Datasets:
Tasks:
Text Classification
Modalities:
Text
Formats:
parquet
Languages:
Norwegian
Size:
10K<n<100K
Tags:
License:
id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
000000 | Rome S02
Toppen innen tv-drama akkurat nå!
Den andre og siste sesongen av Rome er ute på DVD i Norge.
Om du så sesong 1, vet du at du har noe stort i vente.
Har du aldri sett Rome før, stikk ut og kjøp begge sesongene.
Dette er nemlig en av verdens beste tv-serier, og etter å ha sett de fire første episodene av sesong 2, konstaterer jeg at kvaliteten ser ut til å holde seg på et nesten overraskende høyt nivå!
Enda mørkere
Sesong 2 starter nøyaktig der sesong 1 sluttet.
Julius Cæsar ligger myrdet i Senatet og Lucius Vorenus hulker over liket av Neobie.
Så blir historien enda mørkere.
Marcus Antonius tar over styringen av Roma, men utfordres fra uventet hold.
Og Lucius Vorenus blir rammet av nok en tragedie som sender ham ut på et selvdestruktivt spor og setter vennskapet med Titus Pullo i fare.
Interessant utvikling
Etter førstesesongens klimaks var jeg usikker på hvordan historien skulle ta oss med videre, men det tar ikke lang tid før sesong 2s nøkkelfigurer posisjonerer seg.
Den første episoden tar for seg etterdønningene fra sesong 1, mens episode 2 gjør det klart mellom hvem slagene kommer til å stå.
Spesielt unge Octavians utvikling er interessant, feiden mellom Atia og Servilia flammer opp og Lucius Vorenus, som var en av heltene i sesong 1, blir en gradvis mørkere figur.
Er det en ting Rome ikke blir, så er det kjedelig!
Spennende konflikter
Alt som gjorde Rome så bra i den første sesongen er videreført.
De spennende konfliktene, intrigene, det gode skuespillet og de ekstravagante kostymene og kulissene.
Serien er spilt inn i Cinecitta Studios i utkanten av Roma, men følelsen av et filmsett får jeg aldri.
I stedet får jeg inntrykk av å befinne meg midt i en by med trange gater og et sydende folkeliv.
Serien er regissert av noen de samme folka som sto bak The Sopranos, Six Feet Under og Carnivale, og er altså hentet fra øverste hylle!
God DVD-presentasjon
DVD-utgivelsen av Rome sesong 2 har like god innpakning og presentasjon som sesong 1, men har i tillegg Dolby 5.1 lyd, som sesong 1 ikke hadde, så verden går fremover!
Serien avsluttes etter sesong 2, og det er kanskje smart å gi seg mens man er på topp.
Rome er virkelig nær toppen innen tv-drama akkurat nå!
| 1 |
000001 | Twin Peaks - definitive gold box edition
Gull for Twin Peaks-fans!
Tv-serien Twin Peaks, skapt av David Lynch og Mark Frost, trollbandt publikum på starten av 1990-tallet.
Nå er begge sesongene samlet på DVD i en såkalt ”definitive gold box edition” som viser at serien ikke har mistet noe av appellen.
Det eneste som egentlig røper alderen, er at serien ikke er i widescreen, og at flere av skuespillerne fremdeles er unge og vakre.
17 år etter premieren har de falmet, som mennesker gjør, men Twin Peaks sikrer dem evig liv.
Mørke hemmeligheter
Serien handler om et mordmysterium i den lille byen Twin Peaks, et sted langs USAs grense til Canada.
Unge, vakre Laura Palmer blir funnet drept, og FBI-etterforsker Dale Cooper kommer til byen for å oppklare saken.
Her blir han betatt av det tilsynelatende enkle livet i den lille byen mellom den endeløse skogen og de høye fjellene.
Men han oppdager også at byen skjuler mørke, farlige hemmeligheter.
Udiskutabel klassiker
Twin Peaks holder seg overraskende godt.
Historien glir nok litt ut i det absurde i sesong 2, mens sesong 1 er en udiskutabel klassiker.
Serien kjører en tilnærmet tidløs stil som idoliserer 50-talls-looken som David Lynch også dyrket i filmen ”Wild at heart” fra samme periode.
Handlingen er fremdeles mørk og truende, samtidig som den har en merkelig form for humor, som regel fortalt gjennom Dale Cooper, glimrende spilt av en opplagt Kyle MacLachlan.
Merkelige figurer
Twin Peaks har et omfattende galleri av merkelige figurer.
Men de er klart definerte, og spenner over et vidt spekter, fra søte Donna, til mystiske Log Lady til yppige Audrey Horn.
Fra følsomme James til sleipe Bobby til farlige Leo.
Det at David Lynch sto bak, fikk mange filmskuespillere til å våge seg inn i den lille tv-ruta.
Det er ikke uvanlig nå, men i 1990 kunne det rett og slett være en karriere-dødare å gå fra kino til tv.
Twin Peaks var rett og slett kino på tv og en banebryter for dagens tv-serier.
Glimrende ekstrastoff
Twin Peaks - definitive gold box edition inneholder piloten og de to sesongene av serien, som også har vært utgitt enkeltvis tidligere.
Men nå er bildet glimrende restaurert og den originale stereolyden remixet i Dolby 5.1, oversett og overhørt av David Lynch selv.
DVD-boksen imponerer også med rikelig ekstrastoff produsert av Charles De Lauzirika.
Høydepunktet er den to timer lange og detaljerte dokumentaren ”Secrets from another place: creating Twin Peaks.
Denne DVD-boksen er virkelig gull for Twin Peaks-fans!
| 1 |
000002 | The Wire (sesong 1-4)
The Wire vil gjøre deg avhengig, men på en god måte.
I neste uke kommer sesong 5 av tv-serien ”The Wire” på DVD.
2008 har for meg vært sterkt preget av denne serien.
Hjemme hos oss begynte vi med sesong 1 i vår.
Da hadde jeg i lengre tid hørt panegyriske lovord om serien fra både venner og media.
Vi ble også fanget av skildringene av purk og skurk i Baltimore, og pløyde oss igjennom alt til og med sesong 4 på sensommeren.
Jeg vil ikke gå så langt som å kalle det ”verdens beste serie”, som noen har gjort, men det er ingen tvil om at dette er noe av det bedre som er blitt vist på tv!
Avansert avlytting
Serien forteller om en gruppe politietterforskere som samles for å bekjempe den økende narkohandelen i Baltimore med avanserte avlyttingsmetoder.
Fokuset rettes mot ”spillet”, både mellom de kriminelle gjengene og mellom makteliten i politiet og byens politikere.
Handlingen utspiller seg altså både på toppen og bunnen av den sosiale rangstigen, og det interessante er at spillet utkjempes omtrent på samme måte begge steder.
Realistisk preg
Det som gjør ”The Wire” spesiell er følelsen av autensitet.
En av skaperne, Ed Burns, er gammel politimann, og kjenner gatene serien utspiller seg i.
Dialogen er sterkt preget av slanguttrykk, som heldigvis er dyktig oversatt på DVD.
Noen av figurene i ”The Wire” spilles av gamle kriminelle, politimenn og politikere fra Baltimore.
Og alle scener spilles inn i byen.
Alt er med på å gi serien et realistisk preg som forsterker historiene den forteller.
Fargerike figurer
Serien forteller fascinerende historier med sterke personligheter og spennende konflikter.
Det merkes nok i blant at manusforfatterne sliter med å få alt til å sitte ordentlig.
Noen tråder virker en anelse konstruerte.
Ikke alle figurene fremstår som fullstendig troverdige.
Men i en serie med så mange personer som ”The Wire” vil det være uunngåelig at ikke alt og alle holder like høy standard.
90 % av serien er solid så det holder!
Og du må hele tiden bare se en episode til for å se hvordan det går med McNulty, Bunk, Prez, Kima, Omar, Stringer Bell, Prop Joe, Marlo og alle de andre morsomme, skumle, fargerike og forskjellige figurene.
4:3 vs 16:9
Rent teknisk er serien førsteklasses, bortsett fra det merkelige faktum at den fremdeles filmes i gammeldags 4:3-format, ikke 16:9 widescreen.
Arbeidet med sesong 1 ble påbegynt i 2001, før 16:9 ble standard, og de har holdt på 4:3-formatet for å ikke endre seriens utseende.
Men de burde byttet format.
En annen HBO-serie, ”Six Feet Under”, byttet fra 4:3 til 16:9 før sesong 3, uten at dette gjorde noen som helst skade.
Mange kvaliteter
”The Wire” er uansett en serie man må se.
Den vil gjøre deg avhengig, men på en god måte.
Her er det så mange kvaliteter å sette pris på, både når det gjelder realismen, figurene, skuespillet og historiene som viser at man beveger seg i gråsoner både på rett og vrang side av loven.
Onsdag 24. september kommer sesong 5 av ”The Wire” på DVD.
Og det er ikke en dag for tidlig.
Det går i mot en herlig høst med ”The Wire” i heimen!
NB!
"The Wire" vises også søndager på NRK3 og onsdager på NRK1.
| 1 |
000003 | Mad Men (sesong 1)
Stilig, underholdende og sofistikert!
Tv-serien Mad Men har tatt USA med storm.
Den første sesongen vant plenty med priser, og nå kan du selv se hvorfor på DVD.
Det er en stilig og underholdende serie lagt til New Yorks sofistikerte reklamemiljø på Madison Avenue i 1960.
Den har interessante personligheter og intriger, og en dynamikk mellom menn og kvinner som virker fremmed for oss i dag.
De fleste vil sitte og riste på hodet av den ekstreme mannssjåvinismen, men samtidig er det fryktelig fascinerende å følge med på det!
Smoking og brennevin
Seriens hovedperson er Donald Draper (Jon Hamm).
Han er en av de beste tekstforfatterne i reklamefirmaet Sterling Cooper, en glamorøs arbeidsplass der smoking er uniform og konsum av brunt brennevin er en naturlig del av jobben.
Her må Draper stadig prestere sitt ytterste for å forsvare sin posisjon mot de yngre kreftene, spesielt Pete (Vincent Kartheiser).
Det finnes også utfordringer på hjemmebane, der kona Betty (January Jones) har vansker med å takle hverdagen som husmor anno 1960, mens Don er ute hos sin elskerinne eller på fylla med kollegaene.
Selger falsk lykke
Jon Hamm spiller glimrende i en velskrevet rolle, og er et godt midtpunkt.
Donald Draper fremstår som et mysterium.
Han er vennlig og sjarmerende, men samtidig svært forsiktig med å gi av seg selv.
Gjennom sesong 1 får vi noen tilbakeblikk fra hans ulykkelige barndom.
Kanskje er det derfor han har blitt reklamemann og selger falsk lykke?
Hamm er omgitt av et sterkt ensemble av skuespillere, som også har gode roller å bryne seg på.
Gammeldags kvinnesyn
Det som vil more og/eller provosere flest i ”Mad Men” er kvinnesynet serien skildrer.
Her er mannen den absolutte sjefen, og kvinnen er til for å tjene mannen.
Seriens kvinner er inneforstått med det, men er samtidig oppmerksomme på den kraften og innflytelsen de kan ha på menn.
Det finnes kvinner i serien som bruker menns kvinnesyn til egen fordel.
Samtidig er det interessant å se hvordan noen av kontorets menn sliter med å takle de harde verdiene som råder i miljøet, blant annet unge og usikre Pete, og tegneren Salvatore Romano (Bryan Batt) som åpenbart er godt gjemt inni skapet sitt.
Velskrevet og gjennomtenkt
Serien er svært elegant filmet.
Vi får ingen store oversiktsbilder av New York anno 1960, noe som er kostbart å få til, men de små filmsettene er fylt med stilige kulisser, møbler, kunst og arkitektur som oser av 1960.
Også manuset i serien er velskrevet og gjennomtenkt, med mange små og store tråder som hver og en er interessant.
Det eneste skåret i gleden er egentlig at ”Mad Men” foreløpig ikke er utgitt på Blu-ray i Norge.
Men bortsett fra dette er ”Mad Men” en serie jeg glatt anbefaler
| 1 |
000004 | Mad Men (sesong 2)
TV-underholdning av høyeste kvalitet!
Den første sesongen av tv-serien Mad Men imponerte meg med interessante figurer og intriger, satt i et elegant miljø anno 1962.
Mad Men sesong 2 er fremdeles tv-underholdning av høyeste kvalitet!
Sesong 2 starter der sesong 1 slapp, og forteller mer om hendelser i og rundt reklamebyrået Sterling Cooper på Madison Avenue i New York.
I denne sesongen får flere figurer lov til å utvide sine horisonter, og vi oppdager stadig nye og spennende sider ved både sjefer og ansatte i firmaet.
Bedre kjent med figurene
Seriens senter er sjefen for kreativ avdeling, Donald Draper (Jon Hamm), som i sesong 2 kommer på kant med sine sjefer på grunn av håndteringen av en spesiell kunde.
Samtidig følger vi ham på hjemmebane, der barna kommer mer i fokus, samtidig som vi følger kona Betty Draper (January Jones) i drift utenfor huset.
Dessuten får vi se Peggy Olson (Elisabeth Moss) på hjemmebane, og vi blir bedre kjent med Paul Kinsey (Michael Gladis) og Harry Crane (Rich Sommer), som var mindre viktige figurer i sesong 1.
Der ble vi kjent med dem.
Nå får vi anledning til å bry oss om dem.
Interessant "gubbevelde"
Det kan fremdeles være vanskelig for noen kvinnelige seere å takle kvinnens underdanige rolle i det mannsdominerte samfunnet som serien skildrer.
En kollega av meg sluttet å se serien, fordi hun ble sur på det hun kaller ”gubbeveldet”.
Jeg synes nettopp dette gubbeveldet er noe som gir serien ekstra appell.
Ikke fordi jeg ønsker meg tilbake til kvinnerollen anno 1962, men fordi det er interessant å se motstykket til dagens rødstrømpefeminister, og se den uvante dynamikken mellom menn og kvinner med datidens kvinnesyn.
Best i HD!
Mad Men sesong 2 kommer ut på både Blu-ray og DVD, og HD-versjonen av serien er selvsagt å foretrekke.
Kulissene, kostymene og fargebruken kommer virkelig til sin rett, filmet som om det skulle være filmet i 1962.
Denne anmeldelsen er basert på de fire første episodene av sesong 2, og jeg må si jeg gleder meg stort til de neste 9, og så er det bare å vente på sesong 3! Mad Men har garantert mer å fortelle
| 1 |
000005 | Nurse Jackie S01
- Vanvittig god serie, mener Torfinn!
Nurse Jackie er en skarp, kul og veldig artig serie som vil møte de fleste i døra som sykehusserie.
Lignende elementer finnes i Green Wing, men samtidig nei, den serien kan en ikke ta på alvor.
Og doktor House er for mye av en folkefiende.
Nurse Jackie kan en ta på alvor som sykehusserie på samme måte som en kan ta Six Feet Under på alvor som begravelsesbyråserie.
Jackie er medisinavhengig, utro, sykepleier i verdensklasse og tobarnsmor
Edie Falco spiller Jackie, og gjør det så steike bra som Jackie at jeg er helt med på hennes greie, som er medisinavhengighet og utroskap kombinert med å briljere som sykepleier og være en god mor og ei herlig kone.
For å sette det på spissen.
Jackie er alt
Dette er essensen i Nurse Jackie; Jackie er en balanserende figur, på kanten av både fine og jævlige ting, og Edie Falco er så helstøpt og kul at min sympati for Jackie er der umiddelbart.
Helt vanvittig godt gjort.
Denne serien hadde ikke vært noen ting uten henne.
Fantastiske Zoey
De andre sykehusfigurene er sterke de også, og det kalles solid casting når såpass mange kan etableres såpass tidlig i en serie.
Merrit Wever som spiller Zoey Barkow for eksempel, er helt rå.
Maken til hysterisk elegant manisk hjelpsom sykepleierlærling må en til virkeligheten for å finne.
Og sykehuset alt foregår på, All Saint's-sykehuset i New York, er en fantastisk kulisse.
I motsetning til de hvite og grønne sykehusene vi ser i hver eneste standardiserte sykehusserie, er All Saint's alt mellom Von Triers Riket og Princetonuniversitetet vi ser i pilotepisoden av House.
For å oppsummere Nurse Jackies budskap: det går an å være hekta og samtidig greie seg helt fint.
Nesten bedre enn vanlig.
Og det er det nok mange som vil kjenne seg igjen i og kose seg med.
På NRK1 torsdager 22:30, reprise NRK3 mandager 23:05.
Anmeldelsen er basert på sesong 1, sesong 2 er i ferd med å avsluttes på Showtime i disse dager og sesong tre er bestilt.
| 1 |
000007 | Riket
Skandinavias største kultserie.
På NRK.
Når NRK nå viser Lars von Triers Riket, igjen, er det fordi dette er et fantastisk stykke tv-serie som kan måles mot hva som helst i inn- og utland.
von Trier kom kanskje rett fra en omfattende burlesquefestival et sted i Frankrike når han satte seg ned for å skrive Riket; uansett lagde han et popkulturelt fenomen som vises i maratonsendinger over hele verden for svorne fans.
Et elendig byggeprosjekt
Historiene i Riket er mange, og de veves inn i hverandre og inngår i den større enheten som er Riket, selve bygningen Riket; Rikshospitalet i København.
Som introen til tv-serien alltid forteller, ligger Rikshospitalet i København oppå det som før var en gravplass, og alle vet jo at det er vanvittig dumt å bygge noe oppå en gammel gravplass.
Så en kan si at danskene ba om det.
Ingen vet hvor uhyggen kommer fra.
Kanskje ikke engang von Trier selv.
Tilfeldighetenes kunst
Riket vekker en hel rekke følelser i den som ser på, mest av alt kanskje fordi det er vanskelig å sette fingeren på hva det er von Trier vil med oss som ser på; skremme oss? gjøre narr av sitt eget land? vise annerledeshet? få oss til å le?
Serien hører i alle fall sammen med Twin Peaks i typen serier som barn forbinder med det å bli sendt i seng.
Og det kan jeg forstå, siden Riket er uforklarlig, på den måten at ingen vet hvor uhyggen og mystikken kommer fra.
Kanskje ikke von Trier selv en gang.
Nittitallskvaliteten på Riket både når det kommer til bildekvalitet og fortellerstil, gir serien en helt egen posisjon blant den stadig økende kvalitetshevingen ellers på markedet.
Når jeg ser det i dag, får jeg hjemmevideofølelsen; dette er det noen som har opplevd.
Riket ser iblant ut som en tv-dokumentar på grunn av von Triers forkjærlighet for ustødig kamerabruk.
Den berømte tredje sesongen
Von Trier skrev opprinnelig manus for en tredje sesong, men produksjonen av denne ble aldri tatt tak i av DR.
Og siden Rikets mest fornøyelige skuespiller; Ernst-Hugo Järegård, som spilte Doktor Helmer, døde i 1998 og opptil flere andre av skuespillerne fra sesong én og to har dødd i mellomtiden, er en endelig avslutning forsvinnende liten.
Manuset for sesong tre ble visstnok oversendt Stephen King for mulig bruk i hans engelske versjon Kingdom Hospital, men ble aldri brukt der heller.
For dere ekstremfans:
Richard Dooling som skrev og produserte Kingdom Hospital har forresten gitt ut boka The Journals of Eleanor Druse, som tar for seg historien før serien kommer inn i bildet.
Oppdatering 28.mai: Lars von Trier er for tiden travelt opptatt med sin neste film Melancholia, og gir ingen intervjuer.
Mine spørsmål om Riket og eventuelle andre von Trier-prosjekter vil besvares av von Trier ved ledig høve.
Har du et spørsmål, vær vennlig å skriv det i kommentarfeltet, og jeg skal sende det sammen med mine egne
| 1 |
000008 | In Treatment S02
Opplev psykoterapi uten å forlate sofaen.
Jeg har akkurat sett de første fire episodene i sesong 2 av In Treatment, og den er kort, velfortalt og interessant.
I 35 episoder skal vi følge psykoterapaut Paul Weston, og oppspillet bør være såpass bra som dette skal vi orke å henge med.
22 minutter er tv-seriens gylne snitt
Det funker fordi episodene er 22 minutter lange, fordi Westons pasienter er interessante og sympatiske, og på grunn av det konstante menneskelige mysteriet.
22 minutter er tv-seriens gylne snitt.
Det må det være.
22 minutter gir meg følelsen av å ha tid, og det holder min rastløse konsentrasjon akkurat lenge nok til at jeg får med meg slutten.
Et folk i terapi
Westons pasienter er så varierte som folk kan bli, med eneste fellesnevner at de alle er amerikanere.
Og i USA er vel psykologen mer anvendt enn fastlegen.
Amerikanere er folk som er vant til sofaprat, de kan skille en god psykolog fra en dårlig, og de ligger iblant langt foran psykologen i å stille sin egen diagnose.
I alle fall er det dét de tror selv.
Thriller i huet
In Treatments kanskje største styrke er mysteriet: det som holder oss fast til krimserien.
Alle pasientene som kommer inn, bærer på et underliggende problem som Weston skal finne.
Og jeg er i kappløp med Weston om å finne ut hva problemet er.
Små frø sås idet pasienten kommer inn i rommet; enkelte ting gjentas ekstra mye; tiden er ofte kort og jeg blir merkelig engasjert fordi det finnes jo ingen kriminell handling, bare låste tankemønstre.
Gamle triks og nye triks
In Treatment bruker fortsatt det gamle trikset "psykologen går til psykologen", slik som Melfi gjorde i Sopranos.
Det gir jo en ekstra dimensjon til serien, men oppleves mest som en unnskyldning for å presentere Weston like godt som pasientene.
Det mest spennende trikset i denne sesongen, er "psykologen går til advokaten".
Weston er nemlig saksøkt for noen-og-tjue millioner av de etterlatte etter en soldat som tok livet sitt etter å ha avsluttet behandlingen hos Weston.
Når terapi og søksmål møtes, blir Westons rolle en litt annen.
Nesten virkelig
I tillegg hvisker en liten psykologfugl meg i øret at dette er "the real deal"; Westons terapi er det nærmeste en tv-serie har kommet psykoterapi i det virkelige liv til nå.
In Treatment sesong to er ute på DVD nå.
| 1 |
000009 | Tidenes beste krigsserie
Gjensyn med Generation Kill på NRK3
Birger Vestmo husker også "med glede serien NAM, som gikk på slutten av åttitallet", og det kan godt hende NAM totalt sett er kvassere enn Generation Kill, men akkurat her og nå, i dag, er Generation Kill det beste som er av krigsserier som skildrer krigen slik den foregår i dag.
Sier jeg.
Lignende har kanskje ikke skjedd siden Kampen om tungtvannet.
Krig før og nå
Generation Kill representerer nåtiden.
Her er unge menn som har vokst opp med filmene som jeg og du har vokst opp med, og som med store forventninger havner i krigen selv.
Bare for å oppdage at krigen på film er noe helt annet enn krigen i Irak.
Forskjellen her skyldes ikke bare Hollywood.
Det handler også om måten dagens kriger foregår på.
Kampen om tungtvannet: sin tids Generation Kill?
Alexander Skarsgård står i spissen for et stort ensemble med relativt nye fjes for de fleste, og felles for samtlige, er at de gjør jobben knallbra.
Siden serien foregår i en såpass nær fortid (invasjonen av Irak i 2003), består castet også av tidligere soldater, blant annet Jon Huertas, som var med i operasjon Desert Storm på nittitallet og Rudy Reyes som spiller seg selv i serien(!!).
Lignende har kanskje ikke skjedd siden Kampen om tungtvannet, der flere av de som faktisk var med i aksjonen spilte seg selv i filmen.
Sentralt i serien står maktesløshet, venting og skitprat.
Kjente saker for alle som har vært i militæret, og naturligvis også sentrale ingredienser i krig.
Sympatiske fyrer og håpløse bolere
Generation
Kill er filmet håndholdt som en dokumentar, strippet for annen musikk enn den soldatene selv synger og muntlig skrevet.
En suksessoppskrift.
Lagt sammen blir dette en roadserie med motordur, sambandsprat og figurer vi både kunne og IKKE kunne vært kompiser og kjærester med.
Og en hyllest til vår generasjon som er helt på kornet.
Les også:
Martes gjennomgang av krigsserier og -filmer: http://p3.no/krig-er-god-underholdning/
Generation Kill går på NRK3 tirsdager 22.20, og episodene ligger i nett-tv i 14 dager etter sendetid på tv.
God fornøyelse!
| 1 |
000010 | Futurama
Intergalaktisk genialitet!
Det er offisielt:
Futurama skal, etter fem sesonger og fire rett-på-DVD-filmer, vende tilbake til serieformatet!
For å si det med Planet Express' økonom Hermes:
"Sweet coincidence of Port-au-Prince!!"
Hva vil årtusenet bringe?
Det intergalaktiske spedisjonsbyrået Planet Express fylte et ekstremt stor hull i et eller annet når det kom i 1999.
Det var kanskje hele milenniumsgreia:
frykten for bibelfanatikernes visvas om dommedag;
usikkerheten rundt verdens digitale ur, og om de virkelig kom til å takle 00:01 i år 2000;
følelsen av at i morgen kan vi alle gå i bane i verdensrommet eller i alle fall jobbe hjemmefra.
Vi kom samtidig; vi var et produkt av samme tid, popkulturelt.
Timing er alt
Og for oss som hadde sett litt Simpsons, men ikke alt, kom Futurama med den deilige følelsen av å endelig kunne følge med på noe fra skrætsj; vi kom samtidig; vi var et produkt av samme tid, popkulturelt.
Her er popkulturbevisstheten viktig å ha i mente:
Broren min og Simpsons kom samtidig, med et par måneder forskjell, men hans favorittserie er kanskje Scrapheap Challenge, siden den serien kom perfekt timet for hans del.
Kjenningsmelodi:
Fransk elektrostøy
Det beste med Futurama er alt ved Futurama; sci-fi-settingen og alle referansene det fører med seg; figurene som aldri skuffer men som heller aldri er forutsigbare; Christopher Tyngs fete kjenningsmelodi, kraftig inspirert av, for ikke å si overlagt plagiat av Psyche Rock, skrevet av Pierre Henry og den behagelig systemkritiske og ekstremt lekne humoren som er selve glimtet i Futuramas øye.
Positivitetsprosessen
Futurama preges i det hele tatt av en enorm ja-prosess:
"Ja, kåte amazoner er en kul fiende!"
"Ja, Nibbler kan være medlem i en hemmelig organisasjon!" "Ja, Zapp kan sprenge hele skiten!"
-historien tar gjerne flere vendinger i løpet av en episode og det som bare skulle være et enkelt bringeoppdrag til en nær galakse, blir en reise i tid og rom der alt vi har kjært settes på spill på grunn av enkelte besetningsmedlemmers hang til sprit eller ansjos.
Utgangspunktet er Planet Express' hovedkvarter, og med herlige, lettsindige steg tramper episoden seg over i en komisk historisk sammenheng hvor besetningsmedlemmene roter seg inn i hysteriske problemer, og alt avsluttes på vanvittig vis der et element presentert tidligere i episoden(eller ikke) gjenoppretter ro i galaksen.
En suksessoppskrift for alle som elsker sci-fi-humor.
Bending unit 22
Og så har Futurama Bender.
Verdens mest amoralske, obskøne og feteste robot.
Anti-roboten, for å bruke et gammelt begrep på ny teknologi.
Designet for å hjelpe menneskene.
Ender opp med å mele sin egen kake.
En mer sjarmerende figur har vi ikke sett siden Homer Simpson.
Og Bender er Futuramas Homer, bare enda mer gjennomført.
For der Homer som regel må ete i seg bråkjekkheten og ansvarsløsheten sin, blir Bender stående fjellstøtt.
Han har vunnet.
Han vet at de siste ikke kommer først og at de salige ikke skal arve jorden; han vet at livet er kort, sprit er godt og sex er digg.
Det er derfor sønnen min har en "Bite my shiny metal ass"-plakat på rommet sitt, enda han like gjerne kunne hatt bildet av steiner i fjæra fra IKEA der og vært like happy.
Det er dét som gjør Futurama til Futurama.
Verdens beste sci-fi-animasjonsserie.
Sesong seks av Futurama har premiere på Comedy Central på torsdag.
Jeg krysser fingrene for at den dukker opp her til lands snart.
Her er en Bender-papirfigur du kan klippe og lime sammen for å korte ned ventetiden mens du ser de gamle episodene på Viasat 4
| 1 |
000011 | Dexter SE03
Sjarmerende og sjokkerende på DVD!
Sesong 3 av serien Dexter er nå ute på DVD.
Jeg elsker denne serien.
Det burde du gjøre, også!
Virker fremdeles frisk og kjøttfull
Her møter vi Dexter Morgan (Michael C. Hall), som jobber som blodsprutanalytiker på en politistasjon i Miami.
Det er ganske spesielt.
Enda mer spesielt er det at han også er seriemorder!
Dexter dreper skurkene som av en eller annen grunn slipper unna lovens lange arm.
Nye vanskeligheter
I sesong 1 så vi hvordan han begynte denne noe spesielle geskjeften, og hans jakt på en rival.
Sesong 2 utbroderte Dexters bakgrunn, og han ble nesten avslørt av sine egne.
Sesong 3 begynner med at han ved et uhell dreper en mann som viser seg å være bror av en mektig statsadvokat, noe som kaster Dexter ut i nye vanskeligheter.
Uforutsette hendelser
Det skjer også mye interessant rundt hans morderiske aktiviteter.
Teamet på politistasjonen fått et nytt medlem, Johnny Quinn, som det kanskje er noe muffens med.
Debra, Dexters søster, blir presset av internavsnittet.
Kollega Angel Batista forfremmes, og møter nye utfordringer.
Og på privaten får forholdet til tobarns-moren Rita en ny dimensjon som Dexter ikke hadde forutsett.
Sjarmerende og sjokkerende
Sesong 1 var god, og kvalitetskurven har siden pekt oppover.
Nå i sesong 3 virker det som om figurene har satt seg skikkelig, er klart definerte og takles bedre av skuespillerne.
Historien virker fremdeles frisk og kjøttfull, og jeg får følelsen av at toppen ennå ikke er nådd.
Serien går en fin balansegang mellom å være sjarmerende og sjokkerende, og jeg liker den kombinasjonen.
Hvem har vel ikke drømt om å la skurkene smake sin egen medisin?
Kvaliteten holder seg
Dexter utspilles på Floridas solfylte gater og strender, og det medvirker kanskje til å holde temperaturen høy.
Kontrasten blir stor mellom varme dager og iskalde mord.
Serien vinner også på å ha fantastiske Michael C. Hall i hovedrollen, en glitrende skuespiller som kan spille fletta av de fleste.
Han har godt stoff å fremføre, og de første episodene av sesong 3 tyder på at kvaliteten holder seg.
| 1 |
000012 | Mad Men S03
Fremdeles fantastisk seriegull!
Den tredje sesongen av Mad Men er nå ute på Blu-ray og DVD, og viser ingen svakhetstegn.
Den fremstår faktisk noe bedre enn de allerede glimrende to første sesongene.
Kanskje skyldes dette at vi nå er blitt skikkelig kjent med figurene.
Vi vet hva som får dem til å tikke.
Kanskje er det også fordi dette er historiefortelling av høy klasse, der minimalistisk dialog utnyttes til fulle.
Mad
Men er fremdeles fantastisk seriegull!
Hysterisk fasadejag
Seriens bakteppe er reklamebyrået Sterling Cooper på Manhattan i 1963.
Midtpunktet er kreativ sjef Don Draper (Jon Hamm) og hans team.
Set designerne må elske jobben
Vi får et snev av det fasjonable jet set-livet i New York, samtidig som vi får ta del i figurenes mer hverdagslige familieforhold.
Alle streber etter idealer både på jobb og privat, som i 2010 fremstår som hysterisk fasadejag.
Alt er satt i en kulturell kontekst som kanskje virker fremmed for oss, men samtidig fantastisk interessant.
Tilfeldige møter
Don Draper er fremdeles den høye, mørke, kjekke og mystiske mannen.
Han hever aldri stemmen, men er den alle lytter til.
Han deler svært sjelden av seg selv, men i sesong 3 opplever vi at han åpner seg i tilfeldige møter med fremmede menn.
Ett av dem skal vise seg å få videre konsekvenser.
Jon Hamm har full kontroll på rollen som Draper, og jeg merker hvor vanskelig det er å se ham spille biroller i filmer som The Day The Earth Stood Still og The A-Team uten å tenke på Don Draper.
Så god er han i denne rollen!
Forrykende gammeldags
Det er vanvittig deilig å sette seg ned med hver nye episode av Mad Men, for jeg vet hva jeg har i vente:
45 minutter med ren kvalitet!
Serien er faktisk innspilt i Los Angeles, men oser av New York-stemning.
Set designerne må elske jobben med å gjenskape både kontorlandskap og husholdninger anno 1963.
Manusforfatterne må elske å sette sine figurer inn i konflikter og situasjoner som springer ut av denne epokens normer og regler.
Kvinnesynet er forrykende gammeldags, og mannsrollen nærmest bedårende macho.
Ennå bare halvveis
Planen skal være å lage seks sesonger av Mad Men, så skal det være slutt.
Det tror jeg er smart, for få serier greier å holde på sitt momentum særlig lengre.
Jeg ville ikke likt å se en halvgod sesong 10.
Men ennå er vi bare halvveis, og jeg tar gjerne tre sesonger til, for Mad
Men er noe av det beste innen serier akkurat nå!
| 1 |
000015 | Eastbound & Down S01
Pupper, banning og knusing av ruter.
Eastbound and Down er Ben Best, Jody Hill og Danny McBrides ide, og i tillegg til disse, med Will Ferrel og Chris Henchy som eksekutive produsenter.
En klassisk historie om en fallen antiheltatlet som fortsatt er sjefen/kongen/på topp/helt vill/alfahannen.
I huet.
Tror han.
Moral kan nemlig være elendig tv-materiale.
Pupper, banning og knusing av ruter veier opp bra.
Umoralens tiltrekning
Vel, eks-baseballkaster Kenny Powers tar så vanvittig feil og han gjør det helt rett.
Danny McBride spiller Powers, og er helt strålende som taper.
Eastbound and Down er hovedsaklig en konstant strøm av feil oppførsel som både er frisk og nødvendig for at jeg skal gidde å holde følge.
Den kjente kjedelige moralen er også representert her, og da er det viktig å veie opp med mye skit.
Moral kan nemlig være elendig tv-materiale.
Pupper, banning og knusing av ruter veier opp bra.
Humorteknikker
Humoren er videreutviklet fra sitkomens klassiske oppsett med et utsagn, et svar og en sjokkartet eller ironisk eller overlegen reaksjon til å bli en kavalkade i kjepphøye white-trash-replikker som slenges frem og tilbake.
Det rives en del kjeft og kjøres en del meldinger.Kanskje jeg kan kalle det Will Ferrel-stilen?
Hvis du er oppriktig interessert i å se hvordan denne typen humor og dialog spilles inn, finnes det et svært bra utvalg i ekstramaterialet, spesielt i scenene der hvor ting går galt.
Øvrig teknikk
Eastbound and Down er velprodusert og teknisk godt å se på.
Skuespillerne kler rollene godt, og musikken brukes bare når den trengs.
Musikken er faktisk eksemplarisk brukt i Eastbound and Down; hele scener kan finne sted uten snurt av ekstra musikk, og det vinner serien på.
Lengden på én episode er rundt 28 minutter, og første sesong er på seks episoder.
Onkel antihelt
Jeg kan oppsummere første sesong av Eastbound and Down som et besøk av en onkel foreldrene dine vil skal dø og som du kan fortelle historier om etterpå.
Jeg gleder meg allerede til andre sesong.
Ekstramateriale:
Produksjonen av Eastbound and Down, lydkommentarer, Kenny Powers:
Greatest Hits, Schaeffer Motors-reklamer, slettede scener, ting som gikk galt og Stevies mørke hemmelighet.
Eastbound and Down er ute på DVD nå og begynner på NRK3 i midten av september.
| 1 |
000016 | The Kill Point SE01
Heftig gisseldrama i åtte deler.
Noen få minutter ut i førsteepisoden, de viktige første minuttene der jeg blir presentert for skuespillerne og deres roller, får jeg først og fremst et gledelig gjensyn med Omar Little, mora til D'Angelo, narkiskompisen til Bubbs og Broadus, alle sammen kjente og kjære fra The Wire.
Det er en rar følelse av gjensynsglede og lettelse over at de er i live og har det bra.
Og så blir jeg redd for at jeg nå skal få servert en ny The Wire, for jeg føler meg ikke helt klar for det ennå.
Så rekker jeg ikke tenke noe mer før Wolf(John Leguizamo) og gjengen hans har forsøkt å rane en bank.
The Kill Point er først og fremst en thriller på begge sider av forhandlingene.
Å si "begge sider" er ekstremt forenklet, for en av de mange tingene denne serien gjør godt, er at den viser alle de forskjellige egeninteressene og meningene som blandes i en forhandlingssituasjon.
Mange kaniner i hatten
The Kill Point foregår i Pittsburgh, og siden ranet jeg nevnte tidligere ikke gikk helt etter planen, har bankranerne med Wolf i spissen forskanset seg inne i banken.
Donnie Wahlberg spiller forhandleren Cali, som leder politistyrken utenfor banken.
Gislene spiller også sentrale roller, og det samme gjør enkelte av gislenes pårørende.
Svært mange av de medvirkende er x-faktorer som påvirker gisseldramaets gang, og det er deilig å se en serie som har overraskelser rundt hvert gatehjørne.
Michael Hogan, som spiller SWAT-lagføreren Hawk, gjør en glimrende innsats.
Jeg vil snarest se mer av Hogan.
Fremragende ranere
Leguizamo er i en klasse for seg som skuespiller.
Han kler skjermen, og det er aldri noen fare for at det skal bli klamt når han holder på.
De øvrige ranerne holder også høyt nivå, og spesielt Frank Grillo, som spiller Mr.Pig.
Det er varierende skuespillernivå blant gislene, men gissel er da også den hardeste skuespillerjobben i denne serien.
Donnie Wahlberg holder et jevnt seriepolitinivå, mens Michael Hogan, som spiller SWAT-lagføreren Hawk, gjør en glimrende innsats.
Jeg vil snarest se mer av Hogan.
Spenning og ballespark
The Kill Point setter i sving et stort ensemble, selv det meste av handlingen foregår på avgrensede områder.
Politiet befinner seg i sitt provisoriske hovedkvarter i en pizzeria, og gisseltakerne i den mellomstore bankfilialen.
Det er alltid noen folk i bakgrunnen som holder på med et eller annet, det gjør serien godt.
Det er bestandig bevegelse i episodene og det driver handlingen fremover.
Når det er sagt, får drivet og spenningen seg et kraftig ballespark av de helsikes reklamepausene som serien har lagt opp til.
Når jeg ser The Kill Point på DVD finnes det ingen reklame, men spenningsoppbygningen som iblant er helt rå, blir på sitt verste helt parodisk når musikken fades og skjermen går i svart akkurat idet noe er i ferd med å snu.
I tillegg må den som hadde den siste replikken gjerne gjenta denne etter noen svarte sekunder og slikt tar den maksimale luven av serien.
Den nye generasjonen krigsskadde
James DeMonaco(manusforfatter) og Steve Shill(regissør) har nok hatt sine timer med Dog Day Afternoon når de vokste opp, for det finnes fellestrekk.
Men The Kill Point handler om de unge veteranene fra Irakkrigen; soldater med sår inni huet som har sett og gjort ting som man ikke kommer over helt uten videre.
Om det enda ikke er opplest og vedtatt at krig ødelegger generasjoner, er The Kill Point enda en klar og tydelig lapp på oppslagstavla.
Anmeldelsen er basert på samtlige 8 episoder av sesong 1.
The Kill Point er ute på DVD og Blu-ray nå.
| 1 |
000017 | The Thick Of It
Herlig humor av høy klasse!
Jeg kåret In The Loop til 2009s tredje beste film, og kalte den «en perfekt politisk komedie».
Nå kan du se de to første sesongene av tv-serien som inspirerte filmen på DVD.
The Thick Of
It er lagt til samme miljø, med mange av de samme skuespillerne, men andre rollefigurer.
Også serien er bitende satire av ypperste slag, orkestrert av den smarte moromannen Armando Iannucci.
Absurd spill i kulissene
Sentrum for begivenhetene er det fiktive Department of Social Affairs under ledelse av Hugh Abbot (Chris Langham).
Ministeren og hans team tråkker stadig i den politiske salaten, og statsministerens fryktede kommunikasjonssjef Malcolm Tucker (Peter Capaldi) må rykke inn for å rydde opp.
Vi får være flue på veggen til det absurde spillet i kulissene, som kanskje ikke er så langt unna virkeligheten som vi liker å tro.
Hvordan politikk utformes
The Thick Of
It har de samme inspirasjonskildene som In The Loop, nemlig de klassiske 80-talls-seriene Javel, statsråd og Javel, statsminister og 2000-tallets The Office.
Armando Iannucci fikk faktisk ideen til serien da han anbefalte Javel, statsråd under BBCs kåring av tidenes beste komiserie i 2004 (som forøvrig ble vunnet av Only Fools and Horses).
Han leder et team av skarpe forfattere, og har en ekte politiker som konsulent.
Resultatet er svært likt det Javel, statsråd var for 30 år siden, nemlig et humoristisk innblikk i hvordan politikk utformes og utføres i praksis.
Teksteren får kjørt seg
Vi møter hardtarbeidende og velmenende politikere og assistenter, som trass i sine gode hensikter havner i uføre gang på gang.
Jeg får medlidenhet for dem, og tenker at det finnes mange slike, også i norsk politikk.
Det er en ensembleserie, men stjerna i showet er helt klart Peter Capaldi som kommunikasjonssjefen Malcolm Tucker, en aggressiv og hensynsløs mann med bannskap som sitt fremste verktøy.
Den fargerike ordbruken er kanskje enda mer avansert i In The Loop, men også i The Thick Of
It får den norske teksteren kjørt seg så det holder!
Herlig humor
Er du fan av The Office, vil du finne mye å sette pris på i The Thick Of It!
Det vil si at du vil bli pinlig berørt på figurenes vegne, og kanskje kjenne igjen mekanismer fra din egen arbeidsplass, selv om miljøet er forskjellig.
Du kan altså nå nyte de to første av hittil tre sesonger på DVD.
Det bør du, for dette er herlig humor av høy klasse
| 1 |
000019 | How I Met Your Mother S03
Sitkomens revansj blir bare bedre og bedre!
Når jeg skal anmelde en serie, trykker jeg 'play all' og blir sittende og se til klokka er seint eller kroppen sier stopp.
Barney er genial, Alyson er mer bakpå og Marshall svinger mellom fantastisk og fin.
Når jeg setter på sesong 3 av How I Met Your Mother har jeg, før jeg vet ordet av det, mer eller mindre pepet meg gjennom seks episoder.
Jeg piper når jeg ler hardt.
Og jeg er glad og lettet over at jeg ler mer og mer og piper høyere og høyere av HIMYM ettersom serien utfolder seg.
Slutter aldri å eksperimentere
HIMYM gjenoppfinner sjangeren stadig vekk:
Robin overbevises om at hun ikke bare må slå opp med typen hun har datet, men også den elleve år gamle sønnen hans.
Replikkene er gjennomgående rårtige, fri for klisjeer og perfekt timet.
Oppskriften og utseendet på HIMYM er den samme som i klassisk sitkom, men det som hever HIMYM teknisk sett er to ting; den tette klippingen, gjerne hurtig frem og tilbake i tid mellom flere år uten at det forstyrrer, og den effektive bruken av lyd- og bildeeffekter som tjener den komiske hensikten.
Slik som knuselyden i episode 8(Spoiler Alert), når alles irriterende uvaner skal avsløres.
Nytt siden sist
Siden sesong 2 har Ted og Robin slått opp, og det har gjort Robin godt.
Hun har så mye mer å spille på som singel og det gjør serien totalt litt bedre.
Ted, som jeg ikke var spesielt begeistret for i sesong 2, har også kommet seg litt.
Kanskje fordi han også er singel og i det minste kan variere mengden ansiktshår.
Men han er, av en eller annen grunn, ikke helt på maks enda.
Jeg hørte nylig en venn beskrive en bekjent som en energisluker; en person som fikk ham til å føle seg verre med seg selv, og jeg tror kanskje Ted Mosby er en slik.
Ikke personen Josh Radnor, men figuren Ted.
Det kunne kanskje forklart hvorfor jeg ikke klarer å knytte meg til ham
Dessuten er Ted den som oftest må holde den seriøse eller oppgitte maska for at de andre skal ha noen å herje med.
De som herjer med Ted, er fortsatt seriens magneter; Barney er genial, Lily er mer bakpå og Marshall svinger mellom fantastisk og fin.
Venner på boks
Det som hever HIMYM hele veien gjennom, er ekstremt oppfinnsom dialog.
Poenget blir så til de grader endevendt, og det er fantastisk når en serie skrur seg til sånn som denne.
Figurene blir bekjente av meg, jeg tror jeg vet hva de kommer til å si, og de overrasker meg med å ta den enda lengre.
Slike venner vokser ikke på trær, og det er heller ikke meningen.
Denne typen venner er det meningen vi skal ha i boksen i hylla.
Sesong 3 av How I Met Your Mother kommer for salg 1.september 2010.
| 1 |
000024 | Harper's Island S01
Skrekkthriller uten engasjement.
En sjelden gang iblant kommer det skrekkthrillere i serieformat, og Harper's Island er en tv-serie som er utpønsket på den måten at minst én person i castet tas livet av i hver episode.
Og skuespillerne selv fikk ikke vite når det var deres tur ut.
Slik sett skiller den seg ikke mye fra det danske mesterverket Forbrytelsen.
Sett på de fleste andre måter gjør den det.
Når det først remjes og skrikes litt, er Harper's Island bra underholdning.
Handlingen - uten spoilere
Harper's Island foregår oppskriftsmessig på det store godset i den dype skogen, omringet av det mørke havet:
Et ungt par skal gifte seg på en øy, og har invitert med seg venner og familie til en ukes opphold på stedet frem mot bryllupet.
Øya har selvfølgelig en dyster fortid, siden det for ikke lenge siden ble drept ganske mange der.
Noen av bryllupsgjestene har røtter til øya selv, og noen var mer innblandet i drapene enn de har fortalt andre om.
Legg til to hundre løse tråder og forvirrende hensikter så har du en blodig bryllupsinnspurt.
En gammel helt leder an
Harper's Island preges av veldig umotivert dialog, slik dialog som bare sies av munnen, men ikke av øynene.
Altså sjarmløst.
Uten gnist.
Jeg kan ingenting om hvordan er serie blir til, men jeg er åpen for at skuespillerprestasjonene kan ha noe å gjøre med all hemmeligholdelsen av manus å gjøre.
Selv om alt skulle tyde på at manuset er stappfullt av klisjeer og fremføres av b-laget.
Skuespillerne får bare glimtvis frem noe overbevisende når de snakker med hverandre, men er desto bedre når de remjer og skriker og er redde.
Slik sett blir det som å svitsje mellom en såpeopera og en Skrik- eller I Know What You Did Last Summer-film.
B-laget av skuespillere anføres vanvittig nok av Harry Hamlin(Clash of the Titans, Lov og rett i L.A) som dessverre dør i første episode.
Det er forferdelig synd.
Han var den mest interessante figuren så lenge det varte.
Volden redder dagen
Når det først remjes og skrikes litt, er Harper's Island bra underholdning.
Det er tydelig at skaperne føler seg mest hjemme i skrekksjangeren, for i de skumle og kalde øyeblikkene kjenner jeg trykket i brystkassa.
Det er et godt tegn.
Og selv om det halvhjertede skuespilleriet ikke gjør at jeg føler sympati med noen av figurene, er det uansett artig å se at de ryker med, en etter en.
Alle de klassiske skrekksituasjonene er med, og de er hyppig fordelt utover hver enkelt episode.
Episodene heter forresten Thwack, Gurgle, Ka-Blam og så videre, alt ettersom hvilken episodens offer (eller ofre) sin siste lyd er.
Føyer seg inn, skiller seg ikke ut
Volden i Harper's Island er nokså snill, med enkelte overraskende voldsomme unntak.
Hvis du er en skrekkfrik er den stort sett forutsigbar, men samtidig fornøyelig.
Selv om jeg vet hva som kommer, er det fortsatt en glede å se bassengtrekket gli over hodet på hun som bader.
Eller Harry Hamlin bli kuttet i to mens han henger fra en bro og skyter vilt rundt seg.
Sjangerserier som denne trenger å følge oppskriften for å føye seg inn i sjangeren, og den må elske sjangeren sin for å briljere.
Harper's Island føyer seg inn.
Harper's Island er ute på DVD nå, og anmeldelsen er basert på de fire første episodene.
SE OGSÅ: forventningene til zombieserien The Walking Dead som har premiere i slutten av måneden!
| 0 |
000025 | How I Met Your Mother S04
Litt sårere, litt voksnere og fortsatt herlig sitkom!
Tv-seriens beste egenskap er at den vender tilbake, episode etter episode.
Varigheten på besøket varierer fra serie til serie, og i det siste har enkelte serier tatt seg stadig mer til rette.
I noen ekstreme tilfeller kan ett besøk vare i en og en halv time.
Det blir like langt som en film, og det blir ofte for lenge.
Jeg elsker korte og heftige besøk.
Det er også de jeg tåler flest av på rappen.
Som for eksempel når Barney, Lily, Robin, Marshall og Ted kommer innom.
HIMYM er suverent den mest kreative i sitkomsjangeren
Sitkomlikheter
How I Met Your Mother(HIMYM) er en sitkom som varer i en halvtime per episode, handler om ungdomsvenner som har gått over grensen til voksenlivet og foregår i New York.
Høres det kjent ut?
Da er det nok enten fordi jeg på svært kort tid har anmeldt både sesong to og tre her i Filmpolitiet, eller fordi utgangspunktet for HIMYM er klin likt Venner for livet.
Likheten stopper ikke der, men der likheten kunne slått i hjel et halvhjertet forsøk, kommer HIMYM styrket ut av sammenligningen.
Denne serien elsker det den holder på med, og da kan den sammenlignes til kuene kommer hjem.
Tør å bryte med sjangeren
På to sesonger har HIMYM hverken blitt mer eller mindre morsom, men mer voksen.
I sesong to var jeg positiv, men ikke helt overbevist.
I sesong tre var jeg i gledesrus, og over midtveis i sesong fire har jeg blitt en del av noe større, i det at jeg har blitt kjent med hovedpersonene på en annen måte.
De avslører stadig større dyp og vilje til å gå på tvers av grensene sine.
Det er uvanlig hos sitkomfigurer jeg kjenner fra før, i alle fall.
!!!
Spoilere og handlingsforløp!!!
Barney forelsker seg nokså håpløst i Robin i sesong fire, og dette gir den glimrende skuespilleren Neil Patrick Harris flere ansiktsuttrykk og sinnsstemninger å variere med.
SE OGSÅ:
Barney Stinsons plassering på Topp 5: Skjørtejegere!
Robin, som har en topp sesong fire, flytter til Japan for en kort stund for å være programleder der.
Hun sliter med jobbene og oppholdstillatelsen og sted å bo og i grunnen hele livssituasjonen, men hun plages ikke nevneverdig med det.
Hun er helt herlig å ha i gjengen.
Ted og Stella sliter, og ender opp med å gå hver sin vei.
Ted fyller en viktig rolle i serien, det har jeg begynt å se nå.
Jeg syntes han var umorsom og trasig i begynnelsen, men nå vet jeg hvorfor han er skrevet som han er.
Det handler om enkle relasjoner, og i en slik gruppedynamikk må noen være en slags Ted.
Lily og Marshall vurderer om de skal bli foreldre og leker også med tanken på å bytte leilighet.
Det er med andre ord også såre og vanskelige situasjoner i den fjerde sesongen av HIMYM.
Den morsomste serien i klassen
Jeg synes HIMYMs flotteste side alltid har vært den fantastiske kreativiteten manusforfatterene slipper løs når de bestemmer temaet og skriver dialogen til serien.
Hvis vi bruker begrepet billig humor, vil HIMYM kalles dyr humor.
Her er ikke ett eneste poeng jeg har hørt før, ingen temaresirkulering og ikke noen oppskriftstretthet.
Dette er serien som har skapt de nye snakkisene i det nye årtusenet i stedet for å resirkulere gamle vitser.
HIMYM er suverent den mest kreative i sitkomsjangeren og i sesong fire går den i vei og tøyer grensene enda mer, ved å blande inn litt av figurenes mindre morsomme sider.
Og ender opp med å knytte meg enda sterkere til seg.
Gapskratten kommer ikke like ofte i ses.4, men jeg kan fortsatt ikke spise mens jeg ser HIMYM.
How I Met Your Mother sesong 4 er ute på DVD nå, og anmeldelsen er basert på de første 18 av 24 episodene.
SE OGSÅ:
Jason Radner-fan?
Les mer om den lange, keitete fyren i Birgers anmeldelse av Dumpet av Sarah Marshall!
| 1 |
000026 | Californication S03
Klinings, pulings og marijuana!
Hvis du er lei de mange politisk korrekte seriene som har fått dominere tv-skjermene, kan du skjenke en takknemlig tanke til Tom Kapinos, David Duchovny og Showtime, som sender herligheten Californication.
Kapinos er hjernen bak, og Duchovny er med både foran og bak kameraet som hovedrolleinnehaver og medprodusent.
Californication er en umoralsk demonstrasjon som ser kjernesunn ut.
Fristelsene
Hank Moody har skrivesperre, og flytter til Los Angeles for å få bukt med dette fenomenet.
Flyttinga var kanskje en god ting, kanskje ikke.
Hank har nemlig ikke evne til å si nei til rusmidler og sex, noe som fins i ovstore mengder under den californiske solen.
Hank er ekstremt smart og vet utmerket godt at han er svak for alle fristelser, men forsøker likevel å være en så god far og eks-mann for sine nærmeste som mulig.
SE OGSÅ:
Hanks plassering på lista over Topp 5: Skjørtejegere!
Tre veldig gode grunner
Californication har nådd sin sesong tre, og byr på følgende grunner til å bli sett:
Figurene er herlige og mange.
Styrken ligger i den lille tilbøyeligheten til direkte, kvasse meldinger samtlige figurer har.
Jeg elsker dialog jeg aldri har hørt før.
Foreldreprat om døtrenes potensielle lesbiske forhold rundt middagsbordet, jentunger på gryende sopprus og voldtektsfantasier.
Dette var nytt for meg.
Og godt.
Begjæret figurene i Californication kjenner på, holdes ikke på innsiden, men slippes løs og det klines og pules og røykes marijuana.
Utskeielser som dette føles bra når jeg ser Californication, jeg føler det kanskje slik figurene føler det.
SE OGSÅ:
Ivrig på mer umoral?
Sjekk min anmeldelse av Eastbound and Down!
Overgangsfaser og nye utfordringer/utskeielser
Lærerjobben kler Hank vanvittig godt.
Dette er en slik lærer jeg kunne tenkt meg å ha på videregående og som jeg på sett og vis fikk på universitetet.
Den offensive latskapen hører selvfølgelig hjemme bak et kateter.
Runkle er mellom hjem, og drives mellom den sinte og frustrerte ekskona hjemme og den remjende kåte og seksuelt dominerende kollegaen Collini (Kathleen Turner) på jobb.
Turner gjør faktisk hele sesongen verdt å se.
Alt hun sier, blir til sitatgull.
For eksempel:
Sue Collini:
What about you?
Have you emptied the chamber today?
Runkle:
As a matter of?
Collini:
Of course you have, you're Runkle, you'd wack it to uhh a cat dancing on youtube!
SE OGSÅ: hvilket sitat som vant Filmpolitiets store sitatkonkurranse!
Californication er nydelig filmet, pent rammet inn og folk ser bra ut.
Serien er en umoralsk demonstrasjon som ser kjernesunn ut.
Sosialt sprengingsarbeide
Hva savner jeg?
En klar historie, kanskje?
Men situasjonsserien Californication skal ikke behøve å fortelle noen historie.
Den kan greie seg med å male fine og småfrekke bilder av det gode liv i California for meg.
Jeg synes det er spennende nok, så lenge manusforfatterene tar den helt ut med sex, dop og bombastiske utskeielser i sosiale sammenhenger.
For å sitere Collini enda en gang: stand up 69 makes me cum like a baby guerilla!
Anmeldelsen er basert på de fire første episodene i sesong tre av Californication, som er ute på DVD nå.
| 1 |
000027 | Dexter S04
Intens sesong der alt står på spill!
Det fjerde kapittelet i sagaen om Dexter Morgan handler om å lære av mesteren.
Dexter har for lengst skjønt at han er og blir en familiemann med et monster på innsiden.
Han er nygift og nybakt pappa med en mørk side som ikke kan låses vekk.
Og når Dexter finner ut at politiet er på sporet av ny seriemorder som også er familiemann, må Dexter suge til seg seriemorderens erfaring som både familiemann og drapsmann.
Alt dette må selvfølgelig skje før politiet får pågrepet seriemorderen.
Den gnagende uhyggen er sterkt tilstede hele veien i sesong fire.
Det solfylte Miami
Lyden av vrikkende mambo sprer umiddelbart en varm følelse i kroppen, og jeg fylles også av den merkelige dobbeltheten som sol, pastellfarger og karibisk musikk kombinert med blodmønstre, hvitblå menneskekropper og åstedsgranskerdresser skaper.
Det er lenge siden Miami Vice.
Nå er det Dexter som rocker båten.
Selv om dette er en sesong som foregår mest på tørt land.
Jovial og psykotisk
Den gnagende uhyggen er sterkt tilstede hele veien i sesong fire, og alt skyldes John Lithgows intense rolle som Trinity, sesongens skurk.
Han har meg rundt lillefingeren i troverdighet som kald og beregnende psykopat, og scenene med ham som en overbevisende hyggelig fyr gjør det bare verre.
Det er faktisk mye enklere å forholde seg til en skurk som er skurk hele tida, dagen lang, i stedet for en skurk som er verdens mest joviale og velmenende fyr når du møter ham på butikken.
Jennifer Carpenter - min favoritt
Agent Lundy, Debras romantiske kobling fra sesong to, er tilbake i sesong fire.
Han er på sporet av Trinity, og dette har ført ham tilbake til Miami.
Med Lundy får Debra vist kjærlige følelser igjen, og Jennifer Carpenter spiller Debra så det gnistrer!
Hun er forfriskende frekk og uvøren i kjeften, og slikt temperament gjør meg glad.
Hun er min favorittskuespiller i Dexter, til tross for Michael C. Halls Golden Globe- og Screen Actors Guild-priser.
Kan monstre lære å føle?
Halls rolle som
Dexter er uansett en følelsesmessig helt annen rolle enn den Carpenter spiller.
Dexters langsomme utvikling av ekte følelser er spennende, og i sesong fire finnes det øyeblikk som viser Halls suverene evne til å spille uanfektet og kontrollert helt til noe undertrykt trenger opp til overflaten.
Seriemorderserien handler også om Dexters evne til å føle kjærlighet og savn overfor andre mennesker.
De øvrige rollene i sesong fire ligger litt mer i bakgrunnen, fordi Dexter og Trinitys hanekamp tar såpass mye plass.
Sesong fire av Dexter innheholder mindre blod enn tidligere sesonger, men til gjengjeld føles det som om mer står på spill enn noensinne.
Sesong fire av Dexter er i hyllene fra 29.6.2011.
| 1 |
000029 | The Simpsons S20
En animert tjueåring med æren i behold!
Matt Groenings gule familie var en menneskelig videreføring av hans kultopphøyde Life in Hell-tegneserie.
Simpsondebuten kom på sketsjeprogrammet The Tracey Ullman Show i 1987 og nå, tjuetre år senere, får vi tjueårsjubileet på DVD: et animert univers fylt av figurer og karakteristiske stemmer som kanskje annenhver levende person i dag har hørt om.
Nittitallsvennene mine ser plutselig veldig mye bedre ut!
Livsgrunnlaget
The Simpsons handler om fantastiske stemmer som fremfører herlige replikker til middels bra animasjon.
Denne kombinasjonen er grunnen til seriens enorme suksess, og hvorfor det er slik har nok å gjøre med de kresne ørene våre.
Tenk etter: i de andre animasjonsseriene du liker, er det noe særpreg over stemmene?
Hvis det er det, er sjansen stor for at det er en serie som ikke skiller seg nevneverdig ut visuelt.
Desto mer spektakulær animasjon, desto mindre særpreget stemmelegging.
The Simpsons har overlevd sine første tjue år mer på tross av enn på grunn av animasjonen, og i sesong tjue skal dette endres.
Mer om det senere.
Først litt ros og ris til forfatterkollegiet
dere holder fortsatt fanen høyt med kreative handlingsforløp, og det liker jeg veldig godt!
Og ved å fortsatt gjøre hver episode til en kreativ øvelse, holder dere fortjent liv i serien.
Den Mad Men-inspirerte Treehouse of Horror-episoden hvor kjendiser blir tatt av dage for å brukes i reklamefilmer etter sin død og må vende tilbake til jorden for hevn, er et godt eksempel på slik historieskriving som setter Simpsons fortjent på pallen.
Bakgrunnshistoriene dere har forelsket dere i, er fortsatt en styrke ved serien.
Som for eksempel i episoden Dangerous Curves når Ned og Maude Flanders møter Homer og Marge i sin ungdom: jeg kjenner Homer og Marge godt, og det samme med Ned og Maude, men, som det er med egne foreldre, mye jeg ikke vet også.
Og nettopp mitt nære og familiære forhold til figurene gjør en slik fin liten beretning om hvordan Homer og Marge ble sammen, til noe mye større.
Og så kan det iblant bli litt i lengste laget mellom gapskrattene, synes jeg.
Men så avslutter sesongen med en hel episode viet norskættede fenomener, da.
Det får være plaster godt nok.
Mer om det senere.
SE OGSÅ:
David Lynch innrømmer:
«Jeg elsker Mad Men.»
Det store hamskiftet
Første del av av sesong 20, frem til episode ni, ser helt vanlig ut hva angår grafikk og animasjonsteknikk.
Men fra episode ti skjer den andre store endringen siden serien fikk fast intro i sesong to: herfra er Simpsons i 720p High Definition!
Den nye introen og den nye teknologien begynner med episoden Take My Life Please, hvor Bart kledelig nok skriver «HDTV is worth every cent» på tavla og lager et tydelig skille i Simpsons-sagaen: åpningsvignetten inneholder enkelte kjente elementer, men alt er tydelig annerledes og tilført så mye mer.
Lyden er heldigvis fortsatt den samme, men utseendet har nå fått en fortjent løft.
Fargene er klarere, kontrastene sterkere og scenene mer detaljerte.
Enkelte animasjoner kan se ut som billige effekter lagt på i ettertid, men totalt sett er Simpsons anno 2008 et veldig godt visuelt håndverk.
SE OGSÅ: min anmeldelse av Simpsons sesong 13!
Norge er med!
Igjen!
Det er naturlig å nevne den svært rørende og herlige sisteepisoden Coming to Homerica, hvor de norskættede innbyggerne i nabokommunen Ogdenville flytter inn i Springfield grunnet økonomisk nedgang i egen kommune.
Her hylles forskjellene mellom folk og gleden ved forskjellene gjennom Maggies første ord, akevittdrikking på Moe's og avslutningsdans til lausslåtten Hopparen, gjort kjent av Øystein Sunde i hans Gammalosten.
En episode som er artig å se for en nordmann.
Ogdenville-episoden er egentlig symptomatisk for Simpsons på totusentallet med sin omtanke og nestekjærliget, og er et godt eksempel på at Simpsons har blitt mye snillere med årene.
Noe du må kjenne etter selv om du liker eller ikke.
SE OGSÅ:
Norge var også nevnt i sesong 22, som hadde premiere i USA i september!
Gamle venner tar ansiktsløfting
Siden jeg etter hvert har lært meg å kjenne familien Simpsons såpass godt gjør det kanskje ikke noe at det ikke er like utagerende og hylende morsomt lengre, siden det nå er som super kvalitetstid med gamle nittitallsvenner å regne.
Og ikke bare det: nittitallsvennene mine ser plutselig veldig mye bedre ut.
The Simpsons sesong 20 er ute på DVD nå, og anmeldelsen er basert på 11 av 21 episoder.
| 1 |
000030 | Fear Itself S01
Serieskrekk som iblant glimter til!
Samlebokser med skrekkk regissert av forskjellige regissører er sjelden kost nå om dagen, og når jeg så navnene på enkelte regissører på denne utgivelsen, ble jeg både redd og glad.
Redd fordi det er en del regissører her som har skremt meg før, og glad fordi skrekk er en av mine favorittsjangre som jeg nesten ikke får sett på kino lengre.
En sjelden begivenhet i tv-sammenheng.
Tallet tretten
Fear Itself ble spilt inn i Edmonton, Alberta, Canada og inneholder episoder regissert av John Landis (Blues Brothers, Beverly Hills Purk III), Darren Lynn Bousman (SAW II, III og IV) og Ernest Dickerson (Treme, The Wire, Dexter).
NBC stod bak bestillingen, og etter sommer-OL 2008 ble det ikke sagt noe mer om fremtiden til serien.
Det har med andre ord blitt med denne første sesongen, som består av tretten episoder med skrekk som eneste felles utgangspunkt.
SE OGSÅ:
En enkel, liten skrekkfilm:
The Mist!
Blodsugerne åpner showet
Vampyrlegenden er utgangspunktet for The Sacrifice, den første episoden av Fear Itself, og er regissert av Breck Eisner (The Crazies, Sahara og miniserien Taken).
Den gotiske og klassiske vampyrlegenden fra Romania er flyttet til midtvesten, hvor en gruppe rumenske innflyttere lever selvpålagt adskilt fra menneskene for å holde vampyren blant dem i sjakk.
En gjeng menn på tur havarerer med bilen sin og oppsøker middelaldergården der vampyren og de siste gjenlevende bor, og det blir et klassisk oppgjør.
Helt etter boka, vil jeg si.
Blonde damer med utringing og budeieklær som spiller søstre og gjeng voksne gutter som tilfeldigvis har automatvåpen høres kanskje ut som klisjeén selv, og det er det forsåvidt.
Men vampyren i seg selv er fet som bare Nosferatu selv, og det er skummelt nok når det er skummelt.
Lyden i The Sacrifice er faktisk bedre enn bildet iblant.
SE OGSÅ:
Snuskete skrekk med pupper:
Piranha 3D!
Etterforskeren og spøkelset
Andreepisoden Spooked handler om en Harry Siegal, en politietterforsker som best kan beskrives som en røff blanding av Harry Callahan og Ola Tune.
Han bruker så harde metoder at han suspenderes fra tjenesten og må livnære seg ved å avsløre utro ektemenn.
I sin harde karriere har han gjort ting som ikke kan tilgis i døden en gang, så han må slite med et spøkelse som hjemsøker ham på jobb.
Det blir litt mye innledning og liksomskumle kryssklipp i Spooked, og dette tar luven av en god spøkelseshistorie.
Etterforskeren, spilt av Eric Roberts, gjør en sterk innsats og gjør episoden severdig.
Spøkelset er helt håpløst dårlig, og fins ikke skummelt.
SE OGSÅ:
Mareritt og blodsprut:
Niding!
Rollebyttet
Tredjeepisoden, Family Man, er en slags Face/Off hvor to totalt forskjellige menn dør samtidig på sykehuset.
I skrekkfilmens elegante univers kan bytte kropper og roller og vende tilbake til livet, men det skjer uten at begge er enige om det, og den snille fyren må i fengsel mens den slemme flytter inn hos familien til den snille.
Scenene ved middagsbordet i heimen etter at den jævlige fyren med den joviale utseendet er kommet hjem, er forstyrrende.
Episoden viser snev av storhet, men regissør Ronny Yu faller for fristelsen å tilte kameraet over på siden og panorere rundt i rommet mens en barnestemme synger i en hall.
Når folk begynner å riste på hodet for å få vekk tankene, er det kroken på døra for min del.
Basert på de tre første episodene av i alt tretten, vil jeg si at dette var en god ide.
Det jeg har sett av Fear Itself er helt greit skummelt og helt greit filmet og lydlagt, og med jevne mellomrom gripes jeg i nakken av den deilige, skrekkelige følelsen av uforklarlig ondskap.
Er du skrekkfan, er det en sjelden begivenhet i tv-sammenheng du har foran deg.
Men dette er ikke en stor begivenhet i makroperspektiv.
Fear Itself er ute på DVD nå, og anmeldelsen er basert på de tre første episodene.
Serien ble sendt på Viasat 4 i februar og mars tidligere i år.
| 0 |
000031 | Battlestar Galactica S04
En verdig og vakker avslutning på sci-fi-eventyret.
Fjerde og siste sesong av Battlestar Galactica inneholder episoder som må være noe av det beste jeg har sett i en tv-serie.
Battlestar Galactica tar for seg det mest elementære i klassiske historier:
Det gode mot det onde, natur mot teknologi, og alle de vanskelige ligningene i mellom.
Krydre det hele med kjærlighet, svik, politikk og religion, og du får en kvalitetsserie helt uten om det vanlige.
Godt utgangpunkt
Nå har altså sesong 4 kommet på Blu-ray, og dette må sjekkes ut.
Sesongen åpnes med mysteriet rundt Kara Thraces jesus-stunt ned til det hun mener er jorda.
Hun var vært borte i to måneder, alle trodde hun var død, men tatta, hun kom tilbake og alle er nå mildt sagt skeptiske.
Vi er enda sjokkskada etter å ha fått vite hvem fire av de fem endelige cylonene er, og det er forsåvidt de også.
Ikke sett BSG før?
Her er en noe kjapp gjennomgang av de tre sesongene.
Fyllstoff
Sabla spennende start.
Så kommer problemet:
Første del av sesongen er fylt med episoder som bruker unødvendig lang tid på elemeter av historien.
Mytteri, politiske karrierer, og et altfor langt segment fra skipet Demetrius' jakt etter jorda fyller mye av tida.
Dette er for all del spennende, men ikke nok til at det burde fylle en halv sesong.
Likevel inneholder hver episode såpass med krydder at man blir sittende langt over leggetid for å følge historien mot slutten.
Høydepunkt
Episoden Someone to watch over me gav meg gåsehud.
Jeg satt på kanten av sofaen når Kara Thrace på mystisk vis ender opp med å spille den hypnotiserende versjonen av Bob Dylans All Along the Watchtover på piano, sangen som "aktiviserte" de endelige fem.
Hva er sammenhengen mellom henne og de endelige fem?
Hvorfor kan hun denne sangen, og hvordan kan det ha seg at Hera, den tre år gamle jenta som er halvt cylon og halvt menneske tegnet ned notene til akkurat denne sangen?
Blu-ray-magi
Å se denne serien på Blu-ray er et utrolig steg opp fra DVD.
Endelig får kampscenene og de skinnende cylon-centurionene den skarpheten de fortjener.
Ikke minst blir scenene fra Cylonenes baseskip en helt ny opplevelse ettersom baseskipets kulisser består av lysdioter, rennende vann, og sterke farger i rødt, sølv, og hvitt.
Dette ser endelig ut som en serie fra 2009, og ikke 1999.
Deilig ekstramateriale
Ekstramaterialet er en våt drøm for enhver filmmusikk-nerd.
Komponist Bear McCreary har lagt med hele den originale filmmusikken til sesongen, i tilegg til en konsertvideo der filmmusikken blir spilt live.
Min samboer, som er relativt uinteressert i filmmusikk, gapte gjennom hele konserten, og det samme gjorde jeg.
Her får man oppleve et sinnsykt orkester med alt fra elektriske celloer, til taikotrommer og duduker, og tilbake til mer klassiske strykearrangement.
Dette er ekstramateriale jeg kan like!
I denne godteriboksen finner vi også filmen Razor, timevis med kommentarspor, intervjuer, og behind the scenes.
Verdig avslutning
Blu-ray versjonen av sesong fire går ikke helt til topps, men det er ikke langt ifra.
Den gir oss en verdig, om kanskje ikke helt tilfredstillende slutt på en fantastisk serie, i den kvaliteten den fortjener, og med det ekstramaterialet som gir en BSG-fan tårer i øyene.
Filmpolitiet elsker sci-fi, se hvorfor her:
| 1 |
000032 | The Pacific
Dystert og uheroisk krigsdrama
Trykk på bildet øverst for å se første episode av serien gratis!
Suksessen med miniserien Band of Brothers banet vei for oppfølgeren The Pacific, hvor opphavsmennene Steven Spielberg, Tom Hanks og Gary Goetzman ville skildre andre verdenskrig i Stillehavet.
En stor del av amerikanernes innsats ble satt inn på flere ulike øyer mellom Australia og Japan for å forhindre sistnevntes etablering av forsyningsbaser.
Og dette var en klam, kokvarm og klaustrofobisk opplevelse.
Lange, tomme blikk
The Pacific, som nå er i hyllene i både DVD- og Blu-ray-utgave er mørkere og mer utleverende enn Band of Brothers.
Selv de intellektuelle blir ofre for krigen.
Band of Brothers foregikk i det som i ettertid ser ut som en helt annen krig, mens The Pacific handler om den skitne, nedverdigede amerikaneren.
Stillehavstroppene skildres intimt og fraktes fra øy til øy hvor de møter den samme dritten, fuktigheten og jungelen overalt.
Håpløsheten melder seg umiddelbart, og det er mange lange, tomme blikk i The Pacific.
Å se en slektning dra i krigen
Eugene "Sledgehammer" Sledge (Joseph Mazzello) sitter for det meste og tenker og stirrer.
Virkelighetens Sledge, som døde i 2001, skrev en av bøkene som The Pacific er basert på, og Mazzello spiller en fin rolle som den forsiktige og søkende Sledge.
SE OGSÅ:
Verdens beste krigsserie!
Generation Kill!
Han er lillebroren min, på en måte.
Han som jeg ikke skulle ønske dro i krigen, men som gjør det likevel.
Sledge er den figuren som engasjerer meg mest, og dette engasjementet vedvarer en stund.
Men det er vanskelig å holde engasjementet oppe i The Pacific.
Kanskje skyldes det at fokus er fordelt på tre forskjellige figurer som befinner seg på tre forskjellige krigsstadier?
Den minst kjente siden av andre verdenskrig
De to andre figurene som deler fokus med Sledge, er John Basilone (Jon Seda) og Robert Leckie (James Badge Dale), hvorav førstnevnte forteller den triste historien om det hensynsløse propagandamaskineriet i hjemlandet.
Dette er kanskje The Pacifics mest interessante del, siden den skildrer en side av krigen jeg ikke har sett så mye til: de tidlige krigsheltenes skryteturneer for å selge krigsaksjer.
SE OGSÅ:
Serie om spesialsoldater og familiefedre: The Unit!
Tredjemann Leckie er kynikeren som ser krigen fra en viss distanse, men som må innse at alle som opplever krigen blir ofre for krigen.
Selv de intellektuelle.
Miniserie i kjølvannet
Den store mengden episke krigsdramaer som har fulgt i kjølvannet av Redd Menig Ryan har skjemt meg bort, og The Pacific engasjerer meg ikke like mye som Band of Brothers gjorde i sin tid.
Men den er et minst like godt håndverk som forgjengeren.
Jeg kjenner igjen oppskriften, og dette er en suksessoppskrift.
Band of Brothers satte standarden, og The Pacific følger opp på sin dystre og desillusjonerte måte.
Få med deg The Pacific i kveld, fra 21:30 på NRK1.
The Pacific er i salg både som Blu-ray og DVD fra 3.november.
| 1 |
000033 | Lost S06
Fansen fekk sitt endelege punktum.
Jack, Kate, Sawyer, Locke, Hurley og ei bråte andre folk styrta på ei merkeleg øy og skapte engasjement hos ei samla fjernsynsverd.
Her til lands kunne TVNorge drikke sjampis heile våren 2005.
Serien var så populær i Norge, at vi for fyrste gong høyrde snakk om ulovleg nedlasting av fjernsynsseriar i stor skala LOST engasjerte alle, med ein heidundrande fest av ein fyrstesesong.
Ein fest som gjekk så av skaftet at produsentane bak serien rota det til i sesong
2.
Folk datt av, interessen dalte.
Forståeleg, for andre sesongen sugde.
Starten av tredje sesong òg, for så vidt.
Då fann heldigvis nokon ut at det var på tide å sette ein sluttdato for dramaserien frå den mystiske øya.
Tre sesongar til, med 16 episodar kvar, var målet.
Og straks gjekk nivået på serien oppatt.
Nye mysterium
Eg er blandt dei som aldri hoppa av.
Medan mange reiv seg i håret over nye mysterium som stadig dukka opp, medan andre aldri vart løyst, tok eg alt som dukka opp for god fisk, og sette pris på historieforteljinga.
Episode for episode.
Og no er vi der.
Ved vegs ende.
Siste sesongen er ute på DVD.
Før inngangen til siste sesongen befinn nokre av karakterane seg langt tilbake i tid.
Der prøver ei hardt skadd Juliet å sprengje ei hydrogenbombe som i teorien skal restarte alt, og gjenopprette verda slik den var før gjengen kræsjlanda på den mystiske øya.
I notida har John Locke overtalt Ben til å drepe sjølvaste ledestjerna si, Jacob.
Men rett utanfor ligg den daude kroppen til Locke i ei kiste.
Så:
Kven i alle dagar er den levande utgåva, eigentleg?
(meldinga fortsetter under oppsummeringa av femte sesong)
Totalt kaos
Når sesong 6 startar, får vi presentert eit totalt kaos på øya.
Korleis gjekk det med Juliet som prøvde å sprengje hydrogenbomba ved å slå på den?
Sayid, som vart skoten på slutten av førre sesong, treng umiddelbar hjelp.
Samstundes er vi nok ein gong ombord på Oceanic 815, flyet som starta heile historia.
Men denne gongen landar flyet trygt i LA.
Den siste sesongen gjer eit ryddig arbeid med å tilfredsstille fansen.
I alle fall den delen av fansen som har sett pris på å vere med heile vegen gjennom dei føregåande fem sesongane.
Ryddar opp
Er du av typen som hoppa av i sesong to, men som vurderar å investere i sistesesongen, berre for å sjå korleis det heile endar, kjem du neppe til å bli nøgd.
I denne sesongen blir der fortald parallelle historier, som tilsynelatande viser livet på øya, og livet til figurane om alt går bra, og dei landar trygt.
Liva deira skal likevel vise seg å vere knytt saman på eit vis.
Vi får vere med på eit par fantastiske episodar, langt tilbake i tid, kor vi stiftar nærare bekjentskap med Richard og hans fortid.
Vi møter Jacob og mannen vi aldri får vete namnet til som barn.
Vi får faktisk svar på kvar røykmonsteret stammar frå, og heile LOST-nettet snørast saman.
Eit must
Den sjette og siste sesongen av fjernsynsserien er definitivt eit must for oss som har fulgt serien heile vegen.
Samstundes er det ingen vits i å prøve seg på dette stykket fjernsyn om du ikkje har kjennskap til serien frå før av.
Til det, går historia for fort framover, utan å introdusere deg for kva som skjer med figurane du ikkje har fått tid til å bli kjend med.
DVD-boksen har sjølvsagt eindel ekstramateriale.
Mellom anna eit eige ekstrakapittel titulert "The New Man In Charge".
Eigentleg berre ein liten snutt som fortel kvifor der er isbjørnar på øya, og som viser korleis ståa er med Walt.
Det heile verkar som ei litt trist gåvepakke for alle hardcorefansa som treng svar på akkurat det for å kunne gjere seg ferdig med serien.
Og det der kan ein jo diskutere:
Er sesong 6 av LOST ei verdig avslutning på ein fjernsynsserie som har blitt diskutert opp og ned i mente av fans over heile verda i seks år?
Reint personleg ser eg ikkje andre løysingar som hadde fungert betre
| 1 |
000034 | Greek S01
Kjipare enn ein gresk tragedie.
Då eg fekk DVD-boksen med Greek:
Chapter One i hendene, vart eg ikkje lite skeptisk.
Coveret viser ei god blanding av glatte og nerdete ungdomar; politisk korrekt nok både kvite, afro-amerikanske og asiatiske.
I tillegg er namnet på serien stava GRΣΣK, noko som irriterer meg kollossalt, fordi bokstaven "Σ", Sigma, ikkje uttalast "E" men "S".
Manusforfattar og produsent av serien Patrick Sean Smith, som mellom anna står bak Everwood, samarbeider med produsent Lloyd Seagen om serien.
Sistnemnte kjenner vi frå krimtrillerane The Boondock Saints og The Boondock Saints II:
All Saints Day.
Eg var spent på om Greek ville overraske, eller leve opp til min skepsis.
Etter å ha sett fem minutt av første episode, visste eg at det siste var tilfelle.
(Denne meldinga er basert på dei fire første episodene av sesong ein.)
Klisjé
Møt Rusty Cartwright (Jacob Zachar).
Ny på Cyprus-Rhodes University, nerd, og eit lett bytte for eigentleg kva som helst.
Men nerden har eit ess i ermet.
Systera hans, Casey (Spencer Grammer), er nemleg ei av dei mest populære jentene på universitetet.
Og ho er sjølvsagt saman med Evan (Jake McDorman), ein av dei heitaste (eventuelt glattaste) gutane på same universitet.
Greek skiltar med å vere ein dramaserie, men blir berre tragikomisk.
Høyrest det kjent ut?
Det er sjølvsagt fordi serien Greek er ein enorm klisjé.
Sjølv for oss som har vakse opp og studert i Noreg er dette temaet repetert til det langtekkelege, gjennom seriar som Gilmore Girls og Gossip Girl, kryssklippa med filmar som Nerdenes Hevn og American Pie.
The bad guy vs. the good guy
Rusty oppdagar raskt at kule Casey, medlem av studentforeininga Zeta Beta Zeta, ikkje har fortalt nokon om sin nerdete bror.
Han bestemmer seg for å sjølv bli med i ei av studentforeiningane på universitetet, og dermed gå frå "geek" til "greek".
Etter å ha teke Evan på fersken med ei anna jente, får han tilbod om å bli med i den prestisjetunge foreininga Omega Chi Delta - mot at han ikkje fortel systera kva han har sett.
Klassisk problemstilling der den eldre og erfarne lurar den yngre og uerfarne.
Men Rusty er ein moralsk, ung mann, som veks opp på fjernsynsskjermen; han bankar opp playeren Evan og bestemmer seg for å fortelje systera om utruskapen.
Syskenkjærleiken mellom dei to ligg altså skjult under overflata, noko som skal trykke på ein del knappar hjå sjåaren, gjerne saman med stemningsfull musikk.
Intriger og rivalisering
Casey vel likevel å bli i forholdet med Evan, ikkje utan press frå leiaren i studentforeininga hennar.
Evan er jo trass alt den kulaste guten på universitetet!
Basert på dette valet har vi det gåande med meir utruskap, rivalisering og pøbelstrekar.
Greek har tydelege referansar både til 300 og Braveheart, noko dei godt kunne spart seg.
Det trekker, om mulig, serien enno meir ned i søla.
Imponerande nok har dei fått med seg Plain White T's i ei av episodane, det var nok det mest oppsiktsvekkande som skjedde på skjermen i løpet av dei tre timane eg brukte på serien.
Sexpress
Greek er laga for ABC Family, men handlar stort sett om sex og alkohol, gjerne vs. utdanning.
Populære Casey blir regelrett pressa av veninnene sine til å ha sex med Evan igjen etter at han har vore utru, og nerden Rusty blir introdusert for ei frilynt jente som skal hjelpe han å bli kvitt jomfrudomen.
I kontrast til dette har Rustys nerdete og djupt religiøse romkamerat Dale Kettlewell (Clark Duke) avlagt eid om å vere jomfru til han giftar seg.
Det å ville vente med sex blir altså totalt uvanleg- og latterleggjort - gode verdiar i ein serie vist på ABC Family.
Dette prøvar serieskaparane å ta igjen ved å la afro-amerikanske Calvin (Paul James) kome ut av skapet i episode fire, noko både faren hans og kompisen Rusty synest er heilt greitt.
Patrick Sean Smith og Lloyd Segan om forholdet til ABC Family:
Gørr
Greek skiltar med å vere ein dramaserie, men blir berre tragikomisk.
Eg geispa meg igjennom fire episodar, og blir overraska om nokon i det heile teke orkar å lese heile denne meldinga.
Eg skal i alle fall ikkje gjere den like langdryg som serien.
Ifølge imdb.com er det laga tre og planlagt fire sesongar av denne serien!
Kven er det som orkar å sjå på dette?
I alle fall ikkje eg.
Greek er ei ekstremt dårleg blanding av seriane The Big Bang Theory og Gossip Girl.
Berre mykje mindre intelligent og sexy.
| 0 |
000035 | Legend of the Seeker S01
Et tamt eventyr som ikke engasjerer.
Det er alt for langt mellom de gode evetyr-seriene og -filmene.
Derfor ble jeg veldig glad da jeg fant ut at ABC skulle lage TV av Terry Goodkinds fantasy-serie The Sword of Truth.
Jeg hadde håpet at Legend of The Seeker kunne være et godt alternativ til de som er sultne på et skikkelig bra eventyr.
Det håpet gikk fort i tusen knas.
Må redde verden fra det onde
Legend of the Seeker foregår i Terry Goodkinds univers.
Westland og the Midlands er kastet ut i krig mot D'Hara der den onde trollmannen Darken Rahl er hersker.
Vår helt er Richard Cypher, som får livet sitt totalt forandret etter at faren hans blir brutalt myrdet av Rahl sine tilhengere.
Richard møter den vakre, men mystiske kvinnen Kahlan Amnell og trollmannen Zeddicus Z'ul Zorander, som overbeviser ham om at han er "Søkeren", som er ment å redde verden fra Darken Rahls klør.
Richard setter derfor ut for å bekjempe den onde trollmannen og for å redde folket fra evig slaveri.
På veien blir Richard og Kahlan dypt forelsket, men Kahlan bærer på en mørk hemmelighet som gjør at de aldri kan få hverandre.
Dette er plottet i Legend of The Seeker, men på veien for å bekjempe Darken Rahl møter den lille gruppen selvsagt på en rekke fiender og hindringer.
Jeg synes at serien fokuserer for mye på disse sidesprangene i historien.
Resultatet av dette er at vi får mange små historier som ikke engasjerer.
Serien hadde hevet seg flere hakk om det hadde blitt lagt mer arbeid ned i å gjøre plottet bedre, istedenfor å fokusere på sideplott for å dra serien lenger ut.
En blanding av Sinbad og Xena
Er det er mulig å bli underholdt av Legend of The Seeker?
Svaret er ja.
Serien er full av velkoreograferte actionsekvenser som er kule å se på.
Sakte film brukes i overkant mye, men det ser likevel ganske stilig ut.
Hvis du skal like Legend of the Seeker må du likevel ikke sette så høye krav til kvaliteten på det du ser på.
For serien er som en blanding av Sinbad Sjøfareren og Xena: Warrior Princess.
Med tanke på at det er Sam Raimi, produsenten bak Xena og Hercules: The Legendary Journeys som produserer Legend of the Seeker, så er det kanskje ikke så rart!
Og forstå meg rett, jeg elsket både Xena og Sinbad da jeg var yngre, men er det standarden vi ønsker på tv-serier nå for tiden?
Tror ikke det!
Og jada, selvsagt så er ikke spesialeffektene i Legend of the Seeker like horrible som de i Sinbad Sjøfareren, men de er likevel langt under hva man kan forvente seg i dag.
Hver gang det benyttes magi i serien, som jo er ganske ofte, så er effektene veldig dårlige.
Det ser falskt og patetisk ut.
Vakker natur
Legend of the Seeker produseres i New Zealand, som er kjent for sin vakre natur.
Dette utnyttes til en viss grad og en del av scenene er spilt inn i flotte omgivelser.
Likevel så kunne jeg ønske at New Zealands landskap ble brukt mye mer.
Veldig mange av scenene er nemlig spilt inn i studio med blåskjerm som bakgrunn.
Det er utrolig frustrerende å se det kunstige lyset som blåskjerm ofte gir, i ansiktet på skuespillerne når de skuer utover en flott utsikt, for eksempel.
For ikke å snakke om hvor kunstig den konstruerte skogen ser ut!
Elendig skuespill
Det verste med Legend of the Seeker er ikke de dårlige spesialeffektene eller den irriterende bruken av blåskjerm.
Hadde manuset vært bra og skuespillerne gode så kunne jeg sett mellom fingrene på alt dette.
Det er de imidlertid ikke.
Dialogen sitter ikke som den skal, og skuespillerprestasjonene er til tider så dårlige at jeg rett og slett blir flau.
Samtlige av karakterene er overspilte og lite troverdige.
Jeg er særlig misfornøyd med hovedrolleinnehaver Craig Horner.
Ofte så er skuespillet hans direkte elendig og dette forbedres ikke akkurat av at manuset også er ganske tarvelig.
Spesielt synes jeg at forholdet mellom Richard og Kahlan er ekstremt lite troverdig.
Deres kjærlighet er selve kjernen i historien og handlingen bygger mye på samspillet mellom de to.
Når dette samspillet er fullstedig blottet for kjemi, er det dermed mye som rakner.
På grunn av det begredelige skuespillet tror jeg ikke på deres kjærlighet for hverandre, og jeg bryr meg heller ikke om hva som skjer med dem.
Serien klarer ikke å engasjere meg Richard og Kahlans kamp om å bekjempe Darken Rahl og skape et lykkelig liv sammen.
Skuespillerne klarer ikke å dra serien opp av gjørma av dårlig manus og spesialeffekter, men graver seg heller lengre ned i dritten.
Gled deg heller til Game of Thrones
Jeg har en følelse av at Legend of the Seeker lider på grunn av et lavt budsjett.
Serien er ikke det spennende eventyret jeg gledet meg til, og mye av grunnen til dette tror jeg bunner ut i lite penger.
Hvis du har lyst til å se en god eventyrserie foreslår jeg derfor at du venter til HBO kommer med sin serie Game of Thrones.
Dette eventyrdramaet baserer seg på George R. R. Martins A Song of Ice and Fire.
Med pengesterke seriemester HBO i ryggen, tror jeg at dette heller er en serie verdt å bruke tiden sin på!
| 0 |
000037 | Bored to Death S01
Kjedsommelighetens uutholdelige letthet.
- What are you, another self-hating New York Jew?
- Yes.
Yes, I am.
Bored to Death handler om Jonathan Ames, spilt av Jason Schwartzman, en jødisk forfatter, bosatt i New York.
Og han hater det.
I hvert fall når dama plutselig flytter ut fordi han røyker for mye pot og drikker for mye hvitvin.
- She left you?
- Yeah, I’m an idiot.
Too much pot and white wine.
- Gotta rebound fast.
That’s the cure.
I mean, just go on Craig’s List.
I etterdønningene av det, for ham i alle fall, overraskende bruddet legger han ut en annonse på det amerikanske nettstedet Craig’s List – ikke en "mann søker kvinne"-annonse, men heller en "privatdetektiv til leie"-annonse.
Før han vet ordet av det ringer telefonen, Jonathan Ames er plutselig en forfatter med skrivesperre på dagen, privatdetektiv på kvelden – og en noget spesiell humorserie skyter fart.
Ringrev stjeler showet
Jeg har alltid likt Jason Schwartzman, og det er hyggelig å se ham i en tv-serie som Bored to death.
Han kler den film noir-aktige følelsen i serien og får utspilt sin indre Bukowski i de mange stilriktige detektiv- på-bar-scenene.
I tillegg virker Schwartzmann til å trives med sine medskuespillere Ted Danson og Zach Galifianakis.
Sistnevnte spiller den psykologisk ustabile comic book-tegneren Ray Hueston, en mann hvis fremste prestasjon er et superhelt-selvportrett hvor en enorm, rakettaktig penis er kronen på verket.
Det er allikevel ringreven Ted Danson som stjeler showet i rollen som Jonathan Ames’ redaktørsjef George Christopher.
På mange måter minner han om Roger Sterling fra Mad Men – sølvgrå manke, alltid en drink (eller i Christophers tilfelle: ofte en joint) i hånda og en one-liner på lager.
Vil ha mer
Serien byr på masser av komiske øyeblikk, tar uforutsigbare vendinger og er samtidig tidvis deilig dyster.
Når man først kommer i gang med serien, er det derfor litt skuffende at sesongen består av åtte ca 25 minutter lange episoder.
Jeg satt i det minste igjen med en følelse av at jeg ville ha mer.
Det er derfor fint å vite at HBO ga serien fornyet tillit og at sesong 2 allerede har startet på tv i USA.
Jeg tror jeg vil la ordene til George Christopher avslutte og oppsummere det hele:
- Men face reality.
Women don't.
That's why men need to drink.
| 1 |
000038 | 24, S08
Jack Bauer, det er nok nå.
Det er aldri et godt tegn når man blir oppgitt av å oppdage hvor mange disker det er igjen av tv-serien du holder på med.
24 var stort da det kom for ni år siden, det finnes det ingen tvil om.
Men det sier seg selv at en serie ikke kan holde på nerven og spenningen i åtte sesonger.
Siste sesong er et oppkok av alt vi har sett før.
Oppbrukte plott, kjedelige karakterer, få overraskelser, og underhistorier som føles så meningsløse at jeg river meg i håret gjennom episodene.
Likevel blir jeg sittende gjennom alle episodene, og det er en viss spenning som gjør at man vil vite hvordan det går til slutt, men jeg mistenker at det er mest fordi dette er siste sesong.
Det kan jo faktisk hende at Jack Bauer tar kvelden.
Det hadde vært noe, det.
Klassiske slemminger
Jack Bauer (Kiefer Sutherland) må igjen redde verden når det viser seg at banditter skal ta livet av presidenten av det fiktive landet "Islamic Republic of Kamistan".
Presidenten er nemlig i New York for å skrive under en fredsavtale med den amerikanske presidenten, og det hele henger i en tynn tråd når terrorister renner inn for å stoppe festen.
Deretter sper vi på med skurker:
Mafia, arabere, russere, quislinger og amerikanere med arabiske foreldre.
Så får vi inn atomvåpen og trusler om titusenvis av døde, før Jack Bauer tar ladegrep og bretter opp ermene.
Det samme gjør Renee Walker som ble introdusert som halvgærn FBI-agent i forrige sesong, og ikke minst Chloe O'Brian.
La oss ikke glemme henne:
Den nerdete datadama med fordypning i ansiktsutrykket "bekymra".
Ulogisk
Det som kanskje er mest irriterende med 24 er underplottet.
Her får CTU-analytikeren Dana Walsh (Katee Sackhoff) sitt å tygge på etter at en småskurk fra fortiden dukker opp for å avsløre hvem hun egentlig er, og hva slags fryktelige ting hun har gjort.
Dette er fullstendig uten mål og mening:
Hvorfor er denne tøffe dama redd for den gamle hillbilly-kjæresten sin?
Det er virkelig helt bak mål at hun løper ut for å takle utpressing fra den bitre eksen sin mens verden går under.
Sesong 8 av 24 gir oss lite nytt, og koker suppe på gamle terrorist-spiker.
Likevel er de faste grepene på plass for å skape såpass mange cliffhangere at man ikke gir fullstendig f.
Den åttende sesongen er grei underholdning hvis du aldri har sett 24 før, for dens aller største svakhet er at den ikke engang prøver å by på noe nytt.
| 0 |
000039 | Cougar Town S01
Ikke la deg lure:
Cougar Town er IKKE morsomt.
Velkommen til Cougar Town!
En fargesterk og glossy tv-serie der kåte, single, kvinner på 40 sjekker opp muskuløse menn i 20-årene.
Temaer som opptar disse damene er for eksempel; ”jeg vil arrangere fest i dag, for huden min ser så bra ut” og "jeg hater deg for at du så på meg mens jeg spiste".
Se bra ut
Å stå på for å se digg ut er det tilbakevendende temaet i Cougar Town.
Før du kan ha sex for eksempel, da må du ta pedikyr og manikyr.
Du må nappe øyenbrynene og du må vokse vekk alle uønskede hår.
Du kan ikke spise den dagen og du må ta minst 100 sit-ups.
Ja, og da har jeg beskrevet en Cogar Town-episode for deg.
Morsomt?
Vel, Courteney Cox ble tidligere i år nominert til en Golden Globe for sin innsats i serien.
Samtidig måtte serien tåle en massiv seerflukt verden over i løpet av første sesong på tv.
Jeg sier meg enig med folkejuryen, ikke Golden Globe-juryen.
Massive klisjéer
"I would like a credit card just for shoes."
Hvem skriver slike klisjévitser?
Jo, manusforfatterne av Cougar Town.
Første sesong av Cougar Town starter på badet til den nyskilte 40-åringen Jules Cobb, spilt av Friends-stjerna Courteney Cox.
Juels sutrer over at kroppen hennes ikke er like stram lenger.
Hun tar feil.
Ansiktet er stramt.
Botox fungerer nemlig sånn.
Courteney Cox har uttalt til kvinnebladet Marie Claire at hun er fan av Botox, men at ansiktssprøytene gjør det vanskeligere å bevege fjeset.
I Cougar Town virker det som om Botoxen bokstavelig talt har gått til hodet på henne.
Hun forsøker kompensere manglende ansiktsmimikk med voldsomme fakter og hvinende fistelstemme.
Slikt blir det ikke stor humor av.
Kjipe kvinnfolk
Klisjeene er gjennomgående i både manus og rollefigurer i Cougar Town.
Jules har to venninner som støtter henne i alt.
Når hun for eksempel spytter ut sjokoladen etter tre sekunder for ikke å bli feit, da holder venninnene fram søppelbøtta.
Venninne og nabo
Ellie er selv av typen som unngår å smile i fare for å få rynker.
Jules andre venninne, Laurie, er en festglad tøs som velger klær ut fra om puppene hennes ser bra ut i dem.
Kjekkasen og tøffelen
Mennene i serien er vel så endimensjonale som kvinnene.
Vi har hulemanntypen i form av Jules eksmann som gjør stemmen sin ekstra mørk og forsøker knytte bånd til deres likegyldige tenåringssønn ved å overtale ham til å spise en 30 år gammel ostepop.
Vi har tøffelmannen i form av naboen Andy, som er fornøyd selv om kona snakker i telefon mens de har sex, for sex er jo digg uansett.
Og så har vi bareieren Garyson.
Den klassiske kjekkasen som tar med seg en ny, ung dame hjem hver kveld.
Jeg savner en mer normal karakter som kunne ha vært en motvekt til klisjeene.
Så hvem burde kjøpe Cougar Town som nå er sluppet på dvd?
Vel, hvis du er ute etter å se noe uoriginalt, tanketomt tøv ispedd et par muskuløse menn i bar overkropp, da kan Cougar Town fungere som en solfylt virkelighetsflukt.
Men ikke la en falmet Friends-stjerne med en Golden Globe-nominasjon lure deg til å tro at Cougar Town vil få deg til å le.
Jeg sier sier om direktøren for den australske tv-kanalen Seven, som etter å ha vist første episode av serien innrømmet at; "OK, Cougar Town is a shit show".
| 0 |
000040 | Merlin S2
Et spennende eventyr det er verdt å se!
Det er langt mellom de gode eventyrene på tv og jeg koste meg virkelig da jeg så sesong to av The Adventures of Merlin.
Andre del av historien om den unge trollmannen Merlin er et flott eventyr med humor og glimt i øyet.
Serien tar et skritt opp fra den første sesongen med tanke på handling og spenningskurve, og skuespillerne har vokst samtidig som deres rollefigurer har utviklet seg.
For de som ikke har sett sesong en av The Adventures of Merlin så kan jeg fortelle at serien handler om legenden om Kong Arthur og Merlin lenge før Arthur ble konge av Camelot.
Det er Arthurs far Uther Pendragon som hersker over byen og han har forbudt bruken av magi i hele sitt kongerike.
Vi møter Merlin som en ung og uerfaren trollmann som gang på gang må redde Camelot fra undergang.
Et vanskelig løfte
Kong Uthers krig mot trolldom og magi vedvarer i sesong to.
Merlin fortsetter å bruke magi for å redde både Camelot og Arthur fra ulike farer.
Samtidig må han skjule hvilke krefter han virkelig har slik at ikke Kong Uther dømmer ham til døden for bruk av trolldom.
Den mektige dragen Kilgharrah holdes fortsatt i fangenskap i grottene under Camelot.
Når Merlin må spørre dragen om hjelp til å redde byen, må han til gjengjeld love dragen noe han er redd han kommer til å angre på.
Han finner også ut nye ting om seg selv og oppdager hittil uante evner.
I sesong to av The Adventures of Merlin får Kong Uthers myndling Morgana problemer med hvem hun skal være lojal mot.
Når magiske krefter manifesterer seg i henne begynner hun å se Kong Uther i et nytt lys.
Vi møter også en ny rollefigur som ønsker å vri Morganas tvil til sin fordel.
Morgause er en heks med en vendetta mot Uther, som prøver å vende Arthur og Morgana mot kongen.
Jeg synes Emilia Fox gjør en god rolle som hevnlysten heks.
Det er dessuten gøy å få inn en kvinnelig skurk som både kan trylle og svinge med sverd!
Morgause sin innflytelse over Morgana, samt et gjensyn med den lille druidegutten Mordred, får store konsekvenser for fremtiden.
Merlin står dermed ovenfor enorme utfordringer og han må gjøre flere valg han ikke ønsker å ta.
Spennende karakterutvikling
Serien fortsetter i samme form som tidligere, med en avsluttende episode hver gang, samtidig som vi har den røde tråden om Arthur og Merlins merkverdige skjebne.
For min del synes jeg det kunne vært større fokus på hovedhandlingen.
Enkeltepisodene er alltid underholdende, men jeg vil gjerne vite mer om den store historien som ligger bak.
Jeg blir til tider også litt lei av Uthers gamle vise om at trolldom og magi er ondt og må utryddes.
Heldigvis får vi også nye historier.
Vi får blant annet høre mer om Arthurs fødsel og dronningens død.
Vi får også vite den virkelige grunnen til at Uther hater magi.
Det viser seg at kongens rulleblad ikke er så plettfritt som han gir uttrykk for.
Det virker som at både skuespillerne og rollefigurene deres har blitt bedre kjent med hverandre i sesong to av serien.
Arthur og Merlin fortsetter med sitt ertende og småkranglete forhold, men det blomstrer samtidig frem et dypere vennskap under som av og til skinner gjennom.
Jeg liker samspillet mellom de to veldig godt.
Sammen bringer de en varm humor inn i serien som gjør den ekstra koselig.
Arthur og tjenestepiken Guinevere forelsker seg i hverandre noe som får Arthur til å vokse som person.
Han kan fortsatt oppføre seg som en overlegen og arrogant rikmannsgutt, men han utvikler seg også til å bli et mer sympatisk menneske.
God som trollmann
Hovedrolleinnehaver Colin Morgan gjør en utrolig god jobb som den klønete, men sjarmerende trollmannen.
Merlin er en veldig morsom figur det er lett å bli glad i.
I sesong to må Merlin kjenne på emosjoner som sorg, smerte og tap.
Morgan mestrer dette følelsesgalleriet godt og jeg synes han fremstår som en mer dyktig skuespiller enn i første sesong.
Colin Morgan er bare 24 år, så det blir spennende å følge med på karrieren hans fremover.
Inntil videre er jeg imidlertid fornøyd med å se ham som Merlin i dette fantastiske eventyret.
Sesong tre av serien vises for tiden i England og en fjerde sesong er også planlagt.
Det er dermed masse å glede seg til fremover!
| 1 |
000043 | Dag S01
Skakkjørte folk på godt norsk forknytt vis.
Dag er serien hvor Atle Antonsen gir liv til en lenge etterlengtet norsk stemme: samlivsterapauten som mener alle burde bo alene.
Serien følger Dag på jobb, hjemme og på date, og følger også hans tre nærmeste: søstera Marianne og hennes venninne Eva og kompisen Benedict.
Ja, og selvfølgelig Dags pasienter da: rævkjørte nordmenn i døende parforhold.
Skakkjørte parforhold er deilig å se på
Sier sannheten
Det første som slår meg hardt, er den nøye uttenkte dialogen.
Her finnes ingen valker, ikke noe underhudsfett.
Det gåes rett på de tingene vi faktisk sier, og hva disse tingene faktisk betyr.
I tillegg kommer de knivskarpe betraktningene vi dødelige kanskje som regel holder inni oss, men som Dag, Benedict, Marianne og Eva greier å sette ord på.
Der slo det meg at Dag kanskje er en serie om folk som greier å si hva de mener om andre folk men som ikke greier å mene nok om seg selv?
Inspirert filming og tett klipping
Kamerakameratene har skutt denne serien skarpt og klipt den tett, og bildet ser bra ut.
Iblant klippes det hektisk, på grensen til manisk.
Det å låse opp en dør trenger ikke være en Guy Richie-øvelse, men det kan jo være det.
Delvis er serien også filmet som en drømmesekvens; kamera tiltes ovenfra og ned, nedenfra og opp, ofte på skrå, gjerne tett på.
Det kan jo hende de mange vinklene skyldes at serien er skutt med et fotoapparat, og at fleksibiliteten på settet blir større med mindre teknologi.
Slettes ikke noen plagsom kamerabruk, men det virker heller ikke helt som om det er ment å ha noen effekt heller.
Annet enn variasjon, kanskje?
Vidt forskjellige spillestiler spiller på lag
Agnes Kittelsen har funnet sjangeren sin, tror jeg.
Som Dags sekretær viser hun et naturlig og herlig komisk talent og sekvensene mellom Kittelsen og Antonsen blir bare bedre og bedre ettersom serien utfolder seg.
Tuva Novotny er seriens skjønne og smarte glimt i øyet, og Antonsen leverer iblant replikker som er så tørre og naturlige at det dirrer i hjernen.
Anders Baasmo Christiansen spiller søt og småtragisk lett som bare det, og er ikke ulik sin rollefigur i Nord.
Spillestilen i denne serien varierer fra det Antonske selvlærte til Baasmo Christiansens Nationaltheateruttrykk.
Alle gjesterollene i sofaen til Dag bringer inn digg variasjon, og skakkjørte parforhold er deilig å se på når det blir gjort på den gode, norske forknytte måten.
Livsvisdom på den artige måten
Du kan godt si at Dag er delt inn i mange små enkelthendelser eller sekvenser, og at alle disse kan summeres opp i én slags livsfilosofi eller et slags visdomsord.
I begynnelsen av hver episode ser jeg en av Jan Stenmarks tegninger med en liten anekdote under; et slags poetisk innslag med et lite alvor i, slik som Dag er en humorserie om alvorlige ting.
Jeg gapskratter ikke av Dag, men jeg knegger godt av de fantastiske ukorrekte poengene som kommer med jevne mellomrom.
Gir mersmak
Dag fyller meg etter første episode med en lyst til å se mer; de sterke fargene og de knivskarpe nærbildene av små, hverdagslige ting gir mersmak og låtene som avslutter hver episode og fører meg inn i rulleteksten er nydelige.
Den fiktive figuren
Dag er en stemme som absolutt fortjener en plass iblant oss.
Dag er ute på Blu-ray og DVD nå, og består av ti episoder á 23 minutter hver.
| 1 |
000044 | Community S01
Topp collegehumor ved sjarmerende Greendale Community College!
En av de mest indie typene jeg vet om, snakker som regel litt om hvor mye han digger Community, og trekker frem Big Bang Theory og en annen serie jeg ikke kommer på navnet på som han også ser på og berømmer alle tre seriene for å vare den perfekte lengden 23 minutter.
Jeg tenker alltid at "du må jo ha andre argumenter for å se disse seriene?", og nå har jeg skjønt hvorfor han ser på Community.
Jeg får følelsen av en gryende suksess.
Premisset
Jeg følger selvfølgelig en gruppe utskudd med eksentriske trekk som havner sammen ved livets tilfeldigheter.
De ledes av en bråkjekk smarting ved navn Jeff.
Han er gira på Britta, og har blitt ufrivillig venn med aspberger-Abed.
Dette gjør ham til leder for en kollokviegruppe som gjør sitt beste for å såvidt stå.
Og Community skildrer denne gruppens liv på campus blant odde medstudenter og enda oddere lærere.
Diskré gullkorn
Community veksler greit inn på det kule med små, kjappe innskutte replikker.
Gjerne mens en annen holder det gående med jabbing.
Denne kunsten er det flere som prøver seg på (hvis du hopper innom hvilken som helst av de femten første kanalene på tven din) men ikke så mange som greier.
Community mestrer det.
Community kunne holdt foredrag om kunsten å levere gylne kommentarer på en akkurat diskret nok måte.
Forresten: det er deilig å slippe all den masete overgangsmusikken som har forpestet store deler av serieverdenen.
I Community er det the 88 som har lagd den korte og stilige vignetten mens resten av musikken forsiktig smyger seg inn uten å gjøre et nummer ut av seg.
Noe av det mest forstyrrende jeg vet om i serier, er overganger som musikalsk høres ut som husbandet i Beat for Beat.
Gamle og nye helter
De foreløpige høydepunktene er overraskende nok mange, og jeg nevner den solbrune, hvithårede Chevy Chase som putter æmlis i gæmlis som den selvsikre, selvhøytidelige og pompøse Pierce med sju ekteskap på samvittigheten;
den totalt skjønne Nichole - svart høyenergistudent med smittsomt humør;
Troy - tidligere "prom king" og idrettshelt som på ny skole ikke er den kuleste lengre;
professor Duncan - en slags professor Ringo Starr;
den helt syke Chang - spansklærer og sadist;
og sist, men ikke minst:
Abed - den palestinsk-amerikanske tv-slaven med aspberger på maks styrke.
En gryende suksess
Community kunne vært den serien som spilles inn vegg i vegg med alle skitseriene og tjuvlytter med øret mot veggen for å lære seg triksene.
Men siden veggen er såpass tjukk, blir de nødt til å improvisere for å bli ferdig innenfor tidsfristen.
Og som ved et lykketreff blir den mye bedre enn alle skitseriene, fordi de må ty til egen galskap og relativt ukjente, men gode skuespillere.
Slik er ikke virkeligheten, men det er den følelsen jeg får når jeg ser på.
Og det er deilig å begynne å se en serie jeg får følelsen av er en gryende suksess som skal vare og vare og vare.
Community er ute på DVD nå og anmeldelsen er basert på de første ti av i alt 25 episoder.
| 1 |
000045 | Star Wars:The Clone Wars S02
Episk lasersverdsvingende action!
Den andre sesongen av Star Wars: The Clone Wars er nå ute på Blu-ray og DVD.
Den er ett hakk bedre enn den sesong 1, og bør være en selvfølgelig investering for alle som elsker den første runden med filmer fra 1977, 1980 og 1983.
The Clone Wars ligger nemlig mye nærmere originalene i form, innhold og kvalitet enn den andre trilogien som George Lucas regisserte rundt årtusenskiftet.
Kamp mot mørke krefter
Historiene i sesong 2 dreier seg stadig om jediriddernes kamp mot mørke krefter i universet.
I de første episodene ser vi hvordan dusørjegeren Cad Bane, en herlig figur, forsøker å få tak i informasjon gjemt i holokroner, informasjonskapsler som kun kan åpnes av jediriddere.
Senere får vi blant annet oppleve det gigantiske Godzilla-lignende monsteret Zillo Beast, og vi får møte en ung Boba Fett på hevntokt!
Episke eventyr
De fleste episodene er enkeltstående, og forteller spennende historier om den klassiske kampen mellom det gode og onde, der jediriddernes kule krefter utnyttes til fulle.
Vi følger som regel Obi-Wan Kenobi, Anakin Skywalker og hans gode lærling Ashoka Tano på actionfylte reiser til fantastiske planeter.
Alt er stort i Star Wars-universet, og jeg får følelsen av å være med på episke eventyr, akkurat slik de første filmene gjorde.
Overraskende høy standard
Animasjonen av The Clone Wars er kanskje ikke på Pixar-nivå, men jeg synes den holder en overraskende høy standard til å være en serie, der hver sesong teller 22 episoder x 22 minutter.
Det ser enda bedre ut på Blu-ray enn på TV, ikke bare på grunn av bedre oppløsning, men fordi episodene presenteres i det klassiske bredformatet 2.35:1, ikke vanlig 16x9 som NRK3 har vist.
God norsk dubbing
På både Blu-ray og DVD kan du velge om du vil se serien med engelsk eller norsk tale.
De fleste av oss vil selvsagt foretrekke engelsk, men mindre barn vil kanskje heller høre norsk enn å lese undertekster.
Den norske dubbingen er svært godt gjennomført, med alle vokaleffektene som i den engelske utgaven.
Elektrisk tortur
Men er Star Wars:
The Clone Wars egentlig en serie for barn?
Jeg lar mine sønner på 5 og 8 se den under tvil.
Noen av episodene er nemlig ganske brutale, blant annet med bruk av elektrisk tortur.
Volden har blitt gradvis grovere siden starten i sesong 1.
Likevel er serien utstyrt med 7-års grense i Norge.
Ny trilogi?
Det finnes de som mener at det kun er et spørsmål om tid før George Lucas setter i gang en ny Star Wars-trilogi.
Både Harrison Ford, Mark Hamill og Carrie Fisher er jo fremdeles blant oss, og i full stand til å spille eldre versjoner av Han Solo, Luke Skywalker og Prinsesse Leia, eller Dronning Leia, som hun sannsynligvis vil være.
Lasersverdsvingende action
Hvis dette stemmer, håper jeg Lucas ser nøye på Star Wars: The Clone Wars, som han er utøvende produsent for.
Den siste filmtrilogien bar nemlig preg av at han har glemt noe av lekenheten i det fantastiske filmuniverset han var med på å skape.
Det finnes i fullt monn i The Clone Wars, med interessante figurer, fantasifulle historier og masse lasersverdsvingende action!
Hva synes DU om Star Wars: The Clone Wars?
Kommentér under
| 1 |
000047 | Vampire Diaries S01
Uoriginal vampyr-smørje for fjortisene
Ta én del Twilight, én del True Blood, bland det med djvelskapen man kan finne på en amerikansk High School, og du har Vampire Diares.
I Vampire Diaries møter vi tenåringen Elena, som forelsker seg i den nye gutten i bygda, Stefan.
Stefan er blek, mystisk, og blir rar i øya ved synet av blod.
Vi skjønner fort hvor dette bærer hen.
Vampyren Stefan har nemlig returnert til den lille byen Mystic Falls for å prøve å leve et normalt liv.
Dette går ikke helt etter planen, og Elena skjønner raskt at den nye gutten i bygda ikke er som alle andre.
Det viser seg også at Stefan er opphengt i eksen sin fra 1800-tallet, og tror du jammen ikke Elena er klin lik henne.
Mystiske greier.
Stefan får dessuten besøk av kjekkas-broren sin Damon som også er vampyr, men bare av den slemme typen.
Skamløs stjeling
Vampire Diaries er basert på boken med samme navn av forfatteren L.J Smith, og kom ut så tidlig som i 1991.
Det måtte tydeligvis noen foregangsmenn til før det kunne lages serie av Vampire Diaries, og da er det bare synd at skaperen Kevin Williamson stjeler så heftig og skamløst av de andre seriene og filmene som banet vei for sjangeren.
Når man først skal stjele må man gjøre det med stil.
Vampire Diares skriver av leksene til Twilight og True Blood, men får fortsatt ikke gode karakterer.
Det som burde stå sentralt i en vampyrserie av nyere dato er enten kjærlighet eller lidenskap.
Dessverre er Vampire Diares for opptatt med fjortisdrama og skvette-scener.
Forutsigbar smørje
Både Stefan, Elena, og Damon er uinteressante karakterer som man egentlig ikke bryr seg noe særlig om, men slik blir det ofte når det eneste de bygges på er kjedelige personlighetstrekk som aldri utvikler seg.
Kombinér dette med en fortelling som aldri overrasker og et manus som aldri utfordrer, og du har ganske middelmådig tv-serie.
Jeg skal likevel ikke være for hard mot Vampire Diares, for den er ikke fullstendig uten underholdningsverdi.
Jeg kan fortsatt sette pris på tenåringsdrama med et hint av håpløs kjærlighet og kjekke mannfolk.
Det er absolutt mulig at noen vil kose seg med serien, og med noen mener jeg vel egentlig noen litt yngre enn meg.
Kanskje er dette serien for de som enda er litt unge for True Blood?
Det er jo langt fra det dårligste som går på tv for tiden, og kan fint brukes til å fylle litt dautid hvis man enda hungrer etter vampyrkåte tenåringer og tørste blodsugere.
Men for å være helt ærlig, hadde jeg heller kjørt en Twilight-maraton og kost meg med en vampyr jeg faktisk kunne forelska meg i.
(Anmeldelsen er basert på første del av sesong 1
| 0 |
000048 | Supernatural S05
Skremmende godt om Lucifer og dommedag.
Sesong fem av Supernatural er bra, men burde vært siste sesong i serien.
Ikke fordi jeg er lei av de to demonjegerne Dean og Sam Winchester, men fordi jeg tror sesongens avslutning ville blitt så mye bedre!
Som du hører på navnet så er Supernatural er en serie med et godt fotfeste i det overnaturlige.
Vi følger brødrene Sam og Dean mens de prøver å holde verden fri fra demoner og andre lumske krefter som skaper trøbbel.
Dette byr på mange spennende og skremmende øyeblikk!
Djevelen er løs!
Sesong fem starter der nummer fire slapp.
Sam ble lurt av demonen Ruby til å åpne fengselet som holdt selveste Lucifer i helvete.
Med en hevngjerrig Lucifer på frifot, står Dean og Sam nå på dørstokken til apokalypsen.
De aner ikke hvordan de skal klare å stoppe djevelen og redde verden.
Oppe i alt dette har Dean store problemer med å stole på Sam fordi han tok Rubys ord over Dean sitt da det gjaldt som mest.
Brødrenes forhold må derfor gjennom en stor prøvelse, og dette gir den femte sesongen litt dybde som jeg liker godt.
Gode skuespillerprestasjoner
Sesongens store slemming er som sagt djevelen sjøl.
Han gis form av Mark Pellegrino, som mange sikkert husker som Jacob i tv-serien Lost.
Pellegrino gjør en veldig god rolle som Lucifer og fremstiller djevelen nesten litt sympatisk til tider.
Vi forstår hvorfor Lucifer er sint på Gud og vil ha hevn.
Han føler seg forrådt av den han var mest glad i .
Det er nok mulig at jeg ble litt lurt av Lucifers vinnende vesen.
For selv om jeg forstår ham er han jo likevel ond og slu jævel.
Våre to hovedpersoner fortsetter å være like gode som tidligere i serien.
Jensen Ackles er fortsatt like kul som den eplekjekke Dean og jeg synes han kanskje er enda bedre i denne sesongen.
I sesongens første episode forteller Dean til Sam at deres brødreforhold er ødelagt for alltid.
Dette et strekt øyeblikk som tolkes godt av Ackles og som viser en interessant side av både rollefiguren og skuespilleren.
Jared Padalecki er på sin side også god som Sam.
Jeg tror på hans sjelelige kvaler og dårlige samvittighet over det han har gjort.
Burde endt her
Jeg kjeder meg aldri med Supernatural.
Som den pingla jeg er blir jeg snarere skremt.
Supernatural handler jo om det okkulte og da er det klart at litt elementer av skrekk må til.
Heldigvis så synes jeg Supernatural klarer å være spennende og skremmende uten å falle for klisjeer.
Hvis vante skrekkklisjeer er inne i bildet, gjøres det med humor og glimt i øyet, noe jeg synes fungerer veldig bra.
Selv om jeg ble underholdt av Supernatural synes jeg likevel at serien burde ha blitt avsluttet med denne sesongen.
Uten å avsløre for mye så kan jeg si at det virker som om serieskaperne er redde for å ta livet av noen av rollefigurene, siden de skal være med i neste sesong.
Avslutningen på sesong fem hadde nok fått mer trøkk om skaperne hadde avsluttet serien her, og turt å ta farvel med rollefigurene.
Jeg blir derfor sittende igjen med en følelse av at serien legger opp til at dette skal bli den store avslutningen, men deretter trekker det tilbake.
For all del, jeg skal ikke si nei takk til en ny sesong med overnaturlig underholdning.
Supernatural er fortsatt en skremmende god serie!
| 1 |
000049 | Human Target S01
Action, eventyr og den rette dosen humor.
For å sitere hovedpersonen Chance:
«It's 2010.
Everybody's got a gun.»
Det er derfor han han har jobben sin.
Visuelt er Human Target helt fantastisk
Livvakt m.m.
Christopher Chance er en slags supermann.
Han har ingen superkrefter, men til sammen har han så mye kompetanse på vidt forskjellige områder at han kan improvisere og overleve enhver situasjon.
MacGyver, tenker du.
Du er inne på noe.
Men Chance nøler heller aldri med å skyte.
Han gjør alt som skal til for å beskytte de som hyrer ham.
Og hyrer du Chance, da har du virkelig prøvd alt annet.
Human Target er med andre ord en slags utvidet livvaktserie fra mannen bak apokalypseserien Jericho; Jonathan E. Steinberg.
Egentlig er Human Target en tegneserie fra DC Comics, og tvserien er inne i sin andre sesong på FOX.
I høst har vi kunnet se sesong én på TVNorge.
Skulle fått Emmy
Actioneventyr er den helt rette merkelappen å klistre på Human Target.
Jeg kan ikke huske å ha sett en serie som er så glad for å være et reinspikka actioneventyr og som koser seg så mye med alle klisjeene og actionelementene!
Musikken minner meg om et hvilket som helst Indiana Jones-eventyr, og er komponert av Bear McCreary.
McCreary fikk en Emmy-nominasjon for Human Target-musikken, og det irriterer meg at han ikke vant når jeg ser Human Target.
Det hadde han fortjent.
For dette er allerede en klassiker, spilt inn av et ensemble på opptil 90 personer.
Se også opp for McCreary i de kommende seriene The Cape og The Walking Dead: han komponerer heldigvis musikken i disse også.
SE OGSÅ:
En verdig og vakker avslutning på sci-fi-eventyret:
Battlestar Galactica S04.
Engasjerende karer og flate damer
Rollene i Human
Target fylles av:
SE OGSÅ:
Freddie Kruger er tilbake!
A Nightmare on Elm Street (2010)
Tilsammen utgjør disse tre et stjernetriangel og gjør de andre birollene uvesentlige.
Bortsett fra skurkene da.
Damene i serien er enten:
Trekk for flate, frustrerte damer, Human Target.
En klar anbefaling for sofakroken i jula
Visuelt er Human Target helt fantastisk, og er et glitrende eksempel på hvordan actioneventyr skal se ut i dag.
Mye variasjon, kostbart utseende og glimrende hovedpersoner - det er bare å glede seg til sesong to!
Anmeldelsen er basert på de første 8 av i alt 12 episoder i sesong én.
Human Target er ute på dvd og Blu-ray nå, og anmeldelsen er basert på Blu-ray-utgaven.
| 1 |
000050 | Koselig med peis
En serie jeg er glad jeg har sett!
| 1 |
000051 | Wallander
Vakker krimserie fra BBC med tredagersskjegg.
| 1 |
000052 | Ashes to Ashes S02
Godt spilt - dårlig skrevet.
Premisset først:
Alex Drake (Keeley Hawes) er en politikvinne som blir skutt i hodet i 2008 for så å, på uforklarlig vis, våkne opp i 1981.
Hun fortsetter jobben sin i London-politiet - 27 år tidligere - og starter en noe forvirrende kamp for å komme seg tilbake til sin egen tid.
Jeg kunne tenkt meg og sett Ashes to Ashes uten halvgjort tidsreisetull, og heller som en rendyrka krimserie satt til tidlig åttitall
I sesong to har ett åttitallsår gått (mens 2008-klokka bare er skrudd noen få timer frem), men Drake løper fortsatt rundt med skulderputer og høyt hår - en fange av åttitallet.
Sjefen hennes, Gene Hunt (Philip Glenister), er en knallhard men ærlig politimann som også var med i serien Ashes to Ashes er en spin-off av, nemlig Life on Mars.
Der har du det - konseptet bak en av de mest populære seriene på de britiske øyer de siste åra.
Noe fungerer - mye tryner.
LES:
Vakker krimserie fra BBC med tredagersskjegg:
Wallander
Vakkert men uutnytta åttitall
Tidskoloritten i Ashes to Ashes er så gjennomført og god at jeg med jevne mellomrom tar meg selv i å glemme at den faktisk er spilt inn i 2008.
Dette ER 1982, fargene, håret, antrekkene, bilene, musikken og interiøret.
Si hva du vil om åttitallet, men det hadde sin sjarm - i alle fall når man har fått det litt på avstand.
En av tidenes mest idiotiske kriger, den om Falklandsøyene, utgjør et historiske bakteppe som ikke blir utforska i særlig grad.
Men den generelle misnøyen med tingenes tilstand som råda hos store deler av den engelske befolkninga er tydelig.
Litt av problemet til Ashes to Ashes er likevel at potensialet som ligger i tidsreise til nær fortid-konseptet ikke blir utnytta.
Drake glir ubesværa inn i et 1982 hun sist besøkte som lita jente.
Den største forskjellen mellom tidsepokene når det gjelder politiarbeid er tydeligvis forbryterprofilering, noe som blir fremstilt som borderline heksekunst på tidlig åttitall.
Merker at jeg sliter litt med å svelge mangelen på tidsepokerelaterte vanskeligheter når konseptet først er som det er.
I tillegg faller flere av "med fasit i hånd"-poengene tungt til jorda.
Et eksempel:
En sarkastisk politibetjent utbryter "what's next - that Elton John fancies blokes".
For det første:
Elton John sto fram som biseksuell i 1976.
For det andre:
Har Elton John på noe som helst tidspunkt vært en erketypisk mannemann, noe utsagnet nødvendigvis impliserer?
Slett manusarbeid kalles det.
Les:
En serie jeg er glad jeg har sett:
Koselig med peis
Unødvendig tidstull
Gjennomgangstemaet i sesong to er politikorrupsjon, og selv om episodene til en viss grad kan ses hver for seg er det Hunts tilsynelatende umulige kamp for en renere politistyrke som er det mest interessante rent historiemessig.
Hele seriens røde tråd
- Drakes evigvarende søken etter å finne ut hvordan hun skal komme tilbake til fremtida - er derimot irriterende og forstyrrende.
Drake mottar støtt og stadig meldinger fra 2008 gjennom TVer, radioer og tilfeldige personer.
Den ene meldinga er mer kryptisk enn den andre, og hvis du syntes Lost var sparsom med å gi svar underveis skal du i alle fall være forsiktig med å ta fatt på Ashes to Ashes.
Hele tidsreisegreia har noe uforløst over seg og kommer i veien for resten av handlinga, i stedet for å være det elementet som skiller serien ut fra de femten tusen andre britiske krimseriene på en positiv måte.
Jeg kunne tenkt meg og sett Ashes to Ashes uten halvgjort tidsreisetull, og heller som en rendyrka krimserie satt til tidlig åttitall - det skulle gi mer enn nok å spille på.
Glimrende Glenister
Der manusforfatterne har feila, har de castingansvarlige virkelig stått fram og tatt ansvar.
Philip Glenister spiller tøffingen Gene Hunt så det er en fryd å se på, og gir karakteren sin liv, dynamisk utvikling og tyngde.
Keeley Hawes - kjent fra Spooks - står godt til Glenister, og sammen danner de et klassisk politipar med befriende subtile romantiske undertoner.
Dean Andrews spiller Ray Carling (bad cop) og Marshal Lancaster bekler rollen som Chris Skelton (good cop).
De to er seriens velfungerende komiske alibier, og Skeltons hårfrisyre må sies å være verdt prisen av dvden i seg selv.
Denne gjengen, kombinert med interessante innblikk i en engelsk politimanns hverdag i 1982, gjør at Ashes to Ashes tross alt er helt streit underholdning.
Men det kunne vært så mye mer.
Sugen på britisk krim?
Prøv Wallander i stedet.
Ashes to Ashes S02 er i salg fra og med 12.1.2011, første sesong finnes allerede på markedet.
| 0 |
000053 | 1066: The Battle for Middle Earth
Langdryg historietime.
1066 var et strabasiøst år for engelskmennene.
Fra nord kom vikingene og fra sør kom normannerne - begge gruppene med ambisjoner om å gjøre den fruktbare øya til sin egen.
Miniserien 1066 forteller historien om høsten fra helvete på en informativ, men sjukt kjedelig måte.
Lavere budsjett er ingen unnskyldning for å lage skolefjernsyn fra åttitallet.
For å ha sagt det med en gang:
Jeg elsker historiske drama.
Konseptet med å bli underholdt samtidig som man lærer et og annet er knall - to fluer i en smekk.
Men i motsetning til serier som Tudors og Rome har 1066 nøyd seg med den minst viktige av fluene - den som lærer deg noe.
I rettferdighetens navn har vel BBC-produkjsonen 1066 hatt et ganske annet budsjett å forholde seg til enn de to nevnte - og ekstremt påkosta - seriene.
Men det er ingen unnskyldning for å lage skolefjernsyn fra åttitallet.
Dialog trenger for eksempel ikke å koste så voldsomt mye.
Ikke karakterutvikling heller.
Utgangspunktet for serien lover godt.
1066 var et viktig år, både for engelsk og europeisk historie.
Hendelsene har likevel ikke blitt dramatisert i hjel, noe som gir BBC sjansen til å sette standarden for hvordan denne historien kan fortelles.
Den sjansen glapp, gitt.
For selv om idéen med å følge to bønder som må ta sverdene fatt istedet for å fokusere på konger og hærførere er god, får vi aldri mulighet til å bli kjent med karakterene.
Det hele virker mer som en amatørteatertrupp som skal dramatisere favorittslagene sine, og sper på med litt improvisert handling innimellom.
Den eneste personen som fester seg er Ian Holm (Bilbo i Ringenes Herre), og det er fordi han er den alltid tilstedeværende fortellerstemmen som konsekvent forteller hva som kommer til å skje før det har skjedd.
De halvhjerta forsøkene på å få oss til å bli interessert i hovedrollekarakterene Tofi og Leofric faller kjapt og nådeløst til jorda.
Bihistoriene er rett og slett ikke fengende nok, og man må konsentrere seg om det historiske aspektet for i det hele tatt å orke å følge med.
Skuespillerne kan strengt tatt ikke klandres.
De blir gitt minimalt med spillerom, og leverer forsåvidt greit nok med tanke på forutsetningene.
LES:
Vakker krimserie fra BBC med tredagersskjegg:
Wallander
Alt annet enn episk
1066 forteller historien om de engelske bøndene som måtte plukke opp våpen for å krige mot overmakta, først i form av tilsynelatende uovervinnelige vikinger, så grusomme normannere.
Det er en David mot Goliat-historie der Goliat som kjent vinner til slutt.
Men ikke uten opptil flere kamper.
Vi blir tatt med på to slag som er etsa inn i historiebøkene - det ved Stamford Bridge (ikke Chelseas hjemmebane, men ei faktisk bro oppe i nord), og det ved Hastings.
Slagscenene er helt streite, om enn noe nedskalert.
Tett og subjektiv kameraføring, inn og ut av fokus, utstrakt bruk av slow motion, mye blod og gørr.
Slaget ved Stamford Bridge involverte i virkeligheten rundt 25 000 mann - i 1066 ser det ut som om de var 50 mot 50.
I slaget ved Hastings har de huka inn litt fler statister, uten å helt oppnå den episke vibben som loves bort på coveret.
Bildene som sådan er noe ujevne.
Det veksler mellom det vakre og det kjedelige - og ved en anledning har de tatt i bruk night vision for å forsterke inntrykket av nattlig sniking.
Akkurat den idéen skulle de gått noen flere runder på før de realiserte.
Les:
Godt spilt - dårlig skrevet:
Ashes to Ashes S02
Gå for Wiki
For Tolkien-fans som lurer på om tittelen er en LOTR-ripoff:
Middle Earth var navnet gjengen her brukte på den verden som lå mellom himmel og helvete - altså jorda de levde på.
Det lærte jeg av å se 1066.
Jeg lærte i det hele tatt litt om 1066 - om Harald Harråde, Vilhelm Erobreren og Harold II.
Jeg følte meg tidvis idiotisk stolt over vikingenes overlegne mot, og knisa lett av datidens militære strategier.
Men ble jeg underholdt - nei, strengt tatt ikke.
Sugen på å se historiske episke drama i TV-serieform?
Se nevnte Tudors eller Rome.
Er du villig til å ofre det episke aspektet og samtidig nærme deg nåtiden litt?
Se Deadwood.
Lyst til å lære mer om slagene ved Stamford Bridge og Hastings?
Da anbefaler jeg Wikipedia.
| 0 |
000054 | The Sopranos S01
Ser vanvittig bra ut på Blu-ray og ruver fortsatt som en bauta!
Den som på nittittallet begynte å løpe i tospann med Homer Simpson som den store amerikanske antihelten, var Tony Soprano.
En "made man"; en mafiaboss som går til psykolog.
Og som både elsker og hater det.
Jeg kommer til å se hele igjen.
Og igjen.
I dag kommer første sesong av The Sopranos i butikkene i Blu-rayversjon, og har du enda ikke fått sett David Chase sitt serieepos kunne du ikke fått en bedre anledning.
Nok formaliteter, la meg fortelle deg hva som er så overveldende bra med denne HBO-serien som på nære nippet kunne vært en FOX-serie.
Det beste fra klassikerne
The Sopranos går på innsiden av mafiamiljøet på en annen måte enn hva jeg er vant med, for The Sopranos handler om mye mer; et land som har kommet seg gjennom resesjon, depresjon, kommunisthysteri og kald krig har nå et annet problem på trappene; mulighetene/luksusen/egoismen og meningsløsheten.
Og alt dette formuleres i de interne konfliktene familiemedlemmene og kollegene har seg imellom:
En fantastisk samling likandes figurer anført av en omvendt kong midas, en Napoleon og Ødipus som når som helst kan gå ned for fulle seil, og sammen med ham står folk som elsker ham, hater ham, beundrer ham, blir såret av ham, stoler på ham, svikter ham, prøver å drepe ham og redder livet hans.
Dreping og oppdragelse
Første sesong er etablering av miljø og figurer, og et pensumeksempel på hvordan en serie kan legge ut de fleste kortene på bordet for oss uten å overdrive.
Hovedhistorien er den spirende konflikten mellom Tony og Uncle Junior, og rundt spinner kanskje ti-tolv andre bihistorier som er minst like viktige; Sopranos blander familieliv og organisert kriminalitet og likheten er slående.
Kaffepraten og den gamle reklamen
Den siste disken består av et uunnværlig intervju på en drøy time skuespiller og medregissør Peter Bogdanovich gjør med serieskaper Chase, hvor alt du kunne finne på å spørre om angående The Sporanos blir svart på av opphavsmannen.
I tillegg drikkes det kaffe av enorme kopper og det gis en grundig innføring i hvordan unnfange og utvikle en tv-serie.
For eksempel kan Chase fortelle at han aldri psykoanalyserte noe han skrev før etter at det var skrevet; dermed er det hans egne ideer som blir analysert og lagt frem på Melfis kontor.
Family Life og Meet Tony Soprano er to fire-minutters tv-innslag som introduserte The Sopranos for det amerikanske publikummet.
Det er artig å se hvordan det ble pakket inn og presentert før noen hadde sett det, men disse to innslagene bringer ikke akkurat noe nytt til Sopranoslegenden.
Ekstramaterialet består med andre ord bare av et intervju, men et grundig og interessant et.
TIPS:
Før The Sopranos jobbet David Chase med serien Det gode liv i Alaska (Northern Exposure) som gikk på TV2 på nittitallet, og i dag slippes sesong to av denne serien på dvd.
Slik du aldri har sett det før
Bildekvaliteten kan ikke sammenlignes med det du har sett fra før.
Med unntak av enkelte få støttetagninger som kanskje er filmet i dårligere lys eller med annet utstyr, er bildet skarpt, fargene deilige og lyset ekstremt godt satt.
Takket være den imponerende bildekvaliteten på denne utgivelsen står The Sopranos fortsatt som en ruvende bauta i tv-dramahistorien.
Lydsporet er helt fritt for egenskrevet musikk, og består kun av eksisterende og glimrende musikk som alltid vil være glimrende og som jeg mener gjør serien mer virkelighetsnær.
Min langsiktige anbefaling
De videre sesongene av The Sopranos vil komme på Blu-ray etterhvert, og sesong to kommer i løpet av andre kvartal i år.
Det er helt perfekt.
Jeg kommer til å se hele igjen.
Og igjen.
Den minner meg om en sommer i mitt liv som jeg alltid vil oppleve på ny, og jeg unner alle som liker tv å oppleve det samme.
The Sopranos sesong én er i salg på Blu-ray i dag, 26.01.2011.
| 1 |
000055 | Bones S05
Krimkomikk som fungerer best som drama.
To personer løser drapsmysterier i tospann, en mann og ei dame.
De er forskjellige som natt og dag, men jobber likevel forbløffende godt sammen - oppklaringsprosenten ligger på ganske nøyaktig hundre.
Hørt den før?
...karakterene er langt mer interessante enn episodeplottene
Nå får du uansett høre det igjen, dette er nemlig Bones i grove trekk.
Den intuitive og sjarmerende FBI-agenten Seeley Booth spilles av David Paul Boreanaz, kjent som kjekkasvampyr fra Buffy og Angel.
Motstykket hans, Dr. Temperance "Bones" Brennan (Emily Deschanel), er verdens dyktigste rettsantropolog men har sosial intelligens på autistnivå.
Sammen med resten av Jeffersonian Institute, fylt med ekstremskarpe hoder og teknologi som får en iPad til å se ut som konglene oldeforeldrene våre visstnok lekte med da de var små, gjør de livet surt for alle mordere som har vært så uheldige å etterlate seg ofre i skjellettform.
Det er krim og komedie i en ikke spesielt skjønn forening, ispedd rause doser med kjærlighetsintriger på arbeidsplassen.
LES:
Ser vanvittig bra ut på Blu-ray og ruver fortsatt som en bauta: The Sopranos S01
Mord og amor
Sesongen starter med en Booth som nettopp har kommet tilbake på jobb etter å ha fjerna hjernesvulsten han oppdaga mot slutten av sesong fire.
Etter noen startvansker kommer duoen kjapt inn i det igjen, og identifiserer lik, morder og motiv ved hjelp av beinfragmenter av alle slag.
Akkurat som de har gjort i noen sesonger nå.
Booth har, etter å ha ligget i koma, funnet ut at han er forelsket i Bones - problemet er bare å finne ut hva han skal gjøre med det.
Dette, og et par andre romantiske dilemma, utgjør sesongens røde tråder.
Selv om Bones - som navnet indikerer - bare fokuserer på skjellettlevninger og ikke tradisjonelle lik i alle former og fasonger, skiller ikke serien seg nevneverdig fra andre krimserier i samme gate.
I alle fall ikke positivt.
Man har sett det før, kanskje til og med til det kjedsommelige.
Mordgåtene som utgjør hovedelementet i hver episode, er av høyst varierende kvalitet.
Oppskriften er streit:
Mistenk et par stykker feilaktig i starten - finn den egentlige morderen helt på tampen.
Noen av mysteriene funker fint så i måte, med overraskende vendinger og fiffige konklusjoner.
Men alt for mange er for søkte, for uengasjerende eller rett og slett for lite interessante.
Tidenes verste?
Komiaspektet kan derimot ikke sies å være like varierende kvalitetsmessig - det er gjennomgående lavt.
Det er ikke spesielt morsomt den første gangen Bones tolker noe billedlig helt bokstavelig, den førtiende gangen begynner av-knappen på fjernkontrollen å se sjukt forlokkende ut.
I tillegg må bikarakteren Daisy Wick (Carla Gallo), en Bones-idoliserende praktikant, kunne sies å være det mest anmassende, umorsomme og jævlige komialibiet som noen gang er skrevet inn i en serie.
Jeg utfordrer alle Filmpolitiets lesere til å finne noe verre - lykke til.
Konspirasjonsteoretikeren Hodgins (T.J. Thyne) er tidvis fornøyelig, men det er også det eneste som fungerer i humoravdelinga.
Nå trenger ikke serier nødvendigvis å være morsomme for å være bra, men når du først prøver hardt så bør du lykkes.
Det finnes ikke så mye som er mindre morsomt enn feilslått komikk.
Solid grunnmur - skrøpelig hus
Mye av serien berges av forholdet mellom Bones og Booth.
Eller samspillet mellom Deschanel og Boreanaz - alt ettersom.
Hvis vi gir manusforfatterne skylda for de umorsomme morsomhetene gjør de to hovedrolleinnehaverne svært solide prestasjoner.
Det er vanskelig å unngå å bli litt sjarmert av og interessert i dynamikken de to i mellom.
Gjennomgangsmelodien er i det store og hele at karakterene i seg selv er langt mer interessante enn de enkelte episodeplottene, og det gjør det nesten bare mer irriterende at serien ikke er bedre enn den faktisk er.
De feiler på det som bør være enklest å gjøre bra, og da hjelper det litt lite at grunnmuren holder mål og vel så det.
Det finnes riktignok flere høydepunkt, tre episoder skiller seg ut.
En der vi får se gjengen undersøke det som kan være JFKs levninger, en tilbakeblikkepisode der vi får se Bones' og Booths første møte, og en der gruppa treffer sin felles nemesis The Gravedigger (Deirdre Lovejoy fra The Wire).
Felles for disse episodene er at de leker litt med formen, og skiller seg ut fra de andre episodene rent dramaturgisk.
Mer av det, takk.
Bones er ikke akkurat en serie som demoniserer drapsmenn.
For å si det veldig mildt.
Stort sett har morderne forholdsvis sympatiske årsaker til å handle som de gjør, og noen ganger er de bare uheldige.
Man kan mene hva man vil om dette, selv synes jeg mangelen på moralisering er behagelig, og i hvert fall å foretrekke fremfor det stikk motsatte.
Hadde de bare lagd litt bedre episodemanus og droppa/forbedra humoren skulle jeg gjerne sett neste sesong.
Sånn som det er nå gjør jeg heller noe annet.
| 0 |
000056 | Family Guy S09
Sneier innom de fleste tabuene vi har.
| 0 |
000057 | En moderne familie S01
En sympatisk situasjonskomedie fra skaperne av Frasier
Jeg fikk dessverre ikke med meg
En moderne familie når den gikk på TV2 i høst, emmyvinnende komedie og all ting.
Og siden ting er som de er, regner jeg med at det er flere i den klubben.
Greit, vekk med den dårlige samvittigheten.
En moderne famile kommer på dvd i morgen.
De nye familiene
En moderne famile handler om den moderne familien hvor skilsmisser, nye ektefeller, forskjellige legninger, adopsjoner og aldersforskjeller mellom generasjonene setter preg på hverdagen.
Det hele spinner rundt tre beslektede husholdninger med høyst forskjellig oppsett:
A4-familien med mann, kone og tre barn.
Familien som består av en eldre mann, en yngre kone og konas sønn fra et tidligere forhold.
Det homofile paret og deres adoptivdatter.
I disse tre familiene finnes det så mange motsetninger og likheter at de i praksis ikke trenger noen utenforstående for å lage helvete eller redde dagen.
Det greier de helt fint selv.
Serien skiller seg ut i måten den er spilt inn på, og kommer fra ingen ringere enn skaperne av Frasier; Steven Levitan og Christopher Lloyd (ikke Tilbake til Fremtiden-Lloyd!).
Verdens kuleste fyr
Selvfølgelig er det Al Bundy (eller Ed O'Neill som han egentlig heter) som er det mest overraskende gjensynet i rollen som Jay Pritchett.
Denne fyren har en alfahannutstråling som jeg tror overgår alt jeg har sett, kombinert med en så naturlig kul væremåte at til og med George Clooney hadde satt seg ytterst på sofakanten.
Jeg har ikke sett O'Neill siden Joe from Cincinnati, hvor han også satte meg ut på en mer odd og sær måte.
Mer om det ved en senere anledning.
Andre roller som skiller seg ut, er Phil (Ty Burrell), faren som tror han kan ungdomssjargongen og stadig må ta tak i spenninger i rommet.
Phil er herlig, men litt forutsigbar også.
Gloria Pritchett (Sofía Vergara) er seriens dramatiske og følelsesstyrte Columbianer, og en veldig bra sådan.
Sønnen hennes, Manny Delgado (Rico Rodriguez), er også et funn i rollen som romantisk og veslevoksen unge.
Det homofile paret Mitchell Pritchett (Jesse Tyler Ferguson) og Cameron Tucker (Eric Stonestreet) må også nevnes, for her er det mye homogull, både for homser og streite.
Ferguson og Stonestreet får manuset til å høres ut som en sang, og homoarketypene har vel sjelden blitt overspilt så bra som av disse to.
I det hele tatt byr
En moderne famile på fine typer, bra skuespillere og artige situasjoner.
Noen forutsigbare, noen uventede.
LES:
"Homofil paljett-på-limer og en masse masse halvnakne jenter":
Burlesque!
Ansikt til ansikt
Er det én ting jeg skal trekke frem som karakteriserer
En moderne familes første sesong, så er det konfrontasjoner.
I omtrent hver eneste episode består en av hovedhistoriene i at to av figurene blir tvunget til å konfrontere hverandre og snakke ut om det.
Og det skjer ikke frivillig.
Jeg synes de kunne styrt unna den krampeaktige lykkelige slutten.
Konfrontasjonene er ikke episodenes høydepunkt, tvert imot.
Alt det andre er morsomt, konfrontasjonene blir stort sett "endelig få snakket ut"-øyeblikk med klemmer og forsoning etterpå og en liten sleivkommentar tilslutt.
Og der slutter som regel serien: de hyggelige øyeblikkene med innsmygende musikk og fortellerstemmen som filosoferer om famlieverdier og en klassisk "jeg tror jeg stua ankelen"-replikk før vi ser logoen til Steven Levitan.
Jeg synes de kunne styrt unna den overtydelige lykkelige slutten, siden den kjennes overflødig.
LES:
En serie jeg er glad jeg har sett:
Koselig med peis!
Blikket i kameraet
En moderne famile er aldri kjedelig å se på, takket være den aktive kamerabruken.
Kameraet er tilstede i rommet og rett som det er ser figurene direkte inn i kameraet.
Fint grep, synes jeg.
Dessuten blandes det inn intervjusituasjoner hvor figurene sitter i sofaen og snakker om ditt og datt.
Dette gir serien et hint av realisme, men aldri slik at jeg tenker at det er dokumentar jeg ser på.
Til det er figurene for karikerte.
Alt i alt er En moderne famile en moderne situasjonskomedie med et subjektivt kamera.
Serien er ikke kontroversiell på noen måte, snarere trygg og god, og har det artig med familierelasjoner som per i dag er helt vanlig.
En moderne familie er i salg fra og med 2.2.2o11.
| 1 |
000059 | Chuck S03
Serien som eigentleg ikkje skulle overleve klarte det.
Chuck har aldri hatt sjåartal å skryte av i USA, og har stort sett overlevd på goodwill frå folka som styrer NBC.
Sesong 3 kom på skjermen rett over nyttår 2010.
Då hadde hovudsponsoren av serien, smørbrødkjeda Subway, fått ekstreme mengder "rate-our-service"-kort frå fans som ba dei ta i eit tak for å halde serien igang.
Då må ein kanskje tolerere ekstrem produktplassering.
Og det å få ein slags siste sjanse, når ein trur festen er over, har verkeleg fått fart på sakene.
Vekkjer følelsar
Den tredje sesongen av Chuck er kanskje den beste.
Ein kan verkeleg føle at det gnistrar av karakterane og historia.
Chuck vekkjer så mange ulike følelsar i meg.
Spenning, drama, humor og eit karaktergalleri du ikkje kan unngå å bli ekstremt glad i.
Historia går elegant framover i konstant utvikling, og opplevast aldri som tværande og keisam.
Datanerden og CIA-basen
Sjølve utgangspunktet for serien er litt søkt.
Chuck jobbar på elektrosupermarknaden Buy More, og er tpyisk nerd.
Han får plutseleg heile infodatabasen til CIA lasta inn i hodet ved eit uhell.
Agentane Sarah Walker (Yvonne Strahovski) og John Casey (Adam Baldwin) skal passe på Chuck (Zachary Levi) på hans veg mot å bli CIA sitt kanskje beste våpen mot badguysa.
Når tredje sesongen brakar laus har han fått lasta ned 2.0-versjonen av databasen, som òg gjer at Chuck plutseleg kan koreansk, Kung Fu og gitarspeling.
Mellom anna.
Dette er sjølve rammeverket for serien, men det spennande er jo samspelet mellom figurane, og deira opplevingar.
Blir Chuck og Sarah endeleg kjærestar, og klarar Chuck å halde agentlivet hemmeleg for både bestekompisen Morgan og søstera Ellie?
Hektisk slutt
Dei fyrste 13 episodane er små, herlege høgdepunkt, alle saman.
Perfekt underholdning.
Og når episode 13 følast som ei vill sesongavslutning, skulle den faktisk ha vore det.
Sesongen fekk plutseleg 5 ekstra episodar, noko som merkast.
Der dukkar plutseleg opp eit par svake episodar, og ein hektisk, men uhyre spennande sesongslutt.
Chuck er ikkje typisk kred-tv.
Chuck er enkel underholdning.
Og det er det som er så frykteleg deilig med serien.
Eg føler at den er ufarleg, men på same tid både veldig spennande, deilig rørande, sjarmerande og morsom.
Det handlar, når alt kjem til alt, om figurar du blir oppriktig glad i.
Og så er jo soundtracket fabelaktig.
Band of Horses, Imogen Heap, Vampire Weekend, MGMT, Broken Bells, The Temper Trap, Miike Snow og Datarock er berre nokre eksempel frå denne sesongen.
Chuck sesong
3 er beint fram herleg underholdning som varmar hjartet mitt.
Null kred, berre masse kos
| 1 |
000060 | Stargate Universe S01
Herlig action - langdryg historie
Jeg husker veldig mye fra Stargate, nesten merkverdig mye.
Noen filmer forsvinner uten spor, mens andre setter seg.
Det har sikkert noe med tidspunktet i livet jeg har sett filmer på å gjøre; den rette filmen på det riktige stedet i oppveksten.
Stargate blandet egypts fascinerende fabeldyr med heftig militær-sci-fi, og jeg har alltid likt James Spader siden.
Kurt Russell digget jeg fra The Thing, og det var kanskje Russel som lokket meg til Stargate når jeg tenker meg om.
...det spares ikke på effektene når det først begynner å smelle.
Sci-fi-slektninger
Vel, Stargate Universe (SGU)er langt fra Stargate.
Den overliggende Stargate-mytologien er jo felles for alt som har blitt gitt ut under Stargate-navnet, og Richard Dean Anderson som spilte hovedrollen i Stargate SG-1 (serien som fulgte i kjølvannet av den første Stargate-filmen) er også med i SGU.
I tillegg til Anderson er Lou Diamond Philips og Robert Carlyle mine eneste tidligere bekjentskaper.
Og handlingen er lagt til et ukjent romskip i full fart gjennom universet med en drøss folk ombord.
Anmeldelsen forsetter under bildet.
Det hele tar til
Air, førsteepisoden, er delt inn i tre deler.
Her presenteres premisset for serien, som er at muligheten for å ringe opp stargaten ombord på det eldgamle romskipet Destiny har kommet, takket være funnet av en sterk nok energikilde.
I hyrten og styrten blir Nicholas Rush (Carlyle) og en flokk andre forskere og militære tvunget til å gå gjennom stargaten og ender opp på Destiny uten noen umiddelbar mulighet for å vende tilbake til jorda.
Det du har da, er en gjeng desillusjonerte typer som reiser i lysets hastighet.
Brushaner i uniform
SGU er nemlig preget av en gooood del kjedelig hanekamp.
Det er mange alfahanner her, og serien preges av en del sarkasme og aggressive kommentarer.
Det er ikke så kult i lengden.
Et annet tema som SGU dveler en del ved, er besetningens trang til å gå bakover i tid og ta et oppgjør med seg sjøl.
Når en har så mye deilig sci-fi å leke med, er det en rar prioritering.
Rare kombinasjoner
SGU virker i det hele tatt litt retningsløs, og det kan en si om å blande sci-fi orkestermusikk med kassegitarklimpring fra en singer/songwriter også.
I episode 7, Earth, gjør forresten Janelle Monae en kul liveopptreden i en sekvens som foregår i en klubb tilbake på jorda.
Men det hjelper ikke akkurat fremdriften i romskipet, der handlingen faktisk foregår.
Action: redningen for alle tynne historier
Når det først er action, er det skikkelig stilig action.
Og det spares ikke på effektene når det først begynner å smelle.
Eksplosjoner og splætt og gørr slik jeg ser i SGU kan redde en ellers litt tam episode for min del, men serien inneholder ikke så mye action som jeg kunne ønsket meg.
Dessuten elsker jeg de enormt vakre utendørsbildene fra de forskjellige planetene besetningen besøker.
Oversiktsbildene fra de fremmede verdenene er få, men spektakulære.
Iblant er kameraet plassert i en liten svevende spionkule som svever rundt og dokumenterer aktiviteten i og utenfor romskipet.
Og for å gi dette kameraet et litt mer utenomjordisk preg, er det lagt på litt skurring og filter i kantene.
En slags ekstra kameravariant som brukes ti prosent av tida, og som jeg ikke kjøper helt.
Evig forkjærlighet for sci-fi
Jeg er alltid ute etter den deilige sci-fi-serien som setter meg i den rette stemninga tvert og som bare trenger å handle om noe helt annet, et helt annet sted.
SGU tar meg dessverre ikke helt dit i første halvdel av sesong én.
Den bruker for mye tid på frustrasjoner og maktkamp og forhistorier.
Derfor ender Stargate Universe opp som en litt for langsom historiefortelling, nesten mer bakover i tid enn fremover i tid.
Stargate Universe S01 slippes på dvd 16.02.2011, og anmeldelsen er basert på 8 av 20 episoder.
| 0 |
000061 | Brutte Løfter S01
Klassisk og særegen advokatserie produsert av Ridley og Tony Scott!
Brutte Løfter er en advokatserie med mye strykere, tubular bells og piano fra ekteparet Robert og Michelle King, produsert av Ridley og Tony Scott.
(Den gikk også på TV2 i 2010.)
Serien, som heter The Good Wife i USA, danner tre parallelle handlingslinjer:
Alicias klienter og rettssakene som løses fra episode til episode, Alicias privatliv og selvstendighet og Alicias mann og hans kamp for anke og frifinnelse.
...den gode, gamle Lov og rett i L.A-følelsen.
Den gode kona
Utgangspunktet er at statsadvokaten i Cook County blir tiltalt for korrupsjon og avslørt som horekunde.
For korrupsjonen havner han i buret.
Tilbake står en sveket hustru, som må forholde seg til å være kona til den utro statsadvokaten samtidig som hun selv jobber som advokat.
Hun heter Alicia Florrick, og hun er the good wife.
Derav seriens originaltittel.
Litt etterforsking, litt prosedyre og litt flaks
Brutte Løfter foregår i Chicago, hvor Alicia får jobb ved et av havnebyens prestisjeunge advokatkontor.
Oppdragene Alicia får som nyansatt jurist er mer eller mindre direkte knyttet til hennes måte å komme over sviket på.
Tilfeldighetene kommer tett i Brutte Løfter.
Og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting.
Som så mange andre advokatserier jeg har sett, blander Brutte Løfter litt etterforsking, litt prosedyre og litt flaks; i rettssalen dukker det opp alle slags klienter med ulike motivasjoner, i bakgrunnen lurer en truende overmakt og underveis må små detaljer oppdages ved slump.
Og når strykerne kommer smygende, oppdager Alicia noe vesentlig.
Byen ved den store sjøen er regnet som en av verdens mektigste byer, og Alicia og hennes barn er i ferd med å kjenne på kreftene.
Figurer jeg aldri tviler på
Skuespilleriet og castingen er tipp topp.
Julianna Margulies som spiller Alicia har stort sett bare ett ansiktsuttrykk, men det holder lenge i rettssalen.
Hennes mann, Peter Florrick, spilt av Chris Noth (Mr. Big fra Sex og singelliv.) ser jeg bare i ny og ne, og han egner seg egentlig best på den måten.
De som skiller seg ut, er Christine Baranski som senioradokaten Diane Lockhart og Matt Czuchry, som spiller den andre junioradvokaten og Alicias konkurrent, Cary Agos.
Dessuten er Zach og Grace, Alicias barn, herlige å følge med på.
De er ikke med så ofte, men spiller en særs viktig rolle i den store sammenhengen.
Brutte Løfter ser og høres ut som en advokatserie bør, men selvfølgelig ikke slik virkeligheten egentlig er.
Det er underholdning det her, ikke en slags The Wire for advokatseriene.
Jeg kunne sikkert kritisert Brutte Løfter for å bruke i overkant mye følelsestung musikk, men farken: det hører jo til sjangeren.
Jeg hadde rimelig lyst til å skru av Brutte Løfter og sette på Fringe i starten.
Men etterhvert vokste serien på meg, og nå er det faktisk som å få den gode, gamle Lov og rett i L.A-følelsen jeg ikke har kjent siden nittitallet.
Brutte Løfters grunnstemning er såpass god at den etter noen episoder viser seg å ha en vanedannende effekt.
Sesong én av Brutte Løfter er ute på dvd nå, og sesong to har premiere på TV2 tirsdag 22.februar klokka 22:40
| 1 |
000063 | Treme S01
Optimisme og kamp i en rimelig rasert by
Det knyttet seg ikke rent lite spenning til David Simons neste prosjekt når han var ferdig med The Wire.
I flere år hadde situasjonen for politiet, røverne og omtrent alle derimellom i Baltimore blitt skildret, og Baltimore hadde fått sin grundige hyllest.
Denne evnen til å fange en hel by i serieform skulle Simon perfeksjonere ytterligere med Treme.
Det finnes øyeblikk her som er helt hakeslipp.
En rasert by
For Treme er, som du kanskje allerede har hørt, en hyllest til New Orleans.
Og slik tilfellet var med The Wire og Baltimore (og The Corner og Baltimore også, for den del), ble Treme spilt inn i New Orleans.
Forskjellen mellom disse to byene er at Baltimore har sine storbyproblemer som så mange andre, mens New Orleans er så sterkt medtatt av orkanen Katarinas herjing at det mangler sidestykke i den utviklede verden i moderne tid.
Og Treme handler om optimismen og kampen i denne rimelig raserte byen.
En ekte by.
En levende kulisse.
Gir musikken sin fortjente plass
For det første er Simons siste mesterverk overraskende.
Det finnes enkelte øyeblikk her som er helt hakeslipp.
I første episode kan jeg bare trekke fram det gledelige gjensynet med Clarke Peters som Albert Lambreaux, i full Mardi Gras-drakt.
Himmel og hav.
Jeg tror ikke jeg blunket under hele seansen.
Musikken jeg hører i serien spilles som regel der og da, eller over et anlegg i rommet.
Et annet overraskende element ved Treme er at musikken i seg selv til tider er nok; rett som det er bærer musikken hele sekvenser alene.
Uten dialog.
Jeg har aldri sett en serie tørre å la musikken tale så for seg så mye som Treme, og det elsker jeg den for.
David Simons talent for dialog
Dialogen er så naturlig og flyter så godt at det er vanskelig å si noe mer om den.
Like vanskelig som det er å si noe om dialogen vi har med vennene våre.
Figurene er fine, både de fiktive figurene og de ekte.
David Simons kanskje fremste trekk som serieskaper er den naturlige dialogen, og i Treme har han plukket med seg noen skuespillerveteraner fra The Wire, noen som utelukkende har jobbet med film tidligere, og lokale orleaniere som bare er seg selv.
En troverdig blanding, selv om et par figurer blir litt flate i den store sammenhengen.
Fellesløft for cajunenes hovedstad
Ensemblet er stort, og hovedpersonene består i en proff trombonist som sakte men sikkert må bygge opp igjen levebrødet sitt, den engasjerte men notorisk distre dj-en, indianerhøvdingen, den sinte youtubeaktivisten, det trasige musikerparet, den strevende mesterkokken og bareieren som leter etter broren sin.
Et utvidet ensemble som til sammen får vist frem den spesielle og kriserammede byen fra sine mange sider.
Beste kjønnsnøytrale hovedrolle:
New Orleans!
New Orleans må også nevnes sammen med ensemblet, for byen i seg selv har virkelig en hovedrolle.
Byens vesen er merkbart gjennom skjermen, og fyller stua i de seksti minuttene det varer.
Og for en sterk avslutning!
Sorgen, gleden og fargene!
Du bør, for ditt eget tv-seriehjertes skyld, ikke gå glipp av denne perlen.
(PS:
Sesong 2 av Treme hadde premiere 24.april på HBO i USA)
| 1 |
000065 | South Park S13
Anbefales for for deg som ikke er en nærtagende disneyelskende jødisk hvalaktivist.
Sesong 13, det ulykksalige tallet, byr blant annet på Michael Jackson i ei lita jentes kropp, den kjente historien om den vesle jøden som ødelegger det perfekte samfunnet på ny og f***efis sidestilt med rompefis.
Disney, legemliggjort ved en psykopatisk Mikke Mus, får på pukkelen for sin bruk av Jonas Brothers som seksuell appell rettet mot mindreåringe og Paul Watson og resten av hvalaktivistene får en hard neve rett i juvelene.
Trey Parker og Matt Stone balanserer hårfint mellom friske perspektiver på dagsaktuelle fenomener og aggressive, hånende og usmakelige angrep på enkeltpersoner og grupper.
Sterkt på smak
South Park-episodene begynner som regel med en bagatellmessig problemstilling som tar av og drar på med full gass rett inn i en ny og større sammenheng.
Parker og Stone skrur det hele godt sammen, og hvis jeg bare ser på håndverket er det svært smakfullt gjort.
Virkemidlene kan ved første oppleves som usmakelige, men nei:
South Park er ikke usmakelig.
South Park er bare sterkt på smak.
Et speil på galskapen
Ta sisteepisoden Pee, for eksempel.
For å gjøre en lang historie kort, har en bølge av urin oversvømt en fornøyelselspark og for å bevise at piss gjør folk aggressive, binder myndighetene fast ei ape i lenker og pisser den i fjeset.
Den klikker selvfølgelig, piss gjør forsøksapen forbanna, case closed og apen må skytes.
Slik holder Parker og Stone på, og isolert høres det jævlig og overdrevent ut.
Men i den større sammenhengen er dette bare et speil på hva som har foregått i vitenskapens og religionens navn i flere hundre år, og det skjer fortsatt.
Og Parker og Stone er blant de få som sparker skikkelig hardt mot idiotien uten å bli surpomper.
De lager tvert imot hysterisk artige 22-minuttere av det.
W.T.F
WWE-episoden er også helt hysterisk, og her settes all jugingen og skrytingen i WWE på spissen.
Hva er egentlig premisset for wrestlig?
Hva er greia med alle bakgrunnshistoriene?
Er wrestling egentlig noe annet, noe langt mer finkulturelt bare i en glorete og harry innpakning?
Og hva skjer når kampen for og imot hvalfangst koker ned til kampen om seertall for Whale Watch og Deadliest Catch?
HER ligger Parker og Stones virkelige muskler: disse to har bransjens skarpeste blikk for satire.
Jevnt sterkt, noen flate baller
Det er få som makter å gi så herlig og treffende spark i ballesekken som South Park.
Enkelte episoder er bare en fryd og en fornøyelse fordi de inneholder nok typer som politibetjent Yates i episode 9, Butter's Bottom Bitch og motorsykkelgjengen i episode 10, The F Word.
Andre episoder, som nevnte Pee, Dances with Smurfs og Dead Celebrities, er bare slappe pasninger i forhold til resten og trekker helheten i sesong 13 ned.
Men det er en klar femmer, dette her.
South Park handler alltid om noe større og viktigere, og samtidig er det SINNSSYKT underholdende (for å bruke et utskjelt ord på den rette måten).
Serien peker på samfunnets sinnsykdommer og tar rollen som narr på alvor med animasjonens kraft.
South Park sesong 13 er i salg fra 23.februar.
| 1 |
000066 | Heroes s04
Folka bak Heroes mangler åpenbart evnen til å gi seg mens leken er god.
Å ha et godt konsept er en viktig suksessfaktor når man skal lage en TV-serie.
Problemene oppstår når det gode konseptet gjør at man glemmer å gjøre resten av jobben skikkelig, noe som blir pinlig synlig i fjerde og siste sesong av Heroes.
...vi får følelsen av at det står en gjeng mildt uinspirerte manusforfattere på tomgang bak.
Siste klipp i siste episode blir etterfulgt av en plakat som sier “to be continued”.
Sånn ville det seg ikke.
NBC har endelig tatt til vettet og kansellert serien som kunne blitt huska som en underholdende og morsom affære hvis kanselleringa bare hadde skjedd tre år tidligere.
Men det måtte flere år med kontinuerlig synkende seertall og manuskvalitet til for at kanalen skulle fatte at nok virkelig var nok.
Les:
Anbefales for for deg som ikke er en nærtagende disneyelskende jødisk hvalaktivist:
South Park S13
Slitsomt superheltliv
Heroes handler om mennesker med hver sin superkraft.
De kan for eksempel fly, lege seg selv, kontrollere tanker, kaste ild, bli til vann, bevege seg kjappere en lyset, reise i tid, se fremtida og duplisere seg selv.
Men hvis du tror livet som superhelt er enkelt tar du feil, det er nemlig en endeløs rekke av traurige prøvelser i skyggen av en potensiell apokalypse.
Innledningsvis i sesongen ser vi at flere av heltene våre forsøker å leve normale liv.
Claire begynner på college, Peter jobber som ambulansesykepleier, Matt har gått tilbake til politijobben, og Hiro har overtatt sin avdøde fars firma.
Håper jeg ikke ødelegger spenninga for noen ved å avsløre at normaliteten raskt slår sprekker.
Det er nemlig ikke alle som er interesserte i å bruke kreftene sine til fellesskapets beste.
Enkelte vil heller ha verdensherredømme, ødelegge Jorda eller spre så mye faenskap som de overhodet klarer.
Noe som er ekstremt irriterende for de lovlydige superheltene, som i forskjellig grad føler ansvar for å beskytte menneskeheten mot sine mer ufine artsfrender.
Repetitivt og uinspirert
I avslutningssesongen blir vi introdusert for et mystisk tivoli som utelukkende består av personer med superkrefter.
Tivoliet ledes av Samuel Sullivan (Robert Knepper - T-bag fra Prison Break) som fyller rollen som hovedskurk.
Knepper er lagd for å spille slem, og gjør det som vanlig med stil.
Karakteren hans sliter derimot litt med manglende fokus, det virker ikke som om skaperne av serien helt har bestemt seg for hvem han skal være og hvorfor han gjør det han gjør.
Tivolivrien gir en god del fine bilder, men ellers har den lite å by på.
Kampene mot de forskjellige firmaene og regjeringa i tidligere sesonger har gitt plottet en nerve som tivoliet ikke er i nærheten av å matche - konflikten er hverken tydelig eller interessant nok.
I det hele tatt er avslutningssesongen rett og slett kjedelig, vi får følelsen av at det står en gjeng mildt uinspirerte manusforfattere på tomgang bak.
Jeg synes førstesesongen var forholdsvis underholdende, men det er grenser for hvor mange ganger man kan gjenta seg selv før folk får nok.
Heroes er et skoleeksempel på at TV-selskaper bør kjenne besøkelsestida si og ikke alltid pøse på med mange sesonger selv om de har muligheten.
Særlig når de viser så liten vilje til å fornye seg at det føles som om vi ser den samme sesongen om og om igjen - litt dårligere for hver gang.
Les:
Det er heldigvis disse som er framtida:
Konger av Oslo
Godt vs. ondt
Sesong fire har fått tittelen Redemption - frelse på godt norsk.
Temaet manifesterer seg først og fremst gjennom superskurken Sylars higen etter å bli et bedre menneske, men flere av de andre karakterene motiveres også av ønsket om å gjøre opp for seg på en eller annen måte.
I tillegg står den evige kampen mellom det gode og det onde fortsatt sentralt.
Én ting skal Heroes ha, serien nyanserer både skurker og helter forholdsvis godt.
Ingen er bare slemme, og svært få er utelukkende gode.
Serien bidrar likevel ikke med spesielt mange innovative innspill på temaet, og fortellerstemmen gjør at det rett som det er bikker over i det kvasifilosofiske.
Logiske brister til besvær
Det er naturlig å sammenligne Heroes med Lost, en sammenligning sistnevnte kommer best utav.
Riktignok hadde Lost også hatt godt av å ha trimma antallet sesonger noe, men serien var uansett langt mer dynamisk og helhetlig.
Enda viktigere er det at Lost hadde karakterer jeg brydde meg om.
Det mangler Heroes.
Det er ikke nødvendigvis skuespillerne sin feil, de gjør stort sett helt streit innsats - dog uten at noen imponerer voldsomt.
De fleste rollefigurene mangler likevel det lille ekstra som gjør dem til gode grunner for å følge med på serien i seg selv.
I tillegg har serien en endeløs rekke av logiske brister som er egna til å irritere.
Jeg skjønner at tunga må plasseres rett i munnen når man jobber med manus til en serie med såpass mange speisa elementer, men man bør uansett kunne forvente færre grove feil enn det vi faktisk får servert.
Et eksempel:
Når Hiro reiser tilbake i tid treffer han stadig vekk yngre versjoner av seg selv.
Men - når han bare forflytter seg med få minutter tar den tidsreisende Hiro bare over plassen til den marginalt yngre varianten.
Jeg fatter ikke at ingen har tipsa de som har skrevet dette om at det ikke henger på greip.
Én sesong med Heroes er nok
Det er litt trist å se serier som blir dårligere og dårligere bare fordi TV-selskapene sliter med å avslutte mens leken ennå er god.
Av og til, for ikke å si ofte, er det nemlig smart å slutte etter en sesong eller to.
Se gjerne på Heroes, men se for all del første sesong.
Har du lyst på mer etter det foreslår jeg at du tenker deg om en gang til.
Det er dessverre ikke verdt tidsbruken.
Så kan vi heller krysse fingrene for at NBC får superkraften selvinnsikt etter hvert.
| 0 |
000067 | Mad Men S04
Don Draper forfaller med stil!
Blu-ray/DVD: Mad Men er fremdeles tidens stiligste serie.
I sesong 4 er handlingen lagt til 1965.
JFK og Malcolm X er skutt, Vietnamkrigen er i anmarsj og både USA og reklamebyrået Sterling Cooper Draper Pryce har for lengst mistet uskylden.
Det tidligere så glamorøse arbeidslivet på Manhattan har for alvor begynt å sette sine spor, selv på stødigheten selv, den kreative sjefen Don Draper (Jon Hamm).
LES OGSÅ:
Anmeldelsene av Mad Men sesong 1, sesong 2 og sesong 3.
Med blanke ark
Reklamebyrået har startet med blanke ark etter de dramatiske begivenhetene i slutten av sesong 3.
Nye lokaler, nye kunder og noen nye fjes i staben.
Men hovedpersonene er med, og vi ser hvordan de strever med å få Sterling Cooper Draper Pryce på beina økonomisk.
På privatfronten opplever flere forandringer, både til det bedre og verre.
Den nye tiden begynner å feste seg.
Synlige feil og mangler
Hver episode er en fest.
Hvert bilde er kunst.
Hvert møte med Don Draper en høytidsstund.
Jeg beundrer fremdeles hans urokkelige stil og maskulinitet, samtidig som hans feil og mangler blir stadig mer synlige.
I sesong 4 ser vi hvordan livet som nyskilt fortoner seg som en eneste stor fest, men er samtidig alt annet.
For første gang ser vi tydelige tegn på at Don Draper er i forfall.
Vi ser det bare på den lille vippen i den ellers så perfekt glattsleika panneluggen, at ikke alt er som det skal være.
Forandringen i tilværelsen preger Don Draper.
Han blir til og med bakfull av det evige alkoholforbruket!
Sterkere kvinnestemmer
En gjennomgående kvalitet i alle sesongene er de fantastiske kulissene.
Stilen er upåklagelig, og tidsånden kommuniseres også med små referanser til strømninger og historiske begivenheter i 1965-samfunnet.
I sesong 4 ser vi blant annet hvordan kvinnestemmene blir stadig sterkere.
Mens Peggy Olson (Elisabeth Moss) måtte kjempe for sin plass blant mannlige kollegaer i sesong 1, ser vi nå at flere kvinner setter sitt preg på arbeidslivet i byrået.
Mer Mad Men i vente
Begivenhetene i sesong 4 rev meg kanskje ikke like mye med som sesong 3 gjorde.
Men det endrer ikke det faktum at Mad Men stadig vekk er noe av det bedre jeg putter inn i Blu-ray-spilleren min.
Dette er en ypperlig tv-serie, og det skal etter planen produseres to sesonger til.
Takk og pris
| 1 |
000070 | The Middle
Ikke morsomt nok.
The Middle handler om en familie i "the middle of nowhere" i staten Indiana i USA.
Mora er bilselger, faren er anleggsarbeider og barna er tre eksemplarer i området barn til ung voksen.
...jeg har hørt alle "gjør ditt beste og håp på det beste"-ordtakene før.
Serien fokuserer på problemstillinger knyttet til det å være aktiv kvinne i full jobb med alt meransvaret det er å være forsørger og utfordringer ungdom møter på sin vei gjennom livet.
Høres det litt kjedelig ut?
Vel, The Middle forsøker alt den kan å gjøre det på en morsom måte, men den ender ofte opp med å være gladbitter.
Det er jo humor i dét også.
Ut av proposjon
Hovedpersonen i serien er Frankie Heck, spilt av Patricia Heaton, og hun er den som stort sett blåser problemene ut av proposjon.
"Er jeg en god mor?", "Jeg kan ikke hjelpe for å føle meg utilstrekkelig" og "noen ganger tenker jeg at jeg ikke er der for barna" er spørsmål Frankie stadig vekk stiller seg, selv om det slettes ikke ser slik ut for meg.
Frankie er gift med Mike Heck (Neil Flynn), en lang og godmodig amerikansk pappa som liker pappatingene, og sammen har de tre barn:
Axl, som har vokst opp og blitt ironisk ungdom; Sue, som har reggis, fett hår og ikke får til noen ting som helst uten å være håpløs; og yngstemann Brick, som bare er veldig rar.
Problemene føles sjeldent reelle, de føles snarere konstruerte.
Og konstruerte liksom-problemer er ikke morsomt nok for meg.
(For å dirigere deg videre på en serie som virkelig får dette til å svinge allerede nå, sjekk ut den amerikanske versjonen av Shameless.)
Å ta de kampene som kommer
En episode av The Middle kan ofte dreie seg vel så mye om hvor rare eller uheldige figurene er som hva plottet i episoden er, og episodene handler mye om å ta kampene som forelder eller barn/ungdom.
Gjerne fortalt med litt for mye fortellerstemme.
Utseendemessig er The Middle er fargetett, som om en har malt serien med alle fargene i skrinet.
Ikke helt oppe på Pushing Daisies-nivå, men nok til at øynene har mer enn nok å holde på med.
The Middle ender ikke opp med å gi meg noen ting, siden jeg har hørt alle "gjør ditt beste og håp på det beste"-ordtakene før.
Kommentarer?
Andre meninger?
Innspill?
Bruk kommentarfeltet under bildet og del på Facebook!
The Middle S01 er i salg fra og med i dag, 27.04.2011, og anmeldelsen er basert på de første fem av totalt tjuefire episoder.
| 0 |
000071 | Fantomet
Noe rart og noe riktig - miniserie som spriker.
Denne miniserien var jeg spent på.
Jeg husker vagt å ha sett Billy Zane en eller annen gang i Fantomet-filmen basert på Lee Falks tegneseriehelt, men den skuffet meg så enormt mye at jeg ga opp håpet om å få se en bra Fantomet-filmatisering.
...actionsekvensene gjør at jeg holder ut med Fantomet.
Én overlever
Miniserien Fantomet åpner med en biljaktsekvens som viser en mor og et barn bli jagd av slemminger.
Hele sekvensen er filmet med en slags kaleidoskopeffekt for å få den klaustrofobiske gule traumatiske stilen, og sekvensen avslutter med at bilen med barnet og mora satt i, havner i vannet.
Slemmingene rapporterer at oppdraget er utført og stikker derifra, men gutten overlever.
Hopp tjue år frem i tid, og kameraet følger atletiske rebeller løpe parkour gjennom Manhattan.
Fantomet vet ikke om sin skjebne ennå, og jeg synes umiddelbart serieskaperne har gjort noe rart og noe riktig i sin skildring av Ånden som går i dagens samfunn.
Nye bekjentskaper og et uventet gjensyn
Fantomet består av unge og til dels ukjente skuespillertalenter med Ryan Carnes i rollen som Kit Walker/Chris Moore, altså det 22.
Fantomet.
En kjekkas med fysikken på plass og noenlunde skjermtekke.
Han faller for Renny Davidson, spilt av Cameron Goodman, og jeg kan ikke klandre ham for det.
Renny jobber som ambulanseperson og vikles inn i nettet som spinnes rundt Kit.
Nettet spinnes blant annet av Jean Marchand, som spiller Fantomets veileder Abel Vandermaark, og Sandrine Holt som spiller den kvinnelige utgaven av Guran.
Dessuten får jeg et uventet gjensyn med Isabella Rossellini som den onde Dr. Bella Lithia - en rolle av den mindre minneverdige sorten.
I miniserien Fantomet er skurkene businessfolk i dress og slips og heltene er folk i serviceyrker.
Hovedskurkene er fortsatt Singh, og de er skurker med stor 'S'.
Et ondt brorskap vil starte evig krig, og samme hvor latterlig det høres ut, funker det for meg.
Cas Anvar overspiller som den erkeonde Rhatib Singh – sjefen for Singh-brorskapet.
En erketypisk slesk og tvers gjennom ond fyr med sverdet liggende på det moderne brorskapsrommet.
Kontor på baksiden av månen?
Sing-brorskapet har til og med kalt sin nyeste onde oppfinnelse for FLICKR-tech, og med FLICKR-tech skal de blant annet ta livet av en Israelsk minister.
Til tider gir Fantomet meg følelsen av at manusforfatterne de siste tjue årene har jobbet fra baksiden av månen .
En annen hysterisk sekvens foregår i bilen der Fantomet og Vandermaark forsøker å finne ut hva Dr. Lithias klisjéfulle siste ord skulle bety.
Denne sekvensen er faktisk helt på høyde med Tommy Wiseaus sitat idet han kommer stormende ut på taket i The Room og blir 'overrasket' av sin venn Mark.
Sjekkliste og voldsbruk
Alt som bør være med, er med:
Fantomet slår med ringen og etterlater folk med hodeskallemerket sentralt plassert i ansiktet.
Vennen heter Guran.
Hodeskallegrotten fungerer som tempel og historieklasserom og flyturen til Bengalia er ikke noe å snakke om.
Den unge ivrige helten som akkurat har skjønt hva han er, må bremses litt av veilederne.
Men selvfølgelig handler han på egen hånd som en ekte fiksjonshelt skal gjøre.
Volden i Fantomet-serien er grafisk.
Mørkt, rødt blod spruter når det deles ut slag og spark og bildet er skarpt.
Fantomets drakt er justert til dagens behov, og blander det beste fra cross- og rugbymiljøet.
Kulene preller av drakten som regn på et nyimpregnert telt.
Når alt kommer til alt, er det actionsekvensene som gjør at jeg holder ut med Fantomet.
Jeg har nok kult å se på, helt til serien slutter.
Alt for brått.
Den brå slutten skyldes at kanalen SyFy, som sendte Fantomet i USA, bestilte serien som en såkalt 'backdoor pilot' som vil si at piloten filmes som en spillefilm.
Hvis piloten ikke blir noen suksess, kan den likevel sendes som en selvstendig film.
Ingen suksess, med andre ord.
Ånden som går får slikke sårene og vente på en J.J. Abrams eller Zack Snyder som kan redde skjermskjebnen hans/hennes.
Fantomet kom på dvd 27.04.2011.
| 0 |
000077 | Castle S02
Kroneksemplet på et unødvendig kulturprodukt
Hver uke samler Castle rundt 10 millioner seere bare i USA.
Og 10 millioner mennesker kan vel ikke ta feil?
Joda, selvfølgelig kan de det.
10 millioner mennesker tar ofte og til tider voldsomt feil, det har historien vist oss gjentatte ganger - nå er det altså Castle-seerene sin tur til å bekrefte akkurat det.
Gjenbruk av gamle konsepter med den lille vrien "gjøre alt markant dårligere" skal man være litt mer forsiktig med.
Ny dritt - gammel setting
Premisset i Castle er som følger:
Storsjarmøren Rick Castle er en suksessfull krimforfatter som alltid har en "vittig" replikk på lur.
Han følger politietterforskeren Kate Beckett på jobb, og bygger hovedpersonen i den nye boka si på henne.
Sammen løser de to - som i utgangspunktet er forskjellige som natt og dag - saker så det står etter, og tror du sannelig ikke det sniker seg inn en liten romansevibb også?
Frister dette?
Hvis svaret er "nei" kan du bare slutte å lese.
Min misjon med denne anmeldelsa er å forhindre folk fra å bruke tid på Castle uten å være forberedt på hva de går til.
Er svaret "ja"?
Fortsett å les.
Det er ikke lurt å gjøre alt dårlig
Gjenbruk av gamle konsepter er helt streit.
Gjenbruk av gamle konsepter med den lille vrien "gjøre alt markant dårligere" skal man være litt mer forsiktig med.
Dessverre har Castle valgt den siste varianten.
Når det gjelder mordmysteriene som blir presentert har serien kombinert mangel på originalitet med mangel på troverdighet på en måte man rett og slett ikke skulle tro var mulig.
Det er nesten litt imponerende at manusforfatterne har lagt lista så lavt og kommet unna med det.
Episodedramaturgien er standard:
Mistenk tre-fire stykker feilaktig først - fakk skurken på slutten.
Helt greit, hadde det ikke vært for at man veldig ofte skjønner med en gang hvem som faktisk har gjort det, og for at politiarbeidet som leder fram til løsninga med få unntak er blotta for logikk og kompetanse.
NYPD - de inkompetentes arbeidsplass
Castle redder stadig vekk NYPDs ære, og det er ikke fordi han er så sjukt smart - det er fordi politiet er idioter.
De blir strengt tatt ikke framstilt som det, og det er slett ikke noe poeng i serien, de har bare nedregulert en hel politistabs kunnskap sånn at det skal være plausibelt at Castle kommer på løsninga først.
Et eksempel:
NYPD står bom fast i en sak, og håper at fingeravtrykk på en hanske som morderen har brukt skal lede dem på rett vei.
Sorgen er stor da hansken kommer tilbake uten avtrykk - men Castle vet råd!
Han tipser krimteknikerne om å sjekke innsida av hansken, der finner de avtrykket, og vips er saken løst.
For ikke å snakke om seansen der Castle løser mordet på en kjent sangerinne ved å lytte intenst til teksten på hennes siste låt - den er så idiotisk at det ikke hadde vært noe å si på at serien hadde blitt tatt av lufta umiddelbart etterpå.
Jeg skjønner at dette ikke akkurat skal være noen dokumentarserie, men det må da gå an å etterstrebe et ørlite snev av realisme.
Castle promoteres som drama-komedie.
Jeg skal ikke krangle på drama-biten (selv om jeg kunne gjort det òg), men bruken av ordet komedie aksepterer jeg altså ikke uten videre.
Morsomhetene som serveres er nemlig så umorsomme og forutsigbare at jeg får lyst til å reise meg i sofaen og brøle "DETTE TELLER FAEN IKKE SOM HUMOR".
Du har de klassiske sorte komikommentarene som kommer når man finner et lik, den småfrekke verbalsparringa mellom hovedpersonene, og den blotte tilstedeværelsen til et par gjennomkarikerte bifigurer - alt er like gjennomført krampaktig og krisedårlig.
Tips:
Det er ikke noe morsomt når hver eneste spøk føles som et kjipt og flaut déjà vu.
For å forhindre dette kan man lage en og annen ny spøk - det er ikke verre enn det.
Kjipe bifigurer
Det er ikke først og fremst skuespillerne sin feil at Castle har klart å bli en så ufattelig uinteressant serie.
Nathan Fillion (kjent fra Firefly og Pizzagjengen) løser vel rollen som Rick Castle omtrent som forventa, han kan ikke få skylda for manuset.
Det kan ikke Stana Katic som spiller Kate Beckett heller.
Samspillet de to imellom er flatt, og jeg bryr meg overhodet ikke om hvordan det går med dem, men tror uansett at det er rammeverket de har å forholde seg til sin feil.
Bifigurene slipper derimot ikke like lett unna.
Susan Sullivan er helt forferdelig i rollen som Castles anmassende og alltid forsøksvis morsomme skuespillermor, mens Becketts hjelpere Esposito og Ryan stadig vekk prøver seg på spøker som ikke egentlig er ordentlige spøker, bare vanlige setninger sagt på en spøkefull måte.
Ikke velg Castle
Jeg innrømmer at jeg bare så de 8 første episodene av sesongen før jeg tok tastaturet fatt - jeg orka ikke mer.
Så hvis de siste 16 episodene innebærer en voldsom nivåheving ber jeg serieskaperne om unnskyldning.
Men jeg tror vel ikke det er tilfellet.
De siste tiåra har veien fra idé til ferdig serie/film/plate blitt både bredere og kortere, av flere årsaker - noe som har ført til enormt mye god musikk, film og TV.
Trist nok er sverdet tveegga, og bunnivået har sannsynligvis fått enda større bredde enn toppnivået.
Castle er kroneksempelet på et totalt unødvendig kulturprodukt, og dessverre minst like representativt for samtida som Sopranos, The Wire og Six Feet Under.
Dette er uansett ikke noe problem hvis man bare har litt is i magen når man velger hvordan man skal underholdes, og velger med omhu.
Jeg har prøvd å gjøre mitt for å hjelpe.
Ikke velg Castle.
| 0 |
000078 | Løgner S02
Heretter kan du se når noen lyver til deg.
Løgner (Lie to me) handler om løgneksperten Cal Lightman (Tim Roth) og hans team av spesialister som hyres inn for å lese kroppsspråk når politiet og FBI står på bar bakke.
- Nesten som House, bare at det handler om løgner.
Hvorfor lyve?
The Lightman Group nøyer seg ikke bare med å si om en person juger eller ikke (det er jo som regel politiet rimelig sikre på alleredede), men de kan faktisk analysere eller provosere seg frem til HVORFOR det juges.
Og da er ikke veien lang til sannheten heller.
Løgner byr på friske problemstillinger og kriminalsaker som ofte har flere vendinger og sider enn først antatt, for eksempel den ugandiske fredsaktivisten som lyver på seg fangenskap hos en krigsherre for å få oppmerksomhet rundt barnesoldater.
Bra?
Dumt?
Det spiller ingen rolle, poenget er at The Lightman Group gjennomskuer det.
Tar uventede vendinger
Løgner er desssuten velgjort på den måten at jeg opplever problemet med flere krimserier å være at de lager kriminalgåten for ensidig.
Løgner går forbi denne fellen fordi den skreller vekk løgnen umiddelbart og tar helt andre vendinger.
Tim Roth er en gammel skjermflamme av meg og han er oppe på et Gary Oldman-nivå når det kommer til fengslende tilstedeværelse i rollen som Cal Lightman.
Roth virrer og vaser rundt med hodet på skakke og gjennomskuer hver minste lille løgn, og både kona mi og jeg elsker det.
I tillegg er han selvfølgelig en overbeskyttende far med en god løgner til datter og ei irriterende gledesdrepende megge til ekskone.
Hvor bra kombinasjon er ikke det?
Lightman er basert på virkelighetens løgnforsker Paul Ekman som har reist land og strand rundt for å forske på menneskelig adferd og funnet at følelser uttrykkes likt, uavhengig av etnisitet.
Og denne forskningen blir jeg presentert grundig for i Løgner.
Jeg får gjentatte ganger høre eksakt hva som foregår i et ansikt når det lyver, hvordan skuldrene beveger seg og hva hendene faktisk gjør når vi lyver.
Kroppen vår vet det når vi forteller en løgn, og den gjør sitt beste for å skjule det samtidig som følelsene presser på.
Alle har jugd om noe
Jeg elsker hvordan serien klipper inn ansiktsuttrykkene til kjente løgnere fra nyhetsbildet med eksakt samme ansiktsuttrykk som figurene som lyver i serien.
Bill Clinton, Phil Spector, Hugh Grant, George W. Bush og så videre: alle har jugd om noe, og hver eneste gang var det en fotograf der og fanga uttrykket.
Første sesong var mye mer storpolitisk orientert hvor det i stor grad ble løyet om viktige, men 'kjedelige' ting i den hensikt å få ting unnagjort uten å ta hensyn til alle sidene i saken.
Sesong to er sexy.
Her er det hud, nattklubber og hvite sexløgner som dominerer.
I mangel på et bedre ord, har Løgner byttet showrunner siden sesong én, og nå er det The Shield og The Unit-showrunner Shawn Ryan som bestemmer.
Derav den populistiske vendingen.
Løgner er nesten som House, bare at det handler om løgner, ikke sykdommer: en eksentrisk type med sine kolleger rundt seg og mange spesielle tilfeller som gruppen må komme til bunns i.
Den sjefen som mindfucker mest
For å ledsage Roth består den øvrige omgangskretsen av den rutinerte og gammelsexy Dr. Gillian Foster, spilt av Kelli Williams, den unge fremadstormende og selvsikre Ria Torres, spilt av Monica Raymund og den dønn ærlige hipsteren Eli Loker, spilt av Brendan Hines.
Et forståelig cast for å nå flest mulig, men også et godt cast med hver sin bagasje.
Lightman er nok den sjefen jeg har sett som mindfucker mest med sine ansatte, og det er en god ting på tv.
Heretter kan du se når noen lyver til deg.
Takket være Paul Ekman og serieskaperen Samuel Baum.
Et navn som garantert vil få en egen wikipediaside snart.
Løgner er i salg fra 11.5.2011.
Har du kommentarer?
Bruk feltet under og skriv, skriv, skriv!
| 1 |
000079 | Skins S02
Velspilt, trist, morsomt og meget severdig om overgangen til voksenlivet.
Hadde jeg sett Skins som 16-åring ville det fort blitt favorittserien min.
Det betyr ikke at den er forbeholdt tenåringer.
Nå er jeg nesten dobbelt så gammel, men kosa meg likevel gjennom ti episoder med vennskap, ensomhet, kjærlighet, dop, sex og død.
Gjeng søker puppet master
Skins følger en gruppe 16-18-åringer fra Bristol gjennom de to skoleårene som i England kalles sixth form.
Serien bytter ut nesten alle rollefigurene annenhvert år, og sesong to preges av at dette er siste år med gjengen - rotløshet og motløshet på terskelen til voksenlivet.
Andre sesong starter et halvt år etter at åpningssesongen slutta med at Tony ble påkjørt av en buss.
Nå sliter han med hukommelsen, motorikken og potensen, og framstår derfor som et helt annet menneske enn den manipulative og intelligente storsjarmøren som brukte omgangskretsen sin som sitt eget private dukketeater.
Dette gjør naturligvis noe med dynamikken i gjengen, som er merka av tapet av sin sterke - om enn noe despotiske - leder, og forsterker følelsen av at alt flyter, og at livet som de kjenner det er i ferd med å ta slutt.
Skuespillernes serie
Hver enkelt Skins-episode har fokus på én av ungdommene.
Konseptet med å gå i dybden på en av rollefigurene om gangen fungerer flott, i hvert fall når så mange av dem er såpass interessante og lette å bli glade i som tilfellet er i Skins.
Litt av jobben har selvfølgelig manusforfatterne gjort, men det er skuespillerne som skal ha brorparten av æren.
De er unge (de fleste spiller sin egen alder i motsetning til mange andre tenåringsdrama), stort sett urutinerte, og skikkelig, skikkelig flinke.
Hannah Murray spiller Cassie som om hun aldri har gjort noe annet enn å portrettere forstyrra jenter hele livet.
Nicholas Hoult (kjent fra About a Boy) takler Tonys overgang fra storkar til trafikkskadeoffer forbilledlig subtilt.
Flinkisen Jal har fått bedre plass enn i første sesong, noe Larissa Wilson viser at hun fortjener.
Joe Dempsie bekler rollen som den de facto foreldreløse happy-go-lucky-festløva Chris på en så sårbar, humoristisk og ærlig måte at jeg blir oppriktig glad i fyren.
Også har vi Sid, da.
Mike Bailey gir den usikre og selvanalyserende rollefiguren en troverdighet som jeg ikke har sett lignende karakterer ha på en stund.
Episoden via til Sid fremstår som et av sesongens absolutte høydepunkter - en, for Sid, livsomveltende situasjon blir takla med stor grad av fingerspitzgefühl fra unge Baileys side.
Null moralisme - tusen takk
Skins skildrer den forvirrende og irriterende bruksanvisningsløse overgangsfasen mellom livet du er født inn i og livet du skal velge selv med pekefingeren godt senka.
Moralismen skjærer aldri gjennom pot-tåka, og godt er det - jeg tror det hadde gjort serien langt mindre severdig.
Noe av grunnen til dette kan være at manusforfatterne holder en gjennomsnittsalder på 21 år.
Dette gir seg utslag i at ungdommene er troverdige, men også i at foreldrene kanskje blir litt i overkant demonisert.
Jeg tror uansett på figurene, på samhandlinga, og på dialogen.
OK - skjellsettende opplevelser kommer selvfølgelig merkelig tett, og vennegjengen består kanskje av litt vel mange klassiske stereotyper, men her ofrer jeg glatt noe realisme på seeropplevelsens alter.
Depressivt men optimistisk
Skins er absolutt ikke noen lykkepille av en serie.
Alle ungdommene har sitt å stri med, og deres verden portretteres som et kaotisk og tidvis meningsløst univers.
Seere på alder med rollefigurene vil nok kjenne seg igjen i mange situasjoner i serien, mens de litt eldre fort kan komme til å prise seg lykkelige for at de er ferdige med den tida samtidig som de tar seg selv i å til en viss grad lengte tilbake til en tid der alt var nytt og uutforska.
Jeg gjorde i hvert fall det.
For foreldre med tenåringer er nok serien en noe mer blanda fornøyelse.
Det legges lite imellom, og en spade kalles for en føkkings spade og vel så det.
Skins har nå også kommet i en amerikansk utgave, satt til The Wire-land - Baltimore.
Det skal visstnok være en blåkopi av UK-Skins, minus banning og med kraftig nedtona sex- og dop-scener.
Jeg har ikke sett den, men sliter med å tro noe annet enn at litt av troverdigheten faller bort.
Banning er ikke noe poeng i seg selv, men jeg tror nok jeg hadde hatt vansker med å akseptere en rusglad ungdomsgjeng som aldri sier et stygt ord.
Er i alle fall ikke lei meg for at jeg valgte å se den engelske varianten av serien.
På tross av alvorlige tema og tunge valg beholder Skins humøret.
Og det er kanskje denne balansen mellom det depressive og det optimistiske som gjør at jeg synes serien fungerer så godt.
Episodekvaliteten er ikke alltid helt på topp, og et par av karakterene føles litt unødvendige, men totalopplevelsen er likevel svært god og understøttes av et flott lydspor.
Jeg har ikke noe lyst til å være 17 år og bo i Bristol.
Men jeg liker veldig godt å se på at andre tar seg av den oppgaven - særlig når det gjøres på den måten det gjøres i Skins.
| 1 |
000082 | The Walking Dead
Mennesker og zombier i en ny verdensorden
I vår har du kunnet se sesong én av The Walking Dead på Fox Crime, i morgen kommer den for salg på dvd og Blu-ray.
Her er min anmeldelse.
Når det kom for en dag at Robert Kirkman og tegnerne Tony Moore/Carlie Adlards tegneserie skulle bli tv-serie, var svaret tilnærmet unisont:
«PÅ HØY TID!»
...de udødes nærvær er konstant tilstede.
Biter negler
Tegneserien har holdt det gående i snart åtte år, og i skrivende stund er utgave 85 ute.
Jeg synes jeg hører fansen bite negler helt hit.
Tegneserien The Walking Dead dreper nemlig for fote.
Ikke bare zombier, men hovedroller og biroller.
Og det er klart det kjennes på kroppen når du aldri helt kan vite om din favorittsheriff vil klare seg gjennom neste bok.
Når en tv-serie baseres på en tegneserie er den visuelle forhistorien en helt annen enn om den er basert på en bok, og tv-serien The Walking Dead holder seg utseendemessig tro mot originalen.
Egne, engasjerende valg
AMCs zombiesatsing sender både omgivelser, rollefigurer og zombier opp i en høyere enhet og bringer trykkende, svett hverdagsdrama til skjerms.
Historiemessig går tv-serien sine egne veier, og jeg overraskes på en gledelig måte.
Jeg engasjeres av tv-seriens egne valg av historieelementer og vendepunkter, istedet for å nikke gjenkjennende til en historie jeg kjenner fra før.
Jeg mener regissør Frank Darabont, produsent Gale Anne Hurd og manusforfatterne gjør helt rett i å fortelle historien annerledes enn tegneserien, så lenge det funker og styrker serien.
Det finnes ikke bare én måte å fortelle Ricks historie på, det finnes flere.
Zombiene er som insekter å regne
Rollebesetningen er sterk, og zombiene ser helt fantastiske ut.
Andrew Lincoln hadde ikke vært mitt førstevalg til rollen som Rick Grimes, men han er det nå.
Det samme gjelder for Sarah Wayne Callis i rollen som Lori Grimes, Jeffrey DeMunn som gamlingen Dale, Laurie Holden som Andrea, Chandler Riggs som Carl Grimes og John Bernthal som Shane Walsh.
Zombiene gjør heller ikke skam på sine artsfrender i den øvrige filmhistorien, tvert imot: følelsen av de udødes nærvær er konstant tilstede, siden zombiene i The Walking Dead-universet er mer som insekter å regne.
De kommer sigende på, uten å nøle, som om de fulgte et urinstinkt.
De lukter seg frem til maten og reagerer på alle slags lyder.
De kan sitte ubevegelig og livløst på et egnet sted til noen tilfeldigvis kommer forbi og GHRAHLGH!!
- sette de oppløste kjevene sine rett i offeret og sende smitten videre.
Det som vil få oss med videre
Zombiene er som sagt eksemplarisk fremstilt, men heldigvis er det dramaet som er fokuspunktet.
Og i dette dramaet vandrer det folk som har blitt forvandlet, enten til zombier eller nye mennesker i en ny verdensorden.
The Walking Dead handler om oppbrudd og følelser, og det gjør den helt rett i siden det er det eneste som vil få oss til å vende tilbake, sesong etter sesong.
Den eneste svakheten ved sesong én er at den slutter så altfor fort og brått, og lar ventetiden til sesong to bli unødvendig lang.
The Walking Dead er ute på dvd og Blu-ray 9.6.2011
| 1 |
End of preview. Expand
in Dataset Viewer.
Dataset Card for NoReC_document
Document-level polarity classification of Norwegian full-text reviews across mixed domains.
Dataset Details
This is a dataset for document-level sentiment classification in Norwegian, derived from the Norwegian Review Corpus: NoReC. We here provide two simplified versions of NoReC where the original six-point numerical ratings have been mapped to a reduced set of categorical classes: positive and negative for the binary version, and positive, fair, and negative for the larger ternary version (more details below). This reduces the problem of class imbalance and data scarcity when trying to predict the six-point ratings directly.
- Curated by: The underlying NoReC data was created as part of the SANT project (Sentiment Analysis for Norwegian Text), coordinated by the Language Technology Group (LTG) at the University of Oslo, in collaboration with the Norwegian Broadcasting Corporation (NRK), Schibsted Media Group and Aller Media.
- Funded by: The SANT project is funded by the Research Council of Norway (NFR grant number 270908).
- Shared by: The SANT project (Sentiment Analysis for Norwegian Text) at the Language Technology Group (LTG) at the University of Oslo
- Language(s) (NLP): Norwegian (Bokmål and Nynorsk)
- License: The data is distributed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial licence (CC BY-NC 4.0), access the full license text here: https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/ The licence is motivated by the need to block the possibility of third parties redistributing the orignal reviews for commercial purposes. Note that machine learned models, extracted lexicons, embeddings, and similar resources that are created on the basis of NoReC are not considered to contain the original data and so can be freely used also for commercial purposes despite the non-commercial condition.
- Paper: A paper by Velldal et al. at LREC 2018 describes the (initial release of the) underlying NoReC data in more detail.
Uses
The data is intended to be used for training and testing models for Norwegian document-level classification of polarity, either binary (positive / negative) or ternary (positive / fair / negative).
Dataset Structure
Each instance in the data has the following three fields:
- 'id': a uniqe document identifier
- 'review': the actual review text
- 'sentiment': a numerical class label indicating polarity, which can have one of three values:
- 0 = negative
- 1 = positive
- 2 = fair (only available in the ternary version)
In terms of the mapping from the six-point numerical ratings in the underlying NoReC dataset, 'negative' (0) here corresponds to ratings of 1–3, 'positive' (0) corresponds to ratings of 5–6, while 'fair' corresponds to ratings of 4. In the binary version of NoReC_document, reviews with a rating of 4 are excluded.
The data comes with pre-defined train/dev/test splits, inherited from NoReC.
Source Data
The document-level labels are derived from the Norwegian Review Corpus (NoReC), which contains over 43K full-text professional reviews collected from major Norwegian news sources and cover a range of different domains, including literature, movies, video games, restaurants, music and theater, in addition to product reviews across a range of categories. The review articles NoReC were originally donated by the media partners in the SANT project; the Norwegian Broadcasting Corporation (NRK), Schibsted Media Group and Aller Media. The data comprises reviews extracted from eight different Norwegian news sources: Dagbladet, VG, Aftenposten, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, DinSide.no and P3.no. In terms of publishing date the reviews of NoReC mainly cover the time span 2003–2019, although it also includes a handful of reviews dating back as far as 1998.
The numerical ratings of the underlying NoReC dataset were provided by the original review authors, i.e. these are the ratings assigned by professional journalists in the published versions of the review articles.
Personal and Sensitive Information
The data does not contain information considered personal or sensitive.
Bias, Risks, and Limitations
Results obtained on this data might not generalize to texts from other domains or genres. Any biases in the sentiments expressed by the original review authors may carry over to models trained on this data.
Citation
@InProceedings{VelOvrBer18,
author = {Erik Velldal and Lilja {\O}vrelid and Eivind Alexander Bergem and Cathrine Stadsnes and Samia Touileb and Fredrik J{\o}rgensen},
title = {{NoReC}: The {N}orwegian {R}eview {C}orpus},
booktitle = {Proceedings of the 11th edition of the
Language Resources and Evaluation Conference},
year = {2018},
address = {Miyazaki, Japan},
pages = {4186--4191}
}
Dataset Card Authors
Vladislav Mikhailov and Erik Velldal
Dataset Card Contact
- Downloads last month
- 427