Datasets:

ltg

/

norec

like 0

706501

train

stage

SHOW: Svartnissen har fått en herlig pubertal sønn, julenissen er fanget i et dataspill og kona vurderer å forlate meg til fordel for Reinsdyret Rudolf. God jul!

nb

sa

Leif Tore Lindø;Kristian Jacobsen

Julejubel for Svartnissen & sønn

https://aftenbladet.no/i/p68Pxj/

Julejubel for Svartnissen & sønn SHOW: Svartnissen har fått en herlig pubertal sønn, julenissen er fanget i et dataspill og kona vurderer å forlate meg til fordel for Reinsdyret Rudolf. God jul! Barnas Store Julerevy: «Svartnissen & sønn». Med: Christian Eriksen, Kristian Arntsen, Hans Petter Jørgensen, Ove Storland og Ole Christoffer Ertvaag. Musikk: The Vidar Kenneths. Sted: Sola Kulturhus. Spilletid: 65 minutter. – Ok, unger. Nisseshow for ørtende gang. Nok en gang vil Svartnissen - julas onde kaptein - ødelegge feiringen. Dere kjenner drillen. Hva er dommen fra en ni-åring og en tretten-åring? – 10 og 14! – Sorry, 10 og 14. Hva sier dere? Ungdommen på 14 først. – Veldig bra show. Det er kult at de gjør det så avansert. Den svære skjermen med dataspillet var stilig. – Det var den. At de legger mye i det, gjør det skikkelig og utvikler konseptet er et stort pluss. Årets scenografiske nyvinning er jo denne skjermen der de har laget et dataspill. Skuespillerne hopper inn og ut av dette spillet, og inn og ut av skjermen. Det er en ganske krevende timing-oppgave som de stort sett fikser veldig godt. En slags slapstick 2.0. – Ka 2.0? – Moderne. Digitalt. Next level shit. – Du sa shit, pappa! – Det er lov å si shit i en kunstnerisk sammenheng. – Historien blir jo tynnere for hvert år, uten at det gjør noe. I år har Svartnissen fanget Julenissen inni et spill - Svartnite - og de andre nissene må redde ham ut. Historien betyr jo ingenting, for her handler det om å spille ut en rekke sketsjer, framføre knusktørre ordspill, synge, rope, litt slapstick og å legge inn voksenreferanser. I år har de for eksempel en frisk passasje med forklaringen på hvordan sønnen til Svartnissen ble unnfanget i en kornåker i Trøndelag. En frekk liten venstre-hook rett i trine. – Du mener tryne? – Nettopp. V som pusher 40 ler av noe, dere på 9 og 13... – 10 og 14! – Jajajaja, dere ler av andre ting. Balansen mellom barneløye og voksenløye fant de for mange år siden, og den er fremdeles veldig god. Musikken fra The Vidar Kenneths er - som alltid - sjarmerende og god. Uttrykket passer showets miks av skranglete indierock-teater og stramt registrerte lek med effekter. – Ohhh, den formuleringen er du sikker veeeeldig fornøyd med, pappa. Veeeeldig kunstnerisk sammenheng. – Klabb igjen, ellers må du gå hjem. – Han var løyen han ungdommen. – Mhm. Ole Christoffer Ertvaag, en av disse som er naturlig løyen. Svartnissens tenåringssønn, som Ertvaag spiller, er kanskje den beste birollen vi har sett i dette juleselskapet siden...Piken med svovelstikkene? Det har vært flere gode, men i denne forestillingen sitter vi bare og venter på at han skal komme inn. Ertvaag var noen moves her som er ubetalelige. Han over- og underspiller samtidig, er herlig keitete i all sin emo- og hiphop-prakt. Å lage humor av ungdom er fryktelig vanskelig, men her har de jobbet fram en nydelig figur. Ole Christoffer Ertvaag er strålende i rollen. – Det var sykt løye da han ikke fikk med seg hva folk sa hele tiden. – Absolutt. Repetisjon er en av humorens mødre. Folk som har sett dette før vil kjenne igjen veldig mye. Postmannen, for eksempel. – Men det var litt for lite «ka då for». – Helt enig. Postmannens oppgave skal jo være å bli frustrert over de stadige «ka då for»-spørsmålene. En liten skuffelse. Årets show er - synes jeg - litt ujevnt. Knallmorsomt når de treffer, men også litt seigt noen steder. – Helt uenig, pappa. Jeg lo mye og ofte, både av Kissa Nissemanns julesanger, av Rudolf og han ungdommen. Nordpolens kulturmønstring var bra. – Ja, jo, ok. I denne timen av ujevnt skuespill, fiffige påfunn, løgne sanger, ordspill og jule-halloi er det mye godt stoff. Kanskje ble det litt mye inn og ut av den skjermen, men alt i alt holder nissene på Sola høyt nivå i en sjanger de omtrent har laget selv. Vi må konkludere. Du først, min kjære kone. – Jeg synes dette er enormt bra. En fin tradisjon, veldig morsomt og godt laget. Seks! – Ehhh... ungene, kjære... – Dust! Terningkast seks. Bare å se Rudolf gå over scenen... – Akkurat. Du ville forlatt meg for én kveld med Rudolf. – Jeg ville forlatt deg for langt mindre enn....ahh, glem det. – Jeg synes det gikk litt tregt i starten. Det første kvarteret - etableringen - er litt slapt redigert og regissert. Resten er fornøyelig pluss. Unger? Du på 9 først. – Jeg er 10! Femmer. Veldig bra, som alltid. – Ungdom? Du synes sikker det var teit med han som spilte ungdom? – Nei, det var dritløye. Og jeg kan si drid, i en kunstnerisk sammenheng. Men jeg vil ikke dømme folk med terningkast. – Seriøst? Her har du muligheten til å knuse drømmer og legge karrierer i grus! I en kunstnerisk sammenheng, selvsagt. – Jeg nekter! – Dagens ungdom... Da sier vi det sånn at familien som enhet gir en femmer, med visse indre stridigheter og nyanser. – Og en pappa som tror han er smart fordi han sier «kunstnerisk sammenheng». – Å, klabb igjen! DE MED HUMORISTISK SANS KAN PRØVE SEG VIDERE PÅ DISSE:

706502

train

screen

FILM: Keira Knightley og Dominic West er gode i «Colette», men filmen blir likevel litt for tam og overtydeleg.

nb

sa

Jan Zahl

Kostymedrama om seksuell og menneskeleg frigjering

https://aftenbladet.no/i/Ql40PA/

Kostymedrama om seksuell og menneskeleg frigjering FILM: Keira Knightley og Dominic West er gode i «Colette», men filmen blir likevel litt for tam og overtydeleg. Colette Sjanger: Drama. Med: Keira Knightley, Eleanor Tomlinson, Dominic West. Regi: Wash Westmoreland. USA, 2018. 1 time, 51 minutt. «Colette» handlar om det som skulle bli ei av Frankrikes største forfattarar gjennom tidene, Sidonie-Gabrielle Colette (1873 – 1954). Men det skjedde mot dei fleste odds. Sånt blir det gjerne fantastiske livshistorier av. Og filmar. Keira Knightley spelar den unge, landsens jenta som lar seg forføra av den langt eldre levemannen Willy (Dominic West). Ho flyttar med han til Paris, der Willy lever av å gi ut bøker og artiklar som han har folk til å skriva for seg, som i ein skrivefabrikk. Willy tar med seg si unge, vakre kone ut i dei parisiske salongane, der det er ganske fri flyt både av alkohol, store ord, store personlegdomar og seksualmoral. Colette er i utgangspunktet ikkje så imponert, blant anna når ho innser at ektemannen på ingen måte er blitt monogam av å gifta seg. Men så begynner altså Colette å skriva - av Willys tvang og pengemangel - bøker om ei ung landens jentes barndom, oppvakning - og romanser. Bøkene om «Claudine» blir ein hit, paret blir berømt - men bøkene er publisert under hans namn. Men nå har også Colette fått smaken på det frie livet, og filmen handlar ikkje bare om å bli forfattar, men også om å vakna opp og mognast som menneske. Det handlar om ei kvinne som også blir tiltrekt av andre kvinner, om kjønnsidentitet og flytande grenser mellom mann og kvinne. Alt dette skjer ganske glatt og friksjonsfritt, trass i at det må ha vore eksplosivt materiale. Knightley og West briljerer begge i rollene sine, det heile er flott filma og fortalt, understreka av «Downton Abbey»-aktig symfonisk musikk som bidreg til at du aldri skal vera i tvil om når det er dramatisk og når det er harmoni. Det blir litt for overtydeleg for min smak, litt for glatt kostymedrama, litt for velmeinande. Med fare for å framstå som ein mann frå 1895 og sitera Willys dom over Colettes første romanmanuskript: Det blir liksom litt for lite framdrift, litt for mange adjektiv. Interessant nok var det forrige veke premiere på ein annan film som også handlar om ei kvinne som skriv bøkene mannen hennar får æra for - ein film som er hakket meir moderne, hakket meir subtil. Sjå «The Wife» og «Colette» og samanlikn sjølv.

706503

train

music

Denne måneden ville han fylt 70 år.

nb

sa

Geir Flatøe

Siste sanger fra soulens redningsmann

https://aftenbladet.no/i/9mw3Ql/

Siste sanger fra soulens redningsmann Denne måneden ville han fylt 70 år. Charles Bradley: "Black Velvet" (Daptone/Border) Charles Bradley døde av magekreft i fjor, 68 år gammel. Dermed endte den kronglete karrieren med bare tre plater. Nå kommer likevel en fjerde med sanger som ikke fikk plass på de andre. I 2001 ble plateselskapet Daptone etablert i Brooklyn, med mål om å gjenopplive soulen og fønken fra 60- og 70-tallet. Det klarte de ved hjelp av Charles Bradley og Sharon Jones, to sangere som hadde ventet et langt liv på en sjanse. Nå er begge døde, men målet ble nådd. Platen åpner med "Can't fight the feeling", som viser hva Bradley var god for. "I feel a change" er en intens ballade av beste merke, mens "Luv Jones" er en fønky duett med LaRose Jackson. Bradley gjør også sanger fra Nirvana, Neil Young og Rodriguez til sine. Som James Brown-imitator opptrådte han under navnet Black Velvet. Her er navnet blitt en gripende instrumental han aldri fikk satt vokal til, og nå er det for sent. En sammensatt avskjed, men bunnsolid og med herlige høydepunkt. Beste spor: "Can't fight the feeling", "I feel a change", "Stay away".

706504

train

screen

Lara (15) har to mål: å bli en topp ballerina, og å endelig bli «ekte» jente. Men er de to målene forenlige?

nb

sa

Elisabeth Bie

Sterkt om transkjønnede ambisjoner

https://aftenbladet.no/i/P3JBb6/

Sterkt om transkjønnede ambisjoner Lara (15) har to mål: å bli en topp ballerina, og å endelig bli «ekte» jente. Men er de to målene forenlige? Girl Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Belgia/Nederland 2018. Regi: Lukas Dhont. Manus: Lukas Dhont og Angelo Tijssens. Skuespillere: Victor Polster, Arieh Worthalter, Oliver Bodart, Katelijne Damen, Valentijn Dhaenens, Alice de Broqueville, Magali Elali, Tijmen Govaerts. Lengde: 1 time 45 min. Aldersgrense: 12 år. En film om transkjønnhethet som ikke handler om fordommer og diskriminering fra omverdenen. Er det mulig? Absolutt. Og «Girl» gir et tankevekkende og rørende innblikk i en tenårings kamp og sjel, som er relevant langt utover kjønnsidentitet. Og den er basert på virkelige hendelser. 15 år gamle Lara (Victor Polster) vet at drømmen om å bli ballerina og jente krever krever knallhard innsats, mot og tårer. Men Lara er villig til å gi det som trengs for å bli den hun drømmer om å være. Historien starter da Lara, faren og lillebroren Milo ankommer ny by. De har forlatt hjemstedet for at Lara skal få muligheten til å utdanne seg på en av landets aller beste ballettskoler. Hittil har hun danset som gutt. Nå skal hun danse jenteballett. Talentet er utvilsomt, men Lara har mye å ta igjen. Lang kjønnsskifteprosess Samtidig gjennomgår hun en prosess mot å bli «ekte» jente, med operasjon som det endelige målet. Før det kan skje, venter lang tid med hormonbehandling. Lara er på offensiven. Men utålmodig. Hun vil ha bryster nå! Faren er verdens mest forståelsesfulle, det samme er psykologen hennes, samtidig som de hele tiden prøver å holde Laras forventninger på bakkenivå. Medelevene er tolerante og åpne. Hva kan gå galt? Dokumentarisk stil Kamera følger Lara i den hverdagslige skyttetrafikken mellom hjemmet, toget, skolen, treningen, garderoben, legen og psykologen. Viser framgangen, men også hva den koster. Og drypp av sår motgang og ubalanse. Et følsomt og nydelig portrett av en ekstremt ambisiøs, men veldig privat tenåring pensles ut: Lara har ingen nære venner, og har aldri vært forelsket. Målet er alt. Er Laras ambisjoner også hennes største hindring? Unge Victor Poster gjør en helt formidabel rolletolkning som Lara. Hans spill og utseende bidrar stort til filmens stemning og troverdighet, særlig når ting mot slutten ikke går helt som Lara drømmer om. Filmen er også nydelig fotografert, og har noen virkelige imponerende ballettscener.

706505

train

screen

På overflaten er «Sorry to bother you» en kul og morsom satire om unges kamp på arbeidsmarkedet. Men den sparker også mørkt og beskt mot kynisk kapitalisme og rasisme.

nb

sa

Elisabeth Bie

«Get out»-inspirert satiregodbit

https://aftenbladet.no/i/4dkV96/

«Get out»-inspirert satiregodbit På overflaten er «Sorry to bother you» en kul og morsom satire om unges kamp på arbeidsmarkedet. Men den sparker også mørkt og beskt mot kynisk kapitalisme og rasisme. Sorry to bother you Sjanger: Komedie/Sci-Fi. Nasjonalitet: USA 2018. Regi og manus: Boots Riley. Skuespillere: Lakeith Stanfield, Tessa Thompson, Jermaine Fowler, Omari Hardwick, Terry Crews, Danny Glover, Steven Yeun, Armie Hammer. Lengde: 1 time 50 min. Aldersgrense: 12 år. Kinopremiere: 23. november. Du er blakk, og skylder penger over alt. Du får jobb, men lønna er ikke til å klare seg på. Før du plutselig knekker koden. Du blir forfremmet, får fet lønn, og blir invitert på de heftigste festene. Så oppdager du at jobbens innhold strider mot dine moralske og empatiske prinsipper. Hva hadde du gjort? Cassius Green er mannen som havner oppi dette dilemmaet. Takknemlig for endelig å ha fått jobb som telefonselger, deltar han på bedriftens «inspirasjonsmøter». Ting går seg til. Å bli forfremmet til superselger er som å ta skrittet opp i paradiset, selv om det betyr at han må svikte sine streikende kamerater. Men den nye jobbens innhold strider ikke bare mot Cassius’ eget moralske kompass, det skaper også gnisninger mellom ham og kjæresten Detroit, som er kunstner og politisk aktivist. Komplekst manus Det er tydelig at regissørdebutant Boots Riley er inspirert av fjorårets filmsensasjon «Get out» i form og fortellergrep. Men det er svært elegant gjort. Det denne filmen mangler i formens overraskelsesmoment, tar den igjen i et mye mer komplekst og virkelighetsnært manus. Og skikkelig herlig musikk. Også her trer vi etter hvert inn i sci-fi universet, uten at det forringer den presise beskrivelsen av hvordan og hvorfor billig arbeidskraft utnyttes på det groveste i dagens USA, og hvilke mekanismer som som brukes for å holde arbeiderne i sjakk ved å sette dem opp mot hverandre. Det blir også rettet harde spark mot ydmykende og hjernedød tv-underholdning. Alt sammen både latterlig, mørkt og skremmende, men aldri urealistisk. Se opp for Lakeith Lakeith Stanfield viser i sin første hovedrolle hvorfor han fortjener å være på vei mot toppen, både med sin karisma, sitt komiske talent og allsidige skuespillertalent. Han er mest kjent fra tv-serien «Atlanta», men var også nylig å se i gravalvorlige «The girl in the spider’s web».

706506

train

music

48- åringen (49 hevder noen) kurrer og krever på sitt 15. studioalbum.

nb

sa

Anette Basso

Mariah Careys sexy retur

https://aftenbladet.no/i/4dkv1V/

Mariah Careys sexy retur 48- åringen (49 hevder noen) kurrer og krever på sitt 15. studioalbum. Mariah Carey: "Caution" (Epic/Sony) Var noen i ferd med å avskrive Mariah Carey etter bisarre tv-opptreder? Trodde de at superstjernen var i ferd med å falme etter snart 30 år i rampelyset? Tvilerne tok feil. Careys 15. studioalbum er et «tight» r&b-popalbum på ti låter, fritt for svake ledd. Hun flekser sin styrke som artist, produsent og låtskriver – den innstendige vokalen, myke melodier og ekte følelser. «How about you get the fuck out», hvisker hun på åpneren «GTFO». Med «Caution» formidler hun både ønsker og krav til sin elsker. Carey har invitert inn ulike medprodusenter på hver låt og sydd det sammen til en variert helhet. «The distance» er en perle – her kan hun takke norske Lido for samarbeidet. På nydelige «Giving me life» har hun med seg Slick Rick og Blood Orange. For en match! Den får følge av sexlåten «One mo' gen», produsert av Fredrikstad-fødte Fred Ball. Til slutt pianoballaden «Portrait», hvor divaen viser seg fra en mer sårbar side. Legenden har levert en tidlig julegave. Beste spor: «The distance», «Giving me life».

706507

train

screen

Denne flettverkshistorien om flere generasjoner tragedierammede elskende er både sentimental, banal, manipulerende og langdryg.

nb

sa

Elisabeth Bie

Fæl skillingsvise av en film

https://aftenbladet.no/i/m62q0v/

Fæl skillingsvise av en film Denne flettverkshistorien om flere generasjoner tragedierammede elskende er både sentimental, banal, manipulerende og langdryg. Life itself Sjanger: Romantisk drama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi og manus: Dan Fogelman. Skuespillere: Olivia Cooke, Olivia Wilde, Oscar Isaac, Samuel L. Jackson, Antonio Banderas, Mandy Patinkin, Annette Bening. Lengde: 1 time 57 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 9. november. Én tragisk ulykke preger livet til et knippe mennesker i flere generasjoner, over flere tiår og i flere land: pårørende, pårørendes pårørende, etterkommere, vitner og deres pårørende og etterkommere. Minst. Og på merkverdig vis blir disse forskjellige livshistoriene betydningsfulle for hverandre. På VELDIG merkverdig vis. Altfor mange tilfeldigheter og altfor mye skamløs manipulering med publikums følelser måtte til for å få dette til å gå sånn noenlunde opp. Selve livet, du liksom! Fin start Filmen er delt inn i fire deler, med hver sin hovedkarakter. Den første er faktisk svært så lovende: Will er et vrak etter at kona Abby har forlatt ham, han har vært tvangsinnlagt, og går nå i tvungen terapi. Samtalene med terapeuten og tilbakeblikkene til den svært så lykkelige tiden før, er både godt spilt og godt skrevet. Og her introduseres vi også for det som skal bli et slags filosofisk tema gjennom filmen. Den upålitelige fortelleren, best kjent fra kriminallitteraturen: «Er også livet selv en upålitelig forteller, fordi vi ikke aner hvilke konsekvenser våre handlinger får?» Æh. Herfra går filmen i bratt nedoverbakke. Død, sorg og tragedier følger som i en gråtkvalt skillingsvise med uendelig mange vers, innpakket i stadig mer banal og poengløs filosofi. For mange historier, for mange personer, for mange tilfeldigheter, for mange år. For mye av alt! Flaut og ekkelt Manusforfatter og regissør Dan Fogelmann er skaperen av tv-serien «This is us» og manusforfatteren bak «Crazy, stupid, love». Fellesnevneren er utstrakt bruk av tilfeldigheter for å får det hele til å gå i hop, og en hang til sentimentalitet. Men der før alltid har holdt seg innafor, har han virkelig slått seg løs med alle sine verste sider denne gangen. Den banale og oversentimentale slutten på denne filmen må være noe av det mest skamløse og flaueste som er laget.

706508

train

literature

BOK: Kolonistenes grusomheter går endelig opp for en av dem, i sin komplette gru.

nb

sa

Jan Askelund

Imperiet slår stumt tilbake

https://aftenbladet.no/i/e1rBQa/

Imperiet slår stumt tilbake BOK: Kolonistenes grusomheter går endelig opp for en av dem, i sin komplette gru. Jesús Carrasco: Jorden vi trår på. Roman. 222 sider oversatt av Christian Rugstad. Cappelen Damm. I det Jesús Carrascos (1972) roman «Jorden vi trår på» åpner, befinner vi oss i utkantene av Imperiet, på et sted som kan ligge i våre dagers Spania. På en diger eiendom, som de har fått tildelt etter livslangt utviste tjenester for Imperiet, deler den pensjonerte generalfruen Eva der sin tid mellom stell av sin hage og sin invalide og inkontinente, senile, savlende og krakilske mann, i fornem avstand til andre. I sin vanmakt og totale avhengighet er han fortsatt like aggressiv som han alltid har vært, klar til å drepe enhver inntrenger, hvis han bare kunne finne geværet, lade det, holde det til kinnet og fyre av. Som det er, må han nøyes med å kjefte på henne. Som distansert overklassefrue ser hun ned på bondebefolkningen og menigmann flest, men avskyr også sin uappetittlige ektefelle. Men egne privilegier gir henne få kvaler. Inntil den dagen en stum, møkkete og forkommen eldre mann, «en vansiret galning», bare er der ved eiendommen hennes. Han tar ikke kontakt; er der bare, sitter og sitter, sover på bakken. I romanens løp endres hennes holdninger fra frykt og vemmelse til omsorg, så hun mot alle regler og med fare for seg selv begynner å bringe ut mat til ham, fantaserer rundt hans person, og ikke kan unngå å lese hans sønderknuste liv opp mot sin egen sønns, drept i kolonial tjeneste. Romanen hopper så i tid og sted mellom fruen og hennes liv og eks-fangens med sine mange grufulle års lidelser i slit og fornedrelse i Imperiets fange- og arbeidsleirer. Inntil han støter på hennes ferske godhet, har han i alle fangeårene bare møtt ett humant menneske, en løytnant Boom, som sørger for at den tagale på et vis overlever konsentrasjonsleiren. Så innser etterhvert den forhenværende offisersfruen og herremennesket sin koloniale delaktighet og skyld i andres lidelser og død, slik at hun evner «å se virkeligheten bak det han (den servile eks-fangen og slavearbeideren), og vi, er blitt innprentet» (133). Til slutt kan hun både formulere den og ta konsekvensene av alle kolonisters kollektive grusomheter, i en gruoppvekkende og samtidig vâr roman som fra skiftende synsvinkler handler om de innsikter undertryktes stumme nærvær kan utvirke – via tastaturet til forfatteren Jesús Carrascos skrivekunst.

706509

train

misc

UTSTILLING: Per Dybvig jr. skuffer aldri. Heller ikke i sin nye utstilling i Galleri Opdahl.

nb

sa

Anne Therese Tveita

Per Dybvig jr. skuffer aldri

https://aftenbladet.no/i/OnOQ6E/

Per Dybvig jr. skuffer aldri UTSTILLING: Per Dybvig jr. skuffer aldri. Heller ikke i sin nye utstilling i Galleri Opdahl. Galleri Opdahl: Per Dybvig - Happy valley killer hare. Tegning, skulptur. TIl 18. november. Man har vel etterhvert begynt å forvente det uventede når Per Dybvig skal avduke sine seneste verk. I så måte skuffer han heller ikke denne gang. Kunstneren som er kjent som en tegner med uovertrufne ferdigheter hvis teknikk er i stadig bevegelse, byr også med utstillingen happy valley killer hare på en stor overraskelse. Som illustratør, og kanskje særlig som barnebokillustratør har Dybvig gitt ufravikelig form til kjente og kjære litterære karakterer. Kunstneren Dybvigs kjente verk omfatter blant annet fargerike og tettpakkede nyhetstegninger, tekstarbeider og ulike serier med grove flyktige øyeblikks-skisser. Men kanskje aller mest kjent er de snedige kreaturene vi finner i kunstnerens helt særegne univers. Som et posthumanistisk stikk til menneskers artshierarki, som privilegert over alt annet liv, har han i denne delen av sitt kunstnerskap fylt sine dystopiske univers med underfundige, antropomorfe kreaturer. Dels søte kosedyr, dels marerittaktige etterlatenskaper. Alltid med en umiskjennelig stenk av underliggende uro og ubehag paret sammen med en god dose befriende nattsvart humor - og alltid er hans fauna innsauset med de mest udelikate av menneskelige egenskaper. Motivkrets i utvikling I 2016 åpnet Stavanger kunstmuseum den omfattende utstillingen look what the bird found. Gjennom verk fra de siste 15 år viste man bredden i Dybvigs kunstnerskap og hvordan hans teknikk og motivkrets er i stadig utvikling. Et av de seneste verken i denne utstillingen er det monumentale papirarbeidet Moving white flower. Det figurative verket markerte enda en ny overgang i hans uttrykk. Borte var de absurde, surrealistiske tablåene, og det synes som om naturen helt hadde tatt over. De tidligere dominerende kreaturene var skjøvet inn i bakgrunnen, absorbert av et overgrodd urlandskap til ingen spor av fauna gjenstod. I sine siste arbeider som nå viser i Galleri Opdahl, har Dybvig fordypet seg ytterligere inn i landskapet. Gjennom et monumentalt veggarbeid og seks større papirarbeider får det urørte landskapet også her spille hovedrollen. Helt nytt er at de tidligere så detaljtette miljøene nå er redusert til minimale hentydninger. Med et visst slektskap til størrelser som Jackson Pollock og 40-tallets actionmalere er Dybvigs grove skisseaktige arbeider produsert liggende på gulvet, og på tvers over et varierende antall papirark. Med henholdsvis oljepastell eller oilstick har kunstneren gjennom intensive økter med grove, energiske bevegelser gestikulert frem sine arbeider. Det ligger tilsynelatende ingen sterk forhåndsdefinert plan eller skisse over arbeidene. De spontane resultatene besitter således en sterk energi og Dybvigs umiskjennelige håndarbeide ligger tydelig tilbake i linjene og fargene. Storslått og redusert De storslagne landskapene er her sterkt abstraherte, og fjellformasjoner, dalfører, fjordarmer og innsjøer er dekomponert til den grad at bare konturene av dem kan anes. Tilbake står kun selve essensen eller kanskje bare vage minner om et landskap man har sett før. For det ligger en opplevelse av noe umiddelbart gjenkjennbart i de få strekene som står igjen. Det karrige landskapet med de steile fjellformasjonene fremstår som spesifikke geografiske områder, landskap man har vandret i, eller bare kjørt forbi. Som har kunstneren tilrettelagt for eller laget rom i sine arbeider for betrakterens egne opplevelser. Slik oppleves verkene som en åpen invitasjon til å selv fylle inn tomrommene i det hvite papiret, til å tilføre egne mentale erfaringsbilder. Papirarbeidene henger sirlig og nøye oppmålt i sine serier. Samtidig er det noe tilsynelatende skjødesløst og uvørent over hvordan hvert papir kun holdes på plass av to knapt synlige knappenåler. Slik oppnås en en ytterligere opplevelse av tilgjengelighet i arbeidene. Ved å unnlate å temme dem i glass og ramme unngås en barriere mellom de skjøre papirarbeidene og publikum, og avstanden mellom betrakterens opplevelse og kunstnerens intensjoner minskes. Drapshare Det oppleves på samme tid både absurd og nærmest som en selvfølgelighet når man midt i utstillingslokalet, omgitt av dette vakre, fredfulle landskapet, finner Dybvigs drapshare. Ridende inn i galleriet, overskrevs på en, tja.. en litt mager wombat? utgjør den verket killerhare arriving with two new friends. Den massive bronseskulpturen av den fryktløse haren har sneipen dinglende i munnviken, en harelabb i manko er erstattet med plank og spiker. Han har trukket både revolver og rifle og sammen med en røykende gnagerkompis tilforlatelig slengt over dyrets bakpart, kommer han ridende inn i lykkeland, klar for å riste opp og igjen skape litt Dybvigsk kaos.

706510

train

screen

Dokumentaren om henne er akkurat som artistikonet M.I.A. selv: grenseløs, uforutsigbar, smart, fargesprakende og helt uimotståelig.

nb

sa

Elisabeth Bie

M.I.A.: For en artist, og for et liv!

https://aftenbladet.no/i/ddEnvO/

M.I.A.:For en artist, og for et liv! Dokumentaren om henne er akkurat som artistikonet M.I.A. selv: grenseløs, uforutsigbar, smart, fargesprakende og helt uimotståelig. Matangi/Maya/M.I.A Sjanger: Dokumentar. Nasjonalitet: England/USA 2018. Regi: Steve Lorridge. Lengde: 1 time 37 min. Aldersgrense: 12 år. Kinopremiere: 16. november. Først tok M.I.A. verden med storm med sine hardtslående og morsomme tekster pakket inn i en uimotståelig miks av eklektisk hip hop, elektronika, dance og world. Parallelt ble hun en kontroversiell politisk agitator. I denne fengslende dokumentaren, regissert av hennes gode venn og tidligere studiekamerat Steve Lorridge, får vi et fascinerende og svært personlig innblikk i både et unikt, talentfullt menneske og en brennende sjel. Matangi het hun da hun ble født og bodde på Sri Lanka til hun var rundt ti år. Hennes far var en av grunnleggerne av den tamilske motstandskampen under borgerkrigen i landet. Mens han kjempet mot regjeringshæren, flyktet moren med barna til London. Der ble Matangi til Maya, og vokste opp med dans og musikk i et tamilsk miljø i metropolen. Men det var filmskaper hun først ville bli. Så gjennom hele livet har hun latt kamera gå. Lorridge har kunnet velge og vrake i filmgull fra hele hennes liv og oppvekst til denne dokumentaren. Totalt spenner opptakene i filmen over 22 år, supplert med kontroversielle musikkvideoer og opptredener, samt nyhetsklipp og andre store begivenheter fra artistens liv og karriere. Om det er interessant nok å følge Mayas immigrantoppvekst i håndholdt kamera, er det først da musikkarrieren hennes tar av og artistnavnet M.I.A. oppstår, at også den flimrende, fragmenterte dokumentarfilmen gjør det. For kamera har rullet og gått gjennom hele prosessen: veien til å bli et musikalsk og politisk ikon for tamilenes situasjon i opprinnelseslandet, via private opptak fra reisene tilbake til Sri Lanka og kontroversene hun møtte i USA med sine uttalelser og musikkvideoer. Hoppene i tid og sted, og mellom den offentlige M.I.A. og den private, personlige Maya, skaper en glitrende skissebok av hennes personlighet, kunstnersjel og motivasjon. Og et miljø, et liv og en borgerkrig som preget identiteten hennes sånn.

706511

train

screen

«Kapteinen» er en forstyrrende, fascinerende og tankevekkende film med en historie som er så ellevill at den nesten var nødt til å være sann.

nb

sa

Kine Hult

Absurd og brutalt om krigen vi aldri blir ferdige med

https://aftenbladet.no/i/L0Ez4Q/

Absurd og brutalt om krigen vi aldri blir ferdige med «Kapteinen» er en forstyrrende, fascinerende og tankevekkende film med en historie som er så ellevill at den nesten var nødt til å være sann. Kapteinen Originaltittel: Der Hauptmann Sjanger: Drama / Spenning / Krigsfilm Skuespillere: Max Hubacher / Milan Peschel / Frederick Lau / Bernd Hölscher / Waldemar Kobus Regi: Robert Schwentke Tyskland, 2017 Lengde: 1 t. 59 min. Aldersgrense: 15 år Et av de store spørsmålene vi fortsatt sliter med å besvare etter nazistenes vanvittige herjinge i Europa i forrige århundre, er hvordan en tilsynelatende sivilisert nasjon kunne fostre så mange brutale voldsmenn. At man skulle få så mange til å gå med på premissene til Hitler og hans parti, framstår som absurd på så mange måter. I «Kapteinen» gir Robert Schwentke seg i kast med disse spørsmålene på personnivå. Svarene er fortsatt utydelige og sammensatte, men Schwentke viser med smertefull tydelighet hvordan ekstreme situasjoner kan få fram det absolutt verste i folk. Hovedpersonen i Schwentkes visuelt stilrene svart-hvittfilm er en ung desertør som i åpningsminuttene løper for livet med en SS-offiser i hælene. Han klarer å komme seg unna, og ved en tilfeldighet kommer han over en forlatt bil som viser seg å inneholde en SS-uniform. Denne kler han seg i, og så starter en absurd reise hvor desertøren utgir seg for å være en innflytelsesrik kaptein i den tyske hæren. Men i stedet for å bruke sin nyervervede makt til å komme seg unna og eventuelt redde noen andre i tilsvarende situasjon, blir han raskt vevd inn i systemet. I begynnelsen med åpenbare kvaler når han tvinges inn i nazistenes voldshandlinger, men snart har han vendt seg til det, og utfører ugjerningene han i utgangspunktet flyktet fra med stadig større innlevelse. I en del scener framstår filmen som en svart komedie, og absurditetene er mange. Alvoret er imidlertid smertefullt til stede hele tiden. Og når vi vet at filmen er basert på en sann historie, setter latteren seg fort fast i halsen.

706512

train

music

SSO mestrer de forskjelligste musikalske uttrykk på høyt nivå.

nb

sa

Arnfinn Bø-Rygg

Drøm, bekjennelse og maskerade

https://aftenbladet.no/i/3jG8kM/

Drøm, bekjennelse og maskerade SSO mestrer de forskjelligste musikalske uttrykk på høyt nivå. De to første verkene på konserten torsdag kveld blir ikke så ofte fremført i konsertsalen. Men det er verker som definitivt fortjener sin plass her. Torû Takemitsu (1930-1996) er, som navnet lyder, japaner, men verkene hans er uten direkte referanser til tradisjonell japansk musikk; han forener på uforlignelig vis vestlig modernisme med japansk estetikk. Han unngår regelmessig rytme, faste tempi, symmetriske former og orienterer seg mot meditasjon, landskaper, årstidene, drømmer. I Dreamtime fant SSO med den fremragende Kazuki Yamada som dirigent straks det bølgende i denne musikken, de mange klangfarger og det nesten statiske, men allikevel flytende. Bekjennelsessymfoni Paul Hindemith (1895-1963) skrev det symfoniske verket Mathis der Maler i 1934, med tre satser som han ville ta inn i operaen med samme navn. På denne tiden hadde Hindemith forlatt sin særegne kombinasjon av ekspresjonisme og nysaklighet som vi også finner i billedkunsten (Otto Dix). Symfonien Mathis der Maler tar for seg tre bilder fra Mathias Grünewalds berømte Isenheim-alter i Colmar, der den underliggende handlingen fra operaen skinner gjennom: Kunstnerens beslutning om å gi avkall på sin kunst og vie seg for politisk handling (bondeopprøret i 1525), hans oppdagelse av at en slik handling var forgjeves, og så hans tilbakevending til kunsten. Men selv om Grünewald blir regnet som urtysk og Hindemith i sitt moderat moderne tonespråk griper tilbake til barokken, ble hans musikk stemplet som «kulturbolsjevisme» og nektet fremførelse. SSO spilte dette verket, en slags bekjennelsessymfoni, konsentrert og med innlevelse. I første sats, «Konsert for engler», med den religiøse folkesangen «Es sungen drei Engel», kom den kunstferdige kombinatorikken mellom de fire temaene klart til uttrykk. Andre sats, «Gravleggelsen», var preget av langsom sorg. I siste sats, «Den hellige Antonius’ fristelse», der Grünewald på sin tavle lar helgenen plages av motbydelige udyr, gikk det imidlertid ganske ekstatisk for seg. Det manglet heller ikke på sanselighet her. Yamada var usedvanlig nyansert i sin tegngiving i dette verket. Storartet Stravinskij-spill Petrusjka-suiten er full av ironisk-åndfull virtuositet, klinger som en avgrunnsdyp parabel over kjærlighet, hat, forstyrrende kontraster samt russisk folklore. Det er musikk med maske på. I den første scene, på den turbulente markedsplassen med dukketeater, hørte vi tydelig hvordan SSO fikk frem den frekke instrumentasjonen som gjorde at Debussy kalte Stravinskij en «villmann». Fløytekadensen hadde noe magisk over seg – inntil dukkene våkner og danser en russisk dans som ble vitalt fremført. I neste scene er Petrusjka misunnelig på en annen dukke, maureren, som får danse med ballerina-dukken. Valsetemaene her hadde en herlig schwung. Maureren (ingen tenkte på rasisme i 1911) dreper Petrusjka i tredje scene, men han viser seg til slutt som spøkelse og peker nese til alle. Musikken ble spilt nettopp så grelt og glassaktig uttrykksløst som Stravinskij her skal lyde. Det gjøgleraktige hadde over alt stor presisjon. Likeledes var soloinnslagene glimrende. Det sydet og kokte mellom instrumentene. Når lydnivået var på det høyeste, ble det aldri dunder og brak, men sublime kraftklanger. Jeg har aldri tidligere hørt SSO på et så høyt nivå i Stravinskij. Kazuki Yamada var en ideell dirigent, både her og i de to andre verkene. LES OGSÅ:

706513

train

literature

SAKPROSA: Boken om en ung kvinne som har fått avslag på søknad om statsborgerskap, bidrar til en viktig debatt om integrering.

nb

sa

Hilde Øvrebekk

«Om eg brått hadde blitt veldig religiøs, så ville også mor mi ha applaudert det»

https://aftenbladet.no/i/G1Rbv4/

«Om eg brått hadde blitt veldig religiøs, så ville også mor mi ha applaudert det» SAKPROSA: Boken om en ung kvinne som har fått avslag på søknad om statsborgerskap, bidrar til en viktig debatt om integrering. Mona Ibrahim Ahmed og Hilde Sandvik: Brev til Noreg. 57 sider. Samlaget forlag. I boken «Brev til Noreg», den siste i serien «Norsk røyndom» fra Samlaget, forteller somalieren Mona Ibrahim Ahmed sin historie, fra barndommen på flukt i Etiopia og fra hun som 16-åring kom til Norge og Bergen sammen med familien. Boken er ført i pennen av Hilde Sandvik, grunnlegger og sjefredaktør i Broen.xyz, etter samtaler med Ahmed våren 2018. Det er ikke bare en bok som gir et lite innsyn i det å være på flukt i et fremmed land, og den håpløsheten som ligger i det. Det er også en bok om det å komme til Norge og føle seg helt alene, på krasjkurs med både familie og det Ahmed kaller vi-et. Altså den strenge somaliske kulturen det nesten er umulig å bryte ut fra. Tvunget til hijab Det handler om ei jente som ble tvunget til å gå med hijab av sin mor da hun kom til Norge, og som følte et enormt press fra både familien og det somaliske miljøet om å oppføre seg på en bestemt måte. Det er en bok om ei ung jente som tidlig bestemte seg for at hun ville bestemme over sitt eget liv, og ikke la verken familien eller vi-et få kontrollere henne. Det er en fortelling om ei jente som til slutt kastet hijaben og som fant seg selv, og som har funnet en måte å bli en del av Norge. Men som samtidig mistet familien og alle andre hun kjente. I dag er Ahmed 26 år. Hun har fått seg egen leilighet og utdannelse. Og jobber med å integrere andre som kommer hit til landet. 6. august sendte Norge brev til Ahmed. Hun fikk endelig avslag på statsborgerskap, etter 10 års venting. Ifølge Ahmed mener UDI at en fin håndskrift, at hun snakker fransk og at vennelisten på Facebook er hemmelig, tyder på at hun kommer fra nabolandet Djibouti og ikke fra Somalia. Moren har fått norsk statsborgerskap, men hennes egen framtid er usikker. Ikke noe land vil slippe henne inn. Kontroll og tvang Ahmed gir oss gjennom boken et unikt innblikk i det somaliske kulturen. Der er kontroll, religion og tvang sterke elementer. Islam er en religion som krever underkastelse, og dersom du ikke er troende er du et dårlig menneske, forteller Ahmed. Det er nesten skremmende å lese om hvordan Ahmed først i voksen alder har klart å forstå at ikke alt her i verden handler om å bli straffet av Gud. Med dette som grunnlag er det lett å forstå hvordan radikalisering i disse miljøene ofte ikke blir oppdaget. Mange ganger blir det til og med heiet frem, spesielt av mødrene, sier Ahmed til Sandvik: «I Somalia er ofte mor den som er på toppen av familien... Det er ho som fører tradisjon og religion vidare. Om eg brått hadde blitt veldig religiøs, så ville også mor mi ha applaudert det. Ho ville ikkje ha fanga opp at eg blei radikalisert. Eg ville ha fått hennar velsigning. For ingenting ville ha gledd henne meir enn at eg hadde blitt meir religiøs». Svikter gutter En annen ting som kan føre til radikalisering, mener Ahmed, er at norske myndigheter svikter gutter. Mens jenter blir oppfordret til å reflektere og tenke selv, blir ikke guttene lært de samme tingene, mener hun. «Ja, det er greitt, det seier religionen din. Men om vi kjem tilbake til deg som individ; kva meiner du? Hadde du tatt livet av di eiga søster om ho blei forelska i ei anna jente? Du som er så glad i søster di? Vi må inn i ei og ei sjel på den måten». Ahmed stiller også spørsmål ved at det er straff for å reise ut som fremmedkriger med IS, men at det samme ikke skjer med foreldre som tar sine barn med til utlandet for omskjæring eller de som sender sine barn på koranskole, der de blir torturert. Havner hos Nav Altfor mange som kommer hit, havner rett i Nav-systemet og kommer ikke ut igjen, mener hun. Mange voksne somalierne har ikke gått på skole, de fleste mødrene er analfabeter. Noen går fra jobbtrening til jobbtrening, andre sitter på kurs etter kurs uten å kunne lese eller skrive. De kommer seg aldri videre, og de kommer seg aldri ut av fattigdommen. Norge må i langt større grad stille krav til de som flytter hit, mener Ahmed. Men også moskeene, som blir tildelt store offentlige midler, bør det stilles krav til. Imamer bør under fredagsbønnen be muslimer om å la homofile være i fred, fortelle at jenter må få kle seg som de vil og at i Norge burde alle folk ha seg en jobb, så sant en er frisk, mener hun. Viktig bidrag Ahmed vil gjennom boken fortelle folk hva som skjer her i landet. Hun ønsker en større forståelse for menneskene rundt seg. Hun sier at selv om hun ikke får bli her, så kommer det andre. Da håper hun at de kan bli møtt med en større forståelse for de erfaringene de bærer med seg. «Brev til Noreg» er et viktig bidrag til samfunnsdebatten. Boken peker på store åpenbare problemer i integreringsarbeidet her i landet. Og om hvordan dette kan føre til både radikalisering og vedvarende fattigdom i de somaliske miljøene. Hvorfor moren har fått norsk statsborgerskap og ikke Ahmed, som kom hit sammen med foreldrene som 16-åring, kommer ikke klart frem. Men det man sitter igjen med er en følelse av hvis det er en person som har klart å gjøre akkurat det myndighetene ønsker med integrering, er det nettopp Ahmed. Boken Sandvik har skrevet etter samtalene forteller på en veldig god om hvordan det er å komme hit som fremmed. Om hvor vanskelig det er å bli skikkelig integrert, og hvor ensomt det kan være. Den er vel verdt å lese.

706514

train

restaurants

Stemningen er god, men Olivia har mye å gå på, spesielt når det gjelder maten.

nb

sa

Kine Hult

Livlig stemning og mat på samlebånd

https://aftenbladet.no/i/J18Pz8/

Livlig stemning og mat på samlebånd Stemningen er god, men Olivia har mye å gå på, spesielt når det gjelder maten. Det er i hvert fall ingenting å si på populariteten. Det var bare så vidt det lot seg gjøre å oppdrive et bord da Aftenbladets utsendte stakk innom den stavangerske avleggeren av restaurantkjeden Olivia en torsdag kveld i november, og det var tydelig at de ansatte hadde en travel dag. Dette er med andre ord ikke stedet for deg som ønsker en stille og skjermet middag, men mer et sted hvor man kan se på livet, både på innsiden og utsiden av de store vinduene. Menyen på Olivia er forholdsvis lang, med et knippe forretter, pizzaer, pasta- og risottoretter, større hovedretter, sideretter og desserter. Vår hyggelige servitør anbefalte gjerne sine egne favoritter og orienterte om hva som var bestselgerne, men selv da var det vanskelig å kvitte seg med valgets kvaler. Men dette er antakelig typisk for stedet, her går du hvis du vil ha mange valgmuligheter, litt på samme måte som hos naboen, Egon. Hos Olivia er det imidlertid det italienske kjøkken det handler om, noe innredning, dekorasjoner og vinkart understreker. Plastblomster som skal forestille oliventrær og tomatplanter er plassert i vinduskarmene, gasspeiser med kunstige vedkubber lyser opp i lokalet, og bilder av pittoreske italienske kystbyer og vakre mennesker pryder veggene. De har til og med en skjerm med levende bilder av ymse italienske motiver. Man får med andre ord ingen som helst følelse av å være i Italia, men det får så være. Helt greit, men ikke mer Vi startet med en flaskeøl og aperol, denne oransje, italienske aperitiffen som er blitt så hipp de siste årene. På bordet kom også en antipasti-rett på deling. Den besto av noen slappe tomatskiver, mozarella, syltet artisjokk, parmaskinke, italiensk salami, pesto, oliven og noen skiver foccacia. Helt greit, men ikke mer heller. Dette klarer du fint å slenge sammen hjemme, for å si det sånn. Undertegnede valgte pizza til hovedrett, en variant toppet med kremet burrata, den sterke salami-«røren» nduja og ruccula. Til det anbefalte servitøren en siciliansk rødvin på druen frappato, noe som viste seg å passe utmerket. Vinen ble servert i en perfekt temperatur, men det samme kan dessverre ikke sies om pizzaen, som nok dessverre hadde blitt stående litt for lenge før den fant veien til bordet. Rent bortsett fra det var den helt kurant, med godt og balansert fyll. Katastrofal risotto Medspiseren var mindre heldig med sin hovedrett. Han bestilte pannestekt torsk med sopprisotto som siderett. Torsken var det man må kalle løs i fisken, ganske nær opp mot ihjelbakt, og smakte vassent og kjedelig. Sausen, som ifølge menyen skulle være chili-og hvitløksbrunet smør var like vassen og smakløs som fisken, men det verste var likevel risottoen. Den var tørr og fæl, samtidig som risen var ihjelkokt. Helt motsatt av slik en god risotto bør være, med andre ord. Den smakte halvfabrikata. Det er sikkert ikke lett å lage en rett som dette skikkelig med så mye på menyen og så mange gjester, men da kan man jo heller la være. Dessertene var hakket bedre. Medspiserens tiramisu var kremet og velsmakende med godt dynkede fingerkjeks, mens undertegnedes panna cotta var helt ok, men i all beskjedenhet kan det orienteres om at vi lager en bedre versjon selv. Det som er et pluss, er at menyen anbefaler dessertviner som passer til hver dessert, og både vin santo og moscato d’Asti bidro til å gjøre måltidets avrunding mer enn godkjent. Så kom noen og ryddet av bordet og forsvant. Deretter skulle det vise seg å være ganske vanskelig å få kontakt med noen som kunne skaffe til veie kaffe og regning. Det tok sin tid, men espressoene var sterke og gode da de endelig dukket opp. Hyggelig service til tross, man får fort en følelse av samlebånd på dette stedet. Det er sikkert greit for en sammenkomst hvor det sosiale er viktigst, ikke maten. Olivia har et greit drikkekart og serverer korrekt temperert vin i gode glass. Men om man skal spise god italiensk mat i Stavanger, finnes det restauranter som er langt bedre enn denne. Vi måtte ut med i overkant av 1500 kroner for en forrett på deling, to hovedretter, to desserter, aperitiff, to glass rødvin og to små glass dessertvin og kaffe. Det er ikke nødvendigvis noe røverkjøp.

706515

train

literature

BOK: Kristin Auestad Danielsen skriver sterkt om å flytte hjem igjen som 30-åring.

nb

sa

Torborg Igland

Bildesterk og poetisk romandebut

https://aftenbladet.no/i/l12qzA/

Bildesterk og poetisk romandebut BOK: Kristin Auestad Danielsen skriver sterkt om å flytte hjem igjen som 30-åring. Kristin Auestad Danielsen: Vår vesle. Roman. Samlaget. «Då dotter vår kom heim etter fullført utdanning, hadde ho blitt til ein fugl. Vår vesle nydelege, vårt eitt og alt.» Anslaget i denne romanen setter tonen umiddelbart – den er glassklar, skjør, dirrende. Så blir den trist. Så frodig. Så bisarr. Varm. Håpefull. Romanen er delt i tre, og med inndelingen følger tre ulike fortellerperspektiver. Ingen av de tre perspektivene er Maris eget, men de tre ulike blikkene på henne danner til sammen et slags bilde av henne. Jeg sier et slags, for det er ikke noe nært portrett, bildet er fragmentert, og viser kanskje mest av alt hvor lite vi vet om våre aller nærmeste og det de strever med. Den første delen av boka har foreldrenes perspektiv, og heter «Frå Sverre og Monica». Deres 30 år gamle datter, «vår vesle», har flyttet hjem igjen, etter å ha gått igjennom et samlivsbrudd. Hun går i svarte klær, hun har begynt å lukte vondt. Hun lar regninger for over hundre tusen kroner ligge i bilen, uåpnet. Det er en helt særegen tone i denne delen av boka. Den er fri for dialog. I stedet er den refererende, gjenfortellende, men i et lyrisk, nærmest høystemt språk. Kristin Auestad Danielsen har til nå skrevet like deler poesi og dramatikk. Dette er hennes første roman. Men «Vår vesle» ble faktisk først skrevet som dramatikk, og stykket spilles akkurat nå på Det norske Teatret. Auestad Danielsen har latt begge de to sjangrene farge denne romanen. Og det er faktisk som om de to foreldrene er satt på en scene og skal fortelle om datteren til et publikum, de er selvbevisste, de velger sine ord med omhu, de pynter på formuleringene og iscenesetter de seg selv og sine motiver. Også interessant er det at Sverre og Monica framstår med én stemme. Det er et vi, og det er «dotter vår». Og når forlaget (og forfatteren, i intervjuer) forteller at boka handler om å flytte hjemmefra, gjør den jo nettopp det, men ikke gjennom et jeg. Og gjennom foreldrenes umyndiggjørende blikk, blir nederlaget og skammen det er ikke å mestre sitt voksenliv desto større. Bokas siste del er ikke mindre interessant. Den har fått tittelen «Frå himmelen», og fortelles derfra. Himmelen blir et parallelt univers, der Maris avdøde bestemor og et foster som ikke fikk bli født (ja, her ligger det et traume) titter ned på barnebarn/mor og følger med og forsøker å lindre smerten hennes. Denne delen er slett ikke uten humor, det er en nydelig forløsende absurditet i forfatterens bildebruk her. Del to, broen mellom de to, fortelles fra Håvards synsvinkel, Maris tidligere klassekamerat, som er blitt så kjekk, som er gift og har barn. Isolert sett har denne sekvensen mindre litterær kraft enn de to andre delene. Likevel bidrar den til å balansere det skjøre, foreldrene som strekker seg ut mot deres vesle, mot fuglen – og sjelens stemme, eller hva man kan kalle det, i bokas tredje del. I Håvards perspektiv får Mari være litt vampete, litt forførerisk. Og det gir kropp til karakteren. Dette er et forfatterskap det blir spennende å følge videre.

706516

train

music

Strømmen av sanger rettet mot Donald Trump er stri. Innholdet blir stadig krassere.

nb

sa

Geir Flatøe

Trekker tråden fra Trump til fascismen

https://aftenbladet.no/i/J18K1j/

Trekker tråden fra Trump til fascismen Strømmen av sanger rettet mot Donald Trump er stri. Innholdet blir stadig krassere. Marc Ribot: "Songs Of Resistance 1942-2018" (Anti) Noe av mest kompromissløse kommer fra New York-gitaristen Marc Ribot. 64-åringen mener at enhver bevegelse som noen gang har vunnet noe, har hatt sanger. Derfor låner han gamle og skriver nye. Albumet åpner med Fay Victor i "We are soldiers in the army", en hymne brukt av den amerikanske borgerrettsbevegelsen. Ribot har jobbet med Tom Waits før. Sistnevnte er i sitt ess på "Bella ciao (Goodbye beautiful)", en melankolsk sang fra motstandsbevegelsen i Italia under andre verdenskrig. At en sang rettet mot terrorstyret til fascister og nazister under krigen er tatt med, sier sitt om hva Ribot mener om Trump. Eller Twitler, som det står på en plakat i videoen. En sang fra samme tid og sted er "Fischia Il Vento", her som "The militant ecologist" med Meshell Ndegeocello. Det spares heller ikke på kruttet, dessverre bokstavelig tatt, når Steve Earle og Tift Merritt synger "Srinivas". I februar i fjor ble indiske Srinivas Kuchibhotla og Alok Madasani skutt og drept på restaurant i Kansas av en som trodde de var iranere, med ordene "get out of my country": A mad man pulled the trigger Donald Trump loaded the gun Earle og Merritt er tilbake i gamle "Ain't gonna let them turn us around", der Trump flettes inn i samme åndedrag som KKK. "Knock that statue down" handler om beslutningen om å fjerne en statue av sørstatsgeneralen Robert E. Lee i Charlottesville i Virginia. Høyreekstremister gikk i protestmarsj mot dette, og en bil pløyde inn i en gruppe motdemonstranter. Heather Heyer døde. Statuen står ennå. Ribot og Syd Straw vrir siste vers til å handle om Trump: We're gonna knock that tyrant down. Det kunne vært avskjedsordene, men Ribot runder av platen med "We'll never turn back" skrevet av Bertha Gober etter drapet på Herbert Lee i 1961: We'll never turning back, until we've all been free. Ribot er en sjangerhoppende musiker, noe som gjenspeiles på albumet. Det har samtidig en underliggende folk-følelse, i tråd med arven fra folk som Woody Guthrie, Pete Seeger og Phil Ochs. Han er langt fra den eneste med sanger om den 45. presidenten av Amerikas forente stater. Svenske Bodal oppsummerte 2016 som et "Skitår". Valgnatten skildres av American Aquarium i "The world is on fire". Joan Baez' bitende "Nasty man" finner du på Youtube. Fleet Foxes daterer "If you need to, keep time on me" til innsettelsen av Trump: How could it all fall in one day? Forøvrig en dag der Trump hadde store problemer med å finne noen som ville opptre. Det er derimot ikke vanskelig å finne folk med antitrump-sanger: U2, Grant-Lee Phillips, Kendrick Lamar, Fiona Apple, Eminem, Barbra Streisand, Anderson Paak, Beyonce & Jay Z, Janelle Monae, Loudon Wainwright III, Moby og Hamell on Trial er bare noen av dem. I høst har Paul McCartney oppfordret til å putte kapteinen på skuta bak lås og slå i "Despite repeated warnings", mens John Grant ikke legger skjul på hvem han sikter til i "Smug cunt". Blant de ferskeste finner vi Matthew E. White med "No future in our frontman", og Eric Bibb er ute med albumet "Global griot" med "What's he gonna say today?": We're talking pure madness here. Er det snakk om humor, er Randy Rainbow navnet å søke etter på Youtube. 37-åringen fra New York produserer Trump-sanger på løpende bånd. Bitende sarkasme med et syrlig smil. Uansett hva man måtte mene om Donald Trump, har han i hvert fall stått modell til en rekke fine sanger. Beste spor fra Ribot: "Bella ciao (Goodbye beautiful)", "Srinivas", "Knock that statue down".

706517

train

music

Richard Strauss’ siste sanger tolket med innlevelse og dybde.

nb

sa

Arnfinn Bø-Rygg

Sopranen Lise Davidsen imponerte stort

https://aftenbladet.no/i/1kJQWM/

Sopranen Lise Davidsen imponerte stort Richard Strauss’ siste sanger tolket med innlevelse og dybde. Richard Strauss: Vier letzte Lieder; Morgen. Tsjaikovskij: Symfoni nr. 6. Lise Davidsen sopran, SSO, dir.: Dalia Stasevska. Konserthuset torsdag kveld. Særlig innen musikk skrives og snakkes det ofte om «det sene verk», mest berømt kanskje, om «den sene Beethoven». Det sene verk er ofte bruddaktig, komponert ut mot ekstremene eller fritt i behandlingen av virkemidler og stil. Begge de to hovedverkene på torsdagens konsert er sene verk i den betydning at de er skrevet like før komponistene døde. Strauss skrev sine Vier letzte Lieder i 1948, året før han døde, Tsjaikovskij sin 6. symfoni samme år som han døde (1893). I Strauss’ verk merker vi en slags privatsfære, liksom kammermusikk, men noen resignasjon er det ikke tale om. Det merket vi heller ikke i Lise Davidsens strålende fremføring av den første sangen, Frühling, til tekst av Hermann Hesse. Helt frem til den siste av de fire sangene blomstret sopran-kantilenene som er så karakteristisk for denne komponisten. I den siste sangen, Im Abendrot, til tekst av erkeromantikeren Eichendorf, hører vi et sitat fra det tidlige symfoniske diktet Tod und Verklärung det teksten spør: «Er dette virkelig døden?» Uansett, dette er iallfall en avskjed med sjangeren orkestersang som Strauss brakte til et så høyt nivå. Davidsen og orkesteret tolket denne sangen med fortryllende sødme og duft. I den andre sangen, September, merket vi oss den fine horn-soloen og i den sjette, Beim Schlafengehen, den utsøkte fiolinsoloen. Intimitet I tillegg til de fire siste sangene fikk vi høre orkestersangen Morgen (1894) som i Lise Davidsens fine tolkning og farging av teksten viste med all tydelighet at det ikke er så stor forskjell mellom den tidlige og den sene Strauss. Ofte er det de mørke sopranene som egner seg best i Strauss-sangene, f.eks. Kirsten Flagstad eller Jessye Norman. Men unge Lise Davidsen, som allerede er en sangstjerne, har stor nok stemme for disse sangene, en moden stemme som syntes å rette seg mot oss, publikum. Sammen med orkesteret skapte hun en atmosfære av intimitet. Lidenskapelig og patetisk Tittelen Pathétique (den lidenskapelige, den patetiske) var ikke Tsjaikovskijs egen, men forslaget til hans bror. Det er i grunnen en god tittel på dette verket som inneholder både det heftigst tenkelige og en jamrende slutt (adagio lamentoso). Den langsomme innledningen med en stigende og så en fallende ters, setter stemningen med fagotten i det laveste register. Veldig bra fagott-spill! Denne store førstesatsen ble spilt med stor dynamisk spennvidde – fra pppppp til ffff, som det står i partituret. Her er mye patos, hysteriske klimaks, larm og smell. I denne satsen kunne jeg ha ønsket meg mer av det avgrunnsdype. Andresatsen, som er en slags valse macabre, ble raffinert spilt, mens sats nr. 3 lød marsjaktig, som en kortesje i en russisk opera. Her gikk det virkelig vilt for seg, så vilt, heftig og larmende at deler av publikum trodde det var slutt. Men verket slutter ikke der, det begynner igjen, lidenskapelig og nervøst, og slutter med at tromboner og basstromme gradvis synker til ppppp, og satsen ender i moll, forsvinner i stillhet. Dette ble utsøkt tolket av SSO og dirigenten Daila Stasevska som viste seg som en musikk-fremstiller av rang.

706518

train

literature

BOK: Pornografisk lek der det kokette overtrumfer alvoret.

nb

sa

Steinar Sivertsen

Rutinert posering

https://aftenbladet.no/i/8w0o4A/

Rutinert posering BOK: Pornografisk lek der det kokette overtrumfer alvoret. Tom Lotherington: Som en sky på himmelen. Roman. 239 sider. Solum Bokvennen. Den siste romanen til dikteren og oversetteren Tom Lotherington (f. 1950 i Tønsberg, debut 1972) er et godt eksempel på poserende, tidvis elegant skrivekunst som ønsker å imponere mer enn å berøre. For her leker forfatteren med pornografisjangeren, meta-litterære grep og virkelighetsdiktningen på et så formsikkert vis at teksten raskt framstår som demonstrativt flink, full av flirende påfunn og surrealistiske scener, men uten et innhold som griper. Det meste i denne boka framstår som florlette finter fra en navnløs jeg-forteller, av yrke forfatter, som ikke har noe skikkelig alvorlig eller viktig å formidle, men som i likhet med en viss Tom Lotherington kan henvise til erfaringer fra «Provence 1976 - Oslo 2018» (s.235). Den fiktive grunnhistorien i «Som en sky på himmelen» er knyttet til Ludde, bosatt i Tønsberg, han som «i siste halvdel av 1970-årene» (s. 8) - eller «i begynnelsen av 70-årene» (s. 37)? - plukker opp en naken kvinne på Fyllinga i byen. Det dreier seg om en friserdame som er nyinnflyttet i sjuende etasje i en høyblokk, og som klokka fem om morgenen, i bare nettoen, lukker seg ute fra leiligheten sin da hun skal kaste en illeluktende pose i søppelsjakten - før hun så besvimer i gangen og fraktes av vaktmesteren til byens avfallsdeponi. Dermed kan fortellingen om en puleglad kvinne, en sexhungrig, anarkistisk anti-helt, en Cocktail-lesende prest, en syfilisrammet husvert, fitter som lukter, skamlepper som blafrer, struttende pupper, pikker som spruter (osv. osv.) rulle frimodig av sted i forsert sengevalstakt. Opprinnelig var denne pornografiske trivialromanen skrevet av en gift norsk forfatter bosatt i Provence, før den ble refusert av en forlagskonsulent i hjemlandet (- forståelig nok, spør noen meg!), siden forsvant og nå gjenoppstår igjen. Særlig morsom blir teksten aldri, selv om dikteren åpenbart ønsker å gå inn i rollen som «poeta ludens», en lekende dikter. I motsetning til f.eks. Erlend Loe får han meg ikke til å le når pompøst alvor punkteres i den gode saks tjeneste. Bedre går det når han står fram som «poeta doctus», en lærd dikter. Gjennom en flom av fotnoter og innebygde allusjoner, til bl.a. Gustave Courbet, Odd Nerdrum og Schiele, Ludwig Lewison, Nelly Sachs, Boris Vian, Jean-Paul Sartre, greske myter og tragedier, Henry Miller, Philip Roth m.fl. settes romanstoffet ofte i relieff på et pedagogisk, ryddig vis. Men verken tabukrenkende, grove ord, meta-litterære refleksjoner eller en bevisst, lattermild sjonglering mellom fiktivt og dokumentarisk materiale kan få dette lett kokette verket til å framstå som viktig.

706519

train

misc

UTSTILLING: Flott malt. Men Lars Elling framstår også som en som jobber hardt i etterligningens tjeneste.

nb

sa

Trond Borgen

En verden i oppløsning

https://aftenbladet.no/i/wEze8G/

En verden i oppløsning UTSTILLING: Flott malt. Men Lars Elling framstår også som en som jobber hardt i etterligningens tjeneste. BGE: Lars Elling, maleri. Til og med 9. desember. Visst er dette flott malt. Feiende flott. Men sannelig er også epigonen i aksjon her, for det er umulig å se Lars Ellings utstilling i BGE-galleriet uten gjennom filteret av den nye Leipzig-skolen med figurative malere. Da framstår Elling i stor grad som en som arbeider hardt i etterligningens tjeneste. Etter berlinmurens fall eksploderte den nye generasjonens østtyske malere i det vestlige markedet, ledet av Neo Rauch og pushet av dyktige gallerister. Rauch ble raskt gruppert med bl.a. Matthias Weischer, Christoph Rückhäberle og David Schnell under merkelappen den nye Leipzig-skolen. De har stått for et figurativt maleri som ofte har den uløselige gåten som det sentrale i motivene. Ikke minst pga. sidestillingen av mer eller mindre inkongruente eller uforklarlige elementer som bryter med den rasjonelle fortellingen. Abstraherende Elling har sugd opp i sin egen kunst mye av dette; også han gir oss merkelige sammenstillinger, halvkvedede viser – det. er f.eks. umulig å avgjøre hva som er innendørs eller utendørs i maleriene «Det uferdige dansegulvet» og «Veggpryd». Heller ikke kan det forklares, rasjonelt, hva som foregår i «Den handelsreisende», hvor motivet balanserer mellom det drømmeaktig poetiske og det brutalt voldelige. Men Elling kombinerer sine visuelle gåter med en mer abstraherende stil enn det vi finner hos Rauch. Mens Rauch ofte kopler sine motiver til den tyske politiske og historiske utviklingen, nesten ugjennomtrengelig enigmatisk, maler Elling fram sine mer personlige gåter, men også her ofte med en manglende logisk sammenheng mellom titler og det vi faktisk ser i maleriene. På ett plan blir dette en internasjonalt trendy kunst, ganske salongfähig – en smak av den store verden der ute, slik noen av de store kanonene maler, nå hentet inn til Norge. Der er likevel mer i Ellings kunst; den lar seg ikke uten videre avfeie. Jeg ser en god utvikling siden han stilte ut på Hå i 2002, hvor maleriske barndomsminner var framstilt nokså skjematisk, mellom erindring og utvisking, ladet med liksomfølelse og ofte redusert til klisjéer. Det virket den gang som om maleriene hans var et resultat av en grunnleggende kunstnerisk usikkerhet. Den er nå borte, for hos BGE ser jeg både en malerisk sikkerhet og en tydelig styrke i håndteringen av motivene. Det dreier seg altså ikke bare om at Elling etterligner trendy europeisk stil, men også hva han bruker dette til. Og det er her han faktisk taler med egen stemme. Tilslørt uforklarlighet Med sin abstraherende stil er det som om han legger et slør over skikkelser og omgivelser i motivene. Menneskene her beveger seg ofte med en dynamisk kraft, uten at vi ser hvorfor eller hvor den kommer fra. At forholdet mellom årsak og virkning er så fraværende, bidrar sterkt til å gjøre Ellings motiver så gåtefulle. Skikkelsene kan tilsynelatende gå gjennom vegger, falle nedover mot en avgrunn til tross for at de befinner seg på et golv, samle honning i vinden helt uten bikuber eller bier, og forvandle en aggressiv hunds jakt på en jente til en pantomimeforestilling. Vi ser hva som skjer, men likevel ikke, for alt er malt i en oppløsende, abstraherende stil som gjør gåtene umulig helt å få taket på. Denne slørete uforklarligheten gir hele utstillingen en drømmeaktig atmosfære. Det er Ellings styrke som kunstner at han makter å heve dette drømmepreget fra det private til et spørsmål om ubehaget i kulturen – hvordan det kulturelle fellesskapet trues av aggresjon og fragmentering. Ellings motiver speiler en opplevelse av verden i oppløsning, en fordamping både av faste holdepunkt og av tydelige historier det er mulig å fastholde. Motivene har nesten alltid et element av det eksistensielt uhellsvangre, og de er skapt med en malerisk styrke som gjør inntrykk. Det er som om han maler en verden som går mot undergangen, ustabil men ennå vakker.

706520

train

literature

BOK: Eg kan ikkje anna enn å la tårene tale i denne bokmeldinga, og det kan vel ikkje vere det verste, at ei bok utløyser ein liten tåretsunami.

nb

sa

Kristin Auestad Danielsen

Terningkast 382 til debutroman

https://aftenbladet.no/i/L0RgVP/

Terningkast 382 til debutroman BOK: Eg kan ikkje anna enn å la tårene tale i denne bokmeldinga, og det kan vel ikkje vere det verste, at ei bok utløyser ein liten tåretsunami. Susanne Skogstad: Svartstilla. Roman. Gloria. 155 sider. Som det står: “Og eg hugsar korleis eg før deg var aude og tom. Korleis eg før deg var i ei djupn som berre var mørk. / At det var stilt./ Som når det ikkje er rørsle i vatnet./ Men det ligg der heilt i ro. / Heilt i mørke./ I det dei kallar svartstilla.» Vi møter ei gammal kvinne som saknar mannen sin. Ho har vaksne born som meiner ho har sørga for lenge, som meiner ho bør flytte frå det store huset. Den gamle kvinna nektar å gi slepp på saknet til den døde ektemannen, nektar å leve vidare. Er det bra eller dårleg? Eg syns denne debutromanen klarer å gå i djupna på viktige tema i livet. Utanom eit par krøkkete setningar histen og pisten, så lar eg meg bli sugd inn i Skogstads univers. Her er nokre få ting som høyrer til fortida til den gamle kvinna. Ein fiskebolle-boks frå femti-talet. Ein sprettert med morken gummistrikk. Det kunne gjort denne romanen forferdeleg sentimental. Debutantforfattaren går inn i realistiske scener. Det er alminnelege og vanlege scener. Sonen som prøver å overtyde mor si til å flytte på gamleheim. Den siste avskjeden når kistaloket skal stengast for siste gong. Det kunne ha vore drepande kjedeleg å lese. Språket liknar på Jon Fosse i si instisterande gjentaking, men er allikevel litt meir jordnært. Det er enkelt og full av gjentakingar. Språket skildrar mest det indre livet til denne kvinna, ei kvinne som nektar å gi slepp på minnnene og som nektar å sleppe saknet. Skogstad nyttar også ein metafor eg kjenner frå Halldis Moren Vesaas. “Mi inste grind” er eit kjend kjærleiksdikt av Halldis Moren Vesaas der to menneske møtest i roleg intimitet men som også når dei vil, har fridomen til å gå derifrå. I Skogstad sin roman står den gamle kvinna ved si inste grind støtt og prøver å mane fram bilete av mannen som er borte. Det er ein evig kamp å aldri slippe han av syne. Ho var avhengig av han i livet og er også blitt det når han er borte. Skulle terningkast gjevast utfrå talet med tårer som blei felt under lesinga av denne boka, så måtte boka fått terningkast over trehundreogåttito. Eller noko sånn. Så kva skal ein då gjere, der ein sit og les roman gjennom tårer? Kva slags bokmelding skal det bli?

706521

train

music

Varsomme sanger med uro i tekstene.

nb

sa

Geir Flatøe

Sandnes-duo med varm visepop

https://aftenbladet.no/i/wEzgp4/

Sandnes-duo med varm visepop Varsomme sanger med uro i tekstene. Audun Skanke & Mari Hauge: "Fjellstøtt" Audun Skanke og Mari Hauge har tidligere gitt ut plater på hvert sitt hold, og via to ep-er er Sandnes-paret nå framme ved duodebuten. I tillegg bidrar Magnes Fjelde, Jørgen Helliesen, Erlend Lygren og Torne Fanebust Ås. Tar du deg tid å lytte, er det mye å glede seg over. Harmoniene og melodiene er fine, og produksjonen lar dette få rom. Detaljene er på plass. Sangene befinner seg innenfor en forholdsvis trang ramme, med hardere "Stoppa tida" som et unntak fra den myke visepopen. Temamessig er frykten for å miste det man har, gjengangeren i "Vekk fra meg", "Ikkje gå fra meg" og "Ser deg så klart". Tittelkuttet "Fjellstøtt" tar det et skritt videre: Eg hadde någe, du tog det vekk/når du viska ut alt eg va. Innpakningen er likevel myk visepop. Skanke og Hauge minner til tider om Ryfylke Visegruppe, og det er en fin ting. Etter en dårlig dag kan du spille "Lang dag", mens etter en god er det "Går ikke an å legge seg" som gjelder. Beste spor: "Lang dag", "Fjellstøtt", "Ikkje gå fra meg", "Går ikke an å legge seg".

706522

train

misc

UTSTILLING: Olaf Lange-utstillingen er lokal, nasjonal og internasjonal, skriver vår kritiker Trond Borgen.

nb

sa

Trond Borgen

Hvis verden går under, så gjør den det i skjønnhet

https://aftenbladet.no/i/gPlqWa/

Hvis verden går under, så gjør den det i skjønnhet UTSTILLING: Olaf Lange-utstillingen er lokal, nasjonal og internasjonal, skriver vår kritiker Trond Borgen. Stavanger kunstmuseum: Olaf Lange. Makt og mytologier. T.o.m. 22. april 2019 Det er ikke alltid lett å rekonstruere et kunstnerskap. Mange omstendigheter kan komme i veien for et slikt prosjekt, noe som er åpenbart i tilfellet Olaf Lange. Lange var kunstneren fra Stavanger som fikk sin kunstutdanning i Paris på slutten av 1890-tallet, og som så slo seg ned i München – begge steder sto han midt i tidens impulser fra symbolisme, art nouveau og jugendstil, noe han visste å utnytte de neste årene. For mange av oss har han lenge vært en gåtefull kunstner, med sparsomme glimt vi har fått ved et par anledninger: i 1987 ble noen av bildene hans vist i Stavanger konserthus (Kuppelhallen) i en trang vrimlekorridor; i 1992 fikk vi se et utvalg i Rogaland kunstmuseums åpningsutstilling med kunst fra samlingen. Derfor er det flott at kunstmuseet nå har laget en utstilling som viser Lange i større bredde. Ikke i full bredde, riktignok, for flere arbeider forsvant i Tyskland under verdenskrigene, og bilder er også åpenbart vanskelige å finne fram til i Norge. Dessuten led han samme skjebne som sitt søskenbarn Frida Hansen: jugendstilen var ikke populær i Norge, men stor på kontinentet. De norske Matisse-elevene kom, med sin forsiktige modernisme, til å skape en oppfatning av symbolismens litterære innhold og jugendstilens dekorative form som utdatert. F.eks. skrev en kritiker om Langes fargeraderinger i 1911, at kunsten hans røpet «et eiendommeligt og intenst Temperament, men sygeligt uklart og overspendt». Tidsånden Ute i Europa traff Langes grafikk tidsånden; han ble anerkjent, utstilt og prisbelønnet. Kunstmuseets utstilling viser at dette i hovedsak hvilte på kun ni fargeraderinger – det er litt av en bragd å skape seg et internasjonalt navn på en så liten produksjon! Likevel er produksjonen omfattende, i form av det store arbeidet som ligger bak: Lange kunne arbeide i ett år med ett motiv, og i utstillingen kan vi studere hele åtte prøvetrykk og det ferdige resultatet av fargeraderingen «Martyr», 1911. Et par utgaver av «Ropet», 1908, (også forstørret på videoskjerm) viser en ufattelig detaljrikdom og bekrefter at Lange var svært dyktig teknisk og håndverksmessig, mer enn villig til å eksperimentere med trykktekniske finesser. Kombinasjonen av streketsing, akvatint og radering gjør kobberstikkene intrikate og komplekse. Resultatet er trykk stinne av et estetisk over-raffinement; vi ser skjønnheten rendyrket, ofte som sensuelle kjærtegn av kobberplate og motiv. Motivene er gjerne litterære; Lange øser av rimelig obskure kilder: hinduistisk mytologi, Flauberts roman «Salammbô», den andre puniske krig, martyrlegender, middelalderfresker osv. Langes symbolisme er ladet med akademisk lærdhet og sterk vilje til litterært innhold, samtidig som den viser nakne, forførende kvinner med og uten slanger, ofte i et klaustrofobisk billedrom, som med ulmende, blussende fargeprakt skaper en dekadent atmosfære. På et vis oppsummerer og syntetiserer han fin-de-ciècle-kunsten i grafikken sin, med affinitet til dekadansen vi finner hos bl.a. Huysmans og Felicien Rops. I «Tang» er kvinnen, slik Marit Ingeborg Lange beskriver det så treffende i katalogen, framstilt som «et vegeterende seksualobjekt». Teknisk mesterskap Det er som om denne kunsten blusser (nærmest betent) med en siste kraftanstrengelse henimot de siste tider, som for å vise sin overlegenhet, en styrke den selv vet ikke kan vare, ved å framstille forfallet i kulturen før og nå. Her ligger paradokset. Lange viser fram forfallet gjennom dens antitese: hans tekniske mesterskap. Slik bærer Lange fram dekadansen, både i stil og innhold, og slik er kunstnerskapet hans igjen aktuelt i vår egen tid, med så mye kulturelt forfall vi nå har i den vestlige verden. Men utstillingen rommer flere juveler, en serie små akvareller fra 1903 – 1914. Her er fortettede mytologiske motiver, med henvisninger bl.a. til Dante, Bibelen og katolske legender. Det spesielle er at Lange ikke bruker akvarellteknikken til å slippe lys ut av bildet; i stedet hermetiserer han lyset inne i motivene. Det gir dem et matt freskopreg, antakelig et resultat av et studieopphold i Roma, for flere bærer i seg en gjenklang fra romerske fresker. Ikke minst et par erotiske motiver, som skaper assosiasjoner til de inspirerende veggmaleriene i bordellene i Pompeii. Utstillingen viser også malerier med stavangermotiver under første verdenskrig, og noen få senere malerier. Det er kompetent malerkunst, men det er ikke her Langes storhet ligger. Mer overraskende er Langes arbeid som Tysklands-korrespondent for Aftenbladet i mellomkrigstiden, godt belyst i Tom Hetlands katalogtekst. Lange leverte bl.a. analyser av den politiske utviklingen i Weimar-republikken og av nazismens framvekst. Obskurt blir klart Kuratorene Inger M. L. Gudmundson og Arnhild Sunnanå har gjort et godt arbeid; ikke minst har de utvidet konteksten med noen få, men viktige brikker – symbolismen i grafikk av Munch og Max Klinger, dekadansen i plansjer med bilder og informasjon om Franz von Stuck, Knut Ljøgodts katalogtekst om dekadansen og symbolismen. Obskure referanser i bildene er forklart med korte, presise veggtekster, så det blir lettere å orientere seg for publikum. Men i katalogen, under «Offentlige samlinger», står følgende: «Skal være representert i kobberstikk-samlingene blant annet ved museene i Roma, Venezia» osv. 12 europeiske og amerikanske byer nevnes her, uten å spesifisere hvilke museer; og med formuleringen «skal være representert», nøyer kuratorene seg med spekulasjoner. Utstillingen er siste stopp i en trilogi som både er lokal, nasjonal og internasjonal i format og innhold: kunstmuseet har gitt Kitty Kielland, Frida Hansen og Olaf Lange hver sin grundige utstilling, hver sin flotte katalog. Kielland luftet ut med sitt jærmaleri, Hansen førte art nouveau til tekstilkunstens høydepunkt, Lange gravde seg ned i kobberplaten, hvor han fant en dekadanse og en tidsånd, som i dag lever og pulserer som aldri før. Hvis verden går under, så gjør den det i skjønnhet. Leve dekadansen!

706523

train

screen

Glenn Close er fabelaktig i rollen som en like fabelaktig forfatterkone i «The Wife».

nb

sa

Kine Hult

I skyggen av en «genial» mann

https://aftenbladet.no/i/a2npz5/

I skyggen av en «genial» mann Glenn Close er fabelaktig i rollen som en like fabelaktig forfatterkone i «The Wife». The Wife Sjanger: Drama Skuespillere: Glenn Close, Jonathan Pryce, Christian Slater, Max Irons Regi: Björn Runge Nasjonalitet: USA, Sverige, England Lengde: 1 t. 40 min. Produksjonsår: 2018 Aldersgrense: 6 år Bak enhver vellykket mann står en kvinne, heter det i klisjeen. Den har antakelig ikke oppstått uten grunn. Hvor ofte ser vi ikke bare den vellykkede forretningsmannen, investoren, kunstneren eller idrettskjendisen, og glemmer hvor mye arbeid det potensielt kan medføre for eventuelle bedre halvdeler når man ofrer nær sagt alle sine våkne timer for jobben? Handlingen i denne filmen starter idet den godt voksne forfatteren Joe Castleman (Jonathan Pryce) får den gledelig beskjeden om at han er årets mottaker av Nobelprisen i litteratur. Kona Joan (Glenn Close) deler gleden hans, i en nesten rørende barnslig feiring, men snart kommer den ubestemmelige fornemmelsen av at noe ikke er helt i orden smygende. Den forsterker seg etter hvert som paret og deres passiv-aggressive, voksne sønn (Max Irons) setter kursen mot et vinterkaldt Stockholm for å motta prisen. Handlingen utspiller seg tidlig på 90-tallet, men i denne historien er det lite som tyder på at Sverige har blitt et av verdens mest likestilte land ennå. Det er så vidt velkomstkomiteen til Nobel-folkene gidder hilse på Joan, og hun får greie på at de legger til rette for skjønnhetsbehandlinger og shopping for konene. Mens mennene holder på med de kjedelige, viktige tingene, altså. Men Joan er ingen liten lerkefugl som lar seg begeistre av tanken på denne typen aktiviteter. Hun framstår som svært veltalende og reflektert, noe som også er grunnlaget i denne historiens store paradoks: Hvorfor i alle dager orker hun å leve sammen med og ta seg av denne egoistiske, usympatiske mannen? Regissør Björn Runge gir en del svar på dette, men overlater også mye usagt. Svarene og tvilen kunne antakelig ikke blitt formulert på noen bedre måte enn gjennom Glenn Closes strålende skuespill. Hun gir verdighet til en kvinne som lar seg utnytte og som er fullt klar over det. Det er sårt og provoserende, men også egnet til ettertanke.

706524

train

literature

BIOGRAFI: Arne Paasche Aasen var arbeidardiktaren som nådde alle, men som fekk stempel som lettvint husdiktar. Arild Bye har gitt han ein ruvande biografi.

nb

sa

Tom Hetland

Folkekjær og underkjent

https://aftenbladet.no/i/7lzyk3/

Folkekjær og underkjent BIOGRAFI: Arne Paasche Aasen var arbeidardiktaren som nådde alle, men som fekk stempel som lettvint husdiktar. Arild Bye har gitt han ein ruvande biografi. Arild Bye: Arne Paasche Aasen. Fra verdensrevolusjon til de nære ting. Aschehoug. 620 sider. Arne Paasche Aasen (1901-1978) levde og skreiv med Arbeidarpartiet. Som partiet var han glødande revolusjonær i sin ungdom. På 1930-talet, då partiet hadde fått makt til å skapa eit nytt Norge, skreiv han kampsongar som «Seieren følger våre faner» og «Frihetens forpost», som ingen i arbeidarrørsla ennå har klart å erstatta. Og etter krigen vart Ønskekonsert-vennlege viser som «De nære ting» og «Blåveispiken» sjølve lyden av Gerhardsen-epoken. Dermed er det ikkje rart at Arild Byes biografi har sterkt preg av ei allmenn historie – om Norge, men framfor alt om utviklinga i arbeidarrørsla nasjonalt og internasjonalt. Kontrast til Rudolf Nilsen Som bråmoden tenåring tok Paasche Aasen intenst del i dei harde politiske kampane i Norge i åra rundt første verdskrig. Dagens kommentarfelt blir reine hyggepraten samanlikna med den uforsonlege retorikken frå den tid. Den unge diktaren hyllar revolusjonen i religiøse vendingar. Men i Moskva, det revolusjonære Mekka, skjer også den store tragedien i livet hans. I 1920 døyr mora, den skarpe agitatoren Augusta Aasen, i ei ulukke i den sovjetiske hovudstaden. Ho er gravlagd i Kreml, saman med heltar frå revolusjonen. Arne Paasche Aasen kom seg aldri til Moskva for å sjå grava. Både for han og for partiet bleikna det revolusjonære idealet i aust. Paasche Aasens kall vart i staden «å tolke den jevne manns drøm», som handla meir om eit trygt kvardagsliv enn om omveltande ideologi. Derfor vart han heller ingen helt for den nyradikale ungdomsgenerasjonen på 1970-talet, sjølv om han for ein gongs skuld braut med partilojaliteten og sa nei til EF, som EU den gong heitte, i 1972. Ærestittelen som «ekte arbeidardiktar» gjekk i staden til ungdomsvennen Rudolf Nilsen (1901-1929), «revolusjonspoeten som Gud hadde tillatt å dø mens alle tanker ennå var røde», som Bye skriv med ei av sine mange råkande formuleringar. Nettopp i kontrasten til Rudolf Nilsen viste Arne Paasche Aasen sin styrke og sin veikskap. Mens «Rulle» funderte og finpussa orda sine, trilla dei tett og trøstig ut av Paasche Aasen. Han hadde så lett for det, men han var utolmodig og for lite sjølvkritisk. Han sa altfor ofte ja når partiet spurde etter ein prolog, ein song, ei opplesing eller eit dikt til partiavisa. I mange år leverte han sine daglege dikt til Arbeiderbladet under signaturen Dorian Red, eit populært innslag hos lesarane, om den litterære kvaliteten ikkje alltid var heilt på topp. Kamp mot kultureliten Arild Bye underslår ikkje at Paasche Aasen kunne ha forvalta sitt talent betre, men tek grunnleggjande hans parti mot den ofte krasse kritikken frå kulturmiljøet mot den lettbeinte «husdiktaren». Bye meiner også at partiet kunne ha gjengjeldt lojaliteten betre, men at også Ap-toppane var prega av kulturelitens dom. Her skildrar han ein kamp om det kulturelle hegemoniet som neppe er mindre aktuell i dag. Paasche Aasen kunne trøysta seg med daglege bevis på at han var folkekjær, og at han i motsetning til mange av kritikarane hadde fått vanlege folk til å lesa dikt. Han var ein dyktig opplesar som samla stort publikum. Likevel sleit han heile livet med kjensla av ikkje å vera god nok. Betre vart det ikkje av at privatlivet hans stod nokså fjernt frå Einar Gerhardsens nøysame ideal, med mange kafebesøk, mykje alkohol og stort pengeforbruk. Kona Valborg («Vaps») hadde det ikkje enkelt, men det barnlause paret heldt saman livet ut. Litt smårusk er det hist og her, for eksempel stiller eg meg tvilande til om skodespelaren Rolf Just Nilsen stod på scena under 1. mai-feiringa i Oslo i 1935. Då hadde han ennå ikkje fylt fire år. Boka er også blitt i lengste laget, fordi Bye har med ein del unødvendige detaljar og historiske fakta, og dessutan tek opp att enkelte poeng litt for mange gonger. Dette øydelegg likevel ikkje hovudinntrykket: Arild Bye har gjort eit imponerande arbeid, og Bragepris-nominasjonen han har fått er vel fortent.

706525

train

music

Dean Wareham dannet Galaxie 500 i 1987 og deretter Luna i 1991. To flotte, men sørgelig oversette band.

nb

sa

Geir Flatøe

Disig drømmepop møter ville vesten

https://aftenbladet.no/i/WLMo9g/

Disig drømmepop møter ville vesten Dean Wareham dannet Galaxie 500 i 1987 og deretter Luna i 1991. To flotte, men sørgelig oversette band. Dean Wareham & Cheval Sombre: "Dean Wareham vs Cheval Sombre" (Double Feature/Border) Sammen med Christopher Porpora , alias Cheval Sombre, går nå Wareham løs på westernsanger og annet. Blant annet får vi "Wand'rin star" fra musikalen "Paint your wagon". De er imidlertid milevidt fra å overgå Lee Marvins dype snakkesynging i 1969, da han hindret "Let it be" i å nå toppen i England. Duoen får en lettere match på "My rifle, my pony and me" fra "Rio Bravo" i 1959, selv om Dean Martin hadde sin sjarm. Med seg har de trommis Anthony LaMarca (War On Drugs) og Britta Phillips fra Luna. De åpner med Marty Robbins' "The bend in the river" og Bob Dylans "Tomorrow is a long time", før vi får en fin versjon av Michael Hollands "Mountains of the moon". De er også innom Townes Van Zandt og The Magnetic Fields, og koringen i tradlåten "Wayfaring stranger" er nydelig. Beste spor: "Mountains of the moon", "Wayfaring stranger", "My rifle, my pony and me".

706526

train

music

Skakk og stilig synthpop mens endetiden er nær.

nb

sa

Anette Basso

La oss danse mens verden går under

https://aftenbladet.no/i/21zAeB/

La oss danse mens verden går under Skakk og stilig synthpop mens endetiden er nær. Molly Nilsson: "Twenty twenty" (Dark Skies Association/Night School) Synagogeskyting. Brasil på randen av diktatur. I 2020 vil to tredeler av verdens dyr være borte. Nyhetene flimrer forbi mens jeg hører på Molly Nilssons åttende album. Det ble til med nettopp 2020 i tankene, som en nært forestående dystopi. Med «Every night is new» skisserer hun opp en Late capitalist night And I was feelin’ alright It was a pre-apocalypse time And I was livin’ the good life Om alt går til helvete, fortsetter den Berlin-baserte svensken å kverne ut skakk, stilig synthpop. Nilsson ser og høres ut som en av de mystiske artistene på scenen i baren i Twin Peaks. Det neonskitne, DIY-pregede lydbildet er passe lettsukret, passe røyksløret. Kjærlighetssorg formidles med en flat, men inderlig vokal. «Serious flowers» er en fin, lavmælt hymne, «Blinded by the lights» den perfekte klinelåten. 80-tallstunge «Days of dust» er et drivende høydepunkt. «Twenty Twenty» er en kul plate, men engasjerer ikke. Litt for likelydende låter flyter forbi, uten særlig motstand. Kanskje like greit. Det er nok av motstand der ute. Beste spor: «Days of dust», «Blinded by the lights».

706527

train

music

Viser, blues og rock i skjønn forening.

nb

sa

Geir Flatøe

Et vern mot den kalde vinden

https://aftenbladet.no/i/wEz0pG/

Et vern mot den kalde vinden Viser, blues og rock i skjønn forening. Lasse Berheim: "Pengar & kalde vind" Jeg var der da Lasse Berheim onsdag 15. mai 2002, klokka 12.20, kunne sprette kartongen som inneholdt hans første cd-er. Stedet var Banken i Langgata i Sandnes. Andektig åpnet han kartongen som platedirektør Audunn L. Johnsen hadde båret inn. Plateutgivelser er ikke hverdagskost for Berheim. Det tok hele 19 år fra han ga ut en singel med bandet Warchild til neste utgivelse, soloalbumet "Flagg ut". Det er ikke bare starten som tok tid. Han betrakter sine tre soloalbum som en trilogi som det har tatt 16 år å få ferdig. "Drivande ved" kom i 2014, og "Pengar & kalde vind" er klar nå. "Flagg ut" fikk aldri den oppmerksomheten den fortjente. Kanskje på grunn av det noe dystre innholdet. Realistisk, ikke pessimistisk, kalte Berheim det selv. Som ung gutt plukket han opp gitaren inspirert av Nurk Twins. Siden lyttet han til Stavangerensemblet og Catrix. Han omfavnet blues og rock, og tekstene var viktige. Album nummer to var ingen nedtur, men promoteringen manglet. Berheim er sjef på scenen, men går ellers stille i dørene. Det er synd, for han er altfor god til at Sandnes skal ha ham for seg selv. Han har gjemt det beste til sist. Også enden av trilogien handler om et kaldt samfunn og varm kjærlighet. Førstnevnte er alltid der, mens sistnevnte forsvinner. Akustisk varsomme "Glømma deg forsiktigt" er et eksempel på det, om hun som aldri ble hans. Når det gjelder samfunnet, står tittelkuttet støtt. Det ligner en Dylan-vise fra 1963, og teksten handler om kapitalisme: 10.000 jobbar forsvant på en dag For her fins bare pengar og vind Bare pengar og kalde vind Det er kanskje ikke slike sanger som spilles i det store dab-universet, men det er garantert en låt som vil få lang levetid i min dab-frie bil. Åpningen "Paranoid offside blues" er også flott. Orgelet til Steinar Oldereide ligger i bakgrunnen, og i det hele tatt er tangentspillet bemerkelsesverdig bra på hele platen, der også Atle Wold og Jarle "Charlie" Børresen trår til. Det svært så kompetente bandet består av gitarist og produsent Leif Bredland, bassist Hallvard Josefsen og trommis Torstein Kyllevik. Pluss Berheim på gitar, selvsagt. "Bly" er en tidløs vise med en vakker gitarsolo, mens "Liv & ennå lenger" er spenstig bluesrock om å dra utenlands. Reisen begynner bra, men i Marseille går dama sin egen vei. Typisk. Derfor får vi "Glømma deg forsiktigt" som neste kutt, fulgt av "Videre nok en gang" om å komme seg på føttene igjen – uten å vite hvor de fører hen. En flott, blå ballade, som Clapton sikkert kunne lånt. Kjetil Vagle lager countryfølelse med steelgitaren, mens Line Jørgensen og Odd Stangeland korer. "Hei, hei" er en sang Berheim selv låner og oversetter, en blues signert Big Bill Broonzy. Platens andre coverlåt er Ulf Lundells "Den kalde vinden", trolig valgt ut fra temaet. Mot slutten får vi friske "Kjøpetenner, lakksko og pistol", en sang som Reidar Larsen ville elsket å slippe seg løs i. Sigve Drange er med i koret. "Salme" ligner salige Stein Ove Berg og Tom Paxton. En nydelig sang, som vil tvinge tårene fram i en begravelse. Han avrunder med tøft gitarspill i "Steinen synke", med Øyvind Lende på bass. Også denne gir meg en viss Clapton-følelse, og for all del: på en god måte. Har du mer på lager, Lasse, så få det ut. Dette er mesterlig. Et vern mot de kalde vindene som blåser. Beste spor: "Paranoid offside blues", "Bly", Pengar & kalde vind", "Kjøpetenner, lakksko & pistol", "Salme".

706528

train

literature

BOK: Brit Bildøen lagar storveges røyndomslitteratur av mennesket i møte med byråkraten.

nb

sa

Jan Askelund

Desperasjon, hemn og galskap

https://aftenbladet.no/i/qn4Myo/

Desperasjon, hemn og galskap BOK: Brit Bildøen lagar storveges røyndomslitteratur av mennesket i møte med byråkraten. Brit Bildøen: Tre vegar til havet. Roman. 156 sider. Samlaget. Det har alt gått år sidan Knausgård med mammutverket «Min kamp I-VI» utvida førestellingane om kva ein roman kan vera, og vi har ei stund drøfta og krangla om røyndomsdiktinga («virkelighetslitteraturen») der forfattarens, skrivarens eiga historie er ein del av romanen. Viss omgrepet røyndomsdikting skulle høva på ein roman, er det Brit Bildøens siste, haustens «Tre vegar til havet»: Eg-forteljaren er fødd same året som Bildøen (1962, debut 1991), ho er omsetjar og gjendiktar – som Bildøen, ho skriv ein datofesta kronikk i Aftenposten – signert Brit Bildøen, og som vi framleis kan googla fram på nettet, og så bortetter. Kor mykje av dei dramatiske og gripande skildringane som elles er autentiske og henta direkte frå hennar eige liv, veit eg ikkje; lesaren treng ikkje bry seg med å finna det ut heller: Det held lenge å skaffa seg og lesa dette fornemme stykket skjønnlitterær skrivekunst. Startpunktet for heile romanen er at eg-forteljaren og mannen får eit statleg avslagsbrev på adopsjon. Då har dei med førehandsgodkjenning lenge stått i kø og venta på den dagen det skulle bli deira tur å dra til Kina og henta barnet, som ho mentalt og kjenslemessig alt har gjort til ein del av familien sin, med mann og bonusbarn. I mellomtida går ho og mannen ut på dato, og får lesa det i byråkratspråk. Frå den eine (fødsels)dagen til den neste har dei velfungerande, ressurssterke menneska blitt for gamle. Romanen handlar så om reaksjonane hennar, i «desperasjon, hemn, sjølvvald eksil», heilt inn i galskapen. Hadde ikkje Duun alt brukt tittelen, kunne romanen til Bildøen heita «Mennesket og maktene», bare at maktene her er byråkrati og regelverk – som feier over henne som var dei naturkrefter. Denne delen aleine – romanen har tre alternerande emneblokkar: «Kroppen, staten, eksilet» - er skremmande og mektig lesnad. Når det blir uråd for den rasjonelle og artikulerte, lengtande og moralske Eg å ta avslaget innover seg, kallar ho sakshandsamaren sin Staten – og begynner å stalka han, huset og familien hans – nifst spennande er det også, mens ho tippar over. Returen hennar til eit funksjondyktig liv går via delarbeidet på ein fuglestasjon, ein god ven, pluss eitpar kollegaer som gjennom forholdet sitt umedvite hjelper til å realitetsorientera henne. Men tapet er att – og ein strålande roman.

706529

train

literature

BOK: Forsøk på å skape et verdig liv i en kaotisk og desillusjonert postkommunistisk virkelighet.

nb

sa

Sigmund Jensen

Hunder i kosmos

https://aftenbladet.no/i/ng6AgJ/

Hunder i kosmos BOK: Forsøk på å skape et verdig liv i en kaotisk og desillusjonert postkommunistisk virkelighet. Serhij Zjadan: Mesopotamia. Roman. Oversatt av Dagfinn Foldøy. 350 sider. Pax. Prisbelønte Serhij Zjadan (f. 1974) regnes som en av Ukrainas betydeligste forfattere, en moderne Gogol eller Bulgakov. Han er romanforfatter, poet, politisk aktivist, har oversatt Bukowski og er vokalist i bandet «Hunder i kosmos», som samlet antakelig gir en pekepinn på hva det går i. Tematisk kretser forfatterskapet rundt den ukrainske postkommunistiske hverdag, vekslende mellom vemod og håp. Stilistisk er tekstene som ømme sleggeslag, en blanding av punk, pryl og poesi, fulle av referanser til ungdomskulturen, uten nostalgi, og med antihelter som befinner seg nederst på stigen i subkulturen, som regel på jakt etter lettjente penger og billig rus. Tilsvarende elementer gjenfinnes i det særpregede, tvedelte romanverket «Mesopotamia», som bl.a. skildrer umodne menns kjedsomhet i denne rus- og voldskulturen. Det historiske Mesopotamia, lærte vi i o-fagstimene, omfattet området mellom Eufrat og Tigris, og navnet betyr ganske enkelt «landet mellom to elver». I Zjadans barske univers dreier det seg om elvene Dnepr og Donest, med Ukrainas nest største by Kharkiv i rollen som Babylon. Innledningsvis siteres det da også fra «Sumerernes sanne historie»: «Kvinnene var ømme og ukuelige.» Det samme må vel også kunne sies om romanpersonene vi møter i første del, «Historier og biografier», som består av ni innbyrdes sammenhengende fortellinger, der hendelsene til dels overlapper og flere av personene synes å kjenne eller i hvert fall ha møtt hverandre før, med kryssende skjebner og sammenfallende håp og drømmer. De fleste fortellingene finner sted i Kharkiv, og forfatteren beskriver sin hjemby og menneskene som bor i den med kjærlighet og innlevelse: Boligene, kjellerne, portrommene, torgene, bakgatene. Det handler om den første generasjon av uavhengige ukrainere etter jernteppets fall, om brustne illusjoner, kapitalismens inntog, et vedvarende kulturelt bombardement fra Vesten, og om alltid å befinne seg på feil sted til feil tid. Oversetter Dagfinn Foldøy har gjort en god jobb med å bevare rytmen og energien fra originalmanuset. Selv om flere av fortellingene foregår i bryllup, bursdager og begravelser, innenfor kollektivet og fellesskapet, dreier dette seg først og fremst om ensomme enkeltmennesker som leter etter en mening med livet og mer eller mindre mot alle odds forsøker å stable et noenlunde verdig og anstendig liv på beina. Men i likhet med sumerernes kvinner, sitter heller ikke Zjadans personer der og depper, selv om de ofte mislykkes, til tross for beskjedne ambisjoner. Bob har f.eks. en drøm om å skape seg et liv i Amerika, men feiler. Foma ønsker seg en kjæreste, men roter seg borti en tidligere gledespike som bringer ham flere bekymringer enn gleder. For Matvij stanset tiden da han for ti år siden avsluttet studiene ved universitetet «og forsøkte å se verden med voksne øyne»; nå skremmer han kvinnene med dårlige vaner og søvnløshet. Og Jura er helt uten familie, og frister en trøstesløs tilværelse i en sykestue. Romanens andre del, som består av rundt tretti dikt og har tittelen «Presiseringer og generaliseringer», er et slags poetisk postludium eller en lyrisk kommentar til fortellingene i første del. Så kan man kanskje holde det mot forfatteren at de ni fortellingene ikke egentlig utgjør en konsistent roman i streng forstand, og at fortellingene heller ikke henger tilstrekkelig godt sammen med diktene i romanens andre del, og kanskje kan man også innimellom ergre seg litt over dikterisk patos og en noe unyansert fremstilling av nokså alvorlige emner. Men la gå med det. Dette er etter alle målestokker storartet lesning.

706530

train

music

Det skulle være slutt, men åtte år er lenge nok.

nb

sa

Geir Flatøe

Tilbake som Hank von Hell

https://aftenbladet.no/i/G1RAAm/

Tilbake som Hank von Hell Det skulle være slutt, men åtte år er lenge nok. Hank von Hell: "Egomania" (Headbangr/Sony) Skeptisk er bare fornavnet når jeg setter på det nye albumet til Hans-Erik Dyvik Husby, kjent som Hank von Helvete og gjenoppstått som Hank von Hell. Er det pust i 46-åringen? Hvordan klarer han seg uten Turboneger? Er han påvirket av scientologi? Har rumperakettene ødelagt evnen til naturlig avføring? Han ga ut "I ljuset av Cornelis" for åtte år siden med sanger fra Vreeswijk-katalogen, og han har deltatt i prosjekter som Doctor Midnight & The Mercy Cult. Nå er han på dypere vann, svømmende med Cat Casino, Major Sam, Jean Genus og Dead Said Fred. Hvem nå de måtte være. Åpningen "Egomania" tar ikke av, men "Pretty decent exposure" er skarpere. "Blood" er en noe rotete publikumsfrier, før "Dirty money" dykker ned i den potente miksen av pønk og tungrock. Mot slutten tillater han seg Offspring-liknende "Wild boy blues" og western-intro på "Adios (Where's my sombrero?)". Er jeg overbevist etter 35 minutter? Nei, men i det minste underholdt. Beste spor: "Pretty decent exposure", "Dirty money".

706531

train

literature

BOK: Elegant og perspektivskapende bruk av greske tragedier.

nb

sa

Steinar Sivertsen

Fra gresk familietragedie til vår verden

https://aftenbladet.no/i/jP2qab/

Fra gresk familietragedie til vår verden BOK: Elegant og perspektivskapende bruk av greske tragedier. Colm Tóibín: Navnenes hus. Roman. Oversatt av Merete Alfsen. 291 sider. Press. Irske Colm Tóibín (f. 1955) er en prisbelønt, bestselgende romanforfatter med stor spennvidde. «Brooklyn» (på norsk 2010) er f.eks. et vakkert, varmt portrett av en fattig, irsk kvinne som tidlig på 1950-tallet emigrerer til New York, mens «Marias testamente» (2016) lar Jesu mor fortelle sin alternative bibelhistorie. «Navnenes hus» er med sitt intertekstuelle grunnpreg mest beslektet med sistnevnte verk. Som forfatterens korte takkeord understreker: «Mye i denne romanen er basert på fantasi og har ingen tekstkilde», men «hovedpersonene» og «fortellingens form» er hentet fra visse navngitte, klassiske tragedier av Aiskylos, Sofokles og Evripides. Målet er åpenbart å la den dysfunksjonelle familiesagaen til Klytaimnestra, Agamemnon, Ifigeneia, Elektra og Orestes, med sin stank av angst og gru og drap, bli et speil for vår egen makthungrige, konfliktfylte, voldelige verden. Tragedien starter med at kong Agamemnon lurer og ofrer sin vakre datter Ifigeneia da han forlater Mykene og drar på hærtokt mot Troya. Dermed skal han være sikret en ærerik seier. I løpet av de årene mannen blir borte, tar den hevngjerrige dronning Klytaimnestra seg en elsker, Aigisthos. Med kniv kutter hun siden over strupen på sin hjemkomne ektemann, mens sønnen Orestes fanges av hæren til Aigisthos og havner i eksil, før han vender tilbake og dreper sin blodtørstige mor. Dermed overlever bare han og den yngste søsteren Elektra den voldskatastrofen som rammer kongefamilien. Mot slutten finner man et nøkkelutsagn: «Det har vært nok dreping, vi trenger ikke flere lik.» Sluttscenen i teksten er åpen. En kvinne som ble gravid etter en massevoldtekt, er i ferd med å føde, med bare Elektra og jordmoren til stede i rommet. Dermed ser livet ut til å trumfe døden, tross alt. Romankomposisjonen virker gjennomført og gjør det mulig for fortelleren å se stoffet fra ulike vinkler. I to hoveddeler forteller Klytaimnestra i jeg-form, i en tredje avdeling får Elektra ordet, også hun i første person, mens de tre delene der Orestes tildeles perspektivet er holdt i tredje person. Som vanlig er den irske mesterfortellerens prosa nedkjølt, nyansert og godt avstemt, med elegant undertekst og full av sterke, motstridende følelser, kunstneriske kvaliteter som blir ypperlig ivaretatt av en formsterk norsk oversetter.

706532

train

screen

«Widows» mangler verken action eller vold, men det er den menneskelige uforutsigbarheten som gjør denne kuppfilmen ekstraordinær.

nb

sa

Elisabeth Bie

Tøft og hett for desperate ranerenker

https://aftenbladet.no/i/bKPGXd/

Tøft og hett for desperate ranerenker «Widows» mangler verken action eller vold, men det er den menneskelige uforutsigbarheten som gjør denne kuppfilmen ekstraordinær. Widows Sjanger: Actiondrama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Steve McQueen. Manus: Steve McQueen og Gillian Flynn. Skuespillere: Viola Davis, Michelle Rodriguez, Elizabeth Debicki, Cynthia Erivo, Liam Neeson, Colin Farrell, Daniel Kaluuya, Robert Duvall, Brian Tyree Henry, Carrie Coon. Lengde: 2 timer 9 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 16. november. Den britiske regissøren Steve McQueens forrige film, «12 years a slave» (2013) vant Oscar for beste film. At han siden har fått Hollwyood-studio til å bla opp og store stjerner til å stå i kø for å jobbe med ham, viser godt i «Widows». Et romslig budsjett har gitt en blank og glatt Hollywood-overflate. Bestselgerforfatter Gillian Flynn på manussiden. Og makan til rollebesetning! Følelssessjokk Men McQueen viser også at slett ikke har solgt sin tidligere så anti-kommersielle visjon fullstendig. For dette er ikke en «vanlig» kuppfilm. Mellom sterke, men korte actionscener, får et desperat og vondt drama ulme seg fram. Innlagt smarte kameravinkler og uforutsigbare følelsessjokk. Hovedenken Veronica (Viola Davis) får knapt sørge over at hun har mistet sin kriminelle ektemann i et dramatisk kupp, før hun blir oppsøkt av en av mannens kreditorer og truet på livet om hun ikke betaler millionene han skylder. Parallelt utspiller det seg et politisk drama, der to kandidater kjemper om makten i en av Chicacos bydeler. Mens Veronica desperat prøver å skaffe pengene som trengs sammen med de andre økonomisk desperate ranerenkene, veves den kriminelle og politiske kampen sammen. Og grensene viskes gradvis ut. Fabelaktig skuespill McQueen bruker lang tid på å skissere ut det svært omfattende rollegalleriet, men det betaler seg. Og det er enkene som driver actionhistorien framover, også takket være rollebesetning og skuespillerprestasjoner. Viola Davis er suveren som den hardt pressede Veronica, gjennom sorg, raseri og kald besluttsomhet. Oscar-nominasjon bør være soleklar Colin Farrell er velpolert som ambisiøs lokalpolitiker. Og Daniel Kaluuja, hittil mest kjent for sin hovedrolle som offer i «Get out», får maksimalt utav sin noe sjablongaktige skurkerolle.

706533

train

literature

BOK: Engasjert, men kvernende om valget mellom barn og skriving.

nb

sa

Steinar Sivertsen

Barn eller ikke barn – det er spørsmålet

https://aftenbladet.no/i/a2nakL/

Barn eller ikke barn – det er spørsmålet BOK: Engasjert, men kvernende om valget mellom barn og skriving. Sheila Heti: Morskap. Roman. Oversatt av Johanne Fronth-Nygren. 312 sider. Gyldendal. Den kanadiske forfatteren Sheila Hetis (f. 1976) første bok på norsk, «Hvordan bør et menneske være?» (2014), etterlot ingen tvil om at vi sto overfor en selvbiografisk roman basert på en blanding av faktisk og fiktivt. Slektskapet mellom den skilte, jødiskættede jeg-fortelleren Sheila, en forfatter fra Toronto, og dikteren med samme navn og bakgrunn var åpenbart. I «Morskap» er jeg-fortelleren navnløs, men igjen har vi å gjøre med tidstypisk virkelighetsdiktning. For hovedkarakteren er fortsatt en skilt, frisinnet forfatter av jødisk ætt bosatt i Toronto, nå sammen med sin juristkjæreste Miles, også han skilt, men med en liten datter. Innledningsvis er jeg-fortelleren trettiseks år gammel, ikke fremmed for å bli «stein» eller ha trekantsex, og mens hun nærmer seg førti, baler hun med grubleteksten «Morskap». Med stor energi, ærlig og selvopptatt og kvernende, reflekterer hun igjen og igjen over det som for henne er det viktigste spørsmålet i livet - om hun skal få barn eller ikke. Svaret hun kommer fram til, bør ikke røpes, men hun har tidligere fått utført en abort, satt inn spiral og brukt p- og angrepiller. At den biologiske klokken nå endrer situasjonen, gjør at hun i tillegg til å satse videre på forfatterkarrieren søker samlivsråd hos andre: Miles, moren, venninner, en spåkone, en tarotkortleser, mynter knyttet til et kinesisk spådomssystem - alle spiller en rolle på vegen mot det som for henne bør bli et definitivt svar om et eventuelt «morskap». Teksten har en egentone som rommer både alvor og humor. Og jeg har ikke problemer med å innse at de mange gjennomgripende, spådomsstyrte dialogene der fortellerens spørsmål besvares med enten ja eller nei, ofte har en perspektivskapende virkning. Dessuten sier møtene med venninner som har barn, noe om de sosiale kravene som settes til en barnløs kvinne. Samlivet med Miles skildres sensuelt, inderlig og røft, preget som det er av både krangling, sex og omsorg, sjalusi og sinne. Men tankene for og mot det å bli gravid, blir til slutt for mange og hektiske, slik også fortellerens gråtetokter og drømmer blir det. Ellers blir savnet av en stram dramaturgi knyttet til et tydelig plott, påtrengende. Teksten får ofte et anekdotisk preg uten dramatisk snert. Det episke drivet i fortellingen mangler. Mest grepet blir jeg av den jødiske familiehistorien som vokser fram underveis. Særlig gjør portrettene som den skrivende forfatteren gir av sin mormor og mor, et sterkt inntrykk. De tar opp i seg Holocaust og kjærlighet, graviditet, fødsel og en skrivekunst som avslutningsvis får hennes strenge, pensjonerte legemor til å utbryte: «Det er magisk!». Her griper fortelleren fatt i et stoff som peker utover det private og selvsentrerte. Den norske oversetteren ser ut til å ha truffet den litt rappe og lekne språktonen til Sheila Heti godt.

706534

train

screen

Mer grotesk, mer okkult, mer begripelig, men mindre skrekkelig. Nye «Suspiria» er kanskje en hyllest til, men ingen nyinnspilling av skrekklassikeren fra 1977.

nb

sa

Elisabeth Bie

Fascinerende, grotesk uhygge i nye «Suspiria»

https://aftenbladet.no/i/xR0VaQ/

Fascinerende, grotesk uhygge i nye «Suspiria» Mer grotesk, mer okkult, mer begripelig, men mindre skrekkelig. Nye «Suspiria» er kanskje en hyllest til, men ingen nyinnspilling av skrekklassikeren fra 1977. Suspiria Sjanger: Grøsser. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Luca Guadagnino. Manus: Dario Argento, Daria Nicolodi, David Kajganich. Skuespillere: Dakota Johnson, Tilda Swinton, Chloë Grace Moretz, Jessica Harper, Mia Goth. Lengde: 2 timer 29 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 23. november. «Suspiria» er nok en flott og fascinerende film fra Luca Guadagnino, som i fjor sto bak den romantiske sensasjonen, «Call me by your name». Men å kalle hans versjon for en nyinnspilling av Dario Argentos skrekklassiker med samme navn fra 1977, blir feil. Heldigvis. For egentlig er bare grunnhistorien, 70-tallsepoken og de surrealistiske elementene er hentet fra originalen, som skapte skrekk og ubehag med sin sterke fargepalett, lyssetting og ikke minst skjærende, dominerende musikkspor. Falsk trygghet Guadagninos «Susperia» går i motsatt retning: gråbrun vinterfargepalett og en mer realistisk og grotesk form. Uhyggen er mer av den ulmende enn hoppende typen. Thom Yorkes behagelige og nydelige musikk er minimalistisk porsjonert ut, og gir en (falsk) følelse av trygghet og harmoni. Og - ikke minst - historien om den unge amerikanske Susie som kommer til dansekompaniet i Berlin og fornemmer de onde kreftene som ulmer under overflaten, har fått godt med kjøtt på bena. Den står mye stødigere på egne ben. Samtidig har nye «Suspiria» lagt på seg en snau time, noe som også skyldes at både det pågående dramaet i samtiden med Baader-Meinhof-flykapring, Berlin-mur og dårlig krigssamvittighet. Nødvendig? Tja. Særlig sidesporet med Dr. Klemperer virker litt som en påklistret gimmick (Tilda Swinton er helt ugjenkjennelig som den gamle mannen). Hyllest til originalen Men her er mye å nyte. Rollebesetningen, for eksempel. Stramme, kjølige Tilda Swinton er som skapt for rollen som danselæreren Madame Blanc. Og Dakota Johnson utstråler den perfekte miksen mellom naivitet og autoritet til å bære rollen som Susie helt i mål. Dansescenene, som denne gangen ikke er klassisk ballett, er også fascinerende. Som en ekstra liten hyllest til originalfilmen, har Jessica Harper, som spilte Susie i 1977, fått en liten rolle også i nye «Suspiria».

706535

train

literature

BOK: Sivert N. Nesbø lar det veksande barnets undring og uro tyta fram som stille uhygge.

nb

sa

Jan Askelund

Den sommaren ho blei tolv

https://aftenbladet.no/i/Kv4V3G/

Den sommaren ho blei tolv BOK: Sivert N. Nesbø lar det veksande barnets undring og uro tyta fram som stille uhygge. Sivert N. Nesbø: Sjøen om vinteren. Roman. 134 sider. Tiden. Med denne tredje romanen sin er Sivert N. Nesbø (1982, debut 2013) i ferd med å byggja ein forfattarskap med ein gjenkjenneleg tone og temakrins. Han er ikkje ein skrivar for dei store faktene og dei utmåla hendingane, men siktar frå første side på stillfarande og omsorgsfullt vis mot å synleggjera ei innebygd uro og uvisse i personane – og ei dulmande uhygge for lesaren, som han så utviklar undervegs. Og han held seg på sårbar vestlandsk bygd, heimekjend i mål og stad. Som i haustens «Sjøen om vinteren». Den opnar med at den vesle familien på mor og far og dottera Eli - 11 år gammal, 12 ein av dagane – skal på sommarferie til besteforeldra hennar på landet. Det har alltid vore kjekt. Bestefaren legg ut små overraskingar til henne rundtforbi, og som dei begge stillteiande – som det meste mellom folk her: uuttalt det også - veit ho forventar. Han tar henne med på tur og fiske. Ho leiker og badar med naboungar. Men alt før dei er framme, kjenner lesaren saman med Eli på at alt ikkje er som det skal mellom foreldra. Det er i stemninga, ikkje i orda, men Eli er kjenslevar og Nesbø er følsam på tastaturet. Eli undrar. Ho undrar koss det skal bli å begynna på skolen igjen til hausten, koss broren som nå er 15 og er borte på sommarjobb, har det. Ho tenker og tenker heile tida, undrar på at her må vera ting som ikkje blir sagde. Går omkring i barnets mange gåter, kjenner seg heile tida usikker. Den morgonen ho er tolv, er faren vekke; han har tatt bilen og køyrt. Det blir heller ikkje gjort nummer av. Og slik held det stillfarande fram, over ein sommar og haust – mens romanens tittel, «Sjøen om vinteren», peiker mot ei anna årstid. Svært mykje er drive fram av enkle dialogar, slik barn og godt kjende snakkar, og på etterkvart kjent Nesbøvis med rikt vestlandsk ordtilfang, med «gøtta» og «troa» for «fiskestang», ikkje alt å finna i ordbøkene («knørva»), og helst frå barnleg synsstad. Og over heile denne lyriske stemningsromanen og denne barnlege undringa i ei jente som veks til, ligg ei tyngsle, saman med ei uhygge, som ikkje får sprenga seg fram.

706536

train

music

Som rapper femme fatale står Izabell stødig og tar ladegrep, men det smeller ikke skikkelig før helt mot slutten.

nb

sa

Anette Basso

Etterlengtet debutalbum fra Stavanger-rapper

https://aftenbladet.no/i/1k4MGl/

Etterlengtet debutalbum fra Stavanger-rapper Som rapper femme fatale står Izabell stødig og tar ladegrep, men det smeller ikke skikkelig før helt mot slutten. Izabell: "Skyt meg" (STVG Kartell) Ep-en «Honning og aske» kom for ganske nøyaktig tre år siden. Siden har Izabell forlatt Universal og bygd opp en egen label. Introen «25 sting» hinter til at «Skyt meg» ikke er en gladplate. «Millionæh» gjestes av Onkl P over en deilig, mørk beat, mens tittelkuttet slår fast at Izabell er tilbake. «Gå med meg» svaier forførerisk, vendt mot en som er «like fakka» som Izabell selv. Hun beveger seg fra kjelleren til toppen av Plaza og strør om seg linjer om tequilafyll og frokost på hotell, krydderjenter og pusekatter med balltre. Flyten er tilbakelent, og den dype stemmen har en stødig sensualitet og en musikalitet som gir versene variasjon. Izabell er fortjent selvsikker. Likevel, albumet virker noe uferdig og føles som et oppspill til noe større. Det er over på under 20 minutter og for én gangs skyld ønsker jeg meg flere spor. Låtene mangler det lille løftet eller hooket som hekter seg fast. Unntaket er STVG Kartell-bangeren «Ka du vil». En farlig fet låt. Beste spor: «Ka du vil», «Skyt meg».

706537

train

music

Støyrockeren fra Dinosaur Jr. byr på folkrock.

nb

sa

Geir Flatøe

Gitarheltens myke side

https://aftenbladet.no/i/OnOPQl/

Gitarheltens myke side Støyrockeren fra Dinosaur Jr. byr på folkrock. J Mascis: "Elastic days" (Sub Pop/Playground) Dinosaur Jr satte spor etter seg på 80- og 90-tallet. I 2005 fant de sammen igjen og har holdt det gående siden, men med prosjekter på si'. I 2011 ga J Mascis ut sitt første soloalbum etter gjenforeningen og fulgte opp med "Tied to a star" i 2014. Nå er nummer tre her, og platen viser for alvor den melodiøse siden av støyrockeren. Den gamle gitarhelten bryter likevel fram, som på duetten "I went dust" med Zoë Randell fra Luluc. Sangen starter mykt og akustisk, men gitaren plugges inn mot slutten. Vakkert og tøft på samme tid. Åpningen "See you at the movies" er ikke noe dårligere med Pall Jenkins fra Black Heart Procession som korist, og "Web so dense" er deilig. Dermed har vi en sterk start, og platen taper seg ikke underveis. Av alle ting viser Mascis også hvilken dyktig trommis han er, i begeistringen over et nytt trommesett. 52-åringen fra Massachusetts har fortsatt gløden. Beste spor: "See you at the movies", "Web so dense", "I went dust", "Picking out the seeds", "Everything she said".

706538

train

screen

Den nye «Fabeldyr»-filmen er ikke i nærheten av å vekke magien fra «Harry Potter»-filmene til live igjen.

nb

sa

Kine Hult

Harry Potter-spin off på tomgang

https://aftenbladet.no/i/xR08LB/

Harry Potter-spin off på tomgang Den nye «Fabeldyr»-filmen er ikke i nærheten av å vekke magien fra «Harry Potter»-filmene til live igjen. Fabeldyr: Grindelwalds forbrytelser Sjanger: Eventyr / Familiefilm / Fantasy Skuespillere: Eddie Redmayne, Johnny Depp, Katherine Waterston, Zoë Kravitz Regi: David Yates England / USA, 2018 Aldersgrense: 12 år Det er så mye som ikke fungerer i den andre filmen i «Fabeldyr»-serien at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Dette er altså nummer to i en serie filmer fra «Harry Potter»-skaper J. K. Rowling, hvor handlingen foregår mellomkrigstiden. Flere av figurene som dukker opp er kjent fra Potter-bøkene (film nummer én låner navn fra en lærebok på trollmannskolen Hogwarts), og kjernen i handlingen er også her, grovt oppsummert, kampen mellom gode og onde trollmenn og mellom ulike syn på kontakt med ikke-magiske mennesker. Det kunne for så vidt vært et artig konsept, og det finnes mange eksempler på at slike forløpere som dette fungerer riktig godt. Men her buklander dessverre manusforfatter Rowling og regissør David Yates grundig. Det er det flere grunner til. Retningsløst De som så den første filmen om den trivelige fabeldyr-entusiasten Newt Scamander husker kanskje at den onde trollmannen Gellert Grindelwald (Johnny Depp) ble tatt til fange i slutten av filmen, og Depp-fansen ble antakelig kjempeskuffet over hvor få sekunder skuespilleren medvirket. Den nye filmen er derimot Grindelwalds film, i hvert fall om man skulle dømme ut fra tittelen. Men så blir den ikke det. Den blir heller ikke Newt Scamanders film. Eller filmen til en av de andre sentrale figurene. Den ikke bare mangler en hovedperson og en hovedhandling, den har gitt seg i kast med et slags demokratisk alle skal få-eksperiment som gjør at handlingen blir fullstendig retningsløs og rotete. Noe som for så vidt kunne fungert i en annen type film, men ikke i en som forsøker seg på en tradisjonell spenningsoppbygging med et dramatisk klimaks på slutten. Her er det altfor mange handlingstråder som skal følges, og som publikummer spør man stadig seg selv: Hvem er dette? Hvorfor skal jeg bry meg om hva som skjer med vedkommende? Det er stort sett ikke lett å få svar på noen av delene. Dumledore i ung versjon Filmen er heldigvis ikke uten lyspunkter. Jude Law er glimrende som en ung Dumbledore, og de sentrale figurene fra forrige film har sin sjarm intakt. Scenene fra Hogwarts og Paris klarer i enkelte glimt å vekke til live noe av den særegne stemningen fra Potter-filmene, men ikke på noen varig måte. En annen ting som må anføres er at denne filmen vanskelig kan stå på egne bein, men er avhengig av at seeren har en forholdsvis inngående kjennskap til det potterske univers og alle dets bipersoner. Men selv da er det vanskelig å forstå hvilken relevans alle de ulike handlingstrådene har for den overordnede historien, hvis tematikk er viktig og god, på samme måte som i Potter-filmene. Ikke minst derfor er det synd at muligheten til å skape et solid bakteppe for magikernes interne strid skusles bort på denne måten.

706539

train

literature

BOK: Spennende forfatter, litt trettende roman.

nb

sa

Ida Vågsether

Hatske Hval

https://aftenbladet.no/i/Ql4aEW/

Hatske Hval BOK: Spennende forfatter, litt trettende roman. Jenny Hval: Å hate Gud. Roman. Oktober forlag. 246 sider. Hva er det en egentlig leser, når en leser Jenny Hval? Er det dagbok, filmmanus, roman eller dikt? Debutromanen Inn i ansiktet (2009) var like ubestemmelig som hennes nye roman «Å hate Gud». Forskjellen er at det som var en styrke da, er en svakhet ved denne romanen. «Jeg hater gud. Det er så primitivt og stusselig å si det, men jeg er en primitiv og stusselig person». Slik åpner «Å hate Gud». Dette er utdrag fra notater hovedpersonen gjorde seg da hun gikk på skolen i en liten sørlandsby midt i bibelbeltet. En flåsete ting å skrive, kanskje, men likevel en dypt alvorlig tanke. Når vi møter henne er hun voksen. Hun har fått venner som ligner mer henne selv, men forlater ikke det mørke. I stedet starter hun et band med «et ønske om å utøve blasfemi mot kunstinstitusjonenes elskede bauta». Sørlandsbyen er forlatt til fordel for kunststudier, men hun er likevel stadig like forbanna. «Å hate Gud» kan leses som et slags forsvar for å være sinna. De destruktive kreftene muliggjør hovedpersonens kunst, men tar også over for henne. Hatet rettes høyt og lavt, mot Gud og mot jentene i klassen, mot kunstinstitusjonene. Visst er det en energi i dette. Men er det noe mer? Men hva dreier egentlig alt dette hatet seg om? Hva dette egentlig skal forstås som, blir aldri helt tydelig. Det ligger mye sivilisasjonskritikk i romanen, men den forblir primitiv og uten noe tydelig argument. Hval er en slags multikunstner som skaper alt fra lydinstallasjoner og musikk til romaner til videoer. Denne sjanger- og mediumoverskridelsen er tydelig i språket hennes, som er klanglig og musikalsk, slik at hvert kapittel har en form for rytme. Noen av kapitlene er skrevet som scener, andre episoder, andre igjen er små fortellinger. Referansene til verdenskunsten sitter løst, det er gøy å være en del av Hvals univers. En stund. Men så blir sinnet noe trettende. Så hva er det en egentlig leser da, når en leser Jenny Hval? Det blir vanskeligere og vanskeligere å svare på. Denne gangen blir det en svakhet.

706540

train

music

Mer melodiøst enn man kan kreve.

nb

sa

Geir Flatøe

Blant det beste fra Bergen

https://aftenbladet.no/i/8wMAA1/

Blant det beste fra Bergen Mer melodiøst enn man kan kreve. Hjerteslag: "Nattseileren" (Edda) Det har kommet mye bra fra Bergen, og det ser ikke ut til å stoppe med det første. Hjerteslag er framme ved album nummer tre, fylt med det som vokalist Robert Eidevik kaller semi-biografiske tekster om baksiden av medaljen. Samtidig er det opprør mot foreldregenerasjonen fra en generasjon som selv er kommet i foreldrealder. Musikken er blanding av pop, pønk og rock. Blant det mest iørefallende er "Det Raymond sa" og "Nattseileren", sistnevnte om han som sitter aleine i baren i skyggen av det som blir morgendagen. Elegant formulert og prikkfritt framført. Noen band får du lyst til å oppleve på konsert etter å ha hørt på dem, og for meg er Hjerteslag et slikt. De kommer til Folken 30. november, så muligheten er der. Foruten Eidevik består bandet av Nikolas Jon Aarland, Ole Andre Hjelmås, Torjus Raknes og Petter Sætre. Før eller senere burde de kunne hente hjem en Spellemannspris, og like gjerne før som senere. Prisen skal hem, som de sier mellom regnfjellene. Beste spor: "Det Raymond sa", "Nattseileren", "Sang 31".

706541

train

music

Konsertanmeldelse: Messiaens orgelmusikk egner seg aller best i kirken, men takket være spennende lyssetting og andre effekter ble opplevelsen i Stavanger konserthus like god.

nb

sa

Arnfinn Bø-Rygg

Messiaens orgelmusikk er som sendebud fra en annen verden

https://aftenbladet.no/i/a2n8e4/

Messiaens orgelmusikk er som sendebud fra en annen verden Konsertanmeldelse: Messiaens orgelmusikk egner seg aller best i kirken, men takket være spennende lyssetting og andre effekter ble opplevelsen i Stavanger konserthus like god. Messiaens orgelverk komplett Jennifer Bate, Thomas Ospital, Lidia Ksiazkiewicz, Kåre Nordstoga, Thomas Lacôte, Nils Henrik Asheim, James McVinnie og Colin Andrews på orgelet i Konserthuset. Lørdag kl.15.00 – 24.00 I år er det 110 år siden Olivier Messiaen (1908-1992) ble født. Det ble i helgen feiret ettertrykkelig, med samtlige orgelverk spilt av fremtredende organister på orgelet i Konserthuset. Gjennom hele sitt voksne liv var Messiaen organist i La Trinité-kirken i Paris. På orgelet her var det han eksperimenterte med klanger og former. Det var overveldende å høre ham selv spille sine egne verk her. Revolusjonerte orgelkunsten Messiaen revolusjonerte kirkeorgelet for den nye musikken, fjernet den fra blodløs nybarokk og pseudopolyfon saklighet. Med russeren Skrjabin hadde Messiaen fargehørselen felles. Toner og klanger kobles automatisk til fargeinntrykk som på sin side representerer ekstatisk-voluptuøse rustilstander, kunstige paradiser. Mye flyter sammen hos Messiaen: Fromhet og Gudstro, Apokalypsens billedflom, kosmologiske visjoner, fransiskansk fordypelse i blomster og fugler, naivitet og kalkyle, surrealistisk språkmagi (i titler og alle hans kommentarer). En kompensasjon Best egner Messiaens orgelmusikkk i kirken, på et storslått orgel. Når den overføres til et aldri så storslagent orgel i konsertsalen, går en dimensjon ved hans verk tapt: det sakrale, slik det bl.a. viser seg i kirkevinduenes himmelske hvirvel av farger, det han selv kalte en teologisk regnbue. Men Messiaen-maratonen i konserthuset hadde kompensert for dette ved lyssetting av orgelhuset og panelene rundt samt inne i Zetlitz-salen. I Zetlitz-salen var lyssettingen best, mer stilren og sparsom. Lyssettingen i Valen-salen var ganske ujevn: den ble ofte for urolig og delvis også kitsch-aktig (med bølgebevegelser, røykskyer, amorf materie o.l.). Best var den når Nordstoga spilte og de gangene lyset omgjorde orgelpipene til tempel- og katedralfasader. En stor fordel var at det ble spilt på en frittstående spillepult som sto på scenen, slik at vi kunne se organisten i arbeid. Fascinerende var spillet med føttene, fotarbeidet, for å si det slik. Organisten spiller med hele kroppen. Konstruksjon og sanselighet Det begynte med at Jennifer Bate spilte fem tidlige stykker, der «Banquet celeste» (Himmelsk gjestebud) fra 1928 allerede vitner om Messiaens oppfinnerevne. En time senere fulgte «La Nativité du Seigneur» (Herrens fødsel) med Thomas Ospital ved orglet, et verk som, hvis vi leser hva komponisten selv sier om det, liksom tar lytteren i hånden og fører ham inn i musikken. I satsene, eller bedre: bildene, slik som «Jomfruen og barnet» og «Jesus tar imot lidelsen» stusser vi imidlertid når Messiaen følger opp med nøyaktige komposisjonstekniske angivelser. Men da må vi huske Messiaens ord om at dette ikke skal tas så alvorlig. Lytterens eneste ønske må være å fascineres, og det vil skje, sier han. Som lyttere ble vi fascinert av denne orgelmusikkens plastisitet, dens transparens, klangfargerikdom og virtuositet. Men også dens ro, f.eks. i «Bønn fra Kristus stiger opp mot hans Far» fra «Himmelfarten», spilt av Lidia Ksiazkiewicz. Men det verket som fascinerte mest, var de syv meditasjonene over «De herlige legemer», ikke minst fordi Kåre Nordstogas fremførelse var så briljant. «De herlige legemers styrke og spenst» lyder tittelen på femte del. Det franske ordet her er «agilité», spenstig bevegelighet, og nettopp det karakteriserte Nordstogas spill. Melodiske buer har en lang pust hos Messiaen, særlig vakre er de i de langsomme delene. I «Messe de la Pentecôte» (Pinsemesse, 1950), spilt av Thomas Lacôte, har fjerde del, «Nattverd», tittelen «Fuglene og kildene». Ingen har som Messiaen i så stor grad latt seg inspirere av fuglesang; den er til og med tilstede i «Livre d’orgue» (Orgelboken, 1951), i nr. 4, med tittelen «Fuglenes sang». Asheim spilte dette ganske abstrakte verket, som slutter med «Seksti-fire varigheter», med stor virtuositet. Ifølge Messiaen, som skrev verket på landet, er disse varighetene befolket av fugler som han nevner navnet på. De langstrakte meditative og spilleteknisk originale syklusene, slik som «Pinsemesse», overbevisende spilt av Thomas Lacôte, hører til milepæler i den moderne orgellitteraturen. Kontemplasjon Overalt i orgelverkene hører vi hvordan klangene, basert på Messiaens modi, ikke er målrettet, men er objekter for kontemplasjon. De utfolder seg i vifteform, slik som ordene i Mallarmés dikt som Messiaen ofte henviste til. I «Méditations sur le mystère de la Sainte Trinité» (Meditasjoner over den hellige Treenighet, 1969), spilt av James McVinnie, ble dette særlig tydelig. Vi kunne dvele i klangen, i klangmagien; musikken var på en måte statisk, en stående nu (nunc stans). Messiaens bruker til og med ordet «vellyst» her, som for ham (mest) var av åndelig art. P.S. Det siste lange verket, spilt av Colin Mark Andrews, måtte jeg som anmelder avstå fra å høre.

706542

train

stage

TEATER: Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig leverer kul, sårbar, mørk og rocka versjon av Arne Garborgs «Haugtussa».

nb

sa

Jan Zahl

Rocka «Haugtussa»

https://aftenbladet.no/i/VRJ5gp/

Rocka «Haugtussa» TEATER: Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig leverer kul, sårbar, mørk og rocka versjon av Arne Garborgs «Haugtussa». Haugtussa Rogaland Teater, Teaterhallen. Haugtussa av Arne Garborg. Med: Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig. Manus: Ane Dahl Torp. Musikk: Sjur Miljeteig. Regissørar: Ane Dahl Torp og Erik Ulfsby. Gjestespel 16.-24. november. For oss som ikkje bur i Oslo og er stamgjester på Det Norske Teatret kan det vera lett å «bare» tenkja på Ane Dahl Torp som ei av Norges fremste skodespelarar på film og i TV-seriar. Men då er det moro å oppleva henne i levande live som skodespelar på ei teaterscene, når ho nå gjestar Rogaland Teater med hjartebarnet sitt. Då Dahl Torp og musikarektemannen Sjur Miljeteig laga sin versjon av Arne Garborgs «Haugtussa» heime på kammerset, var planen at framsyninga skulle visast fem gonger på Scene 3 på Det Norske Teatret. Nå har det gått fem år sidan premieren - og dei spelar stykket ennå, både i Oslo og rundt om i landet, for fulle hus. Sånn kan det gå, når du både treff kritikarar og publikum. Enkelt og nedpå Dahl Torp og Miljeteig kjem ruslande inn på scenen, som har fått spent ein stor kvit duk over seg, som eit stort, halvt telt. Begge er kledde i svarte, rocka klede, han tek plass bak eit bord med datamaskin og dippeduttar. Ho plukkar fram små plastdyr frå ei kasse ho har med seg, introduserer kua, sauen - og ektemannen. Ho plasserer dyra rundt på små krakkar og bord på scenen, mens ho tek fatt på Garborgs diktsyklus. Slik skapar ho effektivt eit imaginært, jærsk heilandskap på den svarte, enkle scenen. Det tek litt tid å kjøpa illusjonen, men så fungerer dei små miniatyrane av folk og dyr pussig godt. Dahl Torp har klypt og limt i Garborgs tekst, og avsluttar til dømes med diktet Garborg opnar diktsyklusen med. Ho er ganske så tru mot Garborgs språk og ord, men for ein jærbu som kjem frå same kommune som Garborg vil det alltid høyrast litt annleis ut med «Det Norske Teatret-nynorsk», med sine rulle-rar og tjukke l-ar. Det er på ingen måte jærsk eller vestnorsk, sjølv om det er nynorsk. Drivande dyktige Dahl Torp er rett og slett drivande god. Eigentleg framfører ho jo bare eit stort diktverk. Men ho bruker heile scenen, heile stemmeregisteret, mikrofoneffektar som verkeleg får Haugkallen til å høyrast ut som ein skummel, underjordisk type. Og så viser ho fram alle Veslemøys kjensler i mogninga frå ung til vaksen, i forelsking og kjærleikssorg, i kontakten hennar med døde, underverd og villskap. Dermed er det ikkje bare resitering eller forteljing, men også teater. Aller best likte eg dei mørke, nesten horroraktige partia. Tidvis sat eg der og fekk gåsehud. Det skuldast ikkje minst Miljeteig, som sit der bak i kroken sin og styrer kanontøff musikk på maskinane sine, samtidig som han spelar trompet live. (Ja til levande musikarar på teaterscener!) Miljeteig kjem frå jazzen, men mykje av lydsporet til «Haugtussa» er rocka som bare det. Midt inni der ein stad framfører Dahl Torp Garborg nærmast som rap. Dæven, som det svingte! Lyssettinga, fargane og bruken av skuggar mot teltduken gjer at dette også fungerer visuelt. Det som startar ganske enkelt og nakent, bygger seg opp til eit mektig crescendo. Det er flott å sjå to så dyktige utøvarar gå på scenen og levera noko så bra, noko så høgstemt, men samtidig vera så ujålete og nedpå.

706543

train

screen

Er det én rockehistorie som er storslagen, flamboyant og sterk nok for kinolerretet, så er det historien om dronningene av stadionallsang: Queen.

nb

sa

Elisabeth Bie

Grining og gåsehud med Queen-legenden

https://aftenbladet.no/i/4dwQE6/

Grining og gåsehud med Queen-legenden Er det én rockehistorie som er storslagen, flamboyant og sterk nok for kinolerretet, så er det historien om dronningene av stadionallsang: Queen. Bohemian Rhapsody Sjanger: Biografisk musikkdrama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Bryan Singer og Dexter Fletcher. Manus: Anthony McCarten og Peter Morgan. Skuespillere: Rami Malek, Joseph Mazzello, Aidan Gillen, Lucy Boynton, Ben Hardy, Mike Myers, Gwilym Lee. Lengde: 2 timer 14 min. Aldersgrense: 9 år. Rockbiografier følger vanligvis en bestemt kurve: unge og blakke, men talentfulle og ambisiøse musikere møtes. Starter band. Spiller og spiller. Blir oppdaget. Begynner med dop. Blir STORE. En får primadonnanykker. Stilen går av moten. De begynner å krangle. Med sleske og manipulerende managere og plateselskap. Med hverandre. Brudd. Og så finner de kanskje tilbake til hverandre og formen igjen. Historien om Queen i filmen «Bohemian rhapsody» følger også denne kurven. Likevel er den helt ekstraordinær. Fordi historien om dette bandet, og særlig om den legendariske vokalisten Freddie Mercury, har så mye mer interessant i seg. Både musikkhistorisk og menneskelig. Og så er den feiende flott spilt og vinklet, spekket med musikkinnslag til å få gåsehud av, uavhengig av om du liker låtene deres eller ikke. Mercurys historie Freddie Mercury er mannen vi følger, dette er hans historie. Med sin indiske opprinnelse er han vant til å bli kalt «pakkis» i stuerjobben på Heathrow. Senere skal det bli mest tyn for tennene. At seriøse flinkiser som gitarist Brian May, bassist John Deacon og trommeslager Roger Taylor i det hele tatt skulle trives med å ha en så flamboyant, pompøs og utagerende fyr som Freddie Mercury som forgrunnsfigur, er en studie verd alene. De var fra forskjellige planeter. Men kjemien og det musikalske samarbeidet var elektrisk. Så har du Mercurys kjærlighetsforhold og etter hver livslange vennskap med Mary Austin. Hans oppvåkning som homofil. Hans utagerende livsførsel på homseklubber, mens resten av bandet var hjemme med koner og barn. Hans brudd med bandet, for å satse på en lukrativ solokarriere, og veien tilbake med halen mellom bena. Hans møte med og jakt på ham som skulle bli hans store, mannlige kjærlighet. Til han måtte betale med livet, etter å ha utviklet Aids. Så langt går ikke filmen, den toppes med den legendariske comebackkonserten på Live Aid i 1985 som et perfekt punktum. Og selvsagt ingen Queen-film uten musikk. Her er heldigvis ikke gjort forsøk på å gjenskape den, for ingen i verden kan matche Mercurys unike stemmeprakt. Det vi hører er originale studio- og konsertinnspillinger. Og hver låt som blir framført, er valgt ut fordi den har relevans for framdriften i historien. Nydelig metaøyeblikk Det musikkhistoriske høydepunktet er unnfangelsen av ideen til og innspillingen av albumet «A night at the Opera», som inneholder «Bohemian rhapsody». Her er et nydelig metaøyeblikk da plateprodusenten Ray Foster, spilt av Mike Myers, nekter å utgi låten som single: «No-one is going to be head-banging in the car to Bohemian Rhapsody». Myers var jo nettopp mannen som revitaliserte hiten med nettopp headbanging i «Wayne’s world» (1992). Likheten mellom medlemmene i originalbandet og skuespillerne er nesten nifs. Og Rami Malek (Mr. Robot) har ikke bare fått til den ytre likheten: Kroppsspråk, utstråling og stemme sitter som et skudd. «Bohemian Rhapsody» bør glede Queen-fansen og alle som er musikkhistorisk interesserte stort. For andre er den en underholdende opplevelse, krydret med både humor, tragedie og rørende-svulstige øyeblikk som tirrer tårekanalene.

706544

train

literature

BOK: Khemiris holder ikke trykket opp med sin nye roman.

nb

sa

Ida Vågsether

Seigt familiedrama

https://aftenbladet.no/i/p68L0j/

Seigt familiedrama BOK: Khemiris holder ikke trykket opp med sin nye roman. Johan Hassen Khemiri: Pappaklausulen. Oversatt fra svensk av Andreas Østby. 331 sider. Gyldendal. Det som blir skrevet i Sverige, om Sverige, er ofte like relevant her i Norge. Derfor er det knyttet stor spenning til nye utgivelser fra en av deres virkelig store stemmer, Johan Hassen Khemiri. Med en politisk slagside har han gjennom flere romaner tematisert utenforskap i det flerkulturelle Sverige. Det gjør han også denne gangen, men blikket er nå vendt inn mot kjernefamilien og det evig problematiske far- og sønnforholdet. I «Pappaklausulen» møter vi restene av det som en gang var en kjernefamilie. Sønnen i familien har blitt en voksen mann med kone og barn. Han tviler på valgene han har tatt, og vurderer å gjøre noe med dem. En av døtrene i familien har blitt gravid med en mann hun ikke en gang kaller kjæresten sin, og vurderer å ta abort. Foreldrene er skilt og faren har flyttet utenlands. Han besøker barna sine i Sverige med jevne mellomrom, antageligvis for å ikke miste sine rettigheter. Og jeg skriver antageligvis, for her blir vi servert de samme situasjonene flere ganger, sett med forskjellige blikk. I Khemiris kritikerroste romaner «Et øye rødt» og «Alt jeg ikke husker» viste han hvor godt han er til å skrive fram ulike stemmer. Denne gang lykkes han imidlertid ikke like godt. Å se samme situasjon fra flere synsvinkler er et populært grep, men her er Khemiri ikke like sterk på de små nyansene i seige familiekonflikter som for eksempel vår egen Carl Frode Tiller var i Innsirkling-trilogien. Istendenfor å navngi personene omtales de i forhold til hverandre, som for eksempel “en ettåring som er et barnebarn som er en lillesøster”. Grepet er nok for å tydeliggjøre at det er relasjonene det handler om, men det blir repetitivt. Etter hvert blir det langtekkelig å lese hvordan de ulike familiemedlemmene står og stamper i relasjonene til hverandre. «Pappaklausulen» blir derfor en trettende roman i et ellers spennende forfatterskap.

706545

train

literature

BOK: Dette er ein debutroman om ein hyttetur som går skikkeleg skeis.

nb

sa

Kristin Auestad Danielsen

Kva - og kven - skal ein bli?

https://aftenbladet.no/i/gP97gL/

Kva - og kven - skal ein bli? BOK: Dette er ein debutroman om ein hyttetur som går skikkeleg skeis. Marte Magnusdotter Solem: Jeg har mer jeg vet du vil like. Roman. 219 sider. Aschehoug. Do you think I am able to free myself, spør ein gate-artist som er vikla inn i ein jernkjetting hovudkarakteren, Silje, som går forbi, endeleg på veg til hytta med sin aller første kjærast. Yes, yes, seier Silje. Ho skjøner på gateartisten at ho har sagt feil så ho legg til: no no. Dette vesle avsnittet på side 17 rommar romanens tematikk. Silje som har vore bunden mellom dei fråskilde foreldra sine to heimar skal endeleg flytte heimefrå, ho har endeleg fått seg kjærast, endeleg skal ho bli fri. Magnusdotter Solem spenner opp eit effektivt lite kammerspel når ho lar hovudpersonen Silje og nykjærasten på familiehytta bli altfor tidleg invadert av far til Silje med stemora og veslesyster. Ei gryande forelsking mellom to unge vaksne får ein styrkeprøve den slettes ikkje er klar for. Eg opplever at romanen tar opp eit tema som er eit sentralt for alle i tjue-åra. Ved sida av kva ein har lyst til å bli, murrar heile tida eit anna spørsmål: Kven har ein lyst til å bli? For når ein er blitt vaksen og foreldra ikkje lenger skal bestemme, så kan ein kanskje sjølv bestemme kven ein vil vere? Det er mange setningar i denne romanen av typen: “Nå skal jeg slutte med det”, “Jeg vil ikke ødelegge noe med å si at han skal ta av seg på beina”. “Men jeg sa til meg selv, at det var den gamle Silje som tenkte det. (…) Eit anna tema her er kor vanskeleg det er å kunne romme og vise sin eigen ambivalens, kompleksitet og tvil. Som det står i romanen: “Alt føles enkelt, det er ikke vanskeleg i å slappe av, livet er akkurat nå, hvorfor kludre det til når man kan nyte øyeblikket, sånne tanker går gjennom hodet mitt, og de føles sanne.” Lesaren skjøner frå første setning at det ikkje blir så enkelt å bli fri, å bli den “nye Silje”, som Silje håpar. Så kva er det då som bli spennande? Det er jo ikkje nok å vite korleis dette går? Spenningskurva til denne debutantromanen har følgande tittel: Når kjem det til å rakne for Silje? Eg syns forfattaren klarer å svare denne lesarforventinga til punkt og prikke på overraskande vis. Det er både ubehageleg og forløysande å følge Silje, Silje står mellom kjærast og familie og er nøydd til stå opp for seg sjølv. Og det å bli fri handlar også om kven ein har lyst til å knytte seg til. Forfattaren ønsker kanskje å knytte vel mange sløyfer på slutten for at det heile skal kome opp i dagen, for at det heile skal få eit svar. Men det er heilt greit. Nyansane og detaljane har det vore flust av gjennom heile lesaropplevinga.

706546

train

misc

UTSTILLING: Et dystert mørke har senket seg over Hå. Sju kunstnere bedriver sivilisasjonskritikk - gjennom bitende humor og depressiv dødssymbolikk.

nb

sa

Trond Borgen

Mørk og dyster tegnekunst

https://aftenbladet.no/i/Xw0e1g/

Mørk og dyster tegnekunst UTSTILLING: Et dystert mørke har senket seg over Hå. Sju kunstnere bedriver sivilisasjonskritikk - gjennom bitende humor og depressiv dødssymbolikk. Hå gamle prestegard: PARABIOSE, sju kunstnere viser tegning og grafikk. T.o.m. 20. jan. Ute på Hå har et dystert mørke senket seg over naturen og sivilisasjonen. Dette mørket manifesterer seg i utstillingen PARABIOSE, med tegning og grafikk av sju norske kunstnere. De har skapt en helhetlig mønstring av svart-hvitt-arbeider som tar for seg parabiose-forholdet mennesker imellom og mellom mennesket og naturen. (Parabiose: gresk for samhandling, sammensmelting, sidestilling). Dette er en sivilisasjonskritikk som arter seg på mange måter, fra bitende humor til depressiv dødssymbolikk. En sterk målbærer av det siste er Tom S. Kosmo, som har laget en totalinstallasjon hvor enkeltarbeider i form av kull-, kritt- og akryltegning, grafikk og skulptur i tre og glass, finner sin plass i og foran en stor veggtegning av en enorm grein med fallende løvverk og «blødende» stamme. Av landmåleren er det kun kraniet igjen ute i naturen («The Surveyor»); det unge mennesket møter sitt vrengebilde i naturens vegetasjon, mens han synker i sumpen («Spring»); mannen med slips og dress tvinger naturen til underkastelse der han rir på en elg som også har en boligblokk på ryggen («The Estate») – mezzotint-arbeider hvor myke gråtoner og fløyelsaktig mørke utnyttes kresent. Det Kosmo maner fram er subtile bilder av en miljøkrise som nærmer seg dommedag. Hovmod Bedre går det ikke i Sverre Mallings billedverden: den menneskelige hybris får en sterk form i etsningen «Peacock», hvor fjærene til påfuglen er tynget av et menneskekranie. Det er stoltheten som er blitt til hovmod, et vrengebilde på tidligkristen ikonografi bl.a. fra katakombene, hvor påfuglen var symbol på evig liv. Så ligger skogen der uten evig liv, øde og knekt, i kulltegningen «Forest, Black Hole», med solen den sorte som knugende dominerer det som en gang var frodig natur. Både Malling og Kosmo frammaner sine pessimistiske motiver med største tekniske og håndverksmessige sikkerhet: jeg nyter og grøsser, samtidig, foran deres bilder. I kunstnerboken «Crepuscular»s litografier og i et par «Tupilaq»-tegninger av Tanja Thorjussen har dyr, menneske og fugl vakkert grodd sammen til hybrider, i uløselige floker i gjensidig avhengighet. Sammenvokst er også Gry Hege Rinaldos tvillingversjoner av en ungjente, i tegningene «Specters of absence» 1 og 2; barnet som skaper sitt eget speilbilde som substitutt ved morens utilgjengelighet, samtidig som naturens tunge gråtoner i andre tegninger synes å true stabilitet og balanse. Absurd Mens Danny Larsens gråe akrylmalerier befinner seg i grenselandet mellom beboelig kultur og utilgjengelig natur, i form av bygninger som enten er forlatte og gjengrodde eller som holdes noenlunde brukbare som habitat for mennesker, synes menneskene helt å ha forlatt åstedet i Harald Liens intrikate kulltegninger. I interiører fulle av interessante, men ganske absurde vanitas-detaljer (forgjengelighet) sitter hunder, urørlige, ventende, formet med en surrealistisk humor som bl.a. parodierer bildet av den trofaste hunden i «His Master’s Voice». Hit kom sivilisasjonen, før den bukket under. Hva gikk galt, og hvorfor? Utstillingen gir ingen tydelige svar, den er ikke plakat-politisk enkel i sitt uttrykk. Konklusjoner og tråder må vi trekke selv – jeg tenker f.eks. på nyere analyser av kapitalismens destruksjon innenfra – den tyske sosiologen Wolfgang Streeck sier bl.a. at «kapitalismen uten opposisjon er overlatt til sine egne laster, noe som ikke inkluderer selvbeherskelse», og derfor vil den fortsette å øke klimakatastrofen og usikkerheten i en stadig mer ustabil verdensorden. I mellomtiden kan vi nyte verdens undergang i rike nyanser av grått og svart, neddempet, bortsett fra i Johannes Høies monumentale tusjtegning på kinesisk silke, «Equus Ark», hvor et par hester kaster seg rundt i vill og dynamisk dans. Er dette de (mytiske) kreftene som skal til for å bryte ut av pessimismens dommedagslenker? Fortjener vi det?

706547

train

screen

Lisbeth Salander er blitt en upersonlig actionmaskin, og det meste er mekanisk, kaldt og uspennende i den nye filmen om det svenske feministikonet.

nb

sa

Elisabeth Bie

Iskaldt og skuffende gjensyn med Lisbeth Salander

https://aftenbladet.no/i/6nQEq0/

Iskaldt og skuffende gjensyn med Lisbeth Salander Lisbeth Salander er blitt en upersonlig actionmaskin, og det meste er mekanisk, kaldt og uspennende i den nye filmen om det svenske feministikonet. The girl in the spider web Sjanger: Thrillerdrama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Fede Alvarez. Manus: Fede Alvarez og Jay Basu, basert på David Lagerkrantz’ roman «Det som inte dødar oss». Skuespillere: Claire Foy, Sverrir Gudnason, Sylvia Hoeks, Laiketh Stanfield, Stephen Merchant, Synnøve Macody Lund, Mikael Persbrandt. Lengde: 1 time 57 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 9. november. Naomi Rapace spilte Lisbeth Salander i tre svenskspråklige filmer, basert på den avdøde forfatteren Stieg Larssons berømte Millenniums-trilogi om journalisten Mikael Blomkvist og hackeren Salander. Rooney Mara spilte Salander mot Daniel Craigs Blomkvist i den første amerikanske filmen, basert på den første boka, «The girl with the dragoon tattoo» i 2011. Nå har amerikanerne valgt å hente fram feministikonet og hackergeniet Salander igjen, til manus basert på den kontroversielle viderediktningen av Millennium-universet av David Lagerkrantz. Denne gangen har rollen gått til Claire Foy, mest kjent for sin tolkning av dronning Elizabeth i serien «The Queen». Billigaction Men selv ikke dyktige Claire Foy kan redde denne stive, kalde og uspennende filmen. At både plott og manus er billigaction av B-filmformat, er én ødeleggende ting. Sammen med de stilistiske regivalgene som er tatt, blir resultatet nesten ufrivillig morsomt. Nesten. Kaldt og grått vintervær i Stockholm. Kalde, skandinaviske interiører i betong, hvitt og tre. Kalde steinansikter som framfører sine knappe og oppkonstruerte replikker stivt og mekanisk. Smurt litt for tjukt på med kjølig, svensk skandinaviskhet, kanskje? Eller har regissøren bommet litt på geografien og heller hentet inspirasjon fra typiske russere fra utallige kald krig-filmer? Salander tar denne gangen på seg et oppdrag fra en vitenskapsmann som har utviklet noe spesielt program som kan lamme hele verdens datateknologi. Det går sånn passe, og plutselig er en vill jakt i gang. Samfunnsengasjementet som preget Stieg Larssons bøker er fraværende her, ofret for et tradisjonelt og billig James Bond-aktig redde verden-plott. Ingen personlighet Mikael Blomkvist kommer også på banen, her har han fått en typisk assistentrolle, slike som vanligvis er forbeholdt kvinner i actionfilmer. For det skal ikke være noen tvil om hvem som er helt og hovedperson: Lisbeth Salander. Ikke én av personene vi møter har noen form for personlighet eller motivasjon som engasjerer. Unntaket er en konfrontasjon med en person fra fortiden, som setter Lisbeth Salanders hevnmotiv overfor menn som hater og mishandler kvinner i et nytt og tankevekkende lys. Norske Synnøve Macody Lund har fått en liten, men sentral rolle som etterforsker i det svenske sikkerhetspolitiet. Også denne rollefiguren framstilles maskinaktig, og gir henne ikke mye spillerom. Lisbeth Salanders bakgrunn og ekstreme personlighet har vært selve identiteten i både bøkene og filmene om henne. Men nesering, tatoveringer og pønkefrisyre skaper ingen personlighet i seg selv. Den Lisbeth Salander som fascinerte oss før, er nå bare blitt en alminnelig actionmaskin.

706548

train

stage

SHOW: Det lugger litt for sangeren Dag Schreiner, men snakketøyet er i storform, figurene friske og revyveteranen høster fremdeles latter som svært få andre i Stavanger.

nb

sa

Leif Tore Lindø

Vår beste (og nest beste) Dag

https://aftenbladet.no/i/J184x7/

Vår beste (og nest beste) Dag SHOW: Det lugger litt for sangeren Dag Schreiner, men snakketøyet er i storform, figurene friske og revyveteranen høster fremdeles latter som svært få andre i Stavanger. «Vår beste Dag», med Dag Schreiner. Regi: Pål Mangor Kvammen. Orkester: Knut Aabø, Øyvind Grong, Alexander Flotve, Aril Schøld og Kurt Lisø. Sted: Stavangeren. Spilletid: 2 timer inkludert 20 minutters pause. «Aiai», tenkte jeg, og andre med sans for rene toner, da Dag Schreiner var ute på en liten musikalsk sykkeltur gjennom sommeren 1970. I et av mange nummer med tjukk og god nostalgi - Schreiners første varemerke - var det bare et tett og godtkorende band som holdt båten flytende. Før denne sangen, en av to-tre som ikke satt veldig godt, hadde vi fått mannens andre varemerke, figurene. Åpningsnummeret «Uden Opprykk» er Lærer Gondersen av god, gammel klasse. Jo, vi har hørt dette før, flere ganger, men det var likevel noe friskt og fint med den forkomne læreren og hans kamp mot jevelungene som han plaget ham i over 30 år. Så kom en ambisiøs medley der Schreiners stemme ikke nådde gamle høyder, en litt låst kropp manglet energi og han måtte lete litt etter ordene. Premierenerver? Mulig det. Overambisiøst? Ikke utenkelig. Akkurat da tenkte flere i salen at vi ikke så vår beste Dag, men vår nest beste. Opp i ringene Så skjer det noe i Stavangeren. Schreiner, som ofte har lent seg tungt på musikken, henter fram et par knallgode verbalnummer. Snakketøyet fikk følge med tekster som det luktet litt svidd av. Hans lille tirade mot hundeeiere, verdens dummeste folk, sitter umiddelbart, det samme gjør fortellingen om faren. Om ikke sangen gjør det, så er monologene aldeles finfine. Folk som har sett Schreiner før, altså svært mange, vil kjenne igjen mye i denne revyen. Det er en best of-forestilling med noen rene repriser og noen oppussingsobjekter. En snarvei, ja vel, men en vellykka snarvei til applausen og latterkulene. Pensjonisten er en nydelig, litt sår og finurlig karakter som absolutt finner sin plass. Her er Schreiner litt syrlig mot et stort samfunnssystem samtidig som han er underfundig og river av et par virkelig gode punchliner. Paven kommer En annen gammel kjenning som treffer tidsånden rett i fleisen er Veisjefen som er hekta på rundkjøringer, tuneller og nå bommer. En ny reprise med et lite haleheng av aktualitet som godt kunne vært bygget ut, hvis Schreiner virkelig ville briljere. Etter første akt var vi litt i stuss da vi kikket på hverandre og ventet på hvem som først ville si «jo, her er det mye godt, men den sangen...» I runde to åpner han med en ny solid knyttneve - Paven. Schreiners utgave av Pave Frans er riktignok en rållsepave, men han benytter muligheten til legge inn noen velfortjente svingslag til de ko-ko sidene ved paveriet. Etter en ny fin monolog og gamledager - det er mye gamledager og «da jeg var ung» her - gjør han et stilig klinasnummer uten å si et ord. Vi får også en annen fin figur, satanisten, som er utbrent og sliter med tilløp til glede og himmel på jord. Vi noterer et par repriser til uten at det gjør noe som helst. Stemningen på revypremierer er alltid god, men denne kvelden er publikum litt ekstra gira når Bøgvall Kai brauter seg inn mot slutten og forteller skrøner fra livet på sjøen, fra slektsstevne og fra Amerika. Smikkløyen bauta I andre omgang sitter også sangen bedre, og det var kanskje bare vi som noterte som husket at første omgang vil kreve en god del synge-skjerpings for å være helt der oppe. Han er virkelig en skatt på sitt beste, Dag Schreiner, og selv på en kveld der det er noen litt kjipe bompasseringer klarer han å mane fram mer latter enn noen andre som frekventerer Stavangeren-scenen jevnlig. Det er mer enn litt imponerende, særlig når vi vet at mannen ikke har hatt noen voldsom helsemessig medvind de siste årene. Det siste momentet, og folks alder, er strengt tatt revnende likegyldig når de først står der på scenen og gjør seg til mot betaling. Da har de med å være gode hvis de vil bli velsigna med de gjeveste sidene av terningen. En femmer til «Vår beste dag» er nok litt raust, men hvis det er en tiltalt som fortjener å få tvilen litt på sin side, så er det Dag Schreiner. Han har holdt et forbløffende høyt nivå på sine forestillinger. «Vår beste Dag» er kanskje ikke den aller beste av dem, men selv på en kveld der sangpedagogene ville pustet litt tungt er han en smikkløyen bauta av en Stavanger-underholder. I «Vår beste Dag» har han et glimrende støtteapparat i bandet, han har luket godt i tekstene sammen med regissør Pål Mangor Kvammen og selv når han bruker ett ekstra sekund for å finne neste setning krysser han målstreken som svært få andre.

706549

train

screen

«Grinchen» byr på glitrende, kommersiell julekos uten skarpe kanter. Dette er filmen som enten lokker fram din indre grinch eller får deg til å begynne å pynte til jul.

nb

sa

Kine Hult

Hvis du ikke får julestemning av denne, er du en grinch

https://aftenbladet.no/i/zL2nAK/

Hvis du ikke får julestemning av denne, er du en grinch «Grinchen» byr på glitrende, kommersiell julekos uten skarpe kanter. Dette er filmen som enten lokker fram din indre grinch eller får deg til å begynne å pynte til jul. Grinchen Skuespillere: Benedict Cumberbatch Regi: Scott Mosier / Peter Candeland Lengde 1 t. 30 min. Produksjonsår: 2018 Aldersgrense Tillatt for alle Allerede i åpningsscenen innser du at dette er den typen film som vil dele publikum inn i to uforsonlige leirer: Juleentusiastene og grinebiterne. Den siste filmversjonen av Dr. Seuss’ kjente barnebok er med andre ord overstrødd med vakker, glitrende snø, julemusikk, koselige folk og alle de glorete dekorasjonene man kan forvente å finne i en erkeamerikansk landsby i desember. Noen synes adventstiden og julen er årets høydepunkt, andre synes disse ukene først og fremst inneholder kvalmende tvangskos. Skapningen som har gitt historien sitt navn hører definitivt til i den siste kategorien - eller gjør han? Pharrel Williams hyggelige fortellerstemme loser oss trygt igjennom historien om den sure eneboeren som sliter med dårlige barndomsminner og derfor har avskrevet julen og all dens vesen, og Benedict Cumberbatch er akkurat passe forsonlig i stemmen til at vi ikke helt klarer å tro på at Grinchen egentlig er spesielt slem. Dette er med andre ord en film som serverer et allerede lettfattelig budskap med teskjeer. Den byr på mye slapstick-humor og barnevennlig action, men i motsetning til en del andre animasjonsfilmer i samme stil, henvender den seg ikke så mye til sitt voksne publikum gjennom doble lag av betydning. I stedet konsentrerer den seg om å skape trygg, koselig og lettfattelig underholdning for de minste, med en tydelig moral i bunnen. Som sagt: Man kan bli til en grinch av mindre. Eller man kan omfavne kosen og de fine bildene og begynne å glede seg til jul.

706550

train

music

Det eneste som trekker ned, er coverlåtene.

nb

sa

Geir Flatøe

Strøken americana

https://aftenbladet.no/i/qn4XAm/

Strøken americana Det eneste som trekker ned, er coverlåtene. Steinar Raknes: "Chasing the real things" (Reckless/Musikkoperatørene) Med all musikken som strømmer inn over oss, er det lett å la seg overvelde. Legg til haugen i innboksen til en anmelder, så er det forståelig at man fort hopper videre. Noe stopper jeg likevel opp ved. "Chameleon" er en slik sang, åpningen på tredje del av det Steinar Raknes kaller sitt Stillhouse-prosjekt. Stemmene til Raknes og Ane Brun griper tak, over kontrabassen til Raknes og munnspillet Mickey Raphael. Sistnevnte har en ekstrem cv, så gjør gjerne et søk. Brorparten av de 13 kuttene har Raknes skrevet selv, og han hadde ikke trengt å låne sanger fra folk som Gram Parsons, Bob Dylan og Lee Hazlewood. Hans egne ting passer ham bedre. Unni Wilhelmsen og Solveig Slettahjell er med, og stjernebassisten fra Midsund i Møre og Romsdal har selv en fin stemme. Produksjonen hans er også noe av det beste jeg har hørt innen americana, varsomt krydret med litt jazz. Beste spor: "Chameleon", "Chasing the real things", "Folks & people". "Ocean of blue", "Under the pale moonlight".

706551

train

screen

Det er mye som er unikt med «Homecoming», selv om en ser bort fra at selveste Julia Roberts har påtatt seg en ganske så uglamorøs tv-rolle i serien.

nb

sa

Elisabeth Bie

Konspirasjoner til å bli hekta på

https://aftenbladet.no/i/3j0P5q/

Konspirasjoner til å bli hekta på Det er mye som er unikt med «Homecoming», selv om en ser bort fra at selveste Julia Roberts har påtatt seg en ganske så uglamorøs tv-rolle i serien. Homecoming TV-serie i 10 episoder. Sesong 1. Sjanger: Thriller/drama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Sam Esmail. Skuespillere: Julia Roberts, Bobby Cannavale, Shea Whigham, Stephen James, Alex Karpovsky, Sissy Spacek, Dermot Mulroney m.fl. Episodelengde: 30 min. Strømmepremiere: Amazon Prime Video 2. november. Den visuelle stilen for eksempel: Snodige kameravinkler og bildeutsnitt stjeler oppmerksomhet, selv om regissør Sam Esmail tidligere har brukt mange av de samme effektene i serien «Mr. Robot». At serien er basert på en fiksjonspodkast med samme navn fra Gimlet Media, med Catherine Keener, David Schwimmer og Oscar Isaac i talerollene, er ganske originalt. Men det som virkelig er nytt, er at en thrillerdramaepisode varer i 30 minutter. Slikt er vanligvis forbeholdt komiserier, tendensen de siste årene er har tvert imot vært at dramaepisoder strekker seg mot en time, mot reklamestandarden på 45 minutter. Og utrolig nok viser dette grepet seg å være særdeles vellykket. Traumatiserte soldater Homecoming er et hemmelig senter for traumatiserte soldater, som skal få hjelp til å bli tilbakeført til et sivilt liv. Saksbehandler Heidi Bergman (Julia Roberts) tar imot og gjennomfører ukentlige samtaler med soldatene. I første episode tar hun imot den unge veteranen Walter Cruz. Så ser vi henne igjen noen år senere. Heidi serverer på en sliten restaurant og bor med moren. En dag blir hun kontaktet av en etterforsker fra Forsvarsdepartementet. De har fått en klage på Homecoming. Heidis navn er nevnt. Ut fra det lille vi allerede har sett, konstaterer vi at Heidi lyver åpenlyst for etterforskeren. Eller? Gjennom effektive, stilige og informasjonsmettede scener bygger det seg opp en fortettet stemning av konspirasjon. Ikke et minutt er overflødig. Stilen er full av godbiter, både visuelle og språklige. Og med sin effektivt tilhogde stil, er episodelengden en sterk spenningsdriver. Alt er skjult Historien veksler mellom livet og etterforskningen i nåtid og Heidis tid i Homecoming. Et lite, men interessant persongalleri etableres. Men etterforskeren stanger i veggen over alt: alle sier litt, men tier om noe annet. Og hva var det Homecoming egentlig drev med? Hva jobber Heidis tidligere sjef Colin (Bobby Cannavale) egentlig med? Man aner en militær konspirasjon på høyt nivå, men også det kan være en konspirasjon.... Serien gir et effektivt og tankevekkende innblikk i hvordan fantasien jobber når informasjon er ufullstendig og ikke verifiserbar. Altså «falske «Homecoming» er uansett en serie det er lett å bli skikkelig hekta på, der hver dvelende scene når rulleteksten kommer får oss til å ville se mer. Serien er allerede fornyet for sesong 2. Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.

706552

train

music

Sanger fra en oppdiktet krigspoet.

nb

sa

Geir Flatøe

100 år siden første verdenskrig var over

https://aftenbladet.no/i/kaV4ak/

100 år siden første verdenskrig var over Sanger fra en oppdiktet krigspoet. Mick Harvey & Christopher Richard Barker: "The fall and rise of Edgar Bourchier and the horrors of war" (Mute/Border) 11. november 1918 var første verdenskrig over. To dager før 100-årsjubileet gir Mick Harvey og Christopher Richard Barker ut en plate med en soldats dikt fra krigen. Både soldaten og diktene er tankespinn, basert på en roman av Barker. Vi følger Edgar Bourchier fram til hans død på vestfronten i 1917, 24 år gammel. Tekstene er en ting, musikken en annen. Etter nesten 40 år i band med Nick Cave, fortsatte Harvey alene i 2010. Du skjønner hvorfor Cave var vokalisten, og denne platen hadde vært en annen med ham. Harvey holder seg likevel flytende ved hjelp av gjestevokalister. Vi får noe som ligner en Who-opera i "Poor poor surgeon Tim", noe som minner om en Pogues-ballade i "Pounding for peace" og noe som bringer tankene hen på Harveys tidlige fortid i "The expressions tell # 2". En god idé, men sangene beveger meg ikke. Jeg hverken gråter eller grøsser. Beste spor: "The poetic clown", "Softly spoken Bill". "Pounding for peace".

706553

train

stage

Intellektuell tekst og manisk form gjer det vanskeleg å føla med i Sarah Kanes sjølvmordsdrama «04:48 Psykose» på Rogaland Teater.

nb

sa

Jan Zahl

Manisk om depresjon

https://aftenbladet.no/i/xR21jn/

Manisk om depresjon Intellektuell tekst og manisk form gjer det vanskeleg å føla med i Sarah Kanes sjølvmordsdrama «04:48 Psykose» på Rogaland Teater. TEATER Rogaland Teater, Intimscenen: «04:48 Psykose» av Sarah Kane. Omsett av: Jon Fosse. Regissør: Eline Arbo. Scenograf og kostymedesign: Katja Ebbel Fredriksen. Musikalsk ansvarlig: Thijs van Vuure. Lysdesign: Karl Oskar Sørdal. Dramaturg: Michael Evans. Maskør: Jill Tonje Holter. Med: Ragnhild Tysse, Ingrid Unnur Giæver, Svein Solenes. Sarah Kane fekk aldri sett sitt siste teaterstykke framført. Kort tid etter å ha fullført manuset til «04:48 Psykose» tok ho livet sitt, bare 28 år gammal. Nesten halvtanna år seinare hadde stykket urpremiere i London, i juni 2000. Då skreiv The Guardians teaterkritikar Michael Billington blant anna dette om kritikarens dilemma: «Korleis i all verda gir du ei estetisk vurdering av eit 75 minuttar langt sjølvmordsbrev?» Til gjengjeld kan Billington prisa seg lukkeleg over at han slapp å trilla terning... Deprimert kvinne «04:48 Psykose» handlar om ei ung kvinne som lir av tunge depresjonar - slik Kane også gjorde. Manuset har ikkje konvensjonelle sceneinstruksjonar eller karakterar, og har dermed blitt løyst på mange ulike vis når det har blitt sett opp på scenen. På Rogaland Teater har regissør Eline Arbo valt å bruka tre skodespelarar som illustrerer tre ulike stadium i livet til den unge kvinna. Ragnhild Tysse er 28-åringen som slit med å finna sin plass i livet, Ingrid Unnur Giæver spelar hennar fiktive ungdomsfortid, Svein Solenes hennar fiktive framtid. Stykket har knapt med konvensjonell dramaturgi - bortsett frå at det jo ender dårlig. Teksten er fragmentarisk og er eigentleg hovudkarakterens dialog med seg sjølv, der ho vekselvis er innom psykologsamtalar og reflekterer over enorme spørsmål rundt liv, død, meining, kjærleik. Intellektuell dame Men det er altså eit djupt intellektuelt og språkmektig menneske som snakkar. Ho driv med ganske så avansert analyse, tidvis i poetiske vendingar. Dette krev analytisk distanse frå henne sjølv - men det skaper samtidig ein distanse til meg som sjåar. Det heile blir meir rasjonelt og analytisk enn emosjonelt og rørande. Samtidig er problemet med å skriva ned store tankar rundt enorme spørsmål at det skal mykje til for å seia noko nytt, originalt, noko me aldri har sett, høyrt eller tenkt før. Det er også særs vanskeleg å unngå å bli pretensiøs. For eksempel: Mot slutten spør den deprimerte unge kvinna «Hvordan er jeg?» og får til svar: «Negasjonens barn.» Jaha? Det høyrest djupt ut, men kva betyr det? Manisk dame Tungt deprimerte menneske er per definisjon ekstremt sjølvopptekne - noko som kan gjera det ganske tungt for omgjevnadene. Så også her. Alt handlar om hovudpersonens manglande evne til å elska, la seg elska, leva, døy. Men regissør Arbo har valt å leggja stemningsleiet i brorparten av oppsetninga i eit ganske manisk leie. Skodespelarane er sterkt sminka, fargane i den enkle scenografien er skrikande oransje bak dei enorme forhenga av plaststrimlar, skodespelarane er maniske i mykje av spelet, særleg Tysse er imponerande fysisk på scenen. Men eg blir sitjande og lura på om eg hadde følt meir om dei hadde vore i eit lågare stemningsleie og meir nedtona spel. Depresjonen blir ikkje meir overtydande av å bruka høg stemme og store fakter. Til gjengjeld gjer det desperate, nesten sinte uttrykket i brorparten av stykket at dei rolige partia fungerer desto betre i kontrast. Skodespelarane spelar og syng, til tider styggfint. Interessant nok treff noko av det musikalske tyngre emosjonelt, som hiphopnummeret midtvegs. Mot slutten roar det seg, og forma blir meir dempa. Då følte eg endeleg meir med den deprimerte kvinna som ikkje vil leva lenger.

706554

train

screen

Musikken er i det minste bra. Men Disneys nye storfilm er ikke i nærheten av å kunne nå opp til de beste eventyrfilmene.

nb

sa

Kine Hult

Glorete, masete og uorginal nøtteknekker

https://aftenbladet.no/i/Kv4Aq4/

Glorete, masete og uorginal nøtteknekker Musikken er i det minste bra. Men Disneys nye storfilm er ikke i nærheten av å kunne nå opp til de beste eventyrfilmene. Nøtteknekkeren og de fire kongerikene Sjanger: Eventyr / Familiefilm / Fantasy Skuespillere: Helen Mirren, Keira Knightley, Mackenzie Foy Regi: Lasse Hallström USA, 2018 Språk: Engelsk (ikke dubbet til norsk) Lengde: 1 t. 39 min. Aldersgrense: 9 år Egentlig er det litt merkelig at man har valgt seg Halloween som premieredato på Disneys «Nøtteknekkeren og de fire kongerikene». Dette burde jo heller vært årets julefilm for familier som er lette å underholde. Man skal i alle tilfeller være ekstremt lettskremt for å finne spesielt mye spenning i denne filmen, selv om regissørene Johnston og Hallström gjør noen halvhjertede forsøk. Det finnes rikelig med referanser til den kjente balletten, tonesatt av Tsjaikovskij, men historien er noe modifisert i forhold til det klassiske eventyret. Her sendes den smarte jenta Clara alene ut i eventyrlandet som hennes nå avdøde mor fant opp i sin egen barndom. Som en Alice eller Lucy utforsker hun det fortryllede landet, oppdager at farer truer, tar helterollen, finner gode hjelpere, oppsøker ondskapens hovedkvarter og så videre. Problemet er bare at filmen framstår som et overprodusert visuelt fyrverkeri uten egentlig innhold. Vel er det leketøy som har blitt levende det handler om, men alle er så blottet for personlighet at det er veldig vanskelig å bry seg om andre enn heltinnen selv, og dermed tilsvarende vanskelig å forstå hvorfor hun skal anstrenge seg for å redde denne usjarmerende gjengen. Man skulle kanskje tro at såpass mange kjente og kjære skuespillere ville klare å få filmen til å skinne, men her kjemper de mot et manus og en produksjon som er så glorete at den reduserer det meste til irriterende støy og mas, klisjeer og påtatt sentimentalitet. Se gjerne filmen for å få noen koselige førjulsbilder fra London i gamle dager og snødekt skog, eller for dansen og den flotte musikken. Men forvent minst mulig av historien, spesielt ikke originalitet eller overraskelser.

706555

train

literature

BOK: Tørrvittig og underholdende fra en kald og krevende antikvariat-tilværelse i Skottland.

nb

sa

Sigmund Jensen

En bok å hygge seg med på sure høstkvelder

https://aftenbladet.no/i/m6lVag/

En bok å hygge seg med på sure høstkvelder BOK: Tørrvittig og underholdende fra en kald og krevende antikvariat-tilværelse i Skottland. Shaun Bythell: En bokhandlers dagbok. Roman. Oversatt av Nina Aspen MNO. 368 sider. Gursli Berg Forlag. Det sies at bokhandleren Vespasino da Bisticci i Firenze ble så bestyrtet over Gutenbergs oppfinnelse og utsiktene til at bøker ikke lenger skulle skrives for hånd, at han stengte butikken i raseri. Noe slikt kunne muligens også Shaun Bythell ha gjort i ergrelse over Amazon og de store bokkjedene. «En bokhandlers dagbok», som er skrevet i 2014-2015, da den globale omsetningen av digitalt nedlastet musikk for første gang oversteg omsetningen av CD-plater, inneholder mange slike anekdoter og opplysninger, men er først og fremst et portrett av bokhandleren og hans hverdag. Bythell forlot sin hjemby Wigtown som attenåring for å studere i Bristol, og vendte hjem igjen tolv år senere, uten å ha blitt til noe. Året etter kjøpte han The Book Shop, som kanskje kunne ha vært en fornuftig ting å gjøre dersom det dreide seg om Shakespeare & Co i Paris, men som i en skotsk landsby med i underkant av tusen sjeler, der både meieriet og whiskydestilleriet er nedlagt, må kunne betegnes som galemathias. Men som det sies i epilogen: «Butikken er fortsatt åpen.» Bythell har etter eget sigende en mor «som avskyr stillhet slik naturen avskyr tomrom» og en far som stort sett er taus fordi han likevel aldri kommer til orde. Bokhandleren i Wigtown har sære, men gode, lojale og uunnværlige kolleger, og han skriver overdrevent positive anmeldelser av sin egen bokhandel på Trip Advisor. Han forteller om sjeldne verk og signerte eksemplarer som kommer hans vei, hvordan verdien av bøkene beregnes når han vurderer dødsbo eller oppsøkes av selgere, og om ymse andre mer eller mindre nyttige ting, som f.eks. at «hestekastanjer slipper ut et kjemisk stoff som edderkopper ikke liker». Han er samboer med amerikanske Anna, som er forfatter, og leseren tenker at hva kunne vel passet bedre for en bokhandler. Men da boken tar slutt, er de ikke samboere mer. Bythell skriver om hvordan kundene kler og ter seg, hva de sier og hva de gjør, hva de spør etter og hva de kjøper. Vi møter bl.a. stamkunden Mr. Deacon, som bokhandleren selv etter alle disse årene ikke vet fornavnet på, og «en fast gjest som går under navnet William eller Agnes,» alt etter hvilket humør han eller hun våkner i. Vi møter lyrikeren Alastair, som kjente T.S. Eliot og som hver gang han blir spurt om hva han ønsker å drikke, svarer: «Whisky». Dessverre dør han før boken er omme, så han får aldri gleden av å oppleve at Bladnoch, det sørligste destilleriet i Skottland, gjenopptar produksjonen. For bokhandleren i Wigtown, som for folk flest, dreier det seg om å få hjulene til å gå rundt, men av en eller annen grunn virker det liksom litt mer edelt og aktverdig når man forsøker å tjene til livets opphold ved å selge brukte bøker. Noen kremmer er Blythell såvisst ikke, men i dag er The Book Shop Skottlands største antikvariat med to kilometer hyller som rommer hundre tusen bøker. I tillegg driver han nettbutikk, The Random Book Club, The Open Book Shop og den lokale litteraturfestivalen, som med tiden har blitt landets nest største. Dette er vel verken briljant eller blendende, men det er en underholdende og medrivende, sjarmerende og morsom hyllest til alle verdens tradisjonelle bokhandlere, riktig en bok å hygge seg med på sure høstkvelder, og som også kaller på et visst takknemlig vemod med tanke på vår egen bys The Odd Book Shop og dens salige antikvar. Moralen i historien må være at man skal støtte sin lokale bokhandel. Men «En bokhandlers dagbok» er trykket i Litauen, så den lokale Gutenberg er det visst ikke riktig så farlig med.

706556

train

music

Litt folk, litt fuzz og litt pop.

nb

sa

Anette Basso

Nye stjerner på alternativhimmelen

https://aftenbladet.no/i/ddeodX/

Nye stjerner på alternativhimmelen Litt folk, litt fuzz og litt pop. Boygenius: "Boygenius" (Matador/Playground) Musikerne og låtskriverne Phoebe Bridgers, Lucy Dacus og Julien Baker fant tonen sammen som band, etter å ha skutt fart som nye stjerner på alternativhimmelen. Bridgers med folk-aktig pop, Dacus med gitardrevet indie og Baker med en slags emo-indie. Hver tok med seg en egen låt og en låtskisse som de skulle samarbeide videre med. Vi hører hver artists særpreg og hvordan de fungerer sammen, men som helhet spriker den seks låter lange ep-en litt for mye. Ei heller er låtene i seg selv så fryktelig originale, selv om tekstene er fine. Motivene kretser rundt ensomhet og forhold som faller sammen. Drømmefangere og motorveier. Med nydelige, såre «Stay down» får Baker hårene til å reise seg. På samarbeidet «Salt in the wound» ender det i en vegg av fuzz og harmonier, hvor de tre tar plass ved siden av hverandre. Boygenuis kan overbevise mange og skaffe hver artist nye tilhengere, men jeg venter på en eventuell oppfølger før jeg kaller dem en supergruppe. Beste spor: «Salt in the wound», «Stay down».

706557

train

screen

Hva får en kvinnelig fengselsansatt til både å ha et seksuelt forhold til to mordere, og å hjelpe dem å flykte? Det bruker «Escape at Dannemora» mye tid på å drøfte.

nb

sa

Elisabeth Bie

Fra fangesex til fengselsflukt

https://aftenbladet.no/i/BJ9pxQ/

Fra fangesex til fengselsflukt Hva får en kvinnelig fengselsansatt til både å ha et seksuelt forhold til to mordere, og å hjelpe dem å flykte? Det bruker «Escape at Dannemora» mye tid på å drøfte. Escape at Dannemora TV Strømmeserie i 7 episoder. Kanal: HBO Nordic. Sjanger: Drama. Nasjonalitet: USA 2018. Regi: Ben Stiller. Manus: Brett Johnson og Michael Tolknin. Skuespillere: Benicio del Toro, Patricia Arquette, Paul Dano, David Morse, Bonnie Hunt. Premiere: 19. november. Hendelser som byr på mye drama og enda flere pikante detaljer, får alltid mye medieoppmerksomhet. Og høy medieprofilering gir også høyt engasjement og en allmenn tørst etter stadig flere detaljer. Fengselsflukten i «Escape at Dannemora» var en slik sak. «Alle» kjenner persongalleriet, detaljene og utfallet. I USA. Det bærer manuset preg av. Sikkert til stor glede for dem som vet «alt» fra før. Men til litt frustrasjon for oss som ikke kjenner saken i detalj. Vanvittig menneskejakt Flukten fra høysikkerhetsfengselet Clinton Correctional Facility i byen Dannemora i staten New York i 2015 resulterte i en vanvittig menneskejakt. Med to farlige mordere på frifot, ble alle skoler i distriktet stengt, og medier i hele landet fulgte jakten nærmest på direkten i over en uke. Mindre furore ble det ikke da to ansatte i fengselet ble anholdt for å ha hjulpet fangene med flukten. Og det viste seg at den ene, Joyce Mitchell, hadde hatt et seksuelt forhold til begge de to fangene. En historie som altså har absolutt alt, og som bare skriker etter å bli filmatisert. Selve flukten er som hentet fra «Flukten fra Alcatraz» eller «Shawshank redemption»: Fangene Richard Matt (del Toro) og David Sweat (Dano) nærmest filer og graver seg ut på spektakulært vis. I slutten av episode tre filer de fortsatt. Da har serien har brukt tre timer på å etablere karakterene og omstendighetene som gjorde flukten mulig. Naiv eller manipulerende? Joyce «Tilly» Mitchell (Arquette) peker seg fort ut som en hovedperson i dramaet. Hun er en litt sliten, middelaldrende kvinne som leder fengselets søm-verksted, der både Matt og Sweat utfører sitt daglige arbeid bak symaskinen. Også ektemannen hennes jobber i fengselet. Både gjennom det som skjer i fengselet og gjennom rammehistorien, avhørene av Mitchell etter at hun er arrestert, kretser dramaet rundt hennes personlighet: Er hun en litt enkel kvinne med en enda enklere mann, som er lett å manipulere fordi hun tørster etter nærhet og kjærlighet? Eller er det motsatt: at det er hun som manipulerer de to fangene for å oppnå det hun vil? Mye av spenningen og framdriften ligger her. De to fangene får vi derimot vite lite og ingenting om. Sterk og troverdig Serien er et tradisjonelt, men troverdig stykke arbeid. Filmet i fengselet der dramaet skjedde, og basert på grundige intervjuer. Den er glitrende rollebesatt, med Patricia Arquette i en utrolig sterk rolletolkning. Men er det nok menneskelig relasjonsdrama her til å forsvare mer enn sju timer serie? Tror det kan holde hardt. Og for oss «utenforstående», som ikke fulgte nyhetssendingene da den virkelige flukten skjedde, tar oppbygningen til det virkelige dramaet for lang tid. Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.

706558

train

misc

UTSTILLING: Koloristen Helle Kaarem er i besittelse av en imponerende egenskap: Hun kan temme fargene.

nb

sa

Anne Therese Tveita

Fargetemmeren

https://aftenbladet.no/i/OndGGk/

Fargetemmeren UTSTILLING: Koloristen Helle Kaarem er i besittelse av en imponerende egenskap: Hun kan temme fargene. Kunstgalleriet: Helle Kaarem. Malerier. Til 2. desember 2018. Kaarem henter frem jordens farger. Som ved en innskytelse fanger hun dem, tvinger dem sammen i stramme former, og med noe som fremstår som en intuitiv letthet maner hun frem koloristiske samspill på tvers av klangene, som en fargenes og formenes hersker. Helle Kaarems lett gjenkjennelige malerier består ved første øyesyn av lagvise oppbygninger av disse vilkårlige, utflytende fargefeltene, oftest mot en lys bunn. Etterhvert ser en tydeligere at ingenting ved Kaarems malerier er tilfeldig. De består snarere av villede, nøye kalkulerte farger og former, ubønnhørlig jobbet sammen til de fremstår som komplette komposisjoner. Dybde Det oppleves en følbar dybde i verkene hennes. De lagvise innslagene av farger og former spiller mot hverandre, provoserer og tiltrekker. Vekslinger mellom gradvise transparente antydninger og tyngre pigmenttette felt bidrar til en opplevelse av en luftighet, nærmest tredimensjonalitet i de flate lerretene. Fargefeltene synes å sveve over hverandre, som om de skulle flyte vektløse i forskjellige sjikt. Det er i disse kontrastene, i mellomrommene og overgangene vi finner den virkelige nerve og spenning i de statiske maleriene. I møtene mellom tilfeldighet og det kontrollerte, det eteriske vilkårlig og det dramatiske villede. De inneholder en påfallende energi, og en opplevelse av bevegelse. Som når en ligger på magen og ser ned på rullesteinene i elven, når lyset og vannets bevegelser antyder at også steinene beveger seg, slik beveger også Kaarems fargefelt seg. Kunstnerens nonfigurative flatemalerier har ingen titler. Ingen veivisere eller pekere styrer opplevelsene av dem mot noen bakenforliggende innhold eller mening. Helt uten figurative funksjoner er det den umiddelbare estetiske sanseopplevelsen som blir gjeldende. Slik legger hun også til rette for premissløse møter mellom betrakteren og verkene. Mindre kjente sider Utstillingen på Kunstgalleriet består av nyere verk og viser i hovedsak malerier. Men den byr også på et mindre, spennende utvalg av papirarbeider som viser andre, kanskje mindre kjente sider av Helle Kaarems kunstnerskap. To markante motstykker til maleriene som dominerer utstillingen, er verkene Divertimenti. De to papirarbeidene har fått sine titler etter musikkuttrykket Divertimento. I musikkens verden beskriver benevnelsen et muntert musikkstykke bestående av flere korte satser. Passende for de lekne, fargerike verkene vi her ser. Her har Kaarem helt overlatt de før omtalte myke organiske formene, og forholder seg her i stedet til harde, stramme, kvadratiske celler mot det hvite papiret. Med lekenhet fyller hun dem ved å sette fargene opp mot hverandre i ulike korte serier. Som for å understreke at kunstnerens malerier også er komposisjoner, der farger og former er toner og harmonier, som når kyndig satt sammen til slutt fremstår i en behagende, harmonisk klang.

706559

train

music

KLASSISK: Danser fra Kina og Madagaskar, Kurdistan og Eritrea, Cuba og Polen - Gisle Kverndokks musikk engasjerer. Og Stavanger Symfoniorkester viser igjen hvor gode de er.

nb

sa

Arnfinn Bø-Rygg

Symfoniorkesteret viser igjen hvor gode de er - full pott til nytt album

https://aftenbladet.no/i/7lvO9v/

Symfoniorkesteret viser igjen hvor gode de er - full pott til nytt album KLASSISK: Danser fra Kina og Madagaskar, Kurdistan og Eritrea, Cuba og Polen - Gisle Kverndokks musikk engasjerer. Og Stavanger Symfoniorkester viser igjen hvor gode de er. Gisle Kverndokk: Symfoniske danser. SSO, dir.: Ken-David Masur. Cd og Blue-ray disc. Utgitt på egen label. Til Grunnlovsjubileet i 2014 hadde Stavanger symfoniorkester bestilt et verk av Gisle Kverndokk. Dette verket ble fremført onsdag 30. mai samme år. Det var Kulturdepartementet som hadde utfordret SSO til å feire jubileet ved å legge til grunn begrepet om kulturelt mangfold. Kverndokk mottok fra SSO et tilbud som hadde bestemte ønsker og retningslinjer ut fra orkesterets kjennskap til musikk fra de mange etniske gruppene i Stavanger-området. Urfremførelsen i mai 2014 var særdeles vellykket, og verket foreligger nå på cd i en ikke mindre vellykket fremføring. Følelser, glede, stolthet og integritet Kverndokk sier selv at han ble helt forelsket i det mangeartede materialet av folkemusikk han fikk seg forelagt. Noe var lett å transkribere for orkesteret, andre ting var en utfordring. Det er da heller ikke få land som er representert i de fem dansene: Norge, Sverige, Polen, Hellas, Kurdistan, Madagaskar, Eritrea, Kina, Afghanistan, Iran, Cuba og Venezuela. Dans nr. 1 har tittelen The Sorrow of Loneliness, der introduksjonen er en vakker lengselsfull melodi fra 1300-tallets Afghanistan. Som en kontrast føler så dansemelodier fra Kurdistan og Venezuela. Vi hører allerede her at Kverndokk er en mester i å legge melodier ut i de forskjellige instrumentgrupper. Dans nr. 2 er en vals, der en melodi fra Madagaskar blir forent med en norsk og en svensk dansemelodi. Når det skandinaviske slår gjennom, er det som om vi hører ballettmusikk. På slutten her hører vi en vakker kinesisk melodi. Den tredje dansen har tittelen Songs about the Sea. Vi hører et gresk tema fulgt av en sang fra Kina. Som et bindeledd mellom disse kommer et stykke fra Iran, opprinnelig spilt på santoor, et persisk hakkebrett med en stor og dyp lydkasse, men her spilt av harpen sammen med klaver og hvislelyder fra slagverk. Fjerdesatsen, Dance in the Night, har som hovedtema en energisk melodi fra Kurdistan, en aftensang. Den kombineres med en dansesang fra Polen og en sterk rytmisk sang fra Venezuela. Midt i satsen hører vi en klezmer-melodi i messingen, laget av Kverndokk selv. Bryllup og begravelse Siste sats heter «Weddings and Funerals» og kombinerer, i tråd med tittelen, både det høytidelige og det sorgtunge. Men også en bryllupsmarsj kan være sorgtung, noe vi hører i den svenske marsjen. Gjennomgående er en begravelsessang fra Madagaskar og vi hører også en lidenskapelig melodi fra Cuba, samt en sang fra Eritrea. De velkomponerte dansene uttrykker, med Kverndokks egne ord, både følelser, glede, stolthet og integritet. Og SSO viser igjen hvor gode de er til å fremføre nyskreven musikk.

706560

train

literature

BOK: Selvdestruktivt kvinnekollektiv i bristende bunker mot verden.

nb

sa

Jan Askelund

«Hva er vitsen med oss?»

https://aftenbladet.no/i/Mgl3wJ/

«Hva er vitsen med oss?» BOK: Selvdestruktivt kvinnekollektiv i bristende bunker mot verden. Ida Hegazi Høyer: ene skissen. Roman. 281 sider. Tiden. Ida Hegazi Høyers (1981) etterhvert mange bøker siden debuten i 2012 er alle sammen både realistiske ved at personene hennes baler med praktiske prosjekt, og samtidig utopiske i sine virkelighetsfremmede forehavender; nifse er de også. Det er også høstens roman, med den oppstyltede tittelen «ene skissen». Handlingen og konfliktene utspiller seg innenfor rammene av et kvinnekollektiv på tre personer, som får den skjøre balansen mellom dem til å rakne idet en fjerde kommer ubedt inn og vil dominere hele oppsettet. Det resulterer i en viljenes og avmaktens kamp. De tre som utgjør den opprinnelige besetningen har vært venner siden sandkassedagene: Elena er den billedskjønne, den jovialt overbærende som alltid glatter over og sørger for at ting fungerer innenfor leilighetens vegger. Hun er modell – dvs. at hun forstiller seg, mens det inntekstbringende rollespillet hennes forsørger dem. Den kynisk manipulerende jeg-fortelleren modellerer små figurer, og er besatt av å «skape», samt ha kontrollen på kollektivet. Den tredje er Malene, den personifiserte tristessen, som bare vegeterer inne på det blendete, innestengte rommet sitt. For henne er ingen ting noen ting; hun er bare opptatt av å spise og drikke, blir stadig mer omfangsrik, mens hun apatisk blar i sin enorme samling avisutklipp av gamle nyheter. Den ene røyker, den andre drikker, den tredje har sine tabletter. Fellesskapet er tettest når de sammen ser cagefighting, MMA – mixed martial arts, på tv-skjermen. De er alle stiliserte, mer typer enn personer, prototyper på introvert destruktive holdninger heller enn karakterer. Verden utenfor leiligheten er likegyldig som annet enn tilfeldige menn, en langer og bråkende unger i oppgangen. Så blir det skrøpelige menasjeriet av forstillelse, «dekadense og angstregulering» brutalt skiplet av en kynisk selvopptatt forfatter, en hensynsløs observatør som bare flytter inn, og krever at alle oppfører seg som hun vil der hun overtar spisebordet til sine bøker og dippedutter, og forlanger skrivero og orden. Utviklingen derfra er ytterligere apokalypisk nifs, enda jeg-fortelleren alt på side 64 vet at «å lukke seg inne er også en utflukt», og mangt underveis gjentas vel kvernende. Det er deprimerende lesning, mens forfatteren lar dem alle forbli fengslet i sine forpinte kropper og sinn.

706561

train

literature

BOK: Pekefingerstyrt, forviklingsrik mammut som setter problemer under debatt.

nb

sa

Steinar Sivertsen

Ambisiøst og overlesset

https://aftenbladet.no/i/A2yOK3/

Ambisiøst og overlesset BOK: Pekefingerstyrt, forviklingsrik mammut som setter problemer under debatt. Hanne-Vibeke Holst: Som pesten. Roman. Oversatt av Preben Jordal og Lene Stokseth. 800 sider. Gyldendal. Jeg ser ikke bort fra at mange lesere vil la seg underholde av «Som pesten», en alt-i-en-jafs-roman der den danske bestselgerforfatteren Hanne-Vibeke Holst (f.1959) i en researchstyrt røverroman av det monumentale slaget prøver å kombinere dokumentarisk stoff med diverse melodramatiske elementer. For meg er denne samtidsrapporten om en tenkt monsterinfluensa et nytt eksempel på forskjellen mellom pretensjon og prestasjon. Forfatteren har store ambisjoner, men innfrir ikke. Teksten – som holdes i tredje person og opererer med allvitende synsvinkel - blir for pratsom, for forsert, for overtydelig, full av romankarakterer som minner mer om entydige typer enn troverdige individer. Forfatterens etterord insisterer innledningsvis på at «Alt i denne romanen er fiksjon. Handling, plott, arena og rollefigurer er oppdiktede og har ingenting å gjøre med den virkeligheten jeg så freidig har lånt fra. Enhver likhet med eksisterende personer og konkrete hendelser er altså tilfeldig og utilsiktet.» En bastant påstand som lyder besnærende, men framstår som falsk siden referanser til Syria-krigen, Boko Haram, Obamacare, Donald Trump, Edward Snowden, Bataclan-massakren, pave Frans, Putin (osv., osv.) vitterlig nedfeller seg hyppig i denne samtidsromanen, bevisst spent ut mellom fiksjon og fakta. Tittelen viser først og fremst til en monstrøs, oppdiktet svineinfluensa som i 2015 sprer seg fra Ukraina til Danmark og snart blir en global pandemi. I tillegg er romanen «Pesten» av Albert Camus yndlingslektyren til bokas frontfigur Karoline Branner, en 39-årig dansk lege som har tiltrådt som koordinator i WHOs avdeling for epidemibekjempelse, da den dødelige influensaen setter inn. Med bakgrunn fra Leger Uten Grenser, faglig sterk, systematisk og med sitt moralske kompass intakt, har hun gode forutsetninger for å takle situasjonen. Slik går det ikke. Hun mister jobben etter å ha blitt utsatt for et komplott. Men det løser seg til slutt. Den gifte, idealistiske småbarnsmora ender ikke opp som tragisk helt i et krimdrama, om noen skulle frykte det. I en smørje av sex og vold, utroskap, prostitusjon, homofili og mafiamakt, omgitt av korrupte FN-byråkrater, profitthungrige legemiddelprodusenter, kyniske politikere, en metoo-stereotyp russer og en muldvarp, lykkes hun likevel, så staurblind og naiv hun enn er, sammen med gode hjelpere, å få sin snarlige oppreisning. Sakskomplekset er viktig. I alles kamp mot alle taper gjerne solidariteten og de aller svakeste – de fattige, de svarte, barna, innvandrerne, asylsøkerne. Men dessverre stikker den allvitende fortelleren dette pekefingerbudskapet langt inn i leserens øye og lar enkelte aktører framstå som parodiske versjoner av det Gode og det Onde, helt uten psykologisk dybde og perspektivskapende kraft.

706562

train

literature

BOK: Femten fantasifulle fortellinger som utforsker fiksjonspotensialet i norske barnesanger.

nb

sa

Sigmund Jensen

Lettbeint moro

https://aftenbladet.no/i/4denxa/

Lettbeint moro BOK: Femten fantasifulle fortellinger som utforsker fiksjonspotensialet i norske barnesanger. Bjarte Arneson: Du og jeg og Vito. Prosa. 168 sider. Tiden. Da Bjarte Arneson (f. 1978) tidligere i år gikk i rette med gravalvoret i litteraturen, etterlyste han mer humor, og ba forlag og anmeldere om å utvide rammene for den virkelighetsfjerne litteraturen. Det er nærliggende å spørre hvor mye av samtidslitteraturen Arneson egentlig har fått med seg. I «Du og jeg og Vito» hevder så «Bjarte Arneson» at det er mer aktverdig å påkalle latter enn gråt. Det er vel litt snodig å skulle gjøre dette til et moralsk spørsmål, som om det ene er bedre eller riktigere enn det andre, og uttrykksmåtene dermed utelukker og fortrenger hverandre. Nok om det. «Du og jeg og Vito» har blitt en sprelsk, morsom og leken samling tekster, full av usannsynlige krumspring og påfunn. Vi møter bl.a. Gubben Noah, som etter tallrike frustrasjoner har dekorert kroppen med bitemerker; Kevin, som driver firmaet Relative Memorable, og nå har fått i oppdrag å utstoppe «ei gammel tante som heter Monica»; og Vemund, som går i lære hos to polske brødrene for å bli en god lokkemann. «Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro, da hørte jeg fra Lien (en gjøk) som sa ko-ko» er en satirisk tekst om Tord Lien og Erna Solberg. Blant samlingens beste og morsomste tekster, er «Mikkel R.E.V.», der hovedpersonen kommuniserer med salmenummer: «434 (Det er navnet ditt jeg roper)», og moren skriver salmer med moderne titler som «En mobillader jeg savner»; i «Qua mi, jeg takker deg», er vi i et fantastisk samfunn der det er innført et slags Vipps-system for takksigelser; i «Slå på ring» møter vi den gravide konfirmanten Vilde, som vokser opp i en slekt som «har fungert som en trål for arvelige sykdommer i åtte generasjoner»; i «Hjulene på bussen» har menneskeheten kommet så langt at aldringen kan stanses, og Halvor har valgt å stanse på 23 år, hvilket byr på visse problemer når moren har stanset på 21 og kjæresten velger å eldes naturlig; og tittelfortellingen «Du og jeg og Vito» er utformet som en usannsynlig lang mail, der Vito er den kleine i et slags metoo-perspektiv etter en firmafest som åpenbart har gått litt over styr. Her er stammende munker, stumme kirketjenere, tyske elektroingeniører og broder Peder som taler, ikke i tunger, men i tekstlinjer fra populærmusikken. Det ene innfallet tar det andre, og det er tidvis riktig så morsomt og underholdende. Tungsinn, gravalvor og elendighet er så visst ingen forutsetning for god litteratur. Men man kan da godt like begge deler.

706563

train

literature

SAKPROSA: Tore Skeie plukker glorien av helgenkongen Olav og gjør ham til en mann av sin tid.

nb

sa

Sven Egil Omdal

River glorien av nasjonens helgen

https://aftenbladet.no/i/Rx0W0A/

River glorien av nasjonens helgen SAKPROSA: Tore Skeie plukker glorien av helgenkongen Olav og gjør ham til en mann av sin tid. Tore Skeie: «Hvitekrist. Om Olav Haraldsson og hans tid», Gyldendal, 311 sider «Den bleke krigeren er ikke glad i kveld i Jæren, ravnene eter sitt måltid fra hans døde kropp.» Erling Skjalgsson, Vestlandets mektigste mann var nettopp drept. Hans fiende og banemann, Olav Haraldsson, skrev et av de få skaldekvadene som er bevart etter ham. I neste linje formulerte kongen ikke bare Erling Skjalgssons epitaf, men også sin egen: «Hunger etter landmakt fører til menns død.» Denne sannhet blir ettertrykkelig dokumentert i Tore Skeies bok om mannen som i tusen år er blitt husket som helgenkongen, men som hersket i en krigertid der fyrstens rolle var å lede sine menn i strid, drepe motstandere så vel som uskyldige bønder, og fordele byttet. Gjennom sine to tidligere bøker, den sensasjonelle debuten om Alv Erlingsson fra 2009 og «Jomfruen fra Norge» fra 2012, har Tore Skeie etablert seg som en fremragende formidler av vår middelalderhistorie. Inntrykket blir på ingen måte svekket av denne uhyre velskrevne boken om voldsmannen som ble helgen. Beretningen åpner med Snorre og den «skapelsesmyten som nordmennenes land er bygget på», men resten av boken leder fram til en langt mer nøktern vurdering av nasjonalhelgenen. Dette er en bok om voldsmannen og ransmannen Olav Haraldsson, ikke St. Olav. Ikke et pent syn Sigvat skalds store dikt er Snorres, og dermed vår, viktigste kilde om Olavs blodige karriere før han kom til Norge. Tore Skeie føyer Snorre sammen med utenlandske kilder, spesielt den angelsaksiske krøniken, og finner på den måten et perspektiv der Olav ikke er den norske kjempen han ble gjort til under den norske nasjonsbyggingen, men en middels viktig europeisk aktør. Olav Haraldsson var stort sett underordnet menn med større hærer og mer makt. Han levde i en tid da daneveldet bredte seg utover, og kong Knut den mektige erobret England, og etter hvert også Norge. Dessuten tegner Skeie ham med sikre streker som en mann av sin tid. Det er ikke noe pent syn. Bildet av den nidkjære misjonær blir nedtonet, det er skapt i en tid da krigeren for lengst var blitt helgen. Olav den senere hellige var blant annet med på å massakrere munker og nonner i Canterbury, den angelsaksiske kristendommens viktigste by. Volden forsvant heller ikke med kristendommen. Den var en naturlig del av en konges måte å herske på; «Alle som søkte makt i dette samfunnet måtte være forberedt på å bruke ekstrem og spektakulær vold». Tore Skeies språk er samtidig rikt og presist. Han bruker noen arkaiske former «hvorfra flåten satte kursen sørover», som kler innholdet. Teksten er også full av detaljer om livet på skipene, om verktøy og våpen. Han forklarer i detalj hvorfor vikingenes overlegne skipsbyggerferdigheter ga dem et slikt fortrinn. Detaljene gjør fortellingen rikere, uten at den mister tempo og retning. Det er mesterlig gjort. Annerledeslandet Av stor lokal interesse er beskrivelsen av forholdet mellom Erling Skjalgsson og Olav, som ender med slaget ved Bokn og Erlings død. Erling Skjalgsson var en del av maktapparatet til Knut den mektige, og deltok i danekongens spill for å vriste Norge ut av Olavs hånd. Alliansene skiftet brått, svik var politikkens vesen da som nå. «I denne kulturen som holdt trofasthet som den høyeste dyd, var det til syvende og sist alltid den med dypest pengepung som seiret», skriver Skeie. 1000 år, og så lite er endret. Ved å legge så beskjeden vekt på kristningen og så mye på krigen, fyrer Skeie av et grunnskudd mot den nasjonale myten om Olav. Han skriver riktig nok at tusen år senere står Mostertinget i 1024 og innføringen av kristenretten som det mest betydningsfulle og varige som hendte i Norge under Olavs tid. Men nettopp gjennom det europeiske perspektivet som preger hele boken, får han fram at kristningen ville skjedd uansett. Olav var ikke spesiell, men en typisk representant for sin tid, også i valget av Hvitekrist som den nye guden. Heller ikke rundt år 1000 var Norge så mye annerledesland som nasjonalismens stemmer vil ha oss til å tro.

706564

train

music

Som medlem av Television ga han ut en av tidenes beste plater.

nb

sa

Geir Flatøe

Røft, upolert og like tøft som i 1977

https://aftenbladet.no/i/7lvAAw/

Røft, upolert og like tøft som i 1977 Som medlem av Television ga han ut en av tidenes beste plater. Richard Lloyd: "Countdown" (Plowboy/Border) "Marquee moon" tok i 1977 musikken videre fra pønk og la grunnlaget for new wave og alternativ rock. Selv pakket Television sammen året etter, men er for tiden gjenforent uten Richard Lloyd. Solokarrieren hans har forløpt i det stille, men han er verd å lytte til. 67-åringen mener det er bedre å slippe gjennom en feil eller to enn å polere rocken, og slik lyder det. Albumet er spilt inn i Nashville med bassist Dave Roe og trommis Steve Ebs, pluss Joe Bidewell på keyboard. "Down the drain" viser Lloyds tidlige fascinasjon for Jimi Hendrix, mens "Whisper" nærmer seg pønk på pøben. "I can tell" er en slentrende kjærlighetssang som kunne tilhørt Television. Lloyds gitarspill satte en standard som har holdt i mer enn 40 år, men han har ikke stemmen til Tom Verlaine. Den kunne gjort undere med balladen "Something remains", men savnes ikke når Lloyd snakkesynger seg gjennom tittelkuttet "Countdown". Der er det gitaren som ruler. Spill høyt. Beste spor: "Whisper", "I can tell", "Countdown".

706565

train

misc

UTSTILLING: Kunst om utviklingen av livet - og spådommer om framtiden. Uten å bli dyster.

nb

sa

Anne Therese Tveita

Kunst som dekker fire milliarder år - og ser framover

https://aftenbladet.no/i/gPlmw9/

Kunst som dekker fire milliarder år - og ser framover UTSTILLING: Kunst om utviklingen av livet - og spådommer om framtiden. Uten å bli dyster. Bryne Kunstforening: Elisabeth Jarstø - Random Mutations. Skulptur, video. Til 2. desember. En vandring blant Jarstøs utstilling, Random Mutations, innbyr til en tankevandring nesten fire milliarder år tilbake i tid. Til en tid da èn eneste bakterielignende celle utgjorde alt livs urform. Spol så tiden fremover, gjennom noen milliarder års evolusjon, til det som i denne sammenheng fremstår som for bare en kort stund siden, da en en av klodens arter reiste seg på to bein, grep et redskap og startet sine inngripen i naturen. Inngrep som ikke bare har preget den, men satt dype, varige spor. Jarstøs utstilling omfatter alt dette - og spådommer om fremtiden. Tilfeldige mutasjoner Elisabeth Jarstøs skulpturelle objekter er alle bygget opp med utgangspunkt i en grunnform. Urformen. Gjennom en gjentagende repetisjon av denne fremstår hennes objekter med en aura av noe gjenkjennbart. Som har de direkte opphav i selve naturens substans. Som kjeder av DNA-molekyler eller byggesteiner av genetisk arvemateriale illuderer sekvensene av grunnformene en form for utvikling. Som er de fanget opp av et mikroskop, midt i en prosess av celledeling, som molekyler spaltes eller muteres. Gjennom en utforsking av ulike materialer som bronse, porselen, skjellakk og papir, underbygges en opplevelse av skjørhet i arbeidene. Som om kunstneren vil påminne oss om hvor delikat og sårbart materiale liv består av. Variasjoner i objektene viser til ulike stadier i prosesser. Der noen mutasjoner fremstår som sunne og velutviklede, speiles de tidvis av frynsete underutviklede sammenføyninger, som er de i en tilstand av degenerering eller nedbrytning. Gjennom bruk av en tydelig industriell palett bringes assosiasjonene videre inn i det maskineriet som ligger i cellestrukturene, i vårt genmateriale. Som er de industrielt framstilte komponenter i et maskineri, eller stammer de fra den relativt “nye” naturvitenskapen, bioteknologien? Bioteknologiske prosesser har latt oss bake brød og fremstille vin. Den samme teknologien har gitt oss livsviktig antibiotika, muligheter til å klone sauer og dyrke ører på ryggen av mus. Det er her det fort blir mørkt. I dag er det nesten ingen grenser for hva vi kan oppnå ved å tukle med naturen og vi står endatil på trappene til et sorteringssamfunn hvor gentesting og genmanipulering kan avgjøre hvem som fødes. Sårbarheten i økosystemet Jarstøs verk inspirerer altså til å flytte blikket bakenfor det store klima- og miljøperspektivet, og ned til et nanoperspektiv. Hennes utstilling åpner for en større bevisstgjøring rundt hvordan menneskelig inngripen på nanonivå, både på kort og lang sikt gir store konsekvenser på makronivå. Gjennom blant annet bioteknologiske overskridelser, genmanipulering, hormonpåvirkning og mye mer, har vi maktet å forstyrre balansen i sårbare økosystemer, og derigjennom direkte påvirket evolusjonen. Vi har sett arter forsvinne, polarisene smelter og havene forurenses i den grad at selv deres ph verdier endres. Dersom en tillater seg å ta inn over seg at det er summen av våre forfedres handlinger som har ført oss hit hvor vi er i dag, blir det et svimlende foretak å forsøke å tenke seg hvilken effekt våre handlinger i dag vil ha på naturen i fremtiden. Jarstø innbyr til refleksjon rundt en alvorlig tematikk, men uten å bli dyster. Godt underbygget av hennes lavmælte videoverk danner utstillingen snarere rom for ettertanke rundt egen rolle i det sårbare økosystemet vi er en del av.

706566

train

misc

UTSTILLING: Faren tok livet av seg. Nå har sønnen rekonstruert hendelsen - og filmet det hele på kjølig avstand. Smerten ligger i alt det vi ikke får se, skriver vår imponerte anmelder.

nb

sa

Anne Therese Tveita

Kunst om fars selvmord

https://aftenbladet.no/i/ng238J/

Kunst om fars selvmord UTSTILLING: Faren tok livet av seg. Nå har sønnen rekonstruert hendelsen - og filmet det hele på kjølig avstand. Smerten ligger i alt det vi ikke får se, skriver vår imponerte anmelder. Prosjektrom Normanns: Mathias Härenstam - A scene from Reconstruction. Kortfilm. Til 9. desember. Mathias Härenstams konseptuelle kortfilm plasserer seg et sted i krysningsfeltet mellom film og videokunst. Gjennom at kunstneren har gitt den et narrativt format, og ikke en vilkårlig utforming, lar den ikke publikum komme og gå, slik man ellers gjerne gjør i et kunstgalleri. Snarere forutsetter det en tilstedeværelse gjennom de 21 minuttene filmen varer. Og det er 21 tøffe minutter, som fanger, konfronterer og utfordrer. Filmen er et sterkt personlig verk, og omhandler det tabubelagte temaet selvmord, med utgangspunkt i Härenstams egen fars selvmord. Gjennom de involvertes skildringer, nødsamtalen, politirapporten og utrykningspersonellets logg har kunstneren gjennomarbeidet og tatt eierskap av de første minuttene etter at hans mor kom hjem for å oppdage at hennes ektemann, kunstnerens far, har tatt sitt eget liv i familiens hjem. Blindgate Scenen vi blir vitne til finner sted innerst i en blindgate i et idyllisk nabolag i en svensk forstad. På hver side av gaten, med nyklippede plener, velfriserte hekker og prydbusker, ligger husene sirlig på rekke og rad. På noen av husveggene henger det svenske flagget, lett vaiende i brisen. Det har regnet, men nå sprekker skydekket opp og solen titter frem. Fuglesang understreker idyllen og en aura av tilfredshet og vellykkethet ligger over nabolaget. En bil kommer kjørende rolig mot oss, den parkerer i innkjørselen ved det siste huset i rekken, slik den antageligvis har gjort daglig og til samme tid i lang tid. En mann stiger sakte ut av bilen før han med langsomme skritt går de få metrene opp til huset og forsvinner bak inngangsdøren. Kameraet vi observerer gatebildet gjennom, lar oss ikke følge etter. Det er montert høyt, i enden av gaten, og på en avstand som gir oss overblikk og på samme tid trygg distanse til det som utspiller seg. Utsnittet er statisk og endrer seg aldri. Som sitter vi bak gardinen og kikker ned på nabolaget som en nysgjerrig, geskjeftig nabo. Det gir det hele en opplevelse av noe ufint, at man tar seg til rette i andres tragedie. Tragedie bak dører For det er en tragedie som snart utspiller seg. En kvinne parkerer kort tid senere sin bil i samme gårdsrom. Smilende utveksler hun noen hyggelige høflighetsfraser med en nabo over postkassen. En bemerkning om det vakre været, et takk for sist, en hekksaks skal lånes bort for trimming av en hekk. Så forsvinner også hun inn bak ytterdøren og gaten ligger igjen døsig og stille. Stillheten brytes av et hjerteskjærende skrik før kvinnen kommer løpende ut av huset og blir møtt av den samme naboen. Gjennom filmens eneste dialog får vi bruddstykker av hva kvinnen har opplevd. Vi får høre at noe har skjedd med Rolf, om noe på loftet. Naboens hustru kommer til og den agiterte kvinnen blir tatt hånd om før hun på ny forsvinner, nå bak naboens ytterdør. Vi blir vitne til at ambulansepersonell kommer til, så politi. Vi ser utrykningspersonellet forsvinne inn bak døren. Vi ser en båre hentes, så en stor avbitertang. For hver gang døren lukkes blir vi overlatt til selv å fylle inn detaljene og selv danne oss et bilde på hva som utspiller seg der inne. Det er et sterkt grep å overlate det utfyllende narrativ til publikum. Det er i disse private rommene frembragt av fraværet av informasjon, og i mindre grad de skildrede scenene på gaten, at det virkelige dramaet utspilles. Man oppnår en personlig nærhet til skildringene, forsterket gjennom at den må baseres på våre egne erfaringer, fra egne liv. Härenstams verk er på mange måter et ubehagelig verk, men dets innhold presenteres ikkekonfronterende og med en kjølig distanse. Det er vi, publikum som tilfører smerten. Det er vi, som med Per Pettersons ord, som selv bestemmer hvor vondt det skal gjøre.

706567

train

music

Tre av de beste fra countryhovedstaden.

nb

sa

Geir Flatøe

En av årets beste countryplater

https://aftenbladet.no/i/G1Rz1V/

En av årets beste countryplater Tre av de beste fra countryhovedstaden. Pistol Annies: "Interstate gospel" (RCA Nashville/Sony) Steve Earle mener at alt det beste fra Nashville for tiden blir lagd av kvinner (pluss Chris Stapleton), ifølge et intervju i The Guardian i fjor. Det er ikke vanskelig å se at Earle har et poeng, for det er svært mange gode countrykvinner der. Tre av disse har sideprosjektet Pistol Annies gående; Miranda Lambert, Ashley Monroe og Angaleena Presley. Dette er deres tredje plate sammen. Mer enn halvparten av 14 kuttene på platen kunne vært nevnt blant "beste spor", og resten er slett ikke dårlige. "Got my name changed back" er en sprek skilsmisselåt, mens «When I was his wife» er et sårt tilbakeblikk på det som var. "This too shall pass" er en varm avslutning om å holde ut i forholdet. "Milkman" har en herlig tekst om at hvis moren bare hadde hatt et forhold til melkemannen, ville hun ikke vært så fordømmende. En flott plate, langt sterkere enn slike sideprosjekter ofte er. En av årets beste countryplater. Beste spor: "Got my name changed back", "This too shall pass", "Milkman", "Leavers lullaby".

706568

train

music

London-bandet har opplevd baksiden av rock'n'roll-livet.

nb

sa

Geir Flatøe

Begynner å ligne på Bono

https://aftenbladet.no/i/vmJgPB/

Begynner å ligne på Bono London-bandet har opplevd baksiden av rock'n'roll-livet. Mumford & Sons: "Delta" (Island/Universal) Mumford & Sons var ingen over natten-suksess, men i løpet av ett år hadde debutalbumet "Sigh no more" inntatt verden. Gjengen fra London ble det første britiske bandet siden Coldplay til å selge en million plater både i Storbritannia og i USA. De fortsatte i samme spor på "Babel", men endret kurs fra akustisk folk til elektrisk rock på "Wilder mind". Mottakelsen var svært variert; fra brutal slakt til uforbeholden lovprisning. Undertegnende er av dem som likte både det opprinnelige lydbildet og endringen de foretok. Denne gangen har Marcus Mumford villet lage en "fredagskveld med gutta", uten å ha noen spesiell sjanger i sikte. Det siste er smart, for debuten førte til at en hær av banjospillere med bukseseler marsjerte fram fra mørke kroker. Folk-bølgen vasket over oss på begynnelsen av 2010-tallet, men døde ut under vekten av alle som surfet på den. Med produsent Paul Epworth (Adele) ved roret, ble 25 sanger spilt inn i The Church-studioet i London. Mer enn 100 mennesker var involvert underveis, og bidragene til Maggie Rogers og Gill Landry er blant dem som er beholdt. 14 kutt har funnet veien til platen. Dette er ikke akustisk folk som på de to første platene, men heller ikke ren stadionrock som på det forrige. Selv kaller de det sin mest personlige plate så langt. Eller som tangentspiller Bel Lovett sier det, en plate som også tar for seg de fire d-ene: death, divorce, drugs og depression. De åpner samstemt i "42", der elektronikken setter inn der banjoen før ville gjort det. Det handler om mørke tider og lengselen etter et tegn. "Guiding light" er en naturlig oppfølger, men denne gang med mer tro på at det vil gå bra: Even when there is no star in sight You'll always be my only guiding light Dette var første singel fra albumet, og det er en låt som garantert tas med når de legger veien innom Oslo Spektrum i mai neste år. En sang for de store saler. De er mer lavmælte på "Woman", mens "Beloved" bygger seg opp mot noe som aldri helt kommer. Istedenfor dempes det ned i "The wild" med piano og strykere. Vakkert, men på slutten slippes stadionlyden løs igjen. Er U2 og Coldplay veien å gå for Mumford? Vi er tilbake på bakken i "October skies", en sang med den melodiøse drivkraften som har ført Mumford fram dit de er i dag. Teksten er mørk; om en ødeleggende frykt for framtiden, men med et håp likevel. Mumford faller heldigvis ikke for fristelsen til å fyre løs på alle sylindre på slutten. "Slip away" unnslipper oppmerksomheten, selv om lyden sikkert vil fylle en konsertsal. Det er mye tikkende elektronikk på sangene, som for å understreke at folk-tiden er over for godt. Greit nok, men all elektronikken blir temmelig statisk den også. "Rose of Sharon" og "Picture you" lider under det, to kjærlighetssanger Mumford normalt takler bra. "Darkness visible" er en mørk snakkesang, som kanskje prøver å si meg noe viktig. "If I say" er en enda sang om at noe skal skinne, mens "Wild heart" er om kjærlighet satt på prøve. "Forever" er et høyst forutsigbart allsangfrieri, men du skal være nokså surmaget for ikke å synge med. De avslutter med tittelkuttet "Delta". Låten åpner forsiktig og ender i U2-land. Marcus Mumford er 31 år, 27 år yngre enn Bono. Kanskje arvtakeren er funnet. Beste spor: "Guiding light", "October skies", "Forever".

706569

train

screen

Det er sjelden man ser en så god overgang fra bok til tv-serie som i HBOs drama basert på Elena Ferrantes «Mi briljante venninne».

nb

sa

Kine Hult

Briljant Napoli-drama

https://aftenbladet.no/i/KvgW7X/

Briljant Napoli-drama Det er sjelden man ser en så god overgang fra bok til tv-serie som i HBOs drama basert på Elena Ferrantes «Mi briljante venninne». My brilliant friend Italiensk dramaserie Premiere på HBO Nordic 18. november Hvor mange ganger har vi ikke sett filmatiseringer av bøker og tenkt at de har mistet noe stemningen, detaljene og dybden i overgangen til lerretet? Og det er klart det er vanskelig. Når vi leser skaper vi våre egne bilder, av både mennesker og omgivelser, og det er ikke gitt at andre ser for seg det samme som vi gjør. Kanskje er det Elena Ferrantes presise tekst som har gjort utslaget her, for tv-versjonen om de to venninnene fra Napoli er så gjenkjennelig at det nesten er som om den har vokst rett ut av boksidene. Serieversjonen holder seg tett opp mot handlingen i «Mi briljante venninne». Den tilbakeskuende forellerstemmen tilhører Elena, som gir oss et usentimentalt og ærlig bilde av sitt gryende vennskap med den geniale, kompromissløse Lila. De to jentene vokser opp i en fattig bydel i Napoli, i overfylte bygårder preget av store familier, vold og sladder, men også av ærgjerrighet og håp om en bedre framtid. Elena er det klassiske eksempelet på en flink og veloppdragen jente, den som ville vært den soleklare eneren i klassen, hadde det ikke vært for Lila. Sistnevnte er smartere enn alle de andre til sammen, hun briljerer i alle fag, og etter hvert som de to venninne vokser til går hun fra å være en mager, kantete jentunge til en skjønnhet som også på dette området stiller bestevenninnen i skyggen. Som i boka skildres kombinasjonen av kjærlighet til venninnen og sårheten over å alltid være nummer to på en elegant og likefrem måte som smyger seg nådeløst inn på seeren. Det hadde vært en nær sagt umulig oppgave å formidle denne historien uten de rette skuespillerne. Her har serieskaperne truffet blink noe så til de grader. De fire unge jentene som spiller Lila og Elena på to ulike steder i livet ikke bare ser perfekte ut for rollene, de briljerer også med skuespillerferdigheter som ikke er hverdagskost blant barn i den alderen. Det er vanskelig å tenke seg hvordan tv-versjonen av Ferrantes briljante bok kunne blitt bedre enn dette.

706570

train

misc

UTSTILLING: Melberg og Aanestad får ros for sin egen kunst. Men resten av utstillingen de har kuratert, er svakere, mener Trond Borgen.

nb

sa

Trond Borgen

Glimt av himmel og evighet

https://aftenbladet.no/i/9m1y5w/

Glimt av himmel og evighet UTSTILLING: Melberg og Aanestad får ros for sin egen kunst. Men resten av utstillingen de har kuratert, er svakere, mener Trond Borgen. Kunsthall Stavanger: FRAIL MIGHTY, Prosjektrom Normanns med sju kunstnere. T.o.m. 16. desember. I Kunsthall Stavanger slipper de nå til et av byens kunstnerstyrte visningssteder, Prosjektrom Normanns. Selv om Normanns var en nyskaping for få år siden, går røttene langt tilbake. Den organiserte kunstnerdrevne kunstformidlingen strekker seg mer enn 60 år tilbake i Stavanger, til et gammelt, knirkende hus i Urgaten i 1966, da medlemmene i kunstnernes egen forening startet det første kunstnerstyrte galleriet utenfor Oslo. Etter hvert vokste virksomheten og ble til Rogaland kunstsenter på Nytorget, fortsatt med kunstnerstyrt formidling som del av virksomheten. Men nede i kunstsenterets kjeller har det de siste fem årene yrt og gjæret, for her har yngre krefter skapt Studio 17, et kunstner- og entusiasmedrevet visningssted for ny kunst, ofte ut fra spontane og raske avgjørelser. Et kontrapunkt til det som foregår lenger opp i etasjene. Jubileumsutstillingen er nettopp avsluttet: de tre initiativtakerne, Kaja Cxzy Andersen, Line Anda Dalmar og Gunhild Moe laget en upretensiøs, leken utstilling i det lille lokalet. Over i løpet av en helg. I mellomtiden har vi sett flere av sorten; små, uavhengige kunstnerstyrte gallerier har kommet og gått: Molitrix, 21 kvm, Nordisk Kunst Plattform på Brusand. Normanns startet i en gammel fabrikk, flyttet så til et visningssted perfekt for mindre separatutstillinger, noe driverne, Elin Melberg og Margrethe Aanestad, har visst å utnytte til fulle. Hver gang jeg har besøkt Normanns, er utstillingsrommet forvandlet til noe annet, og nesten alltid går jeg beriket derfra. Balansegang Flere ting skjer når de to nå er invitert til å lage utstilling i kunsthallen. For det første en institusjonalisering av deres frie virksomhet, for det andre fire saler å forholde seg til, og for det tredje en balansegang mellom hver sin separatutstilling og et slags tematisk gruppeshow. Man kan lett få halte bein av sånt. Begge har ivaretatt egne interesser godt: Melbergs mosaikktegninger – rytmiske fargeflekker – skaper enhet rundt den store installasjonen «Nothing behind me, everything ahead of me», tre mosaikkvegger som omslutter et stort golvspeil. Jeg forvirres av den uklare grensen mellom vegg og golv – og den jeg egentlig ser i speilbildet mitt er Narcissus fra den greske myten. Men jeg ser også noe annet: skyer og blå himmel speiler seg, gjennom takvinduene, i Melbergs installasjon. Jeg får et glimt av himmelen, som i en dyp brønn. Ute av rekkevidde, likevel der. Les mer om Elin Melberg: Aanestads sal er velbalansert, med kunstverk tydeligere påvirket av ulike sider i modernismens store lærebok. Hun utvider det eksistensielle perspektivet fra Melbergs sal, bl.a. med en stor, mørk sirkel, «Eternal» VI i pastellstift, som en melankoliens sorte sol som dominerer rommet, og som, på ett vis, viser oss evighetens utstrekning. Hun setter granittsirkelens og marmorbasens urokkelige soliditet («The place») opp mot akryltegningers flyktige spill, og hun balanserer ulike marmorfragmenter («The Nature Collection») som for å vise at også dette solide materialet har sin sårbarhet, sin mulighet for kollaps. Faller fra hverandre Kanskje har de brukt for mye tid på egne utstillinger, for når de kuraterer en gruppeutstilling med den samme eksistensielle tematikken i de to øvrige salene, faller det hele fra hverandre. Visst er det interessant å se Nathlie Provostys små «Icons», malt på linlerret og aluminiumspanel, som en kommentar til det modernistiske maleriets ikoniske status, en utopi ikke lenger innen rekkevidde. Men Vibeke Tandbergs bruk av masker i samme sal river teppet under Provostys skjøre sårbarhet. Mattias Härenstams video av et langtrukkent, stivnet smil er mer en gimmick som punkterer utstillingen, så kunsten i samme rom, DK Dolvens kroppsnære «horizontal painting» og Ane Graffs to store tekstilarbeider som ser ut som forlatte menneskehylstre, ikke får komme til sin rett. Jeg savner et helhetlig grep, en bedre integrering av kuratorenes egne arbeider i den totale utstillingen, konseptuelt og praktisk. Jeg kan ikke la være å tenke på den sterkeste utstillingsmanifestasjonen av kunstnerstyrt formidling noen gang vist i byen: «Double Exposure Gallery» skapt av Marit Aanestad, Susanne Christensen, Helle Mellemstrand og Kirsti Prøis i Rogaland Kunstnersenter i forbindelse med ICOM-konferansen 1995. Fire kunstnere stilte ut kunstnernes arbeidsvilkår omformet dels til en rominstallasjon, dels til en konseptuell bearbeiding av idé og prosess. Et eksempel på helhetlig tenking, et eksempel til etterfølgelse.

706571

train

literature

BOK: Mellom lys og mørke, sykdom, sorg og selvmord.

nb

sa

Steinar Sivertsen

Ambisiøst, dystert, ujevnt

https://aftenbladet.no/i/m62qr1/

Ambisiøst, dystert, ujevnt BOK: Mellom lys og mørke, sykdom, sorg og selvmord. Rune Salvesen: Resten av dagene vil drukne i fjorden. Roman. 234 sider. Cappelen Damm. I sin femte roman åpner Rune Salvesen - født 1978 i Stavanger, debut 2005, nå bosatt i Sandnes – med en prolog lagt til en kald vinternatt i 2012. Situasjonen er høydramatisk. Den 17-årige jeg-fortelleren Vilde Sand står på utsiden av rekkverket på bybroen i Stavanger og vurderer å slippe taket, falle i fjorden, bli «fiskemat», begå «selvmord». Denne scenen vender vi tilbake til i romanens del 3 , etter at vi hoveddel 1 og 2 får vite hva som skjer sommeren og høsten 2011. De to mest sentrale motivene i denne brokete tekstmosaikken er forelskelsen – kall det gjerne kjærligheten – som oppstår mellom den 15-16-år gamle skateboarderen Vilde og den to år eldre nabogutten Stig, samt sykdomshistorien til hennes mor og mormor. De rammes begge av en arvelig, dødbringende genfeil som fører til sanktveitsdans, setesdalsrykka, Huntington, og Vilde er smertelig klar over at hun har 50 prosent sjanse for å havne i samme situasjon. Skildringen av forholdet mellom de to ungdommene er ofte både sanselig og nyansert, men aller sterkest er scenene hvor Vilde opptrer som omsorgsperson for en stadig mer svekket mor – en grotesk «hval» som ordløs breier seg på sofaen i en stank av alkohol, urin og gammel svette. At datteren til slutt eksploderer i fortvilelse og sinne og ukontrollert voldsbruk, tyr til selvskading og gripes av selvmordstanker, er derfor lett å forstå. Ellers er det litt ambivalente forholdet til en ensom, poesiskrivende morfar vakkert og perspektivrikt formidlet. Men dessverre nøyer ikke forfatteren seg bare med å fortelle en psykologisk-realistisk skjebnefortelling i spennet mellom mørke og lys, sykdom, selvmord, sensualitet, sorg og savn, urbane Stavanger-kulisser, Obstfelder, en kald fjord og stupbratte fjell, brå drukningsdød og et eksistensielt smertehelvete. I den mangslungne veven spunnet omkring livet til en venninneløs, aggressiv, ærekjær tenåringsjente som drømmer om å skrive filmmanus, og en kjæreste som vil dra til Boston for å studere historie, i håp om å kunne bli forfatter av vikingromaner, dukker det opp en rekke andre ledemotiver, bl.a. i form av forserte referanser til norrøn historie og mytologi, musikalske artister, litterære verk av Bukowski, Kerouac, Coupland, Plath og Salinger – et allusjonsmateriale som jevnt over fører lite med seg. Heller ikke dvelingen ved World Trade Center, Utøya, dunkle drømmer, magiske gjenferd eller polemiske spark rettet mot masseturisme knyttet til norsk postkortidyll bringer viktig innsikt med seg. Verst er likevel de mange daffe, stive, doserende, hobbyfilosofiske pekefingerutsagnene som brer seg og punkterer den sceniske snerten i teksten: «Som om min eksistens betydde noe i hans liv, i noens liv.», «Jeg ville ikke at han skulle vite om familien min, om alt det tragiske, men jeg ville samtidig at han skulle være en del av det, en del av livet mitt, jeg ville han skulle være den andre halvparten, den som det gjør godt å tenke på.», «For alle som ikke er barn, har et mål, en ønsket konsekvens, og som regel er det kjærlighet. Og selv om denne kjærligheten ofte er forkledd som sex, tror jeg at både Stig og jeg var ute etter kjærlighet; et behov for å unngå ensomhet.», «En dør er rammen av det du bestemmer deg for idet du forlater et rom, et trygt sted, til fordel for noe annet.», «Verden er et trist, lite sted, der du finner ditt eget hjørne og håper lyset som faller inn vinduet, vil nå deg før det er for sent, før du forsvinner inn i mørket, så dypt at du ikke slipper ut igjen.» Så det er bare å slå fast: Rune Salvesen er ikke bare ambisiøs og kan skape sanselige scener å glede seg over. Han blir ofte for pratsom og fortolkende i sin gjennomgripende vilje til å framstå som psykolog og vismann.

706572

train

music

Vemodig vakker visesang malt i country-blått.

nb

sa

Geir Flatøe

Trubadur av beste varemerke

https://aftenbladet.no/i/0E8VJg/

Trubadur av beste varemerke Vemodig vakker visesang malt i country-blått. Doug Paisley: "Starter home" (No Quarter/Playground) Justin "Bon Iver" Vernon kaller ham en helt, og det alene er for så vidt grunn nok til å stoppe opp ved Doug Paisley. Det er gått fire år siden forrige plate fra folk-sangeren fra Toronto. Han solodebuterte i 2008, og dette er fjerde album. Det er ikke så vanskelig å skjønne hvorfor Vernon hyller ham. Paisley kan skrive sanger som Townes Van Zandt, Guy Clark og en Bob Dylan i countrystemning, spille gitar som David Rawlings og synge mykt som Tom Paxton og John Prine. De første seks sangene er flotte, og de resterende tre blir ikke noe dårligere av at Jennifer Castle gjør sin inntreden som korist. Melankolske "This loneliness" kommer som et sent høydepunkt, etter at vi i starten fikk såre "Starter home" og midtveis fatalistiske "Drinking with a friend". Paisley synger om livet som var, livet som det kunne ha vært og livet som venter. Tingene går ikke på skinner, men Paisley er ikke den som dømmer noen. Beste spor: "Starter home", "Dreamin'", "Drinking with a friend", "This loneliness".

706573

train

screen

«Harajuku» er vond, sår og skjønn film med en fantastisk spilt hovedrolle. Men med litt omprioritering kunne den vært enda bedre.

nb

sa

Elisabeth Bie

Sår og troverdig tenåringsangst

https://aftenbladet.no/i/P38a7p/

Sår og troverdig tenåringsangst «Harajuku» er vond, sår og skjønn film med en fantastisk spilt hovedrolle. Men med litt omprioritering kunne den vært enda bedre. Harajuku Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Norge 2018. Regi: Eirik Svensson. Manus: Sebastian Torngren Wartin. Skuespillere: Ines Høysæter Asserson, Nicolai Cleve Broch, Ingrid Olava, Olea J.M. Sæter, Kjærsti Odden Skjeldal. Lengde: 1 time 20 min. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere: 23. november. Voksne, egoistiske kujoner, som ikke skjønner hvordan deres valg påvirker barna. Voksne som ikke bryr seg om å forstå. Voksne som bare drar. 15 år gamle Vilde all god grunn til å mistro voksne folk. For det hun opplever en lille julaften er mørkt og nesten ubegripelig vondt og sårt. Og hjerteskjærende troverdig. Vilde liker å henge på Oslo S med venner. Tøyse og tulle, drive litt ugagn. Med sitt My Little Pony-blå hår og kunstferdig sminkede fjes, er hun både tøff og søt, og sterkt inspirert av den tegneserieaktige stilen kjent fra bydelen Harajuku i Tokyo, som hun ofte drømmer seg bort til som et slags eventyrland. Tøff og hard Her finner barnevernet henne, med beskjed om at moren hennes har begått selvmord. Siden Vilde ikke har andre enn moren, vil de plassere henne i et akutt besøkshjem. Knuste Vilde nekter. Faren da? Det viser seg at det her ligger en like vond og sår historie. Og før lille julaften er omme, skal Vilde og faren Einar møtes for første gang siden hun var liten. Men Vilde vil bare bort. Flykte til eventyrlandet Harajuku. Hun gjør seg tøff og hard, vil ikke være en som noen fremmede skal forbarme seg over. Vil ikke at noen skal bry seg. Vil ikke bry seg om andre selv, heller. Lengselen og sårheten i henne er nesten ikke til å få øye på, vi bare aner den. Krevende hovedrolle Vilde er en svært krevende og stor rolle for en ung, nykommer, men Ines Høysæter Asserson gjør en fantastisk nyansert og troverdig rolletolkning. Tidligere er hun sett i noen kortfilmer, og som Thea i «Skam». Her viser hun et talent og en tilstedeværelse som er nesten utrolig. Til tross for en også god Nicolai Cleve Broch (faren Einar) som motspiller, denne filmen bærer hun. Vilde er troverdig, det samme er det menneskelige relasjonsdramaet. Men noe skurrer med enkelte karakterer. Marianne (Ingrid Olava), Einars kone, er en bisk kjerring-karikatur, selv om hun har sine grunner. Einar selv er nesten for mye av en kujon, noe som gjør at karakterens utvikling ikke er helt til å tro på. Anime-inspirasjon Med opptak både fra Oslo og Tokyo, har filmen fått en neonskimrende stil, ispedd nydelige animerte sekvenser. Dette skaper en mørk og urban stemning, som kler filmen veldig godt. Men mens noen scener underveis er litt overtydelige og uttværet i denne relativt korte spillefilmen, er slutten brå, men tankevekkende. Den etterlater en tørst om å bli bedre kjente med Vilde, følge videre både henne og den lille lysstrimen som denne lille julaften kanskje har brakt med seg.

706574

train

stage

TEATER: Går det an å skape bra teater av folk som står på scenen og roper «denne ensomme natt» og snakker om «min udødelige sjel»? Ja, overraskende nok. Takket være en kraftprestasjon og stor teaterklokskap.

nb

sa

Tarald Aano

Pan: En triumf for Anders Dale og Arne Nøst

https://aftenbladet.no/i/4dkBPg/

Pan:En triumf for Anders Dale og Arne Nøst TEATER: Går det an å skape bra teater av folk som står på scenen og roper «denne ensomme natt» og snakker om «min udødelige sjel»? Ja, overraskende nok. Takket være en kraftprestasjon og stor teaterklokskap. Rogaland Teater: Pan - dødelig idyll. Regi, scenografi og musikk: Arne Nøst. Med: Anders Dale, Ragnhild Arnestad Mønness, Helga Guren, Marko Kanic, Espen Hana og Roar Kjølv Jenssen. Av en eller annen grunn har teatersjef Arne Nøst valgt Knut Hamsuns «Pan» som sin avskjedsforestilling. Han har selv regien, han står selv for scenografien, og han har selv skrevet musikken. Det er et uventet og ganske dristig valg, for det er noe gammelmodig over fortellingen om den patetiske naturromantikeren Glahn og hans håpløse kjærlighet som alltid er i utakt. Storslått, voldsom, intens, lidenskapelig, javisst, men i utakt. Intriger, intriger Denne gang har Rogaland Teater valgt å beholde mye av det gammelmodige. De har heldigvis ikke valgt å flytte trekant-, firkant-, fem-kant- eller sekskantdramaet til et realityshow fra 2018 (selv om det nok kunne være både mulig og fristende). Her er både språket, for ikke å si sproget, og klærne hentet fra et slags attenhundretall. Skuespillerne fyller altså scenen med svære ord og formuleringer som er akkurat så gamle at de nesten blir ufrivillig komiske; «jeg følte i dette øyeblikk at noe rørte mitt hjerte». Javel. Det handler om Glahn (Anders Dale) som tilbringer noen måneder i nord, bor for seg selv i skogen der han i sin ensomhet ikke skader noen. Men så blir han betatt, eller besatt, av rikingens datter, han får henne, får henne ikke, får henne, får henne ikke. Inn kommer smedens kone som en slags lojal trøst, men der er rikingen selv en rival, og jammen har vi ikke en lege og en svensk baron også som blander seg inn i intrigene. Stort av Nøst Dette er altså Hamsun, dette er romantisk sjelestorm og livssmerte, dette er feiringen av den tragiske helt som ikke selv ser at hvert øyeblikk av stor lykke er en omvei til enda større ulykke, en oppvisning i bergogdalbaneliv og selvopptatt, pompøst selvbedrag. Hamsuns mest følelsesmettede og intense historier balanserer hårfint mellom det banale, overtydelige, nesten latterlige - og det dypt menneskelige. Denne forestillingen lander definitivt på den rette siden, og det skyldes i all hovedsak to forhold. Det ene er Nøst sin evne til å ramme inn historien på en måte som løfter den og samtidig gjør selv de mest lidenskapelige partiene nødvendige. Han gjør det ved å la hele dramaet spille seg ut foran enkle videobilder på scenens bakvegg - og ved å la skuespillerne vandre rundt, springe over og krype under et slags hjul, en karusell, som ustanselig beveger seg. Den forvandler, sammen med musikken og enkelte scener som først og fremst er visuelt sterke, Hamsuns melodrama om til moderne teater. Den spenningen, den kontrasten, funker. Det er imponerende, veldig imponerende. Kraftprestasjon Minst like imponerende er Anders Dales kraftprestasjon i rollen som Glahn. Han er på scenen fra start til mål, han er fortelleren som loser publikum gjennom handlingen - som jegfortelleren gjør det i romanen. Og han glir elegant inn og ut av de dramatiserte scenene. Han leser aldri teksten, han lever den. Og han gjør det med bravur. Det betyr ikke at de andre på scenen er svake. Særlig samspillet med den manipulerende, eller barnlige, rikmannsdatteren (Ragnhild Arnestad Mønnes) slår gnister. Men både hun og Helga Guren, Roar Kjølv Jenssen, Marco Kanic og Espen Hana må godta at dette er Anders Dale sin triumf. Og Arne Nøst sin.

706575

train

restaurants

Restaurantanmeldelse: Hvis du vil ha thaimat med skikkelig futt i, kan du trygt oppsøke San Sab.

nb

sa

Kine Hult

Chili-fest i Sandnes

https://aftenbladet.no/i/bKPbQk/

Chili-fest i Sandnes Restaurantanmeldelse: Hvis du vil ha thaimat med skikkelig futt i, kan du trygt oppsøke San Sab. Hvor mange ganger har du ikke opplevd å gå på en såkalt etnisk restaurant og ende opp med å spise mat som er tilpasset såkalte norske ganer? Heldigvis ser dette fenomenet ut til å være i endring. Kanskje har det en sammenheng med at nordmenn reiser mer enn før og har andre forventninger. Eller kanskje vi bare har blitt mer åpne for andre matkulturer i løpet av den siste generasjonen. Det har heldigvis ført til at man nå kan få thaimat som thailendere også går gode for flere steder i distriktet. Av en eller annen grunn ser det ut til at de får det bedre til i Sandnes enn i Stavanger. San Sab er det foreløpig nyeste skuddet på stammen. I et gammelt murhus i en liten sidegate til Langgata var det lun og fin stemning. En varm velkomst gjorde at vi fort glemte minusgradene på utsiden, og drømte oss bort til sydligere strøk. Snart hadde vi fått hver vår øl fra smilets land, mens vi studerte den omfattende menyen. Der kommer det blant annet fram at restaurantens kjøkkensjef og eier Umaporn Sunon kommer fra Isan-området i Thailand, og serverer et knippe meget sterkt krydrede retter derfra. Resten av menyen konsentrerer seg om retter fra Bangkok-området. Her finner man blant annet de velkjente curry-rettene med kokosmelk. Varmende supper Denne kvelden var det skikkelig kaldt ute, og hva er vel da bedre enn en varmende suppe til å starte måltidet? Medspiseren valgte den litt sterke, syrlige tom yam gung med scampi, mens undertegnede gikk for den litt mildere varianten tom kha gai med kylling. Herlige, enkle og friske smaker, ferske ingredienser og rause porsjoner. Til hovedrett måtte selvsagt chilientusiasten i følget prøve seg på en av Isan-rettene, en slags varm salat med hakket kyllingkjøtt, urter og rikelig med chili. I menyen presiseres det at disse rettene er populære blant de thailandske gjestene, og at de kan være noe utfordrende for nordmenn. Vår vennlige og hjelpsomme (og norske) servitør tilsto at han ikke fikk til å spise dette selv. Medspiseren på sin side var kjempefornøyd. Mens en del sterk mat bare er sterk, var det her en god balanse mellom sødme, syrlighet og umami. Men ingen tvil om at den velmente advarselen på menyen var berettiget. Dette er mat som krever trening, men som til gjengjeld smaker helt ypperlig hvis man takler det. Rause porsjoner Undertegnede var litt mer pysete og valgte en curryrett med oksekjøtt og uten kokosmelk, som også viste seg å være heftige greier. Kjøttet kunne godt vært litt mørere, men grønnsakene var sprø og friske og sausen smaksrik og kompleks. Ved siden av fikk vi en raus porsjon luftig ris. Altfor mye til at det gikk an å spise opp alt. Her får man med andre ord god valuta for pengene. San Sab har et kort, men greit vinkart, med moderate priser og to hvite og to røde tilgjengelig på glass. I tillegg serveres det et knippe forskjellige øl, som nok strengt tatt passer bedre enn vin til de sterkeste rettene. Undertegnede forsøkte seg likevel på et glass barbera d’Asti til hovedretten, etter å ha blitt forsikret om at vinene var valgt for å matche maten. Det fungerte greit, men vinen var dessverre altfor varm. Vi har heldigvis alltid litt plass i dessertmagen, men ikke mer enn at det ble en porsjon med tre typer is på deling, servert med kokosgele og sjokoladesaus. To av isene hadde dessverre fått den typen iskrystaller som signaliserer at boksen har stått åpen litt for lenge. På ingen måte måltidets høydepunkt, med andre ord. Men det er det lett å glemme når resten var såpass bra. To forretter, to hovedretter, én dessert, tre øl og ett glass vin kom på rett over 900 kroner. Det er det vel verd.

706576

train

literature

Ole Martin Alfsen vet hvor skoen trykker for vanlige folk. Heldigvis har han også en løsning som er overkommelig og god.

nb

sa

Kine Hult

Gavepakke til småbarnsfamiliene

https://aftenbladet.no/i/G19zdJ/

Gavepakke til småbarnsfamiliene Ole Martin Alfsen vet hvor skoen trykker for vanlige folk. Heldigvis har han også en løsning som er overkommelig og god. Familiemiddag Ole Martin Alfsen 367 sider Press Det er så herlig befriende når de som virkelig kan lage mat forteller at de også har unger som ikke liker ting og at det ikke alltid er like enkelt å samle familien til en god og næringsrik middag samtidig som man rekker fotballtrening og korøvelse og lekser og hva det når er. Ole Martin Alfsen forteller i denne boka om hvilke nye utfordringer han fikk da han ble far, men også hvordan han løste dem. Han går systematisk til verks og deler innsiktene med oss andre, enten vi har spedbarn som nettopp har begynt med fast føde eller halvstore unger med tett tidsskjema. Vi får, i tillegg til en rikholdig oppskriftsamling på alt fra middager til bakst til kraftbaser, en helt haug med gode råd og tips, både på overordnet nivå og i de enkelte oppskriftene. Resultatet er en bok det er lett å bruke, både slavisk og som et utgangspunkt for egen eksperimentering. Og det beste av alt er at Alfsen aldri hever pekefingeren og gnåler om kompliserte ernæringsregnestykker og idealer det er umulig å leve opp til. Han framhever normal, sunn, hjemmelaget mat og forklarer oss hvordan vi kan lage det og hvorfor det er godt nok. Ikke minst presenterer han en lang rekke fristende oppskrifter som inspirerer oss til å spise mer fisk og grønnsaker og annet som er bra for oss. På mange måter et friskt pust i en tid hvor man ofte kan få et inntrykk av at vi alle vil gå til grunne innen kort tid på grunn av feil tarmbakterier eller grønnkålmangel eller hva det nå er som truer oss denne uka.

706577

train

literature

«Kvinnfolk» er en nydelig hyllest til en rekke sterke kvinner og maten deres, både den hverdagslige og den spektakulære.

nb

sa

Kine Hult

Herlige kvinnfolk

https://aftenbladet.no/i/EoPol5/

Herlige kvinnfolk «Kvinnfolk» er en nydelig hyllest til en rekke sterke kvinner og maten deres, både den hverdagslige og den spektakulære. Kvinnfolk Marianne Pfeffer Gjengedal og Klaudia Iga Pérès 309 sider Gyldendal Jeg innrømmer glatt at det oppsto en viss skepsis da jeg leste at det var en matstylist og en matfotograf som sto bak denne boka. Fordommene ble heldigvis fort gjort til skamme. Marianne Pfeffer Gjengedal og Klaudia Iga Pérès har laget en vakker og lesverdig bok om en rekke kjente kvinner, og om hva de (kanskje) spiste. I stedet for å basere seg på arkivbilder eller engasjere modeller til å posere som Frida Kahlo, Marilyn Monroe, Sigrid Undset og alle de andre denne boka handler om, har forfatterne arrangert en heidundrande utkledningsfest for og med seg selv, og det er tydelig at de har hatt det gøy mens de har holdt på. I denne boka kommer kvinnene og fortellingene om dem, deres liv og deres samtid i første rekke, maten i andre. Det gjør ingenting. Dette er den typen bok du blar i for å bli underholdt og inspirert, ikke et oppslagsverk for deg som lurer på hvordan du steker en kylling eller lager bechamelsaus. Forfatterne har gjort god research, og behandler sine objekter med respekt og beundring. Bildene, av både folk og mat, er vidunderlige, og man får virkelig lyst til å gi seg i kast med Coco Chanels sofistikerte sjokoladetrøfler, de spektakulære kakene som ble spist ved Marie Antoinettes hoff og de jordnære, varmende rettene fra Astrid Lindgrens verden. Det eneste jeg har å sette fingeren her er en del skjemmende skrivefeil og en kalvestek som står i ovnen til den når 70 grader. Ellers er dette en på alle måter nydelig bok, med mange fine historier og oppskrifter til å få vann i munnen av.

706578

train

screen

«Creed 2» bader skamløst i «Rocky»-minnene fra 80-tallet, men Michael B. Jordan i hovedrollen er heldigvis god nok til å gjøre historien til sin egen.

nb

sa

Kine Hult

Gledelig gjensyn med 80-tallets beste tungvektere

https://aftenbladet.no/i/Xw0KAW/

Gledelig gjensyn med 80-tallets beste tungvektere «Creed 2» bader skamløst i «Rocky»-minnene fra 80-tallet, men Michael B. Jordan i hovedrollen er heldigvis god nok til å gjøre historien til sin egen. Creed 2 Sjanger: Action / Drama Skuespillere: Tessa Thompson, Michael B. Jordan, Sylvester Stallone, Dolph Lundgren Regi: Steven Caple Jr. USA, 2018 Lengde 2 t. 10 min. Aldersgrense 12 år Misforstå meg rett. Både «Creed 2» og forgjengeren er på mange måter blåkopier av noen av Sylvester Stallones kjente boksefilmer fra 80-tallet. Her vet du hva du får, og du forstår hvordan det kommer til å gå. Men noen ganger skal vi som kjent bare lene oss bakover og la oss underholde, og dette er en ufravikelig regel når filmen har både Stallone og Dolph Lundgren på rollelisten. Når vi møter vår helt, Adonis Creed, igjen, er han verdensmester. Men triumfen blir kortvarig. Som ut av det blå dukker en ny utfordrer opp, og ikke hvem som helst: Den russiske kjempen Viktor Drago, sønnen til Ivan Drago (Lundgren). For de som ikke husker «Rocky 4»: Creeds far døde i bokseringen, i kamp mot Drago. Og så danket Rocky Balboa ut sistnevnte i neste omgang, som en slags hevn. Dermed mistet Drago anseelse, ekteskapet gikk i knas, dere forstår tegningen. Her er det med andre ord rikelig med ondt blod, og en situasjon som forunderlig nok gjør at begge boksere føler for å hevne sine fedre. Historien kunne knapt vært mer klisjéfylt om den hadde blitt til på 80-tallet, men så klarer likevel regissør Steven Caple jr. å tilføre like mengder finesse og nostalgi, slik at det flyter på et vis. Du må selvsagt like både sjangeren og helst de gamle filmene for å få fullt utbytte, og en viss glede over å se veltrente menn i bar overkropp som denger løs på hverandre er heller ikke noe minus. Boksekampene er godt regissert, musikken sitter som et skudd, de små og store nikkene bakover i historien er fine og velplasserte, og de stramme skillene mellom de gode og de onde er ikke fullt så tydelige som man kunne fryktet innledningsvis. Hovedrolleinnehaver Michael B. Jordan er perfekt som den klassiske tøff på utsiden/sårbar på innsiden-typen, og Tessa Thompson og Phylicia Rashad er tilsvarende gode som hans kvinnelige støttespillere. Stallone er Stallone. Heldigvis prøver ingen å gjøre dette til verken mer eller mindre enn det er: enkel, forutsigbar moro.

706579

train

screen

FILM: Liker du sukkersøt Disney-musikalfilm av den typen dei laga i 1964, er «Mary Poppins vender tilbake» midt i blinken. For meg blir det altfor gammalmodig, glatt og sukkersøtt.

nb

sa

Jan Zahl

Gammalmodig sukkerspinn

https://aftenbladet.no/i/0E6O1B/

Gammalmodig sukkerspinn FILM: Liker du sukkersøt Disney-musikalfilm av den typen dei laga i 1964, er «Mary Poppins vender tilbake» midt i blinken. For meg blir det altfor gammalmodig, glatt og sukkersøtt. Mary Poppins vender tilbake Sjanger: Eventyr, Familiefilm, Musikal. Med: Emily Blunt, Meryl Streep, Ben Whishaw, Lin-Manuel Miranda. Regi: Rob Marshall. Nasjonalitet: USA, 2018. Lengde: 2 t. 10 min. Aldersgrense: Tillaten for alle. 54 år etter klassikaren «Mary Poppins», med Julie Andrews i hovudrolla, kjem oppfølgjaren «Mary Poppins vender tilbake», med Emily Blunt i hovudrolla som den flygande, vennlege, bestemte og magiske guvernanta. Banks-barna frå originalen er nå blitt vaksne. Michael (Ben Whishaw) og søstera Jane (Emily Mortimer) bur framleis i barndomsheimen i London. Me er på 1930-talet, det er økonomiske nedgangstider. Michael er enkemann og far til tre - og når to advokatar ein dag bankar på døra og krev heile huslånet innbetalt i løpet av fem dagar, blir det trøbbel. Eller: «Trøbbel». For sjølv om det tilsynelatande kunne liggja ein slags dramatikk her, er det ikkje drama og depresjon som pregar «Mary Poppins vender tilbake». Her er det smil og song og dans og positivitet som rår i 99 prosent av scenene - og det er så søtt, naivt og glatt at eg blei sitjande og lengta etter noko surt og salt og rusk i Disney-maskineriet. Sjølv om filmen er laga i 2018, ser han på dei fleste område ut til å laga rundt 1960. Det er sannsynlegvis meint som ein nostalgisk hommage til farne tider i film, men for meg blir det mest corny og irriterande - og då snakkar eg ikkje bare om det pussige i at ein plutseleg bryt ut i song. Skodespelarane snakkar og spelar slik ein gjorde for eit par generasjonar sidan, musikken er som henta frå tidleg 60-tal, manuset manglar dybde, substans og overraskingar, barna er veslevaksne og snusfornuftige (som jo er noko av det aller mest irriterande ein kan sjå på film), alt er overtydeleg og fullstendig forutseibart. Det einaste som reddar filmen, slik eg ser det, er ein del storslåtte musikalnummer med song, dans, fantasi, animasjon (ikkje av den moderne typen, men i gammaldags 2D) og endeleg litt spesialeffektar som viser at det har skjedd noko i filmmakeriet sidan 1964. Men vil folk gå rundt og nynna på nokre av songane frå «Mary Poppins vender tilbake» dei neste tiåra, slik folk har gjort med fleire av låtane frå originalen? Tviler på det, du.

706580

train

literature

Hvis du leter etter udokumenterte helsepåstander og komplisert, merkelig mat har du funnet den rette boka.

nb

sa

Kine Hult

Svada-kavalkade

https://aftenbladet.no/i/6nJpL8/

Svada-kavalkade Hvis du leter etter udokumenterte helsepåstander og komplisert, merkelig mat har du funnet den rette boka. Dønn grønn Sara Chacko 135 sider Vigmostad Bjørke Allerede i det innledende kapitlet aner man hva slags lese- og spiseopplevelse dette vil bli. Der handler det om detox. Om å hjelpe kroppen med å kvitte seg med kjemisk avfall, belastende stoffer, stress og press. Det er mange som har oppskrifter på hvordan man gjør dette. Noen sverger til å bare drikke grønnsaksjuice man har presset selv, mens andre, som Sara Chacko også tillater diverse salater og supper. Problemet er bare at det ikke finnes noen form for vitenskapelig belegg for å hevde at kroppen trenger å avgiftes. Det er sånt vi har et par sentrale, indre organer til. Dette har fagfolk prøvd å formidle et utall ganger, men det virker som om kunnskapen preller av i møte med sunnhetsprofeter som anbefaler kompliserte og tidkrevende kurer som, i hvert fall for undertegnedes del, bare har én dokumentert effekt: Dårlig humør. I denne boka er det bare plantebaserte oppskrifter uten gluten, melk, egg og raffinert sukker. Hvorfor vi som ikke er allergikere skal unngå disse ingrediensene? Les og du vil finne flere svada-svar. Dette er med andre ord boka for deg som vil gjøre det enkle komplisert, som vet hvor du får kjøpt ingredienser som adzukibønner, bipollen og byggressjuicepulver, og som ønsker å bruke uhorvelig mye tid på å lage retter som egentlig kunne vært ganske enkle. Hadde det enda smakt fantastisk. Vi prøvde oss på en oppskrift beskrevet som «dekadent sjokoladekake». Det pleier jo bli bra. Men tydeligvis ikke når den inneholder bønner og chiagele. «Kaken» ble stående i kjøleskapet noen uker før vi kastet den, noe som er ekstremt uvanlig med kakaobaserte retter her i huset.

706581

train

screen

Mørke familehemmeligheter, et øde gods og et tilnærmet lukket rom-mysterium danner grunnlaget for nok en vellykket, mørk Agatha Christie-serie.

nb

sa

Kine Hult

Klassisk, mørk Christie

https://aftenbladet.no/i/ddWjAX/

Klassisk, mørk Christie Mørke familehemmeligheter, et øde gods og et tilnærmet lukket rom-mysterium danner grunnlaget for nok en vellykket, mørk Agatha Christie-serie. Agatha Christie: Døde spor Krimserie i fire deler. Vises på TV2 2. og 3. juledag kl. 21.40. Her er nok en serie som utfordrer oppfatningen mange av oss har av at serier basert på Agatha Christie-bøker er ganske koselige, selv om de handler om mord og mysterier. Denne miniserien, basert på den engelske krimdronningens «Døde spor», er i likhet med de siste årenes «Vitnet» og «And then there were none» av en litt mørkere kaliber enn det vi er vant til når Miss Marple og Poirot er involvert. Som så ofte ellers starter det hele med at et mord er blitt begått. Den tilsynelatende familiekjære og velstående fembarnsmoren Rachel Argyll blir funnet drept i sitt eget hjem. Kort tid etter blir den ene sønnen pågrepet, siktet og dømt for drapet. Han dør senere i fengsel. Halvannet år etter er enkemannen etter Rachel i ferd med å planlegge bryllup med sin sekretær, et på alle måter ufyselig vesen som barna hans ikke engang prøver å late som om de liker. Etter hvert som konfliktnivået øker, viser det seg at det var mye ved glansbildet familien viste av seg selv utad som ikke reflekterte hele sannheten. Og når et vitne melder seg og hevder å ha sett den dømte sønnen et helt annet sted på samme tidspunkt som drapet ble begått, spisser det seg ytterligere til. Dramaet er godt skrudd sammen, og det er ikke nødvendigvis lett å gjette seg til hva som egentlig har skjedd. Men det finnes også enkelte sidehistorier som virker litt løsrevne fra helheten. Skuespillerne er jevnt over gode, men det er litt irriterende at de som spiller de voksne ser helt like ut både når barna er små og når de er blitt voksne. Slike skjønnhetsfeil gjør at serien ikke plasserer seg helt i eliteserien, men den fungerer godt som lettspist romjulsunderholdning.

706582

train

literature

BOK: Dyster, vakker, velskrevet, viktig og perspektivrik idéroman om Europas undergang.

nb

sa

Sigmund Jensen

Aftenlandenes undergang

https://aftenbladet.no/i/4d4Rvo/

Aftenlandenes undergang BOK: Dyster, vakker, velskrevet, viktig og perspektivrik idéroman om Europas undergang. Ole Asbjørn Ness: Aftenlandet. Roman. 434 sider. Aschehoug. For 14 år siden debuterte Ole Asbjørn Ness (f. 1974) med den ubehagelige romanen «Det er natt», som han fikk Vesaas-prisen for. «Aftenlandet» er vel heller ingen tekst for Chat Noir. Tittelen viser til Spenglers kulturfilosofiske hovedverk, «Untergang des Abendlandes», som ble til i de rykende ruinene etter den store europeiske selvutslettelseskrigen 1914-18, og uttrykker sånn sett en begrunnet pessimisme. Hos Ness er det mer tale om en ulmende og usynlig torvbrann, stiftet av islam og finansiert av stadig mer belastede, utarmede og undergangstyngede europeiske velferdsstater. I romanen skildres «Aftenlandet» gjennom øynene til to menn og en kvinne som møtes i London tidlig i nittiårene. Daniel (hebraisk, «Gud er min dommer») har som mål å bli så rik at han kan «be hele verden om å dra til helvete», og blir et stjerneskudd i London City etter å ha tjent en formue på spekulasjonene som senket ærverdige Barings Bank i 1995. Han representerer den vestlige kynismen og kapitalismen. Algeriske Kateb (arabisk, «skribent») flykter fra borgerkrig og tortur, drømmer om å bli forfatter og betaler med prostitusjon for visumet og flybilletten til London. Kateb, men særlig kameraten Omar, representerer islamisme og terrorisme, overbevist om at islam vil seire i Europa: «Vi får barn, de får ikke barn (...) De er så fordervet at de ikke engang klarer å formere seg». Kanskje blir det i så måte litt vel tydelig når Ness lar Kateb lese «Den fremmede» av Camus. Dramatikeren og skuespilleren Hanna (hebraisk, «nåde») elsker begge disse mennene, til ulike tider. Hun er en kjølig skjønnhet preget av «skandinavisk melankoli», arvelig belastet med gryende mentale problemer, og representerer til å begynne med en religiøs og eksistensiell lengsel, og en radikal form for feminisme, men ender opp i from katolisisme. Dette er skadede, traumatiserte sjeler. Sentralt i fortellingen om dem står borgerkrigen i Algerie, som peker fram mot Den arabiske våren, og Asiakrisen, som peker fram mot den globale finanskrisen i 2008. Et eget spørsmål er det hvor mye vi skal lese inn i at muslimen og katolikken finner hverandre på galehuset og får datteren Maria sammen, og at araberen dør, som hos Camus, eller at Daniel gifter seg med en russisk kvinne og bosetter seg i Hong Kong, overbevist om at kineserne til slutt kommer og tar alt, etter at Vesten og islam har utmattet og tatt livet av hverandre. «Aftenlandet» er en mørk kjærlighetsroman og en dystopisk idéroman om et dekadent og åndelig utarmet Europa der de en gang kristne settes på prøve av de fanatisk troende. Det er en roman om usigelig lengsel og stor tomhet, om psykologi og eksistensialisme, moral og hedonisme, og om en hodeløs religiøs fundamentalisme som byr en skruppelløs og beinhard kapitalisme opp til makaber dødsdans, til tonene av den europeiske sivilisasjonens hjerteskjærende svanesang. Så kan det kanskje innvendes at fremstillingsformen tidvis oppleves litt ensformig, at Kateb ikke virker helt troverdig, at seksualiteten og de kvikke knullene legger beslag på for store flater, at det er for mange poeng som gjentas, og at romanen mister litt fart og kraft mot slutten, og beveger seg henimot det mer ordinære. Det rokker ikke ved hovedinntrykket av at «Aftenlandet» er på et annet nivå enn den vanlige norske utgivelsen. Dette er en roman av europeisk format som går løs på tidens store spørsmål og i dialog med størrelser som Ibsen, Conrad, Hesse, Camus, Saramago og andre, skrevet fram med kjølig, klartenkt intelligens og skarp sensitivitet. Det oppleves som en viktig bok. Og kan også fort bli en god film.

706583

train

literature

BOK: Sårt, stramt og symboltungt kammerspill om en mors kjærlighet og bekymring.

nb

sa

Sigmund Jensen

Når det røyner på

https://aftenbladet.no/i/qnle3E/

Når det røyner på BOK: Sårt, stramt og symboltungt kammerspill om en mors kjærlighet og bekymring. Gro Dahle: Dobbel dyne. Roman. 192 sider. Cappelen Damm. Det er ikke kjærlighet hovedpersonen Marie i Gro Dahles (f. 1962) «Dobbel dyne» lengter etter, bare at «noen var der og av og til sa navnet hennes». Marie jobber på biblioteket, forsøker å lære seg latin og plages av kløende eksem. Hun har måttet hente hjem sønnen Eivind fra studiene i Trondheim etter at han fikk et nervøst sammenbrudd som har gjort ham stum og lenket ham til sengen de siste tre måneder. Dessuten har hun stjålet et maleri fordi Lars Ellings motiv av en kvinne med harehode fikk henne til å tenke: «Det er meg!» Hun er altså en haremor, likesæl og lite omsorgsfull. Bildet er en studie til maleriet «Vet noen at du er her», som er gjengitt på omslaget, og de to bildene må leses opp mot romanens tematikk. Marie tenker om sønnen at han virkelig ikke liker henne og at hun ikke er noen god mor, og på et tidspunkt tenker hun også om seg selv at det er hun som har gjort ham syk og opprettholder angsten hans. Når så en solstorm slår ut all elektrisitet og lammer samfunnet, og de blir uten mat, vann og varme, utvikler romanen seg gradvis til å bli et sårt kammerspill, der hun forsøker å nærme seg ham. Etter tre uker er det like kaldt inne som ute, og de må vaske seg i det samme vannet. Byen er øde, det er ikke folk noen steder. Den langsomme bevegelsen fra en normaltilstand til en potensielt livstruende krise, er svært overbevisende skildret. Det er symboltungt, ømt poetisk, emosjonelt og billedsterkt, der den sentrale metaforikken både skildrer innvendige og utvendige realiteter, og der Dahle på relativt små flater skaper elegante forbindelser mellom de ulike motivkretsene og personene. Noen omstendigheter forblir rett nok uavklarte, men åpner desto større tolkningsrom, også av religiøs art. Med unntakstilstanden og oppløsningen åpnes også nye rom i Marie, bl.a. minner om ungdomsforelskelsen Anders, som er faren til Eivind uten selv å vite det; moren som er på Gibraltar; bestemoren som fortalte fra krigen om en storebror «som hadde dratt inn i skauen for å slåss mot tyskerne med hemmelige radioer gjemt i kneippbrød»; og om Eivind, «som var et annerledes barn». Selv om jeg ikke helt forstår hvorfor Stroganofff konsekvent er skrevet med tre f`er, og med S side 24 og s i fortsettelsen, er dette en godt gjennomført roman om en mors inderlige kjærlighet til sitt barn og hennes engstelse for at sønnen ikke skal klare seg, og med en gripende og, tross alt, håpefull slutt.

706584

train

music

KONSERTANMELDELSE: Julekonserten til Mariah Carey var litt som å bli overkjørt av Coca-Cola-traileren, sleden til Julanissen og heila englakoret - samtidig. Men too much er av og til akkurat passelig.

nb

sa

Leif Tore Lindø

O holy, holy, holy night!

https://aftenbladet.no/i/P38bwp/

O holy, holy, holy night! KONSERTANMELDELSE: Julekonserten til Mariah Carey var litt som å bli overkjørt av Coca-Cola-traileren, sleden til Julanissen og heila englakoret - samtidig. Men too much er av og til akkurat passelig. Mariah Carey: «All I Want For Christmas Tour». Sørmarka Arena, lørdag kveld. Publikum: Cirka 6500. 90 minutter. Da Mariah Carey forlot Sørmarka Arena, Rogalands svar på Las Vegas’ Caesars Palace, var det nok flere som trengte et minutt eller to for å trekke pusten, hente seg inn og sortere tankene. Hva i all videste verden var dette for noe? For å starte med slutten: Julastjernå avsluttet med å møblere scenen med et mimedansende, lokalt gospelkor, et supertight band, en teddybjørn, en snømann, ei røys med unger, julanissen, dansende korister, et par alver, noen julevakter og et regn av konfettisnø - iført en slags julabadedrakt, høye hæler og en aaaaaltfor kort jakke med gullfrynser. Såpass må det nesten være når du er dronningen av Las Vegas-julen, kan synge fem pop-oktaver og er en av de ganske få divaene som gjester skøytehaller for å åpne adventskalenderen til feststemte pinnakjød-entusiaster på Nord-Jæren. Det varte og det rakk før Julastjernå kom på scenen. Men da hun først nedsteg til oss, ikledd englevinger, var det bare å nullstille og se hvor mye bananas-jul fra Amerika du klarte å ta inn. De med god kapasitet på den fronten fikk en feiende flott, heseblesende og sukkersøt kveld. Balanse? Glem det! Utfordringen til Mariah Carey er å finne en slags balanse mellom det koko-amerikanske showet - og musikken sin. Denne balansen har de løst ved enkelt og greit å bare drite fullstendig i hele problemstillingen. Kjør på med ALT. Blant dansende alver og julanisser og unger og reinsdyr klarer stemmen hennes likevel å finne litt luft, og for oss litt sobre og kjedelige er det når hun får synge at det sitter best. For du all verden for en stemme hun har. Hun er riktignok litt tilbakeholden på de høyeste tonene på «Hero», for eksempel, men ganske ofte tar hun rennafart og moser til i de øvre luftlag. Hun har også en utmerket stemmekontroll, en aldeles finfin liten knekk i røsten og synger enkelt og greit latterlig godt til tider. «O Holy Night» er den sangen hun virkelig får briljere på, og her er det verken nisser eller dverger eller snø eller noe som kjemper om oppmerksomheten. Her er hun ikke forsiktig i det hele tatt, og den berømte, høye tonen hennes mot slutten er det omtrent bare hunder som kan høre. Man blir jo både imponert og glad av å se henne gjøre det der mellom bomringene på Nord-Jæren. Som sagt, denne store dosen av Las Vegas er det springende punktet her. Blir det litt kleint? Litt mye? Svaret er et rungende «JA». Det er noen små skuespill innledningsvis der man nesten blir litt flau. Både patosen og alle effektene er skrudd opp på 11. Min indre grinch nesten brøler «TOO MUCH!!», men så er det forfriskende spinnvilt også, litt som å spise komla i lønsjen. Det er for mye, men det er litt godt og. Lokal koloritt Ungene hennes er med flere steder, noe som er ytterst sjarmerende en stund. De ønsker seg Ipader til jul, får de sagt til hele Stævænjer, noe mommy er skeptisk til. Hun er forresten snakkesalig og tidvis selvironisk den godeste Mariah, i alle fall mellom de stramt regisserte juleslagerne. Når mommy må ut å skifte kjole, noe hun må relativt ofte, er det ungene, danserne eller koristene som må holde koken. I det første kjoleskiftet kommer 16 medlemmer fra Stavanger Gospel Company inn på scenen og er med når en av koristene synger «Jesus Oh What a Wonderful Child». Det er en fjær i hatten til koret, nydelig lokalkoloritt og raust av Sjølvaste å gjøre. Man blir litt varm om hjarta når Den Store Divaen faktisk tar med litt folk fra Frelsesarmeen i Stævænjer. Det var kanskje ikke lyd i dem, men jobben som kortreist dansepynt gjorde de utmerket. Hun har to julealbum under denne julebadedrakten. Vi får høre mye fra begge, og vi får et par vaskeekte poplåter som smyger seg fint inn mellom nissen og Jesus. Bortsett fra julesangene synger hun tre «vanlige sanger». Den ganske fine «The Distance» fra sitt album, en sang vi har en rogalandsaksje i (Lido fra nordfylket har produsert sangen), aldeles finfine «We Belong Together» og nevnte «Hero», som var kveldens eneste lille vokalnedtur - til kveldens tyngste applaus. Stavanger Loves The 90’s. Dronningen av julen Helt til slutt, som ekstranummer, kom sangen som alle har ventet på hele kvelden. Iført en klassisk julabadedrakt, høghelte og en (vil jeg anta) moteriktig, kort jakke med gullfrynser, synger Mariah at alt hun ønsker seg til jul er nettopp deg. Da kokte det såpass i Sørmarka at isen under plastdekket må ha smeltet litt. Da har vi fått 90 minutter med juleshow som ligger så langt fra den norsk fjosnissejulen det er mulig å komme. Ingen nordmann eller nordkvinne ville noen sinne våget seg på noe så skamløst som det Mariah Carey tok med seg fra Las Vegas. Det er enormt mye av absolutt alt. Hun har pigede meg en egen fyr som kommer inn og geleider henne av scenen. En egen geleidingsfyr! Hvem har en dedikert geleidingsfyr? (Mulig dette var ektemannen?) Jo, det har juledronningen, hun som fremdeles kan synge flettå av hvem som helst. Hun som i det ene øyeblikket kan virke oppriktig høytidsstemt og synge om den nighten Christ was born, for så å hoppe rett i julabadedrakten og synge om lettvint julekjærlighet dryppende i deilig høytidspop og glitter og pynt. Jo, det gikk litt treigt midtveis, og kjolebyttene var kanskje tissepauser, men la gå. I dag vinner ikke grinchen. Mariah Carey kom med den amerikanske schizofreni-julens fulle tyngde, hoppet i julabadedrakten, sang så det ljomte og så mye mer enn det kan man ikke ønske seg for christmas.

706585

train

literature

SAKPROSA: Den norske rettsstaten svikta på viktige område under oppgjeret i 1945, meiner to forfattarar. Det er dårleg trøyst at det var verre andre stader.

nb

sa

Tom Hetland

Fred utan rett

https://aftenbladet.no/i/oRO0VV/

Fred utan rett SAKPROSA: Den norske rettsstaten svikta på viktige område under oppgjeret i 1945, meiner to forfattarar. Det er dårleg trøyst at det var verre andre stader. Baard Herman Borge og Lars-Erik Vaale: Grunnlovens største prøve - Rettsoppgjøret etter 1945. Spartacus Forlag/Scandinavian Academic Press. 428 sider Kor godt kom Norge ut av rettsoppgjeret etter krigen? Målt mot land i tilsvarande situasjon, ikkje så verst. Oppgjeret var mindre brutalt. 25 nordmenn vart dømde til døden og avretta. Det var færre enn i noko anna okkupert land, også Danmark, der okkupasjonen var mildare enn hos oss. Og både i Danmark og Nederland, for ikkje å nemna Frankrike, var det fleire tilfelle der folk tok lova i eigne hender og gjorde det av med mistenkte kollaboratørar. Men målt ut frå eit rettsstatleg ideal kan det vera litt av kvart å utsetja også på det norske oppgjeret. Det er i alle fall konklusjonen til Baard Herman Borge og Lars-Erik Vaale, som har analysert rettsoppgjeret sett i forhold til Grunnlova. Dei konkluderer med at «myndighetene viste større vilje til å sette sentrale rettssikkerhetsgarantier til side enn evne til å holde dem høyt under rettsoppgjøret i Norge etter 1945». Dødsstraff og NS-medlemskap Borge og Vaale går detaljert inn på ei rekkje paragrafar, men bruker mest plass på dei to sidene ved oppgjeret som skapte mest debatt både i samtid og ettertid. Den første var bruken av dødsstraff med tilbakeverkande kraft. I Norge var dødsstraffa oppheva i straffelova av 1902. Heimelen for å gjeninnføra straffa var «provisoriske anordningar» frå London-regjeringa som opna for gjeninnføring av dødsstraff for landssvik, tortur, drap og angiveri. I 1945 vart desse regjeringsvedtaka godkjende av Stortinget og av fleirtalet i Høgsterett. For Høgsteretts del skjedde det i samband med anken over den første dødsdommen som vart felt, over Stavanger-mannen Reidar Haaland i august 1945. Den andre var at medlemskap i det norske nazipartiet Nasjonal Samling etter 9. april 1940 vart gjort til ei straffbar landssvikhandling. Dermed vart det norske rettsoppgjeret truleg det mest omfattande i verdshistoria, meiner forfattarane. Om lag 49.000 personar vart straffa. Sjølv om dei fleste straffene var relativt milde, oppfatta mange passive NS-medlemmer rettsforfølginga som urettferdig, særleg fordi andre, som for eksempel hadde tent gode pengar på arbeid for tyskarane, gjekk fri. «Soldater i nasjonens tjeneste» Forfattarane argumenterer grundig og juridisk, og for lekfolk er ikkje framstillinga alltid like enkel å følgja. For den som interesserer seg for debatten om rettsoppgjeret vil likevel boka ha stor verdi, også som innfallsport til anna kjeldemateriale. Noteapparat, kjeldeliste og litteraturliste tel over 120 sider. Og sjølv om Borge og Vaale er grunnleggjande kritiske, er dei nøkterne i tonen. Det vanlegaste forsvaret for rettsoppgjeret har vore at det var i samsvar med folks rettskjensle i 1945. At landssvikaren Vidkun Quisling og torturisten Henry Rinnan skulle sleppa unna eksekusjonspelotongen, ville ikkje ha blitt forstått. Risikoen for lynsjejustis ville vore stor. Borge og Vaale meiner på si side at politikarar, redaktørar og andre opinionsdannarar også spela ei offensiv rolle i å forma folkemeininga. På Stortinget var dei kritiske stemmene få, og Stortinget som organ var dessutan svekka etter den veike haldninga parlamentarikarane hadde vist i 1940. Dei fleste større avisene gjekk inn for eit hardt rettsoppgjer. «Silkefronten» hadde sine forum i Morgenbladet og Nationen, men særleg den sistnemnde var lett å avvisa på grunn av dei nazivennlege haldningane avisa hadde synt før krigen. Dei sterkaste motførestellingane kom frå juridisk hald. Men tunge juristar legitimerte oppgjeret. Riksadvokat Sven Arntzen sa at dei som skulle delta i rettsoppgjeret, var «soldater i nasjonens teneste», og at oppgjeret ikkje måtte bli prega av «sendrektighet, overbærenhet og bløtaktighet». Stilt opp mot slike militante haldningar var det ikkje underleg at mange kritikarar og tvilarar valde å teia, for ikkje å bli slått i hartkorn med dei landssviktiltalte. Borge og Vaale kan nok skuldast for ikkje å ta nok omsyn til stemninga i eit land som hadde gjennomlevd fem års brutal okkupasjon. Dei er ikkje innstilte på å relativisera problema, her gjeld «den ideale fordring». Slik sett kan ein sjå ein parallell til Marte Michelets omdiskuterte bok om Heimefronten og jødearrestasjonane. Men forfattarane har rett i det er i ekstreme situasjonar me verkeleg treng å halda fast ved grunnlov og rettsstat. Derfor må også sjølvkritiske blikk vera velkomne, sjølv om dei i ein internasjonal samanheng kan verka som sjølvpisking. LES OGSÅ:

706586

train

screen

«A simple favor» byr på så mange hæ?-øyeblikk at man kan bli helt gåen.

nb

sa

Kine Hult

Vemmelige forstadsmennesker lurer hverandre og seg selv

https://aftenbladet.no/i/4dk2WR/

Vemmelige forstadsmennesker lurer hverandre og seg selv «A simple favor» byr på så mange hæ?-øyeblikk at man kan bli helt gåen. A Simple Favor Sjanger: Krim / Spenning / Thriller Skuespillere: Blake Lively, Anna Kendrick, Linda Cardellini, Rupert Friend Regi: Paul Feig USA, 2018 Lengde: 1 t. 57 min. Aldersgrense: 12 år Dette er en av de filmene hvor du etter hvert får et sterkt ønske om at alle skal dø til slutt. Hovedpersonen er den irriterende videobloggeren Stephanie (Anna Kendrick), en av de damene som melder seg frivillig til absolutt alt på barnas skole, som alltid sender av gårde velkledde, godt forberedte barn med kreative matpakker og som legger en mynt i en krukke hvis hun skulle komme til å ytre et banneord. Noe hun selvsagt aldri gjør. Ingen av de andre mødrene vil være venner med henne, fordi hun er så irriterende perfekt, helt til den supersexy, frekke karrieremammaen Emily (Blake Lively), som heller ikke har venner, dukker opp. Dette umake paret blir så kjent med hverandre og innleder noe som kan ligne på et vennskap. Sånn rent bortsett fra at Emily ikke er venner med noen, knapt nok seg selv. Så forsvinner hun, og Stephanie og den kjekke ektemannen starter letingen, og enkelte andre ting starter også. En av filmens største svakheter er at det er for vanskelig å forstå hva som eventuelt skal oppfattes som satire, og hva som skal regnes som blodig alvor. Dessverre får man raskt en mistanke om at en god del av humoren er utilsiktet. Det er også veldig vanskelig å la seg engasjere av den middels godt sammenskrudde hvem lurer hvem-historien, først og fremst fordi alle de involverte er så motbydelige på hver sin måte, men også fordi den etter hvert blir så usannsynlig og tåpelig at man bare venter på at en eller annen forteller skal hoppe fram og si at nå er farsen over og alle ble venner igjen. Eventuelt at alle døde. Helst det siste.

706587

train

music

Målt opp imot de aller beste blir Alan Walkers første album andresortering.

nb

sa

Anette Basso

Skuffende debut fra giganten

https://aftenbladet.no/i/l1xMve/

Skuffende debut fra giganten Målt opp imot de aller beste blir Alan Walkers første album andresortering. Alan Walker: "Different world" (Sony) Den britiskfødte bergenseren Alan Walker er sammen med sitt felles bysbarn Kygo en av Norges største musikk-eksporter. Etter å ha bygd seg opp en solid plattform i Europa og Asia, har 21-åringen tatt sikte på å erobre USA. Det er lite som tyder på at suksessen hans skal ta slutt med det første. Bebutalbumet gjør dessverre lite for å løfte EDM-giganten til nye høyder. Etter en intro, er det orientalsk-inspirerte «Lost control» som åpner ballet. Chaos feels so good inside, synger Sorana. Kaos er et passende stikkord for opplevelsen av første halvdel av albumet. På «I don't wanna go» høres det ut som Julie Bergan synger på en helt annen låt enn den vi hørte i verset. «Lonely» viser lovende takter de første 30 sekundene, men du verden, her skjer det ting nok i én låt til å fylle minst tre. Jeg gledet meg over å se Isák, som er bandet til den samiske musikeren Ella Marie Hætta Isaksen kjent fra Stjernekamp, på listen over bidragsytere til låten. Men lag nå heller en egen låt sammen som yter joiken hennes rettferdighet, framfor å la den være et umotivert innslag i det som til slutt låter som en medley som spiller i bakgrunnen på oppsummeringen av en fotballkamp. Singelen «Different world» formidler et budskap som er sympatisk nok: Bruk hodet, vi har bare én klode. Låten bygger seg opp, men klarer ikke nå et klimaks. 2016-låten «Sing me to sleep» byr i det minste på et refreng som faktisk løsner. Over halvveis i platen føler jeg for å endelig for å løfte armene i været. «Alone» er også kjent fra før. Den er en av de beste låtene på platen, med en enkel, effektiv struktur, et refreng som sitter – less is more. Solide «Faded» er også med på platen, som siste spor ut. Låten var det store gjennombruddet, skjønt ordet «stort» er ikke stort nok. «Faded» er den mest strømmede norske låten noensinne, til sammen spilt over 900 millioner ganger på Spotify. Nylig fikk vi vite at videoen er blant de mest 25 sette på Youtube noen sinne, med 2,1 milliarder strømminger. Men er det størrelsen det kommer an på? Er svimlende strømmetall det eneste kriteriet for å kunne kalles en suksess? Nei, det er jo ikke det. Det er kvaliteten, det er «feelingen». Og her er det lite av begge deler. Det overrasker meg fra en såpass populær artist, som er blitt omfavnet for sine melankolske melodier i kombinasjon med en gjennomført, dystopisk estetikk. På det beste framkaller han en emosjonell intensitet som jeg faktisk tror på. Et slikt eksempel er «Diamond heart», nest siste låt ut. Der kjenner jeg før første gang på platen på «yes-følelsen». Men da er det nesten for sent, og jeg har fremdeles ikke opplevd å få gåsehud. Når Alan Walker har inntatt den posisjonen han har (eller det blir framstilt som han har i norske medier) blir det for meg naturlig å dra sammenligninger til dem jeg mener er de beste i klassen. Da blir det tydelig for meg at Alan Walker ikke når opp. Han er ikke Röyksopp eller David Guetta, Skrillex eller Diplo. Han har ikke med seg artister som Susanne Sundfør, Sia eller Justin Bieber. Målt opp imot gullstandarden blir Walkers første album andresortering. Der er ikke mange nok gode nok låter. Albumet mangler struktur og sammenheng, og det hadde fortjent en mye bedre produksjon og miksing. Det låter tørt, uraffinert og flatt. Det kunne ha vært stadioneufori eller klubbmagi, men er komprimert til noe som passer i et sett billige øretelefoner. Jeg tviler likevel ikke på at Walker vil fylle stadioner verden over. Det er ikke ufortjent, men debuten holder dessverre ikke mål. Kanskje jeg er i overkant streng nå, men med så mye ressurser til rådighet, er det lov å forvente mer. Bedre lykke neste gang. Beste spor: «Diamond heart», «Faded», «Alone».

706588

train

restaurants

Restaurant: Ostehuset på Domkirkeplassen er et feiende flott, tusen kvadratmeter stort tilskudd til matbyen Stavanger.

nb

sa

Harald Birkevold

Et nytt mat-tempel

https://aftenbladet.no/i/ka9MML/

Et nytt mat-tempel Restaurant: Ostehuset på Domkirkeplassen er et feiende flott, tusen kvadratmeter stort tilskudd til matbyen Stavanger. Beliggenheten er selvsagt perfekt, vegg i vegg med det aller flotteste bygget i Stavanger, Domkirken. Bygningen selvsagt fredet på alle bauger og kanter, noe den nye eieren og de nye leietakerne har måttet ta hensyn til. Og det har de fått til. Det aller meste av det originale interiøret er beholdt. Et hus med alt Det er litt av et løft eierne av Ostehuset, Hanne Berentzen og Tom Helge Sørensen, har tatt på seg etter at de bestemte seg for å flytte ut av de gamle lokalene i Hospitalsgaten. Bankbygget er på imponerende 1000 kvadratmeter. Og det er ikke småtterier radarparet har klart å fylle opp med: Cafe og restaurant, vinbar, delikatesseforretning, butikk, VIP-rom for møter og lukkede selskaper, eget ostemodningsrom med plass til et tonn ost, eget mikrobryggeri i kjelleren. Det er heller ikke enhver restaurant som får både ordføreren til snorklipper og mesteparten av byens se-og-bli-sett-mennesker til å stimle sammen til åpningen, noe som nok sier noe om både bygningen og om at Berentzen og Sørensen har jobbet godt med å bygge nettverk. Etter noen økonomisk krevende år for den oljesmurte restaurantbransjen er det kjekt å se at det satses igjen. I løpet av de siste månedene har flere nye restauranter åpnet i Stavanger, og enda flere er på trappene. Åpent kjøkken Denne kalde desemberkvelden var det godt å sitte i cafeen, nær det åpne kjøkkenet, og varme seg litt mens vi studerte menyen. I og med at Ostehuset holder åpent fra tidlig morgen, er det egen frokostmeny, egen lunsjmeny (med mange av «klassikerne» fra Ostehuset) og en smårettmeny på ettermiddag/kveldstid. Det er også anledning til å bestille bord i «hagen», altså ut mot bakgården, der det er litt mer personlig service, og hvor man kan få en femretter sammensatt fra smårettmenyen. Vi bestilte nybakt brød. Vi bestilte italiensk hvitvin, en Soave, og eplemost fra Ringi. Og vi bestilte fire småretter. Nye tanker Brødet var ferskt og sprøtt og godt, med godt smør og en pisket ferskost med gressløk. Og en pepperaktig, fyldig olivenolje av høy kvalitet. Smårettmenyen preges av en viss nyorientering av kjøkkenet på Ostehuset. Rødt kjøtt er nesten helt ute av menyen. Det er ofte grønnsaker og urter som spiller hovedrollene. Det finnes ikke burger på kveldsmenyen, ikke pizza heller. De finner man til gjengjeld på den rikholdige lunsjmenyen. Det er neppe kontroversielt å tippe at Ostehuset på Domkirkeplassen blir en ny hit blant den lunsjende delen av befolkningen. Sabla godt De fire smårettene kom på bordet samtidig, som skapt for å deles. Og det ble raskt uvanlig stille ved vårt tomannsbord. For dette var sabla godt. Tom Yam-suppe med varmende chili/kokospreg, med krabbe, brosme, sprø grønnsaker og sautert sopp var akkurat det kroppen trengte på en kald kveld. Perfekt råvarebehandling. Den bakte lysingen var saftig og glovarm, med en erkeklassisk soyasmørsaus med cashewnøtter og en fet og fyldig puré av sellerirot og eple. Steingodt og med korrekt følge av en relativt syrerik vin som renset opp i munnen. Ledsagerskens japanske kylling, garnert med litt salat og grønnkål, var nesten som snop, selv for meg som vanligvis styrer klar av det friterte. Majones smakssatt med den geniale hotsaucen fra Stavangers eget Midsummer var en fin komplettering. Lammeribben var ikke så pikant som menyen skulle ha det til, snarere ganske tander, men smeltende mør med gode små grønnsaker og en varm pepperrot-saus. Ideelt sett kunne den kanskje smakt enda mer av lam, men dette var også veldig velsmakende, fulgt av en enkel rød Rioja fra Spania som sto fint til det litt fete kjøttet. Pris og kvalitet Dette var en akkurat passe mengde mat til to sultne, og en av de bedre opplevelsene i denne prisklassen på lang tid. Til slutt: Vi delte en sjokoladedessert, bakt økologisk sjokolade fra Bolivia, med en ostebasert «is», varme solbær og sprø smuler. Syndig og veldig godt. Prisen for det hele kom på 1200 kroner, inkludert tre glass vin. Det er slett ikke ille. Med tanke på kvaliteten er det direkte positivt.

706589

train

literature

Her er enda en bok fra noen som har sett lyset og forstått hvordan vi kan bli friske og slanke og glade.

nb

sa

Kine Hult

De store gledesutbruddene uteblir

https://aftenbladet.no/i/6nJpb3/

De store gledesutbruddene uteblir Her er enda en bok fra noen som har sett lyset og forstått hvordan vi kan bli friske og slanke og glade. Happy food Niklas Ekstedt og Henrik Ennart 239 sider Gyldendal Dette er enda en av de bøkene som forteller oss at det ikke er nok å følge myndighetenes kostråd. Den svenske vitenskapsjournalisten Henrik Ennart har lest seg opp på moderne ernæringsforskning og har i likhet med mange andre fattet en interesse for tarmbakterier og hvordan de påvirker både den fysiske og psykiske helsen. Som tittelen antyder, konsentrerer denne boka seg om å hjelpe oss med sistnevnte, gjennom å spise mer fermentert mat, grove korn, grønnsaker og så videre. Så hvorfor skal vi stole mer på en journalist enn på helsemyndighetene, som baserer sine kostråd på store mengder forskningsrapporter tolket av andre ernæringsforskere? Ennart svarer på dette i forordet, og skriver at han og makker Ekstedt «verken (har) egne patenter eller egen forskerkarriere å forsvare og risikerer derfor ikke noe prestisjetap». Det skal liksom bevise at vi heller skal høre på dem enn de som har bedre greie på det. Nei, den må dere faktisk lenger ut på landet med. Men ok, det er en velskrevet bok de har laget, med rikelig med kildehenvisninger, selv om man selvsagt ikke kan anse den som noen fasit. Som matbok er den ganske kort, ikke spesielt spennende, men med helt greie oppskrifter og fine bilder. De fleste av rettene ser fristende ut og de vi har prøvd har vært lette å lage og smakt godt, om enn ikke spektakulært. Maten er helt sikkert sunn også. Vi fikk sansen for byggrynsgrøten med blåbær og hasselnøtter, og linfrøkjeks med roquefort, valnøtter og honning er det sjelden noe i veien med. Men om det gjorde underverker for tarmhelsen og humøret? Det er det vanskelig å etterprøve.

706590

train

literature

Hvis du vil lære å lage fancy, oppsiktsvekkende kaker og desserter, har du kommet til feil sted. Vil du derimot få godt grep om klassikerne, finner du det meste i denne boka.

nb

sa

Kine Hult

Traust, men informativt

https://aftenbladet.no/i/1k4QwB/

Traust, men informativt Hvis du vil lære å lage fancy, oppsiktsvekkende kaker og desserter, har du kommet til feil sted. Vil du derimot få godt grep om klassikerne, finner du det meste i denne boka. Desserter Elin Vatnar Nilsen 176 sider Cappelen Damm Tittelen holder så absolutt det den lover: Hvis du drømmer om bestemors karamellpudding, sjokoladepudding eller tilslørte bondepiker, tør jeg vedde på at versjonene i denne boka er ganske nært opp til slik du har fått klassikerne servert i barndommen. I denne boka lærer konditor Elin Vatnar Nilsen oss å lage enkle hverdagsdesserter, fromasjer, mousser og puddinger, kaker og terter, samt en del internasjonale gjengangere på restaurantmenyer, som panna cotta, creme brulee, tiramisu og sjokoladefondant. På en pedagogisk og lettfattelig måte forteller forfatteren om en del sentrale ingrediensers bruksområder og egenskaper. Hun har for eksempel satt av en hel side til å fortelle om ulike typer sukker, hva som er forskjellene, hva som brukes hvor, og hvorfor. Egentlig er det ganske befriende å for en gang skyld lese om sukker i en matbok uten at det framstilles som en form for gift. Dette er en glimrende bruksbok for deg som vil lære basisen i vellykket kakebaking og dessertlaging. Det blir som en slags rutete dessertkokebok. Ikke spesielt utfordrende eller eksperimentelt, men et godt oppslagsverk når man har lyst på noe søtt. Og det har vi jo rett som det er.

706591

train

music

Mannen er borte, men musikken vil være her.

nb

sa

Geir Flatøe

Han visste at han skulle dø og brukte tiden til å lage vakre sanger

https://aftenbladet.no/i/L0b9zq/

Han visste at han skulle dø og brukte tiden til å lage vakre sanger Mannen er borte, men musikken vil være her. Willard Grant Conspiracy: "Untethered" (Loose/Border) Mens året toner ut, lages listene over årets beste plater. Jeg tok ikke med denne, men det er likevel den jeg vil huske best fra 2018. Egentlig stammer den fra året før. Robert Fisher døde av kreft 12. februar 2017. Da hadde han rukket å spille inn det 11. albumet med Willard Grant Conspiracy, bandet han startet i Boston i 1995. Da han døde, ble opptakene satt på hylla. Der ble de stående til den mangeårige medarbeideren David Michael Curry ga etter for en økende trang til å gi vennen en siste heder. Nå er platen omsider ute, og den er er vond å lytte til. Ikke fordi sangene er dårlige. Langt fra. Mange av dem rangerer blant de beste som Willard Grant Conspiracy har spilt inn, americana-bandet der Fisher gjennom årene har vært eneste faste medlem. Denne gang har han med seg Steve Wynn og Jason Victor, begge tidligere Dream Syndicate, og Chris Brokaw (Come, Codeine), cellisten Jonah Sacks og nevnte Curry på fele. Pluss en rekke andre. Fisher er gjennom årene blitt sammenlignet med folk som John Cale og Johnny Cash. I hans siste runde kan du legge til Lou Reed, Tom Waits og Nick Cave. Han åpner som en miks av de to sistnevnte i "Hideous beast": I am a hideous beast I'm gonna track them all down Hopper du så fram til "Chasing rabbits", er det lett å tenke på Reed når Fisher synger om a perfect day. Han gjør det mens celloen dominerer, og hans perfekte dag blir adskillig mørkere enn Reeds. Sangen kommer mellom "26 turns" og "Let the storm be your pilot", til sammen nær ni flotte minutter. Det vakreste er likevel "Saturday with Jane", igjen en sang der Lou Reeds "Perfect day" spøker i bakgrunnen, denne gang varsomt og vakkert. Det aller meste ble spilt inn mens Fisher var døende, men tittelkuttet "Untethered" er eneste sang skrevet etter at han hadde fått den endelige kreftdiagnosen. Take the last train from the station Keep my eyes open while I can Hope we get back home by morning See the sunrise on the desert once again Mørk cello og en fele som ikke har det godt. Samtidig kan untethered oversettes med fri fra båndet, fri fra tau og lenker som dyr holdes fast med. I en drøm føler Fisher seg for første gang satt fri og undres når han vil kjenne den følelsen igjen. Døden er noe man ikke slipper unna, men den er samtidig den endelige friheten. I sitt minneord skriver musikkjournalisten John Clarkson at Fisher kalte seg en mislykket baptist. Han trodde fortsatt på en form for høyere makt, men sa i et senere intervju med Clarkson at han ikke trodde på særlig mye – men at han svært gjerne ville oppleve at han tok feil. Uansett hva han måtte ha trodd og tvilt på mot slutten av sitt 59 år lange liv, virker det som om han har slått seg til ro med det som ville komme. Det er som å lytte til det som David Bowie, Joey Ramone og Warren Zevon spilte inn da de fikk beskjed om at de ville dø av kreft. Folk som brukte sitt siste år til å skape noe spesielt. Robert Fisher endelige avskjed heter "Trail's end". Enden på veien. Seks minutter der det skurrende, mørke og myke går hånd i hånd. Ingen ord. Det er ikke flere igjen. Beste spor: "26 turns", "Chasing rabbits", "Let the storm be your pilot", "Saturday with Jane", "Untethered".

706592

train

literature

BOK: Ujevn samling julenoveller om einstøinger og enkemenn i Skogli.

nb

sa

Sigmund Jensen

O jul med din lede

https://aftenbladet.no/i/ddWO6w/

O jul med din lede BOK: Ujevn samling julenoveller om einstøinger og enkemenn i Skogli. Levi Henriksen: Jern og metall. Noveller. 191 sider. Gyldendal. Produktive, prisbelønte og folkelige Levi Henriksen (f. 1964) har en egen evne til å smi tekster som berører, en teft for balansen mellom lys og mørke, sorg og håp, og et talent for å skrive fram personer som vi får sympati med og heier på, der de snubler seg fram gjennom livet. Også flere av de elleve novellene i «Jern og metall» har slike typiske Henriksen-kvaliteter. Samtidig er mange av tekstene svært like hverandre, satt på spissen: Det foregår på julaften, det er snø i luften og ribbe i ovnen, lukten av surkål brer seg i stuen, her er minst tre kompakte skogfinner og et tilsvarende antall sørgmodige enkemenn i sekstiårene, som alle liker Merle Haggard, hvorav to har meldt seg frivillig til å arbeide på julaften av hensyn til kolleger med små barn. Mange av de samme postulatene, innsiktene og tematiske poengene gjentas i ulike noveller, forfatteren tar gjerne i bruk alle sentimentale triks i boken, og til tross for et som oftest solid rammeverk har flere av tekstene sjenerende innslag av klisjeer og banaliteter. Hovedinntrykket er altså noe ambivalent; samlingen kunne godt ha vært kortet ned med tre-fire noveller. Når det er sagt, er her også flere svært gode tekster. Novellene «Kunsten å finne eneren» og «Siste toget ut av Dodge», som elegant rammer inn samlingen, handler om de samme personene, men fra forskjellig perspektiv, og er storartet lesning. «Sin brors vokter» inneholder alle de typiske Henriksen-elementene i en slags Kain og Abel-historie i skjæringspunktet mellom «Bad Santa» og «Home alone». Og i tittelnovellen om den gamle arbeidskaren Esekiel, som i Pittsburgh har fått støpt en hjelm som ser ut som en cowboyhatt, røyker Tiedeman`s og vil gravlegges i sin matboks av blikk, spiller forfatteren ut hele registeret av arbeiderklasseromantikk. Det er lett å bli glad i Henriksens personer, som skildres godt og troverdig i et rent og enkelt språk uten omsvøp og dilldall, og kanskje særlig når de ikke gir etter for en trang til å uttrykke cowboyklokskap og westernvisdom. For det er en lengsel her mellom linjene, et nostalgisk rop fra gårsdagen. Fredrik Wandrup i Dagbladet har utropt Levi Henriksen til julenovellens konge, og det er ikke vanskelig å si seg enig i det. Men i «Jern og metall» blir det altså etter min smak litt for mye surkål og sorgtunge skogfinner til at samlingen kan bedømmes som helstøpt.

706593

train

music

Australsk gitarpop fra øverste hylle.

nb

sa

Geir Flatøe

The Goon Sax: Før året er omme, er vi nødt til å nevne denne

https://aftenbladet.no/i/KvxbJG/

The Goon Sax:Før året er omme, er vi nødt til å nevne denne Australsk gitarpop fra øverste hylle. The Goon Sax: "We're not talking" (Wichita/Border) Midt i den travleste platehøsten er det umulig å gi plass til alle som fortjener en omtale. Australske The Goon Sax kom med sitt album nummer to 14. september, og det er en plate jeg stadig vender tilbake til. I bandet finner vi Louis Forster, sønn av Robert Forster i The Go-Betweens. Han har alliert seg med Riley Jones og James Harrison. Sammen lager de musikk som kan minne om både The Go-Betweens og Belle & Sebastian, men først og fremst sanger som øser fra en tilsynelatende utømmelig kilde av drivende, deilig gitarpop. Miksen av mannlig og kvinnelig vokal gjør det hele enda bedre, og trioen klarer i tillegg å variere sangene uten å miste fotfestet. Medlemmene i Goon Sax var bare 17 år gamle da debuten ble gitt ut. Nå er de to år eldre, fortsatt tenåringer, men mer bevisst på hvordan sangene skal høres ut. Strykere og tangenter hjelper til, og det hele lover mer enn godt for framtiden. Beste spor: "Make time 4 love", "Love lost", "Losing myself", "We can't win", "Till the end".

706594

train

literature

Vidunderbarnet Eline Lund Fjæren skriver om å være vidunderbarn.

nb

sa

Ida Vågsether

Foruroligende flørting

https://aftenbladet.no/i/vmB6Em/

Foruroligende flørting Vidunderbarnet Eline Lund Fjæren skriver om å være vidunderbarn. Eline Lund Fjæren: Forbruk i september. Roman. 141 sider. Forlaget Oktober. Emile er 24 år og jobber i en populær ukeavis. Hennes kvikke hode og gode tekster gjør at hun beskrives som et vidunderbarn. På en personalfest ligger hun med en av de rutinerte skribentene, Espen. Han er i tredveåra og ikke lenger ung og ikke lovende. Etter den tilsynelatende uforpliktende natten de delte oppstår det uante følelser hos dem begge. I «Forbruk i september» får vi begges versjon av etterdønningene. Espen blir fascinert av den unge, talentfulle kvinnen, og begynner å se seg selv slik han tror hun ser han: som en stusselig, forelska eldre mann. Hun på sin side har nok med seg selv. Hun går til psykolog, blant annet på grunn av et overgrep hun ble utsatt for, og vi forstår at hun har ting hun trenger å bearbeide. Til tross dette utgangspunktet nærmer de to hverandre seg, sakte, men sikkert. Hvorfor de gjør det, er imidlertid uklart. Forholdet dem imellom virker tamt, og ingen av dem vil egentlig den andre noe. Det er ikke lett å forstå hvorfor Espen plutselig gikk fra fascinert av et intellekt til så innmari forelsket, eller hvordan Emilie etter hvert lar Espen slippe gjennom. Siden denne relasjonen er bærende for romanen, ødelegger fraværet av motivasjon for lesningen. Men Fjæren er god når hun beskriver problemene denne kvinnen har. Og ikke minst, når hun ikke lar disse problemene ta over hele fortellingen. Fjæren skriver om psykiske lidelser som er vanskelige å leve med på en nøktern måte slik at disse problemene virker mer normale, slik de jo egentlig er. Når romanen likevel er ujevn, skyldes det også en distansert fortellerstemme med uklart perspektiv, som når det står «på jobben fremstår han som kjølig og balansert, uanfektet». Her er det uklart hvem som egentlig forteller, og vi kommer verken tett på eller langt nok fra menneskene. Fjærens språk er nøkternt og godt, men fortellingen og fortellerstemmen er uklar. Derfor blir hennes tredje roman en ujevn, men også interessant, roman.

706595

train

literature

BOK: Andre bok i fortellingen om fem flyktninger på vei fra Somalia til Norge.

nb

sa

Ida Vågsether

Du skal ikke tåle så inderlig vel

https://aftenbladet.no/i/WLGKmg/

Du skal ikke tåle så inderlig vel BOK: Andre bok i fortellingen om fem flyktninger på vei fra Somalia til Norge. Lars Petter Sveen: Fem skuggar. Roman. 248 sider. Aschehoug forlag. Det er deilig å være i Lars Petter Sveens univers. Delvis fordi språket er så poetisk og billedlig, delvis fordi han har så kontroll på fortellingene, men mest fordi han bygger opp et helt annet univers. Å lese Sveen er å lese noe annerledes. Men, det er også ubehagelig å være i hans univers. Her problematiseres sider ved tilværelsen som en ikke så ofte ser på. Mange av de beste bøkene skrevet i dag er gode fordi vi kjenner oss igjen i fortellingene, menneskene og det de baler med. «Fem skuggar» er god av helt andre grunner. Romanen fortsetter det «Fem stjerner» slapp. Der ble vi introdusert for fem flyktninger på vei fra Somalia, gjennom Nord-Afrika og over Middelhavet. I «Fem skuggar» er de kommet til Europa og har Norge som mål. Her kommer vi enda tettere på historiene til de forskjellige flyktningene, gjennom minner fra tiden før flukten og øyeblikket flukten starta. Krigen har gjort dem til både ofre og overgripere, og her utforskes tanker om hvor langt et menneske kan gå for å overleve, hvor grensene går og hvordan en kan leve med sine handlinger i ettertid. Og der «Fem stjerner» kunne bli langtekkelig, er «Fem skuggar» strammere i formen. Vi forstår mer av karakterene og deres handlinger, og det mytiske er tonet ned. Men en mindre vellykket del i denne romanen er vergen som introduseres. Hun er en slags personifisering av asylsøkernes møte med det norske systemet, men blir selvrettferdig og tilfører ikke historien noe. Eller, kanskje er denne selvtilfredse personen skrevet slik med overlegg, for å vise hvor skammelig fornøyde vi kan bli av oss selv når vi gjør bittelitt for mennesker i nød? Uansett er dette en tydelig politisk roman. Ofte kan agendaer skygge for den litterære kvaliteten, men det er ikke tilfelle her. Sveen skriver fram karakterer som virker ekte og lidelse som finnes i verden, nå. Noe står på spill i denne romanen. Slik får «Fem skuggar» meg til å se på mitt eget liv, og spørre meg selv hva jeg egentlig driver med.

706596

train

literature

SAKPROSA: Nazister, spioner og fangevenner, den norske kolonien i Hitlers Berlin hadde det meste.

nb

sa

Sven Egil Omdal

Nordmenn i Hitlers Berlin

https://aftenbladet.no/i/wEzQjM/

Nordmenn i Hitlers Berlin SAKPROSA: Nazister, spioner og fangevenner, den norske kolonien i Hitlers Berlin hadde det meste. Erle Marie Sørheim: Til Berlin faller. Nordmenn i det tredje riket. 288 sider. Kagge. Tidlig om morgenen 9. april ble Theo Findahl, som så mange andre, vekket av meldingen om at Norge var okkupert. Det spesielle i Findahls situasjon var at han var Aftenpostens korrespondent i Berlin. Han hadde forsøkt å melde hjem at tyske tropper var på vei nordover, men var blitt ignorert. Nå sto han overfor en uvanlig journalistisk utfordring: Hvordan rapporterer man til et okkupert folk fra okkupantens hjerte? Med ekstrem smidighet og høyt utviklet tilpasningsevne, ifølge Erle Marie Sørheims bok om Finsdahl og en gruppe andre nordmenn som av ulike grunner tilbrakte hele, eller store deler av, krigen i Det tredje rikets hovedstad. Kammerspill I stedet for å vise mangfoldet i den norske kolonien, konsentrerer Sørheim seg om en liten gruppe personer som beveger seg i små, kammerspill-liknende, sirkler. De fleste av dem har skrevet bøker om sine opplevelser. Det gir fylde og detaljer til fremstillingen, men bringer også med seg faren for å bli låst av deres selvbestemte ettermæle. Det går ikke fram av teksten eller notene hvor mye Sørheim har utfordret framstillingen i bøkene som er hennes hovedkilder. Selv om det var Theo Findahls dagbøker som utløste prosjektet, er det uten tvil Wanda Heger som er fortellingens bærende karakter. Hun ble sendt som ung kvinne til Berlin fordi hennes far, Vidkun Quislings tidligere nære forbundsfelle, advokat Johan Bernhard Hjort, ble tvunget i eksil av tyskerne. De var VIP-fanger, fikk et forlorent slott til sin disposisjon og hadde relativt stor bevegelsesfrihet. Wanda brukte denne friheten til å gjøre en fabelaktig innsats for de mange norske fangene i nazistenes tukthus og konsentrasjonsleirer. Hun var også helt sentral da den svenske aristokraten grev Folke Bernadotte ble utfordret til å evakuere de norske og danske fangene – med fratrekk for jødene blant dem. Forståelse for Hitler Hjort og Findahl tilhørte dem som før krigen hadde betydelig forståelse for Hitlers prosjekt, og Sørheim kommer ikke nær nok til å se hvor dypt erfaringene fra det nazistiske tusenårsrikets kollaps preget holdningene deres. De blir utydelige personer i utkanten av kraftfeltet rundt Wanda Heger. Det samme gjelder Curt Wiig, formann i den norske roklubben i Berlin, nazisten Jan Sundberg, forretningsmannen Camillo Holm og den norske studenten og spion for britene, Sverre Berg – Theo Findahls nevø. Erle Marie Sørheim skriver godt. De ulike fortellingene veves på kyndig vis sammen til et svært lesverdig skjebnedrama. Som tidsbilde og skildring av en tilfeldig gruppe nordmenn i en unik og ekstrem situasjon har boken mange kvaliteter, selv om den ikke brøyter særlig mye nytt land.

706597

train

screen

Den nye, animerte Spider-man-filmen kommenterer egen sjanger så mye at det står i veien for handlingen.

nb

sa

Kine Hult

Meta-man gjør så godt han kan

https://aftenbladet.no/i/VR79V6/

Meta-man gjør så godt han kan Den nye, animerte Spider-man-filmen kommenterer egen sjanger så mye at det står i veien for handlingen. Spider-man: Into the Spider-Verse Skuespillere: Nicolas Cage, Hailee Steinfeld, Kimiko Glen, Jake Johnson, Shameik Moore. Regi: Bob Persichetti, Peter Ramsey, Rodney Rothman Lengde: 1 t. 42 min. Aldersgrense: 9 år Hvor mange superhelt-filmer orker vi egentlig å se i løpet av noen få år? Det kan virke som om markedet er utømmelig, skal man dømme ut fra hvor mye tegneserieskaperne i Marvel og DC Comics klarer å skvise ut av de ulike konseptene sine. I det siste har vi også fått en del filmer som til stadighet kommenterer seg selv og sin egen sjanger, for eksempel «Deadpool» og Lego-Batman, sistnevnte en film som egentlig baserer seg på et tv-spill, noe som legger til enda et meta-nivå. Stygg film Denne Spider-Man filmen gjør mye av det samme, i tillegg til at tegneserie-estetikken er tungt inne i den visuelle utformingen. Til å begynne med lurte jeg på om jeg egentlig hadde havnet på en 3D-visning, for pixeleringen er så skurrende og stygg at man fort blir ganske sliten av å se på. Heldigvis varer filmen i to timer, så man får rikelig med tid til å vende seg til den hakkete, merkelige presentasjonen. Neida, man gjør ikke det. Dette er kanskje visuelt nyskapende på en eller annen måte, men spesielt fint er det ikke. Det er også vanskelig å forstå om filmskaperne henvender seg mest til barn eller voksne, og det er en del som tyder på at ingen av delene er spesielt vellykket. Halvtygd idé Så til handlingen: En ung, svart gutt i New York vil helst holde på med gatekunst og gå på den lokale skolen sammen med sine homies, men siden hans velmenende far er ambisiøs på hans vegne, har han havnet på en bedre skole i en mer striglet del av byen, hvor han sliter med å finne seg til rette. Det er med andre ord ikke verdens aller mest trøblete bakgrunn vi snakker om, men et greit bakteppe for en historie som også sliter med å finne sitt momentum. Uansett: Gutten blir bitt av en radioaktiv edderkopp, og vi vet alle hvordan det går. Hvis vi ikke vet det, har vi ikke noe på denne filmen å gjøre, men hvis vi vet det, får vi uansett en overbærende forklaring som bidrar ytterligere til å distansere oss fra historien vi skal prøve å leve oss inn i. Så dukker det opp en rekke andre spider-menn, -damer og -griser, delvis fra andre dimensjoner, og sammen skal de kjempe mot superskurkene i et slags parallelt univers, eller noe sånt. Ideen framstår i beste fall som halvtygd, og sånn ser den også ut. Det er som om de tre regissørene Bob Persichetti, Peter Ramsey og Rodney Rothman forstår at sitronen allerede er ferdig skvist, og at de derfor gjør et forsøk på å ironisere over at de likevel må lage en film for å melke den utslitte franchisen enda mer. Men dette påtrengende meta-elementet gjør at filmen verken blir en god komedie eller en god actionfilm. I stedet blir den en haltende mellomting, uten varme, sjarm eller slagferdighet.

706598

train

literature

BOK: Denne bestseljande debutromanen kjem med sympatiske råd. Eit av dei er å gå til frisøren.

nb

sa

Kristin Auestad Danielsen

13 blurbar litt i overkant

https://aftenbladet.no/i/xR06Ll/

13 blurbar litt i overkant BOK: Denne bestseljande debutromanen kjem med sympatiske råd. Eit av dei er å gå til frisøren. Gail Honeyman: Eleanor Oliphant har det helt fint. 415 sider. Omsett av Cecilie Winger. Aschehoug. Eleanor Oliphant er 30 år og økonomiassistent i eit grafisk design-byrå med universitetsseksamen i klassiske studier. Ei heilt vanleg dame? Nei. Ho går alltid rundt med trillekoffert. Og ho er ufiks og venelaus, et alltid lunsjen åleine og må drikke to eller tre flasker vodka kvar helg for å halde ut einsemda. Vi møter karakteren på botn og har ei forventing om at det vil gå betre. Og det gjer det. Men: Kvifor har Eleanor eit stort stort og stygt arr i ansiktet? Vi anar ei svært dramatisk forhistorie og forfattaren er flink til å halde oss nysgjerrige. Arret er faktiske det som gjer at eg les boka ferdig. Forfattaren spenner også opp eit anna plot som skal vekke mi begeistring og leselyst. Vi følger Eleanor si håplause kjærleiksjakt. Den er ikkje interessant i det heile og litt for skjematisk skrive. Å bli forelska i ein kjendis er litt stalker-aktig og uoriginalt, syns eg. Eleanor er ein klassisk litterær raring. Ein raring som ikkje er i kontakt med kjenslene sine. Ho blir like overraska kvar gong tårene byrjar å trille medan vi som lesar skjøner det svært godt. Denne rarheita gjer at ho ikkje eig sosiale antenner. Eg syns ikkje det er morosamt men eg ser at det presist skrive. Språket er presist og litt masete, som kan få fram ein tørr humor som det sikkert er mange som har sans for. Som dette: “Etter å ha reflektert over matens politiske og sosiologiske aspekter, har jeg innsett at jeg er fullstendig uinteressert i mat.” Var det litt haha for deg, så er dette sikkert boka for deg. Eg likar best når Gail Honeyman skriv om gode folk. For heldigvis møter Eleanor endeleg folk som er snille. Mora til Raymond er ei vanleg dame som lagar te utan at Eleanor ber om det. Og det er så snilt at Eleanor tar det gode til seg og gjer at ho får det betre. Ja, korleis finne dei gode folka i verda? Det syns eg er eit sympatisk og viktig tema. Gail Honeyman er også ein lur forfattar. Ho lurte meg trill rundt heile to gonger på slutten av boka, som snudde opp-ned på heile forteljinga. Det var imponerande, syns eg. Reese Winterspoon har kjøpt rettane, Jojo Moyes blurbar på forsida. Ein sensasjonell debutroman der eg kjem til å le og gråte, blir det lova. Tja. Men romanen er jamnt over heilt ok, litt langtekkeleg men med ein overraskande slutt, og med ein sympatisk bodskap: Ver snill, finn snille folk og det vil gå deg godt. Og gå til frisøren!

706599

train

literature

BOK: Et litt kjedelig portrett av en ung mann.

nb

sa

Ida Vågsether

Oppdikt og forbannet løgn

https://aftenbladet.no/i/9mw9J9/

Oppdikt og forbannet løgn BOK: Et litt kjedelig portrett av en ung mann. Anne Oterholm: Løgnhals. Roman. Oktober forlag. 252 sider. Vaskelappen til Anne Oterholms nye roman forteller oss at dette skal være et nådeløst og usentimentalt portrett av en ung mann. Dette lever romanen opp til. Men det er også bare det dette er. Hovedpersonen i «Løgnhals» er Oliver, en sint ung mann som ljuger om alt mulig. Derav tittelen “Løgnhals”. Han er i en slags unntakstilstand der han har slått opp med samboeren samtidig som at moren nettopp har dødd. Hun har etterlatt ham en god del penger, som han blant annet bruker på å reise. På tur gjør han lite annet enn å slappe av, drikke øl og prate med folk. Historien blir fortalt fra hovedpersonen sitt ståsted, og vi skjønner etter hvert at han er en upålitelig forteller. Oterholm er en mester på å skrive fram et slags underlig ubehag i sine romaner. Hun lar gjerne ensomme mennesker med trange blikk komme til orde, slik som i sin forrige romanen «Liljekonvallpiken» (2016). Kvinnen vi møtte der, var forferdelig ensom og desperat, men også sympatisk. Men der den romanen hadde et driv fordi hovedpersonen var på vei et sted, blir denne romanen stillestående. Vi kommer mer og mer inn i denne løgnhalsens tanker, uten å forstå hva som har skjedd. Hvorfor den forholdvis unge moren hans er død, og hvorfor det er slutt med ekskjæresten, oppklares aldri. Stadig endrer han på hva han har sagt, slik at det etter hvert oppleves som at ingenting er sikkert i denne romanen, annet enn at vi har med et menneske som sliter å gjøre. Slik problematiserer på en måte Oterholm selve Fortellingen, og viser oss hvor lite vi egentlig kan stole på andre blikk og historier. Men siden vi ikke kommer tett nok på til å engasjere oss i denne unge mannen, vi stoler egentlig aldri på ham i utgangspunktet, blir ikke dette temaet reelt. Man kan naturligvis oppdrive en medfølelse for denne triste mannen, slik en kan det for omtrent alle mennesker som gjør gale ting hvis en virkelig prøver. Men denne menneskeligheten bør oppstå fra romanen. I «Løgnhals» gjør den ikke det.

706600

train

literature

Bergensere har sjelden slitt med dårlig selvtillit, heller ikke på den kulinariske siden. Nå kan resten av oss også få et innblikk i deres særegenheter.

nb

sa

Kine Hult

Bergens historie fortalt gjennom kosten

https://aftenbladet.no/i/p6R6MR/

Bergens historie fortalt gjennom kosten Bergensere har sjelden slitt med dårlig selvtillit, heller ikke på den kulinariske siden. Nå kan resten av oss også få et innblikk i deres særegenheter. Bergens-kokeboken Hugo Ivan Hatland og Skjalg Ekeland 215 sider Vigmostad Bjørke Det vil si, er egentlig det bergenske kjøkken så veldig særegent i norsk sammenheng? Både ja og nei. Vi vet at byen tradisjonelt har hentet mye inspirasjon fra sine handelspartnere, og Hugo Ivan Hatland viser her hvordan dette også satte sitt preg på maten. Så får vi andre vestlendinger heller bære over med at de brautende bergenserne tar æren for retter vi også har laget og spist i alle år. Forfatteren har funnet fram til en lang rekke retter som først og fremst utmerker seg med sine festlige navn. Her er det spekulasjer, lutenakker, kattemat, røkerumpe og mummesuppe. Historiene bak er ofte fornøyelige, og den som er interessert i Bergen, får nok tilfredsstilt litt av vitebegjæret sitt her. Problemet er bare at dette ikke er fullt så interessant for de av oss som ikke er spesielt opptatt av den historiske bakgrunnen for at bergenserne blander gulrøtter inn i fårikålen, og hvorfor de bakte ulike typer kaker forskjellige steder i byen. Oppskriftene henger uløselig sammen med anekdotene og historieleksjonene, og kan være kjekke å ha om man ønsker å prøve seg på litt forskjellig tradisjonsmat, men igjen: Da bør man ha et spesielt forhold til Bergen og dens kulinariske særegenheter. For oss andre blir det ikke eksotisk nok til at det blir skikkelig eksotisk. Dermed er dette kanskje en bok som først og fremst vil appellere til menigheten mellom de sju fjell, og kanskje også til de som tilbrakte studietiden sin der, men kom seg vekk før de ble fullstendig assimilert.