id
stringlengths 6
6
| split
stringclasses 1
value | rating
int64 1
6
| category
stringclasses 9
values | day
int64 1
31
| month
int64 1
12
| year
int64 2k
2.02k
| excerpt
stringlengths 0
662
| language
stringclasses 2
values | source
stringclasses 8
values | authors
stringclasses 583
values | title
stringlengths 2
328
| url
stringlengths 20
178
| text
stringlengths 13
22.9k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
000431 | train | 6 | games | 27 | 1 | 2,010 | Star Wars, ta deg en bolle! | nb | p3 | Rune Håkonsen | Mass Effect 2 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/mass-effect-2 | Mass Effect 2
Star Wars, ta deg en bolle!
Jeg har ofte kritisert spill for å være middelmådige historiefortellere i forhold til det etablerte filmmediet.
Innimellom har det kommet unntak, spill som røsker fordommene vekk og leverer en spennende historie slik bare et spill kan.
I løpet av det siste året har det likevel kommet så mange historiesterke spill at jeg tror vi snart kan slå fast at spill endelig begynner å finne sin fortellerstemme.
Mass Effect 2 fører an inn i 2010 med et narrativ som i mange år fremover kommer til å bli sett på som et høydepunkt, og av mange et mesterverk.
Jeg vegrer meg for å ta det ordet i min munn, men jeg kan skrive under på at Mass Effect 2 kommer til å dominere spillåret 2010.
He's back baby!
Shepard er tilbake, enten i samme form som du hadde i eneren (mer om det litt senere) eller utformet i ditt bilde.
Du får relativt greie muligheter til å tilpasse karakteren din i starten av spillet, men Bioware har likevel satt ganske s trenge begrensninger for at karakteren skal holde seg til historien.
Det tror jeg var et riktig valg av spillstudioet.
Fjerne menneskekolonier på randen av det kjente universet forsvinner plutselig, alle menneskene er borte som dugg for solen.
En mytisk og mystisk rase romvesener ved navn Collectors har havnet i søkelyset, men de har ikke tidligere vært så kjipe.
I tillegg bor de langt utenfor det kjent område, så det er ingen som har kontakt med dem.
Du, i rollen som Shepard, må se nærmere på saken.
Det hele på oppdrag fra Cerebus, et selskap med en promennesklig agenda, som også har et heller frynsete rykte for sin behandling av andre raser.
Dermed er romeventyret i gang, og jeg skal si såpass at historien tar mange svinger og overraskende vendinger.
Valgets kvaler
Dine valg fører karakteren din mellom den gode (Paragon) og den onde (Renegade) siden i universet.
Dine handlinger vil dermed påvirke hvordan forskjellige karakterer reagerer på deg og dine formuleringer.
I tillegg til å kunne velge forskjellige alternativer i samtalene, kan du også bruke knappetrykk til å utløse såkalte QTEs (Quick Time Events), hvor du ved å bruke enten venstre eller høyre avtrekkerknapp kan styre din karakters moralske valg.
Dette er kanskje ikke en veldig viktig funksjon i spillet, men det gir meg likevel større tilknytning til min karakter.
Han handler nå slik jeg ville gjort i mye større grad, og det hjelper meg i å få større empati for han og hans handlinger.
Grafikken i Mass Effect 2 er også førsteklasses, noe som best kommer frem i PC-versjonen av spillet (gitt at du har en kraftig maskin selvfølgelig).
Xbox 360-konsollen viser seg også fra en flott side, og jeg blir enda overrasket over hva konsollen klarer å levere.
Omgivelsene og miljøene er varierte, og detaljrikdommen gjør at jeg flere ganger måtte stoppe opp for å kikke meg litt omkring.
Hva føler du nå?
Den største svakheten (både på Xbox 360 og PC) er likevel ansiktsanimasjonene.
Mens stort sett alt annet grafisk sett er på topp, mangler ansiktene til karakterene evnen til å vise troverdige reaksjoner.
Uansett situasjon så ser de fleste av karakterene ut som de har fått tre ganger så mye Botox som legen anbefalte.
De er stive og uten evne til å skape empati eller innlevelse, dessverre.
Vi trenger ikke se lenger tilbake en Uncharted 2 for et spill som klarte å formidle menneskelige følelser i ansiktene til karakterene.
Spiller.no møtte producer Jesse Houston under årets GamesCom-messe i Köln, se intervjuet under.
Kontrollsystemet på Xbox-en har i løpet av årene siden sist Mass Effect-spill blitt enda litt mer raffinert.
Jeg har ikke problemer med å holde kontrollen i store og komplekse kampsituasjoner, heller tvert i mot.
Jeg har god kontroll og klarer å gi mine lagkamerater kommandoer stort sett, stort sett fordi noen ganger så går den kunstige intelligensen helt bananas.
Miranda, en av karakterene du møter helt i starten av spillet, er for eksempel veldig glad i å leke Rambo.
Mens jeg ligger i skjul bak noen kasser for å vente på det riktige øyeblikket da jeg hopper opp med granatkasteren min, liker Miranda å løpe rett ut i kryssilden mens hun samtidig roper på hjelp.
Jeg kommer ikke for å redde deg neste gang Miranda.
Dyktige stemmeskuespillere, stort sett
Knallgode stemmeskuespillere er også å finne overalt i spillet.
Selv om det er merkelige romvesener som snakker som en foss eller beintøffe actionmenn, så overbeviser Mass Effect 2 sine karakterer sånn rent stemmemessig.
Det er befriende at de har forstått viktigheten av nettopp dette.
Men det finnes selvfølgelig unntak, et spesielt unntak for å være spesifik.
Seth Green, mannen bak tv-serien Robot Chicken og stemmen til Chris i Family Guy, har sikkert mange gode kompiser i spillbransjen.
Neste gang bør de gjøre han en tjeneste og holde han utenfor Mass Effect-serien.
Hans tolkning av piloten på romskipet Normandy er helt uten innlevelse og på grensa til irriterende, skam deg Green.
Redd universet
Universet og menneskeheten har jeg derimot mye mer lyst til å redde, og i Mass Effect 2 kommer jeg i alle fall et steg nærmere drømmen.
Mass Effect 2 er en fortellermessig triumf som spill, og dytter den interaktive fortellingen mot nye høyder.
Tross i at Mass Effect 2 har sine feil, som en uslepen diamant, så er det fortsatt en diamant.
En uovertruffen historie, en måte å fortelle historien på som kommer til å setter spor etter seg og troverdige karakterer gjør Mass Effect 2 til et romeventyr jeg kommer til å vende tilbake til i hele 2010
|
000432 | train | 2 | screen | 28 | 1 | 2,010 | En søt og velmenende, men også forutsigbar og tannløs, film. Jeg liker humor som biter litt. Denne filmen trenger gebiss. | nb | p3 | Birger Vestmo | Did you hear about the Morgans? | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/did-you-hear-about-the-morgans | Did you hear about the Morgans?
En søt og velmenende, men også forutsigbar og tannløs, film.
Jeg liker humor som biter litt.
Denne filmen trenger gebiss.
Hugh Grant og Sarah Jessica Parker møtes til dyst i den ganske så unødvendige komedien «Did you hear about the Morgans?».
Den er søt og velmenende, men også ufattelig forutsigbar og tannløs.
Jeg liker humor som biter litt.
Denne filmen trenger gebiss.
Vitne til mord
Ekteparet Paul og Meryl Morgan (Hugh Grant og Sarah Jessica Parker) må inn i et midlertidig vitnebeskyttelsesprogram etter å ha sett et mord bli begått i New York.
De blir flyttet til den bittelille byen Roy i Wyoming, der de må bo hos sheriff Wheeler (Sam Elliott).
Problemet er at Paul og Meryl er separerte, og må nå forsøke å reparere ekteskapet samtidig som de har en leiemorder etter seg.
Kjemien mangler
Det viktigste i slike filmer er at skuespillerne har den litt vanskelig definerbare kjemien i samspillet.
Hugh Grant og Sarah Jessica Parker har det dessverre ikke.
Jeg føler ikke på noe tidspunkt at dette er to mennesker som hører sammen og som jeg bør binde meg følelsesmessig til.
Deres forhold til sheriffen og hans skyteglade kone (Mary Steenburgen) kunne med hell gitt filmen kontrastfylt komikk, men det utnyttes ikke.
De er kun tilstede for å gi overfladisk livskunnskap fra grasrota.
Ren og skjær latskap
Jeg føler heller ikke at ekteparet Morgan er under noen direkte trussel.
Det er rimelig åpenbart fra starten at dette ikke er den typen film der en leiemorder vil lykkes.
Når han tilslutt dukker opp, løses situasjonen så og si uten noen former for action eller spenning.
Det er synd, for omstendighetene legges til rette for fartsfylt underholdning.
Så hvorfor skjer ikke det?
Det må skyldes ren og skjær latskap!
Rett og slett dårlig
Jeg har lenge vært en av Hugh Grants tilhengere.
Jeg liker stort sett alle de romantiske komediene han er med i, selv de middels gode.
Men «Did you hear about the Morgans» er rett og slett dårlig.
Lite fungerer som det skal, og det ble en utilfredsstillende filmopplevelse for min del.
Regissør Marc Lawrence har laget flere romantiske komedier på 2000-tallet.
Jeg synes at både Grant og Lawrence nå bør vurdere å prøve seg i nye sjangere
|
000433 | train | 4 | screen | 28 | 1 | 2,010 | Filmpolitiet liker at det lages slike naive, uskyldige filmer. Dette er finfin underholdning med spenning for de minste, og med nostalgisk sus for de store. | nb | p3 | Birger Vestmo | Olsenbanden Jr. Mestertyvens skatt | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/olsenbanden-jr-mestertyvens-skatt | Olsenbanden Jr.Mestertyvens skatt
Filmpolitiet liker at det lages slike naive, uskyldige filmer.
Dette er finfin underholdning med spenning for de minste, og med nostalgisk sus for de store.
«Olsenbanden Jr – Mestertyvens skatt» er en koselig familiefilm av det svært trygge slaget.
Regissør Arne Lindtner Næss viker ikke fra oppskriften som har gjort disse juniorfilmene til en suksess på norske kinoer.
Og hvorfor skulle han det?
Dette er kanskje ikke banebrytende filmkunst, men det er finfin underholdning med spenning for de minste, og med nostalgisk sus for de store.
Jakter på Ole Høilands skatt
Egon overhører en samtale som tyder på at han har en bestefar i Fredrikstad, og at han skal ha gjemt vekk en stor slump penger.
Egon fikser det slik at den forestående skoleturen går til Østfold, slik at han kan møte bestefaren.
Det blir starten på et eventyr som tar Olsenbanden
Jr fra Gamlebyen i Fredrikstad via Akershus festning til Oslomarka på jakt etter den legendariske mestertyven Ole Høilands skatt.
Sjarmerende trekløver
Som i de tidligere filmene kunne nok flere av actionsekvensene vært tøffere.
Jeg savner mer fysisk humor og slapstick.
Mange av fallene og kræsjene i denne filmen skjer utenfor kamera.
Det hadde kanskje vært morsommere om vi hadde fått se noen flere stunts.
Men det Olsenbanden
Jr ikke har av action, tar den igjen på sjarmen.
Dette er andre gang Fridtjof Tangen og Jonas Hoff Oftebro spiller henholdsvis Benny og Kjell, mens Thomas Stene-Johansen debuterer som Egon.
De tar godt vare på de klassiske figurenes karakteristiske trekk og manerer.
Blottet for korrumperende innhold
Jeg synes det er ganske morsomt å følge Olsenbanden
Jr på skattejakt.
Fortidens spor er lagt opp i rene Dan Brown-stil, uten at filmen blir helt DaVinci-koden av den grunn, men vi føler at vi er med på et respektabelt eventyr.
Klimakset foregår i skogen, uten at spenningsnivået er overveldende.
Kanskje kunne filmen våget litt mer, men samtidig gjør dette at selv de aller minste får en ufarlig hyggestund på kino, totalt blottet for korrumperende innhold.
Koser meg på kino
Jeg liker «Olsenbanden Jr.
Mestertyvens skatt».
Jeg liker at det lages slike naive, uskyldige filmer.
Og jeg liker at det foregår på norsk.
Kanskje er det fordi jeg har gode minner fra da jeg lo av Olsenbanden senior på kino i gamle dager.
Jeg ler kanskje ikke like mye lenger, men jeg koser meg.
Det er også en fin følelse å ha i kinosalen!
|
000434 | train | 5 | screen | 28 | 1 | 2,010 | En merksnodig film som det lukter både Charlie Kaufman og Terry Gilliam av. Jeg elsker den! | nb | p3 | Birger Vestmo | Cold Souls | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/cold-souls | Cold Souls
En merksnodig film som det lukter både Charlie Kaufman og Terry Gilliam av.
Jeg elsker den!
«Cold Souls» er historien om en mann som vil bli kvitt sjela si, og hvilke ringvirkninger det får.
Det er en merksnodig film som det lukter både Charlie Kaufman og Terry Gilliam av, og jeg elsker den!
Den stiller filosofiske spørsmål i et slags alternativt, men troverdig, univers.
Den morer ved å være annerledes, underholder med godt skuespill og pirrer fantasien med et smart skrevet manus.
«Cold Souls» anbefales varmt!
Vil bli kvitt sjela
Skuespilleren Paul Giamatti (Paul Giamatti) sliter med å takle sitt nye teaterstykke.
Rollen i Tsjekhovs
«Onkel Vanja» tærer på psyken hans, og han føler seg tom og utbrent.
Så ser han en annonse fra et selskap som tilbyr seg å trekke ut sjelen og lagre den til kunden vil ha den tilbake.
Giamatti håper at han uten sjel blir kvitt tungsinnet, og dermed kan gjennomføre produksjonen.
Men han skal oppdage at det ikke er bare bare å fungere uten sjel.
Herlig skrudd film
Regissør og manusforfatter Sophie Barthes har laget en herlig skrudd film som vekker assosiasjoner til såpass ulike filmer som Michel Gondrys «Evig solskinn i et plettfritt sinn» og Paul Verhoevens «Total Recall».
Også her handler det nemlig om noen som ønsker å være en annen enn den man er, og tukler med sjelen og sinnet for å oppnå det.
Det er naturligvis en fantasi, men en som jeg vil tro ganske mange har hatt.
Her fabuleres det over mulige konsekvenser.
Infløkt, men ikke uforståelig
Filmen tar vendinger som jeg ikke vil avsløre her.
Jeg kan bare si at det blir ganske innfløkt etterhvert, uten at jeg noen gang mister oversikten over det som foregår.
Om du ikke forstår alt med en gang må du bare ha tålmodighet.
Det meste vil bli forklart, bare ikke prosessen der sjela blir ekstraktet.
Men vi trenger ikke noen tekniske detaljer, for det er ikke det det handler om.
Bemerkelsesverdig regidebut
Paul Giamatti gjør som vanlig en solid figur i hovedrollen, og det at han later som om han spiller seg selv, gir filmen en merkelig form for troverdighet.
Joda, «Cold Souls» er rar, men jeg liker rare filmer.
Har også du sansen for Charlie Kaufmans filmer, vil du finne mye å sette pris på i Sophie Barthes sin spillefilmdebut.
Dette er et navn å merke seg.
Hennes første er i hvert fall bemerkelsesverdig
|
000435 | train | 4 | screen | 4 | 2 | 2,010 | En ganske kul vampyrfilm, med mange interessante ideer som kunne ha blitt utnyttet bedre. Definitivt ikke blodfattig! | nb | p3 | Birger Vestmo | Daybreakers | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/daybreakers | Daybreakers
En ganske kul vampyrfilm, med mange interessante ideer som kunne ha blitt utnyttet bedre.
Definitivt ikke blodfattig!
Jeg har anklaget visse nylige vampyrfilmer for å være blodfattige.
Dette argumentet kan jeg definitivt ikke bruke om «Daybreakers», for er det noe den ikke er, så er det blodfattig.
Her sprutes det rød tyktflytende væske i scene etter scene.
Faktisk så mye at til og med jeg føler det blir litt overdrevet av og til.
Men «Daybreakers» har blitt en ganske kul vampyrfilm, med mange interessante ideer som kunne ha blitt utnyttet bedre.
Mennesker i blodbank
Året er 2019.
Nesten hele befolkningen på kloden har blitt vampyrer.
De få menneskene som er igjen er enten på rømmen, eller satt i blodbanker som supplerer vampyrene med føde, altså blod.
Hematologen Edward Dalton (Ethan Hawke) forsøker å skape et syntetisk blodsubstitutt, altså «TruBlood», men blir så kontaktet av en gruppe mennesker under ledelse av «Elvis» (Willem Dafoe), som påstår de har funnet en kur mot vampyrviruset.
Går tom for blod
Jeg liker måten filmen tar oss med inn i vampyrverden på.
Den gir et grymt bilde av hvordan en verden befolket med vampyrer ville sett ut, og hvordan de ville ha innrettet seg etter sine behov, for eksempel i forhold til sola.
Jeg liker også hvordan vampyrene er i ferd med å gå tom for blod, hva som da skjer med dem, og hvordan dette bekjempes.
Det er kanskje litt betenkelig at vampyrene ikke har sørget for en bedre tilførsel av blod, men også mennesker sulter i blant.
Pøses på med gørr og blod
Filmen er regissert av brødrene Michael og Peter Spierig.
De har gode øyne for det visuelle, og propper filmen full av kule bilder.
Av og til får jeg følelsen av at filmen er en slags vampyrutgave av «Blade Runner».
Men i den siste delen pøses det på med gørr og blod, som kanskje undergraver manusets tanker og ideer i utgangspunktet.
Jeg er ikke så fornøyd med måten filmen avsluttes på, med tanke på potenisalet den hadde.
Splattes i alle himmelretninger
Men «Daybreakers» har likevel blitt en kul vampyrfilm, med mange gode ingredienser, først og fremst bøttevis med blod.
Ja, jeg vet det kan virke litt suspekt, men jeg liker når filmskapere tør pøse på med sterke virkemidler.
Her splattes det fra alle himmelretninger, og det er smått utrolig at filmen ikke fikk 18-års grense, men 15
|
000436 | train | 4 | screen | 4 | 2 | 2,010 | En interessant film, der du føler både det historiske suset og folkets forventninger til Sør-Afrikas nye tidsalder. | nb | p3 | Birger Vestmo | Invictus - de uovervinnelige | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/invictus-de-uovervinnelige | Invictus - de uovervinnelige
En interessant film, der du føler både det historiske suset og folkets forventninger til Sør-Afrikas nye tidsalder.
Enhver ung nasjon trenger sine helter.
«Invictus» forteller historien om hvordan et rugbylag var med på å forme det nye Sør-Afrika under president Nelson Mandelas forsoningslinje.
Regissør Clint Eastwood tar i bruk god, gammeldags fortellerteknikk.
Han fornyer seg kanskje ikke som filmskaper, men det han gjør virker fremdeles.
Det har blitt en interessant film, der du virkelig føler både det historiske suset og folkets forventninger til landets nye tidsalder.
Rugby som forenende element
Filmen følger Nelson Mandela (Morgan Freeman) i hans første år som president.
Rugbylandslaget Springboks er et forhatt symbol på det gamle Sør-Afrikas apartheidpolitikk, men Mandela ser muligheten til å gjøre laget til et forenende element mellom den sorte og hvite befolkningen.
Han inviterer lagkapteinen Francois Pienaar (Matt Damon) for å formidle ønsket om at Springboks skal vinne rugby-VM i 1995.
Mandela gir Pienaar diktet «Invictus» til inspirasjon.
En kamp om et land
Det er en oppløftende historie om hvordan denne gruppen sportsutøvere plutselig befant seg i sentrum av et lands forsoning.
Eastwood belyser situasjonen fra flere hold, og lar oss forstå den dype mistroen som den sorte og hvite befolkningen hadde til hverandre.
Han skildrer også godt den ville atmosfæren rundt den avgjørende rugby-kampen, som er mye mer enn en kamp om en ball, det er en kamp om et land.
Vi skjønner at mye står på spill, noe som gjør filmens rugby ganske spennende.
Freeman glimrende som Mandela
Det føles alltid enklere å bedømme en skuespillers innsats i rollen som en kjent person.
Morgan Freeman er glimrende som Mandela, meget lett gjenkjennelig.
Han greier også å fremstille ham troverdig uten å overdrive hans fakter, manerer og talemåter.
Vi forstår gjennom Freemans spill hvorfor Mandela greide å oppnå respekt fra alle hold, også blant de som i utgangspunktet hadde dyp skepsis til ham.
Uten unødvendige krumspring
«Invictus» er bygget opp som en klassisk sportsfilm, bare med atskillig mer på spill enn vanlig.
Jeg liker det som er gjort her.
Det gjør også Oscar-akademiet, som nominerte både Morgan Freeman og Matt Damon for sin innsats.
Clint Eastwood viser seg nok en gang som en trygg og god regissør som vet hvordan en historie skal fortelles på film, uten unødvendige krumspring
|
000437 | train | 3 | screen | 11 | 2 | 2,010 | Den er ikke uten kvaliteter, men oppleves som en skamløs kopi av Harry Potter. | nb | p3 | Birger Vestmo | Percy Jackson og lyntyven | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/percy-jackson-og-lyntyven | Percy Jackson og lyntyven
Den er ikke uten kvaliteter, men oppleves som en skamløs kopi av Harry Potter.
Rick Riordans bøker om Percy Jackson har allerede blitt en suksess.
Den første filmen, «Percy Jackson og lyntyven», blir kanskje også det, men det er ikke spesielt fortjent.
Den ligner altfor mye på Harry Potter-filmene, med samme form, samme struktur og samme regissør som på Potter 1 og 2, nemlig Chris Columbus.
Den er ikke uten kvaliteter, men jeg opplever den mest som en skamløs kopi.
Poseidons hemmelige sønn
Himmelguden Zevs er sint, for noen har stjålet lynet hans.
Mistanken rettes mot havguden Poseidons hemmelige sønn, Percy Jackson (Logan Lerman).
Percy tror han er en helt vanlig gutt, men oppdager nå at han faktisk er en halvgud.
De greske gudene har det nemlig med å ha seg med jordlige damer, noe som resulterer i et noe spesielt avkom.
Percy må nå rømme Los Angeles og dra til en bortgjemt skogsleir for å forberede seg på utfordringene han står overfor.
For mange Potter-paralleller
Dette ligner altså litt for mye på Harry Potter til at det er morsomt en gang.
Det handler om en ung gutt som oppdager at han har spesielle evner, blir sendt på en spesialskole for å lære og mestre dem, og danner et trekløver med ei tøff jente og en morsom gutt.
De må så være ulydige elever for å overvinne en fare som har med hovedpersonens slektskap å gjøre.
Chris Columbus har sagt i intervjuer at han har forsøkt å luke ut Potter-paralleller fra filmen, men kan umulig ha prøvd spesielt hardt.
Nytt tenåringsidol
Hovedrollen er grei nok.
Logan Lerman har mye av den samme sjarmen som den allerede litt for gamle Zac Efron.
Et nytt tenåringsidol kan ha sett dagens lys.
Men de greske gudene må vite hva Sean Bean, Kevin McKidd, Catherine Keener og Pierce Brosnan gjør i denne filmen.
De må fremføre dialog som må ha virket uvanlig teit i manusform, og det høres ikke stort bedre ut på film.
I det hele tatt er ikke bruken av gresk mytologi særlig kul, og det blir nesten parodisk når moromann Steve Coogan dukker opp som dødsguden Hades.
Må finne sin egen identitet
Men «Percy Jackson og lyntyven» har i hvert fall noen kule effektscener, og et morsomt intermezzo med Uma Thurman med et, bokstavelig talt, drepende blikk.
Jeg ser også potensialet til en filmserie her, men det første forsøket er bare delvis vellykket.
Skal Percy Jackson leve et langt kinoliv, bør serien finne en mer særegen identitet enn denne filmen greier å formidle.
|
000438 | train | 5 | screen | 11 | 2 | 2,010 | En øm, varm og sår historie om en svært ulykkelig mann, gnistrende godt spilt av Colin Firth! | nb | p3 | Birger Vestmo | A single man | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/a-single-man | A single man
En øm, varm og sår historie om en svært ulykkelig mann, gnistrende godt spilt av Colin Firth!
«A single man» er en øm, varm og sår historie om en svært ulykkelig mann, gnistrende godt spilt av Colin Firth i en karrieretoppende rolleprestasjon!
Regissør Tom Ford gjør en modig og imponerende debut som vil sitte i deg en god stund.
Jeg er litt usikker på om jeg liker slutten eller ikke, men jeg lar foreløpig tvilen komme tiltalte til gode, fordi «A single man» rørte meg så.
Sørger over død partner
Professoren George (Colin Firth) sørger fremdeles over tapet av sin partner Jim (Matthew Goode), 8 måneder etter at han omkom i en bilulykke.
Omgivelsene vet det ikke, for året er 1962, og homofili er noe man skjuler.
Hans eneste støtte er venninnen Charley (Julianne Moore), som ser på George som mannen i sitt liv.
Filmen skildrer en dag der George har bestemt seg for at alt skal bli annerledes.
Frykt, forvirring og rådløshet
«A single man» er basert på en roman av Christopher Isherwood, og tegner et bilde av et sterkt kjærlighetsbånd som brytes når den ene dør.
Scenen der George får dødsbudskapet er særdeles beskrivende, fordi jeg ser frykten, forvirringen og rådløsheten i Georges øyne i det han synker sammen i stolen.
Her viser Colin Firth virkelig hva som bor i ham!
Vi får ta del i Georges stille desperasjon - han roper lydløst - og kan til en viss grad forstå motivasjonen bak hans videre handlinger.
Øyeblikk av ren visuell poesi
Tom Ford forteller historien med et modig filmspråk som blander fortid og nåtid, drømmer og virkelighet.
Det er øyeblikk her av ren visuell poesi!
Jeg er litt mindre imponert over fargebruken, som er litt for åpenbar:
Sterke farger når George er glad, blasse farger når han er trist.
Og plutselig leker Ford Bruce Weber og filmer hele scener i svart/hvitt.
Kanskje hadde jeg likt filmen enda bedre med et mer helhetlig og konsekvent utseende?
Los Angeles anno 1962 er i hvert fall smakfullt skildret!
Lovende debut fra motestjerne
Tom Ford har allerede vært stjerne i motebransjen, blant annet som klesdesigner og kreativ sjef hos Gucci, og har nå sitt eget motehus.
Jeg håper inderlig han kan fortsette som filmregissør på si, for «A single man» viser at mannen også har talenter bak kamera!
Jeg opplever denne filmen som en følelsesladet påminnelse om kjærlighetens styrke og livets skjørhet.
|
000439 | train | 4 | screen | 11 | 2 | 2,010 | Interessant science fiction fra debuterende regissør Duncan Jones, David Bowies sønn! | nb | p3 | Birger Vestmo | Moon | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/moon | Moon
Interessant science fiction fra debuterende regissør Duncan Jones, David Bowies sønn!
Duncan Jones debuterer stilmessig og selvsikkert som regissør med «Moon».
Jeg ble raskt nysgjerrig på denne science fiction-filmen, fordi jeg skjønte ikke umiddelbart hvor handlingen ville ta meg.
Er konfliktene som skildres interne eller eksterne?
Er hovedpersonen paranoid, eller er det omgivelsene det er noe i veien med?
Hold ut, for du vil få svar, og det vil være verdt det.
Mannen på månen
Sam Bell (Sam Rockwell) er eneste ansatt på et energiutvinningsanlegg på månens bakside.
Direktelinken til jorda er ute av stand, og roboten GERTY (med Kevin Spaceys stemme) er hans eneste samtalepartner.
Sam har bare to uker igjen av en kontrakt på tre år, men så begynner han å oppleve merkelige ting på stasjonen.
Og med det ender dette handlingsreferatet!
Kombinasjon av sjangerens høydepunkter
Det er ingenting å si på stemningen i «Moon».
Duncan Jones (sønn av David Bowie) er åpenbart inspirert av sjangerens høydepunkter.
Filmen oppleves som en slags kombinasjon av filmsettet i «Alien», månesekvensene i «2001» og mystikken i «Solaris».
En snakkende robot er også et velkjent sci-fi-element, men det er lenge uvisst om GERTY virkelig er en god hjelper, eller nok en Hal 9000.
Noen logiske brister
Jeg har innvendinger mot filmens plott, for her er det noen logiske brister ute og går.
For eksempel: filmen forteller oss tidlig at dette anlegget på månens bakside supplerer 70% av jordas totale energiforbruk.
Og det er én eneste mann på jobb!?
Her er det litt for mange mulige feilkilder til at det kan være hensiktsmessig.
Det er andre spørsmål som reiser seg, også, men de må du nesten stille deg selv når du ser filmen.
Glimrende hovedrolle av Rockwell
Likevel er «Moon» et forfriskende innslag i en sjanger det lages altfor få filmer i.
Jeg må dessuten skynde meg å nevne hovedrolleinnehaver Sam Rockwell, som gjør en glimrende innsats som Sam Bell.
Han har et uvant følelsesspekter å spille på, noe du vil forstå når du ser filmen.
|
000440 | train | 5 | games | 12 | 2 | 2,010 | På havets bunn er du helt alene. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Bioshock 2 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/bioshock-2 | Bioshock 2
På havets bunn er du helt alene.
Ti år etter hendelsene i det første Bioshock-spillet, begynner noe å røre seg dypt under overflaten igjen.
Den tapte undervannsbyen Rapture har vært stille og øde lenge, men stadig vekk dukker det opp nyheter om småjenter som forsvinner sporløst fra land langs Atlanterhavskysten.
Dermed er alt pakket og klart for et nytt besøk til den mystiske og mørke undervannsmetropolen.
I rollen som Big Daddy (en robot altså, ikke en amerikansk actionhelt) må du i tillegg til å redde ditt eget liv, redde jentene fra den ukjente og usynlige fienden.
Vettskremt
Jeg skal være helt ærlig med deg som leser denne anmeldelsen.
Jeg både hater og elsker Bioshock 1 og Bioshock 2.
Jeg elsker spillene fordi det ikke finnes noe annet spill som blander sammen miljø, design, lyd og musikk til en uslåelig atmosfære.
Følelsen av å være til stede langt under havoverflaten, følelsen av gammel storhet og stormannsgalskap, og ikke minst følelsen av å være alene.
Av akkurat samme grunn hater jeg spillene, fordi de fremkaller en primal frykt og et overlevelsesinstinkt jeg ikke oppsøker til vanlig.
Kall meg pyse (helst ikke), men jeg måtte som i det første spillet ta pauser i Bioshock 2 for å ikke få en overbelastning.
Betyr dette at Bioshock 2 er verdens beste spill?
Langt der ifra.
Kliss likt
Med visse modifikasjoner så er både våpnene, kampene og fiendene stort sett det samme vi så i Bioshock.
Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting, men jeg står igjen ovenfor et spill som føles mer som en utvidelsespakke enn et selvstendig og nytt spill.
Den spenningen jeg opplivede da jeg besøke Rapture for første gang er borte, men trass i disse likhetene så er Bioshock 2 et mer gjennomarbeidet spill.
Spillmekanikken og brettene er mesterlig balansert, og blandingen mellom nye våpen, «tonics» og andre krefter gjør kampsystemet bedre enn i forgjengeren.
Et steg frem, to tilbake
Det som ikke er bedre enn i forgjengeren er dessverre historien.
Bioshock 2 sitt fokus ligger på at du i rollen som en Big Daddy-robot skal befri småjenter som har blitt kidnappet.
Din robot er selvfølgelig spesiell (han heter Delta), og du oppdager at Dr. Sophia Lamb har tatt styringen over undervannsbyen.
Dr.
Lamb sier du?
Hvem er dette.
Jo, hun var visst nær godeste Andrew Ryan (han som bygde byen) en gang i tiden, og hun har at på til vært i byen hele tiden.
Det første jeg spurte meg selv om var hvor i alle dager var hun i det første spillet da?
Jeg har skrevet lite om grafikken i Bioshock 2, rett og slett fordi den er som i eneren; fin, flott og stemningsrik.
Ferdig med den saken.
Lyden er likevel det som løfter Bioshock-spillene opp et ekstra hakk.
Den sømløse bruken av 50-talls svisker, orkestrerte perler og stemningsmusikk gjør besøket i undervannsbyen til et besøk du vil huske i lang tid frem over.
Som en sveitserost
Bioshock 2 er et knakende godt spill, som gjør mye bedre inn i forgjengeren.
Likevel mangler spillet en x-faktor, noe som løftet det første spillet til uante høyder.
Og det er opptil flere hull i plottet som sverter et ellers flott actionspill.
Det er kanskje ikke like spennende å utforske Rapture for andre gang, men likte du eneren liker du garantert toeren
|
000441 | train | 5 | games | 15 | 2 | 2,010 | Et spill uten sidestykke, men ikke uten feil. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Heavy Rain | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/heavy-rain | Heavy Rain
Et spill uten sidestykke, men ikke uten feil.
Heavy Rain viser nok en gang at spill er det mest fleksible og uforutsigbare underholdningsmediet vi har.
Bøker og tekst finnes i mange former; tegneserier, aviser, romaner og noveller har alle sin funksjon.
Vi leser noen på bussen, mens nobelprisvinnende litteratur tar vi gjerne på senga eller i sofaen på kvelden.
Spill er like variert, alt fra små spill som du har på mobilen til store dramatiske fortellinger som Heavy Rain.
Spill med en historie du ikke glemmer, en historie som setter spor og en historie du bryr deg om.
Fire skjebner
Jeg kommer til å fortelle minst mulig om Heavy Rain sin historie, fordi en viktig del av opplevelsen er å oppdage og utforske spilluniverset på egenhånd.
Det jeg likevel kan si du møter fire forskjellige skjebner viss historie sakte, men sikkert vikles sammen.
De har noe til felles, men nøyaktig hva det er er kanskje ikke åpenbart til å begynne med (spillets undertittel er «The Origami Killer», hint hint).
I denne sammenvevde historien finner vi Heavy Rain sine største fordeler og svakheter.
Svakhetene i spillet kan oppsummeres i to korte punkter.
Historien til mister til tider fremdrift og klarer ikke alltid å engasjere like fult.
Dermed hendte det at jeg noen ganger la fra meg spillkontrolleren for å gjøre noe annet.
Spillets største styrker finner vi interessant nok også i historien; karakterene er verdt en studie i seg selv.
Regissør (han insisterer på å kalle seg selv dette, for å understreke at dette er et fortellende spill) David Cage fortalte til NRK i et intervju at det er de menneskelige skjebnene som interesserer han.
Det var når han var ung at han ville se eksplosjoner og sånt i spill, mens han som voksen ser etter helt andre kvaliteter i spill.
Denne visjonen har han klart å få til liv med hjelp av skuespillere, manusforfattere og en virkelig vakker grafikk.
De virtuelle skuespillerne har blitt digitalt gjenskapt fra ekte skuespillere, og likheten er slående.
Ved hjelp av såkalt «motion-tracking»-teknologi har alt fra ansiktsuttrykk til kroppspråk blitt med inn i spillet.
Og det merkes.
Figurene er ikke bare troverdige, de er oppriktig engasjerende.
Formidlingen av følelser er oppriktige og til tider hjerteskjærende.
Jeg har ikke noe problem med å innrømme at jeg gjerne sipper til filmer (triste filmer altså, ikke komedier), og jeg har like lite problem med å si at det kom en tåre eller to i øyekroken under min Heavy Rain-opplevelse.
«This time, it's personal»
Spillets fire hovedpersoner ig fire historier, veves sammen etter hvert som historien går fremover, og det hele kontrolleres i tredjepersonsperspektiv.
Kontrollerens analogstikker brukes for å gi kommandoer, skal du åpne et skap må du dra den høyre analog stikken til høyre.
Skal du plukke opp noe fra bordet, må du dra den først ned og så opp igjen.
Spillet forsøker altså med kontrolleren å la naturlige bevegelser styre spill, og det fungerer med vekslende hell.
Noen ganger blir denne måten å kontrollere figurene på et hinder, som skaper unødvendige pauser i fortellingen.
I mer actionorienterte sekvenser er vi tilbake til knappestyrte hendelser (Quick-Time-Events), og dine moralske valg i disse situasjonene avgjøres på løpende bånd.
I resten av spillet har du stor frihet til å velge hvordan karakterene skal forholde seg til omverdenen.
I rollen som arkitekten Ethan Mars, kan du selv velge hvor mye tid du skal bruke på din egen sønn.
Lager du middag til han, hjelper du han med leksene og så videre.
Dette åpner for et personelig forhold til figurene, og styrker båndet jeg har til de forskjellige menneskene jeg møter.
Heavy Rain sin største styrke er nettopp et personlig engasjement til historien, karakterene og hendelsene i spillet.
Det er lagt uhorvelig mye arbeid ned i utseendet til spillet, og det er ikke vanskelig å se de mange filmatiske referansene (som Polanskis Chinatown) som dette noir-spillet har.
Den mørke estetikken gir detektivhistorien en riktig setting, uten å ta fokus fra historien.
Sammen med lydsettingen skaper Quantic Dream en sømløs og spennende spillverden, hvor kriminalhistorien får boltre seg fritt.
Drivende og spennende
Heavy Rain er som en god krimbok, med engasjerende figurer og en spennende historie.
Det er særdeles få spill (du kan nok telle de på to hender) som kommer opp mot David Cage og Quantic Dreams mørke kriminalspill.
Likevel må jeg peke på at historien til tider stopper opp og skaper unødvendige pauser i spillfortellingen.
Samt at kontrollsystemet gjerne kunne vært enda litt mer strømlinjeformet.
Dette legger likevel ingen demper på Heavy Rain; et av årets aller mest interessante spill og en av årets beste spillfortellinger.
|
000442 | train | 4 | screen | 18 | 2 | 2,010 | Et interessant mysterium, topp miljøskildring og solide skuespillere. Men Scorsese kludrer det til med overforklaring. | nb | p3 | Birger Vestmo | Shutter Island | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/shutter-island | Shutter Island
Et interessant mysterium, topp miljøskildring og solide skuespillere.
Men Scorsese kludrer det til med overforklaring.
Regissør Martin Scorsese og skuespiller Leonardo DiCaprio er glade i hverandre.
«Shutter Island» er deres fjerde film.
Og her gjør de mye bra, og noe mindre bra.
Filmen bygger opp et interessant mysterium, miljøskildringen er topp og skuespillerne er solide.
Men så kludres det til i filmens siste halve time, der alt skal forklares, overforklares, og overoverforklares.
Jeg vil nødig late som om jeg kan lære Scorsese noe som helst om å lage film, men har en sterk følelse av at «Shutter Island» ville vært mye bedre om spilletiden var 2 timer blank i stedet for 2.15.
Værfast på farlig øy
US Marshal Edward Daniels (Leonardo Dicaprio) og hans nye partner Chuck (Mark Ruffalo) kommer til den øde øya Shutter Island for å etterforske en pasients forsvinning på sinnsykehuset Ashcliff.
Daniels føler seg motarbeidet av doktor Cowley (Ben Kingsley), og når en pasient gir ham en advarsel, blir Daniels redd for at noen på øya er etter ham.
Så blåser det opp til en storm som gjør alle værfaste på Shutter Island.
Toppscore for miljøskildring
Filmens anslag og innledning er svært lovende, og ville gjort selv Hitchcock stolt.
Både ankomsten til øya, og ferden opp til sanatoriet pirrer interessen.
Mysteriet bygges gradvis opp, og til slutt er vi ikke lenger sikre på hvordan gåten henger sammen.
Dette er filmet, klippet, lyssatt og tonelagt etter alle kunstens regler, og det ser fryktelig lekkert ut!
Sjekk for eksempel kulissemester Dante Ferrettis uhyggelige fengselsceller når handlingen dreier mot avdeling C.
«Shutter Island» får altså toppscore for miljøskildringen.
DiCaprio gjør ingen feil
Leonardo DiCaprio gjør heller ingen feil i «Shutter Island».
Han viser seg nok en gang som en solid skuespiller, selv om han muligens er litt for ung for rollen.
Det er heller ingen feil med rollene rundt ham, besatt av blant andre Mark Ruffalo, Ben Kingsley og Max Von Sydow i et kort, men hyggelig gjensyn.
Og syntes du Jackie Earle Haley var skummel i «Watchmen», så bør du virkelig oppleve ham i «Shutter Island».
Scorsese har samlet en flott gjeng skuespillere, som definitivt drar helhetsinntrykket oppover!
Scorsese overforklarer
Men så var det dette med overforklaringen av filmens mysterium.
Scorsese ønsket åpenbart ingen uklarheter eller løse tråder her, for han bruker hele den siste halvtimen til å forklare hva som har skjedd, og går grundigere til verks enn selv Hercule Poirot ville gjort.
Jeg trenger ikke ha absolutt alt forklart.
Jeg må ikke ha det inn med teskje.
Det hadde holdt med fem minutters oppklaring for å skjønne sammenhengen.
«Shutter Island» har mange kvaliteter, og er verdt å se, selv om den ikke holder hele veien til rulleteksten
|
000443 | train | 5 | screen | 18 | 2 | 2,010 | Et skremmende bilde av hva som skjer etter at alt har gått i oppløsning. | nb | p3 | Birger Vestmo | The Road | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/the-road | The Road
Et skremmende bilde av hva som skjer etter at alt har gått i oppløsning.
Post-apokalypsen kan godt holde seg unna.
"The Road" tegner nemlig et skremmende bilde av hva som skjer etter at alt har gått i oppløsning.
Cormac McCarthys roman har blitt en sterk og gripende filmopplevelse med Viggo Mortensen i en ubarmhjertig hovedrolle.
Han spiller en far som må gjøre hjerteskjærende valg som enhver burde få slippe.
«The Road» rev tak i meg og holdt grepet til en god stund etter at rulleteksten hadde passert.
Dette er sterke saker!
Kjemper for å overleve
Filmen handler altså om en far (Viggo Mortensen) og hans unge sønn (Kodi Smit-MacPhee) som vandrer gjennom et post-apokalyptisk USA, og forsøker å overleve på det lille de kan finne av mat og drikke.
Vi får ikke vite nøyaktig hva som har skjedd, men får nok informasjon til at vi skjønner tegninga.
Alle normer og regler for hvordan mennesker behandler hverandre er borte, den sterkestes rett råder og kannibalisme er utbredt.
Men de går sørover i håp om å finne bedre forhold ved kysten.
Strålende Viggo Mortensen
Forholdet mellom far og sønn står sentralt i filmen, og her gjør Viggo Mortensen og unge Kodi Smit-MacPhee er strålende innsats.
Mortensens farsfigur fremstår sterk og resolutt, men bare fordi han må.
I øynene hans lyser smerten over maktesløsheten i forhold til situasjonene han må lede sønnen sin igjennom.
Smit-MacPhee har fantastiske kvaliteter som ikke mange andre barneskuespillere har.
Gutten er fremdeles et barn, men er preget av tøffe livserfaringer.
Rollen hans virker også ekstra effektivt fordi han faktisk ligner på Charlize Theron, som spiller moren hans i tilbakeblikk.
Praktfull elendighet
Post-apokalypsen er dyktig skildret.
Hvert eneste bilde er dynket i både naturlig og menneskelig vrakgods.
Det er aldri noen tvil om at denne verden har dødd.
Elendigheten er praktfullt fotografert, mens Nick Cave og Warren Ellis har laget den nedtonede musikken, full av lavmælt fortvilelse.
Regissør John Hillcoat imponerte med sin forrige film, «The Proposition», og gjør en nesten like sterk prestasjon med «The Road».
En bevegende opplevelse
Det kan nok diskuteres hvor realistisk filmen er i forhold til hvordan vi ville ha oppført oss etter apokalypsen.
Her har alt brutt sammen, og ingen orden er gjenopprettet 12 år etterpå.
Man skulle tro at menneskeheten i alle fall hadde fått til noe, men i denne filmen er alt i utforbakke.
Men det er egentlig et sidespor, for filmens fokus er forholdet mellom far og sønn, og hva far er villig til å gjøre for sønnen sin.
Det gjør «The Road» til en bevegende opplevelse.
Det overrasker meg at filmen ikke ble nominert til en eneste Oscar-pris.
|
000444 | train | 4 | screen | 18 | 2 | 2,010 | Et solid fortalt eventyr med en akkurat passende happy ending. | nb | p3 | Birger Vestmo | Prinsessen og frosken | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/prinsessen-og-frosken | Prinsessen og frosken
Et solid fortalt eventyr med en akkurat passende happy ending.
Walt Disney har returnert til håndtegnet animasjon for første gang siden 2004.
Det litt paradoksale er at vi kan takke Pixar-sjef John Lasseter for det.
Stort hjerte for håndtegnet animasjon
Selv om han fronter vår tids ypperste 3-dimensjonale dataanimasjon, har han et stort hjerte for håndtegnet 2D-animasjon, og sparket liv i Disney Animation Studios da han ble utnevnt som kreativ sjef der.
«Prinsessen og frosken» er en retur til den typen film Disney gjør best av alle.
Selv om den kanskje ikke matcher gullfilmene fra 1940-, 50- og 90-tallet, er dette et solid fortalt eventyr med en akkurat passende happy ending.
Forvandles til frosk
Handlingen er lagt til New Orleans på 1920-tallet, og kritthvite Disney kan endelig presentere en farget hovedperson.
Tiana drømmer om å åpne egen restaurant, men mangler penger.
Så kommer prins Naveen av Moldonia til byen.
En voodoomann forvandler ham til en frosk.
Tiana kysser ham på munnen for å forvandle ham tilbake til prins, men i stedet blir hun frosk selv.
De må rømme inn i sumpen for å finne en voodoodame som kanskje kan reversere trolldommen.
Godt gammeldags eventyr
Regissørene John Musker og Ron Clements, som også har skrevet manuset, vet hva som skal til for å lage en storslått animasjonsfilm.
De har tross alt filmer som «Den Lille Havfruen» og «Aladdin» på CV'n.
Her viser de at de fremdeles har et godt grep rundt god gammeldags eventyrfortelling, ispedd fantasifulle musikalsekvenser.
Randy Newman har skrevet filmmusikken, som er godt inspirert av den klassiske New Orleans-jazzen fra første del av forrige århundre.
Stemningsfull og fargerik
Alle elementene til en klassisk Disney-film er her.
Et spennende miljø, en viljesterk hovedperson, morsomme bifigurer og noen skumle skurker.
De har til og med sin egen spinn på det gamle eventyrgrepet om frosken som kan kysses til prins.
Musker og Clements forteller en stemningsfull og fargerik historie med sterke visuelle kvaliteter.
Håndtegnet 2D-animasjon gir en egen signatur som dataanimasjon verken streber etter, eller kan oppnå.
Særdeles trygt farvann
«Prinsessen og frosken» bør gå rett hjem hos barna, og jeg er sikker på at underholdningsfaktoren også er høy nok for voksne.
Jeg kjedet meg definitivt ikke!
Jeg føler at jeg har savnet animert 2D-film, og håper det kommer mer.
Men da må Disney gjerne forsøke noe nytt og annerledes.
De beveger seg i et særdeles trygt farvann med «Prinsessen og frosken»
|
000445 | train | 5 | screen | 18 | 2 | 2,010 | Et imponerende stykke arbeid som fortjener sitt publikum! | nb | p3 | Birger Vestmo | Fish Tank | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/fish-tank | Fish Tank
Et imponerende stykke arbeid som fortjener sitt publikum!
Jeg føler meg ikke alltid like klar for nok et mørkt og sosialrealistiskt desperasjonsdrama der handlingen utspilles blant Englands fattige.
Men «Fish Tank» gjorde et stort inntrykk på meg, enten jeg ville eller ikke.
Dette er en naken, rå og ærlig historie om en altfor ung jente med altfor store utfordringer.
Manusforfatter og regissør Andrea Arnold har prestert en sterk film som selv Ken Loach ville vært stolt av!
Tiltrukket av farsfigur
15 år gamle Mia (Katie Jarvis) er en aggressiv kruttønne.
Vi forstår raskt hvorfor.
Hun kommer fra et fattig hjem blottet for kjærlighet, med en ung, alkoholisert mor (Kierston Wareing) som mer enn gjerne forteller dattera at hun egentlig skulle aborteres.
Så får mora en ny kjæreste.
Katie har aldri hatt en farsfigur, og føler seg tiltrukket av den tilsynelatende trygge og omsorgsfulle Connor (Michael Fassbender).
Men denne tiltrekningen skal få alvorlige konsekvenser.
Et produkt av omsorgssvikt
Filmen tittel, «Fish Tank», henspeiler selvfølgelig på Mias situasjon.
Hun lengter seg bort og vekk fra sitt håpløse liv, men er på en måte fanget av omgivelsene, akkurat som fisk i et akvarium.
Vi må bare føle sterk sympati for henne, selv om hun av og til oppfører seg særdeles usympatisk.
Vi forstår hvor det kommer fra.
Hun er et produkt av ren og skjær omsorgssvikt.
Men vi ser glimt av Mias håp og drømmer.
Den skjønne jenta hun kan være er gjemt like under den tøffe overflaten.
Nører et håp for Mia
Hovedrollen er særdeles viktig i denne filmen, og Arnold fant Katie Jarvis på en togstasjon.
Hun ville ha noen som kunne være Mia, ikke spille henne.
Og Jarvis er perfekt i rollen!
Hun er 100% troverdig i alt hun gjør og sier.
Jeg nøret et sterkt håp for Mia.
Hva som skjer med henne får du oppdage selv.
De andre aktørene i historien har også flere sider.
Mamma Joanne, for eksempel, er godt spilt av Kierston Wareing.
Vi forstår at hennes manglende omsorgsfølelse er et tragisk resultat av hennes egen oppvekst.
Fortjener sitt publikum
Andrea Arnold har valgt å lage filmen i det svært gammeldagse 4x3-formatet, noe som kanskje er med på å gi historien den innestengte følelsen som Mia har.
Filmen fremstår rå og ekte, tilsynelatende ribbet for fiksfakseri, selv om den faktisk inneholder noen digitale effekter.
«Fish Tank» er et imponerende stykke arbeid som fortjener sitt publikum!
|
000446 | train | 5 | games | 5 | 3 | 2,010 | Svenske DICE imponerer stadig med sin Battlefield-serie. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Battlefield: Bad Company 2 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/battlefield-bad-company-2 | Battlefield:Bad Company 2
Svenske DICE imponerer stadig med sin Battlefield-serie.
Pang!
Det er midt på natten og du befinner seg langt innen for fiendens grenser.
Et sted i stillehavet skal du og din gjeng hente ut en japansk forsker som sitter på informasjon som kan endre verdens gang og ikke minst avslutte andre verdenskrig.
De samme kara vi møtte i det første spillet er tilbake, men denne gangen står det mer en penger på spill.
Svenske DICE har i løpet av de siste årene markert seg som en av de viktigste europeiske spillskaperne, med både Battlefield-serien og Mirror's Edge uten beltet for å nevne noen.
Mystisk historie
Jeg skal være helt ærlig å si at det er lenge siden jeg har vært borti et førstepersonsspill med en engasjerende historie.
Det kan virke som om sjangeren har stagnert bitte litt, men det er godt å se at DICE tar ansvar og driver det hele fremover.
Historie og fakta fra andreverdenskrig blandes flott sammen med mystiske og mørke elementer.
Hva slags våpen er det japanerne egentlig har?
Og hvorfor er det på død og liv så viktig at nettopp ditt lag får fatt i informasjon om det?
Det blir med andre ord et actionspill som drives frem av en spennende detektivhistorie!
Ditt lag med sine medlemmer har også vokst siden forrige spill, og karakterene har blitt troverdige aktører i krigshistorien.
Alt fra den litt skvetne pysa til den beinharde sersjanten.
Hva med flerspillerdelen?
Knappe 9 timer tok det for meg å gjennomføre enkeltspillerdelen av Bad Company 2, og det holdt.
Jeg var nemlig atskillig mer interessert i flerspillerbiten.
Det er heller ikke mange førstepersonsspill som de siste årene har klart å skape et aktivt og stort community, i alle fall ikke innen PC-baserte spill.
Der ruver fortsatt Counter-Strike på topp.
Jeg tror faktisk at Bad Company 2 kan, om det markedsføres riktig og når ut til de rette folka, bli en slags arvtager.
For det er ikke ofte jeg ser en blanding av fart, spenning, moro, taktikk og lagspill som i Bad Company 2.
Flerspillermodiene er som i eneren, hvor du må sprenge et mål eller forsvare det.
I tillegg til de mer vanlige oppdragene som «deathmatch» og «capture the flag».
DICE har også valgt å inkludere muligheten for at spillere selv kan lage servere, noe som jeg mener er en viktig del av det å skape et spillmiljø rundt et spill.
Call of Duty:
Modern Warfare 2 sin utvikler, Infinity Ward, valgte for eksempel å fjerne denne muligheten.
Noe jeg tror var en stor feil.
Rollespillskyter... igjen?
Erfaringspoeng har i likhet med Modern Warfare 2 sneket seg inn i Bad Company 2.
Disse får du naturlig nok ved å utføre oppdrag og ta ned motstandere, og du kan bruke disse poengene til å oppgradere våpen og andre elementer ved spillet.
Det kan faktisk virke som om dette rollespillelementet har blitt standard i dagens skytespill, og de flinkeste er rett og slett de som har fått flest erfaringspoeng.
Denne utviklingen er jeg ikke sikker på om er riktig.
Det er ikke lenger bare ren og skjær erfaring og «skill» som gjelder.
Flerspillerdelen til Bad Company 2 har altså potensialet til å bli en «hit» blant lan-miljøene, og det håper jeg.
For det er i denne biten at spillet er absolutt best
|
000447 | train | 5 | games | 5 | 3 | 2,010 | Japanerne viser igjen hvorfor de er best på enorme eventyrspill! | nb | p3 | Rune Håkonsen | Final Fantasy XIII | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/final-fantasy-xiii | Final Fantasy XIII
Japanerne viser igjen hvorfor de er best på enorme eventyrspill!
Da jeg fikk anmelderkopien av Final Fantasy 13, var det som om jeg hadde funnet den hellige gral.
I mange år var nemlig det syvende spillet i rekken det nærmeste jeg personlig hadde kommet til en formfullendt spillopplevelse.
Dermed er det var jeg glad for å se at Square Enix har tatt med de beste tingene fra en milepæl i min spilloppvekst inn i 2010.
Det er med andre ord mange likheter mellom Final Fantasy 13 og forgjengerne.
Du møter en ny bande med mennesker som i utgangspunktet ikke har så mye tilfelles, etterhvert viser det seg likevel at de alle har et felles mål.
Jeg kommer til å ta utgangspunkt i de mest sentrale elementene i Final Fantasy 13.
Skulle jeg gått i dybden på alle elementene i dette spillet, ville denne anmeldelsen tatt mer plass enn Karsten Alnæs' sin norgeshistorie (5 bind på totalt 2952 sider faktisk).
Slagkraftig kvinne
Den første karakteren vi møter er Lightning, i følge karakterdesigner Tetsuya Nomura er hun en kvinnelig versjon av Cloud Strife fra Final Fantasy 7.
En tidligere sersjant i militæret til Cocoon, en paradisby laget til menneskene som flyter høyt over verdenen som er kjent ved navnet Pulse.
Lightnings våpen er et pistol som også dobler som et sverd (og i denne typen japanske spill er det ganske vanlig med våpen litt utenfor normalen).
Med henne introduseres også Sazh Katzroy, en pistolskytende afroamerikaner med en chocobo i afroen, nesten pinlig stereotypisk.
Han er en tidligere militærpilot, og er spillets «good guy» eller mannen med den gode moral.
Spillet starter med et smell hvor du kjapt får en raskt introduksjon i kampsystemet, og både Sazh og Lightning blir din vei inn i det enorme universet Square Enix har skapt rundt Final Fantasy 13.
Kampsystemet blir i løpet av de første fem timene gradvis mer og mer komplekst, og det introduseres etterhvert flere lag og elementer.
Alle disse elementene gjør at kampsystemet har stort rom for variasjon, og blir ikke kjedelig selv etter flere titalls timer.
I likhet med for eksempel Final Fantasy 7 sitt nivåsystem, samler du erfaringspoeng i hver kamp.
Det er likevel ikke et tradisjonelt rollespillsystem som styrer hvordan du bruker disse.
Hver karakter kan spesialisere seg inn mot forskjellige retninger, med Lightning kan du velge om du skal være nærkamp (Commando), angrepsmagi (Ravager) eller støttemagi (Medic).
Hver karakter har i tillegg unike egenskaper innen for disse grenene, slik at dine valg skaper en helt unik karakter.
Flytende kamper
Mer avanserte ferdigheter lærer du deg også under veis.
Eidolons er magiske skapninger knyttet til våre karakterer, som kan hentes frem i spesielt krevende kamper.
Kampene oppleves også som en flytende del av spillet.
For en tid tilbake tok jeg frem igjen Final Fantasy 7 for å forberede meg litt på jobben med å anmelde dette spillet, og jeg reagerte umiddelbart på at kampsekvensene brukte veldig lang tid og brøt opp historien.
Square Enix har kuttet ned kampintroduksjonen kraftig og klart å få til en flytende spillmekanikk, trass i at spillet har et klassisk turbasert kampsystem.
Etter et par korte timer har du også fått møte de fire andre spillbare karakterene (det er altså seks totalt), og utviklerne har lagt stor vekt på at du skal få et personlig forhold til karakterene.
De er alle med andre ord strømlinjeformede og dessverre forutsigbare.
Ved siden av Sazh og Lightning møter du disse spillbare karakterene:
Snow Villiers, en kjekkas med blondt hår og hip snowboardlue.
Han er gjengens muskelmann og villstyring.
Oerba Dia Vanille, en mystisk og artig jente med veldig store pupper.
Det at hun ser ut som om hun er 14 år har tydeligvis ikke bekymret de japanske spillutviklerne nevneverdig.
Hennes våpen er en fiskestang eller stav som hun kan piske sine fiender med.
Hope Estheim, en unggutt på fjorten år (som ser ut som han er 7 år, hva er det egentlig med japanere og barn?).
Han har i tillegg grått hår som en ekte bestefar, og han har et noe anstrengt forhold til Snow som er innblandet dødsfallet til hans mor.
Oerba Yun Fang, en ravnsvart kvinne med tydelige indiske aner.
Med et spyd og overjordiske krefter kommer hun flyvende (bokstavelig talt) inn i spillet.
Alle disse blir merket av de mekaniske gudene, fal'Cie, som skapte Cocoon.
De har blitt såkalte l'Cie, som alle har spesielle krefter.
Spillets hovedhistorie dreier seg rundt disse karakterens jakt og kamp for å oppfylle sine skjebner og oppgaver gitt av de overjordiske fal'Cie-gudene.
Det å forsøke å greie ut noe mer om hva dette spillet handler om er poengløst, for historien og ikke minst sidehistoriene er så omfattende at jeg nok måtte fylt Alnæs' norgeshistorie et par ganger til.
Bitter bismak
Jeg nevnte at utviklerne har lagt stor vekt på at vi som spillere skal få et personlig forhold til karakterene, og det får faktisk jeg.
Selv om jeg syns karakterene er til dels lite spennende og forutsigbare.
De står som ankerpunkter i det som til å begynne med er en forvirrende og kompleks spillhistorie, og gjennom deres noe naive øyne presenteres det enorme spilluniverset i fordøyelige mengder.
Samtidig må jeg legge til at det med med en bitter smak i munnen jeg ser forholdene mellom noen av karakterene utvikle seg.
Den japanske fascinasjonen for mindreårige jenter og voksne menn vil aldri være akseptert i et vestlig samfunn Selv om Final Fantasy 13 ikke er det mest ekstreme eksempelet på denne typen kjønnskultur, klarer jeg aldri å legge fra meg tankene om at det er noe grunnleggende galt når det som ser ut som en 13 år gammel jente har større pupper enn Pamela Anderson (se bildet av Oerba Dia Vanille).
Noen vil argumentere for kulturforskjellene i samfunnet er bakgrunn for dette, men jeg aksepterer på ingen måte steining som en avstraffingsmetode eller undertrykking av kvinner selv om dette er en del av kulturen i land uten for vesten.
Spillet innfrir forventningene
Derfor vil jeg heller fokusere på om historien og karakterene fungerer, er dette en god fortelling?
Og trass i noen svakheter (som jeg straks kommer tilbake til), kan jeg berolige de mest iherdige tilhengerne av spillserien med at Final Fantasy 13 følger opp og innfrir på alle punkter.
Det kontrollerte bysamfunnet får med andre ord gjennomgå nok en gang, og det er opprørerne som tar opp kampen mot overmakta som står i sentrum.
For hvert eneste Final Fantasy-spill, klarer Square Enix å skapte et unikt univers.
De forskjellige spillverdenene har store likheter, og henter inspirasjon fra de samme stedene.
Det finnes et flust av steampunk-referanser, henvisninger til klassisk litteratur (som Orson Welles' 1984), og ikke minst til filmer som Brazil.
Majestetisk musikk
Spillserien har opp igjennom årene fått en ruvende status som et fyrtårn innen spillmusikk.
Jeg kan den dag i dag nynne flere melodier fra mer enn 5 av spillene, og jaggu har ikke Square Enix igjen truffet blink med sitt valg av Masashi Hamauzu som komponist.
Fra de enkle og majestetiske stykkene, fullt orkestrert, til rockeinspirert kampmusikk, til japansk nyjazz.
Alt fungerer og gir spilluniverset en variasjon slik at du aldri går lei hverken melodiene eller sjangrene.
Jeg har spilt spillet med engelske stemmeskuespillere, men skal ærlig innrømme at jeg sårt skulle ønske jeg kunne byttet til japansk språk (med engelske undertekster).
Dubbing av japanske filmer, tegnefilmer og spill blir alltid kleint, fordi det japanske uttryket, væremåten, kroppsspråket og ikke minst ordlegginga fungerer fryktelig dårlig på engelsk.
Flere av stemmeskuespillerne skal likevel ha ros for å gjøre karakterene troverdige, spesielt Ali Hillis som gir sin stemme til hovedkarakteren Lightning og Vincent Martelle som er stemmen til Hope Estheim.
Troy Baker, som gir sin stemme til den andre hovedpersonen Snow Villiers, burde derimot fått ris på stompen for sin jobb.
Utrolig grafikk
La det være helt klart, Final Fantasy 13 er et grafisk mesterverk.
Ikke bare fordi spillet er utrolig detaljert, har enorme spillområder som tar pusten fra deg eller fordi spilluniverset er bunnsolid og troverdig.
Nei, det er fordi det ikke finnes noen spill som har fått meg til å stoppe opp i over femten minutter for å beundre håndverket.
Jeg måtte beundre hvordan lærjakka til den ene av hovedkarakterene blafrer i vinden og hvordan håret faller naturlig ned på skuldrene.
Det er ikke vanskelig å finne mange spillanmeldelser som opp igjennom årene til stadighet lovpriser grafikken i et spill.
Det er jo slik at teknologien stadig dytter grenser, og for meg så er Final Fantasy 13 en milepæl innen spillgrafikk.
Neste gang jeg tar det ordet i min munn (eller skriver det på tastatur), så har vi fått fotorealistisk grafikk, sann mine ord.
Final Fantasy 13 er i mine øyne resultatet av mange årets perfeksjon fra utviklerne bak Final Fantasy-spillene.
Tilhengere over hele verden vil fryde seg, og det innfrir de skyhøye forventningene.
Men spillet er fortsatt ikke veldig tilgjengelig for de som kun er middels spillinteressert.
Det er synd, for Final Fantasy 13 er et spill som fortjener å bli spilt av flest mulig
|
000448 | train | 6 | games | 26 | 3 | 2,010 | Fortsetter der det forrige slapp: Det er et helvete på jord og gudene gir faen! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | God of War III | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/knalltoeft-og-beinhardt | God of War III
Fortsetter der det forrige slapp:
Det er et helvete på jord og gudene gir faen!
God of War III fortsetter der det forrige slapp;
Det er et helvete på jord og gudene gir faen.
De er kyniske og egoistiske og Kratos skal ha hevn.
Det betyr å jakte ned hver eneste en av dem og drepe dem brutalt.
- Fire testikler
Kratos er jeg-personen i God of War-spillene, og samtidig med meg er også titanene Gaia og Perseus på vei opp Olympusfjellet for å slåss.
Det hele ser ut som en Zack Znyder-film, og jeg er målløs allerede av introen til spillet.
Jeg tenker for meg selv:
"Jeg spiller den kommende remakefilmen Clash of the Titans med en hovedperson som har fire testikler og flammende kjettinger".
Utsmykket og mishandlet
God of War 3 er en så imponerende blanding av lekker grafikk, sømløse overgangsvideoer og filmatiske perspektiver at det gjør spillelskeren helt overmannet av det jeg ser.
Spillet hopper elegant mellom klassisk kampmodus og ut-av-perspektiv-vinkling.
Skillet mellom filmsekvenser og min aktive spilling er borte.
I større oppgjør veksles det glimrende mellom nærbilder av ansikter i smerte, totalbilder og førsteperson av ofrene som blir mishandlet og drept.
Det er en alvorlig ment 18-års grense på God of War 3.
Dette er garantert Vinnie Jones' favorittspill
Kameraet hviler heller aldri helt når jeg står rolig, og det gir spillet et levende, konstant tempo.
Det er lett å orientere seg, og omgivelsene er latterlig detaljrike.
Voldsomme, storslagne bilder av en verden i oppbrudd ligger som bakgrunn for veien min til toppen av Olympus, og jeg liker det jeg ser.
Det går lenge mellom disse forseggjorte perlene i spilldesign.
Investering i vold
Kratos styres etter enkle prinsipper, og etterhvert har jeg lært meg nok triks og tilegnet meg nok spesialkrefter fra gudene jeg har drept, til at jeg kan ta fatt på Zevs.
Underveis i spillet, når jeg trenger det, dukker det opp tips som minner meg på hvilke knapper som betød hva.
En veldig bra funksjon.
Etter å ha kløyvd hodet på et blandingsmonster, er det lett å glemme hvordan en henger seg ned fra en kant.
Siden God of War 3 ikke bare er kløyving av hoder men også en god del deilige mekaniske puslerier, blir jeg iblant lurt av det automatiske perspektivet.
I hovedsak er det bare til hjelp, men iblant kunne jeg tenkt meg å bruke høyre analog til perspektiv.
Dessuten er ikke alt like logisk bestandig, men spillets interne spilleder kommer med hint hvis jeg bruker i overkant mange forsøk på en utfordring.
Etter lengre tids nederlag fikk jeg for eksempel spørsmål om jeg ville gå ned i vanskelighetsgrad...
Hades er som kjent en jævel.
Og da fikk jeg den gode, gamle følelsen av å egentlig ikke orke men å gi det en siste sjanse på en boss.
God of War 3 er en sikker investering i storslagen vold og gnistrende grafikk, og er allerede en klassiker
|
000449 | train | 4 | games | 26 | 3 | 2,010 | Om Arnold Schwarzenegger hadde laget spill, ville han skapt Just Cause 2. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Just Cause 2 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/just-cause-2 | Just Cause 2
Om Arnold Schwarzenegger hadde laget spill, ville han skapt Just Cause 2.
Sylvester Stallone, Jean Claude Van Damme, Dolph Lundgren, Steven Segal, Chuck Norris, Charles Bronson og ikke minst Arnold Schwazenegger er alle beintøffe karer.
Alle som en stod bak bølgen av actionfilmer på 80-tallet som vi i dag gjerner katalogiserer som "b-filmer".
Nå kan endelig spillverdenen ønske velkommen b-spill, takket være «Just Cause 2».
Where do you wanna go?
Spillets enorme og åpne landskap ble tidlig solgt inn som en viktig del av spillopplevelsen i «Just Cause 2».
Og jeg skal innrømme at jeg er mektig imponert over den svenske utvikleren Avalanche Studios.
For spillets åpning hvor du kaster deg ut fra et fly i full fart, gir deg bare oversikt over en liten del av den enorme øya Panau.
Den fiktive øya i Stillehavet er i utgangspunktet din personlige lekeplass, kun avgrenset av hvilke typer oppdrag du tar på deg.
For dette er jo et spill, ikke en feriekoloni.
Du har altså blitt kastet ut av et fly, og nå må du få nedkjempet alle «bad-guys» som måtte befinne seg omkring.
Så enkelt kan historien oppsummeres, og mer trengs ikke for litt god gammeldags balle-action.
«Just Cause 2» er et åpent spill, og du kan også velge å gi blanke i historien om du vil.
Det viktigste er dog at du kan slenge deg rundt omkring ved hjelp av en utskytbar krok, en fallskjerm og store mengder våpen.
Kampsystemet er noe av det mest actionfylte jeg har sett på lenge, og det faktum at du kan ta opp video av alt du gjør for så å legge ut på Youtube.com er bare artig.
B-spill sa du?
Så langt virker jo «Just Cause 2» fryktelig artig ikke sant?
Og jo, de elementene jeg har nevnt så langt fungerer etter alle kunstens regler.
Hvorfor tar jeg frem ordet «B-spill» da?
Jo, nettopp fordi actionsekvensene er så virkelighetsfjerne og «over-the-top» at de kunne passet rett inn i en actionfilm fra 80-tallet.
Legg da til noen av de merkeligste stemmeskuespillerne jeg har sett i et spill noen sinne, og du får da det vi kaller en kalkun.
En god og knallartig kalkun vel å merke.
For i mine øyne er B-spill (og B-film) en hedersbetegnelse.
«Just Cause 2» får meg til å tenke på actionfilmenes storhetstid på 80-tallet, hvor Arnold, Jean Claude, Sylvester og Dolph var alle gutters store helter.
Grafikken i spillet er også veldig god, og gir meg med enkle grep den rette stemningen.
«Just Cause 2» er med andre ord ikke er veldig bra spill, men det er et forbaska artig spill.
Kårni stemmeskuespillere, over-the-top action og pur spillegleder har i allefall sjarmert meg i senk
|
000450 | train | 4 | games | 13 | 4 | 2,010 | Innfrir ikke de høye forventningene. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Splinter Cell Conviction | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/splinter-cell-conviction | Splinter Cell Conviction
Innfrir ikke de høye forventningene.
Denne anmeldelsen baserer seg på enkeltspillerdelen av spillet.
Ugh, hvorfor tar ikke stemmeskuespillere spill alvorlig?
Tonnevis av gode spillhistorier blir ødelagt av kleine og upassende stemmer.
Skal man formidle en god historie, så må den bli fortalt på en god måte.
Heldigvis er ikke enkeltspillerdelen av Splinter Cell Conviction særlig lang, så de pinlige situasjonene er ikke så mange.
Hmmm, vent nå litt.
Er det positivt at et spill er kort?
Nei, det er jo egentlig ikke.
Konspirasjonsmania
Tre år etter hendelsene i det forrige spillet, Double Agent, blir den forsvunnede Sam Fischer funnet av Third Echelon-medarbeideren AnnA Grimsdottir.
Det tar ikke lang tid før noen snikmordere skal ta knekken på Fischer, men han er badass og forhører lederen før han tar livet av alle sammen.
En ny konspirasjon er på trappene og Ficher må snike seg omkring for å redde verden fra en ny katastrofe.
For sniking er ikke overraskende viktig i Splinter Cell, spillserien var en av de første som populariserte spillmekanikken som i dag er helt vanlig i de aller fleste actionspill.
Sniking er fett
Det er få ting som er artigere enn å snike seg opp på flere ofre, merke dem og trykke kjapt på Y-knappen.
Helt lydløst forsvinner fiendene fra skjermen, mens deres venner aner fred og ingen fare.
Det er enkelt og inkluderende, slik at de som ikke har spilt alle de foregående spillene raskt kan få følesen av å være en skikkelig "bad ass".
Noen garvede spillere vil sikkert reagere på at spillet er mindre "hardcore" enn tidligere, men jeg tror nok det er en fordel.
Grafikken er utmerket, og gjør at atmosfæren i spillet er upåklagelig.
Det er viktig for å gi spillerne en følelse av hvordan det er å snike seg rundt i mørket.
Innfrir ikke
Spillet skulle egentlig kommet ut i 2008, men ble av uklare grunner satt på vent.
Da nye bilder av spillet dukket opp på E3 i 2009 var utseendet forandret og Sam Fischer så ganske annerledes ut.
Med tiden har forventningene naturlig nok vokst, og det viser seg at Splinter Cell Conviction ikke innfrir.
Det ser flott ut og spillmekanikken er raffinert, men igjen svikter et stort spill på det jeg personlig er det viktigste punktet, historien.
|
000451 | train | 5 | games | 15 | 4 | 2,010 | Episodebaserte spill er fremtiden. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Sam & Max: The Penal Zone | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/sam-max-the-penal-zone | Sam & Max: The Penal Zone
Episodebaserte spill er fremtiden.
- Take your stinking paws off me, you damn dirty ape!
For et spill som er proppet til randen med referanser til den popkulturelle verdenen, er et sitat fra den legendariske filmen Planet Of The Apes (1968) en passende start.
Pangstart
Kaninen Max og hunden Sam starter den nye sesongen i spillserien som bærer deres navn (Sam & Max altså) med å være fanget ombord på romskipet til et ondt romvesen som ikke vil stoppe før verdenen ligger for hans føtter.
Mer trenger ikke Sam og Max for å sette i gang, og et sprøtt og finurlig pek-og-klikk eventyr er i gang.
Gjennom de siste årene har Telltale Games fått god erfaring med å vekke til live spillklasikkere.
Spillere har fått servert nye historier fra Monkey Islandog Wallace & Gromit, for å nevne noen.
Det som er sikkert, er at med den enorme fremveksten til mobile spillplattformer som Iphone og Ipad, vil vi se tonnevis av episodebaserte spill i tiden fremover.
Sannheten er at etterhvert som spill til nye plattformer blir mer avanserte, så vil de utvikle et behov for å fortelle en historie.
Det er det vi som spillere ønsker oss i høy grad.
Max har fått større plass
Nytt av årets sesong er at kaninen Max har endelig fått en større rolle.
Tidligere han vært en sidekarakter som hadde en begrenset innvirkning på spillmekanikken.
I sesong tre kan vi nå bytte mellom å styre de to karakterene, og det faktum at Max i tillegg har utviklet overnaturlige og psykiske krefter gjør at han blir en sentral del av det å oppgavene i spillet.
The Penal Zone er første episode av i alt fem i sesong 3, og selv om det er gjort nyvinninger med å inkludere Max i selve spillet, er mye av det andre ved det samme.
Utdatert grafikk
Da tenker jeg spesielt på grafikken.
Spillet bruker samme grafikkmotor som stort sett alle spillene til Telltale Games har gjort de siste årene.
Og jeg må innrømme at det blir tydeligere for hvert spill at grafikkmotoren trenger en oppgradering.
Nå som de har brukt den på 15 spill bør de investere en ny grafikkmotor som faktisk utnytter den datakraften de fleste sitter med i dag.
Det legger likevel ikke en demper på det faktum at Sam & Max: The Penal Zone er et hysterisk artig puslespill, hvor du med gleder peker (og klikker) deg rundt i en sprø alternativ verden der alt kan skje
|
000452 | train | 4 | games | 23 | 4 | 2,010 | Ball! Ball, sier du? Ja, ball! FOTBALL! | nb | p3 | Rune Håkonsen | 2010 FIFA World Cup | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/2010-fifa-world-cup | 2010 FIFA World Cup
Ball!
Ball, sier du?
Ja, ball!
FOTBALL!
Denne anmeldelsen er basert på Xbox360 og Wii-utgaven av spillet.
Fire år er gått siden Zinedine Zidane skallet ned Marco Materazzi, og i år vil verdensmesterskapet i fotball foregå i Sør-Afrika.
Som om det ikke kommer nok fotball spill i året fra før av, så får vi denne gangen servert en modifisert utgave av FIFA10.
Det skal likevel nevnes at det er lagt til en hel del ny funksjonalitet til VM-spillet, og jeg kan allerede nå avsløre at jeg har ligget i hard og bitter strid med både Nord-Korea, Burkina Faso og Nigera.
Det norske landslaget har virkelig fått kjørt seg.
Hva er nytt?
Det er knapt et halvt år siden FIFA10 kom ut i norske butikker, og da skrev vår anmelder Alexander Fredriksen dette om spillet:
- ... spillbarheten fått en overhaling - på godt og vondt.
I FIFA 09 var forsvaret selve fundamentet i laget, tryggheten som sjelden fant på noe sprell.
Men i FIFA 10 er det trygge elementet totalt fraværende.
Forsvarerne oppfører seg som hodeløse høns, noe som er svært frustrerende for dem som ønsker å vinne på grunn av ferdigheter - og ikke tilfeldigheter.
Dette er stort sett likt i 2010 Fifa World Cup, og fremstår som spillets største svakhet.
Ellers er det igjen mulig å ha straffekonkurranser, om en viktig kamp skulle ende 0 - 0.
Og du kan ta kontrollen over et landslag for å tjene opp poeng mot nye trofeér og du kan bruke din tidligere Virtual Pro-status.
Alle stadioner er naturlig nok byttet ut med de offisielle, følelsen av å spille i et VM er noe EA har klart å formidle.
Spillet kommer også ut til en mengde forskjellige konsoller, noe som må bety stor variasjon mellom spillene.
Fra den mer kjente spillmekanikken i Xbox360- og Playstation 3-utgavene, til et mer tilgjengelig spillsystem på Wii.
Tilgjengelig?
For noen
2010 Fifa World Cup sin største fordel på nettopp Wii-konsollen er at det er veldig lett for alle å plukke opp.
Du kan velge mellom flere forskjellige kontrollsystemer, som involverer både den klassiske spillkontrolleren og Wii-mote + Nunchuck.
Det mest interessante syns jeg likevel er spillets "All Play"-modus.
Skjermbilde fra spillet.
Foto: EA
Her styrer spillet all bevegelse av fotballspillere, og du kan kun konsentrere på å sentre, skyte og takle andre spillere.
Dermed åpner denne serien med seriøse fotballspill seg ordentelig for absolutt alle.
Det er enkelt og greit å forstå.
Bestemor kan være med å bidra på banen sammen med minste mann, mens du selv kan velge en mer avansert tilnærming.
Dessverre gjør denne store valgfriheten det vanskelig å balansere spillet, noe som gjør at jeg i Wii-versjonen uten større problemer kunne ende med resultater i størelsesordnen 7 - 2 (Norge mot Argentina journ. anm.) på vanlig vanskelighetsgrad.
På Xbox360-versjonen endte jeg derimot stort sett opp med 0-0 resultater mot alle land.
Hurra for (fot)ball!
2010 Fifa World Cup har med andre ord overtatt de fleste problemene til sin forgjenger, men legger til en mengde nye muligheter og funksjoner.
tilgjengeligheten på Wii er også en viktig funksjon.
Og så må det legges til at spillet har et særdeles godt lydspor, med artister som Santigold, Florence and the Machine og Buraka Som Sistema.
Jeg gleder meg til 11. juni!
|
000453 | train | 4 | games | 28 | 4 | 2,010 | Gir fingern til alt som er politisk korrekt. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Dead to Rights: Retribution | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/dead-to-rights-retribution | Dead to Rights:Retribution
Gir fingern til alt som er politisk korrekt.
Jeg kan først som sist advare mot at Dead to Rights:
Retribution har 18-års aldergrense, inneholder voldelige og blodige kampscener, og bør absolutt ikke spilles av mindreårige.
Språket i denne anmeldelsen er preget av spillet.
Jack er en politimann på samme linje som John McClane i Die Hard-filmene, bortsett fra at Jack har en bad-ass bikkje med på laget som biter alle fiender i strupen.
Terrorister har tatt gisler i en høyblokk (Die Hard) under en direktesendt tv-debatt om voldproblematikken i byen (Batman).
Vår venn Jack vil gripe inn, men en udugelig politisjef vil vente på forsterkninger, så Jack leverer fra seg våpenet og politiskiltet (Leathal Weapon).
Han går inn med bare never for å rydde opp, og gjett om det blir en orgie i slag, spark, våpen og blod.
Sammen med sin faste kompanjong Shadow, tar Jack problemene i egne hender.
For som det selvsagt viser seg, selve politistyrken er heller ikke uten grums.
Beintøft b-spill
Tidligere i år brukte jeg for første gang begrepet b-spill, i en hyllest til de mange gode (og dårlige) actionfilmene som florerte på 80-tallet.
Med begrepet b-spill mener jeg spill som er artige, spennende og morsomme å spille, men som ikke nødvendigvis innehar de tradisjonelle kvalitetstegnene jeg ser etter i min vurdering av spill.
Jeg brukte det begrepet første gang i min anmeldelse av Just Cause 2, les den anmeldelsen under.
La meg først ta for meg de elementene i Dead to Rights:
Retribution som faktisk er bra.
Gode stemmeskuespillere
- Både stemmen til hovedpersonen Jack, og de andre karakterene bygger opp under spilluniverset.
Det er ikke bunnseriøst eller parodisk, stemmene balanserer og gjør spillkarakterene til levende aktører i spillhistorien.
Mørk estetikk
- Med inspirasjon fra superhelthistorier som Batman og Sin City leverer Dead to Rights:
Retribution en mørk og dyster bakgrunn for den klassiske "dirty-cop"-historien.
Grafikken
- Uten ambisjoner om å lage et fotorealistisk spill, har utviklerne valgt å gi karakterene og omgivelsene et distinkt og tegneserieaktig utseende.
Det bygger opp under historien, som ikke alltid henger på greip.
Hva med det som ikke er bra?
Mange og lange lastetider
- Spillets flyt ødelegges av de stadige bruddene med lasteskjermer.
Hvorfor må jeg hele tida få oppdateringer på hvor mange poeng jeg har, og hvor mange folk jeg tok livet av?
Historien bør i seg selv være det drivende elementet i et spill, ikke poengsummen.
Tynnslitt historie
- Vi har hørt dette før.
Det er greit å hylle actionfilmene fra 80- og 90-tallet, men når jeg forstår og kan forutse hver eneste krinkelkrok av handlingen blir det litt for mye.
Killing, just for killing - Unødvendig mange motstandere til tider.
Hadde vært bedre om spillet fokuserte på slåsskamper som faktisk betydde noe, jeg følte til slutt at det å knekke nakker og slå inn ansikter var som å skrive en skolestil.
Så hva er dommen?
Jeg storkoser meg med Dead to Rights:
Retribution, men dette spillet vil ikke gå inn i spillhistorien akkurat.
P.S.:
Du har en sykt tøff bikkje med deg forresten, den er like aggresiv som eieren.
Tøft.
|
000454 | train | 4 | games | 4 | 5 | 2,010 | Dette er en spillfabrikk. | nb | p3 | Rune Håkonsen | WarioWare D.I.Y. | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/warioware-d-i-y | WarioWare D.I.Y.
Dette er en spillfabrikk.
Det måtte komme, i en tid hvor ord som «brukerskapt innhold» er et mentra for spillutviklere verden over.
Nintendo har funnet ut at det er vi, folket, som er de mest kreative hodene i verden.
Eller... er vi egentlig det?
Merkelige Wario
Karaktergalleriet i Nintendo sitt Mario-univers er fylt med merkverdige karakterer, alt fra levende sopper, fugler og rørleggere.
Wario er den onde motparten til Mario, og debuterte for første gang i 1992 på GameBoy.
Han står som en sentral figur iWarioWare D.I.Y. (Do It Yourself, eller "Gjør det selv" journ. anm.), som nå er kommet til Nintendo DS.
Spillere får være med å spille, lage og designe små minispill, ved hjelp av DS-konsollens styrepenn.
Du må tegne, fargelegge, plassere og kokkelere ut nye visuelle uttrykk til spill som Wario og andre karakterer i spillet trenger laget.
For alle disse småspillene er løslig knyttet sammen med en historie, hvor du har kommet til en ny by og har startet en spillbutikk.
En spillbutikk trenger naturlig nok spill, og dermed setter du i gang.
Kreative sluseporter
Gjennom små historiebiter får blir du gradvis introdusert til et stadig mer avanserte verktøy for å lage spill.
Og det ble aldri for vanskelig, for meg.
Jeg kan se for meg at det kreves en god forståelse av spill, for å få noe ut av WarioWare D.I.Y.
Roger Ebert ville med andre ord ikke skjønt noe, ei heller ville en femåring forstått særlig mye av hvilke muligheter som ligger gjemt i dette spillet.
Mitt hovedproblem er likevel begrensningene som ligger i WarioWare D.I.Y., som kom til syne i de omtrent 100 og kjedelige forhåndslagde spillene.
Lite variasjon, lite dybde og ikke underholdende nok til å holde på meg i mer enn en halv time.
De aller fleste spille du selv lager, er variasjoner over nettopp disse forhåndslagde spillene.
Og det øker ikke gjenspillsverdien kraftig, selv om du har tegnet grafikken selv.
Og siden spillfolket selv kan tegne innholdet, vil det nok bli mange tvilsomme fallossymboler å finne på spillets delingssentral.
Du kan nemlig dele dine spill med venner og andre via internett, og teste andres kreasjoner.
Det er i denne funksjonaliteten at spillets fremtid ligger, kanskje noen der ute i den store verden faktisk klarer å lage et lite spill som er verdt å bruke tid på i WarioWare D.I.Y
|
000455 | train | 5 | games | 5 | 5 | 2,010 | Mario Kart på speed! | nb | p3 | Marte Hedenstad | ModNation Racers | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/modnation-racers-2 | ModNation Racers
Mario Kart på speed!
Noen ganger stjeler spill hemningsløst fra andre spill.
Det kan resultere i dårlige etterligninger.
Se spiller.no sine anmeldelser av Little Big Planet og Mario Kart.
Spreng motstanderen i filler
ModNation Racers er et helsprøtt bilspill.
Målet er å sprenge motstanderen i lufta - og å vinne da selvfølgelig.
Ladet med elektrisitet, sprengstoff og varmesøkende raketter, er du klar for å møte motstanderen.
Er du litt feig?
ModNation Racers gir deg også muligheten til å bruke et skjold for å beskytte deg mot fiendens angrep.
Har du lyst til å kjøre ekstra fort kan du trykke på turboknappen.
Alt dette høres kanskje kjent ut?
Og ja, selve bilracet er ekstremt likt som i Mario Kart.
ModNation Racers er riktignok enda mer vanvittig, enn sin motpart til Wii.
Hva er vel mer gøy enn å sprenge en kompis i filler rett før mål, for deretter å surfe inn på førsteplass.
Spillet er Mario Kart på steroider!
Gizmo i skinnbukser
I ModNation Racers er det mye mer å gjøre enn å kjøre billøp.
Du lage dine egne biler, og ikke minst dine egne «mods».
«Mods» er figurene du spiller med.
De minner om sackboy-figurene fra Little Big Planet.
Og du kan gjøre mye morsomt for å få dem til å se kule ut.
Min figur endte opp som en sprøere versjon av «Gizmo» fra Gremlins.
Komplett med gigantiske kjørebriller, gul hjelm og lilla lærbukser.
Til slutt velger du hvilken stemme «moden» din skal ha.
Min endte opp med å skrike skjellsord til motstanderne på banen i en ekstremt veslevoksen tone.
Dette er veldig artig, og gjør at du får et skikkelig eierforhold til figuren din.
Syke baner
Som i Little Big Planet, kan du lage dine egne baner, helt fra scratch.
ModNation Racers gir deg utallige muligheter til hvordan du kan utforme banen og omgivelsene rundt.
Dette er et kjempekult element i spillet, og kan resultere i at du sitter i timesvis og leker deg med å lage den sykeste bilbanen som overhode mulig.
Men pass opp!
Du kan fort gjøre banen din umulig å kjøre på.
Så det er viktig å moderere seg – i alle fall litt.
I ModNation Racers kan du spille på nett, med venner, eller bygge karriere.
Gode prestasjoner belønnes med nye ting du kan bruke for å oppgradere både biler og mods.
Del på nett
Samspill med andre er et viktig element i spillet.
For hva er vitsen med å lage fete baner, heite biler og kule mods, hvis du ikke kan dele dem med noen?
Arranger billøp online på din egenkomponerte bane.
Vis frem din nyeste bil, og stem frem hvilken figur i modnation-universet du syns ser fetest ut.
Er du den spilleren som har gjort det best på ulike res i løpet av uken?
Dine gode resultater og det du gjør synes for andre spillere i ModNation Racers.
Derfor gir det mening å bruke timesvis på å pimpe opp biler og baner.
Det hadde ikke vært noe gøy å bruke lang ting på slike ting, hvis du ikke fikk vist det frem.
Konkurranseinstinkt
At det er så stort fokus på samspill med andre spillere, gjør at ModNation Racers skiller seg ut fra lignende spill.
Dette er et sosialt spill som er ment å dele med andre.
Jeg syns det er dritkult å konkurrere mot andre spillere på nett.
Spesielt siden det å være best gir deg en gedigen statue av moden din på torget, som alle kan se.
Dette spillet appellerer til mitt konkurranseinstinktet og ego.
Dette blir en pådriver for å få meg til å spille videre.
For jeg vil virkelig være best!
Gøy med venner
Ekstremt lang lastetid er et irritasjonsmoment som trekker ned helhetsinntrykket av spillet noe.
Men ModNation Racers er likevel et vanvittig spill som er underholdene til tusen og morsomt å spille både med venner og alene.
Vi har riktignok sett en del av elementene i spillet før.
Men det gjør ingenting.
Gode spillkontroller, helsprø moro og interaktivt innhold – ModNation Racers er kjempegøy!
Testet på PS3.
Kommer også til PSP.
|
000456 | train | 5 | games | 7 | 5 | 2,010 | Ikke for lettskremte sjeler. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Alan Wake | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/alan-wake | Alan Wake
Ikke for lettskremte sjeler.
På tross av at jeg elsker skrekkfilmer og spill, skal jeg ærlig innrømme at jeg lett lar meg rive med.
Jeg lar meg rive med av gode historier, som er godt fortalt.
Alan Wake er en klassisk skrekknovelle, presentert i episoder, som er fortalt på en fremdragende måte.
Etter flere år med kreativ tørke, tar kona til Alan Wake han med på en ferietur den idylliske småbyen Bright Falls et stednordvest i USA.
Er du mørkeredd?
Der har de avtalt å møte en lokal kjenning for å få nøklene til et feriehus, hvor de to skal slappe av i to uker.
Alan er krimbokforfatter, og begynner å finne sider fra et bokmanus han ikke husker å ha skrevet.
Og da forsvinner kona, og mørket senker seg over Bright Falls.
Og mørket er et av de viktigste delene av spillmekanikken i Alan Wake, for du bør virkelig ikke være mørkeredd for å spille dette.
Ofte er ditt eneste våpen en lommelykt eller en enslig gatelykt, som holder mørkets fiender på avstand.
I kampen mot sin egen psyke, må Alan finne kona si før tiden renner ut.
Hele spillet presenteres i episodeformat, noe vi har sett i et knippe spill tidligere.
Men det har ikke fungert særlig godt før nå, med visse unntak selvsag.
Høyspent historie
Utviklerne bak Alan Wake har argumentert at spill ikke kan ha sammespenningsoppbygning som en standard film, alt et anslag som bygger seg opp mot et klimaks.
Det ville blitt fryktelig slitsomt etterhvert.
Ved å dele inn historien i episoder, klarer Alan Wake å holde en høy grad av spenning igjennom hele spillet.
Denne spenningen blir til å ta og føle på av atmosfæren i spillet.
Og med det så mener jeg grafikken, utseendet og lydene.
For meg er det få ting som hindrer Alan Wake fra å nå toppkarakter.
Spillets drivende historie gjør at jeg ikke bryr meg om at det er et helt lineært spill.
Men, for å finne noe å pirke på så må jeg peke på at fiendene du møter blir ganske ensformige i lengden.
God historie, godt fortalt
Og det at du underveis finner sider fra manuset til historien (som forfatteren Alan Wake selv ikke husker å ha skrevet), gjør at spillet noen ganger avslører historien før du selv får opplevd det.
Men, det legger ikke demper på det faktum at Alan Wake er det drivende, spennende og skummelt spill.
Historien er kanskje fylt med klisjeer og referanser til både Twin Peaks og Stephen King, men den er godt skrevet.
Sammen med det faktum at den er fortalt på en fremdragende måte, i kombinasjon med atmosfærisk grafikk og lyd gjør Alan Wake til det jeg vil kalle en "must-have" av årets spill.
Jeg kan likevel ALDRI gå alene på tur i skogen igjen..
|
000457 | train | 4 | games | 12 | 5 | 2,010 | Fjerne planeter, og store våpen! | nb | p3 | Rune Håkonsen | Lost Planet 2 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/lost-planet-2 | Lost Planet 2
Fjerne planeter, og store våpen!
Jeg sier det med en gang, så vi får det ut av verdenen.
Glem enkeltspillerdelen av Lost Planet 2, samarbeids- og flerspillerbiten er alt du bør satse på.
Ti år etter hendelsene i det første spillet får vi på nytt besøke E.D.N III, den tidligere så ugjestmilde planeten.
Den er forsåvidt fortsatt heller ugjestmild, men mye av snøen har smelta til fordel for jungler og store tropiske områder.
En borgerkrig er i full sving, og du blir kastet ut i krigen på flere fronter.
Ved å ta kontroll over figurer fra både "Yuri's Snow Pirates" og "NEVEC"-sidene av konflikten.
Felles er at alle slåss mot Akrider, en innfødt rase av insekter som virkelig ikke vil ha deg der.
Og som i Avatar, kampen dreier seg selvsagt om energiressurser (T-ENG, Thermal-EnerGy).
Anonyme figurer
Lost Planet 2 forteller sin historie igjennom en rekke anonyme figurer, noe som gjør at historien ikke klarer å engasjere meg i enkeltspillermodus.
Samtidig gjør dette valget det mye enklere å fortelle en god historie i flerspillermodus, og det er her Lost Planet 2 virkelig skinner.
For du kan faktisk spille igjennom hovedhistorien med opptil tre venner i samarbeidsmodus.
I flerspillermodus har du også standard kampmodus hvor du kjemper mot andre spillere, og belønningssystemet gjør at du hele tiden strever etter en ny "rank" eller et nytt nivå.
Lost Planet 2 er jo et tredjepersons actionspill, hvor figurene skyter for harde livet med enorme våpen.
På en måte kan du sammenligne spillmekanikken med for eksempel Just Cause 2 og Uncharted-spillene.
Spill med andre
Enkeltspillerdelen er uengasjerende, hovedsakelig på grunn av flere grunnleggende feil i måten historien formidles på.
Uten en sentral hovedkarakter er det ikke lett å engasjere seg i den dramatiske historien.
Derimot slår lagånden inn når jeg tar med meg en kompis på moroa, og gjør at spillet faktisk ikke bør spilles alene.
I det hele tatt!
Ellers så er grafikken fin, lyden bra og det andre på stell altså
|
000458 | train | 5 | games | 12 | 5 | 2,010 | Sport blir gøy med rullebrett. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Skate 3 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/skate-3 | Skate 3
Sport blir gøy med rullebrett.
Jeg må ærlig innrømme at jeg hater sportsspill.
Jeg har aldri forstått hvorfor noen gidder å bruke tid på fotball, snowboard, friidrett eller hva det måtte være, når det finnes så mye annet spennende i spillverdenen.
- Gå ut å spill fotball selv da, for f***, er for eksempel det jeg vanligvis tenker når kjæresten sitter inne på en fin sommerdag og spiller Fifa.
Skating er også en sport.
Og skepsisen var derfor stor da jeg testet spillet Skate, for første gang.
Merkelig nok viste det seg at å kjøre rullebrett er noe jeg kan tolerere i spillformat.
Det er jo faktisk gøy!
Nyskapende brettkontroll
Da det første Skate-spillet kom i 2007 ble det hyllet for sine nyskapende kontrollere.
De lot deg manøvrere brettet ditt på en helt ny måte og i mye større grad enn vi hadde sett i tidligere skatespill.
Det holdt ikke lenger å trykke på én knapp for å utføre et triks.
Dette bidro til å gi oss en mer realistisk brettfølelse.
Skate 2 kom relativt raskt etter det første spillet og nå er Skate 3 å finne i butikkhyllene.
Skate 3 har med seg de gode kontrollene fra de tidligere spillene.
Du bruker de analoge styrespakene til å bevege deg selv og brettet ditt.
Det er selvfølgelig også en ny by å utforske i Skate 3.
Port Caverton er et mekka for rullebrettkjørere, uten avsperringer eller slemme sikkerhetsvakter som hindrer deg.
Se traileren for Skate 3 her:
Mange aktiviteter
I Skate 2 var målet å bli en profesjonell rullebrettkjører.
I Skate 3 er tiden inne for å starte ditt eget lag og skateboardmerke.
Jobben din er å markedsføre merket ditt.
Det gjør du gjennom å fange dine heftige triks med rullebrettet på video eller foto, eller gjennom å vinne konkurranser.
Jo flinkere du er, des flere brett selger du.
Det er utrolig mye å gjøre i Skate 3.
Lag dine egne skateparker, og del dem med vennene dine på nett.
Delta i race, triks deg til topps i konkurranser, eller ha dueller der du prøver å overgå poengsummen til motstanderen.
Du har også gamle «Hall of Meat», der målet er å knekke flest mulig ben.
Fokuset i Skate 3 ligger på å mestre utfordringer og å bygge karriere.
Du kan fortsatt drive med frikjøring og du har større frihet til å utforske omgivelsene enn tidligere.
Du har imidlertid tilgang til alle utfordringene gjennom menyen.
Du trenger derfor ikke å rulle rundt på oppdagelsesferd etter nye ting å gjøre.
For meg førte dette til at jeg rett og slett ikke gadd å bruke tid på å utforske.
Når jeg ville delta i en konkurranse eller et løp, så klikket jeg meg bare inn på menyen for å komme dit.
Veldig lettvint og greit, men litt av sjarmen ble samtidig borte.
Ingen lokal flerspiller
Flerspilling på nett er et viktig element i Skate 3.
Foruten at du kan dele alt det stilige du lager av parker, videoer og bilder, så kan du samarbeide med andre spillere på ulike utfordringer.
Du kan konkurrere på nett og lage ditt eget skateteam sammen med andre spillere.
Den lagbaserte delen av spillet appellerer til «gameren» i meg.
Å ha en klan i et spill er alltid gøy, og dette gir Skate 3 det lille ekstra.
Noe som er synd er imidlertid at den lokale flerspillermodusen er borte fra Skate 3.
Siden flerspillerdelen på internett er så stor, så er det mulig utviklerne mente at dette var nok.
Men hva skjedde med å ha spillkvelder med venner?
Jeg savner muligheten til å spille med kompiser hjemme i min egen stue.
Det er synd at all samhandling med andre må foregå på nett.
Sett bort i fra dette er det ikke mye som trekker Skate 3 ned.
Spillet er proppfullt av aktiviteter, som bare blir bedre i flerspillermodusen på nett.
Sport blir morsomt med rullebrett.
Skate 3 er artig og gir deg timesvis med underholdning.
|
000459 | train | 6 | games | 20 | 5 | 2,010 | Fyttirakkern for et spill! | nb | p3 | Rune Håkonsen | Red Dead Redemption | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/red-dead-redemption | Red Dead Redemption
Fyttirakkern for et spill!
Red Dead Redemption er spillet som gjør alle andre westernspill til skamme.
Når jeg tenker meg om, så gjør Red Dead Redemption ganske mange andre spill også til skamme...
Som i GTA4, som Rockstar Games også stod bak, starter spillet med ankomsten i en ny verden.
John Marston ankommer det ville vesten med tog, over de lange og enorme steppene.
Menneskene vi møter forteller om en vanskelig tid, hvor loven viker for handling.
En klassisk historie
Denne verdenen som omgir de lovløse, cowboyene og pistolmennene er i endring.
Og i løpet av eventyret vil vi hvor høy prisen for modernisering er.
Marstons mål er å løse seg fra sine dype hemmeligheter, han blir tvunget til å konfrontere sin kompliserte fortid for å finne tilbake til sin egen familie.
Det er lett å gli inn i en hysterisk lovprising av et spill som Red Dead Redemption (tro meg, mange vil gjøre det også), men jeg vil allerede nå si at dette kan være det beste spillet laget av Rockstar Games til dags dato.
Ja, det betyr bedre enn GTA4.
Detaljrik og troverdig
Landskapene er mesterlig laget, faktisk så bra at jeg etter kort tid sluttet å bruke hurtigreisefunksjonen i spillet.
Når du slår leir for å lagre kan du raskt reise til tidligere oppdagede områder, men det er noe spesielt å ta inn over seg i Red Dead Redemption.
Følelsen av ensomhet, en ukjent verden og ikke minst en troverdig spillverden.
Spillverdenen lever og ånder i Red Dead Redemtpion, takket være en kjærlig fortalt historie.
Med tusenvis av referanser til alt fra Sergio Leone, Eastwood, Peckinpah, Kurosawa og John Ford, følger spillet etter mesterne samtidig som det legger ned sine egne spor i spillbransjen.
I en tid hvor spillfortellingen ofte blir skjøvet til side for å gi mest mulig plass til spektakulær grafikk er det godt å se et spill som ikke lar seg påvirke av underholdningsjaget.
Noen vil føle at Red Dead Redemption er for tregt uten følelsen av umiddelbar actiontilfredstilselse.
En ny bølge spill
Samtlige spill som har valgt å gå en annen vei enn "blockbusterspill" for å bruke det begrepet har vist seg å være gode spill med et helt annet fokus på historiefortelling.
For eksempel Alan Wake og Heavy Rain har vært helt andre og nesten uvante spillopplevelser.
Det beste spillet til Rockstar Games.
Red Dead Redemption tar dette et steg lenger, med et suverent fokus på fortellingen og endringene figuren John Marston og de han møter gjennomgår i løpet av historien.
Ved siden av Marston møter vi er rikt rollegalleri, med større og mindre figurer som alle spiller sin rolle i tråd med historien.
Kombinert med fantastiske omgivelser, troverdige figurer, utmerkede stemmeskuespillere er spilluniverset komplett.
En verden som formelig lukter hestemøkk og gir deg sandstøv i øynene.
John Marstons handlinger, eller rettere sagt dine handlinger, blir aldri direkte styrt av spillet.
Ei heller dine moralske valg.
Hvordan du velger å spille Red Dead Redemption er opp til deg, men uannsett er det en fantastisk opplevelse.
Spillet kommer også med en flerspillerdel som hverken hadde mange spillere eller var lansert da spillet ble testet.
Derfor er dette ikke lagt til grunn for denne anmeldelsen.
|
000460 | train | 4 | games | 28 | 5 | 2,010 | Rask moro, intet mer. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Blur | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/blur | Blur
Rask moro, intet mer.
Skru ned lyset, skru opp lyden.
Ta innover deg lyden.
Lyden av en rusende motor, blinkende lys på skjermen.
Spenningen er til å ta og føle på.
Du skal kjøre fort, veldig fort.
Bilspillbransjen er delt i to, du har seriøse simuleringsspill, som etterstreder en realistisk kjøreopplevelse.
Så har du det jeg vil kalle arkadespillene, hvor fart og moro går på bekostning av realismen.
Og takk høyere makter for det, for Blur er nettopp rask moro.
På mange måter kan en si at dette er en blanding mellom seriøs racing og et tullespill, for mens du har ekte bilmerker, kan du plukke opp powerups underveis i spillet.
Som du så kan bruke mot dine motstandere.
Akkurat som i Mario Kart... istedet for bananer har du miner og så videre.
Resirkulering
Grafikken er spektakulær, og det samme er banene.
For Blur er et fargerikt spill, og mye av reklamen hviler på nettopp utseende til spillet.
Det tar likevel ikke lang tid før du merker at både hus og andre elementer blir resirkulert om igjen, og om igjen... og om igjen.
Og denne ensformigheten melder seg i flere av spillets deler etter bare et par timer.
Ikke nok for racingfantastene
Kjøringa og styringa er stram, responsiv og ikke overdreven.
Men du har ikke mulighet til å tilpasse det slik du vil.
Blur ha tre ferdiglagde innstillinger du kan velge mellom, og for de mest ihuga racingfantastene holder ikke dette.
Bizarre Creations, spillstudioet bak Blur, er kanskje mest kjent fra racingspillene Project Gotham Racing.
Det betyr jo at de ikke akkurat er nybegynnere innen racing spill, men dessverre overbeviser de ikke med Blur.
Enkletspillerdelen er lineær og uengasjerende, kan du i det minste få mange trofeer og oppnåelser.
Splitscreenmuligheten er heldigvis med, men der kan du ikke inntjene erfaringspoeng.
Helt ubrukelig altså.
Du kan også spille på nett, og her viser spillet seg nok fra sin beste side.
Men med 20 spillere uten et ordentelig organiseringsverktøy blir alt raskt kaos.
Hevder seg ikke
Alt i alt er det et fargerikt og artigspill, i noen timer.
Blur er ikke et seriøst bilspill, men mangler også evnen til å engasjere i lengre tid.
Det er som om Mario Kart skulle vært kjedelig på en måte.
Blur faller mellom to stoler, det er hverken seriøst eller tullete.
Ikke Gran Turismo eller Mario Kart.
Og mens det gir helt grei underholdning et par timer, anbefaler jeg heller en runde ModNation Racers
|
000461 | train | 2 | games | 1 | 6 | 2,010 | Huff, styr unna! | nb | p3 | Rune Håkonsen | Alpha Protocol | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/alpha-protocol | Alpha Protocol
Huff, styr unna!
- Jeg har jobbet med dette spillet (noe jeg ikke er stolt over) ... Sega burde ha kansellert Alpha Protocol i stedet for Aliens-spillet.
Dette skriver en anonym person i kommentarfeltet på nettstedet Joystiq sin anmeldelse av Alpha Protocol, jeg er enig.
En god idé
Det å kombinere et rollespill med en spionhistorie og sniking, høres utrolig spennende ut.
Det finnes heller ikke mange spill som har tatt nettopp rollespillmekanikken vekk fra fantasiverdenen, om vi ser bort i fra Fallout-serien da selvsagt.
Etter en mislykket operasjon våkner agenten Michael Thorton i en militær sykestue, en fremmed kvinner ringer tilfeldigvis på PDA'en og forteller at han ligger tynt an.
Den amerikanske regjeringa jakter på han og har kuttet all hans kontakt til offentlige kilder og systemer.
Overbevist (eller paranoid) tar han i bruk alphaprotokollen som gir han mulighet til å fortsette som agent "undercover".
For det er selvsagt en stor konspirasjon inne i bildet, og Thornton skal avsløre hele greia.
En troverdig historie, eller i det minste en engasjerende historie er utrolig viktig, og det er på dette punktet Alpha Protocol feiler.
Dette har jeg hørt, sett og spilt før.
Stivt og unaturlig
Jeg hyllet Red Dead Redemption for troverdige stemmeskuespillere og figurer, kan jeg ikke si helt det samme om Alpha Protocol.
Animasjonen og grafikken til figurene vitner om at spillet burde ha kommet for to år siden, og dialogen er fylt av unaturlige pauser og kleine sitater.
Skuespillerne gjør alt de kan for å redde historien, og det skal de ha honnør for.
Du kan ofte velge hvordan Thornton skal reagere og svare i samtaler og i situasjoner, ved å angi hans humør.
Skal du svare aggressivt, flørtende eller listig på hva en annen karakter sier?
Trykk på anvist knapp før tiden går ut.
Jeg må si at i utgangspunktet høres dette ut som et smart konsept, og i spillet vil karakterer reagere svært forskjellige alt ettersom hva slags holdning du velger å ha.
Dessverre fungerer ikke dette i praksis, og ettersom du ikke vet hva som vil bli sagt kan du ende opp med et helt annet resultat enn det du ønsket.
Ettersom dette også er et rollespill, vil du få erfaringspoeng for å ta ned fiender, enten i nærkamp eller med våpen.
Hvordan vår venn Thornton klarer å få noe erfaring ut av kampene sine i det hele tatt er et STORT mysterie for meg.
Tilbakestående fiender
Ja, jeg vet det er et ord jeg ikke bør kaste rundt meg uten omtanke.
Likevel må jeg si at når nær halvparten av fiendtlige figurer og soldater velger å kaste fra seg sine håndvåpen for å storme mot meg, ikke vitner om særlig høy intelligens.
Det er stort sett kun nødvendig å stå stille mens fiender kaster seg mot meg fra høyre og venstre, som om de ikke har noe høyere ønske i livet enn å bli skutt av nettopp meg.
Om du mot formodning skulle bomme på alle disse hjerneløse tullingene, så slår han meg en gang før han løper tilbake for å finne pistolen han kastet fra seg tidligere.
Ugh, blir nesten sint når jeg skriver dette, så irriterende er den kunstige intelligensen i Alpha Protocol.
Vanskelig kombinasjon
Det er absolutt ikke lett lage et spill som er en blanding av tredjepersons actionspill og et rollespill, og jeg vil påpeke at selve rollespillelementene nok er det som fungerer best i Alpha Protocol... tross alt.
Frem til nå har jeg ikke nevnt grafikken, bortsett fra stive og humoristiske figurbevegelser.
Det fordi at et spill kan ha dårlig grafikk, og fortsatt være spennende.
Alpha Protocol er hverken spennende eller har god grafikk.
På min Playstation 3-konsoll hadde spillet flere grafiske feil enn jeg gadd å telle, grafikken hakket flere ganger og så ut som den var flere år gammel.
Dette spillet hadde potensiale, men er gjennomsyret at slett håndverk.
Stor valgfrihet til å styre spillets historie og samtale veier opp for mange feil, men ved dagens slutt har du hørt, sett eller spilt dette før
|
000462 | train | 5 | games | 10 | 6 | 2,010 | Nintendo lykkes med det nye Mario-spillet. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Super Mario Galaxy 2 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/super-mario-galaxy-2 | Super Mario Galaxy 2
Nintendo lykkes med det nye Mario-spillet.
Unison hyllest møtte Super Mario Galaxy da det kom for et par år siden, og ikke uten grunn.
Det å ta opp arven fra tidligere Mario-spill, og bevege det inn i denne spillgenerasjonen var ikke en liten oppgave.
Nintendo klarte det da, men jeg må informere om at de ikke har gjort like store fremsteg i Super Mario Galaxy 2.
Jeg må si dette før vi går videre; Super Mario Galaxy 2 er et knall spill, det er fryktelig artig og viderefører mye av det beste fra plattformsjangeren som spillserien selv var med på å popularisere.
Kidnappet?
Igjen!?!?!?
For å sitere den australske anmelderen Zero Punctuation, den prinsessa må være temmelig tjukk i hodet.
Og Mario må begynne å bli litt lei av at han aldri får møtt kjærsten sin.
For i Super Mario Galaxy 2 gjentaes den gamle historien igjen.
Mario skal til slottet til Prinsesse Peach for å spise kake, men hun blir selvsagt kidnappet av Bowser som reiser avgårde inn i universet.
Mario må nok en gang samle gullstjerner for å klare å reise etter henne.
Hadde det skadet å tenke litt nytt Nintendo?
Jeg bare spør...
Imponerende kreativt
Grafikken er som i det forrige spillet.
Den er så bra som Nintendo Wii klarer å produsere.
Den er fargerik, barnevennlig, morsom og fantasiskapende.
Jeg imponeres stadig over kreativiteten til Nintendo, og hvordan de stadig klarer å overraske meg med nye finurlige brett.
En av de tingene som er nytt med Super Mario Galaxy 2 er at Yoshi er tilbake.
Den lille grønne dinosauren debuterte i Super Mario World til SNES i 1990, og ble raskt en familiær figur.
Mange stusset på hvorfor han manglet fra det første Super Mario Galaxy-spillet, det gjorde jeg også.
Kanskje det var for å spare han til 2'ern?
Uannsett er Yoshi en viktig brikke i spillmekanikken, og tilfører sårt trengt variasjon fra det første spillet.
Sopp her og sopp der
Mange av spillet utfordringer baserer seg på utnyttelsen av forskjellige sopper.
Konseptet er enklet; Mario spiser sopp og han får spesielle evner (skulle tro spillskaper Miyamoto bodde i San Francisco på 60-tallet).
Fra den enkle "vokse"-soppen har spillserien vært igjennom mange forskjellige typer.
I Super Mario Galaxy 2 kan Mario bli både hard som en stein og lett som en sky.
Igjen viser Nintendo at det er i detaljene at Super Mario Galaxy 2 skiller seg fra sin forgjenger.
Musikken stikker seg ikke ut med en Mario-hit slik tidligere spill har.
Mens jeg i andre Mario-spill har sunget høyt med og nynnet av full hals er det rett og slett ikke like "catchy" denne gangen.
Musikken er fullorkestrert og flott, men den setter seg ikke.
Jeg reagerer først når jeg hører en av de klassiske melodiene, som ofte brukes i medleyer i spillet.
Et spill som var fantastisk for mange år siden, er det fortsatt den dag i dag.
MEN kriteriene vi vurderer nye spill på endrer seg.
Dermed mister Super Mario Galaxy 2 topplasseringen i min bok, fordi dette er samme suppa om igjen.
Likevel så må jeg presiere, at suppa er utrolig god
|
000463 | train | 5 | games | 17 | 6 | 2,010 | Motorsykkelfest på plattform! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Joe Danger | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/joe-danger-2 | Joe Danger
Motorsykkelfest på plattform!
Du har sikkert spilt BMX eller Dare Devil eller Dirt Bike eller et annet av de hundre tusen sykkelcrossspillene som finnes på nettet.
Da har du noe bedre i vente.
Sjarmerende historie
Joe Danger var en lovende stuntmotorsyklist som fikk karrieren ødelagt av en lei skade før han kom til topps i stuntsjåførmiljøet.
Det så lenge stygt ut, og legene trodde Joe aldri ville bli i stand til å gå igjen.
Men Joe kontret alle dystre spådommer og er tilbake på setet.
Og det er jeg som skal hjelpe ham til topps.
Hello Games har satset på toppskårfaktoren.
Denne lille historien er alt som skal til for at jeg er hekta.
Joe er en tvers gjennom fin fyr med en liten ølvom klemt inn i en rød stuntdrakt.
Little Big Motorcycle!!
Joe Danger finnes i Playstation Store, og er et plattformspill i "to og en halv D", som min kollega Martin i Filmpolitiet kaller det.
Det vil si akkurat det samme som Little Big Planet; en ser det fra siden, men det finnes også dybde i bildet som gjør at en kan hoppe mellom "filer" på banen.
Og det må en etter hvert gjøre for å unngå å smelle i veggen.
Underholdningsverdien er størst i enten enkelt- eller flerspiller.
Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilken, fordi Joe Danger er et slikt spill som ikke bare handler om å komme først i mål, det låner også litt av Super Marios behov for å samle alle stjernene og bonusgjenstandene på brettene.
Da blir det mye lirking og knoting, akkurat som jeg kjenner det fra mange andre crossykkelspill, akkurat slik jeg elsker det.
Å bli slått av en jypling
Selv om jeg varma opp en god del med innledende runder og gjorde unna hele opplæringsdelen, klarte min kollega Rune å knuse meg åtte av ti ganger, uten trening.
Jeg er ikke sur lengre.
Men dette viser at Joe Danger er intuitivt, og er det noen som ikke liker intuitivt?
Nei.
Det eneste som kan suge litt i flerspillermodus, er at brettene er korte.
Og at det ikke finnes flerspiller over nett, bare lokal flerspiller med delt skjerm.
Noe suger, noe annet blåser
Det som blåser mest i Joe Danger, er sandkassa.
Her kan du bygge dine egne brett, som kan være så lange og innviklede og tidkrevende du bare vil.
Og du kan dele brettene med vennene dine etterpå.
På nett.
Samtidig kan du holde styr på om vennene dine har slått noen av rekordene dine siden sist du spilte.
Og det er det Hello Games har satset på; toppskårfaktoren; at alle Joe Dangere der ute sitter og radbrekker kontrollere helt til de slår Torfinns toppskåre.
|
000464 | train | 4 | games | 29 | 6 | 2,010 | En middelmådig skytefest. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Transformers: Cybertron | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/transformers-war-for-cybertron | Transformers:Cybertron
En middelmådig skytefest.
Jeg husker godt at jeg syntes at robotene som kunne gjøre seg om til biler var ekstremt kule da jeg var liten.
Stort sett lenger enn det kom jeg likevel ikke i mitt forhold til Transformers.
Med filmene har Transformers-merkevaren fått fornyet giv.
To nye Transformers-filmer, med en tredje på vei, har gitt gamle fans et etterlengtet gjensyn med robotene i forkledning.
Vi har også sett at filmene har skapt mange nye tilhengere av robotheltene.
Sammen med filmene Transformers og Transformers:
Revenge of The Fallen ble det sluppet to spill.
Disse var typiske film til spill-utgivelser som ikke ble spesielt godt mottatt.
Ekte «lore»
Nå er det nye spillet Transformers: War For Cybertron ute.
Denne gangen får vi i det minste litt mer glede av opplevelsen.
Glede og glede, fru Blom – dette er et tredjepersons skytespill som verken er veldig dårlig eller kjempebra.
Mye av gameplayet har vi sett før, som for eksempel lineære brett full av hjernedød action.
I spillet møter vi robotene før de har tatt kontakt med jorda.
Megatron og hans decepticons driver en real maktkamp for å ta over planeten Cybertron.
På motsatt side har vi Optimus og autobotsene som forsøker å stoppe Megatrons onde planer og å redde planeten.
Historien er basert på ekte «Transformers-lore», noe som er et stort pluss for ekte fans.
Bra med flerspiller
Transformers: War for Cybertron lar deg spille på begge sider av kampen, noe jeg synes er tøft.
I historiemodusen kan du velge om du vil begynne med historien til the decepticons eller the autobots.
Hvis du vil ha riktig progresjon i historien lønner det seg imidlertid å begynne med «bad guysa».
Historiemodusen byr på enkel underholdning.
I et lag på tre skal du skyte deg gjennom de ti kapitlene av spillet og bekjempe bossene.
Jeg hadde vanskelighetsgraden på medium og hadde ikke store problemer med å komme meg gjennom brettene.
Det lønner seg likevel å være litt strategisk når du går frem.
Så lenge du ikke drar kamikaze-stilen og bare styrter inn i kampens hete, går det riktignok veldig greit.
Spillet kan skilte med flerspiller på nett.
Det er blant annet en «co-op mode» som gjør historiemodus mer interessant.
Da kan du bytte ut de to AI-ene i laget ditt med et par kompiser.
Dette er et godt element i spillet som gjør det hele mer artig.
Jeg foreslår at du setter innstillingene på «hard» hvis du skal spille i co-op.
Når du har mer enn ett tenkende hode med på laget, kan medium bli litt for enkelt.
I tillegg til historiemodusen har spillet også andre flerspillermoduser via nett.
I «escalation» skal du og laget ditt stå imot horder av fiender så lenge dere klarer.
Du kan også spille lag mot lag, eller spill av typen «fang flagget».
Kult for fans
Transformers: War for Cybertron er helt okey underholdning.
Ja, jeg synes det er gøy å spille decepticons og plaffe ned robotfiender.
Ja, det er sinnssykt kult å hoppe opp i luften, fyre løs på motstanderen mens jeg transformerer meg om til en jet.
Flerspillerdelen er også et veldig stort pluss.
Likevel kan jeg ikke unngå det faktum at det finnes mange bedre spill av denne typen på markedet.
Er du hardbarket Transformers-fan er nok spillet ekstra kult for deg.
Hvis ikke er det andre spill jeg heller ville investert pengene mine i.
Spillet er testet på Xbox360.
|
000465 | train | 5 | games | 1 | 7 | 2,010 | Kald krig og atomfrykt møter tidsreiser! | nb | p3 | Rune Håkonsen | Singularity | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/singularity | Singularity
Kald krig og atomfrykt møter tidsreiser!
Rett etter andreverdenskrig hadde USA atomvåpen, det eneste landet med makten til å bokstavelig talt tilintetgjøre en hel by.
Stalin satte i gang et forskningsprosjekt for å gi Sovjet-staten et tilsvarende våpen, og svaret ble Element-99.
Ren energi, tidsreiser og ekstreme krefter kunne utløses av det tidligere ukjente stoffet.
Gjett hva som skjer nå...
(Pst, noe gikk galt)
Russerne la lokk på basen Katroga-12, de ville skjule det som gikk så fryktelig galt.
Så, plutselig, går en elektromagnetisk puls i lufta og et par helikoptere krasjer.
To overlevende er fanget uten mulighet til å kommunisere med verden på utsiden.
Her tar du over, i rollen som Nate Renko, og jobben vil ikke bli lett for å si det sånn.
En dæsj av ditt og datt
På mange måter har Raven Software lånt mye fra "store brødrene" Bioshock og Killzone-spillene.
Forskjellen fra Bioshock at er at vi er på en forlatt russisk øy og ikke under vann.
Og mange vil nok (feilaktig) sammenligne Singularity med disse spillene, og tenke at det ikke er verdt å spille.
Det er feil, feil og atter feil.
Raven Software har, trass likhetene, klart å skape et enormt og spennende spillunivers.
- Singularitet i relativitetsteorien er et punkt i romtid der en egenskap er uendelig.
Wikipedia om singularitet
En av spillmekanikkens mer spennende sider er bruken av en såkalt "TMD" eller "time manipulation device".
Den er festet på Renko sin venstre hånd, og er lett å bruke med Xbox-kontrolleren.
Den lar deg forynge eller aldre objekter og fiender, bruke telekinses og selvsagt skyte energistråler.
Dette gir mye variasjon i løpet av spillets vel 8 - 9 timer lange historie.
Kjip flerspiller
En flerspiller del er også med, men her faller spillmekanikken til kort.
Kampene er ikke balanserte eller særlig underholdene i lengden.
Singularity sin styrke ligger i historien og situasjonene hvor fortellingen krever at du bruker kløkt og intellekt for å løse oppgaver.
Grafikken og lyden gjør atmosfæren til en opplevelse, kanskje ikke på nivå med Bioshock, men fortsatt veldig bra.
Du får faktisk tid til å ta innover deg omgivelsene før det raske tempoet i historien drar deg videre, for dette er ikke kjedelig.
Dessverre viser også Singularity tegn på hastverksarbeid, for jeg opplevde mange "bugs" og "glitches" i grafikken.
Det ødelegger, men overskygger heldigvis ikke for spillets fortelling.
Singularity er et godt spill, som lider av at Raven Software ikke hadde penger til å gjøre den siste finpussen.
Og det er nok ikke en "stayer" siden flerspillerbiten er enkel, ubalansert og raskt ganske kjedelig.
Liker du sci-fi, action og første personsskyetere, har du likevel nesten 10 timer med knall spilling foran deg.
|
000466 | train | 4 | games | 7 | 7 | 2,010 | Spillet er bedre enn filmen. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Shrek Forever After | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/shrek-forever-after | Shrek Forever After
Spillet er bedre enn filmen.
Film til spill blir alltid et dårlig resultat.
Det er regelen, men som alle vet er regler til for å brytes.
Shrek Forever After har mistet magien på kino, men på spill fungerer dette eventyret overraskende godt.
Historien i spillet er den samme som i filmen.
Shrek er lei av livet som familiefar og har lyst til å leke ungkar og slemt troll igjen.
Han inngår en magisk avtale med bedrageren Rumpelstiltskin og blir sittende fast i et alternativt univers.
Nå må han unnslippe Rumpelstiltskin sine listige klør for å komme tilbake til virkeligheten for å redde landet Langt, langt borte.
Spill med venner
I Shrek Forever After må du løse oppgaver og utfordringer mens du slåss deg gjennom 18 nivåer med eventyr.
Du spiller både som Fiona, Donkey, Puss og Shrek selv.
De forskjellige figurene har hver sine egenskaper du må ta i bruk for å komme deg forbi ulike hindringer på din vei.
Skiftingen mellom figurene fungerer godt og gjør spillet mer underholdende.
Har du lyst til å ha et par kompiser med på laget er det mulighet for det i Shrek Forever After.
Spillet har flerspiller med plass til fire personer - en for hver figur.
Flerspillerdelen gjør spillet ekstra morsomt.
Da jeg satt hjemme i stua og spilte, ble det straks mye mer artig med en gang kjæresten min ble med.
Måten vi måtte samarbeide på for å løse utfordringene var kjempeartig og høynet spillopplevelsen betraktelig.
Jeg har alltid ment at foreldre bør ta større del i barnas videospilling.
Jeg er sikker på at barna synes det er kjempekult når de voksne blir med på deres lek.
Shrek Forever After er det ideelle spillet for en familie å spille sammen.
Jeg anbefaler likevel ikke å være fire stykker når dere spiller, det kan fort bli litt rotete.
Er dere to personer fungerer det derimot kjempebra.
For enkelt
Noe som overrasket meg var den relativt store graden av frihet i spillet.
Til å være et barnespill er det mye mer å utforske enn jeg hadde forventet.
I løpet av spillet skifter du kontinuerlig mellom de to forskjellige verdenene Shrek befinner seg i.
Dette gir spillet litt mer dybde.
Tross mange gode elementer
- Shrek Forever After er ikke perfekt.
Svakheter ved spillet er at det til tider blir altfor enkelt.
Oppgavene du må løse byr ikke på noen store utfordringer, og det er lett å bekjempe mengden av fiender.
Spillet har riktignok aldersgrense seks år og for disse minste er vanskelighetsgraden kanskje grei.
For de litt eldre barna på 8-10 år er det mulig at spillet blir for enkelt i lengden.
Spillet er i utgangspunktet ganske variert, men på grunn av den lette vanskelighetsgraden kan spillet føles en smule monotont.
Det er stort sett bare to knapper du trykker på når du slåss.
Det kan derfor bli litt for mye «hack and slash».
Shrek Forever After er like fullt et underholdende spill.
Både barn og voksne kan kose seg med dette spillet.
|
000467 | train | 3 | games | 12 | 7 | 2,010 | Hva? Er det dette jeg har ventet på? | nb | p3 | Rune Håkonsen | Crackdown 2 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/crackdown-2 | Crackdown 2
Hva?
Er det dette jeg har ventet på?
Det første Crackdown-spillet var en frisk pust i spillverdenen da det kom i 2007.
En helt åpen verden som du kunne utforske slik du ville, mens du med store våpen spratt omkring og sprengte alt i lufta.
Med et par års utvikling var det kanskje ikke rart at jeg håpet på et nytt deilig og useriøst eventyr.
Men resultatet er nedslående.
Er datamotstanderne idioter?
Pacific City har blitt slukt av kaos, og terroristorganisasjon Cell herjer.
Du, en klonet agent, får en kjapp opplæring før du blir kastet ut for å gjenopprette orden i byen.
Enkelt oppskrift med andre ord, da er det ganske vanskelig å trå helt feil.
Det har likevel Ruffian Studios klart.
For det første; greit at du har superkrefter, men er alle datastyrte motstandere helt idioter?
Hallo?
Jeg står ved siden av 4 - 5 stykker og skyter på vennene deres, men de ser en annen vei mens de peller seg i nesa.
For det andre; hvorfor ser spillet ut som det er flere år gammelt?
Jeg tror Ruffian Games har brukt samme grafikkmotor som i spillet fra 2007, for dette ser ikke videre bra ut i mine øyne.
Grafikk er ikke et kriterie for om spillet forteller en god historie, men her kommer jaggu et tredje punktet mitt.
Crackdown 2 klarer ikke å levere en god historie i det hele tatt.
Det er strengt tatt som dette:
“skyt deg inn her, skyt deg inn der, ta over denne basen”, sydd sammen med en pinlig tynn fortelling.
Huff, nå var det mye negativt å si her.
Crackdown 2 er fortsatt ganske artig, i små mengder.
Det er et perfekt spill for deg som trenger femten minutter med pause fra kjedelig arbeid.
For det å løpe rundt og samle “orbs” og oppgradering, utforske byen og sprette fra hustak til hustak er fortsatt hylende artig.
Dessverre er dette spillet som en laber utvidelsespakke til det første spill å regne, mer enn en oppfølger.
Spill heller Crackdown 1
|
000468 | train | 5 | games | 16 | 7 | 2,010 | Dette er en sann historie ... NOT! | nb | p3 | Rune Håkonsen | DeathSpank | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/deathspank | DeathSpank
Dette er en sann historie ...
NOT!
|
000469 | train | 5 | games | 28 | 7 | 2,010 | Helt rått ... nesten. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Starcraft II | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/starcraft-ii | Starcraft II
Helt rått ... nesten.
Jeg har ventet i 12 år - sommer, høst, vinter og vår.
Starcraft-serien satte sine spor - ikke bare i min spilloppvekst, men i spillhistorien.
Det er fire år siden hendelsene i Brood War-spillet utspant seg, og vi møter igjen Jim Raynor.
Han er en real cowboy, etter alle kunstens regler.
Værbitt, mørk, dyster og mystisk - han har en fortid som står skrevet i furene i ansiktet hans.
Dramatikk
Kerrigan, et tidligere menneske, ble fanget av de insektslignende Zerg-styrkene og forvandlet.
Nå er hun tilbake, og Raynor må kjempe en innbitt kamp for å redde milliarder av mennesker som lever på planetene ytters i universet.
Starcraft 2 (i enkeltspillerdelen) legger stor vekt å fortelle historien til spilluniverset.
Det setter jeg stor pris på!
Selv om Blizzard fortsatt lener seg i stor grad på mellomsekvenser kan du nå også, mellom oppdrag, bevege deg rundt på romskipet til vår mann Raynor.
Skipet Hyperion befolkes etterhvert av figurer du møter på forskjellige planeter, og du kan snakke med de for å utdype enklethendelser i historien.
Dette gjør at spillets historie er enklere å få med seg, og ikke minst er den mer engasjerende enn noensinne.
Jeg skal være ærlig å si at jeg dreit i historien i RTS-spill tidligere, langtekkelige mellomsekvenser er noe jeg hater.
Likevel har jeg tatt meg selv i å bli drevet videre i fortellingen, og for en fortelling!
Stemmeskuespillerne er gjør gode figurer og skaper troverdige roller i fortellinga.
Hakk i plata
Alt er ikke bare fryd og gammen, for Blizzard har ofte problemer med hvordan de skal sy sammen mellomsekvenser, strategioppdrag og livet ombord på romskipet.
Det føles med andre ord noen ganger som om det er et hakk i plata.
Hovedelementet til Starcraft-spillene, og alle RTS-spill, er strategioppdragene på bakken.
Hvor du styrer enheter ovenfra, bygger opp basen din og samler ressurser.
Det første spillet ble veldig populært på LAN og over nett, fordi det var så godt balansert.
Det var ferdighet, kunnskap og taktikk som gjorde at du vant - ikke tilfeldigheter og ubalanserte enheter.
Dette har Blizzard tatt med seg inn i Starcraft 2, som med sine nye enheter og spillfunksjoner er like vanedannende og artig som forgjengern.
Nye Battle-nett = bra
Det nye Battle.net-systemet har vært gjenstand for mye kritikk, men jeg mener det fungerer veldig godt.
Det tar kort tid å finne motstandere, det er lett å organisere venner og du blir alltid satt opp mot noen med tilsvarende ferdighetsnivå.
Jeg har enda ikke opplevd noe som har fått meg til å savne den gamle LAN-muligheten.
Starcraft 2 gjør ære på sin fortid, og henter inn et par nye elementer som plasserer spillet på en fin plass i spillhistorien.
Likevel sliter Blizzard litt med leveringa av historien og med tanke på at det er 12 år siden sist så savner jeg egentlig litt mer innovasjon.
Kanskje Starcraft 2 er litt for lik eneren?
Jeg brukte 16 timer på historiedelen, noe som er en respektabel lenge på et spill.
Du har også mange utmerkelser du kan få om du klarer forskjellige oppgaver i hvert oppdrag.
Samtidig sniker det seg inn en følelse om at det kanskje var litt lite med 16 timer, jeg har tross alt ventet i 12 år.
Hva mener du?
|
000470 | train | 5 | games | 19 | 8 | 2,010 | En svett og klam asiatisk maraton | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Kane & Lynch 2: Dog Days | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/kane-lynch-2-dog-days | Kane & Lynch 2: Dog Days
En svett og klam asiatisk maraton
Kane & Lynch 2: Dog Days foregår i Shanghai, hvor Lynch har søkt tilflukt og fått seg dame.
Kane kommer på besøk for å bistå i en våpenforsendelse til Afrika, og alt går skeis.
Skikkelig skeis.
Så skeis at det til tider er Kane og Lynch mot røkla.
Røkla vil si store deler av Shanghai.
Shanghai showdown
Dog Days er en reportasjeaktig tredjepersonsskyter, som ser ut som den filmes med et håndholdt kamera under vanskelige forhold.
Utseendet bringer tankene mot tv-reportasjer eller mobilvideoer fra blodige gatekriger hvor det verste har blitt sladdet bort før det går ut på nyhetene.
Jeg ledes sømløst fra videoseksvenser inn i gameplay, og før jeg vet ordet av det, må jeg hinke eller snuble meg frem i kuleregnet i Shanghais gater og hus, på godt og vondt.
Aller mest vondt.
Hvorfor ikke elske kaoset?
Dog Days er fanden så vanskelig til tider.
Etter latterlig mange omstarter veldig tidlig i spillet, valgte jeg letteste vanskelighetsgrad.
Jeg velger som regel middels.
Men siden har det vært helt greit.
Etter hvert som jeg lærer meg å ta dekning og forflytte meg i dekning uten å løpe som en blink, kommer tilfredsstillelsen sigende.
Jeg finner roen i det hektiske kaoset hvor både politi og røvere må sjongleres, og jeg kan slippe den krypende følelsen av at dette er et middelmådig spill.
Det er det ikke.
Det er løp, ta dekning, skyt, løp, ta dekning og skyt, men det er også et spill som omfavner kaoset og stresset og gir meg følelsen av å bli trykt sammen til en liten ball og rullet i glasskår, før jeg reiser meg, tar sats og løper videre.
Spillhelter med fett hår og dårlig hud
Dog Days er et forbilledlig spill i sjangeren, fordi det kunne vært meg i hovedrollen.
Army of Two kunne ikke vært meg.
Kane, derimot!
Han kunne jeg spilt.
Samme med Lynch, selv om Lynch aller helst kunne vært spilt av han langhåra duden fra Little Britain som sitter i rullestol og finner på hyss.
Kane og Lynch er gjennomsnittlige!
De er sjuskete, normalt bygde og usikre.
Og slikt er sjeldne juveler i spillverdenen.
Onlinebiten; forræderi og annen moro
Som i tidligere nevnte Army of Two, er Dog Days et co-op-spill; du kan spille split-screen med en venn i stua eller med venner og ukjente over nett.
Co-op over nettet er helt klart å foretrekke, siden Dog Days ikke er spesielt kult på split screen.
Den som er vert for runden spiller som Lynch, og gjesten spiller som Kane.
Kanskje bør du hanke inn en kompis allerede fra første stund?
Det er nemlig slik at Dog Days er fetest hvis begge er nye med brettet.
Online multiplayer glir glatt og fint, med et oversiktlig og forståelig menysystem.
Arcadeoppgavene online består av fragile alliance, undercover cop og cops and robbers, og det er varierende hvor artig det er de første gangene jeg spiller det.
Her er det mye rutine involvert, så du bør gi det litt tid.
Samarbeid kan lønne seg, men du skal ikke basere deg på det.
Det desidert mest frustrerende er cops and robbers, og setter kanskje fingeren tydeligst på frustrasjonselementet i Dog Days: problemet med å få til et bra hodeskudd.
Siktet er nemlig autoinnstilt nærmere skrittet.
Til slutt: spill som du vil, bare husk å ha det moro
Vil du ikke spille mot andre personer, men likevel ha litt variasjon eller spesialtrening, velger du arcade mode i hovedmenyen.
Her spiller du fragile alliance hvor det blir mer og mer vanskelig for hver runde, samtidig som du bør investere deg i bedre og bedre våpen.
Dessuten er det jo moro å kjøpe seg nye våpen.
Dog Days er et spill som er heslig, svett og omtrentlig; helt i Kane og Lynchs stil og ånd.
Kane & Lynch 2: Dog Days er i hyllene fra 20.august.
Anmeldelsen er basert på Xbox360-utgaven.
|
000471 | train | 4 | games | 25 | 8 | 2,010 | Det beste med spillet er flerspillerdelen. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Scott Pilgrim vs. the World | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/scott-pilgrim-vs-the-world-the-game | Scott Pilgrim vs. the World
Det beste med spillet er flerspillerdelen.
Scott Pilgrim vs. the World kommer i sammenheng med filmen med samme navn og er et spill basert på tegneserien fra 2004.
Spillet er inspirert av gamle sideskrollende 8 og 16-bitspill.
Grafikken og musikken tar meg tilbake til det tidlige nittitall.
Dette er et energisk slåssespill i retrostil!
Og det er en kul idé, men jeg kjeder meg litt med Scott Pilgrim vs. the World.
Bank dem opp!
Scott Pilgrim er en figur som elsker sin kjære Ramona Flowers.
I spillet må du gjennom syv nivåer, for å skambanke Ramonas syv onde ekskjærester.
Mer handling enn det er det ikke, men så er det ikke handlingen som er viktig i dette spillet heller.
Det som er viktig er å få til flest mulig "kpows"!
I Scott Pilgrim vs. the World møter du nemlig på horder av pøbler du må banke opp, før hvert brett avsluttes med at du må rundjule en ekskjæreste.
Dette er lettere sagt enn gjort, for spillet er faktisk ganske vanskelig.
Slå med gjenstander
Hvis du har lest tegneserien Scott Pilgrim, vil du kjenne igjen karakterene i spillet.
Du kan velge mellom å spille Scott Pilgrim, Ramona Flowers, Kim Pine og Stephen Stills.
I tillegg er det også to opplåsbare figurer.
Alle figurene har forskjellig spillmekanikk og slåss på hver sin måte.
Etter hvert som nivået ditt stiger vil du i tillegg lære nye stilige angrep.
Du kan også bruke gjenstander til å stikke og slå fienden.
Eller hva med å kaste en knust flaske midt i trynet på den største bølla!
Best med flerspiller
Spillet har lagt til rette for flerspiller med opp til fire personer.
Og for å være ærlig er det nesten ingen grunn til å spille Scott Pilgrim vs. the World hvis du er alene.
Da jeg spilte for meg selv syntes jeg at spillet til tider nesten kunne bli litt for vanskelig, og jeg ble fort lei av all dengingen.
For selv om du kan bruke ulike kombinasjoner for å variere angrepene, blir spillet monotont.
Til syvende og sist føltes det nesten som vill trykking på knappene, noe som blir kjedelig i lengden.
Hvis du får med deg en person eller to på laget, blir Scott Pilgrim raskt mer gøy.
Når dere får til å samarbeide blir det mye mer variasjon i spillopplevelsen.
Å kaste en fiende opp i lufta sånn at kompisen din kan slå og sparke ham på vei ned er jo ganske kult!
Du kan også gjenopplive kameraten din hvis han har fått for mye juling.
Jeg vil ikke anbefale at dere er flere enn tre spillere samtidig.
Blir dere så mange vil skjermen bli en eneste stor mølje av spillfigurer.
Det kommer ekstremt mange fiender på samtidig.
Det kan rett og slett bli vanskelig å se hva du gjør når det er så mye som skjer på skjermen.
Ikke på nett
Hvis du vil ha med deg kompiser på slåssefesten må det gjøres hjemme i din egen stue.
Scott Pilgrim vs. the World har nemlig ikke flerspiller på nett.
Det beste med spillet blir dermed mindre tilgjengelig, noe som er et ekstremt stort minus.
Scott Pilgrim vs. the World kom til Playstation Store 10. august og Xbox Live Aracde 25. august.
Det er viktig å ta et spill for det det er, og det er nettopp det jeg gjør med dette spillet.
Jeg ville aldri anbefalt dette rundjulingseventyret hvis det hadde kostet 500 kroner i butikken.
Når du imidlertid kan laste det ned for 75 kroner, vil jeg si at spillet er verdt pengene.
Få med deg et par kompiser og spill dere gjennom syv brett med skambanking.
Det er billig moro for en stund
|
000472 | train | 3 | games | 31 | 8 | 2,010 | Jeg føler meg lurt. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Mafia II | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/mafia-ii | Mafia II
Jeg føler meg lurt.
Da det første Mafia-spillet kom i 2002, fikk spillet raskt en kultstatus, og i mange lange år har jeg fulgt utviklingen av etterfølgeren Mafia II.
Nå som spillet endelig er kommet i butikkene må jeg innrømme en ting - jeg ble skuffa.
Etter alle disse årene, hadde jeg forventet et mye bedre spill om mafialivets opp- og nedturer.
Skyter seg til topps
Vito Scaletta og hans bestevenn Joe Barbaro blir tatt under et juvelran, og må velge mellom å bli fengslet eller bli med i hæren.
Han velger det sistnevnte.
Gjennom militærtjenesten blir Vito sendt til Sicilia, for å befri øya - og der får han sitt første med med mafiaen.
Tilbake i den fiktive byen Empire Bay, blir Vito med i mafiafamilien Falcone som en såkalt "made man" - en utenforstående som må slå seg frem i hierarkiet.
Reklamekampanjene og forhåndsomtalen av spillet har lovet at byen, som er inspirert av 40- og 50-tallets New York, skal være et tidsriktig bilde av mafiaens gullalder.
Da er det lett å tro at du får hele Empire Bay for dine føtter.
Det er vel ikke helt sant 2K Games?
Folketomt
Oppdragene i spillet gir ikke mye rom for utforskning av det byen som utviklerne har laget; fra du er ferdig med et oppdrag tar det ikke lang tid før et nytt starter.
Du har med andre ord nesten ikke mulighet til å stikke deg unna for å leke deg rundt i Empire City.
Dette spillet kommer ikke unna en sammenligning med GTA4, som oppfordret deg til å utforske byen.
Når Mafia II ber deg om å utforske, finner du fort ut at byen nærmest er folketom.
Enten du kjører til en bensinstasjon litt utenfor hovedområdene i spillet, eller andre litt mer interessante steder - følelsen av at Mafia II er som et hult skall dominerer.
Det er et veldig fint skall eller en fasade om du vil kalle det det, men like fullt et tomt skall.
Ensformig kampsystem
Igjennom nær sagt alle kampsekvensene i spillet, plukker du ned fiendene dine i det de hopper opp fra sine respektive gjemmesteder - med andre ord er "cover" noe du bruker mye i Mafia II.
Totalt har jeg i løpet av 10 timer med spilling brukt nesten halvannen time på knærne bak en boks, det er ekstremt ensformig i lengden.
Følelsen av at spillet gjentar seg selv blir tydelig etter et par timer, da du for ørtende gang IGJEN løper ned en korridor mens du knerter andre mafiakarer.
Og når fiendene i tillegg er mindre intelligente, stiger irritasjonsnivået mitt raskt.
Når spillet er delt mellom disse kampsekvensene, lange cut-scenes og kjøring mellom oppdrag - føler jeg at spillet ikke klarer å overbevise i lengden.
Historien som med en gang er både spennende og engasjerende blir som et punktert dekk etter et par timer.
Alt som går opp, må komme ned
Kanskje har Mafia II blitt skadelidende av de høye forventingene mine, dette er ikke det spillet jeg ventet meg.
For all del, Mafia II er et greit spill.
Det har (i starten) en drivende godt fortalt historie, med figurer som er troverdige og fantastisk stemmelagt.
Likevel faller spillet fra hverandre underveis i historien, detaljene forsvinner og spillmekanikken er for dårlig.
Selv om utviklerne har forsøkt å fylle Empire Bay med tidsriktige elementer som biler, butikker og ikke minst den flotte musikken, er det noe som ikke stemmer.
Det var en trist følelse som fylte meg da jeg tok meg en kjøretur for å nyte den vakkert konstruerte byen, Empire Bay er som en spøkelsesby - vakker på overflaten, men tom på innsiden
|
000473 | train | 5 | games | 1 | 9 | 2,010 | Wii kan gå og legge seg! | nb | p3 | Marte Hedenstad | PS Move: Sports Champions | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/ps-move-sports-champions | PS Move:Sports Champions
Wii kan gå og legge seg!
Filmpolitiet venter med å anmelde selve kontrolleren (Playstation Move) siden vi ikke har fått testet nok spill med den enda.
Følg med for videre dekning av Move!
Playstation Move har vært på plass hos Filmpolitiet siden 13. august.
Siden da har jeg boltret meg rundt i stua hjemme med spillet Sports Champions!
Å nei, tenker du kanskje nå.
Dette har du sett før og du er dritt lei av å spille bowling med Wii-en din.
Da kan jeg si; ta det med ro!
Sports Champions har ikke bowling, og det er dessuten mye mer artig enn Wii Sport!
Dårlig i frisbeegolf
I Playstation
Move sin versjon av spill med sport kan du velge mellom seks forskjellige idretter.
Heldigvis har Sony valgt andre øvelser enn det Nintendo gjorde til Wii.
Du kan hevde deg i volleyball, bordtennis, bueskyting, frisbeegolf, gladiatorkamp og bocca.
Jeg synes alle øvelsene er veldig underholdende, foruten om frisbeegolf.
Det har nok imidlertid mer å gjøre med at jeg er fryktelig dårlig, enn at øvelsen er elendig.
Merkelig nok så er selv en så kjedelig sport som bocca underholdende på Move.
Bordtennis, volleyball og bueskyting er kjempegøy og gladiatorkamp er helt episk!
Bli svett!
Bevegelseskontrollerne til Playstation Move fungerer veldig godt i alle øvelsene.
Siden du har et lite kamera (Playstation Eye) i tillegg til sensorer inni håndkontrolleren, klarer Playstation Move å etterligne bevegelsene dine ganske presist.
Dermed slipper du ikke billig unna med litt flikking med håndkontrolleren.
Du må utføre bevegelsene til det fulle.
Dette gjør at du får en mer realistisk spillopplevelse, og det er dette som gjør Sports Champions så gøy!
Og jeg lover deg; det fører også til at du blir svett som en gris.
Å hamre løs på fienden med sverd, mens du beskytter deg med skjold er jævlig slitsomt!
Å kaste armene i været gjentatte ganger for å slå ballen over nettet i volleyball er også skikkelig trening.
Bueskyting er dessuten overraskende krevende for musklene.
Strekk armen bak på ryggen og trekk pilen opp av koggeret, spenn buen, sikt og skyt.
Du blir vanvittig støl!
Det ble iallfall jeg etter en lengre kveld med heftig Robin Hood-action.
Move-kontrolleren registrerer også hvilken vei du vrir hånden din.
Når du spiller bordtennis for eksempel, gjør dette at du kan styre hvilken retning du slår ballen i med overraskende nøyaktighet.
Bør kjøpe ekstra kontrollere
Flere av øvelsene i Sports Champions bør utføres med bruk av to håndkontrollere.
Med én kontroller i hver hånd utnytter spillet Move-teknologien til det fulle.
Når du spiller volleyball kan du for eksempel kaste ballen opp i været med den ene hånden og slå den med den andre.
Og når du skal skyte med bue, holder du buen i den ene hånden mens du trekker pilen med den andre, også videre.
Mye av moroa i Sports Champions handler imidlertid om å konkurrere mot eller å spille på lag med en partner.
Dette betyr at du i utgangspunktet burde hatt fire kontrollere.
Heldigvis kan du også spille med én enkelt kontroller.
Da må du trykke på knappene på kontrolleren som erstatning for å utføre bevegelsene du ville gjort med den andre armen.
Jeg brukte en hel kveld på å spille volleyball med kjæresten hjemme i stua (naboene trodde vi var helt gærne!).
Vi brukte én kontroller hver og det fungerte helt fint.
Når jeg kjøper Move til meg selv så kommer jeg likevel til å gå til innkjøp av to ekstra kontrollere for å få den ultimate spillopplevelsen.
Moro for hele familien
Sports Champions er et slitsomt, men veldig underholdende spill.
Du kan ha det gøy alene, men spillet blir ekstra morsomt hvis du har noen å spille med eller konkurrere mot.
Med seks forskjellige øvelser kan du være sikker på at alle finner noe de liker.
Dette er moro både for mannen, kjerringa og resten av familien.
Men pass opp!
Jeg holdt på å rive ned gardinene mine da jeg ble litt overivrig under en volleyballkamp mot kjæresten.
Det kan dessuten være lett å slå til partneren din om dere står for tett.
Sports Champions passer ikke for små stuer!
|
000474 | train | 5 | games | 2 | 9 | 2,010 | Herregud, så utrolig morsomt! | nb | p3 | Rune Håkonsen | PS Move: Start the Party | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/ps-move-start-the-party | PS Move:Start the Party
Herregud, så utrolig morsomt!
Filmpolitiet venter med å anmelde selve kontrolleren (Playstation Move) siden vi ikke har fått testet nok spill med den enda.
Følg med for videre dekning av Move!
Sony har lært av Nintendo - for å introdusere en helt ny spillkontroller på markedet må du ha spill som er enkle, morsomme og underholdende for hele familien.
Start the Party er noe av det mest underholdende spillet til en konsoll jeg har vært borti, og det passer attpåtil for alle fra 4 år og oppover (og da mener jeg oppover til over 100 år).
Playstation-kameraet plasserer bildet av deg på skjermen.
Bruk Playstation Move-kontrolleren til å løse oppgaver og utfordringer.
Få poeng etter hvor flink du er.
Spillet tar i bruk AR-teknologi (Augumented Reality, "forsterket virkelighet" på norsk) for å gjøre om Playstation Move-kontrolleren du har i handa til et verktøy i spillet; en malerkost, en tennisrekkert, en frosk eller en lommelykt.
Fantastisk med venner
Opptil fire spillere kan delta, og du trenger heldigvis ikke mer enn en eneste Move-kontroll.
Fire spillere kan nemlig dele på kontrolleren - noe jeg syns er ekstra fint, siden det er litt irriterende om du må kjøpe tre ekstra kontrollere for å kunne ha det gøy.
Alle oppgavene, utfordringene eller lekene er enkle å forstå, men krever samtidig finesse og presisjon for å gi maksimal poengsum.
Enten du skal klippe og farge håret (se bildet over) til en merkelig figur, redde små kyllinger eller slår fluer med ei smekke, det tar et par gjennomspillinger før du mesterer øvelsene.
Jeg liker spesielt godt tegneutfordringen, hvor du må male mange objekter med forskjellige form og farge.
Du får kortere og kortere tid på å male deg ferdig, og når tida er ute blir alle bitene du har malt satt sammen til et dyr eller en figur som flyr rundt på skjermen.
Det er veldig morsomt!
Likevel er det kanskje litt lite variasjon i Start the Party.
Litt fort kjedelig
Til tross for at det er over tyve forskjellige utfordringer, tar det ikke lang tid før du har kommet deg igjennom alle.
Og da tar det ikke lang tid før oppgavene føles repeterende.
Spillets sterke side er det sosiale aspektet, det å spille sammen med andre og utfordre hverandre.
Likevel tror jeg Sony kunne lagt til enda flere oppgaver, slik at spillet ikke havner i glemmeboka etter en måned eller to.
Kanskje det kommer nedlastbare utvidelser?
Det håper jeg.
Sjakktrekk
Sony treffer bredt og bra med sine første originale spill til Playstation Move.
De er inkluderende, morsomme og utfordrende, samtidig som de er ustyrtelig morsomme å spille sammen med andre.
Jeg venter spent på flere slike spill i tiden fremover, og ikke minst på andre typer spill til Move.
|
000475 | train | 5 | games | 3 | 9 | 2,010 | Samus er tilbake! Oh yeah, baby! | nb | p3 | Rune Håkonsen | Metroid: Other M | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/metroid-other-m | Metroid:Other M
Samus er tilbake!
Oh yeah, baby!
Om du tenker deg om, hvor mange kvinnelige spillhelter finnes det?
Ikke mange!
Den ubestridte dronning for min del er Samus fra Metroid-spillene.
Hun har en lang historie, og danker ut Lara Croft fra Tomb Raider med over ti år.
Det første Metroid-spillet kom nemlig i 1986.
Spillet starter der Super Metroid fra 1994 slutter, den siste kampen mot Mother Brain.
Etter kampen flykter hun fra planeten, og våkner på et av romskipene til den galaktiske føderasjonen.
Der møter hun resten av figurene som tar deg videre i den overraskende historien.
Det er tydelig at Nintendo har nytt godt av samarbeidet med Team Ninja, og det er godt å se flere spill med en episk historie komme til Wii.
Jeg håper allerede nå at Samus er tilbake for godt på Nintendo-konsollene.
Tradisjonelt, men nyskapende
Samus styres ved hjelp av piltastene (på godt spillspråk: "d-pad") på Wii-moten, og det er ikke noe bruk av analogstikken.
Wii-moten holdes også sidelengs, slik de gamle Nintendo-kontrollerne ble brukt.
Det er i seg selv litt av et trekk, for nær sagt alle spill hvor figurene beveger seg i 3D-miljøer bruker nettopp analogstikken.
Spillet viser likevel at piltastene fungerer utmerket i et tredimensjonalt miljø.
Det krever kanskje litt tilvenning for de som er vant til spill som Killzone og Halo, men tredjepersonsperspektivet og styringa i Metroid:
Other M fungerer som hånd i hanske.
Det føles litt retro, men veldig riktig.
Når du peker Wii-moten på skjermen, går du også inn i førstepersons perspektiv.
Siden spillet ikke bruker en Nunchuck, vil Samus nå bare bli stående stille og se rundt seg ved at du trykker inn B-knappen.
Her kan du peke deg ut spesifikke fiender, og skyte raketter og alt det andre som finnes i Samus sitt arsenal.
For å undersøke visse elementer i spillet, og starte forhåndslagde filmsekvenser må du også ta i bruk peketeknikken.
Det gir et litt merkelig brudd i spillet, men etter en liten stund føles bytte mellom tredjepersons og førstepersons perspektiv like naturlig som å bruke kniv og gaffel.
Retrografikk
Wii har ikke den kraftigste grafikkprosessoren, men spillet plasserer seg like fullt i toppsjiktet av hva konsollen kan levere.
Noen reagerer kanskje på at Metroid:
Other M ser litt gammeldags (retro) ut, men detaljer som lys, skygger og omgivelser gjør spillet til en grafisk fest (på Wii).
I tillegg er CGI-sekvensene veldig pene, og bidrar til å utbrodere historien til Samus.
Vanligvis er jeg skeptisk til ferdiganimerte sekvenser, siden spill selv kan fortelle historie uten å måtte ty til kortfilmer inne i spillet.
Noen ganger kan det også virke som om Wii-konsollen har problemer med å kjøre grafikken i spillet.
I situasjoner hvor det skjer eksepsjonelt mye og er mange effekter på skjermen, føles det ut som om spillet går inn i en midlertidig saktefilm.
Etterlengtet, på flere måter
Selv om jeg skryter mye av Metroid:
Other M, så er ikke spillet perfekt.
Det kommer mest sannsynlig til å irritere hardbarka tilhengere av de tidligere spillene.
Historien ligner mest en blockbuster fra Hollywood, og er fylt med klisjeer.
Noe som gjør at du bør ha evne til å leve deg totalt inn i det som skjer for å kunne nyte de eksplosive actionscenene.
Men, Nintendo skal ha ros for å faktisk fokusere på historiefortelling - noe som egentlig er en liten revolusjon med tanke på hvor opptatt de har vært av spillmekanikk tidligere (Zelda-spillene er et unntak, men hvor mye historie er det i Mario-spillene?).
Metroid:
Other M er et særs etterlengtet spill til Nintedo Wii, som frem til nå har manglet gode actionspillopplevelser
|
000476 | train | 5 | games | 12 | 9 | 2,010 | Et verdig punktum. | nb | p3 | Alexander Fredriksen | Halo: Reach | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/halo-reach | Halo: Reach
Et verdig punktum.
Halo-skaperne Bungie kommer med sitt siste bidrag til spillserien, og igjen er forventningene skyhøye.
Om spillet innfrir kommer helt an på hvem du spør.
Spillverden er delt mellom Halo-hatere, Halo-elskere og med resten av spillentusiastene et sted i mellom.
Det er få spill som engasjerer like mye som Halo – på godt og vondt.
Halo: Reach vil ikke samle skytespillfansen bak Halo-fanen en gang for alle, men det vil overbevise langt flere enn noen gang tidligere.
Halo: Reach er vakkert, det er gøy og det er en verdig «start» på spillserien.
Før Master Chief
Spillet følger en gruppe spartansoldater i Noble Team på planeten Reach, en planet kolonisert av menneskene, og stedet hvor hærens Spartan-prosjekt hører til.
Du inntar rollen som det sjette og nye medlemmet i spesialstyrken på samme tid de fiendtlige Covenants oppdager planeten og går til angrep.
700 millioner menneskeliv og planetens eksistens står på spill, og Noble Team vikler seg inn i en farlig og ukjent reise som leder opp til det første Halo-spillet fra 2001 – og vårt første møte med Master Chief.
Historien sitter ikke helt fra første sekund og mangler litt driv de første timene mens man rydder unna Covenants-styrker.
Men jo mer den knytter seg opp til Halo: Combat Evolved, jo bedre og morsommere blir det.
Mer moro – færre dødpunkter
Ikke siden jeg kjørte Warthog-bilen som et svin gjennom horder av uhyggelige skapninger i den intense slutten av Combat Evolved, kan jeg si at jeg har kost meg så mye med et Halo-spill.
Det til tross for at Reach ikke kommer med noe man ikke har sett før.
Det ser bedre ut, det føles bedre, og lange og repeterende skyteorgier er byttet ut med mer balanserte og varierte utfordringer.
Jeg kjedet meg ikke et sekund av de rundt sju timene enspillerdelen varte.
Har man spilt de forrige Halo-spillene får man fort følelsen av at «DETTE kan jeg!» når tuppen av den kjente «assault»-rifla dukker opp på skjermen.
Noen nye våpen er lagt til, mens flere av de mer kjente Halo-våpnene har fått en overhaling.
I løpet av spillet får man tilgang til sju ulike «power-ups» (f.eks: skjold, sprint, kamuflasje).
Du kan bære med deg én «power-up» , men i motsetning til før så kan den brukes uendelig.
Multiplayer – et hav av muligheter
Etter å ha vært vant til mer realistiske omgivelser og «one shot – one kill»-prinsippet i Modern Warfare 2 og Battlefield:
Bad Company 2 det siste året, er overgangen til Reachs online-slagmark stor – men gledelig.
Introduseringen av «power-ups» gir en helt annen taktisk tilnærming, spesielt gledelig for de som gikk lei av å bli totalt eid av de beste spillerne med sniper og «Battle Rifle» på Halo 3.
Førsteinntrykket av multiplayeren er svært lovende.
Ser spesielt frem til å teste «Invasion»-moduset som visstnok skal minne om Battlefield Bad Companys «Rush», men døren til det moduset åpner ikke før lanseringen.
Det blir også spennende å se hva de ivrigste Halo-entuasiastene kan skape med den nye brettskaperen «Forge 2.0».
Det gjenstår å se om det blir like morsomt som det høres ut å bruke gjenstander uten gravitasjon.
Selv om Halo:
Reach ikke pusher noen grenser, er det likevel liten tvil om at dette er det peneste og mest velsmurte av samtlige Halo-utgivelser.
En verdig avslutning for Bungie.
|
000477 | train | 6 | games | 16 | 9 | 2,010 | Imponerende ishockey! | nb | p3 | Rune Håkonsen | NHL 11 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/nhl-11 | NHL 11
Imponerende ishockey!
Fjorårets versjon av ishockeyspillet NHL fikk anmelder Alexander Fredriksen til å ta frem de store superlativene.
Og jeg kan berolige alle tilhengere, NHL 11 følger opp fjorårets suksess.
Flere oppgraderinger i spillmekanikker er tatt med, samtidig som du har enda flere lag og spillere enn noen sinne tidligere.
Dette er med andre ord et spill for tilhengerne, men det er kanskje litt for mye for nybegynnerne?
Invuitivt kontrollsystem
Mange sportsspill har de siste årene endret kontrollerne sine, slik at du beveger deg og gjør triks ved hjelp av å flikke på den høyre kontrollstikken.
I NHL11 får du en rask introduksjon på hvordan du skal gjøre dette, og med litt trening tar det ikke lang tid før de aller fleste forstår hvordan du kan sentre, skyte og lobbe pucken.
Dette er den beste måten å spille NHL11 på, selv om du kan bytte tilbake til den gamle måten med skyting på A-knappen og sentring på B-knappen.
Er du en gammel hardcore-spill bør du likevel vurdere den nye måten å skyte på, siden den kunstige intelligensen til målvaktene er blitt mye bedre.
Mer naturlig
Fysikkmotoren er også blitt merkbart bedre, pucken oppfører seg som om du skulle vært på en ekte ishockey-kamp.
Bevegelsene, skuddene og ikke minst flyten i spillet føles mer riktig.
Nærmere ishockey kommer du ikke.
Du kan styre dine egne lag slik som i tidligere versjoner, men nå kan du også skape ditt eget "Ultimate Team".
Her har managermulighetene blitt større enn tidligere, og jeg oppdaget at jeg raskt brukte like mye tid på mitt nye favorittlag som på å spille faktiske kamper.
Ekte is i stua
Er du kjent med serien har du mye nytt å kose deg med, er du en nybegynner kan det bli litt mye å sette seg inn i.
Jeg anbefaler at du bare fokuserer på å spille morsomme hockeykamper - det andre kommer etterhvert.
Flyten, fysikken og følelsen av ishockey har aldri vært så bra som i NHL11.
|
000478 | train | 5 | games | 22 | 9 | 2,010 | Til: Stormannsgale spillere. Fra: Firaxis. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Civilization 5 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/civilization-5 | Civilization 5
Til:
Stormannsgale spillere.
Fra: Firaxis.
Jeg kommer ikke til å ta en lang oppsummering av hvilke funksjoner som er fjernet eller lagt til i forhold til forgjengeren Civilization 4.
For det er mye som er endret i spillseriens femte utgave.
Siden det første spillet kom i 1990, har Civilization-spillene vært en definerende og dominerende kraft innen turbaserte strategispill.
Jeg husker selv følelsen av makt da jeg spilte det første spillet i en knapp alder av 7 - 8 år.
Her kunne jeg dyrke frem en stor mektig sivilisasjon, store byer og en mektig militærstyrke - bare jeg klarte å overleve historiens største og mest episke kriger.
For i Civilization-spillene skaper du nemlig din egen verdenshistorie.
Det er ingen liten oppgave å anmelde dette spillet, for en enkelt runde kan ta godt over 50 timer - om du velger den lange veien.
Jeg har spilt mange forskjellige runder, men mine erfaringer med Civilization 5 er hovedsakelig basert på følgende (nerdealarm):
Etter å ha spilt dette gamet i over 30 timer den siste måneden har jeg gjort meg opp noen tanker.
Dette fungerer
Tidligere vare det mulig å plassere flere titalls soldater på en eneste plass på spillkartet, nå er det kun plass til en person per sekskantende spillområdet.
Dette er en stor endring i forhold til de forrige spillene, og en av de jeg syns fungerer best i Civilization 5.
Plutselig er det viktig å tenke på hvordan du plasserer soldatene dine, for om du velger å ha bueskyterne i frontlinja dør de med en gang.
Riflesoldatene dine bør stå bak infanteriet, for i Civilization 5 kan nemlig enheter med pil og bue eller pistol angripe på avstand.
I hver runde har du muligheten til å bestemme hvor mange bystater som skal være med - datastyrte spillere med kun én by, som ikke er ute etter å vinne spillet.
Disse har en enorm innvirkning på spillet, og fungerer som en katalysator mellom deg og andre sivilisasjoner.
Oppfører du deg truende mot de blir det fort en liten krig, som kan bety forskjellen mellom et sviende nederlag eller en stor seier.
Byene allierer seg med andre spillere, og du kan da raskt ende i en stor konflikt om du ikke trer forsiktig med de militære styrkene dine.
Er du god venn med en bystat får du derimot mange fordeler, enten i form av økt matforsyning, ekstra enheter eller større kulturell påvirkning på verden rundt deg.
De datastyrte spillerne er veldig oppmerksomme på hvilke allianser du bygger, og om du velger å gå bak ryggen deres får du snart smake på konsekvensene.
Du kan også bygge relasjoner ved å inngå hemmelig avtaler om å sabotere for andre spillere.
Det nytter ikke å bestikke verdensledere som du har blitt uvenn med, slik det ofte gikk tidligere.
Nå betyr hver eneste avgjørelse noe.
Siden det første Civilization-spillet kom har verdenen vært bygd opp av firkantede spillområdet.
Noe som har gjort at verden har sett ... litt firkanta ut.
I Civilization 5 er verdenskartet bygd opp av sekskantede områder, noe som gir en mye større frihet i hvordan du velger å flytte på enhetene dine - samt at kartene ser mer naturtro ut.
Et verdenskart ser nå nesten ut som et faktisk verdenskart.
Det er deilig å se.
Dette fungerer ikke
Social Policy-systemet lar deg utvikle din sivilisasjon innenfor felt som "Freedom", "Autocracy" og "Trade", og erstatter det som i forgjengeren var kjent som religion og styresett (Civics).
I Civilization 5 er både religion- og styresett-mulighetene fjernet, spillet er med andre ord blitt mindre kompisert.
Det mener jeg ikke var et riktig steg for spillserien, nå er det mindre å tenke på om du vil ut i krig eller bare være en fredfull nasjon.
Dette henger også sammen med det nye økonomisystemet.
I forrige utgave av Civilization, måtte du gjøre veloverveide beslutninger på om du skulle satse penger på kulturutvikling, forskning eller spionasje.
I det femte spillet er også denne delen forenklet - i min mening alt for mye.
Spillet føles som om det er laget for noen som aldri har prøvd spillserien før, og det går dessverre på bekostning av de erfarne spillerne.
Jeg kjeder meg raskt når runden jeg spiller har kommet seg opp mot midten av 1900-tallet.
Det er færre beslutninger å ta hensyn til, og det er vanskeligere å gå helt galt.
Mens den kunstige intelligensen fungerer bra når det gjelder relasjoner mellom verdensledere og sivilisasjoner, virker det som om de datastyrte sivilisasjonene ikke helt har forstått at det er dumt å sende bueskytterene inn i nærkamp med sverdmenn.
Det er med andre ord ganske lett å vinne kamper med de datastyrte motstanderne, bare du klarer å tenke litt strategisk selv.
Kanskje bør Civilization 5 lese Sun Tsu sin klassiske bok - The Art of War?
Den endelige dommen
Civilization 5 når ikke opp til forgjengeren.
Det er den kalde og harde dommen fra meg.
Tilhengere av Civilization 4 vil bli skuffa, overraska og litt irritert over Civilization 5.
Spillet er enklere, mer strømlinjeforma og har forbedra flere deler av spillmekanikken.
Dette gått på bekostning av de mer avanserte funksjonene.
Min endelige karakter er likevel ikke basert ut i fra mine erfaringer med det forrige spillet, men på om Civilization 5 er et godt spill alene.
Og det er det så absolutt.
Dette spillet åpner serien for nye spillere og gjør det enklere enn noen sinne å starte en karriere som verdenshersker
|
000479 | train | 5 | games | 30 | 9 | 2,010 | EA drar fra motstanderne med et strålende fotballspill. | nb | p3 | Rune Håkonsen | FIFA11 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/fifa11 | FIFA11
EA drar fra motstanderne med et strålende fotballspill.
I mange år har kampen mellom de to store fotballspillene rast.
FIFA-serien har kjempet mot PES-serien (Pro Evolution Soccer) om tittelen som det beste fotballspillet på markedet.
Begge seriene har kommet med nye spill hvert år, og det har lenge vært dødt løp.
I fjor dro FIFA10 i fra sin utfordrer, og i år befester FIFA11 posisjonen som det beste fotballspillet på markedet.
FIFA11 er enormt stort, fylt med lisensiert innhold, flott grafikk og fantastiske animasjoner.
Og en spillmekanikk som er bedre enn noen sinne.
Bygger på forgjengerne
Pes- og FIFA-spillene er blitt så gode som de er - gjennom mange år med forbedring.
Dermed er det ikke en spillrevolusjon vi nå står ovenfor, men en blankpolert og finpusset spillopplevelse.
EA introduserer ofte en ny type funksjonalitet hvert år, og i år er det Personality+ som skal få oss til å oppgradere fjorårets versjon.
Nå er de enkelte spillernes egenskaper tydelig definert, noe som gjør at lett å skille mellom styrker og svakheter til de du velger å ha med deg på banen.
Alt fra treffsikkerhet, utholdenhet og fysisk styrke kan trenes - og lagsammensetninga har stor påvirkning på hvordan laget ditt presterer.
Du kan se at Iversen spiller merkbart forskjellig fra for eksempel Carew - dette gjør at kampene ser mer dynamiske ut.
Sammen med en upåklagelig grafikk tok jeg meg selv i å glemme at jeg så på et spill - det er første gang jeg har følt det i et sportsspill.
Vanskelig å anmelde
Å sette karakter på FIFA-spillene blir vanskeligere for hvert eneste år.
Konkurransen i sportsspillsjangeren har gjort at spillene er veldig gode, og de blir bedre for hvert eneste år.
Et spill jeg ga terningkast 5 eller 6 til i fjor, vil ikke stå godt opp mot dagens sportsspill.
Det er også viktig å peke at på FIFA11 kunne vært mer nyskapende enn det er.
Personality+-systemet er mer enn forbedring av det spillersystemet vi allerede kjenner.
Andre nyvinninger er ikke særlig merkbare.
Jeg ble også overrasket over at straffekonk-systemet som vi så i VM-spillet ikke var fjernet eller endret på, trass i store protester fra spillere.
På managersiden er det som tidligere var "Pro"- og "Manager"-delene av spillet slått sammen til en karrieremodus.
Det er en forbedring, men likevel blir det ikke en fullverdig opplevelse ved siden av selve fotballspillinga.
Godt på alle plattformer
Mens Xbox360, Playstation 3 og PC-versjonen er ganske like, er det noen markante forskjeller som møter oss i Nintendo Wii-versjonen.
EA har tatt konsekvensene av at Wii har et helt annet publikum, og en helt annen evne til å lage god grafikk.
FIFA11 på Wii er et veldig annerledes FIFA-spill, men like fullt utrolig artig.
Grafikken er mer karikert, og dynamikken i spillingen er rettet mer mot et publikum som vil ha rask moro.
Kontrollsystemet er også veldig godt balansert med bruk av både WiiMote og Nunchuck.
Knall fotball
Jeg valgte å gi NHL11 terningkast 6 - fordi spillfølelsen var mer tilstede enn i FIFA11.
Jeg ble mer andre ord mer underholdt av ishockeyspillet, men det betyr ikke at FIFA11 er noe du bør styre unna i butikken.
For tilhengere av spillserien er dette det nærmeste du kommer en syvende film i rekken for Star Wars-nerder.
Selv om endringene ikke er særlig revolusjonerende, er dette fotballspillet mer polert enn noen sinne.
Inviter alle vennene dine (som liker fotball) på en skikkelig spillkveld - her har du timer med moro!
Spillet er testet på Xbox360 og Nintendo Wii.
|
000480 | train | 5 | games | 7 | 10 | 2,010 | Årets spilloverraskelse! | nb | p3 | Rune Håkonsen | Enslaved: Odyssey to the West | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/enslaved-odyssey-to-the-west | Enslaved:Odyssey to the West
Årets spilloverraskelse!
Jeg skal være helt ærlig.
Enslaved:
Odyssey to the West har ikke vært på radaren min over de spillene jeg gleder meg til i 2010.
Det dumpet en anmelderkopi inn i posthylla mi, og jeg tenkte at dette blir et spill som må spilles for å anmeldes.
Jeg hadde ikke store forhåpninger altså - jeg tok grundig feil.
Enslaved har en av de mest spennende spillfortellingene og noen av de mest engasjerende spillfigurene jeg har sett på lenge.
Hæh, New York?
Du er fanget på et flyvende slaveskip, tilsynelatende uten fluktmuligheter.
Hvorfor er du der?
Hvordan kom du dit?
Hvem har fanget deg?
Svarene er særdeles få - figuren du styrer heter Monkey, og han er ikke akkurat av den typen som deler sine innerste følelser.
En mystiske kvinne løper forbi, og setter et kobbel av hendelser i gang som har helt uante konsekvenser.
Slaveskipet kræsjer og du våkner i en grønn jungel - i New York.
Byen har forfalt i 200 år, naturen har tatt tilbake menneskenes metropol.
Roboter jakter på deg, og du må komme vekk deg sammen med den mystiske jenta til et sted vestover i den amerikanske midtvesten.
Episk og engasjerende
Etter en litt treg start åpenbarer Enslaved seg som et av de beste actioneventyrspillene sin Uncharted 2: Among Thieves.
Den mystiske jenta har satt et slavebånd på hodet ditt, slik at du må holde sammen med henne i tykt og tynt.
Om hun dør, dør også Monkey.
Og det er i samspillet mellom disse to spillfigurene at spillet viser seg fra sin absolutt beste side.
For det første kan du (Monkey) kontrollere den mystiske jenta, hun har mange spesielle egenskaper som gjør at du har stor valgfrihet i hvordan du velger å komme deg forbi hindringer og fiender.
For det andre er de to figurene empatiske, menneskelige og spennende - jeg tar meg selv i å lure på forhistorien deres.
Jeg vil vite mer om de to menneskene som mot alle odds må kjempe seg igjennom et dystopisk fremtids-USA.
Stemmeskuespillerne gjør også en fremdragende jobb - figurene er karikerte, men menneskelige.
Fortellingen klarer også å holde på spenningen underveis, jeg hadde nesten ikke et eneste kjedelig øyeblikk i Enslaved.
Pang, pow, skyt og slå!
Kampsystemet blir heller ikke kjedelig, takket være din kompanjong.
Hennes egenskaper tilfører mye variasjon til spillet.
Monkey slåss selv med en stav, som også fungerer som bazooka.
Etterhvert som du samler erfaringspoeng kan du oppgradere angrepene dine - og bazookaen blir raskt et kraftig verktøy.
Likevel er det ikke slik at du har uendelig med skudd, kun 2 - 3 om gangen.
Dette fører til at du må være ekstremt taktisk i hvordan du bruke mulighetene du har i hver kampsituasjon.
Ekstremt moro
Bortsett fra små bugs er Enslaved er strålende actioneventyr.
Fantastiske vakre omgivelser kommer til liv takket være en velskrevet og spennende historie, som igjen fylles av troverdige spillfigurer.
Enslaved er et must for tilhengere av eventyrspill
|
000481 | train | 3 | games | 12 | 10 | 2,010 | Krigsspill uten brodd. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Medal of Honor | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/medal-of-honor | Medal of Honor
Krigsspill uten brodd.
Få spill har skapt så mye debatt som Medal of Honor.
En britisk minister ville forby spillet og amerikanske militæroffiserer har kritisert det for å ha med Taliban, noe som førte til at terrorgruppa ble kosmetisk fjernet fra flerspillerdelen av spillet.
Debatt rundt spill, vold og fremstillingen av krig i mediene er viktig, dessverre har ikke debatten denne gangen fokusert på det som er viktig.
Min vurdering av spillet er basert på enkeltspillerdelen.
Lettbeint underholdning
Hvordan er Medal of Honor som et spill, helt isolert fra fortellingen?
Spillmekanikken er Medal of Honor sin sterkeste side.
Medal of Honor har tatt med seg det gode tingene fra sine forgjengere, og blandet seg med Call of Duty-spillene.
Måten oppdragene er bygd opp på minner meg mest om nettopp Call of Duty, men med sitt distinkte stempel på det hele.
Snikingen, bruken av taktiske kart og selve skytingen er bunnsolid - finpusset etter mange år med utviklererfaring.
Enkeltspillerhistorien tok meg omkring åtte timer å bli ferdig med, noe som jeg føler er i minste laget for spill som dette - det er jo tross alt det store "comebacket" til spillserien.
Snikingen er noe jeg har lyst til å nevne spesielt, for mange av spillets mest engasjerende og spennende deler er nettopp når du må snike deg inn mot fienden for å oppnå oppdragets mål.
Du har med deg tre kompiser på din ferd gjennom Afghanistan, men disse blir ikke en viktig del av spillmekanikken.
De bidrar mest til å øke følelsen av realisme ved sine rop og advarsler, og er ofte av mindre betydning i selve kampene.
En og en av disse tre andre karene kan erstattes av spillere om du velger å spille i samarbeidsmodus - noe som øker enkeltspillerdelens appell i mine øyne.
Den episodiske formen deler spillet fint opp i greie munnfuller, og variasjonen er så stor at jeg ikke blir mett.
En av tingene som drar meg videre i historien er ønsket etter å oppleve mer - fordi omgivelsene er utrolig godt laget.
En soloppgang i de spektakulære afghanske alpene, for eksempel?
Ja takk.
Om du ikke bryr deg om ansiktsanimasjonene er det mye pent å se på i spillet, bare lyset i seg selv er en opplevelse.
Omgivelsene og de andre figurene i spillet er med andre ord gjengitt med stor innlevelse, selv stemmen til helikopterpilotene har fått spesialskrevet sitt manus av ekte helikopterpiloter som har tjenestegjort i Afghanistan.
Mens Modern Warfare 2 fokuserte på en storslagen historie, har realismen i Medal of Honor vært i høysetet.
Følelsen av krig og konflikt er alltid tilstede - men jeg lurer like fullt på hvorfor ikke fortellingen i spillet følger opp dette.
Hvorfor Afghanistan?
Spill kan i likhet med film, serier, dokumentarer og andre medier fortelle grusomme historier fra krigens hverdag, og tilføre debatten mye godt.
For meg har det ikke vært en problemstilling hvorvidt Taliban bør eller ikke bør være en del av spillet - men i hvilken grad spillet behandler krigsproblematikken.
Jeg mener at spillutviklere tar på seg et spesielt ansvar når fortellingen blir lagt til en ekte krig.
Her bommer EA og utvikleren Danger Close helt på målet - Medal of Honor er lettbeint underholdning og rører ikke ved krigens problemer.
I en hardtslående dokumentarer om Afghanistan er fokuset på konfliktens innvirkning på sivilbefolkningen eller moralske problemer som oppstår i strid.
Medal of Honor er milevis unna slike problemstillinger.
EA unngår de verste stereotypene vi har om amerikanske soldater, de er ikke brautende på noe som helst vis.
De skal bare ta "bad guys" som de selv sier.
Skyt litt her og der
Flere ganger sitter jeg likevel med en sur bismak i munnen - hvorfor reagerer ingen på at du nettopp har teppebombet en afghansk fjellandsby med to helikoptere?
Det er kun onde terrorister som viser seg, barna og andre sårbare mennesker gjemmer seg ofte i truende situasjoner.
Denne likegyldigheten ovenfor krigens virkeligheter er urovekkende.
Tidligere i år har WikiLeaks-avsløringene fortalt oss mye om krigføringen som foregår i Afghanistan, og blant tingene vi lærte via denne uoffisielle kilden er at antallet sivile dødsfall er mye høyere enn hva offentligheten trodde.
Medal of Honor kan ha vært et bedre spill om det var satt i en fiktiv verden - spillets fortelling blir ikke engasjerende med bakgrunnsinformasjonen jeg har oppsummert over.
Jeg har brukt mye plass på i kritisere det manglende budskapet i Medal of Honor sin fortelling - når du plasserer et spill i et så kontroversielt område som Afghanistan har du et ansvar sette lyset på problematiske situasjoner og diskutere krigen som helhet.
Lettbeint
Medal of Honor er et tamt krigsspill med en fortelling uten brodd.
Spillmekanikken har sine lyspunkter, men når det ikke blir tatt opp noen problemstillinger knyttet til krigen i Afghanistan blir spillet bare en skygge av det det kunne vært.
Jeg tror mange vil reagere og være uenige i min vurdering av dette spillet.
Da ber jeg deg om å legge inn en kommentar under, for en god debatt rundt hva spill bør være og hvordan de behandler vanskelige temaer kan fort blir det beste vi får ut av denne krigsfortellingen.
Legg inn din kommentar under.
|
000482 | train | 4 | games | 19 | 10 | 2,010 | Grundig juling uten regler! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | EA Sports MMA | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/ea-sports-mma | EA Sports MMA
Grundig juling uten regler!
Dette er ikke wrestling eller boksing, det er Mixed Martial Arts, det er sporten du har en kompis som kjenner noen som har vært med i, og som "nesten ikke" har regler.
MMA følger en kjent oppskrift:
Du kan velge deg en eksisterende utøver og gå rett i ringen eller du kan lage din egen utøver, trene målrettet og gjøre karriere.
Vil du gå rett i ringen, kan du slåss mot en venn i tospillermodus.
Slå deg løs
Karrieremodus:
I utgangspunktet ser slåsseren min litt plastikkdukke ut, og de forskjellige kroppstypene jeg kan velge mellom er ikke spesielt mange.
Jeg går for en litt aldrende Iggy Pop-aktig overkropp.
Ansikt og hår er det mengder av, og - hold deg fast: du kan strø tættiser over hele kroppen!!!
Som for eksempel en diger egyptisk gud på magen og en tribal på ryggen.
En panda på høyre pupp...en klovn med stor hatt på skuldra...miks tradisjoner!
Slå deg løs!
Her ble det plutselig moro!
Jeg dekker hele slåsseren min med blekk, tar på'n ei minimal truse og går til gymmen.
Det neste som skjer da, er lang loadetid.
Jeg synes ikke lang loadetid trekker opp i noen sammenhenger, siden det ikke er mulig å høre når loadetiden er over.
Reklamepauser hører jeg nærmer seg slutten fra ute på kjøkkenet, men loadetid er bare kjedelig.
Trekk for lang loadetid.
Kjedelig i lengden
Treningen er grundig og omfattende.
Jeg trener i forskjellige hovedkategorier, og det finnes opptil flere underkategorier som utgjør de faktiske øvelsene.
En grafisk oversikt sier meg noe om hvordan jeg ligger an sånn over det hele, og for å bli totalt bedre, må jeg trene i flere spesifikke angrepsmetoder.
Dette kjenner du igjen, det er standard opplegg.
Og det er helt intuitivt og greit.
Minus med treningen, er at den blir kjedelig og omstendelig i lengden.
Men siden jeg må opp i snitt for å ha noe å stille opp med, må jeg gjennom 7 uker med trening mellom hver kamp.
Det vil si 7 øvelser.
Jeg kan velge å skippe og la snittet mitt gå opp litt, men det får jeg dårlig samvittighet av.
Dårlig samvittighet av et MMA-spill...nå har jeg skrevet det, også.
Men totalt er det altså en dårlig kombinasjon av mye trening og lite action i karrieremodus.
HTC-en jeg må lese sms eller høre voicemail på, er forresten også bare teit produktplassering.
Men den trenger jeg ikke å bry meg om.
Jeg må bare innom den iblant for å få ting til å skje.
Selve slåssingen og treningen er analogmoro.
Bra spillbarhet og fin følelse av bevegelse.
Overraskende nok er det ingen knappeknusing, siden de fleste av bevegelsene gjøres ved å svinge og dytte på analogspakene.
Bevegelse med høyre analog, slag med venstre.
Holder du inn venstre under foran og beveger venstre analog, kommer det spark i stedet for slag.
Knappene brukes for å gå inn i kroppstakling eller tilbaketrekning.
Noe som var frustrerende i den uferdige spillversjonen jeg anmelder på grunnlag av, var muligheten for å kjempe seg ut hvis jeg lå underst.
Hvis jeg trykte vilt, mistet jeg utholdenhet.
Hvis jeg trykte mindre, skjedde det ingenting.
Håper dette er fikset i den ferdige versjonen.
Litt vanskelig, men logisk
Analogslåssing er vrient i begynnelsen, men kult når jeg venner meg til det.
Analoge bevegelser som svarer til armslag er mer logisk enn knapper for tilsvarende.
Det gir en kul mestringsfølelse å bruke den intelligente analogstikken i stedet for å holde på med en idiotisk trykkebonanza som en sjuåring hadde vunnet.
EA Sports MMA er nærmest en 360 graders grunnutdanning i hva som må til av promo, trening og dill som MMA-er.
Treningsmengden tar livet av meg i karrieremodus, og det går litt for lang tid mellom hver kamp.
Slik er kanskje livet som ekte MMA-er?
Er det noen der ute, får dere svare.
Dette spillet er nok et fantastisk bra spill for dere die hard MMA-fans, siden det er krydret med store mengder faguttrykk og miljødetaljer.
Slåssinga er moro når det først smeller, med fare for at det kanskje blir litt for lite variasjon til at spillet varer så mye mer enn et par måneders tid.
Men du får gitt og tatt grundig juling så lenge det varer.
Anmeldelsen er basert på énspiller-, tospiller- og karrieredelen.
Xbox Live-delen som Z nevner i kommentaren sin lengre nede har jeg ikke fått vurdert.
|
000483 | train | 5 | games | 25 | 10 | 2,010 | Best på iPhone akkurat nå! | nb | p3 | Rune Håkonsen | Game Dev Story | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/game-dev-story | Game Dev Story
Best på iPhone akkurat nå!
Advarsel - dette spillet er høyst avhenighetsskapende.
Det er nesten rart at ingen har tenkt på dette før, Game Dev Story er et spill om å lage spill.
Og jeg må poengtere at det er helt på sin plass å starte med en advarsel.
Game Dev Story til iPhone er søtt og djevelst morsomt - det er lenge siden jeg har blitt så hekta på et spill på telefonen min.
Start et spillstudio fra bunnen av, ansett de dyktigste folkene og sett i gang.
Skal du lage et Online RPG-, Shooter- eller et Trivia-spill?
Du må velge hvilke prosjekter det er verdt å satse penger på - og du må følge produktet helt til det er på markedet.
Markedsføring og finansiering er viktig for å få et produkt du kan tjene penger på.
Etterhvert som du blir større, kan du også få deg nye og større kontorer.
Ansette flere folk, og utvikle større spill.
Til slutt er det mulig å lage din egen spillkonsoll.
Metaspill
Men nei, du får ikke faktisk laget et ekte spill du selv kan spille i Game Dev Story.
Dette er et managerspill, hvor du styrer livet i din lille bedrift.
Spillene du lager har bare et navn, og hele Game Dev Story foregår inne på kontoret (se bildet i toppen).
Grafikken er herlig retro, med mange referanser til 8-bit-æraen.
Og du har mange hemmelige figurer du kan rekruttere til firmaet ditt - det gav meg også retrofølelsen.
Hvor er eastereggene i dagens spill?
Jeg vil ha mer
I løpet av et par korte timer hadde jeg utforsket det meste Game Dev Story hadde å tilby, og det var dessverre for lite.
iPhone er kjent for kjappe og enkle spill - men det er ikke noen grunn til at AppStore skal inneholde større produksjoner.
Jeg håper Kairosoft kommer med flere oppdatering til dette spillet, jeg tørster etter mer.
Game Dev Story har sine små feil, men er et av de absolutt beste spillene på iPhone og iPod akkurat nå - anbefales
|
000484 | train | 4 | games | 26 | 10 | 2,010 | Som en oppgradert versjon av Duck Hunt. | nb | p3 | Marte Hedenstad | The Shoot | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/the-shoot | The Shoot
Som en oppgradert versjon av Duck Hunt.
Skytefest på filminnspilling - det er konseptet i The Shoot til PlayStation Move.
Dette er et førstepersons skytespill gjort på arkadevis og det gjelder å være rask på avtrekkeren.
I The Shoot så har du rollen som pistolmann/kvinne på et filmsett.
Målet er å spille inn noen heftige actionscener for å gjøre regissøren din til lags.
Det gjør du ved å plaffe ned flest mulig fiender (gjerne med noen kule komboer), sprenge det som sprenges kan og sist, men ikke minst, unngå å skade noen sivile.
Du går på skinner
Siden spillet kommer til Move bruker du selvsagt Move-kontrollen som våpen.
Pek med kontrollen for å sikte og bruk T-knappen på undersiden som avtrekker.
Det er viktig at du er nøye når du kalibrerer kontrollen.
Hvis dette ikke er skikkelig gjort blir treffsikkerheten din ganske laber.
The Shoot er et såkalt "rail shooter", der du beveger deg som på togskinner.
Alt går automatisk og du har ingen kontroll over synsvinkler og hvor du beveger deg.
Dette føles veldig restriktivt, men heldigvis tar spillet også bevegelseskontrolleren i bruk.
Ved å bevege Move-kontrollen til venstre og høyre kan du skygge unna kuler, dynamittkubber og andre prosjektiler som kommer mot deg.
I visse tilfeller kan du også dukke bak ting for å gjemme deg for kraftige våpen.
Jeg er ikke veldig begeistret for "togskinne-spill" som kaster horder av fiender mot deg mens du står boltet fast.
Etter et par timer med The Shoot hadde jeg skutt så mye at jeg ble støl i avtrekkerfingeren.
The Shoot er som en oppgradert utgave av Duck Hunt.
Og jada, jeg elsker Duck Hunt.
Det var fantastisk en gang på slutten av 80-tallet, men i dag blir dessverre et slikt spill for simpelt.
Jeg synes The Shoot blir for repeterende og monotont, og spillet klarer ikke å engasjere meg.
For kort
Spillet har fem ulike filmsett som du må skyte deg gjennom.
Det første brettet er settet til en god gammeldags westernfilm.
Deretter følger science fiction med et skikkelig robotangrep, etterfulgt av settene til en zombie-, mafia- og undervannsfilm.
Brettene er dessverre veldig korte og det tar ikke lenger enn en halvtimes tid å skyte seg gjennom hver film.
Du kan selvsagt bruke tid på å toppe resultatene dine senere, men det er grenser for hvor lenge det er morsomt.
Spillet har riktignok flerspiller, der du blant annet kan konkurrere mot en kompis om å få best resultater.
Dette gjør spillet litt mer artig.
Med så lite innhold har likevel The Shoot en begrenset levetid.
Det er bare på film!
Siden actioneventyret ditt bare er en filminnspilling, er selvsagt alt basert på spesialeffekter.
Fiendene som plutselig dukker opp foran deg er pappfigurer eller lignende rekvisitter.
Alt er juks og går lett i stykker når du skyter på det.
Merkelig nok så kan disse pappfigurene utgjøre ganske mye skade på deg hvis du ikke er forsiktig.
Regissøren bestemmer om du gjør en god nok jobb.
Får du for mange bomskudd, blir skadet, eller dreper sivile, så kutter til slutt regissøren scenen.
Skjer dette for mange ganger avsluttes hele filminnspillingen og du må begynne på nytt.
For meg så fungerer ikke konseptet med film.
Siden spillet baserer seg på fem forskjellige filmscenarioer er det ingen handling som bringer spillet fremover.
Pappfigurer engasjerer heller ikke like mye som "ekte" slemminger.
Spill i sakte film
Heldigvis så er det ikke bare elendighet med The Shoot.
De forskjellige spesialangrepene du har til råde, er for eksempel ganske stilige.
Når du treffer flere fiender på rad uten å bomme får du kombopoeng.
Etterhvert som du får flere poeng blir spesialangrepene tilgjengelige.
Ved å peke bevegelseskontrollen ned i bakken kan du utløse en sjokkbølge som ødelegger alt av fiender på skjermen.
Hvis du peker opp i luften går du berserk med et automatisert våpen og plaffer ned alt i din vei.
Du kan også få spillet til å gå i sakte film.
For å utløse dette må du ta en nydelig piruett på stuegulvet.
Ganske så morsomt!
Hvis du ikke gidder eller har mulighet til å snurre rundt som en dust, så kan du også svinge kontrollen i en sirkel over hodet for å oppnå samme effekt.
Disse spesialangrepene er ganske stilige og gir The Shoot et løft og gjør det mer underholdende.
Det hadde vært utrolig kult å se hvordan disse hadde fungert hvis spillet var løsrevet fra togskinnene!
Det er også lagt inn litt skjult innhold i The Shoot.
Visse gjenstander åpner nye områder med flere fiender hvis du treffer dem.
Det er ikke store greiene det er snakk om, men det er likevel et kult innslag i spillet.
Artig for noen
Disse gode elementene bidrar til at det går an å bli underholdt av The Shoot til en viss grad.
Jeg tror nok at de mest hardbarka spillerne vil forkaste dette som for kjedelig og enkelt, men for de som spiller mer tilfeldig så kan nok spillet være litt artig.
Jeg skulle selv ønske at The Shoot ikke var fiksert i sitt bevegelsesmønster.
Når jeg tenker meg om ønsker jeg meg jo egentlig et helt annet spill.
Hvor kult hadde det ikke vært å kunne utforske en spillverden skikkelig med bevegelseskontrollere i hendene.
Tenk å kunne ha full bevegelighet til å dukke bak ting, hoppe frem og plaffe ned en fiende, for så å snike seg videre rundt et hjørne!
The Shoot inkorporerer noen av disse elementene, men ikke i stor nok grad til at jeg blir imponert.
Jeg er snarere skuffet over det første skytespillet til PlayStation Move.
Jeg håper vi får se noe bedre i fremtiden
|
000485 | train | 4 | games | 27 | 10 | 2,010 | Gøy å drite seg ut med Move! | nb | p3 | Marte Hedenstad | TV Superstars | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/tv-superstars | TV Superstars
Gøy å drite seg ut med Move!
Hvor mange ganger har ikke du dagdrømt om å bli tv-stjerne?
Kom igjen a!
Jeg vet at du har et lite ønske om at det var deg som var på skjermen da vinneren av Master Chef ble kåret, eller da den ene modellen i Top Model gikk av med seieren.
Nå kan du, om ikke akkurat gjøre dette til virkelighet, i alle fall få utløp for dine fantasier om å komme på tv.
Spill som deg selv
TV Superstars til PlayStation
Move bruker PlayStation Eye-kameraet til å putte ditt ansikt på tv-skjermen.
Ta et par bilder og vips så får du en egen avatar med ditt virkelige ansikt.
Denne bruker du til å oppnå kjendisstatus i TV Superstars lille univers.
At det faktisk er deg selv som utfører alle oppgavene i spillet er noe av det kuleste med TV Superstars.
Det er veldig artig å se en litt rar versjon av seg selv gjøre ting på TV.
Da jeg testet spillet sammen med familien min, var dette noe vi hadde det uhorvelig morsomt med.
Reality-program
Målet i TV Superstars er, som du sikkert har skjønt, å bli tv-stjerne og kjendis.
Derfor gjelder det å gjøre en god figur i så mange tv-show som mulig.
For å oppnå berømmelse må du vinne ulike utfordringer i de forskjellige tv-programmene.
Jo flinkere du er, des mer populær blir du.
Sladrebladet TVs Magazine holder full oversikt over dine prestasjoner og holder også kål på hvilke tv-stjerner som er heite eller teite.
Der kan du også sjekke hvor høy kjendisstatus du har i forhold til de andre deltakerne.
Alle tv-programmene i spillet er reality-program à la Ekstrem Oppussing, Top Model og Master Chef.
Du har også noe som minner om Wipeout, med sprøe fysiske utfordringer.
Du kan altså gjøre alt fra å sage planker og legge gulv på et kjøkken eller gå modell på en catwalk, til å lage pannekaker eller skyte på en kjempeblink med spillfiguren din som ammunisjon.
TV Superstars har med andre ord noe for hele familien.
Etterhvert kan du også spille inn tv-reklamer som vises etter programmene.
Hva med å spille inn en reklame for tannpasta eller deodorant?
Jeg er sikker på at spesielt barn vil synes det er morsomt å se seg selv når reklamen vises.
Hei, jeg synes jo det var kjempegøy selv!
Gøy å drite seg ut
I TV Superstars kan du enten spille alene eller konkurrere mot venner og familie.
Ting som fort blir kjedelig alene, blir ofte mer artig når mange spiller sammen.
Slik er det også med dette spillet.
Jeg synes ikke det var spesielt gøyalt å stå alene på stuegulvet og posere på catwalken.
Slikt gjør seg bedre i lystige lag.
For det som er mest artig med TV Superstars er å se på hvor dumme alle de andre ser ut.
Når man er flere er det lettere å la seg engasjere av spillet, og da blir samtidig innsatsnivået høyere.
Det er veldig morsomt å se på hvor febrilske kroppsbevegelsene blir når man desperat prøver å fullføre en utfordring før tiden går ut.
Jeg kommer for eksempel aldri til å glemme hvor morsom moren min så ut da det bare var sekunder igjen til alle plankene hun sagde skulle være ferdige.
Hun hadde ikke akkurat fått 10 i stil på sagingen, men herregud så gøy det var å se på!
Broren min og jeg holdt på å dø av latter.
Upresise kontrollere
TV Superstars utnytter PlayStation Move-kontrolleren til det fulle.
Dette er ikke et spill for de late, ettersom iherdig veiving med armene er en stor del av spillet.
Dessverre så synes jeg spillkontrollene er litt upresise.
Tid tider i så stor grad at det ødelegger en del for spillopplevelsen.
Jeg prøvde å kalibrere kontrollen en rekke ganger uten at jeg merket noen forbedring, og det er et stort minuspoeng for TV Superstars.
Videre er det også ganske lang lastetid mellom de forskjellige sekvensene i spillet.
Det går greit at ting tar tid en gang i blant.
At lastetiden er så lang at du rekker å begynne å kjede deg mellom hver eneste aktivitet er imidlertid alt for dårlig.
Moro for hele familien
Tross noen minuspoeng så kan jeg likevel anbefal TV Superstars til familiekvelden i helgene.
Du må ikke ha en tv-stjerne i magen for at dette spillet skal bli gøy.
Og så lenge alle tåler å bli ledd av er dette et artig spill for hele familien.
Aldersgrensen på spillet er syv år og jeg tror at spesielt barna vil ha glede av TV Superstars.
Særlig hvis foreldrene er med på moroa
|
000486 | train | 3 | games | 27 | 10 | 2,010 | Resirkulert eventyr. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Fable 3 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/fable-3 | Fable 3
Resirkulert eventyr.
En ond konge undertrykker sitt folk, men hvem skal stå opp mot overmakta?
Det er deg selvfølgelig.
Fable 3 følger i fotsporene til sine forgjengere, og lar deg ta kontrollen over en figur som må møte kongedømmet Albions utfordringer og til slutt bli en helt.
For likt?
Det er en god del nye ting i Fable 3, men jeg sitter hele tiden med følelsen av at jeg har spilt dette før.
Spillets grunnleggende systemer er kliss likt forgjengerne, og historien makter ikke å engasjere meg.
Ringenes Herre-triologien er artig den første gangen du ser den, ikke fullt så artig andre gangen - og beint kjedelig tredje gangen.
Flere ganger opplevde jeg deja vú.
Skogområdene, katakombene, vinterlandskapet og byene har jeg sett før - i forgjengerne til nettopp Fable 3.
Ond eller god?
Du har alltid et valg om å være snill eller slem når du samhandler med figurene i spillet.
Helt i starten av spillet ble jeg stilt ovenfor et vanskelig moralsk valg - hvor jeg selv merket at jeg måtte tenke lenge og nøye over hva jeg gjorde.
Jeg tok meg selv i å håpe at det var slike valg jeg måtte ta hele spillet igjennom, dessverre tok det ikke lang tid før valgene dine ble ganske trivielle.
De har med andre ord ikke veldig stor innvirkning på historiens gang.
Dermed står vi med et spill hvor det moralske systemet ikke bidrar til fortellinga, en fortelling som attpåtil føles resirkulert ut, og spillområder som du har sett før.
Er det rart jeg syns vi har for mange oppfølgere?
Jeg vil ha genuint nye og unike spillfortellinger!
Hva står vi igjen med da?
By the power of ...
Kampsystemet er velfungerende og polert - og nytt i Fable 3 er at våpnene dine utvikler seg etter hvordan du bruker de.
Er du en som bare moser ned alle knappene hele tida, eller en som bruker tid på å få inn de avgjørende slagene?
Ditt våpen får nye egenskaper etterhvert som spiller skrider frem, og det får i tillegg et unikt utseende.
Det liker jeg godt.
Følelsen av å være til stede i Albion er også veldig god, i de unike spillområdene føler jeg at fortellingen lever sitt eget liv - også takket være kløktig bruk av musikk.
Dessverre består mye av spillet av generiske uteområder og katakomber, som ligner alt for mye på tidligere Fable-spill.
Skal det være et barn?
Etter at spillets hovedhistorie er over kan du slå deg opp som eiendomskonge, flerbarns-far/mor eller bare en vanlig konge.
Dette gir spillet litt ekstra levetid, men i realiteten ikke så altfor mye.
Produsent Peter Molyneux har snakket varmt om de mange mulighetene du får ved spillfortellingens slutt, men jeg skulle ønske han hadde brukt kreftene sine på mer nyskaping og unik historiefortelling
|
000487 | train | 5 | games | 29 | 10 | 2,010 | Blir du på den mørke siden, eller velger du lyset? | nb | p3 | Rune Håkonsen | Star Wars: The Force Unleashed 2 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/star-wars-the-force-unleashed-2 | Star Wars:The Force Unleashed 2
Blir du på den mørke siden, eller velger du lyset?
Jeg er ekstremt glad i Star Wars-universet.
Tårene triller bare jeg hører et par toner fra John Williams' musikk, jeg får gåsehud av å høre en lyssabel og drømmer om å være en jedi i søvne.
La det være et referansepunkt for denne anmeldelsen av Star Wars: The Force Unleashed 2 (TFU2).
For en åpning
Skjebnen til Starkiller, hovedpersonen i det første spillet, fulgte ikke ønskene til Darth Vader så han bestemte seg for å klone sin tidligere elev.
De fleste klonene har blitt sinnsyke ettersom den akselererte kloningsprossessen ikke er perfekt - gamle minner og følelser dukker opp, noe som skaper problemer for Darth Vaders planer om å lage den ultimate krigeren for den mørke siden.
Spillet starter i det en klone, vår klone, blir satt på prøve.
Er han annerledes enn de andre?
Svaret er nei.
Han forstår at Darth Vader kommer til å ta livet av han, som de mange andre før han, velger han å rømme.
På flukt fra Darth Vader, med minnene til en annen mann, starter eventyret i TFU2.
Intens lydproduksjon
Det første jeg la merke til da jeg fyrte opp TFU2 var lyden.
Alt fra det altomsluttende regnet (surround) til den episke musikken, bidrar til at fortellingen får den riktige følelsen.
Jeg anbefaler sterkt at du har et surroundanlegg eller hodetelefoner når du spiller.
Grafikken er også vakker, regnet ser naturlig ut og ansiktensanimasjonene gjør at jeg på kort tid føler empati med de valgene Starkiller sin klone står ovenfor.
Mellomsekvensene er flott laget, og omgivelsene har en stor detaljdybde.
Jeg beundrer artistene som har skapt spillets omgivelser - de er flotte og gir mye ekstra informasjon om historien rundt deg.
Litt ensformig
Selve spillmekanikken har ikke gjennomgått veldig store endringer fra det første spillet.
Jeg føler det blir i overkant mye "hack'n'slash", og savner større variasjon i oppgavene.
Etter at du har beseiret din ørtende Stormtrooper er det ikke superspennende lengre.
Kameraføringa er også litt rotete.
For eksempel følger ikke kameraet alltid med når du snur deg, dermed blir det vanskelig å se hva du faktisk sloss mot om det befinner seg bak deg.
Ofte ender jeg opp med å vifte vilt med lyssablene mine for å overvinne fiendene.
Sablabra
Fortellingen er stappfull av spennende øyeblikk, og etterlot meg flere ganger med kjeven på bordet.
Grafikken gjør ære på Star Wars-universet med detaljerte områder og fargesprakende effekter, og lydarbeidet fikk hårene til reise seg på ryggen min.
Det eneste som trekker ned er et litt ensformig kampsystem og lengden på enkeltspillerdelen, men det legger ingen demper på at dette er et heidundrende actionspill som blåser hatten av deg
|
000488 | train | 4 | games | 2 | 11 | 2,010 | Dette er en utvidelse, ikke en oppfølger. | nb | p3 | Rune Håkonsen | DJ Hero 2 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/dj-hero-2 | DJ Hero 2
Dette er en utvidelse, ikke en oppfølger.
Hva skjer egentlig med musikkspill?
Det siste året har de knapt utviklet seg noe, og det betyr stagnasjon.
I bølgen av musikkspill som har kommet de siste årene så mener jeg at DJ Hero var et friskt pust.
Et nytt instrument og ny spillmekanikk gjorde at jeg ble godt underholdt, til tross for flere år med Guitar Hero og Rock Band.
Hva er DJ Hero?
I DJ Hero-spillene er det meninga at du skal ta over DJ-spakene og få folk til å danse.
Dette gjøres ved at du får i oppgave å blande to forskjellige låter, og det er ganske mange spennende mikser å finne i DJ Hero 2.
Over 83 forskjellige "mash-ups" er tilgjengelig for deg - og det gir deg nok til å holde på i flere timer.
Jeg har det gøy med DJ Hero 2, men etter jeg har spilt en låt en gang - frister det ikke lenger til gjentagelse.
Slik har jeg også følt det i de siste Guitar Hero- og Rock Band-spillene, er det spillvennlige låtene rett og slett brukt opp?
Denne gangen står DJ Hero 2 for tur, og jeg håpet at Activision ville presse frem flere nye og underholdene sider av musikkspill.
Jeg tok dessverre feil.
Spillet er en kopi av sin forgjenger, men for all del - en god kopi.
Den grunnleggende mekanikken er fortsatt de tre lydsporene, som har tilsvarende knapper på kontrolleren.
Her skal du treffe notene i riktig tempo, slik som i Guitar Hero-spillene - den venstre stripa er en låt, den i midten er lydeffekter, mens den til høyre er en annen låt.
I tillegg har du scratching, sporvelger og "Euforia" (også kjent som "Star Power"), som gjør DJ Hero til et ferdighetsspill i likhet med andre musikkspill.
Selvkritikk
Greit, jeg tar nok feil om jeg påstår at dette er en ren kopi av forgjengeren - nå er det da lagt opp til at du kan improvisere litt.
For improvisasjon er jo en stor del av det å være DJ.
I alle sanger er det lagt opp til en del hvor du selv kan bestemme hvilke musikkspor og effekter som skal brukes.
Dessverre er dette ikke lagt opp til å være en drivende del av spillmekanikken, og blir i mine øyne fort ganske uinteressant.
Derfor:
DJ Hero 2 er i all hovedsak identisk med forgjengeren.
Om du ser bort i fra musikken da, den er i det minste ny.
Det er ikke det at DJ Hero 2 er et dårlig spill - men det mangler det lille ekstra som gjør at jeg kommer tilbake til det.
De første Guitar Hero-spillene fanget meg og gjorde at jeg spilte de kveld etter kveld etter kveld.
Mangelen på noe nytt og spennende gjør dette til DJ Hero 1.5.
Jeg er kanskje vel kravstor, men det holder ikke for meg - spesielt når det koster 900 kroner for å få spillet med en platespiller (1399,- for to stykker)
|
000489 | train | 4 | games | 3 | 11 | 2,010 | Du blir grisesvett av slåssespillet til Move! | nb | p3 | Marte Hedenstad | The Fight: Lights Out | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/the-fight-lights-out | The Fight:Lights Out
Du blir grisesvett av slåssespillet til Move!
Du kan være verdens største spillnerd og være supergod i alt fra Tekken til Street Fighter, men det vil ikke hjelpe deg en smule!
Personlig ruler jeg i Tekken.
Ingen kan slå meg når jeg sparker løs med Ling Xiaoyu, eller den sinnssyke robotberta i Tekken 6.
Slike egenskaper er null verdt når det gjelder spillet The Fight:
Lights Out.
Her er det kun dine virkelige slåssferdigheter som gjelder.
Og etter mye svette, blod og tårer må jeg innse at jeg aldri kommer til å bli en bokser.
Men herregud hvor hardt jeg har prøvd!
Ikke beveg bena
Som du helt sikkert har forstått så går The Fight ut på å slåss.
Spillet tar deg med til undergrunnsmiljøet for boksing, og her foregår det arrangerte kamper som det veddes penger på.
Og reglene er selvsagt at det ikke er noen regler.
Med Move-kontrollerne i hendene slår du løs på motstanderne du møter i ringen.
Figuren på skjermen utfører de bevegelsene du gjør med dine egne armer.
For å bevege deg rundt i spillet bruker du knappene på kontrolleren.
Hvis du beveger bena dine og flytter deg kan du risikere å klusse til kalibreringa.
Jeg synes det hadde vært mye kulere hvis man kunne bevege seg rundt i rommet i tillegg.
Det skal bli spennende å se hvordan dette er løst i Fighters Uncaged til Kinect, med tanke på at det ikke er kontrollere der.
Driter du deg ut, så får du høre det så øra flagrer.
Vanskelig å bli god
Etterhvert som du vinner slåsskamper låser du opp nytt innhold.
Du får flere folk å hevde deg mot, nytt utstyr og selvsagt nye skitne triks du kan bruke for å gi motstanderen din ekstra juling.
Målet er å vinne ulike turneringer og å karre seg til toppen av næringskjeden i undergrunnsmiljøet.
Det er imidlertid ikke så enkelt som det høres ut som.
Du trener for å få poeng til å oppgradere ferdighetene dine.
Og du må trene hastighet, teknikk, utholdenhet og ikke minst styrke for å bli god nok til å møte motstanderne dine.
Selv har jeg et stort problem med teknikken.
Jeg er tydeligvis ikke presis nok når jeg slår og sliter med å få inn de gode slagene.
Jeg bommer på hodet og slår ikke hardt nok.
Her ville den enkle utveien være å skylde på at konfigureringen av kontrollerne er dårlig.
Jeg kan imidlertid ikke skylde på det her, for kjæresten min fikk til boksingen mye bedre enn meg.
Herlighet, hvor jeg svertet og bannet etter å ha klasket inn et halvdårlig slag for endte gang, og treneren bare kaster hansken ned og rister på hodet.
For det er ingen kjære mor i The Fight.
Her må du virkelig levere for å få ros, men det er ikke langt mellom skjellsorda.
Driter du deg ut, så får du høre det så øra flagrer.
Litt morsomt er det jo at det er Danny Trejo fra Machete som skjeller deg ut.
Han har rollen som din mentor i spillet og lærer deg stadig nye triks.
Må ha ekstra utstyr
I et spill som The Fight vil man naturligvis prøve å spille mot sine venner.
Tenk deg den tilfredsstillelsen det er å ta en skikkelig "knock out" på en kompis som har irritert deg litt i det siste.
Dessverre så må du ha en stue av gigantiske proporsjoner for at dette skal fungere bra.
Kjæresten min og jeg testet ut flerspiller hjemme i stua hos oss uten større hell.
Det sier seg selv at det fort blir noen blåveiser og ømme lemmer når to stykker står rett ved siden av hverandre og deljer løs.
Et stort minus er at du dessuten må gå til innkjøp av ekstrautstyr for at flerspillerdelen skal fungere bra.
The Fight baserer seg på at du skal ha én kontroller i hver hånd og det følger bare med to kontrollere når du kjøper Move.
Det må nevnes at du kan bruke de vanlige PlayStation-kontrollene som erstatning for Move-kontrolleren.
Bevegelsessensoren inni den originale kontrolleren skal være nok til at du kan bruke den i den ene hånden.
Dette blir imidlertid ekstremt upresist og både kjæresten min og jeg synes at det fungerte særdeles dårlig.
Heldigvis har The Fight mulighet for flerspiller på nett.
Du kan søke etter tilfeldige spillere, eller invitere en kompis til en real slåsskamp mens dere sitter i hver deres stue.
Dette er et godt element som redder flerspillerdelen til The Fight noe.
Ikke et spill for alle
Selv om jeg er elendig til å bokse, så er det gøy å spille The Fight.
Det er deilig å få ut litt aggresjon!
Likevel så er ikke The Fight et spill du holder på med så lenge av gangen.
Grunnen til det er at du rett og slett blir vanvittig sliten.
Og da mener jeg ikke at du blir litt andpusten og varm i trøya.
Neida, du blir grisesvett!
Spill The Fight sammenhengende i en drøy time og jeg lover deg at skjorten din er gjennombløt når du er ferdig.
Dette er med andre ord ikke et spill du spiller med venner før du skal ut på byen.
Hvis ikke du synes det er digg å lukte svette på dansegulvet da.
The Fight passer med andre ord ikke for deg hvis du mener at ræva di hører hjemme der den trives best, nemlig i sofaen!
|
000490 | train | 4 | games | 4 | 11 | 2,010 | Ikke vær redd for å drite deg ut! | nb | p3 | Marte Hedenstad | SingStar Dance | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/singstar-dance | SingStar Dance
Ikke vær redd for å drite deg ut!
Jeg har et par ting å si om SingStar Dance - det er vanskelig og det er sinnssykt slitsomt!
Selvsagt er det også kjempegøy, og jeg er sikker på at dette spillet kan bli en slager på jentekvelder rundt omkring i det ganske land.
Kanskje på guttekvelder også?
Jeg aner jo ikke hva dere mannfolk driver med bak lukkede dører!
Gammel oppskrift
SingStar Dance er ikke et rendyrket dansespill.
Sony har rett og slett tatt den gamle oppskriften med SingStar og spedd på med dansing.
Dette betyr at du kan bruke spillet med de gamle SingStar-mikrofonene dine, og legge til et par Move-kontrollere hvis du har lyst til å slå deg litt ekstra løs.
Dette fungerer fint og gir også de som ikke tør å danse muligheten til å være med på moroa også, så lenge de ikke er redd for å synge av full hals.
Spill med venner
Det er ikke til å legge skjul på at SingStar Dance ikke er morsomt alene.
Dette er et festspill med stor F og du kan spille med opptil fire personer.
Velg om du vil synge eller danse, om du vil være på lag med en venn eller sette igang en skikkelig duell.
"Dansepartnere" er en av valgmulighetene hvis dere vil danse sammen.
Da har dere forskjellige dansetrinn og danser også med og rundt hverandre.
Dette er ganske så morsomt!
Likevel så må jeg advare, for dansepartner-funksjonen er nok for de mer viderekommende.
Det er vanskelig nok å holde styr på sine egne bein, og det kan bli litt mye når du samtidig må passe på noen andres i tillegg.
Du kan også velge å duellere med noen over nett, noe som er et godt innslag i spillet.
Dum deg ut!
Når du skal spille SingStar Dance er det ekstremt viktig at du ikke er redd for å drite deg skikkelig ut.
Hvis du ikke er mester i jazzballett og hiphop så kommer du nemlig til å se veldig dum ut når du prøver spillet for første gang.
Bare se på klippet over av Maria og meg som prøver å følge trinnene til Salt-N-Pepas "Push It"!
Og ja, dere kan le så mye dere vil, men det er faktisk ganske vanskelig!
Du får ingen innføring i hva du skal gjøre på forhånd.
Mens låten er i gang viser en liten figur på skjermen hva du skal gjøre, også er det bare å henge med så godt du kan.
Del video
Noe av det morsomste med SingStar Dance er at PlayStation Eye-kameraet filmer hele danseopptredenen din.
Hva er vel bedre enn å drite seg skikkelig ut, for så å se på det etterpå!
For de som klarer å le av seg selv er dette utrolig morsomt.
For dæven så dust du ser ut, selv da du trodde at du fikk det til.
Kjempegøy!
Du kan velge om du vil se høydepunkter fra dansen eller hele greia.
Du kan også dele klipp på din SingStar-konto på nett, slik at vennene dine kan se hvordan du ser ut når du rister løs til Backstreet Boys med "Everybody" for eksempel.
Via My SingStar kan du også laste ned nye låter, slik at du kan danse til dine egne favoritter.
Dette koster selvsagt penger.
Du kan jukse
De fleste som har prøvd spillet har sikkert fått med seg at SingStar har et smutthull som kan utnyttes for de som vil vinne for enhver pris.
Hvis du treffer de riktige tonene holder det å synge "aaaAAAAAaaaaaAAAA" istedenfor teksten.
Noe lignende er dessverre også tilfelle for dansedelen i SingStar Dance.
For du bruker kun én Move-kontroller når du danser, som du holder i høyre hånd.
Dette betyr at du faktisk kan velge å bare bevege den høyre armen.
Og så lenge du gjør bevegelsene rett, vil du få full poengsum.
Du trenger faktisk ikke bevege bena, eller venstrearmen i det hele tatt!
Da vi fant ut dette følte jeg meg lurt og det ødela litt av moroa.
Jeg skal uansett forsette å danse fullt ut når jeg spiller, for det er jo det som er gøy!
Tross dette så er SingStar Dance et artig alternativ for de som liker å danse, ønsker å komme seg opp av sofaen, eller vil ha det gøy med venner.
Skeptisk, sier du?
Ikke vær redd for å dumme deg ut, sier jeg!
Du må ikke være så stiv vet du.
Kom deg opp, sving deg litt og se så morsomt du får det!
|
000491 | train | 3 | games | 9 | 11 | 2,010 | Kun for nostalgikere. | nb | p3 | Rune Håkonsen | GoldenEye 007 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/goldeneye-007 | GoldenEye 007
Kun for nostalgikere.
Det å lage en ny versjon av det legendariske GoldenEye-spillet til Nintendo 64 er like ambisiøst som å lage en nyinnspilling av Citizen Kane.
Nå er det nok en god del filmelskere og filmvitere som vrir seg i graven - jeg er fullt klar over at dette er et ganske heftig utsagn.
GoldenEye 007 fra 1997 var en av de første virkelig store FPS-spillene, som mange tusen av oss (de under 40 i alle fall) husker med gode minner.
Gode forutsetninger
Utviklerne hadde også hentet inn en av de to originale manusforfatterne, slik at de kunne få tilpasset historien til spillformatet.
Det høres jo fint ut, men i virkeligheten er det ikke mye nytt med fortellinga.
Jeg må innrømme at jeg underveis hentet frem filmen på DVD, det frista mer enn å spille ferdig.
Det er forsøksvis lagt opp til at du kan gjøre taktiske valg, alt etter om du vil snike deg omkring eller om du vil leke Rambo.
Det skulle kanskje tilsi at dine valg hadde noe å si for fortellingens gang, men det er ikke tilfelle.
GoldenEye 007 (2010-versjonen) er kanskje tro mot originalspillet, men håner samtidig arven ved å ikke gjøre noe nytt.
Det er den samme gamle spillmekanikken i bunn som gjør dette til en grei opplevelse, det er ikke fortellinga eller grafikken.
Mens lyden og musikken sitter som støpt og virkelig bygger opp under Bond-opplevelsen, klarer ikke det grafiske å imponere.
Det er på en side fint å si at spillet minner meg om Nintendo 64, på en annen side betyr det at spillet er ut som det snart er 15 år gammelt.
Jeg mener selv Wii klarer bedre enn dette.
I scener med mange hendelser hakket grafikken, noe som førte til et unødvendige brudd i fortellinga.
Omgivelsene er et positivt punkt jeg kan trekke frem, de er designet tro mot filmen - og gir meg en ekstra følelse av å være superagent.
Best med flere
Spillets absolutte høydepunkt er flerspillerdelen, den der du spiller med splitscreen.
Jeg må advare, om du ikke har mer enn en Classic-kontroller (det følger en med spillet) er det ikke morsomt å spille flerspiller.
Det å bruke Wii-moten til FPS-spill er noe jeg, tross iherdige, forsøk ikke har klart å vende meg til.
Samtidig må jeg nevne at spillet har flere tilpassa styrevalg, med og uten "auto-aim".
Flerspiller over intenett er ikke mye å nevne, Nintendo sine sosiale løsninger er langt under pari i forhold til konkurrentene.
Det beste i denne spillpakka er muligheten til å spille på samme skjerm med kompisene dine, nye figurer og kart gjør sitt for at denne delen føles frisk ut.
GoldenEye 007 er verdt å skaffe seg om du ønsker en fin nostalgiopplevelse - ellers kan jeg anbefale å investere i aksjer, det er like spennende
|
000492 | train | 5 | games | 9 | 11 | 2,010 | Full anmeldelse av både en- og flerspillerdelen. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Call of Duty: Black Ops | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/call-of-duty-black-ops | Call of Duty:Black Ops
Full anmeldelse av både en- og flerspillerdelen.
Forrige spill i serien
- Modern Warfare 2 - skapte overskrifter på mer enn en måte.
Ikke bare inneholdt spillet mange kontroversielle scener, hvor du måtte ta noen harde moralske valg, men lanseringen av spillet ble også den mest innbringende underholdningslanseringa noen sinne.
Ikke dårlig.
Call of Duty:
Black Ops følger opp ved å være en finslepet actionopplevelse, hvor spillmekanikken og flerspillerdelen er de sterkeste korta.
Det er nesten urettferdig å anmelde GoldenEye 007 og Black Ops samme uke, for det ene spillet stiller det andre helt i skyggen.
Denne anmeldelsen er delt i to, først enkeltspillerdelen og så flerspillerdelen.
Den endelige karakteren i topp er basert på begge to.
Magisk flerspiller
De aller fleste timene folk legger ned i et spill som dette, er i flerspillerdelen.
I kamp mot andre spillere, i samme sofa, over internett eller på et godt gammeldags LAN.
Call of Duty:
Black Ops gir spillere mange muligheter - og et vell av varierte spilltyper.
I tillegg til gode sosiale funksjoner, med enkelt kontakt og invitering av Xbox Live-grupper og venner, er det over 10 forskjellige spilltyper.
Det jeg personlig har brukt mest tid på er Zombie-funksjonen, som ble annonsert ganske sent i utviklinga.
Her skal du rett og slett overleve flest mulige runder med stadig vanskligere zombier.
Du kan oppgradere våpen, låse opp nye områder og plaffe ned så mange zombier som du bare kan.
En slager på guttevors
Det er også mulig å spille flerspiller med delt skjerm (maks to spillere i Zombie-delen, maks fire i vanlig flerspiller), noe som gjør det enda artigere å invitere kompiser over på en spillkveld.
Det som er teit er at det ikke finnes datastyrte motstandere, så om dere kun er to stykker i en vanlig dødskamp (Deathmatch) blir det mye løping og leiting.
Brettene er designet for flere spillere, som spiller sammen over nett.
I skrivende stund er det godt med liv på serverne til Treyarch, og den store variasjonen i spilltyper gjør at dette får en lang levetid.
Jeg ser for meg en fin spilljul med Black Ops.
Selve brukergrensesnittet kunne vært bedre utforma med tanke på klaner og lagspill, men bruken av grupper gjør det enkelt å finne din faste gruppe med spillere.
Flerspillerdelen av Call of Duty: Black Ops får terningkast 5.
Pangstart
Du er bundet fast i en stol, noen vil ha informasjon fra deg.
Mange skjermer rundt deg, du ser deg selv - du ser ut som et helvete.
En brutal start på et spill, som samtidig slår an tonen for resten av spillfortellinga i Black Ops.
En fremmed stemme spør deg om spørsmål du ikke vet svaret på, stillhet belønnes med kraftig strøm.
Gjennom denne posisjonen kommer det frem minner fra verdenshistorien, som spillet lar oss gjenoppleve i spillform.
Det hele er holdt sammen med stram regi, og intensiteten fremkaller mange "omgwtflol2k"-utbrudd blant tilskuerne (inkludert meg selv).
Mer spillfortelling takk!
I sentrum av fortellingen er den kalde krigen og de to agentene Alex Mason og Jason Hudson.
De er begge spesialagenter i hvert sitt byrå, og jakter på et mystisk kjemisk stoff utviklet av russerne.
Til å begynne med får jeg stadig følelsen av at Black Ops har lånt mye av sin fortellerteknikk fra Assassin's Creed-spillene, i nåtiden formidles en overbyggende fortelling - men det er du som spiller som får "oppleve" minnene.
Jeg opplever den som litt klisjédrevet rett og slett.
Den overbyggende fortellinga er også formidlet (for det meste) med mellomsekvenser.
Jeg tar meg stadig oftere i å lure på hvorfor ikke spillutviklere i større grad lar oss ta kontroll over narrativet - må spillhistorier alltid formidles via mellomsekvenser?
Nei, det behøver de ikke.
Black Ops tar flere artige grep og gjør en god jobb i å sprite opp mellomsekvensene, men jeg mener at en utvikler med så store ambisjoner bør også kunne ta spillfortellinga ett hakk videre.
Moden utvikler
Mange har vært spent og skeptiske til den amerikanske utvikleren Treyarchs sitt arbeid med spillet, men jeg kan berolige tilhengerne og si at de har vist seg oppgaven verdig.
Enkeltspillerdelen viste ingen tegn til å kjøre Xbox-konsollen (som jeg testa spillet på) for hardt, grafikken fløt veldig fint - det samme gjorde lydarbeidet.
Musikken er likevel ikke noe som stikker seg spesielt ut, heller ikke blant stemmeskuespillerne fant jeg noen som utmerket seg.
Det er ansiktsanimasjonene som gjør at jeg knytter bånd til figurene.
Dette sammen med de flotte omgivelsene gjør at Black Ops er helt i toppsjiktet av spill med god grafikk.
Figurene i spillet kommer virkelig til liv med sine naturlige reaksjoner.
Mot slutten av enkeltspillerbiten måtte jeg ty til å laste inn tidligere lagringspunkter, av en eller annen grunn hang spillet seg på en bestemt scene.
Enkeltspillerdelen av Call of Duty: Black Ops får terningkast 5.
Voksent actionspill
Treyarch har tatt steget opp fra å være lillebror, og er i nå å finne i de virkelig voksnes spillutviklerliga.
Dette spillet er på mange måter konfirmasjonen - ung, men voksen med mye å lære fremover.
Actioneventyr med historiske overtoner - Call of Duty:
Black Ops er et solid og godt spill.
Enkeltspillerfortellinga har noen svakheter, mest av teknisk karakter.
Flerspillerdelen er fyllt med morsomme og spennende utfordringer, og vil være en garantert vintervinner.
Samlet vurdering av spillet - terningkast 5.
Spillet er tilgjengelig på PC, PS3 og Xbox360, og har 18-års aldersgrense - jeg har testet spillet på Xbox.
|
000493 | train | 5 | games | 10 | 11 | 2,010 | Jeg er mann, jeg danser! | nb | p3 | Rune Håkonsen | Dance Central | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/dance-central | Dance Central
Jeg er mann, jeg danser!
Det å vise seg frem på dansegulvet er noe av det mest pinlige enn mann kan gjøre - med mindre han er overstadig berusa da.
Under følger min anmeldelse av Kinect-spillet Dance Central, ha med deg overnevnte i bak hodet.
For jeg har aldri vært så flau som når jeg har spilt Dance Central, men jeg har sjeldent hatt det morsommere.
Endelig et spill som lar meg spille med absolutt hele kroppen - og du får virkelig testet dansekunnskapene dine.
Neste steg
Ikke for å være breial, men jeg har etterlyst innovasjon i musikkspillsjangeren i lang tid.
Da DJ Hero kom ut i fjor ble jeg raskt begeistra, endelig et spill som tok rytmeleken over til et nytt instrument.
Vi har også lenge lurt på når vi kan spillte ekte gitarer i Guitar Hero og Rock Band, og jeg har lurt på når spillet vil gi deg poeng ut i fra din sceneopptreden.
Med Dance Central får du endelig muligheten til å ikke bare spille et spill, men du lærer deg noe gode "moves" samtidig.
Kinect-sensoren fungerer godt, og fanger opp bevegelsene du gjør.
Og den merker om den ene armen din ikke er høyt nok oppe, eller om det venstre beinet står på feil plass.
Teknologien i Kinect gjør det mulig for Xbox 360-konsollen å følge opptil 20 forskjellige punkter på kroppen din.
Det gjør at du ikke kan jukse i Dance Central, spillet ser godt hva du driver med.
Og det tok ikke lang tid før jeg merka at jeg var blitt litt bedre til å danse.
Det er ikke overraskende at det er utviklerne bak det første Guitar Hero-spillet som står bak Dance Central.
Innovasjon er på mange måter deres varemerke.
Låtutvalget består av et par kjente klassikere (som Funkytown), et par Lady Gaga-låter og en stor mengde kjente klubbhits.
Disse hitsa er verken nye og "fershe", eller gamle klassikere - og jeg tror spillet med fordel kunne fokusert litt mer på hitfaktoren.
Det er også mulig å kjøpe nye låter via Xbox Live, men heller ikke her følte jeg det rykka i dansefoten.
Og forresten, hvorfor må det være klubblåter?
Jeg rocker gjerne ut i et dansespill til AC/DC sin låt Highway To Hell.
Fete moves
Alle dansene er jobbet frem av faktiske koreografer, og henter inspirasjon fra både musikkvideoer og kjente sceneopptredener.
Vanskelighetsnivået er også veldig gjennomarbeidet.
Jeg begynte på "Easy", og etter hvert som jeg ble varm i skjorta følte jeg det naturlig å gå over til "Medium" og vanskeligere sanger.
Nivået spenner fra bestemorsvennlig til Skal Vi Danse-faktor - det gir stadig nye utfordringer.
Og ja, for en herremann som meg er det MANGE utfordringer i dette spillet.
Jeg skriver mye om at jeg syns det er pinlig å bevege kroppen min til rytmisk musikk, men misforstå meg rett.
Det er utrolig artig også - jeg tror bare at jeg ikke er vant til å riste på godsakene foran Kinect-kameraet.
Dette er en definitivt hit på vorspiel og i festlige lag, men kunne vært enda bedre.
Begrenset flerspiller
Det største minuset med Dance Central er at du ikke kan danse med en venn samtidig, den eneste flerspillermuligheten er faktisk en kampmodus hvor to stykker bytter på å danse.
Problemet her er at du ikke ser hvor langt foran eller bak du er i forhold til motstanderen din.
Dermed faller spenningen betraktlig.
Jeg håper at Dance Central 2 gir meg muligheten til en eller annen form for festmodus.
Vi vet at Kinect kan følge mer enn en person om gangen, hvorfor ikke bruke denne muligheten i dette spillet?
Nøyaktige målinger av bevegelsene dine gjør Dance Central til en sikker vinner på musikkspillfronten - jeg kan virkelig ikke vente til at Guitar Hero- eller Rock Band-utviklerne tar i bruk denne nye fine dingsen vi kaller Kinect.
Hva med meg personlig?
Det å spille Dance Central alene i stua hjemme, som mann, er uaktuelt.
I festlig lag med venner?
Absolutt aktuelt
|
000494 | train | 3 | games | 10 | 11 | 2,010 | James Bond på lavt budsjett. | nb | p3 | Birger Vestmo | Blood Stone 007 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/blood-stone-007 | Blood Stone 007
James Bond på lavt budsjett.
Filmselskapet MGM har til hensikt å gå i gang med en ny runde James Bond-filmer.
Den første kanskje i november 2012.
Mens vi venter, kan vi leke agent i Blood Stone 007.
Dette er en frittstående oppfølger til Quantum of Solace som kom i 2008, og den legger seg på omtrent samme kvalitetsnivå.
Det vil si grei action med masse skyting.
Grafikken er verken nyskapende eller banebrytende, det samme gjelder gameplay.
Jeg sitter egentlig med en følelse av at jeg spiller et spill fra 2000, ikke 2010.
Ekstremt enkelt
La meg forklare hva slags spiller jeg er.
Jeg er i høyeste grad en casual gamer.
Som småbarnsfar har jeg ikke anledning til å sitte i timesvis foran skjermen.
Man må ta til takke med en halvtime her og der.
Blood Stone 007 er akkurat et sånt spill.
Det holder med en kort dose nå og da.
Man trenger heller ikke bruke mye energi på det.
Spillet er ekstremt enkelt og lineært.
Jeg har ikke dødd særlig mye.
Kanskje burde jeg økt vanskelighetsgraden, men jeg er i overkant lat.
Rimelig Bondsk
Vi spiller altså James Bond i Daniel Craigs skikkelse på jakt etter en russisk terrorist.
Turen går innom Aten, Istanbul, Monaco, Sibir, Bangkok og Burma, og på veien møter Bond den vakre medhjelperen Nicole Hunter.
Han får også jevnlig bistand fra M.
Historien virker rimelig Bondsk, noe som nok skyldes at den er skrevet av Brude Feirstein.
Han var en av manusforfatterne av Bond-filmene GoldenEye, Tomorrow Never Dies og The World Is Not Enough.
Akkurat som på film
Jeg liker at Daniel Craig selv gir stemme til Bond, mens Judi Dench er M, akkurat som på film.
Det gir spillet litt tyngde.
Og det er bra, ellers ville det ha letta fra bakken.
Joss Stone spiller Nicole, og er også ansvarlig for en passe kul introsang, I'll Take It All, co-skrevet av Dave Stewart fra Eurythmics.
Men dette er også det beste jeg kan si om Blood Stone 007.
Sikt og skyt
Spillmekanikken er av det særdeles enkle slaget.
Du sikter og skyter, kan dekke deg bak hva som helst, og har i tillegg et spesielt siktesystem du får tilgang til når du slår en fiende i nærkamp.
Et viktig hjelpemiddel er en smartphone, som er både telefon, kart og scanner.
Dessuten kan den vise dine fienders posisjoner, så her kan iPhone ta seg en bolle!
Jeg vet at jeg allerede har avslørt at jeg liker det enkelt, men Blood Stone 007 blir nesten for enkelt.
Et budsjettspill
Grafikken er grei, men ligger langt bak de beste spillene.
Omgivelsene er ingenting å stoppe opp for.
Både Bond og M er så stive i maska at det blir creepy.
Og snøvær kan spillutviklerne ikke ha studert særlig inngående.
Dette virker å være en budsjettspill på alle måter.
Jeg ville ikke betalt 5-6 lapper for Blood Stone 007.
Men når det havner i tilbudskassa, og det kan ikke bli lenge til, kan du kanskje vurdere om du vil leke James Bond mens vi venter på neste film.
OBS:
Spillet er testet på Xbox 360.
Anmeldelsen er basert på enkeltspillerdelen
|
000495 | train | 4 | games | 16 | 11 | 2,010 | Sykt spennende historie, middels spill. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Assassin's Creed: Brotherhood | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/assassins-creed-brotherhood | Assassin's Creed:Brotherhood
Sykt spennende historie, middels spill.
Ubisoft har med sine Assassin's Creed-spill en av de mest spennende spillkonseptene på markedet.
Historisk action blandet med fremtids science fiction, klarer spillgiganten å stable et tredje spill på beina?
Desmond Miles, vår hovedperson, er på flukt fra den onde organisasjonen Abstergo.
Flukten fører Miles dypere inn i sitt eget DNA, og ved hjelp av Animus-maskinen kan han gjenoppleve sine forfedres minner.
Smart historie
Inne i minnemaskinen (tenk litt Inception møter The Matrix, bare at du er en forfader i drømmen din) er hovedpersonen fortsatt Ezio Auditore di Firenze, og spillet veksler intelligent mellom nåtiden og drømmeverdenen.
Miles sin virkelighetsoppfatning har blitt forstyrret av minnene til Ezio, noe som fører med seg mange smarte fortellergrep i historien.
Og det er selve historien som er Assassin's Creed: Brotherhood (AC:B) sin sterkeste side.
Denne gangen fører drømmene oss til vakre Roma, hvor Borgia-familien har tatt et stramt grep om byen.
Hvorfor engelsk?
Da jeg anmeldte Assassin's Creed 2 for ett år siden, klaget jeg over parodisk dårlige stemmeskuespillere.
Samme besetning er hentet inn på ny, denne gangen har de tatt grep slik at spillet ikke lider under stemmeprestasjonene hele tiden.
Spillets fortelling (minnedelen) foregår i renessansens Italia, og dermed syns jeg det er veldig merkelig at figurene snakker gebrokkent og tullete engelsk-italiensk.
Jeg nevnte over at stemmeskuespillerne ikke hele tiden gjør skamme på spillfigurene, men noen ganger er det direkte pinlig å høre stemmeskuespillerne lire av seg dialogen sin.
Jeg tror spilluniverset hadde vært mye mer troverdig om språket inne i drømmene til Miles hadde vært italiensk, med engelsk i den delen av fortellinga som foregår i nåtiden.
Spillets menyer og undertekster er forøvrig oversatt til norsk, noe jeg setter STOR pris på.
All bakgrunnsinformasjon er også tilgjengelig på norsk, noe som har ført til at jeg har lest ivrig igjennom alt bakgrunnsmateriale.
Til neste gang bør Ubisoft koste på seg en korrekturleser, for makan til mange skrivefeil har jeg ikke sett siden min egen barneskoleutdannelse.
Denne bakgrunnsinformasjonen har gitt meg ny kunnskap om livet og levnet til renessanse-Italia - for alt fra lokasjoner, personer og grupperinger er hentet fra virkeligheten.
Borgia-familien, som styrer Roma, er det ikke vanskelig å lese mer om på for eksempel Wikipedia.
Jeg har lært historie mens jeg har spilt et spill, hvem kunne trodd slikt?
Spill er IKKE film!!!
En annen ting - hvorfor lar ikke Ubisoft oss ta del i de store actionscenene?
Ofte henviser Assassin's Creed:
Brotherhood spilleren til en passiv posisjon, hvor vi kan se på viktige hendelser i spillfortellinga.
(minispoileralert, hopp over bildene for å gå forbi sensitiv tekst)
I starten av spillet angriper Borgierne landsbyen hvor du har møtt din familie - midt på natten blir du vekket av kanoner som får huset til å rase sammen.
Hvorfor viser spillet oss disse hendelsene, men lar oss ikke ta del i de?
Uncharted 2:
Among Thieves er et eksempel på spill som lar spillerne ta kontrollen i slike situasjoner - det skaper en dypere og mer intens spillopplevelse.
Det er også en av egenartene til spill, en god spillformidler skal ikke behøve å ty til fortellergrep fra film.
Til AC:B sitt forsvar så vises det også eksempler på interaktiv historiefortelling.
I andre sekvens, hvor Desmond gjennom Ezio sine minner finner en hemmelig vei inn i byen, fortelles bakgrunnshistorien sømløst med jeg som spiller har interaktiv kontroll over spillfiguren.
Jeg forstår årsak og sammenheng - dette er det jeg savner i mange nye spill i dag.
La meg, som spiller, ta en aktiv del i formidlingen (ikke selve historien).
Knert, eller bli knerta
Flerspillermuligheter har lenge vært etterspurt av spillseriens tilhengere, og i AC:B er det endelig mulig å fly over hustakene i jakt på din beste kompis.
Av de åtte forskjellige modiene er det "Wanted" som er det absolutt mest spennende.
Opptil åtte spillere skal jakte på hverandre, men dette er ikke en tradisjonelt "deathmatch" eller dødskamp.
Her gjelder det å være listig, for mens du jakter på ditt mål blir også du jaktet på.
Du må snike deg omkring, og blande deg inn i lokalbefolkningen for å vinne.
I tillegg er det lagt inn et nivåsystem som gir deg nye ferdigheter og kostymer etterhvert som du spiller over internett.
Når ikke opp
Assassin's Creed:
Brotherhood har en utrolig spennende historie, men blir ikke mer enn middelmådig takket være dårlig fortellerteknikk.
Spesielt er spillets åpning lite engasjerende, og det tar en time eller to før jeg er oppslukt av historien.
Spillet hadde potensiale til å bli GOTY-materiale (årets spill), men selv ikke en morsom flerspillerdel kan rette på inntrykket.
Jeg har kommet med mange kritiske punkter i denne anmeldelsen, men det hele kan best oppsummeres slik:
Lar du deg rive med av en spennende historie har du mange gode timer foran deg
|
000496 | train | 6 | games | 18 | 11 | 2,010 | Høy fart, flotte biler, stor moro! | nb | p3 | Birger Vestmo | Need For Speed: Hot Pursuit | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/need-for-speed-hot-pursuit | Need For Speed:Hot Pursuit
Høy fart, flotte biler, stor moro!
Jeg var en jævel på Need For Speed III:
Hot Pursuit på Playstation 1 i 1998.
Jeg kunne banene ut og inn, og elsket rollen som råkjører på flukt fra aggressive politibiler.
Derfor hadde jeg store forventninger til det nye Need For Speed: Hot Pursuit.
Og de blir innfridd til gangs!
Dette er et ekstremt godt racingspill, som bringer den gamle moroa over til den nye generasjonen spillkonsoller på en ytterst overbevisende måte.
Purk eller skurk
I karrieremodus kan du være både purk og skurk, og gjennomføre varierte oppdrag på totalt 16 mil med veier i fiksjonelle Seacrest County.
Som sjåfør må du som oftest vinne løp og unngå arrestasjon, mens som politi må du gjerne stoppe råkjørere, eller komme kollegaer til unnsetning innen en tidsfrist.
Du har selvfølgelig nitrofunksjon, og kan benytte kule hjelpemidler som turbo, spikermatte, veisperring, helikopter, eller en elektromagnetisk puls.
Spillets hjerte
I karrieredelen skal du klatre oppover stigen, og blir belønnet med stadig kulere biler og flere oppdrag.
Online kan du kjøre mot både venner og ukjente via Autolog, som EA kaller spillets hjerte.
Her kan du også laste opp bilder, kommunisere med andre spillere, lese NFS-nyheter og handle i NFS shop.
Alt virker godt gjennomtenkt og realisert, så alt ligger til rette for fartsfylt online racing.
Tilbake til røttene
Å leke purk eller fartssynder er et gjennomgående tema i Need For Speed-serien.
Hot Pursuit er spill nummer 16.
Jeg har spilt mange av forgjengerne, men ingen er i nærheten av å være så morsomme som den nye Hot Pursuit.
Electronic Arts har åpenbart gjort et forsøk på å gå tilbake til spillseriens røtter, og lykkes utrolig godt med det.
Her er alt som har med tuning og ombygging å gjøre lagt på hylla.
Alt dreier seg om jakt og flukt.
Fartsfølelsen er enorm, veiene varierte, og motstanden hard.
Flotte omgivelser
Jeg ser og hører likhetstrekk med det originale Hot Pursuit.
Både grafikk og lydbilde ligner, men er selvsagt kraftig oppgradert.
Dette er et særdeles pent spill, med flotte omgivelser å kjøre igjennom.
Bilene er nydelig digitaliserte, og lydene omhyggelig gjenskapt.
Spillet har også veldig gode væreffekter.
Men direkte fotorealistisk er det ikke.
Hot Pursuit er ikke en simulator, men i høyeste grad et arkadespill.
Ikke helt realistisk
Du kan kjøre totalt 66 forskjellige biler i Need For Speed: Hot Pursuit.
Alle er autentiske, og i en prisklasse de fleste av oss bare kan drømme om.
Det er litt morsomt at vi faktisk kan smadre en Lamborghini, Maserati, Jaguar eller en Porsche, men kræsjingen i spillet er likevel ikke helt realistisk.
Når man fronter i 240 km/t, ville det i den virkelige verden resultert i mer enn knust frontrute og noen bulker.
Men igjen: dette er ikke en simulator.
Å vrake bilen etter første sammenstøt ville jo ikke vært noe gøy!
Den perfekte kombinasjonen
Need For Speed:
Hot Pursuit er uten tvil det beste NFS-spillet jeg har testet til nå, og det morsomste bilspillet siden Burnout Revenge!
Det har den perfekte kombinasjonen av høy fart, varierte utfordringer og en akkurat passende vanskelighetsgrad.
En floskel, men skal du bare kjøpe ett arkadebilspill i år, MÅ det bli dette!
Jeg har testet spillet på Xbox 360.
Det er også tilgjengelig på PS3, Wii, Windows og iPhone.
|
000497 | train | 5 | games | 23 | 11 | 2,010 | Det var en fryd å utforske dette eventyret! | nb | p3 | Marte Hedenstad | Majin And The Forsaken Kingdom | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/majin-and-the-forsaken-kingdom | Majin And The Forsaken Kingdom
Det var en fryd å utforske dette eventyret!
Majin and The Forsaken Kingdom er et skikkelig eventyr, komplett med et troll, en prinsesse, monstre, snakkende dyr og selvsagt en helt som skal redde verden.
Dette er et adventurespill av dimensjoner.
Her er det store områder å utforske, mange skatter å finne, og en hel haug med fiender å drepe.
I Majin and The Forsaken Kingdom blir vi tatt med til en verden der onde makter har tatt over.
Et mystisk mørke har spredt seg utover kongeriket og korrumperer alle levende vesener i det.
Du spiller en navnløs helt som ønsker å befri landet fra det altoppslukende "Mørket".
Du reiser derfor på tokt for å finne det gigantiske vesenet Majin, landets urgamle vokter med magiske krefter.
Etter å ha reddet ham ut av fangenskap legger dere to ut på oppdrag for bekjempe mørkets makter.
Majin og vår mystiske helt blir raskt venner og Majin gir vår spillfigur navnet Tepeu.
Deres vennskap er et stort tema i spillet og går igjen i alt fra spillmekanikk til handlingsforløp.
Historien i spillet er overraskende spennende, og drives frem av flotte filmsekvenser der figurene vises som siluetter i 2D.
En fryd å utforske
Spillet har en flott visuell stil og kongeriket Tepeu og Majin har til rådighet er stort.
"The Forsaken Kingdom" er dessuten et nesten helt sømløst spillunivers, slik at du slipper å ergre deg over lang lastetid hver gang du beveger deg fra ett område til et annet.
Jeg synes spillverdenen er nydelig og trives med å utforske alle dens kriker og kroker, universet du beveger deg i er virkelig vakkert, fargerikt og variert.
Hvis du imidlertid ikke liker å bruke mye tid på å vandre rundt på oppdagelsesferd, så kan jeg fortelle deg at dette ikke er spillet for deg.
Det gjelder å ha øynene åpne når du utforsker omgivelsene i spillet, det er nemlig mange skjulte gjenstander å finne.
Jeg har tvangstanker når det gjelder ting i spill, absolutt alt skal plukkes opp!
Og jeg brukte derfor mange timer på å spore opp gjenstander som lå skjult på steder som selvsagt var vanskelig å komme seg til.
Det er ikke alle som har samlemani slik som meg selv, og du trenger heller ikke å finne absolutt alt.
Hvis du blåser helt i det vil du imidlertid få et problem når du skal slåss mot de største bossene.
Gjenstander som øker Majins stamina og styrke er gull verdt når du holder på å bli knust av et kjempeedderkopp-lignende monster for eksempel.
Løs problemer sammen
Majin and The Forsaken Kingdom er et løsningsbasert spill, der store deler av spillet dreier seg om å finne den riktige veien, åpne porter og sette igang maskineri.
Disse oppgavene kan omtrent aldri gjennomføres uten å bruke begge spillfigurene.
Du styrer Tepeu, men har også kontroll over Majin gjennom å gi ham forskjellige ordre.
Aktiver, angrip, følg etter, vent og så videre
- Majin gjør det du ber ham om.
Etter hvert får Majin også flere spesialevner som må tas i bruk for å løse oppgaver og bekjempe fiender.
Såkalt "co-op-modus" med en datastyrt figur er ikke alltid like gunstig.
Jeg synes imidlertid at det fungerer veldig godt i dette spillet.
Gode kontroller-løsninger gjør det raskt og enkelt å skifte mellom Tepeu og Majin sine handlinger.
At dette virker skikkelig er alfa og omega for Majin and The Forsaken Kingdom.
Spillet er grundig forankret i samarbeidet mellom Tepeu og Majin.
Hvis dette ikke hadde fungert hadde spillopplevelsen rast fullstendig sammen.
Jeg har faktisk blitt ganske så glad i den snille kjempen!
Hvis du ser bort i fra det rent tekniske er også vennskapet mellom Majin og Tepeu en viktig del i at samspillet deres fungerer så godt.
Majin er kjærlig og lojal og gjør hva som helst for å hjelpe Tepeu og holde ham i livet.
En koseligere figur enn Majin skal du lete lenge etter.
Selv om han er sterk og mektig, er han også godslig og klønete, og han fremstår som en litt dumsnill figur med et enkelt ordforråd.
Jeg ble til tider litt irritert over stemmeskuespillet.
Når du hører de samme kommentarene på babyspråk igjen og igjen, så kan det bli litt for mye av det gode.
Likevel så er det noe ved Majin som får meg til å smile og jeg har faktisk blitt ganske så glad i den snille kjempen!
Tamt kampsystem
Kampsystemet i Majin and the Forsaken Kingdom kunne vært mer variert.
For selv om Majin får flere og flere spesialangrep utover i spillet, så er det lett å bare bli sittende og hamre løs på x-knappen.
Hvis du slår løs på en fiende som Majin har svimeslått med magi så aktiveres riktignok en kul kombosekvens der Majin og Tepeu utviser litt stilig action.
Alt du trenger å gjøre for å utløse dette er imidlertid å trykke når o-knappen vises på skjermen.
Det blir litt for enkelt etter min mening.
Utfordringene blir litt større når du møter de store bossene.
Her må du virkelig ta Majin sine magiske evner i bruk.
Du kan imidlertid ikke bekjempe noen av de store sjefene med ren styrke og makt, det løsningsorienterte temaet i spillet går igjen også her.
Du må finne den smarte måten å slå dem på, som alltid krever hjelp fra både Tepeu og Majin.
Jeg likte hvordan dette fungerte, og skulle gjerne sett mer av denne typen kamper i spillet.
Jeg synes nemlig det er for langt mellom de store bossene.
I hele spillet så er det bare fire bosser du må bekjempe før du kommer til den siste avgjørende kampen, og det er altfor få.
Et flott eventyr
Tross et noe repeterende kampsystem er likevel Majin and The Forsaken Kingdom underholdende.
Spillet byr kanskje på litt vel mye utforsking, leting og problemløsning for noens smak, men for meg passet dette strålende.
Spillet er interessant og detaljrikt.
Og vennskapet mellom våre to kompanjonger er koselig og spennende og følge med på.
Jeg koste meg masse i dette spilluniverset, som byr på timevis med underholdning.
Hvis du er rask kan du kanskje greie å fullføre spillet på ti timer, men hvis du er som meg som skal samle på alt og utforske hver eneste krik og krok så har du et minst 15 timer langt eventyr foran deg!
|
000498 | train | 4 | games | 25 | 11 | 2,010 | Store problemer bryter magien i Mikkes eventyr. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Epic Mickey | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/epic-mickey | Epic Mickey
Store problemer bryter magien i Mikkes eventyr.
Du må gjerne være uenig med meg, men jeg er ikke imponert over Epic Mickey - jeg er snarere skuffet!
Et latterlig dårlig kamerasystem og en historie som ikke engasjerer meg ødelegger for det som kunne ha vært en flott spillopplevelse.
Jeg gledet meg veldig til Junction Point Studios nye spill til Nintendo Wii.
Epic Mickey skulle bli et av årets høydepunkter innen spill, men det ble det altså ikke.
Trollmannens læregutt
Epic Mickey handler om det alternativet universet Ødeland.
En verden som den gode trollmannen Yen Sid har skapt av papir og maling for alle avdanka, gamle og glemte Disney-figurer.
En kveld forviller en nysgjerrig Mikke seg inn i trollmannens arbeidsværelse.
På bordet finner han den magiske papirmodellen av Ødeland.
Mikke begynner å leke seg med malingen til trollmannen, og ved et uhell skaper han Skyggekladden, en stor, ond klump av maling.
Når Mikke febrilsk prøver å ødelegge kladden med malingstynner søler han tynner på papirmodellen slik at den begynner å gå i oppløsning.
Mikke stikker av og Skyggekladden blir sugd inn i Ødeland som er i ferd med å ødelegges.
Tiden går og Mikke glemmer hele hendelsen, men én dag dukker Skyggekladden opp igjen og drar Mikke med seg inn i det merkelige tegneserieuniverset.
Du må nå hjelpe Mikke med å fikse Ødeland og komme seg tilbake til sin egen verden.
Med pensel, og maling og malingstynner som ammunisjon legger du i vei.
Denne starten på eventyret er helt klart en hyllest til den ikoniske fortellingen Trollmannens læregutt fra Fantasia, der Mikke spiller Yen Sid sin late og klønete lærling.
Slike artige referanser er det mange av i Epic Mickey!
Du påvirker spillverdenen
Spillopplevelsen i Epic Mickey baserer seg fullstendig på bruken av maling og malingstynner.
Du bruker disse til å legge til eller fjerne ting i omgivelsene rundt deg.
Fjern en dør for å komme forbi, legg til et tannhjul for å få en maskin til å fungere, eller fjern veggen for å komme inn i et skjult rom for eksempel.
Du kan også sprute maling eller malingstynner på fiender for å enten få de til å forsvinne eller til å bli venner med deg.
Hele konseptet med maling og malingstynner er utrolig kult og innovativt.
Junction Point Studios har inkorporert dette i alle aspekter ved spillet, både når det kommer til oppgaver som må løses, hindringer som må forseres og fiender som må overvinnes.
Alt dette fungerer veldig bra, og gjør spillopplevelsen mer underholdende.
Jeg synes det er gøy å hoppe rundt og sprute maling!
Om du velger å bruke maling eller den destruktive malingstynneren for å løse problemene dine har en viss konsekvens for handlingen i spillet.
Det har for eksempel innvirkning på avslutningen og den cinematiske sekvensen du får når du fullfører spillet.
Stilige figurer
Spillverdenen vi befinner oss i er spennende og flott.
Den fremstår som en mørk og surrealistisk versjon av Disneyland fornøyelsespark.
Lederen for innbyggerne som bor der er ingen ringere enn Walt Disney sin første suksessfulle tegneseriefigur, Kaninen Oswald, som var forløperen til Mikke Mus.
Vi treffer imidlertid ikke bare gamle tegneseriefigurer i Ødeland, men også litt forvridde figurer som aldri kom lenger enn tegnebrettet.
Vi møter for eksempel på en rekke alternative versjoner av Svarte-Petter som er ganske kule.
Jeg likte spesielt godt den store kampen mot Pettertronic.
Her er Petter blitt til en slags psykedelisk robotfigur, i en drakt som ser ut som noe Kesha kunne hatt på seg i et av sine neonshow.
Oppgjøret mot Pettertronic var helt klart et av høydepunktene i spillet.
Dette ga meg en surrealistisk assosiasjon og et herlig nostalgisk tilbakeblikk til den avgjørende kampen mot Svarte-Petter i Disney's Magical Quest starring Mickey Mouse som jeg spilte masse da jeg var liten.
Forferdelig kamera
Flere elementer legger altså et godt grunnlag for at Epic Mickey skal bli en strålende spillopplevelse, så hvorfor kan jeg da si at spillet skuffer meg?
Det er rett og slett fordi spillet har et stort problem som legger alle de gode elementene i skyggen.
Kameraet lever nemlig omtrent sitt eget liv og gjør ofte ting ekstremt vanskelig for deg.
Du har kun mulighet til å se deg rundt hvis du stiller kameravinkelen inn på førstepersonssynspunkt, men da kan du ikke bevege deg.
Et trykk på c-knappen skal hjelpe deg ved at det rettstiller kameraet i forhold til hvilken vei Mikke står, men denne funksjonen fungerer ofte ikke, av en eller annen merkelig grunn.
Derfor oppstår det gjentatte ganger en del problemer.
Se for for eksempel for deg at du har klatret opp i et høyt tårn.
Når du skal ned igjen er det umulig å se hvor veien ned egentlig er.
Jeg hadde lyst til å bite hardt i Wii-kontrolleren fordi jeg ble så sint.
Dermed må du rett og slett gjøre et "leap of faith" og satse på at du ikke hopper i døden.
Andre eksempler er at kameraet plutselig snur seg når du er midt i et hopp eller nekter å stille seg inn i riktig vinkel under en slåsskamp.
Dette høres kanskje ikke så farlig ut, men jeg blir i alle fall forbanna når jeg, for endte gang, mister livet fordi kameraet gjør som det vil.
Jeg hadde et par episoder, der jeg hadde lyst til å bite hardt i Wii-kontrolleren fordi jeg ble så sint.
Kjedelig Mikke
Jeg synes dessverre at problemet med kameraet er så stort at det ødelegger store deler av spillopplevelsen.
Selv om spillet er flott visuelt sett, har innovative muligheter og interessante figurer, så klarer ikke dette å gjøre opp for kameraets forferdelig funksjonalitet.
Når jeg sitter og banner og sverter fordi jeg blir så helsikes lei av at kameraet er helt ubrukelig, så sier det seg selv at spillopplevelsen er ødelagt.
I tillegg til dette så er heller ikke historien så engasjerende som den kunne ha vært.
Junction Point Studios har nemlig valgt å legge inn et mellomledd mellom de ulike brettene, der du må utføre ulike oppdrag før du får tilgang til neste verden.
Dette fører til at flyten i historien blir brutt hver gang du fullfører en verden, og dermed blir det kjedelig.
Epic Mickey ble derfor ikke den fantastiske spillopplevelsen jeg hadde håpet på.
Vi sitter isteden igjen med et helt greit spill som som ikke klarer å utnytte sitt fulle potensiale.
|
000499 | train | 5 | games | 26 | 11 | 2,010 | Førsteinntrykk: pent! | nb | p3 | Birger Vestmo | Gran Turismo 5 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/gran-turismo-5 | Gran Turismo 5
Førsteinntrykk: pent!
Dette er ikke en anmeldelse, men formidling av førsteinntrykk!
Filmpolitiet fikk nemlig tilsendt Gran Turismo 5 først onsdag ettermiddag, da resten av verden allerede hadde det i butikken.
Sony Computer Entertainment Europe ville det slik, dessverre.
Dermed har jeg ikke hatt mulighet til å teste nok til å kunne kalle dette en anmeldelse.
Førsteklasses presentasjon
Ett ord dekker det jeg har opplevd så langt: pent!
Jeg ser det bare på hvordan omgivelsene speiler seg i den blankpolerte lakken på bilene jeg kjører mot.
Jeg ser det på detaljene både på og utenfor veibanen.
Jeg ser det på den utsøkte grafikken som er rammen for spillet.
Jeg hører det i den nydelige musikken som tonelegger det hele.
Gran Turismo 5 holder et høyt nivå på designfronten, og presentasjonen er førsteklasses!
Fokus på realisme
Det er over 1000 biler i spillet, men jeg har bare kunnet kjøre med noen få i den aller laveste kategorien.
Jeg har altså tilgode å kjøre med de lekreste superdoningene.
Men de jeg har testet, er åpenbart gjenskapt med stort fokus på realisme.
Detaljene i karosseriene er så fotorealistisk gjengitt, at jeg tviler på at det kan gjøres stort bedre med dagens teknologi.
Enklere med hjelpemidler
Bilene oppfører seg også på en svært sympatisk måte.
Selv om dette skal være en simulator, har du mulighet til å gjøre kjøringen enklere med noen hjelpemidler, så her kan du selv bestemme vanskelighetsgraden.
De forholdsvis normale bilene jeg har kjørt til nå, er uansett ikke så vanskelig å styre.
De oppfører seg som forventet på veien.
Det blir nok verre når jeg kan kjøre italienske monstre i 350 km/t!
Flere valgmuligheter
Gran Turismo 5 fremstår som et variert spill, med flere valgmuligheter.
Du kan delta i ulike typer løp for å fremme karrieren din, du kan bryne deg på diverse kjøretester, handle bruktbiler, delta i spesialeventer og utvikle dine egne sjåfører.
En svært viktig del av GT5 er alt du kan gjøre online, men dette har jeg dessverre ikke hatt tid til å teste!
Lang lastetid
Alt er ikke fryd og gammen.
I løpet av de få timene jeg har spilt GT5, har jeg opplevd flere hang-ups.
Jeg har måttet restarte for å komme videre.
Det virker også som om det tar uvanlig lang tid å laste inn My Home-siden etter at man har kjørt et løp.
Kanskje kan dette rettes på i en fremtidig patch, men slik skal det uansett ikke være i et nytt spill.
Kaldt og sterilt
En annen ting ved Gran Turismo 5, er at jeg føler meg ganske alene der.
Spillet kan fremstå noe kaldt og sterilt.
Det er jo slik GT-serien har vært i alle år.
Jeg lar meg absolutt imponere av det tekniske nivået i femmer'n, men har det gøyere med Need For Speed: Hot Pursuit.
Det har nok med personlige preferanser å gjøre.
Jeg er nok mer et arkade-menneske enn simulator-fan!
8 gigabytes!
Gran Turismo 5 er et digert spill, som fyller PS3-harddisken med hele 8 GB, og burde i en perfekt verden vært testet i ukevis før man feller en dom.
Men det var dessverre umulig denne gangen.
I en moderne medieverden er det nok uinteressant for oss i Filmpolitiet å anmelde et spill som har vært i butikkene i ukevis.
Da er det allerede gammelt nytt, og vi jobber med nyere ting.
Derfor må du ta dette for hva det er, altså i høyeste grad førsteinntrykk!
Hva mener DU om Gran Turismo 5?
Kommentér under
|
000500 | train | 4 | games | 8 | 12 | 2,010 | De gamle heltene halter. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Donkey Kong Country Returns | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/donkey-kong-country-returns | Donkey Kong Country Returns
De gamle heltene halter.
Gjør deg klar for en ny nostalgitur inn i Nintendo sitt rikholdige univers.
Eller vent nå litt, hvor lenge skal vi akseptere at en av verdens største spillgiganter resirkulerer sine gamle helter?
Jeg ønsker herved å overbringe en protest til det japanske spillselskapet - det er ikke lenger nok å surfe på gamle helter.
Host opp noe nytt og spennende, ellers vil dere miste i alle fall meg som spiller, tilhenger og forbruker.
Det skal nevnes at jeg ikke har noe i mot nostalgiske gjensyn eller nyskapninger, så lenge det gjøres med dagens spillstandard som utgangspunkt.
Super Mario Galaxy-spillene er gode eksempler på dette.
Tro mot fortiden
Nok eder og galle nå, jeg er i bunn og grunn glad for å se Donky og Diddy igjen, og i Donky Kong Country Returns har den amerikanske utvikleren Retro Studios (passende navn) holdt seg tro mot de gamle spillene.
Brettene er spennende oppbygd, overrasker stadig, og blir stadig vanskligere.
Jeg vil faktisk påstå at Donkey Kong Country Returns er et av de vanskligste spillene som har kommet ut den siste tida.
Fant du alt?
Alle brettene har mynter og puslespillbiter du kan samle inn, og de er gjemt på smart vis.
Etter en gjennomspilling gikk jeg rett på og startet på nytt, for andre gangen ville jeg klare å samle alle bitene.
Høy gjenspillingsverdi er med andre ord satt i sentrum, og utfordringene blir enda flere om du tar med deg en kompis.
Jeg kranglet meg igjennom store deler av spillet alene, før jeg valgte å starte på nytt med en kompis.
Etter en time sleit vi fortsatt med første verden, for han var ikke så kjent med spillserien som meg.
Det er ikke så ofte vi møter samarbeidsmodus i dagens spill, dermed ble jeg glad over nettopp dette.
Rett over nevnte jeg at det tok laaaang tid å komme seg igjennom første verden med to spillere - det er fordi det ikke er helt godt laget.
Forvirrende flerspiller
Når en spiller faller utenfor kameraet har du ballonger som kan redde deg inn igjen - er du tom for disse mister du liv.
Men kun om du er Donkey - spiller nummer to er alltid Diddy Kong og kan ikke dø om du faller utfor bildet.
Da hopper nemlig Diddy rett tilbake til Donkey igjen.
Dette skapte mye forvirring og irritasjon for meg.
I enkeltspiller delen er det som i New Super Mario Bros. Wii satt inn en mekaniske som hjelper deg om du blir sittende helt fast.
En selvspillende del som hjelper deg forbi de vanskeligste bitene.
Jeg må innrømme at jeg tok i bruk denne et par ganger, for i bunn og grunn holder nivådesignet samme høye kvalitet som tidligere spill.
Dette gjør at ved kjernen er Donkey Kong Country Returns et godt plattformspill.
Hvorfor ikke kjøpe forgjengerne?
Men jeg kan virkelig ikke finne gode grunner til hvorfor du bør kjøpe dette spillet i stedet for å logge deg inn på Wii-konsollens Virtual Console-tjeneste og kjøpe deg Donkey Kong-spillene til Super Nintendo.
Faktisk vil jeg oppfordre deg til å bruke pengene dine på nettopp dette - mer valuta for kronasjene.
Mitt håp er at neste Donkey Kong-spill følger Mario-spillenes utvikling og fortsetter med 3D, slik de gjorde i Donkey Kong 64
|
000501 | train | 5 | games | 10 | 12 | 2,010 | Knivskarp action til iPhone og iPad. | nb | p3 | Roy Strømsnes | Infinity Blade | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/infinity-blade | Infinity Blade
Knivskarp action til iPhone og iPad.
Infinity Blade er en milepæl i evolusjonen av spill til Apples mobildingser.
Utviklet eksklusivt for berøringsskjermene til iPhone og iPad, og det første mobilspillet til å ta i bruk den kraftige grafikkmotoren Unreal 3.
Resultatet er den fineste grafikken jeg noen sinne har sett på en iPad og en spillopplevelse som sitter nøyaktig der den skal.
Sverdkamp og rollespillelementer
Spillet har en middelaldersk fantasy-setting og starter med at en navnløs kriger blir drept av den fryktinngytende Gudekongen.
20 år seinere inntar du rollen som hans sønn, fast bestemt på å kjempe deg gjennom slottet og hevne din far.
Underveis møter du stadig sterkere fiender som må bekjempes i sverdkamp én til én.
Tilrettelagt for korte injeksjoner av action
I sverdkampene må du dukke, blokkere og parere angrepene til motstanderen din, og dra fingeren over skjermen for å svinge sverdet.
I tillegg har spillet et enkelt magisystem, og du kan utføre noen spesialangrep.
Utfordringen ligger i å time angrepene.
Spillet er nådeløst presist, og etter hvert som motstanderne blir sterkere er det lite rom for å feile.
Det er også lagt inn noen enkle rollespillelementer.
Du samler penger og erfaringspoeng som kan brukes til å modifisere krigeren din.
Karakteren din utvikles, blir sterkere og får bedre utstyr.
En uendelig kampanje
Det mest imponerende er måten spillmekanikken er skreddersydd for mobile plattformer.
Det er tilrettelagt for korte injeksjoner av action.
Selve kampanjen varer bare i en halvtime, deretter starter spillet på nytt, i en ny ”blodlinje”:
En ny sønn kommer på banen for å hevne sin far, i det uendelige – derav navnet på spillet.
Men karakteren utvikler seg for hver gjennomspilling, og fiendene stadig tøffere.
Infinity Blade er det mest episke og gjennomførte spillet jeg har sett på en mobil plattform, og gir en god pekepinn på hva som er mulig å få til på en iPad.
Det eneste som holder spillet unna sekser på terningen er at det hele kan bli litt repetitivt i lengden.
Mer i vente?
Heldigvis inneholder spillmenyen en knapp som heter ”Coming soon”, noe som tyder på at man har planer om å utvide spillet videre framover.
Testet på iPad og koster 39 kroner i Appstore.
|
000502 | train | 4 | games | 17 | 12 | 2,010 | Stilig og futuristisk, men også repetitivt og kjedelig. | nb | p3 | Marte Hedenstad | TRON: Evolution | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/tron-evolution | TRON:Evolution
Stilig og futuristisk, men også repetitivt og kjedelig.
TRON:
Evolution er som Prince of Persia i futuristiske omgivelser.
Her må du løpe langs vegger, hoppe og svinge deg rundt, selvfølgelig mens du tar knekken på en rekke fiender.
Da jeg spilte TRON:
Evolution hadde jeg hverken sett den første TRON-filmen eller oppfølgeren.
Derfor visste jeg ikke så mye om TRON-universet.
Spillet foregår i tidsrommet mellom den første TRON-filmen og den nye TRON-Legacy.
Og vi får vite hva som førte til at figuren Kevin Flynn ble fanget inne i den digitale verdenen the Grid og hvordan den har utviklet seg siden den gang.
Det har blant annet dukket opp en ny rase med egen fri vilje i programverdenen.
Du spiller Anon, en systemmoderator som jobber for Flynn.
Når et slags virus bryter ut i the Grid, som gjør alt som lever der om til korrupte og farlige vesener, er det opp til deg å stoppe det.
Dårlig variasjon
Som TRON-jomfru hadde jeg ingen referanser å sette handlingen inn i og derfor engasjerte ikke denne historien meg noe særlig.
Jeg brydde meg heller ikke så veldig om rollefigurene i spillet som fremsto som litt kjedelige og uinteressante.
Men for all det - det er mulig hardbarka TRON-fans får mer ut av historien enn det jeg gjorde.
Spillverdenen er flott med sine glatte overflater og neoneffekter.
Da jeg først begynte å spille tenkte jeg faktisk at det så utrolig kult ut!
Dessverre klarer ikke spillet å variere omgivelsene godt nok.
Dette resulterer i at du blir lei av det som i starten først virket så stilig.
Bevegelsessystemet er i utgangspunktet godt.
Måten du beveger deg på og hopper og løper langs vegger på kjennes naturlig.
Som våpen har du en stilig lysdisk som du kaster, kutter og hakker løs på fienden med.
I kamp kan du også utføre komboer som ser ganske så heftige ut.
Selv om kontrollsystemet er naturlig og godt kjennes animasjonen litt hakkete ut til tider.
Jeg skulle gjerne sett at Anon sine bevegelser hadde gått glattere.
Skuffende sykkelsekvenser
Slik som omgivelsene blir også selve spillopplevelsen litt repetitiv i lengden.
Du må utføre mye av de samme oppgavene gang etter gang.
Slakt ned fiender, løp opp en vegg og skyt på den lysende tingen så døren åpner seg.
Som variasjon er det lagt inn sekvenser med blant annet lyssykler i spillet.
Mange TRON-fans vil sikkert glede seg stort over at man får teste de stilige syklene.
Dessverre så er ikke disse sekvensene særlig underholdende eller utfordrende, og jeg tror at selv flere av de mest ihuga tilhengerne vil bli skuffet.
Heldigvis så kan man også teste ut sine sykkelferdigheter i flerspillerdelen i TRON:
Evolution.
Her kan du spille mot tilfeldige folk eller dine egne venner.
Det er fire forskjellige moduser i flerspilleren.
To som går ut på kamp med lysdisker og to der du kjemper med kjøretøy.
Her kan du spille mot opp til ti personer og det er om å gjøre å ta knekken på så mange andre spillere som mulig.
Jeg tror mange kan ha mye glede av denne flerspillerdelen og dette er et stort pluss for spillet.
Plukk opp MB!
Etter hvert i spillet får du mulighet til å oppdatere våpen, egenskaper og ferdigheter.
Når du ødelegger fiender etterlater de seg megabyte som du kan bruke til å oppgradere programvaren din.
Jeg synes hele konseptet med å plukke opp løse megabyte er ganske morsomt og det er også interessant at du må vente til du kommer til oppgraderingsstasjoner før du kan bruke dem.
Det gjør at du tenker deg om to ganger før du velger hvilke ting du skal oppgradere.
Spillet gir deg også mulighet til å ta med deg de egenskaper og ferdigheter du har oppnådd i historiemodusen til flerspillerdelen, noe jeg synes er bra.
Jeg tror nok at TRON-fans kan kose seg en del med TRON:
Evolution.
Jeg blir jo underholdt selv, men spillet blir som sagt repetitivt og holder ikke mål i lengden.
Hvis du er så heldig å ha en 3D-TV, så kan jeg fortelle at TRON:
Evolution støtter 3D.
Jeg har imidlertid ikke prøvd ut denne funksjonen.
Spillet er testet på Xbox 360.
|
000503 | train | 5 | games | 18 | 12 | 2,010 | En kapitalistisk klassiker i HD! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Monopoly HD | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/monopoly-hd | Monopoly HD
En kapitalistisk klassiker i HD!
Electronic Arts og Hasbro har inngått et slags lønnsomt partnerskap.
Sammen har de kompetanse og ressurser til å gjenskape brettspillklassikerne våre på berøringsfølsomme skjermer slik at vi slipper å tenke på terninger som faller på gulvet og brikker som mangler.
Det eneste vi må sørge for, er å ha strøm til iPaden.
Da er det duket for Monopol på berøringsskjerm i HD.
Det har blitt umulig å jukse i Monopol
Nytt, men kjent
Det første som slår meg, er at Rådhusplassen heter Boardwalk.
De har jo ikke Bygdøy Allé i Amerika.
Der har de Kentucky Avenue.
Hunden, strykejernet, trillebåra; alle er med, og når det er din tur, legger du fingeren på terningene på skjermen og stryker den lett bortover.
Da triller terningene og skjermen zoomer inn på brikken din som hopper eller løper eller flytter seg riktig antall plasser.
Dermed har det blitt umulig å jukse i Monopol.
Den sjarmerende kapitalisten
Jeg lever meg fort inn i Monopol på iPaden.
Den lille fyren med dress og hatt som er Monopols ansikt utad er veilederen min i "teacher mode", og selv om alle spillets regler burde være kjent for de fleste fra før, er det nye ting å venne seg til i forhold til at valgene du gjør og hestehandlene du gjør og kompromissene du må inngå: fingrene dine må prate for deg.
Det hjelper ikke hvor mye du søter deg til i stemmen.
Funksjonene som gjør Monopol for iPad artig, er auksjonene og byttehandlene.
Førstnevnte oppstår hver gang en av deltagerne lander på en eiendom de ikke har lyst på eller råd til.
Da går det automatisk til en åpen auksjon hvor alle kan by etter tur til én har overbydd de andre eller alle har trukket seg.
Auksjonen lager fremdrift i spillet, og fører raskere til morofunksjon nummer to, byttehandlene.
Byttehandler foregår på den måten at du trykker på "trade"-knappen når det er din tur, velger en motstander å byttehandle med, og legger frem ditt tilbud.
Du kan bytte eiendommer, verdikort og penger mot tilsvarende.
Motstanderen kan så godta eller avslå.
Du vil bli overrasket over hva en A.I.-motstander kan godta.
SE OGSÅ:
Knivskarp action til iPhone og iPad: Infinity Blade!
Spillets variasjoner
Måtene du kan spille Monopol på iPaden din på, er, (i tillegg til "teacher mode") på egen hånd mot opptil tre A.I.-motstandere; sammen med opptil fire venner over lokalt nettverk eller bluetooth eller med venner i rommet på hver sin side av bordet.
Sistnevnte bruker iPaden som det klassiske brettspillet, hvor dere plotter inn på hvilken side av iPaden dere sitter på.
Når turen din kommer, flyttes simpelthen hele menyen 90° videre og du har menyen foran deg.
Altså slipper dere å sitte og snu på iPaden.
Når det er sagt, er det synd at Monopol ikke finnes i Game Center enda.
At spillet ikke støtter å spille med en venn som sitter et helt annet sted, er en rar mangel for et spill som absolutt blir morsomst når en spiller med et sosialt og irrasjonelt vesen.
Som en slags kuriøs ekstrafunksjon, kan du skifte omgivelsene du sitter i også.
Blir du lei furubordet i stua med de myke hyttestolene rundt, kan du velge deg en slags romstasjonomgivelse med futuristiske møbler og vindusutsikt ned til jordkloden.
Pluss i margen for ekstrafunksjoner som tar oss ut i verdensrommet.
Monopol er en fin juleinvestering til iPaden din, og en artig og tilgjengelig levendegjøring av en klassiker.
|
000504 | train | 3 | games | 21 | 12 | 2,010 | Knus dine fiender på en lavmælt måte. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | RISK HD | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/risk-hd-2 | RISK HD
Knus dine fiender på en lavmælt måte.
|
000505 | train | 5 | games | 22 | 12 | 2,010 | Dette kan være i din gate. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Laugh It Up, Fuzzball: The Family Guy Trilogy | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/laugh-it-up-fuzzball-the-family-guy-trilogy | Laugh It Up, Fuzzball:The Family Guy Trilogy
Dette kan være i din gate.
Når strømmen går hjemme hos familien Griffin må pappa
Peter fortelle historier, og den første han forteller er historien om Star Wars Episode IV: A New Hope.
I Family Guy-universet:
Blue Harvest.
Star Wars-puritanister bør ikke se dette
Hvis du er Star Wars-entusiast og liker Family Guy-stilen, er dette helt i gata di.
Det er kanskje gata di.
Du bor kanskje her.
Takk for gjestfriheten.
Grunninnføring:
For deg som ikke er kjent med noen av delene:
Star Wars er en omfattende fortelling om krigen mellom det gode og det onde i «en galakse langt, langt borte».
Og er, for mange, på linje med religion eller favorittfotballaget.
Family Guy er en animert satirisk voksenserie som så dagens lys på FOX tidlig i 1999, og er full av referanser til andre popkulturelle fenomener.
Gjenfortelling
Family Guy-trilogien blander Star Wars-sagaen med sitt eget univers, og gjenforteller kampen mellom det gode og det onde slik det hadde blitt hvis Chris hadde vært Luke Skywalker, Lois hadde vært Leia, Peter hadde vært Han Solo, Stewie hadde vært Darth vader og så videre og så videre.
Du som kjenner humoren i Family Guy vet at dette har potensiale.
Og selv om du har sett enorme mengder Star Wars-parodier fra før, har du ikke sett Peter Griffins endeløse dveling ved meningsløse situasjoner i «en galakse langt, langt unna»før.
Det er verdt det.
Star Wars:
Hverdagsliv
Manusforfatterne makter faktisk å utforske stjernekrigens paradokser; de dveler ved spørsmålene som melder seg underveis i filmene, men som jeg ikke rekker å stille før det bærer rett inn i en ny actionscene med fengende orkestermusikk.
Disse spørsmålene er ikke viktige spørsmål i det hele tatt, men trivielle popkulturmorsomheter som jeg kan more seg med når jeg lever i et samfunn hvor jeg slipper å sanke mat fra morgen til kveld og forsvare meg mot rovdyr.
Family Guy har lagd seg et levebrød av nettopp denne typen humor.
Gjesteopptredener
Disse tre éntimes Family Guy-spesialepisodene er i tillegg proppfulle med referanser til filmer, musikk, andre serier og spill.
Referansene kommer til tider så tett at episodene kunne vært brukt som ramme rundt en dødelig drikkelek.
Spesialepisodene hører opprinnelig hjemme i henholdsvis sesong 6, 8 og 9, og Laugh It Up, Fuzzball er en tre-dvders boks med alle episodene på.
Du har vel allerede nå skjønt at dette blir en anbefaling
...men jeg kan godt spesifisere at det er ikke en anbefaling til hvem som helst; Star Wars-puritanister bør ikke se dette, for eksempel.
Heller ikke folk som liker poengtert rett på saken-humor.
Og i hvert fall ikke folk som synes tegnefilmer er teit.
De bør holde seg langt unna denne boksen.
Dere andre: dere får tre timer konsentrert Star Wars-moro skrevet og animert av folk som elsker det de driver med.
De er i alle fall like smarte som oss, og da er det verdt å se.
Laugh It Up, Fuzzball: The Family Guy Trilogy er i salg fra i dag, 22.desember 2010.
|
000506 | train | 5 | games | 23 | 12 | 2,010 | Et herlig gjensyn på en ny plattform! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | SimCity Deluxe Edition HD | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/simcity-deluxe-edition-hd | SimCity Deluxe Edition HD
Et herlig gjensyn på en ny plattform!
|
000507 | train | 5 | games | 24 | 12 | 2,010 | Fascinerende konstruksjonsspill! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | World of Goo | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/world-of-goo-2 | World of Goo
Fascinerende konstruksjonsspill!
Julens vesle oppheng for iPad kan fort bli denne frekkasen.
World of Goo er lagd for fingrene dine, den direkte kontakten med skjermen, og er et spill som vil stimulere deg ut over de første ti minuttene.
En fin, digital avveksling fra bilbanen
Spillets gang
Kort fortalt skal du manøvrere små goo-baller, altså slimballer, på deres farefulle vei frem til et gitt mål.
Historien er ingenting, den er i beste fall kryptisk.
Historien kom etter spillbarheten, for å si det på en annen måte.
Gravitasjon og strukturer
Prinsippet her er det samme som med slike magnetbyggesett som du kanskje har sett i hylla for "smarte leketøy"; slimballene forbindes med tråder seg imellom ettersom du trykker på dem med fingeren og drar dem med deg oppover.
Ettersom du drar flere og flere over hverandre, bygges sakte, men sikkert et tårn under deg som kan minne litt om mønsteret i sokkelen på ei heisekran.
Sammen er vi sterkere
Slimballene finnes i mange varianter med mange forskjellige egenskaper, og brettene blir jo selvfølgelig mer og mer avanserte og det kreves samarbeid på tvers av egenskaper for å nå hvert bretts mål: å få så mange baller som mulig med videre.
Minus og pluss gir...?
World of Goo er intuitivt å spille og herlig å se på.
Det blir trekk for en til tider frustrerende vanskelighetsgrad, men ikke mye trekk.
Følelsen av å endelig mestre det forbaskade brettet er verdt strevet, men siden World of Goo legger opp til full frihet og eksperimentering kan det ta mange forsøk før jeg finner den rette måten å løse brettet på.
Spillets spol tilbake-funksjon hjelper meg som regel ikke helt tilbake dit hvor det begynte å gå galt, så full restart av brettet er ofte eneste løsning.
Uavhengige spillutvikleres skål
Dette spillet kan du oppleve med toåringen på fanget og prøve samarbeidsevnene.
En fin, digital avveksling fra bilbanen eller dansematta.
Den uavhengige spillutvikleren 2D Boy er et navn for 2011, og jeg ser frem til alle utgivelser fra uavhengige bror- og søsterselskaper i 2011: det er dere som presser grensene på den nye plattformene, og i og med at dere ikke tjener noe særlig med penger på dette, skal vi tenke på dere når vi ser etter nye spill i App Store.
|
000508 | train | 5 | games | 4 | 1 | 2,011 | Kreativ spillgalskap. | nb | p3 | Rune Håkonsen | LittleBigPlanet 2 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/littlebigplanet-2 | LittleBigPlanet 2
Kreativ spillgalskap.
Spilling over nettverk er noe vi har drevet med i over 30 år - teknologien gjorde at vi kunne spille sammen.
Med årene har data- og tv-spill blir stadig mer sosialt, og stempelet som en kjelleraktivitet for kvisete tenåringsgutter er nå helt borte.
Little Big Planet (LBP) tok et stort skritt fremover høsten 2008 med sitt fokus på deling og skaping.
Spillet var bygd opp rundt et verktøy som gjorde enkelt for nesten hvem som helst å lage egne brett, og selvsagt dele dette ut på det store internettet.
Ellevilt og sjarmerende
Den kreative galskapen står fortsatt i sentrum i oppfølgeren, og allerede fra starten får du møte et persongalleri med morsomme og karikerte figurer.
En ond støvsuger ("The Negativitron") suger til seg alt som er morsomt og bra, dermed må du ut på eventyr igjennom en artig verden for å redde dagen.
Selve historien står ikke i sentrum i LBP2, det er brettene med alle de oppfinnsomme krumspringene som er viktig.
Brettene som følger med er genialt designet - alt fra halsbrekkende billøp til nervepirrende kamper med kjempestore monstere.
Selve spillmekanikken er nesten helt lik forgjengeren, om du ser bort i fra et par nye verktøy som sekkefigurene kan bruke.
Samspill
Spill er sosialt!
Få andre spillutviklere har tatt dette like seriøst som gjengen bak LBP2.
Noe av det morsomte jeg vet er å konkurrere mot mine venner, og i LBP2 kan opptil fire stykker spille samtidig på samme brett - enten over nett eller sammen i sofaen.
Du kan til og med bygge brett sammen, det bare understreker fokuset på det sosiale aspektet ved dette spillet.
Ustø flerspiller
Spillmekanikken er som tidligere nevnt stort sett den samme, det betyr fortsatt at samarbeidsmodus ikke alltid fungerer helt optimalt.
Spillere konkurrerer på den ene siden om å samle mest poeng, mens på den andre siden alle må samarbeide for å komme i mål.
(trykk på bildene for å se stor versjon)
Jeg savner tydeligere utfordringer og belønninger i flerspillerdelen til LBP2.
For uten tydelige mål og blir konflikten mellom samarbeid og poengsanking fort forvirrende.
Skap egne brett
Det var muligheten til å skape og dele brett som var mest revolusjonerende med det første LBP-spillet.
Spillere ble koblet sammen i et sosialt nettverk, og delte sin kreativitet med andre.
I LBP2 har Media Molecule tatt dette enda et steg lengre, og du har nå enda flere muligheter og verktøy til å skape dine egne brett til spillet.
Verktøyene du har er blitt så komplekse at en avansert bruker kan skape nær sagt hva som helst.
Alt du ser og gjør i spillet kan gjenskapes, forbedres og endres på.
Jeg har faktisk sett noen lage en kopi av Windows(!) i LBP2 (trykk her for video).
Systemets største svakhet her er muligheten til å lage fiender, spesielt småfiender du møter under veis på brettet.
De er alle utstyrt med en særdeles dårlig kunstig intelligens, og byr sjeldent på utfordringer.
Verktøyene til å bygge selve brettene er veldig gode - et ordentlig system for fiender hadde vært som toppen på den allerede fantastiske kransekaka dette spillet er.
Talløse muligheter
Som anmelder syns jeg det er litt vanskelig å sette en karakter på et spill som LBP2, fordi så mye avhenger av at spillere faktisk tar i bruk byggeverktøyet for å lage egne brett.
Vi har kun sett en brøkdel av hva spillet er i stand til å gjøre, resten er opp til verden der ute å lage og oppdage.
Selv om det er blitt laget over 3 millioner brett til LBP1, ble ikke spillet den enorme suksessen Sony håpet på i 2008.
Denne gangen tror jeg verden er klar for å leke seg med den kreative galskapen spillstudioet Media Molecule har skapt.
Det som en gang var uerfarne spillutviklere har nå vokst opp og forbedret suksessoppskriften til det første spillet
- LittleBigPlanet 2 er perfekt for den skapende spilleren
|
000509 | train | 5 | games | 10 | 1 | 2,011 | Fuglene gjør seg godt på Playstation 3. | nb | p3 | Johan Greiff | Angry Birds | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/angry-birds | Angry Birds
Fuglene gjør seg godt på Playstation 3.
Denne anmeldelsen er basert på Playstation 3-utgaven av spillet.
Plottet i Angry Birds er like enkelt som det er genialt:
Grisene har vært usikkelige, og har stjålet eggene til fuglene.
Noe slikt kan selvfølgelig ikke tolereres, og fuglene begir seg ut på en god gammeldags vendetta.
Hvis du syns dette hørtes kjent ut, har du rett i det.
Angry Birds til PSN (Playstation Network) er nøyaktig det samme spillet som man får tak i på diverse touchtelefoner.
Syns du plottet var tåpelig, fortvil ikke!
Det er nemlig spillbarheten som har fått Angry Birds til å bli en gigantsuksess:
Du har tilgang til en formidabel sprettert, og med den kaster du diverse fugler på byggverk som de usympatiske grisene har reist.
Alle fuglene..
Målet er å drepe alle grisene på hver bane.
Akkurat som i hoppsporten deles det ut stilpoeng, men her på en skala fra en til tre stjerner.
Tar du livet av alle grisene med en fugl, er sjansen stor for at du blir tildelt tre stjerner og gjør Tom Hilde stolt!
Ifølge kilden til all viten, Wikipedia, finnes det 10 000 fuglearter på jorda i dag.
Angry Birds henger litt etter i antall, men kvaliteten er det ingenting å si på.
Det er fem typer fugler:
En rød fugl, en blå liten pipp-pipp som kan dele seg i tre, en gul fugl som kan kastes inn i fienden med massiv kraft, en hvit fugl som kan slippe bomber, og en fugl som faktisk er en bombe.
På de senere banene kreves det litt tankekraft, da det gjelder å kaste rett fugl på rett sted.
Genialt
Jeg var på forhånd skeptisk til om Angry Birds kom til å fungere på en hjemmekonsoll som Playstation 3.
Det hadde jeg ingen grunn til, da spillet er akkurat like hektende som det er på mobiltelefonen.
Angry Birds er underholdende, sjarmerende og utfordrende.
Anbefales på det varmeste
|
000510 | train | 4 | games | 10 | 1 | 2,011 | Fersk anbefaling på Playstation Network! | nb | p3 | Johan Greiff | Echochrome II | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/echochrome-ii | Echochrome II
Fersk anbefaling på Playstation Network!
Mange liker å teste sine mentale evner, eller ”the little grey cells”, som detektiven Hercule Poirot pleier å si.
Mens mange bruker tid på kryssord og Sudoku håper Sony og utvikleren Japan Studios at du vil bruke tiden din på Echochrome ii (ja, det skrives sånn) isteden.
I Echochrome 2 (oops!) dreier det seg om å manipulere lys og skygge for å hjelpe en strekmann gjennom drøssevis av brett.
Dette gjøres ved hjelp av Playstation Eye- kameraet og Move-kontrolleren.
Lys og skygge
Tenk deg at Move-kontrollen er en lykt og at du lyser på noen objekter i forgrunnen.
Strekmannen kan da bevege seg på skyggene som kommer frem i bakgrunnen.
Når du endrer vinkelen på lykten, endrer også skyggene seg.
På dette viset skal du lede en forvillet strekmann fra punkt A til B.
Høykultur
Spill blir fra tid til annen kritisert for å være fordummende underholdning, og i noen tilfeller kan jo dette stemme.
Det gjør det imidlertid ikke i Echochrome ii.
Sjelden har jeg følt meg så smart når jeg har spilt et spill.
Dette er virkelig hjernetrim!
Allerede på nivå 3 måtte jeg vri hjernen min godt og lenge for å komme videre.
All hjernetrimmen er akkompagnert av klassiske små musikksnutter.
Dette spillet har rett og slett klasse, og Sony skal ha ros for at de tør å gi ut noe så sært som dette.
Det bør også nevnes at du kan lage dine egne brett, eller laste ned andres.
I skrivende stund er et brett der du får muligheten til å ferdes på skyggen av Super Mario et av de mest populære.
Mangler en fortelling
Det som trekker ned i Echochrome ii er at det hele kan føles litt klinisk, litt sjelløst.
Det er ingen historie, og du får ikke noe forhold til karakteren du skal hjelpe bort fra skyggenes dal.
Han er bare en strekmann.
Derfor når ikke dette helt opp til Braid og The Misadventures of PB Winterbottom der historien og miljøet løfter spillet et ekstra hakk.
Like fullt er Echochrome ii er meget godt puslespill som i sannhet vil teste dine små grå.
Spillet er tilgjengelig på Playstation 3 sin nettjeneste "Playstation Network".
|
000511 | train | 2 | games | 14 | 1 | 2,011 | Nyversjonen av Arkanoid fenger ikke | nb | p3 | Torfinn Borkhus | ArkanoArena | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/arkanoarena | ArkanoArena
Nyversjonen av Arkanoid fenger ikke
Du har helt sikkert opplevd den endeløse tidsfølelsen Arkanoid kunne gi?
Jeg satt foran den digre pc-en hjemme og skjøt ned fargerike blokker mens timene fløy og øynene ble slitne.
Den utslitte følelsen i øynene pleier jeg jevnlig i min jobb, og jeg har kjent det litt mens jeg har holdt på med ArkanoArena.
Det visuelle er det ingenting å utsette på
Men jeg har også blitt frustrert.
ArkanoArena er dessverre ikke like fengende og vanedannende som Arkanoid i sin tid var, og dette skyldes at kontrollerbarheten ikke er bra nok.
En generalsmell for et spill som trenger å kunne spilles med stor nøyaktighet, og som har røtter tilbake til Breakout og Pong.
Fomling og kløning
Først og fremst skjønner jeg faktisk ikke hvordan jeg skal skyte ut ballen.
Det er veldig pinlig, men helt sant.
Jeg greier det alltid etter litt knoting, men jeg vet ikke hva det er jeg gjør som skyter den ut.
Frenetisk kladding med fingrene rundt stingeren gjør som regel nytten, men det står ingenting om dette i hjelpemenyen.
Etter en stund skjønner jeg at jeg må dobbelttrykke inne i feltet som jeg bruker for å gli stingeren til høyre og venstre.
Veldig pinlig.
Og unødvendig, synes jeg.
Stingeren er, som du sikkert har skjønt nå, den svevende plata jeg blokker ballen med.
Denne kan styres på to forskjellige måter, avhengig av om jeg vil gli en finger frem og tilbake på iPaden i synk med stingeren, eller om jeg vil holde iPaden med begge hender og styre stingeren ved å trykke på sidene med hver tommel.
Begge deler har sine ulemper, og jeg greier ikke å bestemme meg for hva som er best; ha best kontroll over stingeren ved å skli fingeren frem og tilbake og samtidig bli ekstremt svett og varm på fingertuppen eller trykke med tomlene ute på sidene og ha mindre kontroll?
Jeg tenkte at Arkanoid på iPad var en god ide når jeg leste om det, men dette er rett og slett ikke godt nok.
Nytt og lekkert utseende
I en slags oppdateringsbutikk kan jeg også handle diverse stæsj til stingeren min, siden ArkanoArena er litt mer langsiktig og legger opp til at jeg skal kjøpe oppgraderinger i stedet for at disse tingene bare ramler ned fra himmelen.
Oppgraderingene jeg kjøper, blir med videre i spillet.
Det visuelle er det ingenting å utsette på, og den gamle klassikeren har fått nytt steampunkutseende og ny musikk.
Musikken er bare irriterende, men de store zeppelinerne og ubåtene og det majestetiske landskapet som glir forbi i bakgrunnen er fint å se på.
Men det er ikke bakgrunnen eller musikken som er poenget med et slikt spill.
En nestegenerasjons Arkanoid må fenge i like stor grad som den forrige.
Dit er det langt igjen.
|
000512 | train | 5 | games | 17 | 1 | 2,011 | Jesus er tilbake i retro 8-bits plattformskyter! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Moral Decay | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/moral-decay | Moral Decay
Jesus er tilbake i retro 8-bits plattformskyter!
Moral Decay handler om vårt pill råtne levesett og Jesu tilbakekomst.
I 8-bitsversjon.
Ja, det stemmer.
Moral Decay er navnet, og Chris T. , som Jesus kledelig nok kalles i spillet, bruker maskingevær og diverse ammo for å holde dom over levende og døde.
Det blir mest døde.
Denne lavbudsjetts- tomannsproduksjonen fra Infinite-Lives holdt på å gå under radaren min, men takket være det grovpixelerte bildet av Chris T. med flagrende bandana og skjegg i App Store ble den fanget opp lell.
For den er verdt et besøk.
Korte, hyppige besøk.
Sykt vanskelig
Jeg har brukt en del tid på Moral Decay på dass, i sofaen, på skrivepulten og i det hele tatt hver gang jeg har hatt et par minutter ledig.
Ikke mer, ikke mindre.
Jeg klikker hvis jeg bruker litt lengre tid, for det er så syyyyyyykt vanskelig.
Jeg har for eksempel enda ikke kommet meg til noe savepunkt, og det lengste jeg har holdt ut til nå er tre minutter.
Spillet er greit og oversiktlig: du beveger deg til høyre og venstre, hopper opp og legger deg ned.
Piltastene befinner seg nederst i venstre hjørne, altså styrer jeg Chris T. med tommelen på venstre hånd.
Nederst i hjørnet til høyre har jeg a- og b-knappen som brukes til å skyte og hoppe.
Ettersom jeg går møter jeg folk jeg skal skyte, hull jeg må hoppe over og stillas jeg må hoppe oppå.
8-bits solnedgang
En god ting med Moral Decay er at jeg kan trykke på skrå mellom retningspilene, altså til nordøst eller sørøst (hvis en sammenligner pilene med et kompass) for å få Chris til å sikte på skrått oppover eller på skrått nedover.
Da kan jeg rolig stå og gønne ned yakuzafyren som står og venter uten å hoppe ned til ham først.
Jeg hører rykter om at det går an å blæste både det ene og andre i Moral Decay, men så langt har jeg altså ikke kommet enda.
Spillet er som sagt forbaska vanskelig.
Men jeg digger det lell.
Den 8-bits downtown Tokyobakgrunnen med lilla pixler i solnedgangen er et så fint syn at den er verdt pengene i seg selv.
Sjekk trailer her, og gi meg ditt førsteinntrykk i kommentarfeltet under!
|
000513 | train | 5 | games | 18 | 1 | 2,011 | Søtt og eksentrisk på Xbox Live Arcade. | nb | p3 | Khalid Azam | ilomilo | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/ilomilo | ilomilo
Søtt og eksentrisk på Xbox Live Arcade.
De to vennene Ilo og Milo møtes daglig i en magisk park for å nyte kjeks og te i hverandres selskap.
Men for hver dag som går får parken nye og mer kompliserte geometriske egenskaper.
Dette stikker kjepper i hjulene for deres daglige sammenkomster, og det er nettopp her du kommer inn.
Tredimensjonal forvirring
Målet i ilomilo er enkelt og greit, å gjenforene de to vennene.
For å fullføre hvert brett må spilleren navigere de to karakterene gjennom tredimensjonale omgivelser, til de endelig møtes ansikt til ansikt og feirer med sin søte lille seiersdans.
Spillets utfordring ligger delvis i de to vennenes ubeleilige startposisjoner, men også i fristende samleobjekter som kan plukkes opp for å låse opp galleriobjekter som bilder og lydspor.
Mekanismene er mange, men relativt tradisjonelle og ikke minst intuitive.
I likhet med Blizzards klassiker The Lost Vikings til Super Nintendo, må du stadig hoppe frem og tilbake mellom de to figurene, og samarbeid er obligatorisk.
Det er ingen tvil om at dette er et saktegående og rolig spill hvor du forholder deg til spørsmål fremfor reaksjon.
Du skal verken springe fort eller hoppe unna bomber og laserstråler, men tenke deg frem til og prøve ut ulike løsninger.
Underveis støter du på en rekke verktøy som statiske sprettebokser, transportknapper, og bevegelige kuber som kan fylle tomrom eller lage bruer.
Dette blir plutselig mer komplisert i møte med spillets totalt fraværende respekt for gravitasjon, som gjør at man kan stå på alle sider av objekter, ved hjelp av strategisk plasserte røde tepper.
Gjenforeningsjobben blir plutselig en del verre, når den enes tak er den andres gulv og visa versa.
I ilomilo er det din evne til å tenke tredimensjonalt som blir satt på prøve.
Velpolert og elskverdig
Det første som slo meg da jeg for første gang slo på ilomilo var den ekstremt gode kvaliteten på produksjonen.
Stilen, musikken og ikke minst grafikken er sublim.
Spillet har en søt og barnslig tone som samtidig er eksentrisk, og passer godt for alle aldersgrupper, barn som foreldre.
Vanskelighetsgraden stiger gradvis, men avhenger i stor grad av spillestil.
Å arrangere møtet mellom de to vennene er ikke noe særlig problematisk, selv på de senere nivåene.
Skal du derimot i likhet med meg plukke opp hvert eneste samleobjekt må du etterhvert bruke signifikante mengder tid og hjernekapasitet.
ilomilo er et uhyre koselig spill, som det åpenbart ligger mye blod, svette og tårer bak.
Det tar litt tid før vanskelighetsgraden er tilstrekkelig for et voksent publikum, men når en først har kommet så langt, er spillet godt balansert.
Jeg ble aldri sittende fast så lenge at det ble frustrerende eller kjedelig, og fikk samtidig utbetalt min lønn i form av små mentale egotripper.
Spillets formål og målgruppe kan virke noe uklart, men personlig tror jeg alle uavhengig av alder eller spillerbakgrunn vil elske de to krabatenes eventyr.
|
000514 | train | 4 | games | 18 | 1 | 2,011 | Som Mario Kart til fots! | nb | p3 | Khalid Azam | Raskulls | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/raskulls | Raskulls
Som Mario Kart til fots!
Nintendo har gjennom sine merkevarer som Mario Kart og Mario Party etablert seg som selve guruene over hektisk og frustrerende tilfeldig flerspillermoro.
Nå kan endelig også Xbox-brukere ta del i denne typen spakeknusende underholdning i bastard-raceren Raskulls til Live-Arcade.
Hektisk hybrid
Oppskriften bak Raskulls er et Frankensteins monster av et spill, og byr på plattformsmanøvrering, racing og ødeleggelse på en og samme gang.
Ved hjelp av søte udøde frontfigurer kjent som Raskulls, skal man i korte og intensive løp konkurrere om å komme først til mål.
Men hvordan dette gjennomføres er noe uvanlig.
Nivåene er nemlig fulle av Tetris-aktige bokser, som må destrueres ved hjelp av en magisk tryllestav som av en eller annen grunn er standardutstyr for udøde.
Denne mekanismen opplevdes til å begynne med som ekstremt sær og uvelkommen, men etter et løp eller to kom jeg heldigvis over det.
I tillegg til dette har vi i god gammel Mario Kart-stil, tradisjonelle korttidsoppgraderinger spredt utover nivåene.
Dette elementet lider til en viss grad av dårlig balanse, og mens enkelte oppgraderinger er tilnærmet ubrukelige, får en gjort utrolig mye med noen av de bedre.
Dette er ikke direkte ødeleggende, men frustrasjonen er alltid like stor hver gang en råtten motstander gang på gang får gudommelige oppgraderinger som flammekuler og lynnedslag, mens en selv blir bombardert med ytterst ubrukelige og uønskede hjelpemidler.
Best mot andre
Raskulls byr på flere konkurransemoduser, men har også en godt designet og underholdende hovedhistorie med humoristiske og parodiske dialoger.
Selv om enkeltspillerdelen har en god fortelling og struktur, er aktivitetene stort sett de samme som i flerspillerdelen, med unntak av visse spesialutfordringer.
Det var ikke før jeg gikk online med Raskulls at jeg virkelig begynte å kose meg, og etter et par løp var jeg totalt hekta.
Tiden står stille, og selvbevisstheten opphører.
Når man spiller Raskulls er det kropp og reaksjon som tar over.
Nivåene er relativt korte, og målstreken kan alltids være rett rundt hjørnet, noe som gjør det hele ekstremt anspent.
Strategier og skitne triks nytter lite hvis de ikke ligger i fingrene fra før, for i Raskulls har man virkelig ikke tid til å tenke.
Utvilsomt noe av det mest eksotiske jeg har prøvd i det siste.
Forfriskende, men flyktig moro
Raskulls er et forfriskende og særs velkomment småspill som fungerer godt både som enkeltspiller- og flerspillerunderholdning.
Men selv om det er fantastisk i momentet, er dette en følelse som fort forsvinner med en gang en ser vekk fra skjermen.
Spillets enkelthet som på den ene siden gjør det til hva det er, fører også til at man fort kan bli mett av de hektiske og dybdeløse løpene.
Raskulls er verken noe jeg hater eller elsker, men en grei adrenalinkilde som ikke trenger å være noe særlig mer enn nettopp det.
Jeg kommer sannsynligvis ikke å røre spillet om en uke eller to, men til denne prisen er det helt i orden.
Og selv om det nødvendigvis ikke er det beste jeg har prøvd i det siste, er det utvilsomt noe av det mest eksotiske.
Noe som er en bragd i seg selv
|
000515 | train | 4 | games | 21 | 1 | 2,011 | DS er ikke død. | nb | p3 | Ola Nymo Trulsen | Ghost Trick: Phantom Detective | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/ghost-trick-phantom-detective | Ghost Trick:Phantom Detective
DS er ikke død.
Ghost Trick er det siste påfunnet til spillregissør Shu Takumi, mannen bak advokatsimulatorene i Phoenix Wright-serien.
Dette spillet følger på mange måter samme lest, men med en mer morbid vri.
Som seg hør og bør med spill fra Japan, er Ghost Trick absurd og skrudd i sin tilnærming til både historiefortelling og spillmekanikk.
Du spiller en mann (!) kalt Sissel, og er stein dau i starten av spillet.
Jepp, men din ånd lever i beste velgående.
Oppgaven blir å styre denne overnaturlige versjonen av mannen med jentenavnet gjennom såvel den åndelige som den virkelige verdenen for å finne ut hva som egentlig skjedde med deg.
Lur døden
Det gjør du på beste «Åndenes makt»-vis – ved å ta bolig i døde objekter.
Du har kraften til å manipulere og påvirke disse objektene rundt deg, eksempelvis åpne et kjøleskap eller trille et hjul, hvis du befinner deg «i» dem.
Dette er spillets såkalte «tricks» (derav tittelen), men Sissel har enda flere knep i ermet.
Han kan bruke en annen persons døde legeme til å forflytte seg fire minutter tilbake i tid, mens personen ennå var i live.
Sissel kan så bruke sine «tricks» i løpet av disse minuttene til å påvirke personens skjebne, og hindre ham eller henne fra å dø.
Slik kan han holde liv i de mange han møter som kan hjelpe til med å finne ut hvem som drepte ham.
Ett eksempel:
For å unngå at en av Sissel kvinnelige venner i spillet skal bli tatt av dage, må du spole tida tilbake, og åpne en paraply for å dytte et par hodetelefoner ned i et akvarium.
Dermed kan hun ikke høre på musikk, og vil faktisk få med seg at en leiemorder entrer rommet - og kan gjemme seg under en sofa i tide.
Krevende gåter
Dette høres helt vilt ut.
Men når du har forstått og kjøpt premisset, sitter spillet overraskende godt i fingrene - og i hodet.
Med tanke på spillmekanikk minner det en del om det gamle pc-spillet The Incredible Machine, i det at du skal kombinere ulike gjenstanders fysiske egenskaper for å oppnå et mål.
Du peker, klikker og drar i objektene på den trykksensitive skjermen.
Du må løse atten forskjellige gåter før du forhåpentlig har funnet ut hva din skjebne egentlig ble.
Det finnes dog bare én løsning på hver gåte.
Det er derfor langt mellom de selvtilfredse «klappe seg på magen over sin egen briljans»-øyeblikkene - det er heller snakk om å prøve alle muligheter for å finne den riktige løsninga.
Det er ikke alltid at det mest opplagte er det riktige.
Hvis du mislykkes får du selvsagt en ny sjanse, men ofte starter du da spillet langt bak i tid, og må trykke deg gjennom svært mange skjermbilder med dialogsekvenser før du får prøve deg igjen.
Lost in translation
Dette er nemlig ikke et spill for deg som skyr samtaler.
Teksttung engelsk dialog, gjerne tilnærma direkte oversatt fra japansk, med dertil hørende høy WTF-faktor.
DS-ens tekniske begrensninger tillater heller ikke ordentlige samtaler med faktisk hørbart snakk, så man må nøye seg med statiske «talking heads» og tekstbokser akkompagnert av «blipp blopp»-lyder.
Du må klikke deg gjennom replikkutvekslingene med trykkpenna, og det er enerverende i lengden.
Det hjelper det ikke så mye at noen av one-linersene til rollefigurene er svært morsomme.
Historien er fiffig i all sin eksentrisitet, og elegant fortalt.
Den presenteres i en «film noir møter Johnny Bravo møter Blade Runner»-stil, og selv om dialogsekvensene er langdryge, blir det aldri plotmessig kjedelig.
De manga-aktige animasjonene er fløyelsmyke, og står ikke tilbake for noen (lavoppløselig) tegne- eller animasjonsfilm.
Ikke for de utålmodige
DS-en viser i dette spillet at det ennå er liv i den snart sju år gamle konsollen, og at den fortsatt kan gi unike spillopplevelser.
Likevel blir Ghost Trick en smule i tregeste laget for meg.
Er du imidlertid lei
Jo Nesbø og på leit etter krim satt i et over-the-top univers, liker praktisk (men ofte frustrerende) oppgaveløsning og ikke skyr skriftlig dialog, vil dette være god hjernetrim og en sju-åtte underholdende timer.
De mer utålmodige og actionhungrige kan ha større nytte av å fyre opp noe gammel The Incredible Machine i kombinasjon med en lettbeint actionthriller
|
000516 | train | 5 | games | 25 | 1 | 2,011 | Anbefales ikke til NOEN under 18 år. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Dead Space 2 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/dead-space-2 | Dead Space 2
Anbefales ikke til NOEN under 18 år.
Inne i en mørk kinosal trives jeg godt, spesielt om jeg er omgitt av hundre andre mennesker mens en skrekkfilm ruller over lerretet.
Det er en trygghet i å være flere - jeg klarer å holde fantasien i virkeligheten, og bli underholdt mens jeg skvetter og hyler litt.
For ja, jeg er en sånn som hyler under skrekkfilmer på kino.
Hva tror du skjer med meg når jeg befinner meg alene i en mørk stue, i et mørkt vinterland som Norge og setter på et spill som Dead Space 2?
Mørkt og jævlig
Tre år etter hendelsene i det første Dead Space-spillet våkner vår mann Isaac Clarke opp på et sykehus.
Han befinner seg i byen Sprawl, en millionby bygd på Saturn-månen Titan.
Året er 2511 og Clarke sliter med kraftige psykiske problemer.
Han våkner akkurat i tide til å se med egne øyne hva en fryktelig utenomjordisk infeksjon har gjort med storbyen.
Dette spillet har konsentrert alle mine mareritt inn i en ekkel og traumeskapende opplevelse.
Det første som slår meg med Dead Space 2 er følelsen av å ikke kunne slippe unna.
Ikke fra byen Sprawl, men heller ikke fra spillopplevelsen.
Ingen vei ut
For selv om jeg med bunnløs angst ønsker at jeg lå og solte meg på en charterdestinasjon med en paraplydrink i henda, klarer jeg ikke å rive meg løs fra Isaac Clarke og hans opplevelser.
Visceral Games har på nytt klart å skape en ekstremt ubehagelig atmosfære i Dead Space 2, det er sparsomt og intelligent lyssatt.
Du må ta i bruk intuisjonen din for å forstå hvor du skal gå for å unnslippe monsterne bak deg.
I markedsføringen av spillet har distribusjonsselskapet EA satser sterkt på blod, gørr og sjokkeffekten.
Det er også en viktig del av spillet, for makan til kreative og fryktinngytende monstre er det lenge siden jeg har sett.
Det er enda lenger siden jeg har blitt hjemsøkt av spillmonstre i søvne - og jeg må innrømme at nattesøvnen min har lidt under Dead Space 2.
Mer action
EA har lovet at oppfølgeren til Dead Space skulle ha mer fokus på action, og dette bærer også kampsystemet preg av.
Kameraet er festet tett bak ryggen på Clarke, og gir meg en følelse av klaustrofobi.
Brettene er kompakte, men intrikat oppbygd - og noen ganger betyr en glemt helsepakke forskjellen på liv og død (spesielt på de høyere vanskelighetsnivåene).
Ved et par punkter i spillet går også vanskelighetsgraden i taket, det kan rett og slett være at noen glemte å teste disse brettene før spillet ble gitt ut.
Noen ganger måtte jeg faktisk prøve over tyve ganger før jeg klarte å karre meg videre.
Bortsett fra dette er spillets vanskelighetsgrader godt bygd opp til å gi både nybegynnere og erfarne spillere noe å bryne seg på.
Det er ikke et hav av våpen å velge i, men akkurat nok til at du snart finner din favoritt til å tilintetgjøre motstanden.
Og det er ganske deilig å splatte et fryktelig rommonster når du har en puls på 180.
Pass på nattesøvn
Jeg nevnte atmosfæren litt lenger opp, men må igjen understreke hvor bra Visceral Games har fått til dette.
Spesielt i møtet med hovedmotstandere (boss) trekker spillet deg inn i universet og nærmest nekter å slippe deg løs.
Dessverre er spillets siste store kamp ganske skuffende, spesielt sett i lys av de mange fantastiske øyeblikkene spillet har gitt deg underveis.
Mot slutten blir spillet rett og slett litt lite originalt.
Det merkes også i omgivelsene (atmosfæren er fortsatt flott), hvor jeg et par ganger lurte på om spillet hadde klikket og plassert meg i en av de innledende kapitlene igjen.
Er Dead Space 2 bedre enn forgjengeren?
Ja, om du liker skytespill er det tilfellet.
Mens spillet ikke byr på like mye psykologisk tortur som andre spill, bør de aller fleste miste et par timer nattesøvn av Visceral Games sitt siste påfunn.
Denne anmeldelsen er basert på enkeltspillerdelen av spillet.
Det finnes også samarbeidsmodus og flerspiller, men nettverksmulighetene var begrenset da spillet ble anmeldt.
|
000517 | train | 4 | games | 31 | 1 | 2,011 | - Arkademoro av ypperste klasse. | nb | p3 | Johan Greiff | Nail'd | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/naild | Nail'd
- Arkademoro av ypperste klasse.
Jeg har alltid hatt stor respekt for våghalser som satser liv og lemmer for å underholde oss vanlige dødelige.
Folk som Evel Knievel og Ailo Gaup gjør ting jeg aldri kommer til å tenke på å gjøre engang.
Heldigvis tilbyr spillverdenen et skadefritt alternativ i form av Nail'd til Xbox 360 (versjon testet), Playstation 3 og PC.
Motorstorm på syre
Nail'd er et kjørespill med vekt på alternativ motorsport ute i det fri, og minner mye om Pure og Motorstorm.
Det du har å velge mellom er små biler laget for terreng, kalt ATV-er (all terrain vehichle) og motorsykler.
Du kjører mot elleve andre, og ingen får vel hakeslepp når jeg sier at det kan være en fordel å komme først i mål.
For å klare dette må du hele tiden ha fokus på å fylle opp "boost-meteret" ditt.
Dette gjøres ved å lande perfekt etter et hopp, eller ved å kjøre gjennom en slags slalåmporter.
Farten du får når du bruker denne "boosten" er helt avsindig.
Det fins mange gode bilspill på markedet, men knapt noen kan tilby en like intens fartsfølelse:
Kun Burnout-spillene og F-Zero GX til Gamecube kommer i nærheten.
Kun flerspiller på nett
Da spillet dumpet ned i postkassen min, og jeg tok en titt på baksiden av boksen var min umiddelbare reaksjon skuffelse:
For heller ikke i Nail'd er det mulig å spille sammen med venner hvis man er i samme rom.
For meg er muligheten til å spille mot et levende menneske i samme rom en viktig del av spillopplevelsen, og det burde være like selvsagt i bilspill som det er i fotballspill og slåssespill!
Vil du spille mot andre medlemmer av menneskearten må du ta turen online.
Her er det samme antall spillere som offline, 12 stykk.
I tillegg til den sedvanlige "kryss mållinjen først" modusen, kan du kjøre stunt-løp.
Her må du tenke på å lande riktig, og kjøre gjennom flest mulig av de nevnte slalåmportene.
Hvis du har mange stuntpoeng og samtidig ligger greit an plasseringsmessig blir du nummer én sammenlagt!
Det er også en modus der du skal konkurrere med andre om å få den beste rundetiden.
Onlinedelen utfordrer ikke de beste bilspilla på markedet.
Den tilbyr ikke noen nye spennende moduser, men teknisk fungerer det helt utmerket.
Jeg hadde ingen problemer med å finne løp, men det skal sies at det sjelden var stappfullt med folk.
Av potensielt 12 deltagere endte det ofte opp med en fire-fem stykker.
Jag trivst bäst i öppna landskap
Banedesignet i Nail'd er herlig overdrevet og urealistisk.
Enten du kjører gjennom skogkledde daler, forblåste ørkenlandskap eller Andesfjellene er hoppene gigantiske.
Det er tydelig at det polske spillstudioet Techland (mest kjent for Call of Juarez-spillene) har kost seg med å gjøre alt så ekstremt som overhodet mulig.
På et brett hopper du over fem enorme luftballonger, og i neste øyeblikk får du øye på tre passasjerfly med en banner det står "Extreme" på!
Alle brettene er ganske åpne affærer med mange forskjellige ruter og snarveier.
Hvis man lærer seg disse kan man spare mye tid.
Det går til tider så fort på de svingete veiene at et krasj eller ni er noe man må regne med.
Heldigvis går det nærmest ingen tid før man er tilbake på veien igjen, så dette er sjelden noe irritasjonsmoment.
Jeg bør også nevne at det er mulig å kjøpe nye deler til kjøretøyene hvis man føler for det.
Det er imidlertid ingen viktig del av spillet, da det går helt fint å vinne løp uten å bry seg med den slags.
En gledelig overraskelse
Nail'd er ganske enkelt gøy å spille.
Det bringer ikke noe spesielt nytt til bordet, men fartsfølelsen og de crazy hoppene til sammen blir arkademoro av ypperste klasse.
Det som gjør at karakteren ikke blir høyere er først og fremst mangelen av en lokal flerspillermodus.
Venner spiller fortsatt sammen når de ikke er på nettet spillutviklere!
For min del kunne banedesignet vært enda mer overdrevet, og litt flere brett hadde heller ikke vært dumt.
Like fullt er Nail'd en gledelig overraskelse jeg anbefaler til alle som er ute etter litt god gammeldags arkademoro
|
000518 | train | 5 | games | 3 | 2 | 2,011 | Løs kompliserte kranføreroppdrag på iPad! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | the little crane that could | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/the-little-crane-that-could | the little crane that could
Løs kompliserte kranføreroppdrag på iPad!
Det siste funnet i gratis-kategorien i Apples App Store, er the little crane that could.
En stor del av barndommen til mange av oss går med til å se på anleggsmaskiner og tenke:
HVOR STERK ER DEN DER?
for oss som aldri ble kranførere av yrke.
Å leve ut drømmen
Drømmen om en dag å få kjøre en gravemaskin eller en hjullaster eller en kran er sterk, men i løpet av ungdommen og voksenlivet skjer det ting.
Og før vi vet ordet av det nøyer vi oss simpelthen med å gå forbi anleggsplasser med lange blikk.
the little crane that could er et forsøk på å tilfredsstille det hydrauliske suget i oss på iPad, iPhone og iPod Touch.
Fingerspitzgefühl
Kort fortalt styrer du en liten kranbil med gripeklo.
Krana kan forlenges, bøyes og dreies 360°, og i tillegg til ratt og gasspedal, har du én spak for hver av kranfunksjonene.
Styringsmekanikken er det egentlig ikke noe å si på.
Den er pinlig nøyaktig, og tyngdekraften merkes godt ved at en tung last påvirker krana i den ene og andre retningen.
I tillegg kan jeg zoome inn og ut etter behov med fingrene.
På samme måte kan jeg dra slik at jeg endrer synsvinkel.
Prøv gratisversjonen
Oppdragene som skal utføres er varierte, banale og litt få.
Noen er også fordømt vanskelige.
Gratisversjonen har fire brett, og for 11 kroner eller så får du premiumversjonen med 6 ekstra brett.
Prøv gratisversjonen først og se om det er noe for deg.
Det var definitivt noe for meg.
Husk at det er helt greit å måtte begynne på nytt da!
Det er privilegiet for oss som aldri ble kranførere av yrke.
|
000519 | train | 3 | games | 4 | 2 | 2,011 | Halvkokt pasta fra den lubne italieneren. | nb | p3 | Khalid Azam | Mario Sports Mix | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/mario-sports-mix | Mario Sports Mix
Halvkokt pasta fra den lubne italieneren.
Dagene da Mario i all hovedsak handlet om å hoppe ihjel Goombas og Koopa Troopers er for lengst forbi.
Vi har sett ham som partyfikser, reserfører og ikke minst kampsportsutøver, i det som etter hvert har blitt et fjell av en spillsamling.
Den her gangen er det maskotens atletiske side og lagånd som skal blottlegges gjennom fire unike idrettsgrener.
Bak prosjektet finner vi den stagnerende rollespillgiganten Square Enix, som leverer en oppbrukt og middelmådig Mario.
Idrett på japansk
Mario Sports Mix til Nintendo Wii inkluderer totalt åtte aktiviteter, hvorav den ene halvparten er idretter og den andre enkle småspill.
Hovedattraksjonene spillet har å tilby er basketball, ishockey, volleyball og kanonball - noe jeg antar vi kan takke Ben Stiller for.
I hver gren kan du spille med enten to eller tre spillere på hvert lag, og ellers fungerer ting slik som de alltid har i Marios sportslige eskapader.
De utvalgte grenene er brutt ned til sine mest grunnleggende prinsipper, og så tilsatt en sunn dose kaos, nybegynnervennlighet og gimmicker.
Glem icing og tekniske feil, så lenge du vet hva en sentring eller et skudd er, så er du klar for Sports Mix.
Fleksibelt
Er det en ting Mario Sports Mix bør krediteres for, er det den gode læringskurven.
Nybegynnere vil komme imponerende langt ved bare å vifte med spaken, og trykke på en til to knapper.
Mens mer erfarne spillere kan ta i bruk mer avanserte funksjoner som mektige spesialangrep, og effektive kontra-offensiver.
Du har både muligheten til å spille med Wiimoten som en klassisk kontroller, eller Nunchuk-oppsettet, som jeg for en gangs skyld fant mer underholdende og prestasjonsfremmende.
De ikoniske oppgraderingsrutene er selvfølgelig på plass, og dukker tilfeldig opp på bakken mens ballen eller pucken er i spill.
Klassikere som røde og grønne skjell er nyttige for å slå ut motstandere i noen sekunder, og gullmynter gir ekstrapoeng ved neste scoring.
Eksempelvis vil et gullmynt og en hockeyscoring gi to poeng, mens to mynter pluss et trepoengerskudd i basketball, resulterer i fem poeng.
Denne mekanismen fungerer godt, og er spesielt til hjelp for mindre erfarne spillere, ved at det kompenserer for færre mål med høyere poeng.
Mulighetene for å tilpasse spillet til sin personlige stil, er ytterligere tilstedeværende gjennom figurenes styrker og svakheter.
Gigantene Donkey Kong og Bowser er eksempelvis ekstremt kraftige, men samtidig veldig treige.
Det motsatte vil være tilfellet for slankere skikkelser som den nærmest anorektiske Waluigi.
Persongalleriet i Sports Mix har i tillegg til de faste deltakerne, som Yoshi og Peach, fått besøk fra utvikleren Square Enix egne merkevarer Final Fantasy og Dragon Quest.
Det er her verken snakk om storheter som Cloud eller Sephiroth, men klassiske figurer fra NES-æraen.
Må spilles med andre
De fleste “partyspill” må spilles med andre for at det i hele tatt skal kunne kvalifiseres som underholdning, og i dette tilfellet er dette en underdrivelse.
Uten å gå inn på smådetaljer, kan jeg si så mye at den kunstige intelligensen til motstanderne er alt annet enn imponerende.
Flerspillermulighetene er derimot mange.
Du kan spille med og imot venner, både i stua eller over nettet.
Hvis du dessuten skulle bli lei av de tradisjonelle sportene, finnes det også fire småspill, som kunne vært hentet rett ut fra et hvilket som helst Mario Party-spill.
Blant disse var det bare en jeg fant minneverdig, og denne dreier seg om å ta imot fargede baller som rytmisk kastes ut til spillmelodier.
Oppbrukt og gjenbrukt
Vanligvis involverer mine første stunder med nye Mario-spill store mengder nostalgi og barnslig entusiasme.
Denne gangen kan jeg dessverre ikke si det samme.
Det er ikke noe som er direkte feil med spillet, men det er heller ikke radikalt nytt, eller spesielt interessevekkende.
Oppskriften har jeg vært borti et titalls ganger før, og det gjøres lite for å fornye.
At arbeidet bak spillet tilsynelatende har bestått av å klippe og lime idrettsgrener fra tidligere titler som Mario Slam Basketball og Mario & Sonic at the Olympic Winter Games, er heller ikke noe jeg setter så veldig pris på.
Mario Sports Mix klarer verken å imponere eller fenge meg på noe som helst vis.
Av de totalt fire idrettene er det bare ishockey og basketball som holder mål, og det er rett og slett ikke godt nok.
Den samlede spillopplevelsen er helt medioker, og jeg tviler på at noen i det hele tatt vil huske spillet om et år eller to
|
000520 | train | 4 | games | 11 | 2 | 2,011 | Et dukke(spill)hjem. | nb | p3 | Rune Håkonsen | Stacking | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/stacking | Stacking
Et dukke(spill)hjem.
Husker du sånne gamle dukker av tre, som kunne puttes inne i hverandre?
Jeg husker veldig godt at det stod noen slike matrjoskja-dukker i en hylle hos min bestemor og bestefar.
De hadde fått dukkene fra Russland, et land langt mot øst - eller så ble jeg fortalt i alle fall.
Monkey Island-skaperen Tim Schafer har med sitt spillselskap Double Fine Productions kommet med et par interessante titler de siste årene - uten helt å lykkes.
Originale spillkonsepter har de derimot mange av.
(PS.
Double Fine Productions markedsfører seg selv som "The World's most talented and bearded video game development team".
Godt å se at Schafer ikke har mista humoren i løpet av årene siden Monkey Island.)
Trist historie
En gammel stumfilm ruller over lerretet, og vi får se en fattig familie si farvel til sin far.
Han må ut å jobbe for å tjene penger til sine stakkars små.
De hører aldri fra han igjen, og barna må ut og jobbe for føden.
Og jaggu, tror du ikke de blir kidnappa?
Dermed må minstemann ut på eventyr for å redde familien.
Dette gjøres ved å utforske en fantasifull verden, som henter inspirasjon fra det viktorianske England og steampunk-estetikk.
бабушка
Det spesielle er at alle figurer du møter (inkludert deg selv) er en matrjoskja-dukke!
Hva er det, spør du?
Det er sånne tredukker som er hule på innsiden, og du kan dermed plassere mindre dukker inne i de større ("stacking" journ.
anm.).
(trykk på bildene til høyre for stor versjon)
I spillet Stacking kan du enkelt hoppe inn i dukker som er hakket større enn deg selv, og ta over deres egenskaper.
Noen kan skremme andre dukker, mens andre har ubrukelige egenskaper som å drikke te.
Tungt kamera
Jeg nevnte i stad at spillet starter med en film, som setter oss inn i spillets fortelling.
Denne filmen er alt for lang - og jeg begynte å kjede meg litt (allerede under åpninga!)
Spesielt fordi det er laget som en stumfilm - uten stemmer, med lett irriterende musikk og med mange tekstplakater.
Ikke nok med dette, disse filmene er det MANGE av i Stacking.
Etter en kort stund irriterer jeg meg over at spillet ikke lar meg spille fortellingen i spillet - jeg må se på!
Det du får lov til å gjøre er å løse puslespillene og oppgavene, det holder ikke i mine øyne.
Spillet styres i tredjeperson, et helt vanlig grep på moderne eventyrspill.
Problemet er at kameraet er lite følsomt, og figurene beveger seg i en merkverdig fart.
Jeg endte opp med å kollidere ofte, og det gikk ut over spillbarheten når spillet ba meg bevege meg forsiktig eller nøyaktig.
Selv etter at jeg justerte det som kunne justeres i menyen var det vanskelig å styre min lille matrjoskja-dukke.
Verdt pengene
Det som gjør at jeg spiller videre, er fortellingen - og all humoren Schafer og hans team har puttet inn i den.
Selv om det er en nitrist affære, går ting din vei etter hvert - om du gjør de riktige tingene selvsagt.
Alle de tullete sidefigurene, dialogen og oppfinnsomheten i oppdragene redder Stacking fra en teknisk katastrofe.
Du får mye spill for pengene, og jeg kosa meg fra start til slutt - med humoren og utfordringene.
Alle mellomfilmene la en liten demper på opplevelsen, og kamerastyringa burde blitt laget på en annen måte.
Spillet ble testet på Xbox 360, men er også tilgjengelig på Playstation 3.
Stacking kan kun lastes ned digitalt, og finnes dermed i Xbox Live-butikken og PSN-butikken.
Kommentarfeltet finner du rett under her, laster du ned spill til Xbox360 og PS3?
|
000521 | train | 5 | games | 11 | 2 | 2,011 | En variert skytefest! | nb | p3 | Alexander Fredriksen | Killzone 3 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/killzone-3 | Killzone 3
En variert skytefest!
Flerspillerdelen på nett er ikke testet og dette er derfor en vurdering av enspillerdelen alene.
Det er lov å være kresen når man er på utkikk etter et nytt skytespill, det er tross alt ikke få tilskudd til sjangeren spillbransjen kommer med hvert år.
Noen er gode, noen er midt på treet, mens andre bare er ræva.
Killzone 3 er det siste skytespillet i rekken som det er store forventninger til – og det innfrir.
Les også:
Dead Space 2 (aldersgrense 18 år)!
Må redde jordkloden
Historien starter der forgjengeren slutter.
Du tar styring over elitesoldaten Sev rett etter at antagonisten i Killzone 2, Helghast-lederen Visari, er tatt av dage.
Sev og hans medsoldater befinner seg på fiendens trappetrinn, med det som var en slem statsleder liggende død noen få meter unna, i det hele Helghast-flåten dukker opp på himmelen.
Ikke overraskende handler starten av spillet om å flykte med livet i behold.
Etter hvert som historien utspiller seg må Sev, som så mange andre spillhelter før ham, redde jordkloden og dens innbyggere fra å bli tilintetgjort av den hevnlystne fienden.
I motsetning til forgjengeren fanget Killzone 3 min interesse fra start til mål de seks timene enspillerdelen varte.
Det er få, men behagelige timer som byr på mye variasjon.
Og det er temposkifte og variasjonen som er spillets store styrke.
Som i de tradisjonelle førstepersonsskytespillene bruker du mye av tiden på å springe rundt og renske landskapet for "bad guys", men innimellom disse intense intervallene får spilleren utfolde seg med diverse utstyr, store kjøretøy og heftige bossfights.
Et snikebrett er også med og gir en frisk pust mellom slagene.
Sivile blinker
Killzone 3 er lag på lag med action i dystre og kalde omgivelser.
Noen skytespill bærer preg av å være litt mer muntre og fargerike midt i alvoret, men det er ikke snev av noe lystig i Killzone 3.
Her er det ingen morsomme undertoner, men jeg med min småmorbide humor måtte le litt av starten av spillet.
I introduksjonen, hvor man skal lære å sikte og skyte, befinner man seg i fiendens base og i fiendens drakt.
Jeg skjøt av gammel og selvlært vane på de slemme, røde pappfigurene på øvingsbanen til Helghast.
Men det viste seg å være de uskyldige, sivile blinkene man skulle treffe for å komme videre.
Greit at Helghast er onde, men det får da være måte på!
Det satt i hvert fall tonen for de neste seks timene av spillet.
Sjefsfiendene i dette spillet puslete nok til å dukke opp i en uskyldig tegneserie på NRK Super.
Puslete fiender
Grafisk sett er det mye snadder for øyet.
Vi snakker noe av det bedre vi har sett til dags dato.
Detaljene, landskapene og videosnuttene er av høy kvalitet, og lyden likeså.
Men det er øyeblikk hvor jeg føler at innpakningen er langt bedre enn innholdet.
Ikke at fortellingen og settingen man tar del i er dårlig, men videosnuttene som drar historien framover er til tider ganske slappe.
Og jeg finner det en smule ironisk at fiendens ledere er en gjeng pensjonister – gamle, grå menn som ikke er særlig skumle og ikke særlig interessante heller.
De minner mer om karikaturer, så jeg sliter med å ta dem alvorlig.
Mens sekvensene med Sev og hans medsoldater forteller om et blodig alvor og en kamp på liv og død, er sjefsfiendene i dette spillet puslete nok til å dukke opp i en uskyldig tegneserie på NRK Super.
Det er kanskje et bevisst valg av spillutviklerne for å myke opp stemningen, men for meg ble det fullstendig krasj!
Det nydelige utseende og den varierte og gode spillbarheten gjør likevel Killzone 3 til en minneverdig opplevelse.
Spillet støtter co-op på delt skjerm, men ikke over nett.
Rune Håkonsen anmeldte Killzone 2 da det kom i 2009.
Se anmeldelsen hans her!
|
000522 | train | 2 | games | 16 | 2 | 2,011 | Skal dette være et bilspill? | nb | p3 | Rune Håkonsen | Test Drive Unlimited 2 | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/test-drive-unlimited-2 | Test Drive Unlimited 2
Skal dette være et bilspill?
Helt til å begynne med må jeg presiere - jeg aner ikke om spillstudioet Eden forsøker å være ironiske, eller om de faktisk har prøvd å lage et bra spill.
Test Drive Unlimited 2 (TDU2) er på en side overraskende og omfattende, men på den andre siden er det kleint og stygt.
Allerede nå kan jeg si at du bør være "die hard"-tilhenger av forgjengeren for å få noe ut av dette.
Party in Ibiza
Med to store øyer har du god plass til å utfolde deg på i TDU2.
Dette er et åpent bilspill, som tar meg seg elementer fra rollespill for å skape en mer engasjerende spillopplevelse
Spillet starter med en kort introduksjon, hvor du velger en figur og blir introdusert til det usle livet ditt.
Du er en enkel parkeringsvakt, som har lyst på alt det gode i livet.
Og jaggu får du ikke mulighet til å jobbe deg til topps i partyverden.
Helt plutselig bestemmer en rik kjerring seg for å forbarme seg over deg, hun gir deg helt umotivert en plass i et stort tv-show om racing.
Og ja, jeg bruker ordet kjerring.
Hun er nemlig utrolig irriterende - faktisk vil jeg si at de aller fleste figurene i TDU2 er utrolig irriterende.
Kroppene er dårlig animert, ansiktene er enda verre og stemmene høres ut som de er lest inn i fylla.
Dette var knapt akseptabelt i 2004, og det er overhodet ikke greit i 2011.
Grafikken i resten av spillet overbeviser heller ikke, bilene er vakre - men omgivelsene er kun marginalt bedre ut enn forgjengeren.
Tonnevis av ting å gjøre
Så langt har jeg brukt omtrent 200 ord på å irritere meg over rammeverket for det som spillet egentlig handler om - nemlig bilkjøring.
Du kan oppnå ni forskjellige "førerkort" ved å bevise dine kunnskaper om bremsing, fartsprøver og navigering - alle delt inn i tre kategorier: "Asphalt", "Offroad" og "Classic".
Gjennom å samle biler, utforske områder og gjøre stunts samler du poeng, som brukes til å gå opp i nivå.
Dermed er det mye å gjøre i TDU2, i tillegg til oppdragene - spillet er fylt til randen med innhold.
Det hjelper ikke mye når også selve bilkjøringa er dårlig.
Ræva kontroll
Gran Turismo 5 satte en ny standard av hva vi kan forvente oss av seriøse bilspill, dette spillet når ikke GT5 opp til knehasene en gang.
Selv med alle hjelpemidler slått av (spillet reklamerer selv at dette er for seriøse bilspillentusiaster) oppfører bilene som som om de enten er A) limt til veien eller B) opphever fysikkens lover.
Greit nok at jeg setter ting på spissen her, men at jeg har i løpet av mine timer med spillet ikke klart å oppleve en mestringsfølelse på noen av bilene sier det sitt.
Mest av alt fremkaller spillet en følelse av frustrasjon i meg, det er ikke bra.
Alltid online
TDU 2 er hele tiden koblet til nett, og du kan møte andre spillere på de to øyene til en hver tid.
Du kan møte andre spillere, få nye oppdateringer og beskjeder hele tiden - det er et spennende konsept, men som dessverre utelukker mange brukere.Ikke alle konsollspillere er på nett hele tiden - det å la en viktig del av spillet være utilgjengelig når en ikke er på nett, er ikke bra.
PC-versjonen av spillet har også slitt kraftig med servere, noe som har gjort at det har vært umulig å spille til tider.
Dette er nå fikset i følge utvikeleren.
Jeg ventet meg et spennende og åpent bilspill, med en ny måte å tenke online/offline på - det fikk jeg ikke.
Min anbefaling til utvikleren Eden er å fokusere på kjøreopplevelsen og de spennende flerspillerkonseptene til neste spill.
Dette er et spill som på nær sagt alle fronter hører til i forrige tiår.
Dømmer jeg TDU2 for hardt?
Har du spilt spillet, vil vi gjerne høre fra deg i kommentarfeltet.
Spiller er anmeldt på Xbox 360, men er også tilgjengelig på PC og PS3.
|
000523 | train | 5 | games | 18 | 2 | 2,011 | Som Street Fighter på speed! | nb | p3 | Khalid Azam | Marvel vs. Capcom 3: Fate of Two Worlds | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/marvel-vs-capcom-3-fate-of-two-worlds | Marvel vs. Capcom 3:Fate of Two Worlds
Som Street Fighter på speed!
Marvel Vs.
Capcom-serien føyer seg i den lange rekken av “min helt er bedre enn din helt”-spill.
Marvel, med Stan Lee i spissen, har gitt oss kjente figurer som Hulken, Wolverine og Edderkoppmannen, mens japanske Capcom er kjent for serier som Street Fighter, Mega Man og Resident Evil.
Lange fortellinger og intrikate dramaer er lagt til side, her er det det universelle språket “gladvold” som gjelder.
I kjernen av merkevarekaoset finner vi et lysshow av et fighterspill med funksjonaliteter som både appellerer til veteraner og nybegynnere.
Et fyrverkeri av bilder
"This Game Contains Sequences with Rapidly Flashing Images".
Advarselen som dukker opp når du fyrer opp spillet, har aldri vært mer passende.
Marvel Vs.
Capcom 3:
Fate of Two Worlds er som ti nyttårsaftener og en verdenskrig presset inn på en og samme dag.
Vanligvis stiller jeg meg sterkt kritisk til personer som hevder at spill kan forårsake ADHD hos barn.
Men i dette tilfellet tror jeg faktisk Capcom syntetisk har klart å fremstille selve lidelsen.
Alt du gjør vises ekstremt godt, og skjermen din vil hate deg i all evighet.
I tråd med seriens tradisjon er det stil og presentasjon som kommer først.
Helter blir kastet veggimellom som filledukker, og de fleste angrep dekker minst halve skjermen.
Slag og spark flyter sømløst sammen inn i storslagne cinematiske superangrep, som gjør like mye skade på øyne som på fiender.
Mye lønn for lite arbeid
Spill i fighter-sjangeren handler for de helfrelste, slik som meg, om den evige jakten på mestring av grunnleggende og kompliserte bevegelser og taktikker.
Dessverre vet til og med vi som kan alle komboer og superangrep, hvor kjipt det fort blir for nye og mindre dedikerte spillere, når de skal plukke opp spaken.
Krevende tastekombinasjoner blir fort erstattet med voldelig og tilfeldig trykking.
MVC3 er, på godt og vondt, et forsøk på å gjøre noe med nettopp dette fenomenet.
Det er ekstremt enkelt å gjøre det bra, men skal du være “pro”, må du nok ta deg et par måneder fri.
Gjennom flere dybdenivåer har Capcom klart å skape et produkt som er tilgjengelig for omtrent hvem som helst.
Det hele begynner ved å komponere et lag på hele tre spillere.
Du velger mellom figurer fra begge universene, og deres roller varierer betraktelig basert på evner.
Kjemper som Hulken er åpenbart gode i nærkamp, mens mer sofistikerte personligheter som Magneto briljerer på avstand.
Når du bygger lag må du derfor tenke ut en grunnleggende strategi, og muligheter for å utnytte synergieffekten av kombinasjonsangrep og lignende.
Kontrolloppsettet er enkelt å ta i bruk, og er veldig spesialisert.
Vanlige angrep okkuperer kun tre knapper, i motsetning til seks som vi eksempelvis finner i Street Fighter-serien.
Resterende knapper har bestemte oppgaver, som å bytte figur eller å kaste fienden opp i lufta.
Slåsskjempene har store arsenal av kampteknikker, men utførelsen er lite krevende.
Halvbuer i ulike retninger etterfulgt av slagknapper er som oftest det eneste som kreves for spillets mest skadelige komboer.
Vet du hvordan man utfører en “Hadoken” i Street Fighter 2, har du allerede kommet veldig langt i mestringsprosessen.
Men misforstå meg rett, MVC3 har en ekstrem dybde, og består av lag på lag med intrikate spillmekanismer.
Det er ekstremt enkelt å gjøre det bra, men skal du være "pro", må du nok ta deg et par måneder fri.
Fordummet på en bra måte
Selv om spillbarhet bør være det store diskusjonstemaet, er det ingen tvil om at helter og heltinner er av ekstremt stor betydning i dette tilfellet.
Du kan velge mellom totalt 36 figurer, hvor man har valgt å prioritere mindre kjente figurer som MODOK og Morrigan, fremfor klassikere som Mega Man og Guile.
Disse valgene skyldes sannsynligvis muligheten til å håve inn ekstra penger gjennom strategiske utgivelser av mindre nedlastbare pakker i nær fremtid.
Marvel Vs.
Capcom 3:
Fate of Two Worlds er et meget pent og veldesignet spill.
Menyene kan være noe treige og problematiske, men dette er, i det store og det hele, bare bagateller.
I all hovedsak handler dette om vill og ukontrollerbar moro.
Det tar nok ikke mange uker før jeg vender tilbake til Super Street Fighter 4, men i mellomtiden er dette et fint avbrekk.
Du må ikke være god for a ha det gøy, men skal du bli flink kreves det allikevel en viss grad av dedikasjon.
En meget god oppskrift
|
000524 | train | 5 | games | 24 | 2 | 2,011 | Det er kun din egen kreativitet som setter grenser i dette spillet. | nb | p3 | Marte Hedenstad | Bulletstorm | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/bulletstorm | Bulletstorm
Det er kun din egen kreativitet som setter grenser i dette spillet.
Bulletstorm er et ekstremt voldelig, men totalt useriøst spill.
Voksne mennesker over 18 år må gjerne kose seg med dette spillet, men hold det unna barn.
"Killing is an artform", det mener rollefiguren Greyson Hunt i spillet Bulletstorm.
Dette utsagnet er ett av mange som setter standarden for hva du får servert i dette førstepersons skytespillet fra Epic Games og People Can Fly.
For Bulletstorm går nemlig ut på å ta livet av flest mulig folk på en så kreativ måte som mulig.
Og jeg kan bare si det med én gang - dette er et sykt, sykt spill, men dæven så kult det er!
Handlingen i Bulletstorm foregår i fremtiden.
Rollefiguren din Greyson, er ute på et realt hevntokt når han og teamet hans krasjlander på planeten Stygia.
Her kryr det av bad guys i form av hardbarka kriminelle, mutanter, kjøttetende planter og gigantiske monstre.
En ganske så koselig plass, med andre ord!
Målet er å ta hevn på en korrupt general og å komme seg av planeten som er i ferd med å bli ødelagt.
Vanvittig action
Hvis du er glad i helsprø action, så kommer du til å elske Bulletstorm.
Du har et bredt utvalg av de villeste våpen til rådighet, og det er ingen mangel på fiender du kan bruke dem på.
Du kan velge tre våpen du kan bytte mellom til enhver tid.
Hvert våpen har også en ekstrafunksjon som gjør mer skade og som ser ganske heftig ut.
I tillegg har du også en enhet på venstre hånd som kan kaste ut et slags tau, eller en pisk av energi.
Med denne kan du dra til deg fiender og gjenstander, noe som er veldig praktisk når en fiende ligger i dekning og skyter på deg.
Første gang jeg sprengte flere fiender i lufta samtidig, og teksten “gang bang” dukket opp på skjermen, lo jeg ganske så godt!
Blodsprut, gørr og løse kroppsdeler i ulike biter fyller skjermen når du lar dine våpenferdigheter utfolde seg.
Utviklerne har vært en smule kreative når det kommer til belønningssystemet i spillet.
Spillet belønner deg for å drepe fienden på syke måter.
Du får poeng for å utføre såkalte "skillshots", som kan være alt fra å skyte en kar i ballene, spidde en fyr på en kaktus, kappe av hodet eller rett og slett sprenge en fiende i filler.
Med poengene du får kan du oppgradere våpen og kjøpe mer ammunisjon.
Skillshot-systemet har fått en del kritiske røster til å heve seg.
At du blir belønnet for å drepe så groteskt som mulig er én ting, men det blir heller ikke bedre ved at "gagging reflex", "double penetration" og "gang bang" er navn på ulike skillshots du kan utføre.
Du tar kanskje referansene?
Første gang jeg sprengte flere fiender i lufta samtidig, og teksten "gang bang" dukket opp på skjermen, lo jeg ganske så godt!
Dette blir imidlertid litt i drøyeste laget for noen.
Ikke for barn!
I USA har det vært mye debatt rundt Bulletstorm etter at Fox News gikk ut med at spillet kan føre til en økning i voldtekter.
Dette utsagnet er for meg helt absurd.
Hvis du er en voksen, oppegående person, så er det ingenting i veien for å la seg underholde av Bulletstorm.
Tvert imot!
Spillet er dessuten så overdimensjonert og ekstremt at det ikke finnes et fnugg av realisme i det.
Dermed blir det ikke like forkastelig å ha det hysterisk morsomt med den sprø blandingen av vold og pornoreferanser.
MEN, hold for all del barna dine unna dette spillet!
Bulletstorm har aldersgrense 18 år av en grunn.
Flerspiller på nett
Handlingen i enkeltspillerdelen er ikke akkurat revolusjonerende, men likevel ganske underholdende.
For min del så hadde spillopplevelsen blitt enda bedre hvis det hadde vært mulighet for flerspiller i historiemodusen.
Det hadde vært vanvittig kult å gå gå gjennom dette spillet med en kompis på laget.
Vil du spille på lag med andre levende vesener må du på nett.
Du kan spille med to til fire spillere, ukjente eller venner.
Modusen kalles "Anarchy" og her skal du overleve runde på runde mot hardere og hardere fiender.
Du må også få et visst antall skillshot-poeng for å gå videre til neste runde.
Her har utviklerne gjort noe jeg synes er utrolig kult - for å få nok poeng til å vinne en runde, må du og dine lagkamerater samarbeide.
På hver runde får dere ulike utfordringer som dere MÅ utføre sammen for å få poeng.
Utfører du utfordringen alene feiler dere oppdraget.
Dette er en stilig måte å få folk til å samarbeide på, men det skal sies at dette selvsagt fungerer best når man spiller med bekjente, enn når man samarbeider med tilfeldige spillere på serveren.
Et stort minus med flerspillerdelen er at det ikke er mulig å spille sammen lokalt.
Det hadde vært fantastisk morsomt å spille sammen med kompiser som sitter i samme sofa.
Bulletstorm hadde for eksempel gjort seg godt på gutte- eller jentevorset(!) før en kveld på byen.
|
000525 | train | 5 | games | 25 | 2 | 2,011 | Helt fabelaktig! | nb | p3 | Rune Håkonsen | Kirby's Epic Yarn | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/kirbys-epic-yarn | Kirby's Epic Yarn
Helt fabelaktig!
Uvanlige spillfigurer er noe av det Nintendo har blitt berømt for i løpet av de siste 25 årene.
En italiensk rørlegger?
Mario.
Liten englegutt med sverd?
Pit.
Beintøff romdame?
Samus.
Grønnkledd eventyrhelt?
Link.
Hva med en rosa ball, som kan blåse som en orkan?
Jepp, Kirby er en usannsynlig spillhelt - og i løpet av 20 år har han vært med i nærmere 20 spill.
Særlig kjent er han ikke blitt i Europa, men med Kirby's Epic Yarn legger det japanske spillselskapet alt til rette for den rosa dotten.
Barnevennelig
I tidligere spill har Kirby vært en rosa ball, som har løpt rundt i en plattformverden.
Ikke ulik den vi kjenner fra tidlige Mario-spill.
I Kirby's Epic Yarn vandrer vår gjennom Drømmeland, der ser han noe som ligner en tomat og bestemmer seg for å spise den.
Det var ikke veldig smart.
Tomaten er en Metamato, som tilhører en ond trollmann.
Kirby blir fanget av den onde trollmannen i en magisk sokk, og her kommer spillets navn til sin rett.
Med Kirby's Epic Yarn gjør nemlig utvikleren noe så genialt som å forvandle hovedfiguren og verden rundt han til tekstiler og garnnøster.
Super(garn)krefter
I tidligere spill har Kirby overvunnet sine motstandere ved å støvsuge omtrent alt som kommer i hans vei - for så å blåse det ut igjen mot fiendene han møter.
Nå er han laget av garn, og Kirby må finne nye måter å overvinne fiendene sine.
Det åpner for kreative løsninger og morsomme spillopplevelser
- Kirby kan forvandle seg til alt fra en tanks til en fallskjerm.
Alt laget av uskyldig garn, det er et genitrekk!
Brettene er fantasifullt skapt, og du må ta i bruk knapper og tråder for å komme i mål.
For å redde lappelandet inne i sokken fra den onde trollmannen må Kirby finne syv magiske tråder, disse holder verden sammen og er nøkkelen til å overvinne hindringene som står i veien for Kirby og hans venner.
Sammen mot røkla
Ekstra artig er det å utforske spillverdenen med en venn, og i Kirby's Epic Yarn kan du spille i samarbeidsmodus.
Spiller nummer to kan ta på seg rollen som prins Fluff - de to spillfigurene har forskjellige egenskaper, som åpner for morsomt samarbeid og unike løsninger på mange av brettene.
Det er ikke mye som trekker ned på Kirby's Epic Yarn, men etter et par timer sniker følelsen av repetisjon seg inn.
Når utviklerne først har vært så kreative, hvorfor ikke gå den ekstra kilometeren?
Mot slutten av dette tøyeventyret ble jeg ikke lenger overrasket eller nysgjerrig på nye opplevelser.
Kirby's Epic Yarn er likefullt en familievennlig spillperle - mykt, koselig og morsomt.
Anbefales til spillstund med store og små
|
000526 | train | 6 | games | 1 | 3 | 2,011 | En perle av et spill! | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Puzzle Agent Episode 1 HD | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/fjoraarets-beste-ipadspill | Puzzle Agent Episode 1 HD
En perle av et spill!
Forrige uke anmeldte jeg første episode av Back to the Future HD for iPad, og det ene førte til det andre og før jeg visste ordet av det satt jeg der og spilte et spill jeg hadde svært vanskelig for å legge fra meg.
Et spill som ser ut som en tegneserie og føles som en dobbelvisning av Twin Peaks og Fargo:
Puzzle Agent HD!
FBIs beste mann
Handlingen er helt fantastisk absurd og særamerikansk:
En viskelærfabrikk i en by kalt Scoggins i Minnesota stenges uten forvarsel, og ingen skjønner noen ting.
Bortsett fra at fabrikken leverer viskelær til det hvite hus, noe som fører til førsteprioritet hos FBI.
De sender sin beste mann på saken, nemlig Nelson Tethers (MEG).
Deilige puslespill
Puzzle Agent er, som tittelen tilsier, et spill hvor hindringene består av puzzles.
Eller puslespill, da.
Hvis vi alle sammen kan forstå puslespill som dette, hentet fra Wikipedia:
"...å sette sammen biter eller å løse oppgaver for å komme fram til et helhetlig bilde eller et svar.
(...) Ordet puslespill kan i videre forstand også brukes om alle andre typer pusleoppgaver som består i å løse et problem, et mysterium eller en gåte med flere biter eller deler."
Nelson Tethers er nemlig FBIs beste puzzle agent, og den eneste som kan løse de kryptiske gåtene ethvert forsøk på å nærme seg viskelærfabrikken møtes med.
Bjorn og Svenz
Omgivelsene består av snøkledte vidder, spredt skog og innsjøer; dette er det nærmeste våre emigrerende forfedre kom sitt opprinnelige land, og derfor er det en god del norske referanser i Puzzle Agent.
En hemmelig forening kalt Brorskap av Skogen og en mildt sagt spesi type kalt Bjorn er blant attraksjonene i Scoggins....
Kom deg til App Store
Er du glad i pek-og-klikk, bør du ikke vente.
Puzzle Agent er en sekser, en perle av et spill, og det slutter ikke der.
Dette er nemlig del én av to deler, og del to er varslet vår/sommer 2011.
Nå er det snart vår, og du bør ha gjort unna del én før del to kommer.
Puzzle Agent er skapt i samarbeid med tegneserieskaperen Graham Annable, og spillets utseende kommer helt og holdent fra Annables serie Grickle.
Denne kombinasjonen av tegneserie og iPadspill viser seg å være noe så enkelt som perfekt, og her kommer min titt i spåkula:
Denne gjengen, som blant annet består av utbrytere fra LucasArts, holder for tiden på å lage The Walking Dead-spillet.
I samarbeid med The Walking Dead-skaper Robert Kirkman.
Og det kommer til å kjempe om pallplassering som beste iPad-spill i 2011.
Sammen med Puzzle Agent 2.
Puzzle Agent finnes også for Windows, Mac OS X,WiiWare og iPhone.
|
000527 | train | 5 | games | 3 | 3 | 2,011 | Finn frem tigerøyet! | nb | p3 | Khalid Azam | Fight Night Champion | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/fight-night-champion | Fight Night Champion
Finn frem tigerøyet!
EA Sports Fight Night-serie har i de siste åtte årene gradvis begynt å etablere seg som nisjens gjeldende institusjon.
Utgangspunktet for et godt onlinemiljø er fenomenalt.
Den femte utgaven av Champion bygger videre på merkevarens nokså gode rykte, og kan skryte på seg en bokserstall på over femti lisensierte utøvere.
I tillegg til en stor mengde moderne machomenn som jeg aldri har hørt om, får vi også klassikere som Mike Tyson, Muhammed Ali og publikumsfavoritten Butterbean.
Realisme i høysetet
Min grunnantagelse er at boksing ikke akkurat er den mest appellerende sporten her til lands.
Navn som Brækhus og Klemetsen er velkjente, men sendetiden er ganske begrenset og proffboksing er til og med forbudt.
Personlig har jeg sett et par kamper og dokumentarer, men er, slik som med idrett generelt, lite interessert.
Når det kommer til digital boksing er min entusiasme noe større, og jeg har vært borti alt fra det lite virkelighetstro premisset i Punch Out til tidligere Fight Night-titler.
EA Sports sikter som vanlig på realisme og treffer ekstremt godt.
Dette er ikke spillet for de som vil sende motstanderen i taket med super-uppercuts, men noe for deg som brenner for selve sporten.
Fight Night prøver nemlig å holde det meste intakt.
Grafikk, fysikk og animasjoner er strålende.
Noen slag treffer som kanonkuler, mens andre streifer av motstanderes svette og friksjonsløse kropper.
Det ser skikkelig vondt ut, og du får fort sympati for de slitne og mørbankede bokserne.
Realismen handler ikke bare om grafikk, men også dynamikk.
Svake slag, bomming og klemming er helt vanlig.
Du blir fort sliten og adopterer som spiller en helt ny mentalitet.
For meg var dette en forbausende overgang, og jeg forstår endelig hvorfor boksere gjør mange av de tilsynelatende kjipe tingene de gjør i ringen.
Verdens beste opplæring
Fight Night Champion gjør noe relativt unikt gjennom introduksjonen av en helt ny form for enspillerkampanje, døpt Champion-mode.
Fortellingen rulles i gang første gang du skrur på spillet, og involverer et relativt klisjéfylt Hollywood-plot, som samtidig fungerer som tidenes beste snikopplæring.
Du følger den unge boksekometen Andre Bishop gjennom en velprodusert, men billig fortelling om edle verdier, korrupsjon og skitne triks.
Handlinga er enkel og forutsigbar, men allikevel en god motivator for oss som ikke bryr oss noe særlig om sporten.
Den absolutt beste kvaliteten ved Champion-modusen, er at det i bunn og grunn er et innføringskurs i spillets mekanismer.
Du støter på ekstremt karikerte fiender, som eksempelvis bare går etter kroppen, eller har verdens hardeste uppercuts.
På denne måten har hver kamp et spesifikt “læringsmål”, som hvordan man skal bekjempe en defensiv fiende, eller en som har overlegen utholdenhet.
Kampsystemet baserer seg på seks grunnleggende slag, som både kan utføres med den høyre analoge spaken og knappene.
Skrått nedover til høyre vil resultere i en høyrehåndsuppercut, mens en bevegelse til venstre produserer en venstre hook.
På papiret er dette ekstremt enkelt, men å bli vant til det hele tar minst en time eller to.
Gode online-muligheter
Fight Night Champion har en rekke tilgjengelige moduser, men spør du meg er Champion og Online det eneste man trenger.
Online-modusen er ekstremt velutvikla, og inkluderer et typisk utviklingssystem basert på erfaringspoeng.
Du spiller med en selvskapt bokser, og etterhvert som erfaringspoengene ruller inn, kan du spesialisere ham i ulike evner.
Kalasets mest imponerende funksjon er muligheten til å lage “gyms”.
Dette er spillerskapte bokseklubber, som tilsvarer klaner eller laug.
Mulighetene er mange, og man kan blant annet trene sammen på hjemmebane, eller duellere rivaliserende klubber.
I menyene dukker det stadig opp beskjeder om resultater mellom ulike spillere, og online-statusen til regjerende mestere.
Utgangspunktet for å skape et godt online-miljø er med andre ord fenomenalt.
For spesielt interesserte
Fight Night Champion er kvalitet fra ende til annen.
EA har tydelig lagt inn mye tid og energi, og dette vises godt.
Grafikk og spillbarhet, så vel som lydspor, er fullt av både punch og sjel.
Det er utrolig godt å få inn en uppercut, selv om det gjør minst like vondt å selv bli truffet.
Men uansett hvor godt produktet er, koker det til slutt ned til hvor glad du er i boksing.
Enspillermodusen vil være en ok underholdningskilde for de fleste, men alt i alt er ikke dette alene verdt pengene dine.
Elsker du derimot boksing er det absolutt ingen grunn til ikke å plukke det opp så fort som bare mulig.
Anmeldelsen er basert på Xbox360-utgaven, og Fight Night Champion er i salg fra og med i morgen, 4.mars 2011.
Har du trua på online bokseklubber?
Eller spiller du fortsatt Punch-Out?
Bruk kommentarfeltet vårt!
|
000528 | train | 5 | games | 8 | 3 | 2,011 | Du blir garantert hekta på dette spillet! | nb | p3 | Marte Hedenstad | Dragon Age II | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/dragon-age-ii | Dragon Age II
Du blir garantert hekta på dette spillet!
Forventningene har vært store til oppfølgeren av Biowares spillsuksess fra 2009, Dragon Age: Origins.
En episk historie, interessante rollefigurer og et bedre kampsystem enn i forgjengeren er noe av det Dragon Age II har å by på.
Og du kan si hva du vil, men jeg ble i alle fall fullstendig hekta på dette spillet!
I Dragon Age II blir du kastet ut i historien med det samme du starter spillet, når demoniske fiender strømmer over Ferelden og byen Lothering.
Din figur prøver å rømme fra den mørke hærskaren med familien sin og blir øyeblikkelig kastet ut i en intens kamp for livet.
I motsetning til Dragon Age:
Origins kan du ikke velge hvilken rase du vil være, men du kan velge hvilket kjønn og hvilken klasse du ønsker å være.
Enten du er en mann eller en kvinne som er magiker, kriger, eller tyv, så er figuren din uansett mennesket Hawke.
Kreativ historiefortelling
Som Hawke rømmer du til byen Kirkwall der du begynner å jobbe deg opp til å bli en mektig person.
I Kirkwall og resten av verden lider magikere under tempelriddernes harde hånd.
I løpet av spillet må du gjentatte ganger ta stilling til hvem sin side du ønsker å være på, og det er ikke alltid lett.
Dragon Age:
Origins fikk mye skryt for sin historiefortelling, og hvis du likte det første spillet så kan jeg fortelle deg at oppfølgeren ikke er noe dårligere.
Jeg synes Bioware har vært ganske så kreative også denne gangen.
Historien i Dragon Age II fortelles nemlig gjennom frampek - eller rettere sagt, handlingen du utspiller er en historie som blir gjenfortalt.
Cassandra fra den religiøse Chantry-ordenen prøver å finne ut sannheten om den sagnomsuste Champion, som altså er din rollefigur, og historien fortelles av dvergen Varric.
Dette er en interessant måte å fortelle en historie på.
Og siden jeg allerede visste at min rollefigur skulle bli til noe stort, så ga det meg følelsen av at oppdragene jeg gjorde faktisk var viktige.
Jeg ble også veldig spent på hva som var så spesielt med min rollefigur.
Dette drev meg til å spille videre for å finne ut mer av historien.
Alt i én by
I motsetning til Dragon Age:
Origins der du hadde et helt kontinent å boltre deg på, er byen Kirkwall base for alt som skjer i Dragon Age II.
Her følger vi Hawke sin utvikling over ti år.
Det er både fordeler og ulemper ved at det meste i spillet foregår i samme by.
Det positive er at dette gir oss muligheten til å bli godt kjent med byens ulike figurer og deres historier.
Jeg synes det er interessant å se hvordan ting utvikler seg over tid, og jeg fikk en følelse av at de ulike oppdragene jeg gjorde betydde noe.
Jeg synes nok likevel at det blir litt for lite variasjon i spillet på grunn av dette.
For selv om mange oppdrag bringer deg ut på lengre eventyr utenfor byen, så er det lite forandring i omgivelsene.
Når du går på tokt gjennom det som ser ut som den samme undergrunnen eller grotten du har vært gjennom ti ganger før, så blir det ikke like spennende.
Da hjelper det ikke at omgivelsene på sin side ser utrolig bra ut.
Heldigvis så er selve historien i spillet så interessant at dette ikke gjør så mye.
Jeg hadde problemer med å legge fra meg spillet fordi jeg var så spent på hva som skulle skje videre!
Fantastiske lagkamerater
Som i Dragon Age:
Origins er du ikke alene på dine eventyr.
De gode figurene var noe av det som gjorde det forrige spillet så utrolig bra, og Dragon Age II skuffer ikke.
I løpet av spillet møter du flere gode rollefigurer som du kan få med på laget.
Enten du møter en bitter alv, en jovial dverg eller kanskje en forførerisk fristerinne - alle har interessante historier og personligheter.
Det er en fryd å høre på hvordan medlemmene i gruppa prater sammen, småkrangler og erter hverandre.
Hvordan du samhandler med laget ditt og andre du møter har noe å si for hvordan Hawke utvikler seg.
Er du aggressiv, vittig eller diplomatisk?
Måten du snakker med andre er med på å forme Hawke sin personlighet og måten rollefiguren din tiltaler andre.
Det er ikke snakk om at valgene du tar enten er gode eller dårlige moralsk sett, men du kan altså velge om du ønsker en vennlig, morsom, eller aggressiv dialog.
Selv landa jeg ofte på de vittige svarene, og Hawke lirte dermed ofte av seg sarkastiske fraser.
Alle disse valgene gjorde at jeg fikk et mer personlig forhold til spillfiguren, slik at Hawke ble en figur jeg faktisk brydde meg om.
Mange muligheter
Du kan til enhver tid ha tre figurer med i mannskapet ditt av gangen.
Hvordan du setter sammen gruppen din er viktig for hvor godt du klarer deg mot de ulike fiendene du møter i spillet.
Skal du ha magikeren eller krigeren med på laget?
Uten en standhaftig kriger som kan holde på motstanderens oppmerksomhet, eller en figurer som gjør skikkelig skade per sekund, så kan du få problemer.
Alle de ulike klassene har noen heftige ferdigheter på lager som åpnes opp med poeng du får når du går opp et nivå.
Hvis du ønsker det kan du også etter hvert oppgradere ferdighetene du tilegner deg.
Du får også poeng du kan benytte til å forbedre din styrke, smidighet, magi, list, viljestyrke og helse.
Når du velger ferdigheter for de ulike figurene dine så er det viktig å følge med på hvilke muligheter du har for å kombinere de dem med de forskjellige klassene.
Du kan nemlig få figurene dine til å samarbeide for å få til noen heftige komboer i kamp.
En magiker kan for eksempel få muligheten til å fryse ting til is.
Hvis en kriger har det rette talentet kan han da knuse den fryste fienden.
Det er flere slike kombinasjoner som ser ganske så fete ut, og som gjør mye skade, ikke minst.
Dette er et veldig stilig element i spillet som spriter opp kampene og spillopplevelsen.
Forbedret kampsystem
Det mangler ikke på action i Dragon Age II.
Det er nok av fiender å ta av og vi får servert en rekke intense kamper i spillet!
Som i DAO er blodsprut en del av pakka noe som blir strålende demonstrert i spillets mange filmsekvenser.
Kampsystemet i Dragon Age II har gjennomgått en stor forbedring fra forløperen.
Tregheten i det forrige kampsystemet er borte.
Nå har vi fått et intuitivt system med en øyeblikkelig reaksjonsevne.
Når du trykker på en knapp så utføres handlingen med én gang uten at du trenger å vente de pinefulle sekundene først.
Dette gir en mye større flyt i kampene enn tidligere, noe som er utrolig deilig.
De datastyrte figurene du har på laget er også en del smartere enn tidligere.
Du kan sette opp en generell taktikk for figurene dine som gjør at de klarer seg godt i selv de tøffeste sammenstøt.
Dermed kan du fokusere på den karakteren du har kontroll over akkurat da.
Dette er en svært effektiv måte å slåss på.
Hvis du har behov for det så kan du sette slagsmålet på pause for å gi ordre til de forskjellige figurene, som de utfører med det samme du starter spillet igjen.
Jeg synes dette kom godt med når kampene ble såpass tøffe at jeg følte at jeg trengte større kontroll.
Bioware har med dette laget et kampsystem som er en herlig blanding av strategi og action, som burde gjøre de fleste fornøyde!
Kameraet i spillet er forandret fra slik vi så det i Dragon Age: Origins.
På PC-versjonen har kameraet et fugleperspektiv, men du kan ikke flytte kameraet rundt slik som i DAO.
Her er det fiksert på figuren du kontrollerer.
Dette er en historie du ikke vil gå glipp av!
Figuren din kan imidlertid se seg rundt og du kan zoome inn og ut.
Jeg synes dette stort sett fungerer veldig bra, bortsett fra noen ganger når man er inne.
Da hender det at ting som stolper og lignende kommer i veien for det man ønsker å angripe.
Mye god underholdning
Det er ikke lett å hoppe etter Wirkola, og det var nok heller ikke lett for Bioware å følge opp Dragon Age: Origins.
Heldigvis innfrir Dragon Age II forventningene!
Jeg klarte omtrent ikke å legge fra meg spillet.
Med en hel haug med oppdrag og sideoppdrag, intense kamper og en spennende historie, så byr Dragon Age II på mange timer med god underholdning.
Dette er et eventyr du ikke vil gå glipp av!
Spillet ble testet på PC.
Dragon Age II har aldersgrense 18 år.
|
000529 | train | 5 | games | 9 | 3 | 2,011 | Et særdeles sprekt bilspill! | nb | p3 | Birger Vestmo | MotorStorm: Apocalypse | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/motorstorm-apocalypse | MotorStorm:Apocalypse
Et særdeles sprekt bilspill!
OBS:
Dette er en anmeldelse av enspillerdelen!
Flerspillerdelen er ikke testet.
Serverne har kun vært åpne i et begrenset tidsrom, hvor denne anmelder ikke hadde anledning til å spille.
Mens de to første MotorStorm-spillene var lagt til ørken og jungel, foregår MotorStorm:
Apocalypse i en by rammet av jordskjelv.
Det er en frisk måte å skape variasjon på, for banene er i stadig forandring mens du kjører.
Bygninger faller, broer raser og veidekket sprekker opp.
Det går ikke lang tid før jeg er hekta, for dette er et særdeles sprekt bilspill!
Tre tøffe førere
Nytt i Apocalypse er at banene bindes sammen av en liten historie, der du spiller tre figurer.
Du deltar i en tredagers MotorStorm-festival, der du starter som The Rookie, går videre som The Pro, og ender opp som The Veteran.
Jeg liker måten historiene fortelles på, gjennom små, tøffe animerte sekvenser.
Både banene, motstanden og plasseringskravene øker etter hvert.
Det gjør også motstanden fra kriminelle gjenger i gatene, og en privat militærstyrke som skyter på deg fra helikoptre.
Boost deg til topps!
Mange av elementene er videreført fra de to første MotorStorm-spillene.
Du kan kjøre ulike kjøretøy, fra motorsykkel til monstertruck.
Noen er nye, noen er gamle kjenninger.
Alle har en boostfunksjon, som bare kan brukes litt av gangen, ellers eksploderer du.
Boosten kan nedkjøles ved å kjøre gjennom vann, eller med luftmotstand i lange hopp.
Så er det om å gjøre å oppnå en viss plassering for å komme videre.
Underholdende krasj
Fart er selvsagt en viktig faktor, og fartsfølelsen er knallgod.
Men forbered deg på å krasje ofte!
Det er en trillion hindringer å treffe på i dette spillet, og ofte hjelper det ikke å vite om dem på forhånd heller.
Kjøretøyene har en tendens til å styre litt vilkårlig.
Heldigvis tar det ikke mange sekundene før du er i gang igjen, uten å ha mistet så mye tid.
Ødeleggelsene som et krasj forårsaker kan også være god underholdning!
Imponerende detaljrikdom
Banene foregår i og rundt byen, både i sentrum, under sentrum, over sentrum, i havneområdet og forstedene.
De er gode, utfordrende og varierte.
Alle omgivelser i dette spillet er ødelagt av det pågående jordskjelvet, og detaljrikdommen er imponerende.
Den morsomste og mest spektakulære banen, er den som går over og gjennom skyskrapere, som står og støtter seg inntil hverandre.
Noen ørsmå innvendinger
Innvendinger?
Det kule soundtracket, besørget av blant andre Klaus Badelt og DJ Shadow, blir raskt skrudd av.
Det blir faktisk for mye lyd!
Noen av baneødeleggelsene føles repeterende etter gjentatt spilling.
Ved splitscreen i two player har jeg merket noen tilfeller der frameraten går nesten i stå.
Og jeg vet ikke hvor kult jeg synes det er at man kan pløye ned folk i gatene.
Men MotorStorm:
Apocalypse er likevel et supert racingspill.
Vilt, rått og morsomt!
OBS:
MotorStorm:
Apocalypse er 3D-kompatibelt, noe jeg dessverre ikke har utstyr til å teste.
|
000530 | train | 4 | games | 15 | 3 | 2,011 | Moro med nostalgi. | nb | p3 | Torfinn Borkhus | Asteroids Classic | https://p3.no/filmpolitiet/category/spill/asteroids-classic | Asteroids Classic
Moro med nostalgi.
...er, som tittelen tilsier, dagens klassiker.
Asteriods skulle vel være kjent for de fleste, og spillet består av en liten trekantet sak midt på en stor svart skjerm som må skyte i filler store og små asterioder for å overleve.
Anarkisten, tradisjonalisten og den venstrehendte
Tilrettelagt
Du har tre forskjellige måter å styre romskipet på, og her har utvikler C&K Productions tatt hensyn til alle slags iPadbrukere;
Anarkisten - den som liker å trykke hvor som helst på skjermen.
Tradisjonalisten - den som liker å ha retningstastene til venstre og skyteknappene til høyre.
Den venstrehendte - trad.-oppsettet kommer med et speilet alternativ for den venstrehendte.
Ikke så lang levetid
Klassikeren har blitt respektfullt overført til den trykkfølsomme skjermen, og selv om det ikke akkurat har evnen til å fenge særlig over lengre tid, er det moro med nostalgien.
Asteriods Classic finnes på iPhone, iPod Touch og iPad.
Anmeldelsen er basert på iPadversjonen.
|