Datasets:

norkart

/

lovdata

like 2

lovdata_cd_5546

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.502

Forskrift om vern for 4 fuglefredningsområder og vern av fuglelivet på og omkring Runde i Herøy og Ulstein kommunar, Møre og Romsdal. Fastsatt ved kgl.res. av 30. april 1981. Fremja av Miljøverndepartementet.

lovdata_cd_30571

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

da

0.408

Vedtekter til bygningsloven for Moskenes kommune. Endret 23. april 1985 nr. 903, 25. september 1989 nr. 968.

lovdata_cd_39397

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.803

[Endret 3/99, 9/01, 1/02, 4/02, 6/02, 2/04, 7/04. Etter søknad fra lege kan det ytes vanlig bidrag til: - vitaminpreparater (kun preparater med innhold av ett virkestoff). Legen må begrunne hvorfor pasienten skal bruke nevnte produkter.

lovdata_cd_49667

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.487

Kirke- og undervisningsdepartementet gis fullmakt til å godkjenne mindre endringer og tilpasninger i ordningen for familiegudstjeneste.

lovdata_cd_3575

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.467

I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970, nr.63 §8, jfr. §10 er øya Ertsvikskjæret i Hurum kommune, Buskerud fylke, fredet som naturreservat ved kgl.res. av 15. desember 1978 under betegnelsen «Ertsvikskjær naturreservat».

lovdata_cd_61693

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.864

Publisert: Somb-1993-48 (1993 221) Sammendrag: Toprisordningen for melk - oppstarting av geitemelkproduksjon. A søkte i september 1990 om basiskvote for geitemelkproduksjon etter regelverket om toprisordningen for melk. Driftsplan for årene 1991-1994 ble godkjent av fylkeslandbrukskontoret i desember samme år. Styringsgruppen og Klagenemnda for toprisordningen avslo søknaden etter årsskiftet under henvisning til at regelverket var strammet inn med virkning fra 1. januar 1991. Spørsmål i saken var blant annet om regelverket på vedtakstidspunktet - dvs. i 1991 - skulle legges til grunn. Klager anførte at han var blitt feilinformert av meieriet, landbrukskontoret og sekretariatet for toprisordningen. Han anførte også at det var urimelig at fylkeslandbrukskontorets lange behandlingstid for driftsplanen skulle gå ut over ham. - Etter en gjennomgang av regelverket og myndighetenes praksis på området, fant ombudsmannen ikke grunn til å kritisere avslaget. Det alminnelige forvaltningsrettslige utgangspunkt må være at vedtakstidspunktets regelverk legges til grunn. På dette feltet synes myndighetene å praktisere et noe gunstigere skjæringspunkt mellom gammelt og nytt regelverk: Det tas hensyn til om melkeproduksjonen er kommet i gang. Hvorvidt feilinformasjon og andre forhold berettiger en fravikelse av dette skjæringspunktet, må bero på omstendighetene i den konkrete sak. I denne saken fant ombudsmannen ikke at dette var tilfellet. Saksgang: (Sak 1627/92) A søkte i september 1990 om å få basiskvote for oppstarting av geitemelkproduksjon etter reglene om toprisordningen for melk, jf. forskrift fastsatt ved kgl. res. 17. november 1989, med hjemmel i §19 i lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror av 10. juli 1936 nr. 6. Driftsplan for årene 1991- 1994 ble utarbeidet av landbrukskontoret 26. september 1990, men først godkjent av fylkeslandbrukskontoret 14. desember 1990. Styringsgruppen for toprisordningen og senere Klagenemnda for toprisordningen avslo søknaden under henvisning til innstrammingen av regelverket med virkning fra 1. januar 1991. I saksfremstillingen til klagenemnda heter det: "For geitmelksbruk har Styringsgruppen benyttet følgende retningslinjer ved behandling; - Avslag på alle søknader om oppstarting 1991, bortsett fra offentlig finansiert bruksutbygging. - der oppstarting var planlagt å skje første halvår 1990, men leveranse ikke kom igang pga. frakttilskudd/driftsplan avslått, gis mulighet for videre vurdering. Videre har Styringsgruppen benyttet leveringstidspunktet som endringstidspunkt ved oppstarting, ikke søknadstidspunktet. (Mot 1 stemme i saker fra 1990/1991, hvor NBSs representant har ment søknadstidspunktet bør legges til grunn). Bruk av leveringstidspunktet har vært benyttet av Styringsgruppen helt siden 1983, da toprisordningen ble innført. A klager på vedtak angående søknad om fastsetting av basiskvote etter unntaksreglene for oppstarting av geitmelk. Søknaden ble sendt 7. september 1990. Det ble ikke levert geitmelk til meieriet i 1990. For å bli behandlet etter unntaksreglene for 1990, kreves det at det skal være ordinær leveranse fra egne dyr i eget fjøs i 1990. Når det gjelder oppstarting i 1991, gir unntaksreglene for 1991 ikke adgang til dette, unntatt ved oppstarting tilknyttet offentlig finansiert bruksutbygging. Sekretariatet har i tidligere saker angående brukerskifte/oppstarting benyttet leveringsstart som endringstidspunkt. Landbrukskontoret peker på at bruket ligger 850 meter over havet, i et næringssvakt område, med fare for fraflytting. I følge driftsplan, var det ikke nødvendig med ekstra investeringer direkte knyttet til planlagt oppstarting i geitmelksproduksjonen. Landbrukskontoret viser i brev av 10.9.91, til investeringer på 75.000 kroner inkl. arbeidstidsforbruk. Sekretariatet finner ikke å kunne tilrå dispensasjon fra regelverket." I klagen til ombudsmannen anførte A at søknaden skulle vært behandlet etter regelverket for 1990. Søknaden skulle derfor vært innvilget. A hadde innrettet seg etter alle de råd som han hadde fått i 1990 fra landbrukskontoret, meieriet og sekretariatet for toprisordningen. Rådene gikk ut på å vente med melkeproduksjon til søknaden var behandlet. Han kjøpte derfor inn ungdyr og planla produksjon av geitemelk i løpet av 1991. Videre hevdet A at det var urimelig at sen behandling av driftsplanen hos fylkeslandbrukskontoret var en av hovedårsakene til at søknaden ble avslått. Klagen ble forelagt Klagenemnda for toprisordningen, som i brev til ombudsmannen 3. februar 1992 uttalte: "Klagenemnda har lagt avgjørende vekt på framlagt driftsplan. Den ble godkjent av Fylkeslandbrukskontoret 14.12.90, gjeldende for perioden 1991 til 1994. Klagenemnda har holdt seg til retningslinjer utarbeidet av Styringsgruppa for Toprisordningen og godkjent av Avtalepartene for Jordbruket i møte den 30.8.91. Melkeleveranse i 1990. Om A ville fått godkjent søknad om basiskvote, hvis han hadde levert melk til meieriet i 1990, ville avhenge av flere forhold. Han måtte i tillegg kunne framlegge godkjennelse av frakttilskudd fra meieriet og NML og godkjent driftsplan gjeldende fra 1990. "Landbruksrettslig" skranker. De betingelsene som gjaldt for oppstarting av geitmelkproduksjon i 1990, er omtalt i "Håndbok for Toprisordningen for Melk, 1990", side 60-62. Kopi av disse sidene følger vedlagt brevet. Her går det fram at bruk som ønsker å starte med geitmelksproduksjon skal ha: - Tilsagn om fraktdekning fra meieriet og NML. - Godkjent driftsplan, etter bestemte retningslinjer. Framlagt driftsplan er godkjent perioden 1991 til 1994, og Klagenemnda kunne ikke legge denne driftsplanen til grunn for fastsetting av basiskvote etter toprisregelverket for 1990." "Etter forskrifter om toprisordningen for melk for 1990, fastsatt ved kgl. res. 17. november 1989, var det anledning til å få tildelt basiskvote for melkeproduksjon etter nærmere bestemte unntaksregler ved brukerskifte/oppstarting. I forskriftenes nr. 4 bokstav b) fastslås at det for nye geitemelkbruk kreves driftsplan godkjent av fylkeslandbrukskontoret. Forskriften fikk virkning fra 1. januar 1990, og skulle gjelde for året 1990 (jf. nr. 6 i utfyllende bestemmelser fastsatt av Landbruksdepartementet). Etter jordbruksforhandlingene ble forskriftene og de utfyllende bestemmelsene endret 30. november 1990, med virkning fra 1. januar 1991. Adgangen til å få fastsatt basiskvote etter unntaksregelen ved oppstarting av bruk falt bort. Det ble ikke gitt noen overgangsbestemmelser. Avtalepartene - bondeorganisasjonene og Landbruksdepartementet - behandlet i møte 30. august 1991 styringsgruppens praktisering av regelverket for 1991. I møtereferatet som ombudsmannen har innhentet, står det: "Punkt 2 tek opp spørsmålet om det er leveringstidspunkt eller søknadstidspunkt som skal vera avgjerande for kva regelverk som skal verta lagt til grunn ved handsaming av søknadar. Sekretariatet orienterte at praksis sidan 1983 og fram til i dag har vore at søknad om oppstarting vert handsama etter regelverket det året leveransen startar. For å verta handsama etter reglane for 1990, har styringsgruppa vidare sett som krav at det skal vera ordinær leveranse frå eigne kyr i eige fjøs i 1990. Styringsgruppa har også vurdert saker som gjeld oppstarting i 1991 ut frå høve til å gje dispensasjon som er gjeve i regelverket. Det er då særleg lagt vekt på kostnadar i samanhang med planleggjing av oppstarting, t.d. byggjing/innreiing, kjøp/inseminering av dyr eller kjøp av bruk med tanke på mjølkeproduksjon. Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Bondelag og Landbruksdepartementet var samde om at styringsgruppa har følgd regelverk og tidlegare praksis ved å ta utgangspunkt i at det er leveringstidspunkt som er avgjerande for kva regelverk som skal verta lagt til grunn ved handsaming av søknadar om oppstarting. Vidare hadde ikkje Norges Bondelag og Landbruksdepartementet merknadar til det skjønn styringsgruppa har utøvd. Norsk Bonde- og Småbrukarlag var av den oppfatning at styringsgruppa må leggje ein meir liberal praksis til grunn ved handsaming av søknadar om oppstarting med mjølkeproduksjon." Spørsmålet om hvilke regler som skal anvendes når en søknad blir sendt i ett kalenderår og vedtak fattet neste kalenderår etter at et nytt regelverk er trådt i kraft, har vært oppe i flere klagesaker for ombudsmannen. Det har også tidligere vært anført at søknadsåret må være avgjørende. Jeg har imidlertid ikke funnet grunn til å kritisere styringsgruppens og klagenemndas holdning til skjæringspunktet mellom gammelt og nytt regelverk. Det alminnelige forvaltningsrettslige utgangspunkt er at det er vedtakstidspunktets regler som skal legges til grunn. Som det fremgår av sitatene foran, synes styringsgruppen og klagenemda å praktisere et for søkerne gunstigere skjæringspunkt i disse sakene: Dersom leveringen har kommet i gang, legges det regelverket som gjelder på dette tidspunkt til grunn. Forutsetningen er imidlertid at det gjelder ordinær leveranse fra egne dyr i eget fjøs, jf. referat fra møtet mellom avtalepartene 30. august 1991. Den refererte redegjørelsen gjelder praktiseringen av toprisordningen generelt. I klagenemndas brev til ombudsmannen 3. februar 1993 fremkommer ytterligere forutsetninger knyttet til geitemelkproduksjon; tilsagn om fraktdekning må være gitt og driftsplan for aktuelle periode må være godkjent. Dette har sammenheng med at regelverket blant annet krever godkjent driftsplan før basiskvote for oppstarting kan gis. - Jeg kan ikke se at en slik praktisering av skjæringspunktet kan kritiseres på rettslig grunnlag. Spørsmålet er om det var grunn til å fravike praksis ut fra de spesielle forholdene i denne saken. De har anført feilinformasjon og sen saksbehandling hos fylkeslandbrukskontoret som argumenter for å anvende 1990-regelverket på Deres søknad. Det synes å være på det rene at sekretariatet for toprisordningen og landbrukskontoret ga Dem beskjed om at De kunne vente med levering av geitemelk inntil søknaden var avgjort. Det vises blant annet til brev fra Østlandsmeieriet til klagenemnda 11. september 1991 og brev fra landbrukskontoret til Samarbeidsorganet for Riksoppgjøret 10. september 1991. I sistnevnte brev skriver jordbrukssjefen at han oppfattet sekretariatet dithen at søknaden ville bli behandlet etter regelverket for 1990. Dette meddelte han videre til Dem. Som det fremgår, var det en forutsetning for å få godkjent kvote at leveranse fra egne dyr var startet opp i 1990. Søknadstidspunktet var således ikke uten videre avgjørende. Opplysningene gitt av landbrukskontoret - etter henvendelsen til sekretariatet - om at søknaden likevel ville bli behandlet etter regelverket for 1990, var således feil. Dette er selvsagt uheldig. Det fremgår imidlertid at opplysningene ble gitt før det nye regelverket for 1991 var kjent. Selv om det er gitt uriktige opplysninger, er det imidlertid ikke gitt at konsekvensen av denne feilinformasjonen må bli at De må behandles etter det gunstigere regelverket for 1990. Etter mitt syn må dette bero på en nærmere vurdering av forholdene i saken. Jeg legger til grunn opplysningene om at De hadde praktiske muligheter til å starte produksjon i 1990. Det fremgår imidlertid ikke noe sted at De hadde konkrete planer om dette. I søknadsskjema 7. september 1990 hadde De f.eks. ikke fylt ut rubrikken for leveringsstart. Forholdene lå heller ikke godt til rette for en så snarlig oppstarting. Som nevnt krevde regelverket for 1990 at driftsplan måtte være godkjent av fylkeslandbrukskontoret før basiskvote kunne fastsettes. Dette måtte De ha vært kjent med. Søknaden med nødvendige vedlegg ble oversendt fylkeslandbrukskontoret fra landbrukskontoret 27. september 1990. Godkjenning forelå 14. desember s.å. Jordbrukssjefen opplyser i brev til Dem 22. februar 1993 at "en må regne noen måneders saksbehandlingstid på fylkesplan". Behandlingstiden for Deres søknad var således ikke uvanlig lang. Slik jeg ser det, kunne De ikke ha hatt realistiske forventninger om å få godkjent sin driftsplan med virkning også for de siste ukene/månedene av 1990. Det følger av dette at De heller ikke hadde realistiske muligheter for å oppnå basiskvote for 1990. Jeg vil også nevne at det var naturlig for fylkeslandbrukskontoret å fastsette driftsplanens virkningstid fra 1991. Leveringsstart var ikke angitt i søknaden eller i andre dokumenter og søknaden innkom kontoret først i oktober måned. Etter de opplysninger som foreligger om regelverket, myndighetenes praktisering og Deres situasjon, har jeg ikke tilstrekkelige holdepunkter for å anta at feilinformasjonen fra sekretariatet og landbrukskontoret har forpurret Deres planer og realistiske muligheter for å starte produksjon og oppnå basiskvote i 1990. Hvordan situasjonen ville ha vært om De hadde startet produksjon uten basiskvote, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på. Uansett har jeg kommet til at klagenemnda ikke kan kritiseres på rettslig grunnlag for å ha anvendt 1991-regelverket i denne saken. Etter reglene om toprisordningen for 1991 er De avhengig av en dispensasjon etter forskriftenes nr. 6 for å oppnå basiskvote. Dispensasjon kan gis når "særlige hensyn" tilsier det. Styringsgruppen, med tilslutning fra klagenemnda, har lagt seg på en svært restriktiv linje. I "Håndbok toprisordningen for mjølk" for 1991, utarbeidet av styringsgruppen, står det følgende i pkt. 6.7.1 vedrørende praktisering av utfyllende bestemmelser: "Styringsgruppens adgang til å innvilge dispensasjon er i første rekke forbeholdt bruk i en særlig vanskelig situasjon og som kommer klart urimelig ut i forhold til forskrifter og utfyllende bestemmelser. Erfaring tilsier at omfanget av søkere som gis dispensasjon er svært lite. Styringsgruppen holder en restriktiv praksis. Vanskelig økonomi på bruket er i seg selv ikke grunnlag for å fremme søknad. Det må i tilfelle være andre helt spesielle forhold i tillegg." Jeg har ikke grunnlag for å rette kritikk mot at regelverket generelt praktiseres strengt, og jeg kan heller ikke se at det i denne konkrete saken er grunnlag for å kritisere klagenemndas avslag. Hvorvidt dispensasjon skal gis, beror på myndighetenes skjønn. Overfor slike avgjørelser er ombudsmannens kompetanse begrenset. Dersom avgjørelsen er lovlig, kan den bare kritiseres dersom den er "klart urimelig". Dette følger av §10 annet ledd i ombudsmannsloven av 22. juni 1962. Jeg finner ikke grunn til å ta i bruk en slik karakteristikk i denne saken." På bakgrunn av de problemer som oppstod gjennom endringene i regelverket ved årsskiftet 1990/91, fastsatte Landbruksdepartementet i samråd med bondeorganisasjonene følgende tilføyelse til pkt. 5 i utfyllende bestemmelser for 1992: "Behandlingen skjer i forhold til de regler som gjelder for endringsåret og kvote gis med virkning fra det år søknad fremmes." Somb-1993-47 Salg av kommunal eiendom - gjennomføring av budrunde.

lovdata_cd_60792

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.826

Publisert: Somb-2002-42 (2002 s 217) Sammendrag: Inndragning av førerkort for alltid - kravet om domfellelse. ( Førerkort ) Klageren hadde fått inndratt førerkortet for alltid, jf. vegtrafikkloven §33 nr. 4 på grunn av domfellelse for overtredelse av vegtrafikkloven §12 første ledd; unnlatt hjelpeplikt. Spørsmålet om trafikkuhellet var forårsaket av uaktsomhet fra klagerens side var ikke blitt prøvet av domstolen, og det var knyttet tvil til sakens faktiske sider. Etter vegtrafikkloven §33 nr. 4 kreves det at man har «voldt eller medvirket til» trafikkuhellet. Ombudsmannen uttalte at Politidirektoratet hadde lagt en for vid tolking av vegtrafikkloven §33 til grunn. Ombudsmannen uttalte at den mest naturlige forståelsen av bestemmelsen er at det kreves domfellelse også etter vegtrafikkloven §3 eller andre skade-/faredelikter for at forvaltningen skal kunne bygge på at bilføreren har «voldt eller medvirket til» trafikkuhellet og dermed ha plikt til å inndra førerkortet for alltid. Ombudsmannen ba Politidirektoratet vurdere saken på nytt. Politidirektoratet vurderte saken på nytt, men uttalte at man var uenig i ombudsmannens vurdering av lovtolkningsspørsmålet. Etter en nærmere vurdering av de konkrete forholdene i saken, ble imidlertid inndragningstiden nedsatt til to år og seks måneder, jf. vegtrafikkloven §39 fjerde ledd. På grunn av sakens tvilsomme tolkningsspørsmål, ba ombudsmannen etter dette Politidirektoratet vurdere en ytterligere nedsettelse av inndragningstiden. I nytt vedtak fra Politidirektoratet fikk klageren førerkortet tilbake umiddelbart. Saksgang: (Sak 2001-1108) Saken gjeldt anvendelsen av vegtrafikkloven §33 nr. 4 annet ledd om inndragning av førerkort for alltid. A var høsten 2000 innblandet i et trafikkuhell der en fotgjenger ble skadet. A unnlot å stanse for å hjelpe, og overtrådte derfor en av pliktene som bilfører etter vegtrafikkloven §12 første ledd. I forhørsretten ble hun på bakgrunn av dette ilagt en straff av 15 dagers betinget fengsel og bot stor kr 7.000. Spørsmålet om A hadde handlet uaktsomt i forbindelse med uhellet, og om hun hadde overtrådt vegtrafikkloven §33 ble ikke tatt med i tiltalen. På bakgrunn av dommen vedtok X politidistrikt med hjemmel i vegtrafikkloven §33 nr. 1, å inndra As førerkort for et tidsrom av ett år. Vedtaket ble påklaget til Politidirektoratet. Direktoratet tok ikke klagen til følge, men traff nytt vedtak etter vegtrafikkloven §33 nr. 4 annet ledd om å inndra førerkortet for alltid. Advokaten anførte i klagen til ombudsmannen at Politidirektoratet hadde tolket vilkåret i vegtrafikkloven §33 nr. 4 annet ledd feil. Han mente at man ikke kunne legge til grunn at A hadde «voldt eller medvirket til trafikkuhell». Han anførte at den alminnelige hovedårsakslæren måtte legges til grunn for vurderingen, og at politidokumentene ikke gav tilstrekkelig grunnlag for å si noe nærmere om dette. Han viste til at det var den påkjørte selv og de andre som var til stede ved uhellet, som voldte skaden. Videre anførte han at vilkåret om at A må ha «voldt eller medvirket til trafikkuhell» bare kunne anses oppfylt dersom dette var avgjort av en domstol eller erkjent. Ombudsmannen tok opp saken med Politidirektoratet og stilte spørsmål om hvilket faktum direktoratet bygget på. Videre ble det bedt om en redegjørelse for bevisvurderingen dersom direktoratet mente at A var å klandre for uhellet. Det ble dessuten bedt om en nærmere redegjørelse for tolkingen av vegtrafikkloven §33 nr. 4 annet ledd. I Politidirektoratets svarbrev ble det uttalt at direktoratet fant det åpenbart at klageren hadde utvist uaktsomhet ved hendelsen, og at hun derfor hadde overtrådt vegtrafikkloven §3. Man mente at det kun var av prosessøkonomiske hensyn at tiltale bare var tatt ut etter §12, idet klageren hadde erkjent overtredelse av denne bestemmelsen. Det ble videre anført at klageren ved sin mangelfulle oppmerksomhet, som resulterte i uhellet, i det minste «medvirket til trafikkuhell». Det ble ikke gitt noen nærmere redegjørelse for den generelle tolkingen av bestemmelsen. I svarbrev fra advokaten til ombudsmannen ble det oversendt en erklæring fra ett av vitnene i saken. Videre fremholdt advokaten at det i begrepet «voldt» må ligge innebygget et subjektivt element med krav til årsakssammenhengens påregnelighet. Det ble videre anført at §33 nr. 4 må ta sikte på den forsettlige overtredelsen av vegtrafikkloven §12, og at den derfor ikke er anvendelig i dette tilfellet. Politidirektoratet hadde merknader til aktsomhetsvurderingen etter vegtrafikkloven §3. I mitt avsluttende brev til Politidirektoratet uttalte jeg: «Spørsmålet er om vilkårene for inndragning av førerkortet for alltid, jf. vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr. 4 §33 nr. 4 annet ledd, var oppfylt i denne saken. Bestemmelsen lyder: «Førerkortet skal likeledes inndras for alltid dersom innehaveren ved bruk av motorvogn har voldt eller medvirket til trafikkuhell og han blir ilagt straff eller domfelt for å ha unnlatt å yte hjelp (jf. §12) til noen som kom til skade ved uhellet. I Politidirektoratets vedtak 21. mars 2001 heter det: «Det følger av vegtrafikkloven §33 nr. 4 at inndragning for alltid er en obligatorisk følge i tilfeller der innehaveren av førerkort er domfelt for overtredelse av vegtrafikkloven §12, 1. ledd; unnlatt hjelpeplikt. Klagerens førerkort er inndratt som følge av domfellelse for overtredelse av vegtrafikkloven §12, 1. ledd for å ha unnlatt å stanse for å hjelpe til tross for at hun hadde voldt eller medvirket til trafikkuhell ved at hun kjørte på en person som ble pådratt kompliserte bruddskader med mer. Riktig hjemmel for inndragning er vegtrafikkloven §33 nr. 4, 2. ledd. Vedtaket av 10. januar 2001 er i strid med tvingende regler og oppheves derfor som ugyldig. Det kan synes som om Politidirektoratet her gir uttrykk for en for vid tolking av vegtrafikkloven §33 nr. 4. Etter ordlyden i §12 første ledd er det nok å ha vært «innblandet i» et trafikkuhell for å kunne bli dømt for unnlatt hjelpeplikt. For å bli fratatt førerkortet for alltid kreves det etter §33 nr. 4 i tillegg at man har «voldt eller medvirket til» trafikkuhellet. Jeg forstår Politidirektoratets brev hit 13. august 2001 som at man er enig i at anvendelsesområdet for §33 nr. 4 er snevrere enn det som ble uttalt i vedtaket 21. mars 2001. - Det er uheldig at Politidirektoratet i vedtaket ikke er nøyaktig i sin gjengivelse av lovforståelsen. Dette er egnet til å skape usikkerhet om hva som er lagt til grunn i den konkrete saken. Spørsmålet er om vegtrafikkloven §33 nr. 4 rammer forholdet. Politidirektoratet synes å være av den oppfatning at bestemmelsen kommer til anvendelse fordi A uaktsomt overtrådte vegtrafikkloven §3. Direktoratet mener at hun var å klandre for ulykken, og at hun derfor har «voldt» eller i alle fall «medvirket til» uhellet. Spørsmålet om uaktsomhet i forhold til uhellet er imidlertid ikke vurdert av retten. Tiltalen mot A bygget utelukkende på overtredelse av vegtrafikkloven §12 om unnlatt hjelpeplikt. Politidirektoratet synes å finne at dokumentene i saken viser at hun må ha vært uaktsom, og viser til flere dommer fra Høyesterett om aktsomhetskravet i vegtrafikkloven §3. Hvor grensen for det uaktsomme etter §3 går, beror imidlertid på en konkret vurdering av forholdene i den enkelte saken. Rettspraksis viser også eksempler på motsatte konklusjoner av den Politidirektoratet har trukket i denne saken. Uansett er det vanskelig å ta stilling til et spørsmål som dette bare basert på saksdokumentene. Det må også stilles krav om klar sannsynlighetsovervekt for at forvaltningen kan legge til grunn at en borger har utvist straffbar uaktsomhet, jf. bl.a. Rt-1999-14. Jeg er derfor av den oppfatning at forvaltningen ikke uten videre kan legge til grunn at As handlemåte var uaktsom og representerte et brudd på vegtrafikkloven §3. Det avgjørende spørsmålet blir derfor om det i uttrykket «voldt eller medvirket til trafikkuhell» i vegtrafikkloven §33 nr. 4 må innfortolkes et krav om skyld, eller om det kun kreves årsakssammenheng. Politidirektoratet har ikke gitt noen nærmere redegjørelse for sitt syn på dette tolkingsspørsmålet. Problemstillingen synes heller ikke å være nevnt i forarbeidene til vegtrafikkloven eller til den tilsvarende bestemmelsen i den tidligere motorvognloven fra 1926. Jeg har heller ikke funnet at spørsmålet har vært drøftet i rettspraksis. I teorien er spørsmålet kort omtalt i R.N. Torgersen og Bjørn Engstrøm: Vegtrafikkloven og trafikkreglene med kommentarer, 3. utg. 1998. Det vises her til en stensil av Tor- Geir Myhrer, «Emner fra veitrafikkretten», 1977. I Myhrers hefte s 44 uttales det at det i praksis ikke kreves skyld for at §33 nr. 4 skal være anvendelig, men at det etter ordlyden ikke er nok at man er innblandet i uhellet. Myhrer viser videre til at kriteriet «voldt» ikke er særlig presist, og at det hadde blitt en bedre regel både teknisk og innholdsmessig med et krav om skyld. I Myhrers hefte heter det videre: «Det ville sikkert ikke gjøre noe om praksis øvet et press på regelen i retning av et skyldkrav, - det er jo bare den obligatoriske regel som blir uanvendelig, - §33 nr. 1 er fremdeles åpen. Praksis synes å bygge på en tredeling, slik at «voldt eller medvirket til» betegner at føreren har hatt en aktiv rolle i hendelsesforløpet, men at det ikke kreves subjektiv skyld. Myhrer peker på at regelen etter praksis (anses å) gjelde selv om en syklist ved egen skyld treffes av en bil, men ikke hvis bilen står stille og syklisten treffer den bakfra. Men eksempelet viser også at regelen er vanskelig å praktisere: Om bilisten bremser brått, er syklisten bak uansett ansvarlig, jf. trafikkreglene §13 nr. 1. Men da ville man kunne få en diskusjon om bilisten hadde bremset så brått at han hadde voldt eller medvirket til uhellet. Det knytter seg rettstekniske betenkeligheter til at forvaltningen skal kunne beslutte inndragning av førerkortet basert på en side av faktum som ikke har vært prøvet i en forutgående straffesak. Slik saken er forelagt meg, synes det etter dette som den mest naturlige forståelsen av regelen at det kreves domfellelse også etter vegtrafikkloven §3 eller andre skade-/faredelikter for at forvaltningen skal kunne bygge på at bilføreren har «voldt eller medvirket til» trafikkuhellet. Den foreliggende forvaltningspraksis kan ikke endre dette. Etter mitt syn burde inndragningsspørsmålet derfor vært vurdert etter den skjønnsmessige bestemmelsen i vegtrafikkloven §33 nr. 1. Jeg anbefaler derfor Politidirektoratet å vurdere saken på nytt i lys av denne lovforståelsen. Sakens dokumenter vedlegges. Jeg ber om å bli holdt underrettet om resultatet av Politidirektoratets nye vurdering av saken. Politidirektoratet kom tilbake til saken i brev 18. april 2002. Fra brevet siteres: «Om forståelsen av vegtrafikkloven §33 nr. 4 siste ledd vil Politidirektoratet bemerke: Allerede ordlyden i bestemmelsen indikerer at kravet om ilagt straff bare refererer seg til den unnlatte hjelpeplikt (ikke til ordene «har voldt»). Til sammenligning vises det til vegtrafikkloven §24a første ledd, som gir bestemmelse om at «den som har kjørt motorvogn uten å ha førerkort for vedkommende gruppe av motorvogner, kan ikke få slikt førerkort første gang før det er gått 6 måneder siden den ulovlige kjøringen fant sted». Bestemmelsen har som vegtrafikkloven §33 nr. 4 siste ledd et objektivt preg og oppstiller intet krav om ilagt straff for anvendelse av regelen, som også rammer personer under 15 år som har kjørt førerkortpliktig motorvogn. Det avgjørende er at kjøring vitterlig har funnet sted. Ordlyden i vegtrafikkloven §33 nr. 4 siste ledd har på tilsvarende måte et objektivt preg. Innfortolking av et subjektivt vilkår kan vanskelig forenes med lovens ordlyd. Av lovens motiver fremgår heller ikke at noen slik innfortolking har vært tilsiktet. Det er årsaksforholdet som står i fokus. I lovens uttrykk «voldt» ligger imidlertid at ikke et hvilket som helst årsaksforhold vil være avgjørende. Det avgjørende vil være å finne frem til hovedårsaken til trafikkuhellet. Etter Politidirektoratets oppfatning er ileggelse av straff for overtredelse av vegtrafikkloven §3 eller andre skade/faredelikter, i tillegg til ileggelse av straff for overtredelse av vegtrafikkloven §12 første og siste ledd/straffloven §242 annet ledd, ingen forutsetning for førerkortsanksjoner i medhold av vegtrafikkloven §33 nr. 4 siste ledd. Ilagt straff også for overtredelse av vegtrafikkloven §3 eller andre skade/faredelikter vil derimot ytterligere utpeke vedkommende motorvognførers handlemåte som hovedårsak til trafikkuhellet. Det annet handlingsalternativ, medvirkningen, refererer seg til de tilfellene hvor førerkortinnehaveren ikke kan sies å ha voldt ulykken, men hvor hans innflytelse på handlingsforløpet ellers må sies å være så fremtredende at det langt på vei må kunne likestilles med forvoldelsestilfellene. Medvirkningsalternativet vil fortrinnsvis være anvendelig i de tilfellene hvor flere personer er implisert i trafikkuhellet, men hvor ingen kan utpekes som hovedårsak til dette. Det antas at man her må oppstille et krav om aktiv medvirkning og at de impliserte er fysisk innblandet i uhellet. Et annet forhold som også underbygger at det her er tale om en regel med delvis objektivt innhold, er lovgiverens begrunnelse for en streng førerkortreaksjon. Den som unnlater å yte hjelp under slike omstendigheter som nevnt i vegtrafikkloven §33 nr. 4 siste ledd, vil ofte ha utvist et hensynsløst adferdsmønster og likegyldighet overfor trafikkofres liv og helse. En slik innstilling røper at vedkommende er en potensiell trafikkfare og som av sikkerhetshensyn bør ekskluderes fra trafikken. I det foreliggende tilfelle gir sakens dokumenter med skisser, fotos, vitneforklaringer og dom tilstrekkelige indikasjoner på at klageren iallfall medvirket til forvoldelse av trafikkuhellet 1. mai 2000. Sakens opplysninger kan tyde på at den tilskadekomne opptrådte på en slik måte at hun også medvirket til uhellet, men dette kan ikke utelukke klagerens medvirkning til det inntrufne uhell. Avslutningsvis vil Politidirektoratet bemerke at saker av denne art kan være særdeles ulike hva angår årsak til trafikkuhell og skadefølgene. Vegtrafikkloven §39 fjerde ledd, jf. tredje ledd, gir bestemmelse om at fastsatt inndragning for alltid på visse vilkår kan nedsettes under lovens minstefrist på 5 år. Dette gir forvaltningen mulighet til å ta adskillig hensyn til de spesielle omstendighetene i den enkelte sak. Slike forhold vil oftere være tilstede i saker som den foreliggende enn når det gjelder obligatorisk inndragning for alltid av førerkort som følge av to etter flere domfellelser for kjøring av motorvogn i påvirket tilstand. På bakgrunn av at klageren meldte seg for politiet dagen etter trafikkuhellet, at hun ikke ble domfelt for overtredelse av vegtrafikkloven §3 og at den tilskadekomne kan ha vært medvirkende årsak til uhellet ved plutselig og ukritisk å krysse veien like foran klagerens bil, samt for øvrig etter en totalvurdering av sakens opplysninger, har Politidirektoratet funnet å kunne fastsette at inndragningstiden skal gjelde for 2 år og 6 måneder. Klagerens advokat ba ombudsmannen om å rette en ny anmodning til Politidirektoratet om å treffe nytt vedtak etter vegtrafikkloven §33 nr. 1. Ombudsmannen sendte deretter et nytt brev til Politidirektoratet. Fra brevet siteres: «Lovtolkningsspørsmålet har budt på tvil. I forhold til Politidirektoratet har jeg funnet å kunne la tolkningsspørsmålet bero. Jeg vil imidlertid på bakgrunn av denne saken ta opp spørsmålet om en klargjøring/presisering av lovteksten med Samferdselsdepartementet. Direktoratet har etter en konkret, skjønnsmessig vurdering, nedsatt inndragningstiden til 2 år og 6 måneder. Ved denne vurderingen er det tatt hensyn til at A meldte seg for politiet dagen etter trafikkuhellet, at hun ikke ble domfelt for overtredelse av §3 og at den tilskadekomne kan ha vært medvirkende årsak til uhellet. Jeg kan ikke se at det har vært tatt med i vurderingen at A kun ble dømt for uaktsom overtredelse av §12, slik advokat B presiserer i sitt brev 23. april 2002. På bakgrunn av dette ber jeg derfor direktoratet vurdere ytterligere nedsetting av inndragningstiden med hjemmel i vegtrafikkloven §39 fjerde ledd, jf. tredje ledd. Politidirektoratet vedtok etter dette å nedsette inndragningstiden ytterligere slik at A nå på ny kunne erverve førerkort. Somb-2002-41 Fengselsmyndighetenes avgjørelse om refselse og erstatning etter fengselsloven av 1958 - beviskrav.

maalfrid_85299c5fde00aeabce75fd19d848f96659f91777_70

maalfrid_politihogskolen

no

0.441

Pensum fagdel Kripos. (2013). Taktisk etterforskning og internettrelatert etterforskning. Oslo: Kripos. (43 s.) Pensum: se ITL Kripos (2009). Sikring av innhold på internett. Hentet fra KO:DE april 2013. Pensum: s. (1-19) kompendium Bunting, S. (2012). EnCase computer forensics : The official EnCE: EnCase certified examiner: Study guide (2nd ed.). Indianapolis: Wiley. Pensum: Kap. 1 og 2 Casey, E. (2011). Digital evidence and computer crime: Forensic science, computers and the internet (3. utg.). Amsterdam: Academic Press. Pensum: Kap. 7 Kruse II, W.G. & Heiser, J. G. (2002). Computer forensics: Incident response essentials. Canada: Addison Wesley. Pensum: Kap. 1 NOU 1997:15. (1997). Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet: Delinnstilling II. Oslo: Statens forvaltningstjeneste. Pensum: Kap. 4.2.1 RPOD- 2010-7 (2010) Behandling av beslag i straffesaker. Straffeprosesslovens kapittel 16 og påtaleinstruksen §9-5. Hentet fra http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftmrens?0/lex/avg/rpod-2010-00007. Pensum: Pkt 3.3 Sunde, I.M. (2011). Automatisert inndragning). (Complex ; nr. 3/2011). Oslo: Senter for rettsinformatikk, avdeling for forvaltningsinformatikk. Pensum: Kap. 3 (s. 43-52) og 21 (s. 235-239) Totalt: 154 sider. Med forbehold om endringer.

lovdata_cd_34928

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.823

Publisert: Ot.prp.nr.46 (2001-2002) Tittel: Om lov om endringer i lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister m.m. NOU: NOU 2001:14 Vårens vakreste eventyr...? Forslagene til endringer i lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister (arbeidstvistloven) og lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister (lønnsnemndloven) fremmes i hovedsak for å følge opp enkelte av forslagene i NOU 2001:14 Vårens vakreste eventyr...?. Forslaget om omgjøring av dommerstillinger i Arbeidsretten fremmes for å bringe norsk rett i overensstemmelse med de krav som stilles, bl.a etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) til uavhengige og upartiske domstoler. Det foreslås endringer i kapittel 8 om megling i arbeidstvistloven, bl.a foreslås en innskrenkning i den gjeldende bestemmelse som gir riksmeglingsmannen rett til å «koble» avstemninger, dvs. at det er det samlede avstemningsresultatet for flere fag eller tariffområder som vil være avgjørende for om et meglingsforslag er vedtatt eller forkastet. Forslaget går ut på at slik kobling av avstemninger bare skal kunne foretas hvis tariffpartene samtykker og hvis meglingsmulighetene er uttømt. Utvalget for tarifforhandlingssystemet ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 28. mai 1999 og var sammensatt av representanter fra Landsorganisasjonen i Norge (LO), Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Akademikerne, Akademikernes Fellesorganisasjon (AF), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH), Arbeidsgiverforeningen NAVO, Kommunenes Sentralforbund (KS) og Arbeidsgiveravdelingen i Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Utvalget hadde i tillegg en nøytral leder og en uavhengig ekspert som medlem. I forbindelse med fjorårets lønnsoppgjør [1998] er det fra flere hold hevdet at det er nødvendig med en fornyelse av forhandlingssystemet og endringer i de institusjonelle rammer rundt lønnsforhandlingene. Samtidig viser de ulike oppfatninger av hvordan dagens system faktisk fungerer at det er behov for bedre kunnskap om vårt forhandlingssystem. Slik kunnskap er nødvendig før det kan tas stilling til om det bør foretas endringer i rammeverket. Dersom analysen avdekker svakheter som etter utvalgets syn bør følges opp, skal utvalget vurdere hvilke endringer i rammeverket og forhandlingsordningen som kan avhjelpe disse, og komme med forslag til de forbedringer som utvalget finner hensiktsmessige. Utvalget bes i denne sammenheng også se nærmere på om forslagene fra Arbeidsrettsrådet ( NOU 1996:14) vil være egnet til å løse de eventuelle problemer som avdekkes. Det understrekes at utvalget ellers står fritt mht hvilke alternative løsninger som skal vurderes. I debatten omkring gjennomføringen av lønnsoppgjøret i 1998 ble det fra ulike hold fremmet flere forslag til endringer i regelverket, slik som f.eks endring av meklingsreglene, slik at arbeidskamp kan iverksettes umiddelbart etter forhandlingsbrudd, eller pendelvoldgift. Det er opp til utvalget om det vil utrede nærmere de ulike forslagene som har vært lansert, i forhold til de svakheter som måtte avdekkes. I den utstrekning utvalget foreslår lovendringer bør det utforme utkast til ny lovtekst. Utvalget fikk senere forlenget fristen til 1. april 2001. Lønnsoppgjøret i 1998 resulterte i de høyeste nominelle lønnstilleggene på lenge. Mange fryktet at det turbulente lønnsoppgjøret sammen med den generelle uroen i norsk økonomi var starten på en nedgangskonjunktur. På denne bakgrunn inviterte Bondevik-regjeringen i desember 1998 til en inntektspolitisk konferanse på Thorbjørnrud, hvor medlemmene i Regjeringens kontaktutvalg for lønnsoppgjørene (Kontaktutvalget) skulle drøfte både lønnsoppgjøret i 1998 og de langsiktige utfordringene i norsk økonomi. På konferansen ble det blant annet bestemt å nedsette fire utvalg. I tillegg til Utvalget for tarifforhandlingssystemet ble følgende utvalg besluttet nedsatt: - Utvalget for forberedelse av lønnsoppgjøret i 1999 (ledet av Oluf Arntsen) - Utvalget for sysselsetting og verdiskaping (ledet av Steinar Holden) - og Arbeidslivsutvalget (ledet av Tom Colbjørnsen). Arntsen-utvalget, som konkret tok sikte på å skape enighet om en strategi foran lønnsoppgjøret i 1999, la frem sin innstilling 1. mars 1999 ( NOU 1999:14). hvilken rolle inntektspolitikken skal ha, og la frem innstilling 30. juni 2000 ( NOU 2000:21). Begge disse utvalgene hadde sammen med Utvalget for tarifforhandlingssystemet som hovedformål å forsøke å bevare og videreutvikle det inntektspolitiske samarbeidet. Arbeidslivsutvalget foretok en gjennomgang av enkelte spørsmål knyttet til arbeidsmiljøloven og la frem NOU 1999:34 Nytt millennium - nytt arbeidsliv? 2. desember 1999. Utvalget for tarifforhandlingssystemet la frem NOU 2001:14 Vårens vakreste eventyr...? 2. april 2001. Med bakgrunn i det brede mandatet har utvalget i innstillingen drøftet mange ulike problemstillinger, herunder også mange av de forslagene som ble lagt frem av Arbeidsrettsrådet i NOU 1996:14 Prinsipper for ny arbeidstvistlov. Mange av drøftelsene konkluderes med at dagens ordninger er tilfredsstillende eller med at endringer vil ha for store konsekvenser. På noen punkter oppfordres partene til selv å finne løsninger. Myndighetene bes imidlertid om å foreta noen endringer i arbeidstvistloven og lønnsnemndloven. I tillegg foreslår utvalget enkelte endringer i tjenestetvistloven. Disse lovendringene forutsatte utvalget at skulle være gjennomført innen lønnsoppgjøret i 2002. Nedenfor i punkt 2.2.3 til 2.2.8 følger en kort presentasjon av de problemstillingene som utvalget har drøftet, men hvor det ikke foreslås konkrete lovendringer. Forslagene til endringer i arbeidstvistloven og lønnsnemndloven presenteres i kapittel 3 til 5. Forslagene til endringer i tjenestetvistloven blir fulgt opp av Arbeids- og administrasjonsdepartementet. For en fullstendig fremstilling av de ulike spørsmålene vises til NOU 2001:14. Innstillingen ble sendt på bred, alminnelig høring til organisasjonene i arbeidslivet, departementer, offentlige instanser og andre som innstillingens tema har særskilt interesse for. Høringsfristen var opprinnelig 1. oktober 2001. LO og KS fikk utsatt frist til 1. desember 2001. AF ble oppløst pr. 1. juli 2001. Det er derfor de enkelte medlemsforbund i AF som har avgitt uttalelser. En fullstendig oversikt over høringsinstansene samt uttalelsene fra de høringsinstanser som har kommet med merknader til innstillingen, er gjengitt i vedlegg til proposisjonen. Utvalget for tarifforhandlingssystemet ble i mandatet bedt om å vurdere om Arbeidsrettsrådets forslag i NOU 1996:14 var egnet til å løse eventuelle problemer i rammeverket eller forhandlingsordningen. I tillegg ble utvalget spesielt bedt om å vurdere to forslag som fremkom i diskusjonene i forbindelse med lønnsoppgjøret i 1998, nemlig daværende leder i LO Yngve Hågensens forslag om at arbeidskamp skulle kunne iverksettes umiddelbart etter forhandlingsbrudd, såkalt streik før megling, og pendelvoldgift som en alternativ voldgiftsform. De endringer rådet foreslo, bygget alle på den hovedtanke at arbeidslivets hovedorganisasjoner burde gis sterkere og mer avgjørende formelle posisjoner i tariffavtalesystemet. Utvalget for tarifforhandlingssystemet har drøftet følgende av de forslag som Arbeidsrettsrådet fremmet (se NOU 2001:14 s. 59-63): Som følge av at visse organisasjoner på arbeidstakersiden i egenskap av å være hovedorganisasjoner skulle ha spesielle posisjoner i tariffavtalesystemet, ble begrepet hovedorganisasjon foreslått definert i arbeidstvistloven. Utvalget for tarifforhandlingssystemet ønsker ikke å gå videre med forslaget om en lovfestet definisjon av hovedorganisasjoner (se NOU 2001:14 s. 143). Etter utvalgets mening har dagens hovedorganisasjoner allerede en sterk posisjon gjennom avtaleverket, en posisjon som kan bli ytterligere styrket ved et tettere og mer forpliktende inntektspolitisk samarbeid. En lovfestet definisjon av hovedorganisasjon vil for øvrig ikke ha betydning for de endringene utvalget foreslår. Tariffavtaler inngått av hovedorganisasjoner på arbeidstakersiden skulle etter Arbeidsrettsrådets forslag være ufravikelige for motparten på arbeidsgiversiden og for enkeltstående organisasjoner uten formell forhandlingsrett på arbeidstakersiden som inngår tariffavtaler med samme arbeidsgiverpart på det samme området. Brudd på ufravikelighetsnormen skulle medføre ugyldighet. Utvalget ser derfor ikke noen grunn til å gå videre med Arbeidsrettsrådets forslag. Utvalget legger i tillegg vekt på at det ikke er ønskelig å følge opp forslag som med stor sannsynlighet vil være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser (se NOU 2001:14 s. 88). Det ble foreslått at adgangen til å iverksette sympatiaksjoner skulle reguleres. Vilkår for hva hovedkonflikten kunne gjelde, organisasjonstilslutning, forholdsmessighet og prosedyreregler burde vurderes. Utvalget diskuterte omfanget av andre aksjonsformer enn streik og lockout, særlig politiske demonstrasjonsaksjoner og sympatiaksjoner (se NOU 2001:14 s. 136). Sympatiaksjoner omfattes av arbeidstvistloven § 1 nr. 5 og 6 og er i tillegg regulert i partenes hovedavtaler. Utvalget foreslår ikke noen ytterligere lovregulering. Det ble foreslått at riksmeglingsmannen overfor enkeltstående organisasjoner skulle gis kompetanse til å gi pålegg om å stemme over forslag til tariffavtale. Etter at slikt pålegg var gitt og frem til avstemningsresultatet foreligger, skulle det være fredsplikt. Den foreslåtte kompetansen skulle ikke gjelde overfor hovedorganisasjoner, slik disse ble foreslått definert. Når det gjelder disse to siste forslagene viser departementet til drøftingene nedenfor. Et forslag som ble lansert høsten 1998 av LOs daværende leder Yngve Hågensen, er å tillate at resultatløse forhandlinger ender direkte i arbeidskamp, og at partene kalles til megling først etter at konflikten har vart en stund (for eksempel 8-9 dager). Hovedregelen i dag er at når riksmeglingsmannen får varsel om plassoppsigelse i tvister på riksplan, så nedlegges det forbud mot arbeidsstans og partene innkalles til tvungen megling. Etter tjenestetvistloven er det forbud mot arbeidsstans ved forhandlingsbrudd inntil megling er gjennomført. Forslaget om arbeidskamp ved forhandlingsbrudd bryter dermed fundamentalt med en meget sterk tradisjon for megling i Norge. Etter en grundig drøfting konkluderer utvalget med at det ikke vil anbefale en ordning med arbeidskamp før megling, blant annet fordi forslaget går for langt, og vil føre til flere arbeidskonflikter enn i dag. Videre er utvalget av den oppfatning at forslaget ikke løser problemene med konkurrerende organisasjoner og tariffavtaler (se NOU 2001:14 s. 99-101). Utvalget har gitt en grundig presentasjon av voldgiftsformen og de erfaringer som er vunnet i andre land. Pendelvoldgift er en konfliktløsningsform hvor voldgiftsinstitusjonen kun kan velge mellom partenes endelige påstander. Det kan skilles mellom pendelvoldgift etter samlet krav og pendelvoldgift etter tema. Pendelvoldgift er enkel i utforming, og har sin historiske opprinnelse i offentlig sektor i USA, som et alternativ til tradisjonell eller «konvensjonell» voldgift i interessetvister. I Storbritannia finnes det også eksempler på pendelvoldgift på bedriftsnivå i privat sektor, ellers er voldgiftsordningen lite utbredt. I forhold til å innføre pendelvoldgift i norske tarifforhandlinger, uttaler utvalget følgende: Utvalget mener det foreløpig ikke er grunnlag for å etablere noe offentlig tilbud om pendelvoldgift. Det finnes i dag et tilbud om frivillig voldgift i Rikslønnsnemnda, dette benyttes imidlertid nokså sjeldent. Hvis det imidlertid fremkommer overveiende positive erfaringer med pendelvoldgift, kan det være et argument for å vurdere et offentlig tilbud på ny. (se NOU 2001:14 s. 155-164) Det inntektspolitiske samarbeidet har lange tradisjoner i Norge, og Utvalget for tarifforhandlingssystemet peker på at spesielt i økonomiske lavkonjunkturer har inntektspolitikken spilt en avgjørende rolle ved at man har greid å kombinere reallønnsvekst med varig høy sysselsetting. Utvalget støtter synspunktene på det inntektspolitiske samarbeidet som Utvalget for sysselsetting og verdiskaping gir uttrykk for i sin innstilling ( NOU 2000:21) når det gjelder koordinert lønnsdannelse, en troverdig frontfagsmodell, hvordan profilen på oppgjørene skal bestemmes og hvordan sosiale reformer bør gjennomføres. Utvalget for sysselsetting og verdiskaping går i liten grad inn på det institusjonelle rammeverket rundt lønnsforhandlingene, som i denne sammenheng vil si arbeidstvistloven og tjenestetvistloven, men overlater dette til Utvalget for tarifforhandlingssystemet. Utvalget for tarifforhandlingssystemet legger i utgangspunktet til grunn at det norske forhandlingssystemet, med tilhørende regler for løsning av retts- og interessetvister, er godt egnet til å støtte opp om et inntektspolitisk samarbeid. De endringene som foreslås, bl.a i meglingsreglene, vil etter utvalgets mening i noen grad stimulere til fortsatt oppslutning om det inntektspolitisk samarbeidet. Utvalget mener likevel at det er grenser for hvor langt de institusjonelle rammene kan endres for ytterligere å støtte opp om en koordinert lønnsdannelse. Blant annet pekes det på at hensynet til en koordinert lønnsdannelse må balanseres mot retten til frie forhandlinger og organisasjonenes behov for demokratisk forankring av forhandlingsmandat og forhandlingsutfall. Folkerettslige forpliktelser må også respekteres. På bakgrunn av disse vurderingene og i forlengelse av de drøftinger som Utvalget for sysselsetting og verdiskaping foretok, skisserer Utvalget for tarifforhandlingssystemet en fempunktsmodell for videreføring av det inntektspolitiske samarbeidet som et samlet utvalg slutter opp om. Blant annet ønskes det en styrket rolle for Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (DTB), at Regjeringens kontaktutvalg (Kontaktutvalget) skal ha en mer koordinerende rolle, bl.a ved drøfting av sosiale reformer, og at det skal utarbeides mer realistiske anslag for lønnsglidningen. Ingen av tiltakene i den skisserte modellen krever oppfølging i form av lovendringer. Utvalget er delt i synet på hvor forpliktende det inntektspolitiske samarbeidet bør være. Arbeidsgiverne, med unntak av staten, mener at fempunktsmodellen ikke går langt nok i å forplikte partene. Etter deres syn vil dette føre til at lønnsdannelsen på sikt vil legges om i sterkt desentralisert retning. LO og YS tar avstand fra et slikt syn og mener at det blir vanskelig å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet og en målrettet tariffpolitikk hvis hele lønnsdannelsen skal skje lokalt. Akademikerne støtter fempunktsmodellen, men er av den oppfatning at lønnsdannelsen i privat sektor bør være mest mulig desentral, og at også lønnsdannelsen i offentlig sektor i større grad må skje lokalt. AFs medlem i utvalget viser i utgangspunktet til AFs forslag til forhandlingsmodell som er presentert i NOU 2000:21 s. 287. AF understreker at fempunktsmodellen ikke må praktiseres slik at den frie forhandlingsretten begrenses. AF mener at et inntektspolitisk samarbeid også må angi troverdige løsninger i forhold til de utfordringer som ligger i den dokumenterte mindrelønnsutviklingen i offentlig sektor, spesielt for utdanningsgruppene. Det må også kunne angis hvordan en fornyet, troverdig frontfagsmodell skal fungere (se NOU 2001:14 s. 16-19). ved provisorisk anordning vedtar at avgjørelsen i en tvist skal overlates til Rikslønnsnemnda. Samtidig nedlegges det forbud mot arbeidskamp. Selv om bruken av tvungen lønnsnemnd i perioder har vært omstridt, var det frem til begynnelsen av 1980-tallet beskjeden kritikk mot myndighetenes inngrep i konflikter. Etter hvert har forholdet til folkeretten kommet mer i fokus, noe som har vært med på å bidra til at det ikke lenger gripes inn så raskt og at inngrepslovene knyttes nærmere opp til det som kan aksepteres etter folkeretten. Utvalget legger til grunn at det er på det rene at Norge i forhold til lønnsnemndpraksisen beveger seg i yttergrensene av hva som er tillatt etter ILO-konvensjonene, og at vi muligens også i noen tilfeller har overtrådt disse grensene. De senere årene er det også av organene som overvåker Den europeiske sosialpakt stadig stilt spørsmål ved Norges lønnsnemndbruk, og i siste rapporteringsperiode ble det gitt en advarsel (warning) til Norge. Etter utvalgets syn er dette en politisk vanskelig sak fordi Norge er opptatt av å oppfylle landets folkerettslige forpliktelser. Utvalget for tarifforhandlingssystemet er av den oppfatning at bruk av tvungen lønnsnemnd i strid med det som kan aksepteres av hensyn til liv og helse, er uheldig, i forhold til både Norges folkerettslige forpliktelser og de konsekvenser bruken kan ha for vårt forhandlingssystem. Samtidig kan tvungen lønnsnemnd være et viktig virkemiddel i et system som det norske, med få begrensninger i retten til å bruke arbeidskamp og små krav for å anerkjennes som organisasjon med rett til å iverksette arbeidskamp for krav om tariffavtale. Det sentrale må derfor være å komme frem til tiltak som kan redusere behovet for å benytte tvungen lønnsnemnd. På denne bakgrunn drøfter utvalget flere mulige tiltak for å begrense lønnsnemndbruken: - Arbeidsrettsrådets forslag i NOU 1996:14, som også tok opp problemstillingene knyttet til bruken av tvungen lønnsnemnd. - Lovfeste kriterier for bruk av tvungen lønnsnemnd i tråd med de kriterier for begrensninger i streikeretten som er tillatt etter ILOs praksis. - Lovfestet eller avtalebasert rådgivende nemnd med mandat til å vurdere om en arbeidskamp er samfunnsskadelig. - Åpne for at myndighetene kan stanse deler av en streik. - Åpne opp for andre typer arbeidskamp enn full arbeidsnedleggelse. - Avtaler eller lovfesting av et system med minimumsbemanning, eventuelt bedre utbygget system for dispensasjoner under en pågående arbeidskamp. Utvalget foreslår ikke å iverksette noen av disse tiltakene. Ved vurderingen av de ulike forslagene har utvalget pekt på at en ordning med en partssammensatt nemnd for å vurdere en konflikts samfunnsfare og komme med eventuelle anbefalinger, er et forslag som eventuelt kan utredes nærmere dersom situasjonen skulle tilsi det. Når det gjelder forslaget om å åpne for andre typer arbeidskamp enn full arbeidsnedleggelse, så ønsker ikke utvalgets flertall noen endring i dagens system. Et mindretall i utvalget har imidlertid et annet syn på dette punktet. Akademikerne og AF viser til at arbeidstakere med høyere utdanning i offentlig sektor har hatt en noenlunde kontinuerlig tilbakegang i relativt lønnsnivå og mener at dette bl.a skyldes den manglende likevekt mellom partene. Etter deres syn ville det være mulig å gjøre arbeidskamp til et mer reelt virkemiddel for f.eks. akademikere dersom en i Norge følger eksempelet fra Sverige og Finland og tillater kamptiltak uten nødvendigvis å kreve full plassoppsigelse og -fratredelse. AF og Akademikerne anbefaler at de svenske reglene for arbeidskamp blir nærmere vurdert i den videre behandling av utvalgets innstilling. YS ser også behov for en nærmere utredning av andre kampmidler, særlig sett i lys av at utviklingen synes å gå i retning av mer lokal lønnsdannelse uten konfliktrett (se NOU 2001:14 s. 138-149). I tråd med mandatet har utvalget også gjennomgått forhandlingsordningen og rammeverket i statlig sektor. På bakgrunn av denne gjennomgangen konkluderer utvalget bl.a som følger ( NOU 2001:14 s. 173): Bortsett fra en endring i 1969, har tjenestetvistlovens bestemmelser om forhandlingsrett stått uendret siden loven kom i 1958. På organisasjonssiden så vel som i samfunnet for øvrig, har det skjedd vesentlige endringer etter dette. Intensjonene i tjenestetvistloven har hele tiden vært at hovedsammenslutningene skal ha en sentral plass og posisjon i forhold til de frittstående organisasjonene når det gjelder å utøve forhandlingsretten. Utvalget ser det som hensiktsmessig at denne intensjonen fortsatt ivaretas og at det stilles krav for forhandlingsrett tilpasset den utviklingen som har skjedd, med det mål å sikre samordning både når det gjelder lønnsvekst, sosiale reformer og tiltak av felles karakter. Da arbeidstvistloven i 1957 ble utvidet til også å omfatte kommunale tjenestemenn, ble det vurdert å innta regler i loven som skulle sikre en viss samordning av forhandlingene for de kommunale arbeidstakerne. Dette ble ikke gjort, og departementet uttalte at man ville komme tilbake til spørsmålet etter behandlingen av ny tjenestetvistlov. Arbeidsrettsrådet tok spørsmålene opp til vurdering i 1965, men konkluderte med at det på det tidspunktet ikke var forhold som tilsa å lovfeste regler for en forhandlingsordning i kommunal sektor. I NOU 1996:14 tok Arbeidsrettsrådet spørsmålet opp på nytt. Partene i kommunal sektor hadde da inngått en avtale om forhandlingsordningen, men rådet foreslo likevel å innta en regel i arbeidstvistloven som skulle sikre samordnet opptreden innen forhandlingssammenslutningene til ny tariffavtale var inngått, i likhet med den ordningen man har i staten. Forslaget ble ikke fulgt opp. På bakgrunn av gjennomgangen av forholdene i kommunal sektor er Utvalget for tarifforhandlingssystemet samstemt om at forhandlingsordningen i det kommunale tariffområdet bør reguleres på en fastere måte. Etter utvalgets syn gjør de særlige forhold som ligger til grunn for forhandlingsrett- og plikt i det statlige tariffområde seg også gjeldende i kommunal sektor. Det er flere momenter som tilsier en høy grad av samordning, bl.a er det svært mange arbeidstakerorganisasjoner (ca 40) som forhandler om tariffavtaler, og forhandlingene skjer innenfor én økonomisk totalramme. Videre må rettighets-, plikt- og forhandlingsbestemmelser for så mange arbeidstakere nødvendigvis ha en generell karakter, og det er store krav og forventninger til koordinering i forhandlingene. I tillegg pekes det på at en stor del av arbeidstakerne også i kommunal sektor enten utøver forvaltningsmyndighet eller produserer livs- eller samfunnsnødvendige tjenester. Utvalget kommer likevel til at det ikke er nødvendig eller ønskelig med en egen permanent lov om forhandlingsordningen i kommunal sektor, og at en slik løsning bør unngås til fordel for de reguleringer partene selv kan foreta ved avtale. Det vises i den sammenheng til at Kommunenes Sentralforbund (KS) og arbeidstakerorganisasjonene i kommunal sektor (utenom Oslo kommune) står foran revisjon av Hovedavtalen og Rammeavtalen om forhandlingsordningen, og at denne avtalerevisjonen gir partene god anledning til å supplere arbeidstvistloven med nødvendige spilleregler for at forhandlinger, megling og avtaleslutning kan bli samordnet på en hensiktsmessig måte. Utvalget understreker at det innenfor rammen av et samordnet system likevel må være muligheter for å utvikle løsninger tilpasset virksomheter med særlige behov. Det forutsettes at Oslo kommune må samarbeide og samordne seg med KS under tariffoppgjørene. Utvalget har bl.a følgende anbefalinger til partene i kommunal sektor: - Forhandlingsordningen formaliseres gjennom tariffavtalebestemmelser. - De enkelte organisasjoner som er medlem i forhandlingssammenslutningen, og sammenslutningen som sådan må være part/overordnet part i tariffavtalen. - Sammenslutningen må ha en enhetlig og samordnet opptreden i forhandlinger, megling og konflikt. - Det etableres én felles hovedavtale som også omfatter forhandlingsordningen. - KS forpliktes til å sluttføre forhandlinger om tariffavtaler med forhandlingssammenslutningene før det forhandles med organisasjoner som ikke er bundet av medlemskap i eller forpliktende samarbeidsavtale med en sammenslutning. Forslagene om en harmonisering av meglingsfristene (se punkt 3.4) og påbud om avstemning (se punkt 3.2) vil etter utvalgets syn støtte opp om en fastere forhandlingsordning. AF er uenig i flertallets vurderinger og anbefalinger i forhold til en avtalebasert forhandlingsordning for kommunal sektor. AF fremmer et alternativt forslag til prinsipper for en avtalebasert forhandlingsløsning, som AF bl.a mener bedre ivaretar organisasjonsfriheten og den frie forhandlings- og streikeretten. Forslaget har i likhet med flertallets forslag som målsetting å sikre en mer samordnet opptreden, men uten at forhandlingssammenslutningen blir part i tariffavtalen. med medlemsorganisasjoner i en forhandlingssammenslutning ( NOU 2001:14 s. 184-185). Arbeidsrettsrådet startet opp arbeidet med en regelteknisk revisjon av arbeidstvistloven, men dette arbeidet ble stanset da rådet i 1993 fikk i oppdrag å vurdere også de grunnleggende prinsippene for vår arbeidstvistlovgivning. Arbeidet ble ikke senere gjenopptatt. Det er bred enighet i Utvalget for tarifforhandlingssystemet om at det er behov for en teknisk og språklig modernisering av arbeidstvistloven. I den sammenheng vil det etter utvalgets syn også være naturlig å vurdere om bestemmelsene i loven kan gjøres kjønnsnøytrale, noe som også bør vurderes i forhold til lønnsnemndloven og tjenestetvistloven. Utvalget slutter seg til et forslag fra Arbeidsrettens formann om at det bør nedsettes et særskilt utvalg for dette revisjonsarbeidet, der Arbeidsretten og hovedorganisasjonene gis en sentral plass. Et slikt utvalg bør gis et mandat og sammensettes på en slik måte at det kan vurdere hele arbeidstvistloven og lønnsnemndloven. Utvalget ser det som naturlig at et tilsvarende moderniseringsarbeid gjøres i forhold til tjenestetvistloven. Flere høringsinstanser mener at Utvalget for tariffforhandlingssystemet i innstillingen gir en god og grundig gjennomgang av systemet og rammeverket for lønnsforhandlinger, og at den har langt bedre empirisk grunnlag enn f.eks. NOU 1996:14. Svært mange er fornøyd med at utvalget har hatt en bredere sammensetning enn Arbeidsrettsrådet. Enkelte mener likevel at representanter for organisasjoner som ikke er tilsluttet en hovedorganisasjon burde vært med, og at forslagene i innstillingen bærer preg av fraværet av disse organisasjonene. LO er av den oppfatning at utvalgets innstilling må ses i sammenheng med tidligere utvalgsinnstillinger, som Sysselsettingsutvalget ( NOU 1992:26), Arbeidsrettsrådets innstilling ( NOU 1996:14), Arbeidslivsutvalget ( NOU 1999:34) og Holden-utvalget ( NOU 2000:21). Etter LOs syn har utvalget i liten grad fremmet forslag til endringer i tråd med politiske føringer fra tidligere utvalg. Et flertall av arbeidstakerorganisasjonene som ikke er tilsluttet en av hovedorganisasjonene, er opptatt av at det ikke må gjøres endringer som kan innskrenke deres selvstendighet. Enkelte er av den oppfatning at utvalget for å sikre det inntektspolitiske samarbeidet kommer med forslag som innebærer en begrensning av demokratiske rettigheter. Flere av arbeidstakerorganisasjonene som særlig har medlemmer innenfor offentlig sektor, mener at forslagene ikke er egnet til å løse denne sektorens utfordringer. Et flertall av høringsinstansene er fornøyd med at utvalget ikke ønsker å gå videre med forslagene fra NOU 1996:14 Prinsipper for ny arbeidstvistlov, særlig gjelder dette Arbeidsrettsrådets forslag om lovfestet ufravikelighet. Det er ingen av høringsinstansene som ønsker å gå videre med forslaget om arbeidskamp før megling. Side:13 Både Utenriksdepartementet og professor Stein Evju mener at en slik ordning ville vært problematisk folkerettslig sett. Det er heller ingen av høringsinstansene som ønsker å innføre pendelvoldgift som en offentlig ordning. Noen mener at denne voldgiftsformen overhode ikke lar seg innpasse fordi den norske lønnsforhandlingsmodellen er svært sentralisert. Andre er av den oppfatning at pendelvoldgift bør kunne utprøves i mindre skala. Arbeidstakerorganisasjonene som ikke er tilsluttet en hovedorganisasjon, er opptatt av at det inntektspolitiske samarbeidet ikke må frata partene retten til å forhandle om den økonomiske rammen for lønnsoppgjørene, og at samarbeidet heller ikke må begrense den frie forhandlingsretten på andre måter. Flere mener at den modellen som utvalget skisserer går for langt når det gjelder å koordinere oppgjøret forut for forhandlingene, og enkelte kan ikke se forskjellen på den skisserte modellen og et permanent Arntsen-utvalg. Mange er likevel fornøyd med utvalgets forslag om det skal være opp til den enkelte sektor å bestemme profilen på lønnsoppgjørene. Hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden og arbeidsgiverorganisasjonene støtter utvalgets modell til videreføring av det inntektspolitiske samarbeidet. LO støtter innstillingen fra det samlede utvalg og særmerknaden fra Bjørndalen, Øye og Gjerding. LO forutsetter at det ikke fremmes lovforslag som griper inn i dagens forhandlingssystem. YS understreker behovet for å få etablert en mer troverdig frontfagsmodell, noe som også påpekes av andre arbeidstakerorganisasjoner. Mange av arbeidsgiverorganisasjonene støtter i tillegg arbeidsgivernes særmerknad i kapittelet om det inntektspolitiske samarbeidet, som går ut på at den skisserte modellen ikke går langt nok, og at man dermed vil se en utvikling bort fra sentraliserte lønnsoppgjør til et system der lønnsdannelsen vil foregå lokalt ( NOU 2001:14 s. 18-19). Arbeidstakerorganisasjonene tar avstand fra dette synet og mener at avgjørelsen av om lønnsdannelsen skal skje lokalt eller sentralt må tas på bakgrunn av hva som er mest hensiktsmessig. KS viser i sin høringsuttalelse også til arbeidsgivernes særmerknad, men mener at offentlig sektor står overfor spesielle utfordringer. KS foreslår i den sammenheng en reguleringsordning eller etterjustering av lønningene for de statlige og kommunalt ansatte for å sikre at disse arbeidstakerne får del i en eventuelt høyere lønnsutvikling i privat sektor. KS uttaler bl.a.: Historisk er det enten LO-NHO oppgjør eller frontfag som har etablert rammen for lønnsveksten, som så er videreført i offentlig sektor og øvrig privat sektor. KS har støttet denne modellen. Den senere tiden har vi imidlertid registrert flere aktører som har tatt til orde for at offentlig sektor bør ha høyere rammer enn de mest konkurranseutsatte næringer, og flere utviklingstrekk kan peke i retning av en økende opposisjon mot frontfagsmodellen. KS mener at innføring av en reguleringsordning etter tilsvarende modell som den danske vil kunne dempe en slik utvikling og sikre at grunnstammen i inntektspolitikken, representert ved hovedkursen for lønnsdannelse, består. KS vil også peke på at måten rammen for lønnsvekst i praksis har blitt etablert på i Norge kan representere et problem for offentlig sektor: Blant annet har funksjonærene i privat sektor relativt systematisk hatt en høyere lønnsvekst enn arbeiderne. (For de to siste årene 1999 og 2000 viser riktig nok lønnsstatistikken at arbeidere og funksjonærer har hatt en mer lik årslønnsvekst.) Funksjonærenes lønnsvekst er ikke kjent ved forhandlingstidspunktet fordi de i det alt vesentlige får fastsatt sine lønninger lokalt noe senere. Dermed blir hovedkursmodellen mindre normativ, og mister legitimitet. KS' tariffområde er over tid nødt til å være konkurransedyktig også i forhold til den arbeidskraften som i privat sektor får fastsatt sin lønnsutvikling lokalt. En reguleringsordning vil kunne bidra til dette. Med en reguleringsordning vil også andre tariffområder gis en sikkerhet knyttet til at lønnsveksten i offentlig sektor totalt ikke blir høyere enn i privat sektor. Oslo kommune og Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon støtter en slik etterreguleringsordning. Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) støtter utvalgets modell, men tar forbehold for forslaget om at Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (DTB) skal få i oppgave å kostnadsberegne sosiale reformer. Etter deres syn ligger dette utenfor DTBs mandat og kan bidra til å svekke utvalgets posisjon som ekspertorgan. DTBs sekretariat har heller ikke ressurser eller kompetanse til å påta seg en slik oppgave. Svært mange av høringsinstansene er skeptiske til den norske praksisen med bruk av tvungen lønnsnemnd, særlig på bakgrunn av at denne praksisen er tvilsom folkerettslig sett. Uavhengige Fagforeningers Forum er av den oppfatning at bruk eller trussel om bruk av tvungen lønnsnemnd er det største hinderet mot utvikling av likelønn. Utenriksdepartementet stiller spørsmål ved om utvalget i tilstrekkelig grad har vektlagt de folkerettslige hensyn i den nærmere vurderingen av de ulike tiltakene som kunne begrense lønnsnemndbruken. Departementet uttaler videre: Det er ønskelig at en i det videre arbeidet med revisjon av tarifforhandlingssystemet ser nærmere på tiltak for å sikre at tvungen lønnsnemnd bare benyttes i den utstrekning dette uten tvil kan anses å være i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser. Enkelte av arbeidstakerorganisasjonene som ikke er tilsluttet en hovedorganisasjon, mener primært at streikeretten burde få grunnlovsvern, subsidiært at den bør sikres ved en lov som begrenser inngrep i streikeretten til det som kan aksepteres etter folkeretten. Et tredje alternativ er å inkorporere i norsk rett de konvensjoner som verner streikeretten. LO advarer på det sterkeste mot å foreslå endringer i arbeidstvistloven som griper inn i hovedorganisasjonenes forhandlings- og streikerett, og forutsetter at bruk av lønnsnemnd skjer i samsvar med folkeretten. YS støtter hovedsakelig utvalgets konklusjoner når det gjelder tvungen lønnsnemnd, men mener at det er nødvendig med en betydelig strengere inngrepspraksis. Dersom man ikke får dette til, bør det vurderes på nytt å lovfeste kriterier for når inngrep i streikeretten skal være tillatt. Akademikerne viser til sin særmerknad i innstillingen med forslag om å vurdere det svenske systemet for arbeidskamp som et virkemiddel for å begrense lønnsnemndbruken. Svært mange av arbeidstakerorganisasjonene støtter dette forslaget, enkelte mener at det allerede nå bør åpnes opp for arbeidskamp som ikke forutsetter full plassoppsigelse/-fratredelse. Akademikerne er heller ikke enige i utvalgets avvisning av forslaget om å stanse bare de deler av en streik som truer liv og helse og la resten av konflikten fortsette. Når det gjelder spørsmålet om partiell arbeidskamp eller andre kampmidler, viser LO til flertallets synspunkter i forhold til å foreslå endringer i dagens system. Etter LOs syn må eventuelle endringsforslag utredes vesentlig grundigere. Alle arbeidsgiverorganisasjonene går mot å åpne for andre former for arbeidskamp, bl.a på bakgrunn av at dette ville forrykke en allerede skjev balanse mellom partene når det gjelder kampmidler. Enkelte peker på at alternativer til streik bør kunne diskuteres, f.eks. ulike former for voldgift. Når det gjelder statlig sektor, så har de aktuelle høringsinstansene avgitt sine uttalelser til AAD i forbindelse med departementets høringsrapport om endringer i tjenestetvistloven. YS og Akademikerne peker imidlertid i sin høringsuttalelse til Kommunal- og regionaldepartementet på at det etter deres syn er uheldig at tjenestetvistloven forvaltes av det departement som representerer staten som arbeidsgiver i forhandlinger med organisasjonene, og mener at dette forholdet bør vurderes i det videre arbeidet med lovrevisjonen. Etter Akademikernes syn bør ansvaret for tjenestetvistloven overføres til Kommunal- og regionaldepartementet fordi en slik løsning vil gi en mer helhetlig forståelse for arbeidstvistlovgivningen. NITO deler dette synet. Kommunal- og regionalministeren fikk overlevert NOU 2001:14 fra utvalgets leder 2. april 2001. I tråd med mandatet har utvalget analysert forhandlingsordningen og rammeverket for lønnsforhandlinger i kommunal, statlig og privat sektor. Utvalget har også valgt å gå grundigere inn på enkelte områder. Problemstillingene som presenteres i punkt 2.2.3 til 2.2.8 krever ikke oppfølging fra Kommunal- og regionaldepartementet i form av forslag om lovendringer. Enkelte av temaene har likevel avgjørende betydning for et velfungerende system for lønnsforhandlinger. Det er derfor av stor interesse også for myndighetene hvilket syn partene har og hvilke forslag til løsninger som presenteres. Kommunal- og regionaldepartementet tar til etterretning at utvalget ikke ønsker å gå videre med Arbeidsrettsrådets forslag i NOU 1996:14, og at dette i hovedsak også får bred oppslutning blant høringsinstansene. Utvalgets flertall har følgende konklusjon på dette punktet: Utvalgets flertall, utvalgsleder Ingse Stabel og utvalgsmedlemmene Torgeir Aarvaag Stokke (nøytral), Kjell Bjørndalen (LO), Morten Øye (LO), Lars Chr. Berge(NHO), Erik Bartnes (KS), Randulf Riderbo (HSH), Ingvild Elden (NAVO) og Randi Stensaker (AAD), er av den oppfatning at det ikke bør skje en endring av det norske systemet i retning av å i større grad åpne for partiell arbeidskamp eller «andre kampmidler». En slik endring vil forrykke likevekten mellom partene i en tvist og gjøre konfliktsituasjonen mer uklar. ( NOU 2001:14 s.147) Etter hvert som forholdet til folkeretten har kommet mer i fokus har den norske praksisen for når det gripes inn i arbeidskonflikter endret seg på den måten at inngrep ikke lenger kommer så raskt, og ved at inngrepslovene forsøkes knyttet nærmere opp til kriterier som aksepteres etter folkeretten. Etter en gjennomgang av den internasjonale kritikken mot lønnsnemndpraksisen uttaler utvalget: Det er imidlertid på det rene at Norge her beveger seg i yttergrensene for hva som er tillatt etter ILO-konvensjonene, og at vi muligens i noen tilfeller kan ha overtrådt disse grensene. De senere årene er det også av organene som overvåker Sosialpakten stadig stilt spørsmål ved Norges lønnsnemndbruk, og i siste rapporteringsperiode ble det gitt en advarsel (warning) til Norge. ( NOU 2001:14 s. 142) I sin høringsuttalelse sier professor Stein Evju at utvalgets karakteristikk av tidligere lønnsnemndpraksis mildest talt er et «understatement». Som også utvalget peker på så er den internasjonale kritikken av norsk lønnsnemndpraksis en politisk vanskelig sak fordi Norge er opptatt av å oppfylle landets folkerettslige forpliktelser. Dette blir også vektlagt av Utenriksdepartementet i deres høringsuttalelse. I tillegg må det også vektlegges hvilke ulemper lønnsnemndbruken medfører for forhandlingssystemet ved at ansvaret for virkningene av en arbeidskonflikt i noen grad flyttes fra partene til myndighetene. Kommunal- og regionaldepartementet vil derfor i forhold til fremtidige arbeidskonflikter måtte vurdere om det foreligger alternative virkemidler som kan være mer hensiktsmessige, og som ikke er tvilsomme folkerettslig sett. Et slikt virkemiddel kan f.eks. være å videreføre den fremgangsmåten som ble benyttet i arbeidskonflikten i KS-området under lønnsoppgjøret i 1998. Kommunal- og regionaldepartementet tar til etterretning at utvalget ikke foreslår en lovfestet forhandlingsordning for kommunal sektor, men at partene ønsker å regulere forhandlingsordningen i Hovedavtalen eller annen tariffavtale. Mange av høringsinstansene er kritiske til modellen for en forhandlingsordning som et flertall i utvalget foreslår, bl.a mener enkelte at den vil være i strid med forhandlings- og streikeretten etter de internasjonale konvensjonene Norge er bundet av. Adgangen til å forhandle og inngå tariffavtaler er sentrale deler av organisasjonsfriheten. I hovedsak er det bare staten som blir folkerettslig forpliktet. Det grunnleggende krav er at staten skal respektere rettighetene og sikre at nasjonal lovgivning ikke utformes eller anvendes på en slik måte at rettighetene hindres eller vanskeliggjøres. Dette betyr at staten skal legge forholdene til rette for at slike forhandlinger kan føres. ILOs komité for organisasjonsfrihet har gjennom sin praksis utformet en rekke prinsipper for forhandlings- og avtalefriheten. Konvensjonsvernet innebærer ikke direkte en rett/plikt til å forhandle, og det vil f.eks. ikke være konvensjonsstridig om arbeidsgiver nekter å forhandle med arbeidstakerne. En avtale mellom en arbeidstaker- og en arbeidsgiverorganisasjon som regulerer forhandlingsordningen mellom partene vil ikke være konvensjonsstridig, selv om avtalen skulle innebære en form for diskriminering av andre enn avtalens parter. Avtalen vil ikke frata andre arbeidstakerorganisasjoner retten til å kreve forhandlinger eller retten til å benytte kampmidler for å presse igjennom sine krav. Den norske meglingsordningen ble etablert ved den første arbeidstvistloven i 1915, og hovedtrekkene i ordningen har vært lite endret siden. Megling er et virkemiddel for å redusere risikoen for arbeidskamp. Loven inneholder en del prosedyrebestemmelser, som skal sikre en ryddig meglingsprosess samt øke sannsynligheten for et fredelig utfall. Utvalget for tarifforhandlingssystemet har i sitt arbeid brukt mye tid på meglingsordningen, og diskutert de fleste sider av både regelverk og praksis, se nærmere NOU 2001:14 kapittel 8. Utvalget er i hovedsak fornøyd med dagens ordning, men foreslår likevel endringer på enkelte punkter. Utvalget har foretatt en grundig gjennomgang av alle spørsmål knyttet til uravstemning og avstemningsprosedyrer, se NOU 2001:14 s. 107-116. Når det gjelder påbud om avstemning uttaler utvalget: I Norge har det aldri vært aktuelt å sette som vilkår for å gå til streik at arbeidstakerorganisasjonen på forhånd avholder avstemning om og får tilslutning til en plassoppsigelse. Derimot har flere av etterkrigstidens riksmeglingsmenn hevdet og praktisert en rett til å påby avstemning over meglingsforslag (Stokke 1998:298). I 1982 ble spørsmålet prøvd for Arbeidsretten, som avviste at arbeidstvistloven hjemlet en slik rett (ARD 1982 200). I den tvisten som dannet bakgrunn for Arbeidsrettens avgjørelse, ble det likevel holdt avstemning, og meglingsforslaget ble vedtatt på tross av manglende anbefaling fra forbundsledelsen (Høgsnes 1994:625-650). Arbeidsrettsrådet ( NOU 1996:14) foreslo å lovfeste meglingsmannens rett til å pålegge avstemninger, men samtidig begrense retten til meglinger hvor frittstående forbund var part på arbeidstakersiden. En slik begrensning var begrunnet i å gi hovedorganisasjonene en sterkere formell posisjon i arbeidslivet, samtidig som det ble satt krav til en hovedorganisasjons vedtekter. Nytten av et slikt isolert pålegg kan være noe uklar, det er flere eksempler på at et forbund som må holde avstemning mot sin vilje oppnår store nei-flertall. I den sammenhengen kan det også vises til erfaringene fra Storbritannia (jf kapittel 8.8.5). Utvalget har drøftet også andre mulige innskrenkninger av en rett til å pålegge avstemninger. Ett forslag er å begrense det til organisasjoner som ikke har «innstillingsrett» (arbeidstvistloven § 11 om hvem som kan komme med forslag til medlemmer av Arbeidsretten). I praksis vil det omfatte tre grupper som følger arbeidstvistloven: 1) Små arbeidsgiverforeninger med mindre enn 100 medlemmer som sysselsetter mindre enn 10000 arbeidstakere, 2) frittstående arbeidstakerorganisasjoner som har mindre enn 10000 yrkesaktive lønnstakermedlemmer og 3) forbund i en hovedorganisasjon som både har mindre enn 10000 yrkesaktive lønnstakermedlemmer og hvor hovedorganisasjonen ikke er part i den aktuelle tariffavtalen (er hovedorganisasjonen part, så har hovedorganisasjonen i denne sammenhengen innstillingsrett). Dette forslaget vil i praksis omfatte en del av de mindre frittstående forbundene, samt mindre YS-forbund hvor YS ikke er part i avtalene. Forslaget vil også omfatte mindre forbund i AF og Akademikerne. Hvis hovedorganisasjonene går inn som part i tariffavtalene, vil forslaget ikke få noen betydning. En slik følge kan imidlertid være et formål i seg selv, for å styrke hovedorganisasjonenes rolle. Et annet forslag er å kunne pålegge avstemning i situasjoner hvor det foreligger konkurrerende tariffavtaler. En variant av et slik forslag, er at meglingsmannen kan påby avstemning i en situasjon hvor det allerede foreligger et (anbefalt) forslag som dekker en vesentlig del av samme tariffområde. I motsetning til i Arbeidsrettsrådets utredning ( NOU 1996:14), er forslaget her formulert uavhengig av om et forbund er medlem av en hovedorganisasjon eller ikke. En vesentlig innvending mot disse forslagene til begrensning av pålegg, er etter utvalgets mening spørsmålet om de treffer et reelt og vedvarende behov i arbeidslivet. Begrensningen i forhold til innstillingsrett er vilkårlig, i den forstand at påbudskompetansen vil omfatte en rekke organisasjoner hvor det kanskje ikke er noe stort behov mens i andre situasjoner hvor påbud kan tenkes å ha en funksjon så vil organisasjonene ha innstillingsrett. Når det gjelder konkurrerende tariffavtaler, er utvalgets inntrykk at revisjonen av disse, særlig på funksjonærsiden i privat sektor, ikke utgjør noe vesentlig problem i dag (jf kapittel 7). Videre er det ikke gitt at de problemene knyttet til konkurrerende tariffavtaler som blant annet Arbeidsrettsrådet var opptatt av, representerer et vedvarende problem i arbeidslivet. Når det gjelder kommunal sektor, er utvalget enig i at særlige omstendigheter gjør seg gjeldende. Her forhandles det i dag om over 40 vertikale hovedtariffavtaler (jf kapittel 12), og målsetningen så langt for de aller fleste partene har vært å beholde identitet mellom disse hovedtariffavtalene. Med dagens ordning risikerer man at et forslag til ny hovedtariffavtale er ute til avstemning i flertallet av organisasjoner mens det samme forslaget endres som resultat av arbeidskonflikter iverksatt av andre organisasjoner. Denne situasjonen er etter utvalgets mening ikke holdbar. Selv uten et ønske om identitet mellom hovedtariffavtalene, vil det vært problematisk at noen parter i kommunal sektor anbefaler meglingsforslag samtidig som andre iverksetter arbeidskamp. Det bør etter utvalgets mening være slik i kommunal sektor at en part skal ha mulighet til å si ja til et meglingsforslag ved å benytte uravstemning før forbund som ikke er med i en forhandlingssammenslutning får anledning til å si nei og iverksetter arbeidskamp mot det samme forslaget. ( NOU 2001:14 s. 116-117) Utvalget har også foretatt en vurdering av de folkerettslige rammene for avstemning i forbindelse med tariffrevisjoner: I den grad det i folkeretten finnes relevante prinsipper for avstemning i forbindelse med tariffrevisjoner, er de knyttet til eventuelle lovfestede påbud om avstemning og avstemningsregler. Slike prinsipper omtales, sammen med blant annet prinsipper om varsling og midlertidig fredsplikt, som prosessuelle begrensninger. Konvensjonstekster og lignende gir få holdepunkter for hva som er folkerettslig akseptert av slike begrensninger, i stedet er det gjennom klagesaker, rapporteringsrutiner og overvåking utviklet et nokså klart bilde. Den viktigste folkerettslige kilden er kontrollapparatet i ILO, og prinsippene er utviklet av Ekspertkomiteen og Organisasjonsfrihetskomiteen (jf kapittel 4.6). De prinsippene som har relevans i forhold til avstemning, kan sammenfattes på følgende vis: Uttalelsen er gitt av ILOs Ekspertkomité, og tilsvarende syn finnes i Ben-Israel (1988:118-119), ILO (1996:106-107) og Gernigon et al (1998:457-8). Det generelle utgangspunktet er med andre ord at krav om uravstemning er fullt ut akseptabelt etter folkeretten, forutsatt at det ikke stilles urimelige stemmekrav. Utvidelse av midlertidig fredsplikt til å også omfatte avstemningsperioden vil heller ikke by på problemer. Når det gjelder folkerettslige prinsipper av relevans for kobling eller samlet avstemning over meglingsforslag, er dette tatt opp under kapittel 8.8.8. ( NOU 2001:14 s. 116) Utvalgets flertall, bestående av arbeidsgiverrepresentantene, representantene fra AF og Akademikerne og de to nøytrale, foreslår å innføre en rett for meglingsmannen til å påby avstemning uten begrensninger. Etter flertallets syn vil dette gi størst fleksibilitet for meglingsinstitusjonen, samtidig som det antas at en påbudskompetanse kun vil bli benyttet i rene unntakstilfeller. å kunne pålegge organisasjonsmessig behandling av meglingsforslag. Slik behandling skulle kunne skje i et organ som er bredere sammensatt enn et forhandlingsutvalg, men som det ikke kreves store ressurser å sammenkalle. Utvalgets mindretall, bestående av representantene fra LO og YS foreslår at en rett for meglingsmannen til å påby avstemning kun bør innføres i kommunal sektor. Etter deres syn kan en slik rett bare begrunnes ut i fra de særlige avtaleforholdene som eksisterer i denne sektoren i dag. I sammenheng med både flertallets og mindretallets forslag, foreslår utvalget å lovfeste prosedyreregler for avstemning for organisasjoner som ikke har egne stemmeregler, og en regel om fredsplikt i avstemningsperioden. Utvalget uttaler om dette: Det bør også gå klart frem at det skal være fredsplikt under avstemningsperioden. Arbeidsretten har kommet til at det også i dag gjelder fredsplikt i de tilfeller hvor en organisasjon holder avstemning etter arbeidstvistlovens regler (jf. ARD 1982 200). Disse bestemmelsene knyttet til avstemning over meglingsforslag bør gjelde uavhengig av om avstemningen er pålagt eller frivillig. ( NOU 2001:14 s. 118) Norsk Helse- og Sosialforbund (NHS) uttaler om påbud om avstemning i sin høringsuttalelse bl.a: NHS går mot forslaget om at Riksmeklingsmannen skal kunne pålegge uravstemning, både som generell ordning og som en ordning spesielt for kommunal sektor. Forslaget strider mot grunnleggende demokratiske rettigheter og bidrar til å undergrave organisasjons- og forhandlingsfriheten. Dette synspunktet støttes av alle arbeidstakerorganisasjoner som ikke er tilsluttet en hovedorganisasjon og som uttaler seg om spørsmålet. Motstanden blant disse høringsinstansene gjelder både flertallets og mindretallets forslag. LO tar i sin uttalelse på det sterkeste avstand fra utvalgets forslag om å gi riksmeglingsmannen en generell adgang til å påby avstemning. Etter LOs syn innebærer forslaget et direkte inngrep i partenes forhandlingsrett og demokratiske rett til å benytte arbeidskamp. LO mener også at en slik regel kan være folkerettsstridig fordi en så lang utsettelse av adgangen til å iverksette arbeidskamp kan medføre en vesentlig uthuling av retten til arbeidskamp. Når det gjelder forslaget vedrørende påbud i kommunal sektor er det en klar forutsetning for YS at dette ikke gjøres gjeldende overfor forbund tilsluttet en hovedorganisasjon (forhandlingssammenslutning) og at dette enten presiseres i loven eller lovproposisjonen. For øvrig vises til det som er uttalt til kap. 12. Akademikerne gir en betinget støtte til forslaget om at riksmeglingsmannen skal kunne påby avstemning over meglingsforslag, og at det skal gjelde fredsplikt i avstemningsperioden. Organisasjonen antar at påbudskompetansen kun vil bli benyttet i unntakstilfeller. Etter Akademikernes syn er det nødvendig, slik utvalget foreslår, å åpne for alternativ behandling av meglingsforslag i organisasjonenes representative organer. Akademikerne ser ikke at det er tilstrekkelig begrunnelse for å begrense adgangen til kommunal sektor. Akademikerne uttaler videre: Den betingede støtte til en påbudskompetanse er imidlertid avhengig av at den nåværende regel i Arbeidstvistloven § 35, nr. 7 om kobling av avstemning blir modifisert i samsvar med den anbefaling utvalget fikk fra ILOs sekretariat, dvs en organisasjon må ha anledning til å motsette seg å bli tatt med i en samlet avstemning over meglingsforslag. Alle arbeidsgiverorganisasjonene støtter flertallsforslaget. Det samme gjør Arbeidsgiveravdelingen i Arbeids- og administrasjonsdepartementet. KS er fornøyd med at et enstemmig utvalg ser behovet for at meglingsmannen får kompetanse til å påby avstemning i det kommunale tariffområdet. KS støtter imidlertid også flertallets forslag om at meglingsmannens kompetanse gjøres gjeldende også i andre sektorer. Riksmeglingsmann Reidar Webster er av den oppfatning at kompetanse til å påby en organisasjon å sende ut et meglingsforslag til avstemning er et godt virkemiddel for meglingsmannen. Professor Stein Evju mener at i forhold til folkeretten er utvalgets standpunkt når det gjelder regler om påbudskompetanse, i utgangspunktet forsvarlig. Etter hans syn er imidlertid utvalgets drøftelse på dette punktet for knapp: Riktignok er det krav til deltagelse og stemmeflertall som har stått i fokus i ILOs praksis. i forhold til ESP art 6(4) har ECSR også rettet oppmerksomhet mot den samlede varighet av slike «avkjølingsperioder» som ellers kan være akseptable. Grunnsynspunktet er at «avkjølingsperioder» kan aksepteres så lenge de ikke «impose a real restriction on the right to collective action». Komitéen har reservert seg overfor en samlet «avkjølingsperiode» på 45-60 dager. Alle arbeidstakerorganisasjoner som ikke er tilknyttet en hovedorganisasjon, går i mot både flertallets og mindretallets forslag, hovedsakelig med den begrunnelse at det vil svekke organisasjons- og forhandlingsfriheten. Av hovedorganisasjonene er det bare Akademikerne som støtter en ubegrenset adgang for meglingsmannen til å påby avstemning. Det samme gjør YS, forutsatt at det presiseres at påbud ikke skal brukes mot hovedorganisasjonene. Alle arbeidsgiverorganisasjonene som har uttalt seg om spørsmålet, støtter en ubegrenset påbudskompetanse. LO støtter ikke utvalgets forslag om en generell påbudskompetanse for riksmeglingsmannen. Kommunal- og regionaldepartementet har valgt å ikke fremme forslag om rett for meglingsmannen til å påby organisasjonene å sende meglingsforslag til uravstemning blant medlemmene, verken ubegrenset eller i kommunal sektor. Departementet ser at det kunne være god grunn til å legge vekt på Utvalget for tarifforhandlingssystemets vurderinger når det gjelder hensiktsmessigheten av å gi meglingsinstitusjonen dette virkemidlet, særlig i kommunal sektor. Også flere høringsinstanser, bl.a riksmeglingsmannen, mener at slik påbudskompetanse kan være et godt virkemiddel. Det er videre viktig å understreke at formålet med forslaget ikke var å frata organisasjoner organisasjons-, forhandlings- eller streikerett. Etter departementets syn ville disse rettighetene være i behold selv om meglingsmannen hadde kunnet pålegge uravstemning. Formålet var å legge til rette for en mer håndterlig situasjon under lønnsoppgjørene. Forslaget støter heller ikke på avgjørende folkerettslige skranker, forutsatt at uravstemningen og den derav følgende fredsplikt for partene, ikke hadde strakt seg utover et akseptabelt tidsrom. Når Kommunal- og regionaldepartementet likevel velger å ikke fremme forslaget, er det på bakgrunn av den sterke motstanden forslaget har møtt i høringsrunden. Blant arbeidstakerorganisasjonene er det bare Akademikerne som støtter forslaget, og da bare under forutsetning av at bestemmelsen i arbeidstvistloven § 35 nr. 7 endres (se nærmere om dette nedenfor). På arbeidstvistlovgivningens område bør endringer ha partenes tilslutning, hvis ikke andre tungtveiende hensyn likevel taler for. I forbindelse med forslaget om å gi meglingsmannen kompetanse til å påby avstemning foreslo utvalget også å ta inn i loven en bestemmelse om fredsplikt i avstemningsperioden, jf ovenfor i pkt. 3.2.1. Etter departementets syn er det ikke nødvendig å lovfeste en slik regel når meglingsmannen ikke får påbudskompetanse. Det er ikke tvilsomt at det gjelder fredsplikt i avstemningsperioden når partene frivillig sender et meglingsforslag ut til avstemning. Dette legges bl.a til grunn i ARD 1982 200. Det er heller ingen grunn til å gå videre med forslaget om å lovfeste avstemningsregler for organisasjoner som ikke har egne regler om dette. Utvalget uttaler bl.a følgende om koblet avstemning: Arbeidstvistloven hjemler i dag en rett for meglingsmannen til å legge sammen stemmetall for flere meglingsforslag, slik at avgjørelsen av om forslagene er vedtatt skal treffes på grunnlag av det samlede stemmetall (arbeidstvistloven § 35 nr. 7). Dette betegnes også som kobling av avstemninger. Etter Arbeidsrettsdommen i 1982 (ARD 1982 200) anses koblingsretten som illusorisk, i og med at en organisasjon kan nekte å avholde avstemning hvis meglingsmannen ønsker å koble. Historisk har koblingsregelen hatt en sentral plass i å sikre en samlet avgjørelse av forhandlingene i LO/N.A.F.-området. Forbund utenfor LO kunne også bli inkludert i koblingen. I kommunal sektor har det sannsynligvis kun vært koblet én gang (1958, jf Stokke 1998:171). I dag vedtar LO felles avstemning i forbundene i forbindelse med samordnede oppgjør i privat sektor, mens hovedsammenslutningene i staten avgir samlet svar i tråd med intensjonene i tjenestetvistloven. Koblingsbestemmelsen i tjenestetvistloven (§ 17 fjerde ledd) er sannsynligvis aldri blitt benyttet til å koble på tvers av hovedsammenslutningene. I kommunal sektor er det forbundsvis avgjørelse av forhandlings- og meglingsresultater. Utvalget har i vurderingen av koblingsregelen også lagt vekt på hvilke prinsipper som kan utledes av folkeretten. Som nevnt i kapittel 8.8.6 er ikke forhold ved avstemninger eksplisitt behandlet i internasjonale konvensjoner. I den praksis som foreligger, finnes det videre langt færre holdepunkter for å si noe om kobling av avstemninger enn for avstemninger som sådan. ILOs kontrollapparat er kun kjent med problemstillingen gjennom tre klagesaker som berører danske forhold. Disse sakene (Committee of Freedom of Association case 1418, 1725 og 1971) er kommet inn som klager fra frittstående forbund, og i alle tre har kontrollapparatet kritisert både den danske koblingspraksisen og hjemmelen i meglingsloven. «[T]he extension of an agreement to an entire sector of activity - in this case, journalism - contrary to the views of the organization representing most of the workers in a category covered by the extended agreement is liable to limit the right of free collective bargaining of that majority organization and (. . .) this system makes it possible to extend agreements containing provisions which might result in a worsening of conditions of work of the category of workers concerned. I den siste av klagesakene (case 1971) er både den danske regjeringens svar og ILO-komiteens vurderinger gjengitt nokså detaljert. Klagesaken hadde bakgrunn i en litt spesiell situasjon - det koblede meglingsforslaget i privat sektor ble i 1998 stemt ned og den frittstående arbeidstakerorganisasjonen som klaget hadde også stemt nei til meglingsforslaget. Likevel fikk klager medhold i at koblingspraksisen er i strid med kontrollapparatets forståelse av ILOs konvensjoner. blant annet med at det er svært mange tariffavtaler i privat sektor i Danmark (om lag 600 tariffavtaler ble koblet sammen), og at det i en del tilfeller er separate tariffavtaler for ufaglærte og faglærte arbeidere. Videre kan det være flere og til dels konkurrerende tariffavtaler på samme arbeidsplass, derfor er kobling et nødvendig virkemiddel for å forhindre forskjellsbehandling av arbeidstakere innenfor samme bedrift (para 35-36). Komiteen avviste denne argumentasjonen, og uttalte blant annet: Denne presiseringen kan tolkes på flere måter. En tolkning er at tariffavtalestrukturen i seg selv kan sette begrensninger for kobling, uansett tariffavtalestruktur så skal tariffpartenes rett til meningsfylte forhandlinger fremmes. Representanter for ILO har i samtaler med en delegasjon fra utvalget bekreftet og utdypet denne tolkningens relevans for de danske klagesakene. Representantene for ILO foreslo overfor delegasjonen en bestemmelse om at meglingsmannen kan foreslå kobling, men at en tariffpart kan motsette seg et slikt forslag. Det kan ellers nevnes at ILOs Ekspertkomité har rettet en direkte henvendelse («direct request») til den danske regjeringen om blant annet de nevnte klagesakene, og komiteen ventes å komme med synspunkter på den aktuelle danske lovparagrafen etter at svar fra den danske regjeringen er mottatt (jf. ILO 2001:255, 380). Disse synspunktene kan ha relevans også for norske forhold. ( NOU 2001:14 s. 120-121) Utvalget er imidlertid delt i forhold til hvilke konsekvenser som kan trekkes av denne drøftelsen. Et flertall i utvalget, bestående av arbeidsgiverrepresentantene og LOs representanter, mener at det refererte materialet fra ILO ikke gir grunnlag for noen entydig konklusjon når det gjelder forholdet mellom folkerettslige forpliktelser og den gjeldende koblingsbestemmelsen i arbeidstvistloven. De peker på at bestemmelsen hittil ikke har ført til folkerettslige problemer til tross for at bl.a. ILO er informert om eksistensen av bestemmelsen. Etter flertallets syn foreligger det derfor ikke tilstrekkelige grunner til å endre arbeidstvistloven § 35 nr. 7. Et mindretall i utvalget bestående av de to nøytrale representantene og representantene fra AF, Akademikerne og YS har følgende syn: Det foreligger tilstrekkelige synspunkter til at det er grunn til å tvile på at bruk av arbeidstvistloven § 35 nr. 7 vil gå klar av fremtidig kritikk fra folkerettslige organer. Dette mindretallet vil følge det konkrete forslaget fra ILOs representanter om å ta inn en begrensning av koblingsmuligheten i norsk lov. Mindretallet foreslår at gjeldende koblingsbestemmelse innskrenkes slik at tariffparten har anledning til å motsette seg en beslutning om kobling, for eksempel ved følgende lovformulering: «5. Finner meglingsmannen at en konfliktsituasjon bør løses under ett for flere fag, kan meglingsmannen foreslå at meglingsforslagene for disse fagene skal regnes som en helhet, slik at avgjørelsen av om forslagene er vedtatt skal treffes på grunnlag av fagenes samlede antall stemmer og stemmeberettigede. Før meglingsmannen foreslår samlet avstemning over meglingsforslag, skal meglingsmulighetene være uttømt. Et fag kan ikke tas med i samlet avstemning hvis arbeidstaker- eller arbeidsgiverparten motsetter seg det. Bestemmelsene i nr. 2 til 4 gjelder også for samlet avstemning så langt de passer. ( NOU 2001:14 s. 121) Utvalget for tarifforhandlingssystemet har i sin drøfting særlig konsentrert seg om forholdet til de relevante ILO-konvensjonene. Det kan være grunn til å peke på at bestemmelsen i arbeidstvistloven § 35 nr. 7 også vil kunne falle inn under Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 11. Det er videre påregnelig at bestemmelsen vil bli vurdert som uforenelig med art. 6 nr. 4 i Den europeiske sosialpakt. Med unntak av LO ønsker ingen av arbeidstakerorganisasjonene å opprettholde dagens bestemmelse om koblede avstemninger i arbeidstvistloven § 35 nr. 7 dersom det innføres en kompetanse for riksmeglingsmannen til å påby organisasjonene å holde uravstemning over meglingsforslag. Et flertall ønsker å oppheve arbeidstvistlovens bestemmelse, mens enkelte støtter forslaget fra Utvalget for tariffforhandlingssystemets mindretall om at riksmeglingsmannen kan beslutte å koble avstemningsresultater med tariffpartenes samtykke. YS uttaler: YS tar sterk avstand fra forslaget om å reaktivisere arbeidstvistloven § 35 nr. 7. Koblede avstemninger må sees som et betydelig overgrep overfor arbeidstakere tilsluttet mindre organisasjoner. Dersom departementet åpner for en slik endring vil YS måtte vurdere å bringe dette inn for ILO. YS kan imidlertid slutte seg til forslaget fra mindretallet om frivillig kobling, da dette kun er en praktisk bestemmelse som ikke reduserer de mindre organisasjoners frie forhandlingsrett. Svært mange av arbeidstakerorganisasjonene begrunner motstanden mot kobling med at det kan frata særlig de mindre organisasjonene forhandlings- og streikeretten og dermed være i strid med folkeretten. Enkelte mener også at en koblingsadgang særlig vil ramme kvinnedominerte forbund. Likestillingsombudet mener det er usikkert om forbund med typiske kvinnekrav vil få gjennomslag i koblede avstemninger. Flere av arbeidstakerorganisasjonene er av den oppfatning at også retten for riksmeglingsmannen til å påby avstemning og koble avstemningsresultater etter tjenestetvistloven § 17 og § 18 må oppheves. LO har følgende syn: Å gjøre koblingsadgangen avhengig av samtykke synes lite praktisk. LO peker også på at koblingsadgangen ikke har vært benyttet de siste 20 år, og at det derfor ikke kan ses å være noe behov for å endre loven. LO slutter seg derfor til flertallets oppfatning. I den sammenheng pekes også på at det først og fremst vil være en adgang til å pålegge uravstemning som aktualiserer koblingsregelen. Også dette taler imot forslaget om å kunne pålegge uravstemninger. Alle arbeidsgiverorganisasjonene støtter utvalgets flertall som ønsker å opprettholde koblingsbestemmelsen i arbeidstvistloven, også hvis meglingsmannen får rett til å påby avstemning. NHO uttaler: Utvalgets flertall (s 121) mener at det ikke foreligger grunnlag for å gjøre endringer i ATV § 35. nr. 7 om meglingsmannens adgang til kobling. NHO støtter dette og er enig med flertallet i at det ikke kan være et folkerettslig problem slik bestemmelsen er utformet i dag. Bestemmelsen bør videreføres og forsterkes slik at kobling kan gjøres uavhengig av partenes vilje. KS støtter også utvalgets flertall og uttaler følgende: For KS' tariffområde må spørsmålet om kobling ses i sammenheng med innstillingens kapittel 12.6. Hovedavtaleforhandlingene i KS' tariffområde vil i stor grad avgjøre hvordan myndighetene bør vurdere alternative løsninger, slik som f.eks kobling. Dersom partene oppnår enighet om en sammenslutningsmodell vil det ligge innbakt i denne at hver forhandlingssammenslutning må gjennomføre samlet avstemning om de anbefalte forslag. Hvis de fleste organisasjoner slutter seg til en forhandlingssammenslutning enten ved medlemskap eller bindende avtale, bør de fremforhandlede avtaler kunne kobles også med de helt frittstående organisasjoners avstemningsresultat. Dette vil, etter KS sin vurdering, være en naturlig følge av en slik modell. Utenriksdepartementet har følgende syn: Det at bestemmelsen ikke brukes i praksis, kan tilsi et behov for lovendring. Dersom det blir aktuelt å endre § 35 nr. 7, bør en velge en løsning som en med størst mulig grad av sikkerhet kan forutsi vil gå klar av fremtidig kritikk fra internasjonale overvåkingsorganer, jf det som er sitert ovenfor fra Handlingsplanen vedrørende de overordnede målsetninger for regjeringens mr-politikk. At bestemmelsen hittil ikke har blitt utsatt for internasjonal kritikk kan neppe i seg selv anses for å være noe tungtveiende argument for å beholde nåværende ordlyd, slik utvalgets flertall synes å mene (s. 121, annen kolonne, andre avsnitt). Utenriksdepartementet vil understreke at en uinnskrenket koblingsbestemmelse langt på vei ville kunne frata organisasjoner streikeretten, noe som utvilsomt ville bli gjenstand for kritikk fra internasjonale overvåkingsorganer. Professor Stein Evju peker i sin høringsuttalelse på at den folkerettslige praksis når det gjelder kobling av avstemningsresultater er beskjeden. ILO har imidlertid i en rekke klagesaker mot Danmark uttalt at kobling av avstemningsresultater ikke er forenelig med organisasjons- og forhandlingsfriheten etter ILO-konvensjonene nr. 87 og nr. 98 dersom flertallet av arbeidstakerne i en sektor underordnes resten, eller en omfattende del av det øvrige arbeidsmarkedet gjennom kobling. Dette standpunktet understrekes nå også i Ekspertkomiteens oppfølging av den «direct request» som ILO har stilt til Danmark om koblingsbestemmelsen i dansk lov. så vil de umiddelbart bli gjort til gjenstand for vurdering. Avslutningsvis bemerker Evju at det på bakgrunn av ILOs praksis etter hans skjønn utvilsomt er mindretallets standpunkt som er det mest realistiske. Riksmeglingsmann Reidar Webster støtter utvalgets mindretall når det gjelder koblede avstemninger og uttaler følgende: Det er i tillegg et svært tungtveiende argument at det er overveiende sannsynlig at en koblingsadgang mot partenes vilje vil være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser både etter de relevante ILO-konvensjonene og Den europeiske sosialpakt. Jeg kan på denne bakgrunn ikke støtte utvalgets flertall når de ønsker å opprettholde koblingsbestemmelsen i arbeidstvistloven § 35 nr. 7, dersom riksmeglingsmannen gis kompetanse til å pålegge avstemning. Mindretallets forslag om å endre koblingsbestemmelsen slik at avstemningsresultater kun kan telles sammen hvis partene samtykker, er nok lite praktisk, men det kan likevel i gitte situasjoner være hensiktsmessig å ha en slik mulighet. Jeg legger da til grunn at det er den overordnede tariffpart som skal kunne akseptere eller nekte kobling, sml. arbeidstvistloven § 8 om hvem som har søksmålskompetanse i tvister for Arbeidsretten. Jeg støtter derfor forslaget til endring i koblingsbestemmelsen fra utvalgets mindretall. Regjeringsadvokaten legger i sin uttalelse til grunn at meglingsmannen på nytt får kompetanse til å påby uravstemning og mener at koblingsregelen i arbeidstvistloven § 35 nr. 7 da i realiteten vil kunne innebære at organisasjoner fratas streikeretten. På bakgrunn av ILOs uttalelser i forbindelse med den danske koblingsregel og -praksis er det ikke tvilsomt at ILO legger til grunn at slik kobling er i strid med de relevante ILO-konvensjonene. Dette bidrar etter Regjeringsadvokatens syn til å minske den tvil som flertallet i utvalget gir uttrykk for når det gjelder arbeidstvistloven § 35 nr. 7 i forhold til folkeretten. Når det gjelder mindretallets forslag til innskrenkning i § 35 nr. 7 mener Regjeringsadvokaten det kan være noe tvilsomt om frivillig kobling vil få noe praktisk betydning, men i forhold til konvensjonene på området vil en slik regel ikke være problematisk. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår etter dette å endre arbeidstvistloven § 35 nr. 7 i tråd med forslaget fra mindretallet i Utvalget for tarifforhandlingssystemet, slik at meglingsmannen kan foreslå at meglingsforslag for flere fag skal regnes som en helhet bare dersom meglingsmulighetene er uttømt og tariffpartene ikke motsetter seg slik kobling. Departementet legger til grunn at tariffpart i denne sammenheng må være den overordnede tariffpart, tilsvarende som for søksmålskompetansen etter arbeidstvistloven § 8. Slik arbeidstvistloven § 35 nr. 7 lyder i dag, skal riksmeglingsmannen rådføre seg med «vedkommende hovedorganisasjoner» før det treffes beslutning om kobling av avstemningsresultater. Med vedkommende hovedorganisasjon menes den overordnede organisasjon, hvis en slik finnes, eller den organisasjon som er part. Selv om tariffpartene etter forslaget kan motsette seg kobling, vil ikke den foreslåtte endringen slik departementet ser det innebære en radikal endring i forhold til gjeldende rett, særlig på bakgrunn av riksmeglingsmannens syn på kobling, slik dette er referert ovenfor i punkt 3.3.2. I likhet med mindretallet i utvalget, finner departementet det overveiende sannsynlig at dagens koblingsbestemmelse i arbeidstvistloven § 35 nr. 7 er i strid med flere av de folkerettslige konvensjoner Norge er forpliktet av. Dette synet har støtte blant mange av høringsinstansene. Departementet legger også stor vekt på de sterke innvendingene mot koblingsbestemmelsen som har kommet fra et stort flertall av arbeidstakerorganisasjonene i høringsrunden. Også riksmeglingsmannens innvendinger mot den gjeldende bestemmelsen har stor betydning. Når Kommunal- og regionaldepartementet ikke fremmer forslag som gir meglingsmannen rett til å påby uravstemning over meglingsforslag, kan det synes som om det er unødvendig å gjøre endringer i koblingsbestemmelsen. Bestemmelsen har ikke vært anvendt etter 1982, da Arbeidsretten slo fast at riksmeglingsmannen ikke hadde kompetanse til å påby uravstemning, se NOU 2001:14 s. 116. Departementet vil i denne sammenheng vise til det som er sitert ovenfor fra Utenriksdepartementets uttalelse, der det bl.a påpekes at det at bestemmelsen ikke er i bruk kan tilsi et behov for lovendring. fremheves Utenriksdepartementets innledende synspunkter: Utenriksdepartementet vil understreke at menneskerettighetene er minimumsstandarder, og at siktemålet for Norge bør være å sikre at våre menneskerettighetsforpliktelser blir oppfylt med god margin. I regjeringens handlingsplan for menneskerettigheter, St.meld.nr.21 (1999-2000) s. 19, heter det: «De internasjonale menneskerettighetene er minimumsstandarder. På mange områder der individets interesser står mot myndighetenes, mener Regjeringen at man ikke bør nøye seg med å legge seg så tett som mulig opp mot minstekravene. Norges internasjonale rolle tilsier at myndighetene på mange områder yter mer på det nasjonale planet enn det som umiddelbart følger av de internasjonale bestemmelsene. Det er også grunn til å legge vekt på at ILOs kritikk av den danske koblingsregelen ikke er begrenset til de konkrete enkelte tilfeller der regelen anvendes, men til eksistensen av en regel som gir meglingsmannen kompetanse til å legge sammen avstemningsresultater. Dette er også fremhevet av professor Stein Evju i hans høringsuttalelse. Arbeidstvistloven § 35 nr. 7 kom inn i loven i 1934, sammen med regler for hvordan uravstemninger skulle gjennomføres. Da disse avstemningsreglene ble opphevet i 1935, ble koblingsbestemmelsen stående. Av ordlyden følger at riksmeglingsmannen kan beslutte kobling av avstemningsresultater når partene i forskjellige oppgjør har vedtatt at meglingsforslag skal sendes ut til uravstemning. Det er ingenting i forarbeidene (Ot.prp.nr.31 (1934), Ot.prp.nr.10 (1935)) som tyder på at bestemmelsen også var ment å skulle gi riksmeglingsmannen rett til å påby avstemning. Koblingsadgangen ble brukt i oppgjør der organisasjonene selv hadde besluttet å sende meglingsforslag ut til uravstemning. I slike situasjoner vil koblingsregelen også kunne brukes i dag. Departementet har vurdert om den beste løsningen ville være å oppheve koblingsbestemmelsen. Blant annet på bakgrunn av riksmeglingsmannens syn om at det i gitte situasjoner kan være hensiktsmessig å ha en mulighet til å legge sammen avstemningsresultater med partenes samtykke, foreslår departementet likevel å beholde bestemmelsen, men med endringer i tråd med forslaget fra mindretallet i Utvalget for tarifforhandlingssystemet. Utvalget mener at en av årsakene til at lønnsoppgjørene tar lang tid, er at meglingsreglene medfører lengre midlertidig forbud mot arbeidskamp enn det som er nødvendig for å få gjennomført meglingen. I den sammenheng drøfter utvalget om det kan være hensiktsmessig å korte ned på fristene for midlertidig forbud mot arbeidsstans i arbeidstvistloven (10 + maksimum 4 dager) og tjenestetvistloven (minimum 14 + maksimum 7 dager). Utvalget konkluderer imidlertid med at det ikke er ønskelig å korte ned på fristene. For det første legges det til grunn at så lange perioder er nyttige for meglingsinstitusjonen ved at arbeidsinnsatsen i forhold til parallelle meglinger kan planlegges. Videre er hovedavtalenes frister for permittering i forbindelse med arbeidskamp knyttet sammen med fristreglene i arbeidstvistloven, slik at endring i lovens bestemmelser ville få konsekvenser utover selve meglingen. Utvalget er av den oppfatning at i forhold til permittering er det nødvendig med så lange frister for at virksomhetene skal ha mulighet til å ta sine forholdsregler. Når det gjelder forholdet mellom arbeidstvistloven og tjenestetvistloven, er praksis i dag at meglingen i kommunal sektor forløper parallelt med statlig sektor selv om kommunal sektor følger arbeidstvistlovens regler. Årsaken er ikke bare at de to sektorene har samme lønnsregulativ, men vel så mye at det er både ønskelig og nødvendig å koordinere de økonomiske rammene for forhandlingene og innføringen av sosiale ordninger. Det er flere ganger fremkommet ønsker om å harmonisere fristene i de to lovene. En harmonisering kan gjennomføres med utgangspunkt i arbeidstvistlovens regler. Motsatt kan harmoniseringen gjennomføres med utgangspunkt i tjenestetvistloven, og begrunnes i at både forhandlings- og avtalestrukturen etter hvert er blitt så komplisert både i statlig og kommunal sektor at det kan være mer saklig med en samlet forskjellsbehandling i forhold til det øvrige arbeidsmarkedet i dag enn da tjenestetvistloven ble vedtatt i 1958. Utvalget viser i den forbindelse til drøftingen av avtalestrukturen i kommunal sektor i kapittel 12, og er kommet til at det bør være mulighet for like fristregler i hele offentlig sektor. samtidig gjennomføres eller skal gjennomføres megling i statsoppgjøret, så kan meglingene synkroniseres ved at tjenestetvistlovens frister gjelder begge meglingene. Bestemmelsen er først og fremst tenkt for anvendelse i situasjoner hvor alle eller de fleste tariffpartene i både statlig og kommunal sektor bryter forhandlingene på om lag samme tidspunkt, altså i situasjoner hvor hele eller det meste av tariffkomplekset i statlig og kommunal sektor kommer i megling. Bestemmelsen er ikke tenkt for anvendelse hvor for eksempel enkeltorganisasjoner i kommunal sektor kommer i megling alene eller hvor kun det kommunale og ikke det statlige tariffkomplekset kommer i megling. Utvalget foreslår følgende lovbestemmelse: «Hvis riksmeglingsmannen mottar melding om arbeidsoppsigelse i tvist hvor kommune, fylkeskommune eller sammenslutning av slike, jf lov om kommuner og fylkeskommuner § 28, er part, kan riksmeglingsmannen bestemme at megling skal forløpe etter de frister som følger av lov om offentlige tjenestetvister § 14 tredje ledd og § 17 første og andre ledd.» ( NOU 2001:14 s. 106) YS og Akademikerne støtter forslaget om å gi riksmeglingsmannen muligheten til å fastsette like frister for meglingen i statlig og kommunal sektor. Av de øvrige arbeidstakerorganisasjonene er det ikke mange som har synspunkter, men de som uttaler seg, støtter ikke forslaget. NITO og Den Norske Jordmorforening mener at forslaget vil bety en innskrenkning av den frie forhandlingsretten. Tariffavtalers inngåelses- og utløpsdato må være gjenstand for forhandlinger. KS uttaler følgende: KS støtter intensjonene bak forslaget og mener at slik samordning av frister er helt nødvendig for å samkjøre staten og kommunal sektor slik dette i praksis skjer i dag. KS har imidlertid i dag to hovedtariffavtaler - den kommunale hovedtariffavtalen og hovedtariffavtalen for energiverk. Hovedtariffavtalen for energiverk har en annen utløpsdato enn den kommunale tariffavtale, en måned senere. Forhandlingene vil derfor ikke gå parallelt. Det er, fra KS' side, heller ikke ønskelig at forhandlingene i f.eks. energisektoren synkroniseres med forhandlingene i kommunal sektor. Det er derfor behov for at dette nyanseres/presiseres i framstillingen. Riksmeglingsmann Reidar Webster støtter forslaget. Han anser det som svært hensiktsmessig, selv om det allerede i dag i praksis er mulig å samordne meglingen i offentlig sektor. Etter hans syn er det bedre å samordne meglingen etter tjenestetvistlovens lengre frister fordi kompleksiteten i meglingen i offentlig sektor gjør det nødvendig å ha bedre tid til meglingen. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår å innføre en bestemmelse i arbeidstvistloven som gir riksmeglingsmannen kompetanse til å bestemme at megling i tvist i kommunesektoren skal følge meglingsfristene i tjenestetvistloven, i tråd med forslaget fra Utvalget for tarifforhandlingssystemet. Departementet legger avgjørende vekt på utvalgets begrunnelse for å foreslå en slik regel, se punkt 3.4.1. I tillegg legger vi vekt på at riksmeglingsmannen mener at dette vil være en hensiktsmessig bestemmelse. Forslaget vil heller ikke innebære noen realitetsendring i forhold til dagens praksis i meglingsinstitusjonen. Etter utvalgets forslag til lovtekst er det i tvister hvor kommuner, fylkeskommuner eller sammenslutninger av slike er part, at riksmeglingsmannen skal kunne bestemme at meglingen skal foregå etter tjenestetvistlovens frister. Utkastet viser til lov om kommuner og fylkeskommuner § 28, som åpner for at kommunestyre og fylkesting kan overdra tariffmyndighet til en sammenslutning av kommuner og fylkeskommuner. Ordlyden i bestemmelsen er først og fremst utformet med sikte på KS, men loven åpner også for sammenslutninger av kommuner eller fylkeskommuner som har organisert seg på andre måter. Ved tvister etter tjenestetvistloven er det alltid forbud mot arbeidsstans inntil megling er gjennomført. Riksmeglingsmannen plikter å innkalle partene til megling ved underretning om forhandlingsbrudd, jf tjenestetvistloven § 14 første ledd. Etter arbeidstvistloven er det først når riksmeglingsmannen legger ned midlertidig forbud mot arbeidsstans at det inntrer en plikt for meglingsmannen til å innkalle partene til megling, jf arbeidstvistloven § 31 nr. 1. Departementet foreslår derfor at det først er i forbindelse med at det legges ned slikt forbud, at riksmeglingsmannen skal kunne bestemme at meglingen skal foregå etter tjenestetvistlovens regler. for samordning og de lengre fristene som tjenestetvistloven gir anvisning på, i første rekke vil være til stede i situasjoner hvor alle eller de fleste tariffparter i kommunal og statlig sektor bryter forhandlingene og kommer til megling samtidig. Dersom en enkeltkommune og/eller en mindre arbeidstakerorganisasjon kommer til megling alene, vil riksmeglingsmannen kunne bestemme at arbeidstvistlovens ordinære fristregler skal få anvendelse. Som KS påpeker i sin høringsuttalelse, referert ovenfor i punkt 3.4.2, så kan det også være andre situasjoner der samordning ikke er hensiktsmessig. Utvalget viser til at riksmeglingsmannen etter arbeidstvistloven § 27a og § 31 kan overlate meglingen til en kretsmeglingsmann eller annen meglingsmann. Utvalget ser det som fornuftig at det også knyttes en delegasjonsadgang til riksmeglingsmannens kompetanse til å nedlegge forbud mot arbeidsstans etter arbeidstvistloven § 29. Delegasjon bør bare kunne skje til annen offentlig oppnevnt meglingsmann. I sammenheng med drøftelsen av ulike sider ved uravstemning, vurderer utvalget om det bør innføres frister for uravstemning i loven. Utvalget uttaler bl.a.: Den tiden organisasjonene bruker til å avholde uravstemning på, har gått ned det siste tiåret. Videre antas det at det er noe å hente på å effektivisere de forskjellige fasene i avstemningsprosessen. Lovfesting av frister for avstemning er imidlertid etter utvalgets mening lite hensiktsmessig av flere grunner. For det første kan forhandlingene bli forsinket, og uravstemningen må utsettes til etter ferieavviklingen. For det andre kan uforutsette hendelser forsinke en igangsatt uravstemning, og det kan være lite formålstjenlig å annullere resultatet bare fordi det foreligger kort etter fristen. Når det gjelder tidsbruken ved avstemninger anbefaler derfor utvalget overfor organisasjonene og meglingsmannen at avstemningene gjennomføres så hurtig som mulig. Under normale forhold bør det settes en frist på maksimalt 4 uker for å avgi endelig svar på forhandlings- og meglingsforslag. Med ytterligere effektivisering kan fristene settes enda kortere i fremtiden. ( NOU 2001:14 s. 113) Utvalget foreslår på denne bakgrunn å ta inn i loven den praksis som følges i dag, nemlig at riksmeglingsmannen etter å ha rådført seg med partene, setter en frist for når avstemningsresultatet skal foreligge. I samtaler med utvalget opplyser riksmeglingsmannen at det sporadisk har hendt at en av partene har bedt om utsettelse med å avgi svar på et meglingsforslag, før fristens utløp. For å gardere seg mot situasjoner hvor det ikke bes om utsettelse, men hvor svarfristen likevel oversittes, foreslår utvalget at det tas inn en regel i arbeidstvistloven om at meglingsforslaget i tilfelle skal anses som vedtatt. Arbeidstvistloven pålegger den part som går til plassoppsigelse, å varsle riksmeglingsmannen, men loven selv inneholder ingen bestemmelser om plassoppsigelsens form og innhold eller om frister for plassoppsigelse. Etter arbeidsmiljøloven § 56 annet ledd gjelder en oppsigelsesfrist på 14 dager ved oppsigelse etter arbeidstvistloven. Nærmere bestemmelser om plassoppsigelsen fastsettes imidlertid ofte mellom partene og er tatt inn i mange hovedavtaler. Fristregelen i arbeidsmiljøloven vil derfor hovedsakelig ha betydning der hvor det ikke foreligger tariffavtale. Mange av hovedavtalene bestemmer at plassoppsigelse skal gis med minst 14 dagers varsel og at varselet skal være i overensstemmelse med arbeidstvistloven § 28. Det vil si at varselet blant annet skal opplyse om hvilke virksomheter som omfattes og hvor mange arbeidstakere i hver virksomhet som omfattes. I tillegg til plassoppsigelsen kreves det i mange av avtalene at det skal gis varsel om plassfratredelse (plassoppsigelsens endelige omfang). Dette er en melding som angir hvilke av de arbeidstakere som det er gitt plassoppsigelse for, som blir omfattet av plassfratredelsen. Varselet skal gis med minst 4 dagers varsel, og senest samtidig med at meglingen kreves avsluttet etter arbeidstvistloven § 36. Hovedavtalene har gjerne også regulert at opptrapping av arbeidskamp blant dem det er gitt plassoppsigelse for, gis med 4 dagers varsel. Opptrappingsvarsel kan gis av begge parter. vesentlige endringer. Utvalget er videre av den oppfatning at den regelen som finnes i enkelte hovedavtaler, og som går ut på at dersom et meglingsforslag forkastes så kan plassfratredelse iverksettes med 4 dagers varsel, illustrerer at varselreglene i arbeidstvistloven på dette punkt er noe mangelfulle. Utvalget foreslår derfor lovfesting av en tilsvarende regel, slik at den gjelder alle tarifforhold. ( NOU 2001:14 s. 102) Arbeidstvistloven § 38 annet og tredje ledd har følgende ordlyd: Er der gått en måned efterat meglingen blev sluttet, uten at tvisten enda er løst eller bragt inn til ny megling, skal den meglingsmann som har behandlet saken opfordre partene til nye forhandlinger. For øvrig kan så vel riksmeglingsmannen som meglingsmannen når som helst rette sådan opfordring til partene. Utvalget er av den oppfatning at dette er nyttige bestemmelser som har medvirket til løsning av flere konflikter. Formuleringene i bestemmelsene er etter utvalgets syn imidlertid ikke entydige, og det kan oppstå tvil om reglenes tvingende karakter. Utvalget foreslår derfor at begge ledd omformuleres slik at partenes plikt til å etterkomme meglingsmannens beslutning om å gjenoppta meglingen kommer klart frem. Utvalget uttaler videre: Nytt midlertidig forbud mot arbeidskamp skal ikke kunne legges ned, men de plikter som følger av for eksempel arbeidstvistloven § 35 vil gjelde hvis meglingen gjenopptas. Samtidig bør det gjøres unntak for regelen om gjenopptagelse hvis et meglingsforslag er til behandling hos partene. Utvalget foreslår følgende lovtekst, hvor annet og tredje ledd også er byttet om: Er det gått en måned etter at meglingen ble sluttet, uten at tvisten i mellomtiden er løst, skal meglingsmannen gjenoppta kontakt med partene med henblikk på å få avsluttet konflikten. Er et meglingsforslag til behandling hos partene, skal meglingsmannen vente til behandlingen er avsluttet. Utvalget ber departementet vurdere om det er nødvendig å også ta inn en bestemmelse i disse reglene om at partene i så fall plikter å møte meglingsmannen. ( NOU 2001:14 s. 107) Meglingsmannen har ingen plikt til å fremsette meglingsforslag, og trusselen om å ikke fremsette forslag anses som et viktig virkemiddel under meglingen. Det fremsettes normalt meglingsforslag bare dersom det er nokså sikkert at forslaget vil bli anbefalt av begge sider. I Ot.prp.nr.29, 1912 («Det første Stangske forslag») ble det fremmet forslag om at meglingsmannen skulle sende en beretning om tvisten til departementet hvis meglingen mislykkes. Beretningen skulle inneholde forslag til løsning, og skulle kunngjøres av departementet. Formålet var å skape «en offentlig opinion mot den umedgjørlige». Forslaget ble sløyfet i komitéinnstillingen, men kom inn igjen i modifisert form. I 1914 utarbeidet LO og N.A.F. et felles lovforslag hvor forslaget var utelatt, men i forslaget som til sist ble vedtatt, kom det inn en bestemmelse om at meglingsmannen kunne bestemme å offentliggjøre en beretning om strandede meglinger. Bestemmelsen står i dagens lov § 36 nr. 2 første ledd, men har aldri hatt praktisk betydning. Utvalget foreslår derfor å oppheve bestemmelsen. Etter § 36 nr. 2 annet ledd skal meglingsmannen snarest mulig etter at en megling er avsluttet sende riksmeglingsmannen en beretning om saken. Etter utvalgets mening kan det fortsatt være behov for denne regelen, og det foreslås at følgende bestemmelse tas inn i § 27 fjerde ledd: Har en meglingsmann ledet en megling, skal han snarest orientere riksmeglingsmannen om meglingen og dens utfall. ( NOU 2001:14 s. 98) Utvalget foreslår at det gjøres unntak fra forvaltningslovens regler om klageadgang på enkeltvedtak når det gjelder meglingsmennenes vedtak om midlertidig forbud mot arbeidskamp, pålegg om avstemninger og kobling av avstemninger. Utvalget begrunner forslaget slik: Vedtak om midlertidig forbud mot arbeidskamp, påbud om avstemning og kobling av avstemninger antas å være enkeltvedtak etter forvaltningsloven og må derfor oppfylle lovens krav til slike vedtak, som forhåndsvarsel, utredningsplikt, partsoffentlighet, begrunnelsesplikt og klagerett. Slike vedtak forutsettes imidlertid etter arbeidstvistloven å kunne fattes med en viss hurtighet, og konkrete vurderinger av for eksempel skadevirkninger i hvert enkelt tilfelle kan være problematisk. Videre vil prøving av slike vedtak etter forvaltningsloven kunne være uheldig for tvistens logikk og forløp. dag usikkert om det er klageadgang på alle slike vedtak, denne usikkerheten er etter utvalgets syn ikke heldig. ( NOU 2001:14 s. 122) Etter utvalgets mening kan en bestemmelse om dette tas inn i innledningen til meglingskapittelet i arbeidstvistloven. Utvalget foreslår følgende lovtekst: Riksmeglingsmannens eller en annen meglingsmanns vedtak etter dette kapittelet kan ikke påklages. ( NOU 2001:14 s. 122) Det er få høringsinstanser som uttaler seg om disse forslagene. Riksmeglingsmannen kommenterer dem og er i hovedsak positiv til de endringene som foreslås. Etter riksmeglingsmannens syn er forslaget om at kompetansen til å nedlegge forbud mot arbeidsstans i arbeidstvistloven § 29 nr. 2 skal kunne delegeres til annen offentlig oppnevnt meglingsmann, et fornuftig og praktisk forslag. Enkelte av arbeidstakerorganisasjonene er kritiske til utvalgets uttalelser om at det tar for lang tid å gjennomføre uravstemning. Det må nødvendigvis ta tid dersom det skal gjennomføres en ordentlig og demokratisk prosess. Noen har forstått utvalgets forslag på en slik måte at det er riksmeglingsmannen alene som skal kunne fastsette frist for uravstemning, og er kritiske til det. Riksmeglingsmannen er enig med utvalget i at det ikke bør lovfestes bestemte frister for uravstemning, men støtter forslaget om en lovbestemmelse som fastsetter at det skal settes en frist. Etter hans syn innebærer dette bare en lovfesting av dagens praksis, der riksmeglingsmannen i samråd med partene fastsetter en frist for når avstemningsresultatet skal foreligge. Enkelte av arbeidsgiverorganisasjonene gir uttrykk for at de er skuffet over at utvalget ikke foreslår begrensninger i adgangen til å sende forslag til uravstemning. Riksmeglingsmannen mener forslaget om at et meglingsforslag skal anses som vedtatt dersom partene ikke svarer innen fristen, er svært positivt. En slik regel vil være avklarende i de få tilfellene en slik situasjon oppstår. LO støtter ikke forslaget om at det skal lovfestes en regel om at arbeidskamp må varsles med fire dagers frist dersom et meglingsforslag forkastes. LO har en slik bestemmelse i sine avtaler og ønsker ingen lovfesting. Riksmeglingsmannen støtter forslaget. Etter hans syn vil det skape større klarhet i forhold til parter som ikke allerede har en slik regel i sine avtaler. Riksmeglingsmannen er enig med utvalget når det foreslår å oppheve arbeidstvistloven § 36 nr. 2 første ledd, men mener at annet ledd om meglingsmennenes plikt til å informere riksmeglingsmannen om meglinger de har ledet, bør beholdes. Etter hans syn passer imidlertid bestemmelsen bedre inn i § 27a nr. 2 tredje ledd enn i § 27 fjerde ledd, som utvalget foreslår. Selv om det er lite praktisk å benytte seg av forvaltningslovens regler om klage i forhold til f.eks. riksmeglingsmannens vedtak om midlertidig forbud mot arbeidskamp, mener riksmeglingsmannen at forslaget om en bestemmelse i arbeidstvistlovens meglingskapittel som eksplisitt unntar denne typen vedtak fra forvaltningslovens regler om klage, er hensiktsmessig. Det kan bidra til å hindre at uklarheter oppstår. Forslagene til endringer i meglingsreglene som er beskrevet ovenfor, er i hovedsak lovfesting eller presisering av gjeldende rett. Dette gjenspeiles også i at det er få høringsinstanser som kommenterer forslagene. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår på denne bakgrunn at utvalgets forslag følges opp. På noen punkter avviker imidlertid departementets forslag noe fra utvalgets forslag, særlig i forhold til ordlyd og plassering i loven. Endringene medfører imidlertid ingen realitetsendringer, men er av ren teknisk art. Nedenfor følger departementets vurdering av de enkelte forslagene. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår å endre arbeidstvistloven slik at riksmeglingsmannen kan delegere retten til å nedlegge forbud mot arbeidskamp til en annen meglingsmann, i tråd med utvalgets forslag. Departementet er enig med riksmeglingsmannen og utvalget i at dette er et fornuftig og praktisk forslag. Når det gjelder tidsbruken ved uravstemning, mener utvalget at det kan være et poeng å korte ned på tiden som brukes. Lovfesting av en bestemt tidsfrist anser likevel utvalget for lite hensiktsmessig, bl.a fordi det kan oppstå forsinkelser i forbindelse med ferieavvikling eller uforutsette hendelser. Utvalget oppfordrer imidlertid partene og meglingsmannen til at avstemning gjennomføres så raskt som mulig, og at fristen under normale forhold ikke bør overstige fire uker for å avgi endelig svar på forhandlings- og meglingsforslag. Riksmeglingsmannen gir i sin høringsuttalelse også uttrykk for at han tar oppfordringen til etterretning. Kommunal- og regionaldepartementet støtter utvalget når det likevel foreslår en lovfesting av dagens praksis når det gjelder fastsetting av frist for å avholde uravstemning over meglingsforslag, nemlig at fristen fastsettes av riksmeglingsmannen i samråd med partene. Den lovteksten utvalget foreslår kan imidlertid gi inntrykk av at det er riksmeglingsmannen alene som skal fastsette fristen. Slik departementet forstår utvalget, har ikke dette vært meningen. Departementets forslag har derfor en noe endret ordlyd, slik at det klart fremgår at fristen skal fastsettes i samråd med partene. Kommunal- og regionaldepartementet anser utvalgets forslag på dette punktet som hensiktsmessig og legger også vekt på at riksmeglingsmannen mener at han i sjeldne tilfeller kan ha behov for en slik regel. Departementet fremmer derfor forslag om endring i arbeidstvistloven § 35 i tråd med utvalgets forslag. Kommunal- og regionaldepartementet tar til etterretning at utvalget mener at varselreglene for iverksettelse og opptrapping av arbeidskamp slik disse er nedfelt i lov og avtale, i hovedsak fungerer tilfredsstillende. På et område mener imidlertid utvalget at lovreguleringen er mangelfull, nemlig når det gjelder varsling av arbeidskamp etter at et meglingsforslag er forkastet ved uravstemning. Flere hovedavtaler inneholder allerede en slik regel, bl.a. LO-NHO, YS-NHO og hovedavtalene i NAVO-området. Hovedavtalene i KS-området har derimot ikke en slik bestemmelse. Denne varselregelen er etter departementets syn en hensiktsmessig regel og bør gjelde i alle tilfeller, også der det ikke foreligger avtale. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår derfor å lovfeste regelen i arbeidstvistloven, i tråd med utvalgets forslag. Etter forslaget skal det være adgang for partene til å avtale kortere frist i tariffavtale. Etter Hovedavtalen LO-NHO er det f.eks. adgang til å varsle arbeidskamp før fristen for avstemning løper ut, slik at arbeidskamp i realiteten kan iverksettes straks avstemningsresultatet foreligger. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår en endring og presisering av ordlyden i arbeidstvistloven § 38 i tråd med forslaget fra Utvalget for tarifforhandlingssystemet. Slik departementet ser det vil dette i hovedsak bare være en lovfesting av dagens praksis og dermed ikke medføre store endringer for partene. Etter utvalgets syn er dette en bestemmelse som har bidratt til å løse flere konflikter, men at det er behov for en omformulering for å få innholdet i bestemmelsen klarere frem. Departementet legger stor vekt på at riksmeglingsmannen mener at utvalgets forslag vil bringe bestemmelsen bedre i overensstemmelse med praksis og fjerne eventuell tvil om meglingsmannens rett til å innkalle partene til ny megling. Etter riksmeglingsmannens syn vil det være hensiktsmessig, i hvert fall av pedagogiske grunner, å ta inn en bestemmelse om partenes møteplikt. Kommunal- og regionaldepartementet støtter utvalgets forslag om å oppheve bestemmelsen i arbeidstvistloven § 36 nr. 2 første ledd om offentliggjøring av mislykkede meglinger. Departementet legger til grunn at regelen ikke har noen praktisk betydning, og at det vanskelig kan tenkes situasjoner der den vil få det. Departementet tar til etterretning at både utvalget og riksmeglingsmannen mener at bestemmelsens annet ledd bør beholdes, og foreslår å flytte denne til § 27a nr. 2 tredje ledd i tråd med riksmeglingsmannens forslag. Meglingsmyndighetenes virksomhet er i utgangspunktet omfattet av forvaltningslovens regler. § 4. Forvaltningslovens regler passer imidlertid ikke særlig godt på meglingsvirksomheten, og særlig kommer dette på spissen i forhold til klageadgang på meglingsmennenes vedtak. I «Organisasjonsfrihet, tariffavtaler og streik» (1982) mener Stein Evju at klage i forhold til vedtak etter § 35 nr. 7 (koblingsbestemmelsen) er utelukket fordi riksmeglingsmannen i denne sammenheng er et uavhengig forvaltningsorgan, og at klage under enhver omstendighet avskjæres av bestemmelsen i arbeidstvistloven § 39 annet ledd (note 108 s. 249-250). Det samme må antas å gjelde også for andre typer vedtak som meglingsmennene fatter, som f.eks. vedtak om midlertidig forbud mot arbeidskamp. For å unngå uklarhet foreslår likevel utvalget en bestemmelse som avskjærer klage over denne typen vedtak. Kommunal- og regionaldepartementet støtter utvalgets syn og foreslår en regel i arbeidstvistloven i tråd med utvalgets forslag. Forslaget støttes også av riksmeglingsmannen. Ordlyden i departementets forslag er noe endret i forhold til utvalgets forslag, men dette innebærer ingen realitetsendring. Det er bare retten til klage som foreslås unntatt. Forvaltningslovens øvrige saksbehandlingsregler antas å gjelde for meglingsinstitusjonen i den grad det er praktisk mulig. Etter gjeldende § 35 nr. 9 kan enkelte av reglene som gjelder for avstemning over meglingsforslag fravikes ved avtale ved avstemninger som gjelder sjøfolk i utenriksfart. Etter ordlyden er det bare Norges rederforbund og Norsk sjømannsforbund som har adgang til å inngå slik avtale. Regelen kom inn i loven sammen med regler for avstemning i 1934. I forarbeidene uttales det kort at regelen er foreslått fordi det for sjøfolk i utenriksfart kan vise seg nødvendig å lempe på avstemningsreglene (Ot.prp.nr.31 (1934) s. 7). Kommunal- og regionaldepartementet har vært i kontakt med partene for å undersøke om det fortsatt er behov for en slik regel, og om ordlyden i så fall bør endres slik at det åpnes for at de aktuelle regler kan fravikes ved tariffavtale generelt. Departementet har også vært i kontakt med riksmeglingsmannen. På bakgrunn av de tilbakemeldinger vi har fått, foreslår Kommunal- og regionaldepartementet å endre bestemmelsen slik at de aktuelle avstemningsreglene kan fravikes ved tariffavtale mellom partene, uten å begrense avtaleretten til Rederiforbundet og Sjømannsforbundet. Rikslønnsnemnda er en fast voldgiftsnemnd som opprettes for tre år av gangen med hjemmel i lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister (lønnsnemndloven). Rikslønnsnemnda står til disposisjon for partene i arbeidslivet. En avgjørelse av Rikslønnsnemnda har samme virkning som en tariffavtale. Dersom partene i en tvist ønsker å la konflikten løses ved frivillig lønnsnemnd, kan de benytte Rikslønnsnemnda, og det offentlige vil betale kostnadene. For embetsmenn uten adgang til å gå til arbeidsnedleggelse er det Rikslønnsnemnda som avgjør en eventuell tvist med bindende virkning, jf tjenestetvistloven § 26a. Rikslønnsnemnda settes i den enkelte sak med 7 medlemmer. Fem av disse oppnevnes av Kongen for 3 år av gangen. Tre av de faste medlemmene er uavhengige av regjeringen/myndighetene og partene i arbeidslivet. De oppnevnes som regel blant ledende økonomer, jurister e.l. To av medlemmene representerer henholdsvis arbeidstaker- og arbeidsgiverinteresser og skal ha særlig innsikt i landsomfattende tarifforhold. Innenfor privat sektor oppnevnes disse medlemmene fra de to største arbeidslivsorganisasjonene, LO og NHO. Når nemnda behandler tvister etter tjenestetvistloven, er det staten v/AAD som representerer arbeidsgiverinteressene, mens tjenestemannsinteressene ivaretas av representanter for de forhandlingsberettigede hovedsammenslutningene. LO Stat som den mest representative og hittil største organisasjonen på arbeidstakersiden har hatt det faste medlemmet i nemnda, mens de øvrige forhandlingsberettigede hovedsammenslutningene har oppnevnt varamedlemmer. Disse nemndmedlemmene har en rådgivende status i nemnda, og ingen selvstendig stemmerett. Partene i den enkelte tvist utpeker hver ett medlem av nemnda. De to partsoppnevnte medlemmene og de tre medlemmene uten partstilknytning har som hovedregel stemmerett, men de partsoppnevnte medlemmene kan overlate sin stemmerett til den faste arbeidstaker- eller arbeidsgiverrepresentanten. Rikslønnsnemndas leder kan med partenes samtykke bestemme at nemnda i den enkelte tvist settes med tre medlemmer. Kommunal- og regionaldepartementet har sekretariatet for Rikslønnsnemnda. Utvalget peker på at det ved enkelte anledninger har vært reist kritikk mot at de faste arbeidstaker- og arbeidsgiverrepresentantene alltid oppnevnes fra LO og NHO. Enkelte av kritikerne har ment at Rikslønnsnemnda bør ha samme sammensetning som Arbeidsretten, med skiftende representasjon avhengig av hvem som er parter i den konkrete sak, f.eks. slik at YS utpeker arbeidstakerrepresentanten når YS er part. I forbindelse med høringen av Arbeidsrettsrådets innstilling «Den tvungne voldgifts problem i norsk arbeidsliv» (NOU 1973:6) foreslo bl.a. Sykepleierforbundet at Rikslønnsnemnda bare skulle ha tre faste nøytrale medlemmer, i tillegg til de partsoppnevnte medlemmene i den enkelte tvist. Sykepleierforbundet viste til at nemnda etter lønnsnemndloven § 4, jf arbeidstvistloven § 19 har anledning til å innhente all nødvendig informasjon. Det burde da ikke være nødvendig med faste sakkyndige representanter. Utvalget viser videre til Arbeidsrettsrådets innstilling av 8. april 1983 om Rikslønnsnemndas sammensetning. Rådets konklusjon, som fikk tilslutning av den daværende kommunal- og arbeidsministeren, var at det ikke burde gjøres endringer i nemndas sammensetning. Arbeidsrettsrådets syn var at avstemningsreglene i nemnda viser at spørsmålet om fast arbeidstaker- og arbeidsgiverrepresentasjon mer er et spørsmål om hvordan man skal få en funksjonsdyktig nemnd enn et spørsmål om partsrepresentativitet. Rådet mente at Rikslønnsnemnda har behov for sakkyndige faste representanter med bredest mulig innsikt i de rådende tarifforhold. tillegg til at de var tallmessig overlegne. Arbeidsrettsrådet la også vekt på hensynet til kontinuitet i nemnda. På bakgrunn av kritikken er oppnevningspraksis blitt lagt noe om ved at YS, AF og Akademikerne har fått anledning til å foreslå medlemmer og varamedlemmer. Disse fordeles forholdsmessig etter organisasjonenes medlemstall, noe som i praksis fører til at det fortsatt er LO og NHO som møter som faste arbeidstaker- og arbeidsgiverrepresentanter. KS har i et notat til Utvalget for tarifforhandlingssystemet stilt spørsmål ved nemndas sammensetning, spesielt på bakgrunn av at KS aldri har den faste arbeidsgiverrepresentanten i nemnda når den behandler tvister i kommunal sektor. Også andre medlemmer i utvalget har pekt på nødvendigheten av å diskutere om dagens praksis for sammensetning av Rikslønnsnemnda fortsatt er hensiktsmessig og godt begrunnet. På denne bakgrunn uttaler utvalget: LO og NHO er fortsatt de største organisasjonene på henholdsvis arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, men det kan stilles spørsmål ved om dette fortsatt skal være tilstrekkelig for å utpeke representanter fra disse organisasjonene som de mest arbeidslivskyndige ved behandling av alle typer saker. Dersom kontinuitet anses som et vesentlig argument for å ha faste partsrepresentanter, kan det imidlertid fortsatt være naturlig å oppnevne disse representantene fra LO og NHO. Imidlertid kan det faktum at disse medlemmene uansett ikke har stemmerett svekke betydningen av kontinuitetshensynet. ( NOU 2001:14 s. 150-151) Etter å ha diskutert ulike alternative løsninger for hvilken sammensetning nemnda kan ha, fremmer utvalget følgende forslag: «Rikslønnsnemnda skal ha en formann og åtte andre medlemmer. Ved avgjerd av nemnda stemmer ett medlem fra arbeidersiden og ett fra arbeidsgiversiden. Ett av de to medlemmene som er utpekt av hver av partene i den enkelte tvist stemmer, med mindre han med samtykke av det faste medlem for vedkommende partsinteresser overfører sin stemmerett til denne. Partene skal bestemme ved utpekingen hvilke av medlemmene som skal kunne stemme. Med partenes samtykke kan formannen i Rikslønnsnemnda avgjøre at nemnda i en tvist blir satt med tre medlemmer og med ham selv eller ett av de andre faste medlemmer som ikke representerer partsinteresser, som formann. Partene i tvisten utpeker ett medlem hver» (endringene er satt i kursiv). ( NOU 2001:14 s. 151) Etter utvalgets mening har Rikslønnsnemnda en hensiktsmessig sammensetning med hensyn til at nemnda skal være funksjonsdyktig og ha nødvendig kompetanse når den skal løse tvister etter tjenestetvistloven. Det foreslås derfor ingen endringer i antallet medlemmer i tvister etter tjenestetvistloven. Utvalgets flertall foreslår imidlertid en presisering i tjenestetvistloven § 26 for å sikre at den faste representanten fra arbeidstakersiden fortsatt skal oppnevnes fra den største hovedsammenslutningen: I tvister av denne art, skal det blant de fem medlemmene av Rikslønnsnemnda som oppnevnes av Kongen, være en som representerer tjenestemenn i statsstilling og en som representerer statens interesser (endringen er satt i kursiv). ( NOU 2001:14 s. 152) AFs medlem i utvalget kunne ikke slutte seg til dette forslaget fordi det vil medføre at arbeidstakerne i skoleverket som staten har forhandlingsansvaret for, vil utelukkes fra representasjon i Rikslønnsnemnda. Det er ikke mange av høringsinstansene som har merknader til dette forslaget. Et flertall av de arbeidstakerorganisasjonene som uttaler seg, støtter forslaget. Enkelte, bl.a. OFS og Politiets Fellesforbund, kan ikke se at det er saklige argumenter for at andre enn partene i den aktuelle tvist skal være representert. Disse organisasjonene mener at Rikslønnsnemnda bør settes sammen i tråd med forslaget fra Sykepleierforbundet som er referert ovenfor. Norsk Flygerforbund støtter utvalgets forslag, men mener at alle partsrepresentantene bør ha stemmerett. Selgerforbundet ser også gjerne at alle får stemmerett. Alle arbeidsgiverorganisasjonene som uttaler seg, støtter forslaget. HSH er imidlertid kritisk til at to av arbeidslivets organisasjoner har eksklusiv rett til å oppnevne medlemmer i nemnda. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår å endre lønnsnemndloven i tråd med utvalgets forslag. Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse for forslaget og legger også vekt på at det ikke er kommet avgjørende innvendinger mot forslaget fra høringsinstansene. Det kan innvendes at en utvidelse av antallet medlemmer fra syv til ni kan føre til at Rikslønnsnemnda blir mindre effektiv. Veid opp mot hensynet til at nemnda får et bedre beslutningsgrunnlag og at kontinuiteten blir sikret, mener departementet at disse hensynene må veie tyngst. Kommunal- og regionaldepartementet sendte våren 2000 ut på bred høring forslag om endringer i arbeidstvistlovens regler om Arbeidsretten. Et av forslagene var å omgjøre stillingene som formann og nestformann i Arbeidsretten fra åremål til faste stillinger, samt forlenge oppnevningsperioden for de øvrige medlemmene av Arbeidsretten fra tre til fem år. Bakgrunnen for forslaget var at spesielt for formanns- og nestformannsstillingene, men også for de øvrige medlemmene i Arbeidsretten, kan det stilles spørsmål om oppnevningsordningen er i samsvar med de alminnelige prinsipper om domstolenes uavhengighet, slik disse er nedfelt både i nasjonal rett og i folkeretten. Det andre forslaget gjaldt delegering av arbeidsoppgaver, og innebar at formannen skulle kunne overlate til nestformannen eller den tredje juridiske dommeren å stå for saksforberedelsen i enkeltsaker og å lede retten under en sak. Bakgrunnen for forslaget var at det ville bidra til en mer effektiv saksavvikling ved Arbeidsretten dersom rettens formann ut fra en vurdering av den samlede arbeidsbelastningen og de enkelte sakenes karakter kunne fordele dommeransvaret på de enkelte trinn av saksbehandlingen. På grunnlag av høringsrunden besluttet departementet ikke å videreføre forslagene den gang. Forslaget om delegering av arbeidsoppgaver bør inngå i en senere generell revisjon av arbeidstvistloven. Forslaget om forlengelse av oppnevningsperioden for Arbeidsrettens dommere i bistilling fra tre til fem år kan skape problemer med rekrutteringen, og er heller ikke påkrevet av hensyn til folkeretten. Forslaget om å omgjøre stillingene som formann og nestformann i Arbeidsretten til faste stillinger ble lagt til side på grunn av den sterke motstanden fra LO. Med bakgrunn i den økte vekt som legges på folkeretten og av hensyn til domstolens posisjon er departementet kommet til at forslaget bør videreføres nå. Arbeidsrettens medlemmer og varamedlemmer oppnevnes for tre år av gangen, jf arbeidstvistloven § 10. I tillegg til formannen og nestformannen oppnevnes en juridisk dommer og varamedlemmer for disse tre, samt fire medlemmer med varamedlemmer etter innstilling fra de store arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Det er ikke noe krav i loven om at den tredje dommeren ved siden av formannen og nestformannen skal være jurist. Det har imidlertid blitt fast praksis for at det har vært en lagdommer som har vært oppnevnt. Formannen og nestformannen er i hovedstilling. De øvrige er i bistilling. Ordningen med tidsbegrenset oppnevning av Arbeidsrettens medlemmer har historisk sett flere begrunnelser. Når det gjelder formannsstillingen, var også den opprinnelig organisert som bistilling. Stillingen ble omgjort til hovedstilling fra 1. september 1954. Man reiste da spørsmålet om oppnevning for tre år «vil kunne bringe dommerens uavhengighet i fare», jf St.prp.nr.1 Tl.13 (1954) s. 2 annen spalte. Spørsmålet om loven burde forandres ble henvist til en nærmere vurdering. Noen slik vurdering ble imidlertid aldri gjennomført. For ordinære dommerstillinger ved de alminnelige domstoler er det etter Grunnloven § 22 tredje ledd siste punktum ikke adgang til å benytte åremålstilsetting. Det ble i høringsnotatet videre redegjort for de krav internasjonale konvensjoner stiller til domstolene: Flere internasjonale konvensjoner som Norge har ratifisert, stiller krav om uavhengige og upartiske domstoler. Dette gjelder f.eks. Den europeiske menneskerettskonvensjon (artikkel 6 (1)) og FNs konvensjon om borgerlige og politiske rettigheter (artikkel 14 (1)). Disse konvensjonene er inkorporert i norsk rett gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). I Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 (1) heter det bl.a.: I FN's konvensjon om borgerlige og politiske rettigheter artikkel 14 (1) heter det bl.a.: «Alle skal være like for domstolene. Enhver har ved behandlingen av en siktelse mot ham for en straffbar handling eller av spørsmål om hans rettigheter og forpliktelser i et tvistemål, rett til upartisk og offentlig rettergang ved en kompetent, uavhengig og upartisk domstol som er opprettet i henhold til lov. De siterte konvensjonsbestemmelser får anvendelse ikke bare på de ordinære domstoler, men også på særdomstoler slik som Arbeidsretten. Domstoler kan defineres som organer som har kompetanse til med bindende virkning å avgjøre juridiske tvister på grunnlag av gjeldende rett og etter en nærmere bestemt prosedyre. Det oppstilles videre et krav om at domstoler er opprettet ved lov. Den europeiske menneskerettsdomstol arbeider i praksis ikke med noen fast definisjon på en domstol, men oppstiller krav til hva som er å anse som domstoler i konvensjonens forstand. Disse kravene er: - visse minimumsgarantier mht. - avgjørelse av saker innenfor det fastlagte kompetanseområdet på grunnlag av rettsregler og etter en fastlagt prosessmåte. Kravet om uavhengighet betyr at domstolen treffer avgjørelse på grunnlag av rettens egen vurdering av jus og faktum uten å ta uvedkommende hensyn til partene, offentlige myndigheter eller andre. I uavhengighetskravet ligger bl.a at domstolens medlemmer ikke må kunne avskjediges eller forflyttes av regjering eller annen offentlig myndighet etter deres skjønn. Dermed oppstår ikke den situasjon at dommere kan søke å kvalifisere seg til en forlengelse av ansettelsen gjennom sine avgjørelser. I menneskerettsdomstolens praksis er det ved vurderingen av om uavhengighetskravet er oppfylt, lagt vekt på flere faktorer: - hvem har utnevningskompetansen? - hvor lang er funksjonsperioden? - hvilke garantier er det mot press utenfra? - fremtrer organet som en funksjonell og organisatorisk uavhengig institusjon? Den europeiske menneskerettsdomstolen ser ikke noe til hinder for at utnevning av en domstols medlemmer foretas av en administrativ myndighet. Den aksepterer også åremålsutnevnelser, men dette vurderes konkret og avhengig av de øvrige omstendigheter. F. eks. vil funksjonsperiodens lengde stå sentralt. Man har akseptert oppnevningsperioder på 5-6 år. I et tilfelle har domstolen også ansett en oppnevningsperiode på tre år som tilstrekkelig. Det ble her lagt vekt på at honoraret for å ivareta dommervervet var beskjedent. Kravene til uavhengighet synes å skjerpes jo kortere oppnevningsperioden er. Det er også lagt vekt på at dommerne er uavsettelige i oppnevningsperioden, og at retten ledes av en fast dommer. Kravet til upartiskhet har både en subjektiv og en objektiv side. De faktorer som særlig inngår i vurderingen av kravet til upartiskhet, er for det første instruksjonsmyndigheten og over-/underordningsforhold. Domstolens medlemmer skal være uavhengige av både partene og regjeringen. Videre ser man på om domstolens medlemmer er utpekt eller valgt, og om de er faste dommere eller konstituert ad hoc. Habilitetsreglene skal sikre den enkelte dommers habilitet og upartiskhet i den enkelte sak. Det stilles krav til både den subjektive og den objektive upartiskhet. Dommeren skal både være og fremstå som upartisk. Ved vurderingen av den objektive upartiskhet ser man på om det er faktiske omstendigheter som er egnet til å så tvil om upartiskheten. I sin praksis har Den europeiske menneskerettsdomstol her vist en restriktiv holdning. Det foretas en objektiv vurdering av hvordan mulige interessekonflikter kan bli oppfattet. Folkerettslig har det vært en økende oppmerksomhet omkring spørsmålet om beskyttelse av domstolenes uavhengighet og dommernes vilkår. Det har vært flere saker for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg der oppnevningsordninger som ligner på den som gjelder for Arbeidsretten, har vært behandlet. Dette gjelder bl.a den svenske Bostadsdomstolen. I saken om Bostadsdomstolen var ikke forholdet til kortvarige åremålsoppnevninger oppe for domstolen, men Kommisjonen vurderte spørsmålet. Kommisjonen pekte på at det kan reises spørsmål om uavhengigheten er ivaretatt når dommere oppnevnes for en kort periode. I dette tilfellet var oppnevning for tre år av gangen likevel ikke nok til å konstatere konvensjonsbrudd, idet man la vekt på at dommerne hadde andre dommerstillinger (som de hadde permisjon fra mens de var ved Bostadsdomstolen) der de var uavsettelige. Menneskerettsdomstolen stiller krav om at domstolene skal være uavhengige av den utøvende makt og av sakens parter. Viktige vurderingstemaer her er hvem som har oppnevningskompetansen, hvor lang funksjonsperioden er, hvilke garantier det er mot press utenfra og om organet fremtrer som en funksjonell og organisatorisk uavhengig institusjon. Som det fremgår ovenfor harmonerer arbeidstvistlovens ordning med tre års åremål for formannen og nestformannen ikke godt med prinsippene om domstolens uavhengighet, dommernes vilkår og stillingstrygghet og våre folkerettslige forpliktelser på dette området. På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsnotatet å endre arbeidstvistloven § 10 og omgjøre stillingene som formann og nestformann i Arbeidsretten til faste stillinger. Høringsforslaget ble 5. april 2000 sendt på bred, alminnelig høring til organisasjonene i arbeidslivet, departementene, offentlige instanser og andre som temaet har særskilt interesse for, med høringsfrist 10. juli 2000. Departementet mottok 38 svar. Fordi departementet her bare tar sikte på å videreføre forslaget om omgjøring av formanns- og nestformannsstillingene til faste stillinger, omtales bare høringsinstansenes syn på dette forslaget. Blant departementene og direktoratene var det bare Justisdepartementet som uttalte seg om forslagets materielle innhold. Justisdepartementet slutter seg til forslagene til endringer, og anser dem ønskelige av hensyn til Norges forpliktelser etter menneskerettighetskonvensjonene. Regjeringsadvokaten støtter forslaget om å omgjøre formanns- og nestformannsstillingene til faste stillinger. De øvrige departementene og offentlige instanser meddelte at de ikke hadde merknader. Fire arbeidstakerorganisasjoner har uttalt seg om forslaget. Norsk Lærerlag, Politiets Fellesforbund og Norsk Merkantilt Forbund støtter forslaget. Politiets Fellesforbund (PF) uttaler: PF ser det som en styrke at både formann og nestformann ikke blir avhengig av en eventuell reoppnevning etter 3 års funksjonstid. Det vil etter vårt syn også tilkjennegi en større uavhengighet for domstolen i forhold til regjeringen, samtidig som det gir formannen og nestformannen bedret stillingstrygghet, med fast tilsatt formann og nestformann. Norsk Merkantilt Forbund legger til at endringen burde vært gjennomført for lenge siden. LO er på sin side derimot sterkt negativ. LO finner det uheldig at departementet fremmer forslag til endringer i arbeidstvistloven uten at dette er utredet i samarbeid med hovedpartene i arbeidslivet, og uttaler videre: Landsorganisasjonen i Norge kan ikke gi sin tilslutning til å endre oppnevningsreglene til Arbeidsretten. Dette meddelte vi overfor Domstolskommisjonen. Den nåværende ordning har fungert tilfredsstillende og det er ikke fastslått at ordningen er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. På arbeidsgiversiden har NHO og Bedriftsforbundet ingen merknader. HSH, Norges Rederiforbund, SamFo, Norges Apotekerforening, Norges Taxiforbund og Maskinentreprenørenes Forbund støtter forslaget til omgjøring til faste stillinger. NAVO er derimot negativ til forslaget om omgjøring til faste stillinger. De uttaler: Dersom det skulle oppstå en situasjon hvor en av de juridiske dommerne opptrer partisk på en slik måte at det svekker tilliten til Arbeidsretten, vil korte åremålsperioder gjøre det enklere å gjenopprette denne tilliten. Professor Stein Evju gir sin ubetingede tilslutning til forslaget om å omgjøre stillingene som formann og nestformann i Arbeidsretten til embetsstillinger. Han kan i all hovedsak slutte seg til den begrunnelse departementet har gitt i høringsnotatets avsnitt 2 om dette, og uttaler videre: Jeg skyter inn den bemerkning at det ikke er grunn til - og langt fra anbefalelsesverdig - å la en gjennomføring av forslaget utstå ut fra det syn at det ennu ikke er fastslått at åremålsoppnevnelsesordningen for de heltidsansatte dommere er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. Departementet er kjent med at jeg tidligere, i min tidligere stilling, har pekt på at ordningen med åremålsoppnevnelse må anses som klart problematisk i forhold til folkerettens grunnleggende krav om dommeres uavhengighet. Ut fra dette har jeg tidligere tatt til orde for at ordningen burde endres. Dette holder jeg fast ved. Problemstillingen er - for lengst - kommet i en annen stilling enn situasjonen var på 1950-tallet, så lenge Arbeidsrettens formann hadde stillingen som en bistilling. Jeg minner om at problemstillingen ble tatt opp i forbindelse med at stillingen i sin tid ble omgjort til heltidsstilling, slik departementet også nevner i høringsnotatet, på s. 2. Siden den tid er folkerettens krav utviklet og forsterket. Det er aksuentert ved inkorporasjonen av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (m.v.) i norsk rett, ved menneskerettsloven av 1999. Ut fra de krav som idag stilles, ikke minst efter EMK artikkel 6 nr. 1, kan det vanskelig legges til grunn at ordningen med åremålsoppnevnelse av profesjonelle dommere i heltidsstilling som ikke har noen annen stilling å falle tilbake på, tilfredsstiller det grunnleggende krav til uavhengighet som artikkel 6 nr. 1 - og nu altså norsk lov - stiller. Hvis man unnlater å gjennomføre den endringen som nu er foreslått, vil det stille Arbeidsretten - eventuelt også norske domstoler forøvrig - i en vanskelig stilling. Det vil også forsterke risikoen for at ordningen underkjennes av folkerettslige kontrollorganer. Jeg vil bemerke at det her ikke nødvendigvis bare kan være tale om Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Problemstillingen kan også reise seg for andre organer - eksempelvis i relasjon til Den europeiske sosialpakt. Hensynet til domstolenes uavhengighet er, slik jeg alt har pekt på, grunnleggende både efter folkeretten og i norsk rett. Det vil være lite heldig om man setter dette til side, eller velger å se bort fra det, for Arbeidsrettens del. Sterke grunner taler derfor for at man nu - omsider - gjennomfører den endring som for lengst burde vært realisert. Professor Stein Evju understreker avslutningsvis at man i Danmark allerede i 1997 gjennomførte en tilsvarende endring, nettopp ut fra en vurdering av den folkerettslige situasjon. Kommunal- og regionaldepartementet legger til grunn at domstolens uavhengighet er et uomtvistet prinsipp både etter nasjonal rett og folkeretten. Arbeidsretten er den av de norske særdomstolene som har de mest fremtredende likhetstrekk med de alminnelige domstoler, og de samme prinsippene som gjelder generelt for dommere, bør etter departementets syn utvilsomt også gjelde tilsvarende for stillingene som formann og nestformann i Arbeidsretten. Situasjonen er som det fremgår av kapitlene 5.2 og 5.3 helt annerledes nå enn da Arbeidsretten ble etablert ved arbeidstvistloven av 1915. Også de to juridiske dommerne var den gang i bistilling og ikke i hovedstilling som nå, og helt frem til 1954 var det som tidligere nevnt en høyesterettsdommer som hadde formannsstillingen i Arbeidsretten som bistilling. Selv om det ikke eksplisitt går frem av Grunnloven, er det flere bestemmelser der prinsippet om domstolens uavhengighet indirekte kommer til uttrykk, bl.a. § 88 om at Høyesterett dømmer i siste instans og § 90 om at Høyesteretts dommer ikke kan påankes. Et annet eksempel er Grunnloven § 22 annet ledd, som slår fast dommeres stillingsvern. Av bestemmelsen følger at dommere ikke kan avsettes uten etter dom. skulle kunne utnevnes på åremål, men dommerne er særskilt unntatt. Dommeres uavsettelighet er en viktig side av prinsippet om domstolens uavhengighet fordi det er med på å sikre dommerne mot irregulær påvirkning fra parter eller myndigheter. I NOU 1999:19 Domstolene i samfunnet drøfter Domstolkommisjonen prinsipielle innvendinger mot bruk av midlertidige dommere. Kommisjonen understreker innledningsvis prinsippet om at den enkelte dommer må være uavhengig i sin avgjørelse av den enkelte sak, så vel i forhold til lovgiver som til den utøvende makt. I den sammenheng peker kommisjonen på viktigheten av en betryggende utnevnelsesprosedyre, men uttaler også: Men en utnevnelsesprosedyre som ivaretar kravene til domstolens uavhengighet, har begrenset verdi dersom dommerne etter utnevnelsen ikke har en tilstrekkelig sikker posisjon, rettslig og faktisk. Det er her man tar i bruk det kanskje viktigste vernet for den dømmende uavhengigheten, dommernes spesielle stillingsvern. ( NOU 1999:19 s. 222) Etter kommisjonens syn er imidlertid ikke det spesielle stillingsvernet tilstrekkelig for å sikre uavhengighet dersom dommere som er tilsatt for en begrenset periode, kan søke om forlengelse eller fast tilsetting. Kommisjonen uttaler: Dersom den midlertidig tilsatte dommeren ønsker forlengelse av tjenesten eller overgang til fast dommerstilling, kommer hun eller han i et forhold til tilsettingsmyndigheten som kan være problematisk. ( NOU 1999:19 s. 222) Prinsippet om domstolens uavhengighet er klart uttrykt i flere av de internasjonale konvensjoner Norge er bundet av. Den fundamentale bestemmelse er artikkel 6 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), der individets rett til å få avgjort sin sak av «en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov» er en sentral rettssikkerhetsgaranti. EMK er inkorporert i norsk rett ved menneskerettsloven. Forslagene til endringer i meglingsreglene vil medføre en effektivisering av meglingsprosessen og vil i den forstand kunne innebære en økonomisk gevinst. Omgjøring av dommerstillinger til faste stillinger vil ikke få økonomiske konsekvenser fordi omgjøringen ikke vil ha betydning for dommernes lønnsnivå. Forslaget om økning i antall medlemmer i Rikslønnsnemnda vil medføre økte kostnader til møtegodtgjøring, men hvilken betydning det vil få vil være avhengig av antall saker og omfanget av den enkelte sak. Bestemmelsens nr. 1 foreslås endret for å føre nestformannsstillingen inn i loven. I nr. 2 første punktum fastslås at Arbeidsrettens formann og nestformann er embetsmenn. Dermed får disse fast stilling og stillingstrygghet på linje med dommerne ved de alminnelig domstoler. I nr. 2 annet punktum foretas språklige justeringer som følge av endringene i første punktum. nr. 3 annet ledd foreslås endret slik at det i første punktum slås fast at formannen og nestformannen skal oppfylle kravene til høyesterettsdommere, og at kravene i annet punktum gjelder den tredje dommeren, som er i bistilling, og som det ikke avgis innstilling om. Til § 27a nr. Bestemmelsens annet punktum var tidligere § 36 nr. 2 annet ledd. Ordlyden er noe endret ved at det presiseres at det er kretsmeglingsmenn eller særskilte meglingsmenn oppnevnt etter § 27 annet ledd, dvs. offentlig oppnevnte meglingsmenn, som skal sende beretning til riksmeglingsmannen om meglinger de har ledet. Det er for øvrig ingen endringer i forhold til slik bestemmelsen lød tidligere. Bestemmelsen unntar vedtak truffet av riksmeglingsmannen eller en annen meglingsmann i forbindelse med meglingen fra forvaltningslovens regler om klage. Det er lite praktisk å benytte forvaltningslovens regler om klage f.eks. i forhold til vedtak om midlertidig arbeidskampforbud etter § 29 nr. 2, men det har vært noe usikkerhet knyttet til spørsmålet om forvaltningslovens regler likevel kom til anvendelse. Bestemmelsen unntar bare meglingsmyndighetenes vedtak fra retten til klage. Retten til å få prøvet slike vedtak for domstolen står fortsatt åpen. Bestemmelsen gir riksmeglingsmannen kompetanse til å bestemme at i tvist hvor kommune, fylkeskommune eller en sammenslutning av slike er part, skal reglene i tjenestetvistloven § 14 tredje ledd og § 17 første og annet ledd gjelde for meglingen. Etter tjenestetvistloven § 14 tredje ledd skal meglingen begynne innen 14 dager etter at krav eller underretning er kommet inn til riksmeglingsmannen. Etter tjenestetvistloven § 17 første ledd kan partene kreve meglingen sluttet 14 dager etter at meglingen startet, etter annet ledd skal meglingen sluttes senest en uke etter at den er begjært avsluttet. Riksmeglingsmannen må treffe beslutning om at tjenestetvistlovens meglingsfrister skal gjelde, senest samtidig med at det i tvisten nedlegges forbud mot arbeidskamp etter reglene i § 29 nr. 2. Bestemmelsen er en lovfesting av dagens praksis for fastsetting av frist for å avholde avstemning over meglingsforslag. Før fristen settes skal meglingsmannen rådføre seg med partene, dvs. partene i den konkrete tvist som er til behandling i meglingsinstitusjonen. Det vil være naturlig at det legges avgjørende vekt på partenes syn på hvor raskt en avstemning kan avvikles, slik det allerede er praksis for ved meglingsinstitusjonen. Ordlyden i første punktum er noe endret som følge av forslaget til ny bestemmelse i § 35 nr. 6. Som tidligere skal partene sende riksmeglingsmannen skriftlig melding om avstemningsresultatet. Bestemmelsen i tredje punktum vil komme til anvendelse hvis en part ikke melder fra til meglingsmannen om resultatet av en avstemning over meglingsforslag innen den fristen meglingsmannen og partene er blitt enige om. Bestemmelsen er selvsagt ikke til hinder for avtaler om fristforlengelse dersom en part ber om det. Bestemmelsen er ny, men er en lovfesting av en regel som allerede er tatt inn i mange av de større hovedavtalene og som også praktiseres mellom partene. Det er i de tilfellene et meglingsforslag forkastes etter å ha vært ute til avstemning blant organisasjonenes medlemmer, at regelen vil komme til anvendelse. Bestemmelsen må ses i sammenheng med lovens øvrige regler for avstemning, slik at det først vil være adgang til å varsle arbeidskamp etter at meglingsmannen har fått melding om avstemningsresultatet, jf § 35 nr. 7. Det åpnes imidlertid for at det i tariffavtale kan avtales kortere frist. Et eksempel på slik avtale finnes i Hovedavtalen LO-NHO, der det bestemmes at varsel kan gis før svarfristen for meglingsforslaget er utløpt. Bestemmelsens første punktum er i hovedsak likelydende med første setning i den tidligere regelen i § 35 nr. 7. Etter den foreslåtte regel kan imidlertid meglingsmannen bare komme med forslag om at avstemningsresultater for flere fag skal telles sammen. Denne endringen henger sammen med andre og tredje punktum, som er nye. Etter annet punktum kan ikke meglingsmannen foreslå samlet avstemning før meglingsmulighetene er uttømt. I utgangspunktet vil det være opp til meglingsmannen å avgjøre om dette er tilfelle. Ved tvungen megling vil imidlertid meglingsmulighetene være uttømt ved utløpet av den siste perioden med midlertidig forbud mot arbeidsstans, jf § 29 nr. 2. Ordlyden blokkerer for at avstemning over forhandlingsforslag kan telles sammen med avstemning over meglingsforslag. Etter tredje punktum kan et fag ikke tas med i en samlet avstemning dersom tariffparten motsetter seg det. Der en overordnet organisasjon, eller hovedorganisasjon er part i avtalen, legges det til grunn at det er denne organisasjonen som er tariffpart, sml. § 8. Bestemmelsen gir partene adgang til ved tariffavtale å fravike bestemmelsene om de stemmeberettigedes rett til å gjøre seg kjent med meglingsforslaget etter nr. 4 og reglene i nr. 5 om hemmelig og skriftlig avstemning. Denne retten gjelder bare for avstemninger for sjøfolk i utenriksfart og er begrunnet i de særlige forhold som gjør seg gjeldende i denne bransjen. Nummereringen i bestemmelsen er fjernet. § 36 nr. 2 første ledd oppheves fordi bestemmelsen i praksis ikke blir brukt. § 36 nr. 2 annet ledd er flyttet til nytt annet punktum i § 27a nr. 2 tredje ledd, se nærmere om denne ovenfor. Bestemmelsens annet og tredje ledd er byttet om, og ordlyden er noe omformulert. Fjerde ledd er nytt. Endringen tar sikte på å få entydig frem partenes plikt til å etterkomme meglingsmannens beslutning om ny megling. Det kan ikke nedlegges nytt midlertidig arbeidskampforbud etter § 29 nr. 2, men de plikter som følger f.eks. av § 35 vil gjelde. Annet ledd bestemmer at riksmeglingsmannen eller den meglingsmann som har ledet meglingen, når som helst kan gjenoppta meglingen. Dette er en omformulering av bestemmelsens opprinnelige ordlyd, og meningen er å få det klart frem at meglingsmennene står fritt til å innkalle partene til ny megling dersom det anses hensiktsmessig. Bestemmelsens tvingende karakter understrekes av at partene pålegges møteplikt etter nytt fjerde ledd. Tredje ledd pålegger den meglingsmannen som har ledet meglingen, å ta ny kontakt med partene dersom det er gått en måned etter at meglingen er avsluttet uten at konflikten er løst. Annet punktum er nytt og tar f.eks. sikte på situasjoner der partene seg i mellom har innledet nye drøftinger. Etter fjerde ledd har partene møteplikt dersom det innkalles til ny megling etter et av de foregående ledd. Det er reglene for vitners møteplikt for Arbeidsretten som her er gitt tilsvarende anvendelse for megling, på samme måte som etter § 35. Bestemmelsen regulerer Rikslønnsnemndas sammensetning når den skal løse tvister etter arbeidstvistloven og tjenestetvistloven. I tvister etter arbeidstvistloven, dvs. i privat og kommunal sektor, skal nemnda ha ni medlemmer. Fem medlemmer oppnevnes av Kongen for tre år av gangen, mens fire utpekes av partene i den konkrete tvisten, to fra hver av partene. Ett av medlemmene fra hver side skal ha rådgivende status, mens ett medlem har stemmerett. Partene må bestemme ved utpekingen hvilket av deres to medlemmer som skal ha stemmerett. I tvister etter tjenestetvistloven, dvs. i statlig sektor, skal nemnda fortsatt ha syv medlemmer. Også her skal det være fem medlemmer som oppnevnes av Kongen for tre år, mens to utpekes av partene i den konkrete tvisten, et medlem fra hver side. Partsrepresentantene vil som hovedregel ha stemmerett. Blant de fem faste medlemmene skal det være en formann og to nøytrale medlemmer. Disse utpekes tradisjonelt blant ledende jurister eller økonomer eller andre med særlig kyndighet. I tillegg skal to faste medlemmer representere henholdsvis arbeidstaker- og arbeidsgiverinteresser og skal besitte bredest mulig innsikt i de rådende tarifforhold. De utpekes fra de store og representative organisasjonene. Disse medlemmene har som hovedregel rådgivende status og ikke stemmerett når nemnda skal treffe avgjørelser. Det foreslås at endringene i arbeidstvistloven og lønnsnemndloven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Utvalget for tarifforhandlingssystemet forutsatte i NOU 2001:14 at deres forslag til endringer skulle gjennomføres før lønnsoppgjøret i 2002. Det var særlig i forhold til utvalgets forslag om å gi riksmeglingsmannen kompetanse til å påby uravstemning over meglingsforslag at en slik rask gjennomføring ville hatt betydning. Dette forslaget følges ikke opp i nærværende proposisjon. Departementet ser derfor ikke grunn til å fravike hovedregelen om at lovendringer skal tre i kraft fra årsskiftet, og tar sikte på at de foreslåtte endringene kan iverksettes med virkning fra 1. januar 2003. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister m.m. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister m.m. i samsvar med vedlagte forslag. I lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister gjøres følgende endringer: § 10 nr. 1 og 2 skal lyde: 1. Arbeidsretten skal bestå av en formann, en nestformann og fem andre medlemmer. 2. Arbeidsrettens formann og nestformann er embetsmenn. De øvrige fem medlemmene og minst to varamedlemmer for hvert av rettens sju medlemmer oppnevnes av Kongen for tre år. Fire medlemmer med varamedlemmer oppnevnes etter innstilling som i § 11 bestemt. § 10 nr. 3 annet ledd skal lyde: Arbeidsrettens formann og nestformann skal dessuten oppfylle de betingelser som er foreskrevet for høyesterettsdommere. Det tredje medlem som det ikke avgis innstilling om etter § 11, må ikke inneha sådan stilling eller sådant verv, at han kan betraktes som representant for noen av partene. § 27a nr. 2 tredje ledd og ny nr. 3 skal lyde: Riksmeglingsmannen kan la en kretsmeglingsmann eller en efter § 27, annet ledd, opnevnt meglingsmann foreta undersøkelser eller megling som foran nevnt. Har en kretsmeglingsmann eller særskilt meglingsmann oppnevnt etter § 27 annet ledd ledet meglingen, skal han snarest mulig sende riksmeglingsmannen beretning om saken. Denne skal inneholde det endelige meglingsforslag, hvis sådant er fremsatt. 3. Vedtak etter dette kapitlet truffet av riksmeglingsmannen eller annen meglingsmann oppnevnt etter loven her, kan ikke påklages. § 29 nr. 2 femte ledd skal lyde: Hvis det nedlegges forbud mot arbeidsstans i tvist hvor kommune, fylkeskommune eller sammenslutning av slike er part, jf kommuneloven § 28, kan riksmeglingsmannen samtidig bestemme at de frister som følger av tjenestetvistloven § 14 tredje ledd og § 17 første og annet ledd skal gjelde for meglingen. Nåværende § 29 nr. 2 femte ledd blir nytt sjette ledd. § 29 ny nr. 3 skal lyde: 3. Riksmeglingsmannen kan overlate til en annen meglingsmann oppnevnt etter § 27 første eller annet ledd å forby arbeidsstans etter reglene i nr. 2. § 35 nr. 6 til 9 og nye nr. 10 og 11 skal lyde: 6. Dersom et meglingsforslag underkastes avstemning, skal meglingsmannen i samråd med partene sette frist for når avstemningsresultatet skal foreligge. 7. Partene skal gi meglingsmannen skriftlig melding om forslaget vedtas eller forkastes. Forkastes det, skal meldingen gi oplysning om antallet av stemmer for og imot forslaget og om antallet av stemmeberettigede. Dersom avstemningsresultatet ikke foreligger innen fristen, anses meglingsforslaget som vedtatt. 8. Dersom meglingsforslaget forkastes og melding om arbeidsoppsigelse etter § 28 nr. 1 står ved lag, kan arbeidsoppsigelsen iverksettes med 4 dagers varsel mellom partene. Partene kan i tariffavtale avtale kortere frist. 9. Finner meglingsmannen at en konfliktsituasjon bør løses under ett for flere fag, kan meglingsmannen foreslå at meglingsforslag for disse fag skal regnes som en helhet, således at avgjørelsen av om forslagene er vedtatt, skal treffes på grunnlag av det samlede antall stemmer og stemmeberettigede i de fag som på denne måte er slått sammen. Før meglingsmannen foreslår samlet avstemning over meglingsforslag, skal meglingsmulighetene være uttømt. Et fag kan ikke tas med i en samlet avstemning hvis tariffpartene motsetter seg det. 10. Intet må offentliggjøres om avstemningsresultatene, før meglingsmannen har kunngjort hovedresultatet. 11. For avstemninger som gjelder sjøfolk i utenriks fart, kan reglene i nr. 4 og nr. 5 tillempes ved tariffavtale mellom partene eller, hvis sådan avtale ikke er opprettet, etter riksmeglingsmannens nærmere bestemmelse. § 36 nr. 1 blir ny § 36. § 36 nr. 2 oppheves. § 38 annet og tredje ledd og nytt fjerde ledd skal lyde: Om partenes plikt til å møte til megling gjelder reglene i § 21 nr. 1 og 2 tilsvarende. I lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister skal § 2 lyde: Formannen og fire medlemmer, med personlige varamenn, blir oppnevnt av Kongen for tre år. Ett av medlemmene skal representere arbeiderinteresser, og ett arbeidsgiverinteresser. I tillegg utpeker partene i den enkelte tvist hver to medlemmer av nemnda, med unntak for saker etter tjenestetvistloven § 26 og § 26a der partene i den enkelte tvist hver utpeker ett medlem av nemnda. Utpeker en part ikke sine medlemmer innen den frist som formannen har satt, blir medlemmene oppnevnt av vedkommende departement. Ved avgjerd av nemnda stemmer ett medlem fra arbeidersiden og ett fra arbeidsgiversiden. Ett av medlemmene som er utpekt av partene i den enkelte tvist stemmer, med mindre han med samtykke av det faste medlem for vedkommende partsinteresser overfører sin stemmerett til denne. Partene skal ved utpekingen bestemme hvilke av medlemmene som skal stemme. Med partenes samtykke kan formannen i Rikslønnsnemnda avgjøre at nemnda i en tvist blir satt med tre medlemmer og med ham selv eller ett av de andre faste medlemmer som ikke representerer partsinteresser, som formann. Partene i tvisten utpeker ett medlem hver. - Arbeidsmarkedsbedriftenes Landsforening (AMB) - Samvirkeforetakenes Forhandlingsorganisasjon (SamFo) Akademikernes Fellesorganisasjon ble oppløst med virkning fra 1. juli 2001. Vi har derfor ikke mottatt noen samlet høringsuttalelse fra AF, men enkelte av de tidligere medlemsforbundene har avgitt høringsuttalelser. Norsk Helse- og Sosialforbund meldte seg ut av YS med virkning fra 1. juli 2001 og har avgitt egen høringsuttalelse. Vi har også mottatt uttalelser fra enkelte instanser og organisasjoner som ikke var oppført på den opprinnelige høringslista. Følgende instanser har avgitt uttalelse: 32) Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) 36) Uavhengige Fagforeningers Forum (UFF) 37) Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) 38) Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) 41) Arbeidsmarkedsbedriftenes Landsforening (AMB) 43) Samvirkeforetakenes Forhandlingsorganisasjon (SamFo) Høringsuttalelsene er gjengitt i det følgende. Arbeids- og administrasjonsdepartementet støtter i hovedsak vurderingene i utredningen og slutter seg i det vesentlige til de endringene i tarifforhandlingssystemet som flertallet i utvalget har foreslått. Utvalget gir i kapittel 3 Utvikling og utfordringer fremover en beskrivelse av den inntektspolitiske situasjonen, med utgangspunkt i Utvalget for sysselsetting og verdiskapning (Holdenutvalget). Utvalget for tarifforhandlingssystemet støtter samlet hovedpunktene i innstillingen fra Holdenutvalget, som har samlet seg om en strategi for videreutvikling av formene for det inntektspolitiske samarbeidet. Som et ledd i denne strategien peker Holdenutvalget på at en troverdig frontfagsmodell er et nødvendig supplement til den koordinering som hovedorganisasjonene foretar under lønnsoppgjørene. Frontfagsmodellen skal bidra til å gi et realistisk bilde av hva de internasjonalt konkurranseutsatte sektorene kan tåle av lønnsvekst, siden disse sektorene må ta hensyn til lønnsveksten hos våre handelspartnere. mens profilen på oppgjørene i hovedsak vil bli avgjort i den enkelte sektor. AAD slutter seg til disse synspunktene og støtter i hovedsak forslagene fra Utvalget for tarifforhandlingssystemet i denne sammenhengen. Videre støtter AAD merknadene fra departementets medlem i utvalget når det gjelder særmerknaden vedrørende forhandlingsretten for lærerne (jf innstillingens pkt. 4.1 siste avsnitt side 28) og Rikslønnsnemndas kompetanse (jf innstillingens pkt. 10.2.2, side 155 første spalte). AAD forutsetter at de nødvendige lovendringer som flertallet i Utvalget for tarifforhandlingssystemet har foreslått, blir gjennomført før tariffrevisjonen i 2002. Utvalget til å foreta en analyse av dagens forhandlingssystem og rammeverk for tarifforhandlinger og eventuelt foreslå endringer i systemet, har i sin utredning NOU 2001:14 bl.a behandlet spørsmålet om det er behov for en gjennomgang av lovgivningen om arbeidstvister (utredningen kapittel 13). Etter forslag fra Arbeidsrettens formann Tor Mehl, går utvalget inn for at det nedsettes et særskilt utvalg for revisjon av arbeidstvistloven fra 1927. Dette utvalget skal primært vurdere behovet for en teknisk og språklig modernisering av arbeidstvistloven. Justisdepartementet støtter dette forslaget. Arbeidsrettslige regler angår en stor andel av befolkningen, og det er derfor viktig at de er oversiktlige og lettfattelige. Etter vårt syn taler imidlertid disse hensynene også for at man går lenger enn utvalget foreslår. Kommunal- og regionaldepartementet bør vurdere om ikke det foreslåtte utvalget bør få et bredere mandat som omfatter arbeidstvistlovgivningen generelt. Vi viser til lovstrukturutvalgets innstilling NOU 1992:32 Bedre struktur i lovverket, punkt 9.16 om lovgivning om arbeidsforhold. På s. 139 foreslås enten å samle alle arbeidsrettslige regler i en lov, alternativt følgende tredeling etter innhold: Denne inndelingen foreslås også av professor dr. juris Henning Jakhelln i hans utredning om dette spørsmålet, trykt som vedlegg 15 til NOU 1992:32. Utenriksdepartementet vil understreke at menneskerettighetene er minimumsstandarder, og at siktemålet for Norge bør være å sikre at våre menneskerettighetsforpliktelser blir oppfylt med god margin. I regjeringens handlingsplan for menneskerettigheter, St.meld.nr.21 (1999-2000) s. 19, heter det: «De internasjonale menneskerettighetene er minimumsstandarder. at man ikke bør nøye seg med å legge seg så tett som mulig opp mot minstekravene. Norges internasjonale rolle tilsier at myndighetene på mange områder yter mer på det nasjonale planet enn det som umiddelbart følger av de internasjonale bestemmelsene.» Dette avsnittet i Handlingsplanen er også gjengitt i NOU'en (s. 23). Streikeretten. I punkt 8.6 gis en omtale og vurdering av LOs forslag om en ordning med arbeidskamp før megling. Et utkast til lovtekst om dette (NOU'en s. 100) omfatter forslag om at riksmeglingsmannen midlertidig skal kunne forby partene å opprettholde arbeidsstansen dersom den kan føre til vesentlig skade for allmenne interesser. Denne delen av den foreslåtte lovtekst synes å være problematisk sett i lys av Norges internasjonale forpliktelser vedrørende streikeretten. Innledningsvis under punkt 10.1.5 Mulige tiltak for å redusere behovet for tvungen lønnsnemnd, uttaler utvalget at det er av den oppfatning at «bruk av tvungen lønnsnemnd i strid med det som kan aksepteres av hensyn til liv og helse, er uheldig». Dette standpunktet begrunnes i hensynet til Norges folkerettslige forpliktelser og hensynet til de konsekvenser bruken kan ha for forhandlingssystemet. Etter å ha diskutert ulike forslag til tiltak som kan bidra til å redusere bruken av tvungen lønnsnemnd, konkluderer utvalget likevel med at det ikke vil foreslå endringer. Utenriksdepartementet stiller spørsmålstegn ved om hensynet til de folkerettslige forpliktelsene er tillagt tilstrekkelig vekt i den nærmere vurderingen av de enkelte tiltakene. Det er ønskelig at en i det videre arbeidet med revisjon av tarifforhandlingssystemet ser nærmere på tiltak for å sikre at tvungen lønnsnemnd bare benyttes i den utstrekning dette uten tvil kan anses å være i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser. På s. 143-144 drøfter utvalget nærmere spørsmålet om eventuelt å lovfeste kriterier for bruk av tvungen lønnsnemnd i tråd med de kriterier for begrensninger i streikeretten som er tillatt etter ILOs praksis. Utenriksdepartementet er enig i utvalgets uttalelse (nederst s. 143) om at det å lovfeste kriterier for bruk av tvungen lønnsnemnd ville kunne ha en nyttig og disiplinerende effekt, ved at forholdet til de folkerettslige forpliktelsene blir understreket og klargjort. På s. 144, annen kolonne, andre avsnitt, uttaler utvalget at «Stortinget i slike tilfeller åpent [må] vurdere om det ønsker å gripe inn i en arbeidskonflikt med tvungen lønnsnemnd til tross for at et inngrep kan være i strid med folkeretten». Utenriksdepartementet stiller seg svært kritisk til et slikt synspunkt, og kan ikke støtte forslag til løsning som kan være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. Arbeidstvistloven § 35 nr. 7 hjemler en rett for meglingsmannen til å legge sammen stemmetall for flere meglingsforslag, slik at avgjørelsen av om forslagene er vedtatt skal treffes på grunnlag av det samlede stemmetall. Etter at Arbeidsretten i en dom fra 1982 har tolket bestemmelsen slik at en organisasjon kan nekte å avholde avstemning hvis meglingsmannen ønsker å koble, har bestemmelsen ikke vært anvendt. Det at bestemmelsen ikke brukes i praksis, kan tilsi et behov for lovendring. Dersom det blir aktuelt å endre § 35 nr. 7, bør en velge en løsning som en med størst mulig grad av sikkerhet kan forutsi vil gå klar av fremtidig kritikk fra internasjonale overvåkningsorganer, jf det som er sitert ovenfor fra Handlingsplanen vedrørende de overordnede målsetninger for regjeringens mr-politikk. At bestemmelsen hittil ikke har blitt utsatt for internasjonal kritikk kan neppe i seg selv anses for å være noe tungtveiende argument for å beholde nåværende ordlyd, slik utvalgets flertall synes å mene (s. 121, annen kolonne, andre avsnitt). Utenriksdepartementet vil understreke at en uinnskrenket koblingsbestemmelse langt på vei ville kunne frata organisasjoner streikeretten, noe som utvilsomt ville bli gjenstand for kritikk fra internasjonale overvåkningsorganer. Det bemerkes generelt at Regjeringsadvokaten ut fra sitt ansvarsområdet ikke finner grunn til å gi noen anbefalinger knyttet til utvalgets ulike forslag. Regjeringsadvokaten har enkelte merknader til folkerettsproblematikken knyttet til spørsmålene om påbudskompetanse og kobling, jfr. NOU 2001:14 kapittel 8.8.6-8.8.8. Til utvalgets drøftelse i punkt 8.8. over et meglingsforslag vil være et hensiktsmessig virkemiddel for Riksmeklingsmannen. Utvalget er delt i synet på hvorvidt adgangen til å påby avstemning bare bør gjelde på kommunal sektor eller generelt. En uinnskrenket kompetanse, slik utvalgets flertall går inn for, vil gi den mest fleksible løsningen. Utvalget kommenterer forholdet til folkeretten i punkt 8.8.6, og jeg viser til merknadene nedenfor. Utvalget drøfter i punkt 8.8.8 hvorvidt det bør gjøres endringer i arbeidstvistloven § 35 nr. 7, som i dag gir meglingsmannen rett til å legge sammen stemmetall fra flere meglingsforslag, «således at avgjørelsen av om forslagene er vedtatt, skal treffes på grunnlag av det samlede antall stemmer og stemmeberettigede i de fag som på denne måte er slått sammen». Flertallet på 7 går inn for å opprettholde bestemmelsen all den tid det ikke kan utledes «noen entydig konklusjon når det gjelder forholdet mellom folkerettslige forpliktelser og dagens koblingsbestemmelse i arbeidstvistloven». Mindretallet på 5 mener at det er tilstrekkelig grunnlag for å hevde at dagens koblingsbestemmelse er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser, jf utredningen s. 121. Det fremgår videre av redegjørelsen fra utvalget at kompetansen til koblet avstemning per dags dato er illusorisk, all den tid Arbeidsretten i en dom fra 1982 la til grunn at meglingsmannen ikke har rett til å kreve at organisasjonene skal avholde avstemning. På denne bakgrunn må flertallets forslag om å opprettholde bestemmelsen i arbeidstvistloven § 35 nr. 7 ses i sammenheng med forslaget til ny bestemmelse om en rett for meglingsmannen til å påby avstemning, jfr. NOU 2001:14 s. 117 høyre spalte og s. 118, venstre spalte. Som nevnt er utvalget delt i synet på hvorvidt adgangen til å påby avstemning bare bør gjelde på kommunal sektor eller generelt, men det sentrale i denne sammenheng er at både flertallets og mindretallets forslag innebærer at koblingsretten i arbeidstvistloven § 35 nr. 7 vil få reell betydning. Utvalget har lagt til grunn at et påbud om avstemning «fullt ut er akseptabelt etter folkeretten» dersom det ikke stilles urimelige stemmekrav. Videre påpekes det at den tidsmessige utvidelsen av fredsplikten et slikt påbud vil innebære «heller ikke vil by på problemer», jf innstillingen s. 116, 2. spalte. Til dette siste punktet finner Regjeringsadvokaten grunn til å påpeke at ikke enhver, om enn midlertidig, utvidelse av fredsplikten vil være akseptabel i henhold til Norges folkerettslige forpliktelser. I en uttalelse fra Ekspertkomiteen til Den europeiske sosialpakt i en sak mot Kypros er det uttalt at også en slik midlertidig fredsplikt kan innebære en reell restriksjon i streikeretten. Komiteen reserverer seg mot en samlet fredspliktperiode på 45 til 60 dager, jfr. ECSR 1998 s. 157. Utvalget har på side 113, venstre spalte lagt til grunn at det i normalsituasjonene bør settes en frist på maksimalt fire uker for å avholde den påbudte avstemning. Når dette tidsrommet ses i sammenheng med fredsplikten i meglingsperioden, er det en risiko for at den samlede fredsplikten overstiger det akseptable tidsrom i henhold til folkeretten. Etter Regjeringsadvokatens syn kan det derfor være en fordel at lovgiver, i forarbeidene eller i lovteksten, gir retningslinjer for tidsbruken i denne sammenheng. Regjeringsadvokaten har ved vurderingen av koblingsretten basert seg på at meglingsmannen, enten generelt eller i kommunal sektor, på ny vil få kompetanse til å påby avstemning slik at koblingsretten vil få praktisk betydning. En kompetanse til å påby avstemning med en dertil hørende koblingsrett vil i realiteten kunne innebære at organisasjoner fratas streikeretten. Som påpekt i utredningen s. 120 vil det særlig være tilfelle dersom mindre organisasjoner kobles sammen med større tariffområder. All den tid denne form for begrensning i streikeretten ikke eksplisitt er behandlet i konvensjonstekstene, er det nødvendig å se hen til praksis, særlig fra ILOs organer, ved vurderingen av om en slik rettstilstand er forenlig med folkeretten. I den forbindelse kommenterer utvalget tre klagesaker knyttet til det danske koblingsinstituttet, som alle endte med kritikk av det danske systemet. Videre har Ekspertkomiteen til Den europeiske sosialpakt bedt Danmark redegjøre for forholdet mellom koblingsretten og sosialpaktens artikkel 6, som gjelder retten til kollektive forhandlinger, derunder streikeretten, jf artikkel 6 nr. 4. Som påpekt av utvalget på side 121, venstre spalte, har ILOs Ekspertkomité rettet en direkte henvendelse til den danske regjeringen på bakgrunn av klagesakene mot Danmark. Komiteen ba blant annet om regjeringens syn på den lovparagrafen som regulerer koblingsretten. Utvalget var på innleveringstidspunktet ikke kjent med den endelige uttalelsen fra Ekspertkomiteen på dette punkt, men det påpekes at eventuelle synspunkter i denne sammenheng kan ha relevans for norske forhold. Uttalelsen fra ILOs Ekspertkomité vedrørende de danske forhold foreligger i dag, og konklusjonen er at koblingsreglene i den danske loven må endres da de påvirker streikeadgangen. Kritikken knytter seg med andre ord til lovregelens innhold - ikke anvendelsen av den i enkelttilfeller. Jeg har merket meg utvalgets forslag til materielle endringer i arbeidstvistlovgivningen, men finner det riktigst å unnlate å gi uttrykk for noe standpunkt til disse forslagene. Når det gjelder innstillingens kapittel 13 om behovet for en teknisk og språklig gjennomgåelse av arbeidstvistlovgivningen, viser jeg som utgangspunkt til mitt brev av 14. februar 2001 til utvalget (jf vedlagte kopi). Jeg skylder å klargjøre at mitt forslag i brevet om at det nedsettes et særskilt utvalg, først og fremst var myntet på de prosessrettslige spørsmålene i tilknytning til arbeidstvistlovens kapittel 2 om Arbeidsretten (og enkelte av bestemmelsene i kapitlene 4 og 5) som er antydet i brevet. Jeg har følgende merknader vedrørende arbeidstvistlovens kap. 8 Meglingsordningen: Kapittelet gir en god beskrivelse av dagens meglingsordning, godt underbygget med empirisk materiale på relevante punkter. Jeg konstaterer at Utvalget for tarifforhandlingssystemet i hovedsak er fornøyd med dagens meglingsordning, og tar til etterretning at det etter deres syn kan være problematisk at megling er blitt en for integrert del av tariffrevisjonene. Det er ikke lenger store kapasitetsproblemer i meglingsinstitusjonen, etter at meglerkorpset er bygget ut til også å omfatte et korps av særskilte meglingsmenn. Det blir imidlertid stadig vanskeligere å rekruttere dyktige personer som har kapasitet og lyst til å påta seg meglinger. Dette er forhold som nødvendiggjør en kontinuerlig drøfting av institusjonens fremtidige organisering. I utgangspunktet støtter jeg utvalget når man primært ønsker at stillingen som riksmeglingsmann skal være en heltidsstilling, men jeg vil også her peke på at det kan være problematisk å rekruttere til en slik stilling. Slik jeg forstår utvalget er man imidlertid også åpne for andre løsninger, dersom det er nødvendig for å få den mest kompetente personen til stillingen som riksmeglingsmann. til å nedlegge forbud mot arbeidskamp skal kunne delegeres til en annen meglingsmann. Dette er etter mitt syn et fornuftig og praktisk forslag. Utvalget anbefaler at det utarbeides ny instruks for kretsmeglingsmennene til avløsning av instruksen av 8. mars 1915. I den grad det er nødvendig å utarbeide en slik instruks, foreslår jeg at dette gjøres i samarbeid mellom departementet og Riksmeglingsmannen. Jeg er enig med utvalget i at arbeidstvistloven § 36 nr. 2 første ledd kan oppheves. Bestemmelsen har aldri vært brukt, og det er vanskelig å tenke seg situasjoner der det vil være aktuelt å bruke den. Bestemmelsens annet ledd om at meglingsmennene skal informere riksmeglingsmannen om meglinger de har ledet, er derimot en praktisk regel og jeg er enig med utvalget i at denne bør beholdes. Bestemmelsen passer imidlertid etter mitt syn bedre som nytt annet punktum i § 27a) nr. 2 tredje ledd enn i § 27 fjerde ledd, som utvalget foreslår. Det er sannsynlig at en slik omlegging ville medført en ansvarliggjøring både av partene og av den enkelte deltaker i en avstemning over et forhandlingsforslag. Det kan også tenkes at det ville redusert bruken av tvungen lønnsnemnd, fordi riksmeglingsmannen ville overta noe av funksjonen tvungen lønnsnemnd har ved å nedlegge forbud mot arbeidskamp og innkalle til megling når en konflikt hadde vart en stund. Riksmeglingsmannen ville likevel neppe gripe inn før partene ga signaler om at de ønsker slik inngripen. Jeg er imidlertid enig med utvalget når de ikke anbefaler en slik ordning. Det ville bryte for radikalt med dagens system og i hvert fall på kort sikt føre til flere og mer langvarige konflikter. Jeg ser farene ved at megling blir en for integrert del av tariffrevisjonene, men det er viktig å være klar over at partene alltid har en grunn til å gå til megling. Som det flere steder i innstillingen pekes på, har megling mange ulike funksjoner, bl.a kan partene ha behov for en å dele ansvaret for resultatet med. Et viktig poeng, som også utvalget fremhever, er at mange har bruk for meglingsmannens tekniske assistanse og erfaring for å få en avtale i havn. Også blant de mer erfarne partene kan «klimaet» i perioder være slik at det er behov for å bringe inn en utenforstående tredjemann. Som jeg har uttrykt det tidligere: «Misbruk» av meglingsinstitusjonen er også bruk. Det er dessuten langt lettere å avverge enn å stanse en konflikt. Det som ovenfor er anført, gjelder - om mulig - i enda større grad for kretsmeglingssakene. Jeg er av den oppfatning at partene i kretsmeglingssaker er mer avhengig av meglingsbistand enn parter i megling på riksplan. Jeg er enig med utvalget når det mener at varselreglene, med de tilpasninger som er gjort i de ulike avtalene, i hovedsak fungerer hensiktsmessig. Jeg er videre enig med utvalget i forslaget om å lovfeste at det som hovedregel skal gå fire dager før det iverksettes arbeidskamp etter at et meglingsforslag er forkastet. Selv om mange avtaler allerede inneholder denne regelen, kan en lovfesting bidra til større klarhet. Som jeg har påpekt i de diskusjonene jeg har hatt med utvalget, vil en endret praksis for når det skal nedlegges forbud mot arbeidskamp, være veien å gå hvis man ønsker at det skal megles i færre avtalerevisjoner. Dersom det ikke nedlegges forbud og heller ikke innkalles til frivillig megling, vil man i realiteten ha innført arbeidskamp før megling. Dette er et forslag som utvalget tidligere har avvist. Dersom man i større grad skulle foreta en skjønnsmessig avveining av om det skulle nedlegges forbud mot arbeidskamp på grunnlag av omfanget og viktigheten av en konflikt, ville det for det første lett kunne bli oppfattet som en vurdering av tariffområdets betydning for samfunnet. For det andre er en avgjørelse av om det skal nedlegges arbeidskampforbud et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, og det kan synes vanskelig å oppfylle lovens krav til bl.a saklighet og likebehandling. Jeg er på denne bakgrunn enig med utvalget når det konkluderes med at det ikke er ønskelig å endre dagens praksis for når det nedlegges forbud mot arbeidskamp. Når det gjelder kretsmeglingssaker, nedlegges det nesten aldri forbud mot arbeidsstans. Jeg har inntrykk av at gjeldende praksis på dette området fungerer tilfredsstillende. Utvalgets forslag om en ny bestemmelse som skal gi riksmeglingsmannen kompetanse til å beslutte at megling i kommunal sektor skal følge tjenestetvistlovens meglingsfrister, anser jeg for svært hensiktsmessig, selv om det allerede i dag i praksis er mulig å samordne meglingene i offentlig sektor. Etter mitt syn er denne løsningen bedre enn å legge arbeidstvistlovens frister til grunn også i statlig sektor, fordi kompleksiteten i oppgjørene i offentlig sektor ofte gjør det nødvendig å ha bedre tid til å gjennomføre megling. Utvalgets forslag om en presisering av ordlyden i arbeidstvistloven § 38 vil bringe bestemmelsen mer i overensstemmelse med praksis og fjerne mulig tvil om meglingsmennenes kompetanse til å innkalle partene til ny megling. Etter mitt syn vil det være hensiktsmessig å ta inn en regel om partenes møteplikt, i hvert fall av pedagogiske hensyn. Dette kan gjøres ved å tilføye et nytt tredje ledd i § 38 med følgende ordlyd: «Om partenes plikt til å møte til megling gjelder reglene i § 21 nr. 4. Blant mange arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner er avholdelse av uravstemning over forhandlings- eller meglingsforslag en veletablert praksis og anses som en nødvendig og demokratisk del av tariffrevisjonen. Selv om uravstemning av noen kan oppleves som tungvint og uhensiktsmessig, er det nok ikke realistisk å tro at man for tiden skulle kunne fjerne denne form for avstemning. Jeg er enig med utvalget i at det ikke er noe stort behov for en harmonisering av de ulike organisasjonenes avstemningsregler, i tillegg til at det antakelig ikke ville vært mulig å gjøre vesentlige inngrep i organisasjonenes eget regelverk. Dette er kanskje det området som mer enn noe anses som overlatt til organisasjonenes selvråderett. Det kan likevel være hensiktsmessig å lovfeste avstemningsprosedyrer for organisasjoner som ikke har slike regler i vedtekter eller avtaler, særlig dersom riksmeglingsmannen blir gitt kompetanse til å påby avstemning, jf nedenfor. Utvalgets forslag til lovbestemmelse ser ut til å være hensiktsmessig, men teksten kan nok presiseres og omarbeides noe for å gjøre reglene tilstrekkelig klare. Presiseringen av at avstemning skjer under fredsplikt, enten avstemningen skjer frivillig eller pålagt, er viktig. Dersom riksmeglingsmannen under en pågående arbeidskamp setter frem et forslag og påbyr avstemning, bør det imidlertid ikke være fredsplikt. En slik fredsplikt ville antagelig være i strid med våre folkerettslige forpliktelser. Det er i denne sammenheng viktig å understreke at dette ikke vil ha betydning i situasjoner der et forslag sendes ut etter anbefaling fra partene og man ønsker å avslutte arbeidskampen mens avstemningen foregår. Jeg tar til etterretning at utvalget anser at fristen for å avholde uravstemning ikke bør overstige fire uker, og om mulig settes enda kortere. Jeg slutter meg imidlertid til utvalget når man ikke ønsker lovfestede frister, men vil beholde fleksibiliteten i dagens system, der fristen fastsettes av riksmeglingsmannen i samråd med partene. I denne sammenheng er det også viktig å være oppmerksom på at den totale perioden med pålagt fredsplikt ikke bør bli unødig lang. Kompetanse til å påby en organisasjon å sende ut et meglingsforslag til avstemning blant medlemmene er etter mitt syn et godt virkemiddel for riksmeglingsmannen. En slik kompetanse gir mulighet for å forelegge et forslag for en organisasjons medlemmer selv om ledelsen i organisasjonen ikke kan eller vil anbefale forslaget. Særlig viktig kan dette være i for eksempel kommunal sektor, der mange parter hver for seg skal ta stilling til forslag til tariffavtale som i praksis er identisk for alle. I dagens situasjon kan vi oppleve at noen avviser forslaget og iverksetter arbeidskamp samtidig som det samme forslaget er ute til avstemning. Dette blir i realiteten en fastlåst situasjon fordi det blir svært vanskelig for arbeidsgiversiden å forhandle med den eller de parter som har forkastet et forslag samtidig som det samme forslaget er ute til avstemning hos andre. Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleieres streik mot KS i forbindelse med tariffrevisjonen 2000 er et eksempel på en konflikt som kanskje ble unødig langvarig på bakgrunn av slike forhold. en uinnskrenket påbudskompetanse som ikke er begrenset verken i forhold til sektorer, tariffområder eller organisasjoner. En uinnskrenket kompetanse vil være den mest fleksible løsningen. Det er nokså selvsagt at påbudskompetansen vil bli brukt med stor forsiktighet og bare hvis det anses som overveiende sannsynlig at det vil bli et ja-flertall i uravstemningen. Uten dermed å ta stilling til hensiktsmessigheten av dagens avtalestruktur innenfor kommunal sektor, kan jeg likevel se at en kompetanse til å påby avstemning vil være viktigst i denne sektoren, men det kan også tenkes situasjoner i andre sektorer hvor påbudskompetansen kan være et nyttig virkemiddel, f.eks. der hvor man har konkurrerende tariffavtaler eller flere parter innenfor det samme avtaleområdet. Det er lite praktisk å benytte forvaltningslovens regler om klage i forhold til f.eks. riksmeglingsmannens vedtak om midlertidig forbud mot arbeidskamp, eventuelle vedtak som påbyr avstemning eller som kobler avstemningsresultater. Det er likevel etter mitt syn hensiktsmessig med en bestemmelse i arbeidstvistlovens meglingskapittel som unntar slike vedtak fra adgangen til klage etter forvaltningsloven, slik at mulige uklarheter kan unngås. Ombudet har følgende merknader til innstillingen fra Utvalget for tarifforhandlingssystemet: Under dette punktet diskuteres det i hvilken grad frontfagsmodellen kan komme til å gi et kjønnsmessig skjevt resultat. Utvalget mener at det viktigste organisasjonene kan bidra med i denne sammenheng er å tenke gjennom profilen på oppgjørene ut fra et kjønnsperspektiv slik at dette ikke blir tilfellet. Likestillingsombudet er enig i at et kjønnsperspektiv i forbindelse med lønnsforhandlingene er helt nødvendig. I praksis har det likevel vist seg at dette ikke har vært tilstrekkelig. Siden rammen på forhånd som regel er lagt av konkurranseutsatt sektor, som i stor grad er mannsdominert, vil mulighetene for å oppnå lik lønn for arbeid av lik verdi stadig være små. vurdere muligheten for andre løsninger slik at likelønn mellom kvinner og menn kan oppnås. Når det gjelder spørsmålet om koblet avstemning (arbeidstvistloven § 35 nr. 7) har utvalget delt seg i et flertall og et mindretall. Likestillingsombudet støtter her mindretallets synspunkter. Ombudet føler seg usikker på om fagforeninger med typiske kvinnekrav vil få gjennomslag for disse dersom systemet med koblet avstemning blir vedtatt. Mindretallets forslag som går ut på at et fag ikke kan tas med i samlet avstemning hvis arbeidstaker- eller arbeidsgiverparten motsetter seg det, kan sikre dette. Ombudet er som mindretallet i tvil om flertallets forslag er i tråd med Norges internasjonale forpliktelser når det gjelder prinsipper om forhandlings- og streikerett. Likestillingsombudet har tidligere i brev av 15. april 1997 avgitt høringsuttalelse om Arbeidsrettsrådets innstilling - NOU 1996:14. Flere av Ombudets synspunkter der vil også være aktuelle i denne sammenheng. Kopi av brevet vedlegges. Kapittel 11 Særlig om statlig sektor: Når det gjelder kapittelet Særlig om statlig sektor, har Likestillingsombudet avgitt egen uttalelse i brev av 2. august 2001 til Barne- og familiedepartementet, se vedlagte kopi. Kapittel 13 Gjennomgang av lovverket: Utvalget mener at det er behov for en språklig modernisering av arbeidstvistloven, tjenestetvistloven og lønnsnemndloven. Det pekes på at det blant annet vil være naturlig å vurdere om bestemmelsene i disse lover kan gjøres kjønnsnøytrale. Utvalget foreslår at det nedsettes et særskilt utvalg for dette revisjonsarbeidet. Likestillingsombudet støtter et slikt forslag. Stabel-utvalgets innstilling bør ses i sammenheng med tidligere utvalgsstillinger; Sysselsettingsutvalget NOU 1992:26, Arbeidsrettsrådets innstilling NOU 1996:14, Arntsen-utvalget NOU 1999:14, Colbjørnsen-utvalget NOU 1999:34 og Holden-utvalget NOU 2000:21. Stabel-utvalgets mandat var bl.a å foreta en bred analyse av hvordan dagens forhandlingsordning og rammeverk fungerer i praksis; vurdere hvilke endringer i rammeverket som kan avhjelpe eventuelle svakheter, og i denne sammenheng se nærmere på forslagene fra Arbeidsrettsrådet. I tråd med mandatet ble utvalget sammensatt av erfarne forhandlingsledere fra arbeidslivets organisasjoner. LO vil på det sterkeste advare mot å foreslå endringer i arbeidstvistloven som griper inn i hovedorganisasjonenes forhandlings- og streikerett, og vi forutsetter at bruk av lønnsnemnd skjer i samsvar med folkeretten. LO støtter innstillingen fra det samlede utvalg og særmerknaden fra Bjørndalen, Øye og Gjerding. LO forutsetter at det ikke fremmes lovforslag som griper inn i dagens forhandlingssystem. LO tar på det sterkeste avstand fra utvalgets forslag om å gi Riksmeklingsmannen en generell adgang til å påby avstemning. Forslaget innebærer et direkte inngrep i partenes forhandlingsrett og demokratiske rett til å benytte arbeidskamp. Forslaget vil få alvorlige konsekvenser for balansen i den avsluttende meklingsfasen og sterkt bidra til usikkerhet. Det er LOs syn at en slik regel også vil kunne være folkerettsstridig da det i realiteten vil kunne innebære en så lang utsettelse av retten til arbeidskamp at retten blir vesentlig uthulet. LO går også sterkt imot forslaget til ny § 4 om avstemningsregler. Avstemningsreglene er i dag regulert i hovedavtaler og organisasjonenes vedtekter. For LO er det et grunnleggende standpunkt at avstemningsreglene ikke skal lovreguleres. LO viser til det historiske kompromiss gjennom Hovedavtalen av 1935, og at de lovbestemte avstemningsregler deretter ble opphevet av Stortinget. LO går også imot å lovfeste regelen om 4 dagers varsel for konflikt ved nedstemt meklingsforslag. Regelen er avtalefestet i brede områder etter initiativ fra LO og NHO. LO ønsker ingen lovregulering på området. Et mindretall i utvalget har foreslått å endre koblingsregelen atvl. § 35.7 på grunn av mulig fremtidig kritikk fra folkerettslige organer. LO viser til flertallets synspunkter om ikke å fremme forslag til endringer i dagens system. LO bemerker at eventuelle endringsforslag i alle fall må utredes vesentlig grundigere. YS viser til våre høringsuttalelser til NOU 1996:14 Prinsipper for ny arbeidstvistlov, jf vedlegg 1 og NOU 2000:21 En strategi for sysselsetting og verdiskaping, jf vedlegg 2. Det fremgår av høringsuttalelsen til NOU 1996:14 at YS legger stor vekt på at alle lovendringer må ligge innenfor ILO-konvensjonene. Videre at hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden blir likebehandlet samt at det ikke foretas lovmessige begrensninger i hovedorganisasjonens adgang til å delegere myndighet. YS uttrykte også i høringsuttalelsen behovet for en strengere lovregulering av myndighetenes adgang til å benytte tvungen lønnsnemnd. I YS høringssvar til NOU 2000:21 uttalte YS at den norske lønnsforhandlingsmodellen i hovedsak fungerer tilfredsstillende. Det som etter YS oppfatning ikke fungerer tilfredsstillende er frontfagsmodellen. YS uttalte også at de forslag som fremmes må ta hensyn til at store deler av norsk arbeidsliv er uorganisert. Videre uttalte YS også i dette høringssvaret skepsis til myndighetenes bruk av tvungen lønnsnemnd. Det fremgår av disse høringsuttalelsene og YS sine særmerknader i NOU 2001: for store endringer i den norske arbeidstvistlovgivningen. Den største utfordringen for den norske lønnsforhandlingsmodellen er knyttet til behovet for en mer troverdig frontfagsmodell. Dette er imidlertid en prosess som må gå mellom partene i arbeidslivet og er ikke knyttet til den formelle lovgivningen. YS er fortsatt skeptisk til den norske lønnsnemndbruken. Det er et paradoks at menneskerettighetsperspektivet som står så sentralt i norsk politikk ikke har større gjennomslag i den kollektive arbeidsretten. Det er derfor nødvendig å følge utviklingen nøye de nærmeste årene og gripe inn dersom utviklingen ikke går i riktig retning. Det vises for øvrig til kommentarene til de enkelte kapitler. Etter YS oppfatning er det viktig med et bredt inntektspolitisk samarbeid mellom partene i arbeidslivet og regjeringen. Dette gir grunnlag for felles forståelse for arbeidslivets rammevilkår og muliggjør bl.a en raskere og mer målrettet implementering av viktige reformer i arbeidslivet. Et slikt samarbeid har også en klar konfliktdempende funksjon. YS slutter seg derfor til den modell for det inntektspolitiske samarbeidet som et samlet utvalg står bak i punkt 3.1.4. Utvalgets forslag er et uttrykk for den nødvendige balanse mellom overordnet inntektspolitikk og partenes frie forhandlingsrett. Som redegjort for innledningsvis har YS sterke synspunkter på frontfagsmodellen og viser til vår høringsuttalelse til NOU 2000:21. Arbeidsgiversiden i utvalget har i en særmerknad uttalt at utvalgets forslag ikke etablerer et troverdig og forpliktende inntektspolitisk samarbeid og at utviklingen derfor bør gå i retning av en sterkt desentralisert lønnsdannelse. YS har i særmerknad uttalt at man bør bygge på dagens tariffsystem og videreføre det inntektspolitiske samarbeidet. Dette må imidlertid ikke være til hinder for at de enkelte tariffparter avgjør vektleggingen av sentral og lokal lønnsdannelse ut fra hva som er hensiktsmessig i de enkelte tariffområder. YS uttalte i høringssvaret til NOU 1996:14 skepsis til Arbeidsrettsrådets forslag vedrørende ufravikelighet. YS er derfor tilfreds med utvalgets konklusjon om at det ikke er ønskelig å gå videre med Arbeidsrettsrådets forslag om å lovfeste ufravikelighet. YS gir sin tilslutning til forslaget om å samordne fristreglene i tjenestetvistloven og kommunal sektor. Et flertall i utvalget foreslår å gi meklingsmannen myndighet til å kunne påby uravstemninger. YS avviser påbudsforslaget og viser til mindretallets merknad på dette punkt. Det er en demokratisk og grunnleggende rettighet at organisasjonene selv avgjør hvordan de vil behandle et meklingsforslag. YS gir sin tilslutning til utvalgets konklusjon om at arbeidslivets parter i Norge i hovedsak forsøker både å planlegge og gjennomføre arbeidskamp på en betryggende og balansert måte. YS kan derfor ikke se at det er grunnlag for forslag til endringer rettet mot partene i arbeidslivet mht. hvordan konflikter gjennomføres og registrerer at heller ikke utvalget foreslår dette. Som nevnt innledningsvis er YS sterkt bekymret over bruken av tvungen lønnsnemnd. Utvalget uttaler til dette spørsmålet at Norge beveger seg i yttergrensene for hva som er tillatt etter ILO-konvensjonene og at vi muligens i noen tilfeller kan ha overtrådt disse grensene. lønnsnemnd. Dette vil tvinge arbeidslivets parter til i større grad å finne forhandlingsløsninger og vil også kunne bety endringer i hvordan arbeidskonfliktene innrettes. Bruken av tvungen lønnsnemnd skjer gjennom vedtakelse av særlover for den enkelte konflikt. En reduksjon av lønnsnemndbruken forutsetter derfor en betydelig strengere praksis med å fremme og vedta slike særlover. Dersom det ikke etableres ny praksis bør det etter YS oppfatning vurderes nye virkemidler. Slike virkemidler vil kunne være en lovfesting/grunnlovfesting av de rettigheter som følger av ILO-konvensjonene. YS gir sin tilslutning til en endring av sammensetningen av Rikslønnsnemnda. Det er viktig at Rikslønnsnemnda sammensettes slik at den både oppfattes som representativ og gjøres best mulig i stand til å vurdere den aktuelle tvisten. Utvalget drøfter i dette kapitlet bruken av andre kampmidler enn streik/lockout. Bl.a. som følge av at utviklingen synes å gå i retning av større innslag av lokale forhandlinger, samt at de sentrale oppgjørene synes å bli mer rammepregede, er det etter YS oppfatning nødvendig med en nærmere utredning av andre kampmidler. Mht. forslaget om pendelvoldgift vil YS bemerke at dette bryter med de sterke meklingstradisjonene vi har i Norge. YS forutsetter derfor at slik voldgift bare nyttes når partene er enige om det. YS er enig i at det ikke er grunnlag for lovendringer knyttet til dette forslaget. YS viser til at det er igangsatt et eget arbeid med gjennomgang av tjenestetvistlovens bestemmelser og kommenterer derfor ikke forslagene gjengitt i NOU 2001:14 nærmere. Vi legger til grunn at det bare fremmes forslag til lovendringer som har bred støtte fra hovedsammenslutningene. Vi vil imidlertid bemerke at det kan være uheldig å la samme departement som utøver statens arbeidsgiverfunksjon være det departement som forvalter loven, og at dette forholdet bør vurderes nærmere. Utvalget foreslår en rekke endringer i forhandlingsordningen for kommunal sektor. YS er enig i at situasjonen i kommunal sektor er spesiell, med svært mange forbund med likelydende tariffavtaler. Partene i kommunal sektor forhandler nå om disse spørsmålene og YS vil derfor ikke kommentere forslagene ut over det YS sin representant har uttalt i utvalgsinnstillingen. YS legger til grunn at forhandlingsordningen i kommunal sektor etableres gjennom forhandlinger og vil avvise at det er noe alternativ å fremme et forslag til egen «tjenestetvistlov» for kommunal sektor. Eventuelle endringer i arbeidstvistloven rettet mot kommunal sektor bør bare fremmes dersom de har bred støtte fra partene og klart ligger innenfor internasjonale konvensjoner Norge er bundet av. Utvalget foreslår at det nedsettes et særskilt utvalg som gjennomgår arbeidstvistloven med sikte på en teknisk og språklig modernisering. YS gir sin tilslutning til dette. Akademikerne har behandlet «Stabelutvalgets» innstilling ved intern høring i medlemsforeningene, drøfting i seksjonsorganene og sluttbehandling av styret i møte 7. september 2001. Akademikerne skal etter dette bemerke: Stabelutvalget har i samsvar med det mandat som var gitt levert en grundig gjennomgang av det institusjonelle rammeverk for forhandlingssystemet i Norge og hvorledes ordningen har fungert og fungerer i praksis. Utvalgets omfattende og inngående redegjørelse og sammenhold av våre regler og praksis med øvrige nordiske land og forholdet til menneskerettighetsreglene i norsk og internasjonal rett viser at det norske tarifforhandlingssystem i de fleste sammenhenger fungerer tilfredsstillende. Det er derfor ikke overraskende at utvalget på de fleste områder ikke har funnet grunn til å foreslå vesentlige endringer. Akademikerne er meget tilfreds med at utvalget ikke har sluttet seg til de vidtgående forslag som ble presentert av Arbeidsrettsrådet i 1996. Det innebærer at partene i arbeidslivet kan regne med noenlunde stabile og forutsigbare rettslige rammebetingelser for sin virksomhet og utvikling i årene framover. Utvalget har i denne forbindelse drøftet og gitt en nyttig avklaring av noen sentrale temaer i Arbeidsrettsrådets innstilling; lovfesting av krav til status som hovedorganisasjon og hovedorganisasjonenes formelle posisjon i arbeidslivet. Ettersom det er bred enighet i utvalget på disse punktene, går vi ut fra at departementet ved den videre behandling vil følge opp utvalgets synspunkter. Utvalget har foreslått noen få, men viktige lovendringer som kan avhjelpe mindre svakheter i systemet. Det gjelder meglingsinstituttet og Rikslønnsnemndas sammensetning. Videre har utvalget foreslått en innstramning når det gjelder forhandlingsrettighetene i statens tariffområde og dessuten gitt en anbefaling som innebærer endringer i forhandlingsordningen i kommunesektoren. I motsetning til Arbeidsrettsrådets forslag foreslås dette gjort av partene selv og på et frivillig, avtalerettslig grunnlag. Akademikerne legger avgjørende vekt på at tarifforhandlingssystemet skal fremme en mer desentralisert lønnsdannelse. Når det gjelder statssektoren, vil våre merknader i samsvar med det ønsket som er satt fram, bli avgitt til Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Akademikerne vil imidlertid peke på det prinsipielt uheldige ved at den lov som regulerer forhandlingsordningen i det statlig avtaleområdet forvaltes av den samme enhet som representerer staten i forhandlinger med organisasjonene. Akademikerne vil oppfordre departementet til å ta dette spørsmål opp til vurdering i forbindelse med den videre behandling av Stabelutvalgets innstilling. Siktemålet bør være å få en prinsipiell avgjørelse som kan legges til grunn for det revisjons- og moderniseringsarbeid som under enhver omstendighet skal skje på tjenestetvistlovens område. Utvalget foreslår et fempunkts program med et nytt mønster for samhandling mellom hovedorganisasjonene og regjeringen basert på en utvidet rolle for DTB (Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene) og samråd i regjeringens kontaktutvalg. Målet for samhandlingen skal være å skape størst mulig grad av felles forståelse mht. de økonomiske forutsetninger for oppgjørene og de økonomiske konsekvenser av eventuelle sosiale reformer som søkes gjennomført som ledd i inntektsoppgjør. For Akademikerne er det en grunnleggende forutsetning at en slik samhandling ikke begrenser den frie forhandlingsretten. Akademikerne konstaterer at det var enighet om dette i utvalget som drøftet strategier for sysselsetting og verdiskaping, jf NOU 2000:21. Det er ellers grunn til å påpeke det faktum at organisasjonene er avhengig av frivillig oppslutning og at deres krav og forhandlingsmandater fastlegges ved demokratiske organisatoriske prosesser. Betingelsen for å kunne gå inn i et inntektspolitisk samarbeid med noen grad av faktisk forpliktelse er dermed at det innen organisasjonene er forståelse for nødvendigheten av en slik forpliktelse og enighet om å ta ansvaret som måtte følge med. I det øyeblikk medlemmene evt. taper troen på at en ved deltakelse i organisasjonenes prosesser kan påvirke betingelsene for lønnsutvikling, vil oppslutningen svikte, og organisasjonene blir uten samordnende kraft. Akademikerne vil peke på flere svakheter ved dagens frontfagsmodell. Frontfaget (vekstedsoverenskomsten) har blitt stadig mindre representativt for den internasjonalt konkurranseutsatte sektoren. Det er hvert år knyttet stor usikkerhet til hva lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor vil bli fordi lønnsglidningen er ukjent. Frontfagsmodellen har også vært problematisk fordi den i praksis også har vært styrende for profilen i andre avtaleområder. Som kjent er overføringsverdien av Fellesforbundets-TBLs forhandlingsresultater nokså begrenset i forhold til de utfordringene en offentlig virksomhet kan stå overfor mht. å rekruttere eller beholde høyt utdannet ekspertise og personell med spisskompetanse. Profilen på oppgjøret må det derfor være opp til den enkelte sektorvirksomhet å avgjøre. Etter Akademikernes oppfatning har den nåværende frontfagsmodellen ikke i seg den fleksibilitet som er nødvendig for en velfungerende lønnsdannelse. Akademikerne mener lønnsveksten i Norge over tid må være på linje med lønnsveksten hos våre handelspartnere. med utlandet som ikke bare tar for seg lønn til industriarbeidere. Det må også framskaffes tallmateriale som gjør at en kan sammenlikne lønnsnivået for andre grupper (funksjonærer og ulike utdanningsgrupper) med tilsvarende grupper i utlandet. Akademikerne vil videre bemerke at lønnsdannelsen for våre medlemmer i privat sektor verken nå eller tidligere har vært sentralisert. Den er og må være et resultat av bedriftsvise frie forhandlinger etter bestemmelser i foreningsvise tariffavtaler eller individuelle forhandlinger der lønnsveksten avhenger av den enkeltes kompetanse, dyktighet, arbeidsinnsats og stillingens ansvars- og arbeidsområde. For øvrig er bedriftens konkurransesituasjon, arbeidskraftbehov og lønnsevne avgjørende. De lokale parter vil nødvendigvis tilstrebe samsvar mellom lønn, produktivitet, konkurranseevne og etterspørsel. Under enhver omstendighet vil «frontfagets» resultater i vedkommende bedrift også danne en viss føring for hva bedriften tilbyr sine høyere funksjonærer. For å tilrettelegge for innovasjon og verdiskapning og i siste instans konkurranseevne og lønnsomhet er det nødvendig med en høy grad av bedriftsvis handlefrihet på det lønnspolitiske område. I Akademikerne er det hver medlemsforening som selv ordner sitt forhold til arbeidsgiverne på privat sektor. Når det gjelder lønnsdannelsen i offentlig sektor, må også denne i langt større grad skje lokalt og virksomhetsvis. Også offentlige virksomheter konkurrerer i arbeidsmarkedet under høyst ulike betingelser og må få handlefrihet til å benytte presise lønnsmessige virkemidler i sin omstilling mot høyere effektivitet, kvalitet og servicenivå. Akademikerne vil peke på at forhandlingssystemet etter arbeidstvistloven og tjenestetvistloven ikke er til hinder for en utvikling i denne retning. Snarere er det statens og kommunesektorens noe rigide budsjettsystemer og begrensningen i fullmakter til lokal virksomhetsledelse som forsinker prosessen. Utvalget har i kapittel 7 og med utgangspunkt bl.a i Arbeidsrettsrådets synspunkter fra 1996 drøftet ufravikelighetsnormene i forhold til utviklingen av tariffavtalesystemene i Norge. Utvalget legger til grunn at det finnes et ulovfestet ufravikelighetsprinsipp i gjeldende rett, men peker på at omfanget og rekkevidden er omstridt og at tariffavtaleutviklingen i retning minstelønnsavtaler og rene prosedyreavtaler for lokale forhandlinger gjør prinsippet vanskelig å praktisere. Akademikernes oppfatning om dette spørsmål er for øvrig at spørsmål om ufravikelighet mellom «konkurrerende» tariffavtaler må være uløselig knyttet til spørsmålet om representativitet. Det vil f.eks. være utenkelig at LO og en bransjeforening av NHO skulle kunne slutte en vertikalisert arbeider/funksjonæravtale med rettslige virkninger for tariffavtaler for grupper der LO ikke er representativ, f.eks. ingeniører og sivilingeniører. Det ville i tilfelle reelt representere en begrensning av forhandlingsretten etter prinsippene for organisasjonsfrihet i direkte strid med de konvensjoner Norge har ratifisert. Ettersom det ikke synes aktuelt å innføre generelle representativitetskrav som grunnlag for forhandlingsrett i lovgivningen, gir det seg selv at ufravikelighetsnormene i praksis ikke gjelder på slike områder. Utvalget har beskrevet og drøftet meglingsordningen i Norge, bl.a ut fra den anklage at megling er blitt en nærmest obligatorisk del av et hvert hovedoppgjør, dvs. partene tar ikke selv ansvar for forhandlingsløsninger, men trenger meglingsmannens forslag som «alibi» for sin anbefaling. Utvalget har i den sammenheng vurdert Yngve Hågensens forslag om at en varslet arbeidskamp ved forhandlingsbrudd skal kunne pågå en tid før forbud mot arbeidsstans nedlegges og tvungen megling settes inn. som alle skulle ha som formål å ansvarliggjøre partene i forhandlinger og medvirke til at forhandlinger blir reelle, noe de ikke alltid er. Akademikerne støtter utvalgets vurdering og avvisning og har de samme begrunnelser som er gitt av Riksmeglingsmann Reidar Webster og utvalget selv. Utvalget har imidlertid fremmet fem konkrete lovendringsforslag vedr. riksmeglingsmannens kompetanse og ett forslag vedr. avstemningsregler over meglingsforslag. Alle forslagene er grunnleggende motivert ut fra ønsker om å bygge opp under forhandlingssystemets evne til å realisere et inntektspolitisk samarbeid. Foruten en hensiktsmessig styrking av reglene for gjenopptagelse av megling, dreier det seg om: Akademikerne støtter forslaget om å gi riksmeglingsmannen adgang til å gjøre fristreglene etter tjenestetvistloven gjeldende også i det kommunale oppgjør. Dette er i praksis skjedd i de fleste oppgjør i nyere tid, men da etter avtale mellom partene. Akademikerne ser ingen betenkeligheter ved å lovfeste adgangen. Akademikerne vil gi en betinget støtte til forslaget om at riksmeglingsmannen skal kunne fremsette et meglingsforslag og påby avstemning eller annen organisatorisk behandling selv om en eller flere av partene ikke anbefaler forslaget, og med den konsekvens at det hersker fredsplikt i avstemningsperioden. Akademikerne legger vekt på at megleren ved en slik regel får utvidet sitt repertoar av virkemidler, som kan bedre mulighetene for en fredelig løsning uten at det krenker streikeretten. Akademikerne antar at en påbudskompetanse kun vil bli benyttet i rene unntakstilfeller. Akademikernes tilslutning gjelder utvalgets alternativ 1 (a). Akademikerne vil videre presisere nødvendigheten av den alternative behandlingsmåte i organisasjonens representative organ. Akademikerne er enig i at en slik regel ut fra senere års erfaringer synes mest aktuell på kommunal sektor - og at eksistensen av regelen vil bygge opp under en frivillig styrking av forhandlingssammenslutningenes rolle i kommunesektoren. Akademikerne ser imidlertid ikke - som mindretallet i utvalget - tilstrekkelig grunn til å avgrense adgangen til utelukkende å gjelde kommunal sektor. Akademikerne støtter også - som en konsekvens av foregående forslag - at det innføres regler for uravstemning der slike ikke er avtalt eller vedtektsfestet og støtter den formulering som utvalget har foreslått (alternativ 4 (b)). Den betingede støtte til en påbudskompetanse er imidlertid avhengig av at den nåværende regel i arbeidstvistloven § 35 nr. 7 om kobling av avstemninger blir modifisert i samsvar med den anbefaling utvalget fikk fra ILOs sekretariat, dvs en organisasjon må ha anledning til å motsette seg å bli tatt med i samlet avstemning over meglingsforslag. Dagens koblingsadgang representerer ikke noe problem etter arbeidsrettsdommen i 1982, men sett i sammenheng med den påbudskompetanse som utvalgets flertall har foreslått, kan en uinnskrenket adgang til kobling i gitte tilfeller sette streikeretten ut av kraft ved en skjønnsmessig forvaltningsavgjørelse (som heller ikke skal kunne påklages). Akademikerne tar sterkt avstand fra dette. Faktiske inngrep i streikeretten bør unntaksvis bare kunne skje ved særlov eller evt. provisorisk anordning fra regjeringen og etter kriterier og vurderinger som myndighetene må stå politisk ansvarlige for. Akademikerne er videre enig med utvalgets mindretall om at det er grunn til å tvile på at bruk av arbeidstvistloven § 35 nr. 7 vil gå klar av framtidig kritikk fra folkerettslige organer. Akademikerne slutter seg således til forslaget fra mindretallet om at gjeldende koblingsbestemmelse innskrenkes slik at tariffparten har anledning til å motsette seg en beslutning om kobling. Akademikerne mener flertallets forslag i praksis vil representere et klart brudd på streikeretten. Akademikerne kan ellers støtte utvalgets forslag om å avskjære adgangen til å påklage riksmeglingsmannens vedtak etter forvaltningsloven, men ikke retten til å få prøvet vedtakene av domstol. Også denne støtte er imidlertid betinget av at det innføres adgang til å motsette seg kobling, jf ovenfor. Utvalget har i kapittel 10 fremmet to konkrete lovendringsforslag. sammensetning ved tvister etter hhv. arbeidstvistloven og tjenestetvistloven. Akademikerne støtter utvalgets forslag mht. utvidelse av partsrepresentasjonen ved tvister etter arbeidstvistloven og forslaget om presisering av representasjonen ved tvister etter tjenestetvistloven. Akademikerne vil for ordens skyld bemerke at selv om forhandlingsansvaret for skoleverket ft. tilligger staten, vil det ikke være rimelig å bevare en regel som åpner mulighet for at samtlige arbeidstakere i statstjenesten representeres av en person fra skoleverket. Vi tar da også i betraktning den sannsynlige utviklingen både av staten som tariffområde og endringene i organisasjonsmønsteret på arbeidstakersiden. Utvalget har ellers gjort en grundig gjennomgang av bruken av tvungen lønnsnemnd for løsning av arbeidstvister - også i forhold til kritikken fra ILO og organene for overvåkning av Den europeiske sosialpakt. Det er i denne forbindelse et paradoks når utvalget må konstatere at norsk lønnsnemndspraksis har vært i yttergrensene for hva som er tillatt etter ILO-konvensjonene og muligens utenfor, men likevel uttrykker aksept for myndighetenes inngrep i arbeidskonflikter på grunnlag av kriterier som ILO ikke aksepterer, f.eks. fare for rent økonomiske skadevirkninger eller havari i et inntektspolitisk samarbeid. I valget mellom sporadisk tvilsom bruk av lønnsnemnd ift. ILO-kriteriene på den ene side og andre tenkelige generelle og permanente innskrenkninger i streikeretten på den annen side, er Akademikerne imidlertid enig med utvalget. Det er også et formildende trekk ved norske myndigheters inngrep i arbeidskonflikter at myndighetene ikke tar standpunkt til selve løsningen, men henviser tvisten til en nemnd hvor også partene er representert. I denne sammenheng er utvalgets forslag om endring av Rikslønnsnemndas sammensetning selvfølgelig også viktig. Utvalget har videre drøftet inngående mulighetene for å redusere bruken av tvungen lønnsnemnd ut fra forslag som har vært fremsatt i ulike sammenhenger. Akademikerne er meget tilfreds med at utvalget har avvist Arbeidsrettsrådets forslag om legaldefinering av hovedorganisasjoner og lovfesting av deres formelle posisjoner i arbeidslivet, med bl.a forhandlingsrett og ufravikelighetsvirkninger av deres tariffavtaler og ugyldighet ved brudd på disse. Etter utvalgets gjennomgang av ufravikelighetsnormene, jf ovenfor, må en i likhet med utvalget fastslå at det ikke tjener noen hensikt å lovfeste noen definisjon av hovedorganisasjoner. Det er for alle praktiske formål tilstrekkelig klart hva hovedorganisasjoner er, og deres uomtvistelige posisjon i arbeidslivet skapes og fornyes av deres rolle og faktiske opptreden i forhandlingssystemet og samfunnsmessige aktiviteter uten hjelp av lovgivning. Akademikerne slutter seg til utvalgets vurderinger av spørsmålet om en egen fullmaktslov som skulle gi regjeringen adgang til å henvise tvister til lønnsnemnd på grunnlag av ILO-kriteriene. Akademikerne legger avgjørende vekt på at tolkningstvister under enhver omstendighet vil oppstå og at domstolsapparatet neppe vil være i stand til å avgjøre slike innenfor de tidsfrister som er aktuelle. Akademikerne slutter seg også til utvalgets konkluderende avvisning av en egen rådgivende nemnd for arbeidstvister etter finsk og svensk mønster. Det er vanskelig å se hvorledes en slik nemnd kan arbeide ved siden av et meglingsinstitutt etter våre regler uten at det oppstår usikkerhet og kompetansestrid. Akademikerne er uenig i utvalgets avvisning av adgangen til å stanse de deler av en streik som evt. rammer liv, helse og personlig eller nasjonal sikkerhet på en uhensiktsmessig måte, mens streiken for øvrig fortsetter. Det synes som utvalgets viktigste innvending er faren for oppsplitting av tariffavtalesystemet. Det er uklart for oss hva dette egentlig skulle innebære og om det representerer noe problem. Formelt er tariffavtalesystemet oppsplittet på partsforhold. En faktisk adgang - også ved hjelp av lønnsnemnd - til å utvikle tariffavtalene på ulik måte tilpasset de enkelte parters ulike behov ville etter Akademikernes oppfatning være fruktbart og styrke dynamikken i forhandlingssystemet. Som det fremgår av særmerknad fra vår representant til kap. 10.1.5 nr. med utvalgets flertall i at en ikke skal åpne for andre typer arbeidskamp enn full arbeidsnedleggelse. Akademikerne viser til argumentasjonen på side 147-148 i innstillingen. Akademikerne er imidlertid overbevist om at en adgang til å føre arbeidskonflikter etter samme mønster som i Sverige og Finland ville være det mest effektive bidraget til å redusere bruken av tvungen lønnsnemnd overfor akademikerne i offentlig sektor. Akademikerne vil sterkt oppfordre departementet til å gå grundig igjennom svenske og finske lovregler, praksis og erfaringer på dette område. Akademikerne ber departementet foreslå endringer i arbeidstvistloven og tjenestetvistloven som tillater andre arbeidskampmidler enn full plassoppsigelse/plassfratredelse. Under enhver omstendighet bør det gå klarere fram at lovgivningen på dette området er dispositiv, slik at parter i hovedavtale kan avtale avvikende kampmidler. Slike avtaler finnes allerede bl.a på luftfartens område, og det er i alle fall viktig at ikke lovene oppfattes å være til hinder for en slik utvikling. Akademikerne er enige med utvalget når det ikke foreslår noen endring i dagens praksis ved å lovfeste et system for minimumsbemanning eller dispensasjoner under en pågående arbeidskamp. Dette bør være opp til partene i hovedavtalene. Kap. 12 - Utvalgets anbefalinger vedr. Akademikerne er tilfreds med at utvalget har lagt til grunn at partene i KS-området selv tar det videre ansvar for på frivillig grunnlag å strukturere forhandlingssystemet slik at det både fungerer rasjonelt og hensiktsmessig for organisasjonene og arbeidsgiverne. Det gir fleksibilitet og mulighet for å utvikle forhandlingsordningen, partsforholdene og avtalesystemene i kommunesektoren på en måte som samsvarer med behovene og de endringer og omstillinger som finner sted i eierforhold/-struktur og virksomhetsformer. For Akademikerne er det avgjørende at det gjennom utviklingen av forhandlingssystemet legges til rette for en mer desentralisert lønnsdannelse. Spørsmål om partsforhold mener Akademikerne må ses i lys av den utvikling som for øvrig finner sted i det kommunale avtaleverk. Akademikerne slutter seg til utvalgets anbefaling om det videre samhandlingsmønster for inntektspolitisk samarbeid under forutsetning av at dette ikke begrenser den frie forhandlingsretten. Akademikerne støtter utvalgets lovendringsforslag vedr. megling og rikslønnsnemnd, men med det uttrykkelige unntak at adgangen til å koble avstemninger over meglingsforslag må begrenses av at den enkelte organisasjon ikke motsetter seg å bli koblet. - åpnes for partiell arbeidskamp etter svensk mønster. Dette er et høyt prioritert ønske. Akademikerne ber departementet ta opp spørsmålet om overføring av ansvaret for forvaltningen av tjenestetvistloven til KRD. LFF organiserer arbeidstakere tariffmessig plassert i funksjonærområdet innen fly- og reiselivsbransjen. Foreningen har siden 1990 valgt å stå utenfor hovedorganisasjonene. Innledningsvis vil LFF bemerke at mange av forslagene innstillingen beskriver - dersom de blir vedtatt, spesielt vil gi negative konsekvenser for de fagforeninger som står utenfor hovedsammenslutningene. Utvalgets sammensetning har vært uten representasjon fra denne gruppen, noe LFF ser på som svært uheldig. Nedenfor kommenteres kort forslagene fra innstillingens pkt. 8.8.7 og 8.8.8. Til innstillingens pkt. 8.8. LFF er ikke enig med utvalgets flertall som innebærer et forslag om at meglingsmannen suverent skal kunne avgjøre om det skal avholdes uravstemning, eller at meklingsforslaget skal behandles i et representativt organ. Etter LFFs syn griper forslaget direkte inn i den enkelte forenings egne vedtektsfestede bestemmelser for prosessen. Langt på vei ser det ut som om arbeidsgiversidens prinsipielle motstand mot uravstemning har fått gjennomslag i utvalgsflertallets forslag til ny lovtekst. Historisk sett har det vist seg at det kan være store motsetninger mellom medlemmer og det «representative» organ. Arbeidsgiverne og andre har notert seg det. I lys av det, er det ikke overraskende at utvalgets flertall kommer med et forslag som, etter vår mening, begrenser det direkte utøvende medlemsdemokrati en uravstemning innebærer. LFF slutter seg til utvalgets mindretall i deres konklusjon hva gjelder synet på kobling, dog med annen begrunnelse. Etter LFFs syn er kobling et alvorlig inngrep i organisasjonsfriheten, herunder retten til frie forhandlinger og ikke minst streikeretten. Ved å gi meklingsmannen anledning til å koble avstemningen mellom flere fag, vil dette føre til at foreningsmedlemmers påvirkningsmulighet i en avstemning blir mer illusorisk enn reell. Våre to forbund har valgt å avgi felles høringsuttalelse. Lederne avga i april 1997 høringsuttalelse om Arbeidsrettsrådets innstilling, NOU 1996:14. Denne høringsuttalelsen hadde form av en oversendelse av brev fra advokatfirmaet Norman & Co ANS til Lederne (den gang Norges Arbeidslederforbund). Arbeidsrettsrådets innstilling førte til sterke reaksjoner ikke bare fra våre organisasjoner, men fra de aller fleste arbeidstakerorganisasjoner utenfor LO. Det er med tilfredshet vi konstaterer at Utvalget for tarifforhandlingssystemet (heretter kalt Utvalget) har avgitt en innstilling som bare i svært liten grad følger opp Arbeidsrettsrådets innstilling. Vi har notert oss at Utvalget har en langt mer nøktern beskrivelse både av den faktiske og rettslige situasjon i Norge enn hva som var tilfellet for Arbeidsrettsrådet. Utvalgets forslag vil heller ikke ha dramatiske konsekvenser for organisasjonsfriheten eller menneskerettighetene i Norge. Det ovenstående betyr ikke at vi på alle punkter er enige i Utvalgets innstilling. Nedenfor har vi kommentert noen hovedpunkter i innstillingen. Våre to organisasjoner organiserer i all hovedsak arbeidstakere i privat sektor, og vi har ingen tariffavtaler innenfor offentlig sektor. Vi har derfor konsentrert vår vurdering om de deler av innstillingen som direkte berører privat sektor. Det er med stor tilfredshet vi konstaterer at Utvalget ikke ser noen grunn til å gå videre med Arbeidsrettsrådets forslag om lovfestet ufravikelighet mellom konkurrerende tariffavtaler. Det er videre tilfredsstillende å konstatere at Utvalget er enig i vår høringsuttalelse om at Arbeidsrettsrådets forslag med stor sannsynlighet ville ha vært i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. Utvalgets redegjørelse på dette punkt er relativt omfattende, og temaet er forholdsvis komplisert. Vi har i forbindelse med denne høringsuttalelsen ikke hatt kapasitet til å gå dypt inn i alle sider av meglingsordningen. Vi vil imidlertid gi uttrykk for at vi i likhet med Utvalget har det hovedinntrykk at meglingsordningen fungerer tilfredsstillende i dag. I innstillingens pkt. 8.10, Utvalgets vurderinger og forslag, heter det at Utvalgets flertall har kommet til at det bør innføres en rett for Riksmeglingsmannen til å påby avstemning over et meglingsforslag. Vi vil fraråde at dette forslaget følges opp. Etter vårt syn må den enkelte fagforening få anledning til å organisere sin virksomhet med minst mulig innblanding fra statens side. Et forslag om at Riksmeglingsmannen skal kunne påby en organisasjon å gjennomføre uravstemning eller annen spesifikk organisatorisk behandling, vil være et inngrep i den enkelte organisasjons rett til selv å bestemme hvorledes man vil organisere seg med hensyn til beslutningsgang, fullmakter etc. En slik ordning bør også vurderes mot Norges folkerettslige forpliktelser (ILO Con 87). Et flertall av Utvalget har også foreslått å opprettholde dagens bestemmelse i arbeidstvistloven § 35 nr. 7 om kobling av avstemninger. Etter vårt syn er dette en bestemmelse som burde oppheves. Spesielt betenkelig blir det dersom det foretas kobling av avstemning mellom forskjellige tariffavtaler på en slik måte at frittstående fagforeninger mister muligheten til å forvalte egne tariffavtaler. Slik bruk av bestemmelsen vil etter vårt syn også være folkerettsstridig. Utvalgets analyse og konklusjon i innstillingens pkt. 9.9 støttes fullt ut. Utvalget har vurdert en ordning med lovfesting av en rett for regjeringen til å treffe vedtak om å bringe en konflikt inn for Rikslønnsnemnda. I forslaget er det stilt opp kriterier som samsvarer med folkerettens kriterier for bruk av tvungen lønnsnemnd. Vi har tidligere gitt uttrykk for kritikk av den folkerettsstridige praksis som vi har hatt i Norge på dette feltet i senere år. Vi vil anbefale at det innføres lovbestemmelse slik denne er formulert på side 144 i innstillingen. Vi er fullstendig klar over at en slik lovfesting ikke nødvendigvis vil hindre konvensjonsstridig bruk av voldgift gjennom enkeltlover senere, men vi tror at en slik lovbestemmelse vil medføre at terskelen for å ta dette virkemiddel i bruk heves betydelig. En viktig grunn til at denne terskelen bør heves er at Norge ikke kan være bekjent av å følge folkeretten bare når det passer, eventuelt når det ikke koster noe. I tillegg til dette mener vi å ha registrert at innenfor offshoresektoren der misbruk av tvungen lønnsnemnd har vært mest utbredt, har lønnsnemnd blitt en rutine som partene innretter seg etter. Dette betyr at partenes vilje til å finne løsninger gjennom forhandlinger til tider har vært svært liten. Terskelen for å starte en konflikt har også blitt redusert. Utvalget anbefaler at det foretas en fullstendig gjennomgang for å modernisere arbeidstvistloven teknisk og språklig. Vi gir vår fulle tilslutning til at det nedsettes et utvalg for å utarbeide forslag til ny lovtekst. Vi tror ikke at et slikt utvalg bør ha som ambisjon å innføre større materielle endringer i loven. Vi har påpekt i tidligere høringsuttalelse vedrørende Arbeidsrettsrådets innstilling at det er uheldige regler om Arbeidsrettens sammensetning, og på dette punkt bør det gjennomføres en materiell endring. Det eksisterer mange parter på arbeidstakersiden og også flere parter på arbeidsgiversiden i Norge. Dagens ordning betyr i praksis at NHO og LO besetter 4 av 7 plasser i Arbeidsretten. Dette er ikke tilfredsstillende for andre enn disse to organisasjonene. I mange tarifftolkningstvister vil frittstående arbeidstakerorganisasjoner reelt sett ha to motparter, nemlig LO og NHO. At disse to motparter har utpekt et flertall av Arbeidsrettens medlemmer er helt uakseptabelt. Etter vårt syn kan dette løses på en av to måter, enten omgjøres Arbeidsretten til en ren fagdomstol med bare uavhengige dommere, eller så innføres det en ordning der partene i den enkelte tvist får myndighet til å oppnevne meddommere for den enkelte sak. FarmasiForbundet har valgt i sin høringsuttalelse å kommentere følgende forslag i innstillingen: Regel i arbeidstvistloven som gir riksmeklingsmannen rett til å påby en organisasjon å holde avstemning over meklingsforslag. Opprettholdelse av arbeidstvistloven § 35 nr. 7 som gir riksmeklingsmannen rett til å beslutte at avgjørelsen om et meklingsforslag er vedtatt skal treffes på grunnlag av samlet avstemningsresultat for flere fag eller tariffområder. Arbeidsrettsrådets innstilling av 1996 inneholdt forslag med begrensninger i organisasjonsfriheten, den frie forhandlingsretten og streikeretten. Stabelutvalgets forslag vil innebære å svekke frie forbundsvise oppgjør og forbundsleddet i fagforeningene. Hovedorganisasjonenes ledelser skal få styrket makt og uavhengige forbund skal miste rettigheter. Stabelutvalget er dypt splittet; det svekker forslagene. Når det gjelder kopling er det kun LO's to representanter som sammen med arbeidsgiverrepresentantene utgjør et flertall mot de to ekspertene og fagforeningsrepresentantene fra YS, A og AF. Forslag om å innføre en regel i arbeidstvistloven som gir riksmeklingsmannen rett til å påby en organisasjon å holde avstemning over meklingsforslag. På side 113 går utvalget inn for å korte ned tiden som brukes i forbindelse med uravstemninger. anbefaler maksimalt fire uker, men helst kortere. Prosessen med uravstemning tar tid, og etter utvalgets mening kan det være et poeng å forsøke å korte ned tidsbruken. ( NOU 2001:14, side 113, venstre spalte) Ved å gi mekleren anledning til å pålegge avstemning vil han også få anledning til å sette frist, og dermed også å bestemme for en fagforening hvor lang tid avstemningen skal ta. FarmasiForbundet mener dette er et overgrep mot organisasjonsfriheten blant annet fordi det vil virke inn på mulighetene for demokratisk debatt og diskusjon om meklingsforslaget forut for avstemningen. Flertallet i utvalget foreslår å gi riksmeklingsmannen rett til tvungen avstemning i § 8.8.7 side 117 og videre. Forslaget åpner for at det blir riksmeklingsmannens suverene avgjørelse om det skal avholdes uravstemning eller om meklingsforslaget kun skal behandles i et representativt organ. Forslaget åpner derfor for at meklingsmannen kan hindre en uravstemning på tvers av viljen eller vedtektene til en fagforening. Flertallet vil også foreslå at det som et alternativ til å pålegge uravstemning over meglingsforslag, kan være hensiktsmessig for meglingsmannen å kunne pålegge organisasjonsmessig behandling av et meglingsforslag. Slik behandling kan skje i et organ som er bredere sammensatt enn et eventuelt forhandlingsutvalg, men som det likevel ikke kreves for omfattende ressurser å få sammenkalt. ( NOU 2001:14, side 117) Arbeidsgiverrepresentantene er prinsipielt mot uravstemning: Når det gjelder uravstemning, har et mindretall i utvalget et prinsipielt negativt syn på at partene benytter uravstemning som ledd i behandling av meglingsforslag. ( NOU 2001:14, side 123) Deres holdning ser ut til å ha fått delvis gjennomslag i flertallets forslag. Flertallsforslaget til lovtekst lyder: Meglingsmannen kan forlange at meglingsforslag blir undergitt avstemning blant organisasjonenes arbeidstaker- og arbeidsgivermedlemmer. Hvis det ikke gjøres, kan meglingsmannen forlange at meglingsforslag blir undergitt avstemning i et av organisasjonenes representative organ. Avstemningen skal bare gjelde meglingsforslaget som det foreligger fra meglingsmannen. Avstemningen skal være hemmelig og skriftlig med rene ja- eller nei-stemmer. ( NOU 2001:14, side 117-118) Lovteksten avgrenser heller ikke mot at det kan fremsettes nye meklingsforslag ved et seinere tidspunkt som i sin tur kan pålegges stemt over av meklingsmannen. For eksempel i tilfelle av at en konflikt har vart en stund og meklingsmannen innkaller partene til ny mekling. Her vil han kunne stå fritt til å fremme et nytt meklingsforslag og derved en ny avstemning under fredsplikt. Utvalget antar at påbud om avstemning vil være en unntaksbestemmelse og at riksmeklingsmannen under normale forhold, ikke vil pålegge avstemning mot en hovedorganisasjons vilje: ..det antas at en påbudskompetanse kun vil bli benyttet i rene unntakstilfeller. Utvalget ser det som usannsynlig at en meglingsmann under normale forhold vil pålegge avstemning mot en hovedorganisasjons klare vilje. ( NOU 2001:14, side 117) For det første: Hvorfor antar utvalget at en påbudskompetanse for privat og kommunal sektor kun vil brukes unntaksvis og ikke mot hovedorganisasjonenes vilje? Dersom man ser på tiden fra 1953 til 1982 er det vel ingenting som tyder på at ikke meklingsmannen brukte sin påleggskompetanse ganske ofte og det må antas at dette ikke skjedde med støtte fra for eksempel YS-ledelsen. For det tredje: Utvalgets flertall tenker også at tvungen avstemning ikke skal brukes mot en hovedorganisasjons vilje. Altså tenker man seg tvungen avstemning brukt mot de enkelte forbundenes vilje. Det vil eksempelvis si: LO-ledelsen er for at ett av sine medlemsforbund blir pålagt å stemme, medlemsforbundet er mot, det hjelper ikke, det blir tvungen avstemning. For det fjerde: Til tross for at utvalget er klar over at det finnes mange uavhengige forbund, skriver det ingenting om hvorvidt det tenker at bestemmelsen kun skal brukes unntaksvist og ikke mot deres vilje. Men ut fra den generelle argumentasjonen til utvalget må man anta at det er meningen at meklingsmannen skal ta mindre hensyn til viljen til et uavhengig forbund. og krav til oppslutning og flertall for at et forslag skal forkastes. FarmasiForbundet mener at når riksmeklingsmannen pålegger avstemning mot den uttrykte viljen til et forhandlingsutvalg vil han undergrave forhandlingsutvalgets autoritet og hans rolle som nøytral mekler vil undergraves. FarmasiForbundet mener det enkelte fagforbund må kunne bestemme og ta de avgjørelser i forbindelse med et meklingsoppgjør som er til beste for forbundet og medlemmene. Vi vil ikke at denne makten skal sentraliseres til meklingsmannen. Arbeidstvistloven § 35 nr. 7 gir riksmeklingsmannen rett til å beslutte at avgjørelsen om et meklingsforslag er vedtatt skal treffes på grunnlag av samlet avstemningsresultat for flere fag eller tariffområder (koplet avstemning). Et mindretall i utvalget foreslår å endre denne bestemmelsen slik at koplet avstemning bare skal kunne besluttes med tariffpartenes samtykke. Flertallet i Stabelutvalget ønsker at riksmeklingsmannen skal få adgang til å tvinge organisasjoner som ikke ønsker det, til å bli en del av en slik koplet avstemning. Den tvungne koplingen som arbeidsgiverne og representanten for LO skapte flertall for, blir av mindretallet oppfattet som i strid med folkeretten. Det vises til at Danmark har blitt sterkt kritisert av FNs arbeidslivsorganisasjon ILO for en slik praksis. ILO mener at dette er i strid med organisasjonsfriheten. FarmasiForbundet er imot dagens koplingsparagraf i både arbeidstvistlov og tjenestetvistlov. Vi er også imot at lovene skal ha bestemmelser om frivillig kopling. Dersom en fagforening ønsker å samordne sin avstemning med en annens, trenger den ingen lov for dette. FarmasiForbundet er enige med mindretallet i at riksmeklingsmannen ikke skal kunne gis rett til å kople. Vår primære argumentasjon er at å gi riksmeklingsmannen myndighet til å kople avstemninger, vil undergrave organisasjonsfriheten, forhandlingsretten og streikeretten. Tvungen kopling vil styrke arbeidsgivernes posisjon i forhold til fagforeningene. FarmasiForbundet har merket seg at det er store uenigheter både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Dette svekker tilliten til Stabelutvalgets forslag. Forslaget om å kople avstemningsresultatet av flere oppgjør mot de ansattes vilje, er tvilsomt rent folkerettslig. FarmasiForbundet mener konsekvensene av tvungen avstemning og kopling kan bli at de enkelte fagforbund blir fratatt makt, og på sikt vil det svekke oppslutningen om fagbevegelsen. Tvungen avstemning og kopling vil komme til å ramme forbund og arbeidstakere som ikke innordner seg moderasjonslinjen. Dette betyr mer makt til arbeidsgiverne. FarmasiForbundet mener vi trenger mer demokrati i Norge, ikke en svekkelse gjennom tvungen avstemning og kopling ved tariffoppgjør. Det vises til Kommunal- og regionaldepartementets oversendelse av 02.05.01, med høringsfrist 01.10.01. Norges Ingeniørorganisasjon - NITO mener Stabelutvalget har gjort et omfattende og solid arbeid. Utvalget gir i innstillingen en grundig gjennomgang av hvordan forhandlingssystemet i Norge har fungert og hvordan det fungerer i praksis i dag. Utvalget gir en inngående redegjørelse og sammenlikning av våre regler og praksis med øvrige nordiske land, og en grundig vurdering av forholdet til menneskerettighetsreglene i norsk og internasjonal rett. Helt siden Arbeidsrettsrådet la fram sitt forslag om prinsipper for en ny arbeidstvistlov i 1996, har det vært stor usikkerhet om hvordan rammebetingelsene for yrkesorganisasjonene og deres status som forhandlings- og avtalepart og vilkårene for forhandlingsrett ville arte seg i fremtiden. NITO er tilfreds med at utvalget ikke følger opp de vidtgående forslag som ble presentert av Arbeidsrettsrådet i 1996. NITO er imidlertid skeptiske til en del av forslagene som fremmes i innstillingen. Generelt er NITO skeptiske til den sentraliseringstankegangen som preger innstillingen. Utfordringene norsk arbeidsliv står ovenfor krever tvert imot større fleksibilitet og mer lokal lønnsdannelse. NITO vil og hevde at det ikke bare er hovedorganisasjonene som kan sikre ansvarlighet i inntektspolitikken - slik utvalget synes å mene. Organisasjonsfrihet samt fri forhandlings- og streikerett er grunnleggende demokratiske rettigheter. forslag, f.eks. om tvungen avstemming og kobling, en svekkelse/innsnevring av disse rettighetene. Forslaget om å begrense yrkesorganisasjonenes forhandlingsrettigheter i staten er også - etter NITOs mening - en alvorlig trussel mot den frie forhandlingsretten. Utvalgets anbefalinger om en sentralisert, kollektiv forhandlingsmodell i kommunesektoren er heller ikke den rette løsningen på de utfordringer sektoren står overfor. Skal kommunesektoren, som stadig utsettes for sterkere konkurranse, kunne konkurrere på like vilkår med private tilbydere av for eksempel velferdstjenester må sektoren få mulighet til å etablere mer fleksibelt innrettede tariffavtaler og forhandlingsordninger - stikk i strid med utvalgets anbefalinger. NITO mener og det er et tankekors at utvalget - i en tid da stadig flere velger ikke å organisere seg - fremmer forslag som kan gjøre det mindre attraktivt å være organisert og delta i lokaldemokrati/tillitsvalgtarbeid. I dette høringssvaret vil NITO kommentere nærmere de mest sentrale spørsmålstillingene utvalget har gjennomgått, og spesielt vil det bli pekt på følgende områder/kapitler: - formene for videreføring av inntektspolitisk samarbeid (kap. 3) - tariffavtalers ufravikelighet (kap. 7) - meglingsordningen (kap. 8) - forhandlingsordningen i statlig sektor (kap. 11) - forhandlingsordningen i kommunal sektor (kap. 12) Det har de senere år skjedd en viss utvidelse av det inntektspolitiske samarbeidet, bl.a gjennom utvidelsen av kontaktutvalget og bredere deltagelse i Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (DTB). NITO er i utgangspunktet positive til dette. Det inntektspolitiske samarbeidet bør etter NITOs syn omfatte så store deler av arbeidslivet som praktisk mulig. Flest mulig må få ta del, og slippe å dikteres av andre. Når det gjelder det inntektspolitiske samarbeidet bygger utvalget i stor grad på NOU 2000:21 «En strategi for sysselsetting og verdiskaping» (Holdenutvalget). Det legges opp til å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet, med en enda sterkere koordinering mellom hovedorganisasjonene enn før. Dette kommer til uttrykk bl.a gjennom forslaget om at Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (DTB) skal klargjøre og vurdere anslag for lønnsvekst hos handelspartnerne. Dessuten innebærer forslaget om at hovedorganisasjonene i arbeidslivet sammen med staten skal gjennomgå rapporten fra DTB i Regjeringens Kontaktutvalg for inntektsoppgjørene en ytterligere styrking av hovedorganisasjonene. NITO stiller seg skeptisk til disse forslagene. De innebærer (sammen med forslagene i Holdenutvalget) at det legges opp til et koordinert system for lønnsfastsettelse hvor det i forkant av tariffrevisjonen foreligger en felles forståelse mellom hovedorganisasjonene på arbeidstaker-og arbeidsgiversiden om økonomiske rammebetingelser for oppgjørene. Etter NITOs mening vil en slik form for koordinering ytterligere svekke den frie forhandlingsretten. Dessuten kan ikke full fleksibilitet - som NITO er svært opptatt av - oppnås med gitte rammer. Den økte koordineringen styrker hovedorganisasjonenes stilling på arbeidsmarkedet ytterligere, og gjør lønnsfastsettelsen i Norge mer sentralisert. Slik NITO ser det vil dette svekke prinsippet om organisasjonsfrihet, ved at det innebærer en kraftig begrensning på mulighetene for enkeltstående organisasjoner. NITO er opptatt av at forhandlingsretten må være reell for alle forhandlingsaktører. En fastsatt ramme for lønnsforhandlinger på virksomhetsnivå innebærer at den frie forhandlingsretten blir en illusjon. Inntektspolitikken står overfor nye utfordringer når den skal gjennomføres i en situasjon med et strammere arbeidsmarked og knapphet på visse typer arbeidskraft. En fleksibel lønnsdannelse tilpasset bl.a sysselsettingen og arbeidsmarkedets behov vil etter NITOs syn være av stor betydning framover. NITO støtter i denne forbindelse Sverre Strands/Akademikernes særmerknad i kapittel 3 om en mer desentralisert lønnsdannelse (s.19). organisasjonene er ansvarlige, og NITO har aldri vært i konflikter, dvs. streik verken i NHO, HSH eller AMB avtaleområdene. NITO mener derfor at dersom et inntektspolitisk samarbeid skal kunne fungere i tiden framover må det ha deltagelse og tilslutning fra brede grupper. Inntektspolitikken må også kunne praktiseres mer fleksibelt og med større grad av differensiering enn i dag. NITO slutter seg til Stabel-utvalgets enstemmige konklusjon om at det ville være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser å lovfeste ufravikelighet mellom konkurrerende tariffavtaler. NITO er videre enig i utvalgets konklusjon om at det heller ikke er behov for en slik lovfesting. Dagens meglingsordning etter arbeidstvistloven er innrettet slik at det er de enkelte parter i tvisten som avgjør om et forhandlingsresultat skal vedtas, forkastes eller sendes til uravstemning. Arbeidstvistloven åpner ikke for at meglingsmannen kan påby uravstemning, jf avgjørelsen i ARD 1982 200. Det er NITOs syn at dagens rettstilstand må lovfestes, slik at det fremgår direkte av arbeidstvistloven at meglingsmannen ikke kan påby uravstemning i forhold til noen forhandlingsberettiget organisasjon. Forbudet må gjøres generelt. Det er ikke grunnlag for differensiering med henhold til bruken av påbud. NITO slutter seg således til utvalgets enstemmige vurdering om at en begrensning som innebærer at et pålegg kun skal kunne benyttes overfor organisasjoner uten innstillingsrett vil fremstå som vilkårlig. NITO kan heller ikke se at et påbud om uravstemning på områder hvor det foreligger konkurrerende tariffavtaler vil dekke noe reelt behov i arbeidslivet i dag. Utvalgets flertall legger til grunn at meglingsmannen ikke under noen omstendighet ville påby uravstemning mot en hovedorganisasjons klare vilje. Dersom dette vil være tilfelle kan NITO heller ikke se at det er noe praktisk behov for å lovfeste en slik adgang for meglingsmannen. Hvis loven blir anvendt annerledes overfor hovedsammenslutningene enn overfor andre, mindre forhandlingsberettigede organisasjoner, vil det bære preg av myndighetsmisbruk. Det vil også fremstå som en alvorlig trussel mot den frie forhandlingsretten og organisasjonsfriheten. Det er likeledes NITOs syn at det fortsatt skal være en foreningssak hvordan den enkelte part vil ordne sine avstemninger, jf bl.a. ARD 1985 124, men at nærmere avstemningsregler, som i dag, bør kunne fastsettes i tariffavtale. NITO mener at det som i dag må være opp til den enkelte part å avgjøre om et forslag som har vært på uravstemning skal betraktes som vedtatt eller forkastet, jfr. ARD 1961 82. Dette må gjelde uavhengig av om organisasjonen har vedtektsfestet slike bestemmelser. NITO er derfor uenig i at slike regler skal lovfestes. NITO anser at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å ha avvikende regler på de kommunale avtaleområdene i forhold til det private. Den begrunnelse som er referert ovenfor gjør seg også gjeldende på de kommunale avtaleområdene. NITO kan derfor ikke støtte forslaget om særlige regler på disse områdene. Som NITO har redegjort for under våre kommentarer til endringene på det statlige avtaleområdet, anser NITO at reglene på det statlige og det privat området i større grad bør harmoniseres, slik at reglene i arbeidstvistloven i større grad gjøres gjeldende på det statlige avtaleområdet. Det er således NITOs standpunkt at tjenestetvistloven § 17 fjerde ledd bør endres, slik at det også her fremgår at meglingsmannen ikke kan påby avstemning. Arbeidstvistloven § 35 nr. 7 inneholder i dag en bestemmelse om meglingsmannens koblingsrett, som gir meglingsmannen adgang til å koble flere fag. Dersom bestemmelsen anvendes i samsvar med sin ordlyd vil organisasjonene i praksis bli fratatt steikeretten. Det fremgår av beskrivelsen i utvalgets innstilling, at en koblingspraksis som vil medføre en utvidelse av tariffavtalen/fredsplikten fra ett tariffområde til andre sektorer, vil være i strid med organisasjonsfriheten og streikeretten. NITO finner derfor at arbeidstvistloven bør endres på dette området. Særlig betenkelig vil en slik koblingsadgang være dersom meglingsmannen skulle gis anledning til å påby uravstemning. NITO mener at den foreliggende praksis fra ILO innebærer at koblingsbestemmelsen i arbeidstvistloven § 35 nr. 7 vil være konvensjons- og folkerettstridig. NITO viser også til at dette er vurderingen til mindretallet i utvalget (medlemmene fra AF, YS, Akademikerne og de nøytrale). NITO er av den oppfatning at loven bør utformes slik at meglingsmannen ikke kan pålegge kobling. Tjenestetvistloven § 18 tredje ledd hjemler en rett for meglingsmannen til kobling mellom flere organisasjoner i staten. NITO er av den oppfatning at det bør være rettslikhet på det statlige, kommunale og private avtaleområdet, og mener at det også bør fremgå av tjenestetvistloven at meglingsmannen ikke kan påby kobling. Det er NITOs oppfatning at utvalgets konklusjoner, også på det statlige avtaleområdet, i stor grad bærer preg av at de organisasjonsmedlemmer som har sittet i utvalget kun har vært rekruttert fra hovedsammenslutningene. NITO finner spesielt grunn til å peke på de alvorlige konsekvensene av utvalgets forslag om å begrense yrkesorganisasjonenes forhandlingsrett. Forslagene kan gi store negative ringvirkninger for en stor, representativ yrkesorganisasjon. NITO ser dette som en alvorlig trussel mot den frie forhandlingsretten. Utvalgets innstilling fremstår også på flere punkter som upresis og uklar. NITO har i denne forbindelse særlig merket seg at innstillingen ikke synes å ha tatt tilstrekkelig hensyn til de endringsprosesser som nå foregår på det statlige avtaleområdet. Blant annet har utvalget ikke sett hen til det forhold at ansatte i Posten og NSB foreslås ikke lenger å være statstjenestemenn. Dette vil ha betydning i forhold til de beregninger man har lagt til grunn for å danne en hovedsammenslutning. Tjenestemannsorganisasjoner - tjtvl. Kravene for å danne en tjenestemannsorganisasjon er i dag at den består av tjenestemenn i en etat, en tjenestegren eller en gruppe av en etat, har minst 50 medlemmer og disse medlemmene utgjør minst halvparten av tjenestemennene i landet eller vedkommende tjenestegren. Begrepet «etat» foreslås endret til «virksomhet» i samsvar med definisjonen i HA § 40 nr. 2. NITO er enig i forslaget på dette punktet. Utvalget foreslår videre å klargjøre begrepene «tjenestegren» og «en gruppe av en etat». NITO kan ikke se at det er behov for en slik klargjøring, da disse begrepene har en etablert fortolkning gjennom lang praksis. Yrkesorganisasjoner - tjtvl. I dag er kravene for å få forhandlingsrett som yrkesorganisasjon at den organiserer arbeidstakere fra ett yrke, opptar medlemmer både i og utenfor statstjenesten, har minst 50 tjenestemenn som medlemmer og disse utgjør minst halvparten av tjenestemennene i landet innenfor vedkommende yrke. Utvalget foreslår å presisere yrkesorganisasjonenes forhandlingsrett. Det er uklart hva utvalget mener med dette. NITO vil påpeke at det avgjørende kriterium for hva som skal anses som et yrke, fortsatt må være den «profesjonsutdannelsen» som ligger til grunn for yrket. Ved å henvise til en nærmere bestemt utdannelse, beholder man et system som er enkelt å praktisere. Dette er også et system som har fungert godt frem til i dag. Dersom man i stedet skulle forsøke å stille opp nærmere krav til yrkets innhold for å oppnå forhandlingsrett, legger man opp til kompliserte tolkningsproblemer, som ingen av partene vil være tjent med. NITO foreslår således at det ikke gjøres endringer i dagens etablerte praksis mht. definisjonen av yrkesorganisasjoner, og at prinsippet som ble trukket opp i ARD 1984 106, om at man har forhandlingsrett for samtlige medlemmer videreføres. Utvalgets alternativ 1 vil medføre et krav om opprettelse av en egen tjenestemannsorganisasjon, og således fordre en organisasjonsintern tilpasning. Dette kravet ble fjernet ved lovrevisjonen i 1969. Vurderingen den gang var at organisasjonene selv måtte ha frihet til å bygge opp sin organisasjon på den måten organisasjonen selv fant hensiktsmessig. Ansvarlige, profesjonelle organisasjoner har ikke en dårligere styring i 2001 enn i 1969, og begrunnelsen for ikke å opprettholde en slik betingelse har samme gyldighet i dag. NITO finner derfor at det ikke er grunn til endringer her. Avledet forhandlingsrett - tjtvl. Retten til å forhandle om avgrensede lokale spørsmål foreslås fjernet for underavdelinger av en yrkesorganisasjon. at dennes underavdelinger også har rett til å forhandle om lokale avtaler på lokalt nivå, på samme måte som tjenestemannsorganisasjoner under en hovedsammenslutning. NITO er av den oppfatning at ansvaret for tjenestetvistloven bør overføres til KRD, for på den måten å skape større ryddighet og en mer enhetlig forståelse av arbeidstvistlovgivningen. Vi viser i denne forbindelse også til det vi ovenfor har anført om behovet for å foreta en harmonisering slik at tjenestetvistlovens bestemmelser i større grad blir i samsvar med arbeidstvistlovens regler. NITO slutter seg til forslaget om at det nedsettes et utvalg for revisjon av tjenestetvistloven, som har en slik modernisering og harmonisering som siktemål. Utvalget har en riktig beskrivelse av den historiske utviklingen i lønnsoppgjørene og partsforholdene i de kommunale avtaleområdene. For øvrig er det NITOs oppfatning at de vurderinger og anbefalinger utvalget har fremlagt, også på dette området, bærer preg av at organisasjonsmedlemmene som har sittet i utvalget kun har vært rekruttert fra hovedsammenslutningene. Utvalgets anbefalinger er etter NITOs syn sterkt preget av dette. Utvalget er samstemt i at forhandlingsordningen i kommunesektoren bør reguleres på en fastere måte. I følge utvalgets vurdering gjøres dette best med forhandlingssammenslutninger og en enhetlig arbeidsgiveropptreden, og at regulering ikke bør skje ved permanent lov men ved avtale mellom partene. NITO støtter utvalget i synet på at sektoren ikke trenger en permanent lov for å samordne gjennomføringen av lønnsoppgjørene. Utvalget vurderer videre at sektoren har et behov for stor grad av koordinering i forhandlingene. Dette skal skje ved høy grad av samordning, avtalefesting av en forhandlingsordning for hele sektoren, formalisering av forhandlingssammenslutningenes rolle som overordnet tariffpart gjennom tariffavtalebestemmelser og etablering av en felles hovedavtale for sektoren. Etter NITOs syn tilsier utviklingen i kommunal sektor at det er nødvendig med en endring av avtalestrukturen/tariffsystemet i sektoren. Undersøkelser både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden viser at det er et utbredt ønske om mer fleksible løsninger og lokal bestemmelse. Utvalgets anbefaling om sentraliserte kollektive forhandlingsmodeller vil reversere dette, samt medføre en betydelig innskrenking i organisasjonenes mulighet til å møte denne utviklingen i det tariffpolitiske arbeidet. En slik innskrenkning av forhandlingsretten til de frittstående organisasjonene, hvor NITO er en av de største, vil være et fundamentalt brudd på den frie forhandlingsretten, og vi finner ikke at dette oppfyller nasjonens ratifisering av internasjonale konvensjoner om organisasjonsfrihet og den frie forhandlingsrett. NITO vil også understreke det som fremkommer i utvalgets vurderinger, nemlig at sektoren gjennomgår betydelige endringer i struktur og organisering. Dette gjelder oppgavefordeling, statliggjøring og en stadig økende grad av nye drifts-/eiermodeller som bedrifter, foretak og ulike selskapstyper. Sektoren har derfor allerede i dag ulike interesser i en tariffpolitisk sammenheng. En rekke utviklingstrekk tilsier også at store deler av sektorens tjenesteproduksjon vil bli utsatt for bench-marking, konkurranseutsetting, out-sourcing og hel eller delvis privatisering. Med dette som bakgrunn er NITO av den oppfatning at utvalgets anbefalinger om sentraliserte kollektive forhandlingsmodeller ikke vil gi de riktige løsningene for de utfordringer sektoren står overfor. Anbefalingene om en felles forhandlingsordning, overordnede tariffparter og en felles hovedavtale vil kunne bety at grunnlaget for en arbeidskonflikt i en del av sektoren legalt vil kunne smitte andre deler av sektoren hvor samme konfliktgrunnlag ikke er tilstede. Eksempelvis vil et konfliktgrunnlag i de kommunale forvaltningene med den anbefalte forhandlingsmodellen kunne medføre streikeuttak i kommunalt eide aksjeselskaper hvor det samme konfliktgrunnlaget ikke er tilstede. Dette vil virke ødeleggende for sektorens interesser totalt sett. Med hensyn til behovet for å se lønnsdannelsen i offentlig sektor i sammenheng, har utvalget anbefalt en harmonisering av meklingsfristene i staten og kommunesektoren. NITO er sterkt uenig i dette og vil hevde at dette betyr en innskrenkning av den frie forhandlingsretten. Tariffavtalers inngåelses-/utløpsdatoer og virkningstidspunkt må være gjenstand for forhandlinger. NITO kan derfor ikke støtte utvalgets anbefaling om å endre arbeidstvistlovens bestemmelser på dette punktet. Systemet for inntektspolitisk samarbeid, som det redegjøres for i 3.1.4, vil etter vår oppfatning begrense de frittstående organisasjonenes muligheter for innflytelse. Slik dette samarbeidet er lagt opp vil det være vanskelig å hindre at den frie forhandlingsretten begrenses. Vi mener det må oppnås en helt annen representativitet i dette arbeider enn det utvalget legger til grunn. Vi er også kritiske til den vekt som ennå synes å bli lagt på frontfagsmodellen. Tatt i betraktning den stadig synkende andel av den totale verdiskapning som kan henføres til området som frontfagene representerer, burde denne modellen ikke lenger ha en dominerende posisjon. Påbud om avstemning (8.8.7) Det må være den enkelte forenings ansvar hvordan man vil forholde seg til behandlingen av et forslag til avtale. Dette gjelder både hvorvidt man vil avholde avstemning og på hvilken måte organisasjonen vil forholde seg til resultatet av avstemningen. Vi kan således ikke støtte utvalgets forslag om påbud om avstemninger. At «utvalget ser det som usannsynlig at en meglingsmann under normale forhold vil pålegge avstemning mot en hovedorganisasjons klare vilje» er irrelevant ettersom det er prinsippet om avstemning det her tas stilling til. Hensikten med en slik bestemmelse vil vel heller ikke være tilstede dersom det ikke skulle gjennomføres mot noens vilje. Frivillige ordninger er det ikke nødvendig å lovfeste. Vi har imidlertid merket oss at utvalget utelukkende benytter «hovedorganisasjon» som objekt i sin uttalelse om organisasjonenes frivillige medvirkning. Forslaget fra LOs og YSs representanter om at påbud om avstemning bare skal gjelde i kommunal sektor kan vi heller ikke støtte. Disse representantene har benyttet en hensiktsmessighetsargumentasjon i sin begrunnelse. Spørsmålet om et slikt påbud er imidlertid et prinsipielt spørsmål som i tilfelle det skulle gjelde måtte ha en generell anvendelse. Vi har imidlertid ingen innvendinger mot at det fastsettes nærmere avstemningsregler, for eksempel at det skal være en svarfrist på fire uker for svar på forhandlings- og meglingsforslag. Koblet avstemning (8.8.8) Bestemmelsen i arbeidstvistloven § 35 nr. 7 vil dersom den blir anvendt medføre at organisasjonsfriheten og streikeretten settes til side. Praksisen vil dessuten sannsynligvis være i strid med ILO-konvensjonen. Etter vår oppfatning må loven endres slik at det ikke blir anledning for meglingsmannen til å foreta kobling. Vi slutter oss til mindretallets syn at «et fag ikke kan tas med i samlet avstemning dersom arbeidstaker- eller arbeidsgiverparten motsetter seg det. En slik lovbestemmelse som forutsetter frivillighet er imidlertid unødvendig. Bestemmelsen bør dermed utgå i sin helhet. Vi har merket oss medlemmene Stabels og Aarvaag Stokkes særmerknad knyttet til at det ikke vil være forsvarlig å kombinere påbud om og kobling av avstemninger. Norges Farmaceutiske Forening har i sin høringsuttalelse til Arbeids- og administrasjonsdepartementets forlag til endring av tjenestetvistloven lagt vekt på vår rolle som yrkesorganisasjon. Vi vil sterkt motsette oss at vilkåret for å bli omfattet av tjenestetvistloven § 3 fjerde ledd skal endres fra 50 til 200 medlemmer slik AAD foreslår. Vårt behov for å ivareta våre medlemmers interesser er det samme uavhengig av om vi har 50, 100 eller 200 medlemmer. Det naturlige omfang av medlemmer i statlig sektor som vil høre hjemme i Norges Farmaceutiske Forening vil i lang tid være nærmere 100 enn 200. Et krav om 200 medlemmer vil svekke organisasjonsfriheten både for det enkelte medlem og for foreningen. Det må være opptil den enkelte yrkesorganisasjon hvorvidt man vil slutte seg til en hovedorganisasjon eller ikke. at våre eksisterende rettigheter vil bli opprettholdt. Norsk Ballettforbund er et frittstående uavhengig fagforbund. Forbundet representerer de fleste dansere, koreografer og ballettpedagoger i Norge, og har tariffavtaler og forhandler på en rekke områder der våre medlemmer arbeider innenfor privat sektor. I større sammenhenger regnes vårt forbund som lite, men innen kunstnerforbund er vi et stort forbund. De yrkesgrupper vi representerer har særpreg som er meget forskjellig fra de fleste andre yrkesgrupper i arbeidslivet. Det er svært viktig for våre medlemmer at de ivaretas av et forbund som både har kompetanse på medlemmenes profesjon, og rett til å forhandle på områder der medlemmene arbeider. På denne måten kan både arbeidslivet og profesjonene utvikles videre. Norsk Ballettforbund har ikke forhandlingsrett i statlig sektor: videregående skoler, høgskoler, eller i kommunal sektor: musikk/kulturskoler, da vi ikke er medlem av noen hovedorganisasjon. Dette er viktige arbeidsområder for våre medlemmer, ballettpedagogene. Norsk Ballettforbund har på flere måter forsøkt å få innpass som forhandlingspart, men ikke lykkes. Derfor har vi inngått avtale for medlemmer som arbeider ved høgskolene, om mulighet for dobbeltmedlemskap med forbund som har denne forhandlingsretten. Det samme har vært forsøkt med forbund som forhandler på de nevnte andre områdene. Norsk Ballettforbund er opptatt av å beholde vår selvstendighet som uavhengig fagorganisasjon med de rettigheter dette innebærer. Som frittstående uavhengig fagforbund har Norsk Ballettforbund følgende kommentarer til Høring NOU 2001:14. Norsk Ballettforbund ser med bekymring på utvalgets forslag som vil svekke frie forbundsvise oppgjør. Dette gir seg slik vi ser det utslag i styrket makt for hovedorganisasjoner og svekkede rettigheter for frie fagforbund. Følgende deler av innstillingen reagerer vi derfor spesielt på: Påbud om tvungen avstemning: Utvalgets flertall foreslår at meklingsmannen skal gis en rett til å påby en organisasjon å holde avstemning over meklingsforslag, og denne retten utformes uten innskrenkninger. Begrunnelsen som gis er blant annet økt fleksibilitet i tariffrevisjonene. Arbeidstvistloven § 35 nr. 7 gir riksmeglingsmannen rett til å beslutte at avgjørelsen om et meklingsforslag er vedtatt, skal treffes på grunnlag av samlet avstemningsresultat for flere fag- eller tariffområder (koblet avstemning). Men, organisasjoner kan nekte å avholde avstemning hvis meglingsmannen ønsker å koble resultatet mot andre organisasjoners avstemninger. Flertallet i Stabelutvalget ønsker at riksmeglingsmannen skal få adgang til å tvinge organisasjoner som ikke ønsker det, til å bli en del av slik koblet avstemning. Norsk Ballettforbund mener at muligheten for slik tvungen kobling av avstemning går utover organisasjonsfriheten, forhandlingsretten og streikeretten. Konsekvensene av en slik bruk av koblet avstemning vil være svært alvorlig for frie forbund som vårt. For de mindre frie forbundene som blir koblet opp mot avstemninger i større forbund/sammenslutninger, vil dette føre til at betydningen av forbundets egne vurderinger og synspunkter blir sterkt svekket. En slik kobling av avstemning vil føre til en fullstendig undergraving av forbundets egne forhandlinger. På sektorer der vi forhandler på lik linje med andre forbund, vil en slik kobling av avstemning kunne føre til en fullstendig undergraving av forbundets egne forhandlinger. En slik kobling vil frata organisasjonen streikeretten. Norsk Ballettforbund er derfor sterk motstander av en slik mulighet til kobling av avstemninger som ligger i arbeidstvistloven og som Stabelutvalget ønsker forsterket gjennom en uinnskrenket tvangsmulighet for meglingsmannen. i organisasjoner og forbund i Norge, og det positive ved organisasjonsfriheten. Ivaretakelse av arbeidstakere som har spesielle yrker og deres mulighet til å være organisert i fagforbund som arbeider for dem på den mest gunstige måte bør være et mål også for staten. En forringelse av dette vil gjøre vårt samfunn mindre demokratisk. Det bør være en selvfølge at Norge følger internasjonale konvensjoner på dette området. Utviklingen av lønns- og arbeidsvilkår skjer hovedsakelig gjennom forhandlinger mellom arbeidslivets parter. Tradisjonelt har lovgiver sørget for at enkelte deler av de forhandlingsresultater partene har oppnådd, med tiden også sikres som minsteregler for de som ikke omfattes av noen tariffavtale, eller har tariffavtale med dårligere vilkår. Dette har for eksempel vært tilfelle med hensyn til utviklingen av bestemmelsene om maksimalt tillatt arbeidstid pr. uke. Den arbeidsrettslige lovgivning i Norge preges av fastsatte minstebestemmelser, som kan fravikes til gunst for arbeidstaker. Slik fravikelse er vanligvis et resultat av forhandlinger mellom arbeidsgiver og -taker, eller deres organisasjoner. Det er liten tradisjon i Norge for å lovfeste begrensninger i hva som - sett med arbeidstakers øyne - er forbedringer i lønns- og arbeidsforhold. Unntak fra dette er enkelttilfelle hvor det har vært vedtatt lønnslov, for å begrense lønnsutviklingen. Norsk Flygerforbund mener det er riktig at fastsettelse av lønns- og arbeidsvilkår overlates til arbeidslivets parter. Dersom det ikke blir enighet om en tariffavtale eller tariffrevisjon, kan resultatet bli streik eller lockout. I Norge har slike konflikter svært ofte endt med at staten griper inn, med lov om tvungen lønnsnemnd. Norge har blitt kritisert for den utstrakte bruk av tvungen lønnsnemnd. Norsk Flygerforbund mener det er fornuftig å få slutt på denne kritikken ved å sterkt redusere bruken av slik lønnsnemnd. Vi mener derimot ikke det er troverdig for Norge som demokratisk rettsstat å innføre ordninger som skal komme i stedet for tvungen lønnsnemnd, når disse ordningene etter vår oppfatning er enda mer udemokratiske. Det er partene i arbeidslivet som har ansvaret for å løse de interessetvister som oppstår. Vi har tro på at partene i arbeidslivet er seg sitt ansvar bevisst for å løse konflikter, også om konfliktene skulle bli så alvorlige som streik. Vi skal så redegjøre nærmere for Norsk Flygerforbunds syn på enkelte av de forslag som Stabelutvalget kommer med i NOU 2001:14. Det foreslås å gi Riksmeglingsmannen adgang til å påby en organisasjon å holde avstemning over et meglingsforslag. En mulighet til å påby avstemning, kan etter vår oppfatning ikke anses på annen måte enn at lovgiver ikke har tro på at de valgte/utpekte representantene for en fagorganisasjon virkelig representerer sine medlemmer. Det er en forutsetning for å kunne forhandle (eller mekle), at partene har mandat, og ikke minst; at partene oppfatter det slik at motparten også har dette. Påbud om avstemning er en desavuering av en organisasjons forhandlere, og vil bidra til å svekke respekten for forhandlingssystemet, slik vi kjenner det i dag. En annen sak er at tvungen avstemning vil kunne medføre ikke ubetydelige praktiske problemer. Norsk Flygerforbunds medlemmer samarbeider med tilsvarende organisasjoner i andre land. For eksempel forhandler flygerorganisasjonene i SAS, fra hhv. Danmark, Sverige og Norge, nye tariffavtaler i fellesskap. Flygerne fra de tre land arbeider under den samme tariffavtale. Riksmeglingsmannens myndighet er begrenset til Norge. Det ville by på praktiske og tolkningsmessige problemer om Riksmeglingsmannen skulle påby de norske flygerne å stemme over et tariffoppgjør, mens de svenske og danske kollegene (som til sammen utgjør et flertall), ikke kan pålegges noen slik avstemning. Det foreslås å innføre regler om gjennomføring av avstemninger i organisasjoner som ikke har egne regler om dette. Norsk Flygerforbund mener at det er enhver organisasjon eller forenings rett å selv bestemme egne vedtekter, herunder også hvordan eventuelle avstemninger over tariffoppgjør skal gjennomføres. Det er også en selvsagt rett for en organisasjon å selv bestemme om det skal være uravstemning over et forslag til tariffoppgjør. Vi mener derfor at det ikke bør innføres regler som hjemler rett til å endre eller overstyre en organisasjons vedtekter. Det foreslås å åpne for at Riksmeglingsmannen kan koble avstemninger i flere organisasjoner, uten disse organisasjonenes samtykke. Norsk Flygerforbund er sterkt i mot at Riksmeglingsmannen skal kunne påby at avstemninger over tariffoppgjør kobles. En slik måte å arrangere avstemninger på, er særdeles udemokratisk. En avgjørelse (avstemning) er først demokratisk om det er de personer som avstemningen gjelder som får avgi stemme. Kobling av avstemninger vil gjøre avstemningene nærmest illusorisk som demokratisk virkemiddel. Et enkelt eksempel belyser hvordan kobling av avstemninger reduserer den enkeltes innflytelse til nær null. La oss tenke at det et sted i Norge skal avholdes en lokal avstemning over ja eller nei til kommunesammenslåing, samtidig som det på det nasjonale plan skal stemmes over Norges medlemskap i EU. Om disse avstemningene kobles, vil innbyggerne som stemmer over noe som er viktig for noen relativt få - kommunesammenslåing - i realiteten ikke få noen reell innflytelse på den sak de er opptatt av. På samme måte vil det bli om Riksmeglingsmannen vedtar at avstemningen i en stor organisasjon skal kobles med avstemningen i en liten. Medlemmene i den lille organisasjonen blir prisgitt stemningen blant medlemmene i den store organisasjonen. Norsk Flygerforbund mener at Norge må stå ved sine forpliktelser til å overholde internasjonale konvensjoner. Etter vår oppfatning er det ikke klokt å utfordre det internasjonale samfunn, ved å vedta en bestemmelse hvis innhold i beste fall er på kant med konvensjoner landet er bundet av. Helt uakseptabelt er det om det vedtas lover som skulle vise seg å være i strid med internasjonale konvensjoner. På denne bakgrunn mener Norsk Flygerforbund at ideen om tvungen kobling bør skrinlegges. Det er foreslått å utvide antall medlemmer i Rikslønnsnemnda fra dagens syv, til ni. Norsk Flygerforbund ser det som naturlig at partene i en aktuell konflikt er representert i Rikslønnsnemnda. Vi støtter derfor forslaget om en slik utvidelse. Flygerforbundet mener videre at det er naturlig at representanter for de parter som er involvert, også har stemmerett. Vi foreslår derfor at også de to representantene fra den aktuelle konflikt, får stemmerett i Rikslønnsnemnda. Norsk Flytekniker Organisasjon (NFO) representerer majoriteten av flyteknikerne i Norge. Organisasjonen har i underkant av 600 aktive medlemmer i flyselskapene; SAS, Braathens, Widerøes Flyveselskap, SAS-Commuter, Norwegian Air Shuttle og Helitrans Teknisk. NFO har valgt å ikke være medlem av noen hovedorganisasjon. Basert på erfaringene og praktiseringen av arbeidstvistloven før 1982 vil vi gi et lite tilbakeblikk i historien. I forbindelse med tariffoppgjørene, årene 1974 og 1976 opplevde NFO (tidligere Autoriserte Flymekanikeres Forening) å bli koblet sammen med LO og Norsk Jern & Metallarbeiderforbund. Erfaringene viste at N.A.F. (NHOs forløper) ikke forhandlet med flyteknikerne. Vi oppfattet heller ikke Riksmeklingsmannens rolle som mekler i og med at resultatet på forhånd var gitt - dvs. kopi av LO-oppgjøret. Under denne perioden var det svært vanskelig for oss å kunne ivareta våre medlemmers faglige og tariffmessige interesser. I 1977 og 1981 ble tariffoppgjørene våre «løst» ved bruk av tvungen lønnsnemnd. Det kan sies og skrives mye om bruken av lønnsnemnd, men sett fra vårt ståsted virket det noe useriøst at LO skulle ivareta og representere oss under nemndbehandlingen. Det var deres avtale med N.A.F. vi ikke kunne akseptere. At vi i 1981 var medlem av YS var uten betydning for hvem som skulle ivareta våre interesser. Etter 1982 viser erfaringene at arbeidsgiversiden har sett seg nødt til å føre reelle forhandlinger. Det er derfor sterkt betenkelig at en nå har til hensikt å legge forholdene til rette for en forhandlingsmodell som viste seg ubrukelig for å løse sentrale forhandlinger. Samfunnsutviklingen frem til nå har satt større fokus på menneskerettigheter og arbeidstakernes reelle innflytelse over sin egen situasjon. Dette mener vi må gjenspeiles i utviklingen av lovverket. NFO har valgt i sin høringsuttalelse å kommentere følgende forslag i utredningen: Stabelutvalget er dypt splittet, det svekker forslagene. Når det gjelder kopling er det kun LO's to representanter som sammen med arbeidsgiverrepresentantene utgjør et flertall mot de to ekspertene og de øvrige fagforeningsrepresentantene. Utvalget går inn for å korte ned tiden som brukes i forbindelse med uravstemninger. Utvalget anbefaler maksimalt fire uker, men helst kortere. Ved å gi mekleren anledning til å pålegge avstemning vil han også få anledning til å sette frist, og dermed også å bestemme for en fagforening hvor lang tid avstemningen skal ta. NFO mener dette er et overgrep mot organisasjonsfriheten blant annet fordi det vil virke inn på mulighetene for demokratisk debatt og diskusjon om meklingsforslaget forut for avstemningen. Utvalgets forslag lyder: 1.(a) Meglingsmannen kan forlange at meglingsforslag blir undergitt avstemning blant organisasjonenes arbeidstaker- og arbeidsgivermedlemmer. Hvis det ikke gjøres, kan meglingsmannen forlange at meglingsforslag blir undergitt avstemning i et av organisasjonenes representative organ. Avstemningen skal bare gjelde meglingsforslaget som det foreligger fra meglingsmannen. Avstemningen skal være hemmelig og skriftlig med rene ja- eller nei-stemmer. ( NOU 2001:14, side 117-118) Utvalget foreslår å gi riksmeklingsmannen rett til tvungen avstemning. Forslaget åpner for at det blir riksmeklingsmannens suverene avgjørelse om det skal avholdes uravstemning eller om meklingsforslaget kun skal behandles i et representativt organ. Forslaget åpner derfor for at meklingsmannen kan hindre en uravstemning på tvers av viljen eller vedtektene til en fagforening. NFO vil gå sterkt i mot at Riksmeklingsmannen får adgang til å påby avstemning. Forslaget griper fundamentalt inn i forhandlings- og streikeretten og det gir arbeidsgiversiden en sterkere posisjon under meklingsperioden. 4 (b). Meglingsforslag skal, om annet ikke er avtalt mellom partene, legges frem for alle de medlemmer interessetvisten gjelder. Avstemningsresultatet skal gi et fullgyldig uttrykk for viljen hos medlemmene. Meglingsforslaget skal anses som forkastet dersom et flertall av de som har avgitt stemme, og som representerer minst 1/3 av de stemmeberettigede, har stemt mot forslaget. Bestemmelsen i tredje punktum gjelder bare dersom ikke annet er avtalt mellom partene eller bestemt i en fagforenings eller arbeidsgiverforenings vedtekter. ( NOU 2001:14, side 119) Her bemerkes det at dersom fagforeningen ikke oppfyller kravene som stilles til avstemningen er meklingsforslaget godtatt. Logikken er altså ikke at forslag skal ha en bestemt oppslutning for å kunne godtas, forslaget forutsettes godtatt dersom motstanden ikke evner å bli organisert fram i en uravstemning. Likevel. Pålagt avstemning vil antakelig kun skje i forbindelse med et ikke anbefalt forslag. vil ikke det motsette seg en avstemning/behandling. Pålagt avstemning vil ikke frata den enkelte fagforening herredømme over å forhandle og godta/forkaste et forhandlingsforslag. Og ved forkastelse av et forslag vil forbundet/arbeidsgiveren kunne gå til konflikt på eget grunnlag. Forslagene om pålagt avstemning er uakseptabelt og vil styrke arbeidsgivernes posisjon i forhold til fagforeningene, da arbeidskamp i hovedsak dreier seg om at arbeidstakerne går til streik. Når riksmeklingsmannen pålegger avstemning mot den uttrykte viljen til et forhandlingsutvalg vil han undergrave forhandlingsutvalgets autoritet, og hans rolle som nøytral mekler vil undergraves. Flertallet i Stabelutvalget ønsker at riksmeklingsmannen skal få adgang til å tvinge organisasjoner som ikke ønsker det, til å bli en del av en slik koplet avstemning. Den tvungne koplingen som arbeidsgiverne og representantene for LO skapte flertall for, blir av mindretallet oppfattet som i strid med folkeretten. Et standpunkt som også har blitt fremsatt av arbeidsretts- og menneskerettighetsekspert - Stein Evju. NFO er imot dagens koplingsparagraf i både arbeidstvistlov og tjenestetvistlov. Vi er også imot at lovene skal ha bestemmelser om frivillig kopling. Dersom en fagforening ønsker å samordne sin avstemning med en annens, trenger den ingen lov for dette. NFO er enige med mindretallet i at riksmeklingsmannen ikke skal kunne gis rett til å kople. Vår primære argumentasjon er at å gi riksmeklingsmannen myndighet til å kople avstemninger, vil undergrave organisasjonsfriheten, forhandlingsretten og streikeretten. Tvungen kopling vil styrke arbeidsgivernes posisjon i forhold til fagforeningene. NFO har merket seg at det er store uenigheter på arbeidstakersiden og at de to nøytrale medlemmene er mot tvungen avstemning og tvungen kobling i privat sektor. Dette svekker tilliten til Stabelutvalgets forslag. NFO mener konsekvensene av tvungen avstemning og kopling kan bli at de enkelte fagforbund mister innflytelse og deres evne til å ivareta sine medlemmers interesser vil svekkes. Dette vil på sikt svekke oppslutningen om fagbevegelsen. Tvungen avstemning og kopling vil komme til å ramme forbund og arbeidstakere som ikke innordner seg moderasjonslinjen. Dette betyr mer makt til arbeidsgiverne. NFO mener vi trenger mer demokrati i Norge, ikke innstramminger som svekker makten og innflytelsen til vanlige lønnsarbeidere. Norsk Journalistlag (NJ) ble etablert i 1946 og er en uavhengig og frittstående fagforening som organiserer ca 8300 journalister, fotografer og andre redaksjonelle medarbeidere (herunder også ca 800 frilansere) i presse, kringkasting og de nye digitale mediene. NJ organiserer ca 95 % av alle journalister i Norge og har inngått sentrale tariffavtaler i trykt presse, ukepresse, NRK, TV2, Lokalfjernsyn (EA), P4, Radio 1 og TVNorge. I tillegg har en rekke medievirksomheter inngått tilslutningsavtaler til eksisterende tariffavtaler. I noen grad eksisterer også lokalt inngåtte tariffavtaler mellom redaksjonsklubb og utgiver/medieselskap. NJs uavhengige stilling i forhold til hovedorganisasjonene henger sammen med vårt syn på pressens frie og uavhengige rolle i et demokratisk samfunn, slik dette er nedfelt i bl.a. Vær Varsom-plakaten, Tekstreklameplakaten og Redaktørplakaten. Fordi våre medlemmer i praksis skal utøve pressens uavhengige og kritiske rolle i samfunnet, kan NJ på prinsipielt grunnlag ikke være medlem av noen av maktorganisasjonene i samfunnet. I tillegg til å være en fagforening og tarifforganisasjon, står NJ sentralt i utviklingen av yrkesetikken i journalistikken. De yrkesetiske elementene er til dels sterkt til stede i våre tariffavtaler. Dette gjelder så vel respekten for de yrkesetiske reglene og den journalistiske integritet, som aksepten for redaktørens uavhengige rolle i redaksjonelle spørsmål. NJ skiller seg også fra andre arbeidstakerorganisasjoner ved at vi representerer en yrkesgruppe som har individuelt ansvar for og særlige lovbestemte rettigheter til sin åndsproduksjon. Dette innebærer bl.a at NJ gjennom sine vedtekter har fullmakt til å forhandle frem kollektive avtaler knyttet til medlemmenes opphavsrettigheter. I motsetning til det tidligere Arbeidsrettsrådet ( NOU 1996:14), som på arbeidstakersiden utelukkende bestod av representanter fra LO, kan det hevdes å være et fremskritt at utvalget har bestått av representanter for flere hovedorganisasjoner på arbeidstakersiden. Sett fra de uavhengige fagforeningenes side er dette imidlertid til liten trøst, idet ingen av utvalgets medlemmer har representert de frittstående organisasjonene og hevdet deres synspunkter knyttet til forhandlingssystemet. Utvalget kan vanskelig sies å oppfylle sitt mandat om å «se på hele området», «avdekke svake og sterke sider ved både rammeverket og forhandlingsordningen» og «gi et godt grunnlag for å vurdere behovet for å foreta endringer» basert på «en felles oppfatning blant organisasjonene om hvordan systemet fungerer» uten å ha hatt de uavhengige fagforeningenes synspunkter til vurdering under hele utvalgets arbeid. I tillegg er utelukkelsen av de uavhengige fagforeningene klart udemokratisk i det en ikke ubetydelig gruppe fagforeninger ikke får delta i utarbeidelsen av regler som i stor grad gjelder deres virkeområde og framtid. Dette kommer klart frem når en ser at utvalgets forslag i hovedsak rammer de små og uavhengige fagforeningers muligheter til å fremme sine medlemmers interesser. Utvalgets utgangspunkt er å videreutvikle og styrke det inntektspolitiske samarbeidet mellom staten og de store organisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Formålet med det inntektspolitiske samarbeidet er å begrense lønnsøkningen blant arbeidstakerne for bl.a å sikre konkurranseevnen. Dette prinsipielle utgangspunkt synes utvalget å legge til grunn uten at det fremkommer motforestillinger blant utvalgets medlemmer. Vi kan uten videre se at et slikt utgangspunkt er svært fordelaktig sett fra et arbeidsgiversynspunkt, enten dette er i privat eller offentlig sektor. Det er vel ikke å ta for hardt i når en antar at dette synspunkt ikke nødvendigvis har full oppslutning blant arbeidstakerne. Innføring av lovbestemmelser som har som formål å begrense lønnsveksten vil åpenbart gripe inn i et område hvor det foreligger interessemotsetninger mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, selv om dette synspunkt ikke er fremmet av hovedorganisasjonenes representanter i utvalget. Ulike lovbestemmelser som har til formål å begrense arbeidstakerorganisasjonenes muligheter til å kjempe for økt lønn og bedre arbeidsvilkår for sine medlemmer, vil utvilsomt styrke arbeidsgivernes og eiernes posisjon. Konsekvensen av en slik politikk er at arbeidstakerne fratas sin rett og mulighet til på fritt grunnlag å kunne kjempe for en - etter deres oppfatning - rimelig andel av de verdier som skapes i virksomheten og sikre et konkurransedyktig lønnsnivå. Konsekvensen har vært og vil bli at eiernes inntekter økes på bekostning av arbeidstakernes. Det inntektspolitiske samarbeidet legger til rette for en situasjon hvor eiere og bedriftsledere tilegner seg en stadig større del av verdiskapningen. Det er etter NJs mening en grunnleggende forskjell mellom et system hvor arbeidslivets organisasjoner frivillig slutter opp om og eventuelt underlegger seg statens økonomiske politikk og et system hvor fagforeninger ved ulike lovbestemmelser blir tvunget til å gjøre det samme. Retten til å føre frie forhandlinger - uavhengig av rammer som legges av staten og de store organisasjonene i arbeidslivet - er en grunnleggende del av organisasjonsfriheten og er ikke det samme som å slippe uansvarligheten løs i arbeidslivet. NJs tariffpolitikk er utformet på bakgrunn av situasjonen både i vår bransje, samfunnet forøvrig og hva som tjener våre medlemmers totale interesser. De naturlige interessemotsetninger som foreligger mellom oss og våre motparter må finne sin løsning gjennom frie forhandlinger uten at lovgiver utstyrer den ene part med en urimelig fordel i forhandlingssituasjonen. NJ vil i denne høringsuttalelsen konsentrere seg om de viktigste forslagene uten at vi dermed har gitt støtte til utvalgets øvrige forslag eller synspunkter. Utvalgets flertall foreslår å gi Riksmeklingsmannen en ubegrenset rett til å påby en organisasjon å holde avstemning over et meklingsforslag, primært gjennom uravstemning blant medlemmene. Tanken bak et slikt forslag synes å være at organisasjonens medlemmer i uravstemning sannsynligvis vil være mindre villig til å iverksette streik enn det organisasjonens forhandlingsutvalg eller ledelse vil være. den enkelte organisasjon. Sett på bakgrunn av at utvalget selv i kapittel 9 (s. 137) konkluderer med at det ikke er grunnlag for en påstand om at retten til arbeidskamp i vesentlig grad misbrukes i Norge, finner vi det påfallende at utvalget legger opp til ulike forslag som har som målsetting å hindre lovlige streiker i forbindelse med tariffoppgjørene. Dersom arbeidsgiverne kan spekulere i at Riksmeklingsmannens utkast til avtale vil bli godtatt i en uravstemning, vil det ytterligere bidra til å svekke forhandlingssystemets posisjon og status. Arbeidsgiverne kan fristes til å gi lite både i forhandlingene forut for og under meklingen, i håp om at prosessen frem mot en eventuell streik blir så lang og kronglete at det dårlige meklingsforslaget likevel blir vedtatt. Arbeidstakernes eventuelle kampvilje vil kunne renne ut i sanden, for eksempel ved at vårens forhandlinger og organisasjonsmessige behandling ikke er avsluttet før ferien starter. I tillegg blir det en enorm oppgave å holde konfliktberedskapen ved like gjennom en lang organisasjonsmessig behandling av et meklingsforslag. Når en dessuten tar i betraktning at Riksmeklingsmannen sannsynligvis vil se det som sin oppgave å forholde seg til de rammer som er fastsatt gjennom det såkalte inntektspolitiske samarbeidet, eller oppnådd i oppgjør mellom hovedorganisasjonene, sier det seg selv at arbeidsgiverne fristes ytterligere til ikke å føre reelle forhandlinger med de mindre og uavhengige organisasjonene. En viktig del av forhandlingsretten er muligheten til å kunne iverksette streik eller andre kampmidler dersom man ikke når frem gjennom argumentasjon i frivillige forhandlinger. Sett fra arbeidstakersiden vil det være naturlig å iverksette streiken på et tidspunkt som gir best resultat, dvs. på en måte og på et tidspunkt som rammer motparten hardest. En effektiv streik vil derfor også kunne bli en kortvarig streik, noe som vil være en fordel for alle parter, herunder eventuelle tredjeparter som rammes. Dersom arbeidstakerorganisasjonen fratas muligheten til å påvirke forhandlingene og tidspunktet for eventuell iverksettelse av en streik, vil det være et urimelig inngrep i selve forhandlings- og streikeretten. Forslaget om tvungen avstemning er derfor utelukkende til fordel for arbeidsgiversiden og vil bidra til å styrke deres forhandlingsposisjon og tilsvarende svekke arbeidstakerorganisasjonen. Organisasjoners forhandlingsutvalg er i dag utstyrt med sine forhandlingsfullmakter gjennom en vedtektsfastsatt organisasjonsmessig behandling både i sine grunnorganisasjoner og øverste organ. Vedtekter og regler for organisasjonsmessig behandling av krav og beslutning om iverksettelse av eventuell streik, har i alle organisasjoner vært gjenstand for omfattende og langvarig organisasjonsmessig behandling, sannsynligvis gjennom mange år og flere landsmøter. NJs vedtekter på dette området balanserer hensynet til demokratisk behandling i grunnorganisasjonene og muligheten til å gjennomføre effektive forhandlinger med våre motparter. Vedtak om iverksettelse av streik fattes i NJs landsstyre, som er valgt av landsmøtet og er organisasjonens øverste organ i landsmøteperioden. Flertallets forslag om at Riksmeklingsmannen som alternativ til påbudt uravstemning, skal kunne «forlange at meklingsforslag blir undergitt avstemning i et av organisasjonenes representative organ», er ikke bare en utilbørlig statlig innblanding i en organisasjons interne vedtekter, men forslaget synes dessuten å være fremmet uten at det er dokumentert et behov for en slik regel. Utvalgets forslag om tvungen avstemning er derfor både en svekkelse av fagorganisasjonens forhandlingsstyrke og en urimelig og unødvendig statlig innblanding i organisasjonens demokratisk fastsatte saksbehandlingsregler på et område som tilhører organisasjonens selvherredømme. NJ er på denne bakgrunn sterkt uenig i forslaget om at Riksmeklingsmannen skal få rett til å påtvinge partene en avstemning over et meklingsforslag. Flertallet legger dessuten opp til en urimelig forskjellsbehandling av hovedorganisasjoner og andre fagforeninger. Flertallet sier (s. 117): Utvalget ser det som usannsynlig at en meglingsmann under normale forhold vil pålegge avstemning mot en hovedorganisasjons klare vilje. Lovforslaget gir ikke åpning for et slikt unntak, men det er likevel grunn til å merke seg denne diskriminerende føringen fra flertallets side. Selv om det antas at påbudskompetansen bare blir benyttet i rene «unntakstilfeller», så er det åpenbart lagt opp til at det i slike unntakstilfeller «normalt» skal legges mindre vekt på en liten og uavhengig organisasjons vilje enn en hovedorganisasjons. Det fremstår som klart urimelig at en stor organisasjon skal ha et større vern mot inngrep i organisasjonsfriheten enn en organisasjon som av ulike grunner har valgt å stå utenfor en hovedorganisasjon. Et samlet utvalg forutsetter at det må være bestemmelser i loven for hvordan de organisasjoner som ikke har egne stemmeregler skal holde avstemning. På side 119 formuleres utvalgets forslag til lovbestemmelse (4[b]). Her heter det bl.a at: Meglingsforslaget skal anses som forkastet dersom et flertall av de som har avgitt stemme, og som representerer minst 1/3 av de stemmeberettigede, har stemt mot forslaget. Vi antar for det første at slike regler er unødvendige fordi enhver seriøs tarifforganisasjon rimeligvis har bestemmelser i sine vedtekter om når et forslag er vedtatt eller forkastet. Men om noen organisasjoner mot formodning ikke har slike bestemmelser enten i egne vedtekter eller i avtale med sin arbeidsgivermotpart, så vil vi advare mot en lovregel som krever at minst 1/3 av de stemmeberettigede har stemt mot forslaget. Det må i denne sammenheng skilles mellom ufravikelige krav til stemmeregler som settes av staten og tilsvarende bestemmelser som frivillig fastsettes av organisasjonene etter en demokratisk behandling eller gjennom avtaler med tariffmotparter. En slik regel vil kunne legge til rette for lav deltakelse i en uravstemning idet medlemmer som er for meklingsmannens forslag, kanskje ikke ser bryet verdt å delta i avstemningen fordi de vet at motstanderne ikke bare må mobilisere et flertall for sitt syn, men også få støtte fra minst en tredel av samtlige medlemmer. Tilleggskravet kan i visse situasjoner innebære at de som ikke deltar i den organisasjonsmessige prosessen får avgjørende innflytelse dersom de er tilstrekkelig mange. Slikt sett vil kravet kunne fungere passiviserende. Etter arbeidsrettsdommen i 1982 (ARD 1982 200) er meklingsmannens koblingshjemmel i arbeidstvistloven § 35 nr. 7 ikke reell fordi meklingsmannen ikke kan gjøre det mot en organisasjons vilje. så vil de likevel ikke kunne benytte kampmidler for å søke å oppnå et bedre resultat dersom medlemmene i en eller flere andre større organisasjoner har akseptert forslaget til avtale for sitt tariffområde. NJ finner det opprørende at utvalget i det hele tatt kan fremme slike mildt sagt udemokratiske forslag. Vi kan ikke se at flertallet har gitt noen begrunnelse for sitt forslag. Mindretallets forslag om at kobling kan finne sted under forutsetning av at partene kan motsette seg det, kan synes mer akseptabelt, men er etter vårt skjønn helt unødvendig. Utvalgets mindretall viser helt korrekt til at forslaget om å koble avstemninger vil være i strid med internasjonale konvensjoner som Norge er folkerettslig bundet av. Streikeretten er et legitimt virkemiddel for å effektivisere og styrke forhandlings- og avtaleretten og er således et helt sentralt element i organisasjonsfriheten. Vi viser her til bl.a. Den europeiske sosialpakt (ESP), Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og ILO-konvensjonene nr. 87 og 98, som mer eller mindre direkte gir vern om streikeretten. Vi viser i denne forbindelse til de saker som har vært behandlet i ILOs kontrollapparat hvor den danske koblingsbestemmelsen og praksisen har fått kritikk (Committee of Freedom of Association case 1418, 1725 og 1971). Utvalget viser selv til samtaler med representanter for ILO, som i denne sammenheng foreslo at en regel om kobling måtte inneholde bestemmelser om at organisasjonene kunne motsette seg dette (s. 121). Uavhengig av forholdet til de folkerettslige minstestandarder, er forslaget grunnleggende udemokratisk og forankret i et syn på organisasjonsfrihet og streikerett som hører helt andre regimer til. Flertallet synes å legge seg på en linje hvor den minste tvil om forslaget er i strid med internasjonale konvensjoner tas til inntekt for at regelen skal innføres. Det vil være mer riktig for Norge å holde seg godt innenfor internasjonale konvensjoners minstestandarder. Det kan ikke være noe mål for Norge i arbeidsrettslig sammenheng å balansere på ytterkanten av hva som er tillatt etter - eller endog å bryte - internasjonale menneskerettigheter. Forslaget er i tillegg til å frata fagforeningene reell streikerett også særdeles velegnet til å styrke arbeidsgiversiden i forhandlingssituasjonen og vil således på sikt kunne bidra til en svekkelse av og oppslutning om uavhengige fagforeninger. Det er åpenbart at godt organiserte arbeidsgiverorganisasjoner vil kunne foredle og systematisere sin manglende forhandlingsvilje og sette sin lit til at Riksmeklingsmannen vil tre støttende til ved både å påtvinge fagforeningen en uravstemning over en avtale den ikke vil ha, for deretter å koble resultatet med en eller flere andre fagforeninger slik at streiker kan forhindres. Utvalget har (bl.a i kapittel 10 s. 147 -149) drøftet behovet for å tillate andre former for arbeidskamp enn full arbeidsnedleggelse. Norsk Journalistlag er enig med mindretallet i at det er nødvendig å utrede andre kampformer enn full streik. Særlig viktig er dette i de tilfeller der streikeretten i praksis er lite effektiv eller reell. Sett fra samfunnets side vil det også kunne være en fordel at andre kampformer enn full streik kan benyttes av partene fordi alternative kampformer i større grad kan forhindre at tredjepart rammes sterkt. En grunnleggende forutsetning må selvsagt være at partene ikke påtvinges andre kampformer, men at disse blir frivillige alternativer til streik og lockout. Utvalget drøfter tvungen lønnsnemnd i kapittel 10, men finner ikke grunn til å fremme konkrete endringer når det gjelder bruken av tvungen lønnsnemnd. Dette til tross for at Norge en rekke ganger er blitt kritisert av ILO for bruken av tvungen lønnsnemnd og dermed krenkelse av Norges folkerettslige forpliktelser. Det er en alvorlig svakhet at utvalget ikke fremmer forslag som sikrer at Norge ikke griper til tvungen lønnsnemnd i strid med det som er tillatt etter våre folkerettslige forpliktelser. Tvert imot synes det som utvalget aksepterer folkerettsstridig bruk av tvungen lønnsnemnd fordi det kan være «et viktig virkemiddel» for norske myndigheter. Et forslag til lovfesting av kriteriene for bruk av tvungen lønnsnemnd avvises under henvisning til at argumentene ikke er tilstrekkelig tungtveiende. Utvalget sier imidlertid at lovfesting av kriteriene for bruk av tvungen lønnsnemnd kan vurderes på nytt dersom «vi får en uheldig utvikling av lønnsnemndbruken.» Etter vår oppfatning viser praksis hittil at Norge allerede over lang tid har praktisert en «uheldig» bruk av tvungen lønnsnemnd. Norsk Journalistlag er enig i at det er et demokratisk problem at Rikslønnsnemndas faste representanter alltid oppnevnes fra LO og NHO. Som frivillig lønnsnemnd fungerer den ikke etter intensjonen så lenge nemndas partsrepresentanter ikke representerer de som tvisten gjelder. De færreste fagforeninger vil frivillig overlate avgjørelsen av en tvist til en nemnd bestående av representanter for en konkurrerende eller lite velvillig organisasjon som endog har som uttalt målsetting at ingen organisasjoner skal få noe mer enn det den selv har oppnådd gjennom forhandlinger. Norsk Journalistlag kan ikke støtte utvalgets forslag om å utvide antallet medlemmer i nemnda fra 7 til 9, slik at de organisasjoner som tvisten gjelder bare kan utpekte et rådgivende medlem hver, mens LO og NHO fortsatt skal ha et fast medlem hver. I tråd med vårt syn på organisasjonsfriheten, deler vi ikke utvalgets begrunnelse for hvorfor LO og NHO skal ha fast representasjon i Rikslønnsnemnda slik det fremkommer i utredningen side 151: Som påpekt er LO og NHO fortsatt de største partene i norsk arbeidsliv, og fast deltakelse fra disse kan bidra til at den konkrete tvist blir sett i sammenheng med lønnsoppgjøret for øvrig. På denne måten vil selvsagt disse fungere som et slags tariffpoliti som skal sikre at alt blir slik som LO og NHO har bestemt, mens de rådgivende medlemmene fra for eksempel uavhengige organisasjoner blir mer som gisler i en saksbehandling som gis skinn av at alle parter blir hørt og får innflytelse. Etter NJs oppfatning vil det være mest demokratisk og tilstrekkelig at Rikslønnsnemnda i den enkelte tvist settes med tre (faste) nøytrale medlemmer og ett medlem oppnevnt fra hver av partene i tvisten. En slik sammensatt nemnd vil ha den nødvendige kunnskap i tariffspørsmål og vil kunne sikre at avgjørelsen tas på et mer fritt grunnlag uten å være bundet av føringer som legges i LO og/eller NHO. Norsk Journalistlag har som nevnt konsentrert vår høringsuttalelse om utvalgets hovedforslag. Vi har ikke gitt uttalelser knyttet til forslag som berører statlig eller kommunal sektor uten at denne taushet skal tolkes som at vi støtter utvalgets forslag. I tråd med vårt prinsipielle syn på organisasjonsfriheten finner vi likevel grunn til å understreke at vi ikke er enig i de begrensninger som finnes i tjenestetvistloven mht. hvilke organisasjoner i staten som har forhandlings- og streikerett. På samme måte er vi uenige i utvalgets forslag til endring av tjenestetvistlovens krav både mht. hovedorganisasjoners størrelse og omfang og forslaget om å begrense yrkesorganisasjoners forhandlingsrett (kap. 11.5 s. 170 flg). Slik vi ser det bør tjenestetvistloven endres slik at også organisasjoner som Norsk Journalistlag kan forhandle frem tariffavtaler for våre redaksjonelle medlemmer i staten. De særegne krav som journalister har, jf det som er sagt ovenfor om yrkesetiske spørsmål og opphavsrettigheter, vil ikke bli ivaretatt av andre organisasjoner med forhandlingsrett i staten. en arbeidsgiver som både er tariffmotpart og lovgiver. Norsk Kabinforening har fått oversendt ovennevnte innstilling fra UFF med merknadsfrist til KRD 01.10.01. og AAD's forslag til endringer i tjenestetvistloven, som er en videreføring av Stabelutvalgets innstilling, med høringsfrist 01.09.01. Vårt første spørsmål er derfor om dette kan være riktig da høringsfristen for lovendringene er tidligere enn høringsfristen for utvalgets innstilling? I så fall må NKF be om at høringsfristen til AAD's lovendringsforslag blir utsatt til etter høringsfristen til Stabelutvalgets høringsfrist. Norsk Kabinforening har valgt å komme med følgende kommentarer til innstillingen i sin høringsuttalelse: Stabelutvalgets forslag går i samme retning. Det vil si at man søker å svekke uavhengige fagforeningers handlingsrom. (I de store hovedsammenslutningene svekkes forbundsvise oppgjør og selve forbundsleddet.) Konsekvensen er at staten ved dens utpekte mekler, og hovedorganisasjonenes ledelse får styrket makt, mens uavhengige fagforeninger som NKF, og forbundsnivået i hovedsammenslutningene mister rettigheter. Stabelutvalget er dypt splittet og vi oppfatter at dette svekker forslagene i seg selv. I kapittel 3, side 16 og 17 brukes uttrykket: «å sikre det inntektspolitiske samarbeidet». For å forstå dette forholder vi oss til utvalgsmedlemmet Torgeir Aarvaag Stokkes definisjon i hans doktoravhandling, der det heter: Med inntektspolitikk forstår Elvander (1988a:282) statlige handlinger som direkte eller indirekte er koblet til lønnsforhandlingene, og som har til formål å begrense lønnsøkninger. NKF er av den oppfatning at Stabelutvalget fremmer forslag som undergraver fagforeningsrettigheter. I tillegg har NKF notert at Norge til stadighet kritiseres av internasjonale menneskerettighetsorganer (bl.a. ILO og Europarådet) for å ha et demokratisk underskudd på dette området. Etter vår mening trengs det ikke en begrensning i fagforeningsrettigheter, men en styrking av disse. Vi er derfor grunnleggende uenige i innstillingens generelle innretning. Som en fagforening bestående av flest kvinnelige medlemmer, er det nedslående å konstatere at utvalget ikke foreslår tiltak for å få bukt med den generelle lønnsdiskrimineringen av kvinner, men overlater til partene i arbeidslivet å ta dette forholdet i betraktning når tariffavtaler inngås. 2.2 Avstemningenes varighet, § 8.8. På side 113 går utvalget inn for å korte ned tiden som brukes i forbindelse med uravstemninger. Utvalget anbefaler maksimalt fire uker, men helst kortere. Ved å gi mekleren anledning til å pålegge avstemning vil han også få anledning til å sette frist, og dermed også å bestemme for en fagforening hvor lang tid avstemningen skal ta. Dette er et overgrep mot organisasjonsfriheten blant annet fordi det vil virke inn på mulighetene for demokratisk debatt og diskusjon om meklingsforslaget forut for avstemningen. Meglingsmannen kan forlange at meglingsforslag blir undergitt avstemning blant organisasjonenes arbeidstaker- og arbeidsgivermedlemmer. Hvis ikke det gjøres, kan meglingsmannen forlange at meglingsforslag blir undergitt avstemning i et av organisasjonenes representative organ. Avstemningen skal bare gjelde meglingsforslaget som det foreligger fra meglingsmannen. Avstemningen skal være hemmelig og skriftlig med rene ja- eller nei-stemmer. ( NOU 2001:14, side 117-118) Lovteksten avgrenser heller ikke mot at det kan fremsettes nye meklingsforslag ved et senere tidspunkt, som i sin tur kan pålegges stemt over av meklingsmannen. For eksempel i tilfellet av at en konflikt har vart en stund og meklingsmannen innkaller partene til ny mekling. Her vil han kunne stå fritt til å fremme et nytt meklingsforslag og derved en ny avstemning under fredsplikt. For det tredje: Utvalgets flertall tenker også at tvungen avstemming ikke skal brukes mot en hovedorganisasjons vilje. Altså tenker man seg tvungen avstemning brukt mot de enkelte uavhengige fagforeninger som for eksempel NKF. For det fjerde: Til tross for at utvalget er klar over at det finnes mange uavhengige fagforeninger, skriver det ingenting om hvorvidt det tenker at bestemmelsen kun skal brukes unntaksvis og ikke mot deres vilje. Men ut fra de generelle argumentasjonene til utvalget, må man anta at det ikke er meningen at meklingsmannen skal ta hensyn til viljen til en uavhengig fagforening. Utvalget går så inn på nye lovtekster som skal sikre fredsplikt under avstemming og krav til oppslutning og flertall for at et forslag skal forkastes. NKF er av den oppfatning at når riksmeklingsmannen pålegger avstemning mot den uttrykte viljen til et forhandlingsutvalg vil han undergrave forhandlingsutvalgets autoritet og hans rolle som nøytral mekler vil undergraves. Stabel uttaler at rapporten ikke inneholder dramatiske endringer. For Norsk Lærerlag og andre frittstående og kvinnedominerte fagforeninger vil endringene som er kommentert i denne høringsuttalelsen, hver for seg og samlet, representere omfattende endringer og angrep på historisk opparbeidete rettigheter. Realiteten i forslagene vil føre til at arbeidsgiver og de store organisasjonene vil avgjøre ethvert tariffoppgjør og at frittstående forbund som Norsk Lærerlag med over 90.000 medlemmer, og den nye utdanningsorganisasjonen med 130.000 medlemmer, som vil være en realitet fra 1.1.2002, vil knebles og miste forhandlings- og streikeretten. Dette vil også gjelde de enkelte forbund som i dag har partsforhold til KS. Forslaget vil av den grunn kunne medvirke til å intensivere utviklingen av økte klasseskiller og lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Norge har behov for et arbeidsliv hvor alle parter har en jevnbyrdig og likeverdig posisjon. Regjeringen og Stortinget er opptatt av rettferdighet og likeverd for landets innbyggere. Dette må også gjelde de ansattes organisasjoner og den demokratiske prosess mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene. Stabelutvalgets innstilling er med på å foreslå innskrenkinger i små og mellomstore organisasjoners demokratiske rettigheter. Dette er rettigheter som er opparbeidet gjennom en lang historie. Økonomi og de store konsernenes profittbehov, styrer mye av samfunnsutviklingen. Stortingets og Regjeringens ansvar for helheten i samfunn og arbeidsliv, må vises gjennom vedtakene som fattes i styrende organer. «Trender» som rører seg på arbeidsgiversiden, som for eksempel at NHO ønsker at tariffavtaler skal avvikles, må ikke foreslås videreutviklet eller realisert av landets styrende organer. Arbeidsgivernes arbeid for fleksibilisering og desentralisering i norsk arbeidsliv får, slik Norsk Lærerlag oppfatter det, sin belønning i løsningen Stabelutvalget legger opp til, ved at det er arbeidsgiver sammen med de store organisasjonene, som organiserer de ansatte i den konkurranseutsatte industrien, som er normsettere. Norsk Lærerlag vil i denne høringsuttalelsen konsentrere seg om følgende tema i utvalgets innstilling: Kobling av uravstemninger vil i særlig grad begrense de demokratiske rettighetene til frittstående fagforbund og små og mellomstore organisasjoner. Norsk Lærerlag mener at den frie forhandlings- og streikeretten for disse organisasjonene, etter utvalgets innstilling, ikke blir reell. Konklusjon: Norsk Lærerlag avviser utvalgets forslag om retten til å koble uravstemninger. Utvalget har foreslått at riksmeklingsmannen kan pålegge partene å avholde uravstemninger før det eventuelt blir iverksatt en streik. Dette vil være en direkte inngripen i organisasjonenes demokratiske prosesser. Forbundenes egen avgjørelse om hvorvidt de vil holde uravstemning, godta oppgjøret eller gå direkte ut i streik når forhandlingene slutter, er en viktig del av streikeretten. Samtidig må det erkjennes at mekling vil bli ført med en annen intensitet når spørsmålet om konflikt er umiddelbar. Arbeidslivet i Norge er ikke preget av mange streiker. Streikeretten for mange grupper er allerede sterkt begrenset gjennom den overdrevne bruken av tvungen lønnsnemnd her i landet. FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) av 1966 inneholder i artikkel 8, en bestemmelse om streikerett. Norsk Lærerlag mener at Norges forbehold til streikerettsbestemmelsen her bør trekkes tilbake, og at retten til streik lovfestes som en grunnleggende demokratisk rettighet i Norge. Konklusjon: Norsk Lærerlag foreslår at retten til streik lovfestes og avviser utvalgets forslag om rett til å pålegge partene å holde uravstemning. Norsk Lærerlag er fornøyd med utvalgets konklusjon vedrørende det de ser på som en nødvendig samordning, at dette er et forhold mellom partene, og at det ikke krever en permanent lov om forhandlingsordningen i kommunal sektor. Et flertall i utvalget foreslår å regulere forhandlingsordningen i kommunesektoren på en fastere måte enn i dag. Dette begrunnes med behov for høyere grad av samordning. Norsk Lærerlag har forståelse for at en viss samordning er formålstjenlig, men ser det som en utilbørlig inngripen i organisasjonenes frie rett til å velge samarbeidsformer ved eventuelle konflikter, dersom denne samordningen skal være en tvungen form. Forbundene på arbeidstakersiden har i en årrekke samordnet forhandlingene på frivillig basis. Dersom det enkelte forbund blir tvunget inn i en hovedsammenslutningsmodell, mister det, slik forslaget er, sin rett til selv å beslutte arbeidskamp og har dermed ikke lenger reell streikerett. Flere av streikene de siste årene har vært gjennomført av kvinnedominerte forbund i offentlig sektor. Disse forbundene organiserer arbeidstakere i kvinnedominerte yrker som relativt sett er lavt lønnede. Generelt er det viktig for gjennomføring av forhandlinger at streikeretten ikke forringes. Dette for at forhandlinger skal bli reelle. I tillegg er det slik at forskjellige yrkesgrupper og tariffområder har forskjellige behov for markering. For eksempel sier Erling Barth og Pål Schøne i en artikkel i Søkelys på arbeidsmarkedet 1/2001, utgitt av Institutt for samfunnsforskning, at analyser tyder på at det er en betydelig lønnspremie ved å jobbe i privat sektor for personer med høyere utdanning. Ved en tvungen samordning er det fare for at det er de samme foreningene, ofte de kvinnedominerte i offentlig sektor, som alltid vil være i mindretall. Ved hovedsammenslutningsmodeller skissert av utvalget, risikerer man at en del kvinnedominerte forbund aldri får sine synspunkter markert. og barnevernspedagoger med utvalgets innstilling vil miste sin selvstendige streikerett. Forslaget er også en faktor som setter organisasjonsfriheten under press. Et velordnet arbeidsliv krever organiserte arbeidstakere. Når prosenten fagorganiserte arbeidstakere er synkende og den store utfordringen er å få folk til å organisere seg, mener Norsk Lærerlag det er lite klokt å frata enkeltorganisasjoner makt til å forhandle og streike. At medlemmer føler seg tilfreds med egen organisasjon og føler identitet og fellesskap gjennom medlemskapet, blir etter vår erfaring en stadig viktigere forutsetning for at enkeltarbeidstakere velger å organisere seg. Organisasjonenes arbeidsrom og rettigheter er derfor stadig viktig for å kunne videreføre et samfunn der det er naturlig for de fleste arbeidstakere å være organisert. FNs rapport Human development report 2000 har statistikk som kan tyde på at utviklingen mot et desentralisert forhandlingssystem i Norge øker lønnsforskjellen mellom kvinner og menn. En sentralisering av makt på arbeidstakersiden, ved befesting av hovedsammenslutningsstrukturen, vil svekke de frittstående og de små organisasjonenes muligheter i arbeidet mot et desentralisert forhandlingssystem. De sosiale og økonomiske forskjellene i Norge øker. Inntektsforskjellene mellom kvinner og menn øker. Dette stadfestes i rapporten Human development report 2000. Forslagene i utvalgets innstilling vitaliserer systemer som gjør det mulig å intensivere utviklingen av økte klasseskiller og lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Konklusjon: Norsk Lærerlag avviser utvalgets forslag om regulering av forhandlingsordningen i kommunal sektor. Konklusjon: Størrelsen på de økonomiske rammene må fortsatt være gjenstand for frie forhandlinger. Norsk Lærerlag avviser derfor de foreslåtte endringer. Utvalget gjennomgår i kapittel 9, arbeidskamp som virkemiddel i arbeidskonflikter. Utvalgets innstilling beskriver bl.a realiteten i at arbeidsgiver i flere områder reelt sparer midler ved streik. Det beskrives også at konsekvensen av streik i mange tilfeller rammer brukerne av tjenestene tyngst. Utvalget peker på at de langt fleste streiker i kommunal sektor, blir avsluttet ved tvungen lønnsnemnd. Norsk Lærerlag antar at denne praksis har innvirkning på de konfliktstrategier som legges av partene. Konklusjon: Norsk Lærerlag mener det er behov for å utvikle nye kampformer, ikke minst i offentlig sektor, og ønsker en grundigere utredning om temaet. Norsk Lærerlag mener at tvungen lønnsnemnd har vært i bruk for ofte i norsk arbeidsliv og er fornøyd med at utvalget konstaterer at Norge beveger seg i yttergrensene for hva som er tillatt etter ILO-konvensjonene, og at vi muligens i noen tilfeller kan ha overtrådt disse grensene. Dette synet styrkes ved at Norge også har fått advarsel fra de organer som overvåker Sosialpakten. Når utvalget nå ser seg om etter mulige tiltak for å redusere behovet for tvungen lønnsnemnd, vil Norsk Lærerlag beklage at utvalgets flertall ikke har villet gå inn for å åpne for andre former for arbeidskamp enn full arbeidsnedleggelse. Flere andre former for arbeidskamp vil gjøre det mulig å gjennomføre reaksjoner på tariffoppgjør i offentlig sektor, som i sterkere grad kan rettes inn mot å ramme arbeidsgivers representanter og i mindre grad befolkningen. Som nevnt ovenfor, er dette forhold Norsk Lærerlag hadde ønsket utvalget hadde utredet og vi beklager at dette ikke er gjort. Norsk Lærerlag er fornøyd med at utvalget ikke har foreslått en nemnd for å vurdere om en arbeidskamp er samfunnsskadelig. Partene i et oppgjør har tatt stilling til spørsmålet om konflikt, ved at de ikke har kommet fram til et resultat gjennom forhandlinger og mekling. De politiske myndigheter må ta ansvaret for beslutningen dersom de vil avslutte en lovlig arbeidskamp med makt. ved tvistebehandling etter tjenestetvistloven. Norsk Lærerlag har ikke særlige motforestillinger mot dette antallet, men peker på at utvalget samtidig foreslår at det blant de fem faste medlemmene skal være en som representerer tjenestemenn i statsstilling. Ved denne endringen utelukker utvalget at tjenestemenn i skoleverket kan oppnevnes som fast medlem av Rikslønnsnemnda. Dette til tross for at skoleverket representerer omlag en tredel av arbeidstakerne innen det statlige avtaleområdet. Dette finner Norsk Lærerlag ikke akseptabelt. Skoleverkets ansatte utgjør en stor andel av de arbeidstakere det forhandles for i statlig tariffområde, og disse arbeidstakere bør ha samme rettigheter som de øvrige. Utvalget foreslår ikke noen modell med pendelvoldgift, men finner det likevel så interessant at en anbefaler å utprøve dette. Norsk Lærerlag vil peke på at vi ikke anser dette som en aktuell løsningsmodell med den forhandlingsordningen vi har i Norge. Pendelvoldgift vil ikke kunne brukes slik det teoretisk er tenkt. Utvalget peker selv på betydningen av forhandlinger som legger føringer for flere forhandlingsområder. Når dette er sammenfallende synspunkter mellom arbeidsgiver, myndigheter og de store arbeidstakerorganisasjonene, vil det ytterligere forsterke tendensen til at mindre grupper blir lønnsmessig dominert av de store. I staten er dette ytterligere et problem ved at regjeringen både er arbeidsgiver og myndighet. Dette vil kunne sette en pendelvoldgift i sterk miskreditt. Pendelvoldgiften er en ordning som gjennom voldgiftens valg, har klare tapere og vinnere. Det vil kunne føre til et dårlig forhandlingsklima på sikt. (Se Norsk Lærerlags høringssvar vedr. endringer i tjenestetvistloven.) I forslag til endringer i tjenestetvistloven § 3, foreslår Norsk Lærerlag at det åpnes for at en hovedsammenslutning av tjenestemannsorganisasjoner har forhandlingsrett såfremt: - den har minst 60. - de tilsluttede forhandlingsberettigede tjenestemannsorganisasjonene representerer minst 2 virksomheter. Forbundet har i den etterfølgende høringsuttalelse ikke vurdert de forslag som er knyttet til statlig sektor eller hovedorganisasjonenes rolle. Det foreligger i dag et ulovfestet ufravikelighetsprinsipp vedrørende ufravikelighetsnormer mellom konkurrerende tariffavtaler som i alminnelighet pålegger arbeidsgiversiden en tariffmessig plikt ovenfor sine tariffmotparter til å ikke inngå avvikende tariffavtaler. En slik tilsvarende plikt gjelder ikke for arbeidstakersiden. Vi kan som utvalget, ikke se behov for endringer eller lovfesting av gjeldende rett. Vi viser for så vidt til utvalgets begrunnelse. Forbundet tiltrer forslaget mht. varselplikt og lovfeste regelen i hovedavtalen mellom LO og NHO om iverksettelse av plassfratredelse med 4 dagers varsel. For forbundet har manglende bestemmelser med slik varselfrist til tider skapt problemer mht. en strategi med opptrapping av en pågående streik. Forbundet går imot innføring av en rett for meglingsmannen til å påby avstemming over meglingsforslaget. Dette griper inn i den enkelte organisasjons frie rådighet, og kan således ikke aksepteres. Vi kan tiltre utvalgets forslag om å innføre bestemmelser i arbeidstvistloven for hvordan de organisasjoner som ikke har egne stemmeregler skal holde avstemming. Når det gjelder koblet avstemming, ønsker vi dagens bestemmelse opprettholdt i hht. arbeidstvistloven § 35 nr. 7. Vi har ingen innvendinger til forslag til presiseringer i arbeidstvistloven § 38, 2. og tredje ledd vedrørende gjenopptagelse av megling i den forstand at partene har plikt til å etterkomme meglingsmannens beslutning. Norsk Sjøoffisersforbund ønsker ingen endringer av dagens regelverk omkring arbeidskamp og aksjoner. konflikten. Som begrunnelse viser vi til utvalgets vurderinger og forslag. Som utvalget, ser vi ingen grunn til å innføre noen pendelvoldgift i Norge. Norsk Skuespillerforbund representerer de fleste skuespillere i Norge. Vi har ca 850 medlemmer, hvorav ca 300 er ansatt ved offentlig støttede teatre på ulike typer kontrakter. Som en liten fagorganisasjon i en verden med stadig større og mektigere organisasjonskonstellasjoner rundt på alle kanter, er vi svært opptatt av å beholde rettighetene og handlefriheten til de små organisasjonene. Våre medlemmer har helt spesielle arbeidsvilkår som avviker fra de fleste andre yrkesgrupper i vårt samfunn. Å få gjennomslag for våre spesielle krav byr på utfordringer. Vi er derfor opptatt av å beholde vår selvstendighet som forbund med de rettigheter vi mener bør følge av dette - det gjelder spesielt forhandlings- og streikerett. Det er spesielt to forslag i ovennevnte høringsuttalelse som truer denne selvstendigheten. Norsk Skuespillerforbund er imot flertallets syn på dette punkt. Det griper direkte inn i det enkelte forbunds beslutningskanaler og lover. Det må være opp til den enkelte organisasjon å avgjøre hvilken beslutningsstruktur de vil ha under forhandlinger. Forslaget kan også, i gitte situasjoner, benyttes for å unngå bruk av uravstemning, ved at riksmeklingsmannen pålegger avstemning i et representativt organ. Vi mener det er opp til organisasjonen å avgjøre dette. Når det gjelder avstemningens varighet, vil riksmeklingsmannen etter Stabelutvalgets forslag få anledning til å sette frist for hvor lang tid en avstemning skal ta. Vi mener at dette er et overgrep, fordi det vil innvirke på mulighetene for demokratisk debatt om meklingsforslaget forut for avstemning. Dette forslaget betyr en innskrenking av organisasjonenes streike- og forhandlingsrett. Det er dette punktet i innstillingen vi er mest imot, og som vil ha størst konsekvenser for oss som et lite forbund. At Riksmeklingsmannen skal kunne påby at avstemninger over tariffoppgjør kobles, er en alvorlig innskrenkning av vår innflytelse. En demokratisk avstemning innebærer at det er de personer som avstemningen gjelder som får avsi stemme. Generelt om tvungen avstemning/tvungen kopling. Vårt forbund har ikke foretatt noen selvstendig vurdering av disse forslagene i forhold til Norges internasjonale forpliktelser, men vi mener at det er nødvendig og viktig at en slik vurdering finner sted. Det bør være en selvfølge at vi i Norge følger internasjonale konvensjoner på områdene arbeidsrett og menneskerettigheter. Norsk Skuespillerforbund merker seg at det ikke har vært enighet om disse to punktene i utvalget, i og med at de to nøytrale medlemmene har gått imot både tvungen avstemning og tvungen kopling. Norsk Skuespillerforbund håper lovgiverne vil ta hensyn til standpunktene til mindretallet og de uavhengige fagforeninger i disse spørsmål. Det vises til Kommunal- og regionaldepartementets oversendelse av 02.05.01, med høringsfrist 01.10.01. Den Norske Jordmorforening (DNJ) har behandlet innstillingen og vil innledningsvis bemerke at Stabelutvalget har gjort et omfattende arbeid. Innstillingen gir videre en grundig gjennomgang av hvordan det norske forhandlingssystemet har fungert og fortsatt fungerer. Utvalget gir en inngående redegjørelse og sammenlikning av våre regler og praksis med øvrige nordiske land, og en grundig vurdering av forholdet til menneskerettighetsreglene i norsk og internasjonal rett. DNJ er imidlertid skeptisk til en del av forslagene som fremmes i innstillingen, og vi er uenig i at forslagene er egnet til å løse de utfordringer offentlig sektor vil stå overfor i framtida. Det er vår oppfatning at norsk arbeidsliv generelt, og offentlig sektor spesielt, er avhengig av økt fleksibilitet og langt større grad av lokal lønnsdannelse. Dette vil gi arbeidsgivere og arbeidstakerer større handlefrihet og ansvar. DNJ kan ikke se at hovedorganisasjonene er garantist for denne utviklingen alene. ikke den rette løsningen på de utfordringer sektoren står overfor. Skal kommunesektoren, som stadig utsettes for sterkere konkurranse, kunne konkurrere på like vilkår med private tilbydere av for eksempel velferdstjenester må sektoren få mulighet til å etablere mer fleksibelt innrettede tariffavtaler og forhandlingsordninger - stikk i strid med utvalgets anbefalinger. Det har de senere år skjedd en viss utvidelse av det inntektspolitiske samarbeidet, bl.a gjennom utvidelsen av kontaktutvalget og bredere deltagelse i Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (DTB). DNJ mener dette er en riktig og nødvendig utvikling, og at det må være en målsetting at dette samarbeidet må omfatte så store deler av norsk arbeidsliv som mulig. Vi er imidlertid svært skeptisk til et sterkt koordinert system for lønnsfastsettelse i forkant av tariffoppgjørene. Etter DNJs mening vil dette i sin konsekvens bety en ytterligere svekkelse av den frie forhandlingsretten. Inntektspolitikken står overfor nye utfordringer når den skal gjennomføres i en situasjon med et strammere arbeidsmarked og knapphet på visse typer arbeidskraft. En fleksibel lønnsdannelse tilpasset bl.a sysselsettingen og arbeidsmarkedets behov vil etter DNJs syn være av stor betydning framover. DNJ støtter i denne forbindelse Sverre Strands/Akademikernes særmerknad i kapittel 3 om en mer desentralisert lønnsdannelse (s. 19). DNJ er av den oppfatning at inntektspolitikken må kunne praktiseres mer fleksibelt og med større grad av differensiering enn tilfelle er i dag. DNJ slutter seg til Stabelutvalgets enstemmige konklusjon om at det ville være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser å lovfeste ufravikelighet mellom konkurrerende tariffavtaler. Dagens meglingsordning etter arbeidstvistloven er innrettet slik at det er de enkelte parter i tvisten som avgjør om et forhandlingsresultat skal vedtas, forkastes eller sendes til uravstemning. DNJ mener at dagens rettstilstand må lovfestes, slik at det fremgår direkte av arbeidstvistloven at meglingsmannen ikke kan påby uravstemning i forhold til noen forhandlingsberettiget organisasjon. Forbudet må gjøres generelt. Det er, etter vår oppfatning, ikke grunnlag for differensiering med henhold til bruken av påbud. Utvalgets flertall legger til grunn at meglingsmannen ikke under noen omstendighet ville påby uravstemning mot en hovedorganisasjons klare vilje. Dersom dette er tilfelle er det heller ikke behov for å lovfeste en slik adgang for meglingsmannen. Hvis loven blir anvendt annerledes overfor hovedsammenslutningene enn overfor andre, mindre forhandlingsberettigede organisasjoner, vil det bære preg av myndighetsmisbruk. Det vil også fremstå som en alvorlig trussel mot den frie forhandlingsretten og organisasjonsfriheten. DNJ kan heller ikke se at meglingsmannen bør gis anledning til, i stedet for tvungen avstemning, å kreve at meglingsforslaget undergis avstemning i et representativt organ i organisasjonen. Dette vil kunne oppfattes som et inngrep i den frie forhandlingsretten, og det er vår klare oppfatning at det er opp til organisasjonene hvordan deres egne avstemninger skal ordnes. Det fremgår av beskrivelsen i utvalgets innstilling, at en koblingspraksis som vil medføre en utvidelse av tariffavtalen/fredsplikten fra ett tariffområde til andre sektorer, vil være i strid med organisasjonsfriheten og streikeretten. Særlig betenkelig vil en slik koblingsadgang være dersom meglingsmannen skulle gis anledning til å påby uravstemning. DNJ mener at den foreliggende praksis fra ILO innebærer at koblingsbestemmelsen i arbeidstvistloven § 35 nr. 7 vil være konvensjons- og folkerettstridig. Dette er da også vurderingen til mindretallet i utvalget (medlemmene fra AF, YS, Akademikerne og de nøytrale). DNJ mener derfor at loven bør utformes slik at meglingsmannen ikke kan pålegge kobling. Dette må gjelde både arbeidstvistloven og tjenestetvistloven. DNJ vil påpeke at utvalgets konklusjoner bærer preg av at utvalgsmedlemmene er rekruttert fra hovedorganisasjonene. Dette mener vi svekker innstillingen i og med at noe av mangfoldet i norsk arbeidsliv på denne måten ikke kommer tydelig fram. Dette mener vi er beklagelig. Det er spesielt grunn til å peke på de alvorlige konsekvensene av utvalgets forslag om å begrense yrkesorganisasjonenes forhandlingsrett. Forslagene kan gi store negative ringvirkninger for både store og små, men representative yrkesorganisasjoner. Dette ser vi på som en alvorlig trussel mot den frie forhandlingsretten. Utvalgets innstilling fremstår også på flere punkter som upresis og uklar. Vi har i denne forbindelse særlig merket oss at innstillingen ikke synes å ha tatt tilstrekkelig hensyn til de endringsprosesser som nå foregår på det statlige avtaleområdet. Blant annet har utvalget ikke sett hen til det forhold at ansatte i Posten og NSB foreslås ikke lenger å være statstjenestemenn. Dette vil ha betydning i forhold til de beregninger man har lagt til grunn for å danne en hovedsammenslutning. I og med at utvalget går inn for at eksisterende hovedsammenslutninger ikke skal berøres av de nye og skjerpede kravene til hovedsammenslutninger mener vi at de samme begrunnelser må ligge til grunn for både eksisterende og kommende yrkesorganisasjoner. DNJ foreslår derfor at man opprettholder kravene til yrkesorganisasjon slik det er formulert i gjeldende tjenestetvistlov. Kravet for å få forhandlingsrett som ny hovedsammenslutning foreslås økt fra 10000 medlemmer i 5 etater til enten 20000 medlemmer i 5 etater eller 40000 medlemmer i 3 etater. Begrepet «etat» foreslås endret til «virksomhet» i samsvar med definisjonen i HA § 40 nr. 2. DNJ støtter dette forslaget. Utvalget foreslår videre å klargjøre begrepene «tjenestegren» og «en gruppe av en etat». DNJ kan ikke se at det er behov for en slik klargjøring, da disse begrepene har en etablert fortolkning gjennom lang praksis. Utvalget foreslår å presisere yrkesorganisasjonenes forhandlingsrett. Det er uklart hva utvalget mener med dette. Vi vil påpeke at det avgjørende kriterium for hva som skal anses som et yrke, fortsatt må være den profesjonsutdannelsen som ligger til grunn for yrket, samt for jordmødres vedkommende en særskilt autorisasjon. Dersom man i stedet skulle forsøke å stille opp nærmere krav til yrkets innhold for å oppnå forhandlingsrett, legger man opp til kompliserte tolkningsproblemer, som ingen av partene vil være tjent med. Utvalget vurderer videre at sektoren har et behov for stor grad av koordinering i forhandlingene. Dette skal skje ved høy grad av samordning, avtalefesting av en forhandlingsordning for hele sektoren, formalisering av forhandlingssammenslutningenes rolle som overordnet tariffpart gjennom tariffavtalebestemmelser og etablering av en felles hovedavtale for sektoren. DNJ mener at utviklingen i kommunal sektor tilsier at det er nødvendig med endringer av avtalestrukturen/tariffsystemet i sektoren. Undersøkelser både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden viser at det er et utbredt ønske om mer fleksible løsninger og lokal bestemmelse. Utvalgets anbefaling om sentraliserte kollektive forhandlingsmodeller vil reversere dette, samt medføre en betydelig innskrenking i organisasjonenes mulighet til å møte denne utviklingen i det tariffpolitiske arbeidet. Med dette som bakgrunn er DNJ av den oppfatning at utvalgets anbefalinger om sentraliserte kollektive forhandlingsmodeller ikke vil gi de riktige løsningene for de utfordringer sektoren står overfor. Anbefalingene om en felles forhandlingsordning, overordnede tariffparter og en felles hovedavtale vil kunne bety at grunnlaget for en arbeidskonflikt i en del av sektoren legalt vil kunne smitte andre deler av sektoren hvor samme konfliktgrunnlag ikke er tilstede. Dette vil virke ødeleggende for sektorens interesser totalt sett. Med hensynet til behovet for å se lønnsdannelsen i offentlig sektor i sammenheng, har utvalget anbefalt en harmonisering av meklingsfristene i staten og kommunesektoren. DNJ vil påpeke at dette kan bety en innskrenkning av den frie forhandlingsretten. Tariffavtalers inngåelses-/utløpsdatoer og virkningstidspunkt må være gjenstand for forhandlinger. DNJ kan derfor ikke støtte utvalgets anbefaling om å endre arbeidstvistlovens bestemmelser på dette punktet. DNJ er også uenig i utvalgets forslag om meklingsmannens påbudskompetanse for uravstemning/kobling som i kommunesektoren skal utøves spesielt overfor tariffparter som står utenfor forhandlingssammenslutningene. Norsk Helse- og Sosialforbund viser til NOU 2001:14 «Vårens vakreste eventyr ...?» og avgir med dette nedenstående høringsuttalelse som er delt i tre deler: - til sist følger en mer detaljert gjennomgang av utvalgets forslag. NHS er uenig med det flertall i utvalget som går inn for tvungen kopling, og går inn for å fjerne dagens koplingsparagraf i både arbeidstvistloven og tjenestetvistloven. Vi er enige med utvalgets mindretall når det uttaler at «... det foreligger tilstrekkelige synspunkter til at det er grunn til å tvile på at bruk av arbeidstvistloven § 35 nr. 7 (koblingsbestemmelsen, vår anm.) vil gå klar av fremtidig kritikk fra folkerettslige organer. NHS går mot utvalgets flertallsforslag om å regulere forhandlingsordningen i kommunal sektor på en annen og strammere måte enn den frivillige avtalebaserte ordningen vi har i dag. Utvalget har ikke dokumentert noe tungtveiende behov for et slikt - etter vårt syn utilbørlig - inngrep i den hevdvundne forhandlings- og streikeretten det enkelte forbund /arbeidstakerorganisasjon i dag har. Kommunesektoren har et betydelig likelønnsproblem, og forslaget vil innebære uakseptable begrensninger i de muligheter de organisasjoner som organiserer store, kvinnedominerte grupper har til å videreføre kampen for lik lønn for arbeid av lik verdi. NHS mener at arbeidsgivernes mulighet til å spekulere i tvungen lønnsnemnd må stanses, og at dagens praksis med å gripe til tvungen lønnsnemnd i realiteten innebærer at streikeretten i offentlig sektor generelt og i pleie- og omsorgssektoren spesielt er lite reell. NHS mener at det må åpnes for andre former for arbeidskamp enn tradisjonell plassoppsigelse og streik, herunder for eksempel rullerende streiker. NHS mener at tjenestetvistloven allerede i dag gir svært stor makt til hovedsammenslutningene, og går mot forslag om å styrke deres posisjon ytterligere. NHS går også mot forslag som innebærer skjerping av kravene til yrkesorganisasjonenes forhandlingsrett i staten. Norsk Helse- og Sosialforbund (NHS) er en fagorganisasjon for hjelpepleiere og omsorgsarbeidere. Forbundet har ca 50.000 medlemmer og er, etter utmelding av YS 1.7.2001, ikke tilsluttet en hovedorganisasjon. En forutsetning for at vi og andre fagorganisasjoner skal kunne fremme medlemmenes interesser, er at vi er en del av et demokratisk system som sikrer at alle interesser kommer frem under prosessene frem til lover og tariffavtaler. Dette åpner for kreative løsninger og riktige beslutninger, og er med på å stimulere til demokratisk engasjement og deltakelse gjennom organisasjonene. Det bryter med grunnleggende demokratiske rettigheter dersom mennesker og deres organisasjoner settes i en stilling der de i realiteten ikke bli hørt. Likhet i formell innflytelse på denne typen prosesser er derfor et viktig kriterium for å kunne kalle et samfunn for et demokrati. Utvalgets forslag er svært betenkelig sett i et likelønnsperspektiv. mellom kvinner og menn. En sentralisering av makt på arbeidstakersiden vil etter vårt syn svekke de kvinnedominerte forbunds muligheter ytterligere i kampen for å oppnå lik lønn for arbeid av lik verdi. Forskjellene i Norge øker. Inntektsforskjellene mellom kvinner og menn øker, og lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i kommunal sektor har økt hvert år siden midten av nittitallet. Utvalgets flertallsforslag vanskeliggjør arbeidet mot økte klasseskiller, økte inntektsforskjeller og økte lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. I tillegg til at tariffsystemet har innebygd i seg et stabiliserende element som har hindret full likestilling, har kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet ført med seg en del typiske kvinneproblemstillinger. Mange kvinner jobber med mennesker i helse- og omsorgssektoren der den fysiske og psykiske belastningen kan være stor og resulterer i stor uføregrad. I tillegg er arbeidsbehovet ofte fordelt over hele døgnet. Kvinner som jobber i typiske kvinneyrker har fortsatt en stor og legitim interesse av å stå sammen for å kunne rette opp urimeligheter som fortsatt finnes i arbeidslivet i Norge. Får de samme kvinnene kun adgang til å organisere seg innenfor større og mer sammensatte organisasjoner, har erfaring vist at de lett kan bli et «feminint gissel» for fortsatt diskriminering. Flere av utvalgets forslag er svært betenkelige sett i et likestillings- og likelønnsperspektiv. En sentralisering av makt på arbeidstakersiden vil svekke de kvinnedominerte forbunds muligheter ytterligere i kampen for å oppnå lik lønn for arbeid av lik verdi. Forskjellene i Norge øker. Inntektsforskjellene mellom kvinner og menn øker, blant annet har lønnsforskjellene i kommunal sektor økt jevnt siden midt på nittitallet. Flere av utvalgets flertallsforslag vil vanskeliggjøre arbeidet mot økte klasseskiller, økte inntektsforskjeller og økte lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Organisasjonsretten, forhandlingsretten og streikeretten er fundamentale rettigheter som gir oss viktige virkemidler til å forsøke å bekjempe diskrimineringen i arbeidslivet og lønnsfastsettelsen. På samme måte som vi er nødt til å bruke de demokratiske virkemidlene vi har til å kjempe for våre interesser, anerkjenner vi at andre organisasjoner har behov for å benytte de samme demokratiske rettighetene for å fremme sine interesser. I NOU 2001:14 er forslagene til innskrenkning i organisasjons-, forhandlings-, og streikeretten diskutert i forhold til menneskerettighetene slik de fremkommer i ulike konvensjoner og særorganisasjoners praksis. Dette er kun en fragmentert kodifisering og eksemplifisering av selve menneskerettighetsideen, som baserer seg på at alle mennesker har lik verdi og like rettigheter. Alle har i utgangspunktet lik rett til å bli representert i samfunnets forhandlingsprosesser, og alle har et likt vern mot inngrep fra myndighetene. Myndighetene må respektere disse rettighetene uavhengig av om Norge allerede har internasjonalt forpliktet seg til dette eller ikke. Organisasjons-, forhandlings-, og streikeretten er grunnleggende i et demokrati som det norske, og en forutsetning for at arbeidstakerne skal kunne fremme sitt syn og ivareta sine interesser med rimelig styrke. De er derfor naturlige elementer i vår rettsorden og en ubestridt del av det minste felles multiplum som de internasjonale menneskerettighetene er et uttrykk for. Det er derfor dypt beklagelig og meget uheldig at det i NOU 2001:14 anbefales sterke innstramninger i disse rettighetene. Utredningen tar ikke innover seg det ansvar den norske staten har for å bidra til utvikling av menneskerettighetene. NHS vil be om at myndighetene tar dette utviklingsansvaret på alvor også når man skal revurdere arbeidstvistlovgivningen. Selv om rekkevidden av de internasjonale forpliktelsene ikke er helt klar på alle punkter, bør ikke Norge balansere på minimumsnivået. Etter NHS sitt syn er det ikke i samsvar med dette utviklingsansvaret å legge et så stort press på partene for at de «frivillig» skal avtale løsninger som staten ikke selv kan gjennomføre uten at det strider mot menneskerettighetene. vårt samfunn og rettsorden. De internasjonale reglene som Norge er bundet av går mye lengre. I tillegg til å anerkjenne både den positive og negative organisasjonsfriheten hjemler den en rett til materiell organisasjonsfrihet. Internasjonalt har man altså innsett at organisasjonsretten ikke er mye verd hvis den nasjonale lovgivningen legger så mange begrensninger på organisasjonenes rettigheter at de ikke er i stand til reelt å arbeide for medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår. Etter ILO 87 art. 3 og EMK art. 11 skal f.eks. ikke myndighetene gripe inn i organisasjonenes rett til å fastsette sine vedtekter, velge representanter, organisering av administrasjon og aktiviteter, samt formulere program. De inngrep som kan foretas må begrunnes ut fra bestemte hensyn som gjør inngrepet nødvendig i et demokratisk samfunn. Flere av flertallsforslagene i innstillingen, for eksempel forslagene om meklingsmannens rett til å pålegge uravstemning og rett til å koble avstemninger, bryter med dette. De internasjonale konvensjonene har også anerkjent organisasjonenes materielle rett til å handle som forening. De mest sentrale rettighetene her er forhandlingsretten og streikeretten. Den materielle foreningsfriheten gjør at forhandlinger som hovedregel skal skje mellom partene i arbeidslivet på frivillig basis, uten innblanding fra myndighetene, jf ILO 98 art. 4. Myndighetene skal begrense sin deltakelse til å oppmuntre og legge forholdene til rette slik at partene i arbeidslivet kan utnytte den ressursen som ligger i frivillige forhandlinger. Myndighetsinngrep kan bare tillates når det er nødvendig ut fra proporsjonalitetsprinsippet. Videre skal inngrepet ikke ha lengre varighet enn det som er rimelig, og myndighetene er forpliktet til å kompensere inngrepet ved å stille til disposisjon en upartisk voldgiftsdomstol som kan løse tvisten raskt. Selv om streikeretten vanligvis ikke blir omtalt i ILO-konvensjoner, er det klart at streikeretten er beskyttet av både ILO 87 og ILO 98. Streikeretten er en integrert del av den frihet fra myndighetsinngrep som foreninger har. Doktrinen om «essential services» er et unntak til hovedregelen om streikerett. Selv om grensene for begrepet «essential services» ikke er fast, har det en kjerne omkring borgernes liv, helse og sikkerhet. Streikeretten kan ikke begrenses bare fordi en streik i en sektor fører til ulempe. Under en arbeidskamp er man i en spesiell situasjon, og det må aksepteres at for eksempel helsetilbudet til befolkningen ikke er optimalt så lenge konflikten ikke setter liv og helse til den enkelte i fare. NHS er enige med utvalget i at det ikke er noen grunn til å gå videre med Arbeidsrettsrådets forslag om å lovfeste ufravikelighet mellom konkurrerende tariffavtaler. En slik lovfesting vil, som utvalget selv bemerker, høyst sannsynlig stride mot Norges folkerettslige forpliktelser. I tillegg vil en slik lovfesting kunne føre til en fragmentering av organisasjonsbildet ved «omorganisering» av hovedorganisasjonene slik at de først og fremst fremmer bransje- og særinteresser. Regelen vil også føre med seg mange rettstekniske avgrensingsproblemer mht. tariffavtalers virkeområde. Vitaliteten i organisasjonslivet står også i fare for å forsvinne. Når fagforeninger blir uten mulighet for å utøve reell innflytelse utover det som trekker sammen med «det store fellesskap», har de liten mulighet for å synliggjøre krav som kan ha en berettigelse begrunnet i gruppens særegenhet. I en slik situasjon står en i fare for å miste den innsatsvilje som igjen skaper samfunnsengasjement som er en grunnleggende forutsetning for at et pluralistisk demokrati skal fungere. Til sist er NHS skeptiske til å lovfeste en slik regel når det ikke er avklart med sikkerhet om det allerede eksisterer et ulovfestet ufravikelighetsprinsipp mellom tariffavtaler. Det er vanskelig å se forslaget om tvungen avstemning isolert fra flere av de andre tiltakene utvalget foreslår. Tvungen avstemning vil, ut fra utvalgets synspunkt, være et effektivt virkemiddel sett sammen med reglene om kobling. Utvalget legger også opp til å se dette forslaget sammen med de spesielle forhold innenfor kommunal sektor. Slik NHS ser det, vil vi derfor i denne sammenheng vise til våre hovedkonklusjoner vedrørende forslaget som helhet. Vi vil allikevel kommentere forslaget ut fra de konsekvenser det ville få dersom det isolert skal gjennomføres. Utvalgets flertall foreslår uinnskrenket mulighet for Riksmeklingsmannen å pålegge partene å gjennomføre avstemning uavhengig av hva foreningene selv ønsker; såkalt tvungen avstemning, jf 1 [a]. Mindretallet er mot denne oppfatningen, men vil allikevel tillate dette innenfor kommunal sektor, jf 1 [b]. Videre foreslås det prosessuelle regler i 2, 3 og 4 [a], [b], [c] og [d]. Som hovedkonklusjon er NHS klar motstander av dette forslaget. Vi mener først og fremst at det strider mot grunnleggende demokratiske rettigheter, samt at den bidrar til å undergrave organisasjons- og forhandlingsfriheten. Videre er vi av den oppfatning at rapporten ikke klarer å påvise forhold av så stor betydning at de kan begrense forbundenes private autonomi. Vi ser heller ikke at det i kommunal sektor er forhold som tilsier at reglene skal kunne gjøres gjeldende der. Norsk Helse- og Sosialforbund mener derfor at forslaget som helhet må forkastes. Tvungen kopling vil styrke arbeidsgivernes posisjon i forhold til arbeidstakerorganisasjonene. NHS er uenig med det flertall i utvalget som går inn for tvungen kopling, og går inn for å fjerne dagens koplingsparagraf, i både arbeidstvistloven og tjenestetvistloven. Flertallet angir ikke noen begrunnelse for hvorfor kopling er ønskelig. Tvert i mot oppfatter vi teksten heller som en begrunnelse for hvorfor det ikke er ønskelig med kopling. NHS er enige med mindretallet når det uttaler at «... det foreligger tilstrekkelige synspunkter til at det er grunn til å tvile på at bruk av arbeidstvistloven § 35 nr. 7 vil gå klar av fremtidig kritikk fra folkerettslige organer.» Subsidiært må en eventuell framtidig lovbestemmelse, i tråd med forslaget fra mindretallet, utformes slik at arbeidsgiver- eller arbeidstakerparten kan motsette seg det. NHS har i løpet av forbundets historie hatt tre arbeidskonflikter i KS-området, en i Oslo kommune og en i staten. Samtlige konflikter hadde meget kort varighet; fra fem timer opp til ca en uke. Alle konfliktene ble stoppet av tvungen lønnsnemnd. Begrunnelsen for dette var hver gang at regjeringen ukritisk la påstander fra arbeidsgiverne om at bemanningen ble uforsvarlig og gikk ut over liv og helse til grunn. Vår erfaring er imidlertid at bemanningen ikke var mindre enn en bemanning f.eks. tilsvarende ordinær helgebemanning. Streikeretten for pleiepersonell i helsesektoren er lite reell. Arbeidsgiverne har anledning til å søke dispensasjon for arbeidstakere som er tatt ut til streik, men avventer som regel dette i det lengste, ofte helt til konflikten er en realitet. Det er da gitt at en bemanningskrise lett kan oppstå. Slik blir det spekulert i tvungen lønnsnemnd, og arbeidsgiversiden mister motivasjonen til å løse konflikten. lønnsnemnd. Dette oppfatter NHS som et virkemiddel for å hindre bruk av streikeretten. Norske myndigheter har ved flere anledninger fått påpakning av ILO for sin praksis vedr. bruk av tvungen lønnsnemnd. Denne praksisen må endres, slik at streikeretten blir reell også i offentlig sektor og for dem som har pleie- og omsorgsoppgaver. NHS mener at det i større grad enn i dag må åpnes for andre former for arbeidskamp enn tradisjonell plassoppsigelse og streik, slik utvalget drøfter i kap. 10, pkt. 10.1.5 under «Andre forslag» nr. 4. Dagens bruk av tvungen lønnsnemnd hindrer de yrkesgrupper som det er flest av i pleiesektoren å aksjonere over tid, og dermed tapes effekten av aksjonen. NHS viser til de forslag som har kommet, blant annet fra Akademikerne, om at det åpnes adgang til å anvende kampmidler som ikke innebærer full plassoppsigelse. NHS støtter forslag om at det åpnes adgang til for eksempel rullerende streiker, og beklager at utvalget ikke en gang kunne samle seg om å utrede dette videre, slik YS' representant foreslo. Allerede i dag er staten den sektor i norsk arbeidsliv der forhandlings- og streikeretten er sterkest rettslig regulert. Man har et system der store enheter - hovedsammenslutningene - er gitt stor makt og innflytelse, og der for eksempel et forbund / en primærorganisasjon ikke selv kan varsle plassoppsigelse og ta i bruk kampmidler på egen hånd. En ytterligere utvikling i denne retning er ikke ønskelig. NHS ønsker heller ikke at skrankene for å få forhandlingsrett for yrkesorganisasjonene skal heves ytterligere. Dersom tjenestetvistloven skal endres, bør endringene heller gå i motsatt retning, med sikte på å styrke den reelle organisasjonsfriheten, retten til å ta i bruk arbeidskamp og forhandlingsretten knyttet til den enkelte arbeidstakerorganisasjon. Hovedsammenslutningers forhandlingsrett (tjenestetvistloven § 3 første og annet ledd) NHS går mot å heve kravet til at en hovedorganisasjon gis forhandlingsrett. Forslaget om å høyne terskelen for en hovedsammenslutnings forhandlingsrett begrunnes primært i ønsket om å styrke og befeste deres posisjon i det statlige forhandlingssystemet. Store virksomheter som de statlige sykehusene, Posten og NSB BA er besluttet tatt ut av det statlige tariffområdet i nær framtid. «Langtidstrenden» er at det statlige tariffområdet blir mindre. I tillegg til de generelle demokratiske argumentene knyttet til organisasjonsfrihet og forhandlingsrett, er dette forhold i seg selv et argument mot å skjerpe kravene til hovedsammenslutningenes forhandlingsrett. Hovedtendensen i dag er ikke oppsplitting og fragmentering på arbeidstakersiden, men fusjoner og sammenslåinger. Slike prosesser skjer på frivillig basis fordi arbeidstakerorganisasjonene selv ser seg tjent med det for å ivareta sine egne interesser. De hovedsammenslutningene som i dag har forhandlingsrett er store og representative. Slik er situasjonen blitt som følge av en frivillig utvikling uten «lovtvang» som pådriver. Det kan i og for seg være fornuftig, i tillegg, å innføre et alternativt krav til å oppnå forhandlingsrett, der kravet til det antall virksomheter/tjenestegrener som dekkes senkes mot at kravet til antall tjenestemenn som organisasjonen har som medlemmer øker noe. Yrkesorganisasjonenes forhandlingsrett (tjenestetvistloven § 3 fjerde ledd) Også her foreslås innstramninger for å styrke hovedsammenslutningenes posisjon, uten at det angis konkret hvilket alternativ (av tre alternativer på side 173) utvalget støtter. NHS støtter ingen av forslagene. NHS vil spesielt gå mot at kravet til medlemstall (antall tjenestemenn) som vilkår for å få forhandlingsrett for en yrkesorganisasjon høynes. Skal reglene for yrkesorganisasjonenes forhandlingsrett endres, bør endringen gå i motsatt retning ved at terskelen heller senkes. Både loven slik denne er utformet i dag, og de endringer som har skjedd gradvis de senere år, har medført en styrking av hovedsammenslutningenes rolle. Tjenestetvistloven må balansere styrkeforholdet og innflytelsen mellom hovedsammenslutningene og primærorganisasjoner/enkeltforbund, og denne balansen tipper allerede i dag sterkt i hovedsammenslutningenes favør. Det er ikke tjenlig at denne balansen forskyves ytterligere i favør av hovedorganisasjonene. Også her er det - i beste fall unødvendig, i verste fall tvilsomt i forhold til organisasjonsfriheten - å lovfeste ytterligere innstramninger. Forslag til endring vedr. NHS er usikker på konsekvensene av forslaget om at «... det yrkesbegrep som er lagt til grunn for forhandlingsretten». Et eksempel kan bidra til å belyse dette: Hjelpepleiere har egne stillingskoder i statens lønnsplaner (under Sosial- og Helsedepartementet). For omsorgsarbeidere er det derimot ingen egen stillingskode. Disse vil i staten bli innplassert i kode for fagarbeidere, som er en gjennomgående stillingskode. Vil forslaget innebære, i et tenkt tilfelle, at vårt forbund har innflytelse og forhandlingsrett i forhold til den ene yrkesgruppas vilkår (fordi koden svarer til ett av våre «yrkesbegrep»), men ikke i forhold til den andre, fordi de lønnes i en gjennomgående stillingskode? Forslaget vil medføre en rekke slike nokså umulige avgrensningsproblemer, og NHS støtter det ikke. Det som vanligvis omtales som generelle lønns- og arbeidsvilkår - vanligvis regulert i hovedtariffavtalen - og de vilkår som reguleres i særavtaler og som både kan være av generell og spesiell art og begrenset til f.eks. en yrkesgruppe, henger nøye sammen og utgjør en helhet av lønns- og arbeidsvilkår for gruppen. NHS ser ikke behov for å legge ytterligere rettslige/formelle skranker på yrkesorganisasjonenes forhandlingsrett. En liten og «smal» yrkesorganisasjon vil uansett ha begrenset reell mulighet til å påvirke overordnede lønns- og arbeidsvilkår. Utvalgets flertall foreslår å regulere forhandlingsordningen i kommunal sektor på en annen måte enn den frivillige avtalebaserte ordningen vi har i dag. NHS mener dette er unødvendig, og lett vil innebære et utilbørlig inngrep i den hevdvundne forhandlingsretten arbeidstakerorganisasjonene i dag har og slik den er nedfelt i den nåværende forhandlingsordningen. NHS er uenig i utsagnet om at de forhold som har medført at staten er regulert av felles regler, også gjør seg gjeldende på kommunesektoren. Den europeiske menneskerettskonvensjonen kan hjemle visse innskrenkninger for medlemmer av væpnede styrker, politi og statsforvaltning. Hvis tilsvarende innskrenkninger også gjøres gjeldende overfor arbeidstakere innen tjenesteproduksjon og lokal forvaltning i kommuner og fylkeskommuner, vil dette innebære et inngrep som kan komme i konflikt med konvensjonen. De momenter som er omtalt ovenfor, gjør seg tyngst gjeldende hvis det skjer innstramninger ved myndighetsinngrep i form av lovregulering. Men de materielle virkningene av en «frivillig» avtaleregulering, basert på anbefaling fra et offentlig partssammensatt utvalg der de tyngste aktørene i det norske arbeidsmarkedet er representert, vil langt på vei være de samme selv om de tilsynelatende framstår som mer «uangripelige» sett i folkerettslig lys. Alle arbeidstakerorganisasjoner/forbund i norsk arbeidsliv har en høy terskel for å iverksette arbeidskamp, og streik iverksettes først når alle andre veier er utprøvd. Særlig gjelder dette i offentlig sektor, hvor en streik medfører at arbeidsgiverne sparer penger og det i de fleste tilfeller er vanskelig å iverksette arbeidskamp som rammer arbeidsgiverne og ikke brukerne. Bare ca 3 1/2 prosent av de tapte arbeidsdagene på grunn av arbeidskonflikter i kommunesektoren i perioden 1978-99 skyldes streiker der enkeltforbund har «brutt ut» av forhandlingssammenslutningen, forkastet et anbefalt forslag og gått til arbeidskamp til tross for en positiv anbefaling fra forhandlingssammenslutningen. Slike konflikter representerer ikke noe «problem» av et slikt omfang at systemet må strammes inn på bekostning av grunnleggende rettigheter knyttet til organisasjonsfriheten, forhandlings- og streikeretten. Nåværende ordning, som innebærer at partsforholdet i tariffavtalene ligger til det enkelte forbund/primærorganisasjon må videreføres som i dag. NHS har ikke registrert vesentlige problemer med dette ut over de som må forventes i en mangfoldig sektor som sysselsetter mange ulike arbeidstakergrupper. Dette er en naturlig forlengelse av organisasjonsfriheten som vårt tarifforhandlingssystem bygger på, og må gjelde i kommunal sektor på lik linje med privat sektor. Disse streikene har ofte omhandlet prinsipielle spørsmål som i særlig grad har berørt enkeltforbund og medlemmene i disse, og som over tid ikke har funnet sin løsning i forhandlinger og megling. KS-området har ofte vært preget av manglende vilje fra arbeidsgiversiden til å føre reelle forhandlinger. Dette har vært hovedproblemet - og det er ikke noe «systemproblem», slik Stabelutvalgets flertall ser ut til å legge til grunn. De interne reglene innen forhandlingssammenslutningene har medført at enkeltforbund har kunnet gjennomføre lovlige arbeidskonflikter uten at hele forhandlingssammenslutningen har vært omfattet. Med en sterkere regulert samordning innen sammenslutningene kunne resultatet ellers lett blitt at hele forhandlingssammenslutningen hadde iverksatt en arbeidskamp som ett eller flere enkeltforbund etter den gjeldende ordningen har tatt alene. Dagens forhandlingsordning i kommunal sektor har sannsynligvis bidratt til å redusere konfliktnivået i sektoren. For Norsk Sykepleierforbund (NSF) er det et grunnleggende prinsipp at organisasjonsfriheten, den frie forhandlingsretten og streikeretten beholdes. Stabelutvalgets innstilling er etter NSFs syn med på å foreslå innskrenkinger i organisasjonenes demokratiske rettigheter. Forslagene til endringer vil bidra til økte lønnsforskjeller mellom offentlig og privat sektor og forverre kjønnsbaserte lønnsforskjeller. NSF vil i denne høringsuttalelsen konsentrere seg om følgende bemerkninger til innstillingen: Utvalget for tarifforhandlingssystemet foreslår at Det tekniske beregningsutvalget og Regjeringens kontaktutvalg for inntektsoppgjørene skal få et utvidet ansvar til også å fastsette rammene for inntektsoppgjørene. Den rolle som Det tekniske beregningsutvalget og kontaktutvalget for inntektsoppgjørene er tiltenkt av utvalget, fratar i realiteten partene i de enkelte tariffområder forhandlingsretten om de økonomiske rammene. Dette vil redusere mulighetene for partene til å løse utfordringene innenfor de enkelte tariffområder. Både utvalget for sysselsetting og verdiskapning (Holden-utvalget) og utvalget for tarifforhandlingssystemet (Stabel-utvalget) ønsker å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet basert på frontfagsmodellen. Begge utvalg peker selv på klare svakheter ved denne modellen. Her vises det bl.a til de problemer som eksisterer når det gjelder å gi realistiske anslag på forventet lønnsglidning. I Holden-utvalget heter det bl.a.: Utvalget foreslår videre at det innenfor frontfagsmodellens rammer, skal overlates til partene i det konkrete tariffområdet å bestemme etterreguleringsordninger f.eks. innenfor offentlig sektor. Når vi vet at nettopp denne modellen for fastsetting av den økonomiske rammen har vært årsaken til etterslepet i offentlig sektor, angir ikke dette en troverdig løsning på hvordan en ny frontfagsmodell skal fungere. Det er i offentlig sektor at store kvinnedominerte grupper har sitt arbeidsmarked. De store lønnsforskjellene vi allerede har mellom kvinner og menn i arbeidsmarkedet vil kunne bli ytterligere forsterket gjennom en tradisjonell frontfagsmodell. NSF er uenig i forslaget om å gi meklingsinstituttet påleggskompetanse. Forslaget griper direkte inn i organisasjonsfriheten og vil kunne undergrave streikeretten. At meklingsmannen kan pålegge avstemning i et representativt organ, vil kunne være helt i strid med den enkelte organisasjons beslutningsstruktur og det vil også frata den enkelte organisasjon retten til å sende forslaget til uravstemning. Forslaget innebærer også at det blir skapt avstand mellom forhandlingstidspunkt og utløsning av en eventuell konflikt. det ansvaret som ligger i selv å komme fram til en løsning. Meklingen vil få et annet alvor og bli ført med en større intensitet fra partene når spørsmålet om konflikt er umiddelbar. Det blir påpekt at en rett for meklingsmannen til å påby avstemning kan øke fleksibiliteten i tariffrevisjonene, siden organisasjonenes ledelse avlastes fra å forsvare meglingsforslaget. Etter NSFs syn vil det også kunne frata organisasjonenes ledelse noe av ansvaret for å bestrebe seg på å komme fram til forhandlingsløsninger. NSF vil derfor avvise utvalgets forslag om rett til å pålegge partene å holde uravstemning. Dagens koblingsbestemmelser i arbeidstvistloven vil sammen med pålegg om uravstemning frata den enkelte organisasjon streikeretten. Kobling innebærer muligheter for å svekke lønns- og arbeidsvilkårene uten at de berørte arbeidstakerorganisasjonene får selvstendig anledning til å forhindre dette gjennom bruk av lovlige kampmidler. NSF vil her vise til at ufrivillig kobling er tolket av ILO til å være i strid med organisasjonsfriheten og folkeretten. Noen av streikene de siste årene har vært gjennomført av kvinnedominerte forbund i offentlig sektor. Disse forbundene organiserer yrkesgrupper som relativt sett er lavt lønnede. Generelt er det viktig for gjennomføring av forhandlinger at streikeretten ikke forringes. Dette for at forhandlinger skal bli reelle. I tillegg er det slik at forskjellige yrkesgrupper og tariffområder har forskjellige behov for markering. For eksempel sier Erling Barth og Pål Schøne i en artikkel i Søkelys på arbeidsmarkedet 1/2001, utgitt av Institutt for samfunnsforskning, at analyser tyder på at det er en betydelig lønnspremie ved å jobbe i privat sektor for personer med høyere utdanning. Ved en tvungen samordning er det fare for at det er de samme foreningene, ofte de kvinnedominerte i offentlig sektor, som alltid vil være i mindretall. Ved modeller skissert av utvalget, risikerer man at en del kvinnedominerte forbund aldri får sine synspunkter markert. NSF avviser derfor utvalgets forslag om retten til å koble uravstemninger. Utvalget har drøftet omfanget av arbeidskamp i Norge og konkluderer med at organisasjonene i all hovedsak forsøker både å planlegge og gjennomføre arbeidskamp på en betryggende og balansert måte. Utvalget mener derfor at det ikke er grunnlag for noen påstand om at retten til arbeidskamp i vesentlig grad misbrukes i Norge, og videre at et slikt syn heller ikke har støtte i befolkningen. Utvalget sier også når det gjelder bruken av tvungen lønnsnemnd at Norge beveger seg i yttergrensene for hva som er tillatt etter ILO-konvensjonene, og at vi muligens i noen tilfeller kan ha overtrådt disse grensene. De senere årene er det også av organene som overvåker Sosialpakten stadig stilt spørsmål ved Norges lønnsnemndbruk, og i siste rapporteringsperiode ble det gitt advarsel til Norge. Motivet for endringer i kommunal sektor er i stor grad basert på konstruerte problemstillinger med utgangspunkt i mulige konfliktpunkter i sektoren. Det er ikke sannsynliggjort i tilstrekkelig grad at man rent faktisk vil redusere konfliktnivået gjennom å flytte partsforholdet til forhandlingssammenslutningene. Partene bør heller enes om rasjonelle samhandlingsregler uten å ty til dramatiske virkemidler som i realiteten fratar organisasjonene partsforholdet, streikeretten og søksmålskompetansen. NSF ønsker ingen endring som vil forflytte partsforholdet fra den enkelte organisasjon og til forhandlingssammenslutningene. En påtvungen samordning av oppgjøret i kommunal sektor som innebærer at det enkelte forbund mister sin rett til selv å beslutte arbeidskamp, vil være et utilbørlig angrep på streikeretten. NSF viser her til egen høringsuttalelse vedrørende forslag til endring av tjenestetvistloven. I Norge har vi i etterkrigstiden utviklet en lang tradisjon for at reguleringen av forhold mellom arbeidstakere og arbeidsgivere fortrinnsvis skjer gjennom omforente avtaler. Således sitter vi igjen med et meget omfattende og forpliktende avtaleverk i arbeidslivet skapt av og for dem det berører. Sånn er det og slik bør det være! I bunnen for dette ligger to fundamentale rettigheter, begge nedfelt i arbeidstvistloven: Retten til organisasjonsfrihet og retten til arbeidskamp. Utover dette har lovgiverne i hovedsak bare gitt bestemmelser for å sikre alle arbeidstakere minstevilkår på enkelte områder. De to nevnte grunnpilarer burde etter vår oppfatning være ufravikelige for alle reelle, demokratiske fagbevegelser noe vi mener gjenspeiles gjennom mange internasjonale konvensjoner de fleste land har sluttet seg til. Å lage lovverk hvor det i det hele tatt er mulig å stille spørsmål om Norges troverdighet til disse rettigheter, kan vanskelig vurderes på annen måte enn oppsiktsvekkende. Ethvert forslag som rokker ved disse rettighetene kan for vår del ikke oppfattes annerledes enn et angrep på hele avtalegrunnlaget, og i forlengelsen av dette betrakter vi på samme måte forsøk på å regulere interne forhold i organisasjonene. På denne bakgrunn vil vi gjerne peke på noen viktige punkter i utredningen. Det gjelder for det første den foreslåtte adgang for riksmeklingsmannen til å påby avstemning over et meklingsforslag. Dette kan vanskelig sees som noe annet enn en umyndiggjøring og desavuering av partene. Har man reelt mandat fra egne rekker, skal man ikke risikere muligheten for å bli overkjørt. Dessuten mener vi at forslaget kan svekke tilliten til og respekten for riksmeklingsmannen som er opparbeidet gjennom en årrekke. Det er nettopp evnen til å finne anbefalingsløsninger som har vært denne institusjonens styrke. Vi ser heller ikke bort fra at partene i gitte tilfelle vil spekulere i at riksmeklingsmannen vil benytte en slik adgang. Hva angår forslaget om å kunne innføre særskilte avstemningsregler, er dette etter vår oppfatning å blande seg inn i organisasjonenes interne medlemsdemokrati. Punktet om kobling av avstemninger er også et av de mest kontroversielle i utredningen, og vi tar skarp avstand fra en slik ordning da den etter vår mening setter spørsmålstegn ved en reell organisasjonsfrihet. Dessuten tilsier vår egenart som forbund, dels fagorganisasjon, dels interesseorganisasjon og dels næringsorganisasjon, at vi må foreta ulike hensyn og avveininger alt etter hvilke interessegrupper vi representerer, og da kan bli det direkte galt med kobling mot andre organisasjoners avstemninger. Ellers slutter vi oss gjerne til forslaget om at Rikslønnsnemnda utvides med to partsrepresentanter og ser ingen problemer med at de også gis stemmerett. Norske Fysioterapeuters Forbund (NFF) viser til utsendt høringsnotat og takker for anledningen til å komme med innspill. NFF mener at den kortere meglingsfrist i arbeidstvistloven er med på å legge et press på partene slik at det er mulig å oppnå en raskere løsning. Dette oppfatter vi som positivt. I de tilfellene hvor det er aktuelt med samordning av tvistene, eksempelvis i stat og kommune, ser vi at det er hensiktsmessig med en samordnet frist og støtter følgelig forslaget i denne sammenhengen. Vi kan imidlertid ikke se at den lange fristen automatisk også skal bli gjort gjeldende i de tilfellene hvor det ikke er behov for samordning med statlig sektor. Når dette er sagt er det nødvendig å ta med at meglingsfrist ikke bare er et spørsmål om praktiske hensyn, men også et spørsmål om vilje til forhandling fra partene. Erfaringene fra siste års forhandlinger kan tilsi at meglingen er på vei til å bli en for integrert del av forhandlingene og av den grunn kan NFF ha sympati for Hågensens forslag (pkt 8.6) om å åpne for arbeidskamp før megling. NFF er mot at riksmeglingsmannen skal har rett til å påby en organisasjon å holde avstemning over meglingsforslag. NFF mener prinsipielt at det må være opp til den enkelte organisasjons indre organer å beslutte hvordan man skal respondere på et meglingsforslag. Hvis det blir vedtatt at riksmeklingsmannen skal ha kompetanse til å påby avstemning, så mener NFF at den foreslåtte avstemningsregelen (alternativ 4b) er akseptabel. NFF er prinsipielt mot kobling av avstemning over et meglingsforslag da dette etter vårt syn undergraver en selvstendig forhandlingsrett. Vi viser for øvrig til Stabel og Stokkes særmerknad på side 122, 1. spalte. NFF anser det som viktig at Rikslønnsnemnda har et best mulig grunnlag for å fatte en beslutning. På denne bakgrunn støtter NFF forslaget om å utvide antallet medlemmer fra sju til ni hvor de to siste medlemmene er rådgivende, utpekt av partene i den aktuelle konflikt. Av innholdet i høringen for øvrig vil vi få knytte noen særlige bemerkninger til følgende forhold: NFF mener at utvalgets diskusjon om alternative arbeidskampmidler er av interesse og vi vil særlig få henlede oppmerksomheten på utvalgsmedlemmene Strand og Blankholms forslag. De forslagene som lanseres vil kunne være et viktig bidrag til å reise den reelle forhandlingsretten for utdanningsgruppene, noe som i dag ikke er tilfelle i den grad det er ønskelig. Utvalget for tarifforhandlingssystemet har vurdert en egen permanent lov for forhandlingsordningen i kommunal sektor. NFF er tilfreds med utvalgets anbefaling om at dette ikke bør gjøres. Hvordan forhandlingene i kommunesektoren bør ordnes bør avtales mellom partene hvor både arbeidsgivers, hovedsammenslutningenes og andre organisasjoners behov bør være mulig å forene. NFF er derimot ikke enig i at forslag om harmonisering av forhandlingsfrister og at Riksmeglingsmannen bør ha rett til å påby avstemning er nødvendig for å lage en slik rammeavtale for forhandlingsordningen, jf merknader ovenfor. Lærerforbundet benytter kronologien i det ovennevnte brevet og kommenterer først de endringsforslagene som er ansett som de viktigste. Deretter kommenteres andre viktige forhold. Det vises for øvrig til vedlagte høringsuttalelse av 31.08.01 til AAD, vedr. revisjon av tjenestetvistloven. Lærerforbundet mener at gjeldende fristregler er tilfredsstillende og går imot at Riksmeklingsmannen skal kunne beslutte at tjenestetvistlovens frister også skal gjelde for kommunal sektor. Utvalget har foreslått at Riksmeklingsmannen kan pålegge partene å avholde uravstemninger før det eventuelt blir iverksatt en streik. Dette vil være en direkte inngripen i organisasjonenes demokratiske prosesser som dessuten gir arbeidsgiversiden en meget bedre posisjon i meklingsfasen enn de har nå. Forbundenes egen avgjørelse om hvorvidt de vil holde uravstemning, godta oppgjøret eller gå direkte ut i streik når forhandlingene slutter, er en viktig del av streikeretten. Samtidig må det erkjennes at mekling vil bli ført med en annen intensitet når spørsmålet om konflikt er umiddelbar. Arbeidslivet i Norge er ikke preget av mange streiker. Streikeretten for mange grupper er allerede sterkt begrenset gjennom den overdrevne bruken av tvungen lønnsnemnd her i landet. Lærerforbundet kan derfor ikke se at forslaget er nødvendig eller hensiktsmessig. FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) av 1966 inneholder i artikkel 8, en bestemmelse om streikerett. Lærerforbundet mener at Norges forbehold til streikerettsbestemmelsen her bør trekkes tilbake, og at retten til streik lovfestes som en grunnleggende demokratisk rettighet i Norge. Lærerforbundet foreslår at retten til streik lovfestes og avviser utvalgets forslag om rett til å pålegge partene å holde uravstemning. I lys av de ovennevnte innsigelsene mot påbudt avstemning, synes det heller ikke tilrådelig å tillate lovfesting av regler for organisasjonsintern avstemning. Opprettholdelse eller endring av arbeidstvistloven § 35 nr. kan forlange at resultatet i ett område kobles sammen med andre tariffområder. Disse avstemningene skal da telles opp under ett. Hensikten synes å være at de arbeidstakergruppene, små eller store, som er misfornøyd med resultatet, skal kunne bli nedstemt i spørsmålet om konflikt eller ikke. Dersom det skulle være flertall mot meklingsforslaget og for streik på et tariffområde, vil Stabel-utvalgets forslag frata mindre fagforbund og frittstående fagforbund retten til å streike, når flertallet av andre fagforeninger sett under ett, stemmer ja. Lærerforbundet har svært liten forståelse for at man forsøker å hindre konflikter ved hjelp av tekniske løsninger i forhandlingsstrukturen. Forslaget representerer i realiteten en svekkelse av organisasjonenes autonomi og således også en svekkelse av de demokratiske retter organisasjonenes aktivitet er fundert på. Utvalget foreslår at Rikslønnsnemnda utvides fra 7 til 9 medlemmer, men vil beholde 7 medlemmer ved tvistebehandling etter tjenestetvistloven. Lærerforbundet har ikke særlige motforestillinger mot dette antallet, men peker på at utvalget samtidig foreslår at det blant de fem faste medlemmene skal være en som representerer tjenestemenn i statsstilling. Ved denne endringen utelukker utvalget at tjenestemenn i skoleverket kan oppnevnes som fast medlem av Rikslønnsnemnda. Dette til tross for at skoleverket representerer om lag en tredel av arbeidstakerne innen det statlige avtaleområdet. Dette finner Lærerforbundet ikke akseptabelt. Skoleverkets ansatte utgjør en stor andel av de arbeidstakerne det forhandles for i statlig tariffområde, og disse arbeidstakerne bør ha samme rettigheter som de øvrige. (Se vedlagte høringssvar vedr. endringer i tjenestetvistloven.) I forslag til endringer i tjenestetvistloven § 3, foreslår Lærerforbundet at det åpnes for at en «Hovedsammenslutning av tjenestemannsorganisasjoner har forhandlingsrett såfremt: Lærerforbundet er fornøyd med utvalgets konklusjon vedrørende det de ser på som en nødvendig samordning, at dette er et forhold mellom partene og at det ikke krever en permanent lov om forhandlingsordningen i kommunal sektor. Et flertall i utvalget foreslår å regulere forhandlingsordningen i kommunesektoren på en fastere måte enn i dag. Dette begrunnes med behov for høyere grad av samordning. Lærerforbundet har forståelse for at en viss samordning er formålstjenlig, men ser det som en utilbørlig inngripen i organisasjonenes frie rett til å velge samarbeidsformer, dersom denne samordningen skal være en tvungen form. Forbundene på arbeidstakersiden har i en årrekke samordnet forhandlingene på frivillig basis. Dersom det enkelte forbund blir tvunget inn i en hovedsammenslutningsmodell, mister det - slik forslaget er - sin rett til selv å beslutte arbeidskamp og har dermed ikke lenger reell streikerett. Flere av streikene de siste årene har vært gjennomført av kvinnedominerte forbund i offentlig sektor. Disse forbundene organiserer arbeidstakere i kvinnedominerte yrker som relativt sett er lavt lønnede. Generelt er det viktig for gjennomføring av forhandlinger at streikeretten ikke forringes. Dette for at forhandlinger skal bli reelle. I tillegg er det slik at forskjellige yrkesgrupper og tariffområder har forskjellige behov for markering. For eksempel sier Erling Barth og Pål Schøne i en artikkel i Søkelys på arbeidsmarkedet 1/2001, utgitt av Institutt for samfunnsforskning, at analyser tyder på at det er en betydelig lønnspremie ved å jobbe i privat sektor, for personer med høyere utdanning. Lærerforbundet konkluderer med at størrelsen på de økonomiske rammene fortsatt må være gjenstand for frie forhandlinger. Lærerforbundet avviser derfor de foreslåtte endringene. Utvalget gjennomgår i kapittel 9, arbeidskamp som virkemiddel i arbeidskonflikter. Utvalgets innstilling beskriver bl.a realiteten i at arbeidsgiver på flere områder reelt sparer midler ved streik. Det fremgår også at konsekvensen av streik i mange tilfeller rammer brukerne av tjenestene tyngst. Utvalget peker på at de langt fleste streiker i kommunal sektor blir avsluttet ved tvungen lønnsnemnd. Streiken blant helsearbeidere i Oslo kommune i 1998 er kort omtalt av utvalget. Denne streiken ble iverksatt som «rullerende» streik. En slik måte å gjennomføre arbeidskonflikt på, kan redusere konsekvensene for tredjepart og i sterkere grad knytte konsekvensene av arbeidskonflikten til partene. Lærerforbundet savner en mer omfattende vurdering av dette temaet i utvalgets innstilling. Streik er det eneste legale kampmiddelet arbeidstakere kan benytte, i motsetning til arbeidsgiverne som kan benytte aktiv og passiv lockout, men også andre virkemidler som relokalisering, organisasjonsendringer, nedleggelser osv. Når streik som arbeidskampmiddel etter utvalgets konklusjon er lite brukt og ikke misbrukt, synes det fornuftig å utvide streikeretten, slik at det opprettes balanse i styrkeforholdet mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden og lovlige konflikter ikke raskt må avbrytes med tvungen lønnsnemnd. Lærerforbundet mener således at det er behov for nye kampformer, gjerne med partiell/rullerende streik (svensk modell), ikke minst i offentlig sektor, og ønsker en grundigere utredning om temaet. Lærerforbundet mener at tvungen lønnsnemnd har vært i bruk for ofte i norsk arbeidsliv og er fornøyd med at utvalget konstaterer at Norge beveger seg i yttergrensene for hva som er tillatt etter ILO-konvensjonene, og at vi muligens i noen tilfeller kan ha overtrådt disse grensene. Dette synet styrkes ved at Norge også har fått advarsel fra de organene som overvåker Sosialpakten. Når utvalget nå ser seg om etter mulige tiltak for å redusere behovet for tvungen lønnsnemnd, vil Lærerforbundet beklage at utvalgets flertall ikke har villet gå inn for å åpne for andre former for arbeidskamp enn full arbeidsnedleggelse. mot å ramme arbeidsgivers representanter og i mindre grad befolkningen. Som nevnt ovenfor, er det dette forholdet Lærerforbundet hadde ønsket utvalget hadde utredet, og vi beklager at det ikke er gjort. Lærerforbundet er fornøyd med at utvalget ikke har foreslått en nemnd for å vurdere om en arbeidskamp er samfunnsskadelig. Partene i et oppgjør har tatt stilling til spørsmålet om konflikt, ved at de ikke har kommet fram til et resultat gjennom forhandlinger og mekling. De politiske myndighetene må ta ansvaret for beslutningen, dersom de vil avslutte en lovlig arbeidskamp med makt. Utvalget foreslår ikke noen modell med pendelvoldgift, men finner det likevel så interessant at en anbefaler å utprøve dette. Lærerforbundet vil peke på at vi ikke anser dette som en aktuell løsningsmodell med den forhandlingsordningen vi har i Norge. Pendelvoldgift vil ikke kunne brukes slik det teoretisk er tenkt. Utvalget peker selv på betydningen av forhandlinger som legger føringer for flere forhandlingsområder. Når dette er sammenfallende synspunkter mellom arbeidsgiver, myndigheter og de store arbeidstakerorganisasjonene, vil det ytterligere forsterke tendensen til at mindre grupper blir lønnsmessig dominert av de store. I staten er dette ytterligere et problem ved at regjeringen både er arbeidsgiver og myndighet. Dette vil kunne sette en pendelvoldgift i sterk miskreditt. Pendelvoldgiften er en ordning som gjennom voldgiftens valg, har klare tapere og vinnere. Det vil kunne føre til et dårlig forhandlingsklima på sikt. Universitet- og Høyskoleutdannedes Forbund (UHF) har gjennom Akademikernes Fellesorganisasjon fått oversendt ovennevnte NOU til høring med opplysning om at høringsuttalelsen kan sendes direkte til departementet. UHF vil gjennom denne henvendelsen komme med noen betraktninger/synspunkter på deler av utredningen og de forslag/anbefalinger som er lagt fram. Kort om UHF' UHF (tidligere Norsk Økonomforbund) organiserer medlemmer ansatt i privat, kommunal og statlig sektor. Forbundet har per dato ca 2000 medlemmer, hvorav ca 500 i statlig sektor. UHF har igjennom mange år hatt forhandlingsrett i staten og har de siste ca 15 år vært medlemsforening i Akademikernes Fellesorganisasjon (AF). Etter AF's oppløsning per 1.7.2001 er forbundet en frittstående organisasjon. UHF har over en lengre periode drøftet og vurdert forbundets framtidige organisasjonsmessige tilknytning til hovedorganisasjon/hovedsammenslutning. Dette arbeidet er ikke avsluttet. Synspunkter, holdninger og anbefalinger som framkommer i NOU 2001:14 har vært nyttig og interessant i denne sammenheng. Sentralstyret i UHF har drøftet synspunkter og forslag i NOU-utredningen ved flere anledninger, og ga på bakgrunn av dette i møte 30. august d.å. styrets arbeidsutvalg i oppgave å formulere forbundets uttalelse. Innledningsvis vil UHF gi uttrykk for at det foreligger en omfattende utredning hvor de mest aktuelle problemstillinger er grundig behandlet og diskutert. I de fleste temaer som utvalget har behandlet, foreligger det enstemmige forslag fra utvalget. UHF deler i de fleste tilfeller utvalgets synspunkter og vil i det følgende ikke gå særlig i detaljer på slike forslag. Imidlertid vil vi drøfte noen av de mer «kontroversielle spørsmål» og kommentere disse mer utfyllende. Uttalelsen vil ellers systematisk følge kapittelinndelingen i utredningen. UHF har ingen spesielle kommentarer. UHF har ingen spesielle kommentarer - bortsett fra siste setning hvor det går fram at «Utvalget har forutsatt at de nødvendige lovendringer gjennomføres før tariffrevisjonen i 2002». UHF stiller spørsmål ved om det er forsvarlig med en så rask behandling og gjennomføring av enkelte «vanskelige» spørsmål/temaer i utredningen. Stabelutvalgets utredning forutsetter at frontfagsmodellen for fastsetting av de totale rammene for alle tariffoppgjør skal videreføres og videreutvikles. Etter UHFs oppfatning er det ingen selvfølge at eksisterende frontfagsmodell skal videreføres. mellom de ulike sektorene i privat sektor og mellom offentlig og privat sektor. Den eksportrettede industrisektoren har de senere år blitt kraftig redusert, samtidig som andre deler av privat sektor, eks. IT-industrien, er i kraftig vekst. Den historiske forklaringsmodellen bak frontfagstankegangen vil derfor ikke automatisk ha gyldighet i framtidige tariffoppgjør. Dette har ført til at lønnsoppgjørene i offentlig sektor har fått rammebetingelser som er tilpasset en «del av» privat sektor, samtidig som disse rammene setter store begrensninger for mulighetene til å løse de store utfordringer som store deler av offentlig sektor sliter med. UHF slutter seg til utvalgets generelle betraktninger og til særmerknad fra utvalgsmedlem Aud Blankholm (side 19). Kap. gir en oversikt over gjeldende rett og inneholder ingen vurderinger eller forslag fra utvalget. UHF har ingen spesielle merknader. I kap. er gjennomgått forslag som er fremmet tidligere, bl.a av arbeidsrettsrådsutvalget. Utvalget redegjør i pkt. 5.4 for behandlingen av tidligere framsatte forslag og har på fritt grunnlag vurdert disse. Tråder fra enkelte forslag er tatt opp, drøftet og behandlet i senere kapitler i innstillingen. UHF har ingen spesielle merknader. <o Kap. I kapitlet redegjøres det for forhandlingssystemet i de andre nordiske land. Utvalget går ikke spesielt inn på disse systemene, men har i senere kapitler drøftet enkelte problemstillinger som er bredt omtalt i dette kapittel. UHF har ingen spesielle merknader. <o Kap. UHF har merket seg den drøfting av sentrale spørsmål som utvalget har foretatt i dette kapittel og slutter seg til utvalgets forslag slik det framkommer i pkt. 7.8 (side 88). Kapittelet er omfattende og utvalget foretar vurderinger av en rekke forhold som har stor interesse og betydning for UHF. UHF har ingen vesentlige merknader til forslag under punktene 8.4.5 (side 98), 8.6 (side 101), 8.7.1 (side 102), 8.7.2 (side 105/106), 8.7.3 (side 106), 8.7.4 (side 107), 8.1.1 (side 109), 8.8.2 (side 111), 8.8.4 (side 114), 8.9 (side 122) og slutter seg til anbefalinger som utvalget har kommet med. Når det imidlertid gjelder punktene 8.8.7 Påbud om avstemning (fra side 116) og 8.8.8 Koblet avstemning (fra side 120) vil UHF komme med følgende merknader: Utvalgets flertall innstiller på at Riksmeklingsmannen skal kunne pålegge avstemning uten innskrenking, eventuelt å pålegge avstemning i ett av organisasjonenes representative organer. Utvalgets mindretall vil begrense denne adgangen til kommunal sektor. UHF er meget skeptisk til både flertallets og mindretallets syn. Etter vår oppfatning vil en slik endring av arbeidstvistloven gripe vesentlig inn i den enkelte organisasjons medlemsdemokrati. Forslaget griper direkte inn i de ulike arbeidstakerorganisasjoners egne beslutningskanaler, uavhengig av egen oppbygging og struktur. UHF oppfatter derfor forslaget som en inngripen i den frie organisasjonsretten. Denne retten omhandler ikke kun retten til å velge organisasjonstilknytning, men er også en rett for hver organisasjon til selv å vedta egen organisering og beslutningsstruktur. Et påbud om pålagt avstemning vil også kunne ses på som en inngripen i streikeretten. Ved å skape avstand mellom forhandlingstidspunkt mellom partene og etablering av en eventuell konflikt, vil styrkeforholdet mellom partene kunne endres, ofte i arbeidsgivers favør. Dette kan spesielt være aktuelt på de kommunale tariffområdene. Tariffavtalene har nå felles utløpstid 01.05. Ved et påbud om uravstemning før plassoppsigelse, vil en eventuell arbeidskonflikt først kunne etableres i den vanlige hovedferieperioden. Dette vil redusere enhver streiks betydning, samt vanskeliggjøre organisasjonenes interne arbeid i forhold til tillitsvalgte og medlemmer. I et valg mellom de ulike forslag som framkommer fra utvalget, vil imidlertid UHF slutte seg til flertallsforslaget og støtter pkt. 1 (a) side 117/118, pkt. 2 (side 118), pkt. 3 (side 118) og pkt. 4 b (side 119). (Se for øvrig kommentar under kommunal sektor i kap. 12). UHF anser at dette temaet er både komplisert og vanskelig og er fullt av motstridende interesser. anser at en kobling av avstemning vil være et omfattende inngrep i organisasjonenes frie forhandlingsrett. Avhengig av de ulike arbeidstakerorganisasjoners størrelse, vil medlemmenes synspunkt på en ny tariffavtale ikke tillegges vekt. Spesielt mindre organisasjoners egne vurderinger og synspunkter vil slik kunne miste sin betydning. UHF slutter seg til mindretallets vurderinger og forslag til lovformulering ved arbtvl. § 35 nr. 7 (side 121). (Se for øvrig kommentar under kommunal sektor i kap. 12). <o Kap. UHF slutter seg i stor grad til de synspunkter som utvalget gir uttrykk for i sin oppsummering av dette kapittel, jf 9.9 (side 137). <o Kap. UHF slutter seg til utvalgets vurderinger og sier seg fullt ut enig i at «det er nødvendig med sterke hovedorganisasjoner, men at det ikke er nødvendig med en lovfesting for å oppnå dette», (side 143). Under «andre forslag» støtter UHF utvalgets anbefaling om ikke å foreslå en permanent fullmaktslov (side144), at det ikke opprettes en nemndsordning nå (side 146), og at det ikke åpnes for at myndighetene kan stanse deler av en streik (side 147). UHF er imidlertid uenig med flertallet i deres syn på prinsippet om i større grad å åpne for partiell arbeidskamp eller andre kampmidler (side 147/148). På dette punkt støtter UHF mindretallet og sier seg følgelig enig i at de svenske regler for arbeidskamp bør vurderes nærmere. UHF støtter utvalgets vurderinger under pkt. 5 (side 148/149) og 6 (side 149). UHF støtter også utvalgets vurderinger mht. pkt. 10.2 Rikslønnsnemnda og 10.3 Pendelvoldgift (side 149-164). o> Kap. UHF har tidligere uttalt seg til AAD's rapport vedrørende revisjon av tjenestetvistloven og gitt uttrykk for sterk bekymring om at eks. organisasjoner med forhandlingsrett i staten kan miste denne som følge av at den hovedorganisasjon man er medlem av oppløser seg selv og at reelle alternative løsninger ikke kan etableres uten videre. UHF har i den sammenheng foreslått følgende: Det anmodes derfor om at det i § 3 kan tas inn en formulering som åpner for at eksisterende organisasjoner med forhandlingsrett gis anledning til å opprettholde denne (gjerne etter begrunnet søknad). Det vises for øvrig til uttalelsen av 31.8.2001 som vedlegges. Når det gjelder UHF's generelle synspunkter på forhold omkring kobling og påbud om avstemning, vises til kommentarer under ovenstående pkt. 8.8.7 og 8.8.8. Når det gjelder de vurderinger som utvalget har gjort under pkt. 12.5 (side 182) sier UHF seg i stor grad enig i disse. UHF støtter imidlertid mindretallets anbefalinger i pkt. 12.6 (side183). Styret i Fellesforbundet Region Oslo har diskutert Stabelutvalgets innstilling og har følgende merknader: 1) Vi mener at norsk lovregulering på området fullt ut må være basert på bestemmelser og rettspraksis etter reglene fra ILO, bl.a for kraftig å redusere bruken av tvungen lønnsnemnd. 2) Det er avgjørende å sikre en demokratisk prosess ved tariffoppgjør. Alt annet vil redusere organisasjonenes betydning og rolle, noe samfunnet ikke vil være tjent med. Vi reagerer derfor på at utvalget synes uravstemning tar for lang tid. Det samme gjelder synspunktet om at riksmeklingsmannen skal ha rett til å påby uravstemning eller behandling av forhandlingsresultatet i et representativt organ, som for eksempel forbundsstyrer, representantskap og lignende. Vi noterer samtidig at NHO som prinsipielt er imot uravstemninger, samtidig fremmer forslag om at dette skal påbys. 3) På samme måte er vi imot lovregler om at Riksmeklingsmannen kan foreta kobling ved uravstemninger eller skal ha rett til å pålegge organisasjonene avstemning om tarifforslag. Dette er en innblanding i organisasjonenes indre liv som både er uheldig og udemokratisk. 4) Fellesforbundet Region Oslo mener arbeidsgivers rett til lockout må forbys, da streikeretten er et svar på arbeidsgivernes og eiernes styringsrett. For å skape mer realistiske forhandlinger mener vi at Riksmeklingsmannen ikke skal kobles inn før etter en streik er et faktum. 5) Vi mener dagens lovverk må få klarere regler for å hindre streikebryteri, og vil understreke at bruk av sympatiaksjoner spesielt for å opprette tariffavtaler ikke må begrenses. 6) Lokale avtaler om lønns- og arbeidsvilkår spiller en økende rolle og utfyller de landsomfattende tariffavtalene. Skal slike forhandlinger være fullt ut reelle må det gis rett til streik eller andre aksjonsformer ved lokale forhandlinger. 7) Fellesforbundet Region Oslo vil påpeke at styrkeforholdet mellom arbeidsgiverorganisasjoner og fagbevegelse er i ferd med å endres til førstnevntes fordel. Det er derfor nødvendig å høyne respekten for avtaleverket. Det må derfor gis anledning til nye aksjonsformer som for eksempel rullerende streik og blokade av overtid. Generelle betraktninger om Stabelutvalgets innstilling. Innstillingen reiser kun lovendringsforslag som innebærer en begrensning av demokratiet. Dette blir over hodet ikke problematisert i innstillingen. Utvalget har kun vært opptatt av om deler av dets forslag kan være i strid med Norges menneskerettighetsforpliktelser. Begrunnelsen som gis av utvalget, særlig i kapittel 3, sidene 16 og 17, for forslagene til innskrenking av demokratiet kan summeres opp i tesen: Å sikre det inntektspolitiske samarbeidet. Utvalget definerer ikke hva det legger i dette begrepet. Dersom man holder seg til utvalgsmedlemmet Torgeir Aarvaag Stokkes definisjon i hans doktoravhandling gis vi følgende definisjon for inntektspolitikk: Staten er ansvarlig for å utvikle en økonomisk politikk. Men samtidig kan ikke staten utvikle et lovverk der den inntektspolitikken den går inn for påtvinges samfunnets medlemmer uavhengig av om de slutter opp om denne eller ei. Demokratiet handler nettopp om å sikre de alminnelige samfunnsmedlemmene mot overgrep fra myndigheter og mennesker med ualminnelige ressurser og å gi alminnelige mennesker innflytelse over sine livsvilkår. Fordi alminnelige mennesker hver for seg ikke har store ressurser er de avhengige av å handle kollektivt. Dette er en sentral erkjennelse som ligger til grunn for organisasjonsfriheten, forhandlingsretten og streikeretten. Staten bør ikke under normale forhold kunne bruke tvang for å fremme sin økonomiske politikk, men må være avhengig av frivillig oppslutning. Etter vår mening trengs det ikke en begrensning i fagforeningsrettigheter, men en styrking av disse. Vi er derfor uenige i innstillingens generelle innretning. I kapittel 3 ligger det som en forutsetning at en bestemt form for inntektspolitikk og tarifforhandlingsmodell (frontfagsmodellen, koordinert lønnsfastsettelse og lave nominelle tillegg) gir det beste helhetlige resultatet. Mot dette kan det argumenteres med at mindre inngripen fra staten og mindre makt til toppen i hovedorganisasjonene vil gi et bedre helhetlig samfunnsmessig resultat. Hvilken inntektspolitikk og forhandlingsmodell som er best, trenger man ikke å ta standpunkt til i denne sammenhengen. Avgjørende blir at man i et demokratisk samfunn ikke må gå inn på lovtvang for å sikre lave nominelle tillegg og en bestemt oppgjørsmodell, da dette nødvendigvis vil innebære en undergraving av grunnleggende demokratiske rettigheter for de organiserte lønnsarbeiderne. Men det er dessverre nettopp dette Stabelutvalgets flertall foreslår. Holdenutvalgets inntilling ( NOU 2000:21) flyt av varer, tjenester, og arbeidskraft ses på som en positiv eller gitt utvikling. Ser man NOU 2000:21 og denne innstillingen ( NOU 2001:14) under ett er inntrykket at deregulering og mer marked skal gjelde på alle områder unntatt lønnsdannelsen: Det skal være en strammere styring av lønnsveksten ved at denne skal begrenses for de som er avhengige av kollektive lønnsforhandlinger, det vil si den vanlige lønnsarbeider. Dette skal oppnås ved å sentralisere tarifforhandlingene og gjennomføre lovendringer som svekker organisasjonsfriheten, den frie forhandlingsretten og streikeretten. Begrensningene i inntektsvekst gjelder kun de som er avhengige av å forhandle sammen med andre gjennom fagforeninger i tarifforhandlinger. Begrensningene gjelder ikke for de som lever av kapitalinntekt eller for de som har individuelt bestemte lønninger. Når man på den ene siden gjennomfører deregulering, privatisering, liberalisering og mer marked, men på den andre siden begrenser lønnsveksten til de som har tariffbestemt lønn, må klasseforskjellene øke. Og det gjør de (se blant annet Utjamningsmeldingen, St.meld.nr.50 (1998-1999). Dersom man gjennomfører lovendringer som ytterligere begrenser fagforeningenes makt, vil dette styrke den negative utviklingen man har hatt de siste 20 årene, med hensyn til økte klasseforskjeller. Utvalget støtter som sagt frontfagsmodellen til Holdenutvalget. Viktig her er at man legger opp til en sentralisering av hva den generelle inntektsveksten skal være for de som er avhengige av kollektive forhandlinger og samtidig desentraliserer man hvordan denne inntektsveksten skal utformes konkret. Frontfagsmodellens hensikt er å fastlegge en totalramme for lønnsoppgjørene, og utvalget har flere forslag til hvordan frontfagsmodellen kan bli mer troverdig. Profilen på lønnstilleggene bør det derimot være opp til den enkelte sektor å avgjøre, mens det ved gjennomføring av sosiale reformer bør tilstrebes større grad av koordinering blant hovedorganisasjonene både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Utvalget for tarifforhandlingssystemet støtter disse synspunktene. ( NOU 2001:14, side 16) Noen kan forhandle om penger, andre om kortere arbeidstid osv. I utgangspunktet er ideen om at de enkelte bransjene/yrkene skal bestemme selv svært positiv. Men det er grunn til å påpeke at her kan sammenhengen bli annerledes. Vi kan oppleve en fleksibilisering av lov og avtaleverk som kan bidra til å svekke lønnsarbeidernes rettigheter og kollektive styrke. Samtidig støtter utvalget også muligheten for sentralt avtalte reformer slik det går fram av punkt 3 og 4 på side 18. Det vises til AFP-ordningen og etter- og videreutdanningsreformen som eksempler på sentrale reformer. Spørsmålet blir likevel. Hva er den ønskede utvikling i forholdet mellom individuelle avtaler, tariffavtaler og lover? Er det for eksempel ønskelig at en stadig større del av pensjonen enten er basert på forsikring eller tariffavtale i stedet for lov? Det er ulike meninger om dette. Men det må være overordnet at det ikke fremmes lovendringer for å begrense demokratiet i den hensikt å fremme løsninger der sosiale reformer primært er tariffbasert eller kun knyttet til arbeidsavtalen. I punkt 3.1.4 beskriver innstillingen hvordan man kan tenke seg å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet. Man legger blant annet opp til et møte i regjeringens kontaktutvalg i forkant av tariffoppgjøret der man skal bli enige om hva slags lønnsøkning landet bør ha. Ved å lage et så tett samarbeid på toppen der både lønn og sosiale ordninger drøftes, vil faktorer som normalt har spilt mindre rolle i lønnsforhandlingene kunne trekkes mer inn. Drøftelser vil kunne omfatte alle kostnader ved arbeidskraften, f.eks. lovfestede rettigheter. Slik sett vil det være et element i den økonomiske politikken som er gjenstand for meget sterk styring i avreguleringens tidsalder - lønnen. I kapittel 3.1.4, side 18, høyre spalte påpeker utvalget at arbeidsgiverne styrker sitt samarbeid og mener det vil være en fordel om hovedorganisasjonene på lønnsarbeidersiden gjorde dette også. Utvalget er kjent med at arbeidsgiversiden allerede i dag søker å opptre mer koordinert enn tidligere, en tilsvarende utvikling også for arbeidstakersiden vil kunne virke styrkende på det inntektspolitiske samarbeidet. Som påpekt tidligere; dersom man med inntektspolitisk samarbeid mener samarbeid om å begrense lønnsveksten, kan man bli urolig for tanken om at lønnsveksten skal sentraliseres ytterligere ved enda tettere samarbeid mellom toppene i hovedorganisasjonene. Utvalget avslutter den enstemmige beskrivelsen av videreføringen av det inntektspolitiske samarbeidet med å uttale at det ikke går inn for lønnslover eller et permanent Arntsenutvalg. Som også Utvalget for sysselsetting og verdiskaping ( ( NOU 2000:21, s. 284) påpekte, vil imidlertid koordinering mellom hovedorganisasjonene gjennom lønnslover eller et permanent Arntsen-utvalg være svært drastiske inngrep i den norske forhandlingsmodellen. ( NOU 2001:14, side 18, høyre spalte) Men at utvalget ikke går inn for et permanent Arntsenutvalg står i motstrid til de mekanismene utvalget legger opp til. Disse er lik Arntsenutvalgets mekanismer. Arntsenutvalget ble nedsatt etter drøftelser i regjeringens kontaktutvalg i desember 1998. Utvalget var partssammensatt med omtrent de samme organisasjonene som skal delta i det tekniske beregningsutvalget, minus bondeorganisasjonene. Arntsenutvalget foreslo at lønnsveksten ikke skulle overstige 4,5 %. Arntsenutvalget behandlet også visse sider ved etter- og videreutdanningsreformen. Det ble ikke fattet noen lovvedtak, ( NOU 1999:14). Stabelutvalget foreslår enstemmig at Regjeringens kontaktutvalg møtes normalt en gang i forkant av inntektsoppgjøret. Det tekniske beregningsutvalget legger fram statistikk for den generelle utviklingen. Hensikten med dette møtet er: Siktemålet bør være at partene forsøker å komme frem til en felles forståelse av den økonomiske situasjonen, de forhold som bestemmer den økonomiske rammen for inntektsoppgjøret og mulighetsrommet for lønnsutviklingen i Norge over tid. ( NOU 2001:14, side 18) Etter møtet i regjeringens kontaktutvalg vil partene fortsatt samles i Det tekniske beregningsutvalget. Deretter starter tariffoppgjøret. Hvor forskjellen ligger mellom det som man enstemmig skisserer som forslag til framtidig inntektspolitisk samarbeid og Arntsenutvalget er ikke forklart. Denne samme setningen om at man ikke skal ha et permanent Arntsenutvalg finnes også i NOU 2000:21 (Holdenutvalgets innstilling). I gjennomgåelsen av menneskerettighetsperspektivet i innstillingens kapittel 3.3 blir kritikken mot Norge fra menneskerettighetsorganer gjennomgått. Samtidig legger utvalget stor vekt på at menneskerettighetene er blitt styrket i Norge de siste årene ved ny grunnlovsbestemmelse og inkorporering av 3 menneskerettighetskonvensjoner. Den nevner også at myndighetene forbereder inkorporering av flere menneskerettighetskonvensjoner. Det den ikke nevner er at myndighetene over hodet ikke forbereder en inkorporering av de konvensjoner som omhandler streikeretten eksplisitt. Dette er en merkelig utelatelse med tanke på at dette er sentralt i emneområdet til utvalget. Flere fagforeninger, deriblant LO har krevd en innarbeiding av ILO-konvensjonene som omhandler streikeretten. Likevel blir ikke dette berørt av utvalget samlet eller i form av en særmerknad fra en eller flere av fagforeningsrepresentantene, ( NOU 2001:14 side 23). I § 8.8.3 på side 111 tar utvalget opp avstemningenes varighet. Flertallet i utvalget foreslår å gi meklingsmannen rett til tvungen avstemning i § 8.8.7 side 117 og videre. Men ikke ut fra ønsket om å styrke demokratiet. Tvert i mot legger utvalget opp til at meklingsmannen kan pålegge en behandling i et representativt organ og dermed unngå uravstemning. Forslaget åpner for at det blir meglingsmannens suverene avgjørelse om det skal avholdes uravstemning eller om meklingsforslaget kun skal behandles i et representativt organ. Forslaget åpner derfor for at meklingsmannen kan hindre en uravstemning på tvers av viljen eller vedtektene til en fagforening. Deres holdning ser ut til å ha fått delvis gjennomslag i flertallets forslag. Flertallsforslaget til lovtekst lyder: Lovteksten avgrenser heller ikke mot at det kan framsettes nye meklingsforslag ved et seinere tidspunkt som i sin tur kan pålegges stemt over av meklingsmannen. For eksempel i tilfelle av at en konflikt har vart en stund og meklingsmannen innkaller partene til ny mekling. Her vil han kunne stå fritt til å fremme et nytt meklingsforslag og derved en ny avstemning under fredsplikt. Å gi statens representant rett til å pålegge avstemning har mange konsekvenser som er mye mer vidtgående enn utvalget drøfter: a) Dette innebærer å gripe inn i vedtektene til organisasjonene. Staten vil bestemme hvordan en organisasjon skal organisere seg internt. Det strider mot demokratiet, svekker organisasjonsfriheten. b) Meklingsmannen kan utsette en konflikt som en fagforening har planlagt. Det vil være umulig for en fagforening å kunne vite om en streik for eksempel starter i mai eller i juni. På denne måten blir meklingsmannens påbudskompetanse en svekking av den frie forhandlingsretten. Når det gjelder oppslutning om avstemning og størrelsen på et flertall går utvalget samlet inn for: 4 [b]. Meglingsforslag skal, om annet ikke er avtalt mellom partene, legges frem for alle de medlemmer interessetvisten gjelder. Avstemningsresultatet skal gi et fullgyldig uttrykk for viljen hos medlemmene. Meglingsforslaget skal anses som forkastet dersom et flertall av de som har avgitt stemme, og som representerer minst 1/3 av de stemmeberettigede, har stemt mot forslaget. bare dersom ikke annet er avtalt mellom partene eller bestemt i en fagforenings eller arbeidsgiverforenings vedtekter. ( NOU 2001:14, side 119) Alltid plikt til å møte hos meklingsmannen? På side 107 ber utvalget departementet vurdere om det er nødvendig å også ta inn en bestemmelse om at partene plikter å møte meklingsmannen når han ber om det. Det foreslår også en lovtekst som gir meklingsmannen mulighet til å kalle inn til ny mekling etter eget forgodtbefinnende. Utvalget ber departementet vurdere om det er nødvendig å også ta inn en bestemmelse i disse reglene om at partene i så fall plikter å møte meglingsmannen. ( NOU 2001:14, side 107) Ser man dette forslaget i sammenheng med den foreslåtte påbudskompetansen til mekleren og forslaget om tvungen kopling ser vi et bilde av en avgjørende rolle for en stilling utpekt av staten i tariffforhandlingene. Vi er mot at staten skal ha en styrket posisjon i forbindelse med tarifforhandlingene. Dette vil undergrave den frie forhandlingsretten. Vi er mot dagens koplingsparagraf i både arbeidstvistlov. Vi er også mot at loven skal ha bestemmelser om frivillig kopling. Dersom en fagforening ønsker å samordne sin avstemning med en annens, trenger den ingen lov for dette. Utvalgets flertall, medlemmene Lars Chr. Berge (NHO), Ingvild Elden (NAVO), Randulf Riderbo (HSH), Randi Stensaker (AAD), Kjell Bjørndalen (LO), Morten Øye (LO) og Erik Bartnes (KS), mener det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å gjøre endringer av arbeidstvistloven § 35 nr. 7. Disse medlemmer vil gjerne svekke demokratiet. Det finnes ikke i teksten noen begrunnelse fra deres side for hvorfor kopling er ønskelig. Tvert i mot, hele teksten begrunner hvorfor det ikke er ønskelig med kopling. Argumentene mot kopling er åpenbare for forbundsnivået i hovedorganisasjonene. Et mindretall i utvalget, utvalgsleder Ingse Stabel og medlemmene Aud Blankholm (AF), Sverre Strand (Akademikerne), Stein Gjerding (YS) og Torgeir Aarvaag Stokke (nøytral), mener det foreligger tilstrekkelige synspunkter til at det er grunn til å tvile på at bruk av arbeidstvistloven § 35 nr. 7 vil gå klar av fremtidig kritikk fra folkerettslige organer. Dette mindretallet vil følge det konkrete forslaget fra ILOs representanter om å ta inn en begrensning av koblingsmuligheten i norsk lov. Mindretallet foreslår at gjeldende koblingsbestemmelse innskrenkes slik at tariffparten har anledning til å motsette seg en beslutning om kobling, for eksempel ved følgende lovformulering: 5. Finner meglingsmannen at en konfliktsituasjon bør løses under ett for flere fag, kan meglingsmannen foreslå at meglingsforslagene for disse fagene skal regnes som en helhet, slik at avgjørelsen av om forslagene er vedtatt skal treffes på grunnlag av fagenes samlede antall stemmer og stemmeberettigede. Før meglingsmannen foreslår samlet avstemning over meglingsforslag, skal meglingsmulighetene være uttømt. Et fag kan ikke tas med i samlet avstemning hvis arbeidstaker- eller arbeidsgiverparten motsetter seg det. Bestemmelsene i nr. 2 til 4 gjelder også for samlet avstemning så langt de passer. Meglingsmannen bør kunne foreslå koblet avstemning, men etter mindretallets syn bør altså partene kunne motsette seg det. Vi er enige med mindretallet i at meklingsmannen ikke skal kunne gis rett til å kople. Men vi vil også legge til ytterligere argumenter. menneskerettighetskonvensjoner Norge er bundet av er en oppgradering av betydningen av menneskerettigheter som vi er enige i. Men også dersom en slik bestemmelse var i tråd med de konvensjonene Norge er bundet av, ville vi være mot en slik bestemmelse. Menneskerettighetskonvensjonene er ikke lagd for at alle land skal søke om å senke sitt demokrati så nær disse bestemmelsene som mulig, og så bryte dem av og til. Viktigst er ikke om et forslag er i strid med folkeretten eller ikke, men om det svekker demokratiet. Menneskerettighetene er et minimum av rettigheter som skal gjelde i et demokrati. Vår primære argumentasjon er altså at å gi meklingsmannen myndighet til å kople avstemninger vil undergrave organisasjonsfriheten, forhandlingsfriheten og streikeretten. Tvungen kopling vil styrke arbeidsgivernes posisjon i forhold til fagforeningene. Utvalgets to nøytrale medlemmer har en særmerknad: Utvalgets to nøytrale medlemmer, Ingse Stabel og Torgeir Aarvaag Stokke, har følgende særmerknad knyttet til en samlet vurdering av påbud om avstemning og kobling: Utvalget for tarifforhandlingssystemet har hatt grundige og konstruktive drøftinger av svært mange sider av meglingsvirksomheten, inkludert meglingsmannens eventuelle rett til å påby avstemninger og koble avstemninger. Begge de to nevnte virkemidlene har lang tradisjon i norsk arbeidsliv, og kan begrunnes som velegnede virkemidler i mange situasjoner. Utvalgets to nøytrale medlemmer ville ikke hatt betenkeligheter med å støtte både en uinnskrenket rett for meglingsmannen til å påby avstemning og en opprettholdelse av dagens koblingsbestemmelse i arbeidstvistloven § 35 nr. 7, hvis begge forslagene også hadde fått støtte fra alle utvalgets partsoppnevnte representanter. ( NOU 2001:14, side 122) Logikken i denne særmerknaden er vanskelig å gripe. Er de nøytrale for et folkerettsstridig forslag dersom alle i utvalget er for, men mot forslaget fordi ikke alle utvalgets medlemmer er for? Det kan virke slik. Tvungen kopling vil være like udemokratisk og folkerettsstridig om utvalget er enstemmig eller ei. De to nøytrale skriver videre: Det foreligger imidlertid mindretall knyttet til begge virkemidlene. De to nøytrale medlemmene i utvalget må derfor trekke den konklusjon at det ikke vil være forsvarlig å støtte kombinasjonen av de to flertallene i kapittel 8.8.7 og 8.8.8. Utvalgets to nøytrale medlemmer er kommet til at påbudskompetansen i kapittel 8.8.7 i lovs form bør innskrenkes til å kun gjelde kommunal sektor, og at arbeidstvistloven § 35 nr. 7 som er behandlet i kapittel 8.8.8 bør endres slik at en tariffpart har anledning til å motsette seg en beslutning om kobling. Hensynet til den prosessen som er satt i gang når det gjelder kommunal sektor, jf kapittel 12, har også vært viktig for dette standpunktet. ( NOU 2001:14, side 122) Med denne særmerknaden, er flertallet for tvungen avstemning i privat sektor skrumpet inn til 7 mot 5 i utvalget, da man står igjen med arbeidsgivernes stemmer og stemmene til representantene fra AF og A. Man må anta at ledelsene i AF og A også er ubekvemme med det samlede resultatet av tvungen avstemning og kopling. Vi ser med interesse fram til deres høringsuttalelser og forundres over at deres representanter i utvalget ikke har laget en særmerknad med samme konklusjon som de to nøytrale. I kapittel 9 på sidene 124-126 sammenliknes konfliktnivået i Norge med andre europeiske land. Det påstås at: I forhold til andre europeiske land, fremstår ikke det norske arbeidsmarkedet som spesielt fredelig. ( NOU 2001:14, side 125) Dette gir et uriktig bilde av situasjonen. I Norge er det ikke lov med andre aksjonsformer enn streik, med få unntak. I andre land er andre aksjonsformer svært utbredt. Disse aksjonene kommer som regel ikke inn i statistikken over tapte arbeidsdager i forbindelse med konflikt. Vi vil anta at den viktigste grunnen til at det ikke er flere tapte arbeidsdager i det norske samfunnet ikke først og fremst skyldes at nordmenn er mer fredselskende av natur, men at dette henger sammen med det særnorske folkerettsstridige misbruket av tvungen lønnsnemnd. Vi vil også påpeke at antallet tapte arbeidsdager på grunn av konflikt kan variere av mange grunner, en nedgang i antallet streikedager trenger ikke å ha sammenheng med at samfunnet fungerer bedre for flertallet slik man kan få inntrykk av når man leser innstillingen. Det kan for eksempel henge sammen med at det innføres begrensninger i fagforeningenes demokratiske rettigheter (Jamfør utviklingen i Storbritannia). I kapittel 10 omhandles tvungen lønnsnemnd. Utvalget klarer ikke å ta standpunkt entydig og klart for at Norge skal respektere menneskerettighetene når det gjelder tvungen lønnsnemnd. I punkt 10.1.5 skriver utvalget: Utvalget er av den oppfatning at bruk av tvungen lønnsnemnd i strid med det som kan aksepteres av hensyn til liv og helse, er uheldig, både av hensyn til Norges folkerettslige forpliktelser og av hensyn til de konsekvenser bruken kan ha for vårt forhandlingssystem. Samtidig kan tvungen lønnsnemnd være et viktig virkemiddel i et system som det norske, med få begrensninger i retten til å bruke arbeidskamp og små krav for å anerkjennes som organisasjon med rett til å iverksette arbeidskamp for krav om tariffavtale. Det sentrale må derfor være å komme frem til tiltak som kan redusere behovet for å benytte tvungen lønnsnemnd (vår kursivering). ( NOU 2001:14, side 143) Utvalget frykter at en permanent lov som tillater tvungen lønnsnemnd på bestemte vilkår, kan fjerne den fleksibiliteten som dette virkemiddelet gir til det norske forhandlingssystemet. Inngrep i arbeidskonflikter som for eksempel kan ha store økonomiske skadevirkninger eller være ødeleggende for det inntektspolitiske samarbeidet vil ikke kunne stanses etter den foreslåtte lovbestemmelsen, men vil i enkelte situasjoner likevel kunne anses for nødvendige for å bevare stabiliteten. Det er derfor etter utvalgets mening viktig å understreke at en slik fullmaktslov ikke ville avskjære Stortingets lovgivningsmyndighet dersom det anses nødvendig å stanse en arbeidskonflikt av andre årsaker. Som nevnt ovenfor må Stortinget i slike tilfeller åpent vurdere om det ønsker å gripe inn i en arbeidskonflikt med tvungen lønnsnemnd til tross for at et inngrep kan være i strid med folkeretten. ( NOU 2001:14, side 144) Vi er uenige med utvalgets holdning. Tvungen lønnsnemnd blir brukt i alt for stor utstrekning i Norge, noe som er til arbeidsgivernes favør. Et minstekrav må være at Norge ikke bryter menneskerettighetene på dette området. Utvalget vurderer ulike tiltak for å begrense myndighetenes bruk av tvungen lønnsnemnd og konkluderer med: Utvalget for tarifforhandlingssystemet foreslår ikke konkrete endringer når det gjelder bruken av tvungen lønnsnemnd. ( NOU 2001:14, side 149) I sin gjennomgang av mulige tiltak for å redusere lønnsnemndbruken avviser utvalget å grunnlovsfeste et vern av streikeretten: En permanent lovfesting av kriteriene for bruk av tvungen lønnsnemnd må skje i form av en fullmaktslov. En slik lov vil når som helst kunne oppheves eller endres, og representerer derfor ikke noen varig binding av lovgivningsmyndigheten. Lovgivning som representerer varig binding vil bare kunne skje ved grunnlovsendring, noe utvalget for sin del ikke finner aktuelt. ( NOU 2001:14, side 143) Vi er ikke enige i denne avvisningen. Det vil være et framskritt for demokratiet at et vern av streikeretten tas inn i Grunnloven. Vi viser for øvrig til professor Henning Jakhelln som anbefaler en endring av Grunnloven § 110c, slik at menneskerettighetenes stilling blir styrket. Utvalget påpeker at en eventuell permanent lov som lovfester kriterier for bruk av lønnsnemnd ikke vil hindre Stortinget i å vedta særlover om lønnsnemnd på annet grunnlag enn den permanente lovens kriterier. Men vurderer likevel et forslag som kan ha disiplinerende effekt, ( NOU 2001:14 side 143). Men heller ikke en slik svak styrking av vernet av streikeretten vil utvalget gå inn på. Et åpenbart forslag om å inkorporere de menneskerettighetskonvensjoner som Norge har ratifisert og som omhandler streikeretten blir over hodet ikke behandlet under dette punktet. Dette til tross for at utvalget har vært innom innarbeiding av menneskerettighetene i norsk lov under punkt 3.3.1 ( NOU 2001:14, side 23). Dette er merkelig også på bakgrunn av at LO, som er representert i komiteen selv har reist forslag om innarbeiding av ILO-konvensjoner. Dersom det ikke er vilje til å forbedre Grunnloven, vil vi subsidiært anbefale at ILO-konvensjonene 87 og 98 og Den europeiske sosialpakten blir inkorporert i norsk lov, slik andre menneskerettighetskonvensjoner ble det i forbindelse med vedtakelsen av lov av 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk lov. På sidene 147 og 148 er utvalget delt når det gjelder å tillate andre former for arbeidskamp enn full streik/full lockout. Arbeidsgivernes og LOs representanter og de to nøytrale medlemmene er mot at det over hodet vurderes andre kampformer. AFs og As representanter anbefaler at de svenske reglene vurderes. YS ser også behov for en nærmere utredning. Vi anbefaler at alternative konfliktformer utredes. Å tillate andre konfliktformer vil kunne styrke partenes muligheter til å påvirke en forhandlingssituasjon uten å måtte ty til full streik/full lockout. Det er mulig at streikekonflikter eller lockouter kan unngås, da mildere kampformer er tilstrekkelige for å fremme en løsning. På sidene 148 og 149 vurderer utvalget avtaler eller lovfesting av systemer med minimumsbemanning under en konflikt. Vi anbefaler at det legges til rette for at slike avtaler inngås. På den måten vil behovet for inngripen utenfra i form av blant annet tvungen lønnsnemnd bli mindre. Under punkt 10.2 behandler utvalget Rikslønnsnemnda. Det har framkommet kritikk av Rikslønnsnemnda over mange tiår. Vi finner ingen saklige argumenter for at andre enn partene selv skal oppnevne representantene for partene i Rikslønnsnemnda. Vi støtter forslaget som utvalget refererer til fra Sykepleierforbundet: En annen løsning kan være som foreslått av blant annet Sykepleierforbundet i 1972, at Rikslønnsnemnda i den enkelte tvist settes med tre nøytrale medlemmer og et medlem oppnevnt fra hver av partene i tvisten. Som påpekt av Sykepleierforbundet, har Rikslønnsnemnda etter lønnsnemndloven § 4, jf arbeidstvistloven § 19 anledning til å innhente den informasjon eller ekspertise som er nødvendig for å få saken tilstrekkelig opplyst. Det er derfor mulig at det ikke er nødvendig med fast sakkyndig representasjon i Rikslønnsnemnda. ( NOU 2001:14, side 151) Det vises til mottatt høringsdokument vedrørende utredningen om fremtidig tarifforhandlingssystem. En rekke av de områder som utredningen omfatter vil medføre vesentlige endringer i medlemmers demokratiske rettigheter til å påvirke egne rammevilkår gjennom aktiv deltakelse i tarifforhandlingsprosessene. Det er grunnleggende for fagbevegelsen at medlemmene gjennom aktiv deltakelse kan påvirke sluttresultatet og derved få et eierskap til gjeldende rett i det tariffpolitiske området. Innsnevringer av denne deltakelse og deltakerdemokrati vil på sikt kunne undergrave respekten og lojaliteten til kollektive ordninger generelt og tariffretten spesielt. Tariffavtalene, fremforhandlet gjennom frie tarifforhandlinger, er medlemmenes viktigste redskap for fastsettelse av lønns- og arbeidsvilkår. Forbundet vil derfor påpeke følgende punkter vi mener vil bidra til en slik negativ endring. Gjennomføringen av et system med overordnede rammer, uavhengig av hvem som fastsetter slike, vil redusere den frie forhandlingsretten til et spørsmål om å diskutere «pavens skjegg». Interessen for å aktivisere seg i et spørsmål som likevel er avgjort vil bli minimal, og ansett for bortkastet tid. Forslaget om å gi meglingsinstitusjonen adgang til å aktivt koble flere tariffområder i uravstemningen vil bare frembringe frustrasjon. Dette vil bli oppfattet som et angrep på den demokratiske rettighet til selv å kunne ta avgjørelser knyttet til egen tariffsituasjon. Likeledes er forslaget om å kunne påby uravstemning etter en mekling før konflikt iverksettes med på å undergrave alvoret i meklingen. Hvorfor anstrenge seg på å komme frem til et resultat dersom vi allikevel får en utsettelse på en måned eller to. Dette er et håpløst utgangspunkt for å kunne føre reelle forhandlinger og mekling. Resultatet skal kunne avgjøres av forhandlingsutvalget ved fristens utløp, enten konflikt eller anbefaling. Det gjøres oppmerksom på at disse standpunktene har vært til grundig debatt på forbundets landsmøte i mars 2001. De tariffpolitiske standpunkter i denne sammenheng ble enstemmig vedtatt som forbundets politikk. Vedlagt følger den tariffpolitiske uttalelse fra landsmøtet. Tariffpolitisk uttalelse: Tariffavtalene, framforhandlet gjennom frie tarifforhandlinger, er ansattes viktigste redskap for lønns- og arbeidsvilkår. NNNs landsmøte ser med bekymring på de forslag som er lekket i pressen fra Stabelutvalget. NNN vil motarbeide alle forslag som har som siktemål å innskrenke den frie forhandlingsrett. Fagbevegelsen må selv bestemme om forhandlingene skal føres forbundsvist eller samordnet. NNN har erfart at forbundsvise forhandlinger har fungert best for medlemmene, uten å ha skapt problemer for landets økonomi. NNN tar avstand fra forslag om myndighetsfastsatte rammer for tariffoppgjørene. NNN vil forsvare medlemmenes rett til å godta eller forkaste forslag gjennom uravstemning. Riksmeglingsmannen skal ikke ha mulighet til å koble avstemningen. til å utsette en konflikt ved å kreve avstemning før en konflikt settes ut i livet. Forbundet ønsker en bredere debatt i forkant om spørsmål som berører interessene til store deler av medlemmene. NNN forutsetter at LOs representanter i denne typen utvalg reflekterer medlemmenes meninger i prosessen fram til og når beslutninger tas. Fri organisasjonsrett, fri forhandlingsrett og fri streikerett er viktige demokratiske prinsipper som det ikke må tukles med. Det preger utvalgets arbeid at utvalget mangler representanter for fagforeninger som ikke er med i en hovedorganisasjon. Det er ikke overraskende at representantene for hovedorganisasjonene og fra Norges største sammensatte forbund fremmer forslag som styrker deres innflytelse i organisasjonslivet på bekostning av forbundsnivået og de største forbundene som er basert på bransje eller yrke. Ensidig fokusering på dette avspeiles bl.a i LO»s problemer med å få aksept i egne rekker for innstillingen de selv har medvirket til. Det er også en hemsko for demokratiet at disse utvalgene legger opp sitt arbeid slik at det er vanskelig for utenforstående å følge med på utvalgenes arbeid og overlegninger. Gjennomsiktighet i den offentlige virksomhet, øker oppslutningen om den politiske prosessen og styrker demokratiet. Etter vår mening trengs det ikke en begrensning i fagforeningsrettigheter, men en styrking av disse. Vi er derfor uenige i innstillingens generelle innretting. I kapittel 3 ligger det som en forutsetning at en bestemt form for inntektspolitikk og tarifforhandlingsmodell (frontfagsmodellen, koordinert lønnsfastsettelse og lave nominelle tillegg) gir det beste helhetlige resultatet. Mot dette kan det argumenteres med at mindre inngripen fra staten og mindre makt til toppen i hovedorganisasjonene vil gi et bedre helhetlig samfunnsmessig resultat. Hvilken inntektspolitikk og forhandlingsmodell som er best, trenger man ikke å ta standpunkt til i denne sammenhengen. Avgjørende blir at man i et demokratisk samfunn ikke må gå inn på lovtvang for å sikre lave nominelle tillegg og en bestemt oppgjørsmodell, da dette nødvendigvis vil innebære en undergraving av grunnleggende demokratiske rettigheter for de organiserte lønnsarbeiderne. Det er dessverre nettopp dette Stabelutvalget foreslår. Holdenutvalgets inntilling ( NOU 2000:21) har en generell innretting der fri kapitalbevegelse, fri flyt av varer, tjenester, og arbeidskraft ses på som en positiv eller gitt utvikling. Ser man NOU 2000:21 og denne innstillingen ( NOU 2001:14) under ett er inntrykket at deregulering og mer marked skal gjelde på alle områder unntatt lønnsdannelsen. Det skal være en strammere styring av lønnsveksten ved at denne skal begrenses for de som er avhengige av kollektive lønnsforhandlinger, det vil si den vanlige lønnsarbeider. Dette skal oppnås ved å sentralisere tarifforhandlingene og gjennomføre lovendringer som svekker organisasjonsfriheten, forhandlingsfriheten og streikeretten. Begrensningene i inntektsvekst gjelder kun de som er avhengige av å forhandle sammen med andre gjennom fagforeninger i tarifforhandlinger. Begrensningene gjelder ikke for de som lever av kapitalinntekt eller for de som har individuelt bestemte lønninger. Når man på den ene siden gjennomfører deregulering, privatisering, liberalisering og mer marked, men på den andre siden begrenser lønnsveksten til de som har tariffbestemt lønn, vil klasseforskjellene øke slik bl.a. Utjamningsmeldingen, St.meld.nr.50 (1998-1999) viser. At utvalget ikke går inn for et permanent Arntsenutvalg står i motstrid til de mekanismene utvalget legger opp til. Disse er lik Arntsenutvalgets mekanismer. Arntsenutvalget ble nedsatt etter drøftelser i regjeringens kontaktutvalg i desember 1998. Utvalget var partssammensatt med omtrent de samme organisasjonene som skal delta i det tekniske beregningsutvalget, minus bondeorganisasjonene. Arntsenutvalget foreslo at lønnsveksten ikke skulle overstige 4,5 %. Arntsenutvalget behandlet også visse sider ved etter- og videreutdanningsreformen. Det ble ikke fattet noen lovvedtak. ( NOU 1999:14) Stabelutvalget foreslår enstemmig at Regjeringens kontaktutvalg møtes normalt en gang i forkant av inntektsoppgjøret. Det tekniske beregningsutvalget legger fram statistikk for den generelle utviklingen. Utvalget støtter som sagt frontfagsmodellen til Holdenutvalget. og samtidig desentraliserer man hvordan denne inntektsveksten skal utformes konkret. Noen kan forhandle om penger, andre om kortere arbeidstid osv. I utgangspunktet er ideen om at de enkelte bransjene/yrkene skal bestemme selv svært positivt. Men det er grunn til å påpeke at her kan sammenhengen bli annerledes. Vi kan oppleve en fleksibilisering av lov og avtaleverk som kan bidra til å svekke lønnsarbeidernes rettigheter og kollektive styrke. Se punktet «Lønnsdannelsen må skje der mål- og resultatansvaret er plassert» under hovedoverskriften «Særlig om statlig sektor». I § 8.8.3 på side 111 tar utvalget opp avstemningenes varighet. På side 113 går utvalget inn for å korte ned tiden som brukes i forbindelse med uravstemninger. Utvalget anbefaler maksimalt fire uker men helst kortere. Flertallet i utvalget foreslår å gi meklingsmannen rett til tvungen avstemning i § 8.8.7 side 117 og videre. Men ikke ut fra ønsket om å styrke demokratiet. Tvert i mot legger utvalget opp til at meklingsmannen kan pålegge en behandling i et representativt organ og dermed unngå uravstemning. Forslaget åpner for at det blir meglingsmannens suverene avgjørelse om det skal avholdes uravstemning eller om meklingsforslaget kun skal behandles i et representativt organ. Forslaget åpner derfor for at meklingsmannen kan hindre en uravstemning på tvers av viljen eller vedtektene til en fagforening. Dette kan vi ikke akseptere fordi det griper inn i den frie og demokratiske retten til fagforeninger. Utvalget går så inn på nye lovtekster som skal sikre fredsplikt under avstemning og krav til oppslutning og flertall for at et forslag skal forkastes. Pålagt avstemning vil antakelig kun skje i forbindelse med et ikke anbefalt forslag. For i en situasjon der forhandlingsutvalget anbefaler forslaget, vil ikke det motsette seg en avstemning/behandling. Pålagt avstemning vil ikke frata den enkelte fagforening herredømme over å forhandle og godta/forkaste et forhandlingsforslag. Og ved forkastelse av et forslag vil forbundet/arbeidsgiveren kunne gå til konflikt på eget grunnlag. Forslagene om pålagt avstemning er likevel antidemokratiske og vil styrke arbeidsgivernes posisjon i forhold til fagforeningene, da arbeidskamp i hovedsak dreier seg om at arbeidstakerne går til streik. rolle for en stilling utpekt av staten i tariffforhandlingene. Vi er mot dagens koplingsparagraf i både arbeidstvistlov og tjenestetvistloven. Vi er også mot at lovene skal ha bestemmelser om frivillig kopling. Dersom en fagforening ønsker å samordne sin avstemning med en annens, trenger den ingen lov for dette. Disse medlemmer vil gjerne svekke demokratiet. Det finnes ikke i teksten noen begrunnelse fra deres side for hvorfor kopling er ønskelig. Tvert i mot, hele teksten begrunner hvorfor det ikke er ønskelig med kopling. Argumentene mot kopling er åpenbare for uavhengige fagforeninger og for forbundsnivået i hovedorganisasjonene. Menneskerettighetskonvensjonene er ikke lagd for at alle land skal søke om å senke sitt demokrati så nær disse bestemmelsene som mulig, og så bryte dem av og til. Viktigst er ikke om et forslag er i strid med folkeretten eller ikke, men om det svekker demokratiet. Menneskerettighetene er minimum av rettigheter som skal gjelde i et demokrati. Vi vil også påpeke at antallet tapte arbeidsdager på grunn av konflikt kan variere av mange grunner, en nedgang i antallet streikedager trenger ikke å ha sammenheng med at samfunnet fungerer bedre for flertallet slik man kan få inntrykk av når man leser innstillingen. Det kan for eksempel henge sammen med at det innføres begrensninger i fagforeningenes demokratiske rettigheter. «Utvalget er av den oppfatning at bruk av tvungen lønnsnemnd i strid med det som kan aksepteres av hensyn til liv og helse, er uheldig, både av hensyn til Norges folkerettslige forpliktelser og av hensyn til de konsekvenser bruken kan ha for vårt forhandlingssystem. Samtidig kan tvungen lønnsnemnd være et viktig virkemiddel i et system som det norske, med få begrensninger i retten til å bruke arbeidskamp og små krav for å anerkjennes som organisasjon med rett til å iverksette arbeidskamp for krav om tariffavtale. Det sentrale må derfor være å komme frem til tiltak som kan redusere behovet for å benytte tvungen lønnsnemnd (vår utheving). ( NOU 2001:14, side 143) Utvalget frykter at en permanent lov som tillater tvungen lønnsnemnd på bestemte vilkår, kan fjerne den fleksibiliteten som dette virkemiddelet gir til det norsk forhandlingssystemet. Inngrep i arbeidskonflikter som for eksempel kan ha store økonomiske skadevirkninger eller være ødeleggende for det inntektspolitiske samarbeidet vil ikke kunne stanses etter den foreslåtte lovbestemmelsen, men vil i enkelte situasjoner likevel kunne anses for nødvendige for å bevare stabiliteten. Det er derfor etter utvalgets mening viktig å understreke at en slik fullmaktslov ikke ville avskjære Stortingets lovgivningsmyndighet dersom det anses nødvendig å stanse en arbeidskonflikt av andre årsaker. Som nevnt ovenfor må Stortinget i slike tilfeller åpent vurdere om det ønsker å gripe inn i en arbeidskonflikt med tvungen lønnsnemnd til tross for at et inngrep kan være i strid med folkeretten. ( NOU 2001:14, side 144) Vi er uenige med utvalgets holdning. Tvungen lønnsnemnd blir brukt i alt for stor utstrekning i Norge, noe som er til arbeidsgivernes favør. Et minstekrav må være at Norge ikke bryter menneskerettighetene på dette området. av tvungen lønnsnemnd. ( NOU 2001:14, side 149) Vi støtter også kritikken fremmet av AFs representant mot den foreslåtte endringen av Rikslønnsnemnda når det gjelder statlig sektor ( NOU 2001:14, side 152), og mener at det refererte forslaget fra Sykepleierforbundet ivaretar denne kritikken. AAD har på grunnlag av Stabelutvalgets forslag til endringer, laget sin egen rapport vedr. forslag til endringer i lov om offentlige tjenestetvister. PF har sterke innvendinger mot at AAD er tillagt dette ansvaret. Dette burde etter vår mening vært lagt under KRD som også har ansvaret for arbeidstvistloven. I privat sektor strekker solidaritetsalternativet seg ikke til de lokale forhandlingene, der man i mange tilfeller tar ut større deler av oppgjøret enn ved de sentrale. I offentlig sektor er rammene for de sentrale og lokale oppgjørene effektivt samordnet, og forhindrer en tilsvarende mulighet. NHO og LO er bekvem med solidaritetsalternativet fordi de vet at de kan justere lønnsnivåene i de forskjellige fagene ved lokale oppgjør. Dagens forhandlingssystem er utviklet i en tid da industriarbeiderne veide tungt i statistikken over sysselsatte. Da var det mer naturlig at resultatene fra forhandlingene mellom Norsk Arbeidsgiverforening (NHO i dag) og LO satte rammene for de øvrige oppgjørene. I dag utgjør industriarbeiderne bare halvparten av lønnsmassen i industrien, og det er denne halvparten NHO og LO forhandler om. Den andre halvparten er funksjonærer og andre tilsatte med individuelle avtaler. Denne gruppen har stort sett hatt en mye bedre lønnsvekst enn de øvrige arbeiderne. Derfor gjenspeiler ikke frontfagene den reelle lønnsutviklingen i industrien. Lokalt er forhandlingsretten i stor grad delegert fra virksomhetene til driftsenhetene. Dette har vært helt nødvendig for å gi dette nivået i organisasjonene nødvendige virkemidler som står i forhold til det økte ansvaret som er lagt ut. Virksomhetene eller etatene, har følgelig fått færre muligheter til å bruke lønnspolitiske virkemidler i sin styring. Dette skjer hovedsakelig ved å gi direktiver (les begrensninger) til de underliggende driftsenheter. I liten grad får virksomhetene påvirke det som skjer i de sentrale justeringsforhandlingene. Dette underbygges i en undersøkelse som ECON på oppdrag fra Akademikerne gjennomførte blant arbeidsgivere i offentlig sektor. De stilte spørsmål om hvordan arbeidsgiversiden ville ønsket å disponere midlene ved lønnsoppgjøret i 2000 dersom hele lønnspotten kunne disponeres lokalt. Konklusjonen i undersøkelsen er at lokale arbeidsgivere ville disponert rammen ved lønnsoppgjøret i 2000 på en annen måte enn det som faktisk ble gjort ved de sentrale forhandlingene. Arbeidsgiversiden ville prioritert en mer målrettet lønnspolitikk hvor lønnstillegg baseres på arbeidsmarkedssituasjon og innsats, resultater og måloppnåelse, fremfor generelle tillegg. En tilpasning som etter vår mening ville fremmet moderniseringen av offentlig sektor, er at potten som i dag avsettes til sentrale justeringsforhandlinger, blir anvendt i forhandlinger mellom partene i virksomheten, med tilsvarende muligheter for å skyte til midler som i dagens årlige forhandlinger. De årlige forhandlingene må skje i driftsenhetene. I motsatt fall, må virksomhetene gis et mye større ansvar i de sentrale justeringsforhandlingene som AAD fører. Innstillingen berører ikke konfliktretten på dette nivået, noe vi anser som en svakhet. Vi mener at konfliktretten her må vurderes opp mot å sluttføre disse forhandlingene pr. 1.5. Utvalget skriver på side 171: Det har i loven vært de samme kravene for å danne en frittstående tjenestemannsorganisasjon som det har vært for de tjenestemannsorganisasjoner som har ønsket å gå sammen for å danne en hovedsammenslutning. Det kan være grunn til å vurdere om man bør skille vilkårene, slik at det stilles strengere krav til å danne en frittstående tjenestemannsorganisasjon i forhold til de tjenestemannsorganisasjoner som går sammen for å danne en hovedsammenslutning. ( NOU 2001:14, side 171) Partene har mer eller mindre frivillig kommet fram til tariffavtaler som omhandler alle underlagt tjenestetvistloven. Loven sier ingenting om at det skal være hovedtariffavtaler eller at disse hovedtariffavtalene skal være like når det gjelder omfang og lønns- og arbeidsforhold. Det er altså opp til de fagforeningene som til enhver tid dannes og staten som arbeidsgiver å forhandle seg fram til tariffavtaler. Ved at det er innført begrensninger i forhandlingsrett, begrenses organisasjonsfriheten, forhandlings- og streikeretten og dermed demokratiet. Ved å lage enda strengere representasjonskrav låser man fast hvilke løsninger partene kan finne fram til. Staten som lovgiver vil dermed også bruke sin lovgivningsmakt til å tvinge fram bestemte former for tariffavtaler og påvirke fagforeningsstrukturene. Når staten som både er arbeidsgiver og lovgiver, begrenser rettighetene til de som er underlagt tjenestetvistloven på dette vis, undergraves tilliten og legitimiteten til staten blant dens egne og generelt. Dette forsterkes av at det samme departement som statens lønnssaker hører inn under, og som er arbeidsgiverpart i staten, forvalter lovverket. De fleste av høringsinstansene har vært sterkt kritiske til endringsforslagene til AAD, og det har kommet innsigelser mot at akkurat AAD håndterer denne saken. Så vidt oss bekjent er det ikke tatt stilling til forslag om at KRD burde ha ansvaret for tjenestetvistloven på lik linje med arbeidstvistloven. Dette spørsmålet har så vidt vi vet heller ikke vært politisk vurdert før AAD fortsetter arbeidet. Vedr. utvalgets forslag til endringer i tjenestetvistloven, viser vi for øvrig til vårt høringssvar av 3.9.01 til AADs rapport vedr. revisjon av tjenestetvistloven. I snart 10 år har det pågått et arbeid i ulike utvalg for å se på mulige endringer av arbeidstvistloven. I 1996 kom Arbeidsrettsrådet med sin innstilling. Av forskjellige grunner bl.a massiv motstand mot konklusjonene fra utvalget, ble denne ikke lagt fram til reell behandling. I stedet ble det nedsatt et nytt utvalg i 1998, Stabelutvalget, som la fram sin innstilling i april 2001. 2 sentrale flertallsforslag fra Stabelutvalget er forslagene om tvungen avstemning og tvungen kopling ved forhandlinger om nye tariffavtaler. Med tvungen avstemning menes at den statsoppnevnte meklingsmannen gis myndighet til å pålegge en fagforening/forbund/hovedorganisasjon å stemme over et forslag til tariffavtale som mekleren foreslår sjøl om organisasjonen ikke er innstilt på det. Tvungen kopling er at meklingsmannen står fritt til å kople sammen ulike fagforeninger/fagforbund/ulike sektorer/ulike hovedorganisasjoner sine avstemninger til en stor avstemning mot innstilling fra organisasjonene. LO i Vesterålen er mot en slik endring av arbeidstvistloven og mener dette fører til begrensing i den frie forhandlingsretten og innskrenking av streikeretten i Norge dersom det skulle bli vedtatt. Det viktigste innholdet i den frie forhandlingsretten er at partene skal kunne forhandle fritt og uten innblanding fra staten. Meklingsmannen er en institusjon som partene har vært enige om skal kunne rettlede og mekle mellom partene for å finne løsninger, dersom partene ønsker dette. Men partene kan i dag fritt avvise forslagene som meklingsmannen kommer med og bryte forhandlingene etter noen dagers mekling. Da kan det bli konflikt. Hvis meklingsmannen får en lovfestet rett til å pålegge en fagforening å stemme over et forslag som dets forhandlingsutvalg ikke anbefaler (tvungen avstemning), blir han plutselig mer enn en mekler. Pålagt avstemning mot den uttrykte viljen til et forhandlingsutvalg, vil undergrave forhandlingsutvalgets autoritet og meklingsmannens rolle som nøytral mekler forsvinner. Den frie forhandlingsretten med mulighet for partene til å sette makt bak kravene reduseres. Stabelutvalgets flertall foreslår dessuten at meklingsmannen suverent skal kunne bestemme om fagforeningene skal pålegges en uravstemning over et tariff-forslag han/hun har fremmet eller om forslaget kun skal behandles i et representativt organ, for eksempel forbundsstyret. i fagbevegelsen, settes til side av statens representant. Fra før av vet vi at arbeidsgiverne er prinsipielt mot at fagforeningene skal holde uravstemning over tarifforslag. Dersom meklingsmannen kan kople avstemningene til ulike fagforeninger (og til og med kople avstemninger til ulike hovedorganisasjoner) vil han kunne framkalle hovedorganisasjonsaktige forhandlingsforhold mot de enkelte organisasjoners vilje. På denne måten får staten stor innflytelse på tariffoppgjørene. Dette vil indirekte også ha betydning for organisasjonsfriheten. En del av tariffprosessene i fagbevegelsen er om vi ønsker samordna eller forbundsvise oppgjør. Dette valget vil med flertallets innstilling være uinteressant fordi meklingsmannen har mulighet til å sette avgjørelsen til side uansett hva fagorganisasjonen bestemmer seg for. Dette er et forslag til innskrenkning vi ikke kan akseptere. Når fagorganisasjonen ikke selv kan bestemme om den skal streike etter et flertall mot et tarifforslag fordi ei kopling av resultatet fra meklingsmannens side fører til flertall for, da er det opplagt at streikeretten svekkes. Mindretallet i Stabelutvalget er da også imot kopling av avstemning fordi dette vil bryte med menneskerettighetskonvensjoner som Norge er bundet av. Vi tror at dersom fagbevegelsen mister makt, vil også oppslutninga om fagbevegelsen svekkes. Utvalget for tarifforhandlingssystemet er et partssammensatt utvalg. Det er et demokratisk framskritt at ikke kun LO og NHO er representert i utvalget. Men at utvalget mangler representanter for fagforeninger som ikke er med i en hovedorganisasjon preger utvalgets arbeid. Utvalget preges også av at mindre yrkes-/bransjeforbund i hovedorganisasjoner ikke er direkte representert. Det er ikke merkelig at toppene i hovedorganisasjonene og fra Norges største sammensatte forbund fremmer forslag som styrker deres innflytelse i organisasjonslivet på bekostning av forbundsnivået og de største forbundene som er basert på bransje eller yrke. Det er også en hemsko for demokratiet at disse utvalgene legger opp sitt arbeid slik at det er vanskelig for utenforstående å følge med på utvalgenes arbeid og overlegninger. Gjennomsiktighet i det offentlige utredningsarbeidet, øker oppslutningen om den politiske prosessen og styrker demokratiet. Med inntektspolitikk forstår Elvander (1988a:282) statlige handlinger som direkte eller indirekte er koblet til lønnsforhandlingene, og som har til formål å begrense lønnsøkninger. Dette er en snevrere definisjon enn det en vil finne andre steder, men den bidrar til å gi begrepet et mer presist og dermed anvendlig innhold. (Lønnsforhandlinger og konfliktløsning, FAFO-rapport 246, side 56) der det foreligger åpenbare interessemotsetninger mellom kapitaleiere og lønnsarbeidere. Tiltak som begrenser rettighetene til lønnsarbeidernes organisasjoner vil nødvendigvis styrke eiernes posisjoner. Når man går inn på såpass alvorlige inntektspolitiske tiltak som å begrense demokratiet mener vi at man må samtidig vurdere virkningene i forhold til fordelingen av de skapte verdiene mellom lønnsarbeiderne og kapitaleierne. Disse grunnleggende spørsmålene har Utvalget for tarifforhandlingssystemet ikke gått inn på. Staten er ansvarlig for å utvikle en økonomisk politikk. Men samtidig kan ikke staten utvikle et lovverk der den inntektspolitikken den går inn for påtvinges samfunnets medlemmer. Demokratiet handler om å sikre de alminnelige samfunnsmedlemmene mot overgrep fra myndigheter og mennesker med ualminnelige ressurser og å gi alminnelige mennesker innflytelse over sine livsvilkår. Fordi alminnelige mennesker hver for seg ikke har store ressurser er de avhengige av å handle kollektivt. Dette er en sentral erkjennelse som ligger til grunn for organisasjonsfriheten, forhandlingsretten og streikeretten. Staten bør ikke under normale forhold kunne bruke tvang for å fremme sin inntektspolitikk, men må være avhengig av frivillig oppslutning. Etter vår mening trengs det ikke en begrensning av demokratiet eller av fagforeningsrettigheter, men en styrking av disse. Vi er derfor uenige i innstillingens generelle innretting. Mot dette kan det argumenteres med at mindre inngripen fra staten og mindre makt til toppen i hovedorganisasjonene vil gi et bedre helhetlig samfunnsmessig resultat. Uansett, man trenger ikke å ta standpunkt til hvilken inntektspolitikk og forhandlingsmodell som er best i denne sammenhengen. Avgjørende blir at man i et demokratisk samfunn ikke må gå inn på lovtvang for å sikre lave nominelle tillegg og en bestemt oppgjørsmodell, da dette nødvendigvis vil innebære en undergraving av grunnleggende demokratiske rettigheter for de organiserte lønnsarbeiderne. Men det er dessverre nettopp dette Utvalget for tarifforhandlingssystemets flertall foreslår. Holdenutvalgets inntilling ( NOU 2000:21) har en generell innretting der fri kapitalbevegelse, fri flyt av varer, tjenester, og arbeidskraft ses på som en positiv eller gitt utvikling. Ser man NOU 2000:21 og denne innstillingen ( NOU 2001:14) under ett er inntrykket at deregulering og mer marked skal gjelde på alle områder unntatt lønnsdannelsen: Det skal være en strammere styring av lønnsveksten ved at denne skal begrenses for de som er avhengige av kollektive lønnsforhandlinger, det vil si den vanlige lønnsarbeider. Dette skal oppnås ved å sentralisere tarifforhandlingene og gjennomføre lovendringer som svekker organisasjonsfriheten, den frie forhandlingsretten og streikeretten. Utvalget for tarifforhandlingssystemet støtter som sagt frontfagsmodellen til Holden-utvalget. Viktig her er at man legger opp til en sentralisering av hva den generelle inntektsveksten skal være for de som er avhengige av kollektive forhandlinger og samtidig desentraliserer man hvordan denne inntektsveksten skal utformes konkret. Noen kan forhandle om lønn, andre om arbeidstid osv. I utgangspunktet er ideen om at de enkelte bransjene/yrkene skal bestemme selv svært positivt. Men det er grunn til å påpeke at her kan sammenhengen bli annerledes. svekke lønnsarbeidernes rettigheter og kollektive styrke. Samtidig støtter utvalget også muligheten for sentralt avtalte reformer slik det går fram av punkt 3 og 4 på side 18. Det vises til AFP-ordningen og etter- og videreutdanningsreformen som eksempler på sentrale reformer. Spørsmålet blir likevel. Hva er den ønskede utvikling i forholdet mellom individuelle avtaler, tariffavtaler og lover? Er det for eksempel ønskelig at en stadig større del av pensjonen enten er basert på forsikring eller tariffavtale i stedet for lov? Det er ulike meninger om dette. Men det er ikke ønskelig at det fremmes lovendringer for å begrense demokratiet i den hensikt å fremme løsninger der sosiale reformer primært er tariffbasert eller kun knyttet til den enkeltes arbeidsavtale. Vi er mot et permanent Arntsenutvalg, men det er jo nettopp det utvalget legger opp til. I kapittel 3.2. har utvalget en gjennomgang av likestillingsforhold. Til tross for denne gjennomgangen og det faktum at forskjellen mellom kvinners og menns inntekter er like stor nå som for 25 år siden, finner ikke utvalget fram til noen konkrete tiltak på dette området som kan bidra til å minske gapet. Innstillingen refererer blant annet til henvendelser det har fått. Den 28. januar 2000, skrev UFF til utvalget og skrev blant annet: Arbeidet for likestilling vil tjene på styrkede fagforeningsrettigheter. Generelt tjener kvinner mindre enn menn, både som enkeltindivider og når man tar utgangspunkt i kvinnerike kontra mannsrike yrker. men tvert i mot ved å utvide dem. Det er vår mening at den viktigste hindringen for at kvinnelige lønnstakere skal kunne endre sin situasjon er den stadige trusselen om tvungen lønnsnemnd dersom de velger å «sette makt bak» sine krav om likelønn. Dette standpunktet blir referert til et annet sted i innstillingen - kapittel 5.3 side 65. Men standpunktet blir overhodet ikke kommentert. I perioden mens utvalget har arbeidet har dette standpunktet blitt ytterligere bekreftet i forbindelse med tariffoppgjøret i 2000 der flere kvinnerike yrker var enten utsatt for tvungen lønnsnemnd eller avsluttet sine streiker på bakgrunn av åpne trusler om tvungen lønnsnemnd. I det videre arbeidet med evaluering av endringer av lovverket som kan påvirke en minsking av lønnsgapet ber vi om at vårt standpunkt blir tatt opp til seriøs vurdering. I gjennomgåelsen av menneskerettighetsperspektivet i innstillingens kapittel 3.3 blir kritikken mot Norge fra menneskerettighetsorganer gjennomgått. Samtidig trekker utvalget fram at menneskerettighetene er blitt styrket i Norge de siste årene ved ny grunnlovsbestemmelse og inkorporering av tre menneskerettighetskonvensjoner. Den nevner også at myndighetene forbereder inkorporering av flere menneskerettighetskonvensjoner. Det den ikke nevner er at myndighetene over hodet ikke forbereder en inkorporering av de konvensjoner Norge har ratifisert som omhandler streikeretten eksplisitt. Dette er en merkelig utelatelse med tanke på at dette er helt sentralt i emneområdet til utvalget. Flere fagforeninger, deriblant LO har krevd en innarbeiding av ILO-konvensjonene som omhandler streikeretten. Likevel blir ikke dette berørt av utvalget samlet eller i form av en særmerknad fra en eller flere av fagforeningsrepresentantene, NOU 2001:14 side 23. De fleste arbeidsgiverrepresentantene er prinsipielt mot uravstemning: Deres holdning ser ut til å ha fått delvis gjennomslag i flertallets forslag som de utgjør en del av. 1 [a]. Meglingsmannen kan forlange at meglingsforslag blir undergitt avstemning blant organisasjonenes arbeidstaker- og arbeidsgivermedlemmer. Hvis det ikke gjøres, kan meglingsmannen forlange at meglingsforslag blir undergitt avstemning i et av organisasjonenes representative organ. Avstemningen skal bare gjelde meglingsforslaget som det foreligger fra meglingsmannen. hemmelig og skriftlig med rene ja- eller nei-stemmer. ( NOU 2001:14, side 117-118) Lovteksten avgrenser ikke mot at det kan framsettes flere meklingsforslag ved ulike tidspunkter som kan pålegges stemt over av meklingsmannen. For eksempel i tilfelle av at en konflikt har vart en stund og meklingsmannen innkaller partene til ny mekling. Her vil han kunne stå fritt til å fremme et nytt meklingsforslag og derved en ny avstemning under fredsplikt. På denne måten vil statens utnevnte representant kunne bestemme når en konflikt kan igangsettes, når den skal avbrytes og eventuelt hvor ofte den skal avbrytes. Å gi statens representant rett til å pålegge avstemning har mange konsekvenser som er mye mer vidtgående enn utvalget drøfter eksempelvis at en slik lovbestemmelse innebærer å gripe inn i vedtektene til organisasjonene. Staten vil bestemme hvordan en organisasjon skal organisere seg internt. Det strider mot demokratiet og svekker organisasjonsfriheten. Utvalget skriver særlig om tvungen avstemning og kommunal sektor. Når det gjelder kommunal sektor, er utvalget enig i at særlige omstendigheter gjør seg gjeldende. Her forhandles det i dag om over 40 vertikale hovedtariffavtaler (jf kapittel 12), og målsetningen så langt for de aller fleste partene har vært å beholde identitet mellom disse hovedtariffavtalene. Med dagens ordning risikerer man at et forslag til ny hovedtariffavtale er ute til avstemning i flertallet av organisasjoner mens det samme forslaget endres som resultat av arbeidskonflikter iverksatt av andre organisasjoner. Denne situasjonen er etter utvalgets mening ikke holdbar. Selv uten et ønske om identitet mellom hovedtariffavtalene, vil det være problematisk at noen parter i kommunal sektor anbefaler meglingsforslag samtidig som andre iverksetter arbeidskamp. Det bør etter utvalgets mening være slik i kommunal sektor at en part skal ha mulighet til å si ja til et meglingsforslag ved å benytte uravstemning før forbund som ikke er med i en forhandlingssammenslutning får anledning til å si nei og iverksetter arbeidskamp mot det samme forslaget. ( NOU 2001:14, side 117) Å gi meklingsmannen rett til å pålegge avstemning i kommunal sektor, i den hensikt å sikre at avstemningene går parallelt og blir avsluttet parallelt har mange konsekvenser som er mye mer vidtgående enn utvalget drøfter: a) Som vi har påpekt over innebærer dette å gripe inn i vedtektene til organisasjonene. Staten vil bestemme hvordan en organisasjon skal organisere seg internt. Dette svekker organisasjonsfriheten. b) Meklingsmannen kan utsette en konflikt som en fagforening har planlagt. Det vil være umulig for en fagforening å kunne vite om en streik for eksempel starter i mai eller i juni. På denne måten innebærer meklingsmannens påbudskompetanse en svekking av den frie forhandlingsretten og streikeretten. c) Det er ikke gitt at de enkelte fagforeninger ønsker å forhandle opp mot Kommunenes Sentralforbund ut fra den gjeldende tariffstruktur som nå eksisterer. Den ordningen utvalget legger opp til, vil fungere sementerende på den nåværende tariffstrukturen. På denne måten griper staten inn i den frie forhandlingsretten. d) Det er mulig at det er problematisk for arbeidsgiversiden og for den eller de største fagforeningene på kommunal sektor at andre fagforeninger ikke godtar såkalt «blåkopi» eller vil legge opp selvstendige tarifforhandlingsløp der man for eksempel forbereder at man kan få konflikt og prøver å sette frister og andre forhold inn i et planlagt løp der man også tar hensyn til fellesferien osv. Å gi meklingsmannen anledning til å forpurre dette er et angrep på den frie forhandlingsretten og vil styrke arbeidsgiversiden. Et mindretall i utvalget går inn for tvungen avstemning kun i kommunal og fylkeskommunal sektor: Et mindretall i utvalget, medlemmene Kjell Bjørndalen (LO), Stein Gjerding (YS) og Morten Øye (LO) er kommet til at det kun bør innføres en rett til å kunne påby avstemninger over meglingsforslag i kommunal sektor. En rett for meglingsmannen til å påby avstemninger kan utelukkende begrunnes i de særlige avtaleforholdene som eksisterer i kommunal sektor i dag, jf kapittel 12. Hvis de synspunkter i kapittel 12.6 som deles av et flertall i utvalget som der inkluderer dette mindretallet, følges opp, vil påbudskompetansen kun brukes overfor forbund som ikke er med i en forhandlingssammenslutning. Det utvalgsflertallet som ovenfor har argumentert for en uinnskrenket lovtekst når det gjelder å påby avstemning, vil skyte inn en bemerkning om at det isolert sett også støtter den aller siste merknaden fra mindretallet. ( NOU 2001:14, side 118) Disse ønsker også at tvungen avstemning kun skal brukes overfor forbund som ikke er med i en forhandlingssammenslutning. seg mot frittstående forbund på kommunal sektor i dag. Men like viktig er at en slik bestemmelse vil bidra til å hindre forbund fra å gå ut av en forhandlingssammenslutning og bli uavhengige for bedre å kunne ivareta sine medlemmers interesser, dersom de skulle ønske dette. Vi ser her at flertallet støtter mindretallets merknad om at påbudet ikke skal rettes mot toppene i hovedorganisasjonene. På denne måten bidrar både flertalls- og mindretallsforslagene til å undergrave organisasjonsfriheten og forhandlingsfriheten. Mindretallet foreslår følgende lovtekst: 1 [b]. I tvist hvor kommune, fylkeskommune eller sammenslutning av slike, jf lov om kommuner og fylkeskommuner § 28, er part, kan meglingsmannen forlange at meglingsforslag blir undergitt avstemning blant organisasjonenes arbeidstaker- og arbeidsgivermedlemmer. Avstemningen skal bare gjelde meglingsforslaget slik det foreligger fra meglingsmannen. Avstemningen skal være hemmelig og skriftlig med rene ja- eller nei-stemmer. ( NOU 2001:14, side 118) I forslaget til lovtekst er det ikke lagt inn noen begrensninger i forhold til at pålagt avstemning skal være en unntaksbestemmelse og under normale forhold kun brukes mot forbund som ikke er i en hovedsammenslutning. Her må det også bemerkes at mindretallets forslag kun legger opp til en tvungen uravstemning blant medlemmene og ikke eventuelt til en tvungen behandling i et representativt organ. Denne forskjellen blir ikke kommentert i innstillingen. For det tredje: Utvalgets flertall tenker at tvungen avstemning ikke skal brukes mot en hovedorganisasjons vilje. Altså tenker man seg tvungen avstemning brukt mot de enkelte forbundenes vilje. Det vil eksempelvis si: LO-ledelsen er for at et av sine medlemsforbund blir pålagt å stemme, medlemsforbundet er mot, det hjelper ikke, det blir tvungen avstemning. Konsekvenser dette medfører behandles ikke av utvalget. For det fjerde: Til tross for at utvalget er klar over at det finnes mange uavhengige forbund, skriver det ingenting om hvorvidt det tenker at bestemmelsen kun skal brukes unntaksvist og ikke mot deres vilje. Men ut fra den generelle argumentasjonen til utvalget må man anta at det er meningen at meklingsmannen ikke skal ta hensyn til viljen til et uavhengig forbund. Her bemerkes det at dersom fagforeningen ikke oppfyller kravene som stilles til avstemningen er meklingsforslaget godtatt. Logikken er altså ikke at forslag skal ha en bestemt oppslutning for å kunne godtas, forslaget forutsettes godtatt dersom motstanden ikke evner å bli organisert fram i en uravstemning. Vårt syn er at de prinsipper som skal ligge til grunn for den demokratiske behandlingen i de enkelte fagforeninger må overlates nettopp til disse ut fra deres særegne forhold. undergrave forhandlingsutvalgets autoritet og hans rolle som nøytral mekler vil undergraves. Ser man dette forslaget i sammenheng med den foreslåtte påbudskompetansen til mekleren og forslaget om tvungen kopling ser vi et bilde av en avgjørende rolle for en stilling utpekt av staten i tarifforhandlingene. Vi er mot at staten skal ha en styrket posisjon i forbindelse med tarifforhandlingene. Dette vil undergrave den frie forhandlingsretten. Vi er mot dagens koplingsparagraf i både arbeidstvistloven og tjenestetvistloven. Vi er også mot at loven skal ha bestemmelser om frivillig kopling. Dersom en fagforening ønsker å samordne sin avstemning med en annens, trenger den ingen lov for dette. Disse medlemmer vil gjerne svekke demokratiet. Det finnes ikke i teksten noen begrunnelse fra deres side for hvorfor kopling er ønskelig. Tvert i mot, hele teksten begrunner hvorfor det ikke er ønskelig med kopling. Argumentene mot kopling er åpenbare for forbundsnivået i hovedorganisasjonene og uavhengige forbund. Å argumentere med at man ikke er for kopling fordi dette bryter med menneskerettighetskonvensjoner Norge er bundet av er en oppgradering av betydningen av menneskerettigheter som vi er enige i. Men også dersom en slik bestemmelse var i tråd med de konvensjonene Norge er bundet av, ville vi være mot den. Menneskerettighetene er et minimum av rettigheter som skal gjelde i et demokrati. Vårt ønske er at det norske demokratiet skal ligge et godt stykke over dette minstenivået. Menneskerettighetskonvensjonene er ikke lagd for at alle land skal søke om å senke sitt demokrati så nær disse bestemmelsene som mulig - og så bryte dem av og til. Viktigst er ikke om et forslag er i strid med folkeretten eller ikke, men om det svekker demokratiet. Kopling styrker arbeidsgivernes posisjon i tariffoppgjørene. I de tiårene etter krigen der kopling ble brukt, ble kopling brukt for å begrense lønnsveksten. Vi er ikke kjent med arbeidsgiverkritikk av koplingene som ble gjennomført. Arbeidsgiverrepresentantene i utvalget er også enstemmige i sin støtte til kopling. Utvalget kommer ikke inn på de fordelingsmessige konsekvensene av å styrke arbeidsgivernes makt. Det sier seg selv at når man fratar de enkelte fagforbundene makt, vil dette svekke oppslutningen om fagbevegelsen. På denne måten vil begrensninger i fagforeningsrettigheter på det klassiske fagforeningsnivået: forbundet (trade union, en forening av folk med samme fag) undergrave hele fagbevegelsens makt. Dette gir et uriktig bilde av situasjonen. I Norge er det ikke lov med andre aksjonsformer enn streik, med få unntak. I mange andre land er andre aksjonsformer svært utbredt. Disse aksjonene kommer som regel ikke inn i statistikken over tapte arbeidsdager i forbindelse med konflikt. Vi vil også påpeke at antallet tapte arbeidsdager på grunn av konflikt kan variere av mange grunner, en nedgang i antallet streikedager trenger ikke å ha sammenheng med at samfunnet fungerer bedre for flertallet slik man kan få inntrykk av når man leser innstilingen. Det kan for eksempel henge sammen med at det innføres begrensninger i fagforeningenes demokratiske rettigheter (jamfør utviklingen i Storbritannia). Utvalget er av den oppfatning at bruk av tvungen lønnsnemnd i strid med det som kan aksepteres av hensyn til liv og helse, er uheldig, både av hensyn til Norges folkerettslige forpliktelser og av hensyn til de konsekvenser bruken kan ha for vårt forhandlingssystem. Samtidig kan tvungen lønnsnemnd være et viktig virkemiddel i et system som det norske, med få begrensninger i retten til å bruke arbeidskamp og små krav for å anerkjennes som organisasjon med rett til å iverksette arbeidskamp for krav om tariffavtale. det sentrale må derfor være å komme frem til tiltak som kan redusere behovet for å benytte tvungen lønnsnemnd (vår kursivering). ( NOU 2001:14, side 143) Vi anbefaler at alternative konfliktformer utredes. Å tillate andre konfliktformer vil kunne styrke partenes muligheter til å påvirke en forhandlingssituasjon uten å måtte ty til streik/lockout. Det er mulig at streikekonflikter eller lockouter vil kunne unngås, da mildere kampformer vil være tilstrekkelige for å fremme en løsning. På sidene 148 og 149 vurderer utvalget avtaler eller lovfesting av systemer med minimumsbemanning under en konflikt. Vi anbefaler at det legges til rette for at slike avtaler inngås. for inngripen utenfra i form av blant annet tvungen lønnsnemnd bli mindre. I kapittel 12 behandler innstillingen kommunal sektor særskilt. Det foreslås ingen lovendringer utover de udemokratiske forslagene som ellers er foreslått for arbeidstvistloven. Likevel anbefaler flertallet i utvalget som er befolket av representanter for hovedsammenslutninger at partene skal lage en tariffavtale som gir en meget sterk sentralisering av forhandlingene og konfliktretten. Dessuten skal partsnivået løftes opp på hovedorganisasjonsnivå og derved vil kontrollen over tariffavtalen til det enkelte yrkesforbund fjernes: Utvalget anbefaler at forhandlingssammenslutningenes rolle formaliseres gjennom tariffavtalebestemmelser, og at det formelle grunnlaget for forhandlingssammenslutninger dermed opprettholdes gjennom slike bestemmelser i avtaleperioden. Det vil i denne sammenheng være avgjørende at de enkelte organisasjoner som danner sammenslutningen og sammenslutningen som sådan, er parter/overordnet part i tariffavtalen og dermed både hver for seg og i fellesskap er forpliktet overfor KS som den annen part. Dette innebærer at sammenslutningen må ha en enhetlig og samordnet opptreden i så vel forhandlinger som eventuell megling og konflikt (vår kursivering). ( NOU 2001:14, side 183) Denne anbefalte sentraliseringen av forhandlings- og streikeretten skjer i en situasjon der en alt større del av de reelle lønns- og arbeidsforholdene desentraliseres til forhandlinger uten konfliktrett. Det vil opplagt svekke lønnsarbeidernes forhandlingsstyrke når realiseringen av lønns- og arbeidsvilkår forhandlingsmessig skjer atskilt fra kampretten. Kapittel 4 gir en god gjennomgang av gjeldende rett. Likevel er det en tendensiøs framstilling av kommunal sektor som bygger opp om de standpunkter flertallet i utvalget tar seinere for tvungen avstemning og kopling ( NOU 2001:14, side 57 og side 63). Det er ingen lov som sier at kommunene må forhandle som en arbeidsgiverorganisasjon i Kommunenes Sentralforbund eller at tariffavtalene må være bygd opp slik de er på kommunesektoren. Det vil være en inngripen i den frie forhandlingsretten å påtvinge ved lov kommunesektoren en bestemt forhandlingsprosedyre, meklingsprosedyre og streikeprosedyre som atskiller seg fra resten av de som er underlagt arbeidstvistloven bare fordi partene har frivillig blitt enige om en bestemt måte å føre tarifforhandlinger og bygge opp tariffavtaler på. Eller sagt på en annen måte: partene på hver side har utviklet sine organisasjoner for tarifforhandlinger. Gjennom tid har de utviklet tariffavtaler gjennom frie forhandlinger. Det vil være et angrep mot nettopp organisasjonsfriheten og den frie forhandlingsretten å lage lover som sementerer og eventuelt forsterker de forhold man frivillig har kommet fram til i dag. Det er ikke gitt at de løsninger man har i dag er de som for eksempel flertallet av de fagorganiserte i ulike yrkesgrupper vil ønske i framtiden. Foruten at lovverket vil bidra til å sementere bestemte forhandlingsløsninger, vil den også bidra til å sementere hva slags organisasjoner som med fordel kan dannes av lønnsarbeiderne. På denne måten vil lovendringene begrense organisasjonsfriheten. Framstillingen i kapittel 4 tar opp offentlig sektor og at man har forskjellig lovverk for kommunal og statlig sektor. Framstillingen legger opp til å kunne begrunne at man på kommunalt område skal ha det mer likt statlig område med hensyn til arbeidstvistlovgivningen. Framstillingen drøfter over hodet ikke om det tvert imot er et demokratisk problem at tjenestetvistloven omfatter alt for mange grupper ansatt i staten som heller skulle vært underlagt arbeidstvistloven. opp mot den mindre demokratiske tjenestetvistloven. For eksempel når det gjelder fristreglene i kapittel 8.7.3 på side 106, slik at meklingen forlenges til tjenestetvistlovens regler for kommunal og fylkeskommunal sektor. Man kan få inntrykk av at utvalget legger opp til at det skal være meget sterk samordning i offentlig sektor, tariffoppgjørene i staten og kommunene skal i størst mulig grad bli til et sentralisert oppgjør. For å samle forhandlingene og avstemningene over forhandlingene til samme tidspunkt gis meklingsmannen rett til å pålegge avstemning og avgjøre når avstemningen skal være ferdig. Samordningshensynene ligger altså til grunn for at kommunal sektor harmoniseres i forhold til tjenestetvistloven. Som utvalget påpeker på side 110: tjenestetvistloven har bestemmelser som gir meklingsmannen rett til å påby avstemninger. Dette savner arbeidstvistloven etter arbeidsrettsdommen i 1982. I stedet for å legge opp til tvungen avstemning og kopling for kommunal sektor og eventuelt også privat sektor burde demokratiske hensyn tale for at bestemmelsen i tjenestetvistloven fjernes. Det samme gjelder meklingsmannens rett til å kople avstemninger. Vi viser for øvrig til våre kommentarer under overskriften «Tvungen avstemning og kommunal sektor». NHO har sett utvalgets arbeid i sammenheng med konklusjonene i innstilling fra Holden-utvalget i NOU 2000:21 En strategi for sysselsetting og verdiskaping. I vår høringsuttalelse av 24.11.00 til Holden-utvalget påpekte NHO at: Sentrale elementer i utvalgets skisse av fremtidig inntektspolitisk samarbeid er frontfagsmodellen og koordinering mellom organisasjonene. Et samspill mellom disse elementene krever, slik NHO ser det at tradisjonelle samordnede oppgjør og forbundsvise oppgjør må vike plassen for andre former for oppgjør hvor frontfaget med større troverdighet representerer bedrifter utsatt for utenlandsk konkurranse, hvor felles oppfatning av tålbar lønnsvekst følges opp gjennom frontfagets ramme og hvor større grad av fleksibilitet tillates gjennom fritt valg av profil. Videre presiserte NHO at: Når NHO støtter opp om en koordinert lønnsdannelse som kjerneelement i det inntektspolitiske samarbeidet, så er det fordi alternativet til koordinert lønnsdannelse i overskuelig fremtid vil være forbundsvise oppgjør. En hovedutfordring for Stabel-utvalget var å vurdere om det var behov for en fornyelse av forhandlingssystemet og de institusjonelle rammene rundt lønnsoppgjørene sett på bakgrunn av de utfordringene som Holden-utvalget skisserte. På denne bakgrunn antok NHO at det i Stabel-utvalget ville bli fremmet forslag om mer forpliktende virkemidler på det sentrale plan når det gjelder de økonomiske forutsetninger eller rammer for konkrete tariffoppgjør. Av hensyn til de overordnede mål for lønnsdannelsen ville NHO kunne støtte slike sentrale virkemiddel dersom det var bred enighet om dette. I Stabel-utvalget ble en bredere sentral og forpliktende modell for lønnsdannelse avvist og utvalget har derfor ikke foreslått noe tiltak på dette punktet. Etter NHOs vurdering vil Holdenutvalgets retningslinjer for inntektspolitikken og lønnsdannelsen vanskelig la seg realisere gjennom en videreføring av nåværende praksis for inntektspolitisk samarbeid. Det er derfor behov for å se etter andre virkemiddel for å nå målet om en lønnsvekst på linje med våre handelspartnere, lav ledighet m.v. Som påpekt i vår høringsuttalelse til Holden-utvalget, vil den nærliggende konsekvens av manglende tilstrekkelig sentral forpliktelse være at politikken må legges om i en mer desentralisert retning. Dette har NHO hatt som hovedmål gjennom hele 90-åra og har også forberedt medlemsbedriftene på en slik utvikling. NHO vil derfor i samarbeid med fagforeningene og myndighetene arbeide for en enda sterkere desentralisering av lønnsdannelsen i årene framover. NHO vil nedenfor kommentere enkelte av de viktigste forslagene i utvalget. Vår uttalelse konsentrerer seg i første rekke om de forslag som berører arbeidstvistloven og privat sektor. Utvalget foreslår at det nedsettes et eget utvalg som skal gjennomgå arbeidstvistloven mht språklig og teknisk revisjon. På bakgrunn av lovens alder vil NHO støtte forslaget om en slik gjennomgang og modernisering. Utvalget har på en rekke punkter enstemmige forslag til justeringer og presiseringer av lovteksten. NHO støtter disse forslagene og ber om at dette blir fulgt opp av departementet i den videre lovbehandlingen. Utvalget har i mandatet spesielt fått i oppgave å vurdere forslaget fra Arbeidsrettsrådet om en «forkjørsrett» for hovedorganisasjonenes tariffavtaler. Utvalget konkluderer med at man ikke vil gå videre med forslaget ut ifra en vurdering av det praktiske behov samt forholdet til folkeretten. Uten å ta stilling til folkeretten, vil NHO støtte utvalgets konklusjon om at behovet for en slik lovbestemmelse ikke lenger er tilstede. NHO tar forbehold om å komme tilbake til saken dersom forholdene skulle endre seg. Utvalget har vurdert spørsmålet om å innføre en adgang til arbeidskamp før megling for derigjennom å få ned antall meglinger. Utvalget antar at en slik ordning vil kunne føre til økning i antall konflikter og vil derfor ikke foreslå dette. NHO er enig i utvalgets vurdering av spørsmålet og legger særlig vekt på at arbeidskonflikter må unngås selv om det skulle gå på bekostning av antall meglinger. I en slik situasjon vil hensynet til meglingsapparatet måtte vike. Utvalget har en bred gjennomgang av praksis og historikk omkring uravstemningenes plass innenfor forhandlingssystemet. Fra NHOs side har det vært et hovedpoeng at man også innenfor organisasjonsdemokratiet må kunne bygge på et representativt system slik vi ellers finner det i samfunnslivet. I forhold til målet om en koordinert og forpliktende lønnsdannelse, har praksis med uravstemninger i hovedoppgjør skapt betydelig usikkerhet og mangel på forutsigbarhet. NHO beklager at man i utvalget ikke har funnet grunnlag for å foreslå endringer på dette punktet. NHO viser i den anledning til mindretallets særmerknad på s. 108. Kap. 8.8. Et flertall i utvalget foreslår (s. 117) at meglingsmannen skal kunne påby avstemning uten innskrenkninger i form av veto fra en av partene. Som alternativ foreslår flertallet at meglingsmannen kan pålegge organisatorisk behandling av et meglingsforslag. NHO vil påpeke viktigheten av at departementet går videre med dette forslaget. NHO forutsetter, i likhet med utvalget, at meglingsmannen i slike tilfeller vil legge vesentlig vekt på hva vedkommende hovedorganisasjon mener om spørsmålet. NHO støtter dette og er enig med flertallet i at det ikke kan være et folkerettslig problem slik bestemmelsen er utformet i dag. Bestemmelsen bør derfor videreføres og forsterkes slik at kobling kan gjøres uavhengig av partenes vilje. Utvalget gjennomgår i kap. 9 omfanget og bruken av arbeidskamp i Norge samt de former og konsekvenser arbeidskamp har. Utvalget konkluderer med at organisasjonene i all hovedsak forsøker å både planlegge og gjennomføre arbeidskamp på en betryggende og balansert måte. Utvalget foreslår ingen endring i gjeldende rett på området. NHO er langt på vei enig i utvalgets generelle vurdering av bruken av arbeidskamp. NHO er imidlertid fortsatt svært bekymret for den ubalanse som finnes i enkelte bransjer når det gjelder konsekvensene av arbeidskamp. Spesielt vil NHO fremheve sårbarheten innen spesielle bransjer som oljesektoren, energiforsyningen, hvor en arbeidskamp på en urimelig måte rammer samfunnet og virksomheten økonomisk. NHO viser også til drøftingene under pkt 9.5 hvor man påpeker arbeidskampens virkning for samfunnet, arbeids- og næringslivet og for publikum. NHO vil derfor foreslå at spørsmålet om mulige begrensninger av adgang til arbeidskamp i særlig sårbare sektorer blir vurdert i den videre behandlingen innenfor de rammer som folkeretten gir adgang til. Kap 10.1. Under dette punktet vurderer utvalget andre former for arbeidskamp for å redusere bruken av tvungen lønnsnemnd. Dagens hovedregel er at plassoppsigelsen omfatter hele stillingen og kan ikke gjøres for bare deler av stillingen. arbeidskamp eller andre kampmidler etter svensk mønster. NHO mener at det er avgjørende viktig at dagens system videreføres og at det ikke åpnes for andre kampformer. NHO mener at det er avgjørende for forutsigbarheten og troverdigheten i norsk økonomi at arbeidstvister løses forholdsvis raskt og at det ikke tar for lang tid. Dersom man åpner for partielle streiker, vil dette føre til at lønnsoppgjør trekker ut til skade for både bedriftene og for samfunnet. NHO vil derfor klart fraråde at dette forslaget blir fulgt opp i den videre behandlingen. Utvalget gjennomgår nøye de kompliserte tarifforholdene i kommunal sektor og foreslår enstemmig at det gjennom avtale etableres en modell med forhandlingssammenslutninger som kan bidra til å forenkle avtalestrukturen på dette området. NHO støtter forslaget og utvalgets analyse av behovet for en forenklet avtale- og forhandlingsstruktur for kommunesektoren. NHO er kjent med at slike forhandlinger er kommet i gang. Dersom ikke partene lykkes i å komme fram forhandlingsveien, mener NHO at departementet bør vurdere å lovregulere forhandlingsordningen. I dag har staten en slik ordning regulert i tjenestetvistloven. Etter NHOs syn er det et påtrengende behov i kommunesektoren for en slik regulering dersom man skal kunne gjennomføre en forsvarlig lønnsdannelse og forutsigbar tjenesteproduksjon. Utvalget for sysselsetting og verdiskaping - NOU 2000:21 - slo fast at myndighetene og partene i arbeidslivet har en felles interesse i at reallønnen sikres gjennom lave nominelle tillegg - og at all erfaring viser at denne interesse best ivaretas ved koordinering av lønnsdannelsen. Utvalget så for seg en frontfagsmodell som et supplement til den koordinering som hovedorganisasjonene kan yte under lønnsoppgjøret. Frontfagsmodellen skal fastlegge en totalramme for oppgjørene - mens det skulle være opp til den enkelte sektor å avgjøre profilen på lønnstilleggene. En slik prosedyre forutsetter en større grad av samordning av arbeidet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene enn hva tidligere har vært tilfelle. HSH er glad for at Utvalget for tarifforhandlingssystemet er enig i disse synspunkter - og vi er enig i den sentrale rolle utvalget gir Det tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene slik dette omtales i innstillingens punkt 3.1.4. HSH er samtidig fullt ut enig med representantene i utvalget fra arbeidsgiverne i privat og kommunal sektor som legger til grunn at utvalget ikke har kommet fram til nødvendige konkrete tiltak for å etablere et forpliktende samarbeid for å sikre det inntektspolitiske samarbeid. HSH anser et slikt forpliktende samarbeid som helt avgjørende for å lykkes med den samarbeidsform Utvalget for sysselsetting og verdiskaping la opp til. Utvalgets beskrivelse av siktemålet for det inntektspolitiske samarbeidet slik det beskrives i innstillingen legger ingen forpliktelser på partene når det gjelder de økonomiske forutsetninger og rammer for lønnsoppgjørene. HSH minner om at Utvalget for sysselsetting og verdiskaping la til grunn to alternative systemer for lønnsdannelse - enten et sterkt koordinert og forpliktende inntektspolitisk samarbeid mellom arbeidslivets organisasjoner eller et system med en sterkt desentralisert lønnsdannelse. Konsekvensen av det manglende forpliktende samarbeid for å sikre et inntektspolitisk samarbeid kan være at lønnsutviklingen vil gå i en desentralisert retning. Utvalget har behandlet både offentlig og privat sektor. Vi vil konsentrere oss om privat sektor der HSH har sine medlemmer - og vi går i punktene 3 til 9 gjennom de spørsmål som vi oppfatter som de viktigste. Arbeidsrettsrådet la til grunn at det eksisterer en ulovfestet norm som pålegger arbeidsgiversiden å være lojal ovenfor sin motpart ved ikke å inngå avvikende tariffavtaler - mens en slik lojalitet ikke påligger arbeidstakersiden. Rådets rettslige oppfatning er omstridt - men hviler bl.a på synspunkter som Stein Evju har lagt fram. Arbeidsrettsrådet foreslo å lovfeste en ufravikelighetsregel mellom hovedorganisasjoners tariffavtaler og andre arbeidstakerorganisasjoners tariffavtaler. Bakgrunnen for forslaget var ønsket om å skape ro og orden på avtaleområdet. Forslaget er omstridt. Det skyldes dels uenighet om det rettslige grunnlag for Arbeidsrettsrådets vurdering - men i første rekke at forslaget ville frata livsgrunnlaget for mindre arbeidstakerorganisasjoner. HSH er enig med utvalget at det i dag ikke er noen grunn til å gå videre med Arbeidsrettsrådets forslag. Vi ser ikke på konkurrerende arbeidstakerorganisasjoner som noe stort problem - og vi vil heller ikke avvise utvalgets vurdering om at en slik lovbestemmelse kan være i strid med våre folkerettslige forpliktelser. Utvalget har tatt for seg flere sider av dagens meglingsordning - og de viktigste spørsmål behandles nedenfor. Etter dagens ordning kan ikke arbeidskamp settes i verk før megling har vært gjennomført. LO foreslo i 1999 at dersom partene ikke kom fram i forhandlinger skal det være anledning til arbeidskamp - og at megling først starter etter at konflikten har vart en stund. Forslaget fra LO er et skarpt brudd på dagens ordning. Vi har likevel forståelse for bakgrunn for forslaget. Det ville kunne føre til realisme i forhandlingene - og tvinge flere parter til å løse sine problemer uten hjelp fra riksmeglingsmannen. Men vi er enig med utvalget i at det også kan bli flere og lengre streiker. HSH er fullt ut enig når utvalget konkluderer sine vurderinger med å frarå en ordning med «arbeidskamp før megling». Arbeidstvistloven § 29 nr. 2 sier at meglingsmannen skal legge ned forbud mot arbeidsstans dersom en streik vil medføre «skade for allmenne interesser». Dagens praksis er at det i hovedsak legges ned streikeforbud for alle forhandlinger på riksplan - mens streikevarsler på lokalplanet som hovedregel kan settes i verk. HSH er enig med utvalget i at dagens praksis har gjort meglingen til en integrert del av lønnsforhandlingene - og at partene for lett tar i bruk meglingsinstitusjonen. HSH tar til etterretning at utvalget har vurdert å endre kriteriene for megling - men etter en samlet vurdering har kommet til at det ikke bør utarbeides presise regler for når megling skal kreves. Arbeidstvistloven forutsatte - § 34 , jfr. § 17 - at parten ved megling kan møte med inntil tre representanter med uinnskrenket fullmakt. Riksmeglingsmennene har gjennom tidene beklaget at partene ikke har overholdt forutsetningen om vide fullmakter hos dem som møter ved meglingsmannens bord. I dag er hovedregelen at meglingsforslag i alle hovedoppgjør legges ut til uravstemning - mens mellomoppgjørene vedtas i representative organer på arbeidstakersiden. Representantene i utvalget fra HSH, NAVO og NHO mener den utstrakte bruk av uravstemning ødelegger mulighetene til et inntektspolitisk samarbeide - samtidig som uravstemningen reduserer ansvarligheten hos enkelte av arbeidstakernes forhandlere og i det representative og demokratiske system arbeidstakerorganisasjonene har bygget opp. Utvalgsmedlemmene fra arbeidsgiverforeningene finner det imidlertid - etter drøftinger i utvalget - nytteløst å fremme egnet forslag på dette punkt. Utvalget foreslår derved ikke endringer i dagens praksis. HSH vil beklage at det ikke er grunnlag for å ta opp forslag på dette punkt i tråd med arbeidsgiverrepresentantenes holdning. Et slikt forslag ville ha lagt et større ansvar på dem som deltar i meglingen - og etter HSH's mening ha gjort det mulig å komme frem til løsninger som hadde vært til fordel for landets økonomi. Det har vært fremmet forslag om at arbeidstvistloven bør endres slik at meglingsforslag anses som vedtatt dersom det ikke er et kvalifisert flertall mot forslaget - slik loven krevde tidlig på 30-tallet før LO og N.A.F. ble enige om en hovedavtale som bl.a regulerte forhandlingsordningen. Utvalget er kommet til at det ikke bør fremmes krav om kvalifisert flertall om et meglingsforslag skal anses godtatt eller forkastet. Utvalgets standpunkt begrunnes med hensynet til arbeidstakerorganisasjonenes sjølråderett. HSH har forståelse for utvalgets konklusjon - men ville ha ansett det som en fordel for vårt arbeidsliv om det hadde vært krav om kvalifisert flertall. Det kan tenkes to former for pålagte avstemninger. - plikt til å gjennomføre avstemning for å få rett til å starte en streik. Krav om dette har aldri vært aktuelt i Norge - og er derfor ikke vurdert av utvalget. - rett for Riksmeglingsmannen til å pålegge avstemning om et meglingsforslag. HSH er glade for at et flertall i utvalget vil gi Riksmeglingsmannen rett til å kreve avstemning om fremsatte meglingsforslag. HSH er enig med flertallet i at dette kan være et nyttig instrument for meglingsmannen - samtidig som vi er innforstått med at retten bare vil bli benyttet i unntakstilfelle. Arbeidstvistloven - § 35 pkt. 7 - gir i dag meglingsmannen rett til å legge sammen stemmetall i flere meglingsforslag slik at avgjørelsen tas på grunnlag av samlet stemmetall. Dette betegnes som koblet avstemning. Utvalget har særlig drøftet ordningen i relasjon til kommunal sektor der forhandlingsstrukturen er svært fragmentert. Koblingsbestemmelsen kan - etter et mindretalls mening - innebære en reduksjon i streikeretten - og det samme mindretall mener at våre folkerettslige forpliktelser krever en begrensning i bruken av kobling. HSH er enig med utvalgets flertall som mener at det ikke er mulig å trekke slike konklusjoner av ILOs behandling av lignende saker. Det er særlig grunn til å vise til dansk praksis på dette området. Utvalget har behandlet omfanget av arbeidskamp i Norge. Selv om vårt arbeidsliv ikke er spesielt fredelig i forhold til andre land mener utvalget at organisasjonene i hovedsak planlegger og gjennomfører arbeidskamp på en ansvarlig og balansert måte. HSH er enige i at det ikke er behov for å endre gjeldende rett når det gjelder adgangen til tradisjonell arbeidskamp. HSH er glade for at bare et lite mindretall i utvalget ser behov for å innføre rett til partiell arbeidskamp i Norge. Retten til partielle aksjonsformer vil føre til at oppgjørene trekker ut i tid. Det er uheldig for virksomheter og samfunn. Arbeidstvister bør løses raskt. Det er viktig for troverdigheten til virksomhetene og landets økonomi. HSH vil sterkt frarå at det åpnes for nye aksjonsformer. Det har vært foreslått å lovfeste kriterier for bruk av tvungen lønnsnemnd - for eksempel «umiddelbar fare for liv, helse eller personlig sikkerhet eller den nasjonale sikkerhet». Dette er i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser. HSH er enig med utvalget i at de foreslåtte kriterier er dekkende for den praksis som vi i dag følger. HSH er også enig med utvalget når det ikke ønsker en fullmaktslov som gir Kongen rett til å gripe inn uten at saken forelegges Stortinget. Det kunne innebære en øket bruk av lønnsnemnd. Vårt standpunkt skyldes at en fast nemnd kan føre til mindre ansvarlighet hos partene. HSH tar til etterretning at utvalget uttaler at tanken om å lovfeste et kriteriegrunnlag likevel kan være aktuelt dersom vi i fremtiden får en uheldig bruk av lønnsnemnd. Noen land har lov- eller avtalefestede nemnder som skal vurdere om arbeidskamper kan medføre samfunnsskade - og som på bakgrunn av sine vurderinger kan anbefale utsetting, avgrensing eller stans i en slik arbeidskamp. HSH ser at utvalget har vurdert inngående ulike aspekt av en slik nemnd - men ender i denne omgang opp med å legge forslaget til side. Avgjørende for utvalget synes å være at en slik nemnd vil innebære noe nytt som det er vanskelig å overskue konsekvensene av. HSH er enig med utvalget. Stortinget valgte i 1998 å stanse deler av streiken i KS-området - dvs. de deler av streiken som innebar fare for liv og helse. Dette var i KS-området uproblematisk fordi hvert enkelt forbund har sitt eget avtaleforhold. En slik praksis kan være bekymringsfull dersom de som var i streik hadde felles avtaleforhold. Det kan bli tilfelle også i KS-området dersom utvalgets forslag om fremtidig forhandlingsordning for kommunal sektor blir gjennomført. HSH er betenkt over de konsekvenser slike inngrep kan føre til. Det kan innebære en uønsket oppsplitting av avtalesystemet - og det kan også diskuteres hvilke muligheter arbeidstaker i streik har til å oppnå noe dersom andre organisasjoner har kommet til enighet med sine arbeidsgivere. Rikslønnsnemnda har i dag fem faste medlemmer. Tre juridiske dommere som er uavhengig av partene i arbeidslivet, to er representanter for arbeidstaker- og arbeidsgiverinteresser. For tvister i privat sektor er de to faste partsrepresentantene oppnevnt etter forslag av NHO og LO. Endelig oppnevner de konkrete parter hvert sitt medlem slik at Rikslønnsnemnda har sju medlemmer. Det har vært reist kritikk mot at NHO og LO alene skal ha rett til å oppnevne de faste arbeidstaker- og arbeidsgiverrepresentanter. HSH er kritisk til at to av arbeidslivets organisasjoner skal ha en eksklusiv rett til å oppnevne representanter til nemnda. HSH aksepterer forslaget fra utvalget om at tallet på medlemmer i Rikslønnsnemnda utvides fra sju til ni medlemmer ved at den hovedorganisasjon som tvistens parter er medlem i tillegg får rett til å utpeke et rådgivende medlem hver. Voldgift er å overlate til to eller flere personer å finne en løsning som disse anser som hensiktsmessig i den aktuelle tvist. Voldgiftsinstitusjonen står som hovedregel fritt ved utformingen av sin avgjørelse - og det er lett å tro at denne gjerne vil ligge et sted mellom partenes påstander dersom det ikke tidligere i oppgjøret er inngått bindende avtaler mellom arbeidsgiver og andre parter. I en pendelvoldgift står ikke voldgiftsinstitusjonen fritt. Her må institusjonen velge mellom partenes påstander. En slik ordning fant utvalget interessant. Det skyldes at utvalget har registrert at når partene ser at en forhandling/megling ikke fører fram slutter de å nærme seg hverandre. Da gjelder det å ha « noe å gå på» til voldgiftsbehandling. Dersom det imidlertid var en pendelvoldgift som skulle løse tvisten vil det være om å gjøre for partene å ta standpunkt som kan vinne sympati hos voldgiftsnemnda. Det vil tvinge partene til å nærme seg hverandre. Det finnes flere former av ordningen. I den rene form har partene hver sin påstand på hele avtalekomplekset. - partenes standpunkt innenfor hvert tema - eks. kan nemnda akseptere HSH's standpunkt når det gjelder lønn og Handel og Kontors påstand når det gjelder sosiale spørsmål. - reviderte standpunkt. En slik ordning forutsetter at partene får anledning til å endre sine standpunkt mens nemnda behandler tvisten. HSH er enig med utvalget i at pendelvoldgift er et interessant alternativ til den ordinære voldgift. Vi er enig i at ordningen kan være nyttig for arbeidstakergrupper uten streikerett, yrkesgrupper der streikerett ikke er noe reelt virkemiddel, og for de deler av samfunnslivet der en streik har stor effekt utover partsforholdet. HSH er likevel enig i at det ikke er aktuelt å etablere noe offentlig tilbud om pendelvoldgift. Men HSH er innstilt på - i tråd med utvalgets tilråding - å vurdere slike ordninger dersom det skulle oppstå situasjoner der dette kan være aktuelt. NAVO var representert i utvalget først ved sektorsjef Inger Johanne Rystad, og senere ved rådgiver Ingvild Elden. Disse representanter har gitt uttrykk for NAVOs syn på de aktuelle spørsmål. NAVO støtter derfor de synspunkter utvalgsmedlemmet Elden har gitt uttrykk for i utredningen. Vi viser i denne sammenheng til særmerknadene om det inntektspolitiske samarbeidet på side 18, om uravstemning på side 108, om meglingsmannens påbudskompetanse på side 117, om meglingsmannens koblingsadgang på side 121 og om adgang til partiell arbeidskamp på side 147. NAVO støtter for øvrig utvalgets forslag. 40 Finansnæringens Arbeidsgiverforening (FA) FA var ikke representert i utvalget og har således ikke hatt anledning til direkte å påvirke innstillingen. Vi var invitert til møtet 28. januar 1999, som det er referert til i innstillingen, og ga der uttrykk for enkelte prinsipielle synspunkter. Det er beklagelig at en arbeidsgiverforening som representerer hele finansnæringen ikke får delta mer aktivt enn det her er laget rom for. Når det er sagt, vil vi få si at vi synes ideen om å trekke mindre organisasjoner inn i premissleveransen i form av møter som det er referert til ovenfor, er positiv. Kanskje burde man ha fulgt opp med ytterligere møter under utredningens gang. Vi konstaterer at Arbeidsgiverforeningen NAVO, som i størrelse kan sammenlignes med FA, var representert i utvalget. Temaet «Arbeidskamp som virkemiddel i arbeidskonflikter» er for øvrig grundig behandlet i innstillingens kap. 9. Vi finner imidlertid grunn til, i denne forbindelse, å vise til den opplysning som er tatt inn i avsnitt 5.3 på side 65, annen spalte om at enkelte arbeidsgiverorganisasjoner, i møte med utvalget (28/1-99) hevdet at man burde forsøke å finne andre «våpen» enn streik som virkemiddel i arbeidskonflikter. For eksempel kunne voldgift være benyttet i større grad. Siden det var Finansnæringens Arbeidsgiverforening som tok opp dette tema på nevnte møte, og utvalget ikke fant grunnlag for å følge opp spørsmålet, kan vi opplyse at det tidligere sentraliserte avtaleverket i bankene på viktige områder er blitt sterkt desentralisert. Det er således ledelse og tillitsvalgte i den enkelte bank som nå forhandler frem lokal tariffavtale vedrørende bl.a lønnssystemer og plassering av arbeidstid. Dersom de lokale parter ikke kommer til enighet, heller ikke ved hjelp fra de sentrale organisasjoner (Finansnæringens Arbeidsgiverforening og Finansforbundet), skal den lokale interessetvisten løses ved voldgift. I forbindelse med etableringen av lokale tariffavtaler for ca 150 banker og andre finansbedrifter i 1998, ble det bare i ett tilfelle nødvendig å benytte voldgift. Ved senere revisjoner av de lokale avtaler, har voldgift ikke vært benyttet. Vi kan i denne forbindelse også opplyse at tilsvarende voldgiftsordning er etablert i dansk finansnæring etter at tariffavtalesystemet også der er blitt vesentlig desentralisert, og hvor partene i den enkelte finansbedrift dermed har fått langt større anledning til å avtale sine egne lønns- og arbeidsvilkår. FA støtter for øvrig de enstemmige forslag i utvalgets innstilling. Arbeidsmarkedsbedriftenes landsforening (AMB) har gjennomgått forslaget og fremmer følgende kommentarer: - Forslag om utvidelse av meklingsfristen fra 14 til 21 dager. AMB ser ikke forbedringen i å utvide fra 14 til 21 dager men ser en fordel i at fristene er like både i den offentlige og private sektor. - Riksmeklingsmannens rett til å påby en organisasjon å avholde avstemming over meklingsforslag. AMB er enig med flertallet om at meklingsmannen bør ha en rett til å sende ut et meklingsforslag. Forslaget vil kunne bidra til å redusere arbeidskonflikter. - At arbeidstvistlovens bestemmelser vedrørende avstemming også skal gjennomføres av organisasjoner som ikke har egne regler om dette. AMB støtter forslaget. - Flertall går inn for at meklingsmannen skal ha rett til å koble avstemming. AMB støtter forslaget i situasjoner der det er sammenlignbare tariffprinsipper eller det er for å sikre en rettferdig lønnspolitikk. AMB har ingen kommentarer til dette. - Noen endringer i tjenestetvistloven som nevnt ovenfor. AMB har ingen kommentarer. Innledningsvis finner MEF å ville gi en kort redegjørelse om organisasjonen og hvem den representerer. Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) er en frittstående bransje- og arbeidsgiverorganisasjon i BA-næringen. MEF representerer 1.500 små og mellomstore bedrifter. Hovedtyngden av medlemsbedriftene driver maskinell anleggsvirksomhet, men forbundet organiserer også skogsentreprenører, brønnboringsbedrifter og bedrifter i gjenvinnings- og avfallsbransjen. Samlet omsetter medlemsbedriftene for rundt 14 milliarder kroner i året, og de sysselsetter i overkant av 14.000 arbeidstakere. Forbundet står utenfor NHO, men er medlem av BAE-rådet. MEF har egen hovedavtale med LO og mange av medlemsbedriftene har tariffavtale med Norsk Arbeidsmandsforbund og Fellesforbundet. Fra MEFs vedtekter, pkt. 1, hitsettes: Forbundet er en bransje-/arbeidsgiverorganisasjon for anleggs- og maskinentreprenører i Norge. Igjen som beskrevet ovenfor, har MEF tariffavtale med Norsk Arbeidsmandsforbund og Fellesforbundet. Det er ytterligere etablert egen hovedavtale mellom MEF og LO, v/Norsk Arbeidsmandsforbund. Jeg kan ytterligere opplyse at siden tariffsamarbeidet påstartet i 1951, har verken streik eller lockout vært en realitet i forbindelse med tariffoppgjørene. Dette faktum tillegger MEF ubetinget partenes vilje til å finne frem til løsninger ved tariffoppgjøret mer enn at dagens forhandlingsordning og rammeverk for tarifforhandlinger, fungerer godt. MEF har nøye gjennomgått innstillingen fra Utvalget for tarifforhandlingssystemet - vårens vakreste eventyr ...?, da særlig i relasjon til privat sektor. MEF har ytterligere gjennomgått de viktigste forslagene fra Utvalget for tarifforhandlingssystemet, og gir sin tilslutning til disse. MEF viser igjen til innstillingens pkt. 2.1 for så vidt gjelder utvalgets mandat. Fra mandatet hitsettes: Det understrekes at utvalget ellers står fritt mht. hvilke alternative løsninger som skal vurderes. MEF hadde håpet at utvalget ved gjennomgang av evt. fornyelse av forhandlingssystemet mer hadde frigjort seg fra dagens system og vurdert alternative løsninger til forhandlingssystemet, herunder streik/lockout. I den anledning tillater MEF seg å stille spørsmål ved hvorvidt sammensetningen av utvalget kan være en medvirkende årsak til manglende forslag til alternative løsninger til dagens system, og beklager bl.a at MEF som selvstendig arbeidsgiverorganisasjon ikke fikk delta i utvalgsarbeidet. SamFo er arbeidsgiverforening for samvirkeforetak. Medlemmene er tilknyttet Coop (tidligere Forbrukersamvirket) og Boligsamvirket. Våre kommentarer til ovennevnte innstilling vil derfor være begrenset til forhold som vedrører privat sektor. Utvalget har i samsvar med første del av sitt mandat foretatt en grundig gjennomgang av dagens forhandlingsordning og rammeverk og hvordan dette fungerer i praksis. Utvalget har etter vår oppfatning i langt mindre grad fulgt opp med konkrete forslag til hvordan svakhetene i dagens ordning kan avhjelpes, slik siste del av mandatet skulle tilsi. Vi innser at det ikke er hensiktsmessig å foreslå nye ordninger på områder hvor hovedmotpartene har klart forskjellige oppfatninger, men det må være en oppgave for myndighetene og partene å etablere et forum for debatt hvor man kan fortsette de drøftingene som er ført i utvalget. Innstillingen vil i en slik sammenheng være et nyttig dokument. Det har lenge vært bred enighet om at det er et overordnet mål for inntektspolitikken å oppnå en lønnsvekst på linje med handelspartnerne. De senere årenes tariffoppgjør har ikke brakt oss nærmere dette målet. synes å være mindre enige enn tidligere om hvordan samarbeidet kan føres videre og forbedres. For utviklingen av norsk økonomi må det være avgjørende å finne metoder for å holde lønnsveksten innenfor forsvarlige rammer. De største organisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden har, sammen med myndighetene, et særlig ansvar for å etablere et samarbeid som over tid reduserer lønnsveksten til handelspartnernes nivå. Samarbeidet må likevel organiseres slik at det i praksis omfatter alle parter i lønnsoppgjørene. Utvalget behandler spørsmålet om ufravikelighet mellom konkurrerende tariffavtaler og slår fast (i pkt. 7.5) at det finnes et ufravikelighetsprinsipp i gjeldende rett, selv om omfanget er omstridt. Utvalget mener at senere tariffavtaler som avviker fra tidligere avtaler på en slik måte at dette fører til reell forskjellsbehandling av tariffbundne arbeidstakere, vil kunne være tariffstridige. Sett på bakgrunn av at det ikke har vært store problemer knyttet til dette de siste fem årene, ser ikke utvalget noen grunn til å lovfeste ufravikelighet mellom konkurrerende tariffavtaler. Arbeidsrettsrådets forslag i NOU 1996:14 gikk ut på å lovfeste at en tariffavtale for en arbeidstakerorganisasjon som ikke er hovedorganisasjon, ikke skulle kunne avvike fra en tariffavtale for det samme virkeområdet mellom den samme arbeidsgiver(organisasjon)en og en hovedorganisasjon på arbeidstakersiden. SamFo er enig i at Arbeidsrettsrådets forslag, som favoriserer hovedorganisasjoner, ikke bør følges opp. Derimot mener vi at det ville være en fordel å lovfeste de ulovfestede ufravikelighetsprinsippene som eksisterer, for i størst mulig grad å fjerne tvil om deres omfang og innhold. Det er neppe tvil om at den norske meglingsordningen har bidratt sterkt til å løse mange vanskelige tariffoppgjør, og derved også har vært en viktig aktør i arbeidet med å redusere negative samfunnsmessige virkninger av oppgjørene. Vi slutter oss til utvalgets hovedkonklusjon i dette kapitlet, nemlig at det er grunn til å være fornøyd med dagens ordning. Til kapitlet har vi for øvrig følgende kommentarer: - Under pkt. 8.7.2 drøfter utvalget riksmeklingsmannens hjemmel i arbeidstvistloven § 29 nr. 2 for å legge ned midlertidig forbud mot arbeidsstans inntil megling er avsluttet. Utvalget redegjør for en rekke tvilsspørsmål som kan reises ut fra gjeldende lovtekst. Samtidig fremgår at det har utviklet seg en fast praksis, en praksis som utvalget er fornøyd med. Etter vår mening burde det være en klar fordel å klargjøre lovteksten i samsvar med dagens praksis. - SamFo slutter seg til utvalgsmedlemmene Berge, Elden og Riderbos merknad under pkt. 8.8.1 om bruken av uravstemninger. Vi kan ikke se det som en svekkelse av demokratiet i organisasjonene at deres representative organer tar stilling til tarifforslag. Dette er et eksempel på spørsmål som det bør arbeides videre med i et forum for debatt om tarifforhandlingssystemene, jf vårt forslag under «Generelt» ovenfor. - I prinsippet er SamFo enig med flertallet som mener at meklingsmannen skal ha uinnskrenket rett til å påby avstemning over et meglingsforslag innenfor alle sektorer (pkt. 8.8.7). Vi er også enig med flertallet om at det ikke er grunnlag for å endre arbeidstvistloven § 35 nr. 7 angående koblet avstemning. Vi forstår likevel de nøytrale medlemmenes betenkeligheter med å gjennomføre de to flertallsforslagene når betydelige mindretall av partsrepresentanter er imot. Drøftelser om disse forholdene bør videreføres i ovennevnte debattforum. Utvalget redegjør inngående for den utviklingen som har ført til at tradisjonell arbeidskamp i større grad enn før rammer samfunnet, arbeids- og næringslivet og publikum, og i mange tilfelle i mindre grad rammer den egentlige motparten, nemlig arbeidsgiveren. Av denne og andre grunner hevder utvalget at streik i dagens forstand vil kunne bli et stadig mindre hensiktsmessig virkemiddel i de fleste bransjer. Vi forstår at utvalget ikke foreslår noen endringer i gjeldende rett, men vil understreke at det må være viktig å lete etter alternativer til dagens konfliktløsningsmidler. Utvalget gir et bidrag med sin beskrivelse av alternative voldgiftsordninger. Myndighetene bør innlede et samarbeid med partene i arbeidslivet om nytenkning på dette området. språklig modernisering av arbeidstvistloven, slutter vi oss til forslaget om å gi oppgaven til et særskilt utvalg. Vi viser til departementets brev av 2. mai d.å. vedrørende ovennevnte. Som utvalget peker på er bruk av streik og lockout gamle virkemidler i interessekonflikter i arbeidslivet. Utbredt bruk av disse kampmidlene oppsto ved den organisering i fagforbund, og deretter arbeidsgiverorganisasjoner, som fant sted på slutten av 1800-tallet. Den gang var det imidlertid langt mer like forhold i næringslivet. En arbeidskamp rammet arbeidere og de forskjellige arbeidsgivere langt mer likt, og arbeidskamp i offentlig sektor forekom ikke. I dag er forholdene helt annerledes. I enkelte næringer er driftsmidlene så kostbare at en streik kan medføre svært store tap, mens i andre virksomheter vil en arbeidskamp bare bedre arbeidsgiverens budsjettsituasjon mens det er tredjepart som rammes. Ofte blir resultatet derfor at det er de høyest lønnede arbeidstakere som gjennom arbeidskampen oppnår mest, mens de lavest lønnede kjemper forgjeves. I samfunnsdebatten i de postindustrialiserte land har det stadig oftere vært hevdet at man burde finne alternative former for løsning av interessekonflikter i arbeidslivet og som ikke går ut over samfunnet slik som de nåværende kampmidler gjør. De bør også gi mer like forhold mellom partene i de forskjellige næringer og profesjoner. På lengre sikt bør man prøve å finne frem til slike alternative opplegg, gjerne som kan virke på tvers av landegrensene i en stadig mer globalisert verden. Foreløpig er det vel ikke kommet noen gode løsninger, samtidig som streikerettens status som en menneskerett fortsatt står følelsesmessig sterkt i store samfunnslag. Det er derfor viktig å få et akseptabelt regelsett om bruk av disse kampmidlene som gjør at de virker mest mulig rettferdig og minst skadelig for samfunnet. Norges Rederiforbund (NR), den gang Norges Rederforbund, ble dannet i 1909 for rederier med skip i utenriks fart. Etter få år fikk organisasjonen kollektive tariffavtaler med de norske sjømannsorganisasjonene. Perioden frem til annen verdenskrig var til tider preget av ro og fordragelighet mellom forbundet og dets tariffmotparter, men også av perioder med bitter arbeidskamp, slik som i andre næringer på denne tid. Våren 1940, umiddelbart før den tyske okkupasjon, skilte man ut arbeidsgivervirksomheten i en egen organisasjon kalt Skibsfartens Arbeidsgiverforening (SAF). Etterkrigstiden frem til 1970-årene var preget av sterk vekst i vår utenriksflåte. Etter hvert fikk NR og SAF felles administrasjon under felles ledelse, og med tilnærmet felles styre. På tariffsiden er denne perioden kjent for en rekke streiker og beslutninger om tvungen lønnsnevnd for offisersskiktet. Bakgrunnen var imidlertid konkurransen mellom Norsk Styrmandsforening og Det norske maskinistforbund vedrørende lønnsrelasjonene mellom styrmenn og maskinister1 . I begynnelsen av 1970-årene gikk en rekke rederier til anskaffelse av flyttbare boreinnretninger som ble markedsført i inn- og utland. I 1972 dannet de organisasjonen Norsk Boreriggeierforening. Denne organisasjonen opprettet kollektive tariffavtaler med sjømannsorganisasjonene i 1973-1975. Navnet ble i 1977 endret til Norsk Offshoreforening (NOF) idet man også fikk flyttbare innretninger for andre formål enn boring (losji, produksjon etc.). I 1979 fikk NOF felles administrasjon med NR og SAF. Full fusjon med rederiorganisasjonene ble gjennomført i 1984 med navnene Norges Rederiforbund og Arbeidsgiverforeningen for Skip og Offshorefartøyer (ASO). NR og ASO ble i 1997 formelt slått sammen til Norges Rederiforbund. Hos oljeselskapenes ansatte på norsk kontinentalsokkel hadde man etter hvert fått to konkurrerende fagforeninger, en i LO (NOPEF) og en frittstående (OFS). NOF hadde inntil 1980 ikke hatt noen arbeidskamper. I 1980 og 1981 fikk man imidlertid flere streiker, og i 1981 ble det opprettet en ny fagforening, Rederiansatte Oljearbeideres Forening (ROF) i konkurranse med sjømannsorganisasjonene. Den sto OFS nær, og fusjonerte etter hvert med denne. Det var i forbindelse med et tariffoppgjør mellom NOF og ROF, hvor ROF ikke godtok det oppgjøret de andre organisasjonene hadde godtatt, at Arbeidsretten avsa sin dom om at Riksmeklingsmannen ikke har adgang til å påby avstemning2 . Siden har konkurransen mellom fagforeningene på norsk sokkel i stor grad preget tariffsituasjonen så vel innen Norges Rederiforbunds tariffområde som i tariffområdet til Oljeindustriens Landsforening. I 1989 overførte LO sitt avtaleområde med ASO for offshore entreprenørvirksomhet fra Norsk Sjømannsforbund til NOPEF. I 1987 vedtok Stortinget lov om norsk internasjonalt skipsregister (NIS). Loven gir adgang til at tariffavtale kan inngås med norske og utenlandske fagforeninger. I praksis medførte loven at man opprettet tariffavtaler for utenlandske sjøfolk med hyrer og arbeidsvilkår tilpasset forholdene i deres hjemland. Tariffavtalepartene kan fravike bestemmelsene i atvl. § 6 nr. 2 og 3 og kapittel 2-5. Det er imidlertid ikke gjort idet man har funnet det mest oversiktlig at arbeidstvistloven gjelder i disse ulike forhold. Dersom arbeidstvistloven endres på en for ugunstig måte i forhold til de spesielle arbeidsforhold som gjelder på skip og flyttbare offshoreinnretninger, kan man komme til en annen vurdering av dette. Vi håper det ikke blir nødvendig selv om vi hittil aldri har hatt verken megling eller arbeidsrettssaker i forhold til de utenlandske avtaler eller fagforbund. NR har i dag 16 NIS-avtaler med utenlandske fagforbund, men i alle er også en eller flere av de norske sjømannsorganisasjonene part. NIS kan vanligvis ikke benyttes på norsk kontinentalsokkel eller på skip i jevnlig fart mellom norske havner. Som det ses har Norges Rederiforbund og dets forløpere gjennom årene fått svært bred erfaring innen mange av de områder som behandles av utvalget i NOU 2001:14. Vi vil i det etterfølgende kommentere utvalgets innstilling ut fra våre erfaringer og ut fra de spesielle forhold som gjør seg gjeldende i skipsfart og offshore. Mange av problemstillingene er fortsatt meget aktuelle innen våre tariffområder. Vi har ingen erfaring med disse forhold i offentlig virksomhet, og vil derfor ikke uttale oss om det som bare gjelder det området. Gjennomføringen av en arbeidskamp vil variere sterkt fra næring til næring. Før iverksettelse av arbeidskamp på skip forutsettes det at skipet skal seile til en havn. Før iverksettelse av arbeidskamp på en offshore boreinnretning forutsettes det at borebrønnen skal plugges, noe som krever større forberedelser og er en meget kostbar affære. På offshoreinnretninger skal man gjennomgå prosedyrer vedrørende sikkerhetsbemanning og hjemsendelse av øvrig mannskap. På losjiinnretninger må opp til 600 «gjester» som bor om bord sendes i land. Disse eksemplene viser at ideen om en kort streik før megling i mange næringer vil virke svært skadelig. Norges Rederiforbund er derfor enig med utvalget når det i pkt. 8.6 konkluderer med at det ikke bør være anledning til «arbeidskamp før megling». Det virker som om de som har foreslått et slikt opplegg har tenkt på mer konvensjonell virksomhet på land. Det løser heller ikke problemene med konkurrerende organisasjoner og tariffavtaler. I våre hovedavtaler har vi ingen annen varselplikt enn den vanlige på 14 dager. Bakgrunnen er at det her gjelder skip og offshoreinnretninger hvor forberedelse til konflikt ofte krever noe lengre tid. Vi vil derfor fraråde at det lovfestes en regel om at plassfratredelse kan iverksettes med 4 dagers varsel dersom et meglingsforslag forkastes, også selv om det gis adgang til å avtale noe annet gjennom tariffavtale. Vi er redd for at vi ikke vil oppnå slik avtale med alle arbeidstakerorganisasjonene på grunn av konkurransen mellom organisasjonene, særlig innen offshoresektoren. Det er da bedre at hovedregelen er 14 dager, og så kan de næringer hvor dette ikke er nødvendig fortsatt ha avtalefestet en kortere frist. I atvl. § 34 står det at reglene i § 17 om partenes representanter i Arbeidsretten også gjelder under meglingen. Det betyr at flere enn tre personer ikke kan møte for noen part, og at partenes representanter må være norske statsborgere. Dette er bestemmelser som sjelden eller aldri overholdes i forbindelse med megling. Partene har normalt oppnevnt et forhandlingsutvalg, og det er dette som møter. Fordelen ved å ha mange deltakere er at en moderne tariffavtale ofte inneholder vanskelige økonomiske forhold som krever bedriftsøkonomiske vurderinger så vel som beregningsekspertise. Dessuten er det en rekke praktiske og tekniske bestemmelser som krever praktisk kunnskap også på arbeidsgiversiden foruten juridisk ekspertise. For utenlandske bedrifter, f.eks. som opererer på norsk kontinentalsokkel, vil ledelsen ofte være utenlandsk. Det er også viktig å kunne ha disse med i forbindelse med viktige tariffavgjørelser. Dersom det noen gang vil bli aktuelt med megling i en NIS-avtale, bør også det utenlandske fagforbund ha anledning til å delta med egne representanter selv om de ikke er norske statsborgere. På den annen side kan det imidlertid også være en fordel med få representanter med vide fullmakter for lettere å få gjennom et meglingsforslag. Skal antallet fortsatt begrenses vil vi foreslå et noe høyere antall enn tre, for eksempel syv eller ni. I så tilfelle må bestemmelsen håndheves strengere. Krav om norsk statsborgerskap bør ikke opprettholdes i en globalisert verden. Norges Rederiforbund ser det ikke som noen fordel å fastsette at alle tariffoppgjør skal sendes til uravstemning. Mange mindre oppgjør eller såkalte «blåkopioppgjør» er av en slik karakter at det bare vil være unødig bruk av ressurser. Derimot synes det å være en fordel om Riksmeklingsmannen gis adgang til å pålegge en eller begge parter å sende et forslag til uravstemning. Den foran omtalte arbeidsrettssaken mellom NOF og ROF fra 1982 viser at Riksmeklingsmannen kan føle et reelt behov for det, ikke minst hvor det forekommer konkurrerende fagforeninger og tariffavtaler. Som omtalt i utredningen har man i Storbritannia innført krav om at det må holdes avstemning blant medlemmene for at en arbeidstakerorganisasjon kan iverksette streik. Kravet medførte til å begynne med kritikk fra arbeidstakersiden. Internt i Storbritannia, hvor man nå i lengre tid har hatt stort flertall for Labour i parlamentet, har man imidlertid ikke foreslått endringer av hovedprinsippene. Ordningen synes å være godt akseptert i alle samfunnslag i det britiske samfunn bortsett fra enkelte fagforeningsledere. Ordningen har også fått arbeidsgiverne til å se at der det blir streik har det bakgrunn i generell misnøye hos arbeidstakerne, og ikke bare hos en militant ledelse. Også når det gjelder regler om tvungen uravstemning før arbeidskamp kan iverksettes, er det ikke minst forhold hvor det er konkurrerende organisasjoner og tariffavtaler at det vil være nyttig. Men også ellers vil et slikt demokratisk opplegg kunne ha en positiv samfunnsmessig virkning. Ordningen kan imidlertid ikke gjelde såkalt «motlockout» (eller «motstreik»). Det vil si at når en part har tatt ut bare noen av arbeidstakerne i et tariffområde i streik (eller lockout), for eksempel såkalt «punktstreik», må den annen part uten uravstemning kunne ta ut flere eller alle innen tariffområdet i «motlockout» («motstreik»). Norges Rederiforbund foreslår derfor følgende: - Riksmeklingsmannen bør, som foreslått av flertallet, gis adgang til å pålegge en eller begge parter å foreta uravstemning over et forslag. - Før arbeidskamp kan iverksettes skal det gjennomføres uravstemning innen tariffområdet hos den organisasjon som ønsker å iverksette arbeidskampen. Det gjelder ikke for tariffmotparten når noen arbeidstakere innen tariffområdet er tatt ut i streik eller lockout, og tariffmotparten ønsker å utvide dette til å gjelde flere eller alle innen tariffområdet. Norges Rederiforbund er absolutt tilhenger av at Riksmeklingsmannen fortsatt skal ha adgang til å koble avstemninger hvor dette synes naturlig. Det vil først og fremst være naturlig hvor to eller flere tariffavtaler gjelder de samme eller i stor grad de samme stillinger, såkalt konkurrerende tariffavtaler. Utvalget sier flere steder at i disse tilfeller opptrer ledelsen i fagforbundene oftere mer «militant» og mindre «ansvarlig» på grunn av konkurransesituasjonen. Av hensyn til forholdene på arbeidsplassene bør det også kunne gjøres hvor tariffavtalene stort sett gjelder forskjellige stillinger men i samme bedrifter og med samme arbeidsgiver, og hvor avtalene i stor grad inneholder like bestemmelser. Det bør således ikke gjøres noen endring i loven på dette område, men Riksmeklingsmannen bør gis signaler om at i slike tilfeller som nevnt vil det være naturlig å vurdere påbud om å koble avstemningene. Saken henger naturligvis sammen med at Riksmeklingsmannen må gis adgang til å pålegge uravstemning. Norges Rederiforbund er enig med utvalget i at tvungen lønnsnevnd er et viktig virkemiddel i et system som det norske, med få begrensninger i retten til å bruke arbeidskamp og små krav for å anerkjennes som organisasjon med rett til å iverksette arbeidskamp for krav om tariffavtale. Vi ser utvalgets forslag til å gi Riksmeklingsmannen anledning til å pålegge uravstemning, et påbud om uravstemning før iverksettelse av arbeidskamp og mindretallets forslag om fortsatt adgang til koblet avstemning, alle som positive virkemidler i så henseende. Arbeidsrettsrådets forslag i NOU 1996: i noe endret form være akseptabel. Man må imidlertid ikke knytte bestemmelsene opp til begrepene «hovedorganisasjon» og «enkeltstående arbeidstakerorganisasjon», men bygge på hvilken arbeidstakerorganisasjon som er den største innen bestemte tariffområder. Norges Rederiforbund deler utvalgsflertallets syn på at det ikke bør skje en endring av det norske systemet i retning av i større grad å åpne for partiell arbeidskamp eller «andre kampmidler». Som utvalgsflertallet sier vil en slik endring (ytterligere) forrykke likevekten mellom partene i en tvist og gjøre konfliktsituasjonen mer uklar. I mange næringer slik som våre blir det også ekstra komplisert og uhåndterlig. Norges Rederiforbund vil derfor sterkt fraråde at dette forslaget blir fulgt opp i den videre behandling. Norges Rederiforbund er enig i forslaget om å utvide nevnden med to representanter med stemmerett og som skal komme fra de to berørte parter. Det er langt mer demokratisk enn det nåværende system hvor det er NHO og LO som alltid har stemmeretten, selv om de normalt overlater den til den «stemmeløse» partsrepresentanten. Tariffavtaler består for uten av lønnsbestemmelser også en rekke andre bestemmelser av mer såkalt «teknisk» karakter. Det gjelder arbeidstid, reisebestemmelser, hva som gjelder under kurs og utdanning, velferdspermisjoner osv. osv. Det vil være svært uheldig om en voldgiftsrett skulle være bundet til å ta alt eller intet når det gjelder et forslag med mange slike forhold. Pendelvoldgift vil etter Norges Rederiforbunds mening bare være anvendelig ved rene lønnsoppgjør. Vi deler utvalgets mening om at det foreløpig ikke er grunnlag for å etablere noe offentlig tilbud om pendelvoldgift. Utvalget drøfter også det inntektspolitiske samarbeidet, selv om det neppe er ment at man skal lovfeste noe om dette i for eksempel arbeidstvistlovgivningen. Norges Rederiforbund er som kjent ikke invitert til å delta i dette samarbeidet mellom staten og en del større aktører i arbeidslivet. Selv om vår organisasjon derfor ikke kan bindes av det man kommer frem til, slik som etter Arntsen-utvalget i 1999, bør imidlertid de organisasjoner som deltar være bundet også overfor utenforstående såfremt den utenforstående organisasjon aksepterer opplegget. Slik er det ikke i dag. Både LO og YS og/eller deres forbund bryter forhandlinger selv om det foreligger tilbud ut over de rammer som er trukket opp sentralt. Det gjelder også sosiale reformer som ferie, arbeidstidsforkortelser, pensjon etc. hvor vi opplever at det kan kreves langt mer enn det man sentralt har lagt opp til. Dette gjelder ikke minst i oljesektoren. Norges Rederiforbund er enig med utvalget i at man snarlig bør få fremmet forslag til endringer i arbeidstvistloven. I det videre arbeid kan det være nyttig å ha med representanter for næringer som i noe grad avviker fra vanlig virksomhet, for eksempel turnusbedrifter, transportbedrifter eller slike med arbeidsplasser på havet, uten at utvalget av den grunn bør bli for stort. 45 Kommunenes Sentralforbund (KS) Kommunenes Sentralforbund (KS) er høringsinstans i saken og har også vært representert i utvalget som utarbeidet innstillingen. Sentralstyret i KS har behandlet saken og avgir følgende høringsuttalelse: - Det inntektspolitiske samarbeidet: KS understreker behovet for et sterkt inntektspolitisk samarbeid, og peker på at behovet for et velfungerende inntektspolitisk samarbeid øker i en situasjon preget av en god konjunkturutvikling, høye oljeinntekter, høy sysselsetting, lav arbeidsløshet og knapphet på arbeidskraft i flere bransjer. Over tid kan ikke lønns- og prisutviklingen i en åpen økonomi som den norske ligge høyere enn handelspartnernes. Alternativet til et sterkt inntektspolitisk samarbeid kan fort bli prisstigning, rentehevninger og nedbygging av konkurranseutsatt industri. - Reguleringsordning for kommunal sektor: KS går inn for å opprette en reguleringsordning som sikrer de kommunalt ansatte del i en eventuelt høyere lønnsutvikling i privat sektor. I høringsuttalelsen tar KS til orde for en ordning tilsvarende den danske der de ansatte i kommunesektoren garanteres 80 prosent av eventuelt lønnsmessig etterslep. at vi rekrutterer og beholder kvalifisert arbeidskraft, samtidig som lavtlønnsutfordringene tas alvorlig. - Enklere avtalestruktur: Behovet for å utvikle en enklere avtalestruktur i kommunal sektor understrekes. I dag finnes det totalt muligheter for 79 separate arbeidskonflikter hvert tariffoppgjør (KS, E-verksavtalen og Oslo kommune). Avtalestrukturen søkes løst gjennom forhandlinger om ny hovedavtale, men dersom dette ikke lykkes, mener KS muligheten til å vurdere Arbeidsrettsrådets forslag om en lovfestet definisjon av hovedorganisasjon må stå åpent. Enkeltspørsmål: - Støtter utvalget i at det ikke bør tillates å streike før meglingssystemet trer i kraft. - Er enig med utvalget i at partene for lett tyr til megling, men vi ønsker i likhet med utvalget ikke å endre kriteriene for å legge ned midlertidig forbud mot arbeidskamp. KS peker imidlertid på at det finnes eksempler på at reelle forhandlinger først har kommet i gang i KS' tariffområde etter at tvungen megling er igangsatt, og vi mener derfor at myndighetene på et senere tidspunkt bør kunne komme tilbake med en ny vurdering dersom utviklingen går i feil retning. - Støtter utvalget i at meklingsmannen gis kompetanse til å påby avstemning i KS' tariffområde, og (flertallet) i at dette gjøres gjeldende også i andre sektorer. I KS' tariffområde vil dette bety at en part skal ha mulighet til å si ja til et meklingsforslag ved å benytte uravstemning før forbund som ikke er med i en forhandlingssammenslutning får anledning til å si nei og iverksette arbeidskamp mot det samme forslaget. - Støtter utvalgets flertall i at gjeldende koblingsadgang, jf arbeidstvistloven § 35 nr. 7, bør videreføres. KS vil også peke på at når det gjelder mulighetene for å koble avstemninger i kommunal sektor - f.eks. å slå sammen små gruppers avstemninger med store arbeidstakerorganisasjoners, slik at mindre frittstående organisasjoner kan kobles med forhandlingssammenslutninger - så bør dette ses i sammenheng med hovedavtaleforhandlingene. Dersom partene oppnår enighet om en sammenslutningsmodell, vil dette bety at sammenslutningene må gjennomføre samlet avstemning om de anbefalte forslag. I en slik situasjon blir det naturlig å åpne for kobling med de helt frittstående organisasjoners avstemningsresultat. - Gir støtte til flertallets oppfatning om at det ikke skal åpnes for partiell arbeidskamp eller andre alternative kampmidler (andre typer arbeidsnedleggelse enn streik). - Er enig med utvalget i at pendelvoldgift (valg mellom en av partenes endelige påstander) bør kunne prøves ut, f.eks. på lokalt nivå. - Understreker behovet for at forhandlingssystemet i KS' tariffområde må kunne innebære ulike tilpasningsformer for KS-tilsluttede bedrifter. Innledningsvis vil KS knytte enkelte kommentarer til den nasjonale lønnsdannelsen og det inntektspolitiske samarbeidet. Vi viser til vår høringsuttalelse til Holdenutvalgets innstilling, NOU 2001:21, og vil spesielt påpeke følgende fra denne høringsuttalelsen: KS vil videre fremheve og gi sin tilslutning til utvalgets vurdering av at det inntektspolitiske samarbeidet bl.a skal bidra til: - at alle kostnader for de ulike aktørene, inklusive kostnadene ved statlige bidrag, tydeliggjøres på en tilstrekkelig god måte. KS legger de overnevnte punkter til grunn for vår høringsuttalelse til NOU 2001:14, Innstilling fra Utvalget for tarifforhandlingssystemet, heretter benevnt Stabelutvalget. For å kunne oppnå målsettingene med det inntektspolitiske samarbeidet må tarifforhandlingssystemet - forhandlingsordning og rammeverk for tarifforhandlinger tilpasses for KS' tariffområde. KS velger innledningsvis også å knytte kommentarer til NOU 1996:14 Prinsipper for ny arbeidstvistlov - innstillingen fra Arbeidsrettsrådet. denne innstillingen ble det gitt en bred omtale av det kommunale tariffområdet og den forhandlingsordning som gjelder for tariffpartene. Den vurdering KS gjorde den gang av behovet for endringer i forhandlingsordningen, ble langt på vei imøtekommet av Arbeidsrettsrådet. Det fremgår av NOU 1996:14 side 42 at rådet, i likhet med KS, mente det er en betydelig svakhet ved den avtalte forhandlingsordningen i kommunal sektor at hovedsammenslutningene ikke har endelig godkjenningskompetanse overfor sine medlemsorganisasjoner. Videre ble det reist spørsmål om det er hensiktmessig med ulike ordninger på områder med vesentlige likhetstrekk og det ble vist til statens forhandlingsordning som er regulert gjennom egen lov, tjenestetvistloven, hvor hovedorganisasjonene har kompetanse til å binde de enkelte medlemsforbund. Arbeidsrettsrådet mente at det var nødvendig med endringer i arbeidstvistloven som ivaretok de særlige behov for samordning som gjør seg gjeldende for kommunal sektor. Det kan bemerkes at KS den gang anså det som et særlig problem at arbeidstvistloven gir alle arbeidstakerorganisasjonene like rettigheter både i spørsmål om hva som skal bli rett mellom partene (interessetvistene) og i spørsmål om hva som er rett (rettstvistene) mellom partene. Arbeidstvistloven skiller ikke mellom enkeltorganisasjoner, forhandlingssammenslutninger eller hovedorganisasjoner. Som tidligere mener KS at organisasjonsfrihet, forhandlingsrett og streikerett tilhører de fundamentale rettigheter i vårt land. Men i likhet med andre grunnleggende rettigheter er det en forutsetning at disse rettighetene utøves innenfor rammer og/eller i slike former at ikke praktiseringen av rettighetene blir til skade for det demokratiske samfunn de er en del av. Stabelutvalget har lagt til grunn at folkeretten setter begrensninger i lovgivers adgang til å innskrenke forhandlings- og streikeretten. KS har ingen grunn til å tro at noen av utvalgets forslag er i strid med folkeretten. Videre er det ingen grunn til å anta at KS' vurderinger nedenfor kommer i konflikt med internasjonale forpliktelser. Den nasjonale økonomiske politikken står i hovedsak på tre grunnleggende pilarer: Finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken. Finanspolitikken tilligger det Stortinget og Regjeringen å utforme, pengepolitikken er i økende grad delegert til Norges Bank, mens partene i arbeidslivet spiller den avgjørende rollen i forhold til inntektspolitikken. KS er av den oppfatning at betydningen og viktigheten av å ha et velfungerende inntektspolitisk samarbeid ikke blir mindre, men tvert i mot større, i en situasjon preget av høye oljeinntekter, høy sysselsetting, lav arbeidsledighet og knapphet på arbeidskraft i flere bransjer. Over tid kan ikke lønns- og prisutviklingen i en åpen økonomi som den norske ligge høyere enn handelspartnernes, dersom vi ønsker å oppnå målsettinger som lav ledighet på varig basis og opprettholdelse av en tilstrekkelig stor konkurranseutsatt sektor. Dersom det inntektspolitiske samarbeidet ikke fungerer hensiktsmessig, er det en økt fare for at nettopp dette vil skje i en økonomisk situasjon som den som er beskrevet ovenfor. KS viser i denne sammenheng til særmerknadene på side 18/19 fra medlemmene Berge, Elden, Riderbo og Bartnes i utvalgets innstilling: Disse utvalgsmedlemmene tar til etterretning at det i Utvalget for tarifforhandlingssystemet ikke er enighet om nødvendige konkrete tiltak for å etablere et forpliktende og dermed troverdig inntektspolitisk samarbeid slik Utvalget for sysselsetting og verdiskapning forventet. Konsekvensen blir derfor, i henhold til enighet i Utvalget for sysselsetting og verdiskaping, at lønnsdannelsen på sikt legges om i sterk desentralisert retning. KS vil spesielt peke på at utvalget mangler en bred enighet som legger forpliktelser på partene til å bli enige om de økonomiske rammene for tariffoppgjørene, slik at det kan oppnås nødvendig troverdighet knyttet til partenes deltakelse i det inntektspolitiske samarbeidet. KS vil spesielt peke på følgende momenter som viktige i det inntektspolitiske samarbeidet: - Det tekniske beregningsutvalget (DTB) må ha tilstrekkelige fullmakter fra partene slik at de tariffmessige forutsetningene og det økonomiske grunnlaget som utvalget legger fram har nødvendig autoritet. - Hovedorganisasjonene bør sammen med staten så langt som mulig enes om de økonomiske rammene for oppgjøret, mens profilene bør avgjøres i de ulike tariffoppgjørene. - Også sosiale ordninger og velferdsreformer bør partene i det inntektspolitiske samarbeidet så langt som mulig koordinere og enes om. DTB bør kunne foreta beregninger av eventuelle reformers kostnader i de ulike tariffområdene. - Frontfagsmodellen følges. som legger grunnlaget for en reguleringsordning for arbeidstakere i offentlig sektor, slik det er beskrevet og drøftet nedenfor. Kommunesektoren står etter KS sin vurdering overfor to grunnleggende utfordringer: - Kunne levere tjenester av tilstrekkelig omfang og høy kvalitet i en situasjon preget av knappe økonomiske ressurser, og økte krav til effektivitet og kvalitet fra innbyggere og besluttende sentrale myndigheter. - Rekruttere og beholde et tilstrekkelig antall medarbeidere med nødvendig kompetanse i et arbeidsmarked preget av økende konkurranse om arbeidskraft. Omlag 70 prosent av kommunesektorens løpende utgifter er lønnsutgifter, og arbeidskraften er den helt avgjørende innsatsfaktoren for å oppnå det nødvendige omfang og den nødvendige kvalitet på tjenesteproduksjonen. I denne sammenhengen er gjennomføringen av tariffoppgjørene en nøkkelfaktor dersom kommunesektoren skal lykkes med å løse de to utfordringene som er beskrevet ovenfor. Disse utfordringene krever både lønnsnivå og innretning på lønnspolitikken som gjør det attraktivt å jobbe i kommunal sektor. Lav arbeidsledighet og høy sysselsettingsgrad gjør at lønns- og arbeidsvilkår i stigende grad vil ha innvirkning både på ungdommens utdanningsvalg og kommunenes evne til å rekruttere og beholde arbeidskraft. Dersom det inntektspolitiske samarbeidet ikke fungerer forpliktende og hensiktsmessig er det vanskelig å oppnå dette, og en utvikling der lønnsdannelsen på sikt legges om i sterk desentralisert retning er sannsynlig. Disse utfordringene gjelder også for de kommunale bedriftene som er organisert i KS, men i og med at disse i større grad opererer i et marked med et eget inntjeningsbehov og konkurranse fra andre aktører, vil de ha behov for tilpasninger i forhold til tariffavtalestruktur, lønnsdannelse etc. som kan avvike fra KS' tariffområde for øvrig. Etter at det er opprettet statlige helseforetak med eget tariffområde, økes etter KS sin vurdering samordningsbehovet i tariffoppgjørene. Det vil kunne gi negative konsekvenser for den nasjonale helsepolitikken dersom arbeidstakere med samme utdanningsbakgrunn og kompetanse stilles overfor vesentlig forskjellige betingelser i ulike tariffområder. Behovet for et velfungerende og forpliktende inntektspolitisk samarbeid styrkes åpenbart etter sykehusreformen. Inntektspolitikken i Norge er basert på den såkalte frontfagsmodellen, utledet av Aukrust-modellen og beskrevet og drøftet i bl.a. NOU 1999:14 (Arntsen-utvalget), NOU 2000:21 (Holden-utvalget) og NOU 2001:14 (Tarifforhandlingsutvalget). Frontfagsmodellen baserer seg på at rammene for lønnsveksten bør settes i de mest konkurranseutsatte områdene. KS vil også peke på at måten rammen for lønnsvekst i praksis har blitt etablert på i Norge kan representere et problem for offentlig sektor. privat sektor relativt systematisk hatt en høyere lønnsvekst enn arbeiderne. (For de to siste årene 1999 og 2000 viser riktig nok lønnsstatistikken at arbeidere og funksjonærer har hatt en mer lik årslønnsvekst.) Funksjonærenes lønnsvekst er ikke kjent ved forhandlingstidspunktet fordi de i det alt vesentlige får fastsatt sine lønninger lokalt noe senere. Dermed blir hovedkursmodellen mindre normativ, og mister legitimitet. KS' tariffområde er over tid nødt til å være konkurransedyktig også i forhold til den arbeidskraften som i privat sektor får fastsatt sin lønnsutvikling lokalt. En reguleringsordning vil kunne bidra til dette. Tariffavtalestrukturen er en spesiell utfordring i kommunesektoren der det er to arbeidsgivere som inngår tariffavtaler: KS og Oslo kommune. Pr. i dag er det 40 generelle hovedtariffavtaler i KS-området fordi hvert forbund har et selvstendig partsforhold i Hovedtariffavtalen, og 11 hovedtariffavtaler for e-verk der KS er arbeidsgiverpart. I Oslo kommune er det 28 overenskomster. Samtidig er disse avtalene innbyrdes like. Totalt gir dette 79 ulike konfliktpunkter, slik at det faktisk er mulig med 79 separate arbeidskonflikter i forbindelse med tariffrevisjon i kommunal sektor. Denne strukturen gjør det meget krevende å komme i mål med en tariffrevisjon uten arbeidskonflikter. KS mener at partene i KS' tariffområde har et felles ansvar for å finne fram til forhandlingsordninger som fremmer samordning, samtidig som det er nødvendig spillerom for enkeltaktører. Konkret må dette, bety at forhandlingssammenslutningene bør få kompetanse til å inngå tariffavtaler på vegne av sine medlemsforbund slik utvalget anbefaler. Dette er nærmere kommentert under 3 a, Arbeidskamp før megling, i denne høringsuttalelsen. I denne sammenhengen peker vi på dette som en viktig forutsetning for et velfungerende inntektspolitisk samarbeid der alle parter påtar seg ansvar og forpliktelser i dette samarbeidet. Uten slike forpliktelser blir det svært krevende å drive en overordnet tariffpolitikk for sektoren. KS viser for øvrig til punktene 1 til 5 i kap. 3.1.4 i utvalgets innstilling som omhandler hvilke prinsipper videreføringen av det inntektspolitiske samarbeidet bør baseres på, og til særmerknaden fra medlemmene Berge, Elden, Riderbo og Bartnes under dette kapitlet. Stabelutvalget behandler i kapittel 8 meglingsordningen. Kapitlet behandler for det første rent praktiske spørsmål som meglingsinstitusjonen, ressurser og meglingens omfang. Videre behandles meglingsinstitusjonens praksis, herunder nytten av megling. Hoveddelen av kapitlet er knyttet til de rettslige spørsmål som danner rammene for meglingsinstitusjonens virksomhet, bl.a de virkemidlene meglingsmannen har til rådighet. før megling er forsøkt. KS støtter utvalgets vurderinger om at dagens ordning fungerer godt. Det er nok av eksempler fra offentlig sektor på at partene har funnet frem til løsninger uten å gå veien om megling. Meglingsordningen fungerer etter KS sin oppfatning som et viktig supplement for å finne gode løsninger ved tariffoppgjørene. Stabelutvalget har vurdert bestemmelsene om partenes plikt til å varsle meglingsinstitusjonen om plassoppsigelse og i forlengelsen av dette praksisen med å nedlegge midlertidig forbud mot arbeidskamp. Stabelutvalget mener at fristreglene fungerer godt og foreslår ingen endringer utover å lovfeste flere hovedavtalers bestemmelser om 4 dagers varsel før plassfratredelse iverksettes. KS er enig med Stabelutvalget i at de ulike fristreglene fungerer godt. Det er ingen særskilte behov i KS' tariffområde som tilsier endringer av disse reglene. KS støtter Stabelutvalgets forslag om å lovfeste 4 dagers varsel før plassfratredelse kan iverksettes. Forslaget vil imidlertid ikke få noen reell betydning i KS' tariffområde da en slik bestemmelse allerede følger av Hovedavtalen i KS-området. KS vil imidlertid påpeke det problematiske innenfor KS' tariffområde i at det har vært varslet generalstreik, mens eksakt antall arbeidstakere og hvilke virksomheter som tas ut først har vært varslet fire dager før uttak. Stabelutvalget har en grundig fremstilling av bakgrunnen for bestemmelsen i arbeidstvistloven § 29 nr. 2 om riksmeglingsmannens kompetanse til å nedlegge midlertidig forbud mot arbeidskamp. Utvalget har særlig behandlet kriteriene for å nedlegge slikt midlertidig forbud. Stabelutvalget mener at partene for lett tar i bruk megling i norsk arbeidsliv i dag. Utvalget har derfor vurdert en endring av kriteriene for å legge ned midlertidig forbud mot arbeidskamp som et virkemiddel for å redusere meglingens omfang. Etter en samlet vurdering har utvalget likevel valgt å ikke foreslå noen endringer. KS er enig i at det er flere eksempler på at meglingsinstitusjonen brukes bevisst som ledd i et forhandlingsspill. Det er også eksempler fra KS' tariffområde på at reelle forhandlinger først kommer i gang etter at tvungen megling er igangsatt. Dette er uheldig. KS vil, ut fra en samlet vurdering, støtte utvalgets vurderinger av disse forhold. KS vil imidlertid poengtere at det er behov for en løpende og kritisk vurdering av partenes bruk av meglingsinstitusjonen. Det må således være mulig for myndighetene på et senere tidspunkt å komme tilbake med en ny vurdering dersom utviklingen her går i feil retning. Stabelutvalget behandler og drøfter fristreglene i så vel tjenestetvist- som arbeidstvistloven for å nedlegge forbud mot arbeidskamp. Fristene i arbeidstvistloven er minimum 10 dager og deretter maksimum 4 dager, mens fristene i tjenestetvistloven er minimum 14 dager og deretter maksimum 7 dager. Utvalget foreslår ingen endringer i disse fristreglene. Utvalget behandler imidlertid problemet med at meglingen i statlig og kommunal sektor forløper parallelt. Det poengteres at årsakene til dette ikke bare er at sektorene har samme lønnsregulativ, men vel så mye at det er både ønskelig og nødvendig å koordinere de økonomiske rammene for forhandlingene og innføringen av sosiale ordninger. Utvalget har på denne bakgrunn foreslått en ny lovbestemmelse som gir meglingsmannen kompetanse til å bestemme at megling skal forløpe etter tjenestetvistlovens regler. Stabelutvalget foreslår at riksmeglingsmannen når som helst kan gjenoppta en avsluttet megling. KS har ingen særskilte merknader til dette forslaget som kun er en presisering av gjeldende rett. I forhold til påbud om avstemning har Stabelutvalget behandlet og drøftet forholdene i KS' særskilt. Utvalget sier at særlige omstendigheter gjør seg gjeldende i dette tariffområdet fordi det forhandles om over 40 vertikale hovedtariffavtaler. Det er en målsetting at disse avtalene er mest mulig like. Det bør etter utvalgets mening være slik i KS' tariffområde at en part skal ha mulighet til å si ja til et meglingsforslag ved å benytte uravstemning før forbund som ikke er med i en forhandlingssammenslutning får anledning til å si nei og iverksetter arbeidskamp mot det samme forslag. KS er fornøyd med at et enstemmig utvalg ser behovet for at meglingsmannen, gjennom arbeidstvistloven, får kompetanse til å påby avstemning i KS' tariffområde. Utvalget har diskutert om en slik adgang til å påby avstemning skal gjøres generell. Et mindretall i utvalget bestående av representanter for LO og YS går i mot dette. KS støtter flertallets forslag om at meglingsmannens kompetanse gjøres gjeldende også i andre sektorer. KS støtter videre de konkrete forslag fra utvalget om avstemningsprosedyrer m.v. hos organisasjoner som ikke har slike interne regler, jf forslaget pkt. 4 [b]. KS poengterer at det er viktig å se sammenhengen mellom konkrete lovforslag og den lovtekniske gjennomgangen utvalget foreslår i kapittel 11. KS støtter utvalgets flertall i at gjeldende koblingsadgang bør videreføres. Det følger av arbeidstvistloven § 35 nr. 7 at meglingsmannen har rett til å legge sammen stemmeflertall for flere meglingsforslag, slik at avgjørelsen av om forslagene er vedtatt skal treffes på grunnlag av det samlede stemmetall. Denne adgangen er også betegnet som kobling av avstemninger. I henhold til gjeldende rett kan en organisasjon nekte å avholde avstemning selv om meglingsmannen vil koble. Kobling i kommunal sektor har kun skjedd en gang. Formålet med koblet avstemning er å gjøre det enklere for meglingsmannen å bevare arbeidsfreden. Kobling av avstemningsresultater er et middel til samordning og likeartede løsninger på ulike krav fra arbeidstakerorganisasjonene. Om avstemningsresultater skal kobles er noe meglingsmannen selv avgjør. Arbeidstvistloven § 35 nr. 7 er et særpreget og prinsipielt vidtrekkende innslag i meglingsreglene. Det er ikke tvil om at bestemmelsen kan brukes til å slå sammen små gruppers avstemninger med store arbeidstakerorganisasjoners, slik at mindre frittstående organisasjoner kan kobles sammen med forhandlingssammenslutninger ev. større forbund. Arbeidstvistloven § 35 nr. 7 gir således rom for meget sterke begrensninger i mindre og frittstående organisasjoners muligheter til selvstendig opptreden. Gjennom kobling kan en organisasjon og dens medlemmer bli bundet til en tariffavtale foreslått av meglingsmannen mot sin vilje, endog om alle medlemmene skulle stemme mot. Det er resultatet i samtlige avstemninger som blir avgjørende. Det kan legges til at meglingsmannen i de statlige oppgjørene har adgang til både å påby avstemning og til å koble avstemningsresultater. Til tross for at forhandlingsordningen i staten er langt mindre komplisert har altså lovgiver sett behovet for en slik ordning her. Stabelutvalget har drøftet spørsmålet om å gå videre med Arbeidsrettsrådets forslag om en lovfestet definisjon av hovedorganisasjon. Utvalget er av den oppfatning at det er nødvendig med sterke hovedorganisasjoner, men mener at det ikke er nødvendig med en lovfesting for å oppnå dette. KS er i utgangspunktet enig med Stabelutvalget da spørsmålet om hovedorganisasjoners/forhandlingssammenslutningers rolle bør søkes løst gjennom avtale. Imidlertid bør muligheten for å vurdere forslaget på nytt stå åpent dersom utviklingen tilsier dette. bruk av tvungen lønnsnemnd i tråd med de kriterier for begrensninger i streikeretten som er tillatt etter ILOs praksis. Utvalget ønsker ikke å foreslå en permanent fullmaktslov da de argumenter som kunne tale for en slik lov ikke er tilstrekkelig tungtveiende til å endre dagens praksis med at Stortinget i det enkelte tilfellet må vedta en lov om tvungen lønnsnemnd, eventuelt at regjeringen vedtar å gripe inn med provisorisk anordning. Utvalget påpeker imidlertid at forslaget om å lovfeste kriterier for bruk av lønnsnemnd kan vurderes igjen dersom man får en uheldig utvikling av lønnsnemndbruken. KS tiltrer Stabelutvalgets synspunkter og har ingen ytterligere kommentarer. Spørsmålet om å lovfeste eller avtalebasere rådgivende nemnd med mandat til å vurdere om en arbeidskamp er samfunnsskadelig samt gi anbefaling om å utsette, begrense eller stanse slik arbeidskamp, ble vurdert av utvalget. Utvalget har imidlertid kommet til at det ikke bør foreslås å opprette en slik nemndordning nå, men at et slikt forslag bør utredes nærmere senere dersom forholdene skulle tilsi det. KS slutter seg til Stabelutvalgets konklusjon på dette punktet. Stabelutvalget drøfter muligheten for at myndighetene kan stoppe deler av en arbeidsstans som medfører fare for liv og helse dersom nødvendige dispensasjoner ikke blir innvilget, dvs. at noen arbeidstakergrupper ville måtte gå tilbake til jobb, mens de øvrige kunne fortsette streiken. Utvalget er av den oppfatning at en slik løsning ikke er hensiktsmessig fordi den kan føre til en oppsplitting av tariffavtalesystemet. KS støtter Stabelutvalget på dette punktet. Stabelutvalgets flertall er av den oppfatning at det ikke skal åpnes for partiell arbeidskamp eller andre kampmidler da dette vil kunne forrykke likevekten mellom partene i en tvist og gjøre konfliktsituasjonen uklar. Mindretallet, bestående av representantene for Akademikerne og AF er uenige i flertallets konklusjon og begrunnelse. KS støtter Stabelutvalgets flertall og ønsker ikke en lovfesting av muligheten for partiell arbeidskamp eller andre kampmidler. KS vil imidlertid peke på at enkelte organisasjoner i kommunal sektor har eksperimentert med andre former for streik enn den tradisjonelle. I KS-området har det vært forsøkt å streike i «turnus». Arbeidsnedleggelsen går på omgang på en måte som arbeidstakerorganisasjonen finner mest formålstjenlig. I Oslo opplevde man at arbeidstakerne kun nedla enkelte av sine funksjoner, og da funksjoner som var egnet til å skape sympati blant innbyggerne. Videre kan såkalte «gå sakte-aksjoner» nevnes. Når det i KS-området har vært eksperimentert med slike aksjonsformer har KS reagert og bestridt at det foreligger rettslig adgang til ovennevnte avvikende aksjonsformer. Etter KS' oppfatning er det klart at en part som går til plassoppsigelse, ikke ensidig kan begrense plassoppsigelsen med hensyn til hvilke arbeidsoppgaver den skal omfatte, eller dens omfang i tid, med mindre den aktuelle tariffavtale gir grunnlag for det. Etter vårt skjønn gir Arbeidsrettens praksis også støtte for et slikt syn. Et vesentlig poeng i denne sammenheng er arbeidstvistloven § 1 nr. 7 som karakteriserer arbeidsoppsigelse som «arbeidernes opsigelse av sine arbeidsplasser eller arbeidsgivernes opsigelse av arbeidere i hensikt å iverksette arbeidsnedleggelse eller arbeidsstenging». Oppsigelse i denne sammenheng er av retten oppfattet som oppsigelse av hele stillingens arbeids- og ansvarområde. Når enkelte har foreslått at det bør åpnes for alternative og begrensede kamptiltak innebærer dette at arbeidstakerorganisasjonene ikke trenger ta den belastningen det er å si opp arbeidsplassene. Videre innebærer et slikt forslag at det åpnes for en rekke nye typer aksjoner som det vil være vanskelig å forberede seg på, og innrette seg etter. Hvilken rettslig status arbeidsavtalen har i slike situasjoner er også uklart. Utvalget diskuterer hvorvidt man skal innføre et system med minimumsbemanning under en arbeidskamp, men kommer til at et slikt forslag ikke er ønskelig. KS er i utgangspunktet enig i Stabelutvalget, men vil imidlertid vise til at det bør kunne lovfestes en oppfordring til partene om avtalemessig å avklare hvilke grupper som kan tas ut i konflikt. til å ta i bruk arbeidskamp. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at det ikke var hensiktsmessig å behandle dette forslaget nærmere nå. KS støtter utvalgets oppfatninger og viser til at et slikt spørsmål eventuelt må løses avtaleveien. Stabelutvalget foreslår at Rikslønnsnemnda skal sammensettes med 9 medlemmer inkludert nemndas formann. Forslaget går ut på at 7 av medlemmene utpekes som i dag. I tillegg skal den hovedorganisasjon som tvistens parter er medlem i utpeke et rådgivende medlem hver. Forslaget medfører behov for en endring av arbeidstvistloven § 2. KS støtter Stabelutvalgets forslag og begrunnelse. Utvalget har drøftet hvorvidt Rikslønnsnemndas kompetanse skal begrenses, men kommet frem til at det har avtegnet seg enkelte linjer for hvilken kompetanse nemnda anser at den har og at dette skaper en viss grad av forutberegnelighet. Dette er imidlertid ikke fastere enn at nemnda i konkrete tvister kan fravike denne linjen dersom dette anses hensiktsmessig. Utvalget anser at dette vil være en fordel for alle parter. KS er opptatt av problemstillingen hvor enkeltforbund som bryter ut av forhandlingssammenslutningen og går til streik for deretter å presentere nye krav for en etterfølgende rikslønnsnemnd, men vil søke å løse dette avtaleveien gjennom en endring i forhandlingsordningen. Imidlertid bør spørsmålet om Rikslønnsnemndas kompetanse kunne vurderes på ny dersom forholdene skulle tilsi det. Stabelutvalget diskuterer voldgiftsformen pendelvoldgift som er en konfliktløsningsform hvor voldgiftsinstitusjonen kun kan velge mellom partenes endelige påstander. Utvalget mener at det foreløpig ikke er grunnlag for å etablere noe offentlig tilbud om pendelvoldgift, men oppfordrer parter som søker etter nye forhandlingsordninger, til også å vurdere pendelvoldgift som et element i nye forhandlingsmodeller. KS er enig i Stabelutvalgets konklusjon om at det foreløpig ikke er grunnlag for å etablere noe offentlig tilbud om pendelvoldgift. KS er imidlertid, som Stabelutvalget, opptatt av at denne konfliktløsningsmodellen bør kunne prøves ut, for eksempel på lokalt nivå. Stabelutvalget presiserer at det materielle innhold i den nye forhandlingsordningen i KS' tariffområde skal bestemmes av forhandlinger mellom partene selv. Etter dagens forhandlingsordning betyr dette KS og den enkelte arbeidstakerorganisasjon. Forhandlingssammenslutningen kan inngå en slik avtale dersom fullmakt er i orden, jf Rammeavtalen for forhandlingsordningen. Utvalget har imidlertid foreslått følgende hovedprinsipper hva gjelder forhandlingsordningen i KS-området: Utvalget anbefaler at forhandlingssammenslutningenes rolle formaliseres gjennom tariffavtalebestemmelser. De enkelte organisasjoner som danner forhandlingssammenslutningen og forhandlingssammenslutningen som sådan foreslås som parter/overordnet part i tariffavtalen. Utvalget foreslår videre at forhandlingssammenslutninger i KS-området utgår fra hovedorganisasjonene og at de er karakterisert både gjennom bredde og størrelse. Utvalget forutsetter at forhandlingsordningen gjøres gjeldende for hele KS-området slik at den gjøres gjeldende for alle forbund og alle tariffavtaler som inngås, ved at det opprettes en felles hovedavtale som også omfatter forhandlingsordningen. Eventuelt at det ved siden av en felles hovedavtale sluttes en særskilt felles tariffavtale om forhandlingsordningen. Utvalget forutsetter at KS forpliktes til å sluttføre forhandlinger om tariffavtaler med forhandlingssammenslutningene før organisasjoner som ikke er bundet av medlemskap eller forpliktende samarbeidsavtale med en forhandlingssammenslutning får tegne tariffavtale. Utvalget tenker dessuten at forhandlingssystemet kan inneholde ulike former for favorisering av de organisasjoner som knytter seg til en sammenslutning, eventuelt andre samordningselementer på sentralt eller lokalt nivå. Utvalget peker på behovet for at forhandlingssystemet kan innebære ulike tilpasningsformer i forhold til KS-tilsluttede bedrifter. Utvalget har videre tanker om en OU-fondsavtale i KS' tariffområde. Hva gjelder Stabelutvalgets anbefalinger, finner KS det ikke naturlig å kommentere disse nå. organisasjonene hvor problemstillingene Stabelutvalget reiser vil bli tema. KS vil imidlertid påpeke nødvendigheten av å kunne komme tilbake med et tilleggsnotat til denne høringen vedrørende spørsmålene dersom forhandlingene ikke fører frem. Stabelutvalget foreslår en teknisk og språklig modernisering av arbeidstvistloven. KS slutter seg til utvalgets forslag om å nedsette et utvalg for å revidere lovverket. KS ser det som naturlig at KS gis plass i et slikt utvalg. KS vil for øvrig anbefale at utvalget blir sammensatt av advokater og dommere med praksis fra Arbeidsretten. Oslo kommune mener det er behov for et betryggende inntektspolitisk samarbeid, og peker på at behovet for et velfungerende inntektspolitisk samarbeid øker i en situasjon preget av en god konjunkturutvikling, høye oljeinntekter, høy sysselsetting, lav arbeidsløshet og knapphet på arbeidskraft i flere bransjer. Over tid kan ikke lønns- og prisutviklingen i en åpen økonomi som den norske ligge høyere enn handelspartnernes. Alternativet til et sterkt inntektspolitisk samarbeid kan fort bli prisstigning, rentehevninger og nedbygging av konkurranseutsatt industri. Oslo kommune vil se det som en fordel at det opprettes en reguleringsordning som sikrer de kommunalt ansatte del i en lønnsutvikling i forhold til privat sektor. Det vises i denne forbindelse til ordningen i Danmark hvor ansatte i kommunesektoren garanteres 80 prosent av eventuelt lønnsmessig etterslep. Målsettingen er at kommunen skal kunne ha muligheter for å utvikle en lønnspolitikk som sikrer at en rekrutterer og beholder kvalifisert arbeidskraft innenfor de meget ulike områder kommunen yter tjenester til byens befolkning. Oslo kommune mener det er behov for å utvikle en enklere avtalestruktur. I dag finnes det muligheter for et betydelig antall separate arbeidskonflikter hvert tariffoppgjør. Avtalestrukturen bør søkes løst gjennom forhandlinger. Dersom dette ikke lykkes, mener Oslo kommune at muligheten til å vurdere Arbeidsrettsrådets forslag om en lovfestet definisjon av hovedorganisasjon må holdes åpent. Oslo kommune støtter utvalget i at det ikke bør tillates å streike før meglingssystemet trer i kraft. Vi er enig med utvalget i at partene for lett tyr til megling, men vi ønsker i likhet med utvalget ikke å endre kriteriene for å legge ned midlertidig forbud mot arbeidskamp. Det pekes imidlertid på at det finnes eksempler på at reelle forhandlinger først har kommet i gang i kommunal sektor etter at tvungen megling er igangsatt, og vi mener derfor at myndighetene på et senere tidspunkt bør kunne komme tilbake med en ny vurdering dersom utviklingen går i feil retning. Oslo kommune støtter utvalget i at meklingsmannen gis kompetanse til å påby avstemning i kommunal sektor, og (flertallet) i at dette gjøres gjeldende også i andre sektorer. I den kommunale sektor vil dette bety at en part skal ha mulighet til å si ja til et meklingsforslag ved å benytte uravstemning før forbund som ikke er med i en forhandlingssammenslutning får anledning til å si nei og iverksette arbeidskamp mot det samme forslaget. Oslo kommune mener når det gjelder mulighetene for å koble avstemninger i et tariffområde - f.eks. å slå sammen små gruppers avstemninger med store arbeidstakerorganisasjoners, slik at mindre frittstående organisasjoner kan kobles med forhandlingssammenslutninger. Dersom partene gjennom forhandlinger oppnår enighet om en sammenslutningsmodell, vil dette bety at sammenslutningene må gjennomføre samlet avstemning om de anbefalte forslag. I en slik situasjon blir det naturlig å åpne for kobling med de helt frittstående organisasjoners avstemningsresultat. Oslo kommune gir støtte til flertallets oppfatning om at det ikke skal åpnes for partiell arbeidskamp eller andre alternative kampmidler (andre typer arbeidsnedleggelse enn streik). Vi er enig med utvalget i at pendelvoldgift (valg mellom ett av partenes endelige påstander) bør kunne prøves ut. For Oslo kommune er det også viktig at forhandlingssystemet i kommunal sektor må kunne innebære muligheter for tilpasninger til ulike og alternative organisasjonsformer i kommunen. For så vidt gjelder utvalgets vurderinger i kap. 12.5 er Oslo kommune i utgangspunktet enig i at det er behov for en samordning i forhold til Kommunenes Sentralforbund og dessuten også staten, men vil understreke at Oslo kommune fortsatt er et eget tariffområde i den offentlige sektor hvor det vil være nødvendig å finne løsninger på et tariffoppgjør tilpasset kommunens behov og struktur. Avslutningsvis har Stabel-utvalget i kap. 13 foreslått en teknisk og språklig modernisering av arbeidstvistloven og også lønnsnemndsloven. Oslo kommune slutter seg til et slikt forslag og er for sin del innstilt på å delta i et utvalgsarbeid dersom dette blir igangsatt. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA) er kjent med innholdet i NOU 2001:14, «Vårens vakreste eventyr..?». Vi har i den sammenheng lagt merke til at KA ikke er nevnt blant arbeidslivets organisasjoner i utredningen (kap. 4.2), og heller ikke er høringsinstans. Vi tillater oss med dette å informere om KA, slik at det området vi representerer kan komme med i de vurderingene som skal gjøres i etterkant av høringsprosessen. Vi vil også knytte noen korte kommentarer til noe av det innholdsmessige i utredningen. KA som arbeidsgiverorganisasjon i et eget tariffområde har sammenheng med de endringene som kom med lov om Den norske kirke (KL) som trådte i kraft 01.01.1997. Før dette tidspunktet hadde de kirkelig tilsatte (utenom prestene, de var - og er - statstjenestemenn) kommunen som arbeidsgiver, og var dermed omfattet av det kommunale avtaleverk. Kirkeloven gjorde soknet til en selvstendig juridisk enhet, og et fellesråd i hver kommune opptrer som arbeidsgiver for de kirkelig tilsatte. Kommunene spiller fortsatt en sentral rolle når det gjelder å finansiere den lokale kirkelige virksomheten, jf KL § 15. Ved overgangen i 1997 var partene i KA's tariffområde enige om å legge en kopi av de kommunale avtalene til grunn. I tiden som fulgte, har KA ført selvstendige forhandlinger, men hovedinnholdet i de sentrale avtalene ligger naturlig nok nær de kommunale. Etter hvert vil flere og flere forhold utvikle seg forskjellig, i og med at avtalene skal regulere helt ulike virksomheter. KA har et nært samarbeid med KS både når det gjelder beregninger av lønnskostnader og lønnsutvikling for sektoren, og når det gjelder inngåelse og fortolkning av avtalene. KA har de lokale kirkelige arbeidsgiverne som medlemmer, 434 kirkelige fellesråd, og et mindre antall menighetsråd/stiftelser som har tilsatte på egne midler. KAs medlemmer har til sammen ca 6.200 tilsatte. I KAs tariffområde er det pr. dato 16 sentrale arbeidstakerorganisasjoner som er parter i tariffavtalene. Det er ikke inngått noen bindende avtale om sammenslutninger eller formelt samarbeid mellom organisasjonene på andre måter. KA forhandler derfor med disse 16 direkte i alle sentrale forhold som vedrører tariffavtalene. KA har ennå ikke hatt noen arbeidskonflikt knyttet til de sentrale tariffoppgjørene. De lokale kirkelige organene har betydelige vansker med å rekruttere kvalifisert arbeidskraft på flere viktige områder. En av grunnene til dette, er at kirken ikke klarer å holde tritt med lønnsutviklingen i det konkurrerende arbeidsmarkedet. Særlig er dette tydelig i forhold til stat og kommune. Når det gjelder den økonomiske ramme for våre tariffoppgjør, er det vanskelig å komme utenom avhengigheten av de tilsvarende rammene i stat og kommune, i og med at kirken er finansiert nettopp av disse. KA støtter derfor KS' forslag om en reguleringsordning på dette området, der også vilkårene for KA-sektoren inngår. Vi står til disposisjon med ytterligere opplysninger om ønskelig. Posten Norge BA har følgende merknader: Ad det inntektspolitiske samarbeidet (pkt. 3.1) Posten beklager at det ikke har lykkes for utvalget å bli enige om et mer forpliktende inntektspolitisk samarbeid og slutter oss til særmerknaden i pkt. 3.1.4 fra utvalgsmedlemmene Berge, Elden, Riderbo og Bartnes. Ad meglingsordningen (kap. 8) Posten støtter særmerknaden i pkt. 8.8.1 fra utvalgsmedlemmene Berge, Elden og Riderbo om uravstemning. Ad voldgift (kap. 10) Posten har merket seg forslaget i pkt. 10.1.5 fra utvalgsmedlemmene Strand og Blankholm om at det bør vurderes å åpne for partiell arbeidskamp eller bruk av «andre kampmidler». Vi fraråder at det åpnes for slik arbeidskamp, og gir vår fulle støtte til flertallets syn på dette. For øvrig slutter Posten Norge BA seg til utvalgets vurderinger og flertallsforslag. Innstillingen fra Utvalget for tarifforhandlingssystemet har vært gjennomgått av advokatforeningens lovutvalg for arbeidsrett. Lovutvalget slutter seg til utvalgets anbefaling om ikke å lovfeste ufravikelighet mellom konkurrerende tariffavtaler. Lovutvalget merker seg her at Arbeidsrettsrådets forslag fra 1996 kan være vanskelig forenlig med folkerettslige forpliktelser. Lovutvalget har ingen merknader til forslaget om at riksmeklingsmannen gis adgang til å delegere kompetanse til å nedlegge forbud mot arbeidsstans etter arbeidstvistloven § 29. Videre gis det tilslutning til at det opprettholdes at arbeidskamp ikke skal være tillatt før megling er forsøkt - herunder at varselreglene knyttet til megling ikke endres. Lovutvalget støtter forslaget om at riksmeklingsmannen gis rett til å påby en organisasjon å avholde avstemning over meglingsforslag og at denne retten gjelder ubegrenset. Hvorvidt arbeidstvistloven § 35 nr. 7 - med adgang til koblet avstemning uten tariffpartenes samtykke - er konvensjonsstridig, bør slik lovutvalget ser det, undergis grundigere utredning. Lovutvalget er enig i at det ikke er grunnlag for endring av gjeldende rett mht. gjennomføring av arbeidskamp. Advokatforeningens lovutvalg gir sin tilslutning til forslaget om at det igangsettes arbeid med teknisk og språklig revisjon av arbeidstvistloven. Advokatforeningens lovutvalg har for øvrig ingen merknader til innstillingen. Efter omstendighetene vil jeg begrense mine nye bemerkninger i høringssaken ut fra følgende: Til de to siste avsnitt i departementets brev av 2. mai d.å., om «teknisk revisjon» av arbeidstvistloven og tjenestetvistloven, bemerker jeg: Jeg stiller meg skeptisk til om det er tjenlig å dele dette arbeidet mellom to instanser/departementer. Det er på mange felter slik sammenheng mellom de to lovene at det fremstiller seg som mer ønskelig og hensiktsmessig å samle, eller i det minste sterkt koordinere, arbeidet. Jeg viser i denne forbindelse til min høringsuttalelse i brev av 30. august d.å. til Arbeids- og administrasjonsdepartementet om «Rapport vedr. revisjon av tjenestetvistloven». Brevet er tidligere oversendt KRD såvel i papir- som i elektronisk format. Det kan forsåvidt betraktes som en del av denne høringsuttalelsen til KRD. Når det gjelder spesifikke bemerkninger om spørsmål vedrørende revisjon av tjenestetvistloven, viser jeg likeledes til samme høringsuttalelse til AAD. Forsåvidt gjelder temaet «teknisk revisjon» forøvrig, nøyer jeg meg med å vise til drøftelsene i møtet i departementet 23. august d.å. Når det ellers gjelder revisjonsspørsmål og endringsforslag som er tatt opp i NOU 2001:14, finner jeg ikke grunn til å gå inn på alle enkeltheter som er omtalt i departementets brev av 2. mai d.å. Jeg ser heller ikke grunn til å utforme bemerkninger spesielt for denne høringsuttalelsens del, men tillater jeg meg å vise til min artikkel «Nye tanker om revisjon av arbeidstvistloven. Et første blikk på Stabel-utvalgets innstilling», i Kritisk Juss 2001 s. 9 ff. Departementet vil allerede være kjent med artikkelen. Forsåvidt gjelder materielle bemerkninger fra min side til innstillingen og dens forslag, tillater jeg meg å henholde meg til artikkelen. For om mulig å forenkle departementets arbeid med min høringsuttalelse, gjengir jeg nedenfor de deler av artikkelen som kan ha materiell interesse, slik at disse deler er direkte tilgjengelige også i elektronisk format. Jeg holder da utenfor rent innledende og deskriptive deler som det, formentlig, ikke vil være av synderlig interesse å ha tilgjengelige på denne måten. (Fordi det er tale om utsnitt, vil notenummereringen avvike fra artikkelens.) Utdrag av min ovenfor nevnte artikkel: Som ledd i sin oppgave skulle Stabel-utvalget «foreta en bred vurdering av hvordan dagens forhandlingsordning og rammeverk fungerer i praksis», og behovet for bedre kunnskap om hvordan dagens system faktisk fungerer, ble poengtert i utvalgets mandat. innstilling,4 og det kan raskt sies at Stabel-utvalget bygger på et langt mer fasettert og bedre empirisk fundert perspektiv enn det Arbeidsrettsrådet i sin tid la til grunn. Stabel-utvalget har også et annet og mer adekvat perspektiv på grunnlaget for mulige endringer. Som et utgangspunkt poengterer utvalget at det er grenser for «hvor langt de institusjonelle rammene kan endres for å ytterligere støtte opp om koordinert lønnsdannelse». Dels vurderer utvalget «det norske forhandlingssystemet» slik at det faktisk er og har vist seg «godt egnet til å støtte opp om et inntektspolitisk samarbeid». Dernest poengteres det at hensyn til å støtte opp om inntektspolitiske målsettinger må balanseres mot «retten til frie forhandlinger og organisasjonenes behov for demokratisk forankring av forhandlingsmandat og forhandlingsutfall». Og for det tredje understrekes det at «de folkerettslige forpliktelsene» må respekteres.5 Kort sagt: Analysen av behovene for endring er en ganske annen enn Arbeidsrettsrådets; det samme er synet på noen av de grunnleggende premisser og skranker for mulige endringer. Dette preger innstillingen i det hele. Dette har på flere måter vært en verkebyll i «det norske system», særlig efter at forholdet til folkeretten gradvis har kommet skarpere i fokus fra 1981 av. Ikke minst derfor var det et vesentlig poeng med Arbeidsrettsrådets forslag å skape en situasjon som skulle kunne redusere bruken av tvungen lønnsnevnd.6 At man samtidig nærmest slo barnet ut med badevannet, er en annen sak; dette er det ikke grunn til å gå inn på nu. Stabel-utvalgets analyse skiller seg i utgangspunktet ikke fra Arbeidsrettsrådets. Bruk av tvungen lønnsnevnd kan være problematisk både fra en funksjonell synsvinkel, ved å virke negativt på forhandlingssystemet, og av hensyn til folkerettslige forpliktelser. Det er imidlertid en nyanse i perspektivet. Der Arbeidsrettsrådet formulerte spørsmålet som et om «kampretten» er reell, stiller Stabel-utvalget det som et om forhandlingsretten er det hvis tvungen lønnsnevnd brukes ut over de grenser som er akseptable efter folkeretten.8 Nyansen er viktig; den illustrerer et annet og mer adekvat perspektiv på folkerettens normer som også kommer frem i utvalgets drøftelser av sine egne lovforslag. Også Stabel-utvalget ser det som sentralt «å komme frem til tiltak som kan redusere behovet for å benytte tvungen lønnsnemnd»,9 og drøfter forskjellige forslag med dette som siktemål. Innledningsvis legges Arbeidsrettsrådets hovedforslag døde. Derefter diskuteres en rekke andre og nye alternativer, bl.a å lovfeste (skranker for) inngrepsadgang, adgang til partielle inngrep (å gripe inn overfor bare en del av en streik) og å åpne for andre typer av arbeidskamp enn full arbeidsstans. Detaljene lar jeg ligge. Utvalgets konklusjon er like kort som den er enkel: Det foreslår ikke noen konkrete endringer rettet spesielt mot bruken av tvungen lønnsnevnd, men lar det bli med drøftelsene og de forslag som ellers fremmes. I dette ligger det forsåvidt en dualisme som også kommer klart til uttrykk i innstillingen. Utvalget gir uttrykk for at tvungen lønnsnevnd kan være «et viktig virkemiddel» i et system som det norske, og avskriver dermed ikke fremtidig bruk. Samtidig sies det at bruk av tvungen lønnsnevnd ut over de grenser som er folkerettslig akseptable, er «uheldig». I det siste kan man vel lese inn en forsiktig formet «anbefaling» om større reservasjon fra statens side. Men den fremtrer ikke som særlig sterk, selv om utvalget ved drøftelsene av sine andre forslag har trukket folkerettslige skranker mer sentralt inn. I denne sammenheng er det forøvrig påfallende at utvalget har valgt å formulere seg høyst forsiktig om hittidig lønnsnevndsbruk. Det sies (s 142, jfr s 140-142) at Norge «muligens i noen tilfeller kan ha overtrådt» de grenser som følger av ILOs konvensjoner (nr 87, 1948, og nr 98, 1949). Dette står i skarp kontrast til Arbeidsrettsrådets vurdering - at «Norge har utvilsomt overtrådt disse grensene i flere tilfelle (sic)» ( NOU 1996:14 s 46). Stabel-utvalgets karakteristikk er mildt sagt et understatement - uansett om den kanskje, men da klosset, er ment ikke å skulle «dømme» andre og senere inngrep enn dem som har vært behandlet av ILOs organer. 4 I vesentlig grad formidlet gjennom utvalgets medlem Torgeir Aarvaag Stokke, dr polit og forsker ved Fafo, som selv er en sentral aktør på forskningsarenaen. 5 Se > NOU 2001:14 s 17. Utvalget sier dernest at det på ett område - det kommunale tariffområdet - likevel har sett det som nødvendig å gå nokså langt i reformforslag. I sammenhengen er dette egnet til å misforstås, og er blitt misforstått i endel av debatten forut for avgivelsen av innstillingen. Uttalelsen refererer seg ikke bare eller først og fremst til det folkerettslige aspekt, og den må sees i sammenheng med de forslagene utvalget faktisk fremmer (jfr under 4.3-4.4 og 6.2 nedenfor). 6 Se f.eks NOU 1996:14 s 44, jfr forsåvidt også NOU 2001:14 s 143. Den mest sentrale del av Stabel-utvalgets innstilling er kap 8 om «meglingsordningen» (s 89-123). Som nevnt er det her vi finner de viktigste forslagene om lovendringer. Drøftelsene er paret med en solid empirisk analyse av meglingsordningen, avtalereguleringer og praksis ved behandlingen av forslag om revisjon av tariffavtaler. Bare av den grunn har kapittelet krav på interesse. Men her er det endringsforslagene som skal stå i fokus. Utgangspunktet er ikke særlig radikalt. Utvalget bemerker at «arbeidslivets parter i stor grad har vært fornøyd med reglene» (s 89). Selv sier utvalget seg «i hovedsak fornøyd med dagens ordning» (s 88). De forslagene som fremmes, er likevel mer enn rene justeringer og tekniske endringer. De mest sentrale forslagene som diskuteres, er arbeidskamp før megling, uravstemninger over meglingsforslag, og «kobling» av slike avstemninger. Utvalget drøfter først (s 99-101) Yngve Hågensens bekjente forslag fra 1999 om arbeidskamp før megling, dvs slik at resultatløse forhandlinger kan ende direkte i arbeidskamp, med eventuell megling - og da også (midlertidig) arbeidskampforbud - først efter at konflikten har vart en stund. Utvalget aksepterer at forslaget kan være båret av gode intensjoner, men forkaster det likevel - først og fremst fordi det i en videre sammenheng (enn LO/NHO-området) kan virke kontraproduktivt og dessuten ikke løser noen problemer med «konkurrerende organisasjoner og tariffavtaler» (se s 101). Utvalget skisserer likevel lovtekstutkast for det tilfelle at et slikt forslag tenkes videreført. Men når dette gjøres, er det en svakhet at utvalget ikke har trukket inn også folkerettslige perspektiver i sin drøftelse på dette punkt. I beste fall må det skyldes at utvalget har vurdert forslaget som for urealistisk - eller anser den folkerettslige konklusjon som åpenbar. En permanent ordning som gir et forvaltningsorgan - Riksmeglingsmannen - kompetanse til på rent skjønnsmessig grunnlag å forby lovlig iverksatt arbeidskamp, ville være noe ganske annet enn (ytterligere) regulering av prosedyrer før arbeidskamp kan iverksettes. Skjønt folkerettslig praksis ikke er spesifikk for en så spesiell problemstilling, kan det være liten tvil om at den ikke gir rom for en slik løsning som en generell ordning; i beste fall ville den havne i «samme bås», undergitt de samme skranker, som lønnsnevndsinngrep. 4.3 Uravstemning før streik - påbudsadgang? Stabel-utvalgets hovedforslag - på alle måter - er utvalgets forslag om å innføre en kompetanse for Riksmeglingsmannen, i arbeidstvistloven,10 til å påby uravstemning over meglingsforslag før arbeidskamp kan iverksettes.11 Jeg skal ikke rekapitulere forhistorien, men nøyer meg med å vise til ARD 1982 200 der Arbeidsretten la til grunn at arbeidstvistloven ikke hjemler en slik påbudsadgang. Også utvalget tar dette som utgangspunkt.12 Forsåvidt vil en adgang til å påby avstemning være et nytt innslag i det norske systemet. Spørsmålet er dernest når og overfor hvem pålegg eventuelt skal kunne gis. Både en påbudsadgang begrenset til andre enn «hovedorganisasjoner» 14 og en adgang bare for tilfeller hvor det foreligger «konkurrerende tariffavtaler», forkastes. Slike begrensninger vil efter utvalgets syn være vilkårlige, og det er tvilsomt om de treffer et «reelt og vedvarende behov i arbeidslivet» (s 117). Et samlet utvalg mener imidlertid at det gjør seg gjeldende «særlige omstendigheter» i kommunesektoren. Her settes hensynet til å motvirke avvik mellom (et stort antall) parallelle tariffavtaler i en samtidig behandlingsfase i fokus. Utvalget bemerker (s 117): i flertallet av organisasjoner mens det samme forslaget endres som følge av arbeidskonflikter iverksatt av andre organisasjoner. Denne situasjonen er etter utvalgets mening ikke holdbar. Selv uten et ønske om identitet mellom hovedtariffavtalene, vil det være problematisk at noen parter i kommunal sektor anbefaler meglingsforslag samtidig som andre iverksetter arbeidskamp. Det bør etter utvalgets mening være slik i kommunal sektor at en part skal ha mulighet til å si ja til et meglingsforslag ved uravstemning før forbund som ikke er med i en forhandlingssammenslutning får anledning til å si nei og iverksetter arbeidskamp mot det samme forslaget. Derefter skiller utvalgets medlemmer lag. Et mindretall på tre (LOs to representanter og YS' ene) går inn for at en rett til å påby avstemninger skal være begrenset til kommunal sektor (s 118). Flertallet - i utgangspunktet ni medlemmer - foreslår derimot at en påbudskompetanse bør utformes «uten innskrenkninger»; dette vil gi «størst fleksibilitet» for meglingsinstitusjonen (s 117). Efter flertallsforslaget skal pålegg således kunne gis også i alle deler av privat sektor. Så langt, så greit. I lovtekstutkastene er det ikke formulert materielle kriterier for når påbud om avstemning skal kunne gis; dette vil være opp til meglingsmannens skjønn. Det er heller ikke angitt begrensninger med hensyn til hvilke organisasjoner påbud skal kunne rettes mot. Men - her er det gitt uttrykk for «forutsetninger» i bemerkningene. Mindretallet fremholder at en påbudskompetanse i kommunal sektor kun «vil ... brukes overfor forbund som ikke er med i en forhandlingssammenslutning», et synspunkt flertallsfraksjonen slutter seg til (subsidiært, s 118). Dette står i sammenheng med utvalgets anbefalinger om revisjon av forhandlingsordningen i kommunesektoren, jfr under 5 nedenfor. Flertallsforslaget har sine egne forutsetninger. Samtidig som det gis uttrykk for at en kompetanse uten innskrenkninger vil gi «størst fleksibilitet» for meglingsmannen, «antar» flertallsfraksjonen at «en påbudskompetanse kun vil bli benyttet i rene unntakstilfeller». Dernest heter det: «Utvalget ser det som usannsynlig at en meglingsmann under normale forhold vil pålegge avstemning mot en hovedorganisasjons klare vilje» (s 117; min kursivering). Uttalelsen legger seg åpen for en tolkning om at organisasjonsdiskriminering forutsettes. Slik er den også blitt forstått i debatten forut for avgivelsen av utvalgets innstilling.16 Hvilke tanker som egentlig måtte ligge bak, er imidlertid ikke klart. Men særlig heldig eller vellykket er uttalelsen utvilsomt ikke. 7 For en kritisk analyse forsåvidt, se Uggerud 1997 a, særlig s 78 ff. 8 Se NOU 1996:14 s 44, og NOU 2001:14 s 142 jfr s 141-143. 9 NOU 2001:14 s 143, jfr til det følgende s 143-149. 10 Tjenestetvistloven hjemler allerede en slik adgang, jfr tjtvl § 17 fjerde ledd. 11 Se NOU 2001:14 kap 8.8 s 107-120 generelt, og spesielt avsnitt 8.8.7 s 116-120 om utvalgets forslag. 12 Jfr NOU 2001:14 s 116. Se ellers nærmere om dommen og bakgrunnen Evju 1982 s 120-130. 13 Utvalget drøfter, men foreslår ingen endring av, reglene i atvl § 29 nr 2 om Riksmeglingsmannens adgang i utgangspunktet til å nedlegge midlertidig forbud mot arbeidsstans. Se NOU 2001:14 s 102-106. 14 Som i sin tid ble foreslått av Arbeidsrettsrådet; se NOU 1996:14 s 54, jfr NOU 2001:14 s 116-117. 15 Påbud vil være vedtak efter forvaltningsloven. Utvalget foreslår ikke å gjøre unntak fra dens regler om «forhåndsprosedyrer», men går inn for at klage skal være avskåret (s 122-123). 16 Se f.eks Gunnar Kagge i Aftenposten (morgen) 2. april 2001, s 13: «Ingen bør være i tvil om at det er små forbund som skal rammes. 4.4 Kobling av avstemninger? Dette står i sammenheng med adgang til å pålegge avstemninger, men er et separat og ganske annet spørsmål. Enkelt sagt innebærer kobling at en part - ved sine berørte medlemmer - ikke selv har rådighet over om et meglingsforslag skal anses vedtatt eller ikke. Avstemningsresultatet bestemmes av en større krets; summen av stemmer for alle meglingsforslag som er koblet, er avgjørende. Stemmegivningen i andre organisasjoner og tarifforhold kan dermed avgjøre utfallet. Arbeidstvistloven har allerede en bestemmelse, i § 35 nr 7, som gir meglingsmannen en adgang til å «koble» avstemninger som foretas, slik at det samlede utfall er avgjørende for alle. Bestemmelsen har stått i loven siden 1934,17 men efter dommen i ARD 1982 200 har den ikke hatt betydning i praksis i og med at avstemning ikke kan påbys, men forutsetter partenes tilslutning. Stabel-utvalget tar opp spørsmål om koblingsadgang i forlengelsen av drøftelsene av påbud om avstemninger, i innstillingens avsnitt 8.8.8 (s 120-122). Teknisk sett er problemstillingen om den eksisterende bestemmelsen skal beholdes i loven - og derved «revitaliseres» hvis det også blir gitt adgang til å pålegge avstemninger - eller om den bør modifiseres eller fjernes. 17 Jfr nærmere Evju 1982 s 123-130 og dessuten Stokke 1998 s 107, 144-145, 210-216. 18 Se forsåvidt NOU 2001:14 s 120; jfr også NOU 1996:14 s 31-32 og Stokke 1998 s 297-298 og 325. Konstellasjonene i utvalget skifter fra det ene til det annet spørsmål. Av det flertallet på i utgangspunktet ni som går inn for en «uinnskrenket» adgang til å påby avstemninger, er det bare fem (arbeidsgiversidens representanter) - altså et mindretall - som vil beholde § 35 nr 7 uendret. Av mindretallet på tre som vil begrense en kompetanse til avstemningspåbud til kommunal sektor, er det kun to (LOs representanter) som vil la § 35 nr 7 bli stående slik den nu er. Derved foreligger det ikke noen flertallskonstellasjon for en generell kompetanse til å påby kobling, bare et (subsidiært) flertall for en slik løsning for kommunal sektor. Samlet sett har forslaget om å kunne påby avstemninger i kommunal sektor støtte fra alle utvalgets medlemmer. Det er så syv (av tolv) som også går inn for å åpne for koblingspåbud ved å beholde § 35 nr 7 uendret. Men dette er ikke mer enn et utgangspunkt. Hva blir vi så stående igjen med? Prinsipalt vil fem utvalgsmedlemmer åpne for påbud om avstemninger i kommunal sektor, men bare to av disse vil også gi adgang til å påby kobling. Likeledes prinsipalt vil syv gi en generell adgang til avstemningspåbud, men av disse syv er det bare fem (arbeidsgiversidens representanter) som vil kombinere dette med en adgang til å påby avstemninger. Kanhende et noe forvirrende bilde. Men sammenfatningen er enkel: Når det gjelder kobling, foreligger det ikke ett flertall for noen løsning som vil åpne for påbudskompetanse. Det er bare ved en kombinasjon av mindretall i forhold til grunnspørsmålet om avstemningspåbud at det lar seg konstruere et subsidiært flertall for en kombinert påbudskompetanse for kommunal sektor. En slik konstruksjon er i seg selv en komplikasjon for videre lovarbeid - og det er flere; jfr under 6 nedenfor. Folkeretten og dens skranker er ikke fremmede for Stabel-utvalget. Tvert imot. Jeg har allerede pekt på at utvalget innledningsvis understreker at folkerettslige forpliktelser må respekteres. I hovedsak har utvalget også innrettet seg i tråd med dette utgangspunktet forsåvidt gjelder de forslagene det fremmer. Utvalget gir en generell behandling av «folkerettslige rammer for lovgivningen på den kollektive arbeidsrettens område» i innstillingens kap 4.6 (s 36-47)19 og går dessuten nærmere inn på spesielle spørsmål i sammenheng med sine enkelte drøftelser. Som jeg også har nevnt, har utvalget et bredere og mer adekvat perspektiv på folkerettens normer enn Arbeidsrettsrådet i sin tid anla. Der Arbeidsrettsrådets behandling var spinkel eller endog direkte gal,20 er Stabel-utvalgets presentasjon bredere og uten rene feil. Uttømmende er den selvfølgelig ikke; det kan man aldri forvente i en slik utvalgsinnstilling. Det sentrale i denne sammenheng er den bredere oppmerksomhet og større vekt som legges både på ILOs konvensjoner og Den Europeiske Sosialpakt (ESP) og på kontrollorganenes praksis efter disse konvensjonene. Grunnholdningen indikeres av følgende samstemmige bemerkning (s 23): «Selv om verken de sentrale ILO-konvensjonene eller Den europeiske sosialpakt er omfattet av inkorporeringsbestemmelsen i menneskerettsloven, er det ikke tvil om at også disse må anses som menneskerettighetskonvensjoner, og dermed er tungtveiende rettskilder som skal vies stor oppmerksomhet. Dette er en holdning utvalget følger opp også i vurderingen og anvendelsen av kontrollorganenes praksis. Forsåvidt signaliserer utvalget en sterkere orientering mot folkerettskonformitet enn Høyesterett gjorde i «OFS-dommen» i Rt-1997-580. Dommen i Rt-1997-580 og Høyesteretts spesielle rettskildesyn der er det sagt nok om tidligere. Se særlig Uggerud 1997 b, jfr også Evju 1999. Jeg lar derfor dette ligge. Det som kan føyes til, er at Høyesterett i en nylig avsagt dom, av 16. februar 2001 i sak nr 2000/514 (som ikke var kjent for Stabel-utvalget), enstemmig har gitt uttrykk for et syn på betydningen av ILO-konvensjon nr 98, 1949, som kan oppfattes som mer positivt enn det «OFS-dommen» bygger på. Men da må det også sies at både konvensjonsgrunnlaget og problemstillingen var andre enn i «OFS-dommen». Så langt er det ikke grunnlag for å trekke slutninger fra dommen av 16. februar 2001 til slike spørsmål som var tvistegjenstand i OFS-saken. 19 Jf. også kap 3.3 om «menneskerettighetsperspektivet», s 22-25. 20 Se f eks, NOU 1996:14 s 23-24 om Den Europeiske Sosialpakt og kontrollsystemet. Behandlingen i NOU 2001:14 s 37-39 av det samme er derimot à jour og adekvat. Som nevnt drøfter utvalget folkerettsspørsmål spesielt i forbindelse med sine enkelte forslag. Når det gjelder forslaget om avstemningspåbud (jfr under 4.3 foran), legger utvalget til grunn at krav om uravstemning før arbeidskamp kan iverksettes, er «fullt ut akseptabelt etter folkeretten» (s 116). Som et utgangspunkt er dette forsvarlig. En rekke land har slike ordninger i sin lovgivning, og denne formen for «prosedyrevilkår» for å iverksette arbeidskamp er prinsipielt sett anerkjent og akseptert som forenlig med forhandlings- og streikeretten, både efter ILO-konvensjonene og efter ESP. Forsåvidt kan jeg nøye meg med å vise til utvalgets fremstilling (s 116) og, eksempelvis, til en av de senere konklusjoner fra European Committee of Social Rights (ECSR) vedrørende ESP art 6. Island har lovbestemmelser om medlemsavstemning før arbeidskamp (jfr også NOU 2001:14 s 119); ECSR har uttrykkelig akseptert at disse ikke er i strid med ESP art 6(4), se ECSR 1998 s 389-390. Det britiske regimet som utvalget berører (s 115-116) - men ikke kommenterer folkerettslig - har derimot lenge vært ansett uforenlig med ESP art 6(4). Det skyldes imidlertid ikke avstemningsreglene alene, men kombinasjonen av dem med flere og andre vilkår. Se forsåvidt ECSR 2000 s 641 jfr 639-640. At utvalget ikke har vært inne på den folkerettslige vurderingen av det britiske systemet, illustrerer imidlertid mitt poeng i teksten nedenfor. Utvalgets drøftelse på dette punkt er imidlertid for knapp. Utgangspunktet er for enkelt når det legges til grunn at krav om uravstemning er «fullt ut» akseptabelt, bare «forutsatt at det ikke stilles urimelige stemmekrav» (s 116). Riktignok er det krav til deltagelse og stemmeflertall som har stått i fokus i ILOs praksis.21 Men i forhold til ESP art 6(4) har ECSR også rettet oppmerksomhet mot den samlede varighet av slike «avkjølingsperioder» som ellers kan være akseptable. Grunnsynspunktet er at «avkjølingsperioder» kan aksepteres så lenge de ikke «impose a real restriction on the right to collective action». Komitéen har reservert seg overfor en samlet «avkjølingsperiode» på 45-60 dager. Ved kombinasjon av megling og avstemningspåbud vil utsettelsen av arbeidskamp tilsammen bli på opptil 44-49 dager,23 hvis utvalgets forutsetning om maksimalt fire ukers frist for avstemninger oppfylles i praksis. Om dette vil bli ansett akseptabelt, gjenstår å se. Foreløpig har ECSR ikke trukket bestemte konklusjoner, men befinner seg fortsatt i en fase hvor mer omfattende informasjon fra flere land søkes bragt til veie. Når det dernest gjelder kobling, er utvalgets drøftelse av folkeretten vesentlig mer utførlig. Men så er da også dette et mer prekært problem. Praksis er riktignok meget beskjeden. Det er bare Danmark som har en lovfestet koblingsadgang for meglingsmyndigheten, og det som foreligger av praksis er knyttet til den danske ordningen. Dette gjøres det rimelig rede for i innstillingen, s 120-121. For en del treffer praksis ikke helt det som vil være problemstillingen dersom et av utvalgets forslag om en koblingspåbudskompetanse skulle bli vedtatt.24 Men konklusjonen ut fra ILOs senere praksis er klar nok: Det er ikke forenlig med organisasjons- og forhandlingsfriheten efter ILO-konvensjonene nr 87 og 98 dersom flertallet av arbeidstagere i en sektor gjennom kobling underordnes resten av (eller en mer omfattende del av) arbeidsmarkedet og derved avskjæres adgang til frie forhandlinger og muligheten til å iverksette arbeidskamp. viser til (s 121). Den foreligger nu,26 og Ekspertkomitéen gir klart uttrykk for at koblingsreglene i den danske lovs § 1227 må endres. I komitéens uttalelse heter det: «... In this case [No 1971] the Committee on Freedom of Association had noted that section 12 of the Conciliation Act may have a negative impact on the possibility of a workers' organization to exercise the right to strike in so far as it may be bound by a labour market decision to accept an overall draft settlement to which a collective agreement concerning their sector has been linked. The Committee [of Experts] recalls that, by virtue of Articles 3, 8 and 10 of the Convention [No 87], workers' organizations should have the right to organize their activities and to formulate the their programmes for the purposes of furthering and defending the interests of their members, including the possibility to exercise industrial action. Noting (from Case No. 1971) that section 12 of the Conciliation Act has been used on a number of occasions so as to restrict this right, the Committee requests the Government to take the necessary steps to amend its legislation so as to ensure that the majority of workers in a given sector is not subordinated to the view of the entire labour market as concerns the possibility of undertaking industrial action.» (Den avsluttende kursivering og innskuddene i hakeparenteser er mine.) Det er uten videre klart at uttrykket «the entire labour market» ikke kan forstås bokstavelig. Av sammenhengen er det like klart at det ikke kan forstås som hele (den tariffregulerte del av) privat sektor (eventuelt hele den kommunale sektor) under ett. Dette var ikke situasjonen i den CAF Case No 1971 Ekspertkomitéen viser spesielt til. Koblingen var der foretatt i en del - om enn en større del - av privat sektor; andre deler av privat sektor med andre reguleringstidspunkter falt utenfor. Den mest realistiske fortolkning av ILOs praksis - som også Stabel-utvalget er inne på (s 121 sp 1) - er at stillingen som tariffpart er avgjørende. En tariffpart skal ikke kunne underordnes en annen eller flere andre gjennom kobling. Det kan forøvrig være grunn til å merke seg at ILOs kritikk av den danske ordning ikke er begrenset til de enkelte tilfeller av anvendelse av koblingsreglene, men til eksistensen av en for vidtgående kompetanse. Skillet mellom vurdering av en situasjon de jure og begrensning av kritikk til de facto anvendelse har en viss tradisjon både i ILOs og ECSRs praksis,28 men det lar seg vanskelig peke på faste kriterier for når det ene eller annet legges til grunn. Som Stabel-utvalget nevner (s 120 note 8) har også ECSR rettet oppmerksomhet mot den danske koblingsordningen. Det skyldes ikke bare kjennskap til ILOs praksis, men er en del av en fornyet gjennomgåelse av ulike lands rett på det området som dekkes av ESP art 5 og 6.29 Dette er en prosess som fortsatt pågår (jfr ovenfor v note 2830) . Konklusjoner er derfor ikke trukket ennu. Men om det vedtas nye norske regler, kan man trygt legge til grunn at de umiddelbart vil bli gjort til gjenstand for nærmere vurdering. Utvalget som sådant trekker ingen bestemt konklusjon av sin folkerettslige drøftelse. Det er delt i sin vurdering her på samme måte som i spørsmålet om adgang til å påby kobling bør etableres. Flertallsfraksjonen anser det «ikke mulig å utlede noen entydig konklusjon» om forholdet mellom folkerettslige forpliktelser og en revitalisert atvl § 35 nr 7 (s 121). Mindretallsfraksjonen mener det er «tilstrekkelig ... grunn til å tvile på at bruk av arbeidstvistloven § 35 nr. 7 vil gå klar av fremtidig kritikk fra folkerettslige organer» (s 121). Av flere grunner skal jeg avstå fra å spekulere om hvordan ECSRs praksis vil utvikle seg. Jeg nøyer meg med å bemerke at ut fra ILOs praksis er mindretallsfraksjonens vurdering efter mitt skjønn utvilsomt den mest realistiske. 21 Se forsåvidt ILO 1996 s 106-107, som NOU 2001:14 også viser til (s 116). 22 Se ECSR 1998 s 157 (ad Kypros). 23 Jeg regner da med to + 14 dager efter de alminnelige regler i atvl § 29 og § 36, syv + 14 dager for kommunal sektor hvis tjenestetvistlovens fristregler skal følges, og i begge fall fire uker (28 dager) for avstemninger. 24 Det gjelder spesielt den første av de tre ILO-sakene utvalget nevner (s 120), Committee on Freedom of Association (CAF) Case No 1418, 1988. For en nærmere omtale av denne saken, se f.eks Olsen 1988, jfr også Stokke 1998 s 445 m note 32. 25 Se forsåvidt NOU 2001:14 s 120-121 med sitater og en mer utførlig utlegning. 26 Utskrift pr. 5. april 2001 fra ILOs intranett, men ikke offentlig tilgjengelig via ILOLEX. 27 Lov nr 192 av 6 mars 1997 om mægling i arbejdsstridigheder § 12, slik den foreligger efter endringer ved lov nr 1194 av 27. desember 1996 som trådte i kraft 1. januar 1997. 28 Kritikken mot Norge for bruk av tvungen lønnsnevnd er, for begge organers del, en illustrasjon av det siste. 29 Og som for norsk del har ledet til spørsmål om streikeretten på tjenestetvistlovens område; jfr under 6.3 nedenfor. 30 Her: Folkerettsspørsmål berøres også andre steder i innstillingen. avstemning-kobling. De sier der at de ikke ville hatt betenkeligheter med å gå inn for både avstemningspåbud og koblingspåbud hvis begge forslagene også hadde fått tilslutning fra alle de partsoppnevnte medlemmer av utvalget. «Risikoen for folkerettsstrid ville dermed vært betydelig redusert» (sic, s 122). Her må det ha gått for fort for de to i en eller annen sving. Både de og utvalget er helt på det rene med at folkerettslig kontroll og kritikk ikke bare utøves på grunnlag av organisasjonsklager. Det fremgår av innstillingens eget kap 4.6. De er heller ikke ukjent med at den rapportbaserte kontrollen ikke bare bygger på statenes egne rapporter, men også på informasjon som kontrollorganene innhenter ad andre veier. Spesielt ECSRs praksis gir en rekke eksempler på dette - bl.a i forhold til Norge - og utvalget har selv vært i tangens med flere av dem. Passasjen ovenfor blir derfor stående som en merkverdighet. Forholdet mellom bruk av tvungen lønnsnevnd og forhandlings- og streikeretten har jeg berørt foran (i avsnitt 3). Utvalgets behandling av de folkerettslige sider av dette temaet er lite skarpt både i kanter og konklusjoner. Det er kanskje noe forbausende, kanskje forklarlig på bakgrunn av at utvalget ikke fremmer forslag spesielt på dette området. Hovedlinjene er ellers klare nok. Det mest interessante nu er hvilket utfall de to sakene vil få som for tiden verserer for EMD om vern for retten til streik efter EMK art 11; den ene er OFS' sak mot Norge efter dommen i Rt-1997-580, den annen en mer kompleks britisk sak. Forholdet til streikeretten er dessuten berørt i innstillingens kap 11 om statlig sektor (s 165-174). Utvalget har fanget opp at det fra ECSR er reist spørsmål om den «aksessoriske» fredspliktbestemmelsen i tjtvl § 20 nr 4, og reiser selv spørsmål om det er nødvendig å opprettholde denne (s 166-167, jfr også s 34) - men avstår fra en nærmere vurdering. Utvalget fremmer en rekke andre forslag i tillegg til dem jeg har berørt ovenfor, bl.a om visse tilstramninger i tjenestetvistlovens regler om forhandlingsrett (s 170-174), om en endring i arbeidstvistloven § 38 (s 107), og om Rikslønnsnemndas sammensetning (s 149-152). Det kunne sies endel også om disse. Men dette er det ikke tid og rom for her. Det som likevel kan fortjene en kommentar, er behandlingen av noen spesielle spørsmål om Rikslønnsnemndas kompetanse i saker efter tjenestetvistloven i forhold til lovens særlige regler i § 29 § 27 (s 153-155). Utvalgets fremstilling viser klart at det her har vært hevdet ulike synspunkter til ulike tider og hersker uklarhet. Utvalget har innhentet synspunkter på spørsmålene fra Rikslønnsnemndas nuværende formann, Stein Husby, og fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) «som lovforvalter» (jfr s 149 og 154). Fra Husby foreligger det to brev. Det andre fremtrer nærmest som et vaklende tilbaketog fra det første efter å ha blitt kjent med den praksis utvalget har trukket frem. 32 AAD, og AADs representant i utvalget, står derimot steilt fast på et slikt skille som Husby argumenterte for i sitt første brev (s 154-155), men som savner støtte i den praksis utvalget forøvrig har presentert. Hva som ligger bak det hele, kan man undres på. Formodentlig kommer historien klarere for en dag efterhvert. Men den illustrerer ihvertfall ett problem - at AAD både er «lovforvalter» og samtidig statens arbeidsgiverorgan og part i saker efter den samme lovgivning.34 Utvalget går ikke inn på dette dilemmaet. Efter mitt skjønn er det imidlertid et klart problem som fortjener å bli tatt opp til videre og prinsipiell diskusjon. 32 Brev fra formann i Rikslønnsnemnda, sorenskriver Stein Husby, til Utvalget for tarifforhandlingssystemet, hhv av 15. mars 2001 og 8. desember 2000, Utvalget for tarifforhandlingssystemets arkiv, hhv jnr 18/01 og 33/00, Kommunal- og regionaldepartementet. 33 I denne sammenheng har forøvrig også utvalget gått for langt på ett punkt - og servert AADs representant et halmstrå - når det (s 35) utlegger dommen i ARD 1999 44 slik at Arbeidsretten gir uttrykk for at Statens lønnsutvalgs kompetanse efter tjtvl § 29 er «eksklusiv». En slik fortolkning gir dommen ikke grunnlag for; jeg viser forsåvidt til rettens bemerkninger i ARD 1999 44 på s 52 i det hele, jfr også bemerkningene i ARD 1995 174 på s 185. 34 Et problem som forøvrig er blitt ytterligere aksentuert - og paradoksalt - med den overføring av ansvaret for arbeidsrettslige saksområder fra Kommunal- og regionaldepartementet til AAD som er gjennomført pr. 1. januar 2001 i hht kgl res av 20. desember 2000. Ot.prp.nr.45 (2001-2002) Om lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven)

lovdata_cd_49607

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.669

Forskrift om delegering av myndighet til å gi forskrifter etter arbeidsmiljølovens §8 nr. 3 §4, §9 nr. 2, §11 nr. 4, §12 nr. 5 og §14 tredje ledd . Fastsatt ved kgl.res. av 4. juni 1982. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.

lovdata_cd_19048

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.516

Det fredete området berører følgende gnr./bnr.: 65/1, 65/4, 66/1, 66/2, 66/27, 68/2, 68/3 og 6, 68/4, 68/5, 70/2 og 3, 71/1 og 71/18. Reservatet dekker et totalareal på ca. 1.356 daa. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:10.000, datert Miljøverndepartementet juni 1993. Kartet og fredningsforskriften oppbevares i Nord-Aurdal kommune, hos Fylkesmannen i Oppland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for reservatet skal avmerkes i marka. Knekkpunktene bør koordinatfestes. 0 Endret ved forskrift 11 juli 2001 nr. 868.

lovdata_cd_33613

lovdata_cd_norgeslover_2005

no

0.717

0 Overskriften tilføyd ved lov 19 des 2003 nr. 121 (i kraft 1 jan 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1767). §8c-2. (Flytting av kollektive pensjonsordninger) For foretak som flytter pensjonsordning som nevnt i §8c-1 første ledd bokstav a til c eller en kollektiv livrenteordning, gjelder reglene i §8c-2 til §8c-10. Som foretak regnes her også kommune1 eller foretak som har kommunal pensjonsordning. Flytting må omfatte hele pensjonsordningen.2 Ved flytting av kommunal pensjonsordning omfattes også oppsatte pensjonsrettigheter og midler knyttet til slike rettigheter. Gjelder flyttingen et foretak som har felles pensjonsordning med ett eller flere andre foretak,3 skal foretaket og dets gruppe av medlemmer med tilhørende del av midlene i pensjonsordningen skilles ut fra den felles pensjonsordningen. 2 Jfr. lov 24 mars 2000 nr. 16 §8-7. 3 Jfr. §8b-2, lover 24 mars 2000 nr. 16 kap. 12 og 24 nov 2000 nr. 81 kap. 10. §8c-3. (Rettigheter i den nye pensjonsordningen) Bestemmelsene i paragrafen her er ikke til hinder for at regelverket for pensjonsordningen endres etter ellers gjeldende2 regler med virkning for opptjening av pensjon ved tjenestetid etter flyttingen, og heller ikke for at pensjonsordningens midler etter flyttingen forvaltes helt eller delvis som egen investeringsportefølje etter ellers gjeldende regler. 1 Se §8c-10. 2 Se lover 24 mars 2000 nr. 16 §5-8 og 24 nov 2000 nr. 81 kap. 11. §8c-4. (Medlemmenes uttalerett mv.) 1 Jfr. lov 5 mai 1927 nr. 1 §1 nr. 8 og §3. §8c-5. (Oppsigelse. Flyttegebyr) Første ledd er ikke til hinder for at det avtales at oppsigelsesfristen ikke skal utløpe før ved første kvartalsskifte, halvårsskifte eller årsskifte for pensjonsordninger med årspremie beregnet etter reglene i §8b-6. Foretaket skal betale et flyttegebyr til dekning av kostnader som pensjonsinnretningen har ved å avslutte kontrakten og overføre pensjonsordningens midler til annen pensjonsinnretning. Departementet kan gi nærmere regler1 om flyttegebyr. §8c-6. (Oppgjørsfrist) 1 Jfr. §8c-9 og §8c-5 tredje ledd. §8c-7. (Beregning av pensjonsordningens midler) Forvaltes pensjonsordningens midler i egen eller egne investeringsporteføljer, legges markedsverdien av porteføljen ved utløpet av oppsigelsesfristen til grunn ved verdiberegningen. Dette gjelder også avkastnings- og verdisikringsgarantier knyttet til porteføljene. Lov om foretakspensjon1 §11-1 fjerde ledd gjelder tilsvarende. 0 Tilføyd ved lov 19 des 2003 nr. 121 (i kraft 1 jan 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1767). Endres ved lov 10 des 2004 nr. 80 (i kraft fra den tid departementet bestemmer). §8c-8. (Premiereserve for uføreytelser) 1 Jfr. §8c-5 tredje ledd. §8c-9. (Oppgjørsmåte) Pensjonsordningens midler beregnet etter reglene i §8c-7 §8c-8 skal overføres i penger. Det kan avtales mellom pensjonsinnretningene at oppgjør for midler plassert i egen investeringsportefølje skal skje ved overføring av porteføljen. §8c-10. (Anvendelse av overførte midler) 1 Jfr. §8c-3 annet ledd.

lovdata_cd_54360

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.731

Forskrift om tilskudd til landbruksvikarvirksomhet. Fastsatt av Landbruksdepartementet 4. desember 1998 i medhold av jordbruksoppgjøret og med hjemmel i lov av 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova) §3 og §18, og etter samråd med Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Endret 30 juni 2000 nr. 707, 28 juni 2002 nr. 758. Tilskuddet skal bidra til at kommunene ansetter landbruksvikarer for å bedre husdyr- og planteprodusentens tilgang på avløser først og fremst ved akutte krisetjenester. 0 Endret ved forskrift 28 juni 2002 nr. 758 (i kraft 1 juli 2002). Landbruksvikar: En kommunalt ansatt avløser for husdyr- og planteprodusenter i jordbruket. Særlige grunner: Definisjon i §13, pkt. 2 i forskrift om tilskott til avløysing gjelder. Kommunen skal administrere landbruksvikarordningen. Kommunens ansvar er å: a) ansette landbruksvikaren(e) c) avgi oppgaver til Statens landbruksforvaltning. Kommunen kan sette bort den daglige ledelsen av landbruksvikaren til et avløserlag. Landbruksvikaren skal yte hjelp når husdyr- og planteprodusenten av særlige grunner ikke kan utføre arbeidet i foretaket. Landbruksvikar benyttes først og fremst i krisesituasjoner og skal være tilgjengelig på kort varsel. Landbruksvikaren kan ut over avløsning ved særlige grunner nyttes til all annen avløsning. Den daglige leder av ordningen prioriterer bruken av landbruksvikaren. 0 Endret ved forskrift 30 juni 2000 nr. 707 (i kraft 1 juli 2000), 28 juni 2002 nr. 758 (i kraft 1 juli 2002). Tilskuddet blir gitt som et fast årlig beløp pr. landbruksvikarstilling for alle kommuner med landbruksvikarordning. Tilskuddet fastsettes ved jordbruksoppgjøret. For deltidsstilling som landbruksvikar ytes tilskudd i forhold til stillingsprosent pr. år etter følgende inndeling: Kommuner som ikke har hatt landbruksvikar tidligere, får et tillegg i tilskuddet på 50% det første året ved opprettelse av landbruksvikarordning. Søknad sendes til fylkesmannen innen 15. mars året etter regnskapsåret. Tilskuddet utbetales av fylkesmannen. Statens landbruksforvaltning kan gi nærmere retningslinjer for kontroll av landbruksvikarvirksomheten. Feil i utbetaling skal rettes, enten ved etterbetaling eller ved tilbakebetaling/trekk i seinere utbetalinger. Vedtak som er gjort i medhold av forskriften, kan påklages etter lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker, kapittel VI. Vedtak fattet hos fylkesmannen vedrørende tilskudd til kommunen kan påklages til Statens landbruksforvaltning. Forskriften gjelder fra 1. januar 1999. Samtidig oppheves forskrift av 22. januar 1996 nr. 1466 om tilskudd til landbruksvirksomhet.

lovdata_cd_57956

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.679

Delegering av myndighet til Finansdepartementet etter lov av 20. juni 2003 nr. 42 om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner og i enkelte andre lover (eierkontroll i finansinstitusjoner) del IV. Fastsatt ved kgl.res. 20. juni 2003 med hjemmel i lov av 20. juni 2003 nr. 42 om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner og i enkelte andre lover (eierkontroll i finansinstitusjoner) del IV. Fremmet av Finansdepartementet.

lovdata_cd_9392

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.503

Forskrift om endring i den kirkelige inndeling i Oslo kommune, Oslo. Fastsatt ved kgl.res. av 29. juni 1984. Fremmet av Kirke- og undervisningsdepartementet.

lovdata_cd_38314

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

en

0.204

[Endret 8/98, 2/01, 12/01.

lovdata_cd_45926

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.882

Full invalidepensjon forhøyes til kr 4 443,- per mnd. Enkepensjonen er forhøyet til kr 2 441,- per mnd. Forhøyelse av invalidepensjonene fra 1. P.gr. lag kr 10.000 kr 4 000 kr 3 200Fullpensjon fra 01.05.05 269.088 149.844 149. Invalidepensjoner per måned fra 1. Prosent Pensjonsgrunnlagkr 10. 100 22.424 12.487 12.48770 15. Forhøyelse av enkepensjonene fra 1. Pensjons-grunnlag Full enkepensjon pr.år Full enkepensjon pr.mnd 2/3 av full enkepensjon pr.mnd 37 % av full enkepensjon pr. 10000 179.388 14.949 9 966 5 5314000 99.900 8 325 5 550 3 0803200 99.

lovdata_cd_34285

lovdata_cd_norgeslover_2005

no

0.908

I lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser gjøres følgende endringer i §62:

lovdata_cd_46145

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.936

Dersom et barn får barnepensjon fra mer enn en personskadetrygd, skal barnepensjonene samordnes ved at bare den høyeste av pensjonene ytes. 5.3. Enkepensjoner fra forskjellige personskadetrygder, militærlovens §18a tredje ledd og sivillovens §24 tredje ledd.

lovdata_cd_34610

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.8

Publisert: Ot.prp.nr.84 (2003-2004) Tittel: Om lov om endringer i lov 20. juni 2003 nr. Utdannings- og forskningsdepartementet foreslår i proposisjonen en bestemmelse om læringsmiljøet i lov om fagskoleutdanning. Lov om fagskoleutdanning av 20. juni 2003 nr. 56 omfatter korte og yrkesrettede utdanningstilbud på nivå over videregående opplæring. Loven regulerer både private og offentlige utdanningstilbud. For å bli godkjent etter loven, må utdanningstilbyder søke om godkjenning av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). Forslaget inneholder bestemmelser om krav til arbeidsmiljøet, bestemmelse om ansvarsforhold og studentorgan og bestemmelser om tilsynsordning, herunder tilsynsorgan og sanksjoner. Det foreslås at kravet til læringsmiljøet skal omfatte krav til både det fysiske arbeidsmiljøet og det psykiske arbeidsmiljøet. Forslaget legger opp til at Arbeidstilsynet får tilsynsansvaret. Styret, som er det øverste ansvarlige styringsorgan ved utdanningsinstitusjonen, jf lov om fagskoleutdanning § 3, pålegges det overordnede ansvaret for læringsmiljøet. I forbindelse med Stortingets behandling av Ot.prp.nr.32 (2002-2003) Om lov om fagskoleutdanning, ble følgende vedtak fattet, jf Innst.O.nr.78 (2002-2003): Vedtak nr 443 (2002-2003) Departementet har vurdert alternative løsninger for læringsmiljøbestemmelse i Lov om fagskoleutdanning, og fremlegger i proposisjonen forslag til bestemmelser. Det ble sendt ut høringsbrev 10. mars 2004 til følgende høringsinstanser: Av høringsinstansene har 34 avgitt høringsuttalelse. Det er i dag læringsmiljøbestemmelser i lov om universiteter og høgskoler § 44 og i opplæringslova kap. 9a. Læringsmiljøbestemmelsene i lov om universiteter og høgskoler foreslås videreført i ny lov om universitet og høyskoler § 4-3, jf Ot.prp.nr.79 (2003-2004). Lovforslaget legger opp til en bestemmelse som i all hovedsak er tilsvarende læringsmiljøbestemmelsen i universitets- og høgskoleloven. Studenter som tar fagskoleutdanning, har samme status som studenter ved universiteter og høgskoler i den forstand at disse utdanningene ikke er rettighetsfestet. En tilsvarende læringsmiljøbestemmelse og tilsynsordning som for universiteter og høgskoler, vil etter departementets syn fremme likhet og konsekvens i lovverket, særlig med henblikk på at en tilsvarende bestemmelse er på fremmet som forslag til læringsmiljøbestemmelse i lov 12. juni 2002 nr. 72 om folkehøyskoler i Ot.prp.nr.85 (2004-2005). I høringsutkastet foreslo departementet følgende lovtektst: 1) Styret har det overordnede ansvar for studentenes læringsmiljø, herunder det fysiske og psykiske arbeidsmiljøet. Styret skal, i samarbeid med studentorgan dersom et slikt er opprettet i samsvar med § 4, legge forholdene til rette for et godt studiemiljø og arbeide for å bedre studentvelferden på lærestedet. 2) Styret har ansvar for at læringsmiljøet på institusjonen er fullt forsvarlig ut fra en samlet vurdering av hensynet til studentenes helse, sikkerhet og velferd. I utformingen av det fysiske arbeidsmiljøet skal det, så langt det er mulig og rimelig, sørges for: 3) Tilbyder av fagskoleutdanning skal, så langt det er mulig og rimelig, legge studiesituasjonen til rette for studenter med særskilte behov. Tilretteleggingen må ikke føre til en reduksjon av de faglige krav som stilles ved det enkelte studium. 4) Arbeidstilsynet fører tilsyn med at kravene i nr. 2 overholdes. Arbeidsmiljølovens kapittel XIII om tilsyn og tvangsmidler m.v. gjelder tilsvarende så langt det passer. Departementet kan fastsette forskrift. Forslaget stiller krav både til fysisk og psykisk arbeidsmiljø. har til arbeidsplassen i arbeidsmiljølovens forstand. I høringsbrevet la departementet til grunn at kjerneområdet for det psykiske arbeidsmiljøet, og som Arbeidstilsynet hensiktsmessig vil kunne ta ansvar for tilsyn med, vil være forhold knyttet til mobbe- og trakasseringssaker relatert til studiesituasjonen. Studierelaterte forhold (for eksempel forhold vedrørende organisering av eksamen, undervisningstilbudet og pedagogisk opplegg, samt progresjon i studiet) utgjør en viktig del av studentenes læringsmiljø også for det psykiske elementet, men det vil etter departementets syn ikke være hensiktsmessig at Arbeidstilsynet fører tilsyn med dette. Det foreslås at Arbeidstilsynet får tilsynsansvaret. Dette synes naturlig siden Arbeidstilsynet allerede fører tilsyn med mesteparten av studentenes fysiske læringsmiljø i relasjon til tilsynet med de ansattes arbeidsmiljø. Videre har Arbeidstilsynet innarbeidede rutiner for tilsyn med utdanningsinstitusjoner i og med at de allerede fører tilsyn ved universiteter og høgskoler. I det foreliggende endringsforslaget foreslås det at Arbeidstilsynet skal føre tilsyn med både de fysiske og de psykiske krav til læringsmiljøet, jf formuleringen »kravene i nr. 2 overholdes». Forslaget legger videre opp til at Arbeidstilsynet får samme sanksjonsmyndighet som arbeidsmiljøloven fastsetter. Tilsvarende sanksjonsbestemmelse finnes i universitets- og høgskoleloven § 44, og er videreført i § 4-3 i forslaget til ny universitets- og høyskolelov, jf Ot.prp.nr.79 (2003-2004). De sanksjoner som står til rådighet, er pålegg, tvangsmulkt og mulighet til å stenge institusjonen (eller deler av den) for kortere perioder, jf arbeidsmiljøloven § 77 § 78. Alle høringsinstansene som har uttalt seg, er positive til at bestemmelser om læringsmiljøet i fagskoler lovfestes. De fleste høringsinstansene støtter også departementets forslag til lovtekst. Noen høringsuttalelser viser til andre lovbestemmelser som regulerer læringsmiljøet. Barne- og familiedepartementet (BFD) påpeker at fravær av mobbing og trakassering er en viktig forutsetning for et godt og stimulerende arbeidsmiljø, og viser til at bestemmelser i likestillingsloven gir utdanningsinstitusjonene et ansvar for å forebygge og søke å hindre seksuell trakassering. Helsedepartementet (HD) og Statens helsetilsyn påpeker at læringsmiljøet fra før delvis er regulert gjennom regelverket om miljørettet helsevern, som er fastsatt med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven. Virksomheter, herunder utdanningsinstitusjoner, har etter disse reglene plikt til å drive på en helsemessig tilfredsstillende måte, og det stilles konkrete krav til en rekke miljøforhold. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) etterlyser en drøfting av om det bør stilles samme generelle krav til fagskoler som til veletablerte institusjoner som universitet og høgskoler. Andre høringsinstanser mener at studentene har for svake muligheter til å ivareta sine interesser, og foreslår at det lovfestes ordninger som styrker studentenes medvirkning i beslutningsprosessen. Fylkesmannen i Rogaland foreslår å lovfeste krav om at skolene har et studentorgan, jf § 4a første ledd, mens Telemark fylkeskommune mener det bør vurderes om studentene bør ha lovfestet rett til representasjon i arbeidsmiljøutvalgene ved skolene. Det norske maskinistforbund og Norsk Sjøoffisersforbund viser til de spesielle krav til utstyr som kreves for en del av de utdanningstilbud som vil kunne godkjennes etter fagskoleloven. Det påpekes at ansvarsforholdene når det gjelder det offentliges kontroll av slikt utstyr, må være klart definerte. Statens helsetilsyn mener at vurderingen av hva som er forsvarlig inneklima, gode lyd- og lysforhold og lignende bestemmelser bør harmoniseres med de kravene som gjelder for skole og barnehager. Helsetilsynet viser til Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler, og anbefaler at det henvises til disse bestemmelsene. Arbeidsgiverforeningen NAVO viser til at det for enkelte utdanninger er fastsatt spesielle helseforskrifter ved opptak, som stiller krav til full førlighet. I disse tilfellene er det etter NAVOs mening viktig at det foretas en vurdering av hvilke krav det er rimelig å stille til institusjonene når det gjelder å legge det fysiske miljøet til rette for funksjonshemmede studenter. Fylkesmannen i Rogaland er opptatt av Arbeidstilsynets mulighet for å kontrollere om bestemmelsene overholdes. Det påpekes at Arbeidstilsynet kun har mulighet for å nå et begrenset antall virksomheter årlig, og at tilsynet i sin natur vil være systemtilsyn, som ikke kan tas som garanti for at alt er i orden når det gjelder studentenes opplevde fysiske og psykiske læringsmiljø. Arbeidstilsynet påpeker videre at velferdsmessige forhold er et vanskeligere begrep å avgrense og håndheve i læringsmiljøer enn på tradisjonelle arbeidsplasser. Begrepet studentvelverd omfatter forhold som tiltak for sosiale sammenkomster på fritiden med videre, som faller utenfor velferdsbegrepet i arbeidsmiljøloven. Arbeidstilsynet anbefaler at bestemmelsene vedrørende velferdsbegrepet fjernes eller omarbeides, slik at disse forholdene faller utenfor Arbeidstilsynets tilsynsansvar. Helsedepartementet og Statens helsetilsyn viser til at kommunenes helsetjeneste har tilsynsansvaret etter regelverk fastsatt med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven. Helsetjenesten har hjemmel for å gi ulike pålegg dersom det foreligger forhold som er i strid med regelverket. På områder der det finnes en spesiell tilsynsmyndighet, for eksempel Arbeidstilsynet, er det primært denne myndigheten som skal fatte vedtak. Kommunehelsetjenesteloven § 1-4 fastsetter at kommunehelsetjenesten skal varsle Arbeidstilsynet dersom den blir kjent med forhold som er i strid med Arbeidsmiljøloven. Kommunen har imidlertid fortsatt kompetanse til å gi pålegg etter kommunehelsetjenesteloven, for eksempel dersom den spesielle tilsynsmyndigheten ikke følger opp, eller det foreligger forhold som ikke fanges opp av det spesielle regelverket. Helsedepartementet påpeker at dette forhold vil måtte gjelde også i forholdet mellom kommunehelsetjenesteloven og fagskoleloven § 4a. Departementet legger vekt på at studenter som tar fagskoleutdanning, har samme status som studenter ved universiteter og høgskoler i den forstand at disse utdanningene ikke er rettighetsfestet. Hensynet til likhet og konsekvens i lovverket taler for at fagskoleloven får tilsvarende tilsynsbestemmelser som universitets- og høgskoleloven. Studentene er gitt medvirkning blant annet ved den lovfestede representasjonen i styret, jf fagskoleloven § 3 femte ledd. Studentenes rettigheter er videre regulert i fagskoleloven § 4, hvor det blant annet framgår at tilbyder skal legge til rette for opprettelsen av studentorgan. Forslaget til ny § 4a nr. 1 fastsetter at dersom det er opprettet studentorgan, skal styret samarbeide med dette om studiemiljø og studentvelferd. Departementet legger til grunn at studentene selv må avgjøre om de ønsker å opprette studentorgan. Vi finner det derfor ikke ønskelig å gi utdanningstilbyderne plikt til å sørge for at studentorgan opprettes. Forslaget til lovbestemmelser angir konkrete kriterier for vurderingen av det fysiske arbeidsmiljøet. For noen av kriteriene kan det oppstå tolkingsspørsmål med hensyn til hva som er akseptabel standard i henhold lovens krav. Ved vurderingen av hva som er forsvarlig standard, kan det være relevant å sammenligne med retningslinjer som er fastsatt for læringsmiljøet i grunnskoler og videregående skoler, jamfør forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. og tilhørende veileder. I praktiseringen må det likevel tas hensyn til at dette regelverket er fastsatt med utgangspunkt i bestemmelser som ikke er fullt ut samsvarende med de foreslåtte bestemmelser i fagskoleloven. Krav til utforming av fysisk arbeidsmiljø kan i noen grad også sees i sammenheng med helsekrav for opptak til utdanningen dersom disse helsekravene er grunngitt med krav for ansettelse i de yrker skolen utdanner kandidater til. Lov om fagskoleutdanning skal dekke et vidt spekter av utdanningstilbud innenfor ulike fagretninger. Departementet ser det ikke hensiktsmessig å lovfeste spesielle bestemmelser for de ulike fagretningene. Loven skal gi generelle bestemmelser om læringsmiljøet. Styret har ansvar for å vurdere hvilke konkrete tiltak som er nødvendige for at den enkelte skole kan oppfylle kravene til læringsmiljø. I denne sammenhengen er det naturlig at styret ser hen til de bestemmelser som gjelder for de aktuelle bransjer som skolens utdanning er innrettet mot. at fravær av mobbing og trakassering er en viktig del av det psykiske arbeidsmiljøet. Likestillingslovens forbud mot seksuell trakassering gjelder også for utdanningsinstitusjonener. Den foreslåtte generelle bestemmelsen i fagskoleloven gir studentene vern også mot andre former for trakassering. Departementet viser til at Arbeidstilsynet allerede har tilsyn med store deler av arealene på fagskolene, og at Arbeidstilsynet derfor bør ha gode muligheter for på en effektiv måte å utvide tilsynet til også å omfatte de resterende arealer ved skolene. Gjennomføring av læringsmiljøkravene kan imidlertid ikke baseres på kontroll alene. Det er de enkelte virksomhetene som har ansvaret for å etterleve kravene og å nå målene for læringsmiljø. Arbeidstilsynet skal medvirke til at virksomhetene tar sitt ansvar på alvor og arbeider systematisk og målrettet med læringsmiljøet. Hovedvirkemiddelet for Arbeidstilsynet er tilsyn med virksomhetens systematiske helse,- miljø- og sikkerhetsarbeid (internkontroll). Tilsynet risikobaseres, og rettes således først og fremst mot bransjer med stor risiko for helseskade eller stor potensiell gevinst for mange arbeidstakere. Begrepet velferd inngår i to sammenhenger i forslaget til lovendring. I § 4a første ledd heter det at styret skal arbeide for å bedre studentvelferden på lærestedet. Arbeidstilsynet skal ikke føre tilsyn med styrets håndtering av denne bestemmelsen, jamfør § 4a 4. ledd der Arbeidstilsynets tilsynsoppgaver begrenses til kravene i § 4a annet ledd. Velferd er i tillegg nevnt som et av kriteriene for å vurdere det fysiske og psykiske arbeidsmiljøet, som Arbeidstilsynet skal føre tilsyn med, jf § 4a annet ledd. Det er imidlertid ikke studentvelferd i seg selv som omfattes av tilsynet, men velferdsmessige forhold skal være et kriterium i vurderingen av det fysiske og psykiske arbeidsmiljøet ved lærestedet. Arbeidstilsynets tilsyn vil ikke omfatte velferdsmessige forhold knyttet til studentenes boligsituasjon eller fritidstilbud utenfor skolen. Når det gjelder psykisk arbeidsmiljø, legger departementet til grunn at kjerneområdet for Arbeidstilsynets tilsyn vil være lærestedenes ivaretaking av psykiske krav til arbeidsmiljøet som del av det systematiske helse,- miljø- og sikkerhetsarbeidet, spesielt med henblikk på mobbing og trakassering relatert til studiesituasjonen. Arbeidstilsynet vil ikke ha kapasitet eller kompetanse til å gå inn som konfliktløsere i enkeltsaker, eller anvise konkrete løsninger ved personkonflikter eller i andre typer arbeidsmiljøsaker. Arbeidstilsynet kan imidlertid undersøke forholdene rundt en konflikt. Slike undersøkelser kan munne ut i pålegg til lærestedet om å ta konkret ansvar for å løse saken. I andre tilfeller kan utfallet bli pålegg om tiltak for generell forbedring av det systematiske helse-, miljø og sikkerhetsarbeidet. På noen områder fører også andre etater tilsyn med hjemmel i særlover. Arbeidsdelingen mellom Arbeidstilsynet og andre tilsynsmyndigheter må løses på samme måten som ved tilsvarende forhold i arbeidslivet. Ved skoler som er kombinerte fagskoler og videregående skoler, vil både Arbeidstilsynet og Fylkesmannen ha tilsynsansvar. Bestemmelsene om læringsmiljø er også noe ulike for de to skoleslagene. Det er i slike tilfeller viktig at tilsynsinstansene samordner seg og i fellesskap finner fram til rimelige tilsynsløsninger. Den foreslåtte lovendringen gir utdanningstilbyderne et større ansvar for studentenes læringsmiljø enn det som følger av gjeldende lov. I den grad skolene ikke fyller kravene til læringsmiljø, kan lovendringen medføre kostnader for skolene. Ordlyden »så langt det er mulig og rimelig» i lovteksten gjør at utdanningstilbyderne kan følge bestemmelsene innenfor de begrensinger som eksisterende bygningsmasse setter. Med denne begrensingen, vil lovendringen etter departementets syn ikke medføre urimelige økonomiske konsekvenser for utdanningstilbyderne. Beregningen av de økonomiske og administrative konsekvensene for Arbeidstilsynet må vurderes i lys av at Arbeidstilsynet fører tilsyn med store deler av skolenes arealer knyttet til tilsynet med de ansattes arbeidsmiljø. Utvidelsene av tilsynsansvaret til også å omfatte studentenes læringsmiljø, vurderes ut fra risikobetraktninger til ikke å ville gi økt tilsynsbelastning for Arbeidstilsynet. Det legges således opp til at oppgavene kan dekkes innenfor Arbeidstilsynets ordinære ramme. Forslaget legger ikke opp til krav om lovpålagt utvalg eller studentorgan for behandling av læringsmiljøspørsmål. ha representanter med møte-, tale- og forslagsrett i alle tilfeller der styret behandler saker av betydning for gjennomføringen av fagskoleutdanningen, se Lov om fagskoleutdanning § 3. Utformingen av læringsmiljøet vil typisk være slike saker. Studentene kan også benytte seg av retten til å opprette et studentorgan, der læringsmiljøspørsmål kan behandles, se § 4. Bestemmelsen innebærer at institusjonene skal innrette sitt læringsmiljøarbeid slik at studentene er best mulig sikret mot skader på liv og helse. Arbeidet med å sikre et godt fysisk og psykisk arbeidsmiljø må drives systematisk, og gis nødvendig oppmerksomhet, prioritet og budsjettildelinger. Studentene har rett til å medvirke i dette arbeidet, jf første ledd. Bestemmelsen konkretiserer hvilke krav som skal stilles til det fysiske arbeidsmiljø. Kravene i annet ledd bokstav a-i er fastsatt som funksjonsbestemmelser. Dette innebærer at institusjonene kan finne hensiktsmessige og kostnadseffektive løsninger som tilfredsstiller lovens krav. Det kan gjøres lokale vurderinger av hva som vil være tilfredsstillende standarder ved det enkelte studiested og for det enkelte studium, jf det som er sagt ovenfor om innholdet i kravet om «fullt forsvarlig» læringsmiljø. Bestemmelsen om universell utforming i annet ledd bokstav i innebærer et krav om en utforming og sammensetning av omgivelsene (det fysiske læringsmiljø) på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og særskilt utforming. Begrepet universell utforming finnes også i universitets- og høgskoleloven § 44, og skal i utgangspunktet forstås på samme måte. Det vises til Ot.prp.nr.40 (2001-2002). I forskrift av 17. juni 1977 nr. 9383 bokstav C pkt. V, fastsatt i medhold av arbeidsmiljøloven § 3 nr. 2 a, står det at «arbeid som utføres som praktisk opplæring av elever og studenter i institusjoner som har undervisning eller forskning som formål, skal når arbeidet foregår under forhold som kan innebærer fare for liv og helse, være underlagt tilsyn etter lovens Kap. I, Kap. II, Kap. III, Kap. IV og Kap. VI.» Fordi studenter som gjennomfører praktisk opplæring allerede er omfattet av deler av arbeidsmiljøloven, er det ikke foreslått egne bestemmelser om giftige og helsefarlige stoffer og lignende i fagskoleloven. Institusjonene er forpliktet til å overholde en rekke andre bestemmelser om arbeidsmiljø, herunder plan- og bygningsloven § 74, likestillingsloven § 8a og forskrift 25. april 2003 nr. 486 om miljørettet helsevern. Styrets ansvar for at institusjonen drives i overensstemmelse med de lover og forskrifter som gjelder, fremgår av § 4a første ledd. Studentene kan gjennom sin representasjon i styret medvirke til at dette ansvaret blir fulgt. Denne bestemmelsen skal bidra til å sikre funksjonshemmede og andre studenter med særskilte behov, mulighet til å ta fagskoleutdanning på lik linje med andre studenter. Faglig nivå og krav til studenten skal ikke reduseres. Det er også viktig at hensynet til likebehandling i forhold til andre studenter ivaretas. I vurderingen av hvor mye tilrettelegging som er »mulig og rimelig» kan det også tas hensyn til hvilke helsekrav som gjelder for ansettelse i de yrker skolen utdanner kandidater til. Arbeidstilsynet skal føre tilsyn med både de fysiske og de psykiske krav til læringsmiljøet, jf § 4a annet ledd. De psykiske krav til læringsmiljøet må forstås på en noe annerledes måte enn tilsvarende begrep i arbeidsmiljøloven § 12, av den grunn at studentene har en annen tilknytning til institusjonene enn arbeidstakere har til arbeidsplassen i arbeidsmiljølovens forstand. Kjerneområdet for de psykiske krav vil være forhold knyttet til typiske mobbe- og trakasseringssaker relatert til studiesituasjonen. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 20. juni 2003 nr. 56 om fagskoleutdanning. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 20. juni 2003 nr. 56 om fagskoleutdanning i samsvar med et vedlagt forslag. Styret har det overordnede ansvar for studentenes læringsmiljø. Styret skal, i samarbeid med studentorgan dersom et slikt er opprettet i samsvar med § 4, legge forholdene til rette for et godt studiemiljø og arbeide for å bedre studentvelferden på lærestedet. Styret har ansvar for at læringsmiljøet på institusjonen, herunder det fysiske og psykiske arbeidsmiljø, er fullt forsvarlig ut fra en samlet vurdering av hensynet til studentenes helse, sikkerhet og velferd. Departementet kan gi nærmere forskrift om krav til læringsmiljøet. Tilbyder av fagskoleutdanning skal, så langt det er mulig og rimelig, legge studiesituasjonen til rette for studenter med særskilte behov. Tilretteleggingen må ikke føre til en reduksjon av de faglige krav som stilles ved det enkelte studium. Arbeidstilsynet fører tilsyn med at kravene i annet ledd overholdes. Arbeidsmiljøloven kapittel XIII om tilsyn og tvangsmidler m.v. gjelder tilsvarende så langt det passer. Departementet kan gi nærmere forskrift om tilsyn med læringsmiljøet. Ot.prp.nr.83 (2003-2004) Om lov om oppheving av lov 18. juni 1971 nr.

lovdata_cd_47631

lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005

no

0.833

Sammendrag: Forvaltningsrett Forvaltningsloven §2 første ledd bokstav a og b. 1 Vi viser til Miljøverndepartementets brev 3 juli 1997 hvor vi er bedt om å vurdere hvorvidt fylkesmannens avgjørelse i en konkret sak om å yte tilskudd er å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler. Vi viser også til telefonsamtaler mellom Lovavdelingen og Miljøverndepartementet, senest telefonsamtale mellom Stig Sletten og fung lovrådgiver Marianne Vollan 6 november 1997. Vi beklager at saken har tatt så lang tid. Saken har sin bakgrunn i at at fylkesmannen i Aust-Agder ytet et tilskudd til tidlig nedsanking av sau. Saueeieren søkte deretter om mer tilskudd, og denne saken ble sendt Direktoratet for naturforvaltning. Før vi går nærmere inn på spørsmålet om en avgjørelse om å yte tilskudd er et enkeltvedtak, bemerker vi for ordens skyld at vi ikke her tar stilling til om saueeierens søknad om ytterligere tilskudd må betraktes som en klage på fylkesmannens vedtak eller som en ny selvstendig sak. Dersom avgjørelsen er å anse som et enkeltvedtak, får forvaltningsloven kap IV-VI anvendelse. Disse kapitlene inneholder bl a regler om utrednings- og informasjonsplikt, adgang for parten til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, krav til begrunnelse for vedtaket og adgang til å påklage vedtaket til overordnet organ. Etter legaldefinisjonen i forvaltningsloven §2 bokstav a er det fem kriterier som bestemmer om det foreligger et vedtak i forvaltningslovens forstand. Det må være 1) en avgjørelse som 2) er truffet under offentlig myndighetsutøving og 3) er bestemmende for 4) rettsstillingen til 5) privatpersoner. For at det skal være et enkeltvedtak, må vedtaket dessuten gjelde en eller flere bestemte personer, jf fvl §2 bokstav b. 2 Vi nøyer oss med å slå fast uten videre drøftelse at det i nærværende tilfelle er tale om en avgjørelse som er bestemmende for rettsstillingen til en privatperson. Spørsmålet blir dermed om en avgjørelse om å yte tilskudd til tidlig nedsanking av sau er truffet "under utøving av offentlig myndighet" eller om den innebærer at forvaltningsorganet stiller penger til rådighet på privatrettslig grunnlag. I forarbeidene til revisjonen av forvaltningsloven uttales det generelt at "saker om tilskott eller stønadblir reknet som saker om enkeltvedtak" ( Ot.prp.nr. 3 (1976-77)). Hvorvidt et organ utøver offentlig myndighet, må imidlertid etter vårt syn avgjøres etter en konkret vurdering av ulike sider ved de enkelte tilskuddsordninger. Av litteratur om problemstillingen kan nevnes Backer: Naturvern og naturinngrep (1986) s 586 flg og Frihagen: Forvaltningsloven (kommentarutgave, 2 utg 1986) bind I s 48 flg. Et vesentlig poeng vil være i hvilken grad den private part yter en form for gjenytelse eller om det er snakk om ensidig økonomisk støtte fra det offentlige. Dersom det offentlige mottar en form for gjenytelse, vil dette bringe forholdet nærmere kjøp og salg av tjenester enn offentlig myndighetsutøving. Dersom det er tale om ensidig økonomisk støtte fra det offentlige uten gjenytelse, må det videre tas stilling til om støtten skal betraktes som offentlig myndighetsutøving eller som en privatrettslig gave. Her kan ulike momenter vektlegges. Dersom det foreligger et eget regelverk hvoretter søkeren har krav på å få sin søknad om tilskudd realitetsbehandlet - hvor det er etablert en virkelig tilskuddsordning som det offentlige forvalter - må en beslutning i utgangspunktet anses som et enkeltvedtak. Jo mer utpenslet vilkår og stønadssatser er i dette regelverket, desto klarere er preget av myndighetsøving. Mindre formaliserte og mer diskresjonære ordninger trekker på den annen side i retning av at det ikke er tale om offentlig myndighetsutøving. Et annet moment er om det foreligger en særskilt spesifisert bevilgning til formålet. Men siden all disponering av penger må skje innenfor rammen av midler bevilget over et budsjett, er det ikke tilstrekkelig til å regne tildelingen som utslag av offentlig myndighetsutøving at den skjer i henhold til en budsjettpost. På den annen side kan det ha betydning hvilken budsjettpost tildelingen er fordelt over. Vi har forstått det slik at kjøp og salg av varer og tjenester føres under post 11, mens tilskudd dekkes over en 70-post. Videre har det betydning for løsningen om tilskuddet gis som ledd i en bestemt offentlig politikk og dermed har en styringsfunksjon, eller om det er forretningsmessig begrunnet. Endelig kan det få betydning for løsningen hvilket behov det er for at forvaltningslovens regler blir anvendt på den aktuelle type beslutninger. 3 Etter det opplyste yter ikke den private part noen direkte gjenytelse for tilskuddet til tidlig nedsanking av sau. Det dreier seg altså i utgangspunktet om en ensidig økonomisk ytelse fra det offentlige. Lovavdelingen har ikke grunnlag for å gi en detaljert sammenligning av de skadeforebyggende tiltak (herunder tidlig nedsanking av sau) og erstatningsordningen for rovviltskader. Slik vi forstår de beregningene som er lagt til grunn i brevet fra fylkesmannen i Aust-Agder til Øystein Frøysnes 6 desember 1994, overstiger imidlertid erstatningen for sau drept av rovvilt klart tilskudd til tidlig nedsanking av sau. Det offentlige sparer derfor midler ved at saueeiere foretar tidlig nedsanking av sau, og mottar forsåvidt en "motytelse" fra saueeieren ved å unngå de høyere erstatningsutbetalingene. Dette er imidlertid ikke en gjenytelse som gir forholdet en sterkere privatrettslig karakter. Ordningen med erstatning for rovviltskader er regulert i forskrift om erstatning for skader på husdyr voldt av bjørn, jerv, ulv, gaupe og kongeørn, og om kompensasjon for ulemper for dyreeier, fastsatt 8 mars 1993 av Miljøverndepartementet. Etter forskriften punkt III bokstav a er det et vilkår for erstatning at skadelidte "har gjort det som med rimelighet kan gjøres for å avverge eller redusere skaden". Det bestemmes videre i bokstav c at forebyggende tiltak som er støttet økonomisk av det offentlige, men som ikke er iverksatt eller tilstrekkelig utført, fører til hel eller delvis reduksjon av erstatningen. Vi antar at pålegget om å iverksette skadeforebyggende tiltak slik det kommer til uttrykk i reglene for erstatning for rovviltskader, gir utbetalinger av tilskudd til skadeforebyggende tiltak et sterkere preg av utøving av offentlig myndighet, og viser den nære sammenheng mellom tilskuddsordningen og erstatsningsordningen som virkemidler for å nå et felles mål. Forholdet til forvaltningsloven er ikke regulert i regelverket om erstatning for rovviltskader, men den skadelidte kan etter forskriftens IV bokstav b klage på erstatningsavgjørelser. Slik erstatningsordningen er utformet, må avgjørelser om erstatning regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Konsekvenshensyn og sammenhengen mellom ordningene taler for at avgjørelser om tilskudd til skadeforebyggende tiltak bør behandles på samme måte. Det foreligger ikke noe skriftlig regelverk for ordningen med å dele ut midler til forebyggende tiltak mot rovviltskader. Dette kan imidlertid etter vårt syn ikke tillegges avgjørende vekt. Ordningen beskrives som permanent. Vi forstår det slik at det har utviklet seg relativt presise uskrevne retningslinjer for hvordan midler tildeles: Direktoratet for naturforvaltning opplyser i sitt brev til Ombudsmannen 4 februar 1997 at vilkårene for å få tilsagn om midler er at det erfaringsmessig har vært store rovviltskader i området, og at det aktuelle tiltaket blir vurdert som tapsreduserende. Videre er det faste satser for tilskudd til tidlig nedsanking av sau. Det er også opplyst at Direktoratet for naturforvaltning og Miljøverndepartementet i flere brev "har skissert hvordan fylkesmennene forutsettes å bruke midlenei samarbeid med næringsutøverne og av eget initiativ". Vi oppfatter dette som et uttrykk for at det legges politiske føringer mht hvordan midlene skal forvaltes, og at fylkesmannens beslutninger ikke utelukkende er basert på fritt skjønn. På grunn av den permanente karakter ordningen har, vil en søker antakelig ha et krav på å få sin søknad realitetsbehandlet. Det er ikke opplyst om ordningen utlyses på noen måte, men vi antar at det er alminnelig kjent blant sauebøndene at det kan søkes om slikt tilskudd. Midlene til forebyggende tiltak mot rovviltskader bevilges av Stortinget over Miljøverndepartementets og Landbruksdepartementets budsjetter tidlig. Videre gis tilskudd til sauesanking etter hva vi forstår som et forebyggende tiltak mot rovviltskader, og må - som nevnt - således betraktes som ledd i en bestemt politikk for å ivareta offentlige interesser. Som nevnt under 2 ovenfor kan det også tas hensyn til hvilket behov det er for at forvaltningslovens regler anvendes på den aktuelle type beslutninger. Vi kan i dette tilfelle ikke se noen avgjørende betenkeligheter ved å gi forvaltningslovens regler anvendelse. Miljøverndepartementet nevner som et moment at fylkesmannen ikke har anledning til å gå utover de tildelte midler som er øremerket. Vi ser de praktiske problemer dette kan medføre dersom det klages samtidig som alle midler er brukt opp, men noe godt argument mot å anse en beslutning som enkeltvedtak, er dette etter vårt syn ikke. Slike problemer kan forebygges f eks ved at man venter med å dele ut alle midlene til etter at klagefristen er utløpt eller setter av en budsjettpost til dekning av høyere tildelinger som følge av klage, eventuelt gir bindende tilsagn om dekning av neste års bevilgning. 4 Vi antar etter dette at en avgjørelse om å yte tilskudd til tidlig nedsanking av sau treffes under utøving av offentlig myndighet. Slike beslutninger må altså regnes som enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler. Lovavdelingen uttalte i brev til Kommunal- og arbeidsdepartementet 25 september 1995 (snr 95/1515) at den ikke hadde fullstendig oversikt over forvaltningspraksis når det gjelder anvendelsen av forvaltningsloven på tilskuddssaker og grensedragningen mot kjøp av tjenester m v. Vi uttalte også at vi ville ha dette problemfeltet til videre observasjon. Vi arbeider for tiden med en utredning om disse spørsmålene, og vi vil sørge for at også Miljøverndepartementet blir holdt orientert om dette arbeidet. JDLOV-1997-6296 Tingsrett Granneloven §2.

lovdata_cd_37931

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.873

Andre ledd nevner en del momenter som det skal tas hensyn til ved den skjønnsmessige vurderingen etter første ledd. Oppregningen er ikke uttømmende når det gjelder hvilke forhold det kan tas hensyn til ved vurderingen. Det vil for eksempel også kunne legges vekt på søkerens helse, slik at dårlig helse vil kunne medføre at søknaden bør avslås.

lovdata_cd_15770

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.54

Midlertidig vernevedtak for Dokkadeltaet naturreservat, Søndre Land kommune av 24. mars 1988 nr. 315 er opphevet. Gjelder for: Langtjedn naturreservat, Etnedal kommune, Oppland.

lovdata_cd_55074

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.709

14. Forskrift av 6. april 1979 nr. 5 om innberetning av livsforsikringspremier. 15. Forskrift av 16. november 1979 om minstefradrag i vederlag fra forlegger til forfatter og oversetter. 16. Forskrift av 14. januar 1983 nr. 18 om standardfradrag for utenlandske arbeidstakere. 17. Forskrift av 23. august 1983 nr. 1381 om skattefordeler ved bruk av skogavgift til bestemt formål. 18. Forskrift av 31. august 1983 nr. 1427 om skattevirkninger ved ut- og innbetalinger på markedsutjevningskonto i pelsdyrnæringens markedsutjevningsfond. 19. Forskrift av 17. november 1983 nr. 1679 om ikrafttredelse av og forskrifter til lov av 11. november 1983 nr. 61 om endringer i skatteloven og skattebetalingsloven - overgangsregler for gevinster ved betydelig aksjesalg. 20. Forskrift av 27. juli 1984 nr. 1480 om deponering m.m. av ansattes aksjer og grunnfondsbevis kjøpt til underkurs. 21. Forskrift av 14. september 1984 nr. 1655 om omberegning av skatt på etterbetalte pensjoner, trygdeytelser og utbetalt bonus ved åremåls tilsetting i Forsvaret. 22. Forskrift av 19. desember 1986 nr. 2199 om fradrag for renter og omkostninger ved kredittkjøp. 23. Forskrift av 24. desember 1986 nr. 2259 vedrørende fradrag for renter og omkostninger ved kredittkjøp for 1986. 24. Forskrift av 3. april 1987 nr. 232 om overgangsregler ved skattlegging av gevinst ved avhendelse av bolig- og fritidseiendom. 25. Forskrift av 23. april 1987 nr. 333 om beskatning av fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil. 26. Forskrift av 5. juni 1987 nr. 483 om livsforsikringsselskapers plikt til å beregne årlig avkastning av sparing under kapitalforsikringer m.v. og til å foreta skattetrekk til dekning av inntektsskatt av slik avkastning. 27. Forskrift av 20. august 1987 nr. 4052 om beregning for risikopremien og årlig avkastning av sparing under kapitalforsikring. 28. Forskrift av 25. november 1987 nr. 994 til utfylling og gjennomføring av forskrift om beskatning av fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil. 29. Forskrift av 15. mars 1988 nr. 234 om beskatning av rentefordel ved rimelige lån i arbeidsforhold. 30. Forskrift av 15. september 1989 nr. 939 om beskatning av utbetalt bonus etter ordninger av 1989 og 1985 til flygere som tjenestegjør i luftforsvaret ut over plikttjenesten. 31. Forskrift av 8. desember 1989 nr. 1223 om skattebegrensning ved liten skatteevne. 32. Forskrift av 22. desember 1989 nr. 1276 om skattefritak for arbeidsgivers tilskudd til barnehage for de ansattes barn. 33. Forskrift av 22. desember 1989 nr. 1350 om beregning av samlede kostnader for bilhold ved fastsettelsen av maksimalbeløp for tilbakeføring av fordel ved privat bruk etter skatteloven. 34. Forskrift av 17. juli 1990 nr. 612 om overgangsregler vedrørende endringer i reglene om underskuddsfremføring i skatteloven §53 første ledd. 35. Forskrift av 21. desember 1990 nr. 1145 om beregning av skattepliktig del av livrenter. 36. Forskrift av 17. januar 1991 nr. 22 om skattefri omdannelse av personlig eiet næringsvirksomhet til aksjeselskap og deltakerlignet selskap, samt omdannelse av kommandittselskap og kraftforetak til aksjeselskap. 37. Forskrift av 13. mai 1991 nr. 336 om skattefrie overføringer mellom aksjeselskaper og mellom deltakerlignede selskaper med hovedsakelig samme eierinteresser. 38. Forskrift av 3. januar 1992 nr. 1 om fastsettelse av gjennomsnittsverdien av norske børsnoterte aksjer m.v. i henhold til overgangsreglene for skattereformen 1992. 39. Forskrift av 22. januar 1992 nr. 29 om beregning av gevinst og tap ved innløsning av finansielle opsjoner. 40. Forskrift av 3. februar 1992 nr. 73 om beregning av formuesverdien av ikke-børsnoterte aksjer. 41. Forskrift av 13. februar 1992 nr. 87 om fastsettelse av alternativ inngangsverdi for aksjer i ikke-børsnoterte selskaper ved takst i henhold til overgangsreglene for skattereformen 1992. 42. Forskrift av 13. februar 1992 nr. 88 om avgrensning m.v. vedrørende kretsen av sjømenn som skal ha fradrag i inntekten etter skatteloven §44 syttende ledd. 43. Forskrift av 10. april 1992 nr. 297 om boligspareordning for ungdom. 44. Forskrift av 15. mai 1992 nr. 325 om forhøyet avskrivning på forretningsbygg i distriktene og bygg med kort brukstid. 45. Forskrift av 24. juni 1992 nr. 483 om fradragsføring og inntektsføring av misligholdte renter for ikke regnskapspliktige skattytere. 46. Forskrift av 3. juli 1992 nr. 505 om utfyllende regler om avregning av negativ saldo ved ulike investeringsformer. 47. Forskrift av 9. desember 1992 nr. 1041 om overgangsregel ved beskatning av deltakere i norsk-kontrollerte aksjeselskaper m.v. hjemmehørende i lavskatteland. 48. Forskrift av 9. desember 1992 nr. 1042 om krav til legitimasjon vedrørende fradrag for merutgifter til kost og losji ved arbeidsopphold utenfor hjemmet. 49. Forskrift av 17. desember 1992 nr. 1158 om unntak fra skatteplikt for mindre beløp som utdeles fra samvirkeforetak. 50. Forskrift av 8. januar 1993 nr. 13 om overgangsregler for deltakere i ansvarlige selskaper, kommandittselskaper m.v. 51. Forskrift av 8. januar 1993 nr. 14 om overgangsregler vedrørende fradragsrammen for kommandittister. 52. Forskrift av 8. januar 1993 nr. 16 om sparing med skattefradrag (AMS) i henhold til skatteloven §44 ellevte ledd nr 2. 53. Forskrift av 13. januar 1993 nr. 20 om oppregulering av inngangsverdi og kostpris i henhold til overgangsregler til skatteloven §43 annet ledd g og §43 femte ledd. 54. Forskrift av 27. januar 1993 nr. 49 om skattemessig nedskrivning for tap på utestående fordringer i næring m.v. 55. Forskrift av 27. januar 1993 nr. 50 om utfylling av reglene om fastsettelse av alternativ inngangsverdi for aksjer i henhold til overgangsreglene for skattereformen 1992. 56. Forskrift av 29. januar 1993 nr. 52 om den skattemessige behandling av urealisert tap og gevinst på langsiktige fordringer og gjeld i fremmed valuta. 57. Forskrift av 8. februar 1993 nr. 95 om lineær avskrivning for driftsmidler som tas inn i og ut av norsk beskatningsområde. 58. Forskrift av 4. mars 1993 nr. 172 om skattemessig verdsettelse av bokhandler- og forlagsbransjens beholdning av bøker. 59. Forskrift av 22. november 1993 nr. 1057 om melding til aksjonær mv. om RISK-beløp, utdelt utbytte og beregnet godtgjørelse. 60. Forskrift av 4. januar 1994 nr. 5 om regulering av aksjers og fondsandelers inngangsverdi på grunnlag av skattlagt kapital i annet aksjeselskap enn det selskap eller fond som aksjen eller andelen knytter seg til (gjennomgående RISK i konsern og aksjefond). 61. Forskrift av 9. mars 1994 nr. 193 om omfordeling av RISK-beløp som følge av endring av aksjens forholdsmessige andel av selskapets verdier m.v. 62. Forskrift av 21. februar 1995 nr. 179 om skattemessig verdsettelse av varelager for billedkunstnere. 63. Forskrift av 21. mars 1995 nr. 259 om overgangsregler ved beskatning av deltakere i norsk-kontrollerte aksjeselskaper m.v. hjemmehørende i lavskatteland som tidligere ble direkte lignet. 64. Forskrift av 8. desember 1995 nr. 1085 til utfylling og gjennomføring av reglene om fastsettelse av personinntekt i skatteloven fjerde kapittel. 65. Forskrift av 10. desember 1996 nr. 1309 om skattlegging av opsjoner i arbeidsforhold. 66. Forskrift av 19. desember 1996 nr. 1191 om fradrag i norsk skatt for skatt betalt i utlandet og dokumentasjonsplikt. 67. Forskrift av 29. januar 1997 nr. 95 om beskatning av skipsaksjeselskaper i henhold til skatteloven §51A. 68. Forskrift av 25. september 1997 nr. 1023 om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven. 69. Forskrift av 8. januar 1998 nr. 9 om skatt på grunnrenteinntekt til staten. 70. Forskrift av 8. januar 1998 nr. 10 om kommuners skatteplikt for inntekt knyttet til produksjon, omsetning, overføring eller distribusjon av elektrisk kraft, jf skatteloven §26 bokstav c annet punktum. 71. Forskrift av 8. januar 1998 nr. 11 om naturressursskatt til kommune og fylkeskommune. 72. Forskrift av 8. januar 1998 nr. 12 om fastsettelse av renter for beskatning av kraftforetak. 73. Forskrift av 18. mai 1998 nr. 484 om fastsettelse av formuesverdien i kraftanlegg. 74. Forskrift av 4. januar 1999 nr. 3 til utfylling av skatteloven §45 åttende ledd om betinget skattefritak ved innløsning av festet tomt. 75. Forskrift av 15. juni 1999 nr. 698 om fradrag for merutgifter til kost, losji og besøksreiser til hjemmet for skattytere som pendler innen EØS-området (EØS-pendlerforskriften). 76. Forskrift av 30. juni 1999 nr. 768 om skattefritak for fri utdanning i arbeidsforhold. 77. Forskrift av 17. november 1999 nr. 1157 om fradrag for reiser mellom hjem og arbeidssted og besøksreiser til hjemmet. 0 Endret ved forskrift 12 jan 2000 nr. 26 (i kraft 1 jan 2000).

lovdata_cd_47261

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.856

Ved anvendelse av artikkel 102 nr. 2 i rådsforordning (EØF) nr. 574/72 skal institusjonene på bostedet hvert år oversende til de institusjoner og organer som er nevnt i vedlegg 10 til rådsforordning (EØF) nr. 574/72 i sin stat de individuelle oppgavene over månedlige faste beløp (blankett E 127) utarbeidet på grunnlag av oversiktene fastsatt i artikkel 94 og 95 i rådsforordning (EØF) nr. 574/72. De institusjonene og organene som bostedsstaten har utpekt, skal oversende ovennevnte oppgaver til de institusjoner og organer som er utpekt av den kompetente stat. Blankettene E 127 skal angi antall månedlige faste beløp som skyldes for ett og samme år for hver arbeidstakers eller selvstendig næringsdrivendes familie. Når det gjelder pensjonister og/eller deres familiemedlemmer skal blankettene E 127 angi antall månedlige faste beløp som skyldes per person for ett og samme år.

lovdata_cd_40887

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.87

[Tilføyd 12/03, endret 8/05. Når det gjelder trygdeetatens plikt til å vurdere aktive tiltak så tidlig som mulig vises til det som er sagt om individuell oppfølging og tidlig vurdering av yrkesrettet attføring under kommentarene til §10-8 andre ledd femte punktum. Behovet for aktive tiltak og yrkesrettet attføring skal vurderes løpende også i rehabiliteringspengeperioden. Når rehabiliteringspengene har løpt i 6 måneder skal det alltid vurderes aktuelle aktive tiltak, inkludert yrkesrettet attføring. Det er vesentlig med god dokumentasjon i oppfølgingssakene og at denne dokumentasjonen viser hvilke tiltak som er satt i gang og hvilke vurderinger som er gjort underveis, herunder behovet for yrkesrettet attføring. Trygdekontorene skal bruke oppfølgingsnotat i alle saker. Notatet skal inneholde saksbehandlers løpende vurderinger, planer, avtaler samt oppsummering av aktiviteter, avklaringer og vurderinger ved overgang til andre ytelser. I rehabiliteringspengesaker skal trygdekontoret sammen med brukeren lage individuelle planer (i tillegg til eller som et supplement til oppfølgingsplanen fra arbeidsgiver).

digistorting_2001_part5_vol-b_part2

parliament

no

0.819

krete bakgrunnen for denne henvendelsen er pasienter som er rammet av demens, vil den samme problemstillingen selvsagt være aktuell uansett hvilken sykdomstilstand som nødvendiggjor opphold på institusjon. Av opplysninger jeg har mottatt går det fram at egenbetalingen beløper seg til opptil 100 000 kr årlig. I dag er reglene slik at det gis et lite fråtrekk i oppholdsbetalingen for barn under 18 år, mens det ikke gis noe frådrag for barn mellom 18 og 21 år. fram til 21 år. Reglene er også slik at dersom pasienten i disse tilfellene dør, mottar hvert enkelt barn en etterlattepensjon som er betydelig høyere enn det som er igjen av vedkommendes pensjon etter at oppholdsbetalingen er tmkket fra. Disse forholdene synes for meg så urimelige at det er nødvendig å gjøre endringer for å bedre disse familienes økonomi. Jeg håper derfor på et positivt svar fra statsråden. Svar: Betalingsordningene og nivået på egenbetalingen i pleie- og omsorgssektoren varierer fra tjeneste til tjeneste og mellom ulike boformer. Skillet går i hovedsak mellom opphold i institusjoner (sykehjem og aldershjem) på den ene siden og tjenester i egne hjem (herunder omsorgsboliger) på den andre siden. Egenbetaling for opphold i institusjon reguleres av lov om helsetjenesten i kommunene, lov om sosiale tjenester og en egen forskrift om vederlag for opphold i institusjon. Vederlagets størrelse fastsettes ut fra detaljerte regler om hva som skal regnes som inntekt og om frådrag i beregningsgrunnlaget. Etter forskriften § 5 første ledd skal det gjøres frådrag i beregningsgrunnlaget hvis den som oppholder seg i institusjon har mindreårige barn eller helt eller delvis forsorger barn over 18 år. Forskriften har også en generell regel om at frådrag også kan fastsettes på grunnlag av hva som er rimelig ut fra vedkommendes inntekt og forholdene for øvrig, jf. § 5 fjerde ledd. Jeg er innforstått med at egenbetalingen i en del tilfeller oppleves tyngende. pleie- og omsorgstjenester. Det har vært fokusert på å oppnå større grad av harmonisering og nøytralitet mellom tilbud som i stor grad skal dekke like tjenestebehov. Det har også vært fokusert på at betalingsordningene bør være enkle å forstå og administrere. Med bakgrunn i St.meld. nr. 50 for 1996-97 Handlingsplan for eldreomsorg, jf. Innst. S. nr. 294 for 1996-97, vedtok Stortinget følgende: "Regjeringen fremmer forslag om en harmonisering av regelverket i lov om sosiale tjenester og lov om helsetjenester i kommunene med henblikk på et felles regelverk for de som har behov for pleie og omsorg" og "Stortinget ber Regjeringen utrede en likebehandling av betalingsordningene når det gjelder medisiner, hjelpemidler og bostøtte i omsorgsbolig og alders- og sykehjem." I departementet har en prosjektgruppe arbeidet med problemstillinger knyttet til fornyelse og forenkling i pleie- og omsorgstjenesten. En nærmere vurdering av ulike beregningsmodeller og regler for finansiering og egenbetaling har stått sentralt i dette arbeidet. Prosjektgruppen har også sett på skjermingsordninger for personer med lave inntekter. Sosialdepartementet vil i tiden framover følge opp arbeidet med å se på framtidige finansierings- og egenbetalingsordninger med tanke på eventuelle endringer. Min ambisjon er å gjennomføre reformer som skal sikre enklere og bedre regler også når det gjelder egenbetaling for pleie- og omsorgstjenester. Jeg vil også legge vekt på at familier med omsorg for barn ikke skal rammes hardt økonomisk dersom en av foreldrene legges inn på institusjon. Innlevert 18. april 2002 av stortingsrepresentant Knut Storberget Besvart 26. Spørsmål: «Hva vil og kan samferdselsministeren gjøre for at Rørosbanen sikrer enda bedre service overfor sine brukergrupper både med hensyn til persontrafikk og godstransport?» Begrunnelse: Rørosbanen er en viktig samferdselsåre gjennom Hedmark. For tilhengere av Rørosbanen er det avgjort viktig å sikre at banen tilbyr et best mulig tilbud. I løpet av den senere tid har flere brukergrupper reagert på det de oppfatter som svekket service. Det oppleves fortsatt slik at mye gjenstår for å kunne bruke banen som en effektiv og miljøvennlig transportåre for gods. Flere persontrafikanter reagerer nå på at stasjoner legges ned, og at togene får drastisk færre stopp. Endelig synes korrespondansen med tog på Dovrebanen (togbytte Hamar) bare å ha blitt verre, noe som har ført flere over til å bruke bil. Komforten i togene har også avstedkommet reaksjoner. Generelt har ungdom og studenter reagert på økning i pris. Svar: Rørosbanen er inne i en større omstilling. Dagens togtilbud innebærer økt frekvens, kortere kjøretid og nytt togmateriell i forhold til 1990-tallet. Det er utviklet knutepunkter og innledet samarbeid med nye aktører for å kunne opprettholde åpningstider på stasjoner som det er vanskelig å opprettholde lønnsomhet på uten supplerende virksomhet. Eksempler på dette er samarbeid med reisebyrå på Tynset og skysstasjoner på Tolga og Os. På lengre sikt er det mulig å redusere kjøretidene ved at infrastrukturen utbedres til å tillate høyere hastigheter for krengetogene. Det siste året er det imidlertid innført hastighetsreduksjoner som følge av manglende midler til vedlikehold, og Jernbaneverket har meldt ytterligere hastighetsreduksjoner fra sommeren 2002. Dette gjør at togproduksjonen som ligger til grunn for dagens rutemodell på Rørosbanen ikke lenger er mulig å opprettholde i kommende rutetermin. I denne situasjonen har NSB valgt å opprettholde dagens høye frekvens mellom Hamar og Røros der toget har sitt naturlige fortrinn. For å unngå dramatiske kjøretidspåslag og redusert frekvens for disse togene på strekningen Rena - Røros må antall stopp underveis reduseres. Det er også nødvendig å redusere antall tog som i dag går mellom Hamar og Rena. Jernbaneverket har på gang et arbeid med bytting av sviller på Rørosbanen for å kunne øke hastigheten igjen. Dette arbeidet vil også pågå i kommende rutetermin. Rørosbanen har driftsmessig vært preget av liten fleksibilitet med store konsekvenser for punktligheten ved avvik, herunder korrespondanse på Hamar. Etter at fjernstyringen ble ferdig frem til Røros, har punktligheten blitt vesentlig bedret. Dette er avgjørende for at tilbudet er til å stole på, inklusiv korrespondanser. Studentrabatten på enkeltbilletter er fra og med 1. januar 2002 redusert fra 40 pst. til 10 pst. på hvite avganger, og fra 60 pst. til 50 pst. på grønne avganger. forskningsdepartementet og er basert på en avtale som er inngått mellom Utdannings- og forskningsdepartementet og NSB. I forbindelse med statsbudsjettet for 2002 vedtok Stortinget å redusere bevilgningen som kompenserer studentrabattordningen fra 65 til 31 mill. kr. Dette ble begrunnet med at bevilgningen må sees i sammenheng med det samlede opplegget for studentfinansiering. Cargo Net AS er langt fremme når det gjelder kombinerte transporter på jernbanen, og har en betydelig vekst innen dette segmentet, som således bidrar til å overføre transporter fra vei til bane. Selskapet har videre overtatt selskapet Rail Combi AB i Sverige og opererer nå ut fra 29 terminaler i Norge og Sverige. I tillegg til kombinerte transporter (containere) vognlast (tradisjonelle jernbanevogner) samt systemtog for større industrikunder. Cargo Net AS benytter i dag hovedsakelig Rørosbanen til kjøring av systemtog som frakter tømmer og flis. Dette er transporter som er sterkt konkurranseutsatt i forhold til lastebilnæringen, og preget av sesongsvingninger. Utviklingen for godstransport på Rørosbanen vil være avhengig av det kommersielle grunnlaget for denne transporten. Selskapet er i løpende dialog med kundene innen dette segmentet, og søker å tilrettelegge for transportløsninger som gir lønnsomhet og forutsigbarhet for alle parter. Aktiviteten på Rørosbanen er underlagt disse løpende vurderinger, og Cargo Net AS jobber for at det skal bli grunnlag for å kunne videreutvikle disse på Rørosbanen. Innlevert 18. april 2002 av stortingsrepresentant Carsten Dybevig Besvart 26. Spørsmål: «Politiet hevder i et intervju med NRK Østfold at Telenor vil bruke fire måneder på å fremskaffe elektroniske spor som kan være viktige i politiets etterforskning i en drapssak. Hva vil justisministeren gjøre av handlinger for å gi politiet bedre kildetilgang i etterforskningen av drapssaker og forsvinningssaker, men også i andre saker hvor elektroniske spor kan ha avgj ørende betydning for oppklaringen av en sak?» Begrunnelse: Elektroniske spor har ofte vist seg å bli svært viktige i å kartlegge berørte personers bevegelsesmønster i forsvinnings- og drapssaker. Det er et viktig mål vedtatt i årets statsbudsjett, jf. kap. om Justisdepartementet, at reaksjonstiden fra kriminell handling til endelig dom faller, skal reduseres. Da er det også viktig å redusere tiden fra den kriminelle handlingen skjer til saken er ferdig oppklart fra politiets side. Erfaringsmessig viser det seg at desto tidligere politiet far kartlagt de faktiske forhold, desto større mulighet er det for at saken oppklares. Det viser seg at Telenor trengte 4 måneder på å skaffe politiet i Moss viktig informasjon i etterforskningen av drapet på en 14-årig jente, som ble funnet død 20. mars. Politidirektoratet (POD) NRK Østfold at Telenor vil bruke 4 måneder på å finne frem de opplysninger som politiet trenger. Svarene fra NetCom påstår politiet har en langt raskere svartid. Dette er en bekymringsfull tendens som etter min oppfatning vil forringe politiarbeidet, og om det vedvarer sabotere politiets etterforskningsmetoder i vesentlig grad. Kriminalitetsbekjempelsen må ikke være avhengig av at betydelige kildeinstitutter forsinker etterforskningsarbeidet. Svar: Jeg har som statsråd vært opptatt av å sikre at politiet har tjenlige midler i bekjempelsen av kriminalitet. Dette gjelder ikke minst spørsmålet om å sikre politiet mulighet for faktisk tilgang til beviser i moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi, og som de etter lovgivningen kan kreve utlevert. Når det gjelder det omtalte tilfelle fra Moss ønsker jeg ikke å gå i detalj i den. Men uansett om årsaken var at dataene var vanskelig tilgjengelig, eller at det hadde sin årsak i lav prioritering fra Telenors side, finner jeg det uakseptabelt at det skal ta så lang tid å fa ut viktige beviser. Med bakgrunn i denne saken har departementet tatt kontakt med Politidirektoratet og Riksadvokaten, både for å fa en redegjørelse for problemet, og dernest for å initiere nødvendige tiltak for å løse det. Innlevert 18. april 2002 av stortingsrepresentant Inger S. Enger Besvart 26. Spørsmål: «I disse dager har kommunene mottatt brev fra Husbanken om hvor mye de får i låne- og tilskuddsmidler for 2002. Svært mange kommuner uttrykker frustrasjon over størrelsen på disse boligtilskuddene, og hevder at mange utsatte grupper med behov for etableringshjelp må awises, grunnet lave bevilgninger. Vil kommunal- og regionalministeren ta initiativ for å øke bevilgningene?» Begrunnelse: En del bevilgninger til boligformål som administreres av Husbanken videreformidles til kommunene, som igjen fordeler midlene blant sine innbyggere. 3 av disse formålene gjelder lån/tilskudd til enkeltpersoner, nemlig etableringslån, boligtilskudd til etablering og kjøpslån. Disse lån- og tilskuddsordningene er sterkt behovsprøvd. Tilskuddene skal bidra til at grupper med svak økonomi blant funksjonshemmede, særlig vanskeligstilte og unge førstegangsetablerende skal kunne skaffe seg en nøktern og hensiktsmessig bolig. Funksjonshemmede og særlig vanskeligstilte kan normalt fa dekket inntil 30 pst. av kostnadene med tilskudd. Unge i etableringsfasen får normalt fra 10 til 20 pst. av kostnadene. Bevilgningene fra Husbanken til kommunene beregnes bl.a. etter innbyggertall og hvor mye kommunene har fått utbetalt i etableringslån siste år. Totalbevilgningene til kommunene er imidlertid gjennomgående lave, og mange kommuner har uttrykt frustrasjon overfor Husbanken om dette. Et eksempel er Lillehammer kommune, som i 2002 far utbetalt totalt 650 000 kr. Når tilskudd kan innvilges med inntil 30 pst. av kjøpesummen, sier det seg seiv at fa personer far nyte godt av ordningen. Hvis vi eksempelvis tar utgangspunkt i en kjøpesum på 800 000 kr med 20 pst. tilskudd, vil bare fire personer kunne få tilskudd innenfor den bevilgede rammen til Lillehammer kommune. Da vi vet hvor vanskelig det er for økonomisk utsatte grupper å skaffe seg egen bolig pga. dagens kostnadsnivå, er behovet for tilskuddsmidler klart større enn det som er bevilget. Svar: Tilsagnsrammen og bevilgningen til boligtilskuddet for inneværende år er høyere enn noen gang. Økningen av tilsagnsrammen fra 2001 til 2002 på 16 mill. kr ble i sin helhet fordelt til kommunene. Ordningen forvaltes av Husbanken. Med bakgrunn i de prioriteringer jeg har gitt i årets tildelingsbrev til Husbanken har Husbanken fordelt tilsagnsrammen på de ulike tilskuddsformålene i 2001 og 2002 (mill. kr): Det er riktig at tilskuddsordningen er behovsprøvd og at det må foretas en prioritering mellom prosjektene. Det er kommunene som har best forutsetning til å foreta denne prioriteringen fordi de er nærmest brukerne. Det er imidlertid opp til den enkelte kommune om den ønsker å påta seg arbeidet med videretildeling eller om den vil overlate dette til Husbanken. De aller fleste store og mellomstore kommuner foretar nå seiv videretildelingen av tilskudd til enkeltpersoner. Kommunen har som regel også best forutsetning for å se hvilken løsning som er mest kostnadseffektiv for den enkelte husstand. Regjeringen er kjent med at mange kommuner ønsker å fa tildelt mer boligtilskudd enn de får i dag. Det er også et press på den delen av rammen som Husbanken skal fordele seiv. Men innenfor rammen av en forsvarlig økonomisk politikk må enhver regjering vurdere slike økninger i en helhetlig ramme. Innlevert 18. april 2002 av stortingsrepresentant Olav Akselsen Besvart 24. Spørsmål: «Vil statsråden medverka til at GIEK si garantiordning for eksportkreditt får utvida ramme, eller på annan måte medverke til at fleire norske verksemder kan delta i lønnsame prosjekt i utviklingsland i år?» Grunngjeving: GIEK si garantiordning for eksportkreditt skal fremja eksport til og investeringar i utviklingsland kor risikoen er for høg til at den kan takast under "Alminnelig ordning". I 2000 blei garantiramma utvida frå 0,9 til 1,5 mrd. kr. Men selskap som har nytta seg av denne ordninga melder at ramma for denne i dag er fullt utnytta. Dette fører til at norske bedrifter ikkje kan delta i lønnsame prosjekt i utviklingsland pga. manglande finansieringsvilkår frå Noreg. Det har dei seinare åra vore ein omfattande auke i etterspurnaden etter desse garantiane. Me veit og at tapa på denne ordninga har vore svært avgrensa. Svar: Som nærings- og handelsminister er det mitt mål å legge til rette for høgast mogleg verdiskaping. Dette krev at vi fokuserer på konkurransevilkåra til norske verksemder i internasjonal samanheng. Betring av dei generelle rammevilkåra for næringslivet vil etter mi meining ha større verknad enn vidare utbygging av selektive stønadsordningar. Ideer blir til og nyskaping oppstår der rammevilkåra er gode. hindre at dei beste investeringane og ideane flytter til land med meir konkurransedyktige rammevilkår, er det naudsynt med ein gradvis reduksjon av skatte- og avgiftsnivået i Noreg, ein forsterka innsats for å redusere skjema- og forskriftsveldet og tiltak for å sikre tilgang på dugande arbeidskraft og for å stimulere til auka forsking. Dette vil, etter mi meining, gje det beste grunnlaget også for ein konkurransedyktig norsk eksportindustri. Sjølv om GIEK si garantiordning for eksport til og investeringar i utviklingsland (U-landsordninga) har medverka til norsk eksport til utviklingsland, kan dei fleste garantisøknadene til land der norske verksemder eksporterer handsamast under "Alminnelig ordning". Det er rett at tapa på U-landsordninga har vore små så langt, men det er stor risiko i porteføljen. Det vil vere naudsynt med ny løyving dersom vi går til det skrittet å auke ramma. Innafor budsjettrammene for 2002 har vi ikkje funne plass til auka løyving til ordninga. Gjennom at OECD-landa no bind av stønaden til dei minst utvikla landa opnast nye marknader for norske verksemder. Dette inneber at leveransar til prosjekt i utviklingsland skal konkurranseutsetjast og ikkje lenger vere bunde til det landet som gir stønad. Dette fører til at norske verksemder nå kan konkurrere om langt fleire prosjekt. Regjeringa vil arbeide for at informasjon om kva prosjekt som planleggjast skal bli lett tilgjengeleg for norske verksemder. Innlevert 18. april 2002 av stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen Besvart 26. Spørsmål: «I forbindelse med behandlingen av vannressursloven uttalte Stortinget seg positiv til bygging av mindre vannverk. Slike kraftverk kan være gagnlige tiltak både ut fira hensynet til en forsvarlig ressursutnytting og fordi slik utnytting kan være gode distriktsutbyggingstiltak. Hva for tiltak vil statsråden sette i verk for å sikre at omsetning av energi fra småkraftverk far slike virkninger som Stortinget har forutsatt? Begrunnelse: Statkraft har sammen med en del større kraftselskap dannet et eget utbyggingsselskap med tanke på bygging av småkraftverk. Det er tale om flere hundre slike småkraftverk, med samlet produksjon på ca. 10 TWh. Energi fira småkraftverk kan alt nå selges til kontinentet som grønn energi med et pristillegg på 1- 5 øre per kWh. Noe av kraften kan også selges med fritak for forbrukeravgift, som nå utgjør ca. 10 øre/ kWh. Disse småkraftverkene er derfor økonomisk interessante. Samtidig med disse planene bygger Statkraft, med Statnett som drivkraft, opp en ordning for omsetning av slik grønn energi. RECS-ordningen forutsetter at småkraftverkene skal godkjennes - mot avgift til Statnett, og at omsetningen av energi skal skje ved salg av såkalte "sertifikat" som blir utskrevne av Statnett mot avgift. Slike ordninger, som ikke følger noen lov eller regelverk er i ferd med å gi Statkraft med underselskap og samarbeidende storselskap styring og monopol på utbygging, og ikke minst markedstilgang. Et alternativ er at NVE får ansvar for godkjenning og sertifiseringsordninger. Det er videre kjent at storselskapene har tatt opp med Tolldirektoratet hvorledes salg av grønn og avgiftsfri energi skal skje. Storselskapene har presset på for å ra innført regler om at man må levere en konstant effekt for å få mulighet til å seige grønn energi, seiv om mottakerlandene ikke setter slike vilkår. Mindre anlegg kan ikke enkeltvis levere konstant effekt, men det er kurant å finne ordninger der grønn energi blir levert når den blir produsert, og så fylle opp med vanlig avgiftspliktig energi i perioder med lite vann. For selskap som kontrollerer mange småkraftverk, vil det være mye enklere å fylle opp med grønn energi fra et annet grønt kraftverk, gjerne i en annen landsdel. Dersom resultatet av behandlingen i Tolldirektoratet blir at energi må selges i enheter som forutsetter konstant effekt, vil i praksis Statkraft og andre selskaper med store økonomiske ressurser få monopol på markedstilgang, og dermed også gjennom produksjonsselskapet og de andre ordningene fullstendig kontroll med småkraftverk som en måte å innvinne energi på. Problemstillingene rundt småkraftverk er så sammensatte at det bør være aktuelt med en egen stortingsmelding om hvordan Stortingets forutsetninger kan nås. I en slik melding bør det også vurderes om hvordan vannressursloven blir nyttet, f.eks. i forhold til § 51. Sett i sammenheng med forarbeidene gir den mulighet til ethvert selskap i EØS å ekspropriere fallretter til kommersiell innvending av produksjon, og § 8 som gir hjemmel for å stoppe lokale utbyggingsprosjekt. En bør også se på hvorledes det virker at utbyggerne i praksis seiv arbeider ut kap. 3 i Samla Plan, og dermed kan legge sterke føringer på hvorledes utbyggingen skal skje og hvilken økonomisk og rettslig stilling prosjektet får. Det er også nødvendig å se på om det trengs strakstiltak, f.eks. når det gjelder omsetningsformen, for å sikre at ikke utviklingen innenfor småkraftverk får en uheldig og utilsiktet utvikling. Svar: I dag er det 172 mikro- og minikraftverk i drift i Norge, med en midlere årsproduksjon på 245 GWh. Dette gir et viktig bidrag til kraftbalansen, og det er et godt distriktstiltak. Det er derfor også innført fritak for elavgiften for anlegg under 100 kVA. Regjeringen ser det ikke som aktuelt på det nåværende tidspunkt å utarbeide en stortingsmelding om denne saken. Etter min vurdering kan den videre utformingen av politikken på dette området mer hensiktsmessig drøftes i tilknytning til at Stortinget blir forelagt saker av betydning for utbygging av nye mikro og minikraftverk. Regjeringen foretar nå en gjennomgang av vassdragsvernet og av potensialet for økt produksjon. Når dette potensialet er kartlagt vil Regjeringen ta initiativ til et samarbeidsprosjekt der kraftbransjen, miljøbevegelsen og myndigheter gjennom dialog kan utarbeide et program for realisering av slike prosjekter. Et slikt samarbeid vil være viktig for å redusere konfliktnivået ved økt utnyttelse av vannkraftverk. Regjeringen vil i samarbeid med kraftbransjen vurdere muligheten for å etablere incentiver for slike prosjekter. Jeg legger også vekt på at departementet har registrert et økende samarbeid mellom grunneiere og energiselskaper om mikro- og minikraftverk. Dette lover godt for den framtidige utvikingen. Interessen for å bygge denne typen anlegg er stor. I begrunnelsen for spørsmålet er det reist spørsmål knyttet til det såkalte RECS-samarbeidet (Renewable Energy Certificat System). Dette er en frivillig ordning som kraftbransjen i flere land samarbeider om og som de finansierer. Bransjen har kommet til enighet om en form for merkeordning; såkalte sertifikater. Hver enkelt kraftstasjon får et sertifikat som blant annet bekrefter at det produseres fornybar elektrisitet ved anlegget. Slike sertifikater kan omsettes. Statnett SF er engasjert som "Issuing Body", som betyr at de godkjenner produksjonsenheter for kraft, utsteder sertifikater og har etablert et sertifikatregister. De gebyrer som tas i den anledning skal ifølge Statnett SF kun gå til å dekke kostnadene ved å drive systemet. I brevet hevdes det: "... storselskapa har tatt opp med Tolldirektoratet hvorledes salg av grøn og avgiftsfri energi skal skje. Storselskapene har presset på for å få innført regler om at man må levere en konstant effekt for å få mulighet til å seige grønn energi, seiv om mottakerlandene ikke setter slike vilkår .... Dersom resultatet av behandlingen i Tolldirektoratet blir at energi må selges i enheter som forutsetter konstant effekt, vil i praksis Statkraft og andre selskaper med store økonomiske ressurser få monopol på markedstilgang, og dermed også gjennom produksjonsselskapet og de andre ordningene fullstendig kontroll med småkraftverk...." Ifølge Vedtak om forbruksavgift på elektrisk kraft fastsatt av Stortinget 28. november for 2002 eksisterer det ingen vilkår om konstant effekt for å få fritak for elavgiften for anlegg under 100 kVA. Ifølge Statnett SF er det heller ikke krav om konstant effekt på produksjonen for å få utstedt RECS-sertifikat. Jeg vil likevel ta problemstillingen opp med Finansdepartementet. Innlevert 19. april 2002 av stortingsrepresentant Eli Sollied Øveraas Besvart 30. Spørsmål: «Stykkprisfinansiering av barnehagene vil innebære at kommunale og private barnehager vil få den samme økonomiske støtte. Da bør det også kreves at kommunale og private barnehager pålegges de samme forpliktelsene. Innebærer dette at Regjeringen vil kreve likelydende opptakskriterier i kommunale og private barnehager, eller hvordan vil Regjeringen på annen måte hindre at kommunale barnehager blir sittende med hoveddelen av barn med spesielle behov?» Begrunnelse: Den store forskjellen mellom kommunale og private barnehager er opptakskriteriene. Private barnehager har som regel ansiennitet og søsken som 1. prioritet. Kommunale barnehager har som regel sosialmedisinske hensyn som 1. prioritet. Eksempler på sosialmedisinske hensyn er forhold i hjemmet, barnevernsbarn, sent utviklede barn, spesielle syndrom, talefeil, sterk astma etc. Det kommunale tilskuddet blir som regel brukt som tilskudd til kommunale barnehager slik at disse kan gi søskenmoderasjon, ekstrabemanning for å handtere barn som er kommet inn på bakgrunn av sosialmedisinske årsaker, gi henstand med betaling dersom forsorger en kort periode er uten inntekt, gi graderte betalingssatser ut fra inntekt osv. Mange kommuner gir også noe tilskudd til private barnehager. Det vanlige er å gi støtte slik at de private barnehagene kan tilby søskenmoderasjon. Dessuten gir mange kommuner gratis opparbeidet tomt til bygging av private barnehager. Årsaken til at de kommunale barnehagene får størsteparten av den kommunale støtten er at de påtår seg oppgåver som krever ekstra utgifter. Ved stykkprisfinansiering vil den statlige og kommunale støtten slås sammen og overføres barnehagene i forhold til antall barn. Dersom private barnehager ikke pålegges de samme forpliktelsene som kommunale barnehager og de allikevel får den samme økonomiske støtten, så vil de kommunale barnehagene komme veldig dårlig ut. I siste omgang kan stykkprisfinansieringen ramme barn med spesielle behov. Svar: Barn med funksjonshemming er i dag gitt prioritet ved opptak til barnehager. Dette reguleres av barnehageloven, og vilkåret er at barnet etter en sakkyndig vurdering er funnet å kunne ha nytte av opphold i barnehage. Den eller de som har foreldreansvaret avgjør endelig om barnet kan ha nytte av oppholdet. Denne retten innebærer at barnet går foran andre søkere. Denne bestemmelsen gjelder både for kommunale og private barnehager. Imidlertid er det kommunen som er gitt det praktiske og økonomiske ansvaret for at barn med funksjonshemming får tilbud om plass i barnehage. Kommunen skal som tilsynsmyndighet se til at de private barnehagene overholder denne bestemmelsen. Staten yter et tilskudd til tiltak for barn med funksjonshemming i barnehage. Dette tilskuddet utbetales til kommunen som fordeler det til barnehagene etter søknad. Kommunen kan ikke nekte funksjonshemmede barn plass i barnehage på grunn av dårlig økonomi. Det er kommunen som har det overordnede ansvaret for merkostnadene, utover det staten yter i tilskudd, også overfor private barnehager. Kommunen har derfor en viss mulighet til å styre hvilken barnehage barnet skal gå i, bl.a. på bakgrunn av hvilke barnehager som allerede har et tilrettelagt tilbud til den type funksjonshemming. En annen begrunnelse kan være at særskilt kompetent personale allerede er tilknyttet en spesiell barnehage. Dette kan være en av årsakene til at hoveddelen av barn med spesielle behov får plass i kommunale barnehager. Regjeringen er opptatt av at ikke omleggingen av finansieringen skal ramme barnehagetilbudet til barn med spesielle behov. Ved lik økonomisk støtte bør barnehagene pålegges de samme forpliktelsene. Målet er en mer lik fordeling av barn med spesielle behov i kommunale og private barnehager. Dette er også et uttalt ønske fra private barnehagers interesseorganisasjon. Regjeringen vurderer nå ulike innretninger på det offentlige tilskuddet til barnehagene. Hensynet til barn med spesielle behov tilsier at dette ses på spesielt. På dette tidspunktet er det ikke utarbeidet forslag om å innføre krav om likelydende opptakskriterier i kommunale og private barnehager. Innlevert 19. april 2002 av stortingsrepresentant Anne Helen Rui Besvart 25. Spørsmål: «I Sem-erklæringen skriver Regjeringen: "Vi har påpekt at det er en fallitterklæring å åpne for massiv arbeidsinnvandring, når vi har en rekke grupper her som ikke har fått innpass på arbeidsmarkedet." En kvinne som er borger av Iran har jobb og gjør en god jobb. Hun forsorger sine barn og er en lovlydig innvandrer i Norge. Hun ønsker inderlig å fa bli her i landet. Kan og vil statsråden hjelpe UDI til å la henne få bli i Norge?» Begrunnelse: Jeg fikk svar på skriftlig spørsmål nr. 120 om arbeidsinnvandring som Regjeringen sier de vil gå inn for i Sem-erklæringen. I første punkt i svaret fra statsråden står det at spesialister med fagutdanning, minst på videregående skoles nivå, ville falle inn under Sem-erklæringens definisjon på ønskede personer. I Larvik sitter en kvinnelig borger av Iran med sine to barn, er utdannet skredder med eksamen fra Pourya Institutt i Teheran etter 500 timer fullført opplæringsperiode i skredder- og finsøm med gode karakterer. Hun syr og tar opprettinger for 3 bedrifter som ikke greier å fa noen norsk skredder i Larvik. Aetat Larvik har en skredder til fra Sudan, men han er bare herreskredder. Hennes arbeidsgivere Islann AS, Classic AS og Olsen Waag AS har ansatt henne i henholdsvis 14,14 og 13 timer pr. uke fra 13. juni 2000 og 1. juni 2000 og 1. april 2001. De er meget fornøyd, og vil gjerne beholde henne. Det vil hun også gjerne seiv, men far ikke lov av UDI. Hun snakker godt norsk, er godt integrert og det er også hennes to barn. Hun har vært i Norge siden 15. mai 1998. Hun har fått avslag på avslag fra UDI. Etterhvert ble hun også fråtatt sin arbeidstillatelse, som såtte henne og hennes arbeidsgivere i en svært vanskelig situasjon. Hun forsørger i dag sine to barn, men UDIs vedtak har nå ført til at hun nå arbeider ulovlig i Norge og at hun egentlig heller bør gå over på sosial stønad. Hennes arbeidsgivere vil gjerne beholde henne i arbeid, men ønsker jo også å følge loven om å ha arbeidstagere med arbeidstillatelse. Jeg har sett listen som er utarbeidet om hvilke yrker og fagbrev man mener bør få oppholdstillatelse. Skreddere og skomakere bør absolutt inn på denne lista, da dette er yrker som svært få velger i Norge. Departementet ønsker at kommunene skal drive en god integreringspolitikk. utvisningssaker. Og helt uforståelig blir det når Regjeringen sier at de ønsker arbeidsinnvandring, men ikke kan la dem som har vært her i mange år, lært seg språk, fått jobb, greier seg uten økonomisk hjelp og holder seg til norske lover ikke skal kunne få lov til å bli værende. Når det å sende vedkommende til hjemlandet er vanskelig, for ikke å si umulig. Attpåtil med et yrke det er bruk for i Norge. Kvinnen har vært politisk aktiv, er alenemor uten slektninger igjen i Iran; alle har flyktet på grunn av sin politiske aktivitet. Hun anser det for en umulighet å skulle vende hjem til Iran. Begj æringen om utsatt iverksettelse av utreise imøtekommes av UDI. Hun har nå søkt om at hennes sak blir avgjort av Utlendingsnemnda, og hun har bedt om å få møte personlig i nemnda. Svar fra nemnda foreligger ikke ennå. Svar: Etter at utlendingsloven ble endret 1 .januar 2001, kan jeg ikke instruere Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda om skjønnsutøvelse, lovtolking eller avgjørelsen av enkeltsaker etter utlendingsloven. Jeg kan derfor ikke gripe inn i saksbehandlingen, slik stortingsrepresentant Rui ber om. Det går ikke fram av spørsmålet hva slags søknad kvinnen har fått avslag på av Utlendingsdirektoratet. For så vidt gjelder asylsøkere som senere søker arbeidstillatelse, viser jeg til mitt svar på skriftlig spørsmål nr. 88 om arbeidstillatelse for asylsøkere og personer som har hatt kollektiv beskyttelse i Norge. En del asylsøkere søker om arbeidstillatelse som spesialist etter at de har søkt asyl. Normalt får de avslag under henvisning til at riktig framgangsmåte ikke er fulgt, uten at myndighetene foretar en vurdering av selve søknaden. Søknader om arbeidstillatelse skal som hovedregel fremmes fra hjemlandet, mens søknad om arbeidstillatelse som spesialist eller sesongarbeider kan fremmes fra riket dersom søkeren har adgang til å oppholde seg i riket 3 måneder eller mer. Dette gjelder ikke asylsøkere eller utlendinger som oppholder seg i Norge i påvente av utreise etter avslag på asylsøknad. Hensikten med denne ordningen, som trådte i kraft 1. januar 2002, er å gjøre det enklere å rekruttere kvalifisert arbeidskraft fra områder utenfor EØS-regionen. Årsaken til at asylsøkere ikke får søke arbeidstillatelse fra Norge, er at en slik ordning kan føre til misbruk av asylinstituttet. Personer som ikke frykter forfølgelse vil søke om asyl i Norge, for å kunne lete etter jobb i landet mens myndighetene behandler asylsøknaden. sj elden begrunnet, og det er grunn til å tro at asylinstituttet blir brukt som innfallsport for innvandring til Norge. Behandling av asylsøknader er svært ressurskrevende, og jeg ønsker ikke at ressursene skal brukes på übegrunnede søknader. foreligger sterke rimelighetsgrunner. Denne adgangen brukes i unntakstilfeller, og det er opp til Utlendingsdirektoratet i første instans og Utlendingsnemnda i klageinstansen å avgjøre om det foreligger slike sterke rimelighetsgrunner i konkrete søknader. Spørsmål nr. 324 Innlevert 22. april 2002 av stortingsrepresentant Olav Akselsen Besvart 29. Spørsmål: «Vil statsråden medverke til at Fundia Armeringsstål AS i Mo i Rana får bistand til å møte dei utslippskrava for kvikksølv som verksemda er pålagd?» Grunngjeving: Fundia Armeringsstål AS er pålagd å installere reinseanlegg for kvikksølv. Bedrifta er Noreg si største gjenvinningsbedrift, og er i hard konkurranse med stålprodusentar over heile verda. Eit slikt reinseanlegg vil koste ca. 40 mill. kr, og ha årlege kapital-, drifts- og deponikostnadar på ca. 7 mill. kr i året. Pålegget er einsidig norsk, og tilsvarande pålegg for konkurrerande bedrifter i utlandet er ikkje kjende. Pr. i dag finst det ikkje utprøvd teknologi på området. Det er derfor rimeleg at staten bidreg til å finna ei løysing for verksemda, da reinsinga både må sjåast som ei utprøving av ny teknologi, og som eit einsidig norsk pålegg overfor ei konkurranseutsett bedrift. Svar: Eg viser til spørsmål nr. 324 frå representanten Olav Akselsen om statsråden vil medverke til at Fundia Armeringsstål AS i Mo i Rana far bistand til å møte dei utsleppskrava for kvikksølv som verksemda er pålagd. I byrjinga av 2000 vart det avdekka at Fundia Armeringsstål AS (Fundia) hadde eit utslepp av kvikksølv til luft på over 100 kg per år. 4. mars 1997 omfatta ikkje utslepp av tungmetall til luft. Basert på bedrifta si undersøking av samanhengen mellom kvikksølvforureining og skrapjerntypar og tru på at det ville vere mogleg å redusere kvikksølvutsleppet ved selektive innkjøp av skrapjern, ga Statens forurensningstilsyn (SFT) i brev av 24. oktober 2000 midlertidig tillating til utslipp av 80 kg kvikksølv per år inntil eit reinseanlegg for kvikksølv kunne setjast i drift. I brev av 23. mars 2001 til SFT opplyste bedrifta at det trass i gjennomførte tiltak ikkje var mogleg å overhalde utsleppsgrensa på 80 kg kvikksølv per år ved normalt produksjonsnivå, og søkte om endra grense på 140 kg kvikksølv per år. Bedrifta sitt brev av 23. mars 2001 vart oversend departementet som fant at det i brevet var opplysningar som ikkje låg til grunn for SFT sitt vedtak av 24. oktober 2000 og som gjorde det nødvendig at saka vart vurdert på nytt i underinstansen. I brev av 10. mai 2001 oppheva departementet derfor SFT sitt vedtak av 24. oktober 2000, og sende saka tilbake til SFT for ny behandling. SFT arbeider no med ei heilt ny utsleppsgrense for Fundia. Inntil det vert gjeven ny utsleppstillating, gjeld det ei midlertidig tillating. Det er først når SFT har fastsett ny utsleppstillating at det vil bli klarlagt eventuelle behov for reinseanlegg. Sidan det i dag berre føreligg ei midlertidig tillating, er det altså ikkje avklart kva krav som vil bli stilt til rensing av kvikksølv. Det er derfor alt for tidleg for meg å ta stilling til om Fundia vil få bistand til å møte dei utsleppskrava for kvikksølv som verksemda eventuelt blir pålagd. Innlevert 22. april 2002 av stortingsrepresentant Synnøve Konglevoll Besvart 3. Spørsmål: «Hvem er kvalifisert til å fa bildetelefon?» Begrunnelse: En mor i en kommune i Troms søkte for flere år siden Hjelpemiddelsentralen om bildetelefon for å kunne kommunisere med sin døve sønn. Sønnen var da ca. 20 år og gikk på en tilpasset opplæring i Bergen. I tillegg til å være døv har han sterke lese- og skrivevansker, slik at brev ikke er en velegnet måte å kommunisere på. Den eneste måten moren i dag kan ha kontakt med han på, (utenom de gangene i året han er hjemme på besøk) er ved bruk av telefon og tolk, noe som naturlig nok gjør det vanskeligere å være fortrolig. Ifølge moren fikk hun som svar fra Rikstrygdeverket at saken var oversendt Rikstrygdeverket, som igjen svarer at saken er oversendt departementet. Hun har ennå ikke fatt noe svar. Svar: Rikstrygdeverket har hatt saken til behandling. Det ble gitt et avslag, og vedkommende ble informert om dette fra Hjelpemiddelsentralen i Troms per brev datert 12. januar 2000. Saken er ikke oversendt departementet. Det vedkommende antakeligvis har fatt opplyst er at spørsmålet om bildetelefon skal kunne godkjennes som hjelpemiddel har vært lagt frem for departementet for avgjørelse. Dette har departementet tatt stilling til, og en redegjørelse av hvem som kan få innvilget lån av bildetelefon blir gitt nedenfor. Bildetelefon anses å være en brunevare som ikke er fremstilt som et hjelpemiddel spesielt beregnet for funksjonshemmede, i motsetning til hva for eksempel teksttelefon er. Det lånes i utgangspunktet ikke ut hjelpemidler som deflneres som brunevarer. trenings-/stimulerings-/aktiviseringshjelpemiddel til medlem under 18 år. Brunevaren må også være nyutviklet og avansert, og svært kostbar slik at den ikke ennå er tatt i bruk i vanlige husholdninger. Det er også et krav at denne brunevaren må være spesielt egnet til at funksjonshemmede skal klare seg i dagliglivet. I henhold til hjelpemiddelforskriften § 2 tredje og sjette ledd kan det til barn og ungdom under 18 år gis stønad til hjelpemidler til trening, stimulering og aktivisering for å opprettholde eller bedre funksjonsevnen. Dette gjelder også brunevarer. Bildetelefon kan dermed gis til barn og ungdom som er under 18 år. Det stilles imidlertid strenge krav i vurderingen av om bildetelefon er et nødvendig og hensiktsmessig hjelpemiddel, og det anbefales at bildetelefonen bør inngå som hjelpemiddel i en individuell plan der det dokumenteres at det finnes et nettverk som brukeren kan kommunisere med. Det vil si at flere nære personer har bildetelefon eller har til hensikt å anskaffe seg slik telefon. Bildetelefon vil kunne lette kommunikasjonen for flere kommunikasjonshemmede, og ikke bare for tegnspråkbrukere. Også medlem med for eksempel kognitiv funksjonshemming vil kunne ha nytte av dette. Teksttelefon, SMS og e-post vil likevel avhjelpe kommunikasjonsbehovet i de fleste tilfellene. Disse kommunikasjonsmidlene krever imidlertid at brukeren skriver og leser norsk, som er andrespråket for tegnspråkbrukere. Døve barn har ikke tilegnet seg et brukbart norsk skriftspråk før i 10-11-års alderen. Mange døve barn vil imidlertid kunne fylle vilkårene for rett til bildetelefon. Sosialdepartementet har ordningen med hjelpemidler til trening, stimulering og aktivisering, og aldersgrensen på 18 år under vurdering. Eventuelle forslag til endringer i stønadsordningen vil bli lagt frem for Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2003. Spørsmål nr. 326 Innlevert 22. april 2002 av stortingsrepresentant Aslaug Haga Besvart 25. Spørsmål: «I FN og NATO-operasjoner ligger det et avtaleverk til grunn, gjerne omtalt som "Rules of Engagement". I dette avtaleverket omhandles bl. a. de ulike partnernes forhold til internasjonale konvensjoner og hvordan man skal forholde seg til dette. I Afghanistan står norske styrker under amerikansk kommando. Hvilket formalisert avtalegrunnlag finnes mellom Norge og USA for norske styrkers deltakelse i Afghanistan?» Begrunnelse: Jeg vil understreke at jeg ikke på noen måte har grunnlag for å mene at norske styrker i Afghanistan bryter internasjonale konvensjoner som Norge har undertegnet. Det er imidlertid en ny og spesiell situasjon at norske styrker står under amerikansk kommando i Afghanistan, og vi kan ikke utelukke at slike situasjoner kan oppstå igjen. USA og Norge har ulikt forhold til folkeretten, f.eks. ved at USA ikke har undertegnet landminekonvensjonen og tilleggsprotokollene til Genevekonvensjonene som bl.a. gir sivile sterkere beskyttelse. I tillegg praktiserer USA dødsstraff noe som kan ha betydning i forhold til fangebehandling. som grunnlag for den norske deltakelsen i Afghanistan. Svar: Norge har overfor USA skriftlig satt som vilkår for deltakelsen i operasjon "Enduring Freedom" at de norske soldatene er under norsk jurisdiksjon og ikke kan settes til oppdrag som innebærer bradd på norsk lov eller norske folkerettslige forpliktelser. Soldatene er altså stillet under kommando på spesielle vilkår som er akseptert fra amerikansk side. Ytterligere begrensninger for hvilke oppdrag styrkene kan settes til, er meddelt i forbindelse med meldingene om kommandooverføring for de relevante styrkeenheter. Oppdrag som går ut over begrensningene skal sendes hjem for godkjennelse av norske myndigheter i hvert enkelt tilfelle. For øvrig er det ikke inngått formelle avtaler mellom Norge og USA som regulerer deltakelsen i operasjonen. Jeg vil imidlertid understreke at de felles "Rules of Engagement" som styrkene opererer under, er gjennomgått og akseptert av norske myndigheter nettopp for å forsikre oss om at maktanvendelsesreglene er i samsvar med norsk rett og norske internasjonale forpliktelser. Spørsmål nr. 327 Innlevert 22. april 2002 av stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa Besvart 26. Spørsmål: «Gjennom dagspressa er det kunngjort reglar for såkalla Schengen-attestar, attestar som må medbringast dersom ein skal ut og reise og er avhengig av medisinar som er narkotikaklassifiserte. Dette synest å vera det motsette av forenkling av kvardagen for folk flest. Kva har Regjeringa gjort for å hindra ei slik byråkratisk ordning?» Grunngjeving: Innsatsen for å redusera tilgangen på narkotika må heilt klart intensiverast. Det synest merkeleg at medan t.d. utanlandstur for mange som er avhengig av medisinen sin for å fungera. Det går fram av kunngjeringa frå Statens legemiddelverk at det krevst ein attest for kvar medisin, at kvar attest gjeld i 30 dagar og at apoteka kan ta gebyr for arbeidet. Det vert opplyst at dei 15 Schengen-landa kan ha ulike lister. Den som skal på tur bør difor ta kontakt med det einskilde landet sin ambassade eller konsulat, vert det sagt. Det undrar meg om statsråden er fornøgd med ei slik ordning. Svar: 25. mars 2001 blei Noreg med i det .operative Schengensamarbeidet. bruk på reiser mellom landa i samarbeidet. Landa i samarbeidet er ved artikkel 75 i konvensjonen forplikta til å by innbyggjarane sine ein attest som dokumenterer den reisande sitt eigarforhold til narkotikaklassifiserte lækjemiddel. Om den reisande har med slik attest, kan det landet i samarbeidet han reiser til, ikkje nekte han å ha med lækjemidla inn i landet. Samarbeidsavtalen med EU som legg grunnlaget for vår deltaking, er ei følgje av at EU gjennom Amsterdamtraktaten tok over ansvaret for og kontrollen med Schengen-reglane. Frå tidlegare, og desse reglane gjeld framleis for inn- og utreise til land utanfor Schengensamarbeidet, var det også krav om at reisande måtte dokumentere at lækjemiddel som inneheldt narkotiske stoff var skrive ut til vedkommande sitt eige bruk. Etiketten på pakninga, resept eller anna legeerklæring kunne tene som dokumentasjon, jf. retningsliner frå Statens helsetilsyn og forskrifter om narkotikum. Men det var ikkje noka felles ordning tidlegare, slik attestordninga er, for heile Schengen-området. Attesten kan gjelde for bruk av lækjemiddel i inntil 30 dagar. For dei som treng å ta med seg slike lækjemiddel for lengre tid, kan det nytte å kontakte ambassaden til det landet det gjeld for å undersøkje kva dette landet krev. Undersøking hjå andre lands styresmakter kan likeins gi andre enklare ordningar for reise til det spesifikke landet. For å gjere ordninga enklare for dei reisande har departementet inngått ei avtale med apoteka ved Norsk Apotekerforening, som gjer at kvart enkelt apotek kan utferde attestane med ein gong. skal ut og reise, treng såleis ikkje lenger skrive til Statens legemiddelverk og deretter måtte vente i opptil to veker for å fa attesten. For å dekkje apoteka sine kostnader til dette arbeidet er det avtalt at dei kan krevje inntil 75 kr for kvar enkelt attest. Eg har ikkje oversikt over kva reglar dei enkelte europeiske landa praktiserte før den nye artikkelen tok til å gjelde. Men også etter at nye reglar gjeld innanfor samarbeidsområdet er det avvik i praktiseringa i dei enkelte landa. Også i dag vil mange land akseptere slik dokumentasjon som tidlegare. Problema som den enkelte reisande kan møte, er såleis som tidlegare avhengige av praktiseringa av regelverket i det landet den reisande besøkjer. Men til skilnad frå tidlegare, kan den reisande som har med Schengen-attest, no vere trygg på å få føre med seg dei lækjemidla som er omfatta. Dette er ei betring av situasjonen for den reisande samanlikna med tidlegare. Både i ministerrådsmøte og på embetsmannsplan har Noreg prøvd å få semje om ei felles nordisk plattform som kan føre til enkle og gode ordningar for borgarane. Noreg har drøfta tolkinga av Schengenavtalen med dei andre nordiske landa og vil samarbeide vidare for å bli einige om ei felles liste over kva lækjemiddel med innhald av narkotika som er omfatta av avtalen, dessutan om det vidare innhaldet i avtalen og eksekutivkomiteen si forståing. Derfor meiner eg vi har fått ei betre og enklare ordning for pasientane no etter at apoteka har teke på seg å utferde attestane. Vidare vil eg innanfor det nordiske samarbeidet halde fram med å arbeide for at ordninga skal betrast. Innlevert 22. april 2002 av stortingsrepresentant Øystein Djupedal Besvart 26. Spørsmål: «Vil statsråden gi sin støtte på generalforsamlingen til forslaget om å gi Statoils ledelse fullmakt til å bruke aksjene som var tiltenkt private aksjeeiere til å etablere opsjonsprogrammer for ledelsen og andre ansatte?» Begrunnelse: Jeg viser til oppslag i Dagens Næringsliv 17. april der det framgår at ledelsen i Statoil ønsker fullmakt frå generalforsamlingen til å opprette et opsjonsprogram for ledelsen og ansatte. som bonusaksjer til private aksjonærer. For hver tiende aksje som ble beholdt i ett år, skulle aksjonærene motta én bonusaksje. Imidlertid viser det seg at over 90 pst. av disse aksjene, med en markedsverdi på 1,6 mrd. ikke blir delt ut til dette formålet. Disse aksjene ønsker ledelsen i selskapet nå å bruke til incentivordninger for seg seiv og ansatte i selskapet, primært gjennom opsjonsordninger. Ledelsen i Statoil har allerede hatt en svært sterk lønnsøkning etter børsintroduksjonen, og kan ikke sies å være underbetalt. Det eksisterer bonusprogrammer for ledelse på inntil 20 pst. av lønnen, og også for øvrige ansatte. For ledelsen er denne basert på en helhetsvurdering fra styret. har vist at opsjonsprogrammer for ledelsen kan gi svært uheldige effekter. Dette bidrar til at fokus flyttes fra langsiktig verdiskapning til kortsiktig utvikling av aksjekursen. I tillegg kan det gi incentiver til manipulering med aksjekursen. Kostnaden ved et slikt opsjonsprogram bæres av de øvrige aksjonærene, som i denne sammenheng hovedsakelig er staten. Svar: Stortingsrepresentant Djupedal viser til artikkel i Dagens Næringsliv 16. april 2002 hvor det hevdes at Statoil ønsker å innføre et opsjonsprogram for ledelse og ansatte i selskapet. I artikkelen sies det at til dette formål ønsker Statoil å bruke deler av de 25 millioner aksjene selskapet ervervet fra staten på generalforsamlingen den 25. mai 2001. I ekstraordinær generalforsamling i Statoil 25. mai 2001 ble det bl.a. vedtatt følgende: "Ihenhold til allmennaksjeloven § 10-20 økes selskapets aksjekapital med NOK 62.500.000 ved overføring fra fri egenkapital. Forhøyelsen gjennomføres ved utsteaelse av 2j. 000.000 aksjer, hver medpålydende verdi NOK 2,50. Selskapets eneaksionær gir avkall på sin rett til aksjene i favør av selskapet. Selskapet kan ikke uten generalforsamlingens godkjennelse avhende eller disponere over de nye aksjene annet enn som ledd i tildeling av bonusaksjer i henhold til vilkårene for det tilbua til allmennheten som vil bli gjennomført i forbindelse med den planlagte børsnoteringen av selskapets aksjer. Vedtektene § 3 endres slik at den får følgende ordlyd: "Selskapets aksjekapital er NOK 5.002.214.000,- fordeltpå 2.000.995.600,- aksjer å kr 2,50,-."" På generalforsamlingen 25. mai 2001 ble det også vedtatt at for hver tiende aksje som fysiske personer kjøpte opp til 25 000 kr, skulle det vederlagsfritt tildeles en bonusaksje, dersom kjøperen beholdt aksjene i ett år. For Statoil-ansatte i Norge var grensen 75 000 kr. Slike bonusaksjer skal i sin helhet tildeles fra selskapets beholdning av egne aksjer. Det er dermed på det rene at staten, som eneeier i Statoil, ga avkall på de 25 millioner aksjene til fordel for selskapet, ved vedtaket i generalforsamlingen 25. mai 2001. Det er imidlertid helt klart at styret ikke kan benytte disse aksjene til annet enn tildeling av bonusaksjer til allmennheten og Statoil-ansatte i Norge som nevnt over. For at styret skal kunne avhende eller disponere over disse på annen måte må det fattes vedtak om dette i generalforsamlingen. Jeg har forstått det slik at på generalforsamlingen den 7. mai 2002 vil styret be om at det blir åpnet for tildeling av bonusaksjer til Statoil-ansatte utenfor Norge i etterkant av børsintroduksjonen på tilsvarende vilkår som for de norske ansatte. Dette for å behandle alle Statoil-ansatte likt. Styret vil videre be generalforsamlingen ta til etterretning at styret vurderer aksjekjøpsopsjons- og/ eller incentivordninger for ansatte i Statoilkonsernet. Et eventuelt forslag om dette fremlegges for neste generalforsamling. Styret har ikke bedt om Olje- og energidepartementets syn på dette forslaget. Jeg legger for min del til grunn at forslaget ikke vil bli realitetsbehandlet på generalforsamlingen 7. mai 2002. Innlevert 23. april 2002 av stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen Besvart 6. mai 2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Spørsmål: «Hva vil statsråden gjøre for å fa Aetat til aktivt å ta i bruk de muligheter som kompetansereformen gir for godkjenning av realkompetanse som vil kunne redusere lengden på attføringsløp betydelig?» Begrunnelse: Ved å få Aetat til aktivt å ta i bruk de muligheter som kompetansereformen gir for godkjenning av realkompetanse, vil man kunne redusere lengden på attføringsløp betydelig. Dette vil redusere de enorme utgiftene til yrkesrettet attføring. Man kan nå oppnå fagbrev eller studiekompetanse delvis på grunnlag av realkompetanse og også søke inntak til høyere studier på samme grunnlag. Å fullføre en omskoleringsprosess på grunnlag av realkompetanse, vil redusere gjennomsnittstiden for attføringsløp betydelig og dermed ha stor samfunnsøkonomisk gevinst. Erfaring viser at det kan være snakk om ett eller to års redusert studietid. Når en vet at én måneds "forbruk" av attføringspenger, for eksempel i Nordland fylke, beløpet seg til i underkant av 30 mill. kr, vil det bety mye å redusere lengden på attføringsløp (tall for oktober 2001). Jeg har fått opplyst at i 2001 ble det for landet som helhet brukt 6,4 mrd. kr på attføring. Det å få personer under attføring fortere gjennom systemet, vil bety store besparelser på trygdebudsjettet. Det vil også være en fordel for folk å hurtigere komme i arbeid etter endt attføring. en effektiv ressursutnyttelse for samfunnets del og en kvalitetsmessig bedre prosess for personer under attføring. Man burde derfor forvente at Aetat setter i verk tiltak som aktivt innarbeider dette i sin virksomhet. Svar: Først vil jeg gjerne presisere at jeg deler representant Knudsens syn om at Aetat aktivt skal ta i bruk de mulighetene som kompetansereformen gir for godkjenning av realkompetanse. Det er viktig i attføringssammenheng og for andre ledige arbeidssøkere å sikre at personers realkompetanse både verdsettes og godkjennes. En aktiv deltakelse fra Aetat i realkompetanseprosjektene vil bidra til å redusere lengden på attføringsløp og med dette sikre god utnytting og tilføring av viktig kompetanse og tilgjengelige ressurser i arbeidsmarkedet. Aetat har i lengre tid vært engasjert i at de nye mulighetene som kompetansereformen gir for godkjenning av realkompetanse skal komme både ordinære - og yrkeshemmede arbeidssøkere til nytte. Det er allerede gitt retningslinjer til Aetat om aktiv oppfølging av kompetansereformen. Etaten skal blant annet avklare behovet for samarbeid med skolemyndighetene i fylket og gi tilbud om vurdering av realkompetanse før opptak til kurs. Det har vært gjennomført forsøksvirksomhet og avholdt flere konferanser for Aetat fylker og samarbeidspartnere fra skolemyndighetene. Aetat Arbeidsdirektoratet har opplyst at det i alle fylker er et samarbeid mellom Aetat og fylkeskommunen når det gjelder rutiner for henvisning av arbeidssøkere til ressurssentra/godkjenningssentraler for dokumentasjon av realkompetanse. opplæring til lavere pris og kortere tid og som gjennomføres i samarbeid med fylkeskommunale utdanningsmyndigheter, og som stadig flere fylker tar i bruk. På bakgrunn av anbefalinger til en arbeidsgruppe, med representanter fra Kommunal- og regionaldepartementet, Utdannings- og forskingsdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet, som har vurdert ulike modeller for utvidelse av ordningen med vurdering og verdsetting av realkompetanse, vil Regjeringen fremme forslag til utvidelse av ordningen med realkompetansevurdering, herunder yrkesprøving. Forslagene går ut på å endre opplæringsloven, slik at voksne med rett til videregående opplæring gis rett til realkompetansevurdering, uavhengig av om hensikten med vurderingen er å gå til utdanning eller arbeid. Videre skal nyankomne innvandrere uten rett til videregående opplæring, etter en individuell vurdering, kunne få realkompetansevurdering ved at kommunen betaler dette. Registrerte arbeidssøkere uten rett til videregående opplæring skal kunne få realkompetansevurdering finansiert av Aetat etter en arbeidsmarkedsfaglig vurdering. Jeg legger stor vekt på at kompetansereformens muligheter for godkjenning av realkompetanse utnyttes både i attføringssammenheng og overfor andre arbeidssøkere. Aetat skal, som nevnt, samarbeide aktivt med realkompetanseprosjektene i fylkene for å utnytte de mulighetene kompetansereformen gir for godkjenning av realkompetanse. Det er likevel et forbedringspotensial når det gjelder det å henvise arbeidssøkere til ressurssentra/godkjenningssentral for å få prøvd og dokumentert sin realkompetanse. Jeg legger til grunn at stadig flere arbeidssøkere vil få tilbud om realkompetansevurdering etter hvert som ordninger og opplæringstilbud kommer på plass i fylkene. Innlevert 23. april 2002 av stortingsrepresentant Marit Arnstad Besvart 30. Spørsmål: «Bondevik I og II har hatt som målsetting "Et enklere Norge" for grundere. En grunder med et nyskapende sjømatprodukt opplever imidlertid at det er langt igjen til dette målet er nådd. Bedriften har ventet i over ett år på å fa svar på sin patentsøknad. I mellomtiden ilegges bedriften store dagbøter av SNT fordi den av konkurransehensyn ikke kan oppgi innsatsfaktorene i produktet. Mener statsråden Patentstyrets handtering av denne saken er i tråd med Regjeringens mål om "Et enklere Norge"? Begrunnelse: Fjord Norsk Sjømat AS har investert rundt 15 mill. kr på produktutvikling, markedsføring og utstyr for å få fram et nytt sjømatprodukt. For å hindre kopiering fra konkurrenter har Fjord søkt om patent på produksjonsprosessen. Søknad ble sendt 21. februar 2001, men avgjørelse fra Patentstyret kan ta opptil ett og et halvt år å behandle. En patent vil beskytte produktet i 20 år. For å beskytte produktet fra konkurrenter inntil patent er innvilget, har Fjord Norsk Sjømat AS søkt Statens næringsmiddeltilsyn om dispensasjon fra å oppgi et lovlig tilsetningsstoff. fatt avslag på søknaden fra det lokale næringsmiddeltilsynet. Næringsmiddeltilsynet i Kristiansund gir i stedet Fjord Norsk Sjømat AS bøter på 1 000 kr dagen. Dagbøtene er nå oppe i over 60 000 kr og truer bedriftens framtid. Griinderen i dette tilfellet betaler en høy pris for lang ventetid på svar fira Patentstyret. Svar: Det er et prioritert mål for saksbehandlingen i Patentstyret at norske patentsøkere som ønsker det og medvirker til det, skal få innvilget patentsøknadene sine innen ett år fra søknadsdatoen, såfremt vilkårene for patentering er oppfylt. Et annet prioritert mål er at patentsøkere innen seks måneder skal fa Patentstyrets første uttalelse til søknaden, den såkalte første realitetsuttalelse. I internasjonal sammenheng regnes en saksbehandlingstid på under 6 måneder på første realitetsuttalelse som effektiv. For søkere å fa ferdigbehandlet patentsøknadene sine enda raskere enn innen ett år, vil sterkt avhenge av deres evne og vilje til å medvirke til en raskest mulig saksbehandling. Det er imidlertid langt fra alltid søkerens mål å få innvilget patent fortest mulig. Ofte er det viktig for dem å vente til mulige mothold er kjent og vurdert, slik at patentet når det først er innvilget, står så sikkert som mulig. Denne maksimale sikkerheten far man, på grunn av den internasjonale patentsaksbehandlingen, gjerne først etter noe mer enn tre år. Det påstås i spørsmålet at bedriften Fjord Norsk Sjømat AS har "... ventet i over ett år på å få svar på sin patentsøknad". Dette gir ikke et riktig inntrykk av fakta i saken. Patentsøknaden ble mottatt i Patentstyret 20. februar 2001 via søkers fullmektig. Patentstyret avgå 16. juli 2001 første uttalelse vedrørende søknadens realitet, dvs. innen litt mindre enn fem måneder. Det ble i svaret fra Patentstyret blant annet påpekt en del uklarheter som søkeren ble bedt om å redegjøre nærmere for. Søkeren ble gitt en frist på 6 måneder til å besvare Patentstyrets skriv. Patentstyret mottok imidlertid ikke svar fra søkerens fullmektig før 15. januar 2002, dvs. dagen før utløpet av svarfristen. Etatens skriv nummer to ble deretter oversendt søkerens fullmektig 8. april 2002. Patentstyret uttalte seg deri om oppfinnelsens patenterbarhet, og om hvilke forhold som måtte korrigeres eller tas til følge for at patent skal kunne gis. Det fremgår at Patentstyret kun har mindre anmerkninger av formell art, og at søknaden vil kunne godkjennes raskt dersom disse bringes i orden. Jeg kan ikke se at saksbehandlingstiden skal kunne anses som urimelig lang, sett på bakgrunn av det omfattende arbeidet med gransking av oppfinnelsens nyhet på global basis som ligger bak en første realitetsuttalelse fra Patentstyret. patentfullmektigen kom etaten i hende, kan neppe Patentstyret lastes for. Representanten Arnstad sier i spørsmålet at bedriften "... av konkurransehensyn 'ikke kan' oppgi inns atsfaktorene i produktet". Det synes litt uklart hvorfor bedriften tilbakeholder disse opplysningene. En utlevering av opplysningene vil ikke kunne hindre patentering. Patentlovens krav til nyhet anses oppfylt dersom oppfinnelsen ikke var kjent på søknadens innleveringsdag. Senere offentliggjøring av oppfinnelsens innhold har ingen betydning for patenteringsmulighetene. Dersom grunnen er frykt for at bruken av tilsetningsstoffet eller hele den patentsøkte teknologien kan bli kopiert av konkurrenter før patentet er innvilget og fullt patentvern oppnådd, vil jeg gi følgende merknad til det: Patentvernets omfang øker i tre trinn fira søknadsdagen til innvilgelse. 1. Etter at søknaden er innlevert, er ikke offentliggj øringen av teknologien lenger til skade for å få innvilget patent. I tillegg har søkeren såkalt provisorisk patentvern seiv om søknaden ikke er offentliggjort. Det betyr at en annen bedrift som utnytter teknologien, når patentet blir innvilget, må regne med å bli erstatningspliktig og måtte avgi i hvert fall fortjenesten fira utnyttelsen, seiv om de ikke visste om patentsøknaden, dvs. seiv om de var i såkalt aktsom god tro. 2. Det andre trinnet er det vernet som oppnåes etter offentliggjøringen av patentsøknaden. Da kan ingen lenger i god tro utnytte søknaden, og enhver som utnytter teknologien kan bli erstatningspliktig, såfremt patent til slutt blir innvilget, og ikke utover det de endelige patentkravene dekker. 3. Etter innvilgelsen har patenthaveren fullt patentvern for teknologien sin iht. patentloven, med mulighet for sivilrettslig erstatningsplikt og, på begj æring av patenthaveren, strafferettslig forfølgelse. De konkurransemessige hensyn i den aktuelle bedriftens marked, som ifølge begrunnelsen for spørsmålet kan tilsi at det kan gi konkurrenter en fordel at bedriften oppfyller kravene til deklarasjon av ingrediensene i matvarer iht. næringsmiddellovgivningen, angår i utgangspunktet ikke Patentstyret, så lenge etaten gjennomfører en god og rask saksbehandling av bedriftens patentsøknad. Enhver bedrift innen næringsmiddelbransjen må være kjent med, og etterleve, den lovgivningen som gjelder på området, bl.a. om produktdeklarasjon. Det blir opp til bedriften å aweie hvorvidt det er bedre å vente med å markedsføre et nytt produkt til patentsøknaden er offentliggjort, for å kunne gripe inn mot konkurrenter som ønsker å kopiere teknologi det inneholder, eller å markedsføre det allerede før den tiden, og akseptere en risiko for kopiering. Innlevert 24. april 2002 av stortingsrepresentant Oddbjørg Ausdal Starrfelt Besvart 30. Spørsmål: «Luftfartstilsynet arbeider for tiden med en rapport som skal danne grunnlaget for en eventuell ny forskrift for Oslo Lufthavn Gardermoen. Vil en eventuell ny forskrift/instruks for inn- og utflyging fra Oslo Lufthavn Gardermoen kunne medføre endringer i de detaljerte og nøyaktig angitte støysoner som ble lagt til grunn for Stortingets vedtak om bygging av hovedflyplassen?» Begrunnelse: Når Samferdselsdepartementet skal avgjøre om det skal lages en ny forskrift for Oslo Lufthavn Gardermoen, er det mange viktige samfunnshensyn som må legges til grunn. Lokale spørsmål for den nære regionen, men også nasjonale forhold må vurderes. Lokalt er det stort engasjement for denne saken. Mange er bekymret for økte miljøbelastninger for lokalmiljøet. Spesielt støyproblemer blir tillagt stor betydning. Jeg mener det vil være nødvendig at Samferdselsdepartementet tar hensyn til at Stortingets tidligere vedtak vedrørende driften av Oslo Lufthavn Gardermoen skal følges opp i en eventuell ny forskrift. Svar: Samferdselsdepartementet vedtok i desember 1997 forskrift om inn- og utflygingstraseer for den nye hovedflyplassen på Gardermoen (traséforskriften). Formålet med denne er å minimalisere flystøyen samtidig som operative forhold ivaretas. konsekvenser etter om lag to års drift. Luftfartstilsynet har vært ansvarlig for å gjennomføre evalueringen, og arbeidet er blitt utført i et eget prosjekt som ble etablert høsten 2000. Prosjektet har hatt bred deltakelse både fra myndigheter, luftfartsnæringen og lokalbefolkningen, og utkastet til prosjektrapport ble sendt på offentlig høring i desember 2001. Luftfartstilsynet arbeider nå med å ferdigstille rapporten som om kort tid skal legges fram for departementet. Rapporten vil i første rekke inneholde en juridisk vurdering av forskriften, og en beskrivelse av de operative og samfunnsmessige konsekvensene den har hatt fram til i dag. Det siste knytter seg særlig til lokalbefolkningens opplevelser av støy. Luftfartstilsynet legger imidlertid også opp til å vurdere mulige tiltak som kan bidra til å klargjøre reglene om inn- og utflyging ved Gardermoen. Det forventes at flere av forslagene totalt sett vil kunne muliggjøre en viss reduksjon av støybelastningen. Forholdet til de opprinnelige og gjeldende støysonene er imidlertid ikke omhandlet i traséforskriften, og støysoner behandles derfor heller ikke i den rapporten Luftfartstilsynet vil framlegge. Når departementet har behandlet rapporten, vil Luftfartstilsynet følge opp arbeidet med forskriften og en eventuell endring av denne. Jeg legger stor vekt på at støybelastningen for beboeme rundt Gardermoen skal være så lav som mulig, og eventuelle endringer i dagens støysonekart vil også måtte vurderes i forbindelse med oppfølgningen av Luftfartstilsynets rapport. Det er imidlertid for tidlig nå å si noe om hvilke konsekvenser dette eventuelt vil kunne fa for støysonekartene. Innlevert 24. april 2002 av stortingsrepresentant Eva M. Nielsen Besvart 30. Spørsmål: «Det psykiatriske sykehjemmet Jansnes i Talvik, Alta kommune, har i 40 år vært et veldrevet behandlings og rehabiliteringssted for personer med psykiske lidelser. Dette begrunnes med god beliggenhet og kvalifisert personale fra Talvik og omegnen. Sosialdepartementet har, til tross for stor motstand i fylket, vedtatt å legge ned Jansnes for å bygge noen insitusjonsplasser i Alta i stedet. Hva vil statsråden gjøre for å opprettholde tilbudet Jansnes i Talvik?» Begrunnelse: Sosial- og helsedepartementet som godkjenningsmyndighet konkluderte i et brev datert 12. desember 2001 at Jansnes skal legges ned. Grunnlaget for vedtaket antas å ligge i et møte på Jansnes i november 2001 hvor departementet var representert. derimot ikke Distriktspsykiatrisk senter (DPS) Vest- Finnmark som er ansvarlig for psykiatritilbudet i Vest-Finnmark, herunder Jansnes. De var ikke invitert til å delta på møtet som dannet grunnlag for departementets beslutning om nedleggelse. Brevet fra departementet mangler enhver begrunnelse for at aktiviteten ved døgnenheten bør flyttes til Alta. Det foreligger heller ingen faglig eller økonomisk vurdering som skulle tilsi at dette er ønskelig. Min og Finnmark Arbeiderpartis tolkning av departementets brev, er at det kan virke som det er avstanden fra Alta til Jansnes som ser ut til å ha vært den avgj ørende faktor i beslutningen. For departementet er enig i at Jansnes har utviklet et godt fagmiljø med god kompetanse og kjennskap til pasientgruppen. Lokalt vurderes beliggenheten i Talvik som en fordel for denne type langsiktig behandling og rehabilitering, og det legges stor vekt på at institusjonen og de mennesker som er og har vært der gjennom 40 år har vært en del av bygdesamfunnet. Det finns massevis av sosial kompetanse i bygda om hvordan mennesker med psykiske lidelser kan leve og fungere i et bygdemiljø. Talvik er et fint eksempel på hvordan man i et gjensidig forhold over tid. Og ikke minst, Alta kommune har gjennom år prioritert oppbygging av infrastruktur som sikret sykehjemmet gode rammebetingelser og driftsvilkår. Ikke bare Alta, men også Hammerfest, Hasvik, Kvalsund, Måsøy og Loppa kommuner har brukere på institusjonen. Et annet moment er at folketallet i Talvik har vært stabilt i cirka 30 år. En stor andel av bygdas befolkning, spesielt kvinner, har arbeidet og utdannet seg innenfor psykiatrien. Talvik er et eksempel på en bygd uten fråflytting, og Jansnes har også betydd mange arbeidsplasser i et godt fagmiljø. Svar: Opptrappingsplan for psykisk helse Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse har Stortinget vedtatt at tjenestetilbudet innenfor det psykiske helsevernet for voksne skal omstruktureres og styrkes både kvantitativt og kvalitativt for å kunne gi et aktivt behandlingstilbud. Hovedtyngden av de allmenne behandlingsoppgavene innen psykisk helsevern skal flyttes ut til distriktspsykiatriskesentre (DPS'er), hvor det legges opp til en samorganisering av poliklinikk, døgn- og dagtilbud, jf. St.meld. nr. 25 for 1996-97. Tjenestetilbudet på sentralsykehusnivå skal spesialiseres i forhold til oppgåver. Dette innebærer at en del eksisterende behandlingstilbud vil bli awiklet og erstattet med nye. Stortinget har blant annet vedtatt at en stor del av døgnplassene i psykiatriske sykehjem skal awikles og erstattes med tilbud i kommunene og ved DPS'ene. Målet med dette er å få et best mulig tjenestetilbud innen psykisk helse i løpet av opptrappingsperioden. gjennom å vedta Opptrappingsplan for psykisk helse, la departementet til grunn at alle fylkeskommunene skulle utarbeide egne planer for psykisk helsevern. Disse skulle godkjennes av departementet som grunnlag for bevilging av midler over Opptrappingsplanen. Helse Nord RHF har siden 1. januar 2002 ansvaret for tjenestetilbudet innen psykisk helsevern i Finnmark, Troms og Nordland. Dette innebærer at Helse Nord har ansvar for å nå målene for Opptrappingsplanen for psykisk helse innen sitt område. Helse Nord skal bygge på Finnmarks vedtatte og godkjente plan for psykisk helsevern, sammen med tilsvarande planer for Troms og Nordland, i tillegg til styringssignaler fra Helsedepartementet (jf. Styringsdokument til Helse Nord RHF 2002). Jansnes Døgntilbudet for DPS Vest-Finnmark ligger i dag ved Jansnes som er et tidligere psykiatrisk sykehjem i Talvik kommune, ca. 4 mil fra Alta. Administrasjonen for DPS Vest-Finnmark er samlokalisert med poliklinikk innen psykisk helsevern for voksne og poliklinikk innen psykisk helsevern for barn og unge i nye lokaler ved Alta Helsesenter. I den fylkeskommunale opptrappingsplanen for Finnmark ble det foreslått å bygge opp en ny sengepost i Alta. Det skulle utredes nærmere hvilket behandlingstilbud som burde opprettholdes ved Jansnes og en eventuell funksjonsdeling med en ny post i Alta. I Finnmarks plan for investeringer gjennom Opptrappingsplanen, var det satt opp en forholdsvis stor investering på 20 mill. kr til opprustning av lokalene på Jansnes. I Helsetilsynets vurdering og anbefalinger til planen for Finnmark heter det at "Den planlagte differensieringen på DPS-nivå med styrking av ambulante tjenester er i tråd med statlige føringer. Planlagte dagbehandlingstilbud bør beskrives bedre". Videre anbefaler Helsetilsynet at "dersom det skal investeres i en utbedring av døgntilbudet ved DPS Vest Finnmark, bør en prioritere en samlet utbygging iAltafremfor å ruste opp institusjonen Jansnes 4 mil fra Alta". Helsetilsynet sier i sin uttalelse også at "det er vanskelig å vurdere døgnbehandlingskapasitet i Finnmark på samme måte som i resten av landet. Helsetilsynet anbefaler at det høye antallet døgnplasser til voksne slik det fremkommer i planen aksepteres inntil videre". I brev av 12. desember 2001 til Finnmark fylkeskommune, deler departementet Helsetilsynets vurdering. Det er et uttalt mål i Opptrappingsplanen at behandling og rehabilitering av psykiske lidelser i størst mulig grad bør skje i nærhet til brukernes normale livsarenaer, i tillegg til at det er viktig å styrke fleksibilitet og helhet i behandlingstilbudet. godkjenningsbrev at "nærheten til sentrum med varierte funksjoner vil kunne gi rehabiliteringsarbeidet langt bedre betingelser". I begrunnelsen for det skriftlige spørsmålet fremføres det at Sosial- og helsedepartementet i sitt godkjenningsbrev til Finnmark fylkeskommunes plan for psykisk helsevern, datert 12. desember 2001 konkluderte med at Jansnes skal legges ned. Dette medfører ikke riktighet. Departementet legger i sitt brev til grunn at investeringsmidler over Opptrappingsplan for psykisk helse vil bli bevilget til å støtte utbygging av et aktivt døgntilbud i Alta, og dersom Jansnes på lengre sikt skal opprettholdes, bør tjenestene forankres på kommunalt nivå. Departementets føring med hensyn til investeringer i Finnmark er ikke til hinder for utredning av funksjonsfordeling mellom Jansnes og Alta, slik det er beskrevet i planen. Investeringer over Opptrappingsplanen Det er totalt i landet fremmet ønsker om å realisere investeringsprosjekter som overskrider den rammen departementet har til disposisjon til byggeprosjekter finansiert over Opptrappingsplanen. tilsier en streng prioritering. Departementet arbeider med et forslag til fordeling av de gjenstående investeringsmidlene for resten av opptrappingsperioden, dvs. 2002-2006. Forslaget er forelagt de regionale helseforetakene til gjennomgang og drøfting. Det vil ut fra dette foretas en endelig beslutning om hvilke investeringsprosjekter som skal finansieres fra Opptrappingsplanens midler. Konklusjon For å nå målene for Opptrappingsplan for psykisk helse slik den er vedtatt av Stortinget, vil det kunne medføre endringer i form av nedleggelser av noen institusjonstilbud. Departementet har ikke foretatt noen beslutning eller fattet noe vedtak om at institusjonen ved Jansnes skal nedlegges. Helse Nord RHF har mulighet til å vurdere hvorvidt tilbudet ved Jansnes skal videreføres i sin nåværende form, om oppgåvene skal endres eller om oppgåvene i stedet skal dekkes på annen måte. Departementet har imidlertid lagt til grunn at midler fra Opptrappingsplanen bør prioriteres til en aktiv DPS-funksjon i Alta. Innlevert 24. april 2002 av stortingsrepresentant Øyvind Korsberg Bes vart 30. Spørsmål: «Retten til adkomstbrygge for bebyggelse ved vannkanten har vært anerkjent gjennom svært lang tid. Denne retten ble spesifikt nevnt som unntak i 100-metersregelen i plan- og bygningsloven § 17-2 tredje ledd. I 1995 bekreftet både daværende kommunalminister Berge og daværende miljøvernminister Berntsen denne retten i media. Hva mener statsråden om innskrenkninger i denne spesifikke rett til adkomst fra sjøen?» Begrunnelse: I lov om byggeforbud i 100-metersbeltet er retten til brygge holdt utenfor strandvernet i plan- og bygningsloven § 17-2 tredje ledd nr. 3. Etter denne bestemmelsen har eier av bebygd eiendom krav på funksjonell adkomstbrygge, og det gjelder seiv om eier har adkomst fra landsiden. Gjennom bygningsloven har man dog hjemmel for å forby andre typer brygger. Det er uansett søknadspliktig å bygge en brygge. Berntsen gjennom avisartikler i 1995 at retten til adkomstbrygge eksisterer og understreket således intensjonene med plan- og bygningsloven § 17-2 tredje ledd. I tvistesaker mellom kommuner og utbyggere oppstår det strid ved at kommunene henviser til planog bygningsloven § 20-6, som tilsier at kommuneplan skal legges til grunn ved planlegging, forvaltning og utbygging i kommunen samt plan- og bygningsloven § 20-4, som bestemmer hva kommuneplanens arealdel skal angi. Kommunene mener at disse paragrafer gjelder over plan- og bygningsloven § 17-2. Det er tolkninger både for og mot et slikt syn. Flere instanser har direkte og indirekte støttet at denne retten til adkomstbrygge har vært ansett å være så sterk at den går foran det som kan besluttes på kommunalt nivå. Dette fremgår blant annet av en avgjørelse fra Østfold fylkesmannsembete 10. januar 1998. Videre har flere instanser uttrykt sterk tvil om hvor grensen skal gå for hvilken mulighet kommunene har til å begrense denne retten. Denne retten har heller ikke blitt fjernet av Stortinget i noen av de mange revisjoner av strandplanloven og plan- og bygningsloven. gripe inn med slike forbud og reguleringer som planog bygningsloven § 20-4 og § 20-6 åpner for. På den annen side har rettsutviklingen i de seneste 2-3 år i økende grad gitt medhold til kommuner som ønsker å begrense retten til adkomstbrygge. Senest er dette kommet til uttrykk i en dom fra Moss byrett der det klart gis uttrykk for at retten til brygge ikke eksisterer eller i alle fall bare eksisterer så langt kommunen ikke har fjernet den ved reguleringsplan. Svar: Representanten Øyvind Korsberg stiller spørsmål vedrørende retten til adkomstbrygge på bebygd strandeiendom. Han vil vite hva jeg mener om innskrenkninger i denne spesifikke rett til adkomst fra sjøen. Det generelle byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen som gjelder for hele landet, framgår av plan- og bygningsloven § 17-2. Det gjelder flere unntak fra forbudet. Ett av unntakene gjelder brygge på bebygd eiendom til sikring av eierens eller brukerens adkomst. Bakgrunnen for unntaket var at man ikke ville innføre noe generelt forbud mot adkomstbrygge når eiendommen først var bebygd. fellesbrygge ofte vil være en egnet løsning i strandområdene. Arealbruken langs sjøen reguleres både av det generelle byggeforbudet og gjennom kommunale areal planer. Kommunen kan, etter en konkret vurdering av arealbruken gjennom en omfattende planprosess, fastlegge at et område skal være forbeholdt bestemte arealbruksformål - slik at både bygging av adkomstbrygger og annen bygging ikke vil være tillått i slike områder. Bygging vil da kreve dispensasjon for å kunne gjennomføres. Ved vurdering av dispensasjonsadgang vil det være et moment at det dreier seg om en brygge som er nødvendig for å sikre eiendommen sjøverts adkomst. For øvrig vil avgjørelsen måtte bero på en nærmere konkret vurdering av forholdene på stedet - og om fellesbrygge eller dispensasjon er riktig løsning. Jeg har tiltro til at kommunene som har ansvaret for arealforvaltningen klarer denne jobben. Jeg tror også at de klarer å bruke sunn fornuft og et godt skjønn når det gjelder praktiseringen av reglene for bygging av brygger. På denne bakgrunn kan jeg ikke se at det er grunn til å endre plan- og bygningsloven på dette punkt. Innlevert 24. april 2002 av stortingsrepresentant Eva M. Nielsen Besvart 29. Spørsmål: «Omstillingsarbeidet i Statens vegvesen har tatt betydelig lengre tid enn forutsatt Dette har ført til betydelige frustrasjoner blant ledelse og ansatte i fylkenes produksjonsavdelinger. Frykten for at fremtidig konkurransekraft kan svekkes er stor. Også de ansattes pensjonsrettigheter føles satt under press. Hva vil statsråden gjøre for å få fortgang i omorganiseringsprosessen på produksjonssiden, og hvilken fremdriftsplan jobbes det nå etter?» Begrunnelse: Fra hele landet kommer det nå meldinger om at de ansatte i Statens vegvesens produksjonsavdelinger fortviler over Samferdselsdepartementets sendrektighet i arbeidet med å få omstillingsstrukturen på plass. Det har tidligere vært antydet at rammeverket rundt dette arbeidet skulle være på plass i februar 2002. Blant annet skulle styrets sammensetning da være avklart. etaten og vanskeliggjør planarbeidet. Konsekvensen blir at de dyktigste fagfolkene søker seg over i annen virksomhet, og et fremtidig statlig produksjonsselskap vil ha mistet betydelig konkurransekraft. Tap av fagarbeidere og ingeniører kan på sikt bli et stort problem for det statlige foretaket. Etablerte entreprenørfirmaer tapper Vegvesenet for fagfolk. Det stilles spørsmål om dette er en villet utvikling. Dersom Vegvesenets produksjonsavdeling, et fremtidig AS, skal være konkurransedyktig må ikke statens stille seg slik at fagfolkene har forlatt etaten allerede før konkurranseutsettingen er et faktum. Samtidig ser vi at organisasjonen frykter for hva som vil skje med de ansattes pensjonsrettigheter. Statens vegvesen har i mange distrikter vært en betydelig arbeidsgiver med særdeles stabilt mannskap. Det er dårlig personalpolitikk å la slike vesentlige problemstillinger stå übesvart så lenge. Nå venter etatens mange voksne arbeidstakere på en snarlig avklaring. entreprenørnæring. Omstillingen vil skape endringer som krever at Samferdselsdepartementet uten ugrunnet opphold kommer med de avklaringer fagorganisasjonene lenge har etterlyst. Svar: Det arbeides intensivt med omstillingsarbeidet i forbindelse med organiseringen av Statens vegvesens produksjonsvirksomhet til et statsaksjeselskap. Departementet har et tett og godt samarbeid med Vegdirektoratet i denne saken, samtidig som ekstern ekspertise benyttes for å bistå i sentrale spørsmål. Dette er en sak av svært omfattende karakter, hvor mange delproblemstillinger må løses for å få en best mulig helhet. Jeg er ivrig opptatt av at alle som er involvert i arbeidet arbeider mot et felles mål om å gjøre selskapet best mulig rustet til å kunne hevde seg i konkurransen med de private aktørene i markedet. spørsmål angående selskapets rammebetingelser, være en sak styret - der de ansatte vil være representert - må ta stilling til. Samferdselsdepartementet har imidlertid avklart med Arbeids- og administrasjonsdepartementet at selskapet om ønskelig kan inngå pensjonsavtale med Statens Pensjonskasse. Denne avtalen kan om ønskelig være av midlertidig karakter. Jeg legger til grunn at styret velger en pensjonsordning som både ivaretar de ansattes behov for gode pensjonsvilkår og selskapets behov for en ordning der kostnadene ligger innenfor en forsvarlig ramme. Når det gjelder fremdriften i arbeidet tar departementet som kjent sikte på å opprette det permanente selskapet med virkning fira 1. januar 2003. Jeg vil redegjøre for omorganisering av produksjons virksomheten for Stortinget både i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett nå i vår og til høsten. Hovedframlegget for Stortinget, nemnder åpningsbalansen for selskapet, vil bli i forbindelse med statsbudsjettet til høsten. Innlevert 24. april 2002 av stortingsrepresentant Kjetil Bjørklund Besvart 30. Spørsmål: «Jernbaneverket har signalisert at oppriving av jernbanesporet på deler av Valdresbanen nå skal settes i gang. Synes statsråden det er riktig av hensyn til miljøet og framtid samfunnsmessig beredskap å rive opp et jernbanespor som det vil koste flere hundre millioner kroner å legge på nytt - uten at man har vurdert å overdra sporet til andre jernbaneinteressenter, og uten at man ved en oppriving har vurdert gjenbruk av skinner og installasjoner på den nedre delen av banen?» Svar: Spørsmålet om å benytte strekningen mellom Leira og Dokka på Valdresbanen til andre formål enn jernbane, har vært forelagt Stortinget flere ganger. Det vises til St.prp. nr. 76 for 2000-2001, jf. Innst. S. nr. 327 for 2000-2001 og St.prp. nr. 18 for 2001- 2002, jf. Innst. S. nr. 50 for 2001-2002. Stortinget fattet følgende vedtak 13. desember 2001: " andre føremål og at skjener og sviller på strekninga Bjørgo - Leira blir fjerna." I forbindelse med at frigivelsen av deler av Valdresbanen til andre formål ble reist, tok Samferdselsdepartementet kontakt med de berørte kommuner med tilbud om å overta arealene på strekningen Dokka - Leira i tråd med retningslinjene som er fastsatt i St.prp. nr. 60 for 1988-89, jf. Innst. S. nr. 111 for 1988-89. Tre av de fire kommunene ønsket at arealene for nevnte strekning på Valdresbanen skulle benyttes til samferdselsformål i kommuneplaner og/eller reguleringsplaner, bl.a. til gang- og sykkelveg fira Bjørgo til Leira. Saken ble deretter lagt fram for Oppland fylkeskommune, som fattet vedtak i tråd med flertallet av kommunene sine innstillinger, dvs. at strekningen Dokka - Leira skulle kunne nyttes til andre formål. Et driftsopplegg i regi av Valdresbanen AS ble også vurdert før fylkeskommunen traff sitt endelige vedtak, jf. nærmere omtale i St.prp. nr. 76 for 2000-2001. Stortingets vedtak av 13. desember 2001 er således i samsvar med vedtak i fylkeskommunen og flertallet av de berørte kommunene. med kommunens ønske. Også strekningen Bjørgo - Dokka kan ifølge Stortingets vedtak nyttes til andre formål. Samferdselsdepartementet er ikke kjent med hvorvidt de aktuelle kommuner ønsker å overta denne strekningen og eventuelt til hvilket formål. Dersom for eksempel andre jernbaneinteressenter ønsker å overta denne delen av banen, vil dette være en sak for de berørte kommuner, som har fått tilbud om å overta denne. Det er for øvrig en forutsetning at staten ikke skal ha utgifter med å opprettholde jernbanestrekningen mellom Bjørgo og Dokka, som i henhold til Stortingets vedtak er nedlagt og kan benyttes til andre formål. På bakgrunn av at nedleggingen av strekningen nord for Dokka på Valdresbanen nylig er avgjort av Stortinget, er det ikke grunnlag for å foreta en ny vurdering av saken. Når det gjelder eventuelt gjenbruk av skinner og installasjoner på den delen av jernbanenettet som skal rives opp, er dette en vurdering som Jernbaneverket som forvalter av statens jernbaneinfrastruktur, er nærmest til å foreta. strekningen Bjørgo - Leira kan benyttes på andre deler av jernbanenettet, som for eksempel på den nedre delen av Valdresbanen. Jernbaneverket har for øvrig opplyst at det pleier å ta vare på brukbare deler som kan brukes til utskifting på deler av jernbanenettet som Jernbaneverket har ansvaret for å opprettholde. Strekningen Eina - Dokka på Valdresbanen er fremdeles en del av det statlige jernbanenettet, og Jernbaneverket har her visitasjons- og vedlikeholdsplikt. 11988 fattet Stortinget vedtak om at persontrafikken på Valdresbanen skulle innstilles. Dette omfattet også denne delen av banen, jf. St.prp. nr. 95 for 1987-88. Siden den gang har det ikke vært drevet ordinær persontrafikk på Valdresbanen. Når det gjelder godstrafikken på strekningen har trafikkutøveren NSB BA (nå Cargo Net) også avsluttet sin trafikkvirksomhet. Dette innebærer at det i dag ikke blir drevet ordinær togtrafikk på Valdresbanen. Med de store utfordringer og krav til opprusting og utbedringer av det eksisterende jernbanenettet hvor jernbanetrafikk har sine fortrinn, ser jeg det som lite aktuelt å bruke penger til opprustning av Valdresbanen. Innlevert 24. april 2002 av stortingsrepresentant Anne Helen Rui Besvart 29. Spørsmål: «Justisdepartementet har et koordinerande ansvar for statens arbeid mot vold. Handlingsplanen "Vold mot kvinner" ble etablert i 2000. Fristen for en rekke av tiltakene har tidsramme som går ut i år. Hva har statsråden tenkt å gjøre når det gjelder oppfølging av handlingsplanens tiltak?» Begrunnelse: Justisministeren har ved tidligere anledninger uttalt at departementet har tatt i bruk flere virkemidler i løpet av den senere tid når det gjelder vold mot kvinner. Eksempler på dette er opprettelse av familievoldskoordinatorer ved politidistriktene og utarbeidelse av instruks fra politiet om handtering av vold og trusselsaker mot kvinner. Handlingsplanen består av 20 tiltak. Svar: Det er en prioritert oppgave for meg å fortsette arbeidet for å bekjempe vold mot kvinner. Dette gjelder ikke minst den vold som finner sted i hjemmet. handlingsplanen "Vold mot kvinner" går ut i 2002. Det omfatter blant annet gjennomføringen av regionale kompetansehevingsseminarer i de fem helseregionene, der hovedmålsettingen er å sette vold mot kvinner på dagsorden, øke kompetansen, samle aktører på feltet i de enkelte regionene og sist, men ikke minst, bidra til å styrke det tverrfaglige og tverretatlige samarbeidet. To av i alt fem seminarer er awiklet. Den første fant sted i Kristiansand i januar og den andre ble gjennomført i Tromsø i mars. Molde vil være vertskap for det tredje seminaret som finner sted i juni. De to siste seminarene vil bli awiklet i løpet av hosten 2002 og vil finne sted i Bergen og Sarpsborg. Videre vil Alternativ til Vold i løpet av høsten 2002 sluttføre arbeidet med å sammenstille den kunnskap som er utviklet i behandlingstilbudene til menn med voldsproblemer i Norge. De tiltakene som i all hovedsak omhandler beskyttelse av voldsutsatte kvinner, utvikling av en bærbar voldsalarm og mulighet for skifte av personnummer etter å ha vært utsatt for vold eller alvorlige trusler vil begge være på plass i løpet av 2002. Når det gjelder politiets arbeid som omfattes av tiltak tre i handlingsplanen kan jeg informere om at det fra 1. i Bergen, vil være etablert en ordning med familievoldskoordinatorer ved hvert av landets 27 politidistrikt. For å styrke kompetansen hos koordinatorene i politidistriktene vil det bli gjennomført et kurs i regi av Politihøgskolen i juni 2002. Det er også utarbeidet en instruks som gir en nærmere beskrivelse av hvordan politiet skal handtere saker omhandlende vold i nære relasjoner. Instruksen ble oversendt de lokale politidistriktene i denne uken. På bakgrunn av at arbeidet med gjennomføringen av tiltakene i handlingsplanen ikke kom i gang før i løpet av høsten 2000, vil enkelte av tiltakene løpe ut over 2002. Dette omfatter blant annet de tre lokale prosjektene som er etablert i Tana, Molde og Vestfold. I løpet av prosjektperioden skal det utvikles eller prøves ut ulike modeller for forebygging av vold, samarbeid mellom aktuelle instanser og bistand til ofre og overgripere. Prosjektene vil bli avsluttet ved utgangen av 2003. Flere av de tiltakene i handlingsplanen som omhandler krisesentrene, både endringer av finansieringsordningen og behov for kompetanseheving vil også løpe utover 2002. Når det gjelder arbeidet videre har det i løpet av handlingsplanperioden blitt avdekket stadige nye områder som vil kreve forsterket innsats utover det som allerede ivaretas gjennom tiltakene i planen. Jeg tenker her i første omgang på behovet for å følge opp de kompetansehevende tiltak som er gjennomført som en del av de regionale seminarene. Tilbakemeldingene fra seminardeltakerae er så langt entydige og behovet for et utvidet tilbud kan synes stort. Videre vil vi måtte sette et sterkere fokus på det forebyggende arbeidet, ikke minst i forhold til å styrke behandlingstilbudet til menn med voldsproblematikk. I et forebyggingsperspektiv er det også av betydning å sette fokus på situasjonen for barn som er vitne til vold i familiene. Barn som seiv utsettes for vold eller er vitne til vold i hjemmet utsettes for store belastninger. Forekomsten av atferdsvansker og emosjonelle vansker er vesentlig høyere i denne gruppen enn hos barn som ikke opplever vold i familien. Forskning kan tyde på at noen av disse barna gjenfinnes både som ofre og overgripere i voksen alder. Det er også mye som tyder på at arbeidet for å styrke hjelpetilbudet til kvinner som har vært utsatt for vold og overgrep må gis høyere prioritet. Dette gjelder både tilbudene fra helse- og sosialetaten og fra politiet. lokale prosjektene under handlingsplanen vil kunne gi oss verdifull informasjon om hvordan dette arbeidet bør organiseres for å kunne gi kvinnene et bedre tilbud enn det mange opplever å få i dag. En annen, men ikke mindre viktig problemstilling gjelder den vold mot kvinner som begås av familiemedlemmer i et forsøk på å tvinge noen til ekteskap, eller begås som et ledd i tradisjonsbundet adferd som for eksempel tilfelle er med omskjæring. Dette er relativt nye problemstillinger i vår del av verden, men kan ikke under noen omstendighet defineres som noe annet enn grove overgrep mot kvinner. Situasjonen for voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn bør derfor vies større oppmerksomhet i det videre arbeidet. Mye tyder på at disse kvinnene befinner seg i en særlig vanskelig situasjon som i enkelte tilfeller vil kunne kreve både andre og mer omfattende hjelpetilbud enn det som ytes i dag. Sist, men ikke minst, vil jeg i det videre arbeidet rette økt oppmerksomhet mot rettsapparatets handtering av vold og overgrep mot kvinner. Et hovedproblem kan se ut til å være at rettsapparatet ikke i tilstrekkelig grad har tatt vold mot kvinner på alvor, noe som gjenspeiles både i den relativt høye henleggelsesprosenten i slike saker samt i straffeutmålingen, der gjerningsmannen ilegges straff. Jeg har foreløpig ikke tatt endelig stilling til i hvilken form arbeidet for å bekjempe vold mot kvinner skal videreføres når tiltakene i handlingsplanen er gjennomført. Delutredninger fra det regjeringsoppnevnte Kvinnevoldsutvalget og innspill fra Kvinnevoldsforumet som ledes av statssekretæren her i Justisdepartementet vil kunne bidra med verdifulle innspill til hvordan det videre arbeidet bør organiseres. Slik jeg ser det er flere alternativer mulige. Et alternativ jeg vil vurdere i den nærmeste fremtid er å utarbeide en ny handlingsplan som i tillegg til å forsterke den innsats som allerede er igangsatt, i større utstrekning enn sin forgj enger også vil måtte inkludere tiltak for å bekjempe de "nye" voldsformene tvangsekteskap og omskjæring. Den videre innsatsen for å bekjempe vold mot kvinner, uavhengig av hvordan vi organiserer den, forutsetter et tett samarbeid mellom berørte departement. Jeg vil derfor ta initiativ til et møte med barneog familieministeren, helseministeren og sosialministeren før jeg tar endelig stilling til hvordan vi på best mulig måte følger opp det arbeidet vi allerede har igangsatt. Dokument nr. 15:20 (2001—2002) Spørsmål til skriftlig besvarelse med svar Spørsmål nr. 337 - 354 24.—29. Innhold Spørsmål Side 337. Fra stortingsrepresentant Kjetil Bjørklund, vedr. våpenkjøp fra Israel, besvart av forsvarsministeren 5 338. Fra stortingsrepresentant John I. Alvheim, vedr. egenjournal i helsevesenet, besvart av helseministeren 6 339. Fra stortingsrepresentant John I. Alvheim, vedr. private legespesialister, besvart av helseministeren 6 340. Fra stortingsrepresentant Asmund Kristoffersen, vedr. benmargstransplantasjon, besvart av helseministeren 7 341. Fra stortingsrepresentant Thore A. Nistad, vedr. Rv 33 Minnesund- Gjøvik, besvart av samferdselsministeren 8 342. Fra stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen, vedr. mødre som har opplevd at barnet deres er blitt drept, besvart av justisministeren .. 9 43. Fra stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland, vedr. avgifter knyttet til vannforsyning, besvart av miljøvernministeren 10 344. Fra stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa, vedr. tilrettelegging for hjemmebasert omsorg for syke barn, besvart av sosialministeren 11 345. Fra stortingsrepresentant Karin Andersen, vedr. avslag på støtte til prosjekt innen konfliktløsning, besvart av kommunal- og regionalministeren 12 346. Fra stortingsrepresentant Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, vedr. elvebåter i Tanavassdraget, besvart av finansministeren 13 347. Fra stortingsrepresentant Signe Øye, vedr. arbeidstillatelse og oppholdstillatelse for utlendinger, besvart av kommunal- og regionalministeren 14 348. Fra stortingsrepresentant Anne Helen Rui, vedr. ULF-rapporten og trafikkflygerutdanningen, besvart av samferdselsministeren 14 349. Fra stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen, vedr. lærlinger, besvart av utdannings- og forskningsministeren 16 350. Fra stortingsrepresentant Arne Sortevik, vedr. vann- og avløpsavgifter i kommunene, besvart av kommunal- og regionalministeren 17 351. Fra stortingsrepresentant Knut Storberget, vedr. svikten på politiets radarutstyr, besvart av justisministeren 18 352. Fra stortingsrepresentant Olav Akselsen, vedr. tvangsinndriving av offentlige og private pengekrav, besvart av justisministeren 19 353. Fra stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo, vedr. nedskjæringer av midlene til vegvedlikehold av riksveger i Finnmark, besvart av samferdselsministeren 19 354. Fra stortingsrepresentant Bendiks H. Arnesen, vedr. Spørsmål nr. 337 Innlevert 24. april 2002 av stortingsrepresentant Kjetil Bjørklund Besvart 6. Spørsmål: «Dagbladet avslørte 26. februar og 22. april i år at Norge har kjøpt våpen fra Israel. Stortingets utredningsseksjon bad etter forespørsel fra Sosialistisk Venstreparti, Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO) om en oversikt over hvilke land Norge har kjøpt våpen fra de siste fem årene. Hva er bakgrunnen for at Israel ikke var nevnt på den oversikten som FLO leverte som svar på forespørselen, og er det flere land som er utelatt fra FLOs side i denne sammenhengen?» Begrunnelse: Etter oppslaget om kjøp av israelske panservernraketter i Dagbladet 26. februar, bad Sosialistisk Venstreparti Stortingets utredningsseksjon om svar på følgende spørsmål: Hvilke land har Norge kjøpt våpen fra de siste fem årene, og kan det vedtas et regelverk som forhindrer innkjøp av .våpen fra land som er i krig. Stortingets utredningsseksjon svarte på dette 12. mars, og opplyste at Forsvarets Logistikkorganisasjon hadde gitt en oversikt over innkjøp av våpen de siste fem årene som viste at Norge med unntak av Sverige, kun hadde kjøpt våpen fra NATO-land. De land som ble nevnt var: Sverige, Tyskland, Storbritannia/England, Canada, Belgia, Italia, Danmark, Østerrike og USA. Det er på det rene at det ikke er formelle hindre i veien for at Norge kan kjøpe våpen fra Israel, med mindre kjøpene er av en slik størrelsesorden at de kan utløse krav om gjenkjøp fra Norge. Det framstår imidlertid som politisk uheldig og kontroversielt at Norge støtter våpenindustrien i Israel i en tid med kraftig opptrapping av militære angrep fra Israel mot befolkningen i de okkuperte område. I lys av dette er det særlig uheldig at Stortinget ikke har mottatt korrekt informasjon fra Forsvaret. Svar: Stortingsrepresentanten spør om bakgrunnen for at Forsvarets Logistikkorganisasjon ga ufullstendig informasjon til Stortingets utredningsseksjon da denne, etter forespørsel fra Sosialistisk Venstreparti, bad om en oversikt over hvilke land Forsvaret har kjøpt våpen fra de siste fem årene. Forsvarssjefen beklaget i en pressemelding 25. april 2002 at det var gitt ufullstendig informasjon om norske våpenkjøp fra Israel. Han pekte på at det var begått to saksbehandlingsfeil. Dette innebar at informasjonen ble fremsendt utenom det etablerte linjeansvaret og at informasjonen var ufullstendig. Forsvaret gjennomgår nå alle rutiner knyttet til kjøp av forsvarsmateriell og informasjonsflyt. Jeg har bedt Forsvarssjefen utarbeide en fullstendig oversikt over hvilke land Forsvaret har kjøpt forsvarsmateriell fra de siste fem årene. Tillegg til svar 27. mai 2002: Ufullstendig informasjon fra forsvarets logistikkorganisasjon om kjøp av forsvarsmateriell. Jeg viser til mitt brev datert 6. mai 2002 hvor jeg gir et foreløpig svar til stortingsrepresentant Kjetil Bjørklund på hans spørsmål nr. 337. Forsvarets overkommando (FO) har nå utarbeidet en fullstendig oversikt over hvilke land de har kjøpt forsvarsmateriell fra de siste fem årene. I tillegg til de land som står på den listen som tidligere er oversendt til Stortinget, er det gjennomført anskaffelser av forsvarsmateriell fira følgende land: Israel, Sveits, Finland, Italia, Sør-Afrika, Nederland, Danmark, Ungarn, Luxembourg, Tsjekkia og Irland. FO har presisert at denne listen kun inneholder land hvor de har hovedkontrakter. Listen inneholder ikke land som har levert delsystemer, komponenter eller software som del av en underleveranse. Spørsmål nr. 338 Innlevert 24. april 2002 av stortingsrepresentant John I. Alvheim Besvart 3. Spørsmål: «I 1994 vedtok Stortinget å be Regjeringen fremme forslag om innføring av egenjournal i helsevesenet. I lov om helsepersonell er det nå gitt forskriftshjemmel for å gi helsepersonell plikt til å føre egenjournal. Når vil helseministeren følge opp Stortingets vedtak og lovens innhold?» Begrunnelse: Innføring av egenjournal i helsevesenet vil kunne bidra til å bedre kommunikasjonen og tilgjengeligheten av korrekte opplysninger vedrørende pasientens tilstand og behandling. Mangelfulle opplysninger om pasienten kan bli et alvorlig problem i gitte tilfeller, og innføring av egenjournal og en plikt for helsevesenet til å påtegne pasientens journal vil gi en bedre sikkerhet for, til enhver tid, å ha korrekt informasjon. Pasienten seiv blir bindeledd mellom ulike tjenestenivåer og institusjoner og kan sikre seg at informasjonen i journalen er korrekt. I Legekunsten nr. 1 for 2002 sier helseministeren at den muligheten til å gi forskrifter som Stortinget har vedtatt under behandlingen av lov om helsepersonell i 1999 foreløpig ikke er benyttet. Etter min mening vil det være av betydning for pasientenes sikkerhet at egenjournal og helsepersonells plikt til å føre denne blir lovfestet. På denne måten vil egenjournalens troverdighet styrkes og den blir et nyttig hjelpemiddel i pasientbehandlingen. Svar: Stortingets vedtak om å fremme forslag om innføring av egenjournal er fulgt opp ved at det i helsepersonelloven er gitt en forskriftshjemmel for å kunne pålegge helsepersonell å føre egenjournal som pasienten seiv skal oppbevare. For å skaffe et bedre grunnlag for å vurdere innføring av egenjournal, støtter departementet et pilotprosjekt der elektroniske helsekort prøves ut overfor gravide i 5 kommuner. Erfaringene fra dette prosjektet vil kunne gi nyttig kunnskap og veiledning i forhold til det videre arbeidet med denne saken. Utviklingen med hensyn til å føre elektronisk journal har også gått svært raskt de senere årene. I dag er det allerede svært enkelt å ta utskrift fra en elektronisk journal, overføre hele eller deler av en journal fra ett helsepersonell til et annet helsepersonell (eller til annen virksomhet) samt gi lesetilgang for annet helsepersonell dersom det er ønskelig. Vi må derfor vurdere om egenjournal, i den forstand det fremgår av helsepersonellovens forarbeider, er veien å gå. Ettersom det i dag er enkelt å ta en utskrift av den til enhver tid gjeldende journal, til de pasientene som kan ha nytte av å fa en slik, kan spørsmålet være om dette er en bedre løsning. Jeg ønsker å avvente ovennevnte prosesser før j eg går videre med spørsmålet om en forskrift om egenjournal. Innlevert 24. april 2002 av stortingsrepresentant John I. Alvheim Besvart 3. Spørsmål: «I Legekunsten nr. 1 for 2002 uttaler helseministeren at private legespesialister må ha avtale med helseføretaket for å kunne motta ISF og at pengene skal kanaliseres gjennom helseforetaket, ikke direkte til spesialisten som utfører jobben. Pasienten skal først ha vært henvist til sykehus for så å sendes videre til privat spesialist dersom ventetiden blir for lang. Anser ikke helseministeren at dette vil føre til forsinkelser for den enkelte pasient og begrensning av valgfhheten? Begrunnelse: I Norge har vi i dag i teorien rett til fritt sykehusvalg over hele landet. Pasienten skal seiv kunne velge sykehus hvor som helst i Norge og fa sine utgifter dekket når det gjelder behandlingen. Allikevel har vi fortsatt køer i helsevesenet. En rekke private spesialister på forskjellige områder gir uttrykk for at de har ledig kapasitet og kan foreta forskjellige operasjoner i sine praksiser dersom betalingen gjør det regningssvarende å utføre jobben. Vi har altså både køer og ledig kapasitet. å forstå berettigelsen av. I Sem-erklæringen har regjeringspartiene gitt uttrykk for at de ønsker velkommen private tilbydere av helsetjenester og at disse skal likestilles med offentlige tilbud. Når helseministeren nå gir uttrykk for at både pasientene og betalingen for inngrep hos private spesialister skal kanaliseres gjennom de regionale helseføretak virker dette provoserende og unødvendig byråkratisk. Det er fristende å spørre om man ikke stoler på de private spesialistene eller om det er pasientene og deres primærleger som ikke anses i stand til å foreta de ønskede valg. Helseministeren velger nå å legge opp til en sterk kontroll med private spesialister og begrense brukernes frie valg. Pasientene skal ikke seiv kunne velge privat spesialist, men skal eventuelt henvises dit etter først å ha vært "silt" av helseforetaket. Jeg må konstatere at helseministeren foretrekker kontroll fremfor effektivitet og det blir vanskelig å tro på noen genuin vilje til å benytte den private, ledige kapasitet. Svar: I dag kan den enkelte pasient seiv velge behandlende spesialist og bli henvist direkte fra allmennlege til spesialist. Betaling for behandlingen skjer da delvis gjennom driftstilskuddet fra et regionalt helseføretak og utbetaling av takstrefusjon fra Rikstrygdeverket gjennom normaltariffen samt en egenandel. I tillegg til dette har Stortinget vedtatt at de regionale helseforetakene også skal fa ISF-refusjon for kjøp av dagkirurgisk behandling hos privatpraktiserende avtalespesialister fra 2002. De regionale helseforetakene får således en større valgfrihet fordi de nå også får ISF-refusjon når dagkirurgisk behandling kjøpes utenfor sykehus. På denne måten er det bedre lagt til rette for at de regionale helseforetakene kan ivareta sin sørge for rolle ved å utnytte eventuell ledig kapasitet for prioriterte pasientgrupper utenfor sykehus. Oppgjøret for denne behandlingen foregår mellom de regionale helseforetakene og den enkelte private aktør både i de tilfellene der behandlingen skjer hos privatpraktiserende avtalespesialister og på private sykehus. Den statlige ISF-refusjonen blir i sin helhet utbetalt til det regionale helseforetaket. Den enkelte private aktør må på forhånd inngå en avtale med det regionale helseforetaket eller et helseføretak om pris. Henvisning via det regionale helseforetaket eller et helseføretak vil støtte opp om det helhetlige ansvaret det regionale helseforetaket har og plasserer ansvaret for å koordinere tilgjengelige økonomiske ressurser på prioriterte pasientgrupper samme sted. Jeg mener dette vil bidra til å øke pasientbehandlingen på områder hvor det i dag er uakseptabel lang ventetid. Det er viktig å understreke at denne henvisningsplikten ikke innebærer at pasienten fysisk må ha vært innom et offentlig sykehus først. Jeg legger til grunn at aktørene legger opp til praktiske løsninger som sikrer at i de tilfellene private aktører har kortere ventetider enn offentlige sykehus skal dette komme pasienten til gode. Forutsatt at det regionale helseforetaket finner at hensynet til prioritering av pasienter og kostnadskontroll er ivaretatt, legger vi nå opp til at det regionale helseforetaket skal stå fritt til å inngå samarbeidsavtaler som gir mulighet for direkte henvisning fra primærhelsetjenesten til et privat sykehus eller privatpraktiserende avtalespesialist for utredning eller behandling. Ved å inkludere private sykehus i det frie sykehusvalget vil en også kunne styrke valgfriheten til den enkelte pasient forutsatt at dette gjelder behandling som også private aktører kan tilby. Jeg har nedsatt en arbeidsgruppe i departementet som skal følge opp intensjonen i Sem-erklæringen på dette punkt og tar sikte på å sende ut et høringsnotat før sommerferien. Innlevert 24. april 2002 av stortingsrepresentant Asmund Kristoffersen Besvart 30. Spørsmål: «Etter oppslag i media har det kommet fram at en fem år gammel kreftsyk gutt som var klar for benmargstransplantasjon allerede i januar etter utredninger ved to av landets sykehus, ikke har tatt slik behandling ved Rikshospitalet seiv om giver til benmargstransplantasjon er klar. Et slikt tilfelle kan bety at vi i Norge har kapasitetsproblem seiv for barn med meget alvorlige lidelser. Hva vil helseministeren gjøre for å hindre at barn blir stående i helsekø ved alvorlig sykdom?» Begrunnelse: Seiv om vi i Norge både har pasienter som må ligge i sykehuskorridorer og som må vente for lenge i kø før de tar behandling, så kan det ta noe tid før denne meget uheldige situasjonen er borte. sykdommer skal ha behandling omgående når behovet er der. Oppslaget i media 23. og 24. april om et barn med alvorlig kreftsykdom ikke fikk behandling ved Rikshospitalet slik barnets sykehus hadde bedt om, beskriver en meget alvorlig situasjon. Hvis barn med kreftsykdom ikke far behandling med bakgrunn i påstått kapasitetsproblem ved f.eks. Rikshospitalet, så er dette totalt uakseptabelt. Dersom manglende behandling begrunner seg i faglige vurderinger, så må både pårørende og henvisende sykehus få en entydig begrunnelse for avslag på et bestemt behandlingsopplegg. Seiv om barn definitivt må fa sin behandling ved norske sykehus når vi har faglig kompetanse til den aktuelle behandling, så minner jeg om den mulighet det er til behandling i utlandet i de tilfeller der pasienten har fordeler av rask og kvalitetssikker behandling i land vi samarbeider med på dette område. Jeg mener at ingen anstrengelse må være uprøvd for å gi barn med alvorlig sykdom nødvendig behandling. Svar: av tidspunkt for behandling av denne pasienten. Rikshospitalet gir en beskrivelse av fakta som tilsier at beslutning om type behandling og tidspunkt for gjennomføringen ble fattet utelukkende på medisinsk grunnlag. Det avkreftes at det finnes ventelister for denne type behandling ved Rikshospitalet. Imidlertid kan det synes som om kommunikasjonen mellom sykehusene og/eller mellom sykehus og pasient/pårørende ikke har vært tilfredsstillende i denne saken. For å unngå misforståelser av denne art er det nødvendig å følge de krav til informasjon som eksisterer. Videre er det viktig å se til at komplisert medisinsk informasjon formidles på en forståelig måte. Barn med alvorlig sykdom skal naturligvis ikke måtte vente lenger på behandling enn det som er medisinsk forsvarlig. Gjennom de eksisterende kanaler for rapportering om kapasitetsbegrensninger er det heller ikke fremkommet informasjon som skulle tilsi at slike ventelister eksisterer. Jeg forutsetter at de regionale helseforetakene følger prioriteringskriteriene gitt i styringsdokumentene, der alvorlighetsgrad inngår som ert av tre hovedkriterier for prioritering både mellom enkeltpasienter og grupper av pasienter og mellom ulike tjenester. Innlevert 25. april 2002 av stortingsrepresentant Thore A. Nistad Besvart 3. Spørsmål: «Det vises til statsrådens svar i ordinær spørretime 24. april d.å. angående El 6 Fillefjell at det ikke var nødvendig med noen strakstiltak da ulykkene på strekningen Øye-Borlaug etter statsrådens mening ikke var av alvorlig art. Vil statsråden komme med strakstiltak når det gjelder Rv 33 Minnesund-Gjøvik?» Begrunnelse: Det vises til mange stygge ulykker i løpet av kort tid, dessverre med tragisk utgang for en del av ulykkene, på strekningen Minnesund-Gjøvik, Rv 33. Rv 33 er en viktig hovedforbindelse mellom El 6 og E 6 og har en særdeles dårlig standard på mange strekninger. Spesielt ille er standarden på strekningen Lena-Minnesund (Skreiaberget) med smal vegbredde og ofte ras i Skreiaberget. Det ble i forliket mellom Fremskrittspartiet og Regjeringen bevilget 4 mill. kr til utbedringer i Skreiaberget. Statens vegvesen anslår en full utbedring for hele strekningen Gjøvik-Minnesund til om lag 600 mill. kr. Rv 33 er også hovedveien til Gardermoen og viktigste trafikkare for vogntog ifrå bedrifter som Nammo, RA, Hydro, Mustad m.m. Svar: Jeg vil først understreke at jeg på ingen måte har gitt uttrykk for at den enkelte ulykke ikke er alvorlig for de den rammer. Jeg understreket nettopp dette i mitt svar den 24. april, men viste derimot til at det ikke har vært noen dramatisk økning i anfallet ulykker på strekningen. Strekningen på Rv 33 mellom Minnesund i Akershus og Gjøvik i Oppland er på ca. 60 km, hvorav ca. 37 km ligger i Oppland og ca. 23 km i Akershus. Store deler av strekningen har lav standard med smal og svingete veg, og det mangler gang- og sykkelveg. Det er anslått at full utbedring til vegnormalstandard vil koste i størrelsesorden 600 mill. kr. På hele strekningen skjedde det i 2000 og 2001 til sammen 37 ulykker med personskade, hvorav 6 alvorlige. 33 av ulykkene skjedde i Oppland. disse, hvorav én med alvorlig personskade, inntraff i Skreifjella. I Nasjonal transportplan 2002-2011 fokuseres det spesielt på de mest alvorlige ulykkene. Som et resultat av dette er riksvegnettet i Norge nå delt inn i sikkerhetsklasser basert på beregninger av ulykkeskostnader. I tråd med nullvisjonen er det først og fremst tiltak på de farligste strekningene som er prioritert. Av Rv 33 mellom Minnesund og Gjøvik er ca. 8 km i de farligste sikkerhetsklassene, hvorav alt i Oppland. Ved behandlingen av forslaget om delvis bompengefinansiering av Rv 4 i Oppland forutsatte de berørte kommunene og fylkeskommunen at det ble avsatt midler til utbedring av Rv 33 parallelt med utbyggingen av Rv 4og Rv 34.1 handlingsprogrammet for tiltak på det øvrige riksvegnettet er det avsatt 12 mill. kr til utbedring av Rv 33 gjennom tettstedet Totenvika i perioden 2002-2005. Reguleringsplanleggingen har startet opp. Ca. 1,5 km av Rv 33 gjennom Skreifjella i Oppland er utsatt for ras, hvorav en 0,8 km lang strekning har spesielt dårlig kurvatur og smal veg. I handlingsprogrammet er det foreslått 30 mill. kr til tiltak på denne strekningen i perioden 2006-2011. Planlegging av en løsning med en 700 m lang tunnel på det mest kritiske partiet pågår. For å gi mulighet for en fornuftig utnyttelse av overskuddsmassene fra tunnelen utarbeides det reguleringsplan for hele den nær 5 km lange strekningen fra Akershus grense til Fjellhaug. Det tas sikte på at det skal foreligge godkjent reguleringsplan for hele strekningen i løpet av første halvår 2003. Kostnadene er foreløpig anslått til i størrelsesorden 80-100 mill. kr. Gjennom budsjettforliket høsten 2001 ble det bevilget 4 mill. kr til tiltak på Rv 33 i Skreifjella. Vegvesenet vil anvende disse midlene til å utbedre et dårlig parti på denne parsellen nord for grensen til Akershus i år. Innlevert 25. april 2002 av stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen Bes vart 6. Spørsmål: «En gruppe mødre har samlet seg for å utveksle erfaringer de sitter med etter å ha opplevd at barnet deres er blitt drept. Gjennom media er vi blitt kjent med krav til endringer denne mødregruppen ønsker å få iverksatt slik at foreldre som i framtiden havner i en tilsvarende grusom situasjon i større grad blir ivaretatt. Hvilke initiativer vil bli tatt for å imøtekomme disse mødrene, og hvilke vurderinger legges eventuelt til grunn der statsråden ikke ønsker å imøtekomme ønskene som er fremkommet?» Svar: Forbrytelser har alvorlige konsekvenser for dem som rammes direkte og deres nærmeste. Dette gjelder ikke minst foreldre som opplever at deres barn blir drept. I løpet av de senere årene er det gjennomført flere endringer som har tatt sikte på å styrke ofrenes stilling, herunder omgj øringen av voldsoffererstatningsordningen fra en billighetsordning til en rettighetsordning. I tillegg er det maksimale erstatningsbeløpet økt fra 200 000 kr til 1 mill. kr. Voldsoffererstatningen kommer i tillegg til de generelle støtteordningene som f.eks. kompensere for udekkede tap i forbindelse med en voldsepisode. Gjennom møter med enkeltpersoner og grupper, som den mødregruppen representanten Thorkildsen refererer til i sitt spørsmål, har det blitt tydeligere for meg at enkelte pårørende befmner seg i en ekstremt vanskelig situasjon og særlige tilfeller kan ha behov for støtte utover det offentlige myndigheter normalt kan tilby. I slutten av april inviterte jeg den nevnte mødregruppen til et møte for å bli nærmere orientert om deres opplevelser i forhold til politi og rettsapparatet. På møtet la gruppen frem forslag til endringer av dagens ordning. Forslagene omfattet blant annet utvidet hjelp og bistand til pårørende både før og etter rettssaken, endringer i ordningen med bistandsadvokat, pårørendes partsrettigheter i en drapssak og forhold knyttet til økonomisk bistand og erstatning utover det som tilbys i dag. Forslagene fra mødregruppen er nå til vurdering i Justisdepartementet. Jeg vil også nevne at det på oppdrag fra Justisdepartementet nylig er laget en utredning om fornærmedes stilling i straffeprosessen, med særlig henblikk på behovet for endringer i forhold til dagens prosessordning. Utredningen tar for seg fornærmede i straffesaker generelt, og gjør dessuten rede for eventuelle særlige prosessuelle ordninger som gjelder bare for enkelte fornærmede. straffeprosessuelle stillingen til ofre for volds- og seksuallovbrudd er viet særlig oppmerksomhet. Utredningen, som vil bli sendt på høring om kort tid, tar ikke opp rettsstillingen til de pårørende. ender med døden, særlig legemskrenkelse eller seksuallovbrudd med døden til følge). På bakgrunn av ovennevnte har jeg på nåværende tidspunkt derfor ikke tatt endelig stilling til de krav til endringer som har kommet fra mødregruppen og andre i tilsvarende situasjonen Jeg vil imidlertid aktivt følge opp utfordringen. Innlevert 26. april 2002 av stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland Besvart 6. Spørsmål: «Til flere kommuner er det kommet klager fra forbrukere som mener de betaler for høye gebyrer og avgifter knyttet til vannforsyning. Fra kommunene klages det på at det nye regelverket er for komplisert, og fira Statens forurensningstilsyn kommer det krav om opprydning. Saken verserer også i rettssystemet. Regelverket er utarbeidet av Miljøverndepartementet. Hva vil statsråden gjøre for å rydde opp i regelverket slik at forbrukerne betaler rettferdige gebyrer og avgifter?» Begrunnelse: Se f.eks. Stavanger Aftenblad 24. april 2002 med overskriften "Har krevd feil vannavgift". (Internett: http://aftenbladet.no/nyheter/lokalt/article.jhtml7articlelD=l23739) Saken er også flere ganger tatt opp i programmet "TV 2 hjelper deg". Svar: Kommunale vann- og avløpsgebyrer fastsettes med grunnlag i lov av 31. mai 1974 om kommunale vass- og kloakkavgifter og tilhørende forskrift om kommunale vann- og avløpsgebyrer. Dette regelverket har til formål å sikre kommunene en finansieringsordning, slik at de kan ivareta vannforsyningen på en god måte og sikre miljømessig forsvarlig borttransportering og rensing av avløpsvann. Utgangspunktet for loven og forskriften er at brukerne av tjenestene i kommunen bør bære kostnadene forbundet med vannleveranse og avløpshåndtering. Det vil derfor kunne bli forskj eller i gebyrnivå fra kommune til kommune. investeringer og kostnader, delvis et resultat av ulike statlige krav til tiltak, og delvis skyldes det at naturforholdene og befolkningsmønstrene varierer fira sted til sted. Det er et hovedprinsipp bak regelverket at gebyrene skal fordeles på brukere av fast eiendom slik at de i størst mulig utstrekning gir uttrykk for hva det koster kommunen å berjene den enkelte eiendom med vann- og avløpsanlegg. Samtidig må dette prinsippet i en viss utstrekning aweies mot hensynet til administrativt hensiktsmessige og effektive løsninger for kommunene. Forskrift om kommunale vann- og avløpsgebyrer gir rammene for de enkelte kommunenes forskrifter om vann- og avløpsgebyrer. Forskriften gir den enkelte kommunen stor valgfirihet, slik at de kommunale forskriftene i størst mulig grad kan tilpasses lokale forhold. Endringene i forskriften av 13. juli 2000 utvidet kommunenes valgfrihet ved at det nå også gis anledning til å velge en todelt gebyrordning hvor årsgebyret består av en fast og en variabel del. Videre ble abonnentenes rettsstillingen styrket ved at det både ble tatt inn bestemmelser om at den enkelte gebyrpliktige, i tillegg til kommunen, kan kreve at vannforbruket skal males, og ved at det ble satt begrensninger i bruken av minimumsgebyrer. I den tiden disse endringene nå har virket, har departementet fatt et visst inntrykk av at ikke alle kommunale vann- og avløpsgebyrforskrifter overholder kravene til minimumsgebyrer fullt ut. Departementet fant derfor i brev til kommunene av 21. mars 2002 grunn til på nytt å presisere rammene for kommunenes adgang til å fastsette minimumsgebyrer. Fylkesmannen har i henhold til kommuneloven myndighet til å føre lovlighetskontroll med kommunale forskrifter. Ovennevnte brev ble derfor også sendt til fylkesmennene. Innlevert 26. april 2002 av stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa Besvart 3. Spørsmål: «Eg viser til vedlagde artiklar frå Stavanger Aftenblad av 23. og 26. mars der det framgår at ein familie på Sandnes kjem til kort i forhold til tilrettelegging for heimebasert omsorg for ei lam jente på 15 år. Vil statsråden ta initiativ til ei klargjering av regelverket slik at familiar som ynskjer det kan ha økonomisk og praktisk høve til å ha barnet sitt buande heime?» 3 vedlegg til spørsmål: Vedlegg 1. http://aftenbladet.no/nyheter/lokalt/article.jhtml?articlelD=l2o3o3 (Artikkel i Stavanger Aftenblad den 23. mars 2002 "Lammet etter ulykke - frykter økonomisk ruin") Vedlegg 2. http://aftenbladet.no/nyheter/lokalt/article.jhtml?articlelD= 120468 (Artikkel i Stavanger Aftenblad den 26. mars 2002 "Politiker tar saken") Vedlegg 3. http://aftenbladet.no/nyheter/lokalt/article.jhtml?articlelD=l2o467 (Artikkel i Stavanger Aftenblad den 26. mars 2002 "Vurderer å saksøke Stavanger kommune") Grunngjeving: Mor til ei jente som vart lam etter ei badeulukke, har måtta bruka ei mengd tid og krefter frå instans til instans utan å oppnå eit opplegg ho kan godta. Dette må seiast å vera eit døme på ein situasjon vi felles frå Stortinget og Regjeringa søkjer å unngå at folk skal oppleva. Eg ber statsråden gå inn i denne saka, vurdera regelverket for funksjonshemma over og under 18 år, sjå om meir kan ytast av hjelp innanfor dagens reglar og også peika på eventuelle forslag til aktuelle endringar. Svar: Den konkrete saka det blir vist til i spørsmålet gjeld ein familie som er komen i ein vanskeleg situasjon på grunn av kostnader knytta til barnet sin funksjonshemming. spesialtilpassa bil. Eg vil først gjere greie for regelverket på desse områda. Støtte til ombygging av bustad er Kommunal- og regionaldepartementet sitt ansvarsområde, og eg har derfor tatt kontakt med Kommunal- og regionaldepartementet om denne saka. Funksjonshemma er ei særleg prioritert målgruppe for Husbanken sine låne- og tilskotsordningar og bustønad. Verkemidla Husbanken har for å hjelpe slike familiar, er hovudsakleg å kombinere lån og tilskot. Bustadtilskot har som føremål å hjelpe husstandar med svak økonomi til å skaffe seg ein nøktern og eigna bustad. I denne konkrete saka fekk familien 30 pst. tilskot og 70 pst. lån til å finansiere nødvendige tilpassingar av bustaden i form av utbygging og utbetring. I første rekke fekk familien hjelp til prosjekteringa av Husbanken. Seinare vurderte kommunen kor høgt tilskot som ville vere aktuelt. På bakgrunn av denne vurderinga fekk familien 300 000 kr i bustadtilskot. Sandnes kommune administrerer ordninga med bustadtilskot sjølv, og kommunen vurderer og kor høg tilskotsutmålinga skal vere i dei enkelte sakene. Ordninga med bustadtilskot er ei svært etterspurd ordning. Etterspurnaden er langt høgare enn midlane som er stilt til disposisjon. Funksjonshemma er høgt prioritert og vil i dei fleste tilfelle fa tilskot dersom den økonomiske situasjonen tilseier det. Sandnes kommune si utmåling på 30 pst. tilskott tilsvarar ordinær utmåling, men det er mogleg å gi høgare tilskot i særleg vanskelege saker. Dette avheng av midlane kommunen har til disposisjon og kor mange søknader dei har fatt. Regelverket og praktiseringa av dette skil ikkje mellom mindreårige og vaksne. Når det gjeld bustønad, vil husstanden si samla inntekt vere utslagsgivande. Folketrygda gir økonomisk støtte til kjøp av bil, dersom ein treng eigen bil til betring av funksjonsevna i arbeidslivet eller i dagleglivet. Det kan også bli gitt stønad til bil for å avlaste familien når funksjonshemminga fører til særleg stor pleiebyrde, og med dette bidra til å hindre innlegging i helseinstitusjon og liknande. Stønad til kjøp av bil gis som rente- og avdragsfritt lån. Dette blir utrekna ut frå godkjent kjøpesum. Lånet er økonomisk behovsprøvd, og kan gis til søker som har ei inntekt som ikkje overstig 6 ganger folketrygda sitt grunnbeløp (308 160 kr). Ved inntekt under 3 G (154 080 kr) gis rente- og avdragsfritt lån tilsvarande 100 pst. av kjøpesummen. mellom 3 G og 6 G blir lånet utrekna i prosent av godkjent kjøpesum. Som grunnlag for utmåling av stønadsbeløp blir alminneleg inntekt før særfrådrag nytta, kor mellom anna gjeldsrenter er trekt frå. Ved utmåling blir det gjort frådrag i inntekta med 1/4 G for kvar person som blir forsørgd av søkeren. Til søker som er under 18 år og blir forsørgd, gis rente- og avdragsfritt lån tilsvarande det lån forsørgjaren ville hatt rett til, dersom denne hadde fylt vilkåra for stønad til kjøp av bil. Departementet arbeider for tida med ei omfattande forenkling av bilstønadsordninga. Arbeidet byggjer på ei utgreiing som Rikstrygdeverket la fram i 2001. Målet er mellom anna at ordninga skal bli enklare å forstå for brukarane, og lettare å administrere for trygdekontora. Brukarorganisasjonane har delteke i arbeidet, og utgreiinga har vore på høring. Eventuelle framlegg til regelendringar skal etter planen leggjast fram for Stortinget i samband med statsbudsjettet for 2003. offentlege instansar. Da er det viktig å ha eit heilskapsperspektiv, der også familien sin økonomiske situasjon blir tatt med i vurderinga. Både sosialtenestelova (§ 3-2, jf. § 4-1) og helselovane (forskrift om individuell plan) påbyr kommunen eit samordningsansvar, når det er behov for bistand frå fleire instansar innan hjelpeapparatet. Ifølgje sosialtenestelova § 8-4 skal hjelpetilbodet så langt som mogleg utformas i samarbeid med brukaren, og det skal leggjast stor vekt på brukaren si meining. Barn med funksjonshemming har same rett som andre barn til å fa vokse opp hos sine foreldre, og dette må være utgangspunktet når kommunen skal vurdere kva slags hjelpetiltak som skal setjast i verk. Når ombygging av bustaden er ei forutsetning for at barnet kan bli buande saman med foreldra sine, må det leggjast til rette for dette. Denne konkrete saka kan tyde på at Husbanken sine støtteordningar ikkje i naudsynt grad tar vare på funksjonshemma barn sine behov. Eg vil ta dette opp med kommunal- og regionalministeren. Når det gjeld stønad til kjøp av bil, arbeider departementet som nemnt med å forenkle regelverket. Innlevert 26. april 2002 av stortingsrepresentant Karin Andersen Besvart 6. Spørsmål: «Helsingforskomiteens søknad om støtte til et prosjekt for å lære ungdom alternative konfliktløsningsmetoder er avslått av departementet, grunnet pengemangel. Det ville vært mulig å vente med behandling av søknaden til etter behandling av Revidert nasjonalbudsjett. Hvis Regjeringen der fremmet bevilgningsforslag i tråd med alle løfter om å satse mer på forebyggende og konfliktløsende arbeid. Dersom Regjeringen vurderte prosjektet som viktig og positivt, hvorfor valgte ikke Regjeringen en slik framgangsmåte?» Svar: Helsingforskomiteen sendte i mai 2001 en søknad om midler til organisering av 16 menneskerettighetsskoler for flyktningungdom og enslige mindreårige asylsøkere i Norge over en treårsperiode. Søknaden var på 3 391 878 kr. Målsettingen med prosjektet blir i søknaden beskrevet som å være:"... mennesker, mer rettferdig samfunnsforhold og selvrealisering for den enkelte individ." Kommunal- og regionaldepartementet og Utlendingsdirektoratet mottar hvert år mange søknader som totalt sett summerer seg til det mangedobbelte av budsjettrammen. Som eksempel kan nevnes at da det ble utlyst 2 mill. kr til ekstraordinære tiltak mot rasisme og diskriminering etter drapet på Benjamin Hermansen, kom det inn søknader som summerte seg til over 40 mill. kr. Det vil derfor alltid være en stram prioritering blant de søknadene vi mottar. Mange prosjekter far ikke støtte fordi de ikke anses som å være gode nok, eller fordi vi vurderer at gevinsten i forhold til bedre integrering er for liten i forhold til kostnadene. Men det er også mange søknader som anses som interessante, men som likevel ikke kan fa støtte, fordi det er andre søknader som totalt sett vurderes som bedre. Departementene må hele tiden vurdere søknadene opp mot hverandre, og avgjøre hvilke prosjekter vi mener vil ha størst effekt i forhold til det beløpet som innvilges. Min vurdering er at søknaden fra Helsingforskomiteen vil binde opp et for stort beløp i forhold til hva vi far igjen av konkrete resultater. søker om, ville jeg trolig ha prioritert å bruke midlene til andre prosjekter som jeg mener ville ha bidratt mer for å bedre forholdene for ungdom med flyktningbakgrunn generelt, og arbeidet med konflikthåndtering spesielt. Jeg vil også vise til at Utlendingsdirektoratet tidligere har støttet Helsingforskomiteens undervisningsprosjekter for flyktninger fra Bosnia og Kosovo. Under et møte med Helsingforskomiteen i november 2001 ga politisk ledelse i Kommunal- og regionaldepartementet uttrykk for at departementet ønsket fokus på den delen av søknaden som gikk på konflikthåndtering. Videre ble evaluering av tidligere menneskerettighetskurs etterlyst. administrativt nivå. På dette møtet fikk Helsingforskomiteen muntlig tilsagn om at disse departementene vil bevilge til sammen 100 000 kr til utvikling av kurs spesielt rettet mot enslige mindreårige asylsøkere, og hvor konflikthåndtering og toleranse skulle være et sentralt tema. På møtet ble det avtalt at Helsingforskomiteen skulle sende inn en revidert søknad til departementene. Denne søknaden har vi enda ikke mottatt. Jeg vil avslutningsvis vise til at Regjeringen ønsker å satse på forebyggende arbeid og vil sette situasjonen til barn og ungdom med innvandrerbakgrunn på dagsorden. Regjeringen vil i juni i år legge fram en tiltaksplan for økt deltakelse i samfunnet for barn og unge med innvandrerbakgrunn. Tiltaksplanen legger rammene for hvordan Regjeringen ønsker å gi ungdom med innvandrerbakgrunn muligheter til å bidra med sine ressurser og erfaringer. Innlevert 26. april 2002 av stortingsrepresentant Karl Eirik Schjøtt-Pedersen Besvart 6. Spørsmål: «Elvebåter i Tanavassdraget må etter dagens regler både være påført kjennemerke etter "forskrift om fisket i Tanaelvens fiskeområde" og kjennemerke etter "lov om fritids- og småbåter". Dette er åpenbart lite hensiktsmessig. Kan finansministeren legge til rette for at båtene bare trenger ett kjennemerke?» Begrunnelse: Det vises til brev fra fylkesmannen i Finnmark til Toll- og avgiftsdirektoratet av 3. mai 2001, hvor det bl.a. uttales: "Hjemmelsgrunnlaget for båtregisteret i Tanavassdraget er lov om retten til fiskeri i Tanavassdraget av 23. juni 1888 § 1 siste ledd, og lov om laksefisk m.m. av 15. mai 1992 § 2 fjerde ledd. I medhold av disse lovene og overenskomst mellom Norge og Finland, er det vedkgl.res. 24. februar 1989 bestemt forskrift om fisket i Tanavassdraget, hvor det i § 8 er bestemt at det skal etableres et felles båtregister. Allerede i 1979, på samme hjemmelsgrunnlag og på bakgrunn av dagjeldende overenskomst og tilsvarende kgl.res., fikk vi første bestemmelse og forskrift om felles båtregister i Tanasvassdraget." og regionalt nivå, og på norsk side er den bestemt i tråd med saksbehandlingsreglene for forskrift etter forvaltningsloven. Det er fylkesmannens oppfatning at det felles båtregister vi allerede har, og som føres av lensmannen på norsk side og politiet på finsk side, er hensiktsmessig. Ved årets regionale forhandlinger med finske myndigheter, orienterte norsk part om det nasjonale norske båtregisteret. På finsk side har de for Tanavassdraget bare det båtregisteret som er felles med norsk side. Det er velfungerande, og det er ikke aktuelt for finsk part å registrere finske båter i det norske nasjonale båtregisteret. Fylkesmannen ber om at det register vi har for Tanavassdraget på nytt vurderes i lys av unntaksbestemmelsen i reglene om det nasjonale båtregister. Vi håper det finnes en løsning som også for publikum er tilfredsstillende. Svar: Jeg er enig i at det må anses som uhensiktsmessig at elvebåter i Tanavassdraget både skal være registrert i båtregisteret for Tanavassdraget, og i Det sentrale småbåtregisteret. I Revidert nasjonalbudsjett 2002 vil det bli gitt en omtale og evaluering av Småbåtregisteret, og jeg tar sikte på at denne problemstillingen deretter skal finne sin løsning. Innlevert 26. april 2002 av stortingsrepresentant Signe Øye Besvart 6. Spørsmål: «Mener kommunal- og regionalministeren generelt at det er tatt hensyn til loven og retningslinjene som er gitt i rundskriv UDI 99-22 når vedkommende ikke far arbeidstillatelse og dermed oppholdstillatelse på bakgrunn av mishandling i ekteskapet, jf. paragraf 37 sjette ledd?» Begrunnelse: En jente fra Marokko fikk arbeidstillatelse i familiegjenforening med norsk ektefelle for et par år tilbake. Forutsetningene for arbeidstillatelsen var at ekteskapet bestod og at partene bodde sammen. Paret er nå skilt på grunn av stadig trakassering under inntak av alkohol, seksuelt misbruk, overgrep og stadige trusler om tilbakesending til hjemlandet. Hun har også anmeldt eksmannen for voldtekt. Jenta har søkt om arbeidstillatelse da hun er i jobb og klarer seg seiv. UDI har avslått søknaden. UDI uttaler at kvinnens forklaring skal legges til grunn. UDI konkluderer likevel at de beskrevne hendelser ikke er av en slik alvorlighetsgrad at situasjonen kan beskrives som mishandling slik dette begrepet praktiseres etter paragraf 37 sjette ledd. Svar: Innledningsvis vil jeg påpeke at slik utlendingsforvaltningen er organisert, kan jeg ikke lenger instruere Utlendingsdirektoratet om lovtolking eller avgjørelsen av enkeltsaker. Jeg kan derfor ikke kommentere nærmere den saken som har foranlediget spørsmålet. Generelt kan j eg si at formålet med utlendingsforskriften § 37 sjette ledd er at utenlandske kvinner med oppholdstillatelse i familiegjenforening ikke skal føle seg tvunget til å bli i et ekteskap der hun eller eventuelle barn blir mishandlet av frykt for å miste sin oppholdstillatelse. Dersom en kvinne er mishandlet i samlivet, skal hun ha oppholdstillatelse i Norge. Utlendingsdirektoratet har gitt nærmere retningslinjer for praktiseringen av bestemmelsen i rundskriv 99-44. Det fremkommer i rundskrivet at mishandlingen i samlivet skal sannsynliggjøres. Ved vurderingen av sannsynligheten, skal kvinnens forklaring legges til grunn, med mindre det foreligger klare holdepunkter for å anta at denne ikke er riktig. Videre skal man ved vurderingen av om det har skjedd mishandling, foreta en helhets vurdering. Regjeringen er meget opptatt av situasjonen for kvinner med minoritetsbakgrunn, og spesielt de som er i en slik utsatt situasjon som stortingsrepresentant Øye beskriver. Som representanten Øye er kjent med, arbeider Regjeringen for tiden med tiltak på en rekke områder. Jeg vil i denne sammenheng blant annet vise til den hurtigarbeidende arbeidsgruppen som er nedsatt ut fra det behovet for å beskytte kvinner mot voldelige ektemenn. Gruppen skal gå gjennom regelverk og praksis i saker som gjelder trusler og vold i familier der den som står bak handlingen ikke er norsk statsborger. Arbeidsgruppen skal være ferdig innen 17. mai i år. Innlevert 26. april 2002 av stortingsrepresentant Anne Helen Rui Besvart 6. Aviation Resources AS før ULF-rapporten er ferdigbehandlet?» Begrunnelse: - Statens Trafikkflygerskole (STFS) legges ned i 1993. vare på dokumentasjon og læremidler fira STFS i et trenings- og kompetansesenter for sivil luftfart. - En rekke offentlige utredninger konkluderte med at behovet for et kompetansesenter var tilstede. - Stortinget vedtok i 1994 at det skulle opprettes et mindre kompetansesenter underlagt Luftfartsverket (LV). - Stortinget såtte følgende forutsetninger i forbindelse med opprettelsen: - Senteret skulle bygges ut i takt med det reelle behovet. - Senteret skulle sørge for ajourhold av læremidlene fra STFS. - Virksomheten skulle baseres på brukerbetaling. - LV skulle velge en organisasjonsform for kompetansesenteret som ikke kunne skape habilitetsproblemer. - LV ble pålagt å arbeide videre med åfa etablert virksomheten innenfor høgskolesystemet. - For å unngå habilitetsproblemet overførte LV driften av kompetansesenteret til Nordic Aviation Resources AS (NAR), som er et datterselskap av LV. - Luftfartsverket har nå solgt seg ned til 20 pst. i NAR, samtidig som NAR selger ut deler av sin virksomhet. Samferdselsdepartementet vil orientere Stortinget om at også kompetansesentervirksomheten vil bli solgt til private interesser. Problemstillinger/momenter 1. Nye eiere vil ikke påta seg LVs forpliktelser i forbindelse med drift av kompetansesenteret. 2. Samferdselsdepartementet har etter sår ennå ikke ferdigbehandlet ULF-rapporten. 3. Samferdselsdepartementet har i sin behandling av ULF-rapporten trukket inn flyskolen på Bardufoss. Dette har skapt et habilitetsproblem som gjør at behandlingen av ULF-rapporten bør startes på nytt. 4. Flygerutdanningens status i skolesystemet forblir uavklart ettersom Utdannings- og forskningsdepartementet fremdeles ikke ønsker å ta ansvar for flygerutdanningen. Dette står i sterk kontrast til forholdene ellers i Skandinavia. 5. LV er pålagt å være pådriver for åfa etablert kompetansesentervirksomheten innenfor høgskolesystemet, men har ikke vært aktiv i denne saken. 6. Kompetansesentervirksomheten er opprettet av Stortinget, og kan uansett ikke selges før ULFrapporten er ferdigbehandlet og en eventuelt har konkludert med at det ikke er behov for slik virksomhet. 7. offentlig anliggende, har salgsprosessen i for stor grad vært "unndratt fra offentligheten". Svar: Stortinget vedtok 6. juni 1991 å nedlegge Statens Trafikkflygerskole og alle eiendelene ved skolen ble overført vederlagsfritt til Forsvarsdepartementet. Etter en avtale mellom Forsvarsdepartementet og Samferdselsdepartementet ble undervisningsmateriell og utstyr mv. som kunne være aktuelle for et treningsog kompetansesenter overført fra skolen til Luftfartsverket. I St.prp. nr. 29 for 1993-94 anbefalte Samferdselsdepartementet å etablere et mindre kompetansesenter i regi av Luftfartsverket. I Innst. S. nr. 120 for 1993-94 sluttet Stortinget seg til forslaget og la til grunn at en skulle arbeide videre med spørsmålet om å etablere kompetansesenteret som en virksomhet på høyere nivå mens en samtidig skulle vurdere ulike former for tilknytning til høgskolesystemet. Det var en forutsetning at kompetansesenteret skulle være selvfinansiert ved brukerbetaling. Som et ledd i oppfølgingen av denne stortingsbehandlingen, nedsatte daværende Kirke-, utdanningsog forskningsdepartementet og Samferdselsdepartementet en arbeidsgruppe ledet av Luftfartsverket med oppgave å avklare hvilke oppgåver innenfor luftfartsutdanningen som kan/bør drives på høgskolenivå og eventuelt knyttes til høgskolesystemet. Arbeidsgruppen fremla sin rapport (ULF-rapporten) i 1996 og anbefalte at store deler av luftfartsutdanningen burde legges inn under høgskolesystemet. Etter at rapporten hadde vært på høring fant departementet at det var mest nødvendig å sette fokus på trafikkflygerutdanningen. Samferdselsdepartementet bad derfor i 1998 Flyselskapenes Landsforening om å utarbeide et nærmere konsept for undervisningsopplegg på bakgrunn av bl.a. de krav som de større flyselskapene vil stille for å ansette kandidatene direkte fra skolen som styrmenn. Flyselskapenes Landsforening fremla 7. mars 2001 en utredning med en modell for trafikkflygerutdanningen hvor de anbefalte at flyskoler som driver i samsvar med denne modellen, bør få høgskolestatus etter lov av 11. juli 1986 nr. 53 om eksamensrett og statstilskudd til private høgskoler. I samarbeid med Utdannings- og forskningsdepartementet arbeider Samferdselsdepartementet med det mål å få en kompetanseheving av trafikkflygerutdanningen og en offentlig godkjenning på høgskolenivå av denne utdanningen basert på nevnte modell. Formålet med kompetanseheving av trafikkflygerutdanningen er først og fremst hensynet til flysikkerhet. På grunn av dårlig lønnsomhet har Luftfartsverket bedt Samferdselsdepartementet om samtykke til salg av flyskolen ved Nordic Aviation Resources (NAR). Spørsmålet om samtykke til salg ble ved brev av 4. vedkommende. Forsvarsdepartementet meddelte i brev av 27. mars 2002 at det ikke hadde noen merknader til salget. om å seige flyskolen ved NAR - seiv om oppfølgingen av ULF-rapporten ennå ikke er avsluttet. Som nevnt over vil Samferdselsdepartementet fremdeles arbeide med oppfølging av ULF-rapporten - i samarbeid med Utdannings- og forskningsdepartementet. Innlevert 26. april 2002 av stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen Besvart 7. Spørsmål: «Det er varslet en reduksjon av støtten bedriftene får for å ta inn lærlinger. Denne ordningen har vært en sentral forutsetning for å sikre et bredspektret opplæringstilbud for ungdom og for å trygge næringslivet kvalifisert arbeidskraft. Spesielt rammet er industrien og el-bransjen, som alt før Regjeringen fjernet ordningen hadde problemer med rekrutteringen. Hvordan ser statsråden på dette problemet, og vil det bli gitt kompenserende eller alternative tiltak overfor ungdommen og næringslivet?» Svar: I regjeringen Stoltenbergs forslag til budsjett for 2002 (St.prp. nr. 1 for 2001-2002) ble tilskuddet til lærebedrifter foreslått innlemmet i rammetilskuddet til fylkeskommunene, samtidig som den samlede bevilgningen ble redusert. Forslaget ble ikke endret av Regjeringen Bondevik. Den nye regjeringen måtte ta utgangspunkt i det samlede budsjettopplegget, og hadde svært kort tid til rådighet til å gjøre endringer. Forenklingen av ordningen og reduksjonen i budsjettet ble enstemmig vedtatt av Stortinget i budsjettbehandlingen. På bakgrunn av Stortingets vedtak utarbeidet Utdannings- og forskningsdepartementet nye satser for tilskudd. Rundskrivet som redegjør for de nye tilskuddssatsene ble sendt ut i februar. etablerte kontrakter opprettholder tilskudd etter de satsene som gjaldt da kontraktene ble inngått. Hele innsparingen på de nye kontraktene må også tas i løpet av ett år, seiv om lærekontrakter normalt løper over to år og får tilskudd begge årene. Dette gir en større satsreduksjon på nye lærekontrakter enn den relative budsjettreduksjonen ga inntrykk av. Regjeringen vil i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett foreslå å øke rammetilskuddet til fylkeskommunene og oppjustere satsene for tilskudd til lærebedrifter. Internasjonalt er Norge i en unik situasjon ved at vi har økt rekrutteringen til yrkesfagene, i motsetning til i de fleste andre land som opplever en nedgang i sokningen. Jeg mener at det i tillegg til å ivareta ordningen med tilskudd til lærebedrifter, også er et behov for å tilby en mer fleksibel fagopplæring enn vi har i dag, slik at vi kan imøtekomme behovene til alle elever. Regjeringen vil utarbeide tiltak for å øke yrkesrettingen i fagopplæringen i videregående skole ved å bedre integreringen av teori og praksis, og ta nødvendige skritt for å få awiklet ordningen med sakkyndig vurdering for at en elev skal fa tilbud om alternativt utdanningsløp fram til praksis/lærekandidat. I mellomtiden har Utdannings- og forskningsdepartementet lagt til rette for forsøksvirksomhet for at fylkeskommunene i samarbeid med bedriftene kan tilby alternative opplæringsløp. Innlevert 29. april 2002 av stortingsrepresentant Arne Sortevik Besvart 10. Spørsmål: «Det fremkommer jevnlig eksempler på at beregningen av vann- og avløpsavgifter i kommunene er underlagt mangelfull kontroll og at mangelfullt og/ eller uklart regelverk åpner for feilberegninger som oftest går i avgiftsbetalers disfavør. Et nytt, ferskt eksempel er fra Bergen kommune som omhandler et garasjeanlegg med plass til ca. 60 biler som blir avkrevet en årlig vann- og kloakkavgift på 60 000 kr. Hva vil statsråden gjøre for å fjerne grunnlaget for feilberegning av vann- og avløpsgebyr i kommunene?» Svar: Kommunale vann- og avløpsgebyrer fastsettes med grunnlag i lov av 31. mai 1974 om kommunale vass- og kloakkavgifter og tilhørende forskrift om kommunale vann- og avløpsgebyrer. Dette regelverket har til formål å sikre kommunene en finansieringsordning, slik at de kan ivareta vannforsyningen på en god måte og sikre miljømessig forsvarlig borttransportering og rensing av avløpsvann. Det er et hovedprinsipp bak regelverket at gebyrene skal fordeles på brukere av fast eiendom slik at de i størst mulig utstrekning gir uttrykk for hva det koster kommunen å betjene den enkelte eiendom med vann- og avløpsanlegg. Samtidig må dette prinsippet i en viss utstrekning aweies mot hensynet til administrativt hensiktsmessige og effektive løsninger for kommunene. Forskrift om kommunale vann- og avløpsgebyrer gir rammene for de enkelte kommunenes forskrifter om vann- og avløpsgebyrer. Forskriften gir den enkelte kommune stor valgfrihet, slik at de kommunale forskriftene i størst mulig grad kan tilpasses lokale forhold. Forskriftsendringen av 13. juli 2000 styrket abonnentenes rettsstilling på to viktige områder ved at det både ble tatt inn bestemmelser om at den enkelte gebyrpliktige, i tillegg til kommunen, kan kreve at vannforbruket skal males, og ved at det ble satt begrensninger i bruken av minimumsgebyrer. eiendommens areal. For abonnenter som bruker svært lite vann samtidig som eiendommen deres har stort areal, vil stipulert vannforbruk i enkelte tilfeller i betydelig grad kunne avvike fra det faktiske forbruket. Blant annet på denne bakgrunn fant Miljøverndepartementet det viktig å forskriftsfeste abonnentenes rett til å fa betale etter målt vannforbruk. Departementet anser dette som et viktig bidrag for å sikre at abonnentene betaler vann- og avløpsgebyrer som ligger på et rimelig og rettferdig nivå. Når det gjelder endringen i reglene for minimumsgebyrer, har Miljøverndepartementet i den tiden disse endringene nå har virket, fatt et visst inntrykk av at ikke alle kommunale vann- og avløpsgebyrforskrifter overholder kravene til minimumsgebyrer fullt ut. Departementet fant derfor i brev til kommunene av 21. mars 2002 grunn til på nytt å presisere rammene for kommunenes adgang til å fastsette minimumsgebyrer. Ordningen med særskilt godkjenning av kommunal forskrift om vann- og avløpsgebyrer bortfalt for mer enn 10 år siden. Det foreligger ingen planer om å innføre en slik godkjenningsordning på nytt. At det ikke eksisterer noen egen godkjenningsordning, innebærer ikke at staten står uten mulighet til å drive kontroll. Tre eller flere medlemmer av kommunestyret eller fylkestinget kan sammen bringe avgjørelser truffet av folkevalgt organ eller den kommunale eller fylkeskommunale administrasjon inn for departementet til kontroll av avgjørelsens lovlighet, jf kommuneloven § 59 nr. 1. Departementet kan i tillegg ta en sak opp til lovlighetskontroll av eget tiltak. Departementets myndighet blant annet i saker som gjelder vedtak om vann- og avløpsgebyrer er delegert fylkesmannen i det fylket kommunen ligger. Fylkesmennene gjennomgår ordinært de kommunale gebyrforskrifter som ledd i tilsynet med kommuner og kommuneøkonomien. Jeg har ikke grunnlag for å hevde at det på dette området forekommer feilberegninger i utstrakt grad. Vi vet imidlertid at det er stor oppmerksomhet omkring kommunale gebyrer, og det er derfor viktig at det informeres godt om regelverket både overfor kommuner og privatpersoner. Innlevert 29. april 2002 av stortingsrepresentant Knut Storberget Besvart 7. Spørsmål: «Er justisministeren komfortabel med situasjonen etter avdekkingen av svikten på politiets radarutstyr på Østlandet hvor flere kan ha risikert og tatt feilaktige dommer, hva vil justisministeren gjøre med saken, og vil det kunne bli aktuelt å gi de domfelte full frifinnelse?» Begrunnelse: Hundrevis av trafikanter skal ifølge avisa Gudbrandsdølen Dagningen ha tatt feilaktige dommer/ forelegg pga. svikt i radarutstyr ved trafikkontroller. Vi vet ikke om feilen finnes andre steder i landet. Tilliten til politiet og domstolene er avhengig av at de generelle etterforskningsmetoder ikke svikter. Om beskrivelsen av feilen medfører riktighet, er dette derfor en svært alvorlig situasjon. Svar: Innledningsvis ønsker jeg å understreke at justispolitikken skal ivareta enkeltmenneskets og samfunnets trygghet. Den skal sikre fellesskapets evne til å bekjempe kriminalitet, samtidig som rettssikkerheten for individet ivaretas. Når det gjelder politiets trafikkontroller, skal de forebygge straffbare handlinger og tilstander som utsetter trafikken for fare. Videre skal de slå ned på overtredelser i trafikken, medvirke til straffeforfølgning og ilegge reaksjoner. Politiet bruker ulike apparater til å måle farten, f.eks. radar, laser og apparat for gjennomsnittsfartsmåling. Når det gjelder bruk av radar, har Politidirektoratet den 3. mai 2002 kommet med følgende opplysningen "Utrykningspolitiet harfra 1973 og frem til i dag benyttet bla. 11 radarapparater av typen Nedar 73 K til å måle hastighetsovertredelser. Disse apparater har vært til jevnlige kontroller, og de har inntil nå fungert på en utmerket måte. Den 25. februar i årfattet en patrulje i UP mistanke om at det kunne være noe galt med fartsanvisningen fra ett av apparatene. Apparatet ble tatt ut av drift og levert til kontroll ved Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller. Resultatet av kontrollen var at det ble påvist en feil i "displayet", eller utskrivningssystemet i radaren. Når politiet avleste resultatet avfartsmålingen, viste utskriften 10 km/t for stor hastighet. Selve radarapparatet har m.a.o. målt "riktig" hastighet, men selve utskriftsystemet var ikke lenger til å stole på. Man kunne ikke si med sikkerhet når feilen hadde oppstått, men siste årskontroll bleforetatt i juli månedlOOl. må m.a.o. ha oppstått på et tidspunkt mellom juli 2001 og februar 2002." Videre er understreket at feilen ikke kan skyldes politiets forhold, og Politidirektoratet har i den forbindelse opplyst: "Alle kalibreringer og rutinekontroller som politiet seiv skal gjennomføre, er blitt foretatt. Det er ikke svikt i oppføtgning av de instrukser som politiet skal følge pa kontrollstedene. Det aktuelle radarapparat, og de øvrige 10 apparatene, ble straks tatt ut av tjeneste. Utrykningspolitiet har deretter foretatt innsamling av de loggene for kontrollene med det aktuelle apparatet. Det viste seg at det var blitt benyttet i de "gamle"politidistriktene Østerdal, Kongsvinger, Hamar og Romerike." Det er for øvrig opplyst at Politidirektoratet den 26. april d.å. hadde et møte med Riksadvokaten om hvordan politidistriktene Hedmark og Romerike skulle forholde seg til de sakene som var blitt avgjort pga. måling med det aktuelle apparat. Som representanten sikkert er kjent med kan jeg som justisminister ikke gripe inn i behandlingen av konkrete straffesaker eller instruere påtalemyndigheten i konkrete saker. Dette er forhold som tilligger påtalemyndighetens ansvarsområde under Riksadvokatens ledelse. Det er imidlertid blitt tatt kontakt med Riksadvokaten i anledning spørsmålet. Riksadvokaten har i uttalelse datert 3. mai 2002 bl.a. vist til sitt brev av 26. april d.å. til politimestrene i Romerike og Hedmark politidistrikter hvor det gis strafferettslige og straffeprosessuelle direktiver. Riksadvokaten har videre bl.a. gitt følgende opplysningen "Til tross for at publikums reaksjoner på radarens måleresultat først oppstod primo 2002, har så vel Politidirektoratet som Riksadvokaten valgt å korrigere måleresultatene helt sidenforrige kontroll av apparatet skjedde ultimo juli 2001. Det gis et frådrag pa 10 km/tfor alle det er reagert mot pa bakgrunn av de omtalte målinger. 1 tillegg reageres med en vilkårsløs påtaleunnlatelse for de - som etter fråtrekk - har en nastighetsoverskridelse på mellom 6-10 km/t (1-5 henlegges etter bevisets stilling). Basert på det materialet som føreligger i dag kan for øvrig Riksadvokaten ikke se at det er grunnlag for korreksjoner i større utstrekning enn beskrevet i direktiv av 26. april. d.å." Jeg håper at dette er oppklarende i forhold til det spørsmål som er stilt. Innlevert 29. april 2002 av stortingsrepresentant Olav Akselsen Besvart 6. Spørsmål: «Vil statsråden påskynde gjennomføring av Næringslovsutvalet sitt framlegg om å samordna pålegg frå namsmakta til arbeidsgjevarar om tvangsinndriving av offentlege og private pengekrav gjennom lønstrekk hjå tilsette?» Grunngjeving: I dag kan einkvar namsmakt påleggje arbeidsgjevarane å tvangsinnfordra offentlege og private pengekrav gjennom lønstrekk hjå tilsette. Dette inneber at arbeidsgjevar kan påleggjast å trekkja fleire krav hjå same arbeidstakar kvar månad. I verste fall kan desse pålegga koma frå fem forskjellige namsmynde. Krava vert anten innbetalt til namsmakta eller til rette kreditor for kravet. Dette kan medføra omfattande arbeid og administrative kostnader for arbeidsgjevar. Næringslovutvalet reknar med at ca. 30 pst. av alle arbeidstakarar som har lønstrekk, har trekk for meir enn eitt krav pr. månad. Næringslovsutvalet, som vart leia av Helge B. Andresen, la fram innstillinga si i juni 1999. Dei føreslo å oppretta ein sams innkrevjingssentral for å samordna slike krav. Dette ville gje berre eitt kontaktpunkt for arbeidsgjevar ved innbetaling av lønstrekk - og sannsynlegvis gje omfattande innsparingar for arbeidsgjevarar. I tillegg inneber det at arbeidsgjevar ikkje far innsyn i kva pengekrav ein debitor har mot seg, og såleis er det og eit bidrag for betre personvern. Utvalet såg det som mest realistisk å gjennomføra dette ved å utvida Statens Innkrevingssentral til ein landsdekkjande sentral, slik at alle namsmynder melder krava sine til denne. Sentralen vil då fungera som ein sams rekneskapssentral slik at alle overføringane går til ein instans. pengane til rette kreditor. Utvalet si innstilling er ikkje følgd opp ved at slike forslag er forelagt Stortinget. Svar: Justisdepartementet sendte 9. juni 2000 ut høringsbrev med forslag om bedre samordning av lønnstrekk. Det ble samtidig sendt på høring et forslag til regler om registrering av utleggspant, utleggstrekk og "intet til utlegg" i Løsøreregisteret. Etter mitt syn bør spørsmålet om bedre samordning av lønnstrekk ses i sammenheng med spørsmålet om registrering av utleggstrekk i Løsøreregisteret. Dersom det innføres registrering av utleggstrekk i Løsøreregisteret, synes en ordning der namsmyndighetene pålegges å undersøke registeret før nye trekk nedlegges, å være enklere og mindre kostnadskrevende enn en samlesentral, som foreslått av Næringslovutvalget. Ved vurderingen av hvilken løsning som her bør velges, kan det ikke bare tas hensyn til hva som vil være praktisk og arbeidsbesparende for arbeidsgiverne og kreditorene. Det må også tas hensyn til skyldnerens interesser, noe som kan tilsi at de lokale namsmennene fremdeles bør kunne nedlegge lønnstrekk. Videre må det tas hensyn til at det i 70 pst. av sakene bare løper ett trekk. I disse tilfellene kan en ordning med samlesentral for lønnstrekk være et forsinkende og fordyrende mellomledd for kreditorene og det offentlige. Jeg anser det som viktig å få etablert et system som sikrer en bedre samordning av flere utleggstrekk enn i dag. Dette spørsmålet må imidlertid ses i sammenheng med andre endringsforslag. Departementet vil vurdere disse spørsmålene nærmere, men det er for tidlig å angi noe tidspunkt for når en proposisjon kan ventes. Spørsmål nr. 353 Innlevert 29. april 2002 av stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo Besvart 8. Spørsmål: «En vegstrekning på 105 km langs østsiden av Porsangerfjorden fra Lakselv til Veidnes i Lebesby i Finnmark er i henhold til et oppslag i avisa Sagat den 23. april d.å. merket "ujevn veg". Midlene til vedlikehold mangler. stamvegmidler gikk utfra SVs egne beregninger ned fra knapt 6 pst. i 1986 til under 3 pst. i 2001. Vegsjefen i Finnmark beskriver i nevnte artikkel at han forventer at midlene til vegvedlikehold av riksveger i Finnmark vil gå ned neste år. Kan statsråden avkrefte dette? Svar: Vegstrekningen som er omtalt i avisa Sagat består av 2/3 fylkesveg, fylkesveg 183 fra Børselv til Veidnes (ca. 93 km), og 1/3 riksveg, riksveg 98 mellom Lakselv og Børselv (ca. 42 km). Riksvegstrekningen mellom Lakselv og Børselv er ikke i noen spesielt dårligere forfatning enn mange andre strekninger, trafikkmengden tatt i betraktning. Vegen er imidlertid belagt med et såkalt Otta-dekke (oljestabilisert grusdekke) som har en relativt grov struktur, og dermed gir en noe høyere dekkslitasje enn et fullverdig asfaltdekke. Som et ledd i forberedelsene til asfaltering av strekningen, ble det i fjor startet arbeid med utskifting av dreneringsrør og stikkrenner, opprensking av grøfter og noe forsterkningsarbeider. Dette har medført at enkeltpunkt og kortere partier er oppgravd og framstår som hullete og ujevne, spesielt nå i vårløsningen. Tiltak for å bedre på dette vil bli iverksatt når tele og smeltevann er borte. Etter planen skulle første del av strekningen mellom Lakselv og Børselv fa nytt asfaltdekke denne sommeren, men bl.a. på grunn av økte kostnader til vinterdrift, er arbeidet utsatt til 2003. Hele strekningen på 42 km vil kunne fa nytt dekke i 2005/2006. For fylkesvegen mellom Børselv og Veidnes har jeg fatt opplyst at fylkeskommunen ikke har planer om opprusting eller dekkefornyelse de nærmeste år. Langs denne strekningen bor det i underkant av 100 mennesker og gjennomsnittlig trafikkmengde (ÅDT) er på under 30 biler pr. døgn. Det er ingen næringstrafikk på strekningen. Vegen er derfor langt nede på fylkeskommunens prioriteringsliste for tiltak. I perioden 1998 til 2001 har det totalt sett innenfor post 23 skjedd betydelige overføringer fra drift og vedlikehold til dekning av økte ferjekostnader, som generelt i hovedsak har gått på bekostning av vedlikeholdet av vegdekkene. For Finnmarks del har bevilgningene over post 23 Trafikktilsyn, drift og vedlikehold av riksveger m.m. de siste 5 år ligget på fra 5,2 - 5,4 pst. av totalrammen. Trenden har imidlertid vært noe fallende og skyldes i stor grad at trafikkøkning og nye store og kompliserte veganlegg i andre deler av landet, har tatt en større andel av totalbeløpet. Samlet sett innebærer dette at bl.a. Finnmark har fatt en nedgang i rammene for drift og vedlikehold. Innføring av nattbrøyting fra 2002 og generelt høyere kostnadsnivå til drift, har derfor gjort det nødvendig å redusere vegvedlikeholdet i Finnmark vesentlig. Når det gjelder midler for 2003, viser jeg til det kommende statsbudsjettet for 2003. Generelt vil jeg imidlertid prioritere drift og vedlikehold, fordi slike tiltak betyr mye for trafikksikkerheten og fordi det er viktig å bevare vegkapitalen. Spørsmål nr. 354 Innlevert 29. april 2002 av stortingsrepresentant Bendiks H. Arnesen Bes v art 8. Spørsmål: «Eldrereformen som et samlet storting vedtok i 1997 hadde som mål å gi alle eldre et godt tilbud, uavhengig av hvor de bor i landet. Nå framkommer det opplysninger om at kommuner må skrinlegge sine eldreplaner av økonomiske grunner. Som eksempel nevnes at Salangen kommune i Troms har tatt stopp fra fylkesmannen i en helt nødvendig bedring av sykehjemstilbudet. Hva vil statsråden gjøre for å sikre at alle eldre tar et godt tilbud, uavhengig av hvilken kommune de er bosatt i?» Svar: Handlingsplan for eldreomsorgen som ble vedtatt av Stortinget i 1997 hadde i utgangspunktet en investeringsramme på 24 400 sykehjemsplasser og omsorgsboliger. omfatter tilskudd til bygging av ytterligere 9 000 sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Regjeringen varslet i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 for 2001-2002 at det i løpet av våren 2002 ville bli fremmet en sak for Stortinget om hvordan handlingsplanen for eldreomsorgen kan avsluttes på en tilfredsstillende måte og hvor en ytterligere økning i tilsagnsrammen vil bli vurdert. Muligheten for å gi alle eldre et godt tilbud, uavhengig av hvilken kommune de bor i, er avhengig av flere faktorer. Godt tilrettelagte og individuelt tilpassede boliger og sykehjemsplasser er en av forutsetningene for at kommunene kan gi et godt tilbud. Handlingsplanen har bidratt til en betydelig bygningsmessig kapasitetsvekst og kvalitetsstyrking i kommunene i tråd med kommunenes planer. Avslutningen av handlingsplanen skal sørge for at de statlige investeringsmidlene blir fordelt på en måte som tilgodeser de kommunene som har lavest dekning. Når det gjelder Salangen kommune, har kommunen planlagt bygging av 35 sykehjemsplasser og 15 omsorgsboliger, noe som ville gi en samlet dekningsgrad langt over gjennomsnittet for landet. Kommunen har i dag et sykehjem med 27 plasser som er i dårlig forfatning. Sykehjemmet har 8 dobbeltrom, noe som gir en eneromsdekning på 58 pst. Andelen eldre over 80 år vil imidlertid synke med 20 pst. fra 1998 til 2010. Det vil fortsatt være Husbanken som tar beslutninger om tildeling av tilskudd til bygging av boliger/ plasser etter at fylkesmann/fylkeslege har uttalt seg om søknadene. Fylkesmannen og fylkeslegen har anbefalt ovenfor Husbanken at kommunen gis tilskudd til å bygge 28 sykehjemsplasser innenfor fylkets ramme i 2002. Søknaden om tilskudd til omsorgsboliger er ikke anbefalt under henvisning til høy kommunal dekning, kommunens økonomiske situasjon og mulighetene for å styrke hjemmetjenestene slik at folk kan bo lenger i sitt opprinnelige hjem. Kommunen vil etter utbygging fa en samlet dekningsgrad over landsgjennomsnittet og full eneromsdekning. En annen viktig forutsetning for å kunne sikre alle som har behov for det et godt tilbud, er at det til enhver tid er tilgjengelig personell med god kompetanse. Handlingsplan for eldreomsorgen har bidratt til at det nå er over 12 000 flere tilsatte i pleie- og omsorgstjenesten enn det var ved handlingsplanens begynnelse. Det er spesielt gledelig at antall tilsatte med høyskoleutdanning har økt i takt med de øvrige personellgruppene. For at kommunene skal kunne videreføre denne positive utviklingen er det viktig og nødvendig at pleie- og omsorgstjenesten prioriteres også i fortsettelsen. Regjeringen vil legge til rette for ytterligere personellvekst gjennom vekst i kommunenes frie inntekter. Regjeringen vil med det første legge fram en stortingsmelding om avslutning av handlingsplanen for eldreomsorgen. Meldingen vil bli fulgt opp med konkrete forslag i kommuneproposisjonen. Dokument nr. 15:21 (2001—2002) Spørsmål til skriftlig besvarelse med svar Spørsmål nr. 355 - 374 30. april—13. Innhold Spørsmål Side 355. Fra stortingsrepresentant Finn Martin Vallersnes, vedr. inkludering av Oslofjordtunnelen i E 134, besvart av samferdselsministeren 5 356. Fra stortingsrepresentant Heidi Grande Røys, vedr. frådrag for kostnad til sikring av pensjon i offentlig pensjonsordning i arbeidsforhold, besvart av finansministeren 6 357. Fra stortingsrepresentant Torny Pedersen, vedr. Statskjøps flytting til Narvik, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 8 358. Fra stortingsrepresentant Karin Andersen, vedr. Aetat og personer med dysleksi, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 9 359. Fra stortingsrepresentant Karin Andersen, vedr. situasjonen for enslige mindreårige asylsøkere, besvart av kommunal- og regionalministeren . 10 360. Fra stortingsrepresentant Øyvind Vaksdal, vedr. adgang for fiskere over 70 år til å delta i kystfiske, besvart av fiskeriministeren 11 361. Fra stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen, vedr. Valdresbanen, besvart av samferdselsministeren 13 362. Fra stortingsrepresentant Ola D. Gløtvold, vedr. arbeidsgiveransvaret for brukerstyrte personlige assistenter, besvart av sosialministeren 13 363. Fra stortingsrepresentant Knut Storberget, vedr. billettsalgpraksis i NSB, besvart av samferdselsministeren 14 364. Fra stortingsrepresentant Inge Ryan, vedr. lokalisering av nytt Mattilsyn, besvart av landbruksministeren 15 365. Fra stortingsrepresentant Karin Andersen, vedr. attføringsklienter på venting, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 16 366. Fra stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa, vedr. lokale kulturskatter, besvart av kultur- og kirkeministeren 16 367. Fra stortingsrepresentant Inge Ryan, vedr. kastrering av gris, besvart av landbruksministeren 17 368. Fra stortingsrepresentant Hill-Marta Solberg, vedr. etablering av nytt treningssenter for Luftfartsverkets brann- og redningstjeneste i Tjeldsund, besvart av justisministeren 18 369. Fra stortingsrepresentant Kjetil Bjørklund, vedr. nye fregatter til Sjøforsvaret, besvart av forsvarsministeren 19 370. Fra stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen, vedr. statens forhold til hurtigruten, besvart av samferdselsministeren 20 371. Fra stortingsrepresentant Marit Arnstad, vedr. forbud mot å kjøre traktor i mer enn 7 timer, besvart av landbruksministeren 21 372. Fra stortingsrepresentant Thorbjørn Jagland, vedr. støtte til 12 jordbruksprosjekter Cochabamba, besvart av utenriksministeren 22 373. Fra stortingsrepresentant Morten Lund, vedr. arbeid med bistand, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 22 374. Fra stortingsrepresentant Knut Storberget, vedr. Innlevert 30. april 2002 av stortingsrepresentant Finn Martin Vallersnes Besvart 14. Spørsmål: «E 134 går fra krysset E 39 i Haugesund i vest til krysset ElB i Drammen i øst. Vegen er med i systemet av nasjonale transportkorridorer - som del av korridor 5 Oslo - Bergen/ Haugesund. Vil samferdselsministeren ta initiativ til å inkludere Oslofjordtunnelen i E 134, slik at vegen i øst ender i krysset med E 6?» Begrunnelse: Stamvegene og særlig europavegnettet er hovedårene som binder landet og landsdelene sammen for vegtransporten. Dette er også godt illustrert av de vedtatte nasjonale transportkorridorene i Nasjonal transportplan. For langtransporten er det viktig at korridorene henger sammen og at trafikken gradvis ledes utenom små og store tettsteder og byer. Det vil være gunstig om transportutvekslingen mellom Sør-Vestlandet og Sør-Sverige ledes utenom Oslo. Den nye Oslofjordtunnelen gir en slik løsning, men vegen er ikke tatt med i europavegsystemet. På vestsiden er ElB og E 134 hovedårene. ElB går fra Drammen videre nord til Oslo, og svinger så øst mot Sverige. E 134 ender i Drammen, men kan derfor benyttes for videre forbindelse østover til kryss med E 6 øst for Oslofjordtunnelen. Dersom vegmyndighetene foreløpig mener at vegstandarden i deler av Oslofjordforbindelsen ikke holder europavegstandard, kan en midlertidig løsning være merking med E-skilt med stiplet rand: veg som fører frem ti 1.... Svar: E 134 Drammen - Haugesund (rute 11) og Rv 23 Lier - Drøbak - Vassum (rute 18) er begge stamveger, men forslaget innebærer endring av vegnummer fra Rv 23 til E 134 for Oslofjordforbindelsen. I tillegg må E 134 fa en fellesstrekning med ElB fra Bangeløkka i Drammen til et ennå ikke fastlagt kryss mellom ElB og Rv 23 i Lier kommune eller eventuelt i Drammen kommune. Innledningsvis vil jeg vise til at europavegnettet er fastlagt i "European Agreement on Main International Traffic Arteries", til vanlig kalt AGR-avtalen. "Annex 1" i denne avtalen fastlegger hvilke veger som omfattes av avtalens bestemmelser om europavegnettet. Endringer i dette vil dermed gjøre det nødvendig med en endring i denne delen av avtalen. AGR-avtalen administreres av Economic Commission for Europe (ECE), som er et organ under FN. Forslag om endringer i europavegnettet fremmes for ECE. AGR-avtalens bestemmelser innebærer imidlertid at endringer av europavegnettet medfører en omfattende og tidkrevende prosess. Erfaringsmessig bør det regnes med to år fra forslag fremmes til endring kan iverksettes på vegen. Forslag til endring fremsettes av departementet. Det er en rekke momenter som bør inn i en vurdering av om en veg skal opptas som europaveg. Etter min vurdering bør europavegstatus i utgangspunktet forbeholdes ruter mellom byområder. For at en vegstrekning skal opptas som europaveg, bør den videre ha en viss standard. På aktuelle ruter mellom ElB i Drammen/Lier og Rv 23 ved Spikkestad i Røyken (Dagslet) er vegstandarden svært lav, og oppfyller ikke pr. europaveger. Jeg er imidlertid enig med representanten Vallersnes i at det er naturlig å vurdere saken på nytt etter at Rv 23 er ferdig utbygd mellom Spikkestad og Drammen/Lier, og vil da ta initiativ til dette. ElB Drammen. I Akershus er det også satt opp spesielle informasjonstavler for Oslofjordforbindelsen som alternativ rute både på E 6 før Vassum og på ElB før Vinterbro. Dette innebærer etter min vurdering at trafikantene gis god informasjon om muligheten for å kjøre Oslofjordforbindelsen, seiv om denne foreløpig ikke er en del av europavegnettet. Spørsmål nr. 356 Innlevert 30. april 2002 av stortingsrepresentant Heidi Grande Røys Besvart 13. Spørsmål: «I Innst. O. nr. 50 for 1999-2000 uttaler ein samla komité at "Det gis frådrag for kostnad til sikring av pensjon i offentlig pensjonsordning i arbeidsforhold". I KLP-avisen nr. 3 for 2002 vert det opplyst at Finansdepartementet har vald å oversjå denne avgjerda i Stortinget ved utforminga av skatteforskrifter. Forskriftene straffar verksemder med offentleg tilknyting, stikk i strid med intensjonane til Stortinget. Vil finansministeren endre forskriftene i tråd med vedtaket i Stortinget?» Grunngjeving: I odelstingsdebatten kring Innst. O. nr. 50 for 1999-2000 var fleire av talarane inne på merknaden og forslaget frå ein samla finanskomité knytta til spørsmålet om inntektsfrådrag for verksemder med offentleg tilknyting. Siv Jensen frå Framstegspartiet sa mellom anna: "Men det er særlig ett forhold jeg føler behov for å presisere, og det gjelder lovfestingen av frådragsrett for offentlig tjenestepensjon. Da er det viktig å unngå at det blir for store tolkningsmuligheter. Og jeg har lyst til å presisere noe fra innstillingen, for i innstillingen ligger det implisitt at dette skal gjelde alle - at alle virksomheter med offentlig tjenestepensjon skal få frådrag for sine pensjonsutgifter. Det betyr at virksomheter som etter tariffavtale eller etablert praksis har statlig eller kommunal tjenestepensjon, skal få frådrag." Øystein Djupedal sa i debatten mellom anna: "I tråd med tidligere skattepraksis blir det nå lovfestet at både kommunalt og statlig fristilte virksomheter får inntektsfrådrag for innbetaling til tariffestede pensjonsordninger." I KLP-avisen nr. 3 for 2002 vert det hevda at Finansdepartementet har valt å oversjå dette ved utforminga av nye skatteforskrifter. Ifølgje KLP-avisen vil verksemder med offentleg tenestepensjon, men der kommunar eig mindre enn 50 pst. av foretaket, ikkje lenger få inntektsfrådrag for sine pensjonsutgifter. Svar: Eg gjer fyrst merksam på at skattereglane berre set vilkår for retten til inntektsfrådrag. Dei vil berre gjelde når føretaket har skattepliktig verksemd. Kva for føretak som kan ha offentleg pensjonsordning for sine tilsette følgjer av andre reglar. Under finanskomiteen si behandling av Ot.prp. nr. 47 for 1998-1999 Lov om foretakspensjon i Stortinget blei det teke opp forslag om eit nytt andre punktum i skattelova § 6-45. Forslaget blei vedteke. Den nye lovføresegna gir heimel for inntektsfrådrag for kostnad til sikring av pensjon i offentleg pensjonsordning. Den trådte i kraft med verknad frå og med inntektsåret 2000. Samstundes blei Finansdepartementet i nytt tredje punktum i skattelova § 6-45 gitt kompetanse til å fastsetje forskrift om vilkår for slikt frådrag. Vilkåra er fastsett i forskrift av 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skattelova av 26. mars 1999 nr. 14, ved endringsforskrift av 8. mars 2002. Ordlyden i skattelova § 6-45 andre punktum fastset ikkje kva for føretak som kan bli gjevne frådragsrett etter lovføresegna. Departementet har difor teke utgangspunkt i komiteen sine merknader til skatteloven § 6-45 andre og tredje punktum i Innst. O. nr. 50 for 1999-2000. Det visast til avsnitt 3.2 side 10: "Komiteen viser til komiteens merknader i Innst. O. nr. 12 (1999-2000) avsnitt 31.1 om frådragsrett for tilskudd til kommunal tjenestepensjon. Komiteen viser til at kommunalt tilknyttede virksomheter som har kommunal tjenestepensjon i praksis tidligere er gitt inntektsfrådrag for innbetalt premie. Komiteen viser videre til at en videreføring av slik praksis vil kreve en presisering ved behandlingen av Ot.prp. nr. 47 (1998- 1999), jf. departementets vurderinger under avsnitt 3.2.2 i proposisjonen." I Innst. O. nr. 12 for 1999-2000 avsnitt 31.1 visast det til likningspraksis. gjevne rett til inntektsfrådrag for tariffesta kommunal pensjonsordning, må byggja på den likningspraksisen det visast til, sjølv om denne praksisen etter departementet sitt syn mangla heimel i skattelova. Likningspraksis føreset at føretaka kan ha tarifffesta kommunal pensjonsordning for sine tilsette. Dei aller fleste av føretaka som har hatt ei slik pensjonsordning, har hatt den i ei kommunal pensjonskasse eller KLP. Dei kommunale pensjonskassene har vedtekter som regulerer kva for føretak som kan ha pensjonsordninga si der. Vedtektene byggjer på Kredittilsynet sine standardvedtekter. Standardvedtektene § 1-1 siste ledd har følgjande ordlyd: "Bestemmelse som er obligatorisk for pensjonskasser som omfatter flere arbeidsgivere: Pensjonskassen kan også omfatte pensjonsordninger for selskap hvor kommunen eier mer enn 50 prosent av aksjene eller selskapsandelene, eller andre foretak eller stiftelser med nær tilknytning til kommunen. Kommunestyret og styret i foretaket eller stiftelsen må ha fattet vedtak om at pensjonskassen også skal omfatte foretaket eller stiftelsen. Pensjonskassens styre skal forelegges saken til uttalelse før vedtak treffes. Kommunestyrets vedtak skal godkjennes av Kredittilsynet." Det går fram av standardvedtektene at kommunen anten må ha minst 50 pst. eigardel i eit føretak som blir teken opp i ei kommunal pensjonskasse eller at føretaket har såkalla "nær tilknytning" til kommunen. Kva som meines med "nær tilknytning" følgjer av Kredittilsynet sin praksis. Det blir mellom anna lagt vekt på om kommunen bidreg økonomisk eller har innverknad i styrande organ mv. Praksisen er i hovudsak avgrensa til stiftingar mv. som verken har eigarar eller skattepliktig verksemd. (For desse er rett til frådrag utan praktisk interesse). Kredittilsynet har opplyst at det ikkje blir teke opp mange føretak der kommunen ikkje er majoritetsaksjonær i dei kommunale pensjonskassene. Kredittilsynet uttalar om dette i høyringsfråsegna si: "Når det gjelder praksis for opptak i kommunale Pensjonskasser er det Kredittilsynets erfaring at det ovedsakelig er stiftelser og ikke-skattepliktige virksomheter som søker opptak på grunnlag av kriteriet om nær tilknytning til kommunen." KLP har ei tilsvarande føresegn med følgjande ordlyd: "Selskapet kan drive forsikringsvirksomhet etter forsikringsklasse I (uavhengig av kundegruppe) med følgende begrensning: Som medlemmer i KLPs fellesordninger kan bare opptas forsikringstakere som er kommuner, fylkeskommuner eller helseforetak eller som er foretak, selvstendige virksomheter, institusjoner eller organisasjoner der kommuner, rylkeskommuner eller helseforetak har en majoritetsinteresse. Med majoritetsinteresse menes mer enn 50 prosent av både eierandelene og stemmerettighetene, eller tilsvarende interesse i forhold til foretakets, virksomhetens, institusjonens eller organisasjonens formål." Denne føresegna følgjer av konsesjonsvilkåra i Finansdepartementet sitt brev av 28. mai 2001 til KLP Forsikring. Konsesjonsvilkåra lyder: "Som medlemmer i KLPs fellesordninger kan bare opptas forsikringstakere som er kommuner, fylkeskommuner eller helseforetak eller som er foretak, selvstendige virksomheter, institusjoner eller organisasjoner der kommuner, fylkeskommuner eller helseforetak har en majoritetsinteresse. Med majoritetsinteresse menes mer enn 50 prosent av både eierandelene og stemmerettighetene, eller tilsvarende interesse i forhold til foretakets, virksomhetens, institusjonens eller organisasjonens formål." Tilsvarande vilkår følgde av tidlegare konsesjon. Utkastet til forskrift blei sendt på høyring den 21. desember 2000 under regjeringa Stoltenberg. Det er etter mi meining inga realitetsendring med omsyn til eigarkravet i forskrifta av 8. mars i år i høve til det som låg i høyringsutkastet. Påstanden i KLP-avisen nr. 3 april 2002 om at Finansdepartementet trassar Stortinget er etter mi vurdering ikkje korrekt. Departementet har i forskrift ført vidare den "uheimla" praksisen som blei ført tidlegare. Det kan registrerast at KLP-avisen argumenterer for at barnehagar og andre føretak med kommunal minoritetsinteresse på eigarsida, altså i hovudsak privateigde føretak, skal kunna ha offentleg pensjonsordning med rett til inntektsfrådrag. Men avgjerda i Stortinget går ikkje så langt. Det er heller ikkje ønskjeleg at forskrifta om inntektsfrådrag gjer det. Privateigde føretak bør i staden følgje lovverket for foretakspensjon mv. med rett til inntektsfrådrag, og så tar offentlege pensjonsordningar være offentlege. Innlevert 30. april 2002 av stortingsrepresentant Torny Pedersen Besvart 8. mai 2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Spørsmål: «I en pressemelding fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet datert 12. april 2002 slo statsråden fast følgende: "Statskjøp er tidligere vurdert flyttet til Narvik, men dette blir etter dagens beslutning ikke aktuelt." Dette med bakgrunn i vedtak om å legge ned virksomheten ved Statskjøpsavdelingen fra 1. januar 2003. Videre: "Nye organisatoriske løsninger vil skje i samråd med de ansatte og deres organisasjoner." Er dette en måte å omgå forutsetningene for å legge Statskjøp til Narvik?» Begrunnelse: Stoltenberg-regjeringen ved statsråd Jørgen Kosmo arbeidet aktivt med desentralisering og utflytting av statlige arbeidsoppgåver utenfor det sentrale Østlandsområdet. Ett av departementets prosjekter var å flytte Statskjøp til Narvik, og en arbeidsgruppe ble nedsatt for å vurdere etatens framtidige rolle, organisering og lokalisering. Også lokalt i Narvik ble det jobbet for en slik flytting. Der viste de også til at det ville bli billigere å drive Statskjøp ved å flytte nordover. Samme regjering tok flere politiske initiativ for utflytting av etater, og var blant annet i gang med en vurdering av utflytting av deler av statens lønns- og personalforvaltning da Bondevik II overtok. For Arbeiderpartiet er det viktig at de politiske myndigheter har en aktiv holdning til utflytting og lokalisering utenfor hovedstadsområdet. Jeg håper det ikke er slik at "motstridende følelser" for flytting ut av Oslo-området fører til at statlige etater vedtas lagt ned, for senere å gjenoppstå med en ny organisasjonsform, nytt navn, men i samme geografiske område. Svar: Representanten Pedersen tar i sitt spørsmål opp to viktige og meget interessante temaer; organiseringen av statlige innkjøp og utflytting av statlige etater/ virksomheter fra Oslo. Når det gjelder organiseringen av innkjøp er dette etter min mening i prinsippet et desentralisert ansvar, dvs. at den enkelte virksomhet er direkte ansvarlig for egen innkjøpsvirksomhet. Dette går for øvrig klart frem av den pressemeldingen som representanten Pedersen viser til i sitt spørsmål. faktisk reduserer konkurranse og effektivitet. Min beslutning om å legge ned Statskjøp må sees utelukkende i dette perspektiv, og er overhodet ikke noe forsøk på "å omgå forutsetningene for å legge Statskjøp til Narvik", slik Pedersen antyder. Jeg må i den forbindelse ta minne representanten om at det, så vidt meg bekjent, heller ikke er fattet noen formell beslutning om å legge Statskjøp tii Narvik, men at dette skulle vurderes nærmere når arbeidsgruppens rapport og anbefalinger forelå. Det er den vurderingen jeg nå har gjort. Med hensyn til arbeidet med utflytting av oppgåver og arbeidsplasser må ikke premissene være at Distrikts-Norge er en klient som trenger statlige arbeidsplasser som sosialstøtte - det må være at oppgåver og etater/virksomheter kan få et bedre hjem et annet sted enn i Oslo. Tar vi det som utgangspunkt og vurderer ulike typer statlig virksomhet ut fra de oppgåvene som skal løses, samt de behov virksomhetene har for kompetanse, tror jeg vi ofte vil finne at vi får en bedre statlig sektor om virksomheter/oppgaver plasseres andre steder erm i hovedstaden. Jeg legger derfor stor vekt på å se utflytting av statlige oppgåver som en del av den samlede moderniseringsinnsatsen i staten. En effektiv og moderne statlig/offentlig sektor er videre et klart mål for Regjeringens arbeide, slik at vi får flere og bedre tjenester ut av hver krone som brukes. La meg dessuten fa understreke at i forbindelse med moderaiseringen er mulighetene for flytting veldig mye større enn de har vært i tradisjonelle organisasjonsformer. Regjeringen ønsker således å åpne for at den statlige oppgaveløsningen kan skje på andre mater, med andre metoder, og mer stedsuavhengig enn tidligere. Regjeringen vil også sette fart på utflyttingsarbeidet, og sikre at det gjøres mer planmessig. Jeg kan i den forbindelse opplyse om at det allerede pågår et arbeide i departementet for å skaffe nye statlige arbeidsplasser til Vardø. Det er videre nedsatt en hurtigarbeidende arbeidsgruppe i Arbeids- og administrasjonsdepartementet, hvor også Kommunal- og regionaldepartementet er trukket inn. Arbeidsgruppen skal gjøre en analyse av sentraladministrasjonen for bl.a. å kartlegge mindre, selvstendige enheter som relativt raskt og enkelt kan flyttes ut av Oslo. Gruppen skal også kartlegge omfanget av stedsuavhengige funksjoner som lett kan skilles fra hovedvirksomheten. Jeg regner med at de første resultatene av dette arbeidet vil foreligge tidlig på sommeren 2002. Innlevert 2. mai 2002 av stortingsrepresentant Karin Andersen Besvart 14. mai 2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Spørsmål: «Personer med dysleksi som henvender seg til Aetat har behov for tiltak ut fra kvalifisert vurdering av hva som er hensiktsmessig for dem. Dette forutsetter at Aetat både har kompetanse til å vurdere hva slags problem vedkommende har, hva slags tilbud vedkommende trenger og et kvalitetssikret tilbud å gi- Kan statsråden redegjøre for hvilken kompetanse Aetats attførings- og formidlingsbistand har på dette feltet, hvordan brukernes behov og muligheter kartlegges og hvordan tilbud kvalitetssikres?» Svar: Regjeringen prioriterer arbeidet med å legge til rette for at flest mulig kan delta i arbeidslivet svært nøyt. Vi kan ikke tillate at übrukte arbeidskraftressurser, for eksempel hos personer med lese- og skrivevansker, går til spille. Alt for mange bruker ressurser og energi på å prøve å skjule lese- og skrivevanskene sine, vanskeligheter som ofte medfører problemer med å skaffe seg arbeid. Bistand fra Aetat skal sette disse menneskene i stand til å bruke ressursene sine i arbeidslivet. Til dette arbeidet disponerer Aetat et bredt spekter av virkemidler. Dessuten gir etter og videreutdanningsreformen skoleverket ansvar for å sikre voksne mulighet til opplæring tilsvarende grunnskoleopplæringen og opplæringen i den videregående skole. Mange med lese- og skrivevansker vil også ha rettigheter til spesialundervisning, etter opplæringsloven § 5-2. Lese- og skrivevansker er ofte vanskelig å avdekke. Ved Aetat lokalt avdekkes lese- og skrivevansker oftest i samtale med saksbehandler, eller underveis i kvalifiseringen. Som regel oppdages lese- og skrivevansker først i forbindelse med handlingsplanlegging, primært underveis i et kvalifiseringsløp, eller under arbeidstrening. Når Aetat lokal fatter mistanke om at en person har lese- og skrivevansker, skal personen henvises til Aetat arbeidsrådgivning for avklaring før individuelle handlingsplaner utformes. Aetat har økt fokuset på å avdekke, utrede og kvalifisere arbeidssøkere med lese- og skrivevansker og har utviklet god kompetanse i 2. linjetjenesten, blant annet gjennom bruk av egnet testverktøy. For å styrke kompetansen til ansatte i 1. linjetjenesten er Aetat i ferd med å iverksette en rekke tiltak, både gjennom informasjon, opplæring og testverktøy. områder. Aetat kan bistå med veiledning, avklaring, kvalifisering og formidling. Kvalifiseringstilbudet som Aetat gir skal kompensere for lese- og skrivevanskene slik at disse ikke står i veien for den enkeltes yrkesdeltakelse. Hvilke løsning som velges varierer med utgangspunkt i den enkeltes interesser, kvalifikasjoner og forutsetninger. Ofte vil det være aktuelt å gi undervisning i lese- og skriveferdigheter i kombinasjon med kvalifisering for arbeidslivet. Til dette benytter Aetat ulike tilbydere av tiltak med spesialkompetanse på det aktuelle området. Tilbud innhentes med utgangspunkt i den enkeltes handlingsplan og etter utarbeiding av kravspesifikasjon for tiltaket. Aetat samarbeider med en rekke ulike kompetansesentra og fagmiljøer, blant annet PP-tjenesten, kommunale voksenopplæringssentra, eksterne kursarrangører, Hjelpemiddelsentralen og Arbeidsmarkedsbedrifter. Det mest hyppig brukte kvalifiseringstiltaket er arbeidsmarkedsopplæring. Ved lese- og skrivevansker benyttes støtteundervisning i tillegg. Det varierer imidlertid hvilke kurstilbydere som finnes i de ulike fylkene. Aetat er avhengig av at det finnes kvalitetssikrede opplæringstilbud fira skolemyndighetene og andre kurstilbydere. PP-tjenestens kapasitet og ressurser til å utrede voksne med lese- og skrivevansker, varierer også. Dette gjør at utredningstilbudet til voksne med lese- og skrivevansker kan være mangelfullt i en del kommuner. Kommunalkomiteen har tidligere pekt på at det er et stort behov for å bygge opp kompetanse innenfor Aetat for å styrke Aetats tilbud til personer med leseog skrivevansker. Dette har departementet fulgt opp. Aetat arbeider nå på en rekke områder for å bedre tilbudet til personer med lese- og skrivevansker, både i forhold til avdekking, kartlegging og kvalifiseringstiltak. Målet er å avdekke lese- og skrivevansker tidligere i arbeidssøkerprosessen samt kompensere for vanskene gjennom målrettede og effektive tiltak. Det nye tiltaksregelverket som trådte i kraft 1. januar 2002 gir også større rom for fleksibilitet og mer individuelt utformede løsninger. På noen felt gjenstår enda noe arbeid. Blant annet er det behov for bedre informasjon om omfang og innholdet i tilbudet som gis, samt for en avklaring av arbeidsdelingen mellom skoleetaten og arbeidsmarkedsetaten. Arbeids- og administrasjonsdepartementet har nå igangsatt en kartleggingsundersøkelse for å kartlegge tilbudet Aetat og kommunene gir til arbeidssøkere med lese- og skrivevansker. hva som fungerer bra, og hva vi bør endre på. Som jeg nevnte innledningsvis trenger vi alle ledige hoder og hender, samtidig som arbeid gir den enkelte mulighet til et bedre liv. av at vi fortsetter med et målrettet arbeid for å ytterligere skjerpe tilbudet til personer med lese- og skrivevansker. Spørsmål nr. 359 Innlevert 2. mai 2002 av stortingsrepresentant Karin Andersen Besvart 8. Spørsmål: «Våren 2001 behandlet Stortinget St.meld. nr. 17 for 2000-2001. Situasjonen for enslige mindreårige asylsøkere skulle bedres. Det ble vedtatt å styrke vergeordningen, bedre bemanningen og kvaliteten på omsorgen og botilbudene. Hva har skjedd av konkrete forbedringer, og hvor mange av disse barna far et tilbud som er kvalitetssikret fra barnevernet?» Svar: Stortinget gav den 23. april 2001 sin tilslutning til St.meld. nr. 17 for 2000-2001 Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg. Denne har et eget kapittel som omhandler enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere. Det siste året har det vært satt i gang en rekke tiltak for å styrke tilbudet til enslige mindreårige, både mens de bor i mottak og etter bosetting i en kommune. Jeg vil nedenfor vise til tiltak som er iverksatt de siste årene, og som jeg håper har bedret eller på sikt vil bedre situasjonen for enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere. - Når det gjelder vergeordningen for enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere, har Justisdepartementet nedsatt et lovutvalg som skal gjennomgå vergemålsloven. Utvalget skal blant annet vurdere behovet for særregler for enslige mindreårige, og om vergene bør ha en nærmere definert omsorgsrolle. Videre skal utvalget vurdere spørsmålet om godtgjørelse for verger. Utvalget skal avgi sin innstilling innen 1. juli 2003. -1 tillegg har Justisdepartementet utarbeidet flere informasjonsbrosjyrer til overformynderiene og vergene. Det arrangeres også jevnlige kurs for fylkesmenn og overformynderi. Justisdepartementet holder for tiden på med revidering av gjeldende rundskriv med retningslinjer til verger for enslige mindreårige. Rundskrivet skal etter planen være ferdig i løpet av juli 2002. - Utlendingsdirektoratet har i samarbeid med blant annet Redd Barna utarbeidet faglige retningslinjer for arbeidet med enslige mindreårige i mottak. - Bame- og familiedepartementet gav i 2001 ut en handbok for kommunalt ansatte, som skal brukes som rettleder i arbeidet med enslige mindreårige. - Utlendingsdirektoratet opprettet i 2001 en egen avdeling på mottak med styrket bemanning for enslige mindreårige under 15 år, som kommer til landet uten følgepersoner. Det skal i løpet av 2002 opprettes ytterligere en avdeling for enslige mindreårige under 15 år. Utlendingsdirektoratet vil for øvrig føre videre ordningen med egne avdelinger for enslige mindreårige knyttet til ordinære mottak, fremfor å opprette egne mottak for enslige mindreårige. - Utlendingsdirektoratet har utarbeidet en mal for en individuell plan for enslige mindreårige som skal bosettes. Planen skal være et verktøy for kommunene når de skal kartlegge den enkelte enslige mindreårige, og planlegge bosettingen. Utlendingsdirektoratet holder for tiden på med en forbedring av malen på bakgrunn av de erfaringene som så langt er gjort, slik at denne blir mer omfattende og tilpasset behovet for en eventuell utredning av den enkelte. - Når det gjelder tilsyn med enslige mindreårige i mottak, har Utlendingsdirektoratet utarbeidet en ny tilsynsinstruks for enslige mindreårige avdelingene som ble tatt i bruk fra og med april 2002.1 tillegg er Utlendingsdirektoratet i ferd med å utarbeide en instruks for tilsyn med den enkelte enslige mindreårige i mottak. - Kommunal- og regionaldepartementet har i samarbeid med blant annet Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet, Utlendingsdirektoratet og Politidirektoratet utarbeidet nye retningslinjer vedrørende enslige mindreårige som forsvinner fra mottak. SINTEF IFIM ferdigstilte i februar 2002 sin rapport vedrørende kommunale modeller for arbeid med enslige mindreårige. Rapporten konkluderer med behovet for en økt innsats fra barnevernet til gruppen enslige mindreårige, der barnevernet har et klart ansvar i tillegg til andre etaters deltakelse i arbeidet. Barne- og familiedepartementet vil i løpet av våren iverksette ulike tiltak for å styrke barnevernets rolle i arbeidet med enslige mindreårige. raskere bosetting i kommunene for enslige mindreårige, er viktige målsettinger for Regjeringen i 2002. I den forbindelse har SOS-barnebyer fått bevilget 200 000 kr til å utrede et bosettingsprosjekt for enslige mindreårige, og skal levere sin rapport i løpet av sommeren 2002.1 tillegg vil jeg nevne at UDI, i samarbeid med transittmottaket på Tanum og Bærum kommune, nå legger til rette for et strakstiltak for å øke rekrutteringen av hjelpeverger som kan bistå i forbindelse med asylintervju av enslige mindreårige asylsøkere. mindreårige asylsøkere, og flere har blitt sittende lenge på Tanum i påvente av at en hjelpeverge skal ha anledning til å møte til asylintervjuet. Avslutningsvis kan jeg informere om at Regjeringen ønsker å styrke tilbudet til enslige mindreårige både i mottaks- og bosettingsfasen. Særlig ønsker man å vurdere alternative modeller for mottaksfasen, bedre oppfølging av dem som bor hos slektninger og få en ordning for enslige mindreårige som kan erstatte eller komme i tillegg til dagens vergeordning. Spørsmål nr. 360 Innlevert 2. mai 2002 av stortingsrepresentant Øyvind Vaksdal Besvart 8. Spørsmål: «Vil fiskeriministeren ta initiativ til å få endret forskriftene som fremgår i meldingene J-260/261 og J-270/272,2001 om adgang til å delta i kystfiske etter makrell, norsk vårgytende sild samt nordsjøsild, slik at den åpenbare urimelighet som hindrer fiskere over 70 år fra å delta i fiske, blir opphevet?» Begrunnelse: Fiskeridirektøren har i meldinger J-260/261/270/ 272, 2001 vist til forskrifter som regulerer adgangen til å delta i kystfiske etter makrell, norsk vårgytende sild, samt nordsjøsild. Retten til å delta i fiske er koblet opp mot krav om å være oppført i fiskermanntallet. Fiskermanntallet er delt i to lister, der liste B omfatter dem som har fiske som sitt eneste yrke. Den som har full beskjeftigelse fra annen virksomhet, definert som inntekt større enn 3 G, kan ikke stå på fiskermanntallets B-liste. Alderspensjon regnes i denne sammenheng som full beskjeftigelse utenom fiske. Dersom reguleringsbestemmelsene krever at fiskeren står på blad B i fiskermanntallet, blir personer over 70 år forhindret fra å delta i fisket. Liste A omfatter imidlertid dem som har fiskeriinntekt større enn 0,5 G, men hvor det ikke er anledning til å ha inntekt fra annen virksomhet større enn 4 G. Fiskere oppført i fiskermanntallets A-liste kan likevel fortsette å fiske etter at man har nådd pensjonsalderen, så fremt man har drevet fiske i minst 10 av de siste 20 årene. Dersom reguleringsbestemmelsene krever at fiskeren står på blad A i fiskermanntallet, vil altså ikke alderen være noe hinder for deltakelse. Disse bestemmelser oppfattes som klart urimelige, og medfører at fiskere som gjennom et langt liv har drevet fiske, blir "kastet på land". legges til at det er marginale mengder fisk det her er snakk om. Svar: Som det korrekt fremgår av begrunnelsen tilhørende spørsmål nr. 360, vil personer som har fylt 70 år ikke lenger kunne stå på blad B i fiskermanntallet. Og når man ikke står på blad B i fiskermanntallet, er man forhindret fra å kunne delta fullt ut i enkelte regulerte fiskerier. Personer over 70 år kan imidlertid, som det også vises til i begrunnelsen, stå på blad A når de har hatt fiske eller fangst som hovedbeskjeftigelse i 10 av de siste 20 årene før overgang til trygd eller pensjon, såfremt de ikke har inntekt som overstiger 3 G (G = folketrygdens grunnbeløp) fra annet yrke eller annen næring enn fiske (trygd og pensjon unntatt). Dette følger av forskrift av 26. september 1983 om føring av mannfall for fiskere, fangstmenn m.v. § 4. Ved denne unntaksregelen har man ivaretatt hensynet til de pensjonister som, i motsetning til andre pensjonister, tidligere har hatt fiske og fangst som hovedbeskjeftigelse ved at man lar disse fortsatt få delta i fisket, om enn i en begrenset form. I tillegg til personer over 70 år, som altså mottar full alderspensjon, finner man på blad A personer som har for stor inntekt fra annen virksomhet enn fiske og fangst til å kunne stå på blad B, som mangler minst 20 ukers full beskjeftigelse fira fiske eller fangst, eller som av andre årsaker velger å stå på blad A. Bakgrunnen for at man opererer med et fiskermanntall med blad Aog blad B, er bl.a. for å kunne skille mellom de som har sin hovedinntekt og -virke fra fiske- og fangstnæringen, nemlig blad B fiskerne, og de som har fiske som binæring, blad A fiskerne. I forbindelse med de siste års fiskerireguleringer, har det ofte vært stilt krav om at utøver har mattet stå på blad B for å kunne delta. Dersom en har stått på blad A, har man i flere fiskerier likevel hatt mulighet for å delta, men da med reduserte kvoter. Dette er med på å sikre rammebetingelsene og stabiliteten for de som har fiske som hovednæring, noe som jeg anser for å være både ønskelig og nødvendig. Likeledes kan alle ikke-manntallsførte personer - de såkalte fritidsfiskerne - drive fiske innenfor den redskapsbegrensning som er oppstilt i saltvannsfiskeloven § 4a. Dette gjelder også fiske etter makrell, norsk vårgytende sild og nordsjøsild. Jeg er ganske sikker på at spørsmålsstiller er kjent med denne bestemmelsen, og at det er adgangen til å drive fiske utover dette omfang man sikter til i dette tilfellet. At jeg likevel nevner denne bestemmelsen er for å illustrere at seiv personer som ikke engang er ført i manntallet, og som heller ikke noen gang har vært det, faktisk kan drive fiske med en relativt omfattende mengde redskap i dag. For det andre har man denne "mellomgruppen" mellom fritidsfiskerne og de mest aktive fiskerne på blad B, nemlig de som står ført på blad A i fiskermanntallet. Når det gjelder blad A fiskerne, herunder pensjonister over 70 år som fyller vilkårene for å stå på blad A, så kan disse fiske både sild og makrell med en større redskapsmengde enn de ikke-manntallsførte personene. Det er altså ikke slik at disse er totalt utestengt fra disse fiskeriene. Når det gjelder fisket etter makrell med fartøy under 13 meter, så kan blad A fiskerne ikke delta fullt ut i det ordinære notfisket, jf. forskrift av 10. desember 2001 om adgang til å delta i kystfartøygruppens fiske etter makrell for fartøy under 13 meter i 2002 § 1 bokstav b. Disse fiskerne kan imidlertid delta med begrenset deltakelse, jf. § 2 bokstav b i samme forskrift. I praksis betyr det at de i dag kan fiske inntil 5 tonn, mot 30 tonn i det ordinære notfisket. Tilsvarende gjelder ved fiske ved fiske med garn og/eller snøre. at man er ført på blad B i fiskermanntallet, jf. forskrift av 10. desember 2001 om adgang til å delta i kystfartøygruppens fiske etter makrell for fartøy mellom 13 og 21,35 meter største lengde i 2002, § 1 bokstav b. Fiske med garn og/eller snøre er imidlertid åpent også for fiskere som er ført på blad A, samme forskrift § 2 bokstav b. Både notfiskerne og garn/snøre fiskerne har en foreløpig kvote på 30 tonn i 2002. Ved fiske etter norsk vårgytende sild med fartøy under 27,5 meter, er det et vilkår at man er ført på blad B i fiskermanntallet, jf. forskrift av 20. desember 2001 om adgang til å delta i fisket etter norsk vårgytende sild for fartøy under 27,50 meter største lengde i 2002 § 1 bokstav b. For garnfiske etter norsk vårgytende sild er det imidlertid tilstrekkelig at vedkommende er ført på blad A, jf. § 1 siste ledd i samme forskrift. Kvotene beror på fartøyets hjemmelslengde, og kvoten er den samme enten man fisker med not eller garn. Når det så gjelder nordsjøsild for fartøy som deltar i kystfartøygruppen, er det for å delta i notfisket satt vilkår om at vedkommende er ført på blad B i fiskermanntallet, jf. forskrift av 21. desember 2001 om regulering av fisket etter sild i Nordsjøen, innenfor grunnlinjene på kyststrekningen Stad - Lindesnes og i Skagerrak i 2002 § 20 første ledd bokstav b. Fisket med garn er imidlertid åpent også for fiskere som står på blad A, jf. § 21 første ledd bokstav b i samme forskrift. Også når det gjelder nordsjøsild er kvotene de samme uavhengig av om det fiskes med not eller med garn. Som det fremgår av ovennevnte, er det altså ikke slik at fiskere som er ført på blad A i fiskermanntallet er avskåret fra å kunne delta i fisket etter makrell og sild. Dette forholdet kommer jeg ikke til å ta initiativ til å endre i forskriftene som er fastsatt for 2002. Jeg merker meg imidlertid spørsmålet, og vil sørge for at spørsmålet om blad A fiskernes stilling i disse fiskeriene på ny blir vurdert i forbindelse med fastsettelse av forskrifter for 2003, uten at jeg med dette på noen måte signaliserer at det vil komme noen endring på dette punkt. Innlevert 3. mai 2002 av stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen Besvart 8. Spørsmål: «Stortinget vedtok 30. mars 1989 at private interessenter som ønsket å opprettholde driften på Valdresbanen skulle kunne overta denne banen. Er statsråden villig til å la AS Valdresbanen overta banen for å bruke den til alternativ jernbanedrift, slik vedtaket åpner for, framfor å la kommunen ombygge et fullt brukbart jernbanespor til gang- og sykkelveg, når det finnes alternative traseer for gangvegen for det omstridte området i Aurdal?» Svar: Som jeg har redegjort for i mitt svar i brev av 29. april 2002 på spørsmål nr. 335 fira stortingsrepresentant Kjetil Bjørklund, har spørsmålet om å benytte strekningen mellom Leira og Dokka på Valdresbanen til andre formål enn jernbane, vært forelagt Stortinget flere ganger. Det vises til St.prp. nr. 76 for 2000-2001, jf. Innst. S. nr. 327 for 2000-2001 og St.prp. nr. 18 for 2001-2002, jf. Innst. S. nr. 2001-2002. Stortinget fattet følgende vedtak 13. desember 2001: "Stortinget samtykkjer i at Jernbanenettet mellom Leira og Dokka på Valdresbanen kan bli frigitt til andre føremål og at skjener og sviller på strekninga Bjørgo - Leira blir fjerna." På bakgrunn av at nedleggingen av strekningen nord for Dokka på Valdresbanen nylig er avgjort av Stortinget, er det ikke grunnlag for å foreta en ny vurdering av saken. Jeg viser for øvrig til nærmere redegjørelse i mitt svar på ovennevnte spørsmål nr. 335, der det fremgår at det er opp til de berørte kommuner å ta stilling til bruken av strekningen nord for Dokka. Videre fremgår det at strekningen Dokka - Eina fortsatt er en del av det statlige jernbanenettet og Jernbaneverket har her en visitasjons- og vedlikeholdsplikt. Så lenge det ikke er fattet noe formelt vedtak om å nedlegge strekningen mellom Dokka og Eina, er det heller ikke aktuelt å vurdere å la andre ta over denne. Spørsmål nr. 362 Innlevert 7. mai 2002 av stortingsrepresentant Ola D. Gløtvold Besvart 14. Spørsmål: «I brev av 19. desember 2001 sier Sosialdepartementet i forhold til hvor arbeidsgiveransvaret for brukerstyrte personlige assistenter skal ligge at "[V]erken loven eller forarbeidene gir kommunen en hjemmel til å pålegge brukerne av tjenestene eller andelslag arbeidsgiveransvaret". Hvilket grunnlag har statsråden for å endre prinsippet i § 4-3 om at det er søkers manglende evne til selvhjelp som utløser hjelpeplikt for kommunen, og innføre en regel om at også manglende vilje skal utløse hjelp?» Begrunnelse: Sosialtenesteloven bygger på det prinsippet at en persons manglende evne til å dekke egne omsorgsog hjelpebehov utløser rett til hjelp fira kommunen. Dette prinsippet er gjennomført i hele loven, og gjelder økonomisk sosialhjelp, sosiale tjenester og boliger til vanskeligstilte. tjenester er dette uttrykt slik i § 4-3: "De som ikke kan dra omsorg for seg seiv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har krav på hjelp etter § 4-2 bokstav a-d." Denne paragrafen kan ikke leses på annen måte enn at det er bare manglende evne som utløser hjelp. Det gis i denne paragraf ikke hjemmel for at person som ikke seiv vil utføre et gjøremål, kan kreve at kommunen skal utføre dette for ham. At det bare er en persons manglende evne til seiv å dekke eget omsorgs- og hjelpebehov som utløser rettigheter etter sosialtenesteloven støttes også av forarbeidene til sosialtenesteloven, se Ot.prp. nr. 9 for 1990-91, side 61. Det vises her særlig til at § 4-3 i det vesentlige videreførerer kommunenes hjelpeplikt slik omfanget av denne var i den gamle sosialomsorgsloven (side 61, 1. kolonne, 1. avsnitt), jf. side 62,1. kolonne, 1. avsnitt som sier at "Loven (altså sosialomsorgsloven, min presisering) legger til grunn at enhver først skal utnytte de muligheter han/hun har til å greie seg seiv". å forstå slik, at man skal utnytte egne evner før man kan henvende seg til kommunen om hjelp. Loven forsterker til og med kravene overfor søker til at han må være "helt" avhengig av hjelp for at rett til hjelp utløses, jf. side 64,1. kolonne, 3. avsnitt. I Otprp. nr. 8 for 1999-2000 Om lov om endring i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. (brukerstyrt personlig assistanse) sies det med rene ord på side 5, 1. kolonne, siste avsnitt at "Brukerstyrt personlig assistanse følger de vanlige reglene for bistand etter sosialtenesteloven kapittel 4. Rett til tjenester forutsetter at vedkommende fyller vilkårene i § 4-3". Når det gjelder konkret spørsmålet om kommunen kan overlate arbeidsgiveransvaret til brukeren er odelstingsproposisjonen klar på dette når den skriver først i kapittel 4.5 at "Kommunen kan seiv velge om assistenten skal ansettes i kommunen eller om de praktiske sidene skal overlates til brukeren seiv eller til andelslag opprettet av brukerne. Det bør være rimelig sikre holdepunkter for at brukeren makter oppgaven før brukeren seiv overlates arbeidsgiveransvaret". Når lovgrunnlaget er at en person kan henvende seg til kommunen med et krav om hjelp når evnen til selvhjelp ikke er tilstede, er det uforståelig at departementet kan skrive at "Verken loven eller forarbeidene gir kommunen en hjemmel til å pålegge brukerne av tjenestene eller andelslag arbeidsgiveransvaret". Sosialtjenestelovens system er ikke slik at den gir hjemmel til det offentlige å pålegge innbyggerne å utføre sine praktiske og personlige gjøremål seiv uten hjelp fra kommunen, men motsatt at dersom noen ikke evner å utføre disse gjøremålene, kan hjelp til dette kreves av kommunen. Etter min forståelse skal det altså være slik at dersom en person ut fra "rimelig sikre holdepunkter" - for å bruke odelstingsproposisjonens egne ord - makter arbeidsgiveroppgaven, kan han overlates denne. Jeg ber derfor sosialministeren gjøre rede for hvilket rettsgrunnlag departementet bygger på når det sier at det ikke foreligger hjemmel for å pålegge innbyggerne å utføre oppgåver de evner å utføre seiv. Svar: Sosiale tjenester skal fortsatt gis ut fra søkerens manglende evne til selvhjelp. Dette gjelder også de brukerne som mottar praktisk hjelp og bistand organisert som brukerstyrt personlig assistanse etter lov om sosiale tjenester m.v. § 4-2 bokstav a. At brukeren ikke vil utnytte mulighetene til selvhjelp, vil ikke i seg seiv utløse krav om tjenester etter sosialtenesteloven § 4-2, jf. § 4-3. Departementet har i rundskriv 1-20/2000 side 6, med bakgrunn i uttalelser i Ot.prp. nr. 8 for 1999- 2000 kap. 4.5 side 7, uttalt at "Kommunene kan seiv velge om assistentene skal ansettes i kommunen eller om de praktiske sidene skal overlates til brukeren seiv eller andelslag opprettet av brukerne. Det bør være rimelig sikre holdepunkter for at brukeren makter oppgaven før brukeren seiv overlates arbeidsgiveransvaret". Uttalelsene kan ikke tolkes slik at den gir kommunen hjemmel til å pålegge brukeren arbeidsgiveransvaret. Det er kommunen som plikter å utføre sosiale tjenester etter loven, jf. sosialtenesteloven §2-1, herunder å organisere tjenestetilbudet og stå som arbeidsgiver for de ansatte som utfører kommunens lovpålagte oppgåver. Dette er et ansvar kommunen ikke uten hjemmel kan overføre til brukeren eller andre med den begrunnelse at brukeren seiv evner å utføre oppgaven. Verken loven eller forarbeidene gir kommunen en hjemmel til å overføre arbeidsgiveransvaret til brukeren uten brukerens samtykke. Innlevert 7. mai 2002 av stortingsrepresentant Knut Storberget Besvart 15. Spørsmål: «Er den billettsalgpraksis NSB nå driver slik at enkelte byråer ikke kan seige alle NSB-billetter, og vil i så fall statsråden kunne gjør noe med denne problemstillingen slik at servicen bedres og kundegrunnlaget kan økes?» Begrunnelse: Høgskolen i Hedmark er i ferd med å fornye sin avtale om kjøp av reisebyråtjenester. billetter. Dette innebærer at høgskolens reisebyrå ikke kan ta ut billetter fra og til en rekke steder, både på Rørosbanen og Dovrebanen. I disse tilfellene blir brukeren henvist til stasjon eller Narvesenkiosk. Svar: Det er styrets ansvar å forvalte NSBs eiendeler på en slik måte at det økonomiske avkastningskravet som settes til selskapet kan oppnås. en slik måte at de reisende ser seg tjent med å bruke toget som transportmiddel. For NSB som for andre transportselskaper, er den forretningsmessige beste løsningen å kunne seige flest mulig billetter til lavest mulig kostnader. Siden midt på 80-tallet har reisebyråer med agentur på salg av togbilletter benyttet et eget salgssystem for tog (RAK), mens reisebyråene benytter i all hovedsak salgssystemet Amadeus for salg av flybilletter. Det sistnevnte er et salgssystem de ansatte i reisebyråene er fortrolig med, mens mange syntes det var komplisert å seige togbilletter gjennom RAK. Gjennom selskapet Accesßail har NSB og det svenske jernbaneselskapet SJ arbeidet med å finne en enklere løsning for salg av togbilletter gjennom reisebyrå slik at reisebyråene kan benytte samme datasystem uavhengig av transportform. Fra 1. mars d.å. kunne reisebyråene også seige billetter til tog gjennom Amadeus, dvs. samme system som det som gjelder for flybilletter. På den måten vil reisebyråene kunne seige togbilletter like enkelt som de i dag selger flybilletter. systemet, som kalles Global Distribution Systems, gjøre det enklere å kjøpe togbilletter fra utlandet. Dette vil gjøre at toget kan framstå som et enda mer likeverdig reisealternativ til fly, noe jeg ser på som svært positivt. Salg av togbilletter gjennom Amadeus har ennå noen ulemper. Det er ikke mulig å ta ut billetter til mer enn ni reisende samtidig uten først å ta kontakt med NSB. Det er heller ikke mulig å endre en billett utstedt av et reisebyrå på en stasjon. Det må gjøres av reisebyrået. Å etterligne en togreise med en flyreise i deres salgssystem er ikke helt enkelt. I dag ligger det inne en begrensning i antall stasjoner som kan legges inn på en strekning. Det betyr at et reisebyrå ikke kan seige togbilletter til alle stasjonene på en strekning. For eksempel ble Elverum som bestemmelsessted på Rørosbanen først lagt inn for én uke siden da 20 nye stasjonskoder ble godkjent. Accesßail er i forhandlinger med leverandøren av Amadeus for å fa utviklet systemet ytterligere. Jeg forutsetter at disse problemene løses til beste for de reisende, som også selvsagt vil være i NSBs interesse. Innlevert 7. mai 2002 av stortingsrepresentant Inge Ryan Besvart 15. Spørsmål: «Regjeringen har signalisert at den ønsker å desentralisere statlige tilsyn. Begrunnelsen for dette er både av distriktspolitisk karakter og av hensynet til avstanden mellom statlige tilsyn og besluttende myndigheter. Nå skal det opprettes et nytt Mattilsyn, og det er betydelig interesse for hvilket lokaliseringssted som velges. Jeg mener dette valget må gjøres av Stortinget. Vil statsråden legge fram valg av lokaliseringssted for det nye Mattilsynet for Stortinget?» Svar: I St.prp. nr. organisatoriske og lokaliseringsmessige spørsmål vedrørende Mattilsynet og dets laboratorietjenester, herunder også valg av lokaliseringssted for sentralenheten i Mattilsynet. Som det fremgår av proposisjonen, er det ut fira en samlet vurdering av kompetansemessige, lokaliseringspolitiske og tilsynspolitiske forhold departementets oppfatning at sentralenheten bør lokaliseres i Ås i Akershus. Med bakgrunn i at saken er lagt fram for Stortinget i proposisjon, legger jeg til grunn at Stortinget vil behandle saken på vanlig måte og eventuelt gjøre vedtak i saken dersom det vurderes som ønskelig. Innlevert 7. mai 2002 av stortingsrepresentant Karin Andersen Besvart 16. mai 2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Spørsmål: «Aetats statistikker viser at antallet attføringsklienter på venting og utredning øker. Kan arbeids- og administrasjonsministeren gjøre rede for hvor mye utbetalingene til attføringsklienter på venting og utredning har økt fra 2000 til 2001 og sammenlignet måned for måned fra desember 2001 til og med april 2002?» Svar: Som omtalt i St.meld. nr. 2 for 2001-2002 øker antallet registrerte personer i vente- og utredningsfaser i Aetat. Personer registrert i vente- og utredningsfaser omfatter de som er under utredning inntil attføringsplan er utarbeidet, de som har fatt utarbeidet attføringsplan og som venter på tiltak og de som har ventetider mellom to attføringstiltak. At det oppstår ventetider mellom to tiltak skyldes ofte at mottakerene venter på skolestart, kurs eller lignende. Utbetalingene til attføringspengemottakere i vente og utredningsfaser vil øke i en situasjon hvor antallet personer på venting og utredning øker. Ved innføring av nytt regelverk for attføringsytelsene fra og med 1. januar 2002 gikk man over til etterskuddsvis utbetaling av attføringspenger. januar 2002 er derfor ikke sammenlignbare med tallene for januar 2001 eller utbetalingene for de andre månedene i 2002. Januar 2002 holdes derfor utenfor sammenligningen. Fra år 2000 til år 2001 økte utbetalingene til attføringspengemottakere i vente- og utredningsfaser med om lag 290 mill. kr eller om lag 34 pst. Fra februar 2002 til mars 2002 økte utbetalingene til attføringspengemottakere på venting og utredning med om lag 2 pst. Fra mars til april 2002 reduseres utbetalingene til attføringspengemottakere på vente og utredning med om lag 9 pst. For å redusere antallet yrkeshemmede som venter på avklaring i forhold til attføringstiltak foreslår Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett å sette i verk en forsøksordning i 2. halvår i år hvor Aetat mottar et fast beløp pr. avklaring. Etter min vurdering er det behov for å vri ressursinnsatsen i Aetat for å få en raskere avklaring av yrkeshemmede arbeidssøkere og dermed bidra til at disse kommer raskere inn på hensiktsmessige arbeidsmarkedstiltak. Dette vil bidra til å fa flere yrkeshemmede ut i arbeidslivet og dermed bidra til bedre utnyttelse av potensialet i arbeidsstyrken. Innlevert 8. mai 2002 av stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa Besvart 16. Spørsmål: «Kvitsøy kommune i lag med m.a. fylkesmannen i Rogaland og kyrkjelege instansar engasjerer seg for å få tilbake frå Norsk Folkemuseum ei altartavle frå 1620. Meiner statsråden at lokale kulturskattar i større grad enn i dag bør vera til glede og inspirasjon lokalt i staden for å bli oppbevart, ev. synt fram av og til, på museum?» Grunngjeving: Eg vil gjere statsråden merksam på det breie engasjementet som er kring altartavla på Kvitsøy. Tekniske konservatorar har vore på synfaring på Kvitsøy. Dei frårår tilbakeføring. ved Norsk Folkemuseum, uttalar til Stavanger Aftenblad at deira syn er viktig, men ikkje avgjerande. Ifølgje NRK Rogaland vil departementet bli rådspurt. Eg oppmodar statsråden til å medverke til at eit klenodium kjem i kyrkjeleg bruk att. Svar: Spørsmål knytte til tilbakeføring av kulturhistorisk materiale frå sentrale samlingar til lokalsamfunn kring i landet, er blant dei som er vurderte av Norsk museumsutvikling, staten sitt organ for museumsspørsmål i ei eiga innstilling "Utlån og avhending av materiale fra museenes samlinger" i 2000. er verdien av å oppretthalde sentrale samlingar av kulturhistorisk materiale av stor nasjonal verdi. Desse samlingane er ein del av historia vår, og dei har vore - og vil også i framtida vera - naudsynte for å fortelje og illustrera viktige drag i kulturutviklinga i Noreg. Som i alle andre land er også musea i Noreg kulturberarar og vegvisarar. Denne funksjonen er sjølve grunngjevinga for deira eksistens. Ei generell utsegn frå Kultur- og kyrkjedepartementet si side om at lokalt materiale i sterkare grad bør førast ut av musea våre og attende til lokalsamfunna, ville riva grunnen vekk under dei fleste musea i Noreg og under det arbeidet med opplysing som dei driv. Denne politikken må til kvar tid utformast av dei institusjonane som sit med ansvaret for dette materialet. Det er viktig for Kultur- og kyrkjedepartementet å understreka dette. til musea. Når ein gjenstand etter nøye vurdering vert ført attende, kan ikkje dette automatisk skapa presedens i alle liknande saker. Då vil musea sine samlingar ganske raskt bli reduserte. Dette vil ikkje landet vårt vera tent med. Etter Kultur- og kyrkjedepartementet sitt syn må såleis alle spørsmål om tilbakeføring av kulturhistorisk materiale frå musea bli sett som særskilde saker og vurderast kvar for seg. Ei slik vurdering er det Norsk Folkemuseum no gjer i høve til altertavla frå Kvitsøy kyrkje. Det er grunn til å understreka at Norsk Folkemuseum er ei sjølvstendig stifting, og at det ligg til museumsleiinga å ta den endelege avgjerda om attendeføring eller ikkje, utan føringar frå Kultur og kyrkjedepartementet si side. I denne saka meiner Kultur- og kyrkjedepartementet at Norsk Folkemuseum har lagt opp til ei grundig og forsvarleg saksbehandling, og departementet har full tiltru til at museet vil løysa saka på ein god måte. Innlevert 8. mai 2002 av stortingsrepresentant Inge Ryan Besvart 15. Spørsmål: «Stortinget vedtok i mars at all kastrering av gris fra 1. august 2002 skal utføres av veterinær. Dette betyr 40 mill. kr i økte kostnader for norske svineprodusenter pr. år, dvs. 20 000 kr for en gjennomsnittlig svineprodusent med 30 purker. En klar forutsetning for vedtaket i Stortinget var at svineprodusentene skulle få en kostnadskompensasjon i jordbruksoppgjøret. Hva har landbruksministeren tenkt å gjøre for å følge opp Stortingets intensjoner i denne saken?» Begrunnelse: Representanter fra et flertall i Stortinget sa i debatten omkring vedtaket at reguleringen var forutsatt kompensert over landbruksoppgjøret. Bl.a. sa Olaf Gjedrem, Kristelig Folkeparti (regjeringspartienes talsmann) at " næringa særnorske kostnadstillegg, sidan andre land ikkje har innført krav om bedøving ved veterinær". Gretne Fossli, Arbeiderpartiet, sa at "Vi fra Arbeiderpartiet har ikke blitt med på forslaget fra Senterpartiet og SV om økonomisk kompensasjon til næringen. Vi er klar over at dette vil kunne medføre økte priser på svinekjøtt, men vi forutsetter at dette vil bli fanget opp i landbruksoppgjøret". Svar: De økte kostnadene vedtaket innebærer for svineholdet er innarbeidet i grunnlagsmaterialet til jordbruksforhandlingene fra Budsjettnemnda for jordbruket. De blir dermed en del av kostnadsbildet og blir tatt hensyn til i jordbruksoppgjøret, både med hensyn på rammens størrelse og ved fordeling av rammen på produksjoner. Innlevert 8. mai 2002 av stortingsrepresentant Hill-Marta Solberg Besvart 22. Spørsmål: «I en pressemelding av 7. mai 2002 kunne vi lese at Samferdselsdepartementet går inn for at etablering av nytt treningssenter for Luftfartsverkets brann- og redningstjeneste i Tjeldsund i Nordland skjer som forutsatt. I St.meld. nr. 17 for 2001-2002 står det at det vil bli vurdert et fremtidig beredskaps- og øvingssenter for politiet, øvrige nødetater og Sivilforsvaret på nåværende Luftforsvarets skolesenter i Stavern. Hva vil bli ansvars- og oppgavefordelingen mellom de to treningssentrene?» Svar: I St.meld. nr. 17 for 2001-2002 om samfunnssikkerhet, kap. 8.2.2.3 fremgår følgende: "Det vil bli vurdert etablert et fremtidig beredskaps og øvingssenter for politiet, øvrige nødetater og Sivilforsvaret på nåværende Luftforsvarets skolesenter i Stavern. Anlegget i Stavern ligger også til rette for administrativ virksomhet for politiet og Sivilforsvaret." I St.prp. nr. 55 for 2001-2002 Gjennomføringsproposisjonen - utfyllende rammer for omlegging av Forsvaret i perioden 2002-2005, kap. 7.5 fremgår at: "... godt over 2 mill. kvm av Forsvarets bygningsareal skal avhendes". I denne forbindelse skal Forsvaret flytte ut av Luftforsvarets skolesenter i Stavern. På bakgrunn av dette har Justisdepartementet i februar 2002 foretatt en vurdering om overtagelse av skolesenteret. Det er foretatt vurderinger av arealbehovet innenfor justissektoren samt økonomiske vurderinger knyttet til eventuell flytting av aktiviteter til Stavern. Forsvarsbygg og Justisdepartementet inngikk en avtale om leie av skolesenteret 26. april 2002. Det vil bli etablert et driftsprosjekt ved senteret i Stavern. Et vesentlig formål med prosjektets arbeid vil være å legge til rette for en kostnadseffektiv drift av senteret samt legge til rette for at øvrig opplærings- og øvingsaktivitet eventuelt kan bli lagt dit. I Samferdselsdepartementets St.prp. nr. 1 for 2001-2002 for budsjetterminen 2002, programkategori 21.20 Luftfartsformål, fremgår følgende: "Regjeringen foreslo i St.prp. nr. 76 (2000-2001) etablering av nytt treningssenter for brann- og redningstjeneste i Tjeldsund i Nordland, samlokalisert med Norges brannskole." I St.prp. nr. 60 for 2001-2002 Om ein del saker på Samferdselsdepartementets område, programkategori 21.20 Luftfartsformål, fremgår følgende: "Saka er tidlegare omtala i St.prp. nr. 76 (2000- 2001) og i St.prp. nr. 1 (2001-2002). Det blei sett av 3 mill. kr til planlegging og prosjektering av tiltaket i budsjettet for 2002. Samferdselsdepartementet foreslår at tiltaket blir gjennomført som føresett." Regjeringen har med dette foreslått at Luftfartsverkets treningssenter for brann- og redningsteneste skal samlokaliseres med Norges brannskole i Tjeldsund. I denne sammenheng vises det til at ansvaret for Norges brannskole ble overført fra Kirke-, utdannings og forskingsdepartementet til Arbeids- og administrasjonsdepartementet ved Direktoratet for brann- og elsikkerhet fra 1. januar 2002, jf. St.prp. nr. 1 for 2001-2002, programkategori 19.10. Forslaget innebærer at Norges brannskole vil bli faglig og administrativt underlagt Justisdepartementet ved det nye direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet, jf. Stmeld. nr. 17 for 2001-2002. Ansvars- og oppgåvefordeling Det nye treningssenteret for Luftfartsverkets brann- og redningstjeneste skal foreta opplæring av personell som Luftfartsverket har tilsatt ved lufthavnene. Det er påkrevd at Luftfartsverket har eget personell som skal ivareta brann- og havarioppgaver på lufthavnene. Treningssenteret vil således ha fokus på spesialkompetanse innen brann- og havari i luftfarten. Det er bestemt at etterutdanningen av Politireserven skal legges til Stavern høsten 2002. Justisdepartementet vil i perioden frem til 1. halvår 2003 vurdere nærmere hvilke andre opplærings- og øvingsaktiviteter og ev. administrativ virksomhet som kan legges til Stavern. Denne vurderingen vil legge vekt på å oppnå synergier gjennom gradvis å samle deler av opplærings og øvingsvirksomheten i justissektoren til senteret. Justisdepartementets overordnede mål er å styrke den samlede øvings- og opplæringsvirksomheten innenfor samfunnssikkerhetsområdet. Det er antatt at dette bør skje gjennom mer samordnet og tverrfaglig innretting av virksomheten. I denne sammenheng vil det være aktuelt å vurdere Stavern knyttet til opplærings og øvingsvirksomhet. Direktoratet for sivilt beredskap er gitt i oppdrag å vurdere effektivisering av skolevirksomheten innen det sivile beredskap. Stavern vil bli vurdert i denne sammenheng. Dette kan bl.a. Sivilforsvarets skoler, ev. nedleggelse eller flytting av skoler. Direktoratet for sivilt beredskap er orientert om at prosjektets mandat kan bli endret som følge av Stortingets behandling av St.meld. nr. 17. Det vil også være nødvendig med en gjennomgang av det samlede opplærings- og etterutdanningstilbudet i politietaten, sammenholdt med de vurderinger man legger til grunn for utnyttelse av skolesenteret i Stavern. Det er et mål at de ulike regionale opplærings- og øvingsstedene innenfor samfunnssikkerhetsområdet skal kunne tilby spesialrettet opplæring hver for seg, samtidig som disse opplærings- og øvingsstedene også skal kunne tilby mer tverrsektoriell og samvirkeorientert opplæring i sin region. Det er aktuelt å utvikle Stavern til samvirkeorientert opplæring og øving for nød- og redningsteneste, politiet, Sivilforsvaret, frivillige organisasjoner mv. Det legges opp til å bygge videre på Norges brannskole i Tjeldsund som et opplæringssted innen brann og redning. Videre vil etableringen av Luftfartsverkets treningssenter ikke være påvirket av etableringen av virksomheten i Stavern. På bakgrunn av Regjeringens mål om mer tverrsektoriell og samvirkeorientert opplærings- og øvingsaktivitet, kan det bli aktuelt å utvide opplærings- og øvingstilbudet ved Norges brannskole. Dette kan for eksempel innebære en styrking av opplærings- og øvingstilbudet knyttet til samvirke mellom nød- og redningsetatene. Som nevnt, vil dette ev. bli vurdert nærmere i forbindelse med det pågående prosjektet i Direktoratet for sivilt beredskap. Innlevert 8. mai 2002 av stortingsrepresentant Kjetil Bjørklund Besvart 22. Spørsmål: «Dagens Næringslivs nettsider opplyser 7. mai at innkjøpene av nye fregatter til Sjøforsvaret, inkludert missiler og helikoptre vil koste i overkant av 20 mrd. kr. I henhold til kontrakten skulle fregattene koste 12,24 mrd. kr. Mener Regjeringen en slik kostnadssprekk kan aksepteres, og vil Regjeringen fremme sak for Stortinget om de nye økonomiske rammene for fregattprosjektet?» Begrunnelse: Innkjøp av fregatter skulle koste 12,24 mrd. kr i henhold til kontrakten. I tillegg ville bygg og anlegg beløpe seg til 400 mill. kr, nye sjømissiler 800 mill. kr og helikoptre koste 1-1,5 mrd. kr. Totalpris var antatt å være 14,9 til 15,4 mrd. kr. Dagens Næringsliv skriver at totalprosjektet pr. i dag har kommet opp i 18,6 mrd. 2002-kroner og at ytterligere et par milliarder kan påregnes før prosjektet er ferdigstilt. Det vil trolig være en fordel om Stortinget har god oversikt over de endelige rammene for fregattprosjektet slik at dette kan trekkes inn i den aktuell debatten om forholdet mellom vedtatt forsvarsstruktur og bevilgninger. Svar: I St.prp. nr. 65 for 1998-99 ble fregattprosjektet presentert og godkjent med en investeringsramme på 12 240 mill. kr, jf. Innst. S. nr. 207 for 1998-99. ble i nevnte proposisjon ikke foretatt en nærmere nedbrytning av investeringsrammen. I St.prp. nr. 48 for 1999-2000 er kostnadene for prosjektgjennomføring 519 mill. kr, merbehov knyttet til valutarisiko 690 mill. kr, og priseskalering til 2000-kroner, 617 mill. kr, inkludert. Samlet gir dette en godkjent totalprosjektkostnad på 14 066 mill. kr, jf. St.prp. nr. 48 for 1999-2000 og Innst. S. nr. 192 for 1999-2000. I tråd med vanlig praksis for større kontrakter der produksjon og leveranser skjer over en lengre periode, er det avtalt at kontraktsprisen omregnes årlig for å gjenspeile utviklingen i lønns- og materiellkostnader i leverandørlandet. Basert på erfaringstall og glidningsforpliktelser frem til medio 2002 er totalprosjektets kostnadsramme omregnet til 15 398 mill. kr. Dette tilsvarer en gjennomsnittlig årlig prisutvikling siden primo 1999 på i størrelsesorden 4 pst., jf. St.prp. nr. 1 for 2001-2002. Dette innebærer imidlertid ingen endringer av omfang eller kostnadsøkning i forhold til den rammen i 2000-kroner som ble vedtatt gjennom behandlingen av St.prp. nr. 48 for 1999-2000, jf. Innst. S. nr. 192 for 1999-2000. Det presiseres at Stortinget gjennom behandlingen av Innst. S. nr 192, jf. St.prp. nr. 48 for 1999- 2000 kun godkjente en ramme for anskaffelsen av fregatter og ikke tilhørende helikopter eller fregattenes hovedvåpen - nytt sjømålsmissil (NSM). Artikkelen i Dagens Næringsliv 7. mai inkluderer både helikopter og NSM i beregningen. kan sammenlignes med det anslaget for totalprosjektkostnad på 17 300 mill. kr som ble fremstilt i St.prp. nr. 48 for 1999-2000. Det ble imidlertid understreket i nevnte proposisjon at anslagene for tilleggsutstyr og eiendom, bygg og anlegg lå langt frem i tid, og at kostnadene for disse var usikre. Anskaffelsesfasen for NSM-prosjektet er ennå ikke godkjent av Stortinget, men forventes lagt frem i St.prp. nr. 1 for 2002-2003. Når det gjelder kostnadene for anskaffelse av helikopter, så viser jeg til pressemelding av 30. november 2001 der kostnadene for 14 helikoptre er stipulert til om lag 3 400 mill. kr. Det presiseres at helikoptre til fregattene (seks stykker) stykker) på grunn av det utstyret som er om bord. Prosjekt 7 660 enhetshelikopter til Forsvaret ble godkjent med en totalprosjektramme i St.prp. nr. 1 for 2001-2002 på 5 750 mill. kr, jf. Innst. S. nr. 7 for 2001-2002. Dette inkluderer blant annet kostnader til opplæring og logistikk i tillegg til selve anskaffelsen. Regjeringen har holdt Stortinget løpende orientert om kostnadene i fregattprosjektet. Jeg vil understreke at de justerte rammene fra 12 240 mill. kr til 15 398 mill. kr ikke er en rammeøkning av fregattprosjektet, men en teknisk justering av kostnadene. Jeg vil også forsikre om at Stortinget vil bli informert ved første anledning dersom det skulle bli behov for å øke investeringsrammen for fregattprosjektet. Innlevert 8. mai 2002 av stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen Besvart 16. Spørsmål: «Det har fremkommet gjennom media at ESA ser forskjellig på om det er ert eller to selskaper som driver hurtigruten. Det kan nevnes at det har vært et godkjent prissamarbeid mellom selskapene. En fusjon burde derfor ikke medføre komplikasjoner eller realitetsendringer vedrørende de økonomiske forhold, utover eventuelle effektiviseringsgevinster. Ligger det i dette juridiske vurderinger eller begrensninger som kan fa negative konsekvenser for statens forhold til hurtigruten?» Svar: I henhold til EØS-avtalen skal statsstøtteordninger notifiseres til EFTAs overvakingsorgan (ESA). Det er ESAs oppgave å granske statsstøtteordninger for å vurdere om statsstøttereglene i EØS-avtalen overholdes. Hurtigruteavtalen, som staten v/Samferdselsdepartementet har inngått med hurtigruteselskapene, er notifisert ESA etter gjeldende regler, og ble godkjent av overvakingsorganet i desember 2001. Støtteordninger skal imidlertid granskes kontinuerlig med tanke på å kontrollere at de er i overensstemmelse med EØS-avtalens bestemmelser. slik grad at tildelingen av støtte til selskapene ikke lenger vil være forenlig med statsstøttereglene i EØS-avtalen. En endret forutsetning som fusjonen ev. kan medføre er effektivitetsgevinster. Staten v/Samferdselsdepartementet har et eget ansvar for å påse at støtten som følger av Hurtigruteavtalen ikke er i strid med EØS-reglene. Det følger av Hurtigruteavtalen at begge parter har rett til å kreve avtalen reforhandlet hvis vesentlige forutsetninger for avtalen endres. Samferdselsdepartementet vil på denne bakgrunn foreta en vurdering av hvilken betydning en eventuell økonomisk besparelse som følge av fusjonen mellom TFDS og OVDS vil ha for forutsetningene for inngåelsen av Hurtigruteavtalen. I vurderingen vil det være et moment fra hvilket tidspunkt en innsparing vil oppstå. Det vil nødvendigvis være visse kostnader i forbindelse med en fusjon som gjør at besparelsen ikke vil oppstå umiddelbart. Avgjørende vil være om besparelsen vil oppstå innenfor perioden for Hurtigruteavtalen. Perioden for avtalen er på 3 år fra 1. januar 2002. Samferdselsdepartementets vurdering vil bli oversendt ESA. Overvakingsorganet vil foreta en selvstendig vurdering av om nivået på den tildelte støtten fortsatt er forenlig med EØS-avtalens bestemmelser. Innlevert 8. mai 2002 av stortingsrepresentant Marit Arnstad Besvart 16. Spørsmål: «Ifølge Aftenposten 8. mai går EU-parlamentet inn for å innføre et nytt EU-direktiv som forbyr bønder å kjøre traktor i mer enn 7 timer hver dag. Direktivet ligger nå hos Ministerrådet, som tar den endelige avgjørelsen. Et slikt EU-direktiv vil også bli gjeldende for norske bønder. Mener landbruksministeren det er fornuftig at våronna og lignende i framtida skal gjøres i "kontortida"?» Begrunnelse: Bakgrunnen for å innføre et slikt direktiv er at politikerne i Brussel har funnet ut at ristingen i traktorsetene er helseskadelig for bønder. I travle perioder, for eksempel i våronna, er det ikke uvanlig at norske bønder tilbringer over 12 timer på traktoren. På grunn av blant annet værforhold er det ofte nødvendig å ha lange arbeidsøkter på traktoren. Bjørn Strøm ved Brussel-kontoret til Norsk Landbrukssamvirke mener det er en stor sjanse for at tidsbegrensningen for traktorbruk blir vedtatt. Senterpartiet mener det må jobbes aktivt for å forhindre at et slikt EU-direktiv blir innført i Norge. Det vil være dramatisk for norsk landbruk dersom slike håpløse EU-regler blir gjort gjeldende. Direktivet vil kunne føre til økte kostnader for bøndene og ødelagte avlinger. Svar: Forslaget til EU-direktiv som jeg tror det her er snakk om (særdirektiv til rådsdirektiv 89/391/EØF), omhandler tiltak til forbedring av arbeidstakernes sikkerhet og helse under arbeidet, og ligger ikke under Landbruksdepartementets ansvarsområde men inn under Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Svaret er følgelig utarbeidet i samarbeid med Arbeids og administrasjonsdepartementet. Innledningsvis vil jeg bemerke at Arbeids- og administrasjonsdepartementet ikke er kjent med at det er under utarbeidelse et EU-direktiv som vil begrense arbeidstiden for norske bønder. forbindelse med et direktivforslag som gjelder minimumskrav til beskyttelse av arbeidstakere mot risikoer som følge av eksponering for mekaniske vibrasjoner. Forslaget følger av et direktivutkast som er godkjent av forlikskomiteen i EU, datert 5. april 2002. Direktivforslaget om vibrasjoner innholder ikke arbeidstidsbestemmelser, men setter grenser for hva arbeidstakere, også i landbruket, kan utsettes for av vibrasjoner av en viss styrke, over et visst tidsrom. Direktivforslaget setter konkrete grenseverdier for den daglig eksponeringen for hånd-/armvibrasjoner og helkroppsvibrasjoner i en referanseperiode på åtte timer. I fortalen til direktivet er det understreket at arbeidsgivere bør tilpasse seg den tekniske utviklingen og den vitenskapelige viten om risiko i forbindelse med eksponering for vibrasjoner med henblikk på å forbedre beskyttelsen av arbeidstakernes sikkerhet og helse. Dersom direktivet blir vedtatt som en del av EØS-avtalen, vil det medføre behov for endring av norsk lovgivning på området - dvs. nærmere regulering i forskrifts form, bl.a. når det gjelder grenseverdiene for mekaniske vibrasjoner. Direktivet gjelder for arbeidstakere og ettersom storparten av norske bønder er selvstendig næringsdrivende, vil de ikke bli omfattet av reglene. Men i de tilfeller der bonden opptrer som arbeidsgiver, dvs. har avløser eller har ansatt arbeidstakere, vil direktivets krav til grenseverdier for påvirkning av vibrasjoner komme til anvendelse overfor disse - som for andre arbeidstakere. Her er det imidlertid lagt opp til nasjonale ordninger med overgangsregler for eksisterende arbeidsutstyr, slik at landbruket kan oppnå en overgangsperiode på maksimalt 9 år. Dersom bøndene ansetter sesongarbeidere vil for øvrig reglene ikke gjelde for slikt arbeid. På bakgrunn av denne informasjonen mener jeg bestemt det er grunn til å avdramatisere hvilke konsekvenser direktivet vil få for norske bønder. Som nevnt blir de ikke berørt dersom de arbeider som selvstendig næringsdrivende. En kan kanskje heller snu dette på hodet, og se på det som et forslag som på lang sikt vil være til fordel for bøndene, gjennom at direktivet sannsynligvis vil fungere som en pådriver for maskinfabrikantene til å redusere vibrasjonsnivået på landbruksmaskinene. Innlevert 8. mai 2002 av stortingsrepresentant Thorbjørn Jagland Besvart 22. Spørsmål: «Kan utenriksministeren gi informasjon om hva som har skjedd med de løfter som ble gitt av den norske konsulen i Cochabamba om støtte til 12 planlagte jordbruksprosjekter i området?» Begrunnelse: I samtaler med Den indianske bondefaglige organisasjonen i Bolivia i 1999 skal den norske konsul i Cochabamba ha gitt utvetydige signaler om økonomisk støtte fra Norge til 12 planlagte jordbruksprosjekter i området. På denne bakgrunn igangsatte organisasjonen prosjektene gjennom medlemmers private låneopptak. I ettertid har det vist seg at konsulens garantier ikke hadde noen verdi, og de involverte personene står nå personlig ansvarlige for om lag 70 000 dollar. Svar: Norges honorære konsul i Cochabamba ble i perioden april til juni 1999 oppsøkt en rekke ganger av representanter for organisasjonen "Federacion Sindical Unica de Trabajadores Campesinos de Oruro" - (FSUTCO - " landarbeidere i Oruro"). Dette er en bondeorganisasjon i Oruro-området i Bolivia. På det første møtet mellom konsulatet og FSUTCO ble det for øvrig overlevert en søknad om støtte til landbruksprosjekter. Ifølge konsulens innberetninger til ambassaden i Buenos Aires har han ikke gitt løfter om økonomisk støtte overfor representantene for FSUTCO. For øvrig var søknaden mangelfullt utformet i forhold til de retningslinjer som gjelder for søknader om norsk utviklingsstøtte. Dette ble representanter for FSUTCO gjort oppmerksom på. De ble videre rettledet med hensyn til hvordan søknader burde formuleres og hva de måtte inneholde av opplysninger. I juni 1999 reiste tre representanter for organisasjonen på eget initiativ, og mot konsulens råd, til Norge. I møter med Utenriksdepartementet og NORAD ble det på nytt gjort rede for retningslinjene for norsk bistand, uten at man da eller senere mottok noen ny skriftlig søknad om økonomisk støtte til prosjektene. Jeg kan ikke se at det på noe tidspunkt er gitt signaler eller løfter om norsk bistand til FSUTCO - hverken fra konsulen i Cochabamba, NORAD eller Utenriksdepartementet. Innlevert 8. mai 2002 av stortingsrepresentant Morten Lund Besvart 16. mai 2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Spørsmål: «Ifølge dagens regelverk vil ordinær lønn som arbeidstakere mottar, samtidig som de er i tiltaket Arbeid med bistand (AB), ikke gi rettigheter med tanke på dagpenger ved arbeidsløshet. Vil statsråden fa endret folketrygdlovens regelverk slik at ordinær lønn opptjent mens arbeidssøkere samarbeider med AB blir tatt med i beregningsgrunnlaget for dagpenger?» Begrunnelse: AB har som oppgave å hjelpe mennesker som ønsker å komme tilbake til arbeidslivet gjennom tilrettelegging av arbeid. Stort sett gjelder dette mennesker som innehar attføringspenger eller uføretrygd. ressurser og arbeidsønske, blir aktuelle arbeidsgivere kontaktet med tanke på å få fast arbeid. Mange av disse arbeidssøkerne vil ikke kunne oppnå 100 pst. lønn pga. sin funksjonshemning. Men et av de virkemidlene som både arbeidssøkere og arbeidsgivere setter pris på med denne metodikken, er en oppfølging av arbeidsforholdet, også etter fast ansettelse. Etter dagens regelverk, folketrygdloven § 4-4 første ledd, jf. forskrift om dagpenger under arbeidsløshet fastsatt 26. november 1996 med hjemmel i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd, har dette fått uheldige følger, ifølge AB-Fosen. Her er det kommet fram flere eksempler på at nåværende regelverk slår svært uheldig ut for arbeidssøkere i AB. Det kan i verste fall medføre at det ikke lønner seg for arbeidssøker å være henvist til AB. AB er et arbeidsmarkedstiltak med hensikt å bistå arbeidssøkere inn i ordinære lønnsforhold, bør regelverket gi disse arbeidssøkerne det samme grunnlag som ordinære arbeidssøkere. Det kan ikke være noen logikk i at attføringspenger blir tatt med mens ordinær lønn ikke gjør det. Svar: Deltakere i tiltaket Arbeid med bistand er yrkeshemmede med så sterke yrkeshemminger at de har særskilt behov for tilrettelegging. Målet er å integrere dem i ordinært arbeidsliv gjennom å yte bistand på ulike mater. Tiltaket kan tilbys alene eller i forbindelse med andre tiltak, og deltakerne mottar lønn, folketrygdytelser eller stønad til livsopphold. Arrangøren av tiltaket må være del av tilrettelagt virksomhet og det skal være ansatt tilretteleggere i tiltaket. Maksimal varighet er tre år med mulighet til forlengelse i ytterligere seks måneder i spesielle tilfeller. I folketrygdloven (fil.) § 4-4 fremgår det at for å ha rett til dagpenger må medlemmet ha hatt utbetalt ordinær arbeidsinntekt av en viss størrelse. Arbeidsinntekt fra deltakelse i tiltak regnes imidlertid ikke med ved vurderingen av om kravet til minsteinntekt er oppfylt. Frem til 1997 ga også slike inntekter rett til dagpenger. Dette ga imidlertid flere uheldige utslag. hadde vært gjennom deltakelse i arbeidsmarkedstiltak. Når slik inntekt ga rett til dagpenger samtidig som arbeidsmarkedstiltak ikke kunne tilbys alle, ville den enkeltes rett til dagpenger være påvirket av hvem Aetat tilviste til tiltak. Dette ble ansett å ha uheldige sider. Videre var det med jevnlig deltakelse på arbeidsmarkedstiltak i prinsippet mulig å få økonomisk støtte fra Aetat i übegrenset tid. Reglene på dette området svekket derfor dagpengeordningens karakter som en midlertidig inntektssikring. Lovendringen som ble gjort i 1997 medførte at lønnsinntekt fra tiltak som har som formål å gi midlertidig sysselsetting og arbeidstrening ikke skulle gi rett til dagpenger. Lønn utbetalt til deltakere i tiltaket Lønnstilskudd gir fremdeles rett til dagpenger. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre en annen vurdering av dette nå enn det som ble gjort i forbindelse med lovendringen i 1997. Med bakgrunn i loven og begrunnelsen gitt ovenfor, vil jeg presisere at det kun er inntekt fra ordinære arbeidsforhold som gir rett til dagpenger etter folketrygdloven § 4-4. Arbeidsinntekt fra alle arbeidsmarkedstiltak regnes imidlertid med i dagpengegrunnlaget, jf. folketrygdloven § 4-11. Dagpengegrunnlaget er den inntekten dagpengene regnes ut etter når det er konstatert at kravet til minsteinntekt i § 4-4 er oppfylt. Lønn fra arbeidsmarkedstiltak vil derfor kunne påvirke dagpengenes størrelse. Spørsmål nr. 374 Innlevert 13. mai 2002 av stortingsrepresentant Knut Storberget Besvart 16. Spørsmål: «Justisdepartementet har inngått leieavtale med Forsvarsbygg for lokaler i Stavern. Dette skal brukes til kurs for justissektoren. Hva slags kursvirksomhet vil legges til Stavern, og vil Politihøgskolens aktiviteter i Nord-Odal og Kongsvinger fortsatt kunne beregne økt aktivitet slik investeringene nå tilsier?» Begrunnelse: Nord-Odal og Kongsvinger er i dag vertskapskommuner for Politihøgskolen. Det drives meget god virksomhet begge steder. Begge kommuner er beredt for økt satsing og økte investeringer for Politihøgskolen. Det synes som om alle er fornøyd med den virksomhet som bedrives. Steden er dessuten strategisk plassert i nærhet til Oslo og Gardermoen. Svar: Justisdepartementet har ved inngåelsen av en leieavtale med Forsvarsbygg om Luftforsvarets skolesenter i Stavern lagt til grunn et helhetlig perspektiv med sikte på en langsiktig utnyttelse av senteret (20 år). Jeg ser det som svært positivt at dette flotte senteret kan benyttes til fornuftige kurs- og øvingsaktiviteter for justissektoren. Beslutninger om organisering og drift av opplærings og øvelsesvirksomhet forutsettes forankret i mål om rasjonell anvendelse av sektorens ressurser. Departementet legger til grunn at kapasitet for skolesenteret og dets beskaffenhet gjør det godt egnet til flere formål i justissektoren. Fasilitetene vil også kunne tilbys andre etater som har opplæringsbehov. Det tas sikte på å legge opplærings- og øvelsesvirksomhet til senteret allerede fra høsten 2002. Etterutdanning av politireserven er et av de opplæringstiltak som vil bli lagt til Stavern. aktuelt å tilby anlegget til ulike kurs innen politiet og ellers i justisetaten som i dag forlegges på hoteller. Justisdepartementet har som mål gradvis å samle deler av opplæringsvirksomheten innenfor nødetatene. Stavern og omkringliggende øvelsesområder vil bli vurdert i sammenheng med mulighetene for samvirke innen samfunnssikkerhets området. Regjeringen har ellers varslet i St.meld. nr. skoleanlegg, inkludert Sentralskolen i Heggedal. Det er nødvendig med en gjennomgang av det samlede opplærings- og etterutdanningstilbudet i etaten, sammenholdt med de vurderinger man legger til grunn for utnyttelse av skolesenteret i Stavern. Før denne gjennomgangen er foretatt, og det er tatt endelig stilling til en langsiktig leieovertakelse, legger jeg til grunn at aktiviteten i Nord-Odal og Kongsvinger fortsetter. Dokument nr. 15:22 (2001—2002) Spørsmål til skriftlig besvarelse med svar Spørsmål nr. 375 - 394 13.—21. Innhold Spørsmål Side 375. Fra stortingsrepresentant Karin Andersen, vedr. attføringsklienter på venting og utredning, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 5 376. Fra stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland, vedr. ny militærnekterlov, besvart av justisministeren 6 377. Fra stortingsrepresentant Aslaug Haga, vedr. kompensasjon for tapt markedsadgang for norsk fisk, besvart av utenriksministeren 7 378. Fra stortingsrepresentant Karin Andersen, vedr. betaling på bevegelige helligdager for personer på attføring, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 7 379. Fra stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen, vedr. opphevelse av åpningtidsloven, besvart av barne- og familieministeren 8 380. Fra stortingsrepresentant Ivar Østberg, vedr. kraftforsituasjonen i Sør-Norge, besvart av landbruksministeren 8 381. Fra stortingsrepresentant Oddbjørg Ausdal Starrfelt, vedr. ny hurtigruteavtale, besvart av samferdselsministeren 9 382. Fra stortingsrepresentant Ola D. Gløtvold, vedr. frivillighetssentraler, besvart av sosialministeren 10 383. Fra stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo, vedr. kontroll med private helseregistre, besvart av helseministeren 11 384. Fra stortingsrepresentant Morten Lund, vedr. arbeidsmiljølovens beskyttelse av arbeidstakere ved oppkjøp og fusjoner, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 12 385. Fra stortingsrepresentant Anne Helen Rui, vedr. taxiutgifter for rullestolbrukere, besvart av samferdselsministeren 13 386. Fra stortingsrepresentant Arne Sortevik, vedr. reglene om språkform i grunnskolen, besvart av utdannings- og forskingsministeren 14 387. Fra stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen, vedr. effektivisering/ konkurranseutsetting, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 15 388. Fra stortingsrepresentant Olav Akselsen, vedr. SIVAs engasjement i Panevezys Næringspark i Litauen, besvart av nærings- og handelsministeren 16 389. Fra stortingsrepresentant Odd Roger Enoksen, vedr. fråflyttingen fra Hasvik kommune, besvart av kommunal- og regionalministeren 17 390. Fra stortingsrepresentant Rolf Reikvam, vedr. manglende etterutdanningstilbud for lærere kommende høst, besvart av utdannings- og forskingsministeren 18 391. Fra stortingsrepresentant Anne Helen Rui, vedr. kronisk syke mennesker, besvart av helseministeren 19 392. Fra stortingsrepresentant Morten Lund, vedr. SAS-oppkjøpet av Braathens, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 19 393. Fra stortingsrepresentant Arne Sortevik, vedr. den politimessige situasjonen i Åsane bydel i Bergen, besvart av justisministeren 20 394. Fra stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen, vedr. Innlevert 13. mai 2002 av stortingsrepresentant Karin Andersen Besvart 23. mai 2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Spørsmål: «Aetats statistikker viser at tallet på attføringsklienter på venting og utredning øker. Kan arbeids- og administrasjonsministeren redegjøre for hvordan utviklingen i antallet passive attføringsmottakere (på venting og utredning) har vært i forhold til utviklingen i det totale antallet attføringsmottakere og antallet attføringsmottakere som er i aktive tiltak?» Svar: Fra annet halvår 2000 begynte antall yrkeshemmede i Aetat å øke. 12001 var det i gjennomsnitt 63 909 personer som var registrert som yrkeshemmede i Aetat, mot 57 374 i 2000. Dette tilsvarer en økning på 11 pst. Tilstrømmingen til yrkesrettet attføring har fortsatt inn i 2002. Den gjennomsnittlige beholdning av yrkeshemmede hittil i 2002 er på 69 432 personer (januar - april). Personer registrert i vente- og utredningsfaser omfatter de som er under utredning inntil attføringsplan er utarbeidet, de som har fatt utarbeidet attføringsplan og som venter på tiltak og de som har ventetider mellom to attføringstiltak. At det oppstår ventetider før tiltak eller mellom tiltak skyldes ofte at mottakerne av attføringsytelser venter på skolestart, kurs eller lignende. Antallet yrkeshemmede i vente- og utredningsfaser økte fra 12 290 i 2000 til 15 771 i 2001, eller en økning på 28 pst. Hittil i år har antall yrkeshemmede i vente- og utredningsfaser økt ytterligere. I henhold til korrigerte tall fra Aetat Arbeidsdirektoratet var det i april 2002 i underkant av 20 000 yrkeshemmede i vente- og utredningsfaser. lag 5 000 personer i forhold til april 2001. Om lag 50 pst. av de yrkeshemmede som er i vente- og utredningsfaser har en godkjent attføringsplan. Det vil si at de var i ventetid før tiltak eller i ventetid mellom tiltak. I 2000 var 79 pst. av de yrkeshemmede deltakere i ulike arbeidsmarkedstiltak. Andelen i arbeidsmarkedstiltak ble redusert til 75 pst. i 2001. Hittil i 2002 har andelen i tiltak økt jevnt til 74 pst. i mars 2002 fra et noe lavere nivå ved inngangen til året. Årsakene til økningen i ventetid blant yrkeshemmede skyldes flere forhold. En viktig årsak er skjerpet krav til attføring før vurdering av uførepensjonering samt reaktivisering av uførepensjonister. Samlet har dette økt tilstrømmingen til attføring. I tillegg kommer at mange tilfeller er særlig krevende. Videre ble regelverket for attføringsytelser endret fra årsskiftet og det er innført nytt saksbehandlingssystem i Aetat. Implementering av nytt regelverk og nye rutiner knyttet til dette regelverket har i en overgangsfase bidratt til betydelig merarbeid i etaten knyttet til yrkesrettet attføring og lengre ventetider. For å yte bedre og raskere service til Aetats brukere er det foreslått å styrke bevilgningen til Aetat med 15 mill. kr i Revidert nasjonalbudsjett for 2002. For å redusere antallet yrkeshemmede som venter på avklaring i forhold til attføringstiltak, har Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett 2002 også foreslått å sette i verk en forsøksordning i 2. halvår hvor Aetat mottar et fast beløp per avklaring. Det legges opp til at Aetat lokal mottar et beløp per avklaring ved avklaringer over det nivå som allerede forutsettes finansiert over etatens ordinære driftsbevilgning. Det kan også være aktuelt å benytte eksterne tilbydere av avklaringstjenester som underleverandører til Aetat. Etter Regjeringens vurdering vil ordningen gjennom å vri ressursinnsatsen i Aetat bidra til en raskere avklaring av yrkeshemmede arbeidssøkere. hurtigere over i arbeid. En raskere avklaring vil gi grunnlag for innsparing i de samlede utgiftene knyttet til attføring. En slik løsning vil etter min vurdering bidra til å understøtte Aetats rolle som en kvalifiserings- og formidlingsetat. Innlevert 13. mai 2002 av stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland Besvart 23. Spørsmål: «1. januar 2000 trådte ny militærnekterlov i kraft, og behandlingen av sakene ble overført fra politiet til Vernepliktsverket. Intensjonen med endringen til loven var ikke å frata folk retten til å søke på individuelt grunnlag. Med dagens skjema og praktisering ser det likevel ut til at det blir konsekvensen. Vil forsvarsministeren treffe tiltak for å endre denne praksisen og sørge for å åpne for at også andre nektingsbegrunnelser kan behandles, jf. kap. 5 i Ot.prp. nr. 83 for 1997-1998?» Begrunnelse: Den 1. januar 2000 trådte "Lov om endringer i lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærteneste av overbevisningsgrunner" i kraft. Hovedinnholdet i lovendringen er at man innførte et egenmeldingsskjema for de som ønsket sivil verneplikt, og overførte behandlingen av militærnektere fra politiet til Vernepliktsverket. Problemet er at samtidig som militærnekting ble "avkriminalisert", ble det innført standardskjema for søknad om sivil verneplikt. Loven slår fast at standard skjema skal benyttes for å fa søke om siviltjeneste, men sier ingenting om hvordan skjemaet skal utformes. Dette er det Forsvarsdepartementet sjøl som har stått for. Rettssaken mot RV-leder Aslak Sira Myhre, har avslørt at dette skjemaet i dag fungerer uhensiktsmessig for mange søkere. Og verre enn som så, det kan se ut som det fungerer i strid med lovens forskrift og lovgivers, altså Stortingets intensjon. Så lenge søker er eller ønsker å erklære seg som pasifist, religiøs eller innenfor lovens bestemmelser om motstand mot masseødeleggelsesvåpen fungerer det nye lovverket etter intensjonen. Idet det oppstår en situasjon hvor noen ønsker å søke om siviltjeneste uten å ville erklære seg som pasifist eller lignende, oppstår det derimot problemer. I dommen mot Sira Myhre, slår retten også fast at den praksis Myhre ble utsatt for er i strid med intensjonen i loven. Pr. bekrefter vernepliktsforvaltningen i Sør-Norge at de ikke anser det som mulig å søke om siviltjeneste uten å signere på skjemaets egenerklæring. Dette på tross av at departementet slår fast i Ot.prp. nr. 83 for 1997- 1998 kap. 5: "På bakgrunn av ovennevnte, foreslår Justisdepartementet at Vernepliktsverket ved de regionale veraepliktsavdelinger gis kompetanse til å innvilge søknader om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Saker som avdelingene ikke finner å innvilge, foreslås avgjort av siviltjenesteadministrasjonen som førsteinstans, med klageadgang til Justisdepartementet etter forvaltningslovens alminnelige regler. I praksis vil dette innebære at de regionale vernepliktsavdelingene skal behandle de kurante innvilgelsessakene, dvs. der egenerklæringsskjemaet er undertegnet, og hvor det ikke fremkommer opplysninger fra militære myndigheter eller straffe- og bøteregisteret som foranlediger ytterligere undersøkelser. Er det behov for slike undersøkelser, skal behandlingen av sakene overtas av siviltjenesteadministrasjonen." Svar: Denne saken er overført fra forsvarsministeren, fordi saksfeltet anses hjemmehørende i Justisdepartementet. Ved behandlingen av Ot.prp. nr. 83 for 1997- 1998, jf. Innst. O. nr. 23 for 1998-1999, ga Stortinget sin tilslutning til å fjerne politiavhøret i militærnektersaker, til fordel for et system med egenerklæring, der den enkelte søker kan bli fritatt for militærtjeneste gjennom å undertegne en erklæring om å fylle lovens vilkår for fritak. Bakgrunnen for lovforslaget var at det ble ansett uheldig og uhensiktsmessig i forhold til den enkelte søker å benytte politiet i disse saker, samtidig som man ønsket en overgang til et system som sikrer rask og effektiv behandling av søknadene. Av militærnekterloven og tilhørende forskrift av 4. juni 1999 går det fram at søknad skal fremsettes på standard søknadsskjema. av Justisdepartementet (GB-0001). Skjemaet gir informasjon om vilkårene for fritak, søknadsprosessen og tjenestelige forhold. Med søknaden vil mannskapet kunne legge ved opplysninger som kan bidra til å kaste lys over den påberopte overbevisning, f.eks. bevitnelser, egne utdypende forklaringer m.m. I tillegg vil vedtaksorganene kunne innhente ytterligere opplysninger, dersom myndighetene mener det er behov for det. Overgang fra politiavhør til et system med egenerklæring har medført at saksbehandlingstiden har gått vesentlig ned, samtidig som den enkelte søker slipper å bli avhørt av politiet. Dagens system sikrer rask og effektiv behandling av de drøyt 2 000 fritakssøknader som fremsettes årlig. Innebygget i systemet ligger en mulighet for den enkelte søker til å komme med utfyllende opplysninger i saken. Hensynet til det enkelte individ synes derfor tilstrekkelig ivaretatt. Jeg vil på denne bakgrunn ikke ta initiativ til endringer i det lovverket som ligger til grunn for dagens behandling av søknader om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Jeg vil derimot ikke utelukke en fremtidig vurdering av fritaksloven, men det bør i så fall skje i en bredere sammenheng. Innlevert 13. mai 2002 av stortingsrepresentant Aslaug Haga Besvart 29. Spørsmål: «Milliardeksport av norsk fisk står på spill når EU utvides. Norske myndigheter har forutsatt at det vil bli gitt kompensasjon for tapt markedsadgang. Hva er status for kompensasjonsforhandlingene med EU, og hvordan står WTO-avtalen i forhold til denne saken?» Svar: Når søkerlandene blir medlemmer av EU, vil norsk eksport til disse landene reguleres av de avtaler Norge har med EU. Dagens EFTA-avtaler med søkerlandene vil opphøre. Norge har i dag tollfrihet for alle fiskeprodukter inn til søkerlandene, og det er følgelig en hovedutfordring å finne en mest mulig tilfredsstillende løsning for fremtidig handel med fisk og fiskeprodukter med et utvidet EU. Jeg mener utvidelsen gir grunnlag for kompensasjonsløsninger slik det også har vært tilfelle ved tidligere utvidelser av EU. Ved utvidelsene i 1986 og 1995 ble Norge gitt kompensasjon basert på historisk dokumenterte eksportvolumer, uten at forholdet til GATT/WTO var sentralt i forhandlingene. Ut fra tidligere erfaringer, er jeg av den oppfatning at det må være mulig å komme fram til løsninger som ikke medfører at det innføres nye handelsbarrierer mellom eksisterende frihandelspartnere. Fra norsk side arbeides det svært aktivt med disse spørsmålene både ovenfor relevante instanser i EU og søkerlandene. I henhold til fremdriften i EUs utvidelsesforhandlinger kan det forventes at de første forberedende drøftelser med EU-siden kan finne sted høsten 2002. Innlevert 14. mai 2002 av stortingsrepresentant Karin Andersen Besvart 21. mai 2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Spørsmål: «Det er mottatt opplysninger om at ulike lokalkontorer av Aetat har ulik praksis i forhold til hvorvidt personer som er på attføring skal fa betalt på bevegelige helligdager. Kan statsråden gjøre rede for hvilken praksis Aetat har på dette området? Svar: Spørsmålet gjelder Aetats praksis mht. utbetaling av attføringsytelser på bevegelige helligdager, og er stilt på bakgrunn av opplysninger om ulik praksis på forskjellige lokalkontorer i Aetat. Attføringspengene utbetales for fem dager per uke, også for bevegelige helligdager, jf. folketrygdloven § 11-12. Dette gjelder uavhengig av om søker sender meldekort eller ikke. Attføringsstønader som det er naturlig å utbetale månedsvis, som for eksempel stønad reise i form av månedskort, boutgifter og tilsynstillegg, betales ut per måned. Dette innebærer at alle dager dekkes, også bevegelige helligdager. Stønader som utbetales per dag, fordi utgiften er varierende både når det gjelder antall dager og sel ve utgiftens størrelse, vil ikke bli utbetalt for bevegelige helligdager, da utgiften da ikke påløper. Dette gjelder bl.a. reisepenger til egen bil, taxi e.l. likevel er nødvendig å foreta reise på en bevegelig helligdag, skal selvsagt også denne utgiften dekkes. Likt med reisepenger av denne art er korttidsdekning av boutgifiter, dvs. boutgifter som påløper for eksempel ved kortere opphold borte fra hjemmet i forbindelse med avlegging av eksamen. Aetat Arbeidsdirektoratet har opplyst at det ikke er kjent med at det foreligger ulik praksis med hensyn til praktiseringen av dette regelverket. Uten å kjenne nærmere til den konkrete bakgrunnen for spørsmålet er det vanskelig å gi noen nærmere redegjørelse for praksis i Aetat. Innlevert 15. mai 2002 av stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen Besvart 23. Spørsmål: «Ifølge pressemelding fra Barne- og familiedepartementet av 13. februar 2002 skal åpningstidsloven oppheves. Kan statsråden si når dette forslag blir lagt frem for Stortinget?» Begrunnelse: Det vises i sin helhet til pressemeldingen fra statsråden "Åpningstidsloven oppheves" av 13. februar 2002. Internett: http://odin.dep.no/bfd/norsk/aktuelt/pressem/ 004051 -070122/index-dokooo-b-n-a.html Svar: Barne- og familiedepartementet og Kultur- og kirkedepartementet sendte 13. februar 2002 på høring forslag om opphevelse av åpningstidsloven samt endringer i lov om helligdager og helligdagsrred. Høringsfristen var 10. april 2002. Det innkom ca. 100 høringsuttalelser. Kultur- og kirkedepartementet som har ansvaret for lov om helligdager og helligdagsrred, er nå i ferd med å utarbeide en odelstingsproposisjon om saken. Barne- og familiedepartementet har konferert med Kultur- og kirkedepartementet, og det tas sikte på å fremme en proposisjon om endringer i lov helligdager og helligdagsrred tidlig i høstsesjonen. Innlevert 15. mai 2002 av stortingsrepresentant Ivar Østberg Besvart 23. Spørsmål: «Etter fusjonen mellom Felleskjøpet og Stormøllen er det en produsent av kraftfor igjen i Nord-Norge. Deler av landbruksmiljøet mener at dette innebærer en monopolsituasjon for kraftformarkedet i landsdelen. Da den nye markedsordningen for korn ble innført, forutsatte Stortinget oppfølging gjennom tiltak for å sikre konkurranse og at en vesentlig del av førstehåndsomsetning av korn og kornfordeling skulle skje utenom felleskjøpene. Er statsråden bekymret over utviklingen på området i Nord-Norge?» Svar: I den nye markedsordningen for korn som ble iverksatt 1. juli 2001 ble det forutsatt at en betydelig del av førstehåndsomsetning og foredling av korn ble handtert utenom Felleskjøpsystemet. Det er fa aktører i det norske kornmarkedet. I en slik situasjon er det en utfordring å få til fungerende konkurranse. er derfor viktig at konkurransemyndighetene følger utviklingen i dette markedet på vanlig måte. Når det gjelder førstehåndsomsetningen av korn håndteres en betydelig andel utenom Felleskjøpsystemet, ca. 50 pst. I kraftforproduksjonen har Felleskjøpgruppen (ca. 73 pst.) og bygdemøllene (ca. 27 pst.) av omsetningen. Landbruksdepartementet er oppmerksom på at situasjonen i Nord-Norge er annerledes. Der er det nå bare én kraftforprodusent, Felleskjøpet Trondheim. Det er imidlertid ikke noe i markedsordningen for korn som hindrer andre aktører å etablere kraftforproduksjon i Nord-Norge. Det har ved flere anledninger den senere tid av markedsaktører utenom Felleskjøpgruppen blitt satt fram forslag om endring av fraktordningene for korn/kraftfor for å sikre konkurranse i kraftformarkedet i Nord-Norge. kraftforproduksjon med fordeling av anlegg over hele landet. Det gis i dag mellomfrakttilskudd til frakt av korn fra overskuddsområdet på Østlandet til underskuddsområdet på Vestlandet og i Nord-Norge. Dette tilskuddet gis bare ved frakt av korn og ikke ved frakt av kraftfor. Det har kommet forslag om å gi mellomfrakttilskudd på "korndelen" i kraftforet som fraktes nordover. Konsekvensen av en slik løsning vil være at kraftforprodusenter i Sør-Norge vil få økt sin konkurransedyktighet i Nord-Norge. En slik endring vil imidlertid på sikt kunne påvirke anleggsstrukturen for kraftforproduksjon i retning av en mye mer sentralisert kraftforproduksjon i landet konsentrert om noen fa anlegg. Problemstillingen som tas opp i spørsmål nr. 380 har vært vurdert av partene i årets jordbruksoppgjør. Partene har ikke funnet grunnlag for å gjøre endringer i den retning som er omtalt ovenfor. Spørsmål nr. 381 Innlevert 15. mai 2002 av stortingsrepresentant Oddbjørg Ausdal Starrfelt Besvart 27. Spørsmål: «Jeg er blitt gjort kjent med at Samferdselsdepartementet og hurtigruteselskapene TFDS/OVDS inngikk ny hurtigruteavtale i fjor høst før endelig godkjenning fra ESA forelå. Hva er samferdselsministeren sin kommentar til dette?» Begrunnelse: Jeg har blitt kjent med at det i forbindelse med inngåelse av ny hurtigrutekontrakt 6. desember i fjor ikke forelå noen avklaring fra ESA vedrørende dette. Som det framkommer i ESAs godkjenning datert 19. desember 2001 står det at norske myndigheter i juli 2000 hadde meldt til ESA at kontrakt ikke ville bli inngått før endelig godkjenning fra ESA forelå. Derfor er det merkelig at ny hurtigrutekontrakt ble inngått 6. desember 2001 når endelig godkjenning fra ESA først ble gitt 19. desember. I forkant av 6. desember finnes det ikke noe i Samferdselsdepartementets postjournal om kontakt mellom departementet og ESA. Imidlertid har det i ettertid vist seg at det fantes et internt notat fra ESA datert 30. november i departementet som var unntatt offentlighet helt fram til det ble journalført 28. februar 2002. Det er viktig å ha klare og ryddige linjer til ESA. Derfor er det viktig at samferdselsministeren kan belyse denne saken slik at det ikke kan være tvil om at inngåelse av ny hurtigrutekontrakt skjedde på korrekt måte. Svar: I henhold til artikkel 1 nr. 3 i protokoll 3 til avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvakingsorgan (ESA) og en domstol, skal ESA underrettes i tide til å uttale seg om planer som går ut på å innføre eller endre støtteordninger. ESA skal vurdere hvorvidt planene er i overensstemmelse med reglene om statsstøtte i EØS-avtalen, jf. EØS-avtalen kapittel 2. Når det gjelder støtte til hurtigruteselskapene, ble denne notifisert ESA i Samferdselsdepartementets brev av 5. juli 2000. Hurtigruteavtalen ble undertegnet 6. desember 2001. Støtteordningen ble godkjent av ESA i vedtak av 19. desember 2001. Støtten gis for en treårsperiode fira 1. januar 2002. Samferdselsdepartementet har hatt løpende kontakt med ESA i den aktuelle saken. Forut for undertegnelse av hurtigruteavtalen i desember 2001 var det flere møter mellom departementet og ESA. På bakgrunn av signaler som ESA ga i disse møtene hadde Samferdselsdepartementet gode forutsetninger for å vurdere hva ESA kunne godta når det gjaldt støtte til hurtigruteselskapene. Det var på denne bakgrunn avtalen om støtte til hurtigruteselskapene ble undertegnet i desember 2001. Når det gjelder forholdet til ESA, er det utbetaling av støtten som er avgjørende for hvorvidt retningslinjene er overholdt, ikke undertegnelse av avtalen. hurtigruteavtalen ville ikke bli gjennomført uten formell godkjenning fra ESA. var innforstått med på det tidspunkt avtalen ble inngått. Spørsmål nr. 382 Innlevert 15. mai 2002 av stortingsrepresentant Ola D. Gløtvold Besvart 27. Spørsmål: «Opprettelse og drift av frivillighetssentraler har vært en suksess fra starten i 1994. FRISAM ønsket å starte 20 nye frivillighetssentraler i 2002, men vedtatte rammer ble ikke utvidet. Nye sentraler ble derfor ikke opprettet. Vil statsråden medvirke til at rammene for frivillighetssentralene blir øket, og at det blir gitt kompensasjon for prisstigningen ved tilskudd?» Begrunnelse: I budsjettproposisjonen for 2002 ble det framstilt som om det ikke var behov for mer midler til frivillighetsarbeid. Dette har vist seg å ikke være riktig. Ikke engang prisstigningen var tatt med. Dermed ble det en reell nedgang. En samlet sosialkomité sa i merknadene til statsbudsjettet for 2002 om frivillighetssentralene: "Komiteen ser verdien av å styrke dette arbeidet ytterligere, slik at antall sentraler kan økes både landsdekkende og med mulighet for flere sentraler i større byer." Ifølge svarbrev fra Sosial- og helsedirektoratet til Tynset kommune 25. februar 2002, blir det vist til at rammene til dette ikke er utvidet. Heller ikke i Revidert budsjett for 2002 var det foretatt noen økning. Frivillighetsarbeidet har stor betydning, ikke minst for å fremme brukernes interesser og synspunkter. Dette arbeidet bør styrkes, og flere sentraler bør kunne opprettes. Ikke minst i forhold til forebygging og trivsel. Ut fra bl.a. engasjement er det også fullt mulig å etablere flere frivillighetssentraler dersom de økonomiske rammene økes. Svar: Av de 50 søknadene om opprettelse av nye frivillighetssentraler i 2001 var det bare 15 søknader som kvalifiserte til å fa tilskudd. Alle disse ble innvilget. At det kom inn så få kvalifiserte søknader førte til at de bevilgede midler til frivillighetssentraler ikke ble brukt opp i 2001. Det var også et underforbruk på denne budsjettposten i 2000. Regjeringen videreførte bevilgningen på om lag samme nivå i 2002. Det blir erfaringsmessig lagt ned frivillighetssentraler hvert år. Det vil derfor være midler til oppstart av nye sentraler også i 2002. Sekretariatet for Frivillighetens samarbeidsorgan (FRIS AM) anslår at det er midler til å starte opp mellom 5-10 sentraler i 2002 innenfor den rammen man har i dag. Å starte nye sentraler er ikke utelukkende avhengig av midler til disposisjon. Kvalifiserte søknader er utgangspunktet for å bevilge midler til oppstart av nye sentraler. Erfaringer viser at dette er en viktig praksis fordi det opprettholder kvaliteten på og omdømmet av sentralene. Jeg er helt enig i at frivillighetssentralene har stor betydning både for å mobilisere til frivillig innsats og i forhold til forebygging. En økning av statstilskuddet til frivillighetssentraler vil bli vurdert og prioritert opp mot andre viktig formål i forbindelse med statsbudsjettet for 2003. Spørsmålet om kompensasjon for prisstigningen vil også måtte vurderes i denne forbindelse. Spørsmål nr. 383 Innlevert 16. mai 2002 av stortingsrepresentant Olav Gunnar Bal lo Besvart 27. Spørsmål: «Finner statsråden at helseregisterloven er tilfredsstillende når det gjelder den demokratiske kontrollen med private helseregistre?» Begrunnelse: Datatilsynet opplyser i en artikkel i Dagens Medisin av 10. mai 2002 at private helseregistre kan opprettes utelukkende ved konsesjon fra Datatilsynet, mens offentlige helseregistre må opprettes ved egen forskrift. Det er Justisdepartementets lovavdeling som skal ha kommet frem til denne tolkningen av helseregisterloven og personopplysningsloven. Utgangspunktet for problemstillingen er firmaet GeNovas søknad om å opprette et omfattende genregister. Svar: Bakgrunnen for spørsmålet er at Datatilsynet i en artikkel i Dagens Medisin 10. mai 2002 opplyser at private helseregistre utelukkende kan opprettes ved konsesjon fra Datatilsynet, mens offentlige helseregistre må opprettes ved egen forskrift. Det uttales at det er Justisdepartementets lovavdeling som har kommet frem til denne tolkningen av helseregisterloven og personopplysningsloven. Justisdepartementets lovavdeling har i brev 30. april 2002 foretatt en tolkning av helseregisterloven som er helt i tråd med departementets forståelse av loven. Lovavdelingen skriver at sentrale, regionale og lokale helseregistre som nevnt i helseregisterloven §§ 7 og 8 er helseregistre opprettet av sentrale, regionale eller lokale helsemyndigheter. Det er viktig å understreke at slike registre både kan opprettes etter konsesjon fra Datatilsynet, jf. helseregisterloven § 5, og i medhold av forskrift gitt med hjemmel i helseregisterloven §§ 7 og 8. Adgangen til å opprette helseregistre med hjemmel i forskrift kommer følgelig i tillegg til Datatilsynets konsesjonsadgang. Rent private aktører uten noen form for samarbeid med det offentlige er ikke del av lokal, regional eller sentral helseforvaltning. Følgelig vil ikke helseregistre som slike aktører etablerer anses som sentrale, regionale eller lokale helseregistre, og vil dermed ikke kunne reguleres i forskrift etter helseregisterloven §§ 7 og 8. fra Datatilsynet etter helseregisterloven § 5, jf. personopplysningsloven §§ 9 og 33. Helseregisterloven og personopplysningsloven oppstiller strenge vilkår som må være oppfylt for at Datatilsynet skal kunne gi konsesjon. Videre vil Datatilsynet måtte ta hensyn til de føringer Stortinget har gitt gjennom behandlingen av helseregisterloven i vurderingen av konsesjonssøknadene. Begrepet helseregistre er svært vidt, jf. definisjonen av helseopplysninger i helseregisterloven § 2. Alle personopplysninger om helseforhold og vurderinger av helseforhold omfattes av begrepet helseopplysninger. For eksempel vil databasen over kundeforhold i et forsikringsselskap kunne være et helseregister. Demokratisk kontroll av helseregistre kan bl.a. utøves gjennom Stortingets behandling av Datatilsynets årsmelding som hvert år sendes Stortinget. Det er ønskelig med offentlig kontroll med opprettelse og drift av slike private helseregistre. Dette er det tatt høyde for i forslag til lov om biobanker, Ot.prp. nr. 56 for 2001-2002, som ble oversendt Stortinget før påske. Ifølge lovutkastet skal opprettelse av forskningsbiobanker meldes til departementet, med adgang for departementet til å nekte opprettelse dersom etiske hensyn eller tungtveiende samfunnsmessige interesser tilsier det. På den måten vil departementet kunne gripe inn og hindre opprettelse av helseregistre som omfatter biologisk materiale og informasjon som er utledet av dette materialet uavhengig av Datatilsynets konsesjonsbehandling. Datatilsynets mandat er å ivareta personvernet, og vurdere konsesjonssøknadene med tanke på dette. I departementets vurdering kan også andre hensyn, så som samfunnsmessige og etiske hensyn, gjøres gjeldende. Offentlig kontroll kan også oppnås gjennom eierstyring. Innsamling av materiale til store helseregistre kan vanskelig tenkes uten medvirkning fra den offentlige helsetjenesten. Som sykehuseier kan staten gripe inn ved uønsket opprettelse av registre som baserer seg på innhenting av biologisk materiale og data ved hjelp av den offentlige spesialisthelset]enesten. Videre kan departementet som eier av nasjonale helseregistre forhindre at disse dataene kobles og sammenstilles med private helseregistre. Slik kobling er ofte av stor betydning for verdien og utnyttelsen av et privat helseregister. Innlevert 16. mai 2002 av stortingsrepresentant Morten Lund Besvart 27. mai 2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Spørsmål: «SAS-oppkjøpet av Braathens har blitt godkjent bl.a. med grunnlag i uttalelser fira Braathens-ansatte som mente å ha skriftlige løfter fira begge selskaper om at alle ansatte ville stå likt ved oppsigelser. Lenge etterpå blir det kjent at SAS vil velge en organisasjon som medfører at flere hundre i Braathens må gå fordi hele avdelinger legges ned. Er intensjonene bak arbeidsmiljølovens beskyttelse av arbeidstakere ved oppkjøp, fusjoner og outsourcing omgått slik denne prosess beskrives?» Begrunnelse: Det er grunnleggende for den beskyttelse som arbeidsmiljøloven skal gi arbeidstakerne, bl.a. mot oppsigelse, at det til enhver tid er klart hvem som er arbeidsgiver i lovens forstand. Det er mye som tyder på at det har vært uklarhet på dette punkt under og etter SAS-oppkjøpet av Braathens. Arbeidsmiljøloven kap. XIIA ble vedtatt i 1992 for å sikre arbeidstakerne den samme beskyttelse ved oppkjøp av virksomheter, fusjoner og outsourcing som ved fortsatt drift i "opprinnelig form". Også lovens bestemmelser om oppsigelser er blitt endret i den samme hensikt. Ved SAS-oppkjøpet av Braathens synes det klart at oppkjøpet har omfattet hele virksomheten, mens det er kun deler av Braathens som har fatt ny innehaver/arbeidsgiver flere måneder etter at oppkjøpet fant sted. Samtidig har Braathens foretatt nedbemanninger ut fra de avtaler/løfter som Braathens-ansatte mente ga dem full trygghet for likebehandling. Dersom fortsettelsen blir slik Braathens-ansatte nå frykter, kan vi oppleve at arbeidsmiljølovens bestemmelser har gitt en falsk trygghet, og derved har blitt en ulempe for de ansatte i Braathens. Selskapenes og de ansattes representanter har forhandlet om den framtidige organisering av virksomheten på grunnlag av løfter som de to selskapenes ledelser har gitt i en tidlig fase av prosessen, men gjentatt ved flere anledninger senere. Det er kjent gjennom mediene at det er gitt både skriftlige og muntlige lovnader om at de Braathensansatte skulle stilles likt med de SAS-ansatte ved de reduksjoner som alle aksepterte måtte komme. I et skriv fra SAS-ledelsen 19. februar er det angitt at bakketjenesten i de to selskapene skal samordnes etter dette prinsippet. Dette er også uttrykt på en presis måte i artikkel i Stavanger Aftenblad 2. mars etter intervju med en visekonsernsjef i SAS. de to selskapene ble søsterselskaper etter oppkjøpet ved nyttårstider, og at de ansatte i de to flyselskapene står dermed likt ved eventuelle oppsigelser eller reduksjoner. I dag ønsker SAS å legge ned bakkevirksomheten i Braathens og kjøpe tjenestene av et SAS-selskap. Braathens-ansatte er ikke invitert til å gi pristilbud på disse tjenester. Derved kan det skje at ansatte i SAS beholder jobbene seiv om det finnes personer med lik faglig bakgrunn og lengre ansiennitet i Braathen. Det er en slik situasjon de nevnte bestemmelser i arbeidsmiljøloven skal forhindre. Svar: Jeg regner med at representanten Lund forstår at jeg ikke har anledning til å gå inn i en aktuell, løpende prosess som de nevnte selskaper er inne i. Statsråden eller myndighetene for øvrig har ingen arbeidsrettslig rolle i prosesser hvor virksomheter sammen med de ansatte gjennomgår og vurderer den fremtidige organiseringen av konsernet. Konflikter mellom disse parter bør først og fremst søkes løst gjennom drøftinger og forhandlinger mellom de berørte. Dersom det ikke går, vil domstolene være rett adressat som tvisteløser. Når det er sagt, så vil jeg gjerne peke på at arbeidsmiljøloven har en rekke regler som tar sikte på å ivareta de ansattes rettigheter i ulike organisatoriske og selskapsrettslige prosesser. Dette gjelder både materielle regler som stiller krav om saklighet ved nedbemanninger, og regler som skal sikre en forsvarlig prosess, bl.a. med hensyn til informasjon og medvirkning. Representanten Lund nevner reglene om virksomhetsoverdragelse i arbeidsmiljøloven kap. XIIA. Disse (som for øvrig gjennomfører EØS-regler), tar sikte på at de ansattes rettigheter skal bevares überørt når virksomheten skifter innehaver (arbeidsgiver). Reglene gjelder når hele eller deler av en virksomhet skifter innehaver. Det store antall saker i domstolene både i EU, EFTA og Norge viser at det kan være vanskelig å avgjøre på forhand om en overdragelse omfattes av reglene, rett og slett fordi det vil være de faktiske forhold i den enkelte sak som må vurderes, bl.a. med hensyn til hva som er overført. Dersom reglene far anvendelse, innebærer det bl.a. at nedbemanning som begrunnes i selve overdragelsen ikke er tillått. Bestemmelsene hindrer imidlertid ikke nedbemanninger som skyldes økonomiske, tekniske eller organisatoriske årsaker. overdragelsessituasjon, vil oppsigelser som skyldes at virksomheten setter ut eller tar sikte på å sette ut virksomhetens ordinære drift på oppdrag, ikke være saklig med mindre det er helt nødvendig av hensyn til virksomhetens fortsatte drift. oppsigelsesvernet ved outsourcing/utskilling av virksomhet. Hvorvidt ovennevnte regler far anvendelse i den aktuelle saken mellom SAS og Braathens, er det selvfølgelig, som nevnt ovenfor, ikke opp til meg å ta stilling til. Innlevert 16. mai 2002 av stortingsrepresentant Anne Helen Rui Besvart 27. Spørsmål: «Funksjonshemmede som er avhengig av rullestol og som trenger å bruke taxi som transportmiddel, blir i mange tilfeller belastet med ekstra store utgifter. Tiden en taxisjåfør bruker for å tilrettelegge bilen for rullestøler blir påplusset regningen for passasjeren, som er totalt avhengig av sin rullestol. Hva kan statsråden gjøre for at rullestolbrukere ikke skal bli pålagt slike store ekstrautgifter (på en ellers dårlig økonomi) når de har behov for transport?» Svar: Det er i dag maksimalprisregulering av drosjetakstene i de områder der forholdene ikke ligger til rette for konkurranse. Denne reguleringen som administreres av Konkurransetilsynet, inneholder egne bestemmelser for transport av rullestolbrukere. Takstene er her regulert ved at det kan beregnes visse tillegg til de generelle prisene i forskriften. Det skilles mellom passasjerer som sitter i rullestol under selve transporten og passasjerer som sitter i bilsetet, men som medbringer f.eks. rullestol som bagasje. For sistnevnte gruppe kan det ikke beregnes tillegg. I § 6 er det uttrykkelig sagt at det ikke kan beregnes tillegg for transport av rullestol for funksjonshemmede. Når det gjelder funksjonshemmede som sitter i rullestol under transporten heter det i forskriften § 7: "For transport med spesialbil av passasjerer som sitter i rullestol under transporten kan det regnes et tillegg på inntil kr 24,50 pr. tur. For ekstra tidsbruk i forbindelse med transporten kan det beregnes vederlag i henhold til §4 pkt. 4." Bakgrunnen er at dfosjeeier skal gis mulighet til å dekke ekstra utgifter til det påkrevde utstyr. I tillegg beregnes det såkalt ventetakst for den tiden det tar å legge til rette for transport av hver enkelt passasjer. utstyr og inn- og utlasting av passasjerer. Dette vederlaget for ekstra tidsbruk er på 280,50 kr pr. time for medgått tid. Når det gjelder vederlag for ekstra tidsbruk, kan det også beregnes prosentvise tillegg i henhold til bestemmelsene om nattillegg; kjøring på lørdager og søndager, tillegg for kjøring på bevegelige helligdager og offentlige høytidsdager. Tilleggene skal dekke næringens ekstrakostnader på slike dager og tidspunkter av døgnet. Når det gjelder de områder som ikke er underlagt maksimalprisforskriftene, er det opp til hver enkelt drosjesentral å prise de tjenester som tilbys. I disse områder er det derfor viktig at alle brukere, også de funksjonshemmede, er prisbevisste i den forstand at de sammenligner og velger tjenesteytere ut fra en vurdering av pris og kvalitet. Konkurransetilsynet arbeider her aktivt med å legge til rette for økt konkurranse bl.a. ved å påvirke sentralene til å forenkle sin takster og å oppfordre publikum til økt prisbevissthet. Som en del av ansvaret for lokal kollektivtrafikk har fylkeskommunene/Oslo kommune etablert spesialtransport for funksjonshemmede (TT-transport), som de fleste steder er basert på bruk av drosje. Ordningen går ut på at godkjente brukere som benytter drosje betaler en egenandel for hver tur mens resten av drosjeprisen dekkes av fylkeskommunen etter avtale med transportør. Nærmere utforming av ordningen, inkludert antall turer, egenandel mv. avgjøres av fylkeskommunen/Oslo kommune, og varierer - i likhet med det øvrige lokale kollektivtilbudet. Fylkeskommunene/Oslo kommune kan i sine avtaler med drosjenæringen forhandle om totalpriser som ligger under maksimalprisene, herunder at det ikke skal tas tillegg. Jeg ser det ikke som aktuelt å gripe inn ved hjelp av reguleringer når det gjelder dette tillegget. Innlevert 16. mai 2002 av stortingsrepresentant Arne Sortevik Besvart 28. Spørsmål: «Reglene om språkform i grunnskolen kan skape vanskelig situasjoner i nærmiljø og skolekretser der utbygging og tilflytting endrer befolkningsgrunnlaget over kort tid. Vil statsråden ta initiativ til at det blir lettere for foreldre å fa gjennomslag for endret målform i grunnskolen?» Begrunnelse: Opplæringsloven har i § 2-5 klare regler om målform i grunnskolen. Det er satt klare betingelser for opprettelse av egne klasser med awikende målform. Minst ti elever kan kreve egen klasse med egen målform, dersom det ikke blir mindre enn ti elever igjen i den opprinnelige klassen. Retten gjelder så lenge det er minst seks elever igjen i nyopprettet klasse. Det er grunnlag for flere problemstillinger i forbindelse med dette. Loven krever at et flertall i kommunestyret eller minst % av stemmeberettigede kan kreve rådgivende avstemming. Dette er en tungvint framgangsmåte. Det kan også stilles spørsmål om hvorfor andre enn foreldre med barn i skolepliktig alder kan være med å avgjøre en så viktig sak for de foreldre og barn saken om målform i undervisningen direkte angår. I kommuner/nærmiljø/kretser der det over kort tid foregår stor tilflytting kan det språklige grunnlaget i befolkningen endre seg betydelig, slik at grunnlaget for å skifte målform i undervisningen fra det ene året til det andre (v/skolestart) er tilstede. Dersom først krav om avstemming skal imøtekommes, avstemming avholdes og deretter politisk behandles er dette en prosess som tar lang tid. Denne tiden har ikke foreldre som flytter til et område og som har barn som enten straks ved flytting skifter skole eller kort tid etter flytting begynner på skole. Bakgrunnen for spørsmålet er en situasjon som er oppstått i Kyrkjekrinsen skolekrets i Åsane bydel i Bergen kommune. Rektor ved skolen ønsker målrøysting. Foreldre som snakker bokmål om dagen, ja, seiv de som snakker nynorsk om dagen, ønsker bokmålsklasse ved skolestart til høsten 2002. En avstemming i 1993 vant nynorsken med stort flertall. Men dette er jo snart 10 år tilbake og befolkningsgrunnlaget har endret seg dramatisk i området. Lokalt politisk styre, bydelsstyret, avviser endring og avstemming. Status nå er at foreldre og elever tvinges til skolestart med nynorsk som målform - en målform de ikke ønsker. antall gjenværende elever i opprinnelig klasse. Med dagens lov/regelverk kan foreldre og barn oppleve at det som bør være valgfrihet i en så fundamental sak som språkform ved opplæring - opplæring som er en rettighet - ikke tritt kan velges. Dette må åpenbart stride mot alminnelig oppfatning om hva som bør være foreldre og barns klare rettigheter, mot andre gjeldende lover nasjonalt og mot internasjonale konvensjoner som Norge har tiltrådt. Jeg håper statsråden vil se på saken og ta initiativ til at lov/forskrift kan endres i retning av å gi foreldre og barn større og hurtigere mulighet for fritt valg av språkform samt vurdere anke/inngrepsmuligheter gjennom Statens utdanningskontor, fylkesmann eller Utdannings- og forskingsdepartementet. Svar: Opplæringsloven § 2-5 Målformer i grunnskolen regulerer blant annet to hovedforhold; valg av skriftlig målform for den enkelte skole og egen klasse med annen skriftlig målform enn det som er vedtatt for skolen. Etter opplæringsloven § 2-5 første ledd skal kommunen ved forskrift fastsette om den enkelte skolen skal bruke nynorsk eller bokmål i den skriftlige opplæringen. Dette blir hovedmålet for skolen. Kommunen kan fastsette ulike målformer som hovedmål for de enkelte skolene. I forbindelse med skifte av hovedmål eller når et flertall i kommunestyret eller minst Va av de stemmeberettigede krever det, skal det holdes rådgivende folkeavstemming. Stortinget vedtok juni 2000 en endring av opplæringsloven § 2-5 syvende ledd når det gjelder hvem som er stemmeberettigede ved en slik rådgivende folkeavstemming. Det fremgår av bestemmelsen at "Røysterett har alle som bur i det området i kommunen som soknar til skolen, jf. § 8-1, og som har røysterett etter vallova av 1. mars 1985 nr. 3 § 11. Røysterett i høve til skriftleg opplæring har dessutan foreldre/forsytar til barn på barnesteget ved skolen, utan omsyn til bustad eller statsborgarskap. Departementet kan gi nærmare forskrifter". Lovendringen trådte i kraft 1. august 2000. Før lovendringen var stemmeretten avgrenset til bare å gjelde foreldrene som hadde elever ved den aktuelle skolen. Departementet har gitt forskrifter om stemmeregler ved valg av hovedmål i grunnskolen, jf. forskrift til opplæringsloven kapittel 9. Lovendringen per 1. august 2000 gjorde det nødvendig å endre stemmereglene i forskrift til opplæringsloven kapittel 9. av forskriften, og vil om kort tid fastsette nytt kapittel 9 Rådgivande folkerøysting om målform i grunnskolen i forskrift til opplæringsloven. Når minst Va av de stemmeberettigede krever det, har kommunen plikt til å holde rådgivende folkeavstemming. Fremgangsmåten er fastsatt i kapittel 9 Rådgivande folkerøysting om målform i grunnskolen. Hensynet bak regelen om rådgivende folkeavstemming er at de som bor i skolens opptaksområde skal fa anledning til å uttale seg før vedtak om hovedmål fattes. Når loven fastsetter at avstemmingen er rådgivende, er kommunen ikke forpliktet til å vedta den målformen som flertallet ønsker. Det går frem av § 9-4 i forskrift til opplæringsloven at nytt vedtak om hovedmål ikke kan foretas før det er gått 5 år. Femårsregelen er begrunnet med hensynet til respekt for resultatet av den rådgivende folkeavstemmingen. Komiteen uttalte følgende i Innst. O. nr. 70 for 1997-1998, side 13: "Komiteen er enig i at en fastsetter de detaljerte reglene i forskrift, og vil i denne sammenheng peke på at slike rådgivende folkeavstemminger om målopplæring ikke bør avholdes for ofte i respekt for resultatet av avstemmingen. grunnlag for å fråvike den gamle 5 årsregelen for når ny avstemming kan finne sted." Opplæringsloven § 2-5 gir likevel mulighet til å ivareta egen målform ved skolen når et tilstrekkelig antall elever ønsker det. Rett til egen klasse med annen skriftlig målform enn det som er vedtatt for skolen gjelder når foreldrene til minst ti elever på ett av klassetrinnene 1-7 krever det, og dersom det ikke blir mindre enn ti elever igjen i klassen eller i hver av klassene elevene går ut fra, jf. opplæringsloven § 2-5 fjerde ledd. Rettigheten gjelder så lenge det er minst seks elever igjen i den klassen som ble opprettet etter deling. I tillegg gir opplæringsloven § 2-5 tredje og femte ledd andre muligheter til å ivareta egen målform. Dette viser etter min mening at gjeldende bestemmelser gir elever og foreldre gode muligheter til å ivareta sin egen målform. Jeg finner derfor ikke grunnlag for endre bestemmelsene om målformer i grunnskolen, med unntak av at kapittel 9 i forskrift til opplæringsloven om kort tid vil bringes i samsvar med lovformuleringen i opplæringsloven § 2-5. Innlevert 16. mai 2002 av stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen Besvart 29. mai 2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Spørsmål: «Når vil statsråden legge frem konkrete forslag om effektivisering/konkurranseutsetting for Stortinget?» Begrunnelse: I budsjettbehandlingen i vinter sa et flertall bestående av regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet følgende: "Dette flertallet ber Regjeringen igangsette konkrete prosjekter på effektivisering/konkurranseutsetting i første halvdel av 2002." Svar: Mitt svar på spørsmålet er at slike forslag i hovedsak kommer til Stortinget i form av meldinger og proposisjoner og også i forbindelse med redegjørelser, fra den enkelte fagstatsråd. redegjørelsen som statsråd Gabrielsen holdt 14. mai hvor det beskrives tiltak for å effektivisere forvaltningen gjennom bruk av IT. Samtidig er statsråd Clemets forslag eksempel på et konkret prosjekt for konkurranseutsetting og penger-følger-bruker-prinsippet. I statsråd Gabrielsens redegjørelse omtales flere prosjekter som er under arbeid, for eksempel arbeidet med å gjøre all innrapportering fra næringslivet elektronisk innen utløpet av 2004, noe som vil virke effektiviserende både for næringslivet og for offentlig sektor. De forslag som kommer fra undertegnede til Stortinget, vil derfor dreie seg om forslag som gjelder fagsaker under eget departement. Her kan jeg nevne forsøket i Aetat som snart settes i gang, og hvor målet er å fa flere yrkeshemmede og langtidsledige i jobb gjennom å prøve ut et bredere spekter av tilbydere og tiltak. Etter at Aetat har fattet vedtak om tiltak og eventuelle økonomiske ytelser for brukeren, skal hun/han i større utstrekning kunne velge tilbyder og tilbud. attføringstiltak. Regjeringen foreslår dette som en forsøksordning i andre halvår hvor Aetat mottar et fast beløp pr. avklaring utover budsjettert ramme, jf. omtale i St.prp. nr. 63 for 2001-2002. Forslaget har sammenheng med at ventetiden for yrkeshemmede, før de far plass på tiltak, har øket gjennom 1. halvår. Men det er også viktig å feie for egen dør. tjenesteyting som nå produseres av etater under departementet, som Statsbygg, Statskonsult og Statens informasjonstjeneste. I den grad dette vil ha lovmessige eller budsjettmessige konsekvenser, vil også disse forslagene etter hvert komme til Stortinget. Stortinget vil i tiden fremover motta flere forslag på det aktuelle området fra Regjeringen på de måter jeg her har beskrevet. For en kontinuerlig oppdatert oversikt over de ulike moderniseringstiltak Regjeringen jobber med, vil jeg vise til vår "moderniseringsweb" på http://www.dep. Innlevert 16. mai 2002 av stortingsrepresentant Olav Akselsen Besvart 27. Spørsmål: «Den siste tida er det hevda i media at SIVA sitt engasjement i Panevezys Næringspark i Litauen har ført til utflytting av norske verksemder. Kan statsråden stadfesta at dette er tilfelle, og vil statsråden i så fall sørgje for at SIVA sine aktivitetar internasjonalt ikkje medverker til utflytting av verksemder frå Noreg?» Grunngjeving: Den internasjonale aktiviteten til SIVA kan vera naudsynt for å hjelpa norske verksemder inn på nye marknader, men det har aldri vore meininga frå politisk hald at SIVA sine ordningar skal hjelpa verksemder som vil flytta ut av Noreg for å kutta lønskostnader. Svar: SIVAs engasjementer utenlands er lokalisert til Litauen (Panevezys), Latvia (Ogre) og Murmansk, Nordvest-Russland. Engasjementet i Litauen omfatter investeringer i to industriparkselskaper. Investeringsrammen er på 15 mill. kr, hvorav ca. 9 mill. loer disponert hittil. Det formelle grunnlaget for utenlandsengasjementene fremgår av Innst. S. nr. 242 for 1996-1997, Budsjett-innst. S. nr. 5 for 1997-1998 og vedtak i foretaksmøter 18. desember 1996, 11. februar 1999 og 28. juni 2001. Videre er det en forutsetning at virksomheten skjer i samsvar med gjeldende lovverk, vedtekter og retningslinjer for øvrig. Det er en klar målsetting for SIVA at bedrifter som etablerer seg i selskapets næringsparker i utlandet skal beholde sin hovedbase i Norge seiv om de vokser i et internasjonalt marked og legger funksjoner utenfor landets grenser. foretaksmøtene og i SIVAs styre understreker at det må kunne sannsynliggjøres at engasjementet utenfor landets grenser vil få direkte positive ringvirkninger for næringslivet i Distrikts-Norge. Dette følges opp av SIVA, som bl.a. foretar en vurdering av den enkelte bedrifts motiver, forretningsplan og konsept i forhold til SIVAs strategi med hensyn til virkninger for vedkommende bedrift og andre bedrifter i Norge. Hensikten med SIVAs næringsparker i utlandet er å bistå norske bedrifter som vil internasjonalisere seg ved bl.a. å hjelpe dem inn i nye markeder. Næringsparkene skal bidra til å senke terskelen for internasjonalisering og effektivisere uteetableringer, spesielt innenfor SMB-sektoren. Samtidig får bedriftene tilgang til nettverk og kompetanse gjennom koblinger til universiteter og forskningsmiljøer, finansinstitusjoner og myndigheter. Forvaltningen av eierskapet i SIVA har vært ivaretatt av Kommunal- og regionaldepartementet fram til årsskiftet 2001/2002. Ansvaret for eierskapet ble da overført til Nærings- og handelsdepartementet. Kommunal- og regionaldepartementet gjennomførte høsten 2001 med bistand fra eksterne konsulenter en evaluering av SIVAs utenlandssatsing i lys av selskapets distriktspolitiske oppgåver. I sluttrapporten fremlagt i desember 2001 er gitt følgende oppsummering: "Næringsparker utenlands kan gjøre det lettere for norske bedrifter å etablere seg utenfor Norge, og bør være en naturlig del av distriktspolitikken. Utenlandsetablering kan styrke distriktsbedriftene økonomisk og bidra til økt aktivitet i distriktene. Men effektene kan også være negative, sett fra et distriktsståsted. For å sikre at distriktspolitiske midler brukes effektivt, er det helt sentralt at det satses på etableringer der det kan forventes positive ringvirkninger i distriktene. tilgang på kunnskap. SIV As næringsparker i Murmansk og Baltikum ser i liten grad ut til å gi positive virkninger i distriktene, så langt. Dersom SIVA skal satse videre utenlands, må selskapet legge større vekt på å vurdere og synliggjøre de distriktspolitiske effektene av de konkrete aktivitetene." Med bakgrunn i denne evalueringen har Kommunal og regionaldepartementet i årets tilsagnsbrev til SIVA skrevet følgende: "Med mindre det på forhand kan godtgiøres at engasjementet direkte kommer SMB innenfor det distriktspolitiske virkeområdet til gode, kan SIVA ikke benytte midler fra kap. 552 post 70 til finansiering av internasjonalt engasjement. I pressen har det i den senere tid vært oppslag om utflagging av industriproduksjon og arbeidsplasser fra Utkant-Norge til baltiske lavkostland. SIVAs næringsparker i Litauen og Latvia har vært omtalt i den forbindelse, og det fremholdes at næringsparkene har bidratt til at utflagging har funnet sted. fa som er direkte involvert i SIVAs aktiviteter i Baltikum. Felles for disse bedriftene var et behov å styrke inntjeningen gjennom internasjonalisering. Ved å flytte ut deler av produksjonen antok man at grunnlaget ville styrkes for at andre funksjoner som produktutvikling, design, markedsføring og logistikk kan opprettholdes i Norge. For Regjeringen er det viktig å sikre at offentlige midler anvendes på en mest mulig effektiv og formålstjenlig måte. Dette er bakgrunnen for at det nå foretas en full gjennomgang av det statlige virkemiddelapparatet under Nærings- og handelsdepartementet, herunder også SIVA. Etter min vurdering er det nødvendig å foreta en særskilt og grundig vurdering av SIVAs utenlandsengasjementer, for bl.a. å finne ut om de fungerer etter hensikten og om det for eksempel bør iverksettes spesielle tiltak for å unngå eventuelle utilsiktede virkninger. Dette arbeidet er nå igangsatt. Når resultatene av undersøkelsen foreligger vil Stortinget bli orientert. Innlevert 16. mai 2002 av stortingsrepresentant Odd Roger Enoksen Besvart 28. Spørsmål: «Hasvik kommune er i en ekstremt vanskelig situasjon etter at fiskebedriftene, hjørnesteinsbedriftene i lokalsamfunnet, har vært stengt i ca. 6 måneder, og HR-konsernet som eide bedriftene er begjært konkurs. Nå er også driften på leiebasis i Brevikbotn stoppet opp. Hva vil Regjeringen gjøre for å forhindre fråflytting fra Hasvik, hvilke tiltak - for eksempel gjennom SND - vil Regjeringen iverksette for å fa Hasvik kommune på fote igjen og vil Regjeringen gi Hasvik omstillingsstatus?» Svar: Jeg er kjent med den vanskelige situasjonen som Hasvik kommune har kommet opp i, og jeg er enig med representanten Enoksen i at noe må gjøres raskt for Hasvik-samfunnet. I brev av 22. kommunen stilte jeg meg derfor positiv til en eventuell søknad om omstillingsstatus for Hasvik kommune. Dette ble også gjentatt under et møte departementet hadde med representanter fra kommunen. Kommunal og regionaldepartementet er for øvrig beredt til, sammen med fylkeskommunen, å være en aktiv medspiller slik at utviklingsarbeidet i Hasvik far en positiv retning. Det kan for øvrig opplyses at fylkesmannen i Finnmark nylig har gitt Hasvik 1,9 mill. kr i ekstra skjønnsmidler for 2002 for delvis å kompensere for tapte inntekter i forbindelse med konkursen i fiskeindustrien i Hasvik. Etter det jeg er kjent med arbeider nå kommunen med å utforme en søknad til departementet, og denne vil bli behandlet så fort som mulig når den kommer til departementet. Når det gjelder SNDs medvirkning, er det kontakt mellom kommunen og SND. Innlevert 16. mai 2002 av stortingsrepresentant Rolf Reikvam Besvart 27. Spørsmål: «Læringssenteret har gitt beskjed om at bevilgningene til etterutdanningstilbudet for lærere som underviser i VKI på de to nye studieretningene Medier og kommunikasjon og Salg og service ikke vil bli videreført hosten 2002. Dette betyr at lærere i mange fylker ikke vil få tilbudet. Vil statsråden sørge for at tilbudet videreføres som planlagt neste skoleår, slik at lærerne som underviser på VKI i disse nye fagene får den nødvendige etterutdanningen?» Begrunnelse: I forbindelse med opprettelsen av de to nye studieretningene Medier og kommunikasjon og Salg og service fikk Høgskolen i Buskerud i oppdrag fira Læringssenteret å utvikle og gjennomføre etterutdanningskurs for lærere i videregående skole fira høsten 2000. I perioden høsten 2000 til våren 2002 ble det gjennomført etterutdanning for undervisning på grunnkurs (GK) og videregående kurs 1 (VKI) i åtte (Medier og kommunikasjon) og ni (Salg og service) fylker. De resterende fylkene har bare fått tilbud om etterutdanning i GK. Kursene har i sin helhet vært finansiert av Læringssenteret. Høgskolen i Buskerud har fått klare signaler om at det skulle tilbys kurs også skoleåret 2002-2003. For dette skoleåret er det planlagt til sammen seks kurs for lærere på de to studieretningene (til sammen ca. 300 lærere), kostnadsberegnet til 1,8 mill. kr høsten 2002 og 1,5 mill. kr våren 2003. Men 2. april fikk de plutselig beskjed om at det likevel ikke var satt av midler til etterutdanning for lærere på VKI fira høsten 2002. Behovet for etterutdanning i disse nye studieretningsfagene, der læreplanene er nye, arbeidsmåtene er varierte og krevende, og det er omfattende bruk av ny teknologi, er fremdeles stort. Sokningen til kursene har også vært stor. Likevel ser det nå ut til at tilbudet stanses, seiv om mange fylker ennå ikke har fått tilbud om den etterutdanningen de trenger. gjennomføre kursene som er planlagt, vil et stort antall fylker ikke ha fått noe tilbud om etterutdanning i forbindelse med innføringen av de nye VKI-kursene. Svar: Skoleeier har hovedansvaret for at lærere har kompetanse for opplæring i samsvar med lov og læreplan. I perioder bidrar staten med midler rettet mot prioriterte områder, som for eksempel når nye læreplaner innføres. I 2000 ble det fastsatt nye læreplaner for grunnkurs i studieretningene Medier og kommunikasjon og Salg og service. Nye læreplaner for disse studieretningene ble fastsatt på VKI-nivå i 2001. Som ledd i innføringen av de nye læreplanene, har fylkeskommunene fått tilbud om etterutdanning det første året de var i bruk. Høgskolen i Buskerud har utviklet og gjennomført etterutdanningen på oppdrag fira Læringssenteret. Etter at nye læreplaner er innført, har arbeidsgiver ansvar for å tilby nødvendig etterutdanning. Etterutdanningen i forbindelse med grunnkurs og VKI i de nye studieretningene Salg og service og Medier og kommunikasjon er gjennomført etter hvert som planene er blitt ferdige. Planene ble imidlertid ferdige så sent i forhold til nytt skoleår at ikke alle fylkeskommuner klarte å gjennomføre kursene det første året. De fylkene som ikke startet med grunnkursene første året, fikk også tilbud om etterutdanning til sine lærere året etter. Høgskolen i Buskerud er tildelt midler for å gjennomføre etterutdanningskurs knyttet til læreplan for VKI skoleåret 2001-2002. Fylkeskommuner som ikke har benyttet dette tilbudet, må seiv sørge for at de har oppdatert personale og må kjøpe de tjenester som er nødvendige. Læreplanen for VKII Medier og kommunikasjon er ikke er ferdig ennå, men vil foreligge før skolestart høsten 2002. Høgskolen i Buskerud vil få i oppdrag å utvikle og gjennomføre etterutdanning knyttet til første års innføring av læreplanen skoleåret 2002-2003. Innlevert 21. mai 2002 av stortingsrepresentant Anne Helen Rui Besvart 27. Spørsmål: «Kronisk syke mennesker blir i mange tilfeller utsatt for flere sykdommer. Disse "tilleggssykdommene" er direkte forårsaket av den kroniske sykdommen pasienten har. F.eks. får pasienter med sukkersyke ofte grå stær som svekker synet og de har behov for briller. Utgifter til dette far de ikke dekket innenfor gjeldende refusjonsordninger. Hva kan statsråden gjøre for at kronisk syke ikke skal blir påført ekstrautgifter til helbred/lindring av tilleggssykdommene den kroniske sykdommen forårsaker?» Svar: Folketrygdens formål er blant annet å gi kompensasjon for nødvendige utgifter ved behandling av sykdom, skade eller lyte. Dette gjelder uavhengig av om den aktuelle lidelsen har sammenheng med en kronisk sykdom eller ikke. Behandling av "tilleggssykdommer" til en kronisk sykdom er altså refusjonsberettiget på like linje med andre sykdommer. mennesker med kronisk sykdom, det er for eksempel omfattende diagnoselister i forskriftene både for fysioterapi og tannbehandling som gir pasienter rett til gratis behandling. Trygden yter på visse vilkår også stønad til synshjelpemidler som er nødvendige og hensiktsmessige for å bedre arbeidsevnen eller den daglige funksjonsevnen. Dette gjelder blant annet briller eller kontaktlinser etter operasjon for grå stær. Skyldes behovet for briller vanlig synssvekkelse, dekkes ikke utgiftene. Som oppfølging av Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2002, er det nedsatt en arbeidsgruppe med deltakelse blant annet fra funksjonshemmedes organisasjoner som skal utarbeide forslag til en ny skjermingsordning ("egenandelstak 2") for helseutgifter som ikke inngår i frikortordningen. Formålet med ordningen er å skjerme funksjonshemmede og kronisk syke mot en opphopning av utgifter til helsetjenester. Jeg vil følge opp saken i forslaget til statsbudsjett for 2003. Innlevert 21. mai 2002 av stortingsrepresentant Morten Lund Besvart 29. mai 2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Spørsmål: «SAS-oppkjøpet av Braathens har blitt behandlet og godkjent av Konkurransetilsynet. Oppkjøpet er også behandlet etter prosedyrene i lov om erverv der departementet kan stille krav til erververen på grunnlag av innhentede opplysninger. I tiden for disse behandlinger mente de Braathens-ansatte å ha garantier om likebehandling ved de oppsigelser som var forventet. Denne situasjon er nå endret. Mener Regjeringen den nye situasjonen gir grunnlag for ny behandling av en eller begge av de nevnte saker om oppkjøpet?» Begrunnelse: Det vises til medienes omtale, bl.a. Dagens Næringsliv 18. mai. de hadde hatt den minste mistanke om at hele deres bakkeavdelingen kunne bli lagt ned uten at de far konkurrere på like fot om jobbene. Dersom de ansatte i Braathens ikke hadde vært så positive til oppkjøpet ville også den offentlige debatten tatt en annen karakter. Trolig ville det kommet sterke krav både fira Braathens-ansatte og fra annet hold om at det skulle stilles krav fra myndighetene, f.eks. som vilkår etter lov om erverv, for å sikre likebehandling ut fra arbeidsmiljøloven kap. XIIA. I henhold til lov om erverv, bl.a. § 20, kan departementet iverksette ny prøving av en ervervsmelding dersom det viser seg at vedtak om å godkjenne et erverv uten nærmere prøving bygger på feilaktige eller ufullstendige opplysninger. Etter det som er framkommet i mediene synes det åpenbart at det i denne saken foreligger grunnlag for slik fomyet prøving. Spørsmålet som ble vurdert av Konkurransetilsynet var om oppkjøpet skulle forbys i medhold av konkurranseloven § 3-11. Bestemmelsen gir Konkurransetilsynet anledning til å gripe inn mot bedriftserverv som vil føre til eller forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen i strid med konkurranselovens formål om å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse. Konkurransetilsynet forbød som kjent ikke oppkjøpet. Begrunnelsen var at Braathens var en fallittbedrift og at en eventuell konkurs ikke ville føre til et bedre konkurransemessig resultat da SAS uansett med stor sannsynlighet ville overta Braathens' markedsandeler. Arbeids- og administrasjonsdepartementet vurderte på grunnlag av sakens viktighet om departementet skulle ta opp saken til behandling, men kom til at det ikke var grunnlag for dette. 3-11 at bedriftservervet vil føre til eller forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen i strid med lovens formål. Dersom dette vilkåret ikke er oppfylt kan konkurransemyndighetene ikke gripe inn. Oppsigelser av Braathens-ansatte er ikke et forhold som i seg seiv påvirker konkurransen i det relevante marked. Dette forhold gir derfor ikke rettslig grunnlag til å ta ervervet opp ny behandling verken for Konkurransetilsynet eller Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Når det gjelder ervervsloven, hører denne under nærings- og handelsministerens ansvarsområde. Nærings og handelsministeren opplyser at oppkjøpet ikke har vært gjenstand for behandling etter ervervsloven fordi det er et unntak i lovens § 1 annet ledd for erverv innenfor luftfartssektoren som ikke er omfattet av meldeplikt etter loven. Da Nærings- og handelsdepartementet ikke har hatt saken til behandling er det heller ikke aktuelt å ta saken opp til noen ny behandling. Innlevert 21. mai 2002 av stortingsrepresentant Arne Sortevik Bes vart 27. Spørsmål: «Jeg viser til den vanskelige politimessige situasjonen i Åsane bydel i Bergen kommune. De 36 polititjenestemennene som jobber ved Arna og Åsane politistasjon har sitt virke i et område med 50 000 innbyggere. Andre byer/områder/kommuner andre steder i landet med langt færre innbyggere enn i dette politiområdet har langt bedre bemanning. Hva vil statsråden gjøre for å bedre bemanningen ved denne politistasjonen og derved bedre beskyttelsen for innbyggerne?» Begrunnelse: Politistasjonssjefen innrømmer at de knappe ressursene går ut over det forebyggende arbeidet. Han viser til at stasjonen i forhold til folketallet i ansvarsområdet burde tilsi 50 betjenter, altså en betjent pr. 1 000 innbygger. Da ville situasjonen vært en helt annen fordi dagens bemanning gjør at det ikke er kapasitet til å gjøre noe ut over det akutte, altså det som skjer i øyeblikket. Og av og til - knapt nok det. Det blir også understreket at ressurstilgangen til politistasjonen de siste årene ikke har stått i forhold til befolkningsutvikling og kriminalitetsutvikling. forebyggende arbeid. Spesielt fra innbyggere i Åsane bydel - en av de største bydelene i Bergen og langt større enn nabobydelen Arna som er minst - blir det fremhevet at opprettelse av en eller flere nærpolitistasjoner i Åsane vil være av stor betydning og må kombineres med nødvendig bemanningsøkning ved politistasjonen. En løsning med nærpolitistasjon(er) vil på en utmerket måte kunne kombinere effekten av synlig politi i nærområde med effektivt forebyggende arbeid. Åsane bydel er med sine 50 000 innbyggere på størrelse med en del større norske byer. De politimessige ressursene ligger imidlertid langt under de vi finner i byer av samme størrelse. I Sem-erklæringen har Regjeringen understreket forebygging og bekjempelse av kriminalitet som en av myndighetenes viktigste oppgåver. Av tiltakspunkter er det fremhevet "styrket bemanning og fjerning av flaskehalser, sikre politiet økte frie driftsmidler slik at politiet har ressurser å sette inn i pressituasjoner samt tilføre politiet ressurser til å bekjempe hverdagskriminalitet og mindre forbrytelser". På denne bakgrunn håper jeg at statsråden vil være villig til å se på den politimessige ressurs- og bemanningssituasjonen for de 50 000 innbyggerne i Åsane bydel, og medvirke for å kunne skaffe økte ressurser til bedre sikring av trygghet for liv og helse. Svar: Politimesteren i Hordaland har ansvaret for fordeling og eventuell omfordeling av ressurser innen politidistriktet for å sikre innbyggerne en tilfredsstillende polititjeneste. I den grad ressursene ved et tjenestested ikke er tilstrekkelig, vil dette bli løst gjennom samarbeid mellom flere politienheter. og publikumsorientert etat. Et vesentlig tiltak er frigjøring og omdisponering av personell til operativ og publikumsrettet tjeneste. I forbindelse med Politireform 2000 har Politidirektoratet fått i oppdrag å gjennomgå ressursdisponeringen og driftsenhetsstrukturen i politidistriktene innen utgangen av 2003. Dette gjelder også Hordaland politidistrikt, herunder Arna og Åsane politistasjon. Innlevert 21. mai 2002 av stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen Besvart 28. Spørsmål: «Ved samlivsbrudd der foreldre har felles foreldreansvar er foreldrene likestilt når det gjelder informasjon fra skolen. Praksisen med informasjon er forskjellig fra skole til skole. Hva kan statsråden gjøre for at begge elevens foreldre mottar tilfredsstillende informasjon fra skolen?» Begrunnelse: Hovedregelen ved samlivsbrudd der barn er involvert, er at foreldre har felles foreldreansvar. Foreldrene er da likestilt når det gjelder informasjon fra skolen og andre forhold i forbindelse med barnets utdannelse. Praksis i dag er at samværsforeldre dessverre i liten grad mottar tilfredsstillende informasjon fra skolen. "Samværsforeldre" er den forelder der barnet ikke "bur fast", ifølge barneloven. Den barnet bor fast hos omtales som "hovedomsorgsperson" for barnet - i ca. 94 pst. er det moren som fungerer som hovedomsorgsperson. Noen foreldre praktiserer delt omsorg, for eksempel en uke hos hver av foreldrene, mens andre praktiserer "vanlig samvær" som er en ettermiddag i uken og annenhver helg. Uansett graden av samvær opplever barnet det som det har to hjem - ert hjem der mor bor, og ert hjem der far bor. Praksisen med informasjon er forskjellig fra skole til skole. Felles for de fleste skoler er dessverre at informasjon til biologisk far ofte er svært mangelfull. Når et barn registreres ved en skole er det viktig at barnets biologiske mor og far registreres med adresse. Da unngår man at barnet registreres med mor og stefar som foreldre, og man far samtidig registrert begge hjemmene til barnet. Alle foreldre er ressurser for skolen. Skolen skal favne alle foreldre med sin informasjon - også de foreldre som ikke kommuniserer og der konfliktnivået mellom dem er høyt. lojalitetskonflikt der eleven for eksempel ikke våger å informere om foreldremøter for å unngå å støte hovedomsorgsforelderen. Når det er informasjon om konferansetimer og/eller foreldremøter er det viktig at begge foreldre mottar denne informasjonen. Svar: Som barne- og familieminister har jeg liten oversikt over hvilken praksis skolene følger mht å informere barnas foreldre når disse ikke bor sammen. I 1998 utga imidlertid Kirke-, utdannings- og forskingsdepartementet et rundskriv om "Informasjon fra skolen til barnets foreldre når disse ikke bor sammen". Rundskrivets innhold er utformet av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Barne og familiedepartementet i fellesskap og omhandler både tilfeller der foreldrene har felles foreldreansvar og tilfeller hvor en av dem har foreldreansvaret alene. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet distribuerte i 1998 rundskrivet til fylkesmennene, Statens utdanningskontorer, fylkeskommunene, kommunene, de private grunnskolene og lærerorganisasjonene. Det er skoleeier som er ansvarlig for å informere skolene og jeg forutsetter at kommunene har orientert skolene om innholdet i rundskrivet. Verken Utdannings- og forskningsdepartementet eller Barne- og familiedepartementet har mottatt henvendelser fra publikum som tyder på at manglende informasjon til en av foreldrene er et omfattende problem. Dette utelukker selvfølgelig ikke at det i enkelttilfeller kan gis for dårlig informasjon. Dersom foreldre mener at den enkelte skole ikke følger opp regelverket på en tilfredsstillende måte, kan dette tas opp med skoleeier, som for grunnskolen vil være kommunen. Vedlagt følger kopi av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets rundskriv F-36-98 til orientering. Vedlegg til svar: Rundskriv: F-36-98 Dato: 25. mars 1998 Informasjon fra skolen til barnets foreldre når disse ikke bor sammen I de fleste grunnskoler går det barn som bor sammen med bare den ene av foreldrene. Dette far betydning for hvordan skolene må forholde seg til hjemmene mht. informasjon. Departementet vil i den anledning redegjøre for gjeldende rett på dette området. 1) Informasjon i de tilfellene der foreldrene har felles foreldreansvar I de tilfellene der foreldrene har felles foreldreansvar for barnet (lov 8. april 1981 nr. 47 om barn og foreldre, heretter kalt barneloven), har også begge foreldrene rett til den samme informasjon om barnets skolegang fra skolens side. Retten til samme informasjon for begge foreldre framgår ikke eksplisitt av barneloven, men må utledes av foreldreansvaret. En konsekvens av at begge foreldrene har rett til samme informasjon, blir at dersom den av foreldrene som barnet ikke bor hos, henvender seg til skolen og ber om å fa informasjon direkte til seg seiv, plikter skolen å imøtekomme det. Vedkommende forelder trenger heller ikke henvende seg til skolen i hvert enkelt tilfelle der han/hun ønsker informasjon. Det er tilstrekkelig at man helt generelt ber om å fa det. Dersom skolen ikke far noen anmodning om å gi slik informasjon, trenger skolen heller ikke gi det på eget initiativ. Når det imidlertid gjelder den mer dagligdagse og løpende informasjon mellom skole og hjem, og da i særlig grad praktisk informasjon om skolebøker, gymtøy osv., kan det være svært upraktisk for skolen å formidle den til begge foreldrene når de ikke bor sammen. Det må således i utgangspunktet kunne legges til grunn at skolen ikke trenger å sende informasjon om dette til den av foreldrene barnet ikke bor sammen med. 2) Informasjon i de tilfellene der foreldrene ikke har felles foreldreansvar I de tilfellene der foreldrene ikke har felles foreldreansvar for barnet, har også den av de biologiske foreldrene som ikke har foreldreansvar, rett til informasjon om barnets skolegang. I denne situasjonen må man ta utgangspunkt i barneloven paragraf 50 når man tar stilling til rettens innhold. For sammenhengens skyld siterer vi hele paragrafen: "Har den eine av foreldra foreldreansvaret aleine, skal denne gje den andre opplysningar om barnet når det blir bede om det. Den andre har også rett til å få opplysningar om barnet frå barnehage, skule, helseog sosialvesen og politi, om ikkje teieplikta gjeld andsynes foreldra. Slike opplysningar kan nektast gjeve dersom det kan vere til skade for barnet. Avslag på krav om opplysningar etter første stykket andre punktum kan påklagast til fylkesmannen. Reglane i forvaltningslova kapittel VI gjeld så langt dei høver, jamvel om avslaget er gjeve av private. I særlege høve kan fylkesmannen avgjere at den som ikkje har foreldreansvaret, skal tape opplysningsretten etter paragrafen her." Skolens informasjonsplikt etter denne paragrafen inntrer på anmodning i det enkelte tilfellet. Den som ikke har foreldreansvar, kan således ikke kreve generelt å bli holdt løpende orientert om barnets skolegang, slik man kan ved felles foreldreansvar. På den annen side kan det ikke forlanges at anmodningen skal spesifisere hva slags opplysninger som ønskes; det må være nok å spørre mer åpent om hvordan det går med barnet på skolen. Dersom skolen gir avslag på å gi opplysninger, bør det begrunnes skriftlig på grunn av klageadgangen. 3) Deltakelse på foreldremøter m.m. Foreldre som har felles foreldreansvar, har samme rett til å delta på foreldremøter. Biologiske foreldre som ikke har del i foreldreansvaret, har i utgangspunktet ikke rett til å delta på foreldremøter, men vil kunne delta dersom den som har foreldreansvaret, gir sitt samtykke. Skolen kan imidlertid avtale egne møter med den biologiske forelderen som ikke har del i foreldreansvaret. Opplysningsplikten etter barneloven § 50 kan likevel oppfylles ved å gi informasjonen skriftlig. Når det gjelder informasjon (herunder deltakelse på foreldremøter) til andre personer som ikke er biologiske foreldre, kan det gis dersom vedkommende har samtykke til det (fullmakt) fra en som har foreldreansvar. Det kan for eksempel dreie seg om nære familiemedlemmer eller en ny ektefelle eller samboen Dersom to foreldre med felles foreldreansvar begge ønsker å møte på det samme foreldremøte, må det likevel kunne legges til grunn at hver av dem kan motsette seg at det også møter en tredje person. Dette for å unngå at møtet skal bli preget av en uheldig personbalanse. 4) Øvrige merknader Både når foreldrene har felles foreldreansvar og når de ikke har det, må det tas hensyn til følgende: Det er opplysninger om barnet og barnets forhold som kan kre ves gitt. Opplysninger som gjelder den av foreldrene som barnet bor fast sammen med, eller barnets hjemmesituasjon, skal ikke gis. Det kan også oppstå situasjoner der eldre barn har krav på taushet, slik at opplysninger ikke kan gis uten at barnet samtykker. Med hilsen Hanna Marit Jahr e.f. Dokument nr. 15:23 (2001—2002) Spørsmål til skriftlig besvarelse med svar Spørsmål nr. 395-413 22.—29. Innhold Spørsmål Side 395. Fra stortingsrepresentant Anne Helen Rui, vedr. midler til Stiftelsen Rus-Nett, besvart av sosialministeren 5 396. Fra stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm, vedr. prydfjærfe, besvart av landbruksministeren 6 397. Fra stortingsrepresentant Marit Arnstad, vedr. verneforslag og konsekvenser for maritime næringer og kystsamfunn, besvart av fiskeriministeren 6 398. Fra stortingsrepresentant Heidi Grande Røys, vedr. Helsedepartementets bevilgninger til Helse Vest, besvart av helseministeren 7 399. Fra stortingsrepresentant Knut Storberget, vedr. Åsta-ulykken, besvart av samferdselsministeren 8 400. Fra stortingsrepresentant Britt Hildeng, vedr. Stiftelsen Ski- og sommerfestivalen, besvart av helseministeren 9 401. Fra stortingsrepresentant Oddbjørg Ausdal Starrfelt, vedr. redningsvester uten EU-godkjenning, besvart av nærings- og handelsministeren 10 402. Fra stortingsrepresentant Bendiks H. Arnesen, vedr. sikkerhetsopplæring for fiskere, besvart av utdannings- og forskingsministeren 11 403. Fra stortingsrepresentant Aslaug Haga, vedr. eventuell krig mellom India og Pakistan, besvart av utenriksministeren 11 404. Fra stortingsrepresentant May Hansen, vedr. likelønn, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 12 405. Fra stortingsrepresentant Knut Storberget, vedr. tobakksskadeloven, besvart av helseministeren 13 406. Fra stortingsrepresentant Knut Storberget, vedr. utvidet bruk av samfunnsstraff overfor yngre lovbrytere, besvart av justisministeren ... 14 407. Fra stortingsrepresentant Aslaug Haga, vedr. krigsfanger som eventuelt blir tatt av norske soldater i Afghanistan, besvart av forsvarsministeren 14 408. Fra stortingsrepresentant Anne Helen Rui, vedr. etablering av ny containerhavn i Oslofjorden, besvart av fiskeriministeren 16 409. Fra stortingsrepresentant Audun Bjørlo Lysbakken, vedr. MlGAgaranti til Bujagali, besvart av utviklingsministeren 17 410. Fra stortingsrepresentant Eli Sollied Øveraas, vedr. flytting av HV-11 til Setnesmoen, besvart av forsvarsministeren 18 411. Fra stortingsrepresentant Karin Andersen, vedr. retten til grunnskoleundervisning for enslige mindreårige asylsøkere, besvart av kommunal- og regionalministeren 19 412. Fra stortingsrepresentant Morten Lund, vedr. kommunes økte pensjonsutgifter, besvart av kommunal- og regionalministeren 20 413. Fra stortingsrepresentant Tor-Arne Strøm, vedr. Innlevert 22. mai 2002 av stortingsrepresentant Anne Helen Rui Bes vart 29. Spørsmål: «Stiftelsen Rus-Nett fikk driftsmidler over statsbudsjettet for 2002 post 70 til behandling av rusavhengige. Tidligere har stiftelsen mottatt både prosjekt og driftsmidler. For inneværende år har ikke stiftelsen mottatt midler, da Sosial- og helsedirektoratet ikke har behandlet innsendte søknad, da departementet har forlagt søknaden fra Rus-Nett. Dette får store konsekvenser for Rus-Nett, og organisasjonen står i fare for å måtte stenge. Hva kan statsråden gjøre for å hindre at dette skal skje?» Begrunnelse: Stiftelsen har mottatt til sammen 1,5 mill. kr i prosjektmidler til utvikling av helhetlig Rus-Nett kjede. Inneværende år søkte organisasjonen som vanlig om både driftsmidler til stiftelsen og prosjektmidler innen fristen 1. desember 2001. Datert 20. helsedepartementet om at søknadene var oversendt det nye Sosial og helsedirektoratet. Behandlingen av søknadene ble forsinket pga. omlegging til nytt direktorat. Vanligvis har de fått varsel om støtte i mars, men i år fikk de beskjed først i mai. De fikk kun svar på tre av de fire søknadene som var sendt inn. Søknaden om drift av Stiftelsen Rus-Nett ble ikke besvart. De tok kontakt med direktoratet umiddelbart og fikk til svar fra saksbehandler den 16. mai 2002 om at søknaden ikke var oversendt fira Sosial- og helsedepartementet til direktoratet. Svar: Brevet fra Sosial- og helsedepartementet til Sosial og helsedirektoratet om oversendelse av søknaden fra Rus-Nett om driftstilskudd for 2002, ble sendt fra departementet 20. desember 2001. Ved en administrativ glipp, ble ikke selve saksmappen overført før 15. mai d.å. Jeg har forsikret meg om at søknaden nå vil bli realitetsbehandlet uten ytterligere opphold. Innlevert 22. mai 2002 av stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm Besvart 29. Spørsmål: «Eiere av såkalte prydfjærfe, og folk som ønsker å importere slike, opplever at de er underlagt et regelverk som både er firkantet og uforutsigbart når det gjelder import av slike dyr til Norge. Det oppleves også som om regelverket i Norge praktiseres betydelig strengere enn hvordan tilsvarende regelverk fortolkes i EU. Vil landbruksministeren bidra til å gjøre regelverket for import av slike dyr klarere og mer forutsigbart enn det er i dag?» Begrunnelse: Eiere av prydfjærfe som ønsker å importere flere dyr, opplever at myndighetenes behandling av søknader blir behandlet på forskjellig grunnlag og at det ikke blir brukt noen enhetlig begrunnelse for avslag. Det hevdes også at regelverket i Norge er betydelig strengere enn i EU, og at det er forbud mot å importere dyr til Norge som det er lov til å importere til EU. Det er manges oppfatning at dagens praktisering av regelverket bidrar til ulovlig import fordi det er liten tiltro til den måten som regelverket praktiseres på i dag. Svar: Regelverket for innførsel av prydfjærfe forvaltes av to forskjellige departement. Som landbruksminister er jeg ansvarlig for de dyrehelsemessige vilkårene knyttet til slik innførsel. Betingelsene er fastsatt i forskrift om dyrehelsemessige vilkår for innførsel og utførsel av fjørfe og rugeegg av 28. desember 2001, ev. forskrift om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av visse dyrearter av 31. desember 1998, som begge forvaltes av Statens dyrehelsetilsyn. Regelverket er felles i hele EØS-området. Miljøvernministeren er ansvarlig for å ivareta hensynet til artsmangfoldet i Norge, basert på regelverk som forvaltes av Direktoratet for naturforvaltning (viltloven). De problemer og den strenge praksis som importører møter på og som det refereres til i spørsmålet, er etter det jeg har fatt opplyst et ansvarsområde som tilligger miljøvernmyndighetene, og ikke landbruksmyndighetene. Jeg anmoder derfor Øystein Hedstrøm om å adressere sitt spørsmål til miljøvernministeren, samtidig som jeg tillater meg å sende kopi av spørsmålet og mitt svar til miljøvernminister Børge Brende. Spørsmål nr. 397 Innlevert 22. mai 2002 av stortingsrepresentant Marit Arnstad Besvart 29. Spørsmål: «For tiden pågår det en rekke verneprosesser i sjø hjemlet i naturvernloven. Kystverneplaner, nasjonale laksefjorder og et nylig igangsatt arbeid med marine verneplaner bandlegger i sum store deler av sjøområdene langs kysten. Dette skjer uten at det er foretatt en konsekvensutredning av verneforslagene slik Stortinget pålegger. Vil statsråden sikre at det gjennomføres en grundig konsekvensutredning av virkningene for marine næringer og de berørte kystsamfunn?» Begrunnelse: I forskrift om konsekvensutredninger hjemlet i plan- og bygningsloven er det krav om utføring av konsekvensutredninger (KU) ved forskjellige tiltak. Blant annet skal konsekvensutredninger gjøres når: "Nasjonalparker og andre verneområder større enn 500 km og nasjonalparker og andre vernetiltak på mer enn 250 km dersom tiltaket fører til en vesentlig endring i dagens bruk for primærnæringene eller reiseliv i lokalsamfunnet." Store deler av Sogn og Fjordane og Finnmark er foreslått vernet som nasjonale laksefjorder. To av de mest havbruksavhengige fylkene utelukkes dermed fira næringsutvikling i marin sektor. Forslaget rammer ressurssvake områder og kan true bosettingen i enkeltsamfunn. I tillegg til dette er mange kystområder langs hele norskekysten bandlagt eller foreslått bandlagt gjennom ulike vernebestemmelser. Svar: Som regel forbindes begrepet konsekvensutredninger med bestemmelsene om konsekvensutredninger i plan- og bygningsloven kap. VH-a, som har klare regler for når konsekvensutredninger skal brukes, ref. spørsmål nr. 397. Det er imidlertid ikke bare plan- og bygningsloven som har regler for utredning av konsekvenser. Ifølge Utredningsinstruksen for statlige forvaltningsorgan skal hver sak "irmeholde en konsekvensutredning som skal bestå av analyse, og vurdering av antatte vesentlige konsekvenser av den beslutning som foreslås truffet. Konsekvensutredningene skal omfatte konsekvensene for statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning og for private, herunder næringsvirksomhet og enkeltpersoner". I henhold til gjeldende saksbehandlingsregler etter naturvernloven blir konsekvensene av vern belyst og vurdert for det enkelte område, uansett verneområdets størrelse. For større verneområder gjelder i tillegg kravene om konsekvensutredninger etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven. De arealgrensene som utløser krav om konsekvensutredning etter plan- og bygningsloven, gjelder for det enkelte verneområde, og ikke f.eks. for en nasjonal verneplan samlet. I fjor vår nedsatte Miljøverndepartementet i samarbeid med Fiskeridepartementet og Olje- og energidepartementet et rådgivende utvalg for marin verneplan. Utvalget har i mandat å gi en tilråding til områder som bør inngå i en nasjonal marin verneplan. Utvalget forventes å legge frem sin tilråding til marin verneplan i løpet av høsten 2002. Tilrådingen skal omfatte verneformål, vemeform og lovverk, geografisk avgrensning og verneforskrifter for det enkelte område. Med utgangspunkt i utvalgets tilråding skal myndighetene deretter utarbeide et vemeplanforslag som skal sendes på offentlig høring sammen med tilhørende konsekvensutredninger og -vurderinger. verneplan eller hvilke lovverk som vil bli brukt. For områder hvor det planlegges å bruke naturvernloven vil konsekvensutredninger i henhold til bestemmelsene i plan- og bygningsloven bli gjennomført der områdets størrelse tilsier dette, jf. ovennevnte. Konsekvensvurderinger knyttet til områder som skal beskyttes ved bruk av bestemmelser i annet lovverk må avklares på et senere tidspunkt med utgangspunkt i bestemmelsene i Utredningsinstruksen. Ordningen med nasjonale laksefjorder og laksevassdrag faller ikke inn under kravene om konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven. Konsekvensene av tiltak knyttet til denne ordningen er på vanlig måte vurdert i henhold til bestemmelsene i Utredningsinstruksen. Økonomiske, administrative, distriktsmessige og andre konsekvenser av ordningen vil på vanlig måte fremgå av det forslaget til nasjonale laksevassdrag og laksefjorder som Regjeringen vil legge fram for Stortinget i juni 2002. Kystverneplanen for Nordland er til sluttbehandling i Regjeringen. Planen omfatter bl.a. tre områder som inngår i "Nasjonalparkplanen", jf. St.meld. nr. 62 for 1991-1992 Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge. På bakgrunn av kommunal- og miljøvernkomiteens behandling av nasjonalparkmeldingen, jf. Innst. S. nr. 124 for 1992- 1993, er det for disse tre områdene gjennomført konsekvensutredninger. Både kystverneplanene, etablering av nasjonale laksefjorder, og en marin verneplan vil ha konsekvenser for arealbruken langs kysten. Det vil imidlertid bli lagt stor vekt på å fa til gode aweininger mellom bruk og vern, slik at både hensynet til den marine verdiskapningen og hensynet til naturverdiene blir ivaretatt. Jeg mener at vi med ovennevnte har lagt til rette for de nødvendige utredningene for å kunne sikre gode avgjørelser som tar tilstrekkelig hensyn til miljøet, naturressursene, de marine næringer og berørte kystsamfunn. Spørsmål nr. 398 Innlevert 23. mai 2002 av stortingsrepresentant Heidi Grande Røys Bes vart 31. Spørsmål: «Tal frå Helsedepartementet syner store forskjellar i løyvingar pr. innbyggjar i dei ulike helseføretaka. Helse Øst 6 663 kr pr. innbyggjar, medan Helse Vest berre får 5 139 kr pr. innbyggjar. Kva er grunngjevinga for forskjellane i løyvingar, og vil statsråden auke løyvingane til Helse Vest? Svar: Grunngjevinga for fordelinga av løyvingane i 2002 var å føre vidare fylkeskommunane sitt faktiske forbruk innanfor spesialisthelsetenesta, utan å gjere store økonomiske endringar fyrste året i reforma. Dette gjeld for alle regionane i 2002. til dette prinsippet for fordeling av løyvingar mellom helseregionane slik det vart gjort greie for i budsjettframlegget til Stoltenberg-regjeringa og i tilleggsnummeret frå Bondevik-regjeringa. Kor stor del av folkemengda som høyrer heime i ein region er ikkje eit tilstrekkeleg kriterium for å samanlikne utgiftsbehovet mellom regionar. I tidlegare løyvingar til fylkeskommunane blei det og lagt inn andre kriterium som spreiing i alder, skilnader i storleik, avstand, helsetilstand osv. for å fange opp geografiske skilnader i behov for løyvingar. Helse Vest RHF har eit relativt sett lågare utgiftsbehov målt med disse kriteria enn når ein ser på storleiken til folkemengda åleine. noe som også gjer sitt til at fordeling av løyvingar ikkje samsvarer med storleiken til befolkninga. Eg har no sett i verk ein full gjennomgang av heile finansieringssystemet. Regjeringa har sett ned eit eige utval som skal sjå på finansieringa av dei regionale helseføretaka. Dette utvalet, som er leia av professor Terje P. Hagen, skal leggje fram si innstilling ved utgangen av dette året med sikte på at avgjerd og oppfølging av utvalet sitt arbeid kan leggjast til grunn også for fordelinga av løyvingane til dei regionale helseføretaka frå 2004. Eg tek og sikte på å vurdere utjamnande åtgjerder i høve til mogelege uheldige verknader av fordelinga av løyvingane i arbeidet med budsjettet for 2003. Spørsmål nr. 399 Innlevert 23. mai 2002 av stortingsrepresentant Knut Storberget Besvart 29. Spørsmål: «Vil statsråden bidra til at det nå raskest mulig kan bli skapt ro rundt denne saken, og at prosessen minst mulig skaper unødige påkjenninger for de etterlatte?» Begrunnelse: Åsta-ulykken berører mange mennesker. Flere av de etterlatte har gitt uttrykk for at etteroppgjøret i forbindelse med erstatninger og gransking har vært svært tilfredsstillende. Noen av de etterlatte har reagert sterkt på statens argumentasjon i den gjenværende rettskonflikt. Dette har skapt ny uro, übehag og bidratt til frykt for å "gjenoppleve" det hele igjen. Ved oppgjøret etter en slik dramatisk og dypt tragisk ulykke må de pårørendes interesser settes i høysetet. Svar: Jeg gjør oppmerksom på at det er NSB BAs forsikringsselskap Vesta Forsikring AS som har gått til sak mot staten v/Samferdselsdepartementet for å fa dekket sine erstatningsutbetalinger etter Åsta-ulykken. Jeg er enig i at det er ønskelig å skape ro rundt denne saken. Staten har ingen interesse i å fokusere eller prosedere denne saken i pressen, men behandler stevningen fra Vesta på vanlig måte. Regjeringsadvokaten opptrer på vegne av Samferdselsdepartementet i saken. Det pågår også forhandlinger med Vesta om en minnelig ordning. Utover dette finner jeg det ikke riktig å kommentere den pågående sak. Spørsmål nr. 400 Innlevert 23. mai 2002 av stortingsrepresentant Britt Hildeng Bes vart 31. Spørsmål: «Stiftelsen Ski- og sommerfestivalen er i pengeknipe for å kunne arrangere sin sommerfestival med idrettsleker for personer med psykiske lidelser. Kan statsråden sørge for at de far positivt svar på sin søknad raskt, slik at årets sommerleker kan realiseres på Hove leir ved Arendal som planlagt?» Begrunnelse: Stiftelsen har sendt søknad om aktivitetsstøtte for et treårsprosjekt med evaluering allerede høsten 2001. De har ikke fatt svar. Søknaden til Kulturdepartementet er innvilget, men med halvparten av tidligere støtte. Dette har ført til problemer for realisering av sommerarrangementet. Stiftelsen ønsker å fortsette med bred frivillig innsats, men ser ikke mulighet til å gjennomføre disse arrangementene uten positiv respons om videreføringsmuligheter også fra Helsedepartementet. Det er stor oppslutning om begge festivalene, og det samles om lag 500 deltakere og ledsagere til hver festival to ganger i året. Stiftelsen har erfaring og kapasitet til å fortsette med masse aktiv, frivillig innsats, men den er avhengig av å ha noe statlig finansiering i bunn, ellers vil det bli for krevende å holde aktiviteten i gang. Stiftelsen har 18 års erfaring med slike tiltak og understreker at de er avhengig av forutberegnlighet med hensyn til aktivitetsnivå. Fysisk fostring er særskilt viktig for mennesker med psykiske lidelser. Denne type arrangement inspirerer til trening gjennom hele året, for å ha festivalen som målepunkt. Tiltakene er til glede for mennesker med psykiske lidelser i og utenfor institusjon, ledsagere og de som deltar som frivillige, bl.a. elever fra Idrettsgymnasiet på Geilo. Vinterfestivalen arrangeres på Geilo. Svar: Kultur- og fritidstiltak til mennesker med psykiske lidelser Gjennom Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006 er følgende to av fire hovedmål for psykisk helsearbeid i kommunene rettet mot voksne: - økt mulighet for deltakelse i meningsfylte aktiviteter; som skole, arbeid, dagsenter eller lignende - bedre muligheter til å kunne delta ien sosial sammenheng og med det bryte sosial isolasjon. Styrking av kultur- og fritidstiltak er sentrale virkemidler for å oppnå dette og for å bidra til å fremme den enkeltes ressurser. Departementet har derfor forutsatt at det øremerkede driftstilskuddet til kommunene blant annet nyttes til denne typen tiltak. Dette er i tråd med Opptrappingsplanens mål om mest mulig desentraliserte tilbud, slik at ressursene muliggjør at mennesker med psykiske lidelser kan leve en mest mulig normal tilværelse med livskvalitet i hverdagen. Det er også gitt føringer om at denne typen tiltak bør skje i samarbeid med kulturorganisasjoner, menigheter, frivillige organisasjoner og lignende. For øvrig styrer ikke departementet hvilke konkrete kultur- og fritidstiltak kommunene bør satse på. Utviklingen av dette bør snarere skje i tett samarbeid med brukerne seiv. I brevet av 22. mai med spørsmål om midler til ovenfor nevnte prosjekt, vises det til at festivalen far midler fra Kulturdepartementet. Opptrappingsplanen for psykisk helse har ikke som formål å dekke alle aktiviteter som angår mennesker med psykiske lidelser. Det er svært viktig at de ordinære instanser for befolkningen også inkluderer tiltak for mennesker med psykiske lidelser. Reformen i statlig helseforvaltning - delegering og overføring av midler til Sosial- og helsedirektoratet Fra og med 1. januar 2002 har Sosial- og helsedirektoratet tatt som forvaltningsoppgåve å gjennomføre og iverksette vedtatt helse- og sosialpolitikk. Dette innebærer at midler til å gjennomføre virksomheter på statlige satsingsområder, så som Opptrappingsplan for psykisk helse, i hovedsak er delegert til Sosial- og helsedirektoratet. Både tildeling og oppfølging av øremerkede tilskudd til kommunene over Opptrappingsplanen og statlige midler til prosjekter og utviklingsarbeid knyttet til målsettinger for Opptrappingsplanen, er overført til Sosial- og helsedirektoratet. Søknader om prosjektmidler knyttet til Opptrappingsplanen blir derfor automatisk overført dit fra departementet for vurdering og videre behandling. Dette gjelder også søknaden om prosjektmidler til Ski- og sommerfestivalen. Konklusjon Jeg ser kultur- og fritidstiltak som svært viktig for alle - ikke minst mennesker med psykiske lidelser. bruk av midler samles. handling av prosjektsøknad fra Stiftelsen Ski- og sommerfestivalen i Sosial- og helsedirektoratet. Innlevert 23. mai 2002 av stortingsrepresentant Oddbjørg Ausdal Starrfelt Besvart 30. Spørsmål: «Redningsvestar som vert brukt på norske passasjerferjer og hurtigbåtar er ikkje lenger godkjende av EU. I Noreg har det frå fagleg hald og kome fram alvorlege innvendingar mot desse vestane. Ein annan type norskproduserte redningsvestar har EU-godkjenning, men rederia som ynskjer å bruka denne har så langt fått avslag frå Sjøfartsdirektoratet. Saka skaper uro rundt tryggleiken til sjøs. Vil statsråden ta initiativ for å endra på dette?» Grunngjeving: Går fram av spørsmålet. Svar: Oppfølginga av "Sleipner"-ulykka har mellom anna ført til at Noreg i dag har verdas strengaste krav til redningsvestar på passasjerskip. I tillegg til oppfylling av internasjonale minstekrav, skal redningsvestar etter norske krav gi skydd mot nedkjøling, være enkel å iføre seg også i mørke og sitte godt fast mot kroppen. Det er derfor ikkje tilstrekkeleg berre med EU-godkjenning for redningsvestar på norske passasjerskip. Det er i dag to alternativ som er godkjende av Sjøfartsdirektoratet; redningsvesten "Regatta Thermo Cruise" og passasjerdrakta "Helly Hansen P 2000" i kombinasjon med redningsvest av typen "T-vesten" eller "Seamaster". Utover dette er Sjøfartsdirektoratet kontakta av fire produsentar som har produkt på forskjellige utviklingsstadier, utan å ha mottatt søknad om godkjenning frå nokon av desse. Redningsvesten "Regatta Thermo Cruise" er "rattmerka" av Det Norske Veritas, som er utpeikt av NHD som teknisk kontrollorgan (TOK) etter Skipsutstyrsdirektivet 96/98/EØF. EU-kommisjonen har vist til skipsutstyrsdirektivet og bedt om at norsk typegodkjenning av redningsvesten "Regatta Thermo Cruise" blir trekt. Ein redningsvest er et kompromiss mellom mange behov, kor uklare testprosedyrar utfylles av erfaring og skjønn. Sjøfartsdirektoratet trur årsaka til EUs oppfølging er at praksis ved testing av redningsvestar framleis er forskjellig mellom flaggstatar. Noreg har derfor saman med USA og Storbritannia tatt initiativ i IMO (International Maritime Organization) for å forbetre krav og testmetodar for personleg verneutstyr. Sjøfartsdirektoratet held fast at "Regatta Thermo Cruise" er den beste redningsvesten som finnes på marknaden i dag. NHD arbeider nå med å avklare det nærare innhald og konsekvensar av Kommisjonens brev. Frå norsk side vil vi be om tilgang til det materiale som Kommisjonens vedtak er bygd på. I samråd med Sjøfartsdirektoratet vil NHD vurdere den nærare oppfølginga av saka. Spørsmål nr. 402 Innlevert 24. mai 2002 av stortingsrepresentant Bendiks H. Arnesen Besvart 28. Spørsmål: «Fiskeryrket er forbundet med stor risiko for liv og helse. I denne sammenheng er Sikkerhetsopplæringen for fiskere meget viktig som forebyggende tiltak. Befraktningsavtalen med sikkerhetsopplæringens kursfartøy går ut 31. desember 2002, og ny avtale er fortsatt ikke inngått. Hva vil statsråden gjøre for at avtalen snarest kan inngås, slik at denne viktige sikkerhetsopplæringen for fiskere kan videreføres?» Begrunnelse: Fiskeryrket har alltid vært forbundet med stor risiko for liv og helse sammenlignet med andre yrker. Derfor må risikoreduserende tiltak ha høy prioritet. Sikkerhetsopplæringen for fiskere har i denne sammenheng hatt stor forebyggende virkning, noe som kan dokumenteres ved at antallet ulykker har gått betydelig ned etter at denne opplæringen har fatt innpass hos fiskerne. Sikkerhetskurset er som kjent lovpålagt for yrkesfiskere, og i 2001 gjennomgikk ca. 1 600 fiskere denne opplæringen. Sikkerhetsopplæringen for fiskere er nå stor fordi befraktningsavtalen med kursfartøyet går ut 31. desember 2002. Til tross for at ny avtale var klar i januar i år, er denne enda ikke undertegnet. Dette skyldes, etter det jeg har fått opplyst, manglende respons fra Utdannings og forskningsdepartementet. Ut fra de opplysninger jeg har fått, haster det nå med å få inngått en ny avtale dersom Sikkerhetsopplæringen for fiskere skal kunne videreføres etter 31. desember 2002. Kursfartøyet er landsomfattende, og det er viktig at en slik opplæring kan foregå på en realistisk måte ombord på fartøy. Svar: Som representanten Arnesen opplyser, ønsker Sikkerhetsopplæringen for fiskere å inngå ny avtale med Rederiet Kongsøy for å betrakte M/S "Kongsnes" fra og med 1. januar 2003. Den nåværende befraktningskontrakten utløper 31. desember 2002. Saken er et budsjettspørsmål for 2003. Nærmere omtale av saken må derfor avvente behandlingen av statsbudsjettet 2003. Innlevert 24. mai 2002 av stortingsrepresentant Aslaug Haga Besvart 5. Spørsmål: «Muligheten for en ny krig mellom India og Pakistan over Kashmir er reell. Spenningen i område har økt i de seneste dager. Uttalelser fra den indiske statsminister er svært bekymringsfulle. Begge land besitter atomvåpen og har uttalt vilje til å bruke dem. Krisen truer sikkerheten i regionen og bør således lede til at FNs sikkerhetsråd drøfter saken. Vil utenriksministeren bidra til å bringe saken opp i FNs sikkerhetsråd?» Svar: Jeg er dypt bekymret over den spente situasjonen mellom India og Pakistan og jeg er enig i at faren for en ny krig mellom de to land er reell. å bruke dem dersom omstendighetene skulle tilsi det, gir ytterligere grunn til uro. Regjeringen har uttrykt sin bekymring overfor begge parter i flere sammenhenger. Det er viktig at det internasjonale samfunnet opprettholder et sterkt press på pattene for at disse tar de nødvendige skritt for å redusere konfliktnivået og gjenopprette den politiske dialogen. Det er nær kontakt mellom FNs generalsekretær og Sikkerhetsrådets medlemsland om saken. Generalsekretæren er i regelmessig kontakt med begge lands ledere og har oppfordret dem til å vise moderasjon og engasjere seg i en målbevisst diplomatisk innsats. Flere av Sikkerhetsrådets faste medlemmer samt EU utøver et aktivt og stille diplomati. indisk-kontrollert del av Kashmir, for å awerge indiske gjengjeldelsesaksjoner. For øvrig er det å håpe at den regionale sikkerhetskonferansen i Kasakhstan vil bidra til å gjenopprette dialogen mellom pattene og å redusere krigsfaren. å føre frem, og at det i øyeblikket ikke vil tjene saken å bringe den opp i Sikkerhetsrådet. Dette er også min vurdering. Samtidig er det åpenbart at spørsmålet må vurderes fortløpende i lys av utviklingen. I mellomtiden vil en fra norsk side fortsette å gi full støtte til generalsekretær Kofi Annan og andre sentrale aktørers bestrebelser på å redusere konfliktnivået. Innlevert 24. mai 2002 av stortingsrepresentant May Hansen Besvart 5. juni 2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Spørsmål: «Statsråd Victor Norman svarte Karin Andersen i spørretimen 8. mai 2002 at første og til dels andre generasjoner kvinner som for fullt kom ut i arbeidslivet stilte med et alvorlig handikap fordi de var henvist til et dårlig betalt arbeidsmarked. Han omtaler videre kvinner i arbeidslivet som svake grupper. Mener statsråden at kvinner med flere års utdanning er svake grupper og at de må søke seg til andre yrker for å oppnå likelønnsutvikling og verdsetting av de viktige samfunnsjobbene de gjør?» Begrunnelse: I forbindelse med debatten om modernisering, effektivisering og forenkling av offentlig sektor 31. januar 2002, ble det fattet et vedtak om at "Stortinget ber Regjeringen sikre offentlig sektors evne til å rekruttere og beholde arbeidskraft gjenom likelønn for kvinner og menn og en offensiv lønns- og arbeidsgiverpolitikk". I Aftenposten den 18. mai refereres en rapport fra Arbeidstilsynet som viste utstrakt bruk av overtid blant sykepleiere ved Akershus Universitetssykehus, opptil 70 timer pr. uke. Dette skjer ved flere sykehus, og er også et stort problem i de fleste kommuner. Victor Norman svarte også Karin Andersen den 8. mai 2002 at tiltak for å fa større lønnslikhet mellom kvinner og menn er å sørge for at de kvinner som kommer ut i arbeidsmarkedet nå skal ha like gode valgmuligheter, og at de like lett skal kunne fa de stillingene de ønsker seg som tilfellet er for menn. Det må være en total misforståelse fra statsrådens side hvis han tror at f.eks. sykepleiere og andre grupper som kjemper for likelønn og bedre arbeidsvilkår ønsker seg andre yrker. De har lang utdanning og ivaretar viktige samfunnsoppgåver som Regjeringen ikke har signalisert at de skal fjerne. Det de ber om er respekt og verdsetting av den jobben de gjør og en bedre lønns- og arbeidsgiverpolitikk og det har Stortinget vedtatt 31. januar 2002 at Regjeringen skal sikre. Svar: Jeg vil først si at jeg mener spørreren fortolker mitt svar i spørretimen på en måte som jeg ikke kjenner meg helt igjen i. Dermed blir også premisset for dette spørsmålet noe skjevt. Jeg deler representanten May Hansens syn på at de typiske kvinneyrkene har en viktig samfunnsfunksjon. Det er en viktig målsetting for den offentlige lønns- og personalpolitikken å sikre tilstrekkelig kvalifisert arbeidskraft til disse yrkene. Jeg redegjorde for en del statlige virkemidler i spørretimen den 8. mai 2002. Jeg vil presisere følgende fakta når det gjelder kvinners yrkesdeltakelse og lønnsforhold: Da kvinner økte sin yrkesdeltakelse på 1970- og begynnelsen av 1980-tallet skjedde dette i stor grad gjennom deltidsarbeid i typiske lavlønnsyrker i service-, helse- og omsorgssektoren. Dette må sees i sammenheng med at det gjennomsnittlige utdanningsnivået blant kvinnene den gang var betraktelig lavere enn blant menn. Som et ledd i økt verdsetting av kvinnedominerte yrker ble mange helsefagutdanninger på begynnelsen av 1980-tallet oppgradert til høyskoleutdanninger. Dette har bidratt til forbedret avlønning i disse yrkene. For eksempel hadde offentlige godkjente sykepleiere 10 pst. lavere lønn enn industriarbeidere i 1985, mens de lå 5 pst. over i 1996. Kvinner har forstått at god utdanning gir lønnsmessig uttelling i arbeidsmarkedet. De fleste av våre høyskoler og universiteter har nå en overvekt av kvinnelige studenter. Kvinner som har tatt en slik utdanning, stiller i utgangspunktet på lik linje med menn i konkurranse om jobbene. I en markedsøkonomi må vi påregne lønnsmessig ulikhet mellom ulike typer jobber. Det er en målsetting at denne ulikheten ikke skal være kjønnsbasert. Lovgivningen er styrket for å hindre diskriminering i arbeidslivet. Likestillingsloven § 5 om "lik lønn for arbeid av lik verdi" er endret ved å presisere sammenligning på tvers av yrkesgrenser innad i samme virksomhet. aktivitetsplikt for likestilling i arbeidslivet. Her har både arbeidsgivere og fagforeningene et ansvar. Dette innebærer blant annet at "arbeidsgiver skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene innenfor sin virksomhet". Det er i tillegg vedtatt et krav til rapportering om likestilling i bedriftenes årsberetninger både om den faktiske tilstand og tiltak. Dette vil samlet sett bidra til en mer profesjonell personal- og lønnspolitikk på den enkelte arbeidsplass. På 1990-tallet har lønnsutviklingen i offentlig sektor vært svakere enn i privat sektor. Dette har spesielt ført til at personer med universitets- og høyskoleutdanning i offentlig sektor har sakket akterut sammenlignet med grupper med tilsvarende lengde på utdanningen i privat sektor. Dette har rammet mange kvinner, fordi de i større grad er ansatt i offentlig sektor. For 1990-tallet sett under ett har det samtidig vært en lønnsutjevning mellom kvinner og menn både innad i kommunesektoren og i staten. For personer i samme stilling i offentlig sektor er lønnsforskjellen mellom kvinner og menn forsvunnet. menn. Det er for staten sterke krav til lokal oppfølging av det sentrale avtaleverket på likestillings- og likelønnsområdet. Det er både krav til handlingsplaner for likestilling på lokalt nivå og tiltak for å synliggjøre lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. I tillegg har det i flere år vært sentrale føringer om at kvinner skal ha en større andel av lønnspotten enn en pro rata fordeling tilsier både i sentrale og lokale lønnsoppgjør. Både ved prioritering av høyskolegrupper, kvinneprofil og lavlønn har kvinner som gruppe innad i staten hatt en relativt god lønnsutvikling. I årets lønnsoppgjør har høyskolegruppene fått store lønnstillegg også i kommunesektoren. Representanten er opptatt av at jeg som statsråd skal ha synspunkter på det konkrete lønnsnivået til bestemte yrkesgrupper hvor det arbeider mange kvinner. Det finner jeg unaturlig. Lønn bestemmes ved forhandlinger mellom organisasjonene i arbeidslivet. Som ansvarlig statsråd for statens lønnspolitikk har jeg synspunkter på lønnsutviklingen og lønnsstrukturen i staten. Dette gjenspeiler seg i den tariffavtalen vi nylig har inngått med arbeidstakerorganisasj onene i staten. Innlevert 27. mai 2002 av stortingsrepresentant Knut Storberget Besvart 31. Spørsmål: «Hva vil helseministeren foreta seg for at særlig eldre og pleietrengende ikke unødig rammes av de åpenbart nødvendige reglene om begrensning på steder hvor det kan røykes tobakk?» Begrunnelse: Prisverdig nok iverksettes stadig nye regler om begrensning av tobakksrøyking. For å fa til en forståelse og aksept av slike regler er det likevel viktig å forhindre de mest urimelige utslag. Ved et eldresenter på Østerås i Bærum ble det i oktober i fjor innført totalt røykeforbud, hvilket innebar at mange eldre brukere ble henvist til å stå ute. Røykerommet ble omgjort til Internett-café. Flere av de eldre ønsker seg et regelverk som hensyntar eldre og syke, slik at de kan ta del i det offentliges tilbud samtidig som de kan unne seg seiv å røyke. Svar: Hovedregelen etter tobakksskadeloven § 6 er at lufta skal være røykfri i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang. Dette innebærer at det skal være røykfri luft på eldresenter og fellesarealer på ulike institusjoner som for eksempel aldersog sykehjem. Bestemmelsen regulerer imidlertid ikke beboelsesrom på institusjoner, men institusjonen plikter å gi de som ønsker det tilbud om røykfrie rom. Dersom det innen et område er flere lokaler som har samme formål, kan røyking tillates i inntil halvparten av disse. Det er derfor ikke i strid med tobakksskadeloven dersom for eksempel et eldresenter ønsker å ha tilbud til røykere i form av røykerom. Det er imidlertid opp til den enkelte eier eller den som disponerer lokalene i eierens sted om det skal innføres strengere krav til røykfri luft enn det som fremgår av bestemmelsene i tobakksskadeloven. Innlevert 27. mai 2002 av stortingsrepresentant Knut Storberget Bes vart 3. Spørsmål: «Antall iverksatte dominer på samfunnsstraff har gått ned. Betydningen av samfunnsstraff, både i forhold til rehabilitering av lovbrytere og også med henblikk på soningskøene, kan være betydelig. Hva vil justisministeren foreta seg for at man i fremtiden kan få en utvidet bruk av samfunnsstraff, særlig overfor yngre lovbrytere?» Svar: I likhet med representanten Storberget har jeg merket meg nedgangen i antall iverksatte dommer på samfunnstjeneste og jeg er enig i at reaksjonsformen samfunnsstraff er viktig både av hensyn til rehabiliteringen og for å korte ned soningskøene. Det er imidlertid grunn til å understreke at straffegjennomføringsloven, som inneholder bestemmelser om samfunnsstraff, trådte i kraft 1. mars i år. Anvendelsesområdet for samfunnsstraff er ikke det samme som den tidligere straffen samfunnstjeneste, som nå er opphevet. Jeg vil derfor se utviklingen over noe lengre tid, for å få et bedre grunnlag for å vurdere hva som eventuelt må gjøres. Som nevnt i mitt svar til representanten Storberget i Stortingets spørretime 15. kriminalomsorgens side for at samfunnsstraff skal tas mer i bruk. Gjennom denne informasjonsvirksomheten blir både domstolene og andre ledd i straffesakskjeden gjort kjent med samfunnsstraffen og dens innhold, og forholdene er lagt til rette for at samfunnsstraff skal brukes. Jeg har forelagt representantens spørsmål for Riksadvokaten, som også har registrert at antall iverksatte dommer på samfunnstjeneste har gått ned. Han ser imidlertid behov for å studere og analysere denne utviklingen nærmere. Dette bør skje i samarbeid mellom påtalemyndigheten og Justisdepartementet. Riksadvokaten vil utgi et rundskriv til påtalemyndigheten om straffereaksjoner, der flere sider av straffegjennomføringsloven skal behandles. Han tar også sikte på å følge opp forslagene i lovproposisjonen, blant annet med hensyn til bruk av samfunnsstraff. Jeg vil følge utviklingen nøye og holde kontakt med Riksadvokaten slik at vi sammen sikrer at bruken av samfunnsstraff som reaksjon gjennomføres i tråd med intensjonene. Både påtalemyndigheten og domstolene bør være bevisste på denne reaksjonsformen, særlig når det kan være en aktuell reaksjonsform overfor unge lovbrytere. Innlevert 27. mai 2002 av stortingsrepresentant Aslaug Haga Besvart 4. Spørsmål: «Pressetalsmannen i FO gir i Nettavisen 27 ds. uttrykk for at det er uavklart hvilken behandling som skal gis krigsfanger som eventuelt blir tatt av norske soldater i Afghanistan og at dette er et politisk spørsmål. Hvordan står dette i forhold til statsrådens tidligere forsikringer om at avtaleverk hindrer norske soldater i å begå brudd på konvensjoner Norge er tilsluttet, og hvilken opplæring har soldatene i de deler av folkeretten der Norge og USA har påtatt seg ulike forpliktelser?» Begrunnelse: I svar på skriftlig spørsmål nr. 326 sier forsvarsministeren følgende: "Norge har overfor USA skriftlig satt som vilkår for deltakelsen i operasjon Enduring Freedom at de norske soldatene er under norsk jurisdiksjon og ikke kan settes til oppdrag som innebærer brudd på norsk lov eller norske folkerettslige forpliktelser." I Nettavisen 27 ds. utelukker ikke presstalsmann Grandhagen i FO at norske soldater kan ta krigsfanger. Han bekrefter snarere at dersom krigsfanger blir tatt, vil disse måtte overlates til amerikanerne. Han gir uttrykk for at den praktiske håndteringen av en slik situasjon vil være et politisk spørsmål. I intervjuet bekrefter Grandhagen videre at det ikke finnes avtaleverk som definerer hvordan krigsfanger skal behandles. "Dette er ikke den type ting man inngår avtaler om," sier Grandhagen. Dette til tross for at USA som kjent praktiserer dødsstraff. Det er foruroligende at det ikke finnes klare avtaler for hvordan man skal handtere situasjoner hvor det faktum at Norge og USA har ulike folkerettslige forpliktelser kan ha betydning. Dette kan sette norske soldater i en vanskelig situasjon. Når avtaleverket er tynt, settes det ytterligere krav til den enkelte soldats evne til å handtere akutte situasjoner. Derfor ønsker jeg å vite hvilken folkerettslig opplæring de norske soldatene i Afghanistan har, og hvorvidt de har eksplisitt opplæring i de deler av folkeretten der Norge og USA har påtatt seg ulike forpliktelser. Svar: La meg først understreke at spørsmålet omhandler en hypotetisk situasjon. De norske spesialstyrkene vil snart bli trukket hjem. Jeg har gjennomgående fremholdt at faktum har vært at det er svært lite sannsynlig at norske styrker vil komme i en situasjon hvor de må anholde personer, og enda mindre sannsynlig at de vil måtte anholde personer som amerikanerne vil kreve tilbakeholdt i sin varetekt. Ingen av deiene har skjedd hittil. Jeg har også ved flere anledninger, blant annet i spørretimen 8. mai 2002, fremholdt at Norge overfor USA har skriftlig satt som vilkår for deltakelsen i operasjon Enduring Freedom at de norske soldatene er under norsk jurisdiksjon og ikke kan settes til oppdrag som innebærer brudd på norsk lov eller norske folkerettslige forpliktelser. Soldatene er altså stillet under kommando på spesielle vilkår som er akseptert fra amerikansk side. Ytterligere begrensninger for hvilke oppdrag styrkene kan settes til, er meddelt i forbindelse med meldingene om kommandooverføring for de relevante styrkeenheter. Oppdrag som går ut over begrensningene skal sendes hjem for godkjennelse av norske myndigheter i hvert enkelt tilfelle. Dette, sammenholdt med hvorledes de norske styrkene har operert, har gjort meg trygg på at styrkene ikke ville komme i konflikt med norsk lov eller norske internasjonale forpliktelser. Som kjent er det ikke er inngått formelle avtaler mellom Norge og USA som regulerer deltakelsen i operasjonen. Jeg har tidligere understreket at de felles Rutes of Engagement som styrkene opererer under, er gjennomgått og akseptert av norske myndigheter for å forsikre oss om at maktanvendelsesreglene er i samsvar med norsk rett og norske internasjonale forpliktelser. Nå kan det imidlertid konstrueres mange hypotetiske scenarier for norske styrkers involvering i stridigheter. Jeg vil i en slik sammenheng fremholde følgende: - Et sentralt formål med operasjon Enduring Freedom er å bekjempe og eventuelt pågripe personer i terrornettverket som sto bak massedrapene 11. september. Ved at Norge er blant de land som yter militær støtte til operasjonen i Afghanistan, bidrar vi til at dette formålet blir oppfylt. Dette representerer verken et brudd på norsk utleveringslov eller norske folkerettslige forpliktelser. - Norske styrker er verken oppsatt eller utrustet til å ta hand om fanger. Fordi våre styrker ikke kan utøve nødvendig kontroll over slike personer vil de måtte overlates til amerikanske styrker. Vi er i samme situasjon som en rekke andre koalisjonspartnere som opererer i Afghanistan. - Norske soldater forholder seg til norske regler og handler i samsvar med nasjonal opplæring og trening innen krigens folkerett. Både Norge og USA er part i 3. Genévekonvensjon. Seiv om USA ikke er part til tilleggsprotokollene til Genévekonvensj onene, vil de likevel være bundet av mange av reglene: Tilleggsprotokollene inneholder en rekke grunnleggende humanitærrettslige prinsipper hvorav mange må anses som sedvanerettslige regler som alle stater er bundet av. - Dersom norske myndigheter ikke blir tilstrekkelig forsikret om at behandlingen av fanger skjer på den måten Norge anser dem berettiget til, vil dette måtte tas opp i kontakt mellom myndighetene i Norge og USA. Dette vil måtte skje i det konkrete tilfelle. De norske soldatene har solid opplæring i internasjonal humanitær rett, nemnder om norske internasjonale forpliktelser som måtte skille seg ad fra amerikanske. Dette gjelder for eksempel opplæring om forbudet mot bruk av antipersonellminer. Alle soldater i det norske Forsvaret får grunnleggende opplæring og trening i internasjonal humanitær rett, både som separat utdanning og ved at folkerettsfaget inngår som elementer i en rekke andre militære fag. For eksempel inngår krigsfangetjeneste som en integrert del av øvelser for mannskap og befal. I tillegg far alle som skal delta i internasjonale operasjoner misjonsspesifikk utdanning i krigens folkerett og tilstøtende emner, herunder grundig opplæring i engasjementsreglene for misjonen. Offiserer gis tilleggsutdanning. I sin praktiske og teoretiske utdanning samarbeider Forsvaret med eksterne aktører. Blant annet er Norges Røde Kors fast bidragsyter på instruktørsiden. Innlevert 28. mai 2002 av stortingsrepresentant Anne Helen Rui Besvart 5. Spørsmål: «Det er foreslått flere alternativer for etablering av ny containerhavn i Oslofjorden. Et av forslagene er Snekkestad/Mulvika i Holmestrand og Re kommune og Kommersøya i Sande kommune. Etablering av en containerhavn til disse områdene vil legge beslag på verdifulle arealer i kystsonen, som i dag blir benyttet av allmennheten til friluftsformål. Kan statsråden nå skriftlig si klart i fra at han ikke vil bruke disse områdene til containerhavn?» Svar: Oslo kommune har vedtatt at deler av havnevirksomheten i Oslo skal fases ut, også kjent som "Fjordbyvedtaket". I forbindelse med Stortingets behandling av St.meld. nr. 46 for 1999-2000 Nasjonal transportplan 2002-2011 ble Fiskeridepartementet bla. bedt om å bidra til realiseringen av et interregionalt havneselskap i Oslofjordområdet. Dette er et arbeid som jeg personlig har engasjert meg i. Med det betydelige bakgrunnsmaterialet som blant annet føreligger fra NOU 1999:24 Havnestrukturen i Oslofjordregionen, har embetsverket i Fiskeridepartementet utarbeidet en forstudie om alternative havneløsninger for Oslofjordregionen. Denne tar utgangspunkt i bl.a. Stortingets uttalelser om at Oslo kommunes "Fjordbyvedtak" skal legges til grunn for den langsiktige havneutviklingen i Oslofjorden, jf. Innst. S. nr. 119 for 2000-2001 fra samferdselskomiteen. Under arbeidet med forstudien ble det avholdt informasjons og diskusjonsmøter med fylkeskommunene rundt Oslofjorden, herunder sekretariatet for Østlandssamarbeidet, Oslo kommune, Drammen havneråd, Drammen Havnevesen, Borg Havnevesen, Moss Havnevesen, Larvik Havnevesen, Drammen kommune, Lier kommune og Dampskibsexpeditørernes Forening. Havnesituasjonen i Oslofjorden representerer store utfordringer både nasjonalt og regionalt. Oslofjordregionen. I lys av dette må nasjonale, regionale og lokale interesser veies mot hverandre. Forstudien danner grunnlaget for departementets videre arbeidet med etablering av en robust havneløsning i Oslofjorden. I forstudien anbefales det at det utvikles tre tyngdepunkt for den stykkgodsbaserte havneaktiviteten, og at disse er lokalisert på følgende steder: Ert i Grenland/Larvik, ert i indre deler av Oslofjorden og ert i Borg/Halden. For indre deler av Oslofjorden foreslås det at havnene i Moss, Oslo og Drammen i løpet av 2002 går sammen i et felles selskap kalt Viken havneselskap. Med de begrensninger som per i dag foreligger med tanke på å utvikle disse havnene, anbefales det to alternativer. Det ene er å bygge ny containerhavn på ett av følgende steder: Kambo/Jeløya i Moss kommune, Kommersøya i Sande kommune eller Snekkestad/ Mulvika i Re kommune. Det andre er at Oslo kommunes "Fjordbyvedtak" endres slik at Oslo-Sydhavn kan tas i bruk som permanent containerterminal, og at fremtidig arealbehov dekkes innenfor Viken havneselskaps geografiske virkeområde. Nødvendige investeringer i en ny havn i indre deler av Oslofjorden foreslås finansiert ved inntekter fra salg av eiendommer i berørte havneveseners eiendomsportefølje som ikke lenger skal benyttes til havneformål. Forstudien ble presentert for berørte ordførere og fylkesordførere rundt Oslofjorden i slutten av april, °g J e g gjennomfører nå befaringer i området for åfå mest mulig informasjon før det fattes noen politisk beslutning i saken. Jeg vil legge opp til at Regjeringen fatter en prinsippbeslutning om fremtidig havnestruktur i Oslofjorden før sommeren. Både Stortinget og berørte kommuner/fylkeskommuner vil deretter, og på egnet måte, bli informert om beslutningen. Den fremtidige havnestrukturen i Oslofjorden antas for øvrig å gi konsekvenser for utbygging av annen fransportinfrastruktur på Østlandet. Det er derfor både nødvendig og naturlig at arbeidet med nye havneløsninger i Oslofjorden koordineres og kobles til prosessen med Nasjonal transportplan 2006-2015. Innlevert 28. mai 2002 av stortingsrepresentant Audun Bjørlo Lysbakken Besvart 5. Spørsmål: «Mener Regjeringen at faren for at Bujagali skal bli en gjeldsbyrde for Uganda er mindre nå enn da Verdensbankens styre behandlet saken første gang i desember 2001, og vil Regjeringen jobbe for at Verdensbankens styre utsetter avgjørelsen av MIGA-garanti til Bujagali til rapporten fra bankens eget inspeksjonspanel har blitt offentliggjort?» Begrunnelse: Norske myndigheter er involvert i avgjørelser om finansieringen av det omstridte Bujagali-kraftverket i Uganda både gjennom Garanti-Instituttet for Eksportkreditt, og gjennom Verdensbanken. GIEK vedtok 16. mai å garantere for 70 mill. dollar til norske eksportbedrifter som har kontrakter på kraftverket. Verdensbankens styre skal 4. juni avgjøre om bankens investeringsgarantibyrå MIGA skal innvilge en investeringsgaranti til vannkraftverket Bujagali i Uganda. I desember 2001 godkjente Verdensbanken lån og garantier fra både IFC og IDA til prosjektet. Under saksbehandlingen den gangen uttrykte Utenriksdepartementet skepsis til det økonomiske grunnlaget for prosjektet og frykt for at det ville føre til en økt gjeldsbyrde for Uganda. Den nordiske eksekutivdirektøren stemte likevel ikke imot prosjektet. Klassekampen melder i oppslag 23. mai at Utenriksdepartementet nå føler seg tryggere på Bujagaliprosjektets økonomi enn tidligere, og tror at prosjektet er økonomisk levedyktig. Samtidig hevder en rapport fra organisasjonen International Rivers Network at Verdensbankens vedtak fra desember om å gi støtte fra IFC og IDA, ble tatt på grunnlag av overoptimistiske prognoser av Ugandas økonomiske vekst og av forventet kraftetterspørsel, og at Verdensbankens funksjonærar bagatelliserte betydningen av alternative energikilder. SV har også møtt de ugandiske kritikerne Frank Muramuzi fra organisasjonen National Association of Professional Environmentalists, og Martin Musumba fra Save Bujagali Crusade, som fremmer de samme argumentene. Norge har bidratt til å lette Ugandas gjeldsbyrde gjennom HIPC-initiativet. På bakgrunn av protester fra NAPE, SBC og flere ugandiske frivillige organisasjoner, utførte Verdensbankens inspeksjonspanel i 2001 en gjennomgang av Bujagali-prosjektet. Rapporten er fremdeles ikke offentliggjort, men både Verdensbanken og flere lands eksportkredittbyråer, deriblant GIEK, har innvilget finansiering på tross av dette. Svar: Uganda fullførte sin behandling under gjeldsletteordningen for de fattigste og mest gjeldstyngede landene (HIPC) allerede i mai 2000. Uganda var det aller første av de 26 landene som så langt har kvalifisert seg for ordningen og de 5 land som til dags dato har fullført behandlingen. Landets utenlandsgjeld skal nå forutsetningsvis være brakt ned på et håndterbart nivå. Det ville derfor være svært uheldig, både for landet seiv og for HIPC-initiativet som sådan, dersom Uganda skulle fa nye gjeldsproblemer å slite med. I kredittgivningen overfor Uganda og andre - nåværende såvel som "uteksaminerte" - HIPC-land, bør det m.a.o. utvises stor varsomhet. Prosjekter med høy gjeldsrisiko, der staten i skyldnerlandet vil kunne måtte hefte for framtidig gjeld, og ganske særlig der gj elden ev. vil være på kommersielle vilkår, bør unngås. I dette ligger noe av norske myndigheters opprinnelige bekymring for Bujagali-prosjektet, slik denne bl.a. kom til uttrykk under styrebehandlingen i Verdensbanken i desember 2001. Det er ingen grunn til å legge skjul på at det knytter seg usikkerhet til prosjektets inntektsside. Man kan ikke utelukke at Verdensbankens prognoser for prosjektets økonomiske bærekraftighet er optimistiske. Man kan heller ikke utelukke at prosjektets innebygde kraftkjøpsgaranti i verste fall vil kunne bli en belastning for den ugandiske statskassen. Man har ingen garanti for at Bujagali-prosjektet ikke vil kunne resultere i ny gjeld, dersom det skulle gå galt. Det kan heller ikke utelukkes at det i så fall vil kunne bli snakk om statsgjeld. Så langt man kan se representerer Bujagali-prosjektet like fullt et forsøk på å gjøre gjeldsrisikoen så liten som mulig, og da spesielt for den ugandiske statens vedkommende. Opprettelsen av et særskilt prosjektselskap, den IDAgaranti som er gitt og en ev. MIGA-garanti er i så måte positive grep. Slik sett er Bujagali et spennende pilotprosjekt for delvis privat finansiering av større infrastrukturprosjekter i fattige land. Med mindre full gavefinansiering er noe reelt alternativ, er det neppe mulig å finansiere et prosjekt som Bujagali uten gjeldsrisiko av noen art. Etter nøye vurdering har GIEK, gjennom sin styrebeslutning av 16. mai, vurdert risikoen forbundet med sin garantistillelse dithen at den er akseptabel. Med den informasjon departementet har, er det heller ikke grunn til å trekke et føre var-prinsipp så langt at gjeldsrisikoen alene skulle tilsi at prosjektet ikke igangsettes. Bujagali, og det er ingen som bestrider at landet er nødt til å øke sin tilgang på energi. Dette er tungtveiende grunner til å gjennomføre prosjektet. Samtidig er det ikke tvil om at det er en rekke forutsetninger som må innfris for at prosjektet skal lykkes. Verdensbanken har ikke på noe tidspunkt lagt skjul på at dette er et høyrisikoprosjekt hvor mye står på spill for Uganda så vel som for giversamfunnet. Det hører med i dette bildet at konsekvensene av å ikke bygge ut Bujagali også er svært store, i form av forspilte utviklingsmuligheter. Det finnes ingen smerte- eller problemfrie alternativer. Det er derfor svært viktig at grunnlaget for beslutninger knyttet til finansiering av prosjektet er best mulig. Jeg tar den kritikk som er fremkommet mot Verdensbankens vurdering av prosjektet alvorlig. Det kan i den forbindelse nevnes at den felles nordiske og baltiske representanten i Verdensbankens styre nylig har bedt bankens ledelse om en reaksjon på de påstander som fremmes i International Rivers Networks rapport av 14. mai. Videre kan jeg bekrefte at Norge gjennom den nordiske og baltiske valggruppen har tatt initiativ til at styrebehandlingen av en garanti fra MIGA utsettes inntil man har fatt anledning til å vurdere og fremlegge en reaksjon på rapporten fra Bankens inspeksjonspanel. Dette har vi fatt gjennomslag for og styrebehandlingen er nå utsatt til 18. juni. Innlevert 28. mai 2002 av stortingsrepresentant Eli Sollied Øveraas Bes vart 5. Spørsmål: «Etter Stortingets og forsvarssjefens intensjon, skulle flytting av HV 11 til Setnesmoen gjennomføres snarest og senest 31. desember 2002. Forsvarsbygg og entreprenør er klare til å starte bygging straks klarsignal blir gitt av forsvarssjefen. Hvis klarsignal gis, kan flytting gjennomføres i tråd med Stortingets vedtak av 14. juni 2001. Vil forsvarsministeren ta initiativ til at det ferdig utarbeidende byggeprosjektet blir gitt klarsignal, slik at byggearbeidet kan igangsettes og flytting til Setnesmoen gjennomføres?» Begrunnelse: 14. juni 2001 besluttet Stortinget at Møre og Romsdal heimvernsdistrikt 11 skulle flyttes fra Molde til Setnesmoen ved Åndalsnes. HV-11 skulle være på plass snarest og senest 31. desember 2002.24. juni 2002 startet HV-11 planleggingen av de nødvendige lokaliteter sammen med Forsvarets Bygningsteneste Trøndelag. FB (senere Forsvarsbygg) har gjennomført en prosess for raskest mulig å fa i gang byggearbeidene på kontorbygget. Anbud er mottatt fira flere entreprenører. FB var klar til å gjennomføre oppstartsmøte med valgt entreprenør 7. mai 2002. Hadde klarsignal om oppstart blitt gitt, kunne innflytting skjedd ved årsskiftet 2002-2003. I stedet er det blitt initiert et helt nytt prosjekt, der planlegging startet 28. mai 2002. Byggestart vil derfor bli i 2003 i stedet for nå. Ifølge prosjektleder Norheim hos FB er det allerede brukt 7-800 000 kr på dagens prosjektering. Grunnlaget i dagens prosjekt kan ikke overføres til nytt prosjekt, ifølge Norheim. Svar: Ved behandlingen av Innst. S. nr. 342 for 2000- 2001, jf. St.prp. nr. 45 for 2000-2001, la Stortinget til grunn at Heimevernsdistriktene i hovedsak skulle videreføres på de lokaliteter som Stortinget tidligere hadde bestemt. For Møre og Romsdal HV-distrikt 11 innebar dette flytting fra Molde til Setnesmoen, jf. Innst. S. nr. 152 for 1995-1996 og St.prp. nr. 70 for 1994-1995. Stortingets vedtak ved behandlingen av St.prp. nr. 45 medførte en ny situasjon for Heimevernet. Hærens territorielle regimenter ble lagt ned, og HV-distriktsstabene overtok det territorielle ansvaret. En full gjennomgang av de operative kravene til distriktsstabene og bemanningsplanene var derfor nødvendig. Dette har bl.a. ført til følgende resultater: - en ny bemanningsplan for HV-11 som medfører behov for færre kontorplasser enn tidligere planlagt - nye arealnormer for kontorplasser som medfører mindre arealbehov for kontorbygget - bygging av et krigshovedkvarter som følge av at HV-11 har fatt territorielt ansvar. I tillegg er det konstatert at det ikke er samsvar mellom fremdriften i eksisterende forprosjekt og den flyttedato som er fastsatt (31. desember 2002). Dersom flyttedatoen opprettholdes, medfører dette flytting i to etapper til en kostnad av ca. 1,8 mill. kr. Som oppfølging av stortingsbehandlingen har flere alternativer vedrørende eiendommer, bygg og anlegg på Setnesmoen vært vurdert. har store arealer av varierende kvalitet i gamle bygninger. Både Riksantikvaren og Forsvarets kulturminneprosjekt har derfor gitt føringer vedrørende inngrep i eksisterende bygninger eller ved bygging av nye. De nye forutsetningene gjør at det er nødvendig å redefinere byggeprosjektet på Setnesmoen. Det synes ikke lenger hensiktsmessig å bygge et distriktslager i en gammel, fredet tømmerbygning. kontorbygg på en gammel grunnmur inne i leiren. Med et tilsvarende byggeprosjekt for HV-08 i Vatneleiren som utgangspunkt, skal det utvikles et kombinasjonsbygg der kontor og lager skal bygges i et nytt, frittstående bygg. For å unngå kostbar etablering i midlertidige lokaler, har jeg derfor besluttet at flyttingen av HV-11 utsettes til 1. august 2003. Da kan HV-11 flytte direkte inn i nye, moderne lokaler på Setnesmoen. Spørsmål nr. 411 Innlevert 28. mai 2002 av stortingsrepresentant Karin Andersen Besvart 5. Spørsmål: «I Aftenposten 25. mai d.å. kommer det frem at enslige mindreårige asylsøkere mister retten til grunnskoleundervisning fra 1. august 2002 på grunn av endringer i opplæringsloven. Medfører dette riktighet, og hvordan vil statsråden sikre at enslige mindreårige asylsøkere ikke mister denne retten til grunnskoleundervisning?» Svar: Rett til grunnskoleopplæring for voksne innføres 1. august i år. Ingen voksne, dvs. personer over 16 år, har tidligere hatt lovfestet rett til grunnskoleopplæring. Kommunene har hatt ansvar for å gi slike tilbud, men de har ikke hatt plikt til det, slik de nå får. Midlene til grunnskoleopplæring for voksne ble lagt inn i rammeoverføringene til kommunene da inntektssystemet ble innført. Mange kommuner har gitt slik opplæring, mens andre ikke, eller i liten grad, har gjort det. Når det gjelder enslige mindreårige, har det fra 1998 blitt gitt et øremerket tilskudd til grunnskoleopplæring til innvandrere mellom 16 og 20 år (inkl. flyktninger og asylsøkere). I artikkelen i Aftenposten 25. mai d.å. heter det blant annet: "Når den nye opplæringsloven trer i kraft fra 1. august mister kommunene disse tilskuddene, i stedet får de et generelt rammetilskudd fra staten, som skal dekke all grunnskoleopplæring for voksne. rammetilskuddet er det ikke regnet med personer som ikke har oppholdstillatelse i Norge." De øremerkede midlene som har vært gitt til grunnskoleopplæring for 16-20-årige innvandrere over Utdannings- og forskningsdepartementets budsjett omfatter alle i denne gruppen. Det er ikke gjort noe skille på individnivå, f.eks. på bakgrunn av status med hensyn til oppholdstillatelse. Med innføring av rett til grunnskoleopplæring legges de øremerkede midlene som har vært nyttet til denne gruppen, inn i rammeoverføringene. For inneværende år gjelder dette fira 1. august. Rettighetsmessig endres ikke situasjonen for enslige mindreårige asylsøkere med innføring av rett til grunnskoleopplæring for voksne. De har ikke hatt rett, og tar ingen rett til slik opplæring. Det blir opp til kommunene å prioritere bruken av midlene. I ulike sammenhenger har det imidlertid vært fokusert på at enslige mindreårige er i en spesielt vanskelig og utsatt situasjon. Når Utdannings- og forskningsdepartementet følger hvordan og i hvilket omfang voksne benytter retten til grunnskoleopplæring, vil en også se på enslige mindreåriges situasjon. Opplæringstilbudet for enslige mindreårige asylsøkere vil også bli vurdert gjennom ulike tiltaks- og handlingsplaner. Vi utreder nå en ny bosettingsmodell for enslige mindreårige asylsøkere. Det er naturlig å se dette i sammenheng med dette spørsmålet. Innlevert 28. mai 2002 av stortingsrepresentant Morten Lund Besvart 5. Spørsmål: «I svar på spørsmål 29 fira Senterpartiets stortingsgruppe i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett sier Finansdepartementet at de "vil bemerke at det i statlig virksomhet foreligger bindinger blant annet på personalsiden og i form av inngåtte kontrakter for leveranse av varer og tjenester. Det vil derfor i praksis kreves noe tid for å iverksette vesentlige reduksjoner i bevilgninger til driftsutgifter". Mener statsråden at dette forholder seg vesentlig annerledes i kommunesektoren?» Begrunnelse: Kommunenes økte pensjonsutgifter for inneværende år overstiger langt det kommunene får i økte inntekter. KS har antydet et ekstrabehov for 2002 på 5,9 mrd. kr. Statsråd Solberg har ved flere anledninger sagt at det ikke er mer penger å hente for kommunene og at de må dekke ekstrautgiftene til pensjoner seiv. Statsråden har sagt at kommunene på denne måten har et sterkt initiativ til effektivisering. Dette er også understreket fra finansdepartementet i brev til Sosialistisk Venstrepartiets stortingsgruppe som svar på deres spørsmål nr. 14 i forbindelse med Stortingets behandling av Revidert nasjonalbudsjett. "Kommunenes pensjonskostnader er i utgangspunkt deira eiga ansvar. Kommunane må derfor tilpasse seg det nye premienivået innanfor dei inntektsrammene som blir vedteke av Stortinget". Svar: Det er enighet mellom staten og KS om at kommunesektoren må forvente økte pensjonskostnader i størrelsesorden vel 2 mrd. kr på varig basis de nærmeste år, jf. rapport fra arbeidsgruppe "Kommunesektorens pensjonsutgifter" hvor staten og KS var med. Årsaken er at KLP i årene før 2001 undervurderte premiebehovet, og at bufferkapitalen i selskapet er på et svært lavt nivå, etter to år med svært lav avkastning i finansmarkedet. økte pensjonskostnader på 1 mrd. kr, som følge av at oppgjøret endte med en ramme på 6 pst. Regjeringens anslag for lønnsveksten generelt i RNB 2002 var 5 pst., bl.a. på bakgrunn av de lønnsoppgjørene som da var avsnittet. De budsjettmessige konsekvensene av et lønnsoppgjør som ble dyrere enn 5 pst. må kommunesektoren ta seiv, som selvstendig arbeidsgiver og forhandlingspart. Departementet anslår på denne bakgrunn økte pensjonskostnader på i alt 3 mrd. kr i 2002. KS opererer med økte pensjonskostnader på 5,7 mrd. kr i 2002. Hva de faktiske pensjonsutgiftene vil bli i 2002 er ennå ikke klart. Dette avhenger av de vedtak som selskapene (og da særlig KLP) vil fatte om premieøkning. Den viktigste forskjellen mellom KS sitt anslag for premieinnbetaling i 2002 og departementets, er at KS/KLP har signalisert at det er ønskelig med en særskilt bufferoppbygging i KLP i 2002. Ulike studier for enkelte år basert på metoder for å sammenligne kommuner, antyder et effektiviseringspotensial innen sentrale sektorer på mellom 7 og 25 pst. Forskingsstiftelsen Allforsk ved NTNU har utført en studie der de har analysert hvilke faktorer som kan forklare variasjoner i produksjonsnivå kommunene i mellom. Analysen, som er foretatt for et begrenset antall kommuner, antyder at om lag 20 pst. av produksjonsforskjellene i kommunene kan forklares ved effektiviseringsforskj eller. I sum antyder de refererte studiene et klart potensial for effektivisering i sektoren. Seiv om det ikke er mulig å realisere hele dette potensialet på kort sikt, bør det helt klart være mulig å ta ut en del av dette allerede inneværende og neste år. Kommunesektoren har en stram økonomi, men sektoren har seiv et ansvar for å prioritere og for å balansere utgiftene mot inntektene. Kommunesektoren kan bidra til økt handlingsrom gjennom omstilling og fornyelse, mens staten på sin side kan bidra til økt handlefrihet gjennom innlemming av øremerkede tilskudd, forenkling av rapporteringskrav og regelverk og gjennom økte frie inntekter. Spørsmål nr. 413 Innlevert 29. mai 2002 av stortingsrepresentant Tor-Arne Strøm Besvart 4. Spørsmål: «Hva har statsråden foretatt seg for å fa på plass nødvendige avklaringer i planarbeidet om Lofastprosjektet, og derved sikre stortingsflertallets ønske om rask fremdrift?» Begrunnelse: Et flertall i Stortinget har ved flere anledninger lagt til grunn at videreføringen av Lofotens fastlandsforbindelse etter alternativ CU skulle starte så raskt som mulig i perioden 2002-2005. Fremdriften synes å ha stoppet opp etter at Hadsel kommunestyre for åtte måneder siden ikke godkjente nødvendige reguleringsplaner. Svar: Samferdselsdepartementet hadde regnet med at godkjente reguleringsplaner for ElO Lofotens fastlandsforbindelse (Lofast) kunne foreligge høsten 2001, jf St.prp.nr. 1 for 2001-2002. Hovedregelen er at kostnadsoverslaget for et prosjekt som skal tas opp til bevilgning i Stortinget, skal være basert på godkjente reguleringsplaner der usikkerheten er innenfor en nøyaktighet på ± 10 pst. Lofast er økonomisk sett av en slik størrelsesorden, dvs. over 500 mill. kostnadsoverslaget før Samferdselsdepartementet kan legge fram startbevilgning for prosjektet for Stortinget. En slik kvalitetssikring skal som hovedregel gjennomføres på grunnlag av godkjente reguleringsplaner. Reguleringsplanen for parsellen Raftsundet - Øksfjorden i Hadsel kommune ble som kjent ikke vedtatt av kommunestyret da den ble behandl et 13. september 2001. Det har videre pågått behandling av en klage fra Nordland Naturvernforbund, Samarbeidsrådet for Naturvernsaker og Hadsel kommune over reguleringsplanvedtaket for parsellen Ingelsfjordeidet - Sørdalen i Lødingen kommune. Fylkesmannen i Nordland fattet 25. april 2002 vedtak om at klagene ikke tas til følge. Dermed har ikke Lofast den nødvendig lokalpolitiske forankring. Jeg er av den oppfatning at lokale myndigheter gjennom lokale planprosesser fortsatt i noen tid bør ta ansvar for å avklare plansituasjonen for prosjektet før Samferdselsdepartementet eventuelt overfor Miljøverndepartementet fremmer bruk av statlig reguleringsplan. Dette, spesielt med bakgrunn i hensynet til lokalt selvstyre. Jeg tar likevel sikte på å fa satt i gang arbeidet med ekstern kvalitetssikring så raskt som mulig. Samferdselsdepartementet vil komme tilbake til Stortinget med Lofast når planavklaring og ekstern kvalitetssikring foreligger, jf. St.prp. nr. 60 for 2001- 2002. Dokument nr. 15:24 (2001—2002) Spørsmål til skriftlig besvarelse med svar Spørsmål nr. 414 — 434 29. mai—3. Innhold Spørsmål Side 414. Fra stortingsrepresentant Kristin Halvorsen, vedr. rettighetene til de palestinske flyktningene, besvart av utenriksministeren 5 415. Fra stortingsrepresentant Rolf Terje Klungland, vedr. tildeling av eiendomsmeglerbrev, besvart av finansministeren 6 416. Fra stortingsrepresentant Tore Nordtun, vedr. skattlegging av kraftverk, besvart av finansministeren 7 417. Fra stortingsrepresentant Harald T. Nesvik, vedr. uførepensjonering, besvart av sosialministeren 8 418. Fra stortingsrepresentant May Hansen, vedr. hurtigruteskipet MS «Finnmarken», besvart av kultur- og kirkeministeren 10 419. Fra stortingsrepresentant Anne Helen Rui, vedr. utkjøring fra eiendom, besvart av kommunal- og regionalministeren 10 420. Fra stortingsrepresentant Bent Høie, vedr. Lovisenberg Diakonale Sykehus, besvart av helseministeren 11 421. Fra stortingsrepresentant Torstein Rudihagen, vedr. hjelpemidler for elevene under eksamen, besvart av utdannings- og forskingsministeren 12 422. Fra stortingsrepresentant Gunn Olsen, vedr. Velferdsalliansen, besvart av sosialministeren 12 423. Fra stortingsrepresentant Heikki Holmås, vedr. urimelige husleieøkninger, besvart av kommunal- og regionalministeren 13 424. Fra stortingsrepresentant Torny Pedersen, vedr. GROKOM-prosjektet, besvart av sosialministeren 14 425. Fra stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen, vedr. hundeloven, besvart av justisministeren 15 426. Fra stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen, vedr. rettshjelpstilbudet til den samiske befolkningen, besvart av justisministeren 16 427. Fra stortingsrepresentant John I. Alvheim, vedr. PET-teknologi, besvart av helseministeren 17 428. Fra stortingsrepresentant Ingvild Vaggen Malvik, vedr. C0 2 -dumping i havet, besvart av miljøvernministeren 18 429. Fra stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm, vedr. import av prydfjærfe, besvart av miljøvernministeren 19 430. Fra stortingsrepresentant Finn Kristian Marthinsen, vedr. praktisering av tiende når man får sosialstøtte, besvart av sosialministeren 20 431. Fra stortingsrepresentant Vidar Bjørnstad, vedr. opptakskapasiteten på odontologi ved Universitetet i Bergen, besvart av utdannings- og forskingsministeren 20 432. Fra stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen, vedr. bærekraftig fiskeripolitikk innen EU, besvart av fiskeriministeren 21 433. Fra stortingsrepresentant Finn Kristian Marthinsen, vedr. utsettelse av ligningen pga. sykdom, besvart av finansministeren 22 434. Fra stortingsrepresentant Ingvild Vaggen Malvik, vedr. Innlevert 29. mai 2002 av stortingsrepresentant Kristin Halvorsen Besvart 10. Spørsmål: «De palestinske flyktningene utgjør verdens eldste og største flyktningbefolkning. Nærmere fire millioner er registrert av FN som flyktninger. En stor andel av disse lever i fattigdom. Israel har fraskrevet seg ansvar for disse flyktningene, og nekter dem tilbakevending. Hva er Regjeringens holdning til flyktningenes formelle rettigheter, og vil Regjeringen bidra til å legge press på Israel for at disse rettighetene skal aksepteres av Israel?» Begrunnelse: Etter sammenbruddet i Midtøsten-forhandlingene høsten 2000 har fredsprosessen stanset opp og blitt reversert ved at omfattende militære angrep fira israelsk side langt på vei har knust det palestinske selvstyret. Denne dramatiske utviklingen tilsier at det internasjonale samfunnet bør engasjere seg enda sterkere for å få i gang forhandlinger som kan føre fram til en rettferdig løsning mellom partene. For å komme fram til en rettferdig løsning som kan lede til varig fred, bør det internasjonale samfunnet legge økt press på Israel for at Israel i større grad skal godta palestinernes formelle rettigheter som et gitt utgangspunkt for forhandlingene. Disse rettighetene er nedfelt i en rekke FN-resolusjoner, blant annet Sikkerhetsrådsresolusjonene 242 og 338, som pålegger Israel å trekke seg ut av okkuperte områder og resolusjon 194 fra 1948 som slår fast at alle de palestinske flyktningene som ønsker å vende tilbake til sine hjem, må tillates dette så snart som mulig. Resolusjon 194 er vedtatt i FNs generalforsamlingen mange ganger siden 1948. De palestinske flyktningene ble tvunget på flukt før Flyktningkonvensjonen ble skrevet, men deres rettigheter er i tillegg til resolusjon 194 nedfelt blant annet i Menneskerettighetserklæringen som slår fast individers rett til å vende hjem til eget land. En lærdom av Oslo-prosessen er at en trolig ikke kan vente at de to partene gjennom bilaterale forhandlinger vil komme fram til rettferdige løsninger. Nye forhandlinger må skje innen en internasjonal ramme hvor en kan veie opp for det ulike styrkeforholdet mellom partene. Spørsmålet om flyktningenes rett til retur antas å være blant de vanskeligste å løse i de gjenstående sluttforhandlingene. Gjennom det siste tiåret har Norge spilt en rolle som tilrettelegger for fredsprosessen i Midtøsten. Norge har blant annet av denne grunn lagt vekt på å opptre nøytralt i forhold til partene. Når fredsprosessen nå har stoppet opp, bør også Norge kunne klargjøre syn på hvilke formelle rettigheter som bør ligge til grunn for nye forhandlinger, og Norge bør uttrykke klar støtte til den palestinske flyktningbefolkningens rettigheter. Svar: Etter Regjeringens oppfatning foreligger det i utgangspunktet en formell rett til å tilbakevende for de palestinske flyktningene, noe som også reflekteres i FNs generalforsamlings resolusjon 194 av 11. desember 1948. Det følger videre av 4. Genévekonvensjons art. 49 og regnes dessuten som alminnelig folkerett, at en stat ikke lovlig kan utdrive en befolkning som er under dens kontroll. forhold, herunder at det har gått lang tid siden flyktningene forlot Israel, kan få konsekvenser for retten til å tilbakevende. Ettersom det har gått lang tid siden utdrivingen, slik at kun et fatall av de flyktningene som ble drevet ut i 1948 i dag lever, vil en gjenoppretting av den opprinnelige tilstanden bare i begrenset grad kunne skje i dag. Det er imidlertid et alminnelig folkerettslig prinsipp at en stat som bryter folkeretten pådrar seg erstatningsplikt, hvis folkerettsbruddet ikke kan kompenseres på annen måte. Dette er også kodifisert i art. 91 i 1. tilleggsprotokoll til Genévekonvensjonene. For flyktninger som ikke kan eller vil vende tilbake, og for senere generasjoners flyktninger, vil således erstatning kunne være et alternativ. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt Regjeringen vil legge press på Israel for at palestinske flyktningers rettigheter skal bli innfridd, vil jeg få anføre følgende: Det er Regjeringens holdning at en løsning på Midtøsten-konflikten kun kan finnes gjennom forhandlinger. Hverken selvmordsaksjoner, omfattende militære operasjoner, boikott eller sanksjoner kan bringe varig fred i Midtøsten. hjemvending er ett av flere viktige spørsmål som Oslo-avtalene fastslår at det skal forhandles om i sluttstatusforhandlingene mellom Israel og PLO. Spørsmålet sto også sentralt i de USA-ledede forhandlingene på Camp David i juli 2000, og i de påfølgende forhandlingsrundene i Taba samme høst. Spesielt i de siste forhandlingsrundene i Taba var det fremgang i arbeidet. imidlertid som kjent stanset i forbindelse med at statsminister Barak skrev ut nyvalg i Israel. Etter dette har det ikke vært ført sluttstatusforhandlinger mellom Israel og palestinerne. Det er imidlertid en rekke vanskelige sluttstatusspørsmål som gjenstår, slik som spørsmål om grenser, Jerusalems fremtidige status og rettigheter til vann - for å nevne noen av de vanskeligste sakene. Flyktningspørsmålet kan således ikke behandles isolert. Spørsmålet må ses i sammenheng med alle de øvrige uløste spørsmålene, og må løses innen rammen av en helhetlig sluttstatusløsning. For øvrig bidrar Norge og andre land og aktører aktivt i arbeidet for å komme frem til forslag til løsninger på noen av disse vanskelige spørsmålene, inkludert hva som skal skje med flyktningene. Innlevert 29. mai 2002 av stortingsrepresentant Rolf Terje Klungland Bes vart 5. Spørsmål: «Vil finansministeren bidra til at denne personen kan få sitt eiendomsmeglerbrev ved en fornyet behandling av saken?» Begrunnelse: En mann fikk avslag på sin klage til Finansdepartementet vedrørende tildeling av eiendomsmeglerbrev (ref. 94/104 0 TM). Det synes klart at personen likevel har de kvalifikasjoner som skal til ved at han bl.a. har eksamener fira det tidligere utdanningssystem ved Norges Eiendomsmeglerhøgskole. Det forhold at han har havnet mellom flere "stoler" og tatt eksamener på en tid hvor systemet ble endret kan ikke forringe hans muligheter. Her bør finansdepartementet legge byråkratiske hensyn til side og se hen til hensynet bak regelverket: tilstrekkelig kvalifikasjon. Svar: Kort om rettslige forhold og studieordningene for eiendomsmeglerutdanningen Vilkårene for å få utstedt eiendomsmeglerbrev ei* fastsatt i lov av 16. juni 1989 nr. eiendomsmegling (eiendomsmeglingsloven) § 2-3. Et av flere vilkår som må være oppfylt er at vedkommende har bestått godkjent eiendomsmeglereksamen, jf. § 2-3 første ledd nr. 1. Det fremgår av bestemmelsens annet ledd at departementet gir nærmere regler om kravene til eksamen og praksis. I forskrift av 20. mars 1990 nr. 177 om eiendomsmegling § 1-1 første ledd heter det at: "Som godkjent eiendomsmeglereksamen etter lovens § 2-3 annet ledd regnes bestått eksamen fra utdanningsinstitusjon med studieplan og eksamenskrav som Finans- og tolldepartementet har godkjent". I forskriften § 1-5 annet ledd heter det at: "For å ha bestått eksamen må kandidaten ha bestått alle fag". Norges Eiendomsmeglerhøyskole (NEH) hadde inntil 1990 enerett på å avholde eksamen for eiendomsmeglere, jf. forskrift 9. november 1987. Ved ikrafttredelsen av den nye eiendomsmeglerloven 1. april 1990 ble eiendomsmeglerutdannelsen lagt om ved at Finansdepartementet den 30. 1990 godkjente Handelshøyskolen Bls studieplan og eksamenskrav for eiendomsmeglerutdanning. For å gi studenter som var under utdannelse pr. 1. april 1990 anledning til å fullføre alle eksamener under den gamle ordningen, ga en imidlertid overgangsregel NEH fullmakt til å avholde eksamener frem til 1. juli 1992. Denne frist ble imidlertid forlenget til 31. desember 1992 for å gi alle som var i "systemet" anledning til å gå opp til eksamen tre ganger. Det fulgte av forskrift av 9. november 1987 at kandidatene hadde anledning til å fremstille seg til eksamen i hvert fag maksimalt tre ganger. Utdannelsen ved NEH besto i en praktisk/juridisk eksamen, en eksamen i eiendomsmeglerregnskap og en muntlig eksamen. Det er lagt til grunn at eksamen i eiendomsmeglerregnskap ved NEH kan erstatte tilsvarende eksamen ved Handelshøyskolen 81, men utdannelsen ved BI er betydelig utvidet med flere fag og eksamener i forhold til utdannelsen ved NEH. Kort om søkers bakgrunn og behandlingen av søknaden I den aktuelle saken hadde søker (omtalt som "A" i det følgende) bestått den praktisk/juridiske eksamenen ved NEH. "A" har imidlertid vært oppe til eksamen i eiendomsmeglerregnskap ved NEH tre ganger uten å bestå denne. Av forskrift av 9. november 1987 om eiendomsmeglereksamen § 8 annet ledd fulgte det at en kandidat kan gå opp til eksamen maksimalt tre ganger. 11993 besto "A" eksamen i eiendomsmeglerregnskap ved 81. "A" søkte 5. oktober 1993 om eiendomsmeglerbrev. Kredittilsynet avslo søknaden i vedtak 25. oktober 1993. Vedtaket ble påklaget til Finansdepartementet som i brev av 22. desember 1994 uttalte at en ikke hadde funnet grunn til å omgjøre Kredittilsynets vedtak. vurdering av at lovens krav om bestått eiendomsmeglereksamen ikke er oppfylt. "A" mangler eksamen i ett fagområde fra NEH-systemet, mens vedkommende i 81-systemet har bestått en av flere eksamener. Det er videre lagt til grunn at det ikke finnes dispensasjonshjemmel fra kravet til godkjent eiendomsmeglereksamen. Min vurdering Dersom søkers utdanning skulle kunne godkjennes kreves det endringer i regelverket for godkjenning av eiendomsmeglerutdanningen. Jeg kan ikke se at denne saken har avdekket et slikt behov. Jeg vil vise til at søker har brukt sine tre forsøk uten å bestå eksamen i eiendomsmeglerregnskap etter studieordningen til NEH. Han var derfor avskåret fra å få godkjent eiendomsmeglereksamen etter denne ordningen. Dersom en tilsvarende eksamen fra en annen studieordning skulle bli godkjent, vil det kunne bli oppfattet som en usaklig forskjellsbehandling i forhold til andre som tidligere har avsnittet sitt forsøk på å få eiendomsmeglerbrev på grunn av at de ikke hadde bestått de nødvendige eksamenene ved NEH etter tre forsøk. Videre er det grunn til å peke på at en ved vedtagelsen av den nye eiendomsmeglerloven som trådte i kraft 1. april 1990, tok sikte på å skjerpe kravene til den utdannelse som er nødvendig for å få eiendomsmeglerbrev. Jeg kan derfor ikke se at vedtakelsen av den nye ordningen bør føre til at en person som ikke oppfylte kravene etter den gamle ordningen skal kunne få eiendomsmeglerbrev. Jeg finner for øvrig grunn til å peke på at det ikke ser ut til å være noe til hinder for at den aktuelle person gjennomfører eksamener og fag han mangler ved BI og deretter søker på nytt om eiendomsmeglerbrev. Dette er for øvrig vedkommende gjort oppmerksom på i departementets tidligere brev av 22. desember 1994 og 15. desember 1997. Innlevert 29. mai 2002 av stortingsrepresentant Tore Nordtun Besvart 5. Spørsmål: «Stortinget vedtok våren 1996 omfattende endringer i systemet for skattlegging av kraftverk. Bl.a. ble det vedtatt innført en grunnrenteskatt og at denne skulle omfatte både skatt på kraftproduksjon og skatt på gevinst ved eierskifte og ved leie. Ved eierskifte kommer denne skatten i tillegg til den alminnelige inntektsskatten. Kan jeg be om en oversikt over hvor store inntekter grunnrenteskatten ved eierskifte har gitt, og over saker der grunnrenteskatt eventuelt ikke er i lag samt begrunnelse for det?» Begrunnelse: tidligere produksjonsavgiften. Begrunnelsene for en grunnrentebeskatning var bl.a. at grunnrente er et godt skatteobjekt, og at den virker nøytralt på bedriftenes investeringsbeslutninger i den forstand at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer gjennomføres uavhengig av skatten på grunnrente. Denne begrunnelsen gjaldt også når kraftverk selges med gevinst. Jeg er kjent med at aktører har søkt å slippe grunnrenteskatt ved avhending av kraftverk. Jeg har ikke kjennskap til om det har skjedd fritak, men jeg er i tilfelle det har blitt gjort, interessert i å vite hvordan det har skjedd og med hvilke begrunnelser. Og om det ikke er gjort, er jeg interessert i å vite om fritak kan skje når det føreligger en faktisk gevinst av avhendingen. Svar: Etter skatteloven § 18-3 sjette ledd skal det ved realisasjon av kraftverk og fallrettigheter svares skatt på grunnrente av en gevinst (heretter kalt grunnrentegevinst) som tilsvarer vederlaget, fratrukket summen av skattemessig verdi av driftsmidler som benyttes i kraftproduksjon, aktiverte kostnader til erverv av vannfall og eventuell negativ grunnrenteinntekt til fremføring. Beskatningshjemmelen omfatter også realisasjon av bruttolignede eierandeler i kraftverk. Realisasjon av aksjer eller eierandeler i «etfolignede selskaper som eier kraftverk, vil derimot ikke utløse grunnrentegevinst etter skatteloven § 18-3 sjette ledd. Departementet har grunn til å tro at hjemmelen for beskatning av grunnrentegevinst ved realisasjon av kraftverk i praksis har kommet til anvendelse i svært fa tilfeller. En uformell spørrerunde til 10 fylkesskattekontorer og Sentralsskattekontoret for storbedrifter, har bare avdekket at beskatning etter skatteloven § 18-3 sjette ledd har vært aktuelt i ett tilfelle. I det aktuelle tilfellet ble det beregnet grunnrenteskatt av en grunnrentegevinst på 380 mill. kr. Årsaken til dette er bl.a. overføring/realisasjon av kraftverk, i stor utstrekning har kunnet/ kan skje etter generelle regler som innebærer at transaksjonene kan gjennomføres med såkalt "skattemessig kontinuitet". Omorganiseringer som gjennomføres etter reglene i: - skatteloven §§ 11-1 fig. om fusjon og fisjon av selskaper, - skatteloven § 11-20 om skattefri omdanning av bl.a. virksomhet drevet av kommune, fylkeskommune eller interkommunalt selskap til aksjeselskap eller likeartet selskap og - skatteloven § 11 -21 om skattefri overføring av eiendeler mellom konsernselskaper, vil ikke utløse umiddelbar beskatning. Skatteutsettelsen vil også gjelde grunnrentegevinst etter skatteloven § 18-3 sjette ledd. Ved omorganiseringer som ikke dekkes direkte av ovennevnte generelle regler, kan det også søkes Finansdepartementet om skattelempning etter skatteloven § 11-22. Herunder kan det søkes om lempning for den grunnrentegevinst etter skatteloven § 18-3 sjette ledd som omorganiseringen ellers ville utløse. Skattelempning etter skatteloven § 11-22 kan bare innvilges når "realisasjonen er ledd i en omorganisering eller omlegging av næringsvirksomhet med sikte på å gjøre denne mer rasjonell og effektiv". Lempningsvedtak forutsetter dessuten at "omstendighetene i særlig grad taler for det og det er påtakelig at fritakelsen vil lette omorganiseringen eller omleggingen". Siden kraftskattereformen har departementet så langt det har vært ansett mulig innen lempningshjemmelens rammer, etterkommet lempningssøknader hvor siktemålet har vært å etablere organisasjonsformer i samsvar med energilovens intensjoner. I perioden 1997 til i dag har departementet fattet lempningsvedtak i ca. 10 saker hvor omorganiseringen ellers ville ha kunnet utløse grunnrentegevinst etter skatteloven § 18-3 sjette ledd. Innlevert 29. mai 2002 av stortingsrepresentant Harald T. Nesvik Besvart 4. Spørsmål: «Antall henvendelser fra folk som har hatt midlertidige ytelser for attføring eller rehabilitering som venter på avgjørelse om uførepensjonering har økt betydelig. økonomisk ytelse å leve av. Trygdekontoret anbefaler som regel henvendelse til sosialkontoret ved behov for penger til mat. Er regelverket riktig praktisert når personer som venter på uførepensjon må gå til sosialkontoret for å overleve? Begrunnelse: Den siste tiden har vi registrert et stadig økende antall henvendelser fra personer som har hatt midlertidige ytelser fra folketrygden, attføringspenger eller rehabiliteringspenger. Etter en tid anbefaler legen uførepensjonering og søker om dette. Som kjent har trygdeverket en behandlingstid på 8 måneder. Når søknad om uførepensjon er innlevert, bortfaller tydeligvis retten til attføringspenger eller rehabiliteringspenger. De aller fleste av dem det gjelder har ingen annen inntekt og kan ikke klare seg i 8 måneder uten penger. På trygdekontoret anbefaler man dem å henvende seg til sosialkontoret, noe som virker provoserende på mange. De har vært yrkesaktive gjennom - kanskje et helt liv - og betalt sin skatt og sine trygdeavgifter. De forventer å motta ytelser når sykdom uforskyldt rammer dem - sosialkontoret er ikke et alternativ for de fleste. Det virker som om det må være et "hull" i regelverket dersom den fremstillingen som her er gitt er den korrekte og vanlige i forhold til praksis. Svar: Det er et vilkår for rett til uførepensjon at vedkommende har gjennomgått hensiktsmessig behandling og attføring for å bedre inntektsevnen. Dette fordi uførepensjon er en varig ytelse til livsopphold som forutsetter at inntektsevnen er varig nedsatt på grunn av sykdom eller uførhet. Til yrkesaktive ytes i det første året sykepenger. Ved fortsatt arbeidsuførhet kan det ytes rehabiliteringspenger eller attføringspenger, med sikte på å fa vedkommende tilbake til arbeid. Trygdeetaten har en veiviserrolle og et helhetsansvar for sykdomsrelaterte ytelser. Dette innebærer at trygdekontoret må vurdere muligheten for alle relevante ytelser for å unngå stopp av ytelser. Som hovedregel skal rehabiliteringspenger fortsette å løpe mens trygdekontoret utreder uførepensjonssøknaden. I de tilfeller der attføring skal prøves kan det ytes rehabiliteringspenger i ventetid på attføring i inntil 8 uker, for at arbeidskontoret skal kunne behandle søknaden uten stans av ytelsene. På samme måte fortsetter attføringspenger å løpe i inntil 8 uker når attføringen ikke fører frem og saken blir tilbakeført til trygdekontoret. Meningen er da at trygdekontoret innen dette tidsrom skal vurdere om det er grunnlag for rehabiliteringspenger/uførepensjon. Trygdekontoret kan yte foreløpig uførestønad når det er sannsynlig at en person vil fa innvilget uførepensjon. andre inntekter, kan til ytes foreløpig uførestønad i følgende tilfeller: Trygdekontoret har vurdert søknaden og kommet med en positiv innstilling til fylkestrygdekontoret. (Som treffer det endelige vedtaket om uførepensjon). På grunnlag av tidligere dokumenter i saken, kommer trygdekontoret til at det er stor grad av sannsynlighet for at vilkårene for rett til uførepensjon er oppfylt. (Dette gjelder seiv om de ikke har rukket å lage en innstilling i saken). Dersom trygdekontoret følger disse oppsatte rutiner for saksbehandling, skulle det bare unntaksvis kunne skje at personer som søker om uførepensjon far stopp i rehabiliteringspengene/attføringspengene mens saken blir utredet i forhold til uførepensjon. Stans av rehabiliteringspenger/attføringspenger vil imidlertid kunne skje der trygdekontoret på grunnlag av innhentede saksopplysninger ikke anser uførepensjon som aktuell ytelse og vedkommende først fremsetter krav om uførepensjon når rehabiliteringspengene/attføringspengene er stoppet. En forlengelse av rehabiliteringspenger/attføringspenger er ikke rimelig i slike tilfeller. Over halvparten av uførepensjonistene har muskel og skjelettlidelser og lettere psykiske lidelser. En stor gruppe av søkere til uførepensjon har følgelig lidelser hvor det er lite objektive funn og derfor vanskelig å vurdere om vilkårene for uførepensjon er oppfylt. I forhold til slike lidelser vil det ofte være behov for å følge tilfellet over en lengre tid, for å kunne vurdere om vilkårene for uførepensjon er oppfylt. Muligheten for å kunne tilstå rehabiliteringspenger ut over ert år er fra 2001 utvidet til å omfatte vedlikeholdsbehandling og egentrening, så lenge der er utsikt til bedring av arbeidsevnen. Denne utvidete adgangen til å tilstå rehabiliteringspenger gir større mulighet til å vurdere et tilfelle over tid før spørsmålet om uførepensjon er aktuelt. Kravet om at hensiktsmessig yrkesrettet attføring skal ha vært forsøkt er skjerpet fra 2001. Dette sikrer en grundig vurdering av inntektsevnen/funksjonsevnen, og trygdekontoret kan få avklart spørsmålet om det er aktuelt å vurdere uførepensjon i god tid før utløpet av attføringsperioden. Dersom de ovenfor nevnte retningslinjene blir fulgt skal det ikke være mange tilfeller hvor en uføresak ikke er utredet før rehabiliteringspenger eller attføringspenger blir stoppet. Årsaken til slik stans i ytelse i påvente av avgjørelse i uføresak vil som nevnt særlig kunne forekomme i saker hvor trygdekontoret mener vilkårene for å få uførepensjon ikke er oppfylt. Innlevert 29. mai 2002 av stortingsrepresentant May Hansen Besvart 10. Spørsmål: «I Budsjett-innst. S. nr. 2 for 2001-2002 kap. 328 post 60 ble det av familie,- kultur- og administrasjonskomiteen vist til hurtigruteskipet MS "Finnmarken" som er utsatt for stort forfall. Komiteen bad departementet vurdere om ikke staten burde ta et ansvar for dette. Vil Regjeringen komme med forslag til finansiering i Revidert nasjonalbudsjett, for å ivareta komiteens intensjoner?» Begrunnelse: Hurtigruteskipet MS "Finnmarken" ligger ved Hurtigrutemuseet i Stokmarknes. Komiteen er gjort kjent med at skipet er utsatt for stort forfall, som følge av at det utsettes for skiftende værforhold, og at det derfor er nødvendig at det bygges inn. En samlet komité har bedt staten vurdere å ta ansvar for dette. Svar: Stiftelsen Hurtigruteskipet Gamle Finnmarken på Stokmarknes i Melbu kommune har ved flere anledninger presentert overfor ulike departementer en plan i tre trinn for vedlikehold av hurtigruteskipet MS "Finnmarken". Fase I i planen innebærer landsetting, maling og vedlikehold av skipet. Fase II innebærer bygging av Hurtigrutens Hus. Fase 111 innebærer oppføring av et vernebygg for skipet. vedlikehold, ble skipet satt på land på Stokmarknes i 1999 i samsvar med fase I i ovenfor nevnte plan. Fase I er avsluttet. Landsettingen ble gjort mulig takket være nærmere 8 mill. kr i støtte fra Kommunal- og regionaldepartementet, Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Kulturdepartementet og Miljøverndepartementet. Statstilskuddet ble gitt på vilkår av at det ikke skal gis statlig støtte til fase II i planen (Hurtigrutens Hus) eller en eventuell gjennomføring av fase 111 (vernebygg). Dette ble formidlet på vegne av staten i brev fra Kommunal- og regionaldepartementet 18. november 1998.1 brevet ble det også satt som vilkår at det ikke skal ytes statlige midler til utstillinger i tilknytning til anlegget, og Stiftelsen Hurtigruteskipet Gamle Finnmarken/Hadsel kommune måtte forplikte seg til å ta driftsansvaret for anlegget. På tross av forutsetningene for statstilskuddet sendte Nordland fylkeskommune, på vegne av de fire nordligste fylkeskommunene, brev til Kulturdepartementet 13. august 2001 hvor Regjeringen bes fremme forslag overfor Stortinget om bevilgning av midler for fase 111 i planen (bygging av vernebygg for MS "Finnmarken"). Saken ble 18. september 2001 oversendt Miljøverndepartementet. Revidert Nasjonalbudsjett ble lagt frem 7. mai i år. I overensstemmelse med ovennevnte forutsetninger la Regjeringen ikke frem forslag om statlig finansiering av vernebygg til MS "Finnmarken". Innlevert 30. mai 2002 av stortingsrepresentant Anne Helen Rui Besvart 5. Spørsmål: «Når en offentlig etat fratar eieren av en eiendom den eksisterende mulighet til utkjøring fra eiendommen, er det da ikke kommunalt ansvar å gjenskaffe eiendommen en ny utkjøringsmulighet til offentlig vei på kommunal grunn?» Svar: ny avkjørselsløsning for eiendommen. Dette framgår indirekte av vegloven § 41 og plan- og bygningsloven § 67. Langs riks- og fylkesveger gjelder plikten for staten ved vegkontoret i fylket. Langs kommunale veger gjelder plikten for kommunen. En ny avkjørselsløsning kan enten avklares gjennom et reguleringsplanvedtak etter plan- og bygningsloven § 27-2, eller gjennom vedtak etter vegloven § 41. Det er ikke noe krav i loven om at den nye private atkomstvegen skal legges på kommunal grunn. både offentlig og privat grunn. Dette kan ikke skje uten at det er ervervet nødvendig eiendoms- eller bruksrett til den nye atkomstvegen. Slikt erverv kan enten skje ved avtale eller ved ekspropriasjon etter vegloven § 50 eller plan- og bygningsloven § 35. Den som må avstå grunn eller retter til fordel for åtkomst til en annen eiendom, har krav på erstatning i samsvar medekspropriasjonserstatningsloven. Erstatningsplikten for vegmyndighetene overfor den som får sin avkjørsel regulert, framgår av vegloven § 41 tredje ledd som har følgende ordlyd: "Naudsynte utgifter til flytting eller endring av lovleg avkjørsle kan det krevjast vederlag for. krevjast vederlag for naudsynte utgifter til flytting, endring eller lengning av privat veg fram til avkjørsla. Det same gjeld utgifter til flytting, ombygging eller endring av byggverk eller anlegg som avkjørsla gjer naudsynt. Det skal takast omsyn til verdauke som den nye avkjørsla eller vegen tilfører eigedomen. Dette skjer ved frådrag i vederlaget eller refusjon frå eigaren dersom avkjørsla eller vegen alt er bygd." Som det går fram av lovteksten, kan vegmyndighetene velge å reetablere den nye åtkomsten fysisk eller å yte erstatning tilsvarende kostnadene ved reetablering. Spørsmål nr. 420 Innlevert 30. mai 2002 av stortingsrepresentant Bent Høie Besvart 7. Spørsmål: «Lovisenberg Diakonale Sykehus er av Helse Øst tilbudt 55 pst. DRG-refusjon for gjestepasienter. Hvordan mener helseministeren dette vil berøre pasientenes rett til fritt sykehusvalg?» Begrunnelse: Lovisenberg Diakonale Sykehus har i brev av 12. mars d.å. blitt tilbudt 55 pst. DRG-refusjon for gjestepasienter. I publikasjonen "Innsatsstyrt finansiering 2002" fra Helsedepartementet sies det: "De regionale helseforetakene oppfordres til å inngå avtaler der dette er mulig. Der ikke egne avtaler inngås, gjelder normert pris på 80 pst. av full DRGpris. Anbefalingen om å velge 80 pst. DRG-pris er basert på en aweining mellom omfordelingseffekter og nødvendig nivå for å sikre at sykehusene ikke skal tape på pasienter som benytter seg av retten til fritt sykehusvalg." Svar: Spørsmålet har vært forelagt Helse Øst RHF som opplyser at gjestepasientoppgjøret med andre regionale helseføretak tar utgangspunkt i de normerte prisene på 80 pst. av DRG-prisen. Lovisenberg Diakonale Sykehus er dette budsjettmessig håndtert ved at den del av basisrammen som gjelder gjestepasienter tilsvarer differansen mellom gjestepasientprisen på 80 pst. av DRG-prisen og DRG-refusjonen sykehusene får for pasienter fra egen region på 55 pst. av DRG-prisen. Beløpet dette utgjør er basert på erfaringstall fra tidligere år. Dersom antall gjestepasienter overstiger dette, vil sykehuset motta DRG-prisene på 55 pst. fra Helse Øst RHF. Helse Øst RHF vil imidlertid fortsatt motta 80 pst. fra det regionale helseforetaket pasienten er hjemmehørende. Lovisenberg Diakonale Sykehus er i denne sammenheng behandlet på lik linje med foretakene, da den samme finansieringsmodellen er valgt for disse: Innenfor et volum basert på tidligere erfaringer blir det gitt en kompensasjon tilsvarende 80 pst. av DRGpris, fordelt med 55 pst. for hver pasient og 25 pst. i basisrammen basert på tidligere års erfaringstall. Aktivitet utover dette blir kompensert tilsvarende 55 pst. av DRG-prisen. Det er viktig at rammebetingelsene for det frie sykehusvalget kan utvikles og forbedres over tid. Det må anses som positivt at forholdene som her omtales håndteres likt for helseføretak og private. Innlevert 30. mai 2002 av stortingsrepresentant Torstein Rudihagen Besvart 6. Spørsmål: «Ifølge medieoppslag var det stor forvirring blant årets avgangselever vedrørende hvilke hjelpemidler elevene kunne ha med seg under eksamen i den videregående skole. Regelverket som Læringssenteret forholder seg til er uklart med hensyn til hvilke hjelpemidler som det er lov til å bruke. Mener statsråden at eksamen har vært avholdt på en rettferdig måte, og vil statsråden åpne for at de som vil skal kunne ra ta eksamen på nytt?» Svar: videregående skolen. På grunn av den uklarhet som oppsto etter årets eksamensdag i norsk hovedmål om bruk av hjelpemidler, sendte Læringssenteret ut en presisering av hvilke hjelpemidler som er tillått ved eksamen i de enkelte fag. Elevene har krav på å møte en eksamenssituasjon preget av forutsigbarhet og like vilkår. Læringssenteret foretar derfor nå en grundig gjennomgang av eksamen i norsk hovedmål, for å vurdere om sensuren blir rettferdig for elevene. Læringssenteret søker i denne sammenheng råd hos sitt sensorkorps. Jeg awenter nå Lærings senterets vurdering basert på denne gjennomgangen. Innlevert 30. mai 2002 av stortingsrepresentant Gunn Olsen Besvart 7. Spørsmål: «Velferdsalliansen organiserer viktige brukerorganisasjoner som taler de fattiges sak. Den har fatt avslag på søknad om økonomisk støtte. Vil sosialministeren se på denne søknaden på nytt og revurdere avgjørelsen?» Begrunnelse: I budsjettforslaget for 2002 fra Regjeringen Bondevik sier Regjeringen om bekjempelse av fattigdom følgende: "Samarbeidsregjeringen ønsker et nært samarbeid med kommunene og frivillige organisasjoner." Velferdsalliansen har blant annet utformet en meget interessant handlingsplan mot fattigdom, og gjør et godt arbeid for å sette de fattiges saker på dagsorden. Sosial- og helsedirektoratet avslår søknaden om økonomisk støtte. Arbeiderpartiet gikk i budsjettinnstillingen klart inn for en økonomisk stønad inneværende år. Svar: Sosialdepartementet har delegert til Sosial- og helsedirektoratet å fordele midler og behandle enkeltsøknader på kap. sosialtjenester, tiltak for rusmiddelmisbrukere mv. post 70 Tilskudd. Dette er gjort for å fa en best mulig samlet vurdering av søknadene basert på faglige kriterier. På bakgrunn av spørsmålet fra stortingsrepresentant Gunn Olsen har jeg undersøkt behandlingen av søknaden fra Velferdsalliansen nærmere. Velferdsalliansen har søkt tilskudd hvert år fra 1999. I 1999 fikk organisasjonen 20 000 kr til dekning av møteutgifter. I de etterfølgende år har Velferdsalliansens søknader ikke nådd opp etter en samlet prioritering. Det kan opplyses at det er mottatt søknader for et samlet beløp som langt overstiger budsjettrammen. Formålet med bevilgningen er å støtte private stiftelser, selskaper og organisasjoner som iverksetter tiltak innen forebygging, omsorg, behandling og ettervern. I sin begrunnelse for avslaget på søknaden har Sosial- og helsedirektoratet lagt vekt på at midlene i hovedsak skal gå til heldøgns omsorgs- og rehabiliteringstiltak, samt ulike former for individrettet bistand i nærmiljøene som bolig- og overnattingstilbud, møtesteder, kvalifiseringstiltak og nettverksarbeid. Årets søknad fra Velferdsalliansen er begrunnet med et ønske om å bidra med sin samlede brukerkompetanse i fattigdomsbekjempelsen i Norge. husleie, strøm mv., og ligger derfor i grenseland i forhold til bevilgningens formål. Velferdsalliansen vil på linje med de andre brukerorganisasj onene få rik anledning til å bidra med sin samlede brukerkompetanse i det videre arbeidet med tiltak for å bekjempe fattigdomsproblemet. forbindelse med utarbeiding av en stortingsmelding om tiltak for å bekjempe fattigdommen i Norge. Velferdsalliansen vil være en viktig samarbeidspartner også i det videre arbeidet med stortingsmeldingen. På bakgrunn av opplysningene fra Sosial- og helsedirektoratet finner jeg ingen grunn til å overprøve de vurderinger som ligger til grunn for avslaget på Velferdsalliansens søknad. Innlevert 30. mai 2002 av stortingsrepresentant Heikki Holmås Bes vart 6. Spørsmål: «I Holmgang på TV 2 29. mai sa statsministeren at han skulle se på det dramatiske ved at folk fikk urimelige husleieøkninger. Betyr dette at statsministeren er villig til å vurdere å styrke bostøtten for dem som fikk mindre som følge av årets statsbudsjett eller å innføre et husleievern for leietakere som bor i kommunale boliger?» Svar: Jeg vil først kommentere de opplysninger som fremkom i Holmgang 29. mai om endringer i bostøtten for minstepensjonist Petra Kvamsdal fra Lindås kommune. Det var et opplag i Dagbladet 10. mai om samme sak. Bostøtten utbetales tre ganger i året og gjøres automatisk på basis av registerdata som meldes inn av kommunene. Bostøtten for Petra Kvamsdal har gått ned fra 6 297 kr i 3. termin 2001 til 5 781 kr for 1. termin 2002. Det vil si at den er redusert med ca. 500 kr per termin eller ca. 1 500 kr per år. Dette er en konsekvens av inntektsøkning, og regelverksendringer som ble gjort i fjor. Lindås kommune har fra i fjor høst begynt å kreve kostnadsdekkende leie fra sine leietakere. Lindås kommune har opplyst at husleieøkningen for denne trygdeboligen gjelder fra 1. mai i år. Husleieøkningen er dermed ikke med i beregningen for bostøtte for 1. termin 2002. Husleien har økt fra 3 125 kr per måned til 4 500 kr per måned fra 1. mai 2002. Når husleieøkningen meldes inn i bostøttesystemet vil også utbetalingene fra og med 2. termin 2002 bli endret. På basis av de opplysningene om husleie som nå er gitt vil bostøtten øke til 9 631 kr per termin. Denne bostøtten vil bli utbetalt i september, og vil gjelde for månedene mai, juni, juli og august. Dette innebærer at bostøtten vil dekke ca. 70 pst. av godkjente boutgifter. Lindås kommune skal etablere en kommunal bostøtteordning som Petra Kvamsdal vil bli berørt av. Lindås kommunestyre har ennå ikke vedtatt den endelige utformingen av denne ordningen, men regner med at dette vil skje i løpet av juni måned. Jeg kan derfor ikke nå si noe om hva som vil bli de faktiske boutgiftene til Petra Kvamsdal, men dette er en ordning som vil komme på toppen av den statlige og vil bidra til at de faktiske boutgiftene blir enda lavere. Videre vil jeg understreke at Regjeringen ønsker å vurdere bostøtten. I forbindelse med Regjeringens arbeid for bekjempelse av fattigdom er bostøtten sentral. Vi vurderer både om bostøtten treffer de med de største behovene, og om bevilgningen er høy nok til at vi når målsettingene våre om at husstander med lave inntekter skal kunne få tilfredsstillende bolig. I årets statsbudsjett var formålet å målrette bostøtten mer mot de med høye boutgifter. Boutgiftstaket ble hevet med 5 000 kr i byene Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger. Til nå ser vi at regelverksendringene har gitt en positiv effekt for minstepensjonister og andre trygdede grupper med høye boutgifter i Oslo spesielt. 15 709 husstander har fatt økt sin tilkjente bostøtte fra 3. termin 2001 til 1. termin 2002. Disse har gjennomsnittlig fått 1 372 kr mer i bostøtte 1. termin 2002. Hovedforklaringen på at disse mottakerne far økt sin bostøtteutbetaling er at de i gjennomsnitt har hatt en inntektsnedgang på 4 pst. samt en økning i boutgiftene på 11 pst. Både inntektsnedgang og økning i boutgiftene er effekter som fører til økt bostøtte. For at disse mottakerne skulle få mer utbetalt i bostøtte innenfor de budsjettrammer som Stortinget vedtok i fjor var det nødvendig å heve satsen for minste rimelige boutgifter. Denne ble økt fra 15 pst. til 17 pst. 76 170 mottakere fikk redusert sin støtte fra 3. termin 2001 til 1. termin 2002. Disse hadde i gjennomsnitt en inntektsøkning på 10 pst. og en økning i boutgiftene på 2 pst. reduksjon i støtten på 1 000 kr. En kraftig økning av inntekten samtidig med at tabellen for rimelige boutgifter er justert, fører til en større andel rimelige boutgifter. Vi må være litt forsiktige med å trekke for raske konklusjoner på om nedgangen i utbetalinger skyldes endringer i regelverket eller endringer i inntekt. Det er ikke aktuelt for Regjeringen å innføre et særskilt husleievern for leietakere i kommunale boliger. Jeg viser imidlertid til det husleievernet som allerede er lovfestet i husleieloven. Husleieloven har definert en øvre grense for husleie som gjengs leie. som er etablert på stedet. Husleieloven setter også begrensninger på hvor mye leien kan økes hvert år. Dette er en bestemmelse som er særlig aktuell for mange kommuner. Det er den siste tiden igangsatt arbeid med å heve svært lave husleier i en del kommunale utleieboliger. Kommunene ønsker å heve leien til kostnadsdekkende husleie, noe Kommunal- og regionaldepartementet tidligere har anbefalt kommunene. For kommunene er det en fordel at kostnadene ved boligtilbudet synliggjøres. Leietakere med lave inntekter oppfordres til å søke statlig bostøtte, og kommunene oppfordres til å innføre kommunal bostøtte dersom det skulle vise seg å være nødvendig. Innlevert 30. mai 2002 av stortingsrepresentant Torny Pedersen Besvart 6. Spørsmål: «Gjennon et feltarbeid i Vågan kommune skulle man gjennom GROKOM-prosjektet bevise at med enkle teknologiske løsninger kan hjemmehjelperne tilbringe mer tid sammen med klientene. Sosialdepartementet har sagt nei til å bevilge midler til dette prosjektet, som skulle gi oss praktisk erfaring og kunnskap om bruk av teknologi. Vil Sosialdepartementet vurdere dette prosjektet på nytt ved nye utfyllende søknader, og hvordan vil Sosialdepartementet løse framtidens bemanningsproblem i pleie- og omsorgssektoren?» Begrunnelse: Vi vet at vi har en økende underdekning på personellsiden innen pleie og omsorg, og vi ser at med enkle teknologiske hjelpemidler kan man utføre en del tilsynsoppgåver. Ved bruk av tyngre løsninger kan man etablere telebasert tilsyn og fjernkonsultasjoner og dermed bidra til å effektivisere tyngre tilsynsfunksjoner. Erfaringer fra Alta har vist at hjemmesykepleierne kan tilbringe mer tid sammen med klientene dersom de far adgang til journalen mens de er ute blant klientene. Det bør være av stor betydning for det offentlige å skaffe seg kunnskaper om og erfaring med telebasert tilsyn og bruk av teknologiske løsninger i pleieog omsorgssektoren. Målet med GROKOM er nettopp dette. Svar: prosjekt på til sammen 40 mill. kr i 2001, besluttet departementet at et prosjekt med dette tema bør bygge videre på det som allerede er iverksatt. Departementet ønsket å samle og sammenstille erfaringer fra eksisterende prosjekter og formidle disse videre til andre kommuner. Norge var svært tidlig ute med å ta i bruk ny teknologi - smarthusteknologi - i pleie- og omsorgssektoren. Smarthusteknologi gir muligheter til kontroll og styring av funksjoner i en bolig, og til kommunikasjon ut og inn av bolig. Av pågående aktiviteter kan nevnes: 1. Rapporten "Studie av status i bruken av og erfaringer med smarthus i pleie- og omsorgstjenesten", Deltasenteret, Levekårsavdelingen, Sosial- og helsedirektoratet og Nasjonalt senter for telemedisin (januar 2002). Studien omfatter 26 kommuner som har boliger med smarthusteknologi, og 20 kommuner som har planlagt boliger eller vist interesse for teknologien. Fire av kommunene har blitt grundigere kartlagt ved strukturerte intervjuer. Studien viste at smarthusteknologien blir anvendt i omsorgsboliger og i enkelte sykehjem. Lederne i omsorgsboligene viste til at bruk av smarthusteknologi kan avlaste personalet i en del av de kontrolloppgavene de har i dag, og at kommunikasjon, planlegging og styring av tjenestene kan forenkles. Sosial- og helsedirektoratet vil etter planen fa gjennomført en videreføring av ovennevnte studium. 2. En veileder er utarbeidet av Deltasenteret og sendt bl.a. til alle kommuner: Veileder i smarthusteknologi, del 1. smarthusteknologi for eldre og mnksjonshemmede. Det kan være planleggere i kommunen, helse- og sosialpersonell som deltar i planarbeidet, ansatte i tekniske avdelinger og politikerne som fatter de overordnede beslutningene. Det planlegges å utarbeide en del 2 av veilederen. Den vil ha beskrivelser av selve planleggingsprosessen knyttet til valg av løsninger i ulike sammenhenger. 3. Det er gjort en nordisk forstudie som vurderte mulige felles retningslinjer for smarthus i Norden. 4. Forskingsstiftelsen Fafo har gjort et forprosjekt "Omsorgsteknologi i smarthus". I notatet drøftes ulike tilnærminger til og forståelser av omsorgsteknologiske løsninger integrert i smarthus. Fafo har fatt innvilget midler til et hovedprosjekt av IT-funk. av pleie- og omsorgstjenesten reiser flere etiske og juridiske problemstillinger. Dette området er i liten grad regulert gjennom lovverket. Det er derfor viktig med grundige etiske vurderinger for å ivareta rettssikkerheten og integriteten til den enkelte tjenestemottaker. Jeg vil i denne forbindelse også vise til at Sosialdepartementet har sendt ut på høring lovforslag om rettigheter for og begrensninger og kontroll med bruk av tvang mv. overfor personer med demens, hvor bl.a. bruk av varslings- og peilesystemer er regulert. Sosial- og helsedirektoratet står fra 1. januar 2002 for finansiering av den type prosjekter det her er snakk om. Direktoratets kriterier for tildeling av tilskudd er basert på en helhetlig faglig tilnærming. Generelt er søknadsmassen større enn bevilgningene. Det er derfor behov for en streng prioritering i tildelingen. Innlevert 30. mai 2002 av stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen Besvart 10. Spørsmål: «Hva er framdriften i utarbeidelsen av en egen hundelov, og vil justisministeren bidra til et sterkere rettsvern for barn og andre som utsettes for aggressive hunder, f.eks. gjennom avliving av slike hunder?» Begrunnelse: Straffelovskommisjonen går i sin delutredning VII, NOU 2002:4, inn for at straffeloven § 354 andre ledd erstattes av tilsvarende bestemmelser i en ny lov om hunder og hundehold. Straffelovskommisjonen viser samtidig til at Justisdepartementet nettopp utreder en slik egen hundelov. Høringsnotatet om opprettelsen av en hundelov ble utarbeidet 31. oktober 2000. 31. januar 2002 ble en 7-åring drept av hunder på Vest-Torpa. Svar: Ved brev 27. oktober 2000 sendte Justisdepartementet et utkast til ny lov om hundehold på offentlig høring, med frist 1. mai 2001. Departementet har mottatt om lag 150 høringsuttalelser, med til dels omfattende merknader. Departementet har gjennomgått og systematisert merknadene, og arbeider for tiden med å forberede en proposisjon om ny lov om hundehold. gjort etter at høringsnotatet ble sendt ut, gir departementet et omfattende grunnlag for det videre arbeidet med lovsaken. Mye tyder på at gjeldende regelverk ikke i tilstrekkelig grad motvirker problematisk hundehold som kan være et hverdagsproblem for mange mennesker, og som i ytterste konsekvens har ført til dødsfall og alvorlige angrep rettet mot barn. Det fremstår som et krevende arbeid å skulle utforme nye lovregler om hundehold som skal motvirke problematisk hundehold uten å ramme i uønsket stor grad gode hundeholdere, eller motsatt: som gir rimelig rom for godt hundehold uten samtidig også å gi godt rom for problematisk og farlig hundehold. Ved proposisjonsarbeidet skal et betydelig antall enkeltspørsmål gjennomgås og vurderes. Horingen, pressedebatten, henvendelser til departementet og møter og samtaler departementet har hatt med engasjerte organisasjoner og enkeltpersoner viser at saken gjelder konfliktfylte og til dels vanskelige spørsmål der mange har sterke meninger i ulike retninger. Jeg kan ikke nå gå nærmere inn på hvilke konkrete lovendringer som vil bli foreslått ved proposisjonen for å ivareta ovennevnte hensyn. Proposisjonen vil bli meldt på vanlig måte når saken er tilstrekkelig klar til det. Jeg tar sikte på at det blir i høstsesjonen 2002 eller vårsesjonen 2003. Innlevert 30. mai 2002 av stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen Besvart 7. Spørsmål: «Mener statsråden at det harmonerer med Grunnloven § 110 a og folkerettslige forpliktelser at rettshjelpstilbudet til den samiske befolkning er redusert, og akter statsråden å foreta seg noe i forbindelse med disse dokumenterte forhold?» Begrunnelse: Da Stortinget vedtok at rettshjelpskontoret i Indre Finnmark skulle følge saksinntaksreglene i rettshjelpsloven var Stortinget ikke informert om det særskilte behov for rettshjelp i samiske områder. Kontorets saksinntak har gått ned med 75 pst. etter at de nye saksinntaksreglene trådte i kraft fra 1. januar 2002. Det foreligger solid forskning som viser at det fins et rettshjelpsbehov i samiske områder som langt overstiger behovet ellers i Norge. Svar: Rettshjelpskontoret i Indre Finnmark ble etablert som et prosjekt i 1987 i samarbeid mellom Forbrukerrådet, fylkesmannen i Finnmark og kommunene Tana, Karasjok og Kautokeino. Nesseby kommune ble med i ordningen fra 1994.1 1997 ble ordningen permanent. Målsettingen med kontoret var å etablere en modell for rettshjelpstilbud i utkantstrøk. Samtidig ble minoritetspolitiske hensyn tillagt vekt. De nevnte kommunene hadde og har lav advokatdekning, og en stor del av befolkningen er samisk-talende. Rettshjelpen ble ytet gratis til befolkningen uten hensyn til inntektsgrensene i rettshjelpsloven. I St.meld. nr. 25 for 1999-2000 Om fri rettshjelp ble rettshjelpskontoret omtalt. Meldingen inneholdt ingen forslag til endringer i kontorets virksomhet. Meldingen inneholdt for øvrig et eget kapitel om rettshjelp og menneskerettigheter (meldingens side 51 fig.), hvor blant annet rettshjelpsordningens forhold til mennneskerettskonvensj onene ble drøftet. I innstillingen til rettshjelpsmeldingen (Innst. S. nr. 181 for 1999-2000) side 8, skriver imidlertid en enstemmig justiskomité i tilknytning til spørsmålet om ulike statlig støttede rettshjelpsprosjekter blant annet: "Dersom slike prosjekter skal være berettiget offentlig støtte, bør de i hovedsak drive etter rammene for rettshjelpsloven. Det vil for eksempel innebære at rettshjelpskontoret Indre Finnmark, for å fa statlig støtte, ikke lenger skal gi gratis rettshjelp til alle, men følge retningslinjene for fri rettshjelp." Det er disse merknadene som Justisdepartementet har forsøkt å følge opp i forhold til rettshjelpskontoret i Indre Finnmark. Det innebærer blant annet at man som hovedregel må fylle inntektsvilkårene i rettshjelpsloven og at det skal betales en egenandel. Denne er imidlertid kun satt til 300 kr ved bruk av kontorets tjenester. Ellers er som kjent hovedregelen at man skal betale en grunnandel på 300 kr pluss 25 pst. av de samlede rettshjelpskostnadene. Det bør nevnes at mens de ovennevnte kommuner ikke lenger bidrar med økonomisk støtte til kontoret, har staten opprettholdt sitt bidrag til driften av kontoret. I 2002 utgjør dette 1 197 994 kr. Når man skal vurdere Grunnloven § 110 a og Norges folkerettslige forpliktelser finner jeg ellers grunn til å nevne at Justisdepartementet ved flere avgjørelser i klagesaker over avslag på ordinære søknader om fri rettshjelp (altså søknader under den ordinære rettshjelpsordningen) har lagt til grunn en positiv særbehandling av søknader fra samer og innvilget fri rettshjelp i tilfeller som ellers ville blitt avslått. Jeg kan vanskelig se at de retningslinjer for driften av rettshjelpskontoret i Indre Finnmark som ble trukket opp i Innst. S. nr. 181 for 1999-2000, er i strid med Grunnloven § 110 a og Norges folkerettslige forpliktelser. Det står fast at den samiske befolkning har et særlig tilbud som i positiv forstand avviker fra det tilbudet befolkningen for øvrig har. Innlevert 30. mai 2002 av stortingsrepresentant John I. Alvheim Besvart 12. Spørsmål: «I våre naboland Danmark og Sverige benyttes PET-teknologi for å fastslå diagnosen ved flere kreftformer. Dette utstyret bidrar til å oppdage små kreftsvulster på et tidlig stadium og til med stor sikkerhet å fastslå den nøyaktige diagnose og kreftform som er til stede hos pasienten. Norske pasienter har ennå ikke tatt tilgang til denne teknologien. Jeg har informasjon om at helseministeren vurderer innføring av slik teknologi i Norge, og tillater meg å spørre helseministeren når en avgjørelse blir tatt?» Begrunnelse: I mer enn 20 år har, så vidt jeg vet, Danmark og Sverige hatt røntgeninstrumentet PET-teknologi (Positron-emisjons-tomografi) som gir legene med stor grad av nøyaktighet å fastslå diagnosen ved flere kreftformer. Ved å benytte dette utstyret til kontroll under behandlingen kan effekten av behandlingen umiddelbart konstateres og eventuelle korrektive tiltak iverksettes, ifølge den informasjon jeg har mottatt. Kapasiteten ved bruk av dette utstyret skal være mangedoblet i forhold til kapasiteten på CT og MR som er det utstyr som benyttes i Norge. Norge har, ifølge mine opplysninger, kompetanse til å ta i bruk slikt utstyr umiddelbart og det virker lite forståelig at dette ikke skal kunne komme norske kreftpasienter til gode. Det er kostbart utstyr det er snakk om, men jeg stiller spørsmålstegn ved om slike argumenter skal kunne benyttes i dagens Norge når vi vet hvilke lidelser, og hvilken angst pasienter med ulike kreftformer må leve med. Også barn rammes av slike lidelser og det bør ikke være mulig å la eventuelle økonomiske hensyn hindre at medisinsk teknisk utstyr som kan redusere lidelser for så mange blir tatt i bruk. Svar: Innføring av PET-teknologi (Positron-emisjonstomografi) i Norge er en kompleks problemstilling, der ulike aspekter må vurderes. Bruksområdene anføres å være forskningsformål og klinisk diagnostikk av pasienter. Investeringskostnadene vil være betydelige. Departementet har hatt til vurdering etablering og finansiering av et PET-senter i Norge. Det er foreslått å etablere et nettverk og senter for PET i Norge med organisatorisk forankring gjennom Universitetet i Oslo og i samarbeid mellom Rikshospitalet HF og Det norske radiumhospital HF. Rikshospitalet og en i Radiumhospitalet. Denne saken har vært grundig vurdert i departementet, ved de aktuelle sykehusene og av andre relevante instanser. Prinsipielt er jeg positiv til og apen for å ta i bruk ny medisinsk teknologi. Dette gjelder også PET-teknologi. Men det er nødvendig å vurdere kostnader ved investering og drift og nytteverdien i pasientbehandling. Senter for medisinsk metodevurdering (SMM) fikk i 1999 i oppdrag å vurdere aktuelle kliniske indikasjoner for bruk av PET. Rapporten forelå i november 2000 (SMM-rapport 8/2000). I rapporten skriver SMM at den verdi som PET kan ha som diagnostisk verktøy i forhold til pasienter, fremdeles er uavklart. For visse sykdommer, herunder enkelte kreftsykdommer, er det indikasjoner på at diagnostikken kan bedres, men det gjelder i hovedsak for undergruppering av pasienter. Det mangler, ifølge SMM, i hovedsak vitenskapelig dokumentasjon for PETs betydning for valg av behandling og pasientens sykdomsforløp. Erfaringer fira Skandinavia viser at anvendelsesområdet til de maskinene som er i bruk, først og fremst har vært og er forskningsformål. SMM konkluderer således med at det fremdeles mangler god dokumentasjon om hvordan bruk av PET innvirker på pasientenes behandling og sykdomsforløp. Styringsgruppen for SMM anbefaler at eventuell bruk av PET-teknologien i Norge må skje i forbindelse med kliniske forskningsprosjekter. SMM opplyste i november 2001 at tilrådingene i rapporten fra 2000 fremdeles står ved lag. En komité, PET-komiteen, oppnevnt av Universitetet i Oslo la i januar 2001 frem en rapport om bruk, lokalisering og finansiering av et PET-senter i Oslo. Denne komiteen mener at det kan være aktuelt med 2 500 undersøkelser årlig i Norge, basert på data fra USA. Investeringskostnader samlet for det foreslåtte PET-nettverk i Oslo er omkring 100 mill. kr, ifølge PET-komiteen. Ulike fmansieringsmodeller har vært drøftet. En industriell partner har gitt tilbud om delfinansiering og Norges forskningsråd vil yte en andel. Den resterende halvparten (50 mill. kr) anmoder PET-komiteen om at finansieres ved en fordeling mellom Universitet i Oslo og departementet. I tillegg til dette kommer løpende driftskostnader, der anslagene er usikre. Etter min vurdering er kostnadene ved etablering av et PET-senter, med utgangspunkt i forslaget om et PET-nettverk i Oslo, betydelige. Antall undersøkelser med klinisk nytteverdi, synes ennå usikkert. innføringen av ny teknologi bør nytten og kostnadseffektivitet av tiltaket vektlegges. De vurderinger som Senter for medisinsk metodevurdering har gjort, må etter min mening tillegges betydelig vekt i denne sammenheng. Samtidig må prioritering av PET vurderes opp mot alternative tiltak og investeringer i helsetjenesten. Jeg ser imidlertid at PET kan være en viktig forskningsstrategisk utfordring. Arbeidet med vurdering av etablering av et PETsenter i Norge pågår fremdeles. Helsedepartementet er i denne sammenhengen i en god dialog med de aktuelle forskningsmiljøene og med representanter for relevante interessenter. Konklusjonene er derfor ikke ferdige ennå. Innlevert 31. mai 2002 av stortingsrepresentant Ingvild Vaggen Malvik Bes vart 7. Spørsmål: «SFT har gitt tilsagn om gjennomføring av et eksperiment i Norskehavet som innebærer dumping av flere tonn C0 2 på 800 meter dypt vann nordvest for Kristiansund. Til tross for at tilsvarende prosjekt ikke fikk tillatelse utenfor Hawaii er det ikke blitt gitt formell utslippstillatelse eller gjennomført høring. Støtter statsråden SFT sin vurdering i denne saken, og mener statsråden at saken har vært gjenstand for en tilfredsstillende saksbehandling?» Begrunnelse: Norsk institutt for vannforskning (NIVÅ) søkte 18. januar 2002 om tillatelse til å slippe ut totalt 5,4 tonn flytende C0 2 på ca. 800 meters dyp ved Storegga, ca. 110 km nordvest for Kristiansund sommeren 2002. Søknaden er levert på vegne av Norges forskningsråd (NFR) og en internasjonal forskningsgruppe. Denne gruppen har arbeidet med såkalt 'havlagring' av C0 2 i en årrekke, og har planlagt et C0 2 Experiment på Hawaii som opprinnelig skulle vært gjennomført sommeren 2000. På grunn av lokal og miljømessig motstand har prosjektet vært utsatt en rekke ganger, og til sist ble søknaden avslått av amerikanske myndigheter. Da ble prosjektet flyttet til Norge, hvor SFT ga saken en saksbehandling på mindre enn 5 dager. Det framkommer av prosjektbeskrivelsen at forsøket vil ha enkelte negative biologiske effekter både på fisk, bunndyr og andre forhold, seiv i liten skala. I større skala, som dette er et forstudie til å gjennomføre på sikt, vil de direkte effektene være mer alvorlige. Dersom slike eksperimenter likevel skulle kunne bli tillått gjennomført i norske fiskeriområder, er det rimelig å kunne forvente å sannsynliggjøre funn av viktige resultater. I denne sammenhengen framstår seiv et såkalt Vellykket eksperiment' verken dette eller andre forskergrupper å garantere at C0 2 som blir pumpet ut i de frie vannmasser ikke vil stige opp i atmosfæren og forårsake klimaendringer. Svar: Spørsmålet gjelder Statens forurensningstilsyns (SFTs) handtering av en søknad fra Norsk institutt for vannforskning (NIVÅ) om tillatelse til å slippe ut flytende C0 2 i Norskehavet i forbindelse med et forsøk med deponering av C0 2 på dypt vann sommeren 2002. Forsøksprosjektet er en del av et internasjonalt havlagringsprosjekt og tar sikte på å fremskaffe mer kunnskap om deponering av C0 2 som mulig klimatiltak. Forsøket skal etter planen strekke seg over en periode på 10 dager i tidsrommet 22. juli til 11. august d.å. I denne perioden ønsker en forskningsgruppe å gjennomføre flere delforsøk med slik deponering nær havbunnen. Hvert utslipp vil maksimalt være på 540 kg. Den totale mengde C0 2 som skal slippes ut er begrenset til 5,4 tonn. SFT ga i brev til NIVÅ av 25. januar d.å. uttrykk for at forsøket ikke krever utslippstillatelse etter forurensningsloven § 11. SFT begrunnet dette standpunktet med å vise til forurensningsloven § 8. Etter denne bestemmelsen kan forurensning "som ikke medfører nevneverdige skader eller ulemper" finne sted uten tillatelse etter §ll. Deponering av C0 2 nær havbunnen har ikke tidligere blitt utprøvet. Etter det Miljøverndepartementet erfarer, knytter det seg en viss faglig berettiget tvil til effektene av slike utslipp av C0 2 . Seiv om det dreier seg om svært små utslippsmengder, kan utslippene forventes å medføre visse tidsavgrensede forandringer i vannets kjemi i nærheten av utslippsstedet - herunder pH-endringer og redusert innhold av oksygen. faunåen rundt utslippsstedet. Et av formålene med forsøket er nettopp å øke kunnskapen om biologiske effekter fra utslipp av C0 2 i havet. Miljøverndepartementet har merket seg at den amerikanske miljøvernmyndigheten EP A (U.S. Environmental Protection Agency), i likhet med SFT, har mottatt søknad om et forsøksprosjekt med deponering av C0 2 i havet. Miljøverndepartementet er kjent med at det har vært gjennomført offentlige horinger om saken og at saken fortsatt er til behandling hos EPA. For øvrig dreier det amerikanske forsøket seg om en større mengde C0 2 . Seiv om forsøket i Norskehavet innebærer utslipp av svært begrensede mengder C0 2 , er det knyttet faglig tvil til om C0 2 -utslippene vil medføre "nevneverdige skader eller ulemper". På bakgrunn av denne usikkerhet, mener Miljøverndepartementet at det er riktig at søknaden konsesjonsbehandles etter forurensningsloven. Berørte instanser vil dermed fa anledning til å uttale seg om saken, og det kan bli aktuelt å stille vilkår i en eventuell utslippstillatelse. SFT vil nå konsesjonsbehandle søknaden fra MVA. Innlevert 31. mai 2002 av stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm Besvart 7. Spørsmål: «Eiere av såkalte prydfjærfe, og folk som ønsker å importere slike, opplever at de er underlagt et regelverk som både er firkantet og uforutsigbart når det gjelder import av slike dyr til Norge. Det oppleves også som om regelverket i Norge praktiseres betydelig strengere enn hvordan tilsvarende regelverk fortolkes i EU. Vil miljøvernministeren bidra til å gjøre regelverket for import av slike dyr klarere og mer forutsigbart enn det er i dag?» Begrunnelse: Eiere av prydfjærfe som ønsker å importere flere dyr, opplever at myndighetenes behandling av søknader blir behandlet på forskjellig grunnlag og at det ikke blir brukt noen enhetlig begrunnelse for avslag. Det hevdes også at regelverket i Norge er betydelig strengere enn i EU, og at det er forbud mot å importere dyr til Norge som det er lov til å importere til EU. Det er manges oppfatning at dagens praktisering av regelverket bidrar til ulovlig import fordi det er liten tiltro til den måten som regelverket praktiseres på i dag. Jeg viser til tidligere svar fira landbruksministeren på samme spørsmål, og at landbruksministeren i sitt svar viste til at miljøvernministeren er rett adressat for spørsmålet. Svar: Prydfjærfe er en dyregruppe der innførsel til Norge berøres av lovverk under både Miljøverndepartementets og Landbruksdepartementets ansvarsområde. på Landbruksdepartementets ansvarsområde, jf. landbruksministerens svar på spørsmål nr. 396. Det aktuelle lovverket under Miljøverndepartementets ansvarsområde er viltloven. Etter viltloven § 47 er det uten Direktoratet for naturforvaltnings samtykke forbudt å innføre viltarter til Norge eller sette ut viltarter eller underarter som ikke fra før forekommer i distriktet. Hensikten med bestemmelsen er å unngå uheldig spredning av fremmede arter. Vi har i Norge erfaring med at spredning av fremmede arter kan være et problem. Introduksjonen av mink i norsk fauna er ett eksempel. Viltlovens bestemmelse må sees i sammenheng med at Norge har forpliktelser etter både FNs konvensjon om biologisk mangfold og Bern-konvensjonen i forhold til innførsel av fremmede arter. Etter konvensjonen om biologisk mangfolds artikkel 8h er Norge forpliktet til så langt det er mulig og hensiktsmessig å hindre innføring av, kontrollere og utrydde fremmede arter som kan true økosystemer, arters leveområder eller arter. Etter Bem-konvensjonens artikkel 11, 2.b er Norge forpliktet til å føre streng kontroll med innføringen av fremmede arter. I tråd med viltloven § 47 skal det ved enhver innførsel av prydfjærfe og andre fuglearter til Norge på forhand foreligge tillatelse fra Direktoratet for naturforvaltning. Det er viktig å være oppmerksom på at en tillatelse fra landbruksmyndighetene etter det regelverket de forvalter, ikke fritar fra kravet etter viltloven § 47. Ved innførsel av levende prydfjærfe er det nødvendig med innførselstillatelse både fra Statens dyrehelsetilsyn og fra Direktoratet for naturforvaltning. Direktoratet for naturforvaltning opplyser at i praksis skjer det et samarbeid mellom viltmyndigheter og landbruksmyndigheter før en søker far svar. gitt tillatelse til innførsel eller hold av en rekke arter prydfjærfe, fordelt på ca. 60 arter hønsefugler etc. og ca. 20 arter andefugler. Direktoratet arbeider med å etablere en liste over de fugleartene som det allerede er gitt tillatelse til innførsel av i henhold til viltlovens bestemmelser, og som i framtiden kan aksepteres innført uten særskilt tillatelse fra direktoratet. Norge. Jeg viser til direktoratets planer på dette punkt og antar at en slik liste tilgjengelig på Internett vil bidra til større forutsigbarhet for alle som ønsker å importere prydfjærfe. For øvrig viser jeg til at utredning av regelverk for introduksjoner av fremmede arter inngår blant oppgåvene til det offentlig oppnevnte Biomangfoldlovutvalget. Dette utvalget er opprettet for å utrede et nytt lovgrunnlag for samordnet forvaltning av biologisk mangfold. Innlevert 31. mai 2002 av stortingsrepresentant Finn Kristian Marthinsen Besvart 6. Spørsmål: «Adventistsamfunnet praktiserer tiende som et prinsipp, dvs. at man bidrar med 10 pst. av sine inntekter til trossamfimnets virke. Et av medlemmene fikk økonomiske problemer, og så seg tvunget til i en overgangsperiode å søke sosialstøtte. Denne støtten ble avslått med henvisning til at han "gav bort" penger. Dette opplevdes både sårende og anfektende for personen. Mener sosialministeren at et slikt grunnleggende prinsipp som tiende, ikke kan praktiseres av en som søker sosialhjelp, og at det strider mot loven?» Svar: Innledningsvis vil jeg understreke at jeg ikke kjenner den konkrete saken det her refereres til, jeg svarer derfor på generelt grunnlag. Økonomisk sosialhjelp i henhold til sosialtenesteloven representerer et nedre sikkerhetsnett. Den enkelte skal i utgangspunktet forsørge seg seiv, først når vedkommende ikke har nok inntekter til å sørge for sitt livsopphold, vil man ha krav på økonomisk sosialhjelp i henhold til sosialtenesteloven § 3-1. I forbindelse med en søknad om økonomisk sosialhjelp, vil sosialtjenesten vurdere søkers inntekter og utgifter. Dersom vedkommende har inntekter som normalt skulle være nok til å dekke livsoppholdet, ev. større deler av livsoppholdet, vil sosialtjenesten vurdere om behovet for sosialhjelp skyldes for høye utgifter. Det er i samsvar med sosialtenesteloven og prinsippet om at enhver skal sørge for sitt livsopphold, å søke å redusere utgiftene. Tiende vil ikke være en del av de ordinære livsoppholdsutgi fiter som den kommunale sosialtjenesten har plikt til å dekke. Innlevert 31. mai 2002 av stortingsrepresentant Vidar Bjørnstad Besvart 6. Spørsmål: «Er det mulig å øke opptakskapasiteten på odontologi ved Universitetet i Bergen innenfor eksisterende lokaliteter?» Svar: studenter. Universitetet i Bergen har ut fra at behovet for tannleger vil øke i årene fremover, stilt seg positivt til å utvide utdanningskapasiteten ved odontologistudiet i Bergen. Universitetet har derfor i sitt budsjettforslag for 2003 foreslått å øke opptaket fra 48 til 60 studenter årlig, men understreker samtidig at en klar forutsetning for forslaget om økt opptak til odontologistudiet i Bergen er et nybygg for de odontologiske klinikkene. Innlevert 31. mai 2002 av stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen Besvart 7. Spørsmål: «Det er gledelig at EU legger om til en mer bærekraftig fiskeripolitikk, men konstaterer med uro at Spania har satt fram krav om at også land utenfor EU må bidra i den smertefulle omstillingsprosessen der flere tusen fiskere i EU skal omstilles til annet yrke. Vi frykter at dette kravet fra Spania er et varsel om at EU vil legge press på Norge for å fa økte kvoter for EU-fiskere i NØS. Kan fiskeriministeren garantere at Norge ikke vil gi EU større kvoter norske farvann og vernesonene i Nord-Atlanteren?» Begrunnelse: Spania har helt siden sin inntreden i EU hatt avgjørande innflytelse på EUs fiskeripolitikk, og kravet om større fiskekvoter i norske farvann har vært en gjenganger i alle Norges forhandlinger med EU. Når Spania nå gir uttrykk for at de forventer at land utenfor EU skal bidra for å gjøre omstillingsprosessen i EUs fiskeripolitikk mindre smertefull for seg seiv, kan vi vanskelig se at det er andre land enn Norge og Island som kan være målet for disse kravene fra spanske fiskere når alle andre kyststater i Europa er eller vil bli medlemmer i EU. Historien viser at Norge har gitt store kvoteinnrømmelser til andre land. Både EØS-avtalen, avtalen om Smutthullet og avtalen om Smutthavet innebar betydelige kvoteavståelser fra Norges side. Permanente avtaler om forvaltningen av makrell i Nordsjøen er fortsatt under forhandling, og Kystpartiet frykter kvotetap for norske fiskere her. EU kopier tradisjonelt markedsadgang for fisk og fiskeprodukter med ressurstilgang. Regjeringen har varslet at de vil gi etter for EUs krav om at alle borgere i EU-stater skal ha de samme rettigheter til oppdrettskonsesjoner i Norge, og etter at industrien fikk mulighet til å eie fiskefartøy, har det oppstått en situasjon der børsnotering av integrerte fiskeribedrifter innebærer at utlendinger i dag kan kjøpe inntil 40 pst. av aksjene i norske fiskefartøy med tilhørende kvoter. Kystpartiet frykter en utvikling der man under dekke av behovet for markedsadgang selger ut det norske verdiskapningsgrunnlaget bit for bit. Fiskeriministerens utsagn om at norske fiskere skal "mørnes" til å akseptere medlemskap i EU har ikke bidratt til å redusere vår bekymring. interesse for både vårt parti og for norske fiskere å fa en rask orientering om hvordan statsråden vil ivareta norske interesser i forhandlinger med EU. Svar: La meg innledningsvis slå fast at jeg deler representanten Swensens uttalte glede over den omlegging av fiskeripolitikken EU-kommisjonen tar initiativ til å gjennomføre blant medlemslandene. Den foreslåtte omlegging av EUs fiskeripolitikk vil bidra til å bringe deres politikk på dette området mer i samsvar med de overordnede kriterier for en bærekraftig forvaltning av ressursene i havet. Dette vil bli hilst velkommen av norske myndigheter. Man skal imidlertid være klar over at det kun er deler av den planlagte omlegging på fiskeriområdet i EU som nå er blitt offentliggjort. De andre elementene i omleggingsprosessen vil bli offentliggjort på et senere tidspunkt. Videre må en være oppmerksom på at EU-kommisjonens initiativ til omlegging av fellesskapets fiskeripolitikk inntil videre kun har status som forslag. Forslagene skal nå ut på høring blant medlemslandene, som vil spille inn sine merknader til de ulike elementer i EU-kommisjonens forslag. Blant medlemslandene vil det naturlig nok være forskjellig syn på forslagene til omlegging av fellesskapets fiskeripolitikk. Hensynet til fiskeriinteresser veier ikke like tungt i alle medlemslandene, hvilket også vil bli reflektert via høringsuttalelsene. Når en fra sidelinjen opplever de enkelte medlemslandenes reaksjoner på forslagene, må en ta i betraktoing hvor i prosessen EU-kommisjonens forslag befinner seg. Landenes reaksjoner bør således vurderes utfra blant annet innenrikspolitiske hensyn, samt et genuint ønske om å påvirke prosessen videre. På grunnlag av en bilateral rammeavtale inngår Norge og EU årlige kvoteavtaler om Norges og EUs fiske i Nordsjøen, norsk fiske vest av De britiske øyer og ved Grønland samt EUs fiske i NØS i Barentshavet. Det skal være balanse i partenes gjensidige fiske. Dette innebærer at det skal kompenseres for eventuelle endringer i partenes rettigheter. Følgelig vil ikke EU få økte rettigheter i norske farvann uten at Norge får tilsvarende økte rettigheter i EUs farvann. Det er intet som tyder på at EU vil ta initiativ til å øke sine rettigheter i norske farvann, og det er heller ikke aktuell politikk fra norsk side. Innlevert 31. mai 2002 av stortingsrepresentant Finn Kristian Marthinsen Besvart 7. Spørsmål: «En regnskapsfører med eget firma har vært sykemeldt siden januar i år. Han vedlegger legeerklæring som bekrefter dette i en søknad til likningskontoret 23. mai 2002 der han ber om ytterligere utsettelse til 30. juni d.å. med innlevering av likningspapirer for de klientene han ikke har rukket det for. I svarbrev fra likningssjefen datert 24. mai 2002 gis det ikke fristforlengelse utover 31. mai. Deler statsråden den oppfatning som åpenbart ligger til grunn, at legeerklæringen ikke skal tas hensyn til?» Begrunnelse: Regnskapsføreren skriver følgende til likningskontoret 23. mai 2002: "På grunn av sykdom er det lite jeg har fått gjort i vinter. Jeg har vært regnskapsfører i 45 år, men denne vinteren har vært den verste da jeg aldri har vært sykemeldt så lenge tidligere. På grunn av sykdom søker jeg derfor om ytterligere utsettelse til 30. juni 2002 med innlevering av likningspapirer og S.A. for de jeg har igjen, og det er vel de fleste. Listen over klienter følger vedlagt. Jeg søker også om å få slippe forsinkelsesavgift på de som leveres før 30. juni d.å. Oppgåvene leveres etter hvert som de blir ferdige. Håper dette kan la seg ordne. Det har ikke latt seg gjøre åfa vikar, men dette er vel mere mulig etter at de andre blir ferdige med 2001." Sammen med søknaden følger legeerklæring av 15. mai 2002 hvor "Det bekreftes at... har vært sykemeldt fra primo januar til dags dato og er fortsatt sykemeldt". Undertegnede har også kopi av erklæring fra samme lege datert 19. april 2002 hvor det bekreftes at regnskapsføreren har vært sykemeldt 100 pst. fra januar i år og at han fortsatt er helt sykemeldt. Likningssjefen svarer slik: "En viser til Deres søknad om utsettelse med innlevering av klienters selvangivelse til 30. juni 2002. De har også for tidligere år innlevert selvangivelser for en del av deres klienter lenge etter de ordinære frister. Ut fra dette vil det ikke bli gitt fristforlengelse utover 31. mai. Etter dette tidspunkt vil det normalt bli ilagt forsinkelsesavgift. Dine klienter vil også bli purret etter manglende selvangivelse på lik linje med andre skattytere der selvangivelsen ikke er innlevert." klienter. Svar: Utgangspunktet i ligningsloven er at selvangivelse med vedlegg skal leveres innen utgangen av februar i året etter inntektsåret. Skattyter som leverer forhåndsutfylt selvangivelse skal levere selvangivelse med vedlegg innen utgangen av april i året etter inntektsåret. Dette følger av ligningsloven § 4-7 nr. 1 og 2. Når det godtgjøres at det av særlige grunner vil skape betydelige vanskeligheter å levere selvangivelsen med vedlegg innen fristen, skal skattyteren - eller den som på hans vegne søker om utsettelse - etter skriftlig søknad gis utsettelse, jf. ligningsloven § 4-7 nr. 4. Loven setter ikke noen uttrykkelig grense for hvor lang en utsettelse kan gjøres, men slike grenser følger av praksis basert på lovens system og den årlige syklus for ligningsarbeidet. Ved vurderingen av om vilkårene for fristforlengelse er til stede, må skattyterens behov for utsettelse veies mot hensynet til awiklingen av ligningsarbeidet. Når skattyterens regnskap føres av revisor, regnskapsbyråer mv., kan regnskapsføreren søke om utsettelse på vegne av skattyteren. I slike tilfeller vil regnskapsførerens arbeidssituasjon eller andre forhold kunne begrunne utsettelse. I praksis er det lagt til grunn at fristutsettelse ikke bør gis med mer enn 14 dager. Det bør likevel tas rimelig hensyn til at mange revisorer og regnskapsbyråer vil måtte trenge lengre frist for en del av klientmassen. Jeg nevner i denne sammenheng at Skattedirektoratet og Den Norske Revisorforening, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening og Landslaget for regnskapskonsulenter hvert år inngår en rammeavtale om puljevis innlevering av selvangivelser. Rammeavtalen åpner for at den enkelte revisor/regnskapsfører kan inngå særskilt avtale med det enkelte ligningskontor om puljevis innlevering for vedkommendes totale portefølje frem til 31. mai i året etter inntektsåret. Generelt er det er klart at en regnskapsførers sykdom vil være et relevant moment ved vurderingen av om - og eventuelt hvor lenge - fristutsettelse skal gis. Det kan imidlertid ikke være slik at det i ethvert tilfelle gis utsettelse til det tidspunkt som passer regnskapsfører, seiv om han fremlegger sykemelding. Også her må det tas hensyn til awiklingen av ligningsarbeidet. at fristen oversittes, for eksempel ved å skaffe ny regnskapsfører. Hvorvidt slike skritt er tatt, må etter mitt syn også være et relevant moment ved vurderingen av utsettelsesspørsmålet. Jeg kan naturlig nok ikke gå nærmere inn på den konkrete saken som nevnes i spørsmålet. Jeg viser bare til at lang utsettelse er gitt, til 31. ansett å være god nok grunn til ytterligere utsettelse. I dette ligger åpenbart en sterk oppfordring til både regnskapsfører og skattyter om i tide å sørge for en alternativ regnskapsutførelse, når den faste regnskapsfører ikke makter oppdraget på grunn av langvarig sykdom. På et generelt grunnlag har jeg ikke noe å innvende mot en slik praksis. Innlevert 3. juni 2002 av stortingsrepresentant Ingvild Vaggen Malvik Bes vart 7. Spørsmål: «For tre år siden ble norske el-detaljforhandlere pålagt å ta imot elektrisk og elektronisk spesialavfall gjennom EE-ordningen. En undersøkelse Miljøheimevernet har gjort i Nord-Trøndelag viser at flere butikker bryter disse forskriftene. Synes statsråden det er greit at enkelte bedrifter har som konkurransefortrinn å unngå vedtatte forskrifter, og hvilke tiltak vurderer statsråden eventuelt for å øke detaljbutikkenes kompetanse om EE-ordningen?» Begrunnelse: Forskrifter som ble vedtatt 1. juli 1999 sier at alle bedrifter som selger produkter som inneholder elektriske komponenter også er forpliktet til å ta imot retur av slike produkter, som radioer, PC-er , fjernsyn, brødristere osv. Stikkprøver gjennomført av Miljøheimevernet viser at bedrifter tjener penger på å ikke innrette seg etter forskriftene. EE-ordningen, at de unnlot å informere om mottaksplikten eller at de ikke tok imot retur slik de etter forskriftene skal. Svar: Målet for næringspolitikken er å legge til rette for verdiskaping. Den samlede økonomiske verdiskapingen i samfunnet bestemmer befolkningens muligheter til å oppnå en høy levestandard. Velfungerende markeder har over tid vist seg å fremme verdiskaping og grunnlag for velferd gjennom å sikre en effektiv bruk av kompetanse og ressurser. Konkurranse er viktig for å sikre effektivt fungerende markeder. For å sikre en sunn konkurranse er det viktig at alle aktører i et marked følger de samme spillereglene. Nærings og handelsdepartementet er derfor opptatt av at alle aktører i næringslivet følger de gjeldende miljøreguleringer. For å sikre en overholdelse av lover og regler er informasjon et viktig virkemiddel. Statens forurensningstilsyn (SFT) er tilsynsmyndighet for ordningen med EE-avfall. For konkrete spørsmål knyttet til den aktuelle ordningen, henviser jeg til derfor til SFT. Dokument nr. 15:25 (2001—2002) Spørsmål til skriftlig besvarelse med svar Spørsmål nr. 435 — 454 3. juni—11. Innhold Spørsmål Side 435. Fra stortingsrepresentant Karin Andersen, vedr. flyktningfamilie på Røros, besvart av kommunal- og regionalministeren 3 436. Fra stortingsrepresentant Haakon Blankenborg, vedr. egen FNutsending til Angola, besvart av utenriksministeren 4 437. Fra stortingsrepresentant Reidun Gravdahl, vedr. stønad til barn med diabetes, besvart av helseministeren 5 438. Fra stortingsrepresentant Karita Bekkemellem Orheim, vedr. fastsettelse av antall klasser på et årskull i grunnskolen, besvart av utdannings- og forskingsministeren 6 439. Fra stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa, vedr. oppsigelser i oljeindustrien, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 7 440. Fra stortingsrepresentant May Hansen, vedr. Postens omlegging til Post i Butikk på Jeløya, besvart av samferdselsministeren 8 441. Fra stortingsrepresentant Audun Bjørlo Lysbakken, vedr. økonomisk støtte til arrangementet Åpent Forum, besvart av utviklingsministeren 9 442. Fra stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen, vedr. kjønnsubalansen i politiets ledelse, besvart av justisministeren 10 443. Fra stortingsrepresentant Torny Pedersen, vedr. prioritering av kvinner ved utlysing av nye konsesjoner til lakseoppdrett, besvart av fiskeriministeren 11 444. Fra stortingsrepresentant Bendiks H. Arnesen, vedr. lovpålagt sikkerhetsopplæringen for fiskere, besvart av utdannings- og forskningsministeren 12 445. Fra stortingsrepresentant Asmund Kristoffersen, vedr. opplæring av astmapasienter, besvart av helseministeren 12 446. Fra stortingsrepresentant Marit Arnstad, vedr. makrellkvotene, besvart av fiskeriministeren 14 447. Fra stortingsrepresentant Anne Helen Rui, vedr. helsetilstanden til innsatte i fengsel, besvart av helseministeren 15 448. Fra stortingsrepresentant Britt Hildeng, vedr. oppfølging av behandlede pasienter i utlandet med alvorlige spiseforstyrrelser, besvart av helseministeren 16 449. Fra stortingsrepresentant Gunhild Øyangen, vedr. forskning ved det nye Sosial- og helsedirektoratet, besvart av helseministeren 17 450. Fra stortingsrepresentant Aslaug Haga, vedr. EUs patentdirektiv, besvart av justisministeren 18 451. Fra stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen, vedr. tildeling av nye havbrukskonsesjoner, besvart av fiskeriministeren 20 452. Fra stortingsrepresentant Rolf Terje Klungland, vedr. kriteriene for å komme inn på kortbanenettet, besvart av samferdselsministeren 21 453. Fra stortingsrepresentant Aslaug Haga, vedr. private reguleringsforslag etter plan- og bygningsloven uten gebyrbelastning, besvart av miljøvernministeren 22 454. Fra stortingsrepresentant Bendiks H. Arnesen, vedr. Innlevert 3. juni 2002 av stortingsrepresentant Karin Andersen Bes vart 14. Spørsmål: «Viser til vedlagt brev fra ordføreren i Røros. Mener statsråden behandlingen av denne familien er i tråd med Regjeringens og stortingsflertallets politikk om å vise menneskelige hensyn, særlig i forhold til barnefamilier, og er behandlingen i tråd med 15-månedersregelen slik den er før omleggingen som er varslet i Revidert nasjonalbudsjett?» Vedlegg til spørsmål: Brev fra ordføreren i Røros kommune til Utlendingsnemnda. (Datert 29. mai 2002. Referanse nummer: 01/01642-003. Løpenummer: 003468/02. Arkivkode: F 0&73. Saksbehandler: John Helge Andersen). Svar: Etter at utlendingsloven ble endret den 1. januar 2001, kan den politiske styringen på utlendingsfeltet kun skje gjennom lov og forskrift. Dette innebærer at verken jeg eller departementet kan instruere Utlendingsdirektoratet (UDI) eller Utlendingsnemnda (UNE) om skjønnsutøvelse, lovtolkning eller avgjørelsen av enkeltsaker. Dette gjelder også sakene til familien Krasniqi. Jeg kjenner ikke det konkrete innholdet i familien Krasniqis asylsøknader, og kan kun uttale meg på generell basis. Alle de ca. 6 000 flyktningene som ble evakuert fra Makedonia til Norge våren 1999 på grunn av krigen i Kosovo, ble gitt midlertidig beskyttelse på grunnlag av en gruppevurdering. Dette innebar at den enkeltes søknad om asyl ble stilt i bero. Den kollektive beskyttelsen gjaldt også asylsøkere fra Kosovo som ventet på vedtak i sine saker, eller som allerede hadde tatt avslag da krigen begynte. ca. 8 000 personer omfattet av den kollektive beskyttelsen. En av forutsetningene for at det i sin tid ble gitt midlertidig beskyttelse til kosovoalbanerne som gruppe, var at de skulle vende tilbake til Kosovo når forholdene der ble trygge. Da den kollektive beskyttelsen utløp, fikk hver enkelt imidlertid anledning til å få sin asylsøknad individuelt behandlet. Hva familien Krasniqi angår, søkte de asyl den 17. desember 1998. Asylsøknadene ble stilt i bero i september 1999 da familien inngikk i gruppen som ble gitt kollektiv beskyttelse. Sakene ble senere tatt til individuell behandling, og i UDIs vedtak av 21. mars 2001 ble søknad om asyl avslått. Vedtakene ble påklaget til UNE, som den 25. mai 2001 opprettholdt UDIs avslag. Ved avslag på søknad om asyl skal den aktuelle vedtaksinstansen av eget tiltak vurdere om det føreligger sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket som tilsier at oppholdstillatelse likevel bør gis. I saker som omfatter medfølgende bara, vil barnas situasjon være ett av flere forhold som vurderes og tillegges vekt. Hvorvidt det foreligger sterke menneskelige hensyn i en sak eller hvorvidt en søker kan anses å ha en særlig tilknytning til riket, er en skjønnsmessig vurdering som tilligger vedtaksinstansene UDI og UNE. Verken UDI eller UNE fant grunnlag for å gi oppholdstillatelse på humanitært grunnlag til familien Krasniqi. Familien kom heller ikke inn under 15-månedersregelen, da de var omfattet av midlertidig beskyttelse. Familien Krasniqi har også søkt om arbeidstillatelse. Isa og Hanife Krasniqis søknad om arbeidstillatelse ble imidlertid avslått på formelt grunnlag i UDIs vedtak av 10. mai 2001. Vedtaket ble opprettholdt av UNE den 21. mai 2002. Når det gjelder muligheten for asylsøkere til å søke arbeidstillatelse i Norge, så er utgangspunktet at slike søknader skal fremmes fra hjemlandet, jf. utlendingsforskriften § 10. Asylsøkere som fremmer slik søknad mens de oppholder seg i Norge far normalt avslag under henvisning til at riktig framgangsmåte ikke er fulgt, uten at myndighetene foretar en vurdering av selve søknaden. Stortinget har nylig vedtatt en lovendring som åpner for at personer med faglært kompetanse eller sesongarbeidere kan fremme søknad fira Norge. Dette gjelder likevel ikke asylsøker eller utlending som oppholder seg i Norge i påvente av utreise etter avslag på asylsøknad. Årsaken til at asylsøkere ikke får søke arbeidstillatelse fra Norge, er at en slik ordning lett kan føre til misbruk av asylinstituttet. Personer som ikke frykter forfølgelse vil kunne søke om asyl i Norge for å lete etter jobb i landet mens myndighetene behandler asylsøknaden. Det er grunn til å tro at asylinstituttet ved en slik ordning vil kunne bli brukt som innfallsport for innvandring til Norge. Det er imidlertid adgang til å la en tidligere asylsøker søke arbeidstillatelse fira Norge dersom det foreligger sterke rimelighetsgrunner. foreligge slike sterke rimelighetsgrunner i familien Krasniqis saker. En forutsetning for å gi midlertidig beskyttelse til en gruppe er som nevnt at alle i utgangspunktet skal reise tilbake når forholdene i hjemlandet er trygge. Det er viktig å overholde de vilkår som i sin tid ble satt i forbindelse med den kollektive beskyttelsen for kosovoalbanerne. Dersom vi ikke klarer å gjennomføre tilbakevending til Kosovo når forholdene blir vurdert som trygge, kan det bli vanskelig å bruke argumentet om kollektiv beskyttelse senere. I løpet av de siste par årene har det skjedd store forandringer i Kosovo. Den albanske befolkningen har generelt sett ikke lenger noe å frykte. Det har også funnet sted store endringer innenfor skolevesen, helsevesen og infrastruktur. Jeg vil avslutningsvis understreke at utviklingen og praksis på utlendingsfeltet følges nøye, og at behovet for eventuelle endringer vurderes løpende. Det ser imidlertid ut til at gjeldende praksis er fulgt i familien Krasniqis saker. Hva den skjønnsmessige vurderingen av barnas situasjon angår, er dette som sagt en oppgave som tilligger UDI og UNE, og som verken jeg eller departementet kan gripe inn i. Innlevert 4. juni 2002 av stortingsrepresentant Haakon Blankenborg Besvart 14. Spørsmål: «Hvordan vurderer utenriksministeren nytten av og muligheten for en egen FN-utsending til Angola?» Begrunnelse: Våpenhvileavtalen, som nylig ble inngått i Angola, såtte stopper for nesten 30 år med borgerkrig i Angola. Forhåpentligvis er dette første skritt på veien mot demokrati, utvikling og rettferdighet. Det er mange store oppgåver som nå skal fylles i Angola: - Arbeidet med å demobilisere over 50 000 av UNITAs medlemmer har begynt. - Pattene skal videreføre forhandlingene som startet i 1994, men som brøt sammen for fire år siden. - Innsats for forsoning, minerydding, styrking av menneskerettighetene og rehabilitering må til. Som om ikke dette er nok er Angola nå i ferd med å bukke under for en av de verste sultkatastrofer i landet på lenge. Flere hundre tusen mennesker står i fare for å bukke under i Huila-provinsen hvis det ikke kommer umiddelbar hjelp utenfra. Etter så mange år med borgerkrig er det viktig at FN er sterkt inne i arbeidet med å få freden til å bli holdbar. FN har allerede et kontor i Angola (United Nations Office in Angola - UNO A), men FNs generalsekretær har nå varslet at han snarlig vil komme med en rapport til Sikkerhetsrådet som gir anbefalinger om FNs fremtidige rolle i Angola. Hvilke ressurser og strukturer som er mest hensiktsmessig fremover vil her bli vurdert. En FNs spesialutsending (UN Special Envoy) ville kunne tenkes å kunne bidra med å overvake og lede gjennomføringen av våpenhvileavtalen, samt styrke koordineringen av bistandsinnsatsen i Angola fremover. I denne sammenheng ønsker jeg å spørre utenriksministeren om han mener en spesialutsending fra FN til Angola ville være et nyttig bidrag til fredsprosessen og arbeidet for utvikling. Svar: Våpenhvileavtalen mellom Angolas regjering og UNITA av 4. april i år (Luena-avtalen) såtte en formell stopper for en borgerkrig som har pågått nesten uavbrutt i nærmere 40 år. aktiv rolle i anstrengelsene for å komme frem til en fredelig løsning på konflikten. FNs tiltak har omfattet megling, tilrettelegging for fredsforhandlinger, sanksjoner mot UNITA, valgobservasjon samt fire fredsbevarende operasjoner fra 1989 til 1998. FNs kontor i Angola (UNOA), som ble vedtatt opprettet i oktober 1999, skal være et bindeledd mellom angolanske myndigheter og FN, med sikte på å bidra til en fredsløsning, samt bistå det angolanske folk når det gjelder kompetansebygging, humanitær bistand, fremme av menneskerettigheter og andre koordineringsoppgaver. Kontoret ledes av generalsekretærens representant for Angola, Mussagy Jeichande. Kontorets mandat ble i april i år ytterligere forlenget frem til 19. oktober 2002. I desember 1999 ble Ibrahim Gambari utnevnt til visegeneralsekretær og spesialrådgiver for Afrika (Adviser for Special Assignments in Africa), med særlig fokus på bl.a. Angola. Gambari har med jevne mellomrom besøkt Angola og hatt samtaler med ledere på begge sider i konflikten, og rapportert til FNs sikkerhetsråd om situasjonen i landet. Under dagens ordning fungerer Gambari til en viss grad som spesialutsending for generalsekretæren (SRSG). Ansvaret for gjennomføringen av den nevnte Luena-avtalen er tillagt en såkalt " Commission" (JMC) bestående av representanter for Angolas regjering og UNITA, mens en teknisk gruppe (TG) bistår i den praktiske gjennomføringen. FN er observatør i JMC og har ti militære eksperter i TG. Utover dette tillegger ikke avtalepartene FN - eller noen annen tredjepart - noen formell rolle i gjennomføringen og overvåkingen av avtalen. På bakgrunn av den senere tids utvikling i Angola er FN nå i ferd med å se nærmere på sin tilstedeværelse og sitt mandat i Angola, herunder spørsmålet om en spesialutsending. Regjeringen mener det er viktig at FN er tilstede og støtter opp under den nasjonalt-initierte freds- og forsoningsprosessen. Regjeringen mener at en utnevnelse av en spesialutsending for Angola vil kunne være et positivt bidrag i den post-konfliktsituasjonen landet nå står i om generalsekretæren skulle finne det hensiktsmessig. FNs spesielle ansvar i en slik situasjon fordrer et tungt politisk nærvær. I tillegg er den humanitære situasjonen svært kritisk. En spesialutsending ville også kunne ha gode forutsetninger for å bidra til effektiv koordinering av den humanitære bistanden. Vi vil fra norsk side støtte en eventuell beslutning fra generalsekretærens side om å utnevne en SRSG for Angola. Innlevert 4. juni 2002 av stortingsrepresentant Reidun Gravdahl Besvart 11. Spørsmål: «Barn med diabetes har ofte behov for hjelpemiddel som insulinpumpe. Selve pumpen dekkes av trygden, mens slanger og nåler som kommer i tillegg kun dekkes med 7 000 kr pr. år. Heller ikke futteralet til pumpen dekkes. Også 6 mm sprøytespisser er nå pålagt egenandel. Ved søknader til det enkelte trygdekontor om dekning av ekstrakostnader, brukes skjønn. Noen får kostnadene dekket, andre ikke. Hva vil sosialministeren gjøre med dette?» Begrunnelse: En kronisk sykdom som diabetes, krever svært mye omtanke av omgivelsene, særlig når det gjelder barn. Kosthold, aktivitetsnivå og familieforhold gjør behovet for løsninger individuell. Mange bara har store problem med å regulere blodsukkeret. Konsekvensen av det er senvirkninger som nyresvikt og blindhet. Ca. tolv personer med diabetes blir hvert år blinde. Bare i Oppland er det hvert år ca. tolv nye tilfeller av diabetes 1. For bedre blodsukkerregulering kan en insulinpumpe være løsningen. Men familiens økonomi kan være et hinder når det er egenandeler på dette utstyret. Når nye egenandeler påføres, som for eksempel dette med sprøytespissene med virkning fra i år, er dette også en ekstra økonomisk belastning for barnefamilier som er rammet av sykdom. Svar: Etter retningslinjer gitt av Rikstrygdeverket med hjemmel i folketrygdloven § 5-22, kan det ytes bidrag til dekning av utgifter til insulinpumpe og til forbruksmateriell til insulinpumpe. Utgifter til forbruksmateriell til insulinpumpe kan dekkes med et beløp begrenset oppad til 7 000 kr pr. kalenderår. Ifølge retningslinjene kan det bare gjøres unntak fira denne begrensningen dersom det foreligger helt spesielle medisinske forhold. Bakgrunnen for denne unntaksbestemmelsen er at behovet for forbruksmateriell til insulinpumpe er individuelt og kan variere fra pasient til pasient. 7 000 kr pr. kalenderår, må være dokumentert av lege. Hvorvidt vilkårene er oppfylt beror på en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle, hvor de medisinsk-faglige vurderingene må tillegges vekt. Dette kan føre til at noen pasienter får innvilget søknaden, mens andre far avslag. Forbruksmateriell som det kan gis bidrag til etter folketrygdloven § 5-22, består generelt av utskiftbare deler med kort levetid, og materiellet må være helt nødvendig for å kunne drive eller bruke det medisinske utstyret. Futteral for oppbevaring av medisinsk utstyr regnes generelt ikke som forbruksmateriell i trygdemessig sammenheng. På tilsvarende måte dekkes ikke utgiftene til etui når det ytes bidrag til dekning av utgifter til briller for barn. Med hjemmel i folketrygdloven § 5-14 er det gitt forskrift 18. april 1997 nr. 330 om stønad til dekning av utgifter til viktige legemidler og spesielt medisinsk utstyr (blåreseptordningen). sprøytespisser, jf. forskriften § 3 nr. 4. Det fremgår av § 7 at egenandelen er begrenset til 360 kr pr. resept. Ved kjøp av utstyr/produkter hvor prisen overstiger det maksimumsbeløp som er fastsatt av Rikstrygdeverket, beregnes egenandelen av maksimumsbeløpet. Barn under syv år er fritatt fra å betale egenandel på lik linje med andre helsetjenester etter folketrygdloven kap. 5. Helsedepartementet er i gang med å vurdere om insulinpumper med tilhørende forbruksmateriell bør flyttes fra bidragsordningen til blåreseptordningen. Formålet er å samle bestemmelsene om stønad til diabetesutstyr på ett sted i folketrygdens regelverk. For pasientene vil en flytting av diabetesutstyr til blåreseptordningen representere en vesentlig forbedring. I denne sammenheng vil det eventuelt bli vurdert om kostnadsbegrensningen på 7 000 kr pr. kalenderår for forbruksmateriell til insulinpumpe, bør opprettholdes. Innlevert 4. juni 2002 av stortingsrepresentant Karita Bekkemellem Orheim Besvart 10. Spørsmål: «Kan kommunene velge å ikke ta hensyn til elever bosatt ved flyktningmottak i kommunen ved fastsettelse av antall klasser på et årskull, jf. § 8-3 i opplæringsloven?» Begrunnelse: Barn i grunnskolealder som bor på flyktningmottak er sikret rett til undervisning innenfor gjeldende regelverk, og kommunene far gjennom blant annet integreringstilskudd og egne tilskudd til opplæring for språklige minoriteter støtte til integreringstiltak i grunnskolen. klassedelingstall fastsetter grenser for hvor mange elever en klasse kan ha ved årets begynnelse. Undertegnede har imidlertid fått signaler om at enkelte kommuner ikke teller med elever fra flyktningmottak ved beregning av antall elever, og ønsker statsrådens vurdering av dette. Svar: Dersom dette gjelder grunnskoleopplæring etter opplæringslovens regler, er det ikke unntaksregler i forhold til hvor eleven kommer fra. De ordinære klasseorganiseringsregler gjelder. Innlevert 5. juni 2002 av stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa Besvart 13. juni 2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Spørsmål: «Eg viser til oppslag i NRK 5. juni der nestleiaren i OFS uttrykkjer uro fordi mange hundre personar no er oppsagde på riggane som fylgje av mellombels manglande kontraktar. Det vert sagt at enda fleire står i fare for å bli oppsagde. Vil statsråden ta initiativ overfor oljeindustrien for å sikre einskildmenneske i ein akutt vanskeleg situasjon og også på lengre sikt ta vare på verdifull kompetanse?» Grunngjeving: Utsiktene for offshoreverfta synest å vere dei same som for riggane. Dei er inne i ein mellombels nedgang i 2002, men har von om nye oppdrag i 2003. I 1998 inngjekk styresmaktene eit samarbeid som innebar tiltaksplassar, vedlikehald av kunnskap og supplerande opplæring. Det synest no å vere behov for eit liknande opplegg. Dette til beste både for den einskilde arbeidstakar, men også for landet, fordi ein slik kan ta vare på ein unik kompetanse. Svar: Tidlegare innsats innanfor oljetilknytta verkstadindustri Ein stor nedgang i investeringsaktiviteten i oljetilknytta verkstadindustri førte til at det hausten 1999 blei sett i gong ein ekstra innsats innanfor denne sektoren. Det var utsikter til eit kraftig fall i sysselsetjinga som særleg ville ramme hjørnesteinsbedrifter på kysten av Sør-Vestlandet der det er få andre arbeidsplassar. For å motverke auka arbeidsløyse fekk Aetat tilført ressursar for å styrkje formidlingsarbeidet og kvalifiseringstilbodet til ledige frå denne bransjen. Løyvinga gav grunnlag for 3 000 tiltaksplassar. Det blei særleg førebudd arbeidsmarknadsopplæring (AMO), men og tilskot til bedriftsintern opplæring (BIO). Innsatsen til Aetat retta seg særleg mot: - kvalifisering og formidling til anna arbeid - kvalifisering for å ta vare på nøkkelkompetanse i bedriftene medan dei venta på nye oppdrag. Vurdering av innsatsen Sidan nokre av dei personane som var ledige hadde behov for ny kompetanse, blei det gjennomført kvalifiseringstiltak. førebuing til nye oppdrag. Aetat lokal samarbeidde med utdanningsmyndigheitene, partane i arbeidslivet, bedrifter og kommunar. Omfanget av tiltak innanfor bransjen blei lågare erm planlagt, og mange av kursa var korte. Dette kom av at utviklinga i bransjen blei meir positiv enn det ein hadde trudd. Nokre bedrifter fekk nye oppdrag. Denne utviklinga førte til at mange permitteringar og oppseiingar blei utsett, og mange arbeidstakarar blei formidla til andre verksemder i bransjen. Vurdering av situasjon på arbeidsmarknaden for offshoreindustrien i dag Totalt arbeider det om lag 3 000 personar på dei oljeriggane som driv med leiteverksemd på norsk sokkel. Aetat har ikkje teke mot varsel om oppseiingar eller permitteringar på oljeriggane utover dei 200-300 personane som stortingsrepresentanten nemner i brevet. Dette var oppseiingar som kom som følgje av mangel på leiteoppdrag. Sjølv om det ikkje er meldt om fleire oppseiingar eller permitteringar, ventar Aetat lågare ordretilgang ut året og i starten av neste år. Når det gjeld oljetilknytta verftsindustri, så kan det bli permitteringar frå august både i Hordaland og Rogaland. Nokre bedrifter har inne anbod på nye oppdrag, slik at det er mogleg at ein del av desse permitteringane ikkje slår til, eller at dei blir kortvarige. Tal for utviklinga i investeringar i oljeretta industri frå SSB, gjev ikkje grunnlag for å vente nedgang i sysselsetjinga i denne sektoren i tida framover. Sjølv om det er uvisse rundt desse tala, er det ifølgje meldingar frå Aetat Arbeidsdirektoratet for tidleg å seie noko om ein mogleg nedgang i sysselsetjinga vil vare utover ein kortare periode. Eg vil og vise til at arbeidsgivar har klare plikter overfor arbeidstakarane i ein situasjon med sviktande ordretilgang. Dersom arbeidsmangel har gjort oppseiing av arbeidstakarar i ein del av ei verksemd naudsynt, har arbeidsgivar plikt til å forsøk å finne anna høveleg arbeid innanfor verksemda. Dette følgjer av arbeidsmiljølova § 60 som set vilkår for når oppseiing har sakleg grunn i tilhøve ved verksemda. Denne bestemminga fastsetter og at det ved avgjerda av om ein oppseiing har sakleg grunn skal gjerast ein aweiing mellom behovet til verksemda og dei ulemper oppseiinga fører til for arbeidstakaren. Arbeidstakar som er oppsagd på grunn av arbeidsmangel har fortrinnsrett til ny tilsetjing i same verksemd i eit år frå oppseiingsfristens utløp (arbeidsmiljølova § 67). Konklusjon Etter Regjeringa sitt syn har det ikkje skjedd store endringar i dei føresetnadene som låg til grunn for Stortinget si handsaming av budsjettet for inneverande år. Det er framleis slik at mangel på arbeidskraft er eit dominerande trekk ved den norske arbeidsmarknaden. Slik det er nå vil mange arbeidssøkjarar kunne skaffe seg arbeid ved eigen innsats, m.a. hjelp av Aetat sine IT-baserte løysingar. Etter departementet si vurdering er det ikkje behov for ekstraordinære tiltak retta mot offshoreindustrien. Mange av dei ledige frå denne bransjen vil vere etterspurd arbeidskraft. I lys av røynslene frå tidlegare satsing innanfor oljetilknytta verkstadindustri vil desse personane kunne gå rett inn i ledige jobbar i andre verksemder. Innlevert 5. juni 2002 av stortingsrepresentant May Hansen Besvart 13. Spørsmål: «Samferdselsministeren svarte 16. januar 2002 at Posten skulle ha en dialog med kommunene om omlegging til Post i Butikk. Moss kommune har hatt innsigelser mot omleggingen på Jeløya, og har bedt om et nytt møte med Posten Norge BA fordi det ikke er parkeringsmuligheter og bussforbindelse og tilgjengeligheten er ikke ivaretatt for brukerne. Denne henvendelsen har man ikke fått tilbakemelding på. Dette er ikke dialog. Hva vil samferdselsministeren gjøre for å ivareta brukerne og kommunen?» Begrunnelse: Postens omlegging til Post i Butikk på Jeløya har jeg tatt opp med samferdselsministeren to ganger tidligere. Dialogen med Posten har ikke vært tilfredsstillende, og den ene valgte butikken ligger i utbyggingsområde hvor man nå skal bygge ut et stort felt med boliger. Det må kunne gå an å utsette omleggingen til man vet mer om trafikkonsekvenser og tilgjengelighet. Det må også være spesielt at man ikke svarer på skriftlige henvendelser fra en kommune. Samferdselsministeren har i sine tidligere svar til meg påpekt dette med dialog og samarbeid med kommunene. Hun har også presisert at omleggingen skal ivareta service og tilgjengelighet. Svar: Jeg har vært i kontakt med Posten om de forhold som tas opp i spørsmålet, og Posten har opplyst følgende: "Posten har i forbindelse med omleggingen til Post i Butikk på Jeløya fulgt de samme behandhngsrutiner som overfor andre kommuner berørt av Postens beslutning i januar i år om å erstatte ytterligere 40 poststeder med Post i Butikk våren 2002. Milepælene i prosessen fremgår nedenfor: - 7. januar 2002: Brev til Moss kommune om forslag til endring i postkontornettet. - 14. januar 2002: Møte med Moss kommune. - 15. januar 2002: Faks til Moss kommune med brev av 7. januar 2002 som man hevdet ikke var mottatt. - 18. januar 2002: Brev til Moss kommune med Postens siste årsresultat og kvartalsrapport. - 6. februar 2002: Faks til Moss kommune med bekreftelse på forespørsel om utsetting av klagefrist til 13. februar 2002 (Opprinnelig nist var 9. februar 2002). - 14. februar 2002: Én dag etter utsatt ankefrist ankom faks fra Moss kommune med klage på Postens forslag til endring for Jeløy postkontor. Posten behanalet klagen. - 18. februar 2002: Brev til Moss kommune med bekreftelse på mottak av klage. - 11. mars 2002: Brev til Moss kommune med Postens beslutning om å ikke imøtekomme kommunens klage. Dagen etter at denne ordinære prosessen var avsnittet iog med Postens brev, datert 11. mars 2002, ble Moss kommune og Posten lokalt enige om at kommunen skulle bli nærmere orientert om oegrunnelsen for omleggingen på Jeløya. Man var også enige om at kommunen skulle komme med eventuelle kommentarer så snart som mulig fordi Posten må holde et raskt tempo i omleggingen. Posten fulgte opp med brev til kommunen, datert 14. mars 2002, der vi orienterte om begrunnelsen, bad om tilbakemelding så snart som mulig og viste til at Posten arbeidet for etablering av Post i Butikk-løsningen innen 1. juli 2002. For å holde fastsatt tempo i saken måtte Posten samtidig starte forretningsmessige samtaler med samarbeidspartneren for Post i Butikk-løsningen. Disse samtalene hadde ført frem til en avtale da Moss kommune én måned senere (16. april 2002) sendte brev til Posten om at løsningen etter deres vurdering, ikke var tilfredsstillende, og at de ville diskutere saken nærmere. I svarbrev av 22. april 2002 opplyste Posten at det var inngått avtale med Norgesgruppen om omlegging til Post i Butikk. Avtalen innebærer etablering av Post i Butikk på KIWI i Sjøgata 15 og på KIWI på Refsnes. Post i Butikk-etablering ved KIWI i Sjøgata 15 vil totalt sett ha en bedre tilgjengelighet enn dagens postkontor. Samtidig økes anfall treffpunkter til Postens tjenester ved etablering av Post i Butikk på Refsnes. Kommunen har på samme måte som andre berørte kommuner fått anledning til å bli hørt. I tillegg fikk kommunen mulighet til å komme med yttenigere kommentarer etter at den ordinære prosessen var avsluttet. Det ble i denne forbindelse gjort klart for kommunen at Posten ville holde fast ved sin tidsplan med sikte på omlegging til Post i Butikk innen 1. juli 2002. I stortingsrepresentant May Hansens henvendelse vises det til at Moss kommune skal ha bedt om et "nvtt" møte med Posten, uten at Posten skal ha gitt tilbakemelding på denne henvendelsen, og viaere at Posten ikke svarer på skriftlige henvendelser fra kommunen. Det har ikke lyktes oss å spore opp hvilken henvendelse eller henvendelser det her siktes til. ansvarlige fra Postens side i denne saken er ikke kjent med at det har kommet henvendelser om ytterligere møter eller andre henvendelser som ikke er besvart." Det er Postens ansvar å gjennomføre omleggingen av ekspedisjonsnettet og sørge for en god posttjeneste i de enkelte områdene, herunder at konsesjonskravene oppfylles. Det er også Posten som treffer endelig avgjørelse om etablering av Post i Butikk og lokalisering av disse etter at de berørte kommunene har fått anledning til å uttale seg gjennom en åpen og ryddig prosess. Ut fra de opplysninger jeg har fått fra Posten har jeg ingen merknader til den dialog som har vært mellom Moss kommune og Posten i denne konkrete saken. Innlevert 6. juni 2002 av stortingsrepresentant Audun Bjørlo Lysbakken Besvart 14. Spørsmål: «Regjeringen har tidligere uttrykt at den mener det er viktig at også røster som er kritiske til Verdensbanken slipper til i debatten rundt Verdensbankens ABCDE-konferanse senere denne måneden. Det er søkt om beskjeden støtte fra departementet til arrangementet Åpent Forum 23. juni. Hva gjør statsråden for å sørge for at slike alternative arrangementer kan realiseres?» Begrunnelse: Utenriksdepartementet er vertskap for Verdensbankens årlige forskerkonferanse i juni. Her vil 300 forskere etter invitasjon fira banken legge fram og diskutere tema innen økonomisk utviklingsforskning. Mange organisasjoner og enkeltpersoner som er i opposisjon til Verdensbankens politikk har engasjert seg i forbindelse med dette. Engasjementet tar form av motkonferanse, demonstrasjoner, kulturarrangementer og trykksaker. Enkelte organisasjoner har sagt nei til å delta på ABCDE-konferansen fordi de mener Verdensbanken ikke har fulgt opp sine tidligere forpliktelser i dialogen med dem. Mange av dem vil likevel komme til Oslo og delta på konferansen Åpent Forum den 23. juni. Framtredende bankkritikere fira fire kontinenter vil være representert på det norskorganiserte arrangementet. En av dem som kommer til å delta der er Zambias tidligere president Kenneth Kaunda. Svar: Jeg deler representanten Lysbakkens syn på viktigheten av at kritiske røster kommer til orde under ABCDE-konferansen. Av denne grunn oppfordret vi Verdensbanken til trekke representanter fira kritiske grupper aktivt inn i konferansen. Således ble både ATT AC Norge og SAPRIN-nettverket invitert til å arrangere hvert sitt seminar under konferansen. Dette ville vært en god anledning til å bringe deres kritiske syn inn i debatten. Dessverre valgte både ATTAC og SAPRIN å takke nei. Heldigvis har andre norske institusjoner som SUM, CMI og Fafo valgt å delta aktivt under konferansen. Verdensbanken deler vår oppfatning av at det er viktig å involvere kritiske røster. Dette er noe av formålet med ABCDE-konferansene - i dette tilfellet med fokus på bankens fattigdomspolitikk. Flere av de utenlandske foredragsholderne og deltakerne under konferansen representerer slike kritiske synspunkter. Dette vil bidra til en debatt som reflekterer et mangfold av perspektiver på Verdensbankens rolle i utviklingsarbeidet. Jeg synes det er trist at representanter fra tilsvarende kritiske grupper i Norge har valgt å stå utenfor denne diskusjonen. Utenriksdepartementet har mottatt en søknad om midler til et dialogforum som Oslos biskop har til hensikt å arrangere. Her vil det bli lagt til rette for diskusjon mellom Verdensbanken og et mangfold av NGO'er og andre kritiske røster. Dette arrangementet vil få støtte. Utenriksdepartementet har også mottatt en søknad fra ForUM om å fa dekket utgifter til en såkalt "motkonferanse" til ABCDE-konferansen. Søknaden på 600 000 kr anses ikke å være beskjeden i forhold til de søknadsbeløp man vanligvis opererer med. ivareta slike funksjoner som denne konferansen representerer. Jeg finner det derfor vanskelig å støtte dette arrangementet med vesentlige tilleggsmidler. Departementet har likevel funnet det mulig å bidra med midler til dekning av utgifter til en del deltakere fra utviklingsland på konferansen. Innlevert 6. juni 2002 av stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen Besvart 19. Spørsmål: «Vil justisministeren ta konkrete skritt for å gjøre noe med kjønnsubalansen i politiets ledelse?» Begrunnelse: Det er nå blitt klart at Vestfold og Rogaland politidistrikter ikke har ansatt en eneste kvinne blant sine nye ledere. Fra før av vet vi at kvinner innen svært mannsdominerte etater og bedrifter har problemer med å fa sine kvalifikasjoner anerkjent på lik linje med mennenes. Nærings- og handelsministeren har erkjent dette, og har derfor truet med kjønnskvotering i næringslivet dersom ikke næringslivet seiv skjerper seg. I og med at politiet er en statlig etat, burde Regjeringen legge ekstra vekt på fa endret den uheldige kjønnsubalansen som eksisterer. SV mener det er svært viktig at politietaten, som er særlig avhengig av legitimitet i befolkningen, legger synlig vekt på representativitet. Vi mener det er bekymringsfullt at kvinner tydeligvis har vanskelig for å bli sett og anerkjent innen politiet, og etterlyser et mer synlig engasjement på dette fra øverste ledelse innen politiet seiv og fra Justisdepartementet. Svar: Arbeidet med likestilling i politi- og lensmannsetaten startet opp i 1990. Politiavdelingen i Justisdepartementet utarbeidet i 1995 den første handlingsplan for likestilling. Med bakgrunn i de erfaringer som er gjort, er handlingsplanen revidert ved to anledninger. Første gang for perioden 1. januar 1998 - 31. desember 1999, og nå for tidsrommet 1. januar 2000 -31. desember 2002. Denne ligger til grunn for Politidirektoratets og politidistriktenes arbeid med likestilling til og med 31. desember 2002. Hovedmålet for handlingsplanen er å gi like muligheter for kvinner og menn. Det er satt fem delmål: rekruttering, kompetanse, arbeidsordninger, økonomi og kvinnenettverk og kontaktpersoner. For gjennomføring av de fem delmålene ble det foreslått følgende tiltak: 1. Målsetting: Rekruttering Det skal praktiseres positiv særbehandling av kvinner. Melder det seg flere søkere med tilnærmet like kvalifikasjoner, skal kvinner ha fortrinnsrett til stillingen dersom det er mindre enn 40 pst. kvinner i den aktuelle stillingsgruppen i politidistriktet. Det understrekes at dette også gjelder for lederstillinger. Utforme annonse/kunngjøring slik at den er attraktiv for begge kjønn. For stillingskategorier der det er mindre enn 40 pst. kvinner i politidistriktet, skal kvinner oppfordres til å søke. Tilstrebe økt kvinneandel i råd, utvalg med mer, nemnder tilsettingsråd, arbeidsmiljøutvalg mv. Tiltak: Rapport om deltakelse i råd, utvalg med mer innhentes av likestillingskontakten og sendes til Justisdepartementet innen 15. november hvert år. 2. Målsetting: Kompetanse - Tiltak: Utarbeide individuelle kompetanseplaner, tildele kompetansegivende arbeidsoppgåver likt mellom begge kjønn. - Tiltak: Bevisstgjøre, oppfordre og motivere kvinner til å søke etter- og videreutdanning. - Oppfølging: Utvikling av et prosjekt Lederutviklingsprogram for kvinner. Dette er basert i e-læring og fire seminarer (20 timer hvert) i løpet av ett år. Det er planlagt å starte et pilotprosjekt i høst. I tillegg er det planlagt et mentorprogram for kvinner. 3. Målsetting: Arbeidsordninger - Tiltak: Forholdene skal legges til rette slik at det er en reell mulighet til å arbeide deltid (jf. arbeidsmiljøloven § 46A), nemnder tilrettelegge for bruk av tidskonto. I den grad det er mulig tilstrebe å gi tilsatte med omsorgsansvar anledning til å gå ut av tjenestelisten i en periode. 4. Målsetting: Økonomi - Tiltak: Likestillingsfremmende tiltak skal innarbeides i det enkelte politidistrikt/særorgans budsjett. Det skal settes av budsjettmidler til drift av slike tiltak. 5. Målsetting: Kvinnenettverk og kontaktpersoner - Tiltak: Arrangere temadagene for kvinnene i politidistriktet. - Tiltak: Opprette kvinnenettverk. - Tiltak: Kontaktperson for likestilling i politidistriktet velges ut blant en av de kvinnelige tilsatte. - Oppfølging: Det ble opprettet kvinnenettverk for alle tilsatte i politi- og lensmannsetaten i nesten alle politidistriktene, og nettverk for kvinnelige ledere. Politidirektoratet arrangerer konferanse for kvinnelige ledere to ganger i året. Ansvar for gjennomføring av de ovennevnte tiltakene ligger hovedsakelig hos politimestere, driftsenhetsledere og prosjektgruppen for likestilling. Politimestrene har klare retningslinjer ved innstilling til tilsettingsrådene hva angår hensynet til likestilling. Likestilling skal brukes som et personalpolitisk virkemiddel for å fremme effektiviteten, øke trivselen og bedre samarbeidsmiljøet mellom kvinner og menn. Politimestrene skal rapportere resultatene i likestillingsarbeidet. En oppdatert manuell statistikk fra Politidirektoratet viser at totalt sett har etaten 16,6 pst. polititjenestekvinner og at andelen kvinnelige ledere med personalansvar er 10,2 pst. pr. 12. juni 2002. Andelen kvinnelige politistudenter som uteksamineres pr. 21. juni 2002 er ca. 33 pst. I tildelingsbrevet for 2002 er Politidirektoratet gitt i oppdrag å prioritere likestillingsarbeidet. Departementet har bedt direktoratet om en ny oversikt over kvinneandelen totalt og i de ulike lederstillinger. I forbindelse med Politireform 2000 arbeider Politidirektoratet med en overordnet personalpolitikk for politi- og lensmannsetaten. Denne vil foreligge i nærmeste framtid. Denne personalpolitiske strategiplanen vil også ligge til grunn for direktoratets videre arbeid med likestilling. Innlevert 6. juni 2002 av stortingsrepresentant Torny Pedersen Besvart 11. Spørsmål: «Da regjeringen Stoltenberg lyste ut nye konsesjoner til lakseoppdrett var det et mål at kvinner og lokale søkere skulle prioriteres. Etter at ESA hadde innsigelser på dette punkt har nå Regjeringen Bondevik endret sitt forslag angående tildelingsforskrifter på disse punktene. På hvilken måte vil fiskeriministeren ivareta disse viktige målsettingene med de nye tildelingsforskriftene?» Begrunnelse: I mange kystsamfunn er det et problem at mange jenter flytter fra sine hjemsteder. Årsakene til det er sammensatte, men en grunn er mangel på interessante jobber. Samtidig vet vi at det er mange jenter som tar fiskeri- og havbruksfaglig utdanning. Undersøkelser viser også at kvinner er gode bedriftsledere og eiere. Antallet konkurser i bedrifter eid og ledet av kvinner er meget lavt. Videre ser en også at bedrifter bygd opp og drevet av lokale eiere gir større ringvirkninger lokalt enn bedrifter styrt fra andre deler av landet eller utlandet. Svar: I brev av 27. mars 2002 anbefalte ESA at enkelte bestemmelser i forslaget til ny tildelingsforskrift endres da disse anses ikke å være fullt ut forenlige med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Av de bestemmelser som ikke ble ansett som forenlige med Norges forpliktelser var den foreslåtte prioritering av kvinner ved tildelingen. På denne bakgrunn ble det ansett som nødvendig å endre den foreslåtte forskrift på dette punkt. Samarbeidsregjeringen deler regjeringen Stoltenbergs oppfatning om at det er viktig å styrke kvinners deltakelse på eiersiden i næringen. Fiskeridepartementet har derfor foreslått at bestemmelsen om at kvinner skal prioriteres ved tildelingen erstattes med en oppfordring til kvinner om å søke konsesjon i denne tildelingsrunden. Det vises i denne forbindelse til den foreslåtte forskrift § 4 e) som lyder: "oppfordring til at kvinner søker om konsesjon." Med denne endring ønsker Regjeringen å markere at målsettingen om å styrke kvinners stilling og innflytelse i næringen fortsatt står fast. Innlevert 6. juni 2002 av stortingsrepresentant Bendiks H. Arnesen Besvart 14. Spørsmål: «Sikkerhetsopplæringen for fiskere kan bli nedlagt ved årsskiftet fordi ny avtale med kursfartøy ikke er inngått. Statsråden har tidligere avvist et spørsmål fra meg om denne saken med den begrunnelse at dette gjelder budsjett 2003. Etter min vurdering vil en avtaleinngåelse etter budsjettbehandlingen være altfor sent. Anser Regjeringen den lovpålagte sikkerhetsopplæringen for fiskere som viktig, og hva vil i så fall statsråden gjøre for at denne opplæringa kan videreføres etter 31. desember 2002?» Begrunnelse: Jeg viser til mitt spørsmål av 22. mai 2002 og til statsrådens svar av 28. mai 2002. Svaret var av en slik karakter at jeg finner å måtte fremme et nytt spørsmål i saken. viktige og lovpålagte sikkerhetsopplæringen for fiskere nå faktisk står i fare for å bli nedlagt. Ut fra dette ser jeg det nødvendig med et større engasjement i saken enn det som har vært tilfelle hittil. Derfor håper jeg at statsråden denne gangen vil gi meg et fyldigere svar. Svar: Krav til sikkerhetsopplæring for fiskere er fastsatt i forskrift av 10. februar 1989. Regjeringen anser at pålagt sikkerhetsopplæring er et viktig tiltak for å ivareta sikkerheten på fiskefartøyene. Regjeringen vil derfor videreføre kravet om sikkerhetsopplæring for fiskere. Sikkerhetskursene kan organiseres på flere mater, blant annet kan kursene gjennomføres ved landbaserte kurssentra, slik det delvis gjøres i dag. Innlevert 7. juni 2002 av stortingsrepresentant Asmund Kristoffersen Besvart 13. Spørsmål: «Opplæring av pasienter og pårørende er ifølge helselovgivingen én av fire oppgåver for sykehusene. Stiftelsen Nasjonal Plan for Astmaskoler har gjennom prosjektmidler utviklet et metodisk verktøy for opplæring av astmapasienter. Studier viser at de som har gjennomgått opplæringen, har hatt ca. 70 pst. reduksjon i primærlegekonsultasjoner og sykefravær. Prosjektperioden er over, og tilbudet står i fare for å forsvinne. Vil helseministeren opprettholde tilbudet gjennom statlig finansiering?» Begrunnelse: Personer med astma har hatt stor nytte av pasientopplæring. En stor norsk undersøkelse viser at pasientopplæring av personer med astma fører til bedre livskvalitet, bedre lungefunksjon, bedre medikamentvaner, reduserte legebesøk og lavere sykefravær. Dette har også gitt åpenbare samfunnsøkonomiske besparelser, seiv om bedret livskvalitet for den enkelte er den aller største gevinsten. Stiftelsen Nasjonal Plan for Astmaskoler utgav i 1998 en opplæringspakke for voksne astmatikere som i dag brukes ved nesten samtlige norske lungepoliklinikker og i spesialisthelset)enesten for øvrig. Opplegget er senere utviklet også for barn og ungdom. Det er også utarbeidet en egen internettbasert opplæringspakke og databasert opplæringsverktøy for allmennpraktikere. Det kan og være grunn til å minne om at prosjektet er drevet gjennom stor grad av ulønnet dugnadsinnsats mellom fagfolk, myndigheter og brukere innenfor et budsjett på mellom 2-3 mill. kr pr. år. I spesialisthelsetjenesteloven er sykehusene pålagt fire hovedoppgaver: 1. Diagnostikk, behandling, pleie og rehabilitering. 2. Utdanning av helsepersonell. 3. Forskning. 4. Opplæring av pasienter og pårørende, noe som også er nedfelt i vedtektene for helseforetakene. delen av helsetjenesten. Det er meget avgjørende både for effektiv ressursutnyttelse og for pasientenes beste at dette prosjektet videreføres på permanent basis. I denne sammenhengen er det viktig at pasienter og helsepersonell har kontinuerlig tilgang på oppdaterte og effektive opplæringsplaner og verktøy for pasienter med kronisk lungesykdom. Derfor er det avgjørende at en kan bevare og stadig videreutvikle en nasjonal ressurs- og kompetansebase, bl.a. basert på det utviklede astmaskoleopplegget. En utvikling tilknyttet en av våre lærings- og mestringssentre er naturlig, f.eks. lærings- og mestringssentret ved Vest-Agder Sentralsykehus som etter det jeg forstår, har arbeidet tett opp til Stiftelsen Nasjonal Plan for Astmaskoler. Tilknytning til Aker sykehus som har nasjonal funksjon, kan også være aktuelt. Jeg vil sterkt understreke behovet for at dette tilbudet opprettholdes og videreutvikles i takt med ny forskning. Nå er redskapet utviklet for å komme denne store gruppe pasienter i møte. Nå må dette opplegget komme inn under en ordinær statlig finansiering, og etter det jeg er kjent med, er det behov for ca. 1 mill. kr pr. år for å drive prosjektet videre. Svar: For personer med en kronisk sykdom som astma er god opplæring og mestring av sykdommen et viktig supplement til den medisinske behandlingen. Tilbudet kan i noen grad gis i primærhelsetjenesten, men må i all hovedsak foregå i spesialisthelsetjenesten i sykehus, poliklinikker og hos privatpraktiserende spesialister. Nasjonal Plan for Astmaskoler (NPAS) er et metodisk verktøy til bruk i opplæring av astmapasienter til å takle sin sykdom. NPAS er organisert som en privat stiftelse med formål å utarbeide og vedlikeholde opplæringsmateriell for mennesker med astma, samt bistå med opplæring/veiledning til helsepersonell bl.a. ved kursvirksomhet. Arbeidet har i en utviklingsfase 1998-2002 hatt et budsjett på 2-3 mill. kr pr. år med støtte fra Norges Astma- og Allergiforbund, Stiftelsen Helse og Rehabilitering, flere farmasøytiske firmaer, Den norske lægeforening og fra daværende Sosial- og helsedepartementet. handlingsplan for forebygging av astma, allergi og inneklimasykdom. Departementet har ikke gitt bevilgning til NPAS etter dette. Stortinget har gjennom lovverket gitt klare føringer på at pasienter med kroniske lidelser skal ivaretas særskilt. Opplæring av pasienter og pårørende er ifølge lov om spesialisthelsetjenesten (§ 3-8) én av fire hovedoppgaver for sykehusene. Praktisk erfaring viser at en gjennom aktiv medvirkning fra pasientens side oppnår bedre symptomkontroll og mestring av sykdommen. Helseforetakene har også plikt til å utvikle individuelle planer for pasienter med kroniske lidelser (jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-5). Planene skal utarbeides sammen med pasient og pårørende, eventuelt også primærhelsetjenesten. Jeg har derfor i styringsdokumentene til regionale helseføretak understreket at de har et særlig ansvar for å ivareta pasienter med kroniske lidelser. Stiftelsen NPAS har utviklet pedagogisk materiell som i varierende grad er blitt benyttet av de astmaskolene som er etablert i norske sykehus, og disse kan vise til gode kliniske resultater. I en rapport fira Statens helsetilsyn fra 2000 konkluderes det med at "astmaskoler er en metode for pasientopplæring som bør kunne gjennomføres innenfor de eksisterende rammer i norsk helsevesen ". Jeg mener at det gjennom lovverket, de styringssignalene som jeg har gitt helseforetakene, og de tilbudene som allerede er etablert i en rekke sykehus, er lagt til rette for å bygge opp og gjennomføre gode tilbud til pasienter med astma. Jeg finner derfor at det ikke er hensiktsmessig å gi særskilt støtte til drift av en enkelt virksomhet som Stiftelsen NPAS. Nasjonalt kompetansesenter for læring og mestring ved kronisk sykdom ved Aker universitetssykehus HF har som en av sine oppgåver å sikre nasjonal kompetanseoppbygging, nettverksbygging og spredning av kompetanse når det gjelder mestring av kroniske sykdommer. Senteret arbeider nært med bruker/pasientorganisasjoner både når det gjelder utforming og iverksetting av tiltak. Kompetansesenteret skal også bidra med rådgivning og faglig støtte til andre sykehus m.m. og har bl.a. bidratt ved utarbeidelse av barnemodul for NPAS astmaskole. Kompetansesenteret bør derfor kunne være en aktuell samarbeidsparter i forhold til NPAS. Innlevert 7. juni 2002 av stortingsrepresentant Marit Arnstad Besvart 14. Spørsmål: «Makrellkvotene har økt fra 157 160 tonn i 1998 til foreslåtte 182 637 tonn i 2002.1 samme periode er kvotene for ringnotfartøy under 70 fot dramatisk redusert. Kvotene er nå så lave at det er svært vanskelig å drive lønnsomt for kystringnotflåten. Hvorfor er kvotene så dramatisk redusert for denne fartøygruppen, og hva vil statsråden foreta seg for å sikre ringnotfartøy under 70 fot den del av makrellkvoten som samsvarer med veksten og utviklingen i kvotegrunnlaget for makrellfisket som helhet?» Begrunnelse: Fiskeridirektoratet sitt forslag til "regulering av fiske etter makrell 2002" innebærer for ringnotfartøy under 70 fot blant annet at fartøygruppa 18-21,35 meter har fatt redusert sin kvote fra 510 tonn i 1998 til 217 tonn i 2002, mens fartøygruppa 13-14,99 meter har fatt kvoten redusert fra 220 tonn til bare 92 tonni 1992. Svar: Som vist i tabellen under har den norske makrellkvoten økt siden 1996. Tabellen viser også at andelen av kvotene som har tilfalt kystflåten ikke har blitt drastisk redusert i årene etter 1996. I 1996 og 1997 var det avsatt et kvantum på 20 000 tonn til kystfartøygruppens fiske. I årene 1998 til og med 2001 var kystfartøyenes gruppekvote satt til 30 000 tonn. For irmeværende år er gruppekvoten 33 788 tonn. Tabellen viser videre at kystandelen i 1990 var på 12,3 pst. Den gikk gradvis nedover til 8,1 pst. i 1994. I 1995 var utgjorde kystandelen 10 pst. og økte til 19,1 pst. i 1998 og 1999.1 løpet av de siste 13 årene var kystandelen på sitt høyeste i disse to årene. Det kan derfor virke noe misvisende å bruke 1998 som referanseår for relativ fordeling mellom de ulike reguleringsgruppene. Ut fra tabellen under kan jeg ikke se at det er grunnlag for å hevde at kystfartøygruppen har fatt drastisk redusert sine kvoteandeler i løpet av de siste årene. a SUK-fartøyene kan fiske 6,4 %av den norske kvoten, eller rettere: 8,2 % av ringnotgruppens kvote. Jeg er imidlertid klar over at maksimalkvotene til det enkelte fartøy har blitt redusert etter 1998.1 årene 1998-2000 var maksimalkvoten for fartøy mellom 18 og 21,35 meter på 350 tonn. Denne kvotestørrelsen innebar en betydelig grad av overregulering. Kystfartøygruppens fiske etter makrell ble i 2000 awiklet i løpet av kort tid, og man fant at dette fisket ble awiklet på en uhensiktsmessig måte. Kappfisket, som følge av effektive båter og høy overregulering, gav ikke optimal avkastning, verken for fiskeflåten eller fiskeindustrien. Kystfartøygruppens effektivitet hadde økt kraftig i løpet av de siste årene, både som resultat av teknologisk utvikling og et økende antall store fartøy i kystgruppen. Maksimalkvotene ble derfor redusert til 290 tonn i 2001 for fartøygruppen mellom 18 og 21,35 meter. En maksimalkvote er en kvote som er overregulert. Det at et fiskeri er overregulert betyr at det er utdelt mer kvote enn en faktisk har til disposisjon. Summen av de individuelle kvotene overstiger altså gruppekvoten som er til disposisjon for vedkommende fartøygruppe. Den vanligste grunnen til at en velger å bruke overregulering er at man har erfaring for at ikke alle fisker sine kvoter fullt ut. For å sikre at gruppekvoten blir oppfisket uten at en må foreta flere refordelinger, velger en å dele ut mer kvote enn en faktisk har til disposisjon, dvs. overregulere. Dersom flere fartøy enn antatt velger å delta aktivt i fisket, må fisket stoppes før alle som deltar i fisket har fått sin kvote. Dersom en ønsker at fartøyene skal ha stor grad av sikkerhet for å kunne fiske sine kvoter brukes liten eller ingen overregulering. I slike tilfeller har man en såkalt fartøykvoteregulering. Fartøykvoteregulering benyttes i fiskerier der en på grunnlag av erfaring vet at alle aktuelle fartøy fisker sine tildelte kvoter tilnærmet fullt ut. En annen grunn til å bruke overregulering er at kvoten pr. delte ut mer enn en faktisk hadde til disposisjon. For å sikre at de mest aktive fiskerne får et rimelig driftsgrunnlag benyttes da overregulering. Jo større grad av overregulering, desto større vil konkurranseelementet i fisket være, og jo raskere vil kvoten bli oppfisket og fisket dermed stoppet. Ved stor grad av overregulering vil det således være vanskelig både for fisker og fiskeindustrien som er avhengig av stabilitet i leveransene, å planlegge driften. Etter hvert som flere og flere fiskeri blir deltakerregulert vil deltakelsen bli mer avgrenset og behovet for overregulering vil reduseres. I tillegg har utøverne ved innføring av ulike strukturtiltak et større behov for garanti for kvotene, noe som vil innebære lavere grad av overregulering. Reguleringsforskriften for kystfartøygruppens fiske etter makrell for inneværende år, herunder størrelsen på maksimalkvotene, er ennå ikke fastsatt. Under møtet i Reguleringsrådet i Bergen 5. juni 2002 tilrådde flertallet i rådet at overreguleringen måtte ytterligere reduseres for kystgruppens makrellfiske. En maksimalkvote på 217 tonn ble anbefalt for fartøyene mellom 18 og 21,35 meter. Forslaget innebærer en overregulering på 8,7 pst. Men som sagt, forskriften er ennå ikke fastsatt. Jeg vil derfor avslutningsvis understreke at det ikke er slik at kystandelen har gått dramatisk ned i forhold til tidligere år. Tilrådingen som foreligger fira Reguleringsrådet om størrelsen på maksimalkvotene innebærer at overreguleringen reduseres slik at fisket kan strekkes mer ut i tid. å få størst mulig kvantum. En lavere grad av overregulering vil ifølge tilrådingen kunne føre til en høyere verdiskaping i kystfartøygruppens fiske etter makrell. Dersom vi ser på utviklingen av deltakelsen og fangsteffektiviteten i kystfartøygruppen er det etter min mening åpenbart at det var behov for å adgangsbegrense denne gruppen. Makrellfisket for gruppen over 13 meter ble adgangsbegrenset i 1997, mens fartøygruppen under 13 meter ble adgangsbegrenset fra 2002. Fiskeridepartementet vil i løpet av sommeren sende ut et høringsnotat om drifts- og strukturordninger for kystflåten. Disse ordningene har til hensikt å bedre lønnsomheten til det enkelte fartøy enten gjennom frivillige sammenslåinger eller samarbeidsformer. Ordningene vil gi den enkelte fisker større mulighet til å tilpasse seg det driftsmønsteret han eller hun finner mest rasjonelt. Når et visst kvantum skal fordeles, kan bare den enkelte få mer, dersom kvantumet deles på færre fartøy. Jeg vil i løpet av kort tid fastsette reguleringsforskriften for kystfartøygruppens fiske etter makrell. Jeg er godt kjent med innspillene fra de enkelte organisasj onene både i flåteleddet og på landsiden. Innspillene ble for øvrig gjengitt i sakspapirene til Reguleringsrådet og behandlet der. Fordelingen av den norske kvoten for makrell i 2002 mellom ringnotgruppen, trålgruppen og kystfartøygruppen er imidlertid fastsatt i forskrift av 20. desember 2001 om regulering av fisket etter makrell i 2001. Denne fordelingen gir kystfartøygruppen en kvoteandel på 18,5 pst. i 2002, mot 17,0 pst. i 2001. Innlevert 7. juni 2002 av stortingsrepresentant Anne Helen Rui Besvart 13. Spørsmål: «Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund mener at 86 innsatte burde vært plassert i psykiatrisk eller annen egnet institusjon enn fengsel. Kan helseministeren si noe om når og hvordan de helsemessige forhold for de innsatte blir fulgt opp?» Begrunnelse: Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund gjennomførte en undersøkelse om helsetilstanden blant de innsatte i 2001. Forbundet framhever her at 305 innsatte er feilplassert i fengselsvesenet og at dette gjelder i stor grad de store fengslene i Oslo, Bergen og Trondheim. helsetilstanden til de innsatte i fengslene er generelt dårlig. Svar: Innsatte i fengsel er en utsatt og sårbar gruppe som har høyere sykelighet enn befolkningen for øvrig. Det antas at både fysiske og psykiske problemer er mer utbredt blant innsatte enn i befolkningen for øvrig. Mange av de innsatte har problemer med narkotikaavhengighet. I tillegg har mange alvorlige personlighetsforstyrrelser som disponerer for forskjellige psykiske lidelser. Dette gjenspeiler seg bl.a. ved at de innsatte har et høyt forbruk av helsetjenester. er gjort undersøkelser som viser at legesøkningen blant de innsatte er seks ganger høyere enn i normalbefolkningen. I 2001 gjennomførte Helsetilsynet og fylkeslegene felles tilsyn med deler av helsetjenestetilbudet ved 34 av landets 43 fengsler. Blant de forhold som ble undersøkt var hvordan virksomhetene sikrer de innsattes rett til nødvendig helsehjelp. Fylkeslegene fant at de aller fleste innsatte fikk tilstrekkelig informasjon om helsetjenestetilbudet i fengslene, og at tilgjengeligheten til primærhelsetj enesten var god. Dersom det var behov for det, ble de innsatte henvist til spesialisthelset] enesten. Som nevnt over er det en kjensgjerning at mange innsatte har psykiske problemer. De fleste av disse kan behandles forsvarlig i tilknytning til soning. Enten kan dette gjøres i helsetj enesten inne i fengselet, eller ved innleggelse eller poliklinisk behandling utenfor fengselet. En del blir behandlet ved at spesialisthelsetjenesten kommer til fengselet. Ved alvorlig sinnslidelse skal vedkommende overføres til psykisk helsevern. Det er i ferd med å bli igangsatt et forskningsprosjekt i regi av Forskningsstiftelsen Fafo om innsattes levekår. Prosjektet er et ledd i levekårsforskningen i Norge for å kartlegge den faktiske fordelingen av ressurser og sykdom i befolkningen generelt, og i og mellom grupper spesielt. I denne sammenheng er et av målene å få bedre kunnskap om psykiske lidelser blant innsatte. Prosjektet er et samarbeid mellom Fafo, kriminalomsorgsavdelingen i Justisdepartementet og Sosial- og helsedirektoratet. Kompetansesentrene for fengsels-, sikkerhets- og rettspsykiatri har også vært samarbeidspart. kriminalitetsforebyggende tiltak. Arbeidet skal starte i august 2002. Sosial- og helsedirektoratet reviderer nå Veileder for helsetjenesten til de innsatte (1987). Arbeidet er høyt prioritert blant annet som en oppfølging av tilsynsrapporten fra tilsynet med helsetjenesten til de innsatte. Planen er å ferdigstille arbeidet i 2002. Gjennom de siste årene har departementet satt et sterkt fokus på problematikken rundt psykotiske innsatte. Jeg viser i denne forbindelse til St.prp. nr. 1 for 2001-2002: "Antall psykotiske innsatte i norske fengsler er ikke stort. Statens helsetilsyn antar at inntil om lag 5-8 innsatte på landsbasis til enhver tid oppfyller vilkårene i lov om psykisk helsevern for tvangsinnleggelse. For disse er det ofte en viss ventetid før de overføres til sykehus. I de senere år er ventetiden blitt vesentlig forkortet, men kan i enkelte tilfeller variere." Den pågående opptrappingsplanen for psykisk helse vil også komme de innsatte til gode på linje med den øvrige befolkningen. Soningsforholdene er av betydning for hvorvidt psykoser oppstår under soningen. Det finnes forskjellige typer fengsler med ulik grad av sikkerhet, fra helt åpne fengsler til lukkede anstalter. Fengselsvesenet tilstreber så langt som mulig at innsatte plasseres under soningsforhold tilpasset på en slik måte at psykoser ikke oppstår. Dette er forhold kriminalomsorgen er spesielt oppmerksom på ved utbyggingen av tilbudet til forvaringsdømte ved Ila. Jeg vil be Statens helsetilsyn vurdere hvorvidt det med bakgrunn i FFOs undersøkelse er behov for å se nærmere på hvorvidt innsatte far det helsemessige tilbudet de har behov for. Dersom det er behov for det, vil jeg be Statens helsetilsyn gjennomføre særskilt tilsyn. Innlevert 7. juni 2002 av stortingsrepresentant Britt Hildeng Besvart 14. Spørsmål: «Det er for 2002 bevilget 70 mill. kr til behandling av pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser i utlandet. Disse pasienter er avhengig av ra en tett oppfølging etter at de kommer tilbake til Norge. Hvilke konkrete opplegg har helsevesenet til disposisjon i denne sammenheng?» Begrunnelse: Spørsmålet er sendt på grunn av henvendelser jeg har fått om manglende oppfølging i slike situasjoner som jeg har beskrevet. Dersom behandling av pasienter med spiseforstyrrelser skal kunne gi positive resultater, er en helt avhengig av en tettere oppfølging. Dersom dette ikke finnes i tilstrekkelig grad, vil behandling i utlandet miste sin verdi. Dersom slike tilbud ikke eksisterer, burde en vel sørge for at de ble utviklet. Svar: Jeg vil innledningsvis gjøre oppmerksom på at tallet som er lagt til grunn i spørsmålet ikke medfører riktighet. Rikstrygdeverkets Prosjekt - Kjøp av helsetenester i utlandet har foreløpig avsatt 25 mill. behandling av denne pasientgruppen. I Regjeringens forslag til Revidert nasjonalbudsjett (RNB) for 2002 er det lagt til grunn at det skal finnes midler til å ferdigbehandle alle som allerede er under behandling eller som har takket ja til tilbud om sådan. Regjeringen har erkjent at det er behov for å bedre behandlingstilbudet for mennesker med spiseforstyrrelser i Norge. Dette var også bakgrunnen for at det ble utarbeidet en strategiplan mot spiseforstyrrelser i 2000. Strategiplanen inneholder omfattende tiltak både når det gjelder forebygging, kompetanseheving og økt kapasitet i behandlingsapparatet, og skal følges opp av de regionale helseforetakene. Det er også utarbeidet en veileder for behandling av spiseforstyrrelser i spesialisthelsetjenesten hvor kontinuitet og langtidsoppfølging vektlegges. Som et supplement til det innenlandske tilbudet har Prosjekt - Kjøp av helsetjenester i utlandet inngått avtaler med svenske og engelske behandlingsinstitusjoner for pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser. Disse landene er valgt på grunn av bra faglige resultater og av språkmessige hensyn. Ifølge tall fra prosjektet er foreløpig 37 pasienter i gang med sitt behandlingsopplegg. Behandlingen foregår med dag- eller døgninnleggelse ved utenlandsk behandlingsenhet, og skjer ofte i vekselspill mellom den utenlandske og norske behandlingsenheten. Prosjektet har, i samarbeid med fagfolk, utarbeidet et behandlingsopplegg hvor det er lagt stor vekt på samarbeid og kontinuitet i forhold til ansvarlig behandlingsenhet i Norge. Det er opprettet en faggruppe som fungerer som et bindeledd mellom behandlingsenhet i utlandet og i Norge. Pasienter som helt eller delvis behandles i utlandet er derfor sikret oppfølging når de kommer tilbake til Norge. En svært viktig del av det faglige opplegget går ut på at helsepersonell med behandlingsansvar i Norge kan hospitere ved de utenlandske behandlingsenheter når disse har en norsk pasient innlagt. Målsettingen er å tilføre det norske behandlingsmiljøet økt kompetanse, noe som vil føre til positive effekter utover prosjektets varighet. Innlevert 7. juni 2002 av stortingsrepresentant Gunhild Øyangen Besvart 13. Spørsmål: «Stortinget forutsatte i statsbudsjettet for 2002 at det nye Sosial- og helsedirektoratet ikke skulle drive med forskning. Likevel søker direktoratet forsker til avdeling for helsetjenesteforskning. Er statsråden klar over utlysningen, og mener statsråden dette er i tråd med Stortingets forutsetninger?» Begrunnelse: Stortinget behandlet opprettelse av nytt Sosial- og helsedirektorat i statsbudsjettet for 2002. Sosialkomiteen sa i forbindelse med organiseringen: "Komiteen finner det naturlig at direktoratet skal utvikle en bestillerkompetanse overfor eksterne forskningsmiljøer og ha kompetanse til å oppsummere forskning som foregår andre steder. Komiteen understreker at det ikke bør bygges opp noe eget forskningsmiljø med kapasitet til a igangsette flere egne forskningsprosjekter i direktoratet. Flertallet i komiteen viser også til et brev fra helseministeren av 4. desember 2001 angående denne saken der han blant annet skriver: "Sosial- og helsedirektoratet skal ikke ha forskningsaktiviteter som forutsettes å ha en fri og uavhengig stilling, dette er forskning som bør skje ved universitets- og forskningsmiljøene." Likevel utlyser direktoratet ledig stilling som forsker i avdeling for helsetjenesteforskning. Utlyst i Dagens Medisin 23. mai 2002. Svar: Jeg har fått opplyst fra Sosial- og helsedirektoratet at det er lyst ut stillinger for to forskere, to seniorrådgivere, to rådgivere, fagredaktør og førstekonsulent til Enhet for kunnskapshåndtering. Ved omorganiseringen av den sentrale sosial- og helseforvaltningen ble det overført et miljø fra Folkehelsa til Sosial- og helsedirektoratet knyttet til kunnskapsoppsummering og metodevurdering. Viktige mål for integrering av dette miljøet er knyttet til bl.a. prioritering, kvalitetsutvikling og utvikling av normer og retningslinjer for helse- og sosialtenestene. I 2002 har miljøet i Sosial- og helsedirektoratet vært organisert i Enhet for kunnskapshåndtering. pålitelig forskningsbasert informasjon og som også reflekterer den enkeltes og samfunnets verdier. Enheten skal gjøre pålitelig informasjon om effekter av sosial- og helsetjenester lettere tilgjengelig for helsepersonell, forvaltningen og publikum. Slik skal enheten være med å fremme god helse og sosial trygghet - og en forsvarlig bruk av fellesmidlene. Det fremgår av dette at direktoratet ikke skal ha forskningsaktiviteter som forutsettes å ha en fri og uavhengig stilling. Dette er forskning som bør skje ved universitetene, og i de uavhengige forskningsmiljøene. Utlysning av stilling som forsker er et uttrykk for at miljøet har behov for forskerkompetanse knyttet opp mot hovedfunksjonen som er kunnskapsoppsummering og kvalitetsutvikling. Jeg viser til Stortingets behandling av saken under budsjettbehandlingen høsten 2001. Følgende ble uttalt fra Stortinget, jf. Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2001-2002: " forskning som foregår andre steder. Komiteen understreker at det ikke bør bygges opp noe eget forskningsmiljø med kapasitet til a igangsette flere egne forskningsprosjekter i direktoratet. "Sosial- og helsedirektoratet skal ikke ha forskningsaktiviteter som forutsettes å ha en fri og uavhengig stilling, dette er forskning som bør skje ved universitets- og forskningsmiljøene. Direktoratet skal kunne bestille forskning i eksterne forskningsmiljøer og ha kompetanse til å oppsummere forskning på sosial og helsetjenesteomradet (metodevurdering og kunnskapssammenstilling). Direktoratet skal videre ha utredningskompetanse og kunne gjennomføre forskingsbaserte utredninger." Rammene for virksomheten i Sosial- og helsedirektoratet slik det er skissert i Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2001-2002, ligger fast. Avklaring knyttet til endelig organisering av miljøet for kunnskapsoppsummering og kvalitetsutvikling av helse- og sosialtenestene er til vurdering i departementet. Regjeringen vil komme tilbake til saken i forbindelse med behandling av St.prp. nr. 1 for 2002-2003. Innlevert 7. juni 2002 av stortingsrepresentant Aslaug Haga Besvart 14. Spørsmål: «Statsministeren har tidligere uttrykt at KrF ikke vil godta EUs patentdirektiv. Bare fem EU-land har så langt innlemmet direktivet i sitt nasjonale lovverk. Norge har mulighet til å få prøvd ut vårt standpunkt om at EUs patentdirektiv strider mot FNs konvensjon om biologisk mangfold ved å bringe saken inn for Den internasjonale domstol i Haag. FN-konvensjonen åpner for dette. Vil statsministeren benytte seg av denne muligheten?» Begrunnelse: I valgkampen gav statsminister Bondevik klart uttrykk for at EUs patentdirektiv er uakseptabelt. I tillegg svarte samtlige av KrFs stortingsrepresentanter på skriftlig spørsmål at de vil gå inn for et norsk veto mot EU-direktivet om patent på liv. Nå har 41 organisasjonen blant annet Den norske kirke, sluttet seg til et opprop om at EUs direktiv om patent på liv ikke kan godtas, og at Norge bør avvente situasjonen internt i EU som er preget av uenighet og at flere medlemsland ikke ønsker å innlemme direktivet. bryter med FNs konvensjon om biologisk mangfold. Norge prosederte i 2001 for EU-domstolen til støtte for Nederlands krav om at patentdirektivet må kjennes ugyldig. Nederland gikk i 1998 til søksmål mot EU-domstolen med krav om at direktivet måtte kjennes ugyldig, blant annet pga. av motstrid med en rekke konvensjoner, en av dem FNs konvensjon om biologisk mangfold. Det norske innlegget under den muntlige høringen fokuserte i hovedsak på forholdet mellom patentdirektivet og Biodiversitetskonvensjonen, og det ble blant annet påpekt at direktivet ville gjøre det vanskelig å oppfylle flere av konvensjonens målsettinger. EUs egen domstol såtte med dommen mot Nederland 9. oktober 2001 en av verdens viktigste miljøavtaler til side. I denne situasjonen har Norge og de mange EU-landene som ikke vil innlemme direktivet i sitt lovverk, fremdeles en uprøvd utvei. Norge står friest til å prøve ut denne utveien siden vi ikke er medlemmer av EU. I EU-domstolen var det EU som avgjorde hvorvidt EUs patent på liv er i strid med FNs konvensjon. Saken er imidlertid ennå ikke prøvd for domstolen i Haag, slik Biodiversitetskonvensjonen åpner for etter konvensjonens artikkel 27. Artikkel 27, "Settlement of Disputes" det hevdes motstrid: "I. In the event of a dispute between Contracting Parties concerning the interpretation or application of this Convention, the parties concerned shall seek solution by negotiation. 2. Ifthe parties concerned cannot reach agreement by negotiation, they may jointly seek the good offices of, or request mediation by, a third party. 3. When ratifying, accepting, approving or acceding to this Convention, or at any time thereafter, a State or regional economic integration organisation may declare in writing to the Depository thatfor a dispute not resolved in accordance with paragraph 1 orparagraph 2 above, it accepts one or both of the following means of dispute settlement as compulsory: (a) Arbitration in accordance with the procedure laid down in Part 1 ofAnnex II; (b) Submission of the dispute to the International Court of Justice. 4. If the parties to the dispute have not, in accordance with paragraph 3 above, accepted the same or any procedure, the dispute shall be submitted to conciliation in accordance with Part 2 ofAnnex II unless the parties otherwise agree. 5. The provisions of this Article shall apply with respect to any protocol except as otherwise provided in the protocol concerned." Å bringe saken inn for Den internasjonale domstol i Haag vil også være en ypperlig måte til prinsipielt å vise Norges sterke ønske om at FN skal være den høyeste internasjonale organisasjon. En sak mellom domstolene til EU og FN ville sette på plass viktige grunnstolper i den internasjonale rettsorden. Svar: Statsministeren har bedt meg som rette vedkommende om å besvare spørsmålet. Direktiv 98/48/ EF om rettslig beskyttelse av bioteknologiske oppfinnelser, det såkalte patentdirektivet, er omstridt både i Norge og i EU. Regjeringspartiene har som kjent ulikt syn på direktivet og Kristelig Folkeparti og Venstre fastholder sin motstand mot direktivet. Direktivet har vært ansett som problematisk i forhold til konvensjon 5. juni 1992 om biologisk mangfold (Biodiversitetskonvensjonen). Det norske innlegget i Nederlands annullasjonssøksmål for EFdomstolen tok opp en rekke problemstillinger knyttet til Biodiversitetskonvensjonen. Domstolen kom til at det ikke er direkte motstrid mellom patentdirektivet og Biodiversitetskonvensjonen. Direktivet begrenser derimot hvilke ryper tiltak som kan anvendes for å oppfylle konvensjonens krav. Representanten Haga reiser spørsmål om Regjeringen vil reise sak for Den internasjonale domstol i Haag for å få denne domstolens syn på spørsmålet om patentdirektivet er i strid med Biodiversitetskonvensjonen. Både EU og Norge er part i Biodiversitetskonvensjonen. Etter konvensjonens artikkel 27 nr. 3 bokstav b kan tvister mellom konvensjonspartene om tolkningen og anvendelsen av konvensjonen bringes inn for domstolen i Haag. Forutsetningen er at pattene i saken har gitt en erklæring der de aksepterer domstolens kompetanse til å behandle slike tvister. EU har ikke gitt noen erklæring om dette. Biodiversitetskonvensjonen gir derfor ikke grunnlag for å reise sak mot EU for domstolen i Haag om forholdet mellom patentdirektivet og konvensjonens bestemmelser. Regjeringen tar innvendingene mot patentdirektivet alvorlig. Den forrige regjering opprettet en embetsverksgruppe som utredet tiltak for å imøtekomme innvendingene mot direktivet. Disse tiltakene vil bli utredet videre. Biomangfoldlovutvalget vurderer mulige tiltak som kan ivareta målsettingene i Biodiversitetskonvensjonen i forbindelse med patentering. Dette gjelder bl.a. målet om å sikre en rettferdig fordeling av utbyttet fira utnyttelsen av genressurser. Regjeringen vil dessuten vurdere de etiske problemstillingene som saken reiser. Regjeringen vil redegjøre nærmere for disse problemstillingene når spørsmålet om direktivets innlemming i EØS-avtalen legges frem for Stortinget. Innlevert 7. juni 2002 av stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen Besvart 11. Spørsmål: «I Innst. O. nr. 123 for 2000-2001 settes det visse kriterier for tildeling av nye havbrukskonsesjoner. Det legges opp til at de nye konsesj onene skal ha en lokal forankring og at nyetablerere, aktører med 1-2 konsesj oner og kompetente kvinner skal prioriteres, og salgssperre på 10 år. I forslag til forskrift som nå er ute på høring, er disse klare premisser ikke ivaretatt. Mener statsråden at en slik utvanning av Stortingets vedtatte kriterier kan gjøres uten ny saksbehandling i Stortinget?» Begrunnelse: Kystpartiet har merket seg at Regjeringen lar utforming av forskrift for tildeling av oppdrettskonsesjoner i våre kyst- og fjordstrøk styres av krav fra ESA, og at Stortingets vedtatte kriterier utvannes. Kystpartiet har også merket seg at Fiskeridepartementets forslag til forskriftsendring innebærer at departementet, i forskrifts form, utvider sine egne fullmakter til å utvise skjønn i forhold til de krav Stortinget har satt. Kystpartiet mener dette strider med det grunnleggende prinsipp at utvidet fullmaktsadgang bare kan tildeles fra dem som har lovgiveransvar, altså Stortinget. Det vil være av interesse å bli orientert om hvilke vedtak i Stortinget statsråden bygger på ved utformingen av ny forskrift for tildeling av havbrukskonsesj oner. Kystpartiet viser til at gjeldende havbrukslov var vedtatt før Norge forhandlet med EU om vilkår for EØS-avtalen, og at denne loven, inkludert § 6, var til vurdering i forhold til nødvendige lovendringer i forbindelse med godkjenning av EØS-avtalen både i Norge og i EU. Som redskap i norsk fiskeriforvaltning, som er holdt utenfor EØS-avtalen, ble det ikke forlangt endringer i havbruksloven. Når det nå forlanges at Norge skal frasi seg muligheten til å ivareta nasjonale hensyn i tråd med lovens bokstav og Stortingets vedtak av 7. juni 2001, er dette et inngrep i vår suverenitet i forhold til forvaltningen av fornybart ressursgrunnlag. Det er også en utvidelse av EØS-avtalens virkeområde inn i den fiskeripolitiske forvaltning som skal ligge utenfor EØS-avtalens virkeområde. Kystpartiet har merket seg at departementet over tid har brukt sin godkjenningsfullmakt i forhold til havbruksloven på en måte som ikke ivaretar lovens intensjon, at retten til utnyttelse av kystsonen i første rekke skal tilfalle kystens befolkning. Når ca. 70 pst. interesser, burde det tilsi en innstramming i forhold til lovens § 6, og ikke en forskriftsmessig fristilling fra denne paragraf. Kystpartiet finner det oppsiktsvekkende at Regjeringen mener de kan forvalte vårt fornybare ressursgrunnlag i strid med vedtatt lov, og ber derfor om en forklaring på statsrådens tilsidesettelse. Svar: Saken startet sommeren 1999 da et selskap i Norge klaget til EFTAs overvakingsorgan (ESA) over vilkåret om lokalt eierskap i retildelingen av konsesj oner for oppdrett av laks og ørret i Finnmark. Etter dette har ESA presentert åpningsspørsmål og supplerende åpningsspørsmål, samt reist spørsmål ved enkelte kriterier i tildelingsforskriften for den forestående tildelingsrunden for nye laksekonsesjoner. Alle spørsmål og utsagn er blitt kommentert og imøtegått av norske myndigheter. Den 15. november 2001 sendte ESA en grunngitt uttalelse ("reasoned opinion") til Norge. ESA konkluderer i uttalelsen at vilkåret om lokalt eierskap i oppdrettsloven, samt retildelingsforskriften for Finnmark og Troms, er i strid med artikkel 31 og 40 i EØS-avtalen. Disse bestemmelsene regulerer rett til fri etablering og fri flyt av kapital mellom medlemsstatene. ESA kunne bringe saken inn for EFTA-domstolen dersom Norge ikke retter seg etter uttalelsen. Oppdrettslovens vilkår om lokalt eierskap gjelder bare ved tildeling av nye konsesj oner til laks og ørret, og ble sist benyttet ved retildelingen i Troms og Finnmark i 1998/99. Norge har, som nevnt, imøtegått ESAs påstander og har blant annet anført at havbrukspolitikken ikke er en del av EØS-avtalen og at vilkåret om lokalt eierskap uansett ikke er diskriminerende. I forbindelse med den forestående runden med tildeling av 40 nye laksekonsesjoner, ble Stortinget orientert om saken med ESA. Dette skjedde vårsesjonen 2001 i Otprp. nr. 65 for 2000-2001 om endring av oppdrettsloven, hvor brewekslingen fram til den tid var gjengitt som trykt vedlegg. I næringskomiteens innstilling, Innst. O. nr. 123 for 2000-2001, som direkte gjaldt endring av oppdrettsloven for å gi hjemmel til å kreve vederlag ved tildeling av konsesjon, ble det gitt visse føringer for politikken ved tildeling av de 40 nye konsesj onene. På bakgrunn av dette utarbeidet Fiskeridepartementet utkast til forskrift om tildeling av konsesj oner, som ble sendt på høring i august 2001 . det allerede før regjeringsskiftet i fjor nøst tatt initiativ for å søke å komme til en forståelse med ESA gjennom en uformell dialog om innholdet i utkastet til forskrift om tildeling av nye konsesjoner. I januar 2002 ble det innledet uformelle samtaler med ESA hvor hovedtema var vilkåret om lokalt eierskap, men også de øvrige vilkår som ESA hadde reist spørsmål om i utkast til forskrift om tildeling av konsesjoner. hadde. Etter min mening skjedde dette uten at viktige havbrukspolitiske målsettinger måtte oppgis. Norske myndigheter vil derfor etter min oppfatning fortsatt kunne fastsette kriteriene for tildeling av fremtidige konsesjoner. På bakgrunn av ovennevnte fant jeg det mest hensiktsmessig å konsultere Stortinget gjennom EØS-utvalget, jf. Stortingets forretningsorden § 13 a. Konsultasjonen fant sted 21. mai 2002. Innlevert 10. juni 2002 av stortingsrepresentant Rolf Terje Klungland Besvart 17. Spørsmål: «Hva er kriteriene for å komme inn på kortbanenettet?» Begrunnelse: Lista flyplass ble militær flyplass med investeringer fra NATO. I avtalen med de militære myndigheter ble det tillått sivil flytrafikk. Den militære virksomheten ble nedlagt i 1996, men Stortinget vedtok at det skulle bevilges 50 mill. kr til omstilling av flyplassen til sivil virksomhet. Lista Lufthavn AS har ti års leieavtale (fra 1996) for å leie ut flyplassarealer til cargotrafikk og næringspark. Det er i dag 2 800 arbeidsplasser knyttet til nærområdet rundt flyplassen og det er planlagt store investeringer for å utbedre vegnettet i regionen. Reisetid fra regionen til Oslo er med bil og fly ca. fem timer. Samme tidsbruk som Oslo-Stokmarknes. Alternative reisemåter er jernbanen, ca. 50 km fra Lista. Regionen har et befolkningsgrunnlag på ca. 35 000 innbyggere. Nye etableringer i Lista Næringspark er under forhandlinger, og det er svært viktig for etablererne at Lista lufthavn er operativ. Vest-Agder fylkeskommune har søkt departementet om driftstilskudd for de første årene på 3 mill. kr til en flyforbindelse til Gardermoen. Drift og vedlikehold skal dekkes lokalt etter denne tiden. "Listerpakken" som nå blir vedtatt, vil bety økt kundegrunnlag for flyplassen. Dersom regionen ikke har en operativ flyplass, vil dette fa store konsekvenser for næringsvirksomheten i området, og kunne resultere i nedleggelser og økt arbeidsledighet. opprettholde bosetting og høy sysselsetting. Dersom det ikke blir aktivitet på flyplassen vil Forsvaret måtte rydde opp. I så tilfelle vil kostnadene komme opp i flere hundre millioner kroner. Svar: Ved dereguleringen av norsk luftfart på 90-tallet, jf. St.prp. nr. 69 for 1992-1993 Om rammevilkåra for luftfartsselskapenes virksomhet, ble det åpnet for, etter visse overgangsordninger, å gi fri markedsadgang på det norske innenriksmarkedet, for alle flyselskaper innen EØS-området. Dette betyr at et hvert flyselskap som er godkjent av luftfartsmyndighetene i et EU/EØS-land, i utgangspunktet kan starte flygninger på norske lufthavner i dag. For å sikre god transportstandard har Samferdselsdepartementet anledning til å innføre Forpliktelser til offentlig tjenesteytelse (FOT) på flyruter, for deretter å kjøpe flyrutetjenester på anbud fira flyselskapene. Slikt statlig engasjement skal, jf. St.meld. nr. 15 for 1994-1995 Om statens engasjement i regional luftfart, i hovedsak rettes mot regional flytrafikk som har som funksjon å knytte et område opp mot regionale sentra og/eller trafikknutepunkter med forbindelse videre med langdistanseruter. Det er videre en forutsetning for statlig inngripen i markedet at den samlede transportstandard i regionen legges til grunn, og at det er flytransport som er best i stand til å tilfredsstille transportbehovet. Farsund lufthavn, Lista, er ikke tatt med i det statlige anbudsrutenettet. Stortinget gav i Innst. S. nr. 128 for 1994-1995 til St.meld. nr. 15 for 1994-1995 sin tilslutning til Samferdselsdepartementets vurderinger av at det ut fra transportstandardsituasjonen ved Lista ikke var grunnlag for statlig engasjement ved Lista lufthavn til verken sivil flyrutedrift eller sivil lufthavndrift. Det er ingen særskilte endringer i transportstandarden siden framlegget av St.meld. nr. 15 for 1994- 1995 som tilsier endret holdning i forhold til statlig engasjement ved Lista. Lista-regionen har nærhet til Kristiansand lufthavn, Kjevik (om lag 100 km), og gode alternative transportmåter på veg (store deler av strekningen på Europaveg 39). lufthavnen inn i det nylig utlyste anbudet for flyrutedrift for perioden 1. april 2003 -31. mars 2006. Lista kan i likhet med andre ikke-statlige lufthavner søke Samferdselsdepartementet om tilskudd til flygeinformasjonstjenesten (AFIS-tilskudd), gitt at det er rutetrafikk ved lufthavnen. Utenom dette tilskuddet og flyruteanbudet finnes det pr. i dag ingen andre tilskuddsordninger for sivil flytrafikk. Innlevert 10. juni 2002 av stortingsrepresentant Aslaug Haga Besvart 18. Spørsmål: «Vil statsråden bidra til at frivillige organisasjoner som Fortidsminneforeningen kan få fremme private reguleringsforslag etter plan- og bygningsloven uten å bli belastet med gebyrer, og kan det i så fall være aktuelt med en lovfesting av denne retten?» Begrunnelse: Oslo kommune har innført ny praksis som på dramatisk måte griper inn i frivillige organisasjoners rett til å fremme private forslag til reguleringsplaner. Fortidsminneforeningens avdeling i Oslo og Akershus som gjennom tidene har utrettet et viktig arbeid for fellesskapet gjennom sine private forslag til reguleringsplaner i byen, har tidligere kunnet fremme slike forslag uten å bli belastet med gebyrer. I mars i fjor fremmet avdelingen et slikt forslag i forhold til Kruses gate 7-9, blant annet på oppfordringer fra politikere i bystyret, byrådet og Stortinget. I april fikk avdelingen krav om å betale gebyr for dette på over 62 000 kr, som følge av ny praksis i Oslo kommune. Foreningen har tidligere ikke betalt slikt gebyr. Avdelingen søkte kommunen om fritak fra dette kravet. Dette ble imidlertid ikke innvilget. Man fikk imidlertid kravet redusert til det halve. Saken er nå klaget inn for fylkesmannen i Oslo og Akershus, som ikke har behandlet den ferdig ennå. Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune har nå spurt om avdelingen ønsker reguleringsforslaget behandlet uavhengig av klagen til fylkesmannen. Dette krever i så fall at avdelingen betaler et gebyr på vel 31000 kr. Kruses gate har stått i offentlighetens interesse i mange år og bevaringsverdien er uomtvistelig. Ved innsendelse av reguleringsforslaget har Fortidsminneforeningens avdeling utført en oppgave som gavner offentligheten. reguleringsforslaget. Gebyrer av typen det her er snakk om, begrenser i høy grad frivillige organisasjoners mulighet til å virke for sitt ideelle formål til fellesskapets gavn. Det er grunn til å minne om at Fortidsminneforeningens innsats i denne sammenhengen er et resultat av omfattende frivillig innsats. Svar: Spørsmålet ble opprinnelig rettet til kommunalog regionalministeren, men ble oversendt miljøvernministeren som har ansvaret for planleggingen etter plan- og bygningsloven. Etter plan- og bygningsloven § 109 kan kommunestyret ved regulativ fastsette gebyr for behandlingen av saker etter plan- og bygningsloven. Det er herunder adgang til å fastsette gebyr for kommunens behandling av private reguleringsforslag, for å dekke kommunens kostnader ved saksbehandlingen. Det er opp til den enkelte kommune å bestemme om slikt gebyr skal fastsettes. Departementet har ikke planer om å rokke ved det kommunale selvstyret ved å regulere muligheten kommunene har til å ta gebyr for behandlingen av private reguleringsforslag. Min oppfatning er at det bør være opp til den enkelte kommune å fastsette gebyrregler. Oslo kommune har fastsatt et gebyrregulativ for behandlingen av saker etter plan- og bygningsloven, med konkrete satser for de enkelte sakstyper. Regulativet åpner for reduksjon av gebyret dersom det anses som åpenbart urimelig. Kommunens vedtak om redusert gebyr kan påklages til fylkesmannen. I den aktuelle saken har Oslo kommune redusert gebyret for Fortidsminneforeningen, og saken er under klagebehandling hos fylkesmannen. Jeg er for øvrig enig i at det arbeid Fortidsminneforeningen gjør i forbindelse med planlegging og regulering er et viktig og samfunnsnyttig arbeid. Det er også noe av grunnlaget for at foreningen får tilskudd til driften over Miljøverndepartementets budsjett. Innlevert 11. juni 2002 av stortingsrepresentant Bendiks H. Arnesen Besvart 14. Spørsmål: «Rederiforeningen for ringnotfartøyer under 70 fot (RFR) har gjentatte ganger tatt opp spørsmålet vedrørende fordeling av makrellkvoter mellom de ulike fartøygrupper. RFR hevder at fordelingen slår svært negativt ut for ringnotfartøyer under 70 fot, og at dette nå er en trussel mot denne flåtetypen sin videre eksistens. Kan statsråden bekrefte at fordelingen er slik, og vil statsråden i så fall gjøre noe med dette?» Svar: I spørsmålet vises det til at Rederiforeningen for ringnotfartøy under 70 fot gjentatte ganger har tatt opp spørsmålet vedrørende fordelingen av makrellkvoter mellom de ulike flåtegrupper. Rederiforeningen for ringnotfartøy under 70 fot hevder at fordelingen slår svært negativt ut for ringnotfartøy under 70 fot, og at dette er en trussel mot denne flåtetypen sin videre eksistens. Jeg blir bedt om å bekrefte at fordelingen er slik, og det blir spurt om hva jeg i så fall vil gjøre med dette. Tabellen under viser at den norske totalkvoten har økt de siste årene og at andelen som tilfaller kystfartøygruppen samtidig har økt etter 2000. Andelen av kvotene som tilfaller kystflåten under 70 fot er i 2002 på 18,5 pst. I løpet av de 13 siste årene har andelen kun vært høyere i 1998 og 1999. I 1996 og 1997 var det avsatt et kvantum på 20 000 tonn til kystfartøygruppens fiske. I årene 1998 til og med 2001 var kystfartøyenes gruppekvote satt til 30 000 tonn. For inneværende år er gruppekvoten 33 788 tonn. Ut fra tabellen under kan jeg ikke se at det er grunnlag for å hevde at fordelingen slår svært negativt ut for kystfartøygruppen. Jeg er imidlertid klar over at maksimalkvotene til det enkelte fartøy ble redusert i 2001 i forhold til tidligere år. I årene 1998-2000 var maksimalkvoten for fartøy mellom 18 og 21,35 meter på 350 tonn. Denne kvotestørrelsen innebar en betydelig grad av overregulering. Kystfartøygruppens fiske etter makrell ble i 2000 awiklet i løpet av kort tid, og man fant at dette fisket ble awiklet på en uhensiktsmessig måte. Kappfisket, som følge av effektive båter og høy overregulering, gav ikke optimal avkastning, verken for fiskeflåten eller fiskeindustrien. Kystfartøygruppens effektivitet hadde økt kraftig i løpet av de siste årene, både som resultat av teknologisk utvikling og et økende antall store fartøy i kystgruppen. Maksimalkvotene ble derfor redusert til 290 tonn i 2001 for fartøygruppen mellom 18 og 21,35 meter. En maksimalkvote er en kvote som er overregulert. Det at et fiskeri er overregulert betyr at det er utdelt mer kvote enn en faktisk har til disposisjon. Summen av de individuelle kvotene overstiger altså gruppekvoten som er til disposisjon for vedkommende fartøygruppe. Den vanligste grunnen til at en velger å bruke overregulering er at man har erfaring for at ikke alle fisker sine kvoter fullt ut. For å sikre at gruppekvoten blir oppfisket uten at en må foreta flere refordelinger, velger en å dele ut mer kvote enn en faktisk har til disposisjon, dvs. overregulere. Dersom flere fartøy enn antatt velger å delta aktivt i fisket, må fisket stoppes før alle som deltar i fisket har fått sin kvote. Dersom en ønsker at fartøyene skal ha stor grad av sikkerhet for å kunne fiske sine kvoter brukes liten eller ingen overregulering. I slike tilfeller har man en såkalt fartøykvoteregulering. Fartøykvoteregulering benyttes i fiskerier der en på grunnlag av erfaring vet at alle aktuelle fartøy fisker sine tildelte kvoter tilnærmet fullt ut. En annen grunn til å bruke overregulering er at kvoten pr. fartøy ville blitt svært lav dersom en ikke delte ut mer enn en faktisk hadde til disposisjon. For å sikre at de mest aktive fiskerne får et rimelig driftsgrunnlag benyttes da overregulering. Jo større grad av overregulering, desto større vil konkurranseelementet i fisket være, og jo raskere vil kvoten bli oppfisket og fisket dermed stoppet. Ved stor grad av overregulering vil det således være vanskelig både for fisker og fiskeindustrien som er avhengig av stabilitet i leveransene, å planlegge driften. Etter hvert som flere og flere fiskeri blir deltakerregulert vil deltakelsen bli mer avgrenset og behovet for overregulering vil reduseres. utøverne ved innføring av ulike strukturtiltak et større behov for garanti for kvotene, noe som vil innebære lavere grad av overregulering. Reguleringsforskriften for kystfartøygruppens fiske etter makrell for inneværende år, herunder størrelsen på maksimalkvotene, er ennå ikke fastsatt. Under møtet i Reguleringsrådet i Bergen 5. juni 2002 tilrådde flertallet i rådet at overreguleringen måtte ytterligere reduseres for kystgruppens makrellfiske. En maksimalkvote på 217 tonn ble anbefalt for fartøyene mellom 18 og 21,35 meter. Forslaget innebærer en overregulering på 8,7 pst. reguleringsforskriften for kystfartøygruppens fiske. Jeg er godt kjent med innspillene fra de enkelte organisasjonene både i flåteleddet og på landsiden. Innspillene ble for øvrig gjengitt i sakspapirene til Reguleringsrådet og behandlet under møtet i Reguleringsrådet. Fordelingen av den norske kvoten for makrell i 2002 mellom ringnotgruppen, trålgruppen og kystfartøy gruppen er imidlertid fastsatt i forskrift av 20. desember 2001 om regulering av fisket etter makrell i 2001. Denne fordelingen gir kystfartøygruppen en kvoteandel på 18,5 pst. i 2002, mot 17,0 pst. i 2001. Dokument nr. 15:26 (2001—2002) Spørsmål til skriftlig besvarelse med svar Spørsmål nr. 455 — 473 11. juni—14. Innhold Spørsmål Side 455. Fra stortingsrepresentant Aslaug Haga, vedr. helsevesenets ansvar når pasienter er behandlet i utlandet, besvart av helseministeren 5 456. Fra stortingsrepresentant Anne Helen Rui, vedr. eiendelene til Statens trafikkflygerskole, besvart av samferdselsministeren 6 457. Fra stortingsrepresentant Oddbjørg Ausdal Starrfelt, vedr. rekruttering av kvinner til lederstillinger i politiet, besvart av justisministeren 8 458. Fra stortingsrepresentant Gretne Fossli, vedr. priser på Øvre Vakås Tomtefestelags tomter, besvart av kultur- og kirkeministeren 9 459. Fra stortingsrepresentant Oddbjørg Ausdal Starrfelt, vedr. evalueringsrapport om traséforskriften for Oslo Lufthavn Gardermoen, besvart av samferdselsministeren 10 460. Fra stortingsrepresentant Eli Sollied Øveraas, vedr. teksting på NRK av direktesendte programmer, besvart av kultur- og kirkeministeren ... 11 461. Fra stortingsrepresentant Berit Brørby, vedr. skilting ved innfartsveiene til Hadeland Glassverk, besvart av samferdselsministeren 11 462. Fra stortingsrepresentant Asmund Kristoffersen, vedr. kroniske smertepasienter, besvart av helseministeren 12 463. Fra stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen, vedr. innføring av ny barnebidragsordning, besvart av barne- og familieministeren 13 464. Fra stortingsrepresentant Eva M. Nielsen, vedr. videregående opplæring for innvandrere med oppholdstillatelse, besvart av kommunal- og regionalministeren 14 465. Fra stortingsrepresentant Audun Bjørlo Lysbakken, vedr. politiets advarsler mot demonstrasjonene i mediene, besvart av justisministeren 15 466. Fra stortingsrepresentant Finn Kristian Marthinsen, vedr. Lieråsen tunnel, besvart av samferdselsministeren 16 467. Fra stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm, vedr. bebudet gransking av Moxy Trucks, besvart av nærings- og handelsministeren 17 468. Fra stortingsrepresentant Karita Bekkemellem Orheim, vedr. funksjonshemmede barns behov for egne assistenter i SFO, besvart av sosialministeren 19 469. Fra stortingsrepresentant Anne Helen Rui, vedr. makulering av utenlandske statsborgeres førerkort, besvart av samferdselsministeren . 20 470. Fra stortingsrepresentant Ola D. Gløtvold, vedr. OKTs parkeringsproblemer, besvart av sosialministeren 21 471. Fra stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo, vedr. økonomien til Helseutvalget for homofile, besvart av helseministeren 21 472. Fra stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo, vedr. rusmiddelinstitusjonen Finnmarkskollektivet i Langfjorden i Finnmark, besvart av sosialministeren 23 473. Fra stortingsrepresentant Lena Jensen, vedr. Innlevert 11. juni 2002 av stortingsrepresentant Aslaug Haga Besvart 19. Spørsmål: «En eldre pasient ble behandlet i Tyskland. Han hadde behov for hjelp ved hjemkomst, men fikk ikke hjelp av Legevakten. Begrunnelsen for at Legevakten ikke tok imot var at behandlingen hadde foregått i utlandet. På hvilket tidspunkt overtar norsk helsevesen ansvaret for pasienter som er blitt behandlet i utlandet?» Begrunnelse: I forbindelse med utenlandsmilliarden har Senterpartiet vært opptatt av smitterisiko, ordninger for transport av pasienter som er blitt behandlet i utlandet og praktiske ordninger for overgangen mellom utenlandsbehandling og behandling i Norge. Nå har vi praktisk erfaring med behandling i utlandet, og vi er ikke beroliget. Nevnte pasient ble behandlet i Tyskland. Da han reiste hjem, ble medisin og resept lagt i kofferten. Pga. streik i Danmark kom pasienten til Gardermoen uten bagasje. Pasienten som skulle hatt medisin, tok kontakt med Rikshospitalet med forespørsel om sykehuset kunne kontakte sykehuset i Tyskland for å fa beskrivelse av medisinen. Rikshospitalet bad pasienten ta kontakt med Legevakten. Legevakten ville heller ikke ta kontakt med sykehuset i Tyskland. Dette gjorde derfor familien seiv og fikk instrukser om medisin og medisinbruk. De måtte imidlertid til Legevakten for å fa medisin. Legevakten ville ikke ta imot fordi behandlingen hadde foregått i utlandet og ikke i Norge. Saken løste seg til slutt fordi bagasjen kom kl. 01 på natta! reiser også et prinsipielt spørsmål vedrørende det norske helsevesenets ansvar når pasienter er behandlet i utlandet. Svar: Dette spørsmålet med begrunnelse, er en konkret beskrivelse av en pasients opplevelse, men det reiser flere problemstillinger, som jeg vil kommentere. Det synes å framgå av bakgrunnsopplysningene at nevnte pasient hadde fatt tilbud om behandling i Tyskland gjennom Rikstrygdeverkets ordning med kjøp av sykebehandling i utlandet. Forut for slikt behandlingstilbud i utlandet ligger alltid et tilbud til pasienten fra det sykehus som har utredet vedkommende i Norge, og en henvisning til Rikstrygdeverket som setter opp det konkrete behandlingstilbudet ved utenlandsk sykehus. I slike tilfeller vil det rutinemessig overføres informasjon om pasienten fra det aktuelle norske sykehus til vedkommende utenlandske behandlingssted. Etter utført behandling ved utenlandsk sykehus blir det hjemlige sykehus informert om utført behandling og hvilken oppfølging som eventuelt er nødvendig etter hjemkomst. Helsetjenesten i Norge har ansvar for å yte nødvendig helsehjelp til pasienten fra det tidspunkt vedkommende igjen har tatt opphold i landet. I prosjektet Kjøp av helsetjenester i utlandet er det lagt stor vekt på å sikre gode henvisnings- og etterbehandlingsrutiner. Brukerundersøkelser viser at dette vanligvis fungerer godt og oppleves trygt av de norske pasientene som benytter seg av ordningen. Generelt vil norske helsetjenester ha ansvar for det tilbud pasienten får, fra det øyeblikk vedkommende (eller pårørende) helsetjenester, jf. også retten til nødvendig helsehjelp som er lovbestemt både i forhold til kommunehelsetjenesten og i forhold til spesialisthelsetjenesten. I dette ligger selvsagt også den allmenne plikten til å yte forsvarlige helsetjenester. Ved overføring av pasienter fra et sykehus til et annet, eller til sykehjem etc., forutsetter vi (jf. også pasientrettighetsloven § 3-2) at adekvat informasjon overføres med pasienten, ev. i forkant. Dette var, etter hva jeg forstår, ikke aktuelt her. Jeg nevner det likevel, fordi det er et viktig prinsipp - skal en kunne overta ansvaret for en pasient, må en også sikres oppdatert og adekvat informasjon. Dersom den aktuelle pasienten hadde fatt slike opplysninger med seg fra behandlingsstedet i Tyskland, ville det vært enklere å hjelpe pasienten raskt og effektivt. Pasienter som søker hjelp fra norske helsetjenester, i primærhelsetjenesten som i spesialisthelsetjenesten, har krav på at tjenestene som ytes er forsvarlig. oppdatert informasjon om pågående og nylig avsluttet behandling. Dersom pasienten ikke seiv kan gi slike opplysninger, er det naturlig og vanlig å henvende seg til behandlingssted - forutsatt samtykke fra pasienten. Det må alltid være et element av skjønn i forhold til hvor raskt slike opplysninger skal innhentes, som også må sees opp mot andre påtrengende oppgåver, og hvorvidt pasienten kan ivaretas forsvarlig også uten at slike opplysninger blir hentet inn umiddelbart. Den som pasienten henvender seg til, må dessuten gjøre en selvstendig vurdering på faglig grunnlag av om det er påkrevd å iverksette tiltak umiddelbart, eller om dette kan vente til en som kjenner pasienten bedre, for eksempel fastlegen, blir tilgjengelig neste dag. Det kan derfor også være faglige grunner til pasienten blir bedt om å vente til neste dag. Seiv om dette er tilfelle, forutsetter jeg at det personell som møter pasienten og pårørende, viser forståelse for pasientens situasjon og er i stand til å kommunisere de vurderingene som man gjør. Innlevert 11. juni 2002 av stortingsrepresentant Anne Helen Rui Besvart 18. Spørsmål: «I forbindelse med nedleggelse av Statens trafikkflygerskole i 1991 vedtok Stortinget at eiendelene til skolen skulle overføres uten vederlag til Forsvarsdepartementet. Utstyr og undervisningsmateriell avtalte Forsvarsdepartementet og Samferdselsdepartementet skulle overføres til Luftfartsverket. Luftfartsverket har i ettertid solgt kompetansesenteret. Hvilke fullmakter hadde Luftfartsverket til å seige kompetansesenteret?» Begrunnelse: I forbindelse med Stortingets behandling av St.meld. nr. 29 for 1993-1994 ble det vedtatt å etablere et kompetanse- og treningssenter i regi av Luftfartsverket. Samferdselsdepartementet har samtykket i at Luftfartsverket kan seige dette kompetanse- og treningssenteret pga. dårlig økonomi, da Samferdselsdepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet planlegger å etablere en offentlig godkjent trafikkflygerutdanning. I merknadene frå komiteen forutsettes det at vedtak om dette salget ble gjort innenfor vedtatte fullmakter, da saken ikke ble lagt fram for Stortinget. Svar: Bakgrunn Stortinget vedtok 6. juni 1991 å nedlegge Statens trafikkflygerskole, og alle eiendelene ved skolen ble overført vederlagsfritt til Forsvarsdepartementet. Etter en avtale mellom Forsvarsdepartementet (FD) og Samferdselsdepartementet (SD) ble undervisningsmateriell og utstyr mv. som kunne være aktuelle for et trenings- og kompetansesenter overført fra skolen til Luftfartsverket. I St.prp. nr. 29 for 1993-1994 anbefalte SD å etablere et mindre kompetansesenter i regi av Luftfartsverket. I Innst. S. nr. 120 for 1993- 1994 sluttet Stortinget seg til forslaget og la til grunn at en skulle arbeide videre med spørsmålet om å etablere kompetansesenteret som en virksomhet på høyere nivå mens Luftfartsverket samtidig skulle vurdere ulike former for tilknytning til høgskolesystemet. forskningsdepartementet og SD en arbeidsgruppe ledet av Luftfartsverket med oppgave å avklare hvilke oppgåver innenfor luftfartsutdanningen som kan/bør drives på høgskolenivå og eventuelt knyttes til høgskolesystemet. Arbeidsgruppen fremla sin rapport (ULF-rapporten) i 1996 og anbefalte at store deler av luftfartsutdanningen burde legges inn under høgskolesystemet. Etter at rapporten hadde vært på høring, fant departementet at det var mest nødvendig å sette fokus på trafikkfly gerutdanningen. SD bad derfor i 1998 Flyselskapenes Landsforening om å utarbeide et nærmere konsept for undervisningsopplegg på bakgrunn av bl.a. de krav som de større flyselskapene vil stille for å ansette kandidatene direkte fra skolen som styrmenn. Flyselskapenes Landsforening fremla 7. mars 2001 en utredning med en modell for trafikkflygerutdanningen hvor de anbefalte at flyskoler som driver i samsvar med denne modellen, bør få høgskolestatus etter lov av 11. juli 1986 nr. 53 om eksamensrett og statstilskudd til private høgskoler. I samarbeid med Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD) arbeider Luftfartstilsynet og SD med det mål å fa en kompetanseheving av trafikkflygerutdanningen slik at den kan få en offentlig godkjenning. Formålet med kompetanseheving og en offentlig godkjenning av trafikkflygerutdanningen er først og fremst hensynet til flysikkerhet. Med basis i dette arbeidet som pågår mellom UFD, SD og Luftfartstilsynet er det således blitt en endring i de opprinnelige intensj onene med trenings- og kompetansesenterets tilknytning til Luftfartsverket. Ved opprettelsen av Luftfartstilsynet i 2000 ble oppgåver vedrørende luftfartssertifikater og luftfartsutdanning som inntil da hadde vært tillagt Luftfartsverket, overført til Luftfartstilsynet. Det synes derfor ikke lenger naturlig at trenings- og kompetansesenteret og utredninger som angår luftfartsutdanning og eventuell tilknytning til høgskolesystemet, skal drives i regi av Luftfartsverket, som har i oppgave hovedsakelig å drive lufthavner og lufttrafikktjeneste. kompetansesenteret kunne overføres til senteret organisert som et eget aksjeselskap. Begrunnelsen for søknaden var at trenings- og kompetansesenteret i Luftfartsverkets regi hadde skapt habilitetsproblemer. FD samtykket til overføringen av utstyret til trenings- og kompetansesenteret organisert som et eget aksjeselskap. Med bakgrunn i samtykke fra FD og de anførte habilitetsproblemene hadde heller ikke SD innvendinger til dette. Nordic Aviation Resources (NAR) ble opprettet som et eget aksjeselskap 1. mars 1993. Luftfartsverket eide 100 pst. av aksjene i selskapet. NARs oppgåver har etter at det ble opprettet, blitt endret flere ganger, jf. omtale av selskapet i de årlige budsjettproposisjoner. På bakgrunn av ovennevnte habilitetsproblemer valgte Luftfartsverket i 1997 å overføre trenings og kompetansesenteret til NAR. I januar 2001 ble det i tillegg til trenings- og kompetansesenteret opprettet en egen flyskole ved NAR som skulle samarbeide med North American Institute of Aviation (NAIA). På bakgrunn av anmodning fra NAR hen vendte Luftfartsverket seg i januar 2002 til SD med forespørsel om en tilkjennegivelse på at en ikke hadde innvendinger til at NAR solgte treningsog kompetansesenteret og flyskolen. Som eier av en del av utstyret ved trenings- og kompetansesenteret ble spørsmålet om samtykke til overføring av eiendeler forelagt FD som ikke hadde noen innvendinger. Flyskolen ved NAR, som ble etablert i 2001, er allerede den 22. mars 2002 solgt til samarbeidspartneren NAIA. I orienteringen til Stortinget i St.prp. nr. 60 for 2001-2002 uttalte SD at det ikke hadde innvendinger til at Luftfartsverket selger trenings- og kompetansesenteret og viste til senterets dårlige økonomi. Trenings- og kompetansesenteret er fremdeles ikke solgt. På bakgrunn av merknadene fra flertallet i komiteen i Innst. S. nr. 227 for 2001-2002 vil jeg ikke samtykke til salg av trenings- og kompetansesenteret på nåværende tidspunkt. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med dette i forbindelse med oppfølging av spørsmålet om luftfartsutdanningens eventuelle tilknytning til høgskolesystemet. Innlevert 11. juni 2002 av stortingsrepresentant Oddbjørg Ausdal Starrfelt Besvart 20. Spørsmål: «Ifølgje Stavanger Aftenblad er det nyleg tilsett sju nye leiarar ved det nye Rogaland politidistrikt i Stavanger. Alle dei tilsette er menn, og alle har i dag sitt arbeid ved Stavanger politikammer - ingen ved Rogaland politikammer i Sandnes. Kva vil statsråden gjera for å sikra breiare rekruttering til leiarstillingar i politiet?» Grunngjeving: Det har i mange samanhengar vorte påpeika at det er viktig med brei rekruttering til stillingar på alle nivå i politiet. Det har til nå vore fa kvinnelege leiarar i politietaten. I samband med ny organisering av politiverksemda vert mange stillingar lyste ut. Det ligg føre informasjon om at det berre eller stort sett vert tilsett menn i desse stillingane. Dette er lite i tråd med målsetjinga om brei rekruttering, og mykje tyder på at det og kan vera i strid med lov om likestilling. Det særeigne her er at det samstundes berre er personar som nå er tilsette ved Stavanger politikammer som er tilsette i desse leiarstillingane. Det tykkjest og å vera eit problem statsråden bør sjå nærare på. Svar: Arbeidet med likestilling i politi- og lensmannsetaten starta opp i 1990. Politiavdelinga i Justisdepartementet utarbeidde i 1995 den første handlingsplanen for likestilling. Med bakgrunn i dei erfaringar som er gjorde, er handlingsplanen revidert ved to høve: Første gong for perioden 1. januar 1998 - 31. desember 1999, og nå for tidsrommet 1. januar 2000 - 31. desember 2002. Denne ligg til grunn for Politidirektoratet og politidistrikta sitt arbeid med likestilling til og med 31. desember 2002. Hovudmålet for handlingsplanen er å gje like vilkår for kvinner og menn. Planen har fem delmål: rekruttering, kompetanse, arbeidsordningar, økonomi og kvinnenettverk og kontaktpersonar. For gjennomføring av dei fem delmåla vart det foreslått følgjande tiltak: 1. Mål: Rekruttering Det skal praktiserast positiv særbehandling av kvinner. Melder det seg fleire søkjarar med tilnærma like kvalifikasjonar, skal kvinner ha rett til stillinga dersom det er mindre enn 40 pst. kvinner i den aktuelle stillingsgruppa i politidistriktet. Det vert streka under at dette også gjeld for leiarstillingar. kunngjering skal utformast slik at den er attraktiv for begge kjøn. For stillingskategoriar der det er mindre enn 40 pst. kvinner i politidistriktet, skal kvinner oppmodast til å søke. Politiet skal tilstreve auka kvinnerepresentasjon i råd, utval med meir. Det gjeld og i tilsettingsråd, arbeidsmiljøutval o.a. - Tiltak: Rapport om deltaking i råd, utval m.m. skal hentast inn av likestillingskontakten og sendast til Justisdepartementet innan 15. november kvart år. 2. Mål: Kompetanse - Tiltak: Utarbeide individuelle kompetanseplanar, tildele kompetansegj evande arbeidsoppgåver likt mellom begge kjønn. - Tiltak: Bevisstgjere, oppmode og motivere kvinner til å søkje etter- og vidareutdanning. - Oppfølging: Prosjekt Lederutviklingsprogram for kvinner er under utvikling. Dette er basert i e-læring og fire seminar (å 20 timar) i løpet av eitt år. Det er planlagt å starte med eit pilot prosjekt hausten 2002. I tillegg er det planlagt eit mentorprogram for kvinner. 3. Mål: Arbeidsordningar - Tiltak: Tilhøva skal leggast til rette slik at vilkåra blir reelle for å arbeide deltid (jf. arbeidsmiljølova § 46A), bl.a. legge til rette for bruk av tidskonto. I den grad det er mogleg skal ein gje tilsette med omsorgsansvar høve til å gå ut av tenestelista i ein periode. 4. Mål: Økonomi - Tiltak: Likestillingsfremmende tiltak skal innarbeidast i det einskilde politidistrikt/særorgan sitt budsjett. Det skal setjast av budsjettmiddel til drift av slike tiltak. 5. Mål: Kvinnenettverk og kontaktpersonar - Tiltak: Arrangere temadagar for kvinnene i politidistriktet. - Tiltak: Opprette kvinnenettverk. - Tiltak: Det skal veljast kontaktperson for likestilling i politidistriktet blant ein av dei kvinnelege tilsette. - Oppfølging: Det har blitt oppretta kvinnenettverk for alle tilsette i politi- og lensmannsetaten i nesten alle politidistrikta, og nettverk for kvinnelege leiarar. Politidirektoratet har arrangert konferanse for kvinnelege leiarar to gonger i år. Ansvar for gjennomføring av dei nemnde tiltaka ligg hovudsakleg hos politimeisteren, leiarane for driftseiningar og prosjektgruppa for likestilling. Politimeistrane har klare retningsliner ved innstilling til tilsetjingsråda når det gjeld omsynet til likestilling. Likestilling skal brukast som eit personalpolitisk verkemiddel for å fremje effektiviteten, auke trivselen og betre samarbeidsmiljøet mellom kvinner og menn. Eg er orientert om at politimeistrane skal rapportere resultata i likestillingsarbeidet. Ein oppdatert manuell statistikk frå Politidirektoratet viser at totalt sett har etaten 16,6 pst. polititenestekvinner og at delen kvinnelege leiarar med personalansvar er 10,2 pst. pr. 12. juni 2002. Ca. 33 pst. av politistudentane som blir uteksaminerte pr. 21. 2002, er kvinner. I tildelingsbrevet for 2002 er Politidirektoratet gitt i oppdrag å prioritere likestillingsarbeidet. Departementet har bede direktoratet om eit nytt oversyn over kvinnedelen totalt og i dei ulike leiarerstillingane. I samband med Politireform 2000 arbeider Politidirektoratet med ein overordna personalpolitikk for politi- og lensmannsetaten. Denne vil førelegg i næraste framtid. Denne personalpolitiske strategiplanen vil også ligge til grunn for direktoratets vidare arbeid med likestilling. Eg gjer merksam på at same svar er sendt stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen, ref. spørsmål nr. 442. Spørsmål nr. 458 Innlevert 11. juni 2002 av stortingsrepresentant Grethe Fossli Besvart 20. Spørsmål: «11997 fikk Øvre Vakås Tomtefestelag tilbud om å kjøpe sine tomter til en pris av 82 kr pr. kvm. I brev av 5. november 2001 fikk det samme tomtefestelaget et nytt tilbud om å kjøpe tomtene, men da til en pris av 330 kr pr. kvm. I brevet fira Opplysningsvesenets fond av 5. november 2001 står det: "Vi gjør oppmerksom på at innløsningssummen ikke er gjenstand for diskusjon." Synes statsråden det er riktig at det offentlige som tomteeier hevder at innløsningssummen ikke er gjenstand for diskusjon?» Begrunnelse: Øvre Vakås Tomtefestelag, etablert i 1958, har bygget på eiendommen som den gang var skogseiendom til Asker Prestegard, og i dag eies av Opplysningsvesenets fond. De som den gang bygget det utøvet betydelige mengder med dugnadsarbeid for å anlegge vei, vann og kloakk før de kunne begynne på sine egne hus. De fleste av dem som bor der i dag er pensjonister og enker/enkemenn. I dag er bygslingsavgiften 9 000 kr for de fleste av dem, noe de fleste klarer, seiv på minstepensjon. Imidlertid er mange usikre på fremtiden og fremtidige kostnader. De fleste tomtene er på ca. ett mål, og det sier seg seiv at å innløse dette vil for mange av dem være umulig. diskutere summen. Det fremkommer heller ikke hvorledes en har kommet frem til prisen på 330 kr pr. kvm. Svar: Opplysningsvesenets fond har tilbudt innløsning av tomter festet av Øvre Vakås Tomtefestelag i Asker. Ved fremsettelsen av tilbudet ble det opplyst at innløsningssummen ikke var gjenstand for diskusjon. Med bakgrunn i denne saken er jeg stilt spørsmål om jeg mener det er riktig at det offentlige som tomteeier hevder at innløsningssummen ikke er gjenstand for diskusjon. Som svar på spørsmålet vil jeg først understreke at forvaltningen av Opplysningsvesenets fond og fondets eiendommer skjer med grunnlag i prinsipper og retningslinjer som departementet senest redegjorde for i St.meld. nr. 14 for 2000-2001 Børs og katedral - Om økonomien i Den norske kyrkja, jf. Innst. S. nr. 187 for 2000-2001. Fondet skal etter dette forvaltes på et forretningsmessig grunnlag. Salg av eiendom, i dette tilfellet festetomter, skal skje på grunnlag av markedspris. Hva som er korrekt markedspris, vil ofte kunne være gjenstand for diskusjon, noe også fondet er oppmerksom på. Det må etter dette foreligge særlige forhold som kan begrunne en situasjon der fondets innløsningstilbud ikke gjøres til gjenstand for diskusjon. I den aktuelle saken om tomter festet av Øvre Vakås Tomtefestelag, har jeg fatt opplyst at Opplysningsvesenets fond fant at den aktuelle innløsningsprisen (330 kr pr. kvm) forhold til de undersøkelser fondet har gjort om prisnivået i omsetningsmarkedet i Asker-området. Fondet valgte likevel, under tvil, å fremsette det aktuelle tilbudet da det fira 2000 forelå en områdetakst med dette prisnivået. Det er ellers slik at det er Øvre Vakås Tomtefestelag som står som fester av de aktuelle tomtene. Hvert enkelt medlem av tomtefestelaget har ikke krav på å fa innløst sin del av det samlede festearealet. Innløsning av enkeltvise fremfestetomter er en arbeidskrevende prosess. med hensyn til prisfastsettelsen. Dette forholdet, sett i sammenheng med det faktiske pristilbudet, som av fondet ble vurdert slik som nevnt over, er bakgrunnen for at innløsningssummen i tilbudet ble fastsatt som endelig fra fondets side. Jeg kan ikke ut fira dette se at fondet har opptrådt kritikkverdig i behandling av denne saken. Forskjellen mellom den innløsningssum pr. kvm som ble tilbudt medlemmer av Øvre Vakås Tomtefestelag i 1997, og den som er tilbudt nå, har ellers bakgrunn i at det som nevnt over er foretatt ny takstvurdering av tomtenes verdi etter at tilbudet fira 1997 ble fremsatt. Innlevert 12. juni 2002 av stortingsrepresentant Oddbjørg Ausdal Starrfelt Besvart 18. Spørsmål: «Jeg er kjent med at Luftfartstilsynet har oversendt til Samferdselsdepartementet en evalueringsrapport om "traséforskriften" for Oslo Lufthavn Gardermoen. Hvordan vil samferdselsministeren behandle denne rapporten og eventuelle forslag som er i denne?» Begrunnelse: Når Stortinget behandlet lokaliseringen av ny hovedflyplass, ble det gjort grundige vurderinger og føringer for driften av Oslo Lufthavn Gardermoen. Inn- og utflygingstraseer, når flygning skal skje osv. var sentrale forhold som Stortinget behandlet. I oversendte rapport er blant annet disse forhold omtalt. Forslag om endringer kan muligens være i strid med Stortinget tidligere vedtak, og som det vil være nødvendig at Stortinget behandler på nytt før endringer iverksettes. Svar: Innledningsvis viser jeg til den bakgrunnsinformasjonen jeg ga i svar på ditt spørsmål nr. 331 om denne saken. Samferdselsdepartementet mottok Luftfartstilsynets rapport om evaluering av forskrift om inn- og utflygingstraseer for Oslo Lufthavn Gardermoen, i brev av 31. mai 2002. Departementet vil gå gjennom rapporten og vurdere Luftfartstilsynets evaluering. Når denne gjennomgangen er fullført, vil departementet be Luftfartstilsynet om å følge opp arbeidet med eventuelle forskriftsendringer og andre tiltak. Departementet har som målsetting å gi nødvendige tilbakemeldinger til Luftfartstilsynet til høsten, slik at selve forskriftsarbeidet, om nødvendig, kan igangsettes. Det er vanskelig å si eksakt når eventuelle forskriftsendringer vil kunne tre i kraft. Eventuelle forslag til forskriftsendringer vil på vanlig måte bli gjenstand for en bred høring, der blant annet interesseorganisasjoner for beboerne i flyplassens nærområde vil fa anledning til å uttale seg. Innlevert 12. juni 2002 av stortingsrepresentant Eli Sollied Øveraas Besvart 21. Spørsmål: «Under handsaminga av Innst. S. nr. 142 for 2001-2002 25. april 2002 svara statsråden positivt på eit spørsmål om å ta initiativ overfor NRK med tanke på at teknologi frå andre land kan takast i bruk i Noreg, slik at direktesendte program vert teksta. Har statsråden tatt opp dette med NRK, og er det noko som tyder på at våre om lag 600 000 hørselshemma snart kan fylgje nyhende- og aktualitetsprogram i etermedia på lik line med andre sjåarar?» Grunngjeving: Det er om lag 600 000 hørselshemma som lever og bur i Noreg. Det er viktig at denne gruppa får tilgang til vårt viktigaste medium, nemleg TV. I dag vert førehandsproduserte program teksta, men ikkje direktesendte program i NRK eller andre TV-kanalar. Det er eit demokratiproblem at så mange som 600 000 vert ekskluderte frå samfunnsdebatten ved at dei ikkje kan fylgje direkte nyhende- og aktualitetsprogram på TV. I fleire land er det utvikla teknologi for teksting av direktesendingar. Svar: Eg har vore i kontakt med NRK om denne saka. NRK gjer no forsøk med direkteteksting med tilgjengeleg utstyr. kvaliteten på tekstinga med hjelp av dette utstyret er god nok. I fleire år har NRK og samarbeidd med forskingsstiftinga SINTEF om å utvikle ein teknologi som kan gjera om tale til tekst på skjermen. Teknologien er komplisert, og er enno ikkje ferdig utvikla. NRK følgjer utviklinga innan slik talegjenkjenningsteknologi, og vil ta han i bruk så snart teknologien er god nok. Totalt tekstar NRK no 60 pst. av sendingane sine. Store delar av nyhendesendingane blir teksta. Dette gjeld innslag som er produserte noko tid før sending. NRK driv, som ein av få kringkastarar i verda, ein eigen satellittsendt tegnspråk-kanal. Via denne kanalen blir sendingane mellom kl. 18 og 20 og programmet Redaksjon 21 på NRKI tolka for døve. TV 2 tekstar ein liten del av sendingane sine. I den nye konsesjonen som tek til å gjelda frå 2003, er dei forplikta til å teksta sendingane frå kl. 18 til 22 kvar dag om det er mogeleg av omsyn til produksjonstida. TV 2 skal og ta i bruk teknologi for automatisert simultanteksting så snart slik teknologi er god nok. Teksting av direktesendte program er teknisk komplisert om resultatet skal bli bra, særleg for lengre sendingar. Eg vil følgje opp at allmennkringkastarane våre tek i bruk dei nye tekstemetodane som blir utvikla. Innlevert 12. juni 2002 av stortingsrepresentant Berit Brørby Besvart 18. Spørsmål: «Vil statsråden medvirke til at bedriften Hadeland Glassverk får skilte ved innfartsveiene til bedriften?» Begrunnelse: Hadeland Glassverk besøkes årlig av om lag 500 000 mennesker, og er dermed et av de mest besøkte turiststedene i Norge. Bedriften har gjennom de seneste årene forsøkt å få vegkontorene i Oppland og Buskerud til å forstå at det oppleves som uforståelig og en urimelig forskjellsbehandling at bedriften nektes muligheten for å sette opp vegskilt. Dette gjelder særlig ved Rv 4 i Lunner, krysset El6/Rv 242 ved Norderhov og Rv 35 i Jevnaker og Gran. Svar: Innledningsvis vil jeg påpeke at spørsmålet om skilting til Hadeland Glassverk har vært gjenstand for klagebehandling i Vegdirektoratet både i 1991 og 1994. På bakgrunn av et brev til Samferdselsdepartementet fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe v/Berit Brørby Larsen, ble saken dessuten tatt opp med Vegdirektoratet i 1997. I begge klagesakene ga Vegdirektoratet vegkontorene i Buskerud og Oppland medhold i avslagene på Hadeland Glassverks søknader om vegvisning fra El 6 i Buskerud og Rv 4 i Oppland. i begge de aktuelle vegkryss. Når man kan finne fram til adressestedet etter den ordinære geografiske vegvisningen, tillater ikke skiltmyndigheten vegvisning til enkeltvirksomheter. Da saken ble forelagt Vegdirektoratet i 1997, fastholdt direktoratet sine tidligere synspunkter, noe Samferdselsdepartementets støttet. Jeg finner grunn til å påpeke at ønskene om vegvisning generelt sett er langt større enn det som med rimelighet kan imøtekommes fra skiltmyndighetenes side. Skiltmyndigheten må derfor prioritere hvilke mål som skal vises. Et spørsmål er hvor langt ut i vegnettet en skal trekke vegvisningen til ulike virksomheter. Den geografiske vegvisningen henvender seg til alle trafikantene og må derfor ha prioritet i forhold til lokal vegvisning som bare henvender seg til en begrenset del av trafikantene. Der trafikantene kan finne fram til adressestedet etter den ordinære geografiske vegvisningen, tillater ikke skiltmyndigheten vegvisning til enkeltvirksomheter. Dette er et grunnleggende prinsipp for vurderingen av all lokal vegvisning, og svært viktig for å kunne holde den mengden av informasjon vi retter mot trafikantene i vegkryssene på et forsvarlig nivå. vegvisningen til flere virksomheter lengre ut i vegnettet, ville dette lett kunne føre til en "skiltskog" i mange kryss på stamvegene og andre riksveger. Et annet prinsipp for all vegvisning er at denne må være kontinuerlig, det vil si at et visningsmål må gjentas konsekvent i alle kryss der vegvisning er nødvendig helt fram til målet. Lokal vegvisning i kryss langt unna virksomhetens lokalisering vil ofte utløse omfattende skilting på de mellomliggende vegstrekningene. Ut fra de opplysninger jeg har mottatt fra Vegdirektoratet legger jeg til grunn at skiltingen til Hadeland Glassverk er i samsvar med gjeldende retningslinjer. Dersom ønsket om vegvisning til Hadeland Glassverk fra El 6 og Rv 4 skulle imøtekommes, ville det altså innebære en forskjellsbehandling i forhold til gjeldende retningslinjer og praksis. For å gjøre det lettere å finne frem til Hadeland Glassverk når man er kommet frem til adressestedet Jevnaker, er det etter det jeg ha fatt opplyst, satt opp vegvisning i krysset mellom riksvegene 35 og 241. Vegdirektoratet har opplyst at de ved senere revisjon av skiltnormalen vil forsøke å gjøre bestemmelsene og retningslinjene enda klarere, for å unngå ulik, feilaktig eller unødvendig vegvisningsskilting. Innlevert 13. juni 2002 av stortingsrepresentant Asmund Kristoffersen Besvart 21. Spørsmål: «På en henvendelse fra Foreningen for Kroniske Smertepasienter opplyser Rikstrygdeverket at dersom folketrygden skal dekke reise til et landsdekkende tilbud for smertetilbud må det godkjennes av Helsedepartementet. Dersom det skal bli refusjon for radiofrekvensbehandling må takster fremforhandles med legeforeningen. Vil helseministeren følge opp disse punktene?» Begrunnelse: Foreningen for Kroniske Smertepasienter (FKS) påpeker et behov for dekning av reiseutgifter til private smerteklinikker, og dekning av utgifter til radiofrekvensbehandling. Dette gjelder i høy grad smertepasientenes livskvalitet. En undersøkelse utført av ECON for FFO viser at smertepasienter har betydelige utgifter til medisiner. hovedregel at reiseutgifter kan dekkes til nærmeste sted der behandling kan foretas. Mange smerteklinikker befinner seg i Oslo-området. Dette gjør at mange smertepasienter ikke har råd til reise og behandling, og tilbudet om smertebehandling avgjøres av hvor du bor. Når det gjelder refusjon for radiofrekvensbehandling så opplyser Rikstrygdeverket i skriv av 24. juli 2000 til FKS at det ikke er fremforhandlet takst for denne behandlingen hos privatpraktiserende leger. Derfor gis ingen refusjon. Foreningen for Kroniske Smertepasienter har tatt opp disse forholdene i skriv av 25. februar 2002 til Rikstrygdeverket. I sitt svar av 2. april 2002 sier Rikstrygdeverket: "Hvis folketrygden skal dekke reise til privat smerteklinikk i Oslo som en form for landsdekkende tilbud, anser Rikstrygdeverket at en slik ordning eventuelt må godkjennes av Helsedepartementet. " at de regionale helseforetakene må ta dette over sine budsjett. Rikstrygdeverket sendte foreningens henvendelse over til Sosial- og helsedirektoratet. Svar: Folketrygden gir stønad til dekning av utgifter i forbindelse med undersøkelse og behandling hos privatpraktiserende leger som har fastlegeavtale med kommunen eller driftsavtale med regionale helseføretak. Forskriften inneholder i dag ingen takst for radiofrekvensbehandling. Jeg er ikke kjent med om det finnes avtaleleger som har et slikt behandlingstilbud. Krav om slik foreslått takst er ikke fremkommet i forbindelse med de årlige takstforhandlingene. Det kan kanskje tyde på at det tilbudet som finnes, er et helprivat tilbud. I så fall vil trygden uansett ikke kunne refundere utgiftene forbundet med behandling. Ifølge folketrygdloven § 5-16 dekker folketrygden nødvendige reiseutgifter i forbindelse med medisinsk undersøkelse eller behandling. kan gis. Ifølge pasientrettighetsloven § 2-4 har pasienter som ikke ønsker å vente rett til å velge ved hvilket offentlig sykehus behandlingen skal foretas. Folketrygden dekker reiseutgifter til sykehus som ikke er det nærmeste behandlingssted, når vedkommende benytter retten til fritt sykehusvalg. Retten til fritt sykehusvalg omfatter offentlige sykehus og enkelte private sykehus som tidligere var inkludert i de regionale helseplanene. Personer som benytter retten til fritt sykehusvalg må betale en høyere egenandel enn personer som får utført behandling på nærmeste sted. Egenandelen er på opptil 200 kr for hver enkeltreise (400 kr ved turretur-reise), mot 90 kr for hver enkeltreise (180 kr ved tur-retur-reise). Det er likevel en forutsetning for at trygden dekker reiseutgifter at det offentlige dekker hele eller deler av utgiften til behandlingen. Siden det offentlige ikke dekker utgiftene i forbindelse med radiofrekvensbehandling, dekker heller ikke folketrygden reiseutgiftene. Innlevert 13. juni 2002 av stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen Besvart 21. Spørsmål: «Ny barnebidragsordning innføres fra 1. oktober 2003. Hva vil statsråden gjøre for at bidragsgjeld opparbeidet etter dagens ordning ikke blir dyrere for bidragsbetaler og at den blir mer verdt for bidragsmottaker dersom bidragsgjelden opparbeidet etter dagens ordning betales etter 1. oktober 2003?» Begrunnelse: En av endringene i den nye barnebidragsordningen er at bidrag ikke vil ha noen innvirkning på skatten. I Rikstrygdeverkets bidragsprosjekt får man opplyst at dersom bidragsgjeld opparbeidet etter dagens ordning betales etter 1. oktober 2003, vil det ikke gis frådragsrett for betalt bidragsgjeld. Da vil heller ikke mottatt bidrag beskattes på mottakers hand. Det vil si at bidragsgjeld opparbeidet etter dagens ordning blir mye dyrere for bidragsbetaler og vil bli mye mer verd for bidragsmottaker, om bidragsgjeld opparbeidet etter dagens ordning betales etter 1. oktober 2003. I og med at dette grepet tas kunne for eksempel bidragsordningen utformes slik at bidragsgjeld opparbeidet etter dagens ordning, men betalt etter 1. pst. På den måten ville bidragsgjelden ha samme kostnad for bidragsbetaler som etter dagens ordning, og ha samme verdi som bidragsmottaker. Det virker urimelig at bidragsbetaler skal straffes fordi han ikke har råd til å betale bidragsgj elden før 1. oktober 2003, samtidig som bidragsmottaker vil belønnes for det samme. Svar: Det er riktig at betalerens frådragsrett og mottakerens skatteplikt for underholdsbidrag faller bort fra 1. oktober 2003. Dette gjelder også bidragsbetalinger som er avdrag på gammel bidragsgjeld. Det er altså betalingstidspunktet, ikke opparbeidelsestidspunktet, som er avgjørende for skatteløsningen. Størrelsen på den gamle bidragsgjelden endrer seg ikke på grunn av skiftet av skatteregime pr. 1. oktober 2003. Det reiste spørsmål er om det bør vedtas en nedregulering, begrunnet med at bortfallet av frådragsrett øker belastningen for den bidragspliktige, samtidig som bortfallet av skatteplikten øker betalingsverdien for mottakeren. Det antydes en nedregulering med den alminnelige skattesats på 28 pst. ikke riktig å gå inn for en slik nedregulering av gammel bidragsgjeld. For det første er det tvilsomt om staten har hjemmel til å nedsette allerede stiftede fordringer. I hvert fall gjelder dette når kreditor er en privatperson. Når kreditor er staten seiv (gjennom forskutteringsordningen for bidrag), ville en alminnelig fordringsnedsettelse kreve et bevilgningsvedtak i Stortinget. For det andre vil effektiv skattesats for mange mottakere av skattepliktige bidrag være mye lavere enn 28 pst. Dels skyldes dette fradragsordningen for mottatte, skattepliktige bidrag, dels skyldes det at mange mottakere tilhører lavinntektsgrupper som ikke når opp i ordinært skattenivå. En generell nedregulering med 28 pst. ville klart være til skade for disse mottakere. For det tredje må det minnes om at saken dreier seg om forfalte bidrag som i utgangspunktet burde ha vært betalt for lengst. Jeg ser det ikke som noen prioritert oppgave å motvirke disse virkningene i overgangen mellom det gamle og det nye bidragsregime. For det fjerde kan den økte belastning for betaleren ved å vente til etter regimeskiftet, stimulere til raskere betaling av gammel bidragsgjeld. Det ser jeg på som en avgjort fordel. Jeg tilføyer at en mer individuelt preget nedregulering, der det tas hensyn til variasj onene i mottakerens effektive skattesats, ville forby seg seiv av administrative grunner. Jeg forstår intensjonen med spørsmålet, men finner altså at det ikke er godt nok grunnlag til å etterkomme den. Innlevert 13. juni 2002 av stortingsrepresentant Eva M. Nielsen Besvart 25. Spørsmål: «Hvordan vil statsråden sikre at også innvandrere med oppholdstillatelse i landet skal kunne få mulighet til å ta videregående opplæring og dermed fa større mulighet til arbeid eller videre utdanning?» Begrunnelse: Fra august 2000 har voksne, født før 1978, som ikke har fullført videregående opplæring, fått lovfestet rett til dette. Dette omfatter dermed de som ikke har vært omfattet av Reform 94. En gruppe som faller utenfor med denne ordningen er innvandrere, som har bosatt seg i Norge etter at de er fylt 19 år, og som dermed heller ikke har vært omfattet av retten som ungdom har. Svar: I henhold til opplæringsloven § 3-1 har ungdom som har fullført grunnskolen eller tilsvarende opplæring, etter søknad rett til tre års heltids videregående opplæring. Hele retten må normalt tas ut innen fem år etter at grunnskolen er fullført, og innen seks år når opplæringen hel eller delvis blir gitt i lærebedrift. Voksne født før 1. januar 1978 og som ikke har fullført videregående opplæring, har etter § 4a-3 i opplæringsloven rett til videregående opplæring. ingen individuell lovhjemlet rett til videregående opplæring. Heller ikke personer født i 1978 eller senere og som bodde i landet uten å benytte seg av sin rett til videregående i henhold til § 3-1, vil ha rett til videregående opplæring som voksne. Den begrensningen i den individuelle retten til videregående som representanten Nielsen peker på, gjelder dermed ikke bare innvandrere. I § 13-3 i opplæringsloven står det: "Fylkeskommunen skal gi tilbod til søkjarar utan rett etter § 3-1 eller § 4a-3." Vi viser også til § 4a-4 i opplæringsloven om fylkeskommunens plikt til å gi opplæring. Gjennom denne bestemmelsen er fylkeskommunen forpliktet til også å gi videregående opplæring til de grupper som ikke omfattet av den individuelle retten til videregående opplæring. Innvandrere er dermed sikret mulighet for videregående opplæring enten ved at de har en individuell rett eller ved at fylkeskommunen har ansvar for å tilby opplæring hvis de ikke omfattes av den individuelle retten. Jeg vil for øvrig opplyse om at forslag til endringer i opplæringsloven § 4a-3 er på høring. Forslaget går ut på at voksne som i dag har rett til videregående opplæring, også far rett til realkompetansevurdering med sikte på arbeid. Tidligere har denne retten bare blitt gjort gjeldende for voksne som grunnlag for opptak til videregående opplæring. Forslaget innebærer at personer som ikke ønsker å søke opplæring, vil kunne fa realkompetansen sin vurdert. Innlevert 13. juni 2002 av stortingsrepresentant Audun Bjørlo Lysbakken Besvart 21. Spørsmål: «Er det etter statsrådens mening en riktig strategi av Oslo-politiet å gjentatte ganger gå ut med advarsler mot demonstrasj onene i mediene og å hindre arrangørene i å leie overnattingsplasser i offentlige bygg, og hva vil statsråden gjøre for å begrense de varslede merutgiftene for politiets operasjoner?» Begrunnelse: I oppslag i Dagsavisen og Klassekampen 12. juni innrømmer en representant for Oslo politikammer at politiet har bedt skoleetaten i Oslo kommune om å forhindre at Nettverket Oslo 2002, som arrangerer demonstrasjonen som skal være mot Verdensbankens ABCDE-konferanse 24. juni, far leie overnattingsplasser i skolebygg. 11. juni er en annen representant for Oslo-politiet sitert i Dagsavisen på at politiet advarer foreldre mot å la 12-16-åringer delta i demonstrasjonene. Dette er bare de to siste av en lang rekke utspill fra Oslo-politiet som har bidratt til at mange mennesker nå er redde for å delta i demonstrasjonene. Inntrykket som spres er at politiet forbereder seg på voldelige sammenstøt. Dette til tross for at demonstrasjonen arrangeres av store og seriøse norske organisasjoner, og til tross for at ingen enkeltpersoner eller grupperinger har sagt at de har noen målsetting om å lage opptøyer i Oslo. Fra Regjeringens side har det flere ganger vært understreket at det er viktig for Norge at også motdemonstrasjoner mot ABCDE-konferansen får foregå fritt og uhindret. Det er derfor viktig å fa klarhet i om justisministeren mener politiets inngripen mot utleie av overnattingsplasser til demonstranter er i tråd med dette ønsket. Det er også grunn til å spørre om statsråden mener medieutspill av den typen vi så i Dagsavisen 11. juni er forenlig med politiets og myndighetenes ansvar for å legge til rette også for de som vil demonstrere mot Verdensbanken. Regjeringen har i forbindelse med St.prp. nr. 63 for 2001-2002, under kap. 440, varslet om at den vil komme tilbake til Stortinget med en sak om dekning av politiets merutgifter til operasjonene i forbindelse med ABCDE-konferansen. Det er tydelig at politiet i Oslo planlegger en høy beredskap og stor mobilisering av tjenestemenn. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at mobiliseringene mot Verdensbankens forskerkonferanse blir av samme størrelse som det vi har sett ved toppmøter i EU, WTO og lignende internasjonalt. Det gjør det relevant å spørre om hva statsråden foretar seg for å sørge for at regningen som sendes Stortinget blir minst mulig. Svar: Offentligheten og mediene har vist stor interesse for ABCDE-konferansen og politiets planer for å opprettholde ro og orden. For å sikre ro og orden og at fredelige demonstrasj oner kan gjennomføres, har det vært viktig for politiet å få fram objektiv informasjon og man har valgt å utvise størst mulig grad av åpenhet - også om egne tiltak. Samarbeidet med de offisielle arrangørene av demonstrasj oner har også vært konstruktivt og godt. For å ivareta sikkerheten til fredelige demonstranter, publikum og politiets eget personell, er det imidlertid nødvendig for politiet å ha en adekvat og god beredskap for å være forberedt på at kanskje ikke alle demonstrantene har til hensikt å gjennomføre en fredelig markering. Noe annet ville være en tjenesteforsømmelse fra politiets side. Utgiftene vil bli holdt på et lavest mulig nivå, men er vanskelig å stipulere i forkant av en konferanse. Når det gjelder utleie av overnattingsplasser i offentlige bygg, er dette et forhold mellom Oslo kommune og eventuelle leietakere. Ut fra hensynet til å sikre ro og orden har det imidlertid vært korrekt av politiet å fremlegge relevante vurderinger for kommunen. Det er imidlertid kommunens vurdering og ansvar hvordan de handterer leieavtaler. Innlevert 14. juni 2002 av stortingsrepresentant Finn Kristian Marthinsen Besvart 21. Spørsmål: «I Drammens Tidende 14. juni d.å. blir det slått stort opp at Jernbaneverket mener det er uaktuelt med tre spor i Lieråsen tunnel. Mener samferdselsministeren det er god utnyttelse av offentlige bevilgninger til Jernbaneverket, når private entreprenører kan bygge tre spor i stedet for to spor for samme pris som Jernbaneverket skal bruke til å ruste opp tunnelen mellom Lier og Asker?» Begrunnelse: Fra det nevnte avisoppslag som bygger på siste nummer av Teknisk Ukeblad, vil jeg framheve noen vesentlige punkter som underbygger spørsmålet. 1) Private entreprenører vil utvide kapasiteten nå når opprustningen skal settes i gang. 2) Prislappen blir den samme for tre spor som for to spor. 3) Ved Veidekkes opplegg blir togtrafikken mindre forstyrret enn ved det Jernbaneverket legger opp til. 4) Utvidelsesforslaget til de nye tunnelaktørene gir større bredde som muliggjør fremtidens økte trafikkmengde samt handtering av containere i større grad enn i dag. 5) Fagfolk forutsier at hvis man kun foretar den opprustning som Jernbaneverket går inn for, må en ny tunnel i Lieråsen bygges for å ta de økte trafikkmengdene i løpet av ti år. 6) Ny tunnel antas ville koste rundt 1,5 mrd. kr, mens man altså kan få opprustning og kapasitetsutvidelse nå for 800 mill. kr. Svar: Jeg har innhentet følgende opplysninger fra Jernbaneverket: Den alternative løsningen som ligger til grunn for artikkelen i Drammen Tidende, tidligere presentert i bl.a. Teknisk Ukeblad, er ikke direkte sammenlignbar med hva Jernbaneverket faktisk gjør og skal gjøre i Lieråsen tunnel. sikkerhetsmessig oppgradering av en av Norges mest trafikkerte jernbanetunneler. Kostnadene som inngår i de arbeidene Jernbaneverket planlegger og delvis har gjort i Lieråsen tunnel er ca. 175 mill. kr til nødlys, nødkommunikasjon, ventilasjonsanlegg, nye overkjøringssløyfer og bygging av tverrslag. Tiltakene gjennomføres dels etter pålegg fra Statens jernbanetilsyn og måtte gjøres uavhengig av den løsning som er beskrevet i Teknisk Ukeblad. Videre gjennomføres det en ordinær fornyelse av kontaktledningsanlegg og spor m.m. for om lag 380 mill. kr. Også dette måtte gjøres om en velger en løsning som beskrevet i Teknisk Ukeblad eller ikke. Dette innebærer at vel 550 mill. kr av Jernbaneverkets totale kostnadsoverslag på 750 mill. kr må holdes utenfor en sammenlikning med den løsningen som er presentert i Teknisk Ukeblad. De øvrige kostnadene, om lag 200 mill. kr, går til sikring av dårlige betongelementer og sprøytebetong. Det er Jernbaneverkets vurdering at det er meget vanskelig å utvide tunneltverrsnittet og legge ett nytt spor, kjøreledning og signalanlegg innenfor en ramme på 200 mill. kr. Entreprenøren som har uttalt seg til Teknisk Ukeblad, sier at den største usikkerheten ligger i deres vurderinger rundt de jernbanetekniske forhold slik som skinnelegging, kjøreledning og andre forhold. Jernbaneverket tror denne entreprenøren også har undervurdert restriksj onene som vil være omkring ladning og sprengning inntil det sporet som er i bruk. Videre mener Jernbaneverket at en utvidelse av tunnelbredden med over 50 pst. vil føre til omfattende sikringstiltak for å sikre at det i gjenværende sporet i anleggsfasen ikke blokkeres av steinnedfall. Dette vil kunne gi betydelige driftsmessige ulemper for togtrafikken i anleggsperioden. Videre er det kapasitetsmessig svært lite å hente ved å utvide fra to spor til tre spor. Det er først ved utbygging til fire spor, man far effekt av å separere trafikken på to ganger to spor. Basert på dette mener jeg derfor at offentlige bevilgninger er godt utnyttet i dette tilfellet. Innlevert 14. juni 2002 av stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm Besvart 20. Spørsmål: «Det er fremkommet påstander om uheldige og ureglementerte forhold i tilknytning til endret eiersammensetning i Moxy Trucks. Fråvær av budrunder og verdivurdering av selskapet i forkant av opsjonsinngåelse samt inhabilitet og informasjonssvikt står sentralt. Det haster å få frem fakta og konklusjoner fordi den negative omtalen er uheldig for selskapet. Hva konkret vil statsråden foreta seg, og når kan resultater forventes av den bebudede granskingen?» Svar: Staten v/Nærings- og handelsdepartementet overtok i desember 2000 aksjene i Moxy Trucks AS fra A/S Olivin, som tidligere hadde eid dem. Moxy Trucks ble så refinansiert våren 2001 gjennom en bevilgning på 50 mill. kr i ny aksjekapital og en garanti for driftskreditt på 30 mill. kr. Departementet fikk videre en fullmakt til å seige statens aksjer i Moxy Trucks AS på et senere tidspunkt, etter at en restrukturering av bedriften var gjennomført. Det vises til St.prp. nr. 46 og Innst. S. nr. 192 for 2000-2001, og til Stortingets vedtak 5. april 2001. Nærings- og handelsdepartementet inngikk 18. juni 2001 en opsjonsavtale med Spilka Invest AS, Ålesund, om kjøp av statens aksjer i Moxy for 50 mill. kr. Samtidig mottok Moxy et lån fra Spilka på 12 mill. kr med 3 års løpetid. Innen 1. mars 2002 måtte opsjonen erklæres for minst 51 pst. av aksjene og innen 31. desember 2002 for resten. Ved utøvelse av opsjonen ville 5 pst. av kjøpesummen tilfalle Hartmark Consulting AS som formidlingsprovisjon. Første del av opsjonen er nå utøvd, og Spilka Invest AS eier 51 pst. av aksjene i Moxy Trucks AS. Hartmark Consulting har fatt en tilsvarende andel av sin provisjon. Stortinget har vært orientert om avtalen; senest gjennom omtalen av Moxy Trucks AS i St.meld. nr. 22 for 2001-2002. Med bakgrunn i avisartikler i Dagens Næringsliv nylig, har jeg hatt foranledning til ågå gjennom saken. Jeg vil nevne en del forhold: Engasjementet av Hartmark i desember 2000 Nærings- og handelsdepartementet nølte høsten 2000 med å overta aksjene i Moxy Trucks AS fra A/ S Olivin. Utviklingen kunne indikere at det riktige for Moxy hadde vært en akkord eller konkurs. det imidlertid finnes en løsning innen utløpet av 2000. SND - som var en stor kreditor i Moxy - kunne med bakgrunn i sine retningslinjer ikke ta et eieransvar. Departementet kunne ikke på dette tidspunkt overta aksjene i Moxy slik situasjonen var, uten samtidig ta et aktivt ansvar for eierstyringen av bedriften. Det vanlige i slike kriser er at staten engasjerer en konsulent for å vurdere virksomheten og mulige løsninger, bevilgningsbehov m.m. Olivin hadde stilt garantier for Moxys driftskreditter som utløp ved årsskiftet. Da utløp også bankkredittene. Det var en forutsetning for at disse kredittene kunne fortsette ennå en stund, at staten som eier kom aktivt på banen. Departementet er nøye med å sende ut en forespørsel og ta en anbudsrunde når det skal engasjeres en bedriftsrådgiver eller en finansiell rådgiver. I denne saken ble dette ansett som ikke mulig, på grunn av behovet for en rask avklaring. I samråd med SND ble Hartmark Consulting kontaktet. Hartmark kunne ta fatt på et Moxy-oppdrag med tre seniorrådgivere, og sa seg villig til å arbeide over jul og nyttår. De ble engasjert ved departementets brev av 22. desember 2000, med leveringsfrist den 10. januar 2001. Ny aksjekapital og garanti til Moxy Trucks AS Nærings- og handelsdepartementet så det slik at man ved dette engasjementet gjorde det mulig å bringe Moxy Trucks AS over i en positiv økonomisk utvikling, med sikte på å øke og synliggjøre de underliggende aksjonærverdiene. Man forutsatte forrentning av kapitaltilførselen. Det ble fastsatt en garantiprovisjon på markedsmessige vilkår, som er betalt. Samtidig ga engasjementet muligheten for økt verdi ved det forestående salget av statlige aksjer i AJ S Olivin. Engasjementet hadde således en forretningsmessig begrunnelse. Fornyelsen av garantien til 31. desember 2002 var også forretningsmessig begrunnet, jf. omtalen i proposisjonen. Det beregnes fortsatt garantiprovisjon. Opsjonsavtalen med Spilka Invest AS Under behandlingen av saker vedrørende Olivin og Moxy Trucks i Stortinget har så vel Nærings- og handelsdepartementet som næringskomiteens flertall understreket at Moxy Trucks AS bør få private eiere. Mens Moxy Trucks var et datterselskap av A/S Olivin ble det helt fram til årsskiftet 2000/2001 gjennomført et bredt partnersøk. Dette var uten resultater; man klarte ikke å finne en industriell eier/samarbeidspartner til Moxy. En finansiell eier mener departementet ikke ville ha interesse for Moxy. Det ville også være i strid med de forventninger man har hatt til en ny eier av denne bedriften. Moxy Trucks var i realiteten konkurs ved årsskiftet 2000/2001, og ingen andre enn staten ville overta eieransvaret. Selskapet hadde en negativ realisasjonsverdi ved en avvikling. Våren 2001 gikk driften med tap. Det måtte etter dette være et fullt ut akseptabelt økonomisk resultat at departementet gikk inn på en opsjonsavtale som ga staten muligheten til å få tilbake det vesentligste av den nye aksjekapitalen som var satset noen måneder tidligere - 50 mill. kr - og dessuten på sikt ville føre til en avvikling av statens garantiansvar på 30 mill. kr overfor Den norske Bank. Opsjonsavtalen gjorde det videre mulig å oppnå finansiering av salgsselskapet i USA, gjennom et lån på 12 mill. kr fra Spilka Invest til Moxy. Dette var en viktig del av omstruktureringsprosessen. Avtalevilkårene må også bedømmes med utgangspunkt i den historiske utviklingen ved Moxybedriften, og det forhold at det fortsatt er betydelig økonomisk risiko knyttet til virksomheten. Moxy Trucks har kompetente medarbeidere og et godt produkt, men har vært en svak aktør i et internasjonalt marked med tunge og finansielt sterke konkurrenter. Med staten som eier var det første skritt i en restrukturering gjennomført. Nå forelå det en mulighet - gjennom Spilka Gruppen - til å få inn en industriell eier med finansiell styrke som ville bringe virksomheten videre, og som ble positivt mottatt av bedriften. Stortingets fullmakt til å gjennomføre et salg forelå. Det var etter Nærings- og handelsdepartementets syn riktig å gripe muligheten raskt. Departementets vurdering var at det ikke ville være mulig, og dessuten også formålsløst, å bruke tid på et bredere søk etter mulige andre investorer. Styreleders rolle og Hartmarks formidlingshonorar Etter at staten v/Nærings- og handelsdepartementet overtok aksjene i Moxy Trucks AS ble siviløkonom Tore J. Fjell fra Hartmark Consulting valgt til ny styreleder. Administrerende direktør Knut Flakk i Ålesund ble nytt styremedlem. Styrets oppgave var å gjennomføre den hovedstrategi som det var lagt opp til i Hartmarks rapport. Arbeidet med å finne en industriell partner til Moxy hadde vært en prioritert oppgave mens Olivin eide Moxy, og det var naturlig at det nye styret hadde et øye for mulige nye alternativer. Departementet hadde bedt styrets leder være oppmerksom på dette. Arbeidet med et salg av Moxy var allikevel ikke en del av styrets oppgåver våren 2001. Dette var et eierspørsmål. Med bakgrunn i det omfattende partnersøket som var gjennomført i 2000, og som hadde vært resultatløst, hadde departementet ingen umiddelbare planer våren 2001 om å ta initiativ til engasjement av rådgivere for å finne en ny eier til Moxy Trucks. Når Tore J. Fjell gikk inn for at Hartmark Consulting skulle arbeide med saken, hadde departementet imidlertid ikke innvendinger. Et formidlingshonorar dersom arbeidet førte fram ble også funnet naturlig, og innebar naturligvis også at departementet ikke skulle betale et honorar dersom arbeidet ikke førte til resultater. Departementet imøtekom på denne bakgrunn forslaget om at Hartmark Consulting skulle få en formidlingsprovisjon på 5 pst. for sitt initiativ hva angikk opsjonsavtalen med Spilka Invest AS. Dette også på bakgrunn av at man var tilfreds med innspillet og raskt fulgte det opp slik at avtalen ble inngått. Fra departementets ståsted hadde Hartmark oppnådd det som man tidligere ikke hadde lyktes med, nemlig å få inn en ny industriell partner til Moxy Trucks. På grunn av selskapets situasjon var dette viktig. Det forhold at Tore J. Fjell også hadde oppdrag for Spilka Gruppen var departementet kjent med, og hadde ikke innvendinger til. Hartmark Consulting har oppdrag fra en lang rekke norske industribedrifter. Departementet vektla Fjells brede kontaktnett, og antar at et tillitsfullt samarbeidsforhold med Spilka Gruppen hjalp til at denne fattet interesse for å overta Moxy Trucks på vilkår staten så seg tjent med. Departementet bemerker ellers at når administrerende direktør Knut Flakk i Spilka kom inn i styret tidlig i 2001, var det ut fra et ønske fra departementet om å få inn lokal representasjon. Flere andre kandidater var forespurt før Knut Flakks navn ble brakt inn. Foruten av Tore J. Fjell ble Flakk også anbefalt av andre som departementet kontaktet. Den gjennomgang jeg har foretatt gir etter min vurdering svar på de spørsmål som er stilt, og jeg ser ikke grunnlag for videre oppfølgning. Innlevert 14. juni 2002 av stortingsrepresentant Karita Bekkemellem Orheim Besvart 21. Spørsmål: «Dersom flere sterkt funksjonshemmede barn har behov for egne assistenter i SFO, kan det overstige de 15 pst. av statstilskuddet som skal gå til spesielle tiltak for barn med særskilte behov. Kan det gjennom lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav b og § 4-2 bokstav c, gis økonomisk støtte til assistent i SFO, hvis dette er anbefalt som et avlastnings og støttetiltak for familien?» Begrunnelse: Anbefaling om skolefritidsordning (SFO) for et sterkt funksjonshemmet barn kan gis ut fra behovet om avlastnings- og støttetiltak for personer og familier med særlig tyngende omsorgsarbeid. I noen tilfeller er funksjonshemmingen så arbeidskrevende at 15 pst. av statstilskuddet til SFO på ingen måte dekker utgiftene. I lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav b og § 4-2 bokstav c heter det: "De sosiale tjenester skal omfatte støttekontakt for personer og familier som har særlig tyngende omsorgsarbeid. Avlastning kan gis både i private hjem og i særskilte kommunale tiltak." I § 4-2 bokstav c står det: "De sosiale tjenester skal omfatte støttekontakt for personer og familier som har behov for dette på grunn av funksjonshemming, alder eller sosiale problemer." I merknader til loven står det: "Støttekontaktens viktigste oppgåver er som regel å hjelpe den enkelte til en meningsfull fritid. Oppgåvene vil kunne innebære sosialt samvær og følge vedkommende til ulike fritidsaktiviteter." derfor om en vurdering av dette slik at sterkt funksjonshemmende elever far det tilbudet og de rettigheter, ikke minst ankemuligheter, de skal ha. Svar: Kommunen skal etter opplæringsloven § 13-7 første ledd ha et tilbud om skolefritidsordning før og etter skoletid for første til og med fjerde klassetrinn. Ansvaret for finansieringen av ordningen er regulert i lovens § 13-7 femte ledd og forskriften §§ 23-1 til 23-3. For funksjonshemmede barn gjelder ordningen med statstilskudd til og med syvende klassetrinn. Det følger av reglene at tilbudet skal finansieres gjennom statlig og kommunalt tilskudd og egenbetaling fra foreldrene. Personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid kan etter sosialtenesteloven § 4-3 ha krav på at kommunen setter i verk avlastningstiltak eller gir tilbud om støttekontakt, jf. § 4-2 bokstav b og c. Avlastning er et tiltak for den som har større omsorgsoppgåver enn de har kapasitet til å ivareta, mens et tilbud om støttekontakt i første rekke skal hjelpe den omsorgstrengende til en meningsfull fritid. I praksis vil et tilbud om støttekontakt også innebære avlastning for omsorgsyteren. Det samme vil ofte være tilfelle for tiltak som ikke er forankret i sosialt] enesteloven, som for eksempel skolefritidsordning etter opplæringsloven. Kommunene har en stor grad av frihet når de skal organisere sine tjenester. Det er derfor ikke noe i veien for at kommunen kan gi et tilbud etter skoletid som avlastning etter sosialtj enesteloven dersom kommunen finner det hensiktsmessig. Hvorvidt et tjenestetilbud skal forankres i sosialtj enesteloven eller opplæringsloven avhenger av en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. I vurderingen må det legges vekt på hva som er hovedformålet med tiltaket. Innlevert 14. juni 2002 av stortingsrepresentant Anne Helen Rui Besvart 24. Spørsmål: «Når en utenlandsk statsborger (som kommer fra et land utenom EØS-området) kommer til Norge, må de levere inn til myndighetene sitt førerkort som er utstedt i hjemlandet. Dette førerkortet makulerer myndighetene etter seks måneder. Hvis den utenlandske statsborgeren ønsker å reise på besøk til sitt hjemland etter disse seks månedene, har de ingen dokumentasjon på at de har avlagt eksamen på at de kan kjøre bil i dette landet. Hvorfor kan ikke disse personene seiv oppbevare sitt førerkort?» Begrunnelse: Et førerkort er en dokumentasjon på en ferdighet som innehaveren har avlagt en "eksamen" på for å fa utstedt. Utenlandske statsborgere kan ikke bruke førerkort som er utstedt i hjemlandet når de kommer til Norge. Da må de avlegge ny førerprøve og teoriprøve etter norske regler. Slik reglene er i dag, må førerkortet innleveres norske myndigheter ved ankomst til Norge. Dette førerkortet blir oppbevart hos myndighetene i seks måneder for så å bli makulert av myndighetene. Hvis en person med oppholdstillatelse i Norge skal på besøk til sitt hjemland etter seks måneder i Norge, får de ikke tilbake sitt førerkort fordi myndighetene har makulert vedkommendes førerkort. Dette gjør myndighetene uten å varsle eieren av kortet etter seks måneders oppbevaring hos myndighetene. Da vil vedkommende stå uten dokumentasjon på sine førerkunnskaper, og vil ikke ha anledning til å kjøre bil i hjemlandet, seiv om de egentlig har et gyldig førerkort til bruk i hjemlandet. Svar: Personer med førerkort fra land utenfor EØS må være innehaver av norsk førerkort for å kunne kjøre i Norge utover tre måneder. Ved bytte til norsk førerkort må utenlandske førerkortet innleveres. Innehaveren får en kopi av det utenlandske førerkortet som en bekreftelse på at vedkommende har hatt et annet førerkort før det norske førerkortet ble utstedt. Denne praksisen er i tråd med artikkel 8 nr. 6 i rådsdirektiv 91/439/ EF om førerkort, som sier at innbytte av førerkort fra land utenfor EØS-området bare kan skje hvis dette førerkortet leveres inn til kompetent myndighet i den stat som foretar innbytte. Vegdirektoratet oppbevarer innbyttede førerkort i seks måneder. Deretter blir de makulert. Denne praksis er innført da det var store administrative kostnader ved å arkivere de utenlandske førerkortene og utlevere dem igjen, når innehaveren skulle reise til hjemlandet. Det norske førerkortet måtte da oppbevares i den samme perioden, og utleveres ved tilbakekomsten til Norge. Kostnadene og merarbeidet med denne ordningen, ble lagt til grunn når det ble innført retningslinjer om å makulere de utenlandske førerkortene etter seks måneder. For øvrig kan norsk førerkort, eventuelt i kombinasjon med internasjonalt førerkort, benyttes ved feriereiser i alle andre land. Vegdirektoratet opplyser at man ikke kjenner til noe tilfelle hvor dette ikke har blitt godtatt. For personer som flytter permanent tilbake til hjemlandet, antas det at det norske førerkortet kan byttes i et nytt førerkort i hjemlandet. Innlevert 14. juni 2002 av stortingsrepresentant Ola D. Gløtvold Besvart 25. Spørsmål: «Samferdselsministeren svarte på vegne av sosialministeren på spørsmål om oppsøkende tjenestes problemer knyttet til parkering i spørretimen 20. mars. Både samferdselsministeren og sosialministeren lovte å se på saken og finne en løsning raskt. Det har nå gått tre måneder og det nærmer seg høysesong for overdoser i Oslo. Har sosialministeren funnet en løsning på OKTs parkeringsproblemer? Svar: Det er viktig å sikre oppsøkende tjeneste gode arbeidsmuligheter. I utgangspunktet er det min oppfatning at denne saken best løses i et samarbeid med Oslo kommune i forhold til hvilke løsninger som kan være aktuelle. Samferdselsministeren har tatt problemstillingen opp med Oslo kommune, og tok initiativ til et møte med kommunen 15. mai for å gjennomgå problemstillingen og aktuelle løsningsalternativer. Oslo kommune meldte avbud til dette møtet, og Samferdselsdepartementet har tatt kontakt med kommunen for å få berammet et nytt møte slik at man i samarbeid med Oslo kommune kan komme frem til en løsning på denne saken. Innlevert 14. juni 2002 av stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo Besvart 21. Spørsmål: «Helseutvalget for homofile sliter med dårlig økonomi, og varsler oppsigelser fra juli. Organisasjonen har spilt en nøkkelrolle i det hiv-forebyggende arbeidet. Vil Regjeringen bidra til at organisasjonen tilføres mer midler, slik at dette arbeidet kan videreføres?» Svar: Denne saken har fatt mye oppmerksomhet i Stortinget. Jeg besvarte et spørsmål stilt av stortingsrepresentanten Siri Hall Arnøy, som er medlem av kontroll og konstitusjonskomiteen, i Stortingets spørretime 22. mai 2002, og jeg viser til stortingsrepresentantens spørsmål og til mitt svar og svar på tilleggsspørsmål. Jeg viser videre til brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen av 21. mai 2002 hvor komiteen ønsket en nærmere redegjørelse for bakgrunnen for at tildelingen til målrettet forebyggende arbeid blant menn som har seksuell omgang med menn synes å være i strid med Stortingets forutsetninger for bruk av øremerkede midler til hiv-forebygging og til min skriftlige redegjørelse av 3. juni 2002. overfor menn som har seksuell omgang med menn og har siden 1986 vært fullfinansiert over Stortingets årlige bevilgninger til forebygging av hiv/aids. I perioden 1986-2002 har Helseutvalget mottatt i alt 57 569 570 kr. I perioden 1992 til 2002 er den øremerkede bevilgningen til hiv-forebygging redusert fra 37 600 000 kr til 16 000 000 kr. Helseutvalget for homofile har i mindre grad enn andre stønadsmottakere vært rammet av denne reduksjonen, men jeg går ut fra at utvalget gjennom sin kontakt med det tidligere Helsedirektoratet, Statens helsetilsyn og nå Sosial og helsedirektoratet har hatt kunnskap om den økonomiske rammen til hiv-forebygging fra år til år. Jeg la fram Ansvar og omtanke - Strategiplan for forebygging av hiv og seksuelt overførbare sykdommer i forbindelse med markering av Verdens Aidsdag 1. desember 2001.1 arbeidet med strategiplanen har sosialkomiteens merknader i Budsjett-innst. S. nr. 11 for budsjettåret 2001 sammen med evalueringen av det hiv/aids-forebyggende arbeidet i perioden 1996-2000, vært førende. Hovedmålene i denne strategiplanen er at antall nysmittede av hiv og seksuelt overførbare sykdommer skal reduseres, og at alle som er smittet skal sikres god oppfølging uansett alder, kjønn, seksuell legning, bosted, etnisk bakgrunn og egen økonomi. nye utfordringer, bl.a. i forhold til en styrket forebyggingsinnsats overfor personer med innvandrerbakgrunn, ivaretakelse av levekårene til personer med hiv/aids, ikke minst kvinner og barn med hiv, og en ytterligere bevisstgjøring av befolkningen generelt i forhold til hiv og seksuelt overførbare sykdommer. Det er viktigere enn noen gang å finne en riktig balanse mellom målrettet innsats overfor spesielt utsatte grupper og generelle tiltak overfor den allmenne befolkningen. Den økonomisk rammen til dette arbeidet er den samme som tidligere år. Dette innebærer at den nye strategiplanen som har flere tiltaksområder, må prioritere noen høyere enn andre, og at de fleste søknader som økonomisk støtte ikke kan innfris fullt ut. Stortinget har for budsjettåret 2002 bevilget 26,6 mill. kr til kap. 719 post 70 Handlingsplan mot HIV/ AIDS-epidemien og smittevern. Midlene skal dekke flere viktige formål og ikke hiv-forebyggende arbeid alene. I tillegg til å følge opp dette arbeidet gjennom den nye strategiplanen for å forebygge hiv og seksuelt overførbare sykdommer, skal midlene også gå til å følge opp høyt prioriterte formål i Tiltaksplan for å motvirke antibiotikaresistens, Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa og enkelte andre mer situasjonsbetingede smittevernoppgaver. Det beløpet som er avsatt til å forebygge hiv og seksuelt overførbare sykdommer er i år, som for de senere årene, 16 mill. kr. Disse midlene er fordelt til Sosial- og helsedirektoratet med 12 mill. kr, Nasjonalt folkehelseinstitutt 3,6 mill. kr og 0,4 mill. kr til et levekårsprosjekt om personer med hiv/aids ved en forskningsinstitusjon. Resten er avsatt til de øvrige formålene: antibiotikaresistens 8 mill. kr og smittevern generelt 2,6 mill. kr. Helseutvalget søkte for 2001 om 4 790 000 kr over kap. 719 post 70. Statens helsetilsyn som inntil 1. januar 2002 var delegert oppfølging av Handlingsplan mot HIV/AIDS-epidemien 1996-2000 og forvaltning av tilskuddsmidlene til hiv-forebygging, tildelte Helseutvalget 4 000 000 kr til drift og prosjekter i 2001. I tillegg mottok Helseutvalget 35 000 kr til hhv. markering av Verdens Aidsdag og i reisetilskudd i løpet av året. I søknad om midler til hiv-forebygging for 2002, søkes det om i alt 6 440 500 kr. Søknaden omfatter både nye og eksisterende prosjekter. Sosial- og helsedirektoratet har ferdigbehandlet søknaden og gitt et tilskudd på 3 mill. kr. I tillegg tilbys Helseutvalget gratis 150 000 kondomer og vil kunne søke om midler til tiltak i forbindelse med markering av Verdens Aidsdag. Med bakgrunn i Stortingets forutsetninger for bruk av det tildelte beløp over kap. 719 post 70 på 12 mill. til at årets midler skal benyttes slik at de fire hovedtiltaksområdene får ca. en fjerdedel hver. En fjerdedel går til heteroseksuelle i utsatte miljøer og innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn. I overkant av en fjerdedel går til menn som har seksuell omgang med menn. Tiltak rettet mot personer med hiv og aids tilgodeses med vel en fjerdedel, og en snau fjerdedel går til generelle informasjonstiltak om seksualitet og helse rettet mot befolkningen med særlig fokus på ungdom. Av vedtektene til Helseutvalget for homofile går det fram at utvalget ikke bare arbeider med hiv-forebygging i forhold til menn som har seksuell omgang med menn. Det går her fram at formålet er at Helseutvalget skal drive helsefremmende og forebyggende arbeid i forhold til aktuelle helsespørsmål overfor homofile, lesbiske og bifile kvinner og menn. Helseutvalget skriver i sin søknad om midler i 2002 bl.a. dette om utvidelse av arbeidsområdet: "Til tross for at denne søknaden dreier seg om midler til hiv-forebyggende arbeid gjør vi oppmerksom på at Helseutvalgets styre har besmttet å utvide arbeidsområdet til også å omfatte rus- og selvmordsforebyggende tiltak. Det vil bli søkt om egne midler for å finansiere disse tiltakene. Vi viser til St.meld. nr. 25 Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Norge. Hiv-forebyggende arbeid vil også i framtiden være et kjerneområde i Helseutvalgets aktivitet og foregå med uforminsket styrke." Jeg har brakt på det rene at Helseutvalget har søkt om 1 701 900 kr til forebyggende tiltak mot rus for lesbiske og homofile fra kap. 610 post 71 over Sosialdepartementets budsjett, og at denne saken er til sluttbehandling i direktoratet. Direktoratet er positiv til søknaden. Dette er et flerårig prosjekt som vil medføre tilskudd også påfølgende år. Sosial- og helsedirektoratet har allerede innvilget Helseutvalget et investeringstilskudd på 200 000 kr til etablering av et alkoholfritt allaktivitetshus for homofile i Oslo. Det er videre søkt om 736 000 kr over kap. 846 post 21 Tilskudd til informasjonsvirksomhet over Barne- og familiedepartementets budsjett. Søknaden er under sluttbehandling. Det totale tilskuddsbeløpet er på 2 mill. kr, og det er kommet inn 58 søknader på til sammen nesten 20 mill. kr. Jeg håper at Helseutvalget for homofile fortsatt kan drive sitt viktige arbeid i forhold til hiv-forebygging, og at organisasjonen også kan starte opp med rusførebygging og forebygging av selvmord. Etter min vurdering er 3 mill. kr et betydelig beløp til forebyggende innsats når det gjelder hiv og seksuelt overførbare sykdommer overfor menn som har seksuell omgang med menn. Innsats på de øvrige forebyggingsområdene og de administrative utgiftene som følger av en slik utvidet virksomhet, må dekkes over andre statlige tilskuddsordninger eller gjennom andre finansieringskilder. Innlevert 14. juni 2002 av stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo Bes vart 25. Spørsmål: «Rusmiddelinstitusjonen Finnmarkskollektivet i Langfjorden i Finnmark er ifølge oppslag i Altaposten den 7. juni 2002 truet med nedleggelse, begrunnet i Finnmark fylkeskommunes anstrengte økonomi. Dette skjer i en situasjonen der Regjeringen gjennomgår rusmiddelomsorgen ut fra en intensjon om å styrke denne. Vil statsråden bidra til at institusjonen sikres videre drift?» Begrunnelse: Finnmarkskollektivet er en relativt ny institusjon for rehabilitering av rusmiddelmisbrukere. Slike tilbud er svært begrensede i fylket, og til nå har størstedelen av behandlingen foregått utenfor fylket. Slike fagmiljøer er sårbare, og går de tapt tar det tid å bygge opp nye. Jeg vil derfor anta at det også vil være i Regjeringens interesse at færrest mulig rusmiddelinstitusjoner går tapt i den overgangsfasen der Regjeringen gjennomgår hele rusmiddelomsorgen før en forventet omorganisering av denne. Svar: Det er Samarbeidsregjeringens uttrykte mål å styrke behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere. I Sem-erklæringen slår vi fast at mennesker med rusproblemer har ulike behov, og at vi må ha varierte tilbud om behandling, ettervern og rehabilitering. Alle som ønsker behandling, må få det. Det er riktig, som representanten Ballo peker på, at det arbeides med en gjennomgang av behandlingstilbudet for rusmiddelmisbrukere, og det kan føre til en omorganisering av feltet. I dag er det imidlertid fylkeskommunen som har ansvaret, faglig og økonomisk, for etablering og drift av institusjoner med tilknyttede spesialisttjenester for omsorg for og behandling av rusmiddelmisbrukere. Jeg finner det derfor ikke mulig eller riktig å gå inn, utenom de ordinære budsjettprosesser, og sikre videre drift av institusjoner som fylkeskommunen eventuelt av ulike grunner ikke viderefører. Jeg understreker at jeg ikke kjenner den konkrete institusjonen representanten Ballo refererer til, og at jeg svarer på generelt grunnlag. Innlevert 14. juni 2002 av stortingsrepresentant Lena Jensen Besvart 21. Spørsmål: «Opplæringsloven skal sikre at alle får et godt og likeverdig opplæringstilbud uavhengig av blant annet bosted og funksjonshemming. Mange tunghørte elever opplever et tilbud som ikke er i tråd med disse intensj onene. Mange opplever at de ikke rar det spesialpedagogiske tilbudet de har behov for (bl.a. klasser med redusert antall elever), og begrunnelsen fra kommunene er stram kommuneøkonomi. Hva vil statsråden gjøre for å sikre at kommunene gir et tilbud til tunghørte?» Svar: En målsetting om undervisning tilpasset den enkelte elev sine evner og forutsetninger følger av opplæringsloven av 17. juli 1998 nr. 61, opplæringsloven § 1-2 femte ledd. opplæringen i tråd med målene i § 1-2 femte ledd. Bestemmelsen må ses i sammenheng med lovens kapittel 5 som fastsetter individuelle rettigheter for elever som har problemer med å følge den alminnelige opplæringen. Rettighetene etter kapittel 5 trer i virkning det øyeblikk skolen ikke klarer å tilpasse den ordinære undervisningen i tråd med § 1-2 femte ledd slik at eleven får et tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Rettigheter etter kapittel 5 omfatter elever som ikke har eller ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære undervisningstilbudet, jf. § 5-1 første ledd. Bestemmelsen omfatter således forskjellige typer årsaker, nemnder hørselsproblemer, som medfører et behov for en spesialtilpasset undervisning. Egne individuelle rettigheter for elever som benytter tegnspråk som førstespråk følger også av opplæringsloven §§ 2-6 og §§ 3-9. den enkelte eleven innebærer at et opplæringstilbud på det nivået opplæringsloven slår fast i § 5-1 holdes utenfor friheten kommunene har til å gjøre økonomiske prioriteringer. Det slås derfor fast i forarbeidene til opplæringsloven at kommunen eller fylkeskommunen ikke lovlig kan avslå et krav om spesialundervisning med den begrunnelse at det ikke er satt av midler til dette i kommunebudsjettet (se merknader til § 5-1 i Otprp. nr. 46 for 1997-1998, side 167). Dette gjelder også for rettigheter etter opplæringsloven §§ 2-6 og §§ 3-9 ettersom disse også etablerer individuelle rettigheter for elevene. Økonomiske forhold i kommunen kan likevel ha en indirekte betydning for retten til spesialundervisning. med spesialundervisning skal være likeverdig med hva de andre elevene ved samme skole eller i samme kommune får av undervisning. Det generelle ressursnivået ved skolen eller i kommunen har derfor en betydning i denne vurderingen. Det generelle ressursnivået er imidlertid bare en av flere faktorer. At tilbudet skal være likeverdig, betyr noe annet enn at det skal være likt. For at spesialundervisningen skal være likeverdig, er det som oftest nødvendig med en høyere ressursbruk. Det vises til at elevene har særskilte opplæringsbehov i forhold til andre elever, og at de dermed som hovedregel har behov for større ressurser. Dokument nr. 15:27 (2001—2002) Spørsmål til skriftlig besvarelse med svar Spørsmål nr. 474 — 492 14. juni — 20. Innhold Spørsmål Side 474. Fra stortingsrepresentant Bjørgulv Froyn, vedr. oppsigelser av sjåfører i transportbedriften Pakke-Trans, besvart av samferdselsministeren 5 475. Fra stortingsrepresentant Ranveig Frøiland, vedr. brukere i HVPU i Askøy kommune i Hordaland, besvart av sosialministeren 6 476. Fra stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen, vedr. EØS-tilpasning av forskrift om havbrukskonsesjoner, besvart av fiskeriministeren 7 477. Fra stortingsrepresentant Heidi Grande Røys, vedr. subsidier på skipsbygging i EU, besvart av nærings- og handelsministeren 8 478. Fra stortingsrepresentant Heikki Holmås, vedr. tsjetsjenske asylsøkere, besvart av kommunal- og regionalministeren 8 479. Fra stortingsrepresentant Øyvind Vaksdal, vedr. innehavere av Kystskipper klasse B får økt sine rettigheter til 1 500 bruttotonnasje, besvart av nærings- og handelsministeren 9 480. Fra stortingsrepresentant Bendiks H. Arnesen, vedr. EU-direktivet og helseattest for fiskere/sjøfolk, besvart av nærings- og handelsministeren 9 481. Fra stortingsrepresentant Anne Helen Rui, vedr. ledig kapasitet i norske fengsler, besvart av justisministeren 10 482. Fra stortingsrepresentant Aslaug Haga, vedr. norsk bistand, besvart av utviklingsministeren 11 483. Fra stortingsrepresentant Tor-Arne Strøm, vedr. flysikkerheten i nord, besvart av samferdselsministeren 12 484. Fra stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa, vedr. behandling av pasienter med epilepsi, besvart av helseministeren 13 485. Fra stortingsrepresentant Bendiks H. Arnesen, vedr. skjellnæringen, besvart av fiskeriministeren 14 486. Fra stortingsrepresentant Karin Andersen, vedr. flykaprerne som har fått opphold på humanitært grunnlag i Norge, besvart av kommunalog regionalministeren 14 487. Fra stortingsrepresentant Karin Andersen, vedr. asylsøkere som mister dagpengene, besvart av kommunal- og regionalministeren 15 488. Fra stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm, vedr. rettigheter i tannhelseloven og vederlagsforskriften, besvart av helseministeren 15 489. Fra stortingsrepresentant Ola D. Gløtvold, vedr. øvelsesridning for funksjonshemmede, besvart av helseministeren 17 490. Fra stortingsrepresentant Oddbjørg Ausdal Starrfelt, vedr. inn- og utflygingstraseene ved Oslo Lufthavn Gardermoen, besvart av samferdselsministeren 18 491. Fra stortingsrepresentant Eva M. Nielsen, vedr. skoletilbudet til samisk ungdom i Finnmark, besvart av utdannings- og forskingsministeren 18 492. Fra stortingsrepresentant Ranveig Frøiland, vedr. Innlevert 14. juni 2002 av stortingsrepresentant Bjørgulv Froyn Besvart 24. Spørsmål: «Transportbedriften Pakke-Trans har nylig sagt opp sine elleve sjåfører. Sjåførene og deres fagforening hevder at oppsigelsen skyldes at de nekter å kjøre mer enn arbeidsmiljøloven tillater. Hva vil statsråden gjøre for å sikre at transportbedrifter overholder bestemmelsene om kjøre- og hviletid for sjåførene?» Begrunnelse: Trafikkulykker med tunge lastebiler krever mange dødsofre på norske veger. En av ulykkesårsakene er at mange sjåfører må jobbe mer enn regelverket tillater. Leiv Ellefset i Trygg Trafikk har uttalt at "Det er alt for mange useriøse transportører som bryter sikkerhetsbestemmelser". Trygg Trafikk har foreslått en ordning hvor transportfirmaer må dokumentere tilfredsstillende internkontroll og overholdelse av sikkerhetsbestemmelsene. Svar: Ansatte yrkessjåførers totale arbeidstid reguleres av arbeidsmiljølovgivningen, og kontrolleres av Arbeidstilsynet. Regelverket for yrkessjåførers kjøreog hviletid er fastsatt av Samferdselsdepartementet og kontrolleres av Statens vegvesen og politiet. Statens vegvesen har ansvar for bedriftskontroller. Ansvaret for kontroller ute på vegene er delt mellom politiet og Statens vegvesen. Gjennom EØS-avtalen har Norge forpliktet seg til årlig å kontrollere 1 pst. av arbeidstiden til yrkessjåfører. Omfanget av kontroller av kjøre- og hviletid er allerede betydelig. 12001 gjennomførte Statens vegvesen ca. 115 000 kontroller i bedrift og ca. 110 000 kontroller av kjøre- og hviletid på veg. Statens vegvesen vil i perioden 2002 til 2005 øke antallet kjøre- og hviletidskontroller på veg med 50 pst. Det er etter min vurdering et effektivt virkemiddel for å forebygge at bedriftene "presser" sine ansatte til å bryte kjøre- og hviletidsbestemmelsene. Innlevert 14. juni 2002 av stortingsrepresentant Ranveig Frøiland Besvart 25. Spørsmål: «Det viser seg at Askøy kommune i Hordaland mottar det nest laveste vertskommunetilskuddet pr. bruker i HVPU i landet. Vil statsråden rette opp de forholdene som i dag virker svært urimelige overfor enkeltkommuner og dermed også for den enkelte bruker?» Begrunnelse: Askøy kommune mottok i 2001 583 658 kr pr. bruker, mens den gjennomsnittlige overføringen til vertskommunene er 762 656 kr. Fra Landssammenslutningen for sentralinstitusjoner i HVPU blir det opplyst at basisfundamentet pr. bruker var døgnpris på institusjonens awiklingstidspunkt. 11991 var årskostnaden pr. bruker på Furuly i Askøy 560 000 kr. Askøys ordfører opplyser at det forelå to uavhengige konsulentrapporter fra 1990/91 som konkluderte med at bemanningssituasjonen og pleiefaktoren ved Furuly var altfor lav grunnet mange særdeles kostnadskrevende brukere. Fylkeskommunen fant imidlertid ikke under awiklingstadiet av institusjonen å styrke bemanningen. Det kan derfor i ettertid synes som om basisfundamentet for beregning av årskostnad pr. bruker på Furuly har vært satt altfor lavt, og at kommunen derfor har tapt overføringer fra staten over en tiårsperiode i størrelsesorden 90-100 mill. kr. I dag har Askøy kommune svært ressurskrevende brukere, samtidig som kommunens økonomi innenfor pleie- og omsorgssektoren er spesielt vanskelig. Et samlet formannskap ber nå om at de statlige overføringene også for Askøys vedkommende blir som gjennomsnittet for vertskommuner for utviklingshemmede, og at det blir vurdert en mulighet for hel eller delvis kompensasjon for merutgiften i årene 1991-2000. Svar: Det meste av statlige midler til tiltak for psykisk utviklingshemmede overføres nå gjennom inntektssystemet til kommunene over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett. Etter at HVPU-midlene ble lagt inn i inntektssystemet i 1992, er antall psykisk utviklingshemmede i kommunen over og under 16 år, innført som egne kriterier i inntektssystemet. For 2002 er det beregnet at en psykisk utviklingshemmet seksten år og eldre vil utgjøre rundt 410 000 kr gjennom inntektssystemet for kommunene. omfordelingsvirkninger, særlig for kommuner som hadde HVPU-tiltak innenfor sine grenser, besluttet å ta midlene til i alt 33 vertskommuner ut av inntektssystemet og videreføre disse i et eget tilskudd. Ved utvelgelsen av kommuner som skulle komme inn under ordningen, la man bl.a. vekt på at det skulle være vertskommuner med en høy andel av tilflyttede psykisk utviklingshemmede. Av i alt 75 vertskommuner for HVPU-institusjoner, fikk 33 vertskommunestatus. Vertskommunetilskuddene til de enkelte kommuner ble i utgangspunktet fastlagt på grunnlag av kurdøgnprisene i de aktuelle institusjoner beboerne var i. Dette har vertskommunene vært kjent med siden ordningen ble innført. Blant vertskommunene var det institusjoner med forskjellig klientell med hensyn til pleiebehov mv., og som følge av dette varierte kostnadene mye. Det er derfor stor spredning mellom kommunene i tilskudd pr. bruker. Askøy kommune ligger under gjennomsnittet. Det har ikke vært aktuelt å endre tilskuddet for noen av vertskommunene på bekostning av andre, og ut fra en totalvurdering av ordningen er jeg av den oppfatning at dette har vært og er den mest rettferdige tilnærmingen. I statsbudsjettet for 2002 ble det foreslått visse endringer når det gjelder fordeling av vertskommunetilskuddet. Etter nåværende opplegg for vertskommunetilskuddet har det vært tellinger av gjenværende tilflyttede psykisk utviklingshemmede hvert 4. år. Deretter har midlene tilknyttet de som har falt fra blitt lagt over i den ordinære overgangsordningen i inntektssystemet for kommunene. Dette har medført at kommunene har kunnet motta tilskudd knyttet til den enkelte i opptil ni år etter at vedkommende har falt fra. Det skal nå foretas årlige tellinger og justeringer av antall psykisk utviklingshemmede som skal tas ut av ordningen som følge av frafall. Første telling gjøres 1. januar 2004, og vil få konsekvenser for tilskuddet i 2005. Dette er fortsatt en gunstig ordning for vertskommunene i og med at det kan ta opptil seks år før tilskuddet er fullt integrert i det ordinære rammetilskuddet. Det er videre usikkert hvordan pleietyngden for de tilflyttede har endret seg over tid. Det er derfor innført en ordning hvor de kommuner som mottar et tilskudd pr. bruker som ligger under dagens gjennomsnitt, kun får 50 pst. reduksjon i tilskudd pr. bruker som faller fra. Denne ordningen vil fortsette inntil gjennomsnittlig tilskudd pr. bruker er på dagens gjennomsnitt for disse kommunene. Deretter foretas normal 100 pst. reduksjon i tilskudd pr. bruker som faller fra. Stortinget har ved behandlingen av budsjettet for 2003 sluttet seg til dette. Dersom noen av brukerne som omfattes av ordningen blir svært ressurskrevende har kommunene også anledning til å innrapportere disse som ressurskrevende brukere på ordinær måte til fylkesmannen. Kostnader knyttet til disse brukerne vil da bli behandlet på vanlig måte ved tildeling av tilskudd for ressurskrevende brukere. Dette er en ordning som forvaltes av Kommunal- og regionaldepartementet. Spørsmål nr. 476 Innlevert 17. juni 2002 av stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen Besvart 24. Spørsmål: «I svaret på skriftlig spørsmål nr. 451 vises det til at EØS-utvalget har vært konsultert i forbindelse med EØS-tilpasning av forskrift om havbrukskonsesjoner, etter at teksten i denne er tilpasset ESAs krav, som i realiteten opphever alle de kriterier Stortinget fastsatte ved vedtak 7. juni 2001. Stortinget var vel kjent med ESAs krav da premissene for konsesjonstildelinger ble fastsatt i Innst. O. nr. 123 for 2000- 2001. Mener statsråden at Regjeringen ved å konsultere EØS-utvalget kan oppheve et lovlig fattet stortingsvedtak?» Begrunnelse: Det vises til statsrådens svar på mitt skriftlig spørsmål nr. 451 for 2001-2002. Kystpartiet vil igjen vise til at havbruksloven, inkludert § 6, var akseptert da grunnlaget for en EØSavtale ble godkjent av pattene i 1992. Alt lovverk var da vurdert opp mot artikkel 31 og 40 om fri etableringsrett og fri flyt av kapital. ESAs klage mot Norge er ikke begrunnet i nytt lovverk som etter avtalen skal implementeres i medlemslandene, men et angrep på deler av en godkjent avtale, og et forsøk på å flytte havbruksforvaltningen ut av den bilaterale fiskeriavtale og inn under EØSavtalens virkeområde. Suverenitet i fiskerisaker og beskyttelse av fornybart verdiskapingsgrunnlag var vesentlig for kystens nei til EU, og Regjeringens ettergivenhet i forhold til ESAs krav er i strid med folkets nei til EU. Stortingets svar på ESAs krav ligger i vedtaket av 7. juni 2001, og referatene fra Odelstingets debatt om denne saken viser med all tydelighet at flertallet ikke var innstilt på å gi etter for ESA i denne saken. Høyres mindretallsforslag ble nedstemt av Stortinget, og at Høyre i dag sitter i regjering, innebærer ikke at statsråden har rett til å overprøve lovlig fattede vedtak der Stortinget ivaretar folkets nei til EU på en god måte. Det er Stortinget alene som har kompetanse til å endre egne vedtak. EØS-komiteen er ikke tillagt denne kompetanse. Det er derfor ikke tilfredsstillende at statsråden viser til konsultasjon i EØS-komiteen som grunnlag for å oppheve Stortingets vedtak. EØS-komiteen har heller ingen kompetanse til å gi utvidet delegasjonsfullmakt til regjering og departement. Kystpartiet ønsker derfor svar på hvilket hjemmelsgrunnlag Regjeringen mener å ha for å tilsidesette Stortingets vedtatte kriterier for tildeling av nye konsesjoner i havbruksnæringen. Svar: Stortingets vedtak i denne saken har skjedd gjennom Besl. O. nr. 136 for 2000-2001 og etterfølgende behandling i Lagtinget om endring i oppdrettsloven § 6. Endringen gjaldt adgang til å ta vederlag for tildeling av konsesjoner for oppdrett av laks og ørret. I næringskomiteens behandling av saken, jf. Innst. O. nr. 123 for 2000-2001, ble det i flertallets merknader lagt en del føringer for kriterier mv. for den forestående konsesjonsrunden, herunder vektlegging av "lokal tilknytning", jf. oppdrettsloven § 6. Departementets utkast til tildelingsforskrift, som ble sendt på høring i august 2001, ble utformet på bakgrunn av nevnte føringer. Som nevnt i mitt svar på skriftlig spørsmål nr. 451, var det ved behandlingen av saken kjent at EFTAs overvakingsorgan (ESA) hadde reist spørsmål ved kriteriet "lokal tilknytning". ESAs grunngitte uttalelse av 15. november 2001 innebar imidlertid en vesentlig endring på viktige punkt i grunnlaget for komitéflertallets merknader. Den minnelige løsningen med ESA forutsatte som kjent endring av kriteriene som hadde vært ute på høring. På denne bakgrunn ble Stortinget konsultert gjennom EØS-utvalget før vi sendte justerte deler av utkastet til tildelingsforskrift på ny høring, og svar til ESA. Innlevert 17. juni 2002 av stortingsrepresentant Heidi Grande Røys Besvart 20. Spørsmål: «Ein samla EU-kommisjon tilrår at EU igjen skal innføre subsidiar på skipsbygging frå 1. oktober. Ei avklaring på ei eventuell subsidiering kjem i september, og forslaget går ut på inntil 6 pst. Kva konsekvensar vil det få for norsk skipsbyggingsindustri om EU gjeninnfører slik subsidiering, og vil nærings- og handelsministeren vurdere å gjeninnføre subsidiar til norske skipsverft om EU gjer det?» Svar: Kommisjonen sitt forslag inneber, slik eg har forstått det, at ein ønskjer å gjeninnføre ei avgrensa støtteordning for enkelte typar fartøy der europeiske verft er i direkte konkurranse med koreanske verft. Dei typane fartøy det er snakk om i det siste forslaget er containerskip, olje-, kjemikalie- og LNG-tankskip. Dette er typar fartøy som svært få norske verft produserer. denne type fartøy vil ei gjeninnføring av subsidiar i EU føre til at deira konkurransesituasjon blir vanskelegare. For andre verft vil forslaget truleg slå motsett veg, ved at den generelle konkurransen på andre typar fartøy vil bli lettare. Dette vil være ein følgje av at deler av kapasiteten ved europeiske verft blir bunde opp mot dei fire typane fartøy som er omfatta av forslaget. Det er dermed vanskeleg å seie noko eintydig om kva konsekvensar ei gjeninnføring av ei slik avgrensa støtteordning vil ha for norsk skipsbyggingsindustri. Regjeringa følgje utviklinga i EU nøye med åsyn til kontraktsrelatert verftsstøtte. Dette for å sikre likearta konkurransevilkår mellom skipsbyggingsindustrien i Noreg og dei største konkurrentlanda. Dersom det viser seg at EU gjeninnfører ei slik støtte, vil Regjeringa måtte vurdere i større detalj kva konsekvenser dette vil fa for norsk skipsbyggingsindustri, og moglege tiltak. Innlevert 17. juni 2002 av stortingsrepresentant Heikki Holmås Besvart 24. Spørsmål: «Norske myndigheter har tidligere uttalt at dersom det er en fare for at Hellas kan sende tsjetsjenske asylsøkere videre til Russland, vil ikke Norge bruke sin mulighet i henhold til Dublin-konvensjonen til å sende dem til Hellas i første omgang. I rapport fra NOAS og Den norske Helsingforskomité slås det fast uholdbare forhold for asylsøkerne samtidig med at deportasjonsfaren er høy. Vil Regjeringen nå slutte å sende tsjetsjenske asylsøkere til Hellas og følge opp de allerede utsendte?» Svar: Etter at utlendingsloven ble endret 1. januar 2001, kan jeg ikke instruere Utlendingsdirektoratet om skjønnsutøvelse, lovtolking eller avgjørelsen av enkeltsaker etter utlendingsloven. Dette innebærer at jeg ikke har myndighet til å instruere Utlendingsdirektoratet om praksis overfor tsjetsjenske asylsøkere. Den politiske styringen på utlendingsfeltet må som følge lovendringene skje gjennom lov og forskrift. på utlendingsrettsområdet nøye, og vurderer løpende behovet for eventuelle endringer. Norge har overført tsjetsjenske asylsøkere til Hellas fordi de reiste inn i Schengen-området med greske Schengen-visa. I medhold av Dublin-konvensjonen er som hovedregel medlemslandet som utstedte visumet ansvarlig for asylsøkere når disse er i besittelse av gyldige visa. Dette henger sammen med at et Dublin-land bør bære ansvaret når landet er ansvarlig for innreisen på territoriet, eller landets rutiner for visumutstedelse ikke er gode nok. Samtlige medlemsland i Dublin-samarbeidet er part i FNs flyktningkonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjon, og er på samme måte som Norge forpliktet til å ta ansvar for asylsøkere med beskyttelsesbehov. Respekten for menneskerettighetene og grunnleggende friheter er også forankret i EUs traktatverk og således tungt forpliktende for Hellas. Norge har på denne bakgrunn forventninger om at Hellas overholder sine internasjonale forpliktelser, og at Hellas overtar ansvaret for asylsøkere i medhold av Dublin-konvensjonen og overholder sine internasjonale forpliktelser som andre europeiske land. Spørsmål nr. 479 Innlevert 17. juni 2002 av stortingsrepresentant Øyvind Vaksdal Besvart 20. Spørsmål: «Undertegnede er blitt gjort kjent med at det pågår et arbeide med å samordne den maritime sertifikatstrukturen. I dette arbeidet er det viktig at de som har gjennomført oppgraderingskurs får utvidede sertifikater i forhold til de som ikke har gjennomført slike kurs. Ser statsråden en mulighet for at innehavere av Kystskipper klasse B far økt sine rettigheter til 1 500 bruttotonnasje (bt)?» Svar: I forbindelse med implementering av STCW-95 (Convention of Standards of Training, Certification and Watchkeeping for Seafarers), forenklet Sjøfartsdirektoratet den norske maritime sertifikatstrukturen. ble opprettet for å ivareta disse. Dette arbeidet ble avsluttet ved at ny forskrift trådte i kraft juli 2001. Det understrekes at forslaget til ny sertiflkatstruktur ble forelagt Rådet for maritime sertifikater samt var ute på full ekstern høringsrunde. Kystskipper klasse B utstedes til de som hadde Kystskipper klasse 2 etter lov av 10. oktober 1958. Opprinnelig gav dette sertifikatet førerrettigheter til 300 bruttotonnasje (bt), men da målereglene ble endret, ble rettigheten økt til 750 bt. Det foreligger ingen planer om å endre denne tonnasjen. Innehavere av Kystskipper klasse 2 som tok tilleggsutdannelse; tolv uker pluss telefoni og sikkerhetskurs, fikk økt sine rettigheter til 3 000 bt. Disse rettighetene gjelder for Nord- og Østersjøområdet. Det foreligger ingen planer i dag om en endring som innebærer at de som ikke har tilleggsutdannelse automatisk skal fa økt rettighetene til 1 500 bt. Innlevert 18. juni 2002 av stortingsrepresentant Bendiks H. Arnesen Besvart 20. Spørsmål: «Jeg fremmet tidligere et spørsmål om praktiseringen av EU-direktivet vedrørende helseattest for fiskere/sjøfolk. Dette på bakgrunn av at flere i denne yrkesgruppen sto i fare for å miste jobben fordi de har for høy vekt i forhold til en fastsatt forskrift om Body Mass Index (BMI). Til tross for statsrådens forsikringer om at ordningen skulle praktiseres fleksibelt er nå friske arbeidsføre yrkesutøvere satt på land av denne grunn. Hva vil statsråden gjøre for å gjennomføre den fleksibilitet som ble bebudet?» Begrunnelse: I februar i år tok jeg opp spørsmålet knyttet til reglene om helseattest til fiskere/sjøfolk og til det faktum at friske og arbeidsføre yrkesutøvere kan risikere å miste jobben fordi de har for høy vekt i forhold til en fastsatt forskrift om BMI. mennesker unødvendig må henvises til et allerede sterkt belastet trygdesystem. Statsråden svarte da blant annet: "La meg bare presisere til slutt at yrkesutøvere med god helse som er i stand til å gjøre en god og sikker jobb, og som ikke representerer noen sikkerhetsrisiko for andre, vil fortsatt ta helseattest, seiv om de skulle ha en BMI på over 35. Det skal være fleksibilitet i denne behandlingen, og jeg tror ikke det er noen risiko for at man skal fa - en kunne nesten si - overvekt av norske fiskere på slankekur som en nødvendighet for at de skal komme seg ut på havet." 10. juni meldte NRK at den første yrkesutøveren har gått iland fordi han var noen kilo for tung i forhold til regelverket. Dette rimer dårlig med statsrådens forsikringer i sitt svar til meg for få måneder siden, og til Regjeringens uttalte mål om å fjerne unødvendige regler. Jeg har allerede snakket med flere i bransjen som føler seg utrygge i forhold til forestående fornyelse av helseattest. Dette mener jeg at vi som politikere må ta meget alvorlig. Svar: Gjeldende norske regelverk for så vidt gjelder kroppsmasseindeks (Body Mass Index) er forskrift av 19. oktober 2001 nr. 1309 om helseundersøkelse av arbeidstakere på skip, fastsatt med hjemmel i sjømannsloven § 26. Kopi av forskriften vedlegges. Forskriften implementerer ikke noe EU-direktiv, men ved utforming av det nye regelverk ble det sett hen til regelverk i andre land, også land innenfor EU. Gjeldende norske regelverk gir sjømannslegen anledning til å vurdere om en sjømann med en Body Mass Index (BMI) mellom 30 og 35 er helsemessig skikket til tjeneste. Helsemessig skikket er vedkommende når han/hun ikke antas å ha noen sykdom eller noen fysisk eller psykisk mangel som kan utgjøre en fare for andre eller for sikker drift av fartøyet. Se sjømannsloven § 26 og forskriften om helseundersøkelse § 1. Hvis sjømannen har en BMI fra 35 og oppover skal legen, og en fagnemnd som er bredt sammensatt, vurdere om vedkommende kan fa fortsette å seile. Bestemmelsene om fagnemnden, klage og søknad om fråvik er omtalt i forskriften kap. 4. Fagnemnden tar den endelige avgjørelsen. Fagnemnden består av en leder som er lege, en representant fra Sjøfartsdirektoratet og en representant fra et fagforbund. Representanten fra fagforbundet skal ha kompetanse i forhold til den stillingsgruppen arbeidstakeren tilhører. Hvis sjømannen ønsker å fa sin sak behandlet av fagnemnden, kan sjømannslegen i påvente av endelig svar i fagnemnden utstede en helseerklæring til sjømannen. Forutsetningen er at legen vurderer sjømannen som helsemessig skikket og at vedkommendes arbeidsgiver eller skipsfører som kjenner sjømannen fra tidligere tjeneste, samtykker. Det er min oppfatning at muligheten til å søke om fråvik, og muligheten for sjømannslegen til å utsette iverksetting av vedtak om udyktighet, gir tilstrekkelig fleksibilitet for å ivareta den enkelte sjømanns interesse og ivareta vårt hovedsiktemål, nemlig sikkerhet til sjøs. Dersom sjømannslegen ikke utsteder helseattest er det et resultat av at sikkerhet ikke er ivaretatt. Jeg har fått opplyst at Sjøfartsdirektoratet hittil i år har mottatt 29 søknader om fråvik fra kravene relatert til overvekt. To av søkerne har flere helseproblem som rammes av forskriftens regler. Flere stillingsgrupper er representert, blant annet åtte navigatører, herunder to skipsførere, to personer i maskinen, to fiskere samt tre personer som har forpleiningsoppgaver. Sjøfartsdirektoratet mottar melding om udyktighet fra sjømannslegene. Det er imidlertid ikke anledning til å oppgi diagnose på meldingene i henhold til konsesjon gitt av Datatilsynet. Sjøfartsdirektoratet har således ikke oversikt over sjømenn som er udyktige på grunn av overvekt, og som ikke har søkt om fråvik fra gjeldende bestemmelser. Avslutningsvis vil jeg bemerke at også etter det regelverket som gikk forut for gjeldende forskrift, ville en sjømann med stor overvekt måtte vurderes. Hvis vedkommende var en fare for andre eller sikker drift av fartøyet, ville sjømannen heller ikke etter det tidligere regelverket kunne få helseattest. Med det nye regelverket er grensene for overvekt mer tydeliggjort. Vedlegg til svar: Forskrift om helseundersøkelse av arbeidstakere på skip. Internett: http://www.lovdata.no/for/sf/nh/xh-200 11019- 1309.html Innlevert 18. juni 2002 av stortingsrepresentant Anne Helen Rui Besvart 24. Spørsmål: «Tillitsvalgte i Skien fengsel uttaler at de har ledige celler på grunn av manglende lønnsmidler. Hvor mye ledig kapasitet linnes det i norske fengsler i dag, og hvor mye vil dette koste å ta i bruk?» Begrunnelse: Det er en kjensgjerning at soningskøen vokser. Pr. 31. mars 2002 var den økt til 2 443. tverrpolitisk enighet om å redusere dagens soningskø. Blant annet uttrykker en samlet justiskomité i Innst. S. nr. 260 for 2001-2002 at ledig kapasitet i eksisterende fengsler må benyttes. Svar: Jeg deler selvsagt bekymringen over utviklingen i soningskøen og er enig i at et viktig virkemiddel er at kriminalomsorgen utnytter den eksisterende fengselskapasiteten maksimalt. Noen fengselsplasser vil alltid være stengt i kortere perioder på grunn av helt nødvendige bygningsarbeider og på grunn av bemanningsproblemer. Ringerike fengsel har holdt stengt pga. bemanningsproblemer og Stavanger fengsel kunne ikke ta i bruk alle cellene ved årets begynnelse fordi det manglet fagutdannet personell. Disse plassene er åpne nå. I tillegg låner Oslo politidistrikt plasser til en midlertidig politiarrest og Ila fengsel har noe redusert kapasitet i forbindelse med omgjøring av plasser til forvaringsplasser. Bortsett fra denne type stengninger skal de tilgjengelige fengselsplasser utnyttes så godt som overhode mulig. Men det er ikke praktisk mulig å kunne gjennomføre 100 pst. utnyttelse gjennom et helt driftsår. Dette skyldes delvis at fengselsplasser har ulikt sikkerhetsnivå og at det må vurderes hvem som kan plasseres i hvilke plasser. En annen viktig årsak til midlertidig ledighet er beredskap i forhold til varetektsbehov og politiets faktiske varetektsbehov varierer sterkt fra uke til uke. Det er ikke mulig for den sentrale etatsledelsen å ha oversikt over alle detaljer i kapasitetssituasjonen fra dag til dag i en stor desentralisert etat. Men all styringsstatistikk som er tilgjengelig viser klart at det er en svært høy kapasitetsutnyttelse i kriminalomsorgen. I perioden 1. januar 2002 - 10. juni 2002 er etatens samlete kapasitetsutnyttelse på 95,9 pst. av aktuell kapasitet. Innenfor dette vil det selvsagt være variasjoner fra anstalt til anstalt, men jeg tror hovedbudskapet er at det aldri har vært høyere stabil kapasitetsutnyttelse og aldri har det vært produsert flere fengselsdøgn. Det er allment erkjent at kriminalomsorgen har svært stramme driftsrammer og slik høy kapasitetsutnyttelse er selvsagt en utfordring i forhold til dette. Hittil i år har kriminalomsorgen ikke fått anledning til å holde plasser stengt på grunn av stram økonomi. månedene viser at det er press på driftsrammene. Det ser likevel ut til at kriminalomsorgen gjennom fortsatt stram økonomistyring, vil klare et høyt aktivitetsnivå innenfor tildelte budsjettrammer. Men først etter en gjennomgang av halvårsregnskapet, sammen med regiondirektørene, er det mulig å gi et bedre bilde av situasjonen. Det vil vi ha oversikt over i løpet av august. Fordi situasjonen i Skien fengsel er brukt som utgangspunkt for spørsmålet vil jeg knyttet noen kommentarer til situasjonen der. Også i den anstalten vil det kunne være periodisk ledig kapasitet på grunn av varetektsberedskap, transporter og overføringer etc. Styringsstatistikken viser f.eks. at det 10. juni 2002 var en ledig plass i den anstalten, mens det for perioden fra nyttår til 10. juni 2002 er registrert fullt hus i gjennomsnitt. I medieoppslaget er det fremhevet at man kan ta i bruk helseavdelingen med fem plasser til ordinær kapasitet dersom man får en bemanningsøkning. Da Skien fengsel ble åpnet i 1994 var det et sentralt poeng at anstalten hadde fatt en "sykeavdeling" hvor syke innsatte kunne innlegges. På grunn av manglende helsefaglig bemanning og fordi man har valgt å legge så syke innsatte inn i ordinært sykehus står disse lokalene ledig. Jeg har bedt regionledelsen vurdere om det vil være hensiktsmessig å omdisponere lokalene til ordinær fengselskapasitet og hva det vil kreve av ressurstilførsel. Også i andre anstalter kan det tenkes at spesiallokaler kan vurderes omdisponert til ordinær fengselskapasitet. Hva som er totalt sett mest hensiktsmessig bruk av lokaliteter må fortløpende vurderes av regionledelsene. Men eventuelle små justeringer løser uansett ikke det grunnleggende behovet for å etablere ny fengselskapasitet slik som nå blir gjort i Vardåsen. Det fremtidige behovet representerer flere hundre fengselsplasser. Innlevert 18. juni 2002 av stortingsrepresentant Aslaug Haga Besvart 27. Spørsmål: «Regjeringens avtale med Fremskrittspartiet om Revidert nasjonalbudsjett (RNB) har ført til et kutt i bistand til verdens fattige på 49 mill. kr. Disse midlene samt ytterligere 178,2 mill. kr benyttes til flyktningetiltak i Norge, godkjent som ODA. Totalt betyr dette at bistandsprosenten økes, mens bistanden til verdens fattige reduseres. akseptabel måte for Norge å øke bistandsprosenten, og er det denne type "opptrappingsplan" for norsk bistand vi kan forvente i tiden fremover?» Svar: I henhold til OECD/DACs regelverk kan enkelte utgifter til flyktninger i Norge rapporteres som offisiell utviklingshjelp. Norge blitt dekket inn ved omdisponeringer innenfor bistandsrammen. Dette innebærer at flyktningeutgiftene er blitt dekket inn ved kutt i bevilgningene til bistandsformål. I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett måtte en økning i de ODA-godkjente utgiftene til bl.a. drift av statlige mottak i størrelsesorden 178,2 mill. kr dekkes inn. I motsetning til f.eks. Revidert nasjonalbudsjett i 2000, da den foregående regjering valgte å dekke inn 431,1 mill. kr i økte ODA-godkjente utgifter til flyktninger i Norge ved kutt i bevilgningene til verdens fattige, valgte Regjeringen denne gangen å skjerme bevilgningene til verdens fattige i sitt forslag til Revidert nasjonalbudsjett. Regjeringen reduserte ikke bevilgningene til bistandsformål, men økte bistandsrammen tilsvarende den ODA-godkjente andelen av de økte flyktningeutgiftene. Dette viser at Regjeringen prioriterer bistandsinnsatsen høyt. I forhandlingene med Fremskrittspartiet ble det enighet om å redusere kap. 161 post 72 Finansieringsordningen for utviklingsland med 49 mill. kr, jf. blant annet overføring av übrukt bevilgning fra 2001. Dette innebærer likevel at store deler av de økte flyktningeutgiftene ble tilleggsfinansiert, og ikke gikk på bekostning av bevilgninger til bistandsformål. Regjeringen har forpliktet seg til en gradvis økning av bistanden til 1 pst. av BNI innen 2005. Revidert nasjonalbudsjett er ikke det primære redskapet for en opptrapping av bistanden i andel av BNI. Det er imidlertid alltid viktig å skjerme bistanden i en slik sammenheng, slik Regjeringen la opp til i sitt forslag til RNB. Det er likevel de årlige statsbudsjettene som vil være avgj ørende for å nå bistandsmålet om 1 pst. Innlevert 18. juni 2002 av stortingsrepresentant Tor-Arne Strøm Besvart 27. Spørsmål: «Tre sivile/militære flyplasser ved Bardufoss, Andøya og Bodø vil fra 1. juni 2002 miste sine radiopeilere pga. Forsvaret ikke lenger anser disse nødvendige. Luftfartsverket og Luftfartstilsynet protesterer fordi flysikkerheten ikke vil bli godt nok ivaretatt. Bardufoss lufthavn blir den eneste stamruteflyplassen uten verken radar eller radiopeiler. Hva vil statsråden gjøre for å opprettholde flysikkerheten i nord?» Begrunnelse: Flygelederne ved Bardufoss lufthavn har gått sterkt ut i avisen Nordlys, Tromsø, og påtalt at radiopeilere er et viktig redskap for flysikkerhetstjenesten. Luftfartstilsynet er enig i dette, men det finnes pr. i dag ikke forskrifter som konkret dekker radiopeiler som instrument. Ifølge Luftfartsverket er samtlige norske flyplasser, inkludert hele kortbanenettet, utstyrt med radiopeilere for at flytårnet skal kunne oppdage om et fly er ute av kurs ved inn- og utflyginger. Årsaken til at det bare er Bardufoss, Andøya og Bodø som kan bli uten radiopeilere, har sammenheng med at disse sivile/militære flyplassene inngår i en samarbeidsavtale mellom Forsvaret og Luftfartsverket og hvor Forsvaret har ansvaret for radiopeileren. Svar: Basert på overordnede krav fra Luftfartstilsynet har Luftfartsverket ansvar for flysikringstjenesten. Luftfartsverket skal også legge premissene for anskaffelse av det utstyr som er nødvendig for å drive flygekontrolltjeneste. Luftfartsverket har altså ansvaret for flygekontrolltjenesten på sivile og militære flyplasser, inklusive rene militære flystasjoner. Flygekontrolltjeneste inngår ikke i Forsvarets fagområde. I henhold til samarbeidsavtalen mellom Luftfartsverket og Luftforsvaret, som ble undertegnet 21. juni 2001, er ansvaret for anskaffelse og vedlikehold av infrastruktur ved enkelte flyplasser delt mellom Luftfartsverket og Luftforsvaret, og med eneansvar for en av partene ved angitte plasser. Forsvaret har bl.a. ansvar for investeringer knyttet til flysikringsutstyr ved flyplassene Bodø, Bardufoss og Andøya. Det er Luftfartstilsynets og Luftfartsverkets vurdering at radiopeilere er et nødvendig flysikkerhetsmessig utstyr ved lufttrafikktjenestens enheter. Luftfartsverket har ansvar for at instrumentering ved lufttrafikktjenestens enheter til enhver tid er tilpasset de operative og flysikkerhetsmessige krav som en forsvarlig trafikkavvikling stiller. Luftfartsverket har således bestemt at radiopeilere inngår som standardutstyr for lufttrafikktjenesten. radiopeilere, ettersom Forsvaret har tatt i bruk andre instrumenter for å dekke de samme behov. Forsvaret har ønsket å avvikle bruk av radiopeilere ved militære flyplasser. Luftfartsverket har, med utgangspunkt i ovennevnte beslutninger, fremholdt at dette er nødvendig flysikkerhetsutstyr, og i flere skriftlige henvendelser anmodet Forsvaret om å omgjøre sitt vedtak om å innstille kontrollflyging av, og vedlikehold og investering i, peilerutstyr ved de plasser der Forsvaret etter avtalen har ansvar for infrastrukturen. På Bardufoss, der Forsvaret har det fulle ansvar for infrastruktur, anses områderadaren ikke pålitelig av Luftfartsverket. Det pågår et arbeid med å finne løsninger for å gjøre radaren mer pålitelig. Luftfartsverket har fremholdt overfor Forsvaret at der radar ikke er tilgjengelig er det spesielt viktig at radiopeiler er operativ. Luftfartsverket har for øvrig, med referanse til samarbeidsavtalen, bedt Forsvaret investere i ny radar på Bardufoss, men dette må av Forsvaret vurderes i sammenheng med øvrige prioriterte oppgåver. Jeg vil ta ovennevnte problemstilling opp med forsvarsministeren, slik at man kan komme frem til en tilfredsstillende ordning hva gjelder vedlikehold og eventuelle nyinvesteringer i flysikringsutstyr, herunder peilerutstyr, ved de flyplasser der Forsvaret har ansvar for mfrastrukturen. Spørsmål nr. 484 Innlevert 18. juni 2002 av stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa Besvart 21. Spørsmål: «Vil statsråden, for å fylgje opp Stortinget, ta initiativ for å sikre personar med epilepsi ei meir heilskapleg oppfølging enn i dag, nemnder vurdere ein eigen handlingsplan?» Grunngjeving: I Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2001-2002 heiter det i ein merknad frå sosialkomiteen: "Pasienter lidende av epilepsi har etter komiteen mening vært en underprioritert pasientgruppe over lang tid, og det bør rettes opp." Norsk Epilepsiforbund meiner det er behov for ein nasjonal handlingsplan for personar med epilepsi. Dei peikar på fordommar og manglande kunnskap på mange samfunnsområde overfor menneske med denne diagnosen. Dei meiner det er naudsynt å utgreie behandlingsplanar i helsestellet både for barn og vaksne. Dei ynskjer ei nærare vurdering av problemstillingar knytt til barnehage, skule og høgare utdanning. Høvet for tilrettelegging i forhold til arbeid, samt høvet til rehabilitering/habilitering for personar med epilepsi generelt og epilepsiopererte spesielt, er også viktige tema. Endeleg vil det også vere ynskjeleg med ei vurdering av kva tiltak som skal til for full deltaking og likestilling i det sosiale livet. Eg ber statsråden om ei opa haldning i forhold til samarbeid med Norsk Epilepsiforbund for å sikre kunnskap og konkrete tiltak som kan gi personar med epilepsi ein tryggare kvardag. Svar: Det er ulike former for epilepsi. En stor del av de som har diagnosen kan stort sett leve et normalt liv både sosialt og arbeidsmessig. gruppe mennesker som har en komplisert epilepsi som kan være vanskelig å behandle. Disse personene kan også ha tilleggsproblemer i form av psykiske eller fysiske plager. De regionale helseforetakene har ansvar for å yte spesialiserte helsetjenester til mennesker med epilepsi. Dette gjelder utredning, diagnostisering, medikamentell behandling, operativ epilepsibehandling mv. Regionsykehusene har et særskilt ansvar for å tilby høyspesialisert behandling. Statens senter for epilepsi gir tilbud både til voksne og barn som omfatter både utredning, diagnoseavklaring, operasjonsutredning, behandling, habilitering og rehabilitering. Senteret tilbyr også kurs og konferanser til pasienter, pårørende og ansatte innenfor helsesektoren. Personer med epilepsi som har behov for langvarige og koordinerte tilbud, har rett på individuell plan. I arbeidet med en individuell plan forutsettes det at ulike instanser samarbeider for at tiltak overfor den enkelte skal bli helhetlige. I en slik plan bør også behov for særskilt tilrettelegging i barnehage, skole, i arbeidslivet mv. komme fram, og hvem som har ansvar for å følge opp ulike tiltak. Spesialisthelsetjenesten og kommunene har ansvar for rehabiliteringsrettede tiltak også i forhold til epilepsipasienter. De to spesialsykehjemmene Kure Gård og Røysumtunet har gitt tilbud om rehabiliteringsopplegg for epilepsipasienter. Etter det departementet kjenner til, kjøper de regionale helseforetakene eller helseforetakene tjenester ved disse institusjoner etter avtale. Jeg er selvsagt apen for samarbeid med Norsk Epilepsiforbund for å fa innspill til videre arbeid med tiltak overfor personer med epilepsi, bl.a. tiltak som kan øke kunnskapen både blant helsepersonell, og i befolkningen generelt. Innlevert 19. juni 2002 av stortingsrepresentant Bendiks H. Arnesen Besvart 24. Spørsmål: «Loven om havbeite, som ble vedtatt i forrige periode, gir viktige føringer bl.a. for skjellnæringen. Når regner statsråden med at forskriftene er ferdig utarbeidet, slik at loven kan iverksettes? Svar: Jeg tar sikte på å få fastsatt forskriftene til lov om havbeite innen 1. januar 2003. Innlevert 19. juni 2002 av stortingsrepresentant Karin Andersen Besvart 27. Spørsmål: «Kan jeg be Regjeringen om å redegjøre i sin helhet for alle forhold rundt saken om de to flykaprerne som har fatt opphold på humanitært grunnlag i Norge, og på hvilken måte denne saken skiller seg fra andre saker der det gis avslag på slik søknad seiv om personene det gjelder ikke kan returneres?» Svar: Jeg kan på nåværende tidspunkt ikke gi en full redegjørelse for alle forhold rundt sakene til de to flykaprerne. Departementet jobber med å innhente alle relevante opplysninger for å klarlegge de faktiske forholdene rundt sakene, og Stortinget vil bli gitt en full redegjørelse til høsten. Vedtakene kan imidlertid kort oppsummeres med at Utlendingsdirektoratet har innvilget oppholdstillatelse til de to iranske kaprerne med den begrunnelse at de ved retur til hjemlandet risikerer dødsstraff eller livsvarig fengsel og at det derfor føreligger et beskyttelsesbehov. Det er beskyttelsesbehovet som skiller disse sakene fra andre saker der retur ikke kan gjennomføres. Personer som etter en konkret vurdering ikke har behov for beskyttelse får ikke asyl eller vern i Norge. Disse forutsettes å forlate Norge når endelig vedtak foreligger. De som ikke reiser frivillig kan bli uttransportert av politiet. søkernes hjemland. Vi mener imidlertid at denne gruppen uten problemer og uten noen form for risiko kan returnere til hjemlandet av eget tiltak. Erfaring tilsier også at flere av de såkalt "ureturnerbare" reiser til hjemlandet på besøksreiser. Det er ingen praktiske hindringer for retur til Iran. Det forhold at direktoratet mener at de to flykaprerne risikerer dødsstraff eller livsvarig fengsel i Iran, gjør imidlertid at Norge er internasjonalt forpliktet til ikke å returnere dem. Dette prinsippet må sies å være i overensstemmelse med norsk rettsfølelse, og er altså bakgrunnen for at direktoratet har valgt å innvilge søkerne oppholdstillatelse i Norge. Jeg ønsker å understreke at jeg ennå ikke har mottatt all informasjon om de aktuelle sakene. Departementet kan imidlertid så langt ikke se at det foreligger noe lovbrudd, regelverksbrudd eller annet som kan tilsi at vedtakene ikke er korrekte ut fra det regelverk som Utlendingsdirektoratet forvalter. Jeg mener likevel at man i denne saken ville hatt et annet handlingsrom hvis Utenriksdepartementet hadde vært koblet inn bl.a. for å etterprøve utsendelsesavtalen fra 1994. Avslutningsvis vil jeg vise til at jeg for tiden arbeider med å sikte på å styrke informasjonsflyten og samhandlingsrutinene mellom departementet og Utlendingsdirektoratet. Departementet arbeider også for tiden med å utforme nærmere retningslinjer vedrørende departementets instruksjonsmyndighet når hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn kan gjøre seg gjeldende. Innlevert 19. juni 2002 av stortingsrepresentant Karin Andersen Besvart 1. Spørsmål: «Regjeringen har avgjort at asylsøkere med avslag skal miste dagpengene. I møte med kommunalkomiteen sa kommunal- og regionalministeren at retur av midlertidig opphold uten rett til familiegjenforening (MUF) i øyeblikket ikke er aktuelt, og at de derfor ikke ville miste arbeidstillatelsen eller dagpengen Kan statsråden gi begrunnelsen for og det eksakte omfanget av antall personer med slikt opphold som nå har mistet arbeidstillatelsen, eventuelt dagpengene og om noen av dem er mindreårige enslige asylsøkere?» Svar: Ifølge statistikk fra Utlendingsdirektoratet er det i overkant av 2 000 personer som har hatt midlertidig opphold uten rett til familiegjenforening (MUF). Personer i denne gruppen har etter en individuell vurdering blitt vurdert til ikke å ha behov for beskyttelse. De fleste av disse søkte om fornyet tillatelse da MUF-tillatelsen utløp. Utlendingsdirektoratet har pr. 31. mai 2002 gitt avslag til i underkant av 1 000 personer. Seiv om de har fatt avslag i Utlendingsdirektoratet, har disse rett til fortsatt opphold i Norge på samme vilkår som før inntil klagen er behandlet i Utlendingsnemnda. Dette betyr at de beholder arbeidstillatelsen til Utlendingsnemnda fatter vedtak i klagesaken. Pr. 31. mai 2002 har Utlendingsnemnda opprettholdt avslaget i ca. 250 saker. Norge. Arbeidstillatelsen bortfaller fra og med vedtaket i Utlendingsnemnda. Utlendingsforskrifiten åpner for at asylsøkere som har fått endelig avslag som for tiden ikke iverksettes, kan få midlertidig arbeidstillatelse etter søknad. Utlendingsdirektoratet har imidlertid ikke innvilget slik tillatelse til noen personer som tidligere har hatt MUF. Beslutningen om å frata personer med endelig avslag på en asylsøknad ytelser etter Reglement for økonomisk hjelp til beboere i statlige mottak (Pengereglementet), innebærer imidlertid ikke at de som eventuelt har en slik midlertidig arbeidstillatelse skal miste denne. Bakgrunnen for at det fra 1. juni 2002 ble innført en ordning der de som har fatt endelig avslag på søknad om asyl, ikke får utbetalt ytelser etter Pengereglementet, var å fa flere til å akseptere å reise hjem frivillig. Om lag 200 personer som har hatt MUF oppholder seg i dag i statlige mottak. Dersom disse har fått et endelig avslag på søknaden, vil de ikke få utbetalt ytelser etter Pengereglementet. Ifølge Utlendingsdirektoratets statistikkopplysninger har ingen enslige mindreårige asylsøkere som på tidspunktet for søknad om fornyet tillatelse fremdeles var under 18 år, fått endelig avslag på slik søknad. Innlevert 19. juni 2002 av stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm Besvart 21. Spørsmål: «Enkelte institusjonspasienter i Oslo har valgt å gå "ut av køen" i Den offentlige tannhelset) enesten, og de har i ettertid fatt kostnadene ved behandling hos privat tannlege dekket av kommunen. Søknaden som i første omgang ble avslått, ble etter anke til Statens helsetilsyn innvilget fordi kommunene med hjemmel i vederlagsforskriften ble pålagt å dekke tannlegeregningen. Hva vil statsråden gjøre for å rette opp manglende samsvar mellom rettigheter i tannhelseloven og vederlagsforskriften?» Begrunnelse: Eldre og uføre i institusjon og hjemmesykepleie (gruppe c) har en rettighet i henhold til lov om tannhelsetjenesten. tannhelsetjenesten (DOT) i fylket, er at oppholdet på institusjonen har vart i minst tre måneder eller at de har hjemmesykepleie minst én dag pr. uke i tre måneder. Dekningsgraden varierer fra fylke til fylke, og det rapporteres om at mange bare får akuttbehandling og at pasienter settes på venteliste. 12000 ble 62 pst. (varierende fra 52-71 pst.) av eldre, langtidssyke og uføre i institusjon undersøkt og behandlet, men det fremgår ikke av statistikken om disse fikk den behandling de hadde behov for. Ifølge vederlagsforskriften vedrørende opphold på institusjon utgifter til nødvendig tannbehandling dekkes for beboere som betaler vederlag. I en uttalelse fra Statens helsetilsyn av 22. april 1998 vises det til at det ikke stilles krav i forskriften om at behandlingen må være foretatt av bestemte tannleger eller av Den offentlige tannhelsetjenesten for at beboeren skal få dekket disse utgiftene. Hva som skal defmeres som nødvendig tannbehandling, må vurderes i det enkelte tilfelle. Det er tilsynelatende ikke samsvar mellom tannhelselovens bestemmelser om et tilbud som bare kan gis gjennom DOT, ev. av privatpraktiserende tannleger som DOT kjøper tjenester av, beboernes rettigheter hjemlet i vederlagsforskriften. I Oslo er det eksempler på at institusjonspasienter som har valgt å gå "ut av køen" og fått utført behandling hos privat tannlege, har fatt kostnadene dekket av kommunen i ettertid. Søknadene ble i første omgang avslått av bydel og fylkeslege, men etter anke til Statens helsetilsyn fikk beboeren medhold, og kommunen ble pålagt å dekke tannlegeregningen. Dette forhold skaper et etisk dilemma for offentlig ansatte tannleger om hvilke informasjon de skal gi sine brukere. Svar: Spørsmålet fra representanten Øystein Hedstrøm angår to forskjellige regelverk som regulerer vederlag for tannbehandling for pasienter på kommunale institusjoner. Det ene regelverket er tannhelsetjenesteloven og forskrift 24. mai 1984 nr. 1268 om vederlag for tannhelsetjenester i den offentlige tannhelsetjenesten, hjemlet i denne loven. Det andre regelverket er kommunehelset] enesteloven og forskrift 26. april 1995 nr. 392 om vederlag for opphold i institusjon mv., også kalt vederlagsforskriften, hjemlet i denne loven. Den aktuelle forskriften i denne sammenheng er vederlagsforskriften etter kommunehelsetjenesteloven. Begge regelverk gir bl.a. pasienter på institusjoner opprettet med hjemmel i kommunehelset] enesteloven rett til vederlagsfri tannbehandling. Etter tannhelsetjenesteloven § 2-1, jf. tannhelsehjelp i den fylkeskommune der de bor eller midlertidig oppholder seg. Det er fylkeskommunen som etter tannhelsetjenesteloven § 1-1, jf. § 1-3 skal sørge for disse tjenester. Etter § 2 i vederlagsforskriflten hjemlet i tannhelsetjenesteloven skal tannhelsetjenester gis vederlagsfritt når institusjonsoppholdet har vart i mer enn 3 måneder, så lenge oppholdet varer. Etter tannhelsetjenesteloven § 5-1 skal fylkeskommunen dekke utgiftene forutsatt at tannhelsehjelpen er utført av fylkeskommunalt ansatt personell eller av privatpraktiserende tannleger som har inngått avtale med fylkeskommunen. Institusjonspasienter med rettigheter etter tannhelsetjenesteloven og vederlagsforskriften hjemlet i denne loven har imidlertid ingen plikt til å motta nødvendig tannhelsehjelp fra fylkeskommunalt ansatt tannhelsepersonell eller fra tannleger med avtale med fylkeskommunen. Det kan være institusjonspasienter som ønsker å fa nødvendig tannbehandling utført av den privatpraktiserende tannlege de benyttet før institusjonsoppholdet, og som ikke har avtale med fylkeskommunen. Overfor disse pasienter har imidlertid fylkeskommunen ingen plikt til å dekke utgiftene til behandlingen. Spørsmålet er så om kommunen (hvor institusjonspasienten oppholder seg) plikter å dekke utgifter til tannbehandling for de ovenfor omtalte pasienter. Som representanten Øystein Hedstrøm omtaler i sin begrunnelse for spørsmålet, gjorde Statens helsetilsyn i forbindelse med en konkret klagesak en fortolkning av dette spørsmålet i 1998. De tolket regelverket slik at vederlagsforskriften § 7 kom til anvendelse i slike tilfeller. § 7 definerer hvilke tjenester som omfattes av det vederlag institusjonspasienter betaler kommunen. Det fremgår av bestemmelsen at vederlaget skal omfatte kost, losji, nødvendig tannbehandling, medisiner mv. samt helsetjenester som kommunen organiserer etter lov om helsetjenesten i kommunen § 1-3 andre ledd. Konsekvensene ble at kommunen måtte dekke utgifter til nødvendig tannbehandling for de sykehjemspasienter som valgte å fa tannhelsehjelpen utført av privatpraktiserende tannlege uten avtale med fylkeskommunen. Helsedepartementet har ikke på kort varsel hatt mulighet til å vurdere denne fortolkningen. Vederlagsforskriften regulerer vederlag for opphold i kommunale institusjoner og i boliger/boformer hjemlet i både lov om sosiale tjenester og i lov om helsetjenester i kommunene. Det betyr at personkretsen med rettigheter til nødvendig tannbehandling etter vederlagsforskriften er mye mer omfattende enn de grupper overfor hvilke fylkeskommunen plikter å yte vederlagsfri tannhelsehjelp etter tannhelsetjenesteloven. avhengig av hvilken tannlege pasienten ønsker skal utføre behandlingen. Dette vil jeg se nærmere på. forenkling. Jeg ser at denne gjennomgangen bl.a. også bør omfatte enkelte bestemmelser i kommunehelsetjenesteloven med relevante forskrifter. Innlevert 19. juni 2002 av stortingsrepresentant Ola D. Gløtvold Besvart 28. Spørsmål: «Mange funksjonshemmede har svært god nytte av øvelsesridning. Nå er regelverket for trygdeloven utformet slik at funksjonshemmede bare får dekning av ekstra utgifter til øvelsesridning ved godkjente rideskoler. Vil sosialministeren endre dette regelverket, slik at også funksjonshemmede i kommuner uten godkjente rideskoler, kan få støtte til rideterapi når det er behov for det, og det samtidig skjer under ansvarlige forhold?» Begrunnelse: Særlig for barn med funksjonshemming blir tilbudet om aktivitet i nærmiljøet viktig. Nå viser det seg at for å få bidrag til dekning av utgifter til øvelsesridning, må en bruke en rideskole som oppfyller trygdelovens krav. Denne ligger ofte ikke i hjemkommunen. Dette vil da ofte kunne medføre både lang og dyr reise som i seg seiv kan være en påkjenning for barn med funksjonshemming. Nå ser det ut til at trygdeloven har et regelverk som kun kommer brukere ved godkjente rideskoler til gode. Bn ser ikke på individuelle behov og muligheter som eksisterende tilbud i kommunen kan stille opp med. Dette fører til at tilbudet til funksjonshemmede bara om aktiviteter blir vesentlig begrenset. I tillegg oppleves det urettferdig og blir en ekstra økonomisk og følelsesmessig belastning for dem det gjelder. Derimot kan en få innfridd bidrag til dekning av utgifter ved å reise til nabokommunen. Foreldre har vanskelig for å forstå hvorfor en ikke har rett på bidrag ved å bruke allerede eksisterende ikke-godkjent tilbud dersom en finner det forsvarlig og bra for barnet sitt. Svar: til dekning av utgifter til terapiridning for medlem med alvorlig funksjonshemming. Det gjelder eksempelvis medlem med alvorlige lammelser, eller med hjerneskade som har medført fysisk eller psykisk funksjonshemming. Av psykisk funksjonshemmede nevnes psykisk utviklingshemmede, alvorlig mentalt syke og demente hvor vanlige aktiviteter ikke fører frem til en rimelig grad av fysisk utfoldelse. Det er et vilkår for å fa bidrag til terapiridning at terapiridningen foregår i en rideskole under ledelse av fysioterapeut eller mensendiecklærer. Fra 1. mars 2002 er det videre stilt som vilkår at behandlende fysioterapeut har gjennomgått og bestått Norsk Fysioterapeutforbunds (NFF) kurs i terapiridning, trinn 1 og 2 å 40 timer. Det er imidlertid etablert en overgangsordning slik at det frem til 31. desember 2002 kan gis bidrag til terapiridning foretatt av offentlig godkjent fysioterapeut som pr. 1. mars 2002 gir terapiridning. Offentlig godkjent fysioterapeut som pr. 1. mars 2002 gir terapiridning, kan dessuten etter særskilt godkjenning fra NFFs fagseksjon likestilles med fysioterapeut med bestått kurs. Slik godkjenning må foreligge før 31. desember 2002. Som beskrevet ovenfor er tilbudet om terapiridning rettet mot medlemmer av trygden med alvorlige fysiske og psykiske funksjonshemninger, og ridningen er å betrakte som et supplement til eller erstatning for tradisjonell fysioterapi. Ridningen er altså å anse som et terapeutisk virkemiddel som del av et behandlingsregime. Det er derfor viktig at terapiridningen skjer under veiledning av autorisert helsepersonell med særskilt kompetanse på området. Ut fra helsefaglige vurderinger anses det derfor ikke som aktuelt å utvide bidragsordningen til å omfatte ridning ved rideskoler/ridelærere uten formell helsefaglig kompetanse. Innlevert 19. juni 2002 av stortingsrepresentant Oddbjørg Ausdal Starrfelt Besvart 27. Spørsmål: «Inn- og utflygingstraseene ved Oslo Lufthavn Gardermoen blei behandla i detalj av Stortinget i 1992. Dersom det nye forslaget inneber at det vert flyging på nye trasear, vil då samferdselsministeren leggja saka fram for Stortinget?» Grunngjeving: Ufullstendig svar på skriftleg spørsmål nr. 459 der det i grunngjevinga og vert stilt spørsmål om kor bunden samferdselsministeren er av vedtak i Stortinget i 1992. Dersom saka ikkje vert lagt fram, må det i tilfelle vera ein heimel for dette. Svar: I St.prp. nr. 90 for 1991-1992 som lå til grunn for vedtaket om utbygging av Oslo Lufthavn Gardermoen, ble det orientert om de ulike støysonene. Vedrørende selve traseene, blir det opplyst at: "Endelig flymønster vil imidlertid først bli fastlagt med bakgrunn i luftromssimuleringer etter et utbyggingsvedtak. Slike simuleringer er et omfattende og ressurskrevende arbeid, og det har vært vurdert riktig å ikke foreta dette i en hovedplanfase. hensyn til i støysammenheng når endelig inn- og utflyvningsprosedyrer fastsettes." I Innst. S. nr. 1 for 1992-1993 uttaler komiteens flertall følgende vedrørende støysituasjonen: "Flertallet vil understreke betydningen av at langt færre personer vil bli utsatt for støy fra en ny hovedflyplass enn fra Fornebu. Flertallet viser til at antall støyutsatte reduseres bl.a. fordi man slipper dagens lave innflyging til Fornebu. Flertallet forutsetter at det legges stor vekt på hensynet til begrenset flystøy ved valg av traseer for innflyging til en ny hovedflyplass." Ut over dette er det ingen flertallsmerknader knyttet til traseene. Stortinget fattet heller ikke noe vedtak knyttet til traseene. Disse ble fastlagt etter utbyggingsvedtaket. Jeg kan derfor ikke se at selve stortingsbehandlingen i 1992 innebærer at eventuelle endringer i traseene formelt må legges fram for Stortinget. Pr. i dag foreligger ikke det noe konkret forslag til endring av traseene. Luftfartstilsynet har evaluert selve traséforskriften og departementet har denne rapporten til vurdering. Først når denne prosessen er avsluttet, kan det bli aktuelt å be Luftfartstilsynet å utarbeide endringer i traséforskriften og eventuelle andre tiltak. Slike endringer vil på vanlig måte bli sendt på høring, slik at beboerne i området har anledning til å fremme sitt syn. Innlevert 20. juni 2002 av stortingsrepresentant Eva M. Nielsen Besvart 25. Spørsmål: «En del av det videregående skoletilbudet til samisk ungdom i Finnmark kan forsvinne fordi departementet har kuttet i bevilgningene til skolene. Dette er viktige videregående skoler for all samisk ungdom med bl.a. fordypning i reindriftsfag og samisk handverk, duodji. Skolene i Karasjok og Kautokeino drives av staten, men på grunn av kutt i bevilgningene, er styret for skolene bekymret for den videre driften. Hva vil statsråden gjøre for å sikre samisk ungdom videregående skolegang? Begrunnelse: Staten har ansvaret for to videregående skoler i Finnmark, nemlig Samisk videregående skole og reindriftsskole i Kautokeino og Karasjok videregående skole i Karasjok. Nå står det videregående skoletilbudet til samisk ungdom i fare for å bli amputert fordi Utdannings- og forskningsdepartementet har kuttet i bevilgningene til skolene. Dette kan ifølge styret for skolene forhindres hvis departementet kompenserer for økte lønns- og strømutgifter. klasser viser styret til statens forpliktelser overfor det samiske folket. Her vises det til Grunnlovens sameparagraf og artikkel 169 i ILO-konvensjonen. Staten er nå i ferd med å fråvike sine forpliktelser i og med at det stilles urealistiske krav til nedskjæringer. Ifølge styret er det også urovekkende å se at fire videregående skoler innenfor samisk forvaltningsområde er truet. Og som visepresidenten i Sametinget, Ragnhild Nystad, understreken "Skolene er identitetsskapende og de har en landsfunksjon for samisk ungdom." Svar: All ungdom i dette land har rett til videregående opplæring. Det gjelder selvsagt også samisk ungdom. Når staten har valgt å drive de to samiske videregående skolene i Karasjok og Kautokeino, er det nettopp for at samisk ungdom skal være sikret et tilbud som bygger på samisk kultur og språk. Skolene har som hovedmålsetting å videreføre samisk språk, kulturog håndverkstradisjon, og ellers gi utdanning i samsvar med bestemmelsene i opplæringsloven og læreplanene. Regjeringen fremmer hvert år forslag om bevilgning til de videregående skoler som staten driver, og Stortinget vedtar bevilgning på det respektive kapittel 232/3232. På dette grunnlag tildeler departementet midler etter det antall elever og de oppgåver skolene er tillagt. Ved tildelingen til de samiske videregående skolene tas det hensyn til skolenes egenart og formål, med særlig vekt på skolenes kjernevirksomhet. de samiske videregående skolene, slik det hevdes. De samiske skolene får dessuten på linje med andre statlige skoler kompensasjon for økte utgifter som følge av årets lønnsoppgjør når bevilgning til dette er vedtatt av Stortinget. Tildelingen til de to samiske videregående skolene har økt fra 45,3 mill. kr i 1999 til 48,8 mill. kr i 2002. Kostnad pr. elev utgjør ca. 160 000 kr i året. Da er husleie og arbeidsgiveravgift holdt utenom. Medregnet husleie og arbeidsgiveravgift er kostnadene pr. elev ved de samiske videregående skolene bortimot 260 000 kr. Det er således betydelige midler som årlig blir nyttet til dette utdanningstilbudet. Innenfor de økonomiske rammer og fullmakter som departementet har gitt, er det styret for de samiske videregående skolene som har det løpende ansvaret for at de tildelte økonomiske ressurser blir benyttet i samsvar med forutsetningene for tildelingen. Styret har også ansvar for at økonomiforvaltningen internt er forsvarlig tilrettelagt. Etter at departementet i slutten av april d.å. ble gjort kjent med at det kunne bli betydelige overskridelser på skolenes driftsbudsjett for 2002, har det mellom styret og skolene og departementet vært nær kontakt for å analysere situasjonen og vurdere tiltak for skoleåret 2002/2003.1 fellesskap forsøker vi nå å komme frem til løsninger som ivaretar det samiske utdanningstilbudet. Departementet vil følge utviklingen ved skolene nøye og vurdere nye tiltak dersom situasjonen skulle tilsi dette. Det er departementets klare hensikt at utdanningstilbudet til samisk ungdom skal ivaretas i samsvar med skolenes formål og oppgåver. Spørsmål nr. 492 Innlevert 20. juni 2002 av stortingsrepresentant Ranveig Frøiland Besvart 28. Spørsmål: «I eit parforhold blir årsoppgåve for felles lån med renteutgifter automatisk sendt til mannen. Dei avgjer sjølve kven som skal få frådraga. Ved skilsmisse vert heile frådraget for rentene ført på mannen si sjølvmelding. Likningskontoret seier at dersom kvinna skal få frådrag, er ho avhengig av at mannen endrar si sjølvmelding. Dette skjer ikkje automatisk. Er dette korrekt, og i tilfelle vil statsråden ta initiativ til endring her, slik at ikkje kvinner framleis må vera avhengig av godvilje frå tidlegare ektefelle? Grunngjeving: Enno er det mest vanleg at lån som vert teken opp til felles hus står i begge sitt namn. Så lenge dei var gift kunne dei sjølve avgjera kven som skulle få frådrag for renteutgiftene. Begge har betalt på renter og avdrag. Skilsmissen fann stad midt i året, og når kvinna mottok sjølvmelding for 2001 var heile frådraget ført på mannen. Likningskontoret opplyser at ho berre får sin del av frådraget dersom tidlegare ektefelle gjer tilsvarande endring i si sjølvmelding. tidlegare ektefelle er ikkje alltid like lett å vera avhengig av. Svar: Som hovudregel skal frådrag for gjeldsrenter tilordnast den som er ansvarleg for gjelda, jf. uttrykket "skattyters gjeld" i skattelova § 6-40. Dette gjeld i utgangspunktet og for ektefellar, men i praksis godkjennast frådrag hos den av ektefellane som fører opp rentene til frådrag i sin sjølvmelding. Gjeldsrenter som er pådratt i året for ein separasjon eller skilsmisse, kan førast til frådrag hos den ektefellen som har betalt rentene, såframt begge ektefellane er einige. Dersom dei ikkje er einige, skal gjeldsrenter som er pådratt etter skilsmissen, førast til frådrag hos den som er ansvarleg for gjelda, dvs. i samsvar med det som er hovudregelen etter skattelova § 6-40. Er begge ektefellane ansvarlege for gjelda, skal gjeldsrentene fordelast likt, såframt det ikkje finnast opplysningar om at ektefellane heftar ulikt for gjelda. Tilsvarande gjeld og for renter som er pådratt før skilsmissa, i skilsmisseåret. Som ein kan sjå ovanfor, vil retten til frådrag for gjeldsrenter ikkje vere avhengig av kva den tidlegare ektefellen fører opp i si sjølvmelding. Dokument nr. 15:28 (2001—2002) Spørsmål til skriftlig besvarelse med svar Spørsmål nr. 493 — 510 20. juni — 21. Innhold Spørsmål Side 493. Fra stortingsrepresentant Siri Hall Arnøy, vedr. pionerdykkere i Nordsjøen, besvart av sosialministeren 5 494. Fra stortingsrepresentant Siri Hall Arnøy, vedr. restskatter for pionerdykkere i Nordsjøen, besvart av finansministeren 6 495. Fra stortingsrepresentant Karin S. Woldseth, vedr. omsorg i barnevernstjenesten, besvart av barne- og familieministeren 7 496. Fra stortingsrepresentant Ranveig Frøiland, vedr. overgrep mot kvinner i asylmottak, besvart av kommunal- og regionalministeren 9 497. Fra stortingsrepresentant Inge Lønning, vedr. utvisningspraksis i forhold til straffedømte utlendinger, besvart av kommunal- og regionalministeren 10 498. Fra stortingsrepresentant Jan Simonsen, vedr. Vinmonopolets bestemmelser overfor grossister, besvart av sosialministeren 11 499. Fra stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo, vedr. ukjent parasitt i oppdrettsanlegg i Finnmark, besvart av miljøvernministeren 12 500. Fra stortingsrepresentant Asmund Kristoffersen, vedr. refusjon fra folketrygden til private jordmødre, besvart av helseministeren 13 501. Fra stortingsrepresentant Oddbjørg Ausdal Starrfelt, vedr. Telenors mulighet til å avslå og levere telefonabonnement til enkelte steder i distriktene, besvart av samferdselsministeren 14 502. Fra stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland, vedr. åpenhet i rovviltforvaltningen, besvart av landbruksministeren 14 503. Fra stortingsrepresentant Olav Akselsen, vedr. tilpasning til EUs fritidsbåtdirektiv, besvart av nærings- og handelsministeren 16 504. Fra stortingsrepresentant Jan Simonsen, vedr. juridisk bistand til voldsoffer, besvart av justisministeren 17 505. Fra stortingsrepresentant Bjørn Jacobsen, vedr. årets bevilgning til opplysningsarbeid for freden, besvart av utenriksministeren 18 506. Fra stortingsrepresentant Ola D. Gløtvold, vedr. bruken av amalgam, besvart av helseministeren 19 507. Fra stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen, vedr. eierskapsbegrensninger i fiskeflåten, besvart av fiskeriministeren 20 508. Fra stortingsrepresentant Aslaug Haga, vedr. Den internasjonale straffedomstolens arbeid, besvart av utenriksministeren 21 509. Fra stortingsrepresentant May Hansen, vedr. kunstneren Anton Hansen, besvart av kultur- og kirkeministeren 22 510. Fra stortingsrepresentant Signe Øye, vedr. Innlevert 20. juni 2002 av stortingsrepresentant Siri Hall Arnøy Bes vart 28. Spørsmål: «Tidligere pionerdykkere i Nordsjøen har blitt sendt til Haukeland Sykehus og Norges kanskje fremste dykkermedisinske ekspertise for en grundig kartlegging av eventuelle senskader og uførhet som følge av den tiden de arbeidet i Nordsjøen. Mener statsråden de lokale trygdekontorene har tilgang på god nok kompetanse til å gi en vurdering av uføregraden i disse tilfellene, og hvis nei, vil statsråden ta initiativ til bedre koordinering av trygdekontorenes arbeid?» Begrunnelse: Senskader etter dykking er et svært komplisert medisinsk område, og det er fa miljøer i Norge som har tilstrekkelig kompetanse til å vurdere disse skadene. Dette er også bakgrunnen for at Haukeland Sykehus benyttes til den kartleggingen som foretas av pionerdykkerene. For de av dykkerne som søker om trygd, vil også uføregraden vurderes av en lege engasjert av dykkerens trygdekontor. Flere dykkere frykter at denne vurderingen blir for "tilfeldig" og at den vil ta uforholdsmessig lang tid på grunn av manglende kompetanse hos det enkelte trygdekontor. Svar: En del lokale trygdekontor og leger har ikke tilstrekkelig kunnskap om dykkerskader. Det er nettopp derfor departementet i samråd med Rikstrygdeverket har igangsatt og finansierer et prosjekt ved Haukeland Sykehus som gir tilbud om undersøkelse og utredning til dykkere som ønsker det. Uttalelsen fra Haukeland Sykehus blir lagt til grunn som spesialistuttalelse og råd til trygdeetaten i saken. Trygdeetatens rådgivende leger har primært som oppgave å vurdere tilfellet i forhold til gjeldende regelverk og retningslinjer. Ellers kan jeg nevne at fra januar 2001 behandler fylkestrygdekontoret i Oslo alle saker som gjelder yrkesskade som følge av dykkersykdommer. Trygdeetaten har således etablert en sentral vurderingsinstans. Når det gjelder saksbehandlingstiden, kan denne dessverre ofte bli lang fordi medisinsk utredning og vurdering bl.a. på Haukeland Sykehus tar tid. Rikstrygdeverket er bedt om å se på muligheten for å få til en raskere saksbehandlingstid. Spørsmål nr. 494 Innlevert 20. juni 2002 av stortingsrepresentant Siri Hall Arnøy Bes vart 28. Spørsmål: «Mange pionerdykkere i Nordsjøen er underlagt påleggstrekk på trygdeutbetalinger grunnet restskatter. Flere lokale skatteoppkrevere har gitt betalingsutsettelse i påvente av konklusjonen fra granskingskommisjonen for dykkersaken. Kommisjonen skulle vært ferdig i januar, men er ennå ikke ferdig. Flere lokale skatteoppkrevere har nå varslet at de vil gjenoppta påleggstrekket. Vil statsråden ta initiativ for å sørge for at dette ikke skjer?» Begrunnelse: Som nevnt i spørsmålet, skulle granskningskommisjonens rapport opprinnelig være ferdigstilt i januar dette år, og dermed valgte også flere lokale skatteoppkrevere å gi betalingsutsettelse fram til januar. Finansdepartementet bidro til at betalingsutsettelse fram til granskingskommisjonens arbeid var ferdigstilt gjennom sitt brev til Nordsjødykker Alliansens advokat Morten Ustgård av 17. juli 2001. Der heter det: "Nordsjødykker Alliansen - påleggstrekk Det vises til tidligere møter samt telefonsamtale senest fredag 13. juli 2001. Vi henvender oss til Dem som representant for Nordsjødykker Alliansen som vi forstår representerer ca. 80 tidligere pionerdykkere fra Nordsjøen på norsk sokkel. Stortinget har tidligere vedtatt å utbetale billighetserstatningpå opp til 200 000 kr til om lag 50 pionerdykkere. Videre er Regjeringen iferd med å nedsette en særskilt granskningskommisjon som skal granske blant annet ansvarsforhold og skader relatert til dykkerne i perioden 1970 til 1990. Finansdepartementet er blitt muntlig orientert av Dem om at mange av de pionerdykkerne som er representert av Nordsjødykker Alliansen, er uføretrygdet. Videre er vi blitt orientert om at mange av disse er underlagt påleggstrekk på trygdeutbetalinger grunnet restskatter. Vi er videre orientert om at De på vegne av enkelte vil ta kontakt med lokale skatteoppkrever for å be om assistanse til en rask individuell vurdering av mulighetene for betalingsutsettelse av de nevnte skatterestanser. Dette både som et strakstiltak i forhold til enkelte av dykkernes økonomiske situasjon samt for at De skal kunne få anledning til å vurdere hver enkelt dykkers mulighetfor å få ettergitt skattegjeld. ha noen merknader til at den enkelte kommunekasserer/kemner gir disse sakene en rask individuell behandling med sikte på å vurdere betalingsutsettelse. Med hilsen Hege Norheim Statssekretær" En viktig bakgrunn for betalingsutsettelsen var å vente på at granskingskommisjonens arbeid skulle bli ferdig. Det vil være uheldig om det at granskingskommisjonen bruker lenger tid på å bli ferdig enn opprinnelig forutsatt, skal ramme de tidligere pionerdykkerne. Svar: Skatter skal som den klare hovedregel betales, enten det skjer frivillig eller ved tvangsinnfordring. Regelverket om tvangsinnfordring tar hensyn til skatteyters økonomiske behov og gir vern i forhold til skattemyndighetenes mulige pågang gjennom begrensning av beslagmuligheter eller påleggstrekk. Skattebetalingsloven § 41 gir i tillegg hjemmel til å lempe skatteansvaret, nemnder utsette innbetalingen av restskatt. Det er en forutsetning for å kunne lempe at det virker særlig übillig eller uforholdsmessig trykkende å fastholde hele skatten. Slike billighetsgrunner er blant annet dødsfall, alvorlig eller langvarig sykdom og varig invaliditet. Med hjemmel i forskrift 18. juni 1997 nr. 609 (innfordringsforskriften) har skattemyndighetene også adgang til å innrømme skattyter lempning når det tjener innfordringen av skatten. Det finnes en rekke av begge typer saker og disse sakene behandles individuelt og i henhold til den enkelte skattyters eventuelle billighetsgrunn og økonomiske situasjon. Jeg forstår det slik at flere skatteoppkrevere har funnet at det føreligger slike grunner, og har etter individuell behandling av søknader fra pionerdykkere utsatt innfordringen av restskatt. At noen av disse skatteoppkreverne nå har varslet gjenopptakelse av påleggstrekket kan skyldes flere forhold, eksempelvis at endringer i skattyters økonomi kan ha gjort det forsvarlig å gjenoppta påleggstrekket. Det er imidlertid nærliggende å tro at betalingsutsettelsen ble gitt i påvente av kommisjonens avgjørelse. I så fall kan varsel om gjenopptakelse av påleggstrekket skyldes at skatteoppkrever ikke er kjent med forsinkelsen eller at han ikke har fart nødvendig informasjon fra skattyter i forhold til en vurdering av ytterligere utsettelse. I de tilfellene det er behov for ytterligere utsettelse er det nødvendig å kontakte skatteoppkreveren, som vil gi veiledning om den videre behandling av saken. Jeg viser til Finansdepartementets uttalelse i brevet til Nordsjødykker Alliansen av 17. og opprettholder standpunktet om at Finansdepartementet ikke har merknader til at den enkelte skatteoppkrever gir disse sakene en rask individuell behandling. Innlevert 20. juni 2002 av stortingsrepresentant Karin S. Woldseth Besvart 27. Spørsmål: «Med bakgrunn i en rekke henvendelser fra foreldre, andre pårørende og ungdom som har barn eller ungdommer under omsorg, eller seiv er under omsorg i barnevernstjenesten rundt om i hele landet, vil jeg spørre statsråden hva som kan gjøres for å bedre forholdene mellom de ulike partene i en barnevernsak?» Begrunnelse: Som medlem av familie-, kultur- og administrasjonskomiteen har jeg de siste ukene opplevd en sterk pågang fra foreldre som har barn under omsorg og/eller ungdom som er under offentlig omsorg. Det er hjerteskjærende historier som fortelles uten at jeg vil gå inn i noen av de enkelte sakene. Men én ting som er åpenbar, også for en nøytral tredjepart, er at barnevernstjenesten til tider oppfører seg svært arrogant og nedlatende overfor de mennesker de av yrkesmessig erfaring burde vite er i dype kriser. Enten ved at de har blitt fråtatt det de kanskje elsker mest, eller ved at de er blitt flyttet fra sine biologiske foreldre. Det er et par av disse sakene som har gjort svært sterkt inntrykk på meg, som gjør at jeg ikke kommer til å sitte stille å se på. Ungdommer som blir hentet på skolen og som ikke blir hørt men nærmest latterliggjort av barnevernstjenesten er for meg et overgrep. Man kan umulig sette barns beste i fokus med en slik fremgangsmåte. Jeg har seiv snakket med en gutt på 13 år som er opprørt, fortvilt og som til tross for barnevernets påstander om umodenhet, så altfor tidlig har blitt voksen. Jeg vet at slike saker er veldig følsomme, og at man ikke alltid er objektiv i sin vurdering, men tross alt er det vår oppgave, spesielt når det er det offentlige som har overtatt omsorg og ansvar, at barnevernstjenesten behandler alle parter med den respekt og empati som er nødvendig. Tanken har streifet meg at pga. den belastning det må være å arbeide i barnevernstjenesten er gjennomtrekken som saksbehandler relativt høy i denne sektoren. har seiv liten erfaring med familie. Dette er bekymringsfullt, tatt i betraktning at det er familier i krise disse saksbehandlerne ofte møter. Svar: Representanten Woldseth er opptatt av hva som kan gjøres for å bedre forholdene mellom partene i en barnevernsak. Hun er spesielt opptatt av foreldrenes og barnas situasjon. Innledningsvis vil jeg understreke at i de aller fleste saker opptrer barnevernets ansatte på en korrekt måte i forhold til partene i en barnevernsak. Men jeg er enig i at barnevernet noen ganger ikke handterer situasjoner slik de skulle gjøre. Det kan være mange årsaker til dette, og noen av forklaringene skyldes at mange barnevernsaker både er kompliserte og sammensatte. Woldseth trekker spesielt frem det forhold at mange saksbehandlere som arbeider direkte med klienter i barnevernet er svært unge og har liten erfaring med å arbeide med familier i krise. Jeg mener at både barnevernets arbeidsmetoder i møte med familier og barn samt tiltak for å heve kompetansen blant de ansatte er viktige for å bedre forholdene mellom de ulike partene i en barnevernsak. Jeg er opptatt av at familiens rolle i barnevernet skal styrkes. Foreldre i familier som trenger hjelp må seiv aktivt bidra med sin foreldrekompetanse, de må være villig til å motta hjelpen som hjelp til selvhjelp. Mange av de nye metodene i barnevernet bygger nettopp på de ressursene familien allerede har. De bygger på tillit, samarbeid, medvirkning og støtte. Det er nettopp slike verdier som er viktig i arbeidet med å bedre forholdene mellom partene i en barnevernsak. Til orientering vil jeg kort nevne noen sentrale metoder som er i bruk i barnevernet i dag. Home- Start Familiekontakten er et familiestøtteprogram for familier med barn under syv år som er i en vanskelig livssituasjon. Målet med programmet er å forhindre sammenbrudd og kriser i familien, og på den måten forebygge uheldige omsorgssituasjoner. gitt av frivillige, uten kostnader, og i 2000 fikk 143 familier med 289 barn hjelp. Marte Meo er en samspill og kommuhikasjonsbasert veiledningsmetode som benyttes i arbeid med foreldre som har problemer med sine barn. Metoden er løsningsorientert og familiene skal få hjelp til å mestre problemene med sine barn. Denne metoden er med stort hell tatt i bruk av både barnehager, barnevernet, skole og barne - og ungdomspsykiatrien. Videre er Familierådslag en metode med positive resultater. Gjennom familierådslag samles hele storfamilien for å drøfte og planlegge hvordan man best kan bidra til å forbedre barnets livssituasjon. Avhengig av barnets alder er også barnet seiv tilstede og deltar i dette rådslaget. I denne metoden er det først og fremt familiens definisjon av hva som er problemet og hvordan dette kan løses som legges til grunn for gjennomføringen. Jeg mener at denne metoden i høy grad bidrar til å skape likeverdige forhold mellom barnevernet, barnet og foreldrene fordi de som vet best "hvor skoen trykker" har en sentral rolle i forhold til å løse problemene. Til slutt vil jeg nevne Foreldreveiledningsprogrammet som en viktig metode når det gjelder å vektlegge foreldrenes ressurser. Dette programmet er med stor suksess tatt i bruk av både barnevern, skoler og helsestasjonen På behandlingssiden er også metoder som Webster-Stratton, PMT (Parent Management Training) og MST (Multisystemisk Terapi) viktig å nevne som metoder som utvikler tilnærmingsmåter som bidrar til at barn og familier seiv bli aktive i løsningen av problemene, fremfor at hjelpeapparatet ensidig skal prøve å løse problemene for dem. Når det gjelder de ansatte i barnevernet vil jeg understreke at det ikke finnes grunnlag for å si generelt verken at nyutdannede saksbehandlere arbeider med de tyngste barnevernsakene eller at ansatte i det kommunale barnevernet ikke mottar veiledning på å arbeide med familier i krise. Men det vil være situasjoner i særlig små kommuner der det er eksempler på at ansatte i barnevernet med liten erfaring må påta seg hovedansvaret for vanskelige barnevernsaker. Som hovedregel vil det være alltid være tilgang på råd og veiledning fra både fylkeskommunen og fra fylkesmannen i slike saker. Når det gjelder veiledning til ansatte i barnevernet foretok Barne- og familiedepartementet (1994-97) kartlegninger av veiledningstilbudene i det kommunale barnevernet gjennom spørreskjemaer til kommunene. Andelen kommuner som oppga at de ansatte ikke hadde veiledningstilbud endret seg ikke vesentlig i denne perioden. Den siste kartleggingen ble foretatt litt før årsskiftet 1997/1998. Den gang oppgav rundt 90 pst. av barnevernkontorene at de ansatte hadde veiledningstilbud fra kollegaer fra eget eller andre tjenesteområder. Tilbakemeldinger fra fylkesmennene indikerer at de fleste ansatte i det kommunale barnevernet i dag mottar faglig konsultasjon og veiledning fra ledere, erfarne kollegaer eller personell fra andrelinjetjenestene. I den grad ansatte mangler veiledningstilbud, dreier det seg som oftest om kortere perioder, for eksempel i forbindelse med at veilederen eller saksbehandleren skifter arbeidsplass. Woldseth understreker også at belastningen med å arbeide i barnevernet kan medføre høy grad av gjennomtrekk. I den grad dette skjer er det uheldig med tanke på at familier og barn får for mange å forholde seg til. For å dempe personellgjennomtrekken i det kommunale barnevernet, er det bl.a. viktig at de ansatte sikres gode lønns- og arbeidsvilkår. I og med at lønn fastsettes gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, kommenterer jeg ikke dette nærmere her. Med unntak av lover og nasjonale retningslinjer er valg av personalpolitiske tiltak for å sikre et stabilt personell en del av kommunenes arbeidsgiveransvar. Bygd på prinsipielle betraktninger om forholdet mellom stat og kommune, ser jeg det ikke som hensiktsmessig at staten setter i verk spesielle personalpolitiske tiltak på områder som kommunene har ansvar for. En annen viktig side ved arbeidsvilkårene til de ansatte er hvilke opplæringstilbud de får. Opplæringstilbud inkluderer konsultasjon og veiledning både til nyutdannede og mer erfarne saksbehandlere og ledere. Barnevernloven § 2-1 sjette ledd fastslår at kommunen har ansvaret for nødvendig opplæring av kommunens personell. Personellet er også forpliktet til å delta i opplæring som blir bestemt, og som anses som nødvendig for å holde deres kvalifikasjoner ved like. For å sikre at alle ansatte i det kommunale barnevernet far tilstrekkelige veiledningstilbud, er det etter min vurdering antakeligvis nødvendig med en større grad av interkommunalt samarbeid. På grunn av de store forskjellene i folketall som finnes mellom norske kommuner, er det urealistisk å forvente at alle kommuner på ethvert tidspunkt skal være "selvforsynte" med veilederkompetanse. Personell fra spesialisttjenestene kan også gi veiledning, men kan ikke alltid dekke det kommunale barnevernets veiledningsbehov, blant annet fordi slike spesialister ofte ikke er eksperter på saksbehandling i barnevernet. Jeg vil til slutt nevne at de spørsmålene som blir behandlet i dette brevet, blir nærmere drøftet i stortingsmeldingen om barnevernet som jeg planlegger å legge fram i løpet av sommeren 2002. Jeg ser det som svært positivt at representanten Woldseth er opptatt av barnevernet og ser frem til en fruktbar diskusjon omkring barnevernet, når den kommende meldingen blir behandlet i Stortinget. Spørsmål nr. 496 Innlevert 20. juni 2002 av stortingsrepresentant Ranveig Frøiland Besvart 2. Spørsmål: «Norge er for mange som søker tilflukt her et trygt land, men det har kommet fram foruroligende opplysninger om enslige kvinners sikkerhet ved UDIs asylmottak. Hva kan gjøres for sikre at asylsøkende kvinner ikke skal bli utsatt for vold og voldtekt mens de er i det statlige mottaksapparatet, og hvem har ansvaret for at politi blir rutinemessig varslet og saken anmeldt når kvinnen seiv ikke er i stand til å foreta en anmeldelse?» Begrunnelse: Saken har sin rot i en serie avisartikler i avisen Bergens Tidende, som avslører hvordan en enslig kvinne ble voldtatt på et mottak av en mannlig asylsøker mens hun ventet på at søknaden om opphold ble behandlet. Saken ble ikke anmeldt av kvinnen fordi hun følte seg utsatt og truet på livet av overgriperen. Ledelsen ved mottaket, UDI og det lokale helsevesen har visst om det påståtte overgrepet, den påfølgende spontanabort og innleggelse på psykiatrisk klinikk, men politiet ble aldri varslet. Dette skjedde i 2000. Saken er senere anmeldt, men ble henlagt av politiet uten av kvinnen eller hennes advokat ble varslet om henleggelsen. Det er imidlertid liten tvil om at kvinnen er blitt traumatisert, og at dette har skjedd etter at hun kom til Norge og i omgivelser der norske myndigheter skulle beskytte henne. Svar: påvente av asylsaksbehandlingen. De fleste mottak bestreber seg på å legge forholdene til rette for enslige kvinner. Noen mottak har egne "kvinnehus". Andre mottak har egne korridorer hvor det kun er kvinner som oppholder seg. Utlendingsdirektoratet (UDI) arbeider med å sikre bedre beskyttelse av enslige kvinner i mottak. Under revidering av Reglement for drift av statlige mottak er det lagt inn krav til driftsoperatører og mottaksansatte for å sikre slik beskyttelse. Endringene som nå er foreslått omhandler boforhold og fellesarealer. UDI har utarbeidet retningslinjer og melderutiner dersom det skjer kriminalitet i og omkring mottak, samt iverksetting og oppfølging av tiltak. Pr. i dag er det imidlertid ikke særskilte rutiner for handtering av vold og seksuelle overgrep i mottak. Mottaket skal melde til UDI om straffbare forhold i eller utenfor mottak. Når andre enn mottaket er fornærmet, for eksempel beboere, skal mottaket gjøre politiet oppmerksom på straffbare forhold det er kjent med. Regjeringen nedsatte i vår en hurtigarbeidende arbeidsgruppe som skulle finne frem til konkrete tiltak for å forebygge trusler og vold i saker der gjerningsmannen er av utenlandsk opprinnelse. Arbeidsgruppen la frem sin rapport 16. mai. Tiltakene som arbeidsgruppen foreslår vil også kunne ha betydning for å sikre beskyttelse av enslige kvinner i mottak. Arbeidsgruppen foreslår blant annet at meldingsrutinene mellom politiet og UDI bedres i disse sakene. Noen av forslagene innebærer endringer i lov- og forskriftsverk og vil på vanlig måte bli sendt på høring. Innlevert 20. juni 2002 av stortingsrepresentant Inge Lønning Besvart 2. Spørsmål: «Til forskjell fra rettstilstanden i vårt naboland Sverige skjelner norsk utvisningspraksis i forhold til straffedømte utlendinger ikke mellom personer som har bodd storparten av sitt liv i Norge og personer uten slik tilknytning til det norske samfunn. Denne praksis gir i noen tilfelle åpenbart urimelige utslag. Vil statsråden treffe tiltak for å bøte på dette?» Begrunnelse: På skriftlig spørsmål nr. 474 for 2000-2001 fra Aud Gaundal svarte daværende statsråd Sylvia Brustad at hun ville "se nærmere på hvorvidt Norge også bør innføre et absolutt vern mot utvisning for utlendinger som ankommer Norge i ung alder". I mellomtiden er dette tatt inn som et eget punkt i mandatet for lovutvalget for ny utlendingslov (pkt. 13). Lovutvalget har frist til 31. desember 2003, hvilket innebærer at det under enhver omstendighet vil gå flere år før en eventuell lovendring vil være på plass. En lovendring vil heller ikke løse problemet med enkeltsaker som i henhold til dagens praksis har gitt åpenbart urimelige utslag. De fleste vil formodentlig finne skjønnsutøvelsen lite betryggende når flykaprere uten noen forhåndstilknytning til Norge gis varig opphold i vårt land, samtidig som en person som har bodd i Norge fra elleve års alder, der alle nære familiemedlemmer er norske statsborgere, ilegges varig bortvisning fra Norge pga. én straffedom for et forhold som må antas å være vesentlig mindre alvorlig enn det de to har gjort seg skyldige i. Fra et rettssikkerhetssynspunkt er det svært lite tilfredsstillende at straffedømtes livshistorie og familietilknytning til det norske samfunn tillegges minimal eller ingen vekt ved den skjønnsutøvelse som ligger til grunn for vedtak om varig opphold i eller varig bortvisning fra riket. Svar: Lovutvalget for ny utlendingslov vil vurdere hvorvidt utlendinger som ankommer Norge i ung alder eller som har særlig lang botid i landet, bør gis et absolutt vern mot utvisning. behov for at departementet parallelt med lovutvalgets arbeid, skal utrede samme problemstilling. Forvaltningen av departementets ressurser tilsier at vi i størst mulig grad unngår en slik dobbeltbehandling. Jeg mener også at det er viktig å vurdere hvorvidt langtidsboende utlendinger skal gis et absolutt vern mot utvisning, i en bredere sammenheng slik som lovutvalget har anledning til. Lovutvalget har også en uavhengig rolle som jeg mener det er viktig å ivareta. Det ligger i sakens natur at revisjon av utlendingslovgivningen er et større lovarbeid som tar tid. Jeg vil understreke at alle enkeltsaker vedrørende utvisning gis en individuell behandling, og at utlendingsmyndighetene gjennom det regelverket vi har i dag alltid er forpliktet til å vurdere en utlendings tilknytning til Norge gjennom botid og familietilhørighet. For siruasjoner hvor loven gir hjemmel for å utvise, skal utlendingsmyndighetene foreta en forholdsmessighetsvurdering av det straffbare forholds alvor og utlendingens tilknytning til riket. Utvisning besluttes ikke i tilfeller hvor det vil anses for å være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen seiv eller hans/hennes nærmeste familiemedlemmer. Sentralt i denne vurderingen er utlendingens botid og familietilknytning til riket. For utlendinger som begår alvorlig kriminalitet som for eksempel grove narkotikaforbrytelser, grove voldshandlinger, voldshandlinger overfor barn eller barnemoren, incest eller får gjentatte domfellelser, har vi lang og fast praksis for at utvisning blir resultatet. Blant denne gruppen befinner det seg også utlendinger som har kommet til Norge i ung alder og som i mange tilfeller har opparbeidet seg en sterk tilknytning til Norge gjennom botid og etablert familie her. Denne forvaltningspraksisen kan departementet ikke justere uten lovendring. Alle utviste kan etter søknad få adgang til riket, men som regel ikke før to år er gått fra utreisen. Nye opplysninger kan medføre at innreiseforbudet blir opphevet. Når det gjelder henvisningen til den såkalte flykaprersaken, så vil jeg overfor Stortinget komme tilbake med en nærmere redegjørelse om saken. Innlevert 20. juni 2002 av stortingsrepresentant Jan Simonsen Besvart 28. Spørsmål: «Vil statsråden ta noen form for initiativ til å la Vinmonopolets grossister få avgjøre hvilket kvantum som Vinmonopolets butikker eller kunder er nødt til å bestille ved kjøp av et enkelt varemerke, eller sørge for en felles distribusjonsordning som kan ta for seg en forsvarlig leveringsordning for mindre kvantum fra grossistene?» Begrunnelse: Vinmonopolet har en del bestemmelser overfor grossister som kan slå urimelig ut for en forretningsdrivende som må styre etter lønnsomhet for sin virksomhet. For produkter som lagerføres i den aktuelle butikken til Vinmonopolet, kan grossisten fritt nekte å effektuere bestillinger som er mindre enn minste forpaktningsenhet av ytteremballasje. Men situasjonen er annerledes for produkter som butikkene til Vinmonopolet ikke lagerfører, fordi da gjelder ingen minimumsgrenser for bestilling. Det vil si at en grossist er nødt til å sende eksempelvis en flaske øl til Hammerfest uten å kunne ta tilstrekkelig hensyn til kostnadene for dette. Siden Vinmonopolet ikke har noen felles distribusjonsordning for slike situasjoner, er grossisten nødt til å subsidiere denne transporten med ganske betydelige beløp. Her stiller Vinmonopolet sterke og uholdbare krav overfor grossist fordi kunden er Vinmonopolets kunde. Vinmonopolet krever grossistene for leveringsplikt uavhengig av minimumskvantum. Dette er grossistene tvunget til som brukere av bestillingsutvalgets mangesortimentsordning hvor de fleste produkter tilbys Vinmonopolets kundesystem. Via bestillingsutvalget markedsfører i hovedsak grossistene sine betydeligste varer til Vinmonopolets kunder uten at de kan påvirke eller bestemme hvor grensene for "lønnsom levering" går. Siden flertallet av stortingspolitikerne har bestemt at mest mulig av alkohol skal være nødt til å gå gjennom Vinmonopolets butikker, også eksempelvis sterkøl og rusbrus over 4,75 alkoholprosent, er ikke slike hensyn vedrørende leveringskostnader i alle sammenheng tilstrekkelig ivaretatt. Svar: Innledningsvis vil jeg minne om at i forbindelse med tilpasningen til EØS-avtalen ble det med virkning fra 1. gjelder import, engrossalg og distribusjon av alkoholholdig drikk. Vinmonopolets virksomhet ble begrenset til å være et rent detaljmonopol for salg av varer fra butikkene til privat kunder. Levering av varer til Vinmonopolets butikker, herunder distribusjon, ble konkurranseutsatt innenfor rammen av en bevillingsordning for grossister. I henhold til forskrift om A/S Vinmonopolets innkjøpsvirksomhet mv. (innkjøpsforskriften) har Vinmonopolets butikker et sortiment av lagerførte produkter som består av de mest etterspurte merkene. Lagerført sortiment i den enkelte butikk er tilpasset etterspørselen. Fra Vinmonopolet far jeg opplyst at det er tre butikkategorier med et lagerført sortiment på henholdsvis 360, 740 og 1 100 merker. I tillegg kan kundene bestille produkter fra bestillingsutvalget. Dette er varer som ikke lagerføres i den enkelte butikk. Det har vært lagt til grunn at Vinmonopolets totale produktsortiment skal være tilgjengelig til samme pris i hele landet, enten i form av lagerførte produkter i Vinmonopolets butikker eller som bestillingsvarer, jf. § 8-1 i innkjøpsforskriften. På denne bakgrunn krever Vinmonopolet, med hjemmel i innkjøpsforskriften § 9-1, at grossistene leverer hele sortimentet til lik pris til alle butikker over hele landet. Bestillingsutvalget består av opp mot 4 500 merker. Mange kunder bestiller ned til en flaske. Hvis Vinmonopolet skulle bli tvunget til å bestille en kasse på tolv flasker for hver enkelt bestilling av f.eks. en flaske, ville butikkene bli fylt opp med varer som det ikke er etterspørsel etter. Utgiftene med dette ville bli høye og butikkene ville få store driftsproblemer med å handtere overskuddsvarer. Alternativet ville være å kreve at den enkelte kunde skal kjøpe det antall enheter av et produkt som er i minste forpakningsenhet av ytteremballasjen, f.eks. en hel kasse. Dette ville imidlertid gi dårlig kundeservice i forhold til kundenes behov. Alkoholpolitisk vil det også være lite ønskelig å påtvinge kundene kjøp av større mengder alkohol enn de ønsker. For varer som lagerføres i butikkene kan grossistene derimot sette et krav om levering av et minstekvantum tilsvarende minste forpakningsenhet, for eksempel en kasse, som det korrekt fremgår av spørsmålet. I motsetning til bestilling fra en enkeltkunde, er det en generell etterspørsel etter disse varene som også reflekteres ved at det ikke er noe problem at grossisten begrenser sin leveranse til et større parti. peke på at Vinmonopolet er et detaljmonopol. Distribusjon av produkter til butikkene, derimot, er del av engrosleddet, og der skal det være konkurranse. Det er en forutsetning for hele arbeidsdelingen mellom detaljmonopolet og grossistene at Vinmonopolet ikke skal gripe inn i konkurranseutsatt virksomhet. Distribusjonen er en del av grossistens forretningsmessige drift som denne må legge opp mest mulig hensiktsmessig i konkurranse med andre grossister. Grossister som driver rasjonelt sender i praksis enkeltbestillinger til Vinmonopolets butikker sammen med andre varer og ikke som egen leveranse av en enkelt eller bare noen få flasker. effektiv og regningssvarende måte. Vinmonopolets rolle er å behandle alle grossister likt når det gjelder innkjøp og videresalg innenfor de samme rammebetingelsene. En leveringsordning for mindre kvantum fra grossistene ligger utenfor Vinmonopolets område. Dette må håndteres som en del av grossistenes konkurranseutsatte virksomhet, og fra Vinmonopolet far j eg opplyst at deres erfaringer viser at dette er fullt mulig. I en aweining av kundenes servicebehov og helt nødvendige krav til kostnadseffektiv drift av Vinmonopolets butikker opp mot ulempen det er for grossistene, finner jeg at det distribusjonsansvar som legges på grossistene for små leveranser ikke kan anses for å være urimelig. Innlevert 20. juni 2002 av stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo Besvart 27. Spørsmål: «Den 8. mai kom meldinger i mediene om funn av en ukjent parasitt på to oppdrettsanlegg i Finnmark. Dødeligheten hos laks på det ene anlegget har kommet opp i 40 pst. Ett av de berørte anleggene, Skjåneslaks, ligger i fjorden utenfor Tanavassdraget - som er felles grensevassdrag med Finland og det vassdraget på verdensbasis som har den største bestanden av atlantisk villaks. Hva har statsråden gjort for å hindre spredning av parasitten, og vil statsråden ta initiativ til flytting av Skjåneslaks?» Svar: Tiltak for å hindre spredning av denne parasitten har vært handtert av veterinærmyndighetene, og jeg kan opplyse om at all laks som var smittet av lakseparasitten nå er slaktet og destruert. Parasitten ble funnet på flere oppdrettsanlegg i Finnmark i begynnelsen av mai, og er også oppdaget på et anlegg i Troms. Landbruksdepartementet gav 15. mai Statens dyrehelsetilsyn utvidete fullmakter til å treffe nødvendige tiltak. Statens dyrehelsetilsyn ved fylkesveterinæren for Troms og Finnmark vedtok 16. mai å pålegge nedslakting og destruksjon av all fisk i merder der parasitten er påvist og der dødeligheten overstiger 0,25 promille. Arbeidet med å destruere fisken ble satt i gang på oppdretternes eget initiativ før vedtaket fra fylkesveterinæren. All infisert fisk er nå destruert og de aktuelle anleggene følges nøye for å fange opp eventuelt nye tilfeller. rnarin parasitt av typen Parvicapsula sp. Parasitten kan ikke smitte fra fisk til fisk fordi den må gjennomgå livsstadier i en mellomvert. Men for å unngå at en massiv frigjøring av Pavicapsula-sporer fra oppdrettslaksen skulle resultere i et økt antall parasitter hos mellomverter i nærheten av anleggene, ble det besluttet at all infisert fisk skulle avlives og destrueres. En slik oppformering av parasitter hos mellomvertene kan over tid bety et økt smittepress mot oppdrettslaks og frittlevende laksefisk. Statens dyrehelsetilsyn viderefører nå undersøkelsene av parasitten og utbruddene i samarbeid med Veterinærinstituttet og vil fortløpende vurdere nye tiltak på bakgrunn av disse undersøkelsene. Jeg er fornøyd med veterinærmyndighetenes raske reaksjon på dette sykdomsutbruddet, både i lys av at anlegg i to viktige fjordområder for villaks, Tanafjorden og Altafjorden, var berørt. Når det gjelder spørsmålet om flytting av Skjåneslaks sine oppdrettsanlegg i Tanafjorden gnikke utbruddet av parasitten alene grunnlag for å ta et initiativ til å flytte anleggene. Jeg vil imidlertid vise til St.prp. nr 79 for 2001- 2002 Om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksejfjorder som ble lagt fram for Stortinget 21. juni 2002.1 proposisjonen har Regjeringen uttrykt at det vil være aktuelt å inngå frivillige avtaler om flytting av oppdrettsanlegg ut fra de største og viktigste laksefjordene. I lys av at Tanafjorden er foreslått som nasjonal laksefjord og Tanavassdraget særlige betydning vil det være aktuelt med avtale om flytting av oppdrettsanleggene i Tanafjorden. Innlevert 21. juni 2002 av stortingsrepresentant Asmund Kristoffersen Besvart 28. Spørsmål: «Stortinget vedtok 12. juni 2001 at private jordmødre skal ha refusjon fra folketrygden på lik linje med offentlige jordmødre. Hva vil statsråden gjøre for å sette fortgang i dette vedtaket?» Begrunnelse: Stortinget behandlet 12. juni 2001 Innst. S. nr. 300 for 2000-2001, jf. St.meld. nr. 43 for 1999-2000 om akuttmedisinsk beredskap. Flertallet i sosialkomiteen sa dette om trygderefusjon for jordmødre: "Flertallet viser til at jordmødre mange steder har etablert privat praksis, men pga. manglende refusjonsordning må kvinnene betale for tilbudet. Mange kvinner ønsker å benytte seg av et privat omsorgstilbud i svangerskapet, og flertallet mener det er urimelig at de som velger private løsninger, ofte i et mangel av offentlig tflbud, skal måtte betale for dette. Flertallet er opptatt av at gravide seiv må fa velge den form for helhetlig svangerskapsomsorg de ønsker. I mange kommuner er det også et misforhold mellom tilgang til jordmor og det behovet kvinnene har for jordmortjeneste. Flertallet mener derfor at jordmødre må gis anledning til å heve refusjon fira folketrygden." Flertallet i komiteen fremmet dermed dette forslaget som Stortinget godkjente 12. juni 2001 (nr. 577): "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til lovfesting av trygderefusjon for svangerskapskontroll utført av jordmor i privat så vel som offentlig virksomhet." Siden vedtaket ble fattet, har ingenting skjedd i saken. fremdriften i denne saken. Det sier jeg meg enig i, og det er svært viktig at kvinner får den svangerskapsomsorg de ønsker. Svar: Det gis allerede i dag refusjon for svangerskapskontroll utført av jordmor som er ansatt hos privatpraktiserende lege, på lik linje med svangerskapskontroll utført av jordmor ved kommunale helsestasjonen Det er henholdsvis legen og kommunen som har rett til refusjon for det arbeidet jordmoren utfører. Ovennevnte romertallsvedtak er ett av flere vedtak/merknader om ulike sider ved svangerskapsomsorgen i forbindelse med Stortingets behandling av akuttmeldingen (St.meld. nr. 43 for 1999-2000). Det vil derfor etter min vurdering være hensiktsmessig å se disse vedtakene/merknadene i sammenheng i den videre oppfølgingen. Helsedepartementet har bedt Sosial- og helsedirektoratet utrede faglige, organisatoriske og økonomiske konsekvenser av en refusjonsordning for svangerskapskontroll utført av privatpraktiserende jordmor som ikke har formalisert samarbeid med lege. Stortinget har bedt Regjeringen opprette et nasjonalt råd for fødselsomsorgen. Rådets mandat innebærer blant annet å bistå direktoratet i utredningsarbeidet. En refusjonsordning for svangerskapskontroll utført av privatpraktiserende jordmor krever lovendring. Forslag til lovregulering må på høring. Departementet vil sende forslag til refusjonsordning på høring når direktoratets konsekvensvurderinger føreligger. Saken vil deretter bli fremmet for Stortinget tidligst høsten 2002. Innlevert 21. juni 2002 av stortingsrepresentant Oddbjørg Ausdal Starrfelt Besvart 28. Spørsmål: «Har Telenor etter konsesjonsvilkårene mulighet til å avslå og levere telefonabonnement til enkelte steder i distriktene, og i tilfelle ut fra hvilke kriterier?» Begrunnelse: En privatperson i Survik på Seiland i Hammerfest kommune fikk i april d.å. avslag på en bestilling om telefonabonnement fra Telenor. Bostedet ligger riktignok noe grisgrendt til, men det har tidligere vært et bredt politisk ønske i Norge om å sikre likeverdige teletilbud over hele landet. Svar: Telenor har i utgangspunktet plikt til å levere tilbud om fasttelefoni til ethvert sted med fast helårlig bosetting eller næringsvirksomhet, med hjemmel i konsesjon fastsatt av Samferdselsdepartementet 2. mars 1999, jf. pkt. 1 og 5. Dette tilbudet leveres til Telenors ordinære abonnementsvilkår. Av konsesjonens pkt. Telenor har mulighet til å oppfylle denne leveringsplikten i form av trådløs tilknytning, dvs. i praksis ved hjelp av mobiltelefon. Det forutsettes imidlertid at kunden da ikke skal belastes for merkostnaden ved en slik mobilløsning, utover det samlede beløpet for abonnement og trafikk (inn- og utgående), beregnet ut fra Telenors standard prisliste for tjenester og produkter som omfattes av den offentlige fastnett telefontjenesten. I praksis har Telenor valgt denne løsningen i noen fa tilfeller hvor fremføring av en fastlinje vil medføre uforholdsmessig store kostnader til anlegg, drift og vedlikehold av linjen. Videre fremgår det av konsesjonens pkt. 5 at Post- og teletilsynet kan avgrense leveringsplikten nærmere og i enkelttilfelle gjøre unntak for leveringsplikten på sted der den vil medføre en urimelig byrde. I tilfeller hvor det er snakk om tilknytning av telefon utenfor Telenors normale leveringsområde, kan Telenor kreve kunden for ekstrakostnader ved tilknytningen dersom bosettingen ikke er knyttet til næringsvirksomhet. Innlevert 21. juni 2002 av stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland Besvart 28. Spørsmål: «Åpenhet i rowiltforvaltningen er viktig. Landbruksdepartementet/Statens landbruksforvaltning har fjernet intemetto ver sikten over sau sluppet, lam sluppet, sau tapt og lam tapt på beite, og det hevdes at næringsinteressene i Prosjekt Landbruk og Rovvilt, representert i en arbeidsgruppe for den neste rovviltmeldingen, gir meldingen en slagside. Hvordan vil landbruksministeren ivareta dyreverninteressene i arbeidet med roviltmeldingen og sørge for åpenhet og uomstridt statistikk?» Begrunnelse: I arbeidet med neste rowiltmelding hos interesseorganisasjoner er det påpekt uklarhet i statistikkgrunnlaget i saueholdet der tallmateriale er fjernet de siste årene. Tapstall hentes nå kun inn fra Organisert Beitebruk. Fram til 31. Statens kornforretnings hjemmeside se totaloversikten over sau sluppet, lam sluppet, sau tapt og lam tapt på beite. Tapstallene var hentet fra både det organiserte og det ikke organiserte beitebruket. Denne statistikken sorterer nå under Statens landbruksforvaltning, som på forespørsel ikke er i stand til å fremlegge tallene for de siste årene. Det henvises til Landbruksdepartementet som heller ikke har formidlet en fullstendig statistikk. Det varsles fra dyrevernhold at det foregår et arbeid som reduserer de nøyt profilerte tapstallene som har sammenheng med driftsformen i saueholdet og samtidig maksimerer de tap som skyldes rovdyr - ikke minst ved å konstruere særdeles lave verdier for hva man betegner som normaltap. Det henvises i denne sammenheng til Prosjekt Landbruk og Rowilts nettsider, som er representert i en arbeidsgruppe for den neste rowiltmeldingen. landbruksorganisasjonen, og det er stilt spørsmål ved habiliteten til næringsorganisasjonenes rolle i arbeidsgrupper Det påpekes fra dyrevernhold at de fleste medlemmene i denne arbeidsgruppen har tilknytning til landbruksnæringen. I tillegg til at rovdyrnemnder i stor grad består av saueeiere eller andre representanter fra landbruksnæringen, er det i utarbeidelsen av rovdyrmeldingen bare organisasj onene på landbrukssiden som får direkte innflytelse på resultatet. Det fryktes at meldingen vil bli et partsinnlegg i rowiltdebatten. Foreningen Våre Rovdyr foreslår at det blir etablert en arbeidsgruppe bestående av medlemmer fra bla. FVR, WWF og NNV, og at de på lik linje med den andre arbeidsgruppen får komme med anbefalinger til rowiltmeldingen. Fra Statens kornforretning har FVR hentet ut disse tallene som et eksempel på at normaltapet må ligge mye høyere enn det som blir forsøkt framstilt av Prosjekt Landbruk og Rovvilt og andre utløpere fra landbruksorganisasj onene eller fra enkelte offentlige etater: - Vest-Agder hadde 35 523 sau på beite i 1999. Tapet var 3,3 pst. - Vest-Agder hadde 50 469 lam på beite i 1999. Tapet var 9,3 pst. Dette gir et tapsgjennomsnitt for de ca. 86 000 utmarksbeitede dyrene på totalt 6,88 pst. i et område hvor det knapt finnes store rovdyr. For å gi et bedre bilde av tåpene legger vi inn dataene for Rogaland. Her var totalslippet av sau/lam på beite 182 519 dyr som gav et tap på 9 033 dyr. Tapsprosenten ble her 4,9. Legger vi sammen tallene fra Vest-Agder og Rogaland fylke, blir antall dyr sluppet på beite 268 511 dyr, og tapet 14 955 dyr. Tapsprosenten for dette området blir da 5,57. Dette tallet ligger trolig tett opptil normaltapet for landet da 268 511 sau/lam utgjør over 10 pst. av totalantallet av sau/lam på beite. Et tall som statistisk er stort nok til å gi et totalbilde av normaltapets størrelse av sau/ lam gjennom beitesesongen. Svar: Tap av sau og lam på utmarksbeite er fra 1970 registrert i ordningen Organisert beitebruk (OBB). Ordningen er frivillig og har som mål å få en rasjonell utnytting av utmarksbeitene. Ordningen bidrar også til reduserte tap gjennom samarbeid om slipping, tilsyn, sanking og andre tiltak i beiteområdet. Tilslutningen til ordningen har økt jevnt og omfatter nå ca. 80 pst. av all sau som slippes på utmarksbeite. Med unntak av årene 1996-1999 har det ikke blitt innhentet statistikk over tap på utmarksbeite som også omfatter bruk som ikke er med i 088. Registreringene i 088 har derfor blitt brukt som dokumentasjon på utviklingen i tap, og som grunnlag for beregning av totaltap av sau/lam. Det er videre konstatert at tåpene i 088 er noe lavere enn tåpene i andre besetninger, bl.a. gjennom registreringene som ble gjort i 1996-1999. Grunnen til at registrering av alle tapte dyr på utmarksbeite opphørte var bl.a. at nytten var for liten i forhold til ekstraarbeidet. Videre ble statistikken fra bruk som ikke er med i 088 vurdert å være for usikker. Dette er årsaken til at oversikten på Statens landbruksforvaltnings internettside ikke er oppdatert ut over 1999. På grunn av den høye deltakelsen (80 pst.) mener jeg tallene fra 088 gir et tilfredsstillende uttrykk for tapsutviklingen og grunnlag for beregning av totaltap av sau/lam på utmarksbeite. Denne statistikken er blitt oppdatert for hvert år og har vært alminnelig kjent. Det er nå gjort en standardisert beregning på totaltap fra 1990 til 2001 som også viser antall sau/ lam omsøkt erstattet og antall erstattet pga. fredet rovvilt. Denne statistikken vil med det første bli lagt ut på Landbruksdepartementets hjemmeside. Arbeidsgruppe for framtidsrettet sauehold i områder med rovvilt, oppnevnt av Miljøverndepartementet i forbindelse med arbeidet med rowiltmeldingen, skal gi anbefalinger om tiltak og endringer i driftsformer i saueholdet i rowiltområder. Jeg mener arbeidsgruppens sammensetning ikke er til hinder for at både landbruks-, naturvern- og dyrevernhensyn blir godt ivaretatt. Det vises for øvrig til at dyrevern i forhold til fredet rovvilt blir behandlet i dyrevernmeldingen som skal legges fram for Stortinget i løpet av 2002. Innlevert 21. juni 2002 av stortingsrepresentant Olav Akselsen Besvart 2. Spørsmål: «Norsk båtindustri er ei viktig næring. Bransjen sysselset over 10 000 personar og omset sine produkt innanlands og utanlands. For eksport, er bransjen avhengig av like vilkår som tilsvarande bransjar i andre land, og her er mellom anna eksportstøtte og EU sitt fritidsbåtdirektiv, sentralt. Kva gjer statsråden for å tilpassa direktivet i Noreg, og kan statsråden gje ei forklaring på dei store forskjellane mellom nivået på eksportstøtte til båtbransjen i Noreg og mellom anna Finland og Storbritannia?» Svar: Jeg velger å dele svaret i to, der j eg først tar opp spørsmålet om eksportstøtte til norsk båtindustri, og dernest spørsmålet om EUs fritidsbåtdirektiv. Eksportstøtte til norsk båtindustri Nærings- og handelsdepartementet bevilger årlig midler til eksportfremme og internasjonalisering blant annet gjennom Norges Eksportråd. Norges Eksportråd er en stiftelse med formål å bidra til å øke norske bedrifters konkurranseevne og lønnsomhet i internasjonale markeder, med særlig vekt på små og mellomstore bedrifter. Målet med det statlige tilskuddet er å bidra til bedrifts og samfunnsøkonomisk eksport og internasjonalisering gjennom: - formidling av informasjon og kunnskap om internasjonale markedsmuligheter og konkurranseforhold til næringslivet - tilrettelegging og gjennomføring av internasjonale markedsaktiviteter - styrket samarbeid mellom bedrifter og bransjer for å utnytte nye internasjonale markedsmuligheter - profilering av norsk næringsliv som en attraktiv leverandør og samarbeidspartner. Eksportrådets tjenester kan benyttes likt av alle norske bedrifter, inkludert bedrifter innenfor norsk båtindustri. Departementet er ikke kjent med eksportstøtten til båtindustrien i Finland eller Storbritannia, men forventer at denne må forholde seg til EUs regelverk på området, slik som Norges Eksportråd gjør. EUs fritidsbåtdirektiv Rådsdirektiv 94/25/ EF om tilnærming av medlemsstatenes lover og forskrifter om lystfartøyer er implementert i norsk rett gjennom forskrift av 14. juni 1996 nr. 580 om produksjon og omsetning mv. av fritidsfartøy. Forskriften er fremmet av Barne- og familiedepartementet med Sjøfartsdirektoratet som tilsynsmyndighet. Tilsynet er basert på internkontroll, der det legges vekt på virksomhetens systemer og rutiner for å oppfylle de krav som er satt i forskriften. Dette innebærer at direktoratet reviderer fritidsbåtprodusenter, og foretar stikkprøvekontroll av båter satt på markedet. Det er for øvrig satt krav om at EF-typeprøving foretas av teknisk kontrollorgan. Den tilpasning til direktivet som er gjort i norsk regelverk er en forutsetning for at norsk båtindustri skal være konkurransedyktig i forhold til produsenter i andre land. I samsvar med direktivet oppstiller forskriften av 1996 forbud mot å produsere, importere, gjøre tilgjengelig for salg, eller omsette fritidsfartøy eller komponenter til fritidsfartøy, som ikke tilfredsstiller nærmere angitte sikkerhets- og miljøkrav. Kravene anses oppfylt når de samsvarer med harmoniserte standarder. På de områder der det ikke foreligger harmoniserte standarder legges nasjonal standard til grunn. Direktivet, nemnder forskriften, skal underbygges av 57 standarder som regulerer alt fra produksjonsforhold til fartøytekniske krav som styrke, stabilitet mv. Foreløpig er 27 standarder harmonisert, og på øvrige områder er Nordisk Båtstandard (1990) gjeldende norske standard. Sjøfartsdirektoratet arbeider aktivt for å påvirke det normerings- og standardiseringsarbeidet som foregår i EU, og har blant annet benyttet eksperthjelp fra næringen ved deltagelse i arbeidsgrupper. Direktoratet har videre blant annet deltatt i grupper hvor hovedhensikten er å enes om en felles forteikning av direktivet innen EU. Direktoratet samarbeider også med de andre nordiske land om felles fortolkninger. Jeg kan i denne forbindelse nevne at Nordisk Båtstandard er utviklet på grunnlag av de påkjenninger båter erfaringsmessig blir utsatt for i våre værharde farvann. Det er på det rene at båter produsert i sørlige deler av Europa ofte ikke holder den standard vi mener er nødvendig. Det arbeides derfor for en heving av sikkerhetsnivået, for tiden konkret i forhold til standarder som tar hensyn til skrogstyrke og stabilitet. Sjøfartsdirektoratet legger for øvrig vekt på å informere norske produsenter om de standarder som er under utforming, herunder vårt arbeid i ekspertgruppene. Denne redegjørelse viser etter mitt syn at Sjøfartsdirektoratet har inntatt en aktiv rolle i forhold til EUs fritidsbåtdirektiv, noe som har bidratt til økt gjennomslag for norske synspunkter og målsettinger. Innlevert 21. juni 2002 av stortingsrepresentant Jan Simonsen Besvart 28. Spørsmål: «Vil justisministeren ta et snarlig initiativ for at voldsofferet tar innvilget tilstrekkelig juridisk bistand gjennom fritt rettsråd, slik at rettssikkerheten kan ivaretas?» Begrunnelse: 11994 ble May Britt Jensen utsatt for en meget alvorlig voldsepisode. Saken ble anmeldt, men senere henlagt av politiet. Det ble i 1995 søkt om voldsoffererstatning. I forbindelse med denne søknaden ble det innvilget syv timer fritt rettsråd. Fylkesmannen avslo i 1996 søknaden om voldsoffererstatning. Det ble i 2002 søkt om dekning av utredningskostnader i medhold til rettshjelpsloven, fordi resultatene av utredningen vil være avgj ørende for videre behandling av avslaget på søknad om erstatning til voldsofferet. Også dette ble avslått av fylkesmannen og senere stadfestet av Justisdepartementet. Voldsofferet er i dag arbeidsufør pga. denne alvorlige voldsepisoden. Svar: Regelverket slik det er nå, åpner for omfattende juridisk bistand til voldsofre. Norge har langt bedre ordninger for rettshjelp til voldsofre enn de fleste andre europeiske land, og er et foregangsland i så henseende. Dersom det er reist straffesak mot skadevolder, blir et erstatningskrav mot skadevolder ofte tatt med i straffesaken, jf. straffeprosessloven kap. 29 om borgerlige rettskrav. Dette innebærer at erstatningskravet blir fremmet uten at det påløper noen kostnader for skadelidte. I mange tilfeller har skadelidte også rett til bistandsadvokat, jf. straffeprosessloven kap. 9a om fornærmedes rett til advokat. Dette gjelder i forbindelse med straffesaker dersom det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat, og det vil således være tilfelle i svært mange voldssaker. Bistandsadvokaten får godtgjørelse på det offentliges bekostning, dvs. uten kostnader for skadelidte. Dersom erstatningskravet er begjært tatt med i straffesaken mot skadevolder, men kravet likevel enten ikke er fremmet av påtalemyndigheten eller ikke i sin helhet er pådømt av retten, har voldsofre krav på fri rettshjelp uten behovsprøving, dvs. inntekt og formue, ved erstatningssøksmål mot skadevolder. Dette gjelder også dersom det av forskjellige grunner ikke er reist straffesak. Skadelidte kan således gå til sivilt søksmål mot skadevolder, og han/ hun får automatisk rett til advokatbistand, og det skal heller ikke betales egenandel av den advokatbistand som ytes. Dette er et utvidet rettshjelpstilbud til voldsofre, som Justisdepartementet har innført i medhold av rettshjelpsloven § 6 annet ledd. Tilbudet gjelder både ved rettssak og ved fritt rettsråd, dvs. ved nødvendig rådgivning og bistand fra advokat til vurdering av om det skal fremmes erstatningssøksmål mot skadevolder eller til å fa kravet fremmet i straffesak mot skadevolder. En søknad om voldsoffererstatning er subsidiær i forhold til et erstatningskrav mot skadevolder. Dersom det ikke er aktuelt å inndrive et erstatningskrav mot skadevolder, vil offeret således kunne søke om voldsoffererstatning. En eventuell bistandsadvokat i forbindelse med en straffesak kan bistå i forbindelse med en søknad om voldsoffererstatning. Dette regnes som "hjelp og støtte som er naturlig og rimelig i forbindelse med saken", jf. straffeprosessloven § 107 c. Søknaden vil i så fall bli fremmet uten at det medfører noen kostnader for skadelidte. Dersom det ikke er en straffesak/bistandsadvokat, kan det søkes om fritt rettsråd til bistand i forbindelse med en søknad om voldsoffererstatning. Advokaten kan seiv innvilge fritt rettsråd i inntil fem timer for en søknad om voldsoffererstatning, og inntil tre timer for en klage over avslag på søknad om voldsoffererstatning, dersom offeret fyller de alminnelige vilkår for å få fri rettshjelp. De utgiftene som dekkes etter rettshjelpsloven skal i hovedsak være av juridisk art. Det er imidlertid mulig å få dekket kostnader i forbindelse med sakkyndige erklæringer etter rettshjelpsloven § 15 tredje ledd. Det er nærmere vilkår for dette i bestemmelsen. Det er et gjennomgående grunnvilkår i rettshjelpsloven at det skal være rimelig at det offentlige yter bistand i saken. Rettshjelpsordningen er ment som en garanti for rettssikkerhet ved at mangel på midler ikke skal avskjære en part muligheten til å få sin sak vurdert. Ordningen er imidlertid ikke ment å skulle dekke alle kostnader for en part i forbindelse med en sak. I den konkrete saken som representanten Simonsen refererer til, fikk skadelidte innvilget syv timer fritt rettsråd i forbindelse med en søknad om voldsoffererstatning i 1995. den gang ikke påklaget. om omgjøring av det tidligere vedtaket om voldsoffererstatning fra 1995. Justisdepartementet fant det etter en helhetsvurdering ikke rimelig at det offentlige skal dekke denne kostnaden. Innlevert 21. juni 2002 av stortingsrepresentant Bjørn Jacobsen Besvart 4. Spørsmål: «Norges Fredsråd har fått opplyst at fra årets bevilgning til Opplysningsarbeid for freden, kap. 100 post 71 vil Atlanterhavskomiteen, Nei til atomvåpen, Norges Fredsråd og Senter for konflikthåndtering og fredsbygging hver fa tildelt 250 000 kr, og at det fra bevilgningen vil bli trukket 100 000 kr til administrasjon. Medfører dette riktighet, og mener Regjeringen at dette er i tråd med Stortingets intensjon med bevilgningen?» Begrunnelse: I Stprp. nr. 1 for 2001-2002, kap. 100 post 71 er det blant annet satt av 2,3 mill. kr til Opplysningsarbeid for freden. Det er opplyst at tilskuddet skal gå til frivillige organisasjoner og ikkekommersielle aktørers opplysningsarbeid for fred overfor norske målgrupper, og at tilskuddet også skal dekke driftsstøtte til ulike organisasjoner som arbeider for fred og forsoning. Det synes ikke å være i tråd med Stortingets å gi støtte til Atlanterhavskomiteens arbeid over denne bevilgningen. Målsettingen til Atlantershavskomiteens arbeid er ifølge organisasjonens nettsider "å informere om og øke forståelsen av norsk utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk med særlig vekt på det nordatlantiske samarbeidet". Dette formålet vil vel av de fleste oppfattes å være noe annet et arbeid for fred og forsoning. Det synes også å være en svært uvanlig praksis at Utenriksdepartementet trekker fra midler til administrasjon fra en slik bevilgning som så vidt vites administreres av Utenriksdepartementet seiv. Svar: også burde vurdere å gi basisstøtte til organisasjoner som arbeider for fred og forsoning, ble det i budsjettproposisjonen for Utenriksdepartementet for 2002 foreslått at man skulle øke bevilgningen til Opplysningsarbeid for freden med 1 mill. kr. Det ble samtidig foreslått at "tilskuddet er også ment å skulle dekke driftsstøtte til ulike organisasjoner som arbeider for fred og forsoning", jf. St.prp. nr. 1 for 2001-2002, kap. 100 post 71 Diverse tilskudd. Komiteen hadde ingen merknader til forslaget, jf. Budsjett-innst. S. nr. 3 for 2001-2002. I og med at det var første gang Utenriksdepartementet skulle fordele midler som også kunne benyttes til driftsstøtte, fant departementet det riktig å gå ut med en bred utlysning av ordningen. Det vises i den forbindelse til Økonomireglementet for staten, hvor det bl.a. stilles følgende krav til kunngjøring av tilskuddsordninger: "Kunngjøringen må foretas på en slik måte at man når hele den malgruppen som tilskuddsordningen tar sikte på. Den må bl.a. beskrive formålet med ordningen, de krav som gjelder for å bli tatt i betraktning som søker og hvilke opplysninger søkeren må gi i søknaden." Kostnadene ved utlysningen ble fordelt mellom de to støtteordningene over kap. 100 post 71.100 000 kr ble belastet ordningen med driftsstøtte. De resterende 900 000 kr er fordelt med 225 000 kr på hver av organisasjonene Norges Fredsråd, Senter for konflikthåndtering og fredsbygging, Nei til atomvåpen og Atlanterhavskomiteen, som alle etter departementets syn gir viktige bidrag til arbeidet for fred og forsoning. Ved senere tildelinger vil det bli mulig å redusere annonsekostnadene i det ordningen blir mer alminnelig kjent. Innlevert 21. juni 2002 av stortingsrepresentant Ola D. Gløtvold Besvart 28. Spørsmål: «Gjennom mediene ble det i vår gjort kjent at det ville bli stilt mer ressurser til rådighet når det gjelder uheldige følger ved bruken av amalgam. Hvordan vil disse ressursene bli brukt, og hva er den samlede innsatsen nå når det gjelder forskning, diagnostisering og behandling innenfor dette området?» Begrunnelse: Debatten om bruk av amalgam som tannfyllingsmateriale har pågått i mange år i Norge. Flere sammenlignbare land har den samme debatten, hvor bl.a. lovforslag mot bruk av amalgamfyllinger og forbud mot kvikksølv i dental amalgam står sentralt. Etter at bivirkningsgruppen ved Odontologisk fakultet i Bergen ble opprettet har det blitt brukt ressurser på denne gruppas arbeid bl.a. for å fa utredet pasienter med antatte plager pga. tannfyllingsmateriale. Det vil være av stor interesse å få en oversikt over bl.a. dette arbeidet, og hvordan pasientene blir fulgt opp, bl.a. hvor mange som far utført sanering og eventuelt annen nødvendig medisinsk oppfølging og behandling. Svar: Det er ukjent for meg at det gjennom mediene er sagt at det skal stilles ytterligere ressurser til rådighet innenfor dette området. Jeg vil derfor konsentrere mitt svar omkring hva departementets midler blir brukt til i 2002. Bivirkningsgruppen i Bergen I 2002 gis det over Helsedepartementets budsjett 1,8 mill. kr i tilskudd til Bivirkningsgruppen i Bergen. Gruppen har som mandat å øke kunnskapen om bivirkninger av odontologiske biomaterialer (tannfyllingsmaterialer). Tilskuddet fullfinansierer deres forsknings- og utredningsvirksomhet. Bivirkningsgruppens arbeidsoppgåver er i hovedsak bivirkningsrapportering, pasientutredning, utgivelse av Bivirkningsbladet to ganger pr. år, forskning og fagutvikling innenfor eget område. Pasienter som utredes ved Bivirkningsgruppen på grunn av mistenkte bivirkninger fra amalgam eller andre tannrestaureringsmaterialer og som for eksempel har forhøyede konsentrasjoner av kvikksølv i blod eller urin, far tilbud om utskiftning av amalgamfyllinger. der forandringer av pasientenes helsetilstand følges over tid. Pasienter som er blitt utredet ved Bivirkningsgruppen følges opp med jevne mellomrom. Det føreligger nå foreløpige resultater fra den første spørreundersøkelsen som omfatter pasienter utredet mellom 1993 og 1999. Av de pasienter som ble henvist til Bivirkningsgruppen på grunn av mistenkte bivirkninger fra amalgam, har 41 pst. (72 av 174) fått skiftet ut alle sine amalgamfyllinger. Noen har betalt seiv, mens andre har fått støtte fra trygden. Ca. 57 pst. av de som hadde fatt skiftet ut sine fyllinger ga tilbakemelding om at de var bedre eller helt bra, mens ca. 15 pst. meldte at helsetilstanden var forverret. Utredning om bruk av tannrestaureringsmaterialer Statens helsetilsyn laget i 1998 en utredning om Bruk av tannrestaureringsmaterialer i Norge. I utredningen slås det fast at det hos enkeltpersoner kan påvises lokale reaksjoner på slimhinnen som er i kontakt med amalgamfyllinger. Trygden dekker derfor under bidragsordningen utgifter til tannlege for utskifting av tannfyllingsmaterialer ved kontaktallergi. 12001 ble det utbetalt i overkant av 1 mill. kr til slik behandling. Symptomer fjernt fra munnhulen, som for eksempel hudutslett, er også akseptert som retusj onsgrunnlag for utskifting av tannfyllinger når en slik årsakssammenheng er stadfestet av hudlege. Det er vitenskapelig dokumentert at kvikksølv lekker i små mengder fra amalgamfyllinger og at det opptas i den menneskelige organisme. Utredningen sier også et det er sannsynlig at enkeltindivider kan få helseskader på grunn av kvikksølv. Det finnes imidlertid ingen dokumentasjon på forekomst av generelle helseskader på grunn av amalgamfyllinger. En undersøkelse utført av Statens helsetilsyn i 1995, viste at amalgam praktisk talt ikke brukes lenger på melketenner og at bruken i permanente tenner hos barn og unge også er kraftig redusert. Redusert bruk av amalgam er i dag mulig fordi man har fått andre tannrestaureringsmaterialer som kan være gode alternativer til bruk av amalgam. Retningslinjer for bruk av tannfyllingsmaterialer Sosial- og helsedirektoratet har med utgangspunkt i utredningen og nyere forskning utarbeidet forslag til retningslinjer for bruk av tannfyllingsmaterialer i Norge. Hensikten med retningslinjene er blant annet å fase ut bruken av amalgam. helsedirektoratet å redusere kvikksølveksponeringen i befolkningen så mye som mulig, og retningslinjene legger viktige føringer for at det skal skje. Det foreslås ikke et forbud mot bruk av amalgam, men en sterk oppfordring til tannlegene om redusert bruk. anbefalinger fra miljøvernmyndighetene og er ikke i konflikt med avtaler Norge er forpliktet til å holde under EØS-avtalen, som blant annet hindrer innføring av forbud mot av bruk av amalgam. Utkast til retningslinjer skal sendes på høring før de fastsettes med virkning fra 1. januar 2003. Innlevert 21. juni 2002 av stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen Besvart 1. Spørsmål: «Deltakerloven åpnes det for at industrien kan eie inntil 49 pst. av aksjene i fiskefartøy. Dette var en tilpasning til de dispensasjoner som var gitt over tid hadde gitt, og departementet fikk dispensasjonsrett til etter skjønn å utvide oppkjøpsretten. Gjennom børsnotering blir fiskekvoter solgt ut av landet. Gjennom vedtak i Odelstinget 4. juni 2002 er innsynet i aksjemarkedet sterkt begrenset. Hvordan vil statsråden holde kontroll med de eierskapsbegrensninger som gjelder for fiskeflåten?» Begrunnelse: Kystpartiet er sterkt bekymret for en utvikling der stadig større deler av verdiskapingsgrunnlaget i norsk sjøterritorium selges ut av landet. Muligheten for at industrien gjennom børsnotering skulle seige kvoter til utlandet, var ikke debattert da endringene i deltakerloven ble vedtatt, høyst sannsynlig fordi dette ikke var en problemstilling som verken fiskerne, som høringsinstans, eller Stortinget var oppmerksom på. Erfaringen med departementets bruk av dispensasjonsadgangen i de senere år viser at denne adgangen brukes i strid med Fiskarlagets tilrådinger, og Kystpartiet er bekymret for at Odelstingets vedtak av 4. juni 2002 skal bringe eierskapsbegrensninger helt ut av kontroll. Det er derfor av interesse å bli orientert om hvordan statsråden vil følge utviklingen. Svar: Stortingsrepresentant Karl-Anton Swensen knytter spørsmålet om myndighetenes godkjennelse og kontroll av eierskap i fiskeflåten opp mot vedtak i Odelstinget 4. juni 2002. Jeg antar at dette gjelder Ot.prp. nr. 39 for 2001-2002 Om lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) og Innst. O. nr. 47 for 2001-2002 fra finanskomiteen. Innledningsvis vil jeg vise til at lov av 26. mars 1999 om retten til å drive fiske og fangst regulerer eierskap til fiskefartøy. verdipapirregisterlov som nylig er vedtatt, har som formål å legge til rette for sikker, ordnet og effektiv registrering av finansielle instrumenter og rettigheter i slike instrumenter. Retten til å eie fiskefartøy er regulert i deltakerloven av 26. mars 1999 nr. 15.1 henhold til § 6 kan ervervstillatelse for fiskefartøy bare gis til den som har drevet fiske eller fangst på eller med norsk fartøy i minst tre av de siste fem årene og fortsatt er knyttet til fiske- og fangstyrket. For selskap, nemnder aksjeselskap, kan ervervstillatelse bare gis dersom personer som oppfyller disse kravene, innehar mer enn 50 pst. av eierinteressene og faktisk har tilsvarende kontroll over virksomheten. Det kan gis dispensasjon fra disse kravene, når næringsmessige og regional hensyn tilsier det. Slik dispensasjon har hovedsakelig vært gitt til fiskeindustribedrifter, som er eiere av en ikke uvesentlig del av norsk trålerflåte. Videre følger det av lovens § 9 at overdragelse av aksje eller part i selskap som eier fiskefartøy, skal godkjennes av fiskerimyndighetene. Dette nettopp for å sikre at ikke de lovfestede kravene blir gjort illusoriske ved at aksjer eller andeler blir overdratt etter at tillatelse er gitt. Det følger av dette at det ikke bare er eiersammensetningen i det selskapet som direkte eier fiskefartøyet som kontrolleres, men også bakenforliggende selskap, tilbake til personer. Når det gjelder børsnoterte selskaper, så har vi tidligere hatt, og har fortsatt, denne type selskap som deleiere i norsk fiskeflåte. Forskjellen er først og fremst at det nå har kommet klarere frem i den nye deltakerloven at ethvert erverv av aksjer i selskap som er direkte eller indirekte eier av fiskefartøy, skal godkjennes av myndighetene. Etter mitt syn bør det anses som positivt at det finnes kapitalsterke miljøer som er interessert i å satse innenfor norsk fiskeflåte. Jeg ser det som en fordel at ulike aktører i ulike deler av næringen, etablerer seg med ulike tilpasninger. Dette gjør fiskeri- og havbruksnæringen sterkere, som helhet. til deltakerlovens krav om at aktive fiskere skal eie fiskefartøy. Kravet om vedvarende oppfyllelse av dette vilkåret følger direkte av loven og er således et krav som vedkommende seiv må innrette seg på å overholde. Dersom ervervstillatelse gis etter dispensasjon fra aktivitetskravet, kan det tilsvarende sikres ved bruk av vilkår at den eier hvis øvrige virksomhet er grunnlaget for dispensasjonen, beholder majoriteten i selskapet. Det er likevel ikke til å komme forbi at børsnoterte selskap, og den hyppige omsetning av aksjer som vil kunne finne sted i slike selskaper, reiser særlige problemstillinger. Når søknader fra selskap som bakover i rekker er eiet av selskap som er børsnotert, blir innvilget, må det etableres praktiske rutiner for å sikre jevnlig rapportering av eiersammensetningen av det børsnoterte selskapet. innsyn i eiersammensetningen, herunder for eksempel innsyn i konvertible lån eller andre avtaler som kan påvirke eiersammensetningen. For så vidt gjelder stortingsrepresentant Swensens påstand om at ny verdipapirregisterlov sterkt begrenser innsynet i aksjemarkedet, vil jeg vise til lovutkastet i at Otprp. nr. 39 for 2001-2002 § 8-2 nr. 5. Her fremgår det at "Dersom noen med hjemmel i lov har krav på opplysninger og opplysningene finnes i et verdipapirregister, har vedkommende rett til å fa disse opplysningene fra verdipapirregisteret". I proposisjonen fastslås at dette skal forstås slik at de som har krav på slike opplysninger i sitt arbeid skal fa innsyn, uavhengig av om særloven gir eksplisitt hjemmel til å kreve opplysningene fra verdipapirregisteret. Jeg er således ikke engstelig for at en ny lov om verdipapirregister vil ha følger for fiskerimyndighetenes mulighet til å godkjenne og kontrollere eierskap til fiskefartøy. Innlevert 21. juni 2002 av stortingsrepresentant Aslaug Haga Besvart 3. Spørsmål: «Norge og 18 land har inngått avtale med den afghanske interimsregjeringen som innebærer at deres soldater gis immunitet og ikke kan rettsforfølges av Den internasjonale straffedomstolen. Dette undergraver Straffedomstolen på en meget uheldig måte. Hva er Regjeringens begrunnelse for å ta dette forbehold, hvordan mener man dette vil virke på Straffedomstolens arbeid, og hvorfor er ikke Stortinget orientert om at Regjeringen velger å sette til side en avtale som Stortinget har ratifisert?» Begrunnelse: I anneks A pkt. 4 til den militærtekniske avtalen mellom ISAF og interimsregjeringen i Afghanistan fremgår at Norge og andre partnere har inngått avtale som innebærer at deltakende soldater gis immunitet og ikke kan rettsforfølges av "an International Tribunal". "An International Tribunal" kan neppe bety noe annet enn Den internasjonale straffedomstolen. I lys av Norges aktive engasjement for Straffedomstolen er det bemerkelsesverdig at Regjeringen har akseptert dette. Norge har jobbet i årevis for å etablere Straffedomstolen og vi kritiserer USA for manglende tilslutning til domstolen. Den ovenfor omtalte avtale kan vanskelig forstås på noen annen måte enn at den undergraver Straffedomstolen. hindre at Straffedomstolen skal bli et effektivt internasjonalt instrument. Tilsidesettelse av den ratifiserte avtalen om Straffedomstolen reiser prinsipielle spørsmål som må betraktes som viktige. Jeg mener derfor at Stortingets organer burde vært orientert - som så vidt meg bekjent ikke er gjort. Svar: Det medfører ikke riktighet at norske og andre europeiske lands soldater i Afghanistan ikke kan straffeforfølges for Den internasjonale straffedomstol. Det følger uttrykkelig av artikkel 27 i Traktaten om Straffedomstolen at stater som er bundet av traktaten ikke kan påberope straffefrihet for sine soldater for de mest alvorlige internasjonale forbrytelser. Samtidig må Straffedomstolen forholde seg på en ryddig måte til prosedyrer om valg av jurisdiksjon som følger av militære styrkeavtaler med ulike vertsland. Dette fremgår også av traktatens artikkel 98. Den omtalte styrkeavtalen med den afghanske interimsregjering bygger på et grunnfestet prinsipp om at soldater i felt er underlagt hjemstatens domstoler. Dette prinsipp er nedfelt i de aller fleste styrkeavtaler. Styrkeavtalen er dessuten felles, enten et bidragsytende land er bundet av Straffedomstolen eller ei. soldater først kan overleveres til annen stat eller til en internasjonal domstol etter at samtykke er innhentet fra norske myndigheter. Dette er selvsagt også det eneste praktisk mulige. Den internasjonale straffedomstolen har ikke egne politistyrker og kan ikke seiv sende personell i felt for seiv å pågripe soldater eller andre. innebærer selvsagt ikke at senderstaten kan nekte å utlevere dem hvis landet først har godtatt Straffedomstolen. Tvert imot, er senderstaten forpliktet til slik utlevering dersom den har sluttet seg til domstolen. Jeg vil til slutt minne om at det bærende prinsipp for Straffedomstolen er at denne først kan tre i funksjon dersom nasjonale rettssystemer ikke forfølger saken på en troverdig måte. Norge legger til grunn at senderstatene tar dette ansvaret alvorlig. Innlevert 21. juni 2002 av stortingsrepresentant May Hansen Besvart 3. Spørsmål: «Det er søkt midler fra Kultur- og kirkedepartementet til en vandreutstilling med utvalg av Anton Hansens verker, hovedsakelig utlånt fra Arbejdermuseet i København. Utstillingen er tenkt gjennomført som vandreutstilling mellom tre museer/gallerier i Akershus, Sør-Trøndelag og Østfold. Fredrik Stabel & AvisTegnernes Hus i Drøbak, Orkla Industrimuseum på Løkken Verk og Moss by- og industrimuseum. Ser statsråden mulighet for å bevilge støtte til denne vandreutstillingen?» Begrunnelse: Anton Hansen var tegner, avistegner og satiriker. mellom de ulike institusj onene i Drøbak, Moss og Løkken. Anton Hansens kunst var vesentlig, hans engasjement og brennende hjerte for arbeidere, de undertrykte og de svake gjennomsyrer hele hans produksjon. Dette vil være viktig for de ulike museene i prosjektet å legge vekt på de medmenneskelige verdiene som Anton Hansen formidler i sin kunst. Dette er en unik sjanse til å fa vist Anton Hansens kunst i Norge hvor han har oppholdt seg i to perioder. Svar: Kultur- og kirkedepartementet mottok søknad om støtte til en vandreutstilling med Anton Hansens arbeider den 24. juni 2002. Søknaden vil bli oversendt Norsk kulturråd til behandling. Innlevert 21. juni 2002 av stortingsrepresentant Signe Øye Besvart 27. Spørsmål: «Det er blitt kjent gjennom mediene at det er innvilget opphold på humanitært grunnlag for to personer som tidligere har kapret et fly med den hensikt å fa opphold i Norge. Statsråden har uttrykt at hun vil gå nøye gjennom saken og vurdere norsk rett og internasjonale avtaler. Da dette er en sak med flere prinsipielle sider, politiske så vel som juridiske, er det av betydning at korrekt informasjon kommer frem. Kan jeg derfor be om statsrådens vurdering av alle sakens sider? Svar: Jeg ønsker innledningsvis å vise til mitt svar av 25. juni 2002 på spørsmål nr. 486 fra representanten Karin Andersen. Jeg kan på nåværende tidspunkt ikke gi en full redegjørelse og vurdering av alle forhold rundt sakene til de to flykaprerne. Departementet jobber med å innhente alle relevante opplysninger for å klarlegge de faktiske forholdene rundt sakene, og Stortinget vil bli gitt en full redegjørelse til høsten. oppholdstillatelse til de to iranske kaprerne med den begrunnelse at de ved retur til hjemlandet risikerer dødsstraff eller livsvarig fengsel og at det derfor foreligger et beskyttelsesbehov. Det forhold at direktoratet mener at de to flykaprerne risikerer dødsstraff eller livsvarig fengsel i Iran, gjør Norge internasjonalt forpliktet til ikke å returnere dem. Dette prinsippet må sies å være i overensstemmelse med norsk rettsfølelse, og er altså bakgrunnen for at direktoratet har valgt å innvilge søkerne oppholdstillatelse i Norge. Jeg ønsker på ny å understreke at jeg ennå ikke har mottatt all informasjon om de aktuelle sakene. som kan tilsi at vedtakene ikke er korrekte ut fra det regelverk som Utlendingsdirektoratet forvalter. Jeg mener likevel at man i denne saken ville hatt et annet handlingsrom hvis Utenriksdepartementet hadde vært koblet inn bl.a. for å etterprøve utsendelsesavtalen fra 1994. Avslutningsvis vil jeg vise til at jeg for tiden arbeider med å sikte på å styrke informasjonsflyten og samhandlingsrutinene mellom departementet og Utlendingsdirektoratet. Departementet arbeider også for tiden med å utforme nærmere retningslinjer vedrørende departementets instruksjonsmyndighet når hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn kan gjøre seg gjeldende. ENDRET. Tilleggssvar fra kommunal- og regionalsministeren datert 22. august 2002 på skriftlig spørsmål nr. 517 fra stortingsrepresentant Karin Andersen. Dokument nr. 15:29 (2001—2002) Spørsmål til skriftlig besvarelse med svar Spørsmål nr. 511 — 529 21. juni — 28. Innhold Spørsmål Side 511. Fra stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa, vedr. utenlandsk arbeidskraft, bes vart av kommunal- og regionalministeren 5 512. Fra stortingsrepresentant Bendiks H. Arnesen, vedr. sikkerhetsopplæring for fiskere, besvart av fiskeriministeren 6 513. Fra stortingsrepresentant Torstein Rudihagen, vedr. Nord-Odal Sanitetsforening, besvart av finansministeren 7 514. Fra stortingsrepresentant Ranveig Frøiland, vedr. import av brukte biler til Norge, besvart av finansministeren 8 515. Fra stortingsrepresentant Ranveig Frøiland, vedr. Europaprogrammet, besvart av utenriksministeren 9 516. Fra stortingsrepresentant Gunnar Halvorsen, vedr. bruk av heimevernsoldater til sivile formål, besvart av forsvarsministeren 10 517. Fra stortingsrepresentant Karin Andersen, vedr. Trandum internat, besvart av kommunal- og regionalministeren 10 518. Fra stortingsrepresentant Knut Storberget, vedr. arbeidsgiveravgift, besvart av kommunal- og regionalministeren 12 519. Fra stortingsrepresentant Ågot Valle, vedr. kjønnsbasert forfølgelse, besvart av kommunal- og regionalministeren 13 520. Fra stortingsrepresentant Aslaug Haga, vedr. operaprosjektet i Bjørvika, besvart av kultur- og kirkeministeren 14 521. Fra stortingsrepresentant Morten Lund, vedr. ungdom og alkohol, besvart av sosialministeren 15 522. Fra stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa, vedr. Vardmodellen, besvart av kommunal- og regionalministeren 16 523. Fra stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa, vedr. initiativ til å stanse utsending av utenlandske barnefamilier, besvart av kommunal- og regionalministeren 17 524. Fra stortingsrepresentant Morten Lund, vedr. arbeidsmarkedstiltak, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 18 525. Fra stortingsrepresentant Ågot Valle, vedr. registrering av demonstranter i Schengen informasjonssystem (SIS), besvart av justisministeren 19 526. Fra stortingsrepresentant Aslaug Haga, vedr. flytting av førsteklassinger til andre skoler, besvart av utdannings- og forskingsministeren 20 527. Fra stortingsrepresentant Inger S. Enger, vedr. miljøundersøkelser i Barentshavet, besvart av olje- og energiministeren 21 528. Fra stortingsrepresentant Inger S. Enger, vedr. utsettelse av permanente lokaler i forbindelse med grunnskolereformen, besvart av utdannings- og forskningsministeren 22 529. Fra stortingsrepresentant Ola D. Gløtvold, vedr. Innlevert 21. juni 2002 av stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa Besvart 2. Spørsmål: «Stortinget har vedteke oppmjuking i regelverket i forhold til sesongarbeid og bruk av utanlandsk arbeidskraft. Kan statsråden stadfeste at dette er formidla til UDI og at det er etablert ein romslegare praksis på dette feltet?» Grunngjeving: Eg er gjort kjend med at Viken Gartneri fekk store vanskar med drifta si som fylgje av avslag på søknad om sesongarbeidsløyve. Gartneriet hadde all grunn for å rekne med eit positivt svar. Aetat Stranda tildelte i februar løyve for ti personar frå visumfrie land. UDI avslo i brev av 8. april dei same løyva. Det har seinare vore korrespondanse frå Norsk Gartnerforbund til UDI og saka ser no ut til å finne si løysing i denne omgang. Det er einskildsakene som gir andlet til gjeldande praksis. Eg finn handteringa av denne saka å vere i strid med dei signala statsråden har gitt og som også Stortinget har vore opptekne av skal gjelde. Eg ber difor statsråden gjennomgå og klargjere ei praktisering av lovverket som ikkje gir grunn for mistyding. Svar: Mange arbeidsgivere i Norge har, og har i lengre tid hatt, problemer med å dekke sitt behov for arbeidskraft. De som klarer å rekruttere arbeidskraft fra land utenfor EØS-området opplever ofte å støte på hindringer, blant annet i form av lang saksbehandlingstid, før arbeidstakeren kan starte i arbeid. Stortinget i juni i fjor gjennom en endring av utlendingsloven, at spesialister og sesongarbeidere skal kunne fremme søknad om arbeidstillatelse fra riket. Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2002. Endringen gjaldt kun søknadsprosedyrene. De øvrige vilkårene for arbeidstillatelse for sesongarbeid ble ikke endret ved denne lovendringen. For sesongarbeidere har det fra lenge før denne lovendringen, vært særskilte retningslinjer for søknadsbehandlingen. For denne gruppen kan arbeidsgiveren søke på vegne av arbeidstakeren om arbeidstillatelse. Ordningen gjelder for arbeidsgivere innen landbruks- og skogbruksnæringen og der arbeidstakeren er visumfri til Norge. De aller fleste tillatelser til sesongarbeid gis til arbeidstakere innen disse næringene. For utenlandsk sesongarbeidskraft gjelder altså de mest liberale søknadsprosedyrer - arbeidsgiveren kan søke på vegne av arbeidstakeren og arbeidstakeren kan søke fra riket. Jeg kan derfor vanskelig se at de problemene Viken Gartneri har hatt med å få de nødvendige arbeidstillatelser for sesongarbeidere har sammenheng med lovendringene som ble foretatt i fjor. Endringen av utlendingsloven nødvendiggjorde endringer i utlendingsforskriften. Lov- og forskrifltsendringene som gjaldt utenlandsk sesongarbeidskraft ble formidlet til Utlendingsdirektoratet ved departementets rundskriv H-41/01 av 27. desember 2001. Når det gjelder behandling av enkeltsaker etter utlendingsloven, så ligger dette utenfor departementets ansvarsområde. Jeg finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på behandlingen av enkeltsaken som det er vist til. inn under lovutvalget som innen 31. desember 2003 skal fremlegge forslag til ny utlendingslov. Jeg er svært opptatt av at forholdene skal legges til rette for rekruttering av arbeidskraft fira utlandet, slik at arbeidsgivere får dekket arbeidskraftbehovet som ikke kan dekkes ved innenlandsk arbeidskraft. Departementet sendte 11. juni iår et notat om arbeidsinnvandring og ufaglært arbeidskraft på høring. hold og fa et bedre grunnlag for Regjeringens videre arbeid med endring av regelverket. Etter høringsrunden vil innkomne uttalelser bli vurdert og forslag til ny politikk bli lagt frem for Stortinget. Departementet vil med det første også sende på høring et forslag om at arbeidsgivere skal gis generell adgang til å fremme søknad på utlendingens vegne. Departementet arbeider også med forslag til forskriftsendring om å forlenge tidsrommet for sesongarbeidstillatelsene. Innlevert 24. juni 2002 av stortingsrepresentant Bendiks H. Arnesen Besvart 4. Spørsmål: «Stortinget vedtok i 1985 å opprette en statlig fullfinansiert sikkerhetsopplæring for fiskere, slik at alle fiskere skulle ha samme mulighet til å ta denne opplæringen, uavhengig av bosted og økonomi. Både faglig og praktisk er kursfartøyet av avgjørende betydning for å gi en god og realistisk opplæring. Nå kan det se ut til at utdannings- og forskningsministeren vil nedlegge hele ordningen og gjennomføre kursing på land. Mener statsråden at dette vil gi en like god sikkerhetsopplæring?» Begrunnelse: Fiskeryrket har alltid vært forbundet med stor risiko for liv og helse sammenlignet med andre yrker. Arbeidet med risikoreduserende tiltak har derfor hatt meget høy prioritet i fiskernes organisasjoner og hos myndighetene. Etter en prøveperiode ble en statlig fullfinansiert offentlig sikkerhetsopplæring for alle yrkesfiskere vedtatt opprettet av Stortinget i 1985. Dette ble gjort for å sikre at alle fiskere skulle ha samme mulighet til å ta sikkerhetskurset. Sikkerhetsopplæringen har hatt stor forebyggende virkning, noe som kan dokumenteres ved at anfallet ulykker har gått betydelig ned etter at opplæringen har fatt innpass hos fiskerne. Usikkerheten om fremtiden for sikkerhetsopplæringen for fiskere er nå stor fordi befraktningsavtalen for kursfartøyet går ut 31. desember 2002. Til tross for at ny avtale var klar i januar 2002, er denne enda ikke undertegnet. Dette skyldes manglende respons fra Utdannings- og forskningsdepartementet. 22. mai i år fremmet jeg et skriftlig spørsmål til utdannings- og forskningsministeren om saken. I svaret av 28. mai 2002 sier statsråden bl.a. at "Saken er et budsjettspørsmål for 2003. Nærmere omtale av saken må derfor avvente behandlingen av statsbudsjettet 2003". Jeg oppfattet dette svaret som svært lite betryggende, og reiste derfor på nytt et skriftlig spørsmål til samme statsråd den 6. juni 2002 hvor jeg påpeker at en avklaring først i budsjett 2003 vil være altfor sent. I sitt svar av 11. juni 2002 sier statsråden blant annet: "Sikkerhetskursene kan organiseres på flere mater, blant annet kan kursene gjennomføres ved landbaserte kurssentra, slik det delvis gjøres i dag." Dette oppfatter jeg som et signal fira utdanningsog forskningsministeren om at Regjeringen er i ferd med å foreta en styrt avvikling av denne viktige og landsomfattende sikkerhetsopplæringen for fiskere. Jeg fremmer derfor saken som et spørsmål til fagstatsråden for fiskeri, fordi dette dreier seg om viktige rammebetingelse for yrkesutøvere i fiskerisektoren. Personlig vil jeg følge opp saken med sikte på å redde den viktige sikkerhetsopplæringen for fiskere. Svar: Sikkerhetsopplæring blant fiskere er et viktig spørsmål. Jeg ønsker imidlertid ikke å svare på skriftlig spørsmål nr. 512 før budsjettet legges frem til hosten. Dette er i samsvar med det utdannings- og forskningsministeren har sagt i sitt svar tidligere. Jeg kan heller ikke gi noen kommentarer til stortingsrepresentantens tolkning av hva han legger i utdanningsog forskningsministerens svar. Innlevert 24. juni 2002 av stortingsrepresentant Torstein Rudihagen Besvart 2. Spørsmål: «Sanitetsforeninger rundt om i landet gjør en stor uegennyttig innsats. De skaffer seg inntekter ved utlodning, innsamling og på andre mater. Disse inntektene går til veldedige formål til beste for folk og samfunn. Nå viser det seg at Nord-Odal Sanitetsforening er blitt ilagt skatt for utleie av bygg som inneholder trygdeboliger og barnehage til kommunen. Dette er spesielt for Nord-Odal Sanitetsforening. Vil finansministeren vurdere dette forholdet med henblikk på å ettergivelse?» Begrunnelse: For 20 år siden tok Nord-Odal Sanitetsforening initiativ til å føre opp et bygg i Nord-Odal som skulle inneholde trygdeboliger og barnehage. Nord-Odal kommune takket ja til dette tilbudet, da det var mange pressede oppgåver som skulle løses. Sanitetsforeningen har og hadde mange dyktige medlemmer som gjennom mange år har gjort en utrolig innsats uten betaling. Salg av lodd og fastelavnsris skaffet penger til delfinansiering av nybygget. Nord-Odal kommune var/er eneste leietaker. Utleievirksomheten var ikke ilagt skatt frem til 1995. Fra 1996 ble utleievirksomheten skattlagt. Det samme skjedde for årene 1997 og 1998. Skatteutvalget ettergav også skatten for 1999, men dette vedtaket ble underkjent av kommunens økonomileder. Kommunalavdelingen hos fylkesmannen i Hedmark har foretatt lovlighetskontroll av skatteutvalgets vedtak, og vedtatt at skatteutvalgets vedtak for 1999 er ugyldig. Vedtaket for 1999 ble dermed omgjort. Søknad om ettergivelse av skatten for 2000 er ikke fremlagt for skatteutvalget, da kommunekassereren sendte søknaden direkte til Hedmark skattefogdkontor. Nord-Odal Sanitetsforening synes dette er urimelig av følgende grunner: 1. Andre sanitetsforeninger som har inntekt fra utleievirksomheter mv. og med langt større omsetning/inntekt er ikke ilagt skatt. Dette pga. at de øvrige ligningssjefene ikke har beregnet/utskrevet skatt. 2. Inntektene ved utleievirksomheten er ikke reell, da man ikke har tatt hensyn til de utgifter/underskudd man har hatt i 10-15 år, og den egenkapitalen (loddslag mv.) man har brukt til dette formålet. Svar: Utgangspunktet i skatteloven er at visse nærmere angitte innretninger, som ikke har erverv til formål, er fritatt for formues- og inntektsskatt. Dersom en slik innretning driver økonomisk virksomhet, herunder bortleie av fast eiendom, vil formue i og inntekt av den økonomiske virksomheten være skattepliktig. For veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner er økonomisk virksomhet unntatt fra skatteplikt når omsetningen av denne virksomheten i inntektsåret ikke overstiger 140 000 kr. Dette følger av skatteloven § 2-32 første og annet ledd. Jeg deler oppfatningen om at sanitetsforeninger og andre frivillige organisasjoner gjør en stor og viktig innsats for samfunnet. På et generelt grunnlag har jeg likevel ikke noe å innvende mot at skattemyndighetene, også overfor denne gruppen skattytere, søker å handheve den skatteplikten som Stortinget har fastsatt. Det følger av skattebetalingsloven § 41 nr. 1 at skatt kan nedsettes eller ettergis når noen i medhold av ligningsloven § 9-12 har rådd til at skatten blir nedsatt eller ettergitt og når det ellers på grunn av dødsfall, særlig alvorlig eller langvarig sykdom, varig invaliditet eller andre årsaker virker særlig übillig eller uforholdsmessig trykkende å fastholde den. Vilkårene for ettergivelse er strenge. For at det skal fremstå som "særlig übillig" å fastholde skatten, er det en forutsetning at skattelovens regler har gitt seg spesielt uheldige utslag overfor en enkeltstående skattepliktig i strid med det som har vært lovgivers mening. Stortinget har, bl.a. når det gjelder frivillige og ideelle organisasjoner, vedtatt bestemte regler knyttet til hvordan deres økonomiske aktivitet skal vurderes skattemessig, jf. ovenfor. Når skatteplikt oppstår på grunnlag av disse reglene, er det generelt vanskelig å karakterisere skatteplikten som utilsiktet, slik at ettergivelse bør skje. Jeg kan naturlig nok ikke gå nærmere inn på den konkrete saken som nevnes i spørsmålet. Jeg viser bare til at ligningsmyndighetene har kommet til at det foreligger skatteplikt. I alminnelighet vil det være uheldig å bruke lempningsbestemmelsen i skattebetalingsloven § 41 for å overprøve ligningsmyndighetenes vurderinger av materielle skattespørsmål. Jeg viser også til at fylkesmannen, etter det du opplyser, har gjennomført lovlighetskontroll av skatteutvalgets ettergivelsesvedtak fra 1999, og konkludert med at vedtaket er ugyldig. Innlevert 24. juni 2002 av stortingsrepresentant Ranveig Frøiland Besvart 2. Spørsmål: «Import av brukte biler til Noreg har hatt ein veldig vekst dei siste åra. Det kan vera ulike grunnar for dette, men ei årsak som bilbransjen sjølv hevdar er at bruktimporterte personbilar er friteken for omregistreringsavgift, og eingongsavgifta på bruktimporterte personbilar er lågare enn på nye. Kostnadene ved å kjøpa ny bil i Noreg er høge. Faren kan bli at det blir kjøpt færre nye biler, og mykje høgare bruktbilimport frå andre land. Vil finansministeren gjerne noko med desse tilhøva?» Grunngjeving: Bruksfrådraget som ein i dag har er fastsett i 1995 på grunnlag av data for biler som var selt i perioden 1985-1993. Bruksfrådraga bør justerast dersom det er vesentlege endringar i marknadsføresetnadene når ein legg om avgiftsstrukturen for nye bilar. Ved kjøp av brukt bil i Noreg må ein betala omregistreringsavgift. Når dette ikkje gjeld importerte bilar, vil det bli ein konkurransefordel ved brukt import. Ved at ein gjev bruksfrådrag på 12 pst. allereie etter seks månader basert på registreringstidspunktet så inviterer ein til å unndra avgifter ved at ein dag gamal bil kan importerast og lagrast i seks månader. Det ville vel vore rimeleg at bruksfrådraget ikkje vart gjeven før bilen verkeleg hadde vore i bruk ei stund. Svar: Eingongsavgifta skal betalast ved første gongs registrering i det sentrale motorvognregisteret. Avgifta vert pålagt alle bilar unntatt lastebilar og større bussar. Ved registrering av bilar som vert import brukt frå utlandet vert det gitt eit frådrag i avgifta basert på bilen sin alder. Dette bruksfrådraget skal gjenspegle det reelle verdifallet. fastsett i 1995, og fekk då ei utforming som var i samsvar med EØS-avtalen sine krav om likebehandling. Satsane vart vurderte på nytt i samband med budsjettet for 1997, men vart då ikkje endra. Som det vert påpeikt i spørsmålet, har braktbilimporten auka dei siste åra. Ifølgje tal frå Opplysningsrådet for Veitrafikken (OFV) utgjorde bruktimporterte personbilar i 2001 om lag 23 pst. av dei førstegongsregistrerte personbilane. På byrjinga av 90- talet låg talet på under 10 pst. Dette skuldast i stor grad dei restriktive bruksfrådraga i tida før 1995, men det har og vore ein jamn auke i åra etter 1995. Auka bruktbilimport er i seg sjølv ikkje noko problem. Konkurranse frå bruktbilimport kan blant anna vere med på å presse marginane i den etablerte bilbransjen, noko som vil vere ein fordel for forbrukarane. Dersom auka bruktbilimport derimot skuldast ulike konkurransetilhøve, vil det vere eit problem. Den etablerte bilbransjen har i samband med dette blant anna peika på at importerte bruktbilar ikkje må betale omregistreringsavgift. På bakgrunn av dette vurderer Finansdepartementet no på nytt satsane i bruksfrådraget. Prisdata for åra 1992-2000 er henta inn, og nye berekningar er gjort. Utgangspunktet er at bruksfrådraga best mogleg skal gjenspegle det reelle verdifallet. Det vert og vurdert å ta omsyn til omregistreringsavgifta i desse berekningane. Dersom det blir aktuelt å endra bruksfrådraget vil Finansdepartementet føreleggje endringane for EFTA sitt organ for overvaking - ESA - for å sikre at og den nye utforminga blir i samsvar med EØS-avtalen. Det kan blant anna være tvil om ei ordning der ein ikkje gjer bruksfrådrag for nyare bruktbilar vil samsvare med EØS-avtalen sine krav om likebehandling. Eg vil komme tilbake med ei vurdering av saka til hausten. I så fall vil dette krevje ei endring av forskrifta om eingongsavgift. Det vil og være naturleg å sende eit mogeleg forslag på ein kort høyring til dei organisasjonane det gjeld. Innlevert 24. juni 2002 av stortingsrepresentant Ranveig Frøiland Besvart 4. Spørsmål: «I revidert budsjett for 2002 forutset ein samla finanskomité at Europaprogrammet blir ført vidare i heile perioden og at "det sørges for tilstrekkelige bevilgninger til dette". Korleis vil utanriksministeren følgje opp dette og ivareta Stortingets forutsetningar for 2002?» Grunngjeving: Fleirtalet i finanskomiteen meiner at Europaprogrammet framleis skal sortere under UD, og at det vert gjeve støtte over departementet sitt budsjett. Eg er kjent med at Europaprogrammet slit økonomiske og at dei no har vanskar med å betala husleige, løner mv. til dei fast tilsette for inneverande år. Programmet skal halda fram, då er det viktig at ikkje det blir stopp grunna manglande løyvingar i år. Svar: Utanriksdepartementet har over fleire år sett av midlar til forsking om europaspørsmål. Av årets budsjett for utanrikspolitisk forsking og utvikling på 02- området på totalt 9,5 mill. kr går 6 mill. kr til europaforsking. Dette er ein auke på 1 mill. kr frå i fjor. Europaprogrammet vart i inneverande år tildelt 3 mill. kr i driftsstøtte over budsjettet til europaforsking. Dette utgjer halvparten av det totale budsjettet. Slik Utanriksdepartementet ser det, kvalifiserer ikkje Europaprogrammet til statleg forskingsstøtte slik arbeidet blir drive i dag. Mellom anna viser ei uavhengig evaluering at arbeidet i Europaprogrammet berre i liten grad er forskingsbasert. Europaprogrammet driv likevel nyttig informasjons- og utgreiingsarbeid om utviklinga i Europa. For å stimulere til auka vektlegging av eige forskingsarbeid vart Europaprogrammet invitert til å søkje prosjektbasert støtte i konkurranse med andre forskingsinstitusjonar. Utanriksdepartementet si ramme for slik støtte er 3 mill. kr. Av dette blir 2 mill. kr administrert av Noregs forskingsråd gjennom strategiske instituttprogram, og 1 mill. kr direkte av Utanriksdepartementet. Søknadsfristen for strategiske instituttprogram gjekk ut 15. juni d.å. Då fristen gjekk ut, hadde Forskingsrådet fatt inn fire søknader, men ingen frå Europaprogrammet. Europaprogrammet har derimot søkt om støtte frå UD sine prosjektmidlar på 163 000 kr til prosjektet Italias politiske og økonomiske situasjon og dens utvikling. Søknaden fell utanfor dei tema som var definerte som sentrale i utlysinga, og er difor avslått. I den europapolitiske plattforma legg Regjeringa stor vekt på å styrkje europaforskinga i Noreg gjennom auka løyvingar og ved satsing på langsiktig forsking. Dette er noko av bakgrunnen for at det i Revidert statsbudsjett er vedteke at Europaprogrammet skal innlemmast i grunnløyvingsordninga som Noregs forskingsråd administrerer. Dette vil gje meir stabile rammevilkår. La meg også nemne at vi tek sikte på å gjere ferdig ein heilskapleg forskingsstrategi for Utanriksdepartementet i løpet av hausten. Utanriksdepartementet er gjort kjent med at Europaprogrammet er i ein vanskeleg økonomisk situasjon. Vi vil på denne bakgrunnen på nytt vurdere å gje ei mindre tilleggsløyving for å medverke til å oppretthalde informasjonsformidlinga mellom anna gjennom bladet Fokus Europa. Innlevert 24. juni 2002 av stortingsrepresentant Gunnar Halvorsen Besvart 3. Spørsmål: «Ifølge Fædrelandsvennen 21. juni ble heimevernssoldater med skarpe våpen beordret til å jakte på sivile borgere på Møvik ved Kristiansand den 3. oktober i fjor. Kan statsråden redegjøre for de faktiske forhold rundt denne hendelsen, samt for hvilke tiltak som vil bli iverksatt for at denne typen hendelser ikke skal finne sted i fremtiden?» Begrunnelse: Det har i mediene den senere tid blitt hevdet at heimevernssoldater med skarpe våpen ble beordret til å gjennomføre typiske politioppgaver på Møvik 3. oktober 2001. Dette er ikke oppgåver som Forsvaret i sin alminnelighet, og Heimevernet i særdeleshet, skal ha befatning med. Denne typen hendelser bidrar til å svekke Forsvarets omdømme, og er ikke Det norske forsvar verdig. Det er særdeles viktig at Forsvaret som institusjon har høy tillit i det norske folk. Hendelser som bidrar til at tilliten reduseres må ryddes opp i så raskt som mulig, og rutiner som kan bidra til at lignende hendelser i fremtiden ikke finner sted, må etableres. Svar: 5. oktober og avsluttet søndag 7. oktober om ettermiddagen. Under vaktoppdraget var det to mann på vakt/patrulje inne på området til enhver tid. I tillegg til dette var det en ekstra styrke som var hjemme i beredskap. Det er uheldig dersom det har blitt skapt et inntrykk av at heimevernssoldatene bar skarpladde våpen under vaktoppdraget. De hadde riktignok med seg magasiner med skarp ammunisjon, men disse var ikke satt i våpnene. Under utførelsen av oppdraget ble magasinene oppbevart i samsvar med Instruks for militære vakters bruk av våpen og tvangsmidler i fredstid. I henhold til lov om politimyndighet i det militære forsvar av 20. mai 1988 nr. 33, har militært befal med sersjants grad eller tilsvarende eller høyere, militærpoliti og militære vakter politimyndighet overfor alle som er på militært område eller i umiddelbar nærhet av det. Heimevernssoldatene som deltok i det konkrete vaktholdet utførte et militært vaktoppdrag innenfor militært område. De forholdt seg til gjeldende lov og instruks ved gjennomføringen av oppdraget, og det foreligger etter min oppfatning derfor ikke noe grunnlag for å iverksette særskilte tiltak. Et godt samarbeid mellom Forsvaret og politiet har positiv verdi for begge parter, og Forsvaret er selvfølgelig opptatt av å bygge videre på det gode forholdet mellom de to etatene. Innlevert 25. juni 2002 av stortingsrepresentant Karin Andersen Besvart 3. Spørsmål: «Kan statsråden gjøre rede for kvalitetssikring av driften av Trandum internat, hvilke lovbestemmelser som hjemler pågripelse og internering av asylsøkere i internatet og for om Regjeringen har iverksatt tiltak som sikrer at mindreårige, enten de er alene eller sammen med familien, ikke oppholder seg der utover et par dager?» Svar: iverksettes ved at utlendingen pålegges å reise med en gang eller innen en fastsatt frist. Dersom pålegget ikke blir fulgt eller det er overveiende sannsynlig at det ikke vil føre til at utlendingen forlater riket, kan politiet føre utlendingen ut. Når det er nødvendig for å sikre iverksetting av slikt vedtak, kan utlendingen i medhold av § 41 femte ledd pågripes og fengsles etter reglene i § 37 c tredje ledd. Beslutning om pågripelse må etter reglene i § 37 c treffes av påtalemyndigheten. Vil påtalemyndigheten beholde den pågrepne, må den " fengsling", jf. § 37 c tredje ledd, som også gir henvisning til at straffeprosesslovens regler om tvangsmidler, pågripelse og fengsling gjelder tilsvarende så langt de passer. Det er altså forhørsretten som beslutter fengsling utover ert døgn. Fengsling etter § 41 kan besluttes for høyst to uker. Fristen kan bare forlenges dersom utlendingen ikke frivillig forlater landet og det er overveiende sannsynlig at utlendingen ellers vil unndra seg gjennomføringen av vedtaket. I slike tilfeller kan fristen forlenges høyst to uker, men ikke mer enn to ganger. Dette innebærer at ingen kan fengsles i mer enn seks uker etter denne bestemmelsen. Dersom utlending nekter å oppgi sin identitet, eller det er skjellig grunn til mistanke om at utlending oppgir falsk identitet, kan utlendingen pålegges meldeplikt eller bestemt oppholdssted. Dersom slikt pålegg ikke overholdes eller anses åpenbart utilstrekkelig, kan utlendingen pågripes og fengsles, jf. utlendingsloven § 37 sjette ledd. De samme regler for beslutning om pågripelse og fengsling etter § 41 som det er redegjort for ovenfor, gjelder også for beslutning om pågripelse og fengsling etter § 37. Varigheten av fengsling etter § 37 kan ikke overstige tolv uker, med mindre det foreligger særlige grunner. Det er ikke noen forutsetning for fengsling verken etter § 37 eller § 41 at lovens § 37 d om utlendingsinternat, er satt i kraft. § 37 d har kommet til etter fengslingshjemlene i§§ 37 og4l. Utlendinger har således i mange år før § 37 d ble vedtatt blitt pågrepet og fengslet etter §§ 37 og 41. Det fremgår for øvrig av ordlyden i § 37 d at utlending også vil kunne bli anbrakt annet sted enn utlendingsinternatet når bestemmelsen har trådt i kraft. Det heter i § 37 d første ledd: "Utlending som pågripes og fengsles i medhold av § 37 sjette ledd eller § 41 femte ledd, skal som hovedregel (min kursivering) anbringes i utlendingsinternat." Det vil være opp til forhørsretten å avgjøre om det sted påtalemyndigheten vil holde utlendingen er tilfredsstillende. Det fremgår av straffeprosessloven § 170 a, som gjelder tilsvarende her, at et tvangsmiddel ikke kan brukes "når det etter sakens art og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep". Tidligere, dvs. mens Fornebu ennå var landets hovedplass, benyttet politiet et hikket internat i Snarøyveien i Bærum for fengslinger etter utlendingsloven § 41. Etter at hovedflyplassen ble flyttet til Gardermoen har Oslo politidistrikt etablert et eget lukket internat på Trandum for slike pågripelser og fengslinger. Alternativet ville vært å holde utlendingene fengslet i ordinære fengsler sammen med kriminelle. Norske myndigheter har tidligere blitt kritisert, bl.a. kriminelle. Jeg er derfor tilfreds med at det er etablert et eget lukket internat for slike fengslinger på Trandum. Basert på tall fra i år kan det opplyses at ca. 70 pst. av de utlendinger som befinner seg på Trandum er pågrepet av politiet og sitter der i ca. ett døgn før de sendes ut av landet. I og med at oppholdstiden er så kort, fremstilles disse ikke for forhørsretten, hvilket er i samsvar med straffeprosesslovens regler. Et meget lite antall, ca. 1 pst., sitter der i mer enn ett døgn. Dette innebærer at de må fremstilles for forhørsretten med begjæring om varetektsfengsling. Det kan legges til at ca. 27 pst. samtykker til å oppholde seg på Trandum i påvente av utreise. Denne gruppen har full frihet til å komme og gå som de vil. De fleste fengslinger og pågripelser på Trandum er hjemlet i utlendingsloven § 41. Jeg vil understreke at internatet kun er beregnet for korttidsopphold, og at dette som oftest er et sted hvor utlendinger oppholder seg og overnatter, på vei fra asylmottak i andre deler av landet, mens de venter på transport ut av landet neste dag. I enkelte tilfeller benyttes også internatet til fengslinger ved mistanke om falsk identitet. Slike fengslinger kan ha lengre varighet. Da internatet på Trandum ikke er tilrettelagt med tilbud for lengre fengselsopphold, holdes ingen i varetekt der i mer enn fj orten dager. Lengste oppholdstid i internatet pr. 3. juni i år var tolv døgn. Når de som fengsles har barn, må det særskilt tas stilling til hvor barna skal oppholde seg. Utgangspunktet er at barna ikke skilles fra foreldrene, og at barna derfor oppholder seg sammen med foreldrene i internatet mens de venter på videre transport ut av landet. Grunnen til at barna oppholder seg der sammen med foreldrene er at en anser det som et mindre inngrep overfor barna, enn om en holder dem åtskilt fra foreldrene i ventetiden. Internatet er derfor tilrettelagt for barnefamilier, dvs. med egne rom for barnefamilier, leker, TV og video med barnekanaler mv. For å sikre barnas rettigheter har politiet hatt besøk av og møter med barnevernet i Ullensaker kommune. Barnevernet har ikke hatt innvendinger til driften av internatet. For øvrig er internatet på Trandum underlagt den samme kvalitetssikring som øvrige fengsler i Oslo politidistrikt. T.o.m. 3. juni 2002 hadde 854 familier, herunder 412 barn, sittet i varetekt i internatet. Avslutningsvis vil jeg minne om at utgangspunktet er at asylsøkere som får avslag på sine søknader skal forlate landet frivillig. De får beskjed om at de skal kontakte politiet for å ordne med utreisen. Dessverre er det mange som ikke gjør dette. Det er i slike tilfeller, og når politiet vurderer det som sannsynlig at de vil unndra seg uttransporteringen, at kortvarig fengsling etter utlendingsloven § 41 først og fremst er aktuelt. organisasjonen International Organization for Migration (IOM). Hensikten er å bidra til at flere reiser frivillig, uten politieskorte og uten at det er nødvendig med fengslinger. Etter det vi får opplyst er det nå ganske mange som benytter seg av dette tilbudet om frivillig retur ut av landet. Med de mange åpenbart grunnløse søknadene om asyl som Utlendingsdirektoratet mottar, er det urealistisk å tro at alle vil reise frivillig når de mottar avslag på søknaden. En må derfor fortsatt regne* med det vil være behov for en del kortvarige fengslinger i forbindelse uttransportering av asylsøkere med vedtak som innebærer at de må forlate landet. Tillegg til svar 22. august 2002: Jeg viser til spørsmål nr. 517 og mitt svar av 2. juli 2002. Etter at svaret ble avgitt har saken vært omtalt i Ny Tid. For å unngå misforståelser rundt saken har jeg funnet grunn for å komme med følgende tilleggssvar/presisering: Etter at mitt opprinnelige svar av 2. Tid. Av oppslaget i Ny Tid fremgår det at barnevernet i Ullensaker reagerer på uttalelsen min om at politiet har hatt møter med barnevernet, herunder at de ikke skal ha hatt innvendinger til drifiten av internatet. For å unngå misforståelser ønsker jeg å presisere at departementet i forbindelse med utarbeidelsen av svaret kontaktet politiet på Trandum som har ansvaret for internatet. Opplysningene om kontakten mellom politiet og barnevernet i Ullensaker er innhentet fra politiet, og ikke direkte fra barnevernet. Jeg innser imidlertid at formuleringene i mitt svar kan gi inntrykk av at jeg her har vært i direkte kontakt med barnevernet. Jeg ser nå at dette kan misforstås slik det ble formulert i svaret. Rent formelt er det foreldrene som fengsles, mens barna er sammen med foreldrene den kort tiden oppholdet i internatet varer. Oppslaget i Ny Tid kan tyde på at barnevernet ikke er fullt ut informert om driften av internatet. Jeg vil på denne bakgrunn ta saken opp med Justisdepartementet og anmode om at politiet tar initiativ til et nytt møte med barnevernet for å klargjøre forholdene rundt barns opphold i internatet. Innlevert 26. juni 2002 av stortingsrepresentant Knut Storberget Besvart 3. Spørsmål: «Hva skal til for at kommunene Grue, Våler og Åsnes i Hedmark skal få like lav arbeidsgiveravgift som enkelte andre kommuner i Hedmark (Østerdalen), og hvordan vurderer statsråden dette for å sikre etablert og firemtidig industri i kommunene?» Begrunnelse: Solørkommunenes industri utgjør hjørnesteiner i forhold til arbeidsplasser og kompetanseutvikling. Flere virksomheter sliter nå. De eksportrettede arbeidsplasser merker effekten av kronekursen og utgiftsnivå. De nevnte kommunene har dessuten fått merke Forsvarets omstrukturering, bl.a. på Haslemoen og Kongsvinger. Området er således blitt hardt rammet og trenger ekstra stimulans. For enkelte kommuner i Østerdalen er arbeidsgiveravgiften lavere. Dette bør også vurderes for flere kommuner som nå sliter. Svar: særlig er knyttet til geografisk betingede forhold. Ut fira vurderinger av slike ulemper, foretatt med visse mellomrom (som regel fire år), blir landet delt inn i fire soner for nedsatt arbeidsgiveravgift, samt en sone for ordinær avgift, som omfatter landets sentrale områder, med hovedtyngden av befolkning og virksomhet. Etter tidligere vurderinger har bl.a. den nordlige delen av Østerdalen i Hedmark (åtte kommuner) blitt plassert i ordningens sone 3 som omfatter til sammen 32 næringsmessig vanskeligstilte fjell- og kystkommuner i Sør-Norge. De aller høyest prioriterte sonene for nedsatt arbeidsgiveravgift er sone 5 som dekker Finnmark og Nord-Troms, og sone 4 som omfatter resten av Nord- Norge, Namdalen samt seks særlig vanskeligstilte kyst- og øykommuner i det tilgrensende området i Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal. Deretter følger den nevnte sone 3 som dermed også omfatter områder som er nøyt prioritert, ut fira slike langsiktige distriktsmessige ulemper som skissert foran. Kommunene i Solør, nemlig Grue, Åsnes og Våler, som det er reist spørsmål om, hører til sone 2 og har således nedsatt avgift pr. i dag. nabokommuner til Solør som Elverum og Kongsvinger ikke har nedsatt arbeidsgiveravgift. Nedsatt arbeidsgiveravgift skal være et bidrag til bl.a. å bedre betingelsene for etablert og fremtidig industri i de områdene som blir utpekt som virkeområder for denne ordningen. Det går forhåpentlig frem av eksemplene og redegjørelsen foran at de næringsmessige forholdene i Solør et godt stykke på vei allerede er tatt hensyn til i denne sammenheng. Dersom områder skal flyttes over til en høyere prioritert sone, må de i det minste bli vurdert som like vanskeligstilt, næringsmessig og på lang sikt, som hovedtyngden av de områdene som allerede er i denne sonen. Det understrekes at differensiert arbeidsgiveravgift ikke skal nyttes som virkemiddel for å møte nærings- og sysselsettingsmessige vansker av mer forbigående karakter. Neste hovedrevisjon av virkeområdene for differensiert arbeidsgiveravgift vil finne sted 1. januar 2004, altså om halvannet år. Som nevnt legges det vekt på langsiktige forhold i forbindelse med soneavgrensningen, og det er ikke aktuelt å foreta endringer i avgrensningen mellom hovedrevisjonene. I henhold til forpliktelsene etter EØS-avtalen kan Norge ikke foreta endringer som medfører økt statsstøtte uten at disse er godkjent av EFTAs overvåkingsorgan, ESA. landets befolkning som kan komme inn under virkeområdet for regionalpolitisk begrunnet bedrifitsstøtte. Den samlede befolkningsandelen i det gjeldende virkeområdet for ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er ca. 24 pst. av Norges befolkning. Dersom Norge ønsker å ta inn nye kommuner i ordningen, vil ESA etter all sannsynlighet kreve at andre kommuner tas ut fra ordningen. Norske forslag om å øke virkeområdet og/eller å flytte kommuner inn i lavere soner, kan videre bli møtt med krav fra andre EØS-land om økt støtte. Det er en uttrykt målsetting i EØS-området at statsstøtte bør begrenses, både i geografi og intensitet. Det medfører at en kan redusere støtteområdets befolkningsandel, men neppe få tillatelse til å øke denne uten å argumentere med særlige nye forhold som tilsier økt behov for støtte sammenliknet med tidligere. Situasjonen til de tre kommunene i Solør vil imidlertid bli vurdert på ny i forbindelse med den kommende hovedrevisjonen. Til orientering kan jeg opplyse at Kommunal- og regionaldepartementet er i ferd med å sluttføre en evaluering av de geografiske inndelingene i ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift, som en del av arbeidet med kommende revisjon. Resultatene av evalueringen vil bli oversendt alle fylkeskommuner til uttalelse når de foreligger, ventelig i oktober d.å. Spørsmål nr. 519 Innlevert 26. juni 2002 av stortingsrepresentant Ågot Valle Besvart 3. Spørsmål: «Ved behandling i utlendingsloven i vår gikk et flertall i Odelstinget inn for at kjønnsbasert forfølgelse skal være asylgrunn og nedfelles i ny forskrift. Noen kvinner som har flyktet på grunn av kjønnsbasert forfølgelse har fått behandlet søknaden før UDI hadde skjerpet forståelse av kjønnsbasert forfølgelse. De har fatt avslag. Vil statsråden sørge for at sakene deres stilles i bero inntil ny forskrift er utarbeidet, slik at de kan få søknadene behandlet i henhold til den nye forskriften?» Begrunnelse: Statsråden er ved henvendelser fra "14 kvinner i Bergen" og gjennom tidligere spørsmål fra SV gjort kjent med at noen kvinner har flyktet fra kjønnsbasert forfølgelse og på det grunnlaget søkt om beskyttelse her i Norge. og departementet erkjente at søknader på grunnlag av kjønnsbasert forfølgelse må behandles etter spesielle retningslinjer slik at kvinnene får muligheten til å komme fram med sin historie, og at de kan bli trodd. Jeg viser til Nyhetsbrev nr. 8 for 2001. Noen av kvinnene og jeg vil spesielt nevne en kvinne fra Bangladesh og en fra Sri Lanka, begge bor i Bergen, har store psykiske problemer på grunn av det de har opplevd. Vi som kjenner historiene deres, har ingen grunn til å betvile at de kan bli utsatt for æresdrap eller for store traumer dersom de blir sendt tilbake til hjemlandet. Eller de kan gå til grunne dersom de stadig må vente her i fortvilelse og uvisse, uten at de far tatt fatt i livene sine. Når den nye forskriften er på plass, vil kjønnsbasert forfølgelse ha en helt annen status enn i dag, og det er grunn til å tro at søknadene deres vil bli behandlet deretter. har, og sørger for at disse kvinnene far søknadene behandlet på nytt og da etter ny forskrift der kjønnsbasert forfølgelse nedfelles som asylgrunn. Svar: Norske myndigheter fastslo på prinsipielt grunnlag i retningslinjer fra januar 1998 at forfølgelse på grunn av kjønn og seksuell orientering skal kunne danne grunnlag for asyl. Kvinner og menn som søker asyl i Norge fordi de frykter forfølgelse på grunn av sitt kjønn eller sin seksuelle orientering, har dermed rett til asyl dersom vilkårene i utlendingsloven § 16, jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1 A, er oppfylt. Både Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda praktiserer regelverket på denne måten. Jeg mener at både Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda er oppmerksomme på problemstillingene rundt kjønnsbasert forfølgelse. Jeg er glad for at Stortinget nylig sluttet seg til Kommunal- og regionaldepartementets forslag om at departementet kan gi utfyllende forskrifter om hvem som er en flyktning. Hensikten med slik forskriftsfesting er å synliggjøre gjeldende praksis i regelverket, herunder slå fast at flyktningbegrepet skal tolkes i lys av at kjønn er en relevant faktor ved vurderingen av om en person er flyktning. Vurderingen av hva som er forfølgelse på grunn av kjønn, vil neppe endre seg ved forskriftsreguleringen. flyktningkonvensjonen; rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe og politisk oppfatning. Forfølgelse på grunn av kjønn er ikke nevnt som en årsak som omfattes av flyktningkonvensjonen. Når kjønnsbasert forfølgelse likevel kan føre til asyl, skyldes det at årsakene som er nevnt i konvensjonen blir tolket kjønnsensitivt. En slik tolkning tar hensyn til at forfølgelse på grunn av kjønn er relevant. De mest aktuelle årsakene til slik forfølgelse vil være religion, politisk oppfatning eller medlemskap i en spesiell sosial gruppe. Det vil avhenge av forholdene i hjemlandet om forfølgelsen skyldes en av grunnene nevnt i flyktningkonvensjonen. Asylsøknader fra kvinner som påberoper seg frykt for kjønnsbasert forfølgelse, blir ikke behandlet annerledes enn andre asylsøknader. Utlendingsdirektoratet vurderer alle asylsøkeres troverdighet, og om det er en tilstrekkelig risiko for at søkeren vil bli utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet. Bevisterskelen for om kvinner vil bli utsatt for forfølgelse ved retur må være den samme som gjelder generelt i asylvurderinger. Det er ikke tilstrekkelig at en kvinne hevder at hun risikerer forfølgelse, dersom norske myndigheter etter å ha vurdert søknaden mener at risikoen for forfølgelse er svært liten eller at hjemlandet kan beskytte henne mot overgrep. Jeg vil derfor ikke gå inn for at søknader fra kvinner som tidligere har fått avslag på asyl etter å ha påberopt seg frykt for kjønnsbasert forfølgelse, skal stilles i bero inntil nye forskriftsbestemmelser foreligger. Spørsmål nr. 520 Innlevert 27. juni 2002 av stortingsrepresentant Aslaug Haga Besvart 2. Spørsmål: «Stortinget fattet vedtak om framdrift og bindende kostnadsramme for operaprosjektet 17. juni i år. I et intervju med Dagens Næringsliv 26. juni 2002 stiller journalisten spørsmål om når operaen i Bjørvika vil stå ferdig, og hva den vil koste. Statsråd Hilde Frafjord Johnson svarer følgende: "Alt jeg kan si er at det vil ta lengre tid og bli vesentlig dyrere enn planlagt." Dersom dette er en korrekt gjengivelse av statsrådens svar, hvilke opplysninger bygger uttalelsen på?» Svar: Jeg viser til St.prp. nr. 48 for 2001-2002 Nytt Operahus i Bjørvika, som Stortinget behandlet 17. juni i år, jf. Innst. S. nr. 234 for 2001-2002. Jeg kan bekrefte at operahusprosjektet fullt ut arbeider i tråd med de forutsetninger som lå til grunn for Stortingets behandling av saken. For øvrig tar jeg med en merknad jeg har mottatt fra Hilde Frafjord Johnson om saken: "I et "15-kjappe"-sommerintervju i Dagens Næringsliv av 26. juni var mitt kjappe svar på et kjapt spørsmål om operaen ment å være en humoristisk referanse knyttet til generelle overskridelser i omfang og tid av denne typen prosjekter. Ved en inkurie ble en presisering av nettopp dette ikke med i intervjuteksten. Jeg konstaterer at dette har skapt usikkerhet. Min spøkefulle kommentar har intet fundament i faktuelle vurderinger knyttet til denne konkrete saken." Innlevert 27. juni 2002 av stortingsrepresentant Morten Lund Besvart 5. Spørsmål: «Det ble opplyst i mediene 24. juni at spritsalget har gått opp med 11 pst. det siste året. Samtidig vet vi at stadig flere unge nyter alkohol, og at sykdommer relaterte til alkohol opptar mange senger på sykehus. Hva er Regjeringen sin målsetting nå for å ta ned alkoholbruken i forhold til dette?» Begrunnelse: For første gang på mange år øker Vinmonopolets salg av sprit. Siden begynnelsen på 80-tallet har brennevinssalget på Vinmonopolet vært synkende. Oppsvinget nå er det derfor god grunn til å merke seg. Samlet økte polsalget med 6 pst. i perioden januar til mai i år. Rådgiver Jens Nordahl i Vinmonopolet sier til NRK: "Vi selger nok stadig mer brennevin, nettopp fordi brennevin er blitt billigere." Nordahl trekker også fram nye rusbrusprodukt og etableringen av nye utsalg som forklaringsgrunner. Han tror også det kan være mer dyptpløyende grunner for salgsoppsvinget. På 1990-tallet hadde regjering og storting en målsetting om å redusere alkoholbruken i Norge med 25 pst. innen år 2000 for å følge opp målsettingen til Verdens helseorganisasjon (WHO). Nå finnes det ingen målsetting lenger om reduksjon. Det blir påstått at hver fjerde sykehusseng er opptatt av folk med alkoholrelaterte sykdommer eller ulykker som følge av alkoholbruk. I tider med lange sykehuskøer og med påfølgende dårlig økonomi på helsesektoren, bør det være god grunn for å se på dette på nytt. I den handlingsplanen som Regjeringen nå arbeider med på dette området bør det derfor komme en målsetting for reduksjon av alkoholbruken med en godt utarbeidd plan for hvordan en kan oppnå dette. Svar: Utgangspunktet for Regjeringens alkoholpolitikk er at alkohol er en lovlig vare som samtidig har store skadevirkninger for enkeltindivider og samfunn. Regjeringens langsiktige mål i alkoholpolitikken er å redusere de skader og lidelser bruk av alkohol påfører den enkelte og samfunnet. som positivt for mange mennesker, og en alkoholpolitikk må også ta hensyn til det. Fra Vinmonopolet far jeg opplyst at salget av brennevin i vareliter har økt med 11,1 pst. de første fem månedene i år. Dette må sees i sammenheng med den avgiftsreduksjonen som ble gjennomført for brennevin fira 1. januar 2002. En viktig begrunnelse for avgiftsreduksjonen var å sikre at en større del av brennevinsomsetningen skjer i kontrollerte former gjennom Vinmonopolet. Det er for tidlig å si om salgsøkningen også representerer en forbruksøkning i befolkningen, eller om det kan skyldes en vridning i omsetningsformer, slik som målet har vært. Vinmonopolet opplyser også at omgjort til ren alkohol har brennevinssalget økt med 7,7 pst. de fem første månedene i år. At det er et relativt stort avvik mellom økning i vareliter og økning i ren alkohol skyldes en svært høy salgsøkning av lavalkoholholdige brennevinsdrikker. Siden nyttår har det vært en svært aktiv markedsføring av disse produktene på utestedene. Sosial- og helsedirektoratet har flere saker gående i forhold til mulige overtredelser av reklameforbudet, noe jeg i så fall mener det må slås hardt ned på. Uavhengig av om det økte brennevinssalget de siste månedene representerer en reell forbruksøkning eller ikke, skal jeg være den første til å innrømme at vi har en svært vanskelig balansegang foran oss i alkoholpolitikken. Det er ikke tvil om at det norske alkoholpolitiske klimaet er i endring og at de virkemidler som vi har tatt i bruk for å beskytte folks liv, helse og trivsel er under press. Vi vet at alkoholomsetningen har økt hvert år siden 1992. Det har vært en sterk økning av alkoholforbruket blant ungdom. Samtidig har oppslutningen i befolkningen om en restriktiv alkoholpolitikk sunket. Den store utfordringen i tiden framover blir å kunne forene respekt for enkeltmenneskets valgfrihet og det faktum at staten ikke bare har en rett, men også en plikt til å beskytte sine borgere mot de skader som de påføres av andre. I handlingsplanen mot rusmiddelproblemer, som Regjeringen vil legge fram i nøst, vil vi synliggjøre de dilemmaer som vi står overfor i alkoholpolitikken, og klargjøre mulige veivalg. Innlevert 28. juni 2002 av stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa Besvart 5. Spørsmål: «Vard-modellen, eit samarbeidsprosjekt i integrering av innvandrarar, flyktningar og asylsøkjarar, har fått mykje positiv omtale. Fotballklubben Vard synest her gjennom fleire år å ha gjort eit banebrytande arbeid for integrering av barn. Gjennom ulike aktivitetar kan også resten av familien få både språktrening, ei positiv fritid og høve til å gjere noko i lag med barna. Vil statsråden ta initiativ til å sikre ein forutsigbar økonomi for Vard-modellen, og også vurdere nærare overføringsverdien til andre kommunar?» Grunngjeving: Gjennom samarbeid med ei rekkje organisasjonar vert integreringa gjensidig, ei utveksling mellom ulike kulturar medverkar til større forståing og respekt. I dag deltek 61 innvandrarar på 21 fotballag. Familiekveldar, vietnamesisk-norsk, kurdisk-norsk og Kosovo-norsk arrangement er berre nokre få av mange døme på aktivitetar. Skular, tolketeneste, kyrkjelydar og politi er nokre av mange samarbeidspartnerar. Kommunalkomiteen sine medlemmer er av dagleg leiar for Vard-modellen gjort kjend med det slitet det er å sikre ein forutsigbar økonomi. Statsråden har tidlegare i svar på spørsmål frå Senterpartiet vist til manglande midlar i forhold til søknadsmengda på departementet sitt budsjett for inneverande år. I sitt arbeid med integrering vil Vard ha verdifull erfaring å dele både med departementet og med mange lokalmiljø. Eg vil difor be statsråden i samband med si førebuing til statsbudsjett for neste år å fylgje opp den oppfordringa som ligg i innleiingsspørsmålet. Svar: Det er eit mål for Regjeringa å fremme gode relasjonar, toleranse og samhandling i lokalmiljøa, å styrke lokale aktivitetar mot rasisme og diskriminering og formidle kunnskap om korleis ein kan motarbeide rasisme og diskriminering. samanheng mellom vellykka integrering og kamp mot diskriminering. Aktivitetane som skjer i regi av Vardmodellen er eit bidrag både til økt integrering av barn med minoritetsbakgrunn og deira familiar, og til førebygging av rasisme og diskriminering i lokalsamfunnet. Eg kan ikkje no love at Vard-modellen vil få støtte over komande statsbudsjett, men det eksisterer fleire tilskotsordningar som dekker formålet til prosjektet, og som Vard-modellen kan søkje støtte frå. Eit av tiltaka i Regjeringa sin nye handlingsplan mot rasisme og diskriminering, som blei lagt fram 1. juli 2002, er at Regjeringa skal løyve midlar til fleirkulturelle barne- og ungdomsaktivitetar, bl.a. gjennom Idébanken. Idébanken blir forvalta av Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU). LNU gir gjennom Idébanken tilskot til fleirkulturelle aktivitetar blant barn og ungdom i regi av frivillige organisasjonar og lokale ungdomsgrupper og ungdomsmiljø. Formålet er å stimulere til aktivitet og betre dialog mellom ungdom med ulik kulturell bakgrunn, samt å lagre og formidle erfaringar frå prosjekt og tiltak mot rasisme og diskriminering. LNU administrerer også Frifond-ordninga, kor barne- og ungdomsorganisasjonar kan søkje om støtte til arrangement. Idrettslag knytt til Norges Idrettsforbund kan ikkje få støtte til reine idrettsaktivitetar, men det kan være mogleg å få støtte til andre kulturaktivitetar. I den årlege publikasjonen Satsing på barn og ungdom frå Barne- og familiedepartementet er det ei samla oversikt over Regjeringa sine mål og løyvingar i barne- og ungdomspolitikken. Kommunal- og regionaldepartementet gir støtte til frivillig verksemd i lokalsamfunn som medverkar til fleirkulturelt mangfald, dialog og samhandling over kap. 521 post 73 på statsbudsjettet. Fylkeskommunane forvaltar støtteordninga. Dette er ei ordning som også Vard-modellen og tilsvarande prosjekt kan søkje støtte frå. Spørsmål: «Ei rekkje lokalsamfunn har i den siste tida vist eit sterkt engasjement for asylantar som har fått avslag på søknad om asyl eller opphald på humanitært grunnlag. Det vert m.a. frå KrF-ordførar Roar Obrestad i Suldal stilt spørsmål ved ytterlegare busetjing når barnefamiliar som kommunen har fylgt opp over lang tid vert sende ut av landet. Vil statsministeren ta initiativ til å stanse utsending av barnefamiliar og føreta ein gjennom gang av høvet etter utlendingslova til å ta sterke menneskelege omsyn?» Grunngjeving: Eg viser til at ein familie som har vore på flukt i 6-7 år og som har budd i Suldal i 18 månader, i dag vart henta av politiet og føre til Trandum for utsending til Montenegro i morgon tidleg. Dette skjer under klar og sterk protest frå så vel ordførar som soknediakonar, barnevern og mange andre som har arbeidd for å gi eit ungt og sjukt ektepar og tre mindreårige barn tryggleik og stabilitet. Ein nærare omtale av tilhøva i Sauda og Suldal er framført frå representanten Hallgeir H. Langeland og underteikna i brev av 3. juni d.å. til kommunal- og regionalministeren. Ho har i svar av 24. juni ikkje kommentert vår oppfordring om å tilkjennegi om det ikkje nett er kommunar som Sauda og Suldal ho ynskjer for å få til ei betre integrering. Eg viser også til brev av 31. mai frå Hallgeir H. Langeland og underteikna til statsministeren om ein kurdisk barnefamilie frå Syria. Denne familien har tilhald i Rogaland, og er i alvorlege vanskar fordi dei har fått negativt svar på søknad om opphald. Dette brevet har vi ikkje fått svar på. Endeleg viser eg til engasjement frå ordføraren i Os i Østerdalen for å hindre tilbakesending av ein barnefamilie frå Kosovo. Sentrumsregjeringa varsla ein gjennomgang med sikte på oppmjuking av høvet til å ta sterke menneskelege omsyn. statsministeren no vil fylgje opp det initiativet som då vart teke. Det synest ikkje å vere mindre behov for ein slik gjennomgang no. Svar: Regjeringa sette før jul 2001 ned eit lovutval som arbeider med å foreslå ei eller fleire nye lover på utlendingsfeltet. Dei har frist til 31. desember 2003 med å leggje fram forslag til ny utlendingslovgjeving. Det er naturleg at utvalet drøftar om dei vil foreslå ei liknande ordning som finnest i gjeldande utlendingslov om at opphaldsløyve ved søknad om asyl kan gis dersom sterke menneskelege omsyn taler for det. Regjeringa vil elles vurdera i kva grad sterke menneskelege omsyn skal leggjast vekt på ved søknad om arbeidsløyve. Dette vil bli gjort i samband med at Regjeringa legg fram forslag til oppmjuking av skiljet mellom faglært og ufaglært arbeidskraft. Omsynet til barn og kva som er til beste for barnet er viktig i asylvurderinga. Praksis i Utlendingsnemnda og Utlendingsdirektoratet viser at det ofte blir gitt opphald på humanitært grunnlag på grunn av tilknyting barn har fått, eller på grunn av situasjonen barn lever i. Det er ikkje Regjeringa sin politikk at alle familiar med barn skal fa opphaldsløyve i Noreg. Dersom Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda kjem til at ein familie ikkje risikerer forfølging, har dei verken krav på asyl eller anna form for vern. Det skal alltid vurderast om det er sterke menneskelege omsyn i saka som taler for at opphaldsløyve bør gis. Dette har blitt vurdert i saka som spørsmålet refererer seg til, men Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda meiner at det ikkje er tilstrekkelege sterke menneskelege omsyn i denne saka. Det tar eg til etterretning. Eg har elles ingen planar om å stanse utsending av barnefamiliar som har fatt avslag på søknad om asyl eller opphaldsløyve i Noreg. Innlevert 28. juni 2002 av stortingsrepresentant Morten Lund Besvart 8. juli 2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Spørsmål: «Arbeid med bistand er et arbeidsmarkedstiltak der målet er at yrkeshemmede arbeidstakere skal komme i ordinært arbeid. Normalisering er et nøkkelord. Det er normalt at lønn fira arbeidsgiver gir rettighet til dagpenger. Noen av deltakerae far full lønn i full stilling og ikke vanlige tiltakspenger. Ifølge statsrådens svar på skriftlig spørsmål nr. 373 var det lønnsinntekt fira tiltak med sikte på midlertidig arbeid som var ment å ikke skulle gi rett til dagpenger. Er det ikke her en mulighet for å definere et unntak?» Begrunnelse: Av statsrådens svar på skriftlig spørsmål nr. 373 for 2001-2002 går det fram at det var uheldige konsekvenser av at lønn opptjent i arbeidsmarkedstiltak gav rett til dagpenger. Reglene ble endret bl.a. for å hindre at jevnlig deltakelse på arbeidsmarkedstiltak kunne gjøre det mulig å få økonomisk støtte fira Aetat med i prinsippet übegrenset varighet. De uheldige konsekvenser av lovendringen fra 1997 for deltakere i tiltaket Arbeid med bistand var trolig ikke vurdert da lovbestemmelsen og forskriftene ble utformet. Fordi tiltaket Arbeid med bistand har tidsbegrenset varighet og har som siktemål å skaffe varig sysselsetting, burde det være mulig å likestille deltakerne her med de som deltar i tiltaket Lønnstilskudd. Personer som har det faglige ansvar for oppfølging av AB-deltakere, reagerer på at deltakerne i Arbeid med bistand ikke har noe å leve av ved en ev. permittering der kollegene vil ha rett på dagpenger. Dette forhold mener man kan føre til at yrkeshemmede mister sin økonomiske motivasjon for å fortsette, eller at deltakere må skrives ut før oppfølgingsperioden har vart lenge nok. Oppfølgingsperiodens lengde er viktig for å stabilisere et arbeidsforhold for personer som har sterke yrkeshemminger av ulik art. Svar: For å få rett til dagpenger må en ha hatt en viss inntekt. Dette følger av folketrygdloven § 4-4. Bakgrunnen for kravet om minsteinntekt er bl.a. dagpengeordningen rettes mot personer som har hatt en viss tilknytning til arbeidslivet forut for ledigheten. Dagpenger skal være en kompensasjon for bortfall av, og ikke for fråvær av, arbeidsinntekt. Det å ta med inntekter fra deltakelse på arbeidsmarkedstiltak kan, som j eg skrev i mitt svar på skriftlig spørsmål nr. 373 for 2001-2002, føre til at personer kan komme inn i dagpengeordningen seiv om deltakelse i arbeidsmarkedstiltak har vært deres eneste tilknytning til arbeidslivet. Det vil igjen innebære at retten til dagpenger blir påvirket av hvem Aetat tar ut til deltakelse i tiltak. Videre ville det føre til at det i prinsippet kan bli mulig å få økonomisk støtte fra Aetat i übegrenset tid, noe som vil svekke dagpengeordningens karakter av midlertidig inntektssikring. Det er derfor bare inntekter fra ordinære arbeidsforhold som gir rett til dagpenger. Inntekter fra deltakelse på arbeidsmarkedstiltak, tidligere dagpenger og andre folketrygdytelser tas dermed ikke med i vurderingen av om kravet til minsteinntekt er oppfylt. Derimot kan inntekter fra deltakelse i arbeidsmarkedstiltak tas med når dagpengenes størrelse beregnes. Hva som i denne sammenhengen skal regnes som arbeidsmarkedstiltak er fastsatt i forskrift 16. september 1998 nr. 890 om dagpenger under arbeidsledighet § 3-1. Hovedprinsippet for grensedragningen har vært at det er ordinær ansettelse og ordinær lønn som skal gi grunnlag for opptjening av dagpenger. Lønn fra arbeidsgiver til deltakere på tiltaket Arbeid med bistand skal etter forskriften ikke regnes med ved vurderingen av om kravet til minsteinntekt er oppfylt. Formålet med tiltaket Lønnstilskudd er derimot nettopp å bidra til at utsatte grupper arbeidssøkere ansettes på ordinære lønns- og arbeidsvilkår. Lønn fra deltakelse på dette tiltaket tas derfor med i beregningen av minsteinntekten. Det er altså ikke tiltakets målsetting men de vilkårene deltakerne faktisk tilbys som er avgj ørende for om inntekten fra deltakelsen gir rett til dagpenger. Jeg kan etter dette ikke se at det er noe grunnlag for å gjøre unntak for deltakere på Arbeid med bistand som mottar godtgjørelse i form av lønn. Innlevert 28. juni 2002 av stortingsrepresentant Ågot Valle Besvart 5. Spørsmål: «I mediene er det kommet fram opplysninger om at registreringer i SIS er brukt i forbindelse med arrestasjoner av utenlandske demonstranter før og under Verdensbankens konferanse i Oslo i 2002. Ingen har noe imot at kriminelle demonstranter blir stoppet. Men arrestasjoner og registreringer på politisk grunnlag er et brudd på ytringsfriheten. Medfører det riktighet at arresterte/anholdte demonstranter var registrert i SIS, og kan statsråden garantere at demonstranter som ble stoppet ved grensen ikke ble registrert i SIS?» Begrunnelse: Etter demonstrasj onene i Gøteborg tok jeg opp med tidligere statsråd Hanne Harlem spørsmålet om POT, nå PST, vurderte registreringer av norske demonstranter i Gøteborg, og om de som ble anholdt, ble registrert i Schengen informasjonssystem (SIS). Da Schengen-avtalen ble vedtatt, advarte SV mot at fredelige demonstranter risikerte å bli registrert i SIS. Dette fordi handbok for politisamarbeid for å opprettholde offentlig orden og sikkerhet som ble vedtatt 24. juni 1997, åpner for dette. Innholdet i handboken åpner for at alle grupper som deltar i demonstrasj oner, kan overvåkes og registreres i SIS. Med andre ord; demonstranter kan registreres på grunnlag av politiske meninger. Dette bryter med sentrale vedtak gjort på grunnlag av Lund-kommisjonens rapport. Politiet gjør selvsagt jobben sin dersom de stopper demonstranter som er dømt for vold under tidligere demonstrasj oner. Imidlertid er det mye som tyder på at noen av de som ble stoppet ved grensen var registrert fordi de var på feil plass til feil tid, f.eks. ved Huitfeldska skolan i Gøteborg. En av de anholdte er journalist. Jeg har opplysninger om at de 27 medlemmene fra det danske Enhedspartiet som ble stoppet ved grensen, fikk fråtatt passene sine og at disse ble det tatt kopier av. Da er det grunn til å spørre seg om dette var for å foreta registreringer i SIS, jf. handboken om grenseoverskridende politisamarbeid. Dette ber jeg justisministeren svare på. I kjølvannet av dette er det nok en gang grunn til å spørre justisministeren hvordan registreringer i overvåkingsregistre som SIS, kan underlegges parlamentarisk kontroll. Også det ber jeg om svar på. Svar: Innledningsvis vil jeg gi en kort omtale av Schengen informasjonssystem (SIS). tilknytning til SIS er flere ganger forelagt Stortinget, bl.a. gjennom St.prp. nr. 42 for 1996-1997, side 38 fig. og mer utførlig i Ot.prp. nr. 56 for 1998-1999, se side 52-87. Det er gitt en egen lov av 16. juli nr. 66 1999 om Schengen informasjonssystem (SIS), og det er gitt utfyllende bestemmelser i en egen forskrift av 21. desember 2000 fra Justisdepartementet. SIS er etter sitt formål et grensekontroll- og etterlysningsregister til bruk for politiet og grensekontrollmyndighetene i de land som tar del i Schengensamarbeidet. SIS er et system av elektroniske dataregistre som er opprettet for at myndighetene i Schengen-landene skal kunne utøve grensekontroll og kriminalitetsbekjempelse i henhold til Schengenkonvensjonen. Konvensjonen fastsetter hvilke opplysninger som kan registreres i SIS, hvilke formål de kan brukes til, hvilke myndigheter som kan få tilgang til opplysningene, og hvilke krav til personvern og datasikkerhet som må være oppfylt. SIS skal etter konvensjonens artikkel 94 bare inneholde de kategorier opplysninger fra hvert av samarbeidslandene som er nødvendige for å oppnå formålene for registreringene slik de er angitt i artiklene 95-100. Formålene er alle konkret knyttet til kriminalitetsbekjempelse og grensekontroll. SIS er ikke noe opplysningsregister der man kan legge inn og oppbevare data for andre formål. Myndighetene i det enkelte land skal før hver enkelt registrering i SIS vurdere om saken er av en slik betydning at registrering bør finne sted. Det kan registreres opplysninger om personer, gjenstander og kjøretøyer. Det dreier seg kun om konkrete, verifiserte personopplysninger om den registrerte personen. Dette er opplysninger som må kunne kalles ikke sensitiv informasjon. Opplysninger om personer og gjenstander kan bare registreres i SIS for bestemte formål. Formålene er nøye regulert i Schengenkonvensjonen og i SIS-loven. Personopplysninger kan registreres i forbindelse med ettersøking av personer som er mistenkt for kriminelle handlinger med henblikk på pågripelse og utlevering, jf. artikkel 95. Det er påtalemyndigheten som i hvert enkelt tilfelle beslutter om en person skal etterlyses i SIS etter denne bestemmelsen. Etter artikkel 96 kan det registreres personopplysninger i SIS om tredjelandsborgere (borgerefra land som ikke deltar i Schengensomarbeidet) som kan nektes innreisetillatelse til Schengen-området fordi de tidligere er utvist fra et Schengenland. Når en tredjelandsborger ankommer en grensestasjon til et Schengenland skal vedkommende rutinemessig sjekkes i SIS for å se om han/hun har lovlig adgang til å reise inn i landet, jf. Schengenkonvensjonens artikkel 96. For Norges vedkommende vil det ifølge av utlendingsloven § 27 litra c. Videre kan det i medhold av artikkel 97 registreres meldinger om personer som er forsvunnet, eller som må bringes midlertidig i forvaring av hensyn til sin egen sikkerhet eller for å forebygge farer. Denne type melding vil særlig være aktuell i tilfeller der mindreårige er involvert, eller der det gjelder sinnslidende personer. I forbindelse med straffesaker kan det enkelte lands judisielle myndigheter etter artikkel 98 registrere opplysninger om personer som man ønsker å komme i kontakt med, for eksempel vitner, personer som er innstevnet for en domstol for egne handlinger, og personer som skal ha forkynt straffedom eller som innkalles til soning av frihetsstraff. I artikkel 99, jf. SIS-loven § 8, er det fastsatt strenge vilkår for å registrere opplysninger om personer og kjøretøyer med henblikk på observasjon (spaning) eller målrettet kontroll. Slike meldinger kan først og fremst registreres med tanke på bekjempelse av straffbare handlinger og da bare i forbindelse med særdeles alvorlige straffbare handlinger. Fra enkelte har det framkommet bekymring over at denne bestemmelsen kan misbrukes til også å foreta politisk overvaking, for eksempel av demonstranter mot politiske toppmøter. For å kunne registrere noen etter denne bestemmelsen er det imidlertid et krav at vedkommende kan mistenkes for å ha begått eller ville begå flere alvorlige straffbare handlinger eller på annen måte utgjøre en trussel mot samfunnets sikkerhet. Å delta i demonstrasjoner og politiske markeringer er ikke hverken straffbart eller noen fare for samfunnssikkerheten. rettigheter er nøyt verdsatt så vel i Norge som i resten av Europa. Det er grunn til å påpeke at det ikke er hjemmel for å registrere personer i SIS fordi de utøver sine demokratiske rettigheter, for eksempel gjennom å delta i lovlige demonstrasjoner eller politiske markeringer. At noen blir stoppet i forbindelse med grensekontroll er heller ikke i seg seiv hjemmel for registrering. For å sikre mot misbruk av SIS er det så vel i konvensjonen som i nasjonalt lov- og forskriftsverk oppstilt strenge personvernregler. For å sikre at personvernbestemmelsene i Schengenkonvensjonen og i nasjonal rett overholdes, pålegges hvert enkelt land i artikkel 114 å utpeke et kontrollorgan. Organet fører uavhengig kontroll med den nasjonale delen av SIS og det såkalte Sirene-kontoret som har ansvaret for den daglige operative driften av det nasjonale SIS. Enhver person som er registrert, har rett til å anmode om at kontrollorganet kontrollerer opplysningene om ham eller henne i SIS, og den bruk som gjøres av opplysningene. I Norge utfører Datatilsynet disse kontrolloppgavene, og det er i lov og forskrift gitt detaljerte regler for retten til innsyn, retting og sletting av feil registrerte opplysninger samt klageadgang. Gjennom Politidirektoratet fører Justisdepartementet kontroll med at norsk politi handterer SIS i henhold til gitte regler. Det er opplyst fra Politidirektoratet og Kriminalpolitisentralen som er ansvarlig for det daglige arbeidet med registreringer og undersøkelser i SIS at norske myndigheter ikke registrerte noen personer i SIS i forbindelse med politiets personkontroller under Verdensbankens konferanse i Oslo. Med hjemmel i vår nasjonale lov om SIS ble det gjort søk i registeret i forbindelse med navn på enkelte personer som kom til Norge i forbindelse med arrangementet i Oslo. Det er opplyst at ingen av disse var registrert i SIS. Innlevert 28. juni 2002 av stortingsrepresentant Aslaug Haga Besvart 3. Spørsmål: «14. august er det skolestart i Ås kommune i Akershus. Flere foreldre har klaget på at førsteklassinger er flyttet til andre skoler enn den de hadde forventet at barna skulle begynne på. Dette innebærer bl.a. at søsken blir skilt. Skoledirektøren opplyser at det ikke vil komme svar på klagene før 15. august. behandling av skolebarna, og vil hun bidra til å fa fortgang i sakene?» Svar: Grunnskoleelevene har rett til å gå på den nærmeste skolen i kommunen eller den skolen de sokner til. Dette følger av opplæringsloven § 8-1. Kommunen kan gi forskrift om hvilken skole de ulike områdene i kommunen sokner til. Etter søknad kan en elev tas inn på en annen skole enn nærskolen. Slik søknad sendes til kommunen. Kommunens beslutning om hvilken skole eleven skal gå på, er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Enkeltvedtak om skoleplassering kan påklages. Klagen skal først forberedes i kommunen, før den behandles og avgjøres av statens utdanningskontor i fylket. Jeg har tro på at utdanningskontoret vil behandle disse sakene så raskt som overhode mulig. Innlevert 28. juni 2002 av stortingsrepresentant Inger S. Enger Besvart 5. Spørsmål: «Samarbeidsregjeringen varslet i Sem-erklæringen at det skulle settes i gang en regional konsekvensutredning for Barentshavet. Regjeringen har senere opplyst at det er brukt over 500 mill. kr på miljøundersøkelser i Barentshavet. Kan statsråden gi en oversikt over hva disse 500 mill. kr er brukt til, hvilke rapporter som er inkludert i et slikt tall og hvem som har betalt og utført de rapportene det her er snakk om?» Begrunnelse: Samarbeidsregjeringen varslet i Sem-erklæringen at det skulle settes i gang en regional konsekvensutredning for Barentshavet. I en pressemelding fra Olje og energidepartementet den 14. mars 2002 sies det: "For Barentshavet er det for eksempel brukt over 500 millioner kroner på miljøundersøkelser, i regi av OED, andre forvaltningsorganer og oljeselskapene." I Sem-erklæringen går det fram at Regjeringen skal vurdere om enkelte områder nord for Lofoten skal gjøres til petroleumsfrie fiskeriområder. Det er naturlig at disse vurderingene ses i sammenheng med konsekvensutredningsprosessen. Olje- og energiminister Einar Steensnæs har ved flere anledninger, for eksempel i Dagsavisen 6. februar 2002, antydet at denne utredningen skal ta under ett år, og at det ikke skal settes i verk ny forskning i forbindelse med utarbeiding av en konsekvensutredning for Barentshavet. Senterpartiet er bekymret for at kunnskapsstatus på dette området ikke gir et godt nok grunnlag for beslutninger om videre virksomhet i Barentshavet. Senterpartiet ønsker en utdyping fra statsråden om hva tallet 500 mill. kr peker tilbake på. Svar: Offentlige myndigheter har brukt betydelige beløp på miljøundersøkelser i de nordlige havområder. for flere havområder, inkludert de nordlige. Det offentlige har brukt i størrelsesorden 3-400 mill. kr på miljøstudier med relevans for nordområdene. Vedlagt følger en tabell som oppsummerer noen av de viktigste studiene som er finansiert av offentlige myndigheter. I tillegg til offentlige myndigheter har også industrien finansiert mange miljøundersøkelser i nordområdene. I en rapport utarbeidet av Alpha Miljørådgivning for Statoil er det beregnet at oljeindustrien har brukt ca. 200 mill. kr på slike undersøkelser. Olje- og energidepartementet AKUP Konsekvensutredningerav gerav oljevirksomhet 1985-1995 90 3), 4), 5), 6) Oceanisk måleprogram (OD) 2) Forskningsprogram om Havforurensning, Faggruppens avslutningsrapport Miljøverndepartementet 1984 b 3) Åpning av Barentshavet Syd for leteboring, Konsekvensutredning Olje- og energidepartementet 1988 4) Åpning av Trøndelag I, Nordland m.m. Konsekvenser for miljø, naturressurser og samfunn, Nærings- og energidepartementet 1993 a 5) Letevirksomhet i Skagerrak, Nordsjøen øst for 7° 0 Nærings- og energidepartementet 1993 b 6) Spørsmål: «Nord-Aurdal kommune har fatt avslag på søknad om ny utsettelse av permanente lokaler i forbindelse med grunnskolereformen. Som følge av utlysingfrister, innhenting av anbud m.m. kan bygget først stå ferdig høsten 2003. Avslaget grunngis med at andre kommuner i samme situasjon ikke har søkt om utsettelse. Begrunnelsen for avslaget synes underlig. Bør ikke kvaliteten på prosjektet og oppfyllelse av intensjonene i Reform 97 være det avgjørende?» Begrunnelse: Nord-Aurdal kommune fikk i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 2001 innvilget utsettelse fram til 1. august 2002 med å erstatte midlertidige lokaler, etablert i forbindelse med grunnskolereformen, med permanente. Kommunen ser seg imidlertid nødt til å søke om ytterligere utsettelse, fordi byggearbeidene av ulike grunner er utsatt. Det forprosjektet som lå til grunn for den forrige søknaden til departementet, møtte sterke motforestillinger både fra foreldre og lærere. For å imøtekomme innsigelsene og etablere et kvalitativt godt skolebygg, valgte kommunen derfor å revurdere de vedtatte planene. Det nye prosjektet har fatt stor oppslutning. På grunn av krav til utlysingsfhster, innhenting av anbud m.m. vil det ta ytterligere tid før prosjektet er klart til igangsetting. Kommunen anslår at byggestart først kan komme i gang i sommer. Byggekomiteen vurderer det som mest realistisk at skolelokalene kan stå ferdig tidligst høSten 2003. Prosessen er også påvirket av at kommunen ikke ble informert om at forrige søknad om utsatt frist ble innvilget før etter åtte måneder. skolebygg med gode arbeidsforhold for elever og lærere, seiv om det har medført både merarbeid og merkostnader. Intensjonen med kompensasjonsordningen er å sette kommunene i stand til å tilby elevene lokaliteter i tråd med intensjonene i Reform 97. Det er vanskelig å skjønne departementets argument om at en ytterligere utsettelse vil være urettferdig ovenfor andre kommuner. Det urettferdige i denne saken synes å være at departementet straffer kommunen for å ta hensyn til brukerne og sørge for et kvalitativt resultat, mer enn at kommuner i samme situasjon velger ulikt mht. mulighet for utsettelse. Det sentrale bør være å sikre elevne en god skole og forhindre at kommunene far urimelig merbelastning som følge av grunnskolereformen. Svar: Siste frist for ferdigstilling av permanente lokaler i forbindelse med Reform 97 var satt til 31. desember 2000. Konsekvensen av at midlertidige lokaler ikke ble erstattet med ferdigstilte permanente lokaler innen dette tidspunktet, ville være at kommunens investeringsramme ble redusert tilsvarende den delen av rammen som skulle ha dekket de investeringene som ikke var foretatt. Kommunene har flere ganger, sist i St.prp. nr. 1 for 2001-2002, blitt varslet om at dersom de midlertidige lokalene ikke er erstattet med permanente innen fristen, vil investeringsrammen bli redusert. Departementet har henvendt seg til kommunene for å undersøke om midlertidige lokaler er erstattet med permanente. Som oppfølging av undersøkelsen besluttet Stortinget ved behandlingen av Innst. S. nr. 255 for 2001-2002 å nedjustere investeringsrammen med samlet 64 861 000 kr for de kommunene som ikke hadde ferdigstilt permanente lokaler innen fristen. gjennomført de investeringene som de er kompenserte for, vil få justert ned sin investeringsramme. I brev av 7. juni 1999 bad Nord-Aurdal om utsalt frist for å ferdigstille permanente lokaler. Begrunnelsen var at kommunen skulle kjøpe Valdres videregående skole av Oppland fylkeskommune og deretter bygge om og tilpasse dette bygget for L 97. Bygget skulle overtas 1. september 2001, med skolestart etter ombygging 1. august 2002. Kommunen ble i brev av 21. desember 2000 informert om at saken skulle behandles av Stortinget våren 2001. I forbindelse med behandlingen St.prp. nr. 84 for 2000-2001, fikk Nord-Aurdal innvilget utsatt frist fram til 1. august 2002. Våren 2002 søkte Nord-Aurdal om ytterligere utsettelse av fristen for ferdigstillelse av permanente skolelokaler. Begrunnelsen var at byggearbeidene av ulike grunner var utsatt. Denne gang avslo departementet søknaden fordi flere andre kommuner som ikke har overholdt fristen, nå vil fa redusert sin investeringsramme. Departementet ser det som viktig at forutsetningene for tilskudd til investeringskostnader ved grunnskolereformen blir respektert. En av forutsetningene var at fristen for ferdigstillelse skulle overholdes. Innlevert 28. juni 2002 av stortingsrepresentant Ola D. Gløtvold Besvart 5. Spørsmål: «Landbruksdepartementet arbeider for å få fjernet grensekontroll av fiskeutstyr, kanoer og rafte/padleutstyr. Ansvaret for desinfeksjon skyves over på fylkesveterinærene, seiv om det ikke finnes bemanning eller forsvarlig system for å kontrollere om utstyret er desinfisert, spesielt ikke båtene. Hvordan kan Regjeringen forsvare å utsette de viktige ferskvannsfiskeressursene og laksevassdragene våre for en slik stor risiko ved å avvikle dagens system som både er billig og enkelt?» Begrunnelse: Landbruksdepartementet har iverksatt et hastverksarbeid for å få fjernet kontrollen med fiskeutstyr, kanoer og rafte/padleutstyr på grensen. I dag må de som kommer fra utlandet legge fram attest ved grensekontrollen fra offentlig veterinær på at utstyret er vasket og desinfisert for å hindre overføring av bl.a. Gyrodactylus Salaris. Det nye regimet betyr at alle reiser fritt inn i landet og at de må fanges opp på en tilfeldig og frivillig måte for å sikre at båter og fiskeutstyr blir desinfisert før det brukes i norske vassdrag. Det overlates til grunneierne/hjemmelshaverne av fiskerettighetene å stille sine private krav for å slippe til fiskere i friske vassdrag. Det er allerede mer enn nok problemer med å forsøke å organisere desinfeksjon før fiskere og padlere forlater smitta norske vassdrag, om vi ikke også i tillegg skal gi slipp på grensekontrollen. akvatiske organismer som for eksempel norsk villaks. Svar: Miljøverndepartementet, Statens dyrehelsetilsyn og Landbruksdepartementet hadde 16. mai 2001 et møte for å diskutere krav til desinfeksjonsattest ved innførsel av fiskeutstyr, båter og annet utstyr som er brukt i vassdrag i utlandet. Intensjonen ved innførsels og utførselsforskriften er i første rekke å forhindre at fiskeutstyr, båter og annet utstyr som er brukt i vassdrag i utlandet ikke brukes i vassdrag i Norge før dette er tilfredsstillende rengjort og desinfisert. Det var bred enighet på møtet om at denne ordningen fungerer dårlig i praksis og at det skulle utredes hvordan forholdene kan legges mest mulig til rette for å sikre desinfeksjon uten krav til slik attest. Instansene var imidlertid også enige om at det er et behov for å intensivere kontrollen med kravet om desinfeksjon innenlands, og at en prosess i samarbeid med næringen burde igangsettes med sikte på å utrede aktuelle tiltak. Statens dyrehelsetilsyn - Sentralforvaltningen har gjennomført en utredning i samarbeid med blant annet Norske Lakseelver og Norges Padleforbund, og har satt i gang arbeid for å opprette desinfeksjonsstasjoner over hele landet. Antall stasjoner og plassering i hvert distrikt avgjøres av fylkesveterinær/distriktsveterinær. Det planlegges også informasjonskampanjer overfor fiskere og padlere. Kravet til desinfeksjonsattest for brukt fiskeutstyr fra utlandet vil imidlertid ikke oppheves før vi har på plass ett tilfredsstillende apparat for desinfeksjon. styr som er brukt i vassdrag i utlandet. Dessuten vil kontrollen med krav om desinfeksjon innenlands intensiveres. Dokument nr. 15:30 (2001—2002) Spørsmål til skriftlig besvarelse med svar Spørsmål nr. 530 — 545 2.—5. Innhold Spørsmål Side 530. Fra stortingsrepresentant Øystein Djupedal, vedr. markedsføring av forbrukslån uten sikkerhet til høy rente, besvart av justisministeren .... 5 531. Fra stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm, vedr. dekning av tannbehandlingsutgifter over folketrygden, besvart av helseministeren 6 532. Fra stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland, vedr. praktiseringen av dagens lovverk for fritak for militært] eneste, besvart av justisministeren 7 533. Fra stortingsrepresentant Knut Storberget, vedr. lokaler til Vinger og Odal tingrett, besvart av justisministeren 8 534. Fra stortingsrepresentant Sigvald Oppebøen Hansen, vedr. prioritering av nødmeldingsnummer, besvart av samferdselsministeren 8 535. Fra stortingsrepresentant Sigvald Oppebøen Hansen, vedr. endring av plan- og bygningslova, endring av § 106 a Heis, rulletrapp og rullende fortau, besvart av kommunal- og regionalministeren 9 536. Fra stortingsrepresentant Aslaug Haga, vedr. rapport fra Statistisk sentralbyrå om EØS-avtalen og handelsavtalene i WTO, besvart av utenriksministeren 10 537. Fra stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa, vedr. rapport om bruk av overtid på norsk sokkel, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 11 538. Fra stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa, vedr. bruk av symbol for narkotika, besvart av justisministeren 12 539. Fra stortingsrepresentant Kjetil Bjørklund, vedr. amerikansk SURTASS-skip med lavfrekvens aktiv sonar, besvart av forsvarsministeren 14 540. Fra stortingsrepresentant Einar Holstad, vedr. inndragning av kjøretøy, besvart av justisministeren 15 541. Fra stortingsrepresentant Aslaug Haga, vedr. elbilprodusenten Think, besvart av miljøvernministeren 16 542. Fra stortingsrepresentant Anne Helen Rui, vedr. boliger til vanskeligstilte, besvart av kommunal- og regionalministeren 17 543. Fra stortingsrepresentant Inge Ryan, vedr. Mattilsynet, besvart av landbruksministeren 18 544. Fra stortingsrepresentant Kjetil Bjørklund, vedr. forskingsprogrammet The High-frequency Active Auroral Research Program (HAARP), besvart av forsvarsministeren 19 545. Fra stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo, vedr. Innlevert 2. september 2002 av stortingsrepresentant Øystein Djupedal Besvart 10. Spørsmål: «Vil statsråden vurdere forbud mot markedsføring av forbrukslån uten sikkerhet og til skyhøy rente, eller andre tiltak for å redusere omfanget av slike lån?» Begrunnelse: Forbrukslån uten noen krav til sikkerhet og med skyhøy rente er en stor fristelse for personer med økonomiske problemer. Med en til dels aggressiv markedsføring lanseres slike lånetilbud fra en rekke låneinstitusjoner som løsningen på økonomiske problemer. De høye kostnadene ved slike lån gjør at dette i beste fall er en utsettelse av problemene, og ofte kan bidra til å forverre de økonomiske problemene. Det er nylig publisert tall som viser at nordmenn sparer mindre enn tidligere antatt. Det medfører at vår robusthet i forhold til tilbakeslag i økonomien er dårligere enn vi har trodd. Tall fira SSB viser at det særlig er aleneforsørgere, unge enslige og småbarnsfamilier som har stor gjeld i forhold til inntekten. Risikoen for at nedgangskonjunkturer skal skape store økonomiske problemer for utsatte grupper er derfor til stede. I en slik situasjon er det viktig å stimulere husholdningene til å velge løsninger som er privatøkonomisk bærekraftige. Det betyr at tilgjengeligheten til denne typen lån bør reduseres. Forbud mot markedsføring av slike tilbud er et aktuelt tiltak, men andre restriksjoner kan også være aktuelle. Svar: Finansdepartementet har orientert Stortinget om at henvendelsen er oversendt Justisdepartementet som rette vedkommende. Da spørsmålet også berører Barne- og familiedepartementet som ansvarlig for markedsføringsloven, har jeg funnet det riktig å konsultere dette departementet før jeg avgir mitt svar, jf. min orientering til Stortinget om dette i brev 4. september 2002. Regjeringen er opptatt av å bekjempe fattigdom. Jeg er oppmerksom på at enkelte kan komme opp i en vanskelig situasjon som følge av de har tatt opp dyre forbrukslån, og senere far problemer med tilbakebetalingen. Det er derfor viktig å sikre låntakere tilstrekkelig informasjon i forkant av et låneopptak, slik at vedkommende far best mulig kunnskap om det låneproduktet han eller hun velger. Jeg vil vise til at vi allerede har omfattende regler i finansavtaleloven av 1999 om opplysnings- og frarådingsplikt ved låneavtaler. Kredittkjøpsloven har videre regler om opplysningsplikt og krav om minste kontantinnsats. Disse reglene tar nettopp sikte på å beskytte låntakere mot å komme i en situasjon som er beskrevet i begrunnelsen for spørsmålet. Justisdepartementet har for øvrig allerede signalisert en fremtidig revisjon av kredittkjøpsloven, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-1999), side 52, hvor det bl.a. vil være naturlig å vurdere kredittkjøpslovens bestemmelser i lys av finansavtaleloven. En slik revisjon vil også måtte ses i sammenheng med utviklingen i EU på dette feltet. Det pågår for tiden en revisjon av EUs såkalte forbrukerkredittdirektiv. Det nye direktivet kan komme til å inneholde regler om opplysningsplikt som gjør det nødvendig med endringer i norsk lovgivning. man får stadig flere regler om opplysningsplikt i forhold til ulike typer kontraktsforhold. EU har for øvrig nettopp vedtatt et direktiv om fjernsalg av finansielle tjenester, som inneholder regler om opplysningsplikt for långivere og angrerett for låntakere. Også dette direktivet må vurderes i forhold til norsk rett. Jeg nevner også at Forbrukerombudet, som håndhever markedsføringsloven og deler av kredittkjøpsloven, følger med på om finansinstitusjonene overholder reglene om opplysningsplikt, og at markedsføringen ikke er urimelig eller villedende. Forbrukerombudet har i juni 2002 sendt ut informasjon om regelverket til bransjen, og samtidig signalisert at dette vil bli fulgt opp med stikkprøver. Regjeringen arbeider ellers for å sikre at oppgjøret rundt tilbakebetaling av lån blir så betryggende som mulig. Regjeringen vil om kort tid legge frem en proposisjon for Stortinget om endringer i inkassoloven med sikte på å bedre skyldneres stilling ved inkasso. På bakgrunn av det omfattende regelverket vi allerede har på dette området, og de fremtidige tiltakene som er nevnt foran, ser jeg ikke grunn til nå å vurdere et forbud mot markedsføring av forbrukslån uten sikkerhet og til høy rente. Det viktigste er etter mitt syn at man sørger for en betryggende ramme om slik utlånsvirksomhet. Spørsmål nr. 531 Innlevert 2. september 2002 av stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm Besvart 6. Spørsmål: «Saksbehandlingstider! er fortsatt langvarig for østfoldinger med rettigheter til dekning av tannbehandlingsutgifter over folketrygden. Undertegnede tok saken opp i Stortinget 23. januar med statsråden som pekte på forbedringstiltak og at saksbehandlingstiden ikke skulle overstige fire uker. Ifølge fylkestrygdedirektøren er saksbehandlingstiden før ferien tre måneder. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden var den samme i 2001. Hva vil statsråden foreta seg for å rette på forholdene?» Begrunnelse: Saksbehandlingstiden er spesielt lang i Østfold, mens det i mange andre fylker oftest gis svar i løpet av én måned. Seiv om det er svært begrenset hva folketrygden dekker når det gjelder behandling av tenner og tannkjøtt må personer med rettigheter etter folketrygdloven gå en lang og byråkratisk vei. Først må behandlende tannlege stille diagnose, fylle ut skjema og eventuelt verifisere diagnosen med røntgenbilder. Deretter sendes søknad til det lokale trygdekontor som oversender saken til din rådgivende tannlege for behandling. Deretter kan en eventuell utbetaling fira trygdekontoret finne sted. Den lange ventetiden vi i dag har, spesielt i Østfold, fotloner seg vanskelig både for pasienter og tannleger. Noen av de aktuelle behandlinger kan være kostbare og en del tannleger fungerer som låneinstanser i påvente av at Rikstrygdeverket skal refundere utgiftene. Dette gjøres blant annet for at übemidlede pasienter skal slippe å vente med behandling som kan bety at prognosen forverres. Svar: Som jeg nevnte i mitt svar til stortingsrepresentant Hedstrøm i januar, er det i Østfold igangsatt forbedringstiltak for å få ned saksbehandlingstiden. Jeg har fått opplyst fra Rikstrygdeverket at arbeidet med å få ned saksbehandlingstiden i Østfold pågår for fullt. Det er etablert et eget prosjekt for å få ned restansene og dette skal avsluttes innen utgangen av september. Da skal alle tannsaker være ferdigbehandlet i trygdekontoret innen tre uker, forutsatt at saken er tilstrekkelig belyst når den forelegges trygdekontoret. I enkelte saker er det nødvendig å be om supplerende opplysninger fra behandlende tannlege, slik at saksbehandlingstiden også avhenger av hvor raske tannlegene er til å sende inn nødvendig dokumentasjon. Ved innføring av utvidet refusjon av utgifter ved behandling av periodontitt fra 1. mai i år, ble det også foretatt endringer i regelverket som fører til kortere saksbehandlingstid. Kravet om forhåndsgodkjenning fra trygden før utbetaling av refusjon ved behandling av periodontitt ble fjernet, noe som innebærer at færre saker må behandles av rådgivende tannlege. Forskriften trådte i kraft 1. mai 2002, og gjelder utført behandling fra og med denne dato. Denne endringen hadde i liten grad fått virkning før ferien. Jeg har også bedt Rikstrygdeverket utarbeide en generell mønsteravtale for direkteoppgjør mellom tannlege og trygdekontor. Dette vil redusere saksmengden ved trygdekontorene, samtidig som pasienten slipper utlegg for behandling som senere skal refunderes av trygdekontoret. I første omgang vil det inngås direkteoppgjørsavtaler med spesialister, som i utstrakt grad praktiserer for trygdens regning. Innlevert 2. september 2002 av stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland Besvart 10. Spørsmål: «Det er fremkommet at praktiseringen av dagens lovverk for fritak for militærtjeneste ikke er i samsvar med lovgivers intensjon. Søkere som ønsker å søke på annet grunnlag enn det som skjema gir, nektes dette. Vil Justisdepartementet ta initiativ overfor vernepliktsforvaltningen slik at Lov om endringer i lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner praktiseres i tråd med lovgivers intensjon?» Begrunnelse: Det vises til svar på spørsmål nr. 376 som ble besvart 23. mai 2002, og som bare delvis svarer på det det spørres om. Dette spørsmålet, med nedenforstående eksempel, er et forsøk på å stille spørsmålet enda mer presist. I dom i sak nr. 01-12356 M/30, påtalemyndigheten mot Aslak Sira Myhre, ble det slått fast at Sira Myhre var utsatt for en kritikkverdig behandling fra Vernepliktsverket i det han ble nektet å søke om unntak fra militær verneplikt hvis han ikke signerte på det dertil utarbeidet skjemaet. Retten sier videre at denne praksisen ikke kan ha vært "lovgivers mening". Det ble i rettsforhandlingene hevdet av vernepliktsforvaltningen i Sør-Norge at denne måten å tolke loven på ikke bare gjaldt Sira Myhres sak, men var allmenn. Dette skjer på tross av at departementet slår fast i Ot.prp. nr. 83 (1997-1998), kapittel 5: "På bakgrunn av ovennevnte, foreslår Justisdepartementet at v ernepliktsverket ved de regionale vernepliktsavdelinger gis kompetanse til å innvilge søknader om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Saker som avdelingene ikke finner å innvilge, foreslås avgjort av siviltjenesteadministrasionen som førsteinstans, med klageadgang til Justisdepartementet etter forvaltningslovens alminnelige regler. I praksis vil dette innebære at de regionale vernepliktsavdelingene skal behandle de kurante innvilgelsessakene, dvs. der egenerklæringsskjemaet er undertegnet, og hvor det ikke fremkommer opplysninger fra militære myndigheter eller straffe- og bøteregistre som foranlediger ytterligere undersøkelser. Er det behov for slike undersøkelser, skal behandlingen av sakene overtas av siviltjenesteadministrasjonene." Dette vil si at departementet i utgangspunktet har åpnet for at søkere kan komme til å ikke signere standardskjemaet, fordi de ikke passer inn i de avkryssbare kategorier. Søkerne skal likevel fortsatt ha krav på å ta behandlet sin søknad om siviltjeneste. Denne muligheten er i dag alle vernepliktige avskåret fra. Spørsmålet dreier seg altså ikke om å endre loven, men å praktisere den i tråd med intensjonen. Svar: Det vises innledningsvis til mitt svar av 22. mai 2002 på spørsmål nr. 376 fra representanten Langeland. Jeg har her bl.a. redegjort for bakgrunnen for lovforslaget og den lovmessige forankring som endringene har fatt. Jeg vil her kort utdype enkelte punkter som berører sistnevnte forhold. Av lovforslaget (Ot.prp. nr. 83 (1997-1998)), side 5, går det frem at det vil bli utarbeidet et standard søknadsskjema for mannskap som ønsker fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. I lovforslagets § 2 uttrykkes dette på følgende måte: "Søknad fremsettes på fastsatt blankett." I merknadene til denne lovbestemmelse (proposisjonens pkt. 7, side 12), er det presisert at dette standard søknadsskjemaet skal benyttes av alle søkere. Stortinget gav som kjent sin tilslutning til lovforslaget, jf. Innst. O. nr. 23 (1998-1999). Dette innebærer at dagens praksis, med krav om bruk av standard søknadsblankett, har den nødvendige lovmessige forankring. Dersom denne praksis skal endres, vil det fordre ny behandling i Stortinget. For øvrig vil jeg vise til den mulighet som den enkelte søker har til å supplere egenerklæringsskjemaet med opplysninger som kan bidra til å kaste lys over den påberopte overbevisning. Hensynet til det enkelte individ, og hans muligheter til å få utdypet sitt nektelsesgrunnlag, synes derfor tilstrekkelig ivaretatt. Som anført i mitt svar av 22. mai 2002 vil jeg imidlertid ikke ta initiativ til endringer i det lovverket som ligger til grunn for dagens behandling av søknader om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Jeg vil derimot ikke utelukke en fremtidig vurdering av fritaksloven, men det bør i så fall skje i en bredere sammenheng. Innlevert 2. september 2002 av stortingsrepresentant Knut Storberget Besvart 10. Spørsmål: «Hva vil justisministeren foreta seg for å sikre Vinger og Odal tingrett tilstrekkelig og hensiktsmessige lokaler, og et nivå på driftsmidlene som sikrer forsvarlig virksomhet?» Begrunnelse: Undertegnede besøkte i sommer Vinger og Odal tingrett. Jeg har gjennom de siste årene besøkt mange domstoler. Vinger og Odal tingrett må være en av de domstoler i Norge som i dag sliter mest med svært uhensiktsmessige lokaler. For å oppfylle kravene til en forsvarlig saksbehandling bør man nå gjøre noe med situasjonen. Dagens lokaler er svært trange, det er få rettssaler, det er en svært uhensiktsmessig adkomst og nødvendige rom som advokatrom, spiserom, vigselsrom og rom for vitner forefinnes ikke. Av sikkerhetsmessige grunner er det også svært påkrevet at man besørger nye lokaler for domstolen. Den nye politireformen sammenholdt med strukrurendringene i domstolene vil ikke redusere presset på domstolen i Kongsvinger. Lokalsituasjonen sammenholdt med bevilgede driftsmidler gjør situasjonen vanskelig for domstolen. Det kan synes som om domstolen har sakket akterut mht. til nivå på driftsmidler. Domstolen har flere ganger tatt opp disse forhold med departementet. Svar: Som følge av strukturendringene vil noen domstoler ha behov for nye og/eller utvidede lokaler. De domstolene som blir direkte berørt av strukturendringene, og som ikke har egnede lokaler, vil derfor bli prioritert. Vi ser likevel at det er flere domstoler som har behov for en oppgradering av lokalene. Budsjettene tillater imidlertid ikke en generell forbedring, og det må derfor foretas prioriteringer. Det kan likevel nevnes at Domstolavdelingen var i kontakt med Vinger og Odal tingrett før sommeren, og det ble avtalt at departementet i løpet av høsten vil besøke tingretten og vurdere lokalforholdene. Vi er kjent med at domstolen samlet sett har en beregnet underkapasitet på totalt 0,9 årsverk. Vi ser at underkapasiteten har medført ekstrabelastning for domstolen. Departementet har derfor i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett kompensert for underkapasiteten ved en styrking av domstolens budsjett. Det er et mål at domstolen har en bemanning og arbeidsforhold som er i overensstemmelse med behovet. Innenfor rammen av domstolenes samlede bevilgning inneværende år er det imidlertid ikke mulig å nå denne målsetningen fullt ut. Det innebærer at departementet må prioritere strengt mellom ulike behov. Inntil videre ber vi derfor domstolen handtere situasjonen på en best mulig måte. Innlevert 2. september 2002 av stortingsrepresentant Sigvald Oppebøen Hansen Besvart 9. Spørsmål: «Vil Regjeringa endre dei krav som blir kravd ved konsesjon til telenett og teleoperatørselskap slik at naudmeldingsnummer blir prioritert i telenettet, og kva vil statsråden gjere slik at dei aller fleste innbyggjarar i landet kan fa alternative telekommunikasjons vegar?» Grunngjeving: Naudmeldingstenesta i Noreg har blitt kraftig sentralisert i dei seinaste åra. Politireforma aleine halverte talet på 112-sentralar, og talet på interkommunale brannvarslingssentralar (110-sentralar) også blitt færre. I Telemark er talet på 112-sentralar redusert frå fem til éin, og talet på 110-sentralar er redusert frå fem til to. Ved fleire høve i Telemark har publikum ifølgje dagspressa hatt problem med å nå fram til dei tre naudnummera 110,112 og 113 i naudstilfelle. Dette skjedde i mars og i juli 2002. Slik eg oppfattar det, har ikkje naudnummera prioritet i telenettet. Dette kan vere ei av årsaka til at ein frå tid til anna ikkje kjem fram på naudnummera. Enkelte episodar, der til dømes kablar av ein eller anna grunn er kutta, har vist at så mykje som 6-7 pst. av Telemark sin befolkning ikkje har to alternative ruter når dei skal melde akutt fare over naudnummera. i Nome kommune. Sett i samanheng med nemnde sentralisering av naudmeldinga, skapar dette utryggleik for befolkninga. I eit moderne samfunn, der ein baserer mykje av kommunikasjonen på telenettet sine fastliner og radioliner, bør det vere ein sjølvsagt ting at naudmeldingar blir gitt prioritet og at det finnast alternative vegar gjennom nettet for alle. Svar: Alle telefonbrukere skal kunne ringe nødnummer gratis og uten bruk av betalingsmedier. Det skal være mulig å foreta nødanrop uten betaling fra telefonkiosker. Det skal også være mulig å foreta nødanrop fra GSM mobiltelefoner seiv om telefonen mangler SIM-kort eller det er manglende økonomisk dekning på abonnementet. Kravene til tilbyder av offentlig telenett og offentlig teletjeneste er nedfelt i teleloven, offentlignettforskriften samt tilleggskrav i Telenors konsesjon og mobilkonsesjonene. Gjeldende rammebetingelser innebærer at utbygging og kapasitet fastsettes på grunnlag av kommersielle vurderinger fra utbyggere og tjenestetilbydere. Det stilles ikke konkrete krav til funksjonalitet som innebærer særskilt prioritering av nødmeldingssamtaler i det offentlige telenettet. Det er imidlertid generelt meget god kapasitet og fremkommelighet i nettet i normalsituasjonen. sett til at etablerte reserveveier kan tas i bruk. Moderne telenett er i transportdelene utført som en såkalt "ringstruktur", dvs. at det er reservekapasitet dersom en feil skulle føre til at en enkelt kabel ikke blir tilgjengelig. I visse deler av nettet mer lokalt har det ikke vært bedriftsøkonomisk grunnlag for å bygge denne typen struktur og tilhørende økt sikkerhet. Telenor har uttalt at færre mottakssentraler gir klare fordeler for fremkommeligheten av nødmeldinger i telenettet. Færre mottak gir færre sårbare nettilknytninger uten mulighet for reserveveier, samtidig som større og mer sentralt lokaliserte mottak kan plasseres på et høyere (teknisk) hierarkisk nivå i telenettet. Mottakssentralene for nødmeldinger er tilknyttet telenettene gjennom ordinær telefoni, ISDN eller leide samband. Dersom nødetatene har behov for ekstra sikkerhet og tilgjengelighet på sine samband kan dette som regel sikres ved at nødetatene lokalt kan tilknyttes to ulike sentraler over to ulike kabelsystemer. De fleste operatorer tilbyr slik tilknytning, men få nødsentraler har valgt slik løsning. Videre kan nødetatene inngå avtaler med tjenestetilbydere om rask utrykning ved feilretting, også utenom vanlig arbeidstid. Opplysninger fra Telenor viser imidlertid at nødsentralene i liten grad har inngått slike avtaler om prioritert feilretting. Det er ikke planlagt endringer i konsesjonene. Innlevert 2. september 2002 av stortingsrepresentant Sigvald Oppebøen Hansen Besvart 6. Spørsmål: «Når vil statsråden ta initiativ til å gjennomføre ein sluttbehandling av forslag til endring av plan- og bygningslova, endring av § 106 a Heis, rulletrapp og rullende fortau?» Grunngjeving: Ifølgje plan- og bygningslova blir huseigar pålagd å få sine heisar rutinemessig kontrollert. Denne kontrollen kan bare utførast av Norsk Heiskontroll, som er ein offentleg stiftelse. I tillegg det kommunale ordningar i Oslo og Sandnes. I landet elles har Norsk Heiskontroll monopol. Dagens ordning blei innført i 1987. I samband med AAD sitt framlegg til endringar i forskrift til plan- og bygningslova i brev av 21. det uheldige ved dette monopolet. Mellom anna blei det hevda at: "Et regulert monopol som hindrer utvikling av nye, mer effektive løsninger på området". Konkurransetilsynet foreslo fjerning av unødvendig konkurransehindringar og at det blei sett objektive kriterium for kven som skal sertifisere. Departementet (KRD) sendte den 9. februar 2001 ut på høyring "Forslag til endringer i plan- og bygningsloven § 106 a Heis, rulletrapp og rullende fortau". Departementet gjorde framlegg om å opne marknaden for tryggleikskontroll og at slik kontroll skal kunne bli utført av sentralt godkjende føretak som er kvalifiserte for oppgåva etter nærare fastsette kvalifikasjonskrav. Så langt eg kjenner til blei ikkje høyringssvara arbeidd vidare med i departementet og det blei heller ikkje gjort framlegg til endringar. Svar: Som De er kjent med sendte Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) den 2. februar 2001, under dåverande statsråd Sylvia Brustad, på høyring eit forslag om endringar i plan- og bygningslova. Eit sentralt forslag var å opne for at også andre enn kommunane og Norsk Heiskontroll (NHK) skulle kunne utføre tryggingskontroll av heis, rulletrapp og rullande fortau i drift. Etter reaksjonane i høyringsrunden vart ikkje forslaget fremma for Stortinget. Eg støtter i utgangspunktet prinsippet som var lagt til grunn i høyringsforslaget, nemleg at den periodiske tryggingskontrollen bør kunne konkurranseutsetjast, til dømes etter den modellen som var skissert i departementet sitt forslag. Når eg likevel ikkje har funne det tenleg å ta initiativ til å fremje det same forslaget på nytt, har det samanheng med fleire forhold. Det er mitt inntrykk at kundane gjennomgåande er godt nøgde med det tilbodet NHK gir, både når det gjeld pris og service (Det er no berre Oslo som har eigen kommunal heiskontroll). Tryggleiken er god. Det er svært få ulukker med personskade på dei nær 30 000 heisanlegga som fell inn under ordninga. Høyringsrunden har etter mitt syn avdekka behov for ytterlegare utgreiingar. Eg har særleg festa meg ved innvendingar og uvisse knytt til spørsmål: - om tryggleiken og prisnivået vil kunne oppretthaldast i alle deler av landet i ein liten, fri marknad (Berre ca. 40 årsverk er i dag knytt til ordninga.) tilsynsordningane til Eltilsynet og Arbeidstilsynet (Sist nemnde har eit sjølvstendig tilsynsansvar for heisar i produksjonsprosessar i ei verksemd og heisar for rein varetransport.) - om røynslene frå andre land som har privatisert kontrollen er gode. (Signala frå Sverige, som privatiserte tryggingskontrollen i 1995, er ikkje eintydige.) Eg har i denne situasjonen tatt initiativ overfor Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD), som har ansvaret for Arbeidstilsynet, for å fa nærare vurdert om det kan vere grunnlag for sjå dei ulike heiskontrollordningane i samanheng, eventuelt å slå dei saman for å gje ein større marknad for konkurranseutsetting. Etter eit møte like før sommarferien avventar vi no Arbeids- og administrasjonsdepartementet si vurdering. Også i annan samanheng skjer det ei vurdering sentralt av organiseringa av tryggingskontrollen av heis, rulletrapp og rullande fortau. Regjeringa arbeider som kjent med ein gjennomgang av statlege tilsynsordningar med sikte på å presentere overordna prinsipp for statlege tilsyn i ei melding til Stortinget. I dette arbeidet, som vert leia av AAD, har KRD bedt om at også tilsynsordningane for heisanlegg (og tivoliinnretningar) vert vurdert i ein vidare samanheng. Tilsynsordninga vert også vurdert i samband med Regjeringa sitt arbeid med sikte på styrking av konkurransepolitikken. I denne situasjonen finn eg det lite tenleg å ta opp att forslaget i den forma det vart sendt på høyring i fjor, men vil følgje opp tilsynsordninga med sikte på at det skal kunne etablerast eit tilsyn i framtida der private føretak med tilstrekkelege kvalifikasjonar skal kunne utføre slik tryggingskontroll. Innlevert 2. september 2002 av stortingsrepresentant Aslaug Haga Besvart 9. Spørsmål: «Hva er årsaken til at rapporten som Statistisk sentralbyrå har laget på oppdrag fira Utenriksdepartementet, og som viser at EØS-avtalen og handelsavtalene i WTO gir liten økonomisk gevinst, ikke er omtalt i St.meld. nr. 27 om EØS-samarbeidet 1994- 2001?» Begrunnelse: I Nationen for 20. oppdrag fra Utenriksdepartementet. Analyser i rapporten viser at EØS-avtalen og handelsavtalene i WTO samlet i kun gir en velferdsøkning på 0,77 pst. i Norge. Forsker Tåran Fæhn i SSB sier at dette skyldes at Norges økonomi var svært liberalisert før EØS-avtalen ble inngått. Han konstaterer at vi allerede hadde frihandelsavtaler med alle EU-land og at det derfor var lite å hente på EØS-avtalen. Svar: Utenriksdepartementet. Denne rapporten dreier seg imidlertid ikke om økonomiske gevinster ved EØS-avtalen og handelsavtalene i WTO. Rapport inneholder derimot noen analyser vedrørende miljøeffekter av handelsliberalisering i forbindelse med den pågående WTOrunden. Rapporten forelå i mars 2000.1 påvente av ferdigstillene av sektoranalyser på landbruk, fisk og transport, ble den imidlertid først nylig sendt på høring. Men analyseresultatene av miljøeffekter ble publisert som et diskusjonspapir av Statistisk sentralbyrå i april 2001. I arbeidet med miljøanalysene ble det blant annet trakket på tidligere anslag som Statistisk sentralbyrå hadde foretatt i 1999 over en begrenset del av de økonomiske virkningene av EØS-avtalen samt tre andre internasjonale avtaler. Det er åpenbart disse beregningene, som byrået laget på eget og ikke Utenriksdepartementets initiativ, det refereres til i spørsmålet. Disse anslagene gjelder utelukkende økonomiske konsekvenser som skriver seg fra reduksjon i tollsatser og bortfall av andre, ikke tollmessige handelshindringer samt visse endringer i subsidier. Men denne problemstillingen gir ikke grunnlag for en helhetsvurdering av virkningene av EØS-avtalen. Tollmessige handelshindringer var i hovedsak eliminert før EØS-avtalen ble inngått. Resultatene fra beregningene er omtalt i forkortet og forenklet form i en artikkel i Økonomiske analyser nr. 6 1999 med tittelen "Velferdsvirkninger av multinasjonale handelsavtaler". offentliggjort i andre publikasjoner og i ulike formater, blant annet i artikkelen "Welfare effects of trade liberalisation in distorted economies" i boken "Using Dynamic General Equilibrium Models for Policy Analysis" (North Holland 2000). Beregningene synes ikke å ha vakt noen særlig oppsikt da de ble publisert. Hva angår virkningene av andre former for handelshindringer, er de særdeles vanskelig å beregne, og anslagene er usikre. La meg imidlertid få sitere hva Næringslivets Hovedorganisasjon blant annet uttaler i sitt innspill til EØS-meldingen: "For de fleste norske bedrifter sikrer avtalen markedsadgang til det indre marked, rettslig homogenitet og parallellitet når de gjelder konkurranseregler og statsstøtte; bl.a. har bortfall av antidumpinginstramentet fjernet usikkerhet og risiko for vilkårlig behandling. EØS-avtalen har med andre ord fungert som et godt rammeverk for handel med EU." Det er ikke mulig å tallfeste økonomisk disse og andre virkninger for Norge av EØS-avtalen. Mange andre faktorer påvirker utviklingen, EØS-avtalens virkninger kan ikke isoleres. Det er ikke er mulig å beregne hvordan det ville gått med for eksempel investeringer og sysselsetting i Norge uten denne avtalen. Det synes imidlertid å være klart at de viktigste gevinstene av EØS-avtalen - økonomiske som andre - er å finne på andre områder enn redusert toll. De beregningene som det refereres til i spørsmålet, kan derfor ikke ses å tilføre informasjon som er så oppdatert, relevant og sikker at den åpenbart ville forsvare en plass i EØS-meldingen. Innlevert 2. september 2002 av stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa Besvart 11. september 2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Spørsmål: «Gjennom media er det gjort kjent at departementet vil be Oljedirektoratet om ein rapport når det gjeld bruk av overtid på norsk sokkel. Når vil ein slik rapport føreliggja, og vil statsråden ta initiativ til at også Stortinget vert kjent med innhaldet i rapporten?» Grunngjeving: Stortinget har i vår handsama ei eiga melding om tryggleik på sokkelen. Det er bra at statsråden raskt bad om ei oppdatering frå direktoratet då arbeidsgjevarorganisasjonane sette fram påstandar om uakseptabel bruk av overtid. samband med St.meld. nr. 7 (2001-2002). Eg finn det difor rett at Stortinget far del i Oljedirektoratet sin rapport. Eg føreset også at Stortinget far høve til ei drøfting av departementet sine vurderingar og eventuelle forslag til oppfølging. Svar: På bakgrunn av omtale i mediene av ulykken på "Byford Dolphin" 17. april 2002 bad jeg Oljedirektoratet (OD) om en redegjørelse om ulykken, inkludert en vurdering av de nye påstander som er kommet frem i saken vedrørende arbeidstid, og hvorvidt dette har noen innvirkning på granskingskommisjonens konklusjoner og anbefalinger etter ulykken. identifisert i St.meld. nr. 7 (2001-2002) Om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten. Der ble det gjort rede for bruk av arbeidstidsordninger i forhold til regelverkets krav til restitusjon og hvile. Det ble satt fokus på skiftarbeid, nattarbeid, bruk av overtid, jf. pkt. 4.1.3 og 4.6. Stortingsmeldingen identifiserte oppfølgingstiltak både for operatør, myndigheter og arbeidstakerorganisasjonene som disse skal gripe fatt i, jf. pkt. 7.4. Av ODs redegjørelse fremgår at direktoratet som et ledd i oppfølging av arbeidstids- og hvilebestemmelsene på norsk sokkel, vil be operatørselskapene redegjøre for sine kontrollrutiner rettet mot egne ansatte og entreprenøransattes arbeidstid. Direktoratet ønsker også en redegjørelse av i hvilken grad rutinene er egnet til å avdekke brudd på arbeidstids- og hvilebestemmelsene. På bakgrunn av dette materialet vil OD vurdere videre oppfølging overfor selskapene. OD vil også ved planlagte tilsynsaktiviteter foreta kontroller av at arbeidstidsbestemmelsene blir overholdt. Jeg kan opplyse om at OD i første halvår 2002 har gjennomført tilsynsaktivitet mot to entreprenørselskaper når det gjelder arbeidstidsbestemmelsene. ODs tilsyn avdekket ikke lovbrudd verken med hensyn til overtidsbruk eller arbeids- og friperioder. kan også opplyse om at OD etter informasjon fra en arbeidstakerorganisasjon vurderer oppfølging mot enkelte innretninger der arbeidstakerorganisasjonen mener de kan legge frem dokumentasjon om ulovlig overtidsbruk. Etter det nye regelverket som trådte i kraft 1. januar 2002 ble arbeidstidsbestemmelsene for ledende personell skjerpet, ved at disse skal registrere sin arbeidstid på lik linje med annet personell. OD vil i tillegg på oppdrag fra departementet forbedre og oppdatere en aggregert statistikk over overtidsbruken på sokkelen. ODs årsberetning inngår som vedlegg til stortingsmelding om olje- og gassvirksomheten som fremlegges for Stortinget hvert annet år, og resultater av tiltakene vil bli omtalt der. En grandigere og samlet vurdering av problemstillinger i tilknytning til arbeidstids og hvilebestemmelsene på norsk sokkel vil også bli gitt i stortingsmelding om helse, miljø og sikkerhet som skal fremlegges for Stortinget hvert fjerde år. Jeg tar også utover dette sikte på å orientere Stortinget på egnet måte om bruken av overtid på sokkelen. Innlevert 2. september 2002 av stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa Besvart 10. Spørsmål: «Kan statsråden gje eit oversyn over tilstanden i marknaden når det gjeld bruk av symbol for narkotika for å marknadsføre andre produkt, og vil han vurdere om det er naudsynt med eit lovforbod mot varer som ved bilete, tekst eller anna, reklamerer for varer eller stoff som etter lova blir rekna som narkotika?» Grunngjeving: Det er naudsynt å ta i bruk ei rekkje tiltak for å minske bruk og etterspørsel av narkotika i dagens samfunn. Det foregår nå ein svært viktig debatt om tiltak for dei tyngste rusmiddelmisbrukarane. Samstundes er det viktig å ha fokus på det førebyggjande arbeidet. Dei seinaste åra har vi opplevd ei nærast eksplosjonsarta utvikling i legaliseringsrørsla i Noreg. På same tid har vi sett fleire døme på at ulike produkt vert marknadsførte gjennom bruk av symbol knytt til narkotika. Døme på dette er cannabisblad og ecstasyfigurar. knytt til marihuana for å promotere sine produkt. Slik bruk set narkotika i eit positivt og tiltalande lys, og kan fungere stikk i strid med førebygging. Det er forbod mot bruk og omsetjing av narkotika i Noreg. Det skulle difor vere sjølvsagt at reklame som kan oppfattast å vere for eit ulovleg produkt, ikkje er tillate. I Noreg vart forbod mot alkoholreklame innført i 1973. Fleire europeiske land har etter dette innført reklamerestriksjonar. Dette forbodet er eit viktig og etablert element i norsk førebygging mot alkoholskadar. Reklame som mellom anna nyttar narkotikasymbol må ikkje fa utvikle seg til eit strategisk bidrag i kampen for å legalisere og ufarleggjere narkotika. Regjeringa føretok i 1998 ei vurdering av eit eksplisitt forbod. Konklusjonen var den gongen at eit forbod førebels ikkje var naudsynt. Det vart og peika på at ein i straffelova har heimel for å reagere. I lys av den utviklinga vi no ser er det ynskjeleg med eit oppdatert oversyn over tilstanden i marknaden, her under også om politiet har gripe inn i einskildtilfelle i løpet av desse åra. Svar: Fyrst vil eg understreke at eg deler den bekymring som ligg i spørsmålet og grunngjevinga til representanten Meltveit Kleppa, for den utviklinga vi ser når det gjeld krav om legalisering av visse typar narkotika. Spørsmålet om legalisering av bruk og oppbevaring av mindre kvanta cannabis vil også kome opp i samband med den foreståande revisjonen av straffeloven. Sjølv om det er ei tid til høyringsfristen for straffelovskommisjonen si utgreiing går ut, vil eg alt nå gje uttrykk for at det etter mitt syn ikkje er noen farbar veg å gå at vi legaliserer bruk og oppbevaring av såkalla lettare, narkotisk stoff. Dette synet er også lagt til grunn i arbeidet med handlingsplanen mot rusmiddelmisbruk som Regjeringa om kort tid vil leggje fram for å styrkje arbeidet mot narkotikamisbruk. I eit førebyggjande perspektiv er det derfor viktig å hindre at illegalt stoff blir tilgjengeleg. I denne samanhangen vil eg framheve at Regjeringa vil styrke politiet si førebyggjande innsats mot misbruk av rusmiddel blant unge for å hindre rekruttering til misbrukarmiljø. Derfor er informasjon til dei unge om narkotika og kunnskap om konsekvensar ved misbruk viktige element i eit slikt førebyggjande arbeid. Den liberaliseringa andsynes rusmiddelbruk som vi har sett vil auke i opinionen dei seinare åra, medfører at vår samla innsats må bli endå sterkare for å kunne førebyggje at ungdom byrjar å prøve narkotika, både frå styresmaktene, næringslivet og friviljuge organisasjonar si side. Parallelt med denne liberaliseringa har også legaliseringsrørsla blitt større, noe som også kan undergrave det førebyggjande arbeidet vårt. Spørsmålet frå representanten Meltveit Kleppa er todelt. Den første delen gjeld spørsmålet om kva omfanget er når det gjeld bruk av ovanfor nemnde symbol. Dette har vi inga statistikkføring over. Politiet har ikkje prioritert aksjonar mot t.d. forretningar som sel brukarutstyr eller andre effektar som kan knytast til narkotika. Men politiet i Oslo opplyser om at ein der har relativt god oversikt over den marknaden som både gjeld både sal av brukarutstyr og sal av produkt som det er knytte spesifikke narkotikanamn til, som t.d. Hemp-produkt hos Body Shop; T-skjorter, smykke, sukkerty, karamellar og liknande med avbilda cannabisblad på; like eins bøker, heimesider på Internett osv. Det vanlegaste bildet på ulike varer er bilete av cannabisbladet som er legaliseringsrørsla sin logo. Politiet er også kjent med kvar desse produkta blir selde, samt gateseljarar som også har varer med slik avbilding. Men politiet har ikkje gripen inn overfor slik verksemd som gjeld varer med bilde eller namn på narkotika. Den andre delen gjeld spørsmålet om det er naudsynt med lovforbod mot varer som ved bilete, tekst m.m. reklamerer for narkotika eller andre varer som kan reknast for narkotika. ulike aspekt ved reklamering. For det første kan det vere snakk om direkte reklame for narkotisk stoff. For det andre kan det vere tale om namn og symbol på elles lovlege varer i sal, t.d. parfyme, T-skjorter, særskilde hudpleieprodukt eller liknande ("vareforbod"). Det kan i denne samanhangen synast naturleg at vi skulle ha hatt eit særskilt forbod mot å reklamere for narkotiske stoff på same måten som vi har forbod mot reklame for lovlege varer som tobakk og alkohol. Rein reklame for narkotika vil lett bli ramma av straffeloven § 140, som gjer det straffbart å oppmode til eller å forherlege ei straffbar handling, jf. også legemiddellova § 24. Og dei andre handlingane som spørsmålstilleren nemner, vil i nokre tilfelle omfattast. Det er forbode å reklamere for sal av narkotika til t.d. bestemte prisar på særskilde stader, all den tid oppbevaring, innehaving, distribusjon og omsetjing av narkotika er straffbart. Og i enkelte høve kan reklame reknast som straffbar medverknad. Å knytte narkotiske stoff til varer kan vere med å ufarleggjere og forherlege stoffet. Dette representerer etter mi oppfatning ei form for snikreklame for bruk av narkotika. Mykje av denne snikreklamen er retta mot ungdom. Det kan i neste omgang kanskje bidra til at grensa for å prøve narkotika blir senka. Dette står i strid med det arbeidet som Regjeringa gjer for å redusere narkotikamisbruket. Eit effektivt og håndterbart vareforbod ville sannsynlegvis kunne vere eigna til å redusere talet på nysgjerrige som vil prøve. Eg vil her nemne at Forsvarets rusmiddeldirektiv som kom i mai dette år, inneheld forbod mot å bere symbol som kan knytast til narkotika, innan Forsvaret. Men eit særskilt forbod mot å reklamere for narkotiske stoff vil medføre ei rekke kompliserte avvegingar både når det gjeld definisjonen av kva vi forstår ved slik reklame og når det gjeld avgrensing av kva som er namn på andre, lovlege produkt som ikkje har samanhang med narkotika. Eit vareforbod, der namn på varer også kan knytast til narkotiske stoff, vil såleis ramme legitime varer som er i lovleg sal i dag, bl.a. varer som klesplagg og parfyme etc. Det er særleg eit slikt vareforbod som reiser tolkingsspørsmål. Sjølv om ein løyser spørsmålet om kva for produkt som ikkje skal bli ramma gjennom å gje høve til dispensasjon, vil det likevel kunne bli vanskeleg å definere kvar grensa skal gå for kva for varer ein skal dispensere for. Sjølv om ein skulle kunne ha oversikt over varer det skal dispenserast for, vil det kome nye varer til som vil kunne bli ramma av eit forbod. Alt i alt vil det kunne bli vanskeleg å trekkje grensa mellom det lovlege og det ulovlege. Eit reklameforbod vil også ha ei side til retten til ytre seg fritt. Det finst ingen reglar som rammer ytringar om narkotika, t.d. ytringar mot offisiell norsk narkotikapolitikk. forbod mot reklame som eit inngrep i retten til fritt å setje fram ytringar, bl.a. gjennom bilete av cannabisblad eller varer med namn på narkotisk stoff. Eit slikt inngrep i retten til å ytre seg må vegast opp mot interessa å verne om folkehelsa. Dette er så generelle uttrykk at dette neppe vil bli ramma av ovanfor nemnde reglar i straffeloven. Etter mi oppfatning må vi derfor i ytringsfridomen sitt namn nok akseptere at noen uttaler seg til fordel for fri omsetning av cannabis. Men eit reklameforbod vil ikkje nødvendigvis gripe inn i retten til å ytre seg fritt for eller imot narkotika generelt, men bare i retten til å reklamere for eller imot narkotika. Etter mi oppfatning er eit reklameforbod eit relativt lite inngrep i ytringsfridomen og omsynet til folkehelsa må vege tungt. Eit vareforbod kan framstå meir som ei hindring for utøving av næringsverksemd snarare enn ei avgrensing av ytringsfridomen. Slik sett kan dette tale for eit spesifikt vareforbod. Men desse aspekta ved eit eventuelt reklameforbod må drøftast grundig før ein eventuelt vedteke eit slikt forbod. Eit vareforbod vil også utgjere ei avgrensing i kva slags produkt som kan omsetjast på den nasjonale marknaden. etter artikkel 11. Eg finn ikkje grunn til her ågå inn på noen drøfting av spørsmålet om eit slik forbod kan omfattast av noe unnatak i artikkel 11, men bare peike på at slikt forbod alt i alt reiser vesentlege problem i forhold til EØS-avtalen. Eg vil heller ikkje sjå bort frå at å innføre eit spesifikt forbod mot varer som reklamerer for narkotiske stoff, kan virke inspirerande innan eit så komplisert område på nettopp grupper innan legaliseringsrørsla til å prøve grensene for kva som vil vere lovleg og kva som vil vere forbode. Her kan vi trekke lærdom av røynslene med reklameforbod mot alkohol. Den legaliseringsdebatten som vi ser tilta i dag, må vi møte med grundig gjennomtenkte og vektige argument og syte for at vi har ein heilskapleg politikk mot narkotikakriminaliteten for å kunne redusere etterspørselen etter narkotika og redusere bruken. Ikkje minst er det viktig at vi møter legaliseringsdebatten med sakleg og god informasjon og med førebyggjande arbeid på fleire plan. På denne bakgrunn finn eg det nå ikkje tilrådeleg å gå inn for å endre loven slik at vi får forbod mot varer som ved bilete, tekst eller anna reklamerer for varer eller stoff som etter lova blir rekna som narkotika, ut over det som det allereie finst heimel for å forby. Innlevert 3. september 2002 av stortingsrepresentant Kjetil Bjørklund Besvart 12. Spørsmål: «Et amerikansk SURTASS-skip driver übåtovervåking i Barentshavet, og observeres jevnlig i Sørøysundet i Finnmark. Disse skipene kan utstyres med lavfrekvens aktiv sonar (LFA), som antas å ha en skadelig virkning for fisk og sjøpattedyr. Hva er Regjeringens holdning til bruk av slik sonar i norske havområder, og hva har Regjeringen foretatt seg for å skaffe kunnskap om USAs planer for bruk av lavfrekvens aktiv sonar?» Begrunnelse: Avisen Nordlys skrev 26. august at forsvarsministeren ikke kjenner til om USA vil ta i bruk lavfrekvens sonar på skip som jakter på übåter i Barentshavet. Avisen refererte samtidig til at havforskere mener den effektive sonaren har skremmende og drepende effekt på fisk og sjøpattedyr. Miljøorganisasjonen WWF har etterlyst en norsk holdning til bruken av lavfrekvens aktiv sonar, og det er etablert en verdensomfattende organisasjon som har bekjempelsen av lavfrekvens sonar som mål. Norge har et stort ansvar for å forvalte de store fiskeressursene i våre farvann og beskytte fisk og sjøpattedyr mot miljøskadelig aktivitet. Regjeringen må derfor forventes å ha en aktiv holdning til bruk av teknologi som kan være miljøskadelig i våre havområder. Svar: Norge samarbeider nært med vår viktigste allierte, USA, om forsvarsspørsmål i nord. Dette gjelder også innhenting av informasjon om militær aktivitet i området. Norge har kontroll over den aktivitet allierte fartøyer gjennomfører i norsk territorialfarvann. Denne aktiviteten utføres i henhold til retningslinjer som er gitt av norske myndigheter. Når det gjelder de amerikanske SURTASS- (Surface Towed Array Sonar System) fartøyene, kan jeg opplyse at de har tillatelse til å gå inn i norsk territorialfarvann ved dårlig vær, for forsyninger, vedlikehold og mannskapsbytte, eller dersom det skulle oppstå uforutsette problemer som gjør det nødvendig å gå inn i smulere farvann eller til havn. Jeg kan videre opplyse at de SURTASS-skipene som har operert i de aktuelle områdene ikke er utstyrt med lavfrekvens aktiv sonar. Fartøyenes oppgave er oceanografisk forskning og overvaking, og de er kun utstyrt med passive sonarer som lytter, og som ikke kan sende ut signaler. Slike systemer har derfor ingen skadelige virkninger på fisk og sjøpattedyr. Forsvarsdepartementet er imidlertid oppmerksom på den problemstillingen som blir reist. Ved NATOs forskningssenter i Italia, SACLANT Undersea Research Centre (SACLANTCEN) pågår det et omfattende forskningsprogram på området. I 1998 arrangerte senteret en forskningskonferanse om lavfrekvens sonars påvirkning av sjøpattedyr, hvor eksperter fra flere land deltok. Det ble der enighet om arbeidet med videre forsøk med lavfrekvens sonar, nedfelt i dokumentet "Marine Environmental Policy and Mitigation Procedure". prioritert i NATO. Norge er en av bidragsyterne til SACLANTCEN, og har hatt forskere som har deltatt i forskningsprogrammer ved senteret. Forsvarsdepartementet har, og vil fortsatt ha fokus på spørsmålet om lavfrekvens sonar. Vi følger nøye den forskning som pågår på området, og er i kontakt med fagmyndigheter på området. Jeg vil samtidig gjøre oppmerksom på at innenfor norsk territorialfarvann har norske myndigheter ikke gitt utenlandske fartøyer tillatelse til bruk av lavfrekvens sonar. Når det gjelder spørsmålet om USAs planer for bruk av lavfrekvens aktiv sonar, har Forsvarsdepartementet foreløpig ikke annen informasjon enn den som er offentlig tilgjengelig. I henhold til en offisiell amerikansk beslutning, er bruken av lavfrekvens sonar underlagt streng regulering godkjent av de amerikanske fiskerimyndigheter. Innlevert 3. september 2002 av stortingsrepresentant Einar Holstad Besvart 10. Spørsmål: «Det vises til oppslag i Aftenposten denne uken (28) om kappkjøring med bil langs en riksvegstrekning i Fræna kommune. Det er hjemmel i lovverket for å inndra kjøretøy som har vært benyttet i strid med blant annet vegtrafikkloven. Kan praksisen ved inndragning innrettes slik at kjøretøyet beholdes i en periode uten at det selges, og på den måten bidra til at terskelen for å beslaglegge/ ta i arrest, senkes?» Begrunnelse: Ifølge avisoppslag denne uken har det foregått en form for kappkjøring langs riksvegen mellom Molde og Elnesvågen i Fræna kommune som er helt uakseptabel. Det er ifølge kilder i fartsmiljøet hevdet at hastigheter helt opp i 250 km/t ikke er uvanlig. Dette er helt uakseptable handlinger. Høye bøter og fengselsstraffer synes å ha liten innvirkning på dette fartsmiljøet. Det er derfor betimelig å vurdere beslagleggelse av kjøretøy som benyttes til ulovlig kappkjøring. Praksisen med beslaglagte kjøretøy er å seige dette til inntekt for staten. Bruk av dette virkemidlet oppfattes i de fleste tilfeller som en veldig streng reaksjon mot bileier. Likevel er det å beslaglegge kjøretøyet det mest effektive virkemiddel for å stanse ulovlighetene det her er snakk om. ble fråtatt eier i kortere eller lengre tid, vil dette både ha den samme preventive effekt som et permanent beslag, men samtidig ikke virke som en tilleggsstraff som det vil være å miste kjøretøyet for all tid. Svar: Inndragning av førerkort er en vanlig reaksjon ved trafikkovertredelser av litt alvorlig art, jf. vegtrafikkloven § 33. Hensikten er å fjerne fira kjøretrafikken de som etter utvist åtferd kan antas å representere en særlig trafikksikkerhetsrisiko. En større fysisk hindring mot fortsatt kjøring er å forby fortsatt bruk av motorvognen og inndra vognkortet og kjennemerkene (avskilting) eller å inndra motorvognen til fordel for statskassen. I ditt spørsmålet er det vist til en artikkel i Aftenposten i uke 28 om kappkjøring med bil langs en riksvegstrekning i Fræna kommune. Politidirektoratet har i denne forbindelse kommet med følgende opplysningen "Politimesteren i Nordmøre og Romsdal bekrefter at grove fartsovertredelser mellom Molde og Elnesvåfen har vært et trafikksikkerhetsproblem i flere år. Det ar vært flere dødsulykker blant ungdom i Fræna kommune som skyldes uaktsom kjøring, herunder grove fartsovertredelser. Det er flere ganger de siste årene tatt ut tiltale mot unge sjåfører for uaktsomt drap i forbindelse med at passasjerer har omkommet. personbil som holder en hastighet på over 200 km/t. Det antas imidlertid at problemet i Nordmøre og Romsdal politidistrikt ikke skiller seg særlig fra det som er tilfeller andre steder i landet." "Politimesteren kan med hjemmel i vegtrafikkloven § 36 nr. 2, bokstav d, forby bruken av motorvogn for bestemt tid av inntil 1 år når hensynet til trafikksikkerheten krever det, og kjøretøyets eier eller noen som stadig bruker kjøretøyet mea eierens samtykke, har kjørt med kjøretøyet på uforsvarlig måte. Ved ileggelse av bruksforbud kan kjennemerker og vognkort inndras, og politiet kan ta kjøretøyet i forvaring, når det finnes nødvendig, jf. § 36 nr. 3 og 6. Etter § 36 nr. 5 kan det nedlegges midlertidig bruksforbud inntil endelig vedtak kan fattes etter vegtrafikkloven § 36 nr. 7. Vedtak etter vegtrafikkloven § 36 er enkeltvedtak etter forvaltningsloven." "Konklusjonen er at politiet på visse vilkår har anledning til å nedlegge tidsbegrenset bruksforbud for et kjøretøy." Med hensyn til bruken heter det fra Politidirektoratet: "Politidirektoratet har ingen statistikk som viser i hvilken utstrekning politidistriktene bruker denne reaksjonsformen i forbindelse med fartsovertredelser. Det påligger imidlertid Politidirektoratet å følge opp slik at politidistriktene benytter de regler som finnes i lovverket for å reagere forsvarlig og riktig på de overtredelser som blir begått i trafikken. Grove nastighetsovertredelser er åpenbart overtredelser som kvalifiserer til bruk både av inndragningsreglen i straffeloven § 35 og bruksforbudet i vegtrafuddoven § 36." Avslutningsvis viser jeg også til at det finnes bestemmelser om beslag i forbindelse med straffeforfølgning. Etter straffeprosessloven § 203 kan ting som kan ha betydning som bevis beslaglegges. Det samme gjelder ting som antas å kunne inndras eller å kunne kreves utlevert av fornærmede. Nærmere bestemmelser om inndragning er gitt i straffeloven § 35, jf. § 37 d. Jeg finner for øvrig ikke grunn til å gå nærmere inn på disse bestemmelsene i denne sammenhengen. For øvrig vil jeg bemerke at ansvaret for vegtrafikkloven hører inn under Samferdselsdepartementet. Innlevert 3. september 2002 av stortingsrepresentant Åslaug Haga Besvart 12. Spørsmål: «Midt under toppmøtet i Johannesburg hvor miljøvernministeren prisverdig markerte betydningen av offensiv satsing på alternativ energi, ble det klart at Ford trekker seg ut av elbilprodusenten Think i Akershus. Elbiler er et miljøprodukt som har framtida for seg. Vil miljøvernministeren bidra til at staten bidrar i et økonomisk spleiselag dersom de ansatte lykkes med å fa investorer med på en ny start?» Svar: Miljøverndepartementet er opptatt av de positive miljøkonsekvensene en større satsing på elbiler og annen type miljøvennlig kjøretøyteknologi kan ha. Elbilene har ingen forurensende utslipp fira motoren og svært lav motorstøy sammenlignet med andre kjøretøy. Øvrige miljøvirkninger vil avhenge av produksjonssystemet for elektrisk kraft. En betydelig overgang til elbiler i de største byene vil derfor kunne bidra til at de nasjonale målene for luftkvalitet og støy nås. Elbilen har imidlertid begrenset rekkevidde og nyttelast, og topphastigheten er lavere enn for andre biler. disse begrensningene, kan derfor vise seg å ha større gjennomslagskraft. Med forbedret batteriteknologi har imidlertid elbilen også et større potensial enn i dag. Store bilprodusenter som GM og Honda har imidlertid stanset produksjonen av elbiler og satser på hybridløsninger, og på lengre sikt hydrogen og brenselceller, som framtidens miljøteknologi for kjøretøy. Ved utvikling av mer miljøvennlige transportløsninger spiller staten en viktig rolle som tilrettelegger gjennom generelle rammebetingelser. Miljøverndepartementet, Finansdepartementet, Samferdselsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet har over flere år jobbet med ulike tiltak for å tilrettelegge for økt bruk av elbiler i Norge. Dette har bl.a. resultert i at det er iverksatt en rekke avgiftspolitiske tiltak som begunstiger kjøp og bruk av elbiler i Norge: fritak for engangs- og årsavgift, fritak av bompenger, fritak for vrakpantavgift, gratis offentlig parkering og lavere avgifter for elbil som firmabil. I forbindelse med statsbudsjettet for 2001 ble det vedtatt en såkalt 0-sats på merverdiavgiften for elbiler og at investeringsavgiften skulle fjernes med virkning fra 1. januar 2002. Produsentene av Think har også mottatt offentlige tilskudd og lån fra Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) fra 1993. Drammen kommune støtte ved kjøp av elbil med 25 000 kr for bosatte i Drammen kommune. Det er således gjort mye når det gjelder rammebetingelsene for både kjøp og bruk av elbiler. statlig støtte til enkeltbedrifter. I samråd med berørte ministre vil jeg likevel på nytt gå igjennom de generelle rammebetingelsene for å se om det er noe ytterligere som kan gjøres. Innlevert 4. september 2002 av stortingsrepresentant Anne Helen Rui Besvart 11. Spørsmål: «Hva er statsrådens råd til kommuner som er forpliktet til å skaffe boliger til vanskeligstilte, bostedsløse, flyktninger, personer med psykiske lidelser, eldre og uføre innbyggere i kommunen, når Husbanken allerede i februar 2002 varslet om at det ikke var tilskuddsmidler igjen til denne type boligbygging for inneværende år?» Begrunnelse: Kommunenes behov for nye og flere boliger til vanskeligstilte, bostedsløse, flyktninger og andre øker. Mange kommuner har etter forslag fra Husbanken, utarbeidet egne boligsosiale handlingsplanen Dette arbeidet har synliggjort kommunenes økende behov for boliger til de innbyggerne i kommunene som ikke kan skaffe seg boliger seiv. Dette gjelder bostedsløse, sosialt vanskeligstilte, flyktninger og personer med psykiske lidelser og omsorgsboliger for eldre og uføre mfl. Svar: Det er ikke riktig at Husbanken gikk tom for boligtilskuddsmidler i februar i år. Boligtilskuddsordningen har flere formål. Boligtilskudd gis til etablering i egen bolig, til utbedring/tilpasning av bolig og til utleieboliger. Tilskuddet blir gitt til kommuner for videretildeling og direkte fra Husbanken. Ved årets begynnelsen beholder Husbanken en viss andel (om lag 40 pst.) av den totale bevilgningen for å kunne yte tilskudd til utleieprosjekter, og resten tildeles til kommuner for videretildeling til enkeltpersoner utover året til kjøp eller tilpasning av egen bolig. I praksis betyr dette at Husbanken etter februar i budsjettåret disponerer veldig lite tilskuddsmidler til enkelt personer. Dette kan ha ført til at Husbanken har gitt avslag på søknad om boligtilskudd fra enkelt personer allerede i februar. Dette betyr imidlertid ikke at personer ikke kan tildeles slike midler fra kommunene. Informasjon fra Husbanken viser at Husbanken pr. 9. september 2002 fortsatt hadde 51,5 mill. udisponert under boligtilskuddordningen. Om lag 9 mill. kr av dette beløpet er øremerkede midler som skal gå til fremskaffelse av boliger til flyktninger som ble bevilget i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett. I Revidert budsjett økte Regjeringen boligtilskuddsbevilgningen med 75 mill. kr. Denne økningen skal gå til fremskaffelse av boliger til flyktninger. Videre finansieres boliger til eldre og personer med psykiske lidelser i all hovedsak med oppstartingstilskudd og kompensasjonstilskudd til omsorgsboliger/sykehjemsplasser. Som kjent ble handlingsplanen for eldre utvidet med 5 000 enheter i forbindelse med revidert budsjett i vår, slik at planen samlet blir på 38 400 boliger/plasser. Det ble samtidig åpnet for at det kan gis tilsagn til ytterligere 460 omsorgsboliger utover de vedtatte rammene på 440 omsorgsboliger i forbindelse med opptrappingsplanen for psykiatri inneværende år. Rui viser til kommunenes arbeid med boligsosiale handlingsplanen Jeg ser positivt på at så mange kommuner har satt i gang med denne type arbeid. Pr. august 2002 har rundt 40 kommuner ferdigbehandlet sine planer og sendt disse til Husbanken. Husbanken vil derfor fra neste år ha et godt grunnlag for å prioritere sine tilskuddsmidler i henhold til tiltak i planene. En av målsettingene med å utarbeide en handlingsplan er å oppnå en bedre oversikt over de ulike boligvirkemidlene, slik at disse benyttes målrettet og effektivt. Foruten de statlige låne- og tilskuddsordninger har kommunen også andre virkemidler som kan benyttes for å skaffe boliger til vanskeligstilte. Husbanken oppfordrer bl.a. kommunene til å gjennomgå den boligmassen de allerede har. De kommunale boligene bør være midlertidige tilbud, men mange kommuner opplever at folk blir boende i disse boligene over lang tid. Jeg ser positivt på at kommunene også vurderer tiltak som kan stimulere til større sirkulasjon i den kommunale boligmassen. Innleie av boliger fra private utleiere er også et viktig virkemiddel. Dette vil være en rask måte å skaffe boliger vanskeligstilte kan benytte. I enkelte kommuner er utgiftene til hospits store. omfordeling av disse midlene til fremskaffelse av varige botilbud er etter Regjeringens syn en mer positiv og effektiv måte å benytte ressursene på. målsetting vi har i å skaffe ulike grupper av vanskeligstilte en tilfredsstillende bolig. Et slik felles løft krever at vi bruker de ressurser vi har tilgjengelig på den mest effektive måten. Innlevert 4. september 2002 av stortingsrepresentant Inge Ryan Bes vart 12. Spørsmål: «Det har oppstått betydelig usikkerhet etter at Stortinget behandlet saken om mattilsyn våren 2002. Departementene har fremmet en rekke forslag som de berørte parter ikke opplever å ha fått uttalt seg om, og dette har ført til misnøye hos enkelte grupper. Jeg mener alle områder som blir berørt av denne omorganiseringen, som f.eks. kontorinndeling og oppgåvefordeling, må fremmes for Stortinget slik at vi får en forsvarlig demokratisk behandling. Vil statsråden fremme saken for Stortinget?» Svar: Regjeringen la i St.prp. nr. 63 (2001-2002) fram sitt syn på en del sentrale organisatoriske og lokaliseringsmessige spørsmål vedrørende et nytt landbasert mattilsyn. Det ble her foreslått at det nye mattilsynet skal ha tre organisatoriske nivå - et sentralt nivå, et regionalt nivå og et lokalt nivå. Det lokale enhetene skal utgjøre grunnpilarene i tilsynets virksomhet og ha kompetanse og ressurser som er tilstrekkelig for både å drive veiledning av brukerne, føre tilsyn og fatte vedtak i første instans. Landbruksdepartementet foreslo en relativt slank sentralenhet som i første rekke skal ha fokus på strategiske ledelsesoppgaver, og 5-7 regionale enheter som i tillegg til å ha regional styrings- og koordineringsfunksjon for de lokale enhetene også skal kunne tillegges oppgåver av nasjonal karakter. Departementets vurdering når det gjelder plasseringen av den sentrale enheten var at denne bør lokaliseres i Oslo-regionen, nærmere bestemt til Ås i Akershus. Det var i proposisjonen påpekt at et sentralt element for å holde tilstrekkelig tempo i prosessen er å få etablert en administrasjon for den nye organisasjonen. Departementet tok derfor sikte på at leder for det nye landbaserte mattilsynet skal være på plass ved årsskiftet 2002/2003. måte. Flertallet sluttet seg for øvrig til de vurderinger som Regjeringen la fram og la eksplisitt til grunn at laboratorievirksomheten skal organiseres uavhengig av tilsynet. Flertallet understreket videre viktigheten av at det blir holdt en god framdrift i gjennomføringen av hele programmet for å sikre at reformen blir mest mulig vellykket. På denne bakgrunn vurderte Helsedepartementet, Fiskeridepartementet og Landbruksdepartementet det som nødvendig raskt å ta stilling til enkelte spørsmål av stor betydning for den videre framdriften. Kongen i statsråd fastsatte derfor den 16. august 2002 regioninndelingen for det nye mattilsynet. Samtidig ble avklart øvrige spørsmål av stor betydning for å holde den forutsatte framdriften - enkelte prinsipper for fordeling av departementsansvar, inndeling av Mattilsynet i regioner samt lokalisering av hovedkontor og regionkontorer. Det vises her til omtalen i kgl.res. hvor det redegjøres for de vurderinger som er gjort om disse spørsmålene, jf. også http:// odin.dep.no/matforvaltning/ Avklaringen av disse spørsmålene har etter Regjeringens vurdering lagt til rette for at det kan holdes tilstrekkelig tempo i det videre arbeidet med å etablere ett, felles mattilsyn, slik stortingsflertallet forutsatte. Det vises til at stillingen som leder for det nye tilsynet ble utlyst i slutten av august slik at den framtidige leder kan være på plass ved årsskiftet 2002/ 2003. Den nye lederen vil ha ansvar for tilsetting av bl.a. ledere av regionkontorene og den videre prosess med etableringen av det nye tilsynet. Det er også grunn til å understreke betydningen av å ha på plass regiondirektørene så tidlig som mulig, anslagsvis seinvinteren/våren 2003, slik at det kan legges opp en god prosess for behandlingen av de mange spørsmål som skal avklares internt i det nye tilsynet. Dette hensynet er svært viktig når en tar i betraktaing at en står overfor en stor og omfattende reform hvor fire tilsynsstrukturer skal samordnes i ett, felles tilsyn med om lag 1 200 ansatte. For å klare å holde en slik framdrift må stillingene som regiondirektør utlyses høsten 2002. forutsatt at Regjeringen fremmer sak for Stortinget om ett, felles mattilsyn på egnet måte. For å holde den forutsatte framdriftsplanen vil det være nødvendig å gjøre dette allerede høsten 2002. Det er Regjeringens utgangspunkt at Stortinget skal gis en presentasjon av saken med hovedvekt på to hensyn: - Å vise Regjeringens oppfølging av Stortingets forutsetning om at den nå bør etableres ett, felles mattilsyn. - Åså langt som mulig gi en samlet framstilling av hovedtrekkene i den nye matforvaltningen. På denne bakgrunn er det i løpet av siste halvdel av august sendt ut to høringsnotat som del av departementenes forberedelse av fremleggelsen. Høringsinstansene har frist for uttalelse til 15. oktober og departementene tar sikte på å legge fram saken i en tilleggsproposisjon til St.prp. nr. 1 (2002-2003) i begynnelsen av november. Spørsmål nr. 544 Innlevert 5. september 2002 av stortingsrepresentant Kjetil Bjørklund Besvart 12. Spørsmål: «Ifølge nyhetsbyrået Interfax fattet den russiske statsdumaen et vedtak 8. august hvor en uttrykker bekymring for et amerikansk program for utviklingen av et nytt geofysisk våpen, under forskningsprogrammet The High-frequency Active Auroral Research Program (HAARP). I en rapport til Dumaen står det at militær testing skal foregå i Alaska, Grønland og Norge. Kjenner forsvarsministeren til hva som er de militære målene i HAARP, og er Norge på noen måte involvert i dette?» Begrunnelse: The High-frequency Active Auroral Research Program (HAARP) er et program ledet av US. Air Force og US. Navy, etablert i 1993. prosesser som kan påvirke virkemåten til kommunikasjons og overvåkningssystemer. Resultatene av forskningen skal kunne nyttiggjøres både til sivile og militære formål. Kritikere av HAARP frykter at dette er et program som kan bidra til militarisering av verdensrommet, og at målet for prosjektet er å kunne drive utstrakt kontroll av kommunikasjoner. Systemet kan også sees i sammenheng med målet om å utvikle et rakettskjold, men vil åpenbart ha langt videre og mer skremmende bruksmuligheter. Svar: Jeg er kjent med at den russiske statsdumaen skal ha uttrykt bekymring for angivelige amerikanske planer om å utvikle våpensystemer. Jeg kan bekrefte at Forsvaret ikke er involvert i dette forskingsprogrammet. Spørsmål nr. 545 Innlevert 5. september 2002 av stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo Besvart 13. Spørsmål: «I flere av helseforetakene foreligger planer om sammenslåing av fødeavdelinger, slik at fødetilbudet til mange gravide kan bli sentralisert. Mener helseministeren at disse planene vil kunne gjennomføres uten Stortingets medvirkning med henvisning til lov om helseforetak? Svar: Lov om helseforetak inneholder ikke presise formuleringer om hvilke type saker som er av en slik art at de ikke kan avgjøres av det regionale helseforetaket. Unntaket er salg av sykehusvirksomhet, der det fremgår at dette ikke kan gjøres uten Stortingets samtykke. foretaksmøtet (Helsedepartementet i samsvar med de formkrav som helseforetaksloven angir) i det regionale helseføretaket. Vedtektene til de regionale foretakene konkretiserer dette til blant annet å være omfattende endringer i tjenestetilbudet. I forhold til representanten Ballo sitt spørsmål, vurderer jeg at helseforetaksloven ikke innebærer krav om at slike planer behøver å forelegges Stortinget. Jeg vil imidlertid minne om at de regionale helseføretak skal innrette tilbudet sitt innenfor de faglige retningslinjer som er gitt og de vedtak Stortinget har gjort. desentralisert fødetilbud i Norge, og at de faglige kravene til fødselsinstitusjoner gjøres gjeldende. Jeg viser også til at helseforetaksloven etablerer et system for årlig melding fra de regionale helseforetakene til eier. Dette er et system som skal ivareta dialogen med foretakene når det gjelder blant annet tjenestestruktur. Dette system er etablert og vil bli vidareutviklet i tiden fremover. Systemet vil inngå i grunnlaget for styringskommunikasjonen med Stortinget. Dette er også beskrevet i St.prp. nr. 59 (2001- 2002). Dokument nr. 15:31 (2001—2002) Spørsmål til skriftlig besvarelse med svar Spørsmål nr. 546 — 561 5. — 12. Innhold Spørsmål Side 546. Fra stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo, vedr. vandelsattest innen helseinstitusjoner, besvart av helseministeren 5 547. Fra stortingsrepresentant Torstein Rudihagen, vedr. Beitostølen helsesportsenter, besvart av helseministeren 6 548. Fra stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland, vedr. utslipp av klimagasser, besvart av samferdselsministeren 7 549. Fra stortingsrepresentant Torny Pedersen, vedr. fullverdige nyhetssendinger i Nordland, besvart av kultur- og kirkeministeren 7 550. Fra stortingsrepresentant Heidi Sørensen, vedr. vannbåren varme, besvart av olje- og energiministeren 8 551. Fra stortingsrepresentant Heidi Sørensen, vedr. kollektivtransport, besvart av samferdselsministeren 9 552. Fra stortingsrepresentant Sonja Irene Sjøli, vedr. desentralisering av fødselshjelpen, besvart av helseministeren 10 553. Fra stortingsrepresentant Knut Storberget, vedr. stillingshjemler i politiet, besvart av justisministeren 11 554. Fra stortingsrepresentant Ursula Evje, vedr. drift av Kongsvingerbanen, besvart av samferdselsministeren 11 555. Fra stortingsrepresentant Rune J. Skjælaaen, vedr. u-landselever ved folkehøgskoler, besvart av kommunal- og regionalministeren 12 556. Fra stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm, vedr. tapsrisiko i meieriindustrien, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 13 557. Fra stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm, vedr. operativ fastsetting av næringsmiddelindustriens konkurransevilkår, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 15 558. Fra stortingsrepresentant Knut Storberget, vedr. nye frister for å fremme straffesaker for domstolene, besvart av justisministeren 16 559. Fra stortingsrepresentant Torstein Rudihagen, vedr. etablering av distriktsmedisinske senter, besvart av helseministeren 16 560. Fra stortingsrepresentant Britt Hildeng, vedr. sammenslåing av Aetat, trygdeetaten og kommunenes sosialetat, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 18 561. Fra stortingsrepresentant Britt Hildeng, vedr. Innlevert 5. september 2002 av stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo Besvart 12. Spørsmål: «Det kan kreves vandelsattest for tilsetting i skoler og barnehager, men ikke ved tilsetting i helseinstitusjon. Dette innebærer at helsepersonell som er dømt for pedofili eller andre seksuelle overgrep likevel kan utføre arbeid i nærkontakt med bara og andre, uten at arbeidsgiver kan kreve vandelsattest for å redusere faren for nye overgrep. Mener helseministeren at krav til vandelsattest bør kunne stilles også innen helseinstitusjoner, og vil en lovendring i så fall være aktuelt?» Svar: Det er et viktig tema stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo peker på i sitt spørsmål. Som helseminister er jeg til enhver tid opptatt av at alle pasienter, og da spesielt barn og unge, skal kunne møte helsevesenet på en trygg måte og uten frykt for å bli utsatt for overgrep. Et krav om vandelsattest for helsepersonell kan være et av flere virkemidler for å oppnå dette. Jeg viser til Dokument nr. 8:41 (1999-2000) og Innst. S. nr. 194 (1999-2000) helsepersonell som har begått seksuelle overgrep mot barn eller umyndige. Videre bad Stortinget Regjeringen om en bred vurdering av hvordan barn og andre spesielt utsatte grupper i møte med offentlig og/eller privat sektor, utover helse- og oppvekstsektor, skal sikres mot overgrep og garanteres rettssikkerhet og trygghet. Det såkalte Politiregisterutvalget nedsatt av Justisdepartementet arbeider med et forslag til regelverk vedrørende politiregister. Etter våre opplysninger vil dette arbeidet være ferdigstilt i løpet av desember i år. Utvalget vil se på de ulike problemstillinger knyttet til bruk av politiattester. Innstillingen vil ha betydning for Helsedepartementets oppfølging av ovennevnte stortingsvedtak ettersom bruk av politiattester kan være et sentralt virkemiddel for å forhindre at personer som har begått overgrep, innehar en stilling som innebærer kontakt med barn. Når utredningen foreligger er det opp til de enkelte berørte departementene å vurdere hvordan barn og andre spesielt utsatte grupper i tråd med stortingsvedtaket skal sikres mot overgrep. Det er viktig å se regelverket i sammenheng og på tvers av sektorer. Jeg ser det derfor som naturlig å avvente vårt videre arbeid vedrørende eventuelt krav om vandelsattest for helsepersonell til Politiregisterutvalgets utredning foreligger. Innlevert 5. september 2002 av stortingsrepresentant Torstein Rudihagen Besvart 13. Spørsmål: «Beitostølen helsesportsenter er ert av de fire spesielle helsesportssentrene som finansieres over folketrygdens budsjett. Helsesportsenteret er nå kommet i store økonomiske vanskeligheter, mye pga. økte utgifter til KLP, og det er fare for den videre drift. Institusjonen har foretatt store nedbemanninger og innsparinger i driften. Likevel er den økonomiske situasjonen nå prekær. Hva vil helseministeren gjøre for å berge denne viktige institusjonen?» Begrunnelse: Beitostølen helsesportsenter har siden det ble startet tidlig på 70-tallet hatt en stor betydning for forbedring av funksjonshemmedes livssituasjon. Helsesportsenteret er en offentlig stiftelse og driften finansieres over folketrygdens budsjett. For 2002 ble rammebevilgningen fastsatt av HD til 37,1 mill. kr (ramme 2001 pluss 3 pst.). Helsesportsenterets egne nøkterne beregninger for 2002 lå på 39 mill. kr. Allerede her er det ikke noe samsvar mellom rammen og utviklingen av kostnadene. Helsesportsenteret er i forhandlinger med Sunnaas Sykehus HF om et formalisert samarbeid. Det samme gjelder i forhold til Helse Øst RHF. De er altså aktive i markedet og arbeider hardt med intern utvikling. Senteret har inneværende år kuttet ca. åtte årsverk for å spare ca. to mill. kr i løpet av resten av 2002 og 2003. Regnskapet for 2001 ble gjort opp med et underskudd på 1 487 005 kr, noe som i hovedsak skyldes tilleggspremie til KLP på 1 283 671 kr. Tilleggspremien til KLP for 2002 viser seg nå å bli på 1 694 680 kr. På tross av store innsparingstiltak, ligger det nå an til at det akkumulerte underskuddet ved årets utgang blir 3,5 mill. kr. Senteret er nå i likviditetsnød og tidsnød i forhold til innbetaling til KLP. administrativ utvikling, men situasjonen er nå slik at det er umulig å komme lenger. Her haster det med å fa gjort noe for å berge denne institusjonen. Jeg regner med at helseministeren deler mitt syn på betydningen av å opprettholde dette tilbudet. Det samme gjelder selvsagt også de andre spesielle helseinstitusjonene. Svar: For det første har jeg lyst til å understreke at Beitostølen helsesportsenter gjennom de over 30 årene det har vært i drift, har vært et godt rehabiliteringstilbud for blinde og svaksynte, for funksjonshemmede, kronisk syke og personer som har hatt behov for mer omfattende rehabiliteringsopplegg etter ulykker eller sykdom. Jeg er ikke i tvil om at Beitostølen helsesportsenter fortsatt har sin absolutte berettigelse. Beitostølen helsesportsenter står for faglig dyktighet og profesjonell drift. Som det fremgår av begrunnelsen for spørsmålet som er stilet til meg fira representant Rudihagen, har Beitostølen helsesportsenter i likhet med de øvrige spesielle helseinstitusjonene fått økt sine pensjonspremier som følge av sitt medlemskap i KLP. Jeg er også kjent med at Beitostølen helsesportsenter har opplevd denne økningen av pensjonspremiene til KLP som en betydelig økonomisk belastning for driften av senteret. Bevilgningen til Beitostølen helsesportsenter og de øvrige spesielle helseinstitusjonene blir hvert år fastsatt av Stortinget. På grunnlag av denne bevilgningen fastsetter departementet budsjettrammene og kurdøgnprisene for den enkelte institusjon. Dette betyr at det er institusjonene seiv som må sørge for å tilpasse driften til de økonomiske rammebetingelser som på denne måten er fastsatt av Stortinget og departementet. Helsedepartementet foretar imidlertid en spesiell vurdering av den situasjon som har oppstått, og vil komme tilbake til dette i nær framtid. Innlevert 5. september 2002 av stortingsrepresentant Hallgeir H. Langeland Besvart 17. Spørsmål: «Dersom det er mogleg å få fleire til å reise med tog, i staden for t.d. fly, ville utsleppa av klimagassar bli kraftig reduserte. Og ved etableringa av eit kvoteregime vil utslepp i framtida ha ein økonomisk kostnad for den som står for utsleppa. Er statsråden samd i at det er viktig å planleggje for å redusere utsleppa av klimagassar, ev. er han også samd i at nye prosjekt som kan redusere desse utsleppa, må kunne ta dette med i kostnadsoverslaga?» Grunngjeving: Viser til artikkel i avisa Ryfylke fredag 9. august i år, kor det kjem fram at ein høgfartsbane mellom Aust- og Vestlandet vil kunne spare miljøet for nær 400 000 tonn C0 2 , og den utgreiinga som samferdsleministeren gjer på høgfartsbane. Viser også til at dei i Frankrike og Spania legg stor vekt på reduserte klimaproblem ved utbygging av høgfartsbanar. Svar: Som det fremgår av den framlagte tilleggsmeldingen om klimapolitikken ønsker Regjeringen å føre en offensiv klimapolitikk. Et nasjonalt kvotesystem skal være på plass i 2005 i tillegg til at en rekke andre nasjonale tiltak gjennomføres. Samtidig beholder vi dagens C0 2 -avgifter. Samlet vil dette føre til at Norge får et av verdens mest omfattende systemer for å regulere utslipp av klimagasser. spesielt ønsker Regjeringen å føre en politikk som effektivt bidrar til å redusere klimagassutslippene. Det viktigste virkemidlet er C0 2 -avgift på drivstoff. I tillegg vil økt vektlegging av samordnet areal- og transportplanlegging, styrket kollektivtransport, tilrettelegging for økt bruk av biodrivstoff og tilrettelegging for økt bruk av sykkel og gange også bidra til reduserte klimagassutslipp. Miljøhensyn skal integreres i transportplanleggingen. Planlegging og prioritering av transportinfrastruktur skjer innen rammen av Nasjonal transportplan. I denne prosessen analyseres svært mange prosjekter. I analysene inngår alle relevante nytte- og kostnadselementer også endringer i C0 2 -utslipp. Det tilstrebes at analysene bygger på kostnader og priser som reflekterer samfunnets samlede kostnader for ulike transporter, inkludert miljøkostnadene. Endelige prioriteringer vil være et resultat av aweining mellom de ulike nytte- og kostnadskomponenter, ikke klimagassutslippene isolert. Hovedstrategien overfor globale miljøproblemer er bruk av tverrsektorielle virkemidler. Både bensin og autodiesel er ilagt C0 2 -avgift. I 2005 vil det bli innført et nasjonalt kvotesystem. Denne type virkemidler gjør at alle aktørene i transportsektoren i sine valg må ta hensyn til kostnadene ved klimagassutslipp. En slik virkemiddelbruk bidrar også til en kostnadseffektiv klimapolitikk gjennom å stimulere til tiltak på områder hvor effekten er størst pr. krone. Transporttiltak som gir lave C0 2 -utslipp vil fa dette reflektert i beslutningsgrunnlaget. Innlevert 5. september 2002 av stortingsrepresentant Torny Pedersen Besvart 16. Spørsmål: «16. september 2002 starter NRK Nordland egne TV-sendinger med de tildelte fem minutter fire dager i uken. De andre sendestedene i landet har 20 minutter fem dager i uken, pluss fem minutter fire dager i uken. Jeg forventer at statsråden følger opp Stortingets pålegg om sendetider for Nordland på lik linje, og med samme omfang som de andre sendestedene. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har bedt om en gjennomføring i løpet av 2003. Når i 2003 forventer statsråden at Nordland far egne fullverdige nyhetssendinger på TV?» Begrunnelse: NRK gikk i sin tid til Stortinget og bad om ekstra lisens for å starte TV-nyheter i Nordland. Stortinget imøtekom ønsket i 1995. NRK har så langt innkassert om lag 120 mill. kr fira denne lisensøkningen, uten å levere programtilbudet som forutsatt. ikke skal fa fullverdige nyhetssendinger, men blir avspist med bare fem minutter fire dager i uka. Dette betyr 1/6 av hva innby ggerne i øvrige regioner far. Ved distriktskontoret i Nordland er alle investeringer og infrastruktur på plass. Statsråden har ved flere anledninger uttalt at hun ikke er fornøyd med bare fem minutter sendetid til Nordland slik det nå legges opp til. Svar: Jeg viser til kontroll- og konstitusjonskomiteens Innst. S. nr. 116 (2000-2001) om distriktssendinger med fjernsyn i Nordland og Østfold. Komiteens flertall uttalte her at "... man ikke kan gå tilbake på tidligere forutsetninger om å opprette egne fjernsynssendinger i Nordland og Østfold". De forutsetningene det vises til er først og fremst følgende uttalelse i Budsjett-innst. S. nr. 2 (1996-1997): "Dette flertallet minner om at den føreslåtte lisensøkningen skal gå til å etablere flere distriktssendinger på fjernsyn, først og fremst NRK Østfold som må utsettes dersom en differensiering vedtas. " Tilsvarende merknader ble gitt i budsjettinnstillingen for 1996. etablering av distriktssendinger er bindende, ikke bare i forhold til Østfold som ble uttrykkelig trukket fram i Budsjett-innst. S. nr. 2 (1996-1997), men også i forhold til Nordland. Videre har departementet lagt til grunn at de sendingene som startes i Nordland fra og med høsten 2002, ikke uten at sendingene etter hvert utvides noe, kan anses å oppfylle Stortingets vedtak. Dette holder jeg fast ved, og vil som generalforsamling i NRK sørge for at Stortingets forutsetninger innfris. NRK har opplyst at det i løpet av 2003 tas sikte på å etablere en utvidet fjernsynssending for Nordland på fredager. Mer detaljerte spørsmål om utbyggingen - både mht. framdrift, organisatoriske spørsmål og innhold og omfang av sendingene - ligger imidlertid utenfor rammene av Stortingets bindende forutsetninger. Jeg kan dermed ikke se at Stortinget har gitt "pålegg om sendetider for Nordland på lik linje, og med samme omfang som de andre sendestedene", slik representanten Pedersen hevder i sitt spørsmål. Dette ville for øvrig være vedtak på et detaljeringsnivå som etter min vurdering ikke er i tråd med prinsippene for styring av et aksjeselskap og en redaksjonell virksomhet som NRK. Innlevert 6. september 2002 av stortingsrepresentant Heidi Sørensen Besvart 12. Spørsmål: «I Innst. S. nr. 263 (2000-2001) vedtok Stortinget: "Stortinget ber Regjeringen utarbeide og fremme en nasjonal handlingsplan for utbygging av infrastruktur for vannbåren varme." I juli la statsråd Einar Steensnæs fram Strategi for utbygging av vannbåren varme 2002 uten forslag til konkrete handlinger og tiltak. Hvorfor har statsråden valgt å legge fram et forslag til en generell strategi, og ikke laget en handlingsplan for utbygging av infrastruktur for vannbåren varme slik Stortinget bad om?» Svar: Olje- og energidepartementet la fram en strategi for utbygging av vannbåren varme den 5. juli i år. Strategien, som er tilgjengelig på departementets hjemmeside: www.dep.no/oed/, er utarbeidet med innspill fra en rekke bransjeorganisasjoner og blir distribuert til ulike myndigheter for videre oppfølging. Strategien er et svar på Stortingets anmodning om en handlingsplan for utbygging av infrastruktur for vannbåren varme og omfatter en rekke konkrete tiltak som vil bidra tii økt utbygging av vannbåren varme. Strategien gir rom for valg av individuelle løsninger på bakgrunn av kunnskap om lokale forhold. Det er lagt vekt på å beskrive nye virkemidler og virkemidler som er under vurdering eller som vil bli vurdert. Videre gis det en samlet framstilling av rammene for og organiseringen av satsingen på vannbåren varme. Målene skal altså settes av myndighetene. Men jeg er opptatt av at ansvaret for den enkelte beslutning fortsatt må ligge hos den enkelte produsent eller forbruker, og at det er de som må stå for valg av løsning i hvert enkelt prosjekt. Dette er viktig for å sikre best mulig resultat av de virkemidlene som stilles til rådighet. Et viktig formål med strategien er å plassere konkrete tiltak innen mange sektorer inn i en helhetlig og større sammenheng. myndigheter og aktører som Enova, Husbanken, Forskningsrådet, Norges vassdrags- og energidirektorat, Statens forurensningstilsyn, kommunene, bransjeforeningene og nettselskapene mfl. Dette er i tråd med den ansvarsfordelingen som er etablert mellom ulike sektormyndigheter og forvaltningsnivåer for å styrke grunnlaget for økt utbygging av vannbåren varme. Slik det framgår av strategien legges det opp til en fortsatt satsing på økonomiske støttetiltak. målet om økt bruk av vannbåren varme basert på nye fornybare energikilder, spillvarme og varmepumper på 4 TWh innen 2010. Jeg vil minne om at Stortinget, med bredt flertall, har sluttet seg til Enovas ansvar for og frihet til seiv å utforme virkemidler og planer for å nå blant annet målet for vannbåren varme. Når det gjelder rammene for de økonomiske støttetiltakene, vises det til Innst. O. nr. 59 (2000-2001) om opprettelsen av Energifondet og Enova og det årlige statsbudsjettet. Innlevert 6. september 2002 av stortingsrepresentant Heidi Sørensen Besvart 17. Spørsmål: «I St.meld. nr. 26 (2001-2002) Bedre kollektivtransport heter det at Regjeringen legger opp til å: "Gi høy prioritet til kollektivtiltak i vegbudsjettet". Dette forutsetter at planmyndighetene utreder gode kollektivalternativer til vegbygging. Hva har samferdselsministeren tenkt å gjøre for å sikre at det i forbindelse med planleggingen av ny Rv 2 utredes et 0-alternativ, med utbedring av eksisterende vegtrasé, og et kollektivalternativ?» Svar: Stmeld. nr. 26 (2001-2002) Bedre kollektivtransport omfatter Regjeringens samlede politikk for å styrke kollektivtransporten innenfor en helhetlig transportpolitikk. Meldingen legger bl.a. til grunn at gode og raske kollektivtransporttilbud skal videreutvikles internt i regioner og mellom landsdelene. For de største byområdene er det lagt opp til at kollektivtransporten skal ta en større andel av transporten, samtidig som veksten i transportbehovet begrenses. Dette forutsetter et nært samarbeid mellom sentrale og lokale myndigheter om samordnet bruk av virkemidler. Utbyggingen av infrastrukturen er en viktig del av denne politikken. Investeringstiltak for kollektivtrafikken på riksvegene finansieres over riksvegbudsjettet, eventuelt bompenger. Jeg viser videre til ordningen med storbymidler og ordningen med alternativ bruk av riksvegmidler og bompenger. Når det gjelder Rv 2 er utbygging av denne omtalt i St.meld. nr. 37 (1996-1997) Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007 og Stmeld. nr. 46 (1999-2000) Nasjonal transportplan 2002-2011. Hovedproblemene med dagens veg er følgende: - Randbebyggelse med mange avkjørsler. - Sammenblanding av lokal- og fjerntrafikk. - Gjennomgående for smal vegbane. - Enkelte delstrekninger har svært dårlig veggeometri. Det er utarbeidet en samlet konsekvensutredning for Rv 2 fra Kløfta til Kongsvinger, en strekning på ca. 60 km. Konsekvensutredningen ble godkjent i 1999/2000. På ordinær måte ble utredningsprogrammet forelagt Miljøverndepartementet før det ble fastsatt av Vegdirektoratet. Bakgrunnen for utredningsarbeidet var bl.a. forventet økt aktivitet i området etter lokaliseringen av hovedflyplassen på Gardermoen. I tråd med den ordinære metodikken ved planlegging av vegprosjekter ble O-alternativet utredet. 0-altemativet er en beskrivelse og analyse av hvordan forholdene på og langs eksisterende veg vil utvikle seg dersom prosjektet ikke blir gjennomført. Det ble også utarbeidet en egen delutredning om kollektivtrafikksystemet i området. Konklusjonen var at det må tas i bruk svært omfattende virkemidler på kollektivsiden for å dekke forventet trafikkøkning uten å bygge ut Rv 2 og at dette anses som urealistisk. Det ble videre konkludert med at det er viktig at en ved utbyggingen av riksvegen oppnår gode løsninger for kollektivtrafikken ved bygging av kollektivterminaler med god tilgjengelighet. I konsekvensutredningen er utbedring av eksisterende veg i den framtidige løsningen for Rv 2 vurdert, og vegkontorene i Akershus og Hedmark anbefaler dette på visse strekninger. På andre strekninger anbefales ikke dette fordi de samlede inngrep til lokale kjøreveger, gang- og sykkel veger og støyskjerming blir store. Kongsvinger, innenfor alternativer/korridorer som er konsekvensutredet. Jeg er imidlertid opptatt av å bedre kollektivtransportsystemet også i denne regionen. Når utbygging av Rv 2 forelegges departementet, vil jeg derfor bl.a. kollektivtransportsysternet i regionen. Jeg mener også det er ønskelig å styrke jernbanetilbudet i regionen, spesielt når det gjelder behovet for større kapasitet på banen. Styrket jernbanetilbud er for meg en viktig del av en helhetlig transportpolitikk i regionen. Innlevert 9. september 2002 av stortingsrepresentant Sonja Irene Sjøli Besvart 17. Spørsmål: «Stortinget vedtok i 2001 i forbindelse med behandlingen av Akuttmeldingen en desentralisering av fødselshjelpen. Regjeringen har oppnevnt et Nasjonalt Råd for fødselsomsorg som skal bistå sykehusene med omorganiseringen. I et oppslag i Dagsrevyen 2. september 2002 kom det fram at Helse Øst og Helse Vest planlegger å legge ned fødeavdelinger og fødestuer i distriktene, og sentralisere fødslene til større sykehus, i strid med stortingsvedtaket. Hva vil helseministeren gjøre for å sikre at Stortingets vedtak blir fulgt opp?» Begrunnelse: Det vises til Innst. S. nr. 300 (2000-2001) om akuttmedisinsk beredskap og til debatten i Stortinget og Innst. S. nr. 243 (2001-2002) om spesialisthelsetjenestens økonomi og budsjett 2002. Svar: I begrunnelsen for spørsmålet vises det til Innst. S. nr. 300 (2000-2001) om akuttmedisinsk beredskap og til debatten i Stortinget, samt Innst. S. nr. 243 (2001-2002) om spesialisthelset) enestens økonomi og budsjett 2002. helseregion gis et best mulig helsetilbud. Flere av de regionale helseforetak har satt i gang omfattende prosesser for å kartlegge hvordan foretaksstruktur og tjenestetilbud skal se ut i fremtiden. I dette arbeidet har mange forskjellige forslag kommet frem. Nasjonalt Råd for fødselsomsorg bistår i dette arbeidet ved spørsmål knyttet til organisering av fødetilbudet når dette er ønskelig. Jeg vil understreke at de regionale helseforetak skal innrette tilbudet sitt innenfor de faglige retningslinjer som er gitt og de vedtak Stortinget har gjort. Det betyr blant annet at det fortsatt skal være et desentralisert fødetilbud i Norge, og at de faglige kravene til fødselsinstitusjoner gjøres gjeldende. Jeg vil også minne om at helseforetaksloven krever at saker av vesentlig betydning, eller av prinsipiell karakter, vedtas av foretaksmøtet i det regionale helseføretaket. Vedtektene til de regionale foretakene konkretiserer dette til blant annet å være omfattende endringer i tjenestetilbudet. Jeg viser også til at helseforetaksloven etablerer et system for årlig melding fra de regionale helseforetakene til eier. Dette er et system som skal ivareta dialogen med foretakene når det gjelder blant annet tjenestestruktur. Dette system er etablert og vil bli videreutviklet i tiden fremover. Systemet vil inngå i grunnlaget for styringskommunikasjonen med Stortinget. Dette er også beskrevet i St.prp. nr. 59 (2001- 2002). Innlevert 10. september 2002 av stortingsrepresentant Knut Storberget Besvart 16. Spørsmål: «Hvordan har nye politistillinger og øvrige ressurser fordelt seg de siste årene, og ser justisministeren noen mulighet for at lensmannsdistriktene nå kan styrkes både mht. økonomi og stillingshjemler?» Begrunnelse: På reise i Hedmark er jeg gjort kjent med at flere lensmannskontorer sliter for å tilfredsstille de krav en god polititjeneste stiller. Ved eksempelvis alvorlige kriminelle handlinger i Folldal (innbrudd i bank), har politiet ikke kunnet rykke ut. Antall stillingshjemler de senere årene har stort sett vært stabilt her i motsetning til såkalte sentrale strøk. Dette skaper unødig frykt, risiko for økt kriminalitet og økt stress hos politiet. Svar: Budsjettildelingen de siste fem år har for politiog lensmannsetaten økt fra 5 061 105 000 kr i 1998 til 6 479 289 000 kr i 2002. I samme periode (1998- 2002) er det opprettet over 1 100 nye stillinger i politi og lensmannsetaten. Stillingene er fordelt med ca. 900 stillinger til politiutdannet personell og de øvrige til andre kategorier. Stillingene er fordelt til politidistriktene/særorganene både ut fra gjeldende bemanning og i forhold til de politimessige utfordringene man står overfor i distriktene. Når det gjelder de mer formelle prioriteringshensyn nevnes at Politidirektoratet iht. Hovedavtalen drøfter fordeling av budsjett og personell med fagorganisasj onene med sikte på å bli enige om fordelingen både sentralt og lokalt. Stillingene fordeles til politidistriktene, og det tilligger politimestrene å foreta den interne fordeling i eget distrikt. Slik fordeling foretas i forhold til lokale utfordringer og lokalt kriminalitetsbilde. Muligheten for å styrke lensmannsdistriktene mht. økonomi og stillingshjemler lokalt, ligger således til den enkelte politimester innenfor den totale ressursramme politidistriktet er tildelt. Ved ledighet i stilling kan politimesteren etter drøftelser med fagforeningene også gjøre om stillingen til annen kategori. Det er naturlig i denne sammenheng også å nevne Politireformen. Politidirektoratet har ansvaret for å gjennomføre reformen, jf. St.meld. nr. 22 (2000- 2001). Det er en klar forutsetning at reformen skal gi gevinster i form av omdisponering av mannskaper til operativ og publikumsrettet tjeneste. Arbeidet med Politireform 2000 omfatter også at POD i løpet av 2003 skal foreta en gjennomgang av de såkalte "driftsenhetene", som inkluderer lensmannskontorene. Med bakgrunn i budsjettreformen fra 1997 (opphevelse av bevilgningsreglementet § 10), og den pågående gjennomføringen av politireformen, vil det ikke være riktig å gripe inn i bemanningsvurderinger og prioriteringer av hvilke driftsenheter som ev. skal styrkes fra min side. Imidlertid vil jeg påse at intensjonen om nærpoliti og gevinstrealiseringen, herunder omdisponeringer av personell, blir ivaretatt. Innlevert 10. september 2002 av stortingsrepresentant Ursula Evje Besvart 17. Spørsmål: «Kan jeg be statsråden informere om forhandlingene som pågår om drift av Kongsvingerbanen og bekrefte at kollektivtilbudet med tog, spesielt for reisende fra kommunene, Nes, Sørum, Fet og Aurskog Høland, ikke vil bli ytterligere redusert?» Begrunnelse: eller deler av Kongsvingerbanen. Videre har jeg fatt informasjon om at godstrafikk vil bli prioritert på bekostning av persontrafikk. Dette forhold skaper uro blant befolkningen da arbeidsstyrken i denne regionen stort sett består av pendlere som benytter jernbanen frem og tilbake på arbeid. Kollektivtrafikken for øvrig er redusert og tilførselsveiene, Rv 2 og Rv 22 er allerede sterkt belastet eller overbelastet. belastningen på veinettet avta, men øke i fremtiden. Fremdriften av ny Rv 2 er heller ikke av en slik art at denne veien vil kunne kompensere for økt trafikk, heller ikke Rv 22 med det nye prosjektet som består av 800 meter kollektivfelt. Svar: Det pågår pr. i dag ikke noen forhandlinger om statlig kjøp av persontransporttjenester med tog mellom staten ved Samferdselsdepartementet og et svensk togselskap. Etter det jeg er kjent med pågår det forhandlinger i det etablerte samarbeidsprosjekt mellom Hedmark fylkeskommune og Varmland lån i Sverige om Interreg-togene Karlstad-KongsvingerÅrnes (Kungspilen). Togtrafikken på norsk side er basert på en avtale mellom Hedmark fylkeskommune og det svenske togselskapet Vårmlandstraflk AB. Kungspilen trafikkerer i dag strekningen mellom Charlottenberg-Årnes stasjon. og det blir ikke gitt statlig tilskudd til denne togdriften. I dag kjøper staten ved Samferdselsdepartementet persontransporttjenester med tog på Kongsvingerbanen fra NSB AS. Gjennom avtalen om statlig kjøp av persontransporttjenester fra NSB AS for 2002 opprettholdes et togtilbud på ukedager med frekvens på 21 avganger på strekningen Skøyen-Årnes og fem avganger totalt på strekningen Årnes-Kongsvinger. Totalt i helgene trafikkeres det ni avganger på strekningen Skøyen-Årnes og én avgang på strekningen Årnes-Kongsvinger. På strekningen Årnes-Kongsvinger trafikkeres to av ovennevnte fem togpar på ukedagene av Statens Jernvågar (SJ) på oppdrag fra NSB. Ifølge NSB har de ingen planer om å kjøpe ytterligere flere avganger fra SJ. I forbindelse med forhandlingene om ny rammeavtale om statlig kjøp av persontransporttjenester mellom Samferdselsdepartementet og NSB AS for perioden 2003-2006 legges det fra departementets side ikke opp til å redusere togtilbudet på Kongsvingerbanen. Innlevert 10. september 2002 av stortingsrepresentant Rune J. Skjælaaen Bes vart 17. Spørsmål: «Hvilke tiltak vil Regjeringen sette i verk for å gi studenter fra fattige land muligheter til å søke opptak ved norske folkehøgskoler?» Begrunnelse: Mange studenter fra fattige land far ikke oppholdstillatelse for å gjennomføre et folkehøgskoleår i Norge. Oppslag i Vestlandsrevyen 21. august fra Sunnfjord Folkehøgskole beskriver det som umulig for elever fra mange land i Afrika og Asia å få opphold til å gjennomføre et folkehøgskoleår i Norge. Rektor ved folkehøgskolen understreket at elever fra rike land fikk opphold. Han påpekte at det var UDI som såtte disse begrensningene. Gjensidig utveksling av studenter har vært tema i vårsesjonen i Stortinget. I en interpellasjonsdebatt ble det fra de fleste partier uttrykt ønske om å øke gjensidig utveksling fra u-land. Det oppleves derfor pinlig at Norge, som ett av verdens rikeste land, nekter studenter et år ved norske folkehøgskoler til berikelse for studenten og medstudentene i Norge. Svar: Utgangspunktet for en vurdering av søknad om opphold ved folkehøgskole (eller livssynskole) er hjemmelen i utlendingsforskriften § 5 annet ledd a. De overordnede vilkårene knyttet til bestemmelsen er utdypet i Utlendingsdirektoratets rundskriv 00-38: Her fremheves det at vedkommende må kunne dra nytte av utdanningen i hjemlandet, at utdanningen må være videregående i forhold til tidligere skolegang, at formålet må være utdanning (ikke varig opphold) og at det må dreie seg om en heltidsutdanning. Det foreligger dessuten en del undervilkår, blant annet krav om at utdanningsinstitusjonen det søkes tillatelse for er godkjent, at det er et godkjent studium, at underhold sikres, at bolig kan skaffes, at det ikke foreligger grunnlag for bortvisning/utvisning samt tilfredsstillende returforutsetninger. Det er i forhold til dette siste vilkåret om returforutsetoinger at søkere fra enkelte land hyppigere opplever avslag enn søkere fra andre land. Det hører inn under Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda å bestemme hva som ligger i begrepet "ligge til rette for retur" i det enkelte tilfellet. skal returnere til hjemlandet etter endt utdanning, og dette blir en helhetsvurdering med utgangspunkt i søkers individuelle situasjon. Dersom det er en begrunnet og påregnelig mulighet for at søkeren ikke vil returnere til hjemlandet etter fullførte studier, taler det for å avslå søknaden på dette grunnlaget. Momenter i denne vurderingen vil være om søkeren har søkt asyl tidligere og hvorvidt nyttiggjøring av utdanning og eventuell utdanningsplan virker realistisk. Videre vil tidligere erfaringer med utdanningssøkende i samme situasjon fra søkerens hjemland og tidligere erfaringer med eventuelle referanser i Norge spille inn. Dessuten vil det bli vurdert om det i det hele tatt er mulig å returnere personen, da det - for eksempel for Sri Lanka og en del nordafrikanske land - vil være et problem at hjemlandet ikke tar imot personen ved en eventuell ufrivillig retur fira Norge. I forhold til søkere som har en reell intensjon om å returnere til hjemlandet etter endt studietid ved folkehøgskolen, er det selvsagt uheldig at de far avslag på bakgrunn av antatt dårlige returforutsetninger. Erfaringer har imidlertid vist at denne ordningen i mange tilfeller blir benyttet som en inngangsport til varig opphold i Norge. Det er derfor viktig å ha klare og detaljerte regler som håndheves strengt på dette området, da det ikke er ønskelig at denne ordningen skal benyttes til andre formål enn nettopp et midlertidig utdanningsopphold. Det er ikke korrekt, som stortingsrepresentant Skjælaaen hevder, at søkere fra land som er fattige får avslag på det grunnlaget. de samme land hvor det er ansett for å være dårlige returforutsetninger og således et høyt utvandringspotensial. Det er heller ikke korrekt at det skal være "umulig" for søkere fra mange afrikanske og asiatiske land å fa opphold i Norge til å gjennomføre et folkehøgskoleår. Hittil i år har Utlendingsdirektoratet innvilget 149 slike tillatelser fra Asia (fordelt på 16 land) og 68 fra Afrika (fordelt på 18 land). For øvrig kan det nevnes at det dessuten har blitt innvilget 30 slike tillatelser til russiske borgere hittil i år. Det er også viktig å huske på at Norge må følge de internasjonale forpliktelsene vi er bundet av, blant annet i forhold til Schengen-avtalen. Da Norge er en del av Schengens yttergrense, plikter vi å tilstrebe en samordning og en lik praksis med andre Schengenland vedrørende innreisevilkår i Schengen-området. Returforutsetninger vil således være et sentralt moment, da vi kontrollerer innreise på vegne av resten av Schengen-landene hva gjelder vår del av denne yttergrensen. Det har vist seg å forekomme at søkere har fatt tildelt stipend av organisasjoner/fond i forkant av vedtak vedrørende eventuell oppholdstillatelse i forbindelse med folkehøgskoleopptak. Det er i så henseende viktig at det er god nok kommunikasjon mellom folkehøgskoler, stipendytere og utlendingsmyndigheter på dette feltet. Ikke minst er det viktig at alle instanser gir god nok informasjon til søkere, blant annet i form av at man underretter om at et tilsagn om stipend og/eller studieplass vil være betinget av at utlendingsmyndighetene kan innvilge en oppholdstillatelse for formålet. Innlevert 11. september 2002 av stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm Besvart 19. september 2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Spørsmål: «En investor innenfor meierisektoren vil hensynta tapsrisiko i avkastningskravet i de aktuelle prosjekter. Dersom rammebetingelsene for meieriindustrien kan endre seg innenfor meieriets levetid slik at deler av dagens investeringer kan bli ulønnsomme, må forventet avkastaing forsvare slik risiko. Er statsråden enig i at slik risiko eksisterer for meierisektoren i Norge, hensyntatt landbruksforhandlingene i WTO, mulig norsk EU-medlemskap og liberalisering i nasjonal landbrukspolitikk?» Begrunnelse: industrien betyr at det må legges til rette for at meierier må kunne finansieres til markedsmessige vilkår. Det må bety at eiere, investorer og långivere kan forvente normal avkastning på kapitalen, hensyntatt den tilhørende risiko. For å sikre konkurransenøytralitet innen meierisektoren er det derfor avgj ørende at reelle kapitalkostnader på egen- og fremmedkapital medtas ved etterregning og prognosering av faktisk råvarepris på melk i prisutjevningsordningen for melk. Ved for lave normerte kapitalkostnader i foredlingen, blir melkeprisen andre aktører må betale Tine for høy. Her er risikopremie for egenkapital, herunder påregnelig risiko for deregulering med påfølgende innstramming av industriens rammebetingelser, en helt sentral faktor som må trekkes ut av råvareprisen. regime og i forhold til en påtenkt nyordning, som ifølge vårens jordbruksavtaleproposisjon skal iverksettesi2oo3. Tine mener tapsrisiko tilknyttet deregulering skal settes til null. En utredning NILF og ECON har utført for Landbruksdepartementet konkluderer tilsvarende. En slik konklusjon forutsetter at: - Reguleringsrisiko utover et tidsperspektiv på 3-5 år skal ikke hensyntas, seiv om investeringenes levetid er svært mye lengre. - Det skal derfor legges til grunn null risiko for redusert importvern i regi av WTO, norsk EU-medlemskap, eller norsk tilnærming til EU gjennom videre liberalisering av nasjonal landbrukspolitikk. - Tines samfunnsrolle og markedsmakt skal medføre at Tine ikke er utsatt for tapsrisiko, seiv ved økende importkonkurranse. Dette er premisser som ikke virker realistiske. Synnøve Finden har lenge arbeidet for at kapitalkostnader på egen- og fremmedkapital skal medtas ved etterregning og prognosering av faktisk råvarepris på melk. Dette er viktig både for å rette opp historiske feil i melkeprisen, og for å knesette fremtidige premisser for konkurranse i dagens marked. Ved vedtak av Statens landbruksforvaltning 6. juli 2001 er dette prinsippet akseptert. Vedtaket er påklaget, og i forbindelse med departementets behandling av klagene synes det som om prinsippet er i ferd med å undergraves på flere mater. Elementer av dette kan leses ut av en rapport avgitt av NILF og ECON på oppdrag fra Landbruksdepartementet. Tine og Synnøve Finden fikk delta i utredningsprosessen med egen ekspertise, men Synnøve Finden opplever at forhold og premisser som ikke ble diskutert, likevel blir endret i den endelige rapporten for å nøytralisere det forhold at Synnøve Findens representanter fikk medhold i deler av oppdraget. Dette, samt viktigheten av tapstillegget, fremgår av merknader 81-økonomene professor Christian Riis og førsteamanuensis Espen Moen har utarbeidet til rapporten. Det er derfor helt sentralt at arbeids- og administrasjonsministeren tar fatt i saken for å opprettholde og ytterligere bidra til nøytral konkurranse innenfor denne sektoren. Svar: Landbruksdepartementet har sendt ut på høring en utredning fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF); NILF-rapport 2002-5 Ny markedsordning for melk. NILFs oppdrag har vært å foreta en utredning om forutsetningene for å etablere konkurranse i melkemarkedet generelt og i konsummelkmarkedet spesielt. Utredningen skulle stå fritt med hensyn til hvilke konkurransemessige tiltak som trekkes inn i vurderingen, samtidig som det ble forutsatt at de vedtatte landbrukspolitiske mål for melkesektoren skulle ligge fast. Et konkurransemessig spørsmål knyttet til denne sektoren er at meierisamvirket, som antas å ha en dominerande stilling, etter sin organisasjonsform inkorporerer kapitalavkastning mv. i råvareprisen som den betaler til medlemmene. Dersom et medlem går over til å levere melk til et konkurrerende meieriforetak vil melkeprodusenten naturlig nok miste sin godtgjørelse for råvaren fra samvirkemeieriet. Men vedkommende vil også gå glipp av den andel av overskuddet fra driften av samvirkemeieriet som var inkorporert i melkeprisen. Dette skaper en lojalitet til samvirkemeieriet som vrir konkurransen mellom samvirkemeieriet og andre typer meierier. Et system som konkurransemessig skal likestille samvirkemeierier og andre meierier når det gjelder å konkurrere om melk som råvare må korrigere ovennevnte skjevheter. Dersom dette gjøres ved å foreta et kalkulatorisk skille mellom råvarepris, og andre faktorer i samvirkemeierienes utbetalingspris, må det nedsettes prinsipper for fastsettelse av bl.a. kapitalavkastning. Detalj ene i slike kalkyler regner jeg med at det vil bli tatt stilling til dersom det i den videre oppfølging av saken velges ovennevnte modell for å legge til rette for konkurranse om melk som råvare i meieriindustrien. Spørsmål: «Vil arbeids- og administrasjonsministeren, som ansvarlig statsråd for landbruksoppgjøret, medvirke til at operativ fastsetting av næringsmiddelindustriens konkurransevilkår i form av avgifter og andre satser i Forskrift om prisutjevningsordningen for melk endres, slik at konkurransemessige forhold ikke blir vedtatt i jordbruksoppgjøret, men i en ordinær prosess for fastsetting av lover og forskrifter blant annet med høring av alle berørte parter?» Begrunnelse: Stortinget har de senere år gjennom en rekke vedtak søkt å legge til rette for konkurranse på likeverdige og åpent sammenlignbare vilkår også i videreforedling av melk. Målet er et velfungerende marked med mer effektiv foredling og større produktmangfold, seiv om primærproduksjonen fortsatt er regulert og skjennet. Dette forutsetter forsyningsplikt for råvaren melk (kvoteregulert) og en kostnadsorientert prisdannelse underlagt offentlig kontroll. Gjennom en offentlig styrt prisdiskriminering der Tine får administrere prisdannelsen i markedet for ferdigprodukter, har vi i meierimarkedet fortsatt den mest regulerte foredlingsindustrien i norsk matvaresektor. De rammebetingelsene som etableres gjennom den såkalte Prisutjevningsordningen for melk har derfor i større grad næringspolitiske, konkurransepolitiske og forbrukerpolitiske implikasjoner, enn de rent landbrukspolitiske. ikke er akseptabelt at vesentlige konkurransemessige rammebetingelser for industrien fastsettes i en forhandling der industrien ikke er til stede. I proposisjonen om årets jordbruksoppgjør uttalte Arbeids- og administrasjonsdepartementet at det var tatt skritt slik at "konkurransemessige forhold mellom aktørene i PU-ordningen i mindre grad blir regulert direkte av avtalepartene". I praksis tyder imidlertid mye på at systemet innrettes på det motsatte, noe også sluttprotokollen fra forhandlingene viser. Svar: Jeg viser til Sem-erklæringen hvoretter Samarbeidsregjeringen vil videreføre målene og de grunnleggende prinsippene for pris- og markedsregulering for jordbruksvarer. Dette innebærer at landbrukssamvirket fortsatt skal ha en sentral rolle i gjennomføringen av landbrukspolitikken. Samtidig må uavhengige aktører sikres rettferdige rammebetingelser. Sentrale konkurransevilkår må fastsettes av Statens landbrukstilsyn eller et annet uavhengig organ. Når det gjelder markedsordningen for melk, gjennomfører Landbruksdepartementet for tiden en høring av en utredning fra Norsk landbruksøkonomisk institutt, NILF, NILF-rapport 2002-2005 Ny markedsordning for melk. Arbeids- og administrasjonsdepartementet vil både i forbindelse med det pågående arbeidet og i andre sammenhenger arbeide aktivt for at sentrale konkurransevilkår fastsettes av partsuavhengige organer både i melkesektoren og på andre områder. Det er likevel grunn til å påpeke at det konkrete oppfølgingsansvaret for utforming av markedsordningen ligger i Landbruksdepartementet. Innlevert 11. september 2002 av stortingsrepresentant Knut Storberget Besvart 16. Spørsmål: «Er domstolene og påtalemyndigheten nå rustet ressursmessig for å kunne ivareta de frister som er satt for å fremme straffesaker i ting- og lagmannsrettene fra 1. oktober?» Begrunnelse: 1. oktober trer nye frister for å fremme straffesaker for ting- og lagmannsrettene. Fristene er knappe. Etter dagens berammelser synes det som om særlig lagmannsrettene og statsadvokatene må få økt sine ressurser for å imøtekomme de frister som er satt. Lovbestemmelsene som trer i kraft vil bare bli tomme bestemmelser om domstolene og påtalemyndigheten av ressursmessige hensyn ikke kan møte de krav som stilles. Svar: Ved lov 28. juni 2002 nr. 55 om endringer i straffeprosessloven mv. (hurtigere straffesaksbehandling, varetektsfengsling i isolasjon mv.) ble det gitt nye fristregler for behandling av saker der den siktede var under 18 år da forbrytelsen ble begått, og saker der siktede er varetektsfengslet når saken berammes. Etter de nye reglene skal hovedforhandling i slike saker som hovedregel være påbegynt innen seks uker etter at saken kom inn til tingretten, og innen åtte uker etter at anke til lagmannsretten er henvist til ankeforhandling. Lovendringene trer i kraft 1. oktober. budsjett ikke tilført ekstra ressurser for å møte disse fristene. Når det gjelder ressurssituasjonen i 2003, vil en komme tilbake til dette ved fremleggelse av St.prp. nr. 1 for 2003. Etter mitt syn vil det være mulig for domstolene og påtalemyndigheten å legge opp rutiner som gjør det gjennomførbart å overholde fristene innenfor dagens ressurser. For domstolene vil fristene særlig innebære at de må bli noe mer fleksible i sin berammingspraksis. For statsadvokatene vil endringene først og fremst fa betydning for fengslingssakene. Seiv om fristregler ikke øker antallet saker, medfører slike bestemmelser at virksomheten ved statsadvokatembetene må organiseres slik at det til enhver tid er en statsadvokat disponibel for å behandle eller aktorere sakene innen fristen. Intensjonen med lovendringen er å få til en prioritering av saker med unge lovbrytere og saker der siktede sitter i varetekt. Prioriteringen vil nødvendigvis skje på bekostning av andre saker. Jeg mener likevel at tidsfrister for en relativt begrenset gruppe saker ikke vil gå på bekostning av andre saker på en slik måte at behandlingen av disse sakene ikke vil bli tilfredsstillende. Fristene er for øvrig ikke absolutte, slik at hovedforhandlingen kan påbegynnes senere dersom særlige forhold er til hinder for at saken påbegynnes innenfor fristen. Det er også viktig at flere av de andre lovendringene som ble vedtatt 28. juni i år vil bidra til å spare tid og ressurser i straffesakskjeden, slik at også de andre sakene gjennomgående vil bli behandlet raskere enn i dag. Innlevert 12. september 2002 av stortingsrepresentant Torstein Rudihagen Besvart 18. Spørsmål: «Både Stoltenberg-regjeringen og Bondevik-regjeringen har gått inn for etablering av distriktsmedisinske senter. I tråd med dette arbeides det grundig og godt med etablering av slike senter, bl.a. på Otta og Fagernes i Oppland. Det er nå likevel grunn til bekymring for framdriften i disse prosjektene. I Nord- Gudbrandsdal mangl er prosjektgruppa avklaring på hvilke tjenester staten vil være med på. Hva vil helseministeren gjøre for at disse sentrene kan realiseres innenfor planlagte tidsrammer? Begrunnelse: Desentraliserte helsetjenester gir store helsemessige og samfunnsøkonomiske gevinster. De kan ikke erstatte sykehusene, men for mange behandlingstilbud gir det et fullverdig tilbud med mange fordeler. Pasienten får et behandlingstilbud nærmere hjemstedet og ofte et raskere tilbud. Pasienten slipper lange og belastende reiser. Særlig er dette viktig for behandlinger som trengs ofte, f.eks. dialyse- og smertebehandling. Det gir mer effektiv bruk av personell og dermed mindre helsekøer. Kompetansen i distriktene styrkes. Som et resultat av et samarbeid med Oppland fylkeskommune har Otta allerede tilbud om dialyse og røntgen. Kommunen har brukt om lag 4 mill. kr siden 1988 på tilrettelegging av telemedisin, røntgen og dialyse. Nå arbeider en prosjektgruppe med å komme i gang med bygging av et distriktsmedisinsk senter. Det er svært gode erfaringer med det etablerte tilbudet. Røntgenbildene digitaliseres og sendes sykehuset. Dialysetilbudet sparer samfunnet for ca. 1 mill. kr i året i reduserte transportutgifter for fem pasienter. Pasientene slipper de slitsomme rurene til Lillehammer. På Fagernes fikk de likevel avslått en investering på 1,7 mill. kr i dialyseutstyr av økonomiske grunner seiv om det her er store samfunnsøkonomiske gevinster. Det synes å være et sterkt behov for snarest å få klarlagt finansiering og struktur på spesialisthelseteneste ute i kommunene, det som ofte blir kalt halvannenlinjetjenesten. Departementet skriver i St.prp. nr. 1 (2001-2002) at de arbeider med å finne finansieringsløsninger bl.a. sett i forhold til problematikken mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Her er flere områder som krever avklaring. Her befinner en seg i en gråsone. Det er ikke automatikk i at "pengene følger pasienten". Det er i dag kun aktivitet ved offentlige godkjente sykehus som hjemler ISF-refusjon. Her må det kunne gis dispensasjon. I de fleste tilfellene kan det dokumenteres en betydelig innsparing i reisekostnader. Disse midlene bør kunne omdisponeres og brukes til delfinansiering av behandlingstilbudet. Finansieringsordningen nå virker lite "motiverende" for sykehusene til å overføre behandlingstilbud til et lavere nivå, f.eks. sykestuer eller distriktsmedisinske sentra. Det synes også å være behov for en mer offensiv holdning fra helseregionen for å få et bedre samspill mellom spesialist- og primærhelsetjenesten. Det ville bidra til en raskere og bedre utvikling av prosjektene om Helse Øst HRF, inkluderte distriktsmedisinske senter, i en direkte og konkret utviklingsprosess i det videre arbeid. Prosjektgruppen som arbeider med etablering av distriktsmedisinsk senter på Otta, trenger raskere avklaringer fra staten hvis framdriften skal holdes. Alternativt må prosjektperioden utvides. Svar: Jeg ser positivt på utviklingen av distriktsmedisinske sentra, der noen utvalgte spesialisttjenester kan tilbys på en slik måte at pasientene eksempelvis kan slippe lange reiser for å fa behandling. Det vil være gjennom samarbeid mellom det aktuelle helseføretak og primærhelsetjenesten man kan finne ut hvilke type tjenester som egner seg for lokalisering i et distriktsmedisinsk senter. dette langs flere spor. For det første har det blitt gjort noen finansielle endringer for å oppmuntre til slike initiativ på kort sikt. På lengre sikt arbeides det med større endringer i fmansieringen av spesialisthelsetjenesten i Hagen-utvalget. Videre arbeides det med å se på organisatoriske endringer knyttet til organiseringen av syketransporten og ansvaret for denne. Fra 1. juli inneværende år ble det etablert polikliniske takster for telemedisinske konsultasjoner innen hud og øre-nese-hals. Videre er det takster knyttet til teleradiologi. Alle disse takstene er konstruert slik at de skal oppmuntre til å gi et behandlingstilbud nær pasientens bosted hvis mulig. Takstene er etablert på faglige råd fra Nasjonalt senter for telemedisin. Nye fagområder vil bli vurdert på bakgrunn av innspill fra fagmiljøene. I St.prp. nr. 59 (2001-2002) Spesialisthelset] enestens økonomi og budsjett 2002 foreslo jeg at man skulle gi DRG-refusjon til cellegiftbehandling ved sykestuer der dette er en desentralisert sykehusbehandling. Departementet skal godkjenne etablering av slik behandling i hvert tilfelle. Videre ble det foreslått å innlemme dialysebehandlingen ved Ørlandet og Alta i den samme ordning som Otta legesenter. Dette ble gjort fordi disse stedene allerede hadde etablert et dialysetilbud da Otta legesenter fikk sitt forsøksprosjekt. Det betyr at disse tre stedene har en ISF-basert finansiering av dialyseaktiviteten. Hvis erfaringene er positive vil dette bli foreslått som en landsdekkende ordning. Dette opplegget inngår altså i føringene for den tilleggsbevilgning som Stortinget vedtok gjennom behandlingen av St.prp. nr. 59 (2001-2002), ref. Innst. S. nr. 253 (2001-2002). Med dette er det gjort noen endringer i fmansieringen av tilbudet. Dette er ment å tilrettelegge for valg av desentraliserte modeller. Helseforetakene forutsettes å etablere gode samarbeidsrelasjoner med primærhelsetjenesten. I dette ligger det å identifisere hvilke type tjenester man kan tilby på et distriktsmedisinsk senter. Videre arbeides det med spørsmål knyttet til organiseringen av syketransporten og fmansieringen av spesialisthelsetjenesten, der nettopp utfordringer knyttet til "gråsonen" mellom helsetjenestens ulike nivåer er en del av mandatet. Begge disse temaene er store og sammensatte, og det er ikke noen enkle og raske løsninger. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med forslag til videre oppfølging av disse sakene når tidspunktet er rett. Jeg er kjent med at prosjektperioden ved Otta går ut inneværende år. Jeg forutsetter imidlertid at de grep som er gjort for å finansiere slik aktivitet vil være tilstrekkelig til mer permanente løsninger kan iverksettes. Innlevert 12. september 2002 av stortingsrepresentant Britt Hildeng Besvart 20. september 2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Spørsmål: «Det er fra Stortingets side uttrykt ønske om en sammenslåing av Aetat, trygdeetaten og kommunenes sosialetat. Dette fordrer felles kultur og forståelse av velferdsapparatet. Så langt synes interessen fra Aetat å være minimal mht. å delta i sektorovergripende utdanninger som nå tilbys ved flere høgskoler. Er denne tilsynelatende manglende interesse bevisst, eller vil departementet sørge for at også Aetat ansatte får del i denne utdanningen som kan være av stor betydning for oppfølging av vedtaket?» Begrunnelse: Det er nå ved flere av høgskolene i Norge tilbud om sektorovergripende velferdsstudie. Både under forberedelse av studie eller ved påmelding til studiene glimrer Aetat med sitt fråvær. Det er åpenbart at det trengs et nærmere samarbeid og forståelse mellom de ulike velferdstenestene. Aetat har en nøkkelposisjon i vår velferdspolitikk som baserer seg på arbeid til alle. Skal vi få til et tverretatlig samarbeid, eventuelt en sammenslåing av disse etatene, er kompetanseoppbygging av avgj ørende betydning, og et sektorovergripende velferdsstudium vil være et egnet middel. Det er å håpe at Aetats manglende interesse baserer seg på tilfeldigheter og at en får et sterkere engasjement i det videre arbeidet. Svar: Vi har som mål at Aetat skal utvikles til en brukerrettet og effektiv etat som gjennom personlig oppfølgning og organisering av ulike arbeidsmarkedstiltak, skal kvalifisere og hjelpe arbeidssøkere ut i ledige jobber. Dette er et mål som stiller store krav til faglig kompetanse og evne til personlig veiledning hos Aetats medarbeidere, og i utviklingen av etaten må rekruttering og videreutdanning av medarbeidere med slike evner stå helt sentralt. Dette arbeider etaten med. Aetat har seiv ansvaret for å rekruttere og sikre at dens medarbeidere til enhver tid har riktig kompetanse til å løse disse oppgåvene. Som ledd i en ryddig ansvarsfordeling mellom departement og etat, er det viktig at dette ansvarsforholdet videreføres. Aetat har flere oppgåver som forutsetter et nært samarbeid med trygd-, helse- og sosialetaten, og god forståelse av velferdstenestene som tilbys i disse etatene. Jeg regner med at Aetat, sammen med andre tilbydere av velferdstenester, vil stå overfor økte krav når det gjelder samordning og felles faglige referanserammer, uavhengig av hvilken organisering som velges innenfor områdene i fremtiden. Regjeringen vil innen utgangen av året legge fram en stortingsmelding om organisering av sosial-, trygd- og Aetat, som Stortinget har bedt om. Det vil være naturlig at etatene ser nærmere på sine organisasjoners kompetanse og kompetansebehov når det er klarlagt hvordan en går videre i denne saken. Innlevert 12. september 2002 av stortingsrepresentant Britt Hildeng Besvart 20. Spørsmål: «Av reportasjer i mediene fremgår det at flere helseforetak planlegger å legge ned eksisterende fødeavdelinger. Dette er ikke i samsvar med Stortingets intensjoner. Blant annet er fødeavdelingen ved Aker truet. Dette er en fødeavdeling som gjennom år har vært i fremste linje for å utvikle et variert fødselstilbud. Tilbudet ved Aker sykehus er derfor meget ettertraktet. Hva vil statsråden gjøre for å sikre at fødende kvinner får det tilbudet som Stortinget har forutsatt? Begrunnelse: Å nedlegge fødeavdelinger er i strid med det Stortinget har vedtatt om framtidens fødselsomsorg i Norge. St.meld. nr. 43 (1999-2000) slår fast som et overordnet mål at det fremdeles skal tilbys desentralisert og differensiert fødetilbud i Norge. Videre sier et flertall i sosialkomiteen i sin innstilling av 7. juni 2002 til St.prp. nr. 59 (2001-2002): " økonomiske rammer tilpasset den aktiviteten fødestuen har." Med de signalene som nå kommer fra ulike foretak, spesielt fra Helse Øst, synes det som om en ser bort fra Stortingets forutsetninger. Det ville derfor være hensiktsmessig å fa en beskrivelse av hvordan statsråden har til hensikt å følge opp denne saken slik at Stortingets intensjon blir opprettholdt. Svar: I tråd med intensjonen i sykehusreformen er det de regionale helseforetak som innenfor sin budsjettramme skal sørge for at befolkningen i den enkelte helseregion gis et best mulig helsetilbud. Flere av de regionale helseforetak har satt i gang omfattende prosesser for å kartlegge hvordan foretaksstruktur og tjenestetilbud skal se ut i fremtiden. Helse Øst RHF er blant de regionale helseforetak som for tiden arbeider med denne type prosesser. Mange forskjellige forslag har kommet frem. Nasjonalt Råd for fødselsomsorg bistår ved spørsmål knyttet til organisering av fødselstilbudet. Jeg vil understreke at de regionale helseføretak skal innrette tilbudet sitt innenfor de faglige retningslinjer som er gitt og de vedtak Stortinget har gjort. Det betyr blant annet at det fortsatt skal være et desentralisert fødselstilbud i Norge, og at de faglige kravene til fødselsinsti tusj oner gjøres gjeldende. Jeg vil også minne om at helseforetaksloven krever at saker av vesentlig betydning, eller av prinsipiell karakter, vedtas av foretaksmøtet (helseministeren, i samsvar med de formkrav som helseforetaksloven angir) i det regionale helseføretaket. Vedtektene til de regionale foretakene konkretiserer dette til blant annet å være omfattende endringer i tjenestetilbudet. Dokument nr. 15:32 (2001—2002) Spørsmål til skriftlig besvarelse med svar Spørsmål nr. 562 — 577 12. — 20. Innhold Spørsmål Side 562. Fra stortingsrepresentant Heidi Sørensen, vedr. virkemidler for å øke bruk av nullutslippsbiler, bes vart av samferdselsministeren 5 563. Fra stortingsrepresentant Heidi Sørensen, vedr. nullutslippsbiler, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 6 564. Fra stortingsrepresentant Karin S. Woldseth, vedr. rådgivningskontor for voldsofre i Oslo, besvart av justisministeren 7 565. Fra stortingsrepresentant Gunn Karin Gjul, vedr. arbeidsledige folkevalgte, besvart av arbeids- og administrasjonsministeren 8 566. Fra stortingsrepresentant Torstein Rudihagen, vedr. fibernettverk for telekommunikasjon på Lillehammer, besvart av nærings- og handelsministeren 9 567. Fra stortingsrepresentant Ranveig Frøiland, vedr. informasjon fra helseregionene, besvart av helseministeren 10 568. Fra stortingsrepresentant Aslaug Haga, vedr. klanderverdige økonomiske disposisjoner av norske bistandsmidler, besvart av utviklingsministeren 11 569. Fra stortingsrepresentant Karita Bekkemellem Orheim, vedr. oppfølging av likestillingsloven ved universiteter og høgskoler, besvart av utdannings- og forskningsministeren 12 570. Fra stortingsrepresentant Eirin Faldet, vedr. svømmeanlegg, besvart av kultur- og kirkeministeren 12 571. Fra stortingsrepresentant Eirin Faldet, vedr. svømmeopplæring, besvart av utdannings- og forskningsministeren 13 572. Fra stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo, vedr. tannlegemoms, besvart av finansministeren 13 573. Fra stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo, vedr. fiskerenkerettigheter, besvart av fiskeriministeren 14 574. Fra stortingsrepresentant Kjetil Bjørklund, vedr. planlagt oljerørledning fra Baku til Ceyhan, besvart av olje- og energiministeren 15 575. Fra stortingsrepresentant Rolf Terje Klungland, vedr. bruk av sjøboder i Kristiansand til leiligheter, besvart av miljøvernministeren 15 576. Fra stortingsrepresentant Karin Andersen, vedr. lese- og skrivevansker, besvart av sosialministeren 17 577. Fra stortingsrepresentant Rolf Terje Klungland, vedr. Innlevert 12. september 2002 av stortingsrepresentant Heidi Sørensen Besvart 20. Spørsmål: «Hvilke virkemidler vil samferdselsministeren benytte for å øke andelen nullutslippsbiler kjøpt av private og næringsliv, og hvordan skal barrierene for å benytte nullutslippsbiler reduseres?» Begrunnelse: Innenfor transportsektoren vil en økt andel nullutslippsbiler bidra positivt til å redusere lokale partikkelutslipp og de norske klimagassutslippene. På sikt er det sannsynlig at det vil være en serie ulike teknologier som vil ta over for diesel og bensinbiler. Batteribiler kan utgjøre en betydelig andel. Norskbaserte Think er blant de som har kommet lengst i verden med å kommersialisere denne teknologien etter mer enn ti år med utvikling og produksjon. Eieren Ford har nylig annonsert at de vil trekke seg ut av Think Nordic på Aurskog. Dermed står miljøsatsingen og det høykompetente miljøet rundt elbilen i fare for å forsvinne. Hovedutfordringen for Think Nordic har vært å etablere et stort nok hjemmemarked. Det er så langt solgt noe over 1 000 Think elbiler i Norge. Det er i forbindelse med markedsintroduksjonen store muligheter for myndighetene til å påvirke beslutningsprosessen til private og næringslivskunder når de skal velge transportmiddel. Svar: Samferdselsdepartementet er opptatt av de positive miljøkonsekvensene en satsing på elbiler og annen type miljøvennlig kjøretøyteknologi kan ha. Elbilene har ingen forurensende utslipp fra motoren og svært lav motorstøy sammenlignet med andre kjøretøy. av elektrisk kraft. En overgang til elbiler vil derfor bidra til bedre luftkvalitet og mindre støy. Samferdselsdepartementet, Finansdepartementet, Miljøverndepartementet og Nærings- og handelsdepartementet har arbeidet med ulike tiltak for å tilrettelegge for økt bruk av elbiler i Norge. Dette har bl.a. resultert i at det er iverksatt en rekke avgiftspolitiske tiltak som betyr betydelig subsidiering av kjøp og bruk av elbiler i Norge: fritak for engangs- og årsavgift, fritak av bompenger, fritak for vrakpantavgift, gratis offentlig parkering og lavere avgifter for elbil som firmabil. I forbindelse med statsbudsjettet for 2001 ble det vedtatt nullsats på merverdiavgiften for elbiler og at investeringsavgiften skulle Qernes med virkning fra 1. januar 2002. Det er således gjort mye når det gjelder rammebetingelsene for både kjøp og bruk av elbiler. Det finnes ikke flere muligheter for vesentlige avgiftslettelser knyttet til kjøp og bruk av elbil i Norge. En viktig barriere for en større overgang er bruk av elbil er slike kjøretøys begrensede rekkevidde og nyttelast samt lavere topphastighet enn andre biler. Andre teknologiske løsninger som overvinner disse begrensningene, kan derfor vise seg å ha større gjennomslagskraft i markedet. Store bilprodusenter som GM og Honda har valgt å satse på hybridløsninger og brenselcelleteknologi framfor elbil som framtidens miljøteknologi for kjøretøy. Ved en forbedret batteriteknologi kan elbilen på sikt ha et større potensial i markedet enn i dag. Samferdselsdepartementet disponerer en egen tilskuddsordning for å støtte forsøk med bruk av alternative drivstoff og miljøvennlig teknologi for å legge til rette for økt overgang til mer miljøvennlige alternativer i transportsektoren. betydelig del av disse tilskuddene vært rettet inn mot nullutslippsløsninger. I år har vi for eksempel gitt penger til Miljøbil Grenland som skal prøve ut ny type batteriteknologi i elektriske kjøretøy. Vi støtter også andre miljøer innbefattet Bellona og Norsk Hydro som arbeider for utprøving og videreutvikling av nullutslippsløsninger. For øvrig vil jeg vise til svar fra miljøvernministeren på spørsmål fra representanten Aslaug Haga 12. september hvor det går fram at miljøvernministeren sammen med andre berørte statsråder vil gå gjennom dette på nytt for å se om det er noe ytterligere som kan gjøres når det gjelder generelle rammebetingelser til elbil. Innlevert 12. september 2002 av stortingsrepresentant Heidi Sørensen Besvart 20. september 2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Spørsmål: «Hvilke grep vil arbeids- og administrasjonsministeren gjøre for å øke andelen nullutslippsbiler kjøpt gjennom offentlige innkjøp og redusere barrierene for å benytte nullutslippsbiler i offentlig virksomhet, og er innkjøp av nullutslippsbiler en del av "Grønn Stat"-satsingen, som skal sørge for at staten har en bærekraftig og grønn innkjøpspolitikk?» Begrunnelse: Innenfor transportsektoren vil en økt andel nullutslippsbiler bidra positivt til å redusere lokale partikkelutslipp og de norske klimagassutslippene. På sikt er det sannsynlig at det vil være en serie ulike teknologier som vil ta over for diesel og bensinbiler. Batteribiler kan utgjøre en betydelig andel. Norskbaserte Think er blant de som har kommet lengst i verden med å kommersialisere denne teknologien etter mer enn ti år med utvikling og produksjon. Eieren Ford har nylig annonsert at de vil trekke seg ut av Think Nordic på Aurskog. Dermed står miljøsatsingen og det høykompetente miljøet rundt elbilen i fare for å forsvinne. Hovedutfordringen for Think Nordic har vært å etablere et stort nok hjemmemarked. Spesielt har etterspørselen fira offentlig virksomhet vært betydelig lavere enn forventet. Statsminister Kjell Magne Bondevik sa under åpningen av elbilfabrikken i Aurskog i november 1999: "Alle statlige organer pålegges å kjøpe elbil der det er mulig." Men så langt har 14 kommuner gått til innkjøp av 39 "Think City". Gjennom statskjøpsavtalen har statlige etater kjøpt fem "Think City". Det kan derfor synes som om disse påleggene ikke har kommet, at staten ikke benytter sin betydelige markedsmakt som innkjøper, eller at det må gjøres mer proaktive reguleringsgrep for å få fart på markedsintroduksjonen. I sin tale i forbindelse med "Grønn stat - miljøledelse i departementene", sa miljøvernminister Børge Brende 5. mars 2002: "Statens drift påvirker miljøet gjennom blant annet innkjøp, energibruk, transport og avfallshandtering. For eksempel kjøper staten varer og tjenester for runat 75 mrd. kr årlig. Staten som innkjøper har altså betydelig markedsmakt og er en stor kunde for næringslivet. Gjennom å stille miljøkrav til leverandører og produkter kan staten støtte opp om næringslivets miljøarbeid og påvirke markedet i positiv retning mot rimeligere og oedre utvalg av miljøvennlige produkter." Svar: La meg først få presisere at innkjøp i statlig/offentlig sektor i prinsippet er et desentralisert ansvar, dvs. at den enkelte virksomhet er direkte ansvarlig for egen innkjøps virksomhet. En for stor sentralisering av innkjøpene medfører etter min oppfatning en fare for at staten kan utøve en innkjøpsmakt som faktisk reduserer konkurranse og effektivitet, og dermed dyrere innkjøp for staten. Jeg tror derfor ikke at sentraliserte og/eller sentraldirigerte innkjøp nødvendigvis er spesielt bra, verken i forhold til målsettinger om en effektiv og moderne statlig/offentlig sektor, eller når det gjelder arbeidet for et bedre miljø. Alle statlige/offentlige oppdragsgivere skal i hovedregel følge innkjøpsregelverket slik dette er utformet i lov om offentlige anskaffelser med tilhørende forskrifter. Lovens hovedprinsipp er som kjent at alle offentlige/ statlige anskaffelser/innkjøp skal skje etter apen og fri konkurranse, og på en slik måte at det ikke gis fortrinnsrett til enkeltleverandører på teknisk eller nasjonalt grunnlag. For øvrig oppmuntrer staten til økt bruk av elbiler gjennom utvikling av generelle rammebetingelser, som fritak for engangs- og årsavgift, fritak for bompenger, fritak for vrakpantavgift, gratis offentlig parkering og lavere avgifter for elbil som firmabil. Representanten Sørensen viser i sitt spørsmål til bl.a. statskjøpsavtalen. Jeg går ut fra at dette er den avtalen som elleve statlige virksomheter/selskaper med betydelig transportbehov har gått sammen om. og -forvaltning er satt bort til Statens forvaltningstjeneste/Statskjøp. Det er således ikke tale om noen sentral statlig rammeavtale for innkjøp av biler. Dagens samkjøpsavtale har så vidt jeg vet tilbud om elektriske biler fra både Bertel O. Steen (Peugeot) og Think Nordic AS (Think). Jeg er også kjent med at det finnes ytterligere tilbud om elektriske biler i markedet. Think har imidlertid over en ikke übetydelig periode vært en av de to utvalgte leverandører (etter konkurranse) på bilavtalen, og skulle etter min mening således ha hatt et meget godt utgangspunkt for markedsføring av sitt produkt til store bilbrukere innad i staten (f.eks. Forsvaret, Rikstrygdeverket, Statens vegvesen mfl.). pålegg, eller "proaktive reguleringsgrep". Dette innebærer frihet under ansvar på alle virksomhetsområder, også i miljøspørsmål, og jeg er overbevist om at dette vil føre til at flere etater på egenhånd velger å kjøpe miljøvennlige biler. Når det er sagt, må jeg få legge til at jeg fullt og helt deler de synspunkter som miljøvernministeren gav uttrykk for i sin tale den 5. mars 2002. Med hensyn til videreføringen av "Grønn stat"-satsingen, vil arbeidet med innføring av miljøledelse i alle statlige virksomheter innen 2005, ha prioritet. En viktig del av dette arbeidet vil likevel være en mer målrettet innsats som kan gi virksomhetene et best mulig grunnlag til på egen hånd å stille konkrete, og relevante miljøkrav, ved alle leveranser av varer og tjenester. Innlevert 13. september 2002 av stortingsrepresentant Karin S. Woldseth Besvart 26. Spørsmål: «Hvorfor er det ikke et rådgivningskontor for voldsofre i Oslo, når slike kontor er i de fleste andre store og i noen mindre byer i resten av landet?» Begrunnelse: Voldsofferforeningen har i en rekke år forsøkt å etablere et slikt kontor, men har så langt ikke lykkes. Dette fordi man ikke er villig til å finansiere to heltidsstillinger, som ser ut til å være behovet. Jeg vil anta at behovet i Oslo er større enn noe annet sted i landet, både befolkningstallet tatt i betraktning, men også det forhold at det er i Oslo det er flest voldshandlinger som blir begått. Voldsofrene er en gruppe som kan bli en stor utgiftspost for samfunnet hvis de sliter med sine problemer alene, og det synes derfor noe underlig at man ikke har sett at et rådgivningskontor nettopp kan være et sted å henvende seg når man far ettervirkninger av det overgrep man har vært utsatt for. Det kan være nok å fa noen å snakke med. Svar: Det er en prioritert oppgave for Justisdepartementet, i samarbeid med andre sentrale og lokale myndigheter, å bygge ut hjelpen og støtten til ofrene for kriminalitet. Siden 1996 har det vært gjennomført en prøveordning med opprettelse av rådgivningskontor for kriminalitetsofre. byer: Drammen, Fredrikstad, Haugesund, Tromsø, Kristiansand, Trondheim og Hamar. Kontorene er opprettet i samarbeid med politiet i vedkommende by, og bistår ofre for kriminelle handlinger med råd og veiledning, og videreformidler behov for juridisk og helsemessig hjelp. Rådgivningskontoret på Hamar og Kristiansand har to rådgivere som hver arbeider ca. 10 timer pr. uke. På de resterende kontorene er det en rådgiver som arbeider ca. 15/20 timer pr. uke. Med unntak av rådgiveren i Tromsø, er alle rådgiverne pensjonerte politimenn. For å videreutvikle arbeidet ved rådgivningskontorene er det opprettet en koordinatorfunksjon ved Kompetansesenter for voldsofferarbeid (Høgskolen i Oslo). I regi av koordinatoren arrangeres det seminar for rådgiverne to ganger i året. Seminaret benyttes til erfaringsutveksling, samt videreutdanning av rådgiverne. I tillegg til de syv kontorene som allerede er opprettet skal det i løpet av 2003 etableres ytterligere tre kontorer. I samarbeid med Politidirektoratet tar Justisdepartementet sikte på å etablere kontorer i Hordaland, Rogaland og Oslo politidistrikt i løpet av 2003. Det har tidligere vært gjort forsøk på å etablere et kontor i Oslo, noe som etter min oppfatning er en sentral oppgave. Det har imidlertid vist seg svært vanskelig å rekruttere en daglig leder etter samme modell som ved de andre kontorene, der rådgiverne er pensjonerte polititjenestemenn. I Oslo vil det derfor bli åpnet for å ansette en person med annen bakgrunn og på andre vilkår enn ved de andre kontorene. Innlevert 13. september 2002 av stortingsrepresentant Gunn Karin Gjul Besvart 25. september 2002 av arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Spørsmål: «Folkevalgte som er arbeidsledige blir trukket i dagpenger for den tiden som går med til forberedelser og møter i kommunestyrer og fylkesting. Dette har resultert i at arbeidsledige folkevalgte har søkt permisjon for å kunne være berettiget til ledighetstrygd. Vil statsråden ta initiativ til å endre regelverket slik at folkevalgte som er arbeidsledige ikke ekskluderes fra muligheten til å være folkevalgt?» Begrunnelse: Arbeidsledige folkevalgte som mottar dagpenger, kommer i en vanskelig situasjon. De blir trukket i dagpenger for tid de bruker til forberedelse og møter. Dette på bakgrunn av at Aetat regner møtegodtgjørelse som lønn som har betydning for retten til dagpenger. Godtgjørelsen er ment å skulle kompensere for utgifter som en har ved å være folkevalgt. Det er ikke ment å være lønn og det blir derfor gitt særskilt kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste. Dagpengereglene skiller heller ikke på hvor mye eller lite man har tjent i de timene det skal trekkes for. I tillegg til at dagpengegodtgj øringen går til frådrag i dagpengeytelsen, vil spørsmålet om den arbeidsledige kan defineres som reell arbeidssøker bli reist. En person som deltar i kommunestyremøter og andre møter i forbindelse med verv som folkevalgt anses ikke å være reell arbeidssøker i dette tidsrommet. Tiden vedkommende er opptatt med møtevirksomhet vil medføre at dagpengene graderes, dvs. reduseres som følge av at vedkommende ikke er helt arbeidsledig, jf. folketrygdloven § 4-13. Svar: Spørsmålet om samordning av dagpenger og godtgjørelser for politiske verv i kommunestyrer og fylkesting har vært tatt opp med departementet tidligere. Departementet har hittil inntatt det standpunkt at lønnede politiske verv må likestilles med andre lønnede verv i relasjon til dagpenger. Gjeldende regelverk medfører at dersom et politisk verv er lønnet, likestilles dette med lønnet arbeid. For verv som bare representerer delvis sysselsetting, blir dagpengene avkortet slik at dagpenger tilstas med samme prosentsats av full stønad som reduksjonen i arbeidstid utgjør i forhold til vedkommendes tidligere "vanlige" arbeidstid. personer som har inntekt i forbindelse med verv. Representanten Gjul sier i sin begrunnelse for spørsmålet at "Godtgjørelsen er ment å skulle kompensere for utgifter som en har ved å være folkevalgt. Det er ikke ment å være lønn og det blir derfor gitt særskilt kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste". Spørsmålet om godtgjørelser for kommunale og fylkeskommunale verv har tidligere vært forelagt Kommunal- og regionaldepartementet som har bekreftet uttalt at "Arbeidsgodtgjøringen er altså en særlig betaling for vervet som folkevalgt". Godtgjørelsen må anses som lønn, om enn ikke alltid som full lønn. Det er også et poeng at lønn for politiske verv inngår i det grunnlag som dagpengene beregnes av, slik at det er parallellitet her. Folketrygdloven § 4-3 uttaler at "For å fa rett til dagpenger må medlemmet ha tapt arbeidsinntekt som arbeidstaker på grunn av arbeidsløshet". Videre: "Medlemmet anser ikke å ha tapt arbeidsinntekt dersom vedkommende for det aktuelle tidsrom har krav på lønn." Jeg vil bemerke at seiv om det skulle være adgang til for en person å frasi seg retten til godtgjørelse for politiske verv kan ikke det føre til at en derved kan unngå reduksjon i dagpengene. Det er et hovedprinsipp i dagpengeordningen at en person som har krav på lønn i utgangspunktet ikke fyller vilkårene for dagpenger i samme tidsrom. Dette medfører at en person som har krav på godtgjørelse for arbeid, ikke kan frasi seg denne med virkning for retten til dagpenger. En slik ordning vil åpne for muligheten til å "velge" dagpenger i stedet for lønn. Jeg vil understreke at direkte utgifter som kompenseres i forbindelse med vervet som folkevalgt, reiseutgifter osv., ikke regnes som lønn. Mange arbeidsledige på dagpenger kan ha inntekter fira noen timer til noen dagers arbeid ved siden av dagpengene. Disse inntektene skal oppgis slik at dagpengene avkortes. Dette gjelder så vel i privat som i offentlig virksomhet. Jeg er enig i at det er viktig å motivere folk til å påta seg offentlige tillitsverv. Å gjøre dette ved å særbehandle personer som påtår seg politiske verv innenfor en generell stønadsordning for arbeidsløse finner jeg vanskelig. Det vil neppe møte forståelse at personer i offentlige verv skal behandles gunstigere i dagpengeordningen enn tilsvarende tilfelle både i og utenfor offentlig virksomhet. Jeg vil derfor ikke endre regelverket for å gi unntak for inntekter som kommer fira godtgjørelser for arbeid som utføres i offentlige verv i kommunal- og fylkeskommunal virksomhet. politiske vervet er så begrenset at den ikke kan ses på som reell lønn. Innlevert 16. september 2002 av stortingsrepresentant Torstein Rudihagen Besvart 20. Spørsmål: «På Lillehammer ble det i forkant av OL bygd ut et stort fibernettverk for telekommunikasjon. Dette var en statlig investering, men nettet eies og forvaltes av Telenor. Lillehammer kommune og kompetanseog teknologikrevende virksomheter har behov for tilgang til et slikt høykapasitetsnett. På tross av flere henvendelser fra kommunen til Telenor, har disse aktørene ikke fatt tilgang på nettet. Hva vil næringsministeren gjøre for at denne infrastrukturen kan bli til nytte for regionen?» Begrunnelse: Teleinfrastrukturen var en nødvendig investering for telekommunikasjon til verden fra OL-arrangementet. Som med annen statlig investering til infrastruktur hadde dette likevel formål å gi regionen utviklingsmuligheter etter OL. Regionen har stort behov for ny næringsutvikling. Det ligger et stort potensial i utvikling av kompetanse- og teknologikrevende virksomheter. På Lillehammer er det et voksende miljø innenfor dette, med høyskolen, kunnskapsparken, militær- og høyskoletilbudet på Jørstadmoen m.m. En godt utbygd telemfrastruktur vil være en forutsetning for å lykkes. Infrastrukturen ligger der og burde gi regionen en stor fordel. Lillehammer kommune har flere ganger henvendt seg til Telenor for å uttrykke sitt eget behov, og har som regional utviklingsaktør ønsket å fa Telenor med på en felles utviklingsstrategi sammen med andre aktører det nettverket skulle utnyttes. Så langt har ikke Telenor imøtekommet dette. Nå bygger offentlig eiet elverk og andre nye fibernett. Dette virker samfunnsøkonomisk inkonsekvent når staten allerede har bygget ut et gedigent nettverk. Jeg er veldig klar over at Telenor skal drive kommersielt på lik linje med andre aktører. Poenget her er likevel at dette nettverket var en statlig investering for OL og for etterbruk, som regionen må dra fordeler av. Det synes meningsløst at dette nettet nærmest ikke er i bruk så mange år etter utbyggingen når behovet er der. Svar: Investeringene i ny teleinfrastruktur i Lillehammer-regionen i forbindelse med de olympiske leker ble foretatt av daværende Televerket uten at det ble bevilget særskilte midler til formålet. Ved omdanningen av Televerket til Telenor AS ble denne infrastrukturen, på linje med annet infrastruktur forvaltningsbedriften eide, overført til det nye aksjeselskapet Telenor. Tilgang til Telenors infrastruktur i Lillehammerregionen reguleres ut fra samme regler som tilgangen til annen infrastruktur som Telenor eier. Regulering av tilgang, herunder vilkår for tilgang, til infrastrukturen er en oppgave som tillegger telemyndighetene, dvs. Post- og teletilsynet og Samferdselsdepartementet. På denne bakgrunn har Nærings- og handelsdepartementet bedt om en redegjørelse fra Samferdselsdepartementet, jf. vedlegg. Det er verken riktig eller heldig at Nærings- og handelsdepartementet som eier foretar seg noe i forhold til Telenor i en sak som dette. Innenfor de rammer som reguleringsmyndighetene setter vil det være opp til selskapets administrasjon og styre å disponere selskapets aktiva i ordinær forretningsmessig virksomhet. Vedlegg til svar: Nærings- og handelsdepartementet Deres ref 2002010899 2002/3912 Vår ref 02/2254-2 JR Dato 19. september 2002 Spørsmål til skriftlig besvarelse til Nærings- og handelsdepartementet vedrørende tilgang til teleinfrastruktur Den teleinfrastrukturen som ble etablert særskilt i forbindelse med OL i 1994 bla. som ble ansett å ha etterbruksverdi, ble finansiert over Televerkets ordinære investeringsbudsjett og aktivert i Televerkets balanse på samme måte som de ordinære investeringene i Televerkets nett på den tiden. Televerket var inntil 1. november 1994 forvaltningsbedrift og som sådan en del av staten, men det ble ikke bevilget særskilte midler over OL-budsjettet til dette formålet. På samme måte som øvrige anleggsmidler i Televerkets balanse ble denne infrastrukturen som var spesielt anskaffet for å håndtere ekstrabelastningen ved OL, overført til Telenor AS ved omdanningen av Televerket til aksjeselskap. Det som skiller disse anleggsmidlene fra øvrige anleggsmidler i Telenor er at de er anskaffet først og fremst for å ivareta et relativt stor, men meget tidsavgrenset behov. Avkastningen på disse investeringene må derfor antas å ha vært relativt liten så langt. I spørsmålet fra representanten Rudihagen vises det til at aktører ikke har fått tilgang til denne infrastrukturen. Samferdselsdepartementet legger imidlertid til grunn at det er Telenors vilkår for tilgang som er bakgrunnen for spørsmålet. Samferdselsdepartementet kan for sin del ikke se noen grunn til at tilgang til denne infrastrukturen eller tjenester produsert ved hjelp av denne skulle kunne kreves levert til andre vilkår enn tilgang og tjenester produsert i nettet for øvrig. Med hilsen Eva Hildrum e.f. Innlevert 16. september 2002 av stortingsrepresentant Ranveig Frøiland Besvart 23. Spørsmål: «Etter at staten overtok ansvaret for sjukehusa, treng vi stortingsrepresentantar grundig informasjon frå helseregionane for å kunna gjera oss opp ei meining kva som trengst av løyvingar for vår region. Vil helseministeren medverka til at stortingsrepresentantane kan fa all informasjon som dei ulike helseføretaka sit inne med?» Grunngjeving: Med bakgrunn i dei store kutta som styret i Helse Bergen har gjort, har eg bedt administrerande direktør invitera oss stortingsrepresentantar frå Hordaland til ein gjennomgang av ulike forhold ved Helse Bergen. Eg får svar attende at Helse Bergen må forholda seg til Helse Vest, og at det er berre Helse Vest som kan invitera stortingsrepresentantar til informasjonsmøte. Eg ber om at helseministeren ordnar opp i desse tilhøva slik at vi som skal gjera vedtak far kjennskap/ kunnskap om alle forhold vi treng, og at dei ulike helseføretaka kan ta direkte kontakt med "sine" stortingsrepresentantar. Svar: helseføretaka. Eg legg og vekt på at dette skjer i former som samsvarer med etablerte prosedyrar for dialog mellom storting, departement, forvaltning og eigde selskap. Med det som utgangspunkt vil eg trekkje fram dette: For alle regjeringar er det ei utfordring at dokument som blir lagde fram gir eit best mogleg grunnlag for vurderingar og avgjerder i Stortinget. Dette gjeld for denne Regjeringa, også for dei forslaga som blir sette fram om helseføretaka. Eit viktig grunnlag for budsjettproposisjonane vil vere det meldingssystemet som blir etablert med utgangspunkt i helseføretakslova § 34. Her er dei regionale helseføretaka pålagde å leggje fram ei årleg melding som både inkluderer rapport og framtidige planar. I vedtektene for dei regionale helseføretaka er det presisert at meldinga også skal inkludere vurdering av behovssituasjonen. Frå departementet si side legg vi opp til faste prosedyrar som skal sikre at dette innspelet kjem på tidspunkt og måtar som sikrar at det kan inngå i avgjerdsunderlaget for statsbudsjettet. Frist for første sett av meldingar blei sett til 1. juli 2002, og departementet har fått meldingar frå alle dei fem regionale helseføretaka. Eg legg vekt på at dette systemet må utviklast vidare og at det skal gi eit godt grunnlag for den overordna styringa av dei regionale helseføretaka. Meldingane som no er mottekne, vil bli kort omtalt i St.prp. nr. 1 for Helsedepartementet, og dei vil og kunne gjerast tilgjengelege for Stortinget. helseføretaka skal baserast på valde objektive kriterium, eventuelt om dette skal supplerast med konkrete behovsvurderingar i forhold til situasjonen i den enkelte helseregion. Dette vil vere eit tema når forslaga frå finansieringsutvalet (Hagen-utvalet) skal vurderast, og eg kommenterer det ikkje nærmare her. Med bakgrunn i det direkte konstitusjonelle og politiske ansvaret eg har overfor Stortinget, legg eg til grunn at kontakten med helseføretaka bør skje i former som ikkje skaper uklare forhold om dette. vil her og vise til dei prinsippa som er beskriv i brev dagsett 20. november 1998 frå Stortingets sitt presidentskap til fagkomiteane i Stortinget. I og med at dei regionale helseføretaka har ein overordna organisatorisk posisjon i forhold til helseføretaka i regionen, bør kontakten alltid kanaliserast gjennom dei regionale helseføretaka - også i tilfelle der det er ønske om kontakt med lokale helseføretak. Eg legg også til grunn at det vil vere naturleg og rett at departementet deltek i slike kontaktar på vanleg måte. Innlevert 16. september 2002 av stortingsrepresentant Aslaug Haga Besvart 23. Spørsmål: «Hva vil utviklingsministeren foreta seg for raskt å avklare hvorvidt det er begått klanderverdige økonomiske disposisjoner av norske bistandsmidler i Worldview Rights og Worldview International Foundation?» Begrunnelse: Avisen Nationen har nylig informert om at det foreligger en rapport med betenkninger i Utenriksdepartementet, der det slås fast mistanke om økonomiske uregelmessigheter i Worldview Rights. Worldview Rights regnes som den norske avdelingen av Worldview International Foundation (WIF) eller Worldview Group. Worldview Rights er imidlertid organisert som en selvstendig stiftelse, med hovedsete i Stavanger. Betenkningene kom fram etter en total gjennomgang av Worldview Rights og Worldview International Foundation (WIF), som ble foretatt av eksterne konsulenter engasjert av henholdsvis Utenriksdepartementet og NORAD. Konklusjonen av denne gjennomgangen var at granskingen burde fortsette. Utenriksdepartementet bekrefter overfor Nationen at alle bevilgninger til Worldview Rights skal gjennomgås for å finne ut om pengene er brukt i henhold til forutsetningene. WIF har også tidligere vært gjenstand for gransking, og har mottatt kritikk bl.a. for den interne kontrollen med hvordan pengene ble brukt. Utenriksdepartementet har nå stanset alle utbetalinger til Worldview Rights. Organisasjonen har imidlertid mottatt totalt 40 mill. kr siden 1993.1 tillegg har den internasjonale organisasjonen, WIF, mottatt 60 mill. kr bare de siste fem årene. bidrar til beste for utvikling og fattigdomsbekjempelse i den 3. verden. Dette er ytterst uheldig for legitimiteten til norsk bistandspolitikk. Det faktum at en rekke framstående politikere deltar og har deltatt i ledelsen i organisasjonen, bidrar ytterligere til at slik tvil kan få grobunn i opinion og mediene. Det er derfor uhyre viktig å få fortgang i granskingsarbeidet når det foreligger mistanke om økonomiske uregelmessigheter. I tilfellet med Worldview må det raskest mulig avklares hvorvidt det har skjedd noe klanderverdig i organisasjonens virksomhet. Åpenheten rundt denne prosessen, samt konklusj onene av granskingen, må være størst mulig. Svar: Jeg deler representanten Hagas syn på viktigheten av at norske bistandsmidler brukes slik det er forutsatt og at de bidrar til beste for utvikling og fattigdomsbekjempelse i den tredje verden. Det stilles klare krav til de organisasjoner vi samarbeider med. Regelmessig kontroll med bruken av midlene er av stor betydning for å sikre fortsatt bred oppslutning omkring norsk bistandspolitikk. Denne kontrollen foretas løpende overfor alle organisasjoner som mottar bistandsmidler. Jeg er enig i at det er viktig med åpenhet rundt slike prosesser. Som et ledd i dette arbeidet tok NORAD i januar i år initiativet til en ekstern gjennomgang av organisasjonen Worldview International Foundation. På samme måte tok Utenriksdepartementet i april i år initiativet til en tilsvarende ekstern gjennomgang av organisasjonen Worldview Rights. Gjennomgangen av organisasjonene har vært mer tidkrevende enn antatt og pågår fortsatt. spørsmål som er stilt til Worldview Rights' prosjekter. Til tross for gjentatte purringer er hverken nevnte revisjonsrapport eller endelige svar mottatt. Vi har nå bedt om at begge rapporter ferdigstilles innen utgangen av oktober i år. spørsmålet om den videre oppfølging. Før rapportene er mottatt og vurdert, vil det ikke være mulig å uttale seg nærmere om deres innhold. Dersom det er ønskelig, vil jeg være rede til å komme med ytterligere informasjon når rapportene er mottatt og har vært vurdert av Utenriksdepartementet. Innlevert 16. september 2002 av stortingsrepresentant Karita Bekkemellem Orheim Besvart 24. Spørsmål: «Endringer i lov om likestilling ble behandlet av Stortinget våren 2002. Undersøkelser viser at de fleste universiteter og høgskoler ikke følger opp lovendringene i likestillingsloven om at ledelsen ved institusjonene plikter å søke å forhindre seksuell trakassering. Hva vil statsråden gjøre for at likestillingsloven følges opp ved utdanningsinstitusj onene innenfor høyere utdanning?» Begrunnelse: Seks av ti universiteter og vitenskapelige høgskoler har ikke innført regelverk og rutiner som følger opp Stortingets vedtak. Svar: De nye lovbestemmelsene trådte i kraft 1. juli i år. retningslinjer for å følge opp de nye forpliktelsene. Flere universiteter og høgskoler hadde alt slike retningslinjer på plass før dette ble lovbestemt. Ikke alle institusjoner har fatt dette på plass så kort tid etter lovendringen. Jeg tror ikke det bør tolkes som at universiteter og høgskoler ikke vil følge opp loven. Det forutsetter jeg at de vil gjøre. Mange av institusjonene er store og komplekse organisasjoner. En bred intern prosess med diskusjon og involvering av tilsatte og studenter vil sannsynligvis gi bedre effekt med hensyn til å ivareta formålet med de nye bestemmelsene enn om ledelsen raskt fastsetter nye retningslinjer. Jeg er kjent med at Likestillingsombudet i brev 10. september 2002 til universiteter og høgskoler orienterte om lovendringen, og samtidig bad om en tilbakemelding om hvilke tiltak institusj onene har satt i verk eller har planer om å sette i verk for å følge opp de nye bestemmelsene. Jeg vil søke å holde meg orientert om resultatene av denne gjennomgangen og eventuelt følge opp saken overfor institusj onene. Innlevert 18. september 2002 av stortingsrepresentant Eirin Faldet Besvart 1. Spørsmål: «Hele 93 pst. av bruken i svømmehallene våre er uorganisert virksomhet. Dette er noe et samlet storting har sett på som viktig for idrettsanleggene våre. Det er 18-20 millioner besøkende i norske svømmehaller pr. år. Vil derfor statsråden ta et initiativ for å bedre vilkårene for bygging/vedlikehold av svømmeanlegg, spesielt i forhold til ny finansiering av idretten og spillemiddelkriterier? Svar: Jeg vil i den sammenheng fa understreke at Stortingets signaler på dette punkt er fulgt. I St.meld. nr. 14 (1999-2000) ble svømmeanleggene trakket frem som en prioritert anleggstype, og tilskuddssatsen ble av den grunn hevet. Prioriteringen var en direkte konsekvens av at svømming er en aktivitet som folk i stor grad organiserer seiv og som har stor oppslutning. rehabilitering. 12002 ble det satt av 140 mill. kr til rehabilitering av idrettsanlegg. Hele 45 mill. kr av disse ble fordelt til svømmeanlegg. Ingen andre anleggstyper var gjenstand for en så tydelig prioritering. Et samlet storting har fremhevet barn (6-12 år) og ungdom (13-19 år) som sentrale målgrupper. særlig viktige. Infrastruktur for idrett og fysisk aktivitet må ivareta helheten, og det er derfor flere hensyn som må vurderes og ivaretas. Endringen av tippenøkkelen innebærer mer midler til idrettsformål, og vil gi mulighet til en styrket innsats i forhold til de prioriteringer som ligger i St.meld. nr. 14 (1999-2000) og behandlingen av denne. Innlevert 18. september 2002 av stortingsrepresentant Eirin Faldet Besvart 25. Spørsmål: «Ifølge NSF blir Læreplanverket 97 når det gjelder svømmeopplæring ikke fulgt opp i kommunene. Vil statsråden ta initiativ for å kvalitetssikre dette, og få status på svømmeopplæringen?» Svar: Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen fastsetter under kapittelet om kroppsøving at elevene skal bli trygge i vann gjennom lekpregede aktiviteter slik at de gjennom svømming kan lære å berge seg seiv. Elevene skal også arbeide med å mestre livbergningsteknikker i vann. Læreplanverket er fastsatt som forskrift. Bestemmels

lovdata_cd_57239

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.822

Forskrift om brannfarlig vare. Fastsatt av Direktoratet for brann- og elsikkerhet 26. juni 2002 med hjemmel i lov av 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlige stoffer og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven) §5, §6, §26, §27 og §43 bokstav b, jf. delegeringsvedtak av 26. juni 2002 nr. 728. Endret 6 nov 2003 nr. 1317. Forskriften skal sikre at håndtering av brannfarlig vare skjer på en slik måte at risikoen for brann, eksplosjon, uhell og ulykker er redusert til et nivå som med rimelighet kan oppnås. Forskriften regulerer alminnelige forhold knyttet til håndtering av brannfarlig vare, samt oppbevaring spesielt. Forskriften regulerer også lasting, lossing og stasjonær oppbevaring av brannfarlig vare på skip. Annen håndtering av brannfarlig vare om bord på skip, som faller inn under lov av 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v., er unntatt. Brennevin som kan selges eller skjenkes etter alkohollovens regler er unntatt fra forskriften. Vedlegget til forskriften er å anse som en integrert del av forskriften. Brannfarlig vare: a. Brannfarlig væske - vare i flytende eller halvfast form som har et flammepunkt ved høyst +55 °C samt - uansett flammepunkt - motorbrensel og fyringsolje b. Brannfarlig gass - gass som etter antennelse kan forbrenne i luft,Fareklasser: Brannfarlig væske inndelt i følgende klasser:Klasse A: væske med flammepunkt høyst +23 °C. Klasse B: væsker med flammepunkt over +23 °C men ikke over + 55 °C.Klasse C: Motorbrensel og fyringsolje med flammepunkt over +55 °C samt de væsker som sentral tilsynsmyndighet bestemmer skal regnes som brannfarlig vare. Oppstår det tvil om hvilken fareklasse en brannfarlig væske skal henføres til, avgjøres spørsmålet av sentral tilsynsmyndighet. Flammepunkt: Den temperatur hvor en væske i et bestemt flammepunktsapparat ved et bestemt lufttrykk avgir så mye damp at det ved tenning skjer en oppflamming over væskeflaten. Tilstandskontroll: En planlagt systematisk undersøkelse eller en automatisk kontinuerlig overvåkning av en innretning, for å finne ut om den er i forsvarlig stand for videre bruk. Overfyllingsvarsel: System installert i eller på tank som gir alarm når tanken fylles over et bestemt nivå.Overfyllingsvern: System installert i eller på tank hvor en føler ved et bestemt nivå gir impuls som automatisk stopper væsketilførselen til tanken og gir alarm. Oppsamlingsarrangement: Fysisk arrangement etablert rundt tank eller tankgruppe som på en betryggende måte skal samle opp og/eller lede vekk spill eller lekkasje av brannfarlig væske. Oppsamlekum: Væsketett kum rundt tank eller tankgruppe for oppsamling av spill eller lekkasje av brannfarlig væske. Enhver som håndterer eller oppholder seg i nærheten av rom eller område hvor brannfarlig vare håndteres skal vise aktsomhet og foreta det som er nødvendig for å forebygge fare for brann eller eksplosjon. Det skal være ryddig og ikke finnes unødvendig brennbart materiale på sted der brannfarlig vare håndteres. Brannfarlig vare må ikke oppbevares i rom eller på sted som tjener som rømningsvei under en brann. Røyking og bruk av ild eller andre tennkilder er forbudt innenfor områder eller rom hvor brann eller eksplosjon lett kan oppstå. Tank som tas ut av bruk skal sikres mot utilsiktet bruk, og håndteres slik at den ikke skaper fare for skade på liv, helse, miljø og materielle verdier på grunn av brann eller eksplosjon. Rom som blir brukt til håndtering av brannfarlig vare skal være utført og innredet slik at det ikke oppstår fare for brann eller eksplosjon. Bygninger hvor det oppbevares brannfarlig vare skal tilfredstille tekniske krav gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven og skal enten ha tilstrekkelig ventilasjon eller utstyres med separat mekanisk ventilasjonsanlegg som sikrer tilstrekkelig utlufting. §2-3. Krav til innretninger og utstyr m.m. Beholder, apparat eller annen innretning som benyttes ved håndtering av brannfarlig vare skal være utformet slik at de er formålstjenlige og sikre, og til enhver tid være i slik stand at det ikke oppstår fare for brann, eksplosjon eller ulykke. De må være produsert av materiale som har egnede egenskaper, og som er tilstrekkelig motstandsdyktig både mot det mediet det er beregnet for samt miljøet rundt. Montering skal være utført fagmessig og betryggende. Beholdere, apparat eller annen innretning for brannfarlig vare som sentral tilsynsmyndighet bestemmer, må ikke selges, utbys til salg eller brukes uten å være godkjent av sentral tilsynsmyndighet eller den sentral tilsynsmyndighet bestemmer. Produkt som er produsert og kontrollert i overensstemmelse med regelverk som Norge gjennom internasjonal avtale er forpliktet til å følge anses godkjent i henhold til forskriften. Tank i fyrrom må plasseres slik at den ikke utsettes for skadelig varmepåvirkning. Tanken skal være av stål, eller annet ikke brennbart materiale. Det skal det være slokkeutstyr lett tilgjengelig på steder der brannfarlig vare håndteres. Der hvor brannfarlig vare forekommer skal det ved merking og skilting opplyses om faren for brann eller eksplosjon. Det skal være oppslag om forbud mot røyking og bruk av åpen ild eller andre tennkilder på områder eller i rom hvor brannfarlige stoffer forekommer under slike forhold at brann eller eksplosjon lett kan oppstå. Den som fra havn, opplag eller annet anlegg vil transportere brannfarlig vare i rørledning til mottaking utenfor anleggets område, må ha tillatelse fra sentral tilsynsmyndighet. Sentral tilsynsmyndighet skal forelegge søknaden for de kommuner som blir berørt av transporten. Sentral tilsynsmyndighet kan bestemme at tillatelser til kortere lokal transport skal gis av kommunen. Den som vil tilvirke eller bearbeide brannfarlig vare og den som vil bruke slik vare til tilvirkning eller bearbeiding av annen vare, må ha tillatelse dersom mengden brannfarlig vare overstiger det som kan oppbevares uten tillatelse. Tillatelsen gis av kommunen eller sentral tilsynsmyndighet tilsvarende det som gjelder ved tillatelse til oppbevaring etter §3-4 andre og tredje ledd. Omtapping fra beholder for brannfarlig gass til annen beholder må ikke foretas uten tillatelse. Omtapping fra beholder for brannfarlig væske klasse A større enn 300 liter til annen beholder må ikke foretas uten tillatelse. Dette gjelder allikevel ikke når omtapping foregår i forbindelse med tilvirkning eller bearbeiding som er unntatt fra kravet om tillatelse. Den som søker om godkjenning eller tillatelse i henhold til forskriften skal gi tilsynsmyndigheten de opplysninger samt fremlegge den dokumentasjon som er nødvendig for å kunne vurdere om godkjenning eller tillatelse skal gis. Tillatelse og godkjenning gis skriftlig og gjelder inntil videre dersom varigheten ikke er særskilt fastsatt. For å forebygge fare for brann, eksplosjon eller ulykke kan det fastsettes særlige vilkår for tillatelsen eller godkjenningen. En tillatelse faller bort dersom den ikke nyttes innen fristen eller 2 år fra den dagen tillatelsen ble gitt, dersom det ikke er satt noen særskilt frist. Innehaver av tillatelsen skal sende melding til den myndighet som ga tillatelsen dersom tillatelsen ikke lenger nyttes. Tillatelse som ikke nyttes faller bort to år etter opphøret dersom ikke noe annet er fastsatt i tillatelsen. En godkjenning kan tilbakekalles på samme vilkår som nevnt i femte ledd. Typegodkjenning kan dessuten tilbakekalles dersom typegodkjent innretning ikke blir utført i samsvar med godkjenningen. Er innehaver av tillatelse eller godkjenning avgått ved døden eller gått konkurs kan dødsboet eller konkursboet utøve virksomheten inntil ett år fra dødsfallet eller konkursens åpning, dersom ikke kortere varighet er særskilt fastsatt. Boet skal sende tilsynsmyndigheten melding om at det vil fortsette virksomheten innen en måned fra dødsfallet eller konkursens åpning og plikter å følge de regler som gjelder for virksomheten. Beholder eller tank for oppbevaring av brannfarlig vare må plasseres på en slik måte at de ikke innebærer noen fare for omgivelsene, og slik at annen virksomhet ikke kan påvirke sikkerheten ved beholderen eller tanken. Det skal legges til rette for tilgjengelighet i forbindelse med eventuell brannbekjempelse, fremtidig tilstandskontroll og vedlikehold. Anlegg eller lagerplass skal, dersom forholdene gjør det nødvendig, være innhegnet på hensiktsmessig måte. Brannfarlig gass skal ikke oppbevares på loft eller kjeller. Brannfarlig væske klasse A skal ikke oppbevares på loft. Eventuelle lufterør fra beholder, apparat eller annen innretning skal føres ut i friluft med mindre annet er særskilt tillatt. Det skal være uhindret adkomst til beholder, apparat eller annen innretning. Anlegg i bergrom skal være sikret på betryggende måte for å hindre lekkasje fra anlegget. Der grunnvannsnivået sørger for barriere mot utlekking av lagret stoff, må grunnvannsnivået over bergrommet tilsvare stoffets damptrykk ved lagringstemperaturen pluss 20 meter vannsøyle som sikkerhet mot defekter i berget. I boenhet kan det oppbevares inntil: d. 200 liter brannfarlig væske klasse C. I frittliggende lagerhus, skur, båthus, garasje eller lignende kan det oppbevares inntil: d. 500 liter brannfarlig væske klasse C. Disse mengdene kan fordobles dersom oppbevaringen skjer i egen branncelle. I butikklokale, lagerrom, verksted, industrilokale eller lignende kan det oppbevares inntil: På lagerplass i det fri eller nedgravd kan det oppbevares inntil: d. 3.000 liter brannfarlig væske klasse C. Ved oppbevaring på lagerplass i det fri av nevnte varer sammen skal opplaget ligge mer enn 10 meter fra trevegg, brennbar bygning eller brennbart opplag, og det må ikke brukes tennkilder nærmere enn 10 meter. Det samme gjelder dersom det oppbevares gass eller væske klasse A. Oppbevares bare brannfarlig væske klasse B eller klasse C, kan avstanden reduseres til 5 meter. Opplaget kan plasseres ved brannvegg eller tilsvarende, forutsatt at avstand til dør, vindu, kjellernedgang, ventilasjonsåpning eller annen åpning er minst 4 meter. Opplag må plasseres minst 4 meter fra nabogrense og 7 meter fra offentlig ferdselslinje. I særskilte brannobjekt hvor brann kan medføre tap av mange liv kan ikke brannfarlig vare oppbevares uten tillatelse fra kommunen. Ved oppbevaring av brannfarlig vare utover tillatt mengde i henhold til §3-3 må det innhentes tillatelse. Kommunen kan gi tillatelse til oppbevaring av inntil: b. 6. c. 12. d. 100.000 liter brannfarlig væske klasse C. For oppbevaring av brannfarlig vare utover disse mengdene må det innhentes tillatelse fra sentral tilsynsmyndighet. I tillatelsen kan det settes særskilte vilkår for oppbevaringen, herunder stilles krav om tiltak for å hindre brann eller eksplosjon som følge av spill eller lekkasje. Kommunen kan etter søknad til sentral tilsynsmyndighet få delegert myndighet til å gi tillatelse til midlertidig oppbevaring av inntil 14.000 liter brannfarlig gass på byggeplasser. Det skal gjennomføres tilstandskontroll av alle nedgravde tanker for oppbevaring av brannfarlig væske klasse A, når oppbevaringen er avhengig av tillatelse. Tilstandskontroll skal enten gjennomføres ved periodisk tilstandskontroll, eller ved et system for automatisk kontinuerlig tilstands-/lekkasjeovervåkning, i henhold til kontrollhyppighet eller funksjonskrav angitt i vedlegg 1. På grunnlag av tilstandskontrollen skal det, i samsvar med forutsetninger fastlagt av sentral tilsynsmyndighet, bedømmes om tanken er i betryggende stand. Tank som ikke er i betryggende stand skal enten tas ut av bruk eller bringes tilbake til betryggende stand ved hjelp av alminnelig aksepterte metoder. Tank eller tankgruppe som enkeltvis eller samlet har en oppbevaringskapasitet på mer enn 3 m3 skal være utstyrt med overfyllingsvarsel. For tanker hvor oppfyllingshastigheten er høy eller hvor risikoen for spill er stor skal det monteres overfyllingsvern. Generelle opplysninger om overfyllingsvarsel/-vern skal sendes tilsynsmyndigheten sammen med søknad om oppbevaringstillatelse. Prinsippet for overfyllingsvarsel/-vern skal være akseptert av tilsynsmyndigheten. Finner tilsynsmyndigheten at forholdene på oppbevaringsstedet er sikkerhetsmessig ugunstige, kan overfyllingsvarsel/-vern kreves også for tanker mindre enn nevnt i første ledd. Likeledes kan tilsynsmyndigheten fravike kravet om overfyllingsvarsel/-vern når en flyttbar tank i en begrenset periode blir brukt til å levere drivstoff til kjøretøy og maskiner i forbindelse med anleggsvirksomhet o.l., og konsekvensene ved eventuelt spill anses som små. Tanker som nevnt i §5-1 første ledd for brannfarlig væske, klasse A skal være omgitt av/utstyrt med oppsamlekum eller annet effektivt oppsamlingsarrangement med mindre tilsynsmyndigheten finner at konsekvensene for omgivelsene ved brann eller eksplosjon etter spill eller lekkasje, er små. Tanker for brannfarlig væske klasse B og C skal være omgitt av/utstyrt med oppsamlekum eller annet effektivt oppsamlingsarrangement, dersom tilsynsmyndigheten finner at konsekvensene for omgivelsene ved brann eller eksplosjon etter spill eller lekkasje er store. Tanker eller tankgrupper med A-væske skal ikke ha felles oppsamlingsarrangement med tanker eller tankgrupper med B- og C-væsker. Finner tilsynsmyndigheten at forholdene på oppbevaringsstedet er sikkerhetsmessig ugunstige, kan oppsamlingsarrangement kreves også for tanker eller tankgrupper som er mindre enn nevnt i §5-1 første ledd. Oppsamlingsarrangement skal være væsketett og utført i egnet materiale, f.eks. betong, stål eller stampet leire. Oppsamlingsarrangement skal motstå vanntrykk ved maksimal oppfylling. Oppsamlingsarrangement rundt en A-væsketank skal ha kapasitet lik tankens totale rominnhold. Omfatter oppsamlingsarrangementet flere tanker, skal dette ha kapasitet lik hele det totale rominnhold for den største tanken pluss 10% av rominnholdet for hver av de øvrige tanker. Oppsamlingsarrangementet rundt en B- og en C-væsketank bør ha kapasitet lik tankens totale rominnhold. Omfatter oppsamlingsarrangementet flere tanker, skal dette ha kapasitet tilsvarende det som gjelder A-væsketanker i gruppe. Avstand fra tank til kumvegg bør være minst 1/5 av tankens høyde, men ikke mindre enn 1 meter. Finner tilsynsmyndigheten at konsekvensene for omgivelsene ved brann eller eksplosjon etter rørbrudd er store, kan det kreves rørbruddsventiler. Ventilene skal være plassert inne i eventuelt oppsamlingsarrangement, og monteres så nær tanken som mulig. Oppsamlingsarrangement skal ha dreneringsmulighet med slik kapasitet at vann som samler seg i arrangementet ved nedbør eller ved brannslokking (sprinkling, overrisling) kan dreneres for å hindre overflom. Eventuelt oljeholdig overflatevann fra oppsamlingsarrangement må renses før videre utslipp. Drenering skal ha avstengningsanordning som normalt skal være stengt. Dreneringsventiler for kum skal plasseres og beskyttes slik at de kan betjenes ved brann. Drenering inkludert avløpssystem skal være slik utført at den ikke tettes av isdannelse, fremmedlegemer o.l. Bunnen i oppsamlingsarrangementet skal ha fall mot dreneringsåpningen. Sentral tilsynsmyndighet og kommunen fører tilsyn med at bestemmelsene gitt i forskriften blir overholdt. Vedtak fattet av sentral tilsynsmyndighet kan påklages til departementet. - Forskrift av 6. desember 1974 nr. 3 om brannfarlig vare. - Forskrift av 7. desember 1982 nr. 1949 om tiltak for å hindre spill eller lekkasje fra stasjonære utendørs overgrunnstanker for oppbevaring av brannfarlig væske. - Forskrift av 19. mars 1991 nr. 210 om tiltak for å hindre lekkasje fra nedgravd tank for brannfarlig væske klasse A. - Forskrift av 21. januar 1999 nr. 29 om myndighetsfordeling i forbindelse med tillatelser til oppbevaring og behandling av brannfarlig vare. Tillatelser gitt med hjemmel i forskrifter som nevnt i §6-5 er fortsatt gjeldende.

lovdata_cd_39985

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.887

Bestemmelsene i §8-9 inneholder i seg selv ingen unntak for tilfeller der medlemmet mottar sykepenger i forbindelse med friskmelding til arbeidsformidling. Spørsmål om muligheten for å kunne yte sykepenger ved opphold utenfor Norge må derfor vurderes etter de samme retningslinjer som gjelder for alle andre. Vi minner i denne forbindelse om at det er et vilkår etter §8-5 at medlemmet har meldt seg som arbeidssøker på arbeidskontoret. Vilkårene for å kunne anses som reell arbeidssøker vil således kunne være med på å sette ytterligere begrensninger for utenlandsopphold i den aktuelle perioden.

lovdata_cd_7235

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.792

Formålet med fredningen er å bevare en edelløvskog med alm - lindeskog og gråor - askeskog i de nordligste deler av Akershus fylke.

lovdata_cd_61232

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.86

Publisert: Somb-1998-44 (1998 s 158) Sammendrag: Dekning av utgifter til juridisk bistand i arbeidstvist. A, som hadde en arbeidstvistsak med sin arbeidsgiver Forsvarets Overkommando (FO), ble oppsagt. Oppsigelsesvedtaket ble påklaget og opphevet av Forsvarsdepartementet. A krevde dekning av saksomkostninger/advokathonorarer, kr. 65.052,- i medhold av forvaltningsloven §36. Departementet tilkjente kr. 6.000,-. A krevde å få de øvrige saksomkostningene dekket i medhold av erstatningsrettslige regler. Det var uenighet om erstatningskravet hadde vært vurdert. I tillegg anførte departementet at et eventuelt erstatningskrav uansett var foreldet. Ombudsmannen uttalte at det var naturlig å vurdere As krav om dekning av de øvrige saksomkostningene på billighetsgrunnlag. Det var da ikke nødvendig å ta stilling til verken spørsmålene om erstatningsgrunnlag eller foreldelse. Kravet hadde sitt utspring i en arbeidstvist- og oppsigelsessak som hadde en slik karakter og omfang at det var naturlig for A å søke juridisk bistand. Arbeidsgiverens krav om sikkerhetsklarert advokat førte dessuten til at A var avskåret fra å benytte seg av gratis juridisk hjelp fra sin fagforening. På denne bakgrunn virket det strengt å kreve at A selv skulle bære utgiftene, jf. også arbeidsgiverens omsorgsansvar for sine ansatte. Departementet ble bedt om å vurdere saken på nytt. Departementet bad etter dette FO å utbetale A kr. 59.052,-. Saksgang: (Sak 97-1307). A, som siden mai 1991 hadde en arbeidstvistsak med sin arbeidsgiver, Forsvarets Overkommando (FO), ble ved tilsettingsrådets vedtak 3. desember 1992 oppsagt. Oppsigelsesvedtaket ble påklaget og opphevet av Forsvarsdepartementet 27. april 1993. Etter opphevelsesvedtaket fremsatte As advokat B, i brev til FO krav om dekning av saksomkostninger, kr. 65.052,- i medhold av forvaltningsloven §36. Departementet tilkjente A kr. 6.000,- i saksomkostninger. Advokat B bad i brev 24. mars 1994 til FO "om at de øvrige saksomkostninger dekkes av FO". A klaget deretter over avslag på krav om dekning av de øvrige saksomkostningene ut fra erstatningsrettslige regler. A presiserte at kravet gjaldt "ekstra utgifter" på kr. 59.052,- som hun "hadde i underliggende instanser, før klage til FD, og som" skyldtes at FO krevde at hun "hadde en sikkerhetsklarert advokat". Kravet medførte etter hennes mening at hun var avskåret fra å benytte seg av gratis juridisk hjelp fra sin fagforening på ordinær måte. Da det var noe uklart om spørsmålet om erstatning hadde vært vurdert av FO eller departementet, ble saken forelagt departementet. Departementet fastholdt at FO hadde besvart brevet som et krav om erstatning. Videre opplyste departementet at det ikke er klageadgang på avgjørelser om erstatning. Departementet hadde heller ikke mottatt krav om erstatning fra A eller hennes advokat. Avslutningsvis påpekte departementet at et eventuelt erstatningskrav er foreldet, jf. foreldelsesloven §2. "Departementet og advokat C er uenige når det gjelder tolkingen av advokat Bs brev 24. mars 1994, jf. ovenfor. I tillegg anfører departementet at et eventuelt erstatningskrav uansett er foreldet, og viser til at det ikke tidligere hadde "blitt presentert for krav" om erstatning verken fra A eller hennes advokat. Det kan etter mitt syn være naturlig å vurdere As krav om dekning av de øvrige saksomkostningene på billighetsgrunnlag. Det er da ikke nødvendig for meg å ta stilling til verken spørsmålene om erstatningsgrunnlag eller foreldelse i saken. Det har ikke vært bestridt at kravet har sitt utspring i en arbeidstvistsak mellom A som ansatt og FO som arbeidsgiveren. Arbeidstvistsaken, som etter det opplyste startet fra mai 1991, endte som kjent med oppsigelsesvedtak 3. desember 1992. Oppsigelsesvedtaket ble etter klage fra A/hennes advokat opphevet av departementet 27. april 1993. Det er etter dette klart at arbeidstvist-/oppsigelsessaken hadde en slik karakter og omfang at det var naturlig for A å søke juridisk bistand. På grunn av arbeidsgiverens krav om sikkerhetsklarert advokat, var A avskåret fra å benytte seg av gratis juridisk hjelp fra sin fagforening på ordinær måte. Det kan da virke strengt å kreve at A selv skal bære disse utgiftene, jf. også arbeidsgiverens omsorgsansvar for sine ansatte. Jeg har etter en helhetsvurdering kommet til at departementet bør vurdere å dekke As krav om øvrige saksomkostninger på billighetsgrunnlag i lys av det som jeg her har gitt uttrykk for. Jeg ber om å bli holdt orientert om utfallet av den nye vurderingen. Jeg forutsetter videre at departementet nå utbetaler det tilkjente beløpet på kr. 6.000,- umiddelbart." Etter dette utbetalte Forsvarets overkommando i tillegg kr. 59.052,-. Somb-1998-43 Saksbehandlingen ved tilsetting av lærere i Oslo kommune.

lovdata_cd_52831

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.761

Forskrift om sikkerhet ved leketøy. Fastsatt av Barne- og familiedepartementet 19. desember 1995 og Miljøverndepartementet 4. januar 1996 med hjemmel i lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester §4, jfr. Kronprinsreg.res. av 7. september 1990 nr. 730. Jfr. EØS-avtalens Vedlegg II, kap XXIII (Rdir. 1988/378/EØF av 3 mai 1988) om sikkerhetskrav til leketøy og tilleggsavtalens Vedlegg II, kap XIX (Rdir. 1993/68/EØF av 22. juli 1993). Endret 20 des 2000 nr. 1550, 20 feb 2004 nr. 582. Denne forskrift har til formål å forebygge at leketøy medfører helseskade for brukere eller tredjepart når leketøyet brukes til det formål det er beregnet for eller på den måte man må forvente at barn bruker det på. Denne forskrift gjelder produksjon, leieproduksjon, ervervsimport, omsetning og annen formidling av leketøy, samt for emballering og merking av leketøy. Kravene i forskriften gjelder hele leketøyets forventede og normale levetid. Med leketøy menes et produkt som er konstruert, produsert eller omsatt med sikte på å bli brukt i lek av barn under 14 år. Med produsent menes den som fysisk fremstiller et leketøy. Leieprodusent, en som produserer på oppdrag fra andre, er også å betrakte som produsent. Med ervervsimportør menes den som overfor tollvesenet er legitimert til å råde over leketøyet. Med dennes representant menes en representant i det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområdet (EØS-området) som representerer en produsent etablert utenfor dette området. Med norsk virksomhet menes norsk produsent, importør i Norge, eller annet omsetningsledd m.v. i Norge. Med brakt i omsetning menes når et produkt første gang er tilgjengelig for distribusjon eller bruk i EØS-området. Med harmonisert standard menes tekniske spesifikasjoner som er vedtatt av Comité Européen de Normalisation (CEN) eller Comité Européen de Normalisation Électrotechnique (CENELEC) i overensstemmelse med mandat fra EU-Kommisjonen og EFTA-landene, og som er kunngjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende (EFT). Med teknisk kontrollorgan menes en virksomhet som er utpekt av departementet til å drive samsvarsvurdering i henhold til krav i regelverket. Teknisk kontrollorgan skal være tildelt et identifikasjonsnummer. Med samsvarsvurdering menes en vurdering av hvorvidt et produkt oppfyller de tekniske krav o.l. som er stilt i regelverket. Leketøy skal være utformet og konstruert slik at risikoen for at brukere eller tredjepart skades på grunn av leketøyets fysiske eller mekaniske egenskaper, er redusert til et minimum. Leketøy som er beregnet til eller som innbyr til at det puttes i munnen, skal være slik utformet at åndedrettsorganene ikke blokkeres. Leketøy skal være utformet og konstruert slik at risikoen for at brukere eller tredjepart skades på grunn av leketøyets brann- og eksplosjonsegenskaper, er redusert til et minimum. Leketøy skal være utformet og konstruert slik at risikoen for at bruker eller tredjepart skades på grunn av leketøyets innhold og avgivelse av visse, navngitte grunnstoffer er redusert til et minimum. De aktuelle grunnstoffene og grenseverdiene framgår av vedlegg 9. Kjemisett: Kjemisett skal oppfylle de krav som står beskrevet i standarden DS-EN 71-4 «Sæt til kemiske og lignende forsøg» (Kemisæt m.m.). De kjemikaliene som er listet i vedlegg 5, punkt 1 tillates likevel ikke i kjemisett som produseres, importeres, omsettes eller på annen måte formidles i Norge. For merking av emballasjen gjelder kravene i vedlegg 5, punkt 2. Produkter til spøk og moro: Produkter til spøk og moro skal ikke inneholde kjemiske stoffer eller produkter som er klassifisert i henhold til forskrifter om helsefare, brannfare og eksplosjonsfare eller de kjemikaliene som står oppført i vedlegg 6, punkt 1. Andre kjemiske leker enn kjemisett og produkter til spøk og moro skal være utformet og konstruert slik at risikoen for at bruker eller tredjepart skades på grunn av leketøyets kjemiske egenskaper er redusert til et minimum. Leketøy skal være utformet og konstruert slik at risikoen for at brukere eller tredjepart skades på grunn av leketøyets elektriske egenskaper, er redusert til et minimum. Leketøy skal være utformet og konstruert slik at risikoen for at brukere eller tredjepart skades på grunn av leketøyets lydnivå, er redusert til et minimum. Utfyllende bestemmelser gis i vedlegg 7. Leketøy skal ikke inneholde radioaktive stoffer eller andre komponenter som avgir stråling i en slik form eller mengde at det kan være skadelig for barns helse. Leketøy skal være utformet, konstruert og brakt i omsetning på en slik måte at de ikke fører til infeksjon, sykdom og smitte. Leketøy med fyllmateriale som gir eller kan gi allergiske reaksjoner, som f.eks. nøtteskall, belgfrukter og dyrehår, bør være merket med advarsel som beskrevet i vedlegg 8. Leketøy skal være forsynt med navn og adresse til produsent eller dennes representant eller importør i EØS-området eller med handelsmerke og adresse som lett identifiserer produsent eller dennes representant eller importør i EØS-området. Leketøy skal, når det bringes i omsetning, være merket «CE». Produsent eller dennes representant i EØS-området skal sette på CE-samsvarsvurderingsmerket. Samsvarsvurderingsmerket skal bekrefte at samsvarsvurdering etter §18 er gjennomført. CE-samsvarsvurderingsmerket skal være utformet og plassert i henhold til de krav som er gitt i vedlegg 4. 0 Endret ved forskrift 20 des 2000 nr. 1550 (i kraft 1 jan 2001). Dersom bruken av et leketøy er forbundet med spesielle risikoer, skal leketøyet være ledsaget av egnede og lett leselige advarsler. Leketøy som appellerer til å bli brukt av barn under 36 måneder, og som kan være farlige for barna, skal merkes særskilt. Alders- og advarselsmerkinger på kjemisett og artikler til spøk og moro skal være i samsvar med kravene til merking som er gitt i vedlegg 5 og i vedlegg 6 til denne forskriften. Leketøyets emballasje skal være utformet og konstruert slik at risikoen for at brukere eller tredjepart skades på grunn av emballasjen, er redusert til et minimum. Leketøy utformet og konstruert i samsvar med de harmoniserte standardene, på de områder hvor standardene er dekkende, anses å oppfylle kravene i regelverket. Norsk virksomhet i EØS-området skal kunne dokumentere samsvar med de harmoniserte standardene. Dokumentasjonen skal omfatte de elementer som er nevnt i vedlegg 3, pkt 1. Dersom leketøy har risikoaspekter som ikke er omfattet av de harmoniserte standardene, må disse vurderes særskilt av et teknisk kontrollorgan. Norsk virksomhet skal kunne dokumentere samsvar med krav i regelverket. Dokumentasjonen skal omfatte de elementer som er nevnt i vedlegg 3, pkt 2. Leketøy som ikke er utformet og konstruert i samsvar med de harmoniserte standardene, må vurderes særskilt av et teknisk kontrollorgan. Norsk virksomhet skal kunne dokumentere samsvar med kravene i regelverket. Dokumentasjonen skal omfatte de elementer som er nevnt i vedlegg 3, pkt 2. Kapittel 9. Dispensasjon, tilsyn, straff m.v. I særskilte tilfelle og forutsatt at det ikke vil stride mot internasjonale avtaler som Norge har inngått, kan Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap eller Statens forurensningstilsyn gjøre unntak fra denne forskriften. 0 Endret ved forskrift 20 feb 2004 nr. 582. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, eller den Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap bemyndiger, fører tilsyn med at den delen av forskriften som omhandler fysiske og mekaniske egenskaper, brann- og eksplosjonsegenskaper og elektriske og radioaktive egenskaper ved leketøy, følges. Det samme gjelder for emballasje og relevant merking. Statens forurensningstilsyn eller den Statens forurensningstilsyn bemyndiger fører tilsyn med at den delen av forskriften som omhandler kjemiske, hygieniske, støyende og biologiske egenskaper ved leketøy, samt emballasje og relevant merking, følges. For å sikre at bestemmelsene i denne forskrift eller vedtak truffet i medhold av forskriften blir gjennomført, kan Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap eller Statens forurensningstilsyn fastsette tvangsmulkt etter reglene i lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester §13. Forskriften trer i kraft straks. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift av 10. mai 1993 nr. 338 om sikkerhet ved leketøy. Vedlegg 1. Følgende produkter er unntatt fra forskriften:

lovdata_cd_23760

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.471

Forskrift om freding av Drotninghei som naturreservat, Suldal kommune, Rogaland.

wikipedia_download_nno_Krigsmann_112451

wikipedia_download_nno

no

0.52

'''Krigsmann''' er ein juridisk status som viser til ein militærperson i aktiv militær teneste. Dette kan vera fastlønna militære tenestemenn, vernepliktige befalingsmenn og meinige i tenestetida, frivillige som tenestegjer ved den væpna makta og visse sivilmilitære personar. Definisjonen av krigsmann er gjeven i den militære straffelova av 22. mai 1902 § 4. Omgrepet har tyding for militær strafferett, ettersom straffbarheiten av nokre militære brotsverk er betinga av at handlinga er begått av eller mot krigsmann. * «Krigsmann» (14. februar 2009), ''Store norske leksikon''. Fri artikkel henta 21. november 2014. * Militær Straffelov ved lovdata.

lovdata_cd_7289

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.4

Gjelder for: Pollen naturreservat i Ås kommune, Akershus.

lovdata_cd_41181

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.863

Fullkaskoforsikring er vognskadeforsikring som omfatter skader som er oppstått ved plutselige ytre påvirkninger. Forsikringen må omfatte utvidet forsikring til fordel for panthaver som innebærer at forsikringsselskapet ikke foretar utbetaling uten å varsle panthaver. Det er ikke adgang til å tegne forsikring med forhøyet egenandel. Ved manglende betaling av premie vil også panthaver få melding. Det er bare selve kjøretøyet med standard ekstrautstyr som skal forsikres. Når det gjelder spesialutstyr, er trygdeetaten selvassurandør. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at trygdeetaten ansvar som selvassurandør for spesialutstyret bare dreier seg om «kaskodelen» av dette. Det betyr at skade på spesialutstyr som er påført av f.eks. annet kjøretøy skal erstattes av dette kjøretøyets ansvarsforsikring, mens skader påført av brukeren selv belastes trygdeetaten som selvassurandør. Forsikringen på kjøretøyet begynner ikke å løpe før eventuell ombygging er ferdig, det vil si at den begynner å løpe først ved overlevering. Stønadsmottakeren bør i vedtaket eller gjeldsbrevet eller på annen måte gjøres oppmerksom på at retten til stønad kan reduseres eller falle bort og at gjeldsoppgjør kan kreves dersom vedkommende ikke overholder bestemmelsene om serviceopplegget, ansvars-, kasko- og tredjemannsforsikring samt forsikring for selve kjøretøyet. Medlemmet må kunne godtgjøre at anbefalt service er uført, f.eks. ved hjelp av servicehefte. Vi viser i denne forbindelse til gjeldsbrevets tekst om medlemmets forpliktelser med hensyn til vedlikehold, forsikring mv. som etter forskriftens §17 vil kunne danne grunnlag for gjeldsoppgjør. Det er derfor viktig at medlemmet gjøres kjent med gjeldsbrevets innhold i forbindelse med veiledningsmøtet. Ved ombygging av bil uansett gruppe må bilen registreres før den sendes til ombygger. Dette fordi bilforhandler ganske sikkert vil ha fakturaen betalt raskt. Før trygden kan betale for fakturaen må salgspant være tinglyst, ergo må bilen være registrert. Skiltene leveres ikke ut, men ligger på trafikkstasjonen. Forskriftens tredje ledd gjelder både gruppe 1 og gruppe 2. Forskriftens fjerde ledd regulerer hjelpemiddelsentralens rolle i bilsaker. Saker der det tilstås bil i gruppe 1, men det er nødvendig med kjøreteknisk utstyr, samt saker hvor det tilstås bil i gruppe 2, skal som hovedregel henvises til hjelpemiddelsentralen. Medlemmer som får stønad til bil i gruppe 1 står fritt til å velge hvilke biltype de ønsker. Dersom disse medlemmene er usikre på hva som er hensiktsmessig bil vil de kunne henvende seg til hjelpemiddelsentralen for bistand.

lovdata_cd_44933

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

en

0.944

The obligation of the parents pursuant to sections 66 and 67 lasts until the child reaches the age of 18 unless otherwise agreed or determined in pursuance of this section. If the child, after having reached the age of 18, wishes to continue with what must be regarded as a normal education, he or she is entitled to financial support for the duration of such education. A time limit shall be set in respect of claims for maintenance payment pursuant to this provision. Parents may also be ordered to pay maintenance payment towards further education if this is reasonable considering the interests and aptitudes of the child, the opportunities of acquiring funds for further education from other sources, and other circumstances. A time-limit shall be set in respect of claims for such maintenance payment.

lovdata_cd_26014

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.714

Forskrift om sammensetningen av og myndighet for Sandnessjøen interkommunale havnestyre, Nordland. Fastsatt av Fiskeridepartementet 21. desember 2001 med hjemmel i lov av 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann m.v. §12 første ledd og §17 sjette ledd.

lovdata_cd_31714

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.486

Sokndal kommunestyre har 26. november 1984, med hjemmel i bygningslovens §4, jfr. §91a, vedtatt vedtekt til ny §91a i bygningsloven:

maalfrid_a3d73aa46619a493d9e17cfad4d5f3b849bf3781_2

maalfrid_fylkesmannen

no

0.678

side 3 av 4 Pålegg om skriftlig tilbakemelding er gitt med hjemmel i forurensningsloven § 49. Dere kan klage på vedtaket, jf. forvaltningsloven § 14, og dere har da en klagefrist på 3 dager. En eventuell klage grunngis og sendes til Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Dersom virksomheten ikke innen rimelig tidsfrist kan dokumentere at tiltak i forhold til de omtalte avvikene er satt i verk, kan Fylkesmannen vurdere å fatte vedtak om tvangsmulkt. En eventuell tvangsmulkt vil bli vedtatt med hjemmel i § 73 i forurensningsloven, men vil bli varslet nærmere før vedtak. Virksomheten skal betale gebyr for kontrollen, jf. forskrift om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) § 39-7 om gebyr for kontroll i virksomheter uten tillatelse. Gebyret skal dekke kostnader i forbindelse med forberedelse, gjennomføring og oppfølging av kontrollen. Forskriften er tilgjengelig på www.lovdata.no eller kan fås ved å kontakte Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Virksomheten ble varslet om gebyr under inspeksjonen og i e-post av 03.09.14. Tilsynet ved Hagelin avfallsplass (etterdrift) er plassert i gebyrsats 3. Dette innebærer at Kristiansund kommune skal betale kr. 11 600 i gebyr. Vedtaket om gebyrsats kan påklages innen tre uker etter at dere har mottatt rapporten jf. forurensningsforskriften § 41-5 og forvaltningsloven § 28. En eventuell klage bør stiles til Miljødirektoratet og sendes til Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Klagen blir ikke gitt oppsettende virkning, og gebyret må derfor betales i samsvar med det som er nevnt over. Dersom Miljødirektoratet aksepterer klagen, vil det overskytende beløpet bli refundert. Faktura med innbetalingsblankett vil bli sendt fra Miljødirektoratet. Denne rapporten vil være åpen for offentligheten via postjournalen til Fylkesmannen til Møre og Romsdal (jf. offentleglova). De viktigste HMS-kravene for bransjen finner dere på www.regelhjelp.no. Mer informasjon finnes på Miljødirektoratets hjemmeside www.miljodirektoratet.no og www.lovdata.no. Hjemlene for avvik i denne kontrollen er i følgende regelverk: Lov om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) av 13. mars 1981 Forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) av 1. juni 2004 Forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften) av 6. desember 1996 Tilsynet har ellers tatt utgangspunkt i:

lovdata_cd_52468

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.519

Prøveuttak storfe og svin: For individuell prøvetaking, skal det tas ut minimum 10 g feces fra hvert dyr. Prøven plasseres i en plastboks og merkes. Fra binger med kalver/ungdyr eller smågris/slaktegris skal det tas ut samleprøver. Det skal tas ut én samleprøve pr. binge. En samleprøve består av 5 til 8 delprøver, hver på ca 10 gram fersk feces. Delprøvene kan tas rektalt eller fra spredte steder på bingegulvet. Samleprøven plasseres i en plastboks og merkes. Prøveuttak fjørfe: Hver samleprøve skal bestå av et antall enkeltprøver som angitt i tabellen nedenfor og som er tatt ut på tilsvarende antall steder i fjørfehuset. En enkeltprøve skal bestå av en fersk feces-kladd på 1-2 g, helst bare blindtarmstømminger uten uratavsetninger.

lovdata_cd_33692

lovdata_cd_norgeslover_2005

no

0.877

0 Overskriften endret ved lov 1 juni 2001 nr. 28 (i kraft 1 juli 2001 iflg. res. 1 juni 2001 nr. 560). Den som har panterett i adkomstdokument til leierett til husrom,1 eller i en ideell del av et slikt formuesgode, kan begjære tvangssalg av pantet etter dette kapitlet når det foreligger tvangskraftig tvangsgrunnlag. 1 Jfr. §1-8 fjerde ledd. 2 Jfr. kap. 4 og §12-2. For utlegg etter første ledd bokstav b som er stiftet av namsmyndighetene,4 kan salg begjæres uten forutgående varsel etter §4-18, men ikke før to uker etter at underretning om utlegget ble sendt saksøkte. Dersom tvangsgrunnlaget for utlegget5 er et alminnelig tvangsgrunnlag,1 må dessuten dette grunnlaget ha blitt rettskraftig.6 Selv om vilkårene ikke er oppfylt, kan salg begjæres dersom fullbyrdelsen ellers ville bli vesentlig vanskeliggjort. 5 Jfr. §7-19. 6 Jfr. §4-12 og §4-13. Begjæring om tvangssalg settes fram for tingretten i den krets der husrommet er. 0 Endret ved lover 8 jan 1993 nr. 20, 1 juni 2001 nr. 28 (se dens VI, i kraft 1 juli 2001 iflg. res. 1 juni 2001 nr. 560), 30 aug 2002 nr. 67 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938). Foruten å oppfylle kravene i §5-2 skal salgsbegjæringen opplyse om rettigheter i adkomstdokumentet som saksøkeren kjenner til. Så vidt mulig skal det opplyses om den effektive gjelden og rente som påløper for alle de rettighetshavere som har bedre prioritet enn saksøkeren i adkomstdokumentet. Dessuten bør det gis opplysning om husrommets art, størrelse, vedlikehold m.m. Utskrift fra Løsøreregisteret1 skal legges ved. Utskriften skal være tatt etter at grunnlaget ble tvangskraftig2 og ikke mer enn tre måneder før begjæringen settes fram. Dersom tvangsgrunnlaget er et utlegg registrert i Løsøreregisteret, behøver ikke utskrift legges ved dersom heftelsene er påført det registrerte dokument. Om kumulasjon gjelder §11-5 tilsvarende. Om foreleggelse, avgjørelse om tvangssalg m m gjelder §11-7, §11-8, §11-9 og §11-11 tilsvarende. Dersom salg blir besluttet og adkomstdokumentet ikke tidligere er innsendt, skal retten pålegge saksøkeren å fremlegge1 dokumentet dersom dette er et innløsningsdokument. Blir dokumentet ikke innlevert, heves saken.2 Dersom en etterstående panthaver har begjært tvangssalg og en foranstående panthaver har innløsningsdokumentet, plikter denne å utlevere dokumentet til retten hvis det er stilt sikkerhet. 1 Jfr. §1-26 tredje ledd. Ved salg gjennom medhjelper er fristen etter §11-26 første ledd første punktum tre uker, jf §11-29 tredje ledd. Ved tvangssalg av adkomstdokument til leierett til bolig i et borettslag som er tilknyttet et boligbyggelag,1 kan boligbyggelaget oppnevnes som medhjelper. Dersom boligbyggelaget har adkomstdokumentet i sin besittelse, kan retten unnlate å pålegge saksøkeren å fremlegge det. 1 Jfr. lov 4 feb 1960 nr. 1 §16. Om tredjepersons eiendomsrett, mangler ved salgsgjenstanden og forbigått rettighetshaver gjelder §8-20, §8-21, §8-22 . Den som har et krav som går ut på annet enn betaling av penger, kan begjære tvangsfullbyrdelse etter dette kapitlet når det foreligger tvangskraftig tvangsgrunnlag. 1 Jfr. kap. 4 og §13-2. Grunnlag for fullbyrdelse etter dette kapitlet er de alminnelige tvangsgrunnlagene1 og forhold som er tvangsgrunnlag etter særlig lovbestemmelse. (a) Skriftlig avtale om leie som inneholder vedtagelse av at utlevering kan kreves når leien ikke blir betalt. Det skal gå fram av varselet etter §4-18 at utlevering kan unngås dersom leien med renter, utenrettslige inndrivingskostnader, sakskostnader og forfalt leie fram til betalingstidspunktet blir betalt før fullbyrdelsen gjennomføres. (a) Skriftlig avtale om leie som inneholder vedtagelse av at tvangsfravikelse kan kreves når leien ikke blir betalt. Det skal gå fram av varselet etter §4-18 at tvangsfullbyrdelse kan unngås dersom leien med renter, utenrettslige inndrivingskostnader, sakskostnader og forfalt leie fram til betalingstidspunktet blir betalt før fullbyrdelsen gjennomføres. (c) Oppsigelse i leieforhold etter husleieloven,5 når oppsigelsen fyller vilkårene i husleieloven §9-7 og leieren ikke har protestert skriftlig til utleieren mot oppsigelsen etter §9-8 innen fristen på én måned, eller når utleieren har reist sak mot leieren og retten ikke har satt oppsigelsen til side. (d) Heving av leieforhold etter husleieloven,5 når det foreligger forhold som gjør det åpenbart at utleieren hadde adgang til å heve6 leieavtalen. 0 Endret ved lover 26 mars 1999 nr. 17 (i kraft 1 jan 2000 iflg. res. 26 mars 1999 nr. 248), 28 april 2000 nr. 34 (i kraft 1 juli 2000 iflg. res. 28 april 2000 nr. 366), 4 mai 2001 nr. 16. 2 Se f.eks. skjl. §55, lov 21 mai 1971 nr. 47 §46, lov 14 juni 1974 nr. 39 §43. 3 Jfr. §13-8. 4 Jfr. §13-11. 5 Lov 26 mars 1999 nr. 17 (husll.). 6 Jfr. husll. §9-9. 7 Jfr. lov 21 des 1996 nr. 106. Begjæring om utlevering av løsøre eller verdipapir1 skal settes fram for namsmannen i det distrikt hvor formuesgodet er.2 Dersom utlevering begjæres på grunnlag av et utenlandsk tvangsgrunnlag som nevnt i §4-1 annet ledd bokstav f til h, gjelder §7-3 tredje ledd tilsvarende. Begjæring om fravikelse av fast eiendom skal settes fram for namsmannen i det distrikt hvor eiendommen er. Når tvangsfullbyrdelse blir begjært etter tvangsgrunnlag som nevnt i første ledd annet punktum og i §13-2 tredje ledd bokstav d og e, skal begjæringen settes fram for tingretten. Saksøkeren kan i så fall overfor tingretten også påberope andre tvangsgrunnlag for fravikelsen. Begjæring om tvangsfullbyrdelse av andre krav settes fram for tingretten i det distrikt hvor saksøkte har hjemting.3 Begjæringen kan også settes fram for tingretten i det distrikt hvor det formuesgodet eller den gjenstand finnes4 som fullbyrdelsen gjelder. 0 Endret ved lover 27 nov 1992 nr. 110 (i kraft 1 jan 1994), 30 aug 2002 nr. 67 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938). Begjæringen om tvangsfullbyrdelse skal rettes mot den som handleplikten, tåleplikten eller unnlatelsesplikten hviler på. Saksøkeren kan i samme begjæring kreve tvangsfullbyrdelse av flere krav mot samme saksøkte dersom fullbyrdelsesmåten er den samme og kravene kan fullbyrdes hos samme namsmyndighet. Det kan i samme begjæring kreves tvangsfullbyrdelse av et krav mot flere saksøkte når de er forpliktet i fellesskap og det kan begjæres tvangsfullbyrdelse mot alle hos samme namsmyndighet. Finner namsmyndigheten at begjæringen kan tas til følge,1 skal begjæringen meddeles2 saksøkte med oppfordring om innen to uker å uttale seg om forhold av betydning for gjennomføringen av tvangsfullbyrdelsen. Saksøkte skal samtidig gjøres oppmerksom på hvilke kostnader som er påløpt, og at ytterligere kostnader vil påløpe om fullbyrdelsen blir gjennomført. Det skal opplyses at fullbyrdelsen kan unngås ved at kravet blir oppfylt innen fristen etter første punktum, eller når fullbyrdelsen er begjært etter §13-2 annet ledd bokstav a eller tredje ledd bokstav a, ved at leien med renter, utenrettslige inndrivingskostnader, sakskostnader og forfalt leie fram til betalingstidspunktet blir betalt innen fristen. Finner namsmyndigheten grunn til det, kan det i saker om utlevering samtidig opplyses om tid og sted for utleveringsforretningen. Ved begjæring om fravikelse av fast eiendom4 som tjener som bolig for saksøktes ektefelle,5 skal også ektefellen underrettes om fristen etter første ledd. Det samme gjelder annen myndig6 person i saksøktes husstand som namsmyndigheten kjenner til. Vil fullbyrdelsen ellers bli vesentlig vanskeliggjort, kan meddelelse som nevnt i første og annet ledd unnlates. 0 Endret ved lover 28 april 2000 nr. 34 (i kraft 1 juli 2000 iflg. res. 28 april 2000 nr. 366), 15 juni 2001 nr. 60 (i kraft 1 juli 2001 iflg. res. 15 juni 2001 nr. 618). 3 Jfr. §13-10. 4 Jfr. §13-11 flg. 7 Jfr. deknl. §2-10. Når den eller de som er varslet etter §13-6 har uttalt seg eller fristen er løpt ut, avgjør namsmyndigheten om tvangsfullbyrdelsen skal gjennomføres. Treffes avgjørelsen av retten, skal det skje ved kjennelse. Har retten besluttet fullbyrdelse, sendes saken til namsmannen dersom denne skal gjennomføre fullbyrdelsen. Gjennomføringen kan overlates til namsmannen i et hvilket som helst distrikt. Utlevering av en bestemt løsøregjenstand eller et verdipapir,1 eller av en viss mengde løsøregjenstander eller verdipapirer av en bestemt art, skjer ved at namsmannen tar det som skal leveres fra saksøkte og leverer det til saksøkeren. Dersom det kommer inn flere begjæringer om utlevering av løsøre eller verdipapirer bestemt etter sin art, gjelder §7-8 tilsvarende. Dersom en bestemt løsøregjenstand eller et verdipapir ikke finnes i saksøktes besittelse, og saksøkte ikke gjør sannsynlig at oppfyllelse er umulig, skal namsmannen underrette saksøkeren om at denne innen en frist fastsatt av namsmannen kan begjære at saksøkte pålegges en løpende mulkt for å fremtvinge utlevering. Begjærer saksøkeren det innen fristen, skal namsmannen sende saken til tingretten, som ved kjennelse2 kan pålegge saksøkte en løpende mulkt for hver dag eller uke som går uten at gjenstanden blir utlevert. Oversitter saksøkeren fristen eller underretter saksøkeren namsmannen om at løpende mulkt ikke vil bli begjært, skal namsmannen heve saken. Mulkten tilfaller statskassen og skal betales til namsmannen. Tvangsmulkten inndrives etter reglene i denne loven om inndriving av pengekrav etter begjæring av saksøkeren.4 Den kan ikke inndrives for mer enn åtte uker om gangen. Lar saksøkeren det gå lengre tid med inndrivingen, løper ingen videre mulkt før den påløpte mulkten er betalt eller det er tatt utlegg for den. Når saksøkte godtgjør at utleveringskravet er oppfylt, eller sannsynliggjør at det er umulig å oppfylle kravet, skal retten på saksøktes begjæring stanse inndrivingen av mulkten og oppheve5 utlegg som måtte være gitt. Dette gjelder bare mulkt som er påløpt etter oppfyllelsen eller etter at hindringen er inntrådt. Kongen6 kan i særlige tilfeller ettergi påløpt mulkt. 4 Jfr. kap. 7. Se dog lov 8 april 1981 nr. 7 §42 annet og tredje pkt. og §48. 5 Jfr. §6-3 annet ledd. 6 Finansdepartementet iflg. res. 11 juni 1993 nr. 524. Løsøregjenstander og verdipapirer1 som befinner seg hos saksøkte og som er bestemt betegnet i tvangsgrunnlaget, skal utleveres selv om en tredjeperson er eier. Namsmannen skal gi saksøkte meddelelse1 om tid og sted for forretningen. Meddelelse kan unnlates2 dersom tvangsfullbyrdelsen ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort. Saksøkeren skal gis meddelelse dersom vedkommende blir pålagt å være til stede3 eller har bedt om å bli varslet. 1 Jfr. dl. §186. 3 Jfr. §5-8 første ledd. Fravikelse av fast eiendom skjer ved at namsmannen fjerner de personer eller det løsøre som skal fjernes fra eiendommen.1 For løsøre som ikke er av personlig karakter eller vanlig innbo, gjelder §13-14 tilsvarende. Namsmannen gir så vidt mulig saksøkte og de som namsmannen vet er interessert i løsøret, underretning om hvor løsøret er og oppfordring til å hente det mot å betale kostnadene ved transporten og oppbevaringen. Dersom løsøret er unntatt fra utlegg2 eller kan kreves unntatt, har saksøkte rett til å hente det uten å betale noe for transport og oppbevaring hvis hentingen skjer innen to uker etter underretningen. 2 Jfr. lov 8 juni 1984 nr. 59 §2-3 flg. Namsmannen skal gi partene meddelelse1 om tid og sted for forretningen. Meddelelse til saksøkte kan unnlates2 dersom tvangsfullbyrdelsen ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort. Tvangsfullbyrdelse av krav om sikkerhetsstillelse skjer ved at saksøkte ved kjennelse1 blir pålagt å stille sikkerhet for kravet.2 Dersom sikkerhet ikke blir stilt innen oppfyllelsesfristen, kan saksøkeren kreve utlegg for beløpet. Tvangsfullbyrdelse av andre handleplikter enn de som er nevnt i §13-8, §13-11 og §13-13, skjer ved at tingretten1 ved kjennelse2 enten gir saksøkeren rett til å utføre handlingen, eller bestemmer at namsmyndigheten selv skal utføre den, eller pålegger saksøkte en løpende mulkt for hver dag eller uke som går uten at handleplikten blir oppfylt. Blir oppfyllelsen gjennomført ved at saksøkeren eller namsmyndigheten selv utfører den handling som saksøkte plikter å utføre, svarer saksøkte for utgiftene. Retten kan ved kjennelse pålegge saksøkte å betale de sannsynlige kostnader forskuddsvis. Etter utførelsen kan retten på samme måte i tilfelle bestemme4 hva saksøkeren skal betale tilbake. Blir saksøkeren gitt rett til å utføre handlingen og saksøkte eller noen annen gjør motstand, kan saksøkeren kreve hjelp hos namsmannen. Blir oppfyllelsen søkt fremtvunget ved mulkt, gjelder §13-8 tredje til femte ledd tilsvarende. Løpende mulkt kan ikke anvendes for å fremtvinge tjeneste i arbeidsforhold eller for å tvinge noen til å motta en som er ansatt i slik tjeneste. 1 Jfr. §13-3 tredje ledd. 2 Jfr. §6-3, tvml. §164. 3 Jfr. lov 8 april 1981 nr. 7 §48. 4 Jfr. §6-3 og tvml. §164. Namsmyndigheten skal gi saksøkte meddelelse1 om tid og sted for en forretning for gjennomføring. Meddelelse kan unnlates2 dersom tvangsfullbyrdelsen ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort. Saksøkeren skal gis meddelelse dersom vedkommende blir pålagt å være til stede3 eller har bedt om å bli varslet. Tvangsfullbyrdelse av unnlatelses- og tåleplikter skjer ved at saksøkte ved kjennelse1 blir pålagt å stille sikkerhet2 for den skade som vil bli voldt hvis saksøkte også i fremtiden handler mot sin plikt. Retten fastsetter i kjennelsen hvor lenge pålegget om sikkerhetsstillelse skal gjelde. Har saksøkte forårsaket en forandring som strider mot saksøkerens rett, kan den tidligere tilstand søkes gjenopprettet etter bestemmelsene i §13-14.

lovdata_cd_54306

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.454

I TN-C-systemer skal PEN-leder bare kunne frakobles eller kobles ut samtidig med samtlige faseledere. Faseledere skal ikke kunne kobles inn uten samtidig innkobling av PEN-leder. Det anbefales ikke å frakoble PEN-leder da denne også har funksjon som beskyttelsesleder.

lovdata_cd_15849

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.89

For landskapsvernområdet skal det utarbeides en skjøtselsplan som skal inneholde nærmere retningslinjer for skjøtselen av området. Skjøtselen skal utføres av forvaltningsmyndigheten eller den forvaltningsmyndigheten gir fullmakt til.

lovdata_cd_54088

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.937

17.1 I de tilfeller som er nevnt i punktene 2.1.6, 2.2.6 og 2.4.1 fjerde avsnitt, er spilleren berettiget til å få innsatsbeløpet refundert. Refusjon av innsatsbeløpet skjer på den måte og til de tider som gjelder for premieutbetaling, jf. pkt. 13. 17.2 Krav om å få innsatsbeløpet refundert kan fremmes inntil 3 måneder regnet fra spilleperiodens utløp. For langtidsspill kan krav om å få innsatsbeløp refundert fremmes i inntil 3 måneder etter at konkurransen er avsluttet eller avlyst. Retten til refusjon bortfaller etter denne fristens utløp. 17.3 Når innsatsbeløpet heves hos kommisjonær, mottar spilleren sammen med innsatsbeløpet en kvittering som viser kvitteringsnummeret og det refunderte innsatsbeløpet. 17.4 Retten til å kreve innsatsbeløpet refundert bortfaller dersom spillkvitteringen ikke entydig kan identifiseres, for eksempel ved at den er istykkerrevet eller at kvitteringsnummeret ikke er lesbart.

lovdata_cd_27900

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.75

Forskrift om åpen brenning og brenning av avfall i småovner, Sel kommune, Oppland. Fastsatt av Sel kommunestyre 28. februar 2005 med hjemmel i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensinger og om avfall (Forurensningsloven) §9, jf. delegeringsvedtak 19. juli 2001 nr. 1706. b) Småovner: forbrenningsovner som ikke har tillatelse fra: - Statlige forskrifter etter forurensningsloven. c) Tettbygd strøk: SSBs definisjon. d) bråtebrenning, brenning av daugress og brenning av tørt hageavfall utenom tettbygd strøk, (i eller i nærheten av skogsmark er det forbud mot åpen ild i perioden 15. april - 15. september). e) Sankthansbål bestående av reint trevirke, papp og papir. g) åpen brenning av avfallstrevirke utenom tettbygd strøk. Administrasjonssjefen kan i særlige tilfeller, og etter en miljøfaglig vurdering, dispensere fra forbudet i §4 etter skriftlig søknad. Administrasjonssjefen fører tilsyn med at bestemmelsen i denne forskrift overholdes. Vedtak truffet av administrasjonssjefen eller den han bestemmer i medhold av denne forskrift kan påklages til Driftsutvalget i Sel kommune. Denne forskrift trer i kraft fra 1. mars 2005.

lovdata_cd_2337

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.705

Med hjemmel i lov om forbud mot plukking av moltekart av 6. mai 1970 nr. 25 §3, har Hordaland fylkesting den 29. november 1971 fattet vedtak om at loven ikke skal gjelde for følgende kommuner: Askøy, Austevoll, Austrheim, Bømlo, Fedje, Fitjar, Fjell, Kvam, Lindås, Meland, Os, Radøy, Stord, Sund, Sveio, Tysnes, Ølen, Øygarden og Bergen (Bergen, Arna, Fana, Laksevåg og Åsane) alle i Hordaland fylke.

lovdata_cd_27959

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.846

Fra samme tidspunkt oppheves forskrift 9. august 1985 nr. 1622 etter konsesjonslovens §5, Gildeskål kommune, Nordland.

lovdata_cd_7042

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.345

I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er Tedneholmen med omkringliggende sjøarealer i en avstand av ca. 50 m fra land, i Eigersund kommune i Rogaland fylke, fredet som naturreservat ved Kronprinsreg.res. av 7. mai 1982 under betegnelsen «Tedneholmen naturreservat».

lovdata_cd_8353

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.597

I de kommuner som er nevnt under I skal det ikke være husleienemnd etter husleiereguleringsloven.

lovdata_cd_22218

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.899

Forskrift om politivedtekt, Harstad kommune, Troms. Fastsatt av Harstad kommunestyre 29. januar 1997 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 22. desember 1997. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted plikter å sørge for rengjøring av lys- og luftegraver, og mot offentlig sted i tettbygd strøk også å sørge for renhold av fortau og rennestein i umiddelbar tilknytning utenfor eiendommen. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted plikter etter takras, og i tettbygd strøk også etter snøfall, å rydde fortauet utenfor eiendommen for snø og is. Fra samme tid oppheves forskrift av 7. juni 1968 nr. 4380 om politivedtekt for Harstad kommune, Troms. Gjelder for: Orkdal kommune, Sør-Trøndelag.

lovdata_cd_16733

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.386

Forskrift om freding av Gåsøy naturreservat, Flora kommune, Sogn og Fjordane.

lovdata_cd_51626

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

da

0.486

0 Opphevet ved forskrift 19 mai 1999 nr. 479.

lovdata_cd_50317

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.809

Fastsatt ved kgl.res. av 21. mars 1986 med hjemmel i lov om arbeidervern og arbeidsmiljø §2 nr. 5. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet. §1. Hva forskriftene omfatter. c) jordbruk som ikke nytter annen leid hjelp enn avløserhjelp i en eller annen form, bortsett fra bruk som lønner arbeidstaker med avløsertilskott. §2. Krav til arbeidsmiljøet. Den som har ansvaret for arbeidsmiljøet m.v., jfr. §3, skal sørge for: a) at atkomstveier, kjørebroer, trapper o.l. b) at driftsbygninger og arbeidsrom har gode lysforhold og et fullt forsvarlig klima med hensyn til luftvolum, ventilasjon, fuktighet, trekk, temperatur o.l. i) at sanitæranlegg m.v. §3. Ansvaret for arbeidsmiljøet m.v. Ansvaret for at hensynet til sikkerhet, helse og velferd blir ivaretatt i samsvar med kravene i §2 påhviler den som eier eller driver virksomheten. Arbeidsmiljøloven §16 gjelder tilsvarende for avløsere, vikarer og familiemedlemmer som utfører arbeid i virksomhet som nevnt i §1. §4. Meldeplikt. Unntak fra meldeplikt. Arbeidsmiljølovens §6 om meldeplikt og unntak fra meldeplikt samt regler gitt med heimel i denne paragraf gjelder tilsvarende i forhold til virksomhet som nevnt i §1. §5. Ansvar for produsenter, leverandører m.v. Arbeidsmiljølovens §17 og §18 samt regler gitt i medhold av disse paragrafene gjelder for produsenter, leverandører m.v. av tekniske innretninger og utstyr samt giftige og helsefarlige stoffer som skal brukes eller ventelig vil bli brukt i virksomhet som nevnt i §1. §6. Registrering og melding av arbeidsulykke og yrkessykdom. Arbeidsmiljøloven kap. VI (§20, §21 og §22) og regler gitt i medhold av disse paragrafer gjelder tilsvarende i forhold til virksomhet som nevnt i §1. §7. Arbeid av barn og ungdom. Arbeidsmiljøloven kap. IX (§34, §35, §36, §37, §38, §39, §40 gjelder tilsvarende i forhold til virksomhet som nevnt i §1. §8. Arbeidstilsynet. Arbeidstilsynet fører tilsyn med at bestemmelsene som ifølge disse forskrifter gjelder for virksomhet som nevnt i §1, blir overholdt. Arbeidsmiljølovens §74 - §82 og §84 gjelder tilsvarende i forhold til virksomheten som nevnt i §1. §9. Straffebestemmelser. Overtredelse av disse forskrifter straffes i medhold av arbeidsmiljøloven kap. XIV. Lovens §89, §90, §91 og §92 gjelder tilsvarende i forhold til virksomhet som nevnt i §1.

lovdata_cd_16681

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.617

Naturreservatet berører gnr./bnr.: 14/72, 14/89, 14/101 og statsgrunn 14/1. Reservatet dekker et areal på ca. 0,23 km2, herav 0,19 km2 landareal. Grensene framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet desember 1991. Kartet og verneforskriften oppbevares i kommunen, hos fylkesmannen i Finnmark, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for naturresevatet skal avmerkes i marka, og knekkpunktene bør koordinatfestes.

lovdata_cd_57695

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

en

0.933

JAR 21N1. (1) This Subpart N prescribes: (i) Procedural requirements for the issue of Type Certificates for imported products and changes to those certificates; (ii) Procedural requirements for the approval of certain imported products other than aircraft, and of certain imported parts and appliances. (iii) Procedural requirements for the approval of changes to JAA type certificated products when such changes are designed by a person located in a non-JAA country. (2) Certificates and approvals may be issued in accordance with the requirements in sub-paragraphs (a) (1) (i) to (iv) of this paragraph, for imported products which are listed in Appendix D to this JAR-21, List 3 and 4. These are products for which: (ii) a commonly agreed JAA type certification basis has been defined. (1) This Subpart N becomes effective on and after 1 June 1999. (2) When a Sub-Subpart of this Subpart N is not applicable, the current existing relevant procedures agreed between a JAA Authority and the Exporting Authority remain applicable. (c) The definitions and requirements in this Subpart N apply to imported products, parts and appliances first type certificated or approved by a non-JAA Authority and to the approval of changes to products, parts and appliances when such changes are already approved by a non-JAA Authority. (See ACJ 21N1 (c)). (d) The actions and obligations required to be undertaken by the holder of or applicant for a certificate or approval issued under Subpart N may be undertaken on his behalf by another person, provided the holder of or applicant for that certificate or approval can show that he has made arrangements between himself and the other person such as to ensure that the holder's responsibilities are and will be properly discharged. (e) An applicant for a certification or approval under Subpart N must be a person as defined in JAR 21N2 (k). JAR 21N2. (a) The «Joint Aviation Authorities» (referred to in Subpart N as «JAA») means all the Authorities that have signed the JAA Arrangements Document of 11 September 1990, each of them acting in accordance with joint procedures. (b) «Exporting Authority» means the national Authority of a non-JAA applicant. (c) «JAA Authority» means an Authority that has signed the Arrangements Document of 11 September 1990. (d) For the purpose of Subpart N, «product» means an aircraft, aircraft engine, or propeller. (2) In Sub-Subpart N-O, parts and appliances subject to a JTSO Authorisation for Import are referred to as «articles». (i) «Demonstrate», unless otherwise stated, means demonstrate to the JAA. (j) Mandatory Clauses - use «shall», and are referred to as a «regulation» where they are an imperative. use «must», and are referred to as a «requirement» where they are a condition precedent (i.e. non- compliance leads to failure to obtain a certificate of approval). (k) «Person» is a legal entity which is subject to the jurisdiction of its National Authority; it can include an Organisation or Company. (l) «Arrangement» is a formal record of acceptable alternative procedures by which the Exporting Authority certifies and the JAA finds compliance to JAR-21 Subpart N for imported products, parts and appliances and changes designed in the Exporting Authority's country. JAR 21N3. JAR 21N5. The JAA will commence their import certification or approval process in respect of an application only when they are satisfied that the Exporting Authority has entered into or is prepared to enter into an Arrangement: (b) which confirms that the Exporting Authority is prepared to undertake responsibilities for support of the continuing airworthiness of the product, and, for aircraft, that these are in accordance with ICAO Annex 8, Part 2. (See ACJ 21N5). JAR 21N6. The arrangement identified in 21N5 and any reference to it in Subpart N may take the form of Implementation procedures for Airworthiness of a bilateral aviation safety agreement that have been established between the Export State and a JAA member State (or group of states) provided these implementation procedures meet the objectives of JAR 21N5, and have been jointly agreed within JAA. Sub-subpart N-B.

lovdata_cd_40252

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.783

I Ot.prp.nr.29 (1995-1996) side 98 omtales syvende ledd på følgende måte: Et medlem kan ikke anses å være delvis midlertidig ute av inntektsgivende arbeid etter bestemmelsene i §8-47. Dette gjelder selv om medlemmet vanligvis er yrkesaktiv i heltidsstilling, men arbeider deltid på sykmeldingstidspunktet. I et slikt tilfelle har medlemmet rett til sykepenger etter andre bestemmelser, nærmere bestemt som for arbeidstakere. § 8-48. Forholdet mellom sykepenger og andre folketrygdytelser1) Bestemmelser om forholdet mellom sykepenger på den ene siden og dagpenger under arbeidsløshet, uførepensjon, alderspensjon og avtalefestet pensjon på den andre siden står i § 8, § 9, § 10, § 11, § 12, § 13, § 14, § 15, § 16, § 17, § 18, § 19, § 20, § 21, § 22, § 23, § 24, § 25, § 26, § 27, § 28, § 29, § 30, § 31, § 32, § 33, § 34, § 35, § 36, § 37, § 38, § 39, § 40, § 41, § 42, § 43, § 44, § 45, § 46, § 47, § 48, § 49 til 8-52.

maalfrid_85450d56b7f578c78c224f71df1a385d504e7b19_91

maalfrid_nmbu

en

0.331

Animalpickings. (2014). Dyrevelferd. Tilgjengelig fra: http:// animalpickings.com/dyrevelferd/ (lest 21. Juni 2019). Badiola, M., Basurko, O., Piedrahita, R., Hundley, P. & Mendiola, D. (2018). Energy use in recirculating aquaculture systems (RAS): A review. Aquacultural engineering, 81, 57-70. BarentsWatch. (2019a). Nedlasting av fiskehelsedata. Tilgjengelig fra: https:// www.barentswatch.no/nedlasting/fishhealth/treatments?locality=10213 (lest 14. Juni 2019). BarentsWatch. (2019b). Nedlasting av fiskehelsedata. Tilgjengelig fra: https:// www.barentswatch.no/nedlasting/fishhealth/disease?locality=10213 (lest 20. Juni 2019). Braithwaite, V. & Boulcott, P. (2007). Pain perception, aversion and fear in fish. Diseases of aquatic organisms, 75 (2), 131-138. Bæverfjord, G. (2004). Rygg- og kjevedeformiteter hos laks: Genetisk disposisjon, mineralnæring og produksjonstemperatur. FHF-prosjekt 152058/120. Cobcroft, J. M. & Battaglene, S. C. (2009). Jaw malformation in striped trumpeter Latris lineata larvae linked to walling behaviour and tank colour. Aquaculture, 289 (3-4), 274-282. Divanach, P., Papandroulakis, N., Anastasiadis, P., Koumoundouros, G. & Kentouri, M. (1997). Effect of water currents on the development of skeletal deformities in sea bass (Dicentrarchus labrax L.) with functional swimbladder during postlarval and nursery phase. Aquaculture, 156 (1-2), 145-155. doi: 10.1016/S0044-8486(97)00072-0. FHF. (2015). Kunnskapssammenstilling om fiskevelferd for laks og regnbueørret i oppdrett (FISHWELL). Tilgjengelig fra: https://www.fhf.no/prosjekter/ prosjektbasen/901157/ (lest 21. Juni 2019). FHF. (2018). Mørke flekker i laksefilet: Årsak til dannelse og tiltak som hemmer utvikling (EX-spot). Tilgjengelig fra: https://www.fhf.no/prosjekter/ prosjektbasen/901487/ (lest 12. August 2019). Fjelldal, P., Hansen, T., Breck, O., Ørnsrud, R., Lock, E. J., Waagbø, R., Wargelius, A. & Eckhard Witten, P. (2012). Vertebral deformities in farmed Atlantic salmon (Salmo salar L.)–etiology and pathology. Journal of Applied Ichthyology, 28 (3), 433-440. Fjelldal, P. G., Nordgarden, U., Wargelius, A., Taranger, G. L., Waagbø, R. & Olsen, R. E. (2010). Effects of vegetable feed ingredients on bone health in Atlantic salmon. doi: https://doi.org/http://dx.doi. org/10.1111/j.1439-0426.2010.01430.x. Fjelldal, P. G., Lock, E. J., Hansen, T., Waagbø, R., Wargelius, A., Gil Martens, L., El‐Mowafi, A. & Ørnsrud, R. (2012). Continuous light induces bone resorption and affects vertebral morphology in Atlantic salmon (Salmo salar L.) fed a phosphorous deficient diet. Aquaculture Nutrition, 18 (6), 610-619. Hargis Jr, W. J. (1991). Disorders of the eye in finfish. Annual Review of Fish Diseases, 1, 95-117. Havforskningsinstituttet. (2003). Skjelettdeformasjoner - Havforskningsinstituttets arbeid med å kartlegge årsaksforhold og løsninger. Havforskningstema 3-2003. Jones, H. A. C., Hansen, L. A., Noble, C., Damsgård, B., Broom, D. M. & Pearce, G. P. (2010). Social network analysis of behavioural interactions influencing fin damage development in Atlantic salmon (Salmo salar) during feed-restriction. Applied animal behaviour science, 127 (3-4), 139-151. Karlsbakk, E., Jørgensen, A., Nikolaisen, V., Alexandersen, S., Ottem, K. F. & Nylund, A. (2010). Paravicapsulose hos oppdrettslaks. Havforskningsrapporten - Sykdom og smittespredning. Lovdata. (2008). Forskrift om drift av akvakulturanlegg. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/forskrift/2008-06-17-822/§5 (lest 18. Juni 2019). Lovdata. (2009). Lov om dyrevelferd. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/ lov/2009-06-19-97/§2 (lest 20. Juni 2019). MacLean, A., Metcalfe, N. B. & Mitchell, D. (2000). Alternative competitive strategies in juvenile Atlantic salmon (Salmo salar): evidence from fin damage. Aquaculture, 184 (3-4), 291-302. Moutou, K., McCarthy, I. & Houlihan, D. (1998). The effect of ration level and social rank on the development of fin damage in juvenile rainbow trout. Journal of Fish Biology, 52 (4), 756-770. Noble, C., Kadri, S., Mitchell, D. F. & Huntingford, F. A. (2007a). The effect of feed regime on the growth and behaviour of 1+ Atlantic salmon post‐ smolts (Salmo salar L.) in semi‐commercial sea cages. Aquaculture Research, 38 (15), 1686-1691. Noble, C., Kadri, S., Mitchell, D. F. & Huntingford, F. A. (2007b). Influence of feeding regime on intraspecific competition, fin damage and growth in 1+ Atlantic salmon parr (Salmo salar L.) held in freshwater production cages. Aquaculture research, 38 (11), 1137-1143. Noble, C., Nilsson, J., Stien, L. H., Iversen, M. H., Kolarevic, J. & Gimervik, K. (2018). Velferdsindikatorer for oppdrettslaks: Hvordan vurdere og dokumentere fiskevelferd. 3. utg.: Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond. Olesen, I., Alfnes, F., Røra, M. B. & Kolstad, K. (2010). Eliciting consumers' willingness to pay for organic and welfare-labelled salmon in a non-hypothetical choice experiment. Livestock Science, 127 (2), 218-226. doi: 10.1016/j.livsci.2009.10.001. Samsing, F., Oppedal, F., Dalvin, S., Johnsen, I., Vågseth, T. & Dempster, T. (2016). Salmon lice (Lepeophtheirus salmonis) development times, body size, and reproductive outputs follow universal models of temperature dependence. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences, 73 (12), 1841-1851. Schmidt, J. G., Nielsen, M. E. & Ersbøll, B. K. (2013). Wound healing in rainbow trout (Oncorhynchus mykiss) and common carp (Cyprinus carpio): with a focus on gene expression and wound imaging. Skretting. (2019). Hvorfor er akvakultur viktig? Tilgjengelig fra: https://www. skretting.com/nb-NO/sporsmaal-svar/why-is-aquaculture-important/ (lest 2. Mars 2020). SNL. (2018). Anadrom. Tilgjengelig fra: https://snl.no/anadrom (lest 13. Juni 2019). SSB. (2019). Nytt toppår for oppdrettslaks. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/ jord-skog-jakt-og-fiskeri/artikler-og-publikasjoner/nytt-toppar-foroppdrettslaks (lest 2. Mars 2020). Suzuki, K., Mizusawa, K., Noble, C. & Tabata, M. (2008). The growth, feed conversion ratio and fin damage of rainbow trout Oncorhynchus mykiss under self-feeding and hand-feeding regimes. Fisheries science, 74 (4), 941-943. Sveen, L. R., Timmerhaus, G., Krasnov, A., Takle, H., Stefansson, S. O., Handeland, S. O. & Ytteborg, E. (2018). High fish density delays wound healing in Atlantic salmon (Salmo salar). 8 (1). doi: 10.1038/ s41598-018-35002-5.

maalfrid_8c247ad840afcc923d797c0dcf2804572ba836b0_25

maalfrid_ssb

no

0.559

1.Norges Taxiforbund. http://www.taxiforbundet.no/data/f/0/73/46/1_22301_0/Kjoretoy_i_Taxina eringen08.pdf 2.Transport løyveregisteret. http://www.transportloyve.no/ 3.Wikipedia. http://no.wikipedia.org/wiki/Drosjel%C3%B8yve 4.Samferdselsdepartementet. http://www.regjeringen.no/nb/dep/sd/tema/yrkestransport/loyver.html?id=4443 16 5.Leiv Solheim, Matz Ivan Faldmo og Jan Sander. Prediksjon og usikkerhet i S- KJR modeller: Prinsipper, metoder, produksjon og eksempler. 6.Berthelsen, J. 2002. Behovsprøving av løyvetallet. Taxi nr 7. 2002. 7.Justervesenet, Nærings- og handelsdepartementet. 2009. Forskrift om krav til taksametre. Lovdata: FOR 2009-10-01 nr 1226. http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-20091001-1226.html

maalfrid_714833c8f96a14d9a9b2b3f1a0a63ce98bfa2ff7_0

maalfrid_uia

no

0.886

: JUR202 : Velferdsrett : 1. juni : 4 timer : Inntil 2 utgaver/eksemplarer av Norges lover (utgitt av det Juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo). Studenten er selv ansvarlig for å ha med seg lovsamling og at denne er siste utgave. Rettskrivingsordliste: nynorsk eller bokmål (ikke synonymordbok). Ukommenterte særtrykk av lover og forskrifter (utskrift fra lovdata er ikke lovlig hjelpemiddel til eksamen). : Eksamensoppgaven består av to deler. Del I består av tre spørsmål. Del II består av en teorioppgave. Samtlige spørsmål og teorioppgaven skal besvares. Anslått tidsforbruk er 2/3 av tiden på del I og 1/3 på del II. ------------------------------- Det forekommer av og til spørsmål om bruk av eksamensbesvarelser til undervisnings- og læringsformål. Universitetet trenger kandidatens tillatelse til at besvarelsen kan benyttes til dette. Besvarelsen vil være anonym. Tillater du at din eksamensbesvarelse blir brukt til slikt formål? Trine Vinter, født i 1987, vokste opp i Lundeby sammen med sin mor. Trines mor var periodevis innlagt på Lundeby psykiatriske sykehus grunnet en bipolar lidelse, og Trine var mye overlatt til seg selv i oppveksten. Trine visste ikke hvem som var hennes far og nettverket ellers var begrenset til en tante med rusproblemer. Trine lyktes ikke helt på skolen men fikk i 2007 jobb som butikkmedarbeider i Lundeby skoutsalg. Trine slet med sin psykiske helse og var i perioder sykemeldt. Hun ble igjen sykemeldt den 5. november 2016 med diagnosen «psykisk ubalanse situasjonsbetinget». Den 28. november 2016 mottok Trine et brev fra arbeidsgiver hvor hun ble oppsagt med virkning fra 1. desember 2016, da Lundeby skoutsalg skulle avvikle virksomheten. Lille julaften 2016 hadde Trine et dialogmøte med saksbehandler i NAV, Nils Nilsen, hvor temaet var Trines vei tilbake til arbeid. Trine betrodde Nilsen om sin vanskelige oppvekst og hvordan hun psykisk fremdeles slet i perioder den dag i dag. Nilsen skrev en kort merknad om at Trine hadde vært til samtale og fått nødvendig veiledning. Trine var sykemeldt frem til 15. mars 2017. Trine erfarte at hun hadde det bedre psykisk når hun trente mye og hadde et godt kosthold. Hun ble stadig friskere og merket etter hvert ingenting til sine psykiske utfordringer. Trening og matlaging tok mye av hennes tid og energi, og hun mente at dette ikke lot seg kombinere med jobb. Når hun hadde jobbet i skoutsalget i Lundeby orket hun hverken å trene eller lage seg mat etter arbeidsdagens slutt. Legen hennes, doktor Holm, hadde friskmeldt henne da han var av den oppfatning at kunne man trene så kunne man også jobbe og situasjonen hadde endret seg i klar positiv retning. Trine følte seg ikke klar for å friskmeldes, hverken til arbeidsformidling eller noe annet, noe hun også fortalte til saksbehandler Nils Nilsen i NAV.

lovdata_cd_34310

lovdata_cd_norgeslover_2005

no

0.892

§1-2 bokstav f skal lyde: §2-1 annet ledd første punktum skal lyde: §3-5 første ledd første punktum skal lyde: §3-5 annet ledd første punktum skal lyde: Det kan i innskuddsplanen fastsettes at medlemmene skal betale innskudd til pensjonsordningen etter §5-6. Ny §5-6 skal lyde: Det årlige innskuddet medlemmene i pensjonsordningen skal betale i henhold til innskuddsplanen, kan for hvert medlem ikke settes høyere enn 4 prosent av medlemmets lønn beregnet etter §5-5. Innskudd fra et medlem skal ikke overstige innskuddet foretaket innbetaler for vedkommende medlem i henhold til innskuddsplanen. Det skal i innskuddsplanen fastsettes hvordan innskudd fra medlemmene skal betales.

lovdata_cd_60254

lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005

no

0.743

Sammendrag: Skatte- og avgiftsmyndighetenes tilsagnsordninger. Skatte- og avgiftsmyndighetenes tilsagnsordninger. Meldingen omhandler skatte- og avgiftsmyndighetenes adgang til å gi betinget tilsagn om tilskudd til dekning av utgifter til behandling av konkursbo. Tilsagn om dekning av utgifter til videre bobehandling kan gis over Skattedirektoratets tilsagnsordning og over skatteregnskapet jf. skatteoppkreverinstruksen §3-8 nr. 3. Meldingen innebærer få realitetsendringer i forhold til dagens praksis. Videre inneholder meldingen krav til skatteoppkreverne og skattefogdene om innrapportering i forbindelse med gitte tilsagn og nærmere opplysninger om eventuelle utbetalinger og resultatene av videre bobehandling. I henhold til meldingen skal det kun foretas en innrapportering i året. Dette innebærer en endring i forhold til tidligere praksis. Meldingen erstatter Finansdepartementets fellesskriv 15/1996 (datert 14. oktober 1996) om tilsagnsordning vedrørende oppfølging av konkursbo og departementets brev til samtlige skattefogder av 1. desember 1994 om innrapportering av garantistillelser for omkostninger ved fortsatt bobehandling når konkursboet er uten frie aktiva. Samtidig vil meldingen erstatte det som i dag står i Rutinebeskrivelse for skattefogdkontorenes innkrevingsarbeid av desember 1996. Denne meldingen gir retningslinjer for når skatte- og avgiftsmyndighetenes tilsagnsordninger skal benyttes, og hvordan dette skal rapporteres. Tilsagn kan gis over Skattedirektoratets tilsagnsordning etter instruks fastsatt av Finansdepartementet den 16. desember 1998 eller over skatteregnskapet jf. skatteoppkreverinstruksen §3-8 nr. 3. Tilsagn kan gis i konkursbo eller insolvent dødsbo hvor det foreligger udekkede skatte- og avgiftskrav og hvor boet ikke selv har midler til videre bobehandling. Formålet med tilsagnsordningene er å følge opp skatte- og avgiftskrav i konkursbo som ledd i det offentlige innkrevingsarbeidet og ivareta preventive hensyn. De to nevnte tilsagnsordningene vil i det følgende bli behandlet samlet, med mindre annet fremgår av sammenhengen. I brev av 25. juni 1997 fra Finansdepartementet er direktoratet gitt fullmakt til å treffe de beslutninger som skatteoppkreverinstruksen §3-8 legger til departementet. Ordningen er heretter omtalt som skatteoppkreverinstruksens tilsagnsordning. Direktoratet kan i medhold av samme brev delegere sin myndighet til skattefogden. I medhold av skatteoppkreverinstruksen skal tilsagn kun gis for å følge opp skattekrav, herunder trekkansvar og arbeidsgiveravgift, som skatteoppkrever har oppkreveransvaret for. Tilsagn som er gitt i medhold av skatteoppkreverinstruksen §3-8 nr. 3 skal belastes skatteregnskapet. Finansdepartementet har ved brev av 25. juni 1997 gitt Skattedirektoratet fullmakt til å gi betinget tilsagn om tilskudd til dekning av utgifter til behandling av konkursbo. Ordningen er heretter omtalt som Skattedirektoratets tilsagnsordning. I instruks til Skattedirektøren for behandling av betinget tilsagn om tilskudd til dekning av utgifter til behandling av konkursbo, fastsatt av Finansdepartementet den 16. desember 1998, er direktoratet med departementets samtykke tildelt kompetanse til å delegere myndighet til underliggende organ. Slik myndighet er foreløpig ikke delegert. Gjennom det årlige tildelingsbrev fra Finansdepartementet fastsettes Skattedirektoratets årlige budsjettmessige ramme for delegert fullmakt. (For 1999 er direktoratet gitt fullmakt til å stille nye tilsagn med inntil 5,0 millioner kroner.) Tilsagn gitt i medhold av Skattedirektoratets tilsagnsordning skal primært gis for å følge opp avgiftskrav som skattefogden har oppkreveransvaret for. Saker som antas å ha prinsipiell interesse forelegges for Skattedirektoratet. Er tilsagn gitt av et overordnet organ, kan ikke underliggende organ avgjøre en fornyet søknad fra samme bostyrer. En søknad som omfatter krav fra flere skatteoppkrevere skal behandles samlet av skattefogden i skatteoppkrevernes fylke. Er en søknad fremsatt overfor flere skattefogder, eller skatteoppkrevere fra flere fylker, skal saken behandles av skattefogden i det fylket hvor boet er åpnet med mindre skattefogdene avtaler at en annen av dem skal behandle søknaden. Har bostyrer søkt om tilsagn overfor flere skatte- og avgiftskreditorer, skal søknaden uansett beløpsgrense sendes til direktoratet for avgjørelse. Skatteoppkrever kan, etter å ha innhentet skattefogdens råd, stille sikkerhet for fortsatt bobehandling med inntil en 1/2-part av folketrygdens grunnbeløp for den enkelte sak. Dette belastes skatteregnskapet. Skatteoppkreveren skal ved innhenting av råd forelegge saken skriftlig for skattefogden før tilsagn gis. Skattefogden skal gi den veiledning han finner påkrevet, og komme med sin anbefaling i den konkrete sak. Videre skal skattefogden samordne og ivareta andre offentlige interesser og hensyn, samt forvisse seg om at påtalemyndigheten underrettes når det er nødvendig. Skattefogden kan, etter innstilling fra skatteoppkrever, samtykke i at det over skatteregnskapet stilles nødvendig sikkerhet for fortsatt bobehandling med inntil folketrygdens grunnbeløp for den enkelte sak. Det er bare Skattedirektoratet som kan gi tilsagn over direktoratets tilsagnsordning. Søknad om tilsagn skal fremsettes skriftlig av bostyrer. Tilsagn skal som hovedregel bare gis når fortsatt bobehandling antas å kunne tilføre konkursboet verdier, som medfører bedret dekning for skatte- og/eller avgiftskrav som er meldt i boet. Tilsagn skal bare gis i de tilfeller hvor det enkelte konkursbo selv ikke har økonomisk evne til å bære risikoen for kostnadene ved fortsatt bobehandling. Tilsagn skal som hovedregel bare gis i tilfeller der det foreligger konkrete forhold som bostyrer ønsker å forfølge. Det innebærer at bostyrer må ha vurdert hvilke rettslige muligheter som foreligger og mot hvem kravene ønskes rettet. Et tilsagn skal begrenses til behandling i en instans, med løfte om at ny søknad vil bli vurdert dersom det foreligger et behov for ytterligere forfølgning. Dersom flere kreditorer enn skatte- og avgiftskreditorene har økonomisk interesse av fortsatt bobehandling, kan det stilles som vilkår at disse kreditorene stiller garanti for en proratisk andel. Hvorvidt andre har økonomisk interesse i videre bobehandling vil avhenge av hvilke krav som kan antas å oppnå dekning ved tilførsel av midler. Det skal også foretas en proratisk deling mellom skatte- og avgiftskreditorene dersom begge kreditorene har en økonomisk interesse av fortsatt bobehandling. Det innebærer at direktoratet må foreta en deling av tilsagnsbeløpet mellom Skattedirektoratets tilsagnsordning og skatteoppkreverinstruksens tilsagnsordning. Betinget tilsagn om fortsatt bobehandling skal først og fremst gis av innfordringshensyn, dvs. der det offentlige som kreditor antas å ha økonomisk interesse av fortsatt bobehandling. Hvorvidt det foreligger innfordringshensyn må avgjøres etter en konkret helhetsvurdering av mulighetene for at konkursboet blir tilført midler gjennom fortsatt bobehandling. Enkelte sentrale momenter i vurderingen gjennomgås i det følgende. Oppregningen er ikke ment å være uttømmende. Det er av sentral betydning for vurderingen å få avklart hvilken prosessrisiko som foreligger. Dvs. at en må gjøre seg opp en oppfatning av sannsynligheten for at konkursboet vinner frem med sine krav. Eksempelvis å vurdere om vilkårene for omstøtelse foreligger, evt. om det er bevisproblemer knyttet til saken, om det foreligger tilstrekkelige holdepunkter for et erstatningssøksmål osv. Det er viktig å prøve å få oversikt over hvilke rettslige problemer eller bevisproblemer som kan oppstå i saken. Videre er det viktig med en mest mulig objektiv vurdering av hvordan saken står rettslig. Allmennpreventive hensyn kan tilsi at det aksepteres en høyere prosessrisiko i de sakene der skatte- og avgiftskreditorene vil få en større merdekning, jf. punkt 3.3.1. Videre må det vurderes hvorvidt boets motpart er søkegod. Det er av betydning for saken at boet kan forvente at kravet kan innfordres hos motparten dersom boet får medhold i sine påstander. I tvilstilfeller bør motpartens økonomiske situasjon undersøkes. Motpartens søkegodhet bør vurderes ut fra hva en kan forvente seg på sikt. I tilfeller der det ikke kan påregnes noen dekning ved innfordring dersom saken blir vunnet, er det lite hensiktsmessig å føre noen sak. Et tilsagn vil likevel kunne begrunnes ut fra allmennpreventive hensyn, se nedenfor under punkt 3.3.1. Videre vil det være av betydning å få fram hvilke krav som blir dekket om bostyrer får medhold i sin sak. Dersom eventuelle innbetalinger ikke eller i liten grad vil gå til dekning av skatte- og avgiftskrav, vil det sjelden være innfordringsmessig gunstig å gi tilsagn. I tilfeller der innfordringshensynene ikke gir grunnlag for å gi betinget tilsagn, kan likevel tilsagn stilles der andre særlige forhold tilsier det. Det forutsettes imidlertid at kravene i punkt 3.1. er oppfylt. Foreligger allmennpreventive hensyn kan tilsagn gis. Om tilsagn bør gis på dette grunnlag vurderes ut fra hvor store krav som er meldt i boet, mulighetene for å vinne frem med et søksmål, motpartens evt. illojale/ straffbare handling og førøvrig sakens karakter. Hensynet har dels en sivilrettslig side og dels en strafferettslig side. Dersom betydelige offentlige krav står udekket, kan dette i seg selv tilsi at tilsagn bør stilles. Har saken f.eks. fått stor mediadekning og en unnlatelse av å gi tilsagn vil føre til at eventuelle krav ikke blir forfulgt, kan preventive hensyn tilsi at en bør gi tilsagn. Strafferettslige hensyn kan også tilsi at en er noe lempeligere med å gi tilsagn. Her må det være begrunnet mistanke om økonomisk kriminalitet. I slike saker er det en forutsetning at bostyrer tar kontakt med påtalemyndigheten for et eventuelt samarbeid. Dersom det kun foreligger strafferettslige hensyn, vil det være Justisdepartementets garantiordning som skal brukes, jf. Justisdepartementets Rundskriv G-88/91 (Omtalt i Konkursrådets skriv nr. 1 1994). I tilfeller der bostyrer har en begrunnet mistanke om å avdekke økonomiske misligheter i skyldners virksomhet gjennom en revisorgjennomgang, kan et begrenset tilsagn gis. Tilsagnet bør begrenses til utgiftene ved revisorgjennomgangen, samtidig som det gis et løfte om en vurdering av ny søknad fra bostyrer på bakgrunn av resultatene av revisorgjennomgangen. Tilsagn for omkostninger kan også stilles i akutte krisesituasjoner som f.eks. der et konkursrammet oppdrettsanlegg mangler midler til fiskefor. Tilsagn vil her kunne gis for å unngå at verdier i boet går tapt eller blir forringet. Bostyrer må fremsette en skriftlig søknad om tilsagn om tilskudd til dekning av utgifter til videre bobehandling. Søknaden må gi en oversikt over hvilke forhold bostyrer ønsker å forfølge og hvilket grunnlag som han ønsker påberopt. Dvs. at bostyrer må redegjøre for søksmålsgrunnlaget, hvilke fakta som legges til grunn og muligheten for å vinne frem med eventuelle søksmål. Videre bør søknaden inneholde opplysninger om motpartens søkegodhet, oversikt over de krav som er anmeldt (angitt med tilhørende prioritet), om det er andre kreditorer som har stilt garanti, om bostyrer har søkt flere kreditorer om tilsvarende garanti og eventuelt en vurdering av strafferettslige sider. I mange konkursbo vil flere av disse punktene være berørt i bostyrers innberetning til skifteretten. Det vil da være tilstrekkelig at bostyrer sender kopi av innberetningen sammen med søknaden om betinget tilsagn. Bostyrer må videre angi hvor stor sikkerhet som trengs til videre bobehandling. Beløpet må kunne dekke egne og motpartens saksomkostninger dersom saken blir avgjort av domstolene. Beløpet må nødvendigvis være sterkt skjønnspreget fordi vurderingen inneholder en rekke usikre faktorer. Bostyrer skal kun gi et overslag av utgifter ifm. behandling i en instans, jf. punkt 3.1. Oppkrever skal sørge for at bostyrers søknad inneholder de opplysninger som er påkrevet etter punkt 4.1. Dersom søknaden ikke inneholder tilstrekkelig informasjon skal oppkrever ta kontakt med bostyrer for å få resterende opplysninger. Opplysningene kan innhentes skriftlig eller muntlig avhengig av opplysningens karakter. Bostyrers søknad om betinget tilsagn bør som hovedregel ikke behandles av en ansatt som er representert i bostyret. Oppkrever skal videre få klargjort hvilken tilsagnsordning som er anvendelig og hvilket organ som kan gi tilsagn. Dersom oppkrever ikke har kompetanse til selv å gi tilsagn, skal saken oversendes til rette instans sammen med oppkrevers innstilling. Skatteoppkrever skal alltid oversende saken til skattefogden sammen med sin innstilling i saken før den eventuelt blir oversendt Skattedirektoratet. Dersom bostyrer har søkt om tilsagn overfor flere skatte- og avgiftskreditorer, skal søknaden uansett beløpsgrense, sendes til direktoratet for avgjørelse. Avgjørelser om tilsagn skal gis skriftlig. Der tilsagn gis må det stilles som vilkår at bostyrer informerer om resultatet av tilsagnet, herunder om fortsatt bobehandling har tilført boet ytterligere midler, om anmeldelse har ført til påtaleforfølgelse mv., og at bostyrer innsender kopi av retts- og forliksdokumenter. Informasjonen skal sendes til skattefogden eller skatteoppkreveren avhengig av hvem som er ansvarlig for rapporteringen etter punkt 6. Kommer det frem forhold som tilsier at midlene bør anvendes på annen måte en forutsatt, skal bostyrer innhente samtykke fra tilsagnsmyndighetene til dette. Oppkrever må føre regnskap over gitte tilsagn og hvor mye som er utbetalt til bostyrer. Oversikt over tilsagn og utbetalinger må oppdateres hver gang det skjer endringer. Utbetalinger til bostyrer skal som hovedregel gis etterskuddsvis. Eventuell forskuddsutbetaling skal betraktes som massekrav i konkursboet, jf. dekningsloven §9-2 nr. 2. Eksempelvis vil det være naturlig at deler av tilsagnet blir utbetalt der bobehandlingen pågår over lengre tid, i tilfeller der deler av saken er avgjort eller der tilsagnet har gått til dekning av utgifter ifm. fullført revisorgjennomgang. Bostyrer må fremsette henvende seg skriftlig til skattefogden eller skatteoppkrever om utbetaling av tilsagnet. Det må følge en redegjørelse for hva tilsagnet har gått til dekning av. Skattefogden utbetaler tilsagn som er stilt over Skattedirektoratets tilsagnsordning etter henvendelse fra bostyrer. Utbetalinger føres til utgift i kap 1616 2-234. Skatteoppkrever utbetaler tilsagnsbeløp som er stilt over skatteregnskapet etter henvendelse fra bostyrer. Utbetalinger føres til utgift i skatteregnskapet. For å sikre at tilsagnsordningene gir de resultater som er ønskelige vil det være nødvendig med årlig oppfølging av de enkelte tilsagn som er stilt. Dette skal gi et bilde av effekten som de gitte tilsagn har i innfordringsarbeidet. Oppkrever skal lage rutiner for føringen og oppfølging overfor det enkelte konkursbo. I tillegg til den skriftlige innrapporteringen bestemmer Skattedirektoratet årlig om oppkrever skal føre et eget regnskap for bruken av tilsagnsmidlene. Skatteoppkrever skal årlig innrapportere til skattefogden om tilsagn gitt over skatteregnskapet. Skatteoppkrever må føre opp alle tilsagn gitt av skatteoppkrever, skattefogd og Skattedirektoratet. Frist for innrapportering til skattefogdene er den 20. januar. I rapporten skal det opplyses om: 5. resultatet av tilsagnet, herunder: - bortfalt tilsagn (tilsagn som med sikkerhet ikke lenger vil bli benyttet av bostyrer) 6. om bostyrer inngikk samarbeid med påtalemyndigheten, og i tilfelle resultatet av dette. Skattefogden skal årlig innrapportere til Skattedirektoratet om tilsagn gitt over direktoratets ordning. Frist for innrapporteringen til Skattedirektoratet er den 1. februar.

lovdata_cd_50524

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.767

21. Ansvarshavende maskinoffiser på vakten skal være oppmerksom på at fartsforandringer som følge av feilfunksjonering i maskineriet eller tap av styringen kan sette sikkerheten av skip og menneskeliv til sjøs i fare. Broen må øyeblikkelig underrettes i tilfelle brann, forestående tiltak i maskinrom som kan gi årsak til minskning av skipets fart, umiddelbart truende svikt i styringen, stopp av skipets fremdriftssystem eller enhver forandring i produksjonen av elektrisk kraft eller liknende trusel mot sikkerheten. Denne underretning skal, hvor mulig, gis før endringer foretas, med henblikk på å gi broen den maksimale tid som står til rådighet til å ta alle forholdsregler som er mulig for å unngå en potensiell sjøulykke. Navigering i sterkt trafikkerte farvann.

lovdata_cd_40512

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.86

Samlet barnebidrag etter forskriften §1 til 6, §11 og §12, inkludert bidrag til barn over 18 år, skal ikke utgjøre mer enn 25 % av beregningsgrunnlaget til den bidragspliktige. Det går fram av forskriften §7 at inntekt i denne forbindelse er det beløpet som er fastsatt som beregningsgrunnlag etter forskriften §4. Ektefellebidrag skal holdes utenfor vurderingen. Dette følger av at det i forskriften §7 bare er henvist til §1 til 6, §11 og §12 i fastsettelsesforskriften som regulerer fastsettelse av bidrag til barn, og at forskriften §7 inkluderer bidrag til barn over 18 år. Barne- og familiedepartementet har uttalt følgende i punkt 8.1 i Ot.prp.nr.43 (2000 - 2001): «Samlet bidrag bør også omfatte bidrag til barn over 18 år. Departementet foreslår imidlertid at ektefellebidrag holdes utenfor. Ektefellebidrag fastsettes i få tilfeller, og bidragspliktiges økonomiske situasjon hører her alltid med i helhetsvurderingen. Departementet foreslår videre at samlet bidrag testes mot maksimumsgrensen etter bidragsevnevurderingen, men før samværsfradrag. Dette medfører at effekten av samværsfradraget beholdes selv om samværsfradraget kommer til anvendelse, og gir også den mest ryddige beregningsmåten. Det at forskriften §7 første ledd henviser til §1, §2, §3, §4, §5, §6 betyr at samlet bidrag som er utregnet etter kostnadsmodellen ikke skal utgjøre mer enn 25% av beregningsgrunnlaget til den bidragspliktige. At forskriften §7 første ledd i tillegg henviser til §11, betyr at dersom bidraget er fastsatt etter skjønn, skal heller ikke det samlede bidraget utgjøre mer enn 25% av beregningsgrunnlaget til den bidragspliktige. Som eksempel kan nevnes der bidraget blir fastsatt etter skjønn etter forskriften §11b fordi den bidragspliktige er bosatt i et land der forholdene er vesentlig ulike norske forhold. I tillegg henviser forskriften §7 første ledd til §12 som regulerer tilleggsbidrag og størrelsen på maksimalt bidrag pr. barn. Ved vurderingen av om samlet bidrag overstiger 25% av beregningsgrunnlaget til den bidragspliktige, skal det først beregnes tilleggsbidrag der vilkårene for det er oppfylt. Deretter skal bidraget reduseres til fem ganger fullt bidragsforskudd når bidraget er så høyt at det er aktuelt. Når dette er gjort, skal det vurderes om det samlede bidraget utgjør mer enn 25% av beregningsgrunnlaget til den bidragspliktige. Etter at det er vurdert om samlet bidrag utgjør mer enn 25% av beregningsgrunnlaget til den bidragspliktige, gjøres det fradrag for eventuelt samvær.

lovdata_cd_15727

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

sv

0.528

Forskrift om fredning av Røykenvika fuglefredningsområde, Gran kommune, Oppland.

lovdata_cd_60104

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.742

Forskrift om endring i forskrift om fiske etter reker med fartøy fra Norge i Svalbards territorialfarvann og indre farvann.

lovdata_cd_30791

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.822

Nome kommunestyre har 26. juni 1986 vedtatt følgende forskrift etter §117 i lov nr. 77, plan- og bygningslov av 14. juni 1985, for Nome kommune: I Nome kommune kan det i 3 år fra ikrafttreden av plan- og bygningslov av 14. juni 1985 med endringer i lov av 20. juni 1986 ikke settes iverk tiltak som nevnt i samme lovs §81, §84, §86a, §86b og §93 uten etter samtykke fra bygningsrådet før området inngår i arealdelen av kommuneplan eller reguleringsplan. Det samme gjelder andre tiltak, herunder fradeling, som vesentlig kan vanskeliggjøre planlegging. Anlegg som fremmes etter godkjent vegplan etter vegloven er unntatt fra disse bestemmelser. 20. juni 1989 nr. 687.

lovdata_cd_56921

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.63

Delegering av myndighet til Helse- og omsorgsdepartementet. Fastsatt ved kgl.res. 21. desember 2001 med hjemmel i lov av 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) §1-3, §1-4, §3-5, §3-13 første ledd, §4-1, §4-2, §4-3, §4-9, §5-2, §5-9, §6-5 og §8-1, lov av 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. §9-3, jf. lov av 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m. (helseforetaksloven) §53 nr. 12, lov av 3. juni 1977 nr. 57 om sterilisering §5 fjerde ledd, §6 første ledd og §14 første ledd, lov av 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. §5 og §7 sjuende ledd, og lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene §2-3 femte ledd. Fremmet av Sosial- og helsedepartementet. Endret 18 feb 2005 nr. 218 (bl.a tittel).

lovdata_cd_24259

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.54

1. Gjennomføring av militær operativ verksemd og tiltak som gjeld ambulanse, politi, brannvern, redning, oppsyn, skjøtsel og forvaltning, medrekna naudsynt motorferdsel i desse høve. Direktoratet for naturforvaltning kan av omsyn til verneformålet ved forskrift regulere beitetrykket i heile eller delar av reservatet. 5. Vedlikehald av anlegg (rørgate og kraftlinje) som er i bruk på fredningstidspunktet. 6. Uttak av innplanta gran og andre treslag som ikkje er stadbundne, og tynningshogst i samsvar med godkjent skjøtselsplan.

lovdata_cd_7997

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.65

Formålet med fredningen er å bevare et godt eksempel på et myrområde typisk for regionen med dominans av fattige myrtyper og et av fylkets viktigste hekkeområder for våtmarksfugl.

lovdata_cd_45831

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.931

Etter sivilloven av 1946 er retten til krigspensjon ikke begrenset til personer som er påført skade som følge av deltakelse i motstandsvirksomhet, fangenskap eller sjøtjeneste. Krigspensjon kan også gis til personer som ble rammet av mer «tilfeldige» krigshendinger, som f.eks flyangrep, eksplosjonsulykker eller påkjørsel av fiendtlige kjøretøyer. Dette gjelder f.eks passasjerer om bord i fartøyer som var utsatt for krigsforlis, noe som rammet tusenvis av sivilpersoner samt fiskere og andre særlig utsatte yrkesgrupper. Under felttoget i 1940 ble flere byer langs kysten og en rekke andre steder utsatt for massive luftangrep, til dels ren terrorbombing, noe som i første rekke rammet sivilbefolkningen. Under okkupasjonen ble et stort antall sivile drept og skadet som følge av alliert bombing av strategiske mål, som f.eks angrepene på Norsk Hydros anlegg på Herøya og på Valløy oljeraffineri. Store eksplosjonsulykker som Filipstad-ulykken i Oslo i desember 1943 og eksplosjonen i Bergen 20. april 1944 resulterte i et stort antall døde og skadede. En av de mest tragiske ulykkene skyldtes det allierte flyangrepet på den tyske ubåtbasen på Laksevåg i oktober 1944, som bl.a førte til at 60 elever og 2 lærere ved Holen skole ble drept og mange ble skadet. I årene etter krigen er det skjedd mange ulykker om følge av lek eller uforsiktig omgang med eksplosiver eller andre etterlatenskaper fra krigen. Skader som følge av slike hendinger gir fremdeles grunnlag for tilståelse av krigspensjon. Personer som er kommet til skade ved «tilfeldige» krigsulykker eller «andre hendinger», får et lavere pensjonsnivå enn dem som har gjort sjøtjeneste, deltatt i motstandsvirksomhet eller sittet i fangenskap.

lovdata_cd_765

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.742

Med dette vert stadfest vedtak dagsett 8. mars 1958 av Hålandsdal heradstyre, Hordaland fylke, der det i medhald av §3, 2. leden i lov frå 9. juli 1926 om ansvar for skade på bufe ved hund er fastsett at alle som er eigar eller innehavar av hund i Hålandsdal herad skal halda hunden i band eller forsvarleg innestengd eller inngjera i den tid bufe beiter. Dette skal ikkje gjelda hundar som under lovleg jakt vert fylgde på forsvarleg måte av eigar eller innehavar og heller ikkje hundar som på grunn av rase eller storleik er heilt ufårlege for bufe.

lovdata_cd_27729

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.784

Arbeid ifbm. sanitæranlegg, bortsett fra pakking av tappeventiler, staking av vasker, sluk og lignende skal utføres av godkjent foretak. Anmeldelse må skje i henhold til plan- og bygningsloven. Selv om tiltaket er godkjent av bygningsmyndighetene, kan arbeidet ikke utføres uten at søknaden på forhånd er sendt kommunen som eier av ledningsnettet og kommunen deretter har gitt tillatelse. For kommunens godkjennelse gjelder følgende: Arbeid skal anmeldes på Moss kommunes eget anmeldelsesskjema, ev. kan skjema fra Statens bygningstekniske etat benyttes. Det skal gis en enkel beskrivelse av den del av arbeidene som ikke fremgår av tegningene. For de vanligste byggearbeidene, skal det leveres følgende dokumentasjon for godkjenning: Nytt bolig-/industribygg: - lengdeprofil, ev. - oppleggsskjema (ved 3 etasjer eller mer) - etasjeplaner kan kreves i spesielle tilfeller. Omgjørings-/utskiftingsarbeid på utvendige ledninger og kummer: - lengdeprofil, ev. kotesatt plan kan forlanges. Ved omgjørings-/utskiftings-/reparasjonsarbeider som påvirker vannmåler og/eller separering av avløp forlanges anmeldelsesskjema. Bunnledningsplan kan forlanges. Krav til kart og tegninger, er beskrevet i vedlegget til disse leveringsbetingelsene, samt i prosedyre for dataregistrering av tilknytning for stikkledninger. Tegninger utover hva som er angitt ovenfor må framlegges på forlangende. Ved søknader om ansvarsrett må kontrollplaner og bekreftelse på ADK-ansvaret i grøfta vedlegges. Moss kommunes eget ferdigmeldingsskjema skal benyttes. Ferdig utfylt stikkledningsskjema med kotehøyder, avstand fra kommunale kummer og egenskapsdata, skal leveres sammen med ferdigmeldingen. Dersom godkjent foretak overtrer bestemmelsene, kan godkjennelsen trekkes tilbake. Plan- og bygningslovens bestemmelser gis tilsvarende anvendelse. Foretak som er sentralt godkjent, vil bli innrapportert til BE ved overtredelse. Ved gjentatte overtredelser fra samme foretak, kan kommunen hente å ikke behandle sanitæranmeldelser fra dette foretaket. Før dette skjer skal vedkommende ha fått anledning til å uttale seg. Oppstår det mistanke om lekkasje nær tilknyttingen til hovedledning, og kommunen ved graving i gate eller veg, finner at ev. lekkasje skyldes feil på stikkledning, kan kommunen kreve refundert av vedkommende eier nødvendige utgifter som feilen eller lekkasjen har medført. Ved riving eller rømming av bygninger kan kommunen kreve at stikkledning for vann og avløp plugges ved tilknyttingen på hovedledning. Tinglyste erklæringer som beskrevet i Normalreglementet skal leveres. Kommunen er uten ansvar: - Hvis private ledninger pga. arbeider på hovedledningsnettet forurenses eller stoppes til av rust, slam eller andre stoffer, med mindre det beviselig skyldes forsømmelige forhold fra kommunens side. - For skader og ulemper i en eiendom ved oversvømmelse som følge av ekstra-ordinære regnskyll eller høyvann i fjord, elv eller bekk, uansett om vannet trenger inn gjennom avløpsledninger, vegger eller på andre måter. - For følgene av oversvømmelser i kjellerlokaler som skyldes hendelige uhell som ledningsbrudd eller lignende for så vidt det skjer skade på varer eller gjenstander som er lagret uforsvarlig, eller som det pga. gjenstandens verdi eller andre forhold er usedvanlig å oppbevare på slike steder. Forholdet gjelder også overfor leietagerne og eieren forplikter seg til å underrette sine leietagere om dette. Vannavgift betales og beregnes etter takst og regler som til enhver tid bestemmes av bystyret (ref. forskrift for vann- og avløpsgebyrer). I områder hvor det offentlige avløpsanlegget er omlagt til separatsystem, krever kommunen at eiendommens avløpsnett blir omlagt slik at spillvann føres til spillvannsledningen og overvann til overvannsledningen. Ved nyanlegg og/eller ved omlegging av privat stikkledningsnett, kreves det anlagt separatsystem. Punktreparasjoner tillates. Til offentlig avløpsledning må det ikke føres: Væsker eller stoffer som kan stivne og avleires eller på annen måte virker skadelig på ledninger og eventuelle renseanlegg. Væsker med høyere temperatur enn 50 °C, sure eller alkaliske bad, gasser, væsker eller stoffer som er brennbare, eksplosive, giftige, korrosive, veksthemmende, radioaktive eller stinkende, må ikke tilføres avløpsnettet. Avløpsvann som tilføres nettet skal ha pH-verdi mellom 6.0 og 9.0. Bensin, rensevæsker, tjære, olje, fett, voks, sement, kalk, mørtel, sot, asfalt, karbid, cyanidforbindelser, sulfider, tungmetaller, ammonium- og magnesiumsalter, sulfater og syrer, organiske miljøgifter, løste organiske forbindelser og lignende skadelige væsker eller stoffer. Ved overtredelse av leveringsbetingelsene, Normalreglementet, samt andre aktuelle lover og forskrifter, herunder unnlatelse av å betale vann- og avløpsgebyr i rett tid mv., kan kommunen, når kommunelegen ikke motsetter seg det, stenge eiendommens vanntilførsel og holde den stengt til forholdet er rettet. Når disse betingelsene for tilknytting til Moss kommunes vann- og/eller avløpsledninger trer i kraft, oppheves sanitærbestemmelser for Moss, vedtatt i 1973.

lovdata_cd_60163

lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005

no

0.663

Sammendrag: Valutakurser for inntektsåret 2002. Valutakurser for inntektsåret 2002. I denne meldingen er Norges Banks noteringer av gjennomsnittlige midtkurser og kurser ved årsskiftet for 2002 tatt inn. De gjennomsnittlige valutakursene er aktuelle for inntekter, utgifter og/eller skattebeløp i fremmed valuta som ved føring i ligningsskjemaer omregnes til norske kroner etter en årlig eller månedlig gjennomsnittskurs. Valutakursen pr. 31.12.2002 (siste kolonne) er aktuell ved formuesverdsettelsen. Det er også tatt inn en oversikt over valutakodene. Vi gjør oppmerksom på at 28. februar 2002 var siste dato Norges Bank noterte kurs på de nasjonale valutaene i euro-området. Det er ikke beregnet gjennomsnittskurser for disse valutaene for 2002. Månedlige midtkurser for flere år er tilgjengelig på internett under adresse http://www.norges-bank.no . MÅNED Valuta Ant. jan.02 feb.02 mar.02 apr.02 mai.02 jun.02 jul. MÅNED ÅR Valuta Ant. aug.02 sep.02 okt.02 nov.02 des.02 2002 31. SKM-2003-5 Om skatt og skattetrekk ved utbetaling av lønn mv.

lovdata_cd_14869

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.77

Larvik kommunestyres vedtak 28. september 1988 om våpen og flagg for kommunen godkjennes. Larvik kommunes våpen blir: I blått en sølv mast med tre seil. Larvik kommunes våpen blir: I blått en hvit mast med tre seil.

lovdata_cd_16071

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.457

Formålet med fredningen er å bevare ei fint utforma, variert og typisk skogsmyr i denne delen av fylket.

lovdata_cd_44175

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.887

Dersom arbeidsgiveren er innvilget fritak fra arbeidsgiverperioden, vil trygden refundere sykepenger i arbeidsgiverperioden. Dersom medlemmet ikke har opptjent ny sykepengerett fra trygden, går han/hun tilbake til uføreytelsen f.o.m. den måneden sykdommen inntreffer. Trygdedekning under sykefravær før nye sykepengerettigheter er opptjent Dersom deltaker i forsøksordningen blir sykmeldt uten å ha opptjent sykepengerett, skal arbeidsgiver utbetale den delen av lønnstilskuddet som gjelder for sykmeldingsperioden som «sykepenger»/lønn til deltaker.

lovdata_cd_18820

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.69

Forskrift om motorferdsel i utmark, Sogndal kommune, Sogn og Fjordane. Fastsett av Sogndal kommunestyre 16. desember 1993 med heimel i lov av 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag §5. Stadfesta av fylkesmannen i Sogn og Fjordane 29. juni 1993. §1. Bruk av motorfarty (båtar) I følgje motorferdsellova §3 er det eit generelt forbod mot bruk av motorfarty på vatn og vassdrag. a) Det er lov å bruke motorfarty (motorbåt) med motorstorleik inntil 7 hk på Dalavatnet. Dette gjeld for grunneigarar til bruk under fiske, vedhenting eller anna næringsverksemd. b) All anna motorferdsel på vatn i Sogndal kommune er i utgangspunktet ulovleg. Dette gjeld ikkje motorferdsel som er tillate med heimel direkte i §4 første ledd i lova, eller, ved skriftleg søknad, etter særskilt løyve frå kommunen etter §6 i lova. §2. Bruk av luftfarty (fly, helikopter, motorhangglider m.v.) I følgje motorferdsellova §3 er det eit generelt forbod mot landing og start med luftfarty i utmark og vassdrag. All landing og start med luftfarty i utmark og vassdrag i Sogndal kommune er i utgangspunktet ulovleg. Dette gjeld ikkje motorferdsel som er tillate med heimel direkte i §4 første ledd i lova, eller ved søknad, etter særskilt løyve frå kommunen etter §6 i lova.

lovdata_cd_47699

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

da

0.875

Forskrifter angaaende Fremgangsmaaden ved Salg af Leilændingsgods tilhørende Stamhuse m.V. Fastsatt ved kgl.res. 26. juni 1896 med hjemmel i lov av 23. juni 1888 nr. 3 indeholdende særlige Bestemmelser angaaende Leilændingsgods tilhørende Stamhuse og visse stiftelser m.v. §9. Fremmet av Justisdepartementet. §1. Stamhusbesidder, der agter at afhænde noget af Stamhusets Leilændingsgods, har - i Tilfælde efter Udløbet af de i Lov af 23de Juni 1888 §5 bestemte Appel- eller øvrige Frister - til Justitsdepartementet at indsende Andragende om Approbation paa Afhændelsen, ledsaget - foruden efter Tilfældets Beskaffenhed af de i nedenstaaende §2, §3, §4, §5, §6, §7, §8, §9 omhandlede Dokumenter - af: 1 Skjemaet gjengis ikke her, men er å finne i Norsk Lovtidend Avd. II 1896, s. 216-219. §2. Forsaavidt vedkommende Brug eller Parcel ikke er ledig, har Stamhusbesidderen at erhverve Leilændingens skriftlige Erklæring om, at han samtykker i Afhændelsen. §3. Findes der efter sidste Leilænding Livsarving, som efter Lov af 23de Juni 1888 §5 har Ret til at indløse Bruget eller Parcellen efter Taxt eller har Forkjøbsret til samme, bliver Bekjendtgjørelse om det paatænkte Salg og - i Tilfælde - om det gjorte Underhaandsbud at læse 1 Gang fra Kirkebakken i det Hoved- eller Unnersogn, hvori Bruget eller Parcellen er beliggende. Bekjendtgjørelsen bliver at forsyne med Lensmandens Paategning om, hvor og naar Læsning har fundet Sted. §4. Varsel om at ville indløse Bruget eller Parcellen efter Taxt eller om at ville gjøre Forkjøbsret til samme gjældende bør være ledsaget af Attest fra Sogneprest eller Lensmand om Vedkommendes Slægtsskabsforhold til sidste Leilænding. Stamhusbesidderen har, forsaavidt Varslet ikke fremsættes skriftlig, straks at nedtegne det og i ethvert Tilfælde at meddele Bevidnelse om, naar det af ham er modtaget. §5. Skal Indløsning efter Taxt finde Sted, har Stamhusbesidderen under Taxtforretningen at paastaa iagttaget, at Taxten sættes efter gangbar Pris i Egnen. Fuldstændig Aktudskrift af Taxtforretningen samt af den i Tilfælde afholdte Overtaxtforretning bliver at erhverve. Udskriften af Taxtforretningen bekostes af Løsningsmanden og Udskriften af Overtaxtforretningen af den, hvem Forretningen efter Overtaxtrettens Afgjørelse er gaaet imod. §6. Saafremt Taxt først tilstevnes senere end 6 Uger efterat Løsningsmanden har givet det i nærværende Forskrifters §4 omhandlede Parcel, har Stamhusbesidderen ubetinget at forlange Taxt-Rettens Afgjørelse af, hvorvidt Taxten kan ansees fremmet med tilbørlig Hurtighed. Er Taxtstevning ikke forkyndt inden Udløbet af 3 Maaneder efter ovennævnte Tidspunkt, antages Indløsning ikke at ville finde Sted. Stamhusbesidderen har imidlertid isaafald, forinden Salg finder Sted, at erhverve Sorenskriverens Erklæring om, hvorvidt der til ham er indkommet nogen Taxtstevning til Berammelse. §7. I Tilfælde, hvor Stamhusbesidderen og Løsningsmanden maatte komme overens om andre Vilkaar for Løsningssummens Erlæggelse end den kontante Betaling, bliver skriftlig Kontrakt desangaaende at oprette. §8. Skal Afhændelse ske gjennem Underhaandssalg, bliver skriftlig Kjøbekontrakt at oprette. I Tilfælde af Auktionssalg har Stamhusbesidderen at erhverve Udskrift af den eller de afholdte Auktionsforretninger samt af de Auktionskonditioner, i Henhold til hvilke Salg skal finde Sted. §9. Skal ved Afhændelsen Føderaad eller anden Godtgjørelse for Opladelse af Brug eller Del af samme tilstaaes sidste Leilænding eller hans Enke, har Stamhusbesidderen at erhverve Bevidnelse fra 2 paalitelige Mænd om, hvorvidt Føderaadets eller Godtgjørelsens Størrelse efter Stedets Forhold og Omstændighederne forøvrigt kan ansees rimelig. §10. Naar Indsløsning af en Stamhuset tilliggende Arvefæsteafgift vedkommende Leilændingsgods skal finde Sted, bliver den om Indløsningen indgaaende Kontrakt at indsende til Justitsdepartementet til Approbation, ledsaget af Oplysning om Størrelsen af den hidtil svarede aarlige Afgift og af den i Tilfælde afholdte Skylddelingsforretning. §11. Efterat Approbation paa Afhændelsen er meddelt, bliver behørigt Skjøde at utfærdige, hvorefter dette ledsaget af de i nærværende Forskrifters §1 eller 10 omhandlede Dokumenter, samt - i Tilfælde - Pantobligation til Stamhuset for den Del af Løsnings- eller Kjøbesummen, som skal blive indestaaende i Bruget eller Parcellen, bliver at indsende til Justitsdepartementet for at forsynes med foreskrevne Paategninger, jfr. den citerede Lovs §3 og §8 tredie Passus. §12. Stamhusbesidderen har, saasnart Skjødet er overleveret Løsningsmanden eller Kjøberen, til Justitsdepartementet at indsende nøiagtigt Opgjør for Løsnings- eller Kjøbesummen samt at drage Omsorg for, at den til enhver Tid forfaldne Del af samme uden Ophold bliver indfordret. §13. Inden Udgangen af hvert Aars Marts Maaned har Stamhusbesidderen til Justitsdepartementet at afgive Regnskab for den Andel af den ved Salget dannede Fideikommiskapitals Renter for foregaaende Aar, som ifølge den citerede Lovs §8 første Passus skal tillægges Kapitalen. §14. Stamhusbesidderen har at drage Omsorg for, at de i Henhold til Bestemmelserne i foranstaaende §12 og §13 indkomne Midler, saasnart dertil er Anledning, bliver forsikrede paa den i Lovens §8 bestemte Maade. Indtil saadan Anbringelse kan finde Sted, bliver Midlerne at indsætte i Norges Bank eller i autoriseret Sparebank, hvorom Indberetning afgives i Forbindelse med det i §13 omhandlede Regnskab. De Pantobligationer, Hypothek- eller Statsobligationer, hvori Midlerne anbringes, bliver strax at indsende til Justitsdepartementet for at forsynes med Paategning overensstemmende med Lovens §8 tredie Passus. §15. Naar Pantobligationer, Hypothekbank- eller Statsobligationer, hvori Stamhusets ved Salg indkomne Midler maatte være forsikrede, senere maatte forfalde, har Stamhusbesiddeeren at paase, at de uden Ophold indfries. Om Indfrielsen har han at afgive Indberetning til Justitsdepartementet samt forøvrigt at fremgaa overensstemmende med Reglerne i §14. §16. I Tilfælde, hvor Expropriation af Stamhusets faste Gods finder Sted, har Stamhusbesidderen til Justitsdepartementet at indsende Udskrift af Taxtforretningen samt at den i Tilfælde afholdte Overtaxtforretning. Finder Stamhusbesidderen ikke Grund til at forlange Overtaxt, bliver Udskrift af taxtforretningen at indsende strax efter dennes Afholdelse. Saavel i Tilfælde af Expropriation som naar i Henhold til særskilt naadigst Tilladelse frivillig Afhændelse af andet Stamhuset tilhørende fast Gods end Leilændingsgods maatte finde Sted, bliver der med de indkomne Midler at forholde saaledes, som i nærværende Forskrifters §12, §13, §14 bestemt. §17. Naar Stamhuset tilhørende Leilændingsgods, der ikke tilligger Hovedgaarden eller drives i Forbindelse med denne, bortleies paa Aaremaal eller Opsigelse, idet dets Afhændelse agtes forberedet, har Stamhusbesidderen at afgive Indberetning herom. Agtes saadan Bortleie fortsat udover 2 Aar efter Fæsteledighedens Indtræden, eller antages ellers Bortleie paa andre Vilkaar end Livsfæste midlertidig at burde finde Sted, har Stamhusbesidderen at indgive til Justitsdepartementet Andragende om Tilladelse hertil, ledsaget af Oplysning om de paatænkte Vilkaar og de særegne Omstændigheder, som skulde begrunde en saadan Foranstaltning. §18. Samtlige de i nærværende Forskrifter omhandlede Andragender og Regnskaber m.V. bliver at indsende gjennem vedkommende Overøvrighed, der har at ledsage samme med sin Udtalelse.

lovdata_cd_15913

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.89

2. tradisjonell drift av eksisterende jordbruksarealer, herunder nødvendig bruk av kjemiske midler og kunstgjødsel. 3. vedlikehold av tidligere opptatte grøfteavløp som drenerer tilgrensende jordbruksarealer etter at forvaltningsmyndigheten er varslet. 4. bruk av båt, herunder motorbåt, for personer som har båtrett eller brygge i området, videre gjennomfart med båt og nødvendig bruk av båt for utnytting av eiendommene, dog slik at fuglelivet ikke forstyrres unødig. 5. vedlikehold av eksisterende byggverk, veier og luftlinjer. 7. fiske etter det til enhver tid gjeldende lovverk og forskrifter gitt i medhold av dette, herunder bruk av motorbåt. 8. jakt på elg. 9. fløtning av tømmer i Bøelva.

lovdata_cd_53441

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.875

Forskrift om beregning av uførepensjon under opphold i institusjon som nevnt i folketrygdloven §3-27. Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 11. mars 1997 med hjemmel i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd §3-28 sjette ledd. Endret 21 des 2001 nr. 1557 (bl.a tittel). Når uførepensjonen etter folketrygdloven §3-27 skal reduseres, skal tilleggspensjonen og/eller særtillegget utgjøre 10 prosent av full ytelse også når ytelsen er gradert. Tilleggspensjonen skal likevel utgjøre 10 prosent av den graderte tilleggspensjonen dersom vedkommende mottar lønn under sykdom eller sykepenger. Grunnpensjonen skal utgjøre 25 prosent av grunnbeløpet også når ytelsen er gradert. 0 Endret ved forskrift 21 des 2001 nr. 1557 (i kraft 1 jan 2002). Dersom pensjonisten har faste utgifter til bolig o.a., kan det for opptil tre måneder om gangen bestemmes at det fra omregningstidspunktet skal gis et tillegg til det beløpet som gis etter folketrygdloven §3-28 første ledd, se også folketrygdloven §3-28 fjerde og femte ledd. Tillegg gis dersom det er nødvendig for at pensjonisten skal kunne beholde boligen. Det kan gis tillegg for renter og avdrag av lån på boligen, og husleie når leieavtalen er langvarig. Dessuten kan det gis tillegg for andre faste utgifter knyttet til boligen. Dette gjelder blant annet utgifter til forsikringer, kommunale avgifter og nødvendig oppvarming. For utgifter som ikke direkte er knyttet til boligen, gis det tillegg bare dersom det foreligger spesielle grunner. Hvis pensjonisten har hjemmeboende ektefelle, skal tillegget fastsettes ut fra en utgiftsfordeling som baseres på ektefellenes inntekter før innleggelsen. Utgiftene fordeles mellom ektefellene i forhold til inntektenes størrelse.

lovdata_cd_62694

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.784

Publisert: Somb-1980-34 (1980 68) Sammendrag: Boplikt ved erverv av sameiepart i ubebygd skogeiendom på 350 dekar - oversittelse av frist for søknad om fritak for boplikt. Saksgang: (Sak 1469/79.) A klaget 22. november 1979 til ombudsmannen over Landbruksdepartementets avgjørelse i sak om fritak for boplikt etter konsesjonsloven av 31. mai 1974 nr. 19 §6 annet ledd, jfr første ledd nr. 1. A kjøpte 9. februar 1976 av sin onkel en ideell halvpart av en skogeiendom. Eiendommen er på 350 dekar, hvorav 300 dekar produktiv skog. Det er ikke bomulighet på eiendommen. Den andre ideelle halvpart eies av A's bror. I forbindelse med overtagelsen undertegnet A egenerklæring om bo- og driveplikt. Han oppfylte driveplikten, men ble boende i sin tidligere bolig ca. 20 km fra skogeiendommen. I 1979 registrerte jordstyret at A ikke hadde overholdt boplikten og anmodet ham om å sende fritakssøknad, jfr. konsesjonsloven §6 annet ledd. I søknaden 21. mars 1979 opplyste A at grunnen til at han ikke hadde søkt tidligere, var at han hadde trodd at det bare var «skog med tilhørende jordbruk og bolighuser som var tillagt boplikt». Jordstyret tilrådde søknaden i møte 27. mars 1979 og ga slik uttalelse (med 4 mot 1 stemme): «Jordstyret finner det uheldig med sameie av eiendommen. Imidlertid kan en vel her anta at eiendommen om en tid blir overført på en eier. Mindretallet gikk imot søknaden. Fylkeslandbruksstyret behandlet saken 15. mai 1979. Det heter i møteboken: «Utgreiing frå fylkeslandbrukssjefen: Søknaden gjeld varig fritak for buplikt til ein ideell halvpart i ein huslaus skogeigedom frå ein som såvidt eg skjønar ikkje har yrke sitt i landbruket. Her ligg med andre ord føre to mindre heldige forhold: Sameige og overføring av eigedomsrett til folk utenom yrket. Tidlegare har fylkeslandbruksstyret i ei liknande sak frårådd fritak for buplikta for å få samla eigedomsretten på ei hand, sjøl om det var klårt at den nye eineeigaren ikkje ville kunne oppfylle buplikta. Likevel er eg i denne saka samd med jordstyret. Slik tilhøva ligg til rette her må ein rekna med at eigedomen om ei tid vert overført på ein eigar. Dertil kjem at eigedomen ligg i eit strok der busetnaden ikkje representerar noko problem. Framlegg til vedtak: Fylkeslandbruksstyret viser til utgreiinga frå fylkeslandbrukssjefen. Styret seier seg samd i denne og kan rå til at det blir gjeve fritak frå buplikta. Fylkeslandbruksstyret viser til at det her er tale om eit sameige, ei uheldig eigedomsform i landbruket. For å kome bort frå dette meiner styret at det bør nektast fritak for buplikta for om mogeleg å få samla eigedomsrett på ei hand straks. Vedtaket blei gjort med 3 mot 2 røyster. Mindretalet slutta seg til framlegget frå fylkeslandbrukssjefen. Landbruksdepartementet avviste 9. november 1979 søknaden om fritak for boplikt og henviste A til å søke om konsesjon. I medhold av konsesjonsloven §20 tredje ledd ble satt frist på 1 måned for innsendelse av konsesjonssøknad. Departementet uttalte: «Det er ved avgjørelsen lagt vekt på at A ervervet eiendommen allerede 9. februar 1976 og ved ikke å søke fritak før 21. mars 1979 har misligholdt bo- og driveplikten slik at konsesjonsplikt er oppstått. I klagen til ombudsmannen anførte A at det gjaldt en husløs skogteig. Han fortsatte: «Selv om jeg i min tid undertegnet et skjema for konsesjonsfrihet hvor det fremgikk at jeg måtte oppfylle bo- og driveplikt, er det nærliggende å oppfatte situasjonen dithen at disse vilkår er oppfylt så langt det lot seg gjøre. Det kan derfor ikke være riktig å sette slike strenge vilkår til den formelle frist idet det på intet tidspunkt hverken for nåværende eller fremtidige eiere kan bli tale om boplikt på eiendommen. Jeg har vært beskjeftiget som skogsarbeider i en lang rekke år. I de senere år har jeg hatt annen hovedbeskjeftigelse, men har til stadighet tatt min = part av skogsarbeide.» I brev 5. mars 1980 til departementet bemerket jeg: til han søkte om fritak for boplikten. A har i søknaden 21. mars 1979 redegjort for hvorfor fritakssøknad ikke ble sendt tidligere. I denne saken er det på det nærmeste umulig for søkeren å oppfylle bopliktskravet, jfr. at skogeiendommen ikke er bebygd. A bor imidlertid i nærheten av eiendommen, bare ca. 20 km fra denne. Det er ikke anført noe om at det har betydning for driften at eierne ikke er bosatt på eiendommene. Når det gjelder bosetningsforholdene, har fylkeslandbrukssjefen uttalt at «eigedomen ligg i eit strek der busetnaden ikkje representerar noko problem», jfr. saksfremlegg til fylkeslandbruksstyrets møte 15. mai 1979. Det som foreligger tyder på at A har misforstått egenerklæringen og det er spørsmål om han egentlig kan klandres for det. Jeg må ut fra dette be om en nærmere begrunnelse fra departementet for å nekte å behandle spørsmålet om lemping av boplikt i foreliggende sak, jfr. konsesjonsloven §6 annet ledd. Departementet svarte 11. juni 1980: «Utgangspunktet i konsesjonslovens §2 er at alt erverv av fast eiendom er konsesjonspliktig, med mindre det er gjort særskilt unntak. Når overdrager og erverver av en landbrukseiendom er nær beslektet er ervervet konsesjonsfritt dersom erververen bosetter seg på eiendommen innen 1 år og bor der og driver den i 5 år, jfr. konsesjonslovens §6 nr. 1. Dersom betingelsene for konsesjonsfrihet ikke oppfylles er man tilbake til hovedregelen om konsesjonsplikt. Kongen kan da fastsette en frist til å søke konsesjon, jfr. konsesjonslovens §20, tredje ledd. Det at en søknad om fritak fra boog/eller driveplikt blir avvist og søkeren pålegges å søke konsesjon har begrensede rettsvirkninger for søkeren, bl.a. kommer bestemmelsene om forkjøpsrett ikke inn i bildet, jfr. konsesjonslovens §10 nr. 4 og §11, første ledd, annet punktum, og alle relevante momenter blir vurdert i forbindelse med konsesjonsbehandlingen. De faktiske forhold som skulle tilsi fritak fra boog/eller driveplikt vil altså bli tatt i betraktning ved fastsettelsen av vilkår for en eventuell konsesjon. Klageren har underskrevet egenerklæringen hvoretter han påtar seg bo- og driveplikt på vanlig måte. Boplikten er imidlertid ikke overholdt og etter henvendelse fra jordstyret ble det søkt om fritak mer enn 3 år etter at ervervet fant sted. At klageren har en annen oppfatning av hva bo- og driveplikten nærmere innebærer enn departementet, og derfor har trodd at alt var i orden og ikke søkt om fritak tidligere kan ikke sees å burde tillegges særlig vekt ved avgjørelsen av avvisningsspørsmålet. De faktiske forhold som danner grunnlaget for klagerens oppfatning vil som nevnt ovenfor bli tatt i betraktning ved konsesjonsbehandlingen. Jeg fant å måtte forelegge saken for departementet på nytt. I brev 31. juli 1980 fremhevet jeg følgende uttalelser i lovforarbeidene ( Ot. prp. nr. 6 (1972-73) 38-39) om ordningen med fritak for bo- og driveplikten: «Som nytt annet ledd i §6 har departementet tilføyd en bestemmelse om at Kongen kan lempe på eller helt frita fra den bo- og drive plikt som er et vilkår for konsesjonsfrihet etter nr. 1 og 2. Departementet har vært i noen tvil om hvorvidt det er grunn til å innta en uttrykkelig adgang til å dispensere fra bo- og driveplikten ved siden av at det jo er adgang til å gi konsesjon på ervervet uten noen slike vilkår eller på lempeligere vilkår enn de som i henhold til nr. 1 og 2 er satt for konsesjonsfriheten. I forståelse med Justisdepartementet er en kommet til at det kan være praktisk med en dispensasjonsadgang ved siden av konsesjonsalternativet. Utsagnet i siste ledd første punktum sammenholdt med annet ledd måtte etter min mening anses nærmest avgjørende for spørsmålet om fritak for boplikt i en sak om erverv av en mindre skogeiendom uten bolighus. Det kunne ikke tas for gitt at A ville stå like sterkt i en konsesjonssak. Dette reiste spørsmål om rimeligheten av departementets avgjørelse om å kreve konsesjonsbehandling. Departementet svarte 29. oktober 1980: «Lovens vilkår for konsesjonsfritt erverv etter konsesjonslovens §6 nr. 1 og 2, jfr. odelslovens §27, er ifølge lovteksten at man bl.a. bosetter seg på eiendommen. Konsesjonsmyndighetene har også alltid fortolket bestemmelsene etter ordlyden, slik at man må bosette seg på selve eiendommen. Har tilflytting ikke skjedd innen ettårsfristens utløp, har konsesjonsmyndighetene konsekvent anvendt begrepet mislighold, selv om det i enkelte tilfelle kan foreligge rettsvillfarelse på dette punkt. således ikke er dekkende. Konsesjonsmyndighetene behandler imidlertid et stort antall saker av denne art, det kan nevnes at man i et par tilfelle har fått inn 70-80 saker fra samme kommune, slik at det er behov for en enkel terminologi. Når vilkårene for konsesjonsfritt erverv ikke er overholdt, faller man tilbake på konsesjonslovens hovedregel om konsesjonsplikt. På grunn av bl.a. det store antall saker av denne art, har departementet måttet praktisere regelverket på en praktisk enkel måte innenfor de rammer loven setter. Fritakssøknader som er fremmet før ettårsfristens utløp blir uten unntak realitetsbehandlet. Søknader som fremmes etter at konsesjonsplikt er inntrådt blir undergitt en konkret vurdering av om misligholdet kan sies å være vesentlig. Ved denne vurderingen har man ikke funnet å kunne logge særlig vekt på innsigelser om rettsvillfarelse, da slike innsigelser er lite kontrollerbare og lett vil kunne bli påberopt. Man har i stedet måttet legge hovedvekten på kontrollerbare forhold som i første rekke misligholdets varighet, men også på eiendommens størrelse o.l. I A's tilfelle kom departementet til at misligholdet etter den praksis som foreligger på dette område måtte sies å være vesentlig, slik at departementet måtte avvise hans søknad om fritak og pålegge ham å søke konsesjon. Departementet kan ikke se at det er i strid med loven eller forarbeidene å praktisere bestemmelsene på denne måten, slik at man ikke har valg mellom fritakssøknad og konsesjonssøknad i den enkelte sak, men at det i stedet er sakens art som avgjør om det er den ene eller den annen fremgangsmåte som må velges. Departementet har i brev av 11. juni 1980 uttalt at det har begrensede rettsvirkninger for søkeren at han pålegges å søke konsesjon og hans fritakssøknad blir avvist. Det er likevel den forskjell at man i en ordinær konsesjonssak lettere vil kunne sette vilkår, og at overtredelse av slike vilkår vil kunne få rettsvirkninger. Blir konsesjon i en konkret sak ikke innvilget, vil man også lettere kunne få forholdet avviklet, idet konsesjonsloven inneholder klare bestemmelser om hva som da kan gjøres. Departementet er av den oppfatning at man ved avgjørelsen av denne type konsesjonssøknader kan legge vekt på de samme hensyn som ved behandlingen av en ordinær søknad. En annen sak er at man i den helhetsvurdering man må foreta rent konkret legger vekt på de forhold som i utgangspunktet gjorde ervervet konsesjonsfritt. Dette fører til at det i saker av denne art i mange tilfelle blir gitt konsesjon hvor det i en ordinær konsesjonssøknad ville blitt avslag. Når det gjelder spørsmålet om å trekke inn sameiespørsmålet i vurderingen, er departementet av den mening at det må det være full anledning til. I den utstrekning dette kan gjøres i en fritakssak, jfr. Deres saker 12/79, 858/78 og 176/79, må det også kunne gjøres i en konsesjonssak av denne art.» I avsluttende brev 21. november 1980 til Landbruksdepartementet uttalte jeg: «Manglende overholdelse (mislighold) av boplikt etter konsesjonsloven §6 første ledd nr. 1 kan medføre at konsesjonsplikt inntrer. Dette fremgar bl.a. av §10 nr. 4, og §20 tredje ledd om fastsettelse av frist for innsendelse av konsesjonssøknad. Loven gir ikke nærmere rettledning om hva som skal til for at konsesjonsplikt skal inntre, og for at regelen i §20 tredje ledd skal komme til anvendelse. Av departementets redegjørelse 29. oktober 1980 forstår jeg det slik at departementet i praksis legger avgjørende vekt på om misligholdet er vesentlig. - I A's sak har departementet vurdert det slik at unnlatelsen av å søke om fritak for boplikten i rett tid «måtte sies å være vesentlig». Spørsmålet om når slik unnlatelse skal lede til konsesjonsplikt, må ses i lys av at konsesjonsbehandling kan få materiellrettslige virkninger for søkeren. Så vidt skjønnes bestrider ikke departementet en slik mulighet, heller ikke når det gjelder den foreliggende sak. Når det sies at de hensyn som tillegges vekt ved behandling av fritakssøknad, også trekkes inn ved en avløsende konsesjonsbehandling, er dette selvsagt ikke avgjørende i denne sammenheng. Det vesentlige er muligheten for at hensynene ikke tillegges samme vekt og at det også trekkes inn andre hensyn. Spørsmålet om betydning av sameieformen kommer jeg tilbake til. Slik forholdene ligger an i nærværende sak, finner jeg det klart urimelig at departementet insisterer på konsesjonsbehandling med den mulighet dette innebærer for materiellrettslige virkninger til skade for A. I denne forbindelse skal jeg fremheve følgende: I lovforarbeidene ( Ot. prp. nr. 6 (1972-73) 38-39) er uttalt følgende om ordningen med fritak for bo- og driveplikten: - - - (sitert foran 69 annen sp.) Utsagnet i sitatets siste ledd første punktum sammenholdt med annet ledd må etter min mening tillegges betydelig vekt i saker som den foreliggende (erverv av skogeiendom uten bomulighet). Utsagnet må bety at lovgivningsmyndigheten har forutsatt at det gis fritak for boplikt i slike tilfelle, og må innebære et tilsvarende bånd for landbruksmyndighetene ved deres vurdering og avgjørelse av søknader om dispensasjon fra boplikten. Det er av landbruksmyndighetene i denne saken reist spørsmål om betydningen av uheldige sameieforhold. - Jeg ser ikke bort fra at det iblant kan være berettiget å legge vekt på hensynet til å unngå etablering av sameie, eventuelt hindre utvidelse av antallet sameiere. I saken her er det imidlertid ikke spørsmål om slik etablering eller utvidelse, men om å opprettholde en eksisterende sameiestruktur. - Jeg kan ikke se at sameieformen kan gi holdbart grunnlag for å nekte A det fritak for boplikten som i denne saken må følge av de utvetydige forutsetninger i lovproposisjonen. Etter dette finner jeg det klart at A's søknad vil stå sterkere om den behandles som søknad om fritak for boplikten enn om den undergis konsesjonsbehandling. Jeg må på grunnlag av foranstående be om at departementet vurderer saken på nytt. Ombudsmannen bes holdt orientert om hva som foretas. Landbruksdepartementet besluttet 30. desember 1980 å frafalle kravet om konsesjonsbehandling og ta A's søknad om fritak for boplikt under realitetsbehandling. Landbruksdepartementet besluttet 18. mars 1981 å gi A fritak for boplikt. Somb-1980-33 Boplikt etter odelsloven §27 - rammen for hensyn/forhold av betydning for fritak for boplikt.

lovdata_cd_3071

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.777

Forskrift om politivedtekt for Engerdal kommune, Hedmark. Justisdepartementet stadfester vedtak av Engerdal kommunestyre av 6. mai 1977 om ny politivedtekt for Engerdal kommune, Hedmark fylke, jfr. kgl. res. av 16. januar 1925 og 19. august 1932, lov av 16. juni 1891 om politivedtekter for rikets herreder, lov av 22. mai 1875 om adgangen til å gi dramatiske og andre offentlige forestillinger m.v. og lov av 17. juni 1932 om tillegg til politilovgivningen. §2. Enhver plikter straks å rette seg etter de pålegg, tegn eller signaler som politiet gir for å opprettholde den alminnelige orden, regulere ferdselen eller trygge publikum. §3. Den som vil arrangere folketog, friluftsmøte, sportsstevne e.l. på offentlig sted, skal på forhånd gi politiet melding om dette. Slik melding må også gis av den som på eller ut mot offentlig sted vil fremføre sang eller musikk, stelle til oppvisning eller framvisning eller gjøre bruk av høyttaler. §4. På, ut over eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted er det forbudt: §5. Politiet kan forby aking og enhver form for sport, lek, eller spill på bestemt offentlig sted når dette er påkrevd av hensyn til ferdselen eller den alminnelige orden. §6. Sprengningsarbeid på eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted skal på forhånd meldes til politiet, som kan påby særlige sikkerhetstiltak. §7. Når snø eller is truer med å falle fra hustak mot offentlig sted, skal eieren, festeren, brukeren, leieen eller bestyreren straks sette opp avvisere som gjør det tydelig at ferdselen er forbundet med fare eller ulempe og snarest sørge for at taket blir ryddet. §8. Det er forbudt å la husdyr gå løse eller beite på offentlig sted innenfor tettbebyggelser uten forsvarlig tilsyn. Dyrets eier eller besitter plikter å sørge for at forbudet ikke overtres. §9. Politiet kan bestemme at hund som kan forulempe mennesker eller dyr, på offentlig sted skal holdes i bånd eller være forsynt med munnkurv. På offentlig sted er det forbudt å la tispe gå løs i løpetiden. §10. Uten tillatelse fra politiet må ingen: §11. Den som vil arrangere forestilling m.v. som nevnt i §10, skal i god tid på forhånd sende søknad til politiet med opplysninger om tid og sted for forestillingen m.v. og hvem som er den ansvarlige. Politiet skal gis passende plass ved enhver forestilling m.v. som nevnt i §10, punktene 1-2. §12. Ved forestilling m.v. skal publikum oppføre seg sømmelig og ordentlig. Ingen må ved støy eller på annen måte hindre eller avbryte forestilling m.v. eller forstyrre andre tilstedeværende. Når hensynet til offentlig ro og orden krever det, kan politiet avbryte forestilling m.v som nevnt i §10. §13. Foreldre eller andre foresatte har så vidt mulig å sørge for at små barn i deres varetekt er under tilsyn når de ferdes på offentlig sted. Barn under 15 år har ikke adgang til offentlig dans som nevnt i §10, punkt. 4, eller sammenkomst som nevnt i §10. punkt. 5, uten i følge med foreldre eller andre foresatte. Barn under 15 år som på egen hånd streifer om på offentlig sted etter kl. 22.00, kan av politiet bringes eller vises hjem. §14. Overtredelse av denne vedtekt eller av pålegg gitt i medhold av vedtektene straffes etter straffelovens §339 nr. 2, hvis ikke strengere straffebestemmelse kommer til anvendelse. §15. Denne vedtekt trer i kraft 1 måned etter at den er stadfestet av justis- og politidepartementet. Fra samme tid oppheves politivedtekten for Engerdal kommune, stadfestet 17. februar 1966, å gjelde.

lovdata_cd_43759

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.648

Dette kapittelet svarer i store trekk til kapittel 15 i den forrige folketrygdloven. Det går her frem hvem stønaden skal utbetales til, hvor ofte, hvilke frister som gjelder for fremsetting av krav avhengig av hva slags stønad det dreier seg om og når retten til stønad foreldes. Videre finner vi bestemmelser om retten til renter ved etterbetalinger og om tilbakekreving av feilutbetalte ytelser. Vi vil ellers presisere at stoffet nedenfor primært gjelder for folketrygdytelser. Mye av stoffet vil imidlertid gjelde også for andre ytelser som administreres og/eller utbetales av trygdeetaten. Rundskrivene til de enkelte ytelser vil gi svar på om det gjelder særskilte regler for dem.

lovdata_cd_52478

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.772

Forskrift om registrering av juridiske personer m.m. i Enhetsregisteret. Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 9. februar 1995 med hjemmel i lov 3. juni 1994 nr. 15 om Enhetsregisteret §3 annet ledd, §4 tredje ledd, §4 siste ledd, §8, §10, §16 annet ledd, §18 og kgl.res. av 3. juni 1994 nr. 375. Endret 16 des 1996 nr. 1314. Enhetsregisteret legges til Registerenheten i Brønnøysund (Brønnøysundregistrene), og ledes av en registerfører som utpekes av Kongen. Den myndighet som etter enhetsregisterloven eller forskrift gitt i medhold av enhetsregisterloven er lagt til registerfører, kan delegeres til annen tjenestemann ved registeret. Delegasjonsbeslutningen skal være skriftlig, og klart angi ved navn hvilken tjenestemann som får tillagt myndighet, og om eventuelle begrensninger i delegert myndighet. Enhet som i henhold til lov eller bestemmelse gitt i medhold av lov, plikter å la eget regnskap eller årsoppgjør inngå i et konsernregnskap eller annen form for fellesregnskap som gir uttrykk for to eller flere enheters samlede virksomhet, plikter å inngi melding som angitt i §4 og §5 til Enhetsregisteret. Enhet som er i et slikt forhold til enhet hjemmehørende i utlandet at den ville vært meldepliktig etter første ledd dersom enheten hjemmehørende i utlandet hadde vært hjemmehørende i Norge, skal inngi melding som angitt i §4 og §5. Meldeplikten påligger i dette tilfellet bare enheten hjemmehørende i Norge. For enhet som på grunnlag av særlige forhold nevnt i lov eller bestemmelse gitt i medhold av lov eller som etter søknad til offentlig myndighet unntas fra en ellers gjeldende plikt til å la eget regnskap eller årsoppgjør inngå i et konsernregnskap eller annen form for fellesregnskap som gir uttrykk for to eller flere enheters samlede virksomhet, kommer meldeplikten etter første og annet ledd tilsvarende til anvendelse. Enhetstypen enkeltmannsforetak er ikke meldepliktig etter denne bestemmelsen. 0 Tilføyd ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314 (i kraft 1 jan 1997). (1) Følgende opplysninger skal meldes om enheter i konsern, hvis de finnes: 4. Grunnlaget for meldeplikten (størrelse på eierandel, avtale). (2) Ved nyregistrering av foretaksgrupper skal det inngis en felles melding som viser sammensetningen av hele gruppen. De enkelte enhetene som inngår i foretaksgruppen skal i meldingen til Enhetsregisteret identifiseres med organisasjonsnummer og firma/navn, samt opplyse om grunnlaget for meldeplikten. Den enkelte enhet skal bekrefte riktigheten av opplysningene slik som angitt i enhetsregisterloven §8 og denne forskrifts §15. (3) For enhet som ikke er registrert i Enhetsregisteret og som inngår i registreringspliktig konsern eller foretaksgruppe, skal det gis opplysninger som angitt i enhetsregisterloven §5 og grunnlaget for meldeplikten (størrelse på eierandel, avtale). På grunnlag av opplysningene avgjør registerfører om enheten skal registreres i registeret med eget organisasjonsnummer. Hvis organisasjonsnummer tildeles etter dette leddet, skal enheten underrettes ved kontaktperson om registreringen. Organisasjonsnummer tildelt etter denne bestemmelsen skal kun benyttes i forhold til konsern/foretaksgrupperegistreringen og kan således ikke benyttes i andre sammenhenger eller ha virkning som øvrige organisasjonsnummer. Registerfører kan gjøre unntak fra foregående punktum, og bestemme at andre får bruke organisasjonsnummer tildelt etter dette leddet samt stille vilkår for slik bruk. (4) Ved endring i forhold til registrerte konsern-/foretaksgruppeopplysninger, skal det inngis melding til Enhetsregisteret. Første og tredje ledd gjelder tilsvarende. Ved endringer i foretaksgruppeopplysninger, kan registerfører be om de opplysninger fra enheten som han finner nødvendig for å registrere endringen. Alle enheter skal vurdere plikten til å inngi opplysninger om konsern/foretaksgruppe samtidig som de fastsetter eller godkjenner regnskapet/årsoppgjøret. Meldepliktige konsern- eller foretaksgruppeopplysninger skal meldes til Enhetsregisteret senest en måned etter fastsettingen eller godkjenningen av regnskapet/årsoppgjøret. Alle enheter har en ubegrenset rett til å inngi melding med konsern-/foretaksgruppeopplysninger som nevnt i §4 til Enhetsregisteret. Alle enheter som blir registrert som del av konsern eller foretaksgruppe skal motta underretning fra Enhetsregisteret etter §19. I underretningen skal det gis oversikt over hele konsernet/foretaksgruppen som enheten utgjør del av. Dette gjelder både ved nyregistrering og ved registrering av endringer i konsern-/foretaksgruppeopplysninger. For å kontrollere konsern- og foretaksgruppeopplysningene i Enhetsregisteret, kan registerfører innhente og undersøke opplysninger om konsern og foretaksgrupper hos andre enn enheten selv. På grunnlag av slike opplysninger kan registerfører rette en henvendelse til aktuelle enheter hvor han ber om at riktigheten av opplysningene bekreftes eller avkreftes innen en frist fastsatt av registerfører. Enheten plikter å gi tilbakemelding til Enhetsregisteret på en slik henvendelse innen den fastsatte fristen, uavhengig av tidspunktet for meldeplikt etter §5. For enhetstyper som nevnt i enhetsregisterloven §4 første ledd og som ikke har registreringsplikt, foreligger en rett til registrering i Enhetsregisteret. I tillegg har følgende enheter registreringsrett når de ikke har registreringsplikt: a) revisorer som skal registreres i Revisorregisteret, jf lov av 14. b) regnskapsførere som skal registreres i Regnskapsførerregisteret, jf lov av 18. c) enheter som ikke omfattes av enhetsregisterloven, men som tilknyttet register har definert som egne registreringsenheter i medhold av lov eller bestemmelse gitt i medhold av lov. Registerfører avgjør i hvilke tilfeller enkeltpersoner skal ha registreringsrett når det ikke foreligger registreringsrett i henhold til denne forskrifts §32 annet ledd bokstavene a og b. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §3). 1 Loven er opphevet, se nå lov 15 jan 1999 nr. 2. 2 Skal vel være §8. Når en og samme person driver virksomhet på flere forskjellige geografiske steder og/eller i forskjellige bransjer, kan de forskjellige virksomhetene registreres som egne enkeltmannsforetak. I andre tilfeller kan det ikke registreres flere enkeltmannsforetak på en og samme person. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §4). En registreringsenhet kan ha en eller flere underenheter. Hver underenhet skal tildeles et eget organisasjonsnummer. Det skal registreres en underenhet for hver enkelt adskilt virksomhet registreringsenheten utøver. En registreringsenhets virksomhet kan være adskilt ved at den utøves på flere forskjellige geografiske steder og/eller i ulike bransjer/næringer. Videre skal det registreres underenhet i de tilfellene registreringsenheten har ansatte uten at det drives næringsvirksomhet. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §5). Registreringsenheten plikter å melde opplysninger om underenhetsforhold. Dette gjelder både ved førstegangsregistrering i Enhetsregisteret samt ved senere endringer. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §6). Følgende opplysninger skal meldes på underenheter hvis de finnes: 4 - beliggenhetsadresse (gate/veg) 7 - formål (art/bransje) 13 - ny og tidligere eier og opplysninger om disse. I tillegg kan det registreres opplysninger om underenhetens telefonnummer, telefaksnummer og eventuelt andre elektroniske adresser, samt næringskode, status og opplysninger av administrativ karakter. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §7). Melding til Enhetsregisteret skal skje på blankett godkjent av Finansdepartementet. Registerfører kan godta melding som ikke er skrevet på godkjent blankett dersom dette fremstår som ubetenkelig. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §8). Dokumenter inneholdende opplysninger som danner grunnlag for registrering i Enhetsregisteret skal være skrevet på norsk, med mindre registerfører finner det ubetenkelig å godta opplysningene på et annet språk. Dersom dokumentene er skrevet på et annet språk enn norsk, og registerfører ikke kan godta dette, skal de oversettes av translatør godkjent av norsk myndighet. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §9). Dersom enheten inngir en felles melding til Enhetsregisteret og minst ett tilknyttet register, vil også kravet til erklæring etter enhetsregisterloven §8 være oppfylt når meldingen er underskrevet i henhold til de krav som kan stilles etter de regler som gjelder for tilknyttet register. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §10). Registerfører kan kreve fremlagt den dokumentasjon han finner nødvendig for å vurdere riktigheten av det som meldes. Ved førstegangsregistrering av enheter skal det alltid vedlegges dokumentasjon som viser at enheten er opprettet/stiftet. Dette gjelder imidlertid ikke for enkeltmannsforetak og enkeltpersoner. Hvis det ikke klart fremgår av meldingen eller enhetstypen at enheten skal registreres i Foretaksregisteret, må følgende dokumentasjon vedlegges meldingen i tillegg til det som eventuelt følger av bestemmelsens første og annet ledd: f) erklæring fra overdrager og overtaker av virksomhet (bedrift) Kravet til vedlegg gjelder både ved førstegangsregistrering og ved senere endringer i den grad det meldes en type opplysninger som betinger vedlagt dokumentasjon. Erklæring fra revisor, regnskapsfører og overdrager/overtaker kan fremgå av selve blanketten. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §11). Alle meldinger som mottas ved Enhetsregisteret skal journalføres og tildeles fortløpende journalnummer. Meldingene føres på innkomstdagen i nummerrekkefølge. Meldinger som innkommer etter kl. 14.00 kan journalføres på neste virkedag. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §12). Finansdepartementet kan gi nærmere retningslinjer for kontrollen og saksbehandlingen av meldinger ved Enhetsregisteret. Dersom det klart fremgår av meldingen at enheten skal registreres i Foretaksregisteret, men at dette skal skje på et senere tidspunkt enn registreringen i Enhetsregisteret, skal ikke opplysninger Foretaksregisteret har kontrollansvar for innføres i Enhetsregisteret før Foretaksregisteret har kontrollert og funnet opplysningene i orden. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §13). Registreringsenheten eller den som i meldingen fremstår som representant for denne, skal ha underretning om nye opplysninger som registreres på enheten. Slik underretning skal gis både ved førstegangsregistrering i Enhetsregisteret og ved senere meldinger om endringer. Slik underretning skal også gis i de tilfellene registerfører ikke finner å kunne innføre meldte opplysninger i registeret. I de tilfellene også andre enn enheten selv kan melde endringer til Enhetsregisteret og dette gjøres, skal både den som inngir meldingen og enheten ha underretning om innførte endringer på enheten i Enhetsregisteret. I de tilfellene tilknyttet register har kontrollansvar eller kontrollmyndighet for meldte opplysninger, og det ikke er en melding om nyregistrering, har ikke registerfører plikt til å sende ut underretning etter første og annet ledd. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §14). Registerførerens vedtak kan påklages til Finansdepartementet etter reglene i forvaltningsloven. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §15). Det kan foretas en foreløpig tildeling av organisasjonsnummer når det foreligger tungtveiende grunner som tilsier en rask innføring i et tilknyttet register og det ikke er tid til å avvente Enhetsregisterets ordinære saksbehandling i forbindelse med tildeling av organisasjonsnummer. Foreløpig tildelt organisasjonsnummer skal ikke være tilgjengelig for andre enn Enhetsregisteret, tilknyttede registre og enheten selv. Det skal ikke avgis noen form for utskrift fra Enhetsregisteret i forbindelse med tildelingen av et foreløpig organisasjonsnummer. Dersom registerfører ikke finner å kunne godkjenne som registrert en enhet som har fått tildelt et foreløpig organisasjonsnummer, skal tilknyttede registre varsles om dette. Hvordan og hvor ofte tilknyttede registre skal varsles, avgjøres av registerfører. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §16). Registerfører kan henvende seg til samtlige enheter eller et utvalg av enheter og pålegge disse å inngi melding for å kontrollere om de innførte opplysningene er riktige. Registerfører kan fastsette en rimelig frist for å inngi slik melding. Dersom pålegget ikke følges innenfor den fristen som er gitt, kan enheten, etter nærmere regler fastsatt av Finansdepartementet, ilegges løpende tvangsmulkt inntil meldingen blir inngitt. Det kan også anmerkes i registeret, samt på utskrifter som avgis på enheten, at pålegget ikke er fulgt. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §17). Det skal tas regelmessig sikkerhetskopi av det som er registrert i Enhetsregisterets database. Databehandlingen må dessuten tilrettelegges på en slik måte at kvaliteten av lagrede og avgitte opplysninger er tilstrekkelig god og slik at den blir best mulig beskyttet mot uønskede hendelser. Uhell, misbruk, feil og øvrige trusler mot datasikkerheten skal søkes avdekket og avverget så effektivt som mulig. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §18). Alle meldinger mottatt ved Enhetsregisteret skal lagres i henhold til retningslinjer godkjent av Finansdepartementet. Registerfører plikter til enhver tid å påse at innkomne meldinger blir forsvarlig behandlet og lagret, slik at de i ettertid kan avgis som kopier. Med melding menes i denne sammenheng både det som følger av forskriftens §81 og eventuell dokumentasjon/vedlegg. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §19). 1 Skal vel være §13. Denne forskrift trer i kraft fra 1. mars 1995. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §20). Denne forskrifts §41 kommer ikke til anvendelse på enkeltmannsforetak som allerede var registrert i Foretaksregisteret ved enhetsregisterlovens ikrafttreden. Forskriftens §41 kommer heller ikke til anvendelse på enkeltmannsforetak som på tidspunktet for enhetsregisterlovens ikrafttreden hadde inngitt registreringsmelding til Foretaksregisteret som ennå ikke var innført i Foretaksregisteret. 0 Endret ved forskrift 16 des 1996 nr. 1314, i kraft 1 jan 1997 (tidligere §21). 1 Skal vel være §9.

lovdata_cd_40901

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.679

Grunnlaget for rehabiliteringspenger er den inntekten rehabiliteringspengene regnes ut etter og som bestemmer rehabiliteringspengenes størrelse.

lovdata_cd_8665

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.596

Det fredete området berører følgende gnr/bnr: 67/3, 69/6 og 69/13. Reservatet dekker et areal på ca. 1.270 dekar. Grensene for naturreservatet går frem av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet oktober 1983. Kartet og fredningsbestemmelsene oppbevares i Grane kommune, hos fylkesmannen i Nordland og i Miljøverndepartementet.

lovdata_cd_44269

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.649

Vurderingen av om et forhold er straffbart og om det er straffverdig vil i mange tilfelle være skjønnsmessig. For å tilstrebe en mest mulig ensartet behandling og praksis skal alle saker der trygdekontoret har avdekket et mulig straffbart forhold sendes fylkestrygdekontoret for strafferettslig vurdering. Følgende saker skal sendes til fylkestrygdekontoret til strafferettslig vurdering. Oversiktene er ikke uttømmende:

lovdata_cd_40179

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.717

Begrepet «ventetid» er erstattet med «opptjeningstid», se §8-2 med merknader. Det stilles ikke krav om god helse for å kunne tegne forsikring for sykepenger. For å unngå spekulasjoner, er det imidlertid fastsatt i andre ledd at det ikke foreligger rett til sykepenger for arbeidsuførhet som inntrer i de første fire ukene, regnet fra den dag trygdekontoret mottok søknaden om forsikring. Den samme regel om ventetid gjelder ved overgang til et alternativ med bedre dekning, se Rikstrygdeverkets kjennelse nr. 465/1984-S.

lovdata_cd_25425

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.777

Forskrift om tillatte vekter og dimensjoner for kjøretøy på fylkes- og kommunale veger (vegliste for Troms), Troms. Fastsatt av vegkontoret i Troms 3. mai 2001 med hjemmel i vegtrafikkloven av 18. juni 1965 nr. 4 §13 og Samferdselsdepartementets delegeringsvedtak av 24. november 1980, jf. forskrift av 25. januar 1990 nr. 92 om bruk av kjøretøy §5-2 nr. 2 bokstav a og b.

lovdata_cd_48776

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.704

Da støtteundervisningen er et tilbud til elevene, kan enkeltelever melde seg opp til deleksamener uten å ha fulgt støtteundervisningen. For enkeltelever i 2. semester, Helse/Ernæring, er det en fordel om de kan få en forprøve (diagnostisk prøve) tidlig i semesteret, dette for å gjøre seg kjent på det stedet hvor de skal arbeide på eksamensdagen, og for å få råd om hva de skal legge vekt på under egentrening. Denne prøven settes opp som en vanlig matstellprøve. De teoretiske deleksamener kan styres ut til elevens nærmeste videregående skole, slik at denne sørger for forsvarlig inspeksjon m.v. Dette kan bli det billigste for både elev og skole. En kan med dette gradvis få et godt samarbeid med de øvrige skoler i det videregående skoleverk. Skal husmødre opp til eksamen, vil det ofte være best om sensor flytter seg til elevene dersom det kan skaffes tilfredstillende lokaler. Den økonomiske støtteordningen og den avsluttende faglige prøven er to ting som ikke må blandes sammen. Det kontrolleres ikke om 75 % av brevene er besvart før elevene melder seg opp til eksamen. Dette er kun avgjørende for at elevene skal få dekket sine brevkursutlegg fra staten. Under påvente av reglementet og instruks for den videregående skole, er det besluttet at eksamen høsten 1974 blir å avvikle etter forsøksordningen. Oppmelding til deleksamen: Skolene som er pålagt den faglige tilknytning, må selv melde til eksamen de grupper og/eller enkeltelever de har kontakt med. Enkeltelever kan melde seg direkte til skolene eller til voksenopplæringskonsulenten i fylket som har kjennskap til hvor man arrangerer eksamen for eleven(e). Fra sentralt hold tilskriver vi enkeltelevene og ber dem ta ovennevnte kontakt(er). Påmeldingsfrist for elevene er 25. november. Oppmeldingsoppgavene må inneholde følgende data: Navn, adresse, fødselsår og dato, personnummer, hvilke(n) deleksamen(er) en vil gå opp til, hvilke deleksamener som tidligere er tatt, og ved hvilken skole deleksamensoppgaver, regler for deleksamen og praktisk/muntlig prøve fra Eksamens seksjonen i Rådet for videregående opplæring. Praktisk/muntlig prøve i Helse/ernæring avholdes når det passer skolene og elevene. 1) Sensurering gjøres av faglærer som er oppnevnt av den fagskole i husstell hvor elevene har meldt seg opp til eksamen. 2) Besvarelsene sensureres så av den gruppe som har arbeidet ut pensumplanen. 3) Når det er skille mellom gruppe 1 og 2, har vi oppnevnt oversensorer. Begge sensorgrupper opererer med elevnummer, ikke navn. Elevene har rett til å klage over deleksamensresultatene, jfr. de klagefrister som er fastsatt i forskriftene om begrunnelse og klage (rundskriv F - 78/72). Rett til fornyet prøve (her neste halvår) er som ved vanlig fagskole i husstell. Det har for enkelte faglærere ved skolene vært fremmed med tverrfaglige prøver. Disse lærere har da sensurert de fag de har ment å mestre, og så har vi ordnet med tillegssensur på de øvrige oppgavespørsmål. I emneenheten Boligen inngår arbeidet både til en faglærer i søm og en husstellærer. Vi har funnet det riktig at husstellærerens sensordel blir 2/3 og faglæreren i søm's del blir 1/3.

lovdata_cd_34513

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.853

Publisert: Ot.prp.nr.86 (2004-2005) Tittel: Om lov om endring i passloven (elektronisk lagring av biometrisk personinformasjon i form av ansiktsfoto i pass m.m.) Justisdepartementet legger med dette frem forslag om endring av passloven for å gi bruken av biometri i pass en rettslig forankring. Lovforslaget tar sikte på å implementere EU-forordningen av 13. desember 2004 om krav om biometri i EU/Schengen-borgeres pass som gjelder bruk av ansiktsfoto. Det forutsettes at internasjonale standarder for elektronisk lagring av biometrisk informasjon legges til grunn ved implementeringen. Utenriksdepartementet fremlegger parallelt St.prp.nr.54 (2004-2005) om samtykke til godkjennelse av vedtak om videreutvikling av Schengen-regelverket Rådsforordning (EF) nr. 2252/2004. Det er i tillegg lagt opp til at norske reisende skal få et tilbud om utstedelse av pass med biometrisk informasjon fra 1. oktober i år. Dette gjøres for å imøtekomme USAs krav om biometrisk informasjon i alle pass utstedt etter 26. oktober 2005. Reisende med pass utstedt før denne dato vil imidlertid fortsatt kunne reise visumfritt til USA i passets gyldighetstid, forutsatt at passet har maskinlesbar tekst. Maskinlesbare pass har blitt utstedt i Norge siden 1999. Departementet foreslår videre en ny § 6a om rett for den enkelte til innsyn i informasjonen om en selv som er lagret elektronisk i passet, samt en plikt til å slette biometrisk personinformasjon innhentet og lagret elektronisk utenfor passet så snart passet er overlevert eller oversendt passinnehaver, samt at biometrisk personinformasjon innhentet til bruk ved passkontroll (grensekontroll) skal slettes så snart kontrollen er avsluttet ved verifisering av pass og passinnehaver. Departementet foreslår endelig i ny § 1 tredje ledd i passloven en hjemmel for Kongen til å bestemme at passlovens regler om bruk av biometrisk personinformasjon også skal gjøres gjeldende for pass utstedt med hjemmel i henholdsvis lov 3. mai 2002 nr. 13 om utenrikstjenesten (diplomatpass mv) og lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her. Det legges opp til at loven trer i kraft straks, slik at hjemmelen for elektronisk lagring av ansiktsbilde er på plass når utstedelse av nye pass etter planen starter 1. oktober 2005. Bruk av biometri innebærer at fysiske karakteristika (for eksempel ansiktsbilde og fingeravtrykk) som er unike for vedkommende person lagres i passet. Etter internasjonale standarder utarbeidet blant annet av Den internasjonale sivile luftfartsorganisasjon (ICAO), skal den biometriske informasjonen lagres elektronisk, sammen med nærmere bestemte personopplysninger, og slik at integriteten sikres. Med tilpasset leserutstyr på grensekontrollstedet skal de biometriske dataene i passet kunne leses og sammenlignes mot aktuell person for å bekrefte at vedkommende er rett innehaver. Pass med biometri representerer en videreutvikling av dagens maskinlesbare pass, først og fremst ved en ytterligere økning av sikkerheten gjennom den muligheten biometriske pass åpner for å hindre misbruk av pass ved at et ellers riktig pass benyttes av en annen enn den passet er utstedt til («look-alike» misbruk). I tillegg kommer mulighetene for automatisert sammenligning av den biometriske informasjonen som er lagret i passet (elektronisk lagret ansiktsfoto) mot tilsvarende biometri for passinnehaveren (foto av passinnehaver innhentet under passkontroll). Etter hendelsene 11. september 2001 ble det vurdert flere tiltak for å møte trusselen fra terrorisme, blant annet forbedring av grensekontrollen. USA har vedtatt som ett av flere tiltak at det fra 26. oktober i år skal kreves ansiktsbiometri (digitalt foto) i pass for fortsatt visumfri innreise til USA for reisende med pass utstedt etter denne dato. Reisende med pass utstedt før denne dato vil fortsatt kunne reise visumfritt i passets gyldighetstid, forutsatt at passet har maskinlesbar tekst. USA hadde opprinnelig fastsatt en frist for krav om biometrisk informasjon for fortsatt visumfri innreise til 26. oktober 2004. Denne fristen ble imidlertid forlenget med ett år, blant annet på grunn av at de fleste land hadde problemer med å få på plass et produksjonsopplegg for utstedelse av nye pass. I tiden etter 11. september 2001 har tanken om å benytte biometrisk informasjon i reisedokumenter med sikte på å gjøre passene sikrere, samt å etablere en mer pålitelig forbindelse mellom dokumentet og dets innehaver, fått støtte i flere internasjonale organer. Innen ICAO førte dette til at arbeidet med å utvikle og etablere globale spesifikasjoner (standarder) for bruk av biometri i reisedokumenter ble intensivert. Det europeiske råd gav på toppmøtet i Thessalonika 19. og 20. juni 2003 sin tilslutning til arbeidet med å etablere krav om biometri i blant annet EU/Schengen borgernes pass. I de oppfølgende forhandlinger om et utkast til rådsforordning med tilhørende tekniske spesifikasjoner har også Norge deltatt. Rådsforordningen baseres på at også ICAO-kravene legges til grunn for EU/Schengen borgeres pass. Den 13. desember 2004 ble Rådsforordning (EF) nr. 2252/2004 om biometri i pass og reisedokumenter utstedt av medlemslandene vedtatt. Forordningen vil etter Schengenavtalen også bli bindende for Norge. Forordningen legger opp til at bruk av ansiktsbiometri, dvs. ansiktsfoto, skal innfases senest 18 måneder etter vedtakelsen av de tekniske tilleggsspesifikasjoner for reisedokumenter, det vil si i løpet av 2006, mens fingeravtrykk skal tas i bruk som biometri i tillegg til ansiktsfoto senest innen 36 måneder. Dette vil sannsynligvis si senest i første halvdel av 2008. 2.3 Anbefalinger fra FN organet Den internasjonale sivile luftfartsorganisasjon (ICAO) Etter terrorangrepene i USA 11. september 2001 har arbeidet med utvikling av globale standarder vært påskyndet. ICAO har ut fra sin etablerte rolle som premissleverandør for bruk av globale standarder i reisedokumenter, gitt arbeidet med å utvikle en ny standard for bruk av biometrisk informasjon i pass og reisedokumenter høy prioritet. Som et resultat av arbeidet ble det 22. mai 2003 vedtatt en anbefaling til ICAO's 188 medlemsland om bruk av biometri i pass1 . ICAO's anbefaling innebærer i korte trekk at biometrisk informasjon skal lagres elektronisk i en databrikke (chip) som legges inn i passet, for eksempel ved at den «støpes» inn i plasten i personaliasiden. Databrikken skal være kontaktløs, slik at kommunikasjonen mellom brikken og ekstern leser skjer via en antenne som også må plasseres i passet tilkoblet brikken. Ved avlesning eller kontroll av informasjonen i brikken, må passet holdes tett inntil det eksterne leserutstyret for at de elektroniske data skal kunne avleses. Etter ICAO's anbefaling2 skal det for de landene som tar i bruk biometri være obligatorisk å bruke biometri for ansiktsgjenkjenning. Dette forutsetter at det må lagres et digitalt (elektronisk) bilde av passinnehaveren i brikken. Etter ICAO's anbefaling er det valgfritt for den enkelte stat å lagre en tilleggsbiometri. Velges en slik tilleggsbiometri, må denne enten være basert på fingeravtrykk eller irismønster. Det bemerkes at USAs krav om biometri for fortsatt visumfri innreise til USA etter 26. oktober i år, kun går på ansiktsbilde. ICAO standarden inneholder ytterligere krav til sikkerheten i lagringen, blant annet for å hindre at den lagrede informasjonen kan manipuleres eller endres. De respektive kryptonøkler for sikker lagring av informasjonen forutsettes oppbevart henholdsvis ved ICAO's hovedkontor i Montreal i Canada, samt ved en institusjon utpekt av den enkelte stat. For Norges vedkommende tar man sikte på at dette skal være Politiets data- og materielltjeneste. 1 Standardene vil bli inntatt i ICAO-dokument 9303 versjon 2004 som pr. dato (29. april 2005) ikke er publisert. Underlagsdokumentasjonen er lagt ut på www.icao. 2 ICAO kravene er en anbefaling til FN-organisasjonens 188 medlemsland om å benytte biometrisk informasjon i passet. De land som følger anbefalingen er forpliktet til å benytte de etablerte tekniske spesifikasjoner for hvordan den biometriske informasjonen lagres i passet. 2.4 EU forordningen om krav til biometri m.m. i EU (Schengen) Rådsforordning (EF) nr. 2252/2004 oppstiller følgende krav til pass og reisedokumenter som medlemslandene utsteder: Rådsforordningens artikkel 2 oppstiller krav om at det skal utarbeides ytterligere tekniske spesifikasjoner hva gjelder sikkerhetsstandarder, tekniske spesifikasjoner for lagringsmediet, og kvalitetskrav til ansiktsbilde og fingeravtrykk. Den svenske regjering har nettopp oversendt en lovproposisjon til den svenske Riksdagen. Foruten en del andre endringer i den svenske passlov, inneholder den også et forslag om å få en lovforankret hjemmel til å lagre ansiktsbilde elektronisk i passet. Etter planen tar man sikte på å få vedtatt de nødvendige endringer i Riksdagen i løpet av juni i år, blant annet for å møte kravene om biometri fra USA. Svenske myndigheter har i sitt lovforslag ikke tatt sikte på å gi en lovhjemmel for lagring av fingeravtrykk i passet, idet dette er et spørsmål man vil komme tilbake til. Heller ikke foreslås det hjemmel for lagring av biometri i eksterne databaser, for eksempel i et passregister. Det foreslås imidlertid særskilt bestemmelse om sletting av all biometrisk informasjon tatt opp for personalisering av passet, og ved kontroll av pass og passinnehaver på grensekontrollsted. Fra norsk side arbeides det nå mot å kunne starte utstedelse av pass med elektronisk lagret biometrisk informasjon fra 1. oktober i år, og slik at man derigjennom skal ha et tilbud til norske reisende til USA. I første omgang tas det derfor sikte på å innføre biometri for ansiktsgjenkjenning, ved at man lagrer et ansiktsfoto elektronisk. Departementet vil senere komme tilbake til Stortinget med spørsmål om hjemmel for bruk av fingeravtrykk i samsvar med Rådsforordning (EF) nr. 2252/2004, jf pkt. 2.4 foran. I høringsbrev av 11. mars 2005 foreslo departementet for det første en særskilt hjemmel i passloven for elektronisk lagring av biometrisk personinformasjon i form av ansiktsfoto og fingeravtrykk i passet. Dette i samsvar med kravene etter EU forordningen av 13. desember 2004. For det annet foreslo departementet en hjemmel for at den biometriske informasjonen også skulle kunne lagres i en ekstern database (sentralt passregister), med nærmere angivelse av til hvilke formål den lagrede biometrisk informasjonen kunne benyttes til. Her ble det foreslått at den registrerte biometriske informasjon, foruten å skulle kunne benyttes til kontroll av passet og personen ved grensekontroll, eventuelt for ny utstedelse av pass, også kunne benyttes ved utstedelse av andre identitetsbeviser dersom innehaveren samtykket i dette. Det ble ellers foreslått at lagring av fingeravtrykk i passregisteret kun skulle skje kryptert, og slik at det fra den lagrede informasjonen ikke skulle være mulig å kopiere eller gjenskape fingeravtrykksmønsteret. Disse spørsmål vil imidlertid ikke bli behandlet i denne proposisjonen, idet det her vil være behov for ytterligere utredninger og forberedelser. For det tredje foreslo departementet en bestemmelse om rett for den enkelte til innsyn i den registrerte informasjonen, samt en plikt til å slette biometrisk personinformasjon innhentet og lagret for personalisering (utstedelse) av passet så snart passet er overlevert eller oversendt passinnehaver, samt at biometrisk personinformasjon innhentet til bruk ved passkontroll (grensekontroll) skal slettes så snart kontrollen er avsluttet gjennom verifisering av passet mot passinnehaver. Endelig foreslo departementet en hjemmel for Kongen til å bestemme at passlovens regler om bruk av biometrisk personinformasjon også skal kunne gjøres gjeldende for pass utstedt med hjemmel i henholdsvis lov 3. mai 2002 nr. 13 om utenrikstjenesten (diplomatpass mv.) og lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingspass mv.) Ved brev av 08. april 2005 ba departementet høringsinstansene i første omgang kun å uttale seg om forslaget til elektronisk lagring av ansiktsbilde i passet, idet hjemmel for bruk av fingeravtrykk, samt lagring og bruk av biometrisk informasjon i ekstern database, ikke ville bli forelagt Stortinget i denne omgang. I samme brev forlenget man fristen for å kommentere de sistnevnte spørsmål med ytterligere ca 2 måneder. Samtlige høringsinstanser ble også invitert til høringsmøte som ble avholdt den 04. april 2005. Et klart flertall av høringsinstansene hadde enten ikke merknader, eller har ikke uttalt seg. Instansene som gav realitetsmerknader gav i hovedsak merknader til den skriftlige omtalen. Datatilsynet har som konklusjon til høringsuttalelsen gitt følgende kommentar: «Foreslåtte endringer i passloven ny § 6 bærer inntrykk av å være mangelfullt utredet og begrunnet. Innføringen av elektronisk lagring av biometrisk personinformasjon er ikke tilstrekkelig innebygd, spesielt ut fra et sikkerhetsmessig synspunkt. Viktige elementer som sikkerhet, integritet, ekthet og fortrolighet er ikke behandlet og redegjort for, noe man må forvente når det innføres et nytt regime som antas å vare i årtier. Forslaget til ny § 6 er så mangelfullt utredet at det ikke bør legges frem for Stortinget. Datatilsynet vil derfor fraråde en hastebehandling til Stortinget på grunnlag av ny høringsfrist fredag 15. april 2005. Departementet vil vise til omtale under pkt. 5.1.3 og 5.1.4. Når Datatilsynet ellers begrunner sin oppfatning av at lovbehandlingen i Stortinget bør utsettes, har man åpenbart oversett at forslaget om en egen hjemmel for å lagre biometri i passet er motivert ut fra regjeringens ønske om å gi norske reisende et tilbud om fortsatt visumfri innreise når USA fra 26. oktober i år innfører kravet om biometri. Det er for øvrig korrekt når Datatilsynet peker på at fristen for implementering av biometri i EU/Schengen-borgeres pass etter Rådsforordning (EF) nr. 2252/2004 er i løpet av 2006. Departementet vil også understreke at man senere vil komme tilbake til Stortinget med spørsmål om hjemmel for lagring av biometrisk informasjon i sentral database (passregister). Slik lagring er ikke foreslått i denne proposisjon. Datatilsynet har videre hatt kommentarer til den tekstmessige omtale. Dette er så langt som mulig blitt tatt hensyn til. Likeså er kommentarene til lovforslaget omhandlet under 5.1.3 og 5.1.4. Moderniseringsdepartementet har hatt kommentarer til den tekstmessige omtale. Dette er så langt som mulig blitt tatt hensyn til. Barne- og familiedepartementet og Samferdselsdepartementet tilkjennegav sin støtte til det fremlagte forslaget. Forfalskning og misbruk av pass utgjør et alvorlig problem både internasjonalt og nasjonalt. Pass brukes ofte ved såkalte identitetstyverier, som ledd i internasjonale bedragerier eller for hvitvasking av penger. Muligheten for forfalskning og misbruk av pass har således stått sentralt i politiets bestrebelser på å forhindre misbruk av pass. Gjennom det internasjonale politisamarbeidet, Interpol, er det etablert et system for informasjonsutveksling blant annet knyttet til en økende utbredelse og bruk av falske pass. Pass anvendes også ved menneskesmugling og handel med mennesker, eller for å lette gjennomføringen av annen alvorlig kriminalitet, som for eksempel terrorisme. Etter de mange flykapringene som fant sted på 70-tallet, ble det satt fokus på sikkerheten i luftfarten. Dette resulterte blant annet i utviklingen av en ICAO standard for bruk av maskinlesbare pass. ICAO har siden hatt en ledende rolle i utvikling av standarder som skal gi økt sikkerhet ved bruk av pass og reisedokumenter. Helt siden krav om pass med ansiktsfoto ble innført som en alminnelig internasjonal standard for innreise til et annet land i årene etter første verdenskrig, har kravene til pass vært under stadig utvikling. Ved siden av behovet for å utvikle pass som er robuste mot forfalskninger, har økningen i det internasjonale samkvem, turisme, migrasjon med videre, tvunget frem løsninger som tar sikte på å være kostnadseffektive ved grensekontroll, blant annet for å unngå kødannelse og andre ulemper for de reisende. Så vel innføring av maskinlesbare pass, basert på en ICAO standard for optisk lesning av personalia i passet, som den nye standarden for bruk av biometrisk personinformasjon lagret elektronisk i passet, har som ett av sine formål å åpne for en automatisert kontroll av pass ved grensepassering. Formålet med bruk av biometrisk informasjon i passet er først og fremst å øke sikkerheten ved grensekontroll, særlig gjennom de muligheter dette gir for å hindre kriminelle i å krysse grenser under falsk identitet. Dette oppnås ved at pass med biometrisk informasjon etablerer en sterk forbindelse mellom passet og dets innehaver. Dette innebærer at man hindrer at et ekte pass blir misbrukt av en annen enn den passet er utstedt til. For det enkelte individ vil innføring av biometrisk informasjon i passet særlig bli merket ved endrede rutiner ved innlevering og behandling av søknad om pass. Når det gjelder bruk av ansiktsbilde, vil ikke de nye kravene om elektronisk lagring av foto nødvendigvis påvirke de ytre rutiner ved søknadsbehandlingen, siden bruken av foto som visuelt element i passet allerede er vel kjent. Det fremtidige behovet for å innhente fingeravtrykk (av 2 fingre) vil derimot være nytt for søkeren. data som er innhentet ved passutstedelsen, samt kvaliteten på det utstyr og den programvare som benyttes på grensekontrollstedet. Sviktende kvalitet vil kunne resultere i at en andel av de reisende blir «avvist» i den automatiserte kontrollen, og må gjennom en ytterligere kontroll for å få verifisert sin identitet i forhold til passet. Teknologien her er imidlertid under stadig utvikling for å finne løsninger som blir sikrere og mer effektive. Bruk av biometrisk informasjon lagret elektronisk men ukryptert i passet, vil også åpne for muligheter for kopiering og bruk av personinformasjon utenfor formålet. Her reises viktige problemstillinger i forhold til personvernet, som naturlig nok må veies mot de sikkerhetsmessige interessene, samt den generelle effekten bruken av biometriske informasjon kan ha for å forebygge identitetstyverier og annen kriminalitet. De teknologiske løsninger for bruk av blant annet ansiktsgjenkjenning (bruk av ansiktsfoto) har vært under utvikling over en del år. Systemer er utprøvd og tatt i bruk enkelte steder i verden blant annet for ID-kort, men også i pass. Det er også utviklet systemer for gjenkjenning av personer via kameraopptak som kontrolleres mot digitale fotografier lagret i en database. Den største utfordringen med hensyn til bruk av ansiktsgjenkjenning er å få på plass teknologiske løsninger som i størst mulig grad gjør bruken av pass med lagret ansiktsbiometri sikker og effektivt, både for passinnehaver og kontrollinstans. Den må dernest baseres på de etablerte tekniske spesifikasjoner (standarder) som sikrer interoperabilitet, samtidig som standardene skal ivareta kravene til datasikkerhet, herunder ekthet, integritet og konfidensialitet. Standardene for lagring av biometri i pass er utviklet, og vil bli inntatt i ICAO-dokument 9303 versjon 2004, som pr. dato (29. april 2005) ikke er publisert1 . 1 ICAO-dokumentet (ICAO-kravene) baseres delvis på tekniske spesifikasjoner (standarder) utarbeidet av Den internasjonale standardiseringsorganisasjon (ISO). Gjeldende passlov bestemmer i § 6 at passet skal inneholde opplysninger om den enkelte person. Ut over dette er alle regler om passets innhold regulert i passforskriften. Dette gjelder blant annet krav om opptak og bruk av foto, underskrift med videre. Passloven inneholder en særskilt hjemmel for etablering av passregister. Denne inneholder imidlertid ingen materielle rammer for hvilke opplysninger som kan tas inn i et slik register, utover at det «kan inneholde opplysninger som er nødvendig for å gjennomføre denne lov». Det tilføyes at passloven har en generell fullmaktsbestemmelse for departementet til å gi forskrifter til loven. Etter personopplysningsloven av 14. april 2000 nr. 31 vil bruk av biometrisk personinformasjon lagret elektronisk i passet falle inn under lovens bestemmelser. Lagring av den biometriske informasjonen i eksterne registre vil skape et særskilt behov for kontroll og hensiktsmessige rettslige rammebetingelser. Bruk av biometrisk personinformasjon i pass vil i utgangspunktet bli fanget opp av personopplysningsloven, herunder reglene om konsesjonsplikt. Bruk av biometri representerer på mange måter nye utfordringer ved håndtering av personopplysninger, blant annet gjennom muligheten for nye metoder for identifisering og verifisering av enkeltpersoner. Dette sammen med at rammene for bruk av slik informasjon må vurderes opp mot de føringer som legges i et internasjonalt samarbeid, gjør det mest hensiktsmessig å regulere personvernsspørsmålene i en særskilt lov. Justisdepartementet er kjent med at arbeidet for bruk av biometrisk personinformasjon er på gang i flere departement. Dette gjelder blant annet bruk av biometri i sjøfolks ID-kort, samt bruk av biometri i utlendingskontrollen (blant annet visa). På det nåværende tidspunkt synes det imidlertid mest hensiktsmessig at hjemmelen for bruk av biometri i pass plasseres i passloven. Hjemmelen foreslås imidlertid utvidet til også å omfatte offisielle pass, som utstedes i medhold av lov om utenrikstjenesten av 2002, samt utlendingspass som utstedes med hjemmel i utlendingsloven av 1988. Biometrisk personinformasjon vil bli innhentet og lagret utenfor passet i forbindelse med produksjon av passet. Det forutsettes videre at slike data må overføres sammen med passinnehaverens øvrige persondata til eksternt kommunikasjonsutstyr (databaser) i forbindelse med grensekontroll, for automatisert sammenligning og verifisering mot tilsvarende biometrisk informasjon av passinnehaveren som innhentes på stedet (for eksempel via videokamera). Denne lagringen av biometrisk informasjon utenfor passet som er en forutsetning for utstedelsen av passet, og senere for automatisert sammenligning i grensekontrollen, vil imidlertid kunne åpne for nye muligheter for bruk av personinformasjonen utenfor formålet. Her berøres viktige personvernsinteresser. Dette må underkastes særskilt regulering som for eksempel krav om sletting av data når formålet med innsamlingen er oppnådd. På den annen side vil man som reisende ikke kunne beskytte seg mot at lovgivning og kontrollinstanser i andre land har et annet forhold til løsning av personvernsspørsmål. Allerede i dag er det en realitet at reisende til enkelte land må avgi både ansiktsfoto og fingeravtrykk i grensekontroll ved innreise. Bare internasjonale avtaler kan sikre at bruken av den biometriske informasjonen holdes innenfor bestemte rammer. I høringsnotatet gikk departementet inn for at innhenting og lagring av biometrisk informasjon om passøker i form av ansiktsfoto (og fingeravtrykk) skulle lagres elektronisk i passet. Gjennom dette ville man møte internasjonale krav på området, samtidig som norske reisende til USA ville ha et tilbud om fortsatt visumfri innreise med pass utstedt etter 26. oktober i år. Det ble lagt til grunn at lagringen av den elektroniske informasjonen skulle skje i henhold til de etablerte internasjonale standarder, med tilhørende krav om blant annet sikkerhet mot manipulering og endring av informasjonen. I høringsnotatet ble det blant annet uttalt: «Elektronisk lagring av data i passet innebærer at passet skal kunne kommunisere elektronisk med eksternt kommunikasjonsutstyr. Bruk av biometrisk personinformasjon lagret elektronisk i passet vil således klart falle inn under det som blir regulert av personopplysningsloven. Helt avgjørende for spørsmålet om å åpne for elektronisk lagring av biometrisk personinformasjon i pass og reisedokumenter, er at dette er et viktig virkemiddel i det internasjonale samarbeidet for bekjempelse av alvorlig grenseoverskridende kriminalitet, blant annet terrorisme. Det vil være utenkelig for Norge å stille seg utenfor det samarbeidet som er etablert. Gjennom deltakelse i de fora som internasjonalt og nasjonalt er premissleverandør på området, vil Norge imidlertid kunne spille en aktiv rolle i utformingen av de rettslige og fysiske rammebetingelser for bruk av biometriske kontrollelementer, blant annet for å ivareta viktige hensyn til personvernet og det enkelte individ som bruker. Datatilsynet har hatt vesentlige innvendinger, blant annet under henvisning til den usikkerhet som fortsatt er til stede med hensyn til standarder som skal ivareta hensynet til personvernet. Det er herunder blant annet pekt på at det ikke foreligger informasjon om hvordan den biometriske personinformasjonen skal sikres, at det ikke foreligger informasjon om lagringsmediets kapasitet, og at det ikke foreligger informasjon om hvordan opplysningenes integritet, ekthet, og fortrolige karakter skal sikres. Moderniseringsdepartementet har støttet forslaget om en særskilt hjemmel for innhenting og lagring av ansiktsfoto (og fingeravtrykk), men har foreslått en omformulering for så vidt gjelder annen setning i forslaget slik: «Informasjonen lagres elektronisk eller på annen måte slik at dens integritet, ekthet og konfidensialitet kan garanteres for og ellers være i samsvar med avtaler Norge er bundet av. Departementet holder fast ved hovedinnholdet i høringsnotatet, men finner at det bør utdypes for å synliggjøre det som er påpekt av Datatilsynet og Moderniseringsdepartementet. Dette for å understreke behovet for sikkerhet med hensyn til ekthet, integritet og konfidensialitet. som er etablert og skal benyttes for lagringen. Rådsforordning (EF) nr. 2252/2004 som er folkerettslig forpliktende, inneholder også regler som skal ivareta hensynet til personvernet. Moderniseringsdepartementets forslag når det gjelder kravet om å sikre ekthet og konfidensialitet, blir dessuten ivaretatt gjennom forslaget til krav om sletting, jf omtalen av dette under pkt. 5.2. Det tilføyes for øvrig at Datatilsynets innvendinger dels synes å være basert på misforståelser med hensyn til de standarder for lagring av biometrisk informasjon som nå er etablert. Disse standardene tar også hensyn til sikkerhetskravene, og vil på enkelte områder kunne føre til et bedre personvern en ved bruk av nåværende pass, blant annet gjennom en integritetssikring som vil kunne forebygge såkalte identitetstyverier. Når det gjelder de internasjonale regler Norge vil være bundet av, følger det allerede av passloven § 10 at loven anvendes i samsvar med disse. Retten til innsyn i opplysninger om en selv, samt krav om retting og sletting av informasjon er i allerede i dag hjemlet i personopplysningsloven. For brukerne av informasjonen, og ikke minst for de personer dette gjelder, vil det være hensiktsmessig at reglene er inntatt sammen med reglene som hjemler bruken av den biometriske informasjonen. Med dette synliggjør man også sammenhengen med folkerettslige avtaler Norge er bundet av. I høringsnotatet foreslår departementet en egen hjemmel om retten til innsyn i opplysninger om en selv, samt retten til å kreve informasjon rettet eller slettet. Dette er i samsvar med Rådsforordningen (EF) nr. 2252/2004 art. 4, og er for øvrig innenfor rammen av gjeldende norsk rett. Videre foreslås i høringsnotatet en regel om plikt til å slette den biometriske informasjonen som er innhentet for utstedelse av passet. Slik informasjon vil bli overført til produsent for at den skal lagres elektronisk i passet. Når passet er ferdig personalisert og kontrollert, blir dette overskuddsinformasjon som ikke skal lagres videre i noen database. Likeledes foreslås i høringsnotatet at den biometriske informasjonen som tas opp på passkontrollsted for å sammenligne passinnehaverens biometri (ansiktsbilde) med tilsvarende biometri lagret i passet, skal slettes etter vellykket verifisering av identiteten. Departementet foreslår en regel om rett til innsyn i de biometriske data som er lagret i passet, samt en rett til å kreve disse rettet eller slettet. Videre foreslås at biometriske data innhentet for utstedelse av pass, eller senere ved passkontroll, skal slettes straks formålet er oppnådd. Dette vil for øvrig være i tråd med gjeldende norsk rett på området. 5.3 Fullmakt for Kongen til å bestemme at reglene om biometri i pass som utstedes etter passloven også skal gjelde for pass som utstedes etter lov om utenrikstjenesten (diplomatpass m.m.) og pass som utstedes etter lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingspass m.m.) Passloven gjelder ikke pass utstedt med hjemmel i lov om utenrikstjenesten (diplomatpass, spesialpass og tjenestepass), eller pass utstedt etter lov om utlendingers adgang til riket (utlendingspass). I høringsnotatet foreslås at reglene om å lagre biometrisk informasjon i form av ansiktsfoto også skal omfatte pass utstedt etter lov om utenrikstjenesten og lov om utlendingers adgang til riket. Dette er også i samsvar med ønsker fra Utenriksdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet som administrerer de to nevnte passordninger. Utenriksdepartementet har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at hjemmel for bruk av biometri i diplomat-, tjeneste- og spesialpass bør hjemles direkte i loven, under henvisning til at disse passene også omfattes av Rådsforordning (EF) nr. 2252/2004. Ingen av de øvrige høringsinstanser har hatt merknader til endringer i høringsforslaget. Departementet foreslår at regelen om at det skal kunne lagres biometrisk personinformasjon i passet i form av ansiktsfoto, også skal kunne gjøres gjeldende for pass som utstedes med hjemmel i henholdsvis lov om utenrikstjenesten og lov om utlendingers adgang til riket, og at Kongen gis fullmakt til å bestemme dette. Departementet finner at dette også vil ivareta et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag i forhold til Norges forpliktelser i forhold til Rådsforordning (EF) nr. 2252/2004 når det gjelder diplomat-, tjeneste- og spesialpass. Innfasing av biometriske persondata i form av et elektronisk lagret ansiktsfoto i passet vil ikke medføre vesentlige endringer for den enkelte passøker ved søknad om pass. For passøkerstedene, politistasjoner og utenriksstasjoner vil det måtte påregnes noen kostnader til opplæring av personell. De økonomiske konsekvenser er i det vesentlige knyttet til at de nye passene med en elektronisk brikke blir dyrere å produsere enn eksisterende pass. Videre må det påløpe kostnader til teknisk utstyr for datafangst på passøkerstedene (fotoskannere m.v.), samt utvikling av sentrale løsninger for elektronisk overføring og lagring av data. Innenfor vedtatt budsjettramme for 2005 har Justisdepartementet avsatt 24 mill. kr. til dekning av disse kostnadene. For 2006 er det anslått at merkostnadene knyttet til investeringer og økte produksjonskostnader blir 48 mill. kr. Arbeidet med anbud og kontraktsforhandlinger for oppstart av utstedelse av de nye passene vil snart være avsluttet. Utenriksdepartementets utgifter knyttet til innføring av biometriske data i politipass vil relatere seg til utstyr for datafangst av biometriske data, kommunikasjonskostnader, bygningsmessige kostnader, opplæringsutgifter og personellkostnader. Disse utgiftene ses for øvrig i sammenheng med innføring av biometriske data i visum. Utenriksdepartementets kostnader knyttet til innføring av biometri i pass og visum anslås til 16 mill. kroner i 2005 og om lag 66 mill. kroner i 2006. I tillegg vil innføring av biometri ha administrative og økonomiske konsekvenser for produksjon av diplomat-, spesial- og tjenestepass. De økonomiske konsekvensene vil bli fulgt opp i forbindelse med fremleggelse av de årlige statsbudsjetter. De administrative rutiner ved selve passøkerbehandlingen vil, med unntak av en overgang av datafangst ved hjelp av teknisk utstyr, ikke bli vesentlig endret. På sikt vil man vurdere mulighetene for å åpne for at publikum, så langt råd er, får utført sine passtjenester på nett. Innfasing av biometrisk informasjon i norske pass tar primært sikte på å gi norske reisende et passtilbud som følger den internasjonale utvikling, og i første omgang for å møte kravet fra USA om fortsatt visumfri innreise for passinnehaver med pass utstedt etter 26. oktober 2005. På sikt vil imidlertid også Norge måtte legge opp til utplassering av leserutstyr på grenseovergangssteder for lesing og kontroll av reisedokumenter basert på biometriske kontrollelementer fra reisende fra land utenfor Schengen-området, herunder reisende med visum til Norge. Til ny § 1 tredje ledd (lovens rekkevidde) Etter eksisterende § 1, annet ledd, gjelder passloven ikke offisielle pass utstedt etter lov om utenrikstjenesten, med unntak av § 8 om passregister. Loven gjelder heller ikke for utstedelse av pass til utlendinger etter utlendingsloven. Disse passene skal i fremtiden også omfattes av reglene om bruk av biometri. Det foreslås en hjemmel for Kongen til å bestemme at også disse passene skal omfattes av reglene om pass med biometri, herunder rett til innsyn og sletting. Som nytt annet ledd foreslås en hjemmel for passutstedende myndighet til å innhente biometrisk informasjon i form av ansiktsbilde, samt å lagre denne informasjonen elektronisk i passdokumentet. Det presiseres i bestemmelsen, som ellers er teknologinøytral, at hensynet til ekthet, integritet og konfidensialitet, skal ivaretas. Første ledd fastsetter passinnehaverens rett til innsyn i den lagrede informasjonen i passet, samt å få korrigert eller slettet feilaktige opplysninger. Annet ledd fastsetter en plikt for passmyndigheten til å slette biometrisk personinformasjon innhentet ved utstedelse av pass så snart passet er oversendt eller utlevert passinnehaveren. Tredje ledd gir hjemmel for å innhente biometrisk informasjon (ansiktsbilde) fra reisende som passerer grensekontrollsted. Fjerde ledd fastsetter plikten til sletting av biometrisk personinformasjon innhentet ved passkontroll så snart kontrollen er sluttført gjennom verifisering av pass og passinnehaver. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endring i passloven (elektronisk lagring av biometrisk personinformasjon i form av ansiktsfoto i pass m.m.) i samsvar med vedlagte forslag. I lov 19. juni 1997 nr. 82 om pass gjøres følgende endringer: Med unntak av § 8 gjelder loven ikke diplomatpass, spesialpass og tjenestepass utstedt etter regler gitt i medhold av lov om utenrikstjenesten § 1. Kongen kan bestemme at § 6 annet ledd (innhenting og lagring av biometrisk personinformasjon i passet) og § 6a (innsyn i og sletting av biometrisk personinformasjon innhentet for personalisering av passet og etterfølgende identitetskontroll) også skal omfatte diplomatpass, spesialpass og tjenestepass utstedt etter regler gitt i medhold av lov 3. mai 2002 nr. 13 om utenrikstjenesten, samt utlendingspass i medhold av lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, jf § 19. Pass skal bare inneholde opplysninger om en enkelt person. Departementet kan likevel gi forskrifter om utstedelse av pass til organisert gruppe av reisende med felles reiseleder (fellespass). § 6a. Rett til innsyn i og retting av biometrisk informasjon om seg selv og sletting av biometrisk informasjon innhentet for utstedelse av pass og til gjennomføring av passkontroll (verifikasjon) mv. Ot.prp.nr.85 (2004-2005) Om lov om endringer i kommuneloven (kommunalt rapporteringsregister)

lovdata_cd_62497

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.854

Publisert: Somb-1983-7 (1983 31) Sammendrag: Pensjonssak for statstjenestemann - tilleggspensjon fra statskassen pensjonsmyndighetenes veiledningsplikt. Saksgang: (Sak 260/83.) Norsk Tjenestemannslag klaget til ombudsmannen på vegne av et av sine medlemmer, kontorfullmektig A. Klagen gjaldt medlemskap i Statens Pensjonskasse, og bakgrunnen for saken var i korthet følgende: A fikk i 1955 engasjement i kontorstilling ved en fjernhjelpkolonne under sivilforsvaret. Hun fortsatte i stillingen, men stadig på engasjementsbasis; først fra januar 1979 ble stillingen gjort fast. Om tjenesteforholdet frem til da opplyste Tjenestemannslaget: «Fra 1. august 1955 og fram til 1. januar 1979 har hun hatt sammenhengende tjeneste med tilsammen 211 1/2 måneder, og som utgjør 19,3 hele årsverk. Den årlige arbeidstiden har vært på ca. 11 måneder med netto avlønning dels på kapittel for Øvelser og tildels på kapittel for andre statlige institusjoner som har brukt leiren (eksempelvis Sosialdepartementet, flyktningeleir i 1956, Sentralskolen m.v.). Det var ellers på det rene at A i hele denne perioden (1955- - 79) hadde fått utbetalt nettolønn, m.a.o. at det var gjort fradrag for pensjonsandel, uten hensyn til at hennes tjenesteforhold formelt sett ikke tilfredsstilte betingelsene for medlemskap i Statens Pensjonskasse. Etter at hennes stilling var gjort fast i 1979, fikk A også ordnet sitt forhold til Pensjonskassen. Hun reagerte likevel på at hun bare var innrømmet medlemskap fra 1. januar 1977. Henvendelser via Tjenestemannslaget om å få endret dette ble imidlertid avslått av pensjonsmyndighetene - først av Statens Pensjonskasse 2. juni 1981, senere av Forbruker- og administrasjonsdepartementet 24. september 1982. Departementet uttalte, med henvisning til bestemmelsene i lov av 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse: «Før 1. januar 1977 var betingelsen for å få medlemskap i Statens Pensjonskasse at stillingen var opprettet av, eller etter fullmakt fra Stortinget. Vi viser her til Pensjonslovens §5 og §6 før lovendringen i 1979. Ved lovendringen, som trådte i kraft 1. juli 1979, ble det i Pensjonslovens 6, første ledd, gjort til betingelse for medlemskap at arbeidstakeren var «tilsatt» i Statens tjeneste. Bestemmelsen ble gitt virkning fra 1. januar 1977. A var ikke lønnet over lønnskapittel og fylte følgelig ikke betingelsene for medlemskap før etter 1. januar 1977. Med sikte på det forhold at A i alle årene tidligere hadde fått fradrag i lønn tilsvarende pensjonsandel, bemerket departementet: «Hvorvidt A kan få tilbakebetalt differansen mellom brutto- og nettolønn må hun ta opp med Direktoratet for Sivilt Beredskap. I klage 7. februar 1983 til ombudsmannen fremholdt Tjenestemannslaget at «A føler seg urimelig behandlet og har hele tiden vært i god tro om sitt pensjonsforhold». Jeg forela klagen for Forbruker- og administrasjonsdepartementet og reiste spørsmål om det rettslig sett var noe til hinder for å la A få medlemskap i Pensjonskassen fra et tidligere tidspunkt enn fra 1977. Ut fra de foreliggende opplysninger virket det jo underlig at det var gått så mange år før A's tilsettingsforhold var brakt i faste former. Forelå det retningslinjer eller praksis vedrørende endring av innmeldingsdato i tilfeller som dette? For det tilfelle at departementet ville fastholde sitt standpunkt med hensyn til innmeldingsdato, ba jeg om at det måtte bli gitt en orientering om hvilke muligheter A hadde til å få billighetspensjon/tilleggspensjon av statskassen etter gjeldende regler, jfr. pkt. 235.50 - 1 fjerde avsnitt i Statens Personalhåndbok. Departementet svarte 24. mai 1983 at det ikke var noen muligheter for å endre A's pensjonstid i Statens Pensjonskasse. «Verken Pensjonskassen eller dette departement har - - - adgang til å gi medlemskap lenger tilbakevirkende kraft enn det Stortinget fastsatte (01.01.77). Til mitt spørsmål om billighetspensjon/tilleggspensjon fra statskassen kunne imidlertid departementet opplyse: «Tilleggspensjonen av statskassen kan tilstås i forbindelse med pensjonering. Den be regnes etter pensjonsgrunnlaget ved fratreden med 2/3 av den pensjon vedkommende ville fått av Statens Pensjonskasse. Etter vår nåværende praksis vil A kunne bli tilstått tilleggspensjon. Hun bes i tilfelle kunne komme tilbake til saken noen tid før pensjoneringstidspunktet. A og Tjenestemannslaget erklærte seg tilfreds med en slik ordning med tilleggspensjon og den konkrete saken var med dette ordnet. For meg gjensto likevel et spørsmål om hvorvidt pensjonsmyndighetene hadde oppfylt sin veiledningsplikt i sakens anledning. Jeg fremholdt i brev 31. august 1983 til Forbruker- og administrasjonsdepartementet: «Saken, som primært gjelder krav om medlemskap i Statens Pensjonskasse fra 1955, har versert siden 1980. Pensjonskassen har gitt uttalelse 2. juni 1981 og 22. juli 1982, og departementet 24. september 1982. Saken ble 7. februar 1983 bragt inn for ombudsmannen, og ombudsmannen reiste i brev til departementet spørsmål om mulighetene for at A kan få billighetspensjon/tilleggspensjon av statskassen. Så vidt jeg forstår hadde verken A eller saksbehandleren i Tjenestemannslaget tidligere vært klar over denne mulighet. På bakgrunn av dette, og for øvrig sakens spesielle karakter, kan det være grunn til å spørre om pensjonsmyndighetene har oppfylt sin veiledningsplikt, jfr. forvaltningsloven av 10. februar 1967 §11. Har departementet noen kommentar til dette? Departementet svarte 11. november 1983: «Vi finner at A skulle ha vært underrettet om adgangen til å søke pensjon av statskassen allerede i 1981. Generell informasjon om ordningen med billighetspensjon finnes idag bare i Statens personalhåndbok og i en del publikasjoner fra de enkelte statsetater. Departementet vil utarbeide en Personalmelding om pensjon av statskassen. Den vil bli distribuert til offentlige pensjonsinnretninger og etater som informasjon for statstjenestemenn med tjenesteforhold i staten som ikke har vært omfattet av lov om Statens Pensjonskasse. Vi tar sikte på at meldingen skal gå ut i løpet av året. Vi har videre bedt Pensjonskassen påse at det i saker av denne art rutinemessig gis underretning om adgangen til å søke tilleggspensjon av statskassen. Somb-1983-6 Boliglån i Statens Pensjonskasse til ektefeller/samboer.

lovdata_cd_52353

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.54

Bortfallsdag [slutdag] er den dag i bortfallsmåneden da innehaver og utsteders rett og plikt etter en opsjonskontrakt bortfaller, eller da kjøper og selgers rett og plikt til avsluttende oppgjør for en terminkontrakt inntrer, jf reglene i pkt 4.1.4. Bortfallsdagen fremgår av kontraktspesifikasjonen, mens bortfallsmåned- og år fremgår av seriebetegnelsen. 0 Endret ved forskrift 21 juni 1999 nr. 776, tidligere 5.1.13, (i kraft 19 juli 1999).

maalfrid_973d8e675d424469469fcbc3d89f6aee3a65a6c1_163

maalfrid_nord

no

0.685

4. Etablering, nedlegging og utlysning av studier skal følge universitetets årshjul. Rektor kan vedta egne retningslinjer for bidrags- og oppdragsfinansierte studier. 5. Alle studier må tilfredsstille gjeldende krav for akkreditering av studier fastsatt av NOKUT. 1. Rektor fastsetter studieplan for alle studier som tilbys ved Nord universitet. 2. For studier til og med 30 studiepoeng eller for studieprogram som er regulert av nasjonale rammeplaner kan studieplan fastsettes av dekan ved det enkelte fakultet. 3. Dersom studieprogram tilbys i samarbeid mellom to eller flere fakulteter, fastsetter rektor hvilket fakultet som har det faglige og administrative ansvaret. 4. Studieplanen skal normalt sikre at minimum 50 % av vurderingsordningene i et studieprogram utgjøres av individuell prøving. 1. Språk ved undervisning og vurdering er norsk med mindre annet er fastsatt i studieplan og emnebeskrivelser. 1. Utdanningsplanen skal vise studentens planlagte studieprogresjon. Page 5 of 18 Forskrift om studier og eksamen ved Nord universitet - Lovdata 04.12.2018 https://lovdata.

lovdata_cd_16765

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.351

Gjelder for: Skor naturreservat, Hyllestad kommune, Sogn og Fjordane.

public_report_70

publicreports

no

0.807

Et trygt sted å bo. Anja Bredal og Julia Orupabo Et trygt sted å bo. ISBN: 978-82-7763-273-5 ( webutgave) ISSN: Krisesentrene .......................................................................................... Bokollektivet .......................................................................................... Kri5eb01igene.......................................................................................... Overordnede funn og anbefalinger ....................................................... Metode og datakilder ............................................................................ Forskningsetiske hen5yn....................................................................... Hvordan avgrense« tvangsekteskap ».................................................... Noen ord om målgruppen ..................................................................... Et grunnleggende syn på hjelpeapparatet ............................................. Om rapp0rten........................................................................................ 2. Krisesentrene .............................................................................. Tvangsekteskapsutsatte på kri5e5entrene.............................................. «Vold er vold »...................................................................................... ... men noe er 5pe5ie1t?.......................................................................... Krisesenterets tilbud og utfordringer .................................................... 5ikkerhet............................................................................................... Samarbeid mcd andre aktører ............................................................... Tilbud etter utf1ytting............................................................................ Ønsker for et helhetlig ti1bud................................................................ Krisesentrenes tilbud til menn .............................................................. 3. 80k011ektivet............................................................................... Fra« gammelt »til« nytt »bokollektiv .................................................... 0rgani5ering.......................................................................................... Metoder og ti1nærminger....................................................................... Reetablering .......................................................................................... 4. Kri5eb01igene.............................................................................. Opprettelsen .......................................................................................... Dagens botilbud .................................................................................... 5. Samlet di5ku5j0n......................................................................... Målgruppe og behov ............................................................................. Andre eksisterende ti1bud.................................................................... Paralleller til« menneskehandelsfeltet »............................................... Erfaringer fra 5verige.......................................................................... Overordnede anbefa1inger................................................................... Konkrete anbefa1inger......................................................................... Vi vil takke Barne-og likestillingsdepartementet for et lærerikt og utfordrende oppdrag. Takk til alle informanter som har bidratt med sine erfaringer og synspunkter i en ellers travel hverdag. Særlig takk til Wenche Karlsen, Tove Smaadahl og Elin Skogøy for diverse bistand, og til dere andre som har svart på gjentatte henvendelser om små og store spørsmål. Gjesteforsker Eli Ferrari de Carli skal ha takk for nyttige samtaler og skriftlig innspill i prosjektets første fase, og forskningsleder Hilde Lidén for konstruktive kommentarer på slutten. Barne-og likestillingsdepartementet ønsket en utredning og evaluering av det eksisterende bo-og støttetilbudet til ungdom over 18 år som utsettes for eller trues med tvangsekteskap. Tilbudet er definert som krisesentrene, et bokollektiv drevet av Oslo Krisesenter og noen kriseboliger som støttes økonomisk av Husbanken. Fokus har vært på organisering, innhold og kvalitet i de tre boligtypene, med sikte på forbedringer og utvidelse av botilbudet som helhet. Innen denne rammen var oppdragsgiver særlig opptatt av hvordan sikkerheten er ivaretatt i boligene, hva slags oppfølging brukerne får mens de bor i boligen og etter at de flytter ut, samt hvordan dette oppfølgingsarbeidet er organisert. Studien er basert på et begrenset arkivmateriale samt kvalitative intervjuer med representanter for diverse instanser: Husbanken, departement og kommuner, politiet, tolv krisesentre, Bokollektivet, Oslo Røde Kors og Selvhjelp for innvandrere og flyktninger ( SEIF), samt enkelte andre ressurspersoner. På grunn av manglende tilgang på informanter har det ikke vært mulig å evaluere botilbudet og oppfølgingen sett fra brukernes ståsted. Krisesentrene representerer et viktig tilbud til unge kvinner i en akutt krise, både som et trygt sted å bo og ved at de ivaretar mange av kvinnenes umiddelbare behov. De intervjuede krisesentermedarbeiderne legger vekt på å behandle kvinnene individuelt. De fleste opplever denne gruppa som en selvfølgelig del av krisesentrenes målgruppe, men vi ser enkelte tendenser til at gruppa defineres som spesiell på en måte som er problematisk. Særlig er vi betenkte når denne gruppa omtales som« litt på siden »av krisesentrenes virksomhet. Rapporten advarer også mot forenklede og generelle framstillinger av de yngste kvinnene som« uselvstendige ». Krisesentrene bør stå fast på sin tradisjon med å se kvinnene som handlende aktører i eget liv. På den annen side bør sentrenes bekymring for noen av de yngste kvinnene tas på alvor. gjelder kvinner som brått står helt alene etter å ha vokst opp i tette familiefellesskap, og som trenger støtte i en myndiggjørings-og voksengjøringsprosess. For dem kan krisesenteret være et nødvendig sted å bo i en akutt fase, men de bør raskt få et tilbud med tettere psykososial oppfølging. Sentrene har noe ulike tilnærminger til sikkerhet. Noen går langt i å mene at« tvangsekteskapgruppa » generelt er mer trusselutsatt enn andre kvinner. Andre ser ut til å være så skeptisk til å gjøre denne gruppa til noe forskjellig fra andre beboere, at de nærmest benekter enhver forskjell. Begge posisjoner risikerer å komme i konflikt med målsettingen om individuell vurdering. Vi vil anbefale at sikkerhet i størst mulig grad vurderes og håndteres individuelt. Samtidig bør det vurderes om det er nødvendig å styrke den fysiske sikkerheten på enkelte sentre, med sikte på å møte behovet til særlig trusselutsatte kvinner. Det første Bokollektivet for unge minoritetskvinner ble drevet av Oslo Krisesenter i perioden 2000-2004. Begrenset finansiering gjorde det umulig å virkeliggjøre ambisjonen om å være et miljøterapeutisk tiltak. Stedet var likevel et unikt tilbud til en særlig sårbar gruppe. Det nye Bokollektivet startet opp høsten 2007. Budsjettmessig forankring i Oslo Krisesenters ordinære drift tillater langsiktighet, noe som er svært positivt. Rapporten konkluderer med at det nye kollektivet er kommet godt i gang med driften. Bokollektivet er et viktig tilbud til unge minoritetskvinner i en sårbar livssituasjon etter brudd med familie og/ eller partner. Felles for beboerne er at de har relativt store praktiske og emosjonelle oppfølgingsbehov. Vi er enige i at målgruppen skal defineres bredt, men mener det kan være behov for visse retningslinjer i den grad man må prioritere mellom søkere. Det er en styrke at medarbeiderne har sosialfaglig utdanning. De ansatte har allerede kommet langt i å utvikle en metodisk tilnærming som baseres på faglig kompetanse og praksiserfaringer, samt samarbeid med andre fagmiljøer. Kollektivets sikkerhetshåndtering bygger på et nært samarbeid med politiet og ser ut til å fungere godt. Vi anbefaler at man jobber bevisst med å bygge egen kompetanse rundt sikkerhetstenkning, sammen med kvinnene og politiet. I den grad kollektivet vurderes som uaktuelt for kvinner som har spesielt store sikkerhetsbehov, mener vi at dette ikke taler imot det eksisterende Bokollektivet. Snarere tilsier det at man må etablere flere botilbud med varierende sikkerhetsnivå. Vi er enig med kollektivets ansatte i at de ikke skal ha en meglerrolle. som ønsker kontakt med familien sin, både i forhold til å vurdere sikkerhet og eventuelt trekke inn andre instanser. Bokollektivet representerer et unikt fagmiljø i Norge. Arbeidet bør dokumenteres og formidles. På sikt bør det vurderes å utnytte stabens kompetanse til målrettet veiledning og opplæringsformål, gitt at det tilføres ressurser. Det fins i alt ti kriseboliger fordelt på fire kommuner i Norge. Boligene forvaltes av kommunene, mens Husbanken finansierer tomgangsutgifter. Oslo Røde Kors og SEIF bestemmer hvem som skal ha tilgang til boligene, og SEIF har driftsansvar i én kommune. Kriseleilighetene kan fungere godt for de som ikke har altfor store sikkerhetsbehov, og som i det daglige klarer seg på egenhånd. Sikkerhetsnivået bør defineres nærmere, og det bør avklares hvorvidt det skal stilles krav til den enkelte beboere med henblikk på å holde adressen hemmelig. Sikkerhetshensyn må veies opp mot beboers behov for å bygge sosialt nettverk og leve et mest mulig normalt liv. De mest sårbare bør nok ikke bo i krisebolig, men man kan tenke seg ulike former for oppfølgingspakker som knyttes til denne boformen. Flere av de unge som bor i krisebolig har behov for oppfølging. I dagens situasjon er det særlig SEIF, men også Oslo Røde Kors som står for dette arbeidet. Vi har ikke hatt mulighet til å vurdere omfang og kvalitet på dette. Men slik organisasjonene og de kommunalt ansatte beskriver situasjonen, kan det synes som om SEIFs brukere får mer oppfølging enn de som får hjelp fra Oslo Røde Kors. Dette skyldes at kommunene ikke tar det ansvaret de har for denne gruppen utsatte mennesker, og som forutsettes i Oslo Røde Kors' mandat. Kriseboligene er et tilbud som i stor grad er drevet fram av to frivillige organisasjoner. De ansvarlige offentlige etater har basert seg på at organisasjonene tar mesteparten av jobben, inkludert beslutninger om inntak og dimensjonering av tilbudet. Slik sett er dette et tilbud som finansieres av det offentlige og styres av frivillige. Denne arbeidsdelingen har en historisk begrunnelse. Vi mener det er på tide å overføre det reelle og helhetlige ansvaret for kriseboligene til én eller flere offentlige instanser. Både frivillige og offentlige instanser kan hjelpe unge å søke plass, men inntaket bør besluttes og koordineres av det offentlige, på grunnlag av noen enkle kriterier. Generelt er det behov for noe mer formalisering, inkludert rapporteringsrutiner, men man bør lytte til SEIFs advarsler om tungvint byråkrati. Det er viktig å utvikle en smidig modell som fungerer i akutte situasjoner. Flertallet i botilbudets målgruppe er unge, mellom 18-25 år. De fleste er heterofile kvinner. Et differensiert bilde av målgruppen er nødvendig for at tiltak og tilbud skal bli treffsikre. Det bør satses særlig på bo-og oppfølgingstiltak som er utviklet for å møte de komplekse behovene til de yngste og mest utsatte unge. Studien bekrefter at det stadig er spesielt vanskelig å finne akutt bosted til unge menn. Dette knyttes særlig til at krisesentrene ikke tar imot menn, og at kriseleilighetene ikke alltid er tilgjengelige. Generelt er det et problem at tvangsekteskap anses kun som et problem for jenter og kvinner. Et økende fokus på gutters spesifikke problemer vil medføre større etterspørsel. Blant annet forventes det mer oppmerksomhet på rollen som bror, og homofile menn som bryter med familien vil utgjøre en økende andel av botilbudets brukere. Også tilbudet til par som vil bo sammen er dårligere enn for kvinner som vil bo for seg selv, noe som tilsier at man bygger opp et differensiert tilbud. Det er imidlertid grunn til å gjøre et visst skille mellom ektepar og kjærestepar. Studien viser at det blant annet av sikkerhetshensyn ikke er selvsagt at et ungt kjærestepar bør bo sammen i den første tiden etter et brudd med familien. Sikkerhet bør i større grad bli et tema for debatt, erfaringsutveksling og metodeutvikling på tvers av de involverte aktører. Rapporten viser både tendenser til bagatellisering og til overdramatisering. Det bør tilstrebes større grad av presisjon og profesjonalitet i omtalen og håndteringen av sikkerhetsmessige forhold, med særlig vekt på trusselvurderinger. Politiet har en viktig oppgave i å informere om sin rolle og arbeidsmåter, med sikte på å bygge opp tillit – både blant de unge selv og deres hjelpere. Så lenge noen unge fraber seg hjelp fra politiet, er det viktig at politiet bidrar til å styrke andre hjelperes kompetanse på trusselvurderinger. 80-og støttetilbudet bør styrkes og utvides i volum. Man bør både opprette flere plasser og tenke sambruk med andre grupper. I tillegg må det ordinære tilbudet til unge i en vanskelig livssituasjon tilpasses denne målgruppen. Boog støttetilbudet bør inngå i en« vev »av tiltak som ivaretar ulike behov hos ulike personer og i ulike faser, og der tiltakene virker i sammenheng. Dette innebærer ulike typer boliger, med ulik grad av sikkerhetstiltak, der det både er mulig å bo for seg selv, og sammen med eller i tilknytning til andre. Noen har behov for forsterket botiltak, der oppfølging og støtte gis i bolig. For andre kan det være aktuelt å bo ett sted, og få oppfølging et annet sted. Ulike boformer kan etter behov kobles sammen med individuelt tilpassede oppfølgingspakker som kan utformes, ivaretas og koordineres av ulike instanser. Koordineringsverktøyet individuell plan bør i større grad benyttes for denne gruppa. Flere unge flytter flere ganger i løpet av et trusselforløp, noe som skaper stort behov for koordinering for å sikre at tiltakskjeder« henger sammen ». den annen side, må ikke mangel på hjelp i nærmiljøet være det som tvinger den unge til å flytte. Studien avdekker ulike syn på arbeidsdelingen mellom det offentlige hjelpeapparatet og frivillige organisasjoner når det gjelder hjelpen til unge som utsettes for tvangsekteskap. Kommunene har gått langt i å overlate ansvaret for kriseboligtilbudet til to frivillige organisasjoner. Dette er uheldig fordi det kan svekke likebehandlingsprinsipper og forhindre innsyn. Det største problemet er imidlertid at denne arbeidsdelingen har bidratt til at kommunene ikke bygger opp et eget apparat og kompetanse på å ta imot unge på flukt fra tvangsekteskap. Vi anbefaler derfor at kommunene i større grad tar et helhetlig ansvar for bo-og støttetilbudet. Særlig må det tas et krafttak i sosialtjenesten/ NAV. Det er behov for mer kunnskap om hvordan sosialtjenesten selv ser på sin rolle, og vi anbefaler at myndighetene bidrar til å klargjøre hva som ligger i råd-og veiledningsplikten i denne type saker. En økt satsing i det offentlige vil ikke overflødiggjøre organisasjonenes hjelp og støtte til de unge. Det anbefales at bo-og støttetilbudet utformes med følgende elementer: Denne rapporten skal handle om bo-og støttetilbudet til ungdom over 18 år som utsettes for eller trues med tvangsekteskap. Behovet for boliger til unge som bryter med familien, har vært et sentralt anliggende så lenge tvangsekteskap har stått på den politiske dagsorden: Handlingsplan mot tvangsekteskap ( 1998-2001): Tiltak 5.5 Barne-og familiedepartementet og Kommunal-og regionaldepartementet vil utrede hvordan botilbud til ungdom som utsettes for tvangsekteskap og må bryte med familien for en kortere eller lengre periode kan sikres, samtidig som de unge blir ivaretatt sosialt og psykologisk. Fornyet innsats mot tvangsekteskap våren 2002 (30 nye tiltak): Tiltak 3 Regjeringen vil i dialog med kommunene vurdere mulige alternativer for å avhjelpe boligsituasjonen for ungdom som utsettes for tvangsekteskap. Handlingsplan mot tvangsekteskap ( 2008-2011): Tiltak 26 Utrede kvaliteten i dagens bo-og behandlingstilbud. Det skal utredes hvordan unge over 18 år som bryter med familien kan sikres et tilpasset botilbud som ivaretar sikkerhet, sosiale og psykologiske behov. Herunder skal det utredes om ungdom i dagens kriseboliger får tilstrekkelig oppfølgning. Det skal videre utredes om tildeling og disponering av kriseboligene skal flyttes fra de frivillige organisasjonene til en offentlig instans. Tiltak 27 Etablere ytterligere botilbud for unge over 18 år. Det skal etableres minimum 20 nye bo-og behandlingsplasser til ungdom over 18 år. Herunder skal det etableres tilpassede botilbud for gutter og unge par. Som vi ser, er bakgrunnen for vårt oppdrag å finne i Handlingsplan mot tvangsekteskap 2008-2011, tiltak 26. 1 Barne-og likestillingsdepartementet ønsket en utredning og evaluering av det eksisterende bo-og støttetilbudet til ungdom over 18 år som utsettes for eller trues med tvangsekteskap. Tilbudet er mer spesifikt definert som krisesentrene, et bokollektiv drevet av Oslo Krisesenter og noen kriseboliger som støttes økonomisk av Husbanken. Fokus skulle være på organisering, innhold og kvalitet i de tre boligtypene, med sikte på forbedringer og utvidelse av botilbudet som helhet. Innen denne rammen var oppdragsgiver særlig opptatt av hvordan sikkerheten er ivaretatt i boligene, hva slags oppfølging brukerne får mens de bor i boligen og etter at de flytter ut, samt hvordan dette oppfølgingsarbeidet er organisert ( arbeidsdeling og samarbeid). Vi ble også bedt om å dokumentere prosessen rundt opprettelsen av kriseboligene og bokollektivene. Videre skulle vi utrede hvorvidt tildeling og disponering av kriseboligene bør flyttes fra to frivillige organisasjoner, SEIF og Oslo Røde Kors, til en offentlig instans. Man ønsket å få belyst hvordan botilbudene samsvarer med behovene til de ulike brukergruppene, herunder unge kvinner, par og unge menn. Utredningen skulle danne grunnlag for en styrking av botilbudet, i henhold til tiltak 27 i handlingsplanen ( se over). Departementet har bedt om anbefalinger når det gjelder hvilke former for nye bo-og behandlingsplasser som vil være mest hensiktsmessig å opprette og hvordan tilbudene kan legges best mulig til rette for brukerne. Prosjektet er gjennomført i perioden oktober 2007-februar 2008. Innen den korte tidsrammen har det vært nødvendig å gjøre prioriteringer. For det første har vi valgt å fokusere særlig på kriseboligene, fordi dette tilbudet er opprettet spesielt for målgruppen og ikke tidligere dokumentert. En annen mer ufrivillig avgrensning skyldes manglende tilgang til informanter. Intensjonen var å intervjue flest mulig av nåværende og tidligere brukere av botilbudet. Dette viste seg vanskelig, av årsaker som vi kommer tilbake til. Vi har dermed ikke kunnet evaluere botilbudet og oppfølgingen sett fra brukernes ståsted. 1. http:// www. regjeringen. no/ upload/ BLD/ Planer/ 2007/ Handlingsplan_ mot_ tvangsekteskap_ 2007. Av tidshensyn har vi valgt å prioritere muntlige kilder framfor skriftlige. Vi har altså ikke brukt tid på å studere arkivmateriale fra de ulike aktørene. Ett unntak er Husbanken Øst der vi har gått gjennom alt materiale. Vi har til sammen snakket med om lag 50 personer. I en del tilfeller dreier det seg om korte telefonsamtaler, mens hovedvekten ligger på lengre intervjuer enten på telefon eller ansikt til ansikt. Vi har intervjuet representanter for de involverte departementene og Husbanken, inkludert regionkontor. I kommunene har vi intervjuet informanter fra ulike etater som er ansvarlig for eller har befatning med kriseleilighetene. Videre har vi intervjuet lederne for Krisesentersekretariatet og Krisesenterforbundet, representanter for 12 krisesentre samt ansatte ved det« gamle »og «nye »Bokollektivet. Krisesentrene ble valgt ut på to måter. Dels ville vi ha med de største og mest sentrale byene, dels fikk vi hjelp fra de to paraplyorganisasjonene til å identifisere sentre som har hatt en viss erfaring med tvangsekteskap. Vi har intervjuet tidligere og nåværende ansatte i Oslo Røde Kors, særlig om deres rolle i forhold til kriseboligene. I tillegg kommer samtaler med enkelte andre ressurspersoner, fra bl. a. Kompetanseteam mot tvangsekteskap, og noen instanser i hjelpen til ofre for menneskehandel. Endelig har vi intervjuet flere polititjenestefolk i de aktuelle politidistriktene om hva slags befatning politiet har med kriseleilighetene, men også om politiets rolle i forhold til målgruppen mer generelt. Når det gjelder Selvhjelp for innvandrere og flyktninger ( SEIF), lot det seg ikke gjøre å intervjue avdelingslederne i regionene, slik vi opprinnelig ønsket. Vi har derfor kun intervjuet SEIFs leder. Intervjuet hadde begrenset informasjonsverdi fordi informanten valgte å svare summarisk på de fleste spørsmål. Samtlige spørsmål om sikkerhet og politiets rolle, ble stående übesvart. Begrunnelsen var at disse temaene var dekket i en evaluering som SEIF selv har initiert. Vår innsikt i SEIFs virksomhet og kompetanse, begrenses dermed primært til skriftlige kilder og data fra andre informanter. Dette er beklagelig siden organisasjonen både av SEIF selv og andre, upekes som en hovedaktør blant de instanser som har en rolle i dagens bo-og støttetilbud. I tillegg har vi intervjuet fire unge kvinner og én mann som har brutt med familien og fått hjelp til ny bolig. Som nevnt ønsket vi å intervjue flest mulig beboere ved kriseboligene, Bokollektivet og krisesentrene. Det viste seg imidlertid vanskelig å rekruttere slike informanter på den korte tiden vi hadde til rådighet. For krisesentrenes del henger dette sammen med at de ikke har så mange beboere i denne kategorien, og at de ikke opprettholder kontakt med utflyttede kvinner. 2. Som det vil framgå senere har Husbanken Øst de seneste årene vært ansvarlig for koordineringen av kriseboligprosjektet i Husbanken. men kun én sa seg villig til å snakke med oss. Oslo Røde Kors formidlet vårt brev til flere av sine brukere, og to sa ja til intervju, hvorav ett ikke ble noe av. Tre informanter er rekruttert via eget nettverk. Vi fikk ingen informanter via SEIF, som er den organisasjonen som har kontakt med flest unge som har brutt med familien. Begrunnelsen var at SEIF som nevnt hadde satt i gang en egen evaluering der deres brukere ble intervjuet. Vi har altså ikke tilstrekkelig materiale for å vurdere målgruppens erfaringer med botilbudet, men de fem intervjuene har bidratt til å underbygge og illustrere flere av de aspektene våre øvrige informanter tar opp. Dataene er for det meste brukt indirekte. Før vi kommenterer de tradisjonelle forskningsetiske sidene av prosjektet, skal vi opplyse om at hensynet til boligenes sikkerhet har hatt visse konsekvenser for rapportens utforming. Vi har på prinsipielt grunnlag ment at det er myndighetenes ansvar å vurdere hvor mye informasjon om boligene som skal være offentlig tilgjengelig. Det er derfor vår oppdragsgiver som har gitt retningslinjer for anonymisering av boligenes lokalisering. Tema for denne undersøkelsen berører et avgrenset sosialt felt der mange av aktørene kjenner til hverandre. Vi baserer oss på utsagn fra personer som til dels beskriver og vurderer virkeligheten forskjellig. Vi har også hatt tilgang til et skriftlig materiale der store deler er unntatt offentlighet. 4 Flere av temaene i studien er kontroversielle. Til sammen gir dette oss noen utfordringer når det gjelder å gjøre avveininger mellom krav til dokumentasjon og underbygging av vår analyse på den ene side og hensynet til enkeltinformanters anonymitet på den andre. Som forskere er vi forpliktet til å gjøre det vi kan for at enkeltpersoner ikke skal kunne gjenkjennes. Det betyr at vi flere steder ikke kan belegge våre funn i så stor grad som vi kunne ønske. På den annen side går det en grense for anonymisering. Det har for eksempel ingen mening å anonymisere en kommune eller organisasjon, når det er disse aktørenes virksomhet som evalueres. For den som kjenner til hvem som jobber i disse instansene med disse temaene, vil det noen ganger la seg gjøre å identifisere informanten. Vi har av slike grunner avstått fra å bruke en del detaljer og sitater. I noen få tilfeller har vi konferert direkte med informanten om sitatbruk. siert med midler fra Barne-og likestillingsdepartementet etter søknad fra SEIF. 4. Dette skyldes primært hensynet til boligenes sikkerhet. Prosjektet er innmeldt til personvernombudet for forskning ( Norsk Samfunnsvitenskaplig Datatjeneste) i henhold til vanlige prosedyrer. Dette innebærer at NSD har godkjent intervjuguide og informasjonsbrev til informantene. Denne studien skal handle om bo-og støttetilbudet til unge menn og kvinner over 18 år som utsettes for eller trues med tvangsekteskap. Dette er en tungvint formulering, og vi kommer rett som det er til å kalle dem« målgruppen ». Men hvordan avgrenser vi denne gruppen? Dette er et viktig spørsmål i en tid der myndighetene har utarbeidet en omfattende handlingsplan og bevilget betydelige summer til arbeidet mot tvangsekteskap. Litt forenklet kan vi si at det å tilhøre« de tvangsekteskapsutsatte» gir inngangsbillett til en del hjelpetiltak, som andre ikke får del i. Et konkret eksempel er de kriseboligene som vi ser nærmere på i denne rapporten. Disse er opprettet til bruk for« ungdom som kommer i konflikt med sin familie pga tvangsekteskap eller risiko for å bli utsatt for det ». 5 Hva da med en kvinne som har giftet seg frivillig, men som når hun vil ut av ekteskapet blir truet med at svigerfamilien skal drepe henne? Hvis hun bestemmer seg for å flykte fra mannen og familien, kan hun da få bo i en kriseleilighet? Hva er inngangsbilletten? Vi tror begrepet« tvangsekteskap »kan komme til å skjære virkeligheten til på en snever måte. Når det gjelder bolig-og oppfølgingstilbudet, kan det være hensiktsmessig å definere målgruppen som« kvinner, menn og par over 18 år som har brutt med familien og som risikerer alvorlige sanksjoner, i form av fysisk vold, trusler om vold eller sterkt psykisk press ». I rapporten« Tvangsekteskapssaker i hjelpeapparatet. Omfang og utfordringer »( Bredal og Skjerven 2007) defineres denne problematikken nærmere. Det handler om unge mennesker som utsettes for psykisk og/ eller fysisk vold eller trusler om vold fra sin egen biologiske familie/ slekt eller fra partners familie/ slekt, samt noen ganger også fra et bredere sosialt nettverk som støtter familien. Årsaken er at personen har gjort noe eller fryktes å komme til å gjøre noe som skader familien/ slektas sosiale omdømme ( ære). Dette« noe »handler ofte om å gå imot sin families beslutninger og prioriteringer, særlig når det gjelder partnervalg og seksuell ærbarhet. Noen rømmer fra et konkret planlagt tvangsekteskap, mens andre gjør opprør mot begrensninger og krenkelser som familien iverksetter for å forebygge at datteren kan bli mistenkt for å være en «dårlig jente ». 5. Fra brosjyren« Boligtilbud ien krisesituasjon »fra Husbanken. fra familien. I en del andre land, deriblant Sverige, har denne problematikken fått betegnelsen æresrelatert vold. Fra mediene kjenner vi til æresdrap som den ultimate handling som iverksettes for å gjenopprette ære, men andre former for fysisk vold, tvunget utsendelse av landet, eller tvang til selvdrap er også aktuelle sanksjoner. En utbredt oppfatning er, som vi skal se, at det brukerne av botilbudet har felles, er at de er på flukt fra en familie og slekt som kan gjøre dem fysisk vondt. Trusselvurdering og sikkerhetstiltak er derfor et sentralt anliggende i denne rapporten. Fra litteraturen om æresrelatert vold vet vi imidlertid at noen familier snarere påfører sine« ulydige »barn en sosial død. Eller som Bremer et. al. formulerer det:« I hederskulturer handlar det dock inte alltid om liv och död. Det kan också handla om avståndstagande, utfrysning, uteslutning ur familjegemenskapen och andra typer av förtryck som kan göra livet outhärdligt för tonåringen ». ( Bremer et al. 2006: 25) Også unge som er utstøtt fra sine familier uten å være truet fysisk kan ha behov for bolig, og ikke minst støtte til å håndtere sin nye livssituasjon. Hva vet vi så om de unge mennene og kvinnene som boligtilbudet er rettet mot? Hvem er de, og hvordan kommer de i kontakt med hjelpeapparatet? Vi har ikke hatt mulighet til å gjøre en helhetlig kartlegging av botilbudets brukere i dette prosjektet. I kapittel 4 gjør vi rede for kjønn og alder på brukerne av kriseboligene så langt vi har kunnet bringe dette på det rene. For å innledningsvis få et visst inntrykk av hvordan målgruppen for botilbudet ser ut, skal vi her gi noen bakgrunnsopplysninger om de personene som søker hjelp hos Oslo Røde Kors7, SEIF og Kompetanseteam mot tvangsekteskap. Det dreier seg om en enkel statistikk over de sakene som disse instansene hadde i 2006 som ble utarbeidet i forbindelse med studien« Tvangsekteskapssaker i hjelpeapparatet. Omgang og utfordringer »( Bredal og Skjerven 2007). Siden disse instansene per i dag er hovedaktører når det gjelder hjelp i forbindelse med tvangsekteskap, antar vi at statistikken gir et representativt bilde av målgruppen på noen enkle variabler, som kjønn, alder og landbakgrunn. Samtidig er de tre instansene hovedinngangsport til botilbudet, i hvert fall når det gjelder kriseboligene og bokollektivet. Det er derfor interessant å se hvordan SEIF, Oslo Røde Kors og Kompetanseteamet får befatning med sine saker. 6. Se Bredal og Skjerven for en diskusjon av begrepet. 7. Røde Kors-telefon om tvangsekteskap. Materialet som ble gjennomgått for 2006 besto av til sammen 350 saker, som berørte 386 personer. 8 Pakistan og Irak pekte seg ut som de klart vanligste landbakgrunnene hos samtlige instanser, og det store flertallet av saker gjaldt jenter/ kvinner. Også en del menn søkte hjelp, men primært i følge med en kvinnelig kjæreste. Noen svært få kvinner og menn oppga at familien utsatte dem for vold og tvang på grunn av deres seksuelle legning. Samtlige instanser har saker som involverer personer under og over 18 år. Hvis vi bare ser på saker som berører myndige personer, og finner vi at langt de fleste av disse var 25 eller yngre. Hele 90 prosent av SEIFs brukere var i alderen 18-25 år, mens tilsvarende aldersgruppe utgjorde 86 og 72 prosent i henholdsvis Oslo Røde Kors og Kompetanseteamet saker. Samtlige tre aktører får henvendelser fra et stort antall offentlige instanser, advokater og andre organisasjoner. SEIF skiller seg ut ved at et knapt flertall ( 53 prosent) av sakene initieres av den unge selv, en venn eller kjæreste. Det tilsvarende tallet er 35 prosent for Oslo Røde Kors og 13 prosent for Kompetanseteamet. 9 Dette reflekterer at særlig Kompetanseteamet er definert som en andre-eller tredjelinjetjeneste, mens Oslo Røde Kors er i en mellomstilling ved at de primært skal være et rådgivningstiltak overfor det øvrige hjelpeapparatet, men i noen tilfeller jobber direkte overfor enkeltpersoner. Vi får med andre ord inntrykk av en målgruppe der de unge voksne i alderen 18-25 dominerer og der kvinner er i klart flertall. Vi har begrenset kunnskap om hvilke instanser den unge henvender seg til først, men SEIF ser ut til å være en viktig førsteinstans for flere. I Bredal og Skjerven ( 2007) argumenteres det for et syn på innretningen av myndighetenes arbeid mot tvangsekteskap som også ligger til grunn for denne rapporten. Dette er et syn som mange deler, men som ikke er ukontroversielt. Det virker derfor fornuftig å gjøre kort rede for dette perspektivet. 8. Kartleggingen tok utgangspunkt i den enheten som instansen selv opererer med som viktigste kategori i egen statistikk, og avgrensningen av denne enheten (« sak ») varierer mellom instansene. Dette skyldes primært at instansene har forskjellige roller og arbeidsmåter, og dermed også forskjellig grunnlag for registrering. I praksis betyr dette at det i Kompetanseteamets og Oslo Røde Kors' tilfelle, kan tenkes at to saker gjelder én og samme person. Se Bredal og Skjerven 2007 for nærmere forklaring. 9. Disse tallene gjelder for alle saker, inkludert de som gjelder personer under 18 år. Vi har ikke hatt mulighet for å se spesielt på de over 18, men antar at andelen som tar kontakt direkte ligger høyere i denne gruppa generelt. 10. For mer informasjon om de to organisasjonenes arbeidsmåter, se kapittel 4. 11. Se også Bredal 2007. Tvangsekteskap har altfor lenge vært et tema for spesielt interesserte og spesielle tiltak, et tema som i hovedsak håndteres på siden av det offentlige, ordinære hjelpeapparatet. Feltet har vært dominert av prosjektbaserte, ad hoctiltak i regi av ikke-statlige organisasjoner, med minimale ressurser. Dette er uholdbart fordi det i realiteten betyr at en rekke enkeltpersoner og familier ikke får samme adgang som andre til de ressurser, tiltak og kompetanse som fins i det ordinære hjelpeapparatet. Det må derfor gjøres et helhetlig grep som sikrer en gjennomgående og bærekraftig satsing i det ordinære systemet, nasjonalt, regionalt og lokalt. Kampen mot tvangsekteskap, kontroll av jenters seksualitet og æresrelatert vold kan kreve spesielle tiltak og kompetanse, men hovedinnsatsen må forankres i offentlige tiltakskjeder. Til en slik satsing hører systematisk kompetansebygging, standardiserte retningslinjer og metodeverktøy, samt tilføring av ressurser innen politi, barnevern, sosial-og helsetjeneste. Det arbeidet som nå er i gang hadde ikke vært mulig uten frivillige organisasjoner og personers sterke engasjement og innsats. Deres kompetanse og arbeid er fortsatt uvurderlig og helt nødvendig. En omlegging mot større ansvarstagen og satsing i det offentlige, vil ikke overflødiggjøre organisasjonene. Tvert imot har vi i Norge en lang og god tradisjon for samvirke mellom offentlige og frivillige aktører, som også må gjelde på dette feltet. Så vil vi legge til noen ord om de utfordringer som oppstår hvis dette synet blir virkeliggjort, noe vi allerede ser flere tegn på. I og med den nye handlingsplanen fra 2007, er det flere prosesser på gang for å få på plass en mer helhetlig innsats. Dette innebærer både at flere aktører skal jobbe med tvangsekteskap på sine felt, og at nye aktører kommer på banen. Sett fra ovennevnte ståsted er dette gledelig, men det har noen potensielle omkostninger. For det første kan man risikere at opparbeidet kompetanse går tapt, ved at nye aktører skyver bort« gamle ». Dette er det verste som kan skje. For det andre kan man risikere at« mange kokker gir mye søl ». Behovet for koordinering, arbeidsdeling og oversikt blir stort. Dette er noe av det vi har tilstrebet å bidra til. For øvrig slutter vi oss til et hovedbudskap i den svenske boka« Ungdomar och hedersrelaterat våld », der det i forordet slås fast: Vår utgångspunkt er att den offentliga vården ska anpassas efter dessa unga människors behov av stöd och behandling. De växer upp i det svenska samhället och de har rätt att bemötas med kunskap och insikt om den problematik som de lever med. ungdomspsykiatrin. De här ungdomarna är inga främmande fåglar i vårt samhälle, de er våra ungdomar som bor i Sverige. ( Bremer et. al. 2006: 10) Kapittel 2 og 3 handler om henholdsvis krisesentrene generelt og Oslo Krisesenters bokollektiv spesielt. Fokus er på hvordan krisesentrene og Bokollektivet selv presenterer og vurderer sitt tilbud til gruppen, hvilke utfordringer de står overfor, samt våre kommentarer og vurderinger. I kapittel 4 om kriseleilighetene, er strukturen noe annerledes. Her er hensikten å få fram hvordan ordningen var ment å fungere, hvordan den fungerer i dag, og hvordan den vurderes av ulike aktører. Vi går grundigere til verks, og vi har et langt mer sammensatt kildegrunnlag. Kapittel 5 fokuserer på noen overordnede temaer, som målgruppens differensierte behov og sikkerhetsarbeid. Her fletter vi sammen tråder fra de foregående kapitlene med noen nye momenter fra datamaterialet. Vi ser dessuten på andre eksisterende botilbud for utsatte grupper, er så vidt innom paralleller til« menneskehandelsfeltet »og en kort orientering om Sverige botilbud til unge som utsettes for æresrelatert vold. I kapittel 6 har vi samlet en del anbefalinger. 12. Forordet er undertegnet Cecilia Modig, sjef for svenske Redd Barnas Centrum för barn och ungdom i kris. Boka er skrevet av en psykolog, en psykiater og en sosionom med bakgrunn i erfaringene fra Redd Barnas spesielle« mottagning »for ungdom som utsettes for resrelatert vold. I hvilken grad er krisesentrene et relevant tilbud til unge kvinner som trues med tvangsekteskap? Hva slags tilbud får disse kvinnene, og hvilke utfordringer står krisesentrene overfor i møte med denne gruppen? Her skal vi primært se på hvilke svar krisesentermedarbeidere selv gir på disse spørsmålene, med noen kommentarer fra oss. Først ser vi kort på det vi vet om hvor mange fra målgruppen som bor på krisesentrene. 44 av 1834 beboere ved krisesentrene i 2006 oppga tvangsekteskap som hovedårsak til oppholdet ( Kleven og Lien 2007. 13 Dette utgjør 4 prosent av alle beboere som hadde utenlandsk opprinnelse ( 1023 kvinner). I forhold til øvrige beboere representerer altså de tvangsekteskapsutsatte en svært liten gruppe for krisesentrene, og de fleste sentre har ikke hatt denne type beboere i det hele tatt. Vi fikk oppgitt at 12 sentre hadde hatt beboere fra målgruppen de siste årene. Av disse har de aller fleste kun hatt noen få, mens en håndfull sentre har hatt et betydelig antall kvinner boende. Det kan se ut som om dette skyldes at de regnes som spesielt egnede sentre, enten fordi de på grunn av beliggenhet oppleves som spesielt trygge for trusselutsatte kvinner, eller på grunn av kompetanse. På den annen side har vi snakket med ett senter som har valgt å ikke ta imot tvangsekteskapsutsatte kvinner i det hele tatt. Begrunnelsen var at senteret mente de ikke var et trygt sted på grunn av høy innvandrerandel i kommunen. Lederen for et annet senter oppga at de henviser tvangsekteskapssaker til SEIF som har lokalavdeling i nærheten. Det hender at dette senteret har beboere fra målgruppen, men det er alltid SEIF som følger dem opp. Eller som vår informant sier:« Det kan tenkes at jentene er innom her, men da er det bare som transit, fordi SEIF ' jobber saken' ». 13. Totalt bodde det 1 899 kvinner på sentrene, men 43 av disse hadde ikke oppgitt årsak til henvendelsen. Men jeg merker jeg har problemer med å svare på spørsmålene dine. Det er så vanskelig å skille denne gruppen fra de andre kvinnene her. De er så like. Det eneste som skiller dem må være alder. Problematikken og utfordringene blir det samme. Også det praktiske er ganske likt: Å forlenge oppholdstillatelse, tilgang til voldsalarm, sosialkontor, advokater og så videre. For denne og flere andre av de krisesentermedarbeiderne vi har intervjuet er det viktig å framheve at vold er overskriften i all tvangsekteskapsproblematikk. Flere opplever at andre aktører i samfunnet har en tendens til å kun fokusere på de kulturelle særegenhetene ved tvangsekteskap. Dette oppleves som problematisk, da volden – som kan være både psykisk og fysisk – kommer i skyggen. Krisesentrene skal være et sted for kvinner som trenger beskyttelse og hjelp, uavhengig av etnisitet og hudfarge. Disse informantene mener altså at krisesentrene har en styrke som skiller dem fra det øvrige hjelpeapparatet: De lar seg ikke avlede av« det kulturelle ». Voldskompetansen er også deres begrunnelse for at målgruppen passer inn på krisesenteret, og at de mener at de møter mange av målgruppens behov. Spesielt trekker man fram kvinnens behov for trygghet og beskyttelse, men også hjelp til krisebehandling og praktisk bistand. Her siterer vi tre informanter: Krisesenteret er stedet for denne gruppen, i den betydning at det er et« soft spot to land », for å være litt doktor Phil. Vi kan kriser og traumer. Vi er gode på å roe ned situasjonen, og så kan de flytte inn i en krisebolig. De passer inn. Dette er kvinner som er utsatt for psykisk og fysisk mishandling. Det spiller ingen rolle hvilken hudfarge du har. Vold er vold. Men denne gruppa krever litt mer ressurser. Når det topper seg, står disse menneskene helt alene og må ta alle konsekvensene selv. Hadde dette vært norske unger, så ville samfunnet sett det på en annen måte. Vi kaller det kulturforskjeller, og ser ikke volden og misbruket. Flere av våre informanter understreker at de ikke bruker andre strategier overfor denne målgruppen, men møter deres behov med eksisterende verktøy og tiltak. Hjelperne overfører mye av sin kompetanse på partnervold til grupper som er utsatt for vold fra andre enn partner. ... men noe er spesielt? ». For det første er disse kvinnene som oftest utsatt for vold og kontroll fra flere personer. For det andre er det ofte ikke en partner eller ektefelle som står bak volden, eller det er flere enn ektefellen. Ofte flykter kvinnen fra sin egen biologiske familie, mens andre ganger er det en kombinasjon av ektefelle og svigerfamilie, eventuelt egen familie i tillegg. For flere av krisesentermedarbeiderne kan det synes som om« tvangsekteskap »er stikkord også for de tilfeller der en kvinne blir utsatt for sanksjoner når hun ønsker seg ut av et ekteskap, uavhengig av om ekteskapet ble inngått frivillig eller ikke. Dette er i tråd med vår forståelse av at« tvangsekteskap »ofte blir overskrift for et bredere problemfelt, herunder tvang til å bli i et ekteskap. Videre er vårt inntrykk at informantene ikke alltid skiller mellom kvinner som er oppvokst i Norge og de som relativt nylig har kommet hit som ektefeller i et arrangert ekteskap. Flere av informantene framhever kvinnenes ensomhet som et fellestrekk. For de fleste innebærer bruddet at de har lite eller ingen kontakt med familie og venner: I denne gruppa er ensomheten enorm. Det tror jeg gjelder minoritetskvinnene generelt, men spesielt for de tvangsekteskapsutsatte. De mister hele sitt nettverk og blir veldig alene. Krisesentrene oppfatter at denne målgruppen sliter spesielt med spiseproblemer og selvskading. Når det gjelder traumer og psykisk helse ellers, har de mye til felles med de øvrige beboerne på krisesenteret; de har søvnproblemer og lite struktur på hverdagen. Et annet gjennomgående tema er at kvinnene er svært unge, og at de har spesielt store hjelpebehov. Dette er noe mange er opptatt av, men de beskriver og fortolker det forskjellig. Det varierer også om informanten snakker om de tvangsekteskapsutsatte generelt, eller kun deler av denne gruppa. Vi skal bruke litt plass på å redegjøre for denne variasjonen, både fordi informantene her bidrar med viktig kunnskap om ulike behov i botilbudets målgruppe, og fordi måten krisesentermedarbeiderne snakker om disse behovene, vitner om noen utfordringer de og andre står overfor som hjelpere. Mange av våre informanter er opptatt av det de omtaler som« uselvstendighet »hos kvinnene, her illustrert med sitater fra fire informanter: Fellestrekket for denne gruppa er umodenhet. Selv de i 20-åra er mindre modne enn hva alderen skulle tilsi. 18-19 åringer er ofte på en 15-årings nivå. Da tenker jeg på helt praktiske ting som å ta ansvar for seg selv. De har aldri fått lov til å ta noen avgjørelser, alle andre har bestemt for dem. Gruppa er like sammensatt som andre voldsutsatte kvinner. Men det som er et fellestrekk i behova, er at de trenger en mor. De er unge og umodne, men oppegående. De glir ikke så lett inn i bofellesskapet her. De er så mye på farten. Hvis du er 18 år, så har du ikke levd lenge. I tillegg har de levd i et tett familiefellskap. Her hos oss får de friheten til det å ikke ha det så tett, samtidig så er de engstelige for hva denne friheten innebærer. Noen av de har ikke den praktiske erfaringen man trenger for å gå i en butikk, å lage mat osv. Vi har også opplevd at mange ikke klarer å styre pengene sine, så når måneden er slutt så har de ikke noe igjen. (...) Dette er et tilbud for voksne mennesker som trenger et sted å bo, og hjelp til å bli selvstendige gjennom dialog. Disse kvinnene har fått med seg lite av det« norske ». De er skoletapere, lite selvstendige og har opplevd mye vold. Når de kommer hit og skal være norske, blir det ofte vulgært. Superkorte skjørt osv. De kan lite, helt ned til det praktiske. Det blir fort enten eller, helt utsvevende eller helt kontrollert. Dette er typisk for folk som opplever omsorgssvikt, og kan ikke knyttes til tvangsekteskapsproblematikk alene. De har ingenting å spille på. De er kjempesårbare, og blir derfor lett plukka opp og utnytta. Dette er omsorgssviktjentene. Vi har ikke noe tilstrekkelig tilbud for ungdom (...). Det er viktig å se at dette også handler om tenåringer i opposisjon, og generasjonsfenomener. Her på senteret har vi ingen ungdomsarbeider. Dette er jenter som har normale ungdomsproblemer og dette ivaretas ikke her. På krisesenteret har vi kontaktpersoner, men dette er liten oppfølging i forhold til disse jentenes behov. Hver hovedkontakt har fem kvinner, og det skal være et kortvarig tilbud. (…) Jeg synes det er problematisk at de over 18 år ses på som voksne. Mange her inne er langt fra voksne. Men vold er overskriften selv om de er tvangsekteskapsutsatte. Umiddelbart kan man bli slått av en ganske massiv tale om« uselvstendighet », som står i kontrast til andre framstillinger av minoritetsjenter som opprørere og frihetskjempere. Ser vi nærmere etter, får vi et mer nyansert bilde. Noen påpeker at avhengighet er en generell utfordring i arbeidet med voldsutsatte. Flere kvinner som har levd i voldelige og undertrykkende relasjoner, trenger hjelp til å bygge opp selvbildet sitt, og til å stole på sin egen dømmekraft. Det er også snakk om ganske forskjellige former for ( u) selvstendighet. Noen snakker om kvinner som mangler praktiske ferdigheter og kunnskaper, som det å lage mat, gjøre innkjøp eller styre egen økonomi. De trekker fram at enkelte kvinner har liten erfaring med å bruke det offentlige rom, for eksempel når det gjelder å bruke kollektivtransport. Et annet, beslektet« spor »gjelder manglende kunnskap om samfunnet, ulike stønadsordninger og rettigheter, samt eventuelt også norsk språk. Andre er mer opptatt av selvstendighet i utviklingspsykologisk forstand, det å ta egne valg, se og ta konsekvenser av valg. Flere snakker om de yngste kvinnenes sårbarhet i forhold til menn, at de lett kan bli utnyttet på grunn av manglende kompetanse på grensesetting. Også når det gjelder forklaringsmåter er bildet komplekst. Én fortolkning legger vekt på alder, der ungdomstid generelt forbindes med uerfarenhet, sterke uttrykk og store svingninger mellom det å oppleve seg selv som barn og som voksen. Andre tolker kvinnenes atferd som en reaksjon på traumer og krise. Atter andre snakker om en sårbarhet som særlig gjelder jenter fra marginaliserte familier der foreldrene ikke har ivaretatt sin rolle, det som over kalles «omsorgssvikt-jenter ». Andre vil legge vekt på at det dreier seg om kvinner som har levd et isolert liv i storfamilien, der de har blitt« elsket og vernet », og dermed gått glipp av kunnskap om samfunnet. Noen snakker primært om kvinner som nylig har kommet til Norge, mens andre ikke gjør noe skille. Som regel formidler den enkelte informant et sammensatt bilde, men vi ser at flere kobler det som oppleves som uselvstendighet til sosialisering og kulturell bakgrunn. Da tenker vi p~~ det som gjerne formuleres slik:« De har aldri tatt ansvar eller valgt selv ». Her tematiserer krisesentermedarbeiderne noe som også andre informanter er opptatt av, og som vi tror er viktig å se nærmere på. Det handler om unge kvinner som er vokst opp i kontrollerende og beskyttende familier som ikke legger vekt på å stimulere sine barn til refleksjon og individuelle beslutninger. Vi vil imidlertid advare mot at stikkord som« umodenhet »,« uselvstendighet» og« ute av stand til å velge »skal dominere bildet av unge kvinner som bryter ut av voldelige og undertrykkende familieforhold, av to grunner. For det første har disse begrepene en problematisk slagside. Det blir vanskelig å forstå at et menneske som ikke er i stand til å ta et eneste valg, faktisk har klart å bryte med familien sin. For det andre går det fram av vårt materiale at det som omtales som umodenhet ofte betyr mange ulike ting, og kan forklares på ulike måter. Vi ser at mange informanter er opptatt av å formidle denne kompleksiteten og vil oppfordre til å jobbe videre langs det sporet. Når det er sagt, er det ingen tvil om at medarbeiderne ved krisesentrene opplever noen utfordringer i møte med deler av målgruppa. Flere opplever det som frustrerende, at disse kvinnenes store hjelpebehov passer dårlig med krisesentrenes selvhjelpsideologi. De framhever at de ikke ønsker seg en rolle som« mor »eller« barnepike », og at krisesentrenes tilbud forutsetter at beboerne i stor grad klarer seg selv. Kanskje kan nettopp den opplevde kontrasten til den voksne kvinnen som selvshjelpsideologien forutsetter, være medvirkende til at de unge tvangsekteskapsutsatte framstår som en gruppe. Vi skal derfor se litt mer på denne sentrale tradisjonen i norsk krisesenterbevegelse. Krisesentrene er et midlertidig botilbud for kvinner som er utsatt for psykisk og fysisk vold. Det finnes i dag 51 krisesentre med ulik organisering. de siste årene har gått mot flere fast ansatte og mer vekt på formell kompetanse, men det er stor variasjon. Felles er at sentrene gir et lavterskeltilbud til voldsutsatte kvinner med og uten barn som har akutt behov for et trygt sted å bo. Også i faglig og ideologisk forstand er krisesentrene en sammensatt bevegelse. Et fellestrekk er dog at de tradisjonelt har basert seg på prinsippet om hjelp til selvhjelp, eller« empowerment »som her i Krisesentersekretariatets veileder« Hjelperens rolle i arbeidet med voldsutsatte kvinner og deres barn »: Brukermedvirkning/ empowerment. Kvinnene og barna er handlende aktører i eget liv, og de skal inkluderes i arbeidet med å finne løsninger og fatte beslutninger. Hjelperen er ansvarlig for at den voldsutsatte og hennes behov er i fokus. Dette forutsetter dialog mellom partene, og at kvinnen og hennes hjelper deler den virkelighetsforståelse som ligger til grunn for videre planlegging. Krisesentermedarbeidere er opplært til å passe seg for å overstyre kvinner i krise. De skal støtte kvinnen i hennes egen prosess med å bryte ut av en voldelig relasjon, og ikke fordømme henne om hun går tilbake. Denne motstanden mot paternalisme sitter nok i ryggraden på mange. Vi tror dette er en viktig bakgrunn for å forstå de av våre informanter som sier at de ikke ønsker å påta seg rollen som« mor ». Samtidig mener vi at nettopp krisesenterets ideologi om å se kvinner som handlende aktører i eget liv, tilsier en forsiktighet i omgangen med ord som umodenhet. Selv om vi vil advare mot å gjøre for raske koblinger mellom det som framstår som uselvstendighet og kvinnens kulturelle bakgrunn, mener vi at krisesentrenes hjelp til selvhjelp kan måtte ta ulike former, avhengig av hva slags sosiale og kulturelle kontekst kvinnen kommer fra, og hvor gammel hun er. Vi skal ikke påta oss å skissere en alders-og kultursensitiv empowermentstrategi her, men vil henvise til Elin Skogøys« Veileder for arbeid med voldsutsatte minoritetskvinner »( 2008). Skogøy peker blant annet på at mange minoritetskvinner vokser opp med sterkere vekt på familieorienterte verdier enn hva som gjelder for de fleste etnisk norske kvinnene. Hun tematiserer også selvhjelpsideologien i et kulturelt perspektiv, med vekt på balansegangen mellom å være rådgiver og veileder: Rådgiver eller veileder. Vi har sett at individualisme, selvstendighet og uavhengighet utgjør sentrale verdier i det norske samfunnet. Disse verdiene kommer direkte til uttrykk i hjelpeapparatets« hjelp til selvhjelps-ideologi », en ideologi som legger føringer på hvordan man tenker om hva bistand er og om rollen som hjelper. (...) Kulturforskjeller gjør det både mulig og nyttig for hjelperen å veksle mellom rollen som rådgiver/ ekspert og veileder. Vi har sett at i faser eller enkeltsituasjoner – særlig knyttet til en akutt bruddfase – kan det være vanskelig for kvinnen å ha oversikt til å ta viktige beslutninger eller å ivareta sin egen sikkerhet. som gir klare råd. Det samme gjelder når kvinner vurderer å dra tilbake til overgriper. Å benytte en ekspert - rolle kan gi kvinnen nødvendig trygghet i en situasjon som fortoner seg både uoversiktlig og ytterst vanskelig. I andre situasjoner, hvor kvinnen selv har større oversikt og trygghet, kan man legge mer vekt på rollen som« medreflekterende »veileder. Å veksle mellom rollene som rådgiver og veileder krever imidlertid stor sensitivitet. Å overdrive ekspertrollen kan legge hindringer i veien for at kvinnen utvikler evne og trygghet til å ta beslutninger om sitt eget liv. Å overdrive veilederrollen kan medføre at situasjonen framstår som så utover siktlig og krevende for kvinnen, at hun opplever et brudd som umulig. Målet må være at man som hjelper blir stadig mindre rådgiver og stadig mer veileder. ( Skogøy 2008: 51) Skogøy går ikke i detalj på de temaene vi er opptatt av her, men veilederen gir et godt utgangspunkt for å diskutere videre. Det vil vi oppfordre krisesentrene til å gjøre, fordi vi støtter våre informanter på at de står overfor noen reelle dilemmaer. Hvordan kan man best bidra til myndiggjøring sammen med en person som i stor grad har levd et umyndiggjørende liv? Hvordan kan man se en kvinne som handlende aktør i eget liv uten å underkjenne at hun er lite trent på å ta individuelt ansvar, men svært vant til å ta ansvar for andre og fellesskapet? Og hvor går skillet mellom det som er aldersspesifikt, det som skyldes oppvekst i en sosialt marginalisert familie og det som handler om kulturforskjeller? Å arbeide med sorg og savn gjennom samtaler er en viktig del av krisesenterets tilbud til denne gruppen. Flere av informantene trekker frem godt miljøarbeid og samtaler med en voksenperson, som det kvinnene trenger. Et gjennomgående funn er at få anser psykolog som relevant for kvinner på krisesenter. Hjelperne anser dette som en fase hvor kvinnen har nok med å få på plass de basale behovene og ikke er i stand til å få noe ut av terapi. Kvinner som har brutt ut av en undertrykkende og voldelig relasjon har først og fremst behov for ro, trygghet og en forutsigbar hverdag, mener mange. Noen få skiller seg ut ved at de er positivt innstilt til å benytte seg av psykologer eller ulike former for sjelesorg. Dette knyttes gjerne til en opplevd begrensning i egen kompetanse når det gjelder målgruppens emosjonelle behov. Ett senter har nylig ansatt en egen psykolog. Bakgrunnen er at hjelperne mente de ikke kunne løse alle kvinnenes behov gjennom samtaler. Også i de andre intervjuene fremgår det at flere har erfaring med kvinner som sliter psykisk og emosjonelt. 14. For øvrig viser vi til neste kapittel der vi kommer tilbake til noen av disse spørsmålene. Se også Bremer et. al.« Ungdomar och hedersrelaterat våld »for en diskusjon om forskjeller i tenåringsutvikling og familiedynamikk i et transkulturelt og utviklingspsykologisk perspektiv. i større grad ble vurdert individuelt, og ikke så generelt ble knyttet til den fasen samtlige kvinner regnes å være i. Det kan for øvrig synes som om de fleste vi har snakket med forbinder psykolog med« dyptgående », langvarig terapi der man bearbeider traumer fra fortiden, evt tilbake til barndommen. Vi vil fremheve at psykologhjelp også kan være kortvarig, nåtids-og løsningsorientert. Her og nå-fokus og nedtoning av snakk om fortid er for eksempel viktige aspekter ved tidligfase traumebehandling, slik det drives av psykolog Judith van der Weele ved Alternativ til Vold i Oslo. Men alt dette tar tid, og kan være vanskelig å gjennomføre innenfor et midlertidig botilbud som krisesenteret skal være. Flere er opptatt av at tilbudet ikke strekker til. Dette kan resultere i en følelse av avmakt og frustrasjon hos hjelperne. Ett krisesenter oppgir at« tvangsekteskapsgruppen »har så store hjelpebehov at de er blitt mer selektive. Når det gjelder kvinner fra andre distrikter enn senterets eierkommuner forsøker de å begrense seg til å ta i mot én kvinne om gangen. Begrunnelsen for denne ordningen er ressursproblemer: Vi prøver å unngå å ha flere tvangsekteskapssaker her av gangen. Det er et erfaringsbasert valg (…) Dette er en gruppe som krever mye arbeid. De trenger all den oppfølgingen de kan få. Det blir for mye med to, da vil vi ikke klare å møte deres behov. (…) Det er ikke noe rart i det, det er helt naturlig at de har større behov. Det er jo helt utenkelig å måtte bryte med alt man har som betyr noe. Det er åpenbart grunn til å ta ressursproblemet som flere sentre fremhever, alvorlig. Vi synes imidlertid det er verdt å merke seg at det er store forskjeller mellom sentrene når det gjelder hvordan dette håndteres. Vi vil også spørre hvorvidt man ved noen sentre har en generalisert forståelse av at tvangsekteskapssaker per definisjon er ekstra ressurskrevende, og om dette noen ganger står i veien for individuelle vurderinger. Disse spørsmålene henger imidlertid sammen med sikkerhetsbehovene som kvinnene har. Dette er vårt neste tema. 15. Weele har spesialisert seg på arbeid med voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn. Hun har blant annet samarbeidet med Oslo Krisesenter ( se Weele 2007). For øvrig sier psykologer vi har snakket med at både det å jobbe med familievold og etniske minoriteter har hatt lav status eller vært ansett som« vanskelig »i fagmiljøet. Nylig ble Foreningen for interkulturell psykologi startet, noe som forhåpentlig kan styrke kompetansebyggingen og interessen. Det samme vil forhåpentlig skje når de regionale kompetansesentrene for vold og traumatisk stress ( RVTS) og familievernkontorene nå skal rustes opp i forhold til tvangsekteskap og relaterte temaer, jfr Handlingsplan mot tvangsekteskap. Vi har ikke full oversikt over krisesentrenes sikkerhetsarbeid, men vi har identifisert noen temaer som er særlig relevante i vår sammenheng. For det første handler det om hva slags overordnet forståelse av risikovurdering og sikkerhetsarbeid som legges til grunn. Mange av våre informanter er opptatt av det de kaller å« kriseminimere ». De mener at man bør sette inn sikkerhetstiltak på lavest mulig nivå. Dette er en generell innstilling som gjelder alle kvinner som bryter ut av voldelige nære relasjoner. Begrunnelsen er todelt. For det første har krisesentrene en sterk ideologisk motstand mot at offeret skal bære belastningene. Ideelt bør begrensende tiltak derfor settes inn mot overgriper, som besøksforbud. Et sentralt mål for sentrene er å hjelpe kvinnen med å« ta tilbake »sitt eget liv og det offentlige rom. Hun skal lære å håndtere trusler på en konkret og realistisk måte, slik at livet hennes ikke blir mer begrenset enn nødvendig. For det andre har krisesentrene erfaring for at det ofte ikke er nødvendig med de mest dramatiske sikkerhetstiltakene. Dette skyldes dels at truslene ikke alltid er så store, utover den første bruddfasen. Dels handler det om at man i stedet for ett «stort »tiltak, som sperret adresse, setter sammen et skreddersydd opplegg av mange« små »tiltak og forholdsregler. Denne tilnærmingen beskrives på en god måte i Krisesentersekretariatets veileder« Hjelperens rolle – i arbeidet med voldsutsatte kvinner og deres barn »utarbeidet av Kristin Berntsen ved Oslo Krisesenter. 16 Her heter det blant annet: Vår erfaring er at som hjelpere bør vi ikke bidra til å sende kvinner og barn rundt i Norge uten å ha forsøkt andre alternativer først. Konsekvensene ved å leve et liv på flukt blir tydelige i møte med kvinner og barn som har flyktet fra sted til sted i lenger tid. Det er ofte problematisk å etablere et nytt hjem og nettverk på et fremmed sted uten mye planlegging i forkant. Norge er et lite land, og ønsker forfølgeren å bruke sin tid på å finne savnede mennesker, er muligheten stor for at han før eller siden lykkes. ( Berntsen 2005: 28) Felles for krisesentrene er at de kartlegger trusselbildet sammen med kvinnen. Denne kartleggingen skjer kontinuerlig, på noen sentre i strukturerte møter, på andre gjennom uformelle samtaler i hverdagen. Flere informanter advarer mot å sette inn tiltak med én gang kvinnen ankommer krisesenteret. Sentrene skiller seg imidlertid noe fra hverandre når det gjelder hvorvidt de ser på de tvangsekteskapsutsatte som en spesiell gruppe sikkerhetsmessig. Noen sentre vil gå langt i å anlegge den samme sikkerhetsstrategien på disse som for kvinner utsatt for vold fra én enkelt partner. 16. I samme heftet er en metode for flerfaset trusselvurdering presentert. Se også Skogøy ( 2008). gruppe stiller i en annen kategori, der trusselnivået jevnt over er mer alvorlig. Dette kan for eksempel bety at de mener det oftere er behov for relokalisering av kvinnen: Det er sjelden de bor hos oss lenge. De relokaliseres og drar til andre krisesentre. Vi forsøker å kartlegge sammen med dem om hvor de har nettverk. Men jeg tror ikke denne gruppa er trygg noe sted. Flytting er et sikkerhetstiltak som krisesentrene dels knytter til den enkelte sak »: Jenta var truet i vår by, så hun måtte videre ». Men flere snakker mer generelt om hva som er trygt eller utrygt for denne målgruppen. For eksempel tar enkelte sentre ikke i mot tvangsekteskapssaker fra eget distrikt fordi de mener det er for utrygt. Et annet eksempel er når noen omtaler et sentralt beliggende krisesenter som et utrygt sted for målgruppen, nærmest per definisjon:« Det ligger jo midt i byen, alle vet hvor det er ». En annen dimensjon som flere nevner, er innslaget av innvandrere i lokalsamfunnet. Noen ser ut til å mene at innvandrere generelt er en risiko, som når ett senter ikke tar i mot tvangsekteskapssaker i det hele tatt under henvisning til at kommunen har for mange innvandrere. Andre understreker at man må undersøke hvorvidt det er mange personer av samme etniske bakgrunn som kvinnen før hun plasseres på et krisesenter. Enkelte krisesentre har erfaringer med tvangsekteskapssaker der trusselbildet er vurdert som alvorlig av politiet. Slike saker kan imidlertid håndteres på ulike måter. Her skal vi se på to eksempler. Felles for de to sentrene er at de av sikkerhetshensyn ikke ønsker å forbindes med tvangsekteskapssaker. På krisesenter A er det kun noen få personer ved senteret og det lokale politiet som vet om at de har en tvangsekteskapssak: Jeg kan ikke fortelle deg noe om de sakene vi har, fordi vi har egentlig ikke disse sakene her. Hemmeligholdet begrunnes med hensynet til den enkelte beboer; at så få som mulig skal vite om kvinnens eksistens. Dessuten vil man unngå at media profilerer dem som et senter som tar i mot kvinner som er utsatt for tvangsekteskap, fordi dette kan skade sikkerheten til fremtidige beboere, både de som er utsatt for tvangsekteskap og andre. På krisesenter B, får derimot både ansatte og beboere informasjon hvis krisesenteret har en tvangsekteskapsutsatt beboer der trusselbildet er vurdert som alvorlig. Dette senteret har en generell regel om at kvinner som er utsatt for alvorlige trusler må skrive under på en kontrakt før hun får flytte inn på senteret. Kontraktens tekst lyder i sin helhet som følger: 17. Vi har kun tatt ut krisesenterets navn. Fødselsnummer: Jeg er gjort kjent med at Krisesenteret tar truslene mot meg svært alvorlig og gjør det de anser er nødvendig for å beskytte meg, de andre beboerne og sine ansatte på best mulig måte. Dette innebærer følgende tiltak, som jeg herved samtykker til: De ansatte ved Krisesenteret kan, av sikkerhetsmessige grunner, ikke følge meg utenfor Krisesenterets område. Jeg kan, av sikkerhetsmessige grunner, ikke delta på Krisesenterets arrangementer/ turer utenfor huset. Krisesenteret kan informere andre beboere om at jeg er utsatt for trusler. Jeg vil ikke utsette andre beboere for fare, ved å bli med dem ut eller be dem bli med meg ut. Krisesenteret varsler politiet v/ Gunnar Svensson i Kompetanseteamet mot tvangsekteskap om min sak – hvis politiet ikke allerede er koblet inn i saken. Jeg fritar Krisesenterets ansatte fra Taushetsplikten, slik at de kan utveksle informasjon om min sak med de etater de samarbeider med, for eksempel politi, advokat, Røde Kors, barnevernet, sosialkontoret e. l. Krisesenteret, dato: Underskrift .................................................. Kontrakten innebærer at jenta ikke får følge av de ansatte utenfor krisesenteret. I stedet får det lokale politiet en oversikt over kvinnens rutiner. Om kvinnen skal ha følge til det offentlige hjelpeapparatet, blir dette en oppgave for politiet, i den grad det er gjennomførbart. I praksis er det ikke alltid det. Det er verdt å merke seg at varsling av politiet og fritak fra taushetsplikten her stilles opp som betingelser for å få bo på senteret. Kvinnen kan bo anonymt på senteret, men det kreves at hun opphever de ansattes taushetsplikt når det gjelder sikkerhetsmessige forhold ved hennes situasjon. Det er også en forutsetning at hun aksepterer noen begrensninger i hvilke aktiviteter hun kan delta på. Begrunnelsen er hensynet til hennes egen og andres sikkerhet, både øvrige beboere og ansatte. Dette er noe daglig leder er svært opptatt av og ønsker å ta et aktivt ansvar for. Hun fremhever også at disse kvinnene ikke alltid innser hvor alvorlig truet de er, og at det derfor er senterets ansvar å få en vurdering av politiet. tilfeller. Vi er ikke sikre på om senteret automatisk regner en tvangsekteskapssak som en alvorlig trusselsak. Det er vårt inntrykk at de fleste av disse kvinnene kommer til senteret fra Kompetanseteam mot tvangsekteskap og har med seg en skriftlig trusselvurdering fra politiet. Det er forståelig om dette i seg selv bidrar til å plassere disse kvinnene i en spesiell kategori. Vi er mer usikre på om deres sikkerhetsbehov alltid vil skille seg drastisk fra de øvrige kvinnene på senteret, der det ikke er foretatt tilsvarende systematiske kartlegging fra politiets side før kvinnen kommer til senteret. Når det gjelder disse andre kvinnene er det senteret selv som samtaler med kvinnen og vurderer om politiet skal kobles inn. Vi lurer på om dette betyr at senteret har lavere terskel på å be politiet vurdere trusselbildet når de har en tvangsekteskapssak enn når det gjelder øvrige beboere? Kan dette skyldes at senteret stoler mer på egen kompetanse når det gjelder et voldsbilde de har mer erfaring med? Flere av våre informanter som vektlegger kriseminimering, vil nok reagere på kontraktens innhold. Selv mener vi først og fremst at den gir et konkret utgangspunkt for å reise noen viktige spørsmål. Hvis man av sikkerhetshensyn er nødt til å forskjellsbehandle beboere, betyr det egentlig at senteret ikke er et godt nok tilbud? Burde man styrke det fysiske sikkerhetsopplegget på krisesentrene, eventuelt på enkelte utvalgte sentre? Og hva med sentre som ikke stiller samme betingelser for opphold og som følger alle beboere ut av huset, tar de for lett på sikkerheten? Vi har ikke gode svar på disse vanskelige spørsmålene, men vi ser et behov for en grundig diskusjon krisesentrene imellom, samt mellom sentrene, deres organisasjoner og politiet, inkludert Kompetanseteam mot tvangsekteskap. Det vi kanskje ser som det mest umiddelbare problemet, er hvordan det oppleves for den enkelte kvinne å bli møtt med en slik kontrakt. Da skal vi huske på at i praksis vil de fleste av disse kvinnene allerede ha en uttalelse fra politiet der det står svart på hvitt at de er utsatt for betydelig fare fra sin familie. For øvrig påpeker flere informanter at en kvinnes ambivalens kan få konsekvenser for hennes sikkerhet. De forteller om beboere som er så redde at de ikke tør gå alene ute den ene dagen, mens de neste dag oppholder seg på områder som ikke er trygge. Medarbeiderne knytter målgruppas ambivalens til manglende erfaring, men også til reaksjoner på krisen og strategier for å takle den: Det er veldig frustrerende. Jeg skulle ønske de kunne ta konsekvensene av egen situasjon mer alvorlig. Men jeg tror dette handler om at de ønsker å leve et normalt liv. De har en trang til å skape en hverdag der alt er normalt. 18. Her kan man også trekke inn avsnittene om sikkerhetsarbeid i NKVTS/ Elin Skogøys veileder« Arbeid med voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn »( Skogøy 2008). blir et slags fortrengningsarbeid der de ønsker å glemme egen situasjon, koble fra litt. Dette er en utfordring for oss. Samarbeidet med politiet når det gjelder å kartlegge trusselbildet, varierer fra senter til senter. Det er ikke så mange som oppgir at de aktivt trekker politiet inn i kartleggingen av trusselbildet, men politiet kan ha vært inne i saken før kvinnen ankommer krisesenteret. Dette skjer med kvinnens samtykke. I de tilfellene kvinnen ikke ønsker å involvere politiet, kan det hende at man henvender seg anonymt til politiet for å få råd. Krisesentrene bruker også politiet til å få informasjon om senterets lokalitet er trygt, med tanke på lokalbefolkningens etniske sammensetning, før de tar i mot kvinnen. Noen av kvinnene får innvilget sperret adresse kode 6, som er strengt fortrolig adresse. Dette innebærer at adressen er sperret både overfor privatpersoner og offentlige myndigheter. Kvinnens reelle adresse vil kun være kjent for utvalgte personer i Folkeregisteret i Skattedirektoratet. For å få kode 6 må det alltid foretas en konkret vurdering av trusselbilde, og faren for straffbart forhold må være nærliggende og konkret. 19 De fleste krisesentrene opplever at det holder med en uttalelse fra dem for å få kode 6, men de kan også gå gjennom advokat eller politi. Kode 6 gir rett til beskyttelse ved at andre forpliktes til å holde adressen din hemmelig. Dette er imidlertid lite verdt hvis man ikke selv er like restriktiv. Å leve på kode 6 innebærer derfor en rekke praktiske begrensninger. Selv om krisesentrene er skeptiske til høyterskeltiltak, forteller flere om en økning i bruken av kode 6 knyttet til« vår »målgruppe. Flere opplever at kvinnene selv ønsker seg kode 6, mens de fleste hjelperne oppfatter tiltaket som en påkjenning for kvinnen, og som en falsk trygghet. Flere vektla derfor å prate med kvinnen om hvilke negative konsekvenser dette tiltaket kan få for hennes fremtid. Her trakk hjelperne spesielt frem ensomheten som kan følge av å bryte med venner, familie og hjemsted. Kode 6 setter disse problemene på spissen. Noen forteller om tilfeller der kvinnen tar kontakt med sin familie på egenhånd, uten at senteret eller andre har kartlagt om dette er sikkert for kvinnen. Dermed kobles sikkerhetsbetraktninger til krisesentrenes perspektiver på det å« jobbe med familien ». 19. Folkeregisterforskriften § 37, 4.3.1994, Sentralkontoret for folkeregistrering 2007 20. Vi kommer tilbake til dette i kapittel 5. Krisesenterbevegelsen har tradisjon for å være motstandere av mekling og forsoningsarbeid mellom offer og voldsutøver. Denne holdningen reflekteres også i våre intervjuer. Motstanden mot mekling eller andre forsøk på dialog med familien knyttes blant annet til at trusselbildet i tvangsekteskapssaker ofte anses som alvorlig. Her viser krisesentrene blant annet til kjente resrelaterte drap som drapet på Fadime Sahindal i Sverige. En informant formulerte det slik da vi spurte om de hadde noen tiltak hvis jenta vil ha kontakt med familien: Hvis jenta vil, så greit. Men da gjør ikke vi det. Det blir opp til henne. Her på krisesenteret tror vi ikke på mekling. SEIF er sterkt i mot mekling. De har nok erfaringsgrunnlag til å kunne mene dette, og det får vi stole på. Om kvinnene vil ha kontakt, så kan ikke vi bestemme at de ikke får lov til dette. Men vi er skeptiske til mekling uavhengig av hva jenta vil. En del av de er ganske unge og umodne. Til tross for at de gir uttrykk for engstelse, har de likevel ikke forstått trusselbildet. Plutselig er de ute på farta og blir borte en periode. Andre informanter er mer åpne for en eller annen form for mekling når det gjelder akkurat denne gruppa av kvinner. De mener at det å bryte med biologisk familie og slekt er noe annet enn et brudd med en partner. De legger vekt på at dette bruddet er mer fatalt, og at kvinnene i mindre grad vil klare å stå ved det: Deres bruddfase vil se annerledes ut enn for en kvinne som forlater sin partner. Her hos oss gis det lite bistand når det gjelder å følge opp bruddet. Dette innebærer at de kan komme til å dra tilbake til familien, fordi de ikke har blitt fulgt opp her, eller meklet for. (…). Å flytte folk når de er i en krise er ganske alvorlig. Forstår de konsekvensene av dette her? Det gjør neppe offeret, fordi de er i krise. Dette må man forstå, samtidig som man tar den unge på alvor. Og hva med familien? Hvem jobber med dem? Er dette de unges ansvar alene? Jeg synes vi må jobbe parallelt med foreldregenerasjonen. Flere er som denne informanten opptatt av at noen burde« jobbe med familien ». De oppfatter det som farlig om den unge gjenopptar kontakt med familien på egenhånd, samtidig som det er urealistisk å tro at hun vil klare å la det være. De fleste har imidlertid verken ressurser til eller ser det som sin rolle å hjelpe til med dialog, og de etterlyser andre instanser som kan ta dette ansvaret. Ett senter har imidlertid bestemt seg for å gå aktivt inn: Å kutte kontakten med hele slekten og alt det som er kjent, er umulig for de fleste. Man bør heller spørre om mulighetene; kan man for eksempel prøve mekling, eller prøve å kutte kontakt i en viss periode? Det er viktig at det eksisterer en retrettmulighet som ikke er farlig. stenge alle dører. (…) Om de vil dra hjem, ja da må vi bygge opp et sikkerhetsnett. Vi gir dem telefonnumre de kan ringe og sånne ting. Generelt jobber dette senteret for at kvinnen ikke skal forhaste seg, og de legger vekt på å snakke med henne om mulige konsekvenser. Om hun virkelig ønsker å dra hjem, går senteret aktivt inn for å kartlegge situasjonen og etablerer det de kaller et sikkerhetsnett. De kobler inn politiet og forsøker å finne ut av om det er trygt å reise hjem, og hvem i familien kvinnen kan kontakte. Hvis kvinnen flytter hjem, kan krisesenteret lage en kontrakt med foreldrene, og de avtaler tider som kvinnen skal ringe senteret på for å fortelle om hvordan hun har det hjemme. Flere av de som har flyttet hjem, benytter seg også av nettverksgruppa ved krisesenteret. Senteret oppfatter at disse tiltakene fungerer som et pressmiddel overfor foreldrene – de er klar over at krisesenteret og politiet følger med. Det er altså ikke snakk om mekling eller forsoning, mer noen forholdsregler for å forhindre at jenta blir utsatt for nye overgrep. Det samme senteret oppgir at de unngår sikkerhetsmessige høyterskeltiltak så langt det lar seg gjøre, fordi det kan stenge for den unges retrettmuligheter. Hovedformålet med dette avsnittet har ikke vært å argumentere for eller i mot mekling eller andre forhandlingsmetoder. Vi har villet synliggjøre at slike spørsmål er en dimensjon i sikkerhetstenkningen. Mens noen sentre utelukker kontakt med kvinnens familie av hensyn til hennes sikkerhet, mener andre at det å ikke forholde seg til familien kan være fatalt, i de tilfeller der kvinnen ikke makter å stå i bruddet. Samtidig peker informantene på at sjansen for at kvinnen går tilbake, er særlig stor hvis hun ikke får skikkelig oppfølging. I forrige avsnitt så vi at spørsmål om mekling blant annet ble besvart med en henvisning til en annen aktørs vurdering, i dette tilfellet organisasjonen SEIF. Dette ser vi i flere intervjuer, at informanter begrunner sine posisjonerer ved å henvise til de to frivillige organisasjonene SEIF og Røde Kors: Vi bruker ikke Røde Kors her. Hvorfor ikke det? På grunn av mekling. Mekling har jeg ikke mye tro på. Mekling hjelper lite når familien ikke respekterer jentas krav. (…) Samarbeidet fungerer bra med SEIF. Du kan jo si at det er litt personavhengig, hvem kjenner hvem. Men slik er det jo overalt. Krisesenteret er skeptiske til Oslo Røde Kors fordi de har oppfattet at denne organisasjonen er positive til mekling. Samarbeidet med SEIF anses som vellykket, både på grunn av organisasjonens kompetanse, men også på grunn av en faglig/ ideologisk likhet i sikkerhetsvurderinger. Andre krisesentre er av samme grunner skeptiske til å samarbeide med SEIF, og derimot positive til Oslo Røde Kors. Her gjengir vi to informanter fra samme senter: Ansatt 1: Vi er på kollisjonskurs med SEIF. Har inntrykk av at enkelte der krisemaksimerer på grunn av organisasjonens interesser. Det er viktig å ha ulike tilbud til ulike trusselbilder. Ansatt 2: Vi er opptatt av å kriseminimere. Vi bruker tiden og snakker med UDIs kompetanseteam og Røde Kors for å komme frem til noe gunstig for den enkelte. Disse informantene hevder at deres senter opererer med sikkerhetstiltak ut fra kvinnens konkrete trusselbilde, mens SEIF generelt« hauser opp »trusselbildet. De mener også at det sjelden er behov for å flytte kvinnen langt eller benytte seg av kode 6. Her kjenner vi igjen posisjonene fra sikkerhetsavsnittet over. Det er i denne gruppa at vi finner de krisesentrene som mener mekling kan være en del av sikkerhetstiltakene rundt målgruppen. Men det gjelder langt fra alle. Flere er opptatt av å ha nøkterne sikkerhetstiltak, men er skeptiske til mekling. Vi ser en tendens, der krisesentrenes praksis sammenfaller med hvilke organisasjoner som formidler kvinnene til krisesenteret. Forenklet ser det slik ut: Krisesentrene som samarbeider med SEIF benytter seg mer av kode 6, og er skeptiske til mekling, mens krisesentrene som samarbeider med Oslo Røde Kors og Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, er mer skeptiske til å bruke kode 6, og noen – men slett ikke alle - er åpne for at noen bør« jobbe med familien ». Her er det mange tolkningsmuligheter når det gjelder rsaksforhold. At krisesentrene som mottar jenter fra SEIF er skeptiske til mekling og positive til kode 6, kan henge sammen med at disse sakene generelt er alvorligere enn de sakene som andre sentre får fra Oslo Røde Kors. Altså at det i realiteten er forskjellige type saker man snakker om. Det kan også tenkes at SEIF og Oslo Røde Kors bare formidler sine brukere til sentre som de er på linje med ideologisk og faglig, uavhengig av trusselnivå og andre forhold i den enkelte sak. Vi skal ikke trekke noen slutninger her. Men vi anser det som viktig å synliggjøre disse posisjonene innenfor krisesentertilbudet. At krisesentrenes sikkerhetstiltak varierer med ideologiske og faglige overbevisninger, betyr at tilbudet til den enkelte kvinne ikke kun styres av hennes behov, men også av krisesentrenes ulike vurderinger av hva hun har behov for og hvordan disse behovene bør møtes. Dette er ikke nødvendigvis et problem, men viktig å være klar over når man vurderer tilbudet som helhet. Vi synes ikke det er et mål at alle sentre skal tenke likt. viktig for krisesentrene å reflektere sammen rundt den potensielle motsetning som ligger i argumentasjonen deres. På den ene siden understreker de betydningen av å ta utgangspunkt i den enkelte kvinnes situasjon, mens de på den annen side kan ha ganske bestemte meninger om hva som er riktig for den gruppen hun oppfattes å tilhøre – i den ene eller andre retning. Vi er imponert over hvor nyansert mange av våre informanter reflekterer rundt slike utfordringer, og vil oppfordre til at slike refleksjoner kommer flere til gode på en systematisk måte. Samtidig vil vi spørre om det er hensiktsmessig med noen felles minimumsstandarder. Krisesentrene ønsker at kvinnen skal ha vært i kontakt med, og fått etablert kjennskap til, det offentlige hjelpeapparatet før hun forlater senteret. Dette innebærer at krisesentrene jobber utadrettet, og har tett samarbeid med andre etater. Gjennom å dyrke nettverkene våre ser vi hvilke tjenester som finnes. Vi vet hva politiet kan tilby osv. Vi må vite om og kjenne hjelpeapparatet. Her har vi en aktiv nettverksbygging med hjelpeapparatet. Vi som krisesenter ligger litt foran de andre når det gjelder tvangsekteskap. Vi har erfaringer de har nytte av, dette deler vi gjennom møter. Vi har faste møter med politiet for kunnskapsformidling, der vi oppdaterer hverandre. Det er viktig at alle partene vet hva vi kan forvente av hverandre. For å være gode hjelpere må vi vite hva klienten kan vente seg av hjelpeapparatet. Flere legger vekt på behovet for at ulike hjelpeinstanser samarbeider. Krisesenteret må både finne sin plass innenfor et flerkjedet hjelpeapparat, og bidra til at den enkelte kvinnen får den hjelpen de har rett på fra andre instanser: Vår del av denne jobben er å tilby et trygt sted å være, og å ha oversikt over hjelpeapparatet. Vi må gjøre de i stand til å kunne benytte seg av det offentlige hjelpeapparatet. De fleste mishandla trenger hjelp til dette. De har fått innprenta at de ikke kan ta egne valg. Det er vår jobb å gi de tro på at de er i stand til det. Så dette er tiltak som er likt med majoriteten. Et mål, er at det skal være etablert kontakter med sosialtjenesten innen de har flyttet. Vi er et supplement til hjelpeapparatet. Andre aktører har sine felt, og disse skal vi ikke ta over. Mange av våre informanter understreker behovet for at noen følger opp kvinnene etter at de forlater krisesenteret. De opplever at en kvinne kan bli stående helt alene, uten nettverk og oppfølging: Vi gir dem støtte og trygghet mens de er her, men etterpå så har de ingenting. De sitter igjen med lite eller ingen kontakt med familie. Ja, de har lite nettverk rundt seg. (...). Her har vi ikke noen som følger opp jentene. Når vi gjør dette blir det frivillig. Det hender at vi bruker av vår fritid, fordi vi kan jo ikke bare slippe dem. De er helt alene. Det er mange som gruer seg til de skal flytte herfra. Få av sentrene tilbyr faste opplegg for beboere etter krisesenteroppholdet. Det vektlegges at krisesenteret er et midlertidig botilbud, men at kvinnen selv kan ta kontakt om hun ønsker noen å snakke med. Blant de vi har kontaktet, er det en del sentre som tilbyr samtaler, nettverksgrupper og aktiviteter for beboerne etter oppholdet. Dette er faste dager i uken, der både nåværende og tidligere beboere kan møtes. Medarbeiderne oppfatter at dette tilbudet bidrar til å dekke noe av målgruppens store behov for ettervern: Nå har vi det sånn at alle som tilhører regionen og som er tidligere beboere, kan komme til dagsamtaler og delta i våre nettverk og aktiviteter. Vi er tilknyttet frivillige nettverksvenninner. Dette er vellykket, så vi prøver å skaffe flere. Nettverksvenninnen blir en kontakt de kan støtte seg på. Hver tirsdag og annenhver torsdag har vi kontakt med de som har flyttet inn i boliger. Tvangsekteskapsgruppa er flittige brukere av nettverkene. Vi har også organisert barnepass så de som trenger det får litt fri. Men dette er ikke nok. De bør bo sammen med flere. Denne gruppa trenger et fellesskap. Det er viktig å huske på at vi på krisesenteret ikke er vennene deres. Slike tiltak for utflyttede kvinner bidrar til å gjøre overgangen til livet alene mindre brå. Samtidig ser krisesentrene sine begrensninger. For det første har de ikke ressurser til å følge opp, og for det andre mener de det er viktig å opprettholde en viss distanse, som hjelper og ikke venn. Krisesentrene etterlyser derfor andre oppfølgingstiltak. De påpeker også at flere av kvinnene flytter videre til andre regioner og dermed er særlig utsatt. Krisesentermedarbeiderne vi har snakket med, ser på krisesentrene som en startfase i et bredere bo-og støttetilbud. tilbud i en krisefase ville fungere bedre for målgruppen, om andre tiltak fanget kvinnen opp idet hun forlater senteret: Til en viss grad møter vi behova de har. Det er verre med den oppfølgingen de får etterpå. Oppfølging innebærer at man drar på besøk, følger de til ulike gjøremål og er en støtteperson. Et menneske som har ansvaret for det etter at de flytter hadde vært bra. Boligsituasjonen burde vært bedre. Det er en begrensning på hvor lenge man kan være på krisesenteret. Men når vi slipper dem, drar de til ingenting. Mange holder kontakten med oss, men det burde vært et sted vi kunne sendt de videre. En overgangsleilighet der de ansatte kan problematikken. Krisesenteret kan håndtere sjokket og å hjelpe dem til å lande, men vi trenger en myk overgang fra oss til det som kommer videre. Men også etterpå når de drar herfra, så har de ikke noe nettverk. Det er et fravær eller et manglende mellomledd, mellom oss og livet etterpå. Hvordan skal de klare seg selv, rent praktisk og sosialt? Våre informanter opplever at flere kvinner ikke får videre støtte etter krisesenteroppholdet. I tillegg er mange av kvinnene uforberedt på å bo alene når de flytter ut. Flere mener derfor at kollektive boformer, eller enkeltboliger tilknyttet et senter eller kollektiv, vil være et godt alternativ: Jeg tror at behovet for å bo i et fellesskap er større enn det tilbudet som eksisterer. Det viktigste er å ta høyde for ensomheten. Flere bokollektiver er en god løsning. Da får de en mykere overgang. De får veiledning i å bo alene, lærer seg hvordan man kan sette pris på sitt eget selskap, og muligheten til å ta vare på seg selv. En del av jentene har kjæreste. Men det lureste vil være å bli uavhengig, og lære å klare seg selv før man flytter inn til kjæresten. Dette gjelder jo for alle. Man skal bo sammen med kjæresten fordi man har lyst, ikke fordi man må eller ikke klarer seg selv. Jeg tenker litt á la Mødrehjemmet. Man har leilighetene for de som er mest redde på huset, og så kan de som har kommet lenger heller ha boliger som er tilknyttet. På huset må det være personer med kompetanse. Denne kompetansen må være flerdimensjonal, og favne kunnskap fra psykologi, barnevern, sykepleier, og lærere. Alle disse spektrene må være til stede. Krisesenterbevegelsen i Norge har ikke tradisjon for å gi hjelp til menn, verken som ofre for vold eller som voldsutøvere. Kun ett av sentrene tar i mot menn. Noen av krisesentrene vi har snakket med tilbyr veiledning over telefon, og noen mottar menn til samtale på senteret. Sentrene har generelt få erfaringer med at menn ringer for å få hjelp. I tvangsekteskapssaker blir dette litt annerledes, fordi kvinnene som tar kontakt med senteret, ofte har en kjæreste som i motsetning til de andre kvinnenes partnere ikke er voldsutøver. Kjæresten er ikke nødvendigvis utsatt for tvangsekteskap, men kan være truet av kvinnens eller egen familie på grunn av sin relasjon til kvinnen. Slike situasjoner kommer i nærmere inn på i kapittel 5. Uavhengig av om krisesentrene hjelper menn selv eller ikke, henviser de dem videre, som oftest til SEIF eller Oslo Røde Kors, samt til advokater og politi. Menn og par blir også sendt videre til det ene norske krisesenteret som tar i mot menn som er ofre for vold i nære relasjoner. Vi har intervjuet en representant for dette krisesenteret, men siden senteret er umulig å anonymisere og fordi de har hatt få relevante saker, er det begrenset hva vi kan gjengi av konkret informasjon. Når det gjelder vår målgruppe, har dette krisesenteret kun tatt i mot menn som har kommet sammen med kjæresten sin. Senteret har heller ikke hatt enslige kvinner boende og har derfor kun erfaring med par innenfor målgruppen. I perioden 2005-2007 har de hatt tre par boende. Vi er kjent med at enslige menn har fått tilbud om å flytte hit, men har takket nei blant annet fordi de var skeptiske til å bo på en så liten og perifer plass. Vår informant understreket at de generelt ikke mottar mange menn. Fra 1995 har de totalt hatt 308 kvinner og 41 menn boende på krisesenteret. At det er få menn som tar kontakt, tror hjelperen henger sammen med at terskelen er høyere for menn, når det gjelder å be om hjelp. Samtidig oppfatter senteret at det er en rekke fellestrekk mellom kvinnelige og mannlige beboere. Senterets tilbud til menn og kvinner er for øvrig ikke helt likestilt. Om det allerede bor kvinner på senteret og disse ikke vil bo sammen med menn, vil en mann bli avvist. Krisesenteret opplever spesielt at kvinner med minoritetsbakgrunn ikke ønsker å bo sammen med menn. Vi har fått oppgitt at regelen også fungerer motsatt. Hvis det først bor en mann på krisesenteret, må nye kvinner som henvender seg, enten akseptere å bo sammen med menn, eller dra til et annet senter. Dette synes uansett ikke helt ideelt og innebærer at tilbudet ikke alltid er åpent for menn. På den annen side kan det se ut som om en del unge mennesker vil kvie seg for å bosette seg så lite sentralt. Vårt overordnede inntrykk er at krisesentrene representerer et viktig tilbud til unge kvinner i en akutt krise, både som et trygt sted å bo og ved at de ansatte ser og ivaretar mange av kvinnenes umiddelbare behov. Langt de fleste av de vi har snakket med, ser denne gruppa som en selvfølgelig del av krisesentrenes målgruppe. Når de er opptatt av særtrekk er det som utfordringer til dem selv som hjelpere innen en selvhjelpsideologi, eller for å peke på behov som andre instanser må følge opp. Likevel ser vi enkelte tendenser til at gruppa defineres som spesiell på en måte som er mer problematisk. I verste fall kan dette få som konsekvens at noen sentre skyver disse unge kvinnene fra seg. Særlig er vi betenkte over at enkelte sentre opplever denne gruppa som« litt på siden »av sin virksomhet. Vi har også advart mot for enkle og generelle framstillinger av de yngste kvinnene som« uselvstendige »og« umodne ». Her bør krisesentrene stå fast på sin tradisjon med å behandle hver kvinne individuelt, og å se kvinnene som «handlende aktører i eget liv ». På den annen side bør man ta på alvor sentrenes bekymring for de yngste kvinnene. Det gjelder blant annet kvinner som brått står helt alene etter å ha vokst opp i tette familiefellesskap, og som trenger støtte i en myndiggjørings-og voksengjøringsprosess. For dem kan krisesenteret være et nødvendig sted å være i en kort akutt fase, men de vil raskt ha behov for et sted med tettere psykososial oppfølging. Et sentralt funn i intervjuene med krisesentrene er med andre ord at det er behov for bo-og støttetilbud som er spesielt utviklet for denne gruppen. Et annet spørsmål er hvor langt krisesentrene selv skal gå i å tilpasse seg de yngste kvinnene. Vi vil oppfordre sentrene til å vurdere hva de kan gjøre innen rammen av sitt mandat, men er enige i at et midlertidig botilbud ikke kan forventes å drive langsiktig endringsarbeid. Videre anbefaler vi en noe mer nyansert tilnærming til psykologisk hjelp, både til hva det kan være, hvem som kan ha nytte av det, og når. Sentrene har noe ulike tilnærminger til sikkerhet. Noen går langt i å mene at« tvangsekteskapgruppa »er generelt mer trusselutsatt enn andre kvinner, enten de da sammenligner med etnisk norske kvinner eller kvinner utsatt for partnervold på tvers av etnisk bakgrunn. Det kan se ut som de gjør et skille mellom ( mindre farlig) partnervold og ( mer farlig) vold fra biologisk familie og slekt. Andre ser ut til å være så skeptisk til å gjøre denne gruppa til noe forskjellig fra andre beboere, at de nærmest benekter enhver forskjell. Begge posisjoner er problematiske ved at de risikerer å komme i konflikt med målsettingen om individuell vurdering. Det aller verste som kan skje, er selvsagt at en kvinne blir drept eller forsvinner fordi trusselen ble undervurdert. Men det er også et problem om en kvinne lever med flere begrensninger og større frykt enn nødvendig. Vi vil anbefale at sikkerhet i størst mulig grad vurderes og håndteres individuelt. Samtidig vil vi spørre om det kan være nødvendig å styrke den fysiske sikkerheten på enkelte sentre, med sikte på å møte behovet til særlig trusselutsatte kvinner. To overordnede spørsmål blir altså: Kan en generalisert forståelse av «tvangsekteskapsgruppa »– både når det gjelder sikkerhet og oppfølgingsbehov - komme til å forhindre individuelle vurderinger? medføre at enkelte sentre er tilbakeholdne med å motta kvinner som assosieres med tvangsekteskap? Til slutt vil vi slå fast at de ansatte ved krisesentrene åpenbart har evne til og interesse for å utvikle seg, og fange opp nye behov hos sine beboergrupper. Mange har allerede videreutdannet seg for å lære mer om tvangsekteskap og om minoritetskvinner generelt, men flere etterlyser mer kompetansebygging og erfaringsutveksling mellom krisesentrene. Flere informanter trekker fram satsingen mot menneskehandel som et eksempel til etterfølgelse. Spesielt ser de en overføringsverdi fra Rosa-prosjektet2l, når det gjelder systematisk kompetanseutvikling, samt koordinert innsats overfor ofrene på et nasjonalt nivå. 21. Rosa er et nasjonalt prosjekt som drives av Krisesentersekretariatet på oppdrag fra Justisdepartementet. Se www. rosa-help. no. I dette kapitlet ser vi på Oslo Krisesenters spesielle tilbud til unge kvinner med minoritetsbakgrunn, herunder kvinner som er utsatt for eller trues med tvangsgifte. Det dreier seg om et tidligere, nå nedlagt bokollektiv og et nyåpnet tilbud etter samme lest. Det tidligere bokollektivet er allerede dokumentert av Oslo Krisesenter selv ( Skogøy 2003, Oslo krisesenter/ Thon udatert, se også Østby 2004), og evaluert av Malin Paust ( 2002). I stedet for å bruke mye plass på å gjengi tidligere rapporter, vil vi særlig bruke kunnskapen om det forrige kollektivet som bakgrunn for å diskutere det nye. Innledningsvis gir vi en kort oversikt over tilbudenes historie. Så går vi nærmere inn på innholdet og utformingen av de to kollektivene, med vekt på sikkerhet, oppfølging og reetablering. Bokollektivene for minoritetskvinner har sin forhistorie i« Brobyggerprosjektet »som ble startet på Oslo krisesenter i 1999 ( Nilsen og Prøis 2002). De ansatte på senteret observerte at flere kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn slet spesielt med å gjennomføre sitt ønske om å forlate overgriper etter krisesenteroppholdet. Dette gjaldt både kvinner som hadde vært utsatt for partnervold og de som var truet med vold og tvang fra sin biologiske familie. Særlig kvinner som hadde kort botid i Norge og de som hadde vært isolert av familien, var i fokus. Disse kvinnene hadde store hjelpebehov i reetableringsfasen, både fordi de hadde mistet hele sitt sosiale nettverk etter bruddet med voldsutøver( ne), og fordi de manglet grunnleggende kunnskap om det norske samfunnet og hjelpeapparatet. Brobyggerprosjektet bekreftet at flere av kvinnene trengte tett og langvarig oppfølging. De trengte ikke bare beskyttelse, men mye praktisk hjelp og psykososial støtte. Dette var behov som var vanskelig å møte innenfor krisesenterets rammer, men som man mente kunne ivaretas i et kollektivt botilbud. innen rammen av Brobyggerprosjektet, for seinere å bli en avdeling direkte under Oslo Krisesenter ( Skogøy 2003). Kommunal-og regionaldepartementet, Barne-og familiedepartementet, Justisdepartementet og Oslo kommune finansierte prosjektet sammen i en treårsperiode, fra 2000-2002. Fra 2003 overtok Oslo krisesenter selv ansvaret for finansieringen. Bokollektivet var ment som et midlertidig prosjekt, men ble forsøkt videreført som en del av senterets ordinære drift. Da man ikke lyktes å skaffe tilstrekkelig finansiering besluttet Oslo Krisesenter å legge kollektivet ned i desember 2004. Oslo Røde Kors og Bymisjonen tilbød seg i siste liten å ta over driften og videreutvikle modellen i fellesskap. Forutsetningen var at myndighetene videreførte og styrket sin finansiering av tiltaket. Det var imidlertid ikke mulig å få til en løsning innen tidsfristen som gjaldt på det tidspunkt. Et par år senere tok så Barne-og likestillingsdepartementet et initiativ som endte med at Oslo Krisesenter påtok seg å etablere et tilsvarende tiltak. Det nye bokollektivet hadde sin offisielle åpning 8. oktober 2007. Da hadde de første beboerne allerede vært på plass siden august. Bokollektivet er finansiert innen rammebevilgningen til Oslo Krisesenter, og med samme finansieringsmodell som for krisesentrene generelt, noe som lover godt for prosjektets bæredyktighet. 22 En plass i bokollektivet, inkludert husleie, strøm og oppfølging, koster 5500 kroner per måned. I de neste avsnittene skal vi se nærmere på hvordan tilbudet er organisert. Først skal vi imidlertid knytte noen kommentarer til oppstart og finansiering av det første Bokollektivet. Bevilgningen ble sikret i en ad hoc beslutningsprosess der daværende justisminister Odd Einar Dørum og byråd Erling Lae engasjerte seg personlig. Vi har ikke studert denne prosessen inngående, men har grunn til å tro at dens ad hoc karakter har hatt noen konsekvenser det er viktig å trekke lærdom av: 1. Uten personlig engasjement og direkte inngripen fra sentrale politikere ville neppe Bokollektivet kommet på plass så raskt, og muligens ikke i det hele tatt. Hastverket som fulgte den sterke viljen var sannsynligvis en viktig årsak til at bevilgningen ble liten. Det ble vurdert at noe var bedre enn ingenting. 2. Det at initiativet ble tatt ovenfra og utenom vanlige prosedyrer, medførte at prosjektet ikke ble forankret i forvaltningen og fagetatene i stat og kommune. Sannsynligvis har dette hatt noen uheldige konsekvenser ved at en del relevante aktører ikke har fått det nødvendige eierskapet til prosjektet. 22. I henhold til standardmodellen for finansiering av krisesentrene, bidrar Oslo kommune med 20 prosent av etablerings-og driftskostnadene, og staten bidrar med 80 prosent. seg å være et skjørt vedtak. Det kan synes som unødvendig å dvele ved« snøen som falt i fjor ». Vår begrunnelse for å se tilbake på denne prosessen, er at det gir bakgrunnskunnskap for å vurdere en del av våre informanters forestillinger om det gamle Bokollektivet. Det er påfallende mange som målbærer synspunkter på dette tilbudet uten å ha førstehånds kjennskap til det. Dette gjelder kanskje særlig når det er snakk om sikkerheten ved kollektivet. Her har vi merket oss en tendens til å bygge ganske sterke påstander på annen-eller tredjehånds anekdoter om enkeltepisoder. Det kan se ut som om disse kan ha bidratt til at prosjektet ikke ble sikret tilstrekkelige midler til å bli bærekraftig over tid. I stedet ble altså bokollektivet nedlagt på et tidspunkt da våre naboland var i startgropa med å opprette lignende tilbud. På denne bakgrunn vil vi oppfordre bevilgende myndigheter til å vise aktiv interesse for det nye Bokollektivets innhold og kvalitet, for eksempel gjennom deltakelse i referansegrupper og gjennom evalueringsvirksomhet. Tilsvarende vil vi anbefale at Oslo Krisesenter og Bokollektivet selv er så utadvendt som det er forsvarlig å være innen de rammer som ressurser og sikkerhetshensyn tillater. Det tidligere bokollektivet leide lokaler av den diakonale stiftelsen på Lovisenberg. Selv om kollektivet var lokalisert nær Oslo sentrum, lå det på et skjermet og stille område, noen etasjer over bakkenivå i en bygning med annen virksomhet i de andre etasjene. Bokollektivets lokaler rommet sju beboerrom, to bad, en stue, et kjøkken og kontor. Det nye bokollektivets beliggenhet vil av sikkerhetsgrunner ikke bli nærmere omtalt. 23 Kollektivet har fem beboerrom, en åpen kjøkken-og stueløsning, et møterom, to bad, to toaletter, ett vaskerom og kontor, samt personaltoalett. Lokalene er preget av å ligge i en loftsleilighet med skråtak og særlig beboernes stue kan virke noe trang. Det gamle bokollektivet hadde svært begrenset bemanning. 23. Beslutningen er tatt av Barne-og familiedepartementet i samråd med Bokollektivets leder. et prosjekt for oppfølging av utflyttede kvinner ( Oslo Krisesenter udatert). I tillegg knyttet man til seg en rekke frivillige. De frivilliges deltagelse og tilgjengelighet var imidlertid lite forutsigbar, og Paust påpeker problemene med å bygge opp en fast arbeidsfordeling ( Paust 2002). De ansatte hadde kun arbeidstid på dagtid, men man hadde et visst system med bakvakter på kveldsog nattestid. Staben i bokollektivet hadde variert kompetanse. Leder var sosialantropolog med videreutdanning i arbeid med voldsutsatte. Både Paust og Skogøy problematiserer den lave bemanningen og manglende døgnbemanning. Dette er også en entydig konklusjon fra våre intervjuer, både med de som var direkte involvert og de som sto utenfor driften av kollektivet: Det er bred enighet om at det burde vært langt bedre bemannet, både av hensyn til kvaliteten på tilbudet til beboerne og de ansattes arbeidssituasjon. Dilemmaet den gang var at prosjektbevilgningen ikke ga rom for flere ansatte, samtidig som tilbudet ble opplevd som viktig og meningsfylt for de som bodde der. Spørsmålet er om driften var forsvarlig, eller om man burde lagt ned prosjektet tidligere. Vi vil ikke påta oss å gi et entydig svar, men vi konstaterer at ressursmangel ikke satte beboernes fysiske sikkerhet i alvorlig fare ( se under). Det nye bokollektivet har en leder og fire ansatte som jobber dag og kveldsvakter, samt i helgen. I tillegg kommer en nattevaktordning. Kompetansen er overveiende sosialfaglig, noe som er et bevisst valg. Leder er utdannet barnevernspedagog og familieterapeut, med videreutdanning i barne-og ungdomsvern samt barnevern og etniske minoriteter. De ansatte er kontaktperson for hver sin beboer, noe som betyr et helhetlig oppfølgingsansvar. I sin evaluering av det gamle bokollektivet etterlyste Paust mer faglig veiledning av de ansatte og bedre utnyttelse av kompetanse utenfor bokollektivet. Det nye kollektivet har nylig inngått en veiledningsavtale med et familievernkontor. For øvrig oppleves samarbeidet med Oslo krisesenter som fruktbart. Bokollektivet og krisesenteret har blant annet en felles fagdag en gang i måneden der eksterne fagfolk inviteres til foredrag og diskusjon. Både det forrige og det nye kollektivet er tilbud til unge kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn som ikke har barn. Målgruppen ble i sin tid beskrevet som todelt, der den første gruppen var kvinner som var oppvokst i Norge og utsatt for eller truet med tvangsekteskap. Den andre besto av relativt nyankomne kvinner, hvorav flere fortsatt oppholdt seg i landet på et gjenforeningsgrunnlag, og som ble mishandlet av partner og/ eller svigerfamilien. det nye kollektivet beskrives som følger i brev fra Byrådsavdeling for velferd og sosiale tjenester: Bokollektivet skal ta imot og gi tilbud til minoritetskvinner som er på flukt fra familien grunnet tvang, trusler eller vold, herunder tvangsekteskap enten før eller etter inngått ekteskap. Målgruppen er kvinner som trenger mer oppfølging og over noe lengre tid enn det krisesenteret normalt er ment å skulle tilby. I det første kollektivet var det som nevnt plass til sju kvinner. I hele driftsperioden hadde man til sammen 28 kvinner boende, hvorav 14 var utsatt for tvangsekteskap, og 14« nyankomne ». Gjennomsnittlig botid for de nyankomne var 7,8 måneder, mot 2,8 måneder for de som var utsatt for tvangsekteskap. Man fikk henvendelser fra i alt 35 kvinner som av ulike grunner ikke flyttet inn. De fleste beboerne ble henvist av Oslo Krisesenter. Ellers kom kvinnene gjennom andre krisesentre, barnevernet, frivillige organisasjoner eller sosialkontor. 25 Man hadde til tider problemer med å få beboere, særlig i begynnelsen. Paust ( 2002) forklarer dette dels med at tilbudet var for lite kjent, men peker også på at noen mente målgruppen ikke ønsket å bo kollektivt. Fangen ( 2002) skriver i sin evaluering av tiltakene mot tvangsekteskap at andre deler av hjelpeapparatet valgte å ikke henvise til bokollektivet fordi de ikke opplevde det som sikkert nok. Fangen tok ikke selv stilling til sikkerhetsnivået. Hun intervjuet heller ikke representanter fra Oslo Krisesenter. Det nye kollektivet har fem plasser. I løpet av høsten 2007 bodde det ni kvinner i kollektivet, fem oppvokst i Norge, tre« nyankomne »og én kvinne kategorisert som« annet ». Beboerne har søkt seg inn via Oslo krisesenter, Kompetanseteam mot tvangsekteskap og Oslo Røde Kors. Per januar 2008 sto tre kvinner på venteliste. De ansatte antar at langt flere ville søkt om plass, dersom tilbudet var bedre kjent. Kollektivet tilbyr også dagsamtaler der de gir råd og veiledning. Fire kvinner har benyttet seg av dette. Beboerne kan bo i kollektivet så lenge de ønsker det, og så lenge de ansatte vurderer det som nødvendig. To beboere har per februar 2008 bodd i kollektivet siden det åpnet i august 2007. Botiden til de som har flyttet ut varierer fra noen dager til et par måneder. Noen av disse kvinnene har flyttet videre til andre krisesentre, mens andre har flyttet i egen bolig i Oslo eller andre steder i landet. I motsetning til det gamle, opplever dagens kollektiv stor etterspørsel. At man i dag har noe færre plasser tilgjengelig ( fem mot tidligere sju) 24. Brev av 18.1.06 til Barne-og familieetaten. Den samme formuleringen går igjen i statsråd Bekkemellems tale ved åpningen av Bokollektivet. http:// www. regjeringen. no/ nb/ tidligere_ statsraader/ minister/ taler_ artikler/ 2007/ Apningavnytt-bokollektiv-for-minoritets. html? 25. Samtlige opplysninger er hentet fra Skogøy 2003. eneste forklaring på at man nå opererer med venteliste. En annen årsak er sannsynligvis generelt større oppmerksomhet omkring målgruppen, og at flere derfor både ber om og tilbyr hjelp. I tillegg har dagens kollektiv et større nedslagsfelt enn det forrige, på grunn av bedre bemanning. Det gamle bokollektivet tok kun i mot kvinner som var over den mest akutte krisen. Todelt målgruppe: Før og nå? I evalueringene av det første bokollektivet var man opptatt av at« de tvangsekteskapsutsatte »og« de nyankomne »ikke passet så godt sammen. Slik vi forstår det, lå hovedforskjellen ikke nødvendigvis på det å bli utsatt for tvangsekteskap eller ha giftet seg frivillig, men i hvorvidt kvinnen var oppvokst i Norge eller ikke. Ett problem var at de som var oppvokst i utlandet hadde andre moralske standarder enn de som var oppvokst i Norge, slik at de« nyankomne »kunne snakke nedsettende om de norske når det gjaldt seksuell ærbarhet. Ifølge Paust oppsto det konflikter mellom kvinnene på grunn av slike forskjeller, men også fordi kollektivet manglet bemanning og kompetanse for å tilrettelegge for et velfungerende fellesskap ( Paust 2002). Paust anbefalte at man ikke blandet de to gruppene. En informant sa dette, da vi spurte om hennes tidligere erfaring med de to gruppene: De to gruppene passet ikke sammen. Jeg anbefaler ikke dette videre. Det fungerte bra i noen perioder, men dette var unntakene. De to gruppenes behov er jo forskjellig. De nyankomne trenger mer hjelp enn de som er utsatt for tvangsekteskap. De kjenner ikke Norge. Dette er også en større gruppe rent kvantitativt, men de er likevel usynlige i media. Det er flere av denne gruppen innom krisesentrene enn de som er utsatt for tvangsekteskap. Det nye kollektivets målgruppe er definert bredt fra bevilgende myndigheters side (se sitat over). Her gjøres ikke noe skille med hensyn til botid i Norge eller andre bakgrunnsforhold, snarere er fokus på behovet for oppfølging. Kollektivet skal være for minoritetskvinner som« trenger mer oppfølging og over noe lengre tid enn det krisesenteret normalt er ment å skulle tilby ». Vi er ikke kjent med andre kriterier for inntak. Anbefalingen om å skille mellom nyankomne og de som er oppvokst i Norge er med andre ord ikke tatt til følge. I våre samtaler med det nye kollektivet får vi da også et noe mer sammensatt bilde. Erfaringen er at skillet mellom nyankommen og oppvokst i Norge ikke er det eneste eller mest vesentlige. Sosial bakgrunn og om man er oppvokst i by eller på landsbygda har også mye å si. På den annen side er ikke forskjeller og spenninger i en bogruppe nødvendigvis et problem. Det kan også gi noen muligheter, om det utnyttes bevisst. Kollektivet jobber for eksempel mye med toleranse og respekt for andres og egne valg. Å ta rom og si fra når man er sint eller lei seg, er noe flere av kvinnene har lite erfaring med. I kollektivet får de trene på å sette egne grenser innenfor trygge rammer. Med styrket personalressurs har det nye kollektivet gode muligheter for å jobbe bevisst med fellesskapet i boligen, både for å forhindre destruktive konflikter og utnytte beboernes ulikheter til vekst og utvikling. For øvrig passer målformuleringen for Bokollektivet med vårt råd fra innledningskapitlet om å definere målgruppa bredt. Det er viktig at dette kommer entydig fram utad, slik at kollektivet ikke særlig assosieres med tvangsekteskap. Generelt er vi enig i at det er behovet for hjelp som må være inngangsporten. Det kan likevel være nødvendig å tenke differensiert når man utformer det enkelte bo-og støttetiltak, slik at hjelpen blir best mulig. Vi ser at Bokollektivet kan komme til å stå overfor noen utfordringer i en situasjon der de har flere søkere enn plasser. Skal, for eksempel, inntak bestemmes ut fra hensynet til å lage et mest mulig optimalt bomiljø, eller skal man prioritere etter hvem som har mest behov for hjelp, i en eller annen forstand? Da er det interessant at ovennevnte informant synes å definere de nyankomne som generelt mer sårbare og hjelpetrengende enn de kvinnene som er oppvokst i Norge. Dette er en oppfatning som deles av flere. Selv vil vi anbefale at man i større grad skiller mellom ulike behov for hjelp, noe som kan være et argument for å« spisse »bo-og oppfølgingstiltak. Dette vil være lettere jo flere alternative boformer som finnes. Vår entydige konklusjon er at det er behov for flere tilbud som Bokollektivet. Det kommer vi tilbake til. Alle som vil bo i bokollektivet må gjennom en trusselvurdering i samarbeid med politiet. I praksis har man mest brukt politiets representant i Kompetanseteamet mot tvangsekteskap. Kartleggingen skjer i samarbeid med kvinnen og hennes hovedkontakt. Slik får de ansatte hjelp til å vurdere om kvinnen trenger følge utenfor huset og hvor det er trygt å oppholde seg. I tillegg til trusselvurderinger, brukes politiet til å få voldsalarm, besøksforbud og anmeldelser. I ett tilfelle har politiet også tatt aktivt initiativ overfor foreldrene til en kvinne, med sikte på å roe ned trusselbildet. Politiet informerte om at jenta hadde det bra, og ga beskjed om at politiet fulgte med i saken. På denne måten ønsket man å forebygge at familien forsøkte å finne jenta. Kollektivet har sikkerhetstiltak som videoovervåkning og taushetsplikt for alle beboere og ansatte. Den enkelte kvinne kan ha voldsalarm, sperret adresse og besøksforbud. I tillegg er hjelperne opptatt av å lære beboeren sikkerhet i praksis. Kvinnene får hjelp til å finne helt konkrete strategier for hvordan de kan bruke det offentlige rom på en tryggest mulig måte. For eksempel får kvinnen råd om å gå inn i nærmeste butikk om det stopper en bil, og å variere hvilken vei hun tar til skole og jobb. til banken, butikken og andre steder om dette er nødvendig, eller kvinnen ønsker det. Da går beboeren innerst på fortauet. Om en beboer ikke bør eller ønsker å bevege seg utendørs, kan en annen beboer handle for henne. Å hjelpe kvinnene til å praktisere sikkerhet i hverdagen er et viktig ledd i å hjelpe dem med å etablere et eget liv. Samtidig som kvinnene selv skal bli i stand til å verne om egen sikkerhet, påpekes behov for dialog med de ansatte. Som nevnt i forrige kapittel, kan kvinnene være ambivalente, og de tar ikke alltid egen sikkerhet på alvor: Sikkerheten vurderes hele tiden i samarbeid med kvinnen. Den ene dagen kan hun være fryktelig redd for nesten alt, den neste dagen er hun uredd og vil dra på klubb. Så selv om de skal passe på seg selv, er det viktig at dette gjøres i dialog med oss (…). Vi hadde en episode der noen av jentene ville på diskotek. Vi definerte ikke dette som sikkert, slik at vi brukte veldig lang tid på å snakke om hvorfor det ikke var trygt for dem på det stedet. Det som til slutt skjedde var at de alle trakk seg én etter én. De så argumentene, og forstod selv hvorfor diskoteket ikke var bra. Til forskjell fra krisesentrene, har man i bokollektivet mer tid til slike samtaler. Hvis en beboer er i ferd med å gjøre noe risikabelt, som for eksempel å dra på diskotek, blir det satt av mye tid på å diskutere mulige scenarier og konsekvenser. Samtidig er det en balansegang. De ansatte mener det er viktig at botilbudet ikke blir et fengsel. Å isolere seg inne i leiligheten må unngås så langt det lar seg gjøre. Derfor jobbes det mye med å finne arenaer der beboerne er trygge. En boligs beliggenhet er et viktig tema i sikkerhetssammenheng. Det gamle Bokollektivets sentrale beliggenhet var én av grunnene til at dette tilbudet var omdiskutert. Mens noen så beliggenheten som en direkte risiko, mente andre at det ikke var noe problem. Vi kommer tilbake til en mer generell diskusjon om beliggenhet og sikkerhet i kapittel 5. For øvrig kan vi opplyse at de ansatte ved det nye Bokollektivet så langt kun har opplevd én episode der familien har oppsøkt en beboer. Dette førte til at jenta ønsket å flytte. Bokollektivet brukte da tid til å planlegge flytting, kontakte sosialkontor og finne ny bolig etc. Også det tidligere bokollektivet hadde få eksempler på at kollektivets beliggenhet var et sikkerhetsproblem. Til gjengjeld har vi som forskere hørt om disse få episodene fra mange, og i ulike versjoner. Vi er helt enige i at sikkerhet må tas svært alvorlig, men slike anekdotiske data kan lett blåses opp på en måte som ikke tjener saken. Nå skal vi se nærmere på hva slags praktisk og psykososial støtte de ansatte mener beboerne trenger, og hvordan de opplever at denne ivaretas innenfor bokollektivet. Det første bokollektivet skulle videreføre Brobyggerprosjektets mål om å hjelpe kvinnen å bli i stand til å mestre en selvstendig tilværelse i det norske samfunnet etter et brudd med familien. I tillegg var et viktig delmål at kvinnen skulle oppnå et godt forhold til familien, der det var mulig. Det nye kollektivet har de samme ambisjonene å hjelpe kvinnen til å leve et selvstendig liv. De synes noe mer tilbakeholdne når det gjelder familien. I sin evaluering av det gamle kollektivet framhever Paust ( 2002) forskjellen mellom krisesentrenes beboertradisjon og Bokollektivet. Krisesentrene har tradisjon for å være et botilbud der beboerens utvikling avhenger av eget initiativ, framhever Paust, slik vi også så det beskrevet i vårt forrige kapittel. De ansatte skal bistå kvinnene i praktiske oppgaver og tilby samtaler om hun ønsker det. Dette skiller seg fra en tilnærming der botilbudet forstås mer som et terapeutisk samfunn. Her involverer de ansatte seg aktivt og metodisk i beboernes utvikling, også uavhengig av beboerens eget initiativ. Paust mener Bokollektivets ambisjoner gikk mest i retning av terapeutisk samfunn, men at man ikke hadde ressurser til å realisere denne tilnærmingen. Dessuten, hevder Paust, hadde de ansatte et uavklart forhold til forskjellene mellom de to tilnærmingene, slik at de manglet metodiske verktøy for at fellesskapet ble et middel til å styrke kvinnen. Ved det nye Bokollektivet har de klare meninger om hva slags botilbud dette skal være: Kvinnene har nok erfaringer med å bli fortalt hva de skal gjøre, jeg vil at dette stedet skal være annerledes. Jeg vil unngå regler og lydighet så langt det går. Mange institusjoner er helt motsatt, der er det viktig med regler og konsekvenser. Jeg mener at de ansatte ikke tar nok ansvar i et slikt system. Jeg tror på en involverende arbeidsmetode, den gir mest grobunn for utvikling. Jeg er delaktig i alt som skjer, samtidig som jeg gir mye av ansvaret til jentene. Men de må snakke med meg om konsekvensene av valgene de tar. Det nytter ikke å overlate ansvar uten å følge opp resten. Vi må også snakke om konsekvensene, og hvilke valgalternativer de har. Man kan ikke la dem være alene med dette. Dette er annerledes enn en regelstyrt foresattrolle, der jeg forteller jentene hva som er rett eller galt. Den rollen liker jeg ikke. Jentene er først og fremst personer som jeg har stor respekt for, ikke beboere. Dette er sterke jenter med ufattelige historier bak seg. Du kan si at vi jobber ut fra prinsippet« fra lydighet til ansvarlighet ». Det handler om at den sosiale ansvarligheten er veldig godt utviklet hos kvinnene, mens de ikke er så trent i det personlige ansvaret. gjerne ulydighet, mens vi trener på personlig ansvar. Vi jobber blant annet mye med at det å si ja til seg selv kan innebære å måtte si nei til andre. Hva betyr det å gjøre gode ting for seg sjøl, spør vi. For eksempel hvis du er sliten eller har feber, og du helst bare vil ligge hjemme på sofaen, så kan det bety at du må klare å si nei når kjæresten ringer og vil ha deg med på diskotek. Egenomsorg er noe vi snakker mye om. Å kjenne etter hva som er bra for meg. Og så driver vi en del realitetsorientering i forhold til hva som er vanlig i norske hjem. Noen av jentene har urealistiske forestillinger om hva etnisk norske foreldre tillater sine barn i ungdomstida. Informantene er kritiske til en regelstyrt tilnærming. I stedet argumenteres det for en involverende arbeidsmetode. Man ønsker ikke å videreføre kvinnens erfaring med å bli fortalt hva som er rett og galt, men heller styrke kvinnens egen stemme og refleksjon gjennom dialog. De ansatte bruker derfor mye tid på å hjelpe kvinnene å kjenne etter og utrykke hva de føler, finne ut hva de vil i motsetning til hva andre mener at de bør, og å sette egne grenser. Dette er en tidkrevende prosess. Tilnærmingen har elementer av krisesentrenes hjelp til selvhjelpsprinsipp, samtidig som det er noe mer, eller noe annet. Den har fellestrekk med den involverende og fleksible metoden Paust ( 2002) anbefalte i sin evalueringsstudie, og som tidligere leder Skogøy hadde ambisjoner om å benytte seg av. En felles betegnelse er empowerment. Noen av beboerne har slitt med selvskading eller andre alvorlige psykiske symptom før de flyttet inn. Erfaringen er at ting stabiliserer seg når de får ro og trygghet i kollektivet. Man vurderer hele tiden om det trengs ekstern hjelp og har møter med andre hjelpere for å gi kvinnene et best mulig tilbud. I det siste har kollektivet opprettet samarbeid med Aker familievernkontor, både med henblikk på psykologoppfølging av beboere og veiledning av personale. De ansatte i det nye Bokollektivet har erfart at en god døgnrytme hjelper i forhold til nedstemthet, depresjoner og tiltaksløshet, som man i perioder ser hos beboerne. Det er derfor utviklet en ganske strukturert hverdag med felles aktiviteter. Dagen starter med felles frokost. Ellers har hver ukedag én fast aktivitet. En dag er bakedag, en annen satt av til beboermøte, mens en tredje er det yoga med avslapningsøvelser. I tillegg har de hatt kurs med ulike temaer som« hva er vold, vanlige reaksjoner på vold »og« hva er en god venn?» Planlagte tema er blant annet: Kropp og helse, førstehjelp, økonomi og selvutvikling. I tillegg til individuelle handlingsplaner, lager den enkelte beboer sin egen ukeplan sammen med hovedkontakten sin. Planen kan for eksempel inneholde møte med sosialkontor eller advokat, plan for lesing til eksamen, norskkurs, trening, svømming, jobb, følge opp økonomi, jobbsøking eller leilighetsjakt. for å legge et best mulig grunnlag for sitt videre liv. De ansatte understreker behovet for å balansere mellom en fast struktur som hjelper kvinnene å holde oppe et visst aktivitetesnivå og ikke« dra hverandre ned »når de sliter emosjonelt, og at kvinnene skal forberede seg på et liv på egenhånd. Selv om det var en del konflikter mellom beboerne i det tidligere bokollektivet, opplevde de ansatte at beboerne viste mye omsorg for hverandre. Gjennom andres erfaringer fikk de en bevissthet om at de ikke var alene om problemene, noe som kan bidra til mestringsfølelse ( Skogøy 2003). De ansatte i det nye kollektivet prøver å tilrettelegge for at kvinnene bygger gode relasjoner seg i mellom som de også kan støtte seg på etter oppholdet. Gjennom felles aktiviteter, får de noen andre felles referanser enn det å være voldsutsatt. Det er også et ønske om å bruke tid sammen utenfor bokollektivet. Beboere og ansatte benytter seg aktivt av gratis kulturarrangementer. Siden oppstarten høsten 2007 har man brukt tiden på å etablere kontakt med aktuelle samarbeidspartnere, blant annet når det gjelder fritidstilbud. Flere av kvinnene har vært skeptiske til å bruke tilbud der de kan treffe andre kvinner med samme etniske bakgrunn som dem selv, både på grunn av sikkerhet, og fordi de er engstelige for å bli ansett som« dårlige kvinner ». I det tidligere bokollektivet var det et delmål at kvinnen skulle oppnå et godt forhold til familien, om det var mulig. De ansatte opplevde at de fleste beboerne ønsket å forsones med sin familie. Ifølge Skogøy ( 2003) er forsoning en sentral strategi for å hjelpe kvinnen med å opprettholde sine nettverk. I motsetning til mekling, fremstiller Skogøy forsoningsarbeid som å tilrettelegge for at kvinner på sikt kunne tilnærme seg familien. Forsoningsarbeid trenger ikke innbefatte konkrete møter mellom kvinnen og familien. Det er heller en strategi der de ansatte oppfordrer den unge til å ta tiden til hjelp, så begge parter roer seg. De ansatte skal også unngå å bidra til å demonisere foreldrene. I tillegg oppfattes det som viktig å gi familien så mye informasjon som mulig om kvinnens situasjon. En tidligere ansatt snakker om denne tilnærmingen: Vi ønsket å inngå kompromisser med familien, samtidig som kvinnen ble beskyttet mot nye overgrep. Det var viktig å gi trøst og anerkjenne det savnet de hadde. Gjennom samtaler prøvde vi å sortere ambivalensen over smerten og overgrepet, som preget kvinnens forhold til familien. For eksempel prøvde vi sammen med kvinnen å finne personer i familien som kunne støtte henne litt. Men det hendte også at noen dro hjem selv om situasjonen hjemme ikke var bra. (…) Vi kunne ikke mekle, for vi hadde ikke en nøytral rolle. Kvinnene ønsket sjelden at vi skulle mekle også. De ville heller ha« backdoor nursing », altså mer en slags veiledning i egne strategier for å nærme seg familien. De ansatte i det nye bokollektivet opplever det som vanskelig å tilrettelegge for at kvinnen kan etablere kontakt med familien. De ønsker ikke å mekle, fordi de er bekymret for kvinnens sikkerhet. Samtidig oppfatter de det som viktig å ta kvinnens behov for kontakt på alvor. De ser det som sin rolle å etablere et sikkerhetsnett, om kvinnen ønsker å tilnærme seg familien. Før kvinnen kan ta dette valget, vil de ansatte kartlegge trusselbildet, og hjelpe kvinnen å se mulige konsekvenser: Om det er en beboer som ønsker dette, må vi snakke om det og lytte. Vi må da finne ut om det er trygt for kvinnen og legge frem alle konsekvenser, før hun velger. Ved kontakt med familien bør også kvinnen ringe fra skjult nummer og ikke sin egen mobil. Men jeg kan ikke mekle. Jeg er ikke i stand til å gjennomskue om familien er til å stole på, eller om de vil respektere jenta.(…) For meg så er det ikke klart hva meklingen skal gå ut på, eller hvem som gjør dette. Vi opplever at dette er et tema der Bokollektivet både er usikre og åpne, og vi tror det er en god innstilling. Etter hvert ser vi tilløp til at flere aktører og fagmiljø er opptatt av hvordan man best møter de unge kvinnene som ønsker hjelp til å forholde seg til familien etter bruddet. Her har Bokollektivet en mulighet til både å bidra og få innspill til egen virksomhet. I det tidligere bokollektivet observerte de ansatte en rekke utfordringer knytte til beboernes utflytting. Kvinnene hadde fremdeles et stort behov for oppfølging. I tillegg til at kvinnene ofte kviet seg til å flytte, oppsto det også en rekke praktiske problemer. Bokollektivet hadde derfor et eget prosjekt for de som flyttet ut. Blant annet etablerte man kontortid hver torsdag for tidligere beboere. I forbindelse med denne« flyttetorsdagen »ble det også opprettet en gruppe, som hadde ansvar for å hjelpe kvinnen med praktiske ting, som for eksempel gå igjennom ulike papirer og regninger, bistå i problemer ved sosialkontor og andre offentlige instanser, og å gi kvinnen emosjonell støtte. 26 Her forteller en av de ansatte fra den gang: Torsdag var flyttedagen. Da hadde vi kontortid der de kvinnene som hadde flyttet ut fikk hjelp til forskjellige ting og kunne ta en prat. Allerede da kvinnen kom inn i bokollektivet fikk de vite om torsdagen. Så helt fra starten ble de forberedt på at bokollektivet ikke er et varig sted,« torsdagen »vil komme. 26. Se Oslo krisesenter/ Thon ( udatert) for mer informasjon om prosjektet. flytter. (…). Dette tiltaket var med på institusjonalisere at det finnes et liv etterpå. Under oppholdet i det nye bokollektivet deltar de ansatte på ansvarsgruppemøter med kvinnen og involverte aktører som sosialkontor, advokater, psykologer og støttekontakter. Dette arbeidet legger til rette for kontinuitet ved utflytting. For øvrig er kollektivet i ferd med å utarbeide et opplegg for reetableringsfasen. Ved utflytting blir det vurdert hvilke tilbud hver enkelt har behov for, og utarbeidet en oppfølgingsplan. De som har flyttet langt bort har hatt oppfølging på telefon. Det vurderes å innføre ordninger à la« flyttedag ». Reetablering aktualiserer spørsmål knyttet til arbeidsdeling mellom et botiltak og andre deler av hjelpeapparatet. Vi vil anbefale at Bokollektivet har en gjennomtenkt og tydelig holdning til hva som er deres jobb, og når de skal ansvarliggjøre andre. Det virker fornuftig å etablere ordninger som gjør det mulig for kvinnene å opprettholde kontakten med de ansatte og beboere i en overgangsfase, men bokollektivet har neppe ressurser til å ta et mer omfattende ansvar for oppfølging av utflyttede beboere. Vi kommer for øvrig tilbake til spørsmålet om et sammenhengende hjelpeapparat i kapittel 5. Det første Bokollektivet var et pionérprosjekt tuftet på sterkt personlig engasjement både hos de som startet det og de som drev det. Det er ingen tvil om at Bokollektivet var underfinansiert og dermed underbemannet, noe de ansvarlige også var opptatt av. Derfor kunne man heller ikke virkeliggjøre ambisjonen om å være et miljøterapeutisk tilbud. Stedet var likevel et viktig tilbud for flere unge kvinner. Staben utmerket seg ved å legge vekt på dokumentasjon, og rapportene er nyttige kunnskapskilder også i dag. I en periode var Bokollektivet et unikt tilbud som dekket et behov hos en særlig sårbar gruppe. Behovet forsvant ikke da tiltaket ble nedlagt, snarere tvert imot. Det er derfor svært positivt at et nytt tilbud er etablert. Vår vurdering er at det nye kollektivet er kommet godt i gang med driften et halvt år etter oppstart. Det er positivt at tiltaket er budsjettmessig forankret i Oslo Krisesenters ordinære drift, og ikke prosjektbasert. Vi vil understreke betydningen av å kunne tenke langsiktig og systematisk for å utvikle et faglig godt tilbud. Bokollektivets ledelse og ansatte har relevant kompetanse, og vi anser det som en styrke at det er satset på formell, sosialfaglig utdanning. Kollegiet har reflektert mye rundt hvilket tilbud disse beboerne trenger og har utmeislet det man kan kalle en faglig filosofi som synes vel begrunnet. der de også henter inn kunnskap fra samarbeidspartnere, samt lignende tiltak i andre land. Når det gjelder den enkelte beboers sikkerhet, merker vi oss at kollektivet i stor grad overlater slike spørsmål til politiet, eller nærmere bestemt til politiets representant i Kompetanseteamet mot tvangsekteskap. Samarbeidet ser ut til å fungere godt. Vi har ikke full oversikt over hvordan trusselvurderinger og sikkerhetstiltak blir håndtert, men vi regner med at kollektivets ansatte trekkes aktivt med i dette – både fordi de har verdifull kunnskap om kvinnene og for at de ansatte skal bygge egen kompetanse rundt sikkerhetstenkning, sammen med kvinnene. Man kunne også tenke seg at det ble holdt egne møter/ kurs i trusselvurdering, der Oslo Krisesenter ble trukket inn. Ut fra vårt begrensede materiale spør vi oss om krisesenteret og Bokollektivet tenker litt ulikt rundt sikkerhet, noe som burde være et godt utgangspunkt for gjensidig læring og diskusjon. Vi er enig med kollektivets ansatte om at de ikke skal ha en meglerrolle. Vi vil også støtte dem på at de bør ha metoder for hvordan de kan hjelpe kvinner som ønsker kontakt med familien sin, både i forhold til å vurdere sikkerhet og ellers. Her vil vi anbefale at kollektivet samarbeider med andre relevante aktører, i forhold til metodeutvikling og med sikte på at andre kan bistå den enkelte kvinne. Bokollektivet representerer ett av få fagmiljøer i Norge som kombinerer formell sosialfaglig kompetanse og praktisk arbeid med minoritetskvinner utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold. Vi håper det nye kollektivet vil legge minst like stor vekt på dokumentasjon som det første. Ideelt sett burde erfaringene fra pionérvirksomhet som dette dokumenteres og formidles i form av en følgeevaluering. Det vil være særlig viktig å få innblikk i beboernes erfaringer og vurderinger. Et minstekrav må være at det føres enkel statistikk, og vi er kjent med at kollektivet er i gang med dette. Vi tror også at kollektivets ansatte vil ha utbytte av veiledningsrelasjoner til fagpersoner og – miljø utenfor krisesenteret. På den annen side bør man på sikt vurdere å utnytte den kompetansen som bygges opp i kollektivet til mer målrettet veiledning og opplæringsformål, gitt at det tilføres ressurser til dette. Samtidig er det viktig å erkjenne at de kvinnene som til enhver tid bor i kollektivet har behov for ro og skjerming. I dette kapitlet beskriver og vurderer vi ordningen med kriseboliger. Dette botilbudet ble i sin tid opprettet av Husbanken i samarbeid med fire større kommuner. 27 De to frivillige organisasjonene Oslo Røde Kors og SEIF var pådrivere i opprettelsen og har en sentral rolle i disponeringen av leilighetene. Vi skal først gjøre rede for opprettelsen av tiltaket, med særlig sikte på å forklare bakgrunnen for den organisasjonsformen som ble valgt. Blant annet peker vi på noen uklarheter og spenninger når det gjelder arbeidsdelingen mellom de involverte aktørene. Så gjør vi rede på dagens ordning, med vekt på å vise variasjon mellom kommunene. Vi bruker en del plass på SEIF og Oslo Røde Kors' roller og arbeidsmåter, men vil understreke at vårt ærend ikke har vært å presentere eller evaluere disse organisasjonenes arbeid som helhet. Et gjennomgående tema er arbeidsdelingen mellom offentlige og frivillige instanser, med sikte på å avklare hva som er situasjonen i dag, og hvor hovedansvaret for å disponere boligene bør ligge i framtiden. Videre tar vi for oss sikkerhetsarbeidet rundt leilighetene, med fokus på politiets rolle. Siden vi har hatt begrenset tilgang til data om hvordan kriseboligtilbudet fungerer for beboerne, har vi fokusert på beskrivelser og vurderinger fra de aktørene som er ansvarlige for tilbudet. At vi har særlig oppmerksomhet på SEIF er naturlig siden vi tidlig i datainnsamlingen ble gjort oppmerksom på organisasjonens helt sentrale rolle, både i disponeringen av boliger og i oppfølgingen av den enkelte beboer. Da vi framførte vårt ærend på telefon til ansvarlige instanser i kommunene eller Husbanken, ble vi ofte avbrutt med utsagn som:« Vi her hos oss har egentlig ikke så mye med boligene å gjøre. Du må kontakte SEIF. Det er de som kjenner til alt ». Eller:« Å, du mener SElFleilighetene? 27. Etter avtale med vår oppdragsgiver, har vi av hensyn til kriseboligenes sikkerhet anonymisert kommunene, samt en del andre detaljer. Regjeringen Bondevik II la i 2002 frem et tiltaksprogram kalt Fornyet innsats mot tvangsekteskap våren 2002 med 30 nye tiltak. 28 I den avsluttede Handlingsplan mot tvangsekteskap hadde Barne-og familiedepartementet sammen med Kommunal-og regionaldepartementet hatt ansvar for å utrede muligheten for et botilbud til unge som utsettes for tvangsekteskap. Tiltaket ble ikke ansett for å være oppfylt i tilstrekkelig grad og ble derfor videreført med følgende ordlyd i det nye tiltaksprogrammet: Ansvar for oppfølging av tiltaket lå i Kommunal-og regionaldepartementet som den gang var ansvarlig ikke bare for integreringspolitikken, men også for boligpolitikken. Departementet ga Husbanken i oppdrag å utrede kriseboligløsninger. I dette arbeidet fikk Husbanken hjelp av Barne-og familiedepartementet til å invitere en rekke organisasjoner som kunne være interessert i å være med og utvikle botilbudet. En informant fra Husbanken forteller om de vurderingene man gjorde: Det var mange ting å ta hensyn til. Mange unge turte ikke å kontakte myndighetene, så de tok kontakt med organisasjonene. De hadde større tillit til dem fordi de ikke representerte myndighetene. Noen tok også kontakt med skolen, som så kanaliserte videre til organisasjonene. Vi foreslo en modell som innebar å ha 10 disponible boliger til en hver tid, basert på et samarbeid mellom tre regionkontor av Husbanken, fire kommuner, og frivillige organisasjoner. I teorien var det tenkt at når én leilighet kom i bruk, skulle man skaffe en ny. Jeg tror ikke det fungerte slik. (...) Vi valgte de to største organisasjonene, SEIF og Røde Kors, fordi de var i gang med et apparat. De hadde også erfaring med å kontakte sosiale myndigheter, og de var opptatt av å skaffe et tilbud til disse ungdommene. Oslo Røde Kors og SEIF hadde altså en sentral rolle i botilbudet fra starten av. De var pådrivere for å få etablert boligene, og de ble utpekt av Husbanken til å disponere leilighetene. Begrunnelsen var at det i hovedsak var SEIF og Oslo Røde Kors som hadde kontakt med personer som hadde behov for krisebolig. Dette ble som vi ser forklart med at de unge ikke torde kontakte det offentlige hjelpeapparatet, og at offentlige instanser henviste de unge til organisasjonene. 28. Fornyet innsats mot tvangsekteskap våren 2002. 1037_ finale. Alt i alt vurderte man at disse to organisasjonene var den beste inngangsporten til boligene. Organisasjonene på sin side, synes å ha hatt noe ulik holdning til sin rolle. Oslo Røde Kors ønsket ikke å ha ansvaret for nøklene til leilighetene, men henviste til at dette skulle være et tilbud til alle og derfor burde forvaltes av det offentlige. De foreslo at nøklene kunne oppbevares hos krisesentrene. SEIF ønsket å disponere leilighetene direkte og ha egne nøkler. De var skeptiske til at det offentlige med sin manglende kompetanse skulle bestemme inntaket til leilighetene, og de mente det var unødvendig at den unge måtte fortelle sin historie flere ganger. Det var uheldig hvis en offentlig instans skulle overprøve organisasjonene. Husbanken var innforstått med dette. Ordningen kom formelt på plass med Kommunal-og regionaldepartementets tildelingsbrev til Husbanken 30. april 2003. 29 Det tok tid åfå boligene klare, og noen kommuner var raskere enn andre. To kom kjapt på plass, mens en tredje brukte lang tid. Den fjerde kommunen – som vi skal kalle kommune D - skilte seg ut både ved å bruke tid og å velge andre organisatoriske løsninger enn de andre. Historien om den første fasen av sistnevnte kommunes botilbud er interessant på flere måter. Vi har derfor valgt å se spesielt på dette i neste avsnitt. Når det gjelder hvilke føringer som ble lagt på utformingen av kriseboligtilbudet, lå hovedvekten på enkle sikkerhetsbetraktninger. Man sa at det skulle være kommunale boliger som var lokalisert i områder med lavt innslag av innvandrere. Man kunne også kjøpe enkeltvise leiligheter, eller leie inn fra frivillige. I utgangspunktet hadde man en regel om maks 6 måneders botid. Dette var nybrottsarbeid, og det var ikke til å unngå at den første fasen var preget av visse innkjøringsproblemer. Av det skriftlige materialet ser vi at Husbanken i begynnelsen hadde relativt hyppige møter med organisasjonene. Husbanken arrangerte et felles erfaringsseminar i desember 2005. Mange av våre informanter forteller at dette seminaret var svært nyttig, blant annet for å utveksle informasjon mellom kommunene. I kommunikasjonen mellom Husbanken og kommunene etterlyses og bebudes ulike former for rutiner og kriterier, men dette synes i liten grad å ha blitt fulgt opp. Et unntak her er et forslag til kriterier for boligene som ble presentert av én av de deltakende kommunene på erfaringsseminaret. Disse ble så vidt vi vet, ikke formelt vedtatt, men har nok vært oppfattet som retningsgivende av flere. 29. Husbankens regionkontor fikk ansvar for kontakten med kommunene. Regionkontoret i Oslo hadde i tillegg kontakt med organisasjonene, mens det sentrale Strategikontoret hadde koordinerings-og rapporteringsansvar til Kommunal-og regionaldepartementet. Sistnevnte ansvar ble seinere overført til Regionkontoret i Oslo da Husbanken foretok en regionalisering av konsernoppgaver i 2006. særlig i starten opptatt av å begrense den skriftlige kommunikasjonen, av hensyn til boligenes sikkerhet. Mangel på formalisering har sannsynligvis bidratt til at flere aspekter ved organiseringen har forblitt uavklart. Det kan se ut som om det allerede fra begynnelsen av var innebygd en del spenninger i kriseboligmodellen. For å forklare nærmere, skal vi ta utgangspunkt i brosjyren som Husbanken utarbeidet ved opprettelsen av kriseboligene, med tittelen« Boligtilbud i en krisesituasjon »( 2003). 30 Her heter det blant annet: Ungdommer som kommer i konflikt med sin familie pga. tvangsekteskap eller risiko for å bli utsatt for det, kan bli nødt til å flytte hjemmefra for en lengre eller kortere periode slik at tvangssituasjonen kan avklares og tiltak settes i verk. Behovet for et trygt sted å bo i slike situasjoner har erfaringsmessig en varighet fra tre måneder til ett år. Husbanken har etablert et samarbeid med noen utvalgte kommuner. Gjennom dette samarbeidet er ti boliger med nødvendig utstyr gjort tilgjengelig for ungdom som er kommet i en slik tvangssituasjon. Tilbudet gjelder for hele landet. Hittil har de fleste henvendelser fra ungdommer i krise blitt fulgt opp av forskjellige frivillige organisasjoner. På grunn av organisasjonenes erfaringer og kunnskap på dette området og deres kontakt og tilgjengelighet overfor ungdom, er det ønskelig at deres arbeid for og med ungdommene kan fortsette som i dag. Husbanken vil i samarbeid med kommunene sørge for at boliger stilles til disposisjon på kort varsel. Alle henvendelser om behov for bolig for ungdom utsatt for tvangsekteskap kan rettes til SEIF ( Selvhjelp for innvandrere og flyktninger) tlf. 22 11 10 17 eller ORKIS ( Oslo Røde Kors Internasjonale Senter) tlf. 22 99 23 30. Brosjyreteksten er viktig av flere grunner. For det første fordi det er den eneste skriftlige informasjonen om kriseleilighetene som er allment tilgjengelig. For det andre, fordi den antakelig er det nærmeste man kommer et skriftlig mandat til SEIF og Oslo Røde Kors. For det tredje er teksten representativ for flere av de uklarheter som har preget ordningen. Her presenteres de involverte parter, Husbanken, kommunene og organisasjonene, uten at arbeidsdeling presiseres. 30. http:// www. husbanken. as/ PORTALER/ TJENESTER. NSF/ FILE/ 045898859127 C2CAC1256D5700241884/$ File/ 7f39. 31. I brosjyren brukes riktignok ikke ordet« skal », men« kan ». Når man samtidig bruker formuleringen« alle henvendelser »og ikke oppgir alternative instanser, tolker vi det som et «skal ». SEIF og Oslo Røde Kors. Vår oppfatning er at organisasjonene har oppfattet dette som et mandat om beslutningsmyndighet, særlig SEIF som har hatt personlig kontinuitet i hele prosessen og som hele tiden har engasjert seg aktivt i den. Når det gjelder Oslo Røde Kors ser det ut til at bytte av personale underveis har medvirket til at de ansatte tidvis ikke har vært like godt orientert om hvordan ordningen var ment å fungere – noe som selvsagt også henger sammen med manglende formalisering. Samtidig som organisasjonene skulle koordinere henvendelser, var Husbanken opptatt av at kommunene skulle spille« en helt sentral rolle », som det heter i arkivmaterialet. Her beskrives modellen fra Husbankens ståsted igjen, i et sitat fra en av våre informanter: Disse boligene skulle være tilgjengelige for alle. Hvis en kommune for eksempel fikk behov for å bistå en annen kommune direkte, skulle de kunne gjøre det. Men jeg husker ikke at det skjedde. Forutsetningen var at kommunene hadde boligene til rådighet. (...) Det var helt klart at leilighetene var kommunens tilbud. De skulle ha nøklene. (...) Man har 10 boliger, og så må organisasjonene« konkurrere »om boligene. Det er de unge som trenger boliger, ikke SEIF og Røde Kors. De to må samarbeide. Men det tok tid før de begynte å snakke sammen. (...) Organisasjonene tildeler bolig i den forstand at de velger unge som er kvalifisert. Det var jo de som fikk henvendelser. De skulle ha en kontaktperson i kommunen, sånn at de kunne henvende seg når de trengte en bolig. Når SEIF allerede hadde valgt en ungdom som var kvalifisert, så ville ikke de at kommunen skulle overprøve eller intervjue den unge om igjen. De sa at ' vi har våre prosedyrer'. Det som også ble sagt fra organisasjonene var at hvis kommunene fikk ansvaret for boligene alene, ville de bli brukt til andre grupper. Sammenholdt med brosjyren, forsterker dette sitatet inntrykket av en uavklart arbeidsdeling mellom det kommunale apparatet og de frivillige organisasjonene når det gjelder tildeling av bolig. Når man på den ene side sier at kommuner skal kunne bruke boligene direkte, og på den andre sier at organisasjonene ikke skal overprøves, er det uklart hvem som i en gitt situasjon skal få førsterett. Slik sett er dette en ordning som forutsetter at det enten ikke er flere søkere enn leiligheter, eller at det er full enighet om hvem som skal prioriteres hvis ikke alle kan få plass. For det andre har det vært en viss spenning mellom kriseboligene som nasjonalt prosjekt på den ene siden og kommunal selvråderett på den andre. For eksempel ga Husbanken beskjed til kommunene om å velge den organisasjonsform de fant best, samtidig som brosjyren slår fast at alle henvendelser skal skje via Røde Kors og SEIF. Denne spenningen ble tydelig da en av kommunene valgte en modell som fratok organisasjonene denne rollen. Hvis organisasjonene oppfattet brosjyren som et mandat, er det ikke merkelig om de oppfattet denne kommunen som vanskelig. hvordan man kunne utforme brosjyren på denne måten, hvis Husbanken hele tiden mente at dette skulle være« kommunens leiligheter ». Sagt på en annen måte befinner dagens ordning seg i et spenningsfelt mellom denne formuleringen og det faktum at vi flere ganger har hørt leilighetene omtalt som «SEIF-leilighetene ». For det tredje forutsatte modellen et nært samarbeid mellom SEIF og Oslo Røde Kors. Problemet var at disse organisasjonene har forskjellige mandater og arbeidsmåter, samt at forholdet dem imellom tidvis har vært spenningsfylt. Vi er usikre på hvor godt orientert Husbanken har vært om dette. I arkivmaterialet refereres det ofte til at« samarbeidet med organisasjonene »er godt, uten at man kommenterer samarbeidet organisasjonene imellom . I 2005 fremgår det at Kommunal-og regionaldepartementet har fått tilbakemelding om at det skal være store samarbeidsproblemer mellom SEIF og andre aktører, og at enkelte instanser verken kan eller vil forholde seg til SEIF. Mer konkret fremkommer det at UDIs Kompetanseteam mot tvangsekteskap ikke vil kanalisere sine brukere til kriseboliger via SEIF. 32 I forbindelse med en halvårsrapport kommer Kompetanseteamet med et skriftlig innspill om sentral styring av botilbudet, inkludert kriseboligene, og sterkere forankring i det offentlige. Husbanken anbefaler å videreføre ordningen der organisasjonene er direkte involvert i tildeling og disponering. Noe av det siste som har skjedd fra Husbankens side, er en henvendelse til et par nye kommuner i Østlandsområdet om å skaffe tilveie et par leiligheter. Vi er ikke kjent med utfallet av henvendelsen. Hva skjedde i kommune D? Som nevnt kan vi dele kommune Ds kriseboligtilbud i to faser. Her skal vi se nærmere på hva som skjedde i første fase, det vil si 2003-2004. En av våre informanter forteller om hvordan man tenkte den gangen: Vi var ikke så opptatt av at organisasjonene skulle være så inne i dette, var mer opptatt av det ordinære apparatet. Så vi prøvde å ha to-tre plasser på krisesenteret og én bolig gjennom et annet botiltak som også skulle kunne være for gutter. Grunnen til at vi valgte dette tiltaket var en tanke om at de kunne ha et oppfølgingsansvar. Vi sa at vi ville ha en leilighet som kan brukes av unge mennesker uansett kjønn. I den grad de trenger oppfølging, så vil vi at dere tar det. 32. Kompetanseteamet ble i sin tid startet som et midlertidig prosjekt i samarbeid mellom Utlendingsdirektoratet ( UDI), politiet og Oslo Røde Kors. Oslo Røde Kors trakk seg etter hvert ut. I dag er det nasjonale kompetanseteam en permanent ordning. Det er blitt utvidet med bl. a. representasjon fra Barne-ungdoms-og familiedirektoratet og ble nylig flyttet til Integrasjons-og mangfoldsdirektoratet ( IMDI). unge i bolig. Vi var klare på at krisesenteret og [ en kommunal etat] skulle sile ut og bestemme, ikke SEIF og Røde Kors. Hvorfor tenkte dere sånn? Vi tenkte at når krisesenteret stilte plasser til disposisjon, så måtte de også foreta inntaket. Så fikk vi se hvordan det gikk. Husbanken var ikke tydelig på hvordan ting skulle organiseres, så det var opp til oss. Hvorfor akkurat de to instansene? De var vant til å vurdere krisesituasjoner og hvilke tiltak som trengtes. Begge instansene var dessuten døgnbemannet. Det vi ikke tenkte på var at krisesenteret er restriktive på det med flytting av kvinnene, at det ikke er offeret som skal flyttes og sånne ting. Mens SEIF og Røde Kors tar det mer for« face value »at de er truet og vil flytte til en annen by. Den sosialfaglige vurderingen hos krisesenteret og [ den andre instansen] gikk på å roe ned situasjonen mer enn å« hoppe »med én gang. Der ligger det en ... ikke konflikt, men ulike vurderinger. Det er både positive og negative sider ved disse ulike måtene å jobbe på. Den første modellen var altså basert på plasser som skulle tildeles av et krisesenter og en kommunal instans. Bakgrunnen var at man ønsket å forankre tilbudet i det ordinære hjelpeapparatet. De to tildelingsinstansene ble valgt fordi de hadde døgnbemanning og var vant til å håndtere kriser. Som vi ser, var den kommunale etaten tiltenkt en oppfølgingsrolle i forhold til beboere. Problemet var at ordningen ikke ble brukt i særlig grad. Oslo Røde Kors brukte krisesenterplassene noe, mens SEIF ikke brukte noen av plassene. Resultatet var at det i den ene leiligheten ikke bodde én eneste person i en periode på over et år. Fra kommunens side var man i villrede om hvorvidt det faktisk var behov for slike plasser. Når man kontaktet organisasjonene var deres respons at behovet absolutt var der, men at kommunens tilbud ikke fungerte. Konklusjonen ble at kommunen avviklet prosjektet tidlig i 2005. Så fikk kommunen en ny henvendelse fra Husbanken. Dette ble startskuddet til en annen modell, der kommunen fremskaffet leiligheter, og der SEIF og Oslo Røde Kors fikk ansvar for å disponere leilighetene. Det ble avholdt et møte 30. mai 2005 mellom Husbanken, SEIF, Oslo Røde Kors og kommunen. Fra referatet henter vi følgende: Diskusjonen om hvem som er mest relevant til å avgjøre hva som er en krisesituasjon som berettiger bruk av krisebolig, ble avsluttet med enighet om å prøve ut en periode til og hvor samarbeidet mellom organisasjonene og kommunens fagetat må baseres på tillit og at ingen i utgangspunktet skal overprøve den andres saker. Kommune D gjorde altså helomvending. En informant beskriver det som skjedde slik: Først prøvde vi å la det offentlige gjøre jobben – og da inkluderer jeg krisesentrene fordi de er fullfinansiert og gjør et oppdrag på vegne av det offentlige. Da det ikke fungerte gikk vi til den motsatte ytterligheten, og siden da har det fungert godt. SEIF er veldig fornøyd. Oslo Røde Kors klarte aldri å konkretisere hva de var misfornøyd med. De sa blant annet at de ikke hadde nok kapasitet. Men det har altså fungert når vi har vært klare på arbeidsdelingen. Det hele snudde når SEIF opplevde at de kunne stole på oss. Første fase i kommune Ds kriseboligtilbud var med andre ord preget av to forhold: 1. De offentlige instanser som kunne tenkes å formidle beboere til plassene/ leilighetene, hadde ikke kontakt med unge i krisesituasjoner. 2. De frivillige organisasjonene som faktisk hadde kontakt med unge, ønsket ikke å bruke denne kommunens kriseplasser, men satset på andre. Dette var ikke like entydig for Oslo Røde Kors som for SEIF, men det er klart at SEIF hadde bestemt seg for å ikke bruke tilbudet. Grunnene var flere. Ett problem var at kommune D, i motsetning til de andre, insisterte på at hjemkommunen skulle betale husleien. Dessuten vurderte SEIF at krisesenterplassene ikke var sikre nok, og at de var for dyre i forhold til andre alternativ. 33 Ut fra vårt datamateriale har vi grunn til å tro at det også dreide seg om manglende vilje til å underlegge seg krisesenterets og den kommunale inntaksinstansens vurderinger. Som vår informant over, tror vi dette blant annet skyldtes at SEIF har en annen arbeidsmåte enn disse to instansene. Per i dag eksisterer det 10 kriseleiligheter fordelt på fire kommuner som her kalles A, B, C og D. Dette er kommunalt eide eller innleide leiligheter. Det dreier seg i hovedsak om mindre, møblerte to-romsleiligheter på mellom 40 og drøye 50 kvadratmeter. Beliggenhet når det gjelder både strøk, etasje og boligmasse for øvrig er valgt med sikte på visse sikkerhetsmessige forhold, noe vi kommer tilbake til under. Husleiene ligger på mellom 4000 ( uten strøm) og 6500 ( inkludert strøm). Det kan se ut som om leien i hvert fall i noen tilfeller ligger en del under markedspris. Husleien betales av den enkelte beboer. I praksis vil de fleste på grunn av flytting og andre forhold, få husleien dekket via sosial stønad, men vi vet også om beboere som har betalt husleie selv. Det er enighet om at kriseleilighetene er et midlertidig tilbud. 33. Vi har ikke undersøkt disse økonomiske detaljene. men er usikker på om denne oppfattes likt av alle parter. Uansett skal vi se at den blir praktisert med fleksibilitet. På den tiden vi har hatt til rådighet har det ikke lyktes oss å skaffe full oversikt over alle detaljer i den enkelte kommunes organisering. Vi kan imidlertid konstatere at det er betydelig variasjon. Her følger en oversikt der vi for den enkelte kommune løfter fram noen aspekter som er av spesiell interesse for denne evalueringen. I kommune A er det tre leiligheter som med ett unntak har vært de samme siden starten. En av leilighetene har blitt skiftet ut underveis fordi man vurderte at den ikke lenger var sikker. Så vidt vi har forstått, var det SEIF som ba om at leiligheten ble avviklet og erstattet. Leilighetene ble i sin tid frigitt av kommunen til dette formålet, og disponeres nå av SEIF. Kommunens ansvarlige etat eier og forvalter boligene, står for kontraktsinngåelse og innhenter husleie, samt ivaretar fysisk vedlikehold. Etaten inngår imidlertid ikke kontrakt med den enkelte beboer, men med SEIF. Kommunen har nemlig i sin tid bedt SEIF« drifte »boligene, som innebærer at SEIF inngår kontrakt med den enkelte beboer og leverer ut nøkkel. Det har ikke vært et aktuelt tema for kommune A å skrive kontrakt med beboerne direkte, og man er godt fornøyd med ordningen slik den fungerer. Begrunnelsen som oppgis for at man ikke vil forholde seg til den enkelte beboer, er først og fremst sikkerhetshensyn. For øvrig ble organiseringen i sin tid lagt opp etter samme mønster som for noen boliger som krisesenteret i kommunen disponerte. Det dreide seg om fire av kommunens leiligheter som i en årrekke hadde vært, og fortsatt blir, disponert av krisesenteret til kvinner som trenger bolig etter utflytting. Da kommunen også påtok seg å fremskaffe boliger i forbindelse med tvangsekteskap, kontaktet man krisesenteret. Den første perioden var det krisesenteret som disponerte også disse boligene, før kommunen ba SEIF om å overta ansvaret. For kommune A mangler vi oversikt over bruk av leilighetene, fordi SEIF ikke har ønsket å bidra med slike data. Fordi det er SEIF som tegner kontrakt med den enkelte beboer, kunne vi heller ikke få disse opplysningene fra kommunen. Kommune B har to leiligheter som har vært på samme adresse hele tiden. Den ene boligen ble etablert i juni 2003, og den andre i oktober 2004. Ansvarlig kommunal etat inngår kontrakt med den enkelte og står for vedlikehold. Både kommunen og SEIF har nøkler til leilighetene. Inntaksrutinene beskrives slik av en representant for kommunen: Vi får henvendelser fra SEIF eller Røde Kors. Det er de som bestemmer hvem som skal inn i leilighetene. og spør om de har ledige boliger her i kommunen. Når SEIF sier ja, kan Røde Kors kontakte oss. Vi har en ekstranøkkel. Vi brukte denne når vi fikk et par fra Røde Kors i hui og hast. Vi får ingen henvendelser utenom Røde Kors eller SEIF. Det kan se ut som om kommune B ønsker at SEIF skal fungere som mellomledd i forhold til Oslo Røde Kors. Det er uklart for oss om dette er en ordning alle parter er innforstått med. For øvrig er det interessant at informanten omtaler kommunens nøkler som ekstranøkler. Fra kommunen har vi fått følgende oversikt over bruken av de to leilighetene for perioden 2005 til 2007: I den ene leiligheten har det til sammen bodd seks personer, inkludert to par. For én beboer er kjønn uoppgitt34, mens det blant de øvrige fem var to kvinner og tre menn. I den andre leiligheten har det bodd sju personer, hvorav ingen oppgis å være par. Kjønn er ukjent for tre, mens de øvrige fordeler seg på tre kvinner og én mann. Disse i alt 13 personer var i alderen 18 – 25 år, med en snittalder på 21. Botid har variert fra en halv til 13 måneder. Snittet ligger på 5 måneder, men da trekker særlig tre beboere opp med 12, 13 og 15 måneders botid. Det vanligste har vært mellom tre og seks måneders botid. Når det gjelder 2007, ble den ene leiligheten bebodd av samme person til november, mens det i den andre var to som byttet på. Kommune C. Her er det én kriseleilighet. Den ble etablert i 2004 og har vært på samme adresse hele tiden. Kommunen har lagt hovedansvaret til sosialtjenesten. De har ansvar for å ta imot henvendelser og følge opp den enkelte beboer. I praksis fungerer det slik at når det blir ledig i boligen, melder ansvarlig kontaktperson fra til Oslo Røde Kors og SEIF, samt til leder for en kommunal instans som koordinerer kommunens arbeid mot tvangsekteskap. Kontaktpersonen i sosialtjenesten tar som regel selv imot nye beboere og introduserer vedkommende til en saksbehandler. Hun følger også til kontraktsmøte i kommunens ansvarlige etat, der beboer får nøkler. Noen ganger får beboer adgang til leiligheten før husleiekontrakt er skrevet. Da bruker kontaktpersonen sin« krisenøkkel », og så avtales et kontraktsmøte en av de nærmeste dagene. Beboerne har kommet via Oslo Røde Kors og SEIF; ingen via kommunale etater. Kommunens kontaktperson forteller at hun ved et par anledninger har stilt spørsmålstegn ved hvorvidt de personene som SEIF og Oslo Røde Kors ville plassere i boligen, passet inn. Dette er noe hun også tok opp på erfaringsseminaret til Husbanken, og vi har derfor fått lov til å gjengi henne her, til tross for at det er umulig å anonymisere henne for de involverte parter: 34. Kommunens informasjon er basert på en gjennomgang av kontraktene. At kjønn er ukjent i noen tilfeller, skyldes at ikke alle kontrakter har personnummer, og at vår informant ikke alltid er kjent med hva som er kvinne-og mannsnavn. Det har hendt at jeg kommer med noen motspørsmål, som jeg har forstått det reageres på. Det kan gjelde for eksempel trusselbilde og om personen kan finne bolig på det private leiemarkedet når det er et ordinært boligbehov istedenfor behov for krisebolig. En annen gang stilte jeg spørsmål ved at en jente på 18-19 år skulle etablere samboerskap i kriseboligen med kjæresten umiddelbart etter at hun skulle flykte fra barndomshjemmet, hvor lurt det var. Det viste seg forresten i ettertid at han ikke hadde oppholdstillatelse. Jeg har stilt spørsmål både til SEIF og Røde Kors. Det er fordi jeg jobber i offentlig forvaltning og vi har lang erfaring med folk som har vært utsatt for vold og andre overgrep, med å håndtere knappe goder og finne alternative muligheter. Jeg tenker at det ikke alltid er så lurt at kommunen legger til rette for at veldig unge jenter som utsettes for tvangsekteskap blir samboer med en kjæreste umiddelbart etter innflytting i kriseboligen. De er allerede i utgangspunktet i en svært vanskelig følelsesmessig livssituasjon som ikke er den beste starten på et samboerskap. Det kan være frykten for å være alene på en ukjent plass som kanskje styrer valget av å inngå samboerskap. Et annet spørsmål er hvilket oppfølgingsansvar sosialkontoret har for kjæresten som også er nyinnflyttet til kommunen. Kjæresten blir også delaktig i« flukten »hvor en på mange måter «brenner en del broer »men er ikke i målgruppen for krisebolig. Ved en anledning jeg stilte spørsmål, gikk organisasjonen i forsvar, og jeg fikk til svar at det hadde jeg ikke noe med som kontaktperson for boligen. Vedkommende mente at organisasjonene selv hadde fått mandat til å vurdere og bestemme hvem som skal få bo i kriseboligene. Det er jo ikke for å motarbeide organisasjonene jeg har stilt disse spørsmålene, men når jeg jobber i en offentlig etat er jeg vant til å gjøre selvstendige vurderinger. Det har blitt med disse små spørsmålene. Jeg har aldri utfordret deres beslutninger om å plassere noe videre. Problemstillingen har løst seg selv, i og med at etterspørselen har vært så liten. Siden kommune C er alene om å legge det kommunale hovedansvaret til sosialtjenesten, er det særlig interessant å høre informantens erfaringer i forhold til oppfølgingsbehov. Vår informant mener det er en fordel at beboeren får en nærhet til sosialkontoret fra første stund: De blir registrert på et sosialkontor med én gang. De fleste har jo behov for sosialhjelp, og alle får tilbud om en samtale. Erfaringen er at behovet for oppfølging er stort, særlig i begynnelsen. Vi blir kontaktperson i kommunen på alt, både når det gjelder helt praktiske ting, råd og veiledning, skaffe jobb og nettverk. De vi har fulgt opp har vært tidkrevende. Det er på en måte som å ta imot nyankomne flyktninger, i forhold til det å måtte følge rundt til forskjellige instanser, selv om de personene vi har hatt har vært ganske ressurssterke. Jeg har forstått det som at de andre byene har hatt mer komplekse saker. Vi ønsket også å høre informantens syn på sosialtjenestens rolle i slike saker. langt bredere enn andre sosialkontor vi har snakket med. Går de utover sin rolle? Vi går nok litt utover det ordinære tilbudet når vi følger opp så pass tett, men det gjelder ikke kun denne gruppen. Det finnes flere svake grupper som har behov for mer enn bare hjelp til å bli selvforsørgende. Enkelte klienter har vansker med å ivareta sine behov og trenger litt ekstra. Jeg mener at det vi gjør er å ivareta råd-og veiledningsplikten. Lov om sosiale tjenester § 4.1 sier at vi skal gi« råd og veiledning på ulike livsområder ». Men den økonomiske saksbehandlingen kommer alltid foran, der har vi jo frister i henhold til Forvaltningsloven. Hvordan dette vurderes, varierer nok mye mellom sosialkontorene, avhengig av både ressurser og kulturen på det enkelte kontor. Det har ikke vært mange henvendelser, og leiligheten har i perioder stått ledig, særlig i 2007. Frem til og med 2006 har det vært lite tomgang. Til sammen har det siden oppstarten i 2004 vært fire saker som involverte seks voksne personer og ett barn, eller sagt på en annen måte: to enslige og to par hvorav det ene hadde ett barn. Det er en stor utfordring å finne bolig på det private markedet innen seks måneder som er den perioden som husleiekontrakten gis for. I de to første sakene fikk beboerne forlenget kontrakten med seks måneder, både fordi de ikke hadde funnet bolig på det private markedet og fordi det var liten/ ingen etterspørsel etter kriseboligen. I den siste saken bodde kvinnen i leiligheten i nesten halvannet år, først sammen med partner, så alene da det ble brudd mellom henne og mannen. Hun flyttet først da hun fikk tildelt kommunal bolig. Beboerne har vært i alderen 20-35. Man har hatt cirka ti henvendelser som ikke ble noe av, enten fordi leiligheten var opptatt eller fordi henvendelsen var en sondering som ikke ble fulgt opp. Det hender også at det kommer henvendelser som ikke blir noe av, fordi vedkommende ikke vil til denne kommunen. Inntrykket er at de fleste ønsker seg til mer sentrale strøk. Kommune D har fire leiligheter. Tre har vært med hele tiden siden 2005, mens den siste kom til ved juletider i 2006. Den kommunale etaten som har forvaltningsansvaret for boligene skriver kontrakt med den enkelte beboer, leverer ut nøkkel og står for vedlikehold. Oslo Røde Kors og SEIF vurderer hvem som er kvalifisert til å bo i boligen. Den praktiske framgangsmåten beskrives slik av vår informant fra kommunen: SEIF eller Røde Kors ringer og hører om det er ledig. Hvis det er ledig, gjør vi avtale om at de og beboeren kommer til oss, skriver kontrakt og får nøkkel. Vi har egne rutiner for oppbevaring av kontrakter og personopplysninger. Informanten forteller at det har hendt at det har vært flere søkere enn antall boliger. Da er det kommunen som prioriterer mellom kandidatene, basert på informasjon fra organisasjonene: Det har vært flere situasjoner der jeg har måttet veie Røde Kors mot SEIF. Jeg snakker aldri med ungdommen selv før kontraktsmøtet. Det må være organisasjonene som gjør sine prioriteringer, og så er det meg som gjør vurderingen mellom organisasjonene som har kandidater. Da snakker vi om den unges livssituasjon, om hun eller han for eksempel går på skole eller jobb, om hun vil få ødelagt skolegangen hvis hun ikke får bolig. Da kan hun komme foran en som ikke har skole eller jobb. Og sikkerhet er selvsagt sentralt. Det er jo stor forskjell på hvor sterk grad av forfølgelse de er utsatt for. (...) Venteliste fungerer ikke, de trenger jo boligene umiddelbart. Oppfølgingen av den enkelte beboer er det SEIF og Oslo Røde Kors som tar seg av, forteller vår informant. Kommunens etat har i utgangspunktet kun kontakt med beboer om spørsmål knyttet til boligen, men det har hendt at den unge selv har tatt initiativ til mer kontakt. Regelen er at det skrives kontrakt for tre måneder, med mulighet for forlengelse i tre måneder til. Vår informant framhever at dette botilbudet er ment å være midlertidig:« Det er jo ikke ment å være langvarig. De skal få tid til å roe seg, men ikke ' sovne'. Hvis ikke beboeren tar kontakt, tar jeg kontakt med dem. Så avtaler vi å møtes et sted som passer ». Det er gjort avtaler om egne rutiner ved sosialkontorene i de bydelene der leilighetene ligger, slik at man sikrer at færrest mulig ansatte er involvert. Fra oppstart sommeren 2005 til ut 2007, har det bodd til sammen 22 beboere og tre barn i kriseleilighetene. Ni av beboerne kom fra Oslo Røde Kors og tolv fra SEIF, mens for en av beboerne er man ikke sikker hvilken av organisasjonene som henviste. Man har ikke fått henvisninger fra andre instanser. Når det gjelder alder, har vi fått oppgitt at med unntak av en kvinne på 34 år, har beboerne hatt fødselsår mellom 1981 og 1988 med hovedvekten på 1984 og 1987. De fleste er altså i begynnelsen av tjueårene. I 2007 bodde det til sammen 11 voksne og ett barn i de fire leilighetene. Fem av disse var menn, hvorav tre var enslige menn ( to homofile), og to bodde sammen med kvinnelig kjæreste. I 2007 hadde man totalt 40 dagers tomgang fordelt på fire boliger, hvilket utgjør 2,7 prosent. Leilighetene er med andre ord i kontinuerlig bruk. Vi får oppgitt at de fleste trenger å bo bortimot et halvt år, noen bor noe lenger. Ut fra pågangen vurderer vår informant at det gjerne kunne vært et par leiligheter til. Selvhjelp for innvandrere og flyktninger ( SEIF) mottar støtte fra Barne-og likestillingsdepartementet til å drive krisehjelp overfor enkeltpersoner som blir truet med eller er utsatt for tvangsekteskap. veden ») og 500.000 kroner til oppfølgingsarbeid ( prosjektet« Veien videre »). 35 SEIF har hovedkontor i Oslo, samt avdelingskontor i Bergen, Trondheim, Kristiansand og Ålesund. Som vi har sett, har SEIF en sentral rolle som inngangsport til kriseboligene, sammen med Oslo Røde Kors. Denne rollen omtales ikke i noen av SEIFs rapporter, men SEIF beskriver oppfølgingsarbeidet overfor de unge, som blant annet bor i kriseleiligheter, i sin søknad til Barne-og likestillingsdepartementet om støtte til prosjektet« Veien videre ». 37 Teksten gir et godt innblikk i SEIFs virksomhet og arbeidsmåte, og vi gjengir her et lengre utdrag: Målgrupper. Oppfølgingsarbeidet i 2006 vil fortsette å være ungdom som har fått bistand fra SEIF til å bryte ut av en situasjon med tvang i forbindelse med ekteskap og drapstrusler. SEIF tar også over oppfølgingsarbeidet etter forespørsel fra andre frivillige organisasjoner, eller fra de unge som først har vært i kontakt med andre hjelpere. Storparten av oppfølgingen blir utført blant ungdom, jenter, gutter, og par i en« Romeo og Juliette »-situasjon, over 18 år. Oppfølging vil også bli gitt etter direkte henvendelser fra ungdom under 18 år, under omsorg av barnevern som ikke ivaretar de unges behov. Erfaringene viser at disse ungdommene kan ha et stort behov for å prate med noen som de har tillit til, som tror på dem og som lytter til dem. SEIF fungerer her ofte som et mellomledd og megler mellom de unge og barnevernet. Andre henvendelser for oppfølging kommer fra offentlige instanser ( barnevern, sosialkontorer, skoler, pp-tjeneste, helsestasjoner) og advokater for råd og veiledning i deres videre kontakt med de unge. Oppfølgingen. Da de unge er bosatt rundt om i hele landet, består oppfølgingen fra SEIF både ved telefonkontakt, reiser til de unges nye bosted rundt om i landet og møter med ungdommen på våre kontorer. Våre erfaringer viser at det også er behov for en oppsøkende virksomhet i arbeidet med oppfølging av de unge på flukt. Dette i tilfeller hvor de unge isolerer seg og ikke tar kontakt med noen. Ved aktivt å kontakte og oppsøke de unge, avdekker vi på et tidlig stadium depresjoner og andre negative tendenser. Vi vil da kunne mobilisere det lokale hjelpeapparatet og påse at de unge får den hjelpen de har behov for. Behovet hos de unge for oppfølging kan strekke seg over måneder og år etter bruddet med familien, og SEIF er der for de unge så lenge de unge trenger oss. Erfaringene viser at denne voksenkontakten på SEIF er uvurderlig. 35. Kilde: Brev fra BLD av 4.8.06« Ad søknad om støtte til arbeid mot tvangsekteskap i 2006 », gjengitt i Bredal og Skjerven 2007. 36. For en nærmere beskrivelse av organisasjonens virksomhet, se www. seif. no og Nødland et. al. 2005. 37. I følge tildelingsbrevet fra BLD, fungerer søknaden som prosjektbeskrivelse for det arbeidet som finansieres. 38. Kilde: Brev av 28.02.06 fra SEIF til Barne-og likestillingsdepartementet. Vi har slått sammen noen avsnitt, for å spare plass. flukt lever med ny identitet og fiktiv livshistorie, og de har derfor vanskeligheter med å snakke åpent med noen i sitt nye sosiale nettverk. På SEIF kjenner vi de unge og vet hva de har gjennomgått. Derfor henvender de unge seg til oss, både i og utenfor kontortiden. SEIF fungerer som et mellomledd mellom de unge og offentlige kontorer, skoler, huseiere osv, der hvor de unge ønsker og har behov for bistand. I tillegg til bistand med praktiske problemstillinger, har de unge også behov for å prate med noen om alt som rører seg i livet deres og som kan trøste i vanskelige stunder. Etter måneder eller år på flukt mottar SEIF også henvendelser fra ungdom for hjelp til å organisere et møte med familien. Organisering av arbeidet / bemanning. Storparten av de unge i krise-krisesituasjoner henvender seg i første omgang til SEIF Oslo for bistand. Det videre oppfølgingsarbeidet blir derfor koordinert derfra. [...] De unge som bor spredt rundt om i landet blir enten fulgt opp av medarbeiderne på SEIF Oslo eller fra nærmeste avdelingskontor. Oppfølgingsarbeidet er landsomfattende og krever et omfattende nettverk som SEIF gjennom konkrete enkeltsaker har opprettet. Arbeidet krever også en betydelig reisevirksomhet til de unges nye bosted. Erfaringer viser at selv om SEIF mobiliserer støttespiller på de unges nye bosted, kan innsatsen være tilfeldig. SEIF må derfor med jevne mellomrom ha direkte kontakt med de unge for å påse at de klarer seg bra. For å utføre den nødvendige oppfølgingen av hver enkelt av de unge for å sikre at de kommer seg videre i livet, er det helt nødvendig at SEIF fungerer både som pådriver og et fast holdepunkt i tilværelsen. Det kreves her både kunnskap om problematikken, erfaring med hjelpeapparatet og direkte kontakt og tillit til de unge. SEIF har etter hvert opparbeidet en kompetanse som viser resultater gjennom solskinnshistorier« ». For å utdype SEIFs syn på sin rolle vis a vis det offentlige hjelpeapparatet, som er av særlig interesse for vår studie, tar vi også med et utdrag fra organisasjonens årsmelding for« Veien videre »i 2006: Etter 7 års systematisk arbeid mot tvangsekteskap og etter 3 års tett oppfølging av de unge, viser våre erfaringer at samarbeid mellom offentlige etater og frivillig organisasjon er en smidig og velfungerende modell. Med kunnskap om problematikken, fatter den enkelte offentlige etat de riktige beslutninger til de unges beste, mens SEIF som frivillig organisasjon blir bindeleddet mellom den enkelte unge og den lange rekken offentlige instanser som er involvert i hver enkelt sak. Slik trenger ikke den unge å løpe sikksakk mellom diverse kontorer og enda flere saksbehandlere, men kan ganske enkelt komme med sine behov til SEIF. saken gjennom hele prosessen. For en ungdom som ikke er lommekjent i de byråkratiske irrganger, ville dette arbeidet ofte være uoverkommelig. Erfaringene viser også at de offentlige etatene setter pris på SEIF ´ s koordineringsarbeid, da disse også får ett knutepunkt å forholde seg til. Disse gode erfaringene med samarbeid offentlige etater/ frivillige organisasjoner i arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold er ikke unike. På flere områder i samfunnet, spesielt i arbeidet med sårbare grupper ( mishandlete kvinner, incestofre, funksjonshemmede, voldtektsofre, m. m.) har vi en lengre tradisjon med et fruktbart samarbeid mellom frivillige organisasjoner og offentlige instanser. La oss si at vi holder hverandre i ørene! SEIF beskriver her et arbeid som er omfattende på flere måter. Noen stikkord i SEIFs presentasjon av egen rolle og arbeidsmåte er: Mobilisere det lokale hjelpeapparatet og påse at den unge får hjelp, være mellomledd, trekke på et omfattende nettverk som SEIF har opprettet, betydelig reisevirksomhet, mobilisere støttespillere, være pådriver og fast holdepunkt, kunnskap og erfaring med hjelpeapparatet, direkte kontakt og tillit til de unge. SEIF ser seg selv dels som veiviser og følge til hjelpeapparatet, dels som vaktbikkje, men framfor alt som koordinator av offentlige tjenester til den enkelte. SEIFs ansatte er også direkte omsorgspersoner for de som trenger det, og stiller opp så lenge hun eller han ønsker kontakt, noe som kan dreie seg om flere år. De som lever på sperret adresse får ofte posten adressert til nærmeste SEIF-kontor. Når det gjelder andres syn på SEIF, blir vi slått av en relativt systematisk todeling blant våre informanter. Mens SEIF høster ros og beundring hos noen, er andre til dels svært kritiske. Framfor alt gir flere av våre informanter i Husbanken og kommunene uttrykk for at de er svært fornøyd med SEIF. De berømmer SEIF for den helhetlige og engasjerte tilnærmingen til de unges problemer og behov. SEIF beskrives som proffe og effektive, men med hjertet på rette plass.« Ildsjeler »er et ord som går igjen. Disse informantene henviser ofte til at dette er spesielle saker som SEIF har spisskompetanse på, og gir inntrykk av å se seg selv som tilretteleggere for at SEIF skal kunne gi de unge best mulig hjelp. Informanter som er kritiske til SEIF hevder ofte at organisasjonen har tendenser til å monopolisere ved at de går inn for« eie »hele saken. Flere anerkjenner SEIFs sterke engasjement, men vil påpeke at dette kan ha uheldige konsekvenser i form av avhengighetsrelasjoner mellom den unge og hjelperne. Denne kritikken kommer i større grad enn rosen fra personer som selv har kontakt med målgruppen. Noen av disse informantene kan sies å stå i et konkurranseforhold til SEIF, men vi har også hørt tilsvarende innvendinger fra utenforstående personer som har hatt kontakt med SEIF i konkrete saker. 39. Kilde: Veien videre 2006. Oppfølging av de unge på flukt http:// www. seif. Ut fra vårt materiale har vi forståelse for begge sider i denne polariserte beskrivelsen av SEIF. Vi har ikke mulighet for å evaluere SEIFs arbeid overfor den enkelte bruker, men har hørt flere eksempler – også fra brukere – på at de både har kompetanse og framstår som omsorgsfulle. Vi tror de sterke meningene blant annet reflekterer at det dreier seg om en kompromissløs aktør som kjemper for en sak de tror fullt og helt på, og som ikke går av veien for å skaffe seg uvenner hvis det regnes som nødvendig. Dette er for øvrig i tråd med funn i Rogalandsforsknings evaluering av de landsdekkende innvandrerorganisasjonene, inkludert SEIF. Her refereres det til relativt polariserte syn på SEIFs arbeid med tvangsekteskap som tilsvarer våre data. Det heter også at: «Informanter gir for øvrig uttrykk for at SEIF ikke er spesielt samarbeidsorientert »( Nødland et al. 2005: 97-98). Det mest interessante for vårt formål er imidlertid at den polariserte diskusjonen om SEIFs rolle aktualiserer to ulike syn på arbeidsdelingen mellom offentlige og frivillige organisasjoner. Dette er noe vi ønsker å se nærmere på, og da er det naturlig å sammenligne SEIF og Oslo Røde Kors – både når det gjelder egenpresentasjon og andres vurderinger. Først presenteres Oslo Røde Kors' arbeidsmåte og bruk av kriseboligene. Oslo Røde Kors driver Røde Kors-telefonen om tvangsekteskap, tidligere Informasjonstelefonen mot tvangsekteskap, på oppdrag fra Barne-og likestillingsdepartementet. 40 Telefonen omtales som følger på regjeringens nettsted www. tvangsekteskap. no: Røde Kors har en egen informasjonstelefon om tvangsekteskap som er etablert på oppdrag fra barne-og likestillingsdepartementet. Det er aktuelt å ringe telefonen hvis du vil vite hvor du kan henvende deg for å få hjelp til å unngå et tvangsekteskap, og hvordan man kan hjelpe mennesker som allerede befinner seg i et ekteskap basert på tvang. I 2006 bevilget BLD 1,1 millioner kroner i driftsmidler til telefonen, noe som utgjør to stillinger. Disse bemannes av til sammen tre personer, som er rekruttert med sikte på å ivareta formell sosialfaglig kompetanse samt praksiserfaring og kunnskap om relevante minoritetsgrupper og språk. 40. http:// www. rodekors. 41. I tillegg til norsk og engelsk, beherskes arabisk, persisk og kurdisk. og snart fullført master i sosialt arbeid. Den tredje er utdannet lærer/ filolog og har variert praksis fra hjelpeapparatet. To av tre har minoritetsbakgrunn. Telefonen er betjent på dagtid og skal ifølge mandatet gi informasjon, råd og veiledning til enkeltpersoner og ulike instanser over hele landet. Henvendelser kan dreie seg om generelle spørsmål om tvangsekteskap, lovverket og lignende, eller om råd i konkrete saker. Prosjektet er definert som rådgivende og som et supplement til det ordinære hjelpeapparatet, noe som for øvrig er i tråd med Røde Kors' generelle målsettinger ( se også Bredal og Skjerven 2007). Det er ikke vår oppgave å evaluere denne delen av Oslo Røde Kors' arbeid, men vi har snakket med flere instanser som har god nytte av organisasjonens råd og setter pris på deres arbeidsmåte. I motsetning til SEIF, skal altså ikke Røde Kors-telefonens ansatte gi omfattende krisehjelp til enkeltpersoner, og Oslo Røde Kors mottar heller ikke egne midler til oppfølgingsarbeid. De ansatte strekker seg likevel langt for å imøtekomme individuelle behov. Og mange av de som tar kontakt ønsker ytterligere bistand utover en samtale. Om vedkommende befinner seg i Oslo-området skjer dette oftest gjennom møter i lokalene til Oslo Røde Kors, og flere unge har kontakt med organisasjonen over lengre tid. Etter samtykke etablerer Oslo Røde Kors også kontakt med andre nødvendige hjelpeinstanser. For eksempel har Oslo Røde Kors et nært samarbeid med Kompetanseteam mot tvangsekteskap i forhold til å gjøre trusselvurderinger for enkeltpersoner. Oslo Røde Kors og Kompetanseteamet har for øvrig samarbeidet om flere saker ( Bredal og Skjerven 2007), blant annet i flere alvorlige tilfeller der unge får hjelp til å komme hjem etter å ha vært plassert i utlandet mot sin vilje. Oslo Røde Kors vurderer at kriseboligene ikke er det mest egnede botilbudet til personer som har vært utsatt for omfattende kontroll og trusler og som er sterkt traumatisert. Dette fordi disse personene trenger tettere oppfølging enn det ordningen legger opp til. 42 De har likevel hjulpet en del unge med krisebolig, ofte i samarbeid med Kompetanseteamet. I 2007 hadde de ti personer som brukte kriseleilighetene, hvorav tre i kommune B, to i kommune C og fem i kommune D, ingen i A. Fire av de ti var menn. En av mennene var over 40 år gammel, mens de ni andre beboerne var mellom 18 og 24 år gamle. Seks var i alderen 18-20 år. Nasjonal opprinnelse fordelte seg på fem land som ikke spesifiseres nærmere av sikkerhetshensyn. Botiden for de ti personene lå på fra fem dager til elleve måneder. Personen med elleve måneders botid bodde fortsatt i boligen per februar 2008. Det gjorde også tre andre som så langt hadde seks måneders botid. Oslo Røde Kors presiserer for øvrig at oppgitt botid er omtrentlig fordi de ikke får beskjed ved utflytting. 42. Som det framgår i forrige kapittel, henviser Oslo Røde Kors en del kvinner til Bokollektivet. 43. I 2006 hjalp Røde Kors-telefonen fire personer med krisebolig ( Bredal og Skjerven 2007: 39). Generelt legger organisasjonen vekt på å henvise de unge til det ordinære hjelpeapparatet. Dette skyldes dels at Oslo Røde Kors selv har begrenset kapasitet med sine to stillinger, og således ikke kan følge opp den enkelte tett nok, med unntak av de som bor i nærheten av Oslo. Men primært begrunnes det med telefonens mandat og et prinsipielt syn på arbeidsdelingen mellom det ordinære hjelpeapparatet og frivillige organisasjoner, som for eksempel i dette sitatet: Jeg ringer heller kommunen [ enn SEIF], fordi det er Husbanken som eier leilighetene og kommunen har nøklene. Det er viktig at de unge får kontakt med det offentlige hjelpeapparatet. Vi i Røde Kors skal synliggjøre deres behov og rettigheter, men så må den konkrete hjelpen de får forankres i en lov. Det er altfor sårbart at frivillige gjør dette her. De får et variabelt tilbud. Det offentlige må settes i stand til å møte denne gruppa. Men jeg opplever at kommunene ikke forstår dette fordi de forholder seg mest til SEIF, og tenker at det er slik det skal fungere. (...) Sosialloven sier at man skal sikre alle mennesker tak over hodet, men sosialkontorene har ikke kapasitet eller budsjett til mye, derfor er viljen fra sosialkontoret ofte liten. Men de har et lovverk som gjør at de kan følge opp mer enn det de gjør. Sitatet gir en interessant bakgrunn for de vurderinger vi har hørt fra noen av de kommunalt ansatte når det gjelder Oslo Røde Kors' kanalisering av beboere til kriseboligene. Generelt er vårt inntrykk at informantene i kommunene og Husbanken er mindre kjent med Oslo Røde Kors enn med SEIF, fordi SEIF har en mer aktiv rolle. Dermed har de heller ikke så mye å si om hvordan organisasjonen jobber, verken i positiv eller negativ retning. 44 Vi har imidlertid hørt noen eksempler på at informanter sammenligner Oslo Røde Kors med SEIF, og at Oslo Røde Kors dermed framstår som om de ikke helt gjør jobben sin.« De har ikke den samme pakka som SEIF », uttalte en informant fra det kommunale apparatet. Vedkommende forteller at SEIF ordner alt på forhånd, som å sørge for avtale med sosialtjenesten om husleiedekning. Med Oslo Røde Kors' saker har dette ikke alltid vært avklart, slik at kommunens etat kommer opp i diskusjoner med kommunen som den unge flytter fra, om hvordan husleien skal dekkes. Informanten opplever at beboerne som har fått hjelp fra Oslo Røde Kors kommer mer brått på.« Dette medfører ekstraarbeid for oss, og utrygghet for beboeren », sier denne informanten. 44. Hensikten med våre intervjuer har da heller ikke vært å evaluere Oslo Røde Kors som sådan, men å få fram synspunkter på deres rolle i forhold til kriseboligene. forutsetter. Den forsiktige kritikken av Oslo Røde Kors som noen kommer med, gir et godt innblikk i det praktiske arbeidet SEIF utfører i forbindelse med boligene. Dette er en jobb som disse informantene mener Oslo Røde Kors også burde ha gjort. Ut fra Oslo Røde Kors' mandat og bemanning, er dette imidlertid en kritikk som ikke treffer. Det har ikke vært meningen at Oslo Røde Kors skulle ha et omfattende oppfølgingsansvar overfor den enkelte. Røde Kors-telefonens rolle er å vise vei inn i hjelpeapparatet, noe som forutsetter at andre tar stafettpinnen når Oslo Røde Kors har gjort sin jobb. For øvrig er organisasjonen opptatt av at denne gruppa er i behov av omfattende hjelp, både i forhold til sikkerhet, bolig, økonomi, dagtilbud og psykiatri, noe som må sikres gjennom forvaltningsmessige vedtak og tverrfaglig samarbeid der vedkommende bor. At dette ofte ikke skjer, er et alvorlig dilemma for de ansatte ved Røde Kors-telefonen, og noe de har påpekt i flere sammenhenger. Det medfører også at de i noen saker kanskje går lenger i å bistå den enkelte enn det strengt tatt skal ifølge sitt mandat. Med andre ord, det som ovennevnte informant omtaler som« ekstrajobb »for kommunen, er i dette perspektivet kommunens jobb. Det er med andre ord ikke Oslo Røde Kors som ikke gjør jobben sin. De mer prinsipielle betraktningene rundt dette følges opp i neste avsnitt. Her vil vi påpeke at det synes som om de kommunalt ansatte ikke er godt nok orientert om forskjellene i SEIFs og Oslo Røde Kors' mandat og arbeidsmåter. Det er behov for tydeligere kommunikasjon og klargjøring av forventninger i samarbeidet mellom Oslo Røde Kors og kommunene. To syn på arbeidsdelingen mellom det offentlige og organisasjonene Før vi går videre til det nasjonale nivået, skal vi se helhetlig på organiseringen i kommunene, med vekt på arbeidsdelingen mellom offentlige instanser og de frivillige organisasjonene. Som vi ser, fordeler de fire kommunene seg på et kontinuum med kommune A i ene enden. Her har kommunen aktivt overlatt hele« driftingen »av kriseboligene til en frivillig organisasjon. B og D holder i det kontraktsmessige, men er tydelig på at organisasjonene står for utvelgelse, kontakt med sosialkontor og oppfølging for øvrig. C-modellen skiller seg ut ved at sosialtjenesten er hovedaktør, og at det aktuelle sosialkontoret definerer sitt ansvar for oppfølging bredt. Sammenholdt med foregående avsnitts sammenligning av SEIF og Oslo Røde Kors' arbeidsmåte, er det åpenbart at debatten om kriseboligtilbudet er preget av to grunnleggende forskjellige syn på arbeidsdelingen mellom det offentlige og frivillige organisasjoner. Denne skillelinjen tematiseres ofte ikke på prinsipielt nivå, men tar form av ros til eller kritikk av den ene eller andre av de to organisasjonene. Slik vi forstår det, er det ikke slik at SEIF benekter det offentliges ansvar. Men SEIF mener at dette i stor grad ivaretas i dag, takket være SEIFs rolle som veileder, koordinator og vaktbikkje. informanter fra både Husbanken og de aktuelle kommunene er fornøyde med. Da handler det dels om at de er fornøyde med SEIFs innsats, men mer generelt om en positiv innstilling til at ikke-offentlige aktører har en spesiell rolle å spille, her representert ved en informant fra en kommune: Jeg synes det er greit med uavhengige frivillige med spisskompetanse. Hvem andre skulle fanget opp og varslet om tvangsekteskap? (...) Vi kan ikke kvalitetssikre om de får det de skal ha. Vi aner jo ikke hva som trengs. Vi føler oss trygge når SEIF er inne i bildet. Men kanskje det burde vært et forvaltningskontor som tar i mot folk. Det må være fagpersoner som kan jobbe med gruppen. De må følge hele løpet inn og ut av boligen. Flyttingen fra kommuner kan knyttes til en enhet som har ansvarsoppgaven. Men dette krever massiv kartlegging. Noe positivt med SEIF er at de er mer uavhengige enn det vi er. De kan tørre å stå på og være mer frittalende enn en offentlig instans. Det fungerer godt slik det er med SEIF. Om kommunene skulle tatt over, ville det tatt lang tid å opparbeide kunnskapen. Da bør vi heller bygge ut SEIF. Tror ikke det vil bli like bra om kommunene tar over. Andre er langt mer kritiske og hevder at SEIF i for stor grad overtar det offentliges rolle, ved å aktivt skyve andre aktører bort. De samme aktørene er ofte langt mer positive til Oslo Røde Kors' arbeidsmåte og verdsetter rådene de får derfra. 45 I vår studie har vi sett eksempler som tyder på at det kan forekomme at SEIF fraber seg« innblanding »fra kommunale instanser, men vårt inntrykk er at det oftere er kommunene som aktivt inviterer SEIF inn. Dermed aktualiseres også en annen begrunnelse for positive holdninger til frivillige organisasjoners sterke engasjement, nemlig det offentlige hjelpeapparatets tilbakeholdenhet i forhold til nye oppgaver, slik en av våre informanter kommenterte det: Ideelt sett skal jo det offentlige og organisasjonene supplere hverandre og ikke konkurrere, men det krever villighet på begge sider: Villighet til å påta seg og gi fra seg. Jeg har alltid syntes det er merkelig at offentlige institusjoner er så redde for å påta seg. Vi skal ikke gå inn på alle argumenter. Vårt poeng er at diskusjonen om hvem som skal stå for tildeling av kriseboliger, ikke bør bli en diskusjon for eller imot to frivillige organisasjoners arbeid, men om hvem som har hovedansvaret for å hjelpe unge på flukt fra tvangsekteskap. Det er ikke et problem at de som ønsker det, kan få hjelp fra frivillige organisasjoner. Vi er ikke i tvil om at mange av de som får oppfølging fra Oslo Røde Kors og SEIF, får en oppfølging de ikke ville fått i mange norske kommuner per i dag. 45. Jamfør det som kommer fram i kapittel 2 om krisesentrene. problematisk, er hvis kommunene legger hovedansvaret for hjelpen til tvangsekteskapsutsatte på frivillige organisasjoner, slik at man må ta kontakt med disse organisasjonene, for å få adekvat hjelp. Den eksisterende arbeidsdelingen er historisk betinget, ved at det lenge var frivillige organisasjoner som faktisk hadde kontakt med de unge. I en situasjon der det offentlige dels ikke fikk saker, dels ikke forsto alvoret i de sakene de fikk, er det rimelig at organisasjonene var skeptiske til å at deres vurderinger skulle overprøves. Spørsmålet som nå må stilles er om situasjonen har endret seg til det bedre, ved at offentlige etater både har fått mer kompetanse og vilje til å ta ansvar – blant annet takket være organisasjonenes utrettelige pådriverinnsats. En naturlig konsekvens av dette er at offentlige instanser vil ha stadig flere saker der organisasjonene ikke er involvert, eller der de« kun» blir brukt som rådgivere. Det er med andre ord et tidsspørsmål før en offentlig instans ønsker å bruke leilighetene. Skal de da henvende seg til én av organisasjonene eller til en kommune direkte? Hvilken instans i kommunene er best skikket til å håndtere slike henvendelser, og på hvilket grunnlag skal det prioriteres mellom for eksempel en kandidat fra politiet og en av SEIFs brukere? Selv om Oslo Røde Kors har brukt leilighetene en del, spesielt i 2007, er det ingen tvil om at SEIF har påtatt seg en mer aktiv rolle. Særlig i kommune A er det grunn til å tro at de som får hjelp fra SEIF har hatt større sjanse for å få tilgang til kriseleilighet fordi de har kontakt med SEIF. Vi har ingen grunn til å betvile at disse personene har gode grunner til å bo der, men det er et problem at det ikke finnes konkrete kriterier eller noe system for prioriteringer. Kort sagt er dette en del av det offentlige hjelpetilbudet der den enkelte i behov av hjelp verken er sikret likebehandling eller klageadgang. Dette i seg selv tilsier at ansvaret for tildeling bør overføres til det offentlige. La oss så se på noen av argumentene som har vært brukt for dagens ordning, og som kan reises mot å endre denne. For det første ble det nevnt at de unge ikke har tillit til offentlige instanser. Er det fortsatt slik, og innebærer det i så fall at noen vil gå glipp av bolig hvis tildeling foretas av en offentlig instans? Her kan man tenke seg at strengere krav til dokumentasjon kunne utelukke noen, for eksempel de som ikke har oppholdstillatelse. Vi ser også et problem i den grad noen skulle foreslå å kreve trusselvurdering fra politiet som kriterium for å få kriseleilighet. 46 Vi vil ikke anbefale et slikt krav. For øvrig vil vi minne om at de som har bodd i kriseleilighetene til nå, med unntak av de i kommune A, har undertegnet kontrakt med en offentlig instans. Det er også vårt inntrykk at de fleste har fått en eller annen form for økonomisk ytelse fra sosialtjenesten. 46. Som vi kommer tilbake til, er det grunn til å anta at en del unge er skeptiske til å involvere politiet i sin sak. Et annet argument, er at dagens ordning er smidig og fleksibel, mens en overføring til det offentlige vil bety mer byråkrati og tidsbruk. Vi har forståelse for dette argumentet, men har to kommentarer. For det første er et visst byråkrati nødvendig for å sikre rettssikkerhet og likebehandling. For det andre, er de kommunalt ansatte vi har vært i kontakt med innforstått med behovet for fleksibilitet. De involverte etatene har vist stor vilje til å lage spesialtilpassede systemer og lempe på regler for denne gruppen. Vi skal ikke gå inn på alle sider ved den nasjonale styringen av botilbudet, bare kort kommentere noen forhold knyttet til rapportering og koordinering. De som sitter med rapporteringsansvar i forbindelse med kriseboligene er Husbanken, men de har begrenset innsikt i bruken av kriseleilighetene. Den rutinemessige rapporteringen herfra begrenses da også til tomgangsleie. Det er selvsagt interessant å vite om leilighetene faktisk er i bruk, men tallene for tomgang sier ingenting om hvor mange som har bodd hvor lenge i leilighetene. Husbanken har innimellom bedt om oversikter fra kommunene, men det er ikke lagt opp til systematisk innhenting av data med sikte på å vurdere dimensjoneringen av tilbudet, eller for eksempel kontrollere hvordan den veiledende regelen om maks 6 måneders botid blir praktisert. I stedet har man i stor grad basert seg på forespørsler til de frivillige organisasjonene om hvorvidt antall kriseleiligheter var tilstrekkelig. Heller ikke organisasjonene er pålagt noen rapporteringsrutiner i forbindelse med sin rolle som tildelere av bolig. Det finnes da heller ingen naturlig anledning til å be om slike rapporter, i og med at« oppdraget »til organisasjonene ikke er formulert i forbindelse med noen bevilgning. 47 For øvrig er det Barne-og likestillingsdepartementet som har ansvar for den økonomiske støtten til Oslo Røde Kors og SEIFs arbeid, mens Kommunal-og regionaldepartementet har det overordnede ansvaret for kriseleilighetene. Det departementet som er ansvarlig for botilbudet, har altså ingen bevilgningsmessig befatning med organisasjonene. Så noen ord om Husbankens koordinatorrolle. Husbanken spilte en viktig rolle i etableringen av kriseleilighetene. Vi ser at det kan ha vært en fordel med en aktør som sto litt utenfor« tvangsekteskapsfeltet », men samtidig har dette bidratt til at etaten i liten grad har gått inn i tilbudets innhold. I de seinere år ser det ut til at kriseboligene i stor grad har blitt et prosjekt som« går av seg selv ». Følgende sitater er representative: 47. Organisasjonenes tildelingsrolle spesifiseres verken i søknad eller tildelingsbrev fra Barneog likestillingsdepartementet. Mitt inntrykk er at dette arbeidet går veldig bra med SEIF bak rattet. Vår rolle er å finansiere litt tomgang, litt utstyr, sørge for at partene møtes, det vil si boligeier [ kommunen] og SEIF. Vi er veldig fjerne fra boligene. Vi var med og stablet det på beina, men nå er dette et arbeid som går av seg selv. Jeg spør av og til om vi skal etablere flere leiligheter, men hittil har jeg fått svar at det går bra. Hvem spør du da? SEIF. Du bør ta kontakt med den organisasjonen, hva heter de nå da, SEIF. Det er de som har boligene. De steller med dette. Hva gjør Husbanken da? Vi betaler tilskudd til kommunene om det er slitasje, og så dekker vi tomgangsleie. Kommunen har ansvaret for selve vedlikeholdet av boligene og det finansielle. Dette handler jo om at det skal være minst mulig folk som vet hvor de er og hvem de er. Boligene har stort sett blitt brukt hele tiden. Da man skulle bygge opp et nasjonalt kriseboligtilbud trengte man en koordinerende instans med nasjonalt ansvarsområde. Vårt inntrykk er at Husbanken først og fremst ble valgt fordi de hadde en tilskuddsordning som med noen justeringer kunne brukes til formålet. På denne bakgrunn er vi usikre på hvorvidt Husbankens rolle som koordinator fortsatt har sin berettigelse. Særlig gjelder dette i den grad kriseleilighetene for framtiden vil inngå i et bredere, mer helhetlig bo-og støttetilbud, slik vi anbefaler. Da kriseboligprosjektet ble etablert, bestemte man at staten skulle gå inn med finansiering av tomgangsleie, inventar og vedlikehold. Dette innebar at man våren 2003 endret forskriften for Husbankens Boligtilskudd til etablering, tilpasning og utleieboliger, som i utgangspunktet er et investeringstilskudd. Endringen sikret at tilskuddet også kunne brukes til drift og administrasjon. Så vidt vi har forstått, dekket Husbanken i en periode også utgifter til ren husleie i kommune Ds leiligheter. Det har imidlertid ikke vært aktuelt at dette skulle gjøres til en fast ordning, da løpende husleie ligger helt på siden av hva tilskuddet er ment å dekke. Tomgangsleie derimot, kan ses som en utgift som gjør det mulig å opprettholde et botilbud, har vi fått opplyst. Kommune D har dessuten tatt en viss administrasjonsavgift. Videre la særlig denne kommunen i første runde opp til at hjemkommunens sosialtjeneste skulle dekke beboers utgifter til husleie, i den grad hun eller han ikke hadde egne midler. Man henviste til at dette var etablert praksis for opphold ved krisesentrene og derfor også burde legges til grunn her. kommunen med på å rette seg etter grunnprinsippet i sosialtjenesteloven om at den som oppholder seg i en kommune, har krav på hjelp fra oppholdskommunen. Vi har ikke hatt kapasitet til å gå inn i øvrige finansieringsspørsmål. Våre data viser at boligene i B og D kommuner stort sett er i bruk hele tiden. Vi antar at det samme gjelder for A. C-leiligheten har imidlertid stått ledig i lengre perioder. Vi vil ikke anbefale å nedlegge denne, men det bør legges mer vekt på informasjon til hjelpeapparatet. For øvrig vet vi at langt de fleste beboerne har vært i alderen 18-25 år, med overvekt på den yngste aldersgruppen. Kvinner er i flertall, men et betydelig antall er menn, de fleste som andel av samboende par. Botid varierer betraktelig, men de fleste ligger på opp mot 6 måneder, enkelte betydelig lengre. Vi har ikke full oversikt, men det virker som de fleste som bor i boligene kommer flyttende fra andre kommuner og til dels også landsdeler. Vi har ikke hørt om andre instanser som har kanalisert beboere inn i leilighetene, enn SEIF og Oslo Røde Kors. Når det gjelder boligenes tilgjengelighet og eventuelt behov for flere leiligheter har vi fått ulike svar. SEIFs leder oppgir at det aldri har hendt at det ikke fantes ledig leilighet. Fra andre har vi hørt det motsatte. At vi ikke har hatt mulighet til å undersøke disse ulike versjonene av virkeligheten, er i seg selv en god illustrasjon på manglende rutiner og dokumentasjon. Vi kan derfor bare konstatere at det er ulike oppfatninger om hvorvidt kriseboligtilbudet er tilgjengelig og tilstrekkelig. Kriseleilighetene er eksplisitt begrunnet med sikkerhetsbehov. Et hovedmål med dette spesielle boligtilbudet er å hjelpe personer som i en eller annen grad er fysisk truet av familien, slik at de må gjemme seg på et sted som familien ikke kjenner til. Også blant våre informanter er det en utbredt oppfatning at kriseleilighetene er et tilbud for trusselutsatte personer. Forståelsen av hva dette konkret innebærer, synes imidlertid diffus.« Dette er personer med høyt trusselbilde », er en type uttalelse som går igjen i våre intervjuer med flere av aktørene rundt leilighetene. Sikkerheten er dessuten en uttalt begrunnelse for at flere av aktørene har begrenset kunnskap om leilighetene, ikke bare beliggenhet, men også hvordan de brukes.« Vi skal jo vite minst mulig », er et svar vi har fått flere ganger når vi spurte om ulike aspekter ved leilighetene. En vanlig formulering i arkivmaterialet er: korrespondanse ». Vi mener det er grunn til å spørre om dette hemmeligholdet har forhindret dokumentasjon og rutiner som i realiteten ikke ville truet sikkerheten for leilighetene eller beboerne. Vi har også spurt oss selv hvorfor politiet ikke ble trukket inn i forprosjekteringsfasen. Vi har særlig sett det som vår oppgave å undersøke sikkerhetsvurderinger og tiltak i tilknytning til leilighetene. Når det gjelder den enkelte beboer, vil vi knytte noen kommentarer til spørsmålet om trusselvurderinger. I begge sammenhenger er det naturlig å se på politiets rolle. Da kriseboligtilbudet ble satt i gang ble det lagt en del føringer på hva slags leiligheter som var egnet, hvorav flere ble begrunnet med sikkerhet. Det ble sagt at leilighetene skulle ligge i vanlig boligmasse, gjerne blokkbebyggelse, noe som ble begrunnet med at beboer skulle kunne leve« et vanlig liv », men det handlet også om å forsvinne i mengden, og å ha mennesker rundt seg. For øvrig er det spesielt spørsmålet om strøk og etasje som nevnes når vi har spurt om sikkerhet. Man har som regel valgt leiligheter godt over bakkenivå, og det ble lagt vekt på å velge strøk med få ikke-vestlige innvandrere. Vi har ikke hørt at det skal ha vært satt i verk sikkerhetstiltak i form av vakthold eller utstyr. Men vi har blitt fortalt at det skal være noen regler forbundet med det å bo i leilighetene, som sikter mot å holde adressen hemmelig. Enkelte informanter har hevdet at det ikke er lov å ta imot besøk i leilighetene, og at beboer generelt ikke har lov å fortelle venner hvor de bor. Vi er usikre på om dette stemmer, blant annet fordi vi har eksempler på at denne regelen ikke har blitt formidlet til en beboer. Vi kjenner også til et tilfelle der regelen ble formidlet, men ikke overholdt. Som nevnt var ikke politiet involvert på nasjonalt nivå i startfasen. Vi ville undersøke om politiet i det enkelte distriktet/ byen har blitt trukket inn seinere – i vurderinger av sikkerheten, eller på andre måter. Som vi skal se om litt, kan politiet være inne med voldsalarm og andre tiltak i forhold til den enkelte beboer i leilighetene. Her fokuserer vi på politiets befatning med boligene: Kommune A. Her har det aktuelle politikammeret ikke vært med i valg av leiligheter eller på andre måter vært trukket inn i etableringen av tilbudet, men man har en rutine med å dokumentere og lage en mappe på hver av leilighetene. Hensikten er at politiet skal være best mulig rustet i tilfelle det oppstår en trusselsituasjon, eventuelt beboers alarm utløses. Mappen inneholder kart i ulike målestokker som viser leilighetens lokalisering, planløsning for leiligheten, samt fotografier av bygningen utenfra og de enkelte rom. Det er uklart hvordan denne rutinen kom i stand, men det synes å være en arv fra den første tiden da krisesenteret hadde tildelingsansvaret for leilighetene. og ble videreført av SEIF da de overtok. Det har ikke vært utrykninger til leilighetene. Kommune B. I en ringerunde i denne kommunen, ble vi henvist til til sammen seks polititjenestepersoner. Ingen av disse hadde kjennskap til leilighetene, men én mente at det burde man hatt. Til slutt snakket vi med en person som uttalte følgende:« Vi vet ikke hvor leilighetene er, og vi skal ikke vite det heller. De skal jo være hemmelige, og jo færre som vet, jo bedre ». Kommune C. Heller ikke her har politiet vært inne i etableringen av leiligheten, men man har vært på befaring i ettertid. Man er enig i at leiligheten er egnet. For øvrig har familievoldskoordinator bedt om at politiet blir informert om hvem som til enhver tid bor i leiligheten. Han har ønsket å få navn og fødsels-nummer, alder og etnisk bakgrunn på beboer( ne). Hensikten er å gi politiet et best mulig utgangspunkt for å hjelpe i en trussel/ krisesituasjon. Sosialtjenesten som har ansvar for leiligheten er innforstått med denne rutinen og har i et par tilfeller gitt slik informasjon. Da har man først innhentet muntlig samtykke ved at beboer er blitt informert om at man ønsket å gi denne informasjonen til politiet, og forklart hvorfor. Det har så langt ikke vært aktuelt at en beboer har nektet sosialtjenesten å oppgi personopplysninger til politiet. I så tilfelle ønsker politiet subsidiært å vite hvor mange som bor i leiligheten, kjønn, alder og etnisk bakgrunn. I noen andre tilfeller er politiet ikke blitt informert. Dette skyldes at organisasjonene som henviser beboere har oppgitt til kommunens kontaktperson at det ikke er nødvendig. I ett tilfelle ble det opplyst at politiet i hjemkommunen var varslet i tilfelle vedkommende skulle bli etterlyst. Organisasjonen mente det ikke var behov for mer. I et annet tilfelle foreslo kontaktpersonen å varsle politiet for å få en risikovurdering, men det ble sagt at det ikke var nødvendig. Kommune D. Her ble vi raskt henvist til én bestemt polititjenestemann som regnes som spesielt kompetent på tvangsekteskap. Kammeret eller distriktet for øvrig har ikke hatt befatning med leilighetene, og det finnes ingen rutiner som den i kommune A og C. Vi ser at det er betydelig variasjon mellom kommunene når det gjelder politiets befatning med kriseleilighetene. Både i kommunene A og C har politiet en viss aktiv rolle, men det er valgt ulike tilnærminger. I begge tilfeller handler det om å sikre en viss beredskap i tilfelle av at det skulle oppstå en situasjon der politiet blir påkalt, i verste fall en gisselsituasjon eller annet «skarpt oppdrag ». I kommune C vil da politiet ha oversikt over hvor mange som bor i leiligheten, om noen av dem er barn, og de vil – i den grad de har navn og fødselsnummer - ha mulighet til å sjekke om beboer( ne) har slektninger som er registrert i strafferegisteret, for eksempel. I kommune A har ikke politiet opplysninger om beboer, men om boligens beliggenhet og utforming. Den samme informasjon har konkrete polititjenestemenn i C, men den foreligger ikke i dokumentform som i A. oppbevare bygningsopplysninger på denne måten, fordi det var vanskelig å holde dem oppdatert. For øvrig synes ikke forskjellen i valg av tilnærmingsmåter å være basert på noen politifaglig uenighet. Politiet i kommune B utmerker seg som passive. Det kan selvsagt hende vi ikke har snakket med alle relevante informanter i B-politiet, men vi har snakket med flere der enn i de andre kommunene. Vi ble slått av kontrasten mellom deres tilsynelatende manglende interesse for leilighetene og følgende uttalelse fra én av våre informanter i C-politiet:« Det er jo vi i politiet som er ansvarlig for folks sikkerhet. Derfor er det viktig for oss å ha informasjon om leilighetene og de som bor der ». Når det gjelder kommune D, aner vi at man i stor grad forbinder tvangsekteskap med én bestemt tjenestemann. Hvorvidt dette har forhindret utvikling av mer generell ansvarsforankring og rutiner er et spørsmål vi ikke kan besvare, men som vi mener det er grunn til å stille. Generelt vil vi påpeke behovet for å etablere personuavhengige rutiner. Oslo Røde Kors oppgir at Kompetanseteam mot tvangsekteskaps politimann eller nærmeste politikammer foretar en trusselvurdering for de beboerne som tildeles bolig av Oslo Røde Kors. Vi har ikke påtatt oss å dokumentere eller vurdere disse metodene, siden dette ligger utenfor vårt kompetanseområde. Resten av dette avsnittet handler derfor om SEIFs arbeid med sikkerhet, og om ulike aktørers forestillinger om dette. Som nevnt i kapittel 1, har SEIF valgt å ikke besvare våre spørsmål om sikkerhet og samarbeid med politiet. Dette er spesielt synd siden vi har møtt flere informanter som hevder at SEIF i uforsvarlig grad er tilbakeholdne overfor politiet. For oss som forskere, reiser disse påstandene noen utfordringer. På den ene siden er vi forpliktet til å undersøke slike påstander, men har hatt lite mulighet til å gjøre det. 48 På den annen side, hvordan skal vi forholde oss til påstander som ikke kan undersøkes fullt ut, men som er så pass sterke at det er vanskelig å bare la dem ligge? Vi kan kanskje si at vi må velge mellom å bli beskyldt for å viderebringe påstander som ikke er tilstrekkelig dokumentert og å fortie alvorlige bekymringer. Som leseren allerede har skjønt, har vi vurdert disse forestillingene som så manifeste at vi velger å kommentere dem. Vi mener å ha tilstrekkelig dokumentasjon til å slå fast at påstandene ikke er tatt ut av løse luften. Dessuten mener vi at påstandenes styrke og utbredelse er et problem i seg selv, fordi det vitner om og bidrar til et vanskelig samarbeidsklima. Endelig, mener vi at påstandene peker inn i noen dilemmaer som har interesse langt utover SEIFs rolle, og som kritikerne på sin side kanskje tar for lett på. 48. Vi vil for ordens skyld nevne at vi i vårt intervju med SEIFs leder, eksplisitt nevnte disse påstandene. Hva vet vi så? I SEIFs egne rapporter oppgis politiet som én av mange samarbeidspartnere. Fra Bredal og Skjerven 2007 kjenner vi til at det er få politianmeldelser i SEIFs saker, men at en del av de unge har fått voldsalarm. Fra datainnsamlingen i herværende prosjekt har vi fått et sammensatt bilde. Vi har hørt eksempler på at SEIF varsler politiet i den unges hjemkommune for å forhindre at de prøver å finne den unge hvis foreldrene melder henne eller ham savnet. I andre sammenhenger har SEIFs medarbeidere gitt uttrykk for at mange av de unge ikke ønsker at politiet skal trekkes inn. Så vidt vi har forstått, er de unge redde for at kontakt med politiet skal resultere i at foreldrene blir anmeldt og straffet, og mer generelt at konflikten med familien skal eskalere. Da er det interessant at en del av SEIFs brukere har voldsalarm, noe de kun kan få fra politiet. Har politiet i slike tilfeller tatt egne initiativ til påtale? Hvis ikke, ville det være naturlig at SEIF brukte denne erfaringen til å dempe de unges frykt for at så skal skje. I kommune A fortalte politiet om et utmerket samarbeid med SEIF rundt dokumentasjon av kriseleilighetene. Nylig hadde SEIF varslet om behov for å lage« mappe »på en ny leilighet. Vår informant i politiet fortalte også at SEIF ved ett tilfelle hadde bedt politiet invitere en beboer i en kriseleilighet til en såkalt« realitetsorienteringsprat ». SEIF hadde forgjeves forsøkt å få den unge kvinnen til å forstå at hun satte sin egen sikkerhet i fare ved måten hun levde på. Nå håpet de at hun kanskje ville lytte mer til politiet. Da vi eksplisitt spurte om hva vår informant i politiet mente om at noen hevder SEIF holder politiet utenfor, fikk vi en spontan, entydig respons:« Nei. Jeg har aldri vært inne på tanken! I et annet distrikt er politiet langt mer skeptiske til SEIF. Dette skyldes flere ting, men særlig én konkret opplevelse. Det dreier seg om en sak der politiet bidro til å plassere en person på hemmelig adresse, og der SEIF var en av de involverte aktørene. En av SEIFs ansatte skal da ha spurt den trusselutsatte personen om vedkommende virkelig turte å stole på politiet. Opplysningene om dette kom til politiet fra personen selv. Vedkommende hadde oppfattet dette som et klart råd fra SEIFs side om å ikke stole på politiet. De involverte politifolkene reagerte kraftig på dette, men har så vidt vi vet ikke påtalt saken overfor SEIF. Vi mener det er grunn til å se nærmere på denne episoden, da den er en sentral del av bakgrunnen for at flere er kritiske til SEIF. Ut fra vårt begrensede datamateriale, kan det se ut som om SEIF og deres brukere har kontakt med politiet i flere sammenhenger. Vi har imidlertid grunn til å tro at SEIF i liten grad trekker politiet inn i trusselvurderinger. innvilget strengt fortrolig adresse ( kode 6). 49 Dette tilsier at SEIF har kontakt med mange unge som er alvorlig truet, men at det er SEIF som vurderer og dokumenterer at slik trussel foreligger. 50 Det siste har de i så fall felles med en del krisesentre, selv om de skiller seg fra SEIF ved å være skeptiske til å bruke kode 6. Vi mener det er grunn til å utfordre hjelperne på det store ansvaret de påtar seg ved ikke å benytte politiets fagkompetanse og ressurser ( registre og internasjonalt politisamarbeid) i saker der en person vurderes å være truet på livet. For det andre, hvis det primært er den unge som ikke ønsker at politiet skal inn i saken, lurer vi på hva hjelperne gjør for å forklare politiets rolle og skape tillit. Vår erfaring fra samtaler med politiet, er at mange politifolk har et nyansert syn på sin egen rolle i forhold til vold i nære relasjoner og tvangsekteskap. For eksempel understreker flere av de vi har snakket med, at de har en viktig forebyggingsrolle som inkluderer andre arbeidsformer enn anmeldelse. De forstår at den unge kan frykte at politiets involvering vil eskalere konflikten, og i verste fall ende med at ett eller flere familiemedlemmer kommer i fengsel. De understreker at politiet ikke automatisk tar ut påtale, og at det uansett vil være vanskelig hvis ikke offeret« samarbeider ». Dette er viktig å formidle til de unge, og vi mener både politiet selv og ulike hjelpeinstanser har en viktig oppgave her. Samtidig vet vi fra blant annet Oslo Røde Kors at ikke alle politifolk eller kammer har like stor forståelse for problematikken. Negative opplevelser gir ikke grobunn for tillit. Endelig vil vi understreke at det opplagt kan være en reell konflikt mellom politiets kontrollfunksjon og deres andre roller. Dette er et dilemma som kritikerne av SEIF kanskje ikke tar tilstrekkelig alvorlig. Det kan være flere gode grunner til at en person ikke ønsker at politiet skal involveres. Noe av de frivillige organisasjonenes styrke er nettopp at de kan stille seg helt og holdent på den voldsutsatte side i slike spørsmål. For øvrig er det verdt å nevne at flere av våre informanter tar for gitt at SEIF har kontakt med politiet når det gjelder trusselvurderinger. Som illustrert i det følgende sitatet fra intervju på et sosialkontor, skyldes dette at man tror trusselvurdering som begrep per definisjon sikter til noe som politiet tar seg av: Vet du hvem som gjør de vurderingene? Har du sett en trusselvurdering, eller vet du om politiet er involvert? 49. I forbindelse med gjennomgangen av saker til Bredal og Skjerven 2007, framgikk det at det på registreringstidspunktet hadde blitt foretatt adressesperre kode 6 i 29 av 64 saker i 2006. Flere av sakene var imidlertid ikke kommet så langt at man visste om kode 6 var aktuelt. Dette tilsier at kode 6 tas i bruk i minst halvparten av SEIFs saker. 50. Som nevnt i kapittel 2 trengs det ikke dokumentasjon fra politiet for å få sperret adresse. Se neste kapittel for mer informasjon. Nei, vi ser jo ikke dem, har aldri sett noe skriftlig, men SEIF forteller jo om trusselen. Jeg husker en jente som hadde foreldre fra et landområde der det hadde vært en annen sak kjent fra mediene. Der hadde det jo vært et æresdrap. Hun hadde fått seg kjæreste som foreldre ikke ville vite av. De fikk krisebolig, begge to. Det løste seg etter hvert ved at familieforholdene normaliserte seg. (...) Jeg trodde de fikk trusselvurdering fra politiet. SEIF tar jo truslene veldig, veldig alvorlig, og det er jo riktig. Min holdning er at hvis det er en trusselvurdering fra politiet så skal ikke vi stille spørsmålstegn, som vi gjør ellers. Da må vi se stort på det. (...) Det er viktig med trusselvurdering for å skulle kunne gå utenom de vanlige rutinene og reglene vi har. Jeg tenker sånn at kriseboligene bør være for unge kvinner, menn og par som opplever seg selv i en reell trusselsituasjon og trenger en type skjerming for en avgrenset periode, et behov som vurderes nærmere fortløpende. Det er ikke et tilbud for de som er påført alvorlige traumer og trenger langsiktig oppfølging. Først og fremst er leilighetene til for relativt oppegående personer som i stor grad er i stand til å ta vare på seg selv. Jeg tror nok noen kan være så skadet og ha det så vanskelig at dette ikke er godt nok. Hvis man drar hals over hode, trenger man noe som kan trygge situasjonen. Jeg tror de må trygge seg litt før de kan vurdere... De vet ofte ikke før det er gått litt tid hva de trenger. Det er fristende å la denne informanten konkludere vår vurdering av kriseleilighetene som botilbud. Vi er enige med henne i at leilighetene kan fungere godt for de som står uten bolig etter et brudd, som ikke har altfor store sikkerhetsbehov, og som i det daglige klarer seg på egenhånd. Sikkerhetsnivået bør defineres nærmere, og det bør avklares hvorvidt det skal stilles krav til den enkelte beboere med henblikk på å holde adressen hemmelig. Dette behovet bør veies opp mot beboers behov for å bygge nettverk og leve et mest mulig normalt liv. Vi har ikke hatt mulighet til å vurdere om de som bor i kriseboligene får tilstrekkelig og faglig kompetent oppfølging. Men slik organisasjonene og de kommunalt ansatte beskriver situasjonen, kan det synes som om SEIFs brukere får mer oppfølging enn de som får bolig gjennom Oslo Røde Kors, i hvert fall de som bor utenfor Oslo-området. Dette skyldes flere forhold. For det første har SEIF et annet mandat og mer kapasitet enn ORK, og de er representert i flere landsdeler. SEIF har da også fått en egen bevilgning øremerket individuell oppfølging. For det andre har kommunene lagt opp til en ordning, der de aktivt overlater ansvaret for å organisere oppfølgingen av den enkelte beboer til SEIF. Vi vil understreke at dette ikke er ment som en kritikk av Oslo Røde Kors. langt for å kompensere for mangler i det ordinære hjelpeapparatet. Deres uttalte bekymring for hvordan det går med de unge tilsier at kommunene i langt større grad må komme på banen. Framfor alt forteller våre data oss at flere av de unge som bor i krisebolig, har behov for oppfølging. Selv er vi enige i at de som er mest sårbare, ikke bør bo i krisebolig. Samtidig kan vi tenke oss ulike former for oppfølgingspakker som knyttes til den enkelte, uavhengig av hvor hun og han bor, slik SEIF har lang erfaring med. Dette kommer vi tilbake til i siste kapittel. Kriseboligene er et tilbud som i stor grad er drevet fram av to frivillige organisasjoner, og som i dag langt på vei drives av den ene av dem. De ansvarlige offentlige etater har i stor grad basert seg på at de frivillige tar mesteparten av jobben, inkludert beslutninger om inntak og dimensjonering av tilbudet. Slik sett er dette et tilbud som finansieres av det offentlige og styres av frivillige. Denne arbeidsdelingen har en historisk begrunnelse. Med de siste års utvikling, mener vi det er på tide å overføre det reelle og helhetlige ansvaret for kriseboligene til én eller flere offentlige instanser. Vi ser for oss en modell der ulike instanser, offentlige og frivillige, kan være innfallsport til boligene, men der inntaket koordineres og beslutninger tas på grunnlag av noen enkle kriterier. Vi mener man bør lytte til SEIFs advarsler om tungvint byråkrati, og minner om at det kan være snakk om akutte situasjoner. Videre foreslår vi at Oslo Røde Kors og SEIF trekkes aktivt inn, eventuelt på lønnet konsulentbasis, for å drive systematisk erfaringsoverføring i denne prosessen. For øvrig kan ikke dagens kriseleiligheter ses isolert fra det mer helhetlige bo-og støttetilbudet som skal utbygges. Vi viser derfor til våre anbefalinger i neste kapittel. I dette kapitlet trekker vi sammen noen av trådene fra de foregående kapitlene, samt fletter inn enkelte nye momenter som bakgrunn for de anbefalingene vi kommer med i kapittel 6. Først kaster vi et nytt blikk på målgruppen, diskuterer noen forskjeller og ser spesielt på menn og par. Så oppsummerer vi noen synspunkter på hva slags bo-og støttetilbud som trengs, samt hvordan det bør organiseres. Vi knytter også noen flere kommentarer til sikkerhet. I den siste delen gjøre vi rede for noen eksisterende tiltak, samt enkelte paralleller til hjelpen til ofre for menneskehandel. Endelig trekker vi inn noen erfaringer fra Sverige, med fokus på en evaluering av botiltak for unge som utsettes for æresrelatert vold, såkalt« skyddad boende ». Samtlige aktører legger vekt på at det er store individuelle forskjeller blant de unge. Det er imidlertid noen temaer som går igjen. I kapittel 2 fokuserte vi særlig på den gruppen krisesentrene bekymrer seg mest for; unge kvinner med behov for støtte til voksen-og myndiggjøring. Dette er også en gruppe Oslo Røde Kors og Kompetanseteamet mot tvangsekteskap er opptatt av, dels fordi de mener det er en stor gruppe, dels at de trenger mest hjelp. I kapittel 3 skisserte vi Bokollektivets tilnærming som i stor grad er utviklet for denne gruppa. Bokollektivets leder var som vi husker også opptatt av å fokusere på kvinnenes styrke og motstanden som hadde brakt dem dit de er. Flere er opptatt av å tegne andre bilder av de unge enn som ressurssvake« ofre »: Det er i stor grad ressursungdom. Jeg tenker dette ikke er en gruppe som trenger behandling, men at de må ha en mulighet for å få dekket noen grunnleggende, praktiske behov, som bolig, og så greier de mye sjøl. Tror det er bortkastet penger å opprette et eget behandlingstilbud. er ikke kjøre det løpet som hjelpeapparatet har lagt opp til. La oss i hvert fall hjelpe de som er sterke nok. De andre trenger kanskje andre former for bistand. Men« ressurssterk »er et farlig ord. Blir de oppfattet som for ressurssterke, får de ikke hjelp. De fleste ungdommer trenger voksenpersoner. Altfor ofte møter vi en forestilling av de unge på flukt som en stakkarslig, usikker og redd jente som kanskje ikke visste sitt eget beste. Dette stemmer ikke med terrenget. De unge som makter å ta styringen over sitt eget liv mot familiens vilje er sterke personligheter. De vil være med på å bestemme veien videre og følger ofte ikke gode råd. Mange av dem er direkte trollunger, og ære være dem for det! Det siste sitatet er hentet fra SEIFs årsmelding for 2006 der de advarer mot «stigmatisering og klientifisering av de unge på flukt fra tvang og vold ». Det kan se ut som om SEIF her posisjonerer seg i motsetning til snakket om «uselvstendighet »og« umodenhet ». Selv har vi tidligere advart om at slike formuleringer kan underkommunisere den handlekraften som ligger bak den unges brudd med familien. SEIF har et viktig poeng når de advarer mot generaliserte framstillinger av de unge som passive ofre, og framhever betydningen av å synliggjøre motstand og opprør. Dette har alltid vært et viktig prinsipp i kvinnebevegelsens kamp mot vold og undertrykking, og i krisesenterbevegelsen spesielt. Så er det spørsmål om de ulike aktørene snakker om de samme kvinnene, eller om SEIFs brukere er gjennomgående mer selvhjulpne enn det som er tilfelle i for eksempel Kompetanseteamets saker. Det har vi ikke grunnlag for å vurdere, men vi kan henvise til et utdrag fra SEIFs årsmelding der de redegjør for« ungdom med spesielle behov »: Ungdom med behov for oppfølging har vidt forskjellig bakgrunn og befinner seg i forskjellige livssituasjoner. Vi vil her, om noe overfladisk, nevne noen unge på flukt med spesielt behov for oppfølging: Ungdom som er blitt utsatt for mye vold i oppveksten. Har svært dårlig selvtillit, og har vanskelig for å takle drapstrusler og konstant frykt for å bli funnet. Jenter som er blitt behandlet som« prinsesser »så lenge de oppførte seg lydig og dydig. Ikke opplært til å tenke uavhengige tanker eller ta egne beslutninger. Ungdom med spiseforstyrrelser, som driver selvskading eller som isolerer seg i depresjon. Gutter som er blitt kastet ut hjemme fra da de nektet å gå med på familiens ekteskapsplaner. Ofte gjeldsofre, da lån til familiens leilighet, bil m. m. står i deres navn. « Romeo og Juliette », hvor forholdet ikke holder under en fluktsituasjon med stress, redsel og savn. Ungdom med store krav til seg selv med hensyn til skole og utdanning, men som sliter med søvnforstyrrelser, konsentrasjonsvansker og ikke får det helt til. Ungdom som ikke har overholdt sikkerhetstiltakene, blitt oppsporet av familien og må flyttes umiddelbart. Ungdom på flukt, som har tatt kontakt med familien og blitt overtalt til å dra tilbake. Kontakter SEIF igjen for hjelp til igjen å flykte. SEIF gir her et viktig bidrag til å beskrive forskjeller i målgruppen. 51 Her ser vi flere fellestrekk med de unge kvinnene som krisesentrene, bokollektivene og andre er særlig opptatt av – framfor alt i omtalen av jenter som ikke er «opplært til å tenke uavhengige tanker eller ta egne beslutninger ». Også når SEIF i det første sitatet omtaler de unge som« trollunger »som ikke alltid følger gode råd, kan det minne om beskrivelser vi har hørt før. Valøren i utsagnet er imidlertid annerledes i det SEIF fokuserer på styrke og motstand. Selv tenker vi at de ulike beskrivelsene av« de unge »både handler om at målgruppen er sammensatt og at den enkeltes situasjon er det. Det er ingen tvil om at noen unge først og fremst trenger praktisk hjelp til å komme i gang med et liv på egenhånd. De har ressurser som gjør det mulig å bli selvhjulpen uten tett oppfølging. Samtidig tror vi at sårbarhet og styrke ikke må ses som motsetninger. En undertekst i vårt materiale, er nettopp at det dreier seg om kvinner som har vært sterke nok til å bryte ut av noe de ikke aksepterer eller holder ut, men som dermed blir svært sårbare. Og det er jo ingenting i veien for at en jente kan være sterk og uselvstendig samtidig, eller sågar sterk og svak.« Mange av jentene er veldig sterke. Men når det da først smeller så blir det veldig tøft for dem », sier en av våre informanter. Og vi vil spørre om den styrken som har gjort det mulig å bryte ut også kan være det som får kvinnen til å føle seg svak? Hvis hun ser seg som en opprører mot undertrykking, klarer hun da å leve med at hun har forlatt sin lillesøster? En person som blir oppfattet av andre, og ser seg selv, som sterk – har hun ekstra langt å falle om hun en dag ikke takler mer? Det leder oss til å spørre om hva« uselvstendighet »betyr i denne sammenheng og hvordan det forklares. Hvor mye av de unge kvinnenes« uselvstendighet »kan forklares med at de nettopp er svært unge, og hva handler om at en person er« satt ut av spill »av voldstraumer? Når det er sortert bort, står vi igjen med en rest som med SEIFs ord kan kalles« oppdragelse til lydighet », og det trenger vi å vite mer om. Ikke minst er det behov for en psykologisk forståelse av hva disse jentene og guttene sliter med i forhold til andre unge som står i en løsrivelsesprosess. 51. Det oppgis ikke hvor stor andel av SEIFs brukere som har spesielle behov. «Tvangsgiftede menn diskrimineres », het det på NRKs nettsider høsten 2006. 52 Vi siterer fra artikkelen: Menn som er ofre for tvangsekteskap får ikke den samme hjelpen som jenter i samme situasjon ville fått. I Oslo blir mennene tilbudt seng på hospits når de bryter ut fra ekteskap som er inngått mot deres vilje. Menn som rømmer fra tvangsekteskap føler de ikke blir trodd. Prosjektleder Beth Maria Furrevik- Gomes i Oslo Røde Kors fortviler over situasjonen. - Problemet er at noen sover på hospits, noen sover på gata eller i en bil, andre drar hjem, og de føler at sikkerheten ikke er bra nok, sier Furrevik-Gomes. Flere av våre informanter bekrefter at det stadig er spesielt vanskelig å finne akutt bosted til gutter. Dette knyttes særlig til at krisesentrene ikke tar imot menn, og at kriseleilighetene ikke alltid er tilgjengelige. Generelt er det et problem at tvangsekteskap anses kun som et problem for jenter. Det er det ikke, selv om menn fortsatt er i mindretall blant de som søker hjelp. Den tidligere gjennomgangen av saker fra 2006 hos SEIF, Oslo Røde Kors og Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, viste at 52 av 350 saker gjaldt menn ( Bredal og Skjerven 2007). 53 Så langt er det særlig som ektefeller eller kjærester at hjelpeapparatet kjenner guttene. 54 En kjæreste kan dels være en« hovedperson »i den forstand at han selv har behov for beskyttelse eller har andre hjelpebehov. Han kan være truet både av egen og kvinnens familie. Dels kan han være mer en« biperson ». Det vil også variere hvorvidt truslene mot mannen vedvarer hvis parforholdet opphører, eller om han fortsatt vil være truet. Noen gifter seg for å dempe trusselbildet. De kan håpe at foreldrene dermed gir opp å gifte bort kvinnen til en annen. Men det kan også utløse en mer dramatisk situasjon fordi kvinnen nå virkelig har gått over streken. Det er et økende fokus på at også gutter utsettes for tvangsekteskap. Sannsynligvis betyr dette at flere vil be om hjelp til å stå imot uønskede ekteskap. Vi forventer også mer oppmerksomhet på rollen som bror. Gutter som nekter å være sine søstres voktere eller som støtter sine søstre i deres motstand, kan bli truet og sanksjonert av familien. Likeledes er det grunn til å forvente at homofile menn som bryter med familien vil utgjøre en økende andel av botilbudets brukere. Det er sannsynlig at gutter og unge menn i større grad enn kvinner blir kastet ut av hjemmet om de ikke innordner seg foreldrenes planer. 52. Av Anne Linn Ensby og Maria Myrvoll, 15.09.2006. http:// www. nrk. no/ nyheter/ distrikt/ ostlandssendingen/ 1. 53. Angående definisjon av saker, se fotnote 8. 54. Blant SEIFs saker var det kun tre av 13 menn som hadde søkt hjelp på egenhånd og ikke som del av et par. gutts seksuelle atferd ikke er så avgjørende for familiens ære som en jentes, er ikke det å kaste ham ut en så drastisk handling som å kaste ut en jente. Vi mistenker at gutter som er kastet ut hjemmefra risikerer å møte mindre forståelse i hjelpeapparatet, fordi man ikke er så kjent med at gutter kan møte alvorlige sanksjoner om de bryter lydighetsnormer, eller fordi man antar at utkastelsen skyldes et atferdsproblem. Når det gjelder hvorvidt gutter takler brudd annerledes, eller har andre behov i bo-og støttesammenheng, har vi lite data. Noen av våre informanter hevder at det er større sjanse for at en gutt takler å bo alene, og vi har hørt lite om gutter i forbindelse med uselvstendighetsproblematikken. Det skyldes nok mest at de unge mennene er så få. En annen forklaring kan være at menn generelt har større problemer med å innrømme at de ikke mestrer. Kanskje kan rus være et større problem for menn enn kvinner; vi vet ikke nok. Ifølge tiltak 368 i Handlingsplan mot vold i nære relasjoner skal Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress ( NKVTS) iverksette en« undersøkelse om vold og overgrep mot menn i nære relasjoner og deres hjelpebehov. Resultatene av undersøkelsen skal danne grunnlag for videre metode-og tiltaksutvikling ». 55 Det er viktig at denne studien inkluderer menn som utsettes for tvangsekteskap og æresrelatert vold i egenskap av sønner, brødre, kjærester og ektefeller, inkludert vold på grunn av seksuell legning. Flere av de som trenger hjelp til å etablere seg i ny bolig, søker hjelp som par. I vårt materiale har vi kun hørt om heteroseksuelle par, men homofile par kan selvsagt også være aktuelt. De er kjærester eller ektefeller, med eller uten barn. I noen tilfeller er begge parter truet av egen eller kjærestens familie, mens andre ganger er kun den ene truet. Det har lenge vært framholdt at tilbudet til par som vil bo sammen, i likhet med for gutter og menn, er dårligere enn for kvinner som vil bo for seg selv. Dette bekreftes i vår undersøkelse og styrker argumentasjonen for å bygge opp et differensiert tilbud. Vi mener imidlertid det er grunn til å gjøre et visst skille mellom ektepar og kjærestepar. Dette skyldes at vi har fått flere indikasjoner på at det ikke er selvsagt at et ungt kjærestepar bør bo sammen. En kjæreste kan være et viktig holdepunkt i tilværelsen når du har mistet alle de andre du er glad i. Flere ganger vil det være forholdet til kjæresten som utløser krisen og bruddet med familien, ved at kjæresteriet blir oppdaget og foreldrene tyr til alvorlige sanksjoner eller ved at kjæresten blir den nødvendige støtten som skal til for at den unge bryter ut av undertrykkende familieforhold. 55. http:// www. regjeringen. no/ upload/ JD/ Vedlegg/ Handlingsplaner/ Vendepunkt. forhold gjør at hjelpere er tilbakeholdne med å bidra til at paret etablerer samboerskap. Her er ett eksempel: En polititjenestemann fortalte om en sak der en jente sto i fare for å bli tvangsgiftet. Hun hadde en kjæreste. Man tilbød henne å flytte inn i en av kriseleilighetene, men stilte som betingelse at hun ikke skulle etablere samboerskap med kjæresten, slik de to ønsket. Begrunnelsen var dels at man vurderte mannen som en potensiell sikkerhetsrisiko. Kvinnen var svært ung og kjæresteforholdet hadde ikke vart lenge. Mannen hadde kontakt med miljøer som man ikke ønsket skulle vite om leiligheten. I tillegg til sikkerhetsdimensjonen vurderte man at det ville skade forholdet til familien ytterligere, om hun bodde sammen med en mann. Jenta takket da nei til tilbudet. Vi kan dele hjelpernes betenkeligheter i to kategorier. For det første kan parforholdet utgjøre en sikkerhetsrisiko for den av partene som regnes som mest truet. For det andre kan parforholdet vurderes som skadelig for én eller begge parter. Man kan være i tvil om forholdet er like alvorlig ment for begge parter, og frykte at særlig unge uerfarne kvinner kan utnyttes av menn som har andre hensikter enn et varig parforhold. En ung kvinne som har brutt med familien sin er i en ekstremt sårbar situasjon, og hun kan føle at kjæresten er den eneste hun har å støtte seg til. Vi har snakket med en ung kvinne som brøt med familien og fikk hjelp til å etablere seg i ny bolig sammen med kjæresten sin. Hun kjente ham ikke godt, men det var vanskelig å bo alene. Dessuten følte hun seg av forskjellige årsaker ansvarlig for ham og hans sikkerhet. De var ikke gift, og siden hun selv var troende muslim, hadde de ikke sex. Etter at de hadde flyttet sammen, begynte forholdet å hangle. Hun sier at mannen forandret seg, og hun følte seg presset. Han antydet at hun hadde mistet sin rbarhet ved å bo sammen med ham, og derfor like godt kunne ta steget fullt ut. Det hører med til historien at denne mannen ikke hadde oppholdstillatelse i Norge. Vi har hørt om flere eksempler, både fra hjelpere og fra andre informanter, der mannen i paret ikke har oppholdstillatelse eller der oppholdsstatus ikke ennå er avklart. 56 Slike forhold kan være like seriøse som et forhold der begge er norske statsborgere eller har annet permanent oppholdsgrunnlag. Det er imidlertid ingen tvil om at unge kvinner som har kompromittert sin rbarhet i familiens øyne, er sårbare for å bli utnyttet av menn som ønsker å gifte seg til opphold i Norge. Enten mannen bevisst vil utnytte situasjonen eller i frustrasjon over et brudd ønsker å hevne seg, kan han bruke opplysninger om henne på en måte som setter henne i direkte fare. Dette er myndige personer, og hjelpere kan selvsagt ikke nekte en ung kvinne å bo sammen med kjæresten sin. I en del situasjoner burde det likevel være legitimt å utfordre kvinnen på om det er lurt å etablere samboerskap. 56. Dette kan også gjelde den kvinnelige parten, men vi har ikke hørt om konkrete tilfeller. oppholdsstatus, og om kvinnen er kjent med denne. I den grad politiet foretar en trusselvurdering er dette noe de kan og bør sjekke. Dette kan selvsagt også være en grunn til at noen ikke ønsker at politiet skal foreta en slik vurdering. Vi vil påpeke at mannen i et parforhold kan ha et selvstendig behov for beskyttelse som må ivaretas for seg, om de to ikke kan bo sammen. At han er truet på grunn av sin relasjon til henne, betyr ikke at han er trygg om hun bor på hemmelig adresse. Et ektepar stiller i en annen kategori, både rent rettslig og på andre måter. Her ligger utfordringen til hjelpeapparatet i å ta høyde for de behov de unge har som par, når de skal etablere samliv i en ganske ekstrem situasjon. Det synes som vi kan slå fast at flertallet i målgruppen er unge, mellom 18-25 år. De fleste er heterofile kvinner, men det må forventes en økning blant menn og homofile av begge kjønn. Et differensiert bilde av målgruppen er nødvendig for at tiltak og tilbud skal bli treffsikre. Det kan for eksempel være betydelig variasjon langs følgende variabler: Sosial bakgrunn: Oppdragelse: Botid i Norge, kjennskap til storsamfunnet, norskkunnskaper Hvor stort er nettverket hun/ han har brutt med? Har hun/ han støttespillere? Har hun / han et alternativt nettverk, eller enkeltvenner? Kombinasjonene på disse variablene kan variere sterkt. Vi kan ikke gi en utfyllende beskrivelse av alle slike varianter, men ut fra vårt materiale kan det for eksempel være aktuelt å skille mellom: De som snakker dårlig norsk og trenger mye hjelp for å finne fram i det norske systemet, til å forstå og fylle ut skjemaer, og få hjelp til å ivareta sine rettigheter. Det framgår at dette ikke er ment som ekskluderende kategorier, men eksempler på variasjon rundt ulike variabler. En vurdering av behov og tiltak må justeres over tid. Blant informantene er det ulike synspunkter på om kollektive boformer er egnet for målgruppa. Det henvises også til ulike ønsker hos brukerne selv: For mange vil det være ukjent å bo alene. Samtidig har de opplevd mye stress og vil være alene. Vi prøver å oppmuntre dem - tenk så fint å ha noen å komme hjem til, som gir deg litt selskap. Men et bokollektiv uten ansatte er ikke den rette hjelpen. Noen vil alltid være nedadgående, og det er enkelt å dra folk ned. SEIF ser gjerne at det eksisterer et differensiert botilbud til de unge på flukt, som for eksempel bokollektiver for unge som helst ikke vil bo alene. Erfaringene våre viser allikevel at denne gruppen er liten. flukt. Med sin nye livshistorie har de også plausible forklaringer på hvorfor de har flyttet til akkurat det stedet for å gå på skole eller arbeide. De aller fleste er sterke personligheter som ville reagere mot å bli klientifisert og stigmatisert. ( Fra SEIFs årsrapport for 2006) Vi forstår de unges behov for å leve et mest mulig normale liv, slik SEIF argumenterer her. De av våre informanter som argumenterer for kollektive boløsninger, tenker imidlertid på unge som trenger tett oppfølging for å kunne skape seg et normalt liv. Boformer som Bokollektivet er beregnet på personer som har relativt store behov for hjelp og støtte til å klare seg i hverdagen, både praktisk, følelsesmessig og på andre måter. Å bo i kollektiv er for øvrig vanlig blant unge og burde ikke være stigmatiserende i seg selv. Det synes imidlertid som om noen assosierer kollektiv med institusjon, eller med« problemungdom »– slik noen forbinder med Ungbo ( se under). Seinere skal vi se at det finnes mange former for kollektive boløsninger. Vi vet ikke om det å bo i Bokollektivet oppleves stigmatiserende av de som bor der, men vil minne om at unge som bor på sperret adresse eller i krisebolig, uansett ikke skal fortelle hvor eller hvordan de bor. Den første informanten peker på at de fleste i målgruppen aldri har bodd alene før, men tvert imot er vant til tette fellesskap der de alltid har folk rundt seg. Selv om de kan være glad for at kontrollen og volden er borte, vil de savne andre sider ved fellesskapet. Da vi intervjuet en beboer i Bokollektivet, fortalte hun at hun var redd for å bo alene. Hun hadde nylig fått vite at en slektning var på utkikk etter henne, og hadde flyttet fra egen leilighet til Bokollektivet for en periode. Hun sa at det føltes mye tryggere der, både fordi hun ikke var alene, og fordi kollektivet har et sikkerhetsopplegg. Samtidig kunne det bli slitsomt å bo så tett på andre mennesker over lengre tid, så hun ønsket på sikt å flytte i egen leilighet igjen. Denne dobbeltheten – redsel for å være alene og behov for ro og rom, er noe som taler imot altfor tette kollektive løsninger.« Fellesskap som metode »passer ikke for alle. Det finnes da også mange måter å ivareta fellesskap på, noe vi kommer tilbake til. Vi skal også kort kommentere krisesentertilbudet. Flere hevder at disse ikke er godt nok tilpasset de yngste kvinnene, mens andre mener de yngste uansett ikke passer sammen med så mange voldsutsatte kvinner. Vi vet også at noen unge kvinner selv ser på krisesenter som et sted for mødregenerasjonen, «for kjerringer som blir banka opp », som en informant sa det. Her er det en jobb å gjøre med å avlive myter, men det er også en reell utfordring til sentrene at en del unge kvinner ikke føler seg hjemme der. «tjejjour »-bevegelsen i Sverige. 57 Kanskje kan den nyetablerte Jentevakta bli en relevant aktør i Norge. Det var en sorggruppe som vi prøvde å få en av jentene inn i. Men utrolig nok fikk hun ikke lov til å være med, fordi den var for de som hadde mistet familien. Jenta var jo som død for familien sin, men hun var ikke kvalifisert nok til å delta, for de hadde ikke dødd på ordentlig. Dette sitatet setter på spissen noe mange av våre informanter er opptatt av; at unge mennesker som har brutt med familien ofte er i en ekstrem situasjon av sorg og fortvilelse, savn og dårlig samvittighet. Dette er følelser som både er akutte, men som kanskje særlig kommer snikende når det har gått en stund. Flere peker på behovet for omfattende og langvarig oppfølging. Det handler om at den unge ofte plutselig står helt uten kontakt med familien og øvrig sosialt nettverk. Bruddet innebærer at både praktisk, økonomisk og emosjonell støtte faller bort over natten, samtidig som den unge kanskje må forlate en jobb eller skoleplass fordi hun av sikkerhetsgrunner må forlate hjemstedet. Selv om den unge har opplevd forholdene i familien som uholdbare, kan hun eller han likevel føle et sterkt savn etter noen eller alle familiemedlemmene. Må hun flytte til en annen del av landet, og eventuelt leve i skjul, blir det også vanskelig å opprettholde kontakt med venner. En ung kvinne vi har intervjuet, fortalte da også om en svært stor telefonregning, noe som forsterket en allerede anstrengt økonomi. Enkelte informanter ser for seg et institusjonslignende tilbud med strenge regler. Da tenker de på de jentene som vi har sett blir oppfattet som« uselvstendige ». Vi har stor sympati for informantenes ønske om å begrense unge menneskers mulighet til å gjøre ting som er skadelige for dem selv, enten i øyeblikket eller på sikt. Samtidig vil vi vise til en annen informants advarsel mot å« beskytte jentene i hjel ». Personen som uttalte dette, siktet konkret til tilfeller der jenter under 18 år har blitt vurdert å være sterkt truet, og der sikkerhetstiltakene har vært så strenge at det ble opplevd som å havne i fengsel. 57. En tjejjour har normalt ikke botilbud, men flere driver« telefonjour », der jenter kan ringe anonymt til visse tider. Flere slike jourer jobber nå aktivt mot æresrelatert vold, og i forbindelse med myndighetenes satsing på« skyddad boende »har noen av disse etablert mindre botilbud med statlig støtte. Se http:// www. somaya. nu/. For generell informasjon om tjejjourer, se http:// www. tjejjour. se/ og Stockholms tjejjours håndbok« Tjejjourskunskap. Handbok för er som vill arbeta med tjejer ». 58. http:// www. jentevakta. - føler seg så begrenset at hun ender med å rømme, tilbake til familien. Vi mener denne advarselen også har visse paralleller til tanken om en institusjon som skal beskytte jenter mot seg selv. Faren er at det blir så strengt, at opprørske« trollunger »-for å låne SEIFs betegnelse - ikke vil bo der. Vi er likevel enig i at det trengs bo-og oppfølgingstiltak med metoder som er spesielt utviklet for å møte de komplekse behovene til deler av den yngste gruppa. For hjelperne representerer denne gruppen noen grunnleggende dilemmaer: Hvordan kan man hjelpe en person som ikke er vant til å gjøre individuelle valg? Hvordan kan man hjelpe noen til å gjøre et umulig valg uten å velge for henne? Her har våre informanter gjort seg mange tanker og erfaringer, som for eksempel når Bokollektivets ansatte snakker om å ansvarliggjøre uten å umyndiggjøre. Selv vil vi framholde at mange aspekter ved bruddsituasjonen i seg selv kan være avhengighetsskapende. Det er stort behov for å utvikle oppfølgingstilbud som samtidig bygger opp under kvinnens egne ressurser og tar høyde for autoritær sosialisering, uten å undervurdere hvor ekstremt sårbar hun kan være som følge av et brudd. Et annet viktig tema som flere informanter framhever, er behovet for koordinering og systematikk: Jeg ønsker at man fikk på plass en ansvarsgruppe rundt den enkelte ungdommen. Noen må ha et koordineringsansvar. Noen som gjør dem i stand til å håndtere egen livssituasjon. Det som trengs er et sted der man kan utrede et sett av ulike faktorer, som sikkerhet, psykisk tilstand, tilknytninger til utlandet og oppholdstillatelse, om noen i familien er tidligere straffedømt. En utredningsinstitusjon, litt sånn som i barnevernet. Dette vil spare både tid og ressurser. Nå er det for mye ad hoc løsninger. De to sitatene peker på litt ulike behov, dels koordinering rundt den enkelte person, dels koordinering av hjelpetilbudet, slik at den enkelte blir kanalisert inn i ulike tiltakskjeder. Vi skal komme kort tilbake til behovet for nasjonal koordinering. Her vil vi trekke fram én ordning som er særlig relevant når det gjelder samordningen av tiltak rundt det enkelte menneske, og som til en viss grad kan sammenlignes med barnevernets ansvarsgrupper. Dette er verktøyet «individuell plan »som er utviklet for å kunne gi et bedre tilbud til personer med behov for langvarige og koordinerte helse-og/ eller sosialtjenester. Retten til individuell plan er hjemlet i flere lover, bl. a. Lov om sosiale tjenester. 59 I en egen veileder heter det blant annet: 59. § 4-3a:« Den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan. Planen skal utformes i samarbeid med brukeren, jf. § 8-4. Den individuelle planleggingen skal sikre at det foretas nødvendige kartlegginger og at det etableres et samarbeid på tvers av sektorer, etater og nivåer for at tjenestemottakeren skal få et helhetlig tilbud. Individuell plan skal sikre at tjenestemottakeren blir tildelt én tjenesteyter som har hovedansvaret for oppfølging av han eller henne.(...) Individuell plan er et samarbeidsdokument. Alle som har behov for langvarige og koordinerte tjenester skal få utarbeidet en individuell plan dersom de ønsker det. Den som får utarbeidet en plan har rett til å medvirke i arbeidet, og tjenesteapparatet skal legge til rette for brukermedvirkning. Individuell plan er et verktøy som mange i målgruppen for vår studie vil ha rett til. Ifølge Skogøy ( 2008) passer individuell plan svært godt til de sammensatte hjelpebehov som voldsutsatte minoritetskvinner har. Virkemiddelet er imidlertid ikke særlig godt kjent. Det er derfor viktig å gjøre en ekstra innsats for at individuell plan blir brukt. Vi vil dessuten anbefale at man undersøker om det er nødvendig å gjøre tilpasninger for personer som er på flukt på tvers av kommunegrenser. Vi har ikke hatt mulighet til å gjøre en systematisk studie av sosialkontorenes hjelp til vår målgruppe, noe vi ser behovet for. Her skal vi gjengi en av de sosialarbeiderne vi har snakket med, som forklarer hvordan hun vanligvis har befatning med beboere i en av kriseleilighetene: SEIF ringer om at en person er plassert, og de får avtale. Personene skal komme rett til saksbehandler. Så kommer vedkommende sammen med en fra SEIF. Da må de ta med leiekontrakten og de papirene de har, i hvert fall ID og pass. Stort sett har de jo også bankkort, kontonummer etc. Så forhører vi oss litt om situasjonen, trusselbildet og sånne ting. De fyller ut eller får hjelp til å fylle ut en søknad om sosialhjelp, husleie og livsopphold, eventuelt klær hvis de har måttet reise fra alt. Husleien anvises direkte til kommunen [ huseier], det er nesten rutinemessig praksis. Det skal ikke stå navn på giroen. De får penger på bankkonto eller utbetalingskort. Så lager vi en ny avtale eller blir enige om at de gir beskjed når de trenger ny avtale. Det er SEIF som har fulgt dem opp, ikke vi i særlig grad. i kommunen skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for den det gjelder ». http:// www. lovdata. no/ all/ hl-19911213-081. html 60. Sosial-og helsedirektoratet: Individuell plan 2005, s. 18. Veileder til forskrift om individuell plan. http:// www. shdir. no/ vp/ multimedia/ archive/ 00005/ IS-1253_ 5061a. pdf. SHdirs nettside om individuell plan: http:// www. shdir. klare situasjon. Men også på å finne ut når det er mulig å begynne med en eller annen aktivitet. Denne medarbeideren forteller om et godt samarbeid med SEIF, der sosialkontoret ivaretar det økonomiske, mens SEIF tar seg av det øvrige. Som vi så i forrige kapittel, definerte sosialtjenesten i kommune C at oppfølgingen av beboere i kriseleiligheten tilhørte deres arbeids-og kompetanseområde. De sammenlignet det med andre vanskeligstilte grupper som trenger« litt ekstra », og henviste til sosialtjenestens råd-og veiledningsplikt. Denne er definert i Lov om sosial omsorg. 61 Vi har snakket med flere informanter om sosialtjenestens rolle. Her er noen av synspunktene vi fikk: Advokat: Jeg må ofte hjelpe til med å få sosialstønaden på bena, selv om det faller utenfor det advokater skal gjøre. Offentligheten har veiledningsplikt, men dette gjør de ikke. Dette er et generelt problem for alle krisesenterklienter, det vil si kvinner i nød som ikke kjenner til det norske systemet. Kommunalt ansatt: Etter hvert ser vi at barnevernet tar mer ansvar, er mer på banen. Dels har de fått mer kompetanse, dels forstår de at de kan stole på at den vanlige kompetansen deres er relevant. Sosialtjenesten er det største problemet nå. Den største utfordringen er å utøve sosialt arbeid i forhold til blant annet denne gruppen etter helt alminnelige kriterier – det vil si å vurdere folks situasjon og iverksette tiltak deretter, og følge opp så lenge det er nødvendig, og ikke lenger. Så kan man også koble inn andre ressurser. Det er ikke mer merkverdig enn det. Hvis tjenesteyterne gjør det de skal, bør det ikke være et problem. Det handler om alminnelig sosialt arbeid. Det økonomiske er bare ett av flere virkemidler. Unge som utsettes for tvangsekteskap er en spesiell gruppe, men det finnes mange spesielle grupper. Det kan være unge som er utsatt for overgrep, unge asylsøkere og mange flere. Det handler blant annet om at noen trenger hjelp til å bli selvstendig i overgangen fra ungdom til voksen fordi de ikke har andre. Ansatt på sosialkontor: Det offentlige skal ta mye ansvar, men i sånne spesielle saker tror jeg det er ålreit med ildsjeler, og humanitære organisasjoner. De har en annen måte å jobbe på, de stiller opp, er fleksible og har spesialkompetanse. Men de må kunne offentlige regler og systemer. Vår egen vurdering er at sosialtjenesten har en nøkkelrolle i forhold til målgruppas behov, men at man per i dag som oftest begrenser sin involvering til det økonomiske. 61.« § 4-1. Opplysning, råd og veiledning. Sosialtjenesten skal gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Kan sosialtjenesten ikke selv gi slik hjelp, skal den så vidt mulig sørge for at andre gjør det ». http:// www. lovdata. no/ all/ hl-19911213-081. html av sosialtjenestens arbeid, men vi tror også det skyldes mangel på oppmerksomhet hos etaten når det gjelder denne gruppa. Det er behov for mer kunnskap om hvordan sosialtjenesten selv ser på sin rolle, og vi vil anbefale at myndighetene bidrar til å klargjøre hva som ligger i råd-og veiledningsplikten i denne type saker. Med andre ord oppfordrer vi til et krafttak for å få sosialtjenesten skikkelig på banen. Våre data tilsier at sikkerhet i større grad bør bli et tema for debatt, erfaringsutveksling og metodeutvikling på tvers av de involverte aktører. Vi mener å se tendenser både til bagatellisering og« opphausing ». Vi har blant annet stilt spørsmål ved om noen krisesentre står i fare for å overdramatisere risikoen for tvangsekteskapsutsatte som gruppe, slik at de ender opp med å skyve disse kvinnene fra seg. Tilsvarende er det verdt å spørre om andre sentre ikke tar risikoen tilstrekkelig alvorlig. Dette kan i så fall henge sammen med at man i for stor grad trekker paralleller mellom partnervold og ( æresrelatert) vold fra familie og slekt. Generelt mener vi det er et problem at sikkerhetssnakket blir upresist, og at tiltak muligens sitter noe løst hos enkelte aktører. Vi lurer for eksempel på om det hos noen aktører er gått automatikk i å søke sperret adresse ( kode 6), og om flytting/ relokalisering ikke anses som et sikkerhetstiltak i seg selv. De mer spesifikke aspektene ved kode 6 tar vi opp i neste avsnitt. Her skal vi knytte noen mer generelle kommentarer til diskusjonen om de ulike botilbudenes beliggenhet. Blant våre informanter er det så og si to motsatte syn på hva sentral beliggenhet betyr for en boligs sikkerhet. Mens noen ser det som en direkte risiko, ser andre det nærmest som et sikkerhetstiltak, eller i hvert fall som et argument for at sikkerheten er høyere enn i andre, mer perifert og hemmelig beliggende boløsninger. Vi antar at skeptikerne tenker på at sentral beliggenhet betyr at stedet er lett tilgjengelig for personer som ønsker å utsette en beboer for noe, og at det er risiko for at uvedkommende slumper til å oppdage noen av beboerne på vei ut. Motparten vil hevde at sentral beliggenhet tilsier at det så godt som alltid vil være« vanlige »folk i nærheten, at det er større sjanse for at noen ser noe som skjer og lettere å tilkalle politi. Mer generelt savner vi en konkret diskusjon omkring avveininger mellom ulike og uforenlige hensyn. For eksempel, kan det hende at det man vinner på sentral beliggenhet er verdt det man risikerer? For det andre mener vi at objektiv fysisk sikkerhet ikke kan diskuteres uavhengig av opplevd trygghet, og psykisk trivsel. Vårt viktigste poeng er at spørsmålet om hvorvidt en bolig er sikker ( nok) ikke kan føres på et generelt nivå. Spørsmålet må spesifiseres og konkretiseres: For hvem er en gitt bolig trygg? I tilfeller med relativt lavt trusselnivå kan det være tilstrekkelig at en person flytter fra den ene kanten av byen til den andre. For en person med et alvorlig trusselbilde kan det å flytte til en annen kant av landet være nødvendig. I våre intervjuer har vi flere ganger støtt på formuleringen« ny identitet ». Typisk gjelder dette når informanter i kommunene eller Husbanken snakker om de unge som bor i kriseboligene.« Mange av dem har jo ny identitet », er et vanlig utsagn. Når vi spør hva vedkommende mener, er hun eller han usikker, men de tror det kanskje har noe med nytt personnummer å gjøre. Sannsynligvis er det oftest snakk om navnebytte, kombinert med en oppdiktet livshistorie. Alle mennesker står fritt til å skifte navn. Ny identitet i betydningen fiktiv identitet , er et spesifikt, langt mer omfattende tiltak med svært høy terskel. Det dreier seg da om nytt personnummer, og innvilges av politiet som del av en større pakke. Vi mener den upresise begrepsbruken er egnet til å skape forvirring og vil anbefale at navnebytte ikke omtales som ny identitet, fordi det lett kan forveksles med politiets ordning med fiktiv identitet. Trusselvurderinger er også et tema som bør få mer oppmerksomhet. Både Oslo Røde Kors, Bokollektivet og minst ett av krisesentrene bruker konsekvent Kompetanseteamets politimann til å vurdere trusselbildet. Både Bokollektivet og Oslo Røde Kors begrunner dette valget med at de mener trusselvurderinger er et politiansvar. De legger vekt på politiets kompetanse og at de selv ikke vil sitte med ansvaret for en persons sikkerhet. Her ser det ut til at det nye Bokollektivet skiller seg noe fra det gamle. SEIF samarbeider ikke med Kompetanseteamet i det hele tatt. For øvrig er vi usikre på hvordan SEIF forholder seg til politiets rolle, men har hørt eksempler på både samarbeid og det motsatte. En hypotese er at SEIF ikke trekker politiet inn i trusselvurderinger. I den grad det skyldes at den unge selv ikke har tillit til politiet, vil vi oppfordre SEIF til å ta dette opp med politiet for om mulig å finne mellomløsninger. tid. På den annen side er det verdt å spørre om de instansene som konsekvent bruker politiet, kan risikere å støte noen unge fra seg. Som ledd i Handlingsplan mot tvangsekteskap ( tiltak 3) er det etablert en sentral kompetansegruppe i politiet for erfaringsutveksling i saker som gjelder tvangsekteskap. Vi vil anbefale at man her ser spesielt på samarbeidet med ulike hjelpeinstanser, og med de voldsutsatte selv. Politiet har en viktig oppgave i å informere unge i målgruppen om sin rolle og arbeidsmåter, med sikte på å bygge opp tillit. Særlig gjelder dette unge som er vokst opp i land der politiet utelukkende forbindes med kontrollfunksjoner. I en slik dialog må politiet ta på alvor den reelle spenningen som finnes mellom den unges behov for hjelp til å håndtere trusler, og et mer langsiktig ønske om at familien skal akseptere den unges livsvalg. Her kan politiet bygge på sin erfaring fra partnervoldssaker, men må også se at det er noen vesentlige forskjeller. Politiet må reflektere sammen med de unge om hvordan disse to hensynene kan ivaretas samtidig, og hva som kan skje i tilfeller der dette ikke er mulig. er at mange polititjenestefolk er kommet langt i så måte, men at det er stor variasjon. Etter det vi kjenner til, jobber Politidirektoratet også med å heve kompetansen innen politiet når det gjelder trusselvurderinger i saker med flere trusselutøvere, der man mistenker æresrelatert vold. I den forbindelse vil vi anbefale at politiet går i eller fortsetter sin dialog med krisesentre og andre, blant annet om hvordan opplegg som er laget med utgangspunkt i partnervold kan justeres. Så lenge noen voldsutsatte fraber seg hjelp fra politiet, er det nødvendig at politiet bidrar til å styrke andre hjelperes kompetanse på trusselvurderinger. NKVTS' nye veileder gir et godt utgangspunkt ( Skogøy 2008). For øvrig vil vi framheve at vi har hørt om svært få personer som har blitt oppsporet eller utsatt for sanksjoner fra familien. Dette kan dels tolkes som at sikkerhetstiltakene virker, dels at ikke alle er like alvorlig trusselutsatt. Vi mener det er grunn til å minne om at ikke alle familier iverksetter fysiske sanksjoner. Som nevnt innledningsvis, er utstøtelse også en mulig strategi – enten for å presse den unge hjem eller for å vise omverdenen at man ikke aksepterer den unges handlinger. For å illustrere dette, skal vi sitere fra et intervju med en ung kvinne som flyttet fra familien sin da de ville presse henne inn i et ekteskap som hun ikke ønsket. Foranledningen var at hun hadde fått en kjæreste, noe familien ikke aksepterte. I begynnelsen av vår samtale fortalte hun at hun er redd for å bli gjenkjent av folk med samme etniske bakgrunn, som det er en del av der hun nå bor. Mot slutten kom vi inn på savnet og sorgen over å ikke ha kontakt med familiemedlemmer som hun er så glad i, og som hun håper og tror elsker henne. Det ble mer og mer tydelig at hun ikke bare er redd for at familien skal skade henne, men også for at hun allerede er som død for dem. Da hun flyttet ut, sa nemlig far at hun ikke ville være hans datter lenger hvis hun valgte å gifte seg med kjæresten. Hun frykter nok at han har gjort alvor av trusselen: Det jeg synes er rart, er at de ikke har forsøkt å finne meg. Ikke en gang søsknene mine, de som jeg alltid har hatt et så nært forhold til. Jeg tenker særlig på lillebroren min, jeg har vært som en mor for ham, for mamma har vært mye syk. Men han har ikke lett etter meg. Jeg vet han kunne funnet meg hvis han ville. Hvorfor prøver de ikke? Det er det jeg synes er vondt. Forholdsvis mange lever i en kortere eller lengre periode på sperret adresse med strengeste beskyttelsesgrad, såkalt« kode 6 »eller« strengt fortrolig adresse ». I vår undersøkelse har vi støtt på flere problemstillinger som vi mener påkaller oppmerksomhet. Først utdyper vi hva dette tiltaket går ut på. Framstillingen baserer seg blant annet på en forskningsrapport fra Solgunn Eidheim ved Politihøgskolen. livskvalitet for 15 kvinner som lever på sperret adresse grunnet partnervold ( Eidheim 2007). Sperret adresse innvilges etter søknad i henhold til Folkeregisterforskriften. Ved gradering« strengt fortrolig »vil adressen ikke ligge i folkeregisterets database, og den vil være utilgjengelig for frivillige og offentlige instanser. Bare noen få personer vil ha tilgang til adressen. Som vedlegg til søknaden skal det følge en trusselvurdering. Loven stiller ingen krav til hvem som foretar en slik vurdering, men ifølge Solgunn Eidheim er det vanligst at politiet gjør dette. Hun sier: Skattedirektoratet opplyser imidlertid at enkelte søknader har vedlagt en trusselvurdering foretatt av eksempelvis representanter for et krisesenter, psykologer eller sosionomer. Dette er imidlertid unntakene og gjelder ofte personer som ikke våger å kontakte politiet, verken for beskyttelse eller for å anmelde forholdene. Det er ikke krav om anmeldelse for å få innvilget sperret adresse. I henhold til Folkeregisterloven av 4. mars 1994 § 37 kreves det imidlertid at« det kan dokumenteres at det foreligger fare for skade på liv, legeme og helse ». Ifølge Eidheim betyr dette at man« ikke kan basere en trusselvurdering på antagelser eller kun på muntlige uttalelser fra den fornærmede i saken ». Den som vurderer må ha« konkret kjennskap til forholdene for å kunne foreta en vurdering av den enkeltes situasjon ». Vårt første poeng gjelder svikt i håndhevingen av tiltaket. Flere forteller at det stadig er et problem at offentlige instanser ikke har eller følger rutiner, slik at tiltaket ikke virker etter hensikten. Statens Lånekasse for utdanning er en av gjengangerne her. For det andre mener vi det er behov for informasjon om ordningen. Blant annet ser vi at mange assosierer sperret adresse med politiet. Også blant vel informerte informanter, tas det for gitt at man må ha en trusselvurdering fra politiet for å få innvilget kode 6. Dette stemmer altså ikke, og det finnes gode grunner til at det er slik. Som både Eidheim og vi påpeker, ønsker ikke alle voldsutsatte at politiet skal trekkes inn. Men man kan altså ikke gå ut fra at politiet har vært involvert i en sak, om en person bor på sperret adresse. For det tredje viser Eidheim at ordningen praktiseres med en stor grad av skjønn, både når det gjelder hva som regnes som dokumentasjon og hvem som regnes som kvalifisert til å dokumentere. Vi har selv grunn til å tro at skjønnsutøvelsen varierer betraktelig og anbefaler en praksisgjennomgang for å sikre likebehandling. Det skal ikke være lettere for noen å få innvilget et gode enn for andre. Dette er i tråd med Eidheims anbefaling om en større undersøkelse av dagens praksis rundt trusselvurderinger og sperret adresse. Et annet viktig tema knytter seg til hvorvidt sperret adresse utelukkende skal ses som et« gode ». todelt. Sperret adresse har bidratt til økt trygghet for kvinnene, men tiltaket har noen alvorlige omkostninger, som særlig handler om isolasjon. Eidheim bruker mye plass på å problematisere de etiske sidene ved dette tiltaket: I praksis betyr en adressesperring kode 6 at den enkelte blir frakoblet samfunnet. Ved at adressen sperres, står ikke lenger kvinnene oppført som borgere og har ikke lenger en enkel tilgang på visse goder som fastlege, helsestasjon og skolekrets for ungene. (...) For at tiltaket skal ha betydning som vern er det ikke nok at adressen gjøres utilgjengelig i offentlige arkiver. Vedkommende kan fortsatt bli oppsøkt dersom bosted, arbeidssted og vennekretsen er kjent for trusselutøveren. Betingelsene er derfor at den enkelte må fylle tiltaket med handlinger som skjermer mot innsyn. I dette materialet har alle kvinnene oppfylt adressesperringens intensjoner ved å flytte til nye boliger, skaffe seg nytt arbeid, overføre barna til nye skoler, opprette hemmelige telefonnumre og bankforbindelser. For å beskytte seg selv, eventuelle barn og foreldre har kontakt til den øvrige familien blitt redusert, avgrenset eller brutt, både for kvinnene og barna. Det samme gjelder for vennskap og venner. Å opprettholde vennskap har vist seg praktisk vanskelig og ofte har venner trukket seg i redsel for at også de skal bli utsatt for trusler »( 11-12, utheving i original). Eidheim finner at sperret adresse er særlig problematisk hvis det, som nå ofte er tilfelle, ikke følges opp av annen hjelp. Samtidig som hun understreker at adressesperring kan være nødvendig, advarer hun mot en del negative konsekvenser: Felles er at adressesperringen ikke endrer trusselutøverens atferd. Dessuten er kvinnene overlatt til seg selv i en isolert tilværelse der de må håndtere både fortidens mareritt og en fremtid som kan virke ganske usikker. Til dette er det ikke tilrettelagt med oppfølgingsplaner eller støtteordninger. Faren er at adressesperringen er med på å sementere kvinnenes problemer og gjøre kvinnene avhengig av videre hjelpetiltak. Samtidig er tiltaket både kjærkomment og viktig for kvinnene fordi tiltaket minsker antall voldshandlinger eller at voldshandlingene ender i drap. ( 19) Eidheims argumentasjon tilsier at sperret adresse er et tiltak som kun må brukes når det er absolutt behov for det, og at det da må følges opp med andre støttetiltak. Det er viktig å slå fast at dette sikkerhetstiltaket i seg selv forsterker isolasjonen for unge mennesker som allerede er veldig alene. Allerede Husbankens brosjyre om kriseboliger, peker på eksisterende bo-og omsorgstilbud som kan være aktuelle for unge som utsettes for tvangsekteskap. Her nevnes blant annet barnevernstiltak og mødrehjem. å trekke opp et bredere landskap av botilbud til mennesker i en vanskelig livssituasjon, er det av flere grunner. For det første vil vi gjøre oppmerksom på at disse tiltakene allerede til en viss grad brukes for tvangsekteskapsutsatte i dag. For det andre mener vi de i større grad kan og bør brukes, med noen tilpasninger. Innledningsvis er det viktig å påpeke den generelt vanskelige boligsituasjonen flere steder i Norge, og særlig når det gjelder unge bostedsløse. Nylig har det vært en del fokus på denne gruppa i Oslo. 7. februar i år skrev Aftenposten at« ungdom under 23 år blir plassert i botilbud sammen med tunge narkomane ». Samtidig står 40-50 Ungbo-hybler ledige, hevder avisen og mener årsaken er å finne i at søknadsprosessen er byråkratisert. Ungbo er også det botiltaket vi skal se på først. UNGBO skal gjennom sosialfaglig, økonomisk og teknisk kompetanse og med boligen som virkemiddel legge til rette for selvstendiggjøring og mestring av egen livssituasjon. Dette sitatet gir en pekepinn på hvorfor vi har fattet interesse for Ungbomodellen. Vi velger å bruke en del plass på å presentere den, før vi sier noe om dens relevans for vårt oppdrag. 63 Vi konsentrerer oss om Ungbo i Oslo. Ungbo er Oslo kommunes tilbud til unge mellom 17 og 23 år som har problemer med å etablere seg på det ordinære boligmarkedet. Slik presenteres modellen på Oslo kommunes nettsider: Ungbo i Oslo tilbyr nærmere 400 boliger for ungdom med inntil tre års botid. Vi har bogrupper, hybler og leiligheter tilpasset brukerens behov. Alle beboere får en kontaktperson i Ungbo. Bokonsulenten gjør seg kjent med hva slags oppfølging den enkelte ønsker og trenger og legge opp oppfølgingsarbeidet deretter. Ungbos husleier varierer fra ca 2 000,-kr for en hybel til ca 7 800,-kr for en stor leilighet. (...) Alle som flytter til våre boliger får booppfølging tilpasset sine behov. Noen av våre beboere trenger tettere oppfølging enn grunnoppfølgingen, og de kan da inngås individuell avtale mellom ansvarlig bydel og Ungbo om forsterket oppfølging. 62. Fra Strategisk plan Oslo 1995-1998, sitert i Ekne Ruud 2000: 13. 63. En viktig grunn til at vi vil gjengi såpass mye av Ungbos egenpresentasjon, er at vi tror mange ikke er godt nok informert om dagens Ungbo. Mange assosierer nok først og fremst med bokollektiver, til tross for at man de senere år har gått mer og mer bort fra dette. 64. Ungbo finnes også i Trondheim. 65. Her har vi begrenset listen til hovedstikkord. Se kilde for utdyping av det enkelte punkt: http:// www. storby. oslo. kommune. Ungbo driver også prosjekt rettet mot spesielle grupper som trenger tilrettelagt oppfølging. Et eksempel er prosjektet« To skritt fram »for unge mennesker mellom 17 og 23 år med psykiske problemer. 66 Denne gruppa plasseres ikke i kollektiv, men i Ungbos individuelle leiligheter. Deltakerne får omfattende oppfølging, gjerne 1-3 hjemmebesøk i uka i en oppstartfase. I samarbeid med beboerne utarbeides individuelle planer som inneholder mål og oppfølgingsbehov både fra prosjektet og øvrige deler av tjenesteapparatet. Over halvparten av beboerne i prosjektet har minoritetsbakgrunn. Medarbeiderne i prosjektet har bred sosialfaglig kompetanse fra barnevern, sosialkontor, psykiatrien og rusomsorg i tillegg til oppsøkende ungdomsarbeid. Beboerne betaler vanlig husleie, ofte med rehabiliteringspenger eller sosial stønad. Ansvarlig bydel betaler for forsterket oppfølging, for tiden 9200 kroner per måned. Det kan avtales individuelle tilleggsytelser. Ventetid i prosjektet er 2-3 måneder, mens ventetid i Ungbos vanlige tilbud er 8-9 måneder. Det er ingen tvil om at beskrivelsen av Ungbo-modellen og de ulike tilbud som gis, i stor grad overlapper med det tilbudet mange av våre informanter etterlyser for deler av de yngste i målgruppen vår. Ungbo er en instans som både har et mandat, kompetanse og arbeidsmetoder som virker særlig egnet. Når det gjelder sikkerhet, er det neppe noe som skiller de individuelle leilighetene til Ungbo fra kriseboligene for tvangsekteskapsutsatte, gitt at man velger boliger som ligger i tilsvarende strøk. Vi kan bare se to viktige problemer med Ungbo-tilbudet, slik det er nå: Det er ikke et akutt tilbud. Tvert imot er det lang ventetid. For det andre er det begrenset til unge som har bodd i Oslo de siste to årene. Ungbo er dessuten ikke egnet for de som har behov for støttepersoner i fysisk nærhet. Hovedpoenget her er ikke å dytte flere unge inn i Ungbo-køen, men at Ungbo-modellen og Ungbo som kompetansemiljø er relevant for de yngste i vår gruppe, eventuelt også for de noe eldre gitt at det lot seg gjøre å utvide aldersgrensen. Vi ser for oss at skreddersydde tiltak kan passes inn i Ungbos eller tilsvarende instansers prosjektvirksomhet, eventuelt som et nasjonalt prosjekt. Ungbo må i så fall styrke sin kompetanse på tvangsekteskap, inkludert sikkerhetsarbeid. Handlingsplan mot tvangsekteskap gjør et skille mellom botilbudet for de under 18 år, og botilbudet for de over 18 år. Men hvor betydningsfullt er aldersskillet? 66. Fra brosjyren« To skritt fra »fra Oslo kommune, Storbyavdelingen, Ungbo http:// www. storby. oslo. kommune. no/ getfile. php/ Storby% 20% 2858Y% 29/ Intranett% 20% 2 BSBY% 29/ Dokumenter/ 3199-SA_ ToSkrittFram. pdf Øvrig informasjon er fra kort telefonsamtale med en medarbeider på prosjektet. Her skal vi gi noen grunner for at det kan være fruktbart å snakke om et bredere« farvann »på begge sider av 18. Tvangsekteskap og æresrelatert vold tilhører de siste årene av« barnevernalderen ». Som myndighetsalder vil grensen for hvem som er barnevernets barn falle sammen med grensen for hvem som kan gifte seg. 67 Jo nærmere særlig jenter kommer« barnevernsgrensa », jo større sjanse er det for at de blir truet med tvangsekteskap. Dels fordi de da selv blir mer og mer interessert i kjærester og seksualitet, dels fordi de juridisk kan gifte seg, og foreldrenes planer vil dermed konkretiseres. Men selv om disse personene formelt er voksne, så er tvangsekteskap et overgrep de utsettes for som sine foreldres barn. Det er så å si det at foreldrene ikke behandler sine myndige barn som myndige som er årsaken til problemet. Med andre ord, 18-årsgrensa er viktig fordi den formelt gir den unge noen rettigheter, mens foreldrene mister sine, men problemet er at foreldrene ikke respekterer« barnets »rett til å praktisere de rettigheter hun har som voksen. De hjelpebehovene som de yngste i vår målgruppe har, utløses så å si av at jenta blir myndig, samtidig som problemet er at hun ikke får lov til å være myndig. Hun har ikke rett til hjelp fra barnevernet, men hun kan ha mange av de samme støttebehovene som barn under 18. Det handler om unge som av ulike årsaker trenger samfunnets hjelp i overgangen fra ungdom til voksen, fordi de ikke får den støtten som andre får fra familien - enten fordi familien er fraværende eller fordi den er for« nærværende ». Mens« barnevernets eldste barn »gjerne har foreldre som svikter og melder seg ut, har« vår »gruppe foreldre som aktivt motarbeider selvstendiggjøring og individualisering. Mens våre mister familien fordi de er nødt til å bryte ut, har barnevernets eldste barn kanskje flyttet ut av institusjonen eller fosterhjemmet de bodde i. For øvrig forteller debatten om« barnevernets eldste barn »oss at« unge voksne »generelt har en tendens til å bli kasteball i hjelpeapparatet. Dette reflekteres blant annet i at Barne-og likestillingsdepartementet har sett behov for et eget rundskriv om arbeidsdelingen mellom barnevernet og sosialtjenesten i forhold til ungdom over 18 år. Spesielt interessant for oss er det at tvangsekteskap nevnes eksplisitt i denne forbindelse. Vi har et sterkt inntrykk av at dette skrivet fortsatt er aktuelt: Det hender at ungdom over 18 år, som ikke tidligere har hatt tiltak etter barnevernloven, kontakter barneverntjenesten og ber om hjelp. I disse tilfellene bør barneverntjenesten formidle kontakt med sosialtjenesten og informere sosialtjenesten om ungdommens behov. Det synes å være en utbredt misforståelse at ungdom som har behov for hjelp etter sosialtjenesteloven ikke kan tilbys hjelpetiltak som tradisjonelt blir oppfattet som barneverntiltak. 67. Vi ser her bort fra at man kan gifte seg under 18 år, etter søknad, og at man kan motta hjelp fra barnevernet fram til fylte 23, såfremt man er« inne i systemet »før man fyller 18. fullt mulig for sosialtjenesten å tilby tilsvarende tiltak. Det vises her til at sosialtjenesteloven kapittel 4 omfatter en rekke ulike tjenester, og at bestemmelsene ikke setter grenser for hvilke typer tiltak og tjenester som kan ytes. Verken sosialtjenesteloven eller barnevernloven er dessuten til hinder for et samarbeid mellom etatene så lenge vedkommende som søker hjelp samtykker. Sosialtjenesten og barneverntjenesten bør derfor i enda sterkere grad samarbeide om tilretteleggingen av tiltak for ungdom som trenger hjelp fra det offentlige. Dette gjelder også på områder som for eksempel tvangsgifte, der barneverntjenesten har opparbeidet seg særlig kompetanse. ( Vår utheving) Flere barnevernstiltak har utviklet modeller der ungdommer får hjelp til gradvis etablering på egenhånd. Det kan være ulike former for treningshybler, oppfølgingsboliger, eventuelt ulike former og grader av bofellesskap der den enkelte får en viss oppfølging, men skal lære å klare seg selv. For eksempel kan flere unge bo på hver sin treningshybel eller i egen leilighet i samme bygning, uten at det er lagt opp til felles sosial aktivitet. Det er ikke fellesrom, men den enkelte har tilgang til voksne støttepersoner som følger opp i bolig. Det er gjerne også knyttet egen vaktmester og nattevakt til boligene. Dette er tiltak som gjerne assosieres med det som kalles ettervern. Hvis den unge har fått hjelp fra barnevernet før han eller hun er 18 år, kan tiltak videreføres frem til fylte 23 år. Hvis tiltak først settes i gang etter at personen er myndig, eller det andre grunner er hensiktsmessig, kan den unge få støtte i henhold til Lov om sosiale tjenester. En informant med bakgrunn fra barnevernet sier følgende om denne type tiltak: Dette er for de som ikke klarer Ungbo, der Ungbo er for løst, de som trenger noe mer oppfølging. For eksempel barn som har vært i barnevernet, men som sier nei takk til barnevernfaglige tiltak og vil ha egen bolig. Sånne plasser er jo mye dyrere enn Ungbo selvsagt, men de lærer å mestre ting, får hjelp til praksisplasser, utdanning og sånt. Poenget vårt er ikke å si at alle disse unge menneskene burde samles i samme botiltak. Tvert imot. Vi vil igjen peke på en kompetanse og en tiltaksmodell som allerede eksisterer, men som stort sett assosieres med barnevernet og unge under 18 år. Vi mener den yngste gruppa i vårt oppdrag kunne ha nytte av og behov for lignende tiltak. Det samme gjelder mødrehjem/-familiesentermodellen. Vi er kjent med at denne allerede har vært brukt for unge kvinner med barn som lever på sperret adresse. Det bør imidlertid vurderes å sette inn kompetansehevingstiltak. 68. Rundskriv. Barnevernloven § 1-3 – Tiltak for ungdom over 18 år ( 1.7.2003) TILTAK-FOR-UNGDOM-OVER-18-AR. html? Vi har langt fra full oversikt over hjelpen til ofre for menneskehandel, men mener det er relevant å se de to feltene i sammenheng, av flere grunner. For det første har flere av våre informanter gjort slike sammenligninger og påpekt at denne hjelpen er bedre koordinert enn arbeidet mot tvangsekteskap. Det varierer hvorvidt de da henviser til ROSA-prosjektet i regi av krisesentrene, eller om de tenker på Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel ( KOM) i Politidirektoratet, eller begge. Poenget er at flere etterlyser lignende modeller på« tvangsekteskapsfeltet ». For det andre har vi selv gjort noen observasjoner av forskjeller når det gjelder organiseringen av bo-og støttetilbudet på de to« feltene ». Særlig gjelder dette i én av kommunene som har kriseboliger for tvangsekteskapsutsatte. Her har kommunen etablert et team i menneskehandelssaker med representasjon fra alle relevante kommunale etater, som politi, helse, sosialtjeneste, samt krisesenter og noen andre private organisasjoner. Teamets leder samarbeider med et sosialkontor som har fått spesielt ansvar for å bygge kompetanse på menneskehandel. Mandatet er både å etablere rutiner for hvordan etatene skal jobbe på tvers, og å håndtere enkeltsaker. Teamet har jevnlige møter, men skal være operative og kunne rykke ut på kort varsel. Nylig har kommunen stilt til disposisjon en leilighet som disponeres av teamet og skal brukes til ofre for menneskehandel som ikke får plass på krisesenteret, for eksempel hvis det er en mann. Ifølge Politidirektoratet er det tenkt at slike team og leiligheter skal opprettes flere steder. For oss er det interessant å se at én og samme kommune har valgt helt ulike organisasjonsformer rundt botilbudet til to grupper som har mye felles. 69 Slike fellestrekk påpekes av flere av våre informanter. Da tenker de særlig på de personene som er mest trusselutsatt og har størst oppfølgingsbehov. Det framheves blant annet at det kan dreie seg om svært unge personer, at de er utsatt for flere trusselutøvere og at de kan komme til å ta kontakt med trusselutøverne, fordi de blir isolert og ensomme etter bruddet. Vi skal ikke utdype parallellene her, men begrense oss til å oppfordre til å tenke på tvers av etablerte skiller når det gjelder hjelpeapparatets tilbud til særlig utsatte grupper. Dette kommer vi til bake til. 69. I samme kommune har kommunen også stilt leiligheter til disposisjon for krisesenteret, slik man har gjort i flere av landets kommuner. I 2003 satte den svenske regjering i gang en stor nasjonal satsing på ulike tiltak mot æresrelatert vold og undertrykking. Det ble for perioden 2004-2007 bevilget totalt 200 millioner kroner hvorav noe gikk til forebyggende innsatser i samtlige fylker, mens det meste ble brukt til å utvikle såkalt« skyddad boende ». Sistnevnte oppdrag ble gitt til de tre storbyfylkene (« storstadslän ») Stockholm, Västra Götaland ( Gøteborg) og Skåne ( Malmø). De tre fylkene påtok seg å bygge opp et tilbud bestående av ulike former for boliger, drive kompetansebygging og - utveksling og koordinere arbeidet med plassering av personer i« skyddsboende ». De samme aktørene har utredet behovet for en nasjonal koordinerende instans, men det er så langt ikke fattet noe vedtak. Det ble tidlig lagt vekt på å utvikle et helhetlig botilbud. Sikkerheten var i fokus, men også behovet for psykososial støtte ble påpekt, som i dette sitatet fra en rapport i 2004: De boendeplatser som nu byggs upp svarar både mot behovet av akut boende med hög säkerhetsnivå och till behov av långsiktigt utslussnings-och träningsboende där skyddet fortfarande behövs, men också handfast och känslomässigt socialpsykologisk stöd är påkallat. I begynnelsen var man særlig opptatt av jenter og unge kvinner i alderen 15--20 år. Aldersgrensen har siden blitt utvidet til 25, men også kvinner og par over 25 år med barn skal kunne få beskyttelse, så vel som gutter og menn. Det er spesifisert at seksuell legning kan være årsak til beskyttelsesbehov. De tre fylkene har valgt noe ulike modeller. Her skal vi se på Västra Götaland fylke. Der bestemte man seg for å særlig satse på enkeltleiligheter som ble tilknyttet ulike former for oppfølging, på svensk« skyddat boende i lägenheter med stöd ». De ønsket å finne én større aktør som kunne ta på seg ansvaret for å bygge opp denne virksomheten. Gryning Vård AB påtok seg oppdraget i samarbeid med en konsulent som ble engasjert av fylkets referansegruppe. Gryning Vård AB ble etablert i 2001 og er kommunalt eid. 70. Socialstyrelsen och Länsstyrelserna ( 2005): Nationellt konsultativt stöd för socialtjänst och andra verksamheter i arbetet mot hedersrelaterat våld. I rapporten dokumenteres behovet og det foreslås at en slik funksjon legges til det planlagte nasjonale« riskbarncentrum »som tidligere har vært utredet av Socialstyrelsen http:// www. c. lst. se/ upload/ dokument/ social_ omsorg/ Socialstyrelsen% 20st% C3% 86d% 20ti 11% 20socialtj% C3% A4nst. 71. Nationell rapport om skyddat boende m m . 72.« Bolagets ägare är Göteborgsregionens och Fyrbodals Kommunalförbund, samt kommunförbunden i Skaraborg och Sjuhärad. Bakom dessa står 50 medlemskommuner ». Kilde: www. gryning. Sveriges største aktør på omsorgs-, behandlings-, utrednings-og rådgivningstjenester innen sosial sektor. Størsteparten av virksomheten består av å drive barnevernsinstitusjoner ( hem för vård och boende, HVB), men også fosterhjem og andre tiltak inngår.« Skyddsboende », eller« skydd, boende och stöd» som det også omtales på deres nettsider, 73 er definert som et prosjekt innen Grynings virksomhet. Forsker Maren Bak har nylig evaluert denne virksomheten på oppdrag fra Västra Götaland Länsstyrelse. Vi skal her presentere noen av Baks funn som vi mener er relevante i norsk sammenheng, og som har inspirert noe av våre egne anbefalinger. Gryning har etablert en rekke ulike botiltak for personer over og under 18 år, samt at de tilbyr rådgivning til sosialtjenesten. Maren Bak beskriver en differensiert, helhetlig tilnærming når hun i sin evaluering av Gryning kaller deres modell en« flette »av omsorgstiltak: Skyddat boende har utvecklats till en flexibel modell, en vårdfläta, där olika typer av insatser avlöser varandra i riktning mot en successivt ökad självständighet och ett större ansvar för det egna livet och skyddet lagt hos den person som placerats i skyddat boende. Vårdflätan innehåller såväl institutionsvistelse som familjehem [ fosterhjem] samt, som den viktigaste delen som Västra Götalands län varit ensamt om att utveckla, boende i egen lägenhet med både praktiskt och psykosocialt stöd. Baks konklusjoner er svært positive, og hun mener Gryning langt på vei har lyktes i å utarbeide et helhetlig, bærekraftig tilbud av høy kvalitet. Som nevnt har man særlig satset på individuelle leiligheter, men beboeren får oppnevnt en såkalt« skyddskonsulent »og en« stödperson »som følger tett opp. Bak finner at en del unge likevel sliter med isolasjon og ensomhet, og hun anbefaler at man også utvikler boformer som er mer kollektivt orienterte, som gjør det mulig å bo i tilknytning til et større sosialt fellesskap. Videre oppfordrer hun til å styrke det psykososiale tilbudet, og utvikle metoder og behandlingsmodeller i forhold til gruppens spesifikke behov: Skyddet har fungerat fullt ut under perioden, och det praktiska stödet verkar på samma sätt ha fungerat mycket bra. Det psykosociala stödet till just denna grupp av utsatta personer, inklusive stöd för att bygga upp sociala nätverk, är ett pionjärarbete som skyddsboendet är i färd med att utveckla. Det borde inom projektet finnas möjligheter att utvidga det psykologstöd som de skyddade idag kan erbjudas. Dessutom borde riktade forskningsinsatser sättas in kring de trauman som drabbar de personer som tvingas lämna en tät, om dock förtryckande familjegemenskap, för att bege sig in i ett individuellt liv med eget ansvar för sin tillvaro, liksom kring de olika behandlingsmodeller som kan komma ifråga. 73. http:// www. gryning. se/ sida. asp? Å ivareta den fysiske sikkerheten er en primær oppgave for de såkalte «skyddskonsulenterna », som ellers fungerer som koordinator. som er den andre store aktøren når det gjelder« skyddad boende »i Sverige74: Att skydda den utsatta person fysiskt är den första och mest övergripande uppgiften. En skyddskonsulent är ansvarig för den placerade och följer henne genom hela förloppet, samt har det övergripande säkerhets-och koordineringsansvaret. En hotbildsanalys görs i början av placeringen med information om vem som utgör hotet, platser den skyddade inte får vistas på, personer som det går att ha kontakt med, osv. Hotbildsanalysen följer numera en fast mall som är utarbetad av Gryning i samarbete Kruton, det skyddade boendet i Stockholm. Denna mall är noga genomarbetad, och enligt skyddsboendet fungerar den bra och har gett ett stöd till att genomföra noggranna analyser av hotets karaktär och risk. Kvarskrivning, skyddad identitet, samt konstruktionen av en livshistoria som inte avslöjar är även dessa delar av skyddsuppgiften. De skyddsbedömningar jag har läst är numera oftast 5-6 sidor långa och verkar väl genomarbetade. De ger information om flickans bakgrund, bakgrunden för hotet, hennes tidigare livssituation samt vilket skydd som kan behövas. Man kan se en klar utveckling från de tidiga fallen till de senare, med en successivt mer genomskriven hotbildsanalys. ( Bak 2007: 15) Bak forteller at« skyddskonsulenterna »forsøker å få de utsatte kvinnene til å anmelde familien for tvang, vold og trusler. De legger vekt på å forklare hva dette innebærer, og forsikrer kvinnen om at vil være med som støtte i hele prosessen. De tilbyr den unge å prate med en påtalejurist, men ingen har ennå benyttet denne muligheten. Kvinnene kjenner seg skyldige overfor familien, og føler ansvar for å ha skadet familien gjennom å forlate dem. Derfor verken orker eller vil de anmelde. De kan ikke tenke seg å sitte i en rettssal midt imot sin bror og far, sier Bak ( ibid: 38). Bak framhever at Gryning har satset sterkt på faglig kompetanse. Skyddskonsulenterna er velutdannede og videreutdanner seg fortløpende. Gryning driver også opplæring og veiledning av støttekontakter og fosterhjemsforeldre. Endelig har Gryning en rådgivnings-og veiledningstjeneste som både sosialtjenesten og andre institusjoner kan benytte seg av. Grynings ansatte gir råd og veiledning i saker om æresrelatert vold, de bidrar direkte i vurderinger av den enkeltpersoners situasjon og hjelpebehov, og de informerer om botilbudet både innen og utenfor fylket. Bak kaller dette en« slusefunksjon ». Tjenesten foregår på telefon eller ved at Grynings personale drar ut til det aktuelle barneverns-eller sosialkontoret. 74. Kris-och utredningscenter för tonårsflickor. Målgruppen for Kruton er 13-20 år. http:// www. sot. stockholm. se/ hvb_ barnungdom/ kruton/ kruton. html Gryning også har en utredende funksjon, der de dels utreder behov, dels matcher behov og tilbud. Det er i siste instans sosialtjenesten som fatter beslutningen, siden det er de som skal betale. 75 I prosjektperioden har rådgivingen vært gratis og åpen for henvendelser fra hele landet. Maren Bak finner at tjenesten er høyt verdsatt av sosialtjenesten, særlig i kompliserte tilfeller og der sosialarbeideren er uerfaren. Alt i alt gir Baks evaluering Gryning svært gode skussmål. Hun fremhever at mye gjenstår, særlig på sosialtjenestens område. Dette handler om arbeidet med familiene, både for å forhindre vold og undertrykking og for at en person som bryter ut, skal ha mulighet til å en gang ha kontakt med sin familie igjen ( ibid: 8). 75. En plass i« skyddslägenheter med stödperson »kostet i 2006 1500 svenske kroner per døgn. Disse plassene er subsidierte fra statens side. Her skisserer vi først en måte å tenke på når det gjelder de store linjene i et helhetlig og differensiert bo-og støttetilbud. Dernest kommer en rekke konkrete anbefalinger til hva et slikt tilbud kan bestå av. Vår viktigste anbefaling er å tenke og skape sammenhenger. Da sikter vi for det første til koblinger og overganger mellom ulike deler av et tiltaksapparat for tvangsekteskapsutsatte. For det andre tenker vi på sammenheng med ordninger som er utviklet for å hjelpe større grupper, som disse unge menneskene er en del av. Altså det som i denne sammenheng gjerne blir kalt« det ordinære hjelpeapparatet », men som i andre kontekster kan bli sett på som« tiltak for spesielle grupper », slik som barnevernstiltakene vi beskrev i forrige avsnitt. Et særlig argument for å skape sammenhenger, er at de personene vi her snakker om, og særlig den yngste gruppen, ofte befinner seg i et« grenseland ». De står i fare for å falle mellom stoler, i mer enn én forstand. Den første gjelder det uklare« farvannet »rundt 18-årsgrensen. Den andre gjelder de problemer som oppstår når personer flytter over kommunegrenser og oppholder seg midlertidig og hemmelig i en annen kommune enn den de er folkeregistrert i. Den tredje gjelder spørsmålet om det de trenger først og fremst er et botilbud eller et omsorgstilbud. I arbeidet med å utvikle et helhetlig tilbud, er det viktig å tenke på tvers av og kompensere for etablerte skiller. Spørsmålet om kommunal, interkommunal og nasjonal koordinering aktualiseres på flere måter i vårt materiale. Det er snakk om koordinering av botilbudet, både i utformingsfasen og i den konkrete disponeringen av boligene, for eksempel ved at én instans har oversikt over ledige plasser til enhver tid. Og det er ikke minst snakk om koordinering rundt den enkelte person som har et sammensatt hjelpebehov. Selv tar vi ikke stilling til den forvaltningsmessige arbeidsdelingen. hvordan bo-og støttetilbudet skal organiseres, utover å anbefale at ansvaret for kriseboligene overføres til en offentlig instans. Vi mener også det er grunn til å se på behovet for en felles veiledningsfunksjon. Maren Bak snakker om en« vårdfläta », en omsorgsflette, når hun beskriver hvordan« skyddad boende »i Västra Götaland fylke er lagt opp ( Bak 2007). På norsk kan vi bruke« tiltakskjede »eller« - vev »om det å sikre et bo-og støttetilbud som tilfredsstiller ulike behov hos ulike personer og i ulike faser, og der tiltakene virker sammen og i sammenheng. Noen unge flytter flere ganger i løpet av et trusselforløp, og ikke alle blir værende i samme bydel eller kommune når de flytter ut av et krisesenter eller annet tiltak og inn i egen bolig. Flyttingen skaper ekstra stort behov for koordinering og tiltakskjeder der noen sørger for at lenkene henger sammen. På den annen side, er det ikke alle som er like truet og som av sikkerhetsgrunner trenger å flytte langt. Det er derfor viktig å legge opp til et bo-og støttetilbud som gjør det mulig å bosette seg nærmest mulig eksisterende nettverk, jobb og skoleplass. Det må ikke være sånn at det er mangel på hjelp i nærmiljøet som tvinger den unge til å flytte. Vi mener bo-og støttetilbudet bør styrkes og utvides i volum, på to måter. For det første bør man opprette flere plasser. For det andre bør man tenke sambruk med andre grupper. Det siste begrunner vi dels med at« vår »gruppe kan ha de samme behovene som andre. Dels er volumet i saker så uforutsigbart, at det vil være vanskelig å holde mange plasser åpne til enhver tid. Så må man tenke bredere. Noen har behov for forsterket botiltak, der oppfølging og støtte gis i bolig. For andre kan det være aktuelt å bo ett sted, og få oppfølging et annet sted. Vi ser for oss et opplegg for individuelt tilpassede oppfølgingspakker som kan utformes, ivaretas og koordineres av ulike instanser, som for eksempel et sosialkontor, Ungbo, SEIF, et krisesenter, og andre. Hvis man tenker oppfølgingspakker uavhengig av en spesifikk boform, vil det være lettere å finne instanser som kan gi oppfølging også på steder der man ikke har spesifikke botiltak for tvangsekteskapsutsatte. Hvis det for eksempel passer særlig godt for en person å bo i Tromsø fordi det ikke er så mange fra samme etniske gruppe der, fordi hun har fått studieplass der, eller fordi hun kjenner noen der, kan et lokalt sosialkontor, i samarbeid med relevante fagmiljøer, og for eksempel under veiledning fra RVTS Nord, få ansvar for en oppfølgingspakke. Denne kan bygge på en veiledende standardmal, men tilpasses den enkeltes behov og ønsker. Individuell plan er et relevant verktøy i den forbindelse. Vi ser for oss en vev av ulike typer boliger, med ulik grad av sikkerhetstiltak, og der det både er mulig å bo for seg selv, og sammen med eller i tilknytning til andre. Konkrete forslag til hva en slik vev kan bestå av, følger under. Hjelpen til ofre for vold i nære relasjoner har lenge blitt ivaretatt av frivillige aktører, særlig krisesentrene. Krisesentrene på sin side har arbeidet for at myndighetene skulle ta mer ansvar, samtidig som de har sett på seg selv som kritisk alternativ til de metoder og perspektiver som har dominert det ordinære hjelpeapparatet. Vi har sett at det er ulike syn på arbeids-og rolledelingen mellom det offentlige hjelpeapparatet og frivillige organisasjoner når det gjelder hjelpen til unge som utsettes for tvangsekteskap og æresrelatert vold. Vår studie viser at kommunene har gått langt i å overlate ansvaret for kriseboligtilbudet til to frivillige organisasjoner. Dette er uheldig fordi det kan svekke likebehandlingsprinsipper og forhindre innsyn. Det største problemet er imidlertid at denne arbeidsdelingen har bidratt til at kommunene ikke bygger opp et eget apparat og kompetanse på å ta imot unge på flukt fra tvangsekteskap. Vi anbefaler derfor at kommunene i større grad tar ansvar for kriseboligene. Særlig bør det tas et krafttak i sosialtjenesten/ NAV. Samtidig understreker vi sterkt at en økt satsing i det offentlige ikke vil overflødiggjøre organisasjonenes hjelp og støtte til de unge. Vi mener man i større grad bør snakke om en gruppe i alderen ( 15) 17 – 23 ( 26). Tilbudet til personer over 18 år må ses i sammenheng med tilbudet til de under 18 år, både fordi noen av de over 18 er barnevernets barn, fordi de kan ha mange av de samme behovene, og fordi det er tilfeldig hvorvidt problemet oppstår før eller etter en person fyller 18. Utgangspunktet for våre anbefalinger, er at det allerede er vedtatt å tilføre ressurser til et styrket bo-og støttetilbud. Vi forutsetter også at eksisterende finansieringsordninger og botilbud skal omfatte og tilpasses denne gruppen. I den forbindelse vil vi minne om at de spesifikke tilbudene som er evaluert i denne undersøkelsen, er« billige »tiltak. Krisesentertilbudet er i det vesentlige gratis for den enkelte beboer, mens både Bokollektivet og kriseboligene har husleie. Oppfølgingen som gis av Oslo Røde Kors og særlig SEIF er svært rimelig for myndighetene. Noen av våre anbefalinger skisserer tiltak som vil kreve finansiering som omsorgs-eller behandlingstiltak og som per« plass» vil utgjøre helt andre summer. 76. Jfr. skyddad boende i Sverige der man opererer med døgnpriser ( Bak 2007). har store behov for støtte. Utover dette, kommer vi ikke med detaljerte anbefalinger angående finansiering. Vår undersøkelse viser at målgruppen allerede er representert i eksisterende tilbud, både i barnevernstiltak, mødrehjem og ulike forsterkede botilbud for vanskeligstilte. Vi anbefaler at man gjør en systematisk kartlegging, på landsbasis eller lokalt, av ulike eksisterende boløsninger som kan være relevante for hele eller deler av målgruppen. Hensikten er dels å finne ut hva som er aktuelt å bruke slik det er, dels å vurdere tilpasninger til vår gruppes spesielle behov. Det kan for eksempel være aktuelt at noen aktører påtar seg å utvikle spesielle botiltak, at plasser i eksisterende tilbud øremerkes og skreddersys, og at man tilfører ressurser for å styrke kompetansen i eksisterende miljøer. Eksisterende botiltak og andre fagmiljøer er også relevante som leverandører av oppfølgingstjenester ( se under). Særlig vil det være aktuelt å identifisere døgnbemannede tiltak som kan tilby oppfølgingsavtaler med unge som bor for seg selv. Vi kjenner til at man tidligere har brukt folkehøgskoler, men er ikke oppdatert på situasjonen i dag. Det kan være aktuelt å etablere kontakt med enkelte skoler for å styrke kompetansen og eventuelt gjøre tilpasninger med sikte på vår målgruppes behov. Vi anbefaler en viss sambruk, men vil samtidig komme med en advarsel. Knappe ressurser gjør ofte at« svake »grupper konkurrerer og blir satt opp mot hverandre. Vi mener SEIF har god grunn til å framstå som vaktbikkje når for eksempel aktører i« menneskehandelsfeltet »har foreslått at kriseleilighetene også kunne brukes til denne gruppa. Det er berettiget grunn til å frykte at et hardt tilkjempet tilbud til én utsatt gruppe skal bli svekket hvis man må dele det med en annen. Særlig gjelder dette hvis tilbudet er prosjektbasert og finansiert i ad hoc bevilgninger. Og ikke minst vet vi at det er en tendens til at ulike overgrepstemaer, som nettopp tvangsekteskap og menneskehandel, er utsatt for konjunkturer i medienes og politikeres oppmerksomhet. Vi vil derfor advare mot at man tenker sambruk og synergieffekter ut fra eksisterende volum. Sambruk og synergi må ha som formål å utvide tilbudet, ikke begrense. Det at noen plasser kan brukes av flere« grupper », skal gjøre det mulig å holde flere plasser åpne, ikke færre. Vi foreslår ikke fullstendig sambruk. Men når det gjelder boliger med særlige sikkerhetstiltak, tror vi det kan være en god idé. Vi har flere ganger vært inne på at ulike aktører i større grad bør utveksle erfaringer og diskutere trusselvurderinger og sikkerhetstiltak seg i mellom. Det kan se ut som det er behov for en mer nyansert tilnærming til både vurdering og håndtering av sikkerhet, slik at tiltak blir iverksatt med utgangspunkt i den enkeltes situasjon. Vi har anbefalt at særlig behovet for strengt fortrolig adresse, kode 6, vurderes nøye. For øvrig viser vi til anbefalinger i de foregående kapitlene. Her følger en del forslag til ulike komponenter i et bo-og støttetilbud. I noen grad gjentas anbefalinger som allerede er presentert i tidligere kapitler. Vi vil ikke være konkrete på antall plasser eller dimensjonering for øvrig. Dette mener vi er en oppgave for ansvarlige myndigheter, med råd fra de frivillige organisasjonene og andre relevante fagmiljøer. Det er viktig at krisesentrene fortsetter å ta imot unge kvinner som bryter med familien på grunn av tvangsekteskap, autoritær oppdragelse og æresrelatert vold. De er først og fremst et tilbud i en første krisefase, og det finnes kvinner som er så sårbare eller på andre måter utsatt at de ikke vil ha nytte av krisesenterets tilbud. Samtidig vil vi oppfordre sentrene til å vurdere hvordan de bedre kan tilpasse seg de yngste kvinnenes behov. I den grad sikkerhet oppleves som et stort problem for sentrene, må dette tas opp til nærmere vurdering. Det bør vurderes å sikre noen sentre bedre, eventuelt utpeke noen som spesielt egnet for særlig trusselutsatte. For øvrig oppfordrer vi sentrene til å oppdatere sine trusselvurderingsverktøy med sikte på trusselbilder med flere voldsutøvere, i den grad dette ikke allerede er gjort. Krisesenter for menn? Vi er kjent med at det har vært foreslått å opprette krisesenter for menn. Hvis det skulle bli gjennomført ville det opplagt være nyttig for den mannlige delen av vår gruppe. Vi skal ikke ha for mange synspunkter på dette, men vi ser ikke for oss et krisesenter kun beregnet for minoritetsmenn. Når det gjelder vår gruppes behov, virker det som om de fleste ønsker å bo i sentrale strøk, noe som gjør det eksisterende senteret uaktuelt for flere. Ellers regner vi med at SEIFs egeninitierte evaluering vil gi viktige innspill til hvordan mannlige brukere selv vurderer sine behov. Det nåværende kriseboligtilbudet bør videreføres. Inntaksansvar legges til en offentlig( e) aktør( er) som har mandat og kompetanse til å drive sosialfaglig eller boligsosialt arbeid. Antallet leiligheter må vurderes i sammenheng med den totale dimensjoneringen. Vi anbefaler at tilbudet spisses i forhold til en del kriterier: - Akutte og halvakutte plasseringer. Dette innebærer at det ideelt bør stå minst én leilighet ledig til enhver tid. - Kortere og mellomlange opphold, for eksempel ved å håndheve dagens retningslinjer om maks 6 måneder noe strengere ( forutsatt at den som flytter ut får forsvarlig hjelp til å finne ny bolig). - Målgruppen er personer som klarer å bo for seg selv, enten uten særlig støtte eller med en viss oppfølging. - Sikkerheten bør drøftes med politiet, slik at man tydeligere definerer og ivaretar et ønsket sikkerhetsnivå. - Vi er i utgangspunktet skeptisk til å kreve trusselvurdering fra politiet for å få adgang til boligene. - I den grad det blir nødvendig, kan det vurderes om menn skal prioriteres. Å prioritere par kan ha uheldige konsekvenser ved at det stimulerer personer til å etablere samboerskap selv om de primært ønsker å bo for seg selv. Forhåpentlig vil et utvidet botilbud og sentral koordinering bidra til at man sjelden vil komme i slike prioriteringssituasjoner. Situasjonen og botilbudet for særlig trusselutsatte personer bør behandles separat, og i sammenheng med politiets øvrige arbeid på feltet. Det kan for eksempel bety en kobling til KRIPOS og det nasjonale vitnebeskyttelsesprogrammet. Vi ser for oss at det bør finnes boliger for alvorlig trusselutsatte som ikke faller inn under full vitnebeskyttelse. Her bør man i større grad tenke på tvers av etablerte skiller mellom målgrupper, slik at man utvikler et botilbud som kan brukes av flere, for eksempel i forbindelse med menneskehandel. Det er naturlig at plassering i slike boliger bygger på en politifaglig trusselvurdering. Her er det snakk om bomodeller der flere bor sammen, deler fellesrom og aktiviteter, og der man bruker fellesskapet som miljøterapeutisk metode. Beboer har tilgang til personale døgnet rundt. Det eksisterende Bokollektivet må være sikret ressurser til å realisere den modellen de er i ferd med å utvikle, og til dokumentasjon og videreutdanning. Det anbefales at kollektivet knytter kontakter til terapeutisk kompetanse utenfor krisesenteret. På sikt kan man vurdere å gi kollektivet en kompetanse-og rådgivningsfunksjon. Gitt at det tilføres ressurser og det vurderes som hensiktsmessig fra kollektivets side, kan kollektivet også tilby oppfølgingspakker til personer som bor andre steder. For øvrig henvises til mer detaljerte anbefalinger i kapittel 3. Det bør etableres minst ett kollektiv til, med noe mindre sentral beliggenhet. Man kan tenke seg ulike modeller, der det både er aktuelt å knytte driften til et krisesenter og til en aktør som driver barneverns-og ettervernstiltak. Det trengs et tilbud til de som ikke finner seg til rette eller av andre grunner ikke passer inn i kollektive boløsninger, men samtidig har behov for tett oppfølging og tilgang til nattevakt. Det bør bygges videre på eksisterende erfaringer og modeller innen barnevernstiltak og andre forsterkede botiltak, som for eksempel ulike former for treningshybler der den enkelte får støtte og oppfølging etter behov. Vi anbefaler at støtte-og oppfølgingstiltak også tenkes og utvikles uavhengig av boligtiltak. Det bør vurderes om det er nødvendig å utvikle veiledende retningslinjer for hva en person kan trenge og hva man har krav på, særlig med sikte på de flaskehalser som oppstår i forbindelse med flytting over kommunegrenser og sikkerhetstiltak som navneskifte og sperret adresse. Avhengig av den enkeltes situasjon og hvilke instanser/ fagmiljø som fins i nærmiljøet, kan det variere hvem som ivaretar oppfølgingen. Sosialtjenesten bør imidlertid ha en sentral rolle. Det kan være behov for at denne rollen stadfestes i form av rundskriv eller lignende. Til de som bor og ønsker å bo alene, kan oppfølging i gruppe, for eksempel samtalegrupper, fylle noe av behovet for å tilhøre et fellesskap. Det å møte andre som gjenkjenner problemene og som kjenner historien din, kan avhjelpe ensomhetsfølelsen, men også bidra til nødvendig bearbeiding. 77 Det anbefales at relevante aktører får støtte til metodeutvikling. 77. Lene Østby beskriver erfaringene fra et prøveprosjekt ved det tidligere Bokollektivet, som kan bygges videre på ( Østby 2004). I de tilfeller der det foreligger anmeldelse eller tas ut påtale, er man ofte avhengig av at den unge vitner mot sin familie. Før eller idet man setter i gang en slik prosess må det foreligge en konkret plan for tett oppfølging av den unge, og eventuelt andre i familien, som ivaretar både fysiske trusler og emosjonelle behov (« indre trussel »). Det bør utarbeides minimumsstandarder for slike tiltakskjeder. Vi mener at det samtaleterapeutiske tilbudet til gruppen bør styrkes. Dette gjelder både i en krisefase, men særlig viktig er det å få på plass et tilbud når den første akutte fasen er over. Både når det gjelder miljøterapi og behandling, bør man jobbe bevisst for å bygge opp spisskompetanse i aktuelle miljøer. Fagfolk som har interesse for målgruppen innen sine felt kan utgjøre en ressursbase som andre aktører kan trekke på, for eksempel i form av veiledning. I forbindelse med Handlingsplan mot vold i nære relasjoner, Vendepunkt, får NKVTS en del forskningsoppdrag. Særlig tre av disse ( tiltak 36 b, c og d) er relevante i vår sammenheng. For det første gjelder det en studie av vold og overgrep mot menn i nære relasjoner og deres hjelpebehov. Her er det som allerede nevnt avgjørende å inkludere heterofile og homofile menn med minoritetsbakgrunn som utsettes for vold i egenskap av sønner, brødre, nevøer og barnebarn, samt kjærester. For det andre skal NKVTS undersøke endringer i brukersammensetningen ved krisesentrene, knyttet til ulike brukergruppers behov for informasjon, hjelp og oppfølging. Her vil flere av de problemstillingene vi har reist i kapittel 2 være relevante. I hvilken grad skal krisesentrene tilpasse seg de spesielle behovene som for eksempel de aller yngste kvinnene i vår gruppe har, og i hvilken grad kan noen sentre sies å fraskrive seg dette ansvaret i dag? Eller er det snarere slik at noen sentre tar imot kvinner som de heller burde henvise andre steder? Videre skal ulike grupper barn og unge på krisesentre kartlegges. I lys av våre data vil vi anbefale å se sammenhenger mellom denne og studien av nye brukergrupper. Som vi har vist, er det noen brukere som utmerker seg ved at de nettopp er« unge ». Selv har vi sett behov for å vite mer om sosialtjenestens befatning med unge som bryter med familien. I et forskningsprosjekt ville det være relevant å dels trekke tråder til sosialtjenestens tilbud til unge bostedsløse generelt, dels til deres håndtering av vold i nære relasjoner. For øvrig støtter vi Solgunn Eidheims anbefaling om forskning på trusselvurderinger, samt Ellisiv Bakketeigs forslag om en landsdekkende studie av forebyggende tiltak som besøksforbud, mobil voldsalarm ( inkl elektronisk overvåkning av trusselutøver), sperret adresse og fiktiv identitet ( Bakketeig 2006). Bak, Maren ( 2007), Utvärdering av Grynings skyddade boende för personer som riskerar att utsättas för hedersrelaterat våld . Länsstyrelsen, Västra Götaland Län, Rapport 2007: 58 http:// www. o. lst. se/ NR/ rdonlyres/ BDOAIE4F-05DC-42DF-9CA4- E4D6F379C9E3/ 0/ rapport2oo7sB. Bakketeig, Ellisiv ( 2006), Mobil voldsalarm: en friere hverdag? Oslo: Politihøgskolen PHS Forskning 2006: Barne-og familiedepartementet ( 2007), Handlingsplan mot tvangsekteskap ( 2008-2011) http:// www. regjeringen. no/ upload/ BLD/ Planer/ 2007/ Handlingsplan_ mot_ tvangsekteskap_ 2 007. Berntsen, Kristin ( 2005), Hjelperens rolle - i arbeidet med voldsutsatte kvinner og deres barn. En veileder utgitt av Krisesentersekretariatet http:// www. krisesenter. com/ materiell/ pdf/ veileder. Bredal, Anja og Lill Skjerven ( 2007), Tvangsekteskapssaker i hjelpeapparatet. Omfang og utfordringer . Senter for kvinne-og kjønnsforskning, Universitetet i Oslo http:// www. samfunnsforskning. no/ page/ Publikasjoner// 7457/ 32891. html Bredal, Anja ( 2007),« Den« spesielle »volden. Vold mot minoritetsjenter på sidelinjen ». I: Knut Storberget, Ellen Rømming, Kristin Skjørten, Astri Aas-Hansen ( red.), Bjørnen sover. Om vold i familien . Oslo: H. Bremer, Sevil, Monica Brendler-Lindqvist og Björn Wrangsjö ( 2006), Ungdomar och hedersrelaterat våld. Om transkulturellt behandlingsarbete . Eidheim, Solgunn ( 2007), Å leve på sperret adresse. En forstudie av kvinner som lever på sperret adresse grunnet vold i nære relasjoner . Politihøgskolen FO 2007: Justis-og politidepartementet ( 2007), Vendepunkt. Handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2008-2011 http:// www. regjeringen. no/ upload/ JD/ Vedlegg/ Handlingsplaner/ Vendepunkt. Kleven, Laila og Sandra Lien ( 2007) Lien, Sandra og Elisabeth Nørgård ( 2006), Rapportering fra krisesentrene 2005 , Rapporter 2006/ 25. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Länsstyrelsen i Stockholms län ( 2004), Nationell rapport om skyddat boende mm . Rapport 2004: Nilsen, Sigrun og Lisa Ormset Prøis ( 2002), Fra krisesenter til eget lokalmiljø . Oslo: Oslo Krisesenter. Nødland, Svein Ingve, Kirsten Allred, Christin Berg, Ståle Opedal ( 2005), Skal alle gjøre alt? – evaluering av landsdekkende organisasjoner på innvandrerfeltet . Rapport RF – 2005/ 061. Stavanger: Rogalandsforskning. Oslo Krisesenter/ Jorun Marie Thon ( udatert), Prosjektrapport. Fra beskyttelse til selvstendig tilværelse . Paust, Malin ( 2002), Evaluering av Bokollektiv for kvinner med minoritetsbakgrunn: et prosjekt ved Oslo Krisesenter 2000-2002 , Oslo: Skogøy, Elin ( 2003), Bokollektivet. Skogøy, Elin ( 2008), Arbeid med voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. http:// www. nkvts. no/ bibliotek/ Publikasjoner/ BokerßapporterNotater/ Veileder_ Voldsutsatte Kvinner_ Minoritetsbakgrunn. Socialstyrelsen och Länsstyrelserna ( 2005), Nationellt konsultativt Stöd för socialtjänst och andra verksamheter i arbetet mot hedersrelaterat våld http:// www. c. lst. se/ upload/ dokument/ social_ omsorg/ Socialstyrelsen% 20st% C3% 86d% 20ti 11% 20socialtj% C3% A4nst. Weele, Judith van der ( 2007),« Sommerfuglkvinnen – tidligfase traumearbeid i gruppe med etniske minoritetskvinner ». Foredrag på Nordisk Konferanse om vold og behandling, 5. – 6. desember 2007. http:// www. atv-stiftelsen. no/ filer/ WorkshopsvanderWeeleWith. Østby, Lene ( 2004),« Små skritt sammen – om sosialt gruppearbeid forkvinner med etnisk minoritetsbakgrunn utsatt for tvang og vold ». I: Gunn Strand Hutchinson ( red.): Forebyggende sosialt arbeid . HBO-rapport 23. Høgskolen i Bodø. Institutt for samfunnsforskning Rapport 2008: Barne-og likestillingsdepartementet ønsket en evaluering av det eksisterende bo-og støttetilbudet til unge over 18 år som utsettes for tvangsekteskap. Studien tar for seg krisesentrene, et bokollektiv og ti kriseboliger med vekt på organisering og innhold, sett fra de ansvarlige aktørers ståsted. Sikkerhet og oppfølging av den enkelte beboer er viktige temaer. Rapporten viser at krisesentrene representerer et viktig tilbud til unge kvinner i en akutt krise, men at noen av de mest utsatte trenger mer oppfølging enn det sentrene kan gi. Vi spør ellers om generaliserte forforståelser medfører at enkelte sentre er tilbakeholdne med å motta tvangsekteskapsutsatte kvinner. psykososial støtte, og det anbefales å opprette flere slike tilbud. oppfølgingspakker. Dette er uheldig fordi det kan svekke likebehandlingsprinsipper og forhindre innsyn. eget apparat for å ta imot unge på flukt fra tvangsekteskap. Studien konkluderer generelt med at bo-og støttetilbudet bør styrkes og utvides i volum. Man bør både opprette flere plasser og tenke sambruk med andre grupper. I tillegg må det ordinære tilbudet til unge i en vanskelig livssituasjon tilpasses denne målgruppen. Flertallet av de som bruker botilbudet er heterofile kvinner mellom 18-25 år. Å sikre et tilbud til menn og par er fortsatt en utfordring. Det bør satses særlig på bo-og oppfølgingstiltak for de yngste og mest utsatte. Sikkerhet bør i større grad bli et tema for metodeutvikling på tvers av de involverte aktører. Rapporten viser både tendenser til bagatellisering og til overdramatisering. The Ministry for Children and Family Affairs has commisioned this evaluation study of the shelter and support services offered to young people who break away from their families because of forced marriages and honour related violence. The provisions that have been studies consist of women's shelters, a safe house particularly developed for young women of ethnic minority background who are exposed to violence from their partners or families, and ten flats established for young men and women in acute need of safe housing after fleeing their families. The study concludes that all these provisions meet needs within the target group which should be seen as diverse. In particular special priority should be given to developing support provisions for those young women and men who need close psychosocial follow-up over time, due to trauma and emotional stress. Some young people also need a considerable amount of practical help, establishing a life on their own. honour related violence should not be left to specialized agencies, but mainstreamed into the social services. individual's situation. professionalized. The study also finds that local councils have relied heavily on NGOs to provide support, and argues that public authorities must take more responsibility.

lovdata_cd_37052

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.795

Dersom rett til alders-, uføre- eller etterlattepensjon foreligger uten at Artikkel 16 må anvendes, skal trygdeorganet beregne størrelsen av pensjonsytelsen på grunnlag av den trygdetid som er oppfylt i samsvar med norsk lovgivning.

lovdata_cd_40808

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.899

Inntil begynnelsen av 1960 årene var myndighetenes engasjement i arbeidet med funksjonshemmede preget av mangel på samordning og helhetlig politikk. Selv om det offentlige initiativ stadig var økende, gikk det i alt vesentlig ut på lovgivning med sikte på å verne spesielle grupper eller sikre funksjonshemmede rettigheter av økonomisk, teknisk og behandlingsmessig karakter. Tiltak og tilbud overfor funksjonshemmede ble utviklet innenfor spesialiserte omsorgsmodeller, inndelt etter type og grad av funksjonshemming så som døveomsorg, blindeomsorg, vanføreomsorg o.l. Til noen av disse var det knyttet egne lovverk (Lov om vanføre av 5. desember 1958), men mange mennesker som var sterkt funksjonshemmede, falt utenfor vårt trygdesystem og ble henvist til sosial understøttelse. Sosialdepartementet nedsatte i 1966 et embedsmannsutvalg for å utarbeide en innstilling om videre utvikling av omsorgen for funksjonshemmede. St.meld. nr. 88 (1966-67) ble behandlet i Stortinget i juni 1968. Denne stortingsmeldingen representerte på mange måter et brudd med tidligere særomsorgspolitikk. Den omfattet i prinsippet alle grupper funksjonshemmede og berørte de viktigste sidene ved deres livssituasjon. Ansvaret for omsorgen ble tillagt det offentlige, samtidig som meldingen fremhevet en ny målsetting og nye prinsipper i det videre arbeid. Under avsnittet om målsetting og hovedlinjer heter det: «Departementet vil fremheve at utgangspunktet for vurderingen av problemene en her står overfor, må være at personer med forskjellig typer av funksjonshemninger utgjør en naturlig del av ethvert samfunn. Samfunnet plikter derfor i sin planlegging på alle områder å regne med denne kjennsgjerning. I stedet for å vente at funksjonshemmede ensidig skal tilpasse seg samfunnet, må samfunnet så vidt mulig tilpasses dem. Utgangspunktet må være at funksjonshemmede bør ha rett til samme levestandard og valgfrihet til å planlegge sitt liv som andre i den utstrekning dette er mulig. Samfunnet må legge forholdene til rette slik at personer med funksjonshemninger, får medisinsk, pedagogisk og sosial hjelp, slik at de kan nytte sine evner fullt ut. Et viktig prinsipp i den nye tankegang er normalisering. Dette vil si at en ikke skal trekke unødvendige skillelinjer mellom funksjonshemmede og andre når det gjelder medisinsk og sosial behandling, oppdragelse, utdanning, sysselsetting og velferd. Normalisering betyr også at det blir lagt stor vekt på aktivitet hos de funksjonshemmede selv. Funksjonshemmede skal - som andre borgere -få utdanning og opplæring etter evner og interesser, med sikte på at flest mulig bør ta del i det vanlige arbeidsliv. For yrkesvalghemmede må forholdene legges til rette for riktig arbeidsplassering, eventuelt vernet sysselsetting - enten som en overgangsordning eller som varig beskjeftigelse. Dersom funksjonsevnen er så sterkt begrenset at det ikke er aktuelt med vernet sysselsetting, må en sette i verk spesielle tiltak med sikte på at personer også i denne gruppen blir så selvhjulpne som mulig i det daglige liv og får del i de sosiale og kulturelle goder. Videre ble det i meldingen påpekt nødvendigheten av samordning og koordinering av tiltakene til funksjonshemmede, samt en klarere ansvarsfordeling, både mellom offentlige instanser innbyrdes (stat, fylke og kommune) og mellom det offentlige og frivillige organisasjoner. Det var kommunene som fikk ansvar for samordningen mellom de ulike instanser.

lovdata_cd_62678

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.84

Publisert: Somb-1980-50 (1980 92) Sammendrag: Beskatning av ekspropriasjonserstatning for steinuttak. Saksgang: (Sak 1316/79.) A klaget 18. oktober 1979 til ombudsmannen over at han ved ligningen for inntektsåret 1977 var skattlagt for mottatt oppgjør fra vegsjefen for bruk av A's steintak. Vegsjefens oppgjør var i samsvar med herredsrettens erstatningsskjønn i 1974. Vegsjefen hadde truffet vedtak om eiendomsinngrep etter vegloven av 21. juni 1963 (nr. 23) §50. I klagen til ombudsmannen anførte A at vederlaget ikke var å anse som vederlag for salg av steinmasse, men i sin helhet måtte bli å betrakte som erstatning for skader og ulemper som var påført A og hans eiendom i forbindelse med steinuttaket. I den forbindelse ble vist til skjønnsprotokollen der det heter: «Alminnelige skjønnsforutsetninger: 2. Erstatningen fastsettes etter kubikkmeter fast masse. Det legges til grunn at uttaket blir på minst 40000 m3 fast masse. Massen forutsettes tatt ut innen 1. oktober 1979, hvoretter arealet uten vederlag faller tilbake til grunneierne. Erstatningen utbetales under ett for 40000 m3 fast masse innen utgangen av 1974. Erstatningen for eventuelle uttak ut over dette betales innen 1. mars året etter uttaket. Endelig oppmåling av uttatt masse skal skje når det er klart at det ikke vil bli tatt ut mer stein, eller senest 1. oktober 1979. Oppmålingen skjer ved at terrenget profileres før taket åpnes og etter at massen er tatt ut. Oppmålingen bekostes og utføres av vegvesenet. Oppmålingen sikres ved utsetting av retningsplugger og høydefastmerker i god avstand fra taket. Skjønnsretten er enig i at det ikke er utsikt til at eieren kunne gjøre fortetning på fjelltaket som sådant hvis det ikke ble ekspropriert av vegvesenet. Det må anses på det rene at eieren ikke hadde muligheter for selv å kunne nyttiggjøre seg forekomsten av hornblenditt. Erstatningen vil etter dette bli fastsatt etter overflateverdien og i tillegg hertil ulempeserstatning. Når det gjelder de ulemper som fjelltaket fører med seg har skjønnsretten lagt vekt på den infernalske larm som boremaskiner, sprengning, grovknuseverk, finknuseverk og oljegrusverk medfører for omgivelsene. Retten finner at man ikke kan se bort fra at dette medfører nedsatt arbeidskapasitet m.v. Et fjelltak av denne størrelse vil fremby et skjemmende arr i landskapet og vil i noen grad influere på anvendeligheten av og verdien av de nærmest tilstøtende arealer, selv om det er forutsetningen at eventuell fare i forbindelse med bratte skråninger vil bli avverget ved oppsetting av gjerde. at forholdsvis store mengder av støv vil legge seg på tilstøtende marker og skog. I erstatningen for stenbruddet har skjønnsretten inkludert erstatning for de ulemper som vegutvidelsen og anleggsveien har medført for saksøktes jordbruk. Dessuten er i erstatningen for stenbruddet inkludert avlingstap for 1974 og nypløying av et dyrket areal som vegvesenet gjorde midlertidig bruk av. Under henvisning til foranstående fastsettes erstatningen således: 1. Fjelltaket. Erstatningen settes til kr. 0,75 pr. m3 fast masse som blir uttatt. I svar 19. februar 1980 til klagen uttalte ligningskontoret: «Det kan ikke herske tvil om at A har levert masse fra et fjelltak til Statens Vegvesen. Hvilke kriterier som er lagt til grunn av skjønnsretten ved erstatningsfastsettelsen synes for oss å være av liten interesse ved vurderingen av skatteplikten. Dette fordi det er levert masse og at erstatningen/oppgjøret kommer som en følge av dette. I avsluttende uttalelse 7. mars 1980 viste jeg til skatteloven av 18. august 1911 (nr. 8) §43 fjerde ledd tredje og fjerde punktum: «- - - Videre regnes alltid som inntekt gevinst ved avhendelse av vannfall og vannfallsrettigheter, strandrettigheter, torvtak, stenbrudd, skiferbrudd, mineralforekomster, grustak, sandtak og lignende. Det samme gjelder gevinst ved overføring av rett til å utta sand, grus, torv og lignende, samt gevinst ved overføring av varig bruksrett til fast eiendom eller ved stiftelse av rett som varig innskrenker rådigheten over slik eiendom, når vederlaget er fastsatt på grunnlag av at eiendommen har tomteverdi eller omfatter forekomster som nevnt. Dessuten viste jeg til samme lov §47 første ledd: «Forefindes der paa en jordeiendom torvtak, stenbrud, skiferbrud, mineraler, grus- og sandtak eller lignende herligheter, blir det hele ved driften av samme vundne utbytte efter fradrag av omkostninger og av mulig foraarsaget jordskade at beskatte som indtægt for eieren. Kan det antages, at de paagjældende herligheter har bevirket en forhøielse av eiendommens kostende ved erhvervelsen, indrømmes forholdsmessig fradrag i utbyttet. «Ved vurderingen av om et mottatt ekspropriasjonsvederlag skal inntektsbeskattes etter ovennevnte regler, er jeg enig med ligningskontoret i at man ikke er bundet av de utmålingsprinsipper skjønnsretten har gitt uttrykk for. Derimot er det etter min oppfatning klart at det faktum skjønnsretten har lagt til grunn, normalt vil måtte tillegges atskillig vekt ved den skattemessige vurdering. Etter det opplyste har skjønnsretten lagt til grunn at steinuttaket ville medføre en del ulemper og skader på de tilstøtende arealer til steintaket. Erstatningen for dette skal i henhold til skjønnsrettens avgjørelse fastsettes i forhold til uttatt kvantum stein, men dette kan ikke uten videre innebære at beløpet anses som betaling for uttatt masse. Etter det som er uttalt av skjønnsretten må det ha formodningen for seg at en ikke uvesentlig del av erstatningen gjelder ulemper, skader og verdinedgang på den resterende del av eiendommen. Dette beløpet vil ikke kunne regnes som skattepliktig avhendelsesgevinst. Slik ligningen er utført er den etter min mening ikke holdbar. I brev 7. mars 1980 ba jeg fylkesskattesjefen overveie å bringe A's ligning for 1977 inn for fylkesskattestyret for retting i medhold av skatteloven §100 nr. 3. I brev 4. juli 1980 meddelte fylkesskattesjefen at han ville fremme forslag om at 2/3 av vederlaget ble unntatt fra beskatning, mens 1/3 ble ansett som skattepliktig avhendelsesgevinst. Ligningsnemnda vedtok 15. oktober 1980 å endre ligningen for 1977 overensstemmende med fylkesskattesjefens forslag. I brev 22. oktober 1980 underrettet jeg A om at klagen etter dette ikke ga grunn til ytterligere fra min side. Somb-1980-49 Beskatning av billighetserstatning fra staten.