Datasets:

ltg

/

norec_document

like 0

706583

Når det røyner på BOK: Sårt, stramt og symboltungt kammerspill om en mors kjærlighet og bekymring. Gro Dahle: Dobbel dyne. Roman. 192 sider. Cappelen Damm. Det er ikke kjærlighet hovedpersonen Marie i Gro Dahles (f. 1962) «Dobbel dyne» lengter etter, bare at «noen var der og av og til sa navnet hennes». Marie jobber på biblioteket, forsøker å lære seg latin og plages av kløende eksem. Hun har måttet hente hjem sønnen Eivind fra studiene i Trondheim etter at han fikk et nervøst sammenbrudd som har gjort ham stum og lenket ham til sengen de siste tre måneder. Dessuten har hun stjålet et maleri fordi Lars Ellings motiv av en kvinne med harehode fikk henne til å tenke: «Det er meg!» Hun er altså en haremor, likesæl og lite omsorgsfull. Bildet er en studie til maleriet «Vet noen at du er her», som er gjengitt på omslaget, og de to bildene må leses opp mot romanens tematikk. Marie tenker om sønnen at han virkelig ikke liker henne og at hun ikke er noen god mor, og på et tidspunkt tenker hun også om seg selv at det er hun som har gjort ham syk og opprettholder angsten hans. Når så en solstorm slår ut all elektrisitet og lammer samfunnet, og de blir uten mat, vann og varme, utvikler romanen seg gradvis til å bli et sårt kammerspill, der hun forsøker å nærme seg ham. Etter tre uker er det like kaldt inne som ute, og de må vaske seg i det samme vannet. Byen er øde, det er ikke folk noen steder. Den langsomme bevegelsen fra en normaltilstand til en potensielt livstruende krise, er svært overbevisende skildret. Det er symboltungt, ømt poetisk, emosjonelt og billedsterkt, der den sentrale metaforikken både skildrer innvendige og utvendige realiteter, og der Dahle på relativt små flater skaper elegante forbindelser mellom de ulike motivkretsene og personene. Noen omstendigheter forblir rett nok uavklarte, men åpner desto større tolkningsrom, også av religiøs art. Med unntakstilstanden og oppløsningen åpnes også nye rom i Marie, bl.a. minner om ungdomsforelskelsen Anders, som er faren til Eivind uten selv å vite det; moren som er på Gibraltar; bestemoren som fortalte fra krigen om en storebror «som hadde dratt inn i skauen for å slåss mot tyskerne med hemmelige radioer gjemt i kneippbrød»; og om Eivind, «som var et annerledes barn». Selv om jeg ikke helt forstår hvorfor Stroganofff konsekvent er skrevet med tre f`er, og med S side 24 og s i fortsettelsen, er dette en godt gjennomført roman om en mors inderlige kjærlighet til sitt barn og hennes engstelse for at sønnen ikke skal klare seg, og med en gripende og, tross alt, håpefull slutt.

706584

O holy, holy, holy night! KONSERTANMELDELSE: Julekonserten til Mariah Carey var litt som å bli overkjørt av Coca-Cola-traileren, sleden til Julanissen og heila englakoret - samtidig. Men too much er av og til akkurat passelig. Mariah Carey: «All I Want For Christmas Tour». Sørmarka Arena, lørdag kveld. Publikum: Cirka 6500. 90 minutter. Da Mariah Carey forlot Sørmarka Arena, Rogalands svar på Las Vegas’ Caesars Palace, var det nok flere som trengte et minutt eller to for å trekke pusten, hente seg inn og sortere tankene. Hva i all videste verden var dette for noe? For å starte med slutten: Julastjernå avsluttet med å møblere scenen med et mimedansende, lokalt gospelkor, et supertight band, en teddybjørn, en snømann, ei røys med unger, julanissen, dansende korister, et par alver, noen julevakter og et regn av konfettisnø - iført en slags julabadedrakt, høye hæler og en aaaaaltfor kort jakke med gullfrynser. Såpass må det nesten være når du er dronningen av Las Vegas-julen, kan synge fem pop-oktaver og er en av de ganske få divaene som gjester skøytehaller for å åpne adventskalenderen til feststemte pinnakjød-entusiaster på Nord-Jæren. Det varte og det rakk før Julastjernå kom på scenen. Men da hun først nedsteg til oss, ikledd englevinger, var det bare å nullstille og se hvor mye bananas-jul fra Amerika du klarte å ta inn. De med god kapasitet på den fronten fikk en feiende flott, heseblesende og sukkersøt kveld. Balanse? Glem det! Utfordringen til Mariah Carey er å finne en slags balanse mellom det koko-amerikanske showet - og musikken sin. Denne balansen har de løst ved enkelt og greit å bare drite fullstendig i hele problemstillingen. Kjør på med ALT. Blant dansende alver og julanisser og unger og reinsdyr klarer stemmen hennes likevel å finne litt luft, og for oss litt sobre og kjedelige er det når hun får synge at det sitter best. For du all verden for en stemme hun har. Hun er riktignok litt tilbakeholden på de høyeste tonene på «Hero», for eksempel, men ganske ofte tar hun rennafart og moser til i de øvre luftlag. Hun har også en utmerket stemmekontroll, en aldeles finfin liten knekk i røsten og synger enkelt og greit latterlig godt til tider. «O Holy Night» er den sangen hun virkelig får briljere på, og her er det verken nisser eller dverger eller snø eller noe som kjemper om oppmerksomheten. Her er hun ikke forsiktig i det hele tatt, og den berømte, høye tonen hennes mot slutten er det omtrent bare hunder som kan høre. Man blir jo både imponert og glad av å se henne gjøre det der mellom bomringene på Nord-Jæren. Som sagt, denne store dosen av Las Vegas er det springende punktet her. Blir det litt kleint? Litt mye? Svaret er et rungende «JA». Det er noen små skuespill innledningsvis der man nesten blir litt flau. Både patosen og alle effektene er skrudd opp på 11. Min indre grinch nesten brøler «TOO MUCH!!», men så er det forfriskende spinnvilt også, litt som å spise komla i lønsjen. Det er for mye, men det er litt godt og. Lokal koloritt Ungene hennes er med flere steder, noe som er ytterst sjarmerende en stund. De ønsker seg Ipader til jul, får de sagt til hele Stævænjer, noe mommy er skeptisk til. Hun er forresten snakkesalig og tidvis selvironisk den godeste Mariah, i alle fall mellom de stramt regisserte juleslagerne. Når mommy må ut å skifte kjole, noe hun må relativt ofte, er det ungene, danserne eller koristene som må holde koken. I det første kjoleskiftet kommer 16 medlemmer fra Stavanger Gospel Company inn på scenen og er med når en av koristene synger «Jesus Oh What a Wonderful Child». Det er en fjær i hatten til koret, nydelig lokalkoloritt og raust av Sjølvaste å gjøre. Man blir litt varm om hjarta når Den Store Divaen faktisk tar med litt folk fra Frelsesarmeen i Stævænjer. Det var kanskje ikke lyd i dem, men jobben som kortreist dansepynt gjorde de utmerket. Hun har to julealbum under denne julebadedrakten. Vi får høre mye fra begge, og vi får et par vaskeekte poplåter som smyger seg fint inn mellom nissen og Jesus. Bortsett fra julesangene synger hun tre «vanlige sanger». Den ganske fine «The Distance» fra sitt album, en sang vi har en rogalandsaksje i (Lido fra nordfylket har produsert sangen), aldeles finfine «We Belong Together» og nevnte «Hero», som var kveldens eneste lille vokalnedtur - til kveldens tyngste applaus. Stavanger Loves The 90’s. Dronningen av julen Helt til slutt, som ekstranummer, kom sangen som alle har ventet på hele kvelden. Iført en klassisk julabadedrakt, høghelte og en (vil jeg anta) moteriktig, kort jakke med gullfrynser, synger Mariah at alt hun ønsker seg til jul er nettopp deg. Da kokte det såpass i Sørmarka at isen under plastdekket må ha smeltet litt. Da har vi fått 90 minutter med juleshow som ligger så langt fra den norsk fjosnissejulen det er mulig å komme. Ingen nordmann eller nordkvinne ville noen sinne våget seg på noe så skamløst som det Mariah Carey tok med seg fra Las Vegas. Det er enormt mye av absolutt alt. Hun har pigede meg en egen fyr som kommer inn og geleider henne av scenen. En egen geleidingsfyr! Hvem har en dedikert geleidingsfyr? (Mulig dette var ektemannen?) Jo, det har juledronningen, hun som fremdeles kan synge flettå av hvem som helst. Hun som i det ene øyeblikket kan virke oppriktig høytidsstemt og synge om den nighten Christ was born, for så å hoppe rett i julabadedrakten og synge om lettvint julekjærlighet dryppende i deilig høytidspop og glitter og pynt. Jo, det gikk litt treigt midtveis, og kjolebyttene var kanskje tissepauser, men la gå. I dag vinner ikke grinchen. Mariah Carey kom med den amerikanske schizofreni-julens fulle tyngde, hoppet i julabadedrakten, sang så det ljomte og så mye mer enn det kan man ikke ønske seg for christmas.

706585

Fred utan rett SAKPROSA: Den norske rettsstaten svikta på viktige område under oppgjeret i 1945, meiner to forfattarar. Det er dårleg trøyst at det var verre andre stader. Baard Herman Borge og Lars-Erik Vaale: Grunnlovens største prøve - Rettsoppgjøret etter 1945. Spartacus Forlag/Scandinavian Academic Press. 428 sider Kor godt kom Norge ut av rettsoppgjeret etter krigen? Målt mot land i tilsvarande situasjon, ikkje så verst. Oppgjeret var mindre brutalt. 25 nordmenn vart dømde til døden og avretta. Det var færre enn i noko anna okkupert land, også Danmark, der okkupasjonen var mildare enn hos oss. Og både i Danmark og Nederland, for ikkje å nemna Frankrike, var det fleire tilfelle der folk tok lova i eigne hender og gjorde det av med mistenkte kollaboratørar. Men målt ut frå eit rettsstatleg ideal kan det vera litt av kvart å utsetja også på det norske oppgjeret. Det er i alle fall konklusjonen til Baard Herman Borge og Lars-Erik Vaale, som har analysert rettsoppgjeret sett i forhold til Grunnlova. Dei konkluderer med at «myndighetene viste større vilje til å sette sentrale rettssikkerhetsgarantier til side enn evne til å holde dem høyt under rettsoppgjøret i Norge etter 1945». Dødsstraff og NS-medlemskap Borge og Vaale går detaljert inn på ei rekkje paragrafar, men bruker mest plass på dei to sidene ved oppgjeret som skapte mest debatt både i samtid og ettertid. Den første var bruken av dødsstraff med tilbakeverkande kraft. I Norge var dødsstraffa oppheva i straffelova av 1902. Heimelen for å gjeninnføra straffa var «provisoriske anordningar» frå London-regjeringa som opna for gjeninnføring av dødsstraff for landssvik, tortur, drap og angiveri. I 1945 vart desse regjeringsvedtaka godkjende av Stortinget og av fleirtalet i Høgsterett. For Høgsteretts del skjedde det i samband med anken over den første dødsdommen som vart felt, over Stavanger-mannen Reidar Haaland i august 1945. Den andre var at medlemskap i det norske nazipartiet Nasjonal Samling etter 9. april 1940 vart gjort til ei straffbar landssvikhandling. Dermed vart det norske rettsoppgjeret truleg det mest omfattande i verdshistoria, meiner forfattarane. Om lag 49.000 personar vart straffa. Sjølv om dei fleste straffene var relativt milde, oppfatta mange passive NS-medlemmer rettsforfølginga som urettferdig, særleg fordi andre, som for eksempel hadde tent gode pengar på arbeid for tyskarane, gjekk fri. «Soldater i nasjonens tjeneste» Forfattarane argumenterer grundig og juridisk, og for lekfolk er ikkje framstillinga alltid like enkel å følgja. For den som interesserer seg for debatten om rettsoppgjeret vil likevel boka ha stor verdi, også som innfallsport til anna kjeldemateriale. Noteapparat, kjeldeliste og litteraturliste tel over 120 sider. Og sjølv om Borge og Vaale er grunnleggjande kritiske, er dei nøkterne i tonen. Det vanlegaste forsvaret for rettsoppgjeret har vore at det var i samsvar med folks rettskjensle i 1945. At landssvikaren Vidkun Quisling og torturisten Henry Rinnan skulle sleppa unna eksekusjonspelotongen, ville ikkje ha blitt forstått. Risikoen for lynsjejustis ville vore stor. Borge og Vaale meiner på si side at politikarar, redaktørar og andre opinionsdannarar også spela ei offensiv rolle i å forma folkemeininga. På Stortinget var dei kritiske stemmene få, og Stortinget som organ var dessutan svekka etter den veike haldninga parlamentarikarane hadde vist i 1940. Dei fleste større avisene gjekk inn for eit hardt rettsoppgjer. «Silkefronten» hadde sine forum i Morgenbladet og Nationen, men særleg den sistnemnde var lett å avvisa på grunn av dei nazivennlege haldningane avisa hadde synt før krigen. Dei sterkaste motførestellingane kom frå juridisk hald. Men tunge juristar legitimerte oppgjeret. Riksadvokat Sven Arntzen sa at dei som skulle delta i rettsoppgjeret, var «soldater i nasjonens teneste», og at oppgjeret ikkje måtte bli prega av «sendrektighet, overbærenhet og bløtaktighet». Stilt opp mot slike militante haldningar var det ikkje underleg at mange kritikarar og tvilarar valde å teia, for ikkje å bli slått i hartkorn med dei landssviktiltalte. Borge og Vaale kan nok skuldast for ikkje å ta nok omsyn til stemninga i eit land som hadde gjennomlevd fem års brutal okkupasjon. Dei er ikkje innstilte på å relativisera problema, her gjeld «den ideale fordring». Slik sett kan ein sjå ein parallell til Marte Michelets omdiskuterte bok om Heimefronten og jødearrestasjonane. Men forfattarane har rett i det er i ekstreme situasjonar me verkeleg treng å halda fast ved grunnlov og rettsstat. Derfor må også sjølvkritiske blikk vera velkomne, sjølv om dei i ein internasjonal samanheng kan verka som sjølvpisking. LES OGSÅ:

706586

Vemmelige forstadsmennesker lurer hverandre og seg selv «A simple favor» byr på så mange hæ?-øyeblikk at man kan bli helt gåen. A Simple Favor Sjanger: Krim / Spenning / Thriller Skuespillere: Blake Lively, Anna Kendrick, Linda Cardellini, Rupert Friend Regi: Paul Feig USA, 2018 Lengde: 1 t. 57 min. Aldersgrense: 12 år Dette er en av de filmene hvor du etter hvert får et sterkt ønske om at alle skal dø til slutt. Hovedpersonen er den irriterende videobloggeren Stephanie (Anna Kendrick), en av de damene som melder seg frivillig til absolutt alt på barnas skole, som alltid sender av gårde velkledde, godt forberedte barn med kreative matpakker og som legger en mynt i en krukke hvis hun skulle komme til å ytre et banneord. Noe hun selvsagt aldri gjør. Ingen av de andre mødrene vil være venner med henne, fordi hun er så irriterende perfekt, helt til den supersexy, frekke karrieremammaen Emily (Blake Lively), som heller ikke har venner, dukker opp. Dette umake paret blir så kjent med hverandre og innleder noe som kan ligne på et vennskap. Sånn rent bortsett fra at Emily ikke er venner med noen, knapt nok seg selv. Så forsvinner hun, og Stephanie og den kjekke ektemannen starter letingen, og enkelte andre ting starter også. En av filmens største svakheter er at det er for vanskelig å forstå hva som eventuelt skal oppfattes som satire, og hva som skal regnes som blodig alvor. Dessverre får man raskt en mistanke om at en god del av humoren er utilsiktet. Det er også veldig vanskelig å la seg engasjere av den middels godt sammenskrudde hvem lurer hvem-historien, først og fremst fordi alle de involverte er så motbydelige på hver sin måte, men også fordi den etter hvert blir så usannsynlig og tåpelig at man bare venter på at en eller annen forteller skal hoppe fram og si at nå er farsen over og alle ble venner igjen. Eventuelt at alle døde. Helst det siste.

706587

Skuffende debut fra giganten Målt opp imot de aller beste blir Alan Walkers første album andresortering. Alan Walker: "Different world" (Sony) Den britiskfødte bergenseren Alan Walker er sammen med sitt felles bysbarn Kygo en av Norges største musikk-eksporter. Etter å ha bygd seg opp en solid plattform i Europa og Asia, har 21-åringen tatt sikte på å erobre USA. Det er lite som tyder på at suksessen hans skal ta slutt med det første. Bebutalbumet gjør dessverre lite for å løfte EDM-giganten til nye høyder. Etter en intro, er det orientalsk-inspirerte «Lost control» som åpner ballet. Chaos feels so good inside, synger Sorana. Kaos er et passende stikkord for opplevelsen av første halvdel av albumet. På «I don't wanna go» høres det ut som Julie Bergan synger på en helt annen låt enn den vi hørte i verset. «Lonely» viser lovende takter de første 30 sekundene, men du verden, her skjer det ting nok i én låt til å fylle minst tre. Jeg gledet meg over å se Isák, som er bandet til den samiske musikeren Ella Marie Hætta Isaksen kjent fra Stjernekamp, på listen over bidragsytere til låten. Men lag nå heller en egen låt sammen som yter joiken hennes rettferdighet, framfor å la den være et umotivert innslag i det som til slutt låter som en medley som spiller i bakgrunnen på oppsummeringen av en fotballkamp. Singelen «Different world» formidler et budskap som er sympatisk nok: Bruk hodet, vi har bare én klode. Låten bygger seg opp, men klarer ikke nå et klimaks. 2016-låten «Sing me to sleep» byr i det minste på et refreng som faktisk løsner. Over halvveis i platen føler jeg for å endelig for å løfte armene i været. «Alone» er også kjent fra før. Den er en av de beste låtene på platen, med en enkel, effektiv struktur, et refreng som sitter – less is more. Solide «Faded» er også med på platen, som siste spor ut. Låten var det store gjennombruddet, skjønt ordet «stort» er ikke stort nok. «Faded» er den mest strømmede norske låten noensinne, til sammen spilt over 900 millioner ganger på Spotify. Nylig fikk vi vite at videoen er blant de mest 25 sette på Youtube noen sinne, med 2,1 milliarder strømminger. Men er det størrelsen det kommer an på? Er svimlende strømmetall det eneste kriteriet for å kunne kalles en suksess? Nei, det er jo ikke det. Det er kvaliteten, det er «feelingen». Og her er det lite av begge deler. Det overrasker meg fra en såpass populær artist, som er blitt omfavnet for sine melankolske melodier i kombinasjon med en gjennomført, dystopisk estetikk. På det beste framkaller han en emosjonell intensitet som jeg faktisk tror på. Et slikt eksempel er «Diamond heart», nest siste låt ut. Der kjenner jeg før første gang på platen på «yes-følelsen». Men da er det nesten for sent, og jeg har fremdeles ikke opplevd å få gåsehud. Når Alan Walker har inntatt den posisjonen han har (eller det blir framstilt som han har i norske medier) blir det for meg naturlig å dra sammenligninger til dem jeg mener er de beste i klassen. Da blir det tydelig for meg at Alan Walker ikke når opp. Han er ikke Röyksopp eller David Guetta, Skrillex eller Diplo. Han har ikke med seg artister som Susanne Sundfør, Sia eller Justin Bieber. Målt opp imot gullstandarden blir Walkers første album andresortering. Der er ikke mange nok gode nok låter. Albumet mangler struktur og sammenheng, og det hadde fortjent en mye bedre produksjon og miksing. Det låter tørt, uraffinert og flatt. Det kunne ha vært stadioneufori eller klubbmagi, men er komprimert til noe som passer i et sett billige øretelefoner. Jeg tviler likevel ikke på at Walker vil fylle stadioner verden over. Det er ikke ufortjent, men debuten holder dessverre ikke mål. Kanskje jeg er i overkant streng nå, men med så mye ressurser til rådighet, er det lov å forvente mer. Bedre lykke neste gang. Beste spor: «Diamond heart», «Faded», «Alone».

706588

Et nytt mat-tempel Restaurant: Ostehuset på Domkirkeplassen er et feiende flott, tusen kvadratmeter stort tilskudd til matbyen Stavanger. Beliggenheten er selvsagt perfekt, vegg i vegg med det aller flotteste bygget i Stavanger, Domkirken. Bygningen selvsagt fredet på alle bauger og kanter, noe den nye eieren og de nye leietakerne har måttet ta hensyn til. Og det har de fått til. Det aller meste av det originale interiøret er beholdt. Et hus med alt Det er litt av et løft eierne av Ostehuset, Hanne Berentzen og Tom Helge Sørensen, har tatt på seg etter at de bestemte seg for å flytte ut av de gamle lokalene i Hospitalsgaten. Bankbygget er på imponerende 1000 kvadratmeter. Og det er ikke småtterier radarparet har klart å fylle opp med: Cafe og restaurant, vinbar, delikatesseforretning, butikk, VIP-rom for møter og lukkede selskaper, eget ostemodningsrom med plass til et tonn ost, eget mikrobryggeri i kjelleren. Det er heller ikke enhver restaurant som får både ordføreren til snorklipper og mesteparten av byens se-og-bli-sett-mennesker til å stimle sammen til åpningen, noe som nok sier noe om både bygningen og om at Berentzen og Sørensen har jobbet godt med å bygge nettverk. Etter noen økonomisk krevende år for den oljesmurte restaurantbransjen er det kjekt å se at det satses igjen. I løpet av de siste månedene har flere nye restauranter åpnet i Stavanger, og enda flere er på trappene. Åpent kjøkken Denne kalde desemberkvelden var det godt å sitte i cafeen, nær det åpne kjøkkenet, og varme seg litt mens vi studerte menyen. I og med at Ostehuset holder åpent fra tidlig morgen, er det egen frokostmeny, egen lunsjmeny (med mange av «klassikerne» fra Ostehuset) og en smårettmeny på ettermiddag/kveldstid. Det er også anledning til å bestille bord i «hagen», altså ut mot bakgården, der det er litt mer personlig service, og hvor man kan få en femretter sammensatt fra smårettmenyen. Vi bestilte nybakt brød. Vi bestilte italiensk hvitvin, en Soave, og eplemost fra Ringi. Og vi bestilte fire småretter. Nye tanker Brødet var ferskt og sprøtt og godt, med godt smør og en pisket ferskost med gressløk. Og en pepperaktig, fyldig olivenolje av høy kvalitet. Smårettmenyen preges av en viss nyorientering av kjøkkenet på Ostehuset. Rødt kjøtt er nesten helt ute av menyen. Det er ofte grønnsaker og urter som spiller hovedrollene. Det finnes ikke burger på kveldsmenyen, ikke pizza heller. De finner man til gjengjeld på den rikholdige lunsjmenyen. Det er neppe kontroversielt å tippe at Ostehuset på Domkirkeplassen blir en ny hit blant den lunsjende delen av befolkningen. Sabla godt De fire smårettene kom på bordet samtidig, som skapt for å deles. Og det ble raskt uvanlig stille ved vårt tomannsbord. For dette var sabla godt. Tom Yam-suppe med varmende chili/kokospreg, med krabbe, brosme, sprø grønnsaker og sautert sopp var akkurat det kroppen trengte på en kald kveld. Perfekt råvarebehandling. Den bakte lysingen var saftig og glovarm, med en erkeklassisk soyasmørsaus med cashewnøtter og en fet og fyldig puré av sellerirot og eple. Steingodt og med korrekt følge av en relativt syrerik vin som renset opp i munnen. Ledsagerskens japanske kylling, garnert med litt salat og grønnkål, var nesten som snop, selv for meg som vanligvis styrer klar av det friterte. Majones smakssatt med den geniale hotsaucen fra Stavangers eget Midsummer var en fin komplettering. Lammeribben var ikke så pikant som menyen skulle ha det til, snarere ganske tander, men smeltende mør med gode små grønnsaker og en varm pepperrot-saus. Ideelt sett kunne den kanskje smakt enda mer av lam, men dette var også veldig velsmakende, fulgt av en enkel rød Rioja fra Spania som sto fint til det litt fete kjøttet. Pris og kvalitet Dette var en akkurat passe mengde mat til to sultne, og en av de bedre opplevelsene i denne prisklassen på lang tid. Til slutt: Vi delte en sjokoladedessert, bakt økologisk sjokolade fra Bolivia, med en ostebasert «is», varme solbær og sprø smuler. Syndig og veldig godt. Prisen for det hele kom på 1200 kroner, inkludert tre glass vin. Det er slett ikke ille. Med tanke på kvaliteten er det direkte positivt.

706589

De store gledesutbruddene uteblir Her er enda en bok fra noen som har sett lyset og forstått hvordan vi kan bli friske og slanke og glade. Happy food Niklas Ekstedt og Henrik Ennart 239 sider Gyldendal Dette er enda en av de bøkene som forteller oss at det ikke er nok å følge myndighetenes kostråd. Den svenske vitenskapsjournalisten Henrik Ennart har lest seg opp på moderne ernæringsforskning og har i likhet med mange andre fattet en interesse for tarmbakterier og hvordan de påvirker både den fysiske og psykiske helsen. Som tittelen antyder, konsentrerer denne boka seg om å hjelpe oss med sistnevnte, gjennom å spise mer fermentert mat, grove korn, grønnsaker og så videre. Så hvorfor skal vi stole mer på en journalist enn på helsemyndighetene, som baserer sine kostråd på store mengder forskningsrapporter tolket av andre ernæringsforskere? Ennart svarer på dette i forordet, og skriver at han og makker Ekstedt «verken (har) egne patenter eller egen forskerkarriere å forsvare og risikerer derfor ikke noe prestisjetap». Det skal liksom bevise at vi heller skal høre på dem enn de som har bedre greie på det. Nei, den må dere faktisk lenger ut på landet med. Men ok, det er en velskrevet bok de har laget, med rikelig med kildehenvisninger, selv om man selvsagt ikke kan anse den som noen fasit. Som matbok er den ganske kort, ikke spesielt spennende, men med helt greie oppskrifter og fine bilder. De fleste av rettene ser fristende ut og de vi har prøvd har vært lette å lage og smakt godt, om enn ikke spektakulært. Maten er helt sikkert sunn også. Vi fikk sansen for byggrynsgrøten med blåbær og hasselnøtter, og linfrøkjeks med roquefort, valnøtter og honning er det sjelden noe i veien med. Men om det gjorde underverker for tarmhelsen og humøret? Det er det vanskelig å etterprøve.

706591

Han visste at han skulle dø og brukte tiden til å lage vakre sanger Mannen er borte, men musikken vil være her. Willard Grant Conspiracy: "Untethered" (Loose/Border) Mens året toner ut, lages listene over årets beste plater. Jeg tok ikke med denne, men det er likevel den jeg vil huske best fra 2018. Egentlig stammer den fra året før. Robert Fisher døde av kreft 12. februar 2017. Da hadde han rukket å spille inn det 11. albumet med Willard Grant Conspiracy, bandet han startet i Boston i 1995. Da han døde, ble opptakene satt på hylla. Der ble de stående til den mangeårige medarbeideren David Michael Curry ga etter for en økende trang til å gi vennen en siste heder. Nå er platen omsider ute, og den er er vond å lytte til. Ikke fordi sangene er dårlige. Langt fra. Mange av dem rangerer blant de beste som Willard Grant Conspiracy har spilt inn, americana-bandet der Fisher gjennom årene har vært eneste faste medlem. Denne gang har han med seg Steve Wynn og Jason Victor, begge tidligere Dream Syndicate, og Chris Brokaw (Come, Codeine), cellisten Jonah Sacks og nevnte Curry på fele. Pluss en rekke andre. Fisher er gjennom årene blitt sammenlignet med folk som John Cale og Johnny Cash. I hans siste runde kan du legge til Lou Reed, Tom Waits og Nick Cave. Han åpner som en miks av de to sistnevnte i "Hideous beast": I am a hideous beast I'm gonna track them all down Hopper du så fram til "Chasing rabbits", er det lett å tenke på Reed når Fisher synger om a perfect day. Han gjør det mens celloen dominerer, og hans perfekte dag blir adskillig mørkere enn Reeds. Sangen kommer mellom "26 turns" og "Let the storm be your pilot", til sammen nær ni flotte minutter. Det vakreste er likevel "Saturday with Jane", igjen en sang der Lou Reeds "Perfect day" spøker i bakgrunnen, denne gang varsomt og vakkert. Det aller meste ble spilt inn mens Fisher var døende, men tittelkuttet "Untethered" er eneste sang skrevet etter at han hadde fått den endelige kreftdiagnosen. Take the last train from the station Keep my eyes open while I can Hope we get back home by morning See the sunrise on the desert once again Mørk cello og en fele som ikke har det godt. Samtidig kan untethered oversettes med fri fra båndet, fri fra tau og lenker som dyr holdes fast med. I en drøm føler Fisher seg for første gang satt fri og undres når han vil kjenne den følelsen igjen. Døden er noe man ikke slipper unna, men den er samtidig den endelige friheten. I sitt minneord skriver musikkjournalisten John Clarkson at Fisher kalte seg en mislykket baptist. Han trodde fortsatt på en form for høyere makt, men sa i et senere intervju med Clarkson at han ikke trodde på særlig mye – men at han svært gjerne ville oppleve at han tok feil. Uansett hva han måtte ha trodd og tvilt på mot slutten av sitt 59 år lange liv, virker det som om han har slått seg til ro med det som ville komme. Det er som å lytte til det som David Bowie, Joey Ramone og Warren Zevon spilte inn da de fikk beskjed om at de ville dø av kreft. Folk som brukte sitt siste år til å skape noe spesielt. Robert Fisher endelige avskjed heter "Trail's end". Enden på veien. Seks minutter der det skurrende, mørke og myke går hånd i hånd. Ingen ord. Det er ikke flere igjen. Beste spor: "26 turns", "Chasing rabbits", "Let the storm be your pilot", "Saturday with Jane", "Untethered".

706593

The Goon Sax:Før året er omme, er vi nødt til å nevne denne Australsk gitarpop fra øverste hylle. The Goon Sax: "We're not talking" (Wichita/Border) Midt i den travleste platehøsten er det umulig å gi plass til alle som fortjener en omtale. Australske The Goon Sax kom med sitt album nummer to 14. september, og det er en plate jeg stadig vender tilbake til. I bandet finner vi Louis Forster, sønn av Robert Forster i The Go-Betweens. Han har alliert seg med Riley Jones og James Harrison. Sammen lager de musikk som kan minne om både The Go-Betweens og Belle & Sebastian, men først og fremst sanger som øser fra en tilsynelatende utømmelig kilde av drivende, deilig gitarpop. Miksen av mannlig og kvinnelig vokal gjør det hele enda bedre, og trioen klarer i tillegg å variere sangene uten å miste fotfestet. Medlemmene i Goon Sax var bare 17 år gamle da debuten ble gitt ut. Nå er de to år eldre, fortsatt tenåringer, men mer bevisst på hvordan sangene skal høres ut. Strykere og tangenter hjelper til, og det hele lover mer enn godt for framtiden. Beste spor: "Make time 4 love", "Love lost", "Losing myself", "We can't win", "Till the end".

706595

Du skal ikke tåle så inderlig vel BOK: Andre bok i fortellingen om fem flyktninger på vei fra Somalia til Norge. Lars Petter Sveen: Fem skuggar. Roman. 248 sider. Aschehoug forlag. Det er deilig å være i Lars Petter Sveens univers. Delvis fordi språket er så poetisk og billedlig, delvis fordi han har så kontroll på fortellingene, men mest fordi han bygger opp et helt annet univers. Å lese Sveen er å lese noe annerledes. Men, det er også ubehagelig å være i hans univers. Her problematiseres sider ved tilværelsen som en ikke så ofte ser på. Mange av de beste bøkene skrevet i dag er gode fordi vi kjenner oss igjen i fortellingene, menneskene og det de baler med. «Fem skuggar» er god av helt andre grunner. Romanen fortsetter det «Fem stjerner» slapp. Der ble vi introdusert for fem flyktninger på vei fra Somalia, gjennom Nord-Afrika og over Middelhavet. I «Fem skuggar» er de kommet til Europa og har Norge som mål. Her kommer vi enda tettere på historiene til de forskjellige flyktningene, gjennom minner fra tiden før flukten og øyeblikket flukten starta. Krigen har gjort dem til både ofre og overgripere, og her utforskes tanker om hvor langt et menneske kan gå for å overleve, hvor grensene går og hvordan en kan leve med sine handlinger i ettertid. Og der «Fem stjerner» kunne bli langtekkelig, er «Fem skuggar» strammere i formen. Vi forstår mer av karakterene og deres handlinger, og det mytiske er tonet ned. Men en mindre vellykket del i denne romanen er vergen som introduseres. Hun er en slags personifisering av asylsøkernes møte med det norske systemet, men blir selvrettferdig og tilfører ikke historien noe. Eller, kanskje er denne selvtilfredse personen skrevet slik med overlegg, for å vise hvor skammelig fornøyde vi kan bli av oss selv når vi gjør bittelitt for mennesker i nød? Uansett er dette en tydelig politisk roman. Ofte kan agendaer skygge for den litterære kvaliteten, men det er ikke tilfelle her. Sveen skriver fram karakterer som virker ekte og lidelse som finnes i verden, nå. Noe står på spill i denne romanen. Slik får «Fem skuggar» meg til å se på mitt eget liv, og spørre meg selv hva jeg egentlig driver med.

706597

Meta-man gjør så godt han kan Den nye, animerte Spider-man-filmen kommenterer egen sjanger så mye at det står i veien for handlingen. Spider-man: Into the Spider-Verse Skuespillere: Nicolas Cage, Hailee Steinfeld, Kimiko Glen, Jake Johnson, Shameik Moore. Regi: Bob Persichetti, Peter Ramsey, Rodney Rothman Lengde: 1 t. 42 min. Aldersgrense: 9 år Hvor mange superhelt-filmer orker vi egentlig å se i løpet av noen få år? Det kan virke som om markedet er utømmelig, skal man dømme ut fra hvor mye tegneserieskaperne i Marvel og DC Comics klarer å skvise ut av de ulike konseptene sine. I det siste har vi også fått en del filmer som til stadighet kommenterer seg selv og sin egen sjanger, for eksempel «Deadpool» og Lego-Batman, sistnevnte en film som egentlig baserer seg på et tv-spill, noe som legger til enda et meta-nivå. Stygg film Denne Spider-Man filmen gjør mye av det samme, i tillegg til at tegneserie-estetikken er tungt inne i den visuelle utformingen. Til å begynne med lurte jeg på om jeg egentlig hadde havnet på en 3D-visning, for pixeleringen er så skurrende og stygg at man fort blir ganske sliten av å se på. Heldigvis varer filmen i to timer, så man får rikelig med tid til å vende seg til den hakkete, merkelige presentasjonen. Neida, man gjør ikke det. Dette er kanskje visuelt nyskapende på en eller annen måte, men spesielt fint er det ikke. Det er også vanskelig å forstå om filmskaperne henvender seg mest til barn eller voksne, og det er en del som tyder på at ingen av delene er spesielt vellykket. Halvtygd idé Så til handlingen: En ung, svart gutt i New York vil helst holde på med gatekunst og gå på den lokale skolen sammen med sine homies, men siden hans velmenende far er ambisiøs på hans vegne, har han havnet på en bedre skole i en mer striglet del av byen, hvor han sliter med å finne seg til rette. Det er med andre ord ikke verdens aller mest trøblete bakgrunn vi snakker om, men et greit bakteppe for en historie som også sliter med å finne sitt momentum. Uansett: Gutten blir bitt av en radioaktiv edderkopp, og vi vet alle hvordan det går. Hvis vi ikke vet det, har vi ikke noe på denne filmen å gjøre, men hvis vi vet det, får vi uansett en overbærende forklaring som bidrar ytterligere til å distansere oss fra historien vi skal prøve å leve oss inn i. Så dukker det opp en rekke andre spider-menn, -damer og -griser, delvis fra andre dimensjoner, og sammen skal de kjempe mot superskurkene i et slags parallelt univers, eller noe sånt. Ideen framstår i beste fall som halvtygd, og sånn ser den også ut. Det er som om de tre regissørene Bob Persichetti, Peter Ramsey og Rodney Rothman forstår at sitronen allerede er ferdig skvist, og at de derfor gjør et forsøk på å ironisere over at de likevel må lage en film for å melke den utslitte franchisen enda mer. Men dette påtrengende meta-elementet gjør at filmen verken blir en god komedie eller en god actionfilm. I stedet blir den en haltende mellomting, uten varme, sjarm eller slagferdighet.

706601

En av landets tøffeste rockedamer Røff stemme i et skurrende landskap. Hilma Nikolaisen: "Mjusic" (Fysisk Format) Mjusic var et band som Hilma Nikolaisen startet sammen med storebror Ivar (Kvelertak, Silver) i 1987. Siden var hun innom Umbrella og The Loch Ness Mouse, før hun ble bassist i Serena Maneesh. Der er det storebror Emil som styrer skuta. For to år siden kom debutalbumet "Puzzler", og nå følger 36-åringen opp med en ny plate – oppkalt etter gamlebandet. Både Ivar, Emil, Elvira og andre med etternavn Nikolaisen er med, for flokken fra Moi er stor og musikalsk. Men her er Hilma udiskutabel sjef, også på gitar. Debuten samlet arbeid spredt over flere år, mens oppfølgeren er mer kompakt uten at variasjonen forlates. Hun åpner tøft og tett med garasjerockeren "Missionary" og avslutter med fjorårets halvbra julesingel "Merrily merrily". På veien dit har hun brukt over åtte minutter på gitarstøyende "Into the music". "You" og "I do" har røtter tilbake til 60-tallet, plassert i et psykedelisk landskap. Det passer henne utmerket, og jeg tar gjerne mer av samme slag. Beste spor: "Missionary", "You", "I do".

706602

Kvifor er Norge så fredeleg? SAKPROSA: Både ytre venstre og ytre høgre i Norge har oppfatta seg som del av den norske politiske kulturen. Men kor lenge vil det vara? Øystein Sørensen og Nik. Brandal: Det norske demokratiet og dets fiender 1918-2018. Dreyer. 354 sider. Kvifor er det så lite ekstremisme og valdsbruk i norsk politisk historie? Bortsett frå det store unntaket, Anders Behring Breiviks terroraksjon og skytemassakre 22. juli 2011, har det vore svært få politiske drap og valdshandlingar her i landet. Og krefter som i utgangspunktet har avvist det parlamentariske demokratiet, har som regel etter kvart blitt integrerte i systemet. I ei tid der ein meir brutal og uforsonleg politisk kultur tilsynelatande grip om seg i mange land, er tilfellet Norge interessant å studera. I boka «Det norske demokratiet og dets fiender 1918-2018» går historikarane Øystein Sørensen og Nik. Brandal gjennom det dei med sitt liberaldemokratiske utgangspunkt reknar som dei viktigaste antidemokratiske rørslene på venstre og høgre fløy dei siste hundre åra, og prøver å forklara kvifor det norske demokratiet har vore så motstandsdyktig overfor slike straumdrag. Det er blitt ei spennande reise. Revolusjonært i kjeften Mange vil vel stussa over at gjennomgangen av «demokratiets fiendar» begynner med Arbeidarpartiet. Men Arbeidarpartiet var i perioden 1918-1923 eit erklært revolusjonært parti og medlem av den kommunistiske internasjonale Komintern, som var styrt av bolsjevikregimet i Moskva. Det mangla ikkje på storkjefta radikal retorikk frå Ap-agitatorar i desse åra. Men mykje tyder på at dei fleste i samtida oppfatta dette som importerte slagord som ikkje skulle tas heilt bokstavleg – på sett og vis ikkje ulikt reaksjonen på ml-arane på 1970-talet. Norge er eit lite, gjennomsiktig land. Lokale lensmenn og politifolk let seg i liten grad hissa opp av revolusjonære frasar, men såg heller på kva sosialistane faktisk gjorde i kommunestyre og fagforeiningar. Den revolusjonære perioden i Arbeidarpartiet vart då heller ikkje langvarig. Kommunistfrykta var sterkare i sentrale politi- og offisersmiljø i hovudstaden, der også høgreradikale element fekk større innpass. Det går ei line herifrå til Vidkun Quisling og Nasjonal Samling (NS), men heller ikkje høgreekstremismen fekk grobotn i Norge på 1920- og 1930-talet, trass i store ideologiske og sosiale motsetningar i landet. Quisling og Grunnlova Det kan vera diskutabelt når Sørensen og Brandal også plasserer NS inn i tradisjonen frå 1814. Men også Quisling ville gjerne henta legitimitet frå Grunnlova – inkludert den opphavlege jødeparagrafen – og mange partimedlemmer meinte nok at dei handla til beste for den sjølvstendige norske nasjonen. Når forfattarane drøftar om NS-medlemmene etter krigen heller burde blitt dømde etter revolusjonsparagrafen i straffelova enn etter landssvikparagrafen, verkar likevel problemstillinga ved første augekast noko oppkonstruert. NS ville aldri hatt kraft til gjennomføra ei samfunnsomvelting på eiga hand. Utan kollaborasjonen med den tyske okkupasjonsmakta ville partiet blitt verande ei sær sekt. Sørensen og Brandal ser likevel ein interessant parallell til behandlinga av Norges Kommunistiske Parti (NKP) etter krigen. Det var ikkje det revolusjonære programmet til kommunistane som legitimerte overvaking og politisk utfrysing, men oppfatninga av at NKP tok ordrar frå Moskva. Forfattarane konkluderer dermed med at takhøgda og toleransen for ekstreme og samfunnsomveltande rørsler i Norge har vore høg så lenge desse kreftene har definert seg som del av den norske politiske kulturen, og har hatt «en grunnleggende lojalitet til det de har oppfattet og fremstilt som de egentlige ideene frå 1814». Ny epoke? Spørsmålet som Sørensen og Brandal reiser, er om me nå er på veg inn i ein ny epoke der den norske konteksten ikkje er like relevant for dei nye konfliktane me ser. Forfattarane slår kontant fast at islamismen ikkje har forankring i norsk politisk kultur, og synest å utelukka at han kan få det. På motsett side er aktørar som terroristen Breivik og bloggaren Fjordman meir inspirerte av felleseuropeisk tankegods om ein uforsonleg sivilisasjonskamp mellom det kvite og «kristne» Europa og den muslimske verda enn av ein spesifikt norsk politisk tradisjon. Internasjonale politiske forum på nettet er med på å forsterka denne tendensen. Det kan altså bli meir krevjande å ta vare på Norge som ein freda plett i eit stormfullt globalt landskap. Men boka til Sørensen og Brandal gir også grunnlag for optimisme. Folkestyret har vore ganske robust i Norge, og det kan vera litt å læra av korleis kriser og truslar er takla før. I så måte gir «Det norske demokratiet og dets fiender» både kunnskap og utfordringar for tanken.

706603

Tenåringsmor for sin egen far BOK: Unevrotisk, språklig presist og poetisk portrett av en tenåringsjente. Tina Åmodt: Doris. En sjøroman. Roman. 251 sider. Oktober. Doris er navnet på både en 14-årig jente, oppkalt etter sin amerikanske oldemor, og en farkost, en lystyacht oppkalt etter den unge jenta. Det er den siste og største i en rekke fritidsbåter som har vært de årvisse skueplassene for barndommens sommerferier langs vestlandskysten. Faren hennes er en gründer som har kommet seg opp fra enkle kår, en ukuelig optimist tross sine humørsvingninger og finansielle fiaskoer. Familien pleier å kjøre i konvoi med noen faste likesinnede, ihuga båtfolk finner stort sammen som hundeeiere gjør, men denne sommeren skjærer det seg. Vi er rundt tusenårsskiftet, og enebarnet Doris må tilbringe noen dager alene om bord sammen med faren etter at moren er blitt akterutseilt med venneparene etter en festkrangel. Det er slitsomt å spille medfølende tenåringsmor for sin egen barnslige, fornærmede far, som hun både gjennomskuer og beundrer. Det som holder henne oppe er tanken på 27-åringen Jimmy, som hun har truffet på det da ennå jomfruelige nettet, og som hun allerede har hatt et par relativt jomfruelige stevnemøter med. Samt ferien fra ungdomskolens nådeløse hierarkier, de voksne er tross alt sløvere overvåkere enn hennes jevnaldrende. Og båtlivet byr fortsatt på tilfeldige og eventyrlige møter. Moden oppvekstskildring er en vanskelig sjanger i vår tid, faren for å skli ned i ”ungdomslitteratur” overhengende. Tina Åmodt (f. 1985, deb. 2010) klarer brasene ved hjelp av fortellerholdningen og språket, som er usedvanlig presist og samtidig poetisk. Undertittelen ”En sjøroman” er kanskje et halvironisk blunk til klassikere som Melville, som i den kollektive ubevisstheten ofte er blitt redusert til guttebokstatus. Men det er i så fall et flørtende blunk, for dette kan like lite reduseres til en jentebok som til et feministisk undermineringsprosjekt motivert av mindreverdighetskomplekser vis-à-vis en patriarkalsk kanon. Snarere er det et sjøfriskt, sjarmfullt og unevrotisk portrett av en tenåringsjente: hennes voksenhet, naivitet, selvbevissthet, usikkerhet, kynisme, lojalitet, selvsentrerthet og innlevelsesevne.

706605

Fabelaktig thai-besettelse Hvis ikke denne boka gir deg lyst til å dra til Thailand for å spise gatemat, er det ingenting som gjør det. Thai-obsessed Terje Ommundsen 253 sider Gyldendal Jeg har ikke tall på hvor mange oppskrifter jeg har på enkle pastaretter og tomatsuppe i min etter hvert ganske omfangsrike kokeboksamling. Ikke minst derfor er det så utrolig forfriskende når man får en kokebok som omtrent bare byr på nye smaker. Terje Ommundsen, kjøkkensjef på den kritikerroste thairestauranten Plah i Oslo, har åpenbart en brennende kjærlighet til det thailandske kjøkkenet, noe han også viste i sin første bok, «Thaimani». Der lærte han oss å lage mer eller mindre velkjente curryer og supper uten å ta snarveien om glass med ferdige krydderblandinger. I høst kom oppfølgeren, «Thai-obsessed». Jeg forstår ikke helt hvorfor Ommundsen og/eller forlaget synes at han skal være obsessed på norsk, men innholdet er heldigvis bedre enn tittelen. I denne boka tar han det et hakk videre, og presenterer et stort utvalg oppskrifter på retter man kan få servert i en av de mange bodene som selger gatemat i Bangkok, og for så vidt i resten av landet også. Her er det ufattelig mange retter jeg aldri har sett eller smakt før, heller ikke på noen norsk thairestaurant. Designet på boka er så gjennomført at man umiddelbart får følelsen av å stupe inn i den thailandske natten, og Ommundsen gir historiene lyd og lukt og smak på en sånn måte at man begynner å google flybilletter. Til og med sidene er svarte, noe som muligens kan gjøre boka litt tung å lese for de med dårlig syn, men det ser unektelig lekkert ut. For å lage autentisk thai-mat kommer man ikke utenom en tur i en eller flere internasjonale matvarebutikker, og selv da kan det være vrient å finne alle ingrediensene. Men så blir da også resultatet et helt annet enn om man tyr til ulike kompromisser.

706606

Oppfinnsomme versjoner av skogens konge «Viltkokeboka» byr på langt mer enn tradisjonelle oppskrifter på viltgryter og steik. Viltkokeboka Anders Levén 112 sider Vigmostad Bjørke Det er en erfaren elgjeger som har skrevet denne boka, noe som fører til en viss overvekt av elgretter. Heldigvis har jegeren Anders Levén åpenbart også en stor interesse for matlaging, og nøyer seg på ingen måte med å lage den samme retten igjen og igjen. Han forsikrer oss også om at de fleste rettene vil kunne lages av kjøtt fra annet storvilt, om det er det man har tilgjengelig. Eventuelt av storfe, om jakten skulle gi riktig begredelige resultater. Resultatet er en bok med stor variasjon, både i smaker og tilberedningsmetoder. Her lærer du å lage rustikke gryteretter over bålet, men også sous vide-koking, lufttørking og pølsestapping. Levén har hentet inspirasjon fra flere kontinenter, og presenterer blant annet oppskrifter på den sørafrikanske ovnsretten bobotie, shish kebab med taboulleh, beef jerky og flere varianter med inspirasjon fra både Mexico og østen. Vi får også oppskrifter på en rekke forretter, på alt fra varmende supper til mer sofistikerte fiskeretter. Om man skulle ønske seg noe mer fra denne boka, måtte det være noen flere oppskrifter på småvilt og fugl. Ellers er det veldig mye å få inspirasjon av her, og selv de ivrigste jegerne vil nok finne retter de ikke har prøvd seg på ennå. Det hele ledsages av fine naturbilder og fristende matbilder. Man får både lyst til å dra til skogs og til å slå seg løs over grytene. Og da har nok boka oppnådd det den skulle.

706607

Panisk flukt fra frykt og minner BOK: Elegant psykothriller i freudiansk, økobevisst samtidsramme. Thomas Marco Blatt: Tiden er ilden vi brenner i. Roman. Kolon forlag. Åpningsavsnittet i den andre voksenromanen til Vesaas-prisvinneren og poeten Thomas Marco Blatt (f. 1980 i Sør-Korea, debut 2006) er ikke bare velformet. Det etablerer en stiltone som forplanter seg, og peker på noen av de motivisk-tematiske polene som teksten pendler mellom: «Døden er en sorg for de levende, de døde har ingen sorger. De døde behøver ikke å samle kvister og bygge reir, de slipper å kjempe mot sykdom, kulde, tørke; de trenger ikke å beskytte seg eller sine. Det er de levende som flykter, som drives fra hus, sletter, busker og blomster. Det er de levende som mister hud, hår, tenner, som brenner, som kjemper, som skjelver, som sulter, som sovner og til slutt forsvinner i tiden slik en sølepytt tørker ut i sola.» Handlingen i romanen er lagt til 2017. I en tredelt, ukronologisk komposisjon befinner vi oss innledningsvis på Algarvekysten, måneden er juli, og heten er kvelende for den ferierende, omsorgsfulle jeg-fortelleren Camilla og hennes 13-årige datter Emma. I noe som minner om panikk, flytter de to snart ut av hotellet i frykt for at den hjemmeværende barnefaren og eks-mannen Martin skal dukke opp og tvinge dem inn i et psykiatrisk behandlingsopplegg. I neste hovedavsnitt hopper vi tilbake til februar samme år. Der får vi vite grunnen til at mor og datter nærmest flykter til Portugal noen måneder seinere. Skildringen av den skjellsettende begivenheten i deres liv er livfull og intens uten å virke forsert. Avslutningsdelen utspiller seg i august. Der føres den individuelle, freudianske tematikken om en uroskapende fortid sammen med thrilleraktige elementer og de klimaskapte brannene som de siste åra har ridd Portugal som en mare. Å gripe fatt i et ekteskap som har brutt sammen, eller å sirkle inn kriseridde mennesker som har et traume å stri med, mens de håper på en smule feriefred, kan knapt kalles noe originalt litterært grep. Men i denne tette teksten florerer de symbolsk ladde ledemotivene på elegant, uanstrengt vis. I spennet mellom «fødsel», «tid» og «død», ei nådeløs «sol», «svette», «tørke», «tørst», «flammer», «brann», «buldring» og «røyk», i en klaustrofobisk portugisisk ramme, ikke uten visse kriminalistiske innslag og med en høydramatisk slutt, skapes en undertekst av usagt der seksuelle drifter, moderlig uro, datterens smerte og en livstruende økologisk krise spiller med. Så denne knappe, poetisk klingende, følsomme fortellingen er både klokt tenkt og formbevisst utført.

706608

Den gotiske rocken lever godt i Ryfylke Mørkt, tett og tøft fra Long Night. Long Night: "Barren land" (Swiss Dark Nights) Jeg husker ennå da da jeg hørte Sisters of Mercy for første gang. Året var 1985, og siden har jeg hatt en svakhet for gothrock. Det går ikke mange sekunder før denne godfølelsen vekkes til live når Long Night åpner med "East of the sun, west of the moon". Østen Bergøy er for Long Night hva Andrew Eldritch er for Sisters of Mercy. En gotisk stemme fra en annen verden. Mannen fra Randøy i Hjelmeland har bakgrunn fra The Morendoes og Tristania. Der spilte også gitarist Tommy Olsson, og han var i tillegg med i Tau-bandet Elusive. Sammen med gitarist Arne Sørli ga de ut minialbumet "Sorrow returns" i 2016 som Long Night, og nå er den første fulllengderen fra trioen her. Åpningen er som nevnt bra, og de fortsetter med "The night's ablaze" i samme spor. Tittelkuttet "Barren land" er mørkere og mer truende, elegant produsert. Long Night byr på en fortettet stemning, men samtidig tilbakelent nok til at det ikke blir slitsomt. Beste spor: "East of the sun, west of the moon", "Barren land", "Flickering lights".

706610

Frå mors mage til havsens djup BOK: Inger Bråtveit opnar ein skinande Suldalsport til litteraturen og livet. Inger Bråtveit: Dette er også vatn. Roman. 165 sider. Oktober. Det kan nok så vera at om det ein ikkje kan tala, må ein teia, som filosofen seier. I dagleglivet som i litteraturen elles hadde det vore endå gildare om ein gjorde som suldalsforfattaren Inger Bråtveit (1978, debut 2002) og teidde seg inntil ein har noko å seia: Ho meddeler seg ikkje i utide, men er til gjengjeld mellom dei få som både formelt, diktarleg og emosjonelt tilfører både litteraturen og livet noko meir og annleis når ho gir ut ei ny bok. Som med haustens «Dette er også vatn», som nok er ein roman, men slik han formeleg fråtsar i litterære teknikkar og allusjonar er han samstundes ein merkeleg hybrid av ein roman. Men same kva sjangernemning ein vel, er det samla verket konsistent så det rekk, og noko av det mest interessante som har kome min veg frå dei skjønnlitterære forlagsavdelingane i år. For Bråtveit er ikkje det fornemste med skrivinga å skapa underhaldning, ei veldreid historie, «spenning» og skjønn skrift – sjølv om ho gjer dét også, det viktigaste er å få sagt noko eksistensielt vedkomande: «For meg er ikkje det å skriva eit estetisk prosjekt, det er eit umogleg etisk prosjekt, som berre har språket som verktøy til å prøva å hjelpa meg inn i og ut av.» (52) I «Dette er også vatn», der forfattaren så til dei grader har skrive seg sjølv inn i boka frå barndom i grisgrendte Suldal til storby nå og med omvegar til fleire land, er elementet vatn den samlande staden for liv, livsutfalding – og død. Bokas skrivande Eg er ein forfattar som ikkje har det godt om ho ikkje får sett noko på papiret kvar dag. Men det er vanskeleg å få til når ho er ei ammande mor i leilegheit med sjuk mann og to bonusbarn. Men ho står på, og ender opp med den boka lesaren sit med, og som skildrar dagane hennar samstundes som ho drøftar sider ved tilværet vi alle må forhalda oss til (om nødvendig undertrykka). Etter ei innleiing der bokas mors-Eg framviser koss livet hennar akkurat nå artar seg, skriv ho i fem avdelingar - med vatn som gjennomløpande tema – om grunnvilkåra våre, frå fosterets symjing i morslivet, til barnets møte med elementa og bading i sjøen, eiga symjing, aleine og med andre, over generasjonar og i høve til staden ho voks opp og menneska som står og stod henne nærmast. Og alt saman i høve til vatn, som med lufta vi pustar i, er det aller nødvendigaste for alt liv. Og som drep, slik heile mannskapet på den russiske u-båten Kursk innesperra og sakte døydde i sitt lukka rom; dei er også med i det spennet Bråtveit får plass til mellom permane. Det handlar om å veksa opp ein stad, ut av barndomsheimen og staden, men slik at folk og stader forblir integrerte i ein, til og med stadig viktigare ettersom livsfasane elles endrar seg, om generasjonars liv og død sett i kvinneperspektiv, om morskap og arbeid, om å arbeida og skriva, forfattarskap. Sjeldan såg ein klarare enn her koss litteratur omformest til opplevd liv som så i sin tur sjølv avlar dikting – i ei bok som på sine essayistisk vandringar nemner og refererer til eit trettitals forfattarar, og alluderer til endå fleire (liste bakarst i boka). Bråtveit viser til desse skrivarane, mens ho legg sine eigne moralfilosofiske, praktiske og litterære betraktningar til. Ho ikkje bare vandrar i temaet, som det gjerne heiter om essayistisk skrivemåte, ho tar det alt saman inn over seg, gjer det til sitt og omdannar det til ei forteljing om både skrift og liv. Midt i ei tid då folk køar for å «stå fram» og «byr på seg sjølv» mens dei erklærer at dei er «audmjuke», er Inger Bråtveit audmjuk – utan å setja den etiketten på seg og det kunstnarlege arbeidet sitt: «For den eg er, er ikkje ho eg vil vera. Det eg skriv, er ikkje det eg vil skriva. Det er difor eg er lærar. Ein lærar som skal læra andre å skriva.» (107) Og lesa, skulle eg leggja til.

706613

Lærd, morosam og truverdig BOK: Spennande, klokt og nifst frå Gunnhild Øyehaug. Gunnhild Øyehaug: Presens Maskin. Roman. 159 sider. Kolon. Gunnhild Øyehaug (1975, debut 1998, Doblougprisen, Sultprisen) skriv spennande og nifse romanar og noveller, og i den grad historiene kan tenkjast å ha førelegg i røynlege personar, hendingar og stader, omdannar ho i stadig større monn stoffet sitt i kunstskrift så dei ikkje er identifiserbare for ein lesar som utanfrå frydefullt hamnar i Øyehaugs omgivnader. Slik skil ho også seg påfallande frå det store grosset forfattarar som ikkje kan få nok «virkelegheit» og sitt eige eg blotta i bøkene. Slik handlingane snor seg i haustens (tutlete tittel) «Presens Maskin» (som etter kvart får si forklaring) er det virkelegheita sjølv som går i oppløysing. Det kan verka like utruleg som det er enkelt, og krev konsentrasjon hos lesaren og fingerspitzengefühl hjå forfattaren: På nåtidsplanet – som gjerne er neste år – er Anna ein 44-årig forfattar, gift med Jostein. Saman har dei tre barn, Siri, Elina og Peder. Men Anna har ikkje lenger noko medvit om den førstefødde dottera si, Laura, frå den tida ho var gift med Bård - og som på forunderleg viss bare kvarv foran augene på henne då barnet var to og eit halvt år gammalt. Bård er gift med Sara nå, mens Laura er vaksen med sitt eige liv, gift og gravid med Karl Petter. Vi kan stoppa der, for å fortelja at dette rot-i-hopet av personar både blir indvidualiserte og sette i samband med kvarandre, og dét på kryss og tvers av forteljingane om den enkeltes liv og dagar, og med mange forflyttingar og tidsreiser. Som lesar blir ein fanga inn i Øyehaug sitt nett, samtidig som ho frå innsida maktar å gjera dette puslespelet av personkonstellasjonar oversiktleg der karakterane snoflar i kvarandres liv og gjeremål. Ein plass summerer ho sjølv opp alle forviklingane i tid og stad med ei konstatering av at «alt er heilt annleis». Og slik verkar det unekteleg i det minuniverset Øyehaug konstruerer, alt saman på vel eit halvthundre sider, medrekna referansane på den siste sida. Øyehaug er lærd, morosam også, og truverdig i den fiktive røynda ho skaper og dei liva personane hennar fektar i veg, full av kunstallusjonar og det som elles går for å vera røynd. Her er stort rom til å filosofera omkring identitet, tid og parallelle hendingar, bare tilsynelatande uavhengige av kvarandre. Samstundes blir «Presens Maskin» ein eksemplarisk metaroman, om eg då ikkje har feillese henne som Anna sjølv gjorde då «Presis Maskin» blei til «Presens Maskin».

706615

Godt nytt fra østfronten Før i tiden var Fredriks den eneste kulinariske utskeielsen man kunne få på Storhaug. Tidene forandrer seg. "Mor, hiv ner ei skjeva!" "Ka slags?" "Sama det, bare det e Fredriks", het det i reklamen. Ikke noe galt med Fredriks, Fredriks er gode greier, men nå er det nye tider. Siste skudd på stammen heter Garcia Øst og lover veldig bra. Garcia Øst har på en måte foretatt en omvendt klassereise. Restauranten er et ektefødt barn av en golfbane, men funkler blant gamle industribygninger i Lervig-området, der generasjoner av flittige arbeiderklassekvinner la sardiner i boks, tett som sild, før de gikk hjem og lagde restemiddag av salt kjydd og komla. Mon tro hva de hadde tenkt om vår confit de canard og hjortecarpaccio? Sånn sett er menyen og vinlisten til Garcia Øst historien om en bydel som har foretatt den motsatte klassereisen av restauranten. Den gamle arbeiderbydelen Storhaug er kanskje den hippeste bydelen i hele Norge i dag, uten at hipsterfaktoren er påtakelig på Garcia Øst. Her har en trivelig bistro landet tvers over Ostehuset i Ryfylkegata, med gode råvarer og solid håndverk i kjøkkenet. Helt uten påtatt jåleri. En bar ønsker velkommen. Bak ligger det åpne kjøkkenet som noen av bordene har glimrende utsikt til. Konseptet går ut på at stedet er en bydelsbistro med restaurantmeny. Her kan du stoppe innom for pizza og halvliter, eller gjøre som oss og gå for en mer avansert variant. Vi fikk myk og vennlig service av to servitører. Mens vi gransket kveldens meny kom et glass husets hvitvin på bordet - en frisk og stilsikker sauvignon blanc fra Loire som kilte smaksløkene og gjorde oss klar for forrettene. Mat og drikke Startskuddet gikk med henholdsvis hjortecarpaccio og ei fjøl med spekemat og oster. Vi beholdt hvitvinsglasset gjennom forrettene, uten at Loire-vinen gjorde skam på noen av rettene. Min fjøl kom med nydelig velmodnet coppa, småkvass salami og noen sleiser fenalår i anledning julen. Alt var nydelig, ikke minst fikenmarmeladen som fulgte med. På den andre siden av bordet gikk det i hjortecarpaccio med stekte kapers, pepperrotkrem og syltet rødløk. Carpaccioen var perfekt. Så syltynn og slørlett at vi nesten kunne se gjennom den, og så mør at den i grunnen ikke behøvde å tygges. Her satte kjøkkenet tonen for en god kveld. Til hovedrett gikk jeg for oksehalerisotto, mens ledsagersken bestilte confit de canard - altså andelår som er varmebehandlet i andefett og deretter ovnsstekt til det slipper beinet. Nå fikk servitøren en liten utfordring: Hva slags vin skal man pare dette med? Løsningen ble en Varej Piemonte Barbera som traff ganen med morellstein og fylte munnhulen med røde og mørke bær, før den gikk syrefriskt ut, uten å være overdrevent lang. Et veldig godt valg til den småfeite anden som på lettere dansk vis ble servert med lun potetsalat, rødkål - litt i overkant mye rødkål, rosenkål og timianforsterket demi-glace. Men hvordan sto den seg til risottoen? Valuta for pengene Vel, oksehalerisotto er også en ganske fettdrevet rett, heldigvis, det driver jo den kraftige oksehalesmaken til himmels. Dermed sto barberaen fint også til denne retten, som forresten akkompagnerte vinens syrlige utgang, ettersom kjøkkenet knekker den med litt sitronskall. En perfekt risotto som var såvidt al dente og med nydelig rosafarge fra bakte rødbeter som spilte mot høstlune gresskarbiter. Til dessert fikk vi henholdsvis tiramisu, som var kveldens dessert, og husets sjokoladeganasj. Jeg kan spise tiramisu hele tiden, det er noe av det beste jeg vet. Garcia Øst skuffer ikke her heller. Tiramisuen var som klippet ut av en hyllest til Italia. Tykke lag mascarponekrem over runde ladyfingers raust badet i alkohol og med et lett lag kakaodryss på toppen. På andre siden av bordet klynket man lykkelig over ganasjen som fikk årstidsriktig følge av pepperkakesmuler. Til desserten helte vår tilstedeværende, men aldri masete kelner litt Niepoort Vintage forsiktig i små glass. Portvinen gjør godt på kalde dager, og den er alltid en fin følgesvenn for sjokolade. Regningen kom på 2000 kroner og var verdt hver øre. Garcia Øst er et fint tilskudd til Stavanger-regionens restaurantscene, på nivået under fine-dining-stedene.

706616

Samisk holocaust BOK: Sterk og original debutroman om samisk frigjøringskrig i en ikke altfor fjern fremtid. Tharaniga Rajah: Det er lenge til skumring. Roman. 302 sider. Samlaget. Oppløsning og borgerkrig er temaer som synes å oppta en del forfattere for tiden, og Tharaniga Rajah (f. 1984) fra Moi, bosatt i Oslo, føyer seg inn i dette bildet med en perspektivrik og sammensatt roman om storkrig i Skandinavia. Da vi først møter den samiske soldaten Raisa og hennes datter Násti, er det litt uklart hva som har hendt, men vi forstår etterhvert at norske myndigheter drømmer om et forent Norden uten samer og derfor har iverksatt et regelrett samisk holocaust. «Dei er ikkje naturmenneske, nordmennene. Dei klipper plenen og lar hat skrika over fuglesong». Dette fører ikke bare til skarpe internasjonale reaksjoner, men også til at det bryter ut storkrig i nord, der samene, i likhet med jødene, omsider får sitt lovede land med USAs, Englands og Frankrikes hjelp. Også Russland, Finland og Sverige involveres i krigshandlingene, og på et tidspunkt har samiske styrker underlagt seg hele Murmansk. Men kartet endrer seg stadig, alt etter hvem som har energi til å angripe hvem. Og Raisa kaster seg inn i denne frihetskampen, men fjerner seg ved sine valg stadig mer fra datteren. Det blir ikke mye feminint tilbake; krigen tar all skjønnhet. Rajah skildrer krigens gru så intenst levende og grotesk at det tidvis er en påkjenning å lese, men her er også stor kjærlighet i flere varianter; Raisas kjærlighet til Násti, hennes kjærlighet til naturen, og til sitt land og folk, og kjærligheten til ulike menn, alt formidlet i en korthugd, ladet og effektiv prosa ispedd samiske uttrykk, som bidrar til å gi liv og autentisitet til fortellingen. Samene blir etterhvert de nye herskerne, og nordmennene den nye pariakasten. Men de undertrykte blir selv undertrykkere og avler slik fram en ny generasjon terrorister og selvmordsbombere rekruttert fra norsk ungdom. Til slutt kommer FN på banen, Norge blir et nytt Libanon. Journalister kidnappes og får halsen skåret over, norske unggutter sprenger seg selv i biter i store folkemengder, det ene attentatet fører til det andre. Det synes naturlig å lese boken politisk, den har overføringsverdi til beslektede scenarioer og konflikter, både før og nå, ikke minst de lite ærerike militæroperasjonene Norge har vært involvert i og konsekvensene disse har fått. Handlingen i Rajahs roman er riktignok problematisk på flere plan, og det er antakelig en forutsetning for å like romanen at man også aksepterer premissene forfatteren oppstiller. Men om man så evner, er «Det er lenge til skumring» en både vakker, velskrevet og urovekkende opplevelse.

706617

Sympatisk roman frå Vibeke Løkkeberg BOK: Vibeke Løkkeberg deler raust frå eige liv i rørande bok om sjukdom i parforhold. Vibeke Løkkeberg: Frokost ved stupet. Roman. 223 sider. Solum Bokvennen. Når den eine førebur seg på døden, kva skal den andre då gjere? Når ein har gifta seg med ein mann som trudde han var udødeleg, korleis skal ein agere når denne mannen plutseleg blir alvorleg sjuk? Det er opplagt at med så ulike framtidsutsikter, så skaper det ei kløft for eit elskande par. Dette blir skildra klokt og nyansert i Vibeke Løkkeberg sin nye roman. Den sjuke mannen invaderer den friske kona si med å rydde og kaste, til og med kvinna sitt arbeidsrom blir ommøblert for at det skal vere lettare for han å førebu seg på døden. Han invaderer hennar rom og tar uforsiktige val i kortison-rus. Her blir den som skal døy ein krevjande partnar og den friske får eit stort ansvar med å halde den sjuke i live. Her lagar hovudpersonen skrekkscenario over korleis ho ikkje klarer å bruke hjartestartaren: “Ansiktet hans er blått, og han puster ikke mer. Desperat ser hun seg om etter en skjøteledning og husker at skjøteledningene er lagt i kjelleren fordi det er fare for at de kan utløse brann. Hun ser videre for seg at hun kaster bruksanvisningen, griper telefonen og slår nødnummeret.(…) Kanskje går batteriet i mobilen akkurat i dette øyeblikket, og hun knytter hendene, klar til å banke løs på Adams hjerte.” Hovudpersonen blir også heimsøkt av si døde mor, som tar ho tilbake til sin eigen barndom som er eit interessant perspektiv frå norsk historie. Bombinga av Laksevåg frå allierte under andre verdskrig drap 193 sivile derav 61 barn. I denne romanen er det ein bror som på mirakuløst vis overlevde. Allikevel gir denne hendinga varige men og gjer etterkrigstida vanskeleg for familien: “Under innflytelse av en nylig avsluttet okkupasjon hadde de levd sine fattige liv. (…) De fant ikke tilbake til det de hadde vært før okkupasjonen. Drømmen om nasjonen som hadde frigjort dem fra Hitler ble deres nye mål for lykke. (…) Alice skjønner at hun aldri vil komme til bunns i hvilke løgner som har formet henne, hvilken propaganda som har gitt henne idealer og livssyn.” Løkkeberg har skrive ein perspektivrik roman om eit par som burar seg inne i eit liv fullt av rydding, organisering av vedlikehald, organisering av sjukehusopphald og å leve i biverknadane av sterke medikament. Det er få tidsriktige impulsar som kjem inn i livet til det aldrande paret. Det einaste eg finn er ein Starbucks-kopp og ein facebook-ven. Her er tårnrom, symbolsk draum om ei skoten due, ein katt på verandaen og nattlege telefonar med ei dotter i USA. Hovudkarakterens feil og manglar blir kjærleg skildra i ein rik roman om erkjenninga over liv som ebbar ut i folk som alltid har trudd dei var udødelege.

706618

En stavangerkunstner av internasjonalt format UTSTILLING: I seks år har kritiker Trond Borgen ventet på ny utstilling av Else Leirvik. Nå er hun tilbake - og han jubler for det han får se. Galleri Opdahl: Else Leirvik, Epletre, skulptur. T.o.m. 20. jan. Jeg har ventet lenge på en ny utstilling av Else Leirvik, og jeg blir ikke skuffet. Da hun stilte ut i Galleri Opdahl for seks år siden, var det med konseptuelle portretter av mennesker som en gang levde, i form av enkle objekter ladet med metaforisk kraft. Det gjorde sterkt inntrykk. Når hun nå stiller ut samme sted, er galleriet ladet med den samme kraften, og igjen viser stavangerkunstneren at hun er av internasjonalt format. Ni skulpturer, som, selv om de fleste ganske små, likevel fyller hele gallerirommets volum, fordi de er produkter av et stort kunstnerskap som ikke trenger annet enn det stille og intime, det nesten umerkelige, for å overbevise. Poetisk visjon «Epletre» kaller hun denne nye helheten. Ta ikke tittelen bokstavelig, let ikke etter konkrete trær, snarere etter syntesen av epleblomsten, frukten, vinden og luktene, og av mennesket som følsom skapning midt i denne naturen. Let også i poesien til Olav H. Hauge, og i kunsthistorien. For alt dette ligger som akkumulert bakgrunn som denne utstillingen er et konsentrat av. En tynn vertikal stamme støpt i bronse, over to meter høy, er det første som møter meg («Nr.1»); den er lent opp mot veggen, som i prekær balanse. Og midt på stangen er glattheten brutt av en knudret uregelmessighet – den er bøyd, men ikke knekket – og i håndens arbeid med objektet finnes spor av det uperfekte. Bronsen forankrer denne skulpturen i en årtusengammel klassisk kunsttradisjon, som Leirvik bøyer til eget bruk og som hun viser at hun kjenner til bunns også i de øvrige skulpturene. I «Nr.2» vokser en liten figur opp av et tynt, gebrekkelig bambusrør støpt i bronse; figuren kan være en blomst, noen epler, et stilisert menneske – men først og fremst er den en poetisk, vâr visjon – raskt, men omhyggelig formet i leire, så støpt. Også her bor det imperfekte, små uregelmessige spor etter en kunstnerisk følsomhet som både sitter i fingrene og i sinnet. Den tynne sokkelen gjør skulpturen skjør og sårbar; den balanserer som i trass mot en verden av brautende krefter. Vektløst Når Leirvik patinerer «Nr.5 (vintereple)» hvit, er det som om snøen har falt over de overvintrende eplene, som har lukket seg inne i stillheten, også her båret av en tynn stang som får figurasjonen nærmest til å virke vektløs. Det er nettopp dette som gjør utstillingen så flott og gripende: Leirvik har montert sine små objekter i rommet som en orkestrering av stillheten; det lydløse hviler i skulpturene. Jeg ser skjønnheten i kunstens stillhet – ikke den enkle overflateskjønnheten som verden er så full av, men en annen skjønnhet, det Michelangelo kalte un’ altra beltà, og som Fartein Valen viser til i sin komposisjon Sonetto di Michelangelo. Michelangelo snakker om «et gammelt minne som åpenbarer en annen skjønnhet for hjertets glede». For Leirvik ligger det gamle minnet i hele kunsthistorien, for hun trekker subtile tråder helt tilbake til oldtidsskulpturen Venus fra Willendorf (24000 år gammel) og fram til klassisk modernisme (bl.a. Eva Hesse og Louise Bourgeois). Mens skjønnheten ligger i det prismet som modernismen i sin tid skapte – ikke lenger som noe revolusjonerende, men som et fortrolighetens fundament for egen kunst. Mens stillheten hviler i Leirviks innforståtthet med denne historien. I «Nr.9» er kunsten en virkelig nøtt; Leirvik har foretatt en enkel men virkningsfull bearbeiding av en banksianøtt, slik at den ser ut som et hode med et kor av åpne munner som lydløst hvisker sine hemmeligheter fra dets mørke dyp. Leirviks følsomme evne til å fortette de kunsthistoriske trådene, og sitt eget særegne kunstnerskap, til essensen av kultur- og naturopplevelser, skaper en kunst som virker som om den nettopp er i ferd med å flyte opp fra underbevisstheten, bryte fram i en tilstand som har paradoksets egenskaper: kunsten er svært sterk, men samtidig skjør og sårbar. Det eneste jeg hører i denne stillheten, er kunstens eget åndedrett. Når den faller sammen med mitt eget, omsluttes jeg fullstendig av den stillheten som ligger i de vakreste gjenstander.

706620

Mannen i Vesten - kva no? BOK: Lesverdig novellesamling om det vestlege paradoks. Jeffrey Eugenides: Sannhetsvitne. Noveller. Omsett av John Erik Bøe Lindgren. 253 sider. Cappelen Damm. Jeffrey Eugenides er ein amerikansk forfattar som har gjort suksess med bøker som “The Virgin Suidedes” og “Middlesex”. Denne boka er ei samling med noveller som er publiserte i forskjellige tidsskrift i eit tidsspenn over nesten tretti år. Den eldste novella er frå 1988 og den nyaste er frå ifjor. Det er fint at novellene er daterte, under lesinga går eg inn i ein leik der eg gjettar meg fram til årstala, årstala pregar lesaropplevinga mi. Eg funderer over forfattarens mogenheit og tema som kan vere “ i tida”, kva som har tolt “tidas tann” og kva tidas tann eigentleg er. Det er forfriskande å lese noveller som er skrivne over eit så stort tidsspenn, sidan vi lever i ei tid der tida mellom produksjon og utgjeving ofte verker nesten umiddelbar. Her møter vi den barnlause mannen som er invitert som sæddonor til ein insemineringsfest, vi møter den pedofile sexologen som relativiserer pedofili i andre kulturar for å rettferdiggjere sine handlingar og ein mann som har fått besøksforbod mot ekskona og ungane sine, eit forhold som eigentleg starta som ein gest til ein kollega som trengte opphaldsløyve. Novellene tar gjerne for seg ei konkret problemstilling og utforskar slagsidene i ei forteljing. Sånn sett verker novellene svært aktuelle sjølv om eg ser at dei er skrivne for mange år sidan. Mange av novellene omhandlar menn som ikkje får lov å forsørge familiane sine, som ikkje får til å forsørge familiane sine eller som blir valde bort av kvinner som famliefedre. Sånn sett er det ei novellesamling som kunne hatt tittelen: “Mannen i Vesten - kva no?”. Favorittnovella mi er første novelle, ei novelle som minner meg om Alice Munro sine noveller, noveller som gjerne skildrar venskapsforhold som går over lang tid. Eugenides bruker den klassiske show don´t tell-teknikken, å vise karakterane sine via handling heller enn forklaring: “Cathy unngikk å vise seg hjemme hos Della i Grosse Pointe. Hun ville ikke utsette seg for de slitte teppene og de pastellfargede gardinene eller treffe på Dellas republikanerektemann. Hun inviterte heller aldri Della til foreldrenes hus. Det var bedre at de møttes på nøytral grunn, der ingen kunne påpeke hvor forskjellige de var.” Mange av novellene syns å kretse rundt folk som har nytt godt av det vestlege fridomsidealet for så å få det rett i fleisen. Det som først er ein frigjerande tanke kan bli ein handling med store omkostningar, og eg opplever at novellesamlinga gir interessante bilete på paradoksa i vårt vestlege samfunn.

706622

Tekster uten filter Siste plate i trilogien fra svensk rusmisbruker. Avantgardet: "Alla känner apan" (Avantgardet/Border) Rasmus Arvidsson holdt på å gå til grunne i England. Etter en overdose kom han seg hjem til Sverige, der han skildret livet på albumet "För många dyra skor och döda ögon". Ett år senere kom "På östkusten intet nytt" med sanger om tilbakefall og vanskene med å motstå nye fristelser. Han var blitt kjendis, med alt det første med seg. Nå er det gått et nytt år, og siste kapittel i triologien skrives. Avantgardet fra Nybro i Småland er Arvidsson og Patrik Åberg. I løpet av tre plater har duoen gått fra lavmælte viser til svensk poppønk, forhåpentlig et tegn på at Arvidsson har kommet seg på føttene. Han har likevel mye negativt å si om seg selv og samfunnet han lever i, og han tar turen tilbake til London og ser forfallet der. Han utleverer seg selv nådeløst, men ender med en mektig pianoballade om å finne et nytt hjemland og kjærligheten: Tack Sarajevo för min lille son, och tack till Sverige för ditt mod. Beste spor: "Walk of shame", "Ut i natten", "Häll ut", "Rännstenen", "Sarajevo".

706624

Levande skildringar frå døyande utkantar BOK: Og om den sommaren ho blei fullvaksen. Lars Svisdal: Seg til inkjes. Roman. 366 sider. Gyldendal. Heile sitt arbeidsliv har Olaug drive ei turiststove, som nå knappast ber seg. Ho gjer det med hard hand og tilhogde ordrar og replikkar. Ektemannen, nå med jobb på Verket nede i bygda, nedleggingstruga det også, har ho foraktfullt avskrive. Og så går den 26-årige sonen Ingebrigt der og tråkkar etter å ha vendt tilbake frå ufullførte universitetsstudium. Her får Gjøa sommarjobb med å stella og vaska, servera og stabla ved, alt så nær som kokinga, som Olaug sjølv står for. Gjøa skal begynna siste året på vidaregåande til hausten. Før ho kjem så langt, skal dei to månadene som boka si handlingstid dreier rundt, koma til å gjera mykje med henne. Desse få personane og denne utkantstaden er sentrum for handlinga i Lars Svisdals (1985) debutroman «Seg til inkjes». Den har fleire kvalitetar enn romandebutantar flest er i stand til å framvisa, og kan få eit litteraturhistorisk minne til å koma på både Hans E. Kinck og Olav Duun sine framstillingar av stengde bygdemiljø med sine avskorne, hemma og einsame karakterar, på brestepunktet av oppdemma kjensler. Det avgrensa persongalleriet blir utvida ettersom sommardagane går. Det som ei stund kan fortona seg som eit kammerspel mellom Gjøa - frå eigen nyoppløyst familie og som elles har meir enn nok med følgjene av ein dags alkoholisk uforstand, Ingebrigt - som rører seg mellom bereknande gjerandsløyse og forbrytersk eldpåsetjardåd, og alt- og allekontrollerande Olaug - som kan dukka opp som ånd av fillehaug, blir etterkvart utvida til ein symfoni av eit heilt bygdelag i fri utfalding, med vald, indolens, trottug arbeid og skofting, hat og ømheit. Det utviklar seg mens debutant Svisdal elegant skiftar mellom kortare kapittel i eg-form, der personane melder eigne haldningar og refleksjonar, til mykje lengre avdelingar i tredjepersonsynsvinkel der heile turiststove- og bygdescenariet får falda seg ut. Det har ikkje framtida for seg – for andre enn Gjøa og, kanskje, Ingebrigt viss han veit å ta opp og dyrka moras kvalitetar. «Seg til inkjes» spenner over store ytterpunkt i holdningar, arbeid og moral. Den er språkleg spenstig også, stilistisk og i ordtilfang, og slik skriv Lars Svisdal seg vakkert inn i ein skjønnlitterær tradisjon samstundes som han er tidhøveleg i framkant av debutantar flest.

706625

Høytidelig, svingende julestemning Oslo Gospel Choir klarer kunststykket å innlemme både det koselige, det pompøse, det inderlige og det høystemte i en og samme konsert, uten at det føles påtatt. Oslo Gospel Choir Sted: Stavanger konserthus, Fartein Valen Tidspunkt: Lørdag kveld Varighet: 90 minutter I hele 30 år har de holdt det gående, Oslo Gospel Choir. I sin tid var denne amerikansk-inspirerte vokalgruppen en slags musikalsk nyvinning i vårt noe trauste land, mens det i den senere tid har dukket opp en lang rekke kor med tung inspirasjon fra svarte kirkesamfunn over there. Likevel har choiret fra Oslo klart å holde på posisjonen som et av landets mest populære. Det er det antakelig flere grunner til, og ikke nødvendigvis direkte personalrelaterte. Av de 16 sangerne som gjestet Stavanger lørdag kveld, har tre vært med fra begynnelsen av. Det skulle vel også bare mangle at det skjer en viss utskiftning i løpet av tre tiår. Det kan likevel virke som om koret har en slags sjel, i tillegg til at de skriver sine egne julesanger, deriblant den moderne klassikeren «En stjerne skinner i natt». Den fikk vi selvsagt høre i konserthuset lørdag kveld, men først etter at koret og det dyktige bandet hadde loset oss igjennom et variert og stemningsfullt program bestående av alt fra norske, tradisjonelle julesanger til gospelsanger som svingte såpass at publikum tilsynelatende intuitivt klappet på 2 og 4, noe som dessverre ikke er noen selvfølge på vår kant av verden. Tydelig budskap Hvis noen av de som hadde løst billett lørdag hadde en aversjon mot juleevangeliet og et tydelig kommunisert kristent julebudskap, er det ikke usannsynlig at det begynte å vokse grønn pels på vedkommende i løpet av de 90 minuttene konserten varte. Oslo Gospel Choir gjør nemlig ingen forsøk på å forene ateistene og de kristne i en slags felles julefeiring hvor alle får ta like mye plass. Heldigvis, får man nesten si, selv om man er en av hedningene i salen. Når man har ordet «gospel» i navnet, er dette akkurat det man kan og bør forvente. Grinchene blant oss kan heller drømme seg bort i alle de fine harmoniene og glede seg over et ensemble som kan skilte med så utrolig mange dyktige og forskjellige solister. De store forskjellene blir utnyttet til det fulle i det svært varierte repertoaret. Den som valgte ut solistene har gjort en glimrende jobb med å finne sanger som kler den enkelte svært godt, uten at det framstår som en slags velmenende alle skal med-øvelse. Pompøst, koselig, inderlig Koret er på ingen måte redde for å flørte med det pompøse, både i koreografi og harmonier. Det er nesten som å være til stede på et sentralt fellesnummer i en musikal noen ganger, men uten at det blir påtatt og overdrevent. I neste øyeblikk tar de det helt ned, og byr på koselige anekdoter og Prøysens «Romjulsdrøm». De gjør også plass til det høytidelige og til det lavmælt inderlige. Det høres kanskje ut som om denne øvelsen blir til en smertefull spagat, men koret klarer på forunderlig vis å sy det sammen på en måte som virker naturlig. Man skal virkelig være tverr for ikke å finne et snev av julestemning i dette selskapet, spesielt på slutten. OK, det er kanskje ikke verdens mest originale grep å runde av med «O helga natt» etterfulgt av allsang på «Deilig er jorden». Men det er jo en grunn til at så mange gjør dette, og det er at det funker. Julen handler som kjent om gjentakelser, stemning og tradisjoner, og dette ivaretar Oslo Gospel Choir på en aldeles utmerket måte.

706626

Boltrer seg i «Babylon Berlin» Ferry tar sine egne sanger tilbake i tid. Bryan Ferry and his orchestra: "Bitter-Sweet" (BMG) "Babylon Berlin" er en fascinerende mørk tv-serie fra mellomkrigstidens tyske hovedstad. Du kan se den på tv.nrk.no, og ingen ringere enn Bryan Ferry har vært involvert i musikken inspirert av datidens ragtime, blues og jazz. Nå blander han dette lydbildet med nytolkninger av sine gamle sanger. En gladjazzinfluert instrumentversjon av "Sign of the times" er fascinerende, men kanskje for spesielt interesserte. Ferry gjorde det samme på albumet "The jazz age" i 2012. Den gang droppet han helt vokalen, men her synger han på åtte av de 14 kuttene. Han er en fantastisk vokalist, og "Zamba" fra "Bête Noire" i 1987 kommer til sin fulle rett her. En nydelig versjon. På "Reason or rhyme" girer han opp mens den stilrene vokalen går hånd i hånd med musikken fra den gang. Sangen er fra soloalbumet "Olympia" i 2010, i likhet med åpningskuttet "Alphaville". Tittelkuttet "Bitter-Sweet" er et annet pluss. Beste spor: "Reason or rhyme", "New town", "Bitter-Sweet", "Zamba", "Boys & girls".

706627

Kristian S. Hæggernes’Sympatisk selfie BOK: Uforlignelig stemmebeherskelse og sympatisk nærbilde av en dame. Kristian S. Hæggernes: Gaute & Veronika. Roman. 189 sider. Cappelen Damm. Lisbeth er gift med sin første, store kjærlighet etter at de begge har mistet sine tidligere ektefeller. Hun har en hjemmeværende sønn som naver, og som ellers har mislykkes i forhold til konvensjonelle forventninger til voksenlivet. Ektemannen Truls har en datter som har forsøkt å realisere seg selv i et lesbisk forhold og i hippe kunstner- og designermiljøer i USA, men som nå er hjemsøkt av sykdommen hun har arvet av sin salig mor, og er kommet tilbake til barndomshjemmet for å dø ung. Sokkelleiligheten er utleid til et ungt kjærestepar som venter sitt første barn. Halvgamle Lisbeth drømmer halvbevisst om flere babyer å ta seg av, fantaserer om hvordan hun kanskje kan bli en slags bestemor for dette barnet, hvis bare paret blir boende. Hun går så langt som til å planlegge hvordan hun selv og mannen kan flytte ned i sokkelleiligheten og overlate resten av huset til leieboerne. Men samtidig er det ting ved sin sønn og stedatter som hun ikke har sett eller forstått i tide. Og ”trauste Lisbeth” føler seg selv ofte misforstått av andre, åpenbart med en viss rett. Men her får hun anledningen til å gi sin egen versjon av seg selv og sitt liv. Forfatteren (Kristian S. Hæggernes, f. 1972, deb. 2004) gir henne sjenerøst ordet og lar henne beholde det. Han har sett eller forestilt seg henne dypt og inderlig, og lar oss bli kjent med henne på hennes egne premisser, og hun deler med oss en usedvanlig sympatisk selfie. Som så mange av de beste unge romanforfatterne for tiden har Hæggernes en fortid som poet. Det merkes på den fininnstilte språksansen. Bare åpningsavsnittet er forbilledlig informativt, effektivt og økonomisk: I løpet av en halv bokside er vi allerede langt inne i handlingen og personenes virkelighet. Men først og fremst er det den uforlignelig stemmebeherskelsen som utmerker denne jeg-fortellingen, der en helt alminnelig kvinne i 60-årene legger ut om sin forstadstilværelse i Bergen. Med sin tørre, snusfornuftige stil, og iblant med ufrivillig komikk, formidler hun noe vesentlig om livets og dødens realiteter, midt oppi det hverdagslige. Jeg har tatt meg i å humre ofte og lenge over mange partier under lesningen. Jeg tror vi blir glad i denne damen på tross av eller kanskje på grunn av hennes brister, men mest av alt fordi hun blir så virkelig for oss, høres så autentisk ut, og insisterer så ubesværet på å være seg selv, komme hva som komme måtte.

706629

Perfekt for vin-nybegynneren Noe av det kjekkeste med å drikke vin, er når du finner perfekte kombinasjoner med mat. Denne boka hjelper nybegynnerne i gang, og har også gode tips til de mer erfarne. Mat & vin til folket Klaus og Sara Døscher 221 sider Gyldendal Mange har sikkert opplevd ulike variasjoner av disse scenariene: Man har smakt på en kraftig rødvin og bare kjent en snerpete og utilgjengelig smak, for så å oppleve at vinen blir langt mer medgjørlig når man får en kraftig kjøttrett på tallerkenen. Eller man har nippet til en frisk og herlig vin før måltidet, for så å oppleve at den blir som en anonym saft i møte med maten. Mange kjøper også den samme vinen igjen og igjen fordi «vi vet hva vi liker». Ofte tror jeg det henger vel så mye sammen med en forestilling om vinens verden som noe utilgjengelig og vanskelig. Vel, her er redningen for deg som gjerne vil løfte både mat- og drikkeopplevelsen, men som ikke helt vet hvor du skal begynne. Her viser en vinkjenner og en hobbykokk oss hvordan vi kan sette riktig vin til et knippe retter, alt fra supper til fisk og skalldyr til kjøttretter, ost og dessert. Og frykt ikke, du som helst vil ha pizza eller burger til helgekosen, det er også med. Oppskriftene er forholdsvis lette å følge, flere av dem er kjente klassikere, og mange har du helt sikkert laget før. Det som gjør denne boka spesiell er de grundige og godt forklarte vintipsene. Sara Døscher forteller litt om druer og vinstiler, men først og fremst forklarer hun hvorfor akkurat denne vinen passer til denne retten, blant annet gjennom å peke på hvile typer aromaer man finner i både mat og vin og hvorfor disse harmonerer med hverandre. Uten å bruke vanskelige og abstrakte begreper. Kjenner du noen som er glade i både mat og vin, men som fortsatt ikke har knekt koden for å kombinere de to, er dette et godt julegavetips.

706630

Elskelig, vesentlig samtidslitteratur BOK: Bevegende, varmt og følsomt fra en moden mester i fortellerkunsten. Odd Klippenvåg: Et elskelig menneske. Roman. 219 sider. Cappelen Damm. Birger Mostul, en enslig mann i sekstiårene, er gallerist i Oslo. Bak seg har han noen kjærlighetsaffærer med andre menn, av varierende varighet og intensitet, mens han inntar en slags faderlig omsorgsrolle i forhold til sin yngre medhjelper Alice. Hjembygda i Telemark har han holdt på betryggende avstand siden han forlot den som ung. Men en dag dukker barndomskameraten Kjerand opp i kunstgalleriet. Etter den innledende forfjamselsen og forlegenheten kommer det for en dag at hans ærend i hovedstaden er å begynne på en kur for prostatakreft. Også Kjerand er nå enslig, etter et havarert ekteskap som har strandet ham med en halvfiendtlig voksen datter og et par små barnebarn som bor i nærheten. I byen føler han seg dobbelt ensom i sin nye utsatte livssituasjon, kanskje er det derfor han tar kontakt igjen nå etter en mannsalder. Men det skal også vise seg at han bærer på sterke minner fra deres felles fortid som Birger har glemt eller fortrengt. På en impuls inviterer Birger ham til å bo hos seg de gangene han er i Oslo til behandling i månedene fremover. Dette fører til at vennskapet deres gjenopptas og gradvis utvikles til noe mer. Birger lar seg også overtale til å bli med Kjerand hjem til småbruket hans, og på et skjørt grunnlag av uvisshet – et eksistensielt grunnvilkår som livstruende sykdom bare intensiverer – kan forsoning med fortiden og nået, tillit og fremtidshåp varsomt bygges opp. Odd Klippenvågs (f. 1951, deb. 1978) rike, spennende og solide forfatterskap oppnår sjelden de helt store overskriftene og opplagstallene; det er først og fremst synd for de potensielle leserne som da går glipp av vesentlig samtidslitteratur. Dette er en varm, følsom og bevegende roman om modning og aldring – om at også den lykken som kan synes å komme for sent, ikke blir mindre verdifull av den grunn. At fortvilelse og håp, ensomhet og tosomhet, lys og skygge er to sider av samme sak – og at livet ikke trenger å slutte før det faktisk gjør det. At vi ofte må gå de aller siste skrittene alene, og at de endelige svarene er noe vi sjelden får.

706632

Ufrivillig komisk vannmann «Aquaman» er et godt eksempel på hva som skjer når noen har masse penger, men elendig smak. Aquaman Sjanger: Action / Eventyr / Fantasy Skuespillere: Jason Momoa, Amber Heard, Nicole Kidman Regi: James Wan Australia / USA, 2018 Lengde: 2 t. 23 min. Aldersgrense: 12 år Man vet jo på sett og vis hva man går til, og det er et formildende trekk ved den påkostede filmen om superhavmannen med det nøkterne navnet Arthur. Her er det rikelig med godt koordinerte actionscener både til vanns og til lands, et plott som inneholder alle forutsigbarheter man kan tenke seg i en formelpreget eventyrfortelling, litt romantikk og rikelig med humor, både av den tilsiktede sorten og av den andre. Vår helt Arthur (Jason Momoa) entrer fortellingen i sitt rette element, og hamler opp med en kjempeubåt og en haug med onde pirater, akkompagnert av musikk som skaper en viss tvil om hvorvidt dette skal være en ren parodi eller ikke. Det er det visst ikke. Men ok, regissør James Wan forsøker antakelig å gi filmen et visst glimt i øyet, men lykkes ikke helt, selv om Momoa har en slags avvæpnende sjarm som forteller oss at det ikke er så nøye med noenting. Arthur bor altså blant menneskene, selv om han er halvt havmann og i overkant dyktig i vannsport. Men en dag går havet til angrep, og Aquaman oppsøkes av Aqua-Lene, som formidler at havfolket trenger hans hjelp. Etter litt godvillig motstand drar de til Atlantis, og roter seg inn i en parodisk maktkamp med folk som har tilgang til tidenes beste hårstyling-produkter og vannfaste sminke, skal man dømme ut fra hvordan de tar seg ut under vann. Herfra drar de til billedskjønne Sicilia, hvor de først deltar i det som aller mest ligner en Mentos-reklame, før de overraskes av nye actionscener, den ene mer slitsom enn den andre. Undervannsscenene, spesielt de hvor fisk- og skalldyrskapninger kriger mot hverandre, ser ut som et spesielt glorete tivoli, og slagscenene er av den typen hvor de ulike aktørene når som helst kan stoppe opp og slå av en viktig prat uten at det medfører noen form for risiko for å bli truffet av en eller annen kryssild. Det er så mange pute-tv-øyeblikk i denne filmen at man fort kommer ut av tellingen, men det er også det som gir den en viss type sjarm. Dette er helt kurant underholdning av det aller dummeste slaget, perfekt når batteriene er oppbrukt og hjernen avskrudd.

706633

Rasende 12-åring saksøker foreldrene Den absurde situasjonen der Zain saksøker foreldrene for å ha født ham, er skildret med raseri, realisme, humor, kynisme og håp. Kapernaum Originaltittel: Capharnaüm. Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Libanon 2018. Regi: Nadine Labaki. Manus: Jihad Hojeily og Michelle Keserwany. Skuespillere: Zain Al Rafeea, Boluwatife Treasure Bankole, Yordanos Shifera, Kawthar Al Haddad. Lengde: 2 timer 6 min. Aldersgrense: 12 år. Kinopremiere: 25. desember. Libanon, altså! Landet som først og fremst assosieres med borgerkrig og flyktningleirer her hjemme, har i høst hatt to glitrende gode filmer på kino her hjemme. Først «Fornærmelsen». Og nå den sensasjonelt sterke og vellagede «Kapernaum», som fikk juryprisen i Cannes og er nominert til Golden Globe. Fellesnevneren, i tillegg til nasjonaliteten, er at de belyser store, universelle spørsmål gjennom å gå tett og intimt inn i menneskelige enkeltskjebner. I et realistisk, usentimentalt filmspråk, klare ambisjoner og klar nasjonal forankring. I Beiruts slum bor 12 år gamle Zain med sine foreldre og et utall søsken. Det franske ordet «kapernaum» for kaos og rot er en treffende beskrivelse av livet i familien. Gamle tradisjoner, uvitenhet og fattigdom har gjort foreldrene kyniske, griske og hjerteløse. Til slutt får Zain nok, og stikker. Blir en gatesmart og småkriminell hjemløs, til han får kontakt med den ulovlige innvandreren og alenemoren Rahil, som har mer enn nok å slite med selv. Intimt innblikk Gjennom Zain og Rahils knallharde, vonde og dypt urettferdige kamp for tilværelsen, innrammet av scener fra rettssaken, belyses vonde temaer som barnemishandling og vanskjøtsel, tvangsekteskap, flyktninger, papirløshet og migrasjon. Det er mye for en film å bære, men i «Kapernaun» henger alt sammen med alt og gir et intimt og tragisk innblikk i situasjonen for de aller svakeste i en kaotisk tilværelse. Vil endre verden Fortalt i et sosialrealistisk filmspråk, med mye naturlig storbystøy, bidrar klipp og fotovinkler også til en mer poetisk skildring. Det blir snev av skjønnhet, håp og humor i alt det grimme. I realismen skinner regissørens dirrende harme klart gjennom. Hennes ambisjon med filmen er krystallklar: vekke oss gjennom innsikt. I et håp om forandring og en bedre verden. «Kapernaum» er en så godt laget og sterkt fortalt film at hun bør ha alle forutsetninger for å lykkes.

706634

Saktegående, storpolitisk renkespill «Wolf Hall» viser et utsnitt av sentrale hendelser i britenes historie, fortalt gjennom kong Henrik VIIIs smarte rådgiver. Det er elegant og smakfullt utført, og man risikerer til og med å lære noe. Wolf Hall Britisk dramaserie i sju deler, produsert av BBC Hele sesongen slippes på NRK TV fredag 21. desember Det er noen år siden moderkanalen BBC slapp dramaserien «Wolf Hall», basert på Hilary Mantels prisvinnende bøker. Endelig kan også norske tv-serier glede seg over denne godbiten, som ikke blir sendt lineært, men som legges ut i sin helhet på NRKs strømmetjeneste NRK TV. Først av alt: Hvis man ikke har engelsk historie fra 1500-tallet friskt i minnet, kan det lønne seg å lese noen setninger om Henrik VIII på internettet før man setter i gang. Dette er nemlig en serie som på mange måter tar for gitt at man kjenner historien om Tudor-dynastiet, og den kan derfor oppfattes som litt tung å komme inn i hvis man ikke har lest seg litt opp. Seriens hovedperson er advokaten Thomas Cromwell, en mann som kom fra enkle kår, men ble en sentral person i maktspillet rundt kong Henrik VIIIs hoff. Når handlingen i denne serien starter, prøver kongen å få annullert det første av sine i alt seks ekteskap, fordi hans kone gjennom 20 år ikke har lyktes med å føde en sønn. Paven i Roma nekter imidlertid å annullere ekteskapet, og dette blir opptakten til Englands løsrivelse fra den katolske kirken, starten på reformasjonen og tanken om statsoverhoder som regjerer på vegne av Gud. «Wolf Hall» handler med andre ord om dramatiske ting, og det er ikke alle som får beholde hodene sine. Likevel fortelles historiene på en udramatisk, usentimental og ganske saktegående måte, hvor de hverdagslige samtalene får mer plass en de store nøkkelhendelsene. Etter hvert forstår man imidlertid at de tilsynelatende hverdagslige tingene er av stor betydning når det intrikate puslespillet skal legges. Glimrende skuespillerprestasjoner og fantastiske kostymer og kulisser gjør dette til en fryd å se på, og innholdet står på ingen måte tilbake for formen.

706636

Razika med en av årets aller beste norske poplåter Nye og svært så behagelige takter fra bergensbandet. Razika: "Sånn kjennes verden ut" (Jansen) Det er tre år siden Razika slapp sitt tredje album. Etter ambisjoner om å lage den store rockeplaten, fikk bandet visstnok en kreativ sperre. Den løste seg opp, og fjerdeplaten skulle heller bli en popplate av det luftige og lekre slaget. Resultatet er sårbart, selvsikkert og til dels dansbart. Hør bare på energiske «En sjanse til», en av årets aller beste norske poplåter. Bandet er aller best når de skrur opp tempoet, som på drivende deilige «På trynet» eller rastløse «Flyplassen». Melankolske «D esje meg» ledes an av trommis Embla Karidotters dype vokal, og den kan vi gjerne høre mer av. Bandet har beveget seg bort fra ska-røttene, men har beholdt den uhyre sterke meloditeften og de stilige vokalharmoniene. Det handler om sex og kjærlighet, skuffelse og overmot. Om byen med 10 grader og regn, om hun som har pyntet seg for mye. Bergensbandet maler gjenkjennelige bilder og formidler fortellinger fortalt fra et kvinnelig ståsted. Måtte de aldri gi seg. Beste spor: «En sjanse til», «På trynet», «D esje meg».

706637

Varm reise i julekitsch BOK: Helge Skodvin og Frode Grytten har reist med både ironi og varmt hjarte gjennom det moderne norske julelandskapet. Helge Skodvin og Frode Grytten: Deilig er jorden. 168 sider. Flamme Forlag. Det er skrive mykje om jula slik ho ein gong kanskje var. Julebilda er framleis fulle av snø, sledar, dompapar og barn i gamle klede. Slik vil me visst ha det. Dei moderne kulissane der me vandrar vår årlege nostalgitripp nå i desember, er derimot eit lite påakta landskap i kunsten og litteraturen. Det berre er der. Men nå har fotografen Helge Skodvin og forfattaren Frode Grytten gjort noko med det. I fleire år har Skodvin jakta på vår norske jul i kjøpesenter, på arbeidsplassar, langs landevegar og elles der nordmenn ferdast – og han skyt blink på byttet gong etter gong. Fotografen har dekt store delar av landet på si fotoreise, jamvel med ein avstikkar til Svinesund. Dei feirar jo jul i Pornoland òg. Helge Skodvin må rett og slett ha hatt det frykteleg moro undervegs, og det smittar. Lesaren vil humra over sært plasserte og dimensjonerte julenissar, julereinsdyr, juletre og julelys - for ikkje å nemna min personlege favoritt: juletigeren med nisselue frå Åsane. Skodvin har eit skarpt syn for detaljen, og finn morosame motiv overalt. Men alt har ein ende. Den overveldande samlinga av norsk julekitsch munnar ut i det gamle spørsmålet: Kvar vart det av jula? Ei nisselue ligg einsam att på ein asfaltveg på Sotra, den glade nissen er slengt blant søppel utanfor Europris i Nannestad, og barnålene på juletreet i Øysteins gate i Bergen har møtt røytedøden i det nye året. Vemodet er ein obligatorisk del av juleforteljinga også hos Helge Skodvin. Det kan liggja nær å stempla Skodvins bilde som ironisk harselas med ei smaklaus og hemningslaus julefeiring. Men saman med Frode Grytten sine tekstar styrer boka oss i retning av sympati – eller forsoning, for å bruka det opphavlege julespråket. I korte tekstar skildrar Grytten kvardagsnorskingane og problema dei slit med – der dei lengtar etter nabokona, lid under rovdyrkapitalismen og lindrar frustrasjonane på handlesenteret. Me er ufullkomne, skakke og skeive som juletreet Helge Skodvin såg på Nesbyen, men kva så? Nokon kvar kan drøyma om å vandra inn i skjermspararen eller at Jesus skal visa seg i kontorlandskapet. Men med varme og underfundig humor viser Grytten at lukka finst: Kjærleiken kan koma om det så er på den store bulkedagen. Stallen er bytt ut med parkeringsplassen, men elles er det er nesten som eit lite juleevangelium. Smørbukk, Stomperud og Vangsgutane høyrer med til jul. Men ta gjerne med Skodvin og Grytten i tillegg. Nå er det 2018.

706638

Mørkt, magisk, mesterlig BOK: Urovekkende og gåtefullt om kriseridd kvinne som vil bli et tre. Han Kang: Vegetarianeren. Roman. Oversatt av Vivian Evelina Øverås. 214 sider. Pax. Mosaikkromanen «Levende og døde» (på norsk 2017) av sørkoreanske Han Kang (f. 1970, debut 1995) er et kløktig komponert minneskrift om en massakre som skjedde i hjembyen hennes Gwangju i 1980. Da ble flere hundre, kanskje over tusen, demonstrerende arbeidere, studenter og skoleelever drept av hæren og politiet i løpet av en drøy uke – et nasjonalt traume som det flerstemte verket til Han Kang gjennomlyser på finurlig, fascinerende vis. Medrivende og virtuos er også romanen «Vegetarianeren», opprinnelig utgitt på koreansk i 2007, men først en internasjonal bestselger da teksten vant Man Booker-prisen i 2016 i konkurranse med bl.a. Elena Ferrante, Orhan Pamuk og Kenzabuõ Oe. Her er utgangspunktet ingen faktisk, historisk hending, men et fiktivt familiedrama i tre akter spunnet omkring en gift, barnløs kvinne som blir vegetarianer, med skjebnetunge fysiske og psykiske problemer som resultat. Av de femti bøkene jeg har anmeldt hittil i år, rommer dette dunkle, ytterst originale, feminine pasjonsdramaet den mest gåtefulle historien. For her veksler nøktern hverdagsrealisme med bisarre drømmer og surrealisme, familievold med selvskading, seksuell besettelse med frykt og skamfull ettertanke. Et vev av motstridende emosjoner som reiser mange spørsmål og dirrer i teksten også etter at siste punktum er satt. Første hovedavdeling i teksten heter «Vegetarianeren» og er holdt i jeg-form. Fortelleren er en stiv, konvensjonell kontorist ansatt i et litt større firma i Seoul og gift med Yeong-hye, en kvinne han omtaler som lite «bemerkelsesverdig», like til hun en dag bestemmer seg for å slutte å spise kjøtt, tømmer kjøleskapet og endrer atferd. Skamfull registrerer han at hun ikke lenger vil bære bh, og at hun gjerne kler seg naken på overkroppen. Som vegetarianer behandles hun som sær avviker, og når hun vegrer seg for å ha ekteskapelig sex, voldtar han henne. Den aggressive faren til Yeong-hye prøver på sin side å tvinge datteren til å spise kjøtt i et familieselskap, noe som gjør at hun desperat velger å skade seg med en fruktkniv og havner på sykehus. Sluttscenen er overrumplende og brutal, knyttet til en småfugl med brukket nakke. At Yeong-hye brått blir «vegetarianer», har ikke helserelaterte, politiske eller religiøse årsaker. Den nye livsstilen springer ut av en «drøm», kan hun fortelle, makabre, mørke mareritt fulle av vold, smerte, blod og flammer som vi får innblikk i gjennom kursiverte avsnitt underveis. I disse panisk pulserende tekstpartiene har hovedkarakteren selv jeg-stemmen. De rommer mange symbolske ledemotiv og eier en helt annen intensitet enn ektemannens mer ordinære prosafortelling. Den neste hoveddelen, «Den mongolske flekken», er utformet i tredje person, med synsvinkelen plassert hos Yeong-hyes svoger, en navnløs videokunstner gift med hennes storesøster In-hye. Han er besatt av svigerinnen, særlig av et fødselsmerke på den ene rumpeballen hennes, og den forviklingsrike historien om hvordan han lager videokunst med Yeong-hyes kropp i sentrum er sjeldent sensuell, ja, erotisk-pornografisk ladet i utformingen. En nakenmodell som vil beholde den vakre blomstermalingen som dekker kroppen, og en kunstner som lar begjæret styre atferden, åpner for en tragedie der flere parter involveres. Også sluttakten, «Flammetrær», formidles i tredje person, men her forflyttes perspektivet til kosmetikkbutikkeieren og småbarnsmora In-hye. Nå er både hun og søsteren skilt. Mest dramatisk er situasjonen til Yeong-hye, en totalt utmattet anorektiker som er innlagt og må tvangsfores for kanskje å kunne overleve. Der Frans Kafka i novellen «Die Verwandlung» skildrer Gregor Samsa som våkner og er blitt et digert insekt, der lar Han Kang sin vanvittige vegetarianer – i protest mot samfunnets rigorøse normer og omgivelsenes vold, kan hende - stå på hodet i forsøket på å bli et «tre» med «løv» som spirer og «røtter» som gror ut fra hendene og borer seg nedover i jorden. Men Han Kang hører åpenbart til den typen fortellere som foretrekker å legge ut spor heller enn komme med bastante svar. Mye i denne komplekse, tredelte, godt oversatte psykothrilleren virker mangetydig der den uavlatelig tar opp i seg det sanselige og det unnvikende, samtidig. Men sin tette miks av ømhet og uskyld, begjær og brutalitet, vakkert og voldelig, psykologiske spenninger, sosiale sperrer, eksistensielle spørsmål er «Vegetarianeren» en virkelig elegant, sær, annerledes topproman å gruble videre over også etter at siste side er lest.

706639

Tamme troll «Troll - Kongens hale» bringer ikke til torgs en eneste original idé, men er et trygt og trivelig eventyr for ungene. Troll - Kongens hale Sjanger: Animasjon / Eventyr / Familiefilm Norske stemmer: Anders Baasmo Christiansen, Toralv Maurstad, Marie Blokhus, Eldar Vågan, Knut Anders Sørum, Ronja Kulstad-Andersen, Pål Christian Eggen, Oskar Fjeldstad-Bergheim Regi: Kristian Kamp, Kevin Munroe Norge, 2018 Lengde: 1 t. 25 min. Aldersgrense 6 år De beste animasjonsfilmene for barn klarer å legge inn en del humor og referanser forbeholdt de voksne, og gjør seg dermed lekre for både store og små. «Troll - Kongens hale» har dessverre lite av denne kvaliteten. Den er til gjengjeld actionfylt og lettfattelig nok for de minste, har mye godt stemmeskuespill, store mengder lettvint slapstick-humor og flotte animasjoner. Filmen låner fra både eventyr, folketro og norrøn mytologi, og smir det sammen til et eventyrrike som ofte er fint og detaljrikt, men sjelden direkte magisk. Men, og dette er et stort men: Historien er så midt på treet som det går an å komme, og helt usedvanlig lite original. Med et svimlende budsjett på 100 millioner kroner, burde det latt seg gjøre å skru sammen noe sprekere enn dette. Hovedpersonen i filmen er den lille trollgutten Trym, som lever et forholdsvis sorgløst liv i kongeriket Ervod, hvor hans snille og populære far regjerer. Men så blir faren lurt opp i stry av en misunnelig, tarvelig slektning, som røver til seg tronen etter at den ekte kongen er satt ut av spill. Trym og noen gode hjelpere må deretter legge ut på en farefull ferd for å redde faren og hele kongeriket, og underveis treffer de mange morsomme, skumle og spennende skikkelser. Noen av dem er ikke sånn som de først tror. Hørt det før? Jepp. Nå er ikke originalitet nødvendigvis noe ufravikelig krav for å lage en god film. Det er grenser for hvor mange ganger vi kan finne opp kruttet på nytt. Men denne filmen mangler den typen sjarm og særegenheter som gjør at det er lettere å glemme at historien er såpass tynn som den er. Det er også lett å bli litt oppgitt av den krampaktige moralen i slutten. Kort sagt: Dette er kurant håndverk, men x-faktoren som skiller de gode fra de beste glimrer med sitt fravær.

706640

«Greatest hits» fra Stiansen Bent Stiansen er ikke bare en av landets beste kokker, han er også blant de beste kokebokforfatterne vi har. Mine beste oppskrifter Bent Stiansen 267 sider Font forlag Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom prestasjoner på kjøkkenet og evnen til å formidle framgangsmåten sin skriftlig, og det er nok av dyktige kokker som skriver elendige oppskrifter. Bent Stiansen, Norges første Bocuse d’Or-vinner og mangeårig innehaver av Michelin-restauranten Statholdergaarden i Oslo, er et godt eksempel på det motsatte. Han har gitt ut en lang rekke kokebøker, og felles for dem alle er at de tilbyr godt forklarte, grundig utprøvde oppskrifter som de fleste vil kunne beherske. I denne boka har han samlet 125 av sine favorittoppskrifter, på alt fra salater og supper til desserter. Her må det tilføyes at hvis du, som undertegnede, har alle de andre bøkene Stiansen har gitt ut, trenger du på ingen måte denne. Den er som et slags samlealbum med hits fra en lang karriére, og oppskriftene har figurert i tidligere utgivelser. Har du imidlertid ikke så mye Stiansen i samlingen fra før, skal det godt gjøres å finne en bok som byr på så mange gode og varierte måltidsopplevelser som denne. Stiansen har et tydelig avtrykk fra sin læretid på klassiske restauranter i Frankrike, og her lærer du å lage alt fra de nydeligste søndagsmiddag-kjøttretter til raffinerte retter av fisk og skalldyr. Måltidet kan rundes av med franske klassikere som sitronterte med marengs eller mer hjemlige og rustikke retter som Dronning Maud-fromasj. Kokkens kjærlighet til det asiatiske kjøkken, Danmark og Italia er også hjertelig til stede, formidlet gjennom råvarer det er lett å få tak i, også her hjemme. Her er det ingenting jåleri og svakt dokumenterte helsepåstander, bare matglede og god smak.

706642

I gode og vonde dagar BOK: Edvard Hoem hentar framleis personar og stoff i eigen familie. Om ein jordmorpioner denne gongen. Edvard Hoem: Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren. Roman. 349 sider. Oktober. Edvard Hoem (1949, debut 1969) er ein driven og dyktig forteljar. Nå har han lenge halde seg med stoff frå si eiga ætt gjennom eit par hundre år. Om han ikkje alltid rådde over detaljkunnskapar om alle personane, og kjeldematerialet inniblant kunne vera heller spinkelt, er han så mykje til dikter at han maktar å leggja kjøt på kroppane og liv til dagane deira. Han lukkast så godt som han gjer, fordi han rår over eit svært forteljeteknisk apparat. Hoem hadde stor suksess med med foreldras, «Mors og fars historie», i 2005, som han turnerte land og strand med. Etter 2704 sider i fire mursteinsband om Bjørnstjerne Bjørnson (2009-13), skapte han med dei digre «Slåttekar i himmelen», «Bror din på prærien», «Land ingen har sett» og «Liv andre har levd» i romanform si eiga slektskrønike frå Romsdal, USA og Canada. Den har fått eit stort publikum og blitt mykje fagna. Med haustens «Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren» tar han i omvølt og utvida form opp igjen stoffet frå boka si, «Jordmor på jorda» frå 2008, om den eine tippoldemora, Marta Kristine Nesje. Den dekker nå livet hennar frå vogge og oppvekst gjennom eit langt arbeidsliv og til grav - og endå ei tid frametter - på det utfattige Nordvestlandet, frå siste tiåret av 1700-talet til vel over midten av 1800-talet, med ei innlagd, skilsetjande reise til Christiania der ho fekk utdanning til jordmor. Den reisa gjorde ho elles på sine eigne to bein, tur/retur. Husmannsdotterera Marta Kristine var like ukueleg og arbeidsam som ho var stolt og einvis. Hoem syner henne som faglært jordmorpioner, og skildrar slitet hennar med sin eigen veksande ungeflokk og ein ektemann invalidisert av tungsinn til han døyr, armod og tvangsauksjon over det ynkeleg litle ho til dess har rådd over. Slik blir romanen både ei historie om den første framveksten av eit regulert jordmorstell (under sterk motstand) og ei person-, tids- og familiehistorie. Det er ein roman som har «alt» for lesarar som vil ha ei traust oppbygd forteljing. Det er trygt og godt (kanskje vel omstendeleg i detaljen), men også spenstig slik Hoem nyttar ein vitande tredjepersonsynsvinkel, samstundes som han opererer med ein forteljar som inniblant vender seg direkte til lesaren, kjem med faktasnuttar og frampeik, og tillet seg det umulege når han veit kva ein person – og godtfolk med – tenkjer.

706643

Nullstilte mennesker gir full gass BOK: Nobelprisvinner Coetzee framviser menneskelige grunnposisjoner i form av eksemplarisk plott og personer i en ny verden. J.M. Coetzee: Jesu skoledager. Roman. 270 sider oversatt av Mona Lange. Cappelen Damm. Sør-afrikanske, i dag australsk statsborger, J.M. Coetzee (1940, debut 1974, nobelprisen 2003) har et omfattende forfatterskap og et omskiftende liv bak seg. Lenge skrev han romaner fra fødelandet som, med bøker som skildret liv og (van)lagnad der, gjorde det nærliggende å sammenstille ham med Nadine Gordimer (en annen sør-afrikansk, ikonisk nobelprisvinner) med et stort humanistisk prosjekt formidlet av formidabel skrivekunst og intellekt. I mer sakprosapregete, selvbiografiske bøker har han som engelskspråklig skildret sitt dobbelte utenforskap i et overveldende svart og underkuet folkehav styrt av de hollandskættede afrikanderne. I seinere bøker, både sakprosa og skjønnlitterært, har forfatterskapet blitt stadig mer filosofisk og ideologisk orientert, hele veien båret av et innbitt moralsk alvor og insisterende medmenneskelighet. Inntil det humørløse insisterer Coetzee på at vi ikke er her for moro skyld: vi er ansvarlige. Som han demonstrerer i de to siste utgivelsene på norsk, «Jesu barndom» i 2014 og høstens «Jesu skoledager». I den første skildrer han hvordan den 45-årige Simón ved ankomsten til et nytt land – et slags spanskspråklig Australia – tar seg av den foreldreløse David, ca. 5 år, og i Inés finner opp en mor til ham. I årets allegoriske «Jesu skoledager» nærmer Davids sjuårsdag seg. Den skal feires med tilgjengelige små midler og under vanskelige omstendigheter, for ennå har ikke denne svært så uformelle, provisoriske familien etablert seg i det fremmede landet de historieløse rak i land i for noen år siden, ikke en gang registrert guttungen: Han finnes sånn sett ikke. Inés og Simón lever i et platonisk forhold. Inés vemmes ved sex - «å gjøre sex», som David sier - men både hun og den pedagogiske tørrpinnen og moralisten Simón, en nullstilt mann uten synlige lidenskaper, vil gjøre hva som helst for å gi David en utdannelse. Hva den skoleringen skal bestå i, er de imidlertid uenige om, men omstendighetene tar dem i estetisk lei: David begynner på en skole for dans og musikk, der mer akademiske ferdigheter som lesing, skriving og matematikk kommer i andre rekke. Dette er bare opplegget til det som etterhvert skal utvikle seg til et mangefasettert idé- og karakterdrama: Davids lille danseskole drives av den skjønne og ustadige señora Anna Magdalena og hennes mann akkompagnatøren, den trofaste pianisten Juan Sebastián Arroya. I kulissene lusker den forgapte beundreren hennes, Dmitri, uflidd, i sine følelsers og lidenskapers vold. Den vesle guttungen David, oppvakt, nysgjerrig spørrende og åpen for alt og alle som kommer hans vei, trekkes mellom de diametrale motsetningene Dmitri og Simón, begge midt i førtiårene, mens han forsøker å forstå det han umulig kan fatte rundt seg. Ett av hovedtemaene i «Jesu skoledager» er eksilets innebygde, ufrakommelige vanskeligheter, uavhengig av den enkeltes historie og opprinnelsesland, styresett og religion, mottakerland, kjønn og rase. Et annet er «Jesu skoledager»s sammenhengende diskusjonen av oppdragelse, dannelse og intensjoner bak det som skulle tjene som formativ adferd for et barn og anstendig livsførsel for en voksen, sammen med romanens insistering på den enkeltes selvfølelse og konsistens - enten den gjør ham til morder eller til et småbarns betingelsesløst uoppslitelige beskytter: «La dem aldri tilgi deg, og hør aldri på dem når de lover deg et nytt liv.» (166) Det turde være summen av J.M. Coetzees realistiske, moralfilosofiske og prinsippfaste skrift, kanskje også fasiten for forfatteren selv. Og strekkes allegoriene, er kanskje David i sin troskyldige uskyld den Jesusskikkelsen som «Jesu barndom» og «Jesu skoledager» postulerer i titlene?

706647

Poetisk intimprosa BOK: Fortetta og kroppsnært om kreft og kjærlighet. Rannveig Leite Molven: Alt som venter. Roman. 129 sider. Cappelen Damm. Når Rannveig Leite Molven (f. 1974, debut 2012) kaller sin tredje roman «Alt som venter», peker hun allerede gjennom tittelvalget på to motivisk-tematiske brennpunkt i teksten. Ikke bare venter døden på oss alle, siden «Betingelsen for liv er død», noe overskriften på åpningskapitlet minner oss om. Hennes navnløse alenemor av en inderlig jeg-forteller – som ble rammet av brystkreft seks år tidligere, og derfor gjennomgår årlig etterkontroll – venter gjennom hele teksten på det fryktskapende brevet som først dumper ned i postkassen hennes i romanens tolvte og aller siste kapittel. Hva brevet fra sykehuset beretter om mammografiundersøkelsen og biopsien som finner sted innledningsvis, skal ikke røpes, men følgende sitat fra sluttscenen bør kunne si noe om den sanselige, poetiske stiltonen i boka. For her holder jeg-fortelleren den åpna sykehuskonvolutten slik «du holder en fugl, fingrene krummet i et forsiktig grep, ikke for hardt, men fast nok til å kjenne de små hjerteslagene, og ikke for løst, så den flyr bort, forsvinner.» Det fins mange slike følsomme formuleringer i denne sansenære, rytmisk pulserende prosaen der kontrastfylte ledemotiv av typen liv-død, lys-mørke, hardt-mjukt, ro-uro, kjærtegn-slag, nærhet-avstand, gråt-latter binder sammen en passe billedrik historie hvor jeg-fortellerens forhold til den tiårige datteren Lille og kjæresten Jon får størst plass i tillegg til de tilbakevendende, dystre minnene, tankene, drømmene knyttet til kreft, cellegiftbehandling og for tidlig død. På handlingsplanet skjer det ikke all verdens, kanskje. Hverdagene i den navnløse byen ved fjorden, i en bygårdsleilighet i tredje etasje, sammen med ei lita datter - og tidvis med en øm, sympatisk kjæreste til stede - rommer knapt dramatikk av det originale, overrumplende slaget. Vi tror på han som sier at «jeg er den som ikke går fra deg», forstår henne som i sin ambivalens rives mellom redsel og raseri, tvil og tro, håp og håpløshet, hun som fortviler over aldri mer å kunne føde og griper til selvskading. Sexskildringene er neddempa og sensuelle, en turbulent kjærlighetsutflukt til Paris står til troende, referanser til Kittelsens tegning av nøkken og Kitty Kiellands jærmalerier blir turnert på formsikkert vis. Og likevel - det spenstige plottet og episke drivet mangler. Her er det først og fremst den elegante språkkunstneren og innlevende psykologen Rannveig Leite Molven som imponerer. Men det holder i massevis.

706648

Beste fra Håkan Hellström på lenge Vakre viser med symfoniorkester i ryggen. Håkan Hellström: "Illusioner" (Warner) Håkan Hellström trengte en fornyelse, og sammen med Göteborgs Symfoniorkester har han lagd sin beste plate på lenge. En plate der hvert kutt fører til ny spenning. Dette er ikke den Hellström som kledd i en matrosuniform fikk Folken til koke, eller den Håkan som lagde musikk til filmen om sitt eget liv. Dette er en ettertenksom 44-åring fra Göteborg som betrakter livet rundt seg. En som oversetter Joni Mitchells "Both sides now" til "Båda sidor nu" og erkjenner at kjærligheten er noe man ikke kan forstå. Resten av de ti sangene har han skrevet med Björn Olsson. Hellström åpner varmt med "I dina armar" og fortsetter med lange "Vänta till våren". Sistnevnte ligner klassisk Hellström, men i saktere tempo og med vakker koring. "Tro på livet" er om det vanskelige håpet: Att tro på livet är en lång väg att gå, jag har sett så många briljanta sätt att gå under på. Hellström har gjenoppfunnet seg selv. Beste spor: "I dina armer", "Vänta till våren", "Tro på livet", "Mitt hjärta är ett jordskred", "Gott nytt".

706708

Ansett servitører! Maten er god på Brasserie X i Julie Eges gate, men service er fraværende i den kveldstomme hotellrestauranten som egentlig er en frokostsal. Vi ble ønsket velkommen og vist til stedets rikholdige utvalg av ledige bord av ei hyggelig jente fra hotellets resepsjon, men så var vi overlatt til oss selv. En bønn om en Campari Soda før maten, ble avvist med at drinken ikke fantes i barens sortiment, før den hyggelige resepsjonisten på bestilling skjenket oss hvert vårt glass med relativt uinteressant Soave Classico fra Montresor i Veneto-distriktet oppe i Italias nordøstlige hjørne. Soaven er forsåvidt grei, basert på garganegadruen og med et hint av sukkertøy på nesen. Denne velkomstdrinken kaster seg ikke rundt halsen på deg. Den nøyer seg snarere med et avmålt «javel». Som aperitif fungerer den egentlig greit hvis den er nedkjølt som her, men den småfete stilen og den ufriske utgangen gjorde at vinen ikke strekte til som munnrenser for min fyldige skalldyrsuppe. Til medspiserskens grillede asparges med høvlet parmesan, sto den seg bedre. Men skulle vi egentlig ha den til maten? Forretter Aspargesen som er langt utenfor sesong på våre kanter, hadde tålt reisen bra og hadde godt av å svi seg litt på grillen før den fikk helt riktig selskap av sursøt balsamicoreduksjon og fint høvlet parmesan på tallerkenen. En appetittvekkende forrett der alt stemte. Skalldyrsuppen minnet mistenkelig om fiskesuppe forsterket med blåskjellkraft, der reker fra spann trekker ned. Det er rart at det skal være så vrient å få tak i ferske reker her mellom havet og fjorden. Men for all del: God og fyldig suppe med lettflaket, hvit fisk, dekorativ urte-olje, fennikel og friske urter. En frisk chardonnay ville vært nydelig i glasset, men jeg fikk greie meg med den relativt uinteressante soaven som egentlig var en velkomstdrink. Hotellets resepsjonist tok imot bestillinger på de nevnte forrettene og noterte en ytrefilet og en lammeskank til hovedrett. Vi bestilte henholdsvis crème brûlée og brunost-ostekake til dessert. Ingen spurte hva vi ville ha og drikke til hovedrettene, men etter en stund fikk vi selskap av stedets joviale kokk. Han måtte beklage at en del av rettene på menyen ikke skulle vært falbudt denne kvelden, men lovet å lage god mat til oss likevel. Vi ble enige om at ytrefilet var gode greier, før han forsvant tilbake til kjøkkenet. Så satt vi der og kikket ut på den tomme gata, der ikke en eneste sjel hyllet rockeklubben Tribute med sitt besøk. Siden vi var de eneste gjestene i restauranten, tok jeg meg friheten til å spasere gjennom lokalet og over til vinskapet innerst i kroken. Her lå flere viner av rimelig grei kvalitet og badet i skarpt lys som en hyllest til vinguden Bacchus - eller Dionysos - for deg som foretrekker det overnaturlige på gresk. Jeg kikket rundt meg for å se om det var hjelp å få, men lokalet var tomt som et kirkerom en mandagsmorgen. Hovedretten Nå kom kokken med en flott bifftallerken. Perfekt tilberedt ytrefilet med fettet i behold hadde følge av en offensiv peppersaus, nydelig potetpuré med tyggevennlige biter, fine sopphatter, brokkoli som var såvidt karamellisert i pannen og gode, al dente gulrøtter i forskjellige farger, alt sammen understreket av en velkjørt ertepuré, mild som en lett sommerbris på en varm dag. Det eneste vi manglet nå, var drikke til maten. Kokken tok affære og ropte bort en resepsjonist, også denne av det smilende og hyggelige slaget. Uten noen forutgående diskusjon eller anbefaling, materialiserte hun seg brått ved bordet med ei flaske Vinologist Syrah fra Sør-Afrika. Med største selvsikkerhet fylte hun sjenerøst glassene våre, uten mine til å la oss smake på fluidumet. Vinen viste seg å være en fulltreffer. En fulltreffer jeg aldri ville siktet på. Syrah kan være voldsom og umedgjørlig. Så også med denne robuste rakkeren, men den var akkurat det pepperbiffen trengte: Et lastebillass med fat og frukt på nesen, før den fyller hele munnhulen med bjørnebær, peppertoner og urter. Relativt lang utgang med noe emmen sødme, men et godt kjøp på polet og helt klart en vin som hamler opp med kraftig kost, eller rett og slett bare til hygge foran peisen etter en tur i hardt vær. Jeg tror også den vil ta sommerens grillmat på strak arm, men da vil jeg nok gi den et opphold i kjøleskapet først. Utpå kvelden dukket den hyggelige og flinke kokken opp med sjokoladekake til oss. Den smakte fortreffelig og hadde sikkert likt å ha følge av et glass portvin, hvis det hadde vært noen i nærheten som kunne servere oss det, men hei, den brutale syrahen gjorde seg faktisk ikke helt bort til kake heller, takket være vinens innslag av restsødme. I løpet av kvelden kom en gjest til. Han var alene og uten yttertøy. Antakelig en av hotellets gjester, og det er dem denne restauranten er til for. Maten vi fikk hadde lite med menyen å gjøre, men smakte godt. Servicen var fraværende, men kokken - som selvfølgelig ikke har noe med å være servitør - ordnet opp etter beste evne. De ansatte vi møtte var både kjekke og flinke, men det var tydeligvis ikke satt av noen stilling til å betjene gjester denne kvelden, noe hotellets ledelse bør vurdere. Regningen gjorde vi opp via et besøk i resepsjonen, før kokken kom til bordet med betalingsterminalen. Prisen på 2100 kroner oppleves som litt i overkant. Det finnes steder i nærheten som byr på adekvat konkurranse.