Datasets:

navjordj

/

SNL_summarization

like 3

https://snl.no/blinke%C3%B8ks

2023-01-31

blinkeøks

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Landbruk,Landbrukshistorie,Tradisjonelle landbruksredskaper

En blinkeøks eller stempeløks er en slags dobbeltøks der øksehodet på den ene enden er formet som en vanlig øks med blad og egg. Hammeren på motsatt side er forlenget og har form som et hulstempel med et omriss som tilsvarer et unikt eiermerke. Det kan for eksempel være en stilisert bokstav eller en geometrisk figur.

Bruk Blinkeøksa ble brukt til å merke trær som skulle felles i en hogst. Med øksa hogg man først bort en del av barken på treet i brysthøyde. Deretter vendte man øksa og slo eierens merke inn i det barkfrie området. Det var også vanlig å hogge det samme merket inn ved treets rot, slik at det var synlig på stubben etter at treet var felt. Rotmerket tjente som en kontroll ved ettertelling av felte trær.Ikke minst ved fløting var det viktig at tømmerstokkene hadde merker som kunne identifisere eieren når stokkene endte opp på et sagbruk eller en fabrikk. Det ble utarbeidet oversikter over eiermerker, slik at det ikke var flere i samme område som brukte like merker. Stokkene kunne så måles opp og godskrives riktig eier.Blinkeøksa har ingen plass i det moderne skogbruket, da man stort sett driver flatehogst med store skogsmaskiner og tar ut alt virke uten tanke på dimensjoner. Les mer i Store norske leksikon merkeøks skogbruk i Norge tømmerfløting tømmerklave Litteratur Myhrwold, A. K. (1919). Skognytning. I Ødegaard, N., Landbruksboken bd. 2, Aschehoug, Kristiania.

https://snl.no/brom

2023-01-31

brom

Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Grunnstoffer,Stabile grunnstoffer

Brom er et grunnstoff som har atomnummer 35 og atomsymbol Br. Det er en mørkebrun væske som avgir ubehagelig luktende og giftige damper. Det er det tredje grunnstoffet i gruppe 17 (halogenene) i periodesystemet.

Brom fryser ved −7 °C til brune, svakt metallisk glinsende krystaller, Hvis de kjøles ned til −252 °C, blir de fargeløse. Brom foreligger som Br2-molekyler, og i salter (bromider) som Br−-ioner.Det finnes to stabile isotoper av brom: 79Br (50,69 prosent) og 81Br (49,31 prosent). Forekomst I naturen forekommer brom bare som bromider. Brom er ikke hovedbestanddel i noe mineral, bortsett fra noen sjeldne sølvbromidmineraler. Oftest foreligger det i mindre mengder i kloridmineraler. Et eksempel er mineralet carnallitt. Her kan brom erstatte klor med bortimot 0,5 vektprosent.Det antas at jordskorpen inneholder bare 0,00029 vektprosent brom, mens havvannet antas å inneholde 0,0065 prosent. Bortimot 99 prosent av Jordens bromresurser antas å være lagret i havvannet.Vannet i mange innsjøer er særlig rikt på løste bromider. Dødehavet inneholder for eksempel 1,0–1,2 vektprosent bromid, eller i alt cirka 800 millioner tonn. Av verdensproduksjonen kommer cirka to tredjedeler fra USA, især fra saltholdige innsjøer. Tidligere var saltleiene i Tyskland hovedkilden for fremstilling av brom. Israel produserer betydelige mengder brom fra Dødehavet. Andre bromproduserende land er Storbritannia, Russland og Japan. Kjemiske egenskaper Brom er svært reaktivt og reagerer direkte med de fleste andre grunnstoffer, men ikke med hydrogen ved alminnelig temperatur, og heller ikke med oksygen under vanlige betingelser. Magnesium, bly og nikkel korroderer sværty langsomt i brom, fordi det dannes et beskyttende belegg av de tilsvarende bromidene på metalloverflatene. Disse metallene blir derfor brukt til lager- og transportbeholdere for brom. Alle organiske stoffer, fargestoffer, fett, tre, kork, papir og stivelse ødelegges raskt av brom.Brom i gassform har en tetthet som er fem ganger større enn luft. Gassen synker derfor til bunns i oppsamlingskar. Ved sterk oppvarming eller belysning spaltes brommolekylene i atomer. Brom løser seg noe i vann, og den brunfargede løsningen kalles «bromvann». Den brukes som oksidasjonsmiddel ved laboratorieforsøk. Etter lengre tid i sollys utvikler bromvann oksygen under dannelse av hydrogenbromid, som illustrert i følgende reaksjonsligning:2Br2 + 2H2O = 4HBr + O2I kjemiske forbindelser har brom oksidasjonstall -I overfor hydrogen og metaller og danner bromider. I forbindelser med elektronegative grunnstoffer, som oksygen, opptrer brom med oksidasjonstallene +I, +III, +V og +VII. Fremstilling Fremstillingen av brom foregår hovedsakelig ved å lede klor inn i havvann eller bromidholdig innsjøvann. Brom frigjøres ved en redoksprosess:2Br− + Cl2 = 2Cl− + Br2Brom som blir frigjort ved denne reaksjonen, fjernes fra løsningen ved destillasjon eller ved å blåse luft gjennom løsningen. I andre tilfeller blir brom fremstilt fra bromidløsningene ved elektrolyse eller ved oksidasjon med svovelsyre og natriumklorat. Det produseres cirka 300 000 tonn brom årlig i verden. Bruk Brom som grunnstoff har relativt liten anvendelse. Det blir brukt en del som bleke- og desinfeksjonsmiddel, og bromvann som oksidasjonsmiddel.I redusert form som bromid har brom flere anvendelser. Tidligere ble kalium-, natrium- og ammoniumbromid brukt som nerveberoligende middel, men denne anvendelsen har gått betydelig tilbake. En anvendelse hadde alkalimetallbromider under fremstillingen av sølvbromid som inngår i det lysømfintlige belegget på fotografisk film og papir. Vekselvirkning mellom bromidioner i krystallstrukturen og innsendt lys (fotoner) mot filmen, utgjør den første delen av den fotografiske prosessen.Størst anvendelse har brom til fremstilling av organiske forbindelser. En stor del av bromproduksjonen ble tidligere brukt til fremstilling av 1,2-dibrometan, som ble brukt som tilsetningsstoff til bensin for å hindre avsetting i motorsylindrene fra de blyholdige forbindelsene som var tilsatt bensin for å motvirke motorbank. Det ble dannet blybromid som ble blåst ut av motoren med eksosen.Andre organiske bromforbindelser blir brukt ved fremstilling av fargestoffer, legemidler, løsemidler, brannslukkings- og brannhindrende midler, desinfeksjonsmidler, tårefremkallende midler med mer. Halogenpærer inneholder dibrommetan som bidrar til at glødetråden av wolfram holder lenger. En hovedbestanddel av fargestoffet purpur er en bromforbindelse av indigo. Historikk Franskmannen Antoine-Jérôme Balard regnes som oppdager av grunnstoffet brom (1826). Ved destillasjon isolerte han brom fra inndampet og klorbehandlet vann fra Middelhavet. Industriell fremstilling av brom begynte omkring 1865. Fysiologisk virkning Allerede ved lave konsentrasjoner angriper bromdamp åndedrettsorganene, slimhinnene og øynene og forårsaker hoste og øyesmerter. Større konsentrasjoner fører til betennelse i åndedrettssystemet og lungeødem, som i alvorlige tilfeller kan være dødelig.Ved langvarig bruk av brompreparater inntreffer bromisme. Denne forgiftningstilstanden kan komme ved langvarig bruk av store mengder brompreparater som for eksempel bromkalium, og den er kjennetegnet ved tretthet, sløvhet, hukommelsessvekkelse og kviser og byller i huden.Flytende brom angriper huden og fremkaller smertefulle, dype sår som leges langsomt. Den minste mengden brom som kan merkes ved sin lukt, er cirka 3,5 ppm. Den maksimale konsentrasjonen av bromdamp som kan tåles ved flere timers innvirkning er 0,1–1 ppm, ved innvirkning i en halv til én time, 4 ppm. En konsentrasjon på 10 ppm kan bare tåles i noen få minutter. Administrativ arbeidsmiljønorm er maksimalt 0,7 milligram per kubikkmeter luft. Brom Atomsymbol Br Atomnummer 35 Relativ atommasse 79,904 Smeltepunkt -7,25 °C Kokepunkt 59,47 °C Massetetthet 3,12 g/cm3 Oksidasjonstall -I, I, III, V, VII Elektronkonfigurasjon [Ar]3d104s24p5 Les mer i Store norske leksikon bromider bromoksosyrer grunnstoffer periodesystemet

https://snl.no/Elias_Canetti

2023-01-31

Elias Canetti

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Østerrikes litteratur,Østerrikes litteratur på 1900-tallet

Elias Canetti var en bulgarskfødt tyskspråklig forfatter og essayist. Forfatterskapet befinner seg i skjæringspunktet mellom litteratur og filosofi. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1981.

Biografi Elias Canetti ble født i Bulgaria og stammet fra en av sefardisk familie. Oppveksten var preget av at familien flyttet mange ganger (Bulgaria, England, Østerrike, Sveits og Tyskland) og av mange språk. Canetti var tolv år da han lærte tysk, som skulle bli hans forfatterspråk. I 1938, etter den såkalte Anschluss, emigrerte han til London. Han ble boende der også etter 1945 og ble britisk statsborger. Fra 1980-tallet bodde han i Sveits. Han var gift med forfatteren og oversetteren Veza Canetti (1897–1963). Forfatterskap Canettis verker beveger seg i grenselandet mellom litteratur og filosofi. Et sentralt tema er fascismens psykologi, som han undersøker i både prosa, dramatikk og essays. Hans mest betydningsfulle roman er Die Blendung (1936, norsk oversettelse Forblindelsen, 1993), som handler om den verdensfjerne sinologen Peter Kien som lever kun for sitt store bibliotek. Da han gifter seg med husholdersken sin og oppdager at hun ikke behandler hans dyrebare bibliotek med den respekt han forventer, befinner Peter Kien seg i en eksistensiell krise og blir gal. Die Blendung er en tidskritisk og tragikomisk roman, som åpner for mange ulike interpretasjoner.Ved siden av Die Blendung regnes Die Stimmen von Marrakesch (norsk oversettelse Stemmene fra Marrakech, 1982) til Canettis skjønnlitterære produksjon. I 1954 deltok Canetti på en reise til Marrakech sammen med et britisk filmteam. Inntrykkene sine skriver han senere ned, i en episodisk og assosiativ form. Teksten kom ut for første gang i 1967. Canettis essayistiske hovedverk er Masse und Macht (1960, norsk oversettelse Masse og makt, 1995), hvor antropologiske, historiske og sosiologiske aspekt ved moderne maktdannelser analyseres. Aufzeichnungen 1942–1972 (1972) og Das Gewissen der Worte (1975) er refleksjoner over spørsmål innenfor moderne åndsliv og sivilisasjon.I 1977 utkom første bind av Canettis selvbiografi Die gerettete Zunge. Geschichte einer Jugend (norsk oversettelse Den reddede tungen. Historien om en ungdom, 1982), som ble videreført i 1980 med Die Fackel im Ohr (norsk oversettelse Fakkelen i øret, 1983) og sluttført i 1985 med Das Augenspiel (norsk oversettelse Øyenspillet, 1997). Dette verket, som for alvor gjorde Canetti kjent, gir ikke bare innblikk i forfatterens liv og utvikling, men også en inngående beskrivelse av mennesker Canetti møtte. I 1994 utkom Nachträge aus Hamstead.Posthumt ble hans erindringer om årene i England under den andre verdenskrig utgitt: Party im Blitz. Die englischen Jahre. (2003). Les mer i Store norske leksikon Østerrikes litteratur Nobelprisen i litteratur Eksterne lenker Nobelstiftelsens nettsider om Elias Canetti Canettis etterlatte skrifter, Zentralbibliothek Zürich Elias Canetti i Deutsche Biographie Litteratur Krüger, Michael, red.: Einladung zur Verwandlung : Essays zu Elias Canettis "Masse und Macht", 1995 Vestens tenkere, b. 3, 1993

https://snl.no/Johannes_%C3%98degaard_Dietrichson

2023-01-31

Johannes Ødegaard Dietrichson

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Den norske kirke

Johannes Ødegaard Dietrichson var en norsk teolog. Han var sogneprest i Herøy fra 1913, i Øvre Stjørdal fra 1922, prost fra 1925, residerende kapellan i Domkirken i Oslo fra 1932, sogneprest og domprost samme sted fra 1946 til 1955.

Under under andre verdenskrig var Dietrichson formann i den hemmelige kirkeledelsen fra våren 1943 til frigjøringen. Han var formann i Den Norske Kirkes Presteforening fra 1946–1951 og i nasjonalkomiteen for Det lutherske verdensforbund fra 1950–1952.Ved restaureringen av Domkirken i Oslo var Dietrichson konsultativt medlem av komiteen. Han skrev kantaten Guds rike til gjenåpningen, og oppførelsen av det nye Vår Frelsers kapell i tilknytning til Domkirken skjedde på hans initiativ.Han var sønn av Gustav Johan Fredrik Dietrichson. Les mer i Store norske leksikon kirkekampen Den norske kirke Kristendommens historie i Norge

https://snl.no/divisjon_-_matematikk

2023-01-31

divisjon (matematikk)

Store norske leksikon,Realfag,Matematikk,Aritmetikk

Divisjon er det å dele et tall på et annet tall, som også kalles å dividere et tall på et annet. Divisjon er en av de fire regneartene i aritmetikken, sammen med addisjon, subtraksjon og multiplikasjon. Divisjon og multiplikasjon er motsatte regnearter. For eksempel er 15 dividert på 3 lik 5, fordi 5 multiplisert med 3 er lik 15.

Ved divisjon finner man det tallet, kvotienten, som angir hvor mange ganger et gitt tall, divisoren, er inneholdt i et annet gitt tall, dividenden. I eksempelet over er 15 dividenden, 3 er divisoren, og 5 er kvotienten.Som symbol (divisjonstegn) brukes vanligvis tegnene :, ÷ og ⁄ . Divisjon kan også skrives som brøk. Eksempler: 15:3 = 5 15÷3 = 5 15⁄3 = 5 \(\frac{15}{3}=5\) Delingsdivisjon og målingsdivisjon Spesielt i skolen skiller man ofte mellom delingsdivisjon og målingsdivisjon. Eksempel på delingsdivisjon: 28 drops skal fordeles på 4 barn slik at alle barn får like mange drops. Hvor mange drops får hvert barn? Svar: Det blir 28:4=7 drops til hvert barn.Eksempel på målingsdivisjon: 28 liter vann skal fordeles på kanner som rommer 4 liter hver. Hvor mange kanner blir fylt opp? Svar: Det blir fylt opp 28:4=7 kanner. Divisjon som gjentatt subtraksjon Divisjon av to naturlige tall kan også betraktes som gjentatt subtraksjon: 15:5 betyr at man finner ut hvor mange ganger man kan trekke 5 fra 15 og fortsatt få et positivt tall eller 0.15−5−5−5=0, det betyr at 15:5=3.Her kan man for eksempel tenke at man har en haug med 15 perler, og så tar man bort 5 perler av gangen til det ikke er flere perler igjen. Det kan man gjøre 3 ganger.Det er ikke mulig å dele et tall på null. Dette uttrykkes matematisk som at operasjonen divisjon med 0 ikke er definert. Divisjon med rest Det er ikke alltid en divisjon går opp. I eksempelet med perlene kan det for eksempel være at man har noen perler til overs. Denne resten vil være mindre enn 5. Eksempel: 17:5=3 med 2 i rest.Dersom man dividerer et heltall a på et heltall b (som er forskjellig fra 0), så sier man at divisjonen går opp dersom resten er lik 0. Det betyr at b er en faktor i a, og det vil si at det finnes et heltall c slik at a = b · c (noe som betyr at \(\frac{a}{b}=c\)). Man sier da også at a er delelig med b.Divisjon med rest er betegnelsen for prosessen å finne, for to heltall a og b, b≠0, et heltall q slik at a = q · b + r, der r er et heltall fra og med 0 til og med b – 1. Man betegner da r som resten og q som kvotient, og man har \(\frac{a}{b}=q+\frac{r}{b}\), og \(\frac{r}{b}\) er en ekte brøk.I eksempelet over er 17=3 · 5 + 2, og \(\frac{17}{5}=3+\frac{2}{5}\). Divisjon med reelle tall Er divisjonen med reelle tall, kan kvotienten skrives som desimaltall. Eksempler: 17:5 = 3,4 8,75:3,5 = 2,5 Les mer i Store norske leksikon multiplikasjon tall brøk aritmetikk

https://snl.no/Danfoss

2023-01-31

Danfoss

Store norske leksikon,Økonomi og næringsliv,Næringsliv,Bedrifter og personer,Internasjonale bedrifter og varemerker

Danfoss er et dansk industriselskap som produserer automatikk og utstyr for styring av anlegg og prosesser. Det ble grunnlagt i 1933 av Mads Clausen (1905–1966) som Dansk Køleautomatik- og Apparat-Fabrik. Selskapets nåværende navn er fra 1946. Danfoss er et av Danmarks største industrikonsern med virksomhet og produksjon i en rekke land.

I 2020 hadde Danfos en omsetning på rundt 5,8 milliarder euro og rundt 28 000 ansatte. Konsernet kontrolleres fremdeles av familien Clausen. Hovedkontoret ligger i Nordborg på Als. Danfoss i Norge Den norske avdelingen heter Danfoss AS, og er et salgs- og serviceselskap etablert i Bærum i 1969. Devi Elektrovarme i Oslo ble overtatt av Danfoss i 2003. I 2019 hadde den norske avdelingen en omsetning på rundt 449 millioner norske kroner. Les mer i Store norske leksikon Økonomi og næringsliv i Danmark industri Eksterne lenker Danfoss′ Norges hjemmeside Danfoss' nettsider

https://snl.no/Tomas_Colin_Archer

2023-01-31

Tomas Colin Archer

Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Militære biografier,Norske militære biografier

Tomas Colin Archer er en norsk luftforsvarsoffiser med generalløytnants grad, som avsluttet sin militære karrière som sjef for Fellesoperativt hovedkvarter (FOH), fra 2004 til 2005.

Archer startet sin karriere i Luftforsvaret ved Flygeskolen i 1971, og gikk ut av Luftkrigsskolen i 1977. Han gjennomførte Luftforvarets stabsskole og hovedkurset ved Forsvarets høgskole, samt Royal College of Defence Studies i Storbritannia.Han tjenestegjorde som pilot i 332. skvadron og 334. skvadron i en årrekke, og ledet fra 1984 sistnevnte.I 1988 ble Archer planoffiser ved Forsvarskommando Nord-Norge, før han returnerte til Luftforsvaret som sjef for operasjonsgruppen ved Rygge flystasjon. Fra 1993 var han kontorsjef ved Forsvarets overkommando på Huseby. Deretter var han stasjonssjef ved Bodø hovedflystasjon i tre år. I perioden 2000–2004 var han Generalinspektør for Luftforsvaret (GIL), for deretter å tjenestegjøre som sjef for Fellesoperativt hovedkvarter fra 2004 til han gikk av med pensjon i 2005.Archer ble tildelt utmerkelsen Årets leder i staten i 1998, som sjef for Bodø hovedflystasjon, og Forsvarets likestillingspris i 2002.Etter årene i Forsvaret var Archer i 2006–2008 generalsekretær i Flyktninghjelpen, og deretter (fra 2008) styreleder i stiftelsen Norsk Luftfartsmuseum. Han ble i 2007 innvalgt i Moss kommunestyre for Arbeiderpartiet, og var i 2008–2012 leder av Moss Arbeiderparti.Tomas Colin Archer er oldebarn av skipsbyggeren Colin Archer. Les mer i Store norske leksikon Norsk forsvarshistorie Luftforsvaret

https://snl.no/Heinrich_Campendonk

2023-01-31

Heinrich Campendonk

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Ekspresjonisme og fauvisme

Heinrich Campendonk var en tysk maler og grafiker. Han gjorde seg bemerket under den tyske ekspresjonismebevegelsen og var blant annet tilknyttet kunstnergruppen Der Blaue Reiter i 1911 og 1912. Campendonk hadde en sterk interesse for primitivistisk kunst og folklore, og malte med sterke, rene farger i en abstrahert form for ekspresjonisme. Inspirert av sin gruppekollega Franz Marc var mystiske, spiritualiserte fremstillinger av dyr i naturen et særlig yndet motiv. Deres verker fra denne tiden hadde tidvis markante likheter, men i motsetning til Marc inkluderte Campendonk ofte også menneskefigurer i sine landskapsbilder.

Campendonk hadde i tillegg tette bånd, både personlig og kunstnerisk, til August Macke. Sammen inngikk de i 1913 og 1914 i en løs gruppering av kunstnere som ble kjent som Rhinenland-ekspresjonistene. Etter første verdenskrig (hvor både Macke og Marc døde på slagmarken) endret han stilretning noe og fant en ny hovedinspirasjonskilde i de fargesterke fantasibildene til franskmannen Marc Chagall. På 1930-tallet konsentrerte han seg spesielt om akvarellmaling og utførte også en rekke glassmalerier som han fikk stor anerkjennelse for. Campendonk flyktet fra Tyskland da nazistene tok over makten. I 1935 ble han ansatt som professor på kunstakademiet i Amsterdam og han ble etter hvert også nederlandsk statsborger. Les mer i Store norske leksikon ekspresjonisme Kunst i Tyskland

https://snl.no/Dovrefjell-Sunndalsfjella_nasjonalpark

2023-01-31

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark

Store norske leksikon,Samfunn,Politikk og offentlig forvaltning,Politikkområder,Miljøvern,Naturforvaltning,Verneområder i Norge,Nasjonalparker i Norge

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ble opprettet 3. mai 2002. Den ligger i Molde og Sunndal kommuner i Møre og Romsdal fylke, Oppdal kommune i Trøndelag fylke og Dovre og Lesja kommuner i Innlandet fylke. Arealet er 1830 km².

Nasjonalparken er en utvidelse av Dovrefjell nasjonalpark, som ble opprettet i 1974 og utgjorde 265 km². Den ble i 2018 utvidet med mesteparten (137 km2) av tidligere Hjerkinn skytefelt og Hjerkinn landskapsvernområde med biotopvern ble opprettet på resten av arealet. Sammen med tilhørende landskapsvernområder og naturreservater er dette et sammenhengende verneområde på cirka 4560 km². Dette henger igjen sammen med verneområdene i Reinheimen og Rondane – et sammenhengende vernet område på om lag 8630 km2 – fastlands-Norges største.Hensikten med vernevedtaket var å bevare et stort, sammenhengende og hovedsakelig urørt fjellområde. Vernet skal sikre et intakt høyfjellsøkosystem med villrein, jerv, fjellrev, kongeørn og ravn. Det har vært spesielt viktig å ta vare på en sentral del av leveområdet til villreinstammene i Snøhetta og Knutshø. Det er et omfattende merket stinett i hele parken med flere turisthytter, slik at den er lett tilgjengelig og meget populær som turområde både sommer og vinter. Beskrivelse Nasjonalparken er delt i to områder, ett på hver side av E6 og Dovrebanen. Området mellom de to nasjonalparkdelene er sikret som landskapsvernområde (Hjerkinn landskapsvernområde på cirka 20 km², Kongsvoll landskapsvernområde på cirka 22 km² og Drivstua landskapsvernområde på cirka 15 km²). Høyeste punkt i nasjonalparken er Snøhetta, 2286 meter over havet. Toppen er lett å bestige på god merket sti fra turisthytta Reinheim på sørsiden. De tilgrensende verneområdene omfatter Fokstugu landskapsvernområde, Hjerkinn/Kongsvoll/Drivdalen landskapsvernområde, Jora landskapsvernområde, Knutshø landskapsvernområde, Åmotan-Grøvudalen landskapsvernområde, Åmotsdalen landskapsvernområde, Hjerkinn landskapsvernområde, Torbudalen biotopvernområde, Nordre Snøfjelltjønn naturreservat og Flåman naturreservat. Botanikk Knutshø og Dovrefjell har en viktig botanisk betydning. Det var den tyske professoren Georg Christian Oeder som oppdaget Dovres planteverden, og fra omkring 1770 har norske og utenlandske botanikere valfartet hit. Etter hvert kom det også profesjonelle plantesamlere fra hele Europa, og på Kongsvold fjeldstue hadde de et eget «presserom» – ikke for journalister, men for plantesamlerne. På grunn av trafikken ble det allerede i 1905 fremmet «Foranstaltninger til at verne om sjeldne Plantearter omkring Fjeldstuerne på Dovrefjeld». En helt spesiell art er norsk malurt (Artemisia norvegica subsp. norvegica) som er beskrevet på basis av et eksemplar fra Knutshø. Arten har en underlig utbredelse. Foruten Dovre er den kjent fra Trollheimen og et par små forekomster på Vestlandet, en liten i Skottland. Teorien er at den overlevet siste istid ute på de da tørre Nordsjøområdet og så vandret inn da isen forsvant og Nordsjøen igjen ble fylt med vann. Den finnes også i Ural, og i den Vest-Amerikanske fjellkjeden fra Alaska til California (en annen underart – subsp. saxatilis) Den tyske professoren Georg Christian Oeder dro til Dovre i 1756 for å samle planter til det store planteverket «Flora Danica» . Resultatet var at første hefte av første bind av verket inneholder et femtitalls norske fjellplanter, og plansje nr. 1 er molte, en plante som ikke finnes i Danmark. Ved Kongsvoll fjellstue er det opprettet en liten fjellplantehage hvor en kan få et første inntrykk av floraen i området. Villreinen på Dovrefjell Villreinen kom til Norge da isen trakk seg tilbake for over 10 000 år siden. Opprinnelig var fjellreinen i dovrefjellområdet del av en større stamme som trakk fritt mellom kystnære sommerbeiter i vest og rike vinterbeiter lengre øst. De eldste sporene etter reinfangst i Dovrefjellområdet finner vi ved Ålbusætra i Knutshø. Her hadde fangstfolket leirplasser når de tok turen fra boplasser ved kysten og inn i landet på jakt, for nesten 9000 år siden. Økt levestandard de siste 150 åra har endra landet. Veg, jernbane, hytter og kraftutbygging legger beslag på store areal. Dette gir stadig mindre rom for villreinen. I dag er tap av areal og klimaendringer de to største truslene for villreinen. Med bygging av jernbane, kraftverk og senere bilvei over Dovrefjell, har leveområdet til reinen her blitt delt opp. I Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark finner vi de to villreinområdene Snøhetta og Knutshø. Villreinen her har, sammen med villreinen i Rondane og Sølnkletten, hatt minimal innblanding av tamrein. Det er den mest opprinnelige fjellreinen vi har i Norge, noe som også innebærer at dyra er ekstra sky. Snøhetta villreinområde er delt i en i en østlig og en vestlig bestand av Aursjømagasinet. Målet er å ha en vinterstamme på 2200 villrein i østområdet og 800 villrein i vestområdet. I Knutshø villreinområde finner vi rundt 1500 villrein. Begge områdene har mange hytter, kraftutbygging og veger som går inn i området, og menneskelig ferdsel er en utfordring. 80 % av all vill fjellrein i Europa lever i Norge. Vi har et internasjonalt ansvar for å ta vare på dem. Enkelte steder gjøres det tiltak for å bedre kårene for reinen. Stier legges om, alternative turmål tilrettelegges, hytter flyttes og natur restaureres. Disse tiltakene vil forhåpentligvis bedre forholdene for villreinen, men dette er ikke nok. Ønsker vi villrein i framtida må vi endre vårt forbruk av areal. Moskusfe Av spesiell interesse når det gjelder dyreliv er bestanden av moskusfe. Fra fossiler vet vi at det det levd moskus i Norge i en periode etter istiden. Det er noe omstridt hvorfor den forsvant, men det kan være på grunn av en kombinasjon av jakt og endret klima. I 1920-årene ble det fremmet forslag om en gjeninnføring av moskusen i norsk fauna. Etter mange viderverdigheter er det nå etablert en stamme med dyr fra Grønland som for tiden er på omkring 200 dyr. Moskusen er vanligvis lett å se på Dovre, særlig langs ruten inn til Reinheim turisthytte fra Kongsvoll fjellstue. Kulturminner Over hele området finner vi spor etter villreinfangst, blant annet bogesteller, fangstgroper og flere massefangstanlegg der bruken kulminerte i tidlig middelalder, trolig noe før Svartedauden. Som ikke-materielt kulturminne har Dovrefjell stått sentralt i norsk bevissthet, fra de tidlige mytene om hvordan landet og nordmennene oppsto, til grunnlovseden av 1814. Fra de tidligste tider har veien over Dovre vært en viktig ferdselsvei mellom Østlandet og Trøndelag, og allerede under kong Øystein 1 Magnusson (konge 1103–1123) ble det bygget et husvære ikke langt fra nåværende Hjerkinn fjellstue. Den gamle kongevegen er merket fra fjellstuen og nordover og ned til Kongsvoll fjellstue. Fjellstuene ble brent under Den store nordiske krig med Karl 12, men ble oppbygd allerede i 1720. Kongevegen strekker seg videre nordover langs Vårstigen i Drivdalen. Vårstigen er et eldre vegfar som går høyt oppe i den vestre dalsiden, like under Knutshøene. Vegfaret ble brukt når vårflommen kom og det ble vanskelig å ferdes nede ved eller på Driva. På begynnelsen av 1700-tallet ble Vårstigen utbedret til en kjørbare veg for hest og vogn, men den var ikke ufarlig, og Aasmund Olavsson Vinje (på vei til kroningen av Carl IV i Nidarosdomen) beskrev den slik: «Det var den galnaste og styggaste ålmannveg eg enno har fari på. Det er reint utruleg at folk kunne koma fram der køyrande, og at ikkje kvarannan mann vardt ihelslegen av stein og skrede eller siglde til avgrunns i snø og svoll haust og vår og vinters tider». Først i 1851–53 ble det anlagt vei langs Driva, der europaveien går i dag. Den gamle veien over Vårstigen blir i perioden 2018-2022 ryddet for skog og kratt, murer restaurert og nye informasjon og nye bruer etter original modell utplassert. Dette som et ledd i prosjektet Kongevegen over Dovrefjell (fra Dovre kirke til Oppdal kirke). Nasjonalparkinformasjon og fjellhagen på Kongsvoll Fram til 2019 var det i kroa på Kongsvold Fjeldstue en utstilling utarbeidet av NTNU med informasjon knyttet til tidligere Dovrefjell nasjonalpark. I dag er informasjon om dagens nasjonalpark integrert i Fjellportalen, den utendørs utstillingen ved Norsk Villreinsenter Nord på Hjerkinn. På Kongsvoll stasjon etablerte den kjente botanikeren Thekla Resvoll i 1924 en liten botanisk hage med fjellplanter fra området. På 1980-tallet ble denne flyttet til et område sør for fjellstua og kraftig utvidet og oppgradert. NTNU trakk seg i 2020 ut fra Kongsvoll, la ned fjellhagen og avviklet den biologiske stasjonen der. Fra sommeren 2021 sørger Trøndelagsavdelingen av Norsk Botanisk Forening sammen med en lokal venneforening i Oppdal igjen for drift av fjellhagen. Forvaltning Det ble i 2002 opprettet et eget Dovrefjellråd med representanter fra alle berørte kommuner og fylkeskommuner. Fra lokal forvaltning ble innført 1. juli 2003, hadde Dovrefjellrådet forvaltningsansvaret for nasjonalparken, mens de øvrige verneområdene ble forvaltet av kommunene, koordinert av Dovrefjellrådet. Ved iverksettelsen av ny modell med verneområdestyrer gikk forvaltningsansvaret for både nasjonalparken og øvrige verneområder over til Dovrefjell nasjonalparkstyre fra 2011, og Dovrefjellrådet ble nedlagt samme år. Nasjonalparkstyret er som øvrige verneområdestyrer kommunalt nominert, men statlig oppnevnt, og har sin fullmakt delegert fra Miljødirektoratet. Det har samme sammensetning som Dovrefjellrådet, men kan i motsetning til dette i liten grad engasjere seg i næringsutvikling knyttet til verneområdene. Les mer i Store norske leksikon Dovrefjell nasjonalpark Eksterne lenker Dovrefjell nasjonalparkstyre Om nasjonalparken hos Miljødirektoratet Litteratur Brox, Karl H.: Dovrefjell-Sunndalsfjella, 2008, isbn 978-82-7643-471-2, Finn boken Sande, Jostein, red.: Sunndalsfjella: fjell og folk, 2007, isbn 978-82-521-7019-1, Finn boken

https://snl.no/Agra_-_by_i_India

2023-01-31

Agra (by i India)

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Indias geografi

Agra er en by i India, Uttar Pradesh, ved elven Yamuna, 190 km sørøst for Delhi. Den har 1,6 millioner (2011). Den er et samferdselsknutepunkt med variert industri, blant annet produksjon av skotøy, glassvarer, smykker og tekstiler. Der finnes også et universitet.

Agra har svært mange tilreisende på grunn av de mange storslåtte byggverkene fra Agras tid som stormogulens hovedstad i 1556–1658. Langs bredden av Yamuna ligger Taj Mahal og Agra fort. Taj Mahal ble bygd av sjah sjah Jahan, som mausoleum over hans yndlingshustru. Agra fort, bygd i 1564–1572, er omgitt av murer i rød sandstein. Innenfor murene ligger den storslåtte Perlemoskeen (1646–54) og andre palasser.Like nordvest for fortet ligger moskeen Jama Mashid, bygd omkring 1575. Både Agra fort og Taj Mahal står på UNESCO Liste over verdens kultur- og naturarv. En mil nord for Agra ligger Akbars mausoleum. Agra ble grunnlagt 1501. Les mer i Store norske leksikon India Indias historie

https://snl.no/Gunnar_Andersen_-_idrettsut%C3%B8ver

2023-01-31

Gunnar Andersen (idrettsutøver)

Store norske leksikon,Sport og spill,Ballsport,Fotball,Norsk fotball

Gunnar Andersen var en norsk fotballspiller, venstre half, skihopper og idrettsleder. Andersen var den første som mottok Egebergs ærespris.

Fakta Antall A-landskamper: 46 (1911–1924), 37 som lagkaptein Antall mål: 0 Klubb: Lyn (1911–1927) Spillestil Gunnar Andersen var en teknisk god og robust spiller med en god pasningsfot og hodestyrke, men ikke så rask. Han var en sympatisk ledertype, kaptein både i klubb- og landslaget, og med evne til å inspirere andre til å yte noe ekstra. Karriere Andersen var en allsidig idrettsutøver, som hevdet seg på høyt nivå både i fotball og skihopping og ble den aller første som mottok Egebergs ærespris. Han ble også den første som passerte 25 spilte landskamper i fotball. Som skihopper satte han blant annet verdensrekord med et hopp på 47 meter i Gustadbakken i Modum i 1912.Som klubbspiller vant han ingen trofeer, selv om Lyn vant cupfinalen i 1911, i hans første år på laget. Andersen måtte stå over finalen, fordi han ble skadet i semifinalen og fikk ikke cupmesterskap etter datidens regler. Meritter på landslaget Andersen spilte på OL-landslaget i 1912 i Stockholm og i 1920 i Antwerpen, der Norge sensasjonelt slo England 3–1 i innledningsrunden. Han var også med, da Norge tok sin første landslagsseier gjennom tidene den 16. juni 1918 med seier 3–1 over Danmark på Frogner stadion og den første første borteseieren, da Sverige ble slått 5–1 i Göteborg den 14. september 1919. Personlige meritter Andersen ble som den første i historien tildelt Egebergs ærespris i 1918 for innsatsen i skihopping og fotball. Han var også den første som passerte 25 landskamper i fotball, men mottok Gullklokka først etter et vedtak i Norges Fotballforbund (NFF) i 1930. Da han ga seg på landslaget i 1924, hadde han spilt 46 kamper og ledet norgesstatistikken over antall landskamper. Med 37 kamper som kaptein er han på delt femteplass på norgesstatistikken, etter Thorbjørn Svenssen, Brede Hangeland, Henning Berg, Hallvar Thoresen og likt med Rune Bratseth. Andersen ble tildelt NFFs høyeste utmerkelse, gullmerket, for sin innsats både på banen, og utenfor, der han både under og etter karrieren var forretningsfører og styresekretær for fotballforbundet. Les mer i Store norske leksikon norsk fotball fotball Litteratur Bertelsen, Berglund, Odden: Oppslagsbok om norsk fotball, Wagner og Flust forlag, 2000 T. A. Schanke: Norsk idrettsleksikon A. Halvorsen, A. Eriksen: Norges fotballeksikon

https://snl.no/biologi

2023-01-31

biologi

Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien

Biologi er læren om den levende naturen. Biologi er en omfattende vitenskap som deles inn i mange disipliner eller grener. Blant de mest sentrale disiplinene er botanikk, zoologi og økologi.

Biologien grenser opp mot andre vitenskaper som medisin, kjemi og paleontologi.I snever betydning brukes biologi av og til for å betegne det økologiske: organismenes krav og forhold til miljøfaktorene.Ordet 'biologi' ble først brukt av Jean-Baptiste de Lamarck (1744–1829), Gottfried Reinhold Treviranus (1776–1837) og Karl Friedrich Burdach (1776–1847) uavhengig av hverandre i årene like etter 1800. Les mer i Store norske leksikon biologiens historie

https://snl.no/Berkshire_-_fylke_i_England

2023-01-31

Berkshire (fylke i England)

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands geografi

Berkshire er et fylke og grevskap i Storbritannia, Sør-England, omkring midtre Themsen, vest for London. Adminstrativt senter i fylket er Reading. Fylket hadde 861 870 innbyggere ved folketellingen i 2011 og et areal på 1262 kvadratkilometer.

Den vestlige delen av Berkshire har lave kalkrygger. Inkpen Beacon på åsen Walbury Hill er det høyeste punktet, 297 meter over havet. I øst er landskapet bygd opp av elveavleiringer og er stedvis skogkledt. De største skogene er Swinley Forest og Windsor Great Park.Jordbruket er konsentrert til den vestre del av fylket, med dyrking av korn. Den østre del er sterkt influert av nærheten til London og etter andre verdenskrig har det skjedd en omfattende utflytting både av mennesker og arbeidsplasser fra mer sentrale deler av Londonregionen. Informasjonsteknologi er en viktig næringsvei, her ligger bedrifter som Amazon, Bang & Olufsen, Deloitte, Ericsson, Fujitsu, Hewlett-Packard, Honeywell, Huawei, Intel, KPMG, Microsoft, Oracle, Siemens, Sopia Steria, Virgin, Vodafone og Xerox.Veksten har særlig vært rettet mot byer som Bracknell, Earley, Hungerford, Maidenhead, Reading, Slough, Windsor, Woodley og Wokingham.Windsor Castle og tallrike minnesmerker fra keltisk og romersk tid ligger i Berkshire. Les mer i Store norske leksikon England – lokale myndigheter Storbritannias geografi

https://snl.no/Lars_Saabye_Christensen

2023-01-31

Lars Saabye Christensen

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Norsk og samisk litteratur,Nyere norsk litteratur

Lars Saabye Christensen er en norsk forfatter. Han er av våre mest kjente og allsidige samtidsforfattere og skriver romaner, dikt og noveller innenfor flere sjangere. Han har også skrevet flere filmmanus og vært aktiv som poetmusiker. For diktsamlingen Historien om Gly (1976) mottok han Tarjei Vesaas' debutantpris. I 2006 ble han utnevnt til Kommandør av Den kongelige norske St. Olavs Orden for fortjenestefull innsats for norsk litteratur. Bøkene hans er oversatt til over 30 språk.

Bakgrunn Christensen har dansk og norsk statsborgerskap, og vokste opp i Oslo. Han har studert filologi, nordisk litteraturvitenskap og idéhistorie. Christensen har bidratt sterkt til utviklingen av det litterære miljøet i Norge, både gjennom arbeidet som forlagskonsulent og som redaktør for den årlige antologien Signaler, en utgivelse rettet mot nye litterære stemmer. Han er i dag bosatt i Oslo. Forfatterskap Christensen debuterte som lyriker, men det var som romanforfatter at han virkelig slo gjennom og ble allemannseie. Det store gjennombruddet kom med Beatles (1986), som er en av de største salgssuksessene i Norge noensinne. Det som kanskje i aller sterkest grad har preget forfatterskapet er et nært forhold til Oslo, og da særlig indre Oslo vest, som spiller en svært sentral rolle i forfatterskapet. Hovedpersonene hans karakteriseres gjerne av at de ikke passer helt inn i omgivelsene, og vi følger dem ofte over flere år. Christensen utmerker seg også gjennom et karakteristisk språk, som gjerne beskrives som konkret og direkte, og en stil som er oftest er reflekterende, lett undrende og mollstemt. Den første diktsamlingen, Historien om Gly, kom ut i 1976, men på det tidspunktet hadde Christensen allerede gitt ut en rekke dikt og deltatt i utgivelsen av tidsskriftet Dikt & datt. I en rekke senere diktsamlinger har han utmerket seg som en formsikker lyriker med en sterk billedfantasi. Til disse hører Paraply (1982), Åsteder (1986), Stempler (1989), Den akustiske skyggen (1993), Falleferdig himmel (1998), Pasninger (samme år) og Pinnsvinsol (2000). I 1999 kom et utvalg dikt under tittelen Under en sort paraply, ved Nils Fredrik Dahl, og i 2013 kom Hundre og ett dikt, ved Jan Jakob Tønseth. Det er først og fremst som romanforfatter at Christensen har vunnet en plass blant sin generasjons fremste forfattere. Debutromanen Amatøren kom allerede i 1977. Her tegner forfatteren et vittig og ironisk portrett av en tafatt og klønete ung student som ler på de gale stedene og snubler i lave dørterskler. Denne typen blir en gjennomgangsfigur i forfatterskapet, og vi møter beslektede figurer i Billettene (1980), Jokeren (1981), Blodets bånd (1985) og Sneglene (1987, Rivertonprisen), der Christensen viser at han har et godt grep om spenningssjangeren. Det store gjennombruddet kom med den bredt anlagte dannelsesromanen Beatles (1984), som følger oppveksten til Kim, Seb, Gunnar og Ola på Frogner i Oslo på 1960- og 1970-tallet. De fire guttene er ungdomspionerer og representerer den første generasjonen som virkelig gjør opprør og river seg løs fra strukturene som krever at de skal ta utdannelse, få en sikker jobb, gifte seg og få barn. Romanen er en rik og levende skildring av en tid, et miljø og en hel generasjons idealer. Den ble raskt omfavnet av en stor gruppe lesere i Norge og er oversatt til flere språk. I 1998/1999 fikk den også suksess som musikal på Oslo Nye Teater, og i 2014 ble den filmatisert. I 2006 kåret Dagbladets lesere Beatles til den viktigste romanen de siste 25 årene, og i 2009 ble den utropt til etterkrigstidens beste Oslo-roman i Aftenposten. Beatles ble etter hvert utvidet til en trilogi som også består av Bly (1990, Bokhandlerprisen) og Bisettelsen (2008). Handlingen i Bisettelsen begynner i 2001, på et tidspunkt når Kim Karlsen nærmer seg femti og vennene er spredd for alle vinder. Komposisjonen skiller seg fra de to første bøkene ved at vi introduseres for en rekke fortellerstemmer, og Bisettelsen er en roman som både reflekterer over fortiden og tar oss med inn i fremtiden. Den ble svært godt mottatt og regnes som en verdig finale. Herman (1988) er en sorgmunter barneskildring om gutten Herman som mister håret og de dramatiske følgene dette får for hans forhold til omverdenen. For boken ble han tildelt Kritikerprisen, og den ble senere filmatisert av regissør Erik Gustavson, med en ung Anders Danielsen Lie i hovedrollen. Boken kjennetegnes av fin menneskeforståelse, ikke minst av unge mennesker i outsider-posisjoner, en egen evne til å kombinere humor med eksistensielt alvor og en usvikelig sans for detaljriktig tids- og miljøbeskrivelse. Det samme kan sies om ungdomsromanen Gutten som ville være en av gutta (1992). Boken ble filmatisert med tittelen Ti kniver i hjertet, og var debutfilmen til regissør Marius Holst. Den regnes som en av klassikerne i nyere norsk film. I den ytterst velskrevne slekts- og oppvekstromanen Halvbroren (2001), strekker handlingen seg over mer enn et halvt århundre og gir oss et rikt bilde av enkeltpersoner, generasjoner og en hel nasjon. Samtidig som boken har et geografisk spenn som går fra Berlin til Nord-Norge er også denne i aller størst grad lagt til Oslo i etterkrigstiden og handler om Barnum Nilsen, halvbroren Fred og deres familie. For Halvbroren ble Saabye Christensen tildelt både Brageprisen, Bokhandlerprisen og Nordisk Råds litteraturpris. Romanen førte også til et internasjonalt gjennombrudd for Christensen, og er oversatt til en rekke språk. Den ble dramatisert som TV-serie og vist på NRK i 2013. Like begeistret var kritikerne og leserne for romanen Maskeblomstfamilien (2003), som er mørkere i tonen. Her følger vi enebarnet Adrian fra 12 års alder når han opplever at faren tar livet av seg. Boken ble filmatisert i 2010. Den neste romanen, Modellen (2005), handler blant annet om en kunstners selvopptatthet og følgene av den. I den selvbiografiske romanen Saabyes cirkus (2006), som utkom 30 år etter debuten, leker forfatteren med sjangertradisjoner og inkorporerer alt fra essays til eventyr, komedie til tragedie i en tekst som har et tydelig metaperspektiv. Visning fra2009 har en jeg-forteller som skriver filmmanuskripter, og det gjør at også denne romanen i stor grad kan kommentere seg selv underveis. Fortelleteknisk kan Visning betraktes som både en videreføring av den dristige fortellemåten i Saabyes cirkus og Bisettelsen. Romanen Bernhard Hvals forsnakkelser (2010) foregår på begynnelsen av 1900-tallet, og handlingen dreier seg om vennskapet mellom to merkelige og ekstreme menn, kappgangeren Notto Fipp og legen Bernhard Hval. I 2012 kom Sluk, en selvbiografisk roman som også fikk svært god mottakelse, etterfulgt av Magnet (2015). Magnet tar utgangspunkt i studentmiljøet på Blindern på 1970-tallet og følger hovedpersonene Jokum Jokumsen og Synnøve Sager på deres ferd ut i verden til København og San Francisco. Sentrale tema i boken er tidens gang og skrivekunst. Førstnevnte manifesteres gjerne av klokker, kronologi og tidsbilder, mens sistnevnte iscenesettes særlig gjennom jeg-fortelleren som er forfatter og som nok en gang reflekterer over sitt eget virke. Christensen gjør også bruk av en hel rekke andre fortellerteknikker, som dagboknotater, sangtekster og tegninger, samt sitater fra faktiske og fiktive kilder. Stilen er gjenkjennelig underfundig, snodig og vittig og er ispedd stadige metareferanser. Magnet ble en stor salgssuksess og for denne ble Christensen nok en gang tildelt Brageprisen. Byens spor er en serie på fire bøker utgitt 2017–2021, som består av Byens spor. Ewald og Maj (2017), Byens spor. Maj (2018), Byens spor. Skyggeboken (2019) og Byens spor. Jesper og Trude (2021). Handlingen er lagt til bydelen Fagerborg i Oslo og strekker seg i tid fra årene etter andre verdenskrig og frem mot 1980-tallet. Vi følger byen og menneskene gjennom flere generasjoner og får ta del i de store endringene som finner sted i denne perioden, både på et personlig og et kollektivt plan. Fra første bind er det særlig de kvinnelige karakterene som er i utvikling, fra vi møter dem i et etterkrigssamfunn som var sterkt skeptisk til hvorvidt en kvinne kunne utvide sitt handlingsrom utover hjemmet. Nok en gang er det i denne serien Oslos gater, steder, strøk og årstider som rammer inn og preger menneskenes liv. Serien Byens spor ble både en kritikerfavoritt og en publikumsyndling, og er blitt omtalt som et høydepunkt i Christensens enestående litterære verden. Romanen En tilfeldig nordmann kom ut i 2021. I 2022 kom Pikkoloens bagasje, som består av kortromanene "Villvin", "Polaroid" og "Brukt". Samme år ga også Christensen ut romanen Arnardos dør, og bidro med en tekst til antologien Hjemmekontoret. Som novellist utmerker Christensen seg med en fortettet form og presise situasjonsbilder, først i Ingens (1992), senere i Den misunnelige frisøren (1997), Noen som elsker hverandre (1999) og Oscar Wildes heis (2004). Christensen har skrevet en rekke filmmanus. Blant tidlige tekster kan man nevne Brennende blomster (1985) og Hører du ikke hva jeg sier! (1995). Christensen skrev også manus til NRKs store fjernsynsserie Landstrykere, basert på Knut Hamsuns August-trilogi, og filmen Telegrafisten, basert på Hamsuns Svermere. Han har også skrevet filmmanus til flere av sine egne romaner, blant annet Herman, Gutten som ville være en av gutta og Maskeblomstfamilien. Den danske filmen Grisen, basert på Christensens novelle med samme tittel, ble nominert til Oscar for beste kortfilm. I 2022 skrev Christensen sammen med Per-Olav Sørensen manuset til Netflix-serien Julestorm. I Mitt danske album (2010), som er en vemodig og varm samling prosatekster, dikt og fotografier, går forfatteren på oppdagelsesferd i seg selv, sin slekt og i byen. Geografisk beveger samlingen seg fra København til Sverige og Oslo, og viser hvordan bilder kan generere minner og erindring. Musikk Lars Saabye Christensen har skrevet tekster for og vært med i ulike band, og deltatt på en lang rekke albumutgivelser. Siden 1993 har han vært en del av Norsk Utflukt, med musikere som Kåre Virud, Bugge Wesseltoft og Espen Fjelle. Norsk Utflukt har gitt ut fem album, hvorav Heder og Verdighet (2012) mottok Spellemannspris i kategorien blues. I 2018 ga Christensen ut albumet Between Hotels and Time, sammen med Anneli Drecker og Kjetil Bjørnstad, og trioen har også gitt ut andre album sammen. Christensen er også en del av lyrikk- og musikkprosjektet Buicken, som består av blant andre Tom Stalsberg, Knut Reiersrud og Mathias Eick. Utmerkelser I tillegg til de overnevnte har Christensen mottatt en lang rekke andre priser. I 1999 fikk han Aamot-statuetten, som er norsk films høyeste utmerkelse, for sine filmmanuskripter. I oktober 2006 utnevnte H.M. Kongen Lars Saabye Christensen til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. I 2008 ble han utnevnt til ridder av den prestisjefylte franske ordenen «Ordre des Arts et des Lettres». I 2018 ble han tildelt Oslo bys høyeste utmerkelse, St. Hallvard-medaljen, for sin "verdifulle innsats for hovedstaden". Senere samme år mottok han Amandakomiteens ærespris, og i 2019 ble han tildelt Anders Jahres Kulturpris. Bibliografi Arnardos dør (Roman, Cappelen Damm, 2022) Pikkoloens bagasje. Tre fortellinger (Roman, Cappelen Damm, 2022) Hjemmekontoret (medf.) (Antologi, Cappelen Damm, 2022) En tilfeldig nordmann. Den hele og fulle sannheten om Gordon Mo (Roman, Cappelen Damm, 2021) Byens spor. Jesper og Trude (Roman, Cappelen Damm, 2021) Mellommannen (Roman, Cappelen Damm, 2021) Min kinesiske farmor (Roman, Cappelen Damm, 2020) Byens bokstaver (Lyrikk, Cappelen Damm, 2020) Byens spor. Skyggeboken (Roman, Cappelen Damm, 2019) En blues for Jimmy Nicol (Lyrikk, Cappelen Damm, 2018) Byens spor. Maj (Roman, Cappelen Damm, 2018) Nico Widerberg (Sakprosa, Press, 2018) De nye reglene (Lyrikk, Cappelen Damm, 2017) Byens spor. Ewald og Maj (Roman, Cappelen Damm, 2017) Kargo (Lyrikk, Cappelen Damm, 2016) The QSPA 5. The Queen Sonja Print Award (Press, 2016) Sanne gleder (Cappelen Damm, 2016) Magnet (Roman, Cappelen Damm, 2015) Stempler (Lyrikk, Cappelen Damm, 2014) Chet spiller ikke her (Dramatikk, Cappelen Damm, 2013) Stedsans (Noveller, Cappelen Damm, 2013) Buster (Barnebok, Cappelen Damm, 2013) Hundre og ett dikt. Utvalg ved Jan Jakob Tønseth (Lyrikk, Cappelen Damm, 2013) Min Buick er lastet med (medf.) (Lyrikk, Aschehoug, 2012) Etter karnevalet (Lyrikk, Cappelen Damm, 2014) Sluk (Roman, Cappelen Damm, 2012) Long Distance Call (Redd Barna) (Lyrikk, Aschehoug, 2011) Mitt danske album (Lyrikk, Cappelen Damm, 2010) Etter mesterskapet (Lyrikk, Flamme, 2010) Bernhard Hvals forsnakkelser (Roman, Cappelen Damm, 2010) Men Buicken står her fremdeles: reviderte servietter, dikt, amerikanske huskelapper, skrøner og fotografier (medf.) (Lyrikk, Aschehoug, 2010) Visning (Roman, Cappelen Damm, 2009) Bisettelsen (Roman, Cappelen Damm, 2008) Den arktiske drømmen (Billedbok, Cappelen Damm, 2007) Ordiord (Billedbok, Cappelen Damm, 2007) Saabyes cirkus (Roman, Cappelen, 2006) Modellen (Roman, Cappelen, 2005) Oscar Wildes heis (Noveller, Cappelen, 2004) Maskeblomstfamilien (Roman, Cappelen, 2003) Sanger og steiner (Lyrikk, Cappelen, 2003) SATS (Noveller, Dinamo Forlag, 2003) Halvbroren (Roman, Cappelen, 2001) Mann for sin katt (Barnebok, Cappelen, 2000) Pinnsvinsol (Lyrikk, Cappelen, 2000) Noen som elsker hverandre (Noveller, Cappelen, 1999) Pasninger (Lyrikk, Cappelen, 1998) Falleferdig himmel (Lyrikk, Cappelen, 1998) Kongen som ville ha mer enn en krone (medf.) (Barnebok, Cappelen, 1999) Under en sort paraply. Utvalg ved Niels F. Dahl. (Lyrikk, Cappelen, 1999) Den misunnelige frisøren (Noveller, Cappelen, 1997) Den andre siden av blått. Et bildedikt fra Lofoten og Vesterrålen (medf.) (Lyrikk, Cappelen, 1996) Jubel (Roman, Cappelen, 1995) Mekka (Dramatikk, 1994) Den akustiske skyggen (Lyrikk, Cappelen, 1993) Denne forunderlige by. Forfattere skriver om Oslo (medf.) (Antologi, Cappelen, 1993) Gutten som ville være en av gutta (Roman, Cappelen, 1992) Ingens (Noveller, Cappelen, 1992) Hvor er det blitt av alle gutta? Dikt i utvalg 1973-90 (Lyrikk, Cappelen, 1991) Bly (Roman, Cappelen, 1990) Stempler (Lyrikk, Cappelen, 1989) Vesterålen (Lyrikk, Grøndahl, 1989) Herman (Roman, Cappelen, 1988) Sneglene (Roman, Cappelen, 1987) Åsteder (Lyrikk, Cappelen, 1986) Colombus’ ankomst (Dramatikk, Cappelen, 1986) Blodets bånd (Roman, Cappelen, 1985) Beatles (Roman, Cappelen, 1984) Paraply (Lyrikk, Cappelen, 1982) Jokeren (Roman, Cappelen, 1981) Billettene (Roman, Cappelen, 1980) Jaktmarker (Lyrikk, Cappelen, 1979) Kamelen i mitt hjerte (Lyrikk, Cappelen, 1978) Amatøren (Roman, Cappelen, 1977) Ordbok (Lyrikk, Alternativ bokklubb, 1977) Historien om Gly (Lyrikk, Cappelen, 1976) Les mer i Store norske leksikon Lars Saabye Christensen i Norsk biografisk leksikon Norges litteraturhistorie Eksterne lenker Cappelen Damms forfatterside om Lars Saabye Christensen Litteratur Knudsen, Gabriel Flørenæs: «Individualitetens problem: tilfellet Herman – ei utviklingshistorie belyst» i NLÅ 1993, 108-23 Kverndokken, Kåre: Lars Saabye Christensen : et forfatterskap, 2001 (Gyldendals temabibliotek), isbn 82-05-27415-0, Finn boken Lars Saabye Christensen : et forfatterhefte, utgitt av Biblioteksentralen, 1997, Finn boken Lorentzen, Lajla E.: «Resirkulert havfrue: intertekstualiteten i Lars Saabye Christensens roman Jubel» i NLÅ 1997, 119-34 Mørk, Kjersti Lersbryggen: «Otto i annen potens: Saabye Christensen fra bok til film» i Årboka Litteratur for barn og unge 2003, 94-105 (Om «Gutten som ville være en av gutta» og filmen «Ti kniver i hjertet») Næss, Atle: «Amatøren som bankrøver: noen bemerkninger om Lars Saabye Christensens prosa» i NLÅ 1982, 122-29 Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie, b. 8: Vår egen tid, 1998, isbn 82-02-15478-2, Finn boken Vatne, Vidar: Om Beatles av Lars Saabye Christensen, 1998

https://snl.no/amasonmaur

2023-01-31

amasonmaur

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Leddyr,Insekter,Vepser,Stilkvepser,Broddvepser,Vespoidea,Maur,Bitemaur,Formicini,Amasonemaur

Amasonemaur er en art av årevinger i underfamilien Formicinae. De er utbredt over store deler av Europa nord til Sør-Sverige. I Norge er den kun funnet på Skåtøy i Vestfold og Telemark.

Arten er angitt som sterkt truet (EN) i Artsdatabankens rødliste . Beskrivelse Arbeiderne er mellom 7–9 millimeter lange. De har rødbrun til brun kropp med lange gylne hår. Dronningene i Norge har vinger og bred mellomkropp. Hannen er 6–7 millimeter lang og svart. Amasonemaur har spisse, lange kjever som er formet som en sigd (mandibler). Mandiblene egner seg kun som våpen, og på grunn av dette klarer ikke amasonemaur å hente mat eller å stelle larvene sine. Levevis Siden amasonemaur ikke klarer å hente mat, eller stelle larvene sine er de avhengige av å holde slaver. Slavejakten foregår på varme sommerdager. I små tropper angripes sauemaureller rød sauemaur som drepes ved hodebitt, mens puppene røves. Tuene plasseres under flate steiner på solfylte steder og består av omtrent 2000 amasonemaur omgitt av rundt 10 000 slavemaur. Nye tuer grunnlegges ved at en amasonemaur-dronning invaderer en tue av sauemaur og dreper dronningen, alle arbeiderne i tuen blir da slaver. Les mer i Store norske leksikon parasittisme maur sauemaur myrmekofiler insekter årevinger Eksterne lenker Artsdatabanken: Amasonemaur

https://snl.no/Det_Danske_Luftfartsselskab

2023-01-31

Det Danske Luftfartsselskab

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Luftfart,Flyindustri,Flyselskaper

Det Danske Luftfartsselskab er et tidligere dansk flyselskap. Det var en av de første flyselskap som ble dannet i Europa.

Historie Det danske Luftfartsselskab (DDL) ble dannet i 1918, og startet trafikk i 1919. Selskapets første flygning med passasjerer var 20. august 1920.Etter opprettelsen av SAS i 1946 ble DDL flyselskapets danske eierselskap (eide 2/7). I 1996 fikk selskapet navnet SAS Danmark, og i 2001 ble det, i likhet med det norske og svenske eierselskapet, fusjonert med SAS. Les mer i Store norske leksikon Det Norske Luftfartselskap SAS

https://snl.no/De_forente_arabiske_emirater

2023-01-31

De forente arabiske emirater

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,De forente arabiske emiraters geografi

De forente arabiske emirater (FAE) er en føderasjon i Midtøsten. Den grenser til Qatar i nordvest, til Saudi-Arabia i vest og sør og til Oman (som også har en enklave innenfor FAE) i øst og nordøst. FAE har kyst mot Persiabukta og Omanbukta. Føderasjonen ble til i 1971 etter at Storbritannia trakk tilbake sine forpliktelser om militær beskyttelse av sjeikdømmene.

FAE består av sju sjeikdømmer, kalt emirater, som styres av emirer med utstrakt makt, forankret i tradisjonelle familie- og klanstrukturer i de respektive emiratene. De sju som inngår i føderasjonen er Abu Dhabi, Ajman, Dubai, Fujairah, Ras al-Khaimah, Sharjah og Umm al-Qaiwain.FAE domineres av det største og rikeste emiratet, Abu Dhabi, som har statssjefen, og som med sine oljeinntekter har bidratt til økonomisk utvikling på statsnivå så vel som i de sjeikdømmene som ikke selv har petroleumsforekomster eller andre inntektskilder av betydning. Fra å være fattige områder der perlefiske tidligere var vesentligste næringsgrunnlag, ble enkelte av emiratene på et halvt århundre – takket være utvinning av olje – blant de land i verden med høyest gjennomsnittlig inntekt per innbygger.De forente arabiske emiraters nasjonalsang er Ishy Biladi (Lenge leve mitt fedreland). Geografi og miljø FAE er en ørkenstat med en 640 kilometer lang kystlinje med sandøyer og korallrev, og et havområde som tidligere var viktig for perlefiske. Innlandet består av ørken; på Musandamhalvøya finnes Hajarfjellene på grensen til Oman. Klimaet er varmt og tørt – med sommertemperaturer på over 50 °C, med høy luftfuktighet ved kysten.De naturgitte forutsetningene gjør artsmangfoldet i floraen lite, med vesentlig lave busker i innlandet og noen trær, særlig daddelpalmer, i oasene; ved kysten er det plantet mangroveskoger. Blant pattedyrene finnes særlig gnagere og krypdyr, samt blant annet gaseller, rev, sandkatt, og ørkengaupe. Nær 450 fuglearter finnes i landet, hvorav ti er truet. I havet finnes flere fiskeslag, inklusive makrell, havabbor og tunfisk, så vel som hai og hval. Les mer om De forente arabiske emiraters geografi. Se oversikt over De forente arabiske emirater. Folk og samfunn FAE har et samlet folketall på cirka 9,9 millioner (2020), men under én million er innfødte emiratarabere. Flertallet består av utenlandske borgere, hvorav mange er gjestearbeidere fra andre arabiske land og Sør-Asia.Totalt er Abu Dhabi og Dubai omtrent jevnstore (med henholdsvis rundt 3,0 og 3,2 millioner innbyggere), mens Abu Dhabi er størst når bare emiratarabere telles (vel 535 000). Umm al-Qaiwain er det minste av sjeikdømmene med rundt 80 000 innbyggere. Folketilveksten har i nyere tid vært særlig stor i Dubai. Arbeidsinnvandringen har medført stor kjønnsmessig skjevhet: om lag 75 prosent av innbyggerne er menn.FAE har gjennomgått en rask modernisering fra midten av 20. århundre, med sterk urbanisering. Rundt 85 prosent av befolkningen bor i byer, hvorav de største er Dubai, Abu Dhabi og Sharjah. Sysselsettingsmuligheter her, og i de rikeste emiratene for øvrig, har ført til omfattende intern arbeidsinnvandring. Det er betydelige økonomiske og sosiale forskjeller mellom emiratene, med mindre velstand i de små, nordlige sjeikdømmene enn i de største. Det er bygd ut et velferdssystem i hele landet. Klan- og stammetilhørighet er fortsatt viktig i samfunnslivet. Islam er statsreligion; cirka 85 prosent av emirataraberne er sunni, resten sjia. Les mer om De forente arabiske emiraters befolkning. Stat og politikk FAE er en føderasjon av sju sjeikdømmer (emirater), som har utstrakt selvstyre innenfor den felles statsdannelsen. Emirat Hovedstad Areal km² Innb (2007) Abu Dhabi Abu Dhabi 67 350 1 427 000 Ajman Ajman 250 212 000 Dubai Dubai 3 900 1 366 000 Fujairah Fujairah 1 150 130 000 Ras al-Khaimah Ras al-Khaimah 1 700 214 000 Sharjah Sharjah 2 600 821 000 Umm al-Qaiwain Umm al-Qaiwain 750 50 000 Emiratene har alle en monarkisk styreform, hvor emiren utpekes fra den ledende familien, og der posisjonen oftest går i arv. Føderasjonens statsoverhode utpekes av det øverste styrende organ, Federal Supreme Council (FSC), hvor de sju emirene møter. I kraft av sin dominerende størrelse og økonomi har Abu Dhabis hersker, helt fra selvstendigheten, også vært FAEs statssjef; Dubais emir er statsminister.FAE har en nasjonalforsamling (Federal National Council, FNC) på 40 medlemmer, men ikke et demokratisk styresett. Partier er forbudt, og bare en del av innbyggerne har stemmerett. FNC er rådgivende, og har begrenset innflytelse. Emiratene har ikke lik representasjon og innflytelse i de føderale organene, og Abu Dhabi og Dubai har vetorett i FSC. Det enkelte emirat har utstrakt selvstyre gjennom egne styringssystem, mens særlig utenriksforhold, inklusive sikkerhet, og økonomisk politikk blir styrt på føderalt nivå.FAE er medlem av blant annet FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, samt Den arabiske liga, Golfrådet og OPEC. Les mer om De forente arabiske emiraters politiske system og De forente arabiske emiraters forsvar. Historie FAE ble til i 1971 da seks av sjeikdømmene valgte å etablere en selvstendig stat ved å inngå i en føderasjon. Etter at Storbritannia i 1968 kunngjorde at beskyttelsen av emiratene ved Persiabukta, de såkalte Trucial States, ville opphøre, deltok også Bahrain og Qatar i planleggingen av en ny føderasjon, men disse valgte å stå utenfor. Ras al-Khaimah sluttet seg til i 1972.Emiratene ligger i et område med strategisk betydning for handel, og området ble tidligere kalt Piratkysten. Storbritannias ønske om å beskytte sin handel med India førte til at sjeikene ved Persiabukta i 1820 ble påtvunget avtaler om ikke å angripe britiske skip – mot militær beskyttelse. Avtalen ble utvidet i 1853. Før dette var området under innflytelse av Det osmanske riket, som nedkjempet portugisiske krigsskip.Som selvstendig stat har FAE hatt en utstrakt økonomisk og sosial utvikling, tuftet på inntektene fra eksport av olje og gass, etter hvert i noen grad som senter for finans, handel og turisme. Beliggende i et geopolitisk område med flere konflikter har FAE bygd opp et moderne forsvar, og har med disse – særlig innen rammen av flernasjonale militære operasjoner – deltatt i flere regionale konflikter, blant annet krigen i Libya og krigen i Syria. Størst betydning har deltakelsen i krigen i Jemen hatt. Den er en del av FAEs regionale ambisjoner som handelsnasjon, med ønske om kontroll over Adenbukta og innseilingen til Rødehavet. Som ledd i denne strategien har FAE etablert tilstedeværelse i flere havner også på Afrikas horn. I 2017 aksjonerte FAE, sammen med Saudi-Arabia og andre golfstater, mot sin tidligere allierte Qatar, ved å forsøke å isolere landet. Les mer om De forente arabiske emiraters historie. Økonomi og næringsliv FAE la grunnlaget for moderniseringen av landet før selvstendigheten, etter at utvinningen av olje startet i 1962. Ikke alle emirater har drivverdige forekomster av olje og gass, og landet har ikke andre naturressurser av betydning. Men særlig gjennom overføringer fra Abu Dhabi har inntekter fra petroleumseksport bidratt til økonomisk utvikling i hele føderasjonen. Abu Dhabi og Dubai er de fremste drivkreftene i landets utvikling.FAE fører en overordnet økonomisk politikk med sikte på å sikre utbygging av infrastruktur og bidra til velferdsutvikling for hele føderasjonen, men det enkelte emirat har kontroll over sine egne inntekter – og ansvar for egen utvikling. Mens Abu Dhabi har satset mye på industrireising knyttet til olje og gass har Dubai investert i å bli et internasjonalt finans- og handelssenter. Det siste er i tråd med områdets historiske posisjon som sentrum for regional og internasjonal handel; tidligere særlig av perler. Les mer om Økonomi og næringsliv i De forente arabiske emirater og Mynt, mål og vekt i De forente arabiske emirater. Kunnskap og kultur FAE hadde ved selvstendigheten underskudd på administratorer så vel som faglært personell. Denne situasjonen har vedvart, og er løst ved import av både ekspertise og annen arbeidskraft. Samtidig er det investert mye i et moderne utdanningssystem, som er obligatorisk og gratis for barn i alderen 6–12 år. Det er etablert flere universiteter og høyskoler, inklusive avdelinger fra utenlandske slike.FAE har utviklet et kulturliv som reflekterer både tradisjonene fra stammesamfunnet og beduinlivet, og moderniseringen og globaliseringen som preger dagens urbane og multikulturelle samfunnsliv. Islams innflytelse er stor, påvirkningen fra både vestlige og østlige kulturer er betydelig. Abu Dhabi har investert i å bli et internasjonalt kunstsenter, med et Guggenheim-museum under oppføring, og Dubai har utviklet en medieindustri – uten at landet har full ytrings- og pressefrihet. Les mer om Skole og utdanning i De forente arabiske emirater og Massemedier i De forente arabiske emirater. FAE og Norge FAE og Norge opprettet diplomatiske forbindelser i 1994, med ambassade i Abu Dhabi; FAEs har hatt ambassade i Oslo siden 2014. De økonomiske forbindelsene er sammensatt, og et stort antall norske selskap er etablert i emiratene, blant dem Aker Solutions, DNV GL, Equinor, Hydro, Jotun, Marlink, Nammo, Norconsult, Odfjell, Seadrill og Wilh. Wilhelmsen. Det er norsk sjømannskirke i Dubai.Da Norge deltok Golfkrigen i 1990–1991 hadde kystvaktfartøyet KV Andenes,base i Jebel Ali i Dubai. Norsk ekspertise har vært engasjert i modernisering av FAEs militærstruktur. Norsk eksport av våpenmateriell til FAE ble stanset høsten 2017 på grunn av landets deltakelse i krigen i Jemen. Stortinget åpnet høsten 2018 for fortsatt salg av forsvarsmateriell til FAE. Les mer i Store norske leksikon Abu Dhabi Ajman Dubai Fujairah Ras al-Khaimah Sharjah Umm al-Qaiwain Eksterne lenker Utenriksdepartementets reiseinformasjon om De forente arabiske emirater BBCs landside om De forente arabiske emirater CIA World Factbook om De forente arabiske emirater

https://snl.no/antropologi

2023-01-31

antropologi

Store norske leksikon,Samfunn,Samfunnsfag,Antropologi,Fagretninger i antropologi

Antropologi, betyr læren om, eller studiet av, mennesket. Før det fantes noen antropologisk vitenskap i moderne forstand ble ordet brukt av filosofer som betegnelse for de sidene ved deres tenkning som vedrørte mennesket og menneskelige forhold. Først på 1800-tallet tok antropologien gradvis form som et eget akademisk fagområde. Dette fagområdet er svært vidtspennende og omfatter en rekke disipliner som studerer mennesket som art og sosialt vesen i et allment og komparativt perspektiv. Siden begynnelsen har det imidlertid gått et hovedskille mellom antropologi forstått som studiet av mennesket som et biologisk vesen (biologisk eller fysisk antropologi) og antropologi forstått som et sammenliknende studium av menneskelige samfunn og kulturer (sosial- og kulturantropologi).

I Norge brukes betegnelsen antropologi ofte som ensbetydende med sosialantropologi. Grunnen til det er at bare sosialantropologi har betegnet et eget universitetsfag her. I den engelsktalende verden har betegnelsen anthropology i regelen omfattet hele fagområdet. I Europa for øvrig ble betegnelsen tidligere oftest anvendt på det feltet som ellers kalles biologisk eller fysisk antropologi, mens etnografi eller etnologi lenge ble brukt om de fagene som nå kalles sosial- eller kulturantropologi. Antropologien som enhetlig fagtradisjon De første antropologer var polyhistorer og arbeidet systematisk på alle fronter. Kjente navn er biologen T. H. Huxley, som først kalte antropologi the Science of Man, og Franz Boas (opprinnelig fysiker og geograf), som bedrev forskning innen de fleste grener av hele fagområdet (anatomi, materiell kultur, språk, myter, kunst, osv.). Ulike nasjonale fagtradisjoner kombinert med tiltagende tematisk og regional spesialisering kan imidlertid gjøre det problematisk å behandle antropologien som én vitenskap. Likevel har fagområdet antropologi bevart en viss enhet innad vis-à-vis andre kunnskapsfelter som også er rettet mot studiet av mennesket (som legevitenskap, psykologi, sosiologi og andre samfunnsvitenskaper). I kontekst av samfunnsvitenskapene ble antropologien (sosial- og kulturantropologi) tidligere ansett som en spesialisering omkring studier av ikke-vestlige samfunn og kulterer. For øvrig har faget atskilt seg fra de andre samfunnsvitenskapene ved sin vektlegging av kvalitativ metode: relativt langvarige feltarbeider basert i former for innsosialisering («deltakende observasjon») i samfunnene som studeres. Idealet om metodisk kulturrelativisme – evne til å forstå den studerte kulturen ut fra dens forutsetninger – knytter seg til denne metoden, men forstås også som betydningsfullt i grener av faget der andre metoder er viktigere. På denne bakgrunn anerkjenner utøverne av de forskjellige disipliner innenfor antropologien fortsatt et slags idéfellesskap som blant annet gir seg utslag i felles foreninger, fagkonferanser og tidsskrifter. Ulike nasjonale fagtradisjoner og fagbetegnelser Ved amerikanske universiteter (USA) regnes antropologifaget som regel å omfatte fire hovedfelter: biologisk (eller fysisk) antropologi, kulturantropologi, lingvistikk (språkvitenskap) og arkeologi. Det er vanlig at studenter tar grunnkurs i alle fire disipliner før de tar fatt på sitt spesialstudium. Hvert av hovedfeltene rommer mange tematiske spesialiseringer eller underdisipliner, og noen av disse vil overlappe med flere av dem. Paleoantropologi (studiet av forhistoriske mennesker og deres kulturer) kan for eksempel forstås som overlappende med alle de fire hovedfeltene. Rettsmedisinsk antropologi (forensic anthropology: identifisering av personer på basis av skjelettdeler og annet biologisk materiale) utgjør på den annen side en spesialisering innen biologisk/fysisk antropologi. Kulturantropologien er et særlig vidtfavnende felt, med en mange spesialiseringer (for eksempel i humanøkologi, økonomisk antropologi, kognitiv antropologi, feministisk antropologi, etnohistorie og andre). Det finnes også mange tverrfaglige underdisipliner (for eksempel psykologisk antropologi, medisinsk antropologi, visuell antropologi, musikkantropologi og andre). Ved europeiske universiteter har de fire hovedfeltene i amerikansk antropologi oftest status som helt separate fag. Lingvistikk og arkeologi forstås ikke nødvendigvis som antropologiske disipliner, og det brukes til dels andre betegnelser for fag som tilsvarer eller overlapper med amerikansk kulturantropologi. I Storbritannia har sosialantropologien dekket mange av de samme temaer og spesialiseringer. I det øvrige Europa har særlig denne fagbetegnelsen vunnet stadig større innpass på bekostning av eldre fagbetegnelser som etnografi og etnologi. Antropologisk forskning og undervisning, fortrinnsvis representert ved kulturantropologiske temaer og underdisipliner, foregår ved norske universiteter under navnet sosialantropologi. I Norge var dette faget tidligere kjent som etnografi. Etnologi (folkelivsgransking) har i Norge betegnet et separat fag særlig knyttet til studiet av nordiske kulturtradisjoner. I Norge har forskning innen biologisk/fysisk antropologi vært knyttet til legevitenskapen (særlig Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo). Historikk Herodot og andre forfattere som i oldtida beskrev ulike folk og skikker, trekkes hyppig fram som en slags faglige stamfedre. Bernardino de Sahagún (Mexico) og andre representanter for misjonerende katolske ordener nevnes også av og til som eksempler på sådanne. Antropologi som et eget felt for tenkning omkring variasjoners forhold til det fellesmenneskelige har sitt utspring i opplysningstida, hos filosofer som Jean-Jacques Rousseau og David Hume. Som vitenskap basert på mer systematiske undersøkelser av menneskelig variasjon – biologisk, kulturelt og sosialt – har antropologien sin opprinnelse på 1800-tallet. Gjennom forsøk på å beskrive og forklare mangfoldet av fysiske typer, skikker, trosforestillinger, språk og former for sosial organisasjon som lå utenfor den tidens vestlige kunnskap, framstod antropologien på 1800-tallet som en generaliserende vitenskap forankret i en naturhistorisk tradisjon. Den grunnleggende antakelse var at enhver menneskegruppe, ethvert folk, i sin fysiske utrustning og i sine skikker måtte sees på som en variasjon innenfor et fellesmenneskelig tema, og følgelig analyseres ved hjelp av et perspektiv og et begrepsapparat som var egnet til å fange opp dette mangfoldet. Svært viktige for antropologiens framvekst som vitenskap var Edward Burnett Tylors (Storbritannia) forankring av det antatt fellesmenneskelige i kulturbegrepet (1871) og Lewis Henry Morgans (USA) oppdagelse av at mennesker i ulike kulturer klassifiserer sine slektninger på ulike måter (1870). Denne oppdagelsen la grunnlaget for det antropologiske studiet av slektskap som senere har vært et av fagets mest sentrale temaer. Tylor, Morgan og andre som på denne tida begynte å kalle seg antropologer var særlig opptatt av hvordan variasjonene de begynte å avdekke lot seg innordne i hypotetiske hierarkier av "stadier". Deres evolusjonistiske tankemodell var da at alle menneskelige samfunn utvikler seg fra sin enkleste (eller mest "primitive") form gjennom de samme stadiene i retning av den antatt høyeste form for sivilisasjon – en form mange antok tilsvarte samtidas europeiske sivilisasjon. Selv om Charles Darwins teori om artenes opprinnelse (1859) ikke egentlig henger sammen med de tidlige antropologenes evolusjonisme, virket hans generelle lære om livets utvikling og teori om menneskers avstamning (1871) til å inspirere den evolusjonistiske tankegangen. Sosiologen Herbert Spencers fortolkning av darwinismen ga dessuten opphav til den såkalte sosialdarwinismen. Ulikt de tidlige antropologenes evolusjonisme ga denne tankestrømningen næring til oppfatninger om at kulturelle og psykologiske forskjeller blant mennesker var basert i biologisk variasjon. Slik kunne den spirende samfunnsvitenskapen i denne tidlige fasen synes å støtte opp om allerede eksisterende raseteorier. Gjennom en periode var en del fysiske antropologer aktive i utviklingen av slike teorier. Selv om biologisk antropologisk forskning senere har påvist at slike teorier mangler rot i virkeligheten, har de vist seg svært seiglivede i den folkelige bevissthet. I den tyskspråklige kultursfære var de tidligste antropologene mer opptatte av ulike skikker og institusjoners geografiske utbredelse enn av deres plassering i utviklingshierarkier, en interesse som ledet til teorien om kulturkretser (Wilhelm Scmidt) såvel til teorier om migrasjoner og andre former for spredning av kulturtrekk (diffusjonisme). Ulikt samtidas raseteorier ledet interessen for kulturgeografiske forhold også til spekulasjoner omkring det fellesmenneskelige. Adolf Bastian utviklet med dette utgangspunktet en tese om at det fantes en grunnleggende mental likhet mellom alle mennesker (the psychic unity of mankind). Da hans unge assistent, Franz Boas, migrerte til USA, tok han denne innsikten med seg og gjorde den til rettesnor for den amerikanske kulturantropologien. Fra tidlig på 1900-tallet utviklet moderne antropologi seg i hovedsak vekk fra biologisk determinisme (raseteorier) og spekulativ teoribygging om menneskenes forhistorie (evolusjonisme og diffusjonisme). I USA la Franz Boas til grunn at menneskelig variasjon var kulturelt betinget og måtte studeres som sådan. I Europa utviklet den polskfødte britiske antropologen Bronislaw Malinowski teorien om at den observerbare variasjonen av kulturer og samfunnsformer må forstås på grunnlag av universelle basisbehov (funksjonalisme). Malinowski får som regel hovedæren for å ha utviklet det innsosialiserende feltarbeidet som antropologisk metode. Alfred R. Radcliffe-Brown (Storbritannia) og Marcel Mauss (Frankrike) mottok viktige impulser fra Emile Durkheims sosiologi, der den organiske samfunnsmodellen står i fokus. På dette grunnlaget utviklet Radcliffe-Brown og hans kollegaer (E. E. Evans-Pritchard, Meyer Fortes m. fl.) strukturfunksjonalismen, som lenge var den viktigste «skolen» innen britisk sosialantropologi. På basis av Mauss' teorier og formelle analysemetoder hentet fra lingvistikken (Ferdinand de Saussure) utviklet Claude Lévi-Strauss strukturalismen som den viktigste «skolen» innenfor fransk antropologi. Strukturalistisk analyse søker gjerne å vise at den krysskulturelle variasjonen av mønstre i språk, myter, sosiale relasjoner osv. har sitt grunnlag i fellesmenneskelige tankestrukturer. Strukturalismen satte langvarig preg på fransk antropologi (Louis Dumont, Philippe Descola m. fl.) og fikk dessuten stor innflytelse på mange antropologer i andre land, for eksempel Edmund Leach og Mary Douglas (begge Storbritannia), Jan Petrus Benjamin de Josselin de Jong (Nederland) og etter hvert Marshall Sahlins (USA). Franz Boas og hans studenter (Alfred L. Kroeber, Robert H. Lowie Ruth Benedict, Margaret Mead m. fl.) får som regel hovedæren for å ha utviklet den amerikanske kulturantropologien. Edward Sapir som kan regnes som en av grunnleggerne av moderne lingvistisk antropologi (sammenliknende språkvitenskap) var også student av Boas. En annen av Boas' studenter, Manuel Gamio, blir ofte regnet som grunnleggeren av moderne meksikansk antropolgi. I motsetning til Boas og hans etterfølgere sto George Peter Murdock for en mer postivistisk tilnærming til sammenliknende kulturantropologi. Hans metode besto i å systematiserte enorme mengder etnografisk informasjon fra hele verden, og i den sammenheng tok han initiativet til opprettelsen av databanken Human Relations Area Files. Julian Steward og Leslie A. White definerte seg imidlertid i direkte opposisjon mot Boas-skolens mentalistiske kulturforståelse og la vekt på at kulturenes variasjon og utvikling måtte forstås i sine materielle og økologiske sammenhenger (kulturøkologi). På grunnlag av ulike samfunns grad av kompleksitet og evne til energiomsetning, gjeninnførte disse og deres studenter (Marshall Sahlins, Elman R. Service m. fl.) sosial evolusjon som et tema i antropologien (ny-evolusjonisme). I kombinasjon med nyere metoder i arkeologien (C-14 datering etc.) åpnet disse perspektivene dessuten for mer dristig teoretisering om fortidige samfunn og kulturer (ny-arkeologi eller prosessuell arkeologi: Lewis Binford og andre). Disse materialistiske skolene mottok dessuten viktige impulser fra marxistisk samfunnsteori. En mer dogmatisk marxistisk antropologi ble utviklet i Sovjetunionen på basis av Friedrich Engels' fortolkninger av Lewis Henry Morgans evolusjonsteorier. Denne fungerte etter hvert mest som et teoretisk rammeverk rundt russiske antropologers regionale etnografiske spesialiseringer. Deres materialet dannet etterhvert fundamentet for den såkalte ethnos-skolen (Yulian Bromley m. fl.). På basis av den marxistiske arven beholdt imidlertid denne skolen en viss interesse for historie og makroorientert teoribygging. I motsetning til dette kan man si at vestlig antropologi rundt midten av 1900-tallet var preget av mikroorientert partikularisme. Hvert samfunn eller hver kultur ble helst forstått og studert som et avgrenset og (ideelt sett) stabilt system. I første omgang var faget derfor lite egnet til å fange inn og analysere slike endringer i det sosiale rom som etterkrigstidas avkoloniserings og moderniseringsprosesser førte med seg. Gjennom sine studier av nettopp slike prosesser skapte imidlertid Max Gluckman og hans studenter (James Clyde Mitchell, Victor W. Turner m. fl.) en mer dynamisk variant av britisk funksjonalistisk antropologi (den såkalte «Manchester-skolen»). Raymond W. Firth lanserte en teori om sosial organisasjon som også gjorde det lettere å forstå samfunn som noe annet enn stabile systemer. Det var denne den norske antropologen Fredrik Barth tok utgangspunkt i da han på 1960-tallet utviklet en transaksjonalistisk modell til forståelse av sosial endring (prosessanalyse). Den franske sosiologen (og antropologen) Pierre Bourdieu fikk til noe liknende med sin praksisteori. Til forskjell fra Barth var imidlertidig han (som Marx) svært opptatt av maktforhold i klassesamfunn. Til forsjell fra Marx mente imidlertid Bourdieu at vi bør forstå personers sosiale nettverk og deres grad av kulturell kompetanse som former for "kapital". Selv om marxistisk antropologi i Sovjetunionens dogmatiske variant aldri vant særlig gehør i vestlige land, fortsatte Marx (til dels via nymarxismen) å øve betydelig innflytelse overfor flere retninger innenfor vestlig antropologi. Antropologer med røtter i amerikansk kulturøkologi (Eric Wolf, Sidney Mintz m. fl.), fransk strukturalisme (Maurice Godelier, Claude Meillasoux m. fl.) og britisk sosialantropologi (særlig Maurice Bloch) har på ulike vis utviklet marxistisk inspirerte modeller som setter sosiale prosesser i sammenheng med maktrelasjoner (klassemotsetninger o.l.) og former for økonomisk organisasjon (produksjonsmåter). De to hovedtradisjonene i amerikansk kulturantropologi har for øvrig forgrenet seg i en rekke ulike skoler og interessefelt. I USA kan Marvin Harris' kulturmaterialisme og Roy Rappaports systemøkologiske antropologi regnes som nok et par forgreninger av den kulturøkologiske tradisjonen. Den boasianske tradisjonen har etter hvert gitt opphav til flere skoler preget av formelle problemstillinger og stringente metodologier (kognitiv og psykologisk antropologi), men også til de mer «impresjonistisk» pregede symbolantropologiske retningene (Sherry Ortner, David Schneider, Clifford Geertz m. fl.). Victor W. Turner kan også regnes med til denne gruppa, selv om han hadde sine røtter i britisk funksjonalistisk antropologi ("Manchester-skolen"). Gjennom analyser av symbolkomplekser og deres meningsinnhold søker disse antropologene å fremstille det essensielle i den studerte kulturen. Geertz' «fortolkende antropologi» har i denne sammenhengen fått en spesiell betydning, ikke minst for vektleggingen av kontekstene for menneskelig handling og nødvendigheten av å beskrive disse så utførlig som mulig (thick description). Hans tekstmetaforer (kulturen forstått som "tekst") ble dessuten en inspirasjonskilde for den lingvistiske vendingen i antropologien som vokste frem i 1980- og 1990-årene (f. eks. James Clifford, George E. Marcus m. fl.). På basis av dens filosofiske inspirasjonskilder blir denne vendingen også ofte karakterisert som "postmodernistisk". Det var en posisjonering som virket til å relativisere antropologien vitenskapelige autoritet: I likhet med sine studieobjekter og informanter var antropologene bare å forstå som "fortolkere" av virkeligheten. Innenfor arkeologien ga liknende reservasjoner seg utslag i framveksten av såkalt post-prosessull arkeologi. Mange antropologer har også stilt seg kritiske til de postmodernistiske strømningene og heller forsvart mulighetene for vitenskapelig objektivitet innen ulike grener av faget. Og det er kanskje et paradoks at denne relativistiske strømningen gjorde seg gjeldende nettopp i ei tid da forskningsresultater innenfor biologisk antropologi, lingvistikk og arkeologi kunne synes å gi bedre fundament enn tidligere for antropologien som en enhetlig vitenskap om mennesket forankret i en positiv vitenskapstradisjon. Moderne biologisk antropologi (særlig basert på moderne forskning innen genetikk) har vist at alle grener av menneskeheten er nærmere beslektet enn tidligere antatt, og sammenstilt med data fra sammenliknende lingvistikk og arkeologi har det blitt mulig å rekonstruere menneskenes forhistorie, deres forgreninger og utvikling mer detaljert enn noen tidligere tenkte var mulig (jamfør forskningen til Joseph H. Greenberg, Luigi Luca Cavalla-Sforza, Colin Renfrew m. fl.). Aktuelle retninger og temaer På 1970- og 1980-tallene oppsto det steile fronter mellom de fleste antropologer tilhørende de etablerte sosial- og kulturantropologiske skolene og en gruppe som hadde gjort seg til talspersoner for biologen Edward O. Wilsons sosiobiologi (f. eks. Napoleon A. Chagnon, USA). Grunnen til denne konflikten var at sosiobiologien ble oppfattet til å forklare atferd, også hos mennesker, på basis av genetiske disposisjoner. Senere forskere innen både evolusjonspsykologi (for eksempel John Tooby og Leda Cosmides) og biologisk orientert evolusjonær (nydarwinistisk) antropologi nedtonet denne biologiske determinismen. Blant antropologer og andre forskere som i dag identifiserer seg med retningen human atferdsøkologi er det ikke lenger vanlig å redusere kulturen til en avhengig variabel. Ko-evolusjon har blitt kodeordet for mange forskere innen denne retningen. Det betyr at de forstår forholdet mellom kulturell og genetisk utvikling blant mennesker mer som en slags dialektisk prosess, der kulturen like ofte opptrer som den uavhengige variabelen. Da kultur (forstått som kognisert informasjon) sees som fordelt på på mange individer, vil demografiske forhold være med å bestemme hvilken innvirkning kulturelle forhold kan ha på menneskets tilpasning og utvikling (Robert Boyd, Peter J. Richerson, Joseph Henrich m. fl.). Sosial- og kulturantropologer som har latt seg inspirere av disse nye retningene omfatter blant andre Dan Sperber (Frankrike) og Maurice Bloch (Storbritannia). Ellers har mange sosial- og kulturantropologer i det 21. århundre fortsatt å interessere seg for et sett med relaterte temaer som vokste fram i løpet av de siste 30 årene av forrige århundre. Det gjelder spesielt etnisitet (Fredrik Barth, Thomas Hylland Eriksen m.fl.), nasjonalisme (Ernest Gellner, Bruce Kapferer, m. fl.), urbanantropologi (Ulf Hannerz m. fl.) og globalisering (Arjun Appadurai, Jonathan Friedman m. fl.). Felles for alle disse temaene er at de har liten nødvendig sammenheng med tradisjonelle antropologiske feltarbeider i små ikke-vestlige lokalsamfunn. Når antropologer fortsatt studerer folk på slike steder, kan det være med interesse for (og sympati med) deres samtidige politiske agens – som minoriteter eller urfolk (for eksempel Helge Kleivan, Norge og Danmark). Ellers kan antropologisk forskning på de her nevnte temaene finne sted i kulturelle hjemmekontekster og være basert på flerstedlige feltarbeider eller også mer formelle metoder. De nevnte temaene har dermed gitt opphav til en fornyet problematisering rundt antropologisk metode ("flerstedlighet") såvel som teoriutvikling rundt begreper egnet til å fange inn kompleksitetene som avdekkes, for eksempel: skala, sosiale felt (for eksempel, Reidar Grønhaug, Norge), flerkulturalitet, sammenfiltring (entanglement) osv. Den fokuserte hjemmekonteksten har også medvirket til en renessanse for antropologiens kanskje mest klassiske tema, nemlig studiet av slektskap. Her har endrete kjønnsroller og familiemønstre og ikke minst den nye bioteknologien åpnet helt nye forskningsarenaer, der funnene dessuten har inspirert nye perspektiver på temaet slektskap i sin helhet (for eksempel Marilyn Strathern og Janet Carsten, begge Storbritannia ). Disse forfatterne diskuterer slektskap eller relaterthet (Carsten foretrekker dette begrepet) i sammenheng med med hvordan personer (selvet) oppfattes i ulike kulturer, og de utvikler begge perspektiver på hvordan menneskelige oppfatninger av slektskap/relaterthet forbindes med kontrasten mellom natur og kultur. Strathern påpeker hvordan man i Vesten forestiller seg slektskap som natur, selv om man stadig mer former institusjonen (ved adopsjonspraksiser, bioteknologi osv.) etter kulturlige luner og behov. Tematisering av kontrasten mellom natur og kultur synes dessuten å være en fellesnevner for de fleste antropologer som identifiserer seg med den ontologiske vendingen i moderne sosial- og kulturantropologi. Mens de som her følger Bruno Latour (Frankrike) i hans aktør-nettverksteori argumenterer for at dette skillet egentlig er en slags illusjon, vil de som følger Eduardo Viveiros de Castro (Brasil) og hans perspektivisme vektlegge at det egentlig er umulig å trekke noen slik konklusjon. Fordi vi alltid er bundet til perspektivet i vår egen ontologi, vil vi aldri kunne vurdere sannhetsinnholdet i andre ontologier. For eksempel, mens (vestlige) antropologer ser naturen som enhetlig og kulturen som varierende, har en del søramerikanske urfolk i kraft av sin ontologi et motsatt perspektiv på dette: for dem lever alle mennesker og andre livsformer (dyr, ånder, osv.) liknende sosiale liv (kultur), men i atskilte verdener (naturer). Økologisk antropologi har ellers tatt utgangspunkt i at separate systemer (økosystemer) også virker sammen, og at problemer (for eksempel vår tids menneskeskapte miljøproblemer) oppstår når samspillet mellom slike systemer bringes i ulage. En hovedinspirator for økologisk tenkning i antropologien, Gregory Bateson (Storbritannia og USA), tenkte seg verden eller virkeligheten i sin helhet som bestående av samvirkende slike systemer på mange ulike nivåer (individers psyke, deres kultur og samfunn, samfunnets plass i et lokalt økosystem osv.). Det er altså en tankemodell som kan brukes i psykologi, antropologi og andre samfunnsfag såvel som i naturvitenskapene. Mange antropologer har naturlig nok vært mest opptatt av hvordan førindustrielle samfunn er (eller var) tilpasset sitt naturlige miljø og hvordan dette reflekteres i deres kultur og kunnskapsverdener (for eksempel Roy Ellen, Storbritannia). Tim Ingold (også Storbritannia) framhever at mye slik tradisjonell kunnskap er uartikulert, lagret som den er i kroppslige erfaringer og forståelser. Menneskers umiddelbare relasjon med naturen er som et sammenhengende landskap av taus kunnskap. Det er det av dette som de kodifiseres språklig (og dermed "avgrenser") som danner grunnlaget for deres konstruksjoner av alle typer "grenser" (mellom eiendommer, etniske grupper, nasjoner osv.). Den økende oppmerksomhet omkring klima- og naturkrisen har dessuten medført at noen antropolger har begynt å fokusere på følgene av menneskenes rovdrift på naturen. Fordi denne vil prege jorda for tusener (kanskje millioner) av år har mange begynt å bruke antropocen som betegnelse den geologiske tidsalderen som de tenker seg har avløst holocen (tida som har forløpt siden siste istid). Anna Lowenhaupt Tsing (USA) mener at denne tidsalderen (som hun også kaller plantationocene) startet med den europeiske kolonialismen og utviklingen av plantasjeøkonomien på 1600- og 1700-tallet. Den medførte en omfattende forflytting av mennesker (deriblant slaver) og andre arter (sukkerrør, bomull, osv.) til nye regioner hvor mange menneskeskapte monokulturer fortrengte den opprinnelige flora og fauna. I vår tid fungerer dessuten mange av de gjenværende skogene egentlig som "plantasjer" for foretrukne arter trær. Alle disse monokulturene skaper imidlertid også noen mellomrom eller åpninger for invaderende arter som det ikke var planlagt for i utgangspunktet. Noen av disse blir ettertraktete ressurser for nye sankerkulturer som tar form blant migranter og andre marginale grupper i disse "kapitalismens ruiner", som hun kaller dem. Mens mange av de første antropologene på 1800-tallet sammenfattet sine oppfatninger av menneskenes globale kulturelle utvikling i bokform, er det bare noen få (for eksempel Ralph Linton, USA) som har gjort det siden. De fleste forfattere av nyere omdiskuterte bøker i denne sjangeren har hatt annen faglig bakgrunn, for eksempel som geografer (Jared Diamond, USA) eller historikere (som William McNeill, USA og Yuval Noah Harari, Israel). I de senere årene har imidlertid David Graeber (USA og Storbritannia) markert seg som en systemkritisk økonomisk antropolog med flere utgivelser også i den nevnte sjangeren. I en av disse identifiserer han pengenes historie med gjeldens historie og viser hvordan gjeld/penger henger sammen med onder som fattigdom, slaveri og despotiske politiske strukturer. I en senere og bredere anlagt oversikt over menneskenes forhistorie, forfattet sammen med den britiske arkeologen David Wengrow, argumenterer forfatterne for at det ikke knytter seg noen nødvendig lovmessighet til framveksten av despotier. Med eksempler som de mener mange andre har oversett prøver de å vise at det fra de tidligste har tider også har eksistert mer egalitære og frie samfunnsformer. Les mer i Store norske leksikon samfunnsvitenskap etnografi sosialantropologi kulturantropologi Litteratur Eriksen, T.H. & F.S. Nielsen: Til verdens ende og tilbake: Antropologiens historie, 2002 Eriksen, Thomas Hylland: Små steder – store spørsmål: Ibnnføring i sosialantropologi, 4. utg., 1921 Harris, M.: Culture, man, and nature: An introduction to general anthropology, 1971 Keesing, R.M. & A.J. Strathern: Cultural anthropology: a contemporary perspective, 3rd ed., 1998 Klausen, A.M.: Antropologiens historie, 2. utg., 1990 Klausen, A.M.: Kultur: Mønster og kaos, 1992 Schackt, J.: Kulturteori: Innføring i et flerfaglig felt, 2009 Schackt, J.: Slektskap, familie og kjønn: Antropologiske perspektiver, 2017

https://snl.no/Thorleif_Boman

2023-01-31

Thorleif Boman

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Den norske kirke

Thorleif Boman var en norsk teolog. Han ble dr. theol. i 1952, var sjømannsprest fra 1924–1930, forstander ved Misjonsskolen i Stavanger fra 1934–1937 og senere menighetsprest. Boman var en aktiv debattant og forfatter.

Bomans doktoravhandling, Das hebräische Denken im Vergleich mit dem griechischen (5. opplag 1968), er oversatt til engelsk og japansk. Blant hans senere arbeider var Troslære for fritenkere (1963), Jesus, jødenes konge (1967, i større tysk utgave, Die Jesusüberlieferung im Lichte der neueren Volkskunde samme år), Europas kultur og den jødiske arv (1972), Religiøse problemer (1972), Personlig kristendom i en irreligiøs stat (1973) og Jesus av Nasaret (1975). Boman var foreleser og sensor ved Universitetet i Oslo. Les mer i Store norske leksikon Thorleif Boman i Norsk biografisk leksikon Den norske kirke Kristendommens historie i norge

https://snl.no/Asmara

2023-01-31

Asmara

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Afrika,Eritreas geografi

Asmara er hovedstaden i Eritrea. Byen ligger på østkanten av det etiopiske platået, 2325 meter over havet og har 998 000 innbyggere (2021).

Asmara består av fire ulike deler som igjen er delt inn i 13 bydeler. Byen er hovedsetet for eritreiske myndigheter og er også samferdselsknutepunkt med jernbane til havnebyen Massawa ved Rødehavet. Asmara har internasjonal flyplass, universitet og viktig industri, slik som tekstil-, lærvare- og næringsmiddelindustri.Det finnes flere viktige religiøse sentre i Asmara, blant annet den romersk-katolske Sankt Josef-katedralen (1922), den eritreisk-ortodokse Enda Mariam-kirken og den islamske al-Khulafa al-Rashidun-moskeen (1937). Bensinstasjoner, kinoer, barer og pizzarestauranter i art deco-stil preger byens sentrum. Noen butikker har fortsatt italienske navn – blant annet Bar Vittoria, Pasticceria moderna, Casa del Formaggio og Ferramenta. Landets utenriksdepartement ligger sammen med flere andre ministerier på toppen av en enorm fjellknaus med oversikt over hele byen. Historikk Asmaras bystatus går tilbake til 1100-tallet. Byen ble gjort til hovedstad i den italienske kolonien Eritrea i 1897, og Asmara fikk tidlig på 1900-tallet en italiensk befolkning som gradvis økte. Det var først etter den andre italiensk-abyssinske krigen i 1935 at et stort antall italienere etablerte seg. Allerede i 1939 bodde det 53 000 italienere i Asmara. Det totale folketallet var da 98 000. Fra 1935 til 1941 ble Asmara et eksperiment for moderne italiensk arkitektur, og byen har i dag flere verneverdige art deco-bygninger. Den er blitt kalt «Lille Roma» og «Italias italienske by». Asmara ble okkupert av britene i 1941, og stod under britisk administrasjon til 1952. I løpet av fem år forlot halvparten av italienerne byen. Etter at Eritrea ble annektert av Etiopia i 1962, ble byen regionhovedstad, før den i 1993 ble hovedstad i det uavhengige Eritrea. Den italienske arkitekturen ble innlemmet på UNESCOs verdensarvliste i 2017. Les mer i Store norske leksikon Eritrea Eritreas geografi Eritreas historie

https://snl.no/buksopper

2023-01-31

buksopper

Store norske leksikon,Biologi,Soppriket

Buksopper er en soppgruppe i rekken stilksporesopper med ca. 700 arter av meget varierende utseende og av forskjellig avstamning. Det vil si at fruktlegemene er utviklet ved konvergent evolusjon, som tilpasning til tørke (se under).

Karakteristikk De fleste vokser i varme, tørre strøk, mange i steppevegetasjon, og de fleste er jordboende saprotrofer. Potetrøyksopp og de fleste underjordiske stilksporesoppene (basidietrøfler) danner ektomykorrhiza.Felles for alle buksopper er at sporene dannes innvendig i soppen i en mer eller mindre homogen sporemasse, kalt gleba, og at de, i motsetning til sporene hos øvrige stilksporesopper, ikke frigjøres aktivt, men først når selve basidien forslimer ved modningen. Gleba er omgitt av én eller to vegger, som sprekker opp på ulike måter ved sporespredningen. Veggen kalles et peridium, eller innerperidium og ytterperidium dersom det er to lag. Variasjon Sporespredningen er svært variert og er til dels avhengig av insekter som tiltrekkes av lukten (stanksopper), av tråkk eller regndråper som presser sporene ut av trange åpninger som røykskyer (røyksopper, jordstjerner) eller plaskregn som slynger større samlinger av peridioler ut av små, koppformede fruktlegemer (brødkurvsopper og fugleredesopper). Noen er underjordiske og avhengige av at gnagere eller andre jorddyr spiser dem og derved sprer sporene, og hos andre igjen slites ytterveggen, peridiet, av, slik at sporemassen, glebaen frigjøres.Det vokser ca. 60 arter i Norge, med røyksopper, jordstjerner, stanksopper, brødkurvsopper og fugleredesopper som de viktigste. Systematikk og evolusjon Røyksopper, styltesopper og brødkurvsopper (inkludert fugleredesopper) grupperer seg blant de fleste skivesoppene; jordstjerner og stanksopper står nærmere korallsopper; poterøyksopp og en del av de underjordiske buksoppene er i slekt med rørsoppene; andre underjordiske buksopper slutter seg til orden Agaricales (de fleste skivesoppene) eller orden Russulales (kremlene/riskene).

https://snl.no/brikkevev

2023-01-31

brikkevev

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Håndarbeid,Veving

Brikkevev er en teknikk for båndveving som kjennes fra mange verdensdeler og går langt tilbake i tid. Den utføres med tynne brikker av tre eller et annet relativt stivt materiale. Brikkene er vanligvis kvadratiske, og har hull i hvert hjørne.

En renningstråd træs i hvert hull og antall brikker skifter etter bredden på båndet som skal veves. Når brikkene dreies, vanligvis en kvart omgang av gangen, tvinner trådene seg sammen til en snor og bindes sammen med innslagsgarnet. Utseendet til det ferdige båndet kan varieres etter hvordan brikkene legges inntil hverandre og hvordan de dreies. I nyere norsk tradisjon, først og fremst i Øst-Telemark, dominerer bånd med en maskelignende overflate som minner om strikkede tekstiler. Historie Brikkeveving har muligens forekommet i Norden allerede i bronsealderen. Blant funn i Norge er et myrfunn fra Tegle på Jæren som dateres til ca. 300–500 evt. hvor det ble funnet en renning til en oppstadvev med brikkevevd begynnelseskant. I Osebergskipet, som dateres til år 834, ble det funnet en ferdig oppsetning til et brikkevevd bånd med 52 brikker. Et viktig funn av teknisk avanserte brikkevevde tekstiler ble gjort i landsbyen Mammen i Danmark og kan dateres til rundt år 1000. I tillegg til bånd vevd av ull ble det også funnet bånd vevd i silke med metallpynt men det er usikkert om disse båndene opprinnelig er danske eller om de kan stamme fra Bysants, som hadde en etablert tradisjon innen faget. I Norge holdes tradisjonen primært ved like gjennom veving av belter og bånd til bunader og folkedrakter. Les mer i Store norske leksikon veving veving i Norge

https://snl.no/Hans_Colbj%C3%B8rnsen

2023-01-31

Hans Colbjørnsen

Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Norges historie,Norges historie fra 1660 til 1814

Hans Colbjørnsen var en norsk handelsmann. Han drev sammen med broren Peder Colbjørnsen stor trelasthandel i Halden.

Under det svenske angrepet i 1716, under den store nordiske krig, opprettet brødrene et frikompani, lot oppføre batterier og gjorde andre forsvarsforberedelser. Da Halden etter avtale ble stukket i brann av Colbjørnsens egne tjenestefolk, og svenskene trakk seg ut av byen, ble Colbjørnsen tatt til fange, men han klarte å rømme.Også i 1718 arbeidet han ivrig for byens og festningens forsvar. Han fikk i 1717 rang av kaptein, ble i 1733 forfremmet til oberstløytnant og til oberst i 1749.Hans Colbjørnsen var halvbror av Anna Colbjørnsdatter. Les mer i Store norske leksikon Hans Colbjørnsen i Norsk biografisk leksikon Norge under dansk styre – 1537–1814 Den store nordiske krig slekten Colbjørnsen

https://snl.no/Cecilie

2023-01-31

Cecilie

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkvitenskapens fagdisipliner,Onomastikk,Personnavn,Fornavn,Jentenavn

Cecilie er eit kvinnenamn som er e-form av det latinske Cecilia som går tilbake til det romerske slektsnamnet Caecil-ius/-ia laga til adjektivet caecus som tyder ‘blind’.

Namnet har fleire variantar: Seselia, Cicilie, Ceselie, Cecelie, Sesilie, Cisilie, Cesilia, Cecilia, Sisilie, Secilie, Cesilie, Cecilie, Cecelia.Namnedag er 22. november. Silje og Sissel har også namnedag denne dagen. Personar med namnet Cecilie Cecilie er eldste dotter i «Kommandørens døtre» (1886) av Jonas Lie. Eit utval personar med namnet Cecilie, og som er omtalt i Store norske leksikon: Cecilie Christine Schøller (1720) Cecilie Thoresen Krog (1858) Cecilie Løveid (1951) Cecilie Landsverk (1954) Cecilie Ore (1954) Cecilie Anette Willoch (1958) Cecilie Enger (1963) Cecilie Lindeman Steen (1965) Bergljot Cecilie Webster (1966) Cecilie Brinck Rygel (1968) Cecilie Skog (1974) Cecilie Leganger (1975) Namnestatistikk I perioden 1900–2017 var det omtrent 8500 kvinner (fødde i Noreg) som hadde Cecilie som det einaste førenamnet eller som det fyrste av fleire. Les meir i Store norske leksikon kvinnenamn førenamn, mellomnamn, etternamn personnamn

https://snl.no/dramma_per_musica

2023-01-31

dramma per musica

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Musikkteori,Musikalske former

Dramma per Musica var på 1600–1700-tallet ett av de navnene man brukte på musikkteater i Italia, og tilsvarer det vi i dag kaller opera. Dramma per Musica var først og fremst handling og ord, og dramaet, eller librettoen, tok ofte utgangspunkt i de klassiske myter.

Andre navn på musikkteaterformen var: favola opera scenica festa teatrale opera drammatica Opera Seria var ikke en direkte fortsettelse av Dramma per Musica. I stedet kan Opera Seria ses som den musikalske parallellen til den franske klassisismens kritikk av den venezianske operaen på 1600-tallets slutt.Selve ordet opera, som vi bruker i dag, betyr «verk». Les mer i Store norske leksikon opera musikk i barokken musikk

https://snl.no/C%C3%A9line_Dion

2023-01-31

Céline Dion

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Pop og rock,Internasjonal pop og rock

Céline Dion er en kanadisk popsanger. Hun vakte fra tidlig i 1980-årene stor oppmerksomhet i den franskspråklige delen av Canada, og etter hvert også i Frankrike. I 1988 vant hun den internasjonale finalen i Eurovision Song Contest som representant for Sveits, med sangen Ne partez pas sans moi.

Hennes første engelskspråklige album, Unison, ble en suksess i blant annet USA og Norge i 1990, og hun fikk et stort internasjonalt gjennombrudd med Celine Dion (1992). Seinere har hun vært en av verdens høyest profilerte artister med album både på fransk og engelsk. Utvalgte album The Colour of Love (1993) D'eux (1995) Falling Into You (2 Grammy, 1996) Let's Talk About Love (1997) These Are Special Times (1998) A New Day Has Come (2002) One Heart (2003) Miracle (2004) Taking Chances (2007) Loved Me Back To Life (2013) Courage (2019) Største hits Where Does My Heart Beat Now (1990) The Power of Love (1993) Think Twice (1994) Because You Loved Me (1996) It's All Coming Back To Me Now (1996) All By Myself (1996) Tell Him (1997; duett med Barbra Streisand) My Heart Will Go On (1998; fra filmen Titanic, som ga henne Grammy- og Oscar-priser) Immortality (1998) I'm Your Angel (1998) That's The Way It Is (1999) A New Day Has Come (2002) I 2003 innledet hun et fireårig engasjement på Caesars Palace i Las Vegas som hovedperson i et gigantisk show. Høsten 2013 kom Dions første engelskspråklige album på seks år: Loved Me Back To Life. Les mer i Store norske leksikon popmusikk ballade musikk Eksterne lenker Céline Dion

https://snl.no/Frederik_Georg_Adeler

2023-01-31

Frederik Georg Adeler

Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Norges historie,Norges historie fra 1660 til 1814

Frederik Georg Adeler var en dansk-norsk godseier og stiftamtmann. Han startet sin yrkeskarriere som offiser, men ble i 1764 amtmann i Bratsberg amt, der han overtok farsarven Gimsøy kloster i Skien.

Senere var Adeler amtmann i Lister og Mandals Amt i perioden 1771–1773 før han returnerte til Bratsberg. Årsaken til forflytningen var at bøndene i distriktet klaget over hans dobbeltrolle som stor sagbrukseier og amtmann.Fra 1781 var Adeler stiftamtmann i Kristiansand og en av dem som mottok klager fra bondeføreren Christian Lofthuus. Les mer i Store norske leksikon Fredrik Georg Adeler i Norsk biografisk leksikon Norge under dansk styre – 1537–1814 slekten Adeler

https://snl.no/Acapulco

2023-01-31

Acapulco

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Nord- og Mellom-Amerika,Mexicos geografi

Acapulco – offisielt Acapulco de Juárez – er en havneby i sørvestlige Mexico i delstaten Guerrero, ved Stillehavet. Byen har 857 883 innbyggere (CCSPJP, 2018).

En vakker beliggenhet, med praktfulle sandstrender og et behagelig klima, gjorde byen til et betydelig turistsenter i forrige århundre. Med landets beste stillehavshavn og en av de beste naturlige havner i verden, fikk byen kallenavnet Mexicos Riviera. Økende gjengkriminalitet på 2010-tallet la imidlertid en demper for den internasjonale turismen, og det amerikanske utenriksdepartementet fraråder sine borgere å reise til delstaten Guerrero (2019). Acapulco er i dag verdens nest voldeligste by utenfor krigssone, med 110,5 drap per 100 000 innbyggere (CCSPJP, 2018). I 2018 mistet 948 mennesker livet i voldshandlinger i Acapulco. De gode havneforholdene ble oppdaget av Hernán Cortés i 1531. Byen, som ble grunnlagt i 1550, ble en viktig handelsby og base for den spanske handelsflåtes trafikk på Kina og Filippinene. Les mer i Store norske leksikon Mexicos geografi

https://snl.no/EEC_-_European_Economic_Community

2023-01-31

EEC (European Economic Community)

Store norske leksikon,Samfunn,Politikk og offentlig forvaltning,Internasjonal politikk,Internasjonale organisasjoner,EU

EEC er en forkortelse for det engelske European Economic Community, på norsk Europeiske økonomiske fellesskap (EØF), som var forløperen til det som nå er EU – Den europeiske union.

Medlemmene i Det europeiske kull- og stålfellesskapet (EKSF) opprettet EEC og Det europeiske atomenergifellesskapet (EURATOM) ved Romatraktatens ikrafttredelse 1. januar 1958. Romatraktaten omfattet således tre parallelle samarbeid med tre sett institusjoner: EEC, EKSF og EURATOM. Først da Brusseltraktaten (også kalt Fusjonstraktaten) trådte i kraft i 1967 ble disse tre fellesskapene og institusjonene samlet som ett, kalt De europeiske fellesskapene – EF. EEC var dermed ett av tre fellesskap i EF.Fra Maastricht-traktatens ratifisering i 1993 endret EF navn til Den europeiske union – EU. EECs historie og oppbygging I 1955 møttes utenriksministrene for landene i Kull- og Stålfelleskapet – Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Italia og Vest-Tyskland – for å velge hvem som skulle ta over som leder for Den høye myndighet etter Jean Monnet. I tillegg ble det besluttet å nedsette en studiegruppe som skulle utrede mulighetene for videre integrasjon.Medlemslandene var ikke enige om hvilke integrasjonstiltak som skulle prioriteres. Land som Nederland og Tyskland ønsket et felles marked med lavere tollbarrierer innad, særlig for industrivarer, mens Frankrike ville fokusere på atomenergi. Frankrike satte som betingelse for å gå videre med ideen om et felles marked at det også ble opprettet en felles politikk på atomenergi. For Tyskland var det tvert imot, men fra et politisk perspektiv avgjørende å få med Frankrike videre.I løpet av forhandlingene som fulgte kom medlemslandene til enighet om tre sentrale aspekter ved det videre europeiske samarbeidet: Etablering av en tollunion. Dette innebar en nedbygging av interne tariffer mellom medlemslandene, og fjerne importkvoter – begge handelsfremmende tiltak. I tillegg fikk medlemslandene en felles tariff utad, noe som igjen førte til et behov for å føre en felles handelspolitikk overfor tredjeland og handelspartnere utenfor det som skulle bli European Economic Community (EEC). Etablering av en felles landbrukspolitikk. Å åpne for samarbeid på andre områder, for eksempel konkurranse, transport, og enkelte aspekter av sosialpolitikken. Dette var essensielle byggesteiner i arbeidet mot opprettelsen av et felles indre marked med fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer. 25. mars 1957 kunne representanter fra medlemslandene basert på disse tre aspektene undertegne Romatraktaten som opprettet EEC og EURATOM, og som trådte i kraft 1. januar 1958. Les mer i Store norske leksikon EUs historie

https://snl.no/Bj%C3%B8rn_Alterhaug

2023-01-31

Bjørn Alterhaug

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Jazz,Norske jazzutøvere og -ensembler, 1980 til idag

Bjørn Alterhaug er en norsk jazzmusiker, bassist, komponist og arrangør. Han er professor emeritus i musikk ved NTNU. Alterhaug har vært en ledende musiker innen norsk jazz siden 1970-tallet, og var med på å etablere jazzlinja i Trondheim i 1979.

I 2022 fikk Alterhaug Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid ved jazzlinjen i Trondheim. Karriere Alterhaug er født og oppvokst i Mo i Rana og knyttet sine første kontakter med et større jazzmiljø under militærtjenesten i Oslo i 1965–1966. I 1966 flyttet han til Trondheim for musikkstudier og har siden vært bosatt der. I Trondheim ble han raskt en travel musiker, som medlem av Asmund Bjørkens orkester (1966–1979), storbandarrangør for Bodega Band, kompmusiker for gjestesolister i Trondheim og ikke minst som leder av egne grupper. I Trondheim etablerte han sammen med blant andre John Pål Inderberg New Cool Quartet. Alterhaug har spilt på over hundre utgivelser, og gitt ut over hundre verk. Han har spilt med en rekke betydningsfulle ensembler og prosjekter, heriblant folkemusikk-jazz-platen Østerdalsmusikk (1975) og dermed ensemblet Søyr, Bjørn Johansen/Egil Kapstad kvartett, Siri's Svale Band, Lee Konitz, Warne Marsh, Chet Baker, John Pål Inderberg, Karin Krog, Joe Henderson og Bobo Stenson. Musikalsk virke Han etablerte sin første sekstett i 1969 og har siden ledet en rekke konstellasjoner, gjerne kvartetter og kvintetter. Store deler av Alterhaugs musikalske virke har vært å komponere for og lede egne grupper. Alterhaugs musikk er i stor grad inspirert av cool jazz, og har gjerne intrikate og nøye arrangerte melodier og harmonikk inspirert av standardrepertoaret. Han er også en ettertraktet storbandleder og -arrangør.Som komponist har Alterhaug blant annet spesialskrevet musikk i større format for Den Europeiske Kringkastingsunions storbandkonsert i Oslo 1981, åpningen av Stavanger Festdager i 1983, og til Vossajazz i 1985. Han var festspillkomponist ved Festspillene i Nord-Norge i 1989 og skrev bestillingsverket Havmanndialoger til Havmanndagene i 2005. Utmerkelser Buddy-prisen (1975) Spellemannsprisen i kategorien Årets jazzplate for Moments (1979) Gammleng-prisen (1989) Sør-Trøndelag fylkes kulturpris (2011) Utvalgte utgivelser Moments (Arctic Records 1979) A Ballad (Plateselskapet A/S 1986) Constellations (Curling Legs 1991) Songlines (Ponca Jazz Records 2004) Innocent Play (Ponca Jazz Records 2014) Østerdalsmusikk (1975) Søyr, Søyr (1977) For The Time Being, Warne Marsh (1988) Steps Towards A Dream, Konitz / Inderberg / Aksdal / Alterhaug (1995) My Funny Valentine, Chet Baker (2006) Les mer i Store norske leksikon jazz jazz i Norge

https://snl.no/Arne_%C3%85se

2023-01-31

Arne Åse

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Glass og keramikk,Glass og keramikk – utøvere

Arne Åse er en av landets mest anerkjente keramikere. Særlig har hans arbeider i tynnvegget porselen vakt stor beundring. Som lærer og pedagog har Åse hatt stor innflytelse på keramikerfaget i Norge.

Bakgrunn I 1965 tok Arne Åse eksamen ved keramikklassen på Bergens Kunsthåndverksskole (BKHS). Året etterpå ble han ansatt på deltid som verkstedslærer ved keramikkavdelingen på Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) i Oslo. Blant de første tingene han gjennomførte, var å installere en gassovn i skolens bakgård, der det var mulig å brenne steingods på høyere temperaturer.I 1968 hadde Åse sin første separatutstilling på Forum i Oslo. På utstillingen, som kom til å bli hans gjennombrudd, viste han relieffer og miniatyrvaser i høybrent steingods med egenkomponerte glasurer.Samtidig arbeidet Åse i perioden fra 1965 til 1972 for Stavangerflint, Figgjo og Porsgrunds Porselænsfabrik. Tynnvegget porselen På tross av at Arne Åses arbeider spenner over mange kunstneriske uttrykk, er det skålene og fatene i tynnvegget porselen med relieffer og dekorert med akvarellignende klorider som blitt hans signatur. De er på et høyt teknisk og kunstnerisk nivå, som følgelig fått stor anerkjennelse i Norge og internasjonalt.Åse har bestandig nye prosjekter på gang. De siste årene har han forsket på farger for høybrent porselen som reagerer på ultrafiolett lys. Åse har også utført en rekke store offentlige utsmykningsoppdrag, deriblant et 24 kvadratmeter stort veggarbeid for British Airways på Heathrow (1998). Undervisning Som lærer og professor i mer enn 30 år ved BKHS og SHKS har Arne Åse hatt en viktig rolle for utviklingen innenfor norsk keramikk. Han har skrevet flere bøker om emnet, som for eksempel Water Colour on Porcelain (1989). Utmerkelser og innkjøp I 1987 ble Arne Åse tildelt Jacob-prisen og i 1989 Bayerische Staatspreis. Han er innkjøpt av en rekke museer, som Keramikmuseum Westerwald i Tyskland, Nationalmuseet i Stockholm, Victoria and Albert Museum i London og KODE 1 i Bergen. Utstillinger Telemark Museum – Porselensmuseet, Porsgrunn, 2018 Gallerie Amphora, Oosterbeek, Amsterdam, Nederland, 1998 The National Gallery in Kuala Lumpur, Malaysia, 1996 Gallery Elaine Potter, San Fransisco, USA, 1985 Galleri F 15, Moss, 2006 St. Josept Gallery, Nederland, 2004 Kulturcentrum Knokke Heist, Belgia, 2003 Seville EXPO 92, Spania, 1992 Les mer i Store norske leksikon Arne Åse i Norsk kunstnerleksikon Arne Åse i Norsk biografisk leksikon Eksterne lenker Nettsida til Arne Åse Litteratur Gaustad, Randi og Gunnar Danbolt (1990). Samtidskeramikk: Norsk keramikk fra 1940 til i dag, Dreyer Forlag Danbolt, Gunnar (1994). From bowl to art: Arne Åse and Norwegian Ceramics, Dreyer Bok Mannila, Leena (2005). God form i Norge: Jacob-prisens vinnere 2005-1957, Norsk Form Åse, Arne (1989). Water colour on porcelain: a guide to the use of water-soluble colourants, Norwegian University Press

https://snl.no/Demetrios_fra_Faleron

2023-01-31

Demetrios fra Faleron

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens historie,Antikkens filosofi

Demetrios fra Faleron var en athensk statsmann og filosof av den aristoteliske skole, elev av Theofrastos. Han støttet makedonerne i sin politiske aktivitet i Athen også før makedonernes maktovertakelse. Demetrios hadde vært med i Athens fredsforhandlinger med Makedonia, men måtte flykte fra Athen da han med Fokion og hans støttespillere (motstandere av det radikale demokratiet) ble dømt til døden. Herskeren over Makedonia, Kassander, utnevnte ham til stattholder i Athen i 317 fvt. Demetrios ble avsatt i 307 fvt. og flyktet først til Theben og deretter til Alexandria (297 fvt.), hvor han fungerte som bibliotekar ved biblioteket i Alexandria og som rådgiver for Ptolemaios I.

Demokratene så på Demetrios av Faleron som en tyrann. Likevel ble noen av hans mange lovreformer bevart også i det nye demokratiet, blant annet forbudet mot store og kostbare gravmonumenter. Forbudet, som var beslektet med Solons tidligere reform (som hindret rike familier i å bruke gravmonumenter som tegn på posisjon), medførte at gravrelieffer som kunstform forsvant fra Athen i flere hundre år. Demetrios fra Faleron var en produktiv forfatter, med omtrent 55 titler knyttet til sitt navn. Kun noen få fragmenter har overlevd. I bøkene Til Forsvar av forfatningen og Om de ti årene skal han ha fremstilt seg selv som en «filosof-hersker». Les mer i Store norske leksikon Antikkens filosofi Aristoteles filosofiens historie

https://snl.no/Herb_Elliott

2023-01-31

Herb Elliott

Store norske leksikon,Sport og spill,Friidrett,Løp

Herb Elliott er en australsk tidligere friidrettsutøver med olympisk gullmedalje og verdensrekord på 1500 meter.

Elliott ble olympisk mester på 1500 meter i Roma i 1960 med ny verdensrekord på 3.35,6, nesten tre sekunder foran nestemann Michel Jazy, Frankrike. Han hadde satt rekord på 1500 meter også i 1958 med tiden 3.36,0, og Elliott hadde rekorden på distansen i ni år fra 1958 til 1967. Han satte i 1958 også verdensrekord på én engelsk mil med tiden 3.54,5, som ble slått av Peter Snell fra New Zealand fire år senere.Elliott avsluttet sin friidrettskarriere i 1961, bare 23 år gammel, men betraktes likevel av mange som en av verdens beste mellomdistanseløpere noensinne. Les mer i Store norske leksikon friidrett mellomdistanseløp

https://snl.no/Canadas_befolkning

2023-01-31

Canadas befolkning

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Nord- og Mellom-Amerika,Canadas geografi

Canada, som har en befolkning på 36,6 millioner innbyggere (2017), er en ung nasjon. Landet har en kulturell blanding som beskrives som en «mosaikk», ikke «smeltedigel» som den amerikanske.

Veksten til Canadas befolkning er sammensatt og er blitt påvirket på flere måter: gjennom innfødte befolkninger, territoriell utvidelse og først og fremst stor åpenhet overfor innvandring. Selv om folketettheten er lav, 3,92 per kvadratkilometer, har flere regioner i sør, som det sørlige Ontario, en større folketetthet enn i mange europeiske land. Etniske grupper I alt er over 200 etniske grupper registrert. Den etniske sammensetningen er i kontinuerlig endring gjennom bølger med innvandring av ulik etnisk karakter gjennom hele 1900-tallet. Sosial tilhørighet og identifisering med egen etnisk gruppe har tradisjonelt vært sterk. På slutten av 1900-tallet begynte imidlertid ekteskap mellom personer med ulikt opphav å bli hyppigere. Samtidig viser folketellingene siden 1996 at stadig flere blant de tradisjonelle engelsk- og fransktalende gruppene går over til å definere sitt opphav som 'kanadisk'. Særlig etter 1979 innvandret store grupper fra den tredje verden og da særlig fra ulike deler av Asia. I perioden 2006–2011 innvandret nærmere 1,2 millioner mennesker eller 3,8 prosent av befolkningen i 2001. I 2006–2011 var 56.9 prosent av immigrantene fra Asia, flest fra Filippinene (13 prosent). 20,6 prosent av befolkningen (2011) er født utenfor Canada. Dette er den nest høyeste andelen i verden etter Australia. Det bor 6,8 millioner utenlandsfødte i Canada (2011). Ved folketellingen i 2011 svarte 41 prosent at de hadde helt eller delvis kanadisk opphav, 20,7 prosent helt eller delvis engelsk (folketellingen 2006), 16,1 prosent helt eller delvis fransk (folketellingen 2006), 14,1 prosent helt eller delvis skotsk, 14 prosent helt eller delvis irsk og nærmere 10 prosent helt eller delvis tysk opphav. Omkring 1,2 millioner personer (3,2 prosent av befolkningen) er av skandinavisk herkomst. Canada har 452 705 personer med helt eller delvis norsk opphav (2011), og de fleste bor i British Columbia, Alberta og Saskatchewan. En nyere type innvandring har ført til at andelen såkalte «synlige minoritetsgrupper» (definert som ikke-hvite, ikke-europeiske eller ikke tilhørende urbefolkningen) har økt til 19 prosent av befolkningen (2011). Blant annet teller kineserne 1,3 millioner personer eller 4 prosent av folketallet. De fleste i gruppen «synlige minoriteter» lever i metropolene Montreal, Toronto og Vancouver, som er blant de mest kosmopolitiske byene i verden. I det tospråklige Canada gjør de fransktalende krav på å utgjøre et «særskilt samfunn». Deres kjerneområde er provinsen Québec, hvor 4/5 av befolkningen har fransk som første språk. New Brunswick, hvor de fransktalende teller 1/3 av befolkningen, er den eneste provinsen som har både engelsk og fransk som offisielt språk. Fransk er offisielt språk i Québec og engelsk i de andre provinsene og i samtlige territorier. Urbefolkning 1,4 millioner mennesker, eller 4,3 prosent av landets innbyggere (2011), identifiserer seg som urinnbyggere. Canada har verdens nest høyeste andel urbefolkning etter New Zealand. De inndeles i tre hovedgrupper: 'First Nations' (urbefolkning sør for polarsirkelen, tidligere kalt 'indianere' – 851 560 personer), métiser (451 795) og inuitter (59 445). Den ikke-arktiske urbefolkningen innvandret fra Asia en gang for mellom 15 000 og 40 000 år siden. På 1500-tallet var antallet cirka 350 000, men etter innførselen av europeiske sykdommer sank tallet til omkring 100 000. Rundt halvparten bor i ulike former for reservater. Hver eneste provins har urfolkssamfunn, men de fleste bor i et belte fra Ontario til British Columbia og nordover inn i Northwest Territories og Yukon. Relativt få urfolk bor i Nunavut. Métis har avstamning fra både urfolk og europeere med aner tilbake til før 1800-tallet. Et forsterket fokus på konstitusjonelle rettigheter har ført til at antall personer som identifiserer seg som métis har vokst kraftig etter 1996. De fleste métissamfunn er i provinsene Alberta, Manitoba og Ontario. Inuit (tidligere kalt eskimoer) innvandret fra Asia for mellom 4000 og 8000 år siden. Halvparten av de kanadiske inuittene lever i Nunavut, 1/5 i Québec og 1/10 i henholdsvis Labrador og Northwest Territories. I Nunavut omfatter de 84,1 prosent av befolkningen (2016). 65–70 prosent av de kanadiske inuittene taler språket inuktitut regelmessig. First Nations og inuitter, samt til en viss grad métisene, har vesentlig høyere fødselstall enn resten av den kanadiske befolkningen. Det bidrar til å gjøre samfunnene deres svært unge. Enkelte urfolkssamfunn har en gjennomsnittsalder på under 20 år. Canada opplevde aldri «indianerkriger» og massakrer etter mønster fra USA. Likevel ble urbefolkningen sør for polarsirkelen relativt raskt tvunget til å oppgi sine tradisjonelle levemåter. Inuittene fortsatte derimot med sine tradisjonelle levemåter frem til 1950-årene. Etter hvert er urbefolkningen blitt mer politisk aktiv. Den har krevd økte politiske rettigheter, rettigheter til land og kontroll over mineralutvinning. Denne politiske utviklingen har foregått med mindre motstand enn for eksempel i USA. Likevel er den blitt hemmet av konstitusjonelle og politiske problemer. Innvandringshistorie Med unntak av vikingene rundt år 1000 var franskmennene de første europeere som bosatte seg i det som i dag er Canada. De første franskmennene kom til området på begynnelsen av 1500-tallet, men bosettingen kom først i gang på 1600-tallet. I 1663 bodde 60 000 franske bosettere i det som da var den franske provinsen Canada. Disse er forfedre til de fleste av dagens fransktalende. Annen innvandring kom først under den amerikanske frigjøringskrigen (1775–1783), da cirka 50 000 engelske lojalister flyttet fra USA til Canada, (som var blitt formelt avstått til England i 1763). Utover på 1800-tallet vokste befolkningen på grunn av immigrasjon, høy fødselsrate og lav dødelighet til 3,5 millioner i 1867, da selvstyre ble innvilget. Den omfattende innvandringen fortsatte på slutten av 1800-tallet og frem til 1920, og etter andre verdenskrig kom det en ny stor bølge av immigranter. Slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene hadde synkende innvandring før den begynte å stige igjen etter 1979. I 1979–1980 kom mer enn 60 000 båtflyktninger etter kommunistenes seier i Vietnam. I 1990-årene kom asylsøkere fra hele verden til Canada, særlig fra Latin-Amerika, Øst-Europa og Afrika. I 1992 bosatte omkring 5000 bosniske muslimer seg, og i 1999 mer enn 3900 Karen-flyktninger fra leirer i Thailand. I 2015 kom mer enn 23 000 irakiske flyktninger og mellom november 2015 og januar 2017 mer enn 40 000 syriske flyktninger til Canada. Bosetning Befolkningen er svært ujevnt fordelt, og av klimatiske årsaker bor nærmere 90 prosent i et relativt smalt belte langs sørgrensen mot USA. Størst er befolkningstettheten langs Saint Lawrence River og på lavlandet på Ontario Peninsula (den delen av Ontario som ligger mellom Lake Ontario, Lake Erie og Lake Huron med Georgian Bay), med godt over halvparten av Canadas befolkning. De to provinsene Ontario og Québec har til sammen 61,5 prosent av befolkningen. I nord finnes de tynnest befolkede områdene i verden utenfor Antarktis. Yukon, Northwest Territories og Nunavut som til sammen dekker 41 prosent av Canadas areal, har bare 0,5 prosent av befolkningen. De nordlige delene av Alberta, Saskatchewan, Manitoba, Ontario, Québec og hele Labrador er også svært tynt befolket. Trenden siden siste del av 1990-årene er at befolkningsveksten særlig er konsentrert til fire store byregioner. Golden Horseshoe ('Gyldne hestesko') med Toronto (Ontario) som sentrum, Montréal-området (Québec), Vancouver-området og det sørlige Vancouver Vancouver Island (British Columbia) og den såkalte Calgary-Edmonton-korridoren (Alberta). Største byer Storbyområder (metropolitan areas): Storbyområde Innbyggere (2016) Toronto 5 928 040 Montreal 4 098 927 Vancouver 2 463 431 Calgary 1 469 300 Ottawa-Gatineau 1 323 783 Edmonton 1 321 426 Winnipeg 811 874 Québec 800 296 Hamilton 721 053 Les mer i Store norske leksikon Religion i Canada Språk i Canada Økonomi og næringsliv i Canada Canadas historie

https://snl.no/Bob_Dylan

2023-01-31

Bob Dylan

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Pop og rock,Internasjonal pop og rock

Bob Dylan er en amerikansk sanger, musiker (gitar, munnspill, piano), komponist og tekstforfatter. Han er er en av rockens viktigste skikkelser og har mottatt en rekke priser, som Nobelprisen i litteratur i 2016.

Liv og virke Bob Dylan vokste opp i Hibbing i Minnesota fra han var seks år gammel. Han slo først igjennom i 1962 som visesanger, inspirert av blant andre Woody Guthrie. Med politisk engasjerte viser som Blowin' In The Wind, Masters Of War og The Times They Are A-Changin' fikk han betydning for den gryende bevisstgjøringen hos amerikansk og vesteuropeisk ungdom. I den første tiden opptrådte han en del sammen med kjæresten Joan Baez. Dylan mistrivdes med å bli pådyttet rollen som talsmann for en generasjon. Dette kom blant annet fram under en turné i Storbritannia i 1965, da D.A. Pennebaker laget dokumentarfilmen Dont Look Back (premiere i 1967). Bob Dylan begynte å eksperimentere med rock, blant annet sammen med gruppa The Hawks, seinere kjent som The Band. En stor del av publikumet hans reagerte negativt til å begynne med, men det musikalske resultatet ble revolusjonerende. Albumene Highway 61 Revisited (1965, med låter som Like A Rolling Stone og Desolation Row) og Blonde On Blonde (1966) fikk enorm betydning for rockemusikkens videre utvikling. Dette gjaldt ikke minst tekstene, som snudde opp ned på alle begreper om hva rocketekster kunne dreie seg om. I 1965 fikk Dylan sine første hitlåter i USA: Subterranean Homesick Blues, Like A Rolling Stone og Positively 4th Street. Året etter ga Blonde On Blonde ham tre nye: Rainy Day Women #12 & 35, I Want You og Just Like A Woman. I Storbritannia fikk han også store hits med The Times They Are A-Changin' (1965) og Can You Please Crawl Out Your Window? (1966). Etter en motorsykkelulykke i 1966 levde Dylan tilbaketrukket i nærmere to år. Da han kom tilbake, var det med en enklere, country-preget stil på John Wesley Harding (1967). Han avslo å delta ved Woodstock-festivalen i 1969, men stilte opp ved festivalen på Isle of Wight samme år. Det countryinfluerte albumet Nashville Skyline ga ham en stor hit med Lay Lady Lay samme år. Her medvirket Johnny Cash. I 1973 spilte Dylan i Sam Peckinpahs film Pat Garrett & Billy The Kid, som han også skrev musikk til. Her var blant annet den store hiten Knockin' on Heaven's Door. Under en USA-turné i 1975–1976 laget han maratonfilmen Renaldo And Clara, som fikk en høyst blandet mottakelse ved premieren i 1978. Den handlet delvis om skilsmissen hans, som han hadde sunget om på klassikeren Blood On The Tracks (1975). I 2019 kom det en dokumentarfilm om denne 1975–1976-turneen, Rolling Thunder Revue: A Bob Dylan Story, regissert av Martin Scorsese. Mot slutten av 1970-årene fikk tekstene til Dylan et kristent, forkynnende preg. Han ble ofte pepet ut av et konsertpublikum som forgjeves ventet på de gamle, kjente sangene. Baby, Stop Crying ble en stor britisk hit i 1978. Albumene i 1980-årene varierte sterkt både i innhold og kvalitet. Heart Of Mine ble en stor hit i Norge i 1981. Dylan turnerte med Tom Petty & The Heartbreakers og med Grateful Dead i 1986–1987. Deretter slo han seg sammen med Tom Petty, George Harrison, Roy Orbison og Jeff Lynne (Electric Light Orchestra) i supergruppa Traveling Wilburys, som ga ut to gode, storselgende album: Volume One (1988) og Vol. 3 (1990). Dylan spilte på Kalvøyafestivalen både i 1990 og 1991. Senere har han opptrådt i Norge en rekke ganger under sine årlige turneer. På to album i 1992 og 1993 søkte han tilbake til røttene i akustisk blues og gamle folkesanger, før han i 1997 utga albumet Time Out Of Mind med eget, nyskrevet materiale. Det var en stor suksess, både kunstnerisk og kommersielt, og ble blant annet belønnet med tre Grammy-priser. I 2000 ble Dylan tildelt Polarprisen, som deles ut av Kungliga Musikaliska akademien i Sverige. Året etter vant han en Oscar-pris for sangen Things Have Changed, skrevet til filmen Wonder Boys. I 2003 spilte Dylan hovedrollen i filmen Masked And Anonymous, der musikken besto av en rekke av sangene hans, framført dels av ham selv, dels av andre. Også albumene Love And Theft (2001) og Modern Times (2006) fikk strålende mottakelse. I 2008 ble Dylan tildelt en æres-Pulitzerpris for sin avgjørende innflytelse på populærmusikken og på amerikansk kultur. Betydning Dylan har alltid vært kontroversiell og omspunnet av myter, noe han har bidratt til selv gjennom å framstå som gåtefull og nærmest folkesky. Ingen vil imidlertid bestride at han er en av rockens viktigste skikkelser. I midten av 1960-årene smeltet han sammen rock, visesang og lyrikk til en ny uttrykksform, og svært mange av sangene han har skrevet, er av tidløs kvalitet. En rekke av dem er gjendiktet til norsk, av blant andre Jan Erik Vold. Dylan fikk Nobelprisen i litteratur for å ha «skapt nye poetiske uttrykk innenfor den store amerikanske sangtradisjonen». Han har skrevet over 600 sangtekster i mange ulike sjangrer, fra tradisjonell blues og ballader til kompleks og eksperimenterende rockepoesi. William Shakespeare, William Blake, Arthur Rimbaud, T. S. Eliot og Jack Kerouac er noen av forfatterne Dylan har latt seg inspirere av. Bibelen er også en viktig referanse i Dylans sanger. Dylan regnes som den sangpoeten som brakte populærmusikken i kontakt med litterære retninger som romantikk, modernisme, surrealisme og beatpoesi. Sangverket hans domineres av gåtefull symbolikk, allusjoner, ordlek og flertydighet som åpner for mange motstridende tolkninger. «[A]lle som har et budskap, vil erfare at det er umulig å formidle det gjennom en sang», sa Dylan i 1966. På noen av de tidligste albumene, som The Times They Are A-Changin' (1964), finnes det likevel mange sanger med tydelig politisk tendens, og albumene fra den kristne perioden, som Saved (1980), har et sterkt forkynnende preg. Flere Dylan-sitater er blitt til munnhell i det engelske språket. «The answer is blowin' in the wind», «You don't need a weatherman to know which way the wind blows» og «Something is happening here, but you don't know what it is» er eksempler fra Dylans tidlige sangverk. Dylan behersker et stort repertoar av billedlige og klanglige virkemidler. Sangene hans kjennetegnes av utstrakt og variert bruk av rim, og av plastiske verselinjer med plass til et stort antall ubetonte stavelser. Med sine kaskader av innrim og enderim regnes Like A Rolling Stone (1966) som et litterært vendepunkt i Dylans sangverk: «Once upon a time you dressed so fine / You threw the bums a dime in your prime, didn't you? / People'd call, say, 'Beware doll, you're bound to fall' / You thought they were all kiddin' you.» På albumene etter tusenårsskiftet er tekstene ofte mer kontrollerte, med mange lån fra klassiske og nyere poeter som Ovid, Henry Timrod og John Greenleaf Whittier. Sistnevnte dukker opp på albumet Tempest (2012), som sanglyrisk sett er blant Dylans mest temperamentsfulle og varierte. Bob Dylans innflytelse på andre artister er umåtelig, og et utall sangere og musikere har benyttet seg av hans materiale. The Byrds fikk for eksempel en stor hit med en elektrisk versjon av hans vise Mr. Tambourine Man i 1965. Det er utgitt en mengde bøker om ham, fra reine biografier til omfattende analyser av tekstene hans, som for de flestes vedkommende finnes i bokform. Han har også selv gitt ut ei prosabok, Tarantula (1971, skrevet i 1966, utgitt på norsk i 1972), og ei bok med tegninger, Drawn Blank (1995). I 2004 kom Chronicles Vol. 1 – første bind av hans memoarer (norsk oversettelse Memoarer, samme år). Boka, som etter planen skal følges av to bind til, gir et fascinerende, om enn svært fragmentert bilde av en hovedperson i den moderne vestlige kultur. Dylans neste bok var The Philosophy of Modern Song (2022), der han skrev om 66 sanger som han ikke hadde komponert selv. I 2007 kom filmen I'm Not There, skrevet og regissert av Todd Haynes, der en rekke skuespillere, som Richard Gere, Heath Ledger og Cate Blanchett, opptrer i roller som er basert på Dylans liv eller på legender om ham, og der musikken hans står sentralt. I 2015–2017 ga Dylan ut tre coverplater med amerikanske standardlåter, hvorav flere var hentet fra repertoaret til Frank Sinatra. Albumdiskografi Bob Dylan, 1962 The Freewheelin' Bob Dylan, 1963 The Times They Are A-Changin', 1964 Another Side Of Bob Dylan, 1964 Bringing It All Back Home, 1965 Highway 61 Revisited, 1965 Blonde On Blonde, 1966 John Wesley Harding, 1967 Nashville Skyline, 1969 Self Portrait, 1970 New Morning, 1970 Pat Garrett & Billy The Kid, 1973 Dylan, 1973 Planet Waves, 1974 Before The Flood (live), 1974 Blood On The Tracks, 1975 The Basement Tapes, 19751 Desire, 1976 Hard Rain (live), 1976 Street-Legal, 1978 Bob Dylan At Budokan (live), 1978 Slow Train Coming, 1979 Saved, 1980 Shot Of Love, 1981 Infidels, 1983 Empire Burlesque, 1985 Biograph (samleplateboks), 1985 Knocked Out Loaded, 1986 Down In The Groove, 1988 Dylan & The Dead (live), 1989 Oh Mercy, 1989 Under The Red Sky, 1990 Bootleg Series Vol. 1–3: Rare And Unreleased 1961–1991, 1991 Good As I Been To You, 1992 World Gone Wrong, 1993 MTV Unplugged (live), 1995 Time Out Of Mind, 1997 Bootleg Series, Vol. 4: Live 1966 – The "Royal Albert Hall" Concert, 1998 Love And Theft, 2001 Bootleg Series, Vol. 5: Live 1975 – The Rolling Thunder Revue, 2002 Bootleg Series, Vol. 6: Live 1964 – Concert At Philharmonic Hall, 2004 Bootleg Series, Vol. 7: No Direction Home – The Soundtrack, 2005 Modern Times, 2006 Bootleg Series, Vol. 8: Tell Tale Signs – Rare And Unreleased 1989–2006, 2008 Together Through Life, 2009 Christmas In The Heart, 2009 In Concert – Brandeis University 1963, 2010 Bootleg Series, Vol. 9: The Witmark Demos 1962–1964, 2010 Tempest, 2012 Bootleg Series, Vol. 10: Another Self Portrait (1969–1971), 2013 Bootleg Series, Vol. 11: The Basement Tapes Complete, 2014 The Basement Tapes Raw, 2014 Shadows In The Night, 2015 Bootleg Series, Vol. 12: The Cutting Edge 1965–1966, 2015 Fallen Angels, 2016 Triplicate, 2017 Bootleg Series, Vol. 13: Trouble No More 1979–1981, 2017 Bootleg Series, Vol. 14: More Blood, More Tracks, 2018 The Rolling Thunder Revue: The 1975 Live Recordings, 2019 Bootleg Series, Vol. 15: Travelin' Thru, 2019 Rough And Rowdy Ways, 2020 1970 (2021; studioinnspillinger fra 1970) Bootleg Series, Vol. 16: Springtime in New York, 2021 Bootleg Series, Vol. 17: Fragments - Time Out Of Mind Sessions (1996-1997), 2023 1 Innspilt 1967 Les mer i Store norske leksikon vise rock Eksterne lenker Bob Dylan Litteratur Gray, Michael: Song & dance man III: the art of Bob Dylan, 3rd rev. ed., 2000, isbn 0-8264-5150-0, Finn boken Heylin, Clinton: Bob Dylan : behind the shades revisited, 2001, isbn 0-14-014310-6 Jørgensen, Karsten: Bob Dylan leksikon, 2000, isbn 87-21-01221-0, Finn boken Myhr, Petter: Bob Dylan : – jeg er en annen, 2001, isbn 82-92010-02-5, Finn boken Rem, Håvard: Bob Dylan, 1999, isbn 82-05-26755-3, Finn boken Ricks, Christopher: Dylan's visions of sin, 2003, isbn 0-670-80133-x, Finn boken Selnes, Gisle: Den store sangen – Kapitler av en bok om Bob Dylan, 2016 Shelton, Robert: No direction home: the life and music of Bob Dylan, 1986, isbn 0-450-04843-8, Finn boken Sounes, Howard: Fortellingen om Bob Dylan, 2001, isbn 82-496-0077-0, Finn boken

https://snl.no/August_3.

2023-01-31

August 3.

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Tysk-romerske rike,Biografier i Det tysk-romerske riket

August 3 var kurfyrste av Sachsen i Det tysk-romerske riket og konge av Polen fra 1733 til 1763. Han var sønn av August 2.

Etter den polske arvefølgekrigen i årene 1733–1735 ble August anerkjent som konge i Polen av samtlige europeiske regenter. Under krigen mellom Preussen og Østerrike stilte han seg på Østerrikes side. Han var godmodig og praktsyk, en ivrig jeger, men overlot som oftest regjeringen til sine yndlinger. I hans regjeringstid ble Polen i realiteten et russisk lydrike. Les mer i Store norske leksikon Det tysk-romerske riket Polens historie polske arvefølgekrig

https://snl.no/Kolbj%C3%B8rn_Brekstad

2023-01-31

Kolbjørn Brekstad

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Norsk og samisk litteratur,Nyere norsk litteratur

Kolbjørn Brekstad var ein norsk forfattar og skuleleiar. Brekstad var ein kunnskapsrik og mangesidig forteljar som gav levande skildringar frå ulike miljø, mellom anna Helgelandskysten på 1600-talet og nazistisk eksilmiljø i Argentina.

Han vart innstilt til Nordisk råds litteraturpris i 1985 for debutromanen Stank av mennesker. Seinare utgivingar er Larm (1986), Kong Henrik den eneste (1989), Acryl (1990), En navlestreng av stål (1995), Det gode mennesket i oppgang B (1997) og Den veien vinden blåser (1998).Brekstad har også gitt ut ungdomsromanane Det syngande sverdet (1999), Vargvinter (2000), Den lange striden (2001) og Gudane kjem (2002), alle om høvdingen Rein Lodinsson.I 2009 gav han ut første bind i ein trilogi om Vidkun Quisling: Heroisme og svik. Ein roman om Vidkun Quisling. Annan del – Folkefrelseren. Ein roman om Vidkun Quisling – kom ut i 2010. Bibliografi Neandtalermysteriet (Ungdomsbok, Transit, 2012) Ragnarok : en roman om Vidkun Quisling (Roman, Transit, 2011) Folkefrelsaren (Roman, Transit, 2010) Gudane kjem (Barnebok, Samlaget, 2002) Den lange striden (Ungdomsbok, Samlaget, 2001) Vargvinter (Ungdomsbok, Samlaget, 2000) Det syngande sverdet (Ungdomsbok, Samlaget, 1999) Den veien vinden blåser (Roman, Stenersen, 1998) Det gode menneske i oppgang B (Roman, Solum, 1997) En navlestreng av stål (Roman, Solum, 1995) Acryl (Roman, Cappelen, 1990) Kong Henrik den eneste (Roman, Cappelen, 1989) Larm (Roman, Gyldendal, 1986) Stank av mennesker (Roman, Aventura, 1985) Les meir i Store norske leksikon Noregs litteraturhistorie barne- og ungdomslitteratur biografi Vidkun Quisling Eksterne lenker Det Norske Samlaget si forfattarside om Kolbjørn Brekstad

https://snl.no/endogami

2023-01-31

endogami

Store norske leksikon,Samfunn,Samfunnsfag,Antropologi,Fagbegreper i antropologi,Slektskap, familie og ekteskap

Endogami betegner ekteskap mellom partnere tilhørende samme gruppe (det motsatte av eksogami som betegner ekteskap mellom partnere tilhørende ulike grupper). Ulike typer grupper vil kunne karakteriseres som enten endogame eller eksogame, enten på basis av faktisk atferd (statistisk tendens for valg av partner) eller på grunnlag de regler eller kulturelle normer som gjøres gjeldende. Betegnelsene brukes særlig i antropologien der det ofte er slektskapsgrupper av ulike typer (klaner, ættelinjer og så videre) som karakteriseres med disse. I samfunn hvor slike grupper ikke finnes kan ekteskap mellom nære slektninger (for eksempel søskenbarn) også bli betegnet som endogame, da partene kan regnes som å tilhøre samme familiegruppe.

I samfunn med sosial lagdeling vil de ulike lag eller strata ofte tendere til å være endogame. Hvis lagene kan betegnes som kaster, vil endogamiet ofte være forankret i sterke kulturelle regler eller normer, slik tilfellet er med hinduenes tradisjonelle kastesystem. Andre steder, som for eksempel i det (nå avskaffede) sør-afrikanske apartheidsystemet har regler om raseendogami hatt en politisk forankring. I moderne klassesamfunn finnes det sjelden eksplisitte regler omkring ekteskap mellom personer på basis av klasse, men vi kan ofte snakke om klasseendogami som en statistisk tendens: De fleste gifter seg med personer av tilnærmet lik klassebakgrunn. Les mer i Store norske leksikon eksogami ekteskap

https://snl.no/Bj%C3%B8lstad_-_g%C3%A5rd

2023-01-31

Bjølstad (gård)

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Kirker, slott og gårder,Storgårder og herregårder,Norske storgårder

Bjølstad er en gård i Sel kommune, nord for elven Sjoa og tettbebyggelsen Bjølstadmo i Heidal. Gården var i sin tid en av Gudbrandsdalens største jordeiendommer med store skogvidder.

Bjølstad har gått i arv i samme slekt (Bjølstadætten) siden middelalderen, fra 1843 gjennom en kognatisk linje (Tofte). En bautastein ble reist på gården i 1970, til minne om at den hadde vært i samme slekts eie i 700 år.Inntunet og deler av uttunet på Bjølstad, i alt 9 bygninger, ble fredet i 1924 og senere satt i stand med støtte fra Riksantikvaren. Det yngste av våningshusene, Nystua, ble oppført i 1818; Nørdre Gammelstugu skriver seg fra 1680 og Øvre Stugu fra 1743. På tomten for det nåværende stabburet stod til 1820 et gårdskapell fra 1531, som i perioden 1950–1964 ble flyttet og gjenoppført ved Heidal kirke. Les mer i Store norske leksikon Bjølstad kapell Gudbrandsdalen Heidal norsk jordeiendomshistorie Sel Eksterne lenker Kulturminnebilder (Riksantikvaren) – Bjølstad Litteratur Coldevin, Axel: Norske storgårder, b. 2, 1950, 37-46

https://snl.no/Bashar_al-Assad

2023-01-31

Bashar al-Assad

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Asia,Syrias historie,Syrias samtidshistorie

Bashar al-Assad er en syrisk lege, offiser og politiker som har vært Syrias president siden 2000. Assad tok da over som statsoverhode etter at hans far, Hafez al-Assad, døde. Den nye statssjefen hadde vært tiltenkt stillingen fra 1994, da hans eldre bror Basil al-Assad omkom i en ulykke.

Da Bashar al-Assad tok over som president i 2000, ble det stilt forventninger til politisk liberalisering, og til at han, sammen med andre unge statssjefer i Midtøsten, ville bidra til en politisk oppmykning i regionen. Etter enkelte reformer stanset liberaliseringen opp, til opprøret brøt ut som en protest mot det syriske regimets politikk i 2011.Assad har ikke bare videreførte sin families sterke rolle i moderne syrisk politikk, men også innflytelsen til den minoriteten han tilhører – alawitter.Med opprøret i 2011 og den påfølgende krigen i Syria fra 2011–2012 ble Assad en omstridt leder, både nasjonalt og internasjonalt. Det nasjonale opprøret, og den regionale krigen, var i stor grad rettet mot Baath-regimet og Assad som president, med krav om regimeskifte. Han ble forsøkt fjernet fra makten med militære midler, mens han selv brukte regimets væpnede styrker for å opprettholde makten. Etter hvert som regimet styrket sin stilling fra 2015–2016, særlig takket være støtten fra Russlands militære intervensjon, frafalt flere land krav om at Assad måtte gå av som forutsetning for en fredsløsning. Ved utgangen av 2018 var det i stor grad internasjonalt anerkjent at det syriske regimet gikk seirende ut av krigen i Syria, og at Assad ville bli sittende som statssjef.Assad ble gjenvalgt som Syrias president for tredje gang i 2021.I september 2019 ble regjeringen enig med representanter for opposisjonen om å nedsette en grunnlovskomité for å utarbeide forslag til en ny grunnlov. Utdanning og karriere Bashar al-Assad deltok ikke i politisk aktivitet i sin ungdom, og valgte en profesjonell medisinsk karriere. Etter grunnutdanning ved den arabisk-franske al-Hurriya-skolen i Damaskus (1982) gjennomførte han medisinsk utdanning ved universitetet i Damaskus (1988), for så å praktisere som lege ved et av hærens hospitaler. Deretter gjennomførte han spesialisering (oftalmologi) ved Western Eye Hospital i London (1992).Da broren Basil al-Assad omkom i 1994, ble han kalt til Damaskus for å forberede seg på å etterfølge sin far, Hafez al-Assad. Forberedelsene omfattet offisersutdanning ved militærakademiet i Homs, hvoretter han ble utnevnt til oberst i 1999. Som sin far etablerte han en personlig maktbase innen de militære rekker, og flere lojale offiserer ble forfremmet og innplassert i nøkkelstillinger for å styrke hans posisjon.Samtidig ble han gitt en funksjon som politisk rådgiver for sin far, og han ledet et kontor med ansvar for å håndtere klager fra befolkningen. Han ble også satt til å lede en kampanje mot korrupsjon; også den var egnet til å fjerne opponenter og styrke posisjonen.Overtakelse av ansvaret for Syrias Libanon-politikk i 1998 var sentralt i forberedelsene til å videreføre Syrias sterke regionale stilling og den utenrikspolitiske linjen faren hadde utviklet. Som ledd i å bygge ham opp som leder fikk han også stillingen som styreleder for IT-selskapet Syrian Computer Society, en stilling tidligere holdt av hans eldre, avdøde bror.Da Hafez al-Assad døde i juni 2000, tok Bashar al-Assad over hans posisjoner – som generalsekretær i Baath-partiet, Syrias president samt øverstkommanderende for de væpnede styrker. 11. juni 2000, dagen etter at faren døde, ble han enstemmig nominert til ny president av partiet. Han ble formelt valgt, uten motkandidat, ved en folkeavstemning der han fikk 97,29 prosent av stemmene, og tiltrådte 17. juli 2000. Parlamentet hadde da endret grunnloven og senket aldersgrensen for å være statsoverhode fra 40 til 34 år, tilsvarende Assads alder ved maktovertakelsen. Samme år giftet han seg med den britiskfødte Asma al-Assad (født 1975). Assad ble gjenvalgt i 2007 og 2014, uten motkandidater, og i 2021, med motkandidater. Politikk og innflytelse Bashar al-Assad overtok presidentembetet etter en leder som var kjent for å ha utviklet en politistat med utstrakt personlig kontroll, og det var derfor stilt forventninger til politisk liberalisering. Til tross for signaler i slik retning, skjedde lite – særlig på det politiske området – til regimet fra våren 2011 sto overfor en voksende protestbevegelse, som ble møtt med voldsmakt og utviklet seg til borgerkrig, og deretter en regional krig med internasjonal deltakelse.Da han tok over, inviterte Assad til politisk oppmykning, med 'konstruktiv kritikk', noe som førte til den såkalte Damaskus-våren, hvor sivile organisasjoner fikk et visst handlingsrom, noe som skapte forventninger til en syrisk kulturrevolusjon. Samtidig ble politiske fanger satt fri, og private medier fikk lisens, til nye innstramminger kom. Assad understreket at det ikke ville være mulig med et demokrati etter vestlig modell, men tok til orde for et syrisk demokrati tuftet på landets historiske røtter tilpasset det syriske samfunn, og han la vekt på modernisering. Han kunngjorde også reformer i et ineffektivt byråkrati med fortsatt kamp mot korrupsjon, og framholdt at statsadministrasjonen og en statlig dominert økonomi var blitt et hinder for utvikling. Liberaliseringen på det økonomiske området var også begrenset, men mer varig enn på det politiske. Som under sin far, er Assad beskyldt for brudd på menneskerettighetene, noe som antok vesentlig større omfang under opprøret og krigen fra 2011.Bashar al-Assad har i hovedsak videreført sin fars utenrikspolitikk, men ble i 2005 tvunget av en libanesisk demokratibevegelse til å trekke de siste syriske styrkene ut av Libanon, noe som svekket Syrias innflytelse der. Ikke desto mindre har han drevet en aktiv Libanon-politikk, også under den syriske krigen. Syria ble også beskyldt for å stå bak drapet på den tidligere libanesiske statsminister Rafiq al-Hariri i 2005, og USA har beskyldt Assad for å trappe opp støtten til Hizbollah, som USA anser for å være en terroristorganisasjon. Under Syriakrigen har Hizbollah, med støtte fra Iran, sendt soldater for å kjempe sammen med regjeringsstyrkene. Syria har lenge hatt gode forbindelser med Iran, og disse er forsterket under krigen.I motsetning til sin far, som i 1991 stilte styrker til den USA-ledede invasjonen av Irak, kritiserte Assad USAs invasjon av Irak i 2003. Han videreførte også sin fars politikk overfor Israel, med krav om tilbakeføring av Golanhøydene, okkupert siden Seksdagerskrigen i 1967. Like fullt åpnet han nye, hemmelige fredsforhandlinger med Israel. En markant bedring av forholdet til Tyrkia regnes som Assads fremste utenrikspolitiske resultat, til det ble dramatisk forverret som følge av krigen.Med opprøret i 2011 og den påfølgende borgerkrigen – som etter hvert utviklet seg til en internasjonalisert regional krig – ble Assads stilling i Syria utfordret fra flere hold, og Syrias innflytelse i regionen svekket. Særlig fra vestlige regjeringer, men også fra land i regionen, ble det stilt krav om at han måtte gå av. Kravene ble forsterket som følge av Syria-krisen, som oppsto etter bruk av kjemiske våpen i august 2013. Etter at Russland gikk inn i krigen til støtte for Baath-regimet høsten 2015, kom regjeringsstyrkene på offensiven, og Assad styrket sin stilling. Flere vestlige land frafalt da kravet om hans avgang som forutsetning for en politisk løsning på konflikten, mens syrisk opposisjon holdt fast på dette som en nødvendighet.I utgangspunktet ble Assad og regimet utfordret av ikke-voldelige demokratiforkjempere, deretter av såkalt moderate, militære regimemotstandere, før militante jihadister, blant annet fra al-Qaida (som i Syria opererte under navnet Jabhat al-Nusra; nå: Jabhat Fateh al-Sham) og derpå Den islamske stat (IS), dominerte den væpnede regimemotstanden. Etter hvert som IS vokste fram som en opplevd trussel, ikke bare i Midtøsten, men også i Vesten, ble det en gradvis aksept for at Assads regime kunne utgjøre en del av en overgangsløsning.President Assad har hele tiden hevdet at krigen i Syria er framprovosert av terrorister og kriminelle, og har ikke anerkjent opprøret som en legitim motstand mot hans regime. Han har satt inn den syriske stats militære krefter mot opprørerne, og gjort seg avhengig av militær støtte fra andre land, særlig Russland og Iran, samt milits fra Irak og Libanon. Les mer i Store norske leksikon Krigen i Syria Syrias samtidshistorie Syrias politiske system

https://snl.no/abstrakt_tenkning

2023-01-31

abstrakt tenkning

Store norske leksikon,Psykologi,Kognitiv psykologi

Abstrakt tenkning er tenkning som innebærer at enkeltting eller fenomener oppfattes eller beskrives generelt, prinsipielt og tidløst.

Abstrakt tenkning skilles fra konkret tenkning. En banan kan beskrives abstrakt som «frukt», eller mer konkret som noe man spiser. Å ‹‹dra på ferie›› er en abstrakt beskrivelse, en beskrivelse man gjerne velger når man snakker om ferien neste år. Hvis ferien er nært forestående, kan man være mer konkret: ‹‹Vi drar til Kreta på ferie i morgen››.Skillet abstrakt-konkret gjenfinnes mange deler av psykologien (se eksempelvis construal level-teori).Ved visse typer psykiske lidelser og hjerneskader, særlig de som rammer frontallappen, vil evnen til abstrakt tenkning svekkes. I stedet blir konkret tenkning mer fremtredende. Les mer i Store norske leksikon tenkning psykologi

https://snl.no/Hippolyte_Daeye

2023-01-31

Hippolyte Daeye

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Ekspresjonisme og fauvisme

Hippolyte Daeye var en belgisk maler. Han malte i hovedsak portretter av barn og aktbilder av unge kvinner i en ekspresjonistisk stil.

Daeye bestemte seg for å bli kunstner først som 23-åring og studerte deretter ved kunstakademier i Gent og Antwerpen. Imidlertid fikk hans opphold i London under første verdenskrig større betydning for hans endelig utvikling og modning som kunstner. Der oppdaget han bildene til William Turner, de franske fauvistene og ikke minst Amedeo Modigliani. Spesielt ble Daeye inspirert av førstnevntes fargebruk og sistnevntes linjeføring og enkle komposisjoner, men motivkretsen hans forble konsentrert rundt stillferdige og intime portretter. Les mer i Store norske leksikon kunst i Belgia

https://snl.no/Norbert_Elias

2023-01-31

Norbert Elias

Store norske leksikon,Samfunn,Samfunnsfag,Sosiologi,Sosiologer

Norbert Elias var en tysk-britisk sosiolog som særlig er kjent for sine analyser av kulturelle og samfunnsmessige endringer.

Elias emigrerte fra Tyskland i 1933 etter at nazistene tok makten. Han hadde akademiske stillinger i Storbritannia, Ghana og Nederland før han kom tilbake til Vest-Tyskland.Hans mest kjente verk, Über den Prozess der Zivilisation, ble utgitt i 1939, men fikk først gjennomslag med den engelske utgaven, The Civilizing Process I og II (1978, 1982). Her argumenteres det for at siviliseringen av det europeiske menneske fra middelalderen til moderne tid ikke kan forstås bare ut fra nye ideer og ny teknologi, men henger sammen med nye og strengere normer for manerer, aggresjonskontroll og kroppsbeherskelse. Han ser utviklingen av individuell selvkontroll i et gjensidig avhengighetsforhold til utviklingen av moderne statsformer.Elias var kritisk til både funksjonalisme og strukturalisme, og i boken What is sociology (1970) utviklet han sine teorier om hvordan «konfigurasjoner» av individer utvikles som utilsiktede resultater av samhandling. Les mer i Store norske leksikon sosiologi sivilisasjon

https://snl.no/deltakende_observasjon

2023-01-31

deltakende observasjon

Store norske leksikon,Samfunn,Samfunnsfag,Forskningsmetode

Deltakende observasjon er en kvalitativ metode som innebærer at forskerne deltar i de sosiale prosessene de studerer.

Metoden brukes for å få inngående innsikt i og forståelse av sosiale aktiviteter, samhandlingsmønstre og prosesser i avgrensede kontekster. Kontekstene kan for eksempel være lokalsamfunn, organisasjoner, institusjoner, bedrifter, arrangementer eller hendelsesforløp. Deltaker og observatør Ved å delta i de prosessene som studeres kan forskeren observere aktørene og aktivitetene i disse prosessene. Observasjonene registreres og beskrives fortløpende i form av feltnotater. Disse notatene utgjør studiens data, som danner grunnlaget for forskerens analyser. Gjennom studien veksler forskeren mellom rollene som deltaker og observatør, og mellom datainnsamling og dataanalyse. I første del av studien vil forskerne bruke mest tid på datainnsamling, men etter hvert vil de bruke mer og mer tid på analyser av de innsamlede data. Feltrelasjoner Deltakende observasjon forutsetter at forskeren får adgang til den konteksten som skal studeres, at både deltakelsen og observasjonen blir akseptert av aktørene i denne konteksten, og at forskeren får et tillitsfullt forhold til disse aktørene. Relasjonene til aktørene, som kalles feltrelasjoner, utvikles stadig gjennom hele studien. Forskeren veksler mellom nærhet og avstand til aktørene, mellom å oppnå innsikt i aktørenes egne perspektiver og å forstå aktørene og deres handlinger i lys av perspektiver fra forskningen. Utfordringer Hvis forskerne utvikler et for nært forhold til aktørene, risikerer de at studien blir for ensidig preget av aktørenes egne perspektiver. Med et engelskspråklig uttrykk blir denne risikoen omtalt som going native. Den motsatte risikoen kalles etnosentrisme, det vil si at forskeren har for stor avstand til aktørene, og at studien blir for ensidig preget av forskerens egne perspektiver. Et annet mulig problem knyttet til deltakende observasjon er at handlingene til de aktørene som studeres, kan bli påvirket av forskernes deltakelse eller observasjon. Les mer i Store norske leksikon forskning kvalitativ metode

https://snl.no/Dragby

2023-01-31

Dragby

Store norske leksikon,Historie,Arkeologi,Nordisk arkeologi

Dragby er et forhistorisk gravfelt i Skottunge i Uppland, Sverige. Gravfeltet omfatter om lag 500 lave røyser og steinsettinger fra bronsealder og frem til romersk jernalder (rundt 800 fvt.–400 evt.).

Sentralt på feltet lå en stor røys. Midt i denne fantes en megalittisk steinkiste fra sen-neolittisk tid (1800–1500 fvt.) med rester av minst 20 personer. Gravgods og C-14-dateringer viser at kisten ble benyttet frem til rundt 1200 fvt. Dette er det eneste kjente eksempelet på at en gravform fra sen-neolittisk tid ble nyttet i eldre bronsealder. I eldre bronsealder ble det bygd røys over kisten. I røysa ble det funnet 12 branngraver fra yngre bronsealder.Utgravningene på Dragby ble gjort i årene 1958–1964 av arkeologer ved Universitetet i Uppsala. Les mer i Store norske leksikon gravfelt gravhaug steinalderen bronsealderen jernalderen Sveriges forhistorie

https://snl.no/backgammon

2023-01-31

backgammon

Store norske leksikon,Sport og spill,Spill,Brettspill

Backgammon er et brettspill for to personer. Hver spiller har 15 brikker, det ene settet lyse og det andre mørke. Brikkene flyttes etter terningkast, og spillet vinnes av den som først får flyttet alle sine brikker fra startoppstillingen og ut av brettet.

Brettet er firkantet med tolv kileformede felt (punkter) etter hverandre langs to av sidene, avvekslende lyse og mørke. Det er også delt på tvers av en forhøyning som kalles baren, i et indre og et ytre område (hjemland), og dermed får brettet fire kvadrater, hver med seks felt. Spilleregler Brikkene skal først flyttes forover til eget indre område, deretter ut av brettet. De to spillerne flytter følgelig i motsatte retninger. Man kaster etter tur to terninger. Viser terningene for eksempel 6 og 2, kan man enten flytte to brikker henholdsvis seks og to felt, eller én brikke åtte (6+2) felt. Slår man en dublett (for eksempel 5+5), teller øynene dobbelt, og man kan flytte opptil fire brikker til sammen 20 felt. Det er ikke lov å flytte til et sperret felt, det vil si et felt der motstanderen har to eller flere brikker. Man kan heller ikke flytte en brikke til et åpent felt hvis man må mellomlande på et sperret felt. Når man summerer begge terningers øyne til ett trekk, utføres dette nemlig som to separate trekk etter hverandre (6+2 eller 2+6). I eksempelet ovenfor kan man derfor ikke flytte brikken åtte felt hvis både felt 6 og 2 (regnet fra startfeltet) er sperret. Hvis en brikke flyttes til et felt hvor det står én motstanderbrikke fra før, slås denne ut og settes på baren. Alle utslåtte brikker slås inn på brettet igjen (i motstanderens indre område) etter kast med to terninger. Er begge felt som terningene anviser sperret, må man stå over, da alle utslåtte brikker må slås inn igjen før man kan flytte andre brikker. Når en spiller har flyttet alle sine brikker inn i eget indre område, kan vedkommende begynne å flytte brikkene ut av brettet. Den som først får flyttet alle sine brikker ut, vinner spillet. Poengberegning Vinneren får ett poeng hvis motstanderen også har flyttet ut minst én brikke, to poeng (gammon) hvis motstanderen ikke har flyttet ut noen brikker og tre poeng (backgammon) hvis motstanderen i tillegg har brikker som er utslått eller fremdeles står i vinnerens indre område. Ofte dobles poengene eller innsatsen det spilles om én eller flere ganger under spillets gang. Historikk Forløpere til backgammon er blitt spilt i flere tusen år, blant annet i India, senere i det gamle Hellas og av romerne. Spillet har også lange tradisjoner i de nordiske land. Den nåværende formen oppstod i England på 1600-tallet og var tidligere mest utbredt der og i USA, samt i de østlige Middelhavslandene. I 1960-årene fikk spillet en renessanse over store deler av verden. Det arrangeres turneringskonkurranser i backgammon, der det spilles med innsats, blant annet VM fra 1965 og NM fra 1991. Norges Backgammonforbund ble stiftet i 1994. Les mer i Store norske leksikon brettspill Eksterne lenker Norges Backgammonforbunds nettsider

https://snl.no/Bindalsfjorden

2023-01-31

Bindalsfjorden

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Nordland,Bindal

Bindalsfjorden er en fjord i Bindal kommune, lengst sør i Nordland fylke. Den skjærer seg mot nordøst inn mellom øyene Melsteinen og Austra (nordspissen); ytre del av fjorden kalles Røiningen. Ved Skauvikneset bøyer Bindalsfjorden mot sørøst inn til kommunesenteret Terråk; i denne delen av fjorden har den sin største dybde, 741 m vest for sørspissen av Stavøya. Fra Terråk fortsetter Bindalsfjorden nordøstover i den 39 km lange Tosenfjorden (Tosen); ytre del av denne kalles Øyfjorden. Indre del av Tosenfjorden ligger i Brønnøy kommune. Samlet lengde fra Melsteinen/Austra til Tosbotnet er 71 km.

Bindalsfjorden har mellom Skauvikneset og Terråk en rekke armer. Rett overfor Skauvikneset fører Ursfjorden mot nordøst, og lenger inne, innenfor Stavøya og Imøya, fører den brede Skotnesfjorden østover.Ved Terråk går den 21 km lange og trange Sørfjorden mot sørvest, senere nordvest til fylkesgrensen mot Nord-Trøndelag. Bare et lavt eid skiller denne fra kysten utenfor, slik at Bindalsfjorden her nesten biter seg selv i halen. Inn til Sørfjordens innerste del, Simlebotnet, fører den strie Simlestraumen.En arm av Sørfjorden er Kollbotnet, som man kommer til gjennom Kollstraumen; denne fører sørover, også denne når fylkesgrensen mot Nord-Trøndelag. Både Kollstraumen og Simlestraumen er kjent for å være gode fiskeplasser. Les mer i Store norske leksikon fjord Bindal Nordland

https://snl.no/Richard_Cobden

2023-01-31

Richard Cobden

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands historie

Richard Cobden var en britisk politiker og leder for frihandelsbevegelsen i Storbritannia. Opprinnelig var han bedriftsleder i tekstilindustrien, og var fra 1832 bosatt i Manchester. Han var medlem av Parlamentet fra 1841. Cobden arbeidet for frihandelsprinsippet, og stod spesielt i spissen for kampen for å få opphevet de britiske kornlovene. Han var blant de ledende ved opprettelsen av Anti Corn-Law League i 1839.

Også i den indre økonomiske politikken var Cobden radikal liberalist, og blant de ledende i den såkalte Manchesterskolen, som gikk inn for en uhemmet fri konkurranse, uten inngrep fra statens side i det økonomiske liv. Etter kornlovens opphevelse i 1846 arbeidet han videre for liberale reformer, og var blant hovedmennene bak den britisk-franske handelstraktaten av 1860, der også Frankrike gikk inn for frihandelen.Cobden brukte sin store formue på sin politiske aktivitet, men fikk i 1846 en gave på 80 000 britiske pund etter en nasjonal innsamling.Cobdens samlede skrifter og taler er utgitt ved sir Louis Mallet (The Political Writings of Richard Cobden, 2 bind, 1867) og J. Bright og T. Rogers (Speeches on Questions of Public Policy, 2 bind, 1870). Les mer i Store norske leksikon Storbritannias historie Manchesterskolen

https://snl.no/Christian_10.

2023-01-31

Christian 10.

Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Danmarks historie,Dannmarks historie 1814-1945

Christian 10. var konge av Danmark fra 1912 til sin død i 1947. Da Island ble en selvstendig stat i personalunion med Danmark i 1918, ble Christian også konge av Island fram til unionen ble oppløst i 1944. Han etterfulgte faren Frederik 8. og ble selv etterfulgt av sønnen Frederik 9.

Christian var bror til Norges kong Haakon 7. Politikk Under første verdenskrig bidro Christians faste holdning vesentlig til å bringe landet gjennom krisen. Den viktigste innenrikspolitiske begivenheten i denne tiden var grunnloven av 5. juni 1915, kjent som Junigrunnloven. Junigrunnloven gav blant annet kvinnene stemmerett og endret sammensetningen av Landstinget.I 1918 ble Island selvstendig kongerike, og i 1920 fulgte så gjenforeningen med Nord-Slesvig. Den førte til en indrepolitisk krise med den følge at kongen i mars 1920 avskjediget regjeringen Carl Zahle. Denne opptredenen vakte atskillig kritikk på radikalt hold. Men takket være sine mangesidige interesser vokste han i mellomkrigsårene mer og mer sammen med sitt folk, og ved utbruddet av andre verdenskrig i 1939 ble han det naturlige midtpunkt som alle samlet seg om.Christians karakterfaste opptreden under okkupasjonen i 1940–1945 gjorde ham populær som få andre danske monarker. Så vidt mulig fortsatte han sitt daglige levevis, blant annet rideturene gjennom København, og kongen ble i disse årene et nasjonalt symbol. I september 1942 inntrådte en farlig krise på grunn av Adolf Hitlers reaksjon på kongens meget kjølige takketelegram i anledning av den tyske diktatorens lykkønskning med hans fødselsdag. Etter at han under det endelige brudd med tyskerne i august 1943 hadde nektet å danne regjering utenom Riksdagen, var han nærmest en fange på sitt eget slott frem til frigjøringen. Ekteskap og familie Christian 10. var sønn av kong Frederik 8. av Danmark og dronning Louise. Han var eldre bror til blant andre kong Haakon 7. av Norge og Ingeborg, mor til kronprinsesse Märtha av Norge. I 1898 giftet Christian seg med Alexandrine av Mecklenburg-Schwerin (1879–1952), som han fikk to barn med: kong Frederik 9. av Danmark og prins Knud. Les mer i Store norske leksikon Danmarks historie Statsoverhoder i Danmark

https://snl.no/delt_blad

2023-01-31

delt blad

Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Botanikk,Planteanatomi,Plantenes form,Blad

Delte blad er blad der bladplaten har innskjæringer som går nesten helt inn til hovednervene i bladet. Innskjæringene er dypere enn de hos flikede blad, men grunnere enn de hos sammensatte blad. Fjærdelte blad er fjærnervede og ligner finnede blad, mens hånddelte blad er håndnervede og ligner koblede blad. Dersom delene i et delt blad selv er delt, kalles bladene dobbelt eller to ganger delte. Dersom disse delene igjen er delt, kalles bladene tre ganger delte.

Eksempler Kurvplantefamilien inneholder flere slekter der alle eller flere av artene har fjærdelte blad. Bladene er ofte dobbelt eller tre ganger fjærdelte. Gåseblom-, malurt- og reinfannslekta (Tanacetum) i denne familien er slekter der alle artene har fjærdelte blad. Artene i hundesennepslekta (Descurainia) i korsblomstfamilien og noen arter i valmueslekta, honningurtfamilien og myrkleggslekta er noen andre eksempler på arter med delte blad. Les mer i Store norske leksikon lappet blad fliket blad sammensatt blad finnet blad koblet blad blad

https://snl.no/Abdurrahman_-_kalif_i_Andaluc%C3%ADa

2023-01-31

Abdurrahman (kalif i Andalucía)

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Midtøsten,Midtøstens middelalderhistorie

Abdurrahman var grunnleggeren av det islamske ummayadedynastiet med hovedsete i Córdoba. Han var sønnesønn av ummayade-kalifen Hisham som styrte da ummayaddedynastiet ledet det store islamske kalifatet i Damaskus. Da abbasidene overtok makten i 750, forsøkte de å myrde ham. Han flyktet deretter til Spania. I 756 grunnla han emiratet Andalucia, med Córdoba som hovedstad. Han utvidet dette emiratet til å omfatte nesten hele Den iberiske halvøya.

Andalucia ble deretter styrt som et uavhengig islamsk dynasti under ummayadene. Etter hvert kalte det seg også et kalifat. Splittelsen i den islamske verden mellom ummayadene i Spania og abbasidene i Bagdad ble ikke sett på som akseptabelt i Bagdad, og allerede i 763 forsøkte en abbasidehær å gjenerobre Andalucia. De ble beseiret av styrkene til Abdurrahman som dermed befestet sin makt. Abdurrahman var også involvert i kamper i nord mot de kristne hærene til Karl den store.Umayyade-dynastiet som Abdurrahman opprettet blir sett på som en islamsk gullalder som eksisterte adskilt fra og parallelt med gullalderen i Bagdad. Les mer i Store norske leksikon Córdoba omayyadene

https://snl.no/vergem%C3%A5l

2023-01-31

vergemål

Store norske leksikon,Jus,Personrett

Vergemål, forpliktelse og myndighet som en verge har til å handle på vegne av en person som mangler evnen til selv å dra omsorg for seg og det vedkommende eier, jf. vergemålsloven av 26. mars 2010. Loven har egne regler for mindreårige (under 18 år) og for voksne over 18 år som er satt under vergemål fordi vedkommende ikke er i stand til å ivareta sine interesser. For den sistnevnte kategorien ble tidligere ordet umyndiggjort benyttet.

Verge er den person som ivaretar den umyndiges interesser og handler på vegne av denne. Verge for mindreårige er den som har foreldremyndigheten etter reglene i barneloven, og som er myndig. Er den mindreårige uten fungerende verge, skal fylkesmannen oppnevne ny eller midlertidig verge. For voksne som er satt under vergemål, oppnevner fylkesmannen særskilte verger.Hjelpeverge var tidligere betegnelse på en person som var oppnevnt av overformynderiet til å ivareta anliggendene til en annen person som ikke var umyndiggjort, når denne for eksempel på grunn av sinnslidelser, andre psykiske forstyrrelser, aldersdemens, utviklingshemning eller legemlig funksjonshemning ikke selv er i stand til å ivareta sine interesser generelt eller partielt. Begrepet hjelpeverge ble avskaffet da den nåværende vergemålsloven trådte i kraft i 2013. Les mer i Store norske leksikon verge

https://snl.no/Tracy_Chapman

2023-01-31

Tracy Chapman

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Pop og rock,Internasjonal pop og rock

Tracy Chapman er en amerikansk sanger, musiker og visesanger som ble stor stjerne allerede med debutalbumet. Hennes sjelfulle melodier, varme stemme og tekster som enten er personlige eller samfunnsengasjerte, har også slått an i Norge. Hennes største hits er Fast Car (1988) og Give Me One Reason (1996).

Chapman vakte sensasjon på en verdensturné for Amnesty International i 1988 sammen med blant andre Sting og Bruce Springsteen. Hennes to første album, Tracy Chapman (1988) og Crossroads (1989), gikk begge til topps i Storbritannia. For det første albumet ble hun tildelt tre Grammy-priser. Etter dette har Chapman hatt en vekslende karriere.Matters Of The Heart (1992) solgte noe mindre i alle land, mens New Beginning (1995) ble en stor suksess i USA. Chapman fikk mindre oppmerksomhet for albumene Telling Stories (2000), Let It Rain (2002), Where You Live (2005) og Our Bright Future (2008), men har fortsatt å turnere solo verden rundt. Les mer i Store norske leksikon afrikansk-amerikansk musikk musikk i USA Eksterne lenker Tracy Chapman

https://snl.no/Francis_Bacon_-_filosof

2023-01-31

Francis Bacon (filosof)

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens historie,Det 17. og 18. århundres filosofi

Francis Bacon var en britisk filosof, essayist og statsmann, og Englands betydeligste renessansefilosof.

Liv Fra han var 13 til 16 år studerte Bacon i Cambridge og var deretter i Paris i 1577–1580. Etter sin hjemkomst virket han som jurist og ble i 1584 medlem av Underhuset. Han var en av dronning Elizabeth 1s betrodde menn. Da Jakob 1 overtok tronen i 1603, delte Bacon sin tid mellom politisk virksomhet og filosofiske studier.Han gjorde en rask politisk karriere: I 1613 ble han attorney-general, i 1617 storseglbevarer, i 1618 lordkansler samtidig som han ble utnevnt til baron av Verulam, og i 1621 viscount av St. Albans. Bacon arbeidet for å styrke kongens makt på bekostning av Parlamentet. I 1621 ble han dømt for bestikkelser og mistet alle sine embeter. Sine siste år levde han tilbaketrukket på sitt gods, opptatt med studier og litterære arbeider. Verker Sin litterære løpebane begynte Bacon i 1597 da hans første Essays kom ut. I alt skrev han rundt 60 slike korte stykker om dagligdagse emner, hvor han uttaler sine meninger og leveregler. Hans essayer ble viktige for denne litteratursjangerens videre utvikling i England.Samtidig med at han drev sin politiske virksomhet, utgav han sine viktigste filosofiske og vitenskapelige arbeider. Han hadde egentlig planlagt et stort filosofisk verk, Instauratio Magna (Den store fornyelsen), men bare to deler ble fullført. Novum Organum Scientiarum (Vitenskapenes nye verktøy) kom i 1620, til avløsning av det gamle, aristotelisk-skolastiske verktøyet (organon var et vanlig navn på den samlede aristoteliske logikken og metodelæren). I 1623 kom De Dignitate et Augmentis Scientiarum (Om vitenskapenes verdighet og forbedring). Dette var en sterkt utvidet utgave av hans Advancement of Learning, som først kom ut på engelsk i 1605.Etter sitt fall utgav Bacon en History of Henry VII (1622) og et bruddstykke av en utopisk roman, New Atlantis (skrevet 1624, utgitt 1627). Bacon var den første som skrev et betydelig filosofisk verk på engelsk, The Advancement of Learning, og har som stilist fått stor betydning for engelsk språkutvikling. Filosofi Bacons filosofiske verker har et tydelig metodologisk tilsnitt; han søkte etter en fruktbar metode til avløsning av den på hans tid herskende aristotelisk-skolastiske, som var utpreget deduktiv og spekulativ. Bacon mente at vitenskapen måtte gå induktivt og eksperimentelt til verks.Hans lære om induksjonen, den rette vitenskapelige metoden, angir en tre-trinns fremgangsmåte til å fastslå årsaksforhold mellom fenomener i naturen: oppregning av tilfeller hvor fenomenet opptrer oppregning av tilfeller som likner det første, men hvor fenomenet ikke opptrer studier av tilfeller hvor fenomenet bare opptrer til en viss grad Bacons tanker om induksjonens natur ble på 1800-tallet videreført av John Stuart Mill. Når vitenskapen trengte nye induktive metoder til avløsning av de gamle, var det ifølge Bacon fordi bare dette kunne føre til den nye naturvitenskapen som menneskeheten trengte, en vitenskap som gjennom sann kunnskap om årsak-virkningsforhold i naturen ville gjøre det mulig å beherske og styre naturens krefter til beste for menneskeheten.Slagordet «Kunnskap er makt» går tilbake til Bacon, som ved sin energiske argumentasjon og propaganda for slike tanker ble den moderne teknologiens profet lenge før naturvitenskapen var kommet så langt at den kunne gi opphav til større teknologiske nyvinninger. Men den frie vitenskapelige forskningen hemmes av menneskelige fordommer av fire ulike slag, som Bacon kaller idoler eller avguder. Idola tribus (stammens idoler) skyldes den menneskelige naturen, tilbøyeligheten til å tolke naturen antropomorfisk etter menneskelig mønster. Idola specus (hulens fordommer) skyldes individuelle særegenheter og tilbøyeligheter. Idola fori (torgets fordommer) beror på språkets makt over tanken. Idola theatri (teatrets idoler) skyldes vår svakhet for herskende tradisjoner og autoriteter. Bacon var en fremragende begavelse med store kunnskaper, men åpenbart uhyre forfengelig og ærgjerrig: I dikteren Popes karakteristikk var han «the wisest, brightest, meanest of mankind». Interessen og forståelsen for Bacons verk er i dag større enn noensinne. Bacons samlede verker er utgitt av Spedding, Ellis og Heath i 14 bind (1857–1874).Bacon blir på enkelte hold tillagt William Shakespeares forfatterskap, se Bacon–Shakespeare-striden. Les mer i Store norske leksikon filosofiens historie Litteratur Peltonen, Markku, red.: The Cambridge companion to Bacon, 1996 Vestens store tenkere, 2002 Wormald, B.H.G.: Francis Bacon : history, politics and science, 1561-1626, 1993

https://snl.no/Friederike_Brion

2023-01-31

Friederike Brion

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Tysklands litteratur,Tysklands litteratur på 1700-tallet

Friederike Brion, tysk prestedatter fra Sesenheim i Elsass som har har fått en plass i litteraturhistorien fordi Johann Wolfgang von Goethe skrev en rekke kjærlighetsdikt til henne.

Goethe ble kjent med Friederike Brion i oktober 1770 da han var student i Strasbourg, og de ble forelsket. Da han forlot Strasbourg i august 1771, brøt han samtidig kontakten med henne. De traff hverandre en gang senere, i 1779, ifølge Goethe stod det møtet i forsoningens tegn. Friederike Brion ble senere kjent med forfatteren J. M. R. Lenz, men gjengjeldte ikke hans sterke følelser for henne. Hun forble ugift.Inspirert av forelskelsen skrev Goethe en rekke dikt som er kjent som Sesenheimer Lieder, blant andre Mailied, Willkommen und Abschied og Heidenröslein. Skyldfølelsen han følte etter bruddet, kan anes i Gretchen-skikkelsen i Faust. I sin selvbiografi, Dichtung und Wahrheit, beskriver han deres første møte i 10. bok.Også andre kunstnere har latt seg inspirere av kjærlighetshistorien mellom Goethe og Friederike Brion, blant annet Franz Lehár i operetten Friederike (1928). Les mer i Store norske leksikon Johann Wolfgang von Goethe Tysklands litteratur Eksterne lenker Friederike Brion i Deutsche Biographie En oversikt over kvinner i Goethes liv på nettstedet Goethezeitportal Dichtung und Wahrheit, 10. Buch, i fulltekst i Projekt Gutenberg-DE Heidenröslein, fulltekst, i Projekt Gutenberg-DE Mailied, fulltekst, i Projekt Gutenberg-DE Willkommen und Abschied, fulltekst, i Projekt Gutenberg-DE

https://snl.no/Michael_Collins_-_irsk_frihetshelt

2023-01-31

Michael Collins (irsk frihetshelt)

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Irlands historie

Michael Collins var en irsk revolusjonær politiker. Han ble Irlands første statsminister som sjef for den provisoriske regjeringen i 1921–1922, og ble drept under den irske borgerkrigen.

Collins dro i 1906 til London, deltok aktivt i Sinn Féin og vendte tilbake til Irland i 1915. Han var en av de fremste lederne i kampen for Irlands frihet i årene under og etter første verdenskrig og deltok blant annet i påskeopprøret i 1916. I perioden 1919–1921 var han innenriks- og finansminister i den provisoriske regjeringen og samordnet IRAs geriljakrig mot britene.Sammen med Arthur Griffith, Robert Burton, E. S. O’Duggan og George Gavan O’Duffy undertegnet Collins for den irske delegasjonen den anglo-irske avtalen 6. desember 1921. Fra britene deltok blant andre David Lloyd George, Austen Chamberlain og Winston Churchill.Collins kom etter dette i sterk motsetning til Eamon De Valera og de ytterliggående nasjonalistene, men drev avtalen gjennom i parlamentet og ble Irlands første statsminister. Kort tid senere ble han skutt av republikanske geriljastyrker. Les mer i Store norske leksikon Irlands historie Irlands forhold til Nord-Irland

https://snl.no/Dolby_surround

2023-01-31

Dolby surround

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Elektronikk,Forbrukerelektronikk

Dolby surround er et lydsystem med mer enn to audiokanaler. Systemet gir mer dybde i lydbildet enn vanlig stereolyd.

Historikk Dolby Surround har sitt utspring i Dolby stereolyd for kinofilm, som ble lansert i 1970-årene og videreutviklet for video i 1982. I de senere årene er teknologien tatt i bruk også i en del fjernsynsutsendelser og for rene audiokilder. Virkemåte I likhet med vanlig stereo benyttes det i Dolby Surround-systemet to lydspor som gir signaler til høyre og venstre høyttaler. På de to kanalene er det i tillegg lagt inn en kodet informasjon som i en spesiell lydprossessor dekodes til to ekstra lydkanaler, én til en høyttaler midt foran tilhørerne og én til såkalte surroundhøyttalere bak tilhørerne. Les mer i Store norske leksikon omgivelseslyd

https://snl.no/dom_-_spr%C3%A5kfilosofi

2023-01-31

dom (språkfilosofi)

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens fagdisipliner,Språkfilosofi

Dom betegner i logikken en setning som fastslår et forhold mellom to begreper, subjekt- og predikatbegrepet.

Et eksempel: «Katten er et pattedyr» (positiv dom) eller «Katten er ikke et pattedyr» (negativ dom), hvor «katt» er subjektbegrepet, «pattedyr» er predikatbegrepet.Gottlob Frege, som innførte den moderne logikken, har imidlertid et annet syn på hva en dom er enn den tradisjonelle oppfattelsen. Han benekter at det finnes mer enn én type logisk dom. For ham er en dom bevegelsen fra det å gripe en tanke eller innholdet uttrykt ved en setning, til å innse at den er sann. En dom uttrykkes ved en hevdelse.Frege uttrykker dette ved domsstreken, det vil si den horisontale delen av «∪» (den vertikale streken kalles «innholdsstreken»). Det er imidlertid allment akseptert at vi ikke har, og ikke kan ha, et slikt tegn i dagligspråket. Les mer i Store norske leksikon logikk språkfilosofi Gottlob Frege

https://snl.no/Christlich-Soziale_Union

2023-01-31

Christlich-Soziale Union

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Tysklands historie,Tysklands samtidshistorie

Christlich-Soziale Union (CSU) er eit tysk politisk parti. Partiet vart grunnlagt i 1945 og opererer berre i Bayern. Det er eit kristent-konservativt parti med vekt på bayersk kultur. CSU er i politisk union med Christlich-Demokratische Union (CDU), men er organisasjonsmessig sjølvstendig.

Franz Josef Strauss var CSUs dominerande politikar, og var formann frå 1961 til han døydde i 1988. Partileiar i CSU (sidan 2019) er Markus Söder. Forløpararne til CSU Den kristen-sosiale unionen, CSU, er det eldste politiske partiet i Tyskland, starta som det katolske Sentrumspartiet i Bayern i 1870 for å demme opp for protestantisk påverknad.I 1918 braut eit mindretal ut og stifta Det bayerske folkepartiet, det var aktivt under Weimarrepublikken og hadde som hovudmål å etablere ein tysk føderasjon med utstrekt sjølvstende for Bayern. Forholdet CSU – CDU Dagens CSU vart skipa i 1945, som eit kristent-konservativt parti med vekt på bayersk kultur. Ved det første delstatsvalet i Bayern i 1946 fekk CSU over halvparten av stemmene, sidan då har partiet hatt nesten samanhengande regjeringsmakt i Bayern, oftast med reint fleirtal.Også CDU vart stifta i 1945. Programma til CSU og CDU – unionspartia – er nærskylde, men CSU har meir konservativ i familie- og kulturpolitikk. Frå starten av eintest dei om at CSU åleine skal drive politikk i Bayern, medan CDU kan stille til val i dei 15 andre delstatane.CSU og CDU samarbeidar om felles kanslarkandidat. To gongar har kanslarkandidatane kome frå CSU, Franz Josef Strauss i 1980 og Edmund Stoiber i 2002. CSU har ikkje oppnådd kanslarposisjon, men gjennom regjeringssamarbeid med CDU har CSU hatt vedvarande innverknad på tysk politikk. Politisk utvikling Bayern skil seg frå andre tyske delstatar i storleik, folketal og historie, og i tiåra etter andre verdskrigen brukte CSU den bayerske kulturarven til å foreine ulike samfunnslag i CSU. Ambisjonen var å bli eit stort, stabilt styringsparti, både i Bayern og på bundesnivå.Partiet gjennomførte reformer i utdanning og næringsliv, som ofte danna mønster for resten av landet. Medlemstalet vaks, det same gjorde økonomien, og partiet vart ein politisk maktfaktor.Mot slutten av 1900-talet byrja det politiske landskapet i Bayern å likne meir på resten av Tyskland. Sekulariseringa veikna CSU sitt band til katolisismen, og urbanisering svekte velgargrunnlaget på bygdene. Rundt 1990 byrja oppslutninga å dale. På 20 år mista CSU 20 prosent av medlemmane. På 2000-talet har tyske velgarar vore på vandring. Uro for klima- og miljøøydelegging vert fanga opp av Dei Grøne, uro over auka innvandring av AfD. CSU var sterkt kritisk til Merkel sin flyktningpolitikk på 2010-talet, men ved valet i Bayern i 2018 gjorde CSU sitt dårlegaste val nokosinne. Partiet var likevel størst, og danna regjering saman med Frie Velgarar, FW, med Markus Söder frå CSU som ministerpresident. Les mer i Store norske leksikon Christlich-Demokratische Union Franz Josef Strauss Edmund Stoiber Tysklands politiske system Tysklands samtidshistorie Eksterne lenker Die CSU von 1945 bis 2018 Bayerischer Ministerpräsident 15 Gründe für die CSU Freie Wähler Litteratur Ingrid Brekke: De knuste hjerters land: Et innblikk i tysk politikk (2022)

https://snl.no/Tor_Edvin_Dahl

2023-01-31

Tor Edvin Dahl

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Norsk og samisk litteratur,Nyere norsk litteratur

Tor Edvin Dahl, norsk forfatter. Han er en uhyre produktiv forfatter. Produksjonen omfatter bøker både for barn, unge og voksne – romaner, fortellinger, noveller, krimbøker, skuespill, skole- og lærebøker og rapport-, fag- og dokumentarbøker.

Debuten med novellesamlingen En sommer tung av regn (1968) ble blant annet fulgt av Ikke om håp, men heller ikke om håpløshet (1969), før han romandebuterte med Den andre (1972). Sitt store gjennombrudd fikk Dahl med Guds tjener (1973), en roman om en ung gutts oppvekst i pinsevennmiljø der han bygger erfaringer på egen oppvekst. Basunen (2006) tar opp igjen tråden fra Guds tjener. Miraklenes år (2008) er den tredje romanen om pinsebevegelsen. Sistnevnte roman henter handling fra 1970-årene, og vi følger en ung pinsevenn som etter et kort ekteskap blir enkemann.I årene 1974–1975 utgav Dahl i alt sju bøker, blant annet Hege og Lind (1974) og Romanen om Eva (1975). Med Den første sommeren (1980) innledet han en romankvartett kalt «den djevelske serie» hvori også inngår Renate (1981), Abrahams barn (1983) og Venner (1987), som også har handlingen lagt til pinsevennmiljø. Andre romanutgivelser er Reisen (1983), Josef kommer hjem (1986) og Paris (2000).Som krimforfatter (under pseudonymet David Torjussen) stod Dahl sentralt i det oppsving sjangeren fikk i 1970-årene. Med Etterforskning pågår (1973; Rivertonprisen) introduserte han den samfunnskritiske politiromanen, og flere etterfølgende romaner, blant annet Ung pike funnet død (1975), Morderens ansikt (1981) og Døden i telefonen (1984) ligger den psykologiske thrilleren nær. Etter flere års pause som krimforfatter gav Dahl under eget navn ut en ny krimroman i 1997, Døden er deres hyrde, etterfulgt av Døden gir tilbake (1999) og Skyldig til døden (2001). Etterforskerne i disse bøkene er den kvinnelige presten Pernille og transvestitten Roger. Det noe uvanlige etterforskerparet får nye utfordringer når handlingen i Ett skritt fra døden (2009) er lagt til Namibia. Det fremmedartede miljøet og beskrivelsen av norsk u-hjelp står sentralt i romanen.Dahl gav ut sin første barnebok i 1974. Senere fulgte blant annet to detektivserier for barn, Groruddalens Gribber (1975–1977) og Kenneth-bøkene (1985–1986). I senere år har Dahl gitt ut en hel rekke barne- og ungdomsbøker. I flere av bøkene tar han opp religiøse temaer.Av Dahls sakprosa- og dokumentarbøker kan nevnes Samene i dag – og i morgen (1970), Fra seier til nederlag (1978; sammen med J.W. Rudolph) om pinsebevegelsen, En fargerik strøm over landet (1979) om tegneserier, Den store kriminalboka (1982, sammen med Nils Nordberg), Spillenes verden (1984), Hallo?! Norges telefonhistorie (1993) og Min bestemor elsket Synnøve Finden (2010). Han har også i en årrekke virket som konsulent, oversetter, kulturjournalist og kritiker, blant annet i Aftenposten.Dahl har også skrevet hørespill for barn og voksne, TV-stykker og skuespill. Bibliografi Seier’n er vår! (Ungdomsbok, Z-forlag, 2015) Slutten på historien (Roman, Cappelen Damm, 2013) Tyskerne kommer (Barnebok, Z-forlag, 2013) Ti sekunder mellom himmel og helvete (Roman, Cappelen Damm, 2013) Sommeren da alt hendte (Krim og spenning, Cappelen Damm, 2011) DU er geniet (Ungdomsbok, Cappelen Damm, 2010) Hodet ved døra (Krim og spenning, Cappelen Damm, 2010) Mesterpromperen (Barnebok, Cappelen Damm, 2010) Ett skritt fra døden (Krim og spenning, Cappelen Damm, 2009) Miraklenes år (Roman, Cappelen Damm, 2008) Marion og mysteriet med de falske pengene (Barnebok, Damm, 2006) Basunen (Roman, Cappelen, 2006) Den flygende mare, junior (Barnebok, Damm, 2004) Marion og mysteriet med den døde faren (Barnebok, Damm, 2003) En fremmed i huset (medforfatter) (Barnebok, Cappelen, 2003) Den fremmede (Ungdomsbok, Cappelen, 2002) Thor Heyerdahl (Fagbok for barn og ungdom, Gyldendal Tiden, 2002) Skyldig til døden (Roman, Cappelen, 2001) Dronning Victoria (biografi for ungdom) (Biografier og memoarer, Cappelen, 2001) Gutten med kofferten (Barnebok, Damm, 2001) Den lille nissen (Barnebok, Cappelen, 2000) Paris (Roman, Cappelen, 2000) Døden gir tilbake (Krim og spenning, Cappelen, 1999) Den lille Damen (Barnebok, Damm, 1999) Den fremmede gutten (Ungdomsbok, Gyldendal Tiden, 1999) Den nådeløse hevneren (Barnebok, Damm, 1999) Siste skygge av tvil. (Krim og spenning, Gyldendal, 1998) Ringen fra Maseru. (Barnebok, Damm, 1998) Josefs reise. (Ungdomsbok, Gyldendal Tiden, 1998) Rytterne. (Ungdomsbok, 1997) Døden skal være deres hyrde. (Krim og spenning, 1997) Aage Samuelsen, ildvitnet, gjøgleren, mennesket (medforfatter) (Biografier og memoarer, 1996) En reise i Afrika. (Sakprosa, 1996) Mystisk møte. (Ungdomsbok, 1995) Thor Heyerdahl og verdenshavenes mysterier (medf). (Sakprosa, 1995) Kritt og Klara i farta. (Barnebok, 1994) Detektivboka. (Sakprosa, 1994) A. A. Milne: Nå er vi seks (Gjendiktning, 1994) Den største reisen. (Barnebok, 1993) … og alle kongens menn (Ungdomsbok, 1992) Den flygende mare, jr. (Barnebok, 1990) Farlig reise. (Barnebok, 1987) Den ensomme hodeskallen. (Barnebok, 1987) Venner. (Ungdomsbok, Aschehoug, 1987) Josef kommer hjem. (Prosa, 1986) Mannen med gullbrillene. (Barnebok, 1986) Den hvite natten. (Barnebok, 1986) Mine skip dør aldri (medf). (Roman, 1985) Gjemt i mur (pseud). (Krim og spenning, 1985) Jakten på Christina. (Barnebok, 1985) Frosken. (Barnebok, 1985) Skjult mørke. (Roman, 1985) Spillenes verden. (Sakprosa, 1984) Reisen. (Prosa, 1983) Forræderne. (Barnebok, 1983) Liv og lyst. Fortellinger med opplegg for samtale om det å leve sammen. (Eventyr, 1983) Vårherre vender tilbake. Et uærbødig eventyr. (1982) Abrahams barn (Roman, 1982) Den store kriminalboka (medf). (Sakprosa, 1982) Saken mot de ti bud. Kristen etikk. (Sakprosa, 1981) Renate. (Roman, 1981) Den første sommeren. (Roman, 1980) Hva vil vi med livet vårt? Etikk og livssyn. (Sakprosa, 1980) Broder Aage. (Biografier og memoarer, 1980) En fargerik strøm over landet. En bok om ukeblader, cowboybøker, agentlitteratur, krigsromaner m.m. (Sakprosa, 1979) Nadias påske. (Ungdomsbok, 1978) Fra seier til nederlag. Pinsebevegelsen i Norge (medf). (Sakprosa, 1978) Aksjon KSL (Ungdomsbok, 1977) Shazam! Pow! En bok om tegne-serier. (Sakprosa, 1977) Beleiring (psevd). (Krim og spenning, 1976) Kampen om juniorklubben. (Ungdomsbok, 1976) En farlig mann. (Ungdomsbok, 1976) Ung pike funnet død (pseud). (Krim og spenning, 1975) Romanen om Eva. (Roman, 1975) Sist sett søndag ettermiddag (pseud). (Krim og spenning, 1975) Operasjon sjømann. (Ungdomsbok, 1975) Innbruddet på Møllerstua kafe. (Ungdomsbok, 1975) Død! Hvor er din brodd? Saken om byfogd Ludvig Dahls død ved drukning på Hankø 8. aug. 1934. (Sakprosa, 1975) Lyset og angsten. (Sakprosa, 1975) Hege og Lind. (Noveller, 1974) Kriminalpolitiet etterlyser (pseud). (Krim og spenning, 1974) Liket i skogen (pseud). (Krim og spenning, 1974) Bare for en dag. (Barnebok, 1974) Ante. (Barnebok, 1974) Kristen i eksil. (Sakprosa, 1974) Mellom himmel og helvete. (Religiøs litteratur, 1974) Guds tjener. (Roman, 1973) Etterforskning pågår (pseud). (Krim og spenning, 1973) Den andre. (Roman, 1972) Syv noveller om nødvendige mord. (Noveller, 1971) Samene i dag – og i morgen. (Sakprosa, 1970) Ikke om håp, men heller ikke om håpløshet. (Noveller, 1969) En sommer tung av regn. (Noveller, 1968) Les mer i Store norske leksikon Tor Edvin Dahl i Norsk biografisk leksikon Eksterne lenker Cappelen Damms forfatterside om Tor Edvin Dahl

https://snl.no/Carl_von_Clausewitz

2023-01-31

Carl von Clausewitz

Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Militær teori

Carl Philip Gottlieb von Clausewitz var en prøyssisk offiser og, sammen med den sveitsisk-franske offiseren Jomini, tidenes antakelig mest betydelige militærteoretiker. Clausewitz utgjør i dag et felles referansepunkt for all militærstrategisk tenkning.

Liv og karriere Clausewitz ble født inn i en borgerlig familie. Faren ble innrullert som offiser i Preussens hær under den prøyssiske sjuårskrig (1756–1763), da det var mangel på offiserer. Straks krigen var over ga kong Fredrik 2 alle offiserer som ikke var av adelig byrd, avskjed. Etter kong Fredriks død greide faren likevel å få tre av sine sønner inn i hæren som underoffiserer.Slik ble den unge Carl i 1792, bare 12 år gammel, innrullert i et infanteriregiment. Han deltok i den første koalisjonskrigen mot Frankrike fra 1793 til 1795. Etter krigen tilbrakte han seks år i garnisonsbyen Neuruppin, før han i 1801, som løytnant, ble tatt opp som elev ved krigsakademiet i Berlin under Gerhard von Scharnhorst.Etter tre års studier, hvor han ble nær venn og protesjé av sin læremester, ble han uteksaminert som nummer én i sitt kull, utnevnt til adjutant for den prøyssiske kongens fetter, prins August, med midlertidig grad som kaptein. I 1806 deltok han i slaget ved Auerstädt, og etter Preussens katastrofale nederlag ble Clausewitz og prinsen tatt til fange og tilbragte ett år i fransk krigsfangenskap.I 1806 var Scharnhorst utnevnt til krigsminister i Preussen, og han hentet Clausewitz til ministeriet som sin assistent. Scharnhorst ledet gjennomføringen av en omfattende militærreform etter nederlaget mot Frankrike, som Clausewitz dermed fikk en sentral rolle i gjennomføringen av. Under oppholdet ved krigsministeriet i Berlin ble han nær venn av Scharnhorsts forbundsfelle August von Gneisenau, og fikk omsider giftet seg med sin forlovede gjennom fem år, hertuginne Marie von Brühl. I 1810 ble Clausewitz utnevnt til major i generalstaben, instruktør ved den nyopprettede krigsskolen og militær lærer for Preussens kronprins.Clausewitz' arbeid med å reformere det prøyssiske militærvesenet var motivert av ønsket om at Frankrike måtte bli knust, slik at Preussen kunne få tilbake territoriene i vest det hadde måttet avstå etter krigen. Da Napoleon angrep Russland i 1812, og Preussen ble tvunget til militært samarbeid med Frankrike, meldte Clausewitz seg, sammen med flere av sine offiserskamerater og mot den prøyssiske kongens uttrykkelige instruks, til tjeneste i den russiske hæren. Her ble han utnevnt til oberst og deltok i slaget ved Borodino som stabsoffiser.Etter Napoleons tilbaketog, og til tross for at Preussen nå hadde sluttet seg til koalisjonen mot Napoleon, nektet kong Fredrik Vilhelm 3 å ta Clausewitz inn igjen i prøyssisk tjeneste. Ved venners hjelp greide han å få plass i Blüchers stab som russisk liaisonoffiser og fikk igjen arbeide sammen med Scharnhorst. Clausewitz spilte en viktig rolle i det prøyssiske hovedkvarteret under slagene ved Bautzen og Lützen, hvor Scharnhorst for øvrig ble dødelig såret, men kongen nektet fortsatt å tilgi Clausewitz at han hadde gått i russisk tjeneste. Han ble derfor nødt til å tjenestegjøre som frivillig i sekundære krigsteatre under resten av krigen. Først etter Napoleons nederlag ved Leipzig høsten 1813, ble han tatt til nåde.Under felttoget i 1815 var han stabssjef for et prøyssisk armékorps under slaget ved Wavre, hvor prøysserne tapte for tallmessig overlegne franskmenn, men fikk forhindret at den franske styrken sluttet seg til Napoleon ved Waterloo.Etter krigen ble Clausewitz utnevnt til stabssjef for styrkene som besatte Preussens nyvunne territorier langs Rhinen, med hovedkvarter i Koblenz. Her ble han værende til 1818, da han ble utnevnt til general og sjef for militærakademiet i Berlin. I 1830 ble han utnevnt til sjef for en prøyssisk artilleridivisjon, og samme år til stabssjef i et armékorps under Gneisenau. Året etter falt de begge som ofre for koleraepedemien som sveipet over landet i 1831. Clausewitz' militærteori Clausewitz' prosjekt var å forsøke å finne fram til det grunnleggende ved krigens vesen som var gyldig til alle tider, uavhengig av politiske, sosiale eller teknologiske forandringer. Hans hovedverk, vom Kriege, er ufullendt. Det ble utgitt posthumt av hans enke og hennes bror, som også delvis omredigerte det og utrustet det med noter.I et notat fra 1827, som ble funnet blant papirene hans, omtaler Clausewitz de seks første delene som «en heller uformelig masse som bør undergå en grundig revisjon». Han rakk bare å revidere første del, om krigens vesen, og det er her, og i bok åtte om krigsplaner, som han skrev mot slutten av livet, at vi finner de fleste ideene av varig verdi som gjør at han fortsatt er aktuell.Bakgrunnen for hvordan hans tenkning omkring krigen utviklet seg var Preussens nederlag i 1806. Dette hadde kommet som et sjokk på det tyske borgerskapet og kultureliten, og ble opptakten til den moderne tyske nasjonalismen. For Clausewitz førte krigsfangenskapet til at han mislikte franskmenn og fransk kultur i sin alminnelighet, og Napoleon i særdeleshet. Han ble særlig lydhør for de nye kulturelle strømningene i samtidens tyske åndsliv, romantikken og den nye idealistiske filosofien som søkte å frigjøre tysk kultur fra fransk dominans. Samtidig var Machiavelli og hans illusjonsløse, amoralske maktpolitikk blitt gjenoppdaget og grep om seg i tysk tenkning omkring statens rolle.I behandlingen av sitt tema bruker Clausewitz metodiske grep og teoretiske tilnærminger hentet fra tidens filosofi. Fram til 1820-årene var det Kants erkjennelsesteori som dominerte. Kants begrep «Das Ding an sich», tingenes innerste vesen som aldri kan erkjennes direkte og fullstendig, men som man kan nærme seg ved å oppstille nøyaktige begreper, var utgangspunkt for Clausewitz' forestilling om krigens innerste vesen. Det som skiller krigen fra andre former for menneskelig samhandling, var striden, eller slaget. Dette har, ifølge Clausewitz, samme betydning for krigen som betaling har for handelen. Uten betaling, ingen handel, uten strid ingen krig.Når han skulle definere begrepene «strategi» og «taktikk» grep han til Kants kunstteori: En virksomhet lar seg best definere om man angir målet som skal nås, og middelet man benytter for å nå det. Hos Clausewitz blir det til at strategi er ingen ting uten strid, fordi striden er strategiens middel. På samme måte som taktikk er bruk av væpnede styrker i strid, er strategi bruken av strid – det vil si sammenføyningen av de enkelte slag til et hele – med krigens endelige mål for øyet. Det er også fra Kants kunstteori at Clausewitz henter sitt syn på betydningen av den geniale feltherre, det frie og kreative geni som ikke slavisk følger reglene, men intuitivt gjør de rette grep i den kaotiske og uoversiktlige tilstand som alltid preger en krigssituasjon.I sin drøfting av alle krigføringens forskjellige fenomener benyttet Clausewitz seg av Hegels dialektiske metode i det at han stilte opp par av motsatte begreper, og drøftet deres forhold til hverandre i teorien og i praksis. Slik ble det mulig for ham å analysere krigens struktur fra alle mulige synsvinkler.I de ti første årene han arbeidet med hovedverket vom Kriege, fram til 1827, var det Napoleons felttog Clausewitz primært var opptatt av. Den franske keiseren sto for ham som selve «krigsguden» som hadde brakt krigen nær dens fullkomne form, eller dens «egentlige natur», ved å oppsøke slaget og utkjempe det. Han definerte «krigens natur» som en abstrahert idealversjon av Napoleons krigføring, og utledet herfra et sett med praktiske konsekvenser. Krigen måtte føres så energisk som mulig ved å gå offensivt til verks, oppsøke fiendens hovedstyrke og knuse den i et tilintetgjørende slag.De første seks uredigerte delene av vom Kriege ble utover på annen halvdel av 1800-tallet, etter de tyske samlingskrigene, brukt som håndbok i krigføring både i den tyske og i den franske generalstaben.Utover 1820-tallet skrev Clausewitz krigshistoriske analyser av over ett hundre felttog, og måtte erkjenne at det store flertallet av kriger ikke ble ført i henhold til idealet han hadde oppstilt. 1700-tallets manøverkriger hadde hatt som mål nettopp å unngå slaget, og selv Napoleon hadde vunnet over fienden ved å omringe den og avskjære dens forsyningslinjer, i stedet for å engasjere fiendens hovedstyrke direkte. Idealet Clausewitz hadde stilt opp, var åpenbart unntaket heller enn regelen.I forsøket på å finne veien ut av det teoretiske hjørnet han hadde malt seg inn i, utviklet Clausewitz nye begreper som forener idealforestillingen om krigens innerste vesen med den historiske virkeligheten. Det er dette arbeidet som har gjort at han fortsatt i vår tid anses som militærteoriens mest betydningsfulle tenker. Den norske militærhistorikeren Rolf Hobson har, på dette grunnlag, påpekt av vi må skille mellom «den militære» og «den filosofiske» Clausewitz. Den første har primært historisk interesse, den siste har relevans i dag. Clausewitz innleder med å definere krig som en tvekamp, en duell, i stor skala, hvor krigen består av mange dueller. Han sammenlikner den med to brytere som ved hjelp av fysisk makt forsøker å tvinge motstanderen til å følge sin vilje, og hvor målsettingen i øyeblikket er å kaste motstanderen over ende. Fysisk makt er krigens middel. Å tvinge motstanderen til å underkaste seg vår vilje er dens mål. (Kapittelinndeling i henhold til Paret og Howards utgave på engelsk fra 1976: Del 1, kapittel 1.2.)Clausewitz beskriver hvordan krig ikke dreier seg om et levende subjekts maktbruk mot et livløst objekt, men alltid er en duell mellom to handlende subjekter. Så lenge du ikke har kastet din motstander over ende, må du frykte at han vil kaste deg over ende. Han dikterer deg like mye som du dikterer ham. Motstanderens evne til motstand består av to uadskillelige faktorer: ressursene han har tilgjengelig og hans vilje til å bruke dem. Det samme gjelder din evne til å overvinne ham. (Del 1, kapittel 1.4)Uten ytre omstendigheter som begrenser partenes maktbruk finnes det ingen logisk grense for bruk av makt, og krigen vil utarte til det ekstreme. I den virkelige verden ser det annerledes ut. Krigen i sin ekstreme, «perfekte» form kunne bare eksistere dersom den var en fullstendig isolert handling, som plutselig fant sted helt uten sammenheng med tidligere begivenheter i den politiske virkeligheten. Men krig er, ifølge Clausewitz, aldri en isolert handling – og selv det klareste resultat av en krig kan ikke betraktes som endelig. Dette gjør at krig også kan være begrenset krig for begrensede mål. (Del 1, kapittel 1.6-7.)Clausewitz skriver: «Ettersom krig ikke er en handling utført i grenseløs affekt, men er kontrollert av sitt politiske formål, er det verdien av dette formål som må avgjøre hvilke ofre som skal bringes både når det gjelder krigens voldsomhet og hvor lenge den skal vare. Idet anstrengelsene overstiger verdien av det politiske formål, må formålet oppgis og freden inntreffe.» (Del 1, kapittel 2.)En annen begrensende faktor er det Clausewitz kaller «friksjon». Det vil si alt som gjør det som er så lett på papiret, så vanskelig å gjennomføre i praksis. Å gjennomføre operasjoner i krig er som å bevege seg i et medium som yter motstand. På samme måte som det enkleste og mest naturlige, som å gå, er vanskelig i vann, er det i krig vanskelig å oppnå selv moderate resultater om man ikke anstrenger seg mer enn vanlig. (Del 1, kapittel 7.)En hovedoppgave for strategen er derfor å definere «tyngdepunktet» hans militære innsats bør rettes mot. Avhengig av omstendighetene kan tyngdepunktet befinne seg mange steder. Det vil som regel være motpartens væpnede styrker, men dersom motparten ikke har et enig folk i ryggen, kan tyngdepunktet ligge i hans hovedstad. I koalisjonskriger kan tyngdepunktet være den sterkeste koalisjonspartnerens armé, eller de felles interesser som binder motpartens koalisjon sammen. I krig mellom nasjoner vil den offentlige opinion være tyngdepunktet. (Del 8, kapittel 4.) Dersom krigen var fullstendig uhemmet med absolutt bruk av makt, ville den overta for politikken i samme øyeblikk som politikken hadde satt den i gang, påpeker Clausewitz. Men utgår krigen fra en politisk målsetting, er det rimelig å anta at hovedårsaken til dens eksistens også vil være det viktigste grunnlaget for hvordan krigen blir ført. Og krigen må tilpasse seg virkemidlene som er valgt, en prosess som kan forandre den radikalt. Den politiske målsettingen forblir likevel viktigst. Politikken vil derfor, så langt krigens voldelige natur tillater, gjennomsyre enhver militær operasjon, og ha kontinuerlig innflytelse på den. (Del 1, Kapittel 1.23.)Denne erkjennelsen fører til Clausewitz' kanskje mest berømte, og mest misforståtte, utsagn: «Krig er bare fortsettelsen av politikken med andre midler.» Clausewitz medgir at feltherren har rett til å forlange at politikkens utforming ikke må stå i motsetning til hva militær makt faktisk kan utrette, men militære behov kan aldri gjøre mer enn å modifisere den politiske målsettingen. Politikkens hensikt er målet, krigen er middelet til å nå det. Et middel kan aldri betraktes i isolasjon fra målet det skal bidra til å oppnå. (Del 1, Kapittel 1.24.)I bokas åttende og siste del nyanserer og presiserer Clausewitz utsagnet fra del 1. Han skriver: «Krig er rett og slett en fortsettelse av politikken iblandet andre midler. Vi bruker bevisst uttrykket 'iblandet andre midler' fordi krigen i seg selv ikke avskaffer politisk samhandel eller endrer den til noe helt annet. I prinsippet fortsetter politisk samhandel uansett hvilke midler den benytter.» (Del 8, kapittel 6B.) I slutten av Del 1, kapittel 1, introduserer Clausewitz det han kaller krigens «fascinerende treenighet»; tre dominerende tendenser som virker sammen i varierende kombinasjoner i hvert enkelt konkrete tilfelle: «primitiv vold, hat og fiendskap, som må betraktes som en blind naturkraft; samspillet mellom hell og sannsynlighet, hvor den kreative ånd kan vandre fritt omkring; og dens underordnede element, som et politisk verktøy, som gjør den til gjenstand for ren fornuft.» (Del 1, kapittel 1.28.)Den første av disse tre tendensene angår mest folket: Lidenskapen som skal flamme opp under krigen må allerede ligge latent i befolkningen. Den andre angår mest feltherren og hans armé: Evnen til å utnytte handlingsrommet som som kan oppstå som følge av sannsynlighet og hell, er avhengig av feltherrens mot og talent og av armeens beskaffenhet. Den tredje tendensen angår mest regjeringen: Den politiske målsettingen er regjeringens ansvar alene.Clausewitz' treenighet utgjør syntesen av verket vom Krieges filosofiske del, dens sentrale og sammenfattende idé. Den er tidløs, altinkluderende og universell. Den tar opp i seg de subjektive og objektive, de intellektuelle og følelsesmessige og de fysiske komponentene som utgjør fenomenet krig, uansett hvilken form den måtte ta.Den britiske historikeren Hew Strachan har påpekt hvor lett det er å kritisere vom Kriege. Verket handler bare om Europa, det sier ikke noe om sjøkrig og ingen ting om økonomi. Skrevet i en tid hvor suverene stater hadde en ubestridt rett til å gå til krig når de anså det som hensiktsmessig, sier det ikke noe om folkerett. Og så er det fullt av selvmotsigelser, samtidig som dét er en av verkets styrker og en årsak til at det fortsatt er relevant. Vom Kriege er et verk under utførelse. Clausewitz slutter aldri å stille spørsmål både til sine egne konklusjoner og til grunnlaget for dem. Clausewitz visste at politikk både kan utvide kriger og begrense dem, at total krig kan forekomme i virkeligheten samtidig som den er et rent teoretisk konsept, og at folket har like stor betydning for krigen som den politiske ledelse eller de væpnede styrker. Han trakk ikke bastante konklusjoner i noen av disse spørsmålene, men benyttet seg av dialektikkens metode med å belyse temaet ved å stille opp innbyrdes motsetninger. Innflytelse Om Clausewitz må anses som den mest betydelige militærteoretikeren, er ikke det det samme som at han har vært den mest innflytelsesrike. I idéhistorien er det ikke uvanlig at en forfatters verk blir gjenstand for omfattende debatt uten at det i seg selv endrer praksis innenfor faget verket behandler. Clausewitz er en slik forfatter. Om vi studerer hvordan krigene etter Clausewitz har vært ført, er det lite som tyder på at hans ideer har gjort noen forskjell. Snarere tvert imot. Under høydepunktet av tysk militarisme i tiden før og under første verdenskrig, var det, i direkte motstrid til Clausewitz, ansett at idet krigen startet opphørte politikken.Da er det lettere å få øye på hans innflytelse på hvordan historikere og statsvitere tenker om krigen. I kjølvannet av vom Kriege har det vokst fram en omfattende vitenskapelig litteratur. Men han har ikke dannet noen akademisk skole. Litteratur Clausewitz, Carl von (1976) On War. (Redigert og oversatt til engelsk av Michael Howard og Peter Paret. Princeton University Press. Earle, Eward Mead (red) (1971). Makers og Modern Strategy – Military Thought from Machiavelli to Hitler, Princeton. Gat, Azar (2001). A History of Military Thought – from the Enlightenment to the Cold War, Oxford. Handel, Michael L. (1986). Clausewitz and Modern Strategy, Frank Cass. Hobson, Rolf (2005). Krig og strategisk tenkning i Europa 1500–1945, Cappelen akademisk forlag. Høiback, Harald (2014). Krigskunstens historie fra 1500 til i dag, Cappelen Damm akademisk. Paret, Peter (1976). Clausewitz and the State. Oxford. Strachan, Hew og Andreas Herberg-Rothe (red) (2007). Clausewitz in the Twenty-First Century, Oxford. Strachan, Hew (2007). Clausewitz's On War – A Biography, Atlantic Monthly Press. Carl von Clausewitz (2020), Om krigen (redigert av Jacob Børresen, oversatt av Lars Holm-Hansen). Vidarforlaget. Harald Høiback (2021), En kort introduksjon til Carl von Clausewitz (2021). Cappelen Damm.

https://snl.no/Akhillevs_og_skilpadden

2023-01-31

Akhillevs og skilpadden

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens historie,Antikkens filosofi

Akhillevs og skilpadden er et av Zenon fra Eleas' argumenter mot at bevegelse er mulig. Zenons argument kan gjengis som følger:

«Hvis bevegelse er mulig, kan selv ikke Akhillevs, den hurtigste løper i Hellas, nå igjen en skilpadde som starter før ham. Akhillevs starter fra punkt p1 når skilpadden er kommet til punkt p2, men uansett hvor kort tid Akhillevs bruker på å nå p2, er skilpadden på den tiden kommet et lite stykke lenger, til p3, og så videre. Avstanden mellom dem går mot null, men blir aldri null. Denne sistnevnte konklusjonen er imidlertid absurd. Siden denne konklusjonen er en konsekvens av antagelsen av at bevegelse er mulig, er derfor denne antagelse selv absurd».Zenon mener med dette å ha bevist at bevegelse er umulig. Dette kalles akhillevsargumentet eller på latin: argumentum Achilleum. Les mer i Store norske leksikon Antikkens filosofi Zenon fra Eleas

https://snl.no/bisoler

2023-01-31

bisoler

Store norske leksikon,Realfag,Meteorologi,Vær

Bisol, òg kalla solhund eller parhelion (frå gresk), er eit optisk fenomen som gjev lysflekkar på ei eller begge sider av Sola eller Månen (bimånar).

Bisol kan nokre gonger sjå ut som ein regnbogeflekk attmed Sola, mens andre gonger lyser bisola sterkare og ser ut som ei minisol. Bisoler har ein vinkelavstand til Sola på rundt 22° eller meir, og oppstår når sollyset blir brote i iskrystallar i lufta. Korleis bisol blir danna Fleire faktorar må klaffe for at bisol skal oppstå. Det må først vere iskrystallar i lufta. Iskrystallar finst i skyer høgt oppe i atmosfæren kor det er kaldt nok, men bisol kan òg oppstå på kalde dagar når det er iskrystallar i lufta nær bakken. Iskrystallane må vere flate, sekskanta og ligge horisontalt. Iskrystallar fell ikkje alltid heilt horisontalt, dei vil gjerne vippe litt. Jo meir dei vippar, jo meir søyleforma og strekt ut blir bisolene. Til slutt må iskrystallane ha riktig vinkel til lyset som treffer dei. Det skjer som oftast når Sola er nær horisonten. Bisolene er sterkast når sola står lågt. Jo høgare Sola står, jo svakare blir bisola og jo lenger unna Sola oppstår ho. Bisol og halo Om dei sekskanta iskrystallane er prismeforma og meir tilfeldig orientert i mange ulike retningar i staden for flate og horisontalt orientert, vil me kunne sjå eit anna optisk fenomen i staden, nemleg halo. Halo og bisol kan oppstå på same tid når begge iskrystalltypane er til stades. Om dei flate iskrystallane fell ustabilt og bisolene blir strekt ut kan det av og til vere vanskeleg å seie kor bisol sluttar og halo byrjar. Les meir i Store norske leksikon halo solsøyle cirkumzenital bue zodiakallyset bryting av lys

https://snl.no/Muhammad_Ali

2023-01-31

Muhammad Ali

Store norske leksikon,Sport og spill,Kamp- og kontaktsport,Boksing

Muhammad Ali (til 1965 Cassius Marcellus Clay jr.) var en amerikansk bokser, den første som var profesjonell verdensmester i tungvekt i tre perioder.

Han ble olympisk mester i lett tungvekt i 1960 og ble profesjonell samme år. I sin hurtige og dansende boksestil vant han VM i tungvekt i 1964 ved å beseire Sonny Liston.Ali konverterte til islam i 1965 og skiftet navn. I 1967 ble han fratatt tittelen etter å ha nektet militærtjeneste i Vietnam. Hans popularitet vokste likevel, og han ble et viktig symbol i kampen for svarte borgerrettigheter.Dommen ble omgjort i 1971, og Ali ble i 1974 på ny verdensmester ved å beseire George Foreman. Han vant også to av tre kamper mot Joe Frazier. I 1978 mistet han tittelen til Leon Spinks, men gjenerobret VM (WBA-mester) fra Spinks samme år. Han gav fra seg mesterskapet i 1979, og tapte senere klart ytterligere to kamper, blant annet mot Larry Holmes. Han gikk i alt 61 profesjonelle kamper mellom 1960 og 1981, med 56 seire, hvorav 37 var på knockout.Ali utviklet Parkinsons sykdom etter at karrieren var over, men tente likevel den olympiske ild under OL i Atlanta 1996. Der fikk han også tilbake gullmedaljen fra 1960, som han kastet i elven Ohio etter å ha blitt utsatt for rasediskriminering da han kom tilbake til USA etter lekene. Muhammad Ali har blant annet blitt kåret til Den Største Atleten i det 20. århundret av Sports Illustrated og Århundrets personlighet innenfor sport av BBC.I 1975 ga han ut selvbiografien The greatest: My own story, som i 1976 ble utgitt på norsk. Det har også blitt laget mange filmer om Muhammad Ali, blant annet Ali (2001) med Will Smith i hovedrollen som Ali. En annen kjent film er Muhammad Ali: The Greatest (1977) der Muhammad Ali spiller rollen som seg selv, og kampene er ekte opptak fra tidligere kamper. Les mer i Store norske leksikon boksing tungvekt

https://snl.no/blemmyer

2023-01-31

blemmyer

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Afrika,Sudans historie

Blemmyer, et folk som i tidlig historisk tid holdt til i ørkenstrøkene øst for Nilen i Sudan, Egypt og Eritrea. Sannsynligvis var dette et bedsjafolk. I senantikken tok de kontroll over deler av Nedre Nubia. De gjorde hyppige innfall i Egypt og ble synonym for alle sørlige folkene som angrep Egypt, selv om det ikke alltid var blemmyene selve som sto bak.

Den eldre formen av bedsjaspråket, to bedawie, har blitt identifisert i flere navn i ptolemeiske tekster og på en ostrakon skrevet med greske bokstaver som sannsynligvis var en oversettelse av den 30. salmen i Salmenes bok.Blemmyene besto av forskjellige familier og stammer. Noen var kristne, noen muslimer, noen tilhørte tradisjonelle religiøse praksiser (for eksempel guden Mandulis med tempel i Kalabsha/Talmis i Sør-Egypt/nedre Nubia). Les mer i Store norske leksikon Sudans historie

https://snl.no/Christmas%C3%B8ya

2023-01-31

Christmasøya

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Oseania,Australias geografi

Christmasøya er et eksternt territorium i Australia i Det indiske hav, 430 kilometer sørvest for Java og cirka 1550 kilometer nordvest for det australske fastlandet. Territoriet består av øya med samme navn, en 50 millioner år gammel utdødd vulkan. Christmasøya omfatter et areal på 135 kvadratkilometer og har 1966 innbyggere (ABS, 2020). Hovedstad og administrasjonssenter er Flying Fish Cove.

Natur Christmasøya har trekantet form og er dannet av et gammelt korallrev som er hevet til en høyde av 260 meter over havet. Terrenget preges av kalksteinklipper og høydedrag som omgir et lavere innlandsplatå. Størstedelen av øya omfattes av nasjonalparken Christmas Island, som preges av tropisk regnskog. Øyas geografiske isolasjon har har ført til mange endemiske arter i flora og fauna. Befolkning Christmasøya har aldri hatt en urbefolkning, bosetting begynte først på slutten av 1800-tallet. Historisk har asiatiske australiere av kinesisk, malaysisk og indisk avstamning dannet flertallet av befolkningen. I dag anslås det at rundt to tredjedeler av øyas befolkning er peranakan-kinesere. Innbyggertallet varierer sammen med endringer i den økonomiske aktiviteten. Offisielt språk er engelsk, men kinesiske dialekter og malayisk er mye brukt. Næringsliv Øyas eneste industri har vært utvinning og eksport av fosfat. Selv om gruvedriften opphørte midlertidig mellom 1987 og 1991, er Christmasøya påført betydelig miljøskade. Myndighetene har derfor oppmuntret til utbygging av turistnæringen. Byggingen av en oppskytningsstasjon for satellitter ble igangsatt 2001, men aldri fullført. Historie Christmasøya ble oppdaget av briten William Mynors første juledag 1643, derav navnet. Øya ble britisk besittelse i 1888, og samme år fant den første bosetningen sted. Under britisk styre ble Christmasøya et viktig sted for utvinning av fosfat. I 1968 overførte Storbritannia Christmasøya til Australia.I august 2001 ble det norske skipet MS «Tampa» sentrum for en diplomatisk uoverensstemmelse da den ble nektet å ilandsette 433 flyktninger som var plukket opp fra en synkende båt, på Christmasøya. Les mer i Store norske leksikon Australias geografi Australia Australias befolkning Australias historie delstater og territorier i Australia Tampa-saken Eksterne lenker Turistinformasjon om Christmas Island

https://snl.no/barokken_-_kunst

2023-01-31

barokken (kunst)

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Italiensk manierisme, barokk- og renessansekunst

Barokken var en stilretning som avløste senrenessansen og var fremherskende i Europa på 1600- og delvis på begynnelsen av 1700-tallet, inntil den ble avløst av régencestilen.

Navnet for stilretningen er av senere dato og ble opprinnelig benyttet nedsettende. Det antas å ha sin opprinnelse i det franske ord baroque, fra portugisisk barroco, som betyr en uregelmessig formet perle. Stilkjennetegn Som helhet har barokken en rekke kjennetegn som preger både arkitektur, skulptur og maleri. Det som først og fremst særkjenner barokkens formoppfatning, er dens bruk av dynamiske virkemidler.Skulpturen lades med spenningsfylte bevegelser, uttrykksmidlene blir nyttet med større effekt enn tidligere, og helhetsvirkningen blir uroligere. I maleriet er det likedan: Mens trekantkomposisjonen var den fremherskende under renessansen, legges hovedvekten nå på diagonalen. Dette henger sammen med barokkens andre ledende idé: en enhetlig disponering av former, der enkeltleddene er underordnet helheten.Et annet generelt trekk er barokkens illusjonisme, som kommer til syne gjennom utpreget naturalisme, skinnfasader og bruk av suggererende perspektiv, for eksempel i Scala Regia i Vatikanet, laget i 1663 av Giovanni Lorenzo Bernini.Barokken er i det meste svært enhetlig som europeisk stil, der de nevnte trekkene går igjen overalt, men en forskjell mellom den italienske og den franske er tydelig. Dette henger sammen med at den italienske barokken er knyttet til kirken, mens den franske er knyttet til kongen og hans hoff. I Frankrike kalles stilen heller ikke barokk, men Louis 14. Malerkunst Innenfor maleriet er det under barokken minst like store nyvinninger som i de andre kunstartene.Perspektivet dyrkes intenst, ikke lineært som tidligere, men ved hjelp av lys og skygge. Ved innadgående bevegelser skapes rom og dybde av en illusjonistisk karakter som ikke var kjent tidligere. Figurene arbeides inn i større landskapskomposisjoner, og diagonalkomposisjonen brukes flittig for å understreke den gjennomgående bevegelsen i bildet. Viktigst er likevel lys- og skyggevirkningen som føres inn med Michelangelo Caravaggio og hans arbeid med kontrastproblemet.Blant Italias store barokkmalere kan nevnes Annibale Carracci og Pietro da Cortona. Frankrike får på denne tiden en selvstendig malerkunst med Claude Lorrain og Nicolas Poussin. Også over det øvrige Europa blomstrer maleriet i denne perioden, med El Greco, Jusepe de Ribera og Diego Velázquez i Spania, Peter Paul Rubens i det flamske området, omtrent det nåværende Belgia (De spanske Nederlandene), og Rembrandt i Nederland (De forente Nederlandene). Norge hadde på denne tiden ikke noe selvstendig maleri; tidens to ledende portrettører er Nicolai Schavenius og Peter Batta. Skulptur I skulpturen innleder Michelangelo barokken med de to slavene til pave Julius 2s gravmæle. Formspråket han innleder her, blir utviklet videre på 1600-tallet, og kontrapost, svulmende muskler, spenningsfylte former og sterk bevegelse blir barokkens skulpturale særpreg. I tillegg til dette kommer ofte en sterk naturalistisk effekt, blant annet i stoffskildring. Som i arkitekturen søker kunstneren etter et spill mellom lys og skygge.I Italia er Gian Lorenzo Bernini den dominerende og mest typiske eksponenten, med Den hellige Teresa (1646) i kirken Santa Maria della Vittoria i Roma som et hovedverk. Alessandro Algardi er den andre store italienske barokkskulptøren. Den store fontenen hvor skulptur, fonteneoppbygning og til tider bygningsfasader smelter sammen, er en av barokkens nyskapninger i Italia. I Frankrike er Antoine Coysevox den ledende barokkskulptøren. I Norge har vi barokkskulptøren Magnus Eliassøn Berg, særlig kjent for sine elfenbensrelieffer. Ornamentikk Innen ornamentikken kan man skille mellom tre typer barokk: Bruskbarokk, egentlig av italiensk opprinnelse, har stundom meget varierte, vridde former som tilsynelatende er dannet av en seig, plastisk masse og kan minne om ørebrusk. Den kom til Norge rundt 1640 og kjennes vesentlig fra kirkeinventar, for eksempel Anders Smiths og Christopher Ridders arbeider. Blomsterbarokk var preget av de tunge akantusrankene som skyldtes de klassisistiske strømningene i fransk kunst. Ved siden av og sammen med disse ble det særlig hos nederlenderne brukt blomster (roser, tulipaner, nelliker og så videre) som, ikke minst inspirert av østasiatisk importkunst, ble nyttet til forskjellig slags utsmykning, malt på fajanse, som intarsia, i lakkarbeider og i treskjæring, for eksempel i engelskmannen Grinling Gibbons' arbeider. Retningen kom til Norge rundt 1680 og møter oss blant annet i sølvarbeider og på begynnelsen av 1700-tallet i de østlandske akantusprekestolene. Båndbarokk, som også var av fransk opprinnelse og særlig knyttet til Jean Berains virksomhet, viste en blanding av akantus og knekkede bånd og var fremherskende i Norge rundt 1710–1740. For arkitekturens vedkommende undergikk husformene liten forandring i barokkens senere del, da den vesentlig innskrenket seg til bygningenes dekorative utstyr. Derimot kom den senere franske barokken til å øve en stor innflytelse på bygningene i vårt land. Barokken satte også et sterkt preg på vår håndverkskunst. Les mer i Store norske leksikon barokken arkitektur i barokken musikk i barokken litteratur i barokken Litteratur Boucher, Brian: Italian Baroque sculpture, 1998, isbn 0-500-20307-5, Finn boken Mainstone, Madeleine & Rowland Mainstone: Barokken, 1992 (Cambridge innføring i kunstens historie), isbn 82-91004-08-0, Finn boken Malmanger, Magne, red.: Barokkens verden, 1994, isbn 82-03-17370-5, Finn boken Martin, John Rupert: Baroque, 1989, isbn 0-14-022675-3, Finn boken Norberg-Schulz, Christian: Baroque architecture, 1971 (History of world architecture), Finn boken Prater, Andreas & Hermann Bauer: Painting of the baroque, 1997, isbn 3-8228-8253-4, Finn boken Toman, Rolf, red.: Barok : arkitektur, skulptur, malerkunst, 1999, isbn 3-8290-1727-8, Finn boken

https://snl.no/Bojarenes_inntogsmarsj

2023-01-31

Bojarenes inntogsmarsj

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Den klassiske musikkens historie,Klassisk musikk på 1800-tallet,Norske klassiske komponister og verker før 1900

Bojarenes inntogsmarsj er en marsj av Johan Halvorsen, antagelig komponert rundt 1895. Halvorsen sendte to klaverversjoner av marsjen til Edvard Grieg, som imidlertid ikke godtok noen av dem. I stedet laget Grieg en egen klaverversjon av marsjen.

Navnet på marsjen er etter bojar, en person som tilhørte stormannsklassen i Russland før Peter den stores tid.Griegs originalmanuskript til arrangementet er aldri funnet, men førsteutgaven, som ble publisert av Wilhelm Hansens musikkforlag, har følgende tittel: Einzugsmarsch der Bojaren / Bojarernes Indtogsmarsch / Entrée triomphale des Boyards / von / JOHAN HALVORSEN. / Klavierauszug von Edvard Grieg.Halvorsens marsj i orkesterversjon ble en internasjonal suksess. Den har i alle år fra starten i 1950 vært benyttet som kjenningsmelodi for NRKs radioprogram «Ønskekonserten». Les mer i Store norske leksikon bojar Johan Halvorsen

https://snl.no/Camille_Desmoulins

2023-01-31

Camille Desmoulins

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Frankrikes historie,Den franske revolusjon

Camille Desmoulins var en fransk revolusjonær og journalist. Under den franske revolusjon deltok han ivrig i den politiske uroen i Paris i juni 1789.

Han hadde stor innflytelse som journalist og utgav i årene 1789–1791 Les Révolutions de France et de Brabant, i 1792 La Tribune des patriotes.Han var en av grunnleggerne av Cordelierklubben, ble en venn av Georges Jacques Danton og stod også Maximilien Robespierre nær. Desmoulins var medlem av konventet fra 1792, hørte til «Berget», stemte for kong Ludvig 16s død og skrev et smedeskrift mot Gironden.Høsten 1793 sluttet Desmoulins seg til den gruppen som ville avvikle diktaturet og slutte fred med utlandet. Han utgav bladet Le vieux Cordelier, som rettet voldsomme angrep på hebertistene, senere også Velferdskomiteen. Desmoulins ble henrettet sammen med Danton i 1794. Hans hustru Lucille ble halshugd en uke senere. Les mer i Store norske leksikon Den franske revolusjon Frankrikes historie 1300–1789

https://snl.no/Dominikanske_republikks_forsvar

2023-01-31

Dominikanske republikks forsvar

Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Forsvar i verden

De samlede styrketall for den Dominikanske republikks væpnede styrker er 56 050 aktivt personell (2018, IISS). I tillegg kommer 15 000 halvmilitære nasjonale politistyrker.

Hæren Hæren har en styrke på 28 750 aktivt personell. Materiell omfatter 12 lette stridsvogner av typen M41 Walker Bulldog, åtte hjulgående pansrede personellkjøretøy av typen LAV-150, og 14 helikoptre. I tillegg har hæren lett artilleri. Flyvåpenet Flyvåpenet har en styrke på 16 100 aktivt personell. Materiell omfatter ett rekognoseringsfly, 13 lette transportfly, 12 treningsfly (hvorav åtte Super Tucano som også kan benyttes som lette angrepsfly), og 25 helikoptre. I tillegg har flyvåpenet luftvernartilleri. Marinen Marinen har en styrke på 11 200 aktivt personell. Flåten omfatter 17 patruljefartøy, ett landgangsfartøy, og åtte forsynings- og hjelpefartøy. Les mer i Store norske leksikon Den dominikanske republikks historie Den dominikanske republikks politiske system Litteratur The International Institute of Strategic Studies (IISS) (2019). The Military Balance 2019, kapittel 8, Latin American and the Caribbean, sidene 412-413.

https://snl.no/Alvdal

2023-01-31

Alvdal

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Innlandet,Alvdal

Alvdal er ein kommune i Nord-Østerdal i Innlandet fylke, på begge sider av Glomma og ved det nedre løpet av Folla. Kommunen grensar i sør mot Stor-Elvdal, i vest mot Folldal, i nord mot Tynset, der nordspissen av Alvdal når til Savalen, og i aust mot Tynset og Rendalen. Kommunen heitte fram til 1917 Lilleelvdalen.

Natur Berggrunnen er mest sparagmitt (sandstein) i sør og lausare fyllitt i nord. Gabbrofjella Tron og Storsølnkletten hevar seg opp til høvesvis 1666 og 1827 meter over havet. Sistnemnde ligg i Alvdal Vestfjell, som er godt utbygd til turist- og friluftsføremål. Befolkning og busetjing 30 prosent av innbyggjarane bur i den einaste tettstaden i kommunen, kommunesenteret Alvdal, til dagleg kalla Steia, som ligg der Glomma og Folla møtest. Busetjinga er elles konsentrert til stroka langs Folla og langs Glomma nord for Alvdal tettstad. Sørover langs Glomma er busetjinga meir sparsam. Folketalet i kommunen har vore relativt stabilt dei siste tiåra. Det har skjedd forholdsvis små endringar i busetjingsmønsteret i Alvdal, sjølv om tettstaden har vakse noko raskare enn resten av kommunen. I tiårsperioden 2009—2019 auka folketalet med 0,8 prosent, mot 3,2 prosent for fylket samla sett. Næringsliv Alvdal er ein landbruks- og industrikommune. I 2021 var 10,6 prosent av dei yrkesaktive sysselsette i primærnæringane og 14,7 prosent i industrien (landsgjennomsnittet var høvesvis 2,3 og 7,6 prosent). Gardane ligg på innsjøavsetningar frå slutten av siste istid, og på jordsmonn som er forma vidare av elvane. Hovudvekta ligg på husdyrhald. Alvdal Skurlag, Synnøve Finden Meierier og elektronikkprodusenten Alphatron er viktige industribedrifter. Turismen er i vekst. Alvdal er ein liten kraftkommune, med ein gjennomsnittleg årsproduksjon på 127 gigawattimar (GWh) per 2016. To av dei største kraftverka i Østerdalen har tilknyting til Alvdal. Savalen kraftverk (i drift frå 1971), med maksimal yting 62 MW, utnyttar fallet frå Savalen til Glomma, og sør i kommunen er Glomma demd opp (Høyegga demning). Samferdsel Langs Glomma går Rørosbanen og riksveg 3 (Kolomoen–Elverum–Tynset–Ulsberg). Langs Folla går fylkesveg 29 til Hjerkinn. Til toppen av Tron førar den nest høgaste bilvegen i Noreg, bygd til kommunikasjonsanlegget på toppen. Administrativ inndeling og offentlege institusjonar Alvdal høyrer til Innlandet politidistrikt, Østre Innlandet tingrett og Eidsivating lagmannsrett. Kommunen er med i Fjellregionen regionråd saman med Folldal, Os, Rendalen, Røros, Tolga og Tynset. Alvdal kommune svarar til soknet Alvdal i Nord-Østerdal prosti (Hamar bispedømme) i Den norske kyrkja. Mot slutten av 1800-talet høyrde Alvdal til Nordre Østerdalen fogderi (futedømme) i Hedemarkens amt. For statistiske formål er Alvdal kommune (per 2016) delt inn i to delområde med til saman 22 grunnkrinsar: Steigen: Strand - Barkald, Kveberg, Baugen, Sørhus, Kvernbekken, Alvdal stasjon, Steilia, Grimshaugen, Sandegga, Finnbudalen, Svartbekkjølen, Tegningdalen Plassen: Brandvoll, Auma, Sivildalen, Måna, Brekkli, Hyttemoen, Plassmoen, Lian, Egnund, Sølndalen Historikk og kultur Gruvedrifta har ein sentral plass i Alvdals historie. Lovise hytte på Plassen blei laga til i 1748 med drift fram til 1879. Aktiviteten rundt smeltehytta fekk mykje å seie for framveksten av bygdesamfunnet Alvdal. Husantunet er eit bygdetun med restaurerte og freda bygningar, av dette eitt frå 1600-talet. I skog- og fjellområda er det registrert og delvis skilta rundt 750 dyregraver som formar større fangstanlegg. Det er også registrert vel 100 jernblester som var i bruk frå 1400-talet og fram til omkring 1750. Huset Aukrust, som opna i 1996, er teikna av Sverre Fehn og rommar Kjell Aukrusts måleri, teikningar, litteratur og oppfinningar forutan ei stor kunstsamling. På Steia har Aukrust, saman med figurane Solan Gundersen og Ludvig, fått eit monument skapt av Nils Aas. Den indiske filosofen Sri Ananda Acharya, som budde ved foten av Tron, er gravlagt nedanfor Trontoppen, på vestsida. Kommunevåpenet Kommunevåpenet blei godkjent i 1988 og viser to skrått framveksande sølvski på blå bakgrunn, og viser til Alvdal som skikommune. Eit av Noregs eldste skifunn er gjort her. Kart Les meir i Store norske leksikon Østerdalen Innlandet Noregs geografi Eksterne lenkjer Nettsidene til Alvdal kommune Statistisk sentralbyrå: Kommunefakta Alvdal Geologiske kart – NGU Litteratur Braseth, Leif: Drømmen om den store malmåra : Alvdals gruvehistorie, 1995, isbn 82-991797-2-6. Les boka på nb.no. Eggset, Alf: Alvdal bygdebok, bind 1-4, 2011-2015. Steimoeggen, Einar: Alvdal : ei bygdebok, 1952–1966, to bind.

https://snl.no/Botafogo_de_Futebol_e_Regatas

2023-01-31

Botafogo de Futebol e Regatas

Store norske leksikon,Sport og spill,Ballsport,Fotball,Søramerikansk fotball

Botafogo de Futebol e Regatas er en brasiliansk idrettsklubb fra Rio de Janeiro som ble stiftet 12. august 1904. Botafogo er mest kjent for sin fotballavdeling. Fotballklubben har blitt seriemester to ganger.

Fakta Hjemmebane: Estádio Olímpico Nilton Santos. Tilskuerkapasitet: 46 931. Liga: Campeonato Brasileiro Série A (øverste nivå) sesongen 2022/2023. Drakter: Svart og hvit vertikalt stripet trøye, svart bukse. Av kjente spillere i klubbens historie kan nevnes Nilton Santos, Garrincha, Didi og Mário Zagallo. Meritter Seriemester (2): 1967/1968, 1994/1995 Les mer i Store norske leksikon fotball idrett i Brasil Eksterne lenker Botafogos offisielle nettsider

https://snl.no/arkitektur

2023-01-31

arkitektur

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Arkitekturteori og -metode

Arkitektur, bygningskunst, byggekunst, utformingen av ting, byggverk og anlegg i landskapet, sett enkeltvis eller samlet, med den betydning at de forskjellige miljøers praktiske og åndelige behov derved er tilfredsstillet og samordnet på en overbevisende måte, alt sett på bakgrunn av tilgjengelige ressurser og rådende teknisk ferdighet. Alt fysisk menneskeverk kan således få rang av arkitektur.

Arkitekturens mål og virkemidler Arkitekturens virkemidler er likeså mangfoldige som oppgavenes art, og spenner fra de rent abstrakte, knyttet til formenes iboende egenskaper, som for eksempel det oppadstrebende i gotikkens spissbue- og ribbesystem, til slike som forteller om fremstillingsprosesser, atferdsmønstre og gjøremål, fra det monumentale til det intime, fra praktutfoldelse til det asketiske, alt som i det hele tatt illustrerer rådende kår, forestillinger og livsholdninger. Og da intet menneskeverk kan få sin utforming helt ut fastlagt på grunnlag av teknisk-praktiske hensyn, vil det alltid gis mulighet for innføring av den åndelige merverdi som gjør benevnelsen arkitektur berettiget. Arkitektur kan også karakteriseres som bestemte former for orden, og i arkitekturens historie kan slik orden prinsipielt sies å opptre i to hovedformer. Den ene er den formalt bestemte, basert på en tilpasning av tingene innenfor et mer eller mindre geometrisk fastlagt system som især er kjennetegnet ved symmetri omkring en midtakse. Den representative egyptiske og romerske arkitekturen tilhører denne kategorien, sammen med den europeiske fra renessansen og frem til 1900-tallet. Den andre form for orden er den organiske, bundet til fremstillingsteknikk og praktisk anvendelighet, slik den gjør seg gjeldende i all folkelig arkitektur, foruten å kjennetegne middelalderens, og i dette århundret for eksempel inngå i funksjonalismens program. I grekernes arkitektur, som har vært av så stor betydning for den senere europeiske utvikling – middelalderen unntatt – kan disse to hovedformer sies å være forent med hovedvekten lagt på det harmoniske i betydningen å hvile i seg selv, være i urokkelig balanse. Ved å imøtekomme åndelige behov må arkitekturen betraktes som en kunstart, hvis utøvelse imidlertid ikke nødvendigvis behøver å være basert på personlig, skapende innsats, men vel så ofte på et kollektivt, mer eller mindre bevisst uttrykk. Av dette følger at arkitektur som regel må bli mindre personlig preget enn arbeider innenfor de friere kunstarter, mens den til gjengjeld står som tydeligere uttrykk for hele tidsaldres og miljøers livsholdning, samfunnsforhold, forestillinger og materielle kår. Selv om grenselinjene ellers er utydelige, kan man skille mellom en representativ (akademisk) og en anonym (folkelig) arkitektur, den første knyttet til byggverk av ekstraordinær betydning og/eller prosjektert av spesielt kvalifiserte. Den andre er mer å betrakte som et miljøs samlede manifestasjon, utviklet på grunnlag av tradisjon og felles interesser, uten at det kunstneriske innholdet bevisst er tilsiktet. Til denne kategori kan regnes alle velutviklede byggeskikker fra periodene før industrialismen, især på boligens område. Karakteristiske eksempler er det romerske gård- eller atriumhus, det balkanske verandahus (begge av orientalsk opprinnelse) og den mellomeuropeiske hall hvorav den tradisjonsrike norske bondestue er utviklet. Hertil kommer de mange typer som fra middelalderen av oppstod som produkt av byenes tomteinndeling, tettbebyggelse og næringsforhold. Mange byer, særlig de middelalderske, må i sin helhet regnes til den anonyme kategori. Om enn arkitektur er en syntese av teknikk, funksjon og uttrykksfulle former, vil disse tre bestanddeler i de enkelte tilfeller være representert med forskjellig styrke. Hver for seg har de også bidratt til å prege de forskjellige epoker i arkitekturens historie. For teknikkens vedkommende kan nevnes følgende eksempler: Den mesopotamiske, basert på det skjøre soltegl og de derav følgende tette blokkvirkninger, tydeligst i de helt massive, terrasserte tårnbygninger, zigguratene. Den egyptiske, hvor bruk av stein gjorde det mulig å operere med helt presise, stereometriske (romgeometriske) former, som pyramidene. Den egyptiske og senere greske bruk av stein som utpreget konstruktivt materiale i søyler og bjelker, hvor de forskjellige deler kunne hvile på hverandre som byggeklosser. Romernes utvikling av buen og hvelvet (i tegl eller stein) som avdekking av henholdsvis åpninger og hele rom, hvilket gav et mer spenningsfylt og variert bilde. Middelalderens gotiske kirkebygninger, hvor prinsippet for disse konstruksjonssystemer ytterligere er fremhevet, især illustrert ved de luftige strebepilarer og -buer som opptar hvelvenes sidetrykk. Innenfor anonym arkitektur kan nevnes den nordiske teknikk med laftet tømmer, med de derav følgende tunge bygningsformer, og bindingsverkshuset med sin klare differensiering av de konstruktive og de utfyllende deler. På 1800-tallet innførte man stålkonstruksjoner, basert på eksakte beregninger. Dette endret alle forestillinger om hva som er mulig, som da man til verdensutstillingen i Paris 1889 bygde det 300 meter høye Eiffeltårnet og en hall med 110 meters fri spennvidde. Jernbetongen forente i neste omgang det bærende og det bårne til noe sammenstøpt, og gjorde det derved blant annet mulig med fritt utstikkende baldakiner og fasader med sammenhengende vindusbånd, uten synlige understøttelser. Til senere tiders mest markante anvendelse av dette materiale hører de sfæriske skall- og hengekonstruksjoner. Som eksempler på arkitektur hvor bruksmessige eller funksjonelle hensyn tydelig kommer til uttrykk kan nevnes: De greske teatre, med tilskuernes benkerader i stigende halvsirkler opp fra det runde scenegulvet, som på motsatt side hadde et podium og en skjermende vegg. Romernes forsamlingshus (basilikaer), badeanstalter (termer) og amfiteatre hvor benkeradene danner en sluttet krets omkring den ovale arenaen i midten – anlegg som alle var produkter av rikets spesielle samfunnsstruktur. Middelalderens borger, vasallens befestede residens, var igjen et produkt av en spesiell samfunnsorden. Barokkens teater- og operabygninger, som ikke bare gav plass for oppførelser, men også var ledd i byenes sosiale livsutfoldelse. Innenfor den anonyme sektor står igjen boligen sammen med forskjellige slags ervervsbygninger som representanter for den bruksmessig pregede arkitektur. Som navnet sier, har funksjonalismen – den revolusjonerende retning som brøt gjennom i 1920- og 1930-årene – nettopp en tilfredsstillelse av de praktiske krav som det fundamentale i sitt program. Denne synsmåten hadde naturlig sammenheng med den alminnelige, tekniske utvikling, dessuten med tidens sosiale omveltningsprosesser og kravene om i første rekke å tilfredsstille omfattende, rent materielle behov, især på boligens område. Nesten alt som siden er bygd, er preget av samme oppfatning, selv om man i stigende grad har innsett at de funksjonelle hensyn aldri er entydige, at de aldri av seg selv fører til helt bestemte utforminger, men at det alltid gis en mulighet for også å la andre hensyn komme til uttrykk. Priser Det finnes flere internasjonale arkitekturpriser. Størst prestisje har Pritzker-prisen, som har blitt utdelt hvert år siden 1979. I Norge deles blant annet den viktige prisen Houens fonds diplom ut av Kulturdepartementet. Organisasjoner Union Internationale des Architectes, UIA, er en verdensomspennende arkitektfaglig sammenslutning hvor arkitektorganisasjoner er medlemmer. Den engasjerer seg først og fremst i arbeidet med fagideelle standpunkter. Norske Arkitekters Landsforbund, NAL, er medlem via den nordiske seksjonen. Architects' Council of Europe ivaretar arkitekters yrkesmessige interesser i EU. Organisasjonen er arkitekters talerør overfor EUs organer. Private og offentlige arkitektorganisasjoner i EUs medlemsland kan bli medlemmer. NAL er observatørmedlem. Les mer i Store norske leksikon arkitektur i Norge ulike epokers og kulturers arkitektur arkitekturhistorie Litteratur Ching, Francis D.K.: Architecture : form, space, & order, 3rd ed., 2007, isbn 978-0-471-75216-5, Finn boken Gunnarsjaa, Arne: Arkitekturhistorie : en kort innføring i byggekunst, 2001, isbn 82-7935-019-5, Finn boken Gunnarsjaa, Arne: Arkitekturleksikon, 2. rev. utg., 2007, isbn 978-82-7935-197-9, Finn boken L'Orange, H.P. & Thomas Thiis-Evensen: Oldtidens bygningsverden, 1978, isbn 82-09-01668-7, Finn boken Norberg-Schulz, Christian: Meaning in western architecture, rev. ed., 1980, isbn 0-289-70635-1, Finn boken Nuttgens, Patrick: Arkitekturens historie, 1999, isbn 82-05-25157-6, Finn boken Pevsner, Nikolaus: Europas arkitekturhistorie: en oversigt, 1973, isbn 87-567-5842-1, Finn boken Rasmussen, Steen Eiler: Om at opleve arkitektur, 2. opl., 1966, Finn boken Thiis-Evensen, Thomas: Europas arkitekturhistorie : fra idé til form, 1995, isbn 82-05-22422-6, Finn boken

https://snl.no/Alba_Longa

2023-01-31

Alba Longa

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Romerrikets historie

Alba Longa var ifølge legenden en by i Albanerfjellene i Latium nær dagens Castel Gandolfo. Ifølge legenden ble den grunnlagt av Aeneas' sønn Ascanius (Iulus) i 1152 fvt. som ny hjemby for de trojanske flyktningene. Etter tradisjonen var Alba Longa grunnlegger og hovedsete for andre latinske byer.

Romulus og Remus stammet fra byens kongeslekt, men etter Romas grunnleggelse ble byene konkurrenter. Den tradisjonelle fortellingen sier at Alba Longa ble ødelagt av romerne under Tullus Hostilius. Arkeologer har imidlertid kun funnet gravplasser i området, aldri noen by. Det er derfor flere som mener at byen aldri har eksistert, men tilhører sagnfortellingen om Romas tilblivelse og tidlige historie. Les mer i Store norske leksikon Romulus og Remus Roma Romerrikets historie romersk mytologi

https://snl.no/Willy_Brandt

2023-01-31

Willy Brandt

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Tysklands historie,Tysklands samtidshistorie

Willy Brandt var ein tysk sosialdemokratisk politikarar. Han var Vest-Tysklands utanriksminister fra 1966 til 1969 og forbundskanslar (statsminister) frå 1969 til 1974. I ein periode prega av den kalde krigen la han grunnlaget for forsoning med dei kommunistiske landa i aust. I 1971 fekk han Nobels fredspris for den nye austpolitikken.

Åra 1933–1940 budde Brandt i Noreg. Han arbeidde som journalist og forfattar, og var i alle åra politisk aktiv på venstresida. Oppvekst Willy Brandt, som opphavleg heitte Herbert Ernst Karl Frahm, var fødd i Lübeck ved Austersjøkysten. Der vaks han opp saman med mor si i eit av arbeidarstroka i byen.Som tenåring leia han ei marxistisk studiegruppe og skreiv for den lokale arbeidarpressa. Han meldte seg inn i Det tyske sosialdemokratiske partiet SPD, men meinte det gjorde for lite for å stanse den framveksande nazismen. I 1931 slutta han seg til ei utbrytargruppe frå sosialdemokratane og danna Det tyske sosialistiske partiet. Etter at partiet vart forbode i 1933, då Adolf Hitler tok over makta i Tyskland, bestemte medlemane seg for å kjempe vidare for sosialismen i eksil. Brandt vart peikt ut til partiet sin mann i Noreg. Eksil i Noreg Herbert Frahm kom til Oslo i april 1933. Frå då av og livet ut brukte han namnet Willy Brandt. I Oslo oppsøkte han Arbeiderbladet, og redaktøren sørgde for at han etter få dagar fekk sin første artikkel i avisa. Der gjorde Brandt greie for den politiske situasjonen i Hitler-Tyskland. I juni drog han til Vestlandet og heldt foredrag om det same.Saman med andre eksiltyskarar fekk han i gang ei avdeling av Det tyske sosialistiske partiet i Oslo, og ved å delta på dei årlege partikongressane i Paris heldt han kontakten med dei andre eksilgruppene.Attåt innsatsen for dei tyske sosialistane gjekk Brandt sitt oppdrag i Noreg ut på å trekke Det norske arbeidarpartiet i revolusjonær retning. For å styrke venstrefløyen i partiet meldte han seg difor inn i Arbeidernes Ungdomsfylking. Kort tid etter vart han medlem av den kommunistiske gruppa Mot Dag. Brandt vart på si side påverka av norsk politikk. Han såg at Arbeiderpartiet oppnådde regjeringsmakt ved å inkludere breie samfunnslag og satse på velferdsreformer, og byrja å tvile på om det tyske sosialistpartiet sin sekteriske strategi var rett.Etter utbrotet av andre verdskrig i Noreg i april 1940 flykta Brandt til Stockholm. Der kom han med i det norske eksilmiljøet og fortsette den politiske kampen. Han var med å starte eit pressebyrå som forsynte svenske og norske aviser med krigsnytt og politiske analysar, og han heldt kontakt med motstandsrørsla i Oslo og med den norske regjeringa i London. I 1944 vart han på ny medlem av Det tyske sosialdemokratiske partiet.For innsatsen sin for den norske motstandskampen vart Brandt i 1960 heidra med Sankt Olavs Orden. Toppolitikar i Tyskland Brandt drog tilbake til Tyskland då krigen var over i 1945. Landet var etter krigen delt i fire okkupasjonssonar, som frå 1949 blei til dei to sjølvstendige statane Vest-Tyskland og Aust-Tyskland (DDR). Hovudstaden Berlin, der Brandt budde, var delt inn på same måte. Dei første åra jobba han som korrespondent for skandinaviske aviser, men frå slutten av 1940-talet var han heiltidspolitikar. Han vart vald inn i bystyret i Vest-Berlin og var i fleire år ordførar i byen. I 1966 vart Brandt utanriksminister i Vest-Tyskland. Den kalde krigen mellom austblokka og vestblokka dominerte utanrikspolitikken. Brandt sette seg to overordna mål. Det eine var at Vest-Tyskland måtte bli mest mogleg integrert i det vestlege fellesskapet, det andre var å få til forsoning med dei austlege nabolanda.Han utforma austpolitikken under mottoet endring gjennom tilnærming. For å normalisere forholdet til austblokklanda innsåg han at Vest-Tyskland måtte anerkjenne Aust-Tyskland som sjølvstendig stat, tyskarar var éin nasjon, men i to statar. Likeeins måtte regjeringa gi avkall på tidlegare tyske område i Polen og godta Oder-Neisse som gjeldande grense mellom Polen og Tyskland. Vesttyske kritikarar hevda at krava streid mot både grunnlova og doktrinen om Vest-Tyskland sin rett til å representere heile Tyskland.Brandt sine politiske signal skapte ein gryande tillit i aust, som opna for samtalar med kommunistregima. I åra 1966–1969 vart det oppretta diplomatisk samband med Romania og Jugoslavia og slutta handelsavtalar med Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn. Brandt fekk òg i gang att drøftingane om ein ikkje-valdsavtale med Sovjetunionen.I 1969 vart han vald til forbundskanslar (statsminister). Det gav austpolitikken ny styrke. Han var den første vest-tyske statsminister som besøkte Aust-Tyskland, i 1970. I august same år vart den tysk-sovjetiske avtalen om samarbeid og ikkje-vald underteikna i Moskva, i desember den tysk-polske avtalen som garanterer Polen si vestgrense langs Oder-Neisse. I 1971 kom det på plass ein avtale mellom Aust-Tyskland og Vest-Tyskland som sikra Vest-Berlin status som ein del av Vest-Tyskland, og fri ferdsel til og frå Berlin.Brandt sin austpolitikk skapte politisk tøvêr i Europa. For det fekk han Nobels fredspris i 1971.Han vart attvald som statsminister i 1972, men trakk seg i 1974, då ein av dei nærmaste medarbeidarane hans vart avslørt som austtysk spion. Les meir i Store norske leksikon Willy Brandt i Norsk biografisk leksikon austblokka den kalde krigen forbundskanslarar i Tyskland motstandskampen i Noreg Noreg under andre verdenskrig Tysklands historie frå 1933 til 1945 Vest-Tyskland Eksterne lenker Willy Brandt-stiftelsen Willy Brandt biografi Willy Brandt – fra uønsket emigrant til hedret fredsprisvinner, Norgeshistorie.no Willy Brandt, nobelprize.org Litteratur Willy Brandt: Erindringer , 1990. ( Erinnerungen , 1989) Einhart Lorenz: Willy Brandt i Norge: Eksilåra 1933–1940, 1989 Einhart Lorenz: Willy Brandt. Et politisk liv (2013) Hans-Joachim Noack: Willy Brandt. Ein Leben, ein Jahrhundert (2013)

https://snl.no/dyreplankton

2023-01-31

dyreplankton

Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Zoologi

Dyreplankton er en type plankton som omfatter alle former for vannlevende dyr som driver fritt omkring i vannmassene. De er lite aktive svømmere og er lite i stand til å utføre horisontale vandringer mot strømmene i vannet. Mange former foretar derimot vertikale vandringer, vesentlig stimulert av endringer i lysforholdene. Dyreplankton omfatter mange forskjellige arter, og mange av dem lever av encellete planteplankton, som for eksempel kiselalger og fureflagellater.

Dyreplankton deles i to hovedgrupper. Til holoplankton (permanent plankton) hører de organismer som er pelagiske gjennom hele sin livssyklus. Nesten alle dyrerekker er representert i holoplanktonet, og enkelte grupper, for eksempel hoppekrepsene, er meget sterkt representert i dyreplankton i de fleste større havområdene på Jorden.Til meroplankton hører de organismer som er pelagiske bare i en del av livssyklusen. De voksne dyrene er knyttet til bunnen eller annet fast substrat, mens larvene derimot er temporært planktoniske. Det kan for eksempel være unge stadier av rur og strandsnegler. Meroplanktonets utbredelse er særlig knyttet til kystnære farvann, og forekomstene gjennom året er avhengige av gyteforholdene. Larvestadiet kan vare fra noen få timer hos noen arter eller opp til flere måneder hos andre. Dette i tilknytning til at ulike former har forskjellig gytetid resulterer i at det gjennom hele året forekommer meroplanktoniske organismer, selv om antallet og artssammensetningen varierer sterkt med årstidene.Dyreplankton spiller en enorm rolle som føde eller som et ledd i næringskjeden for de aller fleste arter av fisk og sjøpattedyr. Døde rester av dyreplankton synker til bunns og blir næring for dyr som lever der. Eksempler på dyreplankton De følgende eksempler viser litt av mangfoldet og størrelsesvariasjon:Til dyreplankton regnes også encellete protoktister, som foraminiferer. Blant virvelløse dyr lever nesledyr delvis planktonisk, og ribbemaneter er en vanlig del av dyreplankton.Krepsdyr er meget viktige både i havet og i ferskvann. Hoppekreps som raudåte forekommer i enorme mengder i nordlige farvann. Krill er en nøkkelart i Sørishavets næringskjeder, og spises til og med av bardehvaler.Blant muslinger lever vingesnegl planktonisk, og innen ryggstrengdyr hører salper og fiskelarver som dyreplankton. Les mer i Store norske leksikon plankton planteplankton

https://snl.no/avis

2023-01-31

avis

Store norske leksikon,Samfunn,Medier,Journalistikk,Journalistiske begreper

En avis er en regelmessig publikasjon som inneholder nyheter, artikler, kunngjøringer, annonser og så videre.

Tidligere ble aviser publisert på papir, i dag publiseres aviser i økende grad enten både på papir og internett eller bare på internett. Det er det digitale som driver veksten, og det digitale veier i økende grad opp for nedgangen i salgstall for papiraviser.Ved utgangen av 2019 ble det i Norge utgitt 228 aviser med minst en utgave per uke, se opplagstall under. Det norske avistallet ligger på et stabilt og meget høyt nivå. Antallet lokalaviser er også høyt i verdenssammenheng.Avislesing har tradisjonelt stått sterkt i Norge, men avisenes opplagstall falt kraftig utover 2000-tallet. Etter nettavisenes ankomst på 1990-tallet har store deler av avisverdenen hatt økonomiske utfordringer på grunn av færre abonnenter, dårligere løssalg og raskt fallende annonseinntekter. Avisenes annonseinntekter sank, og avisene har fokusert på å skaffe digitale inntekter.Den første betalingsmuren for en norsk generell nettavis ble introdusert av Hallingdølen den 5. november 2011. Inside Telecom var sannsynligvis den første nettavisen bak betalingsmur, fra mai 2006. Stadig flere aviser innfører brukerbetaling for digitalt innhold og beskytter (deler av) innholdet sitt bak en abonnementsløsning.Nye betalingsordninger for nettnyheter begynte høsten 2011, og det virkelig store gjennombruddet for nye abonnementsmodeller kom i 2015. I løpet av dette året hadde mer enn halvparten av avisene innført en betalingsordning for nettnyhetene, og mer enn halvparten brukte ordningen med komplett abonnement.I dag har et flertall av norske aviser innført en betalingsordning for nettsidene sine og satser på en modell som kombinerer papiravis med digital tilgang. Både Schibsted, Amedia og Polaris Media har bidratt aktivt til den nye utviklingen, men det er arbeidet til Amedia som har betydd mest. Amedia har 62 betalte lokalaviser, og med unntak for tre små aviser hadde alle avisene gått over til det nye systemet i løpet av 2015.Det samlede avisopplaget har sunket siden tidlig 2000-tall, og nedgangen har vært ekstra sterk etter 2009. De annonsefinansierte avisene har måttet tåle store omstillinger. I 2016 viste opplagstallene en positiv utvikling for første gang på mange år med en kraftig vekst i salget av digitale abonnementer. I 2019 kunne 3 av 4 aviser vise til opplagsvekst. Da var 9 prosent av avisopplaget rent papiropplag, 42 prosent var digitalt og 49 prosent var komplettabonnement. Den senere tid ser vi en tendens til at avisene skifter fokus bort fra antall lesere til type lesere, fra kvantitet til kvalitet, der målsetningen er å få flest mulig betalende abonnenter. Samtidig viser tallene at unge mennesker leser mye mindre aviser nå enn før. I 2018 var gjennomsnittsalderen på en Aftenposten-abonnent hele 49 år. Avisstrukturen Avisstrukturen, avisenes tilhørighet og graden av uavhengighet er nært knyttet til det enkelte lands egne tradisjoner, historie og samfunnsforhold. I stater med liten pressefrihet har avisene karakter av å være talerør for myndighetene. I andre land kan pressen være sterkt politisert, det vil si at hver avis er talerør for et enkelt politisk parti.Tidligere var det vanlig at avisene opererte som politiske organer med tette bånd til de politiske partiene. Redaksjonell uavhengighet har stått som et sentralt premiss siden partipressen ble gradvis svekket og forsvant rundt 1980 og en mer markedsorientert presse vokste frem. Avisene var ikke lenger i første rekke målbærere av spesielle politiske ideer, men ville tilby kundene, leserne, en stoffblanding av blant annet nyheter, kommentarer og underholdning. Samtidig skulle avisene være attraktive for annonsørene. Ettersom avisene vektlegger ulike typer stoff, og dermed innretter seg mot ulike målgrupper, utviklet de seg forskjellig og fordelte seg på en akse fra såkalte kvalitetsaviser, innrettet mot et kritisk, lesende publikum, til utpregede populæraviser eller tabloidaviser som konkurrerte med TV om oppmerksomheten. I land som Storbritannia og USA var forskjellen mellom kvalitetsavisene og enkelte av populæravisene svært stor. I Norden har forskjellen tradisjonelt vært mindre, siden også løssalgsavisene leverte seriøst politisk og kulturelt innhold, mens de store abonnementsavisene hadde mer underholdningsstoff enn tilfellet er i en del andre land.Ulik lokal tilknytning fører også til variasjon i avistypene. Rene lokalaviser tar utgangspunkt i en by eller et tilsvarende område. I tillegg til å være forum for lokale nyheter og debatt, fyller disse en viktig rolle som lokalt annonseorgan. Regionaviser har en utbredelse over et større område. Få aviser er rene riksaviser. For eksempel har de store og kjente avisene i USA, som The New York Times og Washington Post, ikke noen reell riksdekning. I Norge er det bare løssalgsavisene VG og Dagbladet som med noen rett kan kalles riksaviser.I Norge oppstod det i 1990-årene to nye typer aviser: gratisaviser og søndagsaviser. Gratisavisene baserte inntektene sine utelukkende på annonser. Dagbladet startet søndagsavis i 1991 og ble raskt fulgt av de andre store riksavisene og regionsavisene. Antallet søndagsaviser steg frem til rundt 2005, deretter har tallet sunket, og fra 2016 er det bare Aftenposten og VG som utgir søndagsaviser. Produksjon Datateknologi og offsetteknikk revolusjonerte produksjonen av aviser. Den første overgangen var fra bly til fotosats, og denne var for det meste fullført for norske avisers vedkommende i 1970-årene. Neste fase i effektiviseringen var å la journalistene selv skrive inn på avisenes dataanlegg, noe som førte til sterk motstand blant typografer. Særlig i Storbritannia førte det til uforsonlige arbeidskonflikter, som toppet seg i oppsigelsen av over 5000 typografer i Rupert Murdochs aviser i 1986. I Norge gikk man mer forsiktig frem, og her har man stort sett oppnådd avtaler med de ansattes ulike organisasjoner. Aviser og andre medier Fjernsynets inntog ga avisene betydelig konkurranse. Konkurransen var medvirkende til avisnedleggelser og strukturendringer i den vestlige verdens presse. Samtidig fikk TV innflytelse på avisenes innhold og presentasjonsform og resulterte i økt vekt på underholdningsstoff og utvidet bruk av bilder. Også i formidlingen av seriøst stoff ble visuelle presentasjoner og grafiske virkemidler tatt i bruk.I 1980-årene eksperimenterte noen norske aviser med lokal radio- eller TV-virksomhet, men dette ble stort sett oppgitt etter få år. På 1990-tallet ble det vanlig med elektronisk formidling via Internett. De første avisene Avisen har sin opprinnelse langt tilbake i tiden, helt fra Romerrikets nyhetsoppslag og de håndskrevne brevaviser på kontinentet på 1400-og 1500-tallet. Den første trykte avisen var, ifølge de nyeste pressehistoriske forskninger, Nieuwe Tijdingen, hvis første nummer utkom i Antwerpen i mai 1605. Byen var den gang beleiret av fienden, og en boktrykker kom på ideen å sende ut et skrift to ganger i uken med beretninger om de beleiredes tilstand, deres heltemot og så videre. Avisen fortsatte etter krigen og fikk i 1610 en fransk utgave, Nouvelles Recentes. I 1609 kom Tysklands to første aviser. Den ene var Relation i Strasbourg (som da var en del av Tyskland), og den andre Aviso Relation oder Zeitung i Wolfenbüttel. Frankrike fikk sin første avis i 1631, nemlig Nouvelles Ordinaires de Divers Endroits. Senere samme år kom La Gazette, utgitt av den berømte journalist Theodore Renaudot. Den første engelske avisen het Weekly News og utkom i London i 1622, mens pioneren i USA var Boston News-Letter i 1704.I Norden var Sverige først ute med Ordinari Post Tijdender i 1654, en avis som har fortsatt helt til våre dager under navnet Post och Inrikes Tidningar. Extraordinarie Relationes het et dansk blad som i 1672 fikk kongelig privilegium mot at det forpliktet seg til å bringe «Kundskab om Handelen paa fremmede Steder». Fem år tidligere hadde imidlertid kongens hoffpoet Anders Bording startet sin Danske Mercurius i delvis versifisert stand. Norges første avis var Norske Intelligenz-Seddeler fra 1763. Den ble utgitt av boktrykker Samuel Conrad Schwach i Christiania. Tidningar – Utgifne af et Sällskap i Åbo var tittelen på Finlands første avis i 1771. Se norsk presses historie for en mer detaljert oversikt over avisenes historie i Norge. Opplagstall for norske aviser 2020 Netto totalopplag. Summen av papir- og digitalopplag, kombinerte papir- og digitalabonnement telles som ett abonnement. Avis Opplag 2020 Adresseavisen 75 630 Aftenposten Junior 27 358 Aftenposten morgen 257 316 Agder (Flekkefjords Tidende) 7 313 Agderposten 19 468 Akers Avis/Groruddalen 10 040 Akershus Amtstidende 8 506 Altaposten 4 978 Alvdal midt i væla/Tynsetingen 2 073 Andøyposten 1 791 Arbeidets Rett 7 628 Arendals Tidende 1 386 Askøyværingen 5 116 Aura Avis 2 792 Aust Agder Blad 3 792 Avisa Hemnes 1 408 Avisa Lofoten 700 Avisa Nordland 22 210 Ávvir 11 269 Bergens Tidende 84 102 Bergensavisen 27 068 Birkenes-Avisa 1 124 Bladet Vesterålen 7 028 Brønnøysunds Avis 3 956 Budstikka 22 394 Bygdanytt 5 066 Bygdebladet 2 366 Bygdebladet – lokalavis for Randaberg og Rennesøy 3 561 Bygdeposten 6 901 Bø Blad 2 795 Bømlo-Nytt 3 630 Dag og Tid 12 904 Dagbladet* 115 364 Dagen 13 313 Dagens Perspektiv/Ukeavisen Ledelse 4 423 Dagsavisen 25 862 Dalane Tidende 7 492 Demokraten 3 201 Drammens Tidende 28 969 Drangedalsposten 1 945 Driva 3 333 Dølen 4 211 Eidsvoll Ullensaker Blad 6 519 Eikerbladet 2 572 Enebakk Avis 2 663 Fanaposten 4 101 Finansavisen 24 167 Finnmark Dagblad 7 793 Finnmarken 6 249 Finnmarksposten 1 589 Firda 11 956 Firda Tidend 2 906 Firdaposten 5 159 Fiskeribladet 7 578 Fjell-Ljom 2 487 Fjordabladet 3 016 Fjordenes Tidende 4519 Fjordingen 3 847 Fjuken 3855 Folkebladet (Troms Folkeblad) 5 940 Fosna-Folket 7209 Framtid i Nord 3800 Fredriksstad Blad 23 841 Fremover 7 853 Frolendingen 1 521 Frostingen 1 792 Fædrelandsvennen 36 614 Gaula 1505 Gauldalsposten 1 403 Gjengangeren 6 793 Gjesdalbuen 3 583 Glåmdalen 15 387 Grannar 2 343 Grenda 2 246 Grimstad Adressetidende 6 142 Gudbrandsdølen Dagningen 22 648 Hadeland 7 555 Halden Arbeiderblad 8 013 Hallingdølen 9 834 Hamar Arbeiderblad 18 920 Hammerfestingen 1 264 Hardanger Folkeblad 5 399 Harstad Tidende 9 054 Haugesunds Avis 21 726 Helgelands Blad 4 083 Helgelendingen (Helgeland Arbeiderblad) 6 953 Hitra-Frøya 4 873 Hordaland 8 159 Hordaland Folkeblad 5 025 Inderøyningen 1 836 Indre Akershus Blad 7 220 Innherred 8 501 iTromsø 8 205 Jarlsberg Avis 4 442 Jærbladet 13 458 Kanalen 1 969 Klar Tale 9 346 Klassekampen 32 375 Klæbuposten 715 Kragerø Blad Vestmar 5453 Kronstadposten 1845 Kvinnheringen 4 415 Kyst og Fjord 2 518 Lierposten 3 621 Lillesands-Posten 4348 Lindesnes 6035 Lister (Farsunds Avis) 5 797 Lofotposten 7294 Lofot-Tidende 3290 Lokalavisa Nordsalten 2261 Lokalavisa Trysil Engerdal (Sør-Østerdal) 2 190 Lyngdals Avis 1677 Laagendalsposten 9 341 Marsteinen 1998 Meråker-posten 909 Midsundingen 1052 Morgenbladet 27 868 Moss Avis 14 555 Møre 3 075 Møre-Nytt 4 931 Namdalsavisa 10 714 Nationen 16 064 Norddalen 2 603 Nordhordland 5 228 Nordlys 25 315 Nordre (Haramsnytt) 2 012 Nordstrands Blad 5 980 Norge IDAG 12 070 Nye Troms 3 424 Opdalingen 2 146 OPP (Oppdal) 2 678 Oppland Arbeiderblad 21 331 Os og Fusaposten 5339 Porsgrunns Dagblad 5 366 Rakkestad Avis 2 503 Rana Blad 9 056 Raumnes 5 871 Ringerikes Blad 11 728 Ringsaker Blad 8 333 Rjukan Arbeiderblad 2 520 Rogalands Avis 4 038 Romerikes Blad 33 074 Romsdals Budstikke 16 449 Ryfylke 2 278 Røyken og Hurums Avis 5 016 Ságat 3 024 Saltenposten 4 299 Samningen 1 398 Sande Avis 2 592 Sandefjords Blad 13 172 Sandnesposten 8 047 Sarpsborg Arbeiderblad 13 300 Selbyggen 2 763 Setesdølen 4 007 Smaalenenes Avis 12 631 Snåsningen 1 395 Sogn Avis 9 132 Solabladet 4 183 SolungAvisa 2 130 Stangeavisa 2 785 Stavanger Aftenblad 63 268 Steinkjer-Avisa 4 625 Stord24 1 125 Storfjordnytt 1 284 Strandbuen 5206 Strilen 5 659 Sulaposten 1 998 Suldalsposten 2 366 Sunnhordland 6 638 Sunnmøringen 1 601 Sunnmørsposten 26 600 Svalbardposten 2 039 Svelviksposten 2 086 Sydvesten 1032 Sykkylvsbladet 2 401 Synste Møre 1 989 Søgne og Songdalen Budstikke 2 055 Sør-Trøndelag 7149 Sør-Varanger Avis 2 456 Søvesten 777 Telemarksavisa 23 218 Telen 4 431 Tidens Krav 12 573 Trønder-Avisa 18 414 Trønderbladet 4 846 Tvedestrandsposten 5 282 Tysnes 2 125 Tysvær Bygdeblad 2 138 Tønsbergs Blad 23 716 Vaksdalposten 2 198 Valdres 9 118 Varden 18 497 Varingen 5 936 Vennesla Tidende 4 335 Vestavind 1 542 Vestby Avis 3 581 Vesteraalens Avis 1 488 Vestlandsnytt 4 507 Vestnesavisa 1 592 Vestnytt 7204 Vest-Telemark Blad 5 536 VG * 287 315 Vigga 2 296 Vikebladet Vestposten 4 244 Våganavisa 1 746 Vårt Land 23 581 Ytre Sogn Avis 1 227 Ytringen Avis 2 374 Øksnesavisa 1 337 Østhavet 1 188 Østlandets Blad 10 863 Østlands-Posten 12 856 Østlendingen 16 831 Øy-Blikk 1 306 Øyene 3 779 Øyposten 1 635 Åndalsnes Avis 3 492 Ås Avis 2 490 Åsane Tidende 1 277 Oversikten omfatter bare aviser som kommer ut minst én gang pr uke.*For VG og Dagbladet er det benyttet opplagstall som inkluderer plussutgaven der dette er tilgjengelig. For VG er pluss-opplaget inkludert i total og digitalt opplag fra 2017. Dagbladet inkluderte selv pluss-opplaget fram til 2019, da det ble rapportert separat. Her er pluss-opplaget lagt til i Dagbladets total- og digitalopplag fra 2019. Les mer i Store norske leksikon Norsk presses historie Massemedier i Norge Eksterne lenker MedieNorge Litteratur Høst, Sigurd (2021). Avisåret 2020. Rapport nr. 108. Høgskulen i Volda. Ottosen, R. Røssland, l. A. og Østbye H.( 2002): Norsk pressehistorie. Samlaget Stangerup, H. (1973-74): Avisens historie. Politikens Forlag and J.W. Cappelens Forlag, København.

https://snl.no/energibalanse

2023-01-31

energibalanse

Store norske leksikon,Medisin,Fordøyelsessystemet,Ernæring

Energibalanse er forholdet mellom energi som forbrukes og energi som tilføres gjennom kostholdet. Når energiinntaket tilsvarer energiforbruket, er vi i energibalanse og kroppsvekten er stabil.

Positiv og negativ energibalanse Hvis energiinntaket er mindre enn forbruket, reduseres vekten og er uttrykk for negativ energibalanse der ekstra energi må hentes fra kroppens lagre, hovedsakelig i form av fett. Ved positiv energibalanse er tilførselen av energi større enn omsetningen/forbruket, og vekten stiger, det vil si at overskuddet av energi lagres som fett i kroppen. Energibehovet Energibehovet hos mennesket er avhengig av alder, kjønn, kroppsstørrelse (høyde og vekt), helsetilstand og fysisk aktivitetsnivå. Selv når disse faktorene er tatt med i betraktningen, kan energibehovet variere mye fra person til person. Selv det basale energiforbruket (hvilestoffskiftet) er vist å kunne variere sterkt fra person til person. Hvilestoffskiftet hos ulike personer og energiomsetningen ved forskjellige aktivitetsnivåer kan beregnes, og danner utgangspunkt for referanseverdier for energibehovet i grupper av befolkningen. Voksne, normalt aktive menn har i gjennomsnitt et daglig energibehov i området 10,5–12,2 MJ (megajoule) (2500–2900 kcal), mens tilsvarende tall for kvinner er 7,5–9,6 MJ (1800–2300 kcal). Les mer i Store norske leksikon kalori energi

https://snl.no/Emden_-_by_i_Tyskland

2023-01-31

Emden (by i Tyskland)

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Tysklands geografi

Emden er en by i Tyskland, i Niedersachsen, nær munningen av elven Ems i Nordsjøen (Dollartbukta), og nær grensen mot Nederland. Byen har 49 780 innbyggere (2020).

Emden har vannveiforbindelse med Ruhrområdet over Dortmund–Ems-kanalen, og er en av Tysklands betydeligste havnebyer. Ems–Jade-kanalen danner forbindelse over land mellom Emden og Wilhelmshaven. Gassen fra Ekofiskfeltet i Nordsjøen føres gjennom Emden-ledningen i land i Emden, som har store gassbehandlingsanlegg og petroleumsraffinerier (se Emden-terminalen). Byen har ellers skipsverft, hermetikkfabrikker med mer, og er hjemmehavn for en betydelig fiskeflåte.Emden har et nederlandsk utseende med mange kanaler, og hadde inntil andre verdenskrig mye gammel bebyggelse. Les mer i Store norske leksikon Tyskland Tysklands geografi Niedersachsen

https://snl.no/Anni_Blomqvist

2023-01-31

Anni Blomqvist

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Finlands litteratur

Anni Blomqvist var en finlandssvensk forfatter og fiskerbondekone fra Åland som vant vid berømmelse for sin romanserie om fiskerkona Stormskärs Maja. Bøkene var grunnlag for en populær tv-serie i 1975.

I den fem bind lange romanserien Vägen til Stormskäret, Med havet som granne, Maja, I kamp med havet og Vägen från Stormskäret (1968–73) gir hun en levende og detaljert skildring av en ålandsk fiskerfamilies liv på 1800-tallet.Hennes første bok var selvbiografien I stormens spår (1966), hvor hun skriver om tapet av ektemannen Valter og sønnen Tommy i en ulykke på havet. Hennes siste bok skulle bli Havet finns inte mer (1989), hvor hun skriver om sønnen Bengt, som også omkom på havet, i 1987.Sammen med Ulla-Lena Lundberg og Sally Salminen er hun den store skildreren av Ålands landskap og historie. Utmerkelser Blomqvist ble tildelt Pro Finlandia-medaljen i 1977. Minnesmerker Hennes hjem Strömmen på Simskäla er i dag museum. Sammen med Ulla-Lena Lundberg og Valdemar Nyman ble hun i 2008 avbildet på en serie ålandske frimerket. Les mer i Store norske leksikon Finlands litteratur Åland Eksterne lenker Biografiskt lexikon för Finland: biografi Uppslagsverket Finland: biografi Nordic Womens literature om Blomqvist YLE om Stormskärs Maja Forfatterhjemmet Strömmen

https://snl.no/C%C3%B3rdoba_-_provins_i_Spania

2023-01-31

Córdoba (provins i Spania)

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Spanias geografi

Córdoba er en del av den autonome regionen Andalucía. Provinsens areal er 13 771 kvadratkilometer og innbyggertallet er 802 400 (2013). Hovedstaden er Córdoba. Andre viktige byer: Lucena, Puente-Genil og Baena.

Rio Guadalquivir deler provinsen i en nordlig og en sørlig del. Området i nord er fjellrikt, og strekker seg over Sierra Morena til høylandet Los Pedroches i Guadiana-bassenget.Det drives ekstensiv korndyrking og sauehold. Området har betydelige forekomster av kobber, kull og bly. Den sørlige delen av provinsen er en fruktbar slette, kalt La Campiña, hvor det dyrkes bomull, korn, vin, oliven og frukt, delvis med hjelp av kunstvanning. Industrien består vesentlig av videreforedling av jordbruksprodukter. Les mer i Store norske leksikon Spanias geografi

https://snl.no/Karin_Sophie_Adlersparre

2023-01-31

Karin Sophie Adlersparre

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Sveriges litteratur,Sveriges litteratur på 1800-tallet

Karin Sophie Adlersparre var en svensk forfatter, tidsskriftredaktør og en pioner innen den borgerlige kvinnebevegelsen i Sverige. Hun skrev under pseudonymet «Esselde».

Sammen med Rosalie Olivecrona grunnla hun i 1859 Tidskrift för hemmet, Nordens første kvinnesaksblad, og redigerte dette fra 1868. I 1885 ble det nedlagt og videreført av tidsskriftet Dagny fra 1886 til 1888, et organ for Fredrika Bremer-förbundet, som var stiftet på Adlersparres initiativ i 1884. Hun startet i 1864 Föreningen för frivillig sjukvård i fält (senere Svenska Röda Korset), og arbeidet for kvinners rett til utdanning. Adlersparre var en sterk motstander av sosialistiske og usedelige tanker i kvinnebevegelsen. Les mer i Store norske leksikon Sveriges litteratur litteratur kvinnebevegelsens historie Sveriges historie tidsskrift Eksterne lenker Svenskt biografiskt lexikon: Sophie Adlersparre Svenskt kvinnobiografiskt lexikon: Sophie Adlersparre

https://snl.no/avbrann

2023-01-31

avbrann

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Industri,Metallarbeid

Avbrann, i støperiteknikk betegnelse for tap ved oksidasjon under smelting av støpejern og metallegeringer.

Når man tilsetter en metallsmelte forskjellige legeringsgrunnstoffer, vil man finne at både smelte og tilsetninger oksideres av luft. Oksidene kan danne et slagg som flyter på smelten, eller de kan slynges ut av digelen som røyk. I begge tilfeller representerer de et metalltap som kalles avbrann.Avbranntapene er ikke like store for alle grunnstoffer; mest utsatt er silisium, mangan og krom i støpejern, samt sink i metallegeringer.Avbrann har også betydning ved sveising. Legeringsgrunnstoffer i stål som karbon og mangan har større avbrann enn jern, slik at sveiseforbindelsen får en annen sammensetning enn det stål den er laget av. Les mer i Store norske leksikon støping sveising

https://snl.no/aksishjort

2023-01-31

aksishjort

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Ryggstrengdyr,Virveldyr,Pattedyr,Klovdyr,Hjortefamilien,Axis

Aksishjort er en partået klovdyrart i hjortedyrfamilien (Cervidae). Dette er en liten hjorteart, som også kalles svinehjort. Mankehøyden blir omtrent 90 centimeter, og pelsen er lysende branngul, spettet med hvite prikker. Den har et grenet gevir som kan bli opptil én meter langt.

Aksishjorter er drøvtyggere i hjortedyrfamilien (Cervidae), underfamilien Cervinae og undergruppen Cervini. De utgjør én slekt (Axis) med følgende arter: Chital eller axishjort, (Axis axis) Svinehjort (Axis porcinus) Baweanhjort eller Kuhls hjort (Axis kuhlii) Filippinsk svinehjort (Axis calamianensis) De to sistnevnte artene betraktes av noen som underarter av svinehjort, ved at de over lang tid og i isolasjon på øyer har utviklet seg forskjellig fra fastlandsbestanden. Størrelse og utseende Axishjort varierer i størrelse avhengig av art, med skulderhøyde fra 60 til 95 centimeter og vekt fra om lag 25 til 90 kg. Chital eller axishjorten er størst, de andre artene er mindre, og svinehjorten aller minst. Hos alle arter i axisslekten er hanndyr betydelig større enn hunndyr. Bare hanndyr har gevir, som regel med seks tagger hos voksne individer. Chital er den mest karakteristiske av axishjortene. Pelsen er rødbrun på rygg og sider, ispedd lyse flekker som til dels er ordnet i langsgående rader. Buk og innside av lår er lysere, og den hvite undersiden av halen kan «flagges» som et faresignal til artsfrender. Fra nakke til halerot går det et mørkt band, og i øvre del av halsens fremside har særlig voksne dyr et markert lyst parti. Chitalhjort beholder den hvitflekkete pelsen hele året. De andre artene av axishjorter deler mange likhetstrekk, både i størrelse, kroppsbygning og pelsfarger. Pelsen er jevnt brun eller rødbrun over det meste, kanskje noe lysere på undersiden og innsiden av beina. Hos svinehjort er haletippen gulhvit, og mange har et mørkt band langs ryggen. Særlig i sommerpels er et par langsgående rader med lyse flekker synlig hos noen individer hos svinehjort, men mangler hos baweanhjort og filippinsk svinehjort. Relativt store, avrundede ører er også karakteristisk. Kalvene til filippinsk svinehjort og baweanhjort har mer eller mindre tydelige flekker i pelsen ved fødsel, dette til forskjell fra svinehjort. Utbredelse og leveområder Baweanhjort og filippinsk svinehjort har svært begrenset utbredelse, primært på øyer i henholdsvis Indonesia og på Filippinene. Begge arter er fåtallige i sine områder. Chital er arten det er flest av med kjerneområde i Nepal, India og på Sri Lanka, både i lavlandet og i høyereliggende områder. Den tilpasser seg lett nye leveområder og har blitt utsatt i dyreparker og reservater over store deler av verden. Svinehjorten er hovedsakelig utbredt i India, Myanmar, Thailand og Vietnam. Den er innført til Sri Lanka og en rekke andre steder, både i Asia og Australia. Axishjorter er knyttet til tropiske og subtropiske skogområder, gjerne med undervegetasjon som gir godt skjul. Beiteaktiviteten foregår for det meste i skumring og grålysning, og de kan da også utnytte åpnere områder som grassletter og dyrket mark. Kostholdet består av et bredt spekter av gras, urter, frukt og løvverk. Levevis Spesielt i åpne landskap opptrer chital gjerne i større grupper (50–100 individer) enn de andre artene. De er mer solitære eller finnes oftest i par og små familiegrupper. Chital i grupper er gjerne sammen med langurer når de beiter. De to artenes sanser, apenes gode syn og hjortenes hørsel og luktesans, samt gjensidig alarmsignal, gjør det lettere å oppdage og unngå mulige fiender. Chital er et av tigerens viktigste byttedyr. I likhet med andre dyr som lever i tropiske og subtropiske områder, er perioden for viktige livsytringer som reproduksjon mindre synkron sammenlignet med arter på høyere breddegrader, og kalving kan forkomme store deler av året. Etter en drektighetsperiode på om lag 220–230 dager fødes opptil tre kalver. Les mer i Store norske leksikon hjortedyr

https://snl.no/bykommune

2023-01-31

bykommune

Store norske leksikon,Samfunn,Samfunnsfag,Samfunnsgeografi

Bykommune er en tidligere betegnelse på kommune med administrativ bystatus. Betegnelsen ble brukt om kjøpsteder og ladesteder som innførte kommunalt selvstyre basert på formannskapslovene av 1837 for byene (og senere endringer). Status som bykommune har som følge av utviklingen både i lovgivningen (i kommuneloven og i særlovgivningen) og i den generelle samfunnsutviklingen fått stadig mindre praktisk og formell betydning. I denne sammenheng har blant annet opphevelsen av handelsprivilegiene for byene midt på 1800-tallet, utbyggingen av samferdsel og den sterke byveksten utenfor de administrative byene spilt en betydelig rolle.

Gjeldende lov om kommuner og fylkeskommuner, kommuneloven av 1992, har ingen særskilte bestemmelser for noen type kommune. Stortinget fulgte dette opp i 1995 også for særlovgivningens vedkommende ved å oppheve alle de siste bestemmelsene i disse som var ulike for henholdsvis by- og herredskommuner. Dette skjedde samlet for alle de aktuelle lovene. Etter dette er det ikke lenger noen rettslige eller forvaltningsmessige forskjeller mellom kommunene; lovgivningen og den offentlige forvaltningen opererer bare med begrepet "kommune".På denne bakgrunn tildeler ikke Kommunal- og moderniseringsdepartementet lenger bystatus til noen kommune; nå er det i prinsippet helt opp til den enkelte kommune å kalle seg by, dersom den har over 5000 innbyggere og "har bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse" (kommunelovens § 3.5). Dette er en nokså uklar definisjon som går på status for kommunen som sådan, men i praksis har de aller fleste av kommunene som siden 1995 har gjort vedtak om bystatus, gjort dette for ett eller flere av tettstedene i kommunen. Det er viktig å merke seg at bystatus i denne sammenheng, enten det gjelder kommuner eller tettsteder, ikke har rettslige eller forvaltningsmessige virkninger; den har bare betydning for profilering og markedsføring av kommunen og/eller tettstedet.Ved årsskiftet 1995/96 – før det ble opp til kommunene å vedta bystatus – var det 46 administrative byer (bykommuner) i Norge. Siden har en rekke kommuner benyttet seg av anledningen til å vedta bystatus, for ett eller flere tettsteder eller for kommunen som sådan, slik at en ved årsskiftet 2016/17 hadde i alt 103 steder i Norge med bystatus. Slik bystatus er siden 1995 vedtatt både for tidligere byer som har mistet bystatusen, og for kommuner/tettsteder som aldri har hatt slik status. Les mer i Store norske leksikon byer i Norge tettsteder i Norge Eksterne lenker Lovdata: Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven)

https://snl.no/Algeries_politiske_system

2023-01-31

Algeries politiske system

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Afrika,Algeries historie,Algeries samtidshistorie

Algerie er siden selvstendigheten i 1962 en presidentstyrt republikk. Landets siste grunnlov ble vedtatt i en folkeavstemning 1. november 2020 etter lang tid med fredelige demonstrasjoner gjennom et folkeopprør kalt Hirak. Grunnloven stadfester islam som statsreligion og arabisk og berbisk (amazigh) identitet er de grunnleggende komponentene i den algeriske befolkningen. Ingen politiske partier kan bygges på en etnisk, språklig, religiøs eller regional plattform. Sammenlignet med landets tidligere grunnlov (fra 1989, gjeninnført i 1996) begrenser 2020-grunnloven presidentens mandatperioder til to, og parlamentet har fått økt makt. I et forsøk på å øke landets rettsikkerhet ble også domstolssystemet endret i november 2021 som følge av grunnlovsendringen.

Historie Inntil 1989 var den nasjonale frigjøringsfront FLN ( Front de Liberation Nationale ) det statsbærende og eneste tillatte partiet. Da et slags flerpartisystem ble innført og islamistene vant valget i desember 1991, satte de sittende makthavere grunnloven til side. Deretter ble Algerie styrt av et øverste sikkerhetsråd i nesten ti år. Det første presidentvalget etter at grunnloven ble gjeninnført i 1996, ble avholdt i 1999, der alle motkandidatene til president Abdelaziz Bouteflika etter hvert trakk seg. Bouteflika ble sittende som president i fire perioder, inntil han trakk seg i 2019. Forsvarsminister Abdelmajid Tebbone ble først innsatt som midlertidig president i april 2019 inntil han vant presidentvalget 12. desember samme år.Presidenten velges etter grunnloven i direkte valg for fem år, med mulighet for gjenvalg én gang. Presidenten utnevner statsministeren og har også ansvaret for utenrikspolitikken. Parlamentet har to kamre. Den lovgivende nasjonalforsamlingen har 407 medlemmer som velges i allmenne valg for fem år. Forsamlingen har lovgivende makt. Det siste parlamentsvalget ble avholdt i juni 2021, og det regjerende FNL-partiet fikk flest stemmer. Andrekammeret kalles Nasjonsrådet og har 144 medlemmer som sitter i seks år, halvparten velges hvert tredje år. I Nasjonsrådet sitter 96 representanter for distriktene og 48 medlemmer utnevnt av presidenten. Siste valg i andrekammeret ble holdt i februar 2022. Det har en rådgivende funksjon. Administrativt Administrativt er Algerie inndelt i 48 fylker eller provinser (wilayat), 553 distrikter (daïra) som igjen er inndelt i 1541 kommuner. Fylkene har alle navn etter byen som er hovedstad i provinsen. De blir ledet av en guvernør som er utpekt av presidenten. Hver av disse administrative enhetene har etter grunnloven en valgt forsamling. Rettsvesen Forfatningen inneholder rettsstatlige prinsipper og har samtidig en bestemmelse om at det skal være en høyesterett med 150 rullerende dommere med ulike spesialiteter. Videre finnes det et administrativt justiskollegie (conseil superieur des magistrats), med presidenten som formann og justisministeren som viseformann. Dette kollegiet nominerer nye dommere og tar seg av klagesaker.Etter den nye grunnloven av 2020 ble det også opprettet en konstitusjonell domstol i november 2021. Denne vurderer om forvaltningen og lovgivende organer følger grunnlovens prinsipper. Videre finnes det en høyeste riksrett, som kan dømme presidenten i saker som gjelder høyforræderi. Lovgivningen bygger dels på franske forbilder, dels på islamsk lov, men det finnes ikke sharia-domstoler i landet. Militærdomstoler var hyppig i bruk under borgerkrigen, men bruken av disse har nå avtatt. Administrativt har rettssystemet tre nivåer: et laveste nivå i distriktene (daïra), en ankedomstol på fylkesnivå (wilaya), og en høyresterett i hovedstaden. Les mer i Store norske leksikon Algerie Algeries befolkning Algeries nasjonalsang Mynt, mål og vekt i Algerie Algeries utenrikspolitikk Algeries forsvar Algeries samtidshistorie

https://snl.no/Jacopo_Bassano

2023-01-31

Jacopo Bassano

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Italiensk manierisme, barokk- og renessansekunst

Jacopo Bassano var en italiensk maler som studerte i Venezia, antagelig under Bonifacio Veronese (1487–1533) og Palma Vecchio (1480–1528). Han var også påvirket av Giovanni Antonio Pordenone (1484–1539) og senere av Parmigianinos (1503–1540) manierisme.

Han virket i fødebyen Bassano del Grappa, hvor han fra rundt år 1560 utviklet sin egen stil i kontakt med venetianske tradisjoner – oftest i bilder med bibelske motiver med langstrakte figurer, preget av en sølvskimrende lysvirkning i draperiene. Han står sammen med Tintoretto (1518–1594) som en representant for en sterkt fargebevisst, venetiansk utgave av manierismen og kom til å påvirke den unge El Greco (1541–1614).Et av hans portretter finnes i Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet i Oslo. Fra hans verksted, hvor sønnene Francesco (1549–1592), Leandro (1557–1622), Giambattista (1553–1613) og Gerolamo (1566–1621) arbeidet, ble hans bilder spredt i originaler og etterligninger over hele Europa. Les mer i Store norske leksikon renessansen manierismen kunst i Italia Litteratur Aikema, Bernard: Jacopo Bassano and his public : moralizing pictures in an age of reform, 1996, isbn 0-691-04395-7, Finn boken

https://snl.no/Astor_-_amerikansk-britisk_slekt

2023-01-31

Astor (amerikansk-britisk slekt)

Store norske leksikon,Historie,Historiske hjelpevitenskaper,Slektsforskning og genealogi,Utenlandske slekter

Astor, amerikansk millionær- og mesénfamilie, senere britisk adelsslekt. Slekten utvandret fra USA til Tyskland med Johan (John) Jakob Astor (1763–1848). Han var far til mesenen William Backhouse Astor (1792–1875), og dennes sønn hotelleier John Jacob Astor (1864–1912), grunnla luksushotellet Waldorf-Astoria i New York og omkom da Titanic forliste.

En brorsønn av W. B. Astor var William Waldorf Astor (1848–1919), fra 1917 viscount Astor; dennes sønn var Waldorf Astor (1879–1952), 2. viscount Astor, gift med politikeren Nancy (Langhorne) Astor (1879–1964), den første kvinne som tok sete i Underhuset. Deres sønnesønn er i dag den 4. viscount Astor.En yngre sønn av den første viscount Astor var avismagnaten John Jacob Astor (1886–1971), som 1952 ble adlet med tittelen Baron Astor of Hever. Les mer i Store norske leksikon Johan (John) Jakob Astor William Backhouse Astor William Waldorf Astor John Jacob Astor – 1864-1912 Waldorf Astor Nancy Witcher Astor John Jacob Astor – avismann og politiker, 1886-1971

https://snl.no/bladskj%C3%A6rermaur

2023-01-31

bladskjærermaur

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Leddyr,Insekter,Vepser,Stilkvepser,Broddvepser,Vespoidea,Maur

Bladskjærermaur er to slekter av årevinger i maurfamilien. Bladskjærermaur er soppdyrkende maur som finnes i tropiske og subtropiske strøk i Sør- og Nord-Amerika nord til Texas i USA.

Levevis Bladskjærermaur skjærer de ut små stykker av bladene på trær og busker som slippes eller bæres ned til bakken, og derfra videre til enorme tuer. I tuene er det innearbeidere som tygger dem i stykker til en vellinglignende masse, og dyrker soppen på denne. Bladskjærermaur lever nesten utelukkende av soppen som er gjenstand for arbeidernes største omsorg. Soppen gjødsles med maurenes ekskrementer, og plantes på et nytt sted om nødvendig. Hunnen tar alltid med seg en porsjon sopp på bryllupsflukten til anleggelse av soppkultur i sitt nye hjem.Tuene voktes av store soldatmaur med sylskarpe kjever som kan bite gjennom lær. De innearbeidende soppdyrkerne veier 300 ganger mindre enn soldatene, mens utearbeidere er mellomstore. De kan bære 2–3 ganger sin egen vekt i form av utskårede bladstykker, og de kan gjøre stor skade på jordbruksvekster. Les mer i Store norske leksikon maur myrmekofiler symbiose

https://snl.no/Casablanca_-_film

2023-01-31

Casablanca (film)

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Film og TV,Nord-amerikansk film og TV,Nord-amerikanske filmer

Casablanca er en amerikansk spillefilm (1942) i regi av Michael Curtiz, etter manus av Julius og Philip Epstein og Howard Koch basert på Murray Burnett og Joan Alison sitt skuespill Everybody Comes to Rick's. Filmversjonen er et romantisk drama henlagt til et Marokko styrt av den franske Vichy-regjeringen. Baren til amerikaneren Rick Blaine er et samlingssted for europeere på flukt fra nazismen, men Casablanca er en utrygg mellomhavn som det haster å kommer seg videre fra.

Sentrale skuespillere i Casablanca er Humphrey Bogart, Ingrid Bergman, Paul Henreid, Claude Rains, Conrad Veidt og Peter Lorre. Filmens foto er ved Arthur Edeson, mens Max Steiner var ansvarlig for musikken som inneholder den kjente melodien «As Time Goes By» sunget av Dooley Wilson. Casablanca vant Oscar-pris for beste film, regi og manus, og er nesten alltid inkludert i kritikerlister over tidenes beste filmer. Les mer i Store norske leksikon film filmens historie Eksterne lenker The Internet Movie Database: Casablanca

https://snl.no/Roberto_Baggio

2023-01-31

Roberto Baggio

Store norske leksikon,Sport og spill,Ballsport,Fotball,Italiensk fotball

Roberto Baggio er en italiensk tidligere fotballspiller som spilte for Lanerossi, Fiorentina, Juventus, Milan, Bologna, Inter og Brescia.

Baggio spilte 56 landskamper fra 1988 til 2004 hvor han scoret 27 mål. Han ble kåret til årets spiller i Europa i 1993. Baggio tok VM-sølv i USA i 1994, da han misset det avgjørende straffesparket i finalen mot Brasil.Baggio vant UEFA-cupen med Juventus i 1993. Han ble italiensk serie- og cupmester i 1995 for Juventus og seriemester i 1996 for Milan. Les mer i Store norske leksikon italiensk fotball Serie A fotball

https://snl.no/dokumentarfilm

2023-01-31

dokumentarfilm

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Film og TV,Dokumentarfilm

Dokumentarfilm er en filmsjanger som skildrer virkeligheten med autentiske personer, miljøer og hendelser. Virkeligheten fremstår ikke uformidlet – dokumentarfilmen representerer en «kreativ bearbeiding av virkeligheten» (John Grierson).

Men til tross for dokumentarfilmskaperens subjektive fremstilling er det publikums forventning om at dokumentarfilmen er en verifiserbar skildring av virkeligheten som avgrenser sjangeren i forhold til spillefilmen. Det er også en forutsetning at filmen behandler stoffet ut fra et bestemt formål, for eksempel folkeopplysning, agitasjon eller realisering av en filmkunstnerisk idé. Filmenes lengde kan variere fra kortfilm til omfattende fjernsynsserier. Rene reportasjefilmer som bare gjengir faktiske hendelser, regnes vanligvis ikke som dokumentarfilm.Navnet dokumentarfilm kommer av det engelske documentary film, som igjen er avledet av fransk films documentaires, 'reisefilmer'. I sin nåværende betydning ble uttrykket første gang brukt av briten John Grierson om Robert Flahertys film Moana (1926). Historikk De franske brødrene Auguste og Louis Lumière produserte i 1890-årene en rekke korte filmdokumentasjoner av statsbesøk, militærparader, ulykker og andre små og store samtidsbegivenheter. Også hverdagssituasjoner ble festet til filmrullen. Disse aktualitetsfilmene var populære og ble kjent under mange navn: documentaires, actualités, topicals, interest films, educationals, expedition films, travel films. Krav fra publikum om mer handling og uvanlige miljøer brakte etter hvert filmfotografene til fjerne områder, og eksempelvis hadde både Amundsen og Scott med seg filmkamera på ferdene til Sydpolen i 1910.Da spillefilmen i årene etter 1910 utviklet seg til en betydelig fortellerkunst, forsvant mye av interessen for aktualitetsfilmene. Men selv om spillefilmene fikk en stadig større plass i de sammensatte kinoprogrammene, beholdt reise- og ekspedisjonsfilmene en viss popularitet. Populær ble også filmavisen, som det franske produksjonsselskapet Pathé etablerte i 1910. Sjangerens fødsel Fornyelsen av aktualitetsfilmen og det som mange regner som dokumentarfilmens fødsel kom med amerikaneren Robert Flaherty og hans Nanook of the North (1922). Filmen henter sin handling fra eskimoenes liv i Alaska. Flaherty nøyde seg ikke med å registrere den virkeligheten han møtte ved utelukkende å filme eskimoenes gamle fangst- og jakttradisjoner. Han bearbeidet virkeligheten, og gjorde filmen om Nanooks kamp for tilværelsen til en poetisk dokumentasjon av menneskets kamp mot naturkreftene. Filmen ble en suksess verden over. Politisk virkemiddel Samtidig med Flahertys nyskapning, som for øvrig førte til en bølge av reisefilmer om eksotiske folkeslag, ble aktualitetsfilmen også fornyet i det nye Sovjetunionen. Lenin uttalte at filmen gjennom sin påvirkningskraft var den viktigste av alle kunstarter, og Sovjetunionen fikk sitt første filmakademi allerede i 1919. I pakt med dette ville Dziga Vertov gjøre filmavisen til noe annet enn en samling kuriøse og eksotiske innslag. Hans mest kjente filmavisprosjekt var Kino Pravda ('filmsannhet') fra 1922, hvor han skildret dagliglivet og virkelighetens problemer med tanke på bevisstgjøring av sovjetstatens mennesker. For å få filmene ut til folket organiserte partiet de såkalte agit-tog, med spesialinnredede vogner som gjorde filmarbeidere og andre agitatorer i stand til å nå befolkningen med filmer og annen propaganda.Stalin ønsket større kontroll over det bildet av virkeligheten som sovjetfilmen ga, men det ble likevel produsert svært betydningsfulle dokumentarfilmer, som Sergej Eisensteins Generallinjen (1929), om kollektiviseringen av landbruket, og Vertovs Mannen med filmkameraet (1929), om filmfotografens arbeid med å gjengi livet i alt dets mangfold. Sistnevnte må regnes blant dokumentarfilmhistoriens mesterverker og er en illustrasjon på Vertovs teori om filmens bevisstgjørende kraft.Esfir Shub laget tidlig et berømt eksempel på kompilasjonsfilm, det vil si en film som er laget ved kreativ bruk av allerede eksisterende filmopptak. Hun brukte en samling ikke-revolusjonær film – tsar Nikolaj 2s private hjemmefilmer – til å lage Romanov-dynastiets fall (1927). Aleksandr Medvedkin ble en viktig initiativtaker. Inntar Vest-Europa Eksperimenter med aktualitets- og dokumentarfilmens muligheter fant sted også i Vest-Europa, hvor kunstnere innen maleri, skulptur, musikk og arkitektur tilførte filmmiljøene nye ideer. I Frankrike fikk brasilianeren Alberto Cavalcanti æren av å innføre en mer poetisk tendens gjennom filmtypen som etter hvert ble kalt «storbysymfonien». Cavalcantis Rien que les heures (1926) og tyskeren Walter Ruttmanns Berlin – Die Sinfonie der Großstadt (1927) var ment å være en «melodi av bilder» fra samtidens storbyvirkelighet.Nederlenderen Joris Ivens' med Regen (1929) og franskmannen Jean Vigo med À propos de Nice (1930) lette også etter et personlig dokumentarisk uttrykk. Glanstiden for disse filmene ble imidlertid kort. Med innføringen av lydfilmen fikk dokumentarfilmen en annen retning: Mellomkrigsårenes ideologiske kamp trengte dokumentarfilmens propagandamuligheter snarere enn dens fabulerende kraft.Mange regner at dokumentarfilmen ble en reell retning innen filmen i og med John Griersons dokumentarfilmbevegelse i Storbritannia fra slutten av 1920-årene. Grierson, som i 1929 hadde regidebutert med Drifters om sildefiskere i Nordsjøen, dannet med offentlige midler en produksjonsgruppe bestående av unge filmskapere som delte hans syn på at dokumentarfilmen kunne og måtte bli et samfunnstjenlig undervisningsmiddel.I løpet av 1930-årene ble det produsert en rekke betydelige filmer med emner fra britisk næringsliv: Flahertys Industrial Britain (1933), Paul Rothas Shipyard (1934) og The Face of Britain (1935), Basil Wrights Song of Ceylon (1935; om teproduksjon), Edgar Anstey og Arthur Eltons Housing Problems (1935), Alberto Cavalcantis Coal Face (1935) og Harry Watt og Basil Wrights berømte Night Mail (1936), som skildrer posttoget til Skottland. Grierson var drivkraft og inspirator for disse samfunnsbevisste og samfunnsbyggende dokumentarfilmskaperne. Dokumentar som propaganda I USA trengte president Roosevelt New Deals propagandafilmer, og også her fantes det samfunnsengasjerte dokumentarfilmskapere som ønsket å ta opp temaer fra arbeidsliv og næringsliv. Med utgangspunkt i de radikale gruppene Film and Photo League og Frontier Films laget Paul Strand Native Land (1942; sammen med Leo Hurwitz), Pare Lorentz laget The River (1937) og The Plow That Broke the Plains (1936), og Hurwitz kom med Hunger (1932).Hitler og hans tilhengere hadde også tro på filmens påvirkningskraft. Gjennom propagandaminister Goebbels sikret nazistene seg kontroll over filmindustrien. Filmavisene ble ukentlige påvirkningskanaler, mens Leni Riefenstahl ville dokumentere for verden Tysklands gjenfødelse gjennom nazismen i Sieg des Glaubens (Troens seier, 1933) og Triumph des Willens (Viljens triumf, 1935). Særlig den sistnevnte, som skildret de nazistiske partidagene i Nürnberg i 1934, ble et mesterverk av nesegrus førerdyrkelse, en estetisert hyllest til nazismens idealer som begeistret mange og skremte flere. Ny autentisitet Andre verdenskrig bidro til å utvikle dokumentarfilmen videre. Den tyske filmavisen Deutsche Wochenschau og dokumentarfilmene fra de forskjellige krigsavsnittene, for eksempel Hans Bertrams Feuertaufe (Ilddåp, 1940) og Fritz Hipplers Sieg im Westen (Seier i vest, 1941) førte filmfotografene frem i skuddlinjen, og filmene tilførte dokumentarsjangeren en autentisitet og tilstedeværelse som ikke var vanlig tidligere.På alliert side ble også dokumentarfilmen tatt i bruk for å skildre krigen og propagandere mot fienden. Humphrey Jennings fra Griersons bevegelse laget i krigsårene en rekke filmer for å inspirere britene til videre krigsinnsats. Hans London Can Take It (1940), Listen to Britain (1942) og Fires Were Started (1943) styrket krigsmoralen på De britiske øyer. Hans poetiske stil fikk stor innflytelse på fremtidige dokumentarister.I USA kastet flere av de etablerte Hollywood-regissørene seg over dokumentarsjangeren for å gi sitt bidrag til krigsinnsatsen, deriblant John Ford og William Wyler. Av særlig betydning ble Frank Capras dokumentarserie Why We Fight (1942–1945), som klipte sammen reportasjeopptak, alliert filmavis og nye opptak til sju lange filmer. John Hustons Report from the Aleutians (1943), The Battle of San Pietro (1945), om hvorfor felttoget i Italia gikk senere enn forventet, og Let There Be Light (1946), om psykiske krigsskader, dokumenterte krigens elendighet på en usminket måte med et håndholdt kamera som sveipet over død og ødeleggelse. Sistnevnte film ble holdt tilbake av militære myndigheter i flere tiår etter krigen. Tekniske fremskritt Etter krigen kom tilbakeslag for dokumentarfilmskaperne. Statlige propagandaoppgaver forsvant, regjeringene stoppet tilskuddene, mange andre sponsorer ble også borte. Men filmtekniske fremskritt og forbedringen av fargefilmen la snart grunnlaget for en glanstid for dokumentarfilmer fra naturliv og dyreliv. Walt Disneys selskap spesialiserte seg på slike filmer i tillegg til tegnefilmene. På listen over Oscar-vinnere i 1950-årene er Disney gjenganger med filmer som The Living Desert (1953) og The Vanishing Prairie (1954).Franskmannen Jacques-Yves Cousteau kunne også gå nye veier takket være teknologiske fremskritt – resultatet ble bemerkede undervannsfilmer som Le Monde du silence (Den tause verden, 1956) og Le Monde sans soleil (Verden uten sol, 1964). I samme kategori må regnes veteranen Flahertys Louisiana Story (1948) og Thor Heyerdahls Kon-Tiki (1950). Andre poetiske dokumentarister var nederlandske Bert Haanstra med Hollands speil (1950) og Glass (1958), og svensken Arne Sucksdorff med Människor i stad (1947) og Det stora äventyret (1953).Kompilasjonsfilmene fikk også et gjennombrudd etter krigen. Filmstoffet kunne brukes på nytt, gamle opptak kunne settes i en ny sammenheng. Andrew og Annelie Thorndike fra Øst-Tyskland brukte eldre tysk filmmateriale i Du und mancher Kamerad (1955) til å dokumentere industrilederes medskyld i nazitidens grusomheter. En av de mest virkningsfulle antikrigsfilmene var den franske regissøren Alain Resnais' Nuit et Brouillard (Natt og tåke, 1955), om konsentrasjonsleirenes redsler.I etterkrigstiden ga det fremvoksende fjernsynet nye arbeidsplasser til dokumentarfilmskaperne, og påvirket også dokumentarfilmens form. Free Cinema-bevegelsen i England viste vei i siste halvdel av 1950-årene med hverdagsnære temaer og samfunnsengasjement. Ledende var Lindsay Anderson med Thursday's Children (1954) og Every Day Except Christmas (1957). Nye retninger Tidlig i 1960-årene oppsto retningene cinéma vérité i Frankrike og direct cinema i USA. Utgangspunktet for cinéma vérité var et oppgjør med den franske filmens kunstferdighet. Pionerene innen denne retningen ønsket å «fange livet i flukten». Med lette 16 mm-kameraer, bærbare båndopptakere og mer lysømfintlige film, kunne filmskaperne komme tettere innpå aktørene uten å regissere dem. De franske pionerene ønsket å bruke kameraet som et aktiviserende og provoserende instrument for å få folk i tale og for å bevisstgjøre dem. Edgar Morin og Jean Rouchs Chronique d'un été (En sommerkrønike, 1961) regnes som det banebrytende verket sammen med Chris Markers Le joli Mai (Vakre mai, 1963).Den delvis parallelle amerikanske retningen direct cinema skulle til forskjell fra den franske retningen forholde seg som et passivt vitne, som en flue på veggen. De amerikanske dokumentarfilmskaperne fikk tilgang til TV-kanalene, og det vokste frem en hel generasjon med aktive filmskapere: Robert Drew med Primary (1960; sammen med Richard Leacock), Leacock og D. A. Pennebaker med Dont Look Back (1966) og Monterey Pop (1968), brødrene Albert og David Maysles med Salesman (1969) og Frederick Wiseman med Titicut Follies (1967), High School (1968) og Hospital (1970). Konfliktenes inntreden I slutten av 1960-årene ga radikaliseringen i ungdomsmiljøene seg også utslag i dokumentarfilmen, og det politiske engasjementet som tidligere hadde dominert sjangeren fikk en ny blomstring. Blant dokumentarfilmene som satte et skarpt søkelys på tidens konfliktområder var Den vita sporten (1968; om apartheid og frigjøringskrig) i regi av Bo Widerberg med flere, Harlan County (1977; om arbeidskonflikter) i regi av Barbara Kopple, og Antonia: A Portrait of the Woman (1974; om kvinnefrigjøring) i regi av Jill Godmilow og Judy Collins. Joseph Stricks Interview with My Lai Veterans (1971), Michael Rubbos Sad Song of Yellow Skin (1970) og Emile de Antonios In the Year of the Pig (1968) var alle laget i tilknytning til USAs krigføring i Vietnam.Veteranen Joris Ivens, som allerede i 1930-årene hadde forlatt den estetiserende, kunstinspirerte linjen han hadde startet til fordel for politisk engasjerte filmer, reiste rundt i konfliktområder og laget sine personlige dokumentarer. I Vietnam laget han Le Dix-septième Parallèle (17. breddegrad – Vietnam i krig, 1967) og Le peuple et ses fusils (Folket og deres våpen, 1970) hvor han propaganderte for nordvietnamesernes sak.TV-en overtok mer og mer visningen av dokumentarfilm selv om dokumentarfilm på kino hadde sine forkjempere, blant andre svenske Stefan Jarl, som skapte en kinosuksess med trilogien Dom kallar oss mods (1968), Ett anständigt liv (1979) og Det sociala arvet (1993). Den typiske TV-dokumentaren om historiske personer og hendelser har lenge vært et populært innslag, og blant betydelige arbeider fra de senere årene kan nevnes Saul Turells Paul Robeson: Tribute to an Artist (1980) og den ni timer lange Shoah (1986; om nazismens jødeforfølgelser) av israeleren Claude Lanzmann. TV-en baner vei TV-mediet har også gitt rom for så vel avslørende dokumentarer som krigsreportasjer, for eksempel Robert Stones Radio Bikini (1988), om atomprøvesprengningene på Bikiniøyene like etter krigen, og de mer personlig eksperimenterende filmene. Den personlig reflekterende formen får stadig mer utbredelse og har bidratt til at dokumentarfilmsjangeren stadig er uforutsigbar.I Michael Moores Roger and Me (1989) tok regissøren på en personlig og humoristisk måte seerne med på et forsøk på å få General Motors' direktør i tale vedrørende nedleggelsen av en hjørnesteinsbedrift, og også i senere filmer har Moore iscenesatt konfrontasjoner mellom seg selv og maktmennesker. I Bowling for Columbine (2002), som vant Oscar-prisen for beste dokumentar, konfronterer han den amerikanske våpenpolitikken i lys av skolemassakren ved Columbine High School i 1999. Fahrenheit 9/11 (2004) ble en stor kinosuksess og vant Gullpalmen under Filmfestivalen i Cannes.Nye TV-teknikker har gjort det lettere å benytte amatøropptak i TV-programmer. Man kan utstyre amatører, for eksempel soldater på oppdrag, med kameraer, for siden å redigere sammen disse opptakene og egne opptak til reflekterende dokumentarfilmer. «Reality-tv» (av det engelske ordet for 'virkelighet'), som er dokumentarserier som følger vanlige mennesker fra dag til dag, enten det er på arbeidsplassen eller i konstruerte sammenhenger, er blitt vanlig. Dokumentarfilm i Norge De første norske dokumentarfilmene var aktualitetsfilmer som Holmenkolrendet (1899) og Kroningsferden (1906). Filmpionerene i Norge, som Ottar Gladtvet og tyskeren Paul Kräusslich, gjorde også opptak fra dagligdagse hendelser og viste dem i sammensatte kinoprogrammer på sine kinoer.Den norske så vel som den øvrige skandinaviske dokumentarfilmen i stumfilmperioden besto av aktualitetsfilmer, skolefilmer, propagandafilmer for næringslivet, nasjonalromantiske turistfilmer og reisereportasjer. Dokumentarfilmbegrepet var ikke i vanlig bruk i mellomkrigstiden i Norge, og vanlige betegnelser var naturfilm eller kulturfilm.Ekspedisjonsfilmer og reisefilmer spilte en viktig rolle både i norsk og skandinavisk dokumentarfilm. Oppdagelsesreisende som Roald Amundsen med Den tredje Fram-expedition til Sydpolen (1911) og Carl Lumholtz med In Borneo – the Land of the Head Hunters (1919) hadde med seg filmkamera på sine ekspedisjoner, akkurat som danske Knud Rasmussen og svenskene Sven Hedin og Gustav Bolinder med Blandt Syd-Amerikas indianere (1921; foto av Ottar Gladtvet). Reisefilmer fra vårt eget land var også populære på kino, som Gustav Lunds Se Norge (1929), Tancred Ibsens Norge (1926) og Lyder Selvigs Norgesfilm (1929). Reklame og politikk Ofte var filmene kombinert med reklamefilm i og med at norske firmaer finansierte produksjonene. Pionerene Paul Berge og Ottar Gladtvet fikk finansiert turer til Afrika og stillehavsøyene for å lage reklame for Pari Margarin (Berges Geografitimen, 1926) og Freia kokesjokolade (Gladtvets Fra Gullkysten til Freia, 1925).Mellom 1928 og 1940 ble det produsert cirka 40 sosialdemokratiske arbeiderfilmer i Norge. Selv om Arbeidernes Opplysningsforbund også finansierte noen spillefilmer, var det dokumentarfilmene som utgjorde flertallet. Brødrene Per og Haakon Lie, Kristoffer Aamot og Olav Dalgard hentet inspirasjon fra samtidige tyske og sovjetiske arbeiderfilmer, og laget propagandafilmer til valg og medlemsmøter. Blant filmene bør nevnes Aamots Hele folket i arbeide (1933), Per Lies Skogens menn (1935), Haakon Lies Spania, Spania (1936) og Dalgards dokudrama Vi bygger landet (1936).Under andre verdenskrig intensiverte de nye myndighetene arbeidet med bruk av film i «oppdragelsen» av folket. Det nazifiserte Statens Filmdirektorat forlangte dokumentarinnslag i forbindelse med kinovisninger. En landsdekkende filmavis og obligatoriske kulturfilmer innebar en statlig satsing på dokumentarfilm. Filmene var delvis begeistrede NS-reportasjer og vervefilmer for økt innsats for de tyske okkupantene, for eksempel Walter Fyrsts Vi er Vidkun Quislings hirdmenn (1942). Men det var også rom for en allmenn hyllest til folkelivet og den nasjonale arv.Etter krigen fortsatte det statlige engasjementet med blant annet en ny filmavis i perioden 1945–1963. Filmavisen spilte en viktig rolle som kanal for myndighetenes opplysningsarbeid i forbindelse med gjenoppbyggingen av landet etter okkupasjonen. Kristoffer Aamot, som ble en sentral aktør i så vel Oslo Kinematografer som Norsk Film AS, ønsket en filmens kartlegging av by- og bygde-Norge, blant annet ble det mellom 1947 og 1965 laget over hundre kortfilmer fra Oslo.Oslo-filmene ga kunstneriske utfordringer til en generasjon nye dokumentarfilmskapere, som Erik Løchen med Borgere av i morgen (1950), Erik Borge med Gatelangs (1951) og Jan Erik Düring med Buss og trikk (1950). Filmene ble vist som forfilmer på kinoene og hadde dermed et stort publikum selv om temaene kunne være prosaiske. Glanstid på kino Etter krigen kom også en glanstid for helaftens dokumentarfilmer på kino. Dokumentariske kompilasjonsfilmer om krigsår og kongehus – Grini (1945) av Olav Engebretsen, 5 år – som vi så dem av Per G. Jonson og Bredo Lind, Kong Haakon VII's regjeringsjubileum (1945) og Per Ratviks Haakon VII – Norges konge i krig og fred (1952) – var populære kinoforestillinger. Likeledes var dokumentarfilmen fra de olympiske lekene i Oslo i 1952 en publikumstreffer. Tancred Ibsen samlet 28 filmfotografer for å dokumentere store og små hendinger i den til da største idrettsbegivenheten i Norge.De populære oppdagelsesreisende Thor Heyerdahl og Per Høst laget begge dokumentarfilmer som trakk fulle hus på kino. Heyerdahls Kon-Tiki vant Oscar-pris, og ekspedisjonene hans ble siden alltid skildret på film, som Aku-Aku (1960) og den Oscar-nominerte Ra (1972), laget sammen med en annen svensk dokumentarveteran, Lennart Ehrenborg. Per Høsts Same-Jakki (1957), om et år blant flyttsamene, er den dokumentarfilmen som konkurrerte best med Heyerdahl i popularitet. NRK og dokumentarfilmen Tidlig i 1960-årene kom fjernsynet til Norge. NRK Fjernsynet satset på nyhetsjournalistikk og nyhetsreportasjer i motsetning til svensk TV, som satset på den personlige dokumentarfilmen. Det ble likevel laget noen dokumentarfilmer i de første årene siden en god del av fotografene og regissørene ble rekruttert fra filmmiljøet. Carsten E. Munch, Lasse Thorseth, Thor Arnljot Udvang og Sverre Christophersen gikk over fra oppdragsfilm til TV-jobbing. Innimellom magasinprogrammer og programserier om yrkesliv, reisemål og kunst, laget for eksempel nevnte Munch filmer som både begeistret og provoserte: Du er ikke alene (1962) og Kunst i fjernsynet – eller fjernsynet som kunst (1968).Naturfilmer og andre populærvitenskapelige TV-programmer ble TV-ens tydeligste dokumentarsatsing. Lasse Thorseth, Sverre M. Fjelstad og veteranen Per Høst bidro til at NRK holdt i hevd en norsk tradisjon. Arven fra dokumentarfilmen var tydelig i de mange reportasjereisene som Erik Bye, fotografen Arild Nybakken og produsenten, regissøren og lydmannen Knut Midttun foretok i 1960-årene.Det ble også laget kortere og lengre dokumentariske innslag om narkotika i Hongkong (1963), om fiskeriprosjekt i Kerala (1965), om Dalai Lama (1965) og om hungersnød i Biafra (1969). Noen dokumentarfilmentusiaster forsøkte å finne frem til personlige uttrykk, deriblant Jan Horne med Den siste alke (1973), Eva Brustad med dokumentarserien Slik er våre byer blitt til (1975) og Ellen Aanesen Lekeplasser – en film om barn og arbeid (1970) utfordret den noe fastlåste NRK-journalistikken. Samfunnsengasjert dokumentarisme Utenfor NRK kom en bølge av samfunnsengasjert dokumentarisme fra slutten av 1960-årene, etter hvert blant annet preget av ideologien til marxist-leninistiske organisasjoner som AKP (m-l). Sentral tematikk var arbeidsrettskonflikter som i Stå på! (1976) og Tvers gjennom lov (1977), begge laget med Sølve Skagen som en av de sentrale regissørene, og naturvernaksjoner som i Oddvar Einarsons Kampen om Mardøla (1972). Disse filmene ble aldri publikumstreffere, men holdt liv i kinodokumentaren i en periode da dokumentarfilmen hadde dårlige kår så vel på kino som på TV. Blant retningens øvrige aktører var Malte Wadman, Hans Otto Nicolayssen, Jan Knutzen, Sigve Endresen, Kikki Engelbrektsson og Jan Robert Jore.Veteranene fra 1970-årene har fortsatt å lage dokumentarfilmer samtidig som nye filmskapere er kommet til. Både Knut Erik Jensen med Finnmark mellom øst og vest (1986), Bjørn Nilsen med Olje (1985) og Rinnan (1995), Edvard Hambro med Sonja Henie (1994), og Jan Horne med Charlie Parker (1988) og Carl Lumholtz (1994) – for å nevne noen av de markante dokumentaristene i NRK – fikk muligheter innenfor rikskanalen til å lage sine personlige filmer. 1980-tallet og veien videre En motreaksjon på de politiske filmene kom i 1980-årene, med selvrefleksive dokumentarfilmer som Unni Straumes Bilder frå ei øy (1983) og Knut Erik Jensens Jeg er uten forbilder (1990). Etter hvert kom dokumentarfilmen tilbake til kinoene for fullt, med navn som Maria Fuglevaag Warsinski med publikumstrefferen Sigrid Undset (1993), Jan Knutzen med Funkis (1993) og Boplicity (1994), Sigve Endresen med For harde livet (1989) og Frosset hjerte (1999; om Roald Amundsen) og Karoline Frogner med Mørketid (1995) og Tradra – i går ble jeg tater (2004).Jensen fikk en stor kinosuksess med filmene om mannskoret fra Berlevåg, Heftig og begeistret (2001) og Heftig og begeistret: På sangens vinger (2002), og Margreth Olin fikk også stor oppmerksomhet for sin poetiske og selvrefleksive kortfilm Kroppen min (2002). Hun har siden etablert seg som en av norsk dokumentarfilms mest talentfulle regissører med kritikerroste og samfunnsaktuelle filmer som Ungdommens råskap (2004), De andre (2012), Mannen fra Snåsa (2016) og Barndom (2017).Etter 2010 er Deeyah Khan en norsk dokumentarist som har fått internasjonal anerkjennelse for sine politiske filmer; særlig Banaz – A Love Story (2012), som ble tildelt flere priser, deriblant en Emmy for beste dokumentar. Filmen handler om æresdrap i innvandrermiljøer i Europa, og forteller om en ung britisk-kurdisk kvinne som ble drept av sin familie i London i 2006. Khan har siden laget Jihad: A Story of the Others (2015) og Islam's Non-Believers (2016). Les mer i Store norske leksikon film Litteratur Barnouw, Erik: Documentary: a history of the non-fiction film, 2nd ed., 1993 Barsam, Richard Meran: Nonfiction film: a critical history, 1992 Birkvad, Søren & Jan Anders Diesen: Autentiske inntrykk: møte med skandinaviske dokumentarfilmskaparar, 1994 Brinch, Sara & Gunnar Iversen: Virkelighetsbilder: norsk dokumentarfilm gjennom hundre år, 2001 Grant, Barry Keith & Jeanette Sloniowski, red.: Documenting the documentary: close readings of documentary film and video, 1998 Hald, Odd Heide: Norsk filmbibliografi, 1993 Iversen, Gunnar m.fl., red.: As time goes by: festskrift i anledning Bjørn Sørenssens 50-årsdag, 1996 (del 1: «Dokumentarfilm») Nichols, Bill: Representing reality: issues and concepts in documentary, 1991 Nichols, Bill: Introduction to documentary, 2001 Sørenssen, Bjørn: Å fange virkeligheten: dokumentarfilmens århundre, 2001

https://snl.no/Drammens_Museum

2023-01-31

Drammens Museum

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Kulturinstitusjoner,Museum

Drammens Museum er et museum for kunst og kulturhistorie i Drammen. Det rommer kulturhistoriske samlinger fra Buskerud fylke og Drammen by. Samlingene inneholder folkekunst, rosemaling, møbler, kunstindustri, billedkunst, håndverk, tekstiler, kirkekunst og en av Norges største samlinger av glass fra Nøstetangen glassverk. Museet har et stort bibliotek, arkiv og fotosamlinger, og dessuten tre herskapelige gårdsanlegg: Marienlyst fra slutten av 1700-tallet, Austad gård (gjenreist av Peder von Cappelen i 1808–1813) og landstedet Gulskogen med stor park, som ble bygd av Peter Nicolai Arbo i 1794–1807.

Friluftsavdelingen i Bragernesåsen viser bygningsmiljøer fra Buskerud fylke. Sjøbua fra Rundtom inneholder utstilling om arbeidsliv, ferdsel og industri ved Drammenselva. Historikk Drammens Museum ble stiftet i 1908 på initiativ av historikeren Tord Pedersen. Museet på Marienlyst ble innviet til byjubileet i 1911. Museumsbygningen sto ferdig i 1930. Et nytt prisbelønt utstillingsbygg ble tatt i bruk i 1990. Museets første direktører var Anneken Pettersen og Henning Alsvik (1948–1981). Fra 1996 ble Drammens Museum og Drammen Kunstforening samlet i en stiftelse for kunst og kulturhistorie.Kunstsamlingen består hovedsakelig av norsk kunst og rommer hovedverk fra 1800-tallets sentrale kunstnere som J. C. Dahl, Peder Balke, Eilif Peterssen og Theodor Kittelsen. Museet viser hvert år skiftende utstillinger av norsk og utenlandsk samtidskunst. Les mer i Store norske leksikon museum Drammen Eksterne lenker Drammens Museum

https://snl.no/dagsommerfugler

2023-01-31

dagsommerfugler

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Leddyr,Insekter,Sommerfugler,Dagsommerfugler

Dagsommerfugler er en gruppe av familier av insekter i orden sommerfugler, Lepidoptera. Navnet dagsommerfugler betegner at artene til forskjell fra nattsommerfuglene, bare er i aktivitet på blomstene om dagen i solskinn.

Grupperingen i dagsommerfugler og nattsommerfugler er vitenskapelig ingen korrekt inndeling, men begrepene brukes av praktiske grunner fortsatt ofte. Av og til regnes dagsommerfuglene som en egen overfamilie (Papilionoidea). Beskrivelse Dagsommerfuglene er karakterisert ved slank kropp og store, brede, ofte livlig fargede vinger som under hvile blir slått sammen loddrett på ryggen. Følehornene er enkle med kølleformet spiss, og sugesnabelen er lang.Larvene er enten nakne eller kroppen er svakt håret eller forsynt med pigger. De lever som oftest enkeltvis på urteaktige planter, og noen arter på busker og løvtrær. Larvene av enkelte arter, for eksempel de hvite kålsommerfuglene, kan periodisk opptre i så stort antall at de får økonomisk betydning som skadedyr på kulturplanter.Puppene har hos mange former spisser og takker og til dels metallglans. De er fortrinnsvis festet til trestammer, vegger og liknende, enten bare med bakenden eller også med en silketråd rundt livet. Betydning Dagsommerfuglene har særlig i varmere land med sine store og praktfullt fargede former en stor estetisk betydning som opplivende og forskjønnende element i naturen, og de er vel nettopp av den grunn meget yndede samleobjekter for amatørentomologer. I Norge I Norge finnes 87 arter fordelt på familiene: svalestjerter, hvitvinger, nymfevinger (inkludert ringvinger) og blåvinger. Artene svalestjert, apollosommerfugl, admiral, sørgekåpe, dagpåfugløye, neslesommerfugl, sitronsommerfugl og perlemorsommerfuglene hører til de største og mest iøynefallende. Les mer i Store norske leksikon nattsommerfugler sommerfugler Litteratur Aarvik, Leif m.fl.: Catalogus Lepidopterorum Norvegiae = Katalog over Norges sommerfugler, 2000, isbn 82-995095-1-3, Finn boken Carter, David J.: Sommerfugler fra hele verden, 1994, isbn 82-512-0438-0, Finn boken Henriksen, H.J. & Ib Kreutzer: Skandinaviens dagsommerfugle i naturen, 1982, isbn 87-7501-133-6, Finn boken Norges sommerfugler Tolman, Tom: Butterflies of Britain & Europe, 1997, isbn 0-00-219992-0, Finn boken Trolle, Lars & Irene Inman Tjørve: Sommerfugler i Norge og Nordvest-Europa, 1999, isbn 82-03-22256-0, Finn boken

https://snl.no/Asta

2023-01-31

Asta

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Språkvitenskapens fagdisipliner,Onomastikk,Personnavn,Fornavn,Jentenavn

Asta er eit kvinnenamn som kjem av det norrøne Ásta, kortform av Ás-fríðr. I dette toledda namnet tyder forleddet ‘gud’ og etterleddet ‘vakker’.

Asta har altså same bakgrunn og tyding som Astrid. Asta vart tatt i bruk etter reformasjonen.Namnet har fleire variantar: Asta, Aaste, Åsta, Aasta, Åste.Namnedag er 13. april. Astrid har også namnedag denne dagen. Kjende personar med namnet Asta Eit utval personar med namnet Asta, og som er omtalt i Store norske leksikon: Asta Nørregaard (1853–1933) Asta Graah Bolander (1861–1946) Asta Nielsen (1881–1972) Namnestatistikk I perioden 1900–2017 var det omtrent 2800 kvinner (fødde i Noreg) som hadde Asta som det einaste førenamnet eller som det fyrste av fleire. Les meir i Store norske leksikon kvinnenamn førenamn, mellomnamn, etternamn personnamn Litteratur Kruken, Kristoffer og Ola Stemshaug 2013: [Norsk personnamnleksikon]. 3. utgåva ved Kristoffer Kruken. Oslo.

https://snl.no/Columbia_-_by_i_South_Carolina,_USA

2023-01-31

Columbia (by i South Carolina, USA)

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Nord- og Mellom-Amerika,USAs geografi,Byer i USA

Columbia er største by og hovedstaden i delstaten South Carolina i USA. Byen ligger sentralt i delstaten ved sammenløpene av elvene Broad og Saluda til Congaree River. Byen har 133 451 innbyggere (2018) og danner en større byregion (metropolitan area) med omkring 837 000 innbyggere.

Navnet Columbia er etter Kristoffer Columbus som ankom Amerika i 1492. Befolkning 51,3 prosent av befolkningen er hvite, 42,2 prosent er av afrikansk-amerikansk avstamning, 2,2 prosent er asiater, 0,3 prosent har opprinnelse fra stillehavsøyer og 0,25 prosent er etterkommere av nordamerikanske urfolk (2010). Næringsliv og kultur De største arbeidsgiverne er delstatsadministrasjon, helsevesen, undervisning, data og handel samt finans og forsikring. Fort Jackson, den amerikanske hærens største treningssenter, ligger et par mil utenfor Columbus og sysselsetter også mange.Riverbank Zoo & Garden er en av byens største severdigheter. Columbus har flere parker, blant annet Finlay Park, Congaree National Park, Memorial Park og Riverfront Park.University of South Carolina er det største av fire universiteter, og det er en rekke høyskoler.Columbia har flere teatre, blant annet Town Theatre og The Nickelodean Theater. Byen er også sete for The Columbia City Ballet (fra 1961), The Columbia City Jazz Dance Company (fra 1990), The Palmetto Opera (fra 2003), The South Carolina Philharmonic Orchestra og sirkuset Alternacirque (fra 2007) . Columbia Metropolitan Convention Center åpnet i 2004. Koger Center for the Arts åpnet i 1989.Viktige museer er blant annet The South Carolina State Museum, The Columbia Museum of Art, McKissick Museum, Carolina Museum og EdVenture Children's Museum. I Congaree Vista-distriktet i sentrum er det flere historiske bygninger. Historie Byen ble på grunn av sentral beliggenhet grunnlagt i 1786 for å erstatte Charleston som South Carolinas hovedstad. Delstatsforsamlingen hadde første møte i Columbus fire år senere. Columbia fikk bystatus i 1854. Byens utvikling skjøt da Santee-kanalen åpnet i 1800 og ga direkte tilgang til Charleston til jernbanetrafikk gjorde denne vannveien overflødig omkring 1850. Mot slutten av den amerikanske borgerkrigen ble Columbus erobret og delvis nedbrent av unionstropper i 1865.Tidlig på 1900-tallet var flere tekstilfabrikker i drift. De første gatene ble brolagt i 1908. Spesielt i 1911-1913 var det stor byggevirksomhet i Columbia. Det ble det reist blant annet bankbygninger og hoteller, og et butikkstrøk ble åpnet. I 1917 åpnet Camp Jackson (siden 1940 Fort Jackson). I 1930 var Columbia blitt midtpunktet i et stort handelsområde. I 1970- og 1980-årene ble det bygd en rekke skyskrapere, og siden slutten av 1980-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet er en rekke historiske bygninger i Congaree Vista-området blitt revitalisert. I oktober 2015 ble deler av Columbia sterkt rammet av flom. Les mer i Store norske leksikon USAs geografi USAS historie USAs befolkning Økonomi og næringsliv i USA

https://snl.no/Devereux

2023-01-31

Devereux

Store norske leksikon,Historie,Historiske hjelpevitenskaper,Slektsforskning og genealogi,Utenlandske slekter

Devereux er en engelsk adelsslekt. Det har vært hevdet at den stammer fra Vilhelm Erobrerens samtidige, Robert d'Evreux fra Evreux i Normandie, men slekten omtales først i 1140-årene.

Sir Walter Devereux (død 1485) arvet gjennom ekteskap tittelen baron Ferrers i 1461, og hans sønn Walter Devereux (død 1558) fikk tittelen viscount Hereford i 1550. Han var farfar til Walter Devereux (1541–1576), den 2. viscount, som ble utnevnt til earl of Essex i 1572. Etter den 3. earls død (1646) gikk earl- og barontitlene over til andre slekter, mens en sidegren arvet viscounttittelen, og denne bæres fortsatt av slekten Devereux. Les mer i Store norske leksikon Robert Devereux – 2. jarl av Essex Robert Devereux – 3. jarl av Essex adel

https://snl.no/CSS

2023-01-31

CSS

Store norske leksikon,Teknologi og industri,IT,Datateknologi,Digital representasjon,Filformater

CSS, format for stilsett for html-dokumenter på internett, standardisert av W3C. Stilsett er en enkel måte å definere stiler på, det vil si layoutegenskaper som skrifttyper, farger og linjeavstander, slik at alle dokumenter fra et gitt nettsted får samme design.

Nordmannen Håkon Wium Lie spilte en sentral rolle i arbeidet som i 1994 munnet ut i den første definisjonen av CSS-formatet. Hovedprinsippet er at ulike elementer i web-dokumenter – som overskrifter, tabeller, hypertekst – omkranses av egne tagger («merkelapper»), og at definisjonen på elementets utseende (som skriftstørrelse, farge, avstand over og under linjen) hentes fra stilsettet. Et dokument kan få svært ulikt utseende avhengig av hvilket stilsett det publiseres med. Les mer i Store norske leksikon internett programmering

https://snl.no/Robert_Laird_Borden

2023-01-31

Robert Laird Borden

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Nord- og Mellom-Amerika,Canadas historie

Robert Laird Borden var en kanadisk politiker og jurist. Fra 1896 var han medlem av Canadas parlament, i 1901 ble han leder av det konservative partiet og fra 1911 til 1920 var han statsminister.

Borden representerte Liberal Party of Canada fra 1867 til 1891, Progressive Conservative Party of Canada fra 1891 til 1917, Unionist Party fra 1917 til 1922 og Liberal-Conservative Party of Canada fra 1922 til 1937. Han ble adlet i i 1914 og trakk seg ut fra politisk virksomhet i 1920.Borden støttet energisk det britiske moderlandet under første verdenskrig og fikk i 1917 gjennomført alminnelig verneplikt. Han representerte Canada i imperiets krigskabinett og ledet landets delegasjon under fredskonferansen i Versailles i 1919 og nedrustningskonferansen i 1921. Les mer i Store norske leksikon Canadas historie Canadas geografi

https://snl.no/erkeengler

2023-01-31

erkeengler

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Kristen teologi og troslære

Erkeengler er den høyeste rangklassen av engler. Ordet «erkeengel» forekommer bare i Det nye testamentet, bare i entall og bestemt form og nevnes kun to ganger (Paulus første brev til Tessalonikerne kapittel 4, vers 16 og Judas' brev kapittel 1, vers 9).

Mikael er den eneste som eksplisitt omtales som erkeengel i Bibelen. Innenfor protestantismen er det derfor vanlig bare å regne Mikael som erkeengel. I Bibelen er tre engler navngitt: Mikael, Gabriel og Rafael, og disse regnes i flere tradisjoner også som erkeengler. Den katolske kirke har i tillegg Uriel, som omtales i apokryfisk litteratur. Tobits bok nevner sju engler som «trer fram for Herren i hans herlighet og tjener ham». Disse sju englene er blitt tolket som erkeengler, for eksempel i Den ortodokse kirke.Også innenfor jødedommen kan man omtale sju erkeengler. Av disse er Mikael, Gabriel og Rafael rangert som de høyeste erkeenglene. I islam nevnes fire erkeengler: Mikael, Jibril (Gabriel), Izrail og Izrafil (Rafael). Gabriel var den som ga profeten Koranen. Les mer i Store norske leksikon engel kristendom jødedom islam Bibelen kristendommens historie