Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_second_scrape_merged

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/C_(programmeringsspr%C3%A5k)

2023-02-04

C (programmeringsspråk)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Programmeringsspråket C', 'Kategori:Programvare fra 1973', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

C er et imperativt programmeringsspråk som støtter strukturert programmering. Med dette språket er det mulig å uttrykke seg svært maskinnært til høynivåspråk å være. Til forskjell fra lavnivåspråkene kan C-kode kompileres for de fleste maskiner. Siden en både kan uttrykke seg maskinnært og samtidig enkelt flytte programmer mellom ulike maskiner, kan en si at C inntar et mellomnivå mellom høynivåspråk og lavnivåspråk, som er årsaken til at C av og til kalles et «portabelt assemblerspråk». Språket ble utviklet fra 1969 til 1973 av Dennis Ritchie (1941–2011), en amerikansk ingeniør ved AT&T Bell Laboratories. Språket ble utviklet i forbindelse med implementasjonen av operativsystemet UNIX, og er så anvendelig at det brukes til de fleste oppgaver. Mange andre språk har en syntaks som ligner på C, slik som Perl og Java, men oppbyggingen av disse språkene er annerledes. Direkte etterfølgere av C er det objektorienterte C++ og senere også Objective-C.

C er et imperativt programmeringsspråk som støtter strukturert programmering. Med dette språket er det mulig å uttrykke seg svært maskinnært til høynivåspråk å være. Til forskjell fra lavnivåspråkene kan C-kode kompileres for de fleste maskiner. Siden en både kan uttrykke seg maskinnært og samtidig enkelt flytte programmer mellom ulike maskiner, kan en si at C inntar et mellomnivå mellom høynivåspråk og lavnivåspråk, som er årsaken til at C av og til kalles et «portabelt assemblerspråk». Språket ble utviklet fra 1969 til 1973 av Dennis Ritchie (1941–2011), en amerikansk ingeniør ved AT&T Bell Laboratories. Språket ble utviklet i forbindelse med implementasjonen av operativsystemet UNIX, og er så anvendelig at det brukes til de fleste oppgaver. Mange andre språk har en syntaks som ligner på C, slik som Perl og Java, men oppbyggingen av disse språkene er annerledes. Direkte etterfølgere av C er det objektorienterte C++ og senere også Objective-C. == Historie == === Bakgrunn === Programmeringsspråket C ble opprinnelig utviklet av Dennis Ritchie ved AT&T Bell Laboratories fra 1969 til 1973. Den mest kreative perioden var i 1972. Språket ble kalt «C», fordi det var avledet av det tidligere programmeringsspråket B, som ble utviklet av Ken Thompson (f. 1943) i 1969. Språket «B» var igjen en forenklet versjon av programmeringsspråket BCPL, som ble utviklet av Martin Richards (f. 1946) i 1966. Opprinnelsen til C henger nøye sammen med utviklingen av operativsystemet UNIX. UNIX ble utviklet på minidatamaskinen PDP-7 av Ritchie og Thompson i 1969. UNIX var skrevet i assemblerspråk, og da Ritchie og Thomson i 1970 besluttet seg for å portere operativsystemet til minidatamaskinen PDP-11, oppdaget de raskt behovet for et portabelt språk. Programmeringsspråket B ble tatt i bruk på PDP-7 og PDP-11, men utnyttet ikke alle egenskapene til PDP-11, deriblant adressering av bytes. De tre første versjonene av forsknings-Unix for PDP-11 var også skrevet i assemblerspråk; den første C-kompilatoren ble lansert sammen med versjon 2 den 12. juni 1972. I november 1973 var det meste av operativsystemkjernen til versjon 4 av forsknings-Unix omskrevet i C. Dette var det tredje operativsystemet som ble implementert i et annet språk enn assemblerspråk. Operativsystemet Multics ble skrevet i PL/I fra 1964 til 1969. Operativsystemet Master Control Program for stormaskinen Burroughs B5000 ble skrevet i Algol 60 i 1961. === K&R C === I 1978 publiserte Brian Kernighan og Dennis Ritchie boken The C Programming Language. Kernighan var den første som laget et opplæringskurs i C. Han hadde også jobbet ved AT&T Bell Laboratories, og var den som oppfant navnet UNIX. Boken tjente i mange år som språkets informative spesifikasjon. Den beskriver den opprinnelige syntaksen til C, som vanligvis er blitt referert til som K&R C og Kernighan & Ritchie C. Andre utgave av boken fra 1988 dekker standarden ANSI C. Boken er oversatt til 27 språk og utkom på norsk i 1989 med tittelen Programmeringsspråket C. Etter at ANSI C standarden ble godkjent av ANSI i 1989, fortsatte K&R C å være «minste fellesnevner» i mange år. C-programmerere fortsatte i mange tilfeller å benytte K&R C for å oppnå maksimal portabilitet. Mange eldre C-kompilatorer var fortsatt i bruk, og K&R C-koden var også lovlig i den standardiserte utgaven. K&R C introduserte fire nye elementer: standard I/O bibliotek long int datatype unsigned int datatype sammensatte tildelingsoperatorer av formen =op (liksom =-) ble forandret til formen op= for å unngå semantiske tvetydigheter. Konstruksjoner som i=-10 kunne nemlig feiltolkes som i =- 10 i stedet for den korrekte i = -10Funksjoner som ikke var deklarerte returnerte en variabel av typen int. Eksempel: Mangelen på informasjon om funksjoners argumenter, gjorde at det ikke ble foretatt typesjekking, selv om enkelte kompilatorer ga en advarsel hvis lokale funksjoner ble kalt med feil antall argumenter, eller hvis flere kall til en ekstern funksjon benyttet et annet antall argumenter eller typer av argumenter. Separate verktøy som lint i UNIX kunne sjekke hvorvidt det var konsistens eller ikke i bruken av funksjoner i mange kildekiler. I årene som fulgte, ble flere uoffisielle egenskaper tilføyd språket, støttet av kompilatorer fra AT&T og andre. Av disse kan nevnes: typen void for funksjoner som ikke returnerte noen verdi funksjoner som returnerte datatypene struct eller union i stedet for pekere tildelinger for struct datatyper oppsummerende typerDet store antallet med utvidelser, mangelen på et C standardbibliotek, språkets popularitet og det faktum at ikke en gang UNIX-kompilatorer implementerte K&R-spesifikasjonen 100 %, førte til nødvendighetene av en standardisering. === ANSI C og ISO C === På slutten av 1970-årene og i 1980-årene økte programmeringsspråkets popularitet betraktelig. Det ble laget C-kompilatorer for stormaskiner, minidatamaskiner og mikrodatamaskiner, deriblant IBM Personal Computer og dens etterfølgere som var basert på x86-arkitekturen. I 1983 opprettet American National Standards Institute (ANSI) komitéen X3J11 for å utforme en standard-spesifikasjon for C. Standarden ble godkjent i 1989, og publisert i 1990 som ANSI X3.159-1989 Programming Language C. Den blir omtalt som ANSI C, Standard C og C89. I 1990 ble ANSI C adoptert av International Organization for Standardization (ISO) som ISO/IEC 9899:1990, og blir derfor noen ganger også omtalt som C90. Liksom tilfellet er med andre nasjonale standardorganisasjoner, videreutvikler ikke ANSI lenger noen C-standard. Standardiseringen skjer idag i regi av ISO. Et av formålene med standardiseringen av C var å skape et superset av K&R C, hvor det ble inkorporert mange uoffisielle egenskaper som etterhvert ble introdusert. Standardkomitéen inkluderte også flere tilleggsegenskaper som funksjonprototyper (hentet fra C++), void pekere, støtte for internasjonale tegnsett og lokale parametre og forbedringer av preprosessoren. Syntaksen for parameter-deklarasjoner ble endret til den samme stilen som i C++, men av kompatibilitetshensyn var den gamle K&R syntaksen fortsatt lovlig. C89/C90 støttes av nåværende C-kompilatorer, og det meste av C-kode som skrives idag er basert på denne standarden. Ethvert program som er skrevet i Standard C uten noen maskinavhengige og operativsystemspesifikke referanser, vil kunne kjøre på ulike plattformer. Når det benyttes ikke-standardiserte biblioteker som f.eks. biblioteker for Grafiske brukergrensesnitt eller biblioteker med plattformspesifikke attributter, er rekompileringer nødvendige for å tilpasse programvaren den rette endian byterekkefølgen. I tilfeller hvor koden må være kompatibel med både K&R C og standard C, kan makroen __STDC__ bli benyttet for å lage seksjoner i koden som bare består av standard C. === C99 === === C11 === === Innbakt C === == Egenskaper == === Oversikt === C er et relativt minimalistisk programmeringsspråk, som noen ganger refereres til som «portable assembly». Kode i dette programmeringsspråket kan kompileres og kjøres på omtrent alle plattformer, mens programmer skrevet i assembler bare kan flyttes imellom maskiner med kompatibel instruksjonssettarkitektur. C har bl.a. disse egenskapene: Et enkelt grunnspråk med viktig funksjonalitet for matematikk og filbehandling i biblioteker. Fokus på funksjoner og moduler som legger til rette for en strukturert programmeringsstil. Datatyper som forhindrer mange operasjoner som ikke er meningsfulle. Bruk av pre-prosessor for oppgaver som å kunne definere makroer og inkludere flere kodemoduler. Lavnivå direkte tilgang til RAM ved hjelp av pekere. Parametere overføres alltid til funksjoner som verdier, aldri som referanse. Funksjonspekere, som muliggjør en grunnleggende form for polymorfi. Ordbok over variabler. Brukerdefinerte datatyper.Selv om listen over nyttige egenskaper som mangler i C er lang, har dette ikke vært viktig for språkets anerkjennelse fordi C gjør det mulig å lage nye kompilatorer raskt på nye plattformer. I tillegg har programmereren tilnærmet full kontroll over hva programmet gjør, som igjen resulterer i at C-kode ofte kjører mer effektivt enn kode kompilert ifra mange andre programmeringsspråk. Typisk er det bare manuelt optimalisert assembler som kjører raskere, siden programmereren da har full kontroll over maskinen, men fremskritt i kompilatorer sammen med ny kompleksitet i moderne datamaskiner har gjort denne forskjellen mindre. === «Hello, world»-eksempel === Et enkelt og vanlig eksempel på kodesnutter i programmeringsspråk er å skrive ut beskjeden «Hei, verden!» til skjermen. === Løkkeeksempler === Et eksempel på en «while»-løkke som går uendelig mange ganger rundt og skriver ut «Hallo verden!» like mange ganger. Et eksempel på en «while»-løkke som går 10 ganger rundt og skriver ut rundenummeret like mange ganger. Et eksempel på en «for»-løkke som går 10 ganger rundt og skriver ut verdien av rundetelleren like mange ganger. === «Hvis/dersom»-eksempel === Et eksempel på en «if/else» betingelse som sammenligner verdiene av x og y. == Referanser == == Litteratur == Kernighan, Brian Wilson; Ritchie, Dennis MacAlister (1978). The C Programming Language. Englewood Cliffs, NJ: Prentice Hall, 1. utgave, 22. februar 1978. ISBN 0-13-110163-3. ISBN 978-0-13-110163-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Kernighan, Brian Wilson; Ritchie, Dennis MacAlister (1988). The C Programming Language. Englewood Cliffs, NJ: Prentice Hall, 2. utgave, 1. april 1988. ISBN 0-13-110362-8. ISBN 978-0-13-110362-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Kernighan, Brian Wilson; Ritchie, Dennis MacAlister (1989). Programmeringsspråket C (norsk oversettelse av Rolf Behn Gulliksen). TANO A.S. og Prentice Hall 1989, 2. opplag 1990. ISBN 82-518-2705-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Herbert Schildt: C, the Complete Reference, 1. utgave, 1988; 2. utgave, Osborne McGraw-Hill, august 1989, 3. utgave Osborne McGraw-Hill 1998; 4. utgave, Osborne McGraw-Hill, 26. april 2000, ISBN 0-07-212124-6, ISBN 978-0-07-212124-7 == Eksterne lenker == (en) C (programming language) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons The Development of the C Language av Dennis Ritchie

C er et imperativt programmeringsspråk som støtter strukturert programmering. Med dette språket er det mulig å uttrykke seg svært maskinnært til høynivåspråk å være.

https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Jonas_Love_Almqvist

2023-02-04

Carl Jonas Love Almqvist

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. september', 'Kategori:Dødsfall i 1866', 'Kategori:Fødsler 28. november', 'Kategori:Fødsler i 1793', 'Kategori:Götisisme', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske lutherske prester', 'Kategori:Svenske musikere', 'Kategori:Svenske pedagoger']

Carl Jonas Love Almqvist (født 28. november 1793 i Stockholm, død 26. september 1866 i Bremen) var en svensk forfatter og komponist. Carl Jonas Love Almqvist var en usedvanlig mangesidig forfatter. Hans stil kunne tilordnes romantikken, men han gjelder på den annen side som en av de meste moderne forfattere innen den svenske språkdrakt. Han var sosialreformator og det man muligens senere ville kalle feminist, og særlig ett av hans skrifter gav han ry som (farlig) revolusjonær.

Carl Jonas Love Almqvist (født 28. november 1793 i Stockholm, død 26. september 1866 i Bremen) var en svensk forfatter og komponist. Carl Jonas Love Almqvist var en usedvanlig mangesidig forfatter. Hans stil kunne tilordnes romantikken, men han gjelder på den annen side som en av de meste moderne forfattere innen den svenske språkdrakt. Han var sosialreformator og det man muligens senere ville kalle feminist, og særlig ett av hans skrifter gav han ry som (farlig) revolusjonær. == Liv og virke == === Bakgrunn === Faren, som eide gården Antuna i Upland, hvor Almqvist tilbragte sin barndom, var en tørr, prosaisk, prosesslysten natur. Moren, en datter av den kjente skribent bibliotekar Carl Christoffer Gjörwell, var en fin, følelsesfull personlighet der svermet for Rousseau; hun døde da Almqvist kun var 12 år gammel, men han elsket henne, og trekk av henne gjenfinnes i så godt som alle de fine og elskelige kvinneskikkelser han har skapt i sitt forfatterskap. Foreldrenes ekteskap synes ikke å ha vært lykkelig. Almqvist blev student ved universitetet i Uppsala i 1808, og begynte tidlig å skrive. === Karriere === Det er meget vanskelig å angi tidsfølgen av hans skrifter. I 1815 tok han magistergraden samtidig med Atterbom og Palmblad, men han hørte ikke til «fosforistenes» krets. Heller ikke til «göterne» sluttet han seg; mens disse søkte til det gamle Norden, følte Almqvist seg dratt mot Rousseau og hans svenske elev Thomas Thorild. Religiøst beveget som han alltid var, sluttet han seg til Manhemsförbundet, hvis formål var å fremme kjærlighed til fedrelandet og sann kristendom, og som forpliktet sine medlemmer til å leve et «bondeliv». Sammen med et par likesinnede venner forlot han Stockholm, kjøpte en liten eiendom i Värmland, og giftet seg med en bondepike fra farens gård, som han etter eget sigende hadde elsket fra hun var 13 år, kalte seg «Bonden Love Carlsson» og levde som en bonde. Han var imidlertid ikke i stand til å livnære seg og sine av landbruket, betraktet det i virkeligheten nærmest som en sunn sport mens han skaffet seg inntekter på annen måte, især ved karttegning. I lengden tilfredsstilte dette liv ham dog ikke, og i 1826 dro han igjen til Stockholm, hvor han livnærte seg heller kummerlig ved avskrivning, korrekturlesning og lignende. Endelig lysnet det for ham; han ble lærer ved Nya Elementarskolan, en nyopprettet skole som skulle eksperimentere med moderne pedagogiske ideer. Her var Almqvist på sin plass. Med sin evne til å gripe det verdifulle i det nye, sin rike fantasi og fortellerkunst og sitt milde elskverdige vesen, ble han snart avholdt av de unge; hans mer omfattende enn dyptgående kunnskaper satte ham i stand til virkelig delvis å utføre det ham pålagte verv at skrive lærebøker i alle fag. Flere av hans lærebøker ble meget brukte, således hans berømte Svensk rättstafningslära (over 20 opplag). Dessuten har han skrevet en svensk, en gresk, en fransk og en «alminnelig» språklære, en lærebok i geometri, en Regnekunst for begynnere, og flere. Etter et par års forløp ble han rektor for skolen. I 1830-årene begynner også hans dikteriske virksomhet å skyte Fart, og han må på denne tid ha hatt ganske gode inntekter. Men han var en dårlig økonom. Selv var han meget beskjeden i sine fordringer til livet (han var således en ivrig avholdsmann), men hans plikter som familieforsørger tynget hardt på ham; han forsøkte da forskjellige utveier til å oppnå bedre levekår. I 1837 lot han seg prestevie, men hans håp om at oppnå et godt prestekall gikk ikke i oppfyllelse. Et par år deretter deltok han i en konkurranse om et professorat i estetikk og moderne språk i Lund, men skjønt hans venner anstrengte seg for å hjelpe ham til det, seiret hans konkurrent. Dette tok han seg meget nær av; og i hans forfatterskap inntrådte nå en tydelig vending. Før hadde det estetiske hatt overvekten; fra nå av blir det samfunnsreformatoriske fremherskende. I en lang rekke skrifter, såvel i diktningens som i avhandlingens form, retter han dristige angrep på næt sagt alle hevdvunne ideer og institusjoner i samtiden. Amorina (allerede delvis trykt 1822, men da tilintetgjort på foranledning av hans farbror, biskop Almqvist), som oppkaster problemet om forbryterens tilregnelighet, vakte mindre oppmerksomhet. Annerledes gikk det novellen Det går an med sitt angrep på den vedtagne form for ekteskapet. Den fremkalte, foruten en hissig kamp i pressen, en rekke stridsskrifter, de fleste rettet mot Almqvist. Ettersom han var presteviet ble han endog innstevnet for Uppsala domkapitel, hvor han imidlertid slapp fra det med en formaning. Imidlertid måtte han av flere grunner oppgi sin stilling ved «Nya elementarskolan» og var nå henvist til å leve av sin penn. Sin dikteriske virksomhet fortsatte han, men ble dessuten medarbeider ved det opposisjonelle «Aftonbladet». Til tross for en forsert produksjon ble hans økonomiske stilling imidlertid mer og mer fortvilt. Til sist innlot han seg med en beryktet ågerkarl, v. Scheven, og i sine transaksjoner med ham synes han ganske visst ikke å have vært helt klar over grensene mellom tillatelig og utillatelig. Ijuni 1851 flyktet Almqvist plutselig fra Sverige og begav seg over Danmark til Amerika. Straks etter fremkom det rykter om at han hadde forsøkt å ta av dage den han hadde lånt penger av ved gift. Han ble virkelig også anklaget for retten, og prrsteembedet ble ham fradømt. Det synes imidlertid ikke å ha foreligget det minste bevis for at Almqvist hadde begått den forbrytelse han ble anklaget for. I Amerika oppholdt Almqvist seg i omkring 14 år; om hans liv og virksomhet der er så godt som intet opplyst. Han ernærte sig mest ved undervisning og journalistikk, men fortsatte også sin tidligere skribentvirksomhet. I 1865 kom han tilbake til Europa og bosatte sig i Bremen under navnet K. Westermann. Her døde han, ensom og ukjent, på et hospital. I 1901 ble hans lik ført til Sverige. === Forfatterskap === Almqvists forfatterskap er mangesidig: episk, lyrisk og dramatisk diktning; etiske, estetiske og sosiale essayer, avisartikler, lærebøker – ja endog som komponist er han fremtrådt med en del sanger (songes kaller han dem), som ofte er av en gripende skjønnhet. Hans hovedverk er Törnrosens bok (utkom fra 1832 til 1850), en broget samling avhandlinger og diktninger, høyst fantastiske, ofte bisarre, men likeså ofte høyst inntagende. I yyre henseende sammenholdes disse av en ramme: på "«Jaktslottet» samles en krets av interessante mennesker som opplsser sine verker og diskuterer forskjellige materier; den indre enhet utgjøres av det helhetssyn på menneskelivet i alle dets faser som Almqvist vil hevde ved alle sine skrifter. Størst er Almqvist som folkelivsskildrer. Han er grunnleggeren av den svenske bondenovelle, og Kapellet, Skällnora qvarn og fremfor alt Grimstahamns nybygge ble lest og beundret i lange tider. En folkelivsskildring er også Det går an, skjønt tendensen her er det vesentlige: Almqvist krever større uavhengighet for ektefellene, nemlig fullstendig økonomisk uavhengighet, samtidig med at han krever et renere, sedeligere syn på ekteskapet. Almqvist ble et motsigelsens tegn; at han er genial, benektes neppe mer, men dommen faller imidlertid høyst forskjellig ut. Mens noen fant at han er blitt overvurdert av sin samtid, mente andre at først etter hundre år ville svenskene forstå Almqvists overlegenhet og yte hans store fortjenester rettferdighet. == Bibliografi == Almquistiana eller förteckning på de tryckta arbeten, som författats eller utgifvits af medlemmar af den från kyrkovärden Erich Abrahamsson i Löfsta af Almunge socken och Upland härstammande slägten Almquist: bibliografiskt försök. Uppsala: Lundequistska bokhandeln i kommission. 1892. Carl Jonas Love Almqvist. Bibliografi. LitteraturbankenFörsök till Hectors lefnad (Stockholm, 1814) - Anonym. Hvad är kärlek? En vigtig fråga, till hvars utredande jag föranleddes genom några reflexioner under mitt sista vistande i Stockholm (Stockholm, 1816) - Anonym. Parjumouf Saga ifrån Nya Holland (Stockholm, 1817) - Anonym. Grå kappan, eller Bedröflig och mycket angenäm historia om den däjelige prinsen Rosimandro... (Nyköping, 1818) - Anonym. Handlingar till upplysning i Manhemsförbundets historia (Stockholm, 1820) - Anonym. Om Manhemsförbundets föreslagna organisation : recension af omdömena deröfver : adress till allmänheten (Stockholm, 1821) - Anonym. Amorina : den förrykta frökens lefnadslopp och sällsynta bedrifter (Stockholm, 1822) - Anonym. Aldrig färdigtryckt, sannolikt beroende på Ortmans bankrutt som förläggare. Förre statdrängen wid Antuna Johan Erik Lindströms i Smedjegårdshäktet dikterade och af en bland hans medfångar upptecknade gudliga tankar och ömma afsked från denna werlden... (Stockholm, 1827) - Anonym. Svensk rättstafningslära /(A.) (Stockholm, 1829) - Anonym. Påföljande uppl. dock ej anonyma. Tabeller öfver svenska ordens böjningsformer (Stockholm, 1830. - Anonym. Linearteckning ämnad att grundlägga och förbereda undervisningen uti mathematik (Stockholm, 1830) Hufvudräkningstabeller utgörande inledning till de fyra räknesätten (Stockholm, 1831) - Anonym. Fria fantasier, hvilka, betraktade såsom ett helt, af herr Hugo Löwenstjerna stundom kallades Törnrosens bok, stundom En irrande hind. 1-14 (Stockholm, 1832-1851) - Anonymt. 1 : Jaktslottet (Stockholm, 1832) - Anonymt. 2 : 1, Hermitaget ; 2, Vargens dotter (Stockholm, 1833) - Anonymt. 3 : Hinden (Stockholm, 1833) - Anonymt. 4 : Drottningens juvelsmycke (Stockholm, 1834) - Anonymt. 5 : Ramido Marinesco (Stockholm, 1834) - Anonymt. 6 : Baron Julius K* (Stockholm 1835) - Anonymt. 7 : 1, Signora Luna ; 2, Colombine (Stockholm, 1835) - Anonymt. 8 : 1, Återkomsten ; 2, Araminta May ; 3, Urnan (Stockholm, 1838) 9 : 1, Kapellet ; 2, Palatset (Stockholm, 1838) - Anonymt. 10 : 1, Godolphin ; 2, Svenska fattigdomens betydelse ; 3, Skaldens natt (Stockholm, 1838) - Anonymt. 11 : 1, Skällornas qvarn ; 2, Friherrinnan (Stockholm, 1838) - Anonymt. 12 : 1, Herr Hugos akademi ; 2, Hvad är penningen ; 3, Poesi och politik ; 4, Folknöjen ; 5, Storhetens tillbedjan (Stockholm, 1839) - Anonymt. 13 : 1, Målaren ; 2, Prestens ställning (Stockholm, 1840) - Anonymt. 14 : Den sansade kritiken (Stockholm, 1842) Anges felaktigt tryckår: 1851. - Anonymt. Räknekonst för begynnare eller praktisk aritmetik (Stockholm, 1832 - Utgavs ytterligare fyra uppl. 1834-1851. Svensk språklära till ungdomens tjenst vid lägre och högre läroverk såväl som för enskild undervisning och för äldre personer... (Stockholm, 1832) Allmän språklära : ämnad att grundlägga och förbereda undervisningen i de särskilda språken (Stockholm, 1835) Grekisk språklära till ungdomens tjenst vid högre och lägre undervisningsverk (Stockholm, 1837) Praktisk lärobok i franska språket. D. 1 (Stockholm, 1838) Essai sur le caractère principal de la poésie présomptive de l’avenir. : Consist. afh. (Lund, 1838) Det går an ; Hvarför reser du? (Stockholm, 1838) - Indragen utgåva. Utgavs anonymt. De vita et scriptis Fransisci Rabelaesi : Diss. acad. (Lundae, 1838) - Diss. Ryska minnet i Norrköping eller Ryssarnes härjning i Swerige år 1719 berättelse (Upsala, 1839) Arbetets ära (Upsala, 1839) - Senare oförändr. uppl. 1861. Det går an : en tafla ur lifvet / af författaren till Törnrosens bok (Stockholm, 1839) - Anonym. Menniskoslägtets saga, eller Allmänna werldshistorien förenad med geografi (Stockholm, 1839- ) Grimstahamns nybygge : berättelse (Upsala, 1839) Gustaf Vasa i Dalarne (Upsala, 1839) Törnrosens bok : urval. 1-3 (Stockholm, 1839-1850) - Imperialoctavupplagan. Anonymt. Innehåll: Jagtslottet; Skönhetens tårar; Semiramis; Under hoppets träd; Ferrando Bruno; Månsången; Vargens dotter; Björninnan; Ifrån Leonard; Ormus och Ariman; Säg mig, o fader; Isidoros af Tadmor; Marjam; Nyniannes röst; Det doftar i skogen; Uppvaknandet; De sju sångerna; Helsans evangelium; Menniskans stöd; Melia; Svangrottan på Ipsara; Schems-el-Nihar; Arthurs jagt; De två chorerna Amalia Hillner : roman. D. 1-2 (Stockholm, 1840) - Anonymt. Ladugårdsarrendet : berättelse (Upsala, 1840) Om svenska uppfostringsväsendet (Stockholm, 1840) Gabrièle Mimanso : sista mordförsöket emot konung Ludvig Filip i Frankrike, hösten 1840 : roman. 1-3 (Stockholm, 1841-1842) - Anonym. Tre fruar i Småland : roman / af förf. till Törnrosens bok. 1-3 (Jönköping, 1842-1843) - Anonym. Ordbok öfver svenska språket i dess närvarande skick 2 vol. (Örebro, 1842-1844) - Allt som utkommit, omfattar A-Brand. C. J. L. Almqvist. : Monografi : samlad och utg. för att lätta öfversigten och bedömandet af vissa bland tidens frågor (Jönköping, 1844) De dödas sagor : med ett föregående bref om den skandinaviska Nordens betydelse för Europas fornhistoria / af författaren till Törnrosens bok (Jönköping, 1845) - Anonymt. Smaragdbruden : följderna af ett rikt nordiskt arf / af författaren till Törnrosens bok (Norrköping, 1845) - Anonymt. Om Skandinavismens utförbarhet : föredrag, hållet i det Skandinaviska Sällskapet den 4 Februarii 1846 (Köpenhamn, 1846) Herrarne på Ekolsund : roman från medlet af förra århundradet / af författaren till Törnrosens bok. 1-3 (Stockholm, 1847) Syster och bror, en af Stockholms hemligheter : romantiserad berättelse (Norrköping, 1847) - Anonym. Kongeriget Sverrigs regenter fra Margaretha til Oscar den Förste / biographierna af rector Almqvist ; portraitterne af lithograph A.M. Petersen (Kjøbenhavn, 1854) Anekdoter såsom bidrag till guldmakeriets historia : manuskriptet författadt i S.t Louis, Missouri, i Norra Amerika, men sedermera aflemnadt till Törnrosens bok (Stockholm, 1867) === Musikktrykk === Fria fantasier för Pianoforte (1847-49, 11 häften) Songes (1849), härur finns på Wikisource texten till Om bland tusen stjärnor, Marias häpnad och Den lyssnande Maria === Samlede og utvalgte verker === Valda skrifter / af C. J. L. Almqvist ; ordnade och utgifna af A. Th. Lysander. [1]-5 (Stockholm, 1874-1878) Strödda skrifter 1814-46 : i urval ånyo utgifna (Stockholm, 1878) Valda romaner / i urval utg. af Ruben G:son Berg. 1-6 (Valda skrifter af C.J.L. Almqvist) (Stockholm, 1903-1906) Törenrosens bok / [utg. av Ruben G:son Berg]. 1-6 (Valda skrifter af C.J.L. Almqvist) (Stockholm, 1902-1905) Otryckta ungdomsarbeten / utg. af R. G:son Berg (Uppsala, 1906) - Ur: Samlaren. Samlade skrifter : första fullständiga upplagan, med inledningar, varianter och anmärkningar / under redaktion av Fredrik Böök ; utgiven av Olle Holmberg... D. 1-10, 12-17, 23-25, 28-29 (Stockholm, 1920-1938) Dikter i landsflykt / i urval utgivna jämte en inledning om Almqvistkatastrofen av Erik Gamby (Uppsala, 1956) Om poesi i sak till åtskillnad ifrån poesi i blott ord / af Carl Jonas Love Almqvist ; [med förord av Erik Gamby] (Bokgillets småskrifter, [ISSN: 99-0662749-2 ;] Nr 1) (Uppsala, 1959) Murnis eller De dödas sagor / Carl Jonas Love Almqvist ; utg. av Erik Gamby (Bokgillets klassikerserie, [ISSN: 99-0853562-5 ;] Nr 7) (Uppsala, 1960) Hvad är en tourist? : brev och korrespondenser från en utrikes resa / Carl Jonas Love Almqvist ; med inledning och kommentarer utgivna av Kurt Aspelin (Göteborg, 1961) Tyskiaden (Uppsala, 1961) Brev 1803-1866 : ett urval med inledning och kommentarer av Bertil Romberg (Stockholm, 1968) Armodets son : dikter från landsflykten / Carl Jonas Love Almqvist ; i urval av Folke Isaksson (FIB:s lyrikklubbs bibliotek, [ISSN: 0425-5232 ;] Nr 160) (Stockholm, 1972) "Det går en åska genom tidevarvet" : pamfletter och polemik / Carl Jonas Love Almquist ; urval av Folke Isaksson (Stockholm, 1972) Sesemana / Carl Jonas Love Almqvist ; utg. av Per Mårtenson ; efterskrift: Folke Isaksson (Stockholm, 1983) Journalistik / C J L Almqvist ; urval, inledning och kommentarer av Bertil Romberg. 1-2 (Hedemora, 1989) Samlade verk / C.J.L. Almqvist ; [huvudredaktör: Bertil Romberg ; biträdande huvudredaktör: Johan Svedjedal]. 51 vol. (Stockholm, 1993- ) Pågående utgivning genom ett samarbete mellan Svenska Vitterhetssamfundet och Almqvistsällskapet. För detaljer om utgivningen, se Almqvistsällskapets webbplats. Delarna publiceras i fulltext på Litteraturbanken. Skrifter. Hedemora: Gidlund i samarbete med Svenska vitterhetssamf. och Almqvistsällsk. 1993. - Denna modernt stavade urvalsutgåva ges ut parallelt och synkroniserat på Gidlunds förlag. Carl Jonas Love Almqvist i Amerika / sammanställt av Lars Krumlinde (Stockholm, 1987) Carl Jonas Love Almqvist : konstnären, journalisten, pedagogen : föreläsningar och essäer / utgivna av Almqvistsällskapet ; redigerad av Roland Lysell och Britt Wilson Lohse (Almqviststudier, [ISSN: 1402-1285 ;] Nr 1) (Hedemora, 1996) == Referanser == == Litteratur == Ahlén, Einar: Carl Jonas Love Almqvist och hans hembygd : levnadsöden och folklig diktning (Sollentuna hembygdsförenings skriftserie, [ISSN: 0280-7459 ;] Nr 9) (Sollentuna, 1971) - Faks. av 1. uppl. utg. Sollentuna, 1992. Almquist, Ernst: C. J. L. Almquist : studier öfver personligheten (Stockholm, 1914) Almquiststudier / tillägnade Henrik Schück af Stockholms högskolas Litteraturhistoriska seminarium (Uppsala, 1920) - Ur: Samlaren 1909. Aspelin, Kurt: Studier i C.J.L. Almqvists författarskap åren kring 1840. 1-2. (Stockholm, 1979-1980) Balgård, Gunnar: Carl Jonas Love Almqvist - samhällsvisionären (Stockholm, 1973) Berg, Ruben G:son: C.J.L. Almquist som journalist : en bibliografisk översikt över Almquists publicistik 1842-1847 med register över publicerade artiklar och recenserad litteratur / utg. av Erik Gamby (Uppsala, 1968) Bergman, Malin: C.J.L. Almqvist: Drottningens juvelsmycke (Studies in Swedish literature, [ISSN: 99-0112141-8 ;] Nr 16) (Hull, 1988) Burman, Anders: Politik i sak : C.J.L. Almqvists samhällstänkande 1839-1851 (Eslöv, 2005) - Diss. Burman, Lars: Tre fruar och en mamsell : om C. J. L. Almqvists tidiga 1840-talsromaner (Almqviststudier, [ISSN: 1402-1285 ;] Nr 2) (Hedemora, 1998) - Med betoning på "Amalia Hillner" (1840) och "Tre fruar i Småland" (1842-43) Carl Jonas Love Almqvist : diktaren, debattören, drömmaren : föreläsningar och essäer / utgivna av Almqvistsällskapet ; redigerade av Lars Burman (Almqviststudier, [ISSN: 1402-1285 ;] Nr 3) (Hedemora, 2001) Fjellander, Eva, Myndighetsperson, själasörjare eller driftkucku. En studie av prästgestalter i svenska romaner 1809-2009. (Åbo 2013) Hellsten, Stig: Kyrklig och radikal äktenskapsuppfattning i striden kring C. J. L. Almqvists ’Det går an' (Uppsala, 1951) - Diss. Hemming-Sjöberg, Axel: Rättegången mot C. J. L. Almqvist (Stockholm, 1929) Holmberg, Olle: C. J. L. Almqvist : från Amorina till Colombine (Stockholm, 1922) - Diss. Holmquist, Ingrid: Salongens värld : om text och kön i romantikens salongskultur (Kulturhistoriskt bibliotek, [ISSN: 99-1228966-8] ) (Eslöv, 2000) - Med tonvikt på Malla Silfverstolpes litterära salong i Uppsala. Jacobson, Magnus: Almqvist : diktaren och hans tid (Lund, 2002) Jägerskiöld, Stig: Från Jaktslottet till landsflykten : nytt ljus över Carl Jonas Love Almquists värld och diktning (Helsingfors, 1970) Jägerskiöld, Stig: Oskuld och arsenik : C.J.L. Almquist i den europeiska krisen 1848-1851 (Stockholm, 1987) Meddelanden från Almqvistsällskapet (Huddinge, 1982-1993) Lamm, Martin: Studier i Almquists ungdomsdiktning (Uppsala, 1915) - Särtr. ur Samlaren, 1915. Melin, Lars: Stil och struktur i C.J.L. Almqvists Amorina (Stockholm studies in Scandinavian philology, [ISSN: 0562-1097 ;] Nr N.S., 12) (Stockholm, 1976) - Diss. Mortensen, Johan: Från Aftonbladet till Röda rummet : strömningar i svensk litteratur 1830-1879. (Stockholm, 1905) Mårtenson, Per: Stilstudier i Carl Jonas Love Almqvists exilförfattarskap (Stockholm studies in Scandinavian philology, [ISSN: 0562-1097 ;] Nr N.S., 39) (Stockholm, 2005) - Diss. Mälhammar, Åsa: En svensk harlekinad : narren som litterärt motiv hos Carl Jonas Love Almqvist, Hjalmar Bergman och Lars Forssell (Skrifter / utgivna av Svenska litteratursällskapet, [ISSN: 0348-0283 ;] Nr 47) (Lund, 2009) - Diss. Nordin Löller, Ulla: C.J.L. Almqvists Målaren : en strukturanalys (Skrifter utgivna av Litteraturvetenskapliga institutionen vid Uppsala universitet, [ISSN: 0346-7856 ;] Nr 23) (Uppsala..., 1987) - Diss. Olsson, Henry: Carl Jonas Love Almquist : till 1836 (Stockholm, 1937) Olsson, Harry: C.J.L. Almquist före Törnrosens bok (Stockholm, 1927) - Diss. Olsson, Henry: Törnrosens diktare : den rike och den fattige. Omarb. och utvidgad uppl. (Stockholm, 1966) Perspektiv på Almqvist : dokument och studier / saml. av Ulla-Britta Lagerroth och Bertil Romberg (Perspektiv på-, [ISSN: 99-2410859-0] ) (Stockholm, 1973) Persson, Eivor: C. J. L. Almqvists slottskrönika och det indirekta skrivsättet (Critica litterarum Lundensis, [ISSN: 1651-2367 ;] Nr 4) (Lund, 2003) - Diss. Res publica : Östlings bokförlag Symposions teoretiska och litterära tidskrift. 22, Tema: Carl Jonas Love Almqvist (Järfälla, 1992) Romberg Bertil: Eremiten i världsbullret : om C. J. L. Almqvist (Lund, 2007) Romberg, Bertil: Carl Jonas Love Almqvist : liv och verk (Stockholm, 1993) - S. 320-327: Bibliografi (resonerande genomgång) Sidenbladh, Cecilia: Rättegången mot Almqvist (Lund, 2008) Sidenbladh, Cecilia: Ty så roar mig att måla : C J L Almqvist och de visuella konstarterna (Skrifter utgivna av Litteraturvetenskapliga institutionen vid Uppsala universitet, [ISSN: 0346-7856 ;] Nr 23) (Uppsala..., 1987) - Diss. Staberg, Jakob: Att skapa en ny man : C.J.L. Almqvist och MannaSamfund 1816-1824 (Eslöv, 2002) - Diss. Svedjedal, Johan: Almqvist - berättaren på bokmarknaden : berättartekniska och litteratursociologiska studier i C.J.L. Almqvists prosafiktion kring 1840 (Skrifter utgivna av Avdelningen för litteratursociologi vid Litteraturvetenskapliga institutionen i Uppsala, [ISSN: 0349-1145 ;] Nr 21) (Uppsala, 1987) - Diss. Svedjedal, Johan: Frihetens rena sak : Carl Jonas Love Almqvists författarliv 1841-1866 (Stockholm, 2009) Svedjedal, Johan: Kärlek är : Carl Jonas Love Almqvists författarliv 1793-1833 (Stockholm, 2007) Svedjedal, Johan: Rosor, törnen : Carl Jonas Love Almqvists författarliv 1833-1840 (Stockholm, 2008) Wennerström-Hartmann, Eva: Stilstudier i Almquists "Songes" (Skrifter / utgivna av Samfundet för stilforskning, [ISSN: 99-0144662-7 ;] Nr 4) (Stockholm, 1937) Werin, Algot: C. J. L. Almquist : realisten och liberalen (Stockholm, 1923) - Diss. Westman Berg, Karin: Studier i C. J. L. Almqvists kvinnouppfattning (Kvinnohistoriskt arkiv ; 3) (Göteborg, 1962) Viklund, Jon: Ett vidunder i sitt sekel : retoriska studier i C.J.L. Almqvists kritiska prosa 1815-1851 (Almqviststudier, [ISSN: 1402-1285 ;] Nr 4) (Hedemora, 2004) - Diss. == Eksterne lenker == (en) Carl Jonas Love Almqvist – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Carl Jonas Love Almqvist på Internet Movie Database (en) Carl Jonas Love Almqvist på Discogs (en) Carl Jonas Love Almqvist på MusicBrainz (en) Carl Jonas Love Almqvist på Spotify Almqvist på Litteraturbanken Carl Jonas Ludvig (Love) Almqvist i Herman Hofberg, Svenskt biografiskt handlexikon (2. utgave, 1906) Karl Jonas Love Almqvist i Karl Warburg, Svensk litteraturhistoria i sammandrag (6. utgave, 1904) Carl Jonas Love Almqvist, forfatterpresentasjon i Prosjekt Runeberg Almqviststugan, vägbeskrivning Hembygdsföreningen Köla Stämma Turistkartan.com: Almvist-stugan, där Almqvist bodde 1824-1826 Falska skuldsedlar fäller Almqvist Kulturartikel om Almqvist från SvD [1]. Almqvistsällskapet se [2] Svenska Vitterhetssamfundet Sveriges modernaste diktare bok (i fulltext) av Ellen Key om Almqvist. (sv) Carl Jonas Love Almqvist i LIBRIS Almqvistiana : meddelanden från Almqvistsällskapet i Libris Almquistiana i Libris Emilie Flygare-Carléns nekrolog över Almqvist i Illustrerad Tidning, nr 43 den 27 oktober 1866. Med porträtt. Ett urval av Carl Jonas Love Almquists romaner finns att ladda hem från Textalk - Klassisk svensk litteratur

Carl Jonas Love Almqvist (født 28. november 1793 i Stockholm, død 26.

https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Berner_Sound_System

2023-02-04

Carl Berner Sound System

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske rockegrupper', 'Kategori:Stubber 2021-08']

Carl Berner var et punk/rock'n'roll-band fra Oslos østkant. Bandet ble grunnlagt av Billy Ballantine og Terry Carson i 2002, og viste seg første gang fram for publikum på B-festivalen samme år. Bandet har tre utgivelser bak seg: "Too broke to be blue" fra 2003, "Urban Paranoia" (utgitt på CBSS/Kvitskit Hårdkjör, spilt inn i Space Valley Studio) fra 2004 og "Sweet Alienation" (utgitt på CBSS/Bats Out, spilt inn i Space Valley Studio) fra 2005. Bandet var kjent for sine energiske sceneopptredener der blod, svette og ødelagte gitarstrenger var sentrale elementer. Tema i låtene var gjerne eksos, betong og rødt lys på Carl Berners plass. Carl Berner Sound System ble nedlagt i 2006, etter at vokalist Billy Ballantine trakk seg fra gruppa. Bandet gjorde en reunionkonsert på Bekkestua i januar 2008 i forbindelse med en feiring av B-festivalens historie. Billy Ballantine grunnla i 2007 bandet Kjøter, der også Buck Howard er med.

Carl Berner var et punk/rock'n'roll-band fra Oslos østkant. Bandet ble grunnlagt av Billy Ballantine og Terry Carson i 2002, og viste seg første gang fram for publikum på B-festivalen samme år. Bandet har tre utgivelser bak seg: "Too broke to be blue" fra 2003, "Urban Paranoia" (utgitt på CBSS/Kvitskit Hårdkjör, spilt inn i Space Valley Studio) fra 2004 og "Sweet Alienation" (utgitt på CBSS/Bats Out, spilt inn i Space Valley Studio) fra 2005. Bandet var kjent for sine energiske sceneopptredener der blod, svette og ødelagte gitarstrenger var sentrale elementer. Tema i låtene var gjerne eksos, betong og rødt lys på Carl Berners plass. Carl Berner Sound System ble nedlagt i 2006, etter at vokalist Billy Ballantine trakk seg fra gruppa. Bandet gjorde en reunionkonsert på Bekkestua i januar 2008 i forbindelse med en feiring av B-festivalens historie. Billy Ballantine grunnla i 2007 bandet Kjøter, der også Buck Howard er med. == Utgivelser == Carl Berner Sound System har én demo og to EP-er på samvittigheten: === Too broke to be blue (demo, 2003) === Carl Berner Sound System They say Johnny goes postal Pogo pit poetry === Urban Paranoia (EP, 2004) === I've sold my soul (to rock 'n' roll) My part of town Rats in the river [feat. Mr.Nguyen] Pogo pit poetry === Sweet Alienation (EP, 2005) === Sweet Alienation And the sun didn't shine (but it felt like it did) Subterranean Starlets Moshpit == Eksterne lenker == Offisielt nettsted Distribusjonsselskap CBSS på MySpace

Carl Berner var et punk/rock'n'roll-band fra Oslos østkant. Bandet ble grunnlagt av Billy Ballantine og Terry Carson i 2002, og viste seg første gang fram for publikum på B-festivalen samme år.

https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Friedrich_Gauss

2023-02-04

Carl Friedrich Gauss

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst', 'Kategori:Dødsfall 23. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1855', 'Kategori:Fødsler 30. april', 'Kategori:Fødsler i 1777', 'Kategori:Geometere', 'Kategori:Medlemmer av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Copleymedaljen', 'Kategori:Mottakere av Lalande-prisen', 'Kategori:Personer fra Braunschweig', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske astronomer', 'Kategori:Tyske fysikere', 'Kategori:Tyske matematikere', 'Kategori:Tyske oppfinnere']

Carl Friedrich Gauss (tysk: Gauß, født 30. april 1777 i Braunschweig, død 23. februar 1855 i Göttingen) var en tysk matematiker, astronom, geodet og fysiker. Gauss er blitt genierklært og blir av og til omtalt som «matematikkens fyrste» (princeps mathematicorum) og «den største matematiker siden antikken». Sammen med Leonhard Euler, Isaac Newton og Arkimedes regnes han blant de største matematikerne i historien. Gauss gjorde en rekke viktige oppdagelser innenfor matematikk, fysikk, geofysikk og astronomi. Allerede som barn viste Gauss seg som svært begavet, og det verserer flere anekdoter om egenskapene hans. De første viktige matematiske oppdagelsene gjorde han som tenåring. Hovedverket Disquisitiones Arithmeticae avsluttet han i 1798 da han var 21 år, men arbeidet ble ikke publisert før tre år senere. Verket legger grunnlaget for moderne tallteori, og det har vært med å forme dette feltet helt frem til våre dager.

Carl Friedrich Gauss (tysk: Gauß, født 30. april 1777 i Braunschweig, død 23. februar 1855 i Göttingen) var en tysk matematiker, astronom, geodet og fysiker. Gauss er blitt genierklært og blir av og til omtalt som «matematikkens fyrste» (princeps mathematicorum) og «den største matematiker siden antikken». Sammen med Leonhard Euler, Isaac Newton og Arkimedes regnes han blant de største matematikerne i historien. Gauss gjorde en rekke viktige oppdagelser innenfor matematikk, fysikk, geofysikk og astronomi. Allerede som barn viste Gauss seg som svært begavet, og det verserer flere anekdoter om egenskapene hans. De første viktige matematiske oppdagelsene gjorde han som tenåring. Hovedverket Disquisitiones Arithmeticae avsluttet han i 1798 da han var 21 år, men arbeidet ble ikke publisert før tre år senere. Verket legger grunnlaget for moderne tallteori, og det har vært med å forme dette feltet helt frem til våre dager. == Barne- og ungdomsårene == Gauss ble født i Braunschweig, i det som i dag er Niedersachsen i Tyskland. Han var den eneste gutten i søskenflokken. Selv om han selv skulle bli en av tidenes største matematikere, hadde ingen av foreldrene noen utdannelse. En av de mange anekdotene om Gauss sier at han allerede som treåring var istand til å oppdage feil i farens regnskap.En annen kjent historie om den unge Gauss fant angivelig sted da læreren på barneskolen, J.G. Büttner, hadde gitt elevene en oppgave som skulle holde dem i sving en stund. Oppgaven var å addere alle tallene fra 1 til 100. Historien forteller videre at åtte år gamle Gauss til alles overraskelse kom frem til riktig svar på noen få sekunder. Han hadde da innsett at en parvis addisjon av tallene fra motsatt ende av rekken (1 + 100, 2 + 99, 3 + 98, osv.) ville gi det mye enklere regnestykket 50 × 101 = 5050. Hertugen av Braunschweig sørget for at Gauss fikk et stipend slik at han kunne studere matematikk ved byens universitet. Her studerte Gauss fra 1792 til 1795, før han reiste til Göttingen for å studere videre der. Mens han var student gjenoppdaget han flere viktige matematiske teorier. I 1796 kom det endelige gjennombruddet da han oppdaget at en regulær mangekant hvor antall sider er lik et Fermat-primtall kan konstrueres med passer og linjal. Dette var en viktig oppdagelse innenfor et område som hadde opptatt matematikere helt siden antikkens Hellas. Gauss var så fornøyd med dette resultatet at han ytret ønske om at en regulær syttenkant skulle hugges inn i gravsteinen hans. Dette ønsket ble avvist av steinhuggeren, som mente at den kompliserte konstruksjonen i realiteten ville se ut som en sirkel.Året 1795 var svært produktivt, både for Gauss personlig og for tallteorien. I slutten av mars oppdaget han hvordan en kunne konstruere en regulær syttenkant. Han oppfant også moduloregningen, som medførte at mange av utregningene i tallteori ble mye enklere. I begynnelsen av april ble han den første som beviste loven for kvadratisk resiprositet, en lov som tillater matematikere å bestemme løsbarheten av enhver kvadratisk ligning ved hjelp av moduloregning. Primtallteoremet ble formulert i slutten av mai, og dette teoremet gir en forståelse for hvordan primtallene er fordelt. Gauss oppdaget også at ethvert positivt heltall kan representeres ved maksimalt tre trekanttall. I denne anledningen skal han ha skrevet følgende kjente ord i dagboken sin: «Eureka! num = Δ + Δ + Δ {\displaystyle \Delta +\Delta +\Delta } ». Endelig publiserte han 1. oktober 1796 et resultat knyttet til antallet løsninger av polynomer. == Voksen alder == I sin avhandling fra 1799 presenterte Gauss et bevis for algebraens fundamentalteorem. Flere andre matematikere hadde forsøkt å bevise denne setningen tidligere uten å lykkes. I løpet av karrieren leverte Gauss ytterligere tre bevis, og det siste av disse (fra 1849) blir ansett å holde mål også etter dagens krav til bevis. I 1801 publiserte han boken Disquisitiones arithmeticae, der han gav en systematisk fremstilling av tallteori og samtidig innførte mange nye ideer og begreper. Denne boken inneholder blant annet en oversiktlig fremstilling av moduloregning. Samme året oppdaget den italienske astronomen Giuseppe Piazzi dvergplaneten Ceres, men han kunne bare observere den i noen få dager. Gauss regnet ut den nøyaktige posisjonen hvor en kunne forvente å observere dvergplaneten igjen, og i desember samme år ble den gjenoppdaget av to andre astronomer, takket være Gauss' utregninger. Gauss ble professor i astronomi i 1807 og var direktør for observatoriet i Göttingen. Denne stillingen beholdt han livet ut. Oppdagelsen av Ceres ledet Gauss til studiet av hvordan dvergplaneters bevegelse blir forstyrret av større planeter, og dette arbeidet ble publisert i 1809 med tittelen: Theoria motus corporum coelestium in sectionibus conicis solem ambientum. Gauss var svært dyktig i hoderegning, og da han fikk spørsmålet om hvordan han hadde vært i stand til å forutsi banen til Ceres med så stor nøyaktighet, skal han ha svart: «Jeg brukte logaritmer.» Den som stilte spørsmålet lurte på hvordan han hadde vært i stand til å lete opp så mange tall i logaritme-tabellene på så kort tid. «Slå dem opp?» svarte Gauss. «Hvem behøver å slå dem opp? Jeg regnet dem bare ut i hodet!»I tillegg til sine oppdagelser i matematikk arbeidet Gauss også med fysikk, mekanikk og geofysikk. I tillegg var han oppfinner. Sammen med fysikeren Wilhelm Eduard Weber (1804–1891) bygget han den første elektriske telegrafen i 1833. == Familie == Gauss' privatliv ble preget av at hans første kone, Johanna Osthoff, led en tidlig død i 1809. Like etter døde også et av barna deres, Louis. Som et resultat av dette gikk Gauss inn i en depresjon som han aldri helt kom ut av. Han giftet seg igjen med en venninne av sin første kone, men dette ekteskapet ser ikke ut til å ha vært så lykkelig. Da hans andre kone, Friederica Wilhelmine Waldeck (Minna), døde etter lang tids sykeleie i 1831, var det en av døtrene som tok over husholdet. Hun tok seg også av faren helt frem til han døde i 1855. Gauss fikk seks barn, tre med hver kone. Med sin første kone Johanna fikk han barna Joseph (1806–1873), Wilhelmina (1808–1846) og Louis (1809–1810). Det blir sagt at Wilhelmina var den av barna som hadde arvet noe av farens matematiske talent, men hun døde ung. Med sin andre kone fikk han også tre barn: Eugene (1811–1896), Wilhelm (1813–1879) og Therese (1816–1864). Eugene emigrerte til USA omkring 1832 etter å ha kommet på kant med faren, og han slo seg til slutt ned i St. Charles i Missouri. Wilhelm reiste også til Missouri. Han startet som bonde, men slo seg etterhvert frem som skoselger i St. Louis. Therese tok seg av sin far frem til hans død, og etterpå ble hun gift. == Personlighet == Gauss publiserte aldri noe før han mente det var helt ferdig til å motstå enhver kritikk. Hans personlige motto var: pauca sed matura (få, men modne). Studier av de personlige dagbøkene hans viser at han faktisk oppdaget flere viktige matematiske teorier flere år før de ble publisert av andre matematikere.I ettertiden er Gauss blitt kritisert for at han ikke var spesielt hjelpsom overfor de yngre matematikerne som fulgte etter ham. Blant annet forkastet han et brev om kvintiske ligninger sendt av Niels Henrik Abel, uten å kaste et blikk på arbeidet antok han det for å være verdiløst. Gjennom hele livet levde han isolert fra andre matematikere, noe som gav ham mange fiender. Det ble fortalt historier om unge matematikere som kom til Gauss med nye resultater, bare for å oppleve at Gauss åpnet skuffen og viste at dette var løsninger han hadde funnet for lenge siden. Likevel var det flere av Gauss' studenter som ble store matematikere, blant andre Richard Dedekind og Bernhard Riemann. == Se også == Påskeformelen == Viktigste arbeider == 1799: Doktorgradsarbeid om algebraens fundamentalteorem 1801: Disquisitiones Arithmeticae Digitalisat 1809: Theoria Motus Corporum Coelestium in sectionibus conicis solem ambientium (Teori om bevegelsen til himmellegemer som kretser omkring solen i elliptiske baner) 1827: Disquisitiones generales circa superficies curvas (Generell undersøkelse av krumme flater) 1843/44: Untersuchungen über Gegenstände der Höheren Geodäsie. Erste Abhandlung. 1846/47: Untersuchungen über Gegenstände der Höheren Geodäsie. Zweite Abhandlung. == Priser og utmerkelser (utvalg) == 1810 – Lalande-prisen == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Carl Friedrich Gauß – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Johann Carl Friedrich Gauß – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Gauss – MacTutor History of Mathematics archive Gauss-biografi Carl Friedrich Gauss hos Mathematics Genealogy Project Samlede verker

Carl Friedrich Gauss (tysk: Gauß, født 30. april 1777 i Braunschweig, død 23.

https://no.wikipedia.org/wiki/Coven

2023-02-04

Coven

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Religion']

Et coven er en gruppe mennesker, tradisjonelt 13 i tallet, som møtes jevnlig for å praktisere heksekunst. I moderne heksekunst, som wicca, kan tre eller flere konstituere et coven. I de fleste tradisjoner er et coven selvstendig i forhold til de andre innen samme tradisjon, og anerkjenner ingen sentral myndighet. Coven møtes typisk for å feire måneritualer (også kalt esbater) og andre, årstidsbestemte fester, også kalt sabbater.

Et coven er en gruppe mennesker, tradisjonelt 13 i tallet, som møtes jevnlig for å praktisere heksekunst. I moderne heksekunst, som wicca, kan tre eller flere konstituere et coven. I de fleste tradisjoner er et coven selvstendig i forhold til de andre innen samme tradisjon, og anerkjenner ingen sentral myndighet. Coven møtes typisk for å feire måneritualer (også kalt esbater) og andre, årstidsbestemte fester, også kalt sabbater. == Referanser == == Se også == Heksesabbat

Et coven er en gruppe mennesker, tradisjonelt 13 i tallet, som møtes jevnlig for å praktisere heksekunst.Murray, Margaret (1921).

https://no.wikipedia.org/wiki/Cerium

2023-02-04

Cerium

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Lantanoider', 'Kategori:Sjeldne jordmetaller']

Cerium er et grunnstoff med kjemisk symbol Ce. Atomnummeret er 58, atommasse (u) er 140,116.

Cerium er et grunnstoff med kjemisk symbol Ce. Atomnummeret er 58, atommasse (u) er 140,116. == Historie == Metallet ble oppdaget i 1803 i oksidet Ceria, av Martin Heinrich Klaproth, Jöns Jakob Berzelius og Wilhelm Hisinger. Carl Gustaf Mosander og Friedrich Wöhler klarte å fremstille metallet i uren form omtrent 30 år senere. Det ble framstilt i tilnærmet ren form i 1875 av W. F. Hillebrand og T. H. Norton. Cerium er oppkalt etter asteroiden Ceres, som ble oppdaget 2 år før oppdagelsen av cerium. == Egenskaper == Cerium er et bløtt, formbart, stålgrått transisjonsmetall med heksagonal eller kubisk krystallstruktur. Det tilhører lantanoidene og er noe hardere enn bly. Cerium er blant de mest vanlige av de sjeldne jordmetallene fra gruppe 3 i det periodiske system. Det har det største temperaturområdet i væsketilstand (798 til 3 426 °C) av de ikke-radioaktive grunnstoffene. Av sjeldne jordmetaller er det bare europium som er mer reaktivt enn cerium. Det oksiderer lett i luft, og løses opp av fortynnede baser og syrer. I kaldt vann oksiderer det relativt sakte, mens oksidasjonsprosessen går raskere i varmt vann. Rent cerium antennes i luft hvis det skrapes, og brenner med en klar flamme under dannelsen av ceriumoksid. Dette oksidet blir hvitglødende ved oppvarming og brukes sammen med thoriumoksid i glødehetter i gasslamper (Auer-brenner etter oppfinneren Carl Auer von Welsbach). Ceriumsalter er orangerøde, gule eller hvite. I likhet med de andre sjeldne jordmetallene er cerium svakt giftig. Oksidasjonstilstander er +3 eller +4. === Isotoper === Naturlig forekommende cerium består av 4 isotoper hvorav 3 er stabile, og én er ustabil (og dermed radioaktiv): I tillegg er 35 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er: Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.CAS-nummer: 7440-45-1 == Forekomst == Selv om det tilhører sjeldne jordmetall (gruppe 3 i periodesystemet) er ikke cerium et sjeldent metall. Andelen av cerium i jordskorpen er 68 ppm. Det er det vanligste av sjeldne jordmetallene, og er vanligere enn bly. Cerium forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes i mineraler sammen med andre sjeldne jordmetaller. De viktigste kommersielle cerium-mineralene er monazitt og bastnäsitt. Cerium fremstilles ved elektrolyse av ceriumklorid eller ved reduksjon av et fluorid bestående av kalsium og cerium. I 1991 ble det på verdensbasis fremstilt anslagsvis 24 000 tonn ceriumoksid. == Anvendelse == Cerium brukes sjelden i ren form. En legeringer med cerium og jern kalles auermetall og brukes som ildstål i sigarettennere. Små partikler av denne legeringen antennes i kontakt med luft når de skrapes vekk fra overflaten av flint-materialet. Cerium brukes som tilsetningsstoff i spesialglass for UV-filter. == Referanser ==

Cerium er et grunnstoff med kjemisk symbol Ce. Atomnummeret er 58, atommasse (u) er 140,116.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sportsklubben_Djerv_1919

2023-02-04

Sportsklubben Djerv 1919

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Fotballag etablert i 1919', 'Kategori:Fotballag i Haugesund', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11']

Sportsklubben Djerv 1919 er en fotballklubb hjemmehørende i Haugesund. Klubbens lag trener på Djervbanen, noen kommunale baner og i Djervhallen. Klubben spilte i 1. divisjon i 1988, men rykket ned allerede etter en sesong etter å ha satt rekord i flest baklengsmål. I cupen kom de til semifinalen i 1986, da de tapte knepent 1-0 for Tromsø IL. Det var snakk om sammenslåing av Djerv 1919, Haugar og SK Vard Haugesund i 1992 etter initiativet av Djerv 1919, men det ble det ikke noe av før i 1993 da ble klubben fusjonert med Haugar, og dannet FK Haugesund, med mål om å danne et stabilt eliteserielag. FK Haugesund ble offisielt stiftet på en konstituerende generalforsamling den 28. oktober 1993. I dag frister Djerv 1919 tilværelsen i 3. divisjon. Det er det høyeste klubben har vært siden sammenslåing så lyset. Klubben er i dag en breddeklubb med stabil økonomi og med underkant av 1000 fotballspillere totalt i klubben fordelt på ca 55 lag er av de største klubbene på Haugalandet. Klubbens navn kommer av at årstallet for klubbens opprettelse (1919) ble lagt til klubbnavnet for å unngå forveksling med den bergenske Sportsklubben Djerv.

Sportsklubben Djerv 1919 er en fotballklubb hjemmehørende i Haugesund. Klubbens lag trener på Djervbanen, noen kommunale baner og i Djervhallen. Klubben spilte i 1. divisjon i 1988, men rykket ned allerede etter en sesong etter å ha satt rekord i flest baklengsmål. I cupen kom de til semifinalen i 1986, da de tapte knepent 1-0 for Tromsø IL. Det var snakk om sammenslåing av Djerv 1919, Haugar og SK Vard Haugesund i 1992 etter initiativet av Djerv 1919, men det ble det ikke noe av før i 1993 da ble klubben fusjonert med Haugar, og dannet FK Haugesund, med mål om å danne et stabilt eliteserielag. FK Haugesund ble offisielt stiftet på en konstituerende generalforsamling den 28. oktober 1993. I dag frister Djerv 1919 tilværelsen i 3. divisjon. Det er det høyeste klubben har vært siden sammenslåing så lyset. Klubben er i dag en breddeklubb med stabil økonomi og med underkant av 1000 fotballspillere totalt i klubben fordelt på ca 55 lag er av de største klubbene på Haugalandet. Klubbens navn kommer av at årstallet for klubbens opprettelse (1919) ble lagt til klubbnavnet for å unngå forveksling med den bergenske Sportsklubben Djerv. == Tabellen == == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Sportsklubben Djerv 1919 er en fotballklubb hjemmehørende i Haugesund. Klubbens lag trener på Djervbanen, noen kommunale baner og i Djervhallen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Der_gudene_er_d%C3%B8de

2023-02-04

Der gudene er døde

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1993', 'Kategori:Filmer regissert av Vibeke Løkkeberg', 'Kategori:Norske dramafilmer', 'Kategori:Norske filmer fra 1990-årene', 'Kategori:Norske filmstubber', 'Kategori:Norskspråklige filmer', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09']

Der gudene er døde er en dokumentarisk dramafilm fra 22. april 1993 regissert av Vibeke Løkkeberg. Vibeke Løkkeberg spiller hovedrollen som mor til sin halvt serbiske sønn og tar seg inn i krigssonen.

Der gudene er døde er en dokumentarisk dramafilm fra 22. april 1993 regissert av Vibeke Løkkeberg. Vibeke Løkkeberg spiller hovedrollen som mor til sin halvt serbiske sønn og tar seg inn i krigssonen. == Eksterne lenker == (en) Der gudene er døde på Internet Movie Database (no) Der gudene er døde i Nasjonalbibliotekets filmografi (no) Der gudene er døde hos Filmfront

| språk = norsk

https://no.wikipedia.org/wiki/Diego_Maradona

2023-02-04

Diego Maradona

['Kategori:Argentinske fotballspillere', 'Kategori:Argentinske fotballtrenere', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dopingsaker i fotball', 'Kategori:Dødsfall 25. november', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fotballspillere for Argentinos Juniors', 'Kategori:Fotballspillere for Boca Juniors', 'Kategori:Fotballspillere for FC Barcelona', "Kategori:Fotballspillere for Newell's Old Boys", 'Kategori:Fotballspillere for SSC Napoli', 'Kategori:Fotballspillere for Sevilla FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Al Wasl FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Dorados de Sinaloa', 'Kategori:Fotballtrenere for Gimnasia y Esgrima de La Plata', 'Kategori:Fotballtrenere for Racing Club de Avellaneda', 'Kategori:Fødsler 30. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lanús', 'Kategori:Personer fra Lomas de Zamora', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1982', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1986', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1990', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1994', 'Kategori:Trenere for Argentinas herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere i Fotball-VM 2010', 'Kategori:Verdensmestere i fotball']

Diego Armando Maradona (1960–2020) var en argentinsk fotballspiller og senere trener. Han regnes av mange som en av verdens beste fotballspillere gjennom alle tider, og ble sammen med Pelé kåret til «Århundrets spiller».Maradona spilte for klubbene Argentino Juniors, Boca Juniors, FC Barcelona, SSC Napoli, Sevilla FC og til slutt Newell's Old Boys. I italienske Napoli ledet han laget til to gull i Serie A, og han i deltok i VM for Argentina i 1982, 1986, 1990 og 1994. I VM i 1994 endte hans landslagskarriere da det ble funnet spor av efedrin i en dopingkontroll. Flere titusen var møtt opp da kisten ble fraktet i bilkortesje gjennom Buenos Aires 26. november 2020. Kisten var på lit de parade i presidentpalasset og det ble holdt tre dager landesorg i Argentina i forbindelse med dødsfallet.

Diego Armando Maradona (1960–2020) var en argentinsk fotballspiller og senere trener. Han regnes av mange som en av verdens beste fotballspillere gjennom alle tider, og ble sammen med Pelé kåret til «Århundrets spiller».Maradona spilte for klubbene Argentino Juniors, Boca Juniors, FC Barcelona, SSC Napoli, Sevilla FC og til slutt Newell's Old Boys. I italienske Napoli ledet han laget til to gull i Serie A, og han i deltok i VM for Argentina i 1982, 1986, 1990 og 1994. I VM i 1994 endte hans landslagskarriere da det ble funnet spor av efedrin i en dopingkontroll. Flere titusen var møtt opp da kisten ble fraktet i bilkortesje gjennom Buenos Aires 26. november 2020. Kisten var på lit de parade i presidentpalasset og det ble holdt tre dager landesorg i Argentina i forbindelse med dødsfallet. == Oppveksten == Maradona vokste opp i Villa Fiorito i Argentina, en slumby i den sørlige utkanten av Buenos Aires. Familien hans var fattig og hadde flyttet dit fra provinsen Corrientes. Han var eldste sønn og har to yngre brødre, Hugo (el Turco) og Eduardo (Lalo) som også ble profesjonelle fotballspillere. Han har også tre eldre søstre. Da Maradona var ti år gammel, ble han oppdaget av en talentspeider mens han splite for den lokale klubben Estrella Roja. Han ble tatt inn hos Los Cebollitas ("De små løkene"), juniorlaget til Buenos Aires sine Argentinos Juniors. Som ballgutt i tolvårsalderen underholdt han tilskuere på førstedivisjonskamper med balltriks i pausene. == VM 1986 == Av mange huskes Maradona best fra kampen mot England i VM 1986. I denne kampen scoret Maradona to bemerkelsesverdige mål. Det første målet scoret han med hånden, men dommeren (Ali bin Nasser) så ikke dette og godkjente scoringen. Hans andre mål mot England i kvartfinalen – en spektakulær 65 meter dribling gjennom seks engelske spillere fra egen banehalvdel – blir vanligvis kalt «århundrets mål» eller, i Argentina, «det kosmiske svevet» (el barrilete cosmico på spansk). == Etter fotballkarrieren == Diego Maradona har etter sin karrieres avslutning kjempet mot overvektsproblemer, likesom han også i perioder har hatt problemer med misbruk av kokain. På tross av dette glemmer hans fans ham ikke, og Maradona har mottatt flere hedersbevisninger og ærestitler etter sin karrieres avslutning, deriblant en kåring av et av hans mål i 1986 som VM-historiens beste mål under en sluttrunde (det andre målet mot England, hvor han driblet av seks menn innen han skårte). I 2007 var han innlagt på en psykiatrisk institusjon, angivelig for avvenning fra alkohol. I februar 2009 ble han bestefar. == Trener for Argentina == I 2008 ble Diego Maradona utnevnt som ny landslagstrener for Argentina. Maradona ledet Argentina til Fotball-VM i Sør-Afrika 2010. Argentina slo Uruguay 0-1 (første borteseier i Uruguay på 34 år) og tok fjerdeplass i gruppa. Uruguay fikk kvalifiseringsplassen bak. Hvis Argentina hadde tapt og Ecuador vunnet sin kamp mot Chile, ville VM blitt uten Argentina.I Fotball-VM 2010 i juni 2010 startet Argetina med å slå Nigeria 1-0, og de slo deretter Sør-Korea 4-1 med hat-trick av Gonzalo Higuain. I den siste kampen i gruppespillet vant Argentina 2-0 over Hellas som gjorde at Argentina vant sin gruppe og gikk videre til sluttspillet, hvor neste motstander ble Mexico. Etter å ha slått Mexico 3-1 tapte de neste kamp mot Tyskland og røk deretter ut av turneringen. 15. juli 2010 ble Maradona tilbudt en ny fireårskontrakt som ville gitt ham ansvar for det argentinske landslaget til VM 2014 i Brasil. Den 27. juli samme år gjorde det argentinske fotballforbundet en helomvenning hvor det bestemte seg for å ikke fornye hans kontrakt. == Personlig == Diego Maradona var far til den italienske sandfotballspilleren Diego Sinagra. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Diego Maradona – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Diego Maradona – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Diego Maradona på Internet Movie Database (no) Diego Maradona hos Filmfront (sv) Diego Maradona i Svensk Filmdatabas (da) Diego Maradona på Filmdatabasen (da) Diego Maradona på Scope (fr) Diego Maradona på Allociné (en) Diego Maradona på AllMovie (en) Diego Maradona hos Rotten Tomatoes (en) Diego Maradona hos The Movie Database (en) Diego Maradona på Discogs (en) Diego Maradona på MusicBrainz Artikkelen har ingen egenskaper for sosiale medier i Wikidata (de) Diego Maradona – Munzinger Sportsarchiv (en) Diego Maradona – FIFA (fr) Diego Maradona – LÉquipe (en) Diego Maradona – Transfermarkt (en) Diego Maradona – Transfermarkt (manager) (en) Diego Maradona – national-football-teams.com (en) Diego Maradona – WorldFootball.net (en) Diego Maradona – Soccerbase.com (en) Diego Maradona – Soccerbase.com (manager) (en) Diego Maradona – FootballDatabase.eu

|| landslagkamper2 = 91| landslagmål2 = 34

https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_Franck

2023-02-04

Daniel Franck

['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norske deltagere i X Games', 'Kategori:Norske snøbrettkjørere', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i snøbrett', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Gjerdrum kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Snøbrettkjørere under Vinter-OL 2002']

Daniel Franck (født 9. desember 1974 i Gjerdrum) er en tidligere profesjonell norsk snøbrettkjører fra Gjerdrum. Franck konkurrerte i half pipe, slopestyle og big jump. Han var første nordmann til å vinne X Games-gull i freestylegrenen slope style i 1997 i Snow Summit i California. Under samme mesterskap tok han sølv i half pipe. I 1998 tok Franck sølv i OL i Nagano (hvor han var påmeldt for det fiktive klubblaget «Grorud Hasjplankeklubb»), men gjorde det ikke like bra i OL fire år etter grunnet skade. Daniel Franck var tatt ut i Norges tropp til OL 2006, men måtte trekke seg på grunn av ødelagt korsbånd. I 1999-/2000-sesongen vant han VM, EM og World Cup sammenlagt. Han har tilsammen seks VM- og EM-medaljer, 16 World Cup-seire, 47 internasjonale pall-plasseringer og tre kongepokaler. Daniel Franck har sluttet med konkurranser, men er fremdeles aktiv.

Daniel Franck (født 9. desember 1974 i Gjerdrum) er en tidligere profesjonell norsk snøbrettkjører fra Gjerdrum. Franck konkurrerte i half pipe, slopestyle og big jump. Han var første nordmann til å vinne X Games-gull i freestylegrenen slope style i 1997 i Snow Summit i California. Under samme mesterskap tok han sølv i half pipe. I 1998 tok Franck sølv i OL i Nagano (hvor han var påmeldt for det fiktive klubblaget «Grorud Hasjplankeklubb»), men gjorde det ikke like bra i OL fire år etter grunnet skade. Daniel Franck var tatt ut i Norges tropp til OL 2006, men måtte trekke seg på grunn av ødelagt korsbånd. I 1999-/2000-sesongen vant han VM, EM og World Cup sammenlagt. Han har tilsammen seks VM- og EM-medaljer, 16 World Cup-seire, 47 internasjonale pall-plasseringer og tre kongepokaler. Daniel Franck har sluttet med konkurranser, men er fremdeles aktiv. == OL-medaljer == 1998 Nagano - Sølv i half pipe, menn Norge. == TV == 15. mai 2010 vant han finalen i Mesternes mester 2010. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Daniel Franck på Internet Movie Database (en) Daniel Franck – Olympedia (en) Daniel Franck – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Daniel Franck – FIS (snøbrett)

Daniel Franck (født 9. desember 1974 i Gjerdrum) er en tidligere profesjonell norsk snøbrettkjører fra Gjerdrum.

https://no.wikipedia.org/wiki/Drama

2023-02-04

Drama

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramatikk', 'Kategori:Greske ord og uttrykk', 'Kategori:Litterære sjangre', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Drama, kortversjon av dramatikk (= dramatisk diktning, skuespilldiktning), er en særskilt form for litterær fiksjon representert i framføring (skuespill, spill stilt til skue). Begrepet kommer fra det greske ordet δρᾶμα, drama, i betydningen «handling», som igjen er avledet fra δράω, draō, «å gjøre», «å handle» (eller «å forestille seg»). En dramatisk tekst, eller skuespill er tradisjonelt bygget opp av direkte tale eller replikker knyttet til rollefigurer. En dramatisk tekst kan også inneholde indirekte tale eller sceneanvisninger som stikkordsmessig beskriver rollefigurene, deres handlinger og omgivelser. Det spesielle med denne tekststrukturen er at den skaper rom for undertekst, eller tolkning, hos leseren. Det vil si at leseren, eller skuespilleren, må skape mening, rom og sammenheng rundt de replikkene som står i teksten. Replikker og sceneanvisninger er ofte samlet i scener som i sin tur er samlet i akter. Framføringen av drama, dramatisk handling, i teater, av skuespillere på en scene framfor et publikum, forutsetter en samarbeidende metode for produksjon og en kollektiv form for framføring av en felles tekst eller litterært opplegg. Strukturen til dramatiske tekster, i motsetningen til andre former for litteratur, er direkte påvirket av den felles produksjonen. Tidlig moderne tragedie fra engelsk renessanseteater som Hamlet (1601) av William Shakespeare og antikkens gresk tragedie Kong Oidipus (ca. 429 f.Kr.) av Sofokles er blant dramaets fremste stykker som kunstart. To moderne eksempler er Rosmersholm (1886) av Henrik Ibsen og Lang dags ferd mot natt (1956) av Eugene O'Neill.Drama er således en betegnelse for én av tre hovedsjangrer i form av diktning som har til hensikt å bli framført på en scene for et publikum ved hjelp av dramatiske virkemidler som deklamasjon, gestikulasjon, mimikk og eventuelt (men ikke nødvendigvis) musikk. Bruken av begrepet drama i den snevre betydning for å betegne en særskilt form for skuespill går tilbake til 1800-tallet. Dramaet i denne forstand viser til et skuespill som er verken en komedie eller en tragedie — eksempelvis Émile Zolas Thérèse Raquin (1873) eller Anton Tsjekhovs Ivanov (1887). Det er i denne snevre betydningen at film- og TV-industrien benytter drama som en sjanger innenfor deres respektive media. Opprinnelig ble drama betraktet som en poetisk sjanger i kontrast til epikk og annen lyrikk siden Aristoteles' Poetikken (ca. 335 f.Kr.) — det tidligste bevarte verk om dramatisk teori. Dramatisk diktning ble således også betraktet som en høyere form for diktning enn epikk og poesi ved å hevde at «mens den episke diktningen objektiviserer sitt emne, behandler det som inntruffet i fortiden, og den lyriske diktningen er subjektivitetens uttrykksform, drar dramaet fortiden inn i nuet og lar begivenhetene utfolde seg i en dialog eller tale hvor de dramatiske personers (latin dramatis personae) indre liv kommer til uttrykk.»Drama er assosiert med to masker som har sin opprinnelse i antikkens teater og som representerer den tradisjonelle slektsmessige fordelingen i komedie på den ene siden og tragedie på den andre siden. De er symbolene til antikkens greske muser (beskyttere): Thalia og Melpomene. Thalia var musen for komedie (det leende ansikt) mens Melpomene var muse for tragedien (det gråtende ansikt). Drama er tidvis kombinert med musikk og dans: dramaet i opera er vanligvis kun sunget, men musikaler har vanligvis både sanger og dialoger; og en del former for drama har innskudd av musikk eller musikalsk framheving av dialogen, eksempelvis melodrama og japansk nō. En del drama er skrevet for å bli lest, ikke framført, såkalte lesedrama, hvilket var framtredende i ulike perioder av historien, eksempelvis antikkens romerske teater og romantikkens teater. Lesedrama er drama som teoretisk sett kan bli oppført, men som av ulike og kanskje praktiske grunner betraktes uegnet for teaterscenen.

Drama, kortversjon av dramatikk (= dramatisk diktning, skuespilldiktning), er en særskilt form for litterær fiksjon representert i framføring (skuespill, spill stilt til skue). Begrepet kommer fra det greske ordet δρᾶμα, drama, i betydningen «handling», som igjen er avledet fra δράω, draō, «å gjøre», «å handle» (eller «å forestille seg»). En dramatisk tekst, eller skuespill er tradisjonelt bygget opp av direkte tale eller replikker knyttet til rollefigurer. En dramatisk tekst kan også inneholde indirekte tale eller sceneanvisninger som stikkordsmessig beskriver rollefigurene, deres handlinger og omgivelser. Det spesielle med denne tekststrukturen er at den skaper rom for undertekst, eller tolkning, hos leseren. Det vil si at leseren, eller skuespilleren, må skape mening, rom og sammenheng rundt de replikkene som står i teksten. Replikker og sceneanvisninger er ofte samlet i scener som i sin tur er samlet i akter. Framføringen av drama, dramatisk handling, i teater, av skuespillere på en scene framfor et publikum, forutsetter en samarbeidende metode for produksjon og en kollektiv form for framføring av en felles tekst eller litterært opplegg. Strukturen til dramatiske tekster, i motsetningen til andre former for litteratur, er direkte påvirket av den felles produksjonen. Tidlig moderne tragedie fra engelsk renessanseteater som Hamlet (1601) av William Shakespeare og antikkens gresk tragedie Kong Oidipus (ca. 429 f.Kr.) av Sofokles er blant dramaets fremste stykker som kunstart. To moderne eksempler er Rosmersholm (1886) av Henrik Ibsen og Lang dags ferd mot natt (1956) av Eugene O'Neill.Drama er således en betegnelse for én av tre hovedsjangrer i form av diktning som har til hensikt å bli framført på en scene for et publikum ved hjelp av dramatiske virkemidler som deklamasjon, gestikulasjon, mimikk og eventuelt (men ikke nødvendigvis) musikk. Bruken av begrepet drama i den snevre betydning for å betegne en særskilt form for skuespill går tilbake til 1800-tallet. Dramaet i denne forstand viser til et skuespill som er verken en komedie eller en tragedie — eksempelvis Émile Zolas Thérèse Raquin (1873) eller Anton Tsjekhovs Ivanov (1887). Det er i denne snevre betydningen at film- og TV-industrien benytter drama som en sjanger innenfor deres respektive media. Opprinnelig ble drama betraktet som en poetisk sjanger i kontrast til epikk og annen lyrikk siden Aristoteles' Poetikken (ca. 335 f.Kr.) — det tidligste bevarte verk om dramatisk teori. Dramatisk diktning ble således også betraktet som en høyere form for diktning enn epikk og poesi ved å hevde at «mens den episke diktningen objektiviserer sitt emne, behandler det som inntruffet i fortiden, og den lyriske diktningen er subjektivitetens uttrykksform, drar dramaet fortiden inn i nuet og lar begivenhetene utfolde seg i en dialog eller tale hvor de dramatiske personers (latin dramatis personae) indre liv kommer til uttrykk.»Drama er assosiert med to masker som har sin opprinnelse i antikkens teater og som representerer den tradisjonelle slektsmessige fordelingen i komedie på den ene siden og tragedie på den andre siden. De er symbolene til antikkens greske muser (beskyttere): Thalia og Melpomene. Thalia var musen for komedie (det leende ansikt) mens Melpomene var muse for tragedien (det gråtende ansikt). Drama er tidvis kombinert med musikk og dans: dramaet i opera er vanligvis kun sunget, men musikaler har vanligvis både sanger og dialoger; og en del former for drama har innskudd av musikk eller musikalsk framheving av dialogen, eksempelvis melodrama og japansk nō. En del drama er skrevet for å bli lest, ikke framført, såkalte lesedrama, hvilket var framtredende i ulike perioder av historien, eksempelvis antikkens romerske teater og romantikkens teater. Lesedrama er drama som teoretisk sett kan bli oppført, men som av ulike og kanskje praktiske grunner betraktes uegnet for teaterscenen. == Vestens dramatikks historie == === Antikkens drama i Athen === Vestens dramatikk har sin opprinnelse i antikkens Hellas. Teaterkulturen i den greske bystaten Athen skapte tre dramasjangrer: tragedie, komedie, og satyrspillet. Deres opprinnelse har forblitt uklart og åpen for diskusjon blant historikere, men på 400-tallet f.Kr. var de blitt en del av institusjonen i de konkurranser som ble holdt i forbindelse med festivalfeiringene for fruktbarhetsguden Dionysos. Navnene på mange greske dramatikere er kjent, ikke minst Thespis som er kreditert med nyvinningen av å innføre en skuespiller («hypokrites») som taler framfor å synge, og framstiller en karakter framfor å tale i kraft av sin egen person, samtidig som han samhandler med koret og dets leder («coryphaeus»), hvilket er den tradisjonelle delen av framføringen av en ikkedramatisk poesi (dityrambe, lyrikk og epikk). Imidlertid har kun en lite fraksjon av arbeidene til fem dramatikere blitt bevart til i dag. Det finnes et lite antall av fullstendige tekster av tragikerne Aiskhylos, Sofokles, og Evripides, og komedieforfatterne Aristofanes og Menandros. Aiskhylos' historiske tragedie Perserne er det eldste bevarte drama, skjønt da det vant førsteprisen ved konkurransen for den athenske byfesten Dionysia i 472 f.Kr. hadde han tross alt skrevet drama i mer enn 25 år.Konkurransen («agon») med tragedier kan ha begynt så tidlig som i 534 f.Kr. Offisielle nedtegnelser («didaskaliai») begynte i år 501 f.Kr. da satyrspill ble først introdusert. Tragiske dramatikere var krevet å presentere en tetralogi av stykker (selv om de individuelle stykket var ikke nødvendigvis knyttet samme med ved indre fortelling eller tema), som vanligvis besto at tre tragedier og et satyrspill (skjønt unntak ble gjort, som med Euripides' Alcestis i 438 f.Kr.). Komedier ble offisielt anerkjent med en pris i konkurransen fra 487 til 486 f.Kr. Fem komiske dramatikere konkurrerte ved Dionysia (men da dette var under Peloponneskrigen er det mulig at antallet var blitt redusert til tre), hver tilbød en enkelt komedie. Antikkens greske komedie var tradisjonelt historisk fordelt mellom «gamle komedier» (400-tallet f.Kr.), «mellom komedier» (300-tallet f.Kr.) og «nye komedier» (slutten av 300-tallet og fram til 100-tallet f.Kr.). === Det romerske drama === Som følge av ekspansjonen til den romerske republikk (509–27 f.Kr.) inn i flere greske områder mellom 270 og 240 f.Kr. ble romerne kjent med gresk drama. Fra republikkens senere år og ved Romerriket (27 f.Kr.–476 e.Kr.) ble teaterkunsten spredt over hele Europa, rundt Middelhavet og nådde helt ut til dagens romersk Britannia (dagens England). Romersk teater var langt mer variert, omfattende og sofistikert enn kulturen forut. Mens gresk drama fortsatte å bli satt opp og framført i løpet av den romerske perioden, har året 240 f.Kr. markert begynnelsen på det romerske drama. Fra begynnelsen av Romerriket har interessen for drama i full lengde minsket til fordel for et bredere mangfold av teatralsk underholdning.De første dramatiske teaterstykkene av betydning innenfor romersk litteratur var tragediene og komediene som Livius Andronicus skrev fra 240 f.Kr. Fem år senere begynte også Gnaeus Naevius å skrive drama. Dog har ingen teaterstykker fra noen av disse forfatterne overlevd til ettertiden. Mens begge skrev i begge sjanger, var Andronicus best likt for hans tragedier og Naevius for hans komedier. Deres etterkommere synes å spesialisere seg i den ene eller den andre sjangeren, noe som førte til et skille for den påfølgende utviklingen av de to dramatiske sjangrene. Ve begynnelsen av 100-tallet f.Kr. var dramaet godt etablert i Roma og et laug av forfattere (collegium poetarum) hadde blitt dannet.Romerske komedier som har blitt bevart er alle fabula palliata, det vil si komedier basert på greske emner, og kommer fra to dramatikere: Titus Maccius Plautus (Plautus) og Publius Terentius Afer (Terents). Ved omarbeidelsen av greske originaler oppga romerske komedieforfattere rollen og funksjonen til det gresk kor ved å inndele dramaet i episoder og introduserte musikalsk akkompagnement til dets dialog (mellom en-tredjedel av dialogene til komediene til Plautus og rundt to-tredjedeler av de til Terents. Handlingen til alle scenene er plassert i et eksternt sted som en gate og dets komplikasjoner skjedde ofte som følge av tyvlytting ved at noen overhørte noe de ikke var ment å høre. Plautus, som var den som var mest populær av de to, skrev mellom 205 og 184 f.Kr. og tyve av hans komedier har blitt bevart for ettertiden. Blant disse er hans farser de mest kjente. Han var beundret for sin intellektuelle humor i sin dialoger og hans mangfold av poetiske versemål. Alle de seks komedier som Terents skrev mellom 166 og 160 f.Kr. har overlevd. Kompleksiteten i hans handling hvor han ofte kombinerte flere greske originaler var tidvis fordømt, men hans doble handlingsganger gjorde det mulig å komme med en finurlig presentasjon av kontrasterende menneskelige oppførsel.Ingen tidlig romersk tragedie har overlevd, skjønt de var meget høyt verdsatt i sin tid. Historikerne kjenner navnene på tre tidligere tragedieforfattere: Quintus Ennius, Marcus Pacuvius og Lucius Accius. Fra tiden til Romerriket har arbeidene til to tragedieforfattere overlevd, — en er en navnløs og ukjent forfatter mens den andre er den stoiske filosofen Seneca den yngre. Ni av Senecas tragedier har overlevd, og alle disse er fabula crepidata (tragedier tilpasset og omarbeidet fra greske originaler); hans Phaedra var for eksempel basert på Evripides' Hippolytos. Historikerne vet ikke hvem som skrev Octavia, det eneste bevarte eksemplet på fabula praetexta, det vil si tragedier basert på romerske emner, men tidligere var det feilaktig tilskrevet Seneca grunnet hans opptreden som figur i stykket. === Middelalderens drama === Drama på morsmålet i middelalderens Europa kan ha oppstått fra religiøs framføring av liturgien. Liturgisk drama eller religiøst drama i den kristne kontekst hadde sin opprinnelse i den religiøse messe, og vanligvis presenterte den et relativt komplekst ritual som inkluderte dramatiske elementer.Mysteriespill ble presentert ved katedralenes portal eller av omreisende skuespillere på festivaldager. Mysteriespill fokuserte på fortellinger fra Bibelen og hendelsene rundt påskeuken var et vanlig tema med en undergruppe kalles for påskespill eller pasjonspill. De ble utviklet fra 900-tallet og fram til 1500-tallet og nådde sitt høydepunkt i popularitet på 1400-tallet før de ble foreldet ved framveksten av profesjonelt teater. Antallet bevarte skriftlige dramaer er få og mange av framføringene er kun kjent fra nedtegnelser om betalinger og lignende. Mirakel- og mysteriespill, sammen med moralspill og mellomspill, utviklet seg til mer omfattende former for drama, de som blant blomstret på de elisabethanske teatrene i renessansens England. I dag spiller middelalderens religiøse drama på nytt, blant annet i middelalderborger som del av underholdning og informasjon til turister, men har også til dels flyttet tilbake til kirkene hvor de i sin tid utgikk fra, i Norge i eksempelvis Pasjon i Stavanger domkirke. === Engelsk renessanseteater === En stor, nyskapende oppblomstring av dramaet skjedde i renessansens England på 1500- og 1600-tallet, det vil si i tiden mellom reformasjonen og puritanismens stenging av teatrene i 1642. Engelsk renessanseteater oppsto ut av flere teatertradisjoner i middelalderen, slik som mysteriespillene, framført som en del av religiøse festivaler i England og andre deler av Europa. Andre kilder var blant annet skoledramaet som forsøkte å gjenskape den greske tragedie. Selv om myndighetene i London var motstandere fikk teatrene støtte fra dronning Elisabeth og adelen, og utviklet seg til et felles, klasseløst form for drama da hoffet så på de samme skuespill som vanlige folk, men med utviklingen av private teatre ble dramaet mer orientert mot smaken og verdiene til overklassen. En avgjørende faktor i utviklingen og suksessen for det engelske renessanseteater var etableringen av store og økonomisk drivverdige offentlige teatre. Etter hvert som disse kom i gang, ble dramatiseringer mer institusjonalisert og permanent med faste, profesjonelle skuespillere. Mange av stykkene var skrevet på vers, særskilt jambisk pentameter, da særlig blankverset uten rim eller strofedeling som først ble utviklet av poeten Henry Howard, og som særlig karakteriserte den elisabethanske perioden med dramatikere som Christopher Marlowe og William Shakespeare. I tillegg var Thomas Middleton og Ben Jonson framtredende dramatikere i denne perioden. Populære sjangre i denne perioden inkluderer historiske drama som fortolket engelsk eller europeisk historie. Tragedier var en populær sjanger og den aller første engelske tragedie er antagelig Gorboduc (skuespill), som ble fremført for dronning Elisabeth den 18. januar 1562. Publikum likte særlig hevndramaer som Thomas Kyds Den spanske tragedie. Komedier var også vanlige. En undersjanger som ble utviklet på denne tiden var bykomedier, som satirisk tok for seg livet i London etter inspirasjon fra den romerske nykomedien. Forfatterne fra perioden trakk også en del fortellinger fra gresk og romersk mytologi, eller fra tidligere skuespill av framstående romerske dramatikere som Plautus og Terents. Ingen annen engelsk dramatikere har større navn enn William Shakespeare. Hans litterære berømmelse nådde sitt høydepunkt omkring 1598, på det tidspunkt hvor han nådde full modenhet. Han var ikke bare sin tids største dikter, men også sin tids mest populære dramatiker. De av hans dramaer som ettertiden best likte, var også populære hos hans brede samtidspublikum. Shakespeare skrev i de fleste sjangrer og utmerket seg mesterlig i dem alle: 38 skuespill fordelt i historiske dramaer, tragedier og komedier, foruten også tre eventyrspill. Hans teater var også meget folkelig, preget av sterke dramatiske effekter og innslag av grovkornet humor, «malt i en i ordkunst som taler direkte til tilskuernes meddiktende fantasi» Folk kom for å bli underholdt og Shakespeare innfridde ved at «hans dramaer er handlingsdramaer, det skjer noe hele tiden, ofte gruoppvekkende og blodige ting.»Hans tragiske triumf, Hamlet, skrevet mellom 1599 og 1601, skildrer prins Hamlets hevn over sin onkel for drapet på sin far, og i dramaets siste fase dør alle. Det store spørsmålet og paradokset er hvorfor Shakespeare forlater samtidens konvensjon for tragedien handlingen skal råde og hvorfor han isteden lar Hamlet nøle så lenge før han tar sin hevn. Det er gjennom monologene, ikke handlingen, at publikumet forstår Hamlets motiver og tanker, herunder de komplekse filosofiske og etiske stridspunktene som omgir kaldblodige mord, kynisk hevn og undertrykt begjær. Hamlet er også Shakespeares lengste stykke, og tar rundt fire timer å framføres, mens den konvensjonelle tragedie trengte halvparten. Muligens er det nettopp bruddene på de litterære konvensjonene som har gjort Hamlet så stort og evigvarende, og årsaken til Shakespeare i ettertiden og i vår tid er større enn noensinne. === Den franske klassiske periode === Dramaet i Frankrike fulgte det samme mønsteret og utviklingen som andre litterære sjangre i perioden. I de første tiårene var offentlig teater knyttet til det lange middelalderarven med mysterie- og moralspill. Framføringer var kontrollert av laug og «les Confrères de la Passion» hadde alene rettigheter til teaterproduksjoner i Paris. Motstand fra kirken, sosial og religiøs uro fikk myndighetene til å forby oppsetninger i Paris for en periode, men det fortsatte andre steder. Ved 1597 ble det parisiske teaterlauget fratatt sine privilegier, noe som åpnet den franske hovedstaden for andre teaterselskaper. Utenfor Paris, i forstedene og provinsene, var det mange reisende teatertrupper, og Molière fikk sin begynnelse i en slik trupp. Frankrike fikk sin humanistisk innflytelse fra Italia, blant annet ved at antikkens gresk og særlige romerske drama ble tilgjengelige, og franske dramatikere skrev etter klassisk mønster (Pierre de Ronsard oversatte blant annet Aristofanes til fransk). Italienske Commedia dell'arte var en annen innflytelse, et improvisert drama basert på faste typer, og tragikomedien var dramatiseringen av den høviske fortelling, som eksempelvis Robert Garniers Bradamante (1580), tilpasset fra Ariostos Orlando furioso. Fransk teater fra 1600-tallet er Klassisismens triumf. Fransk klassisismen krevde orden, klarhet, moralsk hensikt og god smak. Klassiske enheter er de tre konvensjonelle regler for drama som er avledet fra et avsnitt i Aristoteles' Poetikken. I deres nyklassisismens form er de som følgende: Handlingens enhet: et drama skal ha en hovedhandling som den følger med ingen eller svært få sidehandlinger. Stedets enhet: et drama skal dekke et enkelt fysisk sted og skal ikke forsøke å sammenfatte geografi, heller ikke representere mer enn et sted på scenen. Tidens enhet: handlingen i et stykke skal skje i løpet av mer enn 24 timer.Forenklet besto fransk drama av tre store navn: Pierre Corneille, karakterisert som grunnleggeren av den franske tragedie, og skrev drama i nær førti år. Corneilles tragedier var merkelig u-tragiske ved at de hadde lykkelig slutt. I hans teoretiske verker om dramaet redefinerte han både tragedien og komedien: begge deler måtte ha edle karakterer (hvilket utelukket farsens mange tradisjonelle figurer fra de lavere klasser) og overensstemmelse med tidens moralkoder måtte dramaet ikke belønne de onde eller nedverdige adelen. Også Jean Racine var hovedsakelig tragiker, knyttet seg til antikkens forbilder og emner, og skrev mesterlige alexandriner, fransk klassisismes fremste versemål. Hans dramaturgi var markert av hans psykologisk innsikt, og både handlingen som scenens nakenhet. Hans suksess var så stor at han var muligens den første franske forfatter som levde utelukkende av sitt forfatterskap. Molière, egentlig Jean-Baptiste Poquelin, hadde selv vært reisende skuespiller i tretten år, noe som hadde formet hans komiske evner i farse og slapstick da han selv begynte å skrive komedier, og hvor han kombinerte elementer fra Commedia dell'arte med mer forfinet fransk komedie.I Paris framførte han først klassiske stykker av Corneille og fikk suksess hos publikummet i Paris med stykker som L'École des maris (Ektemenns skole) og L'École des femmes (Fruenes skole). Han fikk også kongelig gunst og ble offisiell forfatter for hoffunderholdningen. Hans satirer ble derimot kritisert av moralister og utfordret den katolske kirke. Tartuffe ou L'Imposteur («Tartuffe eller Hykleren») som var satire på religiøst hykleri ble fordømt av kirken og hans Dom Juan ble forbudt. Molière fikk større betydning i ettertiden, og han ble etterlignet i både Frankrike og England av andre dramatikere. Han er kreditert som grunnleggeren av den moderne franske komedie. == Dramaturgiske modeller == Aristoteles definerte det klassiske dramaet gjennom verket Poetikken, på basis av de for ham samtidige dramaene. Han var særlig interessert i tragedien. Ifølge ham (eller tilskrevet ham) skal et klassisk drama bestå av fem akter, og foregå på ett enkelt sted i en begrenset periode uten avbrudd, og beskrive en sammenhengende handling. I Poetikken definerte også Aristoteles inn en struktur, hvor han beskrev en spenningskurve fra heltene introduseres, problemene oppstår og øker frem mot stykkets klimaks, hvor problemene tårner seg opp, helten knekkes eller løser problemene, og avsluttes med en etterklang. Aristoteles introduserte også begrepet katarsis, som skal være en renselsesprosess som publikum gjennomgår i denne prosessen. Dette ble for Aristoteles dramaets misjon. Med mange modifikasjoner har Aristoteles struktur overlevd frem til i dag og kan for eksempel gjenkjennes i de aller fleste Hollywood-filmer. Det finnes imidlertid flere dramaturgiske modeller. En er den episke modellen, hvor det for eksempel kan være er en forteller til stede på scenen som henvender seg direkte til publikum, og hvor handlingen kan presenteres etter en fortellerstruktur som ikke er avhengig av å holde seg til tid og sted. Den som perfeksjonerte denne typen struktur er den tyske dramatikeren Bertolt Brecht. Ett annet navn for den episke dramaturgien er metadramaturgi, fordi denne formen gir dramaet mulighet til å kommentere seg selv. I den postmoderne dramatikken er disse modellene på vei til å gå i oppløsning, og handlingen/flere handlinger blir nå presentert i en rekkefølge som kan fremstå kaotisk og uten sammenheng. Innen filmverdenen er for eksempel David Lynch en representant for en slik mer uavhengig dramaturgi. == Dramatiske sjangre == Dramatikk kan kategoriseres på følgende måter: Etter lengde: Monologen er en tekst som framføres alene på scenen. Sketsjen er en kort komisk fremførelse på scene, film eller teater. Vanlig lengde er mellom ett og ti minutter. Enakteren er et kort skuespill hvor handlingen kun foregår i løpet av en akt. Et eksempel er Den skallede sangerinnen av Eugène Ionesco. Femakteren er et stykke hvor handlingen foregår over fem akter. Et eksempel er Kong Oidipus av SofoklesEtter manuset/teksten: Tragedien er en teatersjanger som har en alvorlig og trist handling, som ofte begynner godt og ender med ulykke. Tragedier framstiller tradisjonelt menneskers overmot (hybris), og hvordan dette kan føre til forferdelse. Tragedien oppsto i Hellas i antikken. Komedie er et lystig skuespill eller med en lykkelig slutt. Komedien framstiller tradisjonelt menneskelige svakheter ved bruk av humor. Komedien oppsto i Hellas i antikken. Absurd teater er en teatersjanger hvor den dramatiske utviklingen mangler. Det absurde teateret ser menneskene som forvirra, hjelpesløst og fremmed. Dermed blir handlingene og orda deres irrasjonelle, umotiverte og meningsløse – absurde. === Dramaturgi === Dramaturgi er læren om, såvel som det praktiske arbeidet med dramatikken. En dramaturgs arbeid består i å analysere dramaene, og å konstruere/finne frem til en undertekst, og spenning og oppbygging av historien som ligger i denne. Termen dramaturgi kan også betegne den spenningsmessige oppbyggingen i annen litteratur. == Se også == Dramaturgi Dramatiker Dramafilm Hørespill == Referanser == == Litteratur == Aristoteles (2008): Poetikken, oversatt av Øivind Andersen, Bokklubben, ISBN 9788252570557 Banham, Martin, red. (1998): The Cambridge Guide to Theatre. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521434378. Brockett, Oscar G. & Hildy, Franklin J. (2003): History of the Theatre. 9. utg., International edition. Boston: Allyn and Bacon. ISBN 0205410502. Brown, Andrew (1998): «Ancient Greece» i: The Cambridge Guide to Theatre. Martin Banham (red.). Cambridge: Cambridge UP. ss. 441–447. ISBN 0521434378. Cartledge, Paul (1997): «'Deep Plays': Theatre as Process in Greek Civic Life» i: Easterling (1997c, s. 3–35). Easterling, P. E. red. (1997c): The Cambridge Companion to Greek Tragedy. Cambridge Companions to Literature ser. Cambridge: Cambridge UP. ISBN 0521423511. Gladsø, Svein; Gjervan, Ellen K.; Hovik, Lise (2005): Dramaturgi. Universitetsforlaget. Brecht, Bertolt (1966): Om tidens teater. København. == Eksterne lenker == The Literature Network: Online classic literature, poems, and quotes. Essays & Summaries Dramatisk forestilling; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)

Drama, kortversjon av dramatikk (= dramatisk diktning, skuespilldiktning),Bokmålsordboka: «Dramatikk» er en særskilt form for litterær fiksjon representert i framføringElam, Keir (1980): The Semiotics of Theatre and Drama. New Accents Ser.

https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%B8la-Is

2023-02-04

Døla-Is

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Iskremmerker', 'Kategori:Lillehammers historie', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske næringsmiddelprodusenter', 'Kategori:Næringsliv i Lillehammer', 'Kategori:Produsenter av frosne desserter', 'Kategori:Selskaper etablert i 1946', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1993', 'Kategori:Stubber 2021-10', 'Kategori:Tidligere norske industriselskaper', 'Kategori:Usorterte stubber']

Døla-Is var en norsk iskremprodusent fra Lillehammer. Døla-is ble etablert etter at Lillehammer fryseri startet iskremproduksjon i 1946. Firmaet ble solgt til Unilever på 1990-tallet. Fra 1968 lå fabrikken i Løkkegata. De hadde et omfattende produktsortiment og inneholdt ekspertise på vann-basert iskrem. Døla-is ble nedlagt i 1993. Den tidligere fabrikken på Busmoen ble i 2006/2007 omgjort til leiligheter og er nå Løkkeparken borettslag.

Døla-Is var en norsk iskremprodusent fra Lillehammer. Døla-is ble etablert etter at Lillehammer fryseri startet iskremproduksjon i 1946. Firmaet ble solgt til Unilever på 1990-tallet. Fra 1968 lå fabrikken i Løkkegata. De hadde et omfattende produktsortiment og inneholdt ekspertise på vann-basert iskrem. Døla-is ble nedlagt i 1993. Den tidligere fabrikken på Busmoen ble i 2006/2007 omgjort til leiligheter og er nå Løkkeparken borettslag. == Sortiment == Kakse Frukse Big top Rupi Dobbel is Kroneis (med bilde av biler under papplokket) Tiff Bikse (jordbæris med sjokoladetrekk) Båtis Dølabutt == Referanser ==

Døla-Is var en norsk iskremprodusent fra Lillehammer. Døla-is ble etablert etter at Lillehammer fryseri startet iskremproduksjon i 1946.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dans

2023-02-04

Dans

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dans', 'Kategori:Musikalske former', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02', 'Kategori:Underholdning', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Viktige stubber']

Dans er rytmiske kroppsbevegelser som gjøres med eller uten musikk. Dans er en av de eldste uttrykkene for kultur og kunst, og har også blitt brukt i religiøse ritualer. Mange danseformer har strenge regler for hvordan den skal utføres og gir kun små spillerom for personlig tolkning og improvisasjon, mens man i andre danseformer kun setter grenser ved hva som er fysisk mulig å utføre. Koreografi innen dans er kunsten å lage og iscenesette en dans innenfor de reglene som er gitt av den bestemte danseformen med tanke på fremføring av den. Enkelt sagt er koreografi visse bevegelser du skal gjøre i en viss rekkefølge for så å lage en dans. Dans krever koordinasjon, utholdenhet, fleksibilitet og styrke. Dans sies å gi uttrykk for følelser og stemninger, og for å skape et sosialt fellesskap. I noen kulturer blir dans oppfattet som noe syndig; i vestlig kultur var dette stort sett tilfelle i middelalderen.

Dans er rytmiske kroppsbevegelser som gjøres med eller uten musikk. Dans er en av de eldste uttrykkene for kultur og kunst, og har også blitt brukt i religiøse ritualer. Mange danseformer har strenge regler for hvordan den skal utføres og gir kun små spillerom for personlig tolkning og improvisasjon, mens man i andre danseformer kun setter grenser ved hva som er fysisk mulig å utføre. Koreografi innen dans er kunsten å lage og iscenesette en dans innenfor de reglene som er gitt av den bestemte danseformen med tanke på fremføring av den. Enkelt sagt er koreografi visse bevegelser du skal gjøre i en viss rekkefølge for så å lage en dans. Dans krever koordinasjon, utholdenhet, fleksibilitet og styrke. Dans sies å gi uttrykk for følelser og stemninger, og for å skape et sosialt fellesskap. I noen kulturer blir dans oppfattet som noe syndig; i vestlig kultur var dette stort sett tilfelle i middelalderen. == Pardans i Danmark på 1500-tallet == Saxo omtaler ingen dansing under blodgildet i Roskilde; men 100 år senere kunne man ikke tenke seg noen fest ved hoffet uten dans, så i Rydårboken står at kong Svend slo Knud ihjel «den tiden da folk danset i kongsgården». Det var ringdans og kjededans til folkeviser som var på moten da; men rundt reformasjonen dukket pardans opp i Tyskland, og var kjent i Ditmarsken før 1559. Danske adelsmenn ble kjent med pardans under besøk i Tyskland, og ved hertugen av Mecklenburgs bryllup med en dansk prinsesse ble den danske sendemannen så fornærmet over å ha gått glipp av «fordansen» med bruden, at han valgte å forlate selskapet. I 1580-årene hadde pardans vunnet innpass i borgerskapet i København og Lund. Den falt i to deler: Først en «fordans» der et enkelt par sirklet rundt på dansegulvet; deretter en fellesdans, hvor alle parene danset med.I Danmark ble pardansen forsøkt regulert i laugenes regelverk, ettersom pardans kan bli noe voldsom. Hvessinge gildeskrå fra 1580 formaner om «at dere ikke kryster pikene for hardt, eller tar for dypt under pikenes forklær.» Her har en nok svingt hverandre rundt, med et grep rundt livet («omsvingsdans»). I 1582 formaner Det danske kompagni i København sine medlemmer om at når «fordanseren» valgte en «ærlig dannekvinne» som partner, skulle de andre dansende gjøre det samme. Men valgte «fordanseren» å danse med en pike, skulle alle danse med pikene. Lot man være, ble man bøtelagt 4 skilling. Og ble «fordansen» ført med thordiszeller (fakler), fikk ingen velge seg en kvinne som dansepartner før «fordanseren» hadde valgt sin. St. Knuds gilde i Lund formaner i 1586 derfor sine medlemmer om at den, som danser uaktsomt med en kvinne og «svinger henne uskikkelig», skal bøte 4 skilling. Fra 1500-tallet vet man om dødsfall etter dans, og man påtalte uskikken med at kvinner som satt innerst ved bordet, sprang over bordet for raskere å bli med i dansen. Ved kgl. recess av 1586 ble dans derfor forbudt under måltidene. == Dans i media == Dans har vært mye brukt i film, og kan i dag ofte sees i filmer fra Bollywood. På 80-tallet kom det flere dansefilmer fra USA, blant annet Dirty Dancing og Fame som ble populære også i Norge. I 2005 startet talentkonkurransen So You Think You Can Dance i USA. Showet slo godt an, og de amerikanske programmene har også blitt sendt i Norge i tillegg til den norske utgaven, Dansefeber. == Danser == === Selskapsdanser (ballroom) === Se også: SelskapsdansQuickstep Slowfox Tango Vals Wienervals === Latinamerikanske danser === Cha cha cha Rumba Samba Jive Paso Doble === Swingdanser === Swingdans oppsto samtidig med swingmusikken i USA mot slutten av 1920-tallet. Balboa Charleston Lindy hop Boogie-Woogie === Folkedanser === Folkedans er et generelt begrep for de danser som i forskjellige land tradisjonelt blir utført ved sosiale hendelser av mennesker uten formell eller profesjonell utdannelse. Irsk dans === Scenisk dans === Ballett Hiphop Newstyle / studio-hiphop Locking LAstil Popping Krumping Tecktonik Jerkin' Turfing Lyrisk hiphop Jazz Moderne dans Freestyle Steppdans == Referanser == == Eksterne lenker == Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av danser Norges danseforbund

}}Dans er rytmiske kroppsbevegelser som gjøres med eller uten musikk. Dans er en av de eldste uttrykkene for kultur og kunst,

https://no.wikipedia.org/wiki/Arbeiderpartiet

2023-02-04

Arbeiderpartiet

['Kategori:Arbeiderpartiet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1887', 'Kategori:Politiske partier i Norge', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker Timeline']

Arbeiderpartiet (Ap), tidligere Det norske Arbeiderparti (DNA), er et norsk sosialdemokratisk politisk parti. Arbeiderpartiet er det største partiet i Norge, målt i antall medlemmer og oppslutning ved stortingsvalget i 2021. Partiets leder er Jonas Gahr Støre, Bjørnar Skjæran er nestleder, og Kjersti Stenseng er partisekretær. Partiet ble stiftet i Arendal i 1887. Partiets ideologi som et reformorientert og sosialdemokratisk parti ble videre formet gjennom to splittelser i mellomkrigstiden. Partiet vant regjeringsmakt for første gang i 1927, og mer stabilt fra 1935. Arbeiderpartiet har vært i regjering i stordelen av etterkrigstiden, fra 1935 til 1965 og med en del større avbrekk siden 1971. Partiets program legger vekt på økte velferdsordninger og sosiale rettigheter, og fremmer en blandingsøkonomi. Partiet har tett samarbeid med LO. Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) er partiets ungdomsorganisasjon.

Arbeiderpartiet (Ap), tidligere Det norske Arbeiderparti (DNA), er et norsk sosialdemokratisk politisk parti. Arbeiderpartiet er det største partiet i Norge, målt i antall medlemmer og oppslutning ved stortingsvalget i 2021. Partiets leder er Jonas Gahr Støre, Bjørnar Skjæran er nestleder, og Kjersti Stenseng er partisekretær. Partiet ble stiftet i Arendal i 1887. Partiets ideologi som et reformorientert og sosialdemokratisk parti ble videre formet gjennom to splittelser i mellomkrigstiden. Partiet vant regjeringsmakt for første gang i 1927, og mer stabilt fra 1935. Arbeiderpartiet har vært i regjering i stordelen av etterkrigstiden, fra 1935 til 1965 og med en del større avbrekk siden 1971. Partiets program legger vekt på økte velferdsordninger og sosiale rettigheter, og fremmer en blandingsøkonomi. Partiet har tett samarbeid med LO. Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) er partiets ungdomsorganisasjon. == Historie == Det Forenede norske Arbeiderparti ble etablert som et sosialistisk parti ved fremveksten av den sosialistiske ideologi og sosialisme. Det ble stiftet 21. august 1887 ved Ormetjern i Barbu kommune utenfor Arendal med sagbruksarbeider Anders Andersen, opprinnelig fra Jevnaker, som formann. Samholdbevegelsen, som ble etablert etter Arendalskrakket høsten 1886, tok initiativ til stiftelsesmøtet. Møtet fant sted i et lokale som tilhørte et avholdslag. Det første programmet hadde bare fire punkter alminnelig stemmerett for menn og kvinner lovfestet normalarbeidsdag tollfrie nødvendighetsvarer erstattes av inntektsskatt støtte til anerkjente og berettigede arbeidsnedleggelserPartiet ble stiftet på ei tid hvor det var stor arbeidsledighet i Arendalsområdet, kort tid etter det såkalte Arendalskrakket. Møtet i Arendal 21., 22. og 23. august 1887 omtales som partiets 1.landsmøte og som Arendalsmøtet. Det tok tid før partiet ble mektigere, men et viktig steg ble tatt i 1898. Da ble allmenn stemmerett for menn innført i Norge. Det betydde at husmenn, arbeidere og småkårsfolk fikk stemmerett. Mange av dem støttet Arbeiderpartiet. === 1900–1918 === I perioden frem mot første verdenskrig fikk den faglige og politiske arbeiderbevegelsen sitt gjennombrudd. Landsorganisasjonens og fagforbundenes styrke førte til organisering også hos motparten. Kampforholdene i arbeidslivet ble regulert gjennom et nasjonalt tariffsystem. Ved stortingsvalget i 1903 fikk partiet sine første representanter på Stortinget. Nye lokalforeninger ble stiftet og medlemstallet økte. === 1918–1927: Fra revolusjon til revisjon === Etter første verdenskrig og den russiske revolusjon radikaliserte Arbeiderpartiet seg til å bli et revolusjonært parti for proletariatet. Arbeiderpartiet valgte med det å bli medlem av Den kommunistiske internasjonale (Komintern) i 1919. Innmeldelsen førte til splittelse av partiet og høyrefløyen brøt seg løs og dannet to år senere Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. I 1923 ble Ap ekskludert av Komintern etter at flertallet på landsmøtet tok avstand fra Moskvatesene, og det var dermed duket for en tredje splittelse. Denne gangen gikk venstrefløyen ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Ungdomsorganisasjonen til AP, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU), fulgte NKP etter bruddet. I løpet av 20-tallet gikk Arbeiderpartiet bort fra tanken om væpnet verdensrevolusjon, og i 1927 slo Arbeiderpartiet seg sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti igjen. NKP forble et selvstendig parti. Ved stortingsvalget samme året gikk Ap kraftig frem og ble Norges største parti på Stortinget, noe det har vært siden. Arbeiderpartiet var fortsatt en tilhenger av sosialismen som ideologi, men hadde gått fra å være et tilsynelatende revolusjonært parti til å bli et revisjonistisk sosialdemokratisk parti. Spørsmålet er hvor revolusjonært partiet egentlig hadde vært. Ap opprettholdt etter bruddet med NKP en revolusjonær retorikk. Ungdomsforbundet til partiet fikk for eksempel navnet Venstrekommunistisk Ungdomsfylking. === 1927–1935: Krisetid og ny politikk === Valget i 1927 representerte en solid opptur for Arbeiderpartiet. Partiet økte sin stemmeandel til 36,8 prosent, og partiet ble dermed Norges klart største. Med dette valgresultatet økte også ønsket innad i partiet om at Arbeiderpartiet burde danne sin første regjering. I etterkant av valget ble dette kravet tydelig kommunisert, men i utgangspunktet var høyresiden lite lysten på å la Arbeiderpartiet danne regjering. Etter at stortingspresident Mowinckel ikke maktet å henvise kong Haakon til noen representant for de borgerlige partiene som kunne påta seg ansvaret for å danne regjering, henvendte Kongen seg til Stortingets visepresident Alfred Madsen, med spørsmål om Arbeiderpartiet kunne tenke seg å danne regjering. Madsen henviste Kongen videre til Chr. Hornsrud som etter betenkningstid takket ja til å danne regjering. Hornsruds regjeringserklæring var radikalt utformet og svært kontroversiell i sin art. Blant annet hevdet den at regjeringens oppgave var å forberede overgangen til et sosialistisk samfunn. Dette utsagnet skapte politisk usikkerhet, og viktigst var antakelig sentralbanksjef Nicolai Ryggs advarsler om hva partiets politikk kunne bety for nasjonaløkonomien. De borgerlige partiene samlet seg om et mistillitsforslag, og Hornsrud-regjeringen fikk kun knapt tre ukers levetid før den ble felt på sin egen erklæring. Denne negative erfaringen med regjeringsmakt førte til det som er blitt sett på som en programmessig venstredreining i forkant av stortingsvalget i 1930. En storstilt borgerlig valgkampinnsats, der ikke minst Fedrelandslaget spilte en viktig rolle, økte valgdeltagelsen betydelig og førte til en markant tilbakegang for Arbeiderpartiet. Umiddelbart etter valgnederlaget ble grunnen lagt for en mer reformistisk tilnærming til å nå det sosialistiske målet.Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1933 stadfestet et vendepunkt i Arbeiderpartiets politikk. Fra nå av ble parlamentarisk arbeid sterkere vektlagt enn tidligere, og under påvirkning spesielt fra Ole Colbjørnsen, som igjen var inspirert både av russiske femårsplaner og av Ragnar Frisch og keynesianismen, ble en aktiv statlig industrireisning og sysselsetting et viktig virkemiddel for å bekjempe den store arbeidsledigheten. For å få iverksatt denne nye politikken var regjeringsmakt nødvendig, og partiet satset alt på å oppnå dette ved stortingsvalget samme høst. Samtidig kunne bekjempelse av arbeidsløsheten og krisen på landsbygdene også motvirke det Arbeiderpartiet oppfattet som et mulig grunnlag for en gryende fascistisk trussel. En mer intensiv valgkamp enn noensinne tidligere fra Arbeiderpartiets side førte til valgskred, og partiet forlangte straks regjeringsmakten. Mowinckel-regjeringen hadde tapt kraftig ved valget, men forkastet Arbeiderpartiets krav, og fastslo at Stortinget besluttet regjeringens fremtid. Det skulle derfor gå ennå en stund før en ny Arbeiderparti-regjering ble en realitet. === 1935–1945: Ny regjeringsepoke og krigstid === I 1935 gav Bondepartiet gjennom det såkalte kriseforliket grønt lys for Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold til å danne en ny regjering. Regjeringen Nygaardsvold satt i perioden 1935–1945. Under andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen oppholdt regjeringen seg i Storbritannia. Denne regjeringsepoken har fått både ros og kritikk. Kritikerne peker på at forsvaret var for dårlig rustet i møtet med invasjonsmakten og at regjeringen hadde sin del av skylden for det. Arbeiderpartiets gamle slagord om brukne geværs politikk blir ofte trukket frem i denne forbindelse. Rosen består i regjeringens innsats under krigen da kongen og regjeringen fortsatte sin kamp i eksil. === 1945–1965: Arbeiderpartiets storhetstid === Ved stortingsvalget i 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall og Einar Gerhardsen dannet regjering. Einar Gerhardsen forble statsminister frem til 1965 kun avbrutt av partikollega Oscar Torps regjeringstid fra 1951 til 1955 og John Lyng i 1963. I denne perioden satset Ap tungt på å utvikle industrien i Norge og bygge opp landet etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet sto i spissen for å bygge opp velferdsstaten samtidig som de vektla en sterk statlig styring av økonomien. Da partiet gikk inn for å støtte norsk NATO-medlemskap vekket det igjen intern stridighet i partiet. Den landsmøtevalgte partiledelsen var derimot svært stabil i hele denne perioden, bestående av partileder Gerhardsen, nestleder Trygve Bratteli, partisekretær Haakon Lie, og Arbeiderbladet-redaktør Martin Tranmæl. I 1961 ble sentrale partimedlemmer ekskludert fra partiet på grunn av sin fraksjonsvirksomhet i NATO-spørsmålet. Disse var samme år blant stifterne av Sosialistisk Folkeparti (forløperen til Sosialistisk Venstreparti). I 1961 mistet Arbeiderpartiet sitt flertall på Stortinget, men det var fortsatt et sosialistisk flertall med Sosialistisk Folkepartis to stortingsrepresentanter. I 1963 skulle imidlertid disse to felle regjeringen Gerhardsen på Kings Bay-saken da flertallet av Stortinget støttet et mistillitsforslag mot regjeringen. Samme året var det derfor duket for den første borgerlige regjeringen i etterkrigstiden under John Lyng. Men denne regjeringen satt bare noen uker før Gerhardsen tok over igjen. Årsaken var at et sosialistisk flertall på Stortinget ikke ville støtte Lyngs regjeringserklæring. Gerhardsen satt ytterligere to år før det i 1965 ble borgerlig flertall på Stortinget. Gerhardsen gikk derfor av for siste gang samme året. === 1965–1986: Nye regjeringsepoker og EF-strid === Etter Per Bortens regjeringstid overtok Trygve Bratteli som statsminister for Arbeiderpartiet i 1971. Da spørsmålet om Norge skulle bli medlem av EF ble aktuelt, inntok Arbeiderpartiet og Bratteli et positivt standpunkt. Etter at det norske folk sa nei til å bli medlem av EF i 1972 gikk han av som statsminister. Bratteli overtok igjen i 1973. Han ble etterfulgt av Odvar Nordli i 1976 og Ap satt med regjeringsmakten frem til 1981. På 1980-tallet kom en høyrebølge som også fant veien til Norge. Resultatet ble at Kåre Willoch overtok etter Gro Harlem Brundtlands første regjeringstid etter valget i 1981. === 1986–1997: Ny Ap-epoke === Under Brundtland og Einar Førdes ledelse ble partiet modernisert og gjenreiste sin ledende posisjon med et meget godt valgresultat i 1985. I 1986 overtok Gro Harlem Brundtland igjen som statsminister. Hun satt som regjeringssjef i 10 år, med unntak av årene 1989–1990. I 1996 gikk hun av og overlot roret til Thorbjørn Jagland. Jagland møtte straks kritikk for sin tiltredelseserklæring og begrepet det norske hus som av mange ble sett på som dårlig planlagt og viste en enkel samfunnsforståelse. Senere oppstod det turbulens rundt noen av statsrådene og gjennomgangstonen ble at flere statsråder kom og gikk. Jagland møtte også kritikk for å ha valgt statsråder basert på kjente navn, men uten mye politisk erfaring. På grunn av problemene valgte derfor Jagland å stille et kabinettsspørsmål til det norske folk foran stortingsvalget 1997: Dersom ikke Ap fikk mer eller samme oppslutning som forrige valg (36,9 prosent), ville regjeringen gå av. Arbeiderpartiet fikk bare 35 prosent ved valget og Jagland gikk av. === 1997–nå: Opposisjon og ny kurs === Etter Jaglands regjeringstid overtok en sentrumsregjering bestående av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ledet av Kjell Magne Bondevik. Denne tiden ble for Arbeiderpartiets del preget av intern uro og maktkamp. Rundt årtusenskiftet mente mange i partiet at Thorbjørn Jagland burde overlate roret til daværende nestleder Jens Stoltenberg. Det resulterte i at Jagland selv trakk seg som statsministerkandidat og parlamentarisk leder på Arbeiderpartiets landsstyremøte februar år 2000, men forble leder av partiet frem til 2002. I mars år 2000 overtok Jens Stoltenberg som statsminister for Arbeiderpartiet etter at Bondevik stilte kabinettsspørsmål i gasskraftsaken og tapte. Stoltenbergs første regjeringstid varte i ett og et halvt år før Arbeiderpartiet i 2001 gikk på sitt dårligste stortingsvalg siden 1924, og dermed mistet regjeringsmakten. Bondevik overtok igjen, men denne gangen ble Senterpartiet byttet ut mot Høyre. Ved stortingsvalget 2005 gikk Arbeiderpartiet kraftig frem igjen og dannet for første gang en koalisjonsregjering ledet av Stoltenberg bestående av Ap, Sp og SV, som hadde mandatflertall i Stortinget. Stoltenberg II fikk med 47,8 % oppslutning nytt flertall i 2009. Etter valget i 2013 var det derimot klart at Arbeiderpartiet og regjeringspartnerne med 72 mandater var langt ifra nytt flertall. Med 30,8 % gjorde Arbeiderpartiet sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Arbeiderpartiet ble hardt rammet av terrorangrepene i Norge 2011. AUFs sommerleir var et hovedmål for terroristen, og han drepte flere av partiets unge lederkandidater. Partiet var i lang tid rammet av indre strid og politisk lammelse, og gjorde et nytt svakt stortingsvalg i 2017, med svekket oppslutning (27,4 %) og uten nok evne til å bygge en koalisjon. Partilederen Jonas Gahr Støre ble imidlertid sittende gjennom hele denne perioden. Mediedekningen av Arbeiderpartiet fokuserte ofte på interne politiske konflikter og beskrev en svak organisasjonskultur som var ute av stand til å håndtere maktmisbruk.Stortingsvalget 2021 ble det dårligste for Ap siden 2001, de øvrige partiene på rødgrønn side gjorde derimot gode valg slik at det ble flertall for regjeringsskifte. Erna Solberg varslet avgang for sin regjering, og Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre begynte arbeidet med å danne ny regjering. Arbeiderpartiet dannet sammen med Senterpartiet Jonas Gahr Støres regjering den 14. oktober 2021, en måned og én dag etter stortingsvalget. Regjeringen er en mindretallsregjeringen der styringsgrunnlaget er Hurdalsplattformen. Det er Ap-leder Jonas Gahr Støre som leder regjeringen. == Organisasjon == Partiets høyeste organ er landsmøtet som avholdes annethvert år, per 2015 har 65 ordinære landsmøter vært avholdt. Mellom landsmøtene er landsstyret som møtes 2-4 ganger i året høyeste organ. Landsstyret består av sentralstyret, to representanter fra alle fylkene som skal inkludere fylkeslederen, to representanter fra AUF samt en representant fra partiets samegruppe.Sentralstyret velges på landsmøtet og har ansvar for å iverksette landsmøtenes vedtak og lede partiet mellom landsmøtene. Det består av partiets leder, nestleder, partisekretær og leder av partiets kvinnenettverk samt 16 andre valgte medlemmer. I tillegg deltar AUFs leder med fulle rettigheter.Alle utvalg i partiet skal ha 50 % av hvert kjønn.Partikontoret på Youngstorget ledet av partisekretæren står for den daglige driften av partiet. Partiets ungdomsorganisasjon AUF er med over 14 066 medlemmer per 2014 Norges største partilag for ungdom.Kvinnenettverket i partiet er åpent for kvinnelige medlemmer og har som fokus å rekruttere og skolere kvinner til verv samt å fremme kvinnepolitiske saker. Nettverket finnes i alle fylkene.Det samepolitiske arbeidet er organisert i et Samepolitisk Råd, samt samepolitiske forum i hver av de sju valgkretsene til Sametinget.Partiet er medlem av Det europeiske sosialdemokratiske parti (PES) og Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité (SAMAK). De har observatørstatus i Sosialistinternasjonalen etter å ha trukket seg fra fullt medlemskap i 2012 etter misnøye med organisasjonens utvikling, blant annet inkludering av lite demokratiske partier. Partiet har engasjert seg i opprettelsen av Progressive Alliance, et internasjonal nettverk av sentrum-venstre partier. == Ledere == === Parlamentariske ledere === === Ledere === === Partisekretærer === === Redaktører av Arbeiderbladet (landsmøtevalgt) === Social-Demokraten: Vort Arbeide: Personer markert med * var parlamentarisk leder mens Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakt. Grunnet parlamentariske regler kan ikke en person sitte i regjering og på Stortinget samtidig, og det er derfor umulig å være parlamentarisk leder og for eksempel statsminister samtidig, en posisjon ofte lederen av Arbeiderpartiet har hatt dersom partiet har hatt regjeringsmakt (med unntak av Reiulf Steen). I opposisjon har derimot den parlamentariske lederen som regel vært partiets statsministerkandidat, og man ser her derfor en klart tydeligere overlapp mtp. partileder / parlamentarisk leder når partiet har vært i opposisjon. == Valgresultater == Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat. == Medlemstall == Fram til 1995 hadde Arbeiderpartiet en ordning med kollektivt medlemskap, der en fagforening kunne stå som medlem av partiet, så lenge et flertall av medlemmene gikk inn for dette. Disse medlemmene kom i tillegg til individuelle medlemmer. == Stortingsrepresentanter == Arbeiderpartiet har 48 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025; se Liste over stortingsrepresentanter 2021–2025 == Ordførere == Arbeiderpartiet har etter kommunevalget i 2019 ordføreren i 148 kommuner, dette utgjør 41,6 % av ordførerne. To av landets kommuner, Oslo og Bergen, har byråd, Ap har byrådslederen i begge byene. Ap har fylkesordføreren i Rogaland, Møre og Romsdal, Viken, Innlandet, Trøndelag og fylkesvaraordfører i Vestfold og Telemark, Nordland og Troms og Finnmark. Partiet har fylkesrådsledervervet i Troms og Finnmark, Viken, og Nordland. Oslo er både kommune og fylke, Arbeiderpartiet har der byrådslederen og varaordføreren. == Referanser == == Litteratur == Per Maurseth (1987). Arbeiderbevegelsens historie i Norge. 3 Gjennom krise til makt (1920–1935). Tiden. ISBN 8210027530. Sundvall, Eirik; Wig (2017). «Arbeiderpartiet og klassekrigen. Striden om Moskva-tesene i en internasjonal kontekst». Oslo. ISSN 2387-5879. Tjelmeland, Hallvard (2017). «Arbeidarpartiet, bolsjevikpartiet og sovjetstaten 1917–1991». Oslo. ISSN 2387-5879. == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Arbeiderpartiet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Arbeiderpartiet på Facebook (no) Arbeiderpartiet på Instagram (no) Arbeidernes Ungdomsfylking === Historie === (no) Arbeiderbevegelsen ‒ reform, revolusjon og ny reformisme, artikkel hos Norgeshistorie.no

| colorcode =

https://no.wikipedia.org/wiki/Dag_Ingebrigtsen

2023-02-04

Dag Ingebrigtsen

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Stjernekamp', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:TNT-medlemmer']

Dag Ingebrigtsen (født 1958) er en norsk musiker fra Trondheim som debuterte i 1977 med gruppa Subway Suck. Han fikk sitt gjennombrudd i 1980 i gruppa The Kids med låten «Forelska i lærer'n», og var en av dem som startet bandet TNT i 1982. Han er far til skihopperen Tommy Ingebrigtsen og Dag Ingebrigtsen Jr. Ingebrigtsen er også kjent for sammen med Torstein Flakne å stå bak mange populære RBK-sanger, som «Rosenborgsangen», «Ti tusen troll» og «Til Sverre».

Dag Ingebrigtsen (født 1958) er en norsk musiker fra Trondheim som debuterte i 1977 med gruppa Subway Suck. Han fikk sitt gjennombrudd i 1980 i gruppa The Kids med låten «Forelska i lærer'n», og var en av dem som startet bandet TNT i 1982. Han er far til skihopperen Tommy Ingebrigtsen og Dag Ingebrigtsen Jr. Ingebrigtsen er også kjent for sammen med Torstein Flakne å stå bak mange populære RBK-sanger, som «Rosenborgsangen», «Ti tusen troll» og «Til Sverre». == Band-medlemskap == Dag Ingebrigtsen har spilt i følgende norske rocke- og popband: Burn (1973–1975) Burn II (1975–1977) Subway Suck (1977–1979) The Kids (1979–1982, gjenforening 1996 og i 2007) TNT (1982–1984) The Grønne Glitrende 3 og Dag (1986–1995) TinDrum (1987–) The Traveling Trønders (1990–) == Dag Ingebrigtsen & The Dynamites Kids == Dag Ingebrigtsen – sang, gitar Erik Eriksen – bass Nick Morken – trommer == Diskografi == Ka fa'n (1992)SinglerTor With the Hammer/I'm In Love With R&R (1984) For evig - e' vi (2015), med Torstein Flakne En bit av eple (2015), med Torstein Flakne === Subway Suck === NRK/Æ spyr (single 1979) Little Red Album (1979) === The Kids === AlbumNorske jenter (1980) Hon är förälskad i lärar'n (1981) Sønner av Norge (1981) Sons of Norway (1981) Sønner av norske jenter – The Kids Greatest Hits (1996) Hits fra Kids (2007)SinglerHun er forelska i lærer'n/Fanklubb (1980) Norske jenter/En liten pike (1980) Stål i ben og armer/Skoletrøtt (1981) Svenska tjejer/Cool (1981) Förelskad i lärern/Forelska i lærer'n (1981) She's in Love with the Teacher/Zero (1981) Hun er forelska i lærer'n (1996) Vil du værra me mæ hjæm i natt (1996) Kyss mæ godnatt (2007) === TNT === TNT (1982) TNT (1984) Knights of the New Thunder (1984) Till Next Time – The Best of TNT (1996) The Big Bang – The Essential Collection (2003) Live in Madrid (2006) The New Territory (2007) 30th Anniversary 1982–2012 – Live in Concert with Trondheim Symphony Orchestra (2014)SinglerHarley Davidson/USA (1982) Seven Seas/Break the Ice/Last Summers Evil (1984), låtskriver Without Your Love/Knights of the Thunder (1984), låtskriver === The Grønne Glitrende 3 og Dag === Grønne Glitrende 3 & Dag (1986) Nå tennes 1000 julelys/Til Elisabeth (1987) === Tindrum === Drums of War (1988), låtskriver How 'Bout This?! (1989) Cool, Calm and Collected (1990)SinglerDrums of War/Midnite Dynamite (1988), låtskriver I Love to Love/Hot Summer (1989) Dolce Vita/I Was Made For Rock'n'Roll (1989) The Show Must Go On/Streetfighter (1989) Detective of Love/First Time (1990) === The Travelin' Trønders === Brannalarm (1999) === Andre utgivelser === Continental Records: NM for Rockeband 1979 (1979) Helge Høgberg AS: Stjernen Vol. 1 (1980) Moondisc: ESSO Music Party 17 (1980) VG: På gang 1 (1981) Narvesen/Snowflake Records: Norges beste (1981) Helge Høgberg AS: Ski-sprøyt & 10 Smash Hits (1981) Det Nye: Rock'n Disco 1 (1981) Narvesen/Snowflake Records: Norges beste Vol. 2 (1981) VG: Toppmelodier fra VG-listene 1958–1983 (1983) Solo: Gult er kuult (1983) Home's Musikk: Originalversjoner 1958–1983 (1983) Polydor/Bokklubben Nye Bøker: Norsk Rock (1983) VG: På gang 15 (1984) Black Angels: On the Run (1986) Topp: Topp Superstar 2 (1986) Charm: Håpe æ får kom te himmelen (1987) Sha-Boom: Don't Steal My Heart Away/Night After Night (1988) Sha-Boom: Wheels of Rock'n'Roll/Dangerous (1988) Rosenborg: Rosenborgsangen (1988) Mr. Music: Mr. Music No 7 – 1988 (1988) Sha-Boom: R.O.C.K. (1988) Mercury: Soft Side of Hard Rock (1988) Swedish Erotica: Downtown/Break the Walls (1989) Totenschlager: Dan Børge & Vaktmester'n – Lottosmellen (1989) Sha-Boom: Dancing in Fire – The Remix Album (1989) VG: På gang 34 (1989) Swedish Erotica: Swedish Erotica (1989) Talkback: No. 1 Music Club 7/1989 (1989) Crema: Stjernetreff (1989) Petter Wavold: Petter Wavold (1990) Radio 1: Radio Hits 2 (1990) VG: På gang 38 (1990) Russen: Russesangen (1991) Plateselskapet: På vei te Ullevål (1991) Revolution Records: Mini kassetten '91 – Æ længte hjæm (1991) Gustav Lorentzen: 1. klasse (1992) Vertigo Records: Norwegian Power Ballads (1992) Åge Aleksandersen-hyllest: Æ (1992) Filmmusikk: De blå ulvene (1993) Vertigo Records: Norske Riff og Tordenskrall 1967–1992: Norsk hardrock gjennom 25 år (1993) Stage Dolls: Love (1993) The Record Collection: Norske hits 1980–1989 – 38 pop & rock klassikere (1994) Stage Dolls: Stories We Could Tell (1994) Jahn Teigen: På vel til USA (1994) Mercury: Gloryland – Worldcup USA 94 (1994) Kiss-hyllest: Flaming Youth – A Norwegian Tribute to Kiss (1994) Bobby med Ælg & Bacon: Vi baksnakkes (1994) Crema: Vi går for seier på trygge veier (1994) Motorpsycho: Timothy's Monster (1994) Erling Solem: I Can't Sing (1995) NorDisc: Vi ska' slukke Brann (1995) Bobby: Stanga mæ ned (1995) Kompaniet: Æ savne dæ (1995) Norske Gram: De 15 siste trøndervisan (1996) TFL: Ruler – Howard og H.C. Andersen er tilbake fra lunch (1996) Arcade: Maximum Rock (1996) Ørlandsdagene: Ørlandsdagene 30 år! Jubileumssamling (1997) Diesel Dahl: Harley Davidson (1997) Arcade: Smurfehits 3 (1997) Diesel Dahl: Recycled (1997) Stage Dolls: Dig (1997) Egmont Music Club: Det beste av norsk musikk 1978–1980 (1998) Rosenborg Ballklub: Radio Rosenborg (1998) Pirum Old Boys: Sha-ka-Sha-ka (1999) Cartoon Boyfriend: Nipples (2000) SPV: Motor Mania – 120 Minutes of Legendary Bike Sound (2000) Oslove: The Best of Norwegian Hard Rock (2000) MTG: Æ e trønder æ (2000) Scream Music Entertainment: Norsk rock på norsk (2000) Splash: Splash (2001) Splash: Sommartider (2001) Big Brother (Norge): Big Brother Norge (2001) Powergod: Bleed For the Gods – That's Metal Lesson I (2001) Sha-Boom: Fiiire! The Best of Sha-Boom (2001) Ræga Råkkers: Pærkele (2001) Universal Music: 96% julebord (2002) Stage Dolls: Good Times – The Essential Stage Dolls (2002) Universal Music: Svensker er gale og nordmenn er Harry!!! (2003) Petter Wavold: Gammel kjærlighet (2004) Nordans: Syvers lørdagsdans (2005) TVNorge: Heia Tufte! (2005) Nordans: Syvers lørdagsdans (2005) Unidisc: Norsk musikk i 100 – Populærmusikk i Norge 1905–2005 (2005) Ralph Myerz and the Jack Herren Band: The Teacher (2006) Ralph Myerz and the Jack Herren Band: Sharp Knives & Loaded Guns (2006) Lazy Daze: 10 år 2006 (2006) Barneselskapet: Barna synger Pophits (2006) EVA Records: Absolute VG-lista 1980 (2007) TNT: The New Territory (2007) McMusic: Norske allsangfavoritter (2007) Rosenborg: Vi e' stolt – RBK-historien i lyd (2007) Hovedøen Social Club: Que viva Noruega! (2008) Warner Music: Smurfeparty (2008) Penthouse Playboys: Elske i sneen (2008) Sony Music Entertainment: Allsang på Grensen (2008) Petter Wavold: Stæm (2008) Universal Music: Landeplage (2008) Angels: Livet er topp (2008) Malin: Malin (2009) CLC: Forelska i lærer'n/Brown Eyed Girl (2009) Bare Egil Band: I fyr og flamme (2010) Bare Egil Band: Norge på kryss og tvers Vol. 1 – Lokal vinkling (2011) Cover Me: Cover Me – To hits, to generasjoner – èn musikkopplevelse (2012) Stage Dolls: Highway of Life (2013) RBK m/venner: Gullet ska' hjæm (2013) Scandinavia Event: We Love the 80's (2014) Petter Wavold: ...fordi (2016) == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Dag Ingebrigtsen på Internet Movie Database (en) Dag Ingebrigtsen på Discogs (en) Dag Ingebrigtsen på MusicBrainz (en) Dag Ingebrigtsen på Songkick (no) Dag Ingebrigtsen på Plateweb.net (no) Dag Ingebrigtsen på Kulturnett.no

Dag Ingebrigtsen (født 1958) er en norsk musiker fra Trondheim som debuterte i 1977 med gruppa Subway Suck. Han fikk sitt gjennombrudd i 1980 i gruppa The Kids med låten «Forelska i lærer'n», og var en av dem som startet bandet TNT i 1982.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dagny_Juel

2023-02-04

Dagny Juel

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1901', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1867', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske drapsofre', 'Kategori:Personer drept med skytevåpen', 'Kategori:Personer fra Kongsvinger kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Dagny Juel gift Przybyszewska (født 8. juni 1867 i Kongsvinger, død 5. juni 1901 i Tiflis i Det russiske keiserdømmet, nå i Georgia) var en norsk forfatter og kulturarbeider. Hun ble skutt og drept av en venn da de var på reise i Tifilis. Drapet var en stor skandale i samtiden blant annet fordi Juel reiste uten ektemannen. Edvard Munch var en som tok henne offentlig i forsvar. Barndomshjemmet på Kongsvinger brukes nå av Norsk kvinnemuseum.

Dagny Juel gift Przybyszewska (født 8. juni 1867 i Kongsvinger, død 5. juni 1901 i Tiflis i Det russiske keiserdømmet, nå i Georgia) var en norsk forfatter og kulturarbeider. Hun ble skutt og drept av en venn da de var på reise i Tifilis. Drapet var en stor skandale i samtiden blant annet fordi Juel reiste uten ektemannen. Edvard Munch var en som tok henne offentlig i forsvar. Barndomshjemmet på Kongsvinger brukes nå av Norsk kvinnemuseum. == Biografi == Dagny Juel vokste opp i Kongsvinger som nummer to i søskenflokken, sammen med sin far, lege Hans Lemmich Juell, mor Minda Juell og Dagnys tre søstre Gudrun, Astrid og Ragnhild. Hun startet på middelskole, og da hun var ferdig i 1882, reiste hun til Tyskland for å fortsette på en pensjonatskole i Erfurt, hvor hun oppholdt seg i omtrent to år. Da Dagny var 21 år, flyttet hun til sin onkel Otto Albert Blehr og hans kone Randi på Bruland i Førde, hvor hun jobbet som guvernante. Det var på dette tidspunktet at hun byttet etternavnet fra «Juell» til «Juel». Senere studerte hun pianospill i Kristiania. Her ble hun kjent med det unge bohemmiljøet som blant andre Edvard Munch, Nils Collett Vogt, Vilhelm Krag, Hjalmar Christensen var del av. I 1892 reiste Dagny for første gang til Berlin for å studere pianospill. Det var et kort opphold, men hun fortsatte med studiene i de neste årene. I mars 1893 begynte hun å vanke i kafeen Den sorte gris («Zum Schwarzen Ferkel ») der bl.a. Edvard Munch, August Strindberg, Richard Dehmel og den polske forfatteren Stanisław Przybyszewski var gjester. Przybyszewski hadde da tre barn: Boleslaw, Mieczyslawa og Janina med samboerske Marta Foeder. Juel giftet seg 18. august 1893 med Stanisław Przybyszewski. De fikk to barn sammen, sønnen Zenon (f. 1895) og datteren Ivi (f. 1897). Munch malte et bilde av henne i 1893.I årene 1893–1898 bodde ekteparet i Berlin og Kongsvinger, men reiste Europa rundt og hadde nær kontakt med mange kunstnere. I 1896 tok Marta Foeder sitt liv, og hennes barn med Stanisław Przybyszewski ble plassert i ulike barnehjem. Høsten 1898 flyttet ekteparet til Kraków hvor Przybyszewski ble redaktør i kunsttidsskriftet Życie. I Kraków ble Dagny kjent med unge polske kunstnere hvorav mange var lovende og begavede – for eksempel Stanisław Wyspiański og Tadeusz Żeleński. I 1899 viklet Przybyszewski seg inn i en affære med Jadwiga Kasprowiczowa, hans venn, dikteren Jan Kasprowicz' kone. Nyttårsdagen 1900 forlot Dagny sin utro ektefelle og dro sammen med sin elsker, Wincenty Korab Brzozowski, fra byen. Ekteparet var separert i over ett år, men ble våren 1901 sammen igjen selv om Przybyszewski fortsatt hadde et forhold til Kasprowiczowa. Dagny og Przybyszewski flyttet nå sammen til Warszawa. En ung beundrer som de hadde kjent allerede fra tiden i Kraków, Władysław Emeryk, inviterte hele Przybyszewski-familien til Tiflis (nåværende Tbilisi i Georgia). Dagny, Zenon og Emeryk dro først, mens Przybyszewski lovet å komme noen dager senere sammen med datteren. Det rakk han aldri. 5. juni 1901 ble Dagny skutt og drept av Emeryk, som en stund senere begikk selvmord. Dagny ble begravd på Kuki-kirkegården i Tiflis 8. juni, dagen hun ville fylt 34 år. I 1999 ble hennes levninger tatt opp av graven og flyttet til et annet sted på kirkegården, i nærheten av hovedporten. == Forfatterskap == Dagny Juel etterlot seg en nokså beskjeden produksjon. Hun skrev fire dramaer (Den sterkere, Når solen går ned, Synden og Ravnegård), novellen Rediviva, fjorten dikt og fire prosalyriske tekster (Sing mir das Lied vom Leben und vom Tode…, Et la tristesse de tout cela, oh, mon âme.., In questa tomba oscura…, I tusmørket). En del av tekstene ble publisert i Samtiden, Życie og det tsjekkiske tidsskriftet Moderní Revue samt også i bokform i Tsjekkia og Polen. == Muse- og kulturarbeider == Dagny Juel var ofte avbildet av europeiske malere og billedhuggere bl.a. Edvard Munch, Stanisław Wyspiański, Wojciech Weiss, Jan Nalborczyk, Julie Wolfthorn, Anna Costenoble og Paul Petterich. Et unikt og ikke alltid fint portrett av sin kone, gjenga Stanisław Przybyszewski i sine verk fra perioden 1893–1901. Dagny gjorde mye for å formidle norsk kunst i utlandet. Takket være bl.a. hennes arbeid ble europeere kjent med Sigbjørn Obstfelder (oversettelse av novellen Liv til tysk), Theodor Kittelsen (studie om hans kunst publisert i en tysk avis) og Edvard Munch (grafikk-utstilling arrangert i Warszawa). I 1977 ble den polsk-norske filmen om Dagny Juel (regissør Haakon Sandøy), Dagny, spilt inn. == Verk == Den sterkere (drama) Ravnegård (drama) Når solen går ned (drama) Synden (drama) Rediviva (novelle) Dessuten fem prosalyriske tekster, 14 dikt og en studie (på tysk) om Theodor Kittelsen == Litteratur == Kossak, Ewa: Dagny Przybyszewska : zbłąkana gwiazda, Warszawa 1974 (svensk oversettelse 1978: Irrande stjärna : berättelsen om den legendariska Dagny Juel, Stockholm : Bonniers. ISBN 91-0-043807-3) Lishaugen, Roar: Dagny Juel : tro, håp og undergang, Oslo 2002. ISBN 82-7694-108-7 Nag, Martin: Kongsvinger-kvinne og verdensborger; Dagny Juel som dikter og kulturarbeider, Kongsvinger 1987. Norseng, Mary Kay: Dagny : Dagny Juel Przybyszewska, the woman and the myth, Seattle : University of Washington Press, c1991. ISBN 0-295-96999-7 (I norsk oversettelse 1992: Dagny Juel : kvinnen og myten. ISBN 82-05-20586-8, ISBN 82-7350-356-9) Recke, Torben (2006): Die Tragödie in Tiflis. Eine editionsphilologische Analyse der Berichte vom tragischen Ende der Dagny Juel Przybyszewska. In: Orbis Linguarum 30:95-118. ISSN 1426-7241. ISBN 83-7432-146-6 Recke, Torben (2007): Näheres über die Tragödie in Tiflis. Eine Ergänzung zu der editionsphilologischen Analyse der Berichte vom tragischen Ende der Dagny Juel Przybyszewska. In: Orbis Linguarum 31:283-289. ISSN 1426-7241. ISBN 978-83-7432-260-7 Sawicka, Aleksandra: Dagny Juel Przybyszewska : fakty i legendy, Gdańsk 2006. ISBN 83-7453-668-3 Wittlin, Thaddeus: Eine Klage für Dagny. Biographie der Dagny Juel-Przybyszewska. Igel Verlag, Paderborn 1995. ISBN 3-89621-016-5. == Referanser == == Eksterne lenker == Mer om Dagny Juel (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Dagny Juel, bøker om Dagny Juel

Dagny Juel gift Przybyszewska (født 8. juni 1867 i Kongsvinger, død 5.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bibliotek

2023-02-04

Bibliotek

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibliotekvesen', 'Kategori:Byggverk etter funksjon', 'Kategori:Rom']

Bibliotek (av gresk: biblio=bok + theke=lager) er definert som «en institusjon (og bibliotekarene er en profesjon) som med utgangspunkt i organiserte samlinger av dokumenter - digitale så vel som fysiske - initierer sosiale prosesser knyttet til læring, kunnskapsdeling og kulturformidling.»

Bibliotek (av gresk: biblio=bok + theke=lager) er definert som «en institusjon (og bibliotekarene er en profesjon) som med utgangspunkt i organiserte samlinger av dokumenter - digitale så vel som fysiske - initierer sosiale prosesser knyttet til læring, kunnskapsdeling og kulturformidling.» == Generelt == Bibliotek kan også være digitale. Bibliotek organiseres og forvaltes gjerne av en eller flere bibliotekarer. Et bibliotek kan også være en bygning eller et rom der det oppbevares bøker og andre dokumenter. Offentlige bibliotek har sin ideologiske forankring i Opplysningstiden og troen på folkeopplysning. De kan sies å ha et felles overordnet mål: Ved å stille til disposisjon alle typer materiale skal bibliotekene arbeide for å dekke de behov for kunnskap og informasjon som finnes i samfunnet, både innen utdanning, forskning, arbeids- og næringsliv og hos det enkelte mennesket. De aller fleste bibliotek legger i dag vekt på å ha gode IKT-tilbud, med god internettilgang, stadig flere med trådløst bredbånd for publikum, og med egne hjemmesider – med mediekatalogen på internett og diverse andre tjenester, bl.a. digitaliserte samlinger. Selv om bibliotekene har ulikt innhold og retter seg mot forskjellige målgrupper på ulikt nivå, så finner en mange likhetstrekk mellom bibliotektypene, og det foregår et utstrakt samarbeid mellom dem. En vanlig inndeling av bibliotek er styrt av formålet med dem, eller målgruppene for virksomheten. == Bruk av bibliotek == Mange potensielle bibliotekbrukere vet ikke hvordan de effektivt kan gjøre bruk av ressursene som biblioteket tilbyr. Dette har ført til et stadig sterkere fokus på brukeropplæring. Et sentralt begrep i denne forbindelse er informasjonskompetanse. Utviklingen av internett og mobilteknologi har vært med på å redusere unge menneskers bruk av de tradisjonelle bibliotekene. Bibliotekene har blant annet forsøkt å tilpasse seg ved å tilby digitale tjenester. Disse tjenestene kalles ofte Bibliotek 2.0. == Ulike typer bibliotek == Nasjonalbibliotek eies av staten. Et nasjonalbibliotek vil typisk være «Nasjonens hukommelse», og ha som formål å samle inn, bevare og formidle hele mengden av informasjon som skapes og distribueres i landet. De fleste nasjonalbibliotek har også i oppgave å overvåke og samle informasjon skapt i andre land som berører ens eget land, såkalt itineraria. Nasjonalbiblioteket i Norge samler all informasjon uavhengig av medietyper. Fylkesbibliotek er det regionale nivået i det norske folkebibliotekvesenet. Fylkesbiblioteket er hjemlet i lov om folkebibliotek og ledes av en fylkesbiblioteksjef. Fylkesbibliotekene yter bibliotekfaglig veiledning og assistanse til folke- og skolebibliotekene i fylket. Folkebibliotek eies og drives av kommunene. Ifølge Bibliotekloven skal hver kommune ha et folkebibliotek som gir et tilbud til alle mennesker og dekke alle fagområder og aldersgrupper. Alle kommuner skal ha en fagutdannet Biblioteksjef. Biblioteket skal være gratis for alle. Formålet er å arbeide for opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet. Fylkesbibliotek er i Norge regionale støtteinstitusjoner for folke- og skolebibliotekene i sine fylker. Fag- og forskningsbibliotek er avdelinger ved offentlige eller private institusjoner. Den største gruppen er høgskole- og universitetsbibliotekene, men de finnes også ved forskningsinstitutter, i forvaltningen og i bedrifter. Den primære oppgaven er å betjene de institusjonene de tilhører, men de inngår samtidig i det nasjonale biblioteknettverket og bidrar dermed til å gjøre mest mulig litteratur tilgjengelig for alle. Fag- og forskningsbibliotek blir stadig oftere digitale. Av digitale bibliotek i Norge kan nevnes Helsebiblioteket og Nasjonalt bibliotek for barnevern og familievern.Et av de største medisinske bibliotek i Europa er Bibliothek des Ärztlichen Vereins in Hamburg. Skolebibliotek eies og drives av de enkelte skolene. De skal tjene skolens formål og derfor ha en pedagogisk innretning. De skal dekke de behovene elevene og lærerne har for litteratur og informasjon. == Kjente bibliotek == === Norge === Bergen Offentlige Bibliotek Deichman bibliotek, Oslo Gunnerusbiblioteket Nasjonalbiblioteket Universitetsbiblioteket i Oslo Samisk spesialbibliotek i Karasjok === Andre === Biblioteket i Alexandria, Alexandria i Egypt Kungliga biblioteket, Stockholm i Sverige Det Kongelige Bibliotek, København i Danmark British Library, London i Storbritannia Library of Congress, Washington, DC i USA Bibliothèque nationale de France, Paris i Frankrike == Se også == Bibliotekar Norgesbiblioteket Bokbåten «Epos» == Referanser == == Litteratur == Kunnskap er makt - norsk bibliotekhistorie. ABM-media. 2021. ISBN 9788293298205. == Eksterne lenker == Nasjonalbiblioteket Det nye biblioteket i Alexandria (på engelsk) Historiske fotografier fra noen norske bibliotek Oppslagsordet «Bibliotek» i det politiske Pax leksikon fra 1976-1984 Bibliotek; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) Leiebibliotek; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) Bibliotekutslettelse; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)

thumb|Gangbroer mellom det nye og det gamle biblioteket.

https://no.wikipedia.org/wiki/Deichman_bibliotek

2023-02-04

Deichman bibliotek

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1785', 'Kategori:Folkebiblioteker i Norge', 'Kategori:Kultur i Oslo', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart']

Deichman bibliotek, frem til januar 2018 kalt Deichmanske bibliotek og vanligvis bare omtalt som Deichman, er Oslo kommunes folkebibliotek. Det er Norges eldste offentlige bibliotek og det største folkebiblioteket i landet. Deichman omfatter hovedbibliotek, 18 filialer og flere spesialavdelinger. Samlingen består av cirka 1,4 millioner bøker og 3 000 aviser og tidsskrifter. I 2016 var utlånet på rundt 2 482 000 bind. Deichman har omkring 280 ansatte.Deichman har navn etter forretningsmannen og samleren Carl Deichman (1705–1780) som testamenterte sin private boksamling til offentlig bruk i Oslo. Biblioteket åpnet i 1785. Deichmans hovedbibliotek på Hammersborg rett nord for Regjeringskvartalet ble innviet i 1933. Det ble stengt etter 2019 og samlingene flyttet til et nytt bygg mellom Oslo S og Operahuset i Bjørvika. Bibliotekets nye hovedhus Deichman Bjørvika åpnet for publikum våren 2020.

Deichman bibliotek, frem til januar 2018 kalt Deichmanske bibliotek og vanligvis bare omtalt som Deichman, er Oslo kommunes folkebibliotek. Det er Norges eldste offentlige bibliotek og det største folkebiblioteket i landet. Deichman omfatter hovedbibliotek, 18 filialer og flere spesialavdelinger. Samlingen består av cirka 1,4 millioner bøker og 3 000 aviser og tidsskrifter. I 2016 var utlånet på rundt 2 482 000 bind. Deichman har omkring 280 ansatte.Deichman har navn etter forretningsmannen og samleren Carl Deichman (1705–1780) som testamenterte sin private boksamling til offentlig bruk i Oslo. Biblioteket åpnet i 1785. Deichmans hovedbibliotek på Hammersborg rett nord for Regjeringskvartalet ble innviet i 1933. Det ble stengt etter 2019 og samlingene flyttet til et nytt bygg mellom Oslo S og Operahuset i Bjørvika. Bibliotekets nye hovedhus Deichman Bjørvika åpnet for publikum våren 2020. == Historie == «Det Deichmanske Bibliothek» åpnet 12. januar 1785. Grunnstammen ble dannet av boksamlingen etter den dansk-norske jernverkseieren, kanselliråden og boksamleren Carl Deichman som bodde i Porsgrunn. Samlingen bestod av 6 069 bind og 261 manusskripter og ble gitt som testamentarisk gave til offentlig bruk i Christiania by. Biblioteket fikk også 2 000 riksdaler fra Deichman og mindre gaver fra andre.Helt fra begynnelsen var utlånet åpent for alle byens borgere, og de eldste låneprotokollene viser at det ble flittig benyttet. Ettersom bibliotekaren Jacob Rosted også var rektor ved Katedralskolen i byen, ble det i 1802 bestemt at samlingen skulle flyttes til skolebygningen og stilles opp sammen med skolens bibliotek. Deichmanske bibliotek ble stående som del av skolebiblioteket frem til midten av det nittende århundre, da det fikk egne lokaler. Det fikk nå også en egen bibliotekar, Gerhard Magnus. Haakon Nyhuus, som var sjefsbibliotekar fra 1898 til 1913, moderniserte driften etter amerikanske forbilder, og Deichmanske bibliotek ble ledende i Norden. Nyhuus ble etterfulgt av Arne Gude Smith Arnesen. === Hovedbiblioteket på Hammersborg 1933–2019 === Den 28. august 1933 åpnet hovedbiblioteket i nytt bygg på Hammersborg. Bygget har adresse Arne Garborgs plass 4. Bibliotekets hovedhus ble tegnet i nyklassisistisk stil av arkitekten Nils Reiersen. I 2011 ble hovedbiblioteket, som lå inntil regjeringsbygningene i Oslo sentrum, skadet i terrorangrepet 22. juli. Det gamle hovedbiblioteket stengte dørene for godt rett før nyttår 2019. Fra sommeren 2020 fortsatte biblioteksvirksomheten i nytt signalbygg ved havna i Bjørvika. === Nytt hovedbibliotek 2020 === I 2001 ble det gjort et vedtak i Oslo kommune om å bygge nytt hovedbibliotek på Vestbanen. I 2008 la Byrådet i Oslo og Kulturdepartementet frem planer om at kommunen selger tomten tilbake til staten, som vedtok å bygge det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design der. Det ble avholdt en arkitektkonkurranse med 20 deltakere høsten 2008, med kåring av vinner våren 2009. 1 forslag ble avvist av juryen grunnet brudd på anonymiteten. Vinneren ble Lund hagem as og atelier oslo as med forslaget som ble kalt Diagonale. I 2013 vedtok bystyret å bygge det nye hovedbiblioteket i Bjørvika, like ved Operahuset og det kommende nye Munchmuseet. Nybygget var ferdig i 2019, og innvielsen av det nye bygget ble planlagt å finne sted 28. mars 2020 men ble utsatt til torsdag 18. juni 2020 på grunn av Koronaviruset. == Avdelinger == Deichman Bjørvika (hovedbiblioteket) Bjerke Bjørnholt Bøler Furuset Gamle Oslo Grünerløkka Holmlia Lambertseter Majorstuen Nordtvet Nydalen Oppsal Rommen Romsås Røa Serieteket (på Grünerløkka filial) Smestad Stovner Torshov Fengselsbibliotekene Rikshospitalet – Pasientbiblioteket == Se også == Deichmans hovedbibliotek på Hammersborg, hovedbibliotek 1933–2019 Deichman Bjørvika, hovedbibliotek fra 2020 == Referanser == == Litteratur == Nils Johan Ringdal. By, bok og borger : Deichmanske bibliotek gjennom 200 år (1985) Ernst Bjerke. Bibliotheca scholæ osloensis (2002). (om Katedralskolens bibliotek) https://rasmusbroennum.files.wordpress.com/2009/04/090420juryrapportendeligversjon-deichmanaksen-lavopplselighet.pdf == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Deichmanske bibliotek – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (nn) Blogg om «Nye Deichman» Arkivert 25. juni 2011 hos Wayback Machine. – bibliotekets nye hovedbygning i Bjørvika (no) Digitalt fortalt: «Deichmansjela» (skrevet av Heidi Grytten, Deichmanske hovedbibliotek) (besøkt 29. mars 2012)

Deichman bibliotek, frem til januar 2018 kalt Deichmanske bibliotek og vanligvis bare omtalt som Deichman, er Oslo kommunes folkebibliotek. Det er Norges eldste offentlige bibliotek og det største folkebiblioteket i landet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Drammen

2023-02-04

Drammen

['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer ved Drammenselva', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Drammen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel']

Drammen (uttale ) er en by og kommune i landskapet Buskerud i Viken fylke. Den ligger der Drammensvassdraget munner ut i Drammensfjorden. Kommunen grenser mot Lier i nordøst, Holmestrand i sør, Modum i nord og Øvre Eiker i vest. Drammen ligger ca. 40 km sydvest for Oslo. Kommunen ble slått sammen med Nedre Eiker og Svelvik til nye Drammen kommune fra 1. januar 2020 og ble Norges 7. største kommune i folketall. Drammen er den nest største byen på Østlandet. Trelasthandelen i Drammensområdet dannet grunnlaget for fremveksten av byen, som på 1700-tallet utviklet seg til en av Østlandets viktigste sjøfarts- og handelsbyer; i 1715 fikk ladestedene Strømsø og Bragernes hver for seg status som kjøpstad. Drammen ble en del av Buskerud amt i 1760 og var senere administrasjonssenter i Buskerud fylke frem til 2020. I moderne tid er Drammen sentrum i en av de raskest voksende byregionene i Norge. Drammensregionen er en del av storbyregionen omkring Oslo. Tettstedet Drammen er landets femte største. Den bymessige bebyggelsen strekker seg langt ut over kommunegrensene; inn i kommunene Lier, Asker, Øvre Eiker og Holmestrand. Tettstedets samlede befolkning er på 111 036 innbyggere per 1. januar 2022. Drammen kommune hadde 100 581 innbyggere etter kommunesammenslåingen som trådte i kraft 1. januar 2020, og var dermed den sjuende største i landet, etter folketall. Ca. 21 prosent av Drammen kommunes befolkning har innvandrerbakgrunn.

Drammen (uttale ) er en by og kommune i landskapet Buskerud i Viken fylke. Den ligger der Drammensvassdraget munner ut i Drammensfjorden. Kommunen grenser mot Lier i nordøst, Holmestrand i sør, Modum i nord og Øvre Eiker i vest. Drammen ligger ca. 40 km sydvest for Oslo. Kommunen ble slått sammen med Nedre Eiker og Svelvik til nye Drammen kommune fra 1. januar 2020 og ble Norges 7. største kommune i folketall. Drammen er den nest største byen på Østlandet. Trelasthandelen i Drammensområdet dannet grunnlaget for fremveksten av byen, som på 1700-tallet utviklet seg til en av Østlandets viktigste sjøfarts- og handelsbyer; i 1715 fikk ladestedene Strømsø og Bragernes hver for seg status som kjøpstad. Drammen ble en del av Buskerud amt i 1760 og var senere administrasjonssenter i Buskerud fylke frem til 2020. I moderne tid er Drammen sentrum i en av de raskest voksende byregionene i Norge. Drammensregionen er en del av storbyregionen omkring Oslo. Tettstedet Drammen er landets femte største. Den bymessige bebyggelsen strekker seg langt ut over kommunegrensene; inn i kommunene Lier, Asker, Øvre Eiker og Holmestrand. Tettstedets samlede befolkning er på 111 036 innbyggere per 1. januar 2022. Drammen kommune hadde 100 581 innbyggere etter kommunesammenslåingen som trådte i kraft 1. januar 2020, og var dermed den sjuende største i landet, etter folketall. Ca. 21 prosent av Drammen kommunes befolkning har innvandrerbakgrunn. == Navn == Navnet Drammen kommer fra norrønt Drafn. Det var opprinnelig et navn på den innerste delen av av Drammensfjorden. Drammen var brukt som fjordnavn på kart til etter 1650. Etter som ladestedene Bragernes og Strømsø ble viktigere, ble Drammen et fellesnavn på disse. I 1811 ble de slått sammen til kjøpstaden Drammen. Drammenselva het i norrøn tid Drǫfn. Det vitner gårdsnavnet Dramdal (av norrønt *Drafnardalr) ved elva i Øvre Eiker om. Elvenavnet er kanskje det opprinnelige. Drǫfn brukes som et ord for ‘bølge’ i norrøn poesi. Navnet kan henge sammen med det norrøne ordet draf som betyr ‘drav, avfall’ og nynorsk drevje ‘bløt masse’. Navnet kan da bety ‘den bølgende’ eller ‘den opprørte, den som har uklart vann’.Skogfinnene skal ha snakket om Drammin Kapunti som betyr Drammi by. Byen ble altså kalt Drammi på skogfinsk, som er en forfinsking av det norske navnet. == Geografi == Den bymessige bebyggelsen strekker seg i dalen og oppover åssidene langs Drammenselva og videre langs fjorden, og Vestfoldbanen til Skoger og Konnerud i sør. Den første bydannelsen oppsto ved munningen av Drammenselva, med Bragernes nord for munningen og Strømsø sør for denne. Byens folketall vokste gjennom hele 1800-tallet, særlig i siste halvdel, da det ble anlagt en rekke treforedlingsbedrifter. Veksten var mer moderat etter år 1900. === Kommunedelene i Drammen kommune === Åssiden tilhørte tidligere Lier kommune men ble i 1951 en del av Drammen. Skoger var tidligere egen kommune, men etter kommunesammenslåing i 1964 ble Skoger en del av Drammen. Åssiden og Fjell ble bygget ut på 60-tallet mens Konnerud gjennomgikk massiv utbygging på 80-tallet. Etter kommunereformen som trådde i kraft 1. januar 2020, ble nye Drammen kommune en ny administrativ enhet bestående av de tre tidligere kommunene Drammen, Nedre Eiker og Svelvik. Kommunen ble deretter delt inn i ti kommunedeler som har egne knutepunkt med innbyggertorg med kommunale tjenester. Per 2021 er etableringen av disse innbyggertorgene ikke gjennomført i alle kommunedelene. ==== Lokalkoordinatorer ==== Per-Vidar Bjerke, lokalkoordinator for kommunedelene 1, 2, 4 og 5 Thea Kristine Risvik Stokke, lokalkoordinator for kommunedelene 3, 8, 9 og 10 Kine Korsmo, lokalkoordinator for kommunedelene 6 og 7 === Tettsteder i Drammen === Tettstedet Drammen strekker seg inn i Øvre Eiker, Lier, Asker og Holmestrand kommuner. Drammen mottar en rekke inn pendlere fra omegnskommunene, særlig fra Lier, og har på sin side mange bosatte yrkestakere som arbeider i Oslo. I 2022 var folketallet i tettstedet 111 036, og 83 206 av disse bodde i Drammen kommune. Tettstedet dekker 47,34 kvadratkilometer. Av dette ligger 30,16 i Drammen kommune. Befolkningstettheten i hele tettstedet er 2 329 innbyggere per kvadratkilometer. I den delen av tettstedet som ligger i Drammen kommune er befolkningstettheten 2 759 innbyggere per kvadratkilometer.Kommunen har i tillegg 4 andre tettsteder, Konnerud med 10 403 innbyggere, Nesbygda med 1 020 innbyggere, Svelvik med 4 089 innbyggere og Berger med 1 110 innbyggere pr. 1. januar 2022. Innbyggerne i Drammen kalles drammensere. === Topografi === Drammen ligger i et dalføre innerst i Drammensfjorden samt 17 kilometer innover Drammenselva. Etter slutten av forrige istid fikk Drammensdalen sin nåværende form, og etter 10 000 år med landhevinger, har mer av dalbunnen blitt frigjort. Drammen kommune omfatter 305 km², hvorav ca. 213 km² er skogareal, 30 km² er jordbruksareal og 13 km² vann. Landskapet i Drammen er preget av tettbebyggelse langs elva og fjorden som strekker seg oppover åssidene. Drammen sentrum ligger omtrent 2 moh. Det høyeste punktet på nordsiden av Drammenselva ligger 607 moh. og heter Trettekollen, åsen er i overkant av 400 moh. i snitt. Åsen på nordsiden er i snitt noe lavere, men når 558 moh. (Annevannshøgda)På den vestre delen av Strømsåsen ligger bydelen Konnerud på ca. 140 moh. Berggrunnen i Drammen består av Drammensgranitt, lavabergarten rombeporfyr, leire og sand. En spesiell naturformasjon er Kjøsterudjuvet Det høyeste punktet i Drammen kommune er Trettekollen. Trettekollens topp-punkt befinner seg 607,3 moh. === Klima === Drammen befinner seg i klimasonen kald-temperert klima. Klimatypen i Drammen er kald og fuktig, med varm sommer. Drammen er mindre påvirket av Oslofjorden enn Oslo og har derfor litt lavere middeltemperatur om vinteren enn hovedstaden. Høyeste temperatur som er målt er 35,0 °C, som ble målt 3. august 1982. === Geologi === Geologisk ligger Drammen innenfor det såkalte Oslofeltet. Fjellgrunnen i store deler av kommunen består av den næringsfattige røde drammensgranitten (Biotittgranitt). Rombeporfyr, en vulkansk bergart, er ellers dominerende i kommunen, mens kalkstein fra kambro-silur perioden setter sitt preg på enkelte lokaliteter. Kvartærgeologisk preges Drammen av en stor isbre som fylte dalen for ca. 10 000 år siden og bygde opp en endemorene, Svelvik-morenen, tvers over Drammensfjorden ved Svelvik. Løsmassene på dalbunnen består av bunnmorene og elveavsetninger, mens dalsidene dekkes av sidemorener og steinurer der hvor ikke fast fjell er synlig. === Natur og miljø === Drammenselva var lenge sterkt forurenset, bl.a. av industribedriftene ved elva. Fabrikker langs elva slapp ut avfallsstoffer, og kloakken gikk rett i elva uten rensing. I løpet av 1980- og 1990-årene ble elva renset og er igjen en av Norges beste lakseelver. Det er flere parker i byen og også flere badestrender ved Drammenselva. På sør- og nordsiden av Drammen er det store skogsområder med mange fiskevann. Drammens Sportsfiskere er en frivillig organisasjon som blant annet setter ut fisk i over 200 vann, i Drammensområdet, på dugnadsbasis. Drammen er en av kommunene med flest arter av viltvoksende orkidéer og Solbergfjellet naturreservat har Norges største forekomst av orkidéarten rød skogfrue. ==== Naturreservater ==== I Drammen kommune finnes det i 2022 tretten naturreservater. Veia naturreservat, opprettet 15. mars 2019, 390,7 dekar Solbergfjellet naturreservat, opprettet 9. juli 1993, 690 dekar Strykenåsen naturreservat, opprettet 13. desember 2002, 2084,2 dekar Bremsåsen naturreservat, opprettet 9. juni 1993, 877,1 dekar Trestikle naturreservat, opprettet 15. mars 2019, 1319,9 dekar Petersætra og Trestikledalen naturreservat, opprettet 27. november 2020, 3124,5 dekar Grunnane naturreservat, opprettet 2. oktober 1981, 2890,9 dekar Bremsa naturreservat, opprettet 20. juni 1986, 51,9 dekar Rismyr naturreservat, opprettet 20. juni 1986, 47 dekar Austadmarka naturreservat, opprettet 17. desember 2021, 1585 dekar Leitjernsfjellet naturreservat, opprettet 11. februar 2022, 2266 dekar ==== Naturminner ==== Skalstad naturminne, opprettet 26. juni 1967, 0.3 dekar Austad naturminne, opprettet 26. februar 1964, 20,4 dekar == Samfunn == === Befolkning === Drammen har hatt en befolkningsvekst på over 2 prosent de siste årene og hadde 102 000 innbyggere 1. kvartal 2021. I 2020 var befolkningstettheten 332 Innbyggere per kvadratkilometer og 97 prosent av innbyggerne er bosatt i tettbygde strøk. 64,1 prosent av befolkningen mellom 15 og 74 år er i arbeid og helse- og sosialtjenester står for 20,8 prosent av sysselsettingen fulgt av varehandel som står for 16,8 prosent. Prosentandel Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Drammen er 28 prosent, av disse er 25 prosent norskfødte med innvandrerforeldre. === Politikk === ==== Kommunestyrevalget 2019 ==== ==== Offentlige etater ==== Kommunen har ca. 4 300 ansatte. Rådmann siden 2017 er Trond Julin. Drammen kommune har tre rådmannsseksjoner, 41 virksomheter og 5 kommunale foretak. De kommunale foretakene er Drammensbadet KF, Drammen Drift KF, Drammen Eiendom KF, Drammen Kjøkken KF og Drammen Parkering KF. I tillegg er kommunen medeier i 12 interkommunale selskap/samarbeid. Dette omfatter blant annet Drammensregionens brannvesen, Drammensregionens IKT, Glitrevannverket, Legevakta i Drammensregionen, Renovasjonsselskapet for Drammensregionen, Vestviken 110 og Drammen havn (Drammensregionens interkommunale havnevesen). Drammen tingrett har sete i Drammen og dekker kommunene Drammen, Hurum, Lier, Røyken og Svelvik (i Vestfold) i Borgarting lagdømme. Drammen fengsel er samlokalisert med Drammen tingrett på Bragernes. Søndre Buskerud politidistrikt har hovedsete på Grønland, sammen med Drammen Politistasjon. Drammen brannstasjon på Strømsø er hovedbase for Drammensregionens brannvesen. Byens største helseinstitusjon er Drammen sykehus, som eies av Vestre Viken helseforetak. Legevakta for Drammensregionen er samlokalisert med sykehusets akuttmottak. Kommunen driver også syv sykehjem med heldøgns omsorgstjenester. Drammen var administrasjonssentrum for Buskerud fylkeskommune. Fylkesadministrasjonen holdt hus på Bragernes hvor også den kommunale administrasjonen er lokalisert. Fylkesmannen var på Strømsø, inntil fylkesmannsembetet flyttet til Moss etter opprettelsen av fylkesmannsembetet for Oslo og Viken. Drammen deltar også i Rådet for Drammensregionen. === Den norske kirke === Den norske kirke har elleve sogn i Drammen kommune. De er en del av Drammen prosti, Tunsberg bispedømme og består av menighetene: Fjell, Bragernes, Tangen, Strømsø, Strømsgodset, Åssiden, Skoger, Konnerud, Nedre Eiker, Mjøndalen og Svelvik. Drammen prosti omfatter også Lier Kommune som består av menighetene: Frogner, Tranby og Lierskogen, Sylling og Sjåstad. Det er totalt 15 kirker og 13 kirkegårder i Drammen kommune. I Drammen var 58,7 % av befolkningen medlemmer i Den norske kirke per 2017. Skoger gamle kirke er Drammen kommunes eldste byggverk og ifølge nyere forskning fra tidlig på 1200-tallet. Skoger kirke var viet til Olav den hellige.Skoger kirke ble innviet i 1885. Dette er en langkirke i teglstein med 300 plasser.Bragernes kirke er en langkirke i nygotisk stil fra 1871 tegnet av Ernst Norgrenn. Den er byens største kirke.Strømsø kirke er en korskirke i tømmer fra 1667 på Strømsø. Byggverket er i tre og har 920 plasser.Strømsgodset kirke er en rektangulær kirke bygget i 1843 i tømmer. Arkitekten var Christian H. Grosch som er en av Norges fremste arkitekter gjennom tidene.Konnerud gamle kirke ligger på Konnerud, er bygd i 1858 og har 150 sitteplasser.Konnerud nye kirke, til daglig kalt Konnerud kirke, er en arbeidskirke med til sammen 500 sitteplasser, oppført i teglstein, og vigslet 1996. Behovet for ny kirke ble presserende da folketallet på Konnerud vokste fra om lag 3 700 på begynnelsen av 1970-tallet til i underkant av 10 000 på slutten av 1990-tallet.Åssiden kirke er fra 1967, bygd i tegl og har 350 plasser.Åssiden kapell ble innviet som St. Laurentii kirke den 19. november 1899. På 1990-tallet overtok Åssiden menighet den gamle kirken som gave. Den står nå ved Åssiden kirkegård.Fjell kirke er en arbeidskirke fra 1984, oppført i betong og tre og har 425 plasser.Tverken sportskapell ligger i Finnemarka og ble vigslet 30. januar 1938 av biskop Eivind Berggrav. Det er oppført i tre og har 125 sitteplasser.Tangen kirke ble innviet 25. januar 1854, kirken ble rehabilitert i 1954 og fikk tilbygg i 1992. Kirken har ca. 500 sitteplasser.Svelvik kirke er en langkirke fra 1859, kirken ble tegnet av Wilhelm Hanstein. Kirken ble omfattende restaurert i 1952.Solberg kapell ble oppført i 1899. Kapellet ble pusset opp i 2008, og det har kjøkken og selskapslokaler. Kapellet ligger i Killingrudalleen i Solbergelva og er også kjent som Fredtun.Nesbygda kirke ble oppført i 1915 og innviet den 1. januar 1916. Siden er det blitt gitt i gave til Svelvik menighet. Det har gjennomgått flere oppussinger og ombygginger, og det ble innviet som kirkebygg (da titulert som kapell) av biskopen den 15. september 1993. Nedre Eiker kirke er en langkirke fra 1860. Bygningen er i tre og har 476 plasser.Mjøndalen kirke ble innviet i 1983 og er en arbeidskirke med 380 sitteplasser. Berger kirke ble innviet den 7. juni 1895 i Svelvik. === Andre trossamfunn === Human-Etisk Forbund har lokallag for Drammen og Lier, med kontoradresse i Tollbugata 4 på Strømsø.Flere evangeliske frimenigheter finnes i byen, hvorav pinsemenigheten Filadelfia Drammen med lokaler på Bragernes er den største. Baptistsamfunnet har to menigheter. Drammen Baptistmenighet, som ble stiftet i 1905, har sin kirke på Strømsø torg. Konnerud Baptistmenighet ble stiftet i 1984. Metodistkirken ligger sentralt på Strømsø. De Frie Evangeliske Forsamlinger er representert ved «Knoffen» (menighet i Knoffsgate på Strømsø). Drammen Misjonsmenighet og Frikirken(DELK) holder også til på Strømsø. Vineyard, Fokuskirken og Drammen Kristne Senter er andre kjente forsamlinger i byen. Frelsesarmeen driver sin virksomhet sentralt på Bragernes. Det er en egen katolsk kirke i Drammen, hvor St.Laurentius katolske menighet holder til. Det ble bygget en ny kirke i 1997, og den opprinnelige trekirken fra 1899 ble flyttet til Åssiden kirkegård som et varig minne fra Drammen bys historie.Det er flere muslimske trossamfunn i Drammen. Det største er Det tyrkiske trosamfunn i Drammen og omegn, som holder til i Adventkirkens tidligere lokaler på Bragernes. Trossamfunnet Minhaj-ul-Quran offentliggjorde i 2011 at de i løpet av kort tid håpet å etablere en stor moské med forsamlingshus i bydelen Fjell. === Bildegalleri === === Utdanning og barnehage === Per januar 2021 var det i alt 83 barnehager i Drammen; 36 kommunale og 47 private. Til sammen var det ca. 4 840 barn i barnehagene i Drammen kommune per januar 2020. I henhold til regjeringens definisjon hadde kommunen med dette full barnehagedekning, det vil si at alle de som søkte ved hovedopptaket, fikk barnehageplass.Drammensskolen har 32 offentlige grunnskoler: 21 barneskoler, 9 ungdomsskoler, 1 kombinert barne- og ungdomsskole og 1 skole for elever med nedsatt funksjonsevne (1.–10. trinn) Det er høsten 2019 registrert 11 791 elever ved skolene i Drammen. Andre kommunale opplæringstilbud er Voksenopplæringen, Kulturskolen, Introduksjonssenteret for utlendinger. Viken fylkeskommune har to videregående skoler i Drammen, Drammen videregående skole og Åssiden videregående skole. Det er også tre private videregående skoler i Drammen, Akademiet Drammen, Heltberg private gymnas og Akademiet Ypsilon videregående skole. På Papirbredden – Drammen kunnskapspark ligger blant annet Høgskolen i Sørøst-Norge, og Drammensbiblioteket. Høgskolen i Sørøst-Norge tilbyr flere studier ved sitt Campus i Drammen innen blant andre helsefag, økonomi- og ledelsesfag, design, lærerutdanning og statsvitenskap. Studentsamskipnaden i Sørøst-Norge tilbyr 171 hybler i nærheten av Campus på Papirbredden. === Media === I Drammen utkommer dagsavisen Drammens Tidende, tidligere Drammens Tidende og Buskeruds Blad. I perioden 1905–2000 utkom avisa Fremtiden - fra og med 2013 er avisa gjenopplivet som Dagsavisen Fremtiden, med fire ansatte. Fremtiden var den første av Dagsavisens lokalutgaver som ble startet opp. Drammen hadde også frem til høsten 2020 en gratis avis, Byavisa Drammen. Den kom ut hver onsdag i 40 000 eksemplarer frem til årsskiftet 2019/2020. Fra og med 2020 skulle avisa være heldigital. Men annonsemarkedet sviktet under koronapandemien og avisa meldte oppbud 1. oktober 2020. Åtte ansatte mistet jobben. Drammen har to lokalradio-stasjoner, Kanal1 Drammen og Radio Metro. Nettaviser som leverer daglige oppdateringer om lokale hendelser i Drammensregionen er Drammens Tidende, Drammen Live24, Drammensavisa, Svelviksposten, Eikerbladet, Eikernytt og Eikerposten. TV Drammen var lokal-tv for Drammensregionen. Kanalen åpnet 1. november 1991 og avsluttet i 2007. == Samferdsel == Drammen deltar i Buskerudbyen, et langsiktig samarbeid om areal, transport og miljø mellom syv partnere. Buskerudbyen mottar støtte fra den statlige belønningsordningen for bedre kollektivtransport, økt sykkelbruk og flere gående, og dermed ingen økning i privatbilbruken i Buskerudbyområdet mellom Kongsberg og Lier. Drammen er et knutepunkt for kommunikasjon både med bil og tog. === Hovedveinettet i Drammen === E18 er hovedforbindelsen til Oslo og Vestfold-byene. Den passerer bysenteret via en firefelts høybro som er Norges lengste. Fra E18 i Lier går europavei 134 (Oslofjordforbindelsen) til E6 ved Vassum i Frogn. Fylkesvei 282 fra Brakerøya til Lyngås i Lier krysser europavei 134 ved Amtmannsvingen i Lier kommune. Fra E18 fører E134 på sørsiden av Drammenselva vestover til Hokksund og Kongsberg og videre til Haugesund. På nordsiden går fylkesvei 283 via Bragernestunnelen til Mjøndalen. På vestsiden av Drammensfjorden går fylkesvei 319 til Svelvik og videre til Sande i Vestfold. Den korte avstanden til Oslo gjør og at byen får stadig flere pendlere. Drammen har en indre ringvei som leder trafikken utenom sentrumskjernen. Ringveien går i tunnel på Bragernessiden og krysser elva over Holmenbruene og Øvre Sund bru. På Strømsø følger ringveien fylkesvei 282. Ringveien er tilknyttet E18 på Brakerøya og på Bangeløkka, hvor også E134 som går i tunnel gjennom Strømsåsen er tilknyttet. === Buss === Kollektivtrafikken i Drammen er primært basert på buss, men det er også 5 jernbanestasjoner innenfor kommunen. Brakar betjener kollektivtrafikken i Viken fylke og har sitt hovedsete i Drammen. Brakar ble stiftet 26. oktober 2009, og er Viken fylkeskommunes kompetanseorgan for kollektivtransport og utfører ikke rutetrafikk selv, men kjøper tjenester fra eksterne leverandører. Brakars jobb er å effektivisere og utvikle kollektivtrafikken innenfor Viken fylke. Bussene i Drammen består av vanlige dieselbusser, elbusser og ett testprosjekt med selvkjørende buss.Drammen busstasjon ligger på Strømsø. TIMEkspressen rute TE1 Notodden-Kongsberg-Drammen-Oslo stopper ved Bragernes torg og flere andre holdeplasser. Flere andre ekspressbusser stopper også ved Bangeløkka i Drammen. === Jernbane === Drammen er et viktig jernbaneknutepunkt i Norge. Drammen stasjon er endestasjon på Drammenbanen og samtidig en viktig stasjon på Vestfoldbanen, Sørlandsbanen og Randsfjordbanen/Bergensbanen. Sørlandsbanen og Bergensbanen går vestover Drammensdalen gjennom Gulskogen, Mjøndalen og Hokksund, hvor de skiller lag, mens Vestfoldbanen svinger sørover like etter Drammen stasjon og går gjennom Kobbervikdalen og Skoger mot Vestfold-byene og Skien/Porsgrunn. Drammen stasjon er Flytogets vestlige endestasjon. Drammen stasjon ble nyåpnet 15. juni 2011 etter en omfattende ombygging og oppussing. Jernbanebruene over Drammenselva ble delvis ombygget og utvidet til to spor i 1996. Innenfor kommunegrensene ligger det totalt 4 stasjoner og ett mindre stoppested Drammen stasjon, Brakerøya stasjon, Gulskogen stasjon, Mjøndalen stasjon og Steinberg stoppested. === Havnetrafikk === Drammen er en havneby med adkomst fra ytre Oslofjord gjennom Svelviksundet og opp Drammensfjorden. Drammen havn er en såkalt intermodal knutepunktshavn, der gods fra bil, bane og båt kan omlastes raskt og kostnadseffekttivt. Havna er knutepunkt sentralt på Østlandet og har et kundegrunnlag på to millioner mennesker innenfor en radius av 10 mil. Drammen havn er en av stamnetthavnene i Norge, og bidrar til miljøvennlig transport til og fra regionen. I flere tiår har Drammen vært Norges største havn for bilimport, men også større prosjektlaster, stykkgods og bulk går over Drammen havn i dag. En fast containerlinje med ukentlig transport til og fra sentrale europeiske havner er opprettet. I 2006 investerte Kystverket 150 millioner kroner i oppjustering av farleden til Drammen, for å legge til rette for sjøtransport til og fra Drammensregionen. == Næringsliv == Av kommunens areal er 12 % jordbruksareal. Av dette nyttes 57 % til kornproduksjon og 19 % til slåtteland og beite. Jordbruksarealene finnes overveiende i Skoger. Atskillig skogbruk. Selvik Bruk og Drammen kommune har de største skogeiendommene i kommunen, med hhv. 23,5 km² og 16 km². Drammen er tradisjonelt en industriby; 1980 var 27 % av de yrkesaktive sysselsatt i industri mot 21 % for landet som helhet. Men andelen arbeidstakere i industrien har gått tilbake til 12 % i 2001. De viktigste industrinæringene er produksjon av elektriske maskiner og optiske apparater med 35 % av industriens sysselsatte 2001, og treforedling og grafisk industri, begge med 9 %. Viktigste hovednæring er varehandelen som sysselsetter 23 % av de yrkesaktive. Siden 1960-årene har engroshandelen vist en betydelig vekst som følge av økt import; viktigst er bilimporten over Drammens Bilhavn på Holmen, samt utførsel av treforedlingsprodukter. En stor del av industrien og engroshandelen er lokalisert til de store flatene langs elven og fjorden like utenfor munningen. De viktigste industriområdene er Holmen, Brakerøya og Kobbervikdalen. Historisk viktige bedrifter er Aass Bryggeri, ABB Kraft, Harald Lyche & Co og Osram-fabrikken. Andre viktige bedrifter er Draka Norsk Kabel, MSD, Toyota Norge, Eltek, FMC Biopolymer, EB, Norgips og Protan AS. Drammen har i dag et variert næringsliv. Byen har en omfattende handels- og serviceindustri og flere internasjonalt ledende bedrifter. Drammen har et sterkt miljø innen elektroteknisk virksomhet. Drammen er også et viktig handelssenter for kommunene omkring. De største næringene er helse og sosial, handel og industri. Antall arbeidsplasser innen industrien opplever en nedgang, mens sysselsettingen innen helse og sosial er økende. Næringene bygg og anlegg, handel samt helse og sosial er større i Drammen enn for landsgjennomsnittet. De siste årene har det vært mange nyetableringer i Drammen, og byen har nå flest gasellebedrifter, i forhold til folketall, i Norge. == Historie == De første tegn på menneskelig aktivitet i Drammensområdet er 6000–7000 år gamle helleristninger på Åskollen og ved Skogerveien. Den største helleristningen på Åskollen viser en elg. I vikingtiden ble området kalt Dramn eller Drofn, et norrønt ord som kan bety «bølger». På denne tiden stod vannet 4-5 meter høyere enn i dag, og fjorden strakte seg opp til Ryghkollen. I denne epoken seilte langskipene opp fjorden Drofn, og i Snorres kongesagaer står det at Olav den hellige gjemte seg for Knut den mektige i Dramm fjord. I vikingtiden fikk Drammensområdet også sin første helgen, Sankt Hallvard, som ble drept og deretter senket i Drammensfjorden i 1043, med en møllestein om halsen. Han ble senere skytshelgen for Oslo og har siden middelalderen vært avbildet på Oslos bysegl. Grunnlaget for Drammens eksistens er tømmerressursene og Drammenselva (Dramselva). Beliggenheten ved vassdraget og tømmervirket som kunne hentes ut fra de omliggende områdene gav grunnlag for industri og annet næringsliv. Det foregikk utstrakt trelasthandel med Nederland og Danmark allerede på 1200-tallet. På 1500-tallet hadde Drammensvassdraget omfattende tømmerfløting, og ved fossene ble det bygd sagbruk. Norges viktigste trelasthavn for sin tid ble anlagt her, og 1715 fikk ladestedene Bragernes og Strømsø hver for seg kjøpstadsrettigheter. Ladestedene ved Drammenselva ble tidlig landets viktigste arena for eksport av trelast. Allerede på midten av 1700-tallet ble det eksportert dobbelt så stort kvantum trelast som fra Christiania, det samme som fra alle de øvrige havnene i Oslofjorden til sammen. Skipstrafikken var høy og kontinuerlig. === Trelasthandel og byens grunnleggelse === Rundt år 1800 bodde det mellom fem og seks tusen mennesker i ladestedene Strømsø og Bragernes. Langs hovedgatene langs elva dominerte store bygårder og sjøboder lengst ut mot elva, der varetransporten skjedde. Bebyggelsen strakte seg på Bragernes fra Brakerøya og opp til Landfalløya. På Strømsø-siden fra Tangen opp mot Grønland. Bak rekken av bygårder lå et indre gateløp med mer uensartet bebyggelse. Bak denne lå hager, jorder og grønne enger oppover mot dalsidene. Gatenavnet Engene forteller om en gammel ferdselsåre langs byens enger. Den 19. juni 1811 ble byen grunnlagt, da Bragernes og Strømsø ble slått sammen til kjøpstaden Drammen. Brua fra Bragernes til Strømsø sto ferdig i 1812 til tross for store protester fra kjøpmennene på Bragernes, som fryktet handelslekkasje. Brua var først og fremst tiltenkt varetransport og militær beredskap, ikke fri ferdsel mellom bydelene. Det var bom på Bragernes, og folk måtte betale bompenger for å passere over broen. Tidlig på 1800-tallet var det stor forskjell på fattige og rike. Det fantes nesten ingen offentlige institusjoner eller velferdsgoder. Av offentlige institusjoner fantes kirkene, men også her var det private innslaget merkbart: Velstående abonnerte på kirkestoler og betalte for de beste gravstedene. Den vanligste geskjeft var håndverk. På tollboden arbeidet tollerne, som var statlige embetsmenn. Fogden som sto for skatteinnkrevingen, hadde politimyndighet med vektere til å ta seg av lov og orden. Fogden utstedte reisepass og hadde kontroll med utlendinger som var bosatt her. Drammens første politikorps ble stiftet i 1813 og bestod av en fullmektig og to betjenter. Fullmektigen Hans Paludan ble utnevnt til politimester to år senere, med funksjonstid 1815–1829. Han ble senere fogd i Skien. Om han og hans kones reise fra Danmark til Norge under den engelske blokaden i 1813, fortelles at skipet ble stanset av engelskmennene, men at den nygifte unge frue rørte dem slik at ekteparet, Francis Bulls oldeforeldre, fikk gå i land likevel.Fra midten av 1800-tallet ble det klart at råvaresituasjonen ikke var god nok i Drammensvassdraget. Trelasthandleren Wilhelm Gutzeit, som var den første formann i Drammen Handelsstands Forening, flyttet Gutzeit-imperiet til Nedre Glomma, og Fredrikstad overtok Drammens posisjon som den ledende utførselshavnen for trelast. === Bybrannen i 1866 === I 1866 opplevde Drammen en bybrann på Bragernes-siden. Mellom 12 og 13. juli brant 388 eiendommer fra Waagardsløkken til Brakerøya. En av disse var Bragernes kirke. Tomteeierne ønsket å bebygge tomtene sine på ny og sette nye tømmerhus på de gamle kjellerne. Slik hadde det alltid vært. Store branner hadde herjet mange ganger. Men brannen i 1866 hadde helt andre konsekvenser enn tidligere branner: 5 000 ble husløse, og mange måtte ty til en teltleir. Kun fem måneder etter brannen var nye bygningsvedtekter på plass. Et helt nytt gatenett var prosjektert med rette gater og kvartaler med avkuttede hjørner. Med jevne mellomrom ble det anlagt brede branngater på 30 alens bredde (19 m) for å hindre en ny brann i å spre seg. (St. Olavs gate, Erik Børresens allé og Losjeplassen er slike branngater). Bragernes torg ble regulert til en 50 meter bred plass ved enden av broen. Foreningen for Drammens forskjønnelse og gavn ble stiftet i 1870, og trådte til med planting av alleer i de brede gatene. Byplanleggerne ønsket å bygge offentlige praktbygg og underholdning for å støtte næringslivet. Planleggerne utlyste arkitektkonkurranser for de viktigste bygningene omkring og i nærheten av byens store nye torg. Den svenske arkitekten Emil Victor Langlet, som hadde tegnet Stortingsbygningen, fikk tegne Børsen (1868–1870) og Drammens Teater (1869–1870). Ruinen etter Bragernes gamle kirke fra 1600-tallet sto i veien for reguleringssjefens siktelinje på Gamle Kirkeplass. Nå ble det utlyst konkurranse om ny kirke som ble lagt opp på høyden ovenfor torget og i siktelinjen fra broen. Konkurransen om byens nye storslåtte kirkebygg ble holdt året etter brannen. Den nye gotiske kirken sto ferdig få år senere. Kirken lå ikke lenger ved torget der folk gikk, men lå romantisk tilbaketrukket i en park. Rådhuset ble bygd på samme tid, og snart kom sykehuset og nye store skolebygg. I lang tid hadde myndighetene forsøkt å påby murhus, mens norske beboere insisterte på trehus. I Drammen ble det tillatt trehus i kun én etasje. Byplanleggerne tenkte langsiktig, de tenkte at stigende tomtepriser etter hvert gjøre det ulønnsomt å bygge annet enn murhus i flere etasjer. Tomteeierne den gang fant snart ut at de kunne bygge trehus der loftet var innredet, dermed fikk husene i realiteten to etasjer. Disse drammenshus ligner samtidige hus i andre norske byer med tilsvarende reguleringsbestemmelser. Noen murte forretningsgårder ble imidlertid oppført i tiårene etter brannen, men ikke i det antall planleggerne håpet. I 1870 ble det utarbeidet en gatestruktur tilsvarende den på Bragernes, for de brente deler av Strømsø. Dermed ble bysentrum mye mer konsentrert enn før brannen. Man fikk et mer kompakt bymessig område, omgitt av lav trehusbebyggelse på rommelige tomter. Folk med ressurser bygget hus også i randsonen rundt byen. Bykjernen fikk mer karakter av forretningsstrøk. Drammens store nye park ble anlagt med slyngende stier og med velholdt beplantning. Landbruket forsvant også ut av byen i løpet av 1800-tallet. Bragernesåsen som hadde vært beitemark, ble beplantet med trær og fikk spaserveier. En noe tilsvarende utvikling skjedde på Strømsø etter 1870, men her overlevde trehusbebyggelsen på nordvestre del til langt inn på 1900-tallet. === Skipsfartsbyen Drammen === Det utviklet seg også en omfattende skipsfart i forbindelse med trelasthandlene, og den fortsatte til langt ut på 1970-tallet, lenge etter at trelasthandelen var borte fra Drammen. I 1880 var Drammen landets fjerde største sjøfartsby etter Arendal, Stavanger og Oslo.Her er en liste over noen av rederiene som holdt til i Drammen. === Industribyen Drammen === Handelsbyen ble langsomt forvandlet til en industriby. Dampsager ble anlagt flere steder. En viktig industrigren i Drammen var teglverkene. Da den tyske ringovnen kom i bruk fra 1870, ble det mulig å starte industriell produksjon av teglsten under kontinuerlig brenning. Med nye tyske metoder for fremstilling av øl ble bryggeriene tidlig industrialisert og det ble opprette mange bryggerier i Drammen. I 1847 ble Dammens Jernstøberi opprettet. Gjennom 1800-årene ble virksomheten utvidet til å bli en av landets viktigste jernprodusenter av ovner, maskiner, kraner og skip. I 1899 ble Drammens Elektriske Bureau, forløperen til National Industri, startet med metalltrådtrekkeri og en transformatorfabrikk. Tekstilfabrikkene var mange og store. Skotøy ble produsert i Drammen så det monnet. De Forenede Skofabrikker (grunnlagt 1903) produserte 50 000 par sko årlig. Ved slike fabrikker var det de gamle håndverksfagene som i større eller mindre grad ble industrialisert og mekanisert. Da høvelmaskiner kom i bruk i 1860-årene og kunne masseprodusere bygningsmaterialer, var det mulig å fremstille ferdig foredlede produkter av tømmerstokken. Av tømmeret kunne også fremstilles tremasse som ble brukt til å lage papir og kartong. Langs Drammenselva grodde slike papirmassefabrikker opp. Treforedlingsindustrien ble Drammens første storindustri. Skogeierne organiserte i november 1907 Drammensdistriktets Skogeierforening som en av de første i landet for å forhandle samlet med treforedlingsindustrien. Omkring år 1900 og frem til ca. 1920 hadde Drammen sin økonomiske storhetstid. I årene 1914–1920 utgjorde trevareindustriens produkter ca. 95 % av Drammens samlede eksportverdi. I mellomkrigsårene begynte nedgangen i treforedlingsindustrien. Rundt 1970 var de fleste treforedlingsbedriftene langs elven lagt ned. I 1845 ble Norges første hermetikkfabrikk startet opp i Drammen av industrigründeren Christian August Thorne. Denne fabrikken var den første av sitt slag i Norge å produserte en rekke fiskehermetikk som blant annet ansjos, og dreiv i Drammen fram til 1864 da fabrikken ble flyttet til Moss. I 1866 fikk Drammen jernbaneforbindelse, til Randsfjorden via Hokksund. Banen til hovedstaden ble åpnet i 1872. Den nye byen hadde dermed jernbaneforbindelse og en ny stor stasjonsbygning på Strømsø, som fikk sitt sentrum flyttet opp til bybrua. Drammen utviklet seg på slutten av 1800-tallet til et jernbaneknutepunkt med forbindelser til mange kanter: Drammensbanen, Vestfoldbanen, Randsfjordbanen og Krøderbanen. På 1900-tallet kom Sørlandsbanen til. Drammen stasjon ble knutepunktet for denne jernbanetrafikken, bl.a. med stort verksted for lokomotiver og vogner. På 1800-tallet var Drammen arena for flere viktige politiske begivenheter. I 1848 ble den første arbeiderforening i Norge startet av Marcus Thrane i Drammen. I 1881 foregikk «torgslaget» på Bragernes Torg i Drammen, da militære styrker skjøt varselskudd mot streikende arbeidere. En arbeider ble drept i det han ble rammet av en rikosjetterende kule. Fortsatt var elvekanten mest attraktiv for alle slags virksomheter. På grunn av fabrikkene og tømmerindustrien, opplevde Drammen en innbyggereksplosjon mellom 1845 og 1900 med en tredobling av innbyggertallet. Drammen fikk gradvis tydeligere definerte «strøk». Omkring fabrikkene vokste det frem arbeiderstrøk. På hver side av den gamle bybrua vokste sentrum sammen med jernbanestasjonen og torgene. Det kom gasslykter i gatene. Byen fikk et kommunalt gassverk som lyste opp byens gatelykter helt til elektrisiteten kom til byen i 1903. Elektrisiteten ble tatt i bruk som kraftkilde og førte til store forandringer i industrien. Drammens Elektriske Burau (National Industri) ble grunnlagt i 1899. I 1909 fikk Drammen Skandinavias første trolleybuss, på folkemunne kalt eletrikken, senere forkortet trikken. Trolleybussen ble nedlagt i 1967. Tendensen til å bygge offentlige institusjoner fortsatte utover 1900-tallet. Men nå var det befolkningen og ikke næringslivet som sto i fokus. Det ble bygget flere store skoler i bydelene, og Drammen Sykehus gjennomgikk flere store utbygginger. I 1920-årene fikk byen også en kommunal sykepleie. Og byen fikk, som andre større norske byer, sin offentlige badeanstalt for folk som ikke hadde bad hjemme. Mellomkrigstiden var en vanskelig tid med vareknapphet og nesten kontinuerlig arbeidsløshet. Først i årene rett før krigen løsnet det litt. Den nye drammensbrua ble åpnet for biltrafikk i 1937. Så kom verdenskrigens fem år, men da oppgangen i årene før krigen skulle videreføres i 1946, var det materialknapphet som bremset. 1950-60-årene forandret byen seg dramatisk, og mye av den sammenhengende trehusbebyggelsen langs de gamle innfartsveiene ble revet. Boligsaken sto i fokus, og i Drammen kulminerte planene i 1960-årene med boligblokkene på Åssiden, som ble innlemmet i byen 1951, og på Fjell. === Drammen etter 1970 === På 60 og 70-tallet forandret næringslivet seg igjen. Papirfabrikkene forsvant. Byens nye næringsvei ble logistikk og varehandel, som det hadde vært på 1700-tallet. Eldre småhus ble revet for å rydde plass for kontor- og forretningsbygg og tettere boligbebyggelse. Drammensbrua sto ferdig i 1975. Med 70-årene kom også kjøpesentrene utenfor byen og skapte nye knutepunkter. Etter 1970 var privatbilen definitivt et allemannseie, og bysentrum ble oppsplittet av trafikkårer med kaos i rushtrafikken som resultat. Familier flyttet ut fra sentrum og til de nye ytre bydelene. Befolkningsveksten stoppet en periode helt opp. På et tidspunkt kunne det se ut som byen skulle ødelegges av miljøproblemene knyttet til trafikk og en meget forurenset elv. E134 gikk rett over byens torg, og elva tok imot utslipp fra 15 papirfabrikker og 100 000 innbyggere. I samarbeid mellom berørte kommuner, Miljøverndepartementet og fylket kom de store tiltakspakkene «Kloakkrammeplanen» og «Miljøpakke Drammen» på plass i 1986. Elva ble renset og tilrettelagt for rekreasjon. Det er nå badevannskvalitet i elva, og den er igjen en av Norges beste lakseelver. Idékonkurransen Drømmen om Drammen i 1987 ble det idémessige fundamentet for forandringene som skulle komme. Vinnerforslagets ideer sees tydelig i dagens Drammen. Veipakke Drammen ble til i 1991 og var en løsning på byens store trafikkproblemer. Det ble bygget ringvei rundt byen, med tunnel gjennom Bragernesåsen og E134 ble lagt i tunnel i Strømsø-åsen. Ny motorveibro ved siden av den gamle utvidet E18 fra to- til firefelts vei. Som et tiltak for å bedre bymiljøet ble prosjektet Ny Giv For Kollektivtransporten startet i 1993 og videreført i 1997, og BLID-prosjektet(Bedre Luft I Drammen) startet i 1999. Det ble igangsatt tiltak som skulle oppmuntre til anskaffelse av elbiler, panteordninger for å stimulere til overgang til piggfrie vinterdekk uten piggdekkgebyr, og holdningskampanjer for å sykle og bruke beina. Drammen har satset på å tilrettelegge for alternativer til privatbilen. I 1999 gikk byutviklingen over i en mer intensiv fase gjennom en bredt anlagt strategiprosess – Drammen 2011. Visjonen Naturbania – den urbane byen med nærhet til marka, var ett av fremtidsbildene. Ideen var å satse på utvikling sentralt i byen, som skulle fremstå som en selvstendig, komplett by med urbane kvaliteter, nærhet til naturgoder og kulturelt mangfold, kultursatsing og et attraktiv høgskole- og studentmiljø. Det var bymiljøkvaliteter som skulle trekke nye innbyggere til byen. Denne visjonen fikk bred tilslutning blant både politikere og innbyggere. Etter dette har utviklingen gått raskt, og befolkningsveksten har igjen skutt fart. === Drammens byutviklingsinitiativer === Drammen har fått mye oppmerksomhet for sin byutvikling, og mange politikere kommer til Drammen for å lære om kommunens erfaringer. ==== Kommunale visjoner og slagord ==== «Drømmen om Drammen» – idékonkurranse utlyst av Drammen kommune på slutten av 1980-tallet «Naturbania» – kommunens visjon for kommuneplanen som ble vedtatt av Drammen kommunestyre i 2003, og deretter fornyet i kommuneplanen av 2008 «Look to Strømsø» – i 2009–2010 arrangerte Drammen kommune idékonkurransen «En by å leve i!» om utviklingen av Strømsø. Hensikten med konkurransen var å belyse hvordan man kan tilrettelegge for en energieffektiv og klimanøytral byutvikling med respekt for den historiske byen. Norconsult og Alliance Arkitekter vant med forslaget «Look to Strømsø». Utviklingen av Strømsø var områdeprosjekt i FutureBuilt.Fjell 2020 – nærmiljøprosjekt i bydelen Austad/Fjell Drammen 2040 - prosjekt under utvikling som vil inneholde kommunens langsiktige mål og strategier. ==== Prosjekter i byutviklingen fra 1995 til 2011 ==== Ny Narvesen kiosk på Bragernes Torg: da Narvesen skulle fornye kontrakten om leie av kiosk på torget, satte kommunen som vilkår at den nye kiosken var tilpasset arkitekturen på torget. Kloakkrammeplanen Miljøpakke Drammen Veipakke Drammen Union Scene allsidig kulturhus i gamle fabrikklokaler Strandpromenaden på hver side av elva med badestrand på Bragernes Holmenokken – Rekreasjons øy midt i elva med turstier og badestrand 1998: Åpning av restauranten Skutebrygga. Kommunen bekostet bryggefasiliteter som ferskvann og landstrøm 2001: Åpning av den nye kinoen KinoCity ved Bragernes torg 2003: Åpning av Glass brasserie og bar ved elvebredden. Kommunen bekostet oppussingen av bryggeområdet, mens private investorer bygget restauranten. 2004: Åpning av Drammen busstasjon; byggeprosjektet kostet i alt 27 millioner kroner 2004: Gjenåpning av Bragernes torg etter oppussing med nye torgboder, kunstisbane om vinteren og en torgscene. Bragernes torg ble kåret til Norges beste uterom i 2005 2006: Innvielse av Bruparken skatepark og grøntområde, under motorveibrua. Bruparken ble kåret til Norges beste uterom i 2008 2007: Innvielse av Papirbredden – Drammen kunnskapspark. Kunnskapsparken rommer et mangfold av ulike virksomheter, organisasjoner og prosjekter som alle har fokus på kunnskapsutvikling og nyskapning: tre høyskoler, bibliotek, bokhandel, karrieresenter og et innovasjonsmiljø 2008: Åpning av Drammensbadet – Norges største badeanlegg og svømmehall 2008: Innvielse av Ypsilon gangbro – broen vant senere flere priser 2011: Åpning av Øvre Sund bru (høsten 2011) 2011: Gjenåpning av Strømsø torg etter totalrenovering 2018 Bragernes torg ble i 2018 gjenåpnet etter siste fase av renoveringsprosjektet. ==== Senere prosjekter ==== 2019: Byggestart for Drammens nye sykehus. Sykehuset skal etter planen være i full drift sommeren 2025.2021: Planlagt byggestart for Drammen Helsepark, en næringsklynge i samme område som Drammens nye sykehus. På området skal det ligge et hotell, forskningsbedrifter, utdanningsinstitusjoner, butikker, kafeer og boliger. Drammen Helsepark er en del av det interkommunale prosjektet Fjordbyen Lier og Drammen. 2022 Sommeren 2022 starter rivning av bybrua. Dagens bybru er 15 meter bred, mens den nye brua kommer til å bli 19,4 meter bred. Fotgjengerne vil få et fem meter bredt fortau på nedstrøms side, mens sykkelfeltene på begge sider av brua blir 2,2 meter brede. Det beregnes en byggetid på tre år noe som betyr at brua forventes å stå ferdig i 2025. == Kultur == === Skulpturer === Et iøynefallende trekk i bybildet er aksen fra Bragernes kirke over Bragernes torg og Bybrua til Strømsø torg. Både Strømsø torg og Bragernes torg (torghandel) er smykket med skulpturer utført av norske kunstnere. === Teater, kino og festival === Drammens Teater, tegnet av Emil Victor Langlet og oppført 1870, ble totalskadd ved brann i 1993. Teatret ble gjenoppbygd og gjenåpnet 1997. Samme år ble teateret tildelt Europa Nostra-diplom for gjenoppbyggingen. KinoCity Drammen har 6 saler og ligger ved Bragernes torg.Kulturhuset Union Scene er en restaurert og ombygget papirfabrikk ved siden av høyskolen som huser mange forskjellige kulturaktører. === Arrangementer === Elvefestivalen arrangeres årlig og har blitt en stor begivenhet med både nasjonale og internasjonale storheter på scenen. Skisprinten er et årlig sprintrenn i Drammen som inngår i FIS World Cup.St.hans feiring på Holmennokken, 23. juni hvert år arrangeres St.hans feiring på Holmennokken. Globusfestivalen er en mat og kultur festival som arrangeres årlig i slutten av september.Drammen Pride er en festival og et kulturarrangement som ble arrangert for første gang i 2019. Festivalen holdes i august måned og varer i tre dager med flere konserter og parade.Drammensmaraton er en årlig konkurranse som arrangeres av Idrettsforeningen Sturla. Konkurransen var opprinnelig et hel maratonløp, men ble i 2011 lagt om til halvmaraton. ===== Fritidskortet ===== Fritidskortet er en ordning som lanseres i Drammen 1. august 2021, med målet å gi flere barn og unge får muligheten til å delta på organiserte aktiviteter, og da spesielt utsatte grupper i samfunnet. Kortet tilbys alle barn og unge mellom 6 til 18 år og dekker aktiviteter opptil 1 000 kroner per halvår. === Bryggeri og travbane === Aass Bryggeri er Norges eldste bryggeri, og ligger langs elvebredden på Bragernes. På Åssiden ligger Drammen travbane. === Museum === Drammens Museum for kunst og kulturhistorie, fylkesmuseum og galleri for Buskerud er en stiftelse opprettet i 1996. Stiftelsen består av tidligere Drammens Museum, grunnlagt i 1908, Drammen Kunstforening, grunnlagt i 1867 og Stiftelsen Gulskogen gård, opprettet i 1959. I stiftelsen inngikk dessuten Thaulow-samlingen av kunst og kuriosa fra Modum Bad. Museet holder til på Marienlyst i Drammen, men har avdelinger spredt flere steder i byen. === Idrett og friluftsliv === En av Drammens største severdigheter, Spiralen, går fra bysenteret i tunnel opp til Bragernesåsen. På toppen er det storslått utsikt over Drammen og Drammensfjorden, med turløyper sommer og vinter. Friluftsområdene er veldig mye brukt i vinterhalvåret, Bragernesåsen østre og vestre batteri er militære forsvarsverk som ble bygget på 1800-tallet. På Strømsø ligger idrettsanlegget Marienlyst og Drammenshallen, en flerbrukshall som brukes til idrettsarrangementer, konserter og messer. De mest kjente klubbene er fotballklubben Strømsgodset og håndballklubben Drammen Håndballklubb, men dans, friidrett og bandy er også populært i Drammen. Drafn har 19 norgesmesterskap i denne grenen, og kan skryte av olympiske medaljer (Thorleif Haug, hopp, langrenn og kombinert) og verdensmesterskap (Hans Bjørnstad, hopp). Drammen har to alpinanlegg; et på Strømsø (Haukåsløypa) og et på Åssiden (Drammen skisenter – Aronsløypa). Alle bydelene har en eller flere kunstgressbaner. Det er også 10 isflater og en egen turnhall i Drammen. Sju år har det vært arrangert FIS World Cup Sprint midt i Drammen sentrum, et unikt arrangement som er et av høydepunktene i Sprint-verdenscupen. === Kommunevåpen og byflagg === Kommunevåpenet (vedtatt 1960) har en sølv søyle på sølv fjellgrunn korslagt med sølv nøkkel og sverd mot en blå bakgrunn. De latinske ordene i våpenet – «In fide et justitia fortitudo» – betyr «I troskap og rettferdighet ligger styrke». Søylen i midten av våpenet symboliserer det bærende og samlende, steinene under søylen betyr at søylen står på sikker grunn, sverdet står for kraft og styrke og nøkkelen symboliserer selve byen. Dette symbolet har vært mye brukt i europeiske byer. Allerede i 1662 søkte Bragernes og Strømsø om å forenes til en by under navnet «Fredrikstrøm», med handelsfrihet og eget våpen, beskrevet som tre trær ved en rennende strøm, men fikk avslag av kongen.Bragernes bysegl fra 1715 var veldig likt det nåværende byvåpen/kommunevåpen, det ble beskrevet som en korslagt nøkkel og kårde over en søyle på stengrunn og hadde de latinske ordene "In fide et justitia fortitudo"Strømsøs bysegl ble beskrevet med Norges løve i en gate som fører opp til en kirke. I 1811 ble Bragernes og Strømsø forenet og samlet under en versjon av det tidligere byvåpenet til Bragernes. Våpenet har i årenes løp vært fremstilt i en rekke varianter. Våpenet som ble brukt på 1930-tallet ble beskrevet med «blå bunn med gull søyle oppvoksende av gull stengrunn, søylen har krysslagdt sverd og nøkkel av gull». ==== Byflagget ==== Byflagget (vedtatt 1930) har et horisontalt hvitt bølget bånd mot en blå bakgrunn og henspiller på Drammens beliggenhet ved Drammensfjorden. Flagget ble tegnet av byarkitekt Alf Bugge. === Kommunenavnet === Navnet Drammen var egentlig navnet på den indre del av Drammensfjorden, som i Norrøn form het Drafn, et hankjønnsord. Det tilsvarende hunkjønnsord Drǫfn var navn på Drammenselva og er muligens eldre enn fjordnavnet. Overgangen fra f til m (her en delvis assimilasjon) er kjent alt fra middelalderkilder. Drammen blir vanligvis tolket som en avledning av norrønt draf, 'grums, smått avfall', og samme ord som drǫfn i norrøn poesi, 'bølge'; navnet Drammen kan da bety 'den bølgende' eller 'den som har uklart vann'. Drammen ble bynavnet da Bragernes og Strømsø ble slått sammen til kjøpstad i 1811. === Tusenårssted === Bragernes torg, er det største torget i Drammen og utnevnt til kommunens tusenårssted. Det har vært en sentral markedsplass i 200 år. Torget ble rehabilitert i 2003. Det har blitt lagt stor vekt på å bevare og utvikle torget til et moderne byrom. Bragernes torg er en åpen plass med fontene, scene med demonterbart tak og med kunstneriske utsmykninger. Bragernes torg er Norges største torg. Torget ivaretar en rekke bymessige funksjoner, og er møteplass, handelstorg og festplass. Om vinteren er ca. 550 m2 av torget omgjort til en kunstfrossen skøytebane. Tusenårsstedet i Krokstadelva var tidligere Nedre Eiker kommunes tusenårssted. Parken er en del av flomsikringstiltak i Krokstadelva, pumpestasjonen ligger som en paviljong i parken. Tusenårsstedet er et aktivitetsområde med street basketballbane, Stor gressplen og benker. Utendørs aktivitetspark for skating, BMX-sykling og sparkesykler. Området har adresse A J Horgens vei, 3055 Krokstadelva.Tusenårsstedet for tidligere Svelvik kommune ligger på Batteriøya i Svelvik. Øya er et rekreasjonsområde og fiskeplass med turstier, plenområde og sittebenker. === Severdigheter === Utsiktspunktet spiraltoppen (Nedre skanse) med den spesielle Spiraltunnelen Bragernes torg med den nygotiske Bragernes kirke Drammens Teater Drammens Museum, Museet omfatter Marienlyst gård, Austad gård og Gulskogen gård. Kjøsterudjuvet, 1300 meter lang bakke med en stigning på 250 meter. Drammen Skisenter, Alpinanlegget har én fireseters ekspressheis på 1350 meter og to skitrekk. Ypsilon bru, gangbru over Drammenselva åpnet 2008 === Kulturminner === På Åskollen og ved Skogerveien finnes helleristninger. Deler av den eldre bebyggelse i Drammen har stor antikvarisk verdi. Ved Bragernes torg ligger bl.a. to karakteristiske tårnbygninger med tidligere brannstasjon og tidligere Drammen rådhus, oppført 1871. Begge er verneverdig klasse A. Rådhusbygningen er nå satt i stand og restaureringsarbeidet ble prisbelønnet 1987. Langs Tollbugata på sørsiden av Drammenselva ligger Den tekniske aftenskole (1808), Børneasylet (1750–1800) og Bangegården (1750–1800), som alle ble fredet i 1923. Ved Strømsø Torg ligger tidligere Norges Banks filial (1840–42), fredet 1967. I området rundt Øvre Sund ligger Biedermeierstrøket, som er et av de få helhetlige handelsstrøk fra før 1850. Øst for sykehuset ligger det engelske kvartalet, som består av små idylliske murhus. Området er verneverdig. Flere steder i sentrum, spesielt i Konggata, finnes såkalte drammenshus. Disse trehusene er et resultat av reguleringen etter bybrannen, da det ikke var tillatt å bygge mer enn én etasje i tre. Disse husene har nå historisk verdi. De tre lystgårdene Austad gård, Marienlyst gård og Gulskogen gård, som er en del av Drammens Museum, er også fredet. == Vennskapsbyer == Örebro, Örebro län, Sverige Kolding, Region Syddanmark, Danmark Villmanstrand, Södra Finland, Södra Karelen Stykkishólmur, Vesturland, Island Kiel, Schleswig-Holstein, Tyskland == Priser == 2020: Årets lokale klimatiltak 2019: Norges kulturkommune 2018: Norsk publikumsutviklings-prisen «Inkluderer flest» 2016: Årets frivillighetskommune 2015: Difis anskaffelsespris for digitalisering 2014: Bosettingsprisen for bosetting av flyktninger 2014: Årets grønne park til elveparkene i Drammen 2013: Statens pris for boligsosialt arbeid 2012: Utdanningsdepartementet og KS' Skoleeierpris – delpris Ledelse av og i skoler 2012: Justis- og beredskapsdepartementets pris for samarbeid og samordning i arbeidet mot vold i nære relasjoner 2012: Nordic Bridge Prize 2012 for gangbroen Ypsilon 2009: Ungdommens forebyggingspris 2009 2009: Stålkonstruksjonspris til Ypsilon 2009: ECCS European Steel Design Awards 2009 2009: The European Council of Spatial Planners 2008: Norges Beste uterom – Bruparken 2008: The European Urban and Regional Planning Awards 2008 2008: ECCS Award for Steel Bridges – pris for gangbroen Ypsilon 2008: Statens byggeskikkpris – hedrede prosjekter Ypsilon 2007: Internasjonal kommune 2007: Hagekulturprisen til Bragernes strand/elveparken 2005: Norges beste uterom til Bragernes torg 2004: Vakre vegers pris til Strandveien 2003: Statens bymiljøpris 2001: Årets grønne park til Bragernesåsen 1997: Europa Nostra-prisen til Drammens Teater 1986: Europa Nostra-prisen til rådhuset == Se også == Liste over kjente drammensere Liste over norske byer Liste over bydeler i Drammen Liste over skulpturer i Drammen Liste over parker i Drammen Tettstedet Drammen == Litteratur == Knudsen, Tor Adler og Sellæg, Jo. (1992). Drammen - Kort og godt. Drammen: Brakar lokalhistorisk forlag. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Drammensboka av Tom Helgesen og Tom Schandy Jo Sellæg: Drammen – blott til lyst, Drammen 2014 == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Drammen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Drammen hos Wikivoyage (no) Drammen i Store norske leksikon (en)(no)Drammen guide (en)(no)(fr)(de)DNT Drammen og Omegn (no)Drammen byleksikon (no)Drammen mediearkiv (no)Drammen historielag side med artikler, bildegalleri, linker og flere lister (no)Skoger og Konnerud Historielag (no)Sande Historielag (no)Tangen og Åskollen Historielag (no)Drammens historie side med artikler og linker (no)Rundt om Drammen Lokalhistorisk tidsskrift med bidrag fra kulturhistoriske institusjoner og foreninger i Drammen Drammen Scener Teater, konserter, forestillinger, show og annen kultur Drammenskart med mange kartlag Statistikk om Drammen Næringsforeningen i Drammensregionen Drammen.no -offisielt nettsted for Drammen med oversikt over hva som skjer, handel, kultur og mye mer Drammens museum Visit Drammen (no)Drammen kommune på Vimeo Fotografier fra Drammen ca. 1880–1947 i Nasjonalbibliotekets arkiv Lokale historier fra Drammen

Drammen () er en by og kommune i landskapet Buskerud i Viken fylke. Den ligger der Drammensvassdraget munner ut i Drammensfjorden.

https://no.wikipedia.org/wiki/Digital_rettighetsadministrasjon

2023-02-04

Digital rettighetsadministrasjon

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Digital rettighetsadministrasjon', 'Kategori:Opphavsrett']

Digital rettighetsadministrasjon (DRA) (engelsk: digital rights management (DRM)) er en samlebetegnelse for ulike digitale teknologier som har som mål å begrense bruksmulighetene til opphavsrettsbeskyttet informasjon. Det er viktig å merke seg at DRA betyr «digital administrasjon av rettigheter», og ikke «administrasjon av digitale rettigheter». Det er altså snakk om alle rettigheter, ikke bare de som er lagret eller distribuert digitalt. DRM-systemer er mest kjent for at de vanligvis tvinger brukeren å følge de restriksjoner som følger det opphavsrettsbeskyttede materialet, ved å legge tekniske føringer på hvordan materialet kan benyttes. Eksempler på føringer kan være kopibeskyttelse eller -reduksjon, utskriftsperre eller -reduksjon og begrensninger i antall ganger man kan åpne/kjøre materialet. I tillegg bør/skal DRM-systemer inneholde en lisens som beskriver rettighetene som følger materialet, samt en beskyttelse av denne lisensen. Motstandere av DRM har foreslått å endre navnet til Digital Restrictions Management (Digital restriksjonsadministrasjon), fordi de mener at DRM er mer knyttet opp mot restriksjoner enn rettigheter.

Digital rettighetsadministrasjon (DRA) (engelsk: digital rights management (DRM)) er en samlebetegnelse for ulike digitale teknologier som har som mål å begrense bruksmulighetene til opphavsrettsbeskyttet informasjon. Det er viktig å merke seg at DRA betyr «digital administrasjon av rettigheter», og ikke «administrasjon av digitale rettigheter». Det er altså snakk om alle rettigheter, ikke bare de som er lagret eller distribuert digitalt. DRM-systemer er mest kjent for at de vanligvis tvinger brukeren å følge de restriksjoner som følger det opphavsrettsbeskyttede materialet, ved å legge tekniske føringer på hvordan materialet kan benyttes. Eksempler på føringer kan være kopibeskyttelse eller -reduksjon, utskriftsperre eller -reduksjon og begrensninger i antall ganger man kan åpne/kjøre materialet. I tillegg bør/skal DRM-systemer inneholde en lisens som beskriver rettighetene som følger materialet, samt en beskyttelse av denne lisensen. Motstandere av DRM har foreslått å endre navnet til Digital Restrictions Management (Digital restriksjonsadministrasjon), fordi de mener at DRM er mer knyttet opp mot restriksjoner enn rettigheter. == Historie == DRM-systemer bygger på og er sterkt knyttet opp mot opphavsrett. Før den digitale revolusjonen ble opphavsretten regulert ved lovverket alene, bl.a. fordi det var forholdsvis dyrt og vanskelig å lage gode kopier av opphavsrettsbeskyttede verk. Med digital teknologi ble det både langt enklere og billigere å lage perfekte kopier, og dermed ble forutsetningene for kontroll endret og markedet for tekniske beskyttelsesmetoder vokste. Tekniske beskyttelsesmetoder er ikke et spesielt nytt konsept. Flere ikke-publiserte kilder hevder at enkelte grammofonplater på 1970-tallet ble utstyrt med en høyfrekvent lyd, et såkalt «spoiler signal», som skulle hindre kopiering over på kassetter, uten at systemet var særlig effektivt. I 1984 falt avgjørelsen i høyesterett i USA i saken mellom Sony og Universal Studios, der sistnevnte saksøkte førstnevnte. Søksmålet, som ble fremmet i 1976, gikk på at Sonys Betamax-system la til rette for brudd på opphavsretten ved at man fikk anledning til å lage kopier av TV-sendinger. Retten avgjorde at private opptak av TV-sendinger med Time shifting som formål falt inn under såkalt «fair use», og dermed ikke var brudd på opphavsretten. Det ble gjort forsøk på å innføre obligatorisk kopisikring på alle hjemmevideosystemer, men dette ble ikke gjennomført før i 1998. Utviklingen av DAT-formatet på midten av 1980-tallet førte i USA til lover som påla alle digitale lydopptakere å inkludere SCMS-systemet. Dette kan ha bidratt til at formatet aldri ble markedsdominerende, til tross for sine tekniske fordeler. Et annet argument kan også være at CD-ROM var i ferd med å bli allment tilgjengelig i hjemme-PC-er, og det ville koste for mye å tilpasse utstyret til DAT. På midten av 90-tallet ble hjemmedatamaskiner og internett-tilgang allment tilgjengelig. Dette åpnet bl.a. for perfekt kopiering av innholdet på musikk-CD-er, (og andre digitale utgivelser av verk), med påfølgende distribusjon på internett, (også kjent under begrepet Piratkopiering). Responsen fra mediaindustrien var utvikling av stadig mer avanserte DRM-systemer, søksmål og lobbyering for et strengere lovverk. I 1998 gikk over 200 firmaer og organisasjoner sammen om å danne Secure Digital Music Initiative (SDMI). Dette forumet hadde som formål å fremme og utvikle teknologi og spesifikasjoner som beskyttet avspilling, lagring og distribusjon av digital musikk. SDMI er mest kjent for sitt åpne brev til «det digitale samfunnet», der de utfordret hvem som helst til å knekke seks av deres beskyttelsesmekanismer, deriblant fire vannmerkingsteknikker. En gruppe forskere, blant dem professor Edward Felten, oppdaget grunnleggende feil ved oppbygningen av teknologien og ønsket å publisere funnene på en internasjonal konferanse. SDMI, sammen med Recording Industry Association of America, responderte med å true med søksmål dersom de publiserte funnene. Felten trakk i første omgang sin presentasjon, men publiserte og presenterte funnene på en annen konferanse senere samme år. SDMIs hjemmesider ble ikke oppdatert etter 18. mai 2001, og ble nylig fjernet fra nett. Da USA implementerte WIPOs opphavsrettsdirektiv i form av Digital Millennium Copyright Act (DMCA) ble det obligatorisk for alle videospillere å inkludere maskinvare som responderer på et DRM-system utviklet av Macrovision. Så godt som alle amerikanske produsenter av videoer benytter dette systemet. I januar 2007 valgte EMI, som det siste av de fire store plateselskapene, å slutte å gi ut CD-er med DRM-systemer, fordi kostnadene ikke kunne rettferdiggjøres av resultatene. I løpet av 2008 beveget også de fire store seg i retning av å selge musikkfiler over internett uten DRM. == Teknologi == === DRM for CD === Tidlige forsøk på å hindre ulovlig kopiering av CD-plater utnyttet ofte svakheter i avspillingsprogrammer og fysiske spillere. Målsetningen var å hindre at PC-er fikk tilgang på den ukrypterte musikken, samtidig som CD-en skulle fungere som normalt i en alminnelig CD-spiller i et musikkanlegg. Dette ble for eksempel gjort ved å utnytte det at CD-ROM-spillere kunne gjenkjenne og bruke såkalt multiseksjon-CD-er, mens vanlige avspillere ikke gjorde dette. En multiseksjon-CD har flere innholdsfortegnelser (Table of Contents/TOC), én for hver seksjon. En CD-ROM leser av den siste TOC-en og følger en peker i denne til den nest siste, og videre opp til den første. Dersom den siste TOCen inneholdt feil informasjon om innholdet, f.eks. at audioinnholdet sto oppført som datainnhold, ville datamaskinen ikke gjenkjenne CD-en som en audio-CD, og dermed hindres i å spille av eller kopiere dette. Dersom produsenten likevel ville legge til rette for at musikken kunne spilles av på en PC kunne man legge inn musikken i et kryptert, digitalt format i tillegg til audiosporene, og legge ved en avspiller på platen. Et annet eksempel var å legge inn et ufullstendig spor til sist på CD-en, slik at PC-en registrerte den som en uferdig CD, og dermed ikke ville spille den av. En avspiller for audio-CD-er ville normalt verken være i stand til å gjenkjenne multiseksjon- eller uferdige CD-er, og ville dermed spille av audio-innholdet som normalt. Disse formene for kopisperre kunne omgås dersom avspillingsprogrammet eller CD-ROM-en var robuste nok til å gjenkjenne og kontrollere feil informasjon i TOC-en. Systemene baserte seg altså ofte på dårlig og mangelfull programmering. De kunne også ofte omgås dersom man plasserte en bit ugjennomsiktig teip eller satte en tusjstrek over det området på CD-platen som inneholdt den andre TOCen.De fire store plateselskapene i verden, Sony BMG, Universal Music Group, Warner Music Group og EMI, gikk gradvis bort fra DRM på CD-plater, EMI som den siste i januar 2007. === DRM for DVD === De facto standarden for DRM-beskyttelse av DVD-plater, og samtidig et relativt tidlig eksempel på et fullverdig DRM-system, er det såkalte Content Scramble System (CSS), som ble introdusert ca. 1996. Prinsippet bak CSS er at data på DVD-platen er kryptert, slik at innholdet bare kan spilles av dersom den krypterte informasjonen dekrypteres med en egen nøkkel. For at de tekniske produsentene av DVD-avspillere skulle få tillatelse til å legge en slik nøkkel inn i sine produkter måtte de signere en avtale som påla dem å bygge en rekke begrensninger inn i spillerne. For eksempel måtte de hindre at kjøpere av spilleren fikk direkte tilgang til de digitale signalene som brukes til å framstille klartekstskopier av signalene på DVD-platen. I 1999 ble CSS dekodet, og avspillingsnøklene er nå forholdsvis enkelt tilgjengelig, (se DeCSS). === DRM for høyoppløselige optiske plater === Neste generasjon optiske plater, representert ved HD DVD og Blu-ray, benytter seg av DRM-systemer basert på AACS-standarden, som ble lansert i 2005. Siden den gang har systemet blitt omgått en rekke ganger. Programmet AnyDVD, som tidligere dekrypterte og fjernet beskyttelsen til DVD-plater, er også oppgradert til å gjøre det samme med HD-DVD-plater. === Andre former for DRM === Det finnes et ukjent antall DRM-systemer designet med tanke på digitalt innhold som gjøres tilgjengelig via internett. De mest kjente er Windows Media DRM og Apples FairPlay. Programvarearkitekturen Next-Generation Secure Computing Base (NGSCB) er et av prosjektene til Microsoft, basert på såkalt Trusted Computing-teknologi utviklet etter spesifikasjonene laget av the Trusted Computing Group. NGSCB er ikke et DRM-system i seg selv, men åpner for utvikling av DRM-teknologi der man må modifisere maskinvare for å omgå systemet. Målsetningen til NGSCB er å utvikle et sikrere datamiljø der alle maskin- og programvareelementer må verifiseres før de får lov til å kjøre. Dersom målsetningen blir nådd vil det skape et grunnlag for DRM-systemer som er vanskeligere å omgå enn de man finner i dag, som utelukkende kjører i applikasjonslaget til datamaskinen. === Kriterier === Et av problemene knyttet opp mot DRM-systemer er at det ikke finnes noen internasjonal standard for hva et DRM-system er, til tross for at bl.a. ISO har gjort forsøk på å definere dette. Det er likevel mulig å finne noen elementer som bør være til stede for at et system skal falle inn under betegnelsen DRM, for eksempel tilgangskontroll, kopibeskyttelse og beskyttede lisensbetingelser. === Implementasjoner === DRM-systemer implementeres i hovedsak på tre måter: Kryptering Autentisering Sikkert miljø for effektueringI tillegg er også begrepet Digital vannmerking brukt mye i forbindelse med DRM, men det er høyst usikkert om dette alene faller inn under samlebetegnelsen. == Lovgivning == I 1996 lanserte FN-organisasjonen WIPO en traktat om opphavsrett, som bl.a. påla medlemslandene å utvikle et lovverk som gav legal beskyttelse til DRM-systemer. I Norge førte dette til en utvidelse av Åndsverkloven i 2005, som i massemedier i stor grad ble omtalt som MP3-loven. Etter endringene er det ifølge §53a forbudt å omgå «effektive tekniske beskyttelsessystemer», herunder DRM-systemer. Loven inneholder to punkter som ennå ikke er tydelig definert. Det første gjelder uttrykket «effektive». Før dette uttrykket prøves i rettsapparatet er det uklart hva som innebærer at et system er «effektivt». Forarbeidene gir et par eksempler på ikke-effektive systemer, nærmere bestemt systemer som kan omgås ved å holde nede «shift»-tasten når man setter inn CD-en, eller tegne en strek på CD-en med tusj. En finsk domstol har dog felt en dom som erklærer at CSS, systemet som brukes til å beskytte DVD-plater, ikke kan regnes for å være et «effektivt» system. Dette systemet er altså ikke beskyttet av den finske loven, selv om dommen kan bli omgjort i en høyere rettsinstans. I Norge er det enda ikke noen slik dom å vise til. Det andre punktet gjelder et tillegg i den norske loven. Lovteksten stadfester at forbudet ikke skal være til hinder for at en privat bruker skal kunne spille av innholdet på «det som i alminnelighet oppfattes som relevant avspillingsutstyr». Loven åpner altså for omgåelse av «effektive» DRM-systemer, men spesifiserer ikke hva slags utstyr det er snakk om. I forarbeidene til utvidelsen står det at unntaket skal gjelde for å konvertere CD-innhold til MP3-format, samtidig motsier forarbeidene seg selv ved å også hevde at man ikke uten videre kan regne med å få spilt av innholdet på en CD i en mp3-spiller. All den tid det ikke foreligger en høyesterettsdom knyttet til paragrafen kan man ikke med sikkerhet si hva som inkluderes i unntaket. Problemstillinger knyttet til CD-er er uansett primært teoretiske, fordi det nesten ikke produseres musikk-CD-er med DRM-systemer lenger. == Kritikk == Noen kritikere mener DRM kun er måter å skape økonomiske synkroniseringseffekter ved hjelp av markedsandeler og nettverkseffekter. Mer folkelig sagt hevder disse motstanderne at «Digital Rights Management» kun handler om å kunne kontrollere hvilke enkeltenheter og avspillere som skal være i stand til å spille av ulike medieformater, og dermed kunne kreve gjenkjøp hver gang man vil spille av et medium i en ny avspiller. En konsekvens av en slik situasjon kan være at man må kjøpe hele filmsamlingen på nytt dersom man vil eller må bytte avspiller. Motstandere av DRM mener denne typen teknologier pålegger forbrukerne restriksjoner og muliggjør misbruk. Tilhengerne av DRM hevder at DRM er nødvendig for å forhindre utstrakt piratkopiering av digitale åndsverk. Det hevdes av kritikerne at digitale beskyttelsesmekanismer aldri kan bli i stand til å hindre piratkopiering fordi det vil alltid være mulig å gjøre direkte avtrykk (også kalt en 1:1 kopi) av fysiske digitale medier ved hjelp av spesialutstyr. En annen svakhet vil være det såkalte «analoge hullet»; muligheten for å ta opp avspilt media med eksterne opptakere. (F.eks. en mikrofon foran en høyttaler, eller et filmkamera foran en skjerm). Motstandere av DRM har dessuten innført begrepet Digital Restrictions Managment (norsk: håndtering av digitale restriksjoner), som inkluderer «Digital Rights Management» og alle andre former for digitale restriksjoner, f.eks. programvare som hindrer deg i å gjøre det du ber den om. Et mye brukt eksempel er at en bruker ikke får slettet en datafil, til tross for at man svarer «Ja» på spørsmålet om man er sikker på at man vil gjøre det. === Kontroverser === I 2005 slapp Sony en rekke utgivelser der CD-platene var beskyttet av et nytt DRM-system. Systemet inneholdt blant annet rootkit-teknologi som ble installert automatisk dersom CD-platen ble spilt av på en PC. Systemet gjorde deretter forsøk på å skjule denne installasjonen, og er av den grunn blitt definert som spyware av mange kritikere. Etter sterk kritikk fra forbrukere og andre valgte Sony å tilbakekalle alle CD-plater med systemet, og de lanserte også en måte å fjerne den skjulte installasjonen. I 2007 kom Venstres landsmøte med en offisiell uttalelse som bl.a. fremmet forslag om å forby bruk av DRM. Forslaget har blitt møtt med flere kritiske debattinnlegg i aviser fra bl.a. TONO, Gyldendal og Kopinor == Referanser == == Eksterne lenker == DRMwatch Arkivert 22. august 2007 hos Wayback Machine., engelsk side med DRM-relaterte nyheter DRM dictionary Arkivert 23. august 2007 hos Wayback Machine., en ordliste med en rekke begreper knyttet mot DRM INDICARE-prosjektet, et europeisk prosjekt med formål å øke bevisstheten rundt DRM Hva er digital rettighetsforvaltning (DRM)?, Forbrukerrådets forklaring Digital Restriction Management, nettside drevet av Free Software Foundation Europe

Digital rettighetsadministrasjon (DRA) (engelsk: digital rights management (DRM)) er en samlebetegnelse for ulike digitale teknologier som har som mål å begrense bruksmulighetene til opphavsrettsbeskyttet informasjon. Det er viktig å merke seg at DRA betyr «digital administrasjon av rettigheter», og ikke «administrasjon av digitale rettigheter». Det er altså snakk om alle rettigheter, ikke bare de som er lagret eller distribuert digitalt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dublin_Core

2023-02-04

Dublin Core

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibliografi', 'Kategori:Bibliotekvesen', 'Kategori:Informasjonsgjenfinning', 'Kategori:Klassifiseringssystemer', 'Kategori:Metadata']

Dublin Core er et sett med standarder for å assosiere metadata med ressurser. I denne sammenhengen regnes ressurser primært å være data som kan nås via World Wide Web – men i prinsippet kan Dublin Core også benyttes for andre typer ressurser. Ofte brukes betegnelsen om Dublin Core Metadata Element Set som er et sett med 15 beskrivende semantiske definisjoner.Det opprinnelige elementsettet av Dublin Core metadata består av 15 metadataelementer. I norsk oversetting er disseMerk at kolonnen «underelementer i bruk i Norge» er utenfor det som defineres av Dublin Core.

Dublin Core er et sett med standarder for å assosiere metadata med ressurser. I denne sammenhengen regnes ressurser primært å være data som kan nås via World Wide Web – men i prinsippet kan Dublin Core også benyttes for andre typer ressurser. Ofte brukes betegnelsen om Dublin Core Metadata Element Set som er et sett med 15 beskrivende semantiske definisjoner.Det opprinnelige elementsettet av Dublin Core metadata består av 15 metadataelementer. I norsk oversetting er disseMerk at kolonnen «underelementer i bruk i Norge» er utenfor det som defineres av Dublin Core. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Dublin Core – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Norsk oversettelse av DCMI Metadata terms Oversatt for Den norske katalogkomité av Frank B. Haugen Dublin Core Metadata Element Set cristin.no Oversendelsesbrev - Håndbok for bruk av metadata i norske forskningsarkiv

Dublin Core er et sett med standarder for å assosiere metadata med ressurser. I denne sammenhengen regnes ressurser primært å være data som kan nås via World Wide Web – men i prinsippet kan Dublin Core også benyttes for andre typer ressurser.

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_fortapte_s%C3%B8nn

2023-02-04

Den fortapte sønn

['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske skuespill', 'Kategori:Peter Wessel Zapffe', 'Kategori:Skuespill fra 1951']

Den fortapte sønn er et skuespill fra 1951 av den norske forfatteren og filosofen Peter Wessel Zapffe. Det er en dramatisk gjenfortelling av Jesu liv. Skuespillet har aldri vært oppført. Zapffe forklarer Jesu rolle som korsfestet frelser med en teori om at han skulle ha vært utenomekteskapelig sønn av Herodes. med utgangspunkt i filosofien som kommer til uttrykk gjennom essayet Den sidste Messias (1933), og Zapffes filosofiske avhandling Om det tragiske (1941). Ifølge stykket hadde Jesus, som de fleste andre mennesker, mistolket hva det innebærer å være menneske. Han iscenesatte forræderiet mot seg selv for å oppfylle Messiasprofetiene til punkt og prikke, men da Gud ikke svarer ham når han til slutt henger på korset, realiseres virkeligheten for ham.

Den fortapte sønn er et skuespill fra 1951 av den norske forfatteren og filosofen Peter Wessel Zapffe. Det er en dramatisk gjenfortelling av Jesu liv. Skuespillet har aldri vært oppført. Zapffe forklarer Jesu rolle som korsfestet frelser med en teori om at han skulle ha vært utenomekteskapelig sønn av Herodes. med utgangspunkt i filosofien som kommer til uttrykk gjennom essayet Den sidste Messias (1933), og Zapffes filosofiske avhandling Om det tragiske (1941). Ifølge stykket hadde Jesus, som de fleste andre mennesker, mistolket hva det innebærer å være menneske. Han iscenesatte forræderiet mot seg selv for å oppfylle Messiasprofetiene til punkt og prikke, men da Gud ikke svarer ham når han til slutt henger på korset, realiseres virkeligheten for ham. == Referanser ==

Den fortapte sønn er et skuespill fra 1951 av den norske forfatteren og filosofen Peter Wessel Zapffe. Det er en dramatisk gjenfortelling av Jesu liv.

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_sidste_Messias

2023-02-04

Den sidste Messias

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Norske essay', 'Kategori:Peter Wessel Zapffe', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-10']

Den sidste Messias er et essay av den norske forfatteren og filosofen Peter Wessel Zapffe, som kom ut i 1933. Zapffe ville med Den sidste Messias forsøke på svært liten plass å redegjøre for den eksistensielle smerten som ligger til grunn i mennesket bare ved å være menneske, og at den eneste måten vi kan unnslippe denne smerten på er gjennom frivillig å stoppe forplantningen. Tankene i sin helhet utredes i hans doktorgrad Om det tragiske.

Den sidste Messias er et essay av den norske forfatteren og filosofen Peter Wessel Zapffe, som kom ut i 1933. Zapffe ville med Den sidste Messias forsøke på svært liten plass å redegjøre for den eksistensielle smerten som ligger til grunn i mennesket bare ved å være menneske, og at den eneste måten vi kan unnslippe denne smerten på er gjennom frivillig å stoppe forplantningen. Tankene i sin helhet utredes i hans doktorgrad Om det tragiske. == Eksterne lenker == Fulltekstutgave av «Den sidste Messias» på Nasjonalbiblioteket

Den sidste Messias er et essay av den norske forfatteren og filosofen Peter Wessel Zapffe, som kom ut i 1933.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dysleksi

2023-02-04

Dysleksi

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Handikap', 'Kategori:Logopedi', 'Kategori:Nevrologi', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall']

Dysleksi (fra gresk δυσ- dys, uparet og λέξις lexis, ord, direkte oversatt «vansker med ord»), lese-skrivevansker eller ordblindhet er en form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svikt i det fonologiske systemet. Tilstanden innebærer en svekkelse i hjernens evne til å omforme skrift som øynene oppfatter til meningsfylt språk, og motsatt omforme muntlig språk til skrift. Et menneske med dysleksi kalles dyslektisk eller dyslektiker. Verdens helseorganisasjon definerer ifølge diagnoselisten ICD-10 dysleksi som en tilstand som innebærer vansker med å lære å lese til tross for vanlig opplæring, normal intelligens og gode sosioøkonomiske forhold. Tilstanden avhenger av konstitusjonelle, kognitive hemninger. Dysleksi er et av den vestlige verdens mest vanlige funksjonshemminger. I Norge kan man regne med at flere hundre tusen mennesker i større eller mindre grad er rammet. Alvorlige dyslektiske forstyrrelser forekommer hos 2–5 % av befolkningen. Det betyr at det er dyslektiske elever i nesten alle skoleklasser. Ettersom definisjonen av dysleksi er noe flytende, får man forskjellige vurderinger av antall dyslektikere i ulike undersøkelser.

Dysleksi (fra gresk δυσ- dys, uparet og λέξις lexis, ord, direkte oversatt «vansker med ord»), lese-skrivevansker eller ordblindhet er en form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svikt i det fonologiske systemet. Tilstanden innebærer en svekkelse i hjernens evne til å omforme skrift som øynene oppfatter til meningsfylt språk, og motsatt omforme muntlig språk til skrift. Et menneske med dysleksi kalles dyslektisk eller dyslektiker. Verdens helseorganisasjon definerer ifølge diagnoselisten ICD-10 dysleksi som en tilstand som innebærer vansker med å lære å lese til tross for vanlig opplæring, normal intelligens og gode sosioøkonomiske forhold. Tilstanden avhenger av konstitusjonelle, kognitive hemninger. Dysleksi er et av den vestlige verdens mest vanlige funksjonshemminger. I Norge kan man regne med at flere hundre tusen mennesker i større eller mindre grad er rammet. Alvorlige dyslektiske forstyrrelser forekommer hos 2–5 % av befolkningen. Det betyr at det er dyslektiske elever i nesten alle skoleklasser. Ettersom definisjonen av dysleksi er noe flytende, får man forskjellige vurderinger av antall dyslektikere i ulike undersøkelser. == Historikk == === Oftalmologisk oppdagelse === Fenomenet er godt beskrevet av den norske presten Alexander Lange i hans opptegnelser om tiden han virket i Stavanger, 1818-1839. Han skriver om en av døtrene: «Senere, da jeg lærte hende at læse, hændte det idelig, at hun enten rent taug eller læste aldeles forvirret. Jeg ansaa det for Skjødesløshed eller Trods, den jeg straffede baade med Ord og Gjerning, indtil det endelig kom frem, at Feilen laa i Synet, idet Bogstaver, Stavelser og Ord momentant forvexledes eller forsvandt». Uttrykket dysleksi oppsto i 1887 ved Rudolf Berlin, en oftalmolog i Stuttgart, Tyskland. Han brukte uttrykket for en ung gutt som hadde alvorlige lese- og skrivevansker på tross av normale intellektuelle og fysiske evner. I 1896 publiserte W. Pringle Morgan, en engelsk lege fra Seaford i East Sussex i England en beskrivelse av en lesespesifikk læringsforstyrrelse i en rapport til British Medical Journal med tittelen «Congenital Word Blindness». Rapporten beskriver Percy, en gutt som i 14-årsalderen ikke hadde lært å lese, men som likevel viste normal intelligens og hadde normale ferdigheter i andre aktiviteter typisk for barn i den alderen.På 1890-tallet og tidlig på 1900-tallet publiserte James Hinshelwood, en skotsk oftalmolog, en serie artikler i medisinske tidsskrifter som beskrev tilsvarende tilfeller av medfødt ordblindhet, som han definerte som «en medfødt skade funnet hos barn med ellers normale og friske hjerner karakterisert ved vansker for å lære å lese». I sin bok fra 1917 Congenital Word Blindness (medfødt ordblindhet) fastslo Hinshelwood at den primære skaden var i visuell hukommelse for ord og bokstaver, og beskrev flere symptomer, deriblant bokstavstokking og vansker med staving og leseforståelse. === Nevrologiske funn === En sentral, tidlig forsker på dysleksi var Samuel T. Orton, en nevrolog som hovedsakelig arbeidet med slagrammede. I 1925 møtte Orton en gutt som ikke kunne lese, og som viste symptomer lignende slagrammede som hadde mistet evnen til å lese. Orton begynte å studere lesevansker og fastslo at dysleksi var et syndrom uten tilkobling til hjerneskade som gjorde det vanskelig å lære å lese. Orton kalte tilstanden strefosymboli (som betyr «forvridde tegn») for å beskrive sin teori om at individer med dysleksi hadde vansker med å forbinde den visuelle formen av ord med deres den talte versjonen. Orton observerte at den manglende evnen til lese med dysleksi ikke så ut til å komme direkte fra manglende synsevne. Han mente at tilstanden ble forårsaket av mangel på å etablere sideforskjell i hjernen som gir høyrehendthet ved at venstre hjernehalvdel som styrer høyre arm og ben utvikles for det, mens høyre hjernehalvdel ble bedre utviklet for tale og ordbehandling. Han så også at uvanlig mange av barna han jobbet med var venstre- eller tvehendte, men dette funnet har vært vanskelig å gjenskape. Ortons hypotese om hjernehalvdelenes spesialisering ble basert på undersøkelser av hjernepreparater på 1980- og 1990-tallet som fastslo at et område i venstre temporallapp som har et hjerneområde tilknyttet bearbeiding av språk, er fysisk større enn samme område på høyre side i hjernene til ikke-dyslektiske forsøkspersoner, mens de samme områdene hos dyslektiske forsøkspersoner er like store, eventuelt at den høyre er noe større.Studier basert på fMRI-undersøkelser av barn og unge voksne som ble offentliggjort i 2003 støtter opp under resultatet i de tidligere studiene, og viste at økning i alder og leseferdigheter medfølger undertrykkelse av aktivitet i høyre hjernehalvdel.Under påvirkning av det kinestetiske arbeidet til Helen Keller og Grace Fernald og på jakt etter en måte å lære lesing ved bruk av både høyre og venstre hjernefunksjoner startet Orton et samarbeid med psykolog og lærer Anna Gillingham for å utvikle et utdanningsmessig inngrep som var fanebærer for bruken av samtidig bruk av flere sanser for læring, Orton-Gillingham-metoden. Den er fortsatt mye brukt for å forbedre leseinstruksjoner og er grunnlaget til mange dysleksibehandlingsprogrammer.På 1970-tallet kom det fram en ny hypotese, delvis basert på Ortons teorier, om at dysleksi stammer fra en feil i fonologisk prosessering eller vansker med å gjenkjenne at muntlige ord består av diskrete fonemer. (For eksempel består ordet APE av lydene [a], [p] og [e]). Personer med dysleksi skal derfor ha vansker med å forbinde disse lydene med bokstaver. Nøkkelstudier av fonologisk forstyrrelse-hypotesen inkluderer funnet at den tydeligste måten å forutse leseevne på barn i skolealder er fonetisk bevisstgjørelse, og at fonetisk bevisstgjørelse kan forbedre avkodingsevnen hos barn med lesevansker.Anvendelse av bildeteknikker som CT og MR for å studere hjernens struktur og funksjon framhevet forskningen på 1980- og 1990-tallet. Nåværende modeller av forholdet mellom hjernen og dysleksi fokuserer hovedsakelig på en form for mangelfull eller forsinket hjerneutvikling. === Genetiske funn === I nyere tid har genetisk forskning gitt økende samlet bevis som støtter troen på et genetisk opphav til dysleksi.Forskere i dag leter etter en lenke mellom nevrologiske og genetiske funn og leseforstyrrelsen. Det er mange tidligere og nåværende teorier om dysleksi, og den som har mest støtte fra forskning er at enten det har biologisk årsak eller ikke, innebærer dysleksi redusert fonologisk oppmerksomhet, evnen til å analysere og forbinde enhetene av verbalt og skrevet språk. == Definisjon == Torleiv Høien og Ingvar Lundberg har definert dysleksi som: (..) en forstyrrelse i visse språklige funksjoner som er viktige for å kunne utnytte skriftens prinsipper ved koding av språket. Forstyrrelsen gir seg i første omgang tilkjenne som vansker med å oppnå en automatisert ordavkoding ved lesing. Forstyrrelsen kommer også tydelig frem i dårlig rettskriving. Den dyslektiske forstyrrelsen går som regel igjen i familien, og en kan anta at en genetisk disposisjon ligger til grunn. Karakteristisk for dysleksi er også at forstyrrelsen er vedvarende. Selv om lesingen etter hvert kan bli akseptabel, vedvarer som oftest rettskrivingsvanskene. Ved mer grundig kartlegging av de fonologiske ferdighetene finner en at svikten på dette området også vedvarer opp i voksen alder. Dysleksiforbundet har kommet med følgende definisjon: Dysleksi er en spesiell form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svikt i det fonologiske systemet. Selve ordet dysleksi er sammensatt av ordene ”dys” og ”lexia” og betyr rett oversatt ”vansker med ord”. Disse vanskene kan også forekomme hos høyt begavede individer. == Diagnostisering == Ved mistanke om dysleksi hos barn er det aktuelt å koble inn PP-tjenesten, spesielt hvis de har kompetanse med logoped og spesialpedagog. I alvorligere tilfelle, og der det kan være andre problemer i tillegg, gjennomføres ofte en generell nevrologisk undersøkelse hos allmennpraktiker, eventuelt hos pediater eller nevrolog. Det vil sjelden være aktuelt med nevropsykologisk undersøkelse hos psykolog med slik spesialkompetanse. == IKT-hjelpemidler == Idag finnes det flere IKT-hjelpemidler for personer med lese- og skrivevansker. I Norge finnes det flere kompetansesentre som kan rådgi uavhengig av produsenter på hjelpemidlene som finnes. Også Hjelpemiddelsentralene kan bistå, og i noen tilfeller spesialpedagoger ved skolene. Det er også mulig å kontakte dysleksiforbundet i distriktet, da de sitter med spisskompetanse. Noen av de tilgjengelige IKT-hjelpemidlene, er: AppWriter og TxtAnalyser er Wizkids lese-og skriveverktøy. Hjelper bruker med å nå sitt fulle potensial ved hjelp av avansert, men brukervennlig og moderne teknologi. Med AppWriter kan bruker blant annet få bedre ordforråd, opplesning og forsåtelse (matematikk inkludert), og med TxtAnalyser kan bruker få bedre forståelse av grammatikkfeil, respons under skriveprosessen og støtte i flere språk (Nynorsk, Tysk, Engelsk, Svensk, Dansk).OrCam My Reader fra SynSupport Nordic Eye Den mest avanserte, bærbare, teknologiske hjelpemiddel for dyslektikere. Et lite kamera montert på en brille leser all trykt tekst på alle overflater. Toppmoderne teknologi med kunstig intelegens,som er enkel og intuitiv, OrCam MyReader 2 kan enkelt brukes av barn, voksne og eldre. Den kan lese hvilken som helst trykt eller digital tekst. CD-ORD fra MikroVerkstedet er et lese- og skriveverktøy med opplesing av tekst ved hjelp av en digital stemme og støtte for skriving i form av ordprediksjon. CD-ORD har støtte for skriving og lesing på bokmål, nynorsk, engelsk, tysk spansk og fransk. CD-ORD er tilgjengelig for Microsoft Windows. MikroVerkstedet har utviklet lese- og skriveverktøyet IntoWords for Mac og IntoWords for iPad. e-Lector er et leseverktøy som distribueres av Mikrodaisy. Det er primært laget som et leseverktøy for elektroniske tekster. Programmet kan bygges ut med både digitale og syntetiske stemmer. Det har støtte for bokmål, nynorsk og en rekke andre språk. Kun tilgjengelig for Microsoft Windows. Lingdys er et program fra Lingit som gir talemålstilpasset skrivestøtte på bokmål og nynorsk til dyslektikere og andre skrivesvake. Programmet tilbyr også talesyntese. Kun tilgjengelig for Microsoft Windows. Lingdys Tysk er et program som gir lese- og skrivestøtte på Tysk. Kun tilgjengelig for Microsoft Windows. Lingright er et program fra samme produsent som Lingdys, og som gir tilpasset skrivestøtte på engelsk for nordmenn. Programmet tar høyde for engelske skrivefeil som er typiske for nordmenn. Kun tilgjengelig for Microsoft Windows. Lingspeak 3 er en oppleser og en skjermleser. Den tilbyr auditiv og visuell tilbakemelding for alt som kan vises på en skjerm. Kun tilgjengelig for Microsoft Windows. Skrivestøtte fra Normedia er et program som har opplesing, stavekontroll, ordprediksjon og skjermleser. Programmet har norsk og engelsk ordliste. Kun tilgjengelig for Microsoft Windows. Textpilot fra Include AS gir mulighet for stavekontroll, ordprediksjon, digitale ordbøker og opplesing i alle programmer hvor man leser og skriver. Textpilot har støtte for bokmål, nynorsk, engelsk, spansk, fransk, og tysk. Kun tilgjengelig for Microsoft Windows. Voxit Budgie Pro fra Activium er et lesehjelpemiddel (tekst til tale program) som leser opp tekst ved bruk av syntetiske og digitale stemmer. Leser all tekst som kan markeres på en PC. Flere av stemmene er SAPI 5 kompatibel. Kan leveres med 48 stemmer (Acapela og Nuance stemmer) og 17 språk (norsk bokmål og nynorsk, svensk, dansk, finsk, islandsk, engelsk (britisk), engelsk (USA), spansk, fransk, tysk, italiensk, belgisk, portugisisk, nederlandsk, tsjekkisk, polsk og arabisk). Kun tilgjengelig for Microsoft Windows. Talegjenkjenning eller «tale til tekst» systemer finnes som programvare i Windows, Apple Mac OS og ulike smarttelefoner. Open Dyslexic er et gratis skrifttype som er utformet for å redusere noen av de vanlige lesningsfeilene som skyldes dysleksi. Skrifttypen er laget av Abelardo Gonzalez og publisert i 2011.Etterhvert har de fleste operativsystemer innebygde skjermlesere, talegjenkjenning og forskjellige former for støtte for dyslektiske brukere. == Kjente personer med dysleksi == Dysleksi har ikke stoppet en stor gruppe mennesker, som har satt stort avtrykk på vår verden i dag. Dysleksi finnes innenfor alle områder, musikk, kunst, skuespill og næringslivet. John Lennon hadde dysleksi. Likevel kunne han skrive låter som berørte mange mennesker. En annen som også har berørt mange mennesker med kunsten sin er Pablo Picasso. Det sies at malestilen hans uten tvil var grunnet dysleksien.Andre dyslektikere Kong Olav V, Prins Carl Philip, Erna Solberg, Kjell Inge Røkke, Ingvar Kamprad, Keira Knightley, Bill Gates, Steve Jobs, Roald Dahl, Agatha Christie, Albert Einstein, Jørn Utzon, Tom Cruise, Richard Branson, Nikola Tesla, Leonardo da Vinci, Galileo Galilei, Jules Verne, Thomas Edison,, Kronprinsesse Victoria og Cher. == Se også == Dyskalkuli, eller tilsvarende lidelse, tallblindhet. == Referanser == == Eksterne lenker == Dysleksiforbundet hjemmeside Lesesenteret NLB – Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek Lydbiblioteket til KABB – Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte Open Dyslexic - gratis skrifttype Et liv som ordblind - Dansk nettsted med personlige historier om dysleksi Du finner en god oversikt over apper til Android og iOS på Appbiblioteket. [1](velg "lese og skrive" under funksjonsnedsettelse)

Dysleksi (fra gresk dys, uparet og lexis, ord, direkte oversatt «vansker med ord»), lese-skrivevansker eller ordblindhet er en form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svikt i det fonologiske systemet. Tilstanden innebærer en svekkelse i hjernens evne til å omforme skrift som øynene oppfatter til meningsfylt språk, og motsatt omforme muntlig språk til skrift.

https://no.wikipedia.org/wiki/Diskret_matematikk

2023-02-04

Diskret matematikk

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Diskret matematikk']

Diskret matematikk er læren om matematiske strukturer som er «diskrete». Med dette menes at strukturene ikke støtter eller behøver et begrep om kontinuitet. De fleste strukturer i endelig matematikk er opptatt av er tellbare mengder, slik som heltallene. Den delen av diskret matematikk som omhandler endelige mengder kalles noen ganger for endelig matematikk. Diskret matematikk er ingen ny disiplin, men er blitt populær som en følge av dens anvendelser innen informatikk. Begreper og notasjon fra diskret matematikk er nyttig for å studere eller uttrykke objekter eller problemer innen algoritmer og programmeringsspråk.

Diskret matematikk er læren om matematiske strukturer som er «diskrete». Med dette menes at strukturene ikke støtter eller behøver et begrep om kontinuitet. De fleste strukturer i endelig matematikk er opptatt av er tellbare mengder, slik som heltallene. Den delen av diskret matematikk som omhandler endelige mengder kalles noen ganger for endelig matematikk. Diskret matematikk er ingen ny disiplin, men er blitt populær som en følge av dens anvendelser innen informatikk. Begreper og notasjon fra diskret matematikk er nyttig for å studere eller uttrykke objekter eller problemer innen algoritmer og programmeringsspråk. == Områder == Diskret matematikk dekker vanligvis: Logikk Mengdelære Tallteori Kombinatorikk Grafteori Algoritmer Informasjonsteori Beregningslære og kompleksitet (algoritmers teoretiske begrensninger) Elementær sannsynlighetsteori og Markov-kjeder Lineær algebra == Referanser ==

Diskret matematikk er læren om matematiske strukturer som er «diskrete». Med dette menes at strukturene ikke støtter eller behøver et begrep om kontinuitet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dykking

2023-02-04

Dykking

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dykking']

Dykking en handling som omfavner alle dyr (også mennesker), som normalt puster luft, men som bevisst oppholder seg under vann av ulike årsaker. Fridykking er en menneskelig sport der det gjelder å dykke ved å holde pusten. Apparatdykking er å dykke ved å bringe en pustegass med seg under vann med et apparat. En kan også bruke utstyr på overflaten til å tilføre luft under vann, som med en slange og/eller dykkerklokke. Dykking kan også utføres ved hjelp av fartøyer (undervannsbåter).

Dykking en handling som omfavner alle dyr (også mennesker), som normalt puster luft, men som bevisst oppholder seg under vann av ulike årsaker. Fridykking er en menneskelig sport der det gjelder å dykke ved å holde pusten. Apparatdykking er å dykke ved å bringe en pustegass med seg under vann med et apparat. En kan også bruke utstyr på overflaten til å tilføre luft under vann, som med en slange og/eller dykkerklokke. Dykking kan også utføres ved hjelp av fartøyer (undervannsbåter). == Verdens beste dykkere er sjøpattedyr == Blekhodenebbhvalen har den offisielle verdensrekorden i dykking blant pattedyr. Den 17. oktober 2006 dykket en slik hval til 1 899 meter og satte med det ny rekord i dypdykking. Dykket varte i 85 minutter. Allikevel regner de fleste eksperter med at spermhvalen er den beste dykkeren av alle. De anslår at den trolig kan dykke til 3 000 meter eller mer, men slike dykk har hittil ikke latt seg dokumentere. Spermhvalens dykk kan trolig vare opp mot to timer (noen hevder opp mot 190 minutter). Også flere seler er ypperlige dykkere. Det som setter sjøpattedyrene i stand til å være så lenge under vann er deres store oksygenlager. Oksygengassen fraktes rundt i blodet bundet til hemoglobin (som finnes i de røde blodcellene). Sjøpattedyrene har stort blodvolum i forhold til landpattedyr. Dessuten inneholder hver volumenhet blod mange flere røde blodceller. I tillegg til dette inneholder musklene mye myoglobin, som kan lagre oksygen. === Dykkerteori === Dykkefysikk Dykkefysiologi Dykkeskader Dykketabeller === Dykkerutstyr === Mennesker utfører dykking både som yrkesdykking og sportsdykking. dykkeflaske med manometer dykkermaske svømmeføtter snorkel dykkerdrakt ventiler oppdriftskontroll lykt pustegass dykkecomputer rebreather === Aktiviter under vann === Fridykking og apparatdykking er metoder for å kunne oppholde seg under vann i lengre eller kortere tidsrom. Det er i tillegg til selve opplevelsen av å dykke en rekke aktiviteter som en kan holde på med: === Fridykking === Undervannsrugby Undervannsjakt Undervannshockey === Apparatdykking === Vrakdykking Isdykking Huledykking Tekniskdykking Unndervannsfotografering Undervannsorientering === Opplæring av dykkere === På verdensbasis er det over 30 organisasjoner som utdanner dykkere. I Norge tilbys slik utdanning gjennom organisasjoner og kommersielle foretak som tilbyr utdanningsforløp i henhold til CMAS eller PADI. Yrkesdykkere utdannes i Norge ved Høgskulen på Vestlandet og ved Norsk Yrkesdykkerskole på Fagerstrand. === Organisasjoner som driver med utdanning av dykkere === Å oppholde seg under vann er en unaturlig for mennesket fordi det er miljø vi normalt ikke er tilpasset. Det er derfor nødvendig med skikkelig opplæring i det utstyret, prosedyrer og faren en møter dersom en vil være under vann. Opplæring er derfor viktig. === Yrkesdykking === Petroleumsvirksomhet i Norge har vært avhengig av yrkesdykkere til inspeksjon og enkle vedlikeholdsarbeider på havbunnen. Denne virksomheten har for en stor del omfattet dypdykking, dvs. havdyp større enn 50 meter. Nordsjødykkerne har i ettertid gått til erstatningssøksmål mot Staten for skader som de er påført som følge av sitt arbeid. Oslo tingrett dømte den 10. august 2007 Staten ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet til å betale nærmere 30 millioner kroner i erstatning og forsinkelsesrente til tre tidligere dykkere som deltok i dypvannsdykking i Nordsjøen. Oslo tingrett anfører at trykkfallsyke kan medføre varige skader i ryggmargen, affeksjon av hjernestammen som påvirker balanse, hørsel, svelging og øyebevegelser, samt cerebrale symptomer som blant annet nedsatt følelse, hørsel og syn, motorisk svikt og mentale problemer. En yrkesdykker er i første rekke en fagperson som utfører arbeid under vann. I Norge har man naturlige forutsetninger og arbeidsoppgaver for yrkesdykkere. I Nordsjøen har man olje- og gassutvinning, man har infrastruktur langs kysten, som broer, kaier, og rørledninger, og omfattende skipstrafikk som krever bergings- og redningsberedskap. Andre viktige oppgaver kan være relatert til oppdrettsanlegg og arkeologiske funn. Norske yrkesdykkere er også ettertraktet for arbeid i utlandet. Yrkesdykkingen har to retninger i Norge: innaskjærs dykking, og dykking i Nordsjøen. Begge retningene kan danne grunnlag for egne karriereforløp, og det kan være naturlig å spesialisere seg for en av de to områdene, da det er vanskelig å kombinere begge. For dykkeryrket må en del reising påberegnes, og det er ikke uvanlig med opp til 250 reisedøgn i året innen bygg- og anleggsbransjen. For Nordsjødykking vil antall reisedøgn være noe mindre. Her er det obligatorisk med engelsk som arbeidsspråk. Selv om en velger å bli yrkesdykker vil mye av arbeidstiden foregå over vann. Den typiske arbeidssituasjon vil være at man utøver sitt fagfelt over vann, og når situasjonen krever det går man i vannet. Det er derfor en fordel med en fagutdannelse i ryggen slik at man står godt rustet for en arbeidssituasjon både over og under vann. I moderne yrkesdykking er sikkerheten satt høyt, og all statistikk viser at yrket kan måle seg med andre yrkesgrupper. Det er særlig fokus på at enhver som er involvert i undervannsoperasjoner utfører sine arbeidsoppgaver med en riktig holdning til sikkerhet, slik at det ikke oppstår fare for liv og helse. === Militær dykking === Militær dykking er dykking i militær regi. Det blir brukt flere typer utstyr, både SCUBA luft, rebreathere og slangedykkerutstyr. I Norge skjer utdannelsen av militære dykkere ved Dykker og froskemannskolen(DFS) som er lokalisert på Haakonsvern orlogsstasjon utenfor Bergen. Det utdannes flere cp-kategorier av dykkere blant annet skipsdykkere, minedykkere og slangedykkere. I Sjøheimevernet er dykking en del av innsatsstyrken. De kalles dykk og har til oppgave å ha kontroll på undervannsinstallasjoner i Norge. Offshore oljeinstallasjoner er unntatt. == Se også == Dybdegrenser i dykking DIR-dykking == Referanser == == Eksterne lenker == Norges Dykkeforbund PADI hovedside

Dykking en handling som omfavner alle dyr (også mennesker), som normalt puster luft, men som bevisst oppholder seg under vann av ulike årsaker. Fridykking er en menneskelig sport der det gjelder å dykke ved å holde pusten.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dykkeflaske

2023-02-04

Dykkeflaske

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Dykking', 'Kategori:Flasker']

En dykkeflaske er en beholder for å transportere eller lagre pustegass under høyt trykk til bruk for dykkerer. Den gir dykkeren pustegass gjennom en pusteventil. Man finner typisk dykkeflasker med arbeidstrykk fra 186 til 300 bar og innvendig volum fra 0,4 liter til 18 liter. Dykkere bruker også gassflasker over vann til lagring av pustegass, ofte flasker med innvendig volum på 50 liter eller mer, og til oksygen i førstehjepsutstyr. Gassflasker er selvsagt også brukt på mange områder utenom dykking.

En dykkeflaske er en beholder for å transportere eller lagre pustegass under høyt trykk til bruk for dykkerer. Den gir dykkeren pustegass gjennom en pusteventil. Man finner typisk dykkeflasker med arbeidstrykk fra 186 til 300 bar og innvendig volum fra 0,4 liter til 18 liter. Dykkere bruker også gassflasker over vann til lagring av pustegass, ofte flasker med innvendig volum på 50 liter eller mer, og til oksygen i førstehjepsutstyr. Gassflasker er selvsagt også brukt på mange områder utenom dykking. == Deler == En dykkeflaske består av flere deler: Trykkbeholder Flaskekran med eller uten reservesjalter Tetning mellom trykkbeholder og flaskekran, O-ring eller gjengeteip === Trykkbeholder === Dette er selve beholderen, formet som en flaske, som holder på den komprimerte pustegassen. Denne er vanligvis laget av stål, aluminium eller et fiberarmert komposittmateriale med innerliner i termoplast, aluminium eller stål. Aluminium har mindre egenvekt enn stål og derfor vil aluminiumsflasker ofte få positiv oppdrift på slutten av et dykk når mengden pustegass på flasken minker. I varmere strøk, eller når det trengs mange flasker, som stageflasker i teknisk dykking, blir ofte aluminium foretrukket. I kaldere strøk der dykkeren ofte bruker tørrdrakt med mye oppdrift er stålflasker, som ikke får positiv oppdrift på slutten av dykket, mest vanlig. Flasker i fiberarmert komposittmateriale har veldig lav egenvekt og vil derfor ha mye oppdrift i vann. Dette betyr at dykkere som bruker slike flasker må kompensere for denne oppdriften med mer bly. Slike flasker er ikke så mye brukt blant vanlige sportsdykkere, men en del innen militær dykking. Disse flaskene er perfekte til bærbart trykkluftapparat på grunn av den lave vekten og derfor mye brukt til røykdykking. === Flaskekran === De fleste flaskekraner til bruk på dykkeflasker er laget av forkrommet messing. Kranen har som hensikt å kontrollere gasstrømmen ut og inn av trykkbeholderen. Den fungerer også som tilkoblingspunkt mellom trykkbeholderen og pusteventilen til dykkeren, eller mellom trykkbeholderen og et fyllesystem. Det finnes mange forskjellige typer av flaskekraner. Den mest vanlige er en enkel av/på kran (K-kran) som åpner eller stenger for gassen. Det finnes også Y-kraner som gir mulighet for å koble to pusteventiler til en flaske. Før manometeret ble vanlig for å holde kontroll på mengden gjenstående pustegass, var det vanlig med J-kraner. Disse har en fjærbelastet mekanisme som gjør at når trykket på flasken minker begynner den å stenge for gassen. Dykkeren får da et varsel om at det begynner å minke på gassen og må trekke i reservesjalteren for å få tilgang til de siste 30-50 bar. I enkelte land er det krav om at flaskekranen skal inneholde en sprengskive. Denne fungerer som en sikring som skal ryke før trykkbeholderen ryker. Det finnes to hovedtyper av tilkopling mellom flaskekran og pusteventil. Klokobling eller yoke. Pusteventilen blir festet med en bøyle rundt flaskekranen. Maksimalt trykk er 232 bar. DIN-kobling. Pusteventilen skrus inn i flaskekranen. 5 gjenger for 232 bars kraner og 7 gjenger for 300 bars kraner.Kraner med DIN-kopling har G5/8" gjenger for tilkopling av pusteventilen. Gjengepartiet som blir skrudd ned i trykkbeholderen er vanligvis M25X2, M18X1,5, R3/4" eller E17 (småkoniske gjenger). Den nye europeiske standarden EN144-3:2003 innfører en ny type flaskekran med M26X2 gjenger mot pusteventilen og M25x2 mot trykkbeholderen. Denne skal brukes for pustegass med høyere oksygeninnhold enn vanlig luft, det vil si 22%–100%. === Tetning === For å skape en tett forsegling mellom trykkbeholderen og flaskekranen blir det brukt o-ring dersom flaskekranen har sylindriske gjenger. Dersom flaskekranen har koniske gjenger blir det brukt gjengeteip. == Bruk av dykkeflasker == Dykkere kan ha med seg en eller flere flasker alt etter hvilket dykk som skal gjennomføres. Til vanlig sportsdykking er det mest vanlig med en enkelt flaske med volum mellom 8 og 15 liter. Ved mer avansert dykking, som dypdykking, vrakdykking eller grottedykking er det vanlig med flere flasker. De enkelte flaskene kan ha forskjellig bruksområder: hovedflaske – flasken som inneholde pustegassen som blir brukt under mesteparten av dykket. bail out – separat reserveflaske til bruk i en nødsituasjon ponybottle – liten bail out flaske. stageflaske – flaske med ekstra pustegass til bruk under dykket eller dekompresjonsstopp på vei til overflaten igjen. vestflaske – liten flaske med gass til å fylle i vesten. draktgassflaske – liten flaske med gass til å fylle i tørrdrakten for de som har separat system for dette.Dykkere som driver med teknisk dykking har ofte med seg forskjellige pustegasser i separate flasker for de forskjellige delene av dykket: reisegass – flaske med den pustegassen som blir brukt under nedstigningen. bunngass – flaske med den pustegassen som blir brukt på den dypeste delen av dykket. dekogass – flaske med pustegass til bruk på dekompresjonsstoppene under oppstigningen. == Konfigurasjon av dykkeflasker == Dykkere kan kombinere flasker og pusteventiler på flere måter for å få med seg ekstra pustegass på lange dykk, eller for å unngå tom-for-luft situasjoner dersom den primære pustegasskilden skulle svikte. === Åpne systemer === For dykkere som dykker med åpne systemer er det flere måter å kombinere flasker og pusteventiler: Singelflaske: består av en stor dykkeflaske, volum 8-15 liter, med en pusteventil (som består av ett førstetrinn og som oftest to andretrinn). Dette er den vanligste konfigurasjonen for vanlig sportsdykking. Det er et enkelt og rimelig system, men det har ingen backup dersom førstetrinnet eller flaskekranen skulle svikte. Dykkeren vil da være i en situasjon uten tilgang på pustegass. Alle organisasjoner som utdanner dykkere lærer vekk et system der meddykkeren skal assistere i en slik situasjon. Ved dypere dykking, dykking under tak eller dekompresjonsdykking er det ikke anbefalt med en slik konfigurasjon. Singelflaske pluss ponybottle: består av en stor dykkeflaske pluss en uavhengig liten dykkeflaske, ponybottle, hver med egen pusteventil. Volum på den store flasken er typisk 8-15 liter, mens volum på den små typisk er 1,5-3 liter. Dykkeren har da to uavhengige systemer, men det er et tyngre system som også er dyrere i innkjøp og vedlikehold. Det finnes også enda mindre håndholdte flasker med volum rundt 0,5 liter med pusteventilen koblet direkte til flasken. Disse kan brukes istednefor en ponybottle, men mengden pustegass er svært begrenset. Dobbeltsett med uavhengige flasker: består av to uavhengige flasker med hver sin pusteventil. Flaskene har typisk et volum på 4-15 liter. Dette er et tyngre og dyrere system å kjøpe og vedlikeholde. Med et slikt system har dykkeren to uavhengige systemer, men må bytte mellom pusteventilene i løpet av dykket for å beholde en tilstrekkelig reserve i hver av flaskene. Dobbeltsett med manifold og en pusteventil: består av to flasker som er koblet sammen med en manifold. En av flaskene er tilkoblet en pusteventil. Med et slikt system har dykkeren ingen ekstra sikkerhet som to separate systemer vil gi, bare dobbelt så mye pustegass. Dobbeltsett med manifold og to pusteventiler: består av to flasker som er koblet sammen med en manifold eller isolator manifold som kan isolere de to flaskene fra hverandre dersom den er stengt. Begge flaskene har en pusteventil tilkoblet. Når isolatoren er åpen har man tilgang til all pustegassen fra begge ventilene. I en nødsituasjon kan man stenge ned den ene pusteventilen eller isolatoren og fortsatt ha tilgang på all eller halvparten av pustegassen. Denne konfigurasjonen er ofte brukt i teknisk dykking. Stage flasker: er enkle flasker med en pusteventil tilkoblet. Blir brukt innen teknisk dykking for å bringe med seg ekstra bunngass, reisegass eller dekogass.

En dykkeflaske er en beholder for å transportere eller lagre pustegass under høyt trykk til bruk for dykkerer. Den gir dykkeren pustegass gjennom en pusteventil.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dykkerdrakt

2023-02-04

Dykkerdrakt

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Badetøy', 'Kategori:Dykking', 'Kategori:Sportsutstyr']

En dykkerdrakt er den bekledning en dykker bruker for å beskytte seg mot terrenget undervann. Moderne dykkerdrakter kan deles inn i to typer: «soft» eller dykkerdrakter med vanlig trykk – eksempler er våtdrakter, tørrdrakter og semi-dry drakter. «hard» eller drakter med atmosfærisk trykk – en armert drakt som lar dykkeren ha atmosfæreisk trykk under dype dykk der trykket i vannet er veldig høyt.

En dykkerdrakt er den bekledning en dykker bruker for å beskytte seg mot terrenget undervann. Moderne dykkerdrakter kan deles inn i to typer: «soft» eller dykkerdrakter med vanlig trykk – eksempler er våtdrakter, tørrdrakter og semi-dry drakter. «hard» eller drakter med atmosfærisk trykk – en armert drakt som lar dykkeren ha atmosfæreisk trykk under dype dykk der trykket i vannet er veldig høyt.

En dykkerdrakt er den bekledning en dykker bruker for å beskytte seg mot terrenget undervann. Moderne dykkerdrakter kan deles inn i to typer:

https://no.wikipedia.org/wiki/Draktgass

2023-02-04

Draktgass

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Dykking']

Draktgass er, i dykking, den gassen man bruker til å opprettholde ønsket volum i en tørrdrakt. I de fleste tilfeller blir draktgassen tatt fra hovedflaskesettet, som inneholder den gassen som man puster. I spesielle tilfeller, spesielt innen teknisk dykking blir draktgassen tatt fra en egen flaske, som da inneholder en gass som er mer egnet (argon) enn gassen i hovedsettet (trimix).

Draktgass er, i dykking, den gassen man bruker til å opprettholde ønsket volum i en tørrdrakt. I de fleste tilfeller blir draktgassen tatt fra hovedflaskesettet, som inneholder den gassen som man puster. I spesielle tilfeller, spesielt innen teknisk dykking blir draktgassen tatt fra en egen flaske, som da inneholder en gass som er mer egnet (argon) enn gassen i hovedsettet (trimix).

Draktgass er, i dykking, den gassen man bruker til å opprettholde ønsket volum i en tørrdrakt. I de fleste tilfeller blir draktgassen tatt fra hovedflaskesettet, som inneholder den gassen som man puster.

https://no.wikipedia.org/wiki/Datamaskin

2023-02-04

Datamaskin

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Datamaskiner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

En datamaskin er en digital elektronisk maskin som kan programmerers til å utføre sekvenser av aritmetiske og logiske operasjoner. Tidlige datamaskiner fylte hele rom og måtte håndteres av eksperter, men i dag er datamaskiner blitt allemannseie. Eksempler på datamaskiner er PC-er, mobiltelefoner, og minibanker. En datamaskin henter fram én og én instruksjon fra et lager, utfører instruksjonen og lagrer resultatet i et minne. Hver instruksjon er svært enkel, og det kreves ofte mange instruksjoner for å utføre komplekse operasjoner. Samlingen med instruksjoner kalles et program. Instruksjonene et menneske skriver når det programmerer en datamaskin kalles kildekode. Kildekode er leselig for mennesker, men må oversettes til maskinkode for å bli instruksjoner datamaskinen forstår. Denne prosessen kalles enten kompilering eller tolking, avhengig av om det gjøres på forhånd eller mens programmet kjører. Det engelske ordet for datamaskin, computer, ble frem til oppfinnelsen av datamaskinen brukt om personer, vanligvis kvinner, som foretok matematiske utregninger, enten med kalkulator eller penn og papir, og som ble erstattet av datamaskinen da den gjorde sitt inntog.

En datamaskin er en digital elektronisk maskin som kan programmerers til å utføre sekvenser av aritmetiske og logiske operasjoner. Tidlige datamaskiner fylte hele rom og måtte håndteres av eksperter, men i dag er datamaskiner blitt allemannseie. Eksempler på datamaskiner er PC-er, mobiltelefoner, og minibanker. En datamaskin henter fram én og én instruksjon fra et lager, utfører instruksjonen og lagrer resultatet i et minne. Hver instruksjon er svært enkel, og det kreves ofte mange instruksjoner for å utføre komplekse operasjoner. Samlingen med instruksjoner kalles et program. Instruksjonene et menneske skriver når det programmerer en datamaskin kalles kildekode. Kildekode er leselig for mennesker, men må oversettes til maskinkode for å bli instruksjoner datamaskinen forstår. Denne prosessen kalles enten kompilering eller tolking, avhengig av om det gjøres på forhånd eller mens programmet kjører. Det engelske ordet for datamaskin, computer, ble frem til oppfinnelsen av datamaskinen brukt om personer, vanligvis kvinner, som foretok matematiske utregninger, enten med kalkulator eller penn og papir, og som ble erstattet av datamaskinen da den gjorde sitt inntog. == Funksjonsmåte == Tidlige datamaskiner hadde faste programmer. Noen veldig enkle datamaskiner er fremdeles bygget opp slik, som eksempel kan nevnes enkle kalkulatorer. Disse kan gjøre de vanligste regneoperasjonene og lagre noen tall, men kan ikke omprogrammeres. Omprogrammering av slike maskiner er en lang prosess som også krever manuelle inngrep i maskinvaren. Da den programmerbare datamaskinen kom på markedet, revolusjonerte den kostnadsnivået. Man behøvde ikke lenger spesialbygget maskinvare for hvert program man ville kjøre. Instruksjonene til maskinen var lagret i hukommelsen på lik linje med dataene. Andre måtte få lastet hele operativsystemet inn i memory fra tape for deretter å lese inn programmet og ev. data fra en kortleser – hver gang et program skulle kjøres. Den tids operativsystemer var meget enkle. EXEC CUR, TR F, IN F, TRI F, TOC er ett eksempel. Von Neumann-arkitektur er den vanligste oppbyggingen av programmerbare datamaskiner. == Brukergrupper == Det finnes mange kategorier brukere av mikromaskiner, og etter hvert som tiden går er tilbudet av forskjellige programtyper betydelig. Typisk finnes spesielle programmer for områder som: Teknisk konstruksjon: Beregninger, tegning og modellering Grafikk: Produksjon av grafikk, trykksaker, behandling av bilder og relatert arbeid Media: Produksjon av film og musikk Kontor: Regnskap, databaser, regning, tekstbehandling og presentasjoner Kommunikasjon: Nettlesere, lyd og levende bilder Server: Levering av innhold til andre datamaskinerDe tre dominerende operativsystemene Windows, MacOS og GNU/Linux har dels overlappende muligheter og dels sine spesielle fortrinn. Integrering mellom systemene reduserer kompatibilitetsforskjeller som tidligere har vært som vegger mellom disse systemene. == Teknikk == En datamaskin består av noen hoveddeler som en datamaskinbruker bør kjenne til. Den er en maskin som fungerer sammen med tilkoblet utstyr som monitor (dataskjerm), tastatur, diskettstasjon (nå CD-stasjon) og skriver. Tilkoblet utstyr kalles periferutstyr. For å utføre brukerens arbeid må den ha ett eller flere dataprogrammer installert. Dette er de primære funksjonene som etter hvert er supplert med nye muligheter som mus (som var standard opprinnelig til Apple Finder), scannere og internett. Hoveddelene i datamaskinen (maskinvare, engelsk: hardware) er en eller flere prosessorer og hukommelse (ROM, RAM og HD) i tillegg til at informasjonen overføres i et maskinnettverk internt og eksternt til maskinutstyret. Apple brukte opprinnelig Motorola-prosessorer i sine maskiner, og startskuddet ved introduksjon av Macintosh 128 rundt 1983 var basert på en Motorola-prosessor 68000. Denne maskinen hadde ikke harddisk (HD) og både brukerprogram og dokumenter måtte plasseres på en diskett (eller to) i maskinens system. De fleste andre produsenter av mikromaskiner baserte systemet på kombinasjonen MS-DOS og en Intel prosessor, i tidlig fase en Intel 8086. I Apples maskiner var det et fast minne (ROM: Read only memory) som er en fast uforanderlig installert hukommelse. Denne inneholdt maskinens operativsystem og gjorde maskinen immun mot inkompetent bruk og sabotasje. Maskinens elektriske minne (RAM: random-access memory oversatt til norsk: tilfeldig adgangs hukommelse, som opprinnelig var 128 kB på disse maskinene) ga som på alle maskiner ellers et foranderlig minne som inneholder det maskinen på ethvert tidspunkt arbeider med. Dette er det vanlig å sikre (dokumentinformasjon) med kopiering til harddisk med korte intervaller (eks. 10 min.) for å eliminere tap av siste dokumentversjon under arbeid. MS-DOS-maskinene arbeidet med operativsystem og brukerprogrammer som var lagret på maskinens HD (harddisk). Tidlige versjoner av mikromaskinene hadde ikke harddisk, og både programmer og dokumenter (brukerinformasjon, datafiler) ble lagret på eksterne media, typisk floppydisker eller tape (magnetisk bånd). Floppydisker ble etter hvert erstattet av mindre disketter og så på et senere tidspunkt av CD-plater. Diskettene var magnetiske lagringsmedia som kunne tilføres nye data, overskrives og brukes på ny, mens de nye CD-platene bare kan brennes en gang, unntatt for CD-RW, som kan. Harddisker som etter kort tid (allerede rundt 1985) ble vanlige som et internt datalager i mikromaskiner mottar data fra maskinens RAM eller diskettstasjon (CD-stasjon) under bruk. Maskinens arbeidskapasitet bestemmes av disse komponentenes ytelser. Parallelt med utviklingen i kapasitet på mikromaskiner utvikles også dataprogrammer med avanserte funksjoner for å gjøre bruk av kapasiteten og effektivisere arbeidet. Denne utviklingen har vært betydelig siden maskiner med 128 eller 256 kB RAM ble solgt rundt 1985 frem til året 2009 når tilsvarende maskiner yter 256 MB RAM (internhukommelse) eller mer. Også prosessorer og harddisker har hatt en motsvarende utvikling i kapasitet og ytelse. === Moderne programmerbare datamaskiner === En moderne datamaskin består i hovedsak av tre hoveddeler: en prosessor (CPU), hukommelse (minne) og permanent lager (Harddisk, SSD, diskett, CD osv). Dessuten finnes det som regel diverse ytre enheter, slik som skjerm, tastatur, mus, skriver og andre inn/ut-enheter. Prosessoren utfører instruksjoner som hentes fra hukommelsen. Hukommelsen er oppdelt i celler med fast størrelse. Slike celler kalles gjerne maskinord. Lengden av et maskinord måles i antall bit, som er den minste måleenhet for informasjon. Et bit kan enten være på eller av (dvs. ha verdien 0 eller 1). Et maskinord består ofte av et helt antall byte, som består av 8 bit. Maskinordene har hver sin adresse i hukommelsen, dvs. de er nummerert fra null og oppover. Et maskinord inneholder data som kan fortolkes på ulike måter. Det kan alltid fortolkes som et heltall. Det kan også fortolkes som en instruksjon til prosessoren (eller en del av en slik instruksjon). En annen fortolkningsmulighet er bokstaver eller andre tegn. Alle data i hukommelsen forsvinner når maskinen slås av. Det permanente lageret brukes for å ta vare på informasjon over tid. Prosessoren styres ved hjelp av maskinprogrammer. Et maskinprogram (eller binærprogram) er en samling instruksjoner som legges inn i hukommelsen. Prosessoren henter inn og utfører en og en instruksjon fra binærprogrammet. En slik instruksjon kan for eksempel gå ut på å hente to tall fra angitte adresser i hukommelsen, addere tallene og til slutt legge resultatet tilbake på en tredje adresse i hukommelsen. Etter at en instruksjon er utført vil Prosessoren normalt hente neste instruksjon fra binærprogrammet og utføre denne. Denne syklusen kan brytes ved hjelp av såkalte hoppinstruksjoner. En hoppinstruksjon vil gi prosessoren beskjed om at neste instruksjon skal hentes fra et annet sted i hukommelsen. På denne måten vil deler av et binærprogram kunne utføres flere ganger ved at prosessoren hopper tilbake i programmet. Hoppinstruksjoner kan være ubetingede og betingede. Betingede hoppinstruksjoner vil bare resultere i et hopp dersom en bestemt betingelse er oppfylt. Betingede hoppinstruksjoner gjør det mulig å lage kompliserte programmer der ulike deler av programmene aktiviseres etter hvert som oppgavene fullføres. Hastigheten på prosessoren reguleres av en klokke, som sender ut en elektronisk puls i faste intervaller. En slik puls starter en ny runde med utførelse av en instruksjon som ligger klar i prosessoren. Hastigheten på en slik klokke måles i hertz (antall pr. sekund). De fleste av dagens prosessorer (i 2008) kjøres på en hastighet i størrelsesorden mellom 2-3 000 000 000 hertz = 2-3000 MHz = 2–3 GHz. I praksis finnes det mange binærprogrammer i hukommelsen samtidig. Mange av dem utgjør en del av operativsystemet som styrer inn/ut-enheter osv. Andre programmer er nytteprogrammer som er startet av en bruker. Særlig programmer knyttet til operativsystemet har behov for å kunne utføres i korte aktive faser, for deretter å gå inn i en dvaletilstand i påvente av at bestemte begivenheter inntreffer. Det finnes derfor mekanismer i en datamaskin som tillater at et maskinprogram plutselig avbrytes, slik at et annet program (med viktige, presserende oppgaver) kan overta. Når det viktige programmet har gjort sitt, vil det opprinnelige programmet fortsette der det slapp, uten at dette får konsekvenser for den oppgaven programmet utfører (annet enn en liten tidsforsinkelse). Begivenheter som fører til et slikt «avbrudd», er for eksempel et tastetrykk. Et tastetrykk fører til at en kode for hvilken tast som ble tastet, sendes til prosessoren, sammen med et signal som angir at et tastetrykk har funnet sted. Når prosessoren mottar et slikt avbruddssignal, vil den avbryte sin normale arbeidsmåte. Prosessorens tilstand (blant annet adressen til den neste instruksjonen den skal utføre) tas vare på i hukommelsen, og et annet maskinprogram (som behandler tastetrykket) aktiviseres. == Historie == === Tidlig historie === Selv om diverse hjelpemidler for å utføre beregninger ble konstruert langt tilbake i historien, er det først etter 1940 at utviklingen av moderne elektroniske datamaskiner har funnet sted. Et tidlig forsøk på å utvikle noe som ligner på moderne datamaskiner fant sted i 1835, da Charles Babbage beskrev sin analytiske maskin. Dette var en mekanisk, dampdrevet innretning som brukte hullkort som innlesningsmedium. Beskrivelsen av denne maskinen foregrep mange idéer som moderne databehandling fortsatt bygger på. Blant annet kunne maskinen programmeres, og Ada Byron Lovelace innså at den i prinsippet ville bli i stand til å utføre alle beregningsoppgaver som en moderne datamaskin kan utføre (men det ville rimeligvis tatt tid). Maskinen kom imidlertid aldri lenger enn til tegnebrettet i hans egen tid – først i 2002 ble det konstruert en maskin i London etter Babbages tegninger. Maskinen fungerte slik den skulle. Før 1940 ble det også konstruert en del analoge datamaskiner som brukte elektriske signaler eller mekaniske parametre til å representere tall. I 1940-årene ble det konstruert en rekke digitale datamaskiner basert på elektroniske komponenter. I Tyskland konstruerte Konrad Zuse flere forløpere for den moderne datamaskinen, slik som modellene Z1 fra 1938 og Z2 fra 1939, som var tildels mekaniske, tildels reléstyrt og i 1941 endelig historiens første programmerbare maskin, (Z3) som også var basert på reléteknologi. === Krigstid og nød === I England utviklet en gruppe rundt matematikeren Max Newman og elektronikkingeniøren Tommy Flowers verdens første elektronisk programmerbare datamaskin. Den skulle knekke de tyske Lorenz-krypterte kodene som ble brukt mellom de tyske hovedkvarterene. Colossus ble tatt i operativ bruk ved Bletchley Park januar 1944, etter kun 10 måneders utvikling. Denne maskinen reduserte tiden for å dechiffrere Lorenz-meldinger fra uker til timer og den kom i tide til D-dagen, slik at den kunne hjelpe til i planleggingen. Colossus ble utviklet videre og gjort mer programmerbar. Det ble også bygget flere, slik at man hadde 10 Colossus programmerbare datamaskiner på slutten av krigen, sensommeren 1945. Colossus-maskinene og deres 550 ansatte dekodet totalt rundt 63 millioner tegn fra hemmelige meldinger – en formidabel mengde sett i forhold til tidligere kapasitet.I 2008 ble det sendt ut en radiomelding kodet med en Lorenz SZ42 maskin, og den ble dekodet av en gjenoppbygd Colossus Mark II på 3 timer og 15 minutter. Den tyske radioamatøren Joachim Schueth dekodet den samme meldingen på 46 sekunder ved hjelp av en bærbar datamaskin med en 1,4GHz prosessor.Winston Churchill omtalte Bletchley Park som «the goose that laid the golden egg, but didn't cackle». Dette refererer til at Bletchley Park og alt de klarte å få til ble holdt hemmelig ikke bare under den andre verdenskrig, men også under den kalde krigen, slik at Sovjetsamveldet ikke fikk innsyn i hva Vest-Europa kunne klare når det gjaldt overvåking og innsyn i motpartens interne meldinger. Colossus og alt annet som ble utviklet ved Bletchley ble destruert. Eksistensen av disse maskinene ble ikke allment kjent før i 1976, etter at 30 års tidsfristen for hemmeligholdelse hadde utløpt. Det er et tankekors at mesteparten av den kunnskap vi i dag har om aktiviteten ved Bletchley Park og Colossus er hentet fra arkivmateriale som ble tatt med over til USA for arkivering der av de amerikanerne som arbeidet ved Bletchley. I USA startet det amerikanske forsvaret byggingen av ENIAC i 1943. Dette var en meget stor maskin, både i fysisk omfang og regnekapasitet. Den bestod blant annet av 17 468 radiorør og beslagla et areal på 167 kvadratmeter. Maskinen ble fullført i 1946 og var i operativ drift til 1955. Hver av maskinens 20 regneregistre kunne utføre 5000 addisjoner i sekundet. ENIAC ble bare bygget i ett eksemplar. Denne maskinen var utgangspunktet for utvikling av diverse kommersielle maskiner i USA, med UNIVAC som den viktigste. === Etterkrigstiden og elektroniske revolusjoner === Den videre utvikling av datamaskinen har forenklet sett funnet sted i tre store «bølger». Disse bølgene var hovedsakelig forårsaket av teknologiske nyvinninger. Den første store bølgen hadde som utgangspunkt de eksperimentelle maskinene som ble bygget i 1940- og 1950-årene. Markedet var finansinstitusjoner og store nasjonale institusjoner innen forskning og statistikk. Innen dette markedet var rene hullkortmaskiner allerede i bruk for å holde styr på store registre. Datamaskinen var den naturlige arvtakeren. Da den neste teknologiske bølgen kom, ble det vanlig å kalle disse maskinene stormaskiner. De var meget kostbare, krevde stor fysisk plass, og tilsyn av mange operatører. Det var vanlig at flere aktører samarbeidet om å drifte slike maskiner, slik at utgiftene og kompetanse kunne deles på flere. I Norge hadde vi for eksempel flere kommunale datasentraler som delte landet mellom seg i regioner. Stormaskinmarkedet ble dominert av IBM og noen få andre aktører. En av de første datamaskinene i Norge var Norsk Universell Siffermaskin Selvstyrt Elektronisk (NUSSE). Den neste store bølgen kom med minimaskinen. Utgangspunktet for denne bølgen var utviklingen innen transistor-teknologi og halvlederteknikk. Det ble etter hvert mulig å masseprodusere integrerte kretser med flere hundre transistorer preget inn på en liten flate. Dette ga rom for å produsere mindre datamaskiner meget rimelig i forhold til de etablerte stormaskinene. Nye datamaskinprodusenter, slik som Digital Equipment Corporation (DEC) og Norsk Data så mulighetene mye raskere enn de etablerte stormaskinprodusentene. Det ble derfor skapt et marked for mindre og billigere maskiner, og omsetningen innen dette markedet vokste raskt og ble etter hvert jevnbyrdig med stormaskinmarkedet. Minimaskiner begynte så vidt å gjøre seg gjeldende fra midten av 1960-årene. DEC kom med PDP-8 i 1964. Det var en 12-bits maskin med bare 4096 maskinord i hukommelsen som ble solgt for ca. 16 000 dollar. Norsk Data leverte sin første Nord-1-maskin i 1967. Den tredje store bølgen kom med mikroprosessoren. Halvlederteknologien var nå kommet så langt at det var mulig å konstruere en fullstendig CPU på en liten silisiumbrikke. Den første mikroprosessoren, Intel 4004 med maskinord på 4 bit, så dagens lys i 1971. Senere kom Intels 8080-prosessor (8 bit) og ikke minst 8086-prosessoren (16 bit) som ble benyttet i IBMs Personal Computer. Andre halvlederprodusenter hadde også stor betydning: Zilogs Z80 (8 bit) som kom på markedet i 1976 og Motorolas 68000 (16 bit) som kom i 1979. Mikrodatamaskiner er fullstendige datamaskiner bygget opp rundt en mikroprosessor. De første mikromaskinene var små, rimelige maskiner beregnet på hobbymarkedet. Disse ble kalt hjemmedatamaskiner og kom i en rekke utførelser i 1980-årene. Med tekstbehandlingsprogrammer og regneark fikk disse maskinene også innpass i det mer profesjonelle markedet, og utkonkurrerte for en stor del minimaskinene. Etter hvert utviklet det seg en industristandard basert på IBMs PC som de fleste av dagens mikromaskiner bygger på. == Se også == Programvareutvikling Kildekode Harddisk Mikroprosessor Programvare Operativsystem == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Computers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Computer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Computer History Museum (engelsk) Hardware.no – norsk kjøpeguide, forum og artikler om datamaskiner

En datamaskin er en digital elektronisk maskin som kan programmerers til å utføre sekvenser av aritmetiske og logiske operasjoner. Tidlige datamaskiner fylte hele rom og måtte håndteres av eksperter, men i dag er datamaskiner blitt allemannseie.

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_Norske_Turistforening

2023-02-04

Den Norske Turistforening

['Kategori:1868 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Norske Turistforening', 'Kategori:Fotturisme', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1868', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Den Norske Turistforening (DNT) er Norges største friluftsorganisasjon. Foreningen ble stiftet 21. januar 1868 etter initiativ fra konsul Thomas Johannessen Heftye og kaptein Hans Hagerup Krag. I begynnelsen ble foreningen ledet av nevnte Heftye (formann) og Krag, samt oberst Fredrik Næser, professor Halvor Rasch, og assessor W. Erichsen. Foreningens formål var «at lette og udvikle Turistlivet her i Landet». Den første medlemsforeningen ble Oslo og omland (1868). I 2022 hadde foreningen ifølge egne opplysninger over 300 000 medlemmer. DNT som organisasjon hverken eier eller driver noen turisthytte i Norge og arrangerer heller ingen turer eller kurs, denne aktiviteten er med få unntak tillagt medlemsforeningene. I 2018 ble Per Hanasand ny styreleder for DNT. Hanasand overtok vervet etter Berit Kjøll. Dag Terje Klarp Solvang er generalsekretær fra 1. oktober 2018.

Den Norske Turistforening (DNT) er Norges største friluftsorganisasjon. Foreningen ble stiftet 21. januar 1868 etter initiativ fra konsul Thomas Johannessen Heftye og kaptein Hans Hagerup Krag. I begynnelsen ble foreningen ledet av nevnte Heftye (formann) og Krag, samt oberst Fredrik Næser, professor Halvor Rasch, og assessor W. Erichsen. Foreningens formål var «at lette og udvikle Turistlivet her i Landet». Den første medlemsforeningen ble Oslo og omland (1868). I 2022 hadde foreningen ifølge egne opplysninger over 300 000 medlemmer. DNT som organisasjon hverken eier eller driver noen turisthytte i Norge og arrangerer heller ingen turer eller kurs, denne aktiviteten er med få unntak tillagt medlemsforeningene. I 2018 ble Per Hanasand ny styreleder for DNT. Hanasand overtok vervet etter Berit Kjøll. Dag Terje Klarp Solvang er generalsekretær fra 1. oktober 2018. == Historie == DNT var opprinnelig en av flere turistforeninger i Norge. Etter at DNT var stiftet i 1868 ble det også satt i gang flere lokale turistforeninger uten noe formelt samarbeid med DNT. DNT var den store, dominerende foreningen og fikk statsstøtte for støttetiltak i regi av de andre foreningene. DNT inngikk fra 1927 «gjensidighetsavtaler» (gjensidige medlemsrettigheter på hyttene) med større foreninger som Trondhjems Turistforening, og etterhvert samarbeidsavtaler med mindre foreninger blant annet Ålesund-Sunnmøre Turistforening. Medlemmer av foreninger med gjensidighetsavtaler hadde likevel ikke rettigheter på hyttene til foreninger med samarbeidsavtaler. Fra 1948 ble det holdt felles landsmøte og i 1979 ble Norske Turistforeningers Forbund (NTF) stiftet blant annet på bakgrunn av krav fra myndighetene om en landsforening for å oppnå statstilskudd. NTF hadde et sekretariat på 3 personer i samme lokaler som DNT. Ved sammenslåing med Norske Turistforeningers Forbund 1. juli 1988 ble DNT en landsforening. I Trøndelag var det merkbar motstand mot den nye organiseringen og Trondhjems turistforening var den siste som vedtok å melde seg inn. I 1985 hadde Oslo og omegn turistforening 1500 medlemmer og DNT hadde 35 000 i samme geografiske område. I 1995 var det 72 000 direktemedlemmer i DNT (de fleste i Oslo og Akershus, men også vel 10 000 i utlandet), og 110 000 medlemmer i enkeltforeningene. I 1998 ble DNT omgjort til et rent forbund uten individuelle medlemmer og uten drift av hytter og rutenett. De tidligere direkte medlemmene i DNT ble i 1988 overført til nærmeste lokallag, de fleste til Oslo og omegn turistforening. == Turisthytter == Medlemsforeningene eier i 2014 mer enn 500 turisthytter over det meste av landet. I tilknytning til disse vedlikeholder medlemsforeningene og hyttebestyrerne et stort nettverk av merkede stier mellom og rundt hyttene. Sommerstiene utgjør tilsammen om lag 20 000 kilometer, og vinterstid vedlikeholdes rundt 7 000 kilometer med "kvisteløyper". Første hytte var Krokan turisthytte på Rjukan (1868), etterfulgt av Tvindehaugen (1870), Memurubu og Gjendebu (1872). Turistforeningen opprettet tidlig en ordning med patentførere for å lede turister gjennom vanskelige områder blant annet i Jotunheimen og Jostedalsbreen. === DNT-nøkkel === DNT-nøkkel er en standard nøkkel til turistforeningshytter eid eller drevet av medlemsorganisasjoner av Den Norske Turistforening. Mange av de selv- og ubetjente hyttene i Norge er låst, dette gjelder særlig hytter som ligger lett tilgjengelig for allmennheten. Nøkkelen er forbeholdt medlemmer i turistforeningen og kan skaffes (mot depositum kr 100) hos de lokale foreningene, på betjente hytter og hos noen av DNTs representanter. == Spesialiseringer == Barnas Turlag ble etablert i 1999 for barn opp til 12 år. Ungdom fra 13 år til og med 26 år organiseres under «DNT ung». I tillegg finnes gruppen «DNT fjellsport» som hovedsakelig driver med fjellklatring og brevandring. Et samarbeid med skolene gjøres gjennom tiltaket «DNT i skolen». Foreningene arrangerer årlig flere tusen turer og kurs både i Norge og utenlands. Sammen med magasinet Fri Flyt arrangerer DNT den årlige Fjellfilmfestivalen. == Medlemsforeninger == DNT ble på slutten av 1980-tallet omorganisert til en overbygning for medlemsforeninger rundt i landet. Denne prosessen var ikke helt smertefri, i og med at de fem «samarbeidsavtaleforeningene» (Drammen og Oplands TF (nå DNT Drammen og Omegn), Kristiansand og Opplands TF, Kristiansund og Nordmøre TF, Trondhjems TF og Stavanger TF) var selvstendige organisasjoner sidestilt med «gamle DNT» (samarbeidsavtalen sikret gjensidige medlemsrettigheter), mens de øvrige foreningene var underlagt DNT. I dag er DNT en landsforening som i hovedsak beskjeftiger seg med saker som er felles for foreningene, mens medlemsforeningene tar seg av praktisk drift i sine respektive områder. Den klart største medlemsforeningen er DNT Oslo og omegn, som overtok hytte- og rutenettet til «gamle DNT»,DNT merker løypene med røde T-er på varder og trestammer. De 57 medlemsforeningene med lokallag er: === A === Alta og Omegn Turlag Aust-Agder Turistforening Havrefjell Turlag Tvedestrand og Vegårshei turlag === B === Bergen og Hordaland Turlag Askøy Turlag Austevoll Turlag Bømlo Turlag Fjell Turlag Fusa Turlag Kvam Turlag Kvinnherad Turlag Nordhordland Turlag Odda/Ullensvang Turlag Os Turlag Stord-Fitjar Turlag Sund Turlag Bodø og Omegns Turistforening Beiarn Turlag Gildeskål Turlag Meløy Turlag Radøy Turlag Saltdal Turlag Brurskanken Turlag Brønnøysund Turlag === D === DNT Drammen og Omegn Hemsedal Turlag DNT Finnskogen og Omegn DNT Gjøvik og Omegn DNT Gudbrandsdalen DNT Hadeland - tidligere Hadeland Turlag er medlemsforening for Gran og Lunner, stiftet i mars 2000. DNT Horten DNT Indre Østfold DNT Lillehammer DNT Nedre Glomma DNT Nord-Østerdal DNT Odal DNT Oslo og Omegn Asker Turlag Bærum Turlag Eidsvoll Turlag DNT Ringerike DNT Sør DNT Telemark (tidligere Telemark Turistforening) Skien Turlag Barnas Turlag Skien Seniorgruppa Skien Turlag Lavterskelturer med Skien Turlag Gautefall Turlag Barnas Turlag Gautefall DNT ung Gautefall DNT senior Gautefall Bamble Turlag Barnas Turlag Bamble Aktiv i 100 Bamble Kragerø Turlag Barnas Turlag Kragerø Siljan Turlag Barnas Turlag Siljan Vinje Turlag Barnas Turlag Vinje Seljord Turlag Barnas Turlag Seljord Kviteseid Turlag Barnas Turlag Kviteseid Tinn og Rjukan Turlag Barnas Turlag Tinn Barnas Turlag Porsgrunn Barnas Turlag Bø Barnas Turlag Nome DNT ung Telemark Klart det går Alt Håp er UTE På nye stier DNT fjellsport Telemark Til Topps Telemark DNT Vansjø === E === Engerdal og Trysil Turlag === F === Flekkefjord og Oplands Turistforening === H === Hamar og Hedemarken Turistforening DNT Elverum Hammerfest og Omegn Turlag Harstad Turlag Haugesund Turistforening Etne Turlag Sauda Turlag Hemnes Turistforening Holmestrand og Omegn Turistforening === K === Kautokeino Turlag Kongsberg og Omegns Turistforening Kristiansund og Nordmøre Turistforening === L === Larvik og Omegns Turistforening Lofoten Turlag === M === Molde og Romsdals Turistforening === N === Narvik og Omegn Turistforening Nord-Salten Turlag Nord-Trøndelag Turistforening Nordkapp og Omegn Turlag Notodden Turlag === R === Rana Turistforening Træna Turlag Rena og Omegn Turistforening === S === Sandefjord og Oplands Turistforening Sandnessjøen og Omegn Turistforening Sogn og Fjordane Turlag Aurland Turlag Balestrand og Høyanger Turlag Flora Turlag Indre Nordfjord Turlag Indre Sunnfjord Turlag Keipen Turlag Luster Turlag Lærdal Turlag Midtre Nordfjord Turlag Sogndal Turlag Vik Turlag Ytre Nordfjord Turlag Ytre Sogn Turlag Årdal Turlag Stavanger Turistforening Sulitjelma og Omegn Turistforening Sør-Varanger og Omegn Turistforening === T === Tistedalen Friluftslag Troms Turlag Balsfjord Turlag Nord-Troms Turlag Senja Turlag Trondhjems Turistforening Tønsberg og Omegn Turistforening === V === Varangerhalvøya Turlag Vesterålen Turlag Voss Utferdslag === Å === Ålesund–Sunnmøre Turistforening == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Den Norske Turistforening – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Værvarsel for turisthyttene (yr.no) Arkivert 9. august 2007 hos Wayback Machine.

thumb|Turistforeningen merker et stort løypenett med røde T-er malt på varder og trestammer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_norske_kirke

2023-02-04

Den norske kirke

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Cite Q - cites a replaced work', 'Kategori:Den norske kirke']

Den norske kirke (tidligere også kalt «Statskirken») er det største trossamfunnet i Norge og var inntil den 21. mai 2012 statens offentlige religion. Ved reformasjonen i 1536–1537 innførte Danmark-Norge lutherdommen og brøt forbindelsene med kirken i Roma. Den norske kirke ble så plassert under den dansk-norske konges autoritet, og ble i Eidsvollgrunnloven av den 17. mai 1814 en lovfestet statskirke, underlagt Storting og regjering. Norges konge ble dermed kirkens symbolske leder. Med en episkopal-synodal organisasjonsstruktur framstår Den norske kirke også som et kirkesamfunn. Den 21. mai 2012 gjennomgikk Grunnloven en revisjon, og det heter nå at Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv (§ 2). Det innebærer at kongen i statsråd ikke lenger utnevner kirkens biskoper, men at dette er et internt anliggende. Stortinget og regjeringen har heller ikke lenger noen oppsynsfunksjon, slik det tidligere var tilfelle, for å påse at kirkens teologiske læresetninger er i harmoni med norsk lov. Etter revisjonen i 2012 er ikke Norges konge lenger kirkens formelle leder. Kongen er likevel pålagt å tilhøre Den norske kirke. I Grunnloven § 16 er det videre bestemt at Den norske kirke «forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten».En lignende reform skjedde i Sverige med Svenska kyrkan, som opphørte å være statskirke 1. januar 2000. Den danske folkekirke er i en del henseender å anse som en statskirke, men i Danmark er det ulike oppfatninger om hvorvidt Folkekirken egentlig er en statskirke.

Den norske kirke (tidligere også kalt «Statskirken») er det største trossamfunnet i Norge og var inntil den 21. mai 2012 statens offentlige religion. Ved reformasjonen i 1536–1537 innførte Danmark-Norge lutherdommen og brøt forbindelsene med kirken i Roma. Den norske kirke ble så plassert under den dansk-norske konges autoritet, og ble i Eidsvollgrunnloven av den 17. mai 1814 en lovfestet statskirke, underlagt Storting og regjering. Norges konge ble dermed kirkens symbolske leder. Med en episkopal-synodal organisasjonsstruktur framstår Den norske kirke også som et kirkesamfunn. Den 21. mai 2012 gjennomgikk Grunnloven en revisjon, og det heter nå at Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv (§ 2). Det innebærer at kongen i statsråd ikke lenger utnevner kirkens biskoper, men at dette er et internt anliggende. Stortinget og regjeringen har heller ikke lenger noen oppsynsfunksjon, slik det tidligere var tilfelle, for å påse at kirkens teologiske læresetninger er i harmoni med norsk lov. Etter revisjonen i 2012 er ikke Norges konge lenger kirkens formelle leder. Kongen er likevel pålagt å tilhøre Den norske kirke. I Grunnloven § 16 er det videre bestemt at Den norske kirke «forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten».En lignende reform skjedde i Sverige med Svenska kyrkan, som opphørte å være statskirke 1. januar 2000. Den danske folkekirke er i en del henseender å anse som en statskirke, men i Danmark er det ulike oppfatninger om hvorvidt Folkekirken egentlig er en statskirke. == Rettslig grunnlag == Flere grunnlovsbestemmelser nevner eller kommer til anvendelse for Den norske kirke. Den viktigste er Grunnloven § 16 som sier «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.» Kirken er videre regulert i flere lover, der lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven) er den mest sentrale. I henhold til § 10 er formålet «å legge til rette for at Den norske kirke forblir en landsdekkende og demokratisk evangelisk-luthersk folkekirke.». Loven regulerer blant annet kirkens administrative organer på lokalt, regionalt og sentralt nivå, eiendomsforhold for kirkebygninger, med mer. == Organisasjon == === Regler om medlemskap og tilhørighet === Medlemskap i Den norske kirke er knyttet til dåp, juridisk gjennom § 4 i Kirkeordning for Den norske kirke For å være medlem i Den norske kirke må man være døpt og enten bosatt i Norge eller norsk statsborger bosatt i utlandet. Personer som er døpt i annet luthersk kirkesamfunn eller annet kristent kirkesamfunn kan bli medlem av Den norske kirke ved innmelding. En kan ikke være medlem av Den norske kirke og av et annet trossamfunn samtidig. Siden kirkeloven ble endret i 2021, anses barn nå å høre inn under Den norske kirke fra fødselen bare hvis begge foreldrene er medlem. Medlemmer bosatt i Norge tilhører soknet der de bor. Alle voksne døpte medlemmer har stemmerett og er valgbare ved kirkelige valg. Stemmerettsalder er 15 år, valgbarhetsalder 18 år (2011). I spesielle tilfeller kan det søkes om overflytting av stemmerett og valgbarhet til annet sokn enn der man er bosatt. Innmelding og utmelding i Den norske kirke skjer ved personlig henvendelse til det lokale menighetskontor (kirkebokføreren) på bostedet. Den 15. august 2016 ble det lansert en elektronisk løsning for å sjekke medlemskap og for innmelding eller utmelding. Denne løsningen har ført til at de fleste inn- og utmeldinger nå skjer på denne måten. Den som melder seg inn eller ut av Den norske kirke, må være døpt og skal gi opplysninger om navn, bosted, fødselsnummer, dåpssted og -dato om det er aktuelt samt navn og fødselsnummer på eventuelle barn under 15 år som følger med den foresatte.Innmelding og utmelding i Den norske kirke var regulert av forskrift om innmelding i og utmelding av Den norske kirke (4. januar 2006).Ved opprettelsen av et sentralt kirkeregister i 1998 ble folkeregisteret brukt som grunnlag for medlemsregisteret i Den norske kirke. Etter protester ble 75 000 medlemmer strøket etter en kryssjekking mot medlemslister i andre tros- og livssynssamfunn. Den norske kirkes holdning er at «Det er dåpen som gir medlemskap i kirken».. === Menigheten – soknet === Den norske kirke har et geografisk bestemt menighetsbegrep og består av soknemenigheter. Ved siden av denne grunnstrukturen finnes det enkelte unntak: Døvemenighetene er ikke geografisk avgrenset. Det samme gjelder Samisk menighet i sørsamisk språkområde. Det er også forsøk med såkalte valgmenigheter i Den norske kirke, hvor kirkemedlemmer har fått anledning til å danne et «personsokn» (Bymenigheten Sandnes). Kirkesokn. Den norske kirke er inndelt i om lag 1280 sokn eller menigheter. Soknet er en geografisk avgrenset menighet. Kirkemedlemmene innenfor et avgrenset geografisk område sokner til (normalt) en kirke. Soknet er en egen rettslig størrelse og eier normalt den lokale kirken. Soknet representeres av to valgte organer: Menighetsrådet for det enkelte sokn, og kirkelig fellesråd som normalt representerer soknene innenfor en kommune. I tillegg finnes det et allmøte for kirkemedlemmene i soknet, menighetsmøtet. Ved siden av de 1274 (per den 1. januar 2011) geografiske soknene er det fem døvemenigheter, én samisk menighet i sørsamisk språkområde og én valgmenighet. Menighetsråd er valgte organer for ett sokn, og består av fra fire til ti valgte faste medlemmer, fem varamedlemmer og en prest. Menighetsrådet har ansvar for den kristelige virksomheten i soknet, trosopplæring, diakoni, kirkemusikk. Menighetsrådet har også ansvar for utleie av kirken, tildeling av kirkeofringer m.m. (jf. kirkeordningen § 12). Menighetsråd ble innført i 1920. Menighetsråd velges hvert fjerde år. Valgdeltakelsen ved menighetsrådsvalget i 2011 var 13,43 % på landsbasis. Menighetsmøte ble innført i 1873. Menighetsmøtet tar stilling til viktige spørsmål som innføring av ny liturgi og salmebok, bygging og eventuelt nedlegging av kirke, kirkegård, deling, sammenslåing eller andre endringer i soknegrenser. Alle stemmeberettigede medlemmer av Den norske kirke bosatt i soknet har stemmerett på menighetsmøtet (jf. kirkeordningen §13). Kirkelig fellesråd er et organ for soknene i hver kommune. Kirkelig fellesråd har ansvar for økonomiske og administrative oppgaver på vegne av soknene. Fellesrådet består av 1–2 medlemmer av hvert menighetsråd, en prest og en representant for kommunen. I kommuner med bare ett sokn ivaretas fellesrådets oppgaver av menighetsrådet utvidet med en representant for kommunen. Alle kirkelige fellesråd har en daglig leder (kirkeverge). Enkelte steder er det etablert fellesråd som omfatter mer enn en kommune. Soknepresten leder prestetjenesten i soknet, og har sete i menighetsrådet. === Bispedømmet – prostiet === Den norske kirke er en episkopal-synodal kirke, og er inndelt i 11 bispedømmer og – fra den 2. oktober 2011 – et tilsynsområde for Bispemøtets presesbiskop (Nidaros domprosti i Trondheim sentrum). Bispedømmeråd ble innført i 1933. I dag består bispedømmerådet av biskopen, 7 leke medlemmer (kirkemedlemmer), 1 prest og 1 lek kirkelig tilsatt. I Oslo bispedømme er det i tillegg en representant for døvemenighetene. I Nidaros, Sør-Hålogaland og Nord-Hålogaland bispedømmer er det en representant for samisk kirkeliv, henholdsvis sørsamisk, lulesamisk eller nordsamisk. De leke medlemmene velges delvis ved direkte valg (ved alle leke kirkemedlemmer i bispedømmet), dels ved indirekte valg av menighetsrådsmedlemmene i bispedømmet. Presten velges av og blant prestene i bispedømmet som er i offentlig kirkelig prestestilling. Lek kirkelig tilsatt velges av og blant de øvrige kirkelige tilsatte i bispedømmet som er ansatt i mer enn 40 % stilling. I 2011 var valgdeltakelsen i direkte valg av bispedømmerådsmedlemmer 10,59 % på landsbasis. Bispedømmerådet ansetter prestene i bispedømmet og har budsjettansvar for blant annet prestetjenesten. Bispedømmerådenes medlemmer er også delegater til Kirkemøtet. Biskop. Hvert bispedømme ledes av en biskop. I tillegg har Den norske kirke fra den 2. oktober 2011 en fast ledende biskop, preses, med sete i Nidaros. Biskopen har tilsyn med menigheter og vigslede medarbeidere (prest, kateket, diakon, kantor) og andre ansatte. Biskopen leder prestetjenesten i bispedømmet. Biskopen har et ansvar for kirkens lære og for enheten i kirken. Stiftsdirektøren er daglig leder for bispedømmeadministrasjonen. Prosti er et område for ledelse av prestetjenesten. Det er 107 prostier (2011). Alle prostier er geografisk avgrenset, med unntakt av døveprostiet som omfatter døvemenighetene i Norge. Prosten leder prestetjenesten i prostiet. Bispedømmene er – nevnt etter de fem første bispesetenes historiske rang, deretter etter alder: Nidaros bispedømme, bispesete i Trondheim. Nidaros domprosti, i Trondheim sentrum, er (fra den 2. oktober 2011) tilsynsområde for Bispemøtets presesbiskop, mens Nidaros biskop har tilsynsansvar for resten av bispedømmet. Bispedømmet dekker Trøndelag fylke. Biskoper: presesbiskop i Nidaros Olav Fykse Tveit, biskop i Nidaros Herborg Finnset. Bjørgvin bispedømme, bispesete i Bergen. Bispedømmet dekker Vestland fylke. Biskopen i Bjørgvin har også tilsyn med Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet. Biskop: Halvor Nordhaug. Oslo bispedømme, bispesete i Oslo. Bispedømmet dekker Oslo, Asker og Bærum kommuner. Biskopen i Oslo har også tilsyn med Døveprostiet og Feltprestkorpset. Biskop: Kari Veiteberg. Stavanger bispedømme, bispesete i Stavanger. Bispedømmet dekker Rogaland fylke. Biskop: Anne Lise Ådnøy. Hamar bispedømme, bispesete i Hamar. Bispedømmet dekker Oppland og Hedmark fylker. Biskop: Solveig Fiske. Nord-Hålogaland bispedømme, bispesete i Tromsø. Bispedømmet dekker Troms og Finnmark fylker og Svalbard. Biskop: Olav Øygard. Agder og Telemark bispedømme, bispesete i Kristiansand. Bispedømmet dekker Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder fylker. Biskop: Stein Reinertsen. Tunsberg bispedømme, bispesete i Tønsberg. Bispedømmet dekker Buskerud og Vestfold fylker. Biskop: Jan Otto Myrseth. Sør-Hålogaland bispedømme, bispesete i Bodø. Bispedømmet dekker Nordland fylke. Biskop: Ann-Helen Fjeldstad Jusnes. Borg bispedømme, bispesete i Fredrikstad. Bispedømmet dekker Østfold og Akershus fylker, med unntak av Asker og Bærum kommuner. Biskop: sede vacante. Møre bispedømme, bispesete i Molde. Bispedømmet dekker Møre og Romsdal fylke. Biskop: Ingeborg Midttømme. === Nasjonalt nivå === Kirkemøtet er det øverste valgte organ innenfor kirken (opprettet 1984), hvor alle bispedømmeråd og biskoper deltar, i tillegg til lederne av Samisk kirkeråd og Mellomkirkelig råd. Kirkerådet (opprettet i 1969, omdefinert i 1984) er forberedende organ for Kirkemøtet, og iverksettende organ mellom Kirkemøtets samlinger. Bispemøtet utgjøres av alle de 12 biskopene i Den norske kirke. Møtet kan ikke binde den enkelte biskop, men «virker for samordning av de gjøremål som etter gjeldende regler tilligger biskopene» (Reglement for bispemøtet, fastsatt ved kgl res. den 6. juni 1997). Bispemøtet samles tre ganger hvert år, og ledes av preses. Preses er Bispemøtets representant i Kirkerådet. Samisk kirkeråd (opprettet i 1992) arbeider for å sikre et samiskspråklig tilbud i kirken, og for å sikre at samiske tradisjoner respekteres. Mellomkirkelig råd for Den norske kirke har ansvar for kontakten med søsterkirker i andre land, og internasjonale organisasjoner, samt for økumeniske og interreligiøse kontakter i Norge. Kirkepartner (opprettet i 2013) som et felles eiet selskap for enhetene i Den norske kirke for å få levert fellestjenester.Andre nemnder og utvalg Utvalg for ungdomsspørsmål under Kirkerådet. Ungdommens kirkemøte (første gang 1993) er et rådgivende organ som skal sikre at ungdom i kirken når fram med sine synspunkter. Her møter, i tillegg til delegater fra de ulike ungdomsbispedømmerådene, representanter fra barne- og ungdomsorganisasjoner tilknyttet Den norske kirke. Det er også ungdomsråd og ungdomsting i bispedømmene. Nemnd for gudstjenestliv under Kirkerådet. Teologisk nemnd under Mellomkirkelig råd for Den norske kirke. Komiteen for internasjonale spørsmål under Mellomkirkelig råd for Den norske kirke. === Samisk kirkeliv og Døvekirken === Samisk kirkeliv. Samisk kirkeråd har nasjonalt ansvar for å ivareta Samisk kirkeliv. I de tre nordligste bispedømmene velges det en representant for samisk kirkeliv i bispedømmerådet. Nidaros bispedømme har et særlig ansvar for sørsamisk kirkeliv, Sør-Hålogaland bispedømme for lulesamisk kirkeliv og Nord-Hålogland bispedømme for nordsamisk kirkeliv. Indre Finnmark prosti omfatter de fleste kommunene i forvaltningsområdet for nordsamisk språk i Finnmark. Det er også opprettet en samisk menighet i sørsamisk språkområde. En strategiplan for samisk kirkeliv ble vedtatt av Kirkemøtet i 2011. Bibel, liturgi, salmer og trosopplæring på de samiske språk er prioriterte områder innen samisk kirkeliv. Samisk kirkeråd deltar på Den norske kirkes vegne i internasjonalt kirkelig urfolksarbeid. Døvekirken ivaretar Den norske kirkes arbeid for døve og hørselshemmede. Døvekirken er organisert med 5 døvemenigheter som til sammen dekker hele landet. Døveprestene er organisert i døveprostiet, mens menighetene er organisert i døvekirkenes fellesråd. Døvemenighetene har en representant i Oslo bispedømmeråd. === Det statlige kirkestyret === Etter grunnlovsendringene 21. mai 2012 avholdes ikke lenger kirkelig statsråd, og det er etter dette ikke krav til medlemskap i Den norske kirke for statsråder. Staten er nå konfesjonsfri (med unntak for Norges konge), og for Den norske kirke medfører dette i første omgang at biskoper og proster ikke lenger utnevnes av regjeringen (kirkelig statsråd), men av kirkens egne organer (Kirkerådet og bispedømmerådene). Med ny grunnlovstekst vil ikke lenger staten ha en «offentlig religion», og Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn likebehandles. Den norske kirke vil likevel være i en særstilling, da den «forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten» (Grunnloven § 16). Departementet. Forvaltningen av kirkesakene er delegert til Barne- og familiedepartementet (fra 1814 til 1989 var det et eget kirke- og undervisningsdepartement, ofte kalt Kirkedepartementet). Stortingets innflytelse i kirkesaker utøves gjennom bevilgningsmyndigheten og gjennom lovgivning (trossamfunnsloven). Opplysningsvesenets fond (OVF) er en statlig norsk institusjon som forvalter prestegårdseiendommer og kapital som følge av avhending av dette gods i samsvar med Grunnloven § 116 og lov om Opplysningsvesenets fond. Fondet er underlagt Kulturdepartementet og har Den norske kirkes beste som formål. === Eiendomsforhold === Kirkeloven av 1897 stadfestet at selve kirkebygget hører til menigheten, unntaket er enkelte museumskirker og bygg eid av Fortidsminneforeningen. Kirkegården (oftest brukt som gravplass) har samme eierforhold som bygningen. Den enkelte kommune har som regel ansvar for teknisk drift og finansiering av kirkebygg og kirkegård knyttet til Den norske kirke, mens tilsyn og administrasjon (etter 1996) ligger hos menighetens egne organer og en ansatt daglig leder (kirkeverge). Den norske stat eier i utgangspunktet ingen kirkebygg med unntak av blant annet Akershus slottskirke og Svalbard kirke. Nidarosdomen kan også regnes som statlig eiendom fordi restaureringsarbeidet siden 1869 har blitt finansiert direkte over statsbudsjettet. == Forholdet til staten == Frem til 2012 var Den norske kirke en statskirke etablert gjennom Grunnloven § 2, som erklærte at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion». I den nye grunnlovsteksten er dette endret, i dag står det slik i Grunnloven § 2 «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskrettighederne.» Videre står det i § 16 «Alle indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.» Siden 1920-årene har staten delegert flere ansvarsområder til kirkens egne organer. Flere råd og utvalg, som Kirkerådet, ble etablert for å administrere ulike deler av den kirkelige aktiviteten, og på viktige kirkelige områder, som liturgi og i lærespørsmål, har kirken lenge vært selvstendig. Samtidig var det Kongen som hadde ansvaret for utnevnelser av biskoper og proster gjennom Grunnloven § 16. I Den svenske kirke fant skillet mellom stat og kirke sted i 2000, og i Norge ble problemstillingene rundt et mulig skille utredet i Gjønnes-utvalget, som la frem sin innstilling i januar 2006. Innstillingen var i 2006 ute til høring hos flere tusen instanser, som alle fikk mulighet til å si sin mening før regjeringen utarbeidet en stortingsmelding om saken. Denne ble lagt frem 11. april 2008.Forut for stortingsmeldingen ble det I 2008 inngått et bredt forlik mellom alle de sju partiene på Stortinget, en avtale med gyldighet ut stortingsperioden 2009–2013. Innholdet i den politiske avtalen omtalt som Kirkeforliket består i en gjennomgang av på hvilke områder kirken skal få større indre selvstyre, deriblant at «utnevning av biskoper og proster overføres fra kirkelig statsråd til kirkelig organ». Betingelsen for dette var at kirkedemokratiet måtte bli bedre. Det siktes her til at valgdeltakelsen ved kirkelige valg har vært lav. Spørsmålet om kirkens økonomi og eiendomsretten til kirkens eiendommer var blant de store og prinsipielt tunge spørsmål som måtte avklares. Ansvaret for vedlikehold av kirkebygg og lønn for stats- og fellesrådsansatte ligger på staten og kommunene, men mange menigheter betaler selv lønn til ekstra ansatte. Dette er gjerne finansiert gjennom givertjeneste blant medlemmene i menigheten. Blant «hvilke elementer i statskirkeordningen [som] skal videreføres» listes: «1) Den norske kirke skal ha særskilt forankring i Grunnloven, jf. ny § 16. 2) Den norske kirkes organisering og virksomhet skal fortsatt reguleres ved en egen kirkelov, uten at kirken defineres som eget rettssubjekt. 3) Staten skal fortsatt lønne og ivareta arbeidsgiveransvaret for biskoper, proster, prester og andre som tilsettes i kirkelige stillinger av regionale og sentrale kirkelige organer, det vil si at disse fortsatt skal være statstjenestemenn. 4) Den regionale og sentrale kirkelige administrasjonen skal fortsatt være en del av statsforvaltningen. 5) Forvaltningsloven og offentlighetsloven skal fortsatt gjelde for lovbestemte kirkelige organer. 6) Staten skal fortsatt sørge for at kommunene har lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet. 7) Den kommunale representasjonen i kirkelig fellesråd videreføres som i dag.»På den bakgrunn leverte representanter for samtlige partier på Stortinget et felles forslag til endringer i blant annet Grunnloven §§ 2 og 16 som skulle endre relasjonen mellom kirke og stat. Grunnlovsendringene ble vedtatt 21. mai 2012 og trådte umiddelbart i kraft.I 2013 utdyper Stortinget sin forståelse av «folkekirke» slik det ble brukt i Grunnloven §§ 16, etter spørsmål (stilt av Svein Harberg, H) om en avklaring for å få en felles politisk forståelse «av hva som ligger i begrepet «folkekirke»». Statsråden (Rigmor Aasrud Ap.) oppfattet formuleringen ««Den norske kirke (…) forbliver Norges Folkekirke», først og fremst som et uttrykk for Stortingets vilje til kontinuitet på kirkeområdet.» (…) «Vår oppgave som statlig myndighet er å legge de økonomiske, rettslige og organisatoriske forholdene til rette for at Den norske kirke kan «forblive» Norges folkekirke.» Blant de forventninger som enkeltrepresentanter og statsråden stilte til Den norske kirke som «folkekirke» var; Å reise verdidebatter, å være tilstede i hele landet, et tilbud til folket i hverdag og krise, gravplassforvaltning og varsling av dødsfall på oppdrag fra politiet, å ha en samlende rolle ved høytider og store begivenheter - i sorg som i glede, mulighet for Kirkens medlemmer til å få døpt sine barn og bli konfirmert, viet og gravlagt. (at) Trosopplæringsreformen … er et folkekirkeprosjekt. At Kirken skal ha en særstilling i hele landet, og at Kirken skal sikres økonomisk. Hvorvidt dette var omfattende forventninger som ville bli kostbare, og kunne være problematiske i møte med lovfestet likebehandling, ble nevnt. Hvordan forventningene til Den norske kirke som «folkekirke» skulle finansieres (iht. Grunnloven §§ 16 «understøttes som sådan av staten») ble i noen grad problematisert. «… det er noen klare grenser mellom hva man har satt av ressurser til, og bedt dem gjøre en jobb med, og hva som ligger i den vanlige driften av et trossamfunn.» (Svein Harberg, H.)Gjønnes-utvalget skrev i 2006 at det ikke er entydig hvor sterke bindingen mellom stat og kirke skal være for at betegnelsen «statskirke» er treffende. Statskirkeordningen er først og fremst et rettslig system og en formell organisasjonsform med følgende kjennetegn: Om staten har en offentlig religion Om biskoper og prester utnevnes av staten Om staten har myndighet over liturgi og lærespørsmål Om staten regulerer kirken gjennom lover og forskrifter Om kirken er offentlig finansiert Om kirken er en integrert del av statsforvaltningen og ikke eget rettssubjektMed grunnlovsendringen i 2012 har ikke Norge en offentlig religion (1), kirkens egne organer og ikke regjeringen utnevner biskoper og prester(2). Regjeringen har heller ikke myndighet over liturgi og lære (3). Den norske kirke er fortsatt (2015) del av den norsk statsforvaltningen og prestene er statsansatte (6) og reguleres ved egen kirkelov (4). Til 2017 skal ny kirkeordning utformes og vedtas når det gjelder spørsmålet om kirken som eget rettssubjekt (6) og om lovregulering kirkens indre forhold (4).Med bakgrunn i regjeringsplattformen for regjeringen Solberg og vedtak i Kirkemøtet ble det satt i gang et arbeid med en forvaltningsreform for et tydelig skille mellom kirke og stat: «Den norske kirke skal etableres som et eget rettssubjekt i 2017». For å omdanne Den norske kirke til et eget rettssubjekt ble endringer i kirkeloven vedtatt våren 2016, med iverksettelse fra 1. januar 2017. Den norske kirke er fra november 2016 registrert i brønnøysundregistrene som en religiøs organisasjon med organisasjonsnummer 818 066 872.Den norske kirke blir finansiert over statsbudsjettet som en «kommune- og statsbudsjettkirke». Dette skjer også etter 1. januar 2017. Statens finansieringen av kirken blir gitt ved rammetilskudd i statsbudsjettet, i 2017 er beløpet 1 969 millioner norske kr. I tillegg kommer at Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet får 92 MNOK. Tilskudd til kirkebygg og gravplasser og annet på 150 millioner kroner. Kirkens familieverntjeneste 180 millioner. Ekstraordinært for 2017 er tilskudd til egenkapital og feriepengeforpliktelser på henholdsvis 100 og 125 millioner kroner. Midlene i Den norske kirkes landsfond overføres til Den norske kirke. === Bakgrunn === Statskirkeordningen ble styrket i enevoldstiden og lovfestet i Kristian Vs Norske Lov av 1687. Kongen var forpliktet på evangelisk-luthersk religion og skulle som kirkens øverste leder holde landet rent for falsk lære. Dette ble videreført med Grunnloven av 1814, men Stortinget sto til forskjell fra Kongen fritt i forholdet til kirken. Med den første dissenterloven i 1845 ble kirkens rolle selvstendige rolle overfor staten mer tydelig. Søren Jaabæk foreslo i 1870 å oppheve statskirkeordningen.Etter andre verdenskrig ble Kirkeordningsnemnda av 1945 med Eivind Berggrav som leder nedsatt av regjeringen. Berggrav ønsket en endring av Grunnloven § 16 for å sikre kirken større indre styringsrett. Nemnda gikk ikke så langt men ønsket et kirkeråd som ledd i å sikre kirken større selvstyre i åndelige spørsmål. Nemnda mente at det i Norge var naturlig med en statskirke i betydningen folkekirke. Departementet gikk på bakgrunn av nemndas innstilling inn for en at styringen av kirken skulle skje i samspill mellom statlige og kirkelige organer, særlig viktig var det at regjeringen beholdt utnevnelsen av prestene slik at disse forble embetsmenn. Ved behandlingen i Stortinget i 1953 ble det ikke noe av forslaget om et kirkeråd.Statskirkeordningen ble i 1970-årene utredet av en kommisjon med tidligere kirkeminister Helge Sivertsen som leder. Kommisjonen anbefalte i 1975 å avvikle statskirken og erstatte denne med en fri folkekirke. Det var stor politisk motstand mot forslag også innenfor kirkens organer. Ved lov av 8. juni 1984 ble Kirkemøtet opprettet. Biskopene Andreas Aarflot og Erling Utnem var klart kritiske til statskirkeordningen, Utnem mente også at ordningen var i strid med bibelen.Kirkerådet ble lovfestet i 1969. Prestene fikk statslønn fra 1954. == Tjenester og stillinger == === Prest, prost og biskop === Prestene er ordinert til tjeneste. I luthersk tradisjon er prestetjenesten definert som en tjeneste med Ord og sakrament (Confessio Augustana art. 5). Både menn og kvinner kan ordineres, og de må ikke være sølibatære. Menighetsprester har etter ny tjenesteordning normalt ansvar for et sokn og tittelen sokneprest. Man vigsles til en tjeneste, og må derfor være ansatt til prestetjeneste av en viss varighet før man kan søke vigsling. Vigslingskravet er normalt fullført cand.theol.-utdanning med tillegg av praktisk-teologisk seminar. Soknepresten sitter i menighetsrådet og har ansvar for at soknets kirkebøker blir ført. Sokneprester og kapellaner tilsttes av bispedømmerådet. Det ansettes også prostiprester med hele prostiet som virkefelt. Spesialprester. Det finnes også en rekke spesialprester som sykehusprester, sykehjemsprester, studentprester, fengselsprester og feltprester. Prestetjenesten blant døve og hørselshemmede er organisert som et prosti i Den norske kirke og ikke som en spesialprestetjeneste. Prost. Hvert bispedømme er delt inn i prostier, og de 107 prestene som leder prestetjenesten i disse har tittelen 'prost'. 11 av dem virker i en domkirke, og har derfor tittelen 'domprost'. Domprosten er fast stedfortreder for sin biskop. Hvert prosti er videre inndelt i sokn, som er den grunnleggende enheten i Den norske kirke (kirkeloven § 2). Prosten var tidligere selv sokneprest i et av soknene, men etter ny tjenesteordning for proster er prosten ikke automatisk lenger sokneprest. Det er nå biskopen som bestemmer hva slags menighetstjeneste prosten skal ha. Prost og sokneprest kan således være to forskjellige personer. Proster skal etter ny ordning fortsatt være statstjenestemenn, men tilsettes av bispedømmerådet. Biskop. Det høyeste embete i Den norske kirke er bispeembetet. Biskopene utnevnes av Kirkerådet. Da kirken i Norge ble del av den lutherske kirke i Danmark ved reformasjonen i 1537, ble bispeembetet avskaffet og biskopene erstattet med superintendenter. Disse fylte stort sett de samme funksjoner, men man ønsket å markere et brudd med den katolske forståelsen av embetet. Tittelen biskop ble snart gjeninnført, men med en luthersk definisjon av embetet. I luthersk tradisjon er biskoptjenesten en prestetjeneste, men med tilsynsansvar for et bispedømme. Biskopene velges normalt fra prestestanden. I 1993 ble Rosemarie Köhn den første kvinnelige biskop i Den norske kirke. Den norske kirke har elleve bispedømmer og – fra 2. oktober 2011 – et tilsynsområde for preses innenfor Nidaros bispedømme.Frem til 2000 var det krav om teologisk embetseksamen for å bli prest i Den norske kirke. Spørsmålet om ikke-teologer burde kunne ordineres i visse situasjoner ble en del diskutert i det 20. århundre. I 2000 ble det åpnet for at andre personer med relevant utdanning og bakgrunn kunne ordineres som prester på visse vilkår og etter vurdering i Kirkerådets evalueringsnemnd. Teologisk embetseksamen er fortsatt hovedregelen, men forskriften oppstilte fra 2006 som alternativ enten masterstudium/hovedfagsstudium som «i innhold og omfang tilsvarer cand. theol.», eller grad på masternivå med relevans for prestetjeneste, samt minst 80 studiepoeng i teologiens hoveddisipliner, eller «særlige kvalifikasjoner». Dermed vil eksempelvis mastergrader i luthersk teologi fra utlandet, eller andre norske eller utenlandske mastergrader i visse fag i kombinasjon med teologiske tilleggsstudier, kunne gi grunnlag for prestetjeneste.Den svenske kirke beholdt ved reformasjonen sin erkebiskop (i Uppsala), men ga embetet et luthersk innhold som innebærer at erkebiskopen ikke er overordnet de andre biskopene. Da Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland ble uavhengig av Den svenske kirke i 1817, opprettet man der et tilsvarende erkebispeembete i Åbo. Ved det dansk-norske rikes oppløsning i 1814 fikk hovedstadsbiskopen (Christiania/Oslo) etter dansk forbilde, rang fremfor de andre biskopene. I 1917 gikk Den norske kirke over til årlig valg av formann (fra 1932 titulert som preses) i det nyopprettede Bispemøtet. Fram til 1998 var det regelen at biskopen i Oslo ble valgt til dette vervet. Fra 1998 til 2010 ble preses valgt fra andre bispestoler enn Oslo, for fire år om gangen. Stortinget vedtok i 2010 å styrke presesfunksjonen ved at den fra 2011 ble lagt til et nytt tolvte bispeembete. Den faste presesbiskopen fikk sete i Trondheim, med Nidarosdomen som domkirke sammen med biskopen i Nidaros, og med Nidaros domprosti som tilsynsområde. Biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg bispedømme ble i oktober 2010 valgt til preses fram til nyordningen trådte i kraft. Den 25. mars 2011 ble hun i statsråd utnevnt til fast preses, og 2. oktober 2011 ble hun innsatt i det nye embetet under en festgudstjeneste i Nidarosdomen. === Primus inter pares === Primus inter pares (lat. «den fremste (første) blant likemenn») er en funksjonsbeskrivelse som brukes om den som er anerkjent som leder eller talerør for en gruppe, uten at lederskapet nødvendigvis er formalisert og uten å ha annen myndighet over sine likemenn enn den som følger av vedkommendes anerkjennelse i gruppen, som kan skyldes ansiennitet, alder eller tradisjon. I de lutherske folkekirkene i Norden brukes uttrykket som en beskrivelse av at erkebiskopen (Sverige og Finland) eller den ledende biskopen (Danmark og Norge) er en symbolsk leder som ikke er kirkerettslig overordnet de andre biskopene. Den norske kirkes ledende biskop var fra 1814 til 1920-årene etter dansk mønster og det norske hoffrangreglementet av 1817, biskopen i Christiania/Oslo. Dette ledet til at hovedstadsbispen uformelt ble omtalt som Den norske kirkes primas (senlatin til lat. primus; «den første», «den fornemste» – her i betydningen fast ledende biskop). Da biskopene i Den norske kirke fra 1917 begynte å holde regelmessige drøftelsesmøter, bispemøter, ble det for hver sesjon valgt en ordstyrer som ble betegnet som «formann» og fra 1932 som preses (lat. praeses, praesidere, «den som har forsete», den som presiderer (sml. president)). Oslo biskops ledende rolle siden 1817 og det faktum at bispemøtene ble holdt i Oslo, gjorde at hovedstadsbispen hvert år ble valgt til formann/preses. I 1984 begynte biskopene å velge preses for et år om gangen. Ved Andreas Aarflots avgang som Oslo biskop i 1998 besluttet de øvrige biskopene at presesfunksjonen skulle gå på omgang, med valg hvert fjerde år. Første preses fra en annen bispestol enn Oslo ble da biskop Odd Bondevik i Møre. I 2001 valgte man biskop Finn Wagle i Nidaros, i 2006 biskop Olav Skjevesland i Agder og Telemark og i 2010 biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg. Nyordningen med en fast utnevnt leder i Den norske kirkes bispemøtet fra 2011 innebærer at det ble opprettet et tolvte bispeembete som skal bruke det meste av sin tid på lederoppgavene, med base i Nidaros. Dette nye bispeembetet kan med samme rett som Oslo biskop før 1920-årene omtales som primas. Den norske kirke har imidlertid valgt å fortsatt bruke betegnelsen preses eller ledende biskop. Også denne biskopen vil være «primus inter pares» blant biskopene, slik erkebiskopen er det i Svenska kyrkan og i Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland. === Andre vigslede stillinger === Diakoner vigsles til sin tjeneste. Diakonene står under tilsyn av biskopen. De har ansvar for det diakonale arbeid i menigheten, som for eksempel sorgarbeid, hjelp til eldre og trengende, omsorg for miljøet og så videre Det kreves enten teologisk, helse- og sosialfaglig eller pedagogisk bakgrunn. Kateketer vigsles til sin tjeneste i kirken og står under tilsyn av den lokale biskop. Kateketens hovedoppgave er å lede menighetens undervisningstjeneste, dette gjelder i prinsippet undervisning for alle aldersgrupper, men er ofte i praksis blitt fokusert på barn og ungdom. Det kreves bakgrunn fra teologi eller pedagogikk (med hovedvekt på kristendomsopplæring). Kantoren er musikalsk leder i menigheten, og vigsles til sin tjeneste. En kantor er med på planleggingen og gjennomføringen av gudstjenestene og de kirkelige handlinger. Han er også korleder og koordinerer konsertvirksomhet og andre kulturtilbud. Han har også ansvar for og tilsyn med kirkens orgel. Kantors arbeidsomfang varierer etter lokale forhold og tilgjengelige ressurser. Til tjenesten som kantor kreves godkjent kandidateksamen i kirkemusikk. Kantoren har særlig kompetanse innen orgelspill, kordireksjon samt liturgikk og hymnologi. === Andre ansatte === Ifølge kirkeloven skal det også være enkelte andre uvigslede stillinger knyttet til de ulike kirkene. De viktigste av disse er: Kirkevergen er en vanlig brukt betegnelse for daglig leder for det kirkelige fellesråd i kommunen, og har driftsansvar for kirkebygninger og kirkegårder. Kirkevergen er arbeidsgiver/leder for alle de kirkelig ansatte utenom prestene. Klokker. Hver kirke kan ha en klokker som er underlagt kirkevergen. I mange kirker utføres klokkertjenesten i dag av en eller flere frivillige. Klokkerens hovedoppgaver er å bistå presten ved kirkelige handlinger. Kirketjener. Hver kirke skal ha en kirketjener som er underlagt kirkevergen. Kirketjener har det daglige ansvar for vedlikehold av kirken samt forberedelser til kirkelige handlinger i kirken.Det finnes dessuten en rekke andre stillingskategorier knyttet til menighetsarbeid, kirkelig administrasjon og drift av kirkegårder. == Tro == === Bekjennelsesskrifter === Den norske kirke har, i tillegg til Bibelen, som er det grunnleggende skrift, fem bekjennelsesskrifter: Den apostoliske trosbekjennelse Den nikenske trosbekjennelse Den athanasiske trosbekjennelse Den augsburgske konfesjon (Confessio Augustana) Luthers lille katekismeBibelen anses som den overordnede autoritet, men de andre skriftene har status som bekjennelsesskrifter som er normert ut fra Bibelen. Det gamle testamentet i Den norske kirke består av 39 bøker, mens i Den katolske kirke og Den ortodokse kirke består Det gamle testamente av 46 bøker. Den norske kirke anerkjenner ikke de syv deuterokanoniske bøker. === Skriftforståelse === Kjernen i luthersk skriftforståelse er at Bibelen handler om Guds krav og gaver, eller lov og evangelium, som er den lutherske termen. I praksis betyr dette at man leser Det gamle testamentet som et uttrykk for Guds lov. Her må mennesker sone gjennom offer, mens man i Det nye testamentet mottar evangeliet om at Jesus Kristus er offerlammet som døde og gav soning for menneskenes synd. Luthersk lære, sammen med all kristen teologi, ser Jesus som oppfyllelsen av Messias-profetiene i Det gamle testamentet. Det sentrale punktet i luthersk teologi, og dermed i Den norske kirkes teologi, er forståelsen av at mennesket blir rettferdiggjort av tro alene. Dette var ett av konfliktpunktene i reformasjonen som førte til brudd med Den katolske kirke. Den norske kirke lærer at mennesket ikke kan bli frelst ved hjelp av egne gjerninger eller egen rettferdighet, men utelukkende gjennom troen på Jesus som sin frelser og ved Guds suverene gjerning alene. === Sakramenter === Den norske kirke har to sakramenter: Dåp og nattverd. I tillegg praktiseres andre kirkelige handlinger, inkludert slike som regnes som sakramenter i andre kirkesamfunn, så som brudevigsel og presteordinasjon. ==== Dåp ==== Dåpen regnes som en renselse fra all synd, og som den døptes inntreden i kirken gjennom at den døpte i dåpen blir Guds barn. Dåpen skjer ved overøsing av vann i den treenige Guds navn. Den norske kirke praktiserer barnedåp, men døper også voksne som ikke er døpt tidligere og ønsker dåp. Gjendåp er ikke tillatt og anses som et teologisk avvik. Dåpen har gyldighet en gang for alle. ==== Nattverd ==== Etter Den norske kirkes lære er nattverden et sakrament hvor Jesus Kristus selv er til stede i brødet og vinen, men uten at brødet eller vinen opphører å være substansielt brød og vin (se Konsubstansiasjon). Man tror at den som mottar nattverden får tilgivelse for synd og styrke til et videre liv i kristen tro. I Den norske kirke er nattverden åpen også for medlemmer av andre kirkesamfunn. Barn har adgang til nattverden. Ulikt syn på nattverden er den viktigste årsaken til at det ikke avholdes felles nattverd med den katolske kirke, selv om en kan ha felles (økumeniske) gudstjenester. == Gudstjenester == Søndagsgudstjenesten, ofte kalt høymessen – av latin missio som betyr utsendelse – er menighetens viktigste samlingspunkt, og feires på søndagen, fordi dette er Jesu oppstandelsesdag. I Den norske kirke begynner høymessen normalt klokken 11. Andre tidspunkter kan forekomme avhengig av lokale forhold. Om en prest betjener flere kirker, kan det være enkelte søndager uten gudstjeneste i noen kirker. Dåp, nattverd og konfirmasjon finner sted innenfor rammen av en vanlig gudstjeneste, mens andre kirkelige handlinger, som gravferd og bryllup, har egne liturgier. I Den norske kirke følger gudstjenesten som oftest den liturgiske ordning som er angitt i Gudstjenestebok for Den norske kirke, men alternative liturgier og friere former for gudstjenestefeiring er ikke uvanlig. En full revisjon av gudstjenesteordningen er planlagt ferdig i 2010. Denne tar sikte på større variasjonsmuligheter og adgang for lokale tilpasninger. Gudstjenestens historiske grunnlag er den katolske messen, som igjen bygger på den jødiske synagogegudstjeneste. Siden stort sett alle store kirkesamfunn bygger sine liturgier på dette grunnlaget, skiller Den norske kirkes liturgi seg i hovedtrekkene lite fra andre store kirkesamfunns. Messens hovedstruktur, eller dens ordo, ser slik ut: Kyrie – Kyrie eleison: «Herre miskunne deg» – en bønn om Guds miskunn. Gloria – Gloria in excelsis Deo: «Ære være Gud i det høyeste» – lovprisning. Credo – Credo: «Jeg tror…» – trosbekjennelsen, den apostoliske eller den nikenske. Sanctus – Sanctus: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot» – lovprisning. Agnus Dei – Agnus Dei: «Guds Lam, som bærer verdens synder» – bønn om miskunn og fred.Innenfor denne hovedstruktur utspiller gudstjenestens øvrige deler seg: Innledning: Preludium fulgt av inngangssalme, eventuelt med inngangsprosesjon, nådehilsen og inngangsord. Dåp kan finne sted her. Deretter syndsbekjennelse fulgt av bønnerop (kyrie) og (gloria). Ordets gudstjeneste: Åpner med kollektbønn som oppsummerer søndagens tema [av latin: collectio – «å samle») fulgt av første lesning, som ofte er en gammeltestamentlig lesning. Deretter følger gradualsalmen eller gudstjenestens hovedsalme. Derpå følger annen lesning og eventuelt salme før prekenen eller et Halleluja-omkved som forberedelse til lesningen av dagens evangelium. Etter annen lesning følger trosbekjennelsen eller Credo, den nikenske eller den apostoliske. Har det vært dåp, utgår trosbekjennelsen på dette sted. Trosbekjennelsen kan også følge etter prekenen. Etter prekenen følger en salme og derpå kunngjøringer. Ordets gudstjeneste avsluttes med forbønn. Dåp kan også finne sted her. Nattverdens gudstjeneste – eller eukaristi (av gresk evcharistos: takksigelse): Denne åpner med en prefatio – eller prefasjon med oppfordring til forberedelse av den hellige handling. Derpå følger prefasjonsbønn, eller eukaristibønn varierende etter kirkeåret fulgt av Sanctus, Fader vår og Innstiftelsesordene. Depå følger Du Guds Lam eller Agnus Dei, eventuelt med brødsbrytelse og fredshilsen. Selve altergangen – eller «kommunionen» (av latin: communio: fellesskap) følger her. Denne kan skje på to måter: Ved kneling på alterringen, der en mottar brødet i hånden og vin i et lite sølvbeger, eller ved såkalt intinksjon, der man selv dypper brødet i vinen. Når altergangen er over, følger tilsigelsesord og en kollektbønn med takksigelse. Avslutning. Gudstjenestens avslutningsdel innledes med en salme, som gjerne er en lovprisningssalme eller utsendelsessalme og som sammenfatter dagens tema. Etter denne salmen følger velsignelsen med utsendelse til tjeneste i verden. Gudstjenesten avsluttes med ni klokkeslag og postludium og eventuelt utgangsprosesjon.Gudstjenesten feires i tråd med kirkeåret, som begynner 1. søndag i advent, og med temaer for hver søndag som er angitt i lesningene for søndagen. Disse veksler mellom to tekstrekker med tre lesninger for hver søndag som alternerer år om annet. Kirkeåret er delt inn i to hovedbolker – festhalvåret og det festløse halvåret. Festhalvåret omfatter de tre hovedhøytidene jul, påske og pinse, mens hele tiden etter pinse og frem til kirkeårets avslutning utgjør det festløse halvåret. Under denne hovedinndeling finner vi så de mer avgrensede kirkeårstider, som adventstiden, åpenbaringstiden (ukene etter jul), fastetiden (40 dager før påske) og påsketiden, som varer fra påskenatt og frem til Kristi himmelfartsdag. Hver del av kirkeåret, samt visse enkeltstående søndager, har sine liturgiske farger som reflekterer kirkeårstidens eller søndagens modus. Hvitt er forbeholdt høytider (unntatt pinse), festdager (som allehelgensdag) og festlige anledninger ellers. Grønt er fargen for vekst og er liturgisk farge for hele perioden etter pinse med unntak for allehelgensdag. Fiolett er fargen for bot, alvor, sorg og innadvendthet, og benyttes til advent, i fastetiden før påske og ved begravelser. Rødt er fargen for Den hellige ånd, for åndens og kjærlighetens ild, og for martyrenes blod. Den benyttes til pinse, ved martyr- og helgendager (som olsok samt ved aposteldager). Rødt kan også benyttes på palmesøndag og langfredag. De liturgiske farger reflekteres i de liturgiske klær (såkalte paramenter], eventuelt også i tekstilutsmykning på prekestol og alter. Under gudstjenesten bærer presten og eventuelt andre liturgisk medvirkende liturgiske klær. Tidligere var det bare prestene som bar egen drakt, den såkalte samarien med pipekrave, hvit messeskjorte og messehagel. Samarien er en sort 1600-talls drakt som egentlig var en embetsdrakt og ikke en liturgisk drakt, og som fortsatt brukes i Folkekirken i Danmark. Siden 1980-årene er Den norske kirkes liturgiske drakt alba, en sid, hvit kjole som egentlig er en dåpsdrakt og symbolet på dåpens renselsesbad. Til denne bærer presten stola i liturgisk farge, et bredt bånd som bæres over skuldrene. Dette er den klassiske, internasjonale drakten for prester. Stolaen var opprinnelig et verdighetssymbol for embetsmenn i antikkens Roma, men ble overtatt av den første kirke som verdighetstegn for prester. Under nattverden bærer presten i tillegg messehagel, et tunikalignende plagg i liturgisk farge og ofte med sirlig dekor. Biskoper i Den norske kirke bærer i liturgisk sammenheng korkåpe, i Den norske kirke også kalt bispekåpe, utenpå alba og stola. De tradisjonelle verdighetssymbolene mitra (bispehatt) og bispestav benyttes ikke av biskopene i Den norske kirke. Øvrige liturgisk medvirkende er diakon, kantor (musikalsk leder) og lekfolk som er betrodd særlig tjeneste. Disse kan bære alba uten ytterligere tillegg. Mange diakoner har etterhvert tatt i bruk tradisjonell skråstola i liturgisk farge, slik det er vanlig også i Den svenske kirke. Ved begravelser kan prest og diakon også bære sort gravferdskappe under den del av liturgien som forrettes på kirkegården. Søndagsgudstjenesten i Den norske kirke varer normalt mellom en time og halvannen time. Nattverd feires ikke hver søndag, men det er blitt stadig vanligere å gjøre det. == Kirkelige handlinger == === Konfirmasjon === Konfirmasjonen er en forbønnshandling der kirken ber for konfirmanten. Å «konfirmere» betyr å bekrefte, og blir forstått som en bekreftelse av dåpen. Det er da Gud som blir forstått som den aktive part: Det er Gud som bekrefter det som ble lovet konfirmanten i dåpen – ikke konfirmanten som bekrefter sin egen dåp. Reformatorene avviste den katolske forståelsen av konfirmasjonen som et eget sakrament, men beholdt den som en forberedelse til å motta nattverden. Konfirmasjon er imidlertid ikke lenger en forutsetning for å kunne motta nattverd. Konfirmasjon ble i 1736 gjort obligatorisk for alle i Norge, noe den var i lang tid. Konfirmasjonen er spesielt viktig som trosopplæring. Da Den norske kirke praktiserer barnedåp, kommer dåpsopplæringen i etterkant av dåpen, ofte først i konfirmasjonstiden. Konfirmasjonen blir forutgått av en opplæringsperiode, som siden 1978 normalt har vært på åtte måneder. === Skriftemål === Det lutherske skriftemål skiller seg fra det katolske ved at man ikke tror at det bare er presten som kan tilsi den skriftende syndsforlatelse. Hvilken som helst kristen kan ta imot skriftemål og tilsi syndenes forlatelse. Luther regnet skriftemålet som et viktig redskap for å bekjenne sine synder og samtidig få veiledning. På et tidspunkt vurderte Luther å gjøre boten (skriftemålet) til kirkens tredje sakrament. Skriftemålet eksisterer i Den norske kirke, og i de senere år har det blitt stadig mer benyttet. I enkelte kirker er det til og med foreslått å innføre skriftestoler, men de fleste steder regnes prestens kontor eller den skriftendes eget hjem som det mest passende sted. Innen læstadianismen, som er en vekkelsesbevegelse innad i Den norske kirke med særlig utbredelse i Troms og Finnmark, er skriftemål svært viktig og en forutsetning for deltakelse i nattverden. Her skrifter man til en kristen man har spesiell tiltro til, som oftest ikke en prest. === Ektevigsel === Etter luthersk lære er ekteskapet først og fremst en borgerlig sak, men det bør besegles med en kirkelig seremoni med forbønn for ekteskapet. Par som har inngått ekteskap gjennom en borgerlig seremoni kan i ettertid få forbønn for ekteskapet gjennom en egen kirkelig seremoni. Tidligere regnet Den norske kirke ekteskapet som uoppløselig, men i løpet av det 20. århundre har dette snudd slik at det nå er et mindretall blant prestene som ikke tillater gjengifte. De prestene som ikke godtar gjengifte har etter ekteskapsloven rett til å reservere seg mot å vie fraskilte. 11. april 2016 besluttet kirkemøte å åpne for likekjønnede vigsel. Prestene kan velge om de vil foreta vigsel av likekjønnede par eller ikke. Det første homofile paret ble vigslet den 1. februar 2017. === Ordinasjon === Ordinasjon (vigsling) av prester skjer ved en velsignelsesseremoni som gir uttrykk for en stadfesting av at en person er verdig, og har de påkrevde kunnskaper, til å virke som prest. Det er biskopene som ordinerer prester. Biskoper blir velsignet i en egen seremoni i forbindelse med sin innsettelse, normalt av Bispemøtets preses. Diakoner, kateketer, kantorer blir ikke ordinert, men vigslet til sin tjeneste av en biskop. Forskjellen mellom vigsling og ordinasjon er først og fremst knyttet til tradisjon, og er ikke et teologisk skille i Den norske kirke. Et eventuelt skille går mellom vigslede arbeidere, det vil si prest, kateket, diakon og kantor og ikke-vigslede medarbeidere, det vil si klokker, graver, kirketjener osv. == Internasjonal tilslutning == Den norske kirke er et autonomt luthersk kirkesamfunn, men har internasjonal tilhørighet gjennom medlemskap i: Det Lutherske Verdensforbund (LVF) (The Lutheran World Federation) ble grunnlagt i 1947. I dag er 94 % av verdens lutheranere (140 kirkesamfunn i 78 land) tilsluttet Det lutherske verdensforbund. Sekretariatet har ca. 85 ansatte og holder til i Genève. Generalforsamling avholdes hvert sjette år. Kirkenes Verdensråd (KV) (World Council of Churches), grunnlagt i Amsterdam i 1948, er verdens største økumeniske organisasjon, med 342 medlemskirker fra over 100 land. Med unntak av Den katolske kirke er alle verdens store kirkesamfunn medlem i KV. Generalforsamling avholdes hvert syvende år. Olav Fykse Tveit fra Den norske kirke er generalsekretær i Kirkenes Verdensråd (2010-). Konferansen av europeiske kirker (KEK) (Conference of European Churches) er et samarbeidsforum for kirker i Europa. 127 kirker i 26 land er medlem, og oppgaven er å bygge bro over de dype historiske splittelser i det europeiske kirkelandskap. Porvoo-fellesskapet er et anglikansk-luthersk kirkefellesskap mellom de lutherske kirkene i Norden og Baltikum, de anglikanske kirkene på De britiske øyer og episkopale kirker på Den iberiske halvøy. Avtalen mellom kirkesamfunnene innebærer blant annet at man anerkjenner hverandres ordinasjoner. Dette gjør at en prest i Den norske kirke i prinsippet også kan ta stillinger i for eksempel Church of England. == Medlemskap og oppslutning om aktivitetene == === Oppslutning om kirkelige aktiviteter === Oppslutningen om kirkelige aktiviteter har vært synkende de siste tiårene. Døpte i prosent av alle nyfødte falt fra 96,8 % i 1960 til 73,9 % i 2006 og videre til 55,3 % i 2016. Andelen konfirmerte av alle 15-åringer falt fra 93 % i 1960 til 60 % i 2016. Andelen av alle ekteskapsinngåelser som ble gjennomført av Den norske kirke falt fra 85,2 % i 1960 til 33,4 % i 2016. Bare andelen begravelser holdt seg på et høyt nivå, 88,8 % av alle døde i 2016 ble gravlagt i regi av Den norske kirke.Antallet utmeldinger er hvert år høyere enn antallet innmeldinger. Her er ikke medregnet innmelding ved barne-/voksendåp eller bortfall ved død. I 2010 meldte 1101 personer seg inn og 6570 ut. Antallet utmeldinger viste stor økning i 1970- og 1980-årene (på det høyeste 11 755 i 1978), for så å synke igjen i 1990-årene til å legge seg nokså stabilt rundt dagens nivå de ti siste år. Det var en topp i antall utmeldinger i 2016, med 41 024 registrerte tilfeller, da det ble mulig å melde seg inn og ut via internett. Barn av medlemmer må døpes for å bli medlemmer i kirken. Barn av medlemmer som ikke døpes, regnes som tilhørige (men ikke fullverdige medlemmer) til de fyller 18 år. Det er nok at en av foreldrene er medlem. Etter fylte 15 år (religiøs myndighetsalder) kan barnet selv melde seg ut av kirken. I 2010 var det mer enn 6,1 millioner deltagelser på gudstjeneste, og nærmere 4,9 millioner besøk på gudstjenester på søndag og helligdag. Det ble holdt 65 652 gudstjenester i Den norske kirke (mot 72 982 i 1994, 70 829 i 1987 og 69 727 i 2004). Gjennomsnittlig deltakelse på ordinære gudstjenester på søn- og helligdager (altså ikke skolegudstjenester, vielser etc.) var 93 personer i 2010 (mot 104,2 i 1994 og 102,0 i 1987). Det totale antall gudstjenestebesøk viser en moderat nedgang over de siste år. Samtidig er antallet nattverdsgjester svakt økende.Andre tall fra Tilstandsrapport for Den norske kirke 2010 viser at 1,26 millioner mennesker deltok på konserter i en eller flere av Den norske kirkes kirkebygg dette året, og 1960 kor samler jevnlig 43 571 korsangere i alle aldre. === Medlemskap === Ved utgangen av 2016 var 71,5 % av befolkningen medlemmer eller tilhørige Den norske kirke. Ved utgangen av 2019 var andelen 69 % Andelen synker (per 2021) med nærmere ett prosentpoeng per år. De tilhørige er udøpte barn, som har blitt registrert som tilhørige fordi en av foreldrene eller begge står oppført som medlem. 1. januar 2021 opphører tilhørigeordningen, og rundt regnet 117 000 tilhørige slettes.Det kom en topp i utmeldinger i 2016, da det ble mulig å melde seg ut av Den norske kirke via internett.Medlemsprosenten i 2009 var lavest i Oslo bispedømme med 64,7 %. Etter Oslo kom Agder og Telemark med 78,3 % og Borg med 79,4 %. Høyest lå medlemsprosenten i Sør-Hålogaland med 89,2 % og Møre med 88,9 %.I perioden 2005–2009 var det en fordobling av antall utmeldelser av Den norske kirke, med 40 299 mot 20 491 utmeldelser i perioden 2000–2004. Opprinnelsen til medlemsregisteret er ikke registre over døpte, utmeldte, døde og så videre, men basert på Folkeregisteret, og så vasket mot andre tros- og livssynsamfunns medlemslister:I 1998 gav Stortinget Kirkerådet i oppdrag å opprette en samlet, nasjonal fortegnelse over alle døpte, innmeldte og utmeldte. Man tok utgangspunkt i folkeregisteret for så å slette personer i de ulike grupper av antatte ikke-medlemmer i kirken, jfr neste avsnitt. Regjeringen mente det var akseptabelt at det kunne være ikke-medlemmer man ikke klarte å fjerne fra registeret, anslagsvis 1–2 % av befolkningen. Det utgjorde mellom 50 000 til 100 000 personer (brev fra Kulturdepartementet av 6. juni 1997).Prosedyrene og utførelsen har blitt møtt med kritikk. Tidligere utmeldinger fra Statskirken var ikke blitt registrert sentralt. En del personer som hadde meldt seg ut fra Statskirken tidligere, ble automatisk registrert som medlemmer igjen i 1998, uten å bli spurt eller informert. == Historie == === Reformasjonen === Reformasjonen kom til Danmark-Norge i 1536-1537. Den kom som en følge av at kong Christian III konverterte til lutherdommen. I 1537 gjorde han den evangelisk-lutherske tro til rikets offisielle religion. Katolsk religionsutøvelse ble forbudt, men munkene i katolske klostre fikk fortsette som før. Klostrene fikk ikke lov til å ta inn nye, slik at de etter hvert ble lagt ned. Det er kjent at en enkelte steder i Rogaland og Hordaland i 1550-årene på ny ansatte katolske prester, og det var også mer organiserte tiltak fra den katolske kirke – motreformasjonen. Det katolske erkebispesetet i Nidaros ble avskaffet og biskopene ble erstattet av lutherske superintendenter, slik at den offisielle kirken ble gjort luthersk i løpet av relativt kort tid. I befolkningen generelt tok det lang tid før lutherdommen ble den dominerende trosform. Folket var verken forberedt eller innstilt på de nye tanker som renessansen og reformasjonen representerte. Katolske skikker holdt seg derfor lenge levende – enkelte steder til langt ut på 1800-tallet. Et eksempel er Jonsokvalfartene til Røldal stavkirke. Over halvparten av all jorden i Norge var kirkegods da reformasjonen kom til landet. Dette ble lagt under staten, og senere ble mesteparten solgt videre til borgerskapet. Gjennom reformasjonen fikk kongen all makt over kirken. Kirken hadde ingen selvstendig myndighet og var en del av statens styre. Kirken var ikke lenger del av et internasjonalt fellesskap med paven som overhode, men ble en rent nasjonal kirke. i Kirkeordinansen av 1537, den første kirkelov som kom i Norge etter reformasjonen, slår kongen fast et skille mellom kirkens ordinans og kongens ordinans. Kirken har ansvaret for å forkynne ordet og forvalte sakramentene, mens kongen har ansvar for å lage rammeverket for dette. Kongen regnet det å lage lover for kirkens aktiviteter som sin oppgave, noe som fortsatt er gjeldende norsk lovgivning. === Etter reformasjonen === Som følge av reformasjonen ble makten over kirken i større og større grad overført til kongen. Dette fikk sin fullførelse med innføringen av eneveldet i 1660. I de neste to hundre årene ble kirken styrt av statlige organer som samtidig var kirkelige organer. Prester, proster og biskoper var embedsmenn utnevnt av kongen. Den kirkelige pietismen ble ifølge Thorkildsen integrert i eneveldets ideologi særlig i Christian VIs tid. Den danske kongen ville gjøre hele befolkningen til fromme kristne, blant annet gjennom almueskole og konfirmasjon. Lydighet mot myndighetene ble også fremmet gjennom den lutherske blant nedfelt i kirkeritualet av 1685: prestene skulle «formane Tilhørerne til aller underdanigst Lydighet mod deris Konge». Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme poengterte også at undersåttene villig skulle adlyde all øvrighet. I 1741 ble Konventikkelplakaten - lov mot forkynnelse og kirkemøter arrangert av lekfolk - innført. Da Grunnloven ble innført i 1814, ble den evangelisk-lutherske tro statsreligion, noe den forble frem til 21. mai 2012. Valg til Riksforsamlingen på Eidsvoll og til det første Stortinget i 1814 skjedde hovedsakelig i kirkene (etter gudstjenesten) og i regi av prestene.Unionen med Sverige 1814–1905 påvirket ikke kirken i Norge på samme måte som unionen med Danmark hadde gjort i årene 1536–1814. Et av departementene som ble opprettet i Christiania etter oppløsningen av det dansk-norske rike i 1814, var Kirke- og undervisningsdepartementet. Statskirken var en viktig del av nasjonsbyggingen på 1800-tallet, og ifølge Thorkildsen ble nasjon og kirke ansett som sammenfallende størrelser. På 1800-tallet kom samtidig den tradisjonelle øvrighetslydigheten (representert ved Gisle Johnson) i konflikt med den fremvoksende nasjonalismen, en strid som Johnson tapte ifølge Thorkildsen.På 1800-tallet vokste det fram en reformbevegelse i kirken i Norge, særlig med tanke på legfolkets rolle i kirken. Dette førte blant annet til at det i 1873 ble innført menighetsmøter. Fra samme år ble det også holdt uoffisielle landsmøter med representanter fra alle bispedømmene. Lavkirkelig vekkelseskristendom og kristne lekmannsorganisasjoner som opererer uavhengig av statskirken kom til å spille en viktig rolle fra midten av 1800-tallet av og var del av den brede demokratiske reisning som fant sted innen politikk og kulturliv for øvrig på samme tid. Hans Nielsen Hauge og haugianismens opposisjon mot presteautoriteten og hans virksomhet som forkynner i strid med forbudet som gjaldt mot lekmannsforkynnelse, var her en viktig inspirerende kraft. Forholdet mellom statskirken og de frie lekmannsorganisasjonene har vært preget av varierende grader av spenning, men en grunnleggende gjensidighet og lojalitet har bestått. Utviklingen i Norge var her helt forskjellig fra Sverige, der forholdet mellom statskirken og lekmannskristendommen i langt større grad ble preget av konfrontasjon og splittelse. Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, etter påtrykk fra haugianerne, og i 1845 vedtok Stortinget dissenterloven. Etter dette ble det dannet en mengde kristne foreninger.På slutten av 1800-tallet ble kirkespråket fornorsket. Landstads forsiktige fornorsking av språket i salmeboken (1869) skapte en del negative reaksjoner. Anton Christian Bang fikk trykket oversatt versjon av juleevangeliet, mens Elias Blix ga ut Nokre Salmar, gamle og nye (1869). Første juledag 1884 ble det en av Blix' salmer på landsmål første gang fremført i en norsk kirke, det skjedde i Lårdal kirke og uten offisiell tillatelse. I 1892 ble det tillatt med salmer på landsmål dersom menigheten ønsket det. Fra 1908 fantes det en fullstendig tekst- og alterbok på landsmål. Det var særlig Noregs ungdomslag og Det norske samlaget som presset frem bruk av landsmål i kirkene. Presten Johan Einar Unger var den første som prekte på landsmål, mens Anders Hovden var den første som brukte landsmål konsekvent i sin prestegjerning - første gang i Ørsta 1890. Det var særlige salmene som bidro til å gjøre nynorsk til kirkespråk, Blix' salme Gud signe vårt dyre fedreland ble spesielt populær og i løpet av 1905 ble den nasjonalsalme. Da Stortingets 7. juni vedtak ble lest fra alle landets prekestoler 11. juni 1905 skal menighetene ha reist seg spontant og sunget Blix' salme. === Den norske kirke under andre verdenskrig === I krigsårene ble det et midlertidig skille mellom stat og kirke. Kirken tok klar avstand fra det nazistiske styret helt fra okkupasjonen 9. april 1940, men det endelige skillet mellom kirke og stat kom ikke før i 1942, da naziledelsen bestemte at Vidkun Quislings utnevnelse til statsoverhode skulle markeres med en festgudstjeneste i Nidarosdomen. Biskopene, ledet av biskop i Oslo Eivind Berggrav, forfattet da hyrdebrevet Kirkens grunn, der de sa fra seg de statlige delene av embetet. Dette førte til at alle biskopene og enkelte prester ble internert fram til krigsslutt. Rundt 90 % av prestene i Den norske kirke fulgte biskopenes eksempel og brøt med statsmakten. Det lokale kirkelivet ble i liten grad påvirket av dette, da prestene fremdeles utførte kirkelige handlinger som sakramentsforvalting, begravelser og lignende. De plassene man hadde nazistiske prester, holdt folk seg stort sett borte fra kirken, mens kirkesøkningen i de fleste kirker gikk betraktelig opp i krigsårene. Den sentrale kirkelige personlighet i kirkekampen var Eivind Berggrav. Det dannet seg også en viktig allianse mellom geistligheten, legfolket og frikirkene. Andre sentrale personer i kirkekampen var professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet og lekmannshøvdingen Ludvig Hope. === Navnet Den norske kirke === Den norske kirke er det mest vanlige navnet på statens offentlige religion eller statskirken. Navnet er blitt innarbeidet etter hvert. Første gang det ble brukt i offisiell sammenheng var i tittelen på Den norske Kirkes symbolske Bøger, som ble utgitt i 1859. Det ble også benyttet i 1889 om Alterbog for Den norske kirke og i 1911 i Indstilling ang den norske kirkes organisation fra den offentlige kirkekommisjonen av 1908. I lovtekster ble navnet tatt i bruk i 1926 i lov om utnevnelse av biskoper i Den norske kirke. Senere har det offentlige benyttet denne betegnelsen på statskirken, som for eksempel i lov om Den norske kirkes ordning fra 1953 og i lov av 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske kirke (kirkeloven). Grunnloven § 16 har etter grunnlovsendringen i 2012 med navnet «Den norske kirke». === Særtrekk ved det norske kirkeliv === Norge er i kirkelig henseende et av de mest homogene samfunn i verden. I få om noe land er en så stor andel av befolkningen medlem i ett og samme kirkesamfunn. Dette særpreget har bestått til tross for sekularisering og økende religiøs og kulturell pluralisme. Kirke og kristenliv representerer en kontinuitet i norsk historie som er uten sidestykke. Grunnloven konstaterer at «den Evangelisk-Lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion…». Selv om kirken har deltatt i og blitt preget av endringsprosesser i samfunnet for øvrig, har den grunnleggende enheten mellom kirke og folk bestått gjennom snart tusen år. Norge fikk kristendommen i stor grad fra England, men med reformasjonen ble tilknytningen til tysk teologi, kultur og åndsliv dominerende. Dette har satt spor i liturgi, salmeskatt og i prestenes teologiske utdannelse. Også pietismen, som gjennom den lavkirkelige indremisjonsbevegelsen har satt sterke spor etter seg i norsk kirkeliv, er en arv fra tysk åndsliv. På slutten av 1800-tallet ble imidlertid den lavkirkelige lekmannskristendommen sterkt påvirket av religiøse bevegelser med utspring i England, USA og Sverige. Salmer og sanger på bedehuset hadde eksempelvis et helt annet preg enn de tyske koraler som ble sunget i statskirken. Norsk kirkeliv på 1900-tallet har vært preget av en gradvis sammensmeltning av statskirkelig kultur og arven fra den lavkirkelige vekkelsen. Et særtrekk ved norsk kirkeliv er en rik samling salmer. Dels skyldes dette reformasjonen, der koralen ble en av de viktigste manifestasjoner av den folkelige deltakelse i gudstjenesten; dels skyldes det vårt historiske slektskap med dansk kirkeliv, som satte oss i forbindelse med den rike salmeskatten som her er representert ved store diktere som Thomas Kingo, Hans Adolph Brorson, Nikolai Frederik Severin Grundtvig og Bernhard Severin Ingemann; dels skyldes det at Den norske kirke selv frembrakte store salmediktere som ruver også i internasjonal sammenheng. Fremst blant disse er Magnus Brostrup Landstad, Elias Blix og i nyere tid Svein Ellingsen og Eyvind Skeie. Folkets oppslutning om kirken byr på mange paradoksale trekk. Oppslutningen om kirkens gudstjenester er i visse deler av landet svært lav, i andre deler av landet er den fortsatt svært høy. Lokale variasjoner kan være store. Deltakelsen i kirkelige handlinger knyttet til livets store hendelser er derimot fortsatt meget høy, om enn synkende. Selv om flertallet ikke har noe nært eller aktivt forhold til sin kirke, oppleves nærværet av kirken fortsatt som svært viktig for et stort flertall. Kirkebranner har gjentatte ganger vist hvilke dype og sterke følelser som fortsatt finnes mellom folk og kirke. === Kjente norske kirkeprofiler gjennom tidene === Trond Bakkevig Eivind Berggrav Ingrid Bjerkås Fridtjov Birkeli Helen Bjørnøy Elias Blix Odd Bondevik Thor Bjarne Bore Johan Nordahl Brun Lyder Brun Christopher Bruun Ernst Baasland Petter Dass Svein Ellingsen Arne Fjellbu Berge Furre Ole Hallesby Dagfinn Hauge Hans Nielsen Hauge Johan Christian Heuch Erik Hillestad Olaf Hillestad Helge Hognestad Ludvig Hope Anders Hovden Karsten Isachsen Jacob Jervell Alex Johnson Gisle Johnson Tor Berger Jørgensen Børre Knudsen Ole Christian Kvarme Rosemarie Köhn Magnus Brostrup Landstad Sigurd Lunde Inge Lønning Per Lønning Jørgen Moe Monrad Norderval Lars Oftedal Johannes Ording Sigurd Osberg Gunnar Prestegård Kristian Schjelderup Bjarne Skard Eyvind Skeie Olav Skjevesland Ola Steinholt Bernt Støylen Kaare Støylen Gunnar Stålsett Johannes Smemo Olav Fykse Tveit Per Voksø Finn Wagle Carl Fredrik Wisløff Andreas Aarflot == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Church of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) NSD Kirkedatabase (offisiell statistikk) (no) Lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven). LOV-2020-04-24-31 Lovdata.no (no) Kirkeordning for Den norske kirke. Fastsatt av kirkemøtet 2019, Forskrift gitt med hjemmel i trosamfunnsloven. Lovdata.no (no) Kirkens egen medlemstatistikk

| geografi = Norge

https://no.wikipedia.org/wiki/Dataprogram

2023-02-04

Dataprogram

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Programvare']

Dataprogram, ofte bare kalt program (engelsk: application og computer program), er en samling av en rekke forhåndsprogrammerte instrukser til datamaskinen. Dataprogrammet er som regel lagret på et platelager eller et annet lagringsmedium. Når man skal bruke et dataprogram lastes programmet inn i datamaskinens minne slik at instruksjonene er tilgjengelige for prosessoren og kan utføres (kjøres) av denne. Dataprogrammer til bruk for mobiltelefoner kalles ofte en app. De fleste dataprogrammer blir i dag lagd på den måten at de skrives i et såkalt høynivåspråk, som er lett å lære og tillater rask programvareutvikling. Det forekommer også at programmer blir skrevet på lavnivåspråk (assembler), som er en mer abstrakt og krevende ting å lære seg, men som tillater utvikling av løsninger som benytter seg av datamaskinens muligheter på en optimal måte. Man skiller ofte mellom grunnleggende programmer, som operativsystemer (generelle støttefunksjoner for alle programmer), applikasjonsprogrammer (nytteprogrammer, som for eksempel tekstbehandling, tegning, regneark osv.), nettverksklienter (som epostprogrammer, nettlesere osv.) og andre programmer. Operativsystemet er «hovedprogrammet» og er det som sørger for å holde datamaskinen i gang, og startes og lukkes automatisk ved oppstart og avslutning av datamaskinen.

Dataprogram, ofte bare kalt program (engelsk: application og computer program), er en samling av en rekke forhåndsprogrammerte instrukser til datamaskinen. Dataprogrammet er som regel lagret på et platelager eller et annet lagringsmedium. Når man skal bruke et dataprogram lastes programmet inn i datamaskinens minne slik at instruksjonene er tilgjengelige for prosessoren og kan utføres (kjøres) av denne. Dataprogrammer til bruk for mobiltelefoner kalles ofte en app. De fleste dataprogrammer blir i dag lagd på den måten at de skrives i et såkalt høynivåspråk, som er lett å lære og tillater rask programvareutvikling. Det forekommer også at programmer blir skrevet på lavnivåspråk (assembler), som er en mer abstrakt og krevende ting å lære seg, men som tillater utvikling av løsninger som benytter seg av datamaskinens muligheter på en optimal måte. Man skiller ofte mellom grunnleggende programmer, som operativsystemer (generelle støttefunksjoner for alle programmer), applikasjonsprogrammer (nytteprogrammer, som for eksempel tekstbehandling, tegning, regneark osv.), nettverksklienter (som epostprogrammer, nettlesere osv.) og andre programmer. Operativsystemet er «hovedprogrammet» og er det som sørger for å holde datamaskinen i gang, og startes og lukkes automatisk ved oppstart og avslutning av datamaskinen. == Se også == Programvare Prosess Skript App == Eksterne lenker == «Programvare», Store norske leksikon

Dataprogram, ofte bare kalt program (engelsk: application og computer program), er en samling av en rekke forhåndsprogrammerte instrukser til datamaskinen. Dataprogrammet er som regel lagret på et platelager eller et annet lagringsmedium.

https://no.wikipedia.org/wiki/Data

2023-02-04

Data

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Data', 'Kategori:Informasjon', 'Kategori:Informasjonsvitenskap']

Data er det materielle (eller fysiske) grunnlaget for å tilføre mennesker informasjon. Data er dermed det materielle grunnlaget for å overføre informasjon og kunnskap mellom mennesker ved kommunikasjon. Data kan registreres, lagres, behandles og flyttes av menneskeskapte innretninger som kalles datasystemer.

Data er det materielle (eller fysiske) grunnlaget for å tilføre mennesker informasjon. Data er dermed det materielle grunnlaget for å overføre informasjon og kunnskap mellom mennesker ved kommunikasjon. Data kan registreres, lagres, behandles og flyttes av menneskeskapte innretninger som kalles datasystemer. == Ordet «data» == «Data» er flertallsformen av «datum», som opprinnelig betød gave, presang, eller det som er gitt på latin (av verbet dare: «å gi», tu dō: «jeg gir»). Den moderne bruken av ordet kan føres tilbake til filosofen Euklids bok Dedomena (gammelgresk: Δεδομένα), skrevet ca 300 år f kr. Her brukte Euklid ordet «Dedomena» om informasjonene som er gitt i løsningen av geometriske problemer. I latinsk oversettelse ble boken hetende Data. Ordet «data» brukes i dag oftest som et massesubstantiv som ikke bøyes i tall, på samme måte som «luft», «trøbbel» og «bestikk». I noen sammenhenger kan det likevel være grunn til å benytte entallsformen datum. == Definisjon av data == For at noe skal være data må det... ha en materiell basis som kan variere og variasjonene må stå for (avspeile, representere) noe annet. === Basis og variasjon === Data må ha en materiell (eller fysisk) basis som kan variere («lack of uniformity»). Basis kan for eksempel være et papir og variasjonen trykksverte, eller basis kan være luft og variasjonen lydbølger. Filosofen Luciano Floridi definerer variasjon i et datum slik: x er forskjellig fra y, der x og y er to utolkede variabler og der relasjonen «er forskjellige fra» hverandre, og domenet er åpent for videre tolkning. === Representasjon === Ikke all materiell variasjon («lack of uniformity») er data. For å være data må variasjonen også stå for (eller avspeile, representere) noe annet. Naturlig forekommende lydstøy er derfor ikke data. Men lydbølger i luften er data når de avspeiler en annen persons handling med å lage språklyder (som igjen formodentlig avspeiler personens tanker). === Eksempler på data === Noen eksempler på data er: skrifttegn i en bok eller på en dataskjerm diagrammene i en monteringsanvisning for en møbel lydbølgene vi lager når vi snakker elektrisk strøm som beveger seg gjennom et nevron (en nervecelle) en nevrotransmitter (en kjemisk forbindelse) som brer seg fra et nevron til nærliggende nevroner i en menneskehjerne en fordypning i det refleksive materialet på undersiden av en DVD et lysglimt (en gruppe fotoner) som beveger seg gjennom en fiberoptisk kabel elektrisk strøm som går gjennom systembussen på en datamaskin en elektrisk spenning i en av kontaktene i en transistor i en mikroprosessor et flagg som henger på halv stang den lysende grønne mannen i et trafikklys årringene i et tre et lysglimt på himmelen en hund som bjeffer === Andre definisjoner av data === Av og til beskrives data som «råinformasjon», mens «informasjon» forklares som «velorganiserte» eller «sammensatte» data. I fagområdene som studerer informasjon forsøker man imidlertid å definere de to begrepene data og informasjon mer presist. == Typer av data == Det finnes en rekke måter å kategorisere data på. De er nyttige for å avklare databegrepet videre: === Primære og sekundære data === Primære data er tilstedeværelsen av en variasjon forskjell, f eks trykksverte på et avisark som former et skrifttegn, elektrisk spenning i en kobberkabel som angir biten "1", den lysende oljevarsellampen i en bil eller en årring i en trestamme. Se også Floridis definisjon lenger oppe på siden. Sekundære data er fraværet av en mulig variasjon eller forskjell, f eks at samtalen vår ikke blir besvart når vi ringer en venn, at en lampe ikke begynner å lyse når vi slår den på, at skjermen på en mobiltelefon ikke gir respons når vi trykker på en tast eller at hunden i en kriminalroman ikke bjeffer på et bestemt punkt i fortellingen.Siden Floridis definisjon av variasjon kun dekket primærdata, kan vi definere sekundærdata slik: x er ikke forskjellig fra y i en situasjon hvor vi forventer at x og y skal være forskjellige, der x og y er to variabler vi ikke tolker og der også relasjonen "er forskjellige fra" og domenet er åpent for tolkning.Eksemplene over var alle sammen eksempler på primærdata (materiell variasjon). Relaterte eksempler på sekundærdata (fravær av mulig variasjon) er: et mellomrom mellom skrifttegnene i en bok fravær av lydbølger før eller etter at noen har snakket at det refleksive materialet på undersiden av en DVD er jevnt mangel på elektrisk spenning i en mikroprosessor fravær av lysglimt i en fiberoptisk kabel en flaggstand hvor flagget ikke er heist et trafikklys som ikke lyser en hund som ikke bjeffer når noen går forbi === Data som variasjon, signaler og symboler === Ifølge Floridi kan vi skille mellom data på tre nivåer: Data som variasjon er rene materielle variasjoner i basis. De eksisterer uavhengig av vår persepsjon og kognisjon, men må være der for at vi skal kunne oppfatte data. Floridi kaller dem villdata eller dedomena. Signaler er en oppfattet forskjell mellom to tilstander eller verdier, for eksempel en lav eller høy spenning i et batteri eller en varsellampe som lyser eller ikke lyser. Symboler er en oppfattet forskjell mellom tilstander som svarer til ulike verdier i et symbolsk system, f eks et alfabet. === Klassiske data og kvantedata === Vanlige eller klassiske data er data vi omgås i hverdagen, f eks i bøker og datamaskiner. De er grunnleggende basert på klassiske fysiske prinsipper og kan derfor bare variere på én måte (ha én verdi, være i én tilstand) på samme sted til samme tid. Kvantedata har i stedet en materiell basis som følger kvantemekaniske prinsipper. Kvantedata kan f eks være elektroner (basis) med spinn (variasjon) eller fotoner (basis) med polarisering (variasjon). I motsetning til klassiske data, kan kvantedata ha flere verdier / være i flere tilstander på samme sted til samme tid (kvantesuperposisjon), hver av dem med en bestemt sannsynlighet. Når kvantedata avleses eller observeres kollapser de til klassiske data med én enkelt verdi (i henhold til sannsynlighetsfordelingen). Forskning på kvantedatamaskiner forsøker å utnytte kvanteegenskaper til å lage mer effektive datamaskiner: siden kvantedata kan ha mange verdier på en gang, vil en kvantedatamaskin kunne behandle alle de mulige dataverdiene samtidig, selv om det bare vil være mulig å avlese én vilkårlig resultatverdi for hver beregning (pga kollaps). === Diskrete og analoge data === Diskrete data vil si data som varierer mellom faste trinn, for eksempel mellom et begrenset utvalg signaler eller symboler, som tall og bokstaver. Diskrete data kan for eksempel representere type, antall og rekkefølge. Data i de sentrale delene av moderne dataystemer er for det meste diskrete. Analoge data vil si data som varierer langs en trinnløs (eller kontinuerlig) skala. Analoge data kan for eksempel representere temperatur, høyde, vekt, tid og konsentrasjon av stoff. Analoge data var den vanlige datatypen i telefon, radio og TV inntil disse teknologiene gradvis bledigitalisert fra 1980-tallet og frem til i dag. === Numeriske og ikke-numeriske data === Numeriske data består av tall. De kalles også kvantitative data. Vanlige skrifttegn kan kodes som tall ved hjelp av standarder som Unicode eller dets forløpere ISO 8859-1 og ASCII. Ikke-numeriske data angir andre egenskaper enn antall, størrelse eller mengde. De kalles også kvalitative eller kategoriske data. === Binærdata og digitale data === Binærdata er diskrete og numeriske data som er representert i det binære tallsystem, dvs i form av biter eller av tallene "0" og "1". Data i sentralenheten i moderne dataystemer er nesten alltid binære. Digitale data er i praksis et annet ord for binære data. Når vi snakker om "digitale data" tar vi det vanligvis for gitt at de også er binære, selv om digitale data strengt tatt kan representeres i andre tallsystem enn det binære. === Semantiske data og miljødata === Miljødata er data som ikke skapt av mennesker i den hensikt å overføre informasjon, men som likevel tilsvarer (eller står for, representerer) noe annet enn seg selv. Eksempler er igjen årringene i et tre (som står for treets alder), varsellampen i bilen (som står for at bilen snart er tom for olje) eller de sterke lysglimtene fra en fjern stjerne (som står for at stjernen er blitt supernova). Semantiske data er skapt av mennesker som med hensikt ønsker å overføre informasjon (kommunisere) til seg selv eller til andre mennesker. Vi sier at semantiske data er intensjonelle fordi de er laget med en hensikt og at de representerer et semantisk innhold fordi de overfører informasjon mellom mennesker. Eksempler er skrifttegnene som utgjør en avissartikkel og de digitale bitene som utgjør et program, regneark eller database.Miljødata som observeres av mennesker eller måleinstrumenter kan så representeres som semantiske data, som når en skogforvalter noterer ned alderen på et nyfelt tre etter å ha telt antallet årringer eller når en astronom observerer og registrerer en supernova. Slike semantiske data har observasjonen av bestemte miljødata i en gitt situasjon som sitt semantiske innhold. Det er vanlig å oppfatte kun semantiske data som ordentlige data, mens det vi kaller miljødata betraktes som ikke-data - en form for materielle tilstander eller hendelser. === Naturlige og kunstige miljødata === Vi kan skille mellom to typer miljødata: Naturlige miljødata kommer fra naturen, slik som årringene i treet. Her har det ikke vært noen menneskelige intensjoner (hensikter) inne i bildet. Kunstige miljødata kommer fra menneskeskapte innretninger (eller mekanismer), slik som en varsellampen i en bil. Her er innretningen skapt av mennesker med hensikt, men dataene er i sin tur laget av innretningen uten menneskelig kontroll.Kunstige miljødata grenser dermed mot semantiske data som er laget ved hjelp av innretninger, som et tekstbehandlingsprogram. Semantiske data skapes imidlertid mens innretningen er under kontroll av et menneske, mens kunstige miljødata skapes av innretningen mens den er overlatt til seg selv. Vi kommer inn i en gråsone når semantiske data i betydelig grad blir viderebehandlet av en datainnretning etter at de først er skapt av et menneske. Av og til kan data som opprinnelig var semantiske siden bli brukt som miljødata, for eksempel når en stor tekstsamling blir brukt til analyse av ordforekomster eller når Google analyserer innholdet på internettet for å finne trender i ordhyppighet osv. === Identifiserende og attributtive data === Identifiserende eller indeksikaliske data er data som kan benyttes til å identifisere en person, en familie, et firma, et sted, en organisasjon, et åndsverk eller et annet fenomen. Eksempler på identifiserende personinformasjon er f eks personnummer og nasjonalitet; passummer og nasjonalitet; og fullt navn, fødselsdato og postadresse. Identifiserende informasjon er viktig for å vite hvem eller hva data handler om og for å rekombinere data fra ulike kilder. Attributtive data er data som beskriver opplysninger om en person, en familie, et sted, et firma, en organisasjon, et åndsverk eller et annet fenomen.Data vi lett tenker på som attributtive kan i virkeligheten være indeksikaliske når de utsettes for tung regnekraft, f eks ved bruk av maskinlæring. Kommersielle virksomheter som spesialiserer seg på å samle og rekombinere persondata for markedsførings- og andre kommersielle formål bruker for eksempel avanserte analyseteknikker for å slå sammen data fra ulike sosiale medier. Selv om du bruker forskjellige navn på Twitter- og Snapchat-kontoen din, kan disse virksomhetene finne ut at kontoene med stor sannsynligjet tilhører samme person ved å sammenligne opplysninger om geolokasjon, påloggingstider, språk, favorittema og nettverk - opplysninger som i utganspunktet var attributtive brukes på en identifiserende måte. Det har også vist seg at (antatt attributtive) opplysninger om hvor en mobiltelefon vanligvis befinner seg på tre tidspunkter gjennom uken (f eks i arbeidstiden, om natten og i helgene) i svært mange tilfeller gjør det mulig å identifisere eieren av telefonen. === Utledede data === Utledede data er data som følger av andre data. For eksempel kan vi bruke data om at en mobiltelefon har vært i kontakt med bestemte basestasjoner på et tidspunkt - kanskje i kombinasjon med data om geografiske forhold og værforhold - til å utlede data om at mobiltelefonen har befunnet seg i et bestemt geografisk område på dette tidspunktet. === Nøytrale og sosiale konstruerte data === Miljødata kan være nøytrale og objektive i den forstand at de ikke avhenger av menneskelige oppfatninger, verdier, holdninger eller valg. Semantiske data er derimot alltid sosialt konstruerte: de er aldri nøytrale og objektive, men skapt av mennesker (ut fra deres oppfatninger, verdier, holdninger og valg). Sosial konstruksjon av data skjer på flere måter: ved å velge hvilke miljødata som skal representeres som semantiske data, enten dataene registreres manualt eller automatisk; ved å velge hvor ofte, hvor presist og hvor omfattende data skal samles inn; ved å velge hvilke data som skal lagres, hvor lenge og hvordan; ved å velge hvilke data som skal viderebehandles og hvordan.Data som samles inn automatisk av maskiner, som overvåkningskameraer, er også sosialt konstruerte, fordi det er mennesker som lagrer, installerer og opererer maskinene. === Autoritetsdata === Autoritetsdata er sosialt konstruerte data som er tillagt særlig vekt av en offentlig myndighet eller anerkjent organisasjon. De er typisk data om personer, familier, firmaer, organisasjoner, åndsverk, og ting generelt. Dataene kombinerer identifiserende og attributtive data med metadata som tilsammen gir en høy sannsynlighet for korrekt identifisering og sammenstilling. Autoritetsdata er dermed institusjoner: de er nyttige fordi mange mennesker og organisasjoner er blitt enige om å akseptere dem og bruke dem. === Åpne og lukkede data === Åpne data er data som er gjort fritt tilgjengelige slik at alle kan bruke og videreformidle dem. Åpne data må være både juridisk og teknisk åpne: de kan f eks ikke være begrenset av opphavsrett eller patenter og de kan ikke være begrenset av digital rettighetsadministrasjon (DRA). Lukkede data er data som er ikke er fritt tilgjengelige av juridiske og/eller tekniske årsaker. Juridisk beskyttelse kan skje gjennom opphavsrett, patent alle andre rettslige mekanismer, mens teknisk beskyttelse av data kan skje gjennom digital rettighetsadministrasjon (DRA). Graden av lukkethet kan variere. Noen data, for eksempel virksomhetsinterne data, kan holdes utilgjengelige for allmennheten; andre data kan gjøres alment tilgjengelige, men med begrensninger på bruk og videreformidling. === Store og små data === Stordata (engelsk: «big data») brukes om datasett som er så store eller komplekse at det er vanskelig å lagre og analysere dem med vanlige dataprosesseringsverktøy, fordi de skaper nye utfordringer hva gjelder innsamling, lagring, søking, deling, utveksling, analyse og visualisering. Noen av kildene til stordata er logging av internett- og teletrafikk, digitalkamera- og satellittbilder, detaljert overvåkning av hendelser i offentlige og private foretak, kommersiell og vitenskapelig tungregning (for eksempel DNA-sekvensering) og andre nye teknologier som lagrer store datastrømmer i sanntid. Smådata kan brukes, som en motsetning til stordata, om konvensjonelle datasamlinger som ikke er så store at de er problematiske å lagre og benytte med vanlige verktøy. === Metadata === Metadata er data om andre data. For eksempel inneholder mange vevsider, i tillegg til lesbare skrifttegn, også skjulte data om når vevsiden sist ble oppdatert osv. Semantiske metadata er data om hva andre data handler om. Semantiske data spiller en viktig rolle på den semantiske veven, som forsøker å utvide den nåværende menneskelesbare verdensveven til også å være maskinlesbar. == Andre betydninger == Data kan også bety: Alt som har å gjøre med datateknologi, datavitenskap, informasjonsvitenskap, informatikk, informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) osv. I dagligtale brukes ordet ofte om PC og om datamaskiner og annet datautstyr generelt. == Referanser ==

Data er det materielle (eller fysiske) grunnlaget for å tilføre mennesker informasjon. Data er dermed det materielle grunnlaget for å overføre informasjon og kunnskap mellom mennesker ved kommunikasjon.

https://no.wikipedia.org/wiki/Desimaltall

2023-02-04

Desimaltall

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Matematikkstubber', 'Kategori:Matematisk notasjon', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2021-01']

Denne artikkelen omhandler «desimaltall». Se titallsystemet for tall i «det desimale tallsystemet».Desimaltall er tall som er satt sammen av en heltallsdel og en fraksjonsdel. Disse to delene er skilt med et desimalskilletegn. Et eksempel kan være tallet «49,90» der heltallsdelen er «49» og fraksjondelen er «90». Sifrene i fraksjondelen kalles desimaler. Desimaler er altså det som i dagligtale kalles «tallene bak komma» eller «tallene til høyre for komma», i dette tilfelle 9 og 0.

Denne artikkelen omhandler «desimaltall». Se titallsystemet for tall i «det desimale tallsystemet».Desimaltall er tall som er satt sammen av en heltallsdel og en fraksjonsdel. Disse to delene er skilt med et desimalskilletegn. Et eksempel kan være tallet «49,90» der heltallsdelen er «49» og fraksjondelen er «90». Sifrene i fraksjondelen kalles desimaler. Desimaler er altså det som i dagligtale kalles «tallene bak komma» eller «tallene til høyre for komma», i dette tilfelle 9 og 0. == Desimalskilletegn == Desimalskilletegnet er det tegnet som brukes for å skille heltallsdelen og fraksjonsdelen av et desimaltall. I Skandinavia (inkludert Norge) og en mengde andre land brukes «,» (komma), mens i USA, Storbritannia og andre engelskspråklige land brukes «.» (punktum). Desimaltallet som skrives «49,90» i Skandinavia skrives altså «49.90» i engelskspråklige land. (I disse landene brukes komma til å skille tusengrupper i tall, der vi bruker punktum eller mellomrom i Skandinavia.) I noen fagmiljø og beslektet høyskoleundervisning i Norge brukes punktum som desimalskilletegn. == Nøyaktighet == Desimaltall kan ikke brukes til å beskrive alle reelle tall, men brukes likevel ofte som en tilnærming eller avrunding fordi de er enkle å forstå. Nøyaktigheten ved slik avrunding bestemmes av antallet desimaler i det avrundete desimaltallet. Det kan være så mange desimaler du vil i et tall. For eksempel kan ikke 1/3 skrives som et desimaltall, men det kan avrundes til et desimaltall med en gitt nøyaktighet. For å oppnå en nøyaktighet på 0,01 trengs 2 desimaler bak desimalskilletegnet, og tilnærmingen blir 0,33. Generelt trengs N desimaler for å oppnå en nøyaktighet på 10-N. == Se også == Desimaltegn == Referanser ==

Desimaltall er tall som er satt sammen av en heltallsdel og en fraksjonsdel.http://matte.

https://no.wikipedia.org/wiki/DNA

2023-02-04

DNA

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:DNA', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Deoksyribonukleinsyre (DNA) er den viktigste kjemiske bestanddelen i arvematerialet til levende organismer. Foreldre kopierer og overfører sitt DNA til avkommet under reproduksjonen, og viderefører dermed sine genetiske egenskaper. DNA består av deoksyribose, en fosfatgruppe og fire nitrogenbaser. Rekkefølgen på basene er den genetiske koden. I media blir DNA noen ganger kalt «arvemolekylet», men hos mennesket består arvematerialet av 46 kromosomer som har DNA som viktigste bestanddel. I bakterier og andre enkle eller prokaryote celleorganismer, er DNA fordelt mer eller mindre gjennom hele cellen. I de komplekse eukaryote cellene som planter, dyr og andre flercellede organismer er bygget opp av, finnes mesteparten av DNA-et i cellekjernen. De energiproduserende organellene kjent som kloroplaster og mitokondrier har også et eget DNA, i likhet med mange virus. Det er kjent at DNA kan opptre i mange former, for eksempel ha en åpen ende eller være sirkulær, enkelt eller dobbeltrådet. Den mest vanlige som blir beskrevet er dobbeltrådet.

Deoksyribonukleinsyre (DNA) er den viktigste kjemiske bestanddelen i arvematerialet til levende organismer. Foreldre kopierer og overfører sitt DNA til avkommet under reproduksjonen, og viderefører dermed sine genetiske egenskaper. DNA består av deoksyribose, en fosfatgruppe og fire nitrogenbaser. Rekkefølgen på basene er den genetiske koden. I media blir DNA noen ganger kalt «arvemolekylet», men hos mennesket består arvematerialet av 46 kromosomer som har DNA som viktigste bestanddel. I bakterier og andre enkle eller prokaryote celleorganismer, er DNA fordelt mer eller mindre gjennom hele cellen. I de komplekse eukaryote cellene som planter, dyr og andre flercellede organismer er bygget opp av, finnes mesteparten av DNA-et i cellekjernen. De energiproduserende organellene kjent som kloroplaster og mitokondrier har også et eget DNA, i likhet med mange virus. Det er kjent at DNA kan opptre i mange former, for eksempel ha en åpen ende eller være sirkulær, enkelt eller dobbeltrådet. Den mest vanlige som blir beskrevet er dobbeltrådet. == Kort om DNA == Seksjonen gir en oversikt over DNA. NB: Denne seksjonen er et forsøk på en lettfattelig oversikt for folk uten særlige forkunnskaper. Formålet er å gi en introduksjon til emnet. Flere detaljer vil bli gitt i resten av hovedteksten.Et (kodende) gen er en "oppskrift" på et protein. Gener kan grovt sett bli sett på som en organismes «kokebok». En DNA-streng inneholder gener, områder som regulerer gener, og områder som ikke har noen funksjon eller en funksjon vi ikke kjenner til. DNA er organisert i to komplementære strenger – de utfyller hverandre – med svake hydrogenbindinger mellom hverandre som kan sprettes opp som en glidelås, og således dele dem opp i to selvstendige strenger. DNA er kodet med fire utbyttbare «byggestener», kalt «baser», og kan forkortes A, T, C eller G, etter deres kjemiske betegnelser: Adenin, Tymin, Guanin og Cytosin. Hver base danner par med kun en av de andre basene: A til T, T til A, C til G og G til C. Dette skyldes at adenin og tymin bindes sammen med to hydrogenbindinger, mens guanin og cytosin bindes sammen med tre hydrogenbindinger. Dersom vi har basen «A» på en streng på en dobbelttrådet DNA, vil den bare kunne kople seg sammen med en «T» på den andre, komplementære strengen. Rekkefølgen er viktig: A+T er ikke det samme som T+A, likeledes som C+G ikke er det samme som G+C. For øvrig, siden det bare er fire ulike kombinasjoner, er det vanlig å bare navngi basen på «hovedstrengen» for å beskrive sekvensen (rekkefølgen av basepar). Rekkefølgen av baser langs DNA-et er hva alt handler om. DNA-sekvensen er i seg selv det som beskriver genene. replikasjon – fordobling av én dobbeltrådet DNA-spiral til to dobbeltråde DNA-spiraler – foregår ved at dobbeltstrengen blir delt i to gjennom midten ved hjelp av en rekke kjemiske reaksjoner, og «den andre, komplementære halvparten» til hver av de to enkle DNA-strengene blir gjenoppbygget ved å «drukne» dem i en «suppe» av de fire basene. Siden hver base bare kan kombineres med én av de andre basene, vil basene på den gamle strengen bestemme hvilke baser som vil bli del av den nye strengen. På denne måten vil hver enkeltstreng sammen med basene den får fra suppen ideelt sett ende opp som et fullstendig kopi av originalen, med mindre en mutasjon oppstår. Mutasjoner er rett og slett kjemiske feilreaksjoner som oppstår i prosessen: en base blir ved et uhell hoppet over, satt inn feil, eller kjeden blir avkortet, eller tilføyd ekstra basesekvenser. == Struktur == === Oversikt over molekylærstruktur === Selv om DNA kalles «arvets molekyl», stemmer ikke den typiske oppfatningen om at DNA er ett enkelt molekyl. De er snarere molekylpar, som omslynger hverandre som vinranker og danner en dobbeltspiral (illustrasjonen til venstre). Hvert slikt heliksmolekyl er en DNA-streng: en kjemisk forbundet kjede av nukleotider, som består av et sukkermolekyl, en fosfatgruppe og en av fire typer nitrogenholdige baser. I DNA er dette sukkermolekylet deoksyribose – i RNA er sukkermolekylet ribose. Ulikhetene i disse basene betyr at det er fire typer nukleotider, som blir navngitt etter sine basers navn. Disse er adenin (A), tymin (T), cytosin (C) og guanin (G). I en DNA-heliks går to nukleotider sammen gjennom komplementærparing av basene, noe som gjøres ved hydrogenbinding. Hver base danner hydrogenbinding til kun ett annet – A til T og C til G. Disse er bundet sammen med hydrogenbindinger, som er dipoler, derav stigeformen. Hvilken base som er på en streng avgjør hvilken base som må være på den motsatte strengen. Derfor er nukleotidsekvensen komplementær til den andre og når de blir delt kan hver fungere som en mal som kan brukes for å reprodusere den andre. Fordi paringen får nukleotidbasene til å gå mot spiralens akse, kommer sukker- og fosfatgruppene på nukleotidene langs spiralens utside, og de to kjedene de danner blir derfor iblant referert til som spiralens «ryggmarg». Faktisk er det de kjemiske bindingene mellom disse fosfatene og sukkermolekylene som lenker et nukleotid til det neste i DNA-tråden. === Mekaniske egenskaper relevant for biologien === Hydrogenbindingene mellom strengene i dobbeltspiralen er svake nok til at de lett kan deles av enzymer. Enzymer kjent som helicaser åpner opp strengene for å gjøre dem tilgjengelig for sekvenslesende enzymer som DNA polymerase. For åpne dem opp, må helicasene kjemisk spalte «fosfatryggmargen» til en av strengene, så de fritt kan vri seg rundt hverandre. Strengene kan også deles ved forsiktig oppvarming, som brukt i PCR, såfremt det er under 10,000 basepar (10 kilopasebar, eller 10kbp). Sammentvinningen mellom DNA-strengene gjør det vanskelig å separere lange segmenter. Når endene på en bit av dobbelttrådet DNA henger sammen så de danner en sirkel, som i plasmid-DNA, er strengene topologisk knutet sammen. Dette betyr at de ikke kan separeres ved mild oppvarming eller andre prosesser som ikke involver det å bryte strengen. Oppgaven med å knyte opp topologisk lenkede DNA-strenger blir utført av enzymer kjent som topoisomeraser. Enkelte av disse enzymene knyter opp sirkulært DNA ved å dele de to strengene slik at andre dobbeltstrengede segmenter kan komme inn. Oppknyting er nødvendig for replikasjon av sirkulært DNA og i ulike typer rekombinasjon i lineært DNA. ==== Geometriske former ==== DNA-spiralen kan innta en av tre litt forskjellige geometriske former, hvor «B»-formen beskrevet av James D. Watson og Francis Crick trolig er den vanligste formen i celler. Den er 2 nanometer vid og strekker seg 3.4 nanometer per sekvens med 10 basepar (10 bp). Dette er også den omtrentlige sekvenslengden hvor spiralen/heliksen foretar en hel runde rundt sin egen akse. Denne vridningshyppigheten (kjent som spiralens pitch) er i stor grad avhengig «stablingskreftene» (engelsk: «stacking forces») som hver base utøver på sine naboer i kjeden. Den trange bredden til dobbeltspiralen gjør det umulig å detektere den med konvensjonell elektronmikroskopi, med mindre den blir godt merket (engelsk: heavy stained). Samtidig kan DNA-et i mange av cellene være makroskopisk i lengde – rundt 5 cm lange for trådene man finner i et menneskelig kromosom. Som en konsekvens av dette, må cellene «pakke sammen» DNA-et sitt. Dette er en av funksjonene til kromosomene, som inneholder spolelignende proteiner kjent som histoner. DNA tvinner seg rundt disse histonene. B-formen til DNA-spiralen snurrer seg rundt 360° per 10.6 basepar om den ikke strekkes på noen måte. Men mange biologiske prosesser kan føre til strekking. Et DNA-segment med overflødig eller utilstrekkelig spiralvridning blir kalt henholdsvis positiv eller negativ «supercoil». DNA in vivo er ofte negativt supercoil-et, som gjør det lettere å åpne dobbeltstrengen for RNA-transkripsjon. De to andre kjente dobbeltspiralformene for DNA, kalt A og Z, har små forskjeller i sin geometri og sine dimensjoner. A-formen ser ut til å bare fremstå i dehydrerte DNA-prøver, som de brukt i krystallografi-eksperimenter, og muligens i hybridparinger mellom DNA- og RNA-strenger. DNA-segmenter som cellene har metylert for regulatoriske formål kan innta Z-geometrien, hvor strengen snur rundt spiralaksen som et speilbilde av B-formen. === Enkeltstrenget DNA (ssDNA) og reparasjon av mutasjoner === I enkelte virus fremkommer DNA som ikke-spiralisert, enkelttrådet form. Fordi mange av DNA-reparasjonsmekanismene i cellene bare virker for parede baser, muterer genomet hos disse virusene mye oftere enn det de ville ha gjort med dobbelttrådet DNA. Som et resultat av dette, kan slike virus tilpasse seg raskere for å hindre at de dør ut. Resultatet vil ikke være like fordelaktig i mer kompliserte og tregere replikerende organismer, noe som kan forklare hvorfor bare virus har enkelttrådet DNA. Disse virusene har sannsynligvis også fordel av at det er enklere å bare replikere en streng fremfor to. == Biologisk funksjon == === Rekkefølgens rolle === Innenfor et gen er det sekvensen av nukleotider bortover en DNA-tråd som definerer et protein, som en organisme er i stand til å lage eller «uttrykke» ved et eller flere stadier i livet, ved hjelp av informasjonen i sekvensen. Forholdet mellom nukleotidsekvensen og aminosyre-sekvensen i proteinet blir avgjort etter enkle cellulære regler under translasjon av den genetiske kode. Tre og tre nukleotider danner hva vi kaller et kodon, eller en "triplett", som angir en spesifikk aminosyre. Noe av den genetiske koden er imidlertid overflødig, fordi flere tripletter kan kode for samme aminosyre. Dette redusere derimot sannsynligheten for at en punkt mutasjon kan medføre en endring av aminosyre, avhengig av hvilken nukleotid som muteres i et kodon. I mange arter er det bare en liten del av den totale genomsekvensen som ser ut til å kode for proteiner. Funksjonen til resten av DNA-et er usikkert, og debattert. Den mest åpenbare fordelen med store mengder ikke kodende DNA er igjen å redusere mutasjoner i det kodende DNAet, da mutasjon ikke er selektiv, men tilfeldig. Det er kjent at enkelte nukleotidsekvenser spesifiserer affinitetet for DNA-bindende proteiner, som har en rekke vitale roller, især gjennom kontroll av replikasjon og transkripsjon. Disse sekvensene blir ofte referert til som regulatoriske sekvenser, og forskere antar at vi bare har identifisert en brøkdel av det som finnes. «Junk DNA» representerer sekvenser som ikke ser ut til å inneholde gener, eller ha en funksjon. «Junk DNA» kan for eksempel være pseudogener – dvs. gener som tidligere har hatt en funksjon, men som så har gjennomgått mutasjoner som har ført til tap av denne funksjonen. Genene har likevel blitt bevart fordi de er nøytrale, og dermed ikke utsettes for negativ seleksjon. Sekvensen avgjør også et DNA-segments sårbarhet for deling av restriksjonsenzymer, som er et viktig verktøy i genetikken. Posisjonen til delingsstedene gjennom et individs genom avgjør en del av individets «DNA-fingeravtrykk». === Proteinsyntese === Proteinsyntesen er syntese av proteiner på grunnlag av DNA. Hos mennesket blir en del av DNA overført til et mindre RNA molekyl, slik at informasjonen kan fraktes ut av cellekjernen. Denne informasjonsoverføringen fra DNA til RNA kalles transkripsjon. Ute i cytoplasma bindes mRNA til ribosomene hvor proteinsyntesen skjer . === DNA-replikasjon === DNA-replikasjon eller DNA-syntese er kopieringsprosessen av det dobbelttrådede DNA i forkant av celledeling. De to resulterende dobbelttrådene er som regel nesten identiske, men iblant skjer det feil i replikasjonen som kan gi en kopi som ikke er perfekt (se mutasjon). Hver av de to nye dobbelttrådene består av en streng fra originalen, og en nylig syntetisert streng. Dette kalles semikonservativ replikasjon. Replikasjonsprosessen består av tre trinn: initiering, replikering og terminering. === DNA-sekvenslesing === Den asymmetriske formen og bindingene til nukleotidene betyr at en DNA tråd (to tråder i en dobbelheliks) alltid har en bestemt retning. På grunn av denne retningen, viser nøye undersøkelser av en dobbelheliks at, selv om nukleotidene langs en kjede har en retning, har den motstående kjeden en annen retning («ascending strand» = oppadgående kjede, «descending strand» = nedadgående). DNA trådene er altså ordnet antiparallelt. I biokjemisk nomenklatur refereres endene til hver DNA tråd som «5-enden» og «3-enden». Enzymer leser nukleotidesekvenser alltid i fra «5-enden» til «3-enden». På engelsk kalles endene «five prime» og «three prime». I et vertikalt orientert dobbelheliks, er «3-enden» på den ene tråden nedadgående og «5-enden» på den andre er oppadgående. Som et resultat av deres antiparallelle orientering og leseretningen til enzymene, ville cellene kun lese den ene tråden. Den andre tråden måtte leses bakfra, dvs. fra motsatt side av dobbelheliksen. En sekvens som er lest og oversatt kalles «sense», en som ikke er det kalles «antisense». Likevel er det, definisjonsmessig, «antisense» tråden som er templatet for lesing og oversetting! Noen virus bryr seg ikke om forskjellen på sense og antisense, og har et genom som jobber «dobbelt». Altså et protein dannes av lesing fra 5' til 3' på den ene tråden i dobbelheliksen, mens et annet samtidig dannes av lesing av det samme området, men på motsatt tråd. Som et resultat av dette er virusets genom uvanlig kompakt til å inneholde såpass mange gener som det gjør, noe biologer kaller adapsjon. == Bruk i teknologi == Genteknologi kan blant annet brukes for analyse av arvematerialet ved f.eks. en gentest for å oppdage arvelige sykdommer eller for å få bedre forståelse av hvordan sykdommer fungerer. === Biologisk forskning og genmodifisering === DNA-informasjon anvendes idag nærmest rutinemessig innen biologisk forskning, for eksempel for å fastslå opphav, sykdomstilstand eller artstilhørighet. DNA-deler av interesse massedupliseres først ved hjelp av PCR-teknikk; deretter sekvenseres den. Den innhentede DNA-sekvensen (som oftest et gen) kan deretter benyttes for å sammenligne sekvensen med tilsvarende sekvenser hos andre arter eller andre individer av samme art. Genmodifisering innebærer at kunstig DNA eller DNA fra andre individer tilføres genomet hos et individ for å forandre eller tilføre egenskaper for individet. === Kriminalitetsbekjempelse og rettssaker om biologisk opphav === DNA vil, med unntak av for eneggede tvillinger, være unikt for hvert individ. I tillegg vil arvestoffet gi opplysninger om personens biologiske opphav. DNA benyttes derfor til identifiseringsformål. Etter norsk rett kan biologisk materiale innhentes for DNA-analyse fra enhver som med skjellig grunn mistenkes for en straffbar handling som kan medføre fengselsstraff. Det samme gjelder personer som domfelles for slike handlinger. Til bruk for kriminalitetsbekjempelse er det opprettet et DNA-register, hvor DNA-profiler kan registreres.Biologisk materiale kan også innhentes med hjemmel i utlendingslovenog barneloven f.eks. ved farskapssaker. === Antropologi og historie === Siden DNA muterer over tid og disse forandringene arves av påfølgende generasjoner inneholder DNA historisk informasjon og DNA-sekvenser fra ulike arter kan sammenlignes for å fastslå artenes fylogenetikk, deres genetiske slektskap. Lignende teknikk har blitt brukt for å fastslå slektskap mellom historiske personer, for eksempel Thomas Jefferson og Sally Hemings. == Oppdagelsen av DNA og dobbelspiralen == På 1800-tallet isolerte biokjemikere først DNA og RNA (blandet sammen) fra cellekjerner. De var forholdsvis raske til å sette pris på den polymeriske strukturen på sine «nukleinsyrer»-isoleringer. Det var først senere at de oppdaget at nukleotidene var av to typer – en som består av ribose og en som består av deoksyribose. Det var denne etterfølgende oppdagelsen som førte til identifiseringen og navnsettingen av DNA som en substans forskjellig fra RNA. Friederich Miescher (1844–1895) oppdaget en substans han kalte «nuclein» i 1869. Noe senere isolerte han en ren prøve av et materiale vi nå kjenner som DNA fra laksespermie. I 1889 kalte hans elev, Richard Altmann, det for «nukleinsyre». De ble oppdaget at denne substansen bare fantes i kromosomene. Max Delbrück, Nikolai V. Timofeeff-Ressovsky og Karl G. Zimmer publiserte resultater i 1935 som indikerte at kromosomer var veldig store molekyler hvis struktur kunne bli endret ved hjelp av røntgenstråling. Ved å endre strukturene var det også mulig å endre arvelige karakteristika som ble styrt av kromosomene. (Delbrück og Salvador Luria fikk nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1969 for deres arbeid på den genetiske strukturen til virus.) I 1943 oppdaget Oswald Theodore Avery at egenskaper ved den «glatte» formen for pneumokokker kunne bli overført til «ru» former for samme bakterier bare ved å gjøre døde bakterier av den «glatte» (S – for «smooth») formen tilgjengelig for levende bakterier av den «ru» (R – for «rough») formen. Høyst uventet ble den levende R-pneumokokken omformet til en ny rekke av S-form, og de overførte S-karakteristika viste seg å være arvelige. I 1944 publiserte den velkjente fysikeren Erwin Schrödinger en kort bok kalt Hva er liv?, hvor han støttet synet på at kromosomer inneholder det han kalte livets arvelige kodespråk. Han tilføyde: «Men begrepet kodespråk [engelsk: code-script] er, selvsagt, for snever. Kromosomstrukturene er samtidig instrumentelle i å bringe frem utviklingen de indikerer. De er lov-kode og utøvende makt – eller for å bruke en annen sammenligning, de er en arkitekts tegninger og byggerens håndverk – i ett.» Han tenkte seg at disse to funksjonelle egenskapene var vevd inn i kromosomenes molekylære struktur. Ved å forstå både den eksakte molekylstrukturen til kromosomene kunne man håpe å forstå både «arkitektens tegninger» og også hvordan dette ble realisert gjennom «byggerens håndverk». Francis Crick, James D. Watson, Maurice Wilkins, Seymour Benzer med fl. tok opp fysikerens utfordring med å finne ut hvordan kromosmene er bygget opp og hvordan segmenter av kromomene som var antatt å relatere til spesfikke egenskaper, kunne utfylle sine oppgaver. Man kunne ikke forestille seg akkurat hvordan spesifikke egenskaper ved molekylstrukturen hos kromosomene kunne gi opphav til trekk ved organismene og produsere adferd på den tiden. Ved kjemisk splitting av DNA-prøver fikk man alltid de samme fire nukleotidene, og den kjemiske strukturen syntes å være enkel, kanskje til og med ensartet. Organismer derimot er komplekse, individuelle og kollektivt variert. I femtiårene var det bare noen få forskningsgrupper som satte seg som mål å bestemme strukturen til DNA-et. Disse inkluderte en amerikansk gruppe som ble ledet av Linus Pauling, og to engelske grupper. Ved University of Cambridge, var det Crick og Watson satt og lagde modeller med metallstaver og kuler. I modellene bygget de inn de kjente kjemiske strukturene til nukleotidene og den kjente posisjonen til bindingene som lenket det ene nukleotidet til det neste i polymeren. Ved King´s College, London studerte Maurice Wilkins og Rosalind Franklin mønstrene til DNA tråder med røntgen diffraksjonsmålinger En nøkkelbegivenhet for arbeidet til alle disse gruppen var oppdagelsen Pauling gjorde i 1948, at mange proteiner inkluderte spiralformer (se alpha heliks). Pauling hadde dedusert denne formen med bakgrunn i røntgenmønstre. Selv de grove diffraksjonsdataene fra DNA viste at strukturen inkluderte spiralformer. Men denne innsikten var bare en begynnelse. Spørsmålene gjenstod om hvor mange tråder som var sammenbuntet, om dette tallet var det samme for hver spiral, om basene pekte inn mot aksen eller bort fra den, og endelig hva var egentlig vinklene og koordinatene til alle bindingene og atomene. Slike spørsmål var det som motiverte modellforsøkene til Watson og Crick. Når de modellerte, begrenset de seg til hva de så som kjemisk og biologisk sannsynlig. Likevel var mulighetene svært mange. Et gjennombrudd kom i 1952, da Erwin Chargaff besøkte Cambridge og inspirerte Crick med en beskrivelse av eksperimenter som Chargaff hadde publisert i 1947. Han hadde observert at proporsjonen av de fire nukleotidene varierer mellom den ene DNA-prøven til den neste, men at for spesielle par av nukleotidene – adenine og thymin, guanosin og cytosine – var de to nukleotidene nesten alltid tilstede i samme proporsjon. Watson og Crick hadde begynt å vurdere dobbelspiral organisering, og de så at ved å reversere retningen av en tråd i forhold til den andre, kunne de gi en forklaring på Chargaffs merkelige funn. Denne forklaringen var teorien om komplementær paring av baser, som også medførte at avstanden mellom fosfatkjedene ikke varierte langs en sekvens. Watson og Crick var i stand til å finne at denne avstanden var konstant og måle denne avstanden til 2 nanometer basert på diffraksjonsmålinger gjort av Franklin. Det samme diffraksjonsmønsteret gav dem lengden på hver runde av spiralen, 3,4 nanometer per 10 basepars runde i spiralen. De to kom raskt sammen om en modell, og de annonserte den før Franklin selv publiserte sine data. Den store hjelp Watson og Crick hadde av Franklin og hennes data har vært kilde til debatt. Franklins diffraksjonsmønster ble vist til Watson og Crick uten hennes kjennskap eller tillatelse. Wilkins viste dem det på hennes laboratorium mens hun var borte. Watson og Cricks modell vakte stor interesse umiddelbart da den ble presentert. De kom til sin konklusjon 21. februar 1953, første presentasjon ble gjort 28. februar. Deres artikkel, 'A Structure for Deoxyribose Nucleic Acid', ble publisert 25. april . I en innflytelsesrik presentasjon i 1957 la Crick frem sitt sentraldogme, som forutså relasjonen mellom DNA, RNA og proteiner, og uttrykte «sekvenshypotesen». En kritisk bekreftelse på replikasjonsmekanismen som var implisert gjennom dobbel-spiral strukturen kom i 1958, i form av Meselson-Stahl eksperimentet. Ikke lenge etterepå avkodet arbeid av Crick og medarbeidere den genetiske kode. Disse funnene representerer molekylærbiologiens fødsel. Watson, Crick og Wilkins fikk nobelprisen i 1962. Franklin var avgått ved døden på dette tidspunktet. == Bibliografi == DNA: The Secret of Life, by James D. Watson. ISBN 0-375-41546-7 == Se også == Genetisk kode Genmodifisering Genteknologi == Referanser == == Eksterne lenker == (en) DNA – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) DNA – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Google: Nucleic Acids 17 April, 2003, BBC News: Most ancient DNA ever? My First Book About DNA All About The Human Genome Project (HGP)

thumb|Strukturen til en liten del av dobbeltspiral DNA

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_gylne_regel

2023-02-04

Den gylne regel

['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2018-05', 'Kategori:Etikk', 'Kategori:Livsferdigheter', 'Kategori:Livssyn', 'Kategori:Rettsfilosofi']

Den gylne regel, nestekjærlighetsbudet eller gjensidighetsprinsippet, finnes i stort sett alle religioner og livssyn, og fantes også i de store verdensivilisasjonene før vår tidsregning. Kristendommen, og noen mindre religioner, har en handlingsorientert positiv vinkling av gjensidighetsprinsippet: Matteus skriver at du skal gjøre godt mot andre. I de øvrige verdensreligionene (Islam, Jødedom, Buddhisme og Hinduisme) påpekes det hva man ikke skal gjøre mot andre, eller at man kun skal ha denne forpliktelsen over den man definerer som sin «neste» (likesinnede).

Den gylne regel, nestekjærlighetsbudet eller gjensidighetsprinsippet, finnes i stort sett alle religioner og livssyn, og fantes også i de store verdensivilisasjonene før vår tidsregning. Kristendommen, og noen mindre religioner, har en handlingsorientert positiv vinkling av gjensidighetsprinsippet: Matteus skriver at du skal gjøre godt mot andre. I de øvrige verdensreligionene (Islam, Jødedom, Buddhisme og Hinduisme) påpekes det hva man ikke skal gjøre mot andre, eller at man kun skal ha denne forpliktelsen over den man definerer som sin «neste» (likesinnede). == Kristendommen == I Tredje Mosebok 19.18 står det at «Du skal elske din neste som deg selv.» «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum.» (Matteus, 7.12) == Jødedommen == «Gjør ikke mot din neste noe du ville mislike dersom det ble gjort mot deg. Dette er hele loven. Resten er kommentarer.» (Talmud Shabbat, 31a) == Islam == «Dere skal ikke gjøre urett, men det skal heller ikke gjøres urett mot dere.» Koranen, 2:279) == Hinduismen == «Dette er pliktens sum: gjør aldri mot andre noe som ville volde smerte dersom det ble gjort mot deg.» (Mahabharata, 5:1517) == Buddhismen == «Sår ikke andre, for du ønsker ikke selv å bli såret.» (Udana Varga, 5:18) == Livssynshumanismen == «Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.» (I Norge ved Human-Etisk Forbund, i brosjyren «Humanisme – et livssyn» s. 8) == Bahai-troen == «Velsignet er den som foretrekker sin bror framfor seg selv.» (Tablets of Bahá'u'lláh, s. 71) == Zoroastrismen == «Bare det menneske er godt som avstår fra å gjøre noe mot andre som det ikke finner godt for seg selv.» (Zarathustra: Dadistan-i-dinik, 94:5) == Jainismen == «Et menneske bør vandre omkring og behandle alle vesener som det selv ville ha blitt behandlet.» (Sutrakritanga 1.11.33) == Konfusianismen == «Gjør ditt beste for å behandle andre slik du ville ønske å bli behandlet selv.» (Mencius VII. A.4) == Taoismen == «Se på din nabos vinning som din egen vinning, og din nabos tap som ditt eget tap.» (T'ai Shang Kan Yin P'ien) == Ordtak fra Yoruba, Nigeria == «Den som er iferd med å ta en spiss pinne for å pirke i en fugleunge bør først prøve det på seg selv for å kjenne hvor vondt det gjør.» == Shawnee-indianerne (Nord-Amerika) == «Hverken drep eller skad din neste, for det er ikke ham du skader, det er deg selv du skader. Gjør godt mot ham og gi ham derfor flere lykkelige dager slik du gir det til deg selv. Gjør ikke galt mot eller hat din neste, for det er ikke ham du gjør galt mot, men deg selv.» == Immanuel Kant (1788) == «Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov.» == Referanser ==

Den gylne regel, nestekjærlighetsbudet eller gjensidighetsprinsippet, finnes i stort sett alle religioner og livssyn, og fantes også i de store verdensivilisasjonene før vår tidsregning.

https://no.wikipedia.org/wiki/Egebergs_%C3%86respris

2023-02-04

Egebergs Ærespris

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Lister over sportsutøvere', 'Kategori:Norske idrettspriser', 'Kategori:Norske sportslister', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1919']

Kammerherre Egebergs Ærespris (egentlig Kabinetskammerherre Egebergs ærespris for alsidig idrett) ble opprettet i 1919 av Ferdinand Julian Egeberg (1842–1921), og regnes som norsk idretts høyeste utmerkelse, som gis til utøvere som har markert seg i to eller flere forskjellige idretter. Kabinettkammerherren opprettet et fond på 10 000 kroner, en stor sum på den tiden, og i sine statutter vedtok Egeberg at fondets kapital skulle forbli urørt. Renterne anvendes årlig til Kabinetskammerherre Egebergs pokal. Denne er opsat til fremme av alsidig idræt og utdeles til idrætsmand eller kvinde som har ydet fremragende præstationer i en idrætsgren og desuten har utmerket sig i andre. Prisen ble tidligere kun tildelt utøvere som utmerket seg i to distinkt ulike idretter, helst en sommer- og en vinteridrettsgren, men dette er endret. Frem til 1988 tolket Idrettsforbundet og den tre personer store «Egebergkomiteen» at prestasjonene som skulle kvalifisere til norsk idretts høyeste udmerkelse, måtte foregå innen samme kalenderår. I 1988 endret man statuttene, og Oddvar Brå kunne tildeles det eftertraktede trofeet. I tillegg til de sportslige kravene, sier statuttene også at kandidaten skal være en god rollemodell for idrettens grunnverdier. Tildelingen til Therese Johaug i 2020 ble av en del medier utfordret på punktet om å være en god rollemodell for idrettens grunnverdier, der de viste til Johaugs doping-dom fra 2016. Juryen viste til skillet mellom juks og det de mente var uaktsomhet fra Johaug.Prisen utdeles etterskuddsvis for innsats i det foregående året. Prisen har noen år blitt utdelt på Tolga, hvor Egeberg hadde hytte og omkom i en jaktulykke. Prisen er en bronsestatuett, utført av billedhuggeren Magnus Vigrestad (1887–1957). Statuetten forestiller en idrettsmann med laurbærkrans om overkroppen, som bæres frem av to idrettskamerater.

Kammerherre Egebergs Ærespris (egentlig Kabinetskammerherre Egebergs ærespris for alsidig idrett) ble opprettet i 1919 av Ferdinand Julian Egeberg (1842–1921), og regnes som norsk idretts høyeste utmerkelse, som gis til utøvere som har markert seg i to eller flere forskjellige idretter. Kabinettkammerherren opprettet et fond på 10 000 kroner, en stor sum på den tiden, og i sine statutter vedtok Egeberg at fondets kapital skulle forbli urørt. Renterne anvendes årlig til Kabinetskammerherre Egebergs pokal. Denne er opsat til fremme av alsidig idræt og utdeles til idrætsmand eller kvinde som har ydet fremragende præstationer i en idrætsgren og desuten har utmerket sig i andre. Prisen ble tidligere kun tildelt utøvere som utmerket seg i to distinkt ulike idretter, helst en sommer- og en vinteridrettsgren, men dette er endret. Frem til 1988 tolket Idrettsforbundet og den tre personer store «Egebergkomiteen» at prestasjonene som skulle kvalifisere til norsk idretts høyeste udmerkelse, måtte foregå innen samme kalenderår. I 1988 endret man statuttene, og Oddvar Brå kunne tildeles det eftertraktede trofeet. I tillegg til de sportslige kravene, sier statuttene også at kandidaten skal være en god rollemodell for idrettens grunnverdier. Tildelingen til Therese Johaug i 2020 ble av en del medier utfordret på punktet om å være en god rollemodell for idrettens grunnverdier, der de viste til Johaugs doping-dom fra 2016. Juryen viste til skillet mellom juks og det de mente var uaktsomhet fra Johaug.Prisen utdeles etterskuddsvis for innsats i det foregående året. Prisen har noen år blitt utdelt på Tolga, hvor Egeberg hadde hytte og omkom i en jaktulykke. Prisen er en bronsestatuett, utført av billedhuggeren Magnus Vigrestad (1887–1957). Statuetten forestiller en idrettsmann med laurbærkrans om overkroppen, som bæres frem av to idrettskamerater. == Kriterier == Hovedidrett – topplasseringer i internasjonale mesterskap som verdensmesterskap, Olympiske leker, Paralympiske leker eller verdenscup sammenlagt. Medalje i europamesterskap kan legges til grunn for vurdering dersom idretten har meget stor internasjonal utbredelse. Sideidrett(er) – nasjonale topplasseringer i minst en idrettsgren. Hovedidrett og sideidrett kan bedrives samtidig, eller innenfor en rimelig tidsperiode. Kandidaten skal være en god rollemodell for idrettens grunnverdier. == Prisvinnere == == Referanser == == Litteratur == Lapidus, Leif (1946). Våre Egebergvinnere: femten allsidige idrettsmenn. Oslo: Høvik bokhandel. s. 163. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på Bokhylla.no (Nasjonalbiblioteket)] == Eksterne lenker == Norges Idrettsforbund, Utmerkelser og priser Mottakere av Kammerherre Egebergs Ærespris 1918 – 2019

Kammerherre Egebergs Ærespris (egentlig Kabinetskammerherre Egebergs ærespris for alsidig idrett) ble opprettet i 1919 av Ferdinand Julian Egeberg (1842–1921), og regnes som norsk idretts høyeste utmerkelse, som gis til utøvere som har markert seg i to eller flere forskjellige idretter. Kabinettkammerherren opprettet et fond på 10 000 kroner, en stor sum på den tiden, og i sine statutter vedtok Egeberg at fondets kapital skulle forbli urørt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Enebakk

2023-02-04

Enebakk

['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Enebakk', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Enebakk er en kommune i Viken fylke som grenser til Rælingen, Lørenskog, Oslo, Nordre Follo, Indre Østfold og Lillestrøm. Kommunens administrasjonssenter er Kirkebygda.

Enebakk er en kommune i Viken fylke som grenser til Rælingen, Lørenskog, Oslo, Nordre Follo, Indre Østfold og Lillestrøm. Kommunens administrasjonssenter er Kirkebygda. == Geografi == Enebakk kommune består av 65% skog og et samlet vannareal som ville dekket tidligere Oppegård kommune. Dette medfører store muligheter til naturopplevelser og friluftsliv. Enebakk har også innsjøen Øyeren som ligger i kommunene Enebakk, Lillestrøm, Rælingen og Indre Østfold i Viken fylke. Øyeren er Norges niende største innsjø med et areal på 84,7 kvadratkilometer. Andre større innsjøer i Enebakk er Børtervanna, Lyseren, Langen, Mjær, Mosjøen, Nordbysjøen og Våg. Kommunen består også av mye dyrket mark. == Arbeidsliv == Før var jordbruk hovednæringen i Enebakk. Nå er det mest servicejobber og transport og veldig mange pendler til Oslo og andre steder. Flere ganger har man prøvd å lage en stor dyrepark i Enebakkskogen for å trekke turister til Enebakk. De fleste bøndene driver med korn. Det har tidligere vært en del melkeproduksjon i Enebakk. Det er nå kun et fåtall melkeprodusenter igjen. === Klima === === Grensehistorikk === Opprinnelig bestod Enebakk av seks fjerdinger: 1) Stranda – Tidligere Strandafjerdingen, Strondine, Enebakstranden. 2) Enebakneset – Tidligere Nesit. 3) Hammeren – Tidligere Hamar, Hammarin. 4) Dalefjerdingen – Tidligere Dalafjordungr. 5) Ytterbygda – tidligere Ytrafjordungr, Ytrabygd. 6) Kirkebygda – Tidligere Kirkjufjordungr.Da kommunevåpenet ble tegnet og vedtatt på 1980-tallet, var det kun fire fjerdinger igjen: Hammeren var gått inn i Dalefjerdingen og Enebakkneset var borte. I dag består stort sett de samme grensene, og på grunn av de store avstandene foregår dagliglivet ganske atskilt i de fire fjerdingene. Strandfjerdingen heter imidlertid idag Flateby, og sentrum ligger et litt annet sted enn tidligere. Tidligere var også Enebakkneset med i Enebakk kommune. Enebakkneset, som da hadde 379 innbyggere, ble overført til Fet kommune 1/1 1962. == Tettsteder i Enebakk kommune == Flateby Kirkebygda Ytre Enebakk == Kultur == Enebakk har et rikt kulturtilbud. Det er permanente utstillinger i det gamle herredshuset i Enebakk og flere gallerier som stiller ut kunst fra lokale kunstnere og andre. Enebakk kommune arrangerer kulturdager annethvert år, sist i 2017. I september hvert år arrangeres bygdedagen i Enebakk – et samarbeid mellom kommunens lag og foreninger. === Kommunevåpen === Kommunevåpenet er bilde av fire eksemplarer av planten firblad med grønn bakgrunn. Tegninger av denne spesielle veksten ble funnet i 1967 under restaurering av den gamle middelalderkirka i bygda. Hver firbladplante symboliserer en fjerding. === Tusenårssted === Kommunens tusenårssted er middelalderkirken, Enebakk kirke. === Severdigheter i Enebakk kommune === Steinalderbosetting på Durud Bauta over Petrus Oppegaard – Krigsminnesmerke Bråtendammen (amfi og kulturpark) Enebakk bygdetun Enebakk kirke Flateby bruk Flatebyelva – med dammer og industrivirksomhet Flatebygodset Husmannsplassen Engerholm Kultursti langs elva Igna Kunstsamlingene i Det gamle herreshus Mari kirke Rausjøgrenda med Rausjø skole Skiutstillingen Tangenelva kulturpark Viksaga – et unikt treskjærerarbeid == Politikk == === Kommunestyrevalget 2019 === === Kommunestyrevalget 2015 === === Kommunestyrevalget 2011 === Enebakk kommunestyre besto av 27 representanter. I perioden 2011-2015 var 7 partier representert i kommunestyret: Høyre 8 representanter Arbeiderpartiet 7 representanter Fremskrittspartiet 6 representanter Senterpartiet 3 representanter Sosialistisk Venstreparti 1 representant Kristelig Folkeparti 1 representant Venstre 1 representant == Presse == Av presse er det bare Enebakk Avis som kommer ut i Enebakk. Kommunen blir også dekket av Romerikes Blad og Østlandets Blad. == Kjente personer fra Enebakk == Personene er ordnet i rekkefølge etter fødselsår Paul Olsen Thrane (1741–1830), forretningsmann og en av Kristianias mektige menn på tidlig 1800-tall. Holm Jølsen (1833–1906), brukseier og industripioner, knyttet til Ekeberg gård Olaf Elias Jølsen (1864-1954), oberst, kommandant for Fossumstrøkets festning Ragnhild Jølsen (1875–1908), forfatter, datter av Holm Jølsen, knyttet til Ekeberg gård Erling Enger (1899–1990), kunstmaler Barthold A. Butenschøn (1904–2001), forlagsredaktør og forfatter Ragnhild Butenschøn (1912–1992), billedhugger Jarle Bergo (1946–), tidl. visesentralbanksjef i Norges Bank Nils Butenschøn (1949–), professor (statsvitenskap), tidl. direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter (UiO) Einar Skaarseth Enger (1950–), tidl. konsernsjef i NSB Arnhild Skre (1952-), redaktør og forfatter Thomas Alsgaard (1972–), norsk langrennsløper, sportskommentator i NRK Ingrid Bergstrøm (1974–), skuespiller Heidi Weng (1991–), norsk langrennsløper Martine Ek Hagen (1991–) norsk langrennsløper == Referanser == Enebakk historielag Kulturminner i Enebakk Gamle kart over Enebakk Historiske fotografier på søkeordet «Enebakk» i Nasjonalbibliotekets arkiv Kulturminner i Enebakk på Kulturnett Akershus Biskop Eysteins jordebok N.R. Aas bygdebok fra 1927 == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Enebakk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Enebakk i Store norske leksikon (no) Statistikk for Enebakk kommune (no) Lokalavisa Enebakk avis (no) Kart og bilder fra Enebakk

Enebakk er en kommune i Viken fylke som grenser til Rælingen, Lørenskog, Oslo, Nordre Follo, Indre Østfold og Lillestrøm. Kommunens administrasjonssenter er Kirkebygda.

https://no.wikipedia.org/wiki/Edvard_Munch

2023-02-04

Edvard Munch

['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Blå skilt i Oslo', 'Kategori:Dødsfall 23. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Edvard Munch', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1863', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Løten kommune', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider']

Edvard Munch (født 12. desember 1863 i Løten, død 23. januar 1944 i Aker) var en norsk maler, grafiker, tidlig representant for ekspresjonismen, og den internasjonalt best kjente norske bildende kunstner. Munch debuterte i 1883 og produserte store mengder hele livet, rundt 28 000 arbeider finnes etter Munch og han er med det trolig en av verdens mest produktive bildekunstnerne. Han testamenterte rundt 20 000 arbeider til Oslo kommune. Munchmuseet på Tøyen åpnet i 1963, nytt museum åpnet i Bjørvika i 2021.

Edvard Munch (født 12. desember 1863 i Løten, død 23. januar 1944 i Aker) var en norsk maler, grafiker, tidlig representant for ekspresjonismen, og den internasjonalt best kjente norske bildende kunstner. Munch debuterte i 1883 og produserte store mengder hele livet, rundt 28 000 arbeider finnes etter Munch og han er med det trolig en av verdens mest produktive bildekunstnerne. Han testamenterte rundt 20 000 arbeider til Oslo kommune. Munchmuseet på Tøyen åpnet i 1963, nytt museum åpnet i Bjørvika i 2021. == Barndom og bakgrunn == === Slekt === Edvard Munchs far, Christian Munch, nedstammet fra marineoffiseren Søren Rasmussen Munch (død 1748), som deltok i slaget i Dynekilen i 1716. Hans sønn, Christian Munchs farfar, Peter Munch (1740–1802), var sogneprest i Vågå og Land, og gift med en halvsøster av dikteren Edvard Storm. Peter Munch hadde to sønner. Den ene var Johan Storm Munch, som ble biskop i Kristiansand og var far til dikteren Andreas Munch. Den andre var stiftsprost i Christiania Edvard Storm Munch (1780–1847), far til historikeren Peter Andreas Munch og legen Christian Munch, maleren Edvard Munchs far. Stiftsprost Munch beskrives som en «fin, beleven, kundskabsrig mand». Han hadde vært huslærer hos presten Abraham Pihl i Vang og hos amtmann Severin Løvenskiold på Fossum, før han ble språklærer ved Krigsskolen i Christiania og i 1810 giftet seg med den 16 år gamle Johanne Sophie Hofgaard (1791–1860), en datter av Andreas Hofgaard, tidligere sogneprest i Ål i Hallingdalen og eier av gården Fornebu i Bærum. Christian og P. A. Munchs mor skildres som «en ualmindelig begavet natur», med et «fremragende konversationstalent» og en sterkt utviklet humoristisk sans. Christian Munch hadde elleve søsken, blant hvilke tre brødre og fire døtre vokste opp.Edvard Munchs slekt på morssiden er fra Fredrikstad i Østfold, og noen mener at hans kunstneriske evner først og fremst stammer fra morens slekt. Munch-biografen Atle Næss har pekt på hvordan dette er blitt underkommunisert i litteraturen om Munchs kunstneriske gener.Det er ulike meninger om uttalen av etternavnet. Ifølge ordbokredaktøren Bjarne Berulfsen «insisterte Edvard Munch på at hans familienavn ble uttalt med u». Andre oppgir at han selv uttalte navnet med o. === Familie === Edvard Munch ble født på Løten i Hedmark, som sønn av Christian Munch fra Christiania og Laura Cathrine Munch (født Bjølstad) fra Fredrikstad. Faren var da militærlege ved militærforlegningen Tofsrudmoen i Løten. I 1864 flyttet familien til Christiania fordi faren fikk stillingen som korpslege ved Akershus slott og festning. Onkelen P.A. Munch døde før Edvard ble født. I Christiania flyttet de inn i et hus like ved festningen. Edvards yngre søsken ble født her. De fikk navnene Peter Andreas (1865), Laura Cathrine (1867) og Inger Marie (1868). Han hadde også en eldre søster, Johanne Sophie. Moren var syk, og etter fødslene forventet hun ikke at hun skulle overleve. Den 12. januar 1868 skrev hun et avskjedsbrev til familien. Brevet er til hennes eldste datter, og hun skrev at «vi alle, som Gud så nøye har bundet til hinannen, måtte samles i Himmelen for aldri mer at skilles». Dette brevet ble ofte lest høyt blant de nærmeste i familien. I 1868 flyttet familien Munch til en ny og bedre leilighet i Pilestredet 30, som den gang lå i utkanten av byen. Her døde Laura Munch den 29. desember 1868. Edvards siste minne om moren var fra dagligstuen hjemme. «Rundt omkring henne stod alle fem. Far gikk opp og ned på gulvet og satte seg og så bort til henne i sofaen. Hun smilte og tårer rant ned kinnene.» Laura Munchs yngre søster, Karen Bjølstad, som hadde bodd hos familien Munch tidligere, flyttet etter dette inn hos dem. I 1875 flyttet familien på nytt, denne gang til Grünerløkka. Det var den gang en ny bydel på østkanten, som hovedsakelig ble befolket av industriarbeidere. Faren slet med inntektene, og «at familiens økonomi til tider var svært dårlig, skyldtes nok også korpslegens manglende økonomiske sans, samt at hans bløte hjerte tiet overfor ubemidlede pasienter». Karen Bjølstad styrte huset, og familien greide å opprettholde en borgerlig standard. Hushjelp var en selvfølge, og familien led heller ingen direkte materiell nød. I 1877 ble det et nytt dødsfall. Det eldste barnet Johanne Sophie døde av tuberkulose. Selv var Edvard ofte syk i barneårene. Han led av kronisk astmatisk bronkitt og hadde alvorlige anfall av giktfeber og revmatisk feber. På grunn av dette ble det lite skolegang på ham. Om vinteren måtte han i lange perioder holde seg innendørs, og «hjemmet» ble et viktig tema i hans kunst. == Liv og virke == I november 1880 kom Munch inn på Den kongelige tegneskole, og utpå våren 1881 begynte han på linjen for frihåndstegning, men først samme høst begynte han å følge undervisningen jevnt. Senere kom han inn i modellklassen og fikk der billedhuggeren Julius Middelthun som lærer. Allerede året etter sluttet Munch på tegneskolen, og sammen med en gruppe unge kolleger leide han et atelier ved Karl Johans gate. Som 19-åring kom Munch inn i bohemmiljøet i Kristiania. I 1882-1883 gikk han på malerskolen til Christian Krohg. På samme tid deltok han også på «Friluftsakademiet» ved Haugfoss i Modum, initiert av Frits Thaulow. Munch malte i denne tiden i en naturalistisk stil, lik mange av malerne han pleide å omgås, men etter hvert brøt han med naturalismen. I 1883 debuterte Munch med et maleri på Industri- og Kunstutstillingen, og samme år stilte han ut på Kunstnernes Høstutstilling i Kristiania. Høsten 1884 var han sammen med Halfdan Strøm og Jørgen Sørensen på Modum, der han malte «Morgen» (også kalt «Piken på sengekanten»), som ble vist på Høstutstillingen samme år. Bildet ble kjøpt av Frits Thaulow, men befinner seg i dag i Rasmus Meyers Samlinger (Bergen Kunstmuseum). Munch beundret Vincent van Gogh både når det gjaldt uttrykksform og arbeidsglød. Det kunstneriske fellestrekket mellom de to ble nevnt på 1890-tallet. Munch eksperimenterte mer enn van Gogh som stort sett brukte olje på lerret. Til forskjell fra van Gogh ble Munch anerkjent nesten umiddelbart. Den sveitsiske kunstkritikeren William Ritter var en «motvillig beundrer» av Munch og stilte spørsmål om Munchs verker kunne regnes som kunst. Ritter skrev etter å ha besøkt den store Munch-utstillingen i Praha 1905 at utstillingslokalet «dunster likhus og apotek, (...) sinnssykdom og delirium tremens».Munch var seks år eldre enn Gustav Vigeland, og det fantes en viss gjensidig interesse og inspirasjon mellom de to. Vigeland skal ha arbeidet med en skrikende figur ett år før Munch laget «Skrik». Munch arbeidet lenge med motivet Menneskeberget som har likhetstrekk med Vigelands monolitt. De to var i Berlin samtidig og bodde flere måneder på samme hotell.Advokaten og kunstsamleren Harald Nørregaard var en viktig støttespiller for Munch gjennom store deler av livet, og var også Munchs advokat, nære venn og en viktig tidlig samler av Munchs malerier. Nørregaard var gift med maleren Aase Nørregaard, som også stod Munch nær. Begge ble flere ganger portrettert av Munch. === Første utenlandsreise === Maleren Frits Thaulow hadde øye for Munchs talent som maler og gav ham et privat stipend. I 1886 malte han «Det syke barn», «Pubertet» og «Dagen derpå». De to sistnevnte gikk begge tapt i brann, men motivene ble gjentatt i 1890-årene. Våren 1889 arrangerte han sin egen utstilling i Kristiania, sin første separatutstilling som var en sjelden større retrospektiv separatutstilling med 109 malerier og tegninger i Studentersamfundets lille sal i Universitetsgata, som dokumenterte hans utvikling i studietiden. Den var bakgrunnen for at han fikk Statens kunstnerstipendium for å studere modelltegning i Paris. Det var likevel først noen år senere han begynte å få en liten skare tilhengere. Hans utstilling i Berlin høsten 1892 vakte stor forargelse og oppsikt. I 1894 kom den første boka om Munch, av Stanisław Przybyszewski, Meier-Graefe, Willy Pastor og dr. Frantz Servaes. I 1899 kjøpte Nasjonalgalleriet «Vår» for kr. 2 500. Et omfattende alkoholforbruk og utagerende oppførsel over tid, førte til at han til slutt fikk et nervøst sammenbrudd med syns- og hørselshallusinasjoner. Han lot seg da innlegge på dr. Daniel Jacobsens nerveklinikk i København i 1908, var der i seks måneder og ble helt avvendt fra alkohol og tobakk. === Bofast på Ekely === Fra 1913 til 1916 bodde Munch på Grimsrød på Jeløya i nåværende Moss kommune. Flere malerier kan geografisk stedfestes til Jeløya og andre steder i Østfold. I 1916 kjøpte han eiendommen Ekely i Aker, et tidligere gartneri utskilt fra gården Huseby, nå Jarlsborgveien 14 i Oslo. Der ble Edvard Munch boende til sin død i 1944. Huset og hagen på Ekely var sentrale i hans senere virke som kunstner. Hans eget hus er bakgrunn for mange av hans malerier, og han malte ofte utsikten fra eiendommen, for eksempel «Stjernenatt» (1922–24). Mange selvportretter er malt inne i huset på Ekely, mest kjent er kanskje «Mellom klokken og sengen» fra hans siste år. Det røde uthuset på eiendommen går igjen på mange malerier, og hagen og «skogen» utnyttet han gjerne som motiv eller som bakgrunn for bilder. Oslo kommune overtok eiendommen i 1946 og foresto oppførelsen av 44 boliger for kunstnere. Edvard Munchs eget hjem gjennom 28 år ble revet i 1960. På sin 70-årsdag i 1933 ble Munch tildelt storkorset av St. Olavs Orden. === Maleren === Munchs virke som maler strekker seg over mer enn 60 år, en periode som er karakterisert som det store hamskiftet i den europeiske kunst. Munch hadde tidligere i sitt liv en realistisk periode, men ble i omkring 1890 påvirket av moderne, antinaturalistiske retninger. Han ble sterkt influert av syntetismen, som ble utviklet av Gauguin og kretsen rundt ham. Rent innholdsmessig er syntetismen nært beslektet med symbolismen. Maleriene var synteser av de sentrale ideene til opphavsmannen, og man arbeidet for en stilisering av formen ved å benytte store uvarierte flater, samtidig som den intense farven ble det avgjørende. Munchs motivkrets er også nært forbundet med hans egne barndomsopplevelser og med hans heftige bohemliv. Det som karakteriserer maleriene hans er en ladet, konsentrert uttrykkskraft. === Somrene i Åsgårdstrand === I 1897 kjøpte Edvard Munch sommersted Nygårdsgrunn i Åsgårdstrand, en enkel fiskerhytte fra slutten av 1700-tallet, med en stor hage vendt ned mot Oslofjorden. Hit kom Munch tilbake nesten hver sommer i mer enn 20 år.«Å gå i Åsgårdstrand er som å gå blant bildene mine - Jeg får slik lyst til å male når jeg er i Åsgårdstrand».Verker som «Pikene på broen» (1901), «Melankoli» (1892), «Stemmen» (1892), «Sjalusi» (1895) og mange flere er malt i eller har motiver fra Åsgårdstrand. Fiskerhytten ble overtatt av Åsgårdstrand kommune i 1944 og fungerer idag som et eget Munchmuseum. Både huset og inventaret er beholdt slik han selv holdt det. Det planlegges i tillegg et større Munchsenter et annet sted i Åsgårdstrand. Det blir sannsynligvis plassert i Kiøsterudgården, det store huset i bakgrunnen i maleriet «Pikene på broen». == Verk == === Billedkunst === Jeg gik bortover veien med to venner - så gik solen ned - himmelen ble pludselig blodrød - jeg stanset, lænet mig til gjærdet træt til døden - over den blåsvarte fjord og by lå blod og ildtunger - mine vænner gik videre og jeg stod igjen skjælvende av angst - og jeg følte at det gik et stort uendelig skrig gjennem naturen. «Skrik» (1893; opprinnelig kalt «Fortvilelse»), er trolig Munchs mest kjente maleri og blir ansett som ikonet på eksistensiell angst. Som med så mange av verkene hans, malte han flere versjoner av det. Skrik er blant en hel rekke verk i en serie med tittelen Livsfrisen, som Munch satte sammen rundt århundreskiftet. Den berører temaene kjærlighet, frykt, død og melankoli. Alle disse temaene dukker stadig opp igjen i Munchs verker, i malerier som «Det syke barn» (1886), «Vampyr» (1892–94), «Aske» (1894) og «Pikene på broen». Sistnevnte viser svake figurer med ubestemmelige og skjulte ansikter som stod på broen i Åsgårdstrand. Munch portretterte ofte kvinner som sanselige og lidende, eller som uhyggelige, livsoppslukende vampyrer. === Skrivekunst === Munch skrev både dikt og dramatiske tekster. Hans diktergjerning fikk oppmerksomhet i nyere tid da musikeren Kari Bremnes i 1993 ga ut platen Løsrivelse (Tekster av Edvard Munch) på plateselskapet Kirkelig Kulturverksted. Komponisten Ketil Bjørnstad hadde tonesatt diktene som ble fremført av Bremnes. Bjørnstad og Bremnes utga en ny plate med Munchs dikt i 2013; den nye platen bar tittelen Sunrise.I 2017 hadde stykket Den fri kjærlighets by premiere som figurteater. Produksjonen var den første teateroppsetningen overhodet av Edvard Munchs teaterstykke fra 1904, som hverken ble utgitt eller iscenesatt i kunstnerens levetid. Oppsetningen fra 2017 ble regissert av scenografen Tormod Lindgren, og var Lindgrens regidebut. Lindgren hadde for øvrig også laget dukkene som ble benyttet i forestillingen. Musikken til forestillingen var ved Rolf Gupta. Skuespillet ble aldri gitt ut eller iscenesatt i Munchs levetid, og originalteksten viser et utkast av en satire, ikke et ferdig manus. Til dette prosjektet har poet Aina Villanger bearbeidet og utvidet manuskriptet. Munch skildrer datidens overfladiske søken etter sex og maktkonstellasjoner, og satiren stikker dypt. Karakterene bærer navn som Svinet, Sportselskerinnen, Moderne Moses og Bidronningen. Dette var kallenavn på noen av Munchs samtidige, som vanket i Kristiania-bohemen. For de som kjenner sin historie (eller gjør et Googlesøk, som undertegnede), vet man at Svinet er Gunnar Heiberg som var en berykta rundbrenner, Dollarprinsessen er bygd på Tulla Larsen, og Moderne Moses skal forestille Christian Krohg. Man trenger likevel ikke kjennskap til menneskene bak kallenavnene for å oppfatte hvor Munch vil hen med sin skildring av samtiden – oppgjøret med bohemene er tydelig. == Arven etter Edvard Munch == Edvard Munch er begravet på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Arne Durban har utformet bysten på graven. I november 2004 ble hodet på bysten stjålet, men var på plass igjen 14 dager senere. Det antas at det var et «kunststunt». På Krist kirkegård like ved ligger Munchs foreldre begravet, og dessuten søsteren Sofie, som døde da Munch var 14 år gammel. Etter Edvard Munchs død 23. januar 1944 viste testamentet fra 1940 at hele hans kunstneriske produksjon og alle hans litterære arbeider skulle tilfalle Oslo kommune, mens søsteren Inger skulle arve brevsamlingen og hundre trykk etter eget valg. Hun og en niese fikk også etter datidens målestokk store pengebeløp. Testamentet nevnte intet om eiendommen Ekely eller om innbo og løsøre i husene, og alt dette tilfalt derfor arvingene. Ekely ble solgt til Oslo kommune i 1946. === Til Oslo kommune === Opprinnelig ønsket han å testamentere kunsten til staten. Etter den tyske invasjonen i 1940 var han bekymret for at okkupasjonsmakten dermed skulle overta arven. Han kontaktet advokat, og 18. april 1940 testamenterte han arven i stedet til Oslo kommune. I januar 1944, kort før han døde, skal han ha forsøkt å endre testamentet etter at Oslo kommune var overtatt av nazister. På den tiden var det vanlig at en takstnemnd skulle gjennomgå boet. Sorenskriveren utnevnte blant andre Jean Heiberg og Sigurd Willoch til nemnden, begge var antinazister, mens Søren Onsager ble fortørnet over å bli vraket. Etter takseringen ble bildene fraktet til Dikemark sykehus der de ble oppbevart til krigen var over. Det er uvisst om Terboven kjente til evakueringen.Flere ledende tyskere, blant annet Joseph Goebbels, likte Munchs kunst, selv om den offisielt ikke var i nazistenes stil; noen av Munchs havnet i 1937 i utstillingen av «entartet» kunst. Munchs bilder svarte ikke til idealet om «germansk» kunst. Før krigen hadde han avvist tilnærmelser fra NS, og under okkupasjonen avviste han Tore Hamsuns fremstøt på vegne av okkupasjonsmakten. Vinteren 1940 ble kunsten i Nasjonalgalleriet evakuert av frykt for krig, mens bilder Munch hadde hånd sto tilfeldig rundt omkring i huset på Ekely.Tanken om et Munch-museum på eiendommen var tidlig fremme, men huset ble i stedet revet i 1960 for å anlegge en parkeringsplass. Han fikk i stedet sitt museum i Tøyengata 53 på Tøyen i Oslo, ferdig til hans hundreårsjubileum i 1963. Munchs testamentariske gave til Oslo omfattet rundt 1 100 malerier, 15 500 grafiske blad, 4 700 tegninger og seks skulpturer, hans grafiske trykkplater, foruten en del andre gjenstander. Disse gikk inn i samlingene til Munchmuseet og utgjør mer enn halvparten av Munchs samlede produksjon. Nåverdien av hans gave er anslått til flere titalls milliarder kroner. I museets magasiner oppbevares rundt 900 malerier som sjelden blir fremvist fordi de er i dårlig forfatning, er lite etterspurt fordi de er varianter av mer kjente versjoner av samme motiv, eller er av skissemessig, uferdig karakter. === Forskning === Edvard Munchs etterlatte skriftlige materiale, deriblant brev, notater, utstillingslisteer og litterære tekster er tilgjengeliggjort på internett.Omfanget av tekstmaterialet etter Edvard Munch beregnes til ca. 13 000 sider tekst og består av alt fra litterære dagbøker, brev og brevutkast til utstillingslister og notater. Munch-museet eier ca. 90 % av dette materialet. === Andre minner === Foruten Arne Durbans byste på gravplassen, er Norges hittil eneste statue av Edvard Munch reist i Kragerø i 1998, på det stedet der Munch malte «Solen». Statuen, utført av Per Elsdorf, er i bronse og viser Munch i helfigur. Munch har fått Edvard Munchs vei oppkalt etter seg på Ellingsrud i Oslo. I 2015 åpnet Edvard Munch videregående skole i Oslo. Ni av Munchs verk er gjengitt på norske frimerker. Først fire litografi i anledning hans 100-årsjubileum i 1963. Ved 150-årsjubileet i 2013 ble utsnitt fra 4 malerier gjengitt sammen med et utsnitt fra veggmaleriet «Solen» i Universitetets aula. De fire maleriene var «Selvportrett foran husveggen», «Det syke barn», «Madonna», og «Skrik». === Filmer === Edvard Munch, (1974) av Peter Watkins tar for seg Edvard Munchs ungdomstid og tidlige karriere. Det var en gang en gutt som het Edvard, (1989/1990) av Sverre Krüger og Ingrid Bjørnstad tar for seg Edvard Munchs gutteår. == Litteratur == Jens Thiis (1933): Edvard Munch og hans samtid, Gyldendal Norsk Forlag Rolf Stenersen (1945) (nyutg. 1994): Edvard Munch. Nærbilde av et geni, Sem og Stenersen Ragna Stang (1977). Edvard Munch, mennesket og kunstneren. Aschehoug. Lande, Marit (1992). «- for aldrig meer at skilles -» : fra Edvard Munchs barndom og ungdom i Christiania. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-21534-2. Marit Lande (1996): Edvard Munch – Mannen bak mytene Gerd Woll (2001): Edvard Munch. The Complete Graphic Works, Harry N. Abrams / Munch-Museet Arne Eggum (2003): Edvard Munch: Malerier, Skisser Og Studier, J. M. Stenersens forlag (Rikt illustrert) Magne Bruteig (2004): Munch – Tegneren, Aschehoug Bodil Stenseth (2004): Pakten. Munch - en familiehistorie, H. Aschehoug & Co Woll, Gerd m.fl. (2008): Edvard Munch. Samlede malerier, Cappelen Damm Åse Krogsrud (2012): Munchs første strek. Dokumentasjon om barne- og ungdomsår på «Engelhaug», Orpheus Publishing Stein Erik Lunde: Biografien om Edvard Munch: livets dans illustrert av Steffen Kverneland, 2013 ISBN 978-82-05-43590-2 Steffen Kverneland: Munch, tegneseriebiografi utgitt 2013 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Edvard Munch – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Edvard Munch – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Edvard Munch hos Sceneweb (no) Munchmuseet (no) eMunch.no - Edvard Munchs tekster digitalt arkiv (en) Oversikt over gallerier og museer som har Munchs bilder (no) Edvard Munch - Fjernsynsfilm i to deler fra 1974, i NRK TV

Edvard Munch (født 12. desember 1863 i Løten, død 23.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ernst_Vettori

2023-02-04

Ernst Vettori

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1982', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1984', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1985', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1987', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1989', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1991', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1993', 'Kategori:Fødsler 25. juni', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i skihopping', 'Kategori:Olympiske mestere for Østerrike', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Verdensmestere i skihopping', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen', 'Kategori:Østerrikske skihoppere']

Ernst Vettori (født 25. juni 1964 i Absam i Tirol) var en østerriksk skihopper. Han ble olympisk mester i normalbakke i 1992. Han vant den tysk-østerrikske hoppuka i 1985/86 og 1986/87. I 1991 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Vegard Ulvang, Trond Einar Elden og Jens Weißflog. Vettori er gift med den tidligere østerrikske alpinisten Sieglinde Winkler (nummer 18 i 1982, og 15 i 1983 i verdenscupen i utfor). Sammen har de to barn; datteren Marion (født 1989) og sønnen Nils (født 1991).

Ernst Vettori (født 25. juni 1964 i Absam i Tirol) var en østerriksk skihopper. Han ble olympisk mester i normalbakke i 1992. Han vant den tysk-østerrikske hoppuka i 1985/86 og 1986/87. I 1991 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Vegard Ulvang, Trond Einar Elden og Jens Weißflog. Vettori er gift med den tidligere østerrikske alpinisten Sieglinde Winkler (nummer 18 i 1982, og 15 i 1983 i verdenscupen i utfor). Sammen har de to barn; datteren Marion (født 1989) og sønnen Nils (født 1991). === Sammenlagtplasseringer i verdenscupen === == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Ernst Vettori – Munzinger Sportsarchiv (en) Ernst Vettori – Olympedia (en) Ernst Vettori – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Ernst Vettori – databaseOlympics.com (arkivert) (en) Ernst Vettori – FIS (skihopping)

Ernst Vettori (født 25. juni 1964 i Absam i Tirol) var en østerriksk skihopper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Erik_Johnsen_(skihopper)

2023-02-04

Erik Johnsen (skihopper)

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1989', 'Kategori:Fødsler 4. juli', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris']

Erik Stein Johnsen (født 4. juli 1965 i Oslo) er en norsk skihopper fra Romsås. Under OL i Calgary i 1988 tok han sølv i stor bakke og var med på laget som tok bronse i laghopp. Han vant hopprennet i Holmenkollen samme år. OL-sølvet i 1988 ble kåret til OLs beste norske prestasjon og Johnsen ble tildelt Fearnleys olympiske ærespris. Johnsen var en av flere hoppere som ikke oppnådde like gode resultater etter at V-stilen ble innført. Johnsen gikk på idrettsfag ved Bjerke videregående skole (da Linderud vgs) i årene 1981 til 1984. Han var i tillegg en habil fotballspiller på Romsås IL og Gjelleråsen IF (3. divisjon). Høsten 2021 ble Johnsen hedret som del av veggmaleriet «Romsås Wall of Fame» på Romsås senter, sammen med 12 andre kjente lokale helter.

Erik Stein Johnsen (født 4. juli 1965 i Oslo) er en norsk skihopper fra Romsås. Under OL i Calgary i 1988 tok han sølv i stor bakke og var med på laget som tok bronse i laghopp. Han vant hopprennet i Holmenkollen samme år. OL-sølvet i 1988 ble kåret til OLs beste norske prestasjon og Johnsen ble tildelt Fearnleys olympiske ærespris. Johnsen var en av flere hoppere som ikke oppnådde like gode resultater etter at V-stilen ble innført. Johnsen gikk på idrettsfag ved Bjerke videregående skole (da Linderud vgs) i årene 1981 til 1984. Han var i tillegg en habil fotballspiller på Romsås IL og Gjelleråsen IF (3. divisjon). Høsten 2021 ble Johnsen hedret som del av veggmaleriet «Romsås Wall of Fame» på Romsås senter, sammen med 12 andre kjente lokale helter. == Verdenscupseire == == Referanser == == Kilder == Boksignering med 1980-tallets storhoppere Arkivert 6. desember 2010 hos Wayback Machine. == Litteratur == 2007 Lengst gjennom lufta – Arne Thoresen, Leif Solbakken og Jan L. Dahl ISBN 978-82-8188-030-6 == Eksterne lenker == (en) Erik Johnsen på Internet Movie Database (de) Erik Johnsen – Munzinger Sportsarchiv (en) Erik Johnsen – Olympedia (en) Erik Johnsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Erik Johnsen – databaseOlympics.com (arkivert) (en) Erik Johnsen – FIS (skihopping)

Oslo

https://no.wikipedia.org/wiki/Encyclop%C3%A6dia_Britannica

2023-02-04

Encyclopædia Britannica

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1768', 'Kategori:Engelskspråklige oppslagsverk', 'Kategori:Nettleksika']

Encyclopædia Britannica er det mest anerkjente leksikonet i den engelskspråklige verden. Første utgave ble utgitt 1768–1771 i Edinburgh i Skottland av Adam og Charles Black. I 1920-årene ble rettighetene solgt til amerikanske interesser, og det blir nå utgitt fra Chicago i USA. Språket følger likevel fremdeles britisk rettskriving. Artiklene i Britannica er skrevet for utdannede voksne lesere, og er skrevet av 19 fulltidsansatte redaktører og over 4 000 ekspertbidragsytere. I 1933 ble Britannica det første leksikonet som begynte med «uavbrutt revisjon», det vil si at det stadig ble opptrykt på nytt, og alle artikler oppdateres jevnlig. Den ellevte utgaven av verket, fra 1911, er ikke lengre beskyttet av opphavsrett, og har blitt digitalisert av blant annet Prosjekt Gutenberg.

Encyclopædia Britannica er det mest anerkjente leksikonet i den engelskspråklige verden. Første utgave ble utgitt 1768–1771 i Edinburgh i Skottland av Adam og Charles Black. I 1920-årene ble rettighetene solgt til amerikanske interesser, og det blir nå utgitt fra Chicago i USA. Språket følger likevel fremdeles britisk rettskriving. Artiklene i Britannica er skrevet for utdannede voksne lesere, og er skrevet av 19 fulltidsansatte redaktører og over 4 000 ekspertbidragsytere. I 1933 ble Britannica det første leksikonet som begynte med «uavbrutt revisjon», det vil si at det stadig ble opptrykt på nytt, og alle artikler oppdateres jevnlig. Den ellevte utgaven av verket, fra 1911, er ikke lengre beskyttet av opphavsrett, og har blitt digitalisert av blant annet Prosjekt Gutenberg. == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Offisielt nettsted (en) Encyclopædia Britannica – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Digitalisert versjon av 1911-utgaven

Encyclopædia Britannica er det mest anerkjente leksikonet i den engelskspråklige verden. Første utgave ble utgitt 1768–1771 i Edinburgh i Skottland av Adam og Charles Black.

https://no.wikipedia.org/wiki/Etiopia

2023-02-04

Etiopia

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:39°Ø', 'Kategori:8°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Etiopia', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Oldtidsriker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere monarki i Afrika']

Etiopia (amharisk: ኢትዮጵያ, ʾĪtyōṗṗyā), offisielt Den føderale demokratiske republikk(en) Etiopia (amharisk: ye-Ītyōṗṗyā Fēdēralāwī Dīmōkrāsīyāwī Rīpeblīk), er en føderal republikk på Afrikas horn, nordøst i Afrika. Landet grenser til Eritrea i nord, Djibouti og Somaliland i nordøst, Somalia i øst, Kenya i sør, Sør-Sudan i vest og Sudan i nordvest, men har ikke kyst og er dermed den mest folkerike innlandsstaten i verden. Med 1 104 300 km² er Etiopia verdens 27. største land. Riftdalen løper fra sørvest til nordøst gjennom landet, og deler landet i to høyere fjellplatåer. Etiopia har aldri vært kolonisert av europeiske stater, og Keiserriket Etiopia varte fra ca. 1270 til det ble styrtet i 1974 av den marxistiske militærjuntaen Derg. I alt finnes det mer enn 90 etniske grupper i Etiopia, hvorav sju omfatter mer enn én million mennesker. Tradisjonelt har amharer og tigreanere vært de statsbærende og landeiende folkegruppene i Etiopia. Etter avslutningen av den etiopiske borgerkrigen i 1991 har EPRDF-koalisjonen utviklet en statsform som bygger på etnisk baserte regioner og politiske partier. Menneskerettighetssituasjonen i landet regnes som bekymringsfull. Kristendommen kom til landet allerede på 300-tallet, og den etiopisk-ortodokse kirke omfatter 43 % av innbyggerne. 34 % av innbyggerne er muslimer. Etiopia er et av verdens fattigste og minst utviklede land, og på FNs Liste over land etter HDI er landet nr. 157 av 169 (2011). Ifølge tall fra FN lever 44 % av innbyggerne under nasjonal fattigdomsgrense, 41 % er underernært og 39 % lever i ekstrem fattigdom. Direkte tørkekatastrofer er imidlertid sjeldne, og har vært knyttet til politisk uro i 1974 og 1984. Den etiopiske borgerkrigen 1974–91 og krigen med Eritrea 1998–2000 har også preget landet. De sosiale skillene er lave i Etiopia, med en Gini-koeffisient på 0,30.

Etiopia (amharisk: ኢትዮጵያ, ʾĪtyōṗṗyā), offisielt Den føderale demokratiske republikk(en) Etiopia (amharisk: ye-Ītyōṗṗyā Fēdēralāwī Dīmōkrāsīyāwī Rīpeblīk), er en føderal republikk på Afrikas horn, nordøst i Afrika. Landet grenser til Eritrea i nord, Djibouti og Somaliland i nordøst, Somalia i øst, Kenya i sør, Sør-Sudan i vest og Sudan i nordvest, men har ikke kyst og er dermed den mest folkerike innlandsstaten i verden. Med 1 104 300 km² er Etiopia verdens 27. største land. Riftdalen løper fra sørvest til nordøst gjennom landet, og deler landet i to høyere fjellplatåer. Etiopia har aldri vært kolonisert av europeiske stater, og Keiserriket Etiopia varte fra ca. 1270 til det ble styrtet i 1974 av den marxistiske militærjuntaen Derg. I alt finnes det mer enn 90 etniske grupper i Etiopia, hvorav sju omfatter mer enn én million mennesker. Tradisjonelt har amharer og tigreanere vært de statsbærende og landeiende folkegruppene i Etiopia. Etter avslutningen av den etiopiske borgerkrigen i 1991 har EPRDF-koalisjonen utviklet en statsform som bygger på etnisk baserte regioner og politiske partier. Menneskerettighetssituasjonen i landet regnes som bekymringsfull. Kristendommen kom til landet allerede på 300-tallet, og den etiopisk-ortodokse kirke omfatter 43 % av innbyggerne. 34 % av innbyggerne er muslimer. Etiopia er et av verdens fattigste og minst utviklede land, og på FNs Liste over land etter HDI er landet nr. 157 av 169 (2011). Ifølge tall fra FN lever 44 % av innbyggerne under nasjonal fattigdomsgrense, 41 % er underernært og 39 % lever i ekstrem fattigdom. Direkte tørkekatastrofer er imidlertid sjeldne, og har vært knyttet til politisk uro i 1974 og 1984. Den etiopiske borgerkrigen 1974–91 og krigen med Eritrea 1998–2000 har også preget landet. De sosiale skillene er lave i Etiopia, med en Gini-koeffisient på 0,30. == Navnet == Navnet Etiopia betyr «De svartes land», og er dannet av de to greske ordene aithos («brenne») og ops («ansikt»), det vil si «(mennesker med) ansikter (svart)brent (av sol)». Navnet Etiopia skrives med ge'ez-skrift ኢትዮጵያ, det offisielle Den føderale demokratiske republikken Etiopia skrives የኢትዮጵያ ፌዴራላዊ ዲሞክራሲያዊ ሪፐብሊክ. Navnet Aethiopia (Αἰθιοπία) forekommer to ganger i Iliaden og tre ganger i Odysseen. Den greske historikeren Herodot bruker det spesifikt om alt land sør for Egypt, og med det både det nåværende Sudan og Etiopia. Den eldste kjente bruken av navnet Ityopya innenfor regionen er fra 300-tallet, på innskrifter i stein etter kong Ezana av Kongeriket Aksum. Plinius den eldre hevdet at landet hadde sitt navn etter en person med navnet «Aethiops», som var sønn av Hefaistos. Det greske personnavnet ble fanget opp og brukt i ge'ezteksten Mats'hafa Aksum (Boken om Aksum) fra 1400-tallet. Her fremstilles Ityopp'is som en ellers unevnt sønn av Kusj, sønnesønn av Bibelens Noah, som skal ha vært grunnleggeren av byen Aksum. I den norske bibeloversettelsen av 1930 brukes ordet Etiopia flere steder hvor det tales om et fremmed rike eller folkeslag. I den hebraiske teksten står det Kusj, og i nyere bibeloversettelser (NO78) brukes Nubia.Tidligere har landet, og regionen, vært kjent som «Abyssinia», et navn som er avledet av Habesh, som er en gammelarabisk form for det etiopiske ordet Ḥabaśāt. Den moderne formen av ordet, Habesha, brukes fortsatt om landets innbyggere. Det moderne arabiske ordet Al-Ḥabashah betyr «habeshafolkets land». == Naturgeografi == Med 1 104 300 km², om lag tre ganger Norges areal, er Etiopia verdens 27. største land. Landet ligger på Afrikas horn, og grenser i sør til Kenya, i vest til Sør-Sudan og Sudan og i øst til Eritrea, Djibouti og Somalia. Etter at Eritrea ble en selvstendig stat i 1993, har ikke Etiopia lenger noen kystlinje. Riftdalen løper fra sørvest til nordøst gjennom landet, og deler landet i to høyere fjellplatåer. I Riftdalen, som typisk ligger over 900 moh, finnes stepper, halvørken og fruktbare lavlandsområder i dalens bredde på 40–65 km. Høyfjellsplatåene er dannet gjennom vulkansk aktivitet, og de fleste fjellene er tidligere vulkaner. Den vulkanske landdanningen har ført til at det finnes flere innlandsbassenger med innsjøer uten utløp. Flere av byene i landet, Addis Abeba, Aksum og Gonder, ligger i høyfjellsplatåene. Det vestlige fjellplatået, som også er kjent som Det abyssinske platå, strekker seg nord–sør i en lengde av ca. 500 km. I dette området ligger hovedstaden Addis Abeba på Shewaplatået, ca. 2 500 moh. Det abyssinske platået ender bratt mot øst mot Danakilørkenen, og slakt mot Sudanhøysletta i vest. Etiopias høyeste fjell Ras Dashen (4 550 moh) ligger i denne delen av landet. Det gjør også verdensarvområdet Simien nasjonalpark og Tanasjøen, som er Den blå Nils kilde. Den blå Nil danner en markert canyon, opptil 1 400 m dyp, gjennom lavalandskapet. Elva Omo renner sørover mot Turkanasjøen. Elva Awash renner fra Addis Abeba østover gjennom Riftdalen mot Djibouti; elvas nedre del, som ender i en saltsjø uten utløp, er et verdensarvområde. Turkanasjøen (som for det meste ligger i Kenya) og Tanasjøen er Etiopias største innsjøer. (For øvrige innsjøer se Liste over innsjøer i Etiopia). Somaliplatået, sørøst for Riftdalen, har sine høyeste topper (Tullu Demtu, 4 377 moh, og Batu, 4 307 moh) mot Riftdalen, og skråner mot sørøst. De viktigste elvene her er Shebele og Juba. I høylandet finnes tresavanne, einer og kaffeplanter. I lavlandet veksling mellom tørr savanne og ørken. Også noe frodig løvskog. Zoogeografisk tilhører Etiopia den etiopiske region, og mange karakteristiske afrikanske dyrearter som løve, sjiraff, antiloper og hyener finnes her. Det finnes 31 endemiske pattedyrarter i Etiopia, hvorav 14 er regnet som sårbare eller truet. Etiopisk ulv (også kjent som simienrev og etiopiasjakal), fjellnyala (Tragelaphus buxtoni) og flikibis (Bostrychia carunculata) er slike arter. Etiopia har tropisk monsunklima, men på grunn av høylandet er det kjøligere enn i de fleste andre land på samme breddegrad. == Demografi == Folketallet i Etiopia er raskt økende, og ventes å passere 100 millioner innbyggere om kort tid. Den årlige befolkningsveksten er på 3,2 %, noe som er den 8. raskeste befolkningsveksten i verden.Gjennomsnittlig levealder har økt fra 45 år i 1991 til 56 år i 2010, og barnedødeligheten er halvert i den samme perioden. Gjennomsnittlig levealder på 56 år gir en rangering som nr. 195 av 221 land (2011). I alt finnes det mer enn 90 etniske grupper i Etiopia, hvorav sju omfatter mer enn én million mennesker. Den største folkegruppen er oromoer med 34,9 %, som er delt i flere undergrupper. De er tradisjonelt nomader, snakker oromo, og er stort sett bosatt i Oromiaprovinsen. De er i delvis opposisjon til sentralmyndighetene, og noen ønsker uavhengighet. Tradisjonelt har amharer (26,9 %) og tigreanere (6,1 %) vært de dominerende, statsbærende og landeiende folkegruppene i Etiopia. De lever i den nordlige del av landet, og rundt Addis Abeba. De snakker henholdsvis amharisk og tigrinja/tigré. Somaliere (6,2 %) er tradisjonelt muslimer og lever som nomader i den store, men sparsomt bebodde Somaliregionen nær grensen til Somalia, i et konfliktområde som også er kjent som Ogaden. De ønsker å innlemme «sine» deler av Etiopia i Somalia. Andre grupper er sidama (4 %), guragie (et lite, men innflytelsesrikt handelsfolk; 2,5 %), welaita (2,3 %), hadiya (1,7 %), afarer (1,7 %), gamo (1,5 %) og 12,5 % andre grupper. Det snakkes mellom 77 og 85 språk i Etiopia. Amharisk og oromo er mest utbredt, og snakkes av henholdsvis 32,7 og 31,6 % av innbyggerne. Størsteparten av språkene i landet tilhører den afroasiatiske språkfamilien, mens rundt 20 språk er nilosahariske. === Religioner === Allerede omkring år 350 ble kristendom statsreligion i det daværende kongeriket Aksum. I dag regnes om lag 62 % av befolkningen som kristne, fordelt på 43 % tilhørende den etiopisk-ortodokse kirke og 19 % protestanter. 34 % er muslimer og ca. 2,6 % praktiserer tradisjonelle animistiske afrikanske religioner. «Andre» utgjør 1,4 %; landet har blant annet en særegen etiopisk-jødisk minoritet kalt Beta Israel – hvorav mange riktignok emigrerte til Israel under militærjuntaen 1979–91. Tradisjonelt har religiøs tilknytning sammenheng med etnisk tilknytning; amharer og tigreanere er kristne, mens somaliere, afarer og aderi er muslimer. Islam har tradisjonelt vært undertrykt i Etiopia, men etter revolusjonen i 1974 har vilkårene endret seg, og man har sett en oppblomstring. Andelen protestantiske kristne øker, mens andelen ortodokse er i nedgang. === Urbanitet === 17 % av innbyggerne bor i byer; andelen er økende og ventes å være 30 % i 2030. Til sammenligning er andelen bybefolkning i nabolandene Sudan og Kenya henholdsvis 45 og 47 %. == Historie == Den eldste kjente statsdannelsen i det som i dag er Etiopia er kongeriket Aksum, etablert ca. 400 f.Kr. av semittiske folkegrupper som migrererte over Rødehavet fra Den arabiske halvøy. Før dette hadde landet vært innenfor interessesfæren til egypterne. Aksum-riket gikk i oppløsning på 600-tallet. «Det salomonske dynastiet» (som med støtte i kongesagaen Kebra Negest regnet sin slektshistorie tilbake til kong Salomo og dronningen av Saba) kontrollerte landet inntil ca. 950, og ble i noen hundreår avløst av Zagwe-dynastiet. Ca. 1268/1270 fikk det salomonske dynastiet igjen makten, og etablerte keiserriket Etiopia. Keiserriket vedvarte under samme dynasti inntil revolusjonen i 1974. Inntil hovedstaden Addis Abeba ble etablert i 1886, hadde keiseren og hans hoff vært nomadisk og etablert seg der det var tilstrekkelige ressurser. Keiserstaten gjennomgikk fra rundt 1760 til 1855 en ustabil periode kjent som Zemene Mesafint, hvor statsmakten var redusert, og småkongedømmer kjempet seg imellom. Det moderne Etiopia ble etablert fra 1855, i en periode preget av fire keisere og et mellomspill med en keiserinne: Tewodros (1855–68), Yohannes IV (1868–89), Menelik II (1889–1913), keiserinne Zewditu (1916–30) og Haile Selassie (1930–74). Deres tid var både preget av en organisering av moderne statsskikk, infrastruktur som jernbanebyggingen 1897–1917, og etablering av diplomatiske forbindelser som medlemskap i Folkeforbundet fra 1923. Perioden var også preget av konfrontasjoner med europeiske kolonimakter. Tewodros tok sitt eget liv i 1868 for å unngå å bli tatt til fange av en britisk unnsetningsstyrke. Landet ble angrepet av Egypt i 1877 og av Italia i 1885 og 1895. Etiopia ble under den italiensk-etiopiske krig 1935–41 okkupert av det da fasciststyrte Italia, som regnet Etiopia sammen med Somalia som en del av den italienske kolonien Italiensk Øst-Afrika. Etiopierne kjempet først alene, men vant krigen med britisk støtte etter 1940, da Italia og Storbritannia ble krigsmotstandere i Europa. Etter vedtak i FN inngikk Eritrea i en føderasjon med Etiopia i 1952. Føderasjonen ble utvidet til en full integrasjon og etablering av Eritrea som landets fjortende provins. Den eritreiske selvstendighetskrigen 1961–91 endte med løsrivelse og etableringen av et selvstendig Eritrea i 1993. Ut over 1960-tallet økte misnøyen med det sittende regimet i landet. Misnøyen var begrunnet med eneveldet, klasseskiller, korrupsjon, behovet for en jordreform, håndteringen av krigen med Eritrea og keiserens fortielse av tørkekatastrofen i 1972–74. Uroen førte i 1974 til opptøyer og generalstreik, og den 12. september tok en gruppe yngre offiserer, organisert i gruppen Derg, makten i landet. Derg hadde i utgangspunktet ingen klar idé om hvilken kurs de skulle styret landet i, men utviklet seg raskt til en marxistisk gruppe. Fra 1977 var landet Sovjetunionens viktigste allierte i regionen. Derg gjennomførte landreformer. Perioden med Derg og med den demokratiske folkerepublikken (1987–91) var preget av grensekriger og indre strid, med flere opprørsgrupper. Etter Sovjetunionens fall maktet ikke marxiststyret å stå imot det indre presset, og i 1991 ble makten overtatt av EPRDF, en koalisjon av etnisk baserte opprørsgrupper. Statsminister Meles Zenawi fra TPLF, en av partene i EPRDF, var en sentral politiker fra 1991, først som president fra 1991 til 1995 og deretter som statsminister fram til sin død i 2012. Under hans regime har landet fått en ny føderal grunnlov som understreker at landet består av ulike etniske grupper i samarbeid. Denne statsmodellen basert på etnisitet har vakt interesse i andre afrikanske land som møter de samme problemene med hensyn til forholdet mellom stat og stammer, og har i Etiopia også redusert amharenes dominerende posisjon, riktignok til åpenbar fordel for det sterke TPLF, knyttet til tigreanerne. EPRDF blir møtt med anklager om menneskerettighetsbrudd, krenkelser mot den politiske opposisjonen, og en sterk statlig kontroll som i realiteten undergraver intensjonene om føderalstat og etnisk selvstyre. == Politikk og administrasjon == Etiopia ble en sosialistisk republikk i 1974. I 1991 brøt det kommunistiske styret sammen. Etiopias nåværende statsskikk er basert på den nye grunnloven av 1995. Den nye grunnloven er føderal, og bygger på de 9 etnisk baserte regionene. Formelt sett har regionene utstrakt selvstyre, men i realiteten er det meste kontrollert fra den nasjonale regjeringen, som utgår fra koalisjonen EPRDF. «Koalisjonen ble stiftet av geriljagruppen TPLF fra Tigray i Nord-Etiopia, som inntok Addis Abeba etter at det marxistiske militærdiktaturet falt i 1991. TPLF dominerer i praksis koalisjonen, og opprettholder sterk kontroll over både sentrale regjeringsstrukturer, militæret, lokale administrasjoner, domstoler og politi.» Statsminister Meles Zenawi fra TPLF ble valgt i 1995, og ble gjenvalgt i 2000, 2005 og 2010. Han satt til sin død i 2012. Etiopias parlament består av to kamre: et føderasjonshus (Yefedereshn Mekir Bet) med 112 medlemmer som blir utpekt av delstatsforsamlingene for fem år, og et folkerepresentanthus (Yehizbtewekayoch Mekir Bet) med 547 medlemmer som velges i direkte valg hvert femte år. Etiopias president har hovedsakelig seremonielle oppgaver. Presidenten velges hvert sjette år ved indirekte valg, av parlamentet. Nåværende president Girma Wolde-Giorgis ble valgt i 2001 og gjenvalgt i 2007. Regimet ble kritisert for omfattende brudd på menneskerettighetene, herunder behandlingen av politisk opposisjon. Anklagene omfatter brudd på ytringsfrihet og pressefrihet, tortur, ulovlig fengsling, vilkårlige arrestasjoner og husransakelser, og forstyrrelse av fagforeninger.Kritikken fra utlandet karakteriseres imidlertid som forsiktig; «vestlige land [er] mest opptatt av å opprettholde stabilitet i Etiopia av sikkerhets- og utviklingsmessige grunner». Ved valget i 2010 ble det registrert en forverring, hvor trusler og overvåking av velgere var vanlig, og hvor regjeringspartiet brukte statlige ressurser i sitt partis valgkamp. Opposisjonspolitikere ble også angrepet og drept. Trosfriheten blir tilsynelatende godt ivaretatt, i tråd med regimets politikk om at landet består av flere ulike folkegrupper. EPRDF forsvarer sin eigen politikk med at landet treng ein sterk stat og eit sterkt parti for å kome ut av fattigdomen. Sentralt i statsminister Meles Zenawi sin retorikk er ideen om utviklingsstaten. Denne tanken går ut på at staten, styrt av eit dominerande parti, spelar ei hovudrolle både i økonomien og i samfunnet generelt, etter modell frå mellom anna Sør-Korea og Taiwan. Partiet sitt uttalte mål er å sitje med makta til Etiopia er oppe på mellominntektsnivå, truleg innan dei neste 10 til 30 åra.Etiopia treng slike ambisiøse mål for å løyse dei alvorlege fattigdomsproblema. Spørsmålet er om EPRDF, med sin dominerande og ekskluderande politikk, klarer å skape ein vekst for etiopisk økonomi som inkluderer alle samfunnsgrupper. Til no har regjeringa fremja ein økonomi der partiinteresser dominerer, og der staten sine ressursar er med på å støtte opp under deira eiga makt. === Politiske partier og valg === Det politiske systemet i landet er basert på koalisjoner mellom etnisk baserte partier. Den regjerende koalisjonen EPRDF består av fire politiske partier med bakgrunn i ulike regioner/folkegrupper: Oromo Peoples' Democratic Organization (OPDO) fra oromoene; Amhara National Democratic Movement (ANDM) fra amharer; South Ethiopian Peoples' Democratic Front (SEPDF) fra Region for sørlige nasjoner, nasjonaliteter og folk og Tigrayan Peoples' Liberation Front (TPLF) fra tigreanere. Også de seks partiene som samarbeider med koalisjonen er basert på regionalitet og etnisitet. Ved Etiopias parlamentsvalg 2010 fikk EPRDF-koalisjonen 499 av de 547 setene i parlamentet, partier som er alliert med EPRDF fikk 46 seter, opposisjonsalliansen Medrek fikk ett sete, og en uavhengig representant fikk det siste setet. Flere av de siste valgene har blitt boikottet av opposisjonen, «fordi de mente at regjeringen hadde laget valgregler som gjorde det umulig for andre å vinne frem». Under parlamentsvalget i 2010 ble «flere potensielt sterke opposisjonskandidater fengslet eller befant seg i eksil under valget. Offisielle og uoffisielle observatører fra organisasjoner som Den europeiske union (EU) og Human Rights Watch meldte om en lang rekke initiativ for å stilne motstandere og undertrykke mediene og sivilsamfunnet, inkludert drap og trusler.»Under statsminister Abiy Ahmed, som tiltrådte i april 2018, har landet gjennomgått en demokratiserings- og reformprosess, i tillegg til at det ble inngått en fredsavtale med Eritrea. === Administrativ inndeling === Etiopia har siden 1996 vært inndelt i etnisk baserte regioner (flertall kililoch, entall kilil), og dertil 2 autonome byregioner knyttet til de to største byene Addis Abeba og Dire Dawa. Fram til 1991 fantes en annen inndeling, i 13 provinser. Fra 2020, da den nye regionale delstaten Sidama ble etablert, er det tolv regionale delstater i Etiopia. Etiopias tolv regionale delstater er: Addis Abeba Afar Amhara Benishangul-Gumuz Dire Dawa Gambela Harar Oromia Somali Region for sørlige nasjoner, nasjonaliteter og folk Tigray SidamaRegionene er videre inndelt i 68 soner. Den videre inndelingen er i om lag 500 woreda, og til sist i et landsbynivå kalt kebele. === Forsvars- og utenrikspolitikk === Etiopia er medlem av FN, de fleste av FNs særorganisasjoner, Verdensbanken, Den afrikanske union, ACP, G24-landene, COMESA og Cotonou-avtalen. Etiopia ble medlem av Folkeforbundet i 1923, og av FN fra opprettelsen. Landet samarbeidet tett med Storbritannia fram til 1945, og med USA etter dette. Etiopia var en av initiativtagerne til Organisasjonen for afrikansk enhet i 1963, og OAUs hovedkontor ble lagt til Addis Abeba. Etter revolusjonen i 1974 ble Etiopia offisielt medlem av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, men utviklet i realiteten tette bånd til Sovjetunionen og dets allierte. Etter regimeskiftet i 1991 har landet utviklet tette bånd til USA. USA er nå Etiopias største bistandspartner, og Etiopia er en av USAs allierte i krigen mot terror. USA samarbeider med etiopisk etterretning om å overvåke al-Qaidamedlemmer i nabolandet Somalia. Det er også kjent at Central Intelligence Agency bruker hemmelige fengsler i Etiopia, såkalte black site-fengsler, for å fengsle og avhøre uidentifiserte fanger i krigen mot terror.Etiopia har også gode relasjoner til Israel og Saudi-Arabia, og undertegnet i 1999 en sikkerhetsavtale med Jemen – trolig på grunn av felles fiendskap med Somalia.Etiopia har et anstrengt forhold til nabolandet Somalia på grunn av pågående grensestridigheter i Ogadenområdet. Forholdet til Eritrea har gått i bølger; Eritrea ble innlemmet i Etiopia i 1950 på FNs og Italias initiativ. Under og etter den eritreiske selvstendighetskrigen var det et godt forhold mellom TPLF, som fikk kontroll over Etiopia i 1991, og den eritreiske frigjøringsbevegelsen EPLF, som samme år overtok styringen av Eritrea, og den etiopiske regjeringen bidro til Eritreas selvstendighet i 1993. Den eritreisk-etiopiske krigen 1998–2000 dreide seg tilsynelatende om grensestridigheter, men kan ha hatt flere motiver. Grensen mellom de to landene ble 2000–08 overvåket av UNMEE. Forholdet til nabolandet Sudan var lenge spent fordi Etiopia støttet SPLMs kamp for et uavhengig Sør-Sudan, men ble bedre mot slutten av 1990-tallet, og Sudan, Jemen og Etiopia har siden 2004 et samarbeid i en regional «antiterror-akse».Militærutgiftene ligger (per 2009) på moderate 1,2 % av BNP. Landet har (per 2007) 525 kampfly, 20 kamphelikoptre og ca. 400 russiskproduserte stridsvogner. Militærtjeneste er frivillig, og varer 16 måneder. === Rettsvesen === Etiopias rettsvesen er knyttet til regionene/delstatene. Straffesaker behandles i lokale domstoler med én dommer. Sivilrettslige saker og straffesaker behandles på et midlere nivå, og det finnes en høyesterett i hver region. Det finnes også en føderal appelldomstol og en føderal høyesterett. Leder og nestleder for høyesterett utnevnes av folkerepresentanthuset etter forslag fra statsministeren. Shariadomstoler finnes for religiøse og familiære saker for de av innbyggerne som er muslimer.Etiopia har fengselsstraff inntil 5 år for homofili. === Flagg og symboler === Det nåværende flagget til Etiopia ble tatt i bruk 6. februar 1996, i henhold til grunnloven av 1995. Flagget bruker de tre vanlige fargene for afrikansk enhet: rødt, grønt og gult. Emblemet i midten er det nye riksvåpenet fra 1996. Flagget har alltid brukt de tre fargene, men emblemet har variert. Under keiserriket hadde flagget Løven av Juda som emblem, mens ulike motiv ble brukt av Derg og under folkerepublikken 1987–91. Etiopias riksvåpen ble også innført i 1996. Symbolet er et gyllent pentagram som både viser tilbake til det gamle kongehusets angivelige avstamning fra Kong Salomo, og kan minne om solen i Dergs emblem. I sin nåværende form forklares det med at landet er en enhet av mange folkegrupper.Under keiserdømmet fantes det flere ordener. Den første av disse, Salomos segls orden, ble innstiftet i 1874 og ble i 1922 delt, slik at Salomo-ordenen, som blant annet Haakon VII og Olav V var innehavere av, ble til. Flere nordmenn var blant innehaverne av Etiopias stjerneorden, innstiftet i 1874. Dronningen av Sabas orden ble etablert i 1922, Keiser Menelik IIs orden, som også flere nordmenn mottok, i 1924, og Den hellige treenighetens orden i 1930. Etter at Etiopias statsform, som følge av kuppet i 1974, ble endret til republikk, ble de keiserlige ordener avskaffet som statlige utmerkelser. Under Dergen kom et nytt ordensvesen til. === Statens inntekter === Etiopia er avhengig av bistand, særlig i år med tørke. Viktige bistandspartnere er IMF, Verdensbanken, USA, Storbritannia og EU. Bistanden utgjør én milliard USD årlig, av et statsbudsjett på 5 milliarder USD.. Budsjettåret begynner 8. juli. === Forholdet til Norge === Etiopia er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm, mens Norge er representert i Etiopia ved sin ambassade i Addis Abeba, som ble opprettet i 1991. Flere norske misjons- og bistandsorganisasjoner arbeider i Etiopia, blant annet Det Norske Misjonsselskap, Norsk Luthersk Misjonssamband, Frikirken, Flyktninghjelpen, Redd Barna, Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp.Mellom 35 og 60 barn blir adoptert fra Etiopia til Norge hvert år, gjennom Adopsjonsforum. Etiopias handel med Norge utgjorde i 2008 22,8 mill. NOK import til Etiopia, og 35,6 mill. NOK eksport til Norge. Norge ga i 2008 250 mill. NOK i utviklingsbistand, herunder også nødhjelp. Det meste av den norske støtten gis via norske frivillige organisasjoner og FN. == Næringsliv == Etiopias økonomi er i sterk vekst, med «rundt 11 % årlig vekst» i årene 2005-2010 (per jan 2010), noe som gjør landet til den 5. raskeste voksende økonomien i verden. Den sterke veksten forklares med regjeringens langsiktige infrastruktursatsing og med «satsningen på en hjemmesnekret jordbruksbasert industrialiseringspolitikk.» «Store deler av befolkningen på landsbygda som tidligere kun produserte for eget forbruk, er gjennom veinettet blitt knyttet til markedene og produserer nå overskudd for lokalt forbruk og eksport». Det meste av sysselsettingen er knyttet til landbruket, på landsbygda. 50 % er sysselsatt i landbruket, 11 % i industri og 39 % i tjenesteytende næringer. Landet er spesielt ved at staten eier all jord, som leies ut på 99-årsbasis til innbyggerne. Industri finnes særlig i Addis Abeba, men også i andre byer. Den økende middelklassen i hovedstaden er et voksende marked for importvarer. === Eksport === Etiopias eksport bestod tidligere i all hovedsak av kaffe, som utgjorde opp til 65 % av eksportinntektene. På grunn av en bevisst spredning av eksportproduksjonen utgjør kaffe per 2010 om lag 35 % av eksportinntektene. Andre eksportprodukter er roser og andre gartneriprodukter, bomull, lær- og skinnprodukter, gull og khat.De viktigste eksportlandene er Kina (13,3 %), Tyskland (10 %), Saudi-Arabia (7,6 %), USA (7,4 %), Nederland (6,5 %), Sudan (4,5 %) og Belgia (4,1 %). (2009) Norge importerer roser, honning og kaffe. === Naturressurser === Etiopia antas å ha store mineralforekomster, men det er bare gull som i utvinnes i noe omfang. I mindre grad utvinnes det platina, salt, kaliumklorid, kull og jernmalm. Landet har sannsynligvis uutnyttede ressurser av petroleum og naturgass, særlig i sørvest, i grenseområdene mot Sudan, men omfanget av dette er ennå ikke kartlagt.Landet har, med sine høydeforskjeller, et betydelig potensial for vannkraftproduksjon, særlig Den blå Nil. Store vannkraftverk er blant annet Tana Beles-demningen i Den blå Nil, Tekeze-demningen i en bielv til Nilen og Gilgel Gibe vannkraftverk i Omovassdraget. Etiopias energiforsyning er 90 % basert på vannkraft. Årlig produksjon (per 2016) er 11 milliarder kWh. === Primærnæringer === Jordbruket står for 45–50 % av BNP, 85 % av sysselsettingen og 60 % av eksportinntektene.Viktige landbruksprodukter er korn, belgfrukter, kaffe, sukkerrør, khat, poteter, oljevekster og avskårne blomster.Husdyrbruket er svært omfattende i deler av landet. I lavlandet i sør, sørøst og øst kan så mange som 7 millioner innbyggere være avhengig av pastoralisme, og buskapene omfatter 35 millioner kveg, 25 millioner sauer og 18 millioner geiter, (2003) noe som også er grunnlag for industri med huder. === Samferdsel === Den 784 km lange jernbanestrekningen Ethio-Djibouti Railways mellom Addis Abeba og havnen i byen Djibouti ble bygget mellom 1897 og 1917, men har de siste årene ikke hatt passasjertrafikk mellom Addis Abeba og Dire Dawa. Banen er under opprusting. I 2012 startet byggingen av 34 kilometer med dobbelsporet bybane i Addis Abeba. Bybanen blir normalsporet og elektrifisert, og er forventet ferdig i slutten av 2015.Havna i Djibouti er uansett viktig for etiopisk eksport, særlig etter at Etiopia mistet adgang til havnene i Assab og Massawa som følge av krigen med Eritrea. Veinettet har de siste par tiår vært under rask utbygging, til en stor del finansiert av utenlandske lån. Det transafrikanske hovedveinettet forbinder Addis Abeba med Nairobi i Kenya og Khartoum i Sudan. De viktigste flyplassene er Bole internasjonale lufthavn ved Addis Abeba og Aba Tenna Dejazmach Yilma internasjonale lufthavn ved Dire Dawa; 25 mindre flyplasser betjener den innenlandske trafikken. Det statseide flyselskapet Ethiopian Airlines har både innenlandske og internasjonale/interkontinentale flyruter. === Bedriftsstruktur og eierskap === Både Folkerepublikken Kina og India øker sine investeringer i Etiopia. Utenlandsinvesteringene har skutt betydelig i været de siste 5 årene. Dette gjelder ikke bare landbrukssektoren, men også innen gruver og industri som tekstilproduksjon, olje (i Ogaden og Gambella), gull, skinn og huder (herunder skoproduksjon) og bilproduksjon. Landet er under press fra WTO med tanke på privatisering, men myndighetene holder fortsatt igjen i liberaliseringen i en rekke sektorer, som banker, energiforsyning og telekommunikasjoner. === Bankvesenet === De etiopiske bankene og forsikringsselskapene ble nasjonalisert etter revolusjonen i 1974. Siden midten av 1990-tallet har det vært lov å etablere private banker og forsikringsselskap igjen, og disse dekker (per 2005) 20 % av lånemarkedet. Hele den private banksektoren er på etiopiske hender, og regjeringen forfekter sterkt at det bør fortsette slik.Etiopias nasjonalbank er sentralbank. === Turisme === Turismen til Etiopia er i vekst, og landet har både attraktiv natur og flere gamle kulturminner fra tidligere høykulturer, noe som vises igjen i Etiopias ni verdensarvområder. Turismen utgjør sammen med samferdsel den største andelen av tjenesteytende næringer, og anslås per 2011 å kunne bli 500 000 turister årlig.. I 2014 ble Ethiopian Tourism Organisation (ETO) etablert av regjeringen i samarbeid med FNs utviklingsprogram (UNDP). ETOs formål er å utvikle turisme-relaterte prosjekter og styrke reiselivsnæringen for på den måten å bidra til økonomisk vekst. == Samfunn == === Kalender === Den etiopiske kalenderen er basert på den koptiske kalender, som i sin tur er basert på den egyptiske kalender, men man har også tatt inn elementer fra den julianske kalender. Som den koptiske kalender har den etiopiske tolv måneder à tretti dager, samt fem eller seks epagomenale dager, ofte kalt «den trettende måned». Kalenderen er nesten 8 år bak vår gregorianske, på grunn av uenighet om tidspunktet for Jesu fødsel. Nasjonaldagen er 28. mai, til minne om Dergs fall etter den etiopiske borgerkrigen i 1991. Andre offentlige høytidsdager er Julaften (7. januar!), helligtrekongersdag (19. januar), minnedagen for slaget ved Adwa (1. mars), 1. mai, minnedagen for seieren over Italia i 1941 (5. mai) og nyttår (11. september). I tillegg kommer følgende bevegelige helligdager innen islam og kristendommen: Id al-adha, Mawlid, Langfredag, Andre påskedag, Korsets opphøyelse og Id al-fitr. === Utdanning === Skolesystemet i Etiopia består av 8-årig barneskole, 2-årig ungdomsskole og 2-årig videregående skole. Skolegang er gratis, men ikke obligatorisk; 83 % av barna går på skolen, men bare 38 % fullfører grunnskolen, mens 43 % av barn mellom 5 og 14 år arbeider. 17 % av ungdommen går i videregående skole, mens 1,6 % tar høyere utdanning. Landet har mer enn 32 universiteter og flere private og offentlige høyskoler. Universitetet i Addis Abeba ble grunnlagt i 1950. Historisk sett har den etiopisk-ortodokse kirke hatt kontroll over lærdomssektoren i landet, men fra 1900-tallet ble skolevesenet sekularisert. 57 % av befolkningen er analfabeter, men bare 50 % av landets unge er det. === Massemedia === Selv om ytringsfrihet er fastslått i grunnloven, er sensur fra myndighetenes side vanlig, med arrestasjoner av journalister, og sensur av utenlandske internettsider og nyhetssendinger. Organisasjonen Reportere uten grenser rangerer Etiopia som nummer 139 av 178 land på sin pressefrihetsindeks for 2010, blant annet på grunn av økt kontroll med journalister i forbindelse med valgene i mai 2010. Det rapporteres også om at en journalist i Voice of America ble utvist i juni 2010 for å ha meldt at myndighetene hadde utført en massakre mot 70 sivile i Ogadenområdet.Landet har 9 radiostasjoner, hvorav 8 sender på AM-nettet og én på kortbølgenettet. Det statseide Ethiopian Television Company startet sendinger i 1964, og sender i dag i to kanaler. De sender på fem nasjonale språk, fransk, arabisk og engelsk. På grunn av lav leseferdighet er det få aviser i landet. Addis Zemen skrives på amharisk, og var tidligere offisielt organ for Etiopias arbeiderparti. Andre aviser er Addis Fortune, ukeavisen Capital Ethiopia og Ethiopian Reporter. Ukeavisen Yeroo utgis i Oromiaregionen, og kan sees som en opposisjonsavis. Mestawet Ethiopian Newspaper er et månedstidsskrift for etiopiere i USA. Ifølge tall fra FN er det 1,6 aviser per 1000 innbyggere, 1 % har datamaskin, 0,5 % har internettilgang og 2,4 % har mobiltelefon. === Helse og levekår === Etiopia skårer ekstremt dårlig på de fleste levekårsindekser, og på FNs Liste over land etter HDI er landet nummer 157 av 169 (2011). Ifølge tall fra FN lever 44 % av innbyggerne under nasjonal fattigdomsgrense, 41 % er underernært og 39 % lever i ekstrem fattigdom.Kombinasjonen av tørkekatastrofer (i 1972–74, 1984–85, 1991–92, 1994, 1999 og 2003), borgerkrig 1974–91 og krig med Eritrea 1998–2000 har gjort at store deler av befolkningen lever på et eksistensminimum. I deler av landet oppstår tørke med påfølgende humanitære katastrofer relativt regelmessig. Dette gjelder særlig Somaliregionen, sørlige deler av landet og i Amhara- og Tigrayregionen. Når regnet så kommer, er oversvømmelser et vanlig problem, særlig i sør og øst i landet. Bare 38 % av innbyggerne har tilgang til rent vann.Folketallet i Etiopia er raskt økende, og ventes å passere 100 millioner innbyggere om kort tid. Den årlige befolkningsveksten er på 3,2 %, noe som er den 8. raskeste befolkningsveksten i verden. Gjennomsnittlig levealder har økt fra 45 år i 1991 til 56 år i 2010, og barnedødeligheten er halvert i den samme perioden. Gjennomsnittlig levealder på 56 år gir likevel bare en rangering som nummer 195 av 221 land (2011). Gjennomsnittlig føder hver kvinne 6 barn, mens spedbarnsdødeligheten er så stor som 7 %, noe som er den 17. høyeste spedbarnsdødeligheten i verden (2011). Man mangler data for utbredelsen av hiv/aids. === Kvinners stilling === Kvinners stilling i Etiopia er først og fremst utfordret av generell fattigdom. En annen helserisiko er tidlige giftemål; selv om det er en 18-årsgrense for å inngå ekteskap viser tall fra 2004 at 30 % av jenter mellom 15 og 19 år var gift, enker eller skilt. Dette gir tidlige svangerskap og stor risiko for mødredødsfall ved fødsler.Kvinnelig omskjæring praktiseres blant mange folkegrupper i Etiopia, tilsynelatende uavhengig av religion. Bruderov med tilhørende voldtekt praktiseres i noen regioner. Polygami er forbudt. === Sivile organisasjoner === Religion og folkegruppe er de viktigste faktorene i landets sosiale struktur. Selv om det er grunnlovsfestet organisasjonsfrihet, er organisasjoner i praksis underlagt tett kontroll, og organisasjoner som mottar utenlandsk støtte har, i henhold til en lov fra 2009, ikke anledning til å drive med spørsmål knyttet til politiske rettigheter eller menneskerettigheter.Det er rundt 300 000 fagforeningsmedlemmer i Etiopia, hvorav mer enn 203 000 er medlemmer av Confederation of Ethiopian Trade Unions. Det lave antallet, sett i forhold til folketallet, kan forklares med den beskjedne industrialiseringen. Fagforeninger hadde en sen start i landet, fordi det ble sett på som opprørsk i keiserriket. Myndighetene vedtok i 1962 en lov som tillot fagforeninger, og anerkjente i 1963 den første fagforeningen. Den daværende militærjuntaen skiftet i 1978 og 1982 ut ledelsen i fagforeningen, fordi de anså den for å sabotere, og ikke anerkjenne prinsippet om demokratisk sentralisme. Fagforeningene er pr 2010/2011 under streng kontroll fra myndighetene, som påberoper seg rettet til å overprøve innmelding i fagforeninger. Det har ikke vært (lovlige) streiker i landet siden 1993. == Kultur == === Litteratur og skriftkultur === Etiopia er et av de landene i Afrika som har den lengste sammenhengende skriftkulturen, trolig fordi kristendommen, med sin tekstbaserte virksomhet, tidlig fikk fotfeste i landet. Allerede omkring år 350 ble kristendom statsreligion i det daværende kongeriket Aksum, og den etiopisk-ortodokse kirke har fortsatt oppslutning fra 43 % av innbyggerne. Den første bibeloversettelsen kan trolig dateres til 400-tallet. De eldste kjente manuskriptene er fra 1300-tallet, og særlig kan nevnes Kebra Nagast (ca. 1320), en tekst som gjennom sagn og teologi knytter den etiopiske kongeslekten til Kong Salomo. Den noe eldre teksten Fetha Nagast er en kirkerettslig, sivil- og statsrettslig tekst, datert til rundt 1240. Kirkespråket har inntil nylig vært geez.Den første litteraturen på folkespråket amharisk er fra tidlig 1900-tall. En av de første romanene er Lebb wallad tarik (1908), en læretekst av Afawarq Gabre Yesus. Senere forfattere er Menghistu Lemma (1925–88), Ashenafi Kebede (1937–98), Sahle Sellasie (født 1936), Daniachew Worku (født 1936) og Abbe Gubegna (født 1934). Vanlige tema i 1900-tallets litteratur var etiopisk historie og samtid. Etter keiserrikets fall i 1974 har litteraturen hatt dårligere kår, både på grunn av sensur og landets generelt dårlig sosiale og økonomiske situasjon. Maaza Mengiste (født 1971) er en eksiletiopisk forfatter bosatt i USA. === Musikk og teater === Tradisjonell etiopisk musikk preges av kulturmøtet mellom arabisk musikk og afrikansk musikk. I vest er afrikansk flerstemmighet utbredt, mens de muslimske folkegruppene i øst bruker tradisjonelle arabiske musikkuttrykk. Etiopisk kristen musikk regnes som en arv fra den halvt legendariske St. Yared fra 500-tallet. Amharerne har preget kirkens liturgi, som bruker ornamentert énstemmig sang til rytmeinstrumenter. Begena er en tistrenget lyre som er særegen for de nordlige høylandsområdene i Etiopia og Eritrea. Den er et finkulturinstrument som ofte spilles meditativt eller til religiøse tekster. Den muslimske musikkstilen manzuma er utviklet i den nordøstlige delen av landet, og har bredt seg. Opprinnelig ble den sunget på amharisk, men i de vestlige delene av landet synges manzuma også på oromo. Innen moderne musikk er Aster Aweke og Ejigayehu Shibabaw blant de mest kjente artistene. Fra biskoppelige bannbuller fra 500-tallet vet man at det fantes skuespillere i landet allerede den gang. Moderne teater kom til landet i 1916. Etter 1960 utviklet det seg en samfunnskritisk dramatisk tradisjon, skrevet og regissert av blant annet den USA-utdannede Tesfaye Gessesse. === Kunst og museer === Etiopias nasjonalmuseum i Addis Abeba regner sin historie tilbake til en utstilling med historiske drakter i 1936. Museet ble etablert i 1958, i og med et arkeologisk institutt, og fikk sin nåværende form i 1976 da et direktorat for kulturminnevern ble opprettet. Museet har fire avdelinger: en for arkeologi og paleoantropologi (hvor blant annet Lucy er utstilt), en historisk avdeling med middelalderhistorie og kongehistorie, en avdeling for billedkunst (blant annet med arbeider av Afewerk Tekle) og en etnografisk avdeling. Den eldste bevarte billedkunsten er kirkemalerier og ikoner, noen av dem fra helt tilbake til 1300-tallet. Påvirkningen fra bysantinsk kunst er påtagelig.De ni verdensarvstedene i landet omfatter både natur- og kulturminner. I Aksum finnes ruiner og obelisker etter kongeriket Aksum fra 300–1100-tallet; i Gonder ligger den originale borgen Fasil Ghebbi med en arkitektur preget av kulturmøter; i den østlige byen Harar er det den befestede gamlebyen som er vernet. Stelene i Tiya er minner fra en ukjent forhistorisk kultur, mens Konsos kulturlandskap gjenspeiler en nyere åkerbrukskultur. Landets mest berømte kulturminne er Kirkene i Lalibela, som ble hugget ut av fjellet på 1200-tallet. === Mat og drikke === Det etiopiske kjøkkenet preges av krydrede grønnsaks- og kjøttretter. En vanlig rett er wat, en stuing servert på et tynt surdeigsbrød kalt injera. Brødet lages av teffmel. Retten serveres vanligvis uten bestikk, og man bruker brødet til å plukke opp mat fra tallerkenen. Etioperne bruker sjelden svinekjøtt, ettersom de fleste er ortodokse kristne, muslimer eller jøder. Den etiopisk-ortodokse kirke foreskriver ukentlige fastedager i tillegg til fastetiden, og dette har bidratt til å utvikle en kultur for vegetarretter, og flere typer matolje: sesamolje, saflorolje og nuug. En vanlig drikk i Etiopia er tej, som blir laget av honning og vann. Den har et alkoholinnhold på et sted mellom 6 og 11 % og blir fremstilt av Gesho (Rhamnus prinoides), som tilhører geitvedslekten. I de etiopiske høylandene drikkes det ofte et øl kalt talla, som blir laget av teff. === Idrett === Etiopia er særlig kjent for sine mellomdistanse- og langdistanseløpere, som regelmessig er blant verdens beste. Den første var Abebe Bikila som ble den første afrikaneren som vant et OL-gull; i maraton under Sommer-OL 1960. Haile Gebrselassie, Kenenisa Bekele, Miruts Yifter og Meseret Defar er noen av de fremste utøverne. Landet deltok første gang i De olympiske leker i 1956, og har (per 2011) vunnet 38 medaljer, alle i løpsøvelser i friidrett. Etiopia vant Afrikamesterskapet i fotball 1962. Fotballandslaget har ellers ingen meritter å vise til. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Aksum – ruiner etter oldtidsrike Awashelvens nedre dalføre – funnsted for fossiler Fasil Ghebbi – keiserpalass fra 1600-tallet Harar Jugol, den befestede historiske byen – gammelt bysentrum Kirkene i Lalibela – uthugde kirker fra 1200-tallet Konsos kulturlandskap – terrasselandskap Omoelvens nedre dalføre – funnsted for fossiler Simien nasjonalpark – fjellområde med endemisk fauna Tiya – forhistorisk gravfeltMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2013 – Minnefest for funnet av Kristi sanne hellige kors 2015 – Fichee-Chambalaalla, nyttårsfestival for Sidama-folket 2016 – Gada-systemet, et urfolks demokratisk sosiopolitisk system 2019 – Etiopisk åpenbaring, festival == Se også == Jernbane i Etiopia Liste over nasjonalparker i Etiopia == Noter == == Litteratur == Thor M. Amdahl. Gullvasking i Etiopia. Tapir forlag, 1999. ISBN 82-519-1505-8 (ebok) Målfrid Hoaas. It's a matter of chance : en kvalitativ studie av mødres meninger om utdanning for sine døtre. Oslo, 2008. Masteroppgave i samfunnsgeografi. ((no) ebok) Jon Anton Johnson. Det norske marineprosjektet i Etiopia : Norge og norske marineoffiserer i oppbyggingen av den keiserlige etiopiske marinen 1954-1957. Oslo, 1996. Hovedoppgave i historie Øystein Lemvik. Bygge Guds rike? : om Norsk Luthersk Misjonssambands arbeid for å etablere ennasjonal, selvstendig kirke i Etiopia 1948-1977. Oslo, 2010. Masteroppgave i historie ((no) ebok) Olav Lohne. The rise and fall of Ethiopian empires : an analysis of state capacity and legitimacy as determinants of regime-breakdown. Bergen, 1994. Hovedoppgave i sammenlignende politikk Brita Skumsnes. Borana spirer : etter 50 års såarbeid i Sør-Etiopia. Lunde forlag, 1998. ISBN 82-520-3971-5 (ebok) John Stanghelle. Drømmen om Sion : historien om de svarte jøder og deres dramatiske flukt til Israel. Lunde forlag, 1988. ISBN 82-520-3708-9 Svein Sæter. Draumen om Abebe Bikila : reisebrev frå Etiopia. Samlaget, 2009. ISBN 978-82-521-7521-9 Bente Sørlie. Forholdet mellom Norge og Etiopia : en analyse av årsakene til krisen i 2007. Oslo, 2009. Masteroppgave i statsvitenskap ((no) ebok) Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 22. ISBN 8251607450. Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 40. ISBN 8254002312. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ethiopia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) ኢትዮጵያ – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Etiopia i FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.nolandsider.no, fra Utenriksdepartementet norad.no Etiopia afrika.no Etiopia, landprofil fra Fellesrådet for Afrika Den norske ambassaden i Etiopia

ye-Ītyōṗṗyā Fēdēralāwī Dīmōkrāsīyāwī Rīpeblīk

https://no.wikipedia.org/wiki/Ekvatorial-Guinea

2023-02-04

Ekvatorial-Guinea

['Kategori:2°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Ekvatorial-Guinea', 'Kategori:Ekvatorial-Guineastubber', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1968', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-02', 'Kategori:Utdaterte artikler', 'Kategori:Viktige stubber']

Republikken Ekvatorial-Guinea (spansk: República de Guinea Ecuatorial; fransk: République de la Guinée Équatoriale) er et sentralafrikansk land med grense mot Kamerun i nord, Gabon i øst og sør og Guineabukta i vest. Landet ligger delvis på fastlandet i Vest-Afrika og delvis på fem bebodde øyer. Hovedstaden Malabo ligger på øya Bioko. Ekvatorial-Guinea er det eneste selvstendige landet i Afrika med spansk som offisielt språk. Fransk er også offisielt.

Republikken Ekvatorial-Guinea (spansk: República de Guinea Ecuatorial; fransk: République de la Guinée Équatoriale) er et sentralafrikansk land med grense mot Kamerun i nord, Gabon i øst og sør og Guineabukta i vest. Landet ligger delvis på fastlandet i Vest-Afrika og delvis på fem bebodde øyer. Hovedstaden Malabo ligger på øya Bioko. Ekvatorial-Guinea er det eneste selvstendige landet i Afrika med spansk som offisielt språk. Fransk er også offisielt. == Naturgeografi == Øya Bioko er fjellrik og vulkansk med fruktbar jord. Det har lenge vært dyrket kakao i lavlandet, mens det er kaffeplantasjer på skråningene, som hever seg opp til Pico de Santa Isabel, landets høyeste fjell. På den sørlige delen av øya er det kupert terreng og fossefall. På det tynt befolkede fastlandet fører mangrovesumper langs kysten inn til tette, tropiske skoger. Her har internasjonale firmaer konsesjon på å ta ut tømmer, særlig tresortene okoume og mahogni. Naturressurser: olje, tømmer, små uutforskede forekomster av gull, mangan, uran, titan og jernmalm. === Klima og miljø === Klimaet er tropisk. Kraftige stormer og oversvømmelser forekommer. Landets største miljøproblem er mangel på drikkevann og for stor avvirkning av skog. Om lag 90 % av elektrisiteten produseres av fossilt brensel, resten av vannkraft. == Demografi == Befolkningens gjennomsnittsalder: 18,7 år (2002) Spedbarnsdødelighet: nesten 9 % (2003) Forventet levealder: 54,8 år (2003) Etniske grupper: fang, bubi, combe bissio, anobonés, mindre enn 1 000 européere Religiøs tilhørighet: mest katolikker Språk: spansk, fransk, pidgin, fang, bubi, combe Analfabetisme: Om lag 15 % av befolkningen eldre enn 15 år var analfabeter i 2003Et stort helseproblem er hiv og aids. I 2001 var 3,5 % av den voksne befolkningen smittet. == Historie == Bioko – den største av øyene – var opprinnelig portugisisk, og var i århundrer kjent som slavedepotet og utskipningshavnen Fernando Póo, oppkalt etter portugiseren Fernando do Po, som utforsket kyststrekningen på 1400-tallet. Spania overtok i 1778. Landet var da kjent som Spansk Guinea. Etter at landet hadde fått sin uavhengighet fra Spania i den 12. oktober 1968, kom Francisco Macías Nguema til makten. Nguema tilhørte folkegruppen fang, og var medlem av mongomoklanen. Han ble i 1968 valgt i det første demokratiske valget som ble holdt i landet. Hans despotiske og blodige styre varte i 11 år, til han ble avsatt og henrettet for folkemord og høyforræderi. Den nåværende presidenten, Theodoro Obiang Nguema, som er Macías' nevø, tok makten gjennom et kupp i 1979. Han fortsatte i stor grad å styre landet på samme måte som sin slektning. Formelt har Ekvatorial-Guinea vært et demokrati fra 1991, men i de valg som har vært holdt siden da har det sannsynligvis forekommet valgfusk. Observatører beskrev ettpartivalget i 1996 som meningsløst. == Politikk og administrasjon == Ekvatorial-Guineas politiske system er basert på spanske institusjonsmodeller, men bare 11 år etter landets uavhengighet fra Spania i 1968 ble regjeringen styrtet gjennom et statskupp, og general Teodoro Obiang Nguema Mbasogo har sittet med makten siden 1979. Han fungerer som statssjef (president) og stiller til valg hvert 7. år. Mbasogo har til nå hatt et overveldende flertall ved valg, og det er ingen begrensning på antall perioder presidenten kan sitte. Landet har også en statsminister som blir utpekt av presidenten. Parlamentet er unikammeralt, men har de facto svært liten makt, da konstitusjonen fra 1995 legger all reell makt til presidentembetet. === Administrativ inndeling === Ekvatorial-Guinea er inndelt i sju provinser (provincias): Annobón Bioko Norte Bioko Sur Centro Sur Kié-Ntem Litoral Wele-Nzás === Internasjonale medlemskap === ACP, Afrikabanken, Den afrikanske union (AU), BDEAC, CEMAC, CPLP, FAO, CFA-franc, G77, Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling, Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart, Røde Kors, IDA, IFAD, IFC, IFRCS, ILO, IMF, IMO, Interpol, IOC, ITSO, ITU, MIGA, NAM, OAS (observatør), La Francophonie, OPCW, FN, UNCTAD, UNESCO, UNIDO, UNWTO, UPU, WHO, WIPO, WTO (observatør) == Næringsliv == I årene før landet ble selvstendig, sørget kakaoplantasjene på Bioko for at landet hadde Vest-Afrikas høyeste inntekt per innbygger. Da Macias styre sluttet, var imidlertid landet en politisk og økonomisk ruin, og minst 100 000 innbyggere hadde rømt til nabolandene. Mesteparten av dem som ble igjen i landet, lever som småbrukere og dyrker yams, kassava og bananer til eget forbruk. Det ble oppdaget olje i landet i 1996. Utvinning av landets store oljerikdommer har skapt en kraftig økonomisk vekst i landet. Andre viktige næringsgrener er skogbruk, jordbruk og fiske. Verdensbanken og andre land har stort sett avsluttet sine hjelpeprogram (fra 1993) i Ekvatorial-Guinea på grunn av korrupsjon og vanstyre i landet. De fleste foretak eies av regjeringsmedlemmer og deres familier. == Referanser == == Litteratur == Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 45. ISBN 8251607450. == Eksterne lenker == (no) Statistikk og andre data om Ekvatorial-Guinea i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Republikken Ekvatorial-Guinea (spansk: República de Guinea Ecuatorial; fransk: République de la Guinée Équatoriale) er et sentralafrikansk land med grense mot Kamerun i nord, Gabon i øst og sør og Guineabukta i vest. Landet ligger delvis på fastlandet i Vest-Afrika og delvis på fem bebodde øyer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Egypt

2023-02-04

Egypt

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:26°N', 'Kategori:29°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Egypt', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Trenger oppdatering']

Egypt, offisielt Den arabiske republikk(en) Egypt, er et land i Nordøst-Afrika, og delvis i Midtøsten på grunn av den tilhørende Sinaihalvøya. Landet grenser mot Libya, Sudan, Gazastripen og Israel. I nord har landet kyststripe mot Middelhavet og i øst mot Rødehavet. I 1922 fikk landet delvis uavhengighet fra Storbritannia, som hadde styrt siden 1882. Først etter andre verdenskrig fikk landet full uavhengighet. Egypt er et av de landene med størst befolkning i Afrika og i Midtøsten. Folketallet ble i 2020 anslått til 100 millioner. De fleste av Egypts innbyggere bor i nærheten av Nilens bredder, i et område på om lag 40 000 kvadratkilometer, hvor også de eneste dyrkbare områdene ligger. De store områdene som dekkes av Sahara-ørkenen er heller tynt befolket. Om lag halvparten av Egypts innbyggere bor i byområder, hvorav de fleste bor i de tett befolkede bykjernene i Kairo, Alexandria og andre større byer i Nildeltaet. Egypt er kjent for sin storhetstid som oldtidssivilisasjon, og for enkelte av verdens mest kjente byggverk, som Pyramidene ved Giza og Sfinksen i Giza. Egypts oldtidsruiner, slik som de vi finner i Memfis, Teben, Karnak og Kongenes dal har vært og er viktige åsteder for betydningsfulle arkeologiske studier, og funn fra disse stedene står nå utstilt i kjente museer rundt om i verden. Egypt er i dag en av de mest utviklede og diversifiserte økonomiene i Midtøsten, hvor turisme, jordbruk, industri og serviceytende næringer hver står for nesten like andeler produksjon.

Egypt, offisielt Den arabiske republikk(en) Egypt, er et land i Nordøst-Afrika, og delvis i Midtøsten på grunn av den tilhørende Sinaihalvøya. Landet grenser mot Libya, Sudan, Gazastripen og Israel. I nord har landet kyststripe mot Middelhavet og i øst mot Rødehavet. I 1922 fikk landet delvis uavhengighet fra Storbritannia, som hadde styrt siden 1882. Først etter andre verdenskrig fikk landet full uavhengighet. Egypt er et av de landene med størst befolkning i Afrika og i Midtøsten. Folketallet ble i 2020 anslått til 100 millioner. De fleste av Egypts innbyggere bor i nærheten av Nilens bredder, i et område på om lag 40 000 kvadratkilometer, hvor også de eneste dyrkbare områdene ligger. De store områdene som dekkes av Sahara-ørkenen er heller tynt befolket. Om lag halvparten av Egypts innbyggere bor i byområder, hvorav de fleste bor i de tett befolkede bykjernene i Kairo, Alexandria og andre større byer i Nildeltaet. Egypt er kjent for sin storhetstid som oldtidssivilisasjon, og for enkelte av verdens mest kjente byggverk, som Pyramidene ved Giza og Sfinksen i Giza. Egypts oldtidsruiner, slik som de vi finner i Memfis, Teben, Karnak og Kongenes dal har vært og er viktige åsteder for betydningsfulle arkeologiske studier, og funn fra disse stedene står nå utstilt i kjente museer rundt om i verden. Egypt er i dag en av de mest utviklede og diversifiserte økonomiene i Midtøsten, hvor turisme, jordbruk, industri og serviceytende næringer hver står for nesten like andeler produksjon. == Geografi == Egypts geografi er knyttet til to regioner: Sørvest-Asia og Nord-Afrika. Egypt ligger omkring Nilens nedre løp og dens utløp i Middelhavet. Egypt har kystlinjer mot Middelhavet og Rødehavet. Landet grenser til Libya i vest, Gazastripen og Israel i nordøst, Rødehavet i øst og Sudan i sør. En mindre del av landet, Sinaihalvøya, er geografisk sett egentlig en del av Asia. Med et areal på 1 001 449 km² har Egypt et landområde på størrelse med Texas og New Mexico til sammen, fire ganger større enn Storbritannia og to ganger større enn Frankrike. Den største rette avstanden i Egypt fra nord til sør er 1 024 km, mens den fra øst til vest er 1 240 km. Egypts maritime grenser består av mer enn 2 900 km kystlinjer langs Middelhavet, Suezbukta, Akababukta og Rødehavet. Både bosetning og næringsliv er stort sett knyttet til den fruktbare Nildalen og til Nilens delta. Hele 96 % av landet er ørken. Egypt er først og fremst ørken. Bare en liten del av det totale landområdet er kultivert og har permanent bosetning. Det meste av landet ligger innenfor det brede båndet av ørken som strekker seg østover fra Afrikas atlanterhavskyst, over kontinentet og inn i Sørvest-Asia. Egypts geologiske historie har skapt fire store naturgeografiske regioner: Nildalen og Nildeltaet Vestørkenen (også kjent som Den libyske ørken) Østørkenen SinaihalvøyaTil tross for at Nildalen og Nildeltaet kun dekker om lag 5,5 % av Egypts samlede areal, er denne regionen landets viktigste og eneste dyrkbare. Omtrent 99 % av befolkningen livnærer seg av denne frodige regionen. Nildalen strekker seg ca. 800 km fra Aswan til utkanten av Kairo. Nildalen er også kjent som Øvre Egypt, mens området rundt Nildeltaet er kjent som Nedre Egypt. Bratte fjellklipper reiser seg langs elvebreddene eller tilført siltjord som ellers er veldig tørr. Siden byggingen av Aswandammen har jordbruket i Nildalen vært avhengig av irrigasjon. Nildeltaet består av flate, lavtliggende områder. Enkelte deler av deltaet er myrlendte og vasstrukne, og dermed ikke egnede for jordbruk. Andre områder rundt deltaet brukes til jordbruk. == Demografi == Egypt er, med sine over 100 millioner innbyggere, Afrikas tredje største land målt etter befolkning. Omtrent hele befolkningen bor langs Nilen eller i Nildeltaet. Omkring 90 % av Egypts befolkning hører til islam (de fleste er sunnimuslimer), og resten er i hovedsak kristne (fortrinnsvis koptiske kristne). Men det finnes også grupper av jøder, bahaier og andre mindre religiøse grupper. Ved siden av religiøst skille kan befolkningen i Egypt skilles mellom de som bor i byer og fellahin, som bor på landsbygda. Minoritetene i Egypt er en liten gruppe beduiner, de berberspråklige siwaene (fra området rundt Siwaoasen) samt 90 000 flyktninger (70 000 palestinere og 20 000 sudanesere). Folkegrupper: egyptiske arabere, beduinske arabere, berbere. Språk: arabisk, totalt 84 språk Religion: islam, kristendom Forventet levealder for befolkningen sett under ett: 70 år Forventet levealder for kvinner: 74 år Forventet levealder for menn: 69 år Spedbarnsdødelighet: 20 (Antall per 1000 levendefødte) Analfabeter: 2007 var 24,7 % analfabeter.De viktigste byene i landet er Kairo, Alexandria, Luxor, Sharm el-Sheikh, Port Said, Suez, Asyout, El Mansoura og El Zagazig. == Historie == Hovedartikkel: Egypts historie Den årlige, næringsrike flommen til Nilen i kombinasjon med at området er delvis isolert av ørkener i øst og vest, la grunnlaget for fremveksten til en av verdens største sivilisasjoner. Et forent kongedømme ble grunnlagt rundt år 3200 f.Kr. av kong Narmer, og en serie dynastier hersket i Egypt i de neste tre millenniene. Det siste innfødte dynastiet, kjent som det 31. dynastiet, falt til Persia i 343 f.Kr., som grov ut forløperen til Suezkanalen og forbandt Rødehavet med Middelhavet. Senere falt Egypt til grekere, romere, bysantinere og perserne igjen. Det var muslimske erobrere arabere som tvang igjennom islam og det arabiske språket i det 7. århundre til egypterne, som gradvis overtok begge deler. Muslimske herskere som ble utpekt av det islamske kalifatet hadde kontrollen over Egypt i de neste seks århundrene. En lokal militær kaste, mamelukkene, tok kontroll rundt år 1250 og fortsatte å styre selv etter at Egypt ble erobret av osmanene i 1517. Etter at Suezkanalen ble fullført i 1869, ble Egypt en viktig mellomstasjon for verdenshandelen også i moderne tid. Men landet hadde også blitt svært gjeldstynget. For å beskytte sine investeringer tok Storbritannia kontroll over Egypts styre i 1882, men nominell underordning til osmanene fortsatte til 1914. Det egyptiske parlamentet hadde vært nesten helt uavhengig fra Storbritannia siden 1922 og iverksatte en ny grunnlov i 1923 under lederskapet til den populære revolusjonære Saad Zaghlul. Mellom 1924 og 1936 eksisterte det et kortvarig, men vellykket forsøk på å modellere Egypts konstitusjonelle styresett etter europeisk stil, kjent som Egypts liberale eksperiment. Britene beholdt riktignok en viss grad av kontroll som førte til fortsatt ustabilitet i styret. I 1952 tvang et militært coup d'état kong Farouk I, en konstitusjonell monark, til å abdisere til fordel for sin lille sønn, Ahmed Fouad, som fikk tittelen Fouad II av Egypt. Den egyptiske republikken ble erklært 18. juni 1953 med general Mohammed Naguib som den første presidenten. Etter at Naguib også ble tvunget til å trekke seg i 1954 av Gamal Abdel Nasser, den virkelige arkitekten bak bevegelsen i 1952, tok sistnevnte makten som president og nasjonaliserte Suezkanalen, som igjen førte til Suezkrisen i 1956. Selv om Egypt tapte militært, steg Nasser ut av krigen som en arabisk helt, og nasserisme fikk utstrakt innflytelse i regionen selv om den ble møtt av blandede følelser av egypterne selv; mange av dem hadde vært likegyldige overfor arabisk nasjonalisme. Mellom 1958 og 1961 satte Nasser i gang med å danne en union mellom Egypt og Syria, kjent som Den forente arabiske republikk. Dette forsøket ble også møtt med blandede følelser, og det var klart at mange egyptere ikke likte at navnet på deres land, som hadde vedvart i tusenvis av år, plutselig var borte. Tre år etter seksdagerskrigen i 1967, hvor Egypt tapte Sinai til Israel, døde Nasser og ble etterfulgt av Anwar Sadat, som presenterte sin maktovertagelse som en korrektiv revolusjon. Sadat endret Egypts lojalitet i den kalde krigen fra Sovjetunionen til USA, utviste sovjetiske rådgivere i 1972 og satte i gang den økonomiske reformen, intifah, mens han slo voldelig ned på religiøs og sekulær opposisjon. Egypts navn ble også gjeninnført. Egypt satte sammen med Syria i gang et overraskelsesangrep på Israel i Jom kippur-krigen i 1973. Den innledende fasen gikk i Egypt og Syrias favør, men etter to dager begynte Israel å få overtaket. Til slutt gikk begge partene med på en våpenhvile, etter at israelske styrker hadde omringet egyptiske styrker, og stod fri til å marsjere mot Kairo og Damaskus. Sadat inngikk fred med Israel i bytte mot Sinai i 1979, et trekk som var svært kontroversielt i den arabiske verdenen og som førte til en kort krig mot Libya sommeren 1977, samt at Egypt ble utvist fra Den arabiske liga (de ble tatt inn igjen i 1989). Sadat ble myrdet av en religiøs fundamentalist i 1981 og etterfulgt av Hosni Mubarak. Siden mordet på Sadat har Egypt vært i en sammenhengende unntakstilstand i over 25 år.I januar 2011 begynte den egyptiske revolusjonen. Protestanter fra flere folkegrupper i samfunnet tok del i de massive demonstrasjonene mot det tretti år lange styret til president Mubarak. Tahrirplassen i sentrum av Kairo ble den sentrale møteplassen for demonstrantene. Den 11. februar 2011 gikk Hosni Mubarak av som president i Egypt, og ledelsen for Egypts militære styrker overtok makten. Militærledelsen utnevnte midlertidig en ny statsminister, og nedsatte en komité som skal planlegge og forberede demokratiske valg. Valg til parlamentet ble avholdt i tre omganger i perioden november 2011 til januar 2012 og ga flertall til islamistiske partier. Første runde i presidentvalget ble avholdt i mai 2012, med avgjørende runde i juni samme år. Mohammed Mursi, med tilknytning til Det muslimske brorskapet, vant. I 2013 oppsto det demonstrasjoner i likhet med i 2011. Etter flere dagers uroligheter ble Adly Mansour 3. juli 2013 innsatt som fungerende president etter at hæren hadde avsatt president Mursi. == Politikk og administrasjon == Egypt er en republikk basert på semipresidentialisme, der makten skal deles mellom presidenten og statsministeren. I praksis ligger imidlertid mye makt hos presidenten, som i over 50 år har blitt valgt gjennom valg med kun én kandidat. Presidenten er statsoverhode og øverste leder for landets militære styrker. Nasjonalforsamlingen er et tokammer-parlament bestående av Folkeforsamlingen (et underhus med 454 medlemmer) og Shurarådet (et overhus med 264 medlemmer). Presidenten utnevner visepresidenten, statsministeren, regjeringen, ti medlemmer av Folkeforsamlingen og 88 medlemmer av Shurarådet. Styret fortsetter å gjennomgå forandringer, og først under valget i 2005 holdt man presidentvalg med flere kandidater. Hosni Mubarak ble utropt til valgets vinner, og påbegynte deretter sin femte presidentperiode; han tiltrådte som president i 1981. Etter endringer i grunnloven i 2005 holdes presidentvalg hvert sjette år. Landet holder også jevnlige valg til nasjonalforsamlingen, for Folkeforsamlingen hvert femte år, og for Shurarådet velges en halvpart av de valgte representantene hvert tredje år. Deltakelse i valg er påbudt for alle over 18 år, brudd på denne plikten er straffbart. Egypt har ingen eksplisitt kriminalisering av homofili, men LHBT-personer blir strafferettslig forfulgt gjennom bruk av ulik moral-lovgivning.Det praktiseres dødsstraff i Egypt === Administrativ inndeling === Administrativt er landet inndelt i 27 guvernementer samt én by med selvstyre på samme administrative nivå som guvernementene: I 2008 ble guvernementene Helwan og 6. oktober oppløst. == Næringsliv == === Vannressurser === Egypt er avhengig av vannet fra Nilen siden landet består av 97 prosent ørken og at det faller svært lite nedbør der. Nilen er verdens lengste elv, og vannet bruker fire måneder på veien fra kildene i det indre av Afrika til Middelhavet. Elva renner gjennom åtte land før den når Egypt, og de fleste av disse landene ønsker å bruke mer av Nilens vann. Dette er ansett som en kilde til konflikt. Denne situasjonen har gitt egypterne det som har blitt omtalt som et "nedstrømskompleks": Hele deres kulturelle og politiske historier preges av at de lever nederst i Nil-bassenget. I tusener av år har de levd med frykten for at Nilens vann skulle utebli før vannet nådde fram til Egypt. == Kultur == Egypts hovedstad Kairo er Afrikas største by og har i århundrer vært kjent som et senter for læring, kultur og handel. Det arabiske språkakademiet er ansvarlig for normering av det arabiske språket rundt i verden. Egypt har et aktivt media- og kunstmiljø, og har hatt det siden sent på 1800-tallet. I dag er det mer enn 30 egyptiske satellittkanaler, og over 100 spillefilmer produseres hvert år. Kairo har også blitt kalt «Østens Hollywood». For å styrke medieindustrien, spesielt mot konkurranse fra landene rundt Den persiske gulf, har det blitt bygget et stort mediesenter. Egypt er også det eneste arabiske landet med et operahus. Siden 1970 har egyptisk popmusikk fått økende popularitet i egyptisk kultur, spesielt blant ungdom. Blant populære popmusikere kan nevnes Amr Diab. Enkelte, som popartisten Ruby, er omdiskuterte for å ha tøyd kulturelle grenser. Noen kjente egyptiske kulturpersonligheter inkluderer forfatteren og nobelprisvinneren Naguib Mahfouz, sangeren Umm Kulthum og skuespilleren Adel Imam. Fotballspilleren Mohamed Salah kommer også fra Egypt. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Abu Mena – kloster fra 200-tallet Teben og Kongenes dal – gravsteder fra oldtidens Egypt Det islamske Kairo – tradisjonell islamsk arkitektur Memfis med dens nekropol: Pyramidekomplekset ved Giza Nubiske monumenter fra Abu Simbel til Philae – templer fra oldtidens Egypt Katarina-klosteret på Sinaifjellet – kloster fra 300-tallet Wadi Al-Hitan – funnsted for fossilerMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2003 – Eposet Taghribat Bani Hilal (musikalsk skildring av Hilal-stammens utvandring fra Den arabiske halvøy til Nord-Afrika) 2008 – Al-Sirah Al-Hilaliyyah epos 2016 – Tahteeb, kjeppkamp 2019 – Daddelpalme, kunnskap, ferdigheter, tradisjoner og praksis 2020 – Håndlaget veving 2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis == Se også == Oldtidens Egypt Midtøsten-konflikten Seksdagerskrigen == Referanser == == Litteratur == Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 18. ISBN 8251607450. Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 14. ISBN 8254002312. == Eksterne lenker == CIAs fakta om Egypt Arkivert 31. august 2020 hos Wayback Machine. (no) Statistikk og andre data om Egypt i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Egypt, offisielt Den arabiske republikk(en) Egypt, er et land i Nordøst-Afrika, og delvis i Midtøsten på grunn av den tilhørende Sinaihalvøya. Landet grenser mot Libya, Sudan, Gazastripen og Israel.

https://no.wikipedia.org/wiki/Elfenbenskysten

2023-02-04

Elfenbenskysten

['Kategori:5°V', 'Kategori:7°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Elfenbenskysten']

Republikken Elfenbenskysten (fransk: République de Côte d'Ivoire) er et land i Afrika ved Guineabukta, som grenser til Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana. Yamoussoukro er den legislative hovedstaden hvor nasjonalforsamlingen sitter, mens Abidjan er den økonomiske hovedstaden. Sammenlignet med andre land i regionen har landet en forholdsvis bra økonomi og infrastruktur, men har lidd under borgerkrig og politiske motsetninger mellom landets nord og sør. Elfenbenskysten er verdens største produsent av kakao. I 2018 ble Elfenbenskysten medlem av FNs sikkerhetsråd.

Republikken Elfenbenskysten (fransk: République de Côte d'Ivoire) er et land i Afrika ved Guineabukta, som grenser til Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana. Yamoussoukro er den legislative hovedstaden hvor nasjonalforsamlingen sitter, mens Abidjan er den økonomiske hovedstaden. Sammenlignet med andre land i regionen har landet en forholdsvis bra økonomi og infrastruktur, men har lidd under borgerkrig og politiske motsetninger mellom landets nord og sør. Elfenbenskysten er verdens største produsent av kakao. I 2018 ble Elfenbenskysten medlem av FNs sikkerhetsråd. == Store byer == Abidjan (økonomisk hovedstad) Bouaké Daloa == Naturgeografi == === Natur === Det indre av landet består for det meste av sletter og lavere platåer, mens den sørlige tredjedelen ligger gjennomgående lavere enn 150 meter over havet. De nordlige to tredjedelene ligger gjennomsnittlig ca. 300 meter over havet. Man-fjellene i landets vestre del, som er den østlige utløperen av Guinea-høylandet, hever seg til over 1200 meters høyde. Høyeste topp er Mount Nimba på 1752 meter, på grensen mot Liberia. De største elvene er Comoé, Bandama og Sassandra, som alle renner sørover til Guineabukta. På grunn av mange stryk er de bare seilbare over korte strekninger. === Klima === Elfenbenskysten tilhører den tropiske klimasonen, og den sørlige delen av landet har to atskilte regntider. Disse to periodene er mellom mai og juni og mellom oktober og november. Den sørlige delen av landet får ca. 2000 mm nedbør i året. Også Man-fjellene får betydelige nedbørsmengder, og mot nord avtar både nedbøren og regntidens lengde. Gjennomsnittlig årsnedbør for hele landet er ca. 1500 mm og temperaturene er høye hele året, med middelverdier på mellom 24 og 29 grader. Månedene mellom februar og mai er normalt den varmeste perioden, mens perioden fra juli til september er de kaldeste månedene. Varmeste måned (mars) 24–32 °C, kaldeste måned (august) 22–28 °C, tørreste måned (januar) 41 mm med nedbør i gjennomsnitt, våteste måned (juni) 495 mm med nedbør i gjennomsnitt. == Demografi == Befolkningen er sammensatt av mer enn 60 etniske grupper som tradisjonelt har hatt sine egne, avgrensede områder. Mange av disse gruppene er innbyrdes beslektet, og mange har kultur- og språkslektskap med grupper utenfor Elfenbenskysten. I skogområdet vest for Bandama-elven lever en rekke små etniske grupper som kulturelt hører til kru-folkene i Liberia og Sierra Leone. I regnskogbeltet øst for Bandama er baule en av de viktigste folkegruppene. Baule-befolkningen i Elfenbenskysten er beslektet med akan-folkene i Ghana. I det nordlige savanneområdet er det to hovedgrupper. Disse er mande-folkene, som har sin hovedtyngde i Mali, og er i Elfenbenskysten representert ved malinké og dyula. Volta-folkene i nordøst omfatter senufo samt lobi og bobo. Fremmedarbeidere fra nabolandene Mali og Burkina Faso utgjorde i midten av 1980-årene ca. 1/3 av befolkningen. Det finnes i tillegg en del europeere, samt libanesere og syrere i landet. Den militære delingen av landet i nord og sør etter borgerkrigen 2002-2003 gjenspeiler også stammeområder og deling mellom det overveiende muslimske nord og den sørlige delen som er kristen eller preget av tradisjonelle afrikanske religioner. Et annet moment er polariseringen mellom ivorianere på den ene siden og fremmedarbeidere fra nabolandene (særlig Burkina Faso) og deres etterkommere på den andre siden. Disse immigrantene utgjør opp mot 40 % av befolkningen, og de kjemper for å bli politisk likestilte med de innfødte ivorianerne. Under Félix Houphouët-Boigny var innvandrere velkomne, og de fikk tildelt land i områder i nord som tidligere ikke ble dyrket. === Alfabetisme === Per 2016 oppgis 56,87 % av befolkningen å kunne lese og skrive. === Religion === Det religiøse mangfoldet i Elfenbenskysten er stort. Islam er den største religionen i landet (39 % per 2016), og blir praktisert først og fremst i den nordlige delen av landet. 36 % av befolkningen er kristne (det store flertallet av disse er katolske kristne, og de resterende er protestanter). 12 % betegnes som animister, hvilket vil si at de følger tradisjonelle afrikanske religioner. == Historie == Området som i dag er Elfenbenskysten lå utenfor de vanlige rutene for slavehandelen på 1500- til 1800-tallet, sannsynligvis fordi det var bedre havner lengre østover i Guineagulfen. Området ble dermed ikke kolonialisert før i midten av 1800-tallet med etablering av franske handelsposter. Det skulle likevel gå ytterligere cirka 50 år før franskmennene etablerte kolonien Côte d'Ivoire i 1893 som en del av Fransk Vest-Afrika. I motsetning til de fleste andre kolonier i området var det en viss innvandring til Elfenbenskysten fra Frankrike. Innvandrerne etablerte kaffe-, kakao-, palmeolje- og bananplantasjer. Landet forble fransk koloni til 1960 (uavhengighetsdag 7. august). Uavhengigheten kom uten krig og ble gitt etter forhandlinger med landets fremtidige president Félix Houphouët-Boigny. Elfenbenskysten var på det tidspunktet en forholdsvis velstående koloni med en betydelig landbruksproduksjon, særlig kakao, men også ananas og palmeolje. Houphouët-Boigny etablerte en ettpartiregjering, og et styre der det ikke var pressefrihet. Hans regime var imidlertid ikke noe voldsregime, og hans styresett ble bedømt som paternalistisk. Han ble av mange omtalt som "Afrikas vismann". Landet opplevde økonomisk fremgang under hans styre, frem til den verdensomspennende økonomiske nedgangen på 1980-tallet også førte Elfenbenskysten ut i krise. Protester førte til at Houphouët-Boigny i 1990 måtte gå med på å tillate flere partier. Han døde i desember 1993, og var da den lengst sittende afrikanske statslederen. Hans etterfølger Henri Konan Bédié ble erklært som vinner av presidentvalget som ble avholdt i 1995, selv om valgreglementet utelukket hans hovedkonkurrent fra å stille. Alassane Ouattara hadde foreldre fra Burkina Faso, og ble derfor nektet å stille til valg. President Houphouët-Boigny hadde alltid forsøkt å unngå konflikter mellom de mange etniske gruppene i landet, men Bédié fulgte ikke denne politiske linjen. Dette gikk særlig utover etniske grupper nord i landet. Også religiøst skiller det muslimske nord seg fra det katolske sør. Et stort antall innvandrere fra omkringliggende land (anslagsvis en tredel av befolkningen) reiste krav om politiske rettigheter, og avvisningen av Outtaras kandidatur i presidentvalget i 1995 var et viktig eksempel på hvordan immigranter og deres barn ikke ble likebehandlet med innfødte ivorianere. De økende motsetningene i Elfenbenskysten førte til et ublodig militært kupp i 1999, og general Robert Guéï overtok ledelsen i landet. Bédié gikk i eksil i Frankrike, og Elfenbenskysten gikk inn i en dyp økonomisk krise. I oktober 2000 ble det avholdt presidentvalg. Det er litt usikkert hvem som egentlig vant, men Guéïs forsøk på å kreve seieren førte til opprør i landets viktigste by Abidjan, og han måtte flykte fra landet. Hans motstander Laurent Gbagbo ble president. Den etniske konflikten der landets elite i sør forsøkte å marginalisere befolkningen i den nordlige delen hadde bygget seg opp siden 1993. I september 2002 kulminerte den i en borgerkrig som delte landet i to. I nord erobret opprørerne Forces Nouvelles makten, i sør hersket regjeringstroppene. En våpenhvile og en deling av landet kontrollert av FN og franske tropper ble forhandlet frem, og en nasjonal enhetsregjering under ledelse av Gbagbo tok makten. Likevel flammet konflikten opp igjen i november 2004. I oktober 2005 skulle det holdes presidentvalg, siden Gbagbos mandat gikk ut. Hverken valget eller en planlagt avvæpning ble gjennomført, og FN forlenget presidentens mandat med ett år. Det viste seg fortsatt å være umulig å avholde valg da, og i mars 2007 fortsatte Gbagbo som president inntil valgene kunne avholdes, mens Forces Nouvelles' leder Guillaume Soro ble statsminister. Den demilitariserte korridoren mellom nord og sør ble nedbygget patruljert av opprørere og regjeringstropper. == Politikk == Elfenbeinskysten er et presidentdemokrati. Valgperioden er fem år. Parlamentet, Assemblee Nationale, har et kammer med 225 representanter, valgt for fem år. Landets offisielle hovedstad er Félix Houphouët-Boignys hjemby Yamoussoukro, men de facto hovedstad er landets største by, Abidjan. === Aktuell politikk === Den 31. oktober 2010 avviklet landet sitt første presidentvalg siden 2000. Ingen av kandidatene fikk flertall (Laurent Gbagbo 38,3 %; Alassane Ouattara 32,1 %), og det ble derfor avholdt en andre valgomgang den 2. desember 2010. Ouattara ble da erklært som vinner (54,1 % mot 45,9 %) av den FN-støttede valgkommisjonen, men grunnlovsrådet nektet å godkjenne resultatet. Begge kandidater ble tatt i ed og utnevnte sine respektive regjeringer. Den tidligere sørafrikanske presidenten Thabo Mbeki prøvde å megle etter valget, men uten hell. Både den vestafrikanske økonomiske unionen ECOWAS, FNs sikkerhetsråd, USA og Frankrike anerkjente Outtara som president. Sikkerhetssituasjonen i landet forverret seg utover i desember 2010. Under en demonstrasjon til støtte for Outtara i Abidjan den 16. desember 2010 ble cirka 50 av Outtaras tilhengere skutt. FNs fredsstyrke, som kom til landet etter borgerkrigen, befant seg i en vanskelig situasjon siden FN støttet Ouattara og beskyttet ham i et hotell i hovedstaden. Gbagbo utviste FN-troppene 19. desember 2010, og FN generalsekretær Ban Ki-moon omtalte Gbagbos opptreden som et de facto statskupp. I midten av mars 2011 brøt det ut kamper mellom styrker som støttet Outtara og Gbagbos styrker, særlig vest i landet. Etter hvert viste det seg at Outtaras styrker var militært overlegne. Den 31. mars 2011 tok de kontroll over den politiske hovedstaden Yamoussoukro og rykket deretter videre sørover mot kysten og den økonomiske hovedstaden Abidjan. Denne militæraksjonen fant sted etter fire måneder med mislykket diplomati med sikte på å løse opp i den fastlåste situasjonen.Outtaras styrker fikk etter hvert kontroll over hele landet, inkludert mesteparten av Abidjan. Likevel forskanset Gbagbo seg i en bunker under presidentpalasset inntil palasset ble angrepet av Outtaras og franske styrker i en felles militæraksjon den 11. april 2011. De pågrep Gbagbo sammen med hans kone og sønn, og overleverte dem til Outtara i Golf-hotellet («Hotel du Golfe»), som han hadde benyttet som base i de siste fire månedene. Outtara overleverte eks-presidenten til de rettslige myndighetene. Outtara ble omsider offisielt tatt i ed som president den 6. mai 2011. I november 2011 ble Gbagbo utlevert til Den internasjonale straffedomstolen, anklaget for forbrytelser mot menneskeheten. Den 5. februar 2019 kunngjorde Den internasjonale straffedomstolen at Gbagbo den 15. januar var blitt frikjent for anklagene, og at han var blitt utlevert til Belgia mot kausjon. Belgiske myndigheter opplyste at de i prinsippet hadde sagt seg villige til å ta imot Gbagbo inntil det ble klart hvorvidt frikjennelsen ville bli anket. ==== Politisk situasjon 2015-2016 ==== Den 25. oktober 2015 ble det avholdt nytt presidentvalg, og Outtara ble gjenvalgt som president. Den 6. januar 2016 endret han sammensetningen av sin regjering. Hans uttalte mål var å styrke de kreftene som søker å samle nasjonen, og å utarbeide en ny grunnlov. Grunnloven skulle blant annet inneholde bestemmelser om etablering av et ivoriansk senat og av et visepresidentembete. Den 30. oktober 2016 ble det avholdt folkeavstemning i Elfenbenskysten om den nye grunnloven. == Økonomi == Landet er verdens største produsent av kakao (cirka en tredjedel av verdensproduksjonen) og en betydelig produsent av kaffe og palmeolje. Denne utviklingen skjøt fart under president Houphouët-Boigny, og majoriteten av bøndene er innvandrere fra nabolandene. Landets økonomiske situasjon endrer seg i takt med svingningene i de internasjonale prisene for disse produktene. Det er anslått at 68 % av landets befolkning jobber innen landbruket. Funn av olje og gass utenfor kysten har siden 2006 hatt stor betydning, og genererer i dag høyere inntekter enn landbruket. == Kultur == === Nasjonale helligdager === 1. januar, 1. mai, 15. juni (profetens fødselsdag), 7. august (uavhengighetsdag og nasjonaldag) og 1. november (allehelgensdag). I tillegg kommer bevegelige muslimske og kristne helligdager som Eid-el-Fitr, Tabaski, 2. påskedag, Kristi himmelfartsdag og 2. pinsedag. === Sport === ==== Fotball, herrer ==== Elfenbenskystens herrelandslag i fotball overrasket ved å kvalifisere seg til VM i Tyskland 2006. Elfenbenskysten havnet i «dødens gruppe» i VM, sammen med Argentina, Nederland og Serbia. De klarte bare en tredjeplass i gruppespillet, bak Nederland og Argentina. Fotball-landslaget for herrer deltok også i VM i Sør-Afrika i 2010, i gruppe med Brasil, Portugal og Nord-Korea. Laget kom på tredjeplass i denne gruppen. ==== Fotball, damer ==== Elfenbenskystens kvinnelandslag i fotball var rangert som nummer seks i FIFAs CAF-rangering ved utgangen av 2015. De har stort sett blitt rangert mellom 60 og 80 i verden siden rangeringen ble innført. === Olympiske leker === Elfenbenskysten tok sitt første OL-gull i historien, da Cheick Cissé vant -80 kg klassen i taekwondo under sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Comoé nasjonalpark – floravern Taï nasjonalpark – urskog med endemisk flora Mont Nimba naturreservat (også i Guinea) – pattedyrvern Grand-Bassam – tradisjonell koloniarkitektur Moskeer i sudansk stilMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2001 – Signalhornmusikken til Tagwana-området 2012 – Balafonen fra Senufo-samfunnene == Se også == Liste over byer i Elfenbenskysten == Referanser == == Litteratur == Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 35. ISBN 8251607450. Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 69. ISBN 8254002312. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Ivory Coast – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Côte d'Ivoire – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Elfenbenskysten i FN-sambandets nettsted Globalis.no (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no

Republikken Elfenbenskysten (fransk: République de Côte d'Ivoire) er et land i Afrika ved Guineabukta, som grenser til Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana. Yamoussoukro er den legislative hovedstaden hvor nasjonalforsamlingen sitter, mens Abidjan er den økonomiske hovedstaden.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ecuador

2023-02-04

Ecuador

['Kategori:1830-årene i Ecuador', 'Kategori:1830 i Sør-Amerika', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:De søramerikanske lands union', 'Kategori:Ecuador', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1830']

Republikken Ecuador er et land ved ekvator, nordvest i Sør-Amerika. Landet grenser til Colombia og Peru og har kystlinje mot Stillehavet. Ecuador er et av de minste landene på dette kontinentet, det åttende største målt i areal. Sammenlignet med europeiske land er Ecuador litt mindre enn for eksempel Italia. Ecuadors hovedstad er Quito. Befolkningen i landet er preget av etnisk mangfold med 71,9 % mestiser, 7,4 % montubio, 7 % indianere, 6,1 % hvite, 4,3 % afroecuadorianere, 1,9 % mulatter og 1 % svarte. Urfolket er en samling av mange ulike grupper indianerfolk hvor majoriteten snakker ulike dialekter av quechua. Spansk er offisielt språk i landet. Økonomien i landet er påvirket av fluktuasjoner i råoljepris. På siste halvdel av 1990-tallet var landet preget av politiske og økonomiske kriser. Etter at inflasjonen nådde 60 % i 1999 innførte styresmaktene amerikanske dollar som offisiell valuta fra mars 2000. Fra da av ble også økonomien stabilisert. Geografisk og klimatisk er landet tredelt i en varm kystsone, et mildt høyland og en våt og varm regnskog. Petroleum, fisk, tømmer og vannkraft er viktige naturressurser.

Republikken Ecuador er et land ved ekvator, nordvest i Sør-Amerika. Landet grenser til Colombia og Peru og har kystlinje mot Stillehavet. Ecuador er et av de minste landene på dette kontinentet, det åttende største målt i areal. Sammenlignet med europeiske land er Ecuador litt mindre enn for eksempel Italia. Ecuadors hovedstad er Quito. Befolkningen i landet er preget av etnisk mangfold med 71,9 % mestiser, 7,4 % montubio, 7 % indianere, 6,1 % hvite, 4,3 % afroecuadorianere, 1,9 % mulatter og 1 % svarte. Urfolket er en samling av mange ulike grupper indianerfolk hvor majoriteten snakker ulike dialekter av quechua. Spansk er offisielt språk i landet. Økonomien i landet er påvirket av fluktuasjoner i råoljepris. På siste halvdel av 1990-tallet var landet preget av politiske og økonomiske kriser. Etter at inflasjonen nådde 60 % i 1999 innførte styresmaktene amerikanske dollar som offisiell valuta fra mars 2000. Fra da av ble også økonomien stabilisert. Geografisk og klimatisk er landet tredelt i en varm kystsone, et mildt høyland og en våt og varm regnskog. Petroleum, fisk, tømmer og vannkraft er viktige naturressurser. == Geografi == Landet ligger på vestkysten av Sør-Amerika, under ekvator, som også forklarer navnet på landet. Landet blir grovt delt inn i tre geografiske regioner: høylandet Andes, la Sierra, deler landet på langs. I vest har man kystområdet la Costa, og i øst det lavtliggende området som er dekket av Amazonasregnskogen, el Oriente. Galápagosøyene er dessuten en del av Ecuador. Kystområdet er fruktbart om enn varmt fordi det ligger lavt. I sør finner man havnebyen Guayaquil ved utløpet av Rio Guayas. Høylandet strekker seg midt gjennom landet fra nord til sør ca. 2500 moh. og har en moderat temperatur. I høylandet finner man provinshovedstedene Quito, Ambato og Cuenca. Mange av fjellene her er delvis aktive vulkaner som når til 5–6000 moh. Blant disse er Chimborazo på 6310 moh. det høyeste fjellet i Ecuador. I høylandet ligger det flere kratersjøer, for eksempel Quilotoa, 35 km vest for Latacunga. El Oriente (østen), det ecuadorianske navnet på amazonasområdet, ligger lavt. Der er det fuktig og varmt, og alle elvene der drenerer til Amazonas. De viktigste elvene er Napo, Coca, Pastaza, Putumayo og Aguarico. I tillegg til disse tre sonene er Galápagosøyene, som ligger ca. 1000 km ut i Stillehavet, en del av Ecuador. Øyene er kjent for et plante- og dyreliv med mange endemiske arter. Pilgiftfrosken er en av artene som lever i Ecuador. Det er en svært giftig frosk som dreper flere mennesker hvert år. === Politisk inndeling === Ecuador er delt inn i 22 provinser (provincias, provinshovedstad oppgitt i parentes): === Areal === totalt areal: 283 560 km², inkludert Galápagosøyene landareal: 276 840 km², av dette er 5 560 km² (1994) dyrket land vannareal: 6 720 km²Arealet er fordelt slik: dyrkbart land: 6 % korn og andre nyttevekster: 5 % gressland: 18 % skog: 56 % annet areal: 15 % (tall fra 1993) === Byer === Hovedstaden i Ecuador, Quito, hadde et folketall på 1,8 millioner i 2004. Lonely Planets bok fra 2001 nevner følgende folketall for andre byer i landet: Guayaquil (2,0 millioner) Cuenca (0,28 millioner) Ambato (0,18 millioner) Portoviejo (0,18 millioner) Machala (0,22 millioner) Loja (0,13 millioner) === La Costa-regionen === Kystområdet er en opp mot 100 kilometer bred lavtliggende stripe av det landet som er avgrenset av Stillehavet i vest og foten av Andesfjellene i øst. Opprinnelig var landet her også skogkledd med mangroveskog, men nå har jordbruk tatt over med bananplantasjer og kakao- og kaffefarmer. Mangroveskogen er i stor grad fjernet for å gi plass til oppdrettsanlegg for reker, ofte i ulovlig virksomhet. Langs kysten finnes fine strender, men også viktige havner. Havnen i Balao, i provinsen Esmeraldas, er eksporthavn av råoljen som er fraktet i rør fra nordre del av Oriente. Kysten har regntid fra desember til mai. I motsetning til Peru har ikke Ecuador ørken i kystområdet. === La Sierra-regionen === Høylandet er et belte gjennom det sentrale Ecuador fra nord til sør, og regnes som en del av Andesfjellene. Flere av områdene er avskoget for jordbruksformål, mens andre områder ligger i en sone som er kjennetegnet av tåkeskog. Lengst nord i Ecuador er Andes to parallelle fjellkjeder (spansk cordilleras) som strekker seg i en S-form mot sør. De blir kalt vestre og østre cordilleras. Lengst sør er de ikke distinkte. Fjellkjeden ble dannet tidlig i kenozoikum, nyere geologisk æra, da Nazcaplaten ble subdusert under Den søramerikanske kontinentalplaten og fjellområdene reiste seg. ==== Fjell og vulkaner ==== Ecuador har 20 vulkaner på fastlandet og 10 på Galápagosøyene. Fem av disse er nord for ekvator, inkludert Cayambe, den høyeste vulkanen på den nordlige halvkule. Åtte vulkaner i Ecuador er over 5 000 meter, med Chimborazo på 6267 moh. som den høyeste. Chimborazo er likevel bare den tjuende høyeste vulkanen i Sør-Amerika. Det er utviklet turisme basert på fotturer og klatreturer på vulkanene. Cotopaxi er lett tilgjengelig fra Quito, og kan være vulkanen med flest oppstigninger. Følgende tabell viser en liste over de åtte høyeste vulkanene i Ecuador, som alle er høyere enn 5 000 moh., og to andre kjente aktive vulkaner i landet, ordnet fra nord til sør. Det finnes også to andre topper over 5 000 moh. i landet, som er søstertopper til Illiniza Sur og Chimborazo. === El Oriente-regionen === Geografisk samsvarer regionen El Oriente med de seks østligste provinsene i landet. Dette er i hovedsak tropisk regnskog, og en del av regnskogen i Amazonas. Vest for El Oriente ligger Andesfjellene og La Sierra-regionen. El Oriente er lavtliggande, det meste av arealet ligger mellom 200 og 800 moh., mens vestre del av provinsen Pastaza også ligger noe høyere, med provinshovudstaden Puyo på nesten 1 000 moh., og i grenseområdene mot Andes stiger høyden raskt. Klimaet er i hovedsak varmt og fuktig. Det er mindre variasjoner mellom årstidene, perioden fra april til juni kan være våtest, men her er det også lokale variasjoner. En finner to store nasjonalparker i Oriente, Cuyabeno og Yasuni. Sistnevnte ligger lengst øst i Pastazaprovinsen og Orellanaprovinsen, mot Peru. Petroleumsvirksomheten i Ecuador finner sted i Oriente og skaper konflikter med folkegrupper som ikke kan klare seg uten det sårbare økologiske systemet i regionen. I 1998 undertegnet presidentene i Ecuador og Peru en endelig fredsavtale som gjorde slutt på en nær 200 år gammel grensekonflikt mellom de to landene i Oriente. === Noter til Ecuadors geografi og klima === Toppen av Chimborazo er det høyestliggende punktet i verden dersom man måler fra jordsenteret. Stadige jordskjelv, jordras, vulkansk aktivitet og periodiske flommer er en belastning for kommunikasjon og økonomi. El Niño gjør stor skade for fiskeri og annen virksomhet i kystområdet. == Historie == De eldste boplassene i landet er funnet nær Quito og antas å være ca. 10 000 år gamle. På kysten har man funnet spor av kulturell aktivitet med spesialisert produksjon og arbeidsdeling som er ca. 5 500 år gamle og kan være det eldste funnet av slik aktivitet i hele Sør-Amerika. Den første statsdannelsen i området kom en gang på 1300-tallet i Quito. En av de nyere kulturene som vokste fram på begynnelsen av 1400-tallet på høylandet var cañarikulturen. Ecuador er regnet som en del av inkariket da det var mest utbredt, men bare Sierra-regionen var fullt integrert, og det kom stadige nye opprør fram til spanjolene invaderte. Inkaenes erobring av Ecuador startet ca. 1455, var brutal og varte i omtrent 50 år. Cañarifolket var de sterkeste opponentene til inkaene. Inkastaten tok med seg språket quechua, nye dyrkingsmetoder, lamaer som pakkdyr, veibygging og annet. Ingapirca er det viktigste byggingsmonumentet i Ecuador fra inkatiden. Etter at spanske conquistadorer hadde erobret den sørlige delen av inkariket satte de inn et erobringstokt mot Ecuador fra sør med assistanse fra styrker fra cañari, og Quito falt i 1534. Området kom inn under visekongedømmet Peru. På 1600-tallet opplevde økonomien i landet framgang ved å bruke innfødte som arbeidskraft i tekstilindustrien. I 1822 ble Ecuador frigjort fra Spania. Det kom inn i en føderasjon kalt Stor-Colombia, men som bare varte til 1830. Fra da var Ecuador selvstendig, men den forente nasjonen var ennå ikke bygd. Det frie Ecuador har vært preget av vold og ustabilitet. I hovedsak har man observert en polarisering mellom et liberalt forretningsorientert Guayaquil og en konservativ elite av kreoler i Quito. Rundt landets første århundreskifte kom en liberalistisk bevegelse over landet med revolusjonære omveltninger. Ikke lenge senere ble kirke og stat skilt fra hverandre, det ble innført ytringsfrihet og religionsfrihet, og monopol som bruk av indiansk arbeidskraft ble brutt. I 1941 okkuperte Peru store deler av Oriente. Ecuador måtte gi fra seg ca. 137 000 km² for å slutte fred, men striden ble ikke løst før en endelig fredsavtale kom i gang i 1998. Fra 1948 kom en oppgangstid med «bananboomen». Den førte med seg en større grad av stabilitet frem til ca. 1960. Fra 1979 har man hatt demokratisk valgt lederskap i landet, noe som har resultert i omveltninger i politikk og byråkrati, og ingen større grad av stabilitet. Vekst i oljeinntekter på starten av 1970-tallet førte med seg store opptak av utenlandske lån og en gjeldskrise på 1980-tallet. President Lucio Gutiérrez ble tvunget til å trekke seg og gikk i eksil i april 2005. I oktober kom han tilbake til Ecuador, hvor han straks ble arrestert. Alfredo Palacio var visepresident under Gutiérrez. == Befolkning == Den ecuadorianske befolkningen representerer et pluralistisk samfunn, men det er ikke mulig å fastsette sikre tall for prosentvis fordeling mellom hovedgruppene av etnisitet i landet. Grunnen er først og fremst flytende grensedragning mellom grupper med opphav fra urfolk og fra mestiser, sistnevnte en blanding av amerikanske urfolk og kreoler. Det igjen kan forklares ut fra at grensene er mer basert på sosiale forhold enn på rase. CIA faktabok Arkivert 12. juni 2007 hos Wayback Machine. oppgir fordelingstallene til å være omtrent 65 % mestiser og omtrent 25 % urfolk, mens PAHO Arkivert 19. mai 2006 hos Wayback Machine. oppgir 72 % mestiser, 15 % hvite, 6 % indianere, 4 % svarte og 2 % mulatter. I dag finnes det ti ulike grupper av urfolk i landet som fortsatt gjør krav på egen nasjonalitet, språk og kultur. En av gruppene, den største, kaller seg quichuaer, mange av dem bruker i noen tilfeller quechua-dialekter, og denne gruppen kan være en sammensmelting av tidligere ulike etnisiteter. Navnene på de ti gruppene av urfolk er: i Costa-regionen: awaer, chachiar og tsáchilaer. i Sierra-regionen: folk som kallar seg quichuaer, opprinnelige cañariar, saraguroar og andre. I virkeligheten finner man fremdeles en mengde mindre grupper i provinsene i Sierra som ikke gjør krav på egen nasjonalitet, for eksempel de kjente otavalos, natabuelas og caranquis i Imbaburaprovinsen i nord. i Oriente-regionen: sionaer og secoyaer, cofaner, huaoranier, shuarer, ashuarer og amazonasquichuaer. I tillegg finnes omtrent 2000 shiwiarer ved elven Tigre i Pastazaprovinsen som kan være forgreininger fra andre folk.Sett under ett utgjør disse ti gruppene i alt 25–30 % av den totale befolkningen i landet, men i realiteten vil en enda større del av folket selv regne seg som etterkommere av amerikanske urfolk, indígenas – kanskje over 50 %. I førkolumbisk tid var Ecuador et område i Sør-Amerika med stor befolkningstetthet og stort mangfold i etnisitet, språk og kultur. Dette endret seg betydelig i den relativt korte perioden under inkariket da quechua fikk utbredelse og befolkningsgrupper som var i opposisjon til styret fikk en tibakegang, for eksempel cañarifolket. Mot slutten av perioden var det også en generell nedgang i folketallet grunnet epidemier. I inkatiden ble befolkningen i Sierra-regionen utsatt for en utbredt kontroll og organisering fra sentrale myndigheter, veinettet gjorde kommunikasjonen bedre, og tidlig urbanisering ble igangsatt. Da spanjolene ankom, levde for eksempel 2–300 000 mennesker i Otavaldoområdet, mange av disse i byer. I hacienda i den spanske kolonitiden oppstod det et undertrykkende rasistisk klassesystem, hvor hvite hacendados eide all jord og alle produksjonsmidler og dominerte handel, kirkevesenet og statsadministrasjonen, og de innfødte etniske folkegruppene stod i gjeld til hacendados. På 1500-tallet endret dette demografien noe. Befolkningen var fremdeles konsentrert i høylandet, men senere på 1700- og 1800-tallet kom det en sterkere utvikling i Costa-regionen. Alt i alt har en etter ca. 1700 sett migrasjon fra høylandet til Costa og i mindre grad til Oriente, og i tillegg kommer sesongmessig migrasjon til plantasjer på kysten. Provinser i høylandet som Imbabura, Pichincha og Cotopaxi i nord ble styrket sammen med Azuay (Cuenca) og Loja i sør. Etter oppgang med kaffeplantasjar og særleg etter «bananboomen» utover 1950- og 1960-tallet ble det en oppsving i Manabí, Guayas og El Oro. Flere tidligere kulturer i Costa-regionen og Sierra forsvant og smeltet sammen til en «quichuakultur». En større endring i samfunnsstrukturen kom med oljeinntektene på 1970-tallet. Inntektene førte med seg industrialisering, bygging av infrastruktur og styrking av de største byene. Det foregikk også en viss migrasjon til Oriente-regionen, hvor petroleumsforekomstene finnes. Byer som Santo Domingo og Puyo i Oriente vokste. Utviklingen kan eksemplifiseres med tall: I 1950 bodde cirka 25 % av befolkningen i byer, i 1981 hadde tallet økt til 51 %, og av disse bodde 25 % i de to byene Quito og Guayaquil. Det har også skjedd en urbanisering som kan forklares med økonomisk utvikling for jordbruksentrene. Machala og Manta er eksempel på slike byer. Ulempen med urbanisering i store byer som Quito og Guayaquil er at framveksten av infrastruktur for drikkevann, elektrisitet og helsetjenester ikke holder tritt med befolkningsveksten, og det fører til dårlige sosiale forhold for vanskeligstilte. I dag er det ca. 13,5 millioner innbyggerne i Ecuador, og grovsortert fordeler de seg med ca. halvparten bosatt i Costa-regionen, 45 % i Sierra-regionen og 5 % i Oriente. Mellom en og to millioner benytter quechua i dagligtalen, av disse er mange tospråklige, og med urbaniseringen vinner det spanske språket terreng. De siste årene har man sett at relativt mange ecuadorianske borgere har emigrert til USA og til Europa, særlig Spania og Italia. Mellom 1996 og 2001 reiste 378 000 [1] for å arbeide i utlandet, mer enn 8 % av arbeiderne i Ecuador. En fordel ved arbeidsutvandringen er at mange av fremmedarbeiderne bidrar med å overføre fremmed valuta til Ecuador, fra 2000 til 2002 ble det årlig tilført 1,4 milliarder amerikanske dollar til Ecuador, [2] Arkivert 19. mai 2006 hos Wayback Machine. og nest etter petroleumsinntektene representerte dette den største inntjeningen av hard valuta for landet. Dermed har arbeidsemigreringen på sett og vis medført bedre levekår for de gjenblivende innbyggerne i landet. == Økonomi == == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Quito Galápagosøyene Sangay nasjonalpark Historisk senter i Santa Ana de los Ríos de CuencaQhapaq Ñan, veisystem i AndesMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2001 – Den muntlige tradisjonen knyttet til Zápara-folket i Amazonas' regnskog. (Sammen med Peru) 2012 – Veving av ecuadorianske toquilla stråhatt 2021 – Pasillo, sang og poesi == Referanser == == Kilder == Caplex leksikons hjemmesider Ecuador: Mangroves and shrimp farming companies The Smithsonian's Global Volcanism Program Konferanseinnlegg: Demography And Migration In Ecuador Informasjon fra Pan American Health Organization Arkivert 19. mai 2006 hos Wayback Machine. Ressursside for informasjon om urfolk i Ecuador Insight Guide Ecuador. Apa Publications GmbH & Co, 2004, ISBN 981-4120-36-7 Kock Johansen, Øystein: Thor Heyerdahl : vitenskapsmannen, eventyreren og mennesket, Cappelen Oslo (2003) ISBN 82-02-23071-3 Rossing, Anders: Ecuador. Stockholm: UBV:s forlag, 1996, ISBN 91-86652-09-5 == Eksterne lenker == Offisielt nettsted Offisielt nettsted Offisielt nettsted Offisielt nettsted Offisielt nettsted (en) Ecuador – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Ecuador – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Artikkel hos ecuador-travel-guide.org Arkivert 7. desember 2019 hos Wayback Machine. Ecuadoriansk historie før Columbus (no) Statistikk og andre data om Ecuador i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Republikken Ecuador er et land ved ekvator, nordvest i Sør-Amerika. Landet grenser til Colombia og Peru og har kystlinje mot Stillehavet.

https://no.wikipedia.org/wiki/England

2023-02-04

England

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:England', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Storbritannia', 'Kategori:Undernasjonale områder i Storbritannia']

England (på engelsk uttalt /ˈɪŋglənd/) (angelsaksisk: Englaland, mellomengelsk: Engelond) er det største og mest folkerike konstituerende landet i det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland. Landets innbyggere utgjør mer enn 84 % av den totale befolkningen i Storbritannia, mens Englands fastland utgjør det meste av de sørlige to tredjedelene av øya Storbritannia og deler landegrenser med Skottland i nord og Wales i vest. Irskesjøen ligger nordvest for England, Det keltiske havet ligger i sørvest. England er adskilt fra det kontinentale Europa med Nordsjøen i øst og Den engelske kanal i sør. Landet har dessuten over 100 små øyer som Scillyøyene helt i sørenden og Isle of Wight mot kanalen. Det området som nå kalles England ble først bosatt av moderne mennesker i løpet av sen steinalder. Det har sin navn fra anglerne, en av de germanske stammene som bosatte seg i dette området i løpet av 400- og 500-tallet. England ble en forent stat på 900-tallet, og siden oppdagelsestiden, som begynte på 1400-tallet, har landet hatt en betydelig kulturell, politisk og juridisk innvirkning på resten av verden. Engelsk språk, den anglikanske kirke og engelsk lov – grunnlaget for systemet med common law (engelsk: «felles lov») for mange andre land rundt om i verden – ble utviklet i England, og landets parlamentariske system for regjering og myndighet har blitt adoptert eller tilpasset av andre nasjoner. Den industrielle revolusjon begynte i 1700-tallets England, og omformet dets samfunn til verdens første industrialiserte land.Englands terreng består hovedsakelig av lave høyder og sletter, særlig i sentrale og sørlige England. Imidlertid er det mer berglendt og preget av høydedrag i nord (som det fjellrike Lake District og Penninene) og i sørvest (som Dartmoor og Cotswolds). Både Englands og Storbritannias hovedstad er London. Det er den største storbyregionen i både Storbritannia og i den europeiske unionen. Englands befolkning på over 55 millioner innbyggere utgjør 84 prosent av befolkningen i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, hovedsakelig konsentrert rundt London, Sørøst-England, og konurbasjoner i Midlands, Nordøst-England, og Yorkshire, som hver for seg har blitt utviklet til betydelige industrielle regioner i løpet av 1800-tallet.Kongeriket England — som etter 1535 også omfatter Wales — opphørte å eksistere som en adskilt og selvstendig stat den 1. mai 1707 da unionsloven ble vedtatt og som medførte en politisk union med kongeriket Skottland som dannet kongeriket Storbritannia. I 1801 ble Storbritannia forent med kongeriket Irland ved en ny unionslov, og førte til opprettelsen av Det forente kongerike Storbritannia og Irland. I 1922 førte Den irske fristaten til at Irland gikk ut av kongeriket og det gjenværende ble omdøpt til Det forente kongerike av Storbritannia og Nord-Irland, vanligvis omtalt som United Kingdom, forkortet til UK.

England (på engelsk uttalt /ˈɪŋglənd/) (angelsaksisk: Englaland, mellomengelsk: Engelond) er det største og mest folkerike konstituerende landet i det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland. Landets innbyggere utgjør mer enn 84 % av den totale befolkningen i Storbritannia, mens Englands fastland utgjør det meste av de sørlige to tredjedelene av øya Storbritannia og deler landegrenser med Skottland i nord og Wales i vest. Irskesjøen ligger nordvest for England, Det keltiske havet ligger i sørvest. England er adskilt fra det kontinentale Europa med Nordsjøen i øst og Den engelske kanal i sør. Landet har dessuten over 100 små øyer som Scillyøyene helt i sørenden og Isle of Wight mot kanalen. Det området som nå kalles England ble først bosatt av moderne mennesker i løpet av sen steinalder. Det har sin navn fra anglerne, en av de germanske stammene som bosatte seg i dette området i løpet av 400- og 500-tallet. England ble en forent stat på 900-tallet, og siden oppdagelsestiden, som begynte på 1400-tallet, har landet hatt en betydelig kulturell, politisk og juridisk innvirkning på resten av verden. Engelsk språk, den anglikanske kirke og engelsk lov – grunnlaget for systemet med common law (engelsk: «felles lov») for mange andre land rundt om i verden – ble utviklet i England, og landets parlamentariske system for regjering og myndighet har blitt adoptert eller tilpasset av andre nasjoner. Den industrielle revolusjon begynte i 1700-tallets England, og omformet dets samfunn til verdens første industrialiserte land.Englands terreng består hovedsakelig av lave høyder og sletter, særlig i sentrale og sørlige England. Imidlertid er det mer berglendt og preget av høydedrag i nord (som det fjellrike Lake District og Penninene) og i sørvest (som Dartmoor og Cotswolds). Både Englands og Storbritannias hovedstad er London. Det er den største storbyregionen i både Storbritannia og i den europeiske unionen. Englands befolkning på over 55 millioner innbyggere utgjør 84 prosent av befolkningen i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, hovedsakelig konsentrert rundt London, Sørøst-England, og konurbasjoner i Midlands, Nordøst-England, og Yorkshire, som hver for seg har blitt utviklet til betydelige industrielle regioner i løpet av 1800-tallet.Kongeriket England — som etter 1535 også omfatter Wales — opphørte å eksistere som en adskilt og selvstendig stat den 1. mai 1707 da unionsloven ble vedtatt og som medførte en politisk union med kongeriket Skottland som dannet kongeriket Storbritannia. I 1801 ble Storbritannia forent med kongeriket Irland ved en ny unionslov, og førte til opprettelsen av Det forente kongerike Storbritannia og Irland. I 1922 førte Den irske fristaten til at Irland gikk ut av kongeriket og det gjenværende ble omdøpt til Det forente kongerike av Storbritannia og Nord-Irland, vanligvis omtalt som United Kingdom, forkortet til UK. == Etymologi og bruk == England har fått sitt navn etter anglerne, den største av de germanske stammene som bosatte seg i England på 400- og 500-tallet. Anglerne har antagelig navn etter halvøya Angeln, som i dag er Danmark og Nord-Tyskland. (Den videre etymologien til stammens navn er fortsatt usikker, selv om en populær teori sier at man ikke trenger å lete lengre enn til selve ordet angle, og refererer da til en fiskekrokformet region i Holstein.Den gammelengelske (angelsaksiske) betegnelsen var Engla land, bokstavelig «landet til anglerne», benyttet samtidig med Angelcynn, «det engelske folk», som blant annet viser at angelsakserne tenkte mer på stammer og folk enn på sted. Ved sen angelsaksisk tid hadde begge ord kommet til å bli benyttet i en klar betydning av sted, ikke et folk. Det var faktisk en danske, Knut den mektige, som var den første som kalte seg for «konge av England». Hvordan og hvorfor en betegnelse for en germansk stamme som var mindre betydningsfull enn andre, slik som sakserne, kom til å betegne hele landet er ikke kjent. Det kan synes som om det ble en skikk å kalle germanske folk i Britannia for Angli Saxones for å skille dem fra de kontinentale saksere (Eald-Seaxe) i Gamle Sachsen mellom elvene Weser og Eider i nordlige Tyskland. Blant keltisktalende folkene ble alle de germanske folkene uansett stamme kalt for «saksere», noe de fortsatt gjør, som på moderne skotsk, hvor englender omtales som en «sassenach», og «Sasunn» for hele England, og samme begrep benyttes i Irland. Tilsvarende var det walisiske navnet for engelsk språk «Saesneg». Det var større grunn til at England skulle ha blitt hetende «Sakseland», men det skjedde ikke.Den mest plausible årsaken er kulturell. Etter at de ulike germanske stammene hadde akseptert kristendommen ble de forstått av kirkehistorikeren Beda i Northumbria at de alle delte en felles enhet innen den vestlige kirke og ettersom Northumbria hadde blitt bosatt av anglere framfor saksere, kalte Beda sin kirkehistorie Historia ecclesiastica gentis Anglorum, det vil si Anglernes kirkes historie og refererte til folket som anglere, Angli på latin, og ikke som saksere, uten tvil spilte bevisst på likheten med ordet Angli, angeli (engel), et ordspill som Beda selv tilskrev pave Gregor I den store.Begrepet ble den gang benyttet i betydningen «landet befolket av de engelske» og omfattet også engelske folk som i dag er sørøstlige Skottland, men den gang var en del av det angelsaksiske (engelske) kongeriket Northumbria. Den angelsaksiske krønike nedtegnet at Domesday Book av 1086 dekket hele England, det vil si det engelske kongerike, men noen få år senere slo Krøniken fast at kong Malcolm III dro «ut av Scotlande og inn Lothian i Englaland», således benyttet det i den mer gamle betydning. I henhold til ordboken Oxford English Dictionary er den moderne stavingen først benyttet i 1538. Tapet av doble stavelser er et tilfelle av den historiske fonetiske prosess som kalles haplologi.Ordet «England» er ofte hverdagslig – og feilaktig – brukt for å henvise til øya Storbritannia eller Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland i sin helhet. Det er mange eksempler på denne bruken gjennom historien hvor henvisninger til England faktisk var tenkt å omfatte Skottland og Wales også. Betegnelsen brukes rundt om i hele verden og selv av engelskmenn; bruken er problematisk og fører til forargelse mange steder i Storbritannia. Et alternativ navn for England er Albion. Dette navnet refererte opprinnelig til hele øya øya Storbritannia. Den formelt eldste vitnemålet av navnet opptrer i Corpus Aristotelicum (tekstene til den greske filosofen Aristoteles), særskilt i teksten De Mundo (Om universet) fra 300-tallet f.Kr.: «Bortenfor Herkulessøylene er havet som flyter rundt Jorden. I den er det to meget store høyer som kalles Britannia; disse er Albion og Ierne.» Gresk «... ἐν τούτῳ γε μὴν νῆσοι μέγιστοι τυγχάνουσιν οὖσαι δύο, Βρεττανικαὶ λεγόμεναι, Ἀλβίων καὶ Ἰέρνη, ...», translitterasjon «... en toutoi ge men nesoi megistoi tynchanousin ousai dyo, Brettanikai legomenai, Albion kai Ierne, ...», oversettelse «... Det er to meget store øyer i det, kalt for de britiske øyer, Albion og Ierne; ...»; Aristoteles eller Pseudo-Aristoteles. «On the Cosmos, 393b12». On Sophistical Refutations. On Coming-to-be and Passing Away. On the Cosmos, oversatt av Forster, E. S.; Furley, D. J. William Heinemann LTD, Harvard University Press. s. 360–361. Hos Open Library Project.DjVu</ref> Moderne forskning tilskriver De Mundo ikke til Aristoteles, men til Pseudo-Aristoteles ettersom det ble skrevet senere i den gresk-romerske epoken eller enda senere. Ordet Albion (Ἀλβίων) eller insula Albionum har to mulige opprinnelser. Det er enten avledet fra en kognat (ordslektning) av latinske albus i betydningen hvit, en referanse til de hvite klippene ved Dover (den eneste delen av Britannia som synlig fra det europeiske fastlandet) eller fra frasen «øya til albionerne» i den nå tapte manuskriptet Massaliote Periplus som er bevitnet via Avienus’ Ora Maritima noe den førstnevnte antagelig fungerte som kilde for. Albion benyttes nå som en mer poetisk omskrivning for England. Et annet romantisk navn for England er Loegria, beslektet med det walisiske ordet for England, Lloegr, som ble gjort populært via at det ble benyttet i legendene om kong Arthur. == Administrativ inndeling == Historisk sett utgjør grevskapene (counties) det regionale nivået i England. Disse utviklet seg fra gamle politiske enheter fra før Englands samling, slik som kongerikene Sussex og Kent, eller fra middelalderlige enheter som hertugdømmene Lancashire og Cornwall. Mange grevskap hadde en grevskapsby (county town), og fikk navn etter denne (for eksempel Nottinghamshire etter Nottingham). Etter den industrielle revolusjon med påfølgende urbanisering ble det et stadig større sprik mellom de gamle grevskapsgrensene og bosettingsmønsteret, og det har vært nødvendig med en rekke justeringer og lokalforvaltningsreformer. Den siste reformen på 1990-tallet har gitt en inndeling i mer funksjonelle metropolitan counties sentrert rundt større byer (som eksempelvis Greater Manchester). I tillegg til de 6 metropolitan counties er områder uten et større sentralsted inndelt i 34 non-metropolitan eller shire counties. De gamle grevskapene er beholdt som seremonielle grevskap. Grevskapene – både metropolitan og non-metropolitan – er igjen delt i distrikter (metropolitan districts og non-metropolitan districts). En helt ny forvaltningsenhet fra 1990-tallet er de 41 unitary authorities. Det er distrikter som har fått samme administrative status som grevskaper. På det laveste nivået i lokalforvaltningen finner en de verdslige sognene (civil parishes). Disse finnes likevel ikke overalt. London og flere andre byer har ikke verdslige sogn. England har også fått en helt ny inndeling på et høyere nivå enn grevskapene, i og med de ni regionene. Disse har ikke folkevalgte forsamlinger som grevskapene, men koordinerer visse lokalforvaltningsfunksjoner over større områder. Regionene er også valgkretser for valg til Europaparlamentet. Et unntak er regionen Stor-London (Greater London), som både har en egen folkevalgt forsamling (Greater London Authority) og en direktevalgt ordfører (Mayor of London). De 32 London boroughs og Corporation of London utgjør lokalnivået i hovedstadsregionen. == Demografi == === Befolkning === Med over 53 millioner innbyggere er England det mest folkerike landet innenfor Storbritannia, og utgjør 83 prosent av helheten. Med en befolkningstetthet på 407 personer per km2 er England det nest mest befolkningstette landet i EU etter Malta.Det engelske folk er et britisk folk. En del genetiske studier antyder at 75–95 prosent i den patriarkalske linjen nedstammer fra forhistoriske bosettere som opprinnelige kom den iberiske halvøy, foruten 5 prosent bidrag fra anglere og saksere, og et betydelig element fra Skandinavia (i vikingtiden). I midlertidig er det en del andre genetisk undersøkelser som peker på at det germanske bidrag kan utgjøre langt mer, kanskje opp til halvparten. Over tid har ulike kulturer hatt innflytelse: forhistorisk befolkning, britonsk, romersk, angelsaksisk, skandinavisk («vikinger»), [Gælere|gæliske kulturer]], foruten også større innvandring av normannere over tid. Det har også vært en betydelig engelsk utvandring til tidligere deler av det britiske imperiet, særlig USA, Canada, Australia, Sør-Afrika og New Zealand. Siden slutten av 1990-tallet er det mange englendere som utvandret til Spania.I 1086 ble Domesday Book satt sammen, og viste at England da hadde en befolkning på to millioner. Rundt 10 prosent bodde i urbane områder. Ved 1801 var befolkningen økt til 8,3 millioner, og ved 1901 til 30,5 millioner. Grunnet særlig den økonomiske framgangen i sørøstlige England kom de t mange økonomiske immigranter fra andre steder i Storbritannia. Det har vært en betydelig innvandring fra Irland.Det var også innflytning fra Tyskland og Polen, men andre folk kom lengre unna fra tidligere britiske kolonier siden 1950-tallet. I særdeleshet, 6 prosent av folk i England har familieopprinnelse på Det indiske subkontinent, hovedsakelig India, Pakistan og Bangladesh. Det er et betydelig antall kinesere og britisk-kinesere. I 2007 var 22 prosent av barn i grunnskolen fra etniske minoritetsfamilier, og i 2011 var dette tallet 26,5 prosent. Innvandringsdebatt er framstående i det politiske bildet; i henhold til en undersøkelse i 2009 ville 80 prosent av befolkningen begrense den. Kontoret for nasjonal statistikk har prosjektert at befolkningen vil øke med ni millioner mellom 2014 og 2039.Innenfor England finnes det en innfødt og stedegen nasjonal befolkning, det korniske folk (kornisk: Kernowyon) i Cornwall. Det er anerkjent av den britiske regjering under rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale mindretall i 2014. == Økonomi == Englands økonomi er en av de største i verden med en gjennomsnittlig BNP per hode på £22 907. Den er vanligvis forstått som en blandet markedsøkonomi (eller blandingsøkonomi), men har tilpasset seg mange av prinsippene for det frie marked, men opprettholder avansert infrastruktur for velferd. Den offisielle valutaen i England er britisk pund (pound sterling) og dens kode ISO 4217 er GBP. Skattelegging i England er ganske omfattende sammenlignet med mye av resten av Europa. Per 2014 er den grunnleggende graden av personlig skatt 20 prosent av skattebelagt inntekt til opp £31 865 over den personlige skattefrie andel (vanligvis £10 000), og er 40 prosent av ekstra inntjening over dette beløpet.Økonomien i England er den største innenfor Storbritannias økonomi, som har den attende høyeste BNP KKP per hode i verden. England er verdensledende innenfor kjemisk og legemiddelindustrien, og innen teknisk nøkkelindustri, særskilt romfartsindustri, våpenframstilling og programvare. London er Englands finansielle sentrum og hvor London Stock Exchange ligger, Storbritannias fremste aksjebørs og den største i Europa. 100 av Europas 500 største selskaper er basert i London. London er det største finansielle sentrum i Europa og per 2014 det neststørste i verden.Bank of England, grunnlagt i 1694 av den skotske bankieren William Paterson, er Storbritannias sentralbank. Den ble opprinnelig etablert som privatbank for Englands regjering, men har siden 1946 vært en statseid institusjon. Banken har monopol for å utstedte pengesedler i England og Wales, skjønt ikke i andre deler av Storbritannia. England er meget industrialisert, men siden 1970-tallet har det vært en nedgang i den tradisjonelle tung- og tilvirkningsindustriene, og isteden vært økende vektlegging på en mer serviceorientert økonomi. Turisme har blitt en meget viktig industrinæring og tiltrekker seg millioner av besøkende til England hvert år. Eksportdelen av økonomien er dominert av farmasøytisk industri, bilproduksjon (selv om mange engelske selskaper nå eid av utenlandske selskaper, blant annet Land Rover, Lotus, Jaguar og Bentley), råolje og petroleum fra den engelske delene av Nordsjøoljen sammen med oljefeltet Wytch Farm i Dorset, motorer for flyindustrien og alkohol.Landbruket er omfattende og i stor grad mekanisert. Det framstiller 60 prosent av matbehovet med kun 2 prosent av arbeidsstyrken. To-tredjedeler av matproduksjonen består av husdyrproduksjon, resten er matavlinger. == Nasjonale symboler == Den kristne martyren sankt Georg er Englands nasjonalhelgen. Hans kors har vært Englands nasjonalflagg siden 1200-tallet. Sankt Georg ble på 1300-tallet erklært både som skytshelgen for England og som beskytter av den kongelige familie. Flagget ble opprinnelig benyttet av maritime adelsrepublikken Genova. Den engelske monarken betalte tributt til doge (herskeren) av Genova fra 1190 og framover slik at engelske skip kunne benytte flagget som beskyttelse i Middelhavet. Et rødt kors var et symbol for mange korsfarere på 1100- og 1200-tallet. Det ble knyttet til sankt Georg, sammen med land og byer, som hevdet at han var deres skytshelgen og benyttet hans kors som fane. William Shakespeare bidro den engelske nasjonale identiteten med sankt Georg da han lot kong Henrik V av England komme med sitt berømte utsagn i sin tale: «Cry God for Harry, England and St. George!» Siden 1606 har sankt Georgs kors dannet en del av utformingen av Storbritannias unionsflagget («Union Jack»), en fellesbritisk flagg designet av kong Jakob I, og benyttes også på andre nasjonalflagg som inneholder unionsflagget, som de til Australia og New Zealand.Det er tallrike andre symboler og symbolske gjenstander, både offisielle og ikke offisielle, inkludert Tudorrosen, nasjonens blomstersymbol, og de tre løver som utgjør Englands våpenskjold. Tudorrosen ble tatt i bruk som nasjonalsymbol for England under Rosekrigene (1455-1487) som et fredssymbol. Den er et synkretisk symbol i at den ble smeltet sammen med Huset Yorks hvite rose og Huset Lancasters røde rose, slektsgreiner av Huset Plantagenet som gikk til krig over kontrollen av England. Den er også kjent som Englands rose. Eiketreet er også et symbol for England og representerer styrke og utholdenhet. Den kongelig eik (Royal Oak) og Oak Apple Day feires for å minnes at kong Karl II under den engelske borgerkrigen unnslapp rundhodene ved å skjule seg i et tre i 1651.Englands kongelig våpenskjold har tre løver. Designet har opphav i en utforming benyttet av Rikard Løvehjerte i 1198. Det består av et rødt felt (rødt skjold) med tre gule/gylne løver som står over hverandre. Løvene er vendt mot høyre (heraldisk høyre, hvilket er venstre for betrakteren) og står på tre bein og med den framlabben løftet og fjeset vendt utover. Det er et av mest framtredende symboler for England. Det også tilsvarende det tradisjonelle våpenskjoldet til Normandie av historiske årsaker. England har ikke et offisielt nasjonalsang da «God Save the Queen» fungerer som nasjonalsang for hele Storbritannia. Imidlertid er det en rekke uoffisielle nasjonalsanger: «Jerusalem»; «Land of Hope and Glory» (benyttet som nasjonalsang under Samveldelekene 2002); og «and I Vow to Thee, My Country». Englands nasjonaldag er 23. april som også sankt Georgs dag. Feiring skjer som et uttrykk for engelsk kultur og identitet. Den har sitt opphav i opprettelsen av Royal Society of St. George i 1894 og siden 2010-tallet ført til en fornyelse av feiringen av sankt Georg som aspekter av nasjonaldagfeiringen. == Se også == Englands historie England og Wales == Noter == == Referanser == == Litteratur == Foster, Damon (1988): A Blake dictionary. UPNE. ISBN 0-87451-436-3. Major, John (2004): History in Quotations. Cassell. ISBN 0-304-35387-6. Massey, Gerald (2007): A Book of the Beginnings, Vol.1. Cosimo. ISBN 1-60206-829-1. Molyneaux, George (2015): The Formation of the English Kingdom in the Tenth Century. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-871791-1. Reitan, Earl Aaron (2003): The Thatcher Revolution. Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-2203-2. Room, Adrian (2006): Placenames of the World. McFarland. ISBN 0-7864-2248-3. Oppenheimer, Stephen (2006): Origins of the British. Carroll & Graf. ISBN 0-7867-1890-0. == Eksterne lenker == (en-GB) Offisielt nettsted (en) England – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) England – galleri av bilder, video eller lyd på Commons English Heritage – den nasjonal institusjon som beskytter engelsk kulturarv Natural England – Englands natur og dyreliv VisitEngland – Englands turistforening BBC News – England – nyhetssaker knyttet til England fra BBC News GOV.UK – nettstedet til den britiske regjering

England (på engelsk uttalt ) (angelsaksisk: Englaland, mellomengelsk: Engelond) er det største og mest folkerike konstituerende landet «Countries within a country», 10 Downing Street. Arkivert fra originalen 20.

https://no.wikipedia.org/wiki/Esbjerg

2023-02-04

Esbjerg

['Kategori:1868 i Danmark', 'Kategori:55°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1868', 'Kategori:Esbjerg', 'Kategori:Esbjerg kommune', 'Kategori:Havnebyer i Danmark', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Sider med kart']

Esbjerg er en by i Esbjerg kommune på vestkysten av Jylland i Danmark. Esbjerg er Danmarks femte største by med 71 618 innbyggere (2014). Byen ble til fra 1868 da det ble anlagt en statlig havn ved det som da var en liten landsby. Byen har tidligere vært Danmarks største fiskerihavn.

Esbjerg er en by i Esbjerg kommune på vestkysten av Jylland i Danmark. Esbjerg er Danmarks femte største by med 71 618 innbyggere (2014). Byen ble til fra 1868 da det ble anlagt en statlig havn ved det som da var en liten landsby. Byen har tidligere vært Danmarks største fiskerihavn. == Historie == Den ble grunnlagt etter lovvedtak av 24. april 1868, ettersom det var behov for en ny havn i området. I 1868 var det bare en liten landsby på stedet med 30 innbyggere. Esbjerg ble anlagt som statlig havn til erstatning for Altona som ble tysk etter den andre slesvigske krig. Danmarks landbruksprodukter ble tidligere eksportert via Altona. Esbjerg vokste raskt til en verdens største fiskerihavner.Byggingen startet i 1873, og havneanlegget og en del andre viktige bygninger sto ferdig i 1878. Frem til 1885 ble det bygget nesten bare små bolighus for havnearbeidere, fiskere og håndverkere, men deretter kom en periode frem til 1910 hvor det ble reist en rekke større hus som i dag preger sentrum. Dette skjedde som en følge av økt industri- og handelsvirksomhet, ettersom næringsdrivende ble tiltrukket av den store aktiviteten i havnen. Fra 1910 begynte arbeiderforeningene å bygge større hus med flere boenheter, og fra 1920 kom de første villaene. Den neste fasen begynte omkring 1930 med billige boliger for å unngå sosial nød. Siste fase av byggeaktivitet startet etter 1950, da større området ble lagt ut for boligbygging. Havnen er stadig drivkraften i Esbjerg, hvor offshoreaktivitetene er det største næringsområdet. Foruten dette fungerer Esbjerg som utskipningshavn for vindmøllene til Elsams vindmøllepark på Horns Rev. Området rundt Esbjerg er sterkt preget av turisme, spesielt i Blåvandshuk og Blaabjerg kommuner og på Fanø. Dette kommer også byen tilgode, ettersom den er et naturlig sted å reise til for de mange ferierende. Det er et nettverk av gågater med stor aktivitet, og det er svært mange kulturarrangementer i byen. == Utdannelse == Esbjerg har to universiteter: Syddansk Universitet Esbjerg Aalborg Universitet EsbjergUtover disse finnes der følgende skoler og utdannelsesinstitusjoner: EUC Vest VUC Esbjerg Vestjysk Musikkonservatorium Danmarks Pædagogiske Universitet Den Sociale Højskole i Esbjerg Ergoterapeutuddannelsen og Fysioterapeutuddannelsen i Esbjerg Esbjerg Gymnasium og HF Esbjerg Handelsskole Esbjerg Statsskole Maritimt Uddannelsescenter Vest Ribe Amts Sygeplejeskole Seminariet i Esbjerg Sløjdhøjskolen i Esbjerg Teknisk Akademi - Esbjerg CVU Vest Esbjerg Business Academy Social- og Sundhedsskolen i Ribe Amt == Næringsliv == Av store virksomheter som er beliggende i Esbjerg, er Vestfrost, Blue Water, Esbjerg Offscore Service, 999 samt mange andre. == Kultur == Esbjerg Børne- og Ungdomsteater Esbjerg Ensemble Esbjerg Festuge Musikhuset Esbjerg Tobakken Vestjysk Musikkonservatorium Ungdomskulturhuset Konfus == Severdigheter == Blant de viktigste severdighetene er: Boktrykmuseet i Esbjerg – håndsetteri, settemaskiner og trykkemaskiner Esbjerg Kunstmuseum – moderne dansk kunst fra 1920 til i dag Esbjerg Museum – oldstidsutstilling og permanent særutstilling om rav Fiskeri- og Søfartsmuseet – utstilling om havfiske, utendørsmuseum med rekonstruert havneområde, saltvannsakvarium med selbasseng, tysk kommandobunker fra andre verdenskrig Jerne kirke – middelalderkirke, opprinnelig landsbykirke men nå inne i byen Krigskirkegården – alliert og tysk krigskirkegård fra andre verdenskrig St. Nikolaj kirke – katolsk fra 1969 med særegen arkitektur Vandtårnet – byens gamle vanntårn fra 1897 med god utsikt fra toppen og varierende utstillinger == Vennskapsbyer == Szczecin Eskilstuna Stavanger Jyväskylä Maniitsoq Suzhou Fjardabyggd == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Esbjerg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Esbjerg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Esbjerg hos Wikivoyage Offisiell hjemmeside: http://www.esbjerg.dk

Esbjerg er en by i Esbjerg kommune på vestkysten av Jylland i Danmark. Esbjerg er Danmarks femte største by med 71 618 innbyggere (2014).

https://no.wikipedia.org/wiki/Examen_philosophicum

2023-02-04

Examen philosophicum

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1675', 'Kategori:Fag og studieprogrammer', 'Kategori:Filosofi', 'Kategori:Høyere utdanning i Norge', 'Kategori:Latinske ord og uttrykk']

Examen philosophicum (forkortet ex.phil.), også kalt «filosofikum», «forberedende» eller «anneneksamen», er en universitetseksamen i filosofi i Norge og tidligere også i Danmark. Eksamenen ble innført ved Danmark-Norges eneste universitet Københavns Universitet i 1675. I Danmark ble ex.phil. avskaffet i 1971, mens eksamenen fortsatt finnes i Norge. Examen philosophicum-studiet kunne tidligere være på inntil tre semestre, men er i dag på en tredjedels semester i Norge. Tidligere førte eksamenen frem til graden cand.phil. i Danmark eller cand.philos. i Norge (ikke å forveksle med cand.philol.).

Examen philosophicum (forkortet ex.phil.), også kalt «filosofikum», «forberedende» eller «anneneksamen», er en universitetseksamen i filosofi i Norge og tidligere også i Danmark. Eksamenen ble innført ved Danmark-Norges eneste universitet Københavns Universitet i 1675. I Danmark ble ex.phil. avskaffet i 1971, mens eksamenen fortsatt finnes i Norge. Examen philosophicum-studiet kunne tidligere være på inntil tre semestre, men er i dag på en tredjedels semester i Norge. Tidligere førte eksamenen frem til graden cand.phil. i Danmark eller cand.philos. i Norge (ikke å forveksle med cand.philol.). == Historie == Examen philosophicum ble innført ved Danmark-Norges eneste universitet Københavns Universitet av kong Christian V ved lov i 1675, etter initiativ fra Peder Griffenfeld. Det ble da bestemt at alle universitetsstudenter skulle ta examen philosophicum før de kunne gå videre i sine studier. Eksamenen inneholdt på det tidspunktet fagene grammatikk, logikk, fysikk, etikk, aritmetikk, geometri og astronomi; eksamenen var med andre ord i hovedsak en eksamen i de frie kunstene, de tradisjonelle fagene ved det filosofiske fakultet, og betegnelsen examen philosophicum må forstås i dette lyset. Eksamenen var et «dannelsesfag» som måtte tas før studentene begynte på spesialiserte studier.I 1732 ble noe av innholdet overført til examen artium, og filosofikum ble mindre allmenndannende og mer studieforberedende. Fagkretsen ble etterhvert utvidet med hebraisk, geografi, metafysikk og historie. Faget ble ofte kalt anneneksamen (Anden Examen), ettersom det var den andre eksamenen en student avla ved universitetet etter examen artium. I 1775 ble filosofikum uttrykkelig definert som et innledende og forberedende universitetskurs. Samtidig ble de forberedende kursene delt i filologikum og filosofikum. Det første inneholdt latin, gresk og historie, mens filosofikum bestod av matematikk, fysikk samt teoretisk og praktisk filosofi. Få år senere, i 1788, ble det bestemt at eksamen i filosofikum skulle avholdes to ganger årlig og bestå av to deler: En i matematikk og filosofi og en i språk og historie. === Danmark === I Danmark holdt 1788-ordningen seg til 1847, da filosofikums innhold ble fastlagt til å være logikk, psykologi, etikk og filosofi-historie. Det siste skulle også omfatte propedeutisk filosofi. Studiet ble dermed i samtidens øyne rent filosofisk. Latin, gresk, historie, matematikk og fysikk ble nå flyttet til examen artium. Samtidig ble det bestemt at eksamen skulle foregå ved en muntlig prøve i de fire disipliner og en skriftlig prøve. Den skriftlige prøven ble avskaffet allerede i 1851. I 1871 forsvant av praktiske årsaker etikk som selvstendig disiplin. I 1871 ble studiet reformert og fikk stort sett den formen det hadde i de følgende 100 år. Siden 1850 hadde antallet undervisningstimer vært åtte i uken i to semestre. I perioden 1775–1850 hadde det vært opp til to–tre daglige forelesninger i åtte eller ni måneder. Nå ble antallet undervisningstimer halvert til fire i uken, og prøven ble kalt den almindelige filosofiske prøve. I 1927 skjedde det noen mindre justeringer, hvor filosofikum bl.a. ble defineret som propedeutisk filosofi. Filosofikum, som var felles og lik for alle universitetsstudenter, ble avskaffet i Danmark i 1971 og erstattet av fagspesifikke kurs i vitenskapsteori og vitenskapelig metode. === Norge === I Norge har eksamenen eksistert kontinuerlig siden 1675, og ble fra 1811 videreført ved Det Kongelige Frederiks Universitet, som fulgte de ordninger som gjaldt ved Københavns Universitet. Studiet var på to eller tre semestre, vanligvis to semestre. Man ble prøvet i fag som filosofi, matematikk, astronomi, naturfag, latin, gresk, historie og, for teologer, hebraisk. I 1845 ble latin, gresk og historie byttet ut med bl.a. fysikk og kjemi, og i 1875 ble filosofi det eneste obligatoriske faget. Eksamenen ble innført med det offisielle navnet examen philosophicum ved Det Kongelige Frederiks Universitet, men allerede i 1812 ble navnet endret til anneneksamen (Anden Examen), den populære betegnelsen på eksamenen også i Danmark. Dette navnet holdt seg til 1903. Fra 1903 til 1967 het prøven i Norge forberedende prøve i filosofi, men i 1967 gikk man tilbake til betegnelsen examen philosophicum. Den senere stortingspresidenten C.J. Hambro ble cand.philos. i 1905. På grunn av forvekslingen med tittelen cand. philol. er han i noen biografiske fremstillinger ved en feil senere blitt "tildelt" sistnevnte grad. Omfanget av ex. phil. har blitt redusert flere ganger. Til slutten av 1980-tallet var også logikk og psykologi med. Disse fagene hadde egne bøker og egne forelesere. Vektingen var da som for et helt semester, og en del studenter valgte å lese andre fag i tillegg. Vektingen er nå gått ned til dagens 10 studiepoeng (7,5 poeng på NTNU), dvs. en tredjedel av et semester (i tillegg kommer ofte ex.fac. (se under) på 10 studiepoeng). I dag er ex. phil. obligatorisk for å få en godkjent bachelorgrad ved universiteter eller mastergrad ved studier som ikke har bachelorgrad i Norge. I tillegg tilbys emnet ved noen høyskoler. Emnets innhold varierer fra lærested til lærested, og mange har også forskjellige varianter innad. Felles er at filosofiske tema som blant annet kunnskap, sannhet, virkelighet, vitenskap og etikk blir presentert og drøftet. Hensikten med ex.phil. er å få studentene til å tenke kritisk, og reflektere over blant annet vitenskapelige problemer og om anvendelse av vitenskap. Tradisjonelt underviser man ex.phil. som en gjennomgang av filosofi- og vitenskapshistorien, for også å vise den historiske konteksten man selv er en del av, samt vise hvordan syn på vitenskap har forandret seg gjennom historien. Emnet består av en kort og konsentrert innføring i filosofi, og gir et overblikk over herskende retninger innen filosofien, samt historiske overblikk over disse. Delemner som inngår er filosofihistorie, vitenskapsfilosofi og etikk. I tillegg til ex.phil. må de fleste studenter ta examen facultatum (ex.fac.). Examen facultatum er fagspesifikk. == Referanser ==

Examen philosophicum (forkortet ex.phil.

https://no.wikipedia.org/wiki/Euro

2023-02-04

Euro

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Euro', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering']

Euro (symbol: € – valutakode: EUR) er den Den europeiske unions myntenhet. Den er innført i 20 av unionens 27 medlemsland (kjent som eurosonen) og i fire mikrostater og noen andre land og områder. En euro er inndelt i hundre cent. De tolv første nasjonale valutaer som skulle erstattes av euroen, fikk sine respektive valutakurser fastsatt i forhold til fellesvalutaen, høsten 1998. Euro ble introdusert som elektronisk valuta den 1. januar 1999, og den 1. januar 2002 som fysisk betalingsenhet. Av EUs 14 første medlemsland som fremdeles er EU-medlemmer er det i dag bare Sverige og Danmark som har unnlatt å innføre fellesvalutaen. Med unntak av Danmark er samtlige av EUs medlemsstater, gjennom sin tilslutning i unionens traktater, pliktig til å erstatte sine lokale nasjonale med euro når muligheten byr seg, og visse økonomiske krav er oppfylt. Den europeiske sentralbank (ESB), med sitt hovedsete i Frankfurt, styrer utstedelsen av mynter og sedler, og er blant annet ansvarlig for euroens rentefastsettelse. Euroen ble i 2002 tildelt Karlsprisen for sitt bidrag til europeisk integrasjon.

Euro (symbol: € – valutakode: EUR) er den Den europeiske unions myntenhet. Den er innført i 20 av unionens 27 medlemsland (kjent som eurosonen) og i fire mikrostater og noen andre land og områder. En euro er inndelt i hundre cent. De tolv første nasjonale valutaer som skulle erstattes av euroen, fikk sine respektive valutakurser fastsatt i forhold til fellesvalutaen, høsten 1998. Euro ble introdusert som elektronisk valuta den 1. januar 1999, og den 1. januar 2002 som fysisk betalingsenhet. Av EUs 14 første medlemsland som fremdeles er EU-medlemmer er det i dag bare Sverige og Danmark som har unnlatt å innføre fellesvalutaen. Med unntak av Danmark er samtlige av EUs medlemsstater, gjennom sin tilslutning i unionens traktater, pliktig til å erstatte sine lokale nasjonale med euro når muligheten byr seg, og visse økonomiske krav er oppfylt. Den europeiske sentralbank (ESB), med sitt hovedsete i Frankfurt, styrer utstedelsen av mynter og sedler, og er blant annet ansvarlig for euroens rentefastsettelse. Euroen ble i 2002 tildelt Karlsprisen for sitt bidrag til europeisk integrasjon. == Eurosonen == Euro er primært valuta i eurosonen som består av 20 EU-land. Euro er også offisiell valuta i seks land utenfor EU. Fire av disse utgir euromynter. Euro benyttes dessuten i et område tilhørende et EU-land som ellers ikke benytter euro. Andorra, Monaco, San Marino og Vatikanstaten kan utgi euromynter. === Danmark og Storbritannia === Da Maastricht-traktaten trådte i kraft den 1. november 1993 ble Danmark og Storbritannia foreløpig stående utenfor eurosonen. Danmark ble medlem av ERM-2 (og dermed ØMU) den 1. januar 1999, men har ingen offisiell tidsplan om innføring av euro. Det var flertall for innføring av euro i opinionsundersøkelser i Danmark til 2010, men etter det flertall mot innføring av euro. Det har vært tale om å holde ny folkeavstemning, men dette har ikke blitt noe av. I 2020 forlot Storbritannia EU, og mister derfor unntaket sitt for innføringen av euro ved en eventuell gjenopprettelse av medlemskapet. === Sverige, Polen, Tsjekkia, Ungarn === Sverige, Polen, Tsjekkia og Ungarn forpliktet seg i Maastricht-traktaten å innføre euro, men de har ikke gjort det. Ved folkeavstemningen i Sverige i 2003 ble det et flertall (56 %) mot å innføre euro. Det har vært politisk tvil også i Polen, Tsjekkia og Ungarn. === Romania og Bulgaria === Romania og Bulgaria vil innføre euro, men har ikke oppfylt kravene. == Språklige konvensjoner == I flere europeiske land har det oppstått språklige spørsmål om bruken av ordet euro. For eksempel har det i Irland blitt vanlig med bruk av euro som flertallsform i stedet for euros som vil være det naturlige valget på engelsk. På gresk brukes formen ευρώ (evró) med omega og ikke omikron, først og fremst av etymologiske grunner for å markere ordets opprinnelse i det greske Ευρώπη. Følgelig brukes også formen ευρώ (evró) i flertall, og ikke ευρά (evrá) som ville ha vært naturlig hvis ordet var stavet med omikron. Under utformingen av Lisboa-traktatens endelige tekst i oktober 2007 fikk Bulgaria gjennomslag for at landets kyrilliske skrivemåte av navnet euro skulle være евро (uttales evro), mens ECB ville bruke еуро. I 1996 fattet Norsk språkråd et vedtak om korrekt bøyning av ordet euro: en euro – euroen – flere euro – euroene == Mynter og sedler == === Mynter === Euromyntenes forside er identisk i eurosonen, mens baksiden er ulik for hvert land. Det finnes pr. 2014 23 land som preger mynter. Noen mynter har årstallene 1999, 2000 og 2001. Myntene ble satt i sirkulasjon i 2002, men pregningen begynte i 1999 da euro ble en elektronisk myntenhet. I 2007 ble myntenes forside forandret til å vise et kart over hele Europa, mens de i perioden 1999–2006 bare avbildet medlemslandene. Euromyntene finnes i valørene 1 cent, 2 cent, 5 cent, 10 cent, 20 cent, 50 cent, 1 euro og 2 euro. === Sedler === Eurosedlenes forside og bakside er identisk i eurosonen. Det er kun sedlenes serienummer som forteller hvilken europeisk stat de er trykt i. Sedlene finnes i valørene 5 euro, 10 euro, 20 euro, 50 euro, 100 euro, 200 euro og 500 euro. I mai 2015 vedtok Den europeiske sentralbank å stanse utgivelsen av nye 500-sedler. Sedlene vil fortsatt være gyldige, men det ikke vil bli produsert nye 500-eurosedler etter 2018. Bakgrunnen var at sedler med høy verdi foretrekkes av kriminelle. == Elektroniske overføringer og betalinger == For å gjøre betalinger mellom euroland lettere ble Single Euro Payments Area (SEPA) innført i 2014. Det innebærer at innenriks- og utenriksbetalinger i eurosonen utføres på samme måte. Alle kontonummer bruker IBAN. Dette gjelder fra oktober 2016 også alle EU-/EØS-land som bruker andre valutaer enn euro, inkludert Norge, men kun kontoer og overføringer i valutaen euro. == Eurosymbolet == På samme måte som den amerikansk dollar har valutasymbolet $, har euroen et eget symbol: €. Symbolet er ifølge Europakommisjonen «en kombinasjon av den greske bokstaven epsilon, som er et symbol for den europeiske sivilisasjonen; en E for Europa; og de parallelle linjene symboliserer euroens stabilitet». Europakommisjonen har også spesifisert hvordan det offisielle symbolets eksakte proporsjoner og for- og bakgrunnsfarger skal være. Hvor valutasymbolet plasseres varierer fra land til land. EUs publikasjonskontor anbefaler at eurosymbolet (eller forkortelsen EUR) med et mellomrom plasseres etter beløpet.. Denne anbefalingen gis for alle språk med unntak av engelsk, irsk og latvisk. Den offisielle valutakoden EUR blir brukt i stedet for valutasymbolet. I Unicode finnes tegnet på posisjon 8364 (U+20AC). I HTML har man innført koden &euro; for symbolet. == Historie == === ECU og ERM (1979) === ERM (European Exchange Rate Mechanism) var et økonomisk system som ble introdusert i EF den 13. mars 1979, for å redusere kurssvingningene mellom valutaene i EF, og oppnå monetær stabilitet i Europa. Dette var begynnelsen på en felles-europeisk valuta. EF opprettet regne- og valutaenheten European Currency Unit (ECU) som et gjennomsnitt av verdien til ulike europeiske valutaer. ECU ble aldri satt i sirkulasjon som valuta, men verdi dens fungerte som en målestokk. Det ble satt en grense for den lovlige inflasjon i medlemsstatenes valutaer i forhold til verdien av ECU. Den 1. januar 1999 ble ECU erstattet med euro i forholdet 1:1. ERM ble samtidig avskaffet. === Den økonomiske og monetære union (ØMU) === Under EF-toppmøtet i Hannover den 27. juni og 28. juni 1988 ble det fremhevet at den europeiske enhetsakten hadde erklært en økonomisk og monetær union i EU som en fremtidig målsetting. Blant annet tok Tysklands forbundskansler Helmut Kohl og Frankrikes president François Mitterrand til orde for innføringen av en felles europeisk valuta. EF-toppmøtet i juni 1989 i Madrid nedsatte en komité, ledet av Jacques Delors, som skulle foreslå en plan for gjennomføringen av den økonomiske og monetære union (ØMU). «Delors-rapporten» (9. desember 1989) foreslo tre etapper i gjennomføringen av ØMU. Første etappe ble Maastricht-traktaten. Tredje etappe var å sette myntenheten i sirkulasjon. === Maastricht-traktaten (1990−1993) === I 1990 innledet EFs medlemsland forhandlingene om utformingen av Maastricht-traktaten. Forhandlingene om ØMU begynte den 13. desember 1990. Den 7. februar 1992 ble ØMU en formell målsetting i EU gjennom signeringen av Maastricht-traktaten. Traktaten fastsatte økonomiske konvergenskriterier for inflasjon, offentlige finanser, renter og valutakurser. Da Maastricht-traktaten trådte i kraft den 1. november 1993, var første fase av ØMU avsluttet. I Maastricht-traktaten ble Danmark og Storbritannia foreløpig stående utenfor ØMU. Danmark ble medlem av ERM-2, og dermed ØMU, den 1. januar 1999, men har ingen tidsplan om innføring av euro. I 2020 forlot Storbritannia EU. === Det økonomiske monetære institutt (1994) === Opprettelsen av Det økonomiske monetære institutt den 1. januar 1994 innledet andre fase av ØMU. Dette var forløperen til Den europeiske sentralbanken. Dens oppgave var å koordinere samarbeidet mellom nasjonalbankene i de 11 første landene som skulle innføre euro. Den planla også utformingen av de enkelte eurolandenes mynter og sedler. Den 16. desember 1995 ble det besluttet at navnet på den nye myntenheten skulle bli euro (€), og at 1 € = 100 cent. Samme dag ble varigheten av overgangsordningene mellom nasjonal valuta og euro fastsatt. Euroens symbol ble presentert av Europakommisjonen den 12. desember 1996. Det er inspirert av den greske bokstaven epsilon og symboliserer første bokstav i navnet Europa. De to parallelle linjene symboliserer myntenhetens stabilitet. === Stabilitetspakten og ERM-2 (1997) === Den 16. juni og 17. juni 1997 vedtok Det europeiske råd i Amsterdam stabilitets- og vekstpakten. Den fastsatte følgende krav til landene som skulle bli med i eurosamarbeidet: Lav inflasjon, stabil valutakurs og et rentenivå ikke mye høyere enn gjennomsnittet. Land med større underskudd på sine statsbudsjett enn 3 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP), eller større statsgjeld enn 60 prosent av BNP, fikk i utgangspunktet heller ikke lov til å være med på samarbeidet. Det europeiske råd opprettet også kurssamarbeidet ERM-2 (European Exchange Rate Mechanism-2), som sikrer stabilitet mellom euro og nasjonale myntenheter i land som planlegger innføring av euro. === Den europeiske sentralbanken (1998) og vekslingskurser 1998−2008 === Den europeiske sentralbanken ble opprettet den 1. juni 1998 i Frankfurt, og avsluttet andre etappe av ØMU. Den 31. desember 1998 hadde 1 euro følgende vekslingskurser i 11 deltagerland: Etterhvert som flere land erstattet nasjonale myntenheter med euro, ble følgende kurser definert av Den europeiske sentralbanken: === EU-land som er tilknyttet ERM-2 === Et EU-land har knyttet sin valuta til euro gjennom valutasamarbeidet ERM-2. For å bli en del av eurosonen må et land ha vært tilknyttet ERM-2 i minst to år. === Kandidater til ERM-2 === Fem EU-land venter på å bli tilknyttet ERM-2. Sverige er det eneste medlemmet av EU som ennå ikke har planer om å tilknyttes ERM-2. === Innføringen av euro (1999−2014) === 6 andre EU-land forventes å erstatte dagens lokale, nasjonale valutaer med euro i henhold til følgende tidsplan: [trenger oppdatering] 1. januar 2012: Bulgaria, Polen, Tsjekkia og Ungarn1. januar 2016: Romania == Økonomisk teori == === Optimalt valutaområde === Innenfor økonomisk teori er et optimalt valutaområde en geografisk region der den økonomiske effektiviteten maksimeres om det kun finnes en enkelt valuta. Teorien som ligger til grunn for optimale valutaområder stammer fra Robert Mundell og benyttes ofte i diskusjoner om euroens økonomiske effekter. Fire ulike aspekter er spesielt viktige for et fungerende valutaområde ifølge Mundell: arbeidskraftsbevegelighet, kapitalbevegelighet, et risikospredningssystem som jevner ut forskjeller innen valutaområdet, samt at hele valutaområdet følger omtrent samme konjunktursyklus. Sammenlignet med USA har euroområdet dårligere arbeidskraftsbevegelighet og mindre kapital som kan brukes til å jevne ut forskjeller i valutaområdet. To ulike effekter har betydning for om et valutaområde er fordelaktig. På den ene siden innebærer et mindre, homogent valutaområde at pengepolitikken kan finjusteres etter de lokale forutsetningene. Et større, heterogent valutaområde innebærer en dårligere tilpasset pengepolitikk og kan være mer utsatt for asymmetriske sjokk. På den andre siden innebærer et større valutaområde at et asymmetrisk sjokk spres over hele regionen og ate kostnadene ikke konsentreres til enkeltområder, som de ville ha gjort om devaluering var mulig for å redusere de utsatte områdenes kjøpekraft. === Annen teori === Den mest åpenbare fordelen ved å innføre en felles valuta er bortfallet av kostnadene for valutaveksling. Bankene er forpliktet til å holde samme gebyr- og avgiftsnivå for transaksjoner mellom to medlemsstater i euroområdet som innen staten. Fraværet av ulike valutaer eliminerer også vekslingskursrisikoene. Det er også en forventning om at en felles valuta vil bidra til at forskjellene i priser minker mellom medlemsstatene. Prisforskjeller gir grunnlag for arbitrasje, det vil si handel som drar fordel av at prisen er ulik i ulike land. Derfor forventes prisene på omsatte varer å konvergere, noe som fører med seg inflasjon i enkelte regioner og deflasjon i andre i en overgangsperiode. Empiriske undersøkelser har bekreftet dette fenomenet for visse sektorer.En stor valuta kan også forventes å føre til økt makroøkonomisk stabilitet. Til tross for at lav inflasjon er en forutsetning for en moderne og effektiv økonomi har mange europeiske stater manglet tiltak for å få bukt med sine store inflasjonsproblemer. Andre stater, deriblant Tyskland, har lyktes i å opprettholde prisstabilitet gjennom blant annet en selvstendig sentralbank. Den europeiske sentralbanken ble derfor modellert etter den tyske sentralbanken, den har blant annet som fremste mål å bekjempe for høy inflasjon og er helt uavhengig av politisk innflytelse. == Effekter og konsekvenser == === Handel og turisme === Empiriske studier om euroens effekter har vist at den har ført til at handelen innen euroområdet har økt med mellom 5 og 10 prosent. En annen studie viste riktignok at handelen økte med bare 3 prosent. Ikke desto mindre har en metaanalyse av alle tilgjengelige studier kommet fram til at utbredelsen av rapporter som peker på at euroen har hatt en positiv effekt på handelen kan være en konsekvens av publiseringsbias og at effekten på handelen egentlig er ubetydelig.Turismen i euroområdet har blitt påvirket av innføringen av en felles valuta. En undersøkelse har kommet fram til at turistflyten innenfor euroområdet har økt med 6,5 prosent som følge av innføringen av euroen. === Investeringer === Studier har funnet positive effekter av innføringen av euroen på investeringer. Fysiske investeringer har økt med rundt fem prosent i euroområdet på grunn av euroen. Når det gjelder utenlandske direkteinvesteringer har en studie vist at disse har økt med 20 prosent i euroens første fire år. Når det gjelder investeringer i foretak har studier vist at euroen har ført til et økt investeringsnivå og at det har blitt lettere for foretak å finne finansiering. Euroen har spesielt stimulert investeringer i foretak som kommer fra deler som tidligere hadde en svak økonomi. En studie har vist at euroen står bak 22 prosent av investeringene som har blitt gjort etter 1998 i land med svak økonomi. Effektene er imidlertid mindre tydelige for foretak som kommer fra områder med sterk økonomi. Innføringen av euroen har i de fleste tilfellene ikke vært fordelaktig for dem. Det har også vært tendenser til at det økte låneopptaket far forårsaket gjeld som har slått tilbake mot en del land, ikke minst Irland, Hellas og Portugal. === Inflasjon === Innføringen av euroen har ført til en omfattende diskusjon om dens mulige effekter på inflasjon. Det var en utbredt oppfatning blant euroområdets innbyggere at den nye valutaen ga opphav til økte priser på kort sikt. Paradoksalt nok har denne oppfatningen ikke fått støtte av inflasjonsstatistikken, som viser at euroen ikke har hatt større effekt på prisstabiliteten. Dette skyldes blant annet at eiendomssprisene ikke inngår i grunnlaget for inflasjonsstatistikken. En studie har vist at dette paradokset er en konsekvens av en asymmetrisk effekt på prisene: mens euroen ikke hadde betydning for prisene på de fleste varene har den ført til at billige varer har blitt dyrere som følge av avrunding. Studien konstaterte at konsumentene baserte sine oppfatninger om inflasjon på de billige varene som de handler ofte.En annen forklaring som har vært foreslått er at butikkene valgte å vente med prisøkningene i forbindelse med valutaovergangen til den nye valutaen var introdusert. == Valutareserver == Som valutareserve er euro verdens nest mest benyttede valuta. I 2008 utgjorde euro 26,5 % av verdens totale valutareserver. == Euro i verden == Euro er etterhvert blitt en utfordrer til amerikansk dollar utenfor Europa som foretrukket valuta. I deler av Karibia og arabiske land, er den lokale valuta låst i forhold til verdien av amerikansk dollar. Flere land i Afrika har i stedet valgt å låse verdien av sine valutaer til euro. == Se også == Eurosedler Euromynter Valuta Valutakurs Verdensvaluta Betalingssystem == Noter == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Euro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Euro – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Eurosedler og historie (på tysk) (på engelsk)

(20)

https://no.wikipedia.org/wiki/Etikk

2023-02-04

Etikk

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Etikk (fra gresk ethos, sedelig) eller moralfilosofi er den delen av filosofien som søker å besvare spørsmål som «hva er godt», «hva er det rette», «hvordan bør man oppføre seg». Etikk er en norm som et individs vilje legger til grunn for sine ord og handlinger. Et individs etikk kan være basert på anvendelse av individets rett til selvbestemmelse eller ha et tillært religiøst eller filosofisk grunnlag: læren om rett og galt. Det finnes ulike etiske teorier som vektlegger ulike ting når «det som er rett» skal bedømmes. Etikken kan grovt sett deles inn i fire grener: metaetikk, normativ etikk, deskriptiv etikk og anvendt etikk.

Etikk (fra gresk ethos, sedelig) eller moralfilosofi er den delen av filosofien som søker å besvare spørsmål som «hva er godt», «hva er det rette», «hvordan bør man oppføre seg». Etikk er en norm som et individs vilje legger til grunn for sine ord og handlinger. Et individs etikk kan være basert på anvendelse av individets rett til selvbestemmelse eller ha et tillært religiøst eller filosofisk grunnlag: læren om rett og galt. Det finnes ulike etiske teorier som vektlegger ulike ting når «det som er rett» skal bedømmes. Etikken kan grovt sett deles inn i fire grener: metaetikk, normativ etikk, deskriptiv etikk og anvendt etikk. == Metaetikk == Metaetikk (gresk: «over» eller «etter» etikken, se Meta) handler om grunnleggende etiske teorier. Her spør man seg om etikken skal være objektiv eller subjektiv, om man skal legge fornuft eller følelse til grunn for etikken, og hvordan etiske utsagn skal begrunnes. Metaetikken deles vanligvis inn på to måter: non-kognitivisme versus kognitivisme og relativ moral versus absolutt moral. === Non-kognitivisme === Non-kognitivister vil hevde at vurderinger (eller holdninger) ligger til grunn for en moralsk dom. De setter et skille mellom faktaspørsmål og verdispørsmål. Faktaspørsmål kan bare beskrives deskriptivt og konstaterende, men vurderinger kan ikke beskrives deskriptivt, men normativt. Når en non-kognitivist hevder at fakta og verdier er svært ulike, mener man å si noe om det logiske forholdet mellom utsagn om fakta (deskriptive utsagn) og utsagn om verdier (normative utsagn). Man kan slutte fra ett eller flere deskriptive utsagn til andre deskriptive utsagn, men man kan ikke slutte fra ett eller flere deskriptive utsagn til normative utsagn.Non-kogntitivisme har to kjennetegn: Faktaspørsmål er vesensforskjellig fra spørsmål som har med vurderinger av verdier å gjøre. Å felle en moralsk dom er å gjøre en vurdering, mer presist: det er å uttrykke en følelse eller en holdning. === Kognitivisme === Kognitivister (også kalt moralske realister) mener at gode eller riktige handlinger er ensbetydende med moralske sannheter. Moralske utsagn vil kunne avgjøres ved hjelp av fornuften. Klassiske kognetivister er Platon og Aristoteles, i nyere tid er Immanuel Kant et eksempel på en kognitivist. === Relativ moral === Relativistisk moral går ut på at en handling ikke kan være rett eller gal, dette må ses relativt til en mengde verdier. Det vil heller ikke finnes et allmenngyldig sett verdier, hvilke verdier man vil tro på er opp til enkeltpersonen selv. En handling kan altså være god for én person, men ikke god for en annen. === Absolutt moral === En person som forfekter absolutt moral vil hevde at en handling kan være rett eller gal og at den relateres til et sett verdier. == Normativ etikk == Den normative etikken har som oppgave å formulere grunnleggende moralske prinsipper. Moderne normativ etikk er delt inn i tre hoveddeler: konsekvensetikk, pliktetikk og dydsetikk. === Konsekvensetikk === Konsekvensetikken, eller konsekvensialismen fokuserer på konsekvensene av en handling. Strategier og handlingsvalg må vurderes ut fra de konsekvenser de respektive valg gir. Subjektiv konsekvensialisme vurderer antatt konsekvens. Objektiv konsekvensialisme vurderer antatt konsekvens og faktiske hendelser. En konsekvensetiker kan derfor mene at å lyve kan være riktig fordi konsekvensene av den konkrete handlingen må vurderes ut ifra hver enkelt situasjon. Konsekvensialismen hevder at moralske plikter i siste instans bestemmes av de ikke-moralske verdiene til våre handlingers konsekvenser. Mange konsekvensialister mener at lyst og smerte er de ikke-moralske verdiene som i siste instans begrunner alle våre moralske plikter. De fleste moderne konsekvensialister er universelle konsekvensialister, det vil si at de tar hensyn til alle som berøres av en handling.Konsekvensetikeren må prøve å forutsi konsekvensene av hver enkelt handling for å finne ut om den er rett eller gal. En av konsekvensetikkens svakheter er at ingen kan forutsi fremtiden, og man kan da i ettertid finne ut at man tok feil. Konsekvensetikken er resultatorientert og kan brukes i enhver situasjon, men problemet er hvem som bestemmer hvilke konsekvenser som er ønskelige eller ikke. En stor del av vurderingen blir overlatt til individet. Fordi konsekvensetikken er resultatorientert og konsentrerer seg om hver enkelt situasjon, bidrar den ikke til å utvikle etiske prinsipper slik at de kan brukes i fremtiden. Konsekvensetikken er altså ikke fremtidsrettet. ==== Utilitarisme ==== Utilitarismen regnes som en del av konsekvensetikken utformet av Jeremy Bentham fra David Hume, og videreutviklet av blant andre den engelske filosofen John Stuart Mill, men man kan finne liknende tanker allerede i antikkens Hellas. Peter Singer er en av nåtidens utilitarister. Utilitarismen er en universell konsekvensialisme hvor en handling er en moralsk plikt hvis den er det handlingsalternativ som, vurdert for alle berørte parter, fører til den største overvekten av ikke-moralske goder over dårlige konsekvenser, eller den minste overvekten av ikke-moralske dårlige over gode konsekvenser.John Stuart Mill definerte utilitarismen som «den oppfatning som anerkjenner nytten eller prinsippet om den største lykke som moralens grunnlag, hevder at handlinger er riktige i den grad de bidrar til å fremme lykken, gale når tendensen er å frembringe det motsatte av lykke. Med lykke menes glede og frihet for smerte, med ulykke menes smerte og mangel på glede.» Klassisk utilitarisme tar utgangspunkt i at hvor rett/korrekt en handling er, er en funksjon av hvor mye godhet eller lykke det kommer ut av den (for samfunn eller menneskeheten). Utilitarisme er en slags kollektiv hedonisme, hvor målet er å oppnå velvære for hele gruppen. Dens grunnleggende moralprinsipp uttrykker ikke altruisme, men velvilje der aktøren ikke regner seg selv som verken mer eller mindre enn noen annen person. Man snakker også om negativ eller omvendt utilitarisme. Da er den mest riktige handlingen den handlingen som skaper minst ulykke, eller med John Stuart Mills ord; minst «smerte og mangel på glede». Utilitarismen generelt er resultatorientert og legger opp til solidaritet mellom mennesker. På den annen side kan den føre til egoistiske handlinger, fordi det er opp til hvert individ å bestemme hvilke konsekvenser som er ønskelige. Vi skiller mellom handlingsutilitarisme og regelutilitarisme. En handlingsutilitarist vil vurdere den totale summen av lykke i hvert enkelt handlingstilfelle. Hvis lykken øker har handlingen moralsk verdi. En regelutilitarist vil følge regler for hvilke handlinger som vanligvis skaper mest lykke. Hvis den totale lykken øker når handlingen blir allment praktisert, har handlingen moralsk verdi. Handlingsutilitarismen medfører at man for eksempel kan straffe uskyldige personer, så lenge den totale velværen i samfunnet øker. Utilitarisme åpner altså for å «rette baker for smed» selv om, rent deskriptivt, de fleste vil mene at det er umoralsk. Regelutilitarismen er visjonær og idealistisk. Etikksystemet ønsker å finne frem til de korrekte prinsippene (de som fører til at den totale lykken øker) og holde seg til dem. Dette er en av de mest brukte etiske tenkemåtene. === Pliktetikk === Pliktetikk (deontologi) hevder at en eller annen autoritet har bestemt hva som er rett og galt. Denne autoriteten kan være et moralsk prinsipp, naturrett, stammens høvding, kongen, de politiske myndigheter, loven, eller Gud.Pliktetikken fokuserer på selve handlingen. Pliktetikeren må ta utgangspunkt i forhåndsbestemte moralske normer og prinsipper for å bedømme en handling og finne den rett eller gal. I pliktetikken går altså de moralske normene, reglene, foran, og konsekvensene av en handling har ikke noe å si for hvorvidt et valg er moralsk eller ikke. Pliktetikk har som utgangspunkt at folk ikke selv er i stand til å kunne foreta moralske vurderinger. For å unngå kaos må en eller annen gi regler og normer, og disse reglene må folk følge, uansett hva de selv synes. Pliktetikk gir lite rom for å vurdere enkeltsituasjoner. Pliktetikken er enkel og skjematisk, men også idealistisk og kompromissløs. Mange situasjoner man skal vurdere pliktetisk vil medføre selvmotsigende plikter. Det er galt å lyve, men det er også galt å fortelle en morder sannheten om hvor hans offer befinner seg. Det er galt å drepe, men i krig beordres man å drepe, og det er galt å ikke følge ordre. Dette viser at pliktetikken kan være vanskelig, fordi det kan være vanskelig å bestemme pliktenes rangordning. En formulering av Immanuel Kants kategoriske imperativ sier at mennesket ikke skal brukes utelukkende som et middel, men behandles som et mål i seg selv. De fleste religioner gir uttrykk for forskjellige typer pliktetikk. === Sinnelagsetikk === Sinnelagsetikk (eller holdningsetikk) fokuserer på sinnelaget eller motivet som ligger bak handlingen. En handling er etisk god hvis den springer ut av et godt sinnelag, hvis den har et godt motiv. Det er den handlende personen som, ut ifra egne tanker, vilje, og følelser, må vurdere motivet. Normen i sinnelagsetikken hentes fra den handlende person og de kvaliteter han/hun besitter. Hele personen må inn i synsfeltet, med tanke, vilje og følelser. Buddhistisk etikk er sinnelagsetikk. Buddhismen lærer at konsekvensen i det lange løp vil være avhengig av motivet, og etisk praksis går ut på å utvikle de riktige og gode sinnstilstandene. Jesu kjærlighetsbud, «du skal elske din neste som deg selv» er også et eksempel på sinnelagsetikk. ==== Dydsetikk ==== Dydsetikken (eller dygdsetikk) er en modifikasjon av sinnelagsetikken. Ifølge dydsetikken er dydene mer grunnleggende enn plikter og konsekvenser. Ifølge Platon og Aristoteles er dydene det som får noe til å duge på best mulig måte. Menneskets moralske dyder er de holdninger og ferdigheter som setter oss i stand til å leve vårt liv på best mulig måte. Kjennetegnet på dydsetikk er at moralske dommer over karakteregenskaper er mer fundamentale enn moralske dommer over handlinger.Nyaristotelisk dydsetikk tar utgangspunkt i det gode liv. Hume-inspirert dydsetikk mener at synet på den dydige (gode) personen er mer fundamentalt enn både synet på det gode liv og dommer over våre handlinger. Den vil ikke forsøke å begrunne synet på den dydige i en teori om det gode liv, men hevder at etikken rett og slett må legge til grunn det syn på den dydige person som allerede ligger nedfelt i moralen. == Teleologisk og deontologisk etikk == Teleologisk etikk (gresk λόγος, logos som betyr lære og τέλος, telos som betyr mål eller slutt) er former for etikk der en handling anses som moralsk hvis den bidrar til å realisere noe nyttig eller godt, mens deontologisk etikk (fra gresk δέον, deon, forpliktelse, plikt) vurderer handlingers moralske verdi på grunnlag av et gitt regelsett. Pliktetikk og Immanuel Kants «kategoriske imperativ» er et eksempler på deontologisk etikk. Konsekvensialisme, utilitarisme og dydsetikk er eksempler på teleologisk etikk. Aristoteles begrunnet etikk teleologisk og mente at å handle moralsk var en forutsetning for å bli lykkelig, og at moralske valg og det å realisere sin natur var knyttet sammen. Utfordringen med all teleologisk etikk er at den som gjør en handling ikke nødvendigvis vet hva konsekvensen, verken for en selv eller for flertallet, kommer til å bli. En handling kan framstå som umoralsk, f.eks. å ofre en uskyldig, men kan rettferdiggjøres utilitaristisk dersom det skaper generell stabilitet og lykke. == Deskriptiv etikk == Deskriptiv etikk undersøker hvilke moralske oppfatninger og hvilken moralsk praksis mennesker faktisk har, og studeres ofte av samfunnsvitenskapen heller enn filosofien. Den deskriptive etikken beskriver holdninger uten å ta stilling til om de er rette eller gale, eller om konsekvensene er ønskede. Deskriptiv etikk bruker meningsmålinger for å finne ut hva som er etisk relevant mer enn å bruke prinsipper eller konsekvensutredninger for å anta hva som er rett og galt. == Anvendt etikk == Anvendt etikk er refleksjoner rundt hva som er rett og galt i forhold til en konkret sak. Områder som blir særlig diskutert innen anvendt etikk, er blant annet bioetikk, miljøetikk, dyreetikk, ulike former for profesjonsetikk, krigsetikk, forskningsetikk, samt næringslivsetikk. Anvendt etikk tar ofte utganspunkt i moralske dilemmaer, som abort, der mors interesser og fosterets interesser er i en mulig konflikt, eller bruk av dyreforsøk, der dyrenes interesse kan være i konflikt med forskernes ønske om kunnskap som kan hjelpe andre mennesker. Anvendt etikk forholder seg pragmatisk til forskjellige moralteorier og er opptatt av å se på hvilke vurderinger som er viktige i forhold til en bestemt sak, ofte med det formål å lage lover, regler eller forskrifter som sikrer at det er praktisk mulig å handle etisk. Anvendt etikk skiller seg fra deskriptiv etikk, ved at deskriptiv etikk kun beskriver hvilke normer som ble lagt til grunn, mens anvendt etikk vurderer hvilke normer som er viktige i forhold til en bestemt sak. === Deduktivisme === En deduktivist vil ta utgangspunkt i en normativ etisk teori (for eksempel utilitarismen), og utlede svaret på det konkrete etiske dilemmaet ut ifra denne teorien.Teorien kalles også «den teoretisk-juridiske modellen». Den er «teoretisk» fordi modellen bedømmer teoriene ut fra deres logiske og teoretiske tilstrekkelighet, og «juridisk» fordi teoriene blir brukt til å avsi dommer i konkrete saker. === Kontekstualisme === Kontekstualisten vil ta utgangspunkt i sammenlignbare etiske problemer, og sammenligne disse problemene. Man avleder moralske prinsipper fra tidligere erfaringer, og bruker disse på nye problemstillinger. === Koherens === Denne modellen er en mellomting mellom deduktivisme og kontekstualisme, og legger vekt både på konsensus for de grunnleggende prinsipper og på erfaringer. Det typiske eksempelet på en etisk teori av denne typen er John Rawls teori om «den refleksive likevekten». == Andre etiske teorier == === Egoisme, altruisme og utilitarisme === Et viktig etisk spørsmål, er hvem som bør tjene på en handling. Her finnes det to diametralt motsatte standpunkter: egoisme og altruisme (selvoppofrelse). Egoistisk etikk hevder at det er riktig at den som handler også tjener på handlingen, mens altruismen hevder at andre (enten det er samfunnet som helhet eller andre enkeltmennesker) bør tjene på handlingen. Disse to etiske doktrinene skiller seg fra hverandre ved at egoismen forfekter individets lykke som dets høyeste mål, mens altruismen anser det som et ideal å ofre sin egen lykke for andre. I Olav Duuns romanserie Juvikfolket er hovedpersonen Odin en altruist når han ofrer sitt eget liv, og Jesus trekkes gjerne en som ofrer seg for andre. I etiske systemer som utilitarisme oppløser man denne dualiteten til en mellomting fra et nøytralt standpunkt. Her kalkulerer man utilitet, eller lykke/nytte, helt uavhengig av hvem som utfører handlingen, d.v.s. alle mennesker teller likt i kalkylen. Altså den som utfører handlingen har ingen forrang som i egoismen, men er heller ikke selvoverseende slik som i altruismen. Praktiske utilitarister har derimot gjerne en praktisk tilnærming hvor en viktig faktor er at man kjenner seg selv og egne preferanser bedre enn noen andre. Dermed vil man effektivt kunne dekke egne behov, uten at det betyr at det har en større verdi å øke ens egen lykke fremfor andres. Pliktetikk følger regler og tar i liten grad hensyn til konsekvensene. Den er i seg selv dermed verken egoistisk eller altruistisk, selv om en konsekvensetiker vil kunne dele inn pliktetiske handlinger på denne måten. Dydsetikk har et uavklart forhold til egoisme og altruisme Å være selvoppofrende kan være det som gir en selv det beste livet, så altruistiske handlinger kan være motivert av egoisme. == Diskursetikk == Karl-Otto Apel og Jürgen Habermas mente at moderne normativ etikk burde komme frem gjennom diskusjon. Normativ gyldighet må samsvare med dagliglivet, og en rekke forutsetninger må legges til grunn når man skal finne en universell normativ etikk. Alle deltagerne må forstå hverandre, de må la relevante argumenter må komme frem, og motivasjonen må være at de beste argumentene legges til grunn, ikke andre hensyn. Hvis det blir enighet om at en norm ventes å tilfredsstille kravene til alle interesserte, og konsekvensene er foretrukket fremfor alle kjente alternativer, er normen i, ifølge Habermas, universell. == Referanser == == Litteratur == Arne Johan Vetlesen hva er etikk, 2007 ISBN 9788215007922 Kjell Eyvind Johansen og Arne Johan Vetlesen Innføring i etikk, 2000 ISBN 9788200129936 Johansen, Kjell Eyvind (2006). «Metaetikk». I Rabbås, Øyvind. Exphil II: Tekster i etikk (2 utg.). Oslo: Institutt for filosofi-, idé- og kunsthistorie og klassiske språk / Unipub. ISBN 82-91670-54-4. Mill, John Stuart (1863). Utilitarianism (engelsk). London: Parker, Son, and Bourn. Pettersen, Tove (2006). «Anvendt etikk». I Rabbås, Øyvind. Exphil II: Tekster i etikk (2 utg.). Oslo: Institutt for filosofi-, idé- og kunsthistorie og klassiske språk / Unipub. ISBN 82-91670-54-4. Saugstad, Jens (2006). «Normativ etikk». I Rabbås, Øyvind. Exphil II: Tekster i etikk (2 utg.). Oslo: Institutt for filosofi-, idé- og kunsthistorie og klassiske språk / Unipub. ISBN 82-91670-54-4.

Etikk (fra gresk ethos, sedelig) eller moralfilosofi er den delen av filosofien som søker å besvare spørsmål som «hva er godt», «hva er det rette», «hvordan bør man oppføre seg».

https://no.wikipedia.org/wiki/Engelsk

2023-02-04

Engelsk

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Den europeiske unions offisielle språk', 'Kategori:Engelsk', 'Kategori:Germanske språk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språk i Australia', 'Kategori:Språk i Canada', 'Kategori:Språk i Republikken Irland', 'Kategori:Språk i Storbritannia', 'Kategori:Språk i USA', 'Kategori:Språk på New Zealand']

Engelsk tilhører den vestgermanske språkgruppen, og er det største germanske språket i dag, foran tysk, nederlandsk og nordiske språk. England ble i det 5. århundret erobret av anglere og saksere fra dagens Nord-Tyskland, som brakte med seg germanske språk. Blant de språklige slektningene på kontinentet står frisisk og nedertysk nærmest. Dette utviklet seg til gammelengelsk, som igjen utviklet seg til dagens engelske språk. Det er det tredje mest talte førstespråk (morsmål), med ca. 402 millioner brukere i 2002, hovedsakelig på De britiske øyer, i Nord-Amerika og i Oseania. Engelsk fungerer i tillegg som hjelpespråk i store deler av verden, først og fremst i de tidligere britiske og amerikanske koloniene i Afrika og Asia. Endelig er engelsk det viktigste fremmedspråket i verden, og brukes i store deler av verden som et lingua franca.

Engelsk tilhører den vestgermanske språkgruppen, og er det største germanske språket i dag, foran tysk, nederlandsk og nordiske språk. England ble i det 5. århundret erobret av anglere og saksere fra dagens Nord-Tyskland, som brakte med seg germanske språk. Blant de språklige slektningene på kontinentet står frisisk og nedertysk nærmest. Dette utviklet seg til gammelengelsk, som igjen utviklet seg til dagens engelske språk. Det er det tredje mest talte førstespråk (morsmål), med ca. 402 millioner brukere i 2002, hovedsakelig på De britiske øyer, i Nord-Amerika og i Oseania. Engelsk fungerer i tillegg som hjelpespråk i store deler av verden, først og fremst i de tidligere britiske og amerikanske koloniene i Afrika og Asia. Endelig er engelsk det viktigste fremmedspråket i verden, og brukes i store deler av verden som et lingua franca. == Historie == Engelsk språks historie går tilbake til 400-tallet. Det gjennomgikk en radikal endring med den normanniske erobringen i det 11. århundre. Da England begynte å etablere oversjøiske kolonier rundt år 1600, ble det engelske språket utbredt både i Amerika og Asia, seinere også i Afrika og Australia. Med USAs inntreden som en stormakt i det 20. århundre ble engelsk kanskje verdens viktigste språk for mellomfolkelig kommunikasjon. === Erobring === Engelsk er i dag et verdensledende språk, og har sin opprinnelse i det språket som ble snakket av de germanske innvandrerne til det nåværende England, anglerne, sakserne og jydene. Ifølge den angelsaksiske krønike fra ca. 449 e.Kr., ba Vortigern, som var konge over De britiske øyer, de såkalte «Angle kin» (anglere som ble styrt av Hengest og Horsa) om hjelp mot pikterne. Til gjengjeld skulle anglerne få områdene i sørøst. Mer hjelp ble etterspurt, og derfor kom det menn fra «Ald Seaxum», «Anglum» og «Iotum» (saksere, anglere og jyder). Krøniken dokumenter den etterfølgende innvandring av «nybyggere» som etter hvert dannet sju kongedømmer: Northumbria, Mercia, East Anglia, Kent, Essex, Sussex, og Wessex. Om germanerne opprinnelig ble invitert over, utviklet det seg svært krigerske motsetninger mellom kelterne og germanerne. Ut på 500-tallet hadde imidlertid anglerne, sakserne og jydene stort sett fått kontroll over det som i dag er England. Derimot holdt keltisk språk seg i Wales, Cornwall, Irland og Skottland. Ordet England er avledet av folkenavnet anglerne, fordi disse var den mest tallrike gruppe. Deres navn kommer igjen fra Angeln i Tyskland, regionen som de hadde utvandret fra. === Gammelengelsk === Fra 500-tallet av ble også de første angelsakserne kristnet, og etterhvert utviklet det seg en litteratur på angelsaksisk, også kalt gammelengelsk. Dermed kjenner vi dette språket, som kjennetegnes av et ordforråd som stort sett var germansk, men med enkelte keltiske og latinske lånord. Gammelengelsk hadde også en komplisert grammatikk med kasusbøyning av substantiv omtrent som vi i dag kjenner fra islandsk og tysk. Uttalen kan vi imidlertid bare gjette på, men den må ha vært ganske ulik den som finnes i engelsk i dag. Språket er overlevert oss i form av en omfattende litteratur, og det viktigste verket er Beowulf. === Vikinginvasjon === Fra rundt 800 ble England utsatt for en ny invasjon, denne gangen av danske og norske vikinger. Store områder i Yorkshire og Northumberland fikk dansk bosetting, mens Cumbria i nordvest fikk norsk bosetting. Denne massive innvandringen påvirket også språket; mange mennesker strevde med å lære seg den kompliserte grammatikken, og siden mange nok gjorde store språkfeil, ble grammatikken forenklet. I tillegg fikk engelsk en lang rekke lånord fra norrønt, slik som «law» (lov), «take» (ta) og pronomen som «they» og «them». Norrøne stedsnavn finnes i stort antall i nord, mange av dem ender på -dale (dal), -thorpe (torp) eller -keld (kilde). Fjellene i Lake District heter -fell, mens sjøene heter -water. Gatene i York ender på -gate. Også bynavnet York har nordisk innflytelse. Stedsnavnet, som opprinnelig var Eoforwic, ble forenklet til Jorvik av vikingene, dette ble etter hvert til dagens York. I tillegg førte trykket fra vikingene til at de saksiske dialektene i sør ble grunnlaget for skriftspråket, ikke angler-dialektene i de erobrede områdene i nord. === Fransk invasjon === I 1066 kom det en ny invasjon, denne gang sørfra. Normannernes invasjon av England under Vilhelm Erobreren i førte til at normannisk fransk ble språket for kongemakta og adelen. Bare alminnelige engelskmenn fortsatte å snakke engelsk. Ennå i dag forkynner lederen i det britiske overhuset «le roy le veult» (kongen vil det) når noe er vedtatt (merk at stavemåten avviker fra moderne fransk, le roi le veut). Kongehusets våpen er ennå forsynt med valgspråket «Dieu et mon droit», Gud og min rett. Noen spesielle misforståelser oppsto også på denne tida; de kjente beefeaters (oksekjøttspiserne) i Tower of London hette opprinnelig buffetiers, altså de som passet på buffeten. Rotten Row (den råtne veien) i London kommer egentlig av route du roi, kongens vei. Først rundt år 1400 snakket alle engelsk igjen, men dette var en sterkt endret form for engelsk. Grammatikken var nå svært forenklet, og ordforrådet var blitt supplert eller avløst av franske ord. De hverdagslige ordene var gjerne de samme gamle engelske, mens de noe mer høytidelige var av fransk opprinnelse. Derfor ser man pigs, sheep og oxen på engelske bondegårder, mens de samme dyrene har blitt til pork, mutton og beef (hhv porc, mouton og boeuf på fransk) når de dukker opp på middagsbordet. Verbet å begynne kan være det engelske begin eller det mer høytidelig franske commence (av fransk commencer). Språket i seinmiddelalderens England kalles middelengelsk, og det mest kjente litterære verket fra perioden er Geoffrey Chaucers Canterbury-fortellingene. === Moderne engelsk === Vi regner moderne engelsk fra 1500-tallet av. I denne perioden inntrådte det store vokalskiftet i engelsk, som gjorde at vokalendelsene ble slukt, omtrent som i trøndersk, og vokalene inni ordene ble omformet. Skriftspråket holdt imidlertid ikke følge med disse endringene i uttalen, og dette er forklaringene på den store inkonsekvensen som preger engelsk skriftspråk i forhold til uttale. Denne perioden er også preget av en omfattende litteratur, med William Shakespeare som det største navnet.Grunnlaget for engelsk som verdensspråk ble også lagt i denne perioden, med grunnleggelsen av de engelske koloniene i Amerika fra 1607 av. Noe seinere etablerte engelskmennene også handel i India og Afrika. Kontakten med nye språk og kulturer påvirket også ordforrådet. Eksempler fra India er shampoo og pyjamas. Dermed ble etter hvert engelsk et viktig kommunikasjonsspråk i Nord-Amerika, deler av Afrika, Sør-Asia og Australia. Derimot var ikke engelsk et særlig utbredt kommunikasjonsspråk på det europeiske kontinentet før 1. verdenskrig; fransk og tysk var de to dominerende kommunikasjonsspråkene. At nordmenn i dag bruker engelsk når de snakker med nederlendere, tyskere, italienere, russere og portugisere, er et fenomen av nyere dato. For 60-70 år siden hadde man nok foretrukket tysk, eventuelt fransk. Noen lærde setter et skille rundt 1800 mellom moderne engelsk og seinmoderne engelsk. Tidspunktet samsvarer med britiske erobringer rundt omkring i verden, ettersom de lokale språkene påvirket engelsk i betydelig grad. == Språkfamilie og beslektede språk == Engelsk hører til den vestlige greina av de germanske språkene, som igjen er ei grein av den indoeuropeiske språkfamilien. De nærmeste slektningene av engelsk er skotsk og frisisk. Det skotske språket regnes av noen som en dialekt av engelsk, men på grunn av at dette språket har et skriftspråk med en lang historie, regnes det ofte som et eget språk. Frisisk er et språk som snakkes av ca. en halv million mennesker i den nederlandske regionen Friesland (Fryslân), i områder nær Tyskland og på noen øyer i Nordsjøen. Etter skotsk og frisisk er de nærmeste slektningene det moderne nedertyske språket i østre Nederland og nordlige Tyskland. Noe fjernere beslektede levende språk er nederlandsk, afrikaans, tysk og de nordgermanske, skandinaviske språkene norsk, svensk, dansk, islandsk og færøysk. Også mange franske ord er forståelige for en engelskspråklig ettersom engelsk tok opp i seg en betydelig mengde ord fra fransk språk etter den normanniske erobring, og importen av franske lånord fortsatte i århundrene som fulgte. Resultatet er at en betydelig andel av det engelske ordforrådet er ganske nær fransk, bare med noen mindre ortografiske forskjeller (ordendinger, bruk av gammelfransk skrivemåte m.m.), samt enkelte betydningsforskjeller. I tillegg har engelsk tatt opp en mengde lånord direkte fra latin og gresk. == Geografisk utbredelse == Det engelske språket er både morsmål for rundt 400 millioner mennesker og et viktig kommunikasjonsspråk for mennesker som har andre morsmål. Grovt sett kan den geografiske fordelingen av engelsk deles i tre: Kjerneområdet for engelsk: Dette omfatter De britiske øyer, nordlig del av Nord-Amerika, noen av øyene i Karibia, og Australia og New Zealand. Her er engelsk dagligspråket for de aller fleste. Engelsk som hjelpespråk: I mange land i Afrika og Oseania, samt i India og en del andre land i Sør- og Sørøst-Asia, snakker nesten alle et lokalt språk hjemme. Imidlertid brukes engelsk i handel, administrasjon og undervisning. Engelsk som viktigste fremmedspråk: I mange land er kjennskapen til engelsk svært utbredt i befolkningen, selv om all intern kommunikasjon foregår på det nasjonale språket. === Kjerneområdet for engelsk === På De britiske øyer, i den nordlige delen av Nord-Amerika, på en del av øyene i Karibia og i Australia og på New Zealand snakker og skriver de aller fleste bare engelsk. ==== Engelsk som eneste offisielle språk ==== Engelsk er eneste offisielle språk og hjemmespråket for det store flertallet i Antigua, Australia, Bahamas, Barbados, Bermuda, Grenada, Guyana, Jamaica (Jamaica-engelsk),Saint Kitts og Nevis, St. Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, Storbritannia (britisk engelsk) og Trinidad og Tobago. ==== Engelsk som et av flere språk ==== Engelsk er ett av flere offisielle språk i Canada (kanadisk engelsk), Hongkong, Irland, New Zealand, (newzealandsk engelsk), Singapore, Filippinene (filippinsk engelsk) og Sør-Afrika (sørafrikansk engelsk). I Canada, Irland og New Zealand er engelsk det suverent mest brukte språket, mens det i Singapore og Hongkong nesten utelukkende brukes i forretninger og utdanning; hjemme brukes andre språk. Likevel bruker de fleste innbyggere her engelsk daglig. I Sør-Afrika er det kun en mindre del som snakker engelsk hjemme, men språket nyter høy status som kommunikasjonsspråk mellom de ulike språkgruppene i landet. Engelsk er offisielt språk i Gibraltar, men de fleste snakker spansk hjemme. På Dominica er også engelsk eneste offisielle språk, men de fleste snakker fransk hjemme. I Belize er engelsk det eneste offisielle språket, men nyere innvandring fra Mellom-Amerika har ført til at spansk i dag er et mer talt språk. I USA er amerikansk engelsk det dominerende språket, men landet har ikke noe offisielt språk. 29 delstater har vedtatt at engelsk skal være delstatens offisielle språk. Tre delstater har også andre språk som offisielle: Hawaiisk på Hawaii, fransk i Louisiana og spansk i New Mexico. Etter hvert som motstand mot innvandring fra latinamerikanske land øker, har det blitt fremsatt krav om at engelsk skal gjøres til offisielt språk, og at det ikke skal være mulig å få seg jobb dersom man ikke snakker engelsk, slik at det skal bli vanskeligere for innvandrere å «stjele» amerikanske jobber. === Engelsk som hjelpespråk === I India og Malaysia er ikke engelsk et offisielt språk, men har likevel en stor utbredelse i undervisning, rettssystem, administrasjon og kommunikasjon mellom folkegrupper med ulikt språk. En rekke andre tidligere britiske og amerikanske kolonier har engelsk som offisielt språk, slik som Fiji, Filippinene, Gambia, Ghana, Lesotho, Liberia, Kamerun, Kenya, Kiribati, Mikronesias føderale stater, Malta, Marshalløyene, Namibia, Nigeria, Pakistan, Papua Ny-Guinea, Samoa, Sierra Leone, Salomonøyene, Swaziland, Tanzania, Zambia og Zimbabwe. I mange av disse landene brukes et stort antall språk, og engelsk er dermed et hjelpespråk i kommunikasjonen mellom folkegruppene. I varierende grad brukes også engelsk i rettsvesen, administrasjon og høyere utdanning. Dermed bruker svært mange mennesker engelsk svært ofte, men få eller ingen bruker det som hjemmespråk. === Engelsk som minoritetsspråk === Det finnes også et par tilfeller av at engelsk snakkes av en minoritet i et større språksamfunn. Grupper av afrikanskættede engelsktalende bor i land som Honduras, Nicaragua, Costa Rica, Panama og Colombia. Her brukes engelsk i lokal undervisning, men har ellers ingen status. Samfunn av britiske utvandrere finnes også i Argentina. === Engelsk som første fremmedspråk === Engelsk er det mest brukte første fremmedspråk i verden, og noen språkeksperter hevder at det ikke lenger er det eksklusive kulturelle emblem for dem som har engelsk som morsmål, men snarere et språk som tar opp i seg kulturelle elementer fra hele verden etter hvert som bruken øker. Andre spekulerer på om det er en grense for hvor lenge engelsk vil kunne være en felles kommunikasjonsplattform. Engelsk er det mest vanlige underviste fremmedspråket i Europa (32,6 %) og i Japan, fulgt av fransk, tysk og spansk. Engelskkunnskapene i befolkningen er svært utbredt i Israel, de nordiske land, Nederland, Kypros og flere land, og til og med i land som Frankrike, Tyskland og Spania, som hver for seg representerer språklige konkurrenter, er nå engelskkunnskapene raskt stigende. En grunn til at engelsk har oppnådd statusen som verdens mest brukte fremmedspråk er at mange teknologiske nyvinninger de seineste tiårene har funnet sted i USA. Engelsk ble dermed instruksjonsspråket for både fjernsynsapparater, datamaskiner og i flytrafikken. Også USAs framtredende posisjon i forretningslivet har vært en viktig faktor i etableringa av engelsk som et internasjonalt samarbeidsspråk. Ettersom språket blir brukt som et lingua franca i stadig større grad i hele verden, øker også viktigheten av å lære seg det. == Dialekter og regionale varianter == Et språk med en slik utbredelse som engelsk er ikke ensartet i hele språkområdet. Uttale, grammatikk og ordforråd er svært ulike i Det skotske høylandet, i de amerikanske sørstatene, på Jamaica og på bygdene i Queensland. Også skriftspråket kan variere noe. Briters og amerikaneres kolonialisme og utferdstrang har spredd engelsk utover verden. Derigjennom har det skapt en mengde engelsk-baserte dialekter, inklusive kreolsk og pidgin-engelsk. === Britiske dialekter === Siden former av engelsk har vært snakket i over 1500 år i England, finnes det et utall dialekter der, det samme gjelder i Skottland og Wales. Standardisert britisk engelsk er basert på uttalen i den sørøstre delen av England, rundt London. Denne uttale kalles RP, eller Received Pronounciation, ofte også kalt The Queen's English. De mest karakteristiske dialektene finnes i Nord-England og Skottland. Liverpool-dialekten kalles scouse, mens Newcastle-dialekten kalles geordie. Dialekten i Det skotske lavlandet kalles scots, eller lavskotsk, og har tradisjon som eget skriftspråk. Noen regner derfor denne dialekten som et eget språk, siden den skiller seg ut i uttale, ordforråd og grammatikk, og fordi den har en lang historie som skriftspråk. Dialekten i London, cockney, har tradisjonelt vært brukt av arbeiderklassen i byen. Blant de mange kjennetegnene på cockney er halvemål. Man sier h der det ikke skal være i standardisert engelsk, som i hankle for ankle (ankel), men tar den ikke med der det skal være h, som i 'and for hand (hånd). I dag har det utviklet seg en nyere dialekt, «Estuary English» (Elvemunningsengelsk, siden London ligger nær munningen av Themsen), som er en mellomting mellom den ekte cockney-en og standardisert uttale. Både i cockney og Estuary English finnes det karakteristiske gulpet man hører i «better», hvor dobbelkonsontanten er erstattet av en såkalt glottal stopp, en sammentrekning i strupen. Dette osmålet er på frammarsj i sørøst og kan høres både fra politikere, hos noen kongelige og i mange fjernsynsprogrammer. Dialektene kan også ha ulik status. I intellektuelle kretser i London er interessen svært stor for sære lyder og ord fra det skotske høylandet, mens en spørreundersøkelse nylig avslørte at de færreste briter ville ha kjøpt en bruktbil av en bilselger som snakker scouse (Liverpool-dialekt). === Engelsk i Irland === Det opprinnelige språket i Irland er irsk gælisk. Engelsk språk etablerte seg først i Irland med det normanniske nærværet i Dublin på slutten av 1100-tallet, men dette språklige bruhodet hadde i århundrer bare begrenset betydning. En massiv kolonisering i Nord-Irland fant sted på 1600-tallet, men først etter sultkatastrofen som følge av potetpesten på 1840-tallet ble engelsk språket for det store flertallet. Dublin-dialekten er preget av en større britisk påvirkning, mens Cork-dialekten sies å ha en spesielt syngende intonasjon. I vest, hvor gælisk ennå er levende, høres ofte en påvirkning fra dette språket. Irsk engelsk har en distinkt uttale som ofte beskrives som en mellomting mellom amerikansk og britisk engelsk. -r uttales på slutten av ordene som hos de fleste amerikanere. Forskjellen mellom w og wh, som i wine (vin) og whine (hvine) er bevart. Noen steder uttales th-lyden som t. Ordstillingen reflekterer av og til en gælisk påvirkning, slik he has the car fixed i stedet for he has fixed the car (han har reparert bilen). === Amerikanske dialekter === Amerikansk standard skiller seg litt fra britisk standard. Stavemåten i amerikansk er av og til noe mer lydrett, slik som endelsen -er i center og theater (britisk centre, theatre) og forenklingen av endelsen -our til -or (britisk honour, amerikansk honor). Det finnes også eldre former som har overlevd i amerikansk, slik som «I've gotten» (britisk: I've got). Standardisert amerikansk uttale, som særpreges av blant annet at -r i slutten av ord uttales, blir i dag utbredt fra California, hvor film- og underholdningsindustrien har stadig større påvirkning. I USA er den språklige variasjonen mye mindre enn i Storbritannia. Dette skyldes kortere historie og større mobilitet i befolkningen. Størst variasjon finnes i de eldste bosettingsområdene, slik som New England. Her uttales ikke -r i slutten av ord, omtrent som i britisk engelsk. New York-dialekten, med innslag fra så ulike språk som italiensk og jiddisch, kjennes fra film og TV, og snakkes i dag helst i forstadsbeltet rundt storbyen. Engelsken som brukes i sørstatene i USA har en særpreget uttale som kalles southern drawl. Denne dialekten har også store variasjoner, fra Virginia over fjellene i Tennessee til «the deep south» rundt nedre Mississippi og til Texas. En spesialitet er «Ebonics»-dialekten som brukes i noen afroamerikanske kretser. === Kanadiske dialekter === Kanadisk engelsk danner en overgang mellom britisk engelsk og amerikansk engelsk. Kanadierne holder seg til britisk stavemåte, slik som theatre, favour, tyre osv. Ordforrådet er også ofte britisk preget, slik som lieutenant, mischievous, prestigeous, supply teacher, icing sugar, riding og flere. Dette skyldes både de politiske båndene mellom Storbritannia og Canada og den omfattende utvandringen fra De britiske øyer. Uttalen er imidlertid for et utrenet øre i mange tilfeller ikke til å skille fra uttalen i USA. Mest særpreget er dialekten i provinsen Newfoundland og Labrador, som har sterke irske innslag, og en lang historie i isolasjon har ført til en rekke spesielle uttrykk. Også i de Atlantiske provinsene Nova Scotia, New Brunswick og Prince Edward Island skiller uttalen seg markert fra det øvrige Canada. Langs elva Ottawa (fr. Outaouais) som danner grensen mellom fransk og engelsk språk, er de engelske dialektene påvirket av skotsk-engelsk, irsk-engelsk og kanadisk fransk. Uttalen i den folkerike provinsen Ontario og i provinsene lenger vest er mer lik amerikansk engelsk. På grunn av Canadas to offisielle språk (engelsk og fransk) er språk-situasjonen i Canada unik. === Australia og New Zealand === Siden både Australia og New Zealand har en kort historie som engelskspråklige, skiller ikke engelsken seg så sterkt fra britisk engelsk som for eksempel amerikansk engelsk gjør. Det er også relativt små regionale forskjeller. Vokalene og diftongene har likevel en annen farge, og når australierne hilser med «G'day, mate», uttales diftongene mer som østnorsk «hæi» enn nordnorsk «hei», som er normaluttalen i Storbritannia og USA. En kort, betont e, som i «yesterday», uttales omtrent som en norsk i, «yisterdæi». Det er også forskjeller mellom Australia og New Zealand, idet New Zealand ofte har «flatere» vokaler som for utenforstående kan være vanskelige å skille fra hverandre. === Karibisk engelsk === Engelsk brukes på mange av de karibiske øyene, slik som Jamaica, Trinidad og Tobago og mange av de små øyene i det østre Karibia, samt i Belize og i små samfunn langs kystene av Honduras, Nicaragua, Costa Rica og Colombia. Den karibiske engelsken skiller seg kraftig ut, og har sterke innslag av afrikansk uttale og en svært forenklet grammatikk. === Pidginspråk og aksenter === På grunn av at engelsk brukes i så stor utstrekning som et andrespråk, kan engelsktalende ha mange ulike «aksenter», noe som «avslører» talerens morsmål. ==== Sør-Asia ==== I verdens nest mest folkerike land, India, brukes engelsk i rettsvesen, i mye av undervisningen og i kommunikasjon mellom de ulike språkgruppene i landet. Hindi-talende nordindere må nesten alltid bruke engelsk ved besøk i f.eks. Tamil Nadu, siden tamilene bare i unntaksfall behersker nasjonalspråket. Denne engelsken er imidlertid preget av hindi, tamil og de andre språkene på subkontinentet. Ordforrådet kan også ha sine særegenheter, slik som tiffin, som betyr et lett måltid. Dette ordet er svært dagligdags i India, men ses sjelden i Storbritannia, og aldri i USA. Engelsken i India har et visst arkaisk (gammeldags) preg over seg, og t-skjortekledde turister fra Europa kan bli spurt «How are you, good Sir?». I stedet for Opening Hours på skilt står det ofte Timing. ==== Filippinene ==== Selv om nesten ingen snakker engelsk hjemme på Filippinene, er bruken av engelsk en del av hverdagen for de fleste, siden det brukes i for eksempel media og undervisning. I skolene læres amerikansk engelsk, men påvirkningen fra de ulike filippinske språkene er til stede. Gjennom film og fjernsyn, som ikke tekstes på filippinske språk, er imidlertid befolkningen vant til standardisert, amerikansk engelsk. ==== Singlish, Manglish og Chinglish ==== Singlish er en variant av engelsk man ofte hører i Singapore, spesielt i kommunikasjonen mellom de ulike folkegruppene. Singlish er engelsk med en mengde ord fra ulike kinesiske dialekter, først og fremst Min Nan-språket fra Fujian-provinsen. I tillegg er det mindre innlån fra malay, tamil og andre språk. Både uttale, grammatikk og ordstilling er forenklet i forhold til standardisert engelsk. Myndighetene i Singapore fraråder imidlertid bruken av singlish, siden de mener at standardisert engelsk gjør det lille landet mer konkurransedyktig. Varianten i nabolandet Malaysia, manglish, er tilnærmet lik, men har noen flere ord fra malay. Hongkong-engelsk er standardisert engelsk i bruk i Hongkong. Siden de fleste hongkongkineserne bruker kantonesisk til hverdags, har Hongkong-engelsken mer karakter av engelsk med kanonesisk aksent. Det samme gjelder chinglish i Folkerepublikken Kina og på Taiwan. ==== Dame tu cell phone ==== I det sørvestre USA, hvor folk fra Mexico og Mellom-Amerika utgjør en stor del av befolkningen, har det utviklet seg et blandingsspråk som kalles spanglish. Dette språket oppviser en notorisk blanding av spansk og engelsk i samme setning. (Dame betyr gi meg på spansk, cell phone betyr mobiltelefon på amerikansk engelsk). ==== Moderne smeltedigler ==== I mange land rundt om i verden er engelske ord og uttrykk innarbeidet i hverdagsspråket og resulterer i slangbetegnelser som røper dets tospråklige opphav. Dette er på linje med det engelske språkets egen innlemmelse av fremmede ord, spesielt fransk (som beskrevet tidligere). Eksempler på slike ad-hoc-konstruksjoner, som skiller seg fra pidgin- og kreol-varianter av engelsk, er Engrish, Franglais og Spanglish. Europanto kombinerer mange språk, basert på en engelsk kjerne. ==== Afrika ==== Liberia-engelsk Sørafrikansk engelsk === Konstruerte varianter av engelsk === Basic English er forenklet for internasjonal bruk. Det brukes av noen flyfabrikanter og andre internasjonale selskaperfor å skrive bruksveiledninger og for kommunikasjon. Noen engelskspråklige skoler i Det fjerne østen underviser i Basic English som en introduksjon til engelsk. Special English er en forenklet versjon av engelsk brukt av Voice of America. Det har et ordforråd på 1500 ord. Seaspeak og de beslektete Airspeak og Policespeak, alle basert på begrensete ordforråd, ble utformet av Edward Johnson på åttitallet for å fremme internasjonalt samarbeid og kommunikasjon på visse områder. === Standardiserende institusjoner === I motsetning til konkurrerende verdensspråk som tysk, fransk og spansk har engelsk ingen standardiserende institusjon, intet motstykke til Norsk språkråd eller Académie française. Dette har vidtrekkende konsekvenser for engelsk språk, både positive og negative. Ortografien i engelsk gjenspeiler 1500-tallets uttale og gjør innlæringen av språket vanskeligere for utlendinger og leseferdighet mindre tilgjengelig for små engelskspråklige barn. Eksempelvis bruker engelsk sju bokstaver for å gjengi de tre lydene i ordet «through». På den andre siden finnes det intet språkpoliti som sier at et ord ikke kan brukes fordi det er utenlandsk, noe som utgjør noe av det engelske språkets dynamikk. Likevel er ikke engelsk preget av språklig anarki. Noen toneangivende ordbøker sørger for at det finnes noe som heter korrekt engelsk. Den mest toneangivende ordboka i Storbritannia er Oxford Dictionary, mens det amerikanske motstykket er Webster's Dictionary. Britiske former blir imidlertid gjengitt i Webster, og amerikanske i Oxford. Grammatikalske forenklinger man ofte hører, som «he don't» (i stedet for he doesn't), blir rettet av engelsklærere i alle land. == Grammatikk == Engelsk grammatikk er basert på germanske røtter, selv om lærde gjennom 1700- og 1800-tallet prøvde å anvende latinsk grammatikk på språket, uten særlig suksess. Engelsk er et språk med færre bøyningsformer enn de fleste andre indoeuropeiske språk, og bruker i stedet hjelpeord og ordstilling for å angi semantiske nyanser. Noen bøyningsformer finnes likevel: Genitiv (regnes som et klitisk påheng): He is John's best friend. Tredje person entall: John works every day. Fortid (preteritum): John worked yesterday. Presens partisipp: John is working today. Perfektum partisipp: The car was stolen last night. John has talked to the police. Gerund-form: Working is good for the soul. Flertall: All of your keys are mine. Komparativ: John is smarter than Ricky. Superlativ: John has the biggest house. Konjunktiv: If I were a rich man.Det må spesielt bemerkes at i motsetning til andre germanske eller romanske språk har engelske substantiver ikke lenger grammatisk kjønn. Til tross for språkets rettfremhet vet alle med god kjennskap til engelsk at det har sine grammatiske særegenheter. Men den største vanskelighet for utlendinger som skal tilegne seg godt engelsk er språkets mange idiomer. == Ordforråd == === Etymologi === Engelsk er ikke lenger et rent germansk språk; det store ordtilfanget fra fransk betyr at ordforrådet grovt sett kan deles i to. Germanske ord stammer først og fremst fra angelsaksisk, men mange også fra norrønt, og noen fra nederlandsk og tysk ord. Den romanske delen av ordforrådet utgjøres først og fremst av anglo-normanniske ord, dvs. ord fra det språket som ble talt av de normanniske okkupantene av England i perioden 1066-1400. Standardisert fransk og latin har også bidratt med mange ord, mens språk som italiensk og spansk har bidratt med langt færre. Det har blitt foretatt mange tellinger av ordenes etymologiske opphav, men ingen av dem er allmenngyldig akseptert av språkvitenskapen. En telling gjort av en datamaskin av de ca. 80 000 ordene i 3. utgave av «Shorter Oxford Dictionary» ble offentliggjort i tidsskriftet «Ordered Profusion» av Thomas Finkenstaedt og Dieter Wolff i 1973. Den ga følgende oversikt: Fransk, herunder normannisk, anglo-normannisk og standardisert fransk: 28,3 % Latin, klassisk og moderne vitenskapelige termer: 28,24 % Germanske ord, herunder angelsaksisk, norrønt og andre: 25 % Gresk: 5,32 % Ingen oppgitt: 4,03 % Avledet av egennavn: 3,28 % Alle andre språk bidro med mindre enn 1 %En undersøkelse av Joseph M. Williams i «Origins of the English Language» av 10 000 ord tatt fra flere tusen forretningsbrev gav denne oversikten: Fransk 41 % "Innfødt" engelsk 33 % Latin 15 % Dansk 2 % Nederlandsk 1 % Andre 10 %Andre beregninger har også blitt gjort: Fransk 40 % Gresk 13 % Angelsaksisk (gammelengelsk) 10 % Dansk 2 % Nederlandsk 1 % Og ettersom omtrent 50 % av ordforrådet er avledet fra latin, direkte eller indirekte ytterligere 10 til 15 % av ordforrådet er direkte lån fra dette språket.Imidlertid utgjør angelsaksiske ord 83 % av de 1000 mest brukte ordene i engelsk. Nesten uten unntak er germanske ord i engelsk (utgjør alle basisord som pronomener og konjunksjoner) korte og uformelle, mens latinske ord ofte regnes som mer elegante eller høyverdige. Overdreven bruk av latinske ord betraktes som et tegn på enten snobberi (som i stereotypien politimannen som sier «apprehending the suspect») eller eufemisme (som når det i militære dokumenter står «neutralise/-ize» istedenfor «kill»). George Orwells essay «Politikk og det engelske språk» gjør en grundig analyse av dette særpreget i engelsk. En engelsktalende kan som regel velge mellom germanske og latinske synonymer: «come» eller «arrive», «sight» eller «vision», «freedom» eller «liberty». Språkets rikdom består i at slike synonymer har litt ulik betydning, noe som gjør at en kan bruke språket på en svært fleksibel måte for å uttrykke fine nyanser. I dagligtale er normalt de fleste ord germanske. Germanske ord blir også brukt hvis man ønsker å sette kraft bak et utsagn. Skal en derimot uttrykke noe med et alvorlig tilsnitt, som en har behov for i en rettssal eller i en leksikonartikkel, blir latinske ord gjerne foretrukket. Engelsk utmerker seg ved sitt store ordforråd i aktiv bruk og sin tilpasningsevne. Engelsk har lett for å oppta tekniske termer og importerte ord, som ofte raskt kommer i vanlig bruk. I tillegg gir slangbruk ny mening til gamle ord. Denne tilpasningsevnen er så sterk at det ofte må gjøres en distinksjon mellom formelle varianter av engelsk og samtidsengelsk, ref. sosiolingvistikk. James D. Nicoll kom med følgende ofte siterte utsagn (i oversettelse): «Problemet med å forsvare det engelske språks renhet er at det er like rent som en brakkehore («cribhouse whore»). Ikke bare låner engelsk ord fra andre språk, noen ganger fotfølger det dem inn i trange smug for å slå dem i svime og rane lommene for nye ord.» === Ordforrådseksempler === Følgende er ord for vanlige hilsenervokab. == Skriftsystem == Engelsk skrives med bokstaver fra det latinske alfabetet. Skrivemåten eller ortografien i engelsk er historisk, ikke fonologisk basert. Skrivemåten av ord skiller seg betydelig fra uttalen. Den regnes ofte som en av de vanskeligste å lære blant alle alfabetbaserte språk. === Bruk av aksenttegn === Engelsk har noen ord som kan skrives med aksenttegn (diakritiske tegn). Disse ordene har hovedsakelig blitt importert fra andre språk, vanligvis fransk. Men det blir stadig sjeldnere at engelsk skrives med bruk av slike aksenttegn for vanlige ord, selv i svært formell tekst. Det er faktisk blitt slik at bruk av aksenttegn regnes som snobberi. Aksenttegn brukes imidlertid fortsatt for ord som ikke har engelsk morfologi og derfor betraktes som delvis utenlandske ord. Et eksempel er café (kæfei) som med normale engelske uttaleregler (uten aksenttegn) ville blitt uttalt helt annerledes (keif). Flere eksempler: à la carte, ångström, appliqué, attaché, blasé, bric-à-brac, café, cliché, crème, crêpe, derrière, éclair, façade, fiancé(e), flambé, führer, maté, ménage à trois, naïve, né(e), papier-mâché, passé, piñata, piñón, protégé, raison d'être, résumé, risqué, sauté, séance, über-, vis-à-vis, voilà. Noen slike ord, som rôle og hôtel, ble skrevet med aksenttegn i den første tiden etter at de ble importert til engelsk, men nå blir aksenttegnene nesten aldri brukt. Retteprogrammer, f.eks. i Microsoft Word, vil endre rôle til det enklere (og mer moderne) role. Ordene ble betraktet som svært franske lånord da de dukket opp i engelsk, av noen regnet som unødvendige erstatninger av gode engelske ord. Men i dag er det franske opphav nærmest glemt. Aksenttegnet på «élite» har stort sett forsvunnet, selv om Time Magazine fortsatt bruker det. Det er også mulig å bruke trema for å angi et stavelsesskille, men også her er det ofte utelatt eller bindestrek blir brukt i stedet. Eksempler: coöperate (eller co-operate), daïs, naïve, noël, reëlect (eller re-elect). Aksenttegn brukes også tidvis i poesi for å angi rytme og i rollehefter for innstudering av teaterstykker for å indikere at en normalt ubetonet stavelse i et ord skal gis trykk i en dramatisk hensikt. De brukes også i arkaiske eller pseudoarkaiske tekster med -ed-suffikser for å angi at e-en skal uttales fullt ut, for eksempel cursèd. I noen eldre tekster (mest i britisk-engelsk) er bruken av ligaturer vanlig i ord som archæology, œsophagus og encyclopædia. Slike ord har latinsk og gresk opphav. Retteprogram på datamaskiner vil gjerne rette bokstavkombinasjoner som ae og oe til den rette ligaturen, men det godtas at bokstavene skrives hver for seg. Amerikansk engelsk har en tendens til å erstatte slike ligaturer med en enkelt bokstav, slik at encyclopædia skrives encyclopedia. == Referanser == == Litteratur == The Oxford Companion to the English Language, ed. Tom McArthur David Crystal: The Cambridge Encyclopedia of the English Language Albert Baugh and T. Cable: A History of the English Language, London, 2002 == Eksterne lenker == Ethnologue report for English Cambridge Dictionary

|land=

https://no.wikipedia.org/wiki/Elektronikk

2023-02-04

Elektronikk

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektronikk']

Elektronikk er den delen av elektroteknikken som beskjeftiger seg med å styre elektroner i såkalt forsterkende, eller aktive, komponenter. De viktigste aktive komponentene er radiorør og transistorer. Elektronikk behandler hovedsakelig elektrisk strøm og spenning, samt lys, men også magnetisme, varme og elektromagnetiske felt. I dagligtale benyttes gjerne begrepet også om apparater som inneholder elektroniske komponenter, for eksempel radio, fjernsyn og datamaskiner. De viktigste komponentene som anvendes i elektronikken er motstand, kondensator og transistor (eller tidligere vakuumrør), samt spole, transformator og diode. Det gjøres et skille mellom elektronikk og elektrisk og elektromekanisk vitenskap og teknologi, som omhandler produksjon, distribusjon, lagring og omgjøring av elektrisk energi til og fra andre energiformer med kabler, motorer, generatorer batterier, brytere, reléer, transformatorer og andre passive komponenter. Dette skillet startet omkring 1906 da Lee De Forest fant opp trioden, som gjorde elektrisk forsterking av svake radiosignaler og lydsignaler mulig med en ikke-mekanisk innretning. Fram til 1950 ble dette feltet kalt «radioteknologi» fordi design og teori først og fremst var i bruk i radio radiosendere og -mottakere og vakuumrør. Når lys tas i bruk kalles teknologien optoelektronikk. Den bruker i hovedsak lysdioder (LED), optokoplere og fotosensorer samt kilder, vendere og mottakere for signalmodulert lys i lysbølgeledere. Fotosensorer kan være enkle og reagere på lysmengde eller -farge, eller sammensatte for retningsbestemmelse eller avbildning av objekter som i digitalkameraer. Moderne apparater er i stand til å fremstille komponenter med ekstremt små dimensjoner og plassere et stort antall komponenter på et enkelt lite krystall. Her er det først og fremst transistorer og motstander, men også kondensatorer og dioder det dreier seg om. Slike komplekse komponenter blir kalt integrerte kretser, og slike finnes i både digitale og analoge utførelser, samt i blandinger. Ledere som forbinder komponenter er så godt som alltid av kobber. Det er få unntak, som sølv når små tap er påkrevd, og aluminium inne i integrerte kretser. Komponentene forbindes ved smelting av et forbindelsesmetall, kalt loddetinn. Loddetinn består av 38% bly, 2 % kopper og 60 % tinn og smelter ved 185 °C, lavere enn enkeltmetallene. I 2006 ble det forbudt å bruke bly i loddetinn (Restrictions of Hazardous Substances, RoHS). Tinn for lodding tilføres da små mengder kopper og sølv og av og til andre stoffer. Smeltetemperaturen er 217-220 °C når blyet utelates.

Elektronikk er den delen av elektroteknikken som beskjeftiger seg med å styre elektroner i såkalt forsterkende, eller aktive, komponenter. De viktigste aktive komponentene er radiorør og transistorer. Elektronikk behandler hovedsakelig elektrisk strøm og spenning, samt lys, men også magnetisme, varme og elektromagnetiske felt. I dagligtale benyttes gjerne begrepet også om apparater som inneholder elektroniske komponenter, for eksempel radio, fjernsyn og datamaskiner. De viktigste komponentene som anvendes i elektronikken er motstand, kondensator og transistor (eller tidligere vakuumrør), samt spole, transformator og diode. Det gjøres et skille mellom elektronikk og elektrisk og elektromekanisk vitenskap og teknologi, som omhandler produksjon, distribusjon, lagring og omgjøring av elektrisk energi til og fra andre energiformer med kabler, motorer, generatorer batterier, brytere, reléer, transformatorer og andre passive komponenter. Dette skillet startet omkring 1906 da Lee De Forest fant opp trioden, som gjorde elektrisk forsterking av svake radiosignaler og lydsignaler mulig med en ikke-mekanisk innretning. Fram til 1950 ble dette feltet kalt «radioteknologi» fordi design og teori først og fremst var i bruk i radio radiosendere og -mottakere og vakuumrør. Når lys tas i bruk kalles teknologien optoelektronikk. Den bruker i hovedsak lysdioder (LED), optokoplere og fotosensorer samt kilder, vendere og mottakere for signalmodulert lys i lysbølgeledere. Fotosensorer kan være enkle og reagere på lysmengde eller -farge, eller sammensatte for retningsbestemmelse eller avbildning av objekter som i digitalkameraer. Moderne apparater er i stand til å fremstille komponenter med ekstremt små dimensjoner og plassere et stort antall komponenter på et enkelt lite krystall. Her er det først og fremst transistorer og motstander, men også kondensatorer og dioder det dreier seg om. Slike komplekse komponenter blir kalt integrerte kretser, og slike finnes i både digitale og analoge utførelser, samt i blandinger. Ledere som forbinder komponenter er så godt som alltid av kobber. Det er få unntak, som sølv når små tap er påkrevd, og aluminium inne i integrerte kretser. Komponentene forbindes ved smelting av et forbindelsesmetall, kalt loddetinn. Loddetinn består av 38% bly, 2 % kopper og 60 % tinn og smelter ved 185 °C, lavere enn enkeltmetallene. I 2006 ble det forbudt å bruke bly i loddetinn (Restrictions of Hazardous Substances, RoHS). Tinn for lodding tilføres da små mengder kopper og sølv og av og til andre stoffer. Smeltetemperaturen er 217-220 °C når blyet utelates. == Historie == I 1873 oppdaget Frederick Guthrie det grunnleggende prinsippet bak av termioniske dioder. Guthrie fant at et positivt ladet elektroskop kunne utløses ved å bringe en jordet hvitglødende metallbit nær det (men ikke berøre det). Det samme gjelder ikke for et negativt ladet elektroskop, noe som indikerte at strømmen bare var mulig i én retning. Thomas Edison gjenoppdaget prinsippet uavhengig av Guthrie i 1880. John Ambrose Fleming hadde vært ansatt av Edison, men jobbet i Marconi Company da han i 1904 tok patent på det første vakuumrøret. Denne oppfinnelsen har av flere blitt kalt «en av de viktigste utviklingene innen elektronikkens historie», og banet vei for ytterlige framskritt i årene som fulgte. I 1906 tok både østerrikeren Robert von Lieben og amerikaneren Lee De Forest uavhengig av hverandre ut patenter på teknologi som skulle bli viktige for utviklingen av trioden. Med slik teknologi var man i stand til å forsterke radiosignaler med en ikke-mekanisk innretning. Utviklingen skjøt virkelig fart under andre verdenskrig hvor man så utviklingen av komponenter som magnetroner og klystroner.Dagens elektronikk benytter seg i stor grad av halvledere. Den første patenten på en innretning som skulle erstatte trioden ble tatt ut allerede i 1925, men denne manglet en fungerende prototype. Produksjonen av materialer som fungerte godt som halvledere var heller ikke kommet langt nok til at teknologien kunne utvikles effektivt. Det var ikke før John Bardeen, Walter Brattain og William Shockley presenterte den første transistoren i 1948 at arbeidet med halvledere i elektronikkomponenter skjøt fart. Trioen fikk også nobelprisen i fysikk for denne prestasjonen i 1956. Fordi transistoren var mindre spenningskrevende og plasskrevende, mer solid og rimeligere å produsere tok det ikke lang tid før den utkonkurrerte trioden. Etterhvert som stadig mer effektive halvledere så dagens lys ble komponentene stadig mindre, og i dag er det plass til flere millioner komponenter per kvadratmillimeter. == Elektroniske komponenter == En elektronisk komponent er en fysisk enhet i et elektronisk system som brukes til å påvirke elektronene eller deres tilknyttede felt på en måte som er i samsvar med den tiltenkte funksjonen til systemet. Komponentene er vanligvis ment å bli koblet sammen, vanligvis ved å bli loddet til et kretskort, for å skape en elektronisk krets med en bestemt funksjon (for eksempel en forsterker, radiomottaker, eller elektronisk oscillator). Komponenter kan pakkes enkeltvis, eller i mer komplekse grupper som integrerte kretser. Noen vanlige elektroniske komponenter er kondensatorer, spoler, motstander, diodeer, transistorer, etc. Komponenter kategoriseres ofte som aktive (f.eks transistorer og tyristorer) eller passive (f.eks motstander og kondensatorer). Vakuumrør var en av de tidligste elektroniske komponentene. De dominerte elektronikken før 1950. Siden den gang har transistorene så godt som helt tatt over. Vakuumrør er fortsatt i bruk i enkelte spesialiserte apparater som rørforsterkere, katodestrålerør, spesialist-lydutstyr og noen mikrobølgeenheter. == Analog og digital elektronikk == I prinsippet er all elektronikk analog, men oppdelingen mellom analog og digital elektronikk er likevel meget nyttig. Begge former for elektronikk er i rivende utvikling og nye utførelser av komponenter av alle slag ser stadig dagens lys. Særlig i den digitale verden stiger mulighetene mens prisene faller. === Analog elektronikk === I analog elektronikk er signalstyrken generelt av en slik natur at den ikke benytter nivåer som danner grenser, som ved klipping. Analog elektronikk benytter seg av kontinuerlige endringer i strøm og spenning. Radioer og audioforsterkere er eksempler på bruk av analog elektronikk. Disse er gjerne bygd opp av passive komponenter som motstander, kondensatorer og spoler og aktive komponenter som for eksempel transistorer og operasjonsforsterkere. Transistorer og operasjonsforsterkere har ofte stor spredning i parametre som forsterkning og båndbredde, så det blir ofte benyttet negativ tilbakekobling for å kontrollere forsterkning, båndbredde, osv. === Digital elektronikk === Digital elektronikk har to forskjellige betydninger. Når det gjelder ett enkelt signal går det alltid til en grense gitt av elektronikken som signalet befinner seg i. 0 er ofte jordnivå, 1 er ofte spenningsforsyningens nivå, og overgangen mellom disse er hurtig. Signalet klippes stadig på nytt. Den andre betydningen ser en i en annen målestokk som gjelder organiseringen av flere enkeltsignaler, som for eksempel i bytes á åtte enkeltsignaler (bits). I den digitale elektronikken blir kretsene laget slik at spenningen i kretsen bare kan ha to stabile diskrete verdier (for eksempel 0 og 5 volt) som da tilsvarer de logiske verdiene '0' og '1'. Digital elektronikk er oppbygd av transistorer. Historisk har det eksistert ulike logikkfamilier, for eksempel TTL og NMOS, men i dag er nesten all digital elektronikk basert på CMOS. CMOS-teknologien er sammensatt av komplementære felteffekttransistorer. De komplementære transistorene kan settes sammen til større byggeklosser som invertere, logiske porter og multipleksere. Disse byggesteinene kan på et høyere nivå settes sammen til enda større funksjonsblokker som for eksempel register, tellere og aritmetiske enheter, som i sin tur kan kombineres med andre enheter til mikrokontrollere, grafikkprosessore og lignende. På denne måten har elektronikkonstruktører mange ulike hierarki av abstraksjonsnivå å holde seg til. De ferdige enhetene implementeres i form av FPGAer eller ASICer. Byggesteiner: Logiske porter Adderere Flip-flop Tellere Registre Multipleksere SchmittriggereHøyintegrerte enheter: Mikroprosessore Mikrokontrollere ASIC Digitale signalprosessorer FPGA == Utdanning == Mange universiteter og høgskoler i landet tilbyr kurs innenfor elektronikk, både på bachelornivå og masternivå. Tidligere kunne man utdanne seg til høgskoleingeniør og sivilingeniør i elektronikk, men disse titlene er i dag byttet ut med Bachelor i ingeniørfag (3 år etter videregående skole) og Master i ingeniørfag (2 år etter Bachelor). En ufullstendig liste over elektronikkutdanning i Norge: Sivilingenørstudiet (master) ved f.eks. NTNU Bachelor ved f.eks. HiG, OsloMet, HiB, UiA Masterstudium ved UiO Masterstudium ved UiT Spesialiserte elektronikkutdanninger: Bachelor og master i romteknologi ved HiN Bachelor i audioteknologi ved HIBU == Se også == Elektriske komponenter Teknologi == Referanser ==

Elektronikk er den delen av elektroteknikken som beskjeftiger seg med å styre elektroner i såkalt forsterkende, eller aktive, komponenter. De viktigste aktive komponentene er radiorør og transistorer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gene_Roddenberry

2023-02-04

Gene Roddenberry

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1991', 'Kategori:Filmprodusenter fra USA', 'Kategori:Fødsler 19. august', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra El Paso', 'Kategori:Science Fiction Hall of Fame', 'Kategori:Science fiction-forfattere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Star Trek']

Eugene Wesley «Gene» Roddenberry (født 19. august 1921 i El Paso i Texas, død 24. oktober 1991) var en amerikansk TV-produsent som skapte Star Trek.

Eugene Wesley «Gene» Roddenberry (født 19. august 1921 i El Paso i Texas, død 24. oktober 1991) var en amerikansk TV-produsent som skapte Star Trek. == Biografi == === Personlig liv === Roddenberry var gift to ganger. Han fikk to barn med sin første kone, Eileen Rexroat (som han var gift med i 26 år), Dawn og Darleen. Hans andre kone var Majel Barrett, som spilte sykepleier Christine Chapel i den originale 1960-tallsserien (Star Trek: The Original Series), og er velkjent som stemmen til datamaskinen i de senere seriene ogLwaxana Troi, moren til Deanna Troi i Star Trek: The Next Generation. Majel og Gene hadde møtt hverandre i flere år, da han bestemte at det var tid for å gifte seg, og spurte henne om å bli med på det, selv om han besøkte Japan på den tiden. Gene tilhørte ingen spesiell religion, men siden de var i Japan, valgte de et shinto-buddhistisk bryllup 6. august 1969. De anså begge dette som sitt virkelige bryllup, men hans skilsmisse var ikke endelig ennå, og de gjorde ekteskapet lovlig med en sivil seremoni, 29. desember 1969. De fikk sønnen Rod Roddenberry, 5. februar 1974.Nichelle Nichols innrømmet i sin selvbiografi at hun en gang hadde en forhold med Roddenberry.Etter hans død ble hans aske kapslet inn i en liten kapsel og sendt ut i rommet for å kretse rundt jorden i seks år til det brant opp i jordens atmosfære. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Gene Roddenberry på Internet Movie Database (sv) Gene Roddenberry i Svensk Filmdatabas (da) Gene Roddenberry på Filmdatabasen (da) Gene Roddenberry på Scope (fr) Gene Roddenberry på Allociné (en) Gene Roddenberry på AllMovie (en) Gene Roddenberry hos Turner Classic Movies (en) Gene Roddenberry hos The Movie Database Official Roddenberry family website Eugene Wesley "Gene" Roddenberry The Museum of Broadcast Communication Roddenberry's original March 1964 pitch outline for Star Trek Originally published in The Humanist, March/April 1991 Strange New Worlds: The Humanist Philosophy of Star Trek by Robert Bowman, Christian Research Journal, Fall 1991, pp. 20 ff. Gene Roddenberry Planetarium StarTrek.com biography Arkivert 15. april 2008 hos Wayback Machine. Website of Susan Sackett Retrovisionmag on Roddenberry's The Questor Tapes. Gene Roddenberry's Andromeda The Official Roddenberry Productions Myspace Maintained by the Roddenberry.Com Team.

Eugene Wesley «Gene» Roddenberry (født 19. august 1921 i El Paso i Texas, død 24.

https://no.wikipedia.org/wiki/Erich_Priebke

2023-02-04

Erich Priebke

['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2017-03', 'Kategori:Dødsfall 11. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Fødsler 29. juli', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Gestapo-personell', 'Kategori:Hundreåringer', 'Kategori:Italias historie', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)', 'Kategori:Medvirkende til Holocaust', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nazister i Sør-Amerika', 'Kategori:Personer fra Landkreis Oberhavel', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:SS-offiserer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser begått under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser mot menneskeheten', 'Kategori:Tyskere dømt for krigsforbrytelser', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig']

Erich Priebke (født 29. juli 1913 ved Hennigsdorf i Brandenburg i Tyskland, død 11. oktober 2013 i Roma) var en tysk SS-offiser som er blitt holdt medansvarlig for massakrene i Ardentinerhulene utenfor Roma i Italia i mars 1944. Her ble 335 sivile italienere – derav 75 jøder – drept som hevn etter at italienske partisaner hadde drept 33 tyske soldater. Han kom seg imidlertid unna etter Tysklands kapitulasjon i 1945, og bodde i Argentina i over 50 år. I 1994, 50 år etter massakren, følte Priebke seg såpass trygg at han stod åpent frem og fortalte om hendelsen til en reporter fra ABC News. Dette vakte stor harme fra folk som ikke på langt nær hadde glemt hendelsen, og dette ble starten på en rettslig prosess som skulle ta over fire år.

Erich Priebke (født 29. juli 1913 ved Hennigsdorf i Brandenburg i Tyskland, død 11. oktober 2013 i Roma) var en tysk SS-offiser som er blitt holdt medansvarlig for massakrene i Ardentinerhulene utenfor Roma i Italia i mars 1944. Her ble 335 sivile italienere – derav 75 jøder – drept som hevn etter at italienske partisaner hadde drept 33 tyske soldater. Han kom seg imidlertid unna etter Tysklands kapitulasjon i 1945, og bodde i Argentina i over 50 år. I 1994, 50 år etter massakren, følte Priebke seg såpass trygg at han stod åpent frem og fortalte om hendelsen til en reporter fra ABC News. Dette vakte stor harme fra folk som ikke på langt nær hadde glemt hendelsen, og dette ble starten på en rettslig prosess som skulle ta over fire år. == Historie == === Italia kapitulerer === Under andre verdenskrig var Italia og Tyskland allierte. Blant annet måtte Hitler ordne opp i det mislykkede angrepet som Mussolini førte på Albania våren 1941. I løpet av 1943 snudde krigslykken seg for fascistene. Mussolini ble avsatt, og kong Viktor Emanuel utnevnte en ny regjering. Da de allierte gikk i land på det italienske fastlandet, ga regjeringen ordre om at soldatene skulle legge ned sine våpen. Italia hadde kapitulert. Mussolini ble arrestert, men ble snart befridd av tyske fallskjermjegere og satt til å lede en norditaliensk fascistrepublikk. Blant de italienske styrkene oppstod det forvirring. Noen ble avvæpnet av tyskerne, mens andre stilte seg til de alliertes disposisjon. Det hendte til og med at noen soldater reiste hjem. Fra å være et land alliert med Tyskland, gikk Italia nå over til å være et land okkupert av Tyskland. Tyskerne så tidlig hvilken retning utviklingen gikk og okkuperte Italia lynraskt i den såkalte operasjon «Axis». === Massakren ved Ardentinerhulene === Det var under denne tyske okkupasjonen at en gruppe italienske partisaner aksjonerte mot tyskerne en marsdag i 1944. 33 tyske soldater ble drept. Straks Hitler fikk vite om dette beordret han at represalier skulle iverksettes innen 24 timer. Øverste leder for de tyske styrkene i Italia, generalfeltmarskalk Albert Kesselring, sørget derfor for at ti italienske sivile skulle henrettes for hver drepte tyske soldat. De fleste av de henrettede italienerne ble plukket ut blant internerte fanger, men andre, deriblant en rekke jøder, ble hentet fra sine hjem eller grepet på gaten. Ofrene ble kjørt til Ardentinerhulene i grupper på fem. De ble så ledet inn i hulene med hendene bundet bak, og så skutt i nakken. Mange ble tvunget til å knele på kroppene til dem som hadde blitt drept før dem. Det ble drept fem flere enn hva som var beordret på forhånd. At 75 av ofrene var jødiske gjorde også denne massakren til den største enkelmassakren av jøder i Italia. Dette er en av årsakene til at en rekke jødiske organisasjoner har fronet arbeidet med å få brakt de ansvarlige for retten. == I medias søkelys == I 1994 lagde reporteren Sam Donaldson en reportasje om Priebke til ABCs nyhetsshow «Primetime». Her stod Priebke frem og fortalte om sin rolle i massakren. Men han unnskyldte sine handlinger med at han kun fulgte ordrer fra Herbert Kappler. Oberstløytnant Kappler var sjef for SD og Gestapo i Roma. I et vitnemål etter krigen forklarte Kappler at Priebke hadde blitt beordret til å sørge for at alle ofrene skulle bli brakt til hulene for å henrettes, og til å kontrollere navnelisten over dem som skulle bli drept. I 1948 ble Kappler dømt til livstid for sine ugjerninger av en militær domstol, men fikk i 1977 hjelp av sin kone til å flykte fra sitt fangenskap i Roma. === En fri mann === Priebke skulle også ha blitt anklaget for sin rolle i massakren, men han klarte å flykte fra en britisk fangeleir i nordøst-Italia i 1946 og to år senere ankom han Argentina. Her ble han værende. Priebke fortalte Donaldson at ofrene – deriblant gutter på fjorten og menn på syttifire – ikke var noe annet enn «terrorister». Han innrømmet at det var han som utferdiget listen over dem som skulle henrettes, deriblant rundt sytti jøder. I tillegg til massakren mener man at Priebke var ansvarlig for frakten av 6 000-7 000 jøder fra Italia til Auschwitz, og for å ha torturert politiske fanger. == Rettsprosessen == === Utleveringen av Priebke === Donaldsons reportasje om Priebke viste både hvor åpent han kunne leve i Argentina og hvor lite anger han følte for sine handlinger. Dette fikk folk til å reagere. Italia søkte om å få utlevert Priebke, og det tok ikke lang tid før han ble arrestert av argentinske myndigheter. På grunn av sin alder og dårlige helse ble han ikke fengslet, men satt i husarrest i sitt hjem i Bariloche, et skiområde, hvor han har bodd åpent siden 1949. Prosessene rundt utleveringen møtte flere forsinkelser. Priebkes advokater forlangte blant annet at alle italienske dokumenter skulle oversettes til spansk, en prosess som kunne tatt to år. Den argentinske retten avviste til slutt denne prosessen, men anker og andre forsinkelser førte til at behandlingen av saken tok nesten et år. Forsvarsadvokatene argumenterte med at det ikke forelå noe rettslig grunnlag for utlevering ettersom grensen på 15 år for forelding av drapssaker var løpt ut. I mars 1995, etter ni måneder med utsettelser, fikk presidenten for den jødiske organisasjonen B’nai B’rith et løfte fra blant annet den argentinske presidenten at saken skulle bli avsluttet og Priebke skulle bli sendt til Italia på slutten av måneden. Til tross for disse løftene bestemte den argentinske høyesteretten at saken skulle overføres til den lokale retten i Bariloche hvor saken opprinnelig ble tatt opp. Dette åpnet mulighetene for flere år med forsinkelser fra fremtidige anker, mens en aldrene Priebke kunne leve i ro og mak i sitt hjem i husarrest. I mai 1995 godkjente en føderal dommer den italienske begjæringen om utlevering på grunnlag av at forbrytelser mot menneskeheten ikke kunne foreldes. Men ankene fortsatte, og det gikk rykter om at retten kanskje ville omgjøre kjennelsen. I august samme året avgjorde en ankedomstol at Priebke ikke skulle utleveres, på grunnlag av at saken var foreldet. For å legge press på den argentinske regjeringen begjærte Tyskland en utlevering samme dag. En aktor fra Italias militærvesen, Antonio Intelisano, argumenterte med at FN-avtaler som Argentina har gått med på, tilsier at krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten ikke kan foreldes. Til slutt, etter 17 måneder med forsinkelser, bestemte argentinsk høyesterett at Erich Priebke skulle utleveres. Han ble satt på et direktefly som brukte 18 timer fra Bariloche til Ciampino, en militær flyplass ikke langt fra Ardentinerhulene hvor massakren foregikk. === Priebke i retten === I retten erklærte Priebke seg ikke skyldig. Han benektet ikke de faktiske omstendigheter, men han nektet straffeskyld. Priebke la skylden for massakren på de italienske sivile som stod bak angrepet der 33 tyske soldater ble drept. Ordren kom direkte fra Hitler, og han mente at det var en «legitim represalie». Det kom også frem at Priebke selv hadde skutt to italienere. Dette fremgikk også av et vitnemål han avla i 1946 før han klarte å rømme: Rundt midt på dagen den 24. mars 1944 dro mellom 80 og 90 menn fra Avdeling III og IV til Ardentinerhulene, Roma. (…) Da jeg ankom, så jeg dem ved hulen. Alle var bundet med tau med hendene bak på ryggen, og navnene deres ble lest opp, og de gikk inn i hulen i grupper på fem og fem. … Jeg gikk inn med den andre eller tredje gruppen og drepte en mann med en italiensk maskinpistol. Mot slutten drepte jeg en annen mann med den samme maskinpistolen. Henrettelsene sluttet da det ble mørkt om kvelden… Etter skytingen ble hulene sprengt igjen. Det ble ikke bevist at det forelå de skjerpede omstendighetene som er nødvendig for å overstyre Italias regel om tretti års foreldelsesfrist. Priebke ble derfor frifunnet på alle punkter den 1. august 1996. Retten ga ordre om at Priebke skulle løslates øyeblikkelig, men senere kunne den italienske justisministeren fortelle at Priebke kunne bli arrestert på nytt. Det kom an på en avgjørelse hvorvidt man skulle utlevere ham til Tyskland hvor han hadde mordanklager mot seg. Tidligere hadde italienske myndigheter sagt at Priebke ikke kunne bli arrestert på nytt, på grunn av avtaler som ble gjort i forbindelse med utleveringen fra Argentina, men etter et møte med de dømmende myndighetene gikk justisministeren ut og fortalte om regjeringens hensikter. Den argentinske regjeringen sa klart ifra at de ikke ville la ham returnere til Argentina hvis han gikk fri. Dette utspillet baserte de på lover som sa at folk som kunne «forstyrre allmenn ro og orden» ikke skulle ha tilgang til riket. Priebke kunne ikke engang forlate rettssalen, for i over syv timer blokkerte protestanter og opprørte slektninger rettshuset. Dommerpanelet stemte 2 mot 1 for å dømme den 83 år gamle Priebke for å ha tatt del i represaliemordene, men de frikjente ham for å ha handlet med grusomhet og overlegg, fordi han bare fulgte ordre. Reaksjonene fra familiemedlemmene uteble ikke. De ble stengt ute fra rettssalen da dommen ble lest opp. Da de så senere fikk vite hvordan domsavsigelsen lød, begynte de å komme med utrop mot forsvarerne. De mente dette var en oppfordring til «morgendagens forbrytere», og at dommerne ikke verdsatte menneskeliv. «Med dette tillater Italia overgrep og kriminalitet mot menneskeheten», sa Shimon Samuels, leder i Simon Wiesenthal-senteret. === Anken === Selv om Priebke var blitt frikjent, kunne han likevel ikke føle seg trygg fordi aktor valgte å anke frikjennelsen. Dagen etter ba Tyskland om at Italia måtte holde Priebke fengslet inntil deres krav om å få ham utlevert til Tyskland var behandlet. De ville ha ham stilt for retten for drapet på de to ofrene som Priebke egenhendig hadde skutt. Utenfor rettshuset hadde det oppstått en del tumulter som politiet hadde problemer med. Da det ble kjent at Priebke hadde blitt arrestert igjen, roet dette seg. Reaksjonene kom ikke bare fra vanlige folk, men fra både pressekorps, politikere og til og med den italienske statsministeren, Romano Prodi, reagerte. Han foretok – sammen med en stor folkemengde – en tur til Ardennerhulene for å minnes de døde. Italiensk høyesterett kom frem til at den forrige retten som hadde frikjent Priebke, var inhabil, og lot derfor aktors anke slippe igjennom. Det ble blant annet stilt spørsmål om hvorfor det ikke ble tatt hensyn til Nürnberg-dommen. Den har slått fast prinsippet om individets personlige ansvar for sine gjerninger. Grunnen til at Priebke hadde blitt løslatt var at han hadde handlet etter ordre. Han hadde påstått at dersom han hadde nektet å adlyde ordre ville han selv blitt stilt for tysk krigsrett og henrettet. Dette ville ikke ankedomstolen godta. I mars 1997 ble det slått fast at Priebke ikke kunne utleveres til Tyskland. Grunnen til dette var at han nå ble stilt for en ny rettssak for akkurat det samme som Tyskland ville ha ham stilt for. Han skulle ikke kunne stilles for retten to ganger for den samme forbrytelsen. Den 14. april 1997 begynte den nye rettssaken for Priebke. Her tok man ikke like mye hensyn til at Priebke handlet etter ordrer. Priebke selv ble dømt til 15 år, mens en annen som var med på massakren, Karl Hass, ble dømt til 10 år. Aktor hadde lagt ned påstand om livstid for Priebke og 24 år for Hass. Men det skulle vise seg at straffen skulle bli enda mildere. Pga. et amnesti som ble gitt noen år tidligere, ble straffene deres redusert med 10 år. Priebke måtte sone 5 år, mens Hass kunne forlate retten som en fri mann. I tillegg kunne Priebke trekke fra den tiden han hadde sittet i husarrest og varetekt i Italia. Dermed ble straffen maksimum to eller tre år. === Priebke anker saken === Priebke nektet straffeskyld, og anket saken videre. Ankedomstolen pekte på at Hass og Priebke hadde utført drapene med overlegg og grusomhet. Retten mente derfor at begge burde dømmes til livsvarig fengsel. Selv hevdet Priebke at han var offer for et intenst hat, og at han fikk skylden for alle misgjerninger som ble gjort under andre verdenskrig: Jeg ga Argentina 50 år av mitt liv, og de vil ikke ha meg. (...) Jeg kjempet for Tyskland under krigen, og nå vil de stille meg for retten for å ha utført deres ordrer. Priebke anket saken inn for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. === Europas eldste fange === I juni 2007 ble han sluppet ut av husarresten under forutsetning av at han møtte på arbeid. Han hadde nemlig fått en deltidsjobb hos sin advokat Paolo Giachini. Beslutningen møtte kraftige folkelige protester og Priebke ble snart satt i arrest igjen. I 2011 var Erich Priebke 98 år. Dette tok italienske myndigheter hensyn til ved å spare ham for de strenge forholdene som et vanlig fengsel byr på - siden 1998 ble han holdt i husarrest – den samme løsningen som ble valgt for hans medsammensvorne og overordnede Karl Hass, som døde i 2004. Myndighetene håpet utvilsomt at Priebkes død skulle sette et endelig og naturlig punktum for den videre behandlingen av hans sak. Både Herbert Kappler og Walter Reder måtte tilbringe henholdsvis 30 og 37 år i italiensk fengsel før friheten ventet. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Erich Priebke på Internet Movie Database (en) «Unrepentant Nazi criminal Priebke chills Rome», fra BBCs nettsider, 29. juli 2013

Erich Priebke (født 29. juli 1913 ved Hennigsdorf i Brandenburg i Tyskland, død 11.

https://no.wikipedia.org/wiki/Euklid

2023-02-04

Euklid

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 285 f.Kr.', 'Kategori:Fødsler i 323 f.Kr.', 'Kategori:Geometere', 'Kategori:Greske matematikere fra oldtiden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Alexandria', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Euklid eller Evklid (gresk: Εὐκλείδης – Eukleídēs; levde omkring 300 f.Kr.) var en gresk matematiker som virket i Alexandria. Han er omtalt som «geometriens grunnlegger», «geometriens far» og «den mest innflytelsesrike matematiker noesinne». Euklids mest kjent verk, Elementer, er blitt karakterisert som «den største og mest betydningsfulle lærebok i matematikk som er skrevet». Den systematiske oppbyggingen av læreverket, med bruk av postulater, definisjoner, setninger og bevis, har hatt svært stor betydning for all senere matematikk. Lite er kjent om Euklids liv. Den lille kunnskapen vi har, stammer i all hovedsak fra Det evdemiske sammendraget til Proklos. Opprinnelige greske utgaver av Euklids verker har også mer eller mindre gått tapt. Elementer ble bevart i arabiske oversettelser og fra disse oversettelsene gjenintrodusert til europeisk kultur. Euklid skrev også om andre emner enn matematikk, for eksempel om astronomi og optikk. Geometri basert på Euklids postulater fra Elementer er i ettertiden kalt euklidsk geometri. I mange tusen år ble postulatene oppfattet som selvinnlysende, inntil matematikere på 1800-tallet viste at alternative ikke-euklidsk geometrier er mulig.

Euklid eller Evklid (gresk: Εὐκλείδης – Eukleídēs; levde omkring 300 f.Kr.) var en gresk matematiker som virket i Alexandria. Han er omtalt som «geometriens grunnlegger», «geometriens far» og «den mest innflytelsesrike matematiker noesinne». Euklids mest kjent verk, Elementer, er blitt karakterisert som «den største og mest betydningsfulle lærebok i matematikk som er skrevet». Den systematiske oppbyggingen av læreverket, med bruk av postulater, definisjoner, setninger og bevis, har hatt svært stor betydning for all senere matematikk. Lite er kjent om Euklids liv. Den lille kunnskapen vi har, stammer i all hovedsak fra Det evdemiske sammendraget til Proklos. Opprinnelige greske utgaver av Euklids verker har også mer eller mindre gått tapt. Elementer ble bevart i arabiske oversettelser og fra disse oversettelsene gjenintrodusert til europeisk kultur. Euklid skrev også om andre emner enn matematikk, for eksempel om astronomi og optikk. Geometri basert på Euklids postulater fra Elementer er i ettertiden kalt euklidsk geometri. I mange tusen år ble postulatene oppfattet som selvinnlysende, inntil matematikere på 1800-tallet viste at alternative ikke-euklidsk geometrier er mulig. == Kilder == Den nyplatonske filosofen Proklos er hovedkilden til kunnskapen om Euklid. Han levde på 400-tallet etter Kristus, over sju hundre år etter Euklid. Proklos skrev et kommentarverk til bok I av Elementer, og i dette har han en introduksjon med et sammendrag av et tidligere historieverk, Evdemos' Geometriens historie. Dette historieverket har gått tapt, og alt som finnes igjen er Proklos' sammendrag, i ettertiden kalt Det evdemiske sammendraget. Dette har en kort omtale av Euklid.I tillegg til omtalen til Proklos, er Euklid nevnt mer eller mindre sporadisk av andre kilder, inkludert Arkimedes og Pappos. På samme måte som Proklos var det en rekke forfattere som skrev kommentarverk til Elementer, inkludert Heron, Pappos, Porfyrios og Simplicius. Den første kjente romerske kilden som nevner Euklid, er Cicero. Antagelig var ikke Elementer oversatt til latin på Ciceros tid, da teoretisk geometri ikke vekte særlig interesse blant romerne. Flere arabiske kilder gir biografiske opplysninger om Euklid, men disse er vurdert som lite troverdige. Kildene reflekterer arabisk tendens til å ville knytte kjente grekere til østen, og også en arabisk vektlegging av stamtreet til kjente personer. Arabiske kilder gir også en feilaktig tolking an navnet Euklid, som de gjengir som Uklides eller Ikludes. Navnet ble tolket som sammensatt av Ukli («nøkkel») og dis («mål» eller «geometri») og skulle altså bety «nøkkelen til geometri». I mange kilder fra middelalderen er Euklid omtalt som Evklid fra Megara, men dette er en sammenblanding med en filosof som levde samtidig med Platon. Den første kjente forekomst av denne sammenblandingen er fra Valerius Maximus, som i første århundre etter Kristus skriver at Platon sendte bud på Euklid for å få hjelp til problemet med kubens fordobling. == Navnet Euklid == Navnet Euklid var relativt vanlig i antikkens Hellas, og flere personer med dette navnet er omtalt i kilder. For å poengtere hvilken Euklid det er snakk om, kalles matematikeren også for Euklid fra Alexandria. Navnet er sammensatt av Εὐ («god»), κλέος («ære») og patronym-endingen ἴδης. Som helhet kan navnet tolkes som «den ærerike». == Biografi == Fødested til Euklid er ikke kjent. Når noen biografier i dag oppgir Alexandria som fødested, må dette betraktes som en gjetning. Proklos har ikke hatt kunnskap om Euklids fødested og leveår. Alt han gir er et omtrentlig levetidspunkt, ved å relatere Euklid til andre greske personer. Euklid skal ha levd i «Ptolamaios' tid», en referanse til Ptolemaios I Soter, som regjerte fra 306 til 283 f.Kr. Det kan også fastslås med sikkerhet at Euklid virket før Arkimedes og Eratostenes, men etter de første elevene til Platon. Arkimedes levde fra 287 til 212 f.Kr., og Platon døde rundt 348 f.Kr. Fra dette kan en fastslå at Euklid må ha levd og virket omkring 300 før Kristus. Fødselsåret er blitt anslått til omkring 325 f.Kr. og dødsåret til ca. 265 f.Kr.Den egyptisk-arabiske historikeren al-Qifti (død 1248) hevder at Euklid ble født i Tyr i Libanon og betraktet Damaskus som sin hjemby, men dette regnes som en tvilsom kilde. Samme kilde oppgir også at far til Euklid skal ha hatt navnet Naukrates. Proklos framstiller Euklid som platoniker, men dette er usikkert. Det er likevel sannsynlig at Euklid fikk matematisk opplæring i Athen, fra Platons elever. Ikke så mange andre kunne ha gitt Euklid den nødvendige opplæringen. I verkene til Euklid finner en ingen spor av den metafysiske tankegangen til Platon, som betraktet geometriske former som grunnleggende elementer i universet. Euklid er kanskje mer farget av Aristoteles og hans logikk-lære.Pappos forteller at Apollonoios «oppholdt seg lenge hos Euklids elever i Alexandria». Dette er grunnlaget for å si at Euklid dannet en skole i Alexandria. Biblioteket i Alexandria ble opprettet av Ptolemaios I eller av sønnen og etterfølgeren Ptolemaios II, omtrent på den tiden da Euklid var i byen. Det er ikke usannsynlig at Ptolemaios I hentet Euklid til Alexandria, som et ledd i dette arbeidet. Ifølge Proklos er det Ptolemaiois I som skal ha spurt Euklid om det finnes en enklere vei for å lære geometri enn gjennom Elementer, hvorpå Euklid skal ha svart at «det er ingen kongelig vei til geometri». Heller ikke hvor Euklid døde er kjent med sikkerhet, selv om det er antatt at han ble værende i Alexandria og døde der.Ut fra den grundige oppbyggingen av læreboka Elementer kan en anta at Euklid har vært en god pedagog. En fortelling om pedagogen Euklid er fortalt av Stobaios: En av Euklids elever, etter å ha lært det første teoremet, skal ha spurt læreren om nytten av å studere matematikk. Euklid tilkalte en slave en slave og sa: «Gi ham en obol, siden han føler han må tjene på det han lærer». En obol var en mynt som svarte til seks drakmer. Mangel på biografiske kilder har fått enkelte til å spekulere i om Euklid ikke er en historisk person, men at navnet har vært et pseudonym som har vært benyttet av flere matematikere fra Alexandria. En annen hypotese er at personen Euklid har ledet en gruppe matematikere som alle har bidratt til verkene. Et argument for begge disse teoriene er en variasjon i skrivestil som en kan finne i verkene. En slik variasjon er imidlertid ikke uvanlig også fra en og samme forfatter, og tilhengerne av disse teoriene er i mindretall.Euklid er kjent som lærer og forfatter, men selv er ikke Euklid blitt tillagt nye matematiske resultater. Det som i dag kalles Euklids algoritme i tallteori, var kjent lenge før Euklid. == Elementer == Det er vanlig å tilskrive personen Euklid æren for å ha skrevet Elementer, selv om det historisk grunnlaget for dette er spinkelt. Verket består av 13 bøker, ofte nummerert med romertall. De fire første bindene omhandler plangeometri. Bind V til bind IX drøfter en form for tallteori, men i geometrisk form. Bind X behandler inkommensurable størrelser. Bind XI-XIII tar for seg romgeometri. Det eksisterer også to tilleggsbind som i middelalderen feilaktig ble inkludert i Elementer, men disse to bindene tror en i dag er skrevet av henholdsvis Hypsikles og Isidoros fra Milet. Hypsikles levde i den andre århundre før Kristus, mens Isidoros levde i det femte århundre etter Kristus. Mesteparten av stoffet i Elementer var kjent før Euklid, og verket er i hovedsak basert på materiale fra andre greske matematikere. Storparten av materialet i bind I og II var kjent fra pytagoreerne. Teorien i bind III og VI var kjent på Hippokrates' tid. Innholdet i bind V er alminnelig antatt å komme fra Evdoksos. Euklid skriver selv ingenting om opphavet til de ulike delene av verket. Det store bidraget til Euklid er systematikken, med den stegvise oppbyggingen av en helhetlig teori, basert på et grunnleggende sett av postulater og definisjoner. Bruken av grunnbegreper er farget av vitenskapslæren til Aristoteles, som skilte skarpt mellom postulater og bruk av «allmenn innsikt» eller aksiomer. Aksiomer var betraktet som mer selvinnlysende utsagn, som alle ville være enig i. Postulater kunne være mindre opplagte og gjorde ikke krav på allmenn aksept, men ble tatt som forutsetning i en gitt undersøkelse. Det er vanlig å framstille Elementer som i bind I å inneholde fem postulater og fem «allmenne innsikter». Kildene er imidlertid ikke konsistente om dette, og noen kilder grupperer alle ti sammen. I nyere matematikk er det ikke vanlig å skille mellom «postulater» og «aksiomer».Elementer er basert på syntese, ved alltid å bygge på kjente og beviste setninger, og fra disse utlede nye resultater. Der det har vært nødvendig for sammenhengen, har Euklid konstruert nye bevis, hvis rekkefølgen i verket har gjort at kjente bevis ikke har fungert. Respekt for tradisjonen viser seg ved at han tar med enkelte eldre resultat som ikke blir brukt videre i verket.Elementer var ikke et forsøk på å samle all tilgjengelig kunnskap, men en lærebok i matematikk, tenkt som en introduksjon til emnet.Det greske navnet på Elementer er Stoikheion, et ord som kunne bety både «bokstaver i alfabetet», «geometriske former» og «byggesteiner». Euklid er ofte omtalt som stoikheiotes istedenfor ved navn, det vil si som «forfatter av Elementer». Flere greske matematikere hadde gitt ut verk med samme navn før Euklid, men ingen av disse verkene er bevart. Platon brukte ordet stoikheion ofte, om en type grunnleggende kosmologiske elementer som bygger opp alle ting. == Andre verk == I tillegg til Elementer har en bevart flere andre av Euklids verk: Data. Dette verket drøfter hva det vil si at data er «gitt» i geometriske problem, og innholdet ligger tett opp til de fire første bøkene i Elementer. Fra et «gitt» linjestykke vil det for eksempelvære mulig å lage kopier. Om deling (av figurer). Verket er bare ufullstendig kjent, fra arabiske oversettelser. Verket diskuterer oppdeling av figurer, etter gitte krav og spesifikasjoner. Phenomena. Omhandler sfærisk astronomi. Dette verket er bevart på originalspråket gresk. Optikk. Om perspektiv og synsinntrykk. Euklid følger en tradisjon etter Platon og beskriver at synsinntrykk oppstår ved at øyet sender ut stråler, som reflekteres fra objektet en ser på. Catoptrica («Om speil»). Dette verket har blitt tillagt Euklid, men det er mer sannsynlig at det er skrevet av en annen forfatter, kanskje Teon fra Alexandria. Elementer av musikk. Dette verket er tillagt Euklid av Proklos og av Marinos. To verk som kan svare til denne beskrivelsen er bevart, men det er usikkert om Euklid er forfatteren.I tillegg kjenner en flere verk av Euklid av omtale, men dette er verk som ikke er bevart i dag: Kjeglesnitt. Ifølge Pappos skrev Euklid fire bøker om kjeglesnitt, og disse ble komplettert av Apollonios, som skrev fire tilleggsbind. Antagelig var Euklids bøker om kjeglesnitt alt tapt på Pappos' levetid. Porismata. Innholdet i verket er bare kjent gjennom en beskrivelse fra Pappos. En hypotese er at verket var et biprodukt av arbeidet med kjeglesnittene, med drøfting av kurver. Tolkingen av tittelen på verket er omdiskutert. En «porisme» kunne ifølge Proklos bety to ulike ting: Det kunne tilsvare et korrolar, en slutning som kan utledes fra en større setning. Den andre betydningen - som antagelig er brukt i tittelen på Euklids' verk - er uklar, omtalt av Proklos som «verken problem eller teorem». En tolking er at en porisme er «ufullstendige teorem som uttrykker en relasjon mellom variable». Dette kan være det nærmeste gresk matematikk kom ligninger for å beskrive en kurve. Porismata var et avansert verk, og Thomas Heath omtaler det som «kanskje det viktigste av alle Euklids verk». Psevdaria. Proklus kaller dette verket «Boken om feilslutninger». Dette var antagelig et verk om elementær geometri, med presentasjon av korrekte og feilaktige logiske slutninger. Flatepunkt. Også tittelen på dette verket er uklar. Arabiske kilder tillegger Euklid også forfatterskapet til flere bøker om mekanikk, inkludert Boken om det tunge og det lette.Verkene Porismata og Flatepunkt skal ha inngått i en samling omtalt av Proklos og Pappos som «Analysens skattkiste». Også verk av Aristaios og Appolonios skal ha vært inkludert i denne samlingen. Ifølge Pappos skal samlingen ha vært spesiell verdifull for alle som ønsket å løse problemer som involverte kurver. == Euklid i ettertiden == === Overlevering av verkene === Som tidligere nevnt var det en rekke matematikere som skrev kommentarverk til Euklids Elementer. Teon fra Alexandria (ca. 335-405 e.Kr.) reviderte Elementer, både språklig og innholdsmessig. I revisjonen fyller han ut steg i bevisene og ga alternative bevis. Det er Teons versjon som er bevart i de fleste greske fragmentene vi i dag har at verket. Noen eldre kilder hevder at Boëthius (ca. 480-525) oversatte Euklid til latin. Det geometriske verket som i dag er kjent etter Boëthius, er imidlertid høyst sannsynlig satt sammen fra flere kilder på 1100-tallet. Verket inneholder et fåtall deler av de fire første bindene av Elementer. Tegn tyder på at den som laget sammensetningen, kan ha hatt tilgang til eldre oversettelser til latin, av uvisst opphav.Til den arabiske verden kon Elementer i det åttende århundre, ved utveksling med det østromerske riket. Flere arabiske oversettelser av deler av verket er bevart. Fra arabisk ble verket igjen oversatt til latin, blant annet av Adelard fra Bath (ca.1075-1160) og Gerard fra Cremona (ca. 1114-1187).Den første trykte utgaven av Elementer ble gitt ut i Venezia i 1482. En fullstendig utgave på engelsk kom første gang i 1570, i oversettelse av Henry Billingsley. En viktig oversettelse til latin ble utført av Isaac Barrow i 1655, fulgt av en engelsk versjon i 1660. Barrow var professor ved universitetet i Cambridge. François Peyrard (1760-1822) oversatte Elementer til fransk. Under arbeidet fant Peyrard i Vatikanet en versjon av Elementer som ikke inneholdt Teons revisjoner. Det er antatt at denne versjonen er eldre enn Teons. Versjonen er i dag omtalt bare som «P», til ære for finneren.Den italienske misjonæren Matteo Ricci oversatte på begynnelsen av 1700-tallet deler av Elementer til kinesisk, fra en latinsk versjon. Tidlig på 1800-tallet ble det også laget en versjon på sanskrit, basert på en arabisk versjon.En nyere oversettelsen til engelsk ble gjort av Thomas Heath, gitt ut første gang i 1908. En generell utfordring med Euklids verker har vært å forsøke å føre disse tilbake til originalversjonene. Oversettelser, tillegg og andre redigeringer gjør at verkene finnes i mange ulike utgaver. === Elementer som lærebok === Fram til 1200-tallet ble studiet av matematikk i Europa for en stor del neglisjert. Da de første universitetene ble grunnlagt i middelalderen, ble studiet av matematikk svært ofte en del av undervisningen. I de frie kunstene som var grunnlaget for undervisningen, inngikk aritmetikk og geometri. Euklids Elementer ble en viktig lærebok, men hvor mye som krevdes, kunne variere fra universitet til universitet. Undervisning basert på Elementer ble gitt i Wien (grunnlagt 1365), Heidelberg (1386) og i Køln (1388). Wien krevde gjennomgang av første bind for lavere grad, men kjennskap til de fem første bindene for å få lisens til å undervise. I Paris ble undervisning i geometri på 1300-tallet neglisjert, mens ved universitetet i Praha ble det til den høyere graden krevd at en hadde gjennomgått de seks første bindene av Elementer. I Oxford, midt på 1500-tallet, var studiet av de to første bindene obligatorisk.Isaac Newton skal ha kjøpt sin første utgave av Elementer i 1662 eller 1663, og han startet matematikkstudiet i 1664. === Euklidsk geometri === Geometri basert på Euklids postulater i Elementer er i dag kalt euklidsk geometri. Ettertiden har erkjent at grunnlaget som Euklid la for geometrien, ikke er tilstrekkelig rigorøst. For å rette på dette, er det foreslått flere moderne versjoner av aksiomene for euklidsk geometri, blant annet av David Hilbert i 1899.I planet begrenset Euklid seg i Elementer til studiet av punkt, linjer og sirkler, mens det i dag ikke ligger noen begrensning hvilke typer objekter en studerer i euklidsk geometri. I tradisjonen etter Euklid har en skilt mellom elementær geometri (punkt, linjer, sirkler) og høyere geometri (kjeglesnitt, transendentale kurver).Geometrisk konstruksjon er i elementær geometri begrenset til kun å omfatte konstruksjoner som lar seg gjennomføre med passer og linjal. Disse hjelpemidlene kan også bare brukes i overensstemmelse med Euklids postulater og kalles da euklidske hjelpemidler. Detaljer om hvordan disse reglene kom til å bli etablert er ikke kjent, men de ble praktisert før Euklid virket. Tradisjonen har knyttet opphavet til Platon, men det er tegn på at reglene var i bruk også før Platon. Platon mente at linjer og sirkler var mer ideelle objekter enn andre typer kurver. Elementer fikk svært stor betydning for overføring av gresk matematikk til resten av Europa og for revitaliseringen av matematikk i middelalderen. Begrensningene som er innebygget i verket, var kanskje også et hinder for videreutvikling av nyere matematiske retninger. Carl Boyer spekulerer i om kanskje noen av Euklids verker som i dag er tapt, har hatt større betydning for utvikling av analytisk geometri, for eksempel Porismata og Flatepunkter. === Parallellpostulatet === Euklids fire første postulater ble lenge betraktet som selvinnlysende. Det femte, parallellpostulatet, skapte imidlertid hodebry og kontroverser. Mange matematikere var misfornøyd med dette postulatet og forsøkte enten å finne alternative formuleringer eller å bevise det ved hjelp av de fire første postulatene. Både Ptolemaios og Proklos forsøkte å finne et slikt bevis. Diskusjonen om parallellpostulatet skulle forfølge matematikere i flere tusen år. Først med utviklingen av ikke-euklidsk geometrier i første halvdel av 1800-tallet ble det vist at postulatet ikke er nødvendig. Geometri basert kun på de fire første (reviderte) postulatene kalles nøytral geometri. Ved å erstatte parallellpostulatet, kan en definere alternative ikke-euklidske geometrier. == Referanser == == Litteratur == Carl B.Boyer (1968). A history of mathematics. Princeton, USA: John Wiley & Sons, Inc. ISBN 0-691-02391-3. Thomas Heath (1981). A history of Greek mathematics. I og II. New York: Dover Publications. ISBN 0-486-24073-8. Audun Holme (2008). Matematikkens historie. 1. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-0697-1. Audun Holme (2002). Geometry. Our cultural heritage. Berlin: Springer-Verlag. ISBN 3-540-41949-7. == Eksterne lenker == === Om Euklid === «Euclid of Alexandria» (engelsk). MacTutor University of St. Andrews. Besøkt 18. april 2021. === Om Euklids verker === «Byrne's Euclid» (engelsk). Nicholas Rougeux. Besøkt 18. april 2021. Nettutgave av Elementer i Oliver Byrnes oversettelse fra 1847 «Euclid, Elements» (engelsk). Perseus Digital Library. Besøkt 18. april 2021. Nettutgave av Elementer i Thomas Heaths oversettelse

Euklid eller Evklid (gresk: Εὐκλείδης – Eukleídēs; levde omkring 300 f.Kr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Euklids_Elementer

2023-02-04

Euklids Elementer

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Euklidsk geometri', 'Kategori:Matematiske verk']

Elementer (gresk: Στοιχεῖα, Stoikheia) er et læreverk i matematikk skrevet av grekeren Euklid omkring 300 f.Kr. Euklid ledet en skole i Alexandria, anagelig tilknyttet biblioteket i Alexandria. De 13 bøkene i verket er en grunnleggende innføring i geometri, både plan- og romgeometri, samt tallteori. Den systematiske oppbyggingen av læreverket, med bruk av postulater, definisjoner, setninger og bevis, har hatt svært stor betydning for all senere matematikk. Elementer er blitt karakterisert som «den største og mest betydningsfulle lærebok i matematikk som er skrevet» og som «den mest innflytelsesrike lærebok gjennom tidene». Verket og kommentarverk er gitt ut på en lang rekke språk over hele verden. I den vestlige verden er det antagelig bare Bibelen som har blitt distribuert videre og studert nøyere.Elementer ble bevart i fragmenter på originalspråket og i arabiske oversettelser. I europeisk kultur ble verket gjenintrodusert i middelalderen, ved oversettelse fra arabisk til latin. Oversettelsene fikk stor betydning for revitaliseringen av matematikk i middelalderen. Verket fikk også betydning for utvikling av logikk og filosofi. Gjennom de følgende århundrene er verket blitt spredd i et utall oversettelser og bearbeidelser. På 1800-tallet førte studiet av Elementer til en fornying av det aksiomatiske grunnlaget for geometri. Det ble også oppdaget at det er mulig å definere flere alternative geometrier.

Elementer (gresk: Στοιχεῖα, Stoikheia) er et læreverk i matematikk skrevet av grekeren Euklid omkring 300 f.Kr. Euklid ledet en skole i Alexandria, anagelig tilknyttet biblioteket i Alexandria. De 13 bøkene i verket er en grunnleggende innføring i geometri, både plan- og romgeometri, samt tallteori. Den systematiske oppbyggingen av læreverket, med bruk av postulater, definisjoner, setninger og bevis, har hatt svært stor betydning for all senere matematikk. Elementer er blitt karakterisert som «den største og mest betydningsfulle lærebok i matematikk som er skrevet» og som «den mest innflytelsesrike lærebok gjennom tidene». Verket og kommentarverk er gitt ut på en lang rekke språk over hele verden. I den vestlige verden er det antagelig bare Bibelen som har blitt distribuert videre og studert nøyere.Elementer ble bevart i fragmenter på originalspråket og i arabiske oversettelser. I europeisk kultur ble verket gjenintrodusert i middelalderen, ved oversettelse fra arabisk til latin. Oversettelsene fikk stor betydning for revitaliseringen av matematikk i middelalderen. Verket fikk også betydning for utvikling av logikk og filosofi. Gjennom de følgende århundrene er verket blitt spredd i et utall oversettelser og bearbeidelser. På 1800-tallet førte studiet av Elementer til en fornying av det aksiomatiske grunnlaget for geometri. Det ble også oppdaget at det er mulig å definere flere alternative geometrier. == Euklid == På tross av den store betydningen til Elementer er svært lite kjent om Euklid. Mesteparten av kunnskapen kommer fra Det eudemiske sammendraget til Proklos, skrevet over 700 år etter at Euklid levde. Sammendraget er basert på et eldre verk, Geometriens historie av Eudemos, et verk som er gått tapt. Proklos er ikke kjent med nøyaktige leveår for Euklid, men relaterer ham i tid til andre kjente greske personer. Ut fra dette er det anslått at Euklid levde omkring 300 f.Kr., kanskje fra omkring 325 f.Kr. til ca. 265 f.Kr.Proklos framstiller Euklid som platoniker, og Euklid har antagelig fått opplæring av elever av Platon i Athen. Platon la stor vekt på hypoteser og definisjoner. Elementer er imidlertid ikke påvirket av den metafysiske tenkningen til Platon, som betraktet geometriske former som fundamentale byggesteiner i universet. Verket er mer preget av logikk-læren til Aristoteles.Fra Pappos er det kjent at Euklid virket i Alexandria og dannet en skole i matematikk der. Euklid var kjent som en god pedagog, men han er ikke selv blitt tillagt nye matematiske resultater. Euklid store bidrag er at han har samlet materiale, systematisert det og gitt det en helhetlig form. Proklos skriver i Det eudemiske sammendraget at «... Euklid, som satte sammen Elementer, samlet mange av teoremene til Eudoksos, perfeksjonerte resultatene til Teaetetos og viste også på en ugjendrivelig måte resultater som forgjengere bare hadde vært vist løselig».Eudoksos har fått æren for teorien om forholdstall, som er gjengitt i Elementer bind V. Teaetetos er tillagt materialet i bind X, om inkommensurable lengder. Ifølge Proklos er det Ptolemaiois I som skal ha spurt Euklid om det finnes en enklere vei for å lære geometri enn gjennom Elementer, hvorpå Euklid skal ha svart at «det er ingen kongelig vei til geometri». Euklid skrev også flere andre verk, både i matematikk, i optikk og i astronomi. Mangel på biografiske kilder har fått enkelte til å spekulere i om Euklid ikke er en historisk person, men at navnet har vært et pseudonym som har vært benyttet av flere matematikere fra Alexandria. En annen hypotese er at personen Euklid har ledet en gruppe matematikere som alle har bidratt til verkene. Et argument for begge disse teoriene er en variasjon i skrivestil som en kan finne i verkene etter Euklid. En slik variasjon er imidlertid ikke uvanlig også fra en og samme forfatter, og tilhengerne av disse teoriene er i mindretall. == Tittelen Elementer == Det greske navnet på Elementer er Stoikheia, et ord som kunne brukes både om «bokstaver i alfabetet», «geometriske former» og «byggesteiner». Grunnformen av ordet hadde betydning «en i en rekke». Bokstavene i alfabetet ble kalt «stoikheia» fordi de hadde en viss rekkefølge og orden. I omtalen av Elementer sier Proklos at verket forholder seg til resten av matematikken på samme måte som bokstavene i alfabetet forholder seg til språk.Platon brukte ordet «stoikheia» ofte, som en betegnelse på grunnleggende kosmologiske elementer som bygger opp alle ting.Flere grekere før Euklid hadde gitt ut læreverk i matematikk, og noen av disse hadde også brukt tittelen Elementer. Disse verkene er imidlertid tap og kun kjent gjennom senere omtale. Den første kjente forfatteren av Elementer er Hippokrates fra Khíos. Andre kjente forfattere som har brukt samme tittel, er Leon og Teudios.Euklid er ofte omtalt som stoikheiotes istedenfor ved navn, det vil si som «elementator» eller «forfatter av Elementer».På norsk er verket blitt omtalt både som Elementer og som Elementene. Noen presentasjoner bruker begge titler side om side. == Oppbygging av læreverket == === Organisering === Elementer består av 13 bind eller bøker, i referanser ofte nummerert med romertall. Bruken av grunnbegreper i læreverket er farget av vitenskapslæren til Aristoteles, som skilte skarpt mellom postulater og bruk av «allmenn innsikt» eller aksiomer. Aksiomer var betraktet som selvinnlysende utsagn, som alle ville være enig i, gyldig i alle vitenskaper. Postulater kunne være mindre opplagte og gjorde ikke krav på allmen aksept, men ble tatt som forutsetning i en gitt undersøkelse eller i en gitt vitenskap. Bind I blir som oftest framstilt som å inneholde fem postulater og fem «allmenne innsikter». De eldre kildene er imidlertid ikke konsistente om dette, og noen kilder grupperer alle ti sammen. I dagens matematikk er det ikke vanlig å skille mellom «postulater» og «aksiomer».Hoveddelen av verket består av setninger eller teoremer, med tilhørende bevis. Gresk matematikk skilte mellom analyse og syntese: I analyse blir et komplekst problem brutt ned til kjente elementer, mens syntese går ut på å utlede nye resultater fra kjente og beviste setninger. Elementer er helt og fullt gjennomført basert på syntese. Verket inkluderer figurer, men ellers er formen verbal, uten bruk av ligninger eller formler. === Definisjoner === Elementer har verken forord eller innledning. Første bind går rett på sak med 23 definisjoner, der de tre første er slik: Et punkt er det som ikke har noen del. En linje er en lengde uten bredde. Starten og slutten på en linje er punkter.En linje trenger ikke være rett, men blir betraktet som endelig, det vi i dag omtaler som et linjestykke. Fortsettelsen inkluderer definisjon av vinkler, både rette, spisse og stumpe. En sirkel blir definert, med sentrum og diameter. En av definisjonene inkluderer et teorem tillagt Tales fra Milet, om at diameteren deler sirkelen i to. Trekanter blir også presentert, inkludert spesielle trekanter som likesidet, likebeint og rettvinklet. Firkantene kvadrat, rektangel, rombe og trapes er definert, men ikke parallellogrammet. I bind I har Euklid til en viss grad bygd på definisjoner kjent fra Platons skole, men har også reformulert noen av disse. Et par av definisjonene er antatt å være laget av Euklid selv. Bind VI definerer for eksempel formlike figurer. Bind X definerer kommensurable og inkommensurable størrelser. Gresk geometri hadde ingen definisjoner av lengde, areal eller volum, og det ble ikke knyttet tallverdier til slike størrelser. Et spørsmål som «hva er arealet av en sirkel» ville derfor ikke gi mening i gresk geometri. Derimot kunne en sammenligne to størrelser av samme type, for eksempel ved å definere forholdet mellom to areal.Respekt for tradisjonen viser seg ved at Euklid tar med enkelte definisjoner som ikke blir brukt videre i verket. Dette gjelder for eksempel definisjonen av en rombe. === Postulater === De fem grunnleggende postulatene er gitt i bind I: Mellom to punkter kan det trekkes en entydig linje. En linje kan forlenges vilkårlig i hver retning. Rundt hvert punkt kan beskrives en sirkel med en vilkårlig radius. Alle rette vinkler er like store. Hvis en rett linje skjærer to rette linjer slik at summen av de indre vinklene på samme side er mindre enn to rette vinkler, da skjærer de to rette linjene hverandre på den siden hvor de indre vinklene befinner seg, når linjene forlenges vilkårlig langt.Postulat 4 er ofte omtalt som et teorem, men trengs som et postulat for at innholdet i postulat 5 skal ha mening.Postulat 5 er det berømte parallellpostulatet. Parallelle linjer er introdusert i den siste definisjonen i bind I, men postulatet er formulert uten å nevne slike linjer. Postulatet gir et vilkår for at to linjer ikke er parallelle. Thomas Heath mener at formuleringen av både det fjerde og det femte postulatet, muligens alle fem, må komme fra Euklid selv. === Aksiomer === De fem «allmenne innsiktene» eller aksiomene i Elementer er, i oversettelse fra engelsk: Ting som er lik samme ting, er også like hverandre. Dersom likt blir lagt til likt, så er det hele også likt. Dersom likt blir tatt fra likt, så er resten også likt. Ting som er sammenfallende, er like. Det hele er større enn hver enkelt del.Thomas Heath påpeker at aksiom 4 er knyttet til geometri og derfor ikke helt i samsvar med Aristoteles definisjon av aksiomer, som allmenne sannheter. Etter Heaths mening er det sannsynlig at de to siste aksiomene ikke er laget av Euklid, men er lagt til verket i ettertid. === Setninger og bevis === Hvert bind inneholder en rekke setninger eller teoremer som stegvis bygger på hverandre, med tilhørende bevis for hver setning. Referanse til en setning blir i dag vanligvis gitt ved numeret på bindet og setningsnummeret. Pytagoras’ læresetning er for eksempel gitt i slutten av bind I, som setning I.47. Til en setning skulle det høre «data», det vil si former og objekter som var «gitt». Tilsvarende starter en i dag ofte geometriske problem med utsagn av typen «Gitt en rett linje og en sirkel med sentrum som ikke ligger på linjen». Euklid drøfter i et annet verk, Data, hva som ligger i at data er «gitt». Dette verket ligger tett opp til de fire første bøkene i Elementer. Der det har vært nødvendig for sammenhengen, har Euklid konstruert nye bevis, hvis rekkefølgen i verket har gjort at kjente bevis ikke har fungert. Beviset for Pytagoras’ setning er antagelig konstruert av Euklid selv. == Innhold i bøkene == === Bok I - IV: Plangeometri === De første fire bindene inneholder plageometri. Storparten av materialet i bind I og II var kjent fra pytagoreerne. Teorien i bind III og VI var kjent fra Hippokrates' tid. Siden formlike trekanter blir introdusert først i bind VI, så er alle bevisene gjennomført uten bruk av teori for formlikhet. Et produkt av to størrelser ble i gresk geometri alltid behandlet som et areal. Geometrisk algebra var etter pytagoreerne en form for geometri og aritmetikk for areal. Behandling av areal var helt grunnleggende i gresk matematikk og opptrer for eksempel i beviset for Pytagoras’ læresetning. Til en gitt lengde a {\displaystyle a} kunne en definere produktet a 2 {\displaystyle a^{2}} , som arealet av et kvadrat konstruert med a {\displaystyle a} som sidelengde. Grekerne sammenlignet aldri et areal med en lengde, og en ligning som x 2 = a {\displaystyle x^{2}=a} ville derfor ikke gitt greske matematikere mening. Bind I: Postulatene og aksiomene som presenteres i bind I, er felles for alle de 13 bøkene. Bindet inneholder grunnleggende plangeometri, med setninger for linjer, vinkler, trekanter og firkanter. Setning I.32 viser for eksempel at vinkelsummen i en trekant er lik to rette vinkler. Bindet avsluttes med den pytagoreiske læresetningen I.47 og det omvendte teoremet I.48. Bind II: Geometrisk algebra. Her vises en rekke setninger som vi i dag vil uttrykke med algebra, for eksempel kvadratsetningene. Setning II.11 gir en geometrisk løsning til ligningen x 2 + a x = a 2 {\displaystyle x^{2}+ax=a^{2}} . Setningene II.12 og II.13 er geometriske former for cosinussetningen, for henholdsvis en spissvinklet og stumpvinklet trekant. Bind III: Grunnleggende geometri for sirkler. Setning III.31 svarer til Tales’ teorem om en rett vinkel i en halvsirkel. De to siste setningene behandler et punkts potens med hensyn på en sirkel. Bind IV: Setninger om innskrevne og omskrevne sirkler til trekanter og til regulære polygoner med 4, 5, 6 og 15 sider. === Bok V - VI: Proporsjoner === Tall som vi i dag omtaler som rasjonale tall eller brøker ble av grekerne behandlet geometrisk, som et forhold mellom to linjestykker eller to areal. En proporsjon er likhet mellom to eller flere tallforhold og kan for eksempel uttrykkes i dagens formspråk som a : b = A : B . {\displaystyle a:b=A:B\ .} Størrelsene a {\displaystyle a} og b {\displaystyle b} må være av samme type (heltall, linjestykke, areal, volum), men trenger ikke være av samme type som A {\displaystyle A} og B {\displaystyle B} . Bind V: Teori for proporsjoner, ofte tilskrevet Eudoksos. Thomas Heath skriver at «gresk geometri kan ikke skryte av noen finere enn denne teorien». Teorien er gjeldende for alle typer størrelser, både rette linjer, areal, volum eller heltall, så lenge størrelsene som inngår er av samme type. Bind VI: Bindet bruker teorien i fra bind V til plangeometri. Her defineres likedannede eller formlike figurer. Geometrisk algebra brukes til å finne løsning på generelle former for kvadratiske ligninger. Løsningene er alltid begrenset til å være positive størrelser. === Bok VII - IX: Tallteori === Tre bøker omhandler elementær tallteori. Platon omtaler slik tallteori for «aritmetikk», en bruk av ordet som ikke samsvarer med moderne definisjon av aritmetikk. Grekerne skilte mellom tallteori (aritmetikk) og beregning med tall, omtalt som «logistikk». I logistikk studerte en addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og divisjon av heltall. De tre bøkene omtales som «de aritmetiske bøkene i Elementer». For Euklid var et tall alltid et positivt heltall. I definisjonene i bind VII er 1 ikke regnet som et tall, men som en grunnleggende enhet. Bind VII: Grunnleggende tallteori. Innledningsvis defineres blant annet partall og oddetall, primtall og sammensatte tall. Et plant tall er et tall som kan skrives som et produkt av to tall, mens et romlig tall er et produkt av tre tall. Setning VII.2 beskriver det som i dag kalles Euklids algoritme for å beregne største felles divisor for to heltall. Algoritmen var kjent lenge før Euklid. Bind VIII: Konstruksjon av geometriske følger. Også dobbelte proporsjoner blir behandlet, slik som a : b = c : d = e : f {\displaystyle a:b=c:d=e:f} . Bind IX: Bruker resultatene fra bind VII og VIII. Setning IX.14 gir en form av aritmetikkens fundamentalteorem, som sier at en primtallsfaktorisering av et vilkårlig tall alltid er entydig. Om setningen er helt samsvarende med fundamentalteoremet eller gir et noe svakere resultat, er omdiskutert. Setning IX.20 sier at antall primtall er uendelig. Setning IX.35 gir et uttrykk for summen av et endelig antall ledd i en geometrisk følge. Den siste setningen IX.36 viser hvordan en kan finne perfekte tall. === Bok X: Inkommensurable størrelser === Thomas Heath beskriver bok X sm den mest bemerkelsesverdige av alle de 13 bindene og den boka som er mest perfekt i form. Carl Boyer skriver også at dette var den boka som var mest fryktet. Boka omhandler inkommensurable størrelser, svarende til irrasjonale tall. Innholdet i bindet er hele tiden i en geometrisk form. Oppdagelsen av de første tilfellene av inkommensurable størrelser skal ha vært gjort av pytagoreerne, og antagelig var en lengde svarende til 2 {\displaystyle {\sqrt {2}}} den første som ble oppdaget. Teodors fra Kyrene viste at størrelser svarende til tallene 3 , 5 , . . . , 17 {\displaystyle {\sqrt {3}},{\sqrt {5}},...,{\sqrt {17}}} er inkommensurable. Æren for det mer generelle innholdet i bind X er i hovedsak gitt Teaetetos.Bok X starter med å legge grunnlaget for det som i dag betegnes som ekshausjonsbevis eller «utfyllingsprinsippet». Dette er en bevisform hvor en kontinuerlig størrelse, en lengde, et areal eller et volum, blir tilnærmet med stadig mindre enheter. For eksempel kan en sirkel tilnørmes med regulære mangekanter av stadig høyere orden. En slik prosess ligger nært opp til en moderne uendelig grenseprosess. For grekerne var det imidlertid alltid en prosess som ble avsluttet med en rest, etter et endelig antall steg.I bok X er det videre drøftet linjer som (i moderne notasjon) kan konstrueres som uttrykk av typen a ± b a ± b a ± b a ± b , {\displaystyle a\pm {\sqrt {b}}\qquad {\sqrt {a}}\pm {\sqrt {b}}\qquad {\sqrt {a\pm {\sqrt {b}}}}\qquad {\sqrt {{\sqrt {a}}\pm {\sqrt {b}}}}\ ,} når a {\displaystyle a} og b {\displaystyle b} er to kommensurable størrelser. Hver enkelt form er i Elementer gitt sitt eget navn. === Bok XI - XIII: Romgeometri === De tre bøkene XI, XII og XIII drøfter geometri i tre dimensjoner. Arkimedes gir Eudoksos æren for å ha vært den første som beregnet volumet av en kjegle og en pyramide. Bind XI: Definisjonene i dette bindet gjelder alle tre bindene om romgeometri. Her defineres blant annet romlige legemer, en normal til et plan, vinkelen mellom plan og romvinkler. Mange av setningene i bindet er paralleller til setninger i plangeometri gitt i bind I og IV. Boka drøfter også formlike parallellepiped. Bind XII: Beregning av volum av ulike romlegemer, som kjegle og pyramide, ved hjelp av utfyllingsprinsippet. Dette prinsippet blir også brukt til å vise at forholdet mellom arealet av to sirkler er lik forholdet mellom kvadratet av diameterne. Bind XIII: Konstruksjon av de fem platonske legemene inne i en kuleflate. === Tabelloversikt === Den følgende tabellen gir en oversikt over innholdet i Euklids Elementer. == Apokryfe verker == To ekstra bind XIV og XV ble i middelalderen tillagt Elementer, men i dag er det kjent at disse to er apokryfer, antageligvis skrevet av henholdsvis Hypsikles og Isidoros fra Milet. Hypsikles levde i den andre århundre før Kristus, mens Isidoros levde i det femte århundre etter Kristus. Begge de to apokryfe bindene omhandler romgeometri. == Overlevering av verket == Ingen originalversjon av Elementer er bevart. Biblioteket i Alexandria, der Euklid virket, ble ødelagt under ulike stridigheter og kriger en gang før år 300 e.Kr. Da verket ble reintrodusert i europeisk kultur, omkring 1100 e.Kr., ble oversettelsene til latin basert på arabiske tekster. Det er også funnet fragmenter av ulike versjoner av Elementer samt kommentarverk på gresk. Teon fra Alexandria (ca. 335-405 e.Kr.) reviderte Elementer, både språklig og innholdsmessig. I revisjonen fyller han ut steg i bevisene og ga alternative bevis. Det er Teons versjon som er bevart i de fleste greske fragmentene vi i dag har at verket. En stor utfordring for ettertiden har vært å rekonstruere Elementer, slik en tror Euklid laget verket. En rekke greske forfattere skrev kommentarverk til Elementer, inkludert Heron, Pappos, Porfyrios, Proklos og Simplicius. Noen av disse er skolia, det vil si verk med kommentarer plassert i margen. Den første romerske kilden som nevner Euklid er Cicero, men antagelig var ikke Elementer oversatt til latin på dette tidspunktet, da teoretisk geometri ikke vekte særlig interesse blant romerne. Noen eldre kilder hevder at Boëthius (ca. 480-525) oversatte Euklid til latin. Det geometriske verket som i dag er kjent etter Boëthius, er imidlertid høyst sannsynlig satt sammen fra flere kilder på 1100-talet. Verket inneholder et fåtall deler av de fire første bindene av Elementer, uten noen av bevisene. Tegn tyder på at den som laget sammensetningen, kan ha hatt tilgang til eldre oversettelser til latin, av uvisst opphav. Til den arabiske verden kom Elementer som en følge av kontakten med østromerriket. Kalif Al-Mansur (regjeringstid 754-775) skal ha vært den første som fikk en utgave. I Bagdad var Visdommens hus et bibliotek, et verksted for oversettelser og et senter for vitenskap, opprettet av abbasidene. Et stort antall manuskripter på gresk, hebraisk og syrisk ble oversatt til arabisk. Svært viktig for oversettelser av matematiske verk ble Thābit ibn Qurra (826-901), som ledet en gruppe av oversettere i Bagdad. I tillegg til å få laget svært gode oversettelser, leverte han også egne bidrag i matematikk, for eksempel et alternativt bevis for Pytagoras' setning I.47. Noen av de arabiske oversettelsene av greske manuskripter er bevarte i dag. I Europa ble matematikk lenge neglisjert, inntil interessen våknet opp igjen i middelalderen. Den engelske munken Adelard fra Bath (ca.1075-1160) er den første vi kjenner til som oversatte Elementer til latin, og innslag av arabiske ord i oversettelsen viser at kilden må ha vært arabiske manuskript. Hovedkanalene for utveksling mellom den muslimske verden og Europa var gjennom Spania, Sicilia og Øst-Europa, men det er ikke kjent i detalj hvordan Adelard kom i kontakt med muslimsk kultur. Italieneren Gerard fra Cremona (ca. 1114-1187) arbeidet i Toledo i Spania, og han laget en ord-for-ord oversettelse av en revidert utgave av Thābit ibn Qurras arabiske versjon av Elementer. En tredje oversettelse ble laget av Johannes Campanus (ca. 1220-1296).Verket Practica geometriae av Leonardo Fibonacci er fra 1220, og innholdet er delvis basert på Elementer, men også flere andre greske verk. Den første trykte utgaven av Elementer ble gitt ut i Venezia i 1482, av Erhard Ratdolt. Denne var basert på oversettelsen til Johannes Campanus. Hvordan Ratdolt greide å trykke figurene, er ikke kjent med sikkerhet. Andre utgaver ble gitt ut i 1486 i Ulm i Tyskland og i 1491 i Vicenza i Italia. Siden disse første versjonene, er det gitt ut over tusen utgaver av verket.Som den viktigste oversettelsen av Elementer til latin, regnes utgaven til Federico Commandino. Denne oversettelsen kom ut i Italia i 1572. Verket var basert på både greske or arabiske tekster. I tillegg til eldre merknader inneholdt denne utgaven også kommentarer fra Commandino selv.En fullstendig utgave på engelsk kom første gang i 1570, i oversettelse av Henry Billingsley. En viktig oversettelse til latin ble utført av Isaac Barrow i 1655, fulgt av en engelsk versjon i 1660. Barrow var professor ved universitetet i Cambridge. François Peyrard (1760-1822) oversatte Elementer til fransk. Under arbeidet fant Peyrard i Vatikanet en versjon av Elementer som ikke inneholdt Teons revisjoner. Det er antatt at denne versjonen er eldre enn Teons. Versonen er i dag omtalt bare som «P», til ære for finneren.Den italienske misjonæren Matteo Ricci oversatte på begynnelsen av 1700-tallet deler av Elementer til kinesisk, fra en latinsk versjon. Tidlig på 1800-tallet ble det også laget en versjon på sanskrit, basert på en arabisk versjon.En nyere oversettelsen til engelsk ble gjort av Thomas Heath, gitt ut første gang i 1908. == Elementer som lærebok == Da de første universitetene ble grunnlagt i middelalderen, ble studiet av matematikk svært ofte en del av undervisningen. I de frie kunstene som var grunnlag for undervisningen, inngikk aritmetikk og geometri. Euklids Elementer ble en ofte brukt lærebok. Hvor mye som krevdes, kunne variere fra universitet til universitet. For mange stoppet undervisningen etter ganske få setninger. Den femte setningen I.5 (om vinkler i en likebeint trekant) er noe foraktelig blitt kalt pons asinorum, latin for «eselbroen». Denne setningen ble betraktet av mange studenter som siste hindring i studiet av matematikk. Robert Bacon brukte også navnet «elefuga» og «fuga miserorum» om setningen, fra latin fuga («flukt») og gresk elegia («misere, tristhet»), altså «flukten fra miseren».Undervisning basert på Elementer ble gitt i Wien (grunnlagt 1365), Heidelberg (1386) og i Køln (1388). Wien krevde gjennomgang av første bind for lavere grad, men de fem første bindene for å få lisens til å undervise. I Paris ble undervisning i geometri på 1300-tallet neglisjert, mens ved universitetet i Praha ble det til den høyere graden krevd at en hadde gjennomgått de seks første bindene av Elementer. I Oxford, midt på 1500-tallet, var studiet av de to første bindene obligatorisk.Isaac Newton begynte på universitetet i Cambridge i 1661, 18 år gammel. Han skal ha kjøpt sin første utgave av Elementer i 1663, men begynte å studere verket for alvor først i 1664, et år som regnes som svært viktig for Newtons utvikling som vitenskapsmann. Han skal først ha tatt lett på lesingen, for mange av resultatene syntes ham banalt riktige. En historie forteller at Isaac Barrow eksaminerte Newton i Elementer og konkluderte med at studenten manglet kunnskap om emnet. Newton tok opp lesingen på nytt, med større grundighet, og han skal ha blitt spesielt påvirket av bind II, V, VII og X. Newtons sekretær fortalte at han aldri hadde hørt Newton le, bortsett fra den ene gangen da han ble spurt om en kunne ha nytte av å studere Elementer. Da Newton døde, arvet slektninger boksamlingen etter ham. Deler av samlingen ble solgt på auksjon i 1920 som «diverse bøker», uten at selgeren forsto verdien av bøkene. Newtons utgave av Barrows' Elementer, med håndskrevne kommentarer, ble solgt for fem shilling!Joachim Frederik Ramus (1685-1769) var norsk-født og professor i matematikk ved universitetet i København. I 1737 fikk han utgitt de seks første bøkene av Elementer på latin, til undervisningsformål. Et nytt opplag kom ut i 1740. == Elementer og utvikling av moderne matematikk == Geometri basert på postulatene i Elementer er i dag kalt euklidsk geometri. Innholdet i Elementer er i planet begrenset til studiet av punkt, linjer og sirkler, mens det i dag ikke ligger noen begrensning hvilke typer objekter en studerer i euklidsk geometri. I tradisjonen etter Euklid har en skilt mellom elementær geometri (punkt, linjer, sirkler) og høyere geometri (kjeglesnitt, transendentale kurver). Geometrisk konstruksjon er i elementær geometri begrenset til kun å omfatte konstruksjoner som lar seg gjennomføre med passer og linjal. Disse hjelpemidlene kan også bare brukes i overensstemmelse med Euklids postulater og kalles da euklidske hjelpemidler. Detaljer om hvordan disse reglene kom til å bli etablert er ikke kjent, men de ble praktisert før Euklid virket. Tradisjonen har knyttet opphavet til Platon, men det er tegn på at reglene var i bruk også før Platon. Platon mente at linjer og sirkler var mer ideelle objekter en andre typer kurver. Euklids fire første postulater ble lenge betraktet som selvinnlysende. Det femte postulatet, parallellpostulatet, skapte imidlertid hodebry og kontroverser. Mange matematikere var misfornøyd med dette postulatet og forsøkte enten å finne alternative formuleringer eller å bevise det ved hjelp av de fire første postulatene. Både Ptolemaios og Proklos forsøkte å finne et slikt bevis. Under dette arbeidet ble det oppdaget mange alternative formuleringer av det femte postulatet. En ofte brukt formulering ble først gitt av Proklos og kalles i dag Playfairs aksiom, etter den skotske matematikeren John Playfair. Elementer fikk svært stor betydning for overføring av gresk matematikk til resten av Europa og for revitaliseringen av matematikk i middelalderen. Men begrensningene som er innebygget i verket var kanskje også et hinder for videreutvikling av nyere matematiske retninger. Carl Boyer spekulerer i om kanskje noen av Euklids verker som i dag er tapt, har hatt større betydning for utvikling av analytisk geometri, for eksempel Porismata og Flatepunkter. Analytisk geometri er basert på bruk av koordinater, mens koordinatfri geometri - slik som en finner det i Elementer - omtales som syntetisk geometri eller ren geometri. Da infinitesimalregning ble introdusert på slutten av 1600-tallet, hadde mange matematikere motforestillinger, blant annet fordi en mente at teorien stod i strid med innholdet i Elementer.. Ettertiden har erkjent at grunnlaget som Euklid la for geometri, ikke er tilstrekkelig rigorøst, verken i definisjonene, postulatene eller aksiomene. For å rette på dette, er det foreslått flere moderne versjoner av grunnlaget for euklidsk geometri, blant annet av David Hilbert i 1899.Geometri var lenge synonymt med euklidsk geometri. På 1800-tallet ble det innsett at det femte postulatet ikke er en absolutt sannhet. Det er mulig å definere geometrier både ved å utelate parallellpostulatet og ved å erstatte det med alternativ. Geometri basert kun på Hilberts aksiomer, uten parallellpostulatet, kalles nøytral geometri eller absolutt geometri. Ved å erstatte parallellpostulatet med alternativ, kan en definere ikke-euklidske geometrier. == Referanser == == Litteratur == Carl B.Boyer (1968). A history of mathematics. Princeton, USA: John Wiley & Sons, Inc. ISBN 0-691-02391-3. Thomas Heath (1981). A history of Greek mathematics. I og II. New York: Dover Publications. ISBN 0-486-24073-8. Audun Holme (2008). Matematikkens historie. 1 og 2. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-0697-1. Audun Holme (2002). Geometry. Our cultural heritage. Berlin: Springer-Verlag. ISBN 3-540-41949-7. M. Kline (1972). Mathematical Thought from Ancient to Modern Times. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-506135-7. == Eksterne lenker == «Byrne's Euclid» (engelsk). Nicholas Rougeux. Besøkt 18. april 2021. Nettutgave av Oliver Byrnes Euclid fra 1847 «Euclid, Elements» (engelsk). Perseus Digital Library. Besøkt 18. april 2021. Nettutgave av T.Heaths Euclid, uten figurer «Euclid's Elements» (engelsk). David E. Joyce, Clark University. Besøkt 23. april 2021. Med figurer «Euclidis Elementa» (svensk). Project Runeberg. Besøkt 23. april 2021. «Euclid, Elements» (gresk). Perseus Digital Library. Besøkt 18. april 2021. Nettutgave av J.L-Heibergs Euclid, uten figurer

Elementer (gresk: Στοιχεῖα, Stoikheia) er et læreverk i matematikk skrevet av grekeren Euklid omkring 300 f.Kr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Euklidsk_geometri

2023-02-04

Euklidsk geometri

['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2015-10', 'Kategori:Euklidsk geometri']

Euklidsk geometri er et matematisk system tilskrevet den greske matematikeren Euklid fra Alexandria. Euklids bok Elementer var den første systematiske diskusjonen av geometri. Denne boken har vært en av de mest innflytelsesrike bøkene gjennom historien. Den var geometrilærebok i den vestlige verden i nærmere 2000 år. Metoden gikk ut på å godta noen få aksiomer og deretter utrede flere teoremer fra disse aksiomene. Mange av Euklids resultater hadde allerede blitt bevist av greske matematikere, men Euklid var den første til å vise at disse resultatene kunne bli satt i sammenheng i et avansert deduktivt system. I 1482 kom den første trykte utgaven - av Erhard Ratdolt (Venezia)

Euklidsk geometri er et matematisk system tilskrevet den greske matematikeren Euklid fra Alexandria. Euklids bok Elementer var den første systematiske diskusjonen av geometri. Denne boken har vært en av de mest innflytelsesrike bøkene gjennom historien. Den var geometrilærebok i den vestlige verden i nærmere 2000 år. Metoden gikk ut på å godta noen få aksiomer og deretter utrede flere teoremer fra disse aksiomene. Mange av Euklids resultater hadde allerede blitt bevist av greske matematikere, men Euklid var den første til å vise at disse resultatene kunne bli satt i sammenheng i et avansert deduktivt system. I 1482 kom den første trykte utgaven - av Erhard Ratdolt (Venezia) == Referanser == == Eksterne lenker == «Euklidsk og ikke-euklidsk geometri»; beskrivelse av undervisning i emnet hos Matematisk Institutt ved Universitetet i Bergen:

Euklidsk geometri er et matematisk system tilskrevet den greske matematikeren Euklid fra Alexandria. Euklids bok Elementer var den første systematiske diskusjonen av geometri.

https://no.wikipedia.org/wiki/Estisk

2023-02-04

Estisk

['Kategori:Agglutinerende språk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions offisielle språk', 'Kategori:Estisk']

«Estisk» kan også referere til Estland og estere.Estisk er et østersjøfinsk språk som tales av ca. 900 000 estere i Estland, hvor det også er offisielt språk. Estisk er nest etter islandsk det minste språket som fungerer som hovedspråk i en selvstendig nasjonalstat. Estisk har flere dialekter, hvorav noen skiller seg mye fra standardspråket i Nord-Estland, bl.a. Võro-språket i Sør-Estland. Estisk er ikke i slekt med russisk eller de baltiske språkene latvisk og litauisk, men er i nær slekt med finsk og det nå utdødde språket livisk. Estere og finner kan ikke uten videre forstå hverandre, men den som kan det ene språket, kan uten store vansker lære det andre.Språket har et rikt bøyningssystem, med blant annet 14 kasus for nomen (substantiv, adjektiv og pronomen) og en rik verbmorfologi. Estisk har, i likhet med de skandinaviske språkene, tatt opp mange lånord fra lavtysk. Selv om basisordforrådet uten tvil er finsk-ugrisk, har estisk lånt svært mye fra indoeuropeiske språk, både når det gjelder ordstammer, «oversettingslån», idiomatiske uttrykk og til en viss grad syntaks. Som kasusspråk har estisk relativt fri ordstilling, men den vanligste ordstillingen i helsetninger er i likhet med norsk SVO. Estisk blir skrevet med det latinske alfabetet med tillegg av vokalene ä, ö, ü og õ. Estisk er nokså ungt som skriftspråk, og det hadde i mange hundre år lav status som et allmuespråk, mens makthaverne talte tysk og russisk. Den første boken på estisk, en katekismeoversettelse, ble utgitt i 1535, og senere en del religiøse tekster, men det var først på 1800-tallet at estisk begynte å utvikles som kulturspråk. Hele tiden fantes en sterk folkediktningstradisjon.

«Estisk» kan også referere til Estland og estere.Estisk er et østersjøfinsk språk som tales av ca. 900 000 estere i Estland, hvor det også er offisielt språk. Estisk er nest etter islandsk det minste språket som fungerer som hovedspråk i en selvstendig nasjonalstat. Estisk har flere dialekter, hvorav noen skiller seg mye fra standardspråket i Nord-Estland, bl.a. Võro-språket i Sør-Estland. Estisk er ikke i slekt med russisk eller de baltiske språkene latvisk og litauisk, men er i nær slekt med finsk og det nå utdødde språket livisk. Estere og finner kan ikke uten videre forstå hverandre, men den som kan det ene språket, kan uten store vansker lære det andre.Språket har et rikt bøyningssystem, med blant annet 14 kasus for nomen (substantiv, adjektiv og pronomen) og en rik verbmorfologi. Estisk har, i likhet med de skandinaviske språkene, tatt opp mange lånord fra lavtysk. Selv om basisordforrådet uten tvil er finsk-ugrisk, har estisk lånt svært mye fra indoeuropeiske språk, både når det gjelder ordstammer, «oversettingslån», idiomatiske uttrykk og til en viss grad syntaks. Som kasusspråk har estisk relativt fri ordstilling, men den vanligste ordstillingen i helsetninger er i likhet med norsk SVO. Estisk blir skrevet med det latinske alfabetet med tillegg av vokalene ä, ö, ü og õ. Estisk er nokså ungt som skriftspråk, og det hadde i mange hundre år lav status som et allmuespråk, mens makthaverne talte tysk og russisk. Den første boken på estisk, en katekismeoversettelse, ble utgitt i 1535, og senere en del religiøse tekster, men det var først på 1800-tallet at estisk begynte å utvikles som kulturspråk. Hele tiden fantes en sterk folkediktningstradisjon. == Referanser == == Eksterne lenker == Estonian - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).

|antall=1 075 497Ethnologues tall fra 1989

https://no.wikipedia.org/wiki/Etymologi

2023-02-04

Etymologi

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etymologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Etymologi (fra gresk ἔτυμος, étymos, «virkelig, sann» og -λογία, -logía, «lære») er ordhistorie, altså studiet av hvordan ord har kommet inn i språket eller utviklet seg fra tidligere språkstadier. Etymologien til et ord vil derfor i praksis ofte enten si oss hvilken form og betydning vi tror den opprinnelige ordstammen hadde, eller hvilket fremmedspråk ordet er lånt ifra. For mange språk – også norsk – finnes etymologiske ordbøker som kan gi oss slike opplysninger. Også vanlige ordbøker og leksika kan inneholde etymologiske opplysninger. Jf. folkeetymologi.

Etymologi (fra gresk ἔτυμος, étymos, «virkelig, sann» og -λογία, -logía, «lære») er ordhistorie, altså studiet av hvordan ord har kommet inn i språket eller utviklet seg fra tidligere språkstadier. Etymologien til et ord vil derfor i praksis ofte enten si oss hvilken form og betydning vi tror den opprinnelige ordstammen hadde, eller hvilket fremmedspråk ordet er lånt ifra. For mange språk – også norsk – finnes etymologiske ordbøker som kan gi oss slike opplysninger. Også vanlige ordbøker og leksika kan inneholde etymologiske opplysninger. Jf. folkeetymologi. == Etymologiske ordbøker og databaser == === Norsk === Harald Bjorvand og Fredrik Otto Lindeman: Våre arveord – etymologisk ordbok, Institutt for sammenlignende kulturforskning. Serie B, 2000, ISBN 82-7099-319-0. Yann de Caprona: Norsk etymologisk ordbok, Oslo: Kagge forlag, 2013, ISBN 978-82-489-1054-1. Hjamar Falk og Alf Torp: Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog, Bjørn Ringstrøms Antikvariat, Faksimileutgave, 1992, ISBN 82-90520-16-6. Utkom første gang 1900-06. A.Torps etymologiske ordbok === Samisk === Álgu == Litteratur == Oddvar Nes: Etymologiske ordbøker over germanske språk. I: Maal og Minne 1999 s. 19-56. ISSN 0024-855X / ISBN 82-521-5464-6. == Eksterne lenker == === Søkbare norske etymologiske ordbøker === Hjalmar Falk og Alf Torp: Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog (utgitt av Bjørn Ringstrøms 1991) Johan Hammond Rosbach: Levende ord : etymologi for alle (utgitt av Aventura 1984) Sverre Klouman: Moro med ord : litt om ordenes vandringer, historie, slektskap og hemmeligheter (utgitt av Aschehoug 1999) Norsk stadnamnleksikon (utgitt av Samlaget 1997) === Danske og svenske ordbøker === Ordbog over det danske sprog (med etymologi og forklaringer av danske ord) Dansk etymologisk Ordbog (1893) Svenska Akademiens ordbok (med etymologi og forklaringer av svenske ord) Svensk etymologisk ordbok (1922) === Andre språk === Online Etymology Dictionary (engelske ord) Engelske etymologiske ordbøker

thumb|Andeler av ord med utenlandsk opphav i [[engelsk språk|engelsk. Latin og fransk danner hver grunnlag for 29 % av ordene, germanske språk 26 %.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fotball

2023-02-04

Fotball

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler originallenke', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Fotball er en ballidrett mellom to lag, hvert bestående av elleve spillere, hvor formålet er å få ballen flest ganger inn i motstanderlagets mål. Idretten utøves på en rektangulær bane med ett mål i hver kortende, og det laget som har fått flest mål når spilletiden er ute, vinner kampen. Spilletiden er normalt 90 minutter. Hvis begge lag har fått like mange mål ved kampens slutt, erklæres kampen for uavgjort eller avgjøres ved ekstraomganger (vanligvis 2 × 15 minutter) eller straffesparkkonkurranse. Av spillerne er det bare målvakten som har lov til å berøre ballen med hendene, og da bare innenfor eget straffefelt, unntatt ved situasjoner hvor ballen er ute av aktivt spill. De øvrige spillerne bruker hovedsakelig føttene og bena til å føre ballen, men kan også benytte hodet og overkroppen. Spillets regler ble første gang nedtegnet i England av The Football Association i 1863. Fotball reguleres i Norge av Norges Fotballforbund (NFF) og internasjonalt av det overnasjonale fotballforbundet FIFA (fransk: Fédération Internationale de Football Association). FIFA arrangerer verdensmesterskap i fotball i kategoriene menn og kvinner hvert fjerde år. Fotball spilles på profesjonelt nivå over hele verden. Millioner av mennesker besøker jevnlig fotballstadioner for å se sitt favorittlag, og milliarder flere følger spillet på fjernsyn og over Internett. Fotball er den idretten i verden som tiltrekker seg flest TV-seere. Et veldig stort antall spiller også fotball på amatørnivå. Ifølge en undersøkelse utført av FIFA som ble publisert i 2001, spiller mer enn 240 millioner mennesker i mer enn 198 land fotball jevnlig. Norges Fotballforbund hadde i 2014 registrert 375 000 aktive fotballspillere i Norge, og fotball er målt etter medlemstall Norges mest utbredte idrett. Idretten spilles av mange barn og voksne i alle land. Det arrangeres verdensmesterskap og olympisk mesterskap i idretten.

Fotball er en ballidrett mellom to lag, hvert bestående av elleve spillere, hvor formålet er å få ballen flest ganger inn i motstanderlagets mål. Idretten utøves på en rektangulær bane med ett mål i hver kortende, og det laget som har fått flest mål når spilletiden er ute, vinner kampen. Spilletiden er normalt 90 minutter. Hvis begge lag har fått like mange mål ved kampens slutt, erklæres kampen for uavgjort eller avgjøres ved ekstraomganger (vanligvis 2 × 15 minutter) eller straffesparkkonkurranse. Av spillerne er det bare målvakten som har lov til å berøre ballen med hendene, og da bare innenfor eget straffefelt, unntatt ved situasjoner hvor ballen er ute av aktivt spill. De øvrige spillerne bruker hovedsakelig føttene og bena til å føre ballen, men kan også benytte hodet og overkroppen. Spillets regler ble første gang nedtegnet i England av The Football Association i 1863. Fotball reguleres i Norge av Norges Fotballforbund (NFF) og internasjonalt av det overnasjonale fotballforbundet FIFA (fransk: Fédération Internationale de Football Association). FIFA arrangerer verdensmesterskap i fotball i kategoriene menn og kvinner hvert fjerde år. Fotball spilles på profesjonelt nivå over hele verden. Millioner av mennesker besøker jevnlig fotballstadioner for å se sitt favorittlag, og milliarder flere følger spillet på fjernsyn og over Internett. Fotball er den idretten i verden som tiltrekker seg flest TV-seere. Et veldig stort antall spiller også fotball på amatørnivå. Ifølge en undersøkelse utført av FIFA som ble publisert i 2001, spiller mer enn 240 millioner mennesker i mer enn 198 land fotball jevnlig. Norges Fotballforbund hadde i 2014 registrert 375 000 aktive fotballspillere i Norge, og fotball er målt etter medlemstall Norges mest utbredte idrett. Idretten spilles av mange barn og voksne i alle land. Det arrangeres verdensmesterskap og olympisk mesterskap i idretten. == Historie == Moderne fotball kommer fra Storbritannia, og dagens fotballregler stammer fra arbeidet med å standardisere reglene for en rekke varianter av fotball som ble spilt på privatskoler i England på 1800-tallet. Det ble spilt fotballignende spill i Storbritannia også før dette, men spillet var mer voldelig og uorganisert og foregikk gjerne som kamper mellom hele landsbyer. Som følge av dette ble fotballspill flere ganger forbudt, blant annet av en rekke konger under hundreårskrigen (1337–1453).Det finnes en rekke eksempler på fotballspill spilt andre steder i verden gjennom tidene, som cuju i Han-dynastiets Kina, episkyros i antikkens Hellas og romernes harpastum, uten at det kan påvises noen direkte kobling mellom disse og fotball slik vi kjenner det i dag. === Fotball for menn === ==== Moderne fotballregler kodifiseres ==== Arbeidet med å standardisere reglene for fotball foregikk på midten av 1800-tallet, og de første tiårene var det flere konkurrerende regelsett i omløp. Et av dem som skulle få størst innflytelse på videre utvikling av spillets regler, ble nedtegnet under et møte med representanter fra en rekke privatskoler ved Trinity College ved University of Cambridge i 1848; et annet var et sett regler utarbeidet ved Uppingham School som ble kalt «The Simplest Game». Disse kom imidlertid ikke til å bli gjeldende overalt – i 1850-årene ble det i den engelskspråklige verden stiftet mange klubber uten tilknytning til skoler og universiteter som spilte ulike former for fotball, og noen av dem la frem sine egne regler. Fremst av disse var Sheffield Football Club, som var med på å danne Sheffield FA i 1868. Sheffield Football Club ble stiftet av en gruppe cricketspillere i 1857 og er verdens eldste fotballklubb.Dette pågående arbeidet bidro til dannelsen av The Football Association (FA) 26. oktober 1863. Etter dette og fem påfølgende møter hadde man utarbeidet et uttømmende sett regler. På det avsluttende møtet valgte imidlertid representanten fra Blackheath å trekke sin klubb ut av FA som følge av at to regler i utkastet ble strøket: Regelen som tillot å løpe med ballen i hånden, og regelen som tillot å blokkere slike løp med sparking i skinnebenet («hacking»), hekting og holding. Flere engelske rugbyklubber fulgte etter og dannet isteden Rugby Football Union i 1871. De elleve gjenværende klubbene, under ledelse av Ebenezer Cobb Morley, ratifiserte det som ble de tretten opprinnelige reglene for fotball. Reglene tillot imidlertid en viss ballbehandling med hendene: Om ballen ble fanget uhindret etter å ha vært i luften en viss avstand uten å ha vært i bakken («mark»), fikk vedkommende spiller frispark. Sheffield FA fortsatte å spille etter sine egne regler frem til 1870-årene. FA tok senere inn en rekke av disse, og reglene ble slått sammen i 1878. Verdens eldste fotballturnering er FA-cupen, som ble grunnlagt av Charles William Alcock og har blitt spilt mellom engelske lag siden sesongen 1871–1872. Den første landskampen fant også sted i 1872 mellom Skottland og England i Glasgow, igjen etter initiativ fra Alcock. Verdens første fotballiga ble også opprettet i England, nærmere bestemt i Birmingham i 1888 av Aston Villas direktør William McGregor. I sin opprinnelige form bestod ligaen av tolv lag fra Midlands og Nord-England.Fotballens fremvekst i 1800-tallets Storbritannia må forstås i sammenheng med urbaniseringen og industrialiseringen av landet. Mange industriarbeidere hadde fri lørdag ettermiddag, og fotballen ble for mange en populær fritidssyssel, enten som tilskuer eller deltager. Et betydelig stridsspørsmål var hvorvidt det skulle tillates profesjonelle spillere. Spillere fra arbeiderklassen var for profesjonalisering grunnet den ekstra inntekten dette kunne gi dem, mens aktører fra overklassen og øvre middelklasse strittet imot, da profesjonaliseringen kunne minske deres innflytelse over idretten. Scots John Love og Fergus Suter på laget Darwin fra Lancashire skal være de første som fikk betalt for å spille fotball da de bidro til å slå Old Etonians FC, et lag bestående av tidligere kostskoleelever fra Eton, i 1879. Utviklingen lot seg ikke stoppe, og FA så seg nødt til å legalisere profesjonelle spillere allerede i 1885, enda de så sent som året før hadde utstengt lag for å ha brukt profesjonelle spillere.Spillereglene i fotball blir i dag fastsatt av fotballens internasjonale lovkomité (engelsk: International Football Association Board, forkortet IFAB). Komiteens første møte fant sted i London 2. juni 1886 med representanter fra FA og det skotske, walisiske og nordirske fotballforbundet. FIFA, det internasjonale fotballforbundet, ble stiftet i 1904 i Paris og kunngjorde at det ville rette seg etter reglene fastsatt av IFAB. FIFA er representert i IFAB fra 1913. Komiteen består etter dette av fire representanter fra FIFA og én representant fra hvert av de fire britiske fotballforbundene. Regelendringer krever tre fjerdedels flertall. Reglene for dagens fotball bygger fortsatt på dem som ble vedtatt av IFAB i 1886, men det er blitt foretatt to større revideringer i 1937–1938 og 1997. ==== Fotballens spredning til resten av verden ==== Med britenes betydelige innflytelse internasjonalt på 1800-tallet ble fotball spredd også til resten av verden. Etter det engelske FA i 1863 var de nasjonale forbundene i Skottland (1873), Wales (1876) og Nord-Irland (1880) de første som kom til, mens det nederlandske og danske fotballforbundet ble de første ikke-britiske forbundene da de ble stiftet i 1889. Deretter fulgte land som New Zealand (1891), Argentina (1893), Chile (1895), Sveits (1895), Belgia (1895) og Italia (1898). Norges Fotballforbund ble opprettet i 1902. Det ble opprettet egne nasjonale turneringer etter britisk modell, typisk bestående av (minst) én årlig cupturnering samt et ligasystem der de dårligste lagene på det enkelte nivå hvert år blir ersattet med de beste lagene fra nivået under (nedrykk og opprykk). Ved opprettelsen i 1904 bestod FIFA av syv nasjonale forbund: Frankrike, Belgia, Danmark, Nederland, Spania, Sverige og Sveits. De britiske forbundene ble først medlemmer i 1911, og forholdet mellom disse og det internasjonale forbundet var lenge turbulent. I periodene 1920–1924 og 1928–1946 valgte de britiske forbundene å stå utenfor. Første gang fordi flertallet tillot forbund fra de tapende sentralmaktene under første verdenskrig å være med, andre gang fordi britene ikke fikk flertallet til å stille seg bak en streng tolkning av reglene for amatørspillere. Dette spørsmålet hadde stor betydning i forbindelse med de olympiske leker, hvor amatørånden var spesielt sterk. Fotball stod på det offisielle olympiske programmet første gang under OL i London i 1908 og har siden vært med i samtlige leker utenom i Los Angeles i 1932; fotball for kvinner ble tatt inn på det olympiske programmet i 1996. FIFA avholder verdensmesterskap i fotball for menn og kvinner. Verdensmesterskapet i fotball for menn ble første gang avholdt i Uruguay i 1930. Det er siden arrangert i 1934 og 1938 og deretter hvert fjerde år fra og med 1950. VM i fotball for menn er verdens største idrettsarrangement i seeroppslutning, større enn de olympiske leker. Det samlede antallet seere for kampene under fotball-VM i 2006 er estimert til 26,29 milliarder. Herav så 715,1 millioner finalen, den gang tilsvarende én niendedel av verdens befolkning. Turneringen har siden starten vært dominert av lag fra Europa og Sør-Amerika og er bare blitt vunnet av land herfra. Mestvinnende er Brasil med fem seire, mens Tyskland og Italia står med fire triumfer hver. VM i fotball for kvinner ble først arrangert i Kina i 1991 og arrangeres også hvert fjerde år. Den første turneringen ble vunnet av USA, som også er mestvinnende nasjon med tre seire totalt. Tyskland har vunnet to ganger, mens Japan og Norge står med én seier hver. ==== Oppslutning og samfunnsmessig påvirkning ==== I dag spilles fotball for menn på profesjonelt nivå over hele verden. Millioner av mennesker besøker jevnlig fotballstadioner for å se sitt favorittlag, og milliarder flere følger spillet på fjernsyn og over Internett. Et veldig stort antall spiller også fotball på amatørnivå. Ifølge en undersøkelse utført av FIFA som ble publisert i 2001, spiller mer enn 240 millioner mennesker i over 200 land fotball jevnlig. Fotball er den idretten i verden som tiltrekker seg flest TV-seere.I store deler av verden vekker fotball sterke følelser og har en viktig rolle i livet til den enkelte tilhenger, men også i lokalmiljø og på nasjonalt nivå. Elfenbenskystens herrelandslag var med på å skaffe våpenhvile under borgerkrigen i landet i 2006 og bidro i 2007 ytterligere til å dempe stridighetene mellom myndigheter og opprørere gjennom å spille en kamp i opprørenes hovedsete Bouaké, noe som for første gang samlet styrkene på begge sider i fred. Fotball er på den annen side allment ansett for å være utløsende faktor i fotballkrigen i juni 1969 mellom El Salvador og Honduras. Idretten forsterket også spenninger under starten av Jugoslaviakrigene i 1990-årene da en kamp mellom Dinamo Zagreb og Røde stjerne Beograd endte i opptøyer.Fotballpøbler, ofte kalt hooligans eller casuals, har til tider benyttet fotballkamper som en arena for vold i flere land. En av de mest kjente episodene er Heysel-tragedien under finalen i serievinnercupen mellom Liverpool og Juventus i 1985, hvor 39 mennesker ble drept, og som førte til at engelske lag ble utestengt fra europeiske turneringer i fem år. I Sverige ble en uskyldig tilhenger av laget Djurgården i 2014 drept i forkant av en kamp mot Helsingborg. === Fotball for kvinner === Kvinner har muligens spilt fotballspill så lenge slike har eksistert. Det er belegg for at en tidlig versjon av cuju ble spilt av kvinner under Han-dynastiet (25–220 e.Kr.) ettersom to kvinneskikkelser er avbildet mens de spiller cuju, på fresker fra denne tiden. Hva moderne fotball angår, finnes det beretninger om årlige kamper spilt i Skottland så tidlig som i 1790-årene, mens den første registrerte kampen i England fant sted i 1895. Men siden fotball har vært forbundet med maskulinitet i de fleste deler av verden (USA og Australia er to unntak), har kvinnefotball ofte hatt problemer med å bli godkjent. Det første relativt vellykkede fotballinitiativet for kvinner ble satt i gang av Nettie Honeyball (muligens et pseudonym), som startet The British Ladies’ Football Club i 1894. Laget spilte året etter sin første kamp i London foran mange skuelystne og dro deretter på flere turneer rundt om i Storbritannia. Initiativet ble imidlertid kortvarig – siste registrerte kamp med laget er fra 1903.Kvinnefotballen fikk et nytt oppsving i Storbritannia under første verdenskrig. Mange kvinner arbeidet på ammunisjonsfabrikker under krigen, og flere av disse dannet bedriftsidrettslag som møtte hverandre. Mest kjent av disse er Dick, Kerr’s Ladies, som representerte England i en serie vennskapslandskamper mot Frankrike og vant et flertall av dem, blant annet en kamp 30. april 1920 spilt foran 22 000 tilskuere. Lagets manager Alfred Frankland omtalte dem som «verdensmestre» femti år før det første uoffisielle VM ble arrangert. En legendarisk kamp mellom Dick, Kerr’s Ladies og St. Helen’s på Goodison Park ble sett av 53 000 tilskuere, og det antas at mellom 10 000 og 14 000 ikke fikk billett. Den 5. desember 1921 forbød FA kvinnefotball, muligens på grunn av de høye tilskuerantallene. Dette medførte at Dick, Kerr’s Ladies ikke kunne spille fotball på FA-godkjente baner og måtte ty til rugbybaner og områder som ikke var beregnet for ballspill. Laget fortsatte å spille frem til 1965, da det ble lagt ned på grunn av få lag å spille mot. Først etter andre verdenskrig begynte interessen for kvinnefotball sakte å vokse frem. Mot slutten av 1960-årene ble det opprettet interne serier og avholdt uoffisielle landskamper i land som Tyskland, Frankrike, Danmark, Italia, England, Tsjekkoslovakia og Sverige. I 1970 var kvinnefotball allment godkjent over det meste av Europa, og ett år senere også i England; først i 2009 kom FA med en offisiell unnskyldning for å ha forbudt fotball for kvinner 88 år tidligere. Norges kvinnelandslag i fotball ble imidlertid ikke startet før i 1978, to år etter at fotball for kvinner ble godkjent av Norges Fotballforbund. I 1975 ble det første offisielle kontinentalmesterskapet i fotball for kvinner, Asiamesterskapet i fotball for kvinner, arrangert. Det første europamesterskapet ble arrangert i 1984, om enn uoffisielt. De første offisielle EM og VM ble arrangert i 1991. Etter dette er det blitt arrangert kontinentale mesterskap i alle verdensdeler, og siden 1996 står fotball for kvinner på OL-programmet. I dag er det bare et fåtall land som ikke har mønstret eget kvinnelandslag.På klubbnivå ble det arrangert regionale serier i flere land fra 1970-årene, mens nasjonale serier kom på plass senere: i Norge i 1987, i Sverige i 1988, i Danmark i 1994 og i Tyskland i 1997. Den japanske L-ligaen ble i 1992 den første halvprofesjonelle serien for kvinner. == Spillet == I fotball foregår spillet mellom to lag, hvert bestående av elleve spillere, som skal forsøke å få en ball i motstanderens mål. Hele ballen må ha passert mållinjen (under tverrliggeren og mellom stengene) for at det skal bli mål. Ballen som brukes, er 68-70 cm i omkrets og kalles simpelthen en fotball. Idretten utøves på en rektangulær bane med ett mål i hver kortende, og det laget som har skåret flest mål når spilletiden er ute, vinner kampen. Spilletiden er normalt nitti minutter. Hvis begge lag har skåret like mange mål ved kampens slutt, erklæres kampen for uavgjort eller avgjøres ved ekstraomganger eller straffesparkkonkurranse. Hvert lag ledes av en kaptein hvis eneste offisielle plikt under ordinært spill i henhold til spillreglementet er å ta del i myntkastet som avgjør hvilket lag som skal starte kampen og en eventuell straffesparkkonkurranse.Hvert lag har én målvakt som kan berøre ballen med hendene, men bare innenfor eget straffefelt. De øvrige spillerne har ikke lov til å berøre ballen med hendene med vilje annet enn ved innkast, som foretas når ballen er gått ut av spill langs langsidene. Spillerne bruker primært føttene til å føre ballen, men de kan også bruke andre kroppsdeler (særlig «heading» av ballen med pannen) såfremt det ikke er hendene eller armene. Under vanlig spill kan alle spillere sende ballen i alle retninger og bevege seg fritt omkring på banen, men spillet stanses om en spiller mottar ballen fra en medspiller etter å ha vært i offsideposisjon da ballen ble sendt. Offsideposisjon vil si å være nærmere motpartens mållinje enn både ballen og nest siste motstander, men regelen gjelder ikke om spilleren befinner seg på egen banehalvdel. Under spillet forsøker hvert lag å ha kontroll over ballen for å komme til målsjanser. Dette gjør spillerne ved å drible med ballen, sende ballen til en medspiller (pasning) og skyte ballen mot motstanderens mål. Motstanderlaget vil forsøke å vinne ballen ved å bryte pasninger eller takle motspilleren som har ballen. Graden av kontakt som tillates mellom spillerne, er imidlertid begrenset. Spillet flyter relativt fritt og stanses bare når ballen er gått ut av banen eller dommeren har sett en forseelse mot spillereglene. Etter stans i spillet gjenopptas spillet etter angitte regler.På profesjonelt nivå skåres det få mål i løpet av en kamp; i sesongen 2005–2006 i den engelske Premier League var gjennomsnittlig antall mål per kamp 2,48. Spillereglene spesifiserer ingen andre spillerroller enn målvakt, men over tid har det utviklet seg en rekke slike roller knyttet til forskjellige posisjoner på banen. Disse kan grovt deles inn i tre kategorier: Spisser eller angripere, som har som hovedoppgave å skåre mål; forsvarsspillere, som skal hindre motstanderen i å skåre mål; og midtbanespillere, som skal vinne ballen fra motstanderen og sende den videre til angriperne på eget lag.Spillerne i disse posisjonene omtales gjerne som utespillere for å skille dem fra målvakten. De deles videre inn i undergrupper basert på hvor på banen de tilbringer mest tid; for forsvarsspillere skilles det mellom midtstoppere (som forsvarer området like foran eget mål) og backer (som forsvarer eget mål fra sidene). De ti utespillerne kan ordnes i en hvilken som helst kombinasjon, og hvilken kombinasjon som velges, sier noe om lagets spillestil: Lag bestående av mange angripere og få forsvarere antyder offensivt og aggressivt spill, mange forsvarere og få angripere det motsatte. Selv om spillerne normalt tilbringer det meste av sin tid i en bestemt posisjon, står den enkelte fritt til å bevege seg over hele banen, og utespillere kan under spillet når som helst bytte posisjon. Oppsett med spillere og posisjoner kalles formasjoner. Valg av formasjon og taktikk foretas normalt av lagets trener. == Regler == Spillereglementet i fotball, på engelsk kalt Laws of the Game, består av i alt 17 regler. Reglene er utformet med tanke på å gjelde på alle nivåer, men det åpnes for modifikasjoner med hensyn til alder, kjønn og fysiske handikap, og reglene er ofte grovt utformet for å gi fleksibilitet i tolkningen. Reglene publiseres av FIFA, men blir utformet av fotballens internasjonale lovkomité (IFAB) – en komité bestående av én representant fra hvert av de fire britiske fotballforbundene og fire representanter fra FIFA som helhet. Endringer i spillereglene krever tre fjerdedels flertall. Foruten de 17 reglene regulerer IFAB spillet også gjennom direktiver og andre avgjørelser. === Spillere, utstyr og dommere === Hvert lag består av maksimalt elleve spillere (utenom innbyttere), hvorav én er målvakt. Reglene krever dessuten at et lag må bestå av minst syv spillere. Målvaktene er de eneste spillerne som har lov til å behandle ballen med hendene, og da bare innenfor eget straffefelt; de øvrige spillerne bruker bare hendene til å ta innkast. Selv om treneren tildeler utespillerne (de øvrige spillerne utenom målvakten) bestemte posisjoner på banen, er disse rent taktiske og ikke definert eller påkrevd av reglene.Spillerne må å ha på seg trøye, shorts, sokker, sko og leggbeskyttere. Medisinsk sakkyndige anbefaler at menn har på seg en beskyttende underbukse, susp. Hjelm er ikke påkrevd utstyr, men spillere kan benytte det for å beskytte seg mot hodeskader. Spillerne har ikke tillatelse til å ha på seg eller benytte seg av noe som kan skade en selv eller andre spillere, slik som smykker eller armbåndsur. Målvakten må ha på seg klær som gjør vedkommende lett å skille fra de andre spillerne og dommerne.Et gitt antall spillere kan bli byttet ut i løpet av en kamp. Det maksimale antallet bytter per kamp i de fleste nasjonale og internasjonale ligakamper er tre, mens antallet kan variere sterkt i andre konkurranseformer og i vennskapskamper. Bytter foretas som følge av skader, tretthet, dårlig prestasjon og/eller taktiske hensyn, men også for å drøye tiden mot slutten av kamper. I vanlige kamper for voksne kan spillere som er blitt byttet ut, normalt ikke bli byttet inn igjen.Kampen ledes av en dommer, som i henhold til regel fem har «full myndighet til å håndheve spillereglene i forbindelse med den kamp han er oppnevnt til». Dommerens avgjørelser er endelige. Dommeren har to assistentdommere. I mange kamper på høyere nivå er det en fjerdedommer som også hjelper dommeren, og som kan erstatte en av de andre dommerne ved behov. VAR (Video Assistant Referees) har siden 2018 fått sin inntreden i fotballen. VAR er verktøy som viser repriser av viktige situasjoner, som dommeren har tilgjengelig for å omgjøre en feilaktig avgjørelse. VAR skal kun brukes ved mål, straffer, røde kort eller feil identitet ved dommeravgjørelser. Dommeren kan også velge å stole på VAR-dommerens avgjørelse, og dømme uten å se på reprisene selv. === Ball === Selve fotballen er kuleformet med en omkrets mellom 68–70 cm, vekt mellom 410 og 450 gram og trykk mellom 0,6 og 1,1 bar ved havnivå. Tidligere bestod ballen av lærstykker som var sydd sammen, mens moderne fotballer er syntetiske. === Bane === Fotballbaner er rektangulære. Ettersom spillereglene ble utformet i England og i utgangspunktet administrert av de britiske fotballforbundene gjennom IFAB, ble dimensjonene for fotballbanen opprinnelig uttrykt i britiske måleenheter. I det norske regelsettet oppgis dimensjonene i metriske enheter. Baner brukt i internasjonale kamper for voksne er mellom 100–110 m lange og 64–75 m brede. I andre kamper kan banen være mellom 90–120 m lang og 45–90 m bred, forutsatt at banen ikke blir kvadratisk. I 2008 gikk IFAB inn for en fast banestørrelse (105 m lang, 68 m bred) for internasjonale kamper, men denne avgjørelsen ble siden satt på vent og aldri implementert.De lange grenselinjene for banen kalles sidelinjer, mens de korte grenselinjene kalles mållinjer. Et rektangulært mål plasseres midt på hver mållinje. Innsiden av målstengene skal være 7,3 m fra hverandre, og undersiden av den vannrette tverrliggeren skal være 2,4 m over bakken. Det plasseres vanligvis nett bak målet, men dette er ikke påkrevd av reglene.Området foran målet kalles straffefeltet. Dette avgrenses av mållinjen og to linjer som står vinkelrett på mållinjen 16,5 meter fra hver av målstengene; disse strekker seg 16,5 m inn på banen, hvor de forbindes av en linje parallell med mållinjen. Straffefeltet er det området hvor forsvarende målvakt kan ta ballen med hendene, og hvor forseelser begått av forsvarende lag som ellers fører til direkte frispark, isteden medfører straffespark. På banen er det også markert hvor spillere og/eller ballen skal være ved avspark, målspark, straffespark og hjørnespark. === Spillets varighet, ekstraomganger og straffesparkkonkurranse === En vanlig fotballkamp for voksne består av to omganger à 45 minutter, og kampuret går uavbrutt selv om ballen er ute av spill. Det er normalt en pause på 15 minutter mellom omgangene. Dommeren har mulighet til å legge til tilleggstid for tid som går tapt til bytter, skader og andre stopp i spillet. Hvor mye tid som eventuelt skal legges til, er opp til dommerens skjønn, og det er også dommeren som avslutter omgangene. I kamper med fjerdedommer gir dommeren denne mot slutten av omgangen beskjed hvor mye tid som han planlegger å legge til, slik at fjerdedommeren kan signalisere dette til spillere, tilskuere og støtteapparat med en lystavle. Reglene sier at en kamp ikke kan bli avsluttet før eventuelle idømte straffespark er blitt tatt. Ved ligaspill kan kamper ende uavgjort. I utslagsturneringer hvor det i hver runde må kåres en vinner, er det flere metoder som benyttes for å få gjort dette ved uavgjort resultat. Omkamp er én mulighet; en annen er å legge til to ekstraomganger à 15 minutter etter ordinær tid. Skulle det fremdeles være uavgjort etter ekstraomgangene, brukes gjerne straffesparkkonkurranse for å kåre en vinner. Mål skåret i straffesparkkonkurranser teller imidlertid ikke med i kampens ordinære sluttresultat, men rapporteres separat.I noen turneringer går hver utslagsrunde over to kamper, slik at begge lag spiller hjemme én gang og borte én gang. Her er det det samlede resultatet over de to kampene som avgjør hvem som går videre. Om det står likt etter begge kamper, kan bortemålsregelen komme til anvendelse. Denne sier at ved likt resultat over to kamper teller mål skåret på bortebane dobbelt, slik at det laget som har skåret flest bortemål, vil gå videre. Er resultatet fremdeles likt, går oppgjøret videre til ekstraomganger og eventuelt straffesparkkonkurranse.Rundt årtusenskiftet eksperimenterte IFAB med reglene for å unngå at vinneren skulle bli kåret ved straffesparkkonkurranse. Man innførte «første målet vinner» som prinsipp i ekstraomgangene slik at kampen ble avsluttet så snart noen skåret i en av ekstraomgangene (golden goal), eventuelt etter første ekstraomgang dersom et av lagene ledet ved dennes slutt (silver goal). Oliver Bierhoff skåret tidenes første golden goal da Tyskland slo Tsjekkia i finalen i EM i 1996. Golden goal ble benyttet under VM for menn i 1998 og 2002, mens silver goal ble benyttet under EM for menn i 2004. Reglene med golden goal og silver goal er siden blitt forlatt. === Ballen i og ute av spill === I henhold til reglene består spillet av to tilstander: ballen i spill og ballen ute av spill. Fra avspark i starten av hver omgang til omgangen blåses av er ballen i spill til enhver tid bortsett fra når ballen måtte forlate banen eller spillet stanses av dommeren. Når ballen er gått ut av spill, gjenopptas spillet etter en av åtte metoder avhengig av hvordan ballen gikk ut av spill: Avspark foretas i starten av hver omgang og etter at mål er blitt skåret. Innkast foretas av det lag som ikke var sist borti ballen når ballen har krysset en av sidelinjene. Målspark foretas av forsvarende lag når ballen har krysset mållinjen uten at det ble skåret mål, og ballen sist ble berørt av angripende lag. Hjørnespark foretas av angripende lag når ballen har krysset mållinjen uten at det ble skåret mål, og ballen sist ble berørt av forsvarende lag. Indirekte frispark tildeles motstanderlaget når en spiller begår mindre forseelser og ved visse tekniske feil, samt når spillet stoppes av dommeren for å gi en advarsel til eller utvise en spiller uten at det har skjedd en bestemt forseelse. Man kan ikke skåre mål fra indirekte frispark før ballen har vært borti en annen spiller enn den som tar det indirekte frisparket. Direkte frispark tildeles motstanderlaget ved bestemte forseelser. Mål kan skåres fra direkte frispark uten at ballen har vært borti en annen spiller enn den som tar det direkte frisparket. Straffespark tildeles motstanderlaget når forseelser som ellers fører til direkte frispark, begås i eget straffefelt. Dropping av ballen benyttes når dommeren har stoppet spillet av andre årsaker, så som ved alvorlige skader, om spillet ble forstyrret av utenforstående, eller om ballen ble ødelagt. === Regelbrudd === ==== På banen ==== Regel tolv lister opp en rekke feil og overtredelser av reglene. Å berøre ballen med hendene med vilje og felling eller dytting av motstander er eksempler på regelbrudd som fører til direkte frispark eller straffespark til motstanderen avhengig av hvor på banen forseelsen begås. Ved en del andre forseelser idømmes isteden indirekte frispark.Dommeren kan straffe forseelser med en advarsel (gult kort) eller utvisning (rødt kort). To gule kort i samme kamp fører også til rødt kort og med det utvisning. Spillere som utvises, kan ikke erstattes av innbyttere. Selv om reglene lister opp regler for hvilke forseelser som fører til straff, er definisjonene vide, og særlig forseelsen «usportslig opptreden» kan benyttes av dommeren til å straffe adferd som er imot spillets ånd uten å være dekket av bestemte forseelser. Dommeren kan tildele gult eller rødt kort til samtlige spillere, herunder benyttede og ubenyttede reserver og spillere som er blitt byttet ut. Trenere og annet støtteapparat kan ikke få gult eller rødt kort, men kan bli bortvist fra det tekniske området om de ikke oppfører seg på en ansvarlig måte.Dommeren kan velge å la spillet gå videre uten stans etter en forseelse dersom dommeren mener det vil være til fordel for laget som forseelsen ble begått mot. Dommeren kan velge å gå tilbake på denne avgjørelsen dersom laget likevel ikke i løpet av noen sekunder skulle få fordelen dommeren så for seg. Selv om dommeren lot spillet gå videre, kan dommeren straffe den som begikk forseelsen, ved neste stans i spillet.Dommerens avgjørelser på banen er endelige. Sluttresultatet kan ikke endres i ettertid selv om det skulle vise seg at dommeravgjørelser (herunder vedrørende tildeling av mål) var feil. ==== Utenfor banen ==== Fotballforbund og turneringsarrangører skal sørge for akseptabel adferd også i videre forstand, for eksempel med hensyn til kommentarer til pressen, klubbers finanser, doping, aldersbestemmelser og kampfiksing. I de fleste turneringer blir spillere som utvises, suspendert, og enkelte alvorlige forseelser på banen kan føre til ytterligere sanksjoner i etterkant utover de som automatisk er forbundet med rødt kort. Noen fotballforbund tillater at suspenderinger av spillere ankes inn av klubbene dersom klubben mener at dommeren tok feil eller var for streng.Slike sanksjoner kan gjelde for enkeltspillere eller hele klubber og omfatte bøter, poengtrekk (ved ligaspill) eller utstengelse fra turneringer. Klubber kan også tildeles gratisseire. === Varianter === Det er også utarbeidet regler for fotball med mindre lag, fotball spilt andre steder enn på ordinære fotballbaner (for eksempel futsal, innefotball og strandfotball) og fotball for lag med funksjonshemmede spillere. Et fremtredende trekk ved fotball er at det er egnet for uformelt, hverdagslig spill, idet det kan spilles med minimalt med utstyr såfremt man har et åpent område og en ball tilgjengelig. I slike tilfeller kan lagstørrelsen variere betydelig og reglene være betydelig forenklet, og reglene håndheves typisk av spillerne selv. == Styrende organer == Det styrende organet for fotball (og assosierte spill som futsal og strandfotball) er FIFA (fransk: Fédération Internationale de Football Association). FIFAs hovedkvarter ligger i Zürich i Sveits. Underordnet FIFA er seks regionale (kontinentale) fotballforbund: Afrika: Confédération africaine de football (CAF) Asia: Asian Football Confederation (AFC) Europa: Union of European Football Associations (UEFA) Nord-Amerika, Sentral-Amerika og Karibia: Confederation of North, Central American and Caribbean Association Football (CONCACAF) Oseania: Oceania Football Confederation (OFC) Sør-Amerika: Confederación Sudamericana de Fútbol (CONMEBOL)De regionale forbundene er i sin tur sammenslutninger av nasjonale fotballforbund, som har ansvar for fotballen i sitt land. Disse tilsvarer i de fleste tilfeller nasjonalstater (slik som Norges Fotballforbund), men noen har også bare ansvar for mindre nasjonale regioner (slik som Skottlands fotballforbund). Per 2016 er det til sammen 211 nasjonale forbund som er tilknyttet både FIFA og de respektive kontinentale forbundene.Mens FIFA har ansvar for turneringer og de fleste regler omkring internasjonal konkurranse, blir reglene for selve spillet fastsatt av International Football Association Board (IFAB). Her har de fire britiske forbundene én stemme hver, mens FIFA samlet har fire stemmer. == Internasjonale turneringer == De to største internasjonale turneringene er verdensmesterskapet i fotball for menn og kvinner, som er for landslag og organiseres av FIFA. I sluttspillet, som foregår over en fireukersperiode hvert fjerde år, deltar 32 lag i herrenes turnering, mens det tilsvarende tallet i kvinnenes er 24. I kvalifiseringsrundene, som organiseres av de kontinentale fotballforbundene, deltar til sammen omtrent 190–200 lag for herrer og 130–140 lag for kvinner. Det har vært avholdt fotballturnering for herrer under hvert OL siden 1900 med unntak av 1932, men OL i London i 1908 var første gang fotball stod offisielt på OL-programmet. Opprinnelig var OL-turneringen i fotball bare åpen for amatørspillere. Det er blitt åpnet for profesjonelle spillere siden 1984, men med sterke restriksjoner, og i dag er OL-turneringen i fotball for menn primært for spillere som er 23 år eller yngre. Fotball for kvinner står på OL-programmet siden 1996; her er det imidlertid ikke noen aldersrestriksjoner.Etter verdensmesterskapet er det de kontinentale mesterskapene som har størst prestisje. Disse organiseres av de kontinentale forbundene: Europamesterskapet for menn og kvinner (UEFA), Copa América for menn og Sudamericano Femenino for kvinner (CONMEBOL), Afrikamesterskapet for menn og kvinner (CAF), Asiamesterskapet for menn og kvinner (AFC), CONCACAF Gold Cup for menn og kvinner (CONCACAF) og Oseaniamesterskapet for menn og kvinner (OFC). Ett år før hvert verdensmesterskap i fotball for menn arrangeres FIFA Confederations Cup i det landet som skal arrangere sluttspillet i verdensmesterskapet. Her deltar vinneren i hvert av de seks kontinentale mesterskapene, regjerende verdensmester og vertsnasjonen for det kommende VM. Turneringen regnes imidlertid som et prøve-VM og har ikke samme prestisje som selve verdensmesterskapet.For klubblag er det de kontinentale klubbmesterskapene som har størst anseelse, slik som Mesterligaen (menn, kvinner) i Europa og Copa Libertadores (menn, kvinner) i Sør-Amerika. På herresiden deltar vinnerne av de kontinentale turneringene i det årlige VM i fotball for klubblag. En tilsvarende turnering for kvinner er planlagt med start i 2017. == Nasjonale turneringer == Det nasjonale forbundet i de enkelte land har ansvaret for ligasystemet i landet, som typisk omfatter flere divisjoner. De forskjellige divisjonene er normalt utformet som round robin-turneringer der lagene i divisjonen spiller mot hverandre to ganger hver sesong, én gang hjemme og én gang borte. Lagene får poeng basert på resultatene i kampene (normalt tre poeng for seier og ett poeng for uavgjort), hvilket i sin tur benyttes til å lage en tabell for divisjonen. For å skille ved poenglikhet benyttes gjerne målforskjell (totalt antall mål skåret fratrukket totalt antall mål sluppet inn) og innbyrdes oppgjør. Laget som er på toppen av tabellen ved sesongens slutt, vinner divisjonen. De best plasserte lagene blir neste sesong byttet ut med de dårligst plasserte lagene i divisjonen over, og tilsvarende de dårligste lagene med de beste lagene i divisjonen under. De best plasserte lagene i et lands øverste divisjon blir gjerne kvalifisert for spill i internasjonale klubbturneringer påfølgende sesong. I enkelte latinamerikanske ligaer er systemet noe annerledes: Her deler man fotballsesongen inn i to deler, apertura («åpning») og clausura («avslutning»), der det kåres en vinner i hver.De fleste land har videre én eller flere cupturneringer i tillegg til ligasystemet. Disse foregår etter utslagsmetoden. Alle lag tildeles en motstander i hver runde, og hver runde må ha en vinner. Halvparten av lagene i turneringen ryker dermed ut for hver runde, og vinneren er den som til slutt står igjen ubseiret. I mange land er spillerne i de øverste divisjonene betalte profesjonelle, mens spillerne i lavere divisjoner og i mindre lands ligasystemer er halvprofesjonelle og amatører. De fem største ligaene i europeisk herrefotball – Bundesliga (Tyskland), Premier League (England), Serie A (Italia), La Liga (Spania) og Ligue 1 (Frankrike) – tiltrekker seg de fleste av de beste spillerne i verden og hadde i 2008 totale lønnskostnader på snaut seks milliarder norske kroner. == Fotball i Norge == Fotball i Norge reguleres av Norges Fotballforbund, som ble stiftet 30. april 1902. Det er Norges største særidrettsforbund og hadde i 2014 totalt 29 453 tilknyttede lag og registrert 375 313 aktive spillere, hvorav 111 125 var kvinner. Dette gjør fotball til Norges mest utbredte idrett målt etter medlemstall.Det er usikkert nøyaktig når fotballen kom til Norge. I boken Fotball fra 1924 foreslår Peder Chr. Andersen at fotballen kan ha kommet «[…] hit til Norge kanske ved kapteiner og sjømænd på Wilsonbaatene, kanske ogsaa gjennem engelske ingeniører paa Borregaard og Skotfos, eller ved norske studenter paa engelske høiskoler og universiteter». Norges første fotballklubb, Christiania Footballclub, ble stiftet 28. mai 1885 av Emil Salvesen og John George Dahll, to hjemkomne studenter fra England og Skottland. === Nasjonale turneringer for menn === Norgesmesterskapet i fotball for herrer ble arrangert første gang i 1902, samme år som Norges Fotballforbund ble stiftet, og er en cupturnering med finale hver senhøst. Siden 1948 har finalearenaen vært Ullevaal stadion. Den norske fotballsesongen går fra april til november – dette i motsetning til de fleste andre land, hvor sesongen starter i august og avsluttes i mai året etter. Siden starten er Odd mestvinnende klubb med tolv seire. Den øverste divisjonen innen herrefotballen i Norge er Eliteserien, som siden 2009 består av 16 lag. Serien ble startet i 1937 under navnet Norgesserien, men dekket den gang ikke de tre nordligste fylkene (Nordland, Troms og Finnmark) og Sogn og Fjordane; lag fra de tre nordligste fylkene fikk først være med i 1972. Store reiseavstander ble benyttet som argument mot at nordnorske lag skulle være inkludert. Fra 1948 til 1962 ble serien kalt Hovedserien, før navnet var 1. divisjon fra 1963 til 1989. I sesongene 1990–2016 har det offisielle navnet vært Tippeligaen som følge av en sponsoravtale med Norsk Tipping, men fra og med sesongen 2017 vil Eliteserien også være ligaens offisielle navn.Det var lenge stor skepsis mot å profesjonalisere fotballen i Norge. Først i 1984 ble det innført en lisens («non-amatør») som gjorde det mulig for spillere å ha inntil 40 prosent av inntekten fra fotballspilling. Profflisens (100 prosent) ble innført i 1993, men i begynnelsen var det svært få spillere som fikk heltidskontrakt. Rosenborg er mestvinnende klubb med 24 titler per 2016. Topperien er den øverste divisjonen innen norsk kvinnefotball og har siden 2020 bestått av ti lag. Serien fikk offisiell status i 1987 og etterfulgte da et system med regionale serier. Frem til 1995 ble serien kalt 1. divisjon. Det mestvinnende laget er Trondheims-Ørn med til sammen åtte mesterskap per 2016. === Nasjonale turneringer for kvinner === Norgesmesterskapet i fotball for kvinner er blitt arrangert siden 1970-årene – først uoffisielt av Frigg i perioden 1971–1977 før Norges Fotballforbund tok over arrangementet og gjorde det til offisielt norgesmesterskap fra og med 1978. Siden 1978 er Trondheims-Ørn mestvinnende lag med totalt åtte mesterskap. Vinnerne av NM i fotball tildeles kongepokalen. === Norway Cup === En av verdens største fotballturneringer for barn og ungdom, Norway Cup, har siden 1972 blitt arrangert hver sommer på Ekebergsletta i Oslo. === Internasjonale prestasjoner === Internasjonalt er det på kvinnesiden Norge har hevdet seg klart best innen fotball. Det norske fotballandslaget for kvinner har vunnet verdensmesterskapet (1995), europamesterskapet (1987 og 1993) og OL (2000). Det har også vunnet en rekke sølv- og bronsemedaljer. Hege Riise står med flest landskamper, med 188. Ada Hegerberg ble kåret av UEFA til Europas beste kvinnelige fotballspiller sesongen 2015/16 og Gullballen for verdens beste fotballspiller i 2018.Det norske herrelandslagets største prestasjon er det såkalte bronselagets tredjeplass i OL i Berlin i 1936, og landslaget deltok også i VM-sluttspillet i 1938. I 1990-årene opplevde herrelandslaget igjen en sportslig opptur og deltok under Egil «Drillo» Olsens ledelse i VM-sluttspillene i 1994 og 1998. Norge deltok også i EM-sluttspillet i 2000. John Arne Riise er den spilleren som har flest landskamper for herrer, 110. == Se også == Fotballturneringer Fotballag omtalt på Wikipedia Fotballspillere omtalt på Wikipedia Det norske seriesystemet i fotball for menn Det norske seriesystemet i fotball for kvinner Verdensmesterskapet i fotball for menn Verdensmesterskapet i fotball for kvinner Europamesterskapet i fotball for menn Europamesterskapet i fotball for kvinner Fotball i de olympiske leker == Referanser == == Litteratur == Andersen, P. Chr. (1924). Fotball. Kristiania: Aschehoug. (Ebok fra bokhylla.no) Goksøyr, Matti; Olstad, Finn (2007). Fotball! Norges Fotballforbund 100 år. Norges Fotballforbund. ISBN 9788270550074. Goksøyr, Matti (2014). Hva er fotball. Universitetsforlaget. ISBN 9788215024226. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Association football – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Association football – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Norges Fotballforbund (NFF) Det internasjonale fotballforbundet FIFA (på engelsk) Arkivert 1. juli 2006 hos Wayback Machine. Norges Fotballforbund: Spilleregler for fotball

Fotball er en ballidrett mellom to lag, hvert bestående av elleve spillere, hvor formålet er å få ballen flest ganger inn i motstanderlagets mål. Idretten utøves på en rektangulær bane med ett mål i hver kortende, og det laget som har fått flest mål når spilletiden er ute, vinner kampen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kampen_om_Narvik

2023-02-04

Kampen om Narvik

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med uklare setninger', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 2022', 'Kategori:Norske dramafilmer', 'Kategori:Norske filmer fra 2020-årene']

Kampen om Narvik er en norsk krigsfilm som omhandler slaget om Narvik våren 1940. Filmen hadde verdenspremiere i Narvik 10. desember 2022 og kinopremiere 25. desember samme år.

Kampen om Narvik er en norsk krigsfilm som omhandler slaget om Narvik våren 1940. Filmen hadde verdenspremiere i Narvik 10. desember 2022 og kinopremiere 25. desember samme år. == Handling == Kampen om Narvik er en dramatisering av de historiske hendelsene rundt slaget om Narvik, som ble utkjempet mellom 9. april og 8. juni 1940. Nazi-Tyskland var avhengig av jernmalmen som ble skipet ut fra byen for å holde krigsmaskineriet i gang, og tyske soldater gikk i land natt til 9. april. Narvik ga seg først uten kamp, men 200 norske soldater tok opp kampen, og tyskerne led sitt første store nederlag under andre verdenskrig da Narvik i en periode ble gjenerobret. == Produksjon == Etter syv år med forarbeid startet filminnspillingene i mars 2020. Etter to uker med innspilling, med syv opptaksdager i Rjukan og Oslo, ble produksjonen midlertidig stanset 13. mars som følge av tiltak som ble iverksatt under covid-19-pandemien. Produksjon av filmen startet opp igjen i april samme år, da alle innendørsscener ble filmet i og rundt Oslo og enkelte utendørsscener i Rjukan og Drammen. Vinteropptak fra Narvik og områdene rundt måtte utsettes til 2021, og ble foretatt i april–mai. Etter disse opptakene ble sluttarbeidet med filmen påbegynt.Filmen hadde et totalbudsjett på rundt 80 millioner norske kroner. == Utgivelse == Kampen om Narvik skulle opprinnelig ha premiere på norske kinoer 25. desember 2020. Som følge av stansen i innspillingene ble dette utsatt til i 2021, da det etter planen skulle være en førpremiere 12. desember og norgespremiere 25. desember. På grunn av et utbrudd av covid-19-varianten omikron, som førte til nedstegning av kinoene i Norge, ble norgespremieren utsatt på nytt; denne gang til 18. mars 2022. Etter den russiske invasjonen av Ukraina i februar 2022 ble filmpremieren nok en gang utsatt, etter en vurdering av at det ikke ville være riktig tidspunkt å vise et realistisk krigsdrama med sterke sanseinntrykk i en kinosal. Etter disse utsettelsene hadde filmen en gratis, utendørs verdenspremiere på Narvik torg 10. desember 2022, og kinopremiere 25. desember samme år.I Narvik ble kinobillettene som ble lagt ut for premierevisningen på Aurora kino utsolgt etter tre timer. Primo desember 2022 planlegger produksjonsselskapet å utgi filmen på DVD og Blu-ray den 3. april 2023.. 23. januar 2023 ble filmen tilgjengelig på strømmetjenesten Netflix, under navnet «Narvik», i en rekke land hvor den ikke går på kino. Filmen ble etter to dager Netflix' mest sette film globalt og i 49 land, i tillegg til at den lå på topp-ti-lista i 89 land. == Mottagelse == Blant aviser som gir terningkast i filmanmeldelser, fikk filmen terningkast 5 av Aftenposten, Altaposten, Cinema, Dagsavisen, Fremover, Hamar Arbeiderblad, Harstad Tidende, Nordlys og Stavanger Aftenblad. Etter verdenspremieren 10. desember i Narvik, fikk filmen terningkast 5 av den lokale avisen Fremover, som i hovedsak beskriver Kampen om Narvik som et «viktig og velgjort drama» som innfrir de store forventingene som var til filmen. Birger Vestmo i NRK P3s Filmpolitiet skrev at«Kampen om Narvik har uansett blitt en vellykket prestisjefilm som forteller en viktig historie, og det vil ikke være ufortjent om den blir godt besøkt på kino denne vinteren».Ingrid Åbergsjord i Aftenposten fremhevet at filmen «gripende viser både sivilbefolkningen og fotsoldatenes dilemmaer ved et krigsutbrudd» og sammenlignet med andre norske andre verdenskrigsfilmer fra 2020-tallet:«I likhet med Krigsseileren, men i motsetning til strømmefilmen Gulltransporten [...] er dette en norsk krigsfilm der tyskerne ikke blir demonisert. Deres leder i Narvik, konsul Fritz Wussow (Christoph Bach), har en lavmælt og dannet fremtoning på tross av sitt brutale oppdrag». == Historisk nøyaktighet == Familien Tofte i handlingen er fiktiv, men de fleste av de sentrale aktørene, kamphandlingene og hendelsene er historiske. Manuforfatteren har gjort flere store endringer av historien for å konstruere filmfortellingen: I filmen fremstilles det som at soldatene på nøytralitetsvakt i Ofoten var soldater fra Narvik. I virkeligheten var det soldater fra Trøndelag som stod i Narvik ved invasjonen og som trakk seg tilbake til en forsvarslinje ved Bjørnfjell ved svenskegrensen. I filmen er det kamphandlinger mellom norske og tyske styrker på Norddalsbrua under mislykket sprengning av broen. I virkeligheten stod kampene ved (gamle) Bjørnfjell stasjon. Tyskerne hadde svært lite tungt artilleri i Narvik da de tyske jagerne ble senket, og lyktes ikke i å få det artilleriet de rådde over, transportert nordover. Plottet i filmen hvor britisk etterretning mot skjulte tyske kanonbatterier er vesentlig, er usannsynlig. == Rolleliste == Carl Martin Eggesbø – korporal Gunnar Tofte Kristine Hartgen – Ingrid Tofte Stig Henrik Hoff – Aslak Tofte Henrik Mestad – major Sigurd Omdal Holger Handtke - generalløytnant Eduard Dietl Emil Johnsen – ordfører Theodor Broch Ollie Campbell – George L. D. Gibbs, britisk konsul Mathilde Holtedahl Cuhra – Bjørg Kari Bremnes – Polly Christoph Bach – Fritz Wussow, tysk konsul Magnus Dugdale – Giles Romilly, britisk krigskorrespondent Torfinn Nag – oberst Konrad Sundlo == Innspillingssteder == Rjukan Oslo Narvik Drammen == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Nettside (en) Kampen om Narvik på Internet Movie Database (no) Kampen om Narvik hos Filmfront (en) Kampen om Narvik på Rotten Tomatoes

thumb|Første [[Kino#Digital kino|digital kino i Europa : Paris 2. februar 2000.

https://no.wikipedia.org/wiki/Frognerparken

2023-02-04

Frognerparken

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Frognerparken', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Frognerparken er en offentlig park i Oslo. Frognerparken var historisk en del av den gamle Akergården Frogner Hovedgård og av arealene vest for Frognerelven, som Frogners eier kjøpte av nabogården Store Frøen i 1788. Frogner Hovedgård har både gitt navn til parken, strøket Frogner, Bydel Frogner og Frognerseteren (i Nordmarka). Gårdsbebyggelsen i dansk herregårdsstil ligger i parkens sørlige del og huser Oslo Bymuseum. I nærheten av herregårdsbygningene ligger også høyden Utsikten med lystpaviljong. Sentralt i parken ligger Frognerdammen, og langs en akse i midten ligger skulpturanlegget Vigelandsanlegget med skulpturer av Gustav Vigeland. Frognerparken inneholder også Frognerbadet, Frogner stadion, tennisbaner og serveringssteder. Frognerparken er Norges mest besøkte severdighet og ble vedtatt fredet av Riksantikvaren etter kulturminneloven 13. februar 2009, som første park i Norge, under navnet «Frognerparken og Vigelandsanlegget». Frognerparken omfatter totalt et areal på 0,45 km². Frognerparken er motiv for maleriet «Frogner Hovedgaard» av I.C. Dahl, et hovedverk i norsk nasjonalromantisk malerkunst.

Frognerparken er en offentlig park i Oslo. Frognerparken var historisk en del av den gamle Akergården Frogner Hovedgård og av arealene vest for Frognerelven, som Frogners eier kjøpte av nabogården Store Frøen i 1788. Frogner Hovedgård har både gitt navn til parken, strøket Frogner, Bydel Frogner og Frognerseteren (i Nordmarka). Gårdsbebyggelsen i dansk herregårdsstil ligger i parkens sørlige del og huser Oslo Bymuseum. I nærheten av herregårdsbygningene ligger også høyden Utsikten med lystpaviljong. Sentralt i parken ligger Frognerdammen, og langs en akse i midten ligger skulpturanlegget Vigelandsanlegget med skulpturer av Gustav Vigeland. Frognerparken inneholder også Frognerbadet, Frogner stadion, tennisbaner og serveringssteder. Frognerparken er Norges mest besøkte severdighet og ble vedtatt fredet av Riksantikvaren etter kulturminneloven 13. februar 2009, som første park i Norge, under navnet «Frognerparken og Vigelandsanlegget». Frognerparken omfatter totalt et areal på 0,45 km². Frognerparken er motiv for maleriet «Frogner Hovedgaard» av I.C. Dahl, et hovedverk i norsk nasjonalromantisk malerkunst. == Historie == Midt på 1700-tallet anla den daværende eieren av Frogner Hovedgård, Hans Jacob Scheel, en barokkhage. Den ble videre utbygget av senere eiere, blant dem Bernt Anker, som kjøpte gården i 1790 og utvidet hovedbygningen til nåværende lengde. Etter at industriherren Benjamin Wegner overtok gården i 1836, ble parken omdannet til romantisk landskapspark omkring 1840. Frognerparken i dag fremstår som romantisk landskapspark, med unntak av skulpturanlegget i midten. Det historiske parkanlegget var betydelig mindre enn dagens Frognerpark, og omfattet arealene rundt herregårdsbygningene. I 1896 kjøpte Kristiania kommune det som var igjen av eiendommen etter at store deler var frasolgt til private. Kommunens plan var å åpne for kvartalsbebyggelse på området mellom Kirkeveien og Frognerelven, og å legge ut arelene vest for elven til kirkegård. Men ved århundreskiftet besluttet kommunen å bruke Frogner-jordene til en offentlig park for rekreasjon og idrett. Den planlagte Vestre Gravlund ble i stedet flyttet til arealer vest for Frognerparken, innkjøpt fra landstedet Volvat og deler av gården Borgen. Delene nærmest gårdstunet ble åpnet for publikum i 1904, og det første Frogner stadion ble anlagt langs Kirkeveien. Jubileumsutstillingen ble avholdt her i 1914, og aksen i utstillingsområdet med broen over Frognerdammene ble beholdt for etterbruk til den planlagte folkeparken etter at utstillingen var over og de fleste provisoriske bygningene ble revet. Jubileumsutstillingen ble besøkt av nærmere to millioner. Bygartner Marius Røhne utarbeidet en generalplan for parken i 1917, men den ble ikke realisert før kommunen besluttet at billedhuggeren Gustav Vigelands fontene med tilhørende skulpturanlegg skulle plasseres i parken. Det foregikk en langvarig debatt om hvordan parken skulle brukes og opparbeides, og Røhne var den viktigste motstanderen av Vigelands skulpturprosjekt. De siste årene har det vært arbeidet med planer om å restaurere barokkhagen fra 1700-tallet. == Gårdens bebyggelse == Gårdsbygningene ligger i den sørlige delen av parken. Bebyggelsen i dansk herregårdsstil på fire sider av gårdsplassen ble oppført i 1750-årene av Hans Jacob Scheel, den første eier i nyere tid som bosatte seg på gården. Hovedbygningen fra 1750 er et laftehus i to etasjer, antagelig planlagt som bestyrerbolig. Økonomiske problemer gjorde at Scheel ikke oppførte sin egentlige hovedbygning, som skulle ha ligget som fondmotiv i vestre ende av barokkhagen. Da han selv måtte flytte inn i laftehuset, kledde han ytterveggene med utmurt bindingsverk, som ble pusset for å illudere murverk. Huset ble utvidet vestover og påbygget en midtark med selskapslokaler. Sørfløyen, låven, hadde i midten en innkjørsel i enden av gårdsalleen, no Nobels gate. Over denne lå en sal, og på taket et klokketårn. Bernt Anker, som da var Norges rikeste mann, kjøpte gården i 1790 og brukte den som sommerbolig. Han utvidet hovedbygningne til begge sider, så den fikk det utseendet den i hovedsak har beholdt, og en samlet lengde på ca. 54 meter. Motivet for utvidelsen var behovet for en større sal til selskapelighet. Salen i 2. etasje i østre tilbygg opptar ca. 130 m2 og har originale engelske tapeter fra 1793. Benjamin Wegner kjøpte gården i 1836 og rev sørfløyen for å åpne gårdsplassen mot Frognerkilen. Tårnet ble da flyttet til hovedbygningen. Han måtte selge gården i 1848, og kjøperen var kjøpmann Fredrik Georg Gade fra Bergen. Familien Gade ble de siste private eierne og opprettholdt et herskapelig liv på Frogner til de solgte den til Kristiania kommune i 1896. I Wegners tid fikk driftstunet i øst noen nye bygninger til erstatning for den revne låven, blant annet et «vasketørrehus» i tre etasjer som fremdeles eksisterer. Ved utkjørselen til Frognerveien og gårdsalleen sørover oppførte han den ene av to planlagte portstuer. Fra sin tidligere bolig på Fossum i Modum flyttet han i 1837 paviljongen som ble satt opp på Utsikten ved nåværende Frogner plass. Paviljongen var ifølge tradisjonen i Wegnerfamilien en bryllupsgave fra Benjamin Wegner til ektefellen Henriette Seyler. Den er et klassisk åttekantet «rundtempel» med søylegang. Taket er en malt kopi i miniatyr av kuppelen over Pantheon-tempelet i Roma. Foran hovedbygningene står også Wegners solur. Paviljongen i klassisk tempelform som Bernt Anker hadde oppført på samme sted, ble flyttet til en høyde lenger nord, på Frøens grunn. Fredrik G. Gade rev de flest driftsbygningene i øst og oppførte nye: en lade, et stolpehus (stabbur), et gartnerhus av murverk, et nytt «locum» med hønsehus, en hestevandring med treskeverk og hakkelsemaskin, og ytterligere et stort uthus lengst øst. Alle uthusbygningene ble revet etter at kommunen overtok gården, bortsett fra tilbyggeen til østfløyen. I dag huser hovedbygningene Oslo Bymuseum. Ved herregårdsbygningene ligger også Frognerparken Café, som åpnet i 1918, og restauranten Herregårdskroen, som åpnet i 1960. == Frognerdammen == Frognerdammen ligger sentralt i Frognerparken. På 17- og 1800-tallet holdt eierne av Frogner Hovedgård tidvis store båtfester i dammen. == Vigelandsanlegget – skulpturanlegget i Frognerparken == I midten av dagens Frognerparken ligger skulpturanlegget med Gustav Vigelands skulpturer. Gustav Vigeland fikk i løpet av 1920-årene full kontroll med planene for opparbeidelsen av parken, og han utvidet sitt opprinnelige skulpturanlegg så det kom til å dominere hele midtre del. På høyden hvor husmannsplassen Tørtberg hadde ligget i forlengelsen av aksen fra porten til broen og fontenen, reiste han i 1928 anleggets sentrale innslag, Monolitten, som ikke ble ferdig hugget før i 1943. Frognerparken inneholder 214 skulpturer og 13 smijernsporter og de sentrale delene med skulpturanlegget er opparbeidet etter Gustav Vigelands tegninger. Alle skulpturene er laget av ham. Aksen med skulpturanlegget har en monumental inngang fra Kirkeveien som mange i dag oppfatter som «hovedinngangen» til parken. Dette er riktignok ikke den tradisjonelle hovedinngangen, som ligger foran herregårdsbygningene, og Frognerparken og skulpturanlegget er ellers åpen fra de fleste sider. == Sports- og badeanlegg == I utkanten av Frognerparken ligger Frognerbadet, som åpnet i 1956. Gamle Frogner stadion åpnet i 1901 og ble byens hovedarena for skøyteløp. I 1914 ble nåværende Frogner stadion bygget rett ved siden av. Der gamle Frogner stadion lå er det i dag tennisbaner. == Planter og forvaltning == Frognerparken inneholder en stor rosesamling på 14 000 roser fordelt på 150 ulike arter. Rosene i Frognerparken skjøttes etter biologiske prinsipper. I dag finnes det ca. 3 000 trær i Frognerparken. Noen av dem er mer enn 250 år gamle, med en stammeomkrets på opptil 5,5 meter. Blant parktrærne er det mange eksotiske innslag, som magnolia, mammuttrær, gingko og valnøtt. Frognerparken forvaltes av Friluftsetaten, Oslo kommune. Den frivillige organisasjonen Frognerparkens Venner ble stiftet i 1971 for å motarbeide kommunens planer om en motorvei gjennom parken. Landets største venneforening med ca. 3500 medlemmer har som formål å bidra til å bevare, videreutvikle og forskjønne parken både som friluftsområde og skulpturpark. Inngrep i parken og dens omgivelser bekjempes. Foreningen søker å påvirke politikere og offentlig opinion til å ivareta sitt ansvar for parken og Vigelands kunst, og den samler midler til å gjennomføre vedlikeholdstiltak. I 2012 fikk Frognerparken det nordiske kvalitetsstempelet Green Space Award, som første norske grøntanlegg. == Kulturminne og fredning == Frognerparken og Vigelandsanlegget er et kulturminne og har nummer 127174 i Riksantikvarens kulturminnebase. Parken ble vedtatt fredet av Riksantikvaren etter kulturminneloven 13. februar 2009, som første park i Norge, under navnet «Frognerparken og Vigelandsanlegget». Formålet med fredningen er «å bevare Frognerparken med haveanlegget fra Frogner hovedgård, 'byparken' fra ca. 1914 og fremover, Vigelandsanlegget som et av Norges fineste utendørs kunstverk og rekreasjonsområder, og idrettsanleggene innenfor parken. Fredningen skal sikre at denne helheten av verdifulle bestanddeler, som er tilkommet etappevis siden midten av 1700-tallet, bevares og ikke utsettes for skadelige eller skjemmende inngrep eller slitasje.» == Se også == Parker i Oslo Monolittrennet == Referanser == == Litteratur == Roede, Lars (2012). Frogner hovedgård; bondegård, herskapsgård, byens gård, Pax forlag, ISBN 8253034962 Sanstøl, Jorunn (red.) (1996). Frognerparken – fra dyrket mark til byens park. Byminner, No. 1/2–96, Oslo Bymuseum/Frognerparkens venner == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Frogner Park – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Frogner Park – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Frognerparkens venner Oslo Bymuseum Vigelandsmuseet Historien om Frognerparken «Frognerparken og Vigelandsanlegget». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.

Frognerparken er en offentlig park i Oslo. Frognerparken var historisk en del av den gamle Akergården Frogner Hovedgård og av arealene vest for Frognerelven, som Frogners eier kjøpte av nabogården Store Frøen i 1788.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrikstad_Fotballklubb

2023-02-04

Fredrikstad Fotballklubb

['Kategori:1903 i Norge', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fotballag etablert i 1903', 'Kategori:Fotballag i Fredrikstad', 'Kategori:Fredrikstad Fotballklubb', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball', 'Kategori:Tidligere bandyklubber i Norge']

Fredrikstad Fotballklubb (forkortet FFK) (stiftet 7. april 1903) er en fotballklubb fra Fredrikstad i Viken. FFK har vunnet ni seriemesterskap, elleve cupmesterskap og syv sølvpokaler. Klubben spiller i OBOS-ligaen. FFK er en av Norges største fotballklubber, tross spill på nivå to. I Norge har kun Rosenborg flere titler (Serie- og cupmesterskap) enn FFK.

Fredrikstad Fotballklubb (forkortet FFK) (stiftet 7. april 1903) er en fotballklubb fra Fredrikstad i Viken. FFK har vunnet ni seriemesterskap, elleve cupmesterskap og syv sølvpokaler. Klubben spiller i OBOS-ligaen. FFK er en av Norges største fotballklubber, tross spill på nivå to. I Norge har kun Rosenborg flere titler (Serie- og cupmesterskap) enn FFK. == Tabellen 2023 == == Historie == Da Fredrikstad Fotballklubb ble stiftet i 1903 var fotball en lite utbredt idrett i Norge. Fotball var i mange av de eldste klubbene et tillegg til andre etablerte idretter, som ski eller friidrett. På grunn av mangel på motstandere så var denne stiftelsen faktisk det tredje forsøket på å etablere en klubb i Fredrikstad. Rykter vil ha det til at det andre forsøket døde ut på grunn av at distriktets eneste fotball landet på et godstog til Moss. Å finne et lag å spille mot var et problem da FFK ble stiftet. Tilfeldigheter ville ha det til at engelskmannen H.W. Kenworthy, som bodde i Sarpsborg, ønsket å spille den engelske idretten fotball. Han reiste derfor til Fredrikstad for å delta på FFKs treninger. Da han kom hjem til «Sarp» ønsket han å etablere en klubb også der. Ideen ble godt mottatt i Sarpsborg, og Sarpsborg FK ble grunnlagt åttende mai 1903. Den første kampen mellom de to lagene ble spilt året etter foran 600 tilskuere. FFK vant den historiske kampen 4-0. Sarpsborg og Fredrikstad etablerte den første kretsserien, og inspirerte til opprettelsen av mange nye klubber i årene som fulgte. FFK brukte ikke røde og hvite drakter da klubben ble grunnlagt i 1903. Faktisk endret klubben drakter sju ganger fra 1903 til 1927, da de endelig landet på de draktene som benyttes i dag. Draktene er basert på fargene til den polske landslagsdrakt, som i sin tid ble gitt som gave. FFK kopierte fargene, og ble en vennskapsklubb med det polske landslaget. Dette forholdet har nå gått i glemmeboken, både i Fredrikstad og i Polen. FFK spilte sin første kamp i NM i 1905 mot Porsgrunds Fodboldklub, men vant sin første NM-kamp mot Gjøvik-Lyn i 1908. Resultatet ble 4-2. FFK kom til cupfinalen for første gang i 1932. Semifinalen ble spilt mot Mjøndalen på hjemmebane foran en publikumsrekord på 9 000 tilskuere. FFK vant 3-2. I finalen møtte Fredrikstad Ørn Horten, og vant hele 6-1. FFK var det tredje laget fra Østfold som vant NM, etter Sarpsborg FK og Kvik Halden. Cupgullet i 1932 ble starten på Fredrikstads første suksessrike æra, og klubben vant enda fire cuptitler før andre verdenskrig. FFK ble også den første klubben som vant den nasjonale serien, i 1937-38, og de vant dobbelen (serien og cupen) året etter. Fredrikstad stiftet Østfold Bandykrets den 27. januar 1935 sammen med Gleng Fotballklubb og St. Croix Idrettsforening.Under den tyske okkupasjonen ble det ikke spilt organisert fotball, siden alle spillerne streiket til støtte for motstandsbevegelsen. Etter krigen ble fotball mer populært enn noen gang, og Fredrikstad satte nok en publikumsrekord mot Sarpsborg. Det skjedde i semifinalen i cupen i 1945. Derimot var det lite suksess utpå banen. FFK nådde tre cupfinaler på fire år, men tapte alle. Gjennombruddet kom i 1949, da FFK vant sin tredje ligatittel. 50- og 60-tallet var svært suksessrike år for FFK. Klubben tok hjem ligagullet seks ganger og sølvet sju ganger. Cupen ble vunnet fire ganger. I 1957 en ny milepæl ble nådd da FFK vant sin andre dobbeltriumf. Etter å ha vunnet ligagullet i 1960 deltok Fredrikstad i europacupen som det første norske laget noensinne. FFK vant sensasjonelt 4-3 over Ajax hjemme. Returkampen i Amsterdam endte 0-0 i første runde. Byen Fredrikstad hadde en økonomisk storhetstid i Norge i forrige århundre. Først som en stor leverandør av maskiner til skogsindustrien og deretter som et senter for skipsverftsindustrien. På et tidspunkt var verftet i Fredrikstad det største i Skandinavia. Det var en optimistisk stemning blant byens innbyggere - noe det har blitt påstått ble gjenspeilet i FFKs spillende fotballstil, av noen oppfattet som den mest underholdende fotballen i landet. Klubbens første cuptriumf i 1932 fikk Jørgen Juve, en legende i norsk fotball, til å uttale: "Dette er slik fotball er ment å bli spilt"Kanskje var det på grunn av atmosfæren at klubben ble så suksessrik, og kanskje også derfor nedturen begynte. Etter år med ære og berømmelse startet klubben å bli mer konservativ, selv om ingen ville innrømme akkurat det. Andre klubber ble profesjonalisert, mens spillerne i FFK fortsatt hadde fotballen som en hobby ved siden av normale jobber. Treningsregimer ble strengere enn tidligere, men i Fredrikstad følte man at å trene mer enn to ganger i uka ville ødelegge moroa ved å spille fotball. Fredrikstad slet gjennom hele 70-tallet. De nådde cupfinalen i 1971, men tapte for Rosenborg, som nå var på god vei til å bli den nye storheten i norsk fotball. To år senere, og for første gang i klubbens historie, rykket FFK ned en divisjon. I 1975 var de tilbake i øverste divisjon, men de ble der kun to år før neste nedrykk var et faktum. FFK ble et heislag mellom divisjonene helt fram til 1984. Og selv om klubben vant cupen dette året, så ble Cupgullet i 1984 starten på en lang nedtur for Fredrikstad. Med hele ni seriemesterskap og elleve cupmesterskap i skapet glimret rødbuksene med sitt fravær fra toppen av norsk fotball resten av 80-tallet og hele 90-tallet. === Opprykk, cupgull og nedrykk === I 2002 rykket FFK opp fra andredivisjon til førstedivisjon og på 100-årsjubileet 2003 rykket klubben opp til eliteserien og tilbake i toppen av norsk fotball. Etter 20 år i fotballens «bakgård», og etter to imponerende opprykk på rad, etablerte FFK seg igjen i øverste divisjon. Med NM-seier i 2006 markerte FFK seg igjen for alvor blant Norges aller beste lag. Tilskuersnittet var på 12.345 i 2007.Fredrikstad FK (FFK) kom på 2.-plass under Anders Grönhagen styre. Året før kom FFK også på 8.-plass, men da under Knut Torbjørn Eggen. I nyere tid står Seriesølvet fra 2008 som en sterkt prestasjon. I 2009 rykket laget ned til 1. divisjon, etter å ha havnet 3. sist på tabellen og på kvalifiseringsplass. I kvalifiseringen ble hovedrival Sarpsborg 08 motstander. Det første møtet mellom et lag fra de to rivaliserende byene på over 10 år. Laget rykket opp igjen i 2010 etter å ha spilt kvalifisering mot Hønefoss FK i november 2010, men klarte ikke å etablere seg i eliten. FFK rykked ned i til 1. divisjon igjen på den siste dagen av 2012-sesongen. Mandag 23. november 2015 presenterte klubben Jan Halvor Halvorsen som ny FFK trener etter at Arne Erlandsens kontrakt med klubben ikke ble forlenget. I 2015 var FFK sekunder unna total katastrofe, sportslig sett. I det Nest-Sotra utliknet til 1-1 på overtid i siste serierunde falt klubben under "streken" og var så godt som klare for 2. divisjon. Klubben lå også på nedrykk i det kampen var over da Follo Fotball, som lå to poeng under Fredrikstad, så ut til å ta tre poeng mot Jerv. 6 minutter på overtid utligner Jerv og Follo ender på nedrykksplass et poeng under Fredrikstad. Tirsdag 9. august 2016 annonserte klubben at samarbeidet med Jan Halvor Halvorsen var avsluttet på grunn av manglende resultater, og senere samme dag ble Mons Ivar Mjelde ansatt som ny hovedtrener i klubben.17. november 2017 tapte FFK kvalifiseringskampen mot Notodden Fotballklubb, og rykket dermed ned til 2. divisjon etter en av de svakeste sesongene klubben noensinne har levert. De endte på 2. plass i 2. divisjon i 2018. De gikk til kvalifisering for 1. divisjon 2019, hvor de tapte mot KFUM-kameratene Oslo. Dermed ble det 2. divisjon også i 2019. De fleste av de 11 sesongene Fredrikstad har mislyktes i å rykke opp fra 2. divisjon har de vært tippet som favoritt. Men det har alltid vært ett eller flere lag som har sneket seg foran. I 1993 var det Jevnaker Idrettsforenings fotballklubb, så var det Sarpsborg FK i 1994, Elverum og Nybergsund i 1995, Sarpsborg FK og Bærum i 1996, Kjelsås FK, Skjetten og LSK Lillestrøm 2 i 1997, Ørn-Horten i 1998 og 1999, Asker FK, Kvik, Vålerenga 2, Sarpsborg, Lørenskog og Gjøvik-Lyn i 1999, Lillehammer og Ullern i 2000, Tollnes, Lillehammer og Eik i 2001, Raufoss og KFUM i 2018, Stjørdals-Blink og Kvik i 2019. == Drakt og logo == I de første årene endret Fredrikstad drakter ganske ofte. De første draktene hadde blå og hvite striper på skjortene og svarte bukser. Men dette ble endret etter kun to år, til hvite skjorter og blå bukser. I 1910, rett før FFKs første semifinale i cupen, begynte man med grønne og hvite drakter. Den syvende draktforslaget ble introdusert for Fredrikstad i en kamp mellom FFK og Polen på Fredrikstad stadion 7. oktober 1926. Fredrikstad ønsket å benytte fargene til det polske landslaget og et brev ble sendt til det polske fotballforbundet. Fredrikstad FK mottok dette svaret: «In Beantwortung Ihres w. Schreibens von Ende Dezember 1926 freuen wir uns sehr, dass Ihr hochverehrter Klub unsere Nationale Farben weiß-rot als seine Farben annehmen will. Gleichzetlich Ihrem Wünsche folgend, übersenden wir ein weißes Hemd und ein Paar roten Hosen.»«Som svar på deres brev datert desember 1926 gleder det oss at deres ærerike klubb ønsker å benytte våre rødhvite drakter. Som en følge av deres ønske sender vi dere en hvit trøye og en rød bukse.»Det polske fotballforbundet gav sine draktfarger til klubben, og 17. mars 1927 ble det offisielt avgjort av dette også skulle bli Fredrikstads drakter. Siden den gang har draktene endret seg lite bortsett fra sokkene, som gikk fra å være røde og hvite til å være helhvite i 1997. FFKs logo, en vimpel med en fotball og initialene F.F. (den originale forkortelsen for Fredrikstad Fotballklubb var F.F.), har forblitt omtrent uendret siden den ble introdusert i 1909. Vimpelen var opprinnelig grønn og hvit, men da Fredrikstad introduserte de nåværende røde og hvite draktene, så endret også vimpelen farger. I 1915 ble Gustav Edén første landslagsspiller fra FFK. Arne Børresen var i 1937 den første fra klubben som fikk gullklokke for 25 landskamper, senere har også disse fått gullklokka (antall landskamper i parentes): Per Egil Ahlsen (54), Bjørn Borgen (35), Arne Børresen (25), Kai Erik Herlovsen (36), Erik Holmberg (27), Roar Johansen (61), Per Kristoffersen (25), Arne Pedersen (40), Bjørn Spydevold (37), Thor Spydevold (28). Pedersen og Johansen er også æresmedlemmer, i likhet med Fritz Karlsen, Kjell Gustavsen, Kjell Andreassen, Asle Arntsen, Frithjof Gjermundsen og Jan Hermansen. == Stadion == Gamle Fredrikstad stadion ble innviet i 1914 og fikk gressmatte i 1921. Fredrikstad stadion var første stadion i Norge med flombelysning. Publikumsrekorden ble satt i 1956 i en kamp mot Larvik Turn. 15534 tilskuere møtte opp for å se denne kvartfinalen i cupen. Den siste oppgraderingen av stadionet ble gjort før 2004-sesongen, med en påfølgende publikumskapasitet på 10 500 personer. Den nye hjemmebanen ble bygget før 2007-sesongen på gamle Fredrikstad Mekaniske Verksted, også kjent som «Værste». Dette var en gang Skandinavias største skipsverft, og langsidene på det nye stadionet er bygget inn i de gamle verkstedshallene, noe som gir en helt unik arkitektur. Verkstedhallene har historie helt tilbake til 1870, en historie som nå er bygget inn i langsidene på nye Fredrikstad stadion. I tillegg er det bygget to separate tribuner på kortsidene. Det nye stadionet har en kapasitet på 12 500 tilskuere. I mai 2007 ble Fredrikstad Stadion av Dagbladet kåret til Norges flotteste stadion. Kommunen overtok ansvaret for Stadionet i 2014 og den 1. mars 2015 etter mye protester ble nytt kunstgress ferdigstilt. == Spillerstall == Oppdatert 19. januar 2023. === Utlånte spillere === == Meritter == === Seriemesterskap (9) === 1937–38, 1938–39, 1948–49, 1950-51, 1951-52, 1953-54, 1956-57, 1959-60, 1960-61. === Cupmesterskap (11) === 1932, 1935, 1936, 1938, 1940, 1950, 1957, 1961, 1966, 1984, 2006. NM-sølv (7): 1945, 1946, 1948, 1954, 1963, 1969, 1971. == Trenere == 1982–1983: Tony Knapp. 1984: Jan Aas. Ass: Frithjof Gjermundsen 1984–1985: Per Mosgaard. Ass: Åge Johansen 1986–1987/1988?: Reine Almqvist. 1989–1992: Øyvind Nilsen. 1993: Frode Hansen 1994–1995: Lars-Olof Mattsson 1996–1997: Alf Gustavsen 1998–1999: Bjarne Rønning 2000: Håkan Sandberg i ti kamper. Johnny Jonassen overtok ut sesongen. 2001: Glenn Rostad 2002–2004: Knut Torbjørn Eggen. Ass: Per Egil Ahlsen. 2004–2005: Egil Olsen. Ass: Knut Torbjørn Eggen og Per Egil Ahlsen. 2005–2006: Knut Torbjørn Eggen. Ass: Per Egil Ahlsen. 2007–2009: Anders Grönhagen. Ass: Per Morten Haugen, Tom Freddy Aune og Joacim Jonsson. 2009–2009: Tom Nordlie. Ass: Tom Freddy Aune og Joacim Jonsson. 2010–2012: Tom Freddy Aune. Ass: Even Juliussen (Trond Amundsen fra 2010-11). 2012 Trond Amundsen. Ass: Joacim Jonsson. 2013–2013 Lars Bakkerud. Ass: Trond Amundsen og – Håkon Wibe-Lund 2013–2015 Håkon Wibe-Lund. Ass: Jan Tore Ophaug 2015–2015 Arne Erlandsen. Ass: Jan Tore Ophaug 2016–2016 Jan Halvor Halvorsen. Ass: Jan Tore Ophaug 2016–2016 Mons Ivar Mjelde. Ass: Jan Tore Ophaug 2017 Andrea Loberto Ass: Aleksander Olsen 2017 Bjørn Petter Ingebretsen (midlertidig, 3 kamper) 2017–2018 Per-Mathias Høgmo. Ass: Bjørn Johansen 2019–2022 Bjørn Johansen. Ass: Kasey Wehrmann (2019), Joakim Klæboe (2019–) 2022 Joakim Klæboe (midlertidig) 2023– Mikkjal Thomassen == Ledere == FFK er kjennetegnet av stadige lederbytter, særlig siden klubbdriften ble flyttet over i et ASA-selskap i 1997. Siden årtusenskiftet har følgende sittet på toppen som daglig leder: 2000-2001: Knut Rudshaug 2001-2005: Robert Nilsson 2005-2007: Arve Mokkelbost 2007-2008: Morgan Andersen 2008: Morten Huth 2008-2010: Runar Henriksen 2010-2012: Per Erik Jacobsen 2012-2013: Lars-Thomas Stene 2013-2014: Per Erik Jacobsen 2014-2016: Geir Bakken 2016-2017: Christian Berg 2017-d.d.: Joacim HeierStyreledere gjennom tiden: 1903 Halvdan S. Christiansen 1904 Leif Eriksen 1905, 1906 og 1907 Reidar Othar Bergh 1908 Thodor Hansen 1909 Odd Henriksen 1909 1910 og 1912 William Reholt 1911 Philip Resberg 1913 og 1914 Adler Nilsen 1915,1918 og 1919 Peter Wichstrøm Nielsen 1916 Otto Halvorsen 1917 Johannes Pedersen 1920 Sigurd Gullichsen 1921 Gustav Eden 1922 og 1923 Sigurd Jensen 1924 Harald Johannessen 1925, 1926 og 1927 Erling Brynhildsen 1927, 1928, 1929 1930 og 1933 Harald Kilde 1931 og 1932 Eilif Eriksen 1934 og 1939 Einar Wilhelms 1935, 1937 og 1938 Holger Norman Hansen 1936 Reidar Kristiansen 1940 og 1945 Juhl Holmen 1946 og 1947 Arthur Hemstad 1948 og 1949 Sten Moe 1950, 1951, 1952, 1953, 1960, 1961 og 1962 Rolf Johannessen 1954, 1955 og 1956 Birger Madsen 1957 og 1958 Folke Anderson 1959 Gunnar Nilsen 1963, 1964, 1965, 1979 og 1983 Odd Aas 1966, 1967 og 1970 Hans L Dahl 1968, 1969, 1971 og 1972 Hans Jørgen Johannessen 1973 Fritz P. Karlsen 1974, 1975, 1978, 1980 og 1981 Yngvar Wernersen 1976 og 1977 Rolf Syvertsen 1982, 1987 og 1988 Geir Kristoffersen 1984 og 1985 Svein Johannessen 1986 Leiv Bunes 1989, 1990 og 1991 Asle Arntsen 1992 Helge Svensson 1992, 1993 og 1994 Fridtjof Gjermundsen 1995 og 1996 Øystein Ogre 1997 Henning Forsberg 1998 Odd Hasselgård 1999 og 2000 Finn Mikaelsen 2001 Roar Johansen 2002, 2003, 2004, 2005 og 2006 Bjørn Jensen 2007, 2008 og deler av 2009 Carl Morten Gjeldnes 2009, 2010 og 2011 Svein Johannessen 2012 Gunnar Umbach Hansen 2013, 2014, 2015, 2016 og deler av 2017 Arne-Erik Olsen 2017-d.d.: Jostein LundeFørste kvinnelige medlem av Fredrikstad Fotball Klubb er Lisbeth Antonsen i 1978. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Fredrikstad FK – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Plankehaugen – Offisiell supporterklubb FFKSupporter.net – Offisielt supporternettsted

| hjemmebane = Fredrikstad stadion

https://no.wikipedia.org/wiki/Finnmark

2023-02-04

Finnmark

['Kategori:27°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Finnmark', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg']

Finnmark (nordsamisk: Finnmárku; kvensk: Finmarkku) er et landskap i Nord-Norge, Norges nordligste og østligste landskap, valgkrets til stortingsvalg og lagsogn. Fra 2020 og frem til 31. desember 2023 er Finnmark en del av Troms og Finnmark fylkeskommune. Finnmark var Norges største fylke i areal og minste fylke i folketall. Finnmark grenser til landskapet Troms i sørvest, til Finland i sør (finsk Lappland) og til Russland i øst (Petsjenga rajon i Murmansk oblast). Navnets betydning er i førsteleddet finner, som er den gamle norske betegnelsen på samer, og sisteleddet mark i betydningen skog, utmark eller landområde. Vadsø er administrasjonssenter i Finnmark, mens Alta er fylkets største by. Nordmenn har bodd fast i Finnmark siden 1200-tallet og utgjør i dag en majoritet av befolkningen. Finnmark ble eget hovedlen (Vardøhus len) i 1576 og amt (Vardøhus amt) i 1660, underlagt Trondhjems stiftamt. I 1787 ble Senjen og Tromsø fogderi overført fra Nordlandenes amt til Vardøhus amt, som da fikk navnet Finmarkens amt. I 1866 ble Senjen og Tromsø fogderi skilt ut igjen, nå som et eget amt (Tromsø amt). Resterende Finnmarkens amt fikk da samme utstrekning som gamle Vardøhus amt, og endret navn til Finnmark fylke i 1919.De fleste samiske og kvenske institusjonene ligger i Finnmark; Karasjok er senter for Sametinget, og i Børselv ligger Kvensk institutt, som er et nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. Finnmarksvidda dekker 36 % av fylkets areal. Fylket er 12,9 % større enn Danmark. Tidligere var mesteparten (ca. 95 %) av grunnen i Finnmark eid av staten (ved Statskog SF); 1. juli 2006 ble eiendomsretten til denne grunnen overført til Finnmarkseiendommen. Som en del av Regionreformen i Norge vedtok Stortinget 8. juni 2017 at Finnmark og Troms skulle bli slått sammen til ett fylke fra 1. januar 2020, slik det var mellom 1787 og 1866. Det nye fylket heter Troms og Finnmark.

Finnmark (nordsamisk: Finnmárku; kvensk: Finmarkku) er et landskap i Nord-Norge, Norges nordligste og østligste landskap, valgkrets til stortingsvalg og lagsogn. Fra 2020 og frem til 31. desember 2023 er Finnmark en del av Troms og Finnmark fylkeskommune. Finnmark var Norges største fylke i areal og minste fylke i folketall. Finnmark grenser til landskapet Troms i sørvest, til Finland i sør (finsk Lappland) og til Russland i øst (Petsjenga rajon i Murmansk oblast). Navnets betydning er i førsteleddet finner, som er den gamle norske betegnelsen på samer, og sisteleddet mark i betydningen skog, utmark eller landområde. Vadsø er administrasjonssenter i Finnmark, mens Alta er fylkets største by. Nordmenn har bodd fast i Finnmark siden 1200-tallet og utgjør i dag en majoritet av befolkningen. Finnmark ble eget hovedlen (Vardøhus len) i 1576 og amt (Vardøhus amt) i 1660, underlagt Trondhjems stiftamt. I 1787 ble Senjen og Tromsø fogderi overført fra Nordlandenes amt til Vardøhus amt, som da fikk navnet Finmarkens amt. I 1866 ble Senjen og Tromsø fogderi skilt ut igjen, nå som et eget amt (Tromsø amt). Resterende Finnmarkens amt fikk da samme utstrekning som gamle Vardøhus amt, og endret navn til Finnmark fylke i 1919.De fleste samiske og kvenske institusjonene ligger i Finnmark; Karasjok er senter for Sametinget, og i Børselv ligger Kvensk institutt, som er et nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. Finnmarksvidda dekker 36 % av fylkets areal. Fylket er 12,9 % større enn Danmark. Tidligere var mesteparten (ca. 95 %) av grunnen i Finnmark eid av staten (ved Statskog SF); 1. juli 2006 ble eiendomsretten til denne grunnen overført til Finnmarkseiendommen. Som en del av Regionreformen i Norge vedtok Stortinget 8. juni 2017 at Finnmark og Troms skulle bli slått sammen til ett fylke fra 1. januar 2020, slik det var mellom 1787 og 1866. Det nye fylket heter Troms og Finnmark. == Geografi == Alta og Hammerfest ligger vest i fylket. tettstedene har henholdsvis 15 784 og 7 912 innbyggere. Helt nord i fylket finner vi Norges nordligste by – Honningsvåg, med 2 237 innbyggere. I øst finner man Kirkenes med 3 383, Norges østligste by Vardø samt fylkeshovedstaden Vadsø, med hendholdsvis 1 690 innbyggere og 4 615 innbyggere. Åtte promille av arealet i Finnmark, under 40 km², er areal innenfor tettsteder med innbyggertall på over 200 personer. På dette arealet er 72 prosent av fylkets befolkning bosatt. Befolkningen bor tettest i kommunene Båtsfjord og Vardø hvor 99 prosent var bosatt i tettsted i 2005. Befolkningen bor mest spredt i Deatnu-Tana, hvor 81 prosent bodde utenfor tettsted i 2005. På Finnmarksvidda er det to kommuner, Kautokeino i vest, og Karasjok i øst med henholdsvis 2 941 og 2 785 innbyggere (pr 1. april 2010). Karasjok er sete for Sametinget og NRK Sápmi. Arealmessig er Kautokeino med sine 9 707 kvadratkilometer Norges desidert største kommune, etterfulgt av Karasjok med sine 5453 kvadratkilometer. Andre byer og tettsteder er Lakselv med 2 146 innbyggere, Tana bru med 565 innbyggere, Båtsfjord med 2 058 innbyggere og Bjørnevatn med 2 419 innbyggere. Finnmark har en samlet kystlinje på 6 844 km, medregnet 3 155 km kystlinje på øyer. Utstrukket utgjør dette en distanse tilsvarende 1/6 av jordas omkrets. Nær 12 300 personer eller 16,6 prosent av fylkets befolkning var i 2000 bosatt i 100-metersbeltet langs kystlinja. Det er fem nasjonalparker: Seiland, Stabbursdalen, Varangerhalvøya, Øvre Anárjohka og Øvre Pasvik. Sammen med 66 naturreservater, 11 landskapsvernområder og to andre fredninger per 1. januar 2012, har de et areal på til sammen 5 475 km². 11 % av fylkets areal er underlagt en av disse vernekategoriene. Høyeste fjell er isbreen Øksfjordjøkelen (1 191 moh.) i mellom Loppa og Kvænangen. Andre høye fjelltopper, Svartfjellet (1 162 moh.), Haldde (1 149 moh.) og Čohkarášša (1 139 moh., høyest i Midt-Finnmark), ligger også vest i fylket. Fylkesblomsten er Multe. === Klima === Tross sin beliggenhet langt mot nord, er ikke Finnmark så kald som man skulle tro, noe som skyldes Golfstrømmen. På kysten er temperaturene moderate om vintrene, og forholdsvis lave om sommeren. Vardø, lengst i nordøst, ligger i den arktiske klimasonen, siden årets varmeste måned har en snittemperatur på under 10 ℃. Innlandet har derimot langt mer ekstreme utslag, med svært kalde vintre. Norges kulderekord er målt i Karasjok 1. januar 1886, −51,4 ℃. Derimot er somrene varmere, og spesielt i innlandet og i Øst-Finnmark går temperaturene av og til opp i over 30 ℃. === Flora === Finnmark har en rik flora. Det kommer inn et østlig floraelement fra Russland. En del av disse artene finnes et stykke sørover i Nord-Norge, som sibirturt, sibirkoll og sibirgrasløk. Samtidig finnes noen av disse artene kun i Finnmark, blant annet nyserot, finnmarkssaltgras og masimjelt. De to sistnevnte er til og med endemiske for fylket. I Finnmark finnes også en rekke nordlig unisentriske fjellplanter, representert ved arter som kantlyng, fjellsolblom og lodnemyrklegg. Lignende krav til voksested har de arktiske artene som kommer inn nordfra, men de er mer knytta til kysten. Purpurkarse, som bare vokser i Nordkapp kommune i Norge, hører til dette elementet. Fylkesblomsten i Finnmark er molte. Det er frukten av molte som skal brukes i avbildinger av fylkesblomsten. Denne arten har tradisjonelt spilt en stor rolle i kostholdet til befolkninga i fylket. == Administrative inndelinger == Finnmark deles inn i 19 kommuner, og de seks tettstedene Alta, Hammerfest, Honningsvåg, Kirkenes, Vadsø og Vardø har bystatus. Av disse er det kun Hammerfest, Vadsø og Vardø som har hatt bystatus før 1900. Vardø og Hammerfest er Nord-Norges eldste byer og fikk begge sine kjøpstadsrettigheter i 1789, mens Vadsø ble kjøpstad i 1833. === Kommuner === Finnmark er inndelt i 19 kommuner: === Politi og domstoler === I Politi- og lensmannsetaten er ett politdistrikt, hvis politimester er lokalisert i Kirkenes, administrasjon er delt mellom Hammerfest og Kirkenes. Politidistriktene ble sammenslått i 2017 og det var tidligere Østfinnmark politidistrikt som ble utgangspunkt for det nye felles politidistriktet. I rettsapparatet er fylket delt mellom førsteinstansdomstolene Alta tingrett i vest, Hammerfest tingrett i nord, Indre Finnmark tingrett i midten og Øst-Finnmark tingrett i øst. Videre tilhører hele fylket jurisdiksjonen til Hålogaland lagmannsrett, som har sete i Tromsø. === Tettsteder === Det er 30 tettsteder i Finnmark. Rangert etter innbyggertall 1. januar 2017, kommune i parentes: Alta, Hammerfest, Honningsvåg, Kirkenes, Vadsø og Vardø har bystatus. Se også: Tettsteder i Finnmark == Samfunn == === Demografi === Siden 1975 er folketallet i fylket redusert med omtrent 8 %, og er fortsatt synkende. Antallet unge voksne i aldersgruppen 25-34 år er redusert med omkring en tredjedel på ti år. De mest folkerike kommunene har likevel en viss økning, da særlig Alta. Statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viste at 39 % av den voksne befolkningen i Finnmark i 2008 kun hadde gått grunnskole, noe som var det laveste utdanningsnivået i landet. === Utdanning === Fylkeskommunen har ansvaret for åtte videregående skoler. De største er Alta og Kirkenes, med hhv. 1 000 og 600 elever. Det er også per 2015 en ordning for lokal videregående opplæring som kalles LOSA. Det er to statlige videregående skoler, de samiske videregående skolene i Guovdageaidnu/Kautokeino og Kárášjohka/Karasjok. Av høyere læresteder finnes Sámi allaskuvla/Samisk høgskole og avdelinger av Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Sámi allaskuvla i Guovdageaidnu/Kautokeino ble opprettet i 1989 og har utdanning for førskole- og grunnskolelærere og journalister, reindrift og duodji, samisk språk på alle nivå og diverse kortere kurs knytta til pedagogikk og samisk kultur. Finnmarksfakultetet ble etablert 1. august 2013 da Høgskolen i Finnmark ble slått sammen med universitetet. Fakultetet har studiesteder i Alta, Hammerfest og Kirkenes. Finnmarksfakultetet har ca. 2 000 studenter.Det finnes to folkehøyskoler i fylket, den kristne Øytun og den frilynte Pasvik, hvor den sistnevnte er drevet av fylkeskommunen. === Språk === Finnmark har i århundrer vært et flerspråklig område. I tillegg til norsk tales det også nordsamisk og kvensk. Fem av de tolv kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk ligger i Finnmark (Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Tana og Nesseby). Kvensk, et østersjøfinsk språk som er nært beslektet med meänkieli og finsk, tales i Porsanger (Børselv og Lakselv), Nord-Varanger (Nesseby og Vadsø), Sør-Varanger (Bugøynes og Neiden) og enkelte andre steder. I 1885 skriver avisa Fedraheimen følgende om utbredelsen av det kvenske språket i Finnmark: Fraa Finnmarki klagar dei seg yver, at det Kvænske Maalet vinn Yvertak yver Dansk-Norsken [...] Kvænsken hev vokse seg so sterk, at det kann vera Faare for, at store Delar av Finnmarki snart vert reint avnorska. Det er Tid til, at det maa aalvorleg Yvertenkjing yver kva der skal gjerast der uppe, fyrr det vert for seint […] Mange stedsnavn på nordsamisk, kvensk og det i Norge nå utdødde østsamisk (også kalt skoltesamisk) er likestilt med de norske stedsnavn (og offisielt anerkjent av myndighetene). === Politikk === Administrasjonssenteret i fylket er Vadsø. Her har fylkestinget sine møter. Liste over fylkestingsrepresentanter i Finnmark ==== Fylkestinget 2015-2019 ==== Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 35 medlemmer.Ragnhild Vassvik (Ap) er fylkesordfører og Tarjei Jensen Bech (Ap) er fylkesvarardfører. ==== Stortingsrepresentanter ==== Finnmark har fem stortingsrepresentanter i perioden 2017–2021: Historisk representasjon på Stortinget fra Finnmark siden 1973: Framtid for Finnmark stilte kun liste til stortingsvalget i 1989, de øvrige partiene har stilt lister ved alle valgene. ==== Partioppslutning ==== Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Finnmark siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget. I 1989 fikk Framtid for Finnmark 21,5 % av stemmene i fylket og 1 mandat på Stortinget (Anders Aune). ==== Se også ==== Stortingsvalget 2013 i Finnmark Stortingsvalget 2017 i Finnmark == Samferdsel == Fylket har fem europaveier, og disse er regnet til det statlige stamveinettet. Europavei 6 går gjennom hele fylket, fra Langfjordbotn i vest til Kirkenes i øst, der veien har sitt endepunkt. Europavei 45 går fra Alta til Finland, via Kautokeino. Europavei 69 går fra Nordkapp til Olderfjord i Porsanger kommune. Europavei 75 går fra Vardø til Finland, via Tana bru og Samelandsbrua. Europavei 105 går fra Kirkenes til Storskog, og videre inn i Russland. Riksvei 94, starter i Hammerfest og går videre til Skaidi. Den lengste veitunnelen i fylket er Nordkapptunnelen på Europavei 69. Vardøtunnelen var Norges første undersjøiske veitunnel, da den ble bygget i 1983. Se også Veier i Finnmark. Ved utgangen av 2007 var 80.961 kjøretøy registrert i Finnmark, hvorav 14.215 var snøscootere/beltemotorsykler. Dette betyr at ca. 25 % av alle snøscootere/beltemotorsykler i landet er registrert i Finnmark.Fylkeskommunen har ansvaret for 1 500 km vei etter overtagelsen av en rekke riksveier i 2010. Det finnes også fem fergesamband. Fylket har ingen jernbanestrekninger med persontransport, men den 9 km lange Kirkenes–Bjørnevatnbanen, frakter malm fra Sydvaranger gruver, til Kirkenes havn. Banen var verdens nordligste jernbane, til Obskaja–Bovanenkovobanen ble åpnet i 2010. Det har helt siden Sovjetunionens fall vært planer om å bygge jenbanelinje videre fra Kirkenes til Russland. Det er også snakk om mulig bygging av jernbane fra Kirkenes til det finske nettet ved Rovaniemi.Fylkeskommunen har ansvar for lokal og regional kollektivtrafikk, både på vei og vann, som siden 2016 markedsføres gjennom Snelandia. Det er kontrakt med Boreal Sjø om det meste av hurtigbåter og ferger, og med Boreal Buss om busser. === Flytrafikk === Finnmark har totalt 11 flyplasser – tre stamflyplasser (Alta, Lakselv og Kirkenes) og åtte regionale kortbaneflyplasser (Berlevåg, Båtsfjord, Hammerfest, Hasvik, Honningsvåg, Mehamn, Vadsø og Vardø). De tre største flyplassene målt i antall passasjerer (i 2008), var Alta lufthavn (353 176), Kirkenes lufthavn, Høybuktmoen (265 414) og Hammerfest lufthavn (149 310). Fly er viktig også for reiser i Finnmark, fordi veiene går omveier. Alta-Kirkenes er 560 km langs E6 (460 km den korteste veien over Finland) men 260 km med fly. === Hurtigbåt- og fergeruter === Hurtigruten anløper 11 steder i fylket, fra Øksfjord i vest, helt til den snur i Kirkenes. ==== Hurtigbåter ==== ==== Ferjer ==== === Bussruter === ==== Langruter ==== == Næringsliv == Det er lenge siden reindrift var fylkets fremste næring. Fisket er fremdeles meget viktig, men ved utbyggingen av Snøhvitfeltet utenfor Hammerfest vil oljevirksomhet i fremtiden spille en viktigere rolle. Man forventer store funn i Barentshavet, dersom det blir gitt tillatelse til boring. Likevel er den tjenesteytende sektor i Finnmark som i alle andre fylker, den viktigste. De største virksomhetene i fylket regnet i omsetning for 2013: === Smøreksport til Danmark === I 1784 skrev amtmann C. Heiberg overraskende at det var en kjent sak «at herfra i fordums tid, ikke rett mange år tilbage, blev udskibet til Danmark en temmelig stor del fedevarer av smør og talg. Nu kan landet derimod ikke forsyne sig selv med disse ting, men de herboende familier udenfor bondestanden må bestille sig samme, dels fra Nordlands amt, dels fra Vesterbotn i Sverige, dels fra Arkhangelsk». == Historie == De første menneskene nådde Finnmark for kanskje 10 000–12 000 år siden, og i dag mener man at de kanskje kom fra Kolahalvøya. Komsa-kulturen er den eldste kjente kulturen i Finnmark, oppkalt etter de første funnene ved Komsafjellet i Alta. På eidet mellom Tana og Varangerbotn finnes det store fangstanlegg for villrein, og her har nok flere grupper av fangstfolk samarbeidet for å drive jakt på den verdifulle villreinen. Samisk kultur er gammel i Finnmark, og typisk samiske trekk dukker opp i materiale fra århundrene før Kristus. Dette er samme periode som typisk norrøne trekk begynner å vise seg lengre sør i Skandinavia, mens det i tiden før er vanskeligere å finne noen tydelig kulturell todeling. Fra folkevandringstida står samene i handelskontakt med norrøne bosettere langs kysten av Nordland og Troms. Ottar fra Hålogaland beretter at han pålegger samene å betale skatt. I Egils saga berettes det om Torolv Kveldulvsson, som var høvding i Hålogaland på Harald Hårfagres tid, og krevde inn sameskatt. Torolv møtte kvener på sin ferd østover, og Finnmark beskrives slik: «Finnmarken er enormt stor. Vestenfor ligger havet, og derfra skjærer digre fjorder seg inn, likeså nordenfor og hele veien østover. Lenger sør ligger Norge. Finnmarken favner om nesten hele det øvre landet, like langt sørover som Hålogaland langs kysten. Øst for Namdalen ligger Jämtland, så Hälsingland og så Kvenland, så Karelen. Finnmarken ligger ovenfor alle disse land, og det er store fjellbygder der oppe, noe i daler og noe ved vann.» Finnmark ble altså ifølge denne beskrivelsen oppfattet som hele Skandinavia nord for Trøndelag og Jämtland, med unntak av de delene av vestkysten som falt under betegnelsen Hålogaland. Det eldste vitnesbyrd om norske kongers interesse for Finnmark skriver seg fra Gulatingsloven, der det ca. år 1200 fastslås at håløygene skal stille og utruste 13 tyveseters skip og ett trettiseters, «thi de har vakthold øster». Dette må tolkes som vakthold mot bjarmer eller kareler. Det var lite norsk bosetting i Finnmark før begynnelsen av 1300-tallet, da Håkon V lot bygge Vardøhus festning, samtidig som kirken i Vardø ble innviet av biskop Jørund i 1307. Novgorod-traktaten, sluttet den 3. juni 1326 i Novgorod, markerte avslutningen på årtiers norsk-novgoriske tvister om grensen i Finnmark. På grunn av tørrfiskhandelen med Mellom-Europa etablerte de norske fiskerne seg langs Finnmarkskysten i små, tette fiskevær. På 1400-tallet opplevde disse fiskerne gode tider, mens lavere fiskepriser gjorde livet vanskeligere utover 15- og 1600-tallet. Av danskekongene viste bare Christian IV virkelig interesse for denne del av riket – i 1599 seilte han med en flåte på åtte skip til Vardøhus og Murmansk, og han forsøkte i resten av sin regjeringstid å få etablert sikre grenser i øst mot Russland og Sverige. === Etter reformasjonen === Etter forslag fra lensherre Preben von Ahnen ble båtpost mellom Trondheim og Vardø opprettet i 1663, ti år etter at regelmessig postgang var iverksatt i resten av Norge. Denne utgjorde verdens lengste og slitsomste regelmessige postrute, en strekning på ca. 1.500 km hver vei – og det var bare når været var så rolig at båtene kunne seile rakt frem. Ofte måtte de seile langs land, og da var ruten vesentlig lengre. Fra Bodø skulle postbud frakte posten nordover; de skulle vel å merke selv holde seg med båter og utstyr, mens almuen sørget for deres underhold – slik at danskekongen ingen utgift fikk. Denne forordningen påførte lokalbefolkningen så urimelige kostnader – i dårlig vær kunne postbudene bli liggende over på en gård i dagevis – at stiftamtmannen i Trondheim allerede i 1665 ansatte postbønder på omtrent samme vilkår som ellers i landet.På 1700-tallet styrket samisk kultur seg i forhold til den norske, rett og slett fordi samene ikke var avhengige av mel og andre varer fra Bergen. Finnmarksmonopolet, da landsdelen var bortforpaktet til bergenske kjøpmenn for 200 riksdaler i året, bestod i over hundre år og ble ikke opphevet før i 1787. I denne perioden ble Finnmark utplyndret og avfolket, innbyggerne kom i bunnløs gjeld til monopolinnehaverne, selv umyndige barn heftet for sine foreldres gjeld. Som følge av monopolet var det ingen amtmann og neppe noen postgang heller. Norsk kolonisering skjøt imidlertid ny fart utover 1800-tallet, dels på grunn av større økonomisk aktivitet, men også på grunn av en uttalt fornorsknings­politikk fra myndighetenes side. Fra 1700-tallet fikk også Finnmark et finsk befolknings­element, de første kom til Alta ca. 1740, mens den store innvandringen skjedde under hungersnøden i Finland i 1860-årene. Fra middelalderen og fremover fikk både Norge, Sverige og Russland rett til å skatt­legge samene. Dermed kom det svenske og russiske skatteoppkrevere helt ut til sjøsame­bygdene på ytterkysten. Grensene mot Sverige ble fastsatt i 1751, da Kautokeino og Karasjok ble norsk, og mot Russland i 1826, da Sør-Varanger ble norsk. Før dette hadde området vært et felles norsk-russisk område, med grense i Bugøyfjord. I 1789 fikk Hammerfest og Vardø kjøpstadsrettigheter. Den økonomiske utviklingen på 1800-tallet var meget sterk. I 1902 ble jernmalmgruvene i Kirkenes etablert, noe som ytterligere bidro til vekst. På 1800-tallet var det fremdeles vanskelig å reise mellom Finnmark og Sør-Norge. Da P. W. Deinboll ble utnevnt til sogneprest i Vadsø, forlot han med kone og tre små barn Oslo (Kristiania) i august 1815. Vel ankommet Bergen, måtte de vente der i to måneder i påvente av skipsleilighet. De dro så videre med en nordlandsjekt, men måtte søke nødhavn på Folda 13. desember og deretter overvintre på Nærøy til slutten av april 1816, da de fikk skipsleilighet videre og ankom Vadsø etter ti måneders reise.Fornorsking av samer og kvener var en politikk fra den norske statens side som hadde som mål å utrydde samisk og kvensk språk og kultur, motivet var på 18- og 1900-tallet å gjøre Finnmark «norsk». Fra rundt 1880 forsterket myndighetene sin fornorskingspolitikk. Samisk og kvensk ble forvist fra skole, kirke og offentlig forvaltning, og mange steder fikk nye, norske navn. === Andre verdenskrig === Andre verdenskrig rammet Finnmark hardt da Kirkenes og havnefasilitetene var en del av det tyske oppmarsjområdet for nordfronten. Byen ble derfor bombet over 300 ganger av sovjetiske fly. Både Vardø og Vadsø ble også rammet og sivil skipsfart ble også utsatt. I oktober 1944 brøt Den røde armé gjennom de tyske stillingene i Litsadalen omtrent halvveis mellom Kirkenes og Murmansk og den 18. oktober stod de ved norskegrensen. Den 25. rykket Den røde armé inn i Kirkenes og nådde Tana den 28. oktober. Tyskerne iverksatte Operation Nordlicht som innebar tilbake­trekning av okkupasjonsstyrkene og ødeleggelse av all infrastruktur og annet som kunne være til nytte for Den røde armé, den såkalte brente jords taktikk. Dette førte til at mesteparten av bygningsmassen og infra­strukturen ble brent og ødelagt så langt vest som til Lyngen i Troms. På Sørøya var norske styrker i kamp med tyske styrker vinteren 1945. Sivilbefolkningen på nær 60 000 ble tvangsevakuert sørover. Den røde armé trakk seg ut av Øst-Finnmark i september 1945. === Gjenoppbygging === Kort etter krigen igangsatte Stortinget et omfattende gjenoppbygningsprogram av Finnmark. I 1951 vedtok imidlertid regjeringen og forsvaret å bruke «masseødeleggelse – bruk av den brente jords taktikk, slik tyskerne hadde gjort under sin tilbaketrekning i 1944» i tilfelle krig med Sovjetunionen. Denne planen var strengt gradert og ble først offentlig kjent i 2004. Forsvaret har også i etterkrigstiden opprettholdt et sterkt nærvær i fylket på grunn av grensen til Sovjetunionen/Russland. Mange lokalsamfunn har basert seg på inntekter fra det militære nærværet. == Kultur == Etter nedgangen i folketallet og fiskeriene har olje, turisme og kultur blitt nye satsingsområder. Kulturelt preges Finnmark i dag sterkt av det samiske, påskefestivalene (musikk- og filmfestival) i Kautokeino og Karasjok er blant de store trekkplastrene til Finnmark som turistfylke. Vardø kommune kan fremvise flere kulturskatter i fugleværet på Hornøya og «Lille-Moskva» (Kiberg). Nordkapp er likevel målet for de fleste turistene som besøker Finnmark. Nordkapp har blitt enklere å besøke etter åpning av ny tunnel til Honningsvåg. == Kjente finnmarkinger == == Se også == Mark Finmarkens amt Liste over fylkesmenn i Finnmark Murmanskfronten Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms == Referanser == == Eksterne lenker == Turforslag til Finnmarkskysten på DNT og NRKs nettsted ut.no

Finnmark (nordsamisk: Finnmárku;Lov om endring i lov 14. august 1918 nr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fartein_Valen

2023-02-04

Fartein Valen

['Kategori:20. århundres komponister', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1952', 'Kategori:Fødsler 25. august', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Norske musikkteoretikere', 'Kategori:Norske organister', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Personer fra Sveio kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Fartein Valen (født 25. august 1887 i Stavanger, død 14. desember 1952 i Haugesund) var en norsk komponist. I dag er han høyt respektert, og regnes som en banebryter for moderne musikk i Norge med sine atonale polyfone verk. Hans mest kjente komposisjon er orkesterstykket «Kirkegården ved havet». Den kanadiske pianisten Glenn Gould sa en gang om Valen at han for første gang på mange år hadde funnet en ruvende skikkelse i det 20. århundres musikk.Fartein Valen vokste opp i en misjonærfamilie, og kristen tro var hele tiden en viktig del av hans liv.

Fartein Valen (født 25. august 1887 i Stavanger, død 14. desember 1952 i Haugesund) var en norsk komponist. I dag er han høyt respektert, og regnes som en banebryter for moderne musikk i Norge med sine atonale polyfone verk. Hans mest kjente komposisjon er orkesterstykket «Kirkegården ved havet». Den kanadiske pianisten Glenn Gould sa en gang om Valen at han for første gang på mange år hadde funnet en ruvende skikkelse i det 20. århundres musikk.Fartein Valen vokste opp i en misjonærfamilie, og kristen tro var hele tiden en viktig del av hans liv. == Biografi == === Oppvekst og utdanning === Valen ble født i Stavanger som sønn av misjonærforeldrene Dortea Ulvevadet og Arne Valen som hadde giftet seg på Madagaskar i 1876. Sønnen ble født mens de var hjemom en tur. Fartein Valen var snaut to år da familien flyttet tilbake til Madagaskar, men husket bestandig inntrykket havet og brenningene gjorde på ham. På Madagaskar bodde de på en gammel offerplass, Masinandra (= den hellige haugen), omgitt av en vakker hage med store skyggefulle trær og rosenbusker, mange slags fugler og dyr. Men Valen pådro seg en øyensykdom, og lenge tålte han ikke dagslys. Han fikk også meslinger og slet i lang tid med ettersykdommer. Den verste knekken fikk han likevel av malaria. Fra å være stor for sin alder ble han tynn og småvokst, og han kom seg aldri helt.Det var ingen andre norske barn på stedet, og foreldrene syntes samvær med gassiske barn ville bli feil. Men Valen fikk en gassisk barnepike, Maria, og i treårsalderen snakket han ikke lenger norsk, bare gassisk. Andre temaet i første sats av hans trio skal være en gassisk folkemelodi. I 1895 flyttet familien tilbake til Stavanger, og seks år gammel begynte han på Kongsgård skole i Stavanger. Her våknet musikkinteressen hans, og han fikk tak i en liten fiolin og opplæring i å bruke den. Men han skrantet, og foreldrene bestemte at han var for svak til å ta musikkundervisning i tillegg til skolearbeidet.Som fjortenåring begynte han likevel med klaverundervisning hos Jeanette Mohr og ble venner med sønnene hennes, Otto Lous Mohr og Hugo Lous Mohr. Musikken var og ble Valens hovedinteresse, men han var også skoleflink, og hans klassekamerater fortalte at en av lærerne pleide å si, etter å ha stilt klassen et spørsmål: «Unntatt Fartein kan hvem som vil, svare.» Hvis da ingen andre kunne svare, fikk Valen lov, og som oftest visste han svaret.Han tok en svært bra artium i 1906 med Stf i både tysk og latin, og flyttet samme år til Kristiania, hvor han meldte seg på studier i filosofi, tysk og fransk. Lærerne ventet seg mye av ham som filolog, men da han leste harmonilære, kontrapunkt og komposisjon hos Catharinus Elling, støttet denne ham i at det var musiker han skulle bli. Elling likte å spille sin egen musikk for Valen som etter hvert avbrøt sine filologistudier for å vie seg til musikken. På samme tid fikk han undervisning i klaver- og orgelspill ved musikkonservatoriet, og avla organisteksamen der våren 1909 med Bachs store A-moll preludium og fuge.Han bodde i studenthjemmet i Underhaugsveien der han ble kjent med Olav Aukrust. Han hadde også mye kontakt med Otto Lous Mohr som studerte medisin og bekymret seg for Valens dårlige helse og ikke minst bekjentskapet med Aukrust «som ville bli dikter og også skrev, et forskrudd individ som kom til å få en fryktelig makt over Fartein...nesten en art hypnotisk innflytelse». Til sist ble lege tilkalt som konstaterte et alvorlig hjertekasus, og foreskrev absolutt hvile. Det tok flere måneder å komme seg, men da var Aukrust gått lei av skolen og flyttet hjem til Lom igjen. === Studier i Tyskland === Etter råd fra Elling fortsatte han utdannelsen sin i Berlin. Høsten 1909 tok han båten fra Stavanger til Hamburg og toget videre derfra. Reisen var en prøvelse for den lite reisevante Valen, men det var i Berlin han for alvor fikk problemer. Ellings kontaktperson trodde Valen var en nybegynner og hadde funnet en lærer som var uskikket. Mer kjente lærere skulle imidlertid ha 30-50 Mark i timen. Han skjønte da at han fikk søke seg inn ved Die Königliche Hochschule für Musik zu Berlin (Den kongelige høyskole for musikk i Berlin). Bare en liten del av søkerne ble antatt. Valen så seg nødt til å komme i direkte kontakt med lederen for komposisjonsavdelingen, Max Bruch, og dro ut til hans bolig i bydelen Friedenau med sine egne komposisjoner under armen. Bruch var nokså avvisende, for Valen var for sent ute til opptaksprøven, men kikket på komposisjonene, valgte seg strykekvartetten og leste den. Han lovet så å se sakene igjennom og ville sende skriftlig melding om Valen ble opptatt. Etter en uke kom nok en invitasjon, der Bruch klappet Valen på skulderen og sa at han hadde talent. Som høyskolens elev fikk han undervisning i analyse av Bruch selv, og i komposisjon av Karl Wolf. Dette første året i Berlin var det deiligste i Valens liv, sa han selv. Orkesterprøvene på høyskolen sa han var verd hele berliner-oppholdet alene. Han holdt seg unna steder der han visste at nordmenn møttes, og stortrivdes i sin bakgårdsleilighet ved Tauentzienstraße, der han fikk konsentrert seg. Til konsertene fikk han fribilletter, ellers hadde ikke hatt råd til å gå.Men Valen var skuffet over høyskolens fokus på teknikk på bekostning av det kunstneriske: «Jeg trodde jeg var kommet til et kunstens tempel, men så var det et seminar for musikanter.» Professorene var hyggelige nok i timene, men virket mest opptatt av at elevene ikke lot seg påvirke av folk som Gustav Mahler og Richard Strauss. Men han var også glad for den meget grundige tekniske utdannelsen de ga ham. I 1911 gikk han ut av høyskolen, men ble boende i Berlin. Han fikk tilbud om en stilling ved et college i New York, men Valen vurderte amerikanere som hyggelige, men skremmende «konvensjonelle» med «lite utviklet og ukomplisert sjeleliv».Høsten 1911 var han tilbake i Berlin etter ferie i Valevåg. Litt av farsarven var tilbake, og hans mor som var enke, kunne også hjelpe litt. Dortea hadde enkepensjon etter sin mann, pluss sin egen fra årene som bestyrerinne på Solbakken. Spilleelevene hans likte ham, og i 1912 fikk han antatt sin klaversonate til utgivelse, med 300 Mark i honorar. Med Houens legat fikk han det mer romslig, og bodde på pensjonat i bydelen Friedenau med tre andre nordmenn han trivdes godt med. Christian Sinding - sammen med Edvard Grieg og Johan Svendsen en av «de tre store» - og hans kone Augusta bodde også i Berlin. Valen var ofte bedt hjem til dem, og sa at de hadde vært som mor og far for ham. I 1914 slo han følge med Sindings nordover til Åsgårdstrand. Men så skrev hans mor at hans søster Sigrid hadde hatt et nervøst sammenbrudd og måtte slutte i sitt arbeid som lærer. Han ble derfor værende i Valevåg til over nyttår 1915, da Sigrid var såpass bra at han kunne dra tilbake til Berlin.De første årene i Berlin trivdes ikke Valen noe særlig blant tyskere, men under første verdenskrig endret det seg. I 1915 var dagliglivet som før, med tilstrekkelig mat og arbeid. Valen var sikker på tysk seier - et syn han delte med Bjørn Bjørnson, Fredrik Paasche, Knut Hamsun, Georg Brandes og Otto Lous Mohr: «Jeg har aldrig beundret tyskerne så meget som nu - jeg tror ikke jeg har kjendt det tyske folk rigtig før nu, og derfor er jeg glad over at være her i denne tid.» Også i 1916 forsvarte han dem mot statsminister Gunnar Knudsen og journalist Ella Anker. Våren 1916 bodde han i et pensjonat i Barbarossastraße, der han trivdes og arbeidet godt. === Tilbake til Norge === Sommeren 1916 flyttet Valen sammen med sin mor og søster Sigrid til Valevåg i Sveio. Frem til 1924 dro han bare på kortere reiser til Oslo, men holdt en tysk avis og ergret seg sterkt over tyskfiendtligheten i norsk presse, særlig i Tidens Tegn («dette blad som jeg ikke vil tage i med en ildtang, dette blad som har til sin særlige opgave at kaste smuds på anderledes tænkende...snobbenes vademecum og evangeliebog»). Sommeren 1918 fikk han utbetalt kr 9.000 som blant andre Hugo Lous Mohr hadde samlet inn til ham. I 1920 fikk han spanskesyken og var svært medtatt. Men om Valen var spebygd og skrøpelig, gjorde han lykke hos damene. Da trakk han seg forskrekket tilbake. Gradvis mistet han mer og mer interessen for den ytre verden og fordypet seg i sitt indre og sitt kunstnerkall. Det var da hans komponistgjerning for alvor tok til. Han gikk nøye til verks, og det sies at han skal ha gjennomført omtrent 25 000 kontrapunktiske klaverøvelser. Etter hvert fant han fram til sitt eget atonale tonespråk; av ham selv døpt «dissonerende kontrapunkt». I mars 1922 dro han til Italia sammen med Hugo Lous Mohr som kyndig omviser i kunstsamlingene. Selv hadde Valen lest italiensk under berlinoppholdet og holdt kunnskapen vedlike. 12. april besøkte han Pantheon og ble betatt av lysvirkningen etter hvert som solen forflyttet seg. I Lied ohne Worte («Sang uten ord») er bassmotivet et uttrykk for rykket han observerte i skyggene ved solens forflytning. I Roma leide han et rom på Piazza di Monte Citorio, og ved avreisen tok han avskjed med vertsparet. Da datteren, som var en anerkjent fiolinist som også hadde spilt i Norge, så navnet hans, oppdaget hun at det var hans sonate hun hadde spilt på konsert i Roma. Valen var forberedt på motgang. Han tvilte imidlertid aldri på at han var på rett vei. Denne perioden beskrives som produktiv. Samtidig var det en vanskelig tid for komponisten. Folk reagerte ofte negativt på musikken hans, noe som gikk dypt inn på ham. 9. april 1923 ble hans orkestersang «Ave Maria» uroppført, og Per Reidarson beskrev i sin anmeldelse «toner som luret og lumret op og ned lik maneter i grumset vand. Et soloparti hvis toner blev liggende på skjeve og ule, himmelen må vide på hvad.» Hans mor døde 1. august 1923 etter et langt sykeleie, og høsten 1924 flyttet Valen til Oslo, hvor han de neste fire årene bodde hos sin søster Magnhild Sendstad i St. Olavsgate 21b. Imidlertid fikk han ingen videre arbeidsro, for søsteren hadde seks barn som iblant ba om leksehjelp. Plystring var noe Valen avskydde, uten at barna alltid husket på det. En gang la de merke til at han hadde fått noen grå hår, og Valen svarte at «det kom av all plystringen». Siden tok de det på alvor. Valen fikk Statens stipendium i 1925 og ble i 1927 inspektør ved Norsk musikksamling ved Universitetsbiblioteket i Oslo som ga ham en liten fast inntekt. I tillegg ga han privatundervisning, noe som hjalp ytterligere på den økonomiske situasjonen. I 1928 flyttet han for seg selv på hotell Westminster i Karl Johans gate 45, der Edvard Grieg og Bjørnstjerne Bjørnson hadde bodd i perioder. === Reiser === Han hadde også et tre måneders opphold i Paris i 1928. 6. oktober 1932 seilte Valen fra Bergen. 25. oktober la skipet til i Messina etter en seilas Valen hadde geldet seg stort over. Økonomien hans strakk ikke til for en overvintring på Sicilia, og kapteinen oppfordret ham til å dra til Balearene. Han ankom Palma de Mallorca 15. november og flyttet inn på pensjonatet San Alegre. Byens katedral «ligger så skjønt som den var båret dit av englene og satt på sin plass, og hver aften når solen går ned, gløder den gylden som husene i det nye Jerusalem.» Slik han snakket bra italiensk, mestret han også spansk godt nok til å bli venner med lokalbefolkningen. Regntiden viste seg å bestå av duskregn, og mildt var det som en maidag på Vestlandet. Bare var han fremdeles plaget med tidvise utbrudd av malariaen han fikk som barn, mn den danske forfatter Emil Rasmussen hevdet å ha kurert malaria-pasienter, og forsynte Valen med medisinen han brukte. Faktisk ble Valen frisk, og sykdommen kom aldri tilbake. 24. mai 1933 brøt han opp fra Palma og tilbrakte sommeren i Valevåg. Han hadde tenkt å reise via Berlin og hilse på gamle venner, men fant at tidene var for urolige i Tyskland, så han tok sjøveien i stedet.Først i september 1933 var han tilbake i Oslo igjen som musikklesesalens inspektør. Han bodde nå på Frøseths pensjonat i Skovveien 49, og trivdes både med rommet og de andre som holdt til på pensjonatet. Blant elevene hans var Sverre Bergh og Sparre Olsen. I 1934 ble det søkt om kunstnerlønn til Valen, men den gikk til Arne Eggen i stedet. I 1935 ble det søkt igjen i konkurranse med Per Reidarson, men denne gang ble Valen tilkjent kr 2.000 pr år. Høsten 1936 fikk Valen et fristende tilbud om å bli med en båt til Østen. Men det var urolige tider der også, og han slo opp i Bibelen på slump og leste linjene «han fant døden, thi han lod seg ikke advare». Da ble han hjemme i stedet. «Jeg er alvorlig redd Hitler og nazismen», sa Valen i 1938. I juni samme år flyttet han var Skovveien til Valevåg. === Kunstnerlønn og anerkjennelse === Komponistgasjen han ble tilkjent av Stortinget i 1935, følte han som en endelig anerkjennelse av seg som kunstner, og en stor oppmuntring etter all motviljen fra publikum og kritikere. Etter dette ble han tatt mer på alvor, og stadig flere musikere tok verkene hans med på repertoaret. Valen fant seg aldri helt til rette i Oslo, men det hadde vært nødvendig for ham å bo der for å kunne studere og høre musikk. Komponistgasjen gjorde ham økonomisk uavhengig, og fremfor alt skaffet han seg et navn og en personlig stil. Men han trengte arbeidsro, og i Valevåg bodde han de siste 14 år av sitt liv, og komponerte sine største verker. Søsteren Sigrid Valen stelte huset sammen med hushjelpen, hun stelte sin bror når han var syk, og sørget for at han fikk arbeidsro. Sigrid var selv en habil pianospiller, men Valen tålte ikke å høre en eneste tone mens han arbeidet, heller ikke om han var ute i hagen. I årene 1938 til sin brors død i 1952 måtte Sigrid derfor gi avkall på pianoet. Hun ble boende i huset etter hans død og holdt det ved like.Under andre verdenskrig holdt han seg hjemme. De første to-tre årene gikk han småturer i utmarken eller ned til sjøen, men en dag kom en mann forbi og snakket om tyskere og nazister som han hatet og avskydde, og «det gjør vel du også,» sa han til Valen, som svarte at «jeg kan ikke hate noe menneske, jeg». Dette ble på bygden til at Valen var tyskvennlig, og han ble helt isolert. Det hendte at folk truet med knyttneven mot huset når de gikk forbi. Men i mai 1945 fikk han besøk av sin elev Bjarne Larssen som gikk i uniform. I bygden ble det til at Valen hadde hatt besøk av en britisk offiser, og da ble han tatt til nåde igjen.Etter krigen fikk Valens musikk et internasjonalt gjennombrudd, og han hadde til tider et større navn i Europa enn hjemme i Norge. I 1945 mistet han favorittkatten sin, Litle-Per. Valen var svært dyrekjær, og særlig katter trivdes han med. Han hadde støtt 2-3 i huset, og kattene Litle-Per og Fortryllende ble malt av Agnes Hiorth. En marsj i den 5., ufullendte symfonien skulle oppkalles etter Litle-Per. Gårdshesten var en annen god venn som Valen besøkte i utmarken med en godbit.Valen var et språkmenneske av de sjeldne. Som midaldrende behersket han engelsk, tysk, fransk, italiensk og spansk både muntlig og skriftlig. Han leste latin, og da han nærmest seg 60-årene, lærte han seg gresk for å kunne lese Det nye testamente i original.Fartein Valen døde på sykehuset i Haugesund av hjertesvikt etter dobbeltsidig lungebetennelse, 65 år gammel. På tross av oksygenbehandling stod livet ikke til å redde. Han fikk begravelse på statens bekostning og ble bisatt på kirkegården i Valevåg. Han er hedret med Fartein Valens vei i Sandnes og i Stavanger. == Musikken == Fartein Valens største inspirasjonskilde var musikken til Johann Sebastian Bach. I et radiointervju i 1951 sa han: «Bachs musikk er absolutt perfekt, og ingenting kan forbedres. Men han kan inspirere til å skape musikk, og jeg ble inspirert til å skape min atonale musikk». Han var også opptatt av arbeidene til Arnold Schönberg, Johannes Brahms og Palestrina. Fartein Valen lot seg også inspirere av andre kunstarter, som poesi og bildende kunst. == Valens gravsted == På en navnløs grav i Trondheim står fire linjer å lese på tysk: Tretet leise zu meinem Grabe, Trå stille til min grav, wecke mich nicht wieder auf. vekk meg ikke igjen opp. Wisst was ich belitten habe Vit hva jeg lidd har in meinem Lebenslauf. i mitt livsløp [i løpet av mitt liv].Hugo Lous Mohr fant teksten i en gammel avis i Valens uthus og viste den til Valen som skapte en komposisjon rundt den. Etter hans død ble det fremmet forslag om han skulle hvile i Æreslunden i Vår Frelsers gravlund i Oslo, men noen i familien mente han heller burde hvile blant sine egne i Valevåg. Så kom noen i tanker om Tretet leise/«Trå stille»-komposisjonen hans, og alle ble da enige om at han skulle gravlegges i Valevåg. == Fartein Valen-statuen == I april 2016 ble en statue av Fartein Valen duket av stortingsrepresentant Hege Haukeland Liadal i Stortingets familie- og kulturkomité i Sveio sentrum. Statuen ble laget av kunstneren Odin Øistad. I 2017 ble statuen utsatt for vandalisme som førte til at statuen måtte fjernes fra offentligheten etter å ha stått uten hode i ett år.Valens verker kan stilmessig deles inn i tre hovedgrupper: Dur/moll-tonalitet: verkene til og med opus 5 Dissonerende polyfoni: verkene fra og med opus 6 til og med opus 36 Fri tolvtoneteknikk: verkene fra og med opus 37 == Se også == Liste over Fartein Valens verker == Referanser == == Litteratur == Guaita, Annabel (2014). A Performer’s Reflections on the Piano Music by Fartein Valen, informed by the Performance Practice of The Second Viennese School (Doktoravhandling) (engelsk). Bergen: Universitetet i Bergen. Gurvin, Olav (1962). Fartein Valen: En banebryter i nyere norsk musikk. Drammen: Harald Lyche & Co's Musikkforlag. Jacobsen, Mathias Reitan (2014). Fartein Valens atonale polyfoni (PDF) (Hovedoppgave). Oslo: Norges musikkhøgskole. Kortsen, Bjarne (1962). Studies of form in Fartein Valen's music (engelsk). Oslo: Børrehaug & Co. Kortsen, Bjarne (1963). Gjennom kamp til seier. Førstefremføringer av Fartein Valens musikk i norsk presse gjennom ca. 40 år. Oslo: Bjarne Kortsen. Kortsen, Bjarne (1965a). Fartein Valen: Life and Music. Volume 1: His Life (engelsk). Oslo: Johan Grundt Tanum. Kortsen, Bjarne (1965b). Fartein Valen: Life and Music. Volume 2: The Music (Analyses) (engelsk). Oslo: Johan Grundt Tanum. Kortsen, Bjarne (1965c). Fartein Valen: Life and Music. Volume 3: Musical examples from Fartein Valens works, opp. 1-44 (engelsk). Oslo: Johan Grundt Tanum. Kortsen, Bjarne (1971). Utgivelsen av Fartein Valens Klaverkonsert op. 44 : Et lite smigrende kapitel i norsk forlagshistorie samt Et bidrag til debatten og utgivelsespraksis av musikk-verk i Norge. Bergen: Bjarne Kortsen. Skyllstad, Kjell (1980). «Fartein Valen». I Michelsen, Kari. Cappelens musikkleksikon : 6 : Schweitzer - Åvik. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-03689-5. Sørbø, Jan Inge (2006). Symfoni No. 3, Opus 41: Roman. Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-6824-8. Tjøme, Berit Kvinge (1984). Særtrekk ved satsteknikken i Fartein Valens ensatsige orkesterstykker : Belyst ved verkene Pastorale, Le cimetière marin og Ode til Ensomheten (Hovedoppgave). Oslo: Universitetet i Oslo. Tjøme, Berit Kvinge (2002). The articulation of sonata form in atonal works by Fartein Valen : analyses of his Violin concerto, op. 37 and Symphony no. 3, op. 41 (Doktoravhandling) (engelsk). Oslo: Universitetet i Oslo. Tjøme, Berit Kvinge (2012). Trekkfuglen: Komponisten Fartein Valen. Oslo: Novus Forlag. ISBN 978-82-7099-689-6. Tjørhom, Ola (2004). Fartein Valen – vestlandspietist og modernistisk banebryter. Oslo: Genesis forlag AS. ISBN 82-476-0312-8. Valen-Sendstad, Fartein (2016). Mennesket Fartein Valen. Stavanger: Hertervig forlag. ISBN 978-82-8217-222-6. Vollsnes, Arvid O., red. (1988). Aspekter ved Fartein Valen og hans musikk : En rapport fra et seminar avholdt ved 100-årsjubileet. Oslo: Institutt for musikkvitenskap. Universitetet i Oslo. ISBN 82-991841-2-6. Vollsnes, Arvid O. (2000). «Fartein Valen – en konservativ radikaler». I Holen, Arne; Kleiberg, Ståle; Vollsnes, Arvid O. Norges musikkhistorie, Bind 4: Inn i mediealderen, 1914-50. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22382-6. == Eksterne lenker == (en) Fartein Valen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Fartein Valen på Internet Movie Database (no) Fartein Valen hos Nationaltheatret (no) Fartein Valen hos Sceneweb (en) Fartein Valen på Discogs (en) Fartein Valen på MusicBrainz (en) Fartein Valen på AllMusic (no) Fartein Valen-festivalen (no) Artikkel om Valen av Arvid O. Vollsnes (no) Plateselskapet SIMAX står bak mange utgivelser av Valens musikk (no) En del artikler og annen informasjon om Valen (no) Kulturnett Hordaland - Fartein Valens minne (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker om Fartein Valen, bøker av Fartein Valen, arkiv etter Fartein Valen,

Fartein Valen (født 25. august 1887 i Stavanger, død 14.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fonologi

2023-02-04

Fonologi

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fonologi', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2017-04']

Fonologi er en del av den generelle lingvistikken. Mens fonetikk er lydlære, konsentrerer fonologien seg om hvordan lyder fungerer i språk. Fonologien har utviklet seg fra Ferdinand de Saussures strukturalisme tidlig på 1900-tallet til dagens generativisme og autosegmentale fonologi, utviklet av bl.a. Noam Chomsky. Fonologien beskriver lydene i språk og deres forhold til hverandre. Man deler inn det talte språket i fonemer, foner, stavelser og flere større eller mindre enheter. Det hersker en viss uenighet blant lingvister om hvilke av disse enhetene som er relevante. Forholdet mellom den underliggende formen av et ord, altså den formen som ligger til grunn for det uttalte, og den faktisk uttalte formen er et viktig forskningsområde innen fonologien. Siden midten av 1990-årene har optimalitetsteori, eller OT, hatt mye å si for fonologiens utvikling. I de siste årene har nyere og brukbaserte teoretiske retninger innen fonologi kommet fram. Særlig Artikulatorisk fonologi (Browman & Goldstein, 1986, 1992) har påvirket måten forskere ser på fonologien og dens forhold til fonetikken.

Fonologi er en del av den generelle lingvistikken. Mens fonetikk er lydlære, konsentrerer fonologien seg om hvordan lyder fungerer i språk. Fonologien har utviklet seg fra Ferdinand de Saussures strukturalisme tidlig på 1900-tallet til dagens generativisme og autosegmentale fonologi, utviklet av bl.a. Noam Chomsky. Fonologien beskriver lydene i språk og deres forhold til hverandre. Man deler inn det talte språket i fonemer, foner, stavelser og flere større eller mindre enheter. Det hersker en viss uenighet blant lingvister om hvilke av disse enhetene som er relevante. Forholdet mellom den underliggende formen av et ord, altså den formen som ligger til grunn for det uttalte, og den faktisk uttalte formen er et viktig forskningsområde innen fonologien. Siden midten av 1990-årene har optimalitetsteori, eller OT, hatt mye å si for fonologiens utvikling. I de siste årene har nyere og brukbaserte teoretiske retninger innen fonologi kommet fram. Særlig Artikulatorisk fonologi (Browman & Goldstein, 1986, 1992) har påvirket måten forskere ser på fonologien og dens forhold til fonetikken. == Se også == Fonem Vokal Konsonant == Referanser ==

Fonologi er en del av den generelle lingvistikken. Mens fonetikk er lydlære, konsentrerer fonologien seg om hvordan lyder fungerer i språk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fonem

2023-02-04

Fonem

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fonologi']

I talespråk er fonem en grunnleggende, teoretisk enhet – det minste lydsegmentet som kan endre betydningen av et ord. Når fonologer skal kartlegge hvilke fonemer et språk inneholder, forsøker de å finne minimale par – to ord med ulik betydning som skiller seg fra hverandre med bare én språklyd. Innen lingvistikk er det ulike syn på hva fonemer er og hvordan et gitt språk bør analyseres i fonemiske termer. Men et fonem blir vanligvis regnet som en abstraksjon av et sett språklyder (foner) som blir oppfattet som likeverdige i et gitt språk eller dialekt. Språklyden /r/ blir regnet som ett fonem på norsk, men kan uttales som to ulike allofoner: skarre-r ([ʁ]) eller rulle-r ([r]). Fordi betydningen er akkurat den samme uansett hvilken uttalevariant vi velger, regnes begge r-lydene for å høre til det samme fonemet. Studiet av systemer av fonemer er en viktig komponent i den grenen av lingvistikken som kalles fonologi.

I talespråk er fonem en grunnleggende, teoretisk enhet – det minste lydsegmentet som kan endre betydningen av et ord. Når fonologer skal kartlegge hvilke fonemer et språk inneholder, forsøker de å finne minimale par – to ord med ulik betydning som skiller seg fra hverandre med bare én språklyd. Innen lingvistikk er det ulike syn på hva fonemer er og hvordan et gitt språk bør analyseres i fonemiske termer. Men et fonem blir vanligvis regnet som en abstraksjon av et sett språklyder (foner) som blir oppfattet som likeverdige i et gitt språk eller dialekt. Språklyden /r/ blir regnet som ett fonem på norsk, men kan uttales som to ulike allofoner: skarre-r ([ʁ]) eller rulle-r ([r]). Fordi betydningen er akkurat den samme uansett hvilken uttalevariant vi velger, regnes begge r-lydene for å høre til det samme fonemet. Studiet av systemer av fonemer er en viktig komponent i den grenen av lingvistikken som kalles fonologi. == Notasjon == Fonemer er vanligvis plassert mellom skråstreker i transkripsjon, mens språklyder (foner) er plassert mellom hakeparenteser. Ordet takk vil altså transkriberes fonemisk /tak/ som en sekvens av tre fonemer /t/, /a/, /k/, mens det fonetisk transkriberes [tʰak:]. Forskjellen ligger her i aspirasjonen av "t", [tʰ], som ikke vil utgjøre en meningsforskjell om den ikke aspireres ([tak]). Symbolene som brukes for spesielle fonemer er som oftest hentet fra det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA), det samme sett av symboler som er mest brukt for foner. (For å skrive på data finnes systemer som X-SAMPA og Kirshenbaum for å representere IPA symboler i ren tekst.) Enkelte språk kan likevel bruke ulike konvensjonelle symboler for å representere fonemer i disse språkene. For språk der skriftsystemer benytter ortofoniprinsippet kan vanlige bokstaver brukes til å betegne fonemer, men denne tilnærmingen er ofte hemmet av kompleksiteten i forholdet mellom ortografi og uttale (se Samsvar mellom bokstaver og fonemer under). == Hvilke språklyder er fonemer? == Et fonem er en lyd eller en gruppe av forskjellige lyder som oppfattes å ha samme funksjon i talespråket eller en dialekt. Et eksempel er det norske fonemet /K/, som forekommer i ord som katt, skala, kull og skrek. Selv om de fleste innfødte ikke legger merke til dette, vil uttalen i størsteparten av norske dialekter av "k"-lyden som høres i disse ordene ikke være identiske: i katt og kull er lyden aspirerert, mens i skala og skrek er den uaspirert. Ordene inneholder dermed forskjellige språklyder, eller foner, transkribert [kʰ] for den aspirerte formen og [k] for den uaspirerte. Disse ulike lydene anses likevel å tilhøre det samme fonemet fordi hvis den ene brukes i stedet for den andre ville betydningen av ordet ikke endre seg. Om man bruker den aspirerte formen [kʰ] i skrek vil det kanskje høres rart ut, men ordet ville fortsatt bli gjenkjent. Noen andre lyder vil føre til en endring om de byttes inn: for eksempel vil substitusjon av lyden med [t] produsere annet ord, og lyden må derfor anses å representere et annet fonem (/t/). Ovennevnte viser at i norsk er [k] og [kʰ] allofoner av ett enkelt fonem /K/. I noen språk vil [kʰ] og [k] bli oppfattet av morsmålstalere som forskjellige lyder, og om en erstattes med den andre kan betydningen av et ord endres. I disse språkene representerer de to lydene forskjellige fonemer. For eksempel, på islandsk er [kʰ] den første lyden av kátur, som betyr "glede", mens [k] er den første lyden av gátur som betyr "gåter". Islandsk har derfor to separate fonemer /kʰ/ og /k/. === Minimale par === Et ordpar som kátur og gátur (ovenfor), som bare skiller seg fra hverandre ved ett fon, kalles et minimalt par for de to alternative fonene (i dette tilfellet [kʰ] og [k]). Eksistensen av minimale par er en vanlig test for å avgjøre om to foner representerer forskjellige fonemer eller er allofoner av samme fonem. For å ta et annet eksempel, det minimale paret tam og dam illustrerer at på norsk er [t] og [d] separate fonemer, /t/ og /d/, siden disse to ordene har ulik betydning, og norsktalende må være bevisste skillet mellom de to lydene. I andre språk, for eksempel koreansk, kan både [t] og [d] forekomme, men ingen slike minimale par eksisterer. Mangelen på minimale par som skiller [t] og [d] i koreansk gir bevis på at i dette språket er de allofoner av ett enkelt fonem /t/. (For eksempel uttales ordet /tata/ som [tada], men når en koreaner hører dette ordet oppfattes den samme lyden både i begynnelsen og midten av ordet. En nordmann vil oppfatte ulike lyder i disse to posisjonene.) Fraværet av minimale par for et gitt par foner vil likevel ikke alltid bety at de tilhører det samme fonemet. De kan være altfor ulike fonetisk for at det skal være tenkelig at de oppfattes som den samme lyden. For eksempel har norsk ingen minimale par for de lydene [h] (som i hatt) og [ŋ] (som i sang), men de er så ulike at de regnes som separate fonemer. Det kan også være "nær minimale par" eller andre data som viser at de som snakker språket oppfatter to lyder som vesentlig forskjellige selv om ingen eksakte minimale par eksisterer i ordforrådet. Eksempler på minimale par: Han skrev boken. Hun skrev boken.Det er a og u som er lydsegmenter som endrer (her f.eks) kjønn. /çek/ (kjekk) /ʃek/ (sjekk)Her er /ç/ og /ʃ/ lydsegmenter som endrer ordets mening, altså ulike fonemer. == Distribusjon av allofoner == Når et fonem har mer enn ett allofon kan allofonet som faktisk høres ved en gitt forekomst av et fonem være avhengig av de fonetiske omgivelsene (hvilke lyder omgir allofonet). Allofoner som normalt ikke kan forekomme i de samme omgivelsene sies å være i komplementær distribusjon. I andre tilfeller kan valget av allofon være avhengig av den enkelte brukeren av språket eller andre uforutsigbare faktorer. Slike allofoner sies å være i fri variasjon. Et eksempel på komplementær distribusjon kan hentes fra trøndersk. Fonemet /L/ kan uttales [l] (som i los [lo:s]), [ɭ] (tjukk L som i sol [soɭ]) eller [ʎ] (palatalisert L som i ball [baʎ]). == Samsvar mellom bokstaver og fonemer == Fonemer anses å være grunnlaget for alfabetbaserte skriftsystemer. I slike systemer skal de skriftlige symbolene (grafemene) i prinsippet representere språkets fonemer skriftlig. Men fordi endringer i talespråket ofte ikke er ledsaget av endringer i den etablerte rettskrivningen (samt andre årsaker, blant annet dialektforskjeller og bruken av utenlandske skrivemåter for noen lånord), kan korrespondansen mellom stavemåte og uttale i et gitt språk være svært skjevt. Dette er tilfelle med engelsk, for eksempel. Norsk er noe nærmere samsvar, men også her kan det være noe avstand (for eksempel i ord som giro (/ʃi:ro/). Korrespondansen mellom symboler og fonemer i alfabetiske skriftsystemer er ikke nødvendigvis en en-til-en korrespondanse. Et fonem kan bli representert av en kombinasjon av to eller flere bokstaver (digraf, trigraph, etc.), som <sj> eller <skj> på norsk (begge representerer fonemet /ʃ/). Enkelte bokstaver kan også representere to fonemer, som <g> som kan uttales /j/ (gift) eller /g/ (gigant). Det kan også eksistere rettskrivningsregler og uttaleregler (slik som for uttalen av <c> i italiensk) som ytterligere kompliserer samsvar mellom bokstaver og fonemer, men de trenger ikke påvirke evnen til å forutsi uttalen fra skrift og vice versa, forutsatt at reglene er kjente. == Antall fonemer i ulike språk == Et gitt språk vil bruke bare en liten undergruppe av de mange mulige lyder at de menneskelige taleorganene kan produsere, og antallet distinkte fonemer vil generelt være mindre enn antallet identifiserbart forskjellige lyder (på grunn av allofoni). Forskjellige språk varierer betydelig i antall fonemer de har i sine systemer (selv tydelig variasjon kan tidvis føre fra de ulike tilnærminger tatt av språkforskere gjør analysen). Den totale fonemisk inventar i språk varierer fra så lite som 11 i rotokas til så mange som 112 i ǃXóõ (inkludert fire toner). Antallet fonemisk distinkte vokaler kan være så lite som to, som i ubykhisk og arrernte. Den andre ytterligheten, bantu og Ngwe, har 14 vokalkvaliteter, 12 av dem kan opptre som lang eller kort, noe som gir 26 muntlige vokaler, pluss 6 nasaliserte vokaler, lange og korte, totalt 38 vokaler, mens ǃXóõ oppnår 31 rene vokaler, ikke medregnet den ekstra variasjonen i vokal lengde, ved å variere artikulasjonen. Når det gjelder konsonantfonemer, har rotokas bare seks, mens Xóõ har et sted rundt 77, og ubykhisk 81. Norsk bruker et ganske stort sett med rundt 25 vokalfonemer, inkludert diftongene. Antallet konsonantfonemer varierer sterkt avhengig av dialekt, fra 17 i enkelte sørlandsdialekter til rundt 30 i enkelte nordlandsdialekterNoen språk, som for eksempel fransk, har ingen fonemisk tone eller trykk, mens flere av kam-suispråkene har ni toner, og ett av kruspråkene, wobé, har blitt hevdet å ha 14, men dette er omstridt. De vanligste vokalsystemene består av de fem vokalene /i/, /e/, /a/, /o/, /u/. De vanligste konsonantene er /p/, /t/, /k/, /m/, /n/. Relativt få språk mangler noen av disse, selv om det skjer, for eksempel mangler arabisk /p/, hawaiisk mangler /t/, Mohawk og tlingit mangler /p/ og /m/, hupa mangler både /p/ og en enkel /K/, dagligspråket samoansk mangler /t/ og /n/, mens rotokas og Quileute mangler /m/ og /n/. === Norske dialekter === Det norske språket har et mangfold av dialekter, og noen av forskjellene er også på fonemnivå. Østnorsk skiller seg for eksempel fra sørlandsk ved at førstnevnte har flere retroflekse plosiver som ikke er i bruk i de fleste dialekter med skarre-r. Ta for eksempel det følgende minimale paret: /kaʈ/ og /kat/ (kart og katt)På østnorsk vil begge ordene uttales som en sekvens av tre fonemer, men på sørlandsk vil kart uttales som en sekvens av fire fonemer, altså /kaʁt/. Andre eksempler på slike retroflekse plosiver er /ɖ/ som i /gaɖɪ:n/ (gardin) og /ɳ/ som i /baɳ/ (barn). Det er størst forskjell på konsonantfonemene, det spenner fra 17 i noen sørlandske dialekter til rundt 30 i noen dialekter i Nord-Norge. Trøndersk har dessuten en lyd som ikke forekommer i andre dialekter og kun finnes i to andre europeiske språk. Det er en alveolar lateral ejektiv frikativ, /ɬʼ/ , som i ordet lille: /liɬə/. På vokalfonemene ligger de fleste dialektene på ni korte og ni lange vokalfonemer, samt et lite antall diftonger. De mest utpregede forskjellene ligger her i diftongene, noen dialekter har kuttet ned på antallet. På det indre østlandet kan for eksempel ordet stein uttales /ste:n/. Selv om et ord er bygd opp av de samme fonemene kan andre faktorer utgjøre en meningsforskjell. Forskjellen på ´forkle og for´kle, hvor det første er et plagg som brukes på kjøkkenet og det andre noe du gjør om du ikke ønsker å bli gjenkjent, ligger i om trykket kommer på første eller andre stavelse. De fleste dialekter bruker også tonelag for å uttrykke forskjellen på for eksempel ka´stet (bestemt form av et kast) og ka`stet (pereteritum av å kaste). Et eksempel på en dialekt som mangler denne distinksjonen, er dialekten i Øst-Finnmark. == Fonemer og fremmedspråklæring == En av utfordringene når man skal lære et fremmedspråk er at ulike språk har ulike sett fonemer. Ikke bare må man være bevisst når man uttaler ord, det kan også være vanskelig å oppfatte forskjeller når man hører språket. Det er for eksempel en utfordring for norske elever som lærer engelsk at stemt S (/z/) og ustemt S (/s/) er to fonemer på engelsk, men ikke på norsk. Det kan dermed være vanskelig å høre forskjell på ordene /laɪz/ (lies=løgner) og /laɪs/ (lice=lus). For mange som skal lære seg norsk som fremmedspråk, kan fonemet /y/ by på problemer. Språk som engelsk og spansk har ikke dette fonemet, og man risikerer å høre ord som skyte uttalt /ʃi:te/. == Referanser == == Se også == Fonologi Det internasjonale fonetiske alfabetet

I talespråk er fonem en grunnleggende, teoretisk enhet – det minste lydsegmentet som kan endre betydningen av et ord. Når fonologer skal kartlegge hvilke fonemer et språk inneholder, forsøker de å finne minimale par – to ord med ulik betydning som skiller seg fra hverandre med bare én språklyd.

https://no.wikipedia.org/wiki/Finn_Kalvik

2023-02-04

Finn Kalvik

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Fødsler 30. april', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske visesangere', 'Kategori:Personer fra Ringebu kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Melodi Grand Prix']

Finn Bjørn Kalvik (født 30. april 1947 på Fåvang) er en norsk visesanger og gitarist. Han vokste opp i drabantbyen Grorud i Oslo, noe som har preget hans kunstneriske uttrykk. Han vant den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1981 med sangen «Aldri i livet». Kalvik konsertdebuterte i 1967 og platedebuterte i 1969, og var en av frontfigurene under Visebølgen i Norge. Han har utgitt 20 studioalbum, fra debutalbumet Tusenfryd og grå hverdag i 1971 til det foreløpig siste Ingen vei hjem i 2017.

Finn Bjørn Kalvik (født 30. april 1947 på Fåvang) er en norsk visesanger og gitarist. Han vokste opp i drabantbyen Grorud i Oslo, noe som har preget hans kunstneriske uttrykk. Han vant den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1981 med sangen «Aldri i livet». Kalvik konsertdebuterte i 1967 og platedebuterte i 1969, og var en av frontfigurene under Visebølgen i Norge. Han har utgitt 20 studioalbum, fra debutalbumet Tusenfryd og grå hverdag i 1971 til det foreløpig siste Ingen vei hjem i 2017. == Historie == Kalvik ble født på en bondegård på Fåvang i Gudbrandsdalen, men familien flyttet i 1952 da Kalvik var fem år og han vokste opp i Stjerneblokkveien i drabantbyen Grorud i Oslo. === Inger Hagerup === Kalvik platedebuterte i 1969 med visen «Finne meg sjæl», og i 1971 kom hans første album Tusenfryd og grå hverdag. Fra tidlig i karrieren satte han musikk til dikt av André Bjerke og Inger Hagerup. Blant annet satte han musikk til "To tunger", "Min onkel triller piller", "Det bor en gammel baker", "Strofe", "Det hemmelige under", "Søte bløte" og Den korsfestede sier av Hagerup. Sistnevnte er et dikt som først ble kritisert for å være blasfemisk, men senere akseptert i kirken som en slags uoffisiell salme. Fra Tusenfryd og grå hverdag utkom i 1971 og til Inger Hagerups død i 1985 samarbeidet de om flere prosjekter og opptrådte også sammen. Finn Kalvik har etter Hagerups død fortsatt tonesatt flere av hennes dikt, bl.a. på albumene Lille persille fra 1986, I egne hender fra 1995 og Bjerke/Hagerup/Kalvik fra 2007. Albumene Finn fra 1972 og Nøkkelen ligger under matta fra 1974 etablerte Kalvik som visesanger. I 1975 kom singelen «Ride ranke» – Kalviks oversettelse av Harry Chapins «Cats In The Cradle». «Ride ranke» er i dag en av flere Kalvik-viser som ofte er representert i sangbøker. Sangen lå på 10.-plass på den norske singellista i 1975. Den tyske jazzprodusenten og eieren av plateselskapet ECM, Manfred Eicher, produserte i 1976 Kalviks album Fyll mine seil. === Sverige === Flere år på rad var Kalvik et av innslagene på visefestivalen i Västervik i Sverige. Her ble han kjent med viseentusiastene Björn Ulvaeus og Benny Andersson som allerede var en del av ABBA. I 1977 kom albumet Nederst mot himmelen produsert av Haakon Graf, og to år senere kom det første av to album produsert av Benny Andersson. Andersson og Kalvik spilte inn albumet Kom ut kom fram i 1979 og Natt og dag i 1981 i ABBAs Polar Studios i Stockholm. De to albumene solgte til sammen over 200 000 eksemplarer i Norge og Sverige, og lå over ett år på VGs albumliste. === Livets lyse side === Senere på 1980-tallet kom albumene Tenn dine vakre øyne i 1982 og Det søte liv i 1984. I 1986 tonesatte han og spilte inn 26 barnerim av Inger Hagerup på albumet Lille persille. Samme år vant han Gammleng-prisen i klassen vise. Noe senere spilte han inn albumet Livets lyse side. Tittelsporet ble en av hans mest spilte viser. I 1991 spilte Kalvik og Øystein Sunde inn albumet Innsida ut. Dobbelt-albumet «Fra A til nÅ - 40 beste» solgte 40 000 kopier i 1993. Sommeren 1995 reiste Kalvik til Sverige og spilte inn I egne hender med produsent Tony Thorén, kjent fra Eldkvarn sammen med svenske artister og musikere som Peter LeMarc og Orsa Spelemannslag. De siste årene har Kalvik også produsert innen malerkunst. === Etter 2000 === Kalvik kom tilbake med albumet Imellom to evigheter høsten 2000, hans første album på fem år. Albumet solgte over 20 000. Singelen «Trøstevise» som han sang i duett med svenske Cajsa Stina Åkerström, ble også spilt på radio i Sverige og var i over én måned blant de tre mest spilte singlene på stasjonen SR P4. Sommeren 2001 åpnet Kalvik en utstilling på Weidemannsamlingen på Ringebu med oljemalerier og trykk. Samtidig kom CD-boksen 71 81 som inneholdt hans syv første LPer i nyutgivelse på CD. I 2002 kom albumet Klassisk Kalvik som inneholdt 16 av hans mest kjente viser i nyinnspillinger sammen med Praha Filharmoniske Orkester. I 2019 ble han innlemmet i Rockheim Hall of Fame sammen med Anita Skorgan og TNT. I 2021 ble Finn Kalvik tildelt Alf Prøysens Ærespris. == Plateutgivelser == Tusenfryd og grå hverdag (Nordisc) (1971) Finn (Polydor) (1972) Nøkkelen ligger under matta (Polydor) (1974) To tunger (Nordisc) (1976) Fyll mine seil (Polydor) (1976) Nederst mot himmelen (Polydor) (1977) Finn Kalviks beste (1978) Kom ut kom fram (Polar) (1979) Finns beste (Polar) (1980) Nærbilde av Finn Kalvik, samleplate (1980) Natt og dag (Polar) (1981) Tenn dine vakre øyne (Polar) (1982) Det søte liv (Nordisc) (1984) Lille persille (Grappa) (1986) Livets lyse side (Crema) (1988) Spotlight Finn Kalvik (Sonet) (1990) Innsida ut (Spinner) (1991) Fra A til nÅ - 40 beste (Polydor), samleplate (1993) I egne hender (Polydor) (1995) Imellom to evigheter (daWorks) (2000) 71 81 – samleboks med de 7 første CD-ene i remastret utgave (daWorks) (2001) Klassisk Kalvik (daWorks) (2002) Dagdrivernotater (daWorks) (2004) Klassisk Kalvik II (daWorks) (2005) Bjerke/Hagerup/Kalvik – kom 24. september (daWorks) (2007) Komplett klassisk Kalvik (daWorks), samleplate (2007) Neste stasjon Grorud – med Erik Fosnes Hansen (daWorks) (2010) Sommersangeren (daWorks), samleplate med noen nye innspillinger (2012) Ingen vei hjem (daWorks) (2017) == Bibliografi == Sangbøker 1972: Finne meg sjæl, tekster og noter (Gyldendal) 1974: Bak min dør, tekster og noter (Gyldendal) 1996: De beste sangene, tekster og noter (ExLibris) 2005: Klassisk Kalvik, tekster, noter og besifringer (Norsk Noteservice) 2007: Bjerke/Hagerup/Kalvik, tekster, noter og besifringer (Norsk Noteservice)Skjønnlitteratur 2010: Uten skam og mening - en liten oppsummering, illustrert av Eldar Vågan (Aschehoug) == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Finn Kalvik – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Finn Kalvik på Discogs (en) Finn Kalvik på MusicBrainz (en) Finn Kalvik på Songkick (en) Finn Kalvik på Genius — sangtekster (en) Finn Kalvik på Internet Movie Database Omtale i Norsk pop- og rockleksikon fra 2005 Finn kalvik 60 år

Finn Bjørn Kalvik (født 30. april 1947 på Fåvang) er en norsk visesanger og gitarist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fysikk

2023-02-04

Fysikk

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fysikk']

Fysikk (fra gresk, φυσικός (physikos), «naturlig», og φύσις (physis), «natur») er vitenskapen om naturen, universets elementære byggestener og de fundamentale kreftene som virker mellom dem. Fysikken utforsker sammenhenger mellom slike fundamentale fenomener som masse, energi (arbeid) og bevegelse. Et viktig mål i fysikken er å oppdage universelle lover som beskriver prosesser og årsakssammenhenger som gjelder overalt i naturen. Ved siden av den matematiske metode søker også fysikken å tilby universelle lover og aksiomer som byggestener for de særskilte studiene av naturen gjennom biologi, kjemi, geologi, og andre naturvitenskaper. I tillegg til de fundamentale kreftene finnes det symmetri- og bevaringslover for energi, bevegelsesmengde, ladning og paritet. Fysikere studerer et vidt spekter av fysiske fenomener over hele lengdeskalaen; fra de subatomære partiklene all vanlig (baryonsk) masse er bygget opp av (partikkelfysikk) til hvordan det materielle universet som helhet oppfører seg (kosmologi). I denne forskningen benytter fysikerne seg av den vitenskapelige metode. Da fysikk er studiet av de grunnleggende bestanddelene i naturen, anvendes oppdagelser i faget i alle de andre delene av naturvitenskapen. Noen av fenomenene som studeres i fysikken, som bevaring av energi, er felles for alle massesystemer. Disse kalles ofte fysikkens lover. Andre fenomener, som superledning, utledes fra disse lovene, men er ikke lover selv, fordi de bare gjelder i enkelte systemer. Fysikk kan sies å legge grunnlaget for store deler av andre vitenskaper, som biologi, kjemi og geologi, fordi disse behandler definerte massesystemer som er underlagt fysikkens lover. For eksempel er kjemi vitenskapen om molekyler og kjemikaliene de utgjør. Egenskapene til et kjemisk stoff avgjøres av egenskapene til de underliggende molekylene, som kan beskrives med fysiske teorier om kvantemekanikk, termodynamikk og elektromagnetisme. Fysikk har tette bånd til matematikk, som bidrar med et logisk rammeverk. Dermed kan fysiske lover formuleres presist og elegant, og forutsigelser kan kvantifiseres. Fysiske teorier uttrykkes nesten alltid med matematiske relasjoner. Forskjellen mellom de to fagene er at mens fysikk er opptatt av å beskrive og forstå den materielle verden, er matematikk studiet av abstrakte, logiske sammenhenger og trenger ikke ha noen praktisk anvendelse. Det er imidlertid ikke alltid like enkelt å skille mellom fagene. Matematisk fysikk ligger i skjæringspunktet mellom fysikk og matematikk, og forsøker å utvikle det matematiske rammeverket for fysiske teorier.

Fysikk (fra gresk, φυσικός (physikos), «naturlig», og φύσις (physis), «natur») er vitenskapen om naturen, universets elementære byggestener og de fundamentale kreftene som virker mellom dem. Fysikken utforsker sammenhenger mellom slike fundamentale fenomener som masse, energi (arbeid) og bevegelse. Et viktig mål i fysikken er å oppdage universelle lover som beskriver prosesser og årsakssammenhenger som gjelder overalt i naturen. Ved siden av den matematiske metode søker også fysikken å tilby universelle lover og aksiomer som byggestener for de særskilte studiene av naturen gjennom biologi, kjemi, geologi, og andre naturvitenskaper. I tillegg til de fundamentale kreftene finnes det symmetri- og bevaringslover for energi, bevegelsesmengde, ladning og paritet. Fysikere studerer et vidt spekter av fysiske fenomener over hele lengdeskalaen; fra de subatomære partiklene all vanlig (baryonsk) masse er bygget opp av (partikkelfysikk) til hvordan det materielle universet som helhet oppfører seg (kosmologi). I denne forskningen benytter fysikerne seg av den vitenskapelige metode. Da fysikk er studiet av de grunnleggende bestanddelene i naturen, anvendes oppdagelser i faget i alle de andre delene av naturvitenskapen. Noen av fenomenene som studeres i fysikken, som bevaring av energi, er felles for alle massesystemer. Disse kalles ofte fysikkens lover. Andre fenomener, som superledning, utledes fra disse lovene, men er ikke lover selv, fordi de bare gjelder i enkelte systemer. Fysikk kan sies å legge grunnlaget for store deler av andre vitenskaper, som biologi, kjemi og geologi, fordi disse behandler definerte massesystemer som er underlagt fysikkens lover. For eksempel er kjemi vitenskapen om molekyler og kjemikaliene de utgjør. Egenskapene til et kjemisk stoff avgjøres av egenskapene til de underliggende molekylene, som kan beskrives med fysiske teorier om kvantemekanikk, termodynamikk og elektromagnetisme. Fysikk har tette bånd til matematikk, som bidrar med et logisk rammeverk. Dermed kan fysiske lover formuleres presist og elegant, og forutsigelser kan kvantifiseres. Fysiske teorier uttrykkes nesten alltid med matematiske relasjoner. Forskjellen mellom de to fagene er at mens fysikk er opptatt av å beskrive og forstå den materielle verden, er matematikk studiet av abstrakte, logiske sammenhenger og trenger ikke ha noen praktisk anvendelse. Det er imidlertid ikke alltid like enkelt å skille mellom fagene. Matematisk fysikk ligger i skjæringspunktet mellom fysikk og matematikk, og forsøker å utvikle det matematiske rammeverket for fysiske teorier. == Oversikt over fysikken == === Sentrale teorier === Selv om fysikere behandler svært forskjellige systemer, finnes det teorier som alle benytter seg av. Alle disse teoriene blir ansett som grunnleggende korrekte, innen gitte grenseverdier. For eksempel beskriver klassisk mekanikk korrekt bevegelsen av objekter, så lenge de er mye større enn atomer og beveger seg mye langsommere enn lyshastigheten. Disse teoriene er fortsatt under lupen til forskerne; blant annet ble et viktig felt av klassisk mekanikk, kaosteori, oppdaget i det 20. århundre, tre hundre år etter Isaac Newtons (1643–1727) opprinnelige formulering av den klassiske mekanikken. Disse «sentrale teoriene» er viktige verktøy for forskning i mer avgrensede områder av fysikken, og enhver fysiker forventes å kunne dem godt. === Hoveddeler av fysikken === Dagens forskning innen fysikk kan deles inn i forskjellige underkategorier etter hva en studerer. Kondenserte mediers fysikk, anslagsvis det største enkeltområdet i fysikken, handler om hvordan masseansamlinger, som de vanlige faste stoffer og væsker vi opplever i dagliglivet, får sine egenskaper fra hvordan de er bygget opp av atomer og molekyler. Atom- og molekylfysikk, sammen med optikk, forklarer hvordan individuelle atomer og molekyler oppfører seg, og spesielt hvordan de emitterer og absorberer lys. Partikkelfysikk, også kjent som høy-energi-fysikk, er forståelsen av subatomiske partiklers egenskaper, inkludert elementærpartiklene som alle andre masseenheter satt sammen av. Astrofysikk anvender fysikkens lover for å forklare astronomiske fenomener, fra solen og andre objekter i solsystemet til universet som helhet. Siden det 20. århundre, har de forskjellige områdene av fysikken blitt stadig mer spesialiserte, slik at det i 2012 ikke er uvanlig for fysikere å jobbe innen et bestemt felt i hele karrieren. Universalgenier er blitt mer sjeldne. === Beslektede emner === Det finnes mye forskning som kombinerer fysikk med andre disipliner av vitenskapen. I det brede emnet biofysikk ser en på hvordan fysiske prinsipper spiller inn i biologiske systemer, og i kvantekjemien studerer forskerne hvordan kvantemekanisk teori spiller inn på atomer og molekylers kjemiske egenskaper. Andre emner som benytter seg av fysiske teorier er listet opp under. Akustikk – Astronomi – Agrofysikk – Bilteknologi – Biofysikk – Elektronikk – Fysikalsk kjemi – Ingeniørvitenskap – Geofysikk – Kjemisk fysikk – Kvantekjemi – Kvanteinformatikk – Materialteknikk – Matematisk fysikk – Medisinsk fysikk – Numerisk fysikk – Økonomisk fysikk Den Internasjonale Fysikkolympiaden er en konkurranse for ungdom med interesse for faget. === Teoretisk og eksperimentell fysikk === Fysikken skiller seg ut fra andre vitenskaper, fordi de fleste fysikere siden det 20. århundre har spesialisert seg i enten teoretisk fysikk eller eksperimentell fysikk. Den store italienske fysikeren Enrico Fermi (1901—1954), som både teoretisk og eksperimentelt bidro sterkt til utviklingen i kjernefysikk, er et viktig unntak. Til sammenligning har nesten alle fremgangsrike teoretikere i biologi og kjemi også vært labforskere. Imidlertid har kvantekjemi og numerisk kjemi i de siste tiårene utviklet seg til å bli autonome fagdisipliner i grenseområdet mellom teoretisk kjemi og teoretisk fysikk. Mange som forsker på kvantekjemi eller atom- og molekylfysikk blir derfor sett på som rene teoretikere. Teoretikere forsøker å utvikle teorier som kan beskrive og forklare eksisterende resultater fra eksperimenter (empiri), og forutsi framtidige utfall av samme og beslektede forsøk, ved hjelp av matematisk modeller. Labforskere utvikler og gjennomfører eksperimenter for å undersøke nye fenomener og teste teoretiske modeller. Selv om teorier og eksperimenter utvikles relativt separat, er de sterkt avhengige av hverandre. Dersom resultater fra eksperimenter ikke kan forklares med eksisterende teoretisk kunnskap, fører dette ofte til utvikling av nye teorier. På den annen side kan nye teoretiske ideer føre til nye eksperimenter. En del av kritikken mot M-teorien, en populær teori i partikkelfysikk, er at man ikke har funnet noen måter å teste den eksperimentelt. === Perifere teorier === Kald fusjon Dynamisk gravitasjonsteori Eter Stasjonær tilstandsteori == Eksterne lenker == Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av fysiker Artikler på Forskning.no om fysikk

thumb|Fakultet for matematikk og fysikk, [[Universitetet i Szczecin, Polen]]

https://no.wikipedia.org/wiki/Premier_League

2023-02-04

Premier League

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA Premier League', 'Kategori:Fotballserier i England', 'Kategori:Nasjonale toppdivisjoner i fotball for menn', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1992', 'Kategori:Sider med diagrammer', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sport i England i 1992']

Premier League er den engelske toppserien i fotball for menn og det øverste nivået i ligasystemet i engelsk fotball. Premier League består av 20 lag som opererer med systemet opprykk og nedrykk i samarbeid med EFL Championship. Premier League er et aksjeselskap hvor de 20 lagene i ligaen er aksjonærer. Sesongen starter i august og avsluttes i mai, og alle lagene spiller 19 kamper hjemme og borte, til sammen 38 kamper pr. sesong. Premier League var inntil 2015/16-sesongen kjent som Barclays Premier League.Ligaen ble dannet som FA Premier League 20. februar 1992, som følge av avgjørelsen om at klubbene i Football League First Division skulle skilles fra Football League og ta fordel av de lukrative TV-avtalene. Premier League har siden blitt verdens mest sette sportsliga. Det er verdens mest lukrative fotballiga, med totale klubbinntekter på til sammen 4,55 milliarder britiske pund (ca. 45 milliarder norske kroner) i 2016-17.Siden ligaen ble dannet i 1992 har totalt 49 lag spilt i Premier League, men bare syv lag har vunnet ligaen: Manchester United, Blackburn Rovers, Arsenal, Chelsea, Manchester City, Leicester City og Liverpool.

Premier League er den engelske toppserien i fotball for menn og det øverste nivået i ligasystemet i engelsk fotball. Premier League består av 20 lag som opererer med systemet opprykk og nedrykk i samarbeid med EFL Championship. Premier League er et aksjeselskap hvor de 20 lagene i ligaen er aksjonærer. Sesongen starter i august og avsluttes i mai, og alle lagene spiller 19 kamper hjemme og borte, til sammen 38 kamper pr. sesong. Premier League var inntil 2015/16-sesongen kjent som Barclays Premier League.Ligaen ble dannet som FA Premier League 20. februar 1992, som følge av avgjørelsen om at klubbene i Football League First Division skulle skilles fra Football League og ta fordel av de lukrative TV-avtalene. Premier League har siden blitt verdens mest sette sportsliga. Det er verdens mest lukrative fotballiga, med totale klubbinntekter på til sammen 4,55 milliarder britiske pund (ca. 45 milliarder norske kroner) i 2016-17.Siden ligaen ble dannet i 1992 har totalt 49 lag spilt i Premier League, men bare syv lag har vunnet ligaen: Manchester United, Blackburn Rovers, Arsenal, Chelsea, Manchester City, Leicester City og Liverpool. == UEFA-ranking (2022) == UEFA-rangering foran 2022/23-sesongen. Historisk ligarangering == Historie == === Opprinnelsen === Til tross for stor engelsk suksess i Europa på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet, markerte resten av 1980-tallet seg som en dårlig tid for engelsk fotball. Stadionene var dårlige, fasilitetene for publikum var dårlige, det var mye hooliganisme, og engelske klubber var utestengt fra europeiske turneringer i fem år på grunn av Heysel-tragedien i 1985. Football League First Division, som hadde vært den øverste ligaen siden 1888, lå langt bak ligaene i Italia og Spania med tanke på tilskuertall og inntekter, og mange engelske spillere valgte å spille utenlands. Men den nedadgående trenden på 1980- og 1990-tallet begynte å snu. England kom til semifinalen i VM i fotball 1990, og det europeiske fotballforbundet hevet utestengelsene av de engelske lagene i 1990 (i 1991 vant Manchester United Cupvinnercupen). Taylor-rapporten om sikkerheten på engelske baner foreslo at alle stadioner i de to øverste divisjonene skulle kun ha sitteplasser og at alle gjerder og skiller mellom tribunene og banen skulle fjernes, som følge av Hillsborough-tragedien hvor 96 Liverpool-supportere døde.TV-inntekter hadde også blitt mer viktig; Football League mottok 6,3 millioner britiske pund for en toårskontrakt i 1986, men da avtalen ble fornyet i 1988, var prisen på 44 millioner britiske pund. Forhandlingene i 1988 var de første tegnene på en egen utbryterliga. Ti lag truet med å danne en egen «superliga», men de ble overtalt til å bli. Ettersom stadionene ble bedre, tilskuertallene økte og inntektene økte, vurderte igjen toppklubbene å forlate Football League på grunn av pengene som ble pumpet inn i sporten. === Grunnleggelsen === På slutten av sesongen 1990/91 ble et forslag om etablering av en ny liga foreslått, og det ville i det hele bringe mer penger inn i sporten. Stifternes avtale, signert 17. juli 1991 av klubbene i toppdivisjonen, etablerte de grunnleggende prinsippene for opprettelsen av FA Premier League. Den nye ligaen ville være kommersielt uavhengig av The Football Association og Football League, og de kunne forhandle om sine egne sendinger og sponsoravtaler. Argumentet den gangen var at ekstra inntekt ville tillate engelske klubber å konkurrere med andre lag i Europa.I 1992 forlot 1.-divisjonsklubbene Football League en masse, og den 27. mai 1992 ble FA Premier League stiftet, som et limited company på et kontor i FAs hovedkvarter i Lancaster Gate. Dette betød at den 104-årige Football League, som hadde operert med fire divisjoner, ble oppløst. Premier League ville operere med én enkelt divisjon, mens Football League ville ha tre divisjoner. Det var ikke noen forandring i formatet av ligaen; det var samme antall lag i Premier League som i gamle 1. divisjon, og opprykk og nedrykk var det samme som før Premier League. De første 22 lagene i Premier League var Arsenal, Aston Villa, Blackburn Rovers, Chelsea, Coventry City, Crystal Palace, Everton, Ipswich Town, Leeds United, Liverpool, Manchester City, Manchester United, Middlesbrough, Norwich City, Nottingham Forest, Oldham Athletic, Queens Park Rangers, Sheffield United, Sheffield Wednesday, Southampton, Tottenham Hotspur og Wimbledon. === Etablering === Sesongen 2015/2016 var den 24. Premier League-sesongen etter etableringen i 1992. Ligaens første sesong i 1992/93 var med 22 lag. Premier Leagues aller første mål ble scoret av Sheffield Uniteds Brian Deane i en 2 – 1-kamp mot Manchester United. I 1995 ble antall Premier League-lag redusert til 20 etter anmodning fra FIFA, hvilket betød at fire lag rykket ned og bare to lag rykket opp i sesongen 1994/95. 8. juni 2006 etterspurte det internasjonale fotballforbundet at alle de store europeiske ligaene (Premier League, Serie A og Primera División) reduserte lagene i ligaen til 18 lag. Premier League svarte med å annonsere at deres intensjon var å frastå en redusering av antall lag Det spiller fortsatt 20 lag i Premier League. I 2007 byttet ligaen navn fra FA Premier League til bare Premier League. == Struktur == Premier League opererer som en sammenslutning og er eid av de 20 lagene i ligaen. Hver klubb er én aksjonær med én stemme hver ved saker som regelendringer og kontrakter. Klubbene velger en styreformann, administrerende direktør og et styre til å drive den daglige driften av ligaen. Det engelske fotballforbundet er ikke direkte involvert i den daglige driften, men har veto som en spesialaksjonær under valget av styreformann og administrerende direktør ved nye regler.Premier League sender representanter til UEFAs European Club Forum, antallet klubber og selve klubbene velges ifølge UEFA-koeffisienter. Det europeiske klubbforumet er ansvarlig for å velge tre medlemmer til UEFAs Club Competitions Committee, som er involvert i Europacupene. == Turneringsformat == === Formatet === Premier League består av 20 lag og spilles fra august til mai. Hvert lag spiller to ganger mot de 19 andre; en kamp på sin egen hjemmebane og en kamp på motstanderens hjemmebane, til sammen 38 kamper. Det er tre poeng for seier, ett poeng for uavgjort og null poeng for tap. Lagenes rangering bestemmes etter flest antall poeng, deretter målforskjell hvis antall poeng er likt og antall scorede mål hvis målforskjellen også er lik. Ligavinneren er den klubben som har flest poeng når sesongen er over. Hvis flere lag har samme poengsum, målforskjell og antall scorede mål, havner lagene på samme plass. Hvis dette gjelder seriemesterskapet, nedrykk eller kvalifisering for Europacup, vil en playoff-kamp bli spilt på en nøytral bane for å avgjøre. De tre klubbene som havner på de tre nederste plassene på tabellen (18., 19. og 20.-plass), rykker ned til EFL Championship. De to klubbene som blir nummer en og to i The Championship rykker direkte opp til Premier League, men lagene mellom tredje- og sjetteplass spiller playoff (kvalifisering) om den siste opprykksplassen til Premier League. === Kvalifisering for Europacup === Før sesongen 2009/10 ble det gjort endringer for kvalifiseringen til Europacupene. Lagene som blir nummer en, to og tre kvalifiserer seg direkte til gruppespillet i Mesterligaen, mens laget som blir nummer fire må spille playoff mot et annet europeisk lag. Før kvalifiserte bare lag en og to seg direkte til Mesterligaen og lag tre og fire spilte kvalifisering. Laget som blir nummer fem kvalifiserer seg direkte til Europaligaen, mens lagene som blir nummer seks og syv kan også kvalifisere seg, men det avhenger av hvem som vinner Ligacupen og FA-cupen. Hvis en av cupvinnerne kvalifiserer seg for Europa gjennom sin ligaplassering,vil laget som bli nummer seks kvalifisere seg for Europaligaen. Hvis begge cupvinnerne kvalifiserer seg til Europa via sin ligaplassering, vil lag seks og syv kvalifisere seg for Europaligaen. Enda ett lag har muligheten til å kvalifisere seg til Europaligaen via UEFAs fairplay-tabell. Hvis Premier League har en av de tre høyeste plasseringene på fairplay-tabellen i Europa, vil det laget som er høyest på Premier Leagues egen fairplay-ranking og som ikke alt er kvalifisert for Europa, automatisk kvalifisere seg for første kvalifiseringsrunde i Europaligaen.Et unntak fra den vanlige Mesterligaen-kvalifiseringen skjedde i 2005, da Liverpool vant Mesterligaen, men ikke kom på en plass i Premier League som gav kvalifisering til Mesterligaen den sesongen. UEFA gav Liverpool spesialtillatelse til å delta i Mesterligaen, og England fikk fem Mesterliga-plasser.Premier League ble i 2008 fremmet til toppen av UEFAs rangering av europeiske ligaer basert på deres prestasjoner i Europa de fem siste årene. Det oppløste den den åtte år lange dominansen fra Primera División]. Topp tre-ligaene i Europa har fire plasser til Mesterligaen. UEFAs president Michel Platini foreslo å ta den ene Mesterliga-plassen fra topp tre-ligaene og gi den til cupvinneren i stedet. Dette ble nedstemt i et møte i UEFA. == Økonomi == Premier League er verdens mest lukrative fotballiga med utbetalinger fra Premier League til klubbene på til sammen 2,4 milliarder britiske pund (ca. 25 milliarder norske kroner) i 2016-17. Seriemester Chelsea mottok 150,8 millioner pund og Sunderland som kom sist fikk 93,5 millioner pund. De totale inntektene til klubbene i 2016-17 var på 4,552 milliarder pund. Til sammenligning var de totale klubbinntektene i 2007-08 på til sammen 1,93 milliarder britiske pund (ca. 19,3 milliarder norske kroner).Flere Premier League-klubber er blant de rikeste i verden. Deloitte og Forbes, som årlig offentliggjør tall på klubbinntekter, hadde i januar 2020 fem engelske lag på topp-10 listen og åtte lag blant de 20 med høyest inntekter i 2019. Manchester United med inntekter på cirka 7,4 milliarder kroner var på tredje plass bak Barcelona (ca. 8,7 mrd kr) og Real Madrid (ca. 7,9 mrd kr). De andre lagene fra England på topp-20 er Manchester City (6pl., ca 6,3 mrd kr), Liverpool (7pl., ca. 6,3 mrd kr), Tottenham (8pl., ca. 5,4 mrd kr) Chelsea (9pl., ca. 5,3 mrd kr), Arsenal (11pl., ca. 4,6 mrd kr), West Ham United (18pl., ca. 2,2 mrd kr) og Everton (19pl., ca. 2,2 mrd kr).Utbetalingene for TV-rettigheter er så store at i sesongen 2016-17 ville 11 av de 20 lagene gå i overskudd uten noen tilskuere på hjemmekampene ifølge BBC Research. Leicester City ville hatt et overskudd på 76 millioner pund (cirka 800 millioner kroner) uten tilskuere og for Bournemouth bidro inntekter fra tilskuere med bare 4 % av de totale inntekter. Premier League hadde et gjennomsnitt på tilskuertallene i 2016-17 på 35 822. Det er bare en liten økning siden 2005-06 da det var 33 885 , men en økning på nesten 70 % i forhold til første sesongen i 1992-93 med 21 132 i snitt. Gjennomsnittet for 2016-17 sesongen er høyere enn toppseriene i Italia (22 164), Spania (27 700) og Frankrike (21 029) , men lavere enn i Tyskland (41 511) . == Sponsorer == Siden 1993 har Premier League blitt sponset. Sponsoren har kunnet bestemme ligaens navn. Inntil 2007 brukte alle sponsorene navnet Premiership. Listen under viser hvem som har vært sponsorer, og hva de har kalt serien: 1992 – 1993: Ingen sponsor (English Premiership) 1993 – 2001: Carling (FA Carling Premiership) 2001 – 2004: Barclaycard (Barclaycard Premiership) 2004 – 2007: Barclays (Barclays Premiership) 2007 – 2016: Barclays (Barclays Premier League) 2016 –: Ingen sponsor (Premier League) == Nåværende og tidligere Premier League-medlemmer == Oppdatert 29. mai 2021 Lag som spiller i Premier League 2021 – 22 sesongen er markert med fet skrift og i kursiv. Merknader: Wimbledon skiftet navn til Milton Keynes Dons 1. juli 2004. == Tidligere Premier League-vinnere == == Vinner av den øverste divisjonen i engelsk fotball == De følgende klubbene har vunnet den øverste divisjonen i engelsk fotball. Fra 1888/89 sesongen til 1991/92 sesongen var det 1. divisjon i The Football League, og fra 1992/93 er det Premier League. 20 seire: Manchester United 19 seire: Liverpool FC 13 seire: Arsenal 9 seire: Everton 8 seire: Manchester City 7 seire: Aston Villa 6 seire: Sunderland og Chelsea 4 seire: Newcastle United og Sheffield Wednesday 3 seire: Blackburn Rovers, Huddersfield Town, Leeds United og Wolverhampton Wanderers 2 seire: Burnley, Derby County, Portsmouth, Preston North End og Tottenham Hotspur 1 seier: Ipswich Town, Leicester City, Nottingham Forest, Sheffield United og West Bromwich Albion == Vinner av 1.divisjon (nivå 1) == == Toppscorere == === Per sesong === === Totalt === Oppdatert per 03. september 2022 Kursiv skrift betegner spillere som fortsatt spiller profesjonell fotball.Fet skrift betegner spillere som fortsatt spiller i Premier League. == Publikum == Graf som viser gjennomsnittlig tilskuertall per sesong i Premier League 2019/20: Deler av sesongen ble spilt for tomme tribuner på grunn av Koronaviruspandemien i 2019–2020. Kamper uten tilskuere er ikke tatt med i gjennomsnittet. == Se også == Football Writers' Association Footballer of the Year PFA Player of the Year PFA Young Player of the Year Premier League Manager of the Season Premier League Manager of the Month Tilskuere i sportsturneringer Liste over nordmenn med kamper i Premier League == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) FA Premier League – kategori av bilder, video eller lyd på Commons FAs offisielle hjemmeside

| region = UEFA

https://no.wikipedia.org/wiki/FA-cupen

2023-02-04

FA-cupen

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FA-cupen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1871']

FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London. Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder.

FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i engelsk fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley i London. Fulham har rekorden for antall kamper spilt for å vinne tittelen i 1975; laget spilte tolv kamper i løpet av seks runder. == Tidligere vinnere av FA-cupen == Arsenal har vunnet flest titler – 14 ganger. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers (1884–86). De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale): Åtte klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End (1889), Aston Villa (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal (1971, 1998 og 2002), Liverpool (1986), Manchester United (1994, 1996 og 1999), Chelsea (2010) og Manchester City (2019). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor. I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som The Treble. I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt Tin Pot Treble (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet. Finalen i 2020 ble spilt uten tilskuere på grunn av covid-19 viruset. === Resultater fra samtlige finaler === Fet skrift på lagene betyr de vant The Double (serien og FA-cupen) den sesongen == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) FA Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

England

https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensmesterskapet_i_fotball_for_menn

2023-02-04

Verdensmesterskapet i fotball for menn

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1930', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:VM i fotball for menn']

Verdensmesterskapet i fotball for menn arrangeres hvert fjerde år av FIFA, og er et av verdens største og mest populære idrettsarrangementer. Det har blitt arrangert hver gang siden 1930, med unntak av 1942 og 1946 på grunn av andre verdenskrig. Regjerende verdensmester, fra VM i 2022, er Argentina. Med unntak av det første mesterskapet, der deltakerne ble invitert, har samtlige turneringer krevd kvalifiseringspill. Det er nå 32 land som får spille i sluttspillet, der en plass er reservert vertslandet. Kvalifiseringen arrangeres av kontinentforbundene: AFC (omtrent hele Asia og Australia), CAF (Afrika), CONCACAF (Nord-Amerika og De karibiske øyer pluss Guyana, Surinam og Fransk Guyana), CONMEBOL (resten av Sør-Amerika), OFC (Oseania bortsett fra Australia) og UEFA (Europa og Israel, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan og Kypros). Brasil er mestvinnende nasjon med fem verdensmesterskap, de er også de eneste som har deltatt i samtlige VM-sluttspill. Tyskland har dessuten kvalifisert seg til samtlige mesterskap de har kunnet spille, og dermed bare vært borte fra VM i 1930, som de takket nei til, og i 1950, der Vest-Tyskland og Øst-Tyskland ikke fikk delta som følge av andre verdenskrig. Italia har også vært med i samtlige VM bortsett fra fire, i 1930, der de takket nei, og i 1958, 2018 og 2022 der de ikke kvalifiserte seg. England meldte seg ut av FIFA i 1928 etter uenigheter om finansiering av amatørspillere, og debuterte i VM først i 1950. Argentina har deltatt i de fleste sluttspillene, det eneste VM de ikke har greid å kvalifisere seg til er VM i 1970. Dessuten deltok de ikke i kvalifiseringene til VM i 1938, 1950 og 1954. I tillegg til Brasils fem gull, har Italia og Tyskland fire gull, Argentina tre, Frankrike og Uruguay har to og England og Spania har ett hver. Brasil, Tyskland, Spania og til dels Argentina er de eneste som har vunnet VM i en annen verdensdel (Argentina vant i Mexico, som er del av Nord-Amerika, som stort sett regnes som en annen verdensdel enn Sør-Amerika). Av disse har Argentina og Tyskland vunnet VM på hjemmebane. Spania den eneste som ikke har vunnet på eget kontinent.

Verdensmesterskapet i fotball for menn arrangeres hvert fjerde år av FIFA, og er et av verdens største og mest populære idrettsarrangementer. Det har blitt arrangert hver gang siden 1930, med unntak av 1942 og 1946 på grunn av andre verdenskrig. Regjerende verdensmester, fra VM i 2022, er Argentina. Med unntak av det første mesterskapet, der deltakerne ble invitert, har samtlige turneringer krevd kvalifiseringspill. Det er nå 32 land som får spille i sluttspillet, der en plass er reservert vertslandet. Kvalifiseringen arrangeres av kontinentforbundene: AFC (omtrent hele Asia og Australia), CAF (Afrika), CONCACAF (Nord-Amerika og De karibiske øyer pluss Guyana, Surinam og Fransk Guyana), CONMEBOL (resten av Sør-Amerika), OFC (Oseania bortsett fra Australia) og UEFA (Europa og Israel, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan og Kypros). Brasil er mestvinnende nasjon med fem verdensmesterskap, de er også de eneste som har deltatt i samtlige VM-sluttspill. Tyskland har dessuten kvalifisert seg til samtlige mesterskap de har kunnet spille, og dermed bare vært borte fra VM i 1930, som de takket nei til, og i 1950, der Vest-Tyskland og Øst-Tyskland ikke fikk delta som følge av andre verdenskrig. Italia har også vært med i samtlige VM bortsett fra fire, i 1930, der de takket nei, og i 1958, 2018 og 2022 der de ikke kvalifiserte seg. England meldte seg ut av FIFA i 1928 etter uenigheter om finansiering av amatørspillere, og debuterte i VM først i 1950. Argentina har deltatt i de fleste sluttspillene, det eneste VM de ikke har greid å kvalifisere seg til er VM i 1970. Dessuten deltok de ikke i kvalifiseringene til VM i 1938, 1950 og 1954. I tillegg til Brasils fem gull, har Italia og Tyskland fire gull, Argentina tre, Frankrike og Uruguay har to og England og Spania har ett hver. Brasil, Tyskland, Spania og til dels Argentina er de eneste som har vunnet VM i en annen verdensdel (Argentina vant i Mexico, som er del av Nord-Amerika, som stort sett regnes som en annen verdensdel enn Sør-Amerika). Av disse har Argentina og Tyskland vunnet VM på hjemmebane. Spania den eneste som ikke har vunnet på eget kontinent. == Historie == Den første kampen mellom to landslag ble spilt mellom England og Skottland i 1870. To år senere ble den første offisielle kampen spilt mellom dem. De to var en stund de eneste landslagene i verden, men etter hvert kom også Wales og Irland. Da de fire lands forballforbund ble enige om samme regler, ble det spilt turneringer dem imellom, det såkalte British Home Championship, omtrent «Det britiske innenriksmesterskapet». FIFA ble dannet i 1904, og i 1906 kom England med. Det første arrangementet FIFA sto bak var Fotball under Sommer-OL 1908, der landene stilte med tilnærmet førstelag. Det ble tilsammen fem lag som stilte, Frankrike, Danmark, Storbritannia, Sverige og Nederland. FIFA fikk også medlemmer fra Sør-Amerika i tiden rett før eller under første verdenskrig. OL ble stadig mer populært, og særlig OL i 1920 ble et stort mesterskap. Imidlertid ble skillet mellom profesjonelle og amatørspillere et politisk problem. England krevde at en spiller som fikk noen form for kompensasjon utover nødvendige utgifter skulle anses som profesjonell, og dermed ikke kunne delta i OL. FIFA var uenig, og dette igangsatte stridigheter mellom FIFA og England som medførte at England og de andre britiske lagene trakk seg fra FIFA i 1928. Innen den tiden hadde FIFA forstått at begrensningene som lå i OLs idealer om amatører var en hemsko, og de satte i gang prosessen med å arrangere et verdensmesterskap hvor også profesjonelle spillere kunne delta. === 1930–1938: De første mesterskap === Uruguay ble tildelt mesterskapet i 1930 i konkurranse med Spania, Nederland, Ungarn, Italia og Sverige, ettersom landet var dobbelt regjerende olympiske mestre og hadde hundreårsjubileum for uavhengigheten. På grunn av den dyre og lange reisen, var det ingen europeiske lag som virket interessert i å delta. To måneder før mesterskapet skulle begynne hadde ingen europeiske lag meldt seg på, og FIFAs leder Jules Rimet måtte be Belgia, Frankrike, Romania og Jugoslavia om å bli med. Uruguay ble verdensmester på hjemmebane, med USA som beste ikke-søramerikanske lag og Jugoslavia som beste europeiske lag. Ingen lag fra Afrika, Asia eller Oseania stilte. Tilsammen 13 lag stilte, og de ble delt inn i fire grupper, der gruppevinnerne møttes i semifinaler. Uruguay gikk gjennom turneringen ubeseiret, og ble tidenes første verdensmester. Til VM i Italia i 1934 ble oppmøtet av europeiske lag større, mens de regjerende mesterne ble igjen i Uruguay. Mer kontroversielt enn det var at flere land anså VM for å ha vært diktert av Benito Mussolini, og at bestikkelse av dommere i stor grad tillot tøft italiensk spill mot Spania, Østerrike og Tsjekkoslovakia. Imidlertid inkluderte VM for første gang et afrikansk lag, Egypt. Det ble tilsammen 16 lag som stilte i sluttspillet, etter at 32 lag hadde meldt seg på til kvalifiseringen, og turneringen ble spilt som en ren cup, der man begynte med åttendedelsfinale. VM i Frankrike i 1938 inkluderte det første laget fra De karibiske øyer, Cuba og det første asiatiske laget, Nederlandsk India (nå Indonesia). Til gjengjeld var Brasil det eneste laget fra Sør-Amerika som stilte, Argentina og Uruguay stilte ikke som protest mot at turneringen for andre gang på rad ble holdt i Europa. Som i Italia fire år tidligere ble også dette arrangert som rent cupspill. Det var 16 lag som skulle delta, men Østerrike fikk sitt FIFA-medlemskap inndratt etter Anschluss og ni av deres spillere ble tatt ut til et stortysk landslag. Italia vant igjen, og forsvarte dermed sitt VM-gull. === 1950–1970: Brasils gullalder === Andre verdenskrig stoppet VM i 1942 og 1946, og i forkant av VM i Brasil i 1950 ble det bestemt at Tyskland og Japan ikke kunne være med. Imidlertid fikk Italia og Østerrike lov til å være med; Østerrike trakk seg senere fra kvalifiseringen. Argentina, Ecuador og Peru trakk seg under kvalifiseringen til VM, noe som betød at de gjenværende søramerikanske lagene kvalifiserte seg automatisk, Brasil som vert, og Paraguay, Bolivia og Uruguay (Venezuela stilte ikke før 1966). Flere andre lag trakk seg også, stort sett på grunn av økonomiske problemer. Trekningen besto opprinnelig av 15 lag, men India og Frankrike, som begge hadde kommet med etter at andre lag allerede hadde trukket seg, meldte avbud før første kamp.Brasil ønsket at VM skulle spilles med et innledende gruppespill, slik at alle lag var garantert minst tre kamper, noe som ville gi flere kamper. Etter nøling godtok FIFA dette, og denne turneringsformen har, med enkelte variasjoner, blitt benyttet siden. I 1950 ble det spilt ekstraomganger i de gruppespillkampene som endte uavgjort. Det ble ikke spilt finaler etter cup-format i dette verdensmesterskapet. De fire lagene som gikk videre fra gruppespillet, spilte mot hverandre i en finale-gruppe. Selve turneringen ble overraskende vunnet av Uruguay da de slo hjemmefavoritten i den avgjørende kampen. På tross av at mange nye lag deltok i kvalifiseringen, var det bare England som debuterte i 1950. I VM i 1954 deltok for første gang kommunistiske land fra bak Jernteppet (unntatt Sovjetunionen og Øst-Tyskland), og også Sør-Korea. Gruppene ble satt opp etter seeding slik at de to presumptivt beste i en gruppe ikke møtte hverandre, og heller ikke de to dårligste. Tyskland var tilbake etter utestengelsen, og de vant VM for første gang etter å ha slått favorittene Ungarn i finalen. VM i 1954 var det mest målrike gjennom tidene (fram til 2018), med 5,4 mål per kamp, og fram mot VM 1962 sank målsnittet drastisk til et nivå som senere har vært stabilt. I neste VM ble seedingen droppet, og i tillegg ble også ekstraomgangene i gruppespill sløyfet. Målgjennomsnitt ble introdusert, men bare mellom de to beste, eller etter at det hadde vært spilt en utslagskamp (play-off) mellom lagene med like mange poeng. Dette medførte at Nord-Irland, med langt dårligere målgjennomsnitt enn Tsjekkoslovakia, kom foran Tsjekkoslovakia etter å ha slått dem i utslagskamp. Ungarn tapte på samme måte mot Wales, som var med i sluttspillet for første og per 2018 siste gang. Da VM i 1962 ble tildelt Chile ble det første gangen at et VM ble arrangert i Sør-Amerika uten at det medførte at land trakk seg. I Europa var det bare Romania som trakk seg fra kvalifiseringen. Formatet var som i Sverige, bare med målgjennomsnitt som skilte lag som endte på lik poengsum. Argentina tapte for England på denne måten. Ekstraomganger på en halv time gjaldt i samtlige utslagskamper. Reglene tilsa også at dersom det fortsatt var uavgjort etter utslagskamp, ville vinneren bli kåret ved loddtrekning. Unntaket fra denne regelen var selve finalen. Brasil gikk gjennom turneringen ubeseiret og forsvarte tittelen som de vant i VM i Sverige.I VM i 1966 kom det ingen nyvinninger, men turneringen ble boikottet av afrikanske lag. En rekke afrikanske stater hadde erklært selvstendighet som del av avkoloniseringen og dermed opprettet fotballandslag, men FIFA mente at lagene ikke holdt sportslige kvaliteter til å få en friplass til VM, og de ble sendt ut til ekstra kvalifisering mot lag fra Asia og Oseania. Det afrikanske kontinentforbundet CAF protesterte, og seksten lag fra hele kontinentet trakk seg. Vertsnasjonen England vant etter å ha slått Vest-Tyskland i finalen, mens Nord-Korea ble første lag fra Asia som nådde kvartfinalen etter å ha slått Italia i gruppespillet. I VM i 1970 ble gule og røde kort introdusert for første gang i VM. Advarsler og utvisninger hadde eksistert før, men de symbolske kortene var ikke med før i denne turneringen. Målgjennomsnitt ble erstattet av målforskjell. Afrikas protester var nå tatt til følge slik at kontinentet fikk en friplass til sluttspillet, og Marokko ble det første afrikanske laget som kvalifiserte seg siden 1934. Brasil vant turneringen, og ble dermed det første laget som vant tre VM-titler; laget, hvor blant andre Pelé, Jairzinho, Carlos Alberto og Rivelino spilte, er senere blitt regnet av blant annet World Soccer som tidenes beste fotballag. === 1974–1990: Større turneringer, mer geografisk spredt deltakerfelt === I VM i 1974 gikk gruppevinnerne videre til mellomspillsgrupper. Dette formatet ble stående til og med VM i 1982. I 1974 deltok også Australia for første gang, og med dette hadde samtlige kontinenter deltatt i et VM-sluttspill. I VM i 1978 ble straffesparkkonkurranse etter ekstraomganger innført for å erstatte loddtrekning som avgjørelse på uavgjorte kamper i cupspill-kampene. Mesterskapet i 1978 ble for første gang avholdt i Argentina, og ble sterkt preget av politiske undertoner, da en militærjunta under ledelse av Jorge Rafael Videla styrte landet med jernhånd. Det var protester fra blant annet Amnesty International og lokale voldelige motstandsgrupper under oppladningen til mesterskapet, men selve turneringen foregikk uten voldelige hendelser. Argentina vant mesterskapet, deres første VM-tittel etter å ha vunnet 12 søramerikanske mesterskap, men ikke uten kontroverser på banen: dommeren Antonio Garrido tillot svært tøft spill i gruppespillkampen mot Ungarn og Peru slapp inn seks mål i en for dem betydningsløs siste gruppekamp, noe som førte til at Argentina vant gruppa på målforskjell.I VM i 1982 ble antall lag økt fra 16 til 24. Ellers var systemet en variant av det doble gruppespillformatet som ble spilt i 1974 og 1978. I VM i 1986 ble imidlertid mellomgruppespill sløyfet, og man gikk tilbake til cupspill med åttendedelsfinaler etter gruppespill. Italia vant VM 1982, deres første tittel siden 1930-tallet, og gikk opp likt med Brasil med tre VM-titler. Paolo Rossi ble turneringens store spiller for dem med seks mål, alle i mellomgruppespillet og utslagskampene, etter å ha kommet tilbake fra en toårs karantene for kampfiksing. Argentina var tilbake som mestre i 1986, ledet av Diego Maradona, som spesielt i kvartfinalen mot England gjorde seg bemerket; han scoret to mål, det ene ved en hands som dommeren ikke straffet, det andre ved å drible bort hele Englands forsvar fra egen banehalvdel. Vest-Tyskland var tapende finalist begge ganger, men tok revansje over Argentina i VM i Italia 1990, og ble dermed det tredje laget som hadde vunnet tre VM-titler. Finalen i 1990 ble avgjort ved et straffespark fra Andreas Brehme i en turnering som ble preget av få mål. Kamerun ble i samme turnering det første afrikanske laget som nådde kvartfinalen i VM. === 1994–2022: VM over hele kloden === I 1990 kom regelen om at antall scorede mål skilte lag som hadde lik målforskjell. Dette fikk betydning for Norge i VM i 1994. På grunn av manglende mål og defensivt spill i VM i 1990, ble det bestemt foran VM i 1994 at man skulle gi tre poeng for seier og ett for uavgjort; IFAB innførte også andre regelendringer på denne tiden, som forbud mot tilbakespill til keeper og en klargjøring av offsideregelen. Dette ga resultater, og VM 1990 er pr. 2018 fortsatt det målfattigste noensinne. VM 1994 ble en stor kommersiell suksess, med 96 prosent av alle billetter solgt og det høyeste tilskuersnitt for noe mesterskap fram til 2018. Brasil ble verdensmester for fjerde gang etter å ha slått Italia på straffesparkkonkurranse i finalen, den første gangen dette ble nødvendig for å avgjøre en VM-finale. I VM i 1998 ble formatet utvidet til 32 lag. Dermed var det bare de to beste fra hver pulje som gikk videre. Vertsnasjonen Frankrike ble verdensmester, den første nye mester siden 1978. VM 2002 var det første mesterskapet som ble holdt i to forskjellige land, Japan og Sør-Korea. Det var også første gang mesterskapet ble arrangert i Asia. Brasil ble verdensmester for femte gang, mens Sør-Korea nådde bronsefinalen, hvor de tapte for Tyrkia. Fra 2002 til 2018 var VM dominert av europeiske land, med Argentinas finaleplass i VM 2014 som eneste unntak. Italia vant sin fjerde VM-tittel i 2006 i Tyskland, Spania vant sin første VM-tittel og ble dermed det første europeiske land som vant utenfor sitt eget kontinent i Sør-Afrika 2010, og Tyskland vant VM i Brasil 2014. Sør-Afrika 2010 var også det første VM i Afrika, og dermed har VM blitt avholdt på alle kontinenter utenom Oseania. Frankrike ble verdensmester for andre gang i 2018 etter å ha slått Kroatia, det minste landet etter folketall som har nådd en VM-finale siden 1950, i finalen. I VM 2022 i Qatar vant Argentina for tredje gang, denne gang med 35 år gamle Lionel Messi som kaptein og turneringens store spiller. == Deltakerland == Samtlige land som er godkjent av FIFA kan delta. Per januar 2013 betyr det samtlige selvstendige land i verden med noen få unntak. I tillegg kan enkelte land som ikke er selvstendige, men likevel godkjent av FIFA, delta. Land som ikke er godkjent av FIFA er som oftest ikke godkjent på grunn av mangelfulle forutsetninger for et levende fotballmiljø. For eksempel har de færreste av disse landene eget seriespill for fotballklubber. Det har forekommet at land har, på grunn av korrupsjon, krig eller andre årsaker, blitt midlertidig utestengt av FIFA. Dette skjedde blant andre Vest-Tyskland i 1950 etter 2. verdenskrig og Jugoslavia i 1994. I kvalifiseringen til VM i 2014 ble for eksempel Brunei utestengt. Amerikansk Samoa De amerikanske Jomfruøyer Anguilla Aruba Bermuda De britiske Jomfruøyer Caymanøyene Cookøyene Curaçao England Færøyene Gibraltar Guam Hong Kong Macao Montserrat Nord-Irland Ny-Caledonia Puerto Rico Skottland Tahiti Turks- og Caicosøyene WalesSelvstendige land som ikke er medlem av FIFA Kiribati Marshalløyene Mikronesiaføderasjonen Monaco Nauru Palau Tuvalu VatikanstatenKvalifiseringen foregår stort sett slik at det er en intern kvalifisering i de enkelte kontinentale organisasjonene, og et visst antall lag fra hver verdensdel får kvalifisere seg. Dette gjaldt ikke til det første VM, men deretter ble kvalifisering introdusert; først som utslagskamper og etter hvert i små grupper hvor lagene møtte hverandre hjemme og borte. V - Vertsland M - Regjerende verdensMesterAntall deltakende lag reflekterer hvor mange det var planlagt å være, ikke hvor mange som faktisk spilte. Brøkdeler innebærer at lag fra forskjellige verdensdeler møttes til play-off. == Vertsland == Hvert VM blir arrangert i ett vertsland. Et unntak ble gjort til VM i 2002, da Sør-Korea og Japan arrangerte sammen. FIFA Council (som tidligere het FIFAs eksekutivkomité) bestemmer hvilket land som blir vertsland, etter regler som FIFA selv fastlegger underveis i utdelingsprosessen. På grunn av Europa og Sør-Amerikas klare dominans i fotball, ble turneringene på 1900-tallet hovedsakelig arrangert i de to verdensdelene. Det første VM ble lagt til Uruguay, og det neste til Italia. Lange avstander og store reisekostnader gjorde at mange land valgte å ikke delta. Blant annet var det bare fire europeiske lag som deltok i mesterskapet i Uruguay i 1930. Til det andre verdensmesterskapet boikottet regjerende verdensmester Uruguay som svar på uteblivelsen av mange europeiske lag til VM i 1930. De andre søramerikanske lagene sendte ikke sine beste spillere. I 1938 var det bare Brasil som deltok fra Sør-Amerika. Fra 1958 begynte FIFA en praksis med å arrangere VM annenhver gang i Amerika og i Europa. Per 2014 har de søramerikanske landene Argentina, Brasil (to ganger), Chile og Uruguay arrangert VM, mens Colombia ble tildelt VM i 1986, men måtte trekke seg av økonomiske årsaker. I Europa har VM blitt arrangert elleve ganger; i Italia (to ganger), Frankrike (to ganger), Tyskland (to ganger), Sveits, Sverige, England, Spania og Russland. VM har blitt arrangert i Nord-Amerika tre ganger; i Mexico (to ganger) og i USA. I 1998 bestemte FIFA at tildelinger av VM skulle følge rotasjonsprinsippet, der alle verdensdelene er med. I 2002 ble det første mesterskapet arrangert i Asia, da Japan og Sør-Korea ble tildelt vertskapet. I 2010 ble arrangementet gjennomført i Sør-Afrika. 30. oktober 2007 ble Brasil valgt som vertsland for mesterskapet i 2014. Det var andre gang et latinamerikansk land arrangerte VM for andre gang (Mexico arrangerte i 1970 og i 1986). Den 2. desember 2010 ble Russland tildelt VM i fotball 2018 og Qatar ble valgt som vertsnasjon for VM i fotball 2022. VM i 2026 er tildelt de tre landene på det nordamerikanske fastland: USA, Mexico og Canada. == Trofé == Verdensmesteren blir gitt et vandretrofé som landet får beholde til neste VM. Trofeet er av gull, mens nasjonen som må gi den fra seg etter ikke å ha forsvart den, får en forgylt kopi. Samtlige deltakere får en medalje. Jules Rimet-trofeet, trofeet som ble brukt fra 1930 til 1970, hadde utformingen av en kvinne med vinger, sannsynligvis Nike, som bærer en tikantet kopp. Trofeet ble først «stjålet» av Ottorino Barassi, en italiensk sportsfunksjonær, under andre verdenskrig, da han fryktet at den ville bli konfiskert av nazistene. Han oppbevarte trofeet under sengen sin og returnerte det til FIFA etter krigen. Også i 1966 ble trofeet stjålet, denne gangen av en mann som kalte seg «Johnson», men som het Edward Betchley. Han krevde løsepenger, men ble etter kort tid arrestert - uten trofeet. Det ble senere funnet av hunden Pickles. Det engelske fotballforbundet hadde i mellomtiden fått laget en kopi av trofeet. Kopien var laget av gullbelagt bronse og ble kjøpt på auksjon av FIFA for £254 000 i 1997, og gitt til fotballmuseet i Manchester. Det ekte trofeet ble i England frem til 1970, da Brasil ble verdensmester for tredje gang og vant det til odel og eie. Trofeet ble i 1983 nok en gang stjålet, og man antar at tyvene har smeltet den ned. Etter at Brasil fikk Jules Rimet-trofeet, ble det igangsatt en konkurranse om design på det nye trofeet. Vinneren ble Silvio Gazzaniga. Han beskrev vinnerbidraget slik: «The lines spring out of the base, rising in spirals, stretching out to receive the world. From the remarkable dynamic tensions of the compact body of the sculpture rise the figures of two athletes at the stirring moment of victory.» Trofeet ble laget i 18 karat gull og brukt først under VM i 1974, da Tyskland vant den. Trofeet er på vandring frem til 2042, da en ny vil måtte lages ettersom det ikke er plass til flere vinnernavn på plaketten i bunnen av trofeet. Etter 2042 vil den bli stående i FIFAs lokaler. == Vinnere == Uruguay vant gull i de to første VM de deltok i (de boikottet VM i både 1934 og i 1938). De kom til semifinalen i VM i 1954, men tapte både den og bronsefinalen. Deretter kvalifiserte de seg ikke til neste VM. I 1970 ble det en ny semifinale og et nytt bronsefinaletap, men deretter varierte det fra å ikke kvalifisere seg til gruppespill. VM i 2010 ble en tilbakekomst for Uruguay, som kom til semifinalen. De tapte bronsefinalen mot Tyskland i en jevn kamp. Italia har vært en fast deltaker i VM siden de vant i 1934. De gikk bare glipp av mesterskapene i 1958 og 2018. Imidlertid hadde Italia en dårlig periode fra sitt andre gull i 1938 frem til 1970. I tillegg til 1958-fiaskoen endte alle de andre VM mellom 1938 og 1970 med at Italia gikk ut i gruppespillet. I 1970 kom Italia til finalen, som de tapte mot Brasil. De fulgte opp med en fiasko i 1974, men mellom 1978 og 2006 gikk de videre fra gruppespillet i alle mesterskap, og vant tittelen igjen i 1982 og 2006. Siden dette har Italia ikke gått videre fra gruppespillet. Tyskland (fra 1954 til 1990 som Vest-Tyskland) vant på sitt første forsøk etter krigen, i 1954. De har siden levert stabilt gode resultater, med kvartfinaler som dårligste resultat, inntil 2018 hvor de ble utslått i gruppespillet. De vant VM igjen i 1974, 1990 og 2014, og kom til finalen i 1966, 1982, 1986 og 2002. De kom på tredjeplass i 1970, 2006 og 2010. Brasil tok sølv i 1950 før de vant i 1958 og 1962. VM i 1966 ble en skuffelse med bare gruppespill, men de vant igjen i 1970. Deretter ble det andrerundespill og semifinaler før Brasil igjen ble verdensmestere i 1994. De fulgte opp med sølv i 1998 og gull igjen i 2002. De siste fem VM har imidlertid endt i fire kvartfinaler og en bronsefinale. England vant VM i 1966, men har siden opplevd få høydepunkter. Engelskmennene kom på fjerdeplass i 1990 og 2018, men har ellers stort sett hatt problemer med å komme seg til semifinalene. I 1974, 1978 og 1994 lyktes de ikke engang å kvalifisere seg til VM. Argentina var i sin store periode fra de vant sitt første VM, i 1978, fram til 1990. I 1982 kom de til andre gruppespill, i 1986 vant de VM og i 1990 kom de til finalen. Deretter har Argentina stort sett kommet til kvartfinalen eller bare til gruppespillet, før de i 2014 igjen spilte i finalen og i 2022 vant de sin tredje VM-tittel. Frankrike har hatt varierende resultater både før og etter de vant for første gang i 1998. De tok bronse i 1958, men forsvant igjen ved å ikke kvalifisere seg til neste VM. Deretter var det først i 1982 de markerte seg med en fjerdeplass og i 1986 med en ny tredjeplass. På tross av at de ikke kvalifiserte seg til verken VM i 1990 eller 1994, vant de VM på hjemmebane i 1998. Neste VM kom de blant de dårligste lagene, før de i 2006 tapte finalen på straffer. I 2010 var de igjen blant de dårligste, men deretter gikk det sterkt oppover med kvartfinale i 2014 og en ny tittel i 2018. Spania var lenge kjent som laget som mislyktes i VM. De kom på fjerdeplass i 1950, men markerte seg ellers negativt. De kvalifiserte seg ikke til VM i 1954 eller 1958, og de gangene de kom til VM, endte det, akkurat som med England, stort sett i kvartfinale eller dårligere. De ble imidlertid mestre i Sør-Afrika 2010, men klarte ikke å følge dette opp seinere i det 21. århundret. === Arrangerte mesterskap === Forkortelser: eeo. — etter ekstraomganger sm. — selvmål str. — straffespark str. konk. — straffesparkkonkurranse == Debut i VM == 84 land fra alle verdens kontinenter har deltatt i VM, flest fra Europa. Ni av ti søramerikanske FIFA-medlemmer har kvalifisert seg. Seks av lagene er nå representert ved andre land eller territorier: Jugoslavia, Tsjekkoslovakia, Nederlandsk India, Vest-Tyskland, Øst-Tyskland og Sovjetunionen. FIFA avgjør i hvert enkelt tilfelle hvilket lag som regnes som oppfølger, se noter under tabellen. === Sør-Amerika (CONMEBOL) === Argentina (VM 1930) Bolivia (VM 1930) Brasil (VM 1930) Chile (VM 1930) Paraguay (VM 1930) Peru (VM 1930) Uruguay (VM 1930) Colombia (VM 1962) Ecuador (VM 2002) === Europa === Belgia (VM 1930) Frankrike (VM 1930) Jugoslavia (VM 1930) Romania (VM 1930) Italia (VM 1934) Nederland (VM 1934) Spania (VM 1934) Sveits (VM 1934) Sverige (VM 1934) Tsjekkoslovakia (VM 1934) Tyskland (VM 1934) Ungarn (VM 1934) Østerrike (VM 1934) Norge (VM 1938) Polen (VM 1938) England (VM 1950) Skottland (VM 1954) Tyrkia (VM 1954) Vest-Tyskland (VM 1954) Nord-Irland (VM 1958) Sovjetunionen (VM 1958) Wales (VM 1958) Bulgaria (VM 1962) Portugal (VM 1966) Øst-Tyskland (VM 1974) Danmark (VM 1986) Irland (VM 1990) Hellas (VM 1994) Russland (VM 1994) Serbia og Montenegro (VM 1998) Kroatia (VM 1998) Slovenia (VM 2002) Tsjekkia (VM 2006) Ukraina (VM 2006) Serbia (VM 2010) Slovakia (VM 2010) Bosnia og Hercegovina (VM 2014) Island (VM 2018) === Nord- og Mellom-Amerika og Karibia (CONCACAF) === Mexico (VM 1930) USA (VM 1930) Cuba (VM 1938) El Salvador (VM 1970) Haiti (VM 1974) Honduras (VM 1982) Canada (VM 1986) Costa Rica (VM 1990) Jamaica (VM 1998) Trinidad og Tobago (VM 2006) Panama (VM 2018) === Afrika === Egypt (VM 1934) DR Kongo (VM 1974) Tunisia (VM 1978) Algerie (VM 1982) Kamerun (VM 1982) Marokko (VM 1986) Nigeria (VM 1994) Sør-Afrika (VM 1998) Senegal (VM 2002) Angola (VM 2006) Elfenbenskysten (VM 2006) Ghana (VM 2006) Togo (VM 2006) === Asia === Nederlandsk India (VM 1938) Sør-Korea (VM 1954) Nord-Korea (VM 1966) Israel (VM 1970) Iran (VM 1978) Kuwait (VM 1982) Irak (VM 1986) De forente arabiske emirater (VM 1990) Saudi-Arabia (VM 1994) Japan (VM 1998) Kina (VM 2002) === Oseania === Australia (VM 1974) New Zealand (VM 1982) === Fotnoter === == Rekorder og statistikker == Oppdatert statistikk per VM i fotball 2022 === Land === Gjennom 22 VM-finaler opp gjennom historien har Brasil, Tyskland, Italia, Argentina, Frankrike og/eller Nederland alltid nådd finalen av 13 ulike land totalt. Disse lagenes dominans er godt gjenspeilet i oversikten over antall VM-titler (18 av 22) og finaler (34 av 44 finaleplasser), og ble også svært tydeliggjort i VM i fotball 2014 hvor gruppen tok alle 4 semifinaleplassene. Brasil har vunnet VM på alle kontinentene det er avholdt, bortsett fra Afrika, hvis ene mesterskap (avholdt i Sør-Afrika i 2010) ble vunnet av Spania. Inntil Spania vant her hadde europeiske lag kun vunnet når mesterskapet hadde blitt avholdt i Europa. I VM 2014 ble dette mønsteret ytterligere brutt da Tyskland vant VM i Brasil i Sør-Amerika. Før dette var det kun lag fra Sør-Amerika som hadde vunnet VM når det var blitt arrangert i Sør-Amerika (4 ganger) eller Nord-Amerika (3 ganger). === Resultater og kamper === === Spillere === == Referanser == == Fotnoter == == Eksterne lenker == (zh) Offisielt nettsted (en) FIFA World Cup – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) www.worldcup-history.com (no) http://fotballen.eu/vm/ (Fakta og statistikk fra alle VM) (en) MyFootballFacts.com – FIFA World Cup Finals Statistics (fr) cdmfifa.free.fr

| flest titler = (5 titler)

https://no.wikipedia.org/wiki/Finland

2023-02-04

Finland

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Finland', 'Kategori:Norden', 'Kategori:Republikker']

Finland (finsk: Suomi uttale ), offisielt Republikken Finland (finsk: Suomen tasavalta) er et land i Norden. Finland grenser til Norge i nord, Sverige i nordvest og Russland i øst. Landet har også en lang kystlinje mot Østersjøen, som kan deles inn i Bottenviken i vest og Finskebukten i sør. Sør for Finskebukten ligger Estland. Finland er blant Europas største land i areal, men et av de tynnest befolkede. De fleste av landets 5,5 millioner innbyggere bor i det flate lavlandet i sør. Landskapet er skogkledd og preget av flere tusen innsjøer. Ut mot kysten ligger sletter med fruktbar leirjord. Hovedstaden Helsingfors med omegn har rundt 1,5 millioner innbyggere. Andre store byer er Tammerfors, Åbo og Uleåborg. 85–90 % av landets befolkning er etniske finner, som snakker finsk. 5 % er finlandssvensker, som snakker svensk. Landet har også en samisk minoritet. Finland har vært bosatt av mennesker siden isens tilbaketrekning omkring 9 000 år f.Kr. Jordbruket ble trolig innført i Sørvest-Finland omkring 2 500 f.Kr. Finnene drev utstrakt handel med både Skandinavia og Baltikum. Fra 1200-tallet ble Finland gradvis integrert i det storsvenske riket. Etter finskekrigen måtte Sverige i 1809 avstå sine østlige riksdeler, som heretter ble Storfyrstedømmet Finland, en delvis selvstyrt del av Tsar-Russland. Etter den russiske revolusjon i 1917 erklærte Finland sin uavhengighet. Sterke nasjonale motsetninger med storpolitiske overtoner førte til den finske borgerkrigen i 1918. Under vinterkrigen forsøkte Sovjetunionen å invadere den unge republikken. Finland forsvarte sin uavhengighet, men mistet store deler av Karelen og andre grenseområder. Finland var mest et jord- og skogbruksland frem til 1950-årene, men ble tvunget til å reise en stor metall- og verkstedindustri da Sovjetunionen forlangte skip og maskiner som krigsskadeserstatning. Finland bygget ut en omfattende velferdsstat etter skandinavisk modell. Finland er i dag et av verdens rikeste og mest utviklede land. Finland er en stor eksportør av papir, papirmasse og trevarer. Finland har også en høyteknologisk industri innen elektronikk og telekommunikasjon. Finsk arkitektur og industridesign har blitt kjent over hele verden. Finland er en parlamentarisk republikk. Øygruppen Åland er et demilitarisert og selvstyrt område innenfor riket. Finland er medlem av EU. I likhet med Sverige har Finland hatt et militært og sikkerhetspolitisk samarbeid med NATO, men uten å være medlem. I 2022, etter Russlands invasjon av Ukraina, søkte både Finland og Sverige om NATO-medlemskap.

Finland (finsk: Suomi uttale ), offisielt Republikken Finland (finsk: Suomen tasavalta) er et land i Norden. Finland grenser til Norge i nord, Sverige i nordvest og Russland i øst. Landet har også en lang kystlinje mot Østersjøen, som kan deles inn i Bottenviken i vest og Finskebukten i sør. Sør for Finskebukten ligger Estland. Finland er blant Europas største land i areal, men et av de tynnest befolkede. De fleste av landets 5,5 millioner innbyggere bor i det flate lavlandet i sør. Landskapet er skogkledd og preget av flere tusen innsjøer. Ut mot kysten ligger sletter med fruktbar leirjord. Hovedstaden Helsingfors med omegn har rundt 1,5 millioner innbyggere. Andre store byer er Tammerfors, Åbo og Uleåborg. 85–90 % av landets befolkning er etniske finner, som snakker finsk. 5 % er finlandssvensker, som snakker svensk. Landet har også en samisk minoritet. Finland har vært bosatt av mennesker siden isens tilbaketrekning omkring 9 000 år f.Kr. Jordbruket ble trolig innført i Sørvest-Finland omkring 2 500 f.Kr. Finnene drev utstrakt handel med både Skandinavia og Baltikum. Fra 1200-tallet ble Finland gradvis integrert i det storsvenske riket. Etter finskekrigen måtte Sverige i 1809 avstå sine østlige riksdeler, som heretter ble Storfyrstedømmet Finland, en delvis selvstyrt del av Tsar-Russland. Etter den russiske revolusjon i 1917 erklærte Finland sin uavhengighet. Sterke nasjonale motsetninger med storpolitiske overtoner førte til den finske borgerkrigen i 1918. Under vinterkrigen forsøkte Sovjetunionen å invadere den unge republikken. Finland forsvarte sin uavhengighet, men mistet store deler av Karelen og andre grenseområder. Finland var mest et jord- og skogbruksland frem til 1950-årene, men ble tvunget til å reise en stor metall- og verkstedindustri da Sovjetunionen forlangte skip og maskiner som krigsskadeserstatning. Finland bygget ut en omfattende velferdsstat etter skandinavisk modell. Finland er i dag et av verdens rikeste og mest utviklede land. Finland er en stor eksportør av papir, papirmasse og trevarer. Finland har også en høyteknologisk industri innen elektronikk og telekommunikasjon. Finsk arkitektur og industridesign har blitt kjent over hele verden. Finland er en parlamentarisk republikk. Øygruppen Åland er et demilitarisert og selvstyrt område innenfor riket. Finland er medlem av EU. I likhet med Sverige har Finland hatt et militært og sikkerhetspolitisk samarbeid med NATO, men uten å være medlem. I 2022, etter Russlands invasjon av Ukraina, søkte både Finland og Sverige om NATO-medlemskap. == Etymologi == Det germanske navnet Finland viser til folkegruppen finner. Det antas å komme av proto-germansk *fanþian-, «vandrere» eller «jegere». Begrepet har vært brukt delvis overlappende om samer. Det er derfor ikke sikkert hvem folkegruppen fenni, som den romerske historikeren Tacitus nevner i Germania 100 år e.Kr., eller phinnoi, som geografen Ptolemaios nevner i Geographia 150 år e.Kr., egentlig viser til.Landskapsnavnet Finland finnes på runesteiner i Sverige i middelalderen. I løpet av svensketiden kom navnet Finland til å gå fra bare å betegne landskapet Egentliga Finland til å betegne hele den østre riksdelen, som ikke fikk sin nåværende utstrekning lengst nord før grensedragningen i 1809.Det finske egennavnet Suomi er ikke sikkert forklart. Det kan komme av proto-baltisk *zemē, «land», som finnes i både østersjøfinske og baltiske språk. At navnet skal være lånt direkte fra samenes egennavn sámi eller sápmi, som antas å ha samme rot, er mer omstridt. Navnet Suomi forekommer første gang i russiske krøniker på 1200-tallet.Den norske skrivemåten ble i 1959 endret fra «Finnland» til «Finland», i samsvar med den finlandssvenske formen. Det norske Språkrådet anbefaler å bruke offisielle svenske stedsnavn i Finland «av omsyn til det skandinaviske språkfellesskapet».I tradisjonell skandinavisk språkbruk har «finne» vært brukt om alle fra Finland. Den finlandssvenske kulturbevegelsen har fått noe gjennomslag for å bruke «finner» utelukkende om de finsktalende, og «finlendinger» om alle fra Finland. == Naturgeografi == Finland hadde et samlet flateinnhold på 338 455 km², hvorav 34 534 km² (9 %) var ferskvann, oppgav Lantmäteriverket i 2019. Landet måler 1 157 km på det lengste fra Hangö i sør til Utsjok i nord, og 542 km på det bredeste fra Närpes i vest til Ilomants i øst.Finland har en 614 km lang landegrense mot Sverige i vest, 736 km mot Norge i nord, og 1 340 km mot Russland i øst. I tillegg har Finland en sjøgrense mot Estland i sør. Landegrensen mot Sverige følger i hovedsak Könkämäälven, Muonioälven og Torneälven mot Bottenviken, mens grensen mot Norge langt på vei følger elvene Tana og Anárjohka (Enare älv) og fjellmassivene. Finland er et av verdens nordligste land. Landet ligger omtrent mellom 60° og 70° nordlig bredde og 20° and 32° østlig lengde. En tredjedel av Finlands lengdeutstrekning og en fjerdedel av arealet ligger nord for polarsirkelen. === Topografi === Finland er nokså flatt og lavtliggende, særlig i sør, og noe mer kupert i nord. To tredjedeler av Finlands areal ligger mindre enn 200 moh. Ut mot kysten, spesielt i Österbotten, er det store sletter med leirjord. Finlands høyeste punkt (1 324 moh.) ligger på Háldi på grensen til Norge.Finland kalles ofte «de tusen sjøers land» for sine mange og store innsjøer, særlig i de indre, sørøstlige delene av landet. Det finnes rundt 168 000 innsjøer på minst 500 m². Flesteparten av innsjøene er dannet i hellinger i berggrunnen, og de fleste er derfor grunne og ofte sterkt forgrenet. Saimen er den største innsjøen på 1 393 km², og er Europas fjerde største naturlige innsjø. Päijänne er Finlands nest største innsjø med 1 082 km² og den dypeste med 95,3 m på det meste. I nord er det færre av de store innsjøene; et unntak er Enaresjøen, som er Finlands tredje største. I områder med dårlig avrenning er landskapet ofte myrlendt.I vest og sør avgrenses Finland naturlig av Østersjøen med Bottenviken i vest og Finskebukten i sør. Finland har en kystlinje på rundt 1 250 km med mange innskjæringer, og utenfor kysten ligger det svært mange øyer, spesielt i Skärgårdshavet (Åboland og Åland) og i Norra kvarken. Det finnes rundt 187 000 øyer som er større enn 100 m². Fasta Åland er med sine 689 km² Finlands største øy. Den største øya utenom Åland er Kimitoön på 545 km².Kemi älv i Nord-Finland er rundt 500 km lang og regnes som Finlands lengste elv. Nesten alle vassdrag i Finland drenerer til slutt i Østersjøen. Unntaket er vassdragene nord for landryggen Maanselkä i Lappland, som drenerer i Nordishavet. Ettersom ferskvannstilstrømningen er så stor og fordampningen liten, er saltinnholdet i havene rundt Finland mindre enn i verdenshavene. Nord i Bottenviken er saltinnholdet så lite at det også finnes ferskvannsarter i havet. === Geologi === Finland hører med til den midtre og eldste delen av det fennoskandiske grunnfjellsskjoldet. Det finnes knapt fjell i Finland som er dannet etter prekambrisk tid. De vanligste bergartene i Finland er omdannet granitt, gneis og skifer.Overflaten på grunnfjellet ble furet under den siste tid. Isens bevegelser i sørvestlig–nordøstlig vises fortsatt i retningen på innsjøer og elver. De 2–3 km tykke ismassene var så tunge at nesten hele Finland opp til 67° nordlig bredde ligger under den marine grense. Fordi landet har ligget under havet, er det avsatt mye marin leire i fordypninger og sprekker i berggrunnen.Da isen trakk seg tilbake, etterlot de et landskap med mange endemorener, drumlins og eskere i isens lengderetning. De største er Salpausselkä-ryggene, som løper parallelt gjennom Sør-Finland. På det høyeste er de 200 moh. og Sør-Finlands høyeste punkt.Landhevningen etter istiden pågår fortsatt i Finland. Størst er den i Österbotten med 80–90 cm på 100 år. === Klima === Etter Köppens klimaklassifisering vil klimaet i Finland i normalår betegnes som kontinentalt subarktisk.Finland har en blanding av innlandsklima og kystklima. Nærheten til Østersjøen og de mange innsjøene bidrar til dette. Landet ligger nært nok Atlanterhavet til å påvirkes av Gulfstrømmen, så klimaet i Finland er nokså mildt sammenlignet med land på samme breddegrader. Det milde kystklimaet avtar med avstanden fra havet. På en annen side er de store luftmassene fra Sibir aldri langt borte. I grensetraktene er innlandsklimaet mest påtagelig.I de varmeste sommermånedene kan middeltemperaturen i Sør-Finland ligge på 21–22 ℃, mens i de kaldeste vintermånedene kan Nord-Finland ha middeltemperaturer ned mot −25 ℃. Variasjonen mellom middeltemperaturen i juli og februar er vanligvis 23–26 ℃ for hele Finland.Fra januar av kommer som regel den kalde sibirluften, og Bottenviken og innsjøene i Finland fryser til. Det snør ofte gjennom vintermånedene, men snøen er som regel lett, mens temperaturene sjelden kommer over frysepunktet. Snødekket er likevel dypere i nord på grunn av mindre tining og lengre snøsesong. Det er kaldest i Lappland, selv om de fleste steder i Finland har hatt dagtemperaturer på under −30 ℃.Våren er den tørreste årstiden, ofte bare med 20–40 mm nedbør i måneden, med en god del sol. Snøen smelter fra nord til sør i løpet av april og mai, men i Lappland er ikke bakken helt bar før i juni. Finland har større sjanse for tåke enn nabolandene, særlig langs kysten. Tåke er mest vanlig om natten og tidlig om morgenen i høstmånedene.Nedbørsmengdene er ujevnt fordelt mellom landsdelene. Lappland har en normal årsnedbør på rundt 400 mm, mens den i Helsingsfors er rundt 650 mm. Nedbøren i sommerhalvåret er som regel størst i juli–august. Om høsten blir nedbørsmengden mindre, men fordelt på flere nedbørsdager. === Økologi === Omtrent tre fjerdedeler av Finlands landareal er dekket av skog. Finland deles gjerne inn i tre biomer: Det meste av landet ligger i det boreale barskogsbeltet. Det sørvestlige Finland tilhører edelløvskogbeltet. I det nordlige Lappland er det tundravegetasjon med fjellbjørkeskog i de lavalpine områdene og bart fjell i de høyalpine.Skogtakseringen for 2016–2020 viste at 50 % av det stående tømmervolumet var furu, 30 % var gran, og 20 % bjørk og andre løvtrær. Finland var bevokst med granskog lenge før Sverige og Norge. Man regner med at granen først innvandret til det østlige Finland fra Russland omkring 5 500 år siden, og at den for 3 000 år siden hadde spredt seg til det meste av landet. Det meste av skogen vokser på fastmark, men en del også i Finlands mange sumper og myrer. En tredjedel av Finlands landareal er dekket av torvjord, men mange av myrene er drenert og dyrket. I 2015 var anslagsvis 5 % av Finlands landareal våtmark. Det finnes minst 45 000 levende dyre-, plante- og sopparter i Finland, hvorav 27 000 kjente dyrearter (deriblant 20 000 insekter), 4 500 plantearter og 7 500 sopparter. Minst 60 levende pattedyrarter, 256 hekkende fuglearter, 70 fiskearter og 11 amfibie- og krypdyrarter hører naturlig hjemme i Finland, ifølge nasjonal rødliste fra 2010.Det største skogsdyret i det boreale barskogsbeltet er elgen. Andre hjortedyr som finnes naturlig i landet er fjellrein, som til dels er temmet, og mer sjelden finsk skogsrein, som lever vilt. Sørvest i landet er det også introdusert dåhjort og hvithalehjort.De største ville rovpattedyrene i Finland er brunbjørnen, som regnes som Finlands nasjonaldyr, ulv, gaupe og jerv. Rovpattedyrene er i hovedregelen fredet, og populasjonene er voksende. Fjellreven var tidligere utbredt over hele landet, men er nå begrenset til Nord-Finland og anses som truet. Rødrev og grevling finnes over det meste av landet. Mårhunden har innvandret fra Russland og bredt om seg i Finland.Det har blitt observert rundt 470 fuglearter i Finland, hvorav 250 hekker i landet. De fleste er trekkfugler. Finlands skjærgård har ikke så store sjøfuglkolonier som ute ved verdenshavene, men har viktige leveområder for vadende fugler. En art som trives i myrer, sumper og ved randen av innsjøer er sangsvanen, som har hatt en plass i finsk folketro og regnes som Finlands nasjonalfugl. De mest tallrike hekkefuglene i Finland er løvsanger, bokfink og rødvingetrost.Det finnes rike fiskebestander i både Østersjøen, elvene og innsjøene i Finland. Noen arter lever i både ferskvann og saltvann. Det vanligste sjølevende rovpattedyret er gråselen, som finnes langs hele Østersjøkysten. Saimenselen er stedegen for ferskvannssjøen Saimen og den eneste kjente dyrearten som er stedegen for Finland. == Historie == === Forhistorisk tid === Det tidligste arkeologiske funnet av menneskelig bosetting i Finland er sandsteinredskaper i Varggrottan ved Kristinestad fra siste mellomistid (120–125 000 år siden). De har blitt laget av neandertalere.Finland ble bosatt av moderne mennesker i slutten av siste istid. Etter samene kom finsk-ugriske stammer – finner, tavastere og karelere – fra sør og øst. De bosatte seg ved kysten og innsjøene, der de jaktet på pattedyr som elg, bever og sel. Det er også funnet fiskegarn fra eldre steinalder på Det karelske nes. I yngre steinalder tilhørte Finland kamkeramikkulturen, og hadde påviselig kontakt med folk rundt Østersjøen og i Vest-Russland. Det var fortsatt en ren fangstkultur, men funn i Øst-Finland viser at kobberet var kjent. Mot slutten av yngre steinalder opptrer båtøkskulturen. Den kan henge sammen med innføringen av jordbruket sørvest i Finland omkring 2 500 år f.Kr. Jordbruket hadde spredt seg til store deler av kysten innen 2 000 år f.Kr.I bronsealderen vokste det frem et samfunn av fastboende bønder på kysten av Vest-Finland. Trolig har bebyggelsen bestått av enkeltstående gårder, i form av langhus, og små gårdsansamlinger. Kystområdene tilhørte den nordiske bronsealderkulturen. Bronsealderkulturen etterlot seg også store gravhauger. Midt i bronsealderen gikk de over til branngraver, noe som tyder på påvirkning fra Skandinavia. I innlandet og det nordlige Finland dominerte fortsatt fangstkulturen, men det ble eksperimentert med jordbruk i innlandet. Denne arktiske bronsealderkulturen hadde utstrakt kontakt med Russland.Tidlig i romersk jernalder vokste det frem tettbefolkede bygder som lå beskyttet av skjærgården eller i elvedaler. Jordbruket bredte seg også ut i Tavastland. Finnene handlet pelsverk og rav med romerne. Den materielle kulturen ble rikere i folkevandringstiden. Gravfunn i det sørvestlige Finland vitner om et høvdingesamfunn, men hvordan folkegruppene i Finland i forhistorisk tid var organisert, er uvisst.I vikingtiden ser Finland ut til å ha vært et velstående bondesamfunn med utstrakte handelsforbindelser. Sørkysten av Finland lå på vikingenes handels- og ekspedisjonsrute i østerled. Ved Kyrksundet i Kimitoön har vikingene hatt en havn. Olav Digre skal også ha forsøkt å skattlegge finnene i 1028. En nedtegnelse som inngår i kong Valdemar Seiers jordebok, beskriver en innenskjærs seilingsled opp langs den svenske østkysten, via Skjærgårdshavet og Åland, langs den finske sørkysten og inn i Finskebukten. I vikingtiden ryddet finnene enda mer jordbruksland i Tavastland og Savolax. === Svensketiden: middelalder og tidlig moderne tid === På 1100-tallet hadde svenskene på nytt bosatt Åland, og de begynte å ekspandere østover mot Finland, eller Österland. Svenske nybyggere bosatte seg ved kysten. Kong Erik den hellige skal ha sendt et korstog for å kristne finnene i 1155. Biskopen i Uppsala fulgte med og skal ha blitt drept under korstoget; Henrik den hellige har blitt Finlands nasjonalhelgen. Olavskulten har også vært sterk.Det var først på 1200-tallet at kongemakten sørget for å inkorporere landskapene Egentliga Finland, Tavastland og mesteparten av Karelen i det svenske riket. Sverige sikret dermed sine handelsinteresser i Baltikum og Russland. Kirken kom også inn i fastere former med en bispestol i Åbo, som lå under erkebispesetet i Uppsala. Nöteborgstraktaten av 1323 anerkjente Sveriges overherredømme i Sør-Finland, mens de svensk-novgorodske krigene ble utkjempet om makten over Karelen og Ingermanland. Karelerne ble ortodokse kristne etter påtrykk fra Novgorod.Det er vanlig å regne med seks middelalderbyer i Finland: Åbo, Viborg, Ulvsby, Raumo, Borgå og Nådendal. Åbo og Viborg ble viktige svenske befestninger. Tavastehus slott ble også reist. Alle middelalderbyene var etter måten små, men livlige handelssteder. De viktigste handelsrutene gikk mot Stockholm og hansabyer som Lübeck og Reval. Derfor var kjøpmannsstanden i byene dominert av tyskere, senere svensker.Fra slutten av 1400-tallet kom det svenske riket til å ligge i en rekke grensekonflikter med Storfyrstedømmet Moskva. En av de mest kjente er den russiske beleiringen av Viborg i 1495, som høvedsmannen Knut Jönsson Posse slo tilbake. Forholdet til Moskva ble forbedret, men under riksforstander Svante Nilsson Stures krig mot Danmark ble Åland og Åbo herjet og plyndret av den danske flåten. Krigen lammet skipsfarten i den nordlige Østersjøen. De østre riksdelene led mindre skade enn de vestre under Gustav Vasas opprør mot Kalmarunionen. På 1500-tallet kom også nybyggere til det nåværende Midt- og Nord-Finland, som hadde vært felles skattland for Sverige og Novgorod. Russerne anerkjente svenskenes rett til å kreve skatt fra samene fra Österbotten til Varangerfjorden ved freden i Teusina i 1595. Reformasjonen styrket folkespråket, idet finsk og svensk ble kirkespråk ute i bygdene. Biskop Mikael Agricola utgav en rekke religiøse og verdslige skrifter på finsk. Han regnes som det finske skriftspråkets far. På 1600-tallet sørget generalguvernør Per Brahe for å utvikle Finlands økonomi og bysamfunn. Fremgangen ble brutt sist på 1600-tallet, da avlingene slo feil og en tredjedel av befolkningen sultet i hjel.De østre riksdelene led sterkt under den store nordiske krig. Hele Sør-Finland ble okkupert av russerne, og ved freden i Nystad måtte Viborg og det meste av Karelen avstås til Russland. Med det endte den svenske stormaktstiden. At tsar Peter den store i 1703 grunnla St. Petersburg som Russlands nye hovedstad ved Finskebukten, forandret Finlands geopolitiske betydning for all fremtid.Opplysningspresten Anders Chydenius fra Österbotten ble en viktig samfunnsreformator under frihetstiden, som forkjemper for verdens første trykkefrihetsforordning, frihandel og en viss religionsfrihet. === Rikssprengning og russisk klientstat (1809–1917) === Både den russisk-svenske krig og napoleonskrigene avdekket et svakt svensk forsvar av de østre riksdelene mot Russland. Tanken om et selvstendig Finland i forbund med Russland fikk grobunn.I 1808 ble de riksdelene som lå øst for Bottenviken erobret av russerne, i det som senere ble kjent som finskekrigen. Ved freden i Fredrikshamn i 1809 måtte Sverige også avstå Åland til Russland. Tsar Aleksander I sverget troskap overfor landdagen i Borgå og anerkjente Finlands styresett og språk. Storfyrstedømmet Finland ble opprettet som en selvstyrt del av det russiske riket. Finland fikk en sentraladministrasjon i Helsingfors. Finland viste «en eksemplarisk underdanighet, innsmigring og frivillig tilbakeholdenhet». Dette skulle bli typisk for den finske østpolitikken.Under Krimkrigen ble flere kystfort og festninger i Finlands havnebyer bombardert av den engelske og franske flåten. Den finske handelsflåten led også store tap i krigen. Russernes vestligste befestning, Bomarsunds festning på Åland, ble inntatt og sprengt. Ved fredsslutningen forpliktet russerne seg til å la Åland være demilitarisert.Kulturelt kom Finland til å bli preget av 1800-tallets nasjonalromantikk, som fremfor alt begynte i universitetskretser i Åbo. En finskspråklig skjønnlitteratur begynte fort å vokse frem. Finsknasjonale akademikere og storbønder fant sammen og kaltes fennomaner. Det var med russernes bifall at finsk ble likestilt med svensk i løpet av siste halvdel av 1800-tallet. Unge, finsktalende intellektuelle kom til å hevde seg i samfunnslivet.Handelen med omverden økte sterkt som følge av økonomisk liberalisering og innføringen av den finske marken som valuta i 1860. Industrialiseringen i Finland ble fremfor alt drevet av skogindustrien. Økonomisk var landet sterkt knyttet til Russland, og den økonomiske politikken innebar bare en begrenset liberalisering av markedene. Kommunikasjonene ble forbedret med jernbaner og kanaler, deriblant Saima kanal.Etter Tysklands samling i 1871 utviklet Finland sterke bånd til den nye stormakten. Det ble en viktig grunn til at tsaren ved inngangen til 1900-tallet ønsket å begrense det finske selvstyret. Russifiseringen av Finland skulle imidlertid vise seg forfeilet og ødeleggende for Finlands senere forhold til Russland. Etter den russiske revolusjon opplevde Finland for første gang massearbeidsløshet med sterke sosiale og politiske spenninger. Finnene betraktet forholdet til Russland som en personalunion, og da tsaren abdiserte under oktoberrevolusjonen i 1917, erklærte Finland unionen for opphørt. I løpet av få uker ble Finlands uavhengighet anerkjent av den russiske bolsjevik-regjeringen samt nabolandene Sverige og Norge. === Finland som ung selvstendig stat (1917–1945) === Finland var bare langsomt industrialisert, så det fantes en stor gruppe jordløse landarbeidere og husmenn, som gjorde felles sak med radikale industriarbeidere. Den unge staten var i fare under verdenskrigen og kunne ikke bekoste sosiale reformer. 40 000 russiske soldater befant seg fortsatt i landet. Finland innførte, som første land i Europa, allmenn stemmerett for både menn og kvinner i 1906. Finlands sosialdemokratiske parti ble størst, men kunne ikke omsette stemmene i regjeringsmakt. Finlands riksdag hadde ikke noen parlamentarisk styreform og derfor ingen kultur for klassesamarbeid. Regjeringen hadde sterkest støtte hos overklassen, middelklassen og bøndene. I 1917 mistet sosialistene også flertallet i Riksdagen, noe som førte til en revolusjonær stemning i arbeiderklassen. Både «de røde» og «de hvite» begynte å reise væpnede grupper.I januar 1918 utbrøt den finske borgerkrigen. Borgerkrigen hadde storpolitiske overtoner, ettersom de hvite ble støttet av Tyskland og i beskjeden grad av Sverige, mens de røde støttet seg på russerne. Etter fire måneders kamp led de røde et endelig nederlag i slaget om Tammerfors. Regjeringsstyrkene, ledet av general Carl Gustaf Mannerheim, inntok Helsingfors uken etter og avsluttet krigen. Anslagsvis 36 000 døde under krigen. Mange døde i fangeleire eller ved henrettelser uten lov og dom. De hvite skyldte den nasjonale tragedien på russisk oppildning.Etter de hvites seier i borgerkrigen var Riksdagen midlertidig uten sosialister, og monarkistene i forfatningskampen kom i flertall. Riksdagen valgte Fredrik Karl av Hessen til konge i det tiltenkte Kongeriket Finland, men han sa fra seg tronen før han tiltrådte, etter at tyskerne led nederlag i den første verdenskrig. I 1919 vedtok den nyvalgte Riksdagen i stedet en ny konstitusjon med en sterk presidentmakt. Finland oppgav også sin tyskorienterte utenrikspolitikk.Finlands sosialdemokratiske parti ble normalisert som et reformparti og fikk regjeringsmakt allerede i 1926. Forsoningspolitikken fikk sin motreaksjon i den høyreradikale Lappobevegelsen, som kulminerte med Mäntsälä-opprøret. President Pehr Evind Svinhufvud brukte sin autoritet på høyresiden til å splintre bevegelsen. Straks etter borgerkrigen gikk Finland også inn i en reformperiode, blant annet med jordreformer som gjorde de fleste husmenn og leilendinger til selveiere.Tre måneder etter at den andre verdenskrig brøt ut i 1939, ble Finland angrepet av Sovjetunionen. Angrepet ble internasjonalt fordømt. Noen hundre norske og flere tusen svenske frivillige meldte seg for å kjempe i den finske hæren. Forsvaret ble ledet av general Mannerheim. På tross av den innbitte finske motstanden endte vinterkrigen med store landavstålelser til Sovjetunionen. Fortsettelseskrigen var et forsøk på å vinne tilbake de tapte landområdene. Krigen ble utkjempe som et ledd i Tysklands invasjon av Sovjetunionen. Med tyskernes støtte unngikk Finland å bli okkupert av sovjetrusserne i 1944. Da den tyske østfronten kollapset samme år, sluttet Finland ved president Mannerheim fred med Sovjetunionen. === Finlands historie etter 1945 === Finland ble tvunget til å avstå landområder til Sovjetunionen og betale store krigsskadeserstatninger. Ledende politikere som hadde ført Finland inn i ledtog med Tyskland under krigen, ble stilt for en krigsansvarlighetsprosess og dømt til fengselsstraffer.Over 400 000 karelere, 12 % av Finlands befolkning, flyktet vestover i 1940 og på nytt i 1944. Det var boligmangel i Finland etter krigen, så bosettingen skjedde nokså planløst. Det ble gjennomført en bureisingspolitikk for å la bøndene fra Karelen fortsette sitt levevis i vest. Mange krigsveteraner fikk også tildelt jord som staten hadde tvangsinnløst. I svenskbygdene ble mange urolige for den «forfinskningen» som innsiget av karelere betød.Geopolitisk ble Finland liggende i en gråsone mellom øst og vest. Den store arbeidsledigheten og usikkerheten om hvorvidt Finland ville forbli fritt, førte til at mange finner utvandret. Innen 1970-årene hadde en halv million finner emigrert, først og fremst til Sverige. Halvparten av disse vendte tilbake til Finland. Den utenrikspolitiske linjen under presidentene Juho Kusti Paasikivi (1946–1956) og Urho Kekkonen (1956–1982) tilsa en tilbakeholden og ettergivende østpolitikk, som en overlevelsesstrategi. I 1948 inngikk Finland og Sovjetunionen VSB-avtalen, som innvirket på Finlands utenrikspolitikk under hele den kalde krigen. På Kekkonens tid var det vanskelig å kritisere østpolitikken i finsk offentlighet; Karelen-spørsmålet var et tabu. På den andre siden forsøkte Finland å styrke det nordiske samarbeidet og nærme seg Vest-Europa gjennom medlemskapet i Nordisk råd i 1955 og avtalene med EFTA i 1961 og EF i 1973. Helsingfors-konferansen i 1975 ble et fremskritt for avspenningspolitikken mellom øst og vest.Finland var lenge et småbrukerland, der vinteren ofte ble brukt på skogsarbeid. Finland fikk en usedvanlig rask strukturrasjonalisering av primærnæringene og påfølgende urbanisering, da arbeidskraften søkte til industrien og tjenesteytende næringer i byene. Mellom 1960 og 1975 falt andelen sysselsatt i primærnæringene fra 32 til 15 %.Utenrikshandelen med Sovjetunionen ble også en driver for Finlands økonomiske vekst. Fra og med 1960-årene gjennomførte Finland en rekke sosiale reformer, så som utvidelse av folkepensjonen og sykeforsikringen til en folketrygd, mens helsevesenet ble sterkt subsidiert. Omleggingen til grunnskole og utbyggingen av mange tekniske utdannelser ble kostbar, men skulle bli en viktig forutsetning for landets økonomiske vekst i de neste tiårene. Det fikk også betydning for likestillingen mellom kjønnene; allerede i 1965 var halvparten av studentene ved finske universiteter og høyskoler kvinner.Etter at Kekkonen gikk av som president i 1982, ble presidentmakten mer innskrenket. Oppløsningen av Sovjetunionen sammenfalt med en bankkrise og en internasjonal lavkonjunktur og førte Finland ut i en økonomisk depresjon. Det offentlige måtte føre en tøff sparepolitikk. At Finland ble EU-medlem i 1995, samtidig med Sverige, var først og fremst økonomisk motivert, mens sikkerhetspolitikken ble en viktig baktanke. Det neste tiåret hadde Finland en sterk, eksportledet vekst, spesielt innen IT, der Nokia ble verdensledende innen mobiltelefoni. Finlands økonomi brukte relativt lang tid på å hente seg inn etter finanskrisen i 2008 og en påfølgende krise i det russiske eksportmarkedet i 2012. == Demografi == Ved utgangen av 2018 hadde Finland en befolkning på rundt 5,5 millioner, hvorav 95 % også var finske statsborgere. 1,5 millioner, nesten 30 % av landets befolkning, bodde i Helsingforsregionen. Over 70 % av landets befolkning bor i tettbygde strøk. Befolkningstettheten i 2018 var på 18,2 personer per kvadratkilometer, noe som gjør Finland til et av de tynnest befolkede landene i Europa. Finland har lav fruktbarhet, fødselsunderskudd og en aldrende befolkning, men befolkningsvekst som følge av nettoinnvandring. I 2018 hadde 7,3 % av befolkningen innvandrerbakgrunn. De største innvandrergruppene kommer fra Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen.Finland regnes blant verdens mest utviklede land etter HDI-indeksen. Forventet levealder er omkring 79 år for menn og 84 år for kvinner, noe som er blant de høyeste i verden. Spedbarnsdødeligheten og barseldødeligheten er blant de laveste i verden. Finland regnes blant de beste landene i verden for barn å vokse opp i. === Tettsteder === === Språk === I 2018 hadde 87,6 % av befolkningen finsk som morsmål. De fleste i Finland som ikke har finsk som morsmål, behersker det som andrespråk. Finsk tilhører den finsk-ugriske språkfamiliens østersjøfinske gren. Finsk er dermed i nær slekt med estisk og enkelte minoritetsspråk i russiske Karelen og Ingermanland. Samisk er en fjernere slektning. Finsk kan deles inn i østfinske og vestfinske dialekter. Det moderne finske skriftspråket tok form på slutten av 1800-tallet, og det har siden blitt landets førende kulturspråk.5,2 % hadde svensk som morsmål i 2018. Holdes Åland utenfor, var andelen svenskspråklige 4,8 %. De finlandssvenske dialektene har særdrag i uttale, grammatikk og ordforråd som skiller dem fra dialektene i Sverige. Den dannede dagligtalen i byene kalles «høysvensk». De fleste finlandssvensker bor langs kysten; i Österbotten fra Karleby i nord til Kristinestad i sør, og i skjærgården sør for Åbo og i Nyland vestover til Kymmene älv. Nyland har blitt forfinsket, ettersom finskspråklige har flyttet inn til Helsingfors. På Åland er det svenske språket enerådende. Ålandsdialekt er nærest beslektet med upplandsk, og ålendingene pleier ikke å regne seg som finlandssvensker.Historisk sett har finlandssvensker flest levd som bønder og fiskere, men det svenske språket har også stått sterkt i eliten, som har båret det som kulturspråk. Siden 1800-tallet har svensk språk blitt fortrengt av finsk. Finlandssvenskene har vært overrepresentert i utvandringen til Sverige og Amerika. Spørsmålet om finlandssvenskenes etnisitet har vært betent i Finland, og det blir i dag nedtonet av både svensk- og finskspråklige. Mange lever i tospråklige hjem.Staten har finsk og svensk som likeverdige offisielle språk. I tillegg blir samisk, romani, karelsk, finsk tegnspråk og finlandssvensk tegnspråk i ulik grad særbehandlet av myndighetene. Kommuner med en viss andel svenskspråklige er offisielt tospråklige. Enspråklige svenske kommuner finnes bare på Åland. Det undervises i svensk som andrespråk i finskspråklige skoler, og omvendt. De fleste finner behersker også engelsk eller et annet fremmedspråk.Samemanntallet i Finland talte i 2019 over 10 000 samer, hvorav en tredjedel i Lappland, men bare et mindretall har samisk som morsmål. De samiske språkene som snakkes i Finland er nordsamisk, enaresamisk og skoltesamisk.De største innvandrerspråkene i Finland er russisk, estisk, arabisk og somali. === Religion === I 2018 var 69,8 % av befolkningen medlemmer av Den evangelisk-lutherske kirke i Finland. 1,1 % var medlemmer av Den finske ortodokse kirke. Mange finsk-ortodokse stammer fra Karelen. Dette er Finlands to «nasjonale folkekirker», men staten og kirken griper ikke inn i hverandres virke.Finland regnes som et nokså sekulært samfunn, der religion er lite viktig i de flestes dagligliv, men oppslutningen om kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse er høy.Historisk sett har vekkelseskristendom grepet mest om seg i Österbotten. Læstadianerne har spredt seg fra Lappland til hele landet, men de står for det meste som medlemmer av Den evangelisk-lutherske kirke. Det finnes også en rekke misjonsorganisasjoner som driver sin virksomhet innenfor rammen av folkekirken. Samene er lutheranere og for en stor del læstadianere, men skoltesamene er russisk-ortodokse.27,4 % av befolkningen tilhørte ikke noe trossamfunn i 2018. De øvrige 1,7 % av befolkningen (2018) er for det meste medlemmer av andre protestantiske kirkesamfunn, katolikker, muslimer og jøder.Finlandstatarene har vært i landet siden 1800-tallet, og tatarenes islamske forsamling i Helsingfors er den eldste i Norden. I tsartiden kom også et tusentall jøder til Finland. De finske jødene fikk myndighetenes beskyttelse og unnslapp holocaust. == Politikk og administrasjon == === Lokal og regional forvaltning === Statens regionale forvaltning utøves av seks regionforvaltningsverk med ansvar for utførende oppgaver og tilsyn i forbindelse med lovverket. For spesielle oppgaver av faglig karakter finnes det 15 nærings-, trafikk- og miljøsentraler. Åland har indre selvstyre, og statens oppgaver skjøttes der av Statens embetsverk på Åland. Det kommunale selvstyret utøves av 309 kommuner. Kommunene er sluttet sammen i 70 økonomiske regioner hvor kommunene samarbeider i ulik grad om næringspolitikk og kommunale tjenester. Finland er videre delt inn i 19 landskap. Ett av landskapene er Åland som har indre selvstyre og styres av en landskapsregjering. Hvert av de 18 landskapene i Fastlandsfinland ledes av et landskapsforbund som fungerer som en samkommune for kommunene i landskapet. Landskapsforbundene har ansvar for regional utvikling og kommunenes internasjonale kontakter, særlig mot Den europeiske union. === Utenriks- og sikkerhetspolitikk === Finland har orientert seg mot Vest-Europa og søkt forankring i vestlige institusjoner, men latt forholdet til Russland sette rammene for vestpolitikken. Forholdet til Russland er komplisert og skiftende.Finland har ønsket å utvide EU-samarbeidet, men vært forsiktig på det militære området. Finland deltar i det nordiske forsvars- og sikkerhetssamarbeidet NORDEFCO. Samarbeidet med Sverige står i en særstilling. Finland har, i likhet med Sverige, ikke vært medlem av NATO, men samarbeidet militært og sikkerhetspolitisk med alliansen. Som følge av Russlands invasjon av Ukraina i 2022 søkte Finland og Sverige medlemskap i NATO. Finland og Sverige har støtte fra samtlige medlemsland.Den finske forsvarsmakten består av hæren, marinen og flyvåpenet. Den finske grensevakten kan også tilføres forsvaret om nødvendig. Finland har allmenn verneplikt for menn. De fleste menn og noen kvinner gjennomfører førstegangstjenesten og overføres deretter til reserven. Finland har et invasjonsforsvar, der hæren kan mobilisere rundt 180 000 soldater og offiserer i krigstid. Finland har en like stor mobiliseringsstyrke som resten av Norden til sammen. Meningsmålinger viser at forsvarsviljen er en av de største i Europa.Totalforsvaret i Finland omfatter også 50 000 tilfluktsrom og noen av verdens mest utbygde beredskapslagre med blant annet mat, såvarer, medisiner, drivstoff og ammunisjon.Åland er en demilitarisert sone. Det er også frivillig for ålendingene å utføre militærtjeneste. == Økonomi == Finland er et høyt industrialisert land med en åpen blandingsøkonomi. Finland er en av del av EUs indre marked og eurosonen. Finland har generelt arbeidet for frihandel med unntak for jordbruksvarer. Finland har et bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger på høyde med vesteuropeiske land som Tyskland, Storbritannia og Nederland. Justert for kjøpekraft er BNP per innbygger på høyde med Storbritannia og Frankrike.Mellom 2010 og 2020 utgjorde det offentlige forbruket rundt 55 % av BNP. Mens den offentlige sektoren har vokst, har det direkte statlige eierskapet i økonomien blitt mindre. Staten eier fortsatt naturlige monopolister, som Posti og jernbaneselskapet VR, og selskaper av strategisk betydning, som Finnair, kraftselskapet Fortum og oljeselskapet Neste. Statens investeringsselskap Solidium er minoritetseier i flere børsnoterte selskaper.Arbeidsledigheten i Finland har lenge vært høyere enn i de andre nordiske landene. Arbeidslivet er regulert i tråd med den nordiske modellen. I 2019 var rundt 60 % av arbeidsstyrken fagorganisert, og 90 % var omfattet av tariffavtaler. Arbeidsstyrken er høyt utdannet; over 70 % av befolkningen over 15 år har fullført videregående opplæring, og over 30 % har høyere utdannelse. Finland har et omfordelende skattesystem med en høy marginalskatt. Inntektsforskjellene etter skatt er blant de minste av industrilandene.Finland har i lange perioder hatt underskudd på handelsbalansen. De viktigste handelspartnerne er Tyskland, Sverige og Russland. Størst eksportverdi kommer fra industrivarer som tremasse og trevarer, oljer og kjemikalier, legemidler, bearbeidede metaller, maskiner og elektronikk. Telekommunikasjons- og IT-tjenester står for den største delen av tjenesteeksporten. Finland har til gjengjeld en stor import av olje og gass. === Energi === Finland er koblet til det europeiske kraftnettet, og kraften omsettes på den nordiske kraftbørsen. Kraftkrevende industri står for en stor del av strømforbruket. I 2020 måtte 18 % av forbruket importeres.Over halvparten av Finlands egen elektrisitetsproduksjon kommer fra kjernekraft, etter at en femte kjernereaktor ble satt i drift i 2022. Det er ytterligere én reaktor under planlegging. Vannkraften står for om lag 25 % av produksjonen, og vindkraft for 10 % (2020).Alle fossile energikilder må importeres, og olje brukes helst til drivstoff. Finland har mye ved- og torvfyring, også til produksjon av strøm og fjernvarme. Biprodukter fra skogindustrien utnyttes også til biobrensel. === Næringsliv === Finland er en av verdens største produsenter av tømmer, papir, tremasse og trevarer. Hvert år avvirkes 60–70 millioner kubikk. Mens sysselsettingen i primærnæringene, som skogbruket, er liten (4 % i 2021), er desto flere (14 %) sysselsatt i industrien. De største skogindustrikonsernene er Stora Enso og UPM-Kymmene. Et viktig innslag i økonomien er kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting, slik som IT-driftstjenester og programvareutvikling, bank- og forsikringstjenester og juridisk og regnskapsmessig tjenesteyting. I 2021 sysselsatte KIFT-næringene omtrent like mange som industrien. IT- og telekombedrifter som Nokia, Tietoevry og Telia er blant Finlands største selskaper. De største finansforetakene er Nordea og Sampo, som står bak If Skadeforsikring. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. 1991 – Gamle Raumo 1991 – Sveaborg 1994 – Petäjävesi gamle kirke 1996 – Verla tresliperi og pappfabrikk 1999 – Sammallahdenmäki, gravhauger fra bronsealderen 2005 – Struves meridianbue 2006 – Höga kusten/KvarkenMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2020 – Badstuekulturen 2021 – Kaustinen felespill == Referanser == == Eksterne lenker == Visit Finland thisisFINLAND – things you should and shouldn't know (no) Statistikk og andre data om Finland i FN-sambandets nettsted Globalis.no

| styreform = Republikk

https://no.wikipedia.org/wiki/Frankrike

2023-02-04

Frankrike

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Frankrike', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Frankrike (fransk: France), offisielt Republikken Frankrike (fransk: République française) er et land i Vest-Europa, i tillegg til en samling øyer og territorier i andre verdensdeler. Frankrike strekker seg i Europa fra Middelhavet til Nordsjøen, og fra Rhinen til Atlanterhavet. Landet grenser i Europa til Andorra, Belgia, Italia, Luxembourg, Monaco, Spania, Sveits og Tyskland – samt, via Kanaltunnelen, til Storbritannia. (Den sistnevnte grensen er gjenstand for en separat traktat mellom de to land.) Det oversjøiske departementet Fransk Guyana grenser til Brasil og Surinam, mens Frankrike og Kongeriket Nederlandene deler grense på Saint Martin. Frankrike er et demokrati organisert som en enhetsstatlig semi-presidentiell republikk. Det er et industriland, med den sjette største økonomien i verden (2005). Landets hovedidealer framlegges i erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter. Frankrike var en av grunnleggerne av Den europeiske union og De forente nasjoner. Landet er medlem av organisasjonen for frankofonien og G8. Landet er arealmessig det største i EU og er fellesskapets nest største økonomi etter Tyskland. Det er også ett av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd og har dermed vetorett, og det er en av de åtte bekreftede statene med atomvåpen.

Frankrike (fransk: France), offisielt Republikken Frankrike (fransk: République française) er et land i Vest-Europa, i tillegg til en samling øyer og territorier i andre verdensdeler. Frankrike strekker seg i Europa fra Middelhavet til Nordsjøen, og fra Rhinen til Atlanterhavet. Landet grenser i Europa til Andorra, Belgia, Italia, Luxembourg, Monaco, Spania, Sveits og Tyskland – samt, via Kanaltunnelen, til Storbritannia. (Den sistnevnte grensen er gjenstand for en separat traktat mellom de to land.) Det oversjøiske departementet Fransk Guyana grenser til Brasil og Surinam, mens Frankrike og Kongeriket Nederlandene deler grense på Saint Martin. Frankrike er et demokrati organisert som en enhetsstatlig semi-presidentiell republikk. Det er et industriland, med den sjette største økonomien i verden (2005). Landets hovedidealer framlegges i erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter. Frankrike var en av grunnleggerne av Den europeiske union og De forente nasjoner. Landet er medlem av organisasjonen for frankofonien og G8. Landet er arealmessig det største i EU og er fellesskapets nest største økonomi etter Tyskland. Det er også ett av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd og har dermed vetorett, og det er en av de åtte bekreftede statene med atomvåpen. == Etymologi == Navnet France kommer fra latin Francia, «frankernes land». Det norske Frankrike har samme opprinnelige betydning og ligger tett oppimot den tyske formen Frankreich og nederlandsk Frankrijk. I tillegg til å bety hele landet Frankrike, kan France også vise spesifikt til landskapet Pays de France i regionen Île-de-France i Paris-området. For å skille mellom det historiske riket til frankerne og det moderne Frankrike, benyttes uttrykket «Frankerriket» om førstnevnte på norsk. (Ett eksempel på bruken av France i regional betydning er i stadionnavnet Stade de France, der «France» ikke viser til landet, men til landskapet med samme navn.) == Naturgeografi == Mens det franske hovedterritoriet («la Métropole», eller «France métropolitaine») ligger i Vest-Europa, er Republikken Frankrike også sammensatt av territorier i Nord-Amerika, Karibia, Sør-Amerika, det vestre og søndre Indiahavet, Stillehavet og Antarktis France métropolitaine strekker seg fra Middelhavet til Nordsjøen og fra Rhinen til Atlanterhavet. Det grenser til Storbritannia, Belgia, Luxembourg, Tyskland, Sveits, Italia, Monaco, Andorra og Spania. Den franske republikken deler også landegrenser med Brasil, Surinam og Nederland. Frankrike består av en rekke forskjellige landskapstyper. I nord og vest er kystsletter, hvor landet grenser til Nordsjøen og Atlanterhavet. I sør grenser landet til fjellkjeden Pyreneene og i sørøst Alpene. I de franske alpene finner man Vest-Europas høyeste fjell, Mont Blanc (4807 moh.). I innlandet finnes hevede regioner, som Massif Central eller Vogesene. Rundt elvene Loire, Rhône, Garonne og Seinen er det omfangsrike elvebasseng. === Klima === Frankrike har en lang kystlinje: mot Den engelske kanal og Atlanterhavet i vest og Middelhavet i sør. Store deler av Frankrike har derfor et kystklima: mildt og vått, og med mindre forskjell på sommer og vinter ved kysten enn i innlandet. Varme luftstrømmer fra tropene gir Sør-Frankrike et tørt og varmt klima. Samtidig kan sammenstøt mellom de varme luftstrømmene fra sør og kalde luftstrømmer fra Arktis, presset inn fra Atlanterhavet, forårsake svært omskiftelig vær. Varmerekorden for Vest-Europa er registrert sør i Frankrike. Klimatisk variasjon, store nedbørmengder og varm luft har gitt landet grønne løvskoger med eik, bøk, platan, ask, lind og agnbøk. Sør-Frankrike har mest furu-, steineik- og korkeikskoger. De tørrere områdene er tynt bevokst av lave busker og tornebusker, som kan bli opp til to meter høye. Alpene preger de østlige deler av Frankrike. Denne fjellkjeden er ca. 70 millioner år gammel, et resultat av kollisjon mellom to av jordens tektoniske plater. Prosessen forårsaket en lang periode med vulkansk aktivitet, og det ble dannet høye topper både i Frankrike og i andre vesteuropeiske land. En slik topp er Puy de Sancy, den høyeste i det sentrale Frankrike. == Demografi == === Språk === Det eneste offisielle språket i Frankrike er fransk. Det offisielle franske språket baserer seg på dialekten i Île-de-France. Alle dialektene i nord inngår i begrepet la langue d'oïl, avledet av det gamle ordet for «ja». De ulike dialektene i nord, eksempelvis normannisk og picard, snakkes i dag i liten grad, og da helst av eldre. Sør for en linje fra Bordeaux til Lyon snakkes det la langue d'oc (som også betyr «ja»), som minner mer om språk som katalansk, spansk og italiensk. Langue d'oc har flere dialekter, blant annet gascon, provençalsk og francoprovençalsk. La langue d'oc har vært motarbeidet av den franske stat i nær 200 år, slik at de fleste i sør snakker standardisert fransk, med en uttale influert av la langue d'oc. Det er i dag fornyet interesse for la langue d'oc. Fransk språk, slik det snakkes i de oversjøiske departementene Martinique og Guadeloupe i Karibia og på øya Réunion i Det indiske hav, kalles kreolsk. Kreolsk har forenklede former, en spesiell uttale og et ordforråd farget av nabospråkene i regionen. I Roussillon ved Middelhavet snakkes det katalansk, i Pays Basque (Baskerland) helt i sørvest snakkes det baskisk, lengst i nord ved byen Dunkerque snakkes det nederlandsk. I det nordøstre hjørnet snakkes det tyske dialekter, rhinfrankisk i Lorraine og alsacien i Alsace. I noen fjelldaler i sørøst snakkes det italiensk, mens språket på Korsika er et eget språk som minner om italiensk. Bretonsk er et keltisk språk i nær slekt med walisisk som snakkes av mange i den vestre halvdelen av Bretagne. Undervisning i offentlige skoler foregår i dag hovedsakelig på standardisert fransk. === Religion === Den franske staten er strengt ikke-religiøs, og all religionsutøvelse ses på som en privatsak. Skolene er strengt ikke-religiøse, og staten gir ingen penger til drift av de religiøse samfunnene. I tråd med i rådende politikk føres det ikke statistikk over religiøs tilknytning i befolkningen. Den katolske kirke er imidlertid den tradisjonelle religionen for det store flertallet, og man regner med at over 75 % av befolkningen er døpt katolikker, men bare 55 % sier at de er katolsk. Spesielt står den katolske religionen sterkt i Bretagne, Normandie og andre områder i vest. Protestantene utgjør 2-3 % av befolkningen. Det finnes lommer av tradisjonelt protestantiske områder i mange deler av Frankrike, spesielt i deler av Sør-Frankrike og i Alsace. To tredjedeler av protestantene er reformerte, en tredjedel lutheranere. Frankrike har også en av de største jødiske befolkninger i Vest-Europa, og de utgjør ca. 1 % av befolkningen. Frankrikes nest største religion er imidlertid islam, og ca. 5-7 % av befolkningen er muslimer. Muslimene er konsentrert i immigrantmiljø i de største byene. Agnostikere og ateister utgjør 26-31 % av befolkningen. == Historie == Frankrike er en av Europas eldste nasjonalstater. Frankrike har vært befolket siden steinalderen, og allerede med frankerne fra 800-tallet oppstod forløperen til det moderne Frankrike. Opp igjennom historien har landet vært en av de mektigste i Europa, med berømte herskere som Ludvig XIV og Napoléon Bonaparte. Den franske revolusjon er en av de viktigste hendelser ved inngangen til moderne tid. Revolusjonen satte landet på hodet, både kulturelt, politisk og sosialt. På attenhundretallet, under La Belle Époque, var Frankrike verdensledende innenfor kunst, litteratur og annen kultur. På første halvdel av nittenhundretallet var landet sentralt i både første og andre verdenskrig. I etterkrigstiden har Frankrike vært en av de store pådriverne for EU-samarbeidet, samtidig som landet har blitt preget av avkolonialiseringen. Landet har fått en styreform som ofte kalles semipresidentialisme, og har (med bare to unntak) blitt styrt av høyreorienterte presidenter siden Charles de Gaulle overtok fra René Coty. === Fra Romerriket til revolusjonen === Det moderne Frankrikes grenser er omtrent sammenfallende med utstrekningen til Gallia, som var bebodd av de keltiske gallerne. Gallia ble erobret av Julius Cæsar og underlagt Romerriket i det første århundre før Kristus. Dette førte til at gallerne tok opp romernes språk (der det franske språket etter hvert oppstod fra vulgærlatin) og kultur. Kristendommen kom til landet i løpet av det andre og det tredje århundret etter Kristus og fikk en dominerende stilling i løpet av det fjerde og det femte århundre. I det fjerde århundre etter Kristus ble de østre delene av Gallia invadert av germanske stammer, deriblant frankerne. Sistnevnte skulle etter hvert gi navn til landet. Frankerne var de første av germanerne til å gå over til kristendommen, noe som skjedde da kong Klodvig I lot seg døpe i 498. Frankernes tidlige omvendelse til kristendommen gav opphav til det franske uttrykket la fille aînée de l'Église catholique («den katolske kirkes eldste datter»). I fransk selvbevissthet symboliserer dette bildet Frankrikes sentrale rolle i det kristne Europa. I 843 ble Karl den stores Frankerrike delt, stadfestet i traktaten i Verdun. Av de tre nye rikene ble det vestligste (Vestfrankerriket) kimen til det som skulle bli Frankrike. Karolingerne kom til å styre vestriket fram til 987, da Hugo Capet ble fransk konge. Hugos etterkommere, gjennom dynastiene Capet, Valois og Bourbon, kom med tiden til å samle og senere utvide landet gjennom en serie med kriger og strategiske giftermål. Fra 1209 fikk franskmennene gjennom albigenserkorstoget beseiret de hedenske katarene og utvidet riket til å omfatte Oksitania. I 1337, like før svartedauden kom til landet, begynte hundreårskrigen mot England. I andre halvdel av 1500-tallet var Frankrike plaget av en indre religionskrig, noe som kulminerte med Bartolomeusnatten i 1572, da hugenottene ble slaktet ned og fordrevet. I løpet av 1600-tallet kulminerte makten til det franske monarkiet, under styret til Ludvig XIV. På denne tiden var Frankrike Europas mest folkerike land og hadde en enorm innflytelse på europeisk politikk, økonomi og kultur. Det franske språket ble dominerende i internasjonalt diplomati og samhandel. Franske filosofer og forfattere var sentrale figurer i opplysningstiden. Samtidig skaffet Frankrike seg store kolonier i Amerika, Afrika og i Asia. === Revolusjonen, Napoleon og republikken === Frankrike var et monarki fram til den franske revolusjon i 1789. I 1793 ble kong Ludvig XVI og dronning Marie Antoinette henrettet. I skrekkveldet som fulgte ble tusenvis av franskmenn ofre for giljotinen. Etter en serie regjeringer med kort levetid tok Napoléon Bonaparte makten i 1799. Napoleon tok først tittelen «førstekonsul», før han senere lot seg krone til keiser og etablerte det første franske keiserdømme (1804–1814). I løpet av Napoleonskrigene tok Napoleon kontroll over mesteparten av Kontinental-Europa og satte slektninger på tronen i en rekke nyetablerte franske klientstater.Etter Napoleons endelige nederlag ved slaget ved Waterloo i 1815 ble det franske monarkiet gjeninnført, men denne gangen uten enevelde. Med julirevolusjonen i 1830 ble landet et konstitusjonelt monarki. Det såkalte julimonarkiet varte fram til 1848, da februarrevolusjonen førte til opprettelsen av den andre franske republikk. Republikken varte imidlertid bare i fire år, da Napoleons nevø Louis Napoléon lot seg krone til keiser og gjenetablerte keiserriket. Etter nederlaget i den fransk-tyske krig i 1870 måtte Louis Napoléon gå av, og keiserriket ble erstattet av den tredje republikk. Allerede på 1870-tallet kom det til «økte arbeidskonflikter og sosial uro. I Frankrike vendte folk seg mot italienske og østeuropeiske fremmedarbeidere som kom og tok jobbene og presset lønningene til vanlige franskmenn. De fleste land innførte proteksjonisme», sa professor Rolf Hobson. ==== Første verdenskrig ==== Frankrike var del av alliansen sammen med Storbritannia og Russland (trippelententen) ved utbruddet av første verdenskrig. Da den tyske keiseren erklærte krig mot Frankrike 3. august 1914, ble erklæringen etterfulgt av en umiddelbar tysk invasjon. Krigen utviklet seg til å bli en fastlåst skyttergravskrig gjennom fire år, der de nordlige franske grenseområdene mot Belgia og Tyskland var okkupert. Det er beregnet at hele 1,4 millioner franske soldater omkom. I tillegg led sivilbefolkningen under dårlige kår, særlig internflyktninger fra de okkuperte områdene. Krigen skapte også en million foreldreløse barn etter krigen. Da fredstraktaten ble underskrevet i Versailles i 1917 fikk Frankrike tilbake provinsene Alsace-Lorraine, mandat over Syria og råderett over en del av de tyske koloniene. ==== Andre verdenskrig ==== Tyskland invaderte og erobret Frankrike i løpet av seks uker i 1940, i slaget om Frankrike. Siden de tyske troppene, med støtte fra allierte Italia, var i ferd med å underlegge seg hele Frankrike, inngikk den daværende statsministeren Philippe Pétain en fredsavtale. De tyske okkupantene tok selv kontrollen over de nordlige delene av Frankrike, mens de satte opp et marionettregime – Vichy-Frankrike – i sør. Den franske motstanden ble ledet av general de Gaulle, som ledet de frie franske styrkene i eksil fra Algerie. Allerede fra høsten 1940 dukket de opp andre spredte motstandsgrupper, og fra 1941 ble også det kommunistiske motstandsbevegelsens illegale arbeid startet opp. Den tyske okkupasjonen varte uavbrutt fram til D-dagen 6. juni 1944, da de allierte styrkene invaderte kysten av Normandie. === Etterkrigstid og fram til i dag === Etter krigen ble den fjerde republikk etablert. På tross av en sterk økonomisk vekst i de første tretti årene etter frigjøringen slet Frankrike med å beholde sin dominante posisjon i verdenspolitikken, mye på grunn av krav om frigjøring i koloniene. Forsøkene på å gjenvinne kontrollen over Fransk Indokina førte til den første indokinesiske krig, der det franske nederlaget i slaget ved Dien Bien Phu i 1954 gjorde at landet måtte trekke seg ut av området. Like etterpå begynte frigjøringskrigen i Algerie, noe som med tiden skulle føre til at Frankrike måtte gi opp Nord-Afrika. I 1958 kom krigshelten Charles de Gaulle til makten i det som ble kjent som den femte republikk. De Gaulle sørget for en styrket presidentmakt og maktet å holde landet relativt stabilt mens han avsluttet den franske deltagelsen i kolonikrigene. I et nært samarbeid med Konrad Adenauer, som på denne tid var tysk regjeringssjef, sørget president de Gaulle for at Forbundsrepublikken Tyskland og Republikken Frankrike inngikk, ratifiserte og satte ut i livet den nå så velkjente Élyséetraktaten. Etterkrigstiden ble også preget av et stadig økende europeisk samarbeid, der Frankrike sammen med Tyskland har fungert som pådrivere for Den europeiske union. Det europeiske samarbeidet førte blant annet til at Frankrike innførte valutaen euro i 1999. ==== Det franske koloniriket ==== Frankrike begynte oppbyggingen av det franske koloniriket på begynnelsen av 1600-tallet, og på 1800- og 1900-tallet var dette blitt verdens nest største (etter det britiske imperiet). I perioden 1919-39 var riket på sitt største og omfattet da et landareal på 12 347 000 kvadratkilometer. Sammen med den europeiske delen av Frankrike omfattet riket på denne tiden 8,6 % av verdens landareal. == Politikk og administrasjon == Frankrike er en sekulær republikk med en folkevalgt president, statsminister og lovgivende forsamling. Landets politiske system fra 1958, da en ny grunnlov ble vedtatt, kalles den femte franske republikk. Charles de Gaulle var den første president i den femte republikk. Overgangen fra den fjerde til den femte republikk kom etter en turbulent periode i etterkrigsårene, med stadige regjeringsskifter og to kolonikriger (Indokina og Algerie, den siste varte til Evianfreden i 1962). === President, regjering og parlament === Frankrike har et semipresidentsystem, der presidenten er statsoverhode og velges direkte av folket. Presidenten er øverstkommanderende for landets væpnede styrker og styrer mesteparten av utenrikspolitikken. Presidenten har også ansvaret for å utpeke statsministeren. Statsministeren velger i sin tur regjeringen og har det daglige ansvaret for denne. Frankrike har parlamentarisme, noe som tvinger presidenten til å utpeke en statsminister med støtte i nasjonalforsamlingen. I mai 2017 avløste Emmanuel Macron sosialistpartiets François Hollande som Frankrikes president. Frankrike har et tokammersystem der parlamentet er delt i to. Underhuset heter Assemblée nationale française og består av 577 delegater valgt for femårsperioder. Valgene foregår i enkeltmannskretser, i to omganger. Frankrikes senat er overhus og er det minst viktige av de to husene. Senatet har 321 senatorer, og disse velges i indirekte valg. En kuriositet ved det franske systemet er at presidenten kun kan tale til det samlede parlamentet, som altså da møter som begge hus i en og samme forsamling, og denne kalles da «kongressen». Conseil constitutionnel er Frankrikes forfatningsdomstol. Domstolen har blant annet som oppgave å prøve lovers grunnlovmessighet og å avgjøre klager over nasjonale valg og folkeavstemninger. === Politiske partier === Frankrike har et flerpartisystem, der enkeltpartier i liten grad har oppnådd flertall alene. Landet har derfor stort sett hatt koalisjonsregjeringer. Siden 1980-tallet har det vært to hovedalternativer i fransk rikspolitikk, med en venstre- og en høyreorientert blokk. Venstresiden har vært dominert av Parti socialiste, men består også av en rekke småpartier som Parti communiste français, Les Verts og Parti radical de gauche. Den moderate høyresiden er dominert av Union pour un mouvement populaire. I tillegg til disse finnes sentrumspartiet Mouvement démocrate, som spiller en mer uavhengig rolle. På den radikale høyresiden finnes Front national, som profilerer seg på EU-motstand og en streng innvandringspolitikk. === Administrativ inndeling === Frankrike er delt inn i 18 regioner, hvorav 13 ligger i France métropolitaine. De 13 europeiske regionene er videre delt inn i departementer, nummerert fra 1 til 95 i alfabetisk rekkefølge. I tillegg kommer to korsikanske departementer som følger egne nummerbenevnelser, 2A og 2B. Frankrike regner også de fem franske koloniene, de såkalte département d'outre-mer (les DOMs): Guadeloupe, Martinique, Fransk Guyana, Mayotte og La Réunion administrativt som egne franske departementer. Departementene er videre delt inn i arrondissement, kantoner og kommuner. Frankrike hadde 36 700 kommuner i 2012, der den gjennomsnittlig størrelsen er 15 km2.Foruten de 18 regionene består den franske republikken av de oversjøiske samfunnene Fransk Polynesia, Saint-Barthélemy, Saint-Martin, Saint-Pierre og Miquelon og Wallis- og Futunaøyene, Ny-Caledonia som har særstatus og de to oversjøiske territoriene Îles éparses i Indiahavet og De franske sørterritorier. === Forsvars- og utenrikspolitikk === Frankrikes forsvar er inndelt i hæren, marinen, luftforsvaret og gendarmeriet. Landet har også kjernefysiske våpen. Presidenten er øverste myndighet både for de konvensjonelle styrkene og for det kjernefysiske arsenalet. Øverste fagmilitære leder er sjefen for forsvarsstaben, som pr. 2009 er Jean-Louis Georgelin. Frankrike har ikke verneplikt. Det franske forsvaret er også kjent for Fremmedlegionen, en militær enhet kun bestående av utenlandske soldater. Frankrike er med i NATO. Frankrike var et av landene som grunnla De forente nasjoner, og landet har fast plass i FNs sikkerhetsråd. Landet var også en av grunnleggerne av Den europeiske union, og har helt siden Det europeiske kull- og stålfellesskap i 1951 og Roma-traktaten i 1957 spilt en sentral rolle i det europeiske samarbeidet. Frankrike har også vært initiativtager for et tettere samarbeid i middelhavsområdet og var en pådriver for Unionen for Middelhavet. Frankrike har også en ledende rolle i La Francophonie, en internasjonal organisasjon av stater og regioner som benytter fransk språk eller der fransk språk og kultur har særlig betydning. Frankrike har fortsatt tette bånd til en rekke av de tidligere koloniene. Dette gjelder spesielt i det tidligere Fransk Vest-Afrika, der Frankrike også etter avkolonialiseringen har intervenert militært i flere land. === Forholdet til Norge === Allerede i tiden like etter unionsoppløsningen var forholdet mellom Frankrike og Norge godt, og Frankrike åpnet et konsulat i Kristiania i 1905. Opprettelsen av Norsk Hydro samme år bidro til det gode forholdet, og franskmenn var tungt inne på eiersiden og i ledelsen av det nye industriselskapet. I 1907 ble det signert en vennskapsavtale hvor Frankrike anerkjente Norges grenser, og i årene fram mot første verdenskrig var Frankrike en av de fremste investorene i norsk industri, spesielt innen vannkraft, kjemi og elektrometallurgi. Brennevinsforbudet i Norge i 1919 førte imidlertid til et anstrengt forhold mellom de to landene, da Frankrike og andre vinproduserende land mistet tilgangen til det norske markedet. De franske protestene ble tatt seriøst i Norge, da Frankrike var et viktig eksportland for norsk fisk. Konflikten endte med en avtale der Frankrike fikk selge svakvin i Norge. Denne avtalen ble igjen opptakten til Vinmonopolet.Frankrike er en av Norges største handelspartnere og utgjør Norges tredje største eksportmarked. 78 % av den norske eksporten til Frankrike består av olje- og gass.Andre viktige norske eksportvarer til Frankrike er aluminium og fisk. De viktigste franske eksportvarene til Norge er industrimaskiner/datamaskiner, biler og elektriske apparater. I 2008 var den totale norske importen fra Frankrike på ca. 18 milliarder kroner, mens eksporten til Frankrike på samme tid var på ca. 87 milliarder kroner.Den franske ambassaden i Oslo ligger i Drammensveien 69, mens Norges ambassade i Paris ligger i 28 rue Bayard (like ved Avenue des Champs-Élysées). Begge lands konsulatavdelinger har samme adresse som ambassaden. == Næringsliv == Frankrike er medlem av G8-gruppen av ledende industrialiserte land. Det er rangert som verdens femte største og Europas nest største økonomi etter bruttonasjonalprodukt (BNP). Med 39 av de 500 største selskapene i verden i 2010 rangeres Frankrike som verdens 4. og Europas 1. i Fortune Global 500, foran Tyskland og Storbritannia. Frankrike, sammen med 11 andre medlemsland i EU, lanserte euro den 1. januar 1999, med euromynter og -sedler som helt erstattet fransk franc (₣) tidlig i 2002.Med 86,9 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Frankrike det største turistmålet i verden. == Samfunn == === Største byer === == Kultur == Frankrike har vært et kulturelt senter i århundrer. Mange franske kunstnere er blant de mest anerkjente i sin tidsepoke, og Frankrike er fortsatt på verdensbasis vel ansett for sin rike kulturelle tradisjon. De forskjellige politiske regimer har alltid støttet kunstneriske aktiviteter, og etableringen av kulturministeriet i 1959 har hjulpet til å bevare landets kulturarv og gjøre den tilgjengelig for allmennheten. Kulturdepartementet har vært svært aktiv siden oppstarten. Det har gitt støtte til kunstnere, fremmet fransk kultur på verdensbasis, er støttespiller for festivaler og kulturarrangementer samt beskytter av historiske monumenter. Den franske regjeringen har også klart å få til et kulturelt unntak i GATT, for å forsvare audiovisuelle produkter laget i landet. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Se egen liste Verdensarven i FrankrikeAlbis gamle biskopsby Amienskatedralen Arles' romerske monumenter Avignons gamleby, med pavepalasset, kirkelige bygninger og broen Bordeaux' havnekvarter Port de la Lune Bourgeskatedralen Canal du Midi Carcassonne; festningsbyen Chartreskatedralen Cistercienserklosteret i Fontenay Fontainebleau slottForhistoriske pelehus i Alpene Grande Île, Strasbourg Klokketårnene i Belgia og Frankrike Kongelige saltverk i Arc-et-Senans Le Havres restaurering 1945–64 Loiredalen Lyons historiske bygninger og anlegg Mont Perdu Mont Saint Michel med bukten Nancys torg: Place Stanislas, Place de la Carrière og Place d'Alliance Nord-Pas-de-Calais' gruveområde Ny-Caledonias barriererev Oranges romerske teater og triumfbuePilegrimsveien til Santiago de Compostela Pont du Gard Portobukten med Pianakløftene, Girolatabukten og Scandola naturreservat Provins' middelalderske marked Notre-Dame de Reims, Klosterkirken Saint-Remi og Tau-palasset Réunion nasjonalpark Sainte-Marie-Madeleine de Vézelay Seinens bredder i Paris Saint-Émilion Saint-Savin-sur-Gartempe Vaubans festninger Versailles, slottet og parken Vézèredalens hulemalerier og bosettingerRomersk teater og dets omgivelser og "triumfbuen" i Orange Urbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i Europa Causses og Cévennes, Middelhavet agro-pastoralt kulturlandskap Chauvetgrotten Champagnedistriktet, Champagnedyrkingens kulturlandskap og anlegg Burgundervinens kulturlandskap Le Corbusiers arkitektoniske verker Maraen Taputapuatea Chaîne des Puys Franske sørlige land- og havområder; sub-antarktiske øyer og havområder Vichy, som et av Europas store kurbadsteder Cordouan fyr, Frankrikes eldste fyrtårn; reist i 1611Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2008 – Drager og kjemper brukt i religiøse prosesjoner i Belgia og Frankrike2009 – Maloya (dans) 2009 – Aubusson billedvev 2009 – Tradisjonelt fransk bindingsverk 2010 – Det franske kjøkken 2010 – Compagnonnage formidler kunnskap mellom håndverkere 2010 – Alençon, nålekniplinger 2012 – Fest-Noz, festlig sammenkomst med tradisjonelle dans, Bretagne 2013 – Limousin-sevennene, seremonier og prosesjoner 2014 – Gwoka, musikk, sang og dans, Guadeloupe 2016 – Karneval i Granville 2016 – Falkoneri (sammen med Tyskland, Frankrike, Italia, Kasakhstan, Katar, Marokko, Mongolia, Østerrike, Pakistan, Portugal, Saudi-Arabia, Spania, Sør-Korea, Syria, Tsjekkia, Ungarn og De forente arabiske emirater) 2018 – Ferdighetene tilknyttet parfyme i Pays de Grasse 2019 – Alpinisme. (Sammen med Italia og Sveits) 2020 – Tradisjonelt hornspill, inkludert pusteteknikk. (Sammen med Belgia, Luxembourg og Italia) 2020 – Martinique yole, fra konstruksjon til seilingspraksis == Referanser == == Eksterne lenker == (fr) Offisielt nettsted (en) France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) France – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Offisiell turistinformasjon (no) Statistikk og andre data om Frankrike i FN-sambandets nettsted Globalis.no

| valuta = Euro3, CFP-franc4

https://no.wikipedia.org/wiki/Fremskrittspartiet

2023-02-04

Fremskrittspartiet

['Kategori:1973 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fremskrittspartiet', 'Kategori:Nasjonalkonservative partier', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1973', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISSN-feil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Fremskrittspartiet (FrP) er et norsk politisk parti som beskriver seg som «et liberalistisk folkeparti som bygger på Norges Grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv, med basis i det kristne livssyn og humanistiske verdier». FrP er ansett som et populistisk parti på høyresiden i partipolitisk sammenheng og plasseres som regel til høyre for Høyre på høyre-venstre-skalaen. Partiet ble grunnlagt av Anders Lange i 1973 som Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP), og endret navn til Fremskrittspartiet i 1977. På landsmøtet i 2006 overtok Siv Jensen som leder etter Carl I. Hagen, som hadde innehatt vervet i 28 år. På landsmøtet i 2019 ble Sylvi Listhaug og Terje Søviknes valgt som henholdsvis 1. og 2. nestleder. FrPs ungdomsparti heter Fremskrittspartiets Ungdom og ledes av Andreas Simon Brännström. Partiets stortingsgruppe bestod av 27 stortingsrepresentanter etter stortingsvalget i 2017 og består av 26 etter at én meldte seg ut i 2019. Partiet hadde inntil det trakk seg fra regjeringen i januar 2020 sju statsråder i Erna Solbergs regjering. I det politiske landskapet regnes partiet som en del av høyresiden i norsk politikk. Partiets velgere var i utgangspunktet spredte på et spekter fra sentrum til ytre høyre. Omkring 2013 nærmet partiets velgere seg Høyres og partienes standpunkter hadde også nærmet seg hverandre. Partiet hadde opphav i ytre-høyre bølge preget av skatteprotest og anti-establishment-holdning. Enkelte av partiets politikere har blitt regnet til ytre høyre.Siv Jensen kunngjorde i februar 2021 at hun ikke tar gjenvalg som leder og ikke stiller til valg til Stortinget i 2021. Hun pekte på Sylvi Listhaug som ny leder og Ketil Solvik-Olsen som ny nestleder. Etter landsstyremøte 8. mai 2021 gikk Siv Jensen av som partileder, og Sylvi Listhaug ble satt inn i lederposisjonen.

Fremskrittspartiet (FrP) er et norsk politisk parti som beskriver seg som «et liberalistisk folkeparti som bygger på Norges Grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv, med basis i det kristne livssyn og humanistiske verdier». FrP er ansett som et populistisk parti på høyresiden i partipolitisk sammenheng og plasseres som regel til høyre for Høyre på høyre-venstre-skalaen. Partiet ble grunnlagt av Anders Lange i 1973 som Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP), og endret navn til Fremskrittspartiet i 1977. På landsmøtet i 2006 overtok Siv Jensen som leder etter Carl I. Hagen, som hadde innehatt vervet i 28 år. På landsmøtet i 2019 ble Sylvi Listhaug og Terje Søviknes valgt som henholdsvis 1. og 2. nestleder. FrPs ungdomsparti heter Fremskrittspartiets Ungdom og ledes av Andreas Simon Brännström. Partiets stortingsgruppe bestod av 27 stortingsrepresentanter etter stortingsvalget i 2017 og består av 26 etter at én meldte seg ut i 2019. Partiet hadde inntil det trakk seg fra regjeringen i januar 2020 sju statsråder i Erna Solbergs regjering. I det politiske landskapet regnes partiet som en del av høyresiden i norsk politikk. Partiets velgere var i utgangspunktet spredte på et spekter fra sentrum til ytre høyre. Omkring 2013 nærmet partiets velgere seg Høyres og partienes standpunkter hadde også nærmet seg hverandre. Partiet hadde opphav i ytre-høyre bølge preget av skatteprotest og anti-establishment-holdning. Enkelte av partiets politikere har blitt regnet til ytre høyre.Siv Jensen kunngjorde i februar 2021 at hun ikke tar gjenvalg som leder og ikke stiller til valg til Stortinget i 2021. Hun pekte på Sylvi Listhaug som ny leder og Ketil Solvik-Olsen som ny nestleder. Etter landsstyremøte 8. mai 2021 gikk Siv Jensen av som partileder, og Sylvi Listhaug ble satt inn i lederposisjonen. == Politisk plattform == Fremskrittspartiet er et parti som oppstod først og fremst som en protestbevegelse, og har vært hjem for mange grupper med forskjellige målsettinger og ideologier stort sett forent av et ønske om reduksjon av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det er derfor svært vanskelig å oppsummere partiet innenfor tradisjonelle politiske begreper. Partiet har selv vedtatt at det er et liberalistisk parti som «bygger på Norges Grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv med basis i det kristne livssyn». Gjennom 1980- og 90-åra ble reduksjon av innvandringen fra ikke-vestlige land en viktig sak for partiet. I 90-åra fikk partiet en sterkere sosial profil, med spesiell vekt på situasjonen til eldre og pleietrengende.På 2000-tallet har FrP stadig understreket at partiet vil bruke en større del av statens oljeinntekter enn det de andre partiene vil. I hovedsak oppfattes Fremskrittspartiet som et parti på høyresiden i norsk politikk som blander konservatisme og liberalisme, men med klar hovedvekt på liberalismen. Partiets politikk blir av også karakterisert som høyrepopulisme. Dette gjelder særlig partiets tidlige fase og forhistorie som Anders Langes parti. Partiet Alliansen (etablert 2016) fremstiller seg selv som en arvtaker etter Fremskrittspartiet som fremstilles som en del av makteliten.Anders Todal Jenssen beskriver partiets opphav som høyrepopulistisk og gjengir tre kjennetegn ved høyrepopulismen: folket anses som ensartet, utgrupper blir eller ønskes ekskludert og kritikk av eliten – der «folket» anses som ensartet og uten indre motsetninger med unntak av noen spesielle kategorier som utsettes for utstøting. Jenssen skriver at partiets politikk og velgergrunnlag har blitt stadig mer likt Høyre særlig i perioden 2013-2017. Ifølge Jenssen er det per 2017 bare angrepet på «utgrupper» som klart gjenstår av de tre kjennetegn på høyrepopulisme og at FrP i 2017 ikke lenger kan regnes som høyrepopulistisk men at FrP i 2017 et vanlig høyreparti preget av markedsliberalisme. Anders Ravik Jupskås mener FrP stadig er preget av populistiske ideer blant annet om motsetning mellom folk og elite der mediene blir regnet som del av eliten.Tor Bjørklund, professor i statsvitenskap, skrev i 2004 at Fremskrittspartiet er et høyrepopulistisk parti på linje med Dansk Folkeparti og Ny Demokrati. FrPs ønske om å redusere statens makt til fordel for markedet er ifølge Bjørklund nyliberalistisk innslag i populismen. Populismen legger vekt på motsetning mellom eliten og folket, og at det øves motstand mot den mektige eliten. I Anders Langes tid ble navn som «Sunn Fornufts Partiet» og «Den Vanlige Manns Parti» vurdert. Populisme har til dels blitt brukt som en nedlatende betegnelse på partiets politiske profil. Det er blant annet på områdene innvandring, skatt og bruk av oljeinntekter til å dekke statens utgifter at partiet har blitt kritisert for populisme. Høyrepopulisme vokste frem i mange europeiske land på slutten av 1900-tallet og dreide seg ofte om kritikk av byråkratisert velferdsstat, dominerende sosialdemoratiske partier og kultureliter samt motstand mot innvandring. Partiet og Carl I. Hagen har ikke sett seg selv som populistiske. Hagen har forsvart det representative demokratiet og lagt vekt på konstitusjonelt korrekte prosesser. === Friheter === Fremskrittspartiet definerer fire grunnleggende friheter i sitt prinsipp- og handlingsprogram. Det mener at et menneske først og fremst eksisterer som et enkeltmenneske, og derfor må ha styringsrett over sitt eget liv. Denne friheten inkluderer prinsippet om personvern. Frihet nummer to er eiendomsretten; FrP mener at ekspropriasjon kun kan godtas når dette er absolutt nødvendig. Den siste grunnleggende friheten er den frie markedsøkonomien, som FrP anser som uløselig knyttet til idéen om demokrati.FrP peker ut uttrykket «min frihet slutter der din begynner» som sentralt for sitt grunnsyn, ved at partiets politikk bygger på alle menneskers rett til å leve i frihet, så lenge disse ikke ønsker å innskrenke andres frihet. === Modell for statsstyringen === FrP er for å beholde det konstitusjonelle monarkiet som styringsform i Norge, med regenten som samlende symbol og statsoverhode. FrP ønsker også å beholde parlamentarismen, og er også positivt innstilt til innføring av oppløsningsrett av Stortinget under forutsetning av innføring av tiltredelsesvotering. Partiet vil dessuten arbeide for en modell der utnevnelser til Høyesterett må godkjennes av Stortinget.Fremskrittspartiet vil avvikle Sametinget med den begrunnelse at stemmeretten ikke bør være begrenset til bestemte etniske grupper. Partiet mener videre at enhver avgitt stemme ved stortingsvalg skal telle likt, uten hensyn til hvor i landet den er avgitt. === Økonomisk politikk === Fremskrittspartiet har liberalismen som rettesnor i den økonomiske politikken, blant annet fordi det hevder denne fører til en maktspredning i samfunnet. Grunntanken i den økonomiske politikken er derfor at det offentlige forbruket må reduseres og at byråkratiet må bygges ned, slik at staten bare skal utføre oppgaver som det private ikke kan løse selv.Som en konsekvens av dette ser FrP det som en viktig oppgave å avskaffe både offentlige og private monopoler, og at den frie konkurranse ikke må hindres gjennom private eller offentlige karteller og monopoldannelser. På grunn av dette ønsker Fremskrittspartiet at Konkurransetilsynet skal stå fritt og ha mye makt.Fremskrittspartiet støtter frihandel, ønsker et løsere regulert arbeidsmarked og vil ha et lavere skatte- og avgiftsnivå.Partiet stiller seg ikke udelt negativt til vekst i offentlig sektor, men mener at den må holdes lavere enn veksten i privat sektor. FrP ønsker blant annet å oppheve den såkalte «handlingsregelen», og heller erstatte den med en modell der statens utgifter varierer, avhengig av økonomisk vekst og inflasjon. Det ønsker også at statsbudsjettet skal ha større langsiktighet, og åpner for at Stortinget skal kunne fatte bindende, flerårige budsjettvedtak for bestemte områder og prosjekter.FrP ønsker en uavhengig Norges Bank, og mener at sentralbanken skal ha som hovedmål for pengepolitikken å sikre lav og stabil inflasjon. Fremskrittspartiet mener også at penge- og kredittmarkedet må reguleres av markedets tilbud og etterspørsel, uten politiske inngrep eller reguleringer. === Helse- og sosialpolitikk === FrP mener at det skal være det offentliges oppgave å sørge for at folket får tilgang til helse- og omsorgstjenester. Et sentralt prinsipp er modellen med stykkprisfinansiering, der staten betaler for medisinsk behandling mens pasienten selv kan velge hvem som skal utføre behandlingen. Dette inkluderer retten til behandling i utlandet om ventetiden i Norge er for lang. FrP mener også at modellen med stykkprisfinansiering vil føre til kortere helsekøer. På lengre sikt kan FrP tenke seg å utvide ordningen med stykkprisfinansiering til også å gjelde det offentlige tannhelsetilbudet.Fremskrittspartiet ønsker fritt sykehusvalg i hele landet når det gjelder offentlige sykehus, og ønsker også at dette skal gjelde private sykehus. Det mener dessuten at bedrifter som betaler for nødvendig, medisinsk behandling for de ansatte må kunne trekke fra disse utgiftene, samtidig som de ansatte ikke skal skatte av dette. Videre er FrP motstander av fastlegeordningen, da det mener at denne går på bekostning av pasienters rett til fritt valg.I narkotikapolitikken mener FrP at opplysning og holdningsskapning må være hjørnesteinen i kampen mot rusmiddelmisbruk. Fremskrittspartiet er også for en utvidelse av den medikamentelt assisterte rehabiliteringen av stoffmisbrukere, og mener at kriteriene for utdeling av Metadon og Subutex bør liberaliseres. FrP støtter også forsøk med bruk av sprøyterom.Partiet stemte imot legalisering av kjønnsnøytrale ekteskap i 2008, men vedtok under landsmøte i 2013 å åpne for både kjønnsnøytralt ekteskap og adopsjon. Flere i FrP har også foreslått legalisering av bloddonasjon for homofile. === Innvandrings- og flyktningspolitikk === FrP ønsker generelt en reduksjon av innvandring, spesielt fra land utenfor EØS-området.FrP har i partiprogrammet foreslått at Norge maksimalt skal ta imot 1000 personer i året fra land utenfor den vestlige kulturkrets, og at denne kvoten skal omfatte flyktninger, asylsøkere, de som kommer innenfor reglene om familiegjenforening og de som gis opphold av humanitære årsaker. I 2008 foreslo partiet en enda høyere terskel for asyl, og foreslo å redusere antallet asylsøkere som får opphold i Norge til under 100 i året.FrP har foreslått en modell der flyktninger sendes til norskdrevne mottak i utlandet for å hindre folk som ikke har rett på opphold i å komme til Norge. FrP ønsker at enkeltkommuner selv skal kunne bestemme antallet flyktninger og asylsøkere som skal kunne bo i kommunen, gjerne gjennom lokale folkeavstemninger.Fremskrittspartiet ønsker å stramme inn reglene for familiegjenforening, og vil begrense dette til ektefelle og egne barn under 15 år. Det ønsker også en aldersgrense på 24 år for ektefeller, og at det må være en samlet tilknytting til Norge som er større enn den samlede tilknyttingen til det andre landet. == Historie == === 1973–1980 === Fremskrittspartiets historie skriver seg tilbake til et massemøte på Saga kino den 8. april 1973. Partiet Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep ble stiftet på dette møtet, og over tusen av de nesten 1 400 tilstedeværende tegnet seg som medlemmer. På møtet holdt Anders Lange en to timer lang tale, der han gikk hardt ut mot de høye skattene og de ansvarlige politikerne. Dette fortsatte han med i valgkampen, og kritikken hans gikk i like stor grad mot Høyre som mot Arbeiderpartiet. Forretningsmannen og tidligere Høyre-politiker Alf R. Bjercke var til stede på stiftelsesmøtet og var blant de første kjente personene som knyttet seg til partiet. Erik Gjems-Onstad ble nestformann i partiet noen uker etter. Den 15. mai holdt Lange sin første tale på Youngstorget, for rundt 4 000 tilhørere. Anders Langes Parti ble sett på som en norsk utgave av Mogens Glistrups parti i Danmark, Fremskridtspartiet, og Glistrup holdt også tale under arrangementet på Youngstorget. I juni kom TNS Gallups første månedlige meningsmåling der Anders Langes parti var med, og partiet bemerket seg med 5,1 prosents oppslutning. Under valgkampen foran stortingsvalget 1973 lovte Lange avskaffelse av statsskatten og kutt i statsbudsjettet på 9 milliarder kroner (om lag en tredjedel). Partiet endte opp med en oppslutning på 5,0 prosent i valget og fire stortingsmandater. Sørafrikaneren Eschel Rhoodie hevdet i den selvbiografiske boka The Real Information Scandal (1983) om sitt arbeid i det sørafrikanske informasjonsdepartementet på 1970-tallet at sørafrikanerne finansierte en ukesavis for partiet samt en valgkampanje i 1973. Fremskrittspartiet vedgikk at «Anders Lange hadde samtaler med regimet i Sør-Afrika», men avviste påstandene om pengestøtte.Med mange sterke personligheter og manglende enighet gikk det mot ulikt syn på styring av partiet, og det endte i splittelse. I 1974 brøt deler av ALP, med Kristofer Almås og Anders Langes vararepresentant til Stortinget, Carl I. Hagen, i spissen, ut og dannet Reformpartiet. Men da Anders Lange plutselig døde samme høst, rykket Hagen inn på hans plass fordi Gjems-Onstad var valgt representant fra Akershus. I 1975 ble det forsoning, og ifølge partiet selv vendte 90 prosent av Reformparti-medlemmene tilbake til ALP. Hagen fikk garanti om at partiet straks skulle skifte navn og skaffe både et fullverdig partiprogram og demokratiske vedtak, slik som de fleste andre partiene. Anders Langes Parti tok så navnet Fremskrittspartiet i 1977. På landsmøtet i 1978 ble Carl I. Hagen valgt til formann og Fremskrittspartiets Ungdom etablert med Peter N. Myhre som formann. === 1980–1989 === Ved Stortingsvalget 1981 kom FrP tilbake på Stortinget med fire mandater. Ved Stortingsvalget 1985 gikk FrP tilbake og kom bare inn på Stortinget med to mandater, men sittende statsminister Kåre Willochs koalisjonsregjering havnet i mindretall i Stortinget, slik at FrP kom i vippeposisjon på Stortinget. 30. april 1986 stilte Willoch kabinettsspørsmål i forbindelse med økning av bensinavgiften og gikk av da FrP stemte mot. Det var første gang partiet utøvde betydelig makt. Året etter prøvde Willoch-partiene å gjenerobre regjeringsmakten gjennom å rette mistillitsforslag mot den sittende AP-regjeringen, men 11. juni 1987 kunngjorde Hagen at FrP ikke kunne stille seg bak de andre borgerlige partienes mistillitsforslag mot Brundtland-regjeringens landbrukspolitikk. Da Senterpartiet på sin side nektet å støtte et generelt mistillitsforslag, ble regjeringen sittende. Disse to episodene bidro til et dårlig klima på borgerlig side. Under valgkampen i 1987 mottok partiformann Hagen Mustafa-brevet, som angivelig skulle være skrevet av en muslimsk innvandrer som fortalte om hvordan en gruppe muslimer skulle forvandle Norge til en muslimsk stat, og leste høyt fra dette. Brevet viste seg senere å være falskt, men gav partiet en oppslutning på over tolv prosent ved valget, mer enn tre ganger høyere enn ved valget i 1985. Enda Anders Lange var negativ til norsk innvandringspolitikk, var det ikke før etter valget i 1987 at innvandring ble en frontsak for partiet. Etter valget i 1987 fikk FrP sin første ordfører, Bjørn Bråthen i Råde kommune i Østfold, og en uke senere ble Håkon Rege i Sola kommune i Rogaland partiets andre ordfører. 24. oktober 1990 fikk partiet sin tredje ordfører da Peter N. Myhre overtok som ordfører i Oslo etter den mangeårige Høyre-ordføreren Albert Nordengen som ble tvunget til å gå av. Også stortingsvalget 1989 gav fremgang for partiet. === 1990–1999 === Inn i 1990-åra begynte den liberale fløyen å gjøre seg sterkere bemerket, og intern uro og splittelse preget partiet. Særlig kom FpU til å skape uro og irritasjon innad, med verdiliberale utspill om innvandring og homofili, og utad, som da de 1. mai 1992 presenterte plakater med tittelen «Nasjonal Samling mot EF», der Sp-leder Anne Enger Lahnstein og SV-leder Erik Solheim ble avbildet sammen med den kontroversielle innvandringsmotstanderen FMI-leder Arne Myrdal. Ved valgene i 1991 og 1993 ble partiets oppslutning nær halvert. I 1994 kom det til alvorlig splittelse i partiet på grunn av uenighet om politisk profil, og de mer rendyrkete liberalistene meldte seg ut av partiet. Etter det dramatiske Bolkesjø-landsmøtet samme år, meldte fire av ti stortingsrepresentanter seg ut og etablerte den partipolitisk uavhengige organisasjon FRIdemokratene. 2. juli vedtok FpU å legge seg selv ned, men vedtaket fikk ingen praktisk betydning ettersom organisasjonen umiddelbart ble erstattet av et nytt, Hagen-lojalt ungdomsparti. Dermed var sluttstrek satt for Hagens oppgjør med partiets verdi-liberale fløy. Ved Stortingsvalget 1997 fikk partiet 15,3 % av stemmene, partiets beste valg til da. Etter valget ble John I. Alvheim leder av stortingets sosialkomité - en posisjon han kom til å inneha i to perioder. Gjennom denne posisjonen fikk Alvheim en fremtredende rolle i den pågående debatten om helse- og omsorgssektoren, og han oppnådde betydelig respekt i alle politiske leire. Slik ble han en viktig brobygger for FrP. === 2000–2005 === Ved valget[hvilket?] oppnådde FrP et svært godt resultat i Os kommune i Hordaland med 36,6 prosent av stemmene, med den følge at Terje Søviknes ble ny ordfører og for alvor etablerte FrP som et nytt ordførerparti i Norge. Høsten 2000 opplevde FrP svært høy oppslutning på meningsmålingene. I løpet av september ble partiet flere ganger målt som det største partiet, med oppslutning på opptil 34 prosent.I kjølvannet av de mange kontroversene knyttet til Kleppe, Hedstrøm og enkelte andre markante innvandringskritikere i partiet innså parti-ledelsen at det måtte ryddes opp i egne rekker dersom partiet skulle ha håp om å få slippe inn i varmen sammen med de andre borgerlige partiene. Et ledd i strategien var å reservere sikre plasser på partiets valglister i henholdsvis Oslo og Hordaland for nestformennene Siv Jensen og Terje Søviknes. Dette innledet en ny periode med interne uenigheter og stridigheter i partiet. 3. desember 2000 ble storingsrepresentant Dag Danielsen og flere andre sentrale aktører i Oslo FrP suspendert eller ekskludert som følge av fraksjonsvirksomhet. Saken ble brakt inn for namsretten som 11. desember fastslo at partiets sanksjoner var lovlige. I februar 2001 meldte Fridtjof Frank Gundersen seg ut av partiet etter å ta tapt nominasjonen i Akershus. Under Hordaland FrP’s årsmøte, 10. februar, stod Cathrin Rustøen frem og hevdet at hun var blitt voldtatt av en sentralt tillitsvalgt i partiet. Rustøen hevdet videre at sju unge kvinner og to unge menn skal ha blitt voldtatt eller seksuelt misbrukt på annen måte av andre tillitsvalgte i partiet. Dette utløste igjen Søviknes-saken som resulterte i at Terje Søviknes måtte trekke seg fra alle nasjonale verv i partiet som følge av at han hadde hatt sex med en 16 år gammel jente i FpU året før. Det vakte ytterligere bestyrtelse da det ble kjent at både Søviknes og Siv Jensen hadde løyet da de ble konfrontert med saken på TV2 programmet Tabloid. Strafferettslig ble saken mot Søviknes senere henlagt som «intet straffbart forhold», men det satte en foreløpig stopper for hans karriere i rikspolitikken. John I. Alvheim overtok Søviknes' posisjon som 2. nestformann. I kjølvannet av de interne stridighetene i partiet forlot en rekke av FrP’s mest profilerte representanter partiet i løpet av 2001. 18. mars meldte Vidar Kleppe seg ut av partiet etter å ha blitt suspendert i 9 måneder, og 19. oktober ble Jan Simonsen ekskludert. Kleppe, Simonsen og flere andre FrP-utbrytere endte etter hvert opp i Demokratene. Ved Stortingsvalget 2001 ble det borgerlig flertall, med det resultat at FrP sørget for parlamentarisk flertall for Kjell Magne Bondeviks andre regjering. Hagens håp var at man i løpet av stortingsperioden kunne bygge opp et tillitsforhold til de andre borgerlige partiene og slik legge til rette for at FrP kunne bli en del av et borgerlig regjeringsalternativ i 2005. Det viste seg imidlertid raskt at motviljen mot FrP fortsatt var stor blant de potensielle samarbeidspartnerne. 8. oktober 2001 fikk Hagen beskjed om at de tre regjeringspartiene foretrakk Arbeiderpartiets Jørgen Kosmo som ny stortingspresident i stedet for Hagen. Høsten 2003 gjorde FrP sitt til da beste lokalvalg, med 17,9 prosent av stemmene, og fikk tolv nye ordførere. === 2005–2010 === Til tross for at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i 2005 gikk til valg på et felles regjeringsalternativ, nektet de tre Bondevik-partiene fortsatt å inkludere FrP i sitt borgerlige regjeringsalternativ. I FrP-kretser var det særlig statsminister Kjell Magne Bondevik som ble oppfattet som hinder for et slikt samarbeid. Våren 2005 hadde partiet fått nok og 20. juni 2005 erklærte partiet at man ikke under noen omstendighet ville støtte en regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister etter valget. Fremskrittspartiet ble ved stortingsvalget 2005 landets nest største parti og størst på borgerlig side, med 22,1 prosents oppslutning og 38 mandater. I sin siste periode på Stortinget ble Hagen etter valget visepresident på Stortinget. 5. oktober 2005 ble slutten på Hagen-æraen innledet ved at Siv Jensen overtok som FrP’s parlamentariske leder etter Carl I. Hagen. Partiet ble ledet av Carl I. Hagen fra 1978 til partiets landsmøte 5. – 7. mai 2006, da Siv Jensen ble valgt til partiets nye formann. I 2009 gikk FrP som siste parti på Stortinget over til å bruke tittelen leder. Også før stortingsvalget i 2009 var det fortsatt motvilje mot at FrP skulle bli tatt med i et forpliktende samarbeid på borgerlig side. Venstres leder Lars Sponheim gikk så langt som til å lansere erklæringen «heller Jens enn Jensen».Ved valget i 2009 fikk FrP en liten fremgang til 22,9 prosent, partiets beste valgresultat noensinne. Med 41 mandater beholdt partiet dermed posisjonen som landets nest største parti på landsbasis, og ble på fylkesbasis størst i Vest-Agder og Rogaland. Valget gav fortsatt mandatflertall til de tre rød-grønne partiene og koalisjonsregjeringen Stoltenberg II. === 2011–2013 === I løpet av 2011 ble FrP hardt rammet av en rekke utenompolitiske skandaler. 20. mars ble FrP’s ordførerkandidat i Stavanger, Trond Birkedal, siktet for snikfilming av unge gutter i dusjen i sitt hjem. Senere ble han også tiltalt for seksuell omgang med en mindreårig gutt. 21. september kunngjorde TV2 at partiets samferdselspolitiske talsmann Bård Hoksrud hadd kjøpt seksuelle tjenester i Latvias hovedstad Riga. I kjølvannet av terroraksjonene 22. juli falt partiet på meningsmålingene og til kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011, der fikk FrP gikk tilbake og med 11,4 % av stemmene på landsbasis oppnådde det svakeste resultatet sitt siden 1991. Nedgangen kunne tilskrives terroraksjonene 22. juli, ved at hver tredje FrP-velger fra valget i 2007 lot være å stemme. Partiets innvandringspolitiske ytringsrom ble mindre, og flere velgere opplevde retorikken som for tett opptil den gjerningsmannen, tidligere partimedlem Anders Behring Breivik, brukte.. Særlig Høyre, men også Arbeiderpartiet, opplevde fremgang på bekostning av de andre partiene. Dette gjorde at FrP likevel beholdt posisjonen som Norges tredje største parti. ==== Økt usikkerhet på meningsmålingene ==== På grunn av vekting ble spriket mellom FrP’s råtall og barometertall etter hvert stort på meningsmålingene. Under intervjuer ville bare 10–12 % oppgi at de stemte FrP i 2009, enda valgresultatet den gangen var 22,9 %, og enkelte målinger viste opptil dobbelt så høyt barometertall som råtall. Det viste seg at råtallet gjerne lå på samme nivå som valgresultatet i 2011, og på grunn av den store usikkerheten valgte Aftenposten (Respons Analyse) og VG (InFact) å legge om til å vekte meningsmålinger mot kommunevalget i 2011 istedenfor stortingsvalget i 2009. Det første til tidvis betydelige forskjeller mellom målingene fra «2009-byråene» og «2011-byråene», og det var helt frem mot stortingsvalget 2013 uvisst hvor stor oppslutning partiet egentlig hadde. Råtallet til FrP lå hos Aftenposten i valgkampen mellom 8,7 % og 10,0 %, og var dermed også under resultatet fra referansevalget (kommunevalget 2011). Første landsdekkende meningsmåling publisert etter valget viste dessuten en nedgang på 2,0 prosentpoeng fra valgresultatet. På bakgrunn av disse opplysningene kom valgnettstedet Poll of polls frem til at FrP kunne bli vanskelig å måle også etter valget. Nettstedets materiale viste at FrP etter valget og ut året ble målt til et stabilt nivå, men, med ett unntak, konsekvent lavere enn valgresultatet. I samme periode etter valget i 2009 fordelte målingene seg jevnere rundt valgresultatet. Pollofpolls har også seinere diskutert meningsmålingenes vekting og treffsikkerthet, med særlig fokus på Fremskrittspartiets sprikende oppslutning. === 2013– === På FrP’s landsmøte våren 2012 erklærte Siv Jensen at det etter valget i 2013 ville være uaktuelt for FrP å støtte en regjering der partiet ikke selv er med. Som begrunnelse viste hun til tidligere dårlige erfaringer som støtteparti for de andre borgerlige partiene. Med Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande som nye ledere i henholdsvis Kristelig Folkeparti og Venstre, og kloke av skade etter det borgerlige nederlaget i 2009-valget åpnet de andre borgerlige partiene, for første gang, for å gå til valg på et samlet borgerlig regjeringsgrunnlag bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Høyre-leder Erna Solberg fremstod som de borgerliges naturlige statsministerkandidat. Ved stortingsvalget, 9. september 2013 oppnådde FrP 16,3 prosent av stemmene og fikk 29 mandater. Til tross for betydelig tilbakegang både prosentvis og i antall mandater ble valgresultatet feiret som en stor seier på partiets valgvake, for det første fordi valgresultatet lå nesten fem prosentpoeng over det svake 2011-valget, men særlig fordi det banet veien for FrP’s historiske, første deltakelse i regjeringssamtaler. Til sammen oppnådde de borgerlige partiene et klart flertall på Stortinget med 96 mandater, hvorav 77 til Høyre og FrP sammenlagt. Dermed kunne disse to partiene danne flertall sammen med kun ett av de to samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre. 16. september deltok Fremskrittspartiet, for første gang i partiets 40-årige historie, i regjeringssonderinger på Radisson Blu i Nydalen i Oslo representert av leder Siv Jensen og de to nestlederne Ketil Solvik-Olsen og Per Sandberg. Dagen etter arrangerte FrP en internasjonal pressekonferanse for å tilbakevise utenlandske mediers tendens til å knytte partiet opp mot den terrordømte Anders Behring Breivik i sine reportasjer fra det norske valget. 1. oktober gikk FrP for aller første gang i reelle regjeringsforhandlinger med Høyre på Sundvolden Hotel i Hole kommune representert av leder Siv Jensen, de to nestlederne Ketil Solvik-Olsen og Per Sandberg og generalsekretær Finn Egil Holm. Bruken av Sundvolden Hotel til dette formålet var på forhånd avklart med Arbeiderpartiet, som har sterke minner knyttet til stedet etter at overlevende fra Massedrapene på Utøya ble tatt imot der. Regjeringsplattformen ble presentert 7. oktober. Onsdag 16. oktober 2013 ble Erna Solbergs regjering utnevnt med sju statsråder fra Fremskrittspartiet. Etter mindre justeringer i desember 2015 og desember 2016, hadde partiet åtte statsråder inntil januar 2018 da Venstre kom med i regjeringen, og antallet FrP-statsråder igjen ble sju. Etter fallende oppslutning på meningsmålingene utover i regjeringsperioden, opplevde Fremskrittspartiet en periode med oppgang i forbindelse med uvanlig høy tilstrømming av migranter til Europa i 2015. I månedene før valget 2017 var partiet i en svakt stigende trend, og ble i august for andre gang etter valget 2013 målt over dette valgresultatet, i en måling som viste fortsatt flertall for Regjeringen med samarbeidspartiene.Per Sandberg var 1. nestleder til 13. august 2018 og Ketil Solvik-Olsen var 2. nestleder. 20. januar 2020 vedtok partiets landsstyre å gå ut av Ernas Solbergs regjering.Geir Ugland Jacobsen ble kastet som fylkesleder i Oslo FrP og ekskludert som partimedlem av FrPs sentralstyre 15. desember 2020. Jacobsen hadde vært fylkesleder siden februar 2020 og hadde arbeidet for at Fremskrittspartiet skulle bli et nasjonalkonservativt parti, uttalelser som utfordret Siv Jensens posisjon som partileder og førstekandidat. Jacobsen gikk ble i januar 2021 han fylkesleder av Demokratene i Oslo. == Stortingsrepresentanter == Fremskrittspartiet fikk valgt inn 27 stortingsrepresentanter ved stortingsvalget i 2017; jfr Liste over stortingsrepresentanter 2017–2021. Ulf Leirstein meldte seg ut av partiet i april 2019, og møter som uavhengig representant. == Ordførere == Fremskrittspartiets første ordfører var Bjørn Bråthen i Råde kommune i Østfold. Den neste ble Håkon Rege i Sola kommune i Rogaland som var ordfører i 1988 og 1989 for FrP, men har siden 1995 representert Høyre og vært ordfører for dette partiet i en årrekke (1999-2011). Da Albert Nordengen (H) gikk av som ordfører i Oslo i 1990 rykket varaordfører Peter N. Myhre (FrP) opp som ordfører i ett år. FrP hadde ingen ordførere etter kommunevalgene i 1991 og 1995. Men i 1999 ble Terje Søviknes valgt til ordfører i Os kommune i Hordaland. Han ble i 2015 gjenvalgt for en femte periode som ordfører i kommunen. Søviknes er partiets lengstsittende ordfører og den første som har vært ordfører i en hel fireårsperiode. Han har samtidig representert partiet i Hordaland fylkesting, som gruppeleder og medlem av fylkesutvalget, noe han fortsatt er i perioden 2015-2019. Ved kommunevalget i 2003 slo FrP for første gang gjennom som ordførerparti over hele landet, noe som delvis skyldtes at ordningen med direkte ordførervalg ble innført i enkelte kommuner. FrP fikk da 13 ordførere: 1 i Akershus (Ullensaker kommune), 3 i Vestfold (kommunene Nøtterøy, Tønsberg og Tjøme), 2 i Hordaland (kommunene Austevoll og Os), 6 i Møre og Romsdal (kommunene Fræna, Skodje, Stranda, Sula, Vestnes, Ørsta) og 1 i Troms (Nordreisa kommune). Ved kommunevalget i 2007 fikk FrP 17 ordførere: 3 i Østfold (Fredrikstad, Hobøl og Hvaler), 1 i Akershus (Ullensaker), 1 i Vestfold (Tønsberg), 1 i Telemark (Bamble), 1 i Vest-Agder (Mandal), 4 i Hordaland (Askøy, Austevoll, Bergen og Os), 3 i Møre og Romsdal (Stranda, Sula og Ørskog), 1 i Nordland (Hadsel) og 2 i Troms (Lyngen og Nordreisa). I tillegg fikk FrP en ny ordfører i 2008, da Dag Bjerke overtok etter avdøde Tore Tidemann (H) i Enebakk. Ved kommunevalget i 2011 fikk FrP 11 ordførere: 1 i Østfold (Hvaler), 1 i Akershus (Ullensaker), 1 i Telemark (Bamble), 2 i Hordaland (Austevoll og Os), 4 i Møre og Romsdal (Fræna, Midsund, Skodje og Ørskog), 1 i Nordland (Hadsel) og 1 i Finnmark (Vardø). I tillegg fikk partiet varaordfører i 49 kommuner og fylkesvaraordfører i Buskerud og Rogaland. I perioden 2015-2019 hadde Fremskrittspartiet ordføreren i Hvaler, Mandal, Os, Ullensaker og Ulstein. I perioden 2019–2023 har Fremskrittspartiet tre ordførere: i Ulstein, Sola og Flekkefjord. == Partiledelsen == == Valghistorikk == === Valgresultater === === Stortingsrepresentanter === I perioden 1973–1977 var representantene innvalgt for Anders Langes Parti. Representanters navn som er uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat. == Se også == FrP-koden Mustafa-brevet == Litteratur == Anders Lange som han var, i et intervju med Torbjørn Eide, Lyches Forlag, 1974, ISBN 82-7008-083-7 Arve Lønnum: Gamle mann – hva nå?, Elingaard forlag, Oslo, 1973, ISBN 82-505-0028-8 Arve Lønnum: Vett og Uvett i velferdsstaten, Elingaard forlag, Oslo, 1974, ISBN 82-505-0134-9 Arve Lønnum: ALP – partiet med ni liv, utgitt av ALP, Oslo, desember 1975 Arve Lønnum: Gammel i velferds-Norge: Nye veier i eldreomsorgen, Grøndahl, cop., 1985, ISBN 82-504-0760-1 Utkast til handlingsprogram for Stortingsvalget 1977, Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, ALP-Trykk, Oslo, 1976 Handlingsprogram for stortingsvalget 1977, utgitt av Fremskrittspartiet, 1977 Fremskrittspartiet. Program 1981–1985. Vedtatt på landsmøtet i Drammen 8-10/5-1981, Fremskritt Norsk Forlag A/S, 1981 Carl Ivar Hagen: Ærlighet varer lengst − Politiske erindringer, Aventura Forlag, 1984, ISBN 82-588-0305-0 Magnus E. Marsdal: FrP-koden, Forlaget Manifest 2007, ISBN 978-82-92866-00-9 == Fotnoter == == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Fremskrittspartiet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Fremskrittspartiets Ungdom (no) Fremskrittspartiet på Instagram

| colorcode =

https://no.wikipedia.org/wiki/Forbrenningsmotor

2023-02-04

Forbrenningsmotor

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Forbrenningsmotorer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

En forbrenningsmotor, eller intern forbrenningsmotor, er en fellesbetegnelse på varmekraftmaskiner der drivstoffet som blir tilført forbrennes i selve motoren, slik at produktene av forbrenningen direkte utfører et arbeid på for eksempel et stempel. Forbrenningsmotoren ble oppfunnet av Nikolaus August Otto og patentert i 1860. To år senere, i 1862, hadde Jean-Joseph Étienne Lenoir fullført konstruksjonen av den første bilen med forbrenningsmotor. Det er tildels vanlig å bruke betegnelsen ekstern forbrenningsmotor på motorer der varmen utvikles utenfor motoren, som f.eks. dampmaskinen. Forbrenningsmotorer brukes i hovedsak i biler, fly, båter og andre motoriserte kjøretøy.

En forbrenningsmotor, eller intern forbrenningsmotor, er en fellesbetegnelse på varmekraftmaskiner der drivstoffet som blir tilført forbrennes i selve motoren, slik at produktene av forbrenningen direkte utfører et arbeid på for eksempel et stempel. Forbrenningsmotoren ble oppfunnet av Nikolaus August Otto og patentert i 1860. To år senere, i 1862, hadde Jean-Joseph Étienne Lenoir fullført konstruksjonen av den første bilen med forbrenningsmotor. Det er tildels vanlig å bruke betegnelsen ekstern forbrenningsmotor på motorer der varmen utvikles utenfor motoren, som f.eks. dampmaskinen. Forbrenningsmotorer brukes i hovedsak i biler, fly, båter og andre motoriserte kjøretøy. == Virkemåte == I en forbrenningsmotor blir det tilført en blanding av luft og drivstoff i forbrenningskammeret, som så blir komprimert og antent, enten ved selvantenning eller ved hjelp av en tennplugg. Forbrenningen gjør at drivstoffgassene i forbrenningskammeret får høyere temperatur, det vil si at de får større kinetisk energi, og følgelig større fart. Molekylenes kollisjon med veggene i forbrenningskammeret kjenner vi som trykk. Trykket er proporsjonalt med den kinetiske molekylenergien, altså temperaturen. Gassmolekylene mister litt av farten sin når de gjør et arbeid på motoren. Litt av den termiske energien har altså blitt til kinetisk energi. En forbrenningsmotor utvikler mye varme, og alle motorer er avhengig av en eller annen form for kjøling. Dette gjøres ved enten væskekjøling eller luftkjøling. == Historie i Norge == Den første optimale forbrenningsmotoren var konstruert av franskmannen Jean Joseph Etienne Lenoir, en totaktmotor drevet av lysgass, i 1860. Denne forbrenningsmotoren var den første av en rekke oppfinnelser som kom videre fra prøvestadiet og som fant en rekke bruksområder tross sin lav virkningsgrad. Forbrenningsmotoren hadde dermed slått gjennom som varmemaskin, det vil si maskiner som omdanner varmeenergi til mekanisk arbeid, og var gjenstand for improviseringer i de neste tiår som da tennpluggen var oppfunnet av Robert Bosch i 1902.Forbrenningsmotorens historie i Norge har en vag og utydelig begynnelse, som startet da Paul Henning Irgens etter retur fra et langt virke som verkstedslæring i København, Tyskland, England og Frankrike slo seg ned i Christiania ved år 1878. Etter å ha startet et reparasjonsverksted, begynte han å lage seg en «petroleumsmotor» med flytende brennstoff som petroleum, og skulle ha montert denne motoren i en båt i 1880. Han hadde utkast til en «motordrosje» som har blitt datert til det samme året med tegningene som er bevart, men lite om selve motoren. En brann i 1927 ødela Irgens` arkiver så alt som befant seg i tiden før 1890, da Irgens tok patent på et «gassutviklingsapparat», er usikkert. Irgens` båtmotoren fra 1891 med en kraftytelse på to hk var dokumentert av tidsskriftet Teknisk Ukeblad, og to år senere lagd han en liknende motor ved Kværner Brug, som var bedre skildret for ettertiden, blant annet om at den minner om Benz-motoren fra 1885 med forgasser. Den første forbrenningsmotor med forgasser var bygd av tyskerne Nicolas August Otto og Eugen Langen i 1867, og disse kom med sin første firetakts bensinmotor i 1875. Irgens hadde et originalt forgassersystem som tillatt bruk av flytende drivstoff som oppvarmes for gassproduksjon. Han hadde begrenset suksess med sin oppfinnelse som var benyttet som båtmotor, blant annet til livbåtene på polarskipet «Fram».Bensindrevne varmkraftmaskiner med elektrisk tenning ble raskt utbredt i Norge, men forgassermotoren fikk en konkurranse i glødehodemotoren som har et kuleformet og glødende legeme som en ytre varmekilde i forbrenningskammeret, og som kan benytte forskjellige flytende drivstoffalternativer, endog sildolje og tran. Dermed benyttet man navnet «råoljemotor» på glødehodemotoren som var et populært valg som båtmotor og stasjonær motor i Norge. Dieselmotoren oppfunnet av Rudolf Diesel kom til Norge i 1902 da Aalgaard Uldvarefabrik i Arendal importerte en stasjonærmotor. Diesel hadde først satset på markedet for stasjonærmotor med sin første motor i 1897. Oppfinnelsen blir en suksess med høy virkningsgrad og lavt drivstofforbruk enn de fleste andre varmemotorer, og dermed ble svært utbredt i løpet av det tjuende århundret. Dieselmotoren kom relativt sent til Norge hvor den var stort sett foretrukket som skipsmotor, ettersom den var kostbart i sammenligning med glødehodemotoren som er enkel å produsere og svært praktisk med rimelig drivstoff. Men glødehodemotoren var med gode grunner kalt halvbroren til dieselmotoren, og i 1920-tallet oppsto semidieselmotoren, som opererer som en glødehodemotor på tomgang og som en dieselmotor på turtall og ved belastning. Det var et stort marked i Norge med mange motorfabrikker som satset på glødehodemotor og semidiesel, men i 1960-årene kom kompakte og lettbygde dieselmotorer fra utlandet. Den siste semidieselmotoren var produsert i 1975. == Typer == Stempelmotor Gassturbin Wankelmotor Rakettmotor == Se også == Motor == Referanser == == Litteratur == Arnulf Jensen, Stasjonær - og båtmotorer 2009 ISBN 978-82-996333-3-8 == Eksterne lenker == Animated Engines – Beskriver forskjellige typer How Internal Combustion Works – Med animasjon

En forbrenningsmotor, eller intern forbrenningsmotor, er en fellesbetegnelse på varmekraftmaskiner der drivstoffet som blir tilført forbrennes i selve motoren, slik at produktene av forbrenningen direkte utfører et arbeid på for eksempel et stempel. Forbrenningsmotoren ble oppfunnet av Nikolaus August Otto og patentert i 1860. To år senere, i 1862, hadde Jean-Joseph Étienne Lenoir fullført konstruksjonen av den første bilen med forbrenningsmotor.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fri_programvare

2023-02-04

Fri programvare

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fri programvare', 'Kategori:Programvare']

Fri programvare er programvare der brukeren har lisensfestet rett til å endre og redistribuere programvaren. Ifølge Free Software Foundation, som har utarbeidet de tre frie lisensene GPL, LGPL og GFDL, må fri programvare gi brukeren følgende fire friheter: Frihet 0: Friheten til å kjøre programmet uansett hensikt Frihet 1: Friheten til å studere hvordan programmet virker og tilpasse det til sine behov Frihet 2: Friheten til å distribuere kopier for å hjelpe andre Frihet 3: Friheten til å utgi sine forbedringer til offentlig eie, slik at hele samfunnet kan få utbytteFor punktene 1 og 3 kreves det at kildekoden er tilgjengelig eller «åpen». Fri programvare (engelsk: free software) må ikke forveksles med gratis programvare; denne utbredte misforståelsen var opphavet til begrepet åpen kildekode (engelsk: open source), som opprinnelig var ment som en alternativ betegnelse. Etter at Bruce Perens skrev «the Open Source Definition», har derimot disse begrepene ikke vært 100% kompatible. Mens fri programvare i all hovedsak er til for å beskytte brukere mot opphavsrettslig utnyttelse, er tilhengere av åpen kildekode også i stor grad opptatt av å bruke åpen innovasjon som en metode for å oppnå høyere kvalitet. Fri programvare kan godt være kommersiell, selv om redistribusjon er tillatt. Dobbeltlisensiering og salg av unntak fra en fri lisens er eksempler på strategier som brukes for å selge fri programvare. Salg av relaterte tjenester er muligens enda viktigere.

Fri programvare er programvare der brukeren har lisensfestet rett til å endre og redistribuere programvaren. Ifølge Free Software Foundation, som har utarbeidet de tre frie lisensene GPL, LGPL og GFDL, må fri programvare gi brukeren følgende fire friheter: Frihet 0: Friheten til å kjøre programmet uansett hensikt Frihet 1: Friheten til å studere hvordan programmet virker og tilpasse det til sine behov Frihet 2: Friheten til å distribuere kopier for å hjelpe andre Frihet 3: Friheten til å utgi sine forbedringer til offentlig eie, slik at hele samfunnet kan få utbytteFor punktene 1 og 3 kreves det at kildekoden er tilgjengelig eller «åpen». Fri programvare (engelsk: free software) må ikke forveksles med gratis programvare; denne utbredte misforståelsen var opphavet til begrepet åpen kildekode (engelsk: open source), som opprinnelig var ment som en alternativ betegnelse. Etter at Bruce Perens skrev «the Open Source Definition», har derimot disse begrepene ikke vært 100% kompatible. Mens fri programvare i all hovedsak er til for å beskytte brukere mot opphavsrettslig utnyttelse, er tilhengere av åpen kildekode også i stor grad opptatt av å bruke åpen innovasjon som en metode for å oppnå høyere kvalitet. Fri programvare kan godt være kommersiell, selv om redistribusjon er tillatt. Dobbeltlisensiering og salg av unntak fra en fri lisens er eksempler på strategier som brukes for å selge fri programvare. Salg av relaterte tjenester er muligens enda viktigere. == Fri programvare i Norge == Åndsverkslovens §40 gir opphavsmannen enerett til utnyttelse av et åndsverk i opphavsmannens levetid og 70 år etter utløpet av hans dødsår. Dette gjelder også programvare. Programvaren er utilgjengelig med mindre opphavspersonen/firmaet utformer en lisens som beskriver bruksrett til verket. Hvilke bruksretter eller friheter man gis som utvikler og sluttbruker er derfor sentrale. == Copyleft == En fri programvarelisens som krever at programvaren, samt all programvare som baserer seg på denne, ikke redistribueres under en annen lisens, kalles en copyleft-lisens. Selve skoleeksempelet på en slik lisens er GNU General Public License (forkortet GPL). Hensikten er å sikre at alle framtidige forbedringer av programvaren vil fortsette å være fri programvare. Ifølge blant andre Free Software Foundation, er copyleft nødvendig for å beskytte friheten til brukerne.Et mye brukt eksempel på det motsatte, er BSD-lisensen, som i praksis er samme lisens som MIT-lisensen. BSD/MIT gir deg rett til å gjøre hva du vil med kildekoden så lenge en opplyser om hvem som er den opprinnelige opphavspersonen. Slike lisenser kalles gjerne BSD-liknende. Fordi programvare gitt ut under BSD-lisensen ikke trenger å redistribueres under samme lisens etter modifikasjoner, trenger den heller ikke å fortsette å være fri programvare. == Antonymer == Programvare som ikke er fri, betegnes ofte som ufri eller proprietær programvare. Fri programvare må ikke forveksles med «freeware» som er gratis proprietær programvare. Fri programvare betinger ikke at programvaren leveres gratis, selv om det ofte blir en konsekvens av videredistribusjonsretten (frihet nr 3). En del kommersielle aktører mener motsetningen til fri programvare heter produsenteid programvare. Men produsenter og utviklere av fri programvare beholder selv eiendomsretten til kildekoden, og alternative begreper for proprietær programvare bidrar med lite mer enn å skape forvirring. == Relaterte begreper == Siden det engelske ordet for fri (free) også betyr gratis, blir det fort forviklinger. Man har derfor de tradisjonelle sammenlikningene «free as in free beer» og «free as in free speech» og «free as in freedom». Siden denne forviklingen er litt lei, har det kommet flere lignende begreper. === Åpen kildekode === Åpen kildekode (engelsk: «open source») er sterkt relatert til fri programvare. Åpen kildekode baserer seg ikke på de fire frihetene definert av Free Software Foundation, men på sin egen Open Source Definition, som er basert på Debian Free Software Guidelines. Denne har ti punkter og er således mer definert. Tilhengere av åpen kildekode er ofte mer opptatt av praktiske hensyn, som økonomiske og tekniske fordeler, mens fri programvare er mer opptatt av etiske og moralske hensyn. For utenforstående er fri programvare og åpen kildekode i praksis synonyme begreper. For de innvidde kan man merke noen forskjeller i preferanser for verktøy, arbeidsmetoder og kodestil, derimot er GNU GPL den dominerende lisensen i begge leire. === Fri og åpen kilde === Programvare med fri og åpen kilde (engelsk: Free and open source software (forkortes: FOSS')' betyr Fri programvare og/eller Åpen kildekode og er programvare hvor kildekoden er åpen og tilgjengelig for alle som ønsker å forbedre, studere eller endre den og er fri til å dele den originale og modifikasjonene med andre. Disse rettighetene er vanlig å gi til brukere gjennom lisenser som GPL, LGPL, eller BSD-lisensen. For mange praktiske formål er forskjellen mellom begrepene «Åpen kildekode» og «fri kildekode» eller «fri programvare» uvesentlig. Fri og åpen kilde står på norsk for «programvare med fri og åpen kildekode», eller FLOSS, (engelsk: Free/Libre Open Source Software) som på norsk betyr «programvare med fri (som i frihet) og åpen kildekode» blitt lansert. == Eksempler på FOSS programvare == GNU/Linux LibreOffice.org OpenOffice.org Mozilla Firefox Blender VLC Media Player PeaZip 7-ZipF/OSS definisjoner og retningslinjer: Open Source Definition, from the Open Source Initiative Free software definition, from the Free Software Foundation Debian Free Software GuidelinesListe over lisenser: OSI approved licenses The Free Software Foundation's list of free and unfree licenses == Se også == Richard M. Stallman GNU Fri programvare til Windows Fri programvare til Mac OS X == Referanser == == Eksterne lenker == FSF sin fri programvare-definisjon FSF sin norske side Open Source Initiative

Fri programvare er programvare der brukeren har lisensfestet rett til å endre og redistribuere programvaren. Ifølge Free Software Foundation, som har utarbeidet de tre frie lisensene GPL, LGPL og GFDL, må fri programvare gi brukeren følgende fire friheter:

https://no.wikipedia.org/wiki/Free_Software_Foundation_Europe

2023-02-04

Free Software Foundation Europe

['Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Etableringer i 2001', 'Kategori:Free Software Foundation', 'Kategori:Fri programvare', 'Kategori:Organisasjonstubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stiftelser', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Veldig små stubber']

Free Software Foundation Europe (FSFE) er en ideell stiftelse opprettet etter inspirasjon fra Free Software Foundation i USA. FSFE ble startet 10. mars 2001.

Free Software Foundation Europe (FSFE) er en ideell stiftelse opprettet etter inspirasjon fra Free Software Foundation i USA. FSFE ble startet 10. mars 2001. == Se også == FSF North America FSF India Fri programvare Operativsystemet GNU == Referanser == == Eksterne lenker == FSFEs nettside

Free Software Foundation Europe (FSFE) er en ideell stiftelse opprettet etter inspirasjon fra Free Software Foundation i USA. FSFE ble startet 10.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fran%C3%A7ois_Truffaut

2023-02-04

François Truffaut

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 21. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1984', 'Kategori:Franske regissører', 'Kategori:Franske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 6. februar', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

François Truffaut (1932–1984) var en fransk filmregissør, manusforfatter, skuespiller og filmprodusent. Som filmkunstner er Truffaut et ikon i den franske filmindustrien, og en viktig del av den nye franske bølge.

François Truffaut (1932–1984) var en fransk filmregissør, manusforfatter, skuespiller og filmprodusent. Som filmkunstner er Truffaut et ikon i den franske filmindustrien, og en viktig del av den nye franske bølge. == Liv og virke == === Bakgrunn === François Truffauts mor, Janine de Monferrand, arbeidet som sekretær i avisen L'Illustration. Hans far var ukjent. Den 9. november 1933 giftet Janine de Monferrand seg med arkitekten Roland Truffaut. Etter bryllupet valgte Roland Truffaut å adoptere François. I 1968 engasjerte Truffaut en privatdetektiv for å finne ut av hvem som var hans biologiske far. Privatdetektiven kom frem til at faren var Roland Lévy, født i 1910 i Bayonne, som arbeidet som tannlege.Truffaut sluttet på skolen i 1953 da han var fjorten år for å begynne å skrive filmkritikk for tidsskriftet Cahiers du cinéma, som Jean-Luc Godard og Alain Resnais også skrev for. === Regissør === Senere begynte Truffaut å regissere, og slo igjennom stort med debutfilmen På vei mot livet (1959). Det er en film som ofte nevnes som en av filmhistoriens viktigste og beste filmer. Den er en usentimental, gripende og delvis selvbiografisk barndomsskildring.I De 400 slagen fikk publikum for første gang stifte bekjentskap med Antoine Doinel, Truffauts alter ego. Denne, spilt av Jean-Pierre Léaud, dukker senere opp i ytterligere tre av Truffauts langfilmer. I Stjålne kyss (1968), Elsker – elsker ikke (1970) og Kjærlighet på flukt (1979) skildres Doinels og Christine Darbons (Claude Jade) tiltagende voksenhet og videre erfaringer i livet. I 1962 fulgte Truffaut opp med To menn og en kvinne, med blant andre Jeanne Moreau. I 1973 var han gjest ved Filmfestivalen i Drøbak.Han medvirket også som skuespiller i filmer, blant annet Steven Spielbergs Nærkontakt av tredje grad (1977). François Truffaut døde 52 år gammel på et sykehus i Neuilly-sur-Seine. Han ble begravet på Cimetière de Montmartre i Paris. == Filmografi som regissør == 1959: På vei mot livet (Les quatre cents coups) 1960: Skyt på pianisten (Tirez sur le pianiste) 1962: To menn og en kvinne (Jules et Jim) 1964: Din myke hud (La Peau douce) 1966: Brennpunkt Fahrenheit 451 (Fahrenheit 451) 1968: Brud i sort (La Mariée était en noir) 1968: Stjålne kyss (Baisers volés) 1969: Havfruen fra Mississippi (La sirene du Mississippi) 1970: Ulvegutten (L'Enfant sauvage) 1970: Elsker – elsker ikke (Domicile conjugal) 1971: Jomfruene og franskmannen (Les deux anglaises et le continent) 1972: Une belle fille comme moi 1973: Natteffekt (La Nuit américaine) 1975: Historien om Adele H. (L'Histoire d'Adèle H.) 1976: Lommepenger (L'argent de poche) 1977: Mannen som elsket kvinner (L'Homme qui aimait les femmes) 1978: Det grønne rommet (La Chambre verte) 1979: Kjærlighet på flukt (L'amour en fuite) 1980: Siste trikk (Le dernier metro) 1981: Kvinnen i nabohuset (La Femme d'à côté) 1983: Endelig søndag (Vivement dimanche!) == Filmografi som skuespiller (utvalg) == 1970: Ulvegutten (L'Enfant sauvage) 1973: Natteffekt (La Nuit américaine) 1978: Det grønne rommet 1982: Nærkontakt av tredje grad == Referanser == == Eksterne lenker == (en) François Truffaut – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) François Truffaut på Internet Movie Database (sv) François Truffaut i Svensk Filmdatabas (da) François Truffaut på Filmdatabasen (da) François Truffaut på Scope (fr) François Truffaut på Allociné (en) François Truffaut på AllMovie (en) François Truffaut hos Turner Classic Movies (en) François Truffaut hos Rotten Tomatoes (en) François Truffaut hos Rotten Tomatoes (en) François Truffaut hos The Movie Database (en) François Truffaut på MusicBrainz

François Truffaut (1932–1984) var en fransk filmregissør, manusforfatter, skuespiller og filmprodusent. Som filmkunstner er Truffaut et ikon i den franske filmindustrien, og en viktig del av den nye franske bølge.

https://no.wikipedia.org/wiki/Florida

2023-02-04

Florida

['Kategori:1845 i Florida', 'Kategori:Artikler hvor hovedstad er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Florida', 'Kategori:Halvøyer i USA', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1845']

Florida er en amerikansk delstat som ligger helt sørøst i USA.

Florida er en amerikansk delstat som ligger helt sørøst i USA. == Geografi == Florida er den sørligste av de 48 fastlandsdelstatene. Staten grenser til Georgia og Alabama i nord. Selv om Florida har en del kupert terreng, har den ingen høye fjelltopper. Det høyeste punktet er Britton Hill på 105 meter. Den sørligste delen av Florida-halvøya består i stor grad av myrområdet Everglades nasjonalpark. Nord for myrområdet ligger den store innsjøen Lake Okeechobee. Sør for halvøya ligger øyrekkene Florida Keys. Mye av delstaten består av Florida-halvøya, men det er også en tynn landstripe («panhandle») langs kysten nordvest i staten. Hovedstaden er Tallahassee. Andre kjente byer er Miami, Jacksonville og Orlando. Florida har et varmt klima som er sterkt preget av havet. Om sommeren og høsten er orkaner en alvorlig trussel. == Historie == Florida fikk sitt navn av oppdageren Juan Ponce de León som gikk i land ved Florida 2. april 1513 under «Pasqua Florida» (spansk for påske). Bosetningen i Florida går imidlertid flere tusen år tilbake med flere indianerstammer som Ais, Apalachee, Calusa, Timucua og Tocobago stammene. På 1500-tallet begynte spanske og franske innflyttere å bosette seg i Florida, men voldelige konflikter oppsto mellom de franske og spanske bosetterne, og etter hvert kom engelskmennene fra nord inn i konflikten. Engelskmennene fikk kontroll over Florida i 1763, men mistet den tilbake til spanjolene i 1783. I 1819 gikk imidlertid Spania med på å la USA få kontroll over Florida mot at de sa fra seg retten til Texas. Florida ble USAs 27. stat 3. mars 1845. Ved den amerikanske borgerkrigen gikk Florida ut av unionen og erklærte sammen med flere andre sørstater at de hadde gått sammen om konføderasjonen og blitt uavhengige fra resten av USA. Havnene gjorde Florida til en viktig stat, og nordstatene okkuperte flere av havnene som Key West, Jacksonville og Pensacola. Etter at sørstatene tapte krigen i 1865 ble Florida sluppet inn igjen 25. juli 1868. I løpet av 1900-tallet ble flere turistattraksjoner bygget i Florida. Det militære plasserte også flere baser i delstaten. Etter krigen fikk Florida en stor befolkningsøkning grunnet innflytting fra delstatene i nord og De karibiske øyer i sør. == Befolkning == Med 18 801 310 innbyggere er Florida USAs fjerde mest folkerike delstat (etter California, Texas og New York). Hvite utgjør 65 prosent av befolkningen, mens svarte og latinere utgjør de største minoritetsgruppene med 35 prosent. Stor innflytting av pensjonister i nord gjør at befolkningen i Florida har en svært høy gjennomsnittsalder. De største metropolene er Miami-Fort Lauderdale området i sørøst, Jacksonville i nordøst og Tampa-Saint Petersburg i vest. == Økonomi == Florida er grunnet sitt behagelige klima et yndet reisemål for turister. Populære turistattraksjoner er fornøyelsesparkene i Orlando-området, cruiseskip fra Miami eller Fort Lauderdale eller stor-by og ferieliv på Miami Beach. Jordbruk er også en viktig industri i Florida, og det varme klimaet tillater dyrkning av sitrusfrukter som appelsiner og sitroner, som gir høye inntekter per gårdsbruk. Kjøttproduksjonen er også ganske betydelig. En av oppskytningsstasjonene til NASA ligger ved Cape Canaveral som ligger nordøst i delstaten (ved kysten). Her foregår det regelmessige oppskytninger, og man kan besøke John F. Kennedy Space Center. De verdenskjente fornøyelsesparkene Disneyworld og Universal Studios ligger i Florida. Energiproduksjonen er meget stor. De viktigste kildene er gasskraft (85,4 mrd kWh i 2006), kullkraft (60,4 mrd kWh), kjernekraft (31,4 mrd kWh), og oljekraft (15,5 mrd kWh). Vannkraftproduksjonen er minimal med 216 mill kWh årsproduksjon. Kilde: The World Almanac 2008, side 45 og 555–587. == Politikk == I kongressen har Florida to plasser i Senatet og 27 plasser i Representantenes hus, noe som gir staten 29 valgmannsstemmer i presidentvalg. Florida sender i 2019 to republikanske senatorer samt 13 demokratiske og 14 republikanske representanter til Washington D.C.. I delstatsforsamlingen har republikanerne flertall i begge kammer, 23-17 i Senatet og 73-47 i Representantenes hus. I 2018 ble republikaneren Ron DeSantis valgt til ny guvernør i Florida. Florida er ofte regnet som en vippestat der republikanere og demokrater står noenlunde likt. Dette og de mange valgmennene som er å hente i Florida, gjør at politiske kampanjer kan være ganske intense i delstaten. I presidentvalgene i 2000 og 2004 gikk staten til republikanske George W. Bush, begge gangene med knapp margin. Mest omstridt var valget i 2000 med beskyldninger om stemmefusk, forvirrende stemmesedler og krav om omtellinger. == Natur == Everglades nasjonalpark er en kjent nasjonalpark. Florida har mange fine strender. Florida har også mange reservater for alligatorer, som er ett av Floridas varemerker. Tropiske orkaner er også noe Florida er svært preget av. Dette er fordi det varme vannet sørøst for Florida holder over 26.5 grader noe som er det viktigste for at tropiske orkaner oppstår. == Kjente personer == Edna Buchanan Jeb Bush Flo Rida Høvding Osceola Janet Reno Shaquille O'Neal Ariana Grande Lauren Jauregui == Kjente band == Lynyrd Skynyrd Backstreet Boys Creed Shinedown Matchbox Twenty Tom Petty & the Heartbreakers == Byer == Dette er en liste over de 20 største byene i Florida etter folketall. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Florida – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Florida – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Florida er en amerikansk delstat som ligger helt sørøst i USA.

https://no.wikipedia.org/wiki/Forfatter

2023-02-04

Forfatter

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunstneriske beskjeftigelser']

En forfatter er en person som skriver eller står bak en tekst, for eksempel en bok eller et skuespill. En forfatter kan defineres bredere som «personen som stod bak eller gav eksistens til noe». «Forfatter» er ingen beskyttet yrkestittel, og alle som skriver kan i prinsippet kalle seg forfatter. I dagligtale blir uttrykket likevel mest brukt om dem som skriver litterære tekster og får dem publisert. I slik bruk blir forfatter en person som har skriving som profesjon.

En forfatter er en person som skriver eller står bak en tekst, for eksempel en bok eller et skuespill. En forfatter kan defineres bredere som «personen som stod bak eller gav eksistens til noe». «Forfatter» er ingen beskyttet yrkestittel, og alle som skriver kan i prinsippet kalle seg forfatter. I dagligtale blir uttrykket likevel mest brukt om dem som skriver litterære tekster og får dem publisert. I slik bruk blir forfatter en person som har skriving som profesjon. == Typer av forfattere == Forfatterfaget er særlig knyttet til bøker og skjønnlitteratur, men omfatter flere beslektede aktiviteter som kan karakteriseres blant annet etter litterære sjangre. Således fins det romanforfattere, barnebokforfattere, fagbokforfattere, leksikonforfattere, proletarforfattere, biografer, kronikører osv. En forfatter som hovedsakelig skriver dikt, kalles ofte dikter, poet eller lyriker. En roman- og novelleforfatter kan kalles prosaist, mens en dramatiker eller manusforfatter skriver skuespill eller filmmanus. En essayist skriver essays. En forfatter av essay og avhandlinger eller artikler i dagspressen kan også kalles skribent. Tekstforfatter brukes særlig om den som skriver revy-, sang- eller reklametekster. En librettist eller librettoforfatter skriver librettoer til operaer og operetter, mens en visedikter skriver viser. En låtskriver forfatter sangtekster og komponerer melodier. En spillforfatter utvikler ideene bak spill. == Utdannelse == Det fins ingen bestemt yrkesutdannelse for litterære forfattere, men de fleste forfattere har høyere utdanning. De siste tiåra har det også blitt opprettet forfatterkurs på høyskolenivå, bl.a. ved Forfatterstudiet i Bø og Skrivekunstakademiet i Bergen. Man regnes vanligvis som forfatter først når teksten eller verket blir publisert av et forlag, og det kan derfor være vanskelig å etablere seg innenfor yrket. De fleste forfattere jobber selvstendig med egne prosjekter eller frilans på oppdrag fra for eksempel et forlag med spesielle ønsker. Westerdals School of Communication i Oslo, tidligere Westerdals Reklameskole, utdanner tekstforfattere til mediebransjen. Den norske filmskolen i Lillehammer utdanner manusforfattere for norsk film- og TV-bransje. Oslofjord Folkehøgskole like ved Oslo tilbyr linjen Forfatterklassen som en start for de som vil finne sin egen fortellerstemme. == Ordet == Omkring 1750 gjennomgikk dansk en språkrensing med fjerning av fremmedord, særlig latinske og franske. Tysk ble oppfattet som mindre fremmed, og nye orddannelser var ofte en oversettelse av det tyske ordet. Slik fikk man ordet «forfatter», oversatt fra tysk Verfasser, der man før hadde sagt Autor. == Historikk == Opphavet til de eldste muntlige historiene kjenner vi ikke. Da skrivekunsten kom, ble imidlertid disse fortellingene skrevet ned og dermed lettere å spore gjennom historien. Den eldste poeten vi kjenner navnet på, er Enheduanna, (ca. 2285–50 f.Kr.), som var en sumerisk/akkadisk yppersteprestinne. Etter henne har vi 42 hymner som ble skrevet i kileskrift på leirtavler for bortimot 4.300 år siden. Gilgamesh-eposet regnes som verdens første episke fortelling som vi kjenner til, og det ble spredt i ulike versjoner og i mange oversettelser i 2.000 år før det ble glemt i ytterligere 2000 år før det ble gjenoppdaget i våre dager. Forfatterne av de ulike versjonene er ukjente – inntil en prest og forfatter som levde i Babylonia omtrent 1400 f.Kr. ved navn Sin-leqi-unninni (navnet kan oversettes til «Måneguden, hør min bønn») samlet alle versjonen til én felles episke fortelling og det er denne versjonen av Gilgamesh-eposet vi kjenner i dag. Alt annet er bare fragmenter. Sin-leqi-unninni er den eldste episke forfatteren verden kjenner til. I Europa regnes grekeren Homer som den første kjente forfatteren. Han skal ha levd en gang på 800-tallet før Kristus og tillegges Iliaden og Odysseen. Siden kom greske tragedieforfattere og filosofer etter, og romerske forfattere og talere. Flere av disse er kjent med navn, selv om de aller eldste verkene bygger direkte på den muntlige tradisjonen, og «forfatterne» av dem bare var håndverksskrivere som gjenfortalte gamle historier. I Norden kom skrivekunsten med runene. Snorre Sturlason (1178–1241) er blant våre tidligste og viktigste historiefortellere og skalder. Han forfattet kongesagaene i Heimskringla, gjenfortalte norrøne gudemyter og skrev om diktekunst i Edda. Det å leve av å skrive en profesjonell fortelling som et fag i moderne forstand, med forlegger, bokutgivelser, kritikere etc., er imidlertid nyere. Først på 1700- og 1800-tallet kunne forfattere med ambisjoner om å skape personlige kunstverk, forsørge seg av yrket. Tidligere arbeidet de fleste med støtte fra rike mesener, herskere og mektige oppdragsgivere og skreiv historiefortellinger, hylningsdikt, epitafer o.a. Med den industrielle revolusjon på 1800-tallet og bedre leseferdigheter blant folk flest, økte imidlertid boksalget, og det ble etter hvert etterspørsel etter forskjellige slags forfattere som kunne skrive for ulike lesergrupper. Samfunnets holdninger overfor forfattere har variert. Tradisjonelt har skalder og diktere vært høyt ansett og stått makten, og tidvis også guddommen, nær. Da skrivekunsten kom til, fikk de skrivekyndige anerkjennelse for sitt nyttige håndverk og ble knyttet til den politiske, religiøse og etter hvert intellektuelle eliten. Samtidig har mange sett på dikterne som livsfjerne drømmere og fysisk svake grublere som tuller bort livet sitt uten å gjøre nytte for seg. Også der alle er lese- og skrivekyndige, nyter forfattere stor respekt i de fleste miljøer. Boka representerer fortsatt makt, kunnskap og visdom, og særlig skjønnlitterære forfattere som skriver for voksne, står høyt på den sosiale og kunstneriske rangstigen. == Forfatterforeninger == I Norge er de fleste profesjonelle forfatterne medlemmer av Den norske Forfatterforening, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Norske Dramatikeres Forbund, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Oversetterforening (for skjønnlitteratur) eller NOPA (underholdningskomponister og tekstforfattere). Fordi praktisk talt alle forfattere jobber frilans og ikke er ansatt hos en arbeidsgiver, er disse foreningene ikke fagforeninger i tradisjonell forstand, men faglige interesseorganisasjoner og sammenslutninger av enkeltmannsforetak. Opptak i foreningene skjer etter søknad som bedømmes av en fagjury, og opptakskravene er vanligvis litterær kvalitet og en produksjon på minst to bøker. Norsk Forfattersentrum er en formidlingstjeneste for skjønnlitterære forfattere, der alle som har utgitt bok, kan være medlem. Forfattersentrum arrangerer opplesninger og forfatterbesøk, særlig i skoleverket. == Se også == Skribent Litteratur Tidsperioder innenfor litteraturen Muntlig litteratur Lister over forfattere == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Writers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Yrkesbeskrivelse av forfatter – Utdanning.no Forfatter; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) Litterær agent; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) Litterær imagebygging; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) holtekilen.no Oslofjord Folkehøyskole

En forfatter er en person som skriver eller står bak en tekst, for eksempel en bok eller et skuespill. En forfatter kan defineres bredere som «personen som stod bak eller gav eksistens til noe».

https://no.wikipedia.org/wiki/Fjell_(Hordaland)

2023-02-04

Fjell (Hordaland)

['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Fjell kommune', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Fjell var en tidligere kommune vest for Bergen i Hordaland fylke. Kommunen bestod av flere øyer, deriblant Bildøyna, Litlesotra og nordre del av Sotra. Sørparten av Sotra tilhørte Sund. Nabokommunen i nord var Øygarden. Over Hjeltefjorden i nordøst ligger øykommunen Askøy. Tettstedet Fjell har 505 innbyggere per 1. januar 2022. Den 20. juni 2016 vedtok kommunestyrene i Fjell, Sund og Øygarden å sende søknad om å bli en kommune.I et felles kommunestyremøte for Fjell, Sund og Øygarden 21. juni 2017 ble det vedtatt at den nye storkommunen, som blir en realitet fra 1. januar 2020, skal hete Øygarden. Kommunesenteret blir på Straume i Fjell kommune, mens kommunevåpenet til den nye storkommunen blir Sunds kommunevåpen, en fyrlykt.

Fjell var en tidligere kommune vest for Bergen i Hordaland fylke. Kommunen bestod av flere øyer, deriblant Bildøyna, Litlesotra og nordre del av Sotra. Sørparten av Sotra tilhørte Sund. Nabokommunen i nord var Øygarden. Over Hjeltefjorden i nordøst ligger øykommunen Askøy. Tettstedet Fjell har 505 innbyggere per 1. januar 2022. Den 20. juni 2016 vedtok kommunestyrene i Fjell, Sund og Øygarden å sende søknad om å bli en kommune.I et felles kommunestyremøte for Fjell, Sund og Øygarden 21. juni 2017 ble det vedtatt at den nye storkommunen, som blir en realitet fra 1. januar 2020, skal hete Øygarden. Kommunesenteret blir på Straume i Fjell kommune, mens kommunevåpenet til den nye storkommunen blir Sunds kommunevåpen, en fyrlykt. == Geografi == Kommunen er en øykommune med mer enn 500 øyer, holmer og skjær. Det meste av kommunens 147 km² er fordelt på tre større øyer. Bosatte øyer i Fjell er Litlesotra, Sotra, Bildøyna, Misje, Turøyna, Langøyna, Syltøyna, Algrøyna, Bjorøyna og Lokøyna. Kommunens høyeste fjell er Liatårnet på Sotra. == Samfunn == Fjell er en vekstkommune og etter at Sotrabrua stod ferdig i 1971 har innbyggertallet vokst fra under 7 000 til over 25 000 i dag. I 2007 hadde kommunen en befolkningsvekst på 416 mennesker. I 2008 var dette tallet gått ned til 300 personer. Likevel er kommunen den i Hordaland med høyest fruktbarhet blant kvinnene. Det ble født hele 325 mennesker i 2008 og fødselsoverkuddet var på 219 mennesker. Nettoinnflyttingen var bare på 81 personer. Grunnen til at befolkningen ikke øker like mye som for eksempel Os er fordi det er mye utflytting fra kommunen til Bergen. En grunn til det kan være at mange av innbyggerne jobber i Bergen og må pendle. Sotrabrua og veiene på begge sider av denne er, blant annet på grunn av den store pendlertrafikken, for liten til å kunne ta unna for den økte trafikkmengden de senere år, og et nytt samband, Sotrasambandet, er under planlegging. Administrasjonen holder til på Straume på Litlesotra like ved Sartor Storsenter. Lokalavisen som dekker kommunene Fjell, Sund og Øygarden heter VestNytt, og har hovedkontor på Straume. I 2011 vedtok Fjell kommunestyre en områdeplan for utvikling av Sotra Kystby. == Politikk == Ved kommunevalget i 2015 var det i alt 18 104 stemmeberettigede i kommunen. Avgitte stemmer var 10 341, d.v.s. 57,2 prosent. Kommunestyret har 35 representanter. I perioden 2015-2019 er ni partier representert: Arbeiderpartiet - 10 mandater (27,6 prosent) Høyre - 8 mandater (23,1 prosent) Fremskrittspartiet - 4 mandater (13,0 prosent) Sotralista - 4 mandater (11,6 prosent) Kristelig Folkeparti - 4 mandater (10,7 prosent) Venstre - 2 mandater (4,8 prosent) Miljøpartiet De Grønne - 1 mandat (2,5 prosent) Sosialistisk Venstreparti - 1 mandat (2,3 prosent) Senterpartiet - 1 mandat (2,1 prosent)Marianne Bjorøy (Ap) er ordfører og Tom Georg Indrevik (H) ny varaordfører i et samarbeid mellom Ap, H og KrF.Kilde: Regjeringen.no - valg 2015 == Næringsliv == Fjell har eit variert næringsliv i stor vekst, men det er uten tvil olje- og gassbransjen som er den største drivkraften nå. CCB (Coast Center Base) ved Ågotnes er den største arbeidsplassen i Fjell med over 1000 ansatte. Leverandørindustrien til olje- og gassbransjen har slått seg ned her. De største kundene er plattformer og rigger offshore. Statoils prosessanlegg på Kollsnes og Hydros terminal Sture er også blant kundene; disse ligger i Øygarden kommune. Fiske og havbruk er også store næringer i Fjell. Det er mange oppdrettsanlegg og mange fiskebåter. Største handlesenter er Sartor Storsenter. Sartor er den gamle, danske betegnelsen på Sotra. == Historie == Se artikkel om Fjell festning, et stort kystfort bygget av tyskerne under andre verdenskrig som en del av Atlanterhavsvollen og forsvaret av Bergen by. == Kultur == Kulturskulen i Fjell ble i 2010 tildelt prisen for årets kulturskulekommune. === Idrett === Fotball er populær idrett blant unge i kommunen. Andre idretter som blir utøvd er håndball, volleyball, basket, svømming og friidrett. Idrettslag i Fjell: Nordre Fjell Det største idrettslaget nord i kommunen. Nest-Sotra Det største idrettslaget vest i kommunen. Sotra Sportsklubb Sotra Volleyballklubb Den største volleyballklubben vest for Bergen med over 100 medlemmerDet er fire svømmebasseng i kommunen: på Ågotnes, Straume, Bildøyna og Ulveset. Idrettsanlegg i kommunen. Straume idrettspark Flerbrukshall og kunstgressbane. Bildøyhallen Idrettshall, svømmebasseng og grusbane. Ågotnes idrettshall – Idrettshall, svømmebasseng, grusbane, gressbane og kunstgressbane. === Tusenårssted === Kommunens tusenårssted er Langøy Kystkultursenter, som ligger på Langøyna på vestsiden av Sotra. Dette er en tradisjonsrik handelsstad fra 1878 med landhandel, bakeri og naust. Bakeriet og bygningene er restaurerte, og i tilknytning til senteret er det tilrettelagt en lun badeplass for barn. På senteret arrangeres det friluftsgudstjenester, markedsdager og stevner med tilknytning til kystkulturen. === Kjente personer fra Fjell === Valter Gabrielsen (1921-1999), stortingsrepresentant (Ap) for Finnmark 1965-81 Ingvald Ulveseth (1924-2008), ordfører 1958-64, stortingsrepresentant (Ap) for Hordaland 1965-73, industriminister 1973-76, fylkesmann i Sogn og Fjordane 1976-94 Lars Gunnar Lie (1938- ), stortingsrepresentant (KrF) for Sogn og Fjordane 1985-2001, samferdselsminister 1989-90 Anita Apelthun Sæle (1951- ), stortingsrepresentant (KrF) for Hordaland 1993-2005 Lars Arne Nilsen (1961- ), fotballtrener, nåværende Branntrener Morten Tyldum (1967-), filmregissør Trine Eilertsen (1969- ), sjefredaktør i Bergens Tidende 2008-12, sjefredaktør i Aftenposten fra 2020 Lars Lauvik (1973- ), tegneserieskaper Andreas Takvam (1993- ), volleyballspiller Tim-Robin Lihaug (1992- ), bokser == Grunnskoler == Algrøy skule Bjorøy skule Brattholmen skule Ekerhovd skule Fjell ungdomsskule Foldnes skule Hjelteryggen skule Knappskog skule Kolltveit skule Landro skule Liljevatnet skule Misje skule Skålevik skule Syltøy skule Tellnes skule Tranevågen ungdomsskule Ulveset skule Ågotnes skule == Grunnkretser == Delområder og grunnkretser i Fjell kommune med innbyggertall 1. januar 2015:Delområde Nordre Fjell: 4826 innb. Turøyna 165 innb. Misje 318 innb. Solsvik/Landro 852 innb. Vindenes 552 innb. Angeltveit 1083 innb. Ågotnes 1278 innb. Kårtveit/Eide 578 innb.Delområde Indre Fjell: 4618 innb. Spjeld 267 innb. Fjæreide 79 innb. Knappskog 1203 innb. Morland/Morlandstø 400 innb. Kolltveit 1172 innb. Bildøyn 615 innb. Ekerhovd 428 innb. Lie 454 innb.Delområde Sør og Ytre Fjell: 4441 innb. Algrøyna 392 innb. Sekkingstad 288 innb. Skålvik 398 innb. Skoge-Møvik 896 innb. Lokøyna 149 innb. Syltøy a 139 innb. Nesse 402 innb. Kallestad 254 innb. Tellnes 510 innb. Ulveseth 332 innb. Fjell 681 innb.Delområde Litlesotra og Bjorøyna: 10 470 innb. Anglevik/Våge 403 innb. Foldnes vest 411 innb. Foldnes øst 849 innb. Foldnes sør 1022 innb. Knarrevik 1819 innb. Valen 927 innb. Storhilderen/Straume 1487 innb. Arefjord/Brattholmen/Snekkevik 2451 innb. Ebbesvik 159 innb. Bjorøyna 942 innb == Referanser == == Eksterne lenker == Fjell sin hjemmeside. Bergen byleksikon på nett, om Fjell Fjell kommune - Allkunne, levande leksikon Fjell kommune - Store norske leksikon

Fjell var en tidligere kommune vest for Bergen i Hordaland fylke. Kommunen bestod av flere øyer, deriblant Bildøyna, Litlesotra og nordre del av Sotra.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fellesforbundet

2023-02-04

Fellesforbundet

['Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landsorganisasjonen i Norge', 'Kategori:Norske fagforbund', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1988']

Fellesforbundet er et norsk fagforbund som ble opprettet 8. mai 1988 etter en sammenslåing av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund, Bekledningsarbeiderforbundet, Norsk Papirindustriarbeiderforbund og Norsk Skog- og Landarbeiderforbund. Fellesforbundet er tradisjonelt det forbundet som forhandler først ved sentrale lønnsoppgjør, i samsvar med den såkalte frontfagsmodellen.Senere har også Norsk Grafisk Forbund gått inn i forbundet, gjeldende fra 1. januar 2006, 1. juni 2007 ble Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet (HRAF) og 1. juni 2019 ble Norsk Transportarbeiderforbund en del av Fellesforbundet. Sammenslutningen gjør at forbundet har medlemmer innenfor verkstedindustrien, byggfag- og byggeindustrien, treforedling, skog og landbruk, oppdrettsnæring, tekstil- og konfeksjonsbransjen, grafisk virksomhet og hotell- og restaurantbransjen, transport, logistikk, buss, havn og taxi. Fellesforbundet er Landsorganisasjonens største forbund i privat sektor (om lag 160 000 medlemmer pr. januar 2020).Fellesforbundet gir ut Magasinet for fagorganiserte.

Fellesforbundet er et norsk fagforbund som ble opprettet 8. mai 1988 etter en sammenslåing av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund, Bekledningsarbeiderforbundet, Norsk Papirindustriarbeiderforbund og Norsk Skog- og Landarbeiderforbund. Fellesforbundet er tradisjonelt det forbundet som forhandler først ved sentrale lønnsoppgjør, i samsvar med den såkalte frontfagsmodellen.Senere har også Norsk Grafisk Forbund gått inn i forbundet, gjeldende fra 1. januar 2006, 1. juni 2007 ble Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet (HRAF) og 1. juni 2019 ble Norsk Transportarbeiderforbund en del av Fellesforbundet. Sammenslutningen gjør at forbundet har medlemmer innenfor verkstedindustrien, byggfag- og byggeindustrien, treforedling, skog og landbruk, oppdrettsnæring, tekstil- og konfeksjonsbransjen, grafisk virksomhet og hotell- og restaurantbransjen, transport, logistikk, buss, havn og taxi. Fellesforbundet er Landsorganisasjonens største forbund i privat sektor (om lag 160 000 medlemmer pr. januar 2020).Fellesforbundet gir ut Magasinet for fagorganiserte. == Ledere == 1988-1991 John Stene 1991-2007 Kjell Bjørndalen 2007-2015 Arve Bakke 2015- Jørn Eggum == Referanser == == Eksterne lenker == Fellesforbundet

Fellesforbundet er et norsk fagforbund som ble opprettet 8. mai 1988 etter en sammenslåing av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund, Bekledningsarbeiderforbundet, Norsk Papirindustriarbeiderforbund og Norsk Skog- og Landarbeiderforbund.

https://no.wikipedia.org/wiki/FTP

2023-02-04

FTP

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Internett-protokoller', 'Kategori:Sider som bruker magiske RFC-lenker']

File Transfer Protocol (FTP) er en standardisert applikasjons-protokoll for overføring av filer i et TCP/IP-basert nettverk, og involverer to parter - en 'klient' og en 'server'. Protokollen er definert i standarddokumentet RFC 959 med senere utvidelser og definerer funksjoner, kommandoer og mekanismer for overføring og manipulering av filer mellom klient og tjener. Den angir ikke hvordan brukergrensesnittet skal implementeres, men det har i årenes løp utviklet seg en de facto standard for FTP-klienter med kommandolinje. Hele eller deler av protokollen ble etterhvert innebygget i mange såkalte 'file-managers', nettlesere og spesialprogrammer som FileZilla, et åpen kildekode prosjekt som omfatter både klient og tjener. For nettlesere endret dette seg etter 2020, da FTP-støtten først ble 'utkoblet', senere fjernet fra de de mest populære variantene – som Chrome, Firefox og Safari.Klient og tjener i FTP-sammenheng er programmer, ikke maskiner. En FTP-server kan like gjerne kjøres på en liten PC som en stor server-maskin. For eksempel har programpakken MTCP for MS-DOS en enkel server-implementasjon i tillegg til en FTP-klient. Likeledes kan FTP-servere også kjøres på laptops og IoT-enheter helt ned til frimerke-størrelse.En FTP-server er et 'bakgrunns-progam' som lytter etter forespørsler fra nettverket, etablerer forbindelse og sørger for autentisering (innlogging). Forbindelsen opprettholdes til klienten logger seg av eller til manglende aktivitet trigger automatisk utlogging, typisk 15 minutter. Mange servere støtter såkalt anonym innlogging, som betyr at hvem som helst får tilgang, typisk til et begrenset antall funksjoner - som å liste og hente filer. Anonym FTP var viktig for distribusjon av programvare, oppdateringer, dokumenter og annen åpen informasjon før HTTP overtok oppgaven for brukere flest. FTP-klienten er ofte et brukerprogram med grafisk brukergrensesnitt eller kommandolinje der brukeren kan hente, sende og manipulere filer på serveren. FTP-klienter finnes for de fleste plattformer, men er ikke nødvendigvis installert – ofte av sikkerthetsmessige årsaker. Protokollen er åpen, uten kryptering og dermed enkel å 'avlytte' med lett tilgjengelige verktøy som tcpdump og Wireshark. FTPS eller 'FTP Secure', som sikrer både autentisering og dataoverføring via TLS/SSL, løser denne utfordringen, men er lite implementert – blant annet fordi det i dag finnes bedre og sikrere alternativer for de fleste anvendelser (mer om sikkerhet nedenfor).

File Transfer Protocol (FTP) er en standardisert applikasjons-protokoll for overføring av filer i et TCP/IP-basert nettverk, og involverer to parter - en 'klient' og en 'server'. Protokollen er definert i standarddokumentet RFC 959 med senere utvidelser og definerer funksjoner, kommandoer og mekanismer for overføring og manipulering av filer mellom klient og tjener. Den angir ikke hvordan brukergrensesnittet skal implementeres, men det har i årenes løp utviklet seg en de facto standard for FTP-klienter med kommandolinje. Hele eller deler av protokollen ble etterhvert innebygget i mange såkalte 'file-managers', nettlesere og spesialprogrammer som FileZilla, et åpen kildekode prosjekt som omfatter både klient og tjener. For nettlesere endret dette seg etter 2020, da FTP-støtten først ble 'utkoblet', senere fjernet fra de de mest populære variantene – som Chrome, Firefox og Safari.Klient og tjener i FTP-sammenheng er programmer, ikke maskiner. En FTP-server kan like gjerne kjøres på en liten PC som en stor server-maskin. For eksempel har programpakken MTCP for MS-DOS en enkel server-implementasjon i tillegg til en FTP-klient. Likeledes kan FTP-servere også kjøres på laptops og IoT-enheter helt ned til frimerke-størrelse.En FTP-server er et 'bakgrunns-progam' som lytter etter forespørsler fra nettverket, etablerer forbindelse og sørger for autentisering (innlogging). Forbindelsen opprettholdes til klienten logger seg av eller til manglende aktivitet trigger automatisk utlogging, typisk 15 minutter. Mange servere støtter såkalt anonym innlogging, som betyr at hvem som helst får tilgang, typisk til et begrenset antall funksjoner - som å liste og hente filer. Anonym FTP var viktig for distribusjon av programvare, oppdateringer, dokumenter og annen åpen informasjon før HTTP overtok oppgaven for brukere flest. FTP-klienten er ofte et brukerprogram med grafisk brukergrensesnitt eller kommandolinje der brukeren kan hente, sende og manipulere filer på serveren. FTP-klienter finnes for de fleste plattformer, men er ikke nødvendigvis installert – ofte av sikkerthetsmessige årsaker. Protokollen er åpen, uten kryptering og dermed enkel å 'avlytte' med lett tilgjengelige verktøy som tcpdump og Wireshark. FTPS eller 'FTP Secure', som sikrer både autentisering og dataoverføring via TLS/SSL, løser denne utfordringen, men er lite implementert – blant annet fordi det i dag finnes bedre og sikrere alternativer for de fleste anvendelser (mer om sikkerhet nedenfor). == Historie == FTP er Internettets eldste verktøy og første applikasjons-protokoll med opprinnelse tilbake til 1970 (RFC 114). I tillegg til å muliggjøre overføring av filer og data mellom digitale systemer i sann tid, ble FTP fundament for de første Internett-baserte e-post implementasjonene.I parallell med utviklingen av først ARPAnettet og deretter Internettet er FTP-standarden blitt revidert og utvidet en rekke ganger, senest i 2007 (RFC 3659). Med RFC 765 i 1980 fikk FTP den form og de protokoll-mekanismer den har i dag. Ytterligere funksjonelle og sikkerhetsrelaterte utvidelser kom i 1985, 1997, 1999 og til slutt i 2007. De mange utvidelsene til tross er FTP i dag med få unntak bakover-kompatibel med standarden fra 1980 (RFC 765). Utvidelsene har gitt FTP tilstrekkelig funksjonalitet til å implementere fullfunksjons nettverksbaserte filsystemer (engelsk 'remote file systems'). Et eksempel på en slik implementasjon er CurlFtpFS, som via FTP kobler serverens filsystem inn i det lokale filsystemet på en Linux maskin – etter samme modell som for eksempel NFS. Likeledes har en rekke utviklingsverktøy bygget inn FTP i sin egen filbehandling slik at filer på andre maskiner kan manipuleres og redigeres som om de var lokale, for eksempel BBedit. == Protokoll == Som applikasjonsprotokoll er FTP basert på TCP for pålitelig overføring av kommandoer og data. Protokollen definerer en kommandokanal der klient og tjener utveksler enkle tekst-baserte kommandoer og like enkle responser. For eksempel vil kommandoen 'RETR fil1.dat' be serveren om å sende angitte fil hvis den finnes og er tilgjengelig. Svaret fra serveren vil være '200 OK' hvis alt er i orden, eventuelt en annen kode som indikerer hvilken feil som oppsto. Deretter starter overføringen, som foregår via en egen datakanal. Kommandokanalen – i realiteten en enkel Telnet-forbindelse – er åpen så lenge innloggingen varer, mens datakanaler åpnes og lukkes for hver transaksjon. TCP-port 21 for kommando og 20 for data er standard, men både klient og server kan velge andre porter. FTP-protokollen definerer også kommandoer for manipulering av filer, konvertering av data og filnavn, og håndtering av ulike tegnsett. En del av disse er i praksis utgått på dato, men fortsatt med i spesifikasjonen. I nyere tid har FTP fått flere modi. Opprinnelig ble datakanalen som etableres for hver transaksjon, åpnet og lukket av serveren. Dette kalles 'aktiv modus'. Med introduksjonen av brannmurer som stenger for 'tilfeldige' forbindelser utenfra, og NAT-protokollen, som muliggjør mange nettklienter på samme Internett-adresse, er dette ikke lenger mulig. Derfor ble 'passiv modus' introdusert, der rollene er byttet og klienten har ansvaret for datakanalen. Den praktiske forskjellen er imidlertid minimal og siden NAT og brannmurer er så utbredte, er passiv modus i dag standard for de fleste FTP klient-implementasjoner. == Sikkerhet == Behovet for å tenke sikkerhet var fraværende da FTP ble til på 1970-tallet og utvidet på 1980-tallet. Dette problemet er felles for alle de tidlige tjeneste-protokollene i Internettet, som Telnet, SMTP, SNMP, POP og IMAP. Alle data, også brukernavn og passord ved innlogging, blir sendt i klartekst og kan 'sniffes' på nettet med enkle verktøy. I kompatibilitetens navn gjelder dette fortsatt hvis de opprinnelige mekanismene brukes. RFC 2228 spesifiserer FTPS, utvidelser som via TLS/SSL standarden sikrer både autentisering og overføring, og legger til mulighet for autorisering, som tidligere ikke var tilgjengelig i FTP. FTPS og RFC 2228 introduserer to varianter av kryptert FTP, 'implisitt FTPS' og 'eksplisitt FTPS'. Førstnevnte lytter på en annen port enn standard FTP og setter opp sikkerhetsmekanismene automatisk, mens sistnevnte, den eksplisitte varianten, utvider den vanlige serveren med nye kommandoer. Implisitt FTPS ble senere, i RFC 3659, fjernet. I dag er kun eksplisitt FTPS, noen ganger kalt FTPES, i praktisk bruk. Navnelikheten til tross, FTPS er ikke det samme som SFTP. == Referanser == == Eksterne lenker == RFC 959 – File Transfer Protocol RFC 1579 – Firewall Friendly FTP RFC 2228 – FTP Security Extensions RFC 2428 – FTP Extensions for IPv6 and NATs RFC 2640 – Internationalization of the File Transfer Protocol RFC 3659 – Extensions to FTP RFC 4217 – Securing FTP with TLSServereVsFTPd (Unix) ProFTPd (Unix/Linux) CurlFtpFS (Unix/Linux) Pure-FTPd (Unix) FileZilla Server (Windows) FTP Server Test (Online, verktøy for testing av FTP servere))Klient til WindowsFilezilla SmartFTPKlient til LinuxKBear gFTP GNU Midnight Commander Konqueror – kun anonym FTPKlient til MacintoshCyberduck ForkLift Transmit FetchWeb-baserte FTP-klienterDet finnes flere web-baserte FTP-klienter. phpWebFTP er blant dem. Det er en installasjon av den på thorrune.net, mens den offisielle hjemmesiden er her, på v-wijk.net Alternativer til FTPSCP er en påbygning på SSH for sikker overføring av filer. Funksjonaliteten er modellert etter Unix/Linux cp (copy) kommando og kan overføre enkeltfiler eller hierarkier. SFTP – FTP-lignende med SSH som underliggende protokoll. rsync – Program og mekanisme for filoverføring og synkronisering av filer mellom systemer. Benytter SSH for krypterte overføringer.

File Transfer Protocol (FTP), altså filoverføringsprotokoll, er en standard, operativsystemuavhengig protokoll for overføring av filer i et TCP/IP-basert nettverk. Overføringen skjer mellom en FTP-klient og en FTP-server.

https://no.wikipedia.org/wiki/Familie

2023-02-04

Familie

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Antropologi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Familie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

En familie er en institusjon eller et hushold som består av en gruppe individer som er knyttet sammen gjennom arv (demonstrert eller stipulert) fra felles aner, ekteskap, partnerskap eller adopsjon. I vestlig kultur refererer familien spesielt til en gruppe mennesker i samband med blodsbånd eller legale former som ekteskap, partnerskap eller adopsjon. Mange antropologer argumenterer for at termen «blodsbånd» må forstås metaforisk; noen argumenterer for at det er mange ikke-vestlige samfunn hvor andre konsepter enn «blodsbånd» er de sentrale for synet på familien.

En familie er en institusjon eller et hushold som består av en gruppe individer som er knyttet sammen gjennom arv (demonstrert eller stipulert) fra felles aner, ekteskap, partnerskap eller adopsjon. I vestlig kultur refererer familien spesielt til en gruppe mennesker i samband med blodsbånd eller legale former som ekteskap, partnerskap eller adopsjon. Mange antropologer argumenterer for at termen «blodsbånd» må forstås metaforisk; noen argumenterer for at det er mange ikke-vestlige samfunn hvor andre konsepter enn «blodsbånd» er de sentrale for synet på familien. == Etymologi == Ordet «familie» kommer fra latin familia, som igjen kom av ordet famulus med betydningen «tjener, slave», av ukjent opprinnelse. Familia kan ikke oversettes direkte til vårt ord "familie", men viste til en romersk husholdning med den mannen som var familiens overhode (pater familias), hans hustru, hans barn, slaver og husdyr. «Familie» fra det latinske familia ble tatt opp i engelsk på 1400-tallet, i tysk på 1500-tallet, og kom muligvis til Norden på samme tid. På moderne islandsk brukes termen fjölskylda, som i høymiddelalderen betød «hvad der paaligger nogen som en forpligtelse, der skal opfyldes; en gerning, der ikke maa forsømmes».På gammelnorsk ble husstanden omtalt som heimamenn med den ordrette betydningen «hjemmemennesker». Ordet forekommer ofte i de islandske sagaer, der det ikke er noe eget ord for «familie». Som synonym til heimamenn hadde man ordet hyski av samme roten som hibyli, som betød «hus, bolig», og er gått inn i moderne språkbruk som «hybel» (leid værelse). Ordet er også beslektet med hjon/hju, som ble brukt om ektefeller, og er bevart i moderne norsk og svensk i ordet «hjonelag» om ekteskap. Den mest omfattende betydningen av hju finnes i ordet skuldahju, som viser til «de som en husbond er forpliktet til å forsørge, og de som må arbeide med dette formålet for øye». Hju var forbundet med husholdningen på en gård (bu), både som økonomisk enhet og sosial gruppe. == Familiens funksjoner == Familien er den viktigste primærgruppa i de fleste samfunn, og står for primærsosialiseringa. Dette er noen av familiens funksjoner: Reproduksjon: Å avle fram etterkommere. Produksjon: Tradisjonelt har familien vært en arbeidsplass som har gitt inntekter, som bondegårder. Dessuten kvinnens hjemmearbeid. Sosialisering: Avkommet blir samfunnsmedlemmer, lærer normer og regler, særlig primærsosialisering: Innlæring av grunnleggende normer for samhandling, rett, galt, sant, falskt osv. i nærmiljøet. Politikk: Ikke alltid slik i Vesten, men i mange samfunn sammenfaller skiller mellom familier med politiske skiller. Arena for intimitet og særegne personlige relasjoner. == Se også == Kjernefamilie Bror Far Mor Besteforeldre Søsken Søster == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Families – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

En familie er en institusjon eller et hushold som består av en gruppe individer som er knyttet sammen gjennom arv (demonstrert eller stipulert) fra felles aner, ekteskap, partnerskap eller adopsjon.

https://no.wikipedia.org/wiki/Februar

2023-02-04

Februar

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Februar']

Februar er årets andre måned, og har 28 dager (29 i et skuddår). Den var årets siste i den romerske kalenderen. I norrøn tradisjon het måneden «gjø» eller «goe» etter Torres datter. I Rogaland ble måneden kalt «kjerringmåneden». På dansk het den tidligere «blidemåned».

Februar er årets andre måned, og har 28 dager (29 i et skuddår). Den var årets siste i den romerske kalenderen. I norrøn tradisjon het måneden «gjø» eller «goe» etter Torres datter. I Rogaland ble måneden kalt «kjerringmåneden». På dansk het den tidligere «blidemåned». == Navnets opprinnelse == Februar er oppkalt etter Februus, etruskernes gud for underverdenen og for renselse. Oldtidens romere regnet 23. februar som årets siste dag, selv om måneden ikke var over, og feiret den dagen til ære for Terminus, guden for grensesteiner.Romerne knyttet også månedens navn til renselse, og den romerske gudinnen Juno brukte tilnavnet Februa, Februata eller Februtis i sitt rensende aspekt.Hos romerne kan Februus ha blitt til Febris, gudinnen som beskyttet mot feber og malaria. I antikkens Roma var det tre templer for Febris, det ene mellom Palatinhøyden og sumpen Velabrum ned mot Tiberen, der faren for malaria-smitte var overhengende.Hvert år 15. februar feiret man lupercalia-festen på Palatinhøyden, og ofret en hund og to geitebukker. Av geiteskinnet laget man lendekleder til unge menn, som deretter som festens høydepunkt sprang rundt høyden og pisket forbipasserende kvinner med februa, dvs strimler af geiteskinnet, et ritual som skulle gjøre dem fruktbare. == Skuddår == Februar var opprinnelig (i den eldre romerske kalender) den siste, og fikk av den grunn den ekstra dagen i skuddår. == Årets korteste måned == Det er ikke kjent hvorfor februar er kortere end de andre månedene. En utbredt forklaring stammer fra munken Johannes de Sacrobosco, som i De Anni Ratione fra 1235 kritiserte den julianske kalenderen, og presenterte en fortelling om at februar opprinnelig hadde hatt 29 dager, men at Senatet overførte en dag fra februar til august, slik at måneden som var oppkalt etter Augustus, ikke ble kortere enn juli, som var oppkalt etter Julius Cæsar. Forklaringen er feil, noe som fremgår av veggmalerier som viser at månedene hadde ulikt antall dager også før Cæsar endret dem.En mer troverdig forklaring involverer den romerske sagnkongen Numa Pompilius (715 - 673 f.Kr), som etter tradisjonen innførte månedene januar og februar etter at vinteren tidligere hadde vært en periode uten måneder. Den første romerske kalenderen ble tilskrevet Romulus, og var på 304 dager fordelt på ti måneder, som raskt ble helt feil. Numas kalenderår hadde derimot 13 måneder, de fleste med ulikt antall dager, fordi det den gangen ble regnet som lykkebringende: Martius (31 dager) - Aprilis (29 dager) - Maius (31 dager) - Iunius (29 dager) - Quintilis (31 dager) - Sextilis (29 dager) - Septembris (29 dager) - Octobris (31 dager) - Novembris (29 dager) - Decembris (29 dager) - Ianuarius (29 dager) - Februarius (28, 23 eller 24 dager) - Intercalaris (27 dager), også kalt Mercedonius. Denne måneden ble fjernet da Cæsar reformerte kalenderen i 46 f.Kr og nøyde seg med 12 måneder. == Årlige hendelser i februar == Mange nyhedninger feirer imbolc 1. februar. Den kristne høytida askeonsdag inntreffer et sted mellom 4. februar og 10. mars. Karneval og Mardi Gras feires derfor gjerne i februar. Morsdagen har i Norge blitt feiret den andre søndagen i februar siden 1919. St. Valentinsdagen (Alle hjerters dag) feires 14. februar. Rørosmartnan begynner den nest siste tirsdagen i februar. Den dominikanske republikk feirer sin selvstendighetsdag 27. februar. Kinesisk nyttår feires den første dagen med nymåne mellom 21. januar og 20. februar. De olympiske vinterleker pleier å arrangeres i februar hvert fjerde år. Innen skisporten pleier verdensmesterskap å holdes i februar. == Annet == Februar begynner samme ukedag som mars og november i vanlige år, og som august i skuddår. == Referanser ==

Februar er årets andre måned, og har 28 dager (29 i et skuddår). Den var årets siste i den romerske kalenderen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Francis_Sejersted

2023-02-04

Francis Sejersted

['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 25. august', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund', 'Kategori:Fritt Ord', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Historiografi', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Akademi', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Medlemmer av Norges Tekniske Vitenskapsakademi', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelkomiteens ledere', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske forskere', 'Kategori:Norske historikere', 'Kategori:Norske professorer i økonomisk historie', 'Kategori:Norske økonomiske historikere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Personer tilknyttet Institutt for samfunnsforskning', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden']

Francis Sejersted (født 8. februar 1936, død 25. august 2015) var en norsk historiker med hovedvekt på moderne økonomisk historie samt skandinavisk historie på 1800- og 1900-tallet. Han er mest kjent fra tiden han satt som formann i Den Norske Nobelkomite (1991 til 1999). Han var leder for ytringsfrihetskommisjonen 1996-1999 og styreformann i institusjonen Fritt Ord fra 2000 til 2011.

Francis Sejersted (født 8. februar 1936, død 25. august 2015) var en norsk historiker med hovedvekt på moderne økonomisk historie samt skandinavisk historie på 1800- og 1900-tallet. Han er mest kjent fra tiden han satt som formann i Den Norske Nobelkomite (1991 til 1999). Han var leder for ytringsfrihetskommisjonen 1996-1999 og styreformann i institusjonen Fritt Ord fra 2000 til 2011. == Bakgrunn == Sejersted var sønn av høyesterettsadvokat Fredrik Christian Steffens Sejersted, barnebarn av Francis Harbitz. Han var fetter av Hans Fredrik Dahl og Knut S. Selmer. Familien hadde lange juristtradisjoner. Han valgte å studere filologi. Han var formann i Den Konservative Studenterforening 1957 og Det Norske Studentersamfund 1962. Sejersted tok hovedfag i historie i 1965. Sejersted gjennomførte Forsvarets russiskkurs. Russiskkunnskapene gjorde det blant annet mulig for ham å studere ved Statsuniversitetet i Moskva, og etter dette studieoppholdet utgav han Moscow diary i 1961.Han var far til juristen (nåværende regjeringsadvokat) Fredrik Sejersted. og til litteraturviteren Jørgen Magnus Sejersted (professor i nordisk litteraturvitenskap og dekan ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen). == Sejersted som historiker == Francis Sejersted var dosent i historie ved Universitetet i Oslo 1971–1973 og deretter professor i sosial og økonomisk historie samme sted fra 1973 til 1998. Fra 1988 til 1998 var han direktør for Senter for teknologi og kultur ved Universitetet i Oslo. Han var fra 1999 tilknyttet Institutt for samfunnsforskning. Fra 1971 til 1975 redigerte han Historisk tidsskrift. Sejersted regnes som en av grunnleggerne av økonomisk historie som selvstendig historisk deldisiplin. Han var også en av de første i Norge som fikk et professorat i økonomisk historie. Han skrev Fra Linderud til Eidsvold Værk (to bind, 1972, 1978) om overgangen til industrisamfunn i Norge på 1800-tallet sett i lys av Mathiesen Eidsvold Værks utvikling, som var et av landets ledende treforedlingsbedrifter. I 1973 skrev Sejersted om den tidligere sjefen i Norges Bank, Nicolai Rygg, i boken Teori, ideal og virkelighet: Nicolai Rygg og pengepolitikken i 20-årene. Dette regnes som et sentralt verk om paripolitikken på 1920-tallet der norsk økonomi gjennomgikk en særnorsk lavkonjunktur på grunn av et misforstått ønske om å gjenvinne pengeverdien før første verdenskrig. På 1970-tallet formulerte historikerne Sejersted, Even Lange og Tore Jørgen Hanisch det som skulle bli den ledende forståelsen av Norges vei ut av krisen i 1930-årene: At krisen ble overvunnet gjennom teknologisk endring og vekst i hjemmenæringene, og ikke gjennom keynesiansk etterspørselsvekst eller eksport. Denne forståelsen kan kort oppsummeres ved begrepet «vekst gjennom krise». Først i andre halvdel av 1990-tallet ble dette synet utfordret av en ny generasjon av historikere, anført av Einar Lie, Erlend Bjørtvedt og Christian Venneslan. På 1980-tallet var Sejersted initiativtaker til at det ble igangsatt et tverrfaglig forskningsprosjekt om teknologihistorie, og han var blant annet prosjektleder for historieverket Norsk Hydros Historie i forbindelse med Norsk Hydros 100-årsjubileum. Sejersted argumenterer mot den teknologideterministiske posisjon i historiefaget. Sejersteds syntese for tolkningen av den historiske utviklingen de siste 200 i Norge er kjent som «demokratisk kapitalisme». Han løftet fram betydningen av småborgerskap og lokale demokratiske krefter fra 1800-tallet og fremover. Dette står i kontrast til den dominerende tolkningen, der bøndenes og arbeiderbevegelsens vekst er i fokus. Sejersted tok til orde for å se 1800-tallets politiske utvikling som et utslag av rettsstatsideologien. Dette i kontrast til Jens Arup Seips teori om embetsmannsstaten. Fravær av et sterkt industriborgerskap (som Wallenbergene i Sverige) gjorde at staten fikk en fremskutt plass i det norske system. Staten spilte ifølge Sejersted rollen som «kompensatorisk» borgerskap. == Verv == Sejersted var medlem av Den Norske Nobelkomite 1982–99, fra 1991 som formann. 1990 til 1999 var han også styremedlem i Nobelstiftelsen i Stockholm. Sejersted er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi (fra 1976), Det Norske Akademi for Språk og Litteratur (fra 1985), Academia Europaea (fra 1989), Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab (fra 1993), Norges Tekniske Vitenskapsakademi (fra 1995), Kungliga Vetenskapsakademien (fra 1997) og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (fra 2001). Fra 1996 til 1999 var han formann i den regjeringsoppnevnte ytringsfrihetskommisjonen og fra 2000 til 2011 styreformann i Fritt Ord. Sejersted var medlem av Høyre og var i 1962 formann i Det Norske Studentersamfund. Han regnes som en fremtredende representant for den verdikonservative fløyen i Høyre. Han var redaktør av den konservative studentforenings tidsskrift Minerva i 1958. == Utmerkelser == kommandør av St. Olavs Orden Dannebrogordenen Nordstjerneordenen. == Bibliografi (utvalg) == Francis Sejersteds hovedverk ble utgitt i 8 bind på Pax forlag i 2003. Sosialdemokratiets tidsalder (1905-2005) i verket Norge og Sverige i det 20. århundre Pax 2005 ISBN 9788253027531 Taler for fred. Oslo: Pax. 2000. ISBN 8253022506. Norsk idyll?. Oslo: Pax. 2000. ISBN 8253022336. Systemtvang eller politikk: om utviklingen av det oljeindustrielle kompleks i Norge. Oslo: Universitetsforl. 1999. ISBN 8200129667. Teknologipolitikk. Oslo: Universitetsforl. 1998. ISBN 8200129055. Information technology in its cultural setting: (or the impact of society on information technology). Oslo: TMV-senteret, Universitetet i Oslo. 1998. ISBN 8275771056. Hinsides teknologideterminismen. Oslo: TMV-senteret, Universitetet i Oslo. 1997. ISBN 8275770998. Demokratisk kapitalisme. Oslo: Universitetsforlaget. 1993. ISBN 8200216578. Vitenskap og industri: moderniseringsstrategier i Norge 1900-1940. Oslo: TMV-senteret. 1992. ISBN 8275770289. Markedet som moralsk problem i Marked og moral. Oslo: Næringslivets forlag. 1992. ISBN 8290878052. Det liberale samfunn: makt og rett, interesse og institusjon, marked og moral. Oslo: TMV-senteret. 1990. Historisk introduksjon til økonomien. Oslo: Cappelen. 1985. ISBN 8202028957. Demokrati og rettsstat: politisk-historiske essays. Oslo: Universitetsforlaget. 1984. ISBN 8200072762. Høyres historie bd. 3 Opposisjon og posisjon: 1945-1981. [Oslo]: Cappelen. 1984. ISBN 8202049938. En storbank i blandingsøkonomien: Den Norske Creditbank 1957-1982. Oslo: Gyldendal. 1982. ISBN 8205139202. Vekst gjennom krise: studier i norsk teknologihistorie. Oslo: Universitetsforlaget. 1982. ISBN 8200059006. Den gamle bedrift og den nye tid: 1842-1895. Oslo: Dreyer. 1979. ISBN 8209016733. Den vanskelige frihet: 1814-1851. Oslo: Cappelen. 1978. ISBN 8202034418. Ideal, teori og virkelighet: Nicolai Rygg og pengepolitikken i 1920-årene. Oslo: Cappelen. 1973. ISBN 8202026717. Kræmmeren og hans hus: Anth.B. Nilsen & Co. Limited A/S. Oslo: Tanum. 1965. === Artikler i Historisk tidsskrift === Demokrati og rettsstat – et perspektiv på 1800-tallets politiske brytninger Historisk tidsskrift 1979 58: 1-42 Fremveksten av et nytt teknologisk system. Oppsisjonsinnlegg ved Håkon With Andersens doktordisputas Historisk tidsskrift 1987 66: 548-561 Norsk historisk forskning ved inngangen til 1990-årene -Et oppgjør med den metodologiske individualisme Historisk tidsskrift 1989 68: 395-411 1905 i norsk historie. Minner og myter Historisk tidsskrift 2005 84: 229 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Francis Sejersted – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Francis Sejersted på Internet Movie Database (no) Publikasjoner av Francis Sejersted i BIBSYS (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Francis Sejersted (no) Kristin Asdal Samfunnskontrakt og akademisk karisma. Kulturviteren Francis Sejersted Minibiografi i Prosa 01|07 (no) Einar Lie, Francis Sejersted i Norsk biografisk leksikon (no) Rune Slagstad, Francis Sejersted - en historiker mellom frontene, Samfunnsforskning.no, 2003 (no) Bladet Forskning En fredens mann nr 2-2001 Portrettintervju med fokus på Sejersteds rolle som leder av nobelkomiteen. (no) Da Norge fant seg selv – Det er litt for lett å overdrive betydningen av 1905, i Klassekampen den 7. juni 2005 (no) Forskerforum Kunne ikke blitt professor i dag Sejersted om dagens forskningsfinansiering og historiefagets egenart (Forskerforum 2/2004)

Francis Sejersted (født 8. februar 1936, død 25.

https://no.wikipedia.org/wiki/De_forente_nasjoner

2023-02-04

De forente nasjoner

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:FN', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

De forente nasjoner (FN) (engelsk: United Nations (UN); fransk: Organisation des Nations Unies (ONU); russisk: Организация Объединённых Наций (ООН); spansk: Organización de las Naciones Unidas (ONU); arabisk: الأمم المتحدة) er en internasjonal organisasjon som offisielt ble etablert 24. oktober 1945, som en etterfølger av Folkeforbundet, for å stoppe krig og danne en plattform for dialog. FN-pakten var da ratifisert av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd, USA, Frankrike, Kina, Sovjetunionen og Storbritannia. Det er i dag 193 medlemsland i organisasjonen. Hovedkvarteret FN-bygningen ligger i New York i USA. FNs etableringskonferanse fant sted i San Francisco fra 25. april til 26. juni 1945. Ved avslutningen av konferansen ble det åpnet for undertegnelse av FN-pakten. En mengde stater undertegnet pakten samme dag. FN-pakten trådte offisielt i kraft 24. oktober samme år. Ved utgangen av året hadde FN 51 medlemsland, deriblant Norge og de fem stormaktene USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike. Norge undertegnet, sammen med andre land, FN-pakten 26. juni og ratifiserte pakten 27. november 1945. Stortinget ga samtykke til ratifikasjon 14. november 1945, men uten større entusiasme.Organisasjonens mål er å arbeide for internasjonal fred og sikkerhet og å utvikle vennskapelige relasjoner. FN har også arbeidsområder innen internasjonal rett, økonomisk utvikling, utvikling og menneskerettigheter. Internasjonalt innehar den en rolle som fredsskapende organisasjon. Organisasjonen er delt opp i flere administrative organer, hvor de viktigste er Generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet, Det økonomiske og sosiale råd, Sekretariatet og Den internasjonale domstolen. Under FN ligger flere andre organisasjoner, blant annet Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs barnefond (UNICEF). FNs generalsekretær er de facto leder av FN. Den første generalsekretæren (1946–1953) var den norske politikeren Trygve Lie. I 2001 ble Nobels fredspris tildelt FN og mottatt av daværende generalsekretær Kofi Annan. Den nåværende generalsekretæren (per 2023) er portugiseren António Guterres, som tiltrådte den 1. januar 2017. Guterres etterfulgte Ban Ki-moon. FN blir finansiert etter skjønnsmessige og frivillige bidrag fra medlemsstater, og har seks offisielle språk: arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk.

De forente nasjoner (FN) (engelsk: United Nations (UN); fransk: Organisation des Nations Unies (ONU); russisk: Организация Объединённых Наций (ООН); spansk: Organización de las Naciones Unidas (ONU); arabisk: الأمم المتحدة) er en internasjonal organisasjon som offisielt ble etablert 24. oktober 1945, som en etterfølger av Folkeforbundet, for å stoppe krig og danne en plattform for dialog. FN-pakten var da ratifisert av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd, USA, Frankrike, Kina, Sovjetunionen og Storbritannia. Det er i dag 193 medlemsland i organisasjonen. Hovedkvarteret FN-bygningen ligger i New York i USA. FNs etableringskonferanse fant sted i San Francisco fra 25. april til 26. juni 1945. Ved avslutningen av konferansen ble det åpnet for undertegnelse av FN-pakten. En mengde stater undertegnet pakten samme dag. FN-pakten trådte offisielt i kraft 24. oktober samme år. Ved utgangen av året hadde FN 51 medlemsland, deriblant Norge og de fem stormaktene USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike. Norge undertegnet, sammen med andre land, FN-pakten 26. juni og ratifiserte pakten 27. november 1945. Stortinget ga samtykke til ratifikasjon 14. november 1945, men uten større entusiasme.Organisasjonens mål er å arbeide for internasjonal fred og sikkerhet og å utvikle vennskapelige relasjoner. FN har også arbeidsområder innen internasjonal rett, økonomisk utvikling, utvikling og menneskerettigheter. Internasjonalt innehar den en rolle som fredsskapende organisasjon. Organisasjonen er delt opp i flere administrative organer, hvor de viktigste er Generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet, Det økonomiske og sosiale råd, Sekretariatet og Den internasjonale domstolen. Under FN ligger flere andre organisasjoner, blant annet Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs barnefond (UNICEF). FNs generalsekretær er de facto leder av FN. Den første generalsekretæren (1946–1953) var den norske politikeren Trygve Lie. I 2001 ble Nobels fredspris tildelt FN og mottatt av daværende generalsekretær Kofi Annan. Den nåværende generalsekretæren (per 2023) er portugiseren António Guterres, som tiltrådte den 1. januar 2017. Guterres etterfulgte Ban Ki-moon. FN blir finansiert etter skjønnsmessige og frivillige bidrag fra medlemsstater, og har seks offisielle språk: arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk. == Historie == === Navn === Organisasjonens navn, «De forente nasjoner» ble foreslått av USAs president, Franklin D. Roosevelt til Winston Churchill, som siterte Byrons bruk av «forente nasjoner» i Childe Harold's Pilgrimage, da det ble brukt om de allierte i slaget ved Waterloo i 1815. Det ble brukt offentlig for første gang i Erklæringen om De forente nasjoner 1. januar 1942. Representanter fra 26 land forpliktet seg da til fortsatt kamp mot aksemaktene. Under andre verdenskrig ble navnet brukt av de allierte om deres allierte. === Grunnleggelse === FN ble grunnlagt etter andre verdenskrig som etterfølger av Folkeforbundet. I 1945 samlet representanter fra 50 land seg i San Francisco til konferansen hvor FN ble dannet. FN regner seg som grunnlagt den 24. oktober 1945, da Republikken Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og en majoritet av de øvrige landene hadde ratifisert foredraget. FN-dagen feires derfor den 24. oktober hvert år. FN ble stiftet for å fortsette freden etter andre verdenskrig. Idéen bak FN ble utarbeidet i erklæringer som ble underskrevet ved de alliertes konferanser i Moskva og Teheran i 1943. Under perioden august-oktober 1944 møttes representanter fra Frankrike, Republikken Kina, Storbritannia, USA og Sovjetunionen i Washington, D.C. ved det som senere har blitt kalt konferansen i Dumbarton Oak. Foruten organisasjonens mål, kravet om medlemskap og utformingen av ulike organer, ble det ved denne konferansen og senere møter diskutert ulike metoder for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet samt internasjonalt økonomisk og sosialt samarbeid. Forslagene ble diskutert av ulike regjeringer og til og med av medborgere over hele verden. 25. april 1945 ble Forente nasjoners konferanse om internasjonale organisasjoner innledet i San Francisco. Foruten de ulike statenes regjeringer var til og med ikke-statlige organisasjoner som Lions Clubs International innbudt til å delta i diskusjonene rundt FNs pakt. De 50 nasjonene som ble representert på konferansen undertegnet FN-pakten to måneder senere, den 26. juni 1945. Polen var ikke representert ved konferansen, men fikk likevel en plass reservert blant de statene som grunnla FN. Antall grunnleggende medlemmer i organisasjonen er derfor 51. Den 24. oktober 1945 ble FN grunnlagt, etter at FNs målsettinger ble ratifisert av de fem permanente medlemmene i sikkerhetsrådet – Republikken Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og USA – og av majoriteten av de øvrige 46 nasjonene. === Aktiviteter === FN har oppnådd viktige fremskritt på flere områder, blant annet innen menneskerettigheter (Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt den 10. desember 1948), økonomisk utvikling, avkolonisering, helse og utdanning, og har også engasjert seg noe innen flyktninghjelp og handel. De som grunnla FN hadde høye forventninger om at organisasjonen skulle forhindre konflikter mellom verdens nasjoner og gjøre krig i fremtiden umulig gjennom kollektiv sikkerhet. Disse forhåpningene har ikke blitt oppfylt, men verden har hittil ikke fått oppleve en ny verdenskrig. Mellom 1947 og 1991 ble verden oppdelt i to ideologiske blokker under den kalde krigen, og all overenskomst og fredsinnsats var komplisert. Etter den kalde krigens slutt vokste igjen forhåpningene om at FN skulle bli en organisasjon som virkeliggjorde verdensomfattende samarbeid og fred. Det har imidlertid vært flere aktive konflikter siden da, og etter Sovjetunionens fall har USA inntatt en så dominerende stilling at det skaper nye problemer for FN. == Medlemsland == Det er 193 medlemsland i FN. De 51 statene som grunnla FN i 1945 var:Argentina, Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Danmark, Den dominikanske republikk, Ecuador, Egypt, El Salvador, Etiopia, Frankrike, Guatemala, Hellas, Haiti, Honduras, Hviterussiske SSR, India, Irak, Iran, Jugoslavia, Libanon, Liberia, Luxembourg, Mexico, New Zealand, Nicaragua, Nederland, Norge, Panama, Paraguay, Peru, Filippinene, Polen, Republikken Kina, Saudi-Arabia, Sovjetunionen, Storbritannia, Syria, Sør-Afrika, Tsjekkoslovakia, Tyrkia, Ukrainske SSR, Uruguay, USA og Venezuela. Den hellige stol (Vatikanstaten) og Palestina har status som observatørstater uten medlemskap. == Hovedkvarter == FNs hovedkvarter ligger i New York og er en bygning formet som et gyllent rektangel. Den ligger i Turtle Bay-området, øst for Midtown i Manhattan, med utsikt over East River. Selv om bygningen ligger i New York er området den ligger på betraktet som internasjonalt område. Franklin D. Roosevelt East River Drive går forbi like under konferansebygningen i komplekset. Andre større FN-kvarter ligger i Genève (Palais des Nations, Wien (UNO-City), Nairobi (UNON), samt i Roma, Haag, Addis Abeba, Montréal, København, Bonn med flere. == Språk == FNs seks offisielle språk, brukt i møter mellom regjeringer fra ulike nasjoner og dokumenter er arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk. Sekretariatet bruker to arbeidsspråk, britisk engelsk og fransk. Fem av de offisielle språkene ble valgt da FN ble grunnlagt (språkene brukt av de permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet, pluss spansk, som var offisielt språk i mange av medlemslandene på den tiden). Arabisk ble lagt til i 1973, ettersom antall arabisk-talende medlemsstater hadde økt betydelig siden 1945, og oljekrisen i 1973 viste behovet for å legge det til. En «dokumentspråk»-status ble gitt til tysk i 1974, og ga dermed tillatelse til å oversette viktige dokumenter (imidlertid betalt av de tysk-talende medlemslandene).FN-standarden for engelskspråklige dokumenter (United Nations Editorial Manual) følger britisk praksis, etter Oxfords standarder. FNs standard for kinesisk (standard mandarin) skiftet da Republikken Kinas (Taiwan) plass ble gitt til Folkerepublikken Kina i 1971. Fra 1945 til 1971 ble tradisjonelle kinesiske tegn brukt, men etter 1972 tok man i bruk forenklede kinesiske tegn. == Finansiering == FN er finansiert gjennom bidrag fra medlemstatene. FN og FNs underorganisasjoners vanlige toårsbudsjettet blir betalt ut fra vurderinger. Generalforsamlingen godkjenner det vanlige budsjettet og fastslår beløpet hvert medlem skal bidra med. Dette er for det meste basert på hvilke muligheter hvert land har til å betale, bedømt ut fra bruttonasjonalprodukt (BNP), med enkelte omstillinger ut fra gjeld og inntekt pr. innbygger.Generalforsamlingen har prinsippet om at FN ikke skal være for avhengig av kun et medlem for å kunne finansiere sine operasjoner. Én nasjon skal derfor ikke betale mer enn en viss sum. I desember 2002 reviderte forsamlingen bidragsskalaen for å reflektere over den daværende globale økonomiske situasjonen. Som en del av revisjonen ble maksimumssummen for budsjettet senket fra 25 % til 22 %. USA er det eneste medlemmet som betaler høyest mulig sum. I tillegg til en maksimumssum er det satt et minimumsbeløp på 0,001 % som alle medlemsnasjoner må betale. Helt ned til de minst utviklede landene blir det bedt om en andel på 0,01 %.Det nåværende budsjettet er estimert til 4.19 milliarder dollar (beregnet ut fra de største bidragsyterne). En stor del av FNs utgifter går til FNs fredsbevarende arbeid og sikkerhet. Det nåværende budsjettet for fredsbevaring for 2005–2006 er på 5 milliarder dollar (sammenlignet med kjernebudsjettet på 1,5 milliarder dollar i den samme perioden), med rundt 70 000 tropper i 17 forskjellige oppdrag rundt om i verden. FNs fredsoperasjoner blir betalt ved beskatning, hvor man regner ut fra de forskjellige landenes økonomi, men inkluderer en større sum fra de fem permanente Sikkerhetsråds-medlemmene, som må godkjenne alle fredsbevarende operasjoner. Ekstrautgiften fører til lavere utgifter for de mindre utviklede landene. Pr. 1. januar 2008 var de ti største finansielle bidragsyterne til FNs fredsbevarende operasjoner USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia, Taiwan, Canada, Spania og Sør-Korea.FNs underorganisasjoner og særorganisasjoner (f.eks. UNICEF og UNDP) inkluderes ikke i det normale budsjettet, men blir finansiert av store bidrag fra medlemslandene. Det meste av dette er finansielle bidrag, men noe er landbruks- og handelsvarer donert til hardt rammede befolkningsgrupper. == Arbeidsområder og mål == === Arbeid for fred === Visjonen som FN er skapt ut ifra er «å sikre verdensfreden», og derfor er fredsarbeid FNs største oppgave. I FN-pakten står det at de skal «redde kommende slektsledd fra krigens svøpe.» Målet med å bevare verdensfreden har vært FNs sentrale mål i alle de årene de har eksistert. Blant annet arbeider FN med å løse tvister og uenigheter mellom nasjoner, dempe spenninger, forebygge konflikter og sette en stopper for militære kamper. FN har gjennomført en rekke operasjoner som blant annet har vært fredsskapende tiltak, fredsbevarende innsats og humanitær bistand. Dette er måten FN har spilt en hovedrolle ved løsning av langvarige konflikter, men det er også flere konflikter hvor FN kommer til kort. Behovet for fredsmekling og fredsbevarende innsats har økt i de siste årene, og i 1988–1998 ble det satt i gang 35 nye operasjoner. Til sammenligning ble det kun satt i gang 13 de 40 foregående årene. FN arbeider med stansing av rustningskappløpet, og å redusere de offensive våpnene. Etter Ikkespredningsavtalen, som er ratifisert av over 170 land, vil atommaktene holde seg fra å hjelpe andre land med å utvikle atomvåpen, samtidig som de selv vil ruste ned. Denne avtalen ble sluttet under FNs ledelse, og trådte i kraft i 1970. Den ble senere, i 1995 under granskningskonferansen, forlenget på ubestemt tid. ==== Fredsbevarende styrker ==== FNs fredsbevarende styrker blir sendt til områder der væpnede konflikter i nyere tid har endt (eller sluttet) for å sikre at fredsavtalene som blir inngått blir fulgt og for å hindre at konflikten igjen blir utløst av opprørere. Hvilke fredsbevarende operasjoner som skal settes i gang samt deres størrelse og mandat, bestemmer Sikkerhetsrådet. De fleste operasjoner har et mandat på omtrent seks måneder, men kan forlenges. Medlemslandene blir oppfordret av Generalsekretæren å bidra med mannskap, ettersom FN ikke har sin egen hær. FNs fredsbevarende styrker (kalt De blå hjelmene) mottok Nobels fredspris i 1988. I 2001 vant FN og Generalsekretæren Kofi Annan Nobels fredspris «for sitt arbeid for en bedre organisert og mer fredfull verden».Per 31. desember i 2007 var 83 854 FN-soldater, militære observatører og sivile politifolk i FNs tjeneste rundt om i verden. Hvis man regner med sivilt personell internasjonalt og lokalt blir tallet 104 146. Fra begynnelsen, i 1948, og frem til desember i 2007 hadde 2 420 personer omkommet under innsats for fredsbevarende prosjekter. Generalforsamlingen vedtar budsjettene for hver fredsbevarende operasjon. Kostnadene fordeles mellom medlemslandene, en kostnad som beregnes og fastsettes av Generalforsamlingen. Kostnadene totalt for FNs operasjoner fra 1. juli 2007 til 30. juni 2008 er på ca. 6,8 milliarder dollar. Til sammenligning så var kostnadene i 1986 på 626 millioner dollar. === Arbeidet for menneskerettigheter og rettferdighet === Også rettferdighet og menneskerettigheter står sentralt i FN-pakten, og FN arbeider for internasjonale regler for menneskerettigheter, slik at både enkeltmennesker og stater sikres fra overgrep og urettferdighet. Noe av det første FN gjorde var å formulere Verdenserklæringen om Menneskerettigheter, som proklamerte enhver kvinne og manns grunnleggende rettigheter og friheter: «retten til liv, frihet og nasjonalitet, tanke-, overbevisnings- og religionsfrihet, retten til arbeid og utdannelse, til deltakelse i landets styre», og mange andre rettigheter. Den erklæringen ble vedtatt den 10. desember i 1948, som i dag blir markert som menneskerettighetenes dag. Senere, i 1976, ble to internasjonale menneskerettighetskonvensjoner vedtatt (en juridisk bindende, en ikke). En av de omhandler de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheten, den andre borgerrettigheter og politiske rettigheter. Disse tre erklæringene utgjør den internasjonale rettighetsloven, som gjelder for alle land og folk. Videre har FN vært med i vedtak av andre internasjonale konvensjoner: blant annet om kvinners rettigheter, rasediskriminering, barns rettigheter og flere menneskerettigheter. Som det eneste mellomstatlige organet for menneskerettigheter, holder FN åpne møter om krenkelser av menneskerettigheter over alt i verden hvor de inntreffer. === Arbeidet mot fattigdom og for utvikling === Både FN og utviklingsforskere fremholder at det er en klar sammenheng mellom verdensfred og økonomisk og sosial utvikling, og ifølge FN-pakten er det en av FNs hovedoppgaver å fremme bedre levestandard, bedre sysselsetting og økonomisk og sosial fremgang. FN bruker i dag store deler av sine ressurser på tiltak for å skape bedre levekår for verdens befolkning. Tre fjerdedeler av verdensbefolkningen bor i U-land, og 1,3 milliarder mennesker lever i dyp fattigdom, og avstanden mellom rike og fattige øker stadig. FNs generalforsamling mener det er behov for å endre de internasjonale økonomiske forholdene, dette for at U-landene skal få en rettferdig plass inn i verdensøkonomien. I 2000, på møtet i New York fra den 6.–8. september, vedtok Generalforsamlingen Tusenårserklæringen, hvor alle medlemslandene forpliktet seg å gjøre en innsats for å bekjempe fattigdommen, samt andre konkrete mål som sult, sykdommer, analfabetisme og kvinnediskriminering. Det ble i forbindelse med den erklæringen definert åtte mål som man ønsker nådd innen år 2015. FNs hovedorgan for fattigdomsbekjempelse er FNs utviklingsprogram (UNDP), og arbeider for økonomisk og sosial utvikling. Utviklingsprogrammet har kontorer i 166 land. Blant andre FN-organer som arbeider for utvikling er FNs barnefond (UNICEF), som bistår 158 land. UNICEF arbeider primært med vaksinering, primærhelsetjeneste, ernæring, grunnutdannelse, likeverd og beskyttelse. Ved siden av det langsiktige arbeidet for bekjempelse av fattigdom har også FN humanitær hjelp som er i akutt nød, som blant annet naturkatastrofer og sultkatastrofer, samt menneskeskapte kriser som flyktningssituasjoner og mennesker i konfliktområder, hvor mennesker har akutt behov for hjelp. OCHA samordner denne bistanden, både innad i FN og i kommunikasjonen mellom FN og de respektive landenes regjeringer og frivillige organisasjoner. Nordmannen Jan Egeland var leder for OCHA fra 2003 til 2006. === Andre aktiviteter === ==== Avkoloniseringen ==== I tillegg til de ovennevnte aktivitetene holder FN konferanser og er internasjonale observatører. I løpet av tiden FN har eksistert har over 80 kolonier oppnådd uavhengighet. Generalforsamlingen vedtok Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk i 1960, uten motstemmer, selv om de største kolonimaktene avholdt seg fra å stemme. Gjennom FNs spesialkomité for avkolonisering, opprettet i 1962, har FN hatt et stort fokus på avkolonisering. FN har også støttet nye stater som har oppstått ved å erklære seg selvstendig ved eget initiativ. Komiteen har observert for at alle land større enn 20 000 km² er avkolonisert, og deretter fjernet de fra FNs liste over ikke-selvstyrte områder, bortsett fra Vest-Sahara. ==== Konferanser ==== FN har også arrangert en rekke verdenskonferanser, hvor det diskuteres hvordan globale problemer kan løses. På konferansene samles statsledere og ministre fra nesten alle verdens stater, samt representanter fra mange av de frivillige organisasjonene og fra det sivile samfunn. Konferansene avholdes av Generalforsamlingen. Eksempler på slike konferanser er: 1984: Den internasjonale konferansen for flyktninghjelp i Afrika (ICARA 2); 1992: FNs konferanse for miljø og utvikling i Rio de Janeiro i Brasil (Rio-konferansen), hvor det ble behandlet saker som klimaforandringer, biologisk mangfold og bærekraftig utvikling; konferansen førte til at Kommisjonen for bærekraftig utvikling ble opprettet; 1993: FNs verdenskonferanse om menneskerettigheter i Wien; på denne konferansen ble etableringen av FNs permanente forum for urfolk diskutert, og Wien-erklæringen ble vedtatt; 1994: Befolkningskonferansen som ble avholdt i Kairo, Egypt; målet med denne konferansen var å etablere et program for å gjøre noe med utfordringene mellom befolkningen og bærekraftig utvikling de neste 20 årene; 1995: Den Fjerde verdenskonferanse for kvinner ble avholdt i Beijing, Kina for å påskynde realiseringen av den historiske overenskomsten som var blitt oppnådd på Den tredje verdenskonferansen for kvinner; 1996: Den andre FN-konferansen om bosettingsspørsmål (Istanbul-konferansen), avholdt i Istanbul, Tyrkia, angående utfordringene rundt bosetningsutviklingen og behandlingen av dette i det 21. århundre; 1996: konferanse om ernæring; 1998: en konferanse i Roma hvor Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol ble vedtatt. Den internasjonale straffedomstolen ble deretter etablert i 2002, og startet sin første sak i 2006. 2001: konferanse om rasisme 2002: konferanse om miljø 2002: konferanse om finansiering for utvikling 2005: konferanse om oppfølging av tusenårsmålene ==== Temaperioder ==== FN erklærer og koordinerer temaperioder, perioder hvor de observerer noen saker som angår det internasjonale samfunnet. Ved å benytte FNs symbolisme, og Forente nasjoners systems infrastruktur, har enkelte år eller dager fått spesiell status for enkeltsaker. Eksempler på dette er Verdens tuberkulosedag, Jordens dag og Internasjonalt år for poteten i 2008. ==== FN-dagen 24. oktober ==== FN-dagen har vært feiret 24. oktober hvert eneste år siden 1948. Dagen markeres over hele jorda med møter, diskusjoner og utstillinger om FNs arbeid og mål. == Organisasjon == FN er bygget på fem hovedorganer (formelt seks, Tilsynsrådet ble suspendert i 1994): FNs hovedforsamling (generalforsamling), FNs sikkerhetsråd, FNs økonomiske og sosiale råd, FN-sekretariatet og Den internasjonale domstolen. === Generalforsamlingen === Alle medlemmer har sete i generalforsamlingen, med en stemme hver, uansett størrelse og makt i det internasjonale samfunnet. Generalforsamlingen er oppdelt i åtte faste komiteer og en rekke underkomiteer. De er også oppdelt i uformelle regionale grupper (eksempelvis den latinamerikanske, den østeuropeiske, den arabiske, osv.) De beste tillitsvervene i FN går på omgang mellom disse regionale grupper. Generalforsamlingen er det FN-organet, som har den bredeste kompetanse, men har ikke nødvendigvis øverste myndighet på alle områder. Når Generalforsamlingen stemmer over viktige beslutninger, trengs det ⅔ flertall av de som er til stede, og det er påkrevd å stemme. Eksempler på slike saker kan være forslag med hensyn til fred og sikkerhet; valg av medlemmer til organene; opptak, fjerning og utestengelser av medlemmer; og finansielle saker. Alle andre saker blir avgjort ved normalt flertall. Hvert medlemsland har én stemme. Bortsett fra tilskuddet til budsjettet er ingen resolusjoner bindende for medlemmene. Generalforsamlingen har mulighet til å henstille alt som skjer innen FN, utenom ting som har med fred og sikkerhet å gjøre; dette er Sikkerhetsrådets område. === Sikkerhetsrådet === Sikkerhetsrådet består av 15 medlemmer, hvorav 5 faste (Kina, Frankrike, Russland, Storbritannia og USA) har vetorett. Rådet har hovedansvaret for sikkerhetsproblemene i verden, men er handlingslammet hvis et av de faste medlemmer nedlegger veto mot et forslag, for eksempel slik Russland og Kina ofte gjør i forhold til kritikk av Syria, og USA i forbindelse med kritikk av Israel. I teorien kan rådet pålegge FNs medlemsland å delta i økonomiske, kommunikasjonsmessige og militære sanksjoner mot en stat som representerer en trussel mot fred. === Det økonomiske og sosiale råd === Det økonomiske og sosiale råd assisterer Generalforsamlingen innen saker som har med internasjonal økonomi, samarbeid og utvikling å gjøre. Det økonomiske og sosiale råd har 54 medlemmer, samtlige valgt av Generalforsamlingen for en periode på tre år. Presidenten er valgt for en ett-års-periode, og valgt blant medlemslandene med minst eller middels makt. Rådet møtes en gang i året, i juli, i en periode på fire uker. Siden 1998 har det også blitt holdt et annet møte hver april hvor finansministrene møter nøkkelkomiteer fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Rådet har som funksjon å samle informasjon og gi medlemsnasjonene råd og anbefalinger. I tillegg har rådet gode muligheter til å fremme politiske sammenhenger og samordne de ulike funksjonene FNs organer har, og det er i disse rollene rådet er mest aktivt. === Sekretariatet === FN-sekretariatet er ledet av Generalsekretæren, og arbeider med studier, informasjon og fasiliteter FN trenger til sine møter. Sekretariatet tar seg også av oppgaver gitt av Sikkerhetsrådet, Generalforsamlingen, Det økonomiske og sosiale råd og de andre FN-organene. De forente nasjoners pakt fastslår at medlemmene av sekretariatet skal velgest ut fra kriteriene effektivitet, kompetanse og rettskaffenhet, samt etter forskjellig geografisk bakgrunn. Pakten fastslår at medlemmene ikke skal oppsøke eller ta imot instruksjon fra noen annen autoritet enn FN. Alle landene som er medlem av FN skal respektere sekretariatets internasjonale profil, og ikke prøve å påvirke de på noen måte. Lederen for sekretariatet er alene ansvarlig for sekretariatets valg. Lederens oppgaver er å hjelpe til med å løse internasjonale konflikter, administrere fredsbevarende operasjoner, organisere internasjonale konferanser, samle informasjon om realiseringen av sikkerhetsrådets vedtak og konsultere med regjeringene av medlemslandene om de forskjellige initiativene. Generalsekretæren kan gjøre Sikkerhetsrådet oppmerksom på alt som, etter vedkommendes mening, kan true internasjonal fred og sikkerhet. === Den internasjonale domstolen === Den internasjonale domstolen ligger i Haag, Nederland, og er FNs største juridiske organ. Det ble opprettet i 1945 i De forente nasjoners pakt, og ble tatt i bruk i 1946 som etterfølger av Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie. Den internasjonale domstolens vedtekter er, på samme måte som forgjengerens, hovedkonstitusjonsdokumentet som utgjør og regulerer domstolen.Den internasjonale domstolens bygning er Fredspalasset i Haag, delt med Haagakademiet for internasjonal rett, et privat senter hvor man studerer internasjonale rett. Flere av domstolens nåværende dommere er enten alumni eller tidligere flinke medlemmer av akademiet. Domstolens mål er å dømme i konflikter mellom ulike stater. Domstolen har dømt i saker angående blant annet krigskriminalitet, illegal statsinnblanding og etnisk rensing, og er fremdeles aktiv.En lignende domstol, Den internasjonale straffedomstolen, ble opprettet i 2002 etter initiativ fra generalforsamlingen for å straffeforfølge enkeltindivider for krigsforbrytelser. Domstolen har i likhet med Den internasjonale domstolen sete i Haag, selv om rettssakene kan holdes hvor som helst. Den internasjonale straffedomstolen er avhengig av FN innen blant annet personell og finansiering, men noen av møtene holdt av Den internasjonale straffedomstolens styre blir holdt i FN. Det er en «forholdenighet» mellom Den internasjonale straffedomstolen og den delen av FN som styrer hvordan de to institusjonene betrakter hverandre rettslig. == Generalsekretæren == Generalsekretæren er lederen av sekretariatet, en av organene i FN, og er også de facto talsmann og leder for FN. Denne er ikke bare leder av administrasjonen, men har også mulighet til å spille en politisk rolle for eksempel ved å henlede sikkerhetsrådets oppmerksomhet på forhold som etter hans mening kan true opprettholdelsen av mellomfolkelig fred og sikkerhet. Generalsekretæren blir valgt av Generalforsamling etter anbefaling fra Sikkerhetsrådet. António Guterres, Portugals tidligere statsminister er FNs generalsekretær fra januar 2017. === Liste over generalsekretærer === == Organisasjoner under FN == Det er flere organisasjoner underlagt FN, mer eller mindre selvstendige. Disse jobber med sine spesialområder, spesielt i utviklingsland. === Særorganisasjoner === FN har totalt 17 særorganisasjoner. Disse er: Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO) Det internasjonale fond for jordbruksutvikling (IFAD) Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU) Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling (IBRD) Det internasjonale utviklingsfondet (IDA) Det internasjonale fond for jordbruksutvikling (IFAD) Det internasjonale pengefondet (IMF) Den internasjonale opphavsrettsorganisasjonen (WIPO) FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) FNs organisasjon for industriell utvikling (UNIDO) Verdenspostforeningen (UPU) Verdens helseorganisasjon (WHO) Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) Verdens turismeorganisasjon (UNWTO)I tillegg finnes det en rekke andre internasjonale organisasjoner som samarbeider med FN, men som ikke har status som særorganisasjoner, blant annet: Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) Verdens handelsorganisasjon (WTO). === Underorganisasjoner === == FN-organisasjoner i Norge == FN har ikke et eget kontor i Norge, men noen FN-organisasjoner har tilstedeværelse her i landet. UNDP og UNICEF har kontorer i Oslo og GRID Arendal er en gren av UNEP. Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål er den norske grenen (nasjonalkomité) av FNs kvinneorganisasjon UN Women. == FN-sambandet == I over 100 land finnes det såkalte FN-forbund, uavhengige ikke-statlige organisasjoner, som er organisert under paraplyen World Federation of United Nations Associations (WFUNA).Den norske grenen av denne verdensorganisasjonen heter FN-sambandet, som er et uavhengig informasjonssenter, med FN og internasjonale spørsmål som arbeidsområde. Målgruppene er alt fra skoleverket og mediene til publikum for øvrig. == Viktige saker == FN har mange ganger kritisert Israel for okkupasjon av deler av Palestina og for undertrykking av palestinere. FN har med overveldende flertall fordømt Russlands invasjon av Ukraina 2022. == Se også == FN-sambandet FN-dagen UNRIC == Referanser == == Eksterne lenker == (ar) Offisielt nettsted (en) Mate-URL (fr) Mate-URL (en) United Nations – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) United Nations – Nations Unies – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Den norske FN-delegasjonen i New York FN-sambandet

De forente nasjoner (FN) (engelsk: United Nations (UN); fransk: Organisation des Nations Unies (ONU); russisk: Организация Объединённых Наций (ООН); spansk: Organización de las Naciones Unidas (ONU); arabisk: الأمم المتحدة) er en internasjonal organisasjon som offisielt ble etablert 24. oktober 1945, som en etterfølger av Folkeforbundet, for å stoppe krig og danne en plattform for dialog.

https://no.wikipedia.org/wiki/Francisco_Franco

2023-02-04

Francisco Franco

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i den spanske borgerkrig (nasjonalister)', 'Kategori:Dødsfall 20. november', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Fødsler 4. desember', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra provinsen La Coruña', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spaniere fra den spanske borgerkrig', 'Kategori:Spanske offiserer', 'Kategori:Spanske politikere']

Francisco Paulino Hermenegildo Teódulo Franco y Bahamonde Salgado Pardo (født 4. desember 1892 i Ferrol, død 20. november 1975 i Madrid), forkortet Francisco Franco Bahamonde og alminnelig kjent som Francisco Franco eller bare Franco, var en spansk general, og statsoverhode i Spania, i opprørssonen fra oktober 1936, i hele landet fra 1939 og frem til sin død i november 1975. Som statsoverhode brukte Franco tittelen Caudillo de España, por la gracia de Dios (Spanias fører, av Guds nåde). Gjennom sitt nesten førti år lange styre gikk Francos diktatur gjennom ulike faser, som hadde det til felles at de var kjennetegnet av en sterk spansk nasjonalisme, forsvar av landets territoriale integritet, katolisisme, antikommunisme, anti-frimureri og tradisjonelle verdier.

Francisco Paulino Hermenegildo Teódulo Franco y Bahamonde Salgado Pardo (født 4. desember 1892 i Ferrol, død 20. november 1975 i Madrid), forkortet Francisco Franco Bahamonde og alminnelig kjent som Francisco Franco eller bare Franco, var en spansk general, og statsoverhode i Spania, i opprørssonen fra oktober 1936, i hele landet fra 1939 og frem til sin død i november 1975. Som statsoverhode brukte Franco tittelen Caudillo de España, por la gracia de Dios (Spanias fører, av Guds nåde). Gjennom sitt nesten førti år lange styre gikk Francos diktatur gjennom ulike faser, som hadde det til felles at de var kjennetegnet av en sterk spansk nasjonalisme, forsvar av landets territoriale integritet, katolisisme, antikommunisme, anti-frimureri og tradisjonelle verdier. == Bakgrunn og virke == Franco kom fra en militærfamilie og deltok i Rifkrigen i Spansk Marokko i 1920. Han ble den yngste generalen i Europa i 1926. Etter at han kom tilbake til Spania koordinerte og ledet han styrkene som slo ned arbeideropprøret i Asturias i 1934, og forsvarte den konservative regjeringen til Niceto Alcalá-Zamora. Da Frente Popular, en bred koalisjon av de viktigste partiene på venstresiden, kom til makten i 1936, ble situasjonen i landet enda mer ustabil og konfliktiv. Vold mellom militante grupper fra høyre og venstre side kom ut av kontroll etter drapet på den konservative parlamentariske lederen José Calvo Sotelo, og offiserer forsøkte å gjøre statskupp mot Frente Popular. Dette militære opprøret, støttet av den tradisjonelle overklassen i Spania, ledet til den spanske borgerkrig (1936–1939). Under borgerkrigen stod Franco frem som lederen for "nasjonalistene" som de selv kalte seg, som kjempet mot regjeringen. En lang og blodig borgerkrig ble vunnet med militær støtte fra Italia (soldater) og Tyskland(materiell) — mens venstresiden som ikke fikk støtte fra noen av vestmaktene måtte vende seg til Sovjetunionen. Franco satte konstitusjonen til side og etablerte et diktatur der alle viktige posisjoner ble bestemt av han selv. Etter hans død i 1975, gikk krefter fra regimet sammen med den ulovlige opposisjonen for å sikre en fredelig overgang til demokrati, og i 1978 ble en ny grunnlov ble vedtatt. Spania var offisielt nøytralt under andre verdenskrig, men en divisjon med spanske frivillige (Den blå divisjon), ble sendt for å delta på aksemaktenes side. Franco blir av tilhengerne sine gitt æren for å ha forsvart landet mot kommunismen og gjenoppbygget landet etter den utmattende borgerkrigen. Av motstandere blir han oppfattet som en uvanlig rå kriger som drev omfattende utrenskning av motstandere også i soner som alt var erobret, og som satte Spania tilbake økonomisk og sosialt og forsinket landets utvikling. I etterkrigstiden holdt Franco på makten gjennom et kalkulert maktspill mellom de viktigste gruppene som støttet han, kontroll av media og undertrykkelse av all motstand. Under den kalde krigen fikk USA etablere militærbaser i Spania, og landet kom delvis inn i varmen på grunn av Francos sterke antikommunistiske politikk. President Richard Nixon sa at «general Franco var en lojal venn og alliert av USA. Han skaffet Spania respekt i hele verden gjennom fasthet og rettferdighet». I 1969 utpekte Franco formelt Juan Carlos som sin etterfølger. Som betingelse måtte Juan Carlos erklære sin lojalitet til regjeringspartiet Movimiento Nacional, noe han også gjorde. Juan Carlos samarbeidet nært med Franco i flere år, hadde en rekke representative oppgaver de siste årene av Francos styre og fungerte midlertidig som statsoverhode under Francos sykdom. På dødsleiet gav Franco Juan Carlos full kontroll over landet, og etter Francos død i 1975 ble Juan Carlos utropt til konge av Spania. Han innledet da en gradvis liberalisering og gjeninnføring av demokrati der krefter fra regimet gikk sammen med den ulovlige opposisjonen for å sikre en fredelig overgang til demokrati, og i 1978 ble en ny grunnlov vedtatt. == Karriere før borgerkrigen == Franco var sønn av en marineoffiser, men kom ikke selv inn i marinen og valgte da hæren. Han ble tatt opp på infanteriakademiet i Toledo, men utmerket seg ikke noe særlig, da han gikk ut som nummer 251 av 312 kadetter. Men da han tjenestegjorde i Nord-Afrika, ble han raskt forfremmet. Han ble nestkommanderende i den nylig formede spanske fremmedlegionen. Hans lave, skikkelse og hans lyse stemme, ble spøkt med av hans samtidige, som kalt ham «commandandantin» og «Franquito». I årene før borgerkrigen ble Franco en profilert, høytstående offiser. Han var den første lederen av Militærakademiet i Zaragoza, et akademi som skulle utdanne offiserer til alle våpengrener, men den første venstreorienterte regjeringen av Den andre spanske republikk la ned dette Militærakademiet. Da de konservative kom til makten (1934-1936), ble han hentet inn blant annet til sjef for generalstaben. Offiserene i den spanske hæren hadde til felles en forakt for politikere som de holdt ansvarlige for at det siste av det spanske imperiet hadde gått tapt (Cuba 1898), stor tillit til at de selv representerte det beste av det spanske og at det var det militæret som best kunne sikre at Spania forble ett rike. Dette var holdninger Franco delte. Franco deltok ikke i det første kuppforsøket mot venstreorienterte koalisjonsregjeringen i 1932, et kupp som mislyktes. Den neste venstreorienterte regjeringen, Frente Popular eller Folkefronten, hadde likevel ikke tillit til han og sørget for at hanble stasjonert langt vekk, som øverstkommanderende på Kanariøyene. Men derfra skulle han komme tilbake. == Seier i den spanske borgerkrigen == Utfyllende artikkel: Den spanske borgerkrigenFranco var en av de tre generalene som sto i spissen for Alzamiento Nacional, et militært opprør mot den spanske regjeringen ledet av Frente Popular. I den spanske borgerkrigen benyttet han sine elitetropper fra Nord-Afrika, den spanske Fremmedlegionen og marokkanske leiesoldater, som drev en effektiv og svært blodig krig. Han ble utropt til "Jefe de estado", statsoverhode av sine kampfeller den 1. oktober 1936 i Burgos. Av de tre generalene som hadde initiert opprøret døde José Sanjurjo i en flyulykke i 1936, Emilio Mola hadde dårlig helse og døde i 1937, og Franco ble stående igjen uten konkurranse som leder etter krigen. Den tradisjonelle overklassen i Spania tok side med opprørerne, det samme gjorde det meste av hæren og Den katolske kirka. Europas den gang rikeste mann Juan March, var blant dem som bidro til å finansiere Francos krigsinnsats. Franco førte en brutal, langtrukken og svært blodig krig, der seier ikke var tilstrekkelig, utryddelse av fienden var et mål i seg selv, og fienden var i prinsipp alle tilhengere av Folkefronten. Med omfattende støtte fra Tyskland og Italia klarte opprørerne, å vinne borgerkrigen. Francos Spania tok aldri offisielt parti med aksemaktene under 2. verdenskrig, men holdt seg nøytrale. Spania var satt langt tilbake under borgerkrigen, en halv million var drept og en halv million hadde flyktet. Tusener på tusener av motstandere av regimet satt i fengsel og konsentrasjonsleirer og det var sult i landet. Uten vesentlige bidrag i form av mat og utstyr var ikke Spania i stand til å engasjere seg i en ny krig, en hjelp Tyskland ikke var villige til å gi dem. I 1943 da krigens utfall syntes klart, ble Francos retorikk noe endret og kontakten mot vestmaktene styrket. == Spania under Franco == Utfyllende artikkel: Spania under FrancoFranco hadde sammenhengende makten i Spania fra 1939 til han døde. Det spanske kongehuset ble etter hans ønske deretter gjeninnsatt. Gjenopprettelsen av monarkiet hadde vært høyresidens endelige mål under den spanske borgerkrig. Mellom 1939 og 1954 var Spanias politikk preget av proteksjonisme, og detaljstyring av økonomien gjennom korporativisme. Kombinasjonen fungerte dårlig, og Spania forble fattig på tross av at resten av Europa tok seg opp. El Movimiento Nacional, det eneste tillatte partiet, beskyttet de rike landeiernes eiendommer og privilegier, men lot landsbygda forfalle, spesielt etter 1954 etter hvert som en serie økonomiske reformer ble igangsatt av økonomer fra den katolske organisasjonen Opus Dei. Fra nå av spilte det korporative systemet en underordnet rolle, økonomien ble gradvis liberalisert og Spania ble et markedsorientert diktatur av den typen som senere ble utviklet i Chile under Pinochet, og dagens Kina. Franco-Spania, og falangismen var sterkere knyttet opp mot den katolske kirke enn italiensk fascisme, og sees ofte på som en høyreorientert variant av denne. Under Francos diktatur ble hundretusener av mennesker fengslet og henrettet, og baskerne og katalanerne i Nord-Spania ble undertrykt. Spansk Falange var før borgerkrigen egentlig et radikalt fascistisk inspirert mikro-parti, men etter at partilederen ble skutt av republikanerne og Franco tok over ble Falange fusjonert med mange andre, mer konservative bevegelser hvorav carlistene var de viktigste. Tilsammen utgjorde disse El Movimiento Nacional, det eneste tillatte partiet i Spania. == Oppgjør med Franco-perioden == I 2007 vedtok den spanske nasjonalforsamlingen en lov der Francos kupp og nesten 40 år lange diktatur for første gang ble offisielt fordømt. Loven innebærer at alle symboler fra Franco-tiden skal fjernes fra gater og bygninger og at lokale myndigheter i Spania skal finansiere gjenåpning av massegraver fra borgerkrigen mellom 1936 og 1939. I tillegg erklærer loven at de militære, summariske straffesakene som førte til at flere tusen av Francos fiender ble fengslet og henrettet, er ugyldige. Francos levninger ble i oktober 2019 flyttet fra monumentet Valle de los Caídos til gravplassen Mingorrubio-El Pardo utenfor Madrid. Flyttingen av Francos grav var en viktig symbolsk sak for statsminister Pedro Sánchez. Sanchez uttalte at glorifiseringen av diktatoren var en moralsk fornærmelse og at flyttingen var et viktig skritt for å forsone seg med fortiden.I 2020 begynte et nytt lovarbeid for å styrke oppgjøret med Franco-tiden. En slik lov vil gå lengre i å forby og avskaffe organisasjoner og titler som representerer en direkte fortsettelse av Francos totalitære regime. == Familie == Franco ble gift med Carmen Polo (1900–1988) i 1923. Gjennom datteren Carmen Franco fikk Franco syv barnebarn. Da Franco døde hadde han skaffet seg en formue på 400 millioner Euro (2015 verdi), en formue familien beholdt. Kong Juan Carlos tildelte også Carmen Polo tittelen hertuginne av Franco og status som grande av Spania. Franco-familien er en av de rikeste og mest fremstående adelsfamiliene i Spania og eier en rekke store eiendommer og residenser. Barnebarnet María del Carmen Martínez-Bordiú y Franco, som også er arving til tittelen hertuginne av Franco, var gift med Alfonso, hertug av Anjou og Cádiz, barnebarn av kong Alfonso XIII av Spania. Det nåværende overhodet for huset Bourbon, Louis Alphonse de Bourbon, er sønn av María og dermed oldebarn av Francisco Franco. == Se også == Falange == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Francisco Franco – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Francisco Franco på Internet Movie Database (en) Francisco Franco hos The Movie Database (en) Francisco Franco på Discogs (en) Francisco Franco hos The Peerage

Francisco Paulino Hermenegildo Teódulo Franco y Bahamonde Salgado Pardo (født 4. desember 1892 i Ferrol, død 20.

https://no.wikipedia.org/wiki/Geografi

2023-02-04

Geografi

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Akademiske disipliner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Geografi']

Geografi er vitenskapen om hvordan jordas ytre ser ut og hvorfor den ser slik ut, og som setter dette i relasjon til hvordan menneskelig aktivitet påvirker og påvirkes av jorda. Ordet geografi kommer fra gresk γη (ge) eller γεια (geia) som betyr «jord» og «jordsmonn» og γραφειν (grafein), med betydningen «å skrive» eller «å beskrive». Geografi kan deles inn i to undergrener, naturgeografi og samfunnsgeografi. Begge grenene er tverrvitenskapelige, med innslag av for eksempel hydrologi, geologi, klimatologi, sosiologi og matematikk. I tillegg omfatter det store begrepet geografi: kartografi, geomatikk, GIS, geostatistikk, og geodesi.

Geografi er vitenskapen om hvordan jordas ytre ser ut og hvorfor den ser slik ut, og som setter dette i relasjon til hvordan menneskelig aktivitet påvirker og påvirkes av jorda. Ordet geografi kommer fra gresk γη (ge) eller γεια (geia) som betyr «jord» og «jordsmonn» og γραφειν (grafein), med betydningen «å skrive» eller «å beskrive». Geografi kan deles inn i to undergrener, naturgeografi og samfunnsgeografi. Begge grenene er tverrvitenskapelige, med innslag av for eksempel hydrologi, geologi, klimatologi, sosiologi og matematikk. I tillegg omfatter det store begrepet geografi: kartografi, geomatikk, GIS, geostatistikk, og geodesi. == Geografiens historie == Den første kjente kulturen som aktivt utviklet geografi som en vitenskap var antikkens Grekenland. For eksempel fortelles det om Anaximander fra Milet at han skal ha vært den første som omkring 550 f.Kr. tegnet et kart over jorden og havet. Herodotos fra Halikarnassos (484–424 f.Kr.) skrev et stort antall geografiske tekster. Også Klaudios Ptolemaios (cirka 100 til 175 e.Kr.) samlet topografisk informasjon og ga ut instruksjoner om hvordan kart burde tegnes. Romerne utviklet senere avanserte kartografiske teknikker da de utforsket nye områder. I middelalderen videreutviklet i første rekke araberne Muhammad al-Idrisi, Ibn Battuta og Ibn Khaldūn teknikkene som var oppfunnet av grekerne og romerne, og utviklet også nye, egne teknikker. I Europa gikk interessen for geografien derimot tilbake. Vitenskapen ble holdt i live i Kina og Orienten. Først etter Marco Polos oppdagelsesreiser økte geografiinteressen igjen i Europa. De lange oppdagelsesreisene på 1500- og 1600-tallet gjenopplivet interessen for geografien, verden fikk mer detaljerte kart og flere teoretiske idéer. I den såkalte opplysningstiden ble geografi en anerkjent vitenskap. Geografien ble en etablert akademisk disiplin ved universitetene rundt om i Europa (blant annet i Paris og Berlin). Flere geografiske foreninger ble stiftet på 1800-tallet, blant annet den franske Société de Géographie i 1821, den britiske Royal Geographical Society i 1830, det russiske geografiske selskap i 1845 og de amerikanske American Geographical Society i 1851 og National Geographic Society i 1888. Flere vitenskapsmenn som Immanuel Kant, Alexander von Humboldt, Carl Ritter og Paul Vidal de la Blache var delaktig i geografiens utvikling fra filosofisk til akademisk disiplin. George Perkins Marsh (1801–1882) påpekte allerede i 1864 at menneskenes innvirkning på Jorden har betydning for geografien. Élisée Reclus (1830–1905) utviklet sidegrenen sosialgeografi og Albrecht Penck (1859–1945) var avgjørende for etableringen av geomorfologien. På 1900-tallet ble flere deldisipliner introdusert, fordelt på de to hovedgrenene naturgeografi og kulturgeografi. Siden 1960-tallet blir geografien stadig mer brukt som bakgrunn for politiske beslutninger, for eksempel for by- og landskapsplanlegging eller i miljøspørsmål. == Metoder == Geografene bruker fire beslektede fremgangsmåter: Systematisk – grupperer geografisk viten inn i kategorier, som kan utforskes globalt Regionalt – undersøker systematiske sammenhenger mellom kategorier for en bestemt region på planeten. Beskrivende – spesifiserer lokaliseringen av bestemte ting og befolkninger. Analytisk – spør hvorfor befinner bestemte ting og befolkninger seg i et bestemt geografisk område. == Naturgeografi == Innen naturgeografien studeres fysisk geografi, som behandler bergarter, mark, terrengformer, vann og klima, og biologisk geografi som omhandler organismers geografiske fordeling aover jorden. Se også geofag. === Fysisk geografi === Denne grenen av geografien fokuserer på de naturlige forekomster og utbredelse av biologisk liv og geologisk materiale på jorden. De fysiske geografien gjør bruk av geologi for å forstå mønstre i bergarter, og jordsmonn, og biologi for å forstå utbredelsen og utviklingen av dyre- og planteliv. Den fysiske geografien vil gjerne kartlegge utbredelsen og utviklingen av de ulike elementene, og forstå sammenhengene mellom dem i tid og rom (økologisk geografi). Fysisk geografi omfatter også produksjonen av kart og bruken av navigasjon. atmosfære – halvøy – by – kontinent – ørken – bukt – øy – innsjø – lagune – fjellkjede – hav – slette – elv – dal – økologi – klima – jord – meteorologi === Geomorfologi === Utdypende artikkel: GeomorfologiInnen geomorfologien studeres jordens landformer og de prosessene som er skapt av disse, slik som forvitring, erosjon og slutningsprosesser og sedimentasjon. Selv ulike landformer, som esker e.l. studeres. Denne retningen er under innflytelse av både geologien og geografien. === Klimatologi === Klimatologi er studiet av klimaet på lokalt, regionalt eller globalt nivå. Dette innbefatter alt fra studiet av mikroklimaet på for eksempel en veistrekning for å motarbeide glatte veier, til globale klimaendringer. Et sentralt spørsmål for dagens klimaforskning er å kartlegge hvor stor del av den globale klimaendringer i dag som skyldes menneskelig aktivitet. === Hydrologi === Innen hydrologien studeres forekomster og prosesser i vannet på jorden. Den tidligere betegnelsen hydrografi benyttes i dag kun for kartlegging av hav, sjøer og vassdrag. I Norge studeres de fysiske aspektene av ferskvann innenn emnet hydrologi, og de biologiske og kjemiske aspektene innen limnologien. I andre land er det ofte vanlig at disse vitenskapsgrenene behandles likt. === Oseanografi === Internasjonalt sett er oseanografi en betegnelse på studie av havets geologi, biologi, fysikk og kjemi. I Norden avgrenses emnet ofte til bare å innbefatte de fysiske og kjemiske sammensetningene av havet, som saltholdet og nitrogenets kretsløp. === Glasiologi === Innen glasiologien studeres isbreer og innlandsis, samt egenskaper for snø og is. === Biogeografi === Biogeografien studerer organismers geografiske fordeling rundt om på jorden. Faktorer som påvirker utbredelsen kan for eksempel være naturkatastrofer, kontinentens forflyttinger, fysiske barrierer, havnivåforskjeller, forandringer i klima-, vegetasjons- og terrengforholdene. Andre faktorer er organismenes evne til å tilpasse seg til de rådende miljøforholdene. == Historisk geografi == Denne grenen av geografien forsøker finne ut av de fysiske og kulturelle omstendigheter som har omgitt livet på jorden. De viser hvordan jorden fikk sin overflate, endringer som er skjedd, og hvordan organismer og etter hvert planter og dyr har klart å overleve der. Videreføringen er å kartlegge omstendigheter rundt menneskelig virksomhet. == Kulturgeografi == Kulturgeografi, eller samfunnsgeografi, er den menneskelige eller politiske/kulturelle grenen av geografien fokuserer på de sosiale sammenhengene, de ikke-fysiske aspektene av hvordan verden henger sammen. Det undersøkes hvordan mennesker tilpasser seg til et landområde og til andre mennesker, og de endringer som det tilfører verden. Den kan igjen deles inn i disse hovedområdene: økonomisk geografi, politisk geografi, sosial geografi, økologisk geografi, kartografi og militær geografi. Liste over stater – nasjon – stat – union – provins – amt – kommune – by – forstad == By- og regional planlegging == Byplanlegging bruker den geografiske vitenskapen for å hjelpe til å bestemme hvordan man skal utvikle (eller ikke utvikle) et landområde for å oppnå bestemte mål, slik som sikkerhet, skjønnhet, økonomiske muligheter, bevaring av bygninger og naturområder osv. Planleggingen av by- og landområder kan anses som anvendt geografi, selv om det også henter viten fra kunst og historie. == Se også == Liste over stater Afrika Asia Europa Nord-Amerika Sør-Amerika Antarktika == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Geography – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av geograf Geografisk institutt, NTNU

Geografi er vitenskapen om hvordan jordas ytre ser ut og hvorfor den ser slik ut, og som setter dette i relasjon til hvordan menneskelig aktivitet påvirker og påvirkes av jorda. Ordet geografi kommer fra gresk γη (ge) eller γεια (geia) som betyr «jord» og «jordsmonn» og γραφειν (grafein), med betydningen «å skrive» eller «å beskrive».

https://no.wikipedia.org/wiki/Gustav_Vigeland

2023-02-04

Gustav Vigeland

['Kategori:Art nouveau', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1943', 'Kategori:Fødsler 11. april', 'Kategori:Fødsler i 1869', 'Kategori:Gustav Vigeland', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske billedhuggere', 'Kategori:Norske treskjærere', 'Kategori:Personer fra Mandal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden']

Gustav Vigeland (født Adolf Gustav Thorsen 11. april 1869 i Halse, død 12. mars 1943 i Oslo) var en norsk billedhugger og treskjærer. Han er mest kjent for Vigelandsanlegget i Frognerparken i Oslo – en monumental skulpturpark og en av Oslos – og Norges – mest besøkte attraksjoner med over en million besøkende hvert år.Vigelands døpenavn var Adolf Gustav Thorsen, men fra 20-årsalderen skiftet han slektsnavn til Vigeland, etter at han en tid hadde brukt navnene om hverandre. Gustav Vigeland var eldre bror av billedkunstneren Emanuel Vigeland. Vigelandmuseet ble oppført i 1920-årene av Oslo kommune som atelier, bolig og fremtidig museum for Gustav Vigeland. Der arbeidet og levde han frem til sin død.

Gustav Vigeland (født Adolf Gustav Thorsen 11. april 1869 i Halse, død 12. mars 1943 i Oslo) var en norsk billedhugger og treskjærer. Han er mest kjent for Vigelandsanlegget i Frognerparken i Oslo – en monumental skulpturpark og en av Oslos – og Norges – mest besøkte attraksjoner med over en million besøkende hvert år.Vigelands døpenavn var Adolf Gustav Thorsen, men fra 20-årsalderen skiftet han slektsnavn til Vigeland, etter at han en tid hadde brukt navnene om hverandre. Gustav Vigeland var eldre bror av billedkunstneren Emanuel Vigeland. Vigelandmuseet ble oppført i 1920-årene av Oslo kommune som atelier, bolig og fremtidig museum for Gustav Vigeland. Der arbeidet og levde han frem til sin død. == Biografi == === Oppvekst === Adolf Gustav Thorsen var sønn av snekkermester Elisæus Thorsen (1835–1886) og Anna Aanensdatter (1835–1907). Han vokste opp som nest eldstemann blant fire brødre; eldstebroren het Theodor, de to yngre het Julius og Emanuel August. I tillegg fikk han en yngre bror da han var to år gammel, Edvard August, men han døde etter bare ett år. Adolf Gustav vokste opp i leiligheten over farens snekkerverksted i Halse, i huset som i dag har adresse Gustav Vigelands vei 20 i Mandal. Tilgangen til redskap og treverk gjorde at han tidlig fikk pusle med treskjæring. Stadige sykdomsperioder i barndommen gjorde at han ble skrevet ut av skolen og fikk bo hos morfaren på Mjunebrokka på Vigeland, i det som i dag heter Lindesnes kommune, hvor han fikk anledning til å dyrke interessen for treskjæring. Morfaren så at lille Gustav hadde talent, og han fikk den dyktigste treskjæreren i bygda, Tarald Lauen, til å gi ham undervisning i faget. Sosialt tilhørte familien Thorsen småborgerskapet i Mandal, som drivere av et fremgangsrikt snekkerverksted med flere svenner og læregutter. Faren var aktiv i den pietistiske vekkelsesbevegelsen i byen, og hjemmet var stadig en samlingsplass for religiøse møter. Dette skulle imidlertid forandre seg; Elisæus tapte i begynnelsen av 1880-årene mye penger på noen skipsinvesteringer, og etter hvert begynte han å ty til alkoholen. Moren tok da sønnene med seg og flyttet til Mjunebrokka, dog uten å få innvilget skilsmisse. Gustav er ført inn i skoleprotokollen på Vigeland 19. februar 1883. I 1884 fikk Elisæus barn med en pike fra Audnedalen, og samme året ble han også dømt for ulovlig omsetting av brennevin. === Læretid i Kristiania === Thorsen fullførte aldri folkeskolen, og i 1884 ordnet faren en lærlingeplass som treskjærer hos Thorsten Christensen Fladmoe i Kristiania. På kveldstid tok han kurs på Tegneskolen. I 1886 ble imidlertid Fladmoe syk, og verkstedet ble stengt. Thorsen flyttet tilbake til Mandal, hvor faren lå for døden med tuberkulose. Først i 1888 returnerte Thorsen til Kristiania, denne gang med ambisjoner om en kunstnerkarrière. Han fikk seg jobb på et treskjærerverksted, men ble oppsagt julaften samme år. Han levde som en løsgjenger en periode, men i begynnelsen av februar 1889 oppsøkte han billedhuggeren Brynjulf Bergslien med en bunke av sine egne skisser. Bergslien ante at det var et spesielt talent han hadde foran seg, og ved hjelp av professor i kunsthistorie, Lorentz Dietrichson, fikk de samlet en gruppe kunstinteresserte personer til å yte den unge kunstneren støtte en tid. Det var på denne tiden at Adolf Gustav Thorsen begynte å bruke etternavnet Vigeland. Allerede samme år debuterte Vigeland på Høstutstillingen med statuettgruppen «Hagar og Ismael». I 1890 begynte han å arbeide som assistent for Mathias Skeibrok; her fikk han også anledning til å jobbe med egne verk. === 1890-årene === I 1890 fikk han et stipend til en studiereise til København, der han jobbet i atelieret hos Vilhelm Bissen d.y, som var en anerkjent billedhugger, men som i ettertiden har kommet i skyggen av sin far med samme navn. Her jobbet han med helfigurgruppen «Forbannet», et svært dristig prosjekt med tanke på de begrensede midlene han hadde til rådighet. Mottagelsen ble imidlertid god da den ble utstilt på Høstutstillingen året etter. Vigeland hadde med det etablert seg som kunstner, bare 23 år gammel. I første halvdel av 1893 oppholdt han seg i Paris, hvor han blant annet fikk treffe og studere verkene til Auguste Rodin. Året etter lagde han relieffet «Helvete» som nok har vært inspirert av Rodins verk «Helvetesporten». I 1895 dro han på studietur til Firenze med et tre måneders opphold i Berlin på veien. Her pleide han omgang med blant andre Edvard Munch. I løpet av det 6 måneder lange oppholdet i Firenze fikk han studert renessansens kunst. Michelangelos verker skal ha gjort inntrykk på ham. Tilbake i Norge laget han en portrettbyste av Emanuel, som i formspråket er tydelig inspirert av renessansekunsten. Edvard Munch var seks år eldre enn Vigeland, og det fantes en viss gjensidig interesse og inspirasjon mellom de to. Vigeland skal ha arbeidet med en skrikende figur ett år før Munch laget Skrik. Munch arbeidet lenge med motivet Menneskeberget som har likhetstrekk med Vigelands monolitt. De to var i Berlin samtidig og bodde flere måneder på samme hotell.Vigeland holdt i løpet av karrieren to separatutstillinger; i 1894, hvor i alt 51 verk blir stilt ut, og i 1899, med 42 verk. === Arbeid ved Nidarosdomen === Allerede da Vigeland var i slutten av tyveårene hadde han gode inntekter av arbeidet sammenlignet med andre billedhuggere i Norge, men med en såpass stor produksjon hadde han også store utgifter til materialer og modeller. I årene fra 1898 til 1902 arbeidet han med utsmykning av Nidarosdomen, et arbeid han ikke var altfor begeistret for å ta på seg, men som i det minste ga en forutsigbar inntekt. Delvis begrunnet av hans arbeid ved domkirken, fikk Vigeland et reisestipend for å studere gotisk kunst i Frankrike og England. Reisen varte i et helt år fra høsten 1900. I Paris traff han Bjørnstjerne Bjørnson og fikk modellert en portrettbyste av ham som senere ble hugget i marmor. Ikke lenge etter at han kom tilbake fra studiereisen, sa han opp sitt engasjement ved Nidarosdomen, da han følte at arbeidet hemmet hans kunstneriske utvikling. I tillegg hadde han så smått begynt å tenke på et større prosjekt, en monumental fontene. === Turbulent familieliv === Under arbeidet med «Helvede» rundt 1894 traff Vigeland Laura Mathilde Andersen, som stilte som modell. De utviklet et forhold, og i juni 1899 fikk de datteren Else sammen. Året etter ble Laura på nytt gravid. Vigeland hadde derimot på det tidspunktet innledet et forhold til den 17 år gamle Inga Syvertsen, men gikk med på å gifte seg med Laura mot at hun søkte skilsmisse straks etter vielsen. I mars 1901 ble barnet født, og Laura ga ham navnet Alf Gustav Vigeland, noe Vigeland selv ble svært lite begeistret for. Skilsmissen var ikke et faktum før i 1906. Vigeland betalte barnebidrag til Laura etter skilsmissen, men utover det hadde han ikke noen kontakt med barna sine. Også i hans øvrige biologiske familie ble det et brudd for Vigeland i denne perioden. Lillebroren Emanuel hadde bodd i Oslo fra midten av 1890-årene, og var i ferd med å arbeide seg opp som billedkunstner. I etterkant av en utstilling i 1902 ble Emanuel kritisert for å hente mange av motivene sine fra brorens kunst, noe Gustav ikke gjorde noe for å tilbakevise. Det førte til et brudd mellom brødrene, og bortsett fra litt brevveksling i forbindelse med morens død i 1907, hadde de aldri mer kontakt. === Portrettering av kjente nordmenn === Fra 1890-årene og utover lagde Vigeland på eget initiativ flere portrettbyster av kjente nordmenn. Hans motivasjon for dette var tosidig; for det første var modellering av slike byster en måte for ham å utvikle seg selv teknisk på, for det andre var det godt håp om å få avsetning av slike byster til offentlige institusjoner eller private samlere. Vigeland fikk snart et navn på seg for å være en portrettør med god innsikt i modellenes psyke, og snart ble det ansett som en ære å bli portrettert av ham. I alt skal Vigeland ha utført 100 portrettbyster i løpet av karrieren, med en særlig konsentrasjon i årene 1901-1907. Personer som har sittet modell og blitt portrettert av Vigeland i denne perioden omfatter Henrik Ibsen, Arne Garborg, Knut Hamsun, Edvard Grieg, Aasta Hansteen, Jonas Lie og Fridtjof Nansen. === 1900 - 1910 === I 1901 ble Vigeland utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden; på 60-årsdagen i 1929 ble han tildelt Storkorset. I 1901 vant han også konkurransen om utformingen av medaljen til Nobels fredspris. I 1902 overtok Vigeland et falleferdig atelier på Hammersborg, etter at han i mange år hadde arbeidet i leiligheten i Pilestredet 8, som upraktisk nok lå i 4. etasje. Samtidig flyttet han inn i en ny leilighet i området sammen med Inga, som offisielt var der som hans husholderske. Utover de mer huslige sysler satt hun ofte modell for billedhuggeren, i tillegg til at hun samvittighetsfullt loggførte alt Vigeland produserte, et arbeid som i ettertid har vært svært nyttig for å gi en oversikt over Vigelands produksjon. I dette tiåret fullførte han statuene av Niels Henrik Abel («Abelmonumentet» 1905), Rikard Nordraak (1905) og Camilla Collett (1906) i Oslo og Henrik Wergeland (1907) i Kristiansand. I oktober 1907 bestemte formannskapet i Kristiania å bevilge penger til Vigelands fonteneprosjekt. Arbeidet med Vigelandsanlegget ble dermed satt i gang for fullt, uten at noen, antagelig heller ikke Vigeland selv, på dette tidspunktet ante hvor omfattende dette prosjektet skulle bli. Mens Vigelands skulpturer i 1890-årene kunne være naturnære og dramatiske, ble figurene på 1900-tallet roligere og mer harmoniske. Forholdet mellom mann og kvinne ble et gjengangertema. Etter 1910 begynte han å modellere for hugging i stein, noe som betød at formspråket ble mer stilisert med få detaljer og store flater. === 1910 og utover === Fra formannskapets vedtak i 1907 arbeidet Vigeland mye med utformingen av fontenen og de tilstøtende tregruppene. Vigeland holdt sitt tidsskjema, men det var problemer med å reise nok penger til prosjektet. I 1914 begynte Vigeland å lage egne tresnitt. Vigelandsmuseet har registrert 430 tresnitt som er utført i perioden 1914-1940. Motivene på disse er ofte dramatiske landskapsbilder som er tydelig inspirert av sørlandsnaturen. I 1920 hadde den da 51 år gamle Vigeland, etter eget utsagn, behov for en kvinnelig modell med vakre hender. Oppdraget falt på den 18 år gamle Ingerid Vilberg. De utviklet etter hvert et forhold, og året etter flyttet Inga ut fra deres leilighet i Maridalsveien. Vigeland giftet seg med Ingerid i 1922. Vigeland inngikk i 1919 en prinsippavtale med Oslo kommune om å forære kommunen sitt livsverk mot å få et atelier og museum. Den formelle avtalen ble undertegnet i 1921, og i 1924 kunne Vigeland flytte inn i leiligheten på Frogner sammen med Ingerid. Her ble Vigeland boende til sin død i 1943, og bygget huser i dag Vigeland-museet, i tråd med avtalen mellom kunstneren og kommunen. Fra 1920 arbeidet han hovedsakelig med fonteneprosjektet, som nå hadde utviklet seg til å bli en hel skulpturpark. Dette forhindrer ham likevel ikke fra å jobbe med andre prosjekter; statuene av Christian Michelsen og Snorre Sturlason i Bergen blir til i denne perioden, likeså statuen av Peder Claussøn Friis utenfor Valle kirke på Vigeland. I 1939 skiltes Vigeland og Ingrid. Vigeland døde 12. mars 1943. Bisettelsen fant sted 19. mars i Vestre krematorium. Urnen er plassert i tårnrommet i Vigeland-museet. === Vigeland og nasjonalsosialismen === Etter frigjøringen i mai 1945 stilte oslopressen spørsmål om Vigelands nasjonale holdning. Statsråd Kaare Fostervoll beroliget pressen med å ha funnet et brev fra Vigeland, datert 4. juli 1941. Det var et svar på en forespørsel fra departementet om Vigeland ville skrive under på et opprop mot bolsjevismen. Vigeland hadde svart: Siden jeg ble voksen har mitt arbeide vært så helt av allmennmenneskelig karakter, at det har utelukket alle politiske elementer. Enkelte kunstkritikere har beskrevet Vigelands skulpturarbeider, særlig Vigelandsanlegget, som preget av et fascistisk kunstideal. Kunstkritikeren Pola Gauguin skrev om Vigelandsanlegget at «hele Tørtberg-anlegget ånder av nazistisk mentalitet: Bruskulpturen, med den sammenbitte kraftutfoldelse, er som sprunget ut av pannen på Kraft durch Freude-bevegelsen, hvor all livsutfoldelse er blitt hermetisert». Under andre verdenskrig i Norge ble bevilgningene til Vigelands arbeid i Frognerparken økt, og Vigeland skrev selv at han «med glede» åpnet sitt atelier for fremtredende nazister og at han «tør trygt la tyske soldater med sin utpregede disiplin bevege seg mellom mine arbeider». == Vigelandsanlegget == Fra 1890-årene hadde Brændevinssamlaget i Oslo satt av penger til et fontenefond. Hensikten med dette fondet var å reise penger til en fontene som var tenkt plassert på Eidsvolls plass foran Stortinget. Et monumentalt verk av denne typen hadde Vigeland lenge drømt om, og allerede i 1901 begynte han på eget initiativ å lage skisser til dette prosjektet. For å komme andre interesserte kunstnere i forkjøpet, fikk han stilt ut en modell av sine planer på Kunstindustrimuseet i 1906. Responsen var hovedsakelig positiv, med noen unntak, f.eks. Christian Krohg, som han hadde hatt en del disputter med tidligere og som forble Vigelands fiende livet ut. Taktikken var likevel vellykket, for i oktober 1907 bestemte formannskapet i Oslo å anbefale bystyret å bevilge Brændevinssamlagets fond til Vigelands prosjekt. Uten at det ble lyst ut noen konkurranse, og til tross for at prisoverslaget var på nesten fire ganger fondets beholdning på 85 000 kroner. En innsamling blant privatpersoner ville derfor bli nødvendig for å få realisert prosjektet. Vigeland arbeidet videre med fontenen parallelt med andre oppdrag. I 1914 foreslo han imidlertid å flytte fontenen til Abelhaugen i Slottsparken, da han var redd et fremtidig Eidsvollsmonument foran Stortinget ikke ville passe sammen med hans fontene. «Abelmonumentet» så Vigeland for seg flyttet over til Nisseberget. Fontenekomiteen ga sin tilslutning til denne flyttingen, men mange andre alternative forslag dukket opp fra andre i kjølvannet, blant annet Jernbanetorget. Vigeland like svært dårlig at andre kunne blande seg inn i hans prosjekt på denne måten. I utkastet til denne planen hadde Vigeland tegnet inn en steinlagt plass, der hellene skulle danne en labyrint, og på slutten av året hadde han også fått en idé om å plassere flere granittgrupper i trappen opp mot fontenen. I 1916 åpnet han atelieret sitt for allmuen for å vise modellen av planen og de ferdige skulpturene. Responsen var blandet, og mange mente at mengden og størrelsen på statuene ikke passet i byens sentrum. Tidlig i 1919 fikk Vigeland en idé om en høy søyle av oppadstigende figurer, en idé som etter hvert ble en besettelse for ham. Skulle denne bli en del av skulpturparken måtte den imidlertid få en annen plassering, fordi Abelhaugen neppe ville tåle vekten av alle disse skulpturene. I 1921 kom han derfor opp med en alternativ idé om å plassere hele anlegget rett ved hans nye atelier på Frogner. Uten å vite om plasseringen ville bli godkjent av de kommunale myndigheter, bestilte Vigeland steinblokken til «Monolitten» fra bruddet ved Iddefjorden for egen regning og risiko. Diskusjonene rundt plasseringen roet seg da planene ble flyttet ut av sentrum, men i 1922 kom det opp et forslag om å plassere skulpturen i området vest for Frognerdammen, et område som hadde ligget ubrukt siden jubileumsutstillingen på Frogner i 1914. I 1924 ble det endelig bestemt at dette skulle være plasseringen for anlegget. Med denne plasseringen kom også utvidelsen av anlegget med en bro, og Vigeland satte da straks i gang å planlegge utsmykning av denne, i tillegg til inngangspartiet mot Kirkeveien. Steinen til «Monolitten» var på plass på bestemmelsesstedet i februar 1927 etter en svært krevende transport fra steinbruddet ved Halden, og den 15. august 1928 ble den hevet i vertikal stilling. Uthoggingen foregikk fra 1929 til 1943, og mesteparten av tiden var tre stenhuggere engasjert i dette arbeidet. I 1932 kom han opp med ideen om «Livshjulet», som skulle avslutte hovedaksen mot vest. Til tross for krigsutbruddet begynte monteringen av de 58 bronseskulpturene på broens rekkverk i mai 1940. Det ble ansett som mindre sannsynlig at de skulle bli ødelagt om de sto der fremfor om alle var lagret innendørs i atelieret. Sommeren 1943, etter Vigelands død, var «Monolitten» ferdig hugd. I to omganger, høsten 1943 og sommeren 1944, hadde publikum anledning til å gå opp i stillasbygget og ta «Monolitten» i nærsyn helt til topps. I 1946 var granittgruppene rundt Monolitt-platået på plass. I 1947 ble vannet skrudd på i fontenen, 40 år etter at Vigeland fikk bestillingen. Først rundt 1950 var de fleste skulpturene i parken på plass. Vigeland hadde flere ideer til utsmykking av parken i sine senere leveår, blant annet flere smijernsportaler, men på sykeleiet like før sin død skrev han at han ønsket at arbeidet som var påbegynt skulle avsluttes med den daværende arbeidsledelsen. Allerede i 1934 hadde han gitt klart uttrykk for at han ikke ønsket at noen annen kunstner skulle jobbe videre med parken om han skulle gå bort. I 1988 ble bronsegruppen «Slekten» stilt opp i enden av tverraksen mot nord. Denne gruppen består av 21 figurer og er Vigelands største nest etter «Monolitten». I 1993 ble «Selvportrett», en helfigurstatue av ham selv, stilt opp rett innenfor parkens hovedinngang; symbolsk sett en signatur som står i stil med resten av parken hva størrelse angår. Utenfor parkens hovedakser står det flere statuer som er kommet til etter at parkens hovedanlegg sto ferdig, for eksempel «Pike og øgle» (oppstilt 1958) og «Triangel» (oppstilt 1993). I 2002 ble «Overrasket» satt opp etter at den hadde stått bare i gips på Vigelandmuseets lager inntil siden 1942. Ansiktet på skulpturen forestiller Inga Syvertsen som sto modell da Vigeland påbegynte skulpturen i 1904. Vigeland gjorde ferdig skulpturen i 1942 med Ruth Maier som modell, bare måneder før Maier ble sendt til Auschwitz og drept. == Andre spor etter kunstneren == Vigelandsanlegget alene viser en imponerende produksjon til å være fra kun én kunstner, men likevel har Gustav Vigeland også satt spor etter seg utenfor Oslo. Nedenfor er noen eksempler på andre steder man kan beskue Vigelands kunst, men dette må ikke ses på som noen komplett liste. === Mandal === I Mandal er hans fødested og leiligheten hvor han vokste opp gjort til et museum, Vigeland hus. I hagen kan man blant annet se en avstøpning av en portrettbyste han laget av broren Emanuel i 1896. Her står også Gustav Vigelands selvportrett. «Egil Skallagrimson reiser nidstang» ble i 1971 satt opp i parken til bymuseet etter en modell fra 1932. Like i nærheten er det satt opp en portrettbyste av maleren Amaldus Nielsen, som Vigeland modellerte i 1905 og som ble reist i 1932. I byens malerisamling finnes det også noen av Vigelands portrettbyster, blant annet av Inga Syvertsen (1883-1968), hans samboer gjennom 20 år. === Lindesnes === På Tjøm i det daværende Sør-Audnedal kommune fikk Vigeland i 1928 bygd sommerstedet Breime etter egne tegninger. Hver sommer tilbragte han opptil tre måneder sammen med sin daværende kone Ingerid. Breime er i dag i Ingerid Vilbergs families eie. Ved Valle kirke ved Vigeland er hans mor, far og bror begravet. Dette gravstedet er fredet. Like ved kirken fikk Vigeland for egen regning satt opp sin statue av Peder Claussøn Friis, en reformprest som virket i området. I Vigeland sentrum står en avstøpning av «Far og datter» fra 1906 (denne er også kalt «Mann og pike», Vigeland selv var aldri så villig til å sette navn på sine verk). Denne ble avduket 11. april 1969, ved 100-årsmarkeringen for hans fødsel. På Kulturtorvet i Lindesnes er flere av hans tresnitt stilt ut i Galleri Gustav Vigeland. Der finnes også en byste av Trine Louen og et selvportrett som gutt, begge i bronse. Her er det også stilt ut flere byster og skisser i gips, samt en samling fotografier fra kunstnerens liv. En byste av Vigelands første læremester i treskjæring, Tarald Louen fra 1897, ble avduket høsten 2019. === Kristiansand === Gustav Vigelands statue av Henrik Wergeland ble avduket til hundreåresjubileet for dikterens fødsel i 1908, og står i Wergelandsparken ved torget i dikterens fødeby, Kristiansand. Den skiller seg ut fra andre Wergelandmonumenter ved sin letthet og sitt rike uttrykksregister, som varierer med hvilken vinkel man ser støtten fra. Oftest blir den fotografert slik at man fornemmer den kosmiske ekstase som dikteren selv har formidlet så vakkert mot slutten av det selvportretterende diktet «Mig selv» fra 1841. Diktet har imidlertid flere aspekter, liksom dikterens liv og verk hadde det. Og Vigeland synes ha grepet mye av dette mangfoldet, noe som vitner om sterk innlevelse i Wergelands livsverk. === Kragerø === I Kragerø kan man se fonteneskulpturen «Binne med unge» modellert i 1913 og reist 1917. Monumentet er fremstilt i rød granitt, og er den eneste av Vigelands grupper med kun dyrefigurer. Uthugningsarbeidet ble for øvrig utført av broren Julius. === Oslo === Det første monumentet Vigeland fikk utført, var over komponisten Rikard Nordraak, en av de unge døde. Det har fått sin plass like ved Grotten. Etter flere utkast med symboliserte fremstillinger, endte han med en mer tradisjonell figur i stående positur. Han har gitt monumentet en fantasieggende innramming i form av glisende smijernsdrager. Modellen sto ferdig i 1905, men da det tok tid å bestemme seg for en plassering, ble den avduket først i 1911. I 1902 utlyste Universitetet i Oslo en konkurranse om en portrettstatue av matematikeren Niels Henrik Abel. Vigeland laget en modell av en naken Abel stående på to figurer, et verk som synes å uttrykke noe vesentlig om menneskeåndens kamp og seier. Komitéen mente at Vigelands utkast hadde den største kunstneriske verdien, men utformingen var utenfor forutsetningene for konkurransen, og Ingebrigt Viks utkast ble innstilt som vinner. Vigeland fikk noen av sine venner, blant andre Bjørnstjerne Bjørnson og Gunnar Heiberg, til å tale hans sak, og i 1907 ble det bestemt å sette opp Vigelands statue. Den ble avduket 17. oktober 1908 på det som nå kalles Abelhaugen i Slottsparken. Snaut ti år etter ønsket Vigeland selv å flytte statuen over til Nisseberget for å gi plass til sitt planlagte fonteneanlegg. Også Henrik Wergelands søster, Camilla Collett er udødeliggjort av Vigeland med en støtte som er plassert bak slottet i Oslo, ikke langt fra stedet hun levde på den tiden hun var gift med Peter Jonas Collett. Denne ble modellert i 1909 og reist i 1911. Camilla Collett står i vind, og holder sjalet samlet rundt seg. «Det blåser en kald vind mot enker i dette land», har hun uttalt, og det fikk hun til fulle oppleve i sitt lange liv. I Norges litteraturhistorie (red. Edvard Beyer) er støtten genialt fotografert med rimkrystaller på. «Enno er ikkje istida slutt», slik avslutter lyrikeren Åse Marie Nesse sitt dikt om Camilla Collett, kvinnesakens store pioner i vårt land. (Nesse: Til ord skal du bli.) Riddervolds gate 2 har en liten kuriositet som kan nevnes i denne sammenheng; over vinduene i andre etasje har Vigeland hugd ut en fasadeskulptur av to engler som omkranser et skjold. Denne ble utført av Vigeland på oppdrag fra husets arkitekt i 1890, da han arbeidet som assistent ved Mathias Skeibroks verksted. Vigeland bidro også flere ganger med gravmonumenter til venner, ikke bare i Oslo. På Vestre gravlund står gravurnen til Ruth Syvertsen, hans daværende samboer Ingas lillesøster, som i 1909 døde av difteri elleve år gammel. Urnen fremstiller tre småpiker som holder rundt kuppelen og liksom lytter etter om det fortsatt er liv der inne. Urnen er plassert på en slank sokkel i sentrum av en skjermet rondell. Utenfor Vestre Aker kirke står «Den gode hyrde», et monument Vigeland lagde i 1938 på oppdrag fra O.S. Skouge. Denne ble reist i 1944. === Hamar === «Gutten på triangelen» var en bestilling fra Hamar Bryggeri i anledning Hamar kjøpstads 50-årsjubileum i 1899. Utkastet Vigeland kom med, ble ikke umiddelbart bifalt av oppdragsgiveren; første innvending var at gutten var naken, dernest mente man at gutten var altfor tynn. De henstilte Vigeland om å gjøre gutten litt tykkere, noe han nektet. Denne jobben fikk et rettslig etterspill, bryggeriet nektet først å betale honoraret før statuen var ferdig støpt, mot vanlig praksis å betale når gipsstatuen er ferdig. Vigeland sendte en regning pluss et inkassosalær til bryggeriet. Bryggeriet nektet å betale inkassosalæret, og Vigeland gikk videre med saken til retten. Denne saken tapte han, og han måtte dermed betale bryggeriets saksomkostninger. === Bergen === Vigelands to siste personmonumenter står begge i Bergen; monumentet av Christian Michelsen ble modellert i 1936 og reist i 1938, mens Snorre Sturlason-monumentet ble modellert i 1938 og reist i 1948. En annen avstøpning av Snorre Sturlason-monumentet ble for øvrig reist på Sturlasons hjemsted Reykholt på Island. I ettertid er disse blitt kritisert for å være upersonlige og statiske, i motsetning til tidligere verk. Dette kan forklares med at begge var bestillingsverk, og at han på denne tiden var svært opptatt med å realisere Frognerparken-prosjektet. I Bergen ble det også voldsomme reaksjoner på at Michelsen-statuen ble plassert på en nærmere 14 meter høy søyle. Utenfor Den Nationale Scene står statuen av Bjørnstjerne Bjørnson, denne ble modellert i 1915 og avduket 17. mai 1917. Bjørnsons enke Karoline var ikke begeistret for hans fremoverlente og rastløse positur, som hun mente ikke lignet ham i det hele tatt. Hun hadde muligens sett for seg en mer majestetisk positur lik Stephan Sindings Bjørnson-fremstilling foran Nationaltheatret. Vigeland forsvarte seg med at bevegelsen var mer ment symbolsk, at han ønsket å fremstille Bjørnson i en inspirert og målbevisst bevegelse. === Nidarosdomen === Vigelands første oppdrag da han begynte å arbeide ved Nidarosdomens restaureringsarbeider i 1898, var tolv vannspyere og fire hjørnefigurer til nordre tverrskips to tårn. De mest iøynefallende figurene han har skapt, er i korbuen, blant annet et krusifiks og figurer av jomfru Maria og Johannes. Vigeland fikk lagd figurene i gips, senere ble de skåret ut i eik og farvelagt. Vigeland har også utformet døpefonten i kirken. === Stockholm === Thielska Galleriets samlinger i Stockholm omfatter bronseavstøpninger av åtte av Vigelands verk; det er portrettbystene av broren Emanuel (1896) og Gunnar Heiberg (1905), en statuett av Petter Dass (1906), fire helfigurstatuer fra årene 1905–1907, samt en portrettbyste av museets grunnlegger, Ernest Thiel. Bankmannen Thiel var en ivrig kunstsamler på begynnelsen av 1900-tallet, og en av Vigelands viktigste støttespillere tidlig i karrieren. I 1926 ble boligen hans i Stockholm gjort om til kunstmuseum. === Frimerker === Vigelands arbeider er ved åtte anledninger gjengitt på norske frimerker; blant annet ved 100-årsjubileet i 1969 og 150-årsjubileet i 2019, til kvinneåret i 1975 og ungdomsåret i 1985, som turistmål, og til Oslo bys 1000-årsjubileum. === Gatenavn === Gustav Vigeland er hedret med gatenavn i Oslo, Stavanger og i Mandal. Gustav Vigelands vei på Vigeland ble endret til Vigelandsveien i forbindelse med kommunereformen 2019. == Litteratur == Gjengset, Gunnar (2000): Forsteinet liv. En biografisk fortelling om Gustav Vigeland. ISBN 82-91690-23-5 Hennum, Gerd (1985): Gustav Vigeland i svart og hvitt. ISBN 82-90-58101-7. Biografi med spesiell vekt på årene med sommerferie på Breime i Sør-Audnedal og tresnittene han lagde der. Furnes, Tone Klev (2005): Én by – fem kunstnere. ISBN 82-419-0405-3. Om de fem store kunstnerne som ble født i Mandal på 1800-tallet; Adolph Tidemand, Amaldus Nielsen, Olaf Isaachsen, Gustav Vigeland og Emanuel Vigeland. Skuggen, Guri (2012) : Gustav Vigeland og fotografiet. Wikborg, Tone (2001): Gustav Vigeland. En biografi. ISBN 82-05-27590-4. Et referanseverk om kunstneren. Wikborg, Tone (1985): Gustav Vigeland – His Art and Sculpture Park. ISBN 82-03-16150-2. Wikborg, Tone (1983): Gustav Vigeland – mennesket og kunsten. ISBN 82-03-11042-8 Wikborg, Tone (1992): Gustav Vigeland i Nidarosdomen. Trondheim. ISBN 82-91088-00-4 Mørstad, Erik (20. februar 2017). «Gustav Vigeland». Norsk kunstnerleksikon. Besøkt 13. september 2020. == Referanser == == Eksterne lenker == Vigelandsmuseet Verk av Gustav Vigeland på nasjonalmuseet.no Vest-Agder-museet Galleri Gustav Vigeland / Kulturtorvet i Lindesnes

Gustav Vigeland (født Adolf Gustav Thorsen 11. april 1869 i Halse, død 12.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gro_Harlem_Brundtland

2023-02-04

Gro Harlem Brundtland

['Kategori:Ap-statsråder', 'Kategori:Arbeiderpartiets ledere', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Manglende vertikalstrek', 'Kategori:Fødsler 20. april', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Karlsprisen', 'Kategori:Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi', 'Kategori:Medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening', 'Kategori:Mottakere av prisen for frihet fra nød (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker', 'Kategori:Norske leger', 'Kategori:Norske miljøvernministre', 'Kategori:Norske statsministre', 'Kategori:Norske statsråder etter 1945', 'Kategori:Personer fra Bærum kommune', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sosialdemokratiske ledere', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bratteli II', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Nordli', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1977–1981', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1981–1985', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1985–1989', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1989–1993', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1993–1997', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Bergen', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Tromsø']

Gro Brundtland (født 20. april 1939), kjent som Gro Harlem Brundtland, er en norsk tidligere lege og politiker (Ap). Hun var miljøvernminister 1974–1979, og hun var statsminister i tre perioder: først i 1981, så fra 1986 til 1989 og igjen fra 1990 til 1996. Hun var Norges første kvinnelige statsminister og den første kvinnelige lederen i Arbeiderpartiet fra 1981 til 1992. Som statsminister ble hun kjent som «landsmoderen».Internasjonalt er hun særlig kjent som leder for Brundtlandkommisjonen (Verdenskommisjonen for miljø og utvikling) som blant annet gjorde begrepet bærekraftig utvikling kjent, og som generaldirektør i Verdens helseorganisasjon (WHO) fra 1998 til 2003.

Gro Brundtland (født 20. april 1939), kjent som Gro Harlem Brundtland, er en norsk tidligere lege og politiker (Ap). Hun var miljøvernminister 1974–1979, og hun var statsminister i tre perioder: først i 1981, så fra 1986 til 1989 og igjen fra 1990 til 1996. Hun var Norges første kvinnelige statsminister og den første kvinnelige lederen i Arbeiderpartiet fra 1981 til 1992. Som statsminister ble hun kjent som «landsmoderen».Internasjonalt er hun særlig kjent som leder for Brundtlandkommisjonen (Verdenskommisjonen for miljø og utvikling) som blant annet gjorde begrepet bærekraftig utvikling kjent, og som generaldirektør i Verdens helseorganisasjon (WHO) fra 1998 til 2003. == Bakgrunn == Gro Harlem, som hun het til hun giftet seg, vokste opp i Oslo og ble nærmest født inn i Arbeiderpartiet som datter av Gudmund Harlem. Han var statsråd fra 1955 til 1965, mens moren Inga Margareta Brynolf Sandberg Harlem jobbet i stortingsgruppens sekretariat. Søsteren Hanne Harlem har også vært politiker for Arbeiderpartiet. Som treåring, i 1943, ble Gro Harlem og hennes bror Erik hentet over til Sverige av deres svenske mormor. Senere samme år kom også foreldrene til Sverige, og faren unngikk så vidt å bli arrestert av tyskerne. I Sverige var Gudmund Harlem leirlege på Kjesäter, mens Inga Harlem arbeidet på flyktningekontoret. Tilbake i Norge etter krigen begynte Gro Harlem på Ruseløkka skole i 1945. Hun begynte også i Framfylkingen. Fra 1949 til 1950 bodde familien i Brooklyn, da Gudmund Harlem hadde fått et Rockefeller-stipend.Gro Harlem gikk på Hegdehaugen gymnas sammen med Truls Gerhardsen (1937–2022), sønnen til Einar Gerhardsen (1897–1987), Arbeiderpartimannen som ble kjent under kallenavnet «landsfaderen». I biografien som Bente Roestad skrev om Gro Harlem Brundtland i 2004 (utgitt på Damm forlag) står det på side 28: (..) den unge Gro forstyrret undervisningen på Hegdehaugen videregående skole fordi «hun pratet, ertet og flørtet» med Truls Gerhardsen. Hun tok medisinsk embedseksamen ved Universitetet i Oslo i 1963 og Master of Public Health ved Harvard-universitetet i USA i 1965. Hun arbeidet i Helsedirektoratet fra 1966, og var assisterende overlege i Oslo Helseråd i perioden 1968–1974. == Miljøvernminister == Det kom overraskende på Brundtland da hun i 1974 ble bedt om å møte på statsministerens kontor uten å vite hvorfor. Hun ble spurt av statsminister Trygve Bratteli om å gå inn i regjeringen som miljøvernminister. Hun fikk igjennom flere vanskelige saker. Opprettelsen av Hardangervidda nasjonalpark med vern av de to uregulerte vassdragene Veig og Dagali møtte stor motstand internt i Arbeiderpartiet. Kraftutbygging og industribygging hadde vært viktig for Arbeiderpartiet siden 1945, men nå kom en ny generasjon som var opptatt av miljøvern. Miljødepartementet var opprettet i 1972, og Brundland ble den femte statsråden. Det ble betraktet som et «lett» departement, og Brundtland fikk to ganger spørsmål om å skifte til et «tyngre» departement, men valgte å bli. Under Bravo-utblåsningen i april 1977 fikk Brundtland vist sin store arbeidskapasitet og sin evne til å holde hodet kaldt. Hun tilbrakte mye tid på Sola der oljevernaksjonen ble ledet fra, og var over Ekofiskfeltet i helikopter for å ta utblåsningen i øyesyn. Brundtland imponerte i sin opptreden på pressekonferansene – som ble holdt på engelsk – med over 200 internasjonale pressefolk. Bravo-utblåsningen viste at oljevernberedskapen ikke var så god som den burde være, og det førte til at oljeleting utenfor Nord-Norge ble utsatt.I en ommøblering uten forvarsel i 1979 ble hun kastet ut av regjeringen til statsminister Odvar Nordli. Hun var selv ikke med på diskusjonene rundt endringene i regjeringen. == Statsminister og partileder == I 1975, allerede året etter at hun ble statsråd, ble Brundtland valgt til nestleder i partiet. Hun var Norges første kvinnelige statsminister i februar–oktober 1981. Hun fratrådte ministerposten da Arbeiderpartiet tapte valget i 1981 – og mistet flertallet de hadde hatt sammen med SV siden 1973 – men overtok allikevel partiledervervet i Arbeiderpartiet i april 1981, til tross for at Odvar Nordli pekte på Rolf Hansen som sin etterfølger. I valget 1985 økte hun Arbeiderpartiets oppslutning fra 37 % til 41 %, men tapte valget da de borgerlige partiene dannet samlingsregjering. Hun var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1981–1986 og 1989–1990. Hun var leder av FNs spesialkommisjon for miljø- og utviklingsspørsmål («Brundtlandkommisjonen») 1984–1987. Brundtland var dessuten formann i utenrikskomiteen i Stortinget 1980–1981 og 1989–1990. Hun ble ikke statsminister igjen før i mai 1986, da regjeringen Willoch stilte kabinettsspørsmål over økning av bensinavgiften. Arbeiderpartiet stemte sammen med Fremskrittspartiet mot denne økningen, og følgelig gikk Willoch av og Brundtland dannet regjering som satt til valgnederlaget i oktober 1989. I denne perioden var Norge i dype økonomiske problemer. Det skyldes blant annet en lav oljepris som gav lave investeringer i oljesektoren, og en høy rente. Regjeringen skrev ned kroneverdien med 12 % og innstrammingstiltakene hadde som uønsket resultat at antallet arbeidsledige økte. Problemene ballet på seg i Brundtlands regjeringstid, og hun ledet Arbeiderpartiet til nok et valgnederlag ved stortingsvalget i 1989, da Arbeiderpartiet gikk sterkt tilbake og endte på 34,3 %. Jan P. Syse tok over som leder for en borgerlig samlingsregjering. Denne varte til EF-saken ble for dominerende, og Brundtland overtok som statsminister igjen uten å vinne et stortingsvalg, i november 1990. Hun gikk av som statsminister 25. oktober 1996, da hun ble etterfulgt av Thorbjørn Jagland. Hun trakk seg som leder av Arbeiderpartiet i 1992, i etterkant av at hennes yngste sønn begikk selvmord. === EU-saken === Under folkeavstemningen om Norges tilslutning til EU 1994 var Brundtland statsminister og arbeidet for norsk medlemskap. Hun annonserte at Thorvald Stoltenberg ville bli Norges eventuelle EU-kommissær. Forrige gang Norge stemte om EU var i 1972, og Trygve Bratteli trakk seg som statsminister som konsekvens av resultatet. Brundtland valgte å sitte til tross for nederlaget. === Selvbestemt abort === Brundtland var aktivt i debatten om selvbestemt abort. Hun arbeidet tidligere som lege, og satt blant annet i abortnemd. Hun var med på å skape politisk endring på feltet. Retten til selvbestemt abort var en av hennes viktigste kampsaker. == Senere liv == I 1998 ble hun valgt til generaldirektør for Verdens helseorganisasjon. Brundtland mottok tittelen som Policy Leader of the Year for koordineringen mot SARS-utbruddet i 2003. Hun fratrådte senere stillingen sommeren 2003, og ble etterfulgt av Lee Jong-wook. Siden da har Brundtland blant annet sittet i styret i UN Foundation og vært Health Policy Fellow ved Harvard University. Hun har også vært medlem av High Level Panel on Threats, Challenges and Change, utnevnt av FNs generalsekretær. I 2007 ble hun, som en av tre, utnevnt til FNs spesialutsending for klimaspørsmål. De to andre var Chiles tidligere president Ricardo Lagos Escobar og Sør-Koreas tidligere utenriksminister Han Seung-soo. Brundtland er også medlem av Den internasjonale kommisjonen for ikke-spredning og kjernefysisk nedrustning. Fra 2007 har hun vært medlem av organisasjonen The Elders, fra 2013 til 2018 var hun nestleder i organisasjonen som da ble ledet av Kofi Annan. I januar 2006 ble hennes navn trukket frem som en mulig kandidat som generalsekretær i FN. === Attentatforsøk === Brundtland slapp så vidt unna attentatforsøk av Anders Behring Breivik 22. juli 2011. Hun hadde vært på Utøya timer før massakren for å holde en tale til AUF-leiren; Breivik uttalte at han hadde til hensikt at Brundtland skulle være hovedmålet for angrepet (sammen med Eskil Pedersen og Jonas Gahr Støre), men han hadde blitt forsinket mens han reiste fra Oslo. Breivik kom til Utøya cirka to timer etter at Brundtland hadde reist.Under rettssaken i 2012 avslørte Breivik detaljerte attentatplaner for Brundtland. == Omtale og utmerkelser == Det er skrevet flere bøker om og med Brundtland. Steinar Hansson utga i 1995 Makt og mannefall : historien om Gro Harlem Brundtland. Ektemannen Arne Olav Brundtland utga i 1996 Gift med Gro. === Utmerkelser === == Tidslinje for verv i regjering og storting == Stortingsrepresentant fra Oslo 1977–1997. Leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1981–1986 og 1989–1990. Nestleder i Arbeiderpartiet 1975–1981, leder 1981–1992. Miljøvernminister 1974–1979. Statsminister 4. februar–14. oktober 1981, 9. mai 1986–16. oktober 1989 og 3. november 1990–25. oktober 1996. == Privatliv == Hun giftet seg med Arne Olav Brundtland 9. desember 1960. De fikk fire barn; en er nå død. De eier et hus i Sør-Frankrike. === Sykdom === Brundtland ble operert for livmorkreft i 2002 ved Ullevål universitetssykehus. I 2008 ble det kjent at hun i løpet av 2007 var blitt operert to ganger på Ullevål på det offentliges bekostning, til tross for at hun på dette tidspunktet var utflyttet fra Norge, og således ikke lenger var berettiget til ytelser fra Folketrygden. Etter offentlig oppmerksomhet omkring saken, meldte Brundtland flytting tilbake til Norge og hun betalte selv for behandlingen hun hadde gjennomgått. == Utgivelser == Gro Harlem Brundtland (1997). Mitt liv : 1939–1986. Gyldendal. ISBN 8205248699. Gro Harlem Brundtland (1998). Dramatiske år : 1986–1996. Gyldendal. ISBN 8205254052. == Se også == Gro Harlem Brundtlands første regjering (4. februar–14. oktober 1981) Gro Harlem Brundtlands andre regjering (9. mai 1986–16. oktober 1989) Gro Harlem Brundtlands tredje regjering (3. november 1990–24. oktober 1996) – Det er typisk norsk å være god Grodagen == Fotnoter == == Referanser == == Litteratur == Kjell Chr. Johanssen og Per Brunvand (1981). Gro. Tiden. ISBN 8210021028. Makt og mannefall. Cappelen. 1992. ISBN 8202138086. CS1-vedlikehold: Manglende vertikalstrek (link) Jan Ove Ekeberg og Per-Arne Bjerke (1996) Statsminister. Makten og mennesket – Biografi om Gro Harlem Brundtland. – Tiden forlag. == Eksterne lenker == (en) Gro Harlem Brundtland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Gro Harlem Brundtland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Gro Harlem Brundtland på Internet Movie Database (en) Gro Harlem Brundtland på Discogs (no) Gro Harlem Brundtland hos Stortinget (no) Gro Harlem Brundtland hos Norsk senter for forskningsdata (no) Politiske taler av Gro Harlem Brundtland, virksommeord.uib.no (no) Gro Harlem Brundtland i Norsk biografisk leksikon (no) Gro Harlem Brundtland hos Arbeiderpartiet (en) Dr Gro Harlem Brundtland, Director-General of WHO (no) Gro Harlem Brundtland i Store norske leksikon Wikiquote: Gro Harlem Brundtland – sitater

Gro Brundtland (født 20. april 1939), kjent som Gro Harlem Brundtland, Hun beskriver Harlem som et navn som har blitt «hengende ved».

https://no.wikipedia.org/wiki/Golf

2023-02-04

Golf

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Golf']

Golf er en sport der enkeltspillere slår en liten ball ved hjelp av forskjellige køller, med mål om at den havner i et bestemt hull. Det kan spilles lagvis eller individuelt. Spillet defineres i golfreglene som «å spille en ball med en kølle fra utslagsstedet ned i hullet med ett slag eller flere påfølgende slag i overensstemmelse med reglene». Golf antas å ha oppstått i Skottland og Nederland, og har vært spilt i flere hundre år på De britiske øyer.Golf var med på det olympiske programmet 1900 i Paris og 1904 i St. Louis. Det ble igjen en olympisk sport under Sommer-OL 2016. Historisk sett har golf blitt ansett for å være en fritidsbeskjeftigelse for de høyere kretser, men de siste tiårene har dette endret seg og det trekker stadig flere spillere over hele verden. Det er registrert rundt 125 000 medlemskap i norske golfklubber tilknyttet Norges Golfforbund. Medlemskap i en norsk golfklubb er for norske spillere en forutsetning for å kunne spille på de aller fleste norske baner.

Golf er en sport der enkeltspillere slår en liten ball ved hjelp av forskjellige køller, med mål om at den havner i et bestemt hull. Det kan spilles lagvis eller individuelt. Spillet defineres i golfreglene som «å spille en ball med en kølle fra utslagsstedet ned i hullet med ett slag eller flere påfølgende slag i overensstemmelse med reglene». Golf antas å ha oppstått i Skottland og Nederland, og har vært spilt i flere hundre år på De britiske øyer.Golf var med på det olympiske programmet 1900 i Paris og 1904 i St. Louis. Det ble igjen en olympisk sport under Sommer-OL 2016. Historisk sett har golf blitt ansett for å være en fritidsbeskjeftigelse for de høyere kretser, men de siste tiårene har dette endret seg og det trekker stadig flere spillere over hele verden. Det er registrert rundt 125 000 medlemskap i norske golfklubber tilknyttet Norges Golfforbund. Medlemskap i en norsk golfklubb er for norske spillere en forutsetning for å kunne spille på de aller fleste norske baner. == Spillet == En golfrunde består i å spille et antall hull, vanligvis 18, på færrest mulig slag. Å spille et hull består i å slå en ball fra utslagsstedet (et område avsatt for å slå det første slaget på hullet), og å fortsette å slå ballen til den ligger i hullet. Når ballen er på greenen (puttinggreenen – et område med finpreparert gress) går man over til å slå ballen langs bakken (putting). Målet om å slå ballen i hullet ved å bruke så få slag som mulig gjøres vanskeligere med diverse hindre, som bunkere (sandhindre) og vannhindre. Konkurransegolf kan spilles på en rekke forskjellige måter av både enkeltspillere eller lag. Poengberegningen kan skje som slagspill (stroke play) eller matchspill (match play). I slagspill telles antall slag for hele runden eller turneringen, og spilleren med færrest slag totalt blir vinneren. I matchspill spilles det om hvert hull, og den som huller ut sin ball med færrest slag, vinner hullet. Til forskjell fra mange sportsgrener, spilles golf for det meste uten overoppsyn av en dommer. Spillet avhenger av den enkeltes redelighet til å vise hensyn til andre spillere og å overholde reglene. Som det står i golfreglene: «Alle spillere bør oppføre seg på en disiplinert måte, alltid vise høflighet og en god sportsånd, uten hensyn til hvor konkurranseinnstilt de måtte være. Det er ånden i golfspillet.» == Golfbanen == Utdypende artikkel: Golfbane Golf spilles over hull. «Hull» kan vise til det faktiske hullet i bakken der ballen skal senkes, eller til hele området fra tee (utslagsstedet, et oppmerket felt hvorfra man slår det første slaget på hvert hull) til puttinggreen (gressområdet rundt selve hullet i bakken). De fleste golfbaner består av 9 eller 18 hull (Det 19. hull er et vanlig navn på baren i klubbhuset). På de korteste hullene trenger en god spiller kun ett slag for å slå ballen fra utslagsstedet til greenen. På lengre hull er greenen for langt unna til at den kan nås på ett slag, slik at ett eller flere slag må spilles fra fairway (hvor gresset er klippet så lavt at det som regel er lett å slå ballen) eller fra rough (høyt eller uklippet gress, eller helt upreparert område). Mange hull inneholder hindre, det vil si sandhindre (bunkere), hvor det er vanskeligere å slå ballen, og vannhindre (tjern, dammer, elver, etc.). Det gjelder spesielle regler for situasjoner der ballen blir liggende i et hinder, noe som gjør det svært uønsket å havne i et hinder. For eksempel må spilleren ikke berøre bakken i et hinder med køllen før han slår, selv ikke i en prøvesving. En ball i et vannhinder kan spilles som den ligger eller erstattes ved å droppe en ny ball utenfor vannet, men man pådrar seg et straffeslag i det siste tilfellet. Gresset på puttinggreenen klippes svært kort, slik at en ball kan rulle flere meter. Å putte betyr å slå et slag på greenen uten at ballen forlater bakken. Hullet må ha en diameter på 108 mm og en dybde på minst 100 mm. Hullets plassering på greenen er ikke permanent, og kan endres fra dag til dag. Hullet er merket med et flagg slik at det kan sees fra en viss avstand (men ikke nødvendigvis fra utslagsstedet). Golfbanens grenser er oppmerket, og man kan ikke spille en ball som går utenfor banens grenser (out of bounds). Spesielle regler anvendes for visse kunstige gjenstander på banen (hindringer) og for unormale grunnforhold. På hvert hull blir avstanden fra utslagsstedet til greenen klassifisert som hullets par. Typiske verdier for et par 3-hull varierer fra 100 til 224 m, et par 4-hull fra 225 til 434 m og et par 5-hull fra 435 m. Par er også det teoretiske antall slag en dyktig golfspiller skal behøve for å slå ballen i hullet. Mange 18-hullsbaner har omtrent fire par 3-, ti par 4- og fire par 5-hull. Sammenlagt par for en 18-hullsbane er vanligvis rundt 72. På de fleste golfbaner finnes det ytterligere anlegg som ikke er del av selve golfbanen. Dette inkluderer ofte et treningsområde med treningsgreener, treningsbunkere og en drivingrange der man kan øve på lange golfslag. Iblant er der også en egen treningsbane, som kan være lettere å spille eller kortere enn andre golfbaner. I tillegg har golfklubben ofte en golfskole. == Spillets gang == Hver golfrunde er basert på å spille et antall hull i en gitt rekkefølge. En runde består vanligvis av 18 hull som spilles i en bestemt rekkefølge på banen. På en 9-hullsbane består en standard golfrunde av to suksessive 9-hullsrunder. Å spille et hull består i å slå en ball fra utslagsstedet og å fortsette å slå ballen til den ligger i hullet. Når ballen er på greenen går man over til å slå ballen langs bakken (putting). Spillerne beveger seg over banen til fots eller i golfbil, ofte i grupper på to, tre eller fire spillere, iblant ledsaget av caddier som bærer og skjøtter spillernes utstyr og gir dem råd. Spillerne spiller hver sin ball fra utslagsstedet til hullet, unntatt i spilleformen foursome der spillerne på hvert lag slår annethvert slag til ballen er i hullet. Når alle individuelle spillere har slått ut, er det den spilleren som ligger lengst fra hullet som skal slå neste slag. Når alle spillerne i gruppen har fullført hullet, er det spilleren med lavest score (færrest slag) på det hullet som har honøren, det vil si retten til å slå først ut på neste utslagssted. === Poengregning === De to grunnleggende spilleformene i golf er slagspill (stroke play) og matchspill (match play). I slagspill teller hver spiller (eller lag) antall slag brukt på hele runden eller turneringen, og den med lavest totalsum vinner. I matchspill spiller to personer (eller lag) hvert hull som en egen konkurranse mot hverandre. Spilleren som bruker færrest slag vinner hullet, og hvis de bruker like mange slag deles hullet (uavgjort). Spillet vinnes dermed av den som har vunnet flest hull. Det finnes mange varianter av disse grunnleggende prinsippene, hvorav noen er uttrykkelig beskrevet i golfreglene og derfor regnes som «offisielle». Blant disse er Stableford, modifisert Stableford, threesome og foursome, three-ball, best-ball, four-ball matchspill og fourball slagspill. Se også: slope ==== Handicap ==== Hovedartikkel: Handicap (golf)Handicap er en målestokk for en spillers spilleferdighet. Handicaptallet gir uttrykk for hvor mange flere slag enn banens par spilleren vanligvis vil bruke. Handicap utjevner forskjellen i spillestyrke, og legger dermed til rette for at spillere på forskjellig nivå kan konkurrere mot hverandre. Handicapsystemet administreres av golfklubber eller nasjonale golfforbund og gjelder i prinsippet over hele verden. Noen klubber krever et visst handicap før man får lov å gjestespille på banen. ==== Terminologi ==== == Konkurranseformer == Her ser du en oversikt over forskjellige spilleformater som brukes i turneringer === Spilletyper === Matchspill: Spill om hull Slagspill: Spill om best totalresultat etter spill av den fastsatte runden eller rundene. === Spillemåter === Singelspill: En spiller utgjør en side Parspill: To spillere utgjør en side og spiller en felles ball eller hver sin ball Lagspill: To eller flere spillere utgjør en side, spiller minst to baller og oppnår et felles resultat. === Spilleformer === Slagkonkurranse: Fastsatt runde hvor totalresultatet teller. Alle hull må hulles ut. Kan regnes uten HCP (brutto) eller med HCP (netto). Foursome: To spiller mot to og hver side spiller en ball. Hver side slår ut annen hver gang og slår annet hvert slag på ballen. Greensome: Variant av foursome. Begge spillere slår ut fra utslagsstedet og velger deretter hvilken ball de vil spille videre. Den som ikke slo den valgte ballen, slår det andre slaget. Deretter som i foursome Irish greensome: Variant av greensome hvor begge slår ut fra utslagsstedet. På hull med par 4 og par 5 slår spillerne et slag til på partnerens ball. Deretter velger man hvilken ball man vil spille videre. Threesome: En spiller mot to, og hver side spiller en ball. Three-ball: Tre spiller matchspill mot hverandre og hver spiller sin egen ball. Hver spiller spiller to adskilte konkurranser. Best-Ball: En spiller mot den beste ballen til to eller tre spillere. Four-Ball: To spillere danner side og spiller hver sin ball. Sidens beste resultat på hvert hull teller. Ransome: To spiller mot to i tre separate seks-hulls konkurranser. De første seks spilles som four-ball, de neste seks som foursome og på de siste seks regnes partnernes sammenlagte score. Nassau: Det spilles om tre poeng. Ett for beste første ni, ett for beste siste ni, og ett poeng for beste runde. Scramble: Sosial form for lagkonkurranse. Hvert lag består av 2, 3 eller 4 spillere. Samtlige Spillere slår hver sin ball fra utslagsstedet. Deretter velger laget den best plasserte ballen. Øvrige baller plukkes opp. Deretter dropper spillerne i valgfri rekkefølge innen en køllelengde og slår sine slag. På greenen plasseres ballene på samme punkt som valgte ball og i bunker gjenskapes ballens leie. Så snart noen i laget har hullet ut, noteres scoren og laget fortsetter til neste hull. En utjevnende faktor kan være at hver spiller skal ha 3 eller 4 tellende utslag. Bør spilles uten HCP. Hvert lag bør kombineres slik at sammenlagt HCP blir så likt som mulig. Ved bruk av HCP bør et 2-mannslag få 25%; et 3-mannslag 15% og et 4-mannslag 10% av sammenlagt spillehandicap. Texas Scramble (modifisert utgave): Alle slår ut. Den med lavest handicap har minimum 4 utslag, den med nest lavest handicap har minimum 3 utslag, den med tredje lavest handicap har minimum 2 utslag, og den med høyest handicap har minimum 1 utslag. Den som eier valgt ball etter utslag får ikke slå neste slag, de tre øvrige slår videre og slik fortsetter man til greenen. På greenen slår alle som vanlig. Irish Rumble (en form for scramble): Alle 4 spiller på hver sin ball gjennom hele runden. På hull 1-6 teller den med høyeste Stableford-poeng. På hull 7-12 teller de to med høyeste Stableford-poeng. På hull 13-17 teller de tre med høyeste Stableford-poeng. På hull 18 teller alle 4 med Stableford-poeng. Stableford-poengene summeres. Flaggkonkurranse: Slagspillkonkurranse der et flagg plasseres der spillerens ball ligger når han har brukt sine slag (par + spillehandicap). Hvis en spiller ikke har brukt alle sine slag til og med det 18. hullet, fortsetter spillet på den andre runden (19. hullet). Den som kommer lengst, vinner. Stableford: Poengsystem hvor nettoscore bestemmer poengsum for hullet Shotgun start: En startmetode hvor det startes samtidig fra flere eller alle utslagsstedene == Utstyr == Spillere bærer vanligvis med seg flere forskjellige golfkøller på banen (men ikke flere enn 14, som er bestemt i golfreglene). Golfkøller kan deles inn i tre hovedtyper: trekølle (wood), jernkølle (iron) og putter. I tillegg regnes wedge gjerne som en jernkølle. En wedge (på norsk: en kile(som er et veldig lite brukt ord)) varierer mellom ca. 47 og ca. 64 graders helningsvinkel. Trekøller (som ytterst sjelden lenger er av tre, men f.eks. av kompositt eller metall) brukes til lange slag fra utslagsstedet eller fairway, mens jernkøller brukes til presise slag fra fairway eller rough. Wedge brukes fra vanskelig grunn, som sand eller rough, og til innslag på greenen. Puttere brukes hovedsakelig på greenen. Et typisk golfsett bestod tidligere av to trekøller (driver og fairwaywood), to wedger (pitchingwedge og sandwedge), en putter og ni jernkøller. Dette har i stor grad endret seg de siste 25 årene, og de fleste spillere foretrekker nå å erstatte minst to av de lengste jernene med trekøller (sk. utilitywoods / rescuewoods / hybridwoods) og eventuelt ekstra anvendbare wedger. Pitching wedge har normalt en helningsvinkel (løftevinkel) fra 47 til 50 grader, Gap wedge 50 til 52 grader grader, Sand wedge 54 til 58 grader og Lob wedge 60 til 64 grader. === Golfballen === Hovedartikkel: GolfballGolfballen er en viktig del av golfutstyret. Hvordan den skal være konstruert står nøye beskrevet i golfreglene. Dens størrelse kan variere noe, men diameteren skal være minimum 42,67 mm og den skal ikke veie mer enn 45,93 gram. På ballens overflate finnes det som oftest 300-500 fordypninger eller "dimples" (der 336 er det mest vanlige) i spesielle mønstre, som skal gi ballen bedre aerodynamiske egenskaper. Fordypningene kan enten bidra til at ballen spinner mye, og dermed blir lettere å kontrollere for dyktige spillere, eller spinner lite, slik at den går rettere og lenger. En ball uten slike fordypninger går vesentlig kortere enn en ball med fordypninger. En golfball kan også bestå av flere "lag" ("layers"), dvs. en hard kjerne, med ytterligere flere lag utenfor. Hensikten med dette er at med jo flere lag i ballen, jo "mykere" føles ballen ved kontakt med kølle. Valg av ball er opp til hver enkelt spiller, men det er en kjentsak at en hard ball går lenger og får mindre spinn, enn en myk ball som går noe kortere. Jo mykere golfballen er, jo mer spinn kan man få på ballen, noe som er ønskelig ved spesielt innspill på greener hvor man gjerne ønsker "stopp" i ballen, som vil si at ballen stopper på kortere avstand grunnet "backspinn" i ballen. I dag utgjør ballproduksjon en stor del av golfindustrien, med flere titalls forskjellige produsenter. Én golfball kan koste alt fra noen få kroner til hundre kroner. Pro V1 og Pro V1x, som er produsert av Titleist, er i dag den mest brukte golfballen blant de profesjonelle golf spillerne som spiller på PGA Touren (Professional Golf Association Tour) i USA. == Se også == Profesjonell golf Handicap Golfbane Golf i Norge == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Golf – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Golf – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Offisielle golfregler på norsk Norges Golfforbund The Royal and Ancient Golf Club of St Andrews (R&A) Arkivert 18. september 2009 hos Wayback Machine. United States Golf Association (USGA) «Kina eller Skottland først med golf?» fra golf.no Arkivert 2. april 2006 hos Wayback Machine. === Lærebøker === Søkbar digitalkopi av Schibsteds golfguide : praktiske øvelser av Peter Ballingall, utgitt 1997 Søkbar digitalkopi av Golf av Peter Ballingall, utgitt av Spektrum forlag 1999

Golf er en sport der enkeltspillere slår en liten ball ved hjelp av forskjellige køller, med mål om at den havner i et bestemt hull. Det kan spilles lagvis eller individuelt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Grammatikk

2023-02-04

Grammatikk

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Grammatikk']

Grammatikk er studiet av reglene som gjelder et språk. Reglene som styrer et spesielt språk kalles språkets grammatikk. Grammatikk er del av den generelle læren om språk (lingvistikk). Undertemaer i moderne grammatikk er syntaks, fonologi, fonetikk, morfologi, semantikk, pragmatikk. Tradisjonell grammatikk inkluderer bare morfologi og syntaks. Den deskriptive grammatikken kan deles inn i: Synkron grammatikk Diakron grammatikk

Grammatikk er studiet av reglene som gjelder et språk. Reglene som styrer et spesielt språk kalles språkets grammatikk. Grammatikk er del av den generelle læren om språk (lingvistikk). Undertemaer i moderne grammatikk er syntaks, fonologi, fonetikk, morfologi, semantikk, pragmatikk. Tradisjonell grammatikk inkluderer bare morfologi og syntaks. Den deskriptive grammatikken kan deles inn i: Synkron grammatikk Diakron grammatikk == Utviklingen av grammatikk == Grammatikk har utviklet seg ved bruk av språk (skriftlig og muntlig), og ved separasjon av menneskepopulasjoner. Ved skriftlig bruk har formelle regler oppstått. Formell grammatikk er standardisering av ordbruken, som bygger på observasjoner. Ettersom reglene blir etablert og utvikler seg, oppstår et standardisert konsept om grammatisk korrekthet. Dette skaper ofte et gap mellom midlertidig ordbruk, og det som er akseptert som korrekt. Tidligere var grammatikk også betegnelsen for arbeid med lærde historiske skrifter, særlig fra den greske antikken. Slik bruk av ordet gjenspeiles i navnet Saxo Grammaticus (dvs. Saxo Grammatikeren) – han var historiker. Slik opptatthet av antikken gjorde grammatikk til noe tvilsomt i kristne øyne. Da pave Gregor den store fikk vite at en viss biskop underviste i grammatikk og leste romerske diktere, bebreidet han ham: «Det har nådd frem til oss, som vi ikke kan nevne uten å rødme, at du underviser noen venner i grammatikk; hvorved vi er så krenket og full av forakt at vår tidligere oppfatning av deg er snudd til sorg. Den samme munn synger ikke lovprisninger av Jupiter og lovprisninger av Kristus.» Tertullian og Hieronymus delte pave Gregors holdning, for grammatikk var på det nærmeste synonymt med hedensk litteratur. Den formelle grammatikklæren er en viktig del av utdanningen, men reglene som læres i skolen er ikke «grammatikk» på samme måte som språkforskere bruker uttrykket, da skolegrammatikken ofte er mer preskriptiv, og ikke deskriptiv. Kunstige språk blir mer og mer vanlig i moderne tid. Mange av dem har blitt laget for å hjelpe menneskelig kommunikasjon (f.eks. interlingua, esperanto eller lojban), eller laget som del i fiksjon (f.eks. klingon eller alvisk). Begge disse språkene har sin egen grammatikk. Grammatikk i isolerende språk er forskjellig fra i syntetiske språk. Isolerende språk bruker syntaks for å overbringe informasjon som er vist med bøyning i syntetiske språk. Med andre ord er ordplassering ikke viktig, mens morfologi er viktig i et rent syntetisk språk. I isolerende språk er motsatt. Kinesisk og afrikaans, for eksempel, er svært isolerende, og meningen er derfor avhengig av sammenhengen. (Begge har noe bøyning, og hadde flere før; altså blir de mer og mer isolerende). Latin, som er svært syntetisk, bruker affikser og bøyninger for å overbringe den samme informasjonen som kinesisk overbringer ved syntaks. Siden latinske ord er nesten (men ikke helt) selvforklarende, kan en forståelig latinsk setning bli sammensatt av elementer plassert i en nærmest vilkårlig orden. == Referanser == == Se også == Ordklasse Isolerende språk Syntetisk språk == Eksterne lenker == (en) Grammar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Grammar – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Hjemmesidene til Språkrådet i Norge

Grammatikk er studiet av reglene som gjelder et språk. Reglene som styrer et spesielt språk kalles språkets grammatikk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gabriel_Finne

2023-02-04

Gabriel Finne

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1899', 'Kategori:Fødsler 10. februar', 'Kategori:Fødsler i 1866', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune']

Edvard Gabriel Finne (født 10. februar 1866 i Bergen, død 3. juli 1899 i Kristiania) var en norsk forfatter.

Edvard Gabriel Finne (født 10. februar 1866 i Bergen, død 3. juli 1899 i Kristiania) var en norsk forfatter. == Liv og virke == Han ble student 1888, arbeidet en tid som journalist i Kristiania, og utga 1889 sin første fortelling Filosofen, med handling fra det litterære bohem-miljøet. Finnes bøker er knappe og hvasse i deres sterkt realistiske fremstilling, og det er en intens stemning av bitterhet og uhygge i skildringene. I løpet av få år utga Finne romanen Doktor Wangs Børn, novellesamlingen Unge Syndere, romanen To Damer, skuespillene Uglen, Før Afskeden og Conny og fortellingen Rakel. Finnes dristige fortellemåte vakte en forargelse, som fikk forlaget til å stanse salget av Unge Syndere, og boken ble heller ikke godt mottatt hos publikum. Etter noen års taushet utga han 1898 I Afgrunden, en rekke dystre og uhyggelige virkelighetsskildringer med stor kunstnerisk kraft. Finnes forfatterskap er gjennomført naturalistisk, både i stil og livsinnstilling. == Verker == Filosofen (1889) Doktor Wangs Børn (1890) To damer (1891) Uglen (1893) Før afskeden (1894) I afgrunden (1898) == Kilder == Salmonsens konversationsleksikon. Anden Udgave == Litteratur == Kåre Foss: Gabriel Finne i lys av sin samtid (1922) Halvor Fosli: Etterord: «'Alkoholistens og lediggjængerens sædvanlige helvede'. Gabriel Finne som dekadansediktar!», . I: Finne. I Afgrunden (1993-utgave) Også i: Ute på prøve. Artiklar og tekster 1988-1995 (1996) == Eksterne lenker == (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Gabriel Finne

Edvard Gabriel Finne (født 10. februar 1866 i Bergen, død 3.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gitar

2023-02-04

Gitar

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gitarer', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Strengeinstrumenter']

Gitar er et allsidig strengeinstrument som finnes i svært mange hjem, på mange ulike typer konsertarenaer, og i mange kulturer. Den er blant verdens mest populære instrumenter, og det lages flere gitarer hvert år enn alle andre instrumenter til sammen. En som spiller gitar er en gitarist, og en som bygger dem er en gitarmaker eller luttmaker (luthier). Gitaren brukes i nær sagt alle musikksjangre, og har derfor også mange ulike tilnærmingsmåter for den som vil lære å spille. I sitt følge med samtidens populærmusikk ble gitaren utviklet i flere retninger, og finnes i dag i mange varianter. Uttrykksmessig har gitaren derfor et svært et stort spenn, fra det rent lyriske og nær eteriske, til de mørkeste riffene med fuzz og distortion som man finner i for eksempel black metal. Den grunnleggende konstruksjonen finner man likevel igjen i alle gitartypene, og den største utviklingen i nyere tid har i første rekke handlet om hvilken lyd, og hvor mye lyd, man kan få fra de seks strengene. Både store gitarprodusenter som utvikler en standardmal for serieproduksjon, og den enkelte gitarmaker som håndbygger hver gitar, jobber kontinuerlig med gitarens lyd og uttrykk.

Gitar er et allsidig strengeinstrument som finnes i svært mange hjem, på mange ulike typer konsertarenaer, og i mange kulturer. Den er blant verdens mest populære instrumenter, og det lages flere gitarer hvert år enn alle andre instrumenter til sammen. En som spiller gitar er en gitarist, og en som bygger dem er en gitarmaker eller luttmaker (luthier). Gitaren brukes i nær sagt alle musikksjangre, og har derfor også mange ulike tilnærmingsmåter for den som vil lære å spille. I sitt følge med samtidens populærmusikk ble gitaren utviklet i flere retninger, og finnes i dag i mange varianter. Uttrykksmessig har gitaren derfor et svært et stort spenn, fra det rent lyriske og nær eteriske, til de mørkeste riffene med fuzz og distortion som man finner i for eksempel black metal. Den grunnleggende konstruksjonen finner man likevel igjen i alle gitartypene, og den største utviklingen i nyere tid har i første rekke handlet om hvilken lyd, og hvor mye lyd, man kan få fra de seks strengene. Både store gitarprodusenter som utvikler en standardmal for serieproduksjon, og den enkelte gitarmaker som håndbygger hver gitar, jobber kontinuerlig med gitarens lyd og uttrykk. == Om == Gitaren er en kordofon, som er en samlebetegnelse på instrumenter som lager lyd ved hjelp av vibrerende strenger som er spent fast mellom to punkter. Tonene på gitaren forandres ved å holde strengene mot tverrbånd på et gripebrett ved hjelp av fingertuppene, mens man plukker eller slår strengene med den andre hånden. Vibrasjonen i strengene vil klinge som ulike toner, som forsterkes enten av en resonanskasse som projiserer lyden ut i rommet (akustisk gitar), ved hjelp av en pickup og elektrisk forsterker med høyttaler (elektrisk gitar), eller begge deler (halvakustisk gitar).En standard gitar har seks strenger av ulik tykkelse, som stemmes i et forhold til hverandre som gjør det mulig å skape ulike akkorder. Fra dypeste til lyseste streng stemmes gitaren vanligvis med tonene E - A - D - G - H - E. I tillegg til standard stemming er skordaturer (alternative stemminger) utbredt. Gitarer med strengekor (doble strenger) er også vanlig, kalt tolvstrengsgitar. Andre varianter av gitaren kan ha syv, åtte, og opptil atten strenger, men dette er langt sjeldnere. == Historie == Gitarens eksakte historie er ikke kjent, men det finnes flere klare linjer mellom historiske gitarlignende klimpreinstrumenter, og frem til den spanske gitaren slik vi kjenner den i dag. Ordet gitar antas å stamme fra det spanske ordet guitarra, som har røtter i det latinske ordet cithara, som igjen stammer fra det eldre greske ordet kithara, som muligens skriver seg fra det persiske ordet sithar - som i sin tur er beslektet med det indiske instrumentet. Antagelig har gitaren utviklet seg fra det eldgamle indiske instrumentet sitar. Instrumenter som ligner på gitaren, som den afrikanske «lyren» Nyatiti, antas å ha vært i bruk i over 5000 år. Den eldste kjente fremstillingen av et gitarlignende instrument, er en 3300 år gammel helleristning av en hettitisk musiker. === Tidlig historie === Romerne hadde med seg den greske kithara til Spania rundt år 40, et strengeinstrument man holdt i fanget, og som kan minne om en lyre. I løpet av det 8. århundre hadde maurere med seg det arabiske instrumentet oud til Europa, kordofonen med gripebrett som sies å være den direkte forløperen til den europeiske lutten. Andre steder i Europa var den seksstrengede skandinaviske lutten utbredt i områder som hadde kontakt med vikingene. Snart utvikles også cister, som med sin åpne stemming og velklingende strengekor (strenger i par) ble et populært instrument. Lutt og cister hadde i motsetning til oud et gripebrett som var oppdelt med bånd, slik vi kjenner gitaren i dag.I det 13. århundre begynner gittern å dukke opp i litteratur og billedkunst, et instrument som ble kalt guitarra på spansk. Herfra er den moderne gitarens utvikling nært knyttet til Spania, hvor to instrumenter utvikles; guitarra morisca, som hadde en avrundet bakside, bred hals og flere lydhull i kroppen, og guitarra latina, som er mer lik den moderne gitar med sin smalere hals og ene lydhull. Guitarra latina ble etter hvert kalt chitarra spagnuola, og var et enkelt instrument med fire strenger, spilt med slagteknikk (rasgueadoteknikk).I løpet av renessansen (ca. 1400–1600) kom den mer avanserte vihuela de mano, med lokk, sarg og bunn, og seks strenger, og man benyttet klimpreteknikk (punteadoteknikk). Vihuelaen ble etter hvert en populær barokkgitar blant både adel og menig mann, og det er uklart hva som skilte de to instrumentene. I løpet av 1700-tallet forsvinner navnet vihuela.Gitarene var en periode på 1600-tallet aristokratiets moteinstrumenter, ikke minst på grunn av den forfinede teknikken. Barokkgitaren ble også fasjonable kvinners instrument, muligens av samme grunn. Det ble vanligere å dekorere, og gjerne «overdekorere» dem, med innlegg av perlemor og utskjæringer, og gitaren har på denne tiden også fått antydning til timeglassfasong. Barokkgitaren og vihuelaen overtok etter hvert også luttens rolle som instrumentet folk hadde hjemme.Barokkgitaristen og komponisten Gaspar Sanz var både folkelig og aristokratisk orientert, og hans komposisjoner regnes blant perlene i det klassiske gitarrepertoaret. Han skrev også et av de tidligste læreverkene vi kjenner til; «Instrucción de música sobre la guitarra española y métodos de sus primeros rudimentos hasta tañer con destreza», som inneholdt både musikkteori og teknikker, samt 50 spanske danser og italienske melodier. === Den moderne gitaren === Antonio de Torres Jurado (1817–1892), kjent som Torres, omtales som det 19. århundres viktigste gitarmaker. Det er hans konstruksjon man ser igjen i dagens klassiske gitar, som slik også er forløperen til de aller fleste akustiske gitarer slik vi kjenner dem. Da Torres utviklet sin variant, var gitaren i ferd med å miste terreng til instrumenter som passet bedre til romantikkens mer dramatiske uttrykk, og fokus på sterke følelser. Den opprinnelige gitaren ble også sterkt assosiert med bønder og sigøynere, som «klimpret for småmynt på skjenkestuer», og sett på som lavkultur. I 1869 hørte Torres den 17 år gamle gitaristen Francisco Tárrega spille, og ble så imponert at han gav ham en av sine gitarer. Tárrega var en musiker som forstod hvor publikum nå var på vei, og var samtidig særdeles talentfull. Med gitaren til Torres fant han uttrykket folk ønsket i datidens musikk, og bidro sterkt til at interessen for gitaren ble fornyet. Samarbeidet ble en milepæl i gitarens historie, både på grunn av den nye konstruksjonen, og den unge gitaristens nye teknikker, uttrykk og komposisjoner. === Nyere tid === StålstrengerMange gitarmakere jobbet med å få mer lyd ut av gitaren, og flere har sannsynligvis jobbet parallelt med løsninger vi ser i dag. Rundt år 1900 begynner stålstrenger å dukke opp i gitarproduksjonen, en detalj som sies å være utviklet i USA. Stålstrengsgitaren har derfor også blitt kalt den amerikanske gitaren, og mye av æren for kassegitaren slik vi kjenner den, med X-bracings og stålstrenger gis til Christian Frederick Martin og hans etterfølgere i gitarbyggerfirmaet han grunnla. I tillegg til å vare lenge, var stålstrenger også mye billigere enn datidens «nylonstrenger» som var laget av tarm, og tilgangen var også enkel, ettersom man samtidig produserte store mengder ståltråd til nybyggeres inngjerding av landområder.Man klarte ikke med det samme å løse problemet med den ekstra byrden det ble for gitarhalsen å tåle det økte spennet. Rundt 1920 utviklet man et spenningsstag, truss rod, som kunne stabilisere halsen. Elektriske gitarer Den elektriske gitaren fikk sitt kommersielle gjennombrudd på 1930- og 40-tallet, da jazzgitarer (archtop) som opprinnelig var akustiske gitarer, fikk påsatt mikrofoner. Behovet oppstod i swingens storhetstid, når gitaren skulle klare å lyde sammen med et helt storbandensemble, og druknet i de andre instrumentene. Den første rent elektrisk amplifiserte gitaren ble designet i 1931 av George Beauchamp og Paul Barth, som begge hadde ledende stillinger i National String Instrument Corporation. Året etter kom gitaren Frying Pan på markedet, designet av Harry Watson fra samme selskap. Gitaren ble produsert av selskapet Ro-Pat-In Corporation, som i 1934 skiftet navn til velkjente Rickenbacker. Feedback var et stort problem så lenge gitarkroppen var hul, mens gitarer helt uten resonanskasse ikke hadde noen tilfredsstillende lyd, og Frying Pan ble ingen stor suksess. Fra tarm til nylonDen klassiske gitaren var fremdeles et populært instrument, og stålstrenger og elektriske gitarer var ikke en erstatning, men en komplementering. På 1930-tallet hadde det amerikanske selskapet DuPont klart å fremstille tråd av polyamider, en oppfinnelse de kalte nylon. Den danskfødte gitarmakeren Albert Augustine eksperimenterte med nylonstrenger på den spanske gitaren, og inspirert av sin kone og mangel på råvarer til tradisjonelle strenger, gikk han til DuPont i håp om at de ville produsere dem for ham. DuPont var i utgangspunktet skeptisk til nylontrådens akustiske egenskaper, men etter tre års utvikling av strengene kom Augustine classical guitar strings i produksjon i 1948. == Gitartyper == === Akustiske gitarer === Felles for alle akustiske gitarer er at de har hul kropp og lydhull som naturlig forsterker lyden av strengene, og derfor ikke behøver en gitarforsterker. Det kan likevel monteres pickup, slik at lyden kan forsterkes, og eventuelt manipuleres. Gitarene har vanligvis en timeglassfasong. Det er tre hovedtyper av den moderne akustiske gitaren: Klassisk gitar, også kalt nylonstrengsgitar eller spansk gitar. Stålstrengsgitar, også kalt kassegitar eller westerngitar. Archtop, også kalt jazzgitar. ==== Klassisk/flamenco ==== Den klassiske gitaren er spent med nylonstrenger, som gir en varm, rund og dyp lyd. Den har vanligvis det karakteristiske gitarhodet hvor man fester strengene i akslinger som står på tvers inni to spalter (slotted headstock). Gitartypen er mest brukt til fingerspill, og har gjerne en hovedrolle i klassiske musikkstykker som er skrevet spesielt for slike gitarer, eller i flamencomusikk og andre typer latinsk og brasiliansk musikk. Den er også mye brukt som akkompagnement til visesang, og er gjerne valgt som en første gitar fordi nylonstrenger føles mykere å holde, og man ikke blir like fort sår på fingertuppene som av stålstrenger. Når man er utrent kan det likevel være vanskelig å holde grep, siden halsen er svært bred og avstanden mellom strengene er stor.En grunn til at den er bygget med bred hals er at man kan bruke spesielle klassiske teknikker som arpeggio uten at strengene kommer i konflikt med hverandre, en teknikk som gir et harpelignende uttrykk fordi strengene plukkes svært hurtig. Man kan også løpe gjennom avanserte skalaer med fingrene uten å berøre andre strenger som man ønsker skal fortsette å klinge. Gitaren egner seg noe mindre til strumming (å slå rytmisk over alle strengene), da lyden fra nylonstrenger er mindre distinkt enn fra stålstrenger, og tonene flyter mer sammen. Den er likevel i ferd med å få stor plass også i populærmusikk nettopp på grunn av sin myke og runde tone.Flamencogitaren er en egen variant av en standard klassisk gitar, med sin opprinnelse i det sørlige Spania. Den har en litt mindre og nettere bygget kropp, og ofte helt hode (solid headstock). Der den vanlige klassiske gitaren ble utviklet med utgangspunkt i europeisk klassisk musikk og høykultur, var flamencogitaren en mer folkelig variant utviklet til å fungere med sang og dans og menigmanns kultur. Den har en skarpere lyd enn en klassisk gitar, er mer distinkt ved strumming, og er bygget for en mer aggressiv høyrehåndsteknikk som er typisk for sjangeren. Den har ofte også montert beskyttelsesplater (golpeadores) på kroppen, slik at man kan slå med neglene uten at den tar skade. Det finnes i tillegg en hybrid av de to, kalt flamenca negra, som har en bredere sarg (siden på gitarkroppen) og derfor en dypere tone. ==== Stålstreng-/westerngitar ==== Stålstrenggitaren (engelsk: steel-string eller flat-top) er en moderne variant av den klassiske gitaren, og er ofte den typen gitar man snakker om når man kun sier akustisk gitar. Stålstrengsgitaren brukes mye som akkompagnement til ulike typer popmusikk, country (westerngitar), folkemusikk og visesang. Den har som hovedregel en større og kraftigere kasse enn den klassiske gitaren, og en smal hals som er forsterket av en truss rod. Stålstrengene gir en skarp og høy lyd, og den store kassen gir en kraftig projeksjon av denne, som gjør at den egner seg godt som akustisk akkompagnement til allsang.Stålstrengsgitaren deles opp i fire hovedtyper ut fra sin størrelse, parlour, 000, dreadnought og jumbo, men finnes i et stort antall variasjoner. Vanlige teknikker er strumming, som er å slå rytmisk over alle strengene med fingre, negler eller plekter, eller fingerspill med fingertupper eller negler. ==== Archtop-/jazzgitar ==== En vesentlig forskjell på en archtop og de andre akustiske gitarene er at lokk, og ofte bunn, er et massivt stykke treverk formet for hånd med treskjæringsjern til å ha en buefasong (arch=bue). Kroppen kan minne om en stor fiolin på grunn av både buefasongen, og de f-lignende lydhullene på hver side av strengene. Kroppen er ofte veldig mye større enn på en vanlig akustisk gitar, men med en vesentlig smalere sarg. Halsen er smal, og den er spent med stålstrenger som ofte er litt tykkere enn på en vanlig stålstrengsgitar. På grunn av den spesielle kassen gir gitaren en rik og varm tone, som er karakteristisk for jazz. Gitartypen benyttes også mye innen blues, og har de siste år også blitt benyttet mer i mange typer populærmusikk. Et eksempel på sistnevnte er norske Sondre Lerche.Archtop ble opprinnelig bygget for å fungere akustisk, men det er i dag svært vanlig at det er montert pickup for å forsterke og manipulere lyden. Gitaren kalles da halvakustisk.Både fingerspill og picking med plekter er vanlige teknikker. ==== Andre ==== SelmergitarSelmergitar, eller Selmer-Maccaferri, er en stålstrengsgitar som umiddelbart skiller seg ut på grunn av sitt enten D-formede eller ovale lydhull, den lange, smale broen som er bro og sadel i ett, og det spesielle strengefestet på enden av kroppen. Den originale selmergitaren ble bygget av den franske instrumentprodusenten Henri Selmer Paris i perioden 1932 til 1952, og konstruksjonen var et samarbeid med italienske Mario Maccaferri. Gitaren var blant den renommerte jazzgitaristen Django Reinhardts absolutte favoritter, og kalles derfor også bare «Django-gitar». Selmer produserte bare rundt 800 slike gitarer totalt, og ønsker man seg en selmergitar i dag må man sannsynligvis satse på en kopi av konstruksjonen. Resonator-/dobrogitarResonatorgitarer er en videreutvikling av den akustiske gitaren, og et resultat av behovet for en gitar som laget mer lyd på en tid hvor det ikke var aktuelt å forsterke den elektrisk. Gitartypen begynte å få fotfeste i brassband på 20- og 30-tallet, og ble etter hvert et vanlig instrument innen bluegrass og blues. Lyden lages ved at lokket, gitarens soundboard, er byttet ut med metallkjegler som mottar vibrasjoner fra broen, og sender den tilbake forsterket og med en umiskjennelig klang som er lagt til av metallet. Gitaren produseres som square neck og round neck, hvor førstnevnte er formet for å ligge i fanget mens man spiller (lap style), og den runde halsen er formet for vanlig spilling. På begge typene er det også vanlig å heve strengene slik at man kan bruke en teknikk som slide, som gir en glissandoeffekt som er typisk for gitartypen. Teknikken slide utføres enten med en bottleneck ('flaskehals'), som er et glassrør som tres på en finger, eller en bar, som er en massiv metallbarre av stål eller messing som holdes mot strengene. Strengene presses ikke ned mot gripebrettet, og båndene blir bare posisjonsmarkører. Vanlig høyrehåndsteknikk vil være picking med et vanlig plekter eller med fingerplektere.Dobrogitarer er opprinnelig et bestemt merke, men har hatt så store markedsandeler at «dobrogitar» i dagligtale er synonymt med resonatorgitar. Russisk gitar Russisk gitar, noen ganger kalt «sigøynergitar», er en akustisk gitar fra omkring 1900 som er svært lik den spanske gitaren, men med syv strenger, og stemt i en åpen G; D2 - G2 - B2 - D3 - G3 - B3 - D4. Den kalles i Russland semistrunnaya gitara (семиструнная гитара), som betyr syvstrengs gitar. Gitarens opphav er ukjent, men mye av æren tildeles Andrei Sychra (?1776–1850) som hadde stor innflytelse på russisk gitarspilling. Bortsett fra antall strenger og et mer folkelig temperament i komposisjonene er teknikkene man bruker på russisk gitar svært lik klassiske gitarteknikker. Gitaren har også nylonstrenger. GitarbanjoEn gitarbanjo eller banjogitar, også kalt guitjo, banjar, banjitar eller ganjo, er rett og slett en gitar som har samme type resonanskasse som en banjo, hvor et trommeskinn er spent over en ramme. Gitarbanjoen vil derfor ha en klang som minner om en vanlig banjo. Typisk blir den benyttet av gitarister som ønsker banjo-lyden, men ikke mestrer en banjo. Siden banjospilling krever helt spesielle både venstre- og høyrehåndsteknikker, er det i hovedsak den spesielle klangen man oppnår. Gitarbanjoen har seks strenger, og er stemt som en gitar, og må ikke forveksles med en ekte sekstrengers bluegrass-banjo. === Halvakustiske gitarer === Vanlige akustiske gitarer som har et pickupsystem kalles ofte halvakustiske, men den egentlige halvakustiske gitaren har en grunnere resonanskasse og et pickupsystem som sammen skal produsere en bestemt lyd. Det er på halvakustiske gitarer den akustiske lyden som amplifiseres, i stedet for at en pickup tar lyden mer eller mindre direkte fra strengene slik som på el-gitarer.Archtop er en gitar som opprinnelig var akustisk, men som i dag vanligvis hører hjemme i klassen halvakustisk fordi lyden fra resonanskassen ikke er ment å kunne fylle et rom alene, men forsterkes elektrisk. === Elektriske gitarer === En elektrisk gitar, på folkemunne gjerne kalt «plankegitar», har oftest kropp i massivt tre (solid), og benytter elektronikk i stedet for resonanskasse for å lage lyd. Elektromagnetiske mikrofoner omdanner vibrasjoner fra metallstrengene til elektriske signaler, som føres inn i en forsterker gjennom en kabel eller et trådløst radiosystem. Gitartypen har fått stor plass i mange sjangre, ikke minst på grunn av utviklingen av effektpedaler og forsterkere som etter hvert gjorde at gitaristen kunne forme lyden til et nesten hvilket som helst uttrykk. Instrumentet ble med på å forme den videre retningen i populærmusikk, og har spilt en hovedrolle i utviklingen av sjangre som hardrock og heavy metal. Det har senere skjedd stor utvikling rent digitalt, og lyden kan i dag sendes rett inn på en datamaskin via et lydkort som digitaliserer det analoge signalet. Lyden kan så manipuleres ved hjelp av ulike programmer og til forveksling høres ut som lyd sendt gjennom effektpedaler, som for eksempel fuzz, distortion, reverb og delay.Til elektriske gitarer er det vanligst å bruke et standard plekter, som er en liten plast- eller metallbit man holder mellom fingrene og slår enten alle strengene (ofte rytmegitar), eller én og en streng (ofte sologitar). ==== Solid, semi-hollow og hollow body ==== Gitaren med massiv kropp fikk sitt gjennombrudd først på 40- og 50-tallet, etter at Leo Fender utviklet Telecaster, og Gibson samarbeidet med jazzgitaristen Les Paul. Det er slike gitarer som i dag regnes som en standard el-gitar. Med stadig bedre mikrofoner produserer man i dag også semi-hollow og hollow body elektriske gitarer uten at feedback er et problem. ==== Pedal steelgitar ==== Pedal steelgitar er gulvstående elektrisk gitar med pedaler og knespaker. Høyre fot brukes som oftest på en volumpedal, mens venstre fot brukes til å trykke ned én eller flere av pedalene. Knærne plasseres under gitarkassen, slik at en kan bevege på spakene som henger under kassen ved å bevege knærne til høyre, venstre eller rett fram. Strengene henger høyt over halsen på instrumentet. I stedet for å trykke strengene mot båndene, holder gitaristen et massivt metallstål (bar) ned på strengene. Stålet kan føres opp og ned langs strengene for å skape den karakteristiske glissandoeffekten. Ved å bruke pedalene og spakene endrer en strengenes tonehøyde. Pedal steelgitar spilles vanligvis med fingerplekter (picks), som er en type plekter som tres innpå fingrene og kan minne om en «falsk negl» for å plukke strengene. === Tolvstrengsgitar === Tolvstrengsgitar er en gitar med tolv strenger i seks strengekor, hvor strengene parvis er stemt i samme tone, men med en oktavs avstand. Strengene er vanligvis arrangert slik at den lyseste strengen i strengekoret står nederst. Gitarens standardstemming er forøvrig kor for kor som en ordinær gitar; E-A-D-G-H-E. Oppsettet gir en rikere og mer syngende lyd enn en standard gitar.Avstanden mellom strengene i hvert kor er liten, og de holdes nede samtidig som en enhet. Halsen på tolvstrengsgitarer er noe bredere enn på vanlige gitarer. === Bassgitar === En bassgitar er en gitar med vesentlig tykkere, og oftest færre, strenger enn en vanlig gitar. På grunn av strengenes tykkelse er også halsen svært lang, og avstanden mellom båndene større enn på en gitar. Bassgitarer kan være både akustiske og elektriske. Den elektriske bassgitaren ble først laget i sin nåværende form på 1930-tallet av Paul Tutmarc. Dette var den første elektriske bassgitaren laget for å spilles horisontalt, og som hadde bånd. === Linksgitar === Vanligvis er det den dominante hånden, typisk den høyre, som plukker eller slår på strengene, og de fleste gitarer kan konstrueres eller bygges om slik at de passer for venstrehendte. Å spille slik kalles links. På grunn av strengesporenes bredde i oversadelen, og intonasjonskurven på sadelen, kan man ikke enkelt bare snu om på strengerekkefølgen. Plekterbrettet og en eventuell cutaway vil også være på feil side av gitarkroppen hvis man bare snur den. På elektriske og halvakustiske gitarer vil diverse lydkontroller, og uttaket for tilkobling av forsterker, gjerne havne på uhensiktsmessige steder.Mange venstrehendte spiller likevel med gitaren opp-ned, enkelte også uten å bytte om på strengrekkefølgen, og spiller altså med en opp-ned fingersetting. Den norske popmusikeren Kurt Nilsen er et eksempel på dette (se bilde), mens britiske Paul McCartney også har snudd gitaren, men byttet om på strengerekkefølgen. Nilsen spiller altså links på en standard gitar, mens McCartney spiller links på en linksgitar, som er bygget, eller bygget om, for venstrehendte. == Produksjon == Ifølge nettstedet MusicTrades ble det bare i 2014 solgt hele 2 630 950 gitarer, hvorav 1 498 700 akustiske, og 1 132 250 elektriske, og det sies at det produseres flere gitarer hvert år enn alle andre instrumenter til sammen. I popularitetskonkurranser troner gitaren alltid svært høyt, sammen med piano, trommer og fiolin.Det finnes et stort antall større gitarprodusenter verden over, og mange leverer høykvalitetsgitarer selv om de ikke har store markedsandeler i Norge, og slik er blant de som klinger kjent. De aller største er imidlertid velkjent i de fleste land, som Martin, Gibson, Fender, Taylor, Takamine og så videre, men enkelte produsenter som er velkjent i ett land kan være nærmest ukjent i et annet, rett og slett fordi de ikke importeres systematisk. I Norge vil for eksempel den norske Morgan-gitaren klinge kjent, med sin relativt store markedsandel i rimeligere serieproduserte gitarer, mens i USA betyr en «Morgan-gitar» en håndbygget gitar fra kanadiske Morgan Guitars, og det vil være vanskelig å finne noen som kjenner til den norske gitaren. På tilfeldige lister over «de beste gitarene» er det fullt mulig det er nevnt merker man ikke før har hørt om, men som i sitt salgsområde har et meget godt renommé. I tillegg til store produsenter som masseproduserer gitarer, finnes det svært mange uavhengige gitarmakere som naturlig nok ikke har et stort produksjonsvolum, men til gjengjeld håndbygger hver eneste gitar som da vanligvis vil holde høy kvalitet. Selv dyre gitarer fra anerkjente merker som Martin, Gibson og Fender vil til en viss grad ha et masseproduksjonspreg, og materialene for hver gitar er i mindre grad håndplukket. Ervin Somogyi, en anerkjent gitarmaker og innflytelsesrik lærer i faget, har uttalt at «Comparing a handmade guitar to a factory made one is analogous to comparing a painting with a toaster». Der en gitarmaker vil bygge en gitar delvis etter gitaristens preferanser, og håndplukke hvert enkelt trestykke, er en større produsent tvunget til å finne en mal som egner seg for masseproduksjon, samt hele partier med treverk. Når man nærmer seg høye prisklasser er det derfor ikke gitt at det beste instrumentet har den mest kjente logoen på hodet.I nyere tid har kun Karl Morgan Johnsens firma Morgan og Øivin Fjelds firma G-Sharp stått for større serieproduksjon av norske gitarer, og etter at G-Sharp ble solgt i 2014 og per 2015 har base i USA, er Morgan enerådende. Av tidligere større produsenter har Norge hatt gitarfabrikkene Jasel, Hagstrøm, Skau gitarer, Østbu Gitarfabrikk, Leif Hansson AS og Li-bo. == Konstruksjon == Gitaren er en relativt enkel konstruksjon som har hatt liten utvikling de siste 40-50 årene. Felles for alle gitarer uansett type, er at de har en kropp, en hals, og et hode. På kroppen er det festet en bro/stol med en sadel av bein, plast, eller metall. Langs hele halsen ligger et gripebrett med tverrbånd av metall, som ender med en oversadel av bein eller plast der halsen slutter. På hodet er det til slutt stemmeskruer. Strengene festes i broen, spennes over sadelen og langs gripebrettet, over oversadelen, og festes i stemmeskruene. Når strengene er spent slik at de hviler fra sadel til oversadel uten å berøre gripebrettet og båndene, vil de klinge når de spilles, og man har en konstruksjon som kalles gitar.Tross hovedtrekkene er det et utall variasjoner i materialer og utforming som har blitt utviklet gjennom mange år, og i ulike retninger, for å oppnå en effekt, funksjon, eller «evne» som er spesiell for hver gitartype. En gitarmaker vil prøve å håndplukke de riktige komponentene for å få en bestemt lyd og en bestemt spillefølelse, og hver komponent har sin betydning for sluttresultatet. Det finnes i dag mange komponenter som har fått en standardutforming som gjenbrukes av andre produsenter, og som har fått navn etter den opprinnelige gitaren den ble brukt på. Et eksempel er Stratocaster, som i tillegg til å være en konkret gitartype også er et navn på en kroppsfasong man finner på elektriske gitarer.Kombinasjonen av komponenter blir så en standard for en bestemt gitar som kan serieproduseres, og den vil få navn som for eksempel Hummingbird, eller bare EDS-1275, som begge er gitarer fra Gibson. Det er vanlig at andre produsenter låner sammensetningen av komponenter, og konstruerer en billigere replika under det samme navnet som originalen, men sitt eget merkenavn. Kopien vil være visuelt svært lik, men oftest ha svakheter på grunn av enkeltkomponenters lavere kvalitet. Eksempler er den elektriske gitaren Gibson Les Paul som også finnes som Epiphone Les Paul, og den akustiske gitaren Gibson Dove, som også finnes som Epiphone Dove. Dette er gitarkopier med god spillekvalitet i forhold til sin prisklasse.Det finnes også kopier som utgir seg for å være originalen. De selges tilsynelatende billig, men svært dyrt i forhold til gitarens faktiske byggekvalitet og spillbarhet. === Treverk === Treverket som er benyttet har stor betydning i konstruksjonen. På engelsk benyttes uttrykket tonewood for å si noe om en tresorts akustiske egenskaper, og viktige faktorer er hvor hurtig materialet sender energien fra strengene tilbake som lyd, og hvordan lyden er blitt farget. Treverket vil også ha ulike egenskaper alt etter hvor på gitaren det brukes, og gjennom komposisjonen av materialer vil en gitarmaker kunne fremheve eller døyve frekvenser for å oppnå en bestemt forming av lyden. Akustiske gitarerKostbare gitarer har heltre i både lokk, sarg og bunn, mens man på billigere gitarer finner laminat. Laminat har ikke den samme evnen til å vibrere som heltre, og vil gi en sprøere og mindre levende tone. Gitarer i mellomklassen har gjerne laminat i sarg og bunn, men bruker heltre i lokket, som er den viktigste delen av kassen. Lokket kalles på engelsk soundboard, «lydbrett», og her brukes ofte myke tresorter som gran og sedertre. Sarg og bunn er gjerne av harde tresorter som mahogni, rosentre, ibenholt og valnøtt, og rosentre er også vanlig å bruke på gripebrettet. Fordelen med laminat som materiale er at det ikke er like sårbart for fuktighets- og temperaturforandringer som heltre, og vil tåle bedre å henge på veggen i en varm og tørr stue. Treverk vil med tiden tørke ut, noe som vil få delene til å trekke seg sammen og i verste fall kan gitaren sprekke i sammenføyningene. Spesielt kan det kraftige trekket fra de spente strengene slite broen løs fra lokket når de to trestykkene gjennomgår hver sine forandringer, og når gripebrettet tørker ut kan båndene løfte seg fra sporet de står i. Det finnes derfor tilbehør som avgir fuktighet, og kostbare gitarer oppbevares gjerne i gitarkassen. Elektriske gitarerPå elektriske gitarer spiller ikke treverket en like stor rolle for lyden som på akustiske gitarer. Likevel vil en tung og massiv kropp ha en bedre sustain, altså evne til å la en vibrasjon og tone vare, enn en kropp som er laget av materialer som ikke holder på vibrasjonene like godt. Massiv mahogni er ofte benyttet, eller tresorter i mahognifamilien. === Gitarens komponenter === Mange av gitarens komponenter har et engelsk ord som er bedre innarbeidet enn det norske ordet, og en del engelske gitarord har ikke noen klar norsk ekvivalent. Eksempler er pickup og cutaway, eller soundboard og tonewood. De to sistnevnte handler på norsk «bare» om lokk og treverk, men inneholder samtidig en nyanse som antyder en akustisk egenskap, og gir komponenten en eksplisitt betydning. I norsk dagligtale er det derfor ofte naturlig å bruke det engelske ordet. ==== Kroppsdeler ==== Kroppen (engelsk: body) på en gitar er enten en resonanskasse, eller en utskåret, massiv plankebit med et pickupsystem som gjør jobben en resonanskasse tradisjonelt har gjort; forsterke lyden fra strengene. På akustiske gitarer har kroppens form og størrelse svært stor betydning for lyden fordi kroppen produserer denne selv, mens på el-gitarer har systemet som fanger opp og produserer lyden på resonanskassens vegne størst betydning. På akustiske gitarer består kroppen av lokk, sarg og bunn. Gjennom lydhullet kan man se linjer av treverk som er limt fast i et mønster på innsiden av bunnen (engelsk: bracing), og dette er en forsterkning av det tynne treverket, men også plassert slik at treverket vibrerer som ønsket, og slik at lyden vandrer og blir projisert på riktig vis. I lokket finner man også et slikt mønster, og når lyden fra strengene følger en bestemt bane i gitarens hulrom før den projiseres ut av lydhullet, har den blitt formet ved at frekvenser er døyvet eller forsterket etter gitarmakerens ønske. På el-gitarer brukes elektronikk på samme måte, ved at man kan justere for eksempel bass og diskant, ved hjelp av ulike potensiometre. Slik sett er en el-gitar mer versatil, da en resonanskasse ikke har justeringsmuligheter, men el-gitaren vil alltid mangle den naturlige klangen som historisk har vært karakteristisk for strengeinstrumenter med kropp.Lokket (engelsk: soundboard) er et av de viktigste trestykkene på akustiske gitarer, da det spiller en hovedrolle i formingen av lyden. Det er derfor ofte av heltre selv på rimeligere gitarer som ellers er bygget av laminat. Her er broen som holder strengene limt fast, og under strengene ved håndens arbeidsområde finner man lydhullet. Undersiden av lokket er delt opp i soner av smale trestykker som er limt fast i et mønster som bidrar både til stabilitet, men også til å bestemme lydens retning og forming i resonanskassen. Plekterbrett (engelsk: pickguard) er en tynn plate, noen ganger pent dekorert, som er plassert nedenfor håndens arbeidsområde på gitarlokket. Plekterbrettets rolle er å beskytte gitaren fra å bli oppskrapet av plekter og negler under spilling, men kan også ha en viktig visuell betydning da det gjerne er dekorert på en måte som gjør en bestemt gitartype lett gjenkjennelig. Et plekterbrett vil redusere treverkets evne til å vibrere, og velges i noen tilfeller bort. Lydhull er åpninger i resonanskassen som er med på å bestemme lydutstrålingen og resonansegenskapene. Gitarer har vanligvis rundt lydhull, men man finner også symmetriske f-hull på archtop, og på semi-hollow og hollowbody elektriske gitarer, og D-hull eller ovalt hull på Selmergitarer. Gitarer uten resonanskasse har i blant et design som illuderer at kassen har lydhull, som for eksempel den norske gitaren G-Sharp. Broen (stolen) (engelsk: bridge) har som oppgave å overføre vibrasjonen fra strengene til gitarens soundboard, lokket. På de aller fleste gitarer er også strengene festet her, samt en løs eller fast sadel som holder dem i riktig høyde når de føres opp mot halsen.På akustiske gitarer som klassisk gitar og stålstrengsgitar er broen et trestykke som er limt fast i lokket. Stålstrenger er vanligvis festet med en bropinne/stolpinne, hvor strengen føres ned i hvert sitt hull som går loddrett gjennom broen, og låses med pinnen. På klassiske gitarer vil man oftest finne hull som følger halsens retning, og strengen føres gjennom hullet og rundt festet, og låses i seg selv ved hjelp av strengespennet. Det finnes flere teknikker for å oppnå dette. På el-gitarer føres også strengen gjennom et horisontalt hull, men knytes ikke fordi stålstrengen vil ha en stopper på enden. På elektriske gitarer er broen oftest av metall, og man finner gjerne i tillegg mekanikk for å heve og senke enkeltstrenger, altså en seksdelt sadel som er en del av broen. Det er i blant også montert en tremoloarm (whammy bar), som løfter eller senker broen slik at strengene midlertidig blir mer eller mindre spent, og man får svingninger i frekvensen på tonene. Med denne armen kan man få en vibratoeffekt ved å bevege den hurtig, eller en glissandoeffekt ved å bevege den sakte. Bropinne (stolpinne) (engelsk: bridge pin) er en konisk pinne som presses ned i hull i broen på stålstrengsgitarer, for å låse fast strengen. Det vanligste er pinner av plast, men fordi festet har innvirkning på lyden fra strengene finnes de også i ulike typer bein. Som standard har de fleste bropinner en utsparing, og denne skal stå i strengens retning. Noen pinner har ikke denne utsparingen og kalles da unslotted.Bropinnene kan med tiden bli løse fordi treverket i broen tørker ut og trekker seg sammen. Det kan da bli nødvendig å sette inn tykkere pinner for at de skal kunne holde strengen festet. Sadelen (engelsk: saddle) er det løse tverrstykket i broen som strengene hviler på. Den er gjerne laget av plast, bein eller metall, og valg av materiale vil ha betydning for klangen siden dette er endepunktet for den vibrerende delen av strengen. Høyden på sadelen har betydning for gitarens spillbarhet, da en svært høy sadel vil gi stor avstand fra hvor strengene er spent, ned til gripebrettet de skal presses mot. Motsatt vil en for lav sadel kunne gi skurring av strenger som kommer nedi bånd mens man spiller. Siden strenger har ulik tykkelse vil en sadel ofte ha en kurve som lar de tynneste strengene hvile litt lavere enn de tykke. Noen ganger har en sadel intonasjonskompensasjon, hvor noen strenger gjøres ørlite kortere eller lengre ved at hvilepunktet på sadelen er litt ulikt for hver streng. Tynne strenger må som hovedregel være litt kortere enn tykke strenger for å ha nøyaktige halvtoner langs hele gripebrettet, og mange akustiske gitarer har derfor en løsning hvor sadelen står litt på skrå. Kostbare gitarer har gjerne en sadel som er presist formet for å gi et optimalt hvilepunkt på hver streng. På elektriske gitarer er sadelen ofte av metall og delt opp i seks, og hvert hvilepunkt kan enkelt justeres frem og tilbake.Sarg (fra tysk, 'kant', på engelsk ribs eller body sides) er siden på gitarkroppen på akustiske gitarer. Sargens bredde har betydning for gitarens akustiske egenskaper, hvor en dyp kasse vil gi en dyp og rund tone, og en smal kasse vil gi en sprøere og lysere tone.Cutaway er en utsparing i gitarkroppen, hvor man har tatt bort den ene «skulderen» fra gitarkassen for å gi bedre tilgang til gripebrettet i posisjoner høyt på gitarhalsen. Cutaway ble opprinnelig laget på elgitarer og elbasser, men er i dag også vanlig å se på andre gitarer. ==== Halsdeler ==== Halsen (engelsk: neck) har mange viktige oppgaver, som å holde hodet med stemmeskruene, gripebrettet med alle båndene, tåle strengenes spenn og samtidig stå i riktig vinkel ut fra kroppen gjennom mange års bruk. På gitarer med stålstrenger er halsen vanligvis innvendig forsterket med en truss rod som følger hele halsens lengde, og ved hjelp av denne kan man finjustere halsens vinkel ut fra halsfestet. På halsen er det limt et tynt trestykke, oftest av en annen tresort enn selve halsen, som skal fungere som gripebrett. Dersom halsen vrir seg vil gripebrettet følge med, og gitaren kan bli ubrukelig.Halsen kan ha ulike profiler som vil gi ulik følelse i håndflaten, fra svakt C-formet til kraftig V-formet, og ulik bredde ut fra hvordan bredden på gripebrettet skal være. Halsfeste (engelsk: neck joint eller heel) betegner hvordan en hals er montert på gitarkroppen, metoden som er brukt. Halsfestet har stor betydning for halsens stabilitet. Den kan være limt eller boltet fast, eller som på elektriske «neck-thru-gitarer» være en del av gitarkroppen ved at halsen går gjennom hele gitaren, og resten av for eksempel «timeglassfasongen» er limt fast på hver side av den.På akustiske gitarer brukes gjerne en Spanish heel, en spansk hæl, som fikk navnet sitt fordi den ligner hælen på en høyhælet sko. Truss rod (engelsk: truss, 'bindingsverk' og rod, 'stang') er et spenningsstag som ligger i halsen på gitarer og andre strengeinstrumenter. Staget er med på å bestemme kurven langs instrumentets hals (relief), som er viktig for både intonasjon og spillbarhet. Halsen på et strengeinstrument er et smalt stykke treverk som er sårbart for fuktighets- og temperaturforandringer, og ømfintlig overfor det kraftige trekket strengene utgjør. En truss rod bidrar både til å stabilisere, og fordi den kan justeres også til å oppnå en mest mulig optimal kurve i forhold til strengene. En truss rod følger hele halsens lengde, og vil oftest være tilgjengelig for justering i den ene eller i begge ender. Gripebrettet (engelsk: fretboard eller fingerboard) er et tynt stykke treverk som er limt fast på halsen, og delt opp i soner av tverrgående metallbånd som står fast i spor. Gripebrett har ulik bredde, og også ulik kurve fra side til side (radius), på ulike typer gitarer. Halsen og gripebrettet er ofte laget av to ulike tresorter, fordi de spiller ulike roller i konstruksjonen. Der halsen har en stabiliserende rolle, har gripebrettet betydning for klang og fingerfølelse. Posisjonsmarkører (engelsk: inlays) er hjelpemerker for at gitaristen lettere skal vite hvilket bånd man spiller i når man beveger seg oppover halsen. Disse merkene er ofte prikker langs halsens side, og gjerne i tillegg innlegg av perlemor i gripebrettet. Vanligvis begynner markeringen i 3. bånd, og gjentas i 5., 7., og 9. bånd, før man hopper til 12. bånd som har en oktavmarkør som består av to prikker. I dette båndet finner man samme tone som når strengen er løs, men en hel oktav lysere. Posisjonsmarkører av perlemor blir gjerne også benyttet som dekorasjon av gripebrettet, og kommer i mange fasonger. På signaturgitarer, gitarer som er spesielt bygget for en gitarist, har man i blant stavet artistens navn i de båndene det ellers ville vært en enkel markør. Andre løsninger er dekorasjoner som ikke markerer enkeltbånd, men snor seg langs hele gripebrettet i et rent dekorativt mønster. Når man blir kjent med mønsteret kan man orientere seg ved hjelp av dette. Bånd (engelsk: fret) er tverrgående forhøyninger av metall som deler gripebrettet opp i nøyaktige soner, og står der hver halvtone vil finnes i strengens lengde. Når strengen presses mot metallbåndet er den klingende delen forkortet, og tonen endres. At båndene er plassert med presisjon er avgjørende for å få de nøyaktige halvtonene langs hele halsen. Høyden på båndene må være jevn, og det er mulig å sjekke ujevnheter ved å sette en linjal eller lignende langs 3-4 bånd (illustrasjon), og sjekke om den kan vippes eller er stødig. På grunn av halsens kurve (relief) kan man bare sjekke noen bånd om gangen. Bånd som har løftet seg kan være mulig å presse på plass igjen, men i blant må bånd pusses jevne, eller byttes ut. Siden båndene slites av strengene er det ikke uvanlig å bytte alle bånd etter noen år (refretting). Slitte bånd kan gi skurring, og uansett hvor nøye man stemmer gitaren vil den bli «sur» så snart man setter grep. Oversadelen (engelsk: nut) er et lite tverrstykke mellom halsen og hodet, hvor strengene hviler i spor som er filt ut i forhold til strengenes tykkelse. Oversadelen utgjør med andre ord gitarens «0. bånd». Sporene skal lede strengene inn mot halsen i riktig posisjon og høyde. En oversadel er vanligvis laget av plast eller bein, men det finnes også varianter av metall og granitt. Materialet den er laget av vil ha betydning for klangen.Noen instrumenter har et faktisk 0. bånd i stedet for oversadel. En annen type oversadel er et løst metallstykke som tres over den eksisterende oversadelen for å løfte strengene. Dette tilbehøret brukes for eksempel hvis man ønsker stor avstand mellom strenger og gripebrett for å kunne bruke metoder som slide, hvor man ikke bruker båndene for å lage toner, men ønsker en glissandoeffekt som lages ved å gli et rør av metall eller glass langs strengene. ==== Hode ==== Hodets (engelsk: headstock) viktigste funksjon er å holde stemmeskruene. Den enkleste konstruksjonen er et rett hode som følger halsens linje, og gjerne er en fortsettelse av treverket i gitarhalsen. Ved hard spilling kan strengene på slike modeller falle ut av strengesporet i oversadelen, og på gitarer som er bygget for slik bruk vil man gjerne finne varianten vinklet hode. Dette hodet drar strengene bakover fra halsen i en bestemt vinkel som skal gi den beste stabiliteten og tonen. I tillegg til sin viktige rolle i konstruksjonen, er gitarhodet også ofte brukt til å gi gitaren et særpreg ved å ha en lett gjenkjennelig og unik fasong. Et svært synlig eksempel er produsenten Fender, som benytter el-gitarhoder også på sine akustiske gitarer, men de aller fleste gitarmakere og større produsenter har sine karakteristika som går igjen. Å prente produsentens navn eller logo på hodet slik vi kjenner det i dag ble ikke vanlig før tidlig på 1900-tallet, og før den tid «signerte» man i stedet gitaren ved å gi gitarhodet en unik form. Stemmeskruene (engelsk: machine heads eller tuning pegs) består av et strengefeste, som er en aksling som strengen føres gjennom og tvinnes rundt, og av en knott som kan vri akslingen slik at strengen strammes eller slakkes. På gitarer inneholder stemmeskruene tannhjulsmekanikk, som gjør at akslingen gjør en mindre vridning enn knotten man vrir, noe som er nødvendig siden det er ørsmå forskjeller i strengens spenning som forandrer tonen.Tannhjulene bestemmer utvekslingen, altså hvor mye man må vri for å stramme eller slakke strengen. En presis og god stemmeskrue vil ha et høyt forholdstall (ratio) oppgitt, for eksempel 18:1, som betyr av knotten må vris rundt 18 hele ganger for at akslingen/strengefestet skal gå rundt 1 hel gang. Dårlige stemmeskruer vil ha et lavt forholdstall, og det kan bli vanskelig å stemme fordi tonen hele tiden forandrer seg mer enn man ønsker uansett hvor forsiktig man prøver å skru. Typisk for klassiske gitarer er akslinger som ligger på tvers i en spalte i gitarhodet, med tre vridere på hver side (3+3). De tre stemmeskruene på hver side står gjerne sammen på en plate, som skrus fast i hodet. På stålstrengsgitarer er det vanligst å bore seks presise hull i hodet og føre akslingen gjennom disse. I likhet med klassiske gitarer er en 3+3 løsning vanligst, men hver stemmeskrue står alene, og er skrudd fast i hodet én og en. På el-gitarer er festeløsningen i enkelthull den samme som på stålstrengsgitarer, men mange produsenter legger alle stemmeskruene på én side av hodet, og setter hodet på skakke slik at akslingene står i riktig posisjon i forhold til strengesporene i oversadelen.Det finnes både åpne og lukkede stemmeskruer, hvor «åpne» bare betyr at mekanikken er synlig. Strenger Gitarstrenger er gitarens eneste lydkilde, og derfor en viktig vedlikeholdsdel. Strengene klinger når de spilles, og både materialet de er laget av, måten de spilles, samt strengenes alder, har stor betydning for lyden. Den runde, myke tonen på klassiske gitarer kommer i stor grad av at strengene er av nylon, mens kassegitarer og el-gitarer har en skarpere lyd fordi strengene er av stål. De tre eller fire tykkeste strengene vil være en streng av ett materiale som er tvunnet med et annet, typisk med en nylonkjerne for klassiske gitarer, og stålkjerne for kassegitarer og el-gitarer. Strenger til gitar selges gjerne i hele sett, hvor diameteren i sammensetningen gjør at de passer sammen. Strengenes mål (gauge) oppgis da ut fra den tynneste strengens mål i tommer, for eksempel .010" (0.254 mm) for lette strenger, .012" (0.305 mm) for medium strenger, og .014" (0.356 mm) for tunge strenger. Nøyaktig hva som regnes som «lette, medium og tunge» strenger kommer an på typen gitar, der normalen for en el-gitar er tynnere strenger enn normalen for en akustisk gitar. Siden gitarer er bygget for et bestemt strengespenn, vil produsenten ofte ha opplyst hva som er anbefalt tykkelse. Dette regnes da som medium for den gitaren. Man bør ikke velge strenger med en veldig annen tykkelse, men holde seg et par trinn over eller under. Tynne strenger vil kreve mindre spenn for å nå opp til riktig tone, og da dra halsen mindre fremover enn produsenten forutsatte da gitaren ble satt sammen og justert. Motsatt vil tykke strenger måtte spennes hardere for å nå opp til den åpne standardstemmingen. Noe av dette kan kompenseres ved å justere gitarens truss rod.Strengene er den delen av gitaren som byttes oftest, enten fordi de ryker (oftest de tynneste), eller fordi fett fra fingertuppene har festet seg og strengene har mistet noe av evnen til å klinge. Dersom den samme strengen til stadighet ryker i sadelen eller oversadelen, og det ikke er naturlig på grunn av elde og hard bruk, bør man se etter mulige ujevnheter der strengen hviler, som sliter unødvendig og bør pusses forsiktig. ==== Elektronikk ==== Pickup Utdypende artikkel: PickupPickupen på elektriske gitarer er vanligvis en rad med små magneter, som er laget ved at en kjerne er tvunnet tusenvis av ganger med kobbertråd. En pickup består av seks slike magneter, én for hver streng, og ligger oftest rett under strengene ved håndens arbeidsområde der et lydhull på en akustisk gitar ville vært. Når en streng dirrer i magnetfeltet, altså «forstyrrer» det, vil det skapes elektrisitet, og dette er et signal som kan sendes videre for amplifikasjon.En slik pickup fanger ikke opp lyden i rommet slik en vanlig mikrofon vil gjøre, og feedback (at lyden som allerede er forsterket fanges opp på nytt og forsterkes enda en gang i en loop) vil derfor ikke være et problem. Single coil-oppsettet, altså en enslig rad med slike magneter, er imidlertid svært sårbart for elektriske forstyrrelser som kan forårsake brumming (hum). Magnetene er i prinsippet antenner, som vil reagere på alle elektromagnetiske forstyrrelser, og ikke bare de kontrollerte forstyrrelsene man ønsker skal skape lyd av strengenes dirring. Å stå for nær sin egen forsterker eller hvilket som helst annet elektrisk utstyr kan gi kraftig uling, brumming og forvrengt lyd, noe som har vært en utfordring på scene og i studio hvor man vanskelig kan unngå store mengder elektrisk utstyr i umiddelbar nærhet. En viktig del av pickupens utvikling har derfor vært å klare å isolere den, og dagens single coil pickup er noe mindre sårbar.Humbucker, eller «to buck the hum» betyr å stå imot, «hoppe bukk over», brummingen. Løsningen en pickup av typen humbucker benytter er å sette to linjer med magneter som har omvendte poler ved siden av hverandre. Å koble disse sammen ute av fase vil gjøre at de utligner hverandre.Siden magnetisme skaper all strøm som trengs, behøves ingen ekstern strømkilde for ovennevnte pickuper, men noen gitarer har en liten forforsterker, preamp, som da vil behøve en liten strømkilde som for eksempel et 9 volts batteri. En jordingsfeil kan gi også elektrisk forstyrrelse (buzz) som forsvinner hver gang man holder på strengene eller annet metall på gitaren. Ved å ta på gitaren fungerer kroppen som jording eller skjold, og forstyrrelsen forsvinner. Lokale feil i gitarens elektronikk, for eksempel uisolerte ledninger, kan også skape slike forstyrrelser.På akustiske gitarer brukes ofte piezoelektronikk. Piezo er et gresk ord som rett og slett betyr press eller trykk. Elektronikken lages med ørsmå krystaller som produserer elektrisitet når de «plages». Når de er i fred er krystallene nøytrale, og når man beveger på dem oppstår det spenning fordi atomene blir flyttet på, og søker tilbake til nøytral form. En piezopickup lages ved at slike krystaller legges mellom to tynne plater, og plasseres under broen på gitaren. Krystallene vil da reagere på vibrasjonene fra spillingen, og produsere et signal som kan forsterkes.Siden lyd i rommet også får treverket i gitaren til å vibrere, kan denne pickupen til dels fange opp uønsket lyd, men sammenlignet med mikrofoner er forstyrrelsen minimal. Den vil ikke reagere på elektromagnetisme, og piezoelektronikk er høyt ansett og gjengir den akustiske lyden på svært tilfredsstillende vis. De fleste akustiske gitarer har en aktiv pickup, som betyr at det er montert en liten preamp, og vil da behøve et 9 volts batteri, men pickupen kan også være passiv, er uten batteri, og krever da en ekstern preamp. Lydkontroller Dersom en gitar har pickup, vil der vanligvis også være ulike potensiometre, altså signalkontroller. Eksempler på typiske kontroller er volum, gain, bass, diskant, mellomtone, og gjerne en mulighet for å slå av og på enkeltpickuper dersom man har flere. Et potentiometer gir det elektriske signalet motstand, og man kan i prinsippet derfor ikke skru noe opp ved hjelp av dem, bare ned. Ved å benytte kontrollene kan man balansere og mikse signalet slik man vil ha det. Uttrykket gain beskriver hvor mye av originalsignalet, råsignalet, som fanges opp, og det ideelle er derfor å ha gain skrudd så høyt som mulig uten at det oppstår støy. Dersom originalsignalet er svakt vil en forsterker få lite å jobbe med, og å skru opp volumet vil samtidig skru opp susing som alltid følger med et elektrisk signal. Gain er altså en forsterking av inntakssignalet. == Stemming == Se også hovedartikkelen GitarstemmingKorrekt stemming for de seks strengene skal fra tykkeste til lyseste streng være tonene E – A – D – G – H – E. Som en hjelp til å huske tonene bruker man gjerne setningen «En Annen Dag Gikk Han Ensom», eller på engelsk «Eddy Ate Dynamite, Good Bye Eddy». Tonen H kalles både B og H i Norge. Den internasjonale standarden er B, og har influert tonens navn i norsk dagligtale. Korrekt notasjon ifølge helmholtznotasjon vil være E – A – d – g – h – e', en metode som i tillegg til å navngi tonen angir riktig oktav. Lytteeksempel, standard stemming: Forholdet mellom strengene er viktigere enn strengenes eksakte tone for at en gitar skal være spillbar. Man kan bestemme seg for en hvilken som helst tone som utgangspunkt, så lenge de andre strengene er stemt i korrekt intervall til denne. Man vil ikke da få riktige akkorder slik at gitaren passer til andre instrumenter, og til innspilt musikk man vil spille med på, men man vil kunne lage perfekte harmonier med kjente grep, som er tilstrekkelig for eksempel for allsang. Metoder for å finne det riktige intervallet mellom strengene kan derfor være en god begynnelse for mange hobbygitarister. Når man har spilt en stund er det ikke uvanlig å huske intervallet mellom strengene, på samme måte som man lærer seg en melodi.Gitarer er stemt i kvarter, som betyr at den neste strengen skal være den fjerde tonen i skalaen (primtone, sekund, ters, kvart og så videre). På gitaren skal den dypeste strengen være en E, og E-skalaens kvart vil da være en A, som blir neste streng. En kvart opp fra A er en D. Avviket er intervallet fra G-strengen (streng nummer fire) som kun er en ters opp til H. === Metoder === Hvis man bruker den dypeste strengen som utgangspunkt, kan man følge et mønster for å finne korrekt tone for neste streng (se illustrasjon). Ved å holde den dypeste strengen nede i 5. bånd, vil den klinge med den tonen den neste strengen skal være. Når denne er stemt, kan også den holdes nede i 5. bånd, og gi tonen for neste streng. Den eneste unntaket fra å finne neste tone i 5. bånd, er den fjerde strengen som skal holdes i 4. bånd. Dette skyldes at avstanden til den neste strengen ikke skal være en kvart, men en ters. Den siste strengens tone finner man så i 5. bånd som vanlig. Når intervallene er korrekte, er den dypeste og lyseste strengen unisone, men med to oktavers avstand.For at gitaren også skal være i riktig toneleie, er man avhengig av en korrekt tone som kan fungere som utgangspunkt. Til dette kan man bruke en stemmegaffel, som i en standard utførelse vil gi kammertonen A, som er 440 Hz (hertz). Dette er tonen den nest dypeste strengen skal holde. Fra denne kan man så benytte ovennevnte mønster for å stemme de andre strengene. Trivia: Før i tiden var summetonen i fasttelefoner en A, og kunne brukes i stedet for stemmegaffel. Det finnes mange typer stemmebokser, tunere, som elektronisk tilbehør til strengeinstrumenter. Noen apparater vil tolke vibreringene fra gitaren og fortelle deg hvilken tone som klinger, og om den ligger over eller under perfekt pitch. Disse kommer i utførelser som kan legges på gitarkassen, eller festes på gitarhodet (clip-on tuner). Andre stemmebokser kobles til lydutgangen på gitarer som har pickup, og boksen har både inngang og utgang slik at de gjerne er en fast del av en gitarists sceneoppsett på konsert. Når den slås på vil den fungere som stemmeboks samtidig som den stopper lyden fra å gå videre til forsterker og høyttaleranlegg (mute), og når den slås av vil lyden slås på igjen. Prinsippet ved stemming er det samme; boksen viser hvilken tone strengen klinger med, og om den er over eller under pitch. At en stemmenboks er kromatisk betyr at den kan tolke halvtoner.Det finnes også et stort utvalg apper til smarttelefoner, som hjelper til med å finne riktige toner for hver streng. Noen av disse er også i stand til å tolke hvilken akkord man spiller, samt hvilke akkorder som benyttes i en innspilt låt. Per 2015 er utvalget stort og broket. === Alternative stemminger === Alternative stemminger, eller omstemminger, kalles skordaturer. Det er fritt frem å finne sin egen klang ved å justere forholdet mellom de seks strengene, så lenge man ikke strammer strengen så mye at den ryker, eller slakker den så mye at den ikke klinger. Det finnes likevel en del «standard alternative stemminger» som blir gjenbrukt fordi de gir både en pen klang, ligger innenfor hva strengene og instrumentet tåler, og rent fysisk gir muligheter for hånden til å sette grep. Vanlige grep vil ofte bli unyttige når man har stemt om gitaren, og man bruker også i større grad mange strenger åpent når man spiller.Eksempler på omstemminger: Drop D er en stemming hvor man helt enkelt har senket den dype E-strengen, slik at den i stedet klinger i en D. Man har da fått strengerekkefølgen D - A - D - G - H - E. Lytteeksempel Drop D: Double drop D er lik Drop D, men man har i tillegg senket den lyseste E-strengen: D - A - D - G - H - D Lytteeksempel Double Drop D: DADGAD har fått navnet sitt av tonerekkefølgen, og i tillegg til å senke begge E-strengene ned til en D som i eksempelet over, har man senket B-strengen (også kalt H-strengen) ned til en A. Lytteeksempel DADGAD: I tillegg til ovennevnte eksempler er det vanlig med åpne stemminger, hvor man stemmer gitaren i for eksempel åpen D, åpen C, åpen G og så videre. Da klinger gitaren som en hel akkord når man ikke holder noen av strengene. Så lenge strengene befinner seg i et nøyaktig trinn i forhold til hverandre, og ikke er «sur» og lager en disharmoni, er det bare fantasien, og gitaren som konstruksjon, som setter grenser. Selv dissonanser kan være spennende. === Capo === Se også hovedartikkelen CapoCapo er en klype som presser ned alle strengene i et bånd på gripebrettet. Den brukes ofte for å transponere, altså endre toneart, uten å endre fingersettingen. Transponering kan være ønskelig for å tilpasse akkompagnementet til en sangers vokale register, eller til andre instrumenter i et samspill. === Annet === En alternativ stemmemetode kan være å forlate 440 Hz som kammertonen A, og heller bruke Verdis A på 432 Hz, eller Mozarts og Beethovens A på 430 Hz. Før standarden 440 Hz ble innført i 1953 var dette vanlige frekvenser, og verden over hadde man både ulike og høylytte meninger om hva som var den korrekte kammertonen. Verdi skal ha uttalt at «det vi kaller A i Roma, er B-ess i Paris».For å få dette til må man ha en stemmeboks hvor man kan endre standardfrekvensen 440 Hz, noe som er mulig på de fleste elektroniske tunere. Alle toner senkes da ørlite, og mange opplever at spillefølelsen endres. Det finnes lytteeksempler på YouTube, hvor man får høre det samme musikkstykket i ulik frekvens. Mange opptak av klassiske musikkstykker spilt på originalistrumentene ligger også under dagens kammertone fordi instrumentet ble bygget for en annen tonehøyde. (Det finnes også konspirasjonsteorier som påstår at standarden 440 Hz ble innført å «stresse den menneskelige sjel» og slik få folk til å bli mer arbeidsomme, mens 432 Hz påstås å «gi sjelen harmoni».) == Læringsprosess == En gitar har mange både tilnærmings- og bruksmåter. Hvordan man best lærer noe nytt, samt hvordan man ønsker å bruke instrumentet, er individuelt. Ønsker man å akkompagnere, altså spille til sang, lærer man gjerne de vanligste grepene først, og høyrehåndsteknikker som strumming (å slå rytmisk) og fingerspill (å plukke enkeltstrenger). Ønsker man å bli sologitarist, vil man gjerne ha størst glede av å lære skalaer, og hvor på gripebrettet enkelttoner befinner seg, trene på hurtighet og på venstrehåndsteknikker som hammer-on (å slå strengen ned i båndet slik at den klinger) og bending (å strekke strengen mot ny tone ved å skyve den på tvers av gripebåndet).Hvilken sjanger man har lyst å bruke gitaren i kan også ha betydning for hva som er morsomst å lære først. Ønsker man å spille heavy metal er det kanskje mer interessant å lære power chords enn standardakkordene. Ønsker man å akkompagnere pop og visesang kan det være interessant å fokusere på å musisere innad i en akkord, og i overgangene mellom dem. Å begynne med noe man ikke interesserer seg for kan føre til at man legger gitaren fra seg for godt.Mange gitarister tilbyr privattimer for enkeltelever, og det finnes organiserte kurs hvor man lærer å spille gitar i en større gruppe. I Norge har man også den landsdekkende organisasjonen AKKS, som opprinnelig ble stiftet for å rekruttere, motivere, og synliggjøre kvinner i musikkbransjen, men som i dag er en kjønns- og aldersuavhengig organisasjon som tilbyr både kursing og øvingslokaler. I tillegg til å lære å spille et instrument, kan man ta samspillkurs og låtskriverkurs.Det finnes mange bøker med populære sanger, og tegninger av hvordan man skal holde fingrene for å spille dem. Lillebjørns Gitarbok er en klassiker i sjangeren, som i tillegg til å inneholde låter er en grundig læringsplattform. Internett er også i ferd med å bli en kvalitetsressurs hvis man ønsker å lære sanger og teknikker. Man finner tekster med både besifring og tabulaturer, og mange videoer med en trinn-for-trinn gjennomgang av nøyaktig hvordan en låt, et riff, eller en skala spilles.Jimi Hendrix, som står som nummer én på magasinet Rolling Stones liste over tidenes 100 beste gitarister, lærte seg selv å spille. Han er en av mange anerkjente gitarister som bare har funnet frem til lydene de ønsket seg, uten først å lære regler og metoder. == Referanser == == Litteratur == Westbrook, James (2015), An Illustrated History and Directory of Acoustic Guitars: A Visual Guide To More Than 150 Guitars From The Early 16Th Century Up To The Modern Day. Southwater. ISBN 978-1780193748 Freeth, Nick (2011), The Illustrated Directory of Guitars: A Collector's Guide to Over 300 Instruments, From Early Acoustic to the Latest Electrics. Chartwell Books. ISBN 978-0785828006 Hunter, Dave (2003), Acoustic Guitars: The Illustrated Encyclopedia. Thunder Bay Press. ISBN 978-1592230518 Erlewine, Dan (2007), The Guitar Player Repair Guide - 3rd. Backbeat Books. ISBN 978-0879309213 Rubin, Dave (2012), Guitarist's Guide to Maintenance & Repair. Hal Leonard Corporation. ISBN 978-1458412157 Erlewine, Dan (2011), How to Make Your Electric Guitar Play Great. Backbeat Books. ISBN 978-0879309985 Hiscock, Melvyn (2003), Make Your Own Electric Guitar. NBS Publications. ISBN 978-0953104901 Bogdanovich, John S. (2007), Classical Guitar Making: A Modern Approach to Traditional Design. Sterling. ISBN 978-1402720604 Siminoff, Roger H. (2002), The Luthier's Handbook: A Guide to Building Great Tone in Acoustic Stringed Instruments. Hal Leonard Corporation. ISBN 978-0634014680 Courtnall, Roy (1993), Making Master Guitars. Robert Hale. ISBN 978-0709048091 Robinson, Larry (2005), The Art of Inlay & Expanded: Design & Technique for Fine Woodworking. Backbeat Books. ISBN 978-0879308353 Solberg, Tor. Wik, Espen (2004) Spill gitar!. Norsk noteservice. ISBN 978-8280890375 Lundestad, Svein (2007) Spill klassisk gitar. Norsk noteservice. ISBN 978-8280890313 == Eksterne lenker == (en) Guitars – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Guitar – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Study Guide GUITAR (.pdf), nettstedet imaginationstationtoledo.org Most Popular Musical Instruments, nettstedet indigoboom.com Acoustic guitar buying guide, nettstedet sweetwater.com Choosing a Classical Guitar, nettstedet tweakheadz.com All About Archtop Acoustics, nettstedet guitarplayer.com MusicRadar Basics: electric guitar, nettstedet musicradar.com Ultimate Guitar Tabs, nettstedet ultimate-guitar.com JustinGuitar free guitar lessons, nettstedet justinguitar.com Heilbrunn Timeline of Art History - The Guitar, nettstedet metmuseum.org Lær om gitaren steg-for-steg, nettstedet onlinegitar.no AKKS - Musikkopplæring - Øvingsrom - Konserter, nettstedet akks.no Musikkordboken, musikkordboken.no

Gitar er et allsidig strengeinstrument som finnes i svært mange hjem, på mange ulike typer konsertarenaer, og i mange kulturer. Den er blant verdens mest populære instrumenter, og det lages flere gitarer hvert år enn alle andre instrumenter til sammen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gullpucken

2023-02-04

Gullpucken

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ishockey i Norge', 'Kategori:Norske idrettspriser', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1959']

Gullpucken er en æresbevisning som tildeles årets beste ishockeyspiller på norske klubb- og landslag. Prisen skal «tildeles den norske spiller senior menn og kvinner som gjennom spill på klubb- og landslag har vært den fremste utøver i sesongen».Prisen ble første gang utdelt i 1959. Det er Norges Ishockeyforbund som står for utvelgelsen og utdelingen.

Gullpucken er en æresbevisning som tildeles årets beste ishockeyspiller på norske klubb- og landslag. Prisen skal «tildeles den norske spiller senior menn og kvinner som gjennom spill på klubb- og landslag har vært den fremste utøver i sesongen».Prisen ble første gang utdelt i 1959. Det er Norges Ishockeyforbund som står for utvelgelsen og utdelingen. == Mannlige vinnere == == Kvinnelige vinnere == == Para ishockeyishockey == == Referanser == == Eksterne lenker == Utmerkelser-akummulert

Gullpucken er en æresbevisning som tildeles årets beste ishockeyspiller på norske klubb- og landslag. Prisen skal «tildeles den norske spiller senior menn og kvinner som gjennom spill på klubb- og landslag har vært den fremste utøver i sesongen».