name
stringlengths 8
35
| sex
stringclasses 2
values | party
stringclasses 12
values | text
stringlengths 2
59.8k
| date
stringlengths 10
10
|
|---|---|---|---|---|
Eirik Sivertsen | M | Arbeiderpartiet | Det var innlegget til representanten Halleraker som fikk meg til å ta ordet igjen, for representanten hevder at Høyre gjentatte ganger har tilbakevist regnestykker over konsekvensene av Høyres opplegg for kommuneøkonomien. Det er etter min oppfatning helt feil, for det Høyre har gjort, har bare vært å si at nei, dette er ikke konsekvensene. Man har ikke tilbakevist det på noen som helst måte. Dette har vi nå diskutert i snart tre år, og vi har fortsatt ikke sett noen andre tall fra Høyre. De sier bare at de tallene vi legger fram, de forutsetningene som er lagt inn, er feil. Det handler om konsekvensene av at man skal ha mindre utjevning av skatteinntektene. Det vil være dramatisk for ca. 350 kommuner her i landet, som vil tape på det. Det er de rikeste kommunene som vil tjene på det. Å tilbakeføre selskapsskatten har vært politikk fra Høyre, og er foreslått i Stortinget gjentatte ganger. Det vil føre til store svingninger, uforutsigbarhet i kommuneøkonomien, og igjen er det de rikeste kommunene, med det bredeste næringsgrunnlaget, som i hovedsak vil tjene på det. I tillegg har Høyre foreslått å kutte i de regionale utviklingsmidlene, et av de mest direkte og effektive virkemidlene vi har for å få fram ny virksomhet over hele landet. Det vil Høyre ta bort. Representanten Storberget har redegjort for landbrukspolitikken og konsekvensene av den. Det vil også ramme de samme. For dem som har et smalere næringsgrunnlag, som har et tynt befolkningsgrunnlag, vil dette være en dramatisk politikk. I gjentatte debatter i Stortinget hører jeg Høyres representanter vise til sin helhetlige kommunereform. Jeg lurer på: Når skal vi få vite hva denne kommunereformen faktisk består i? Vi fikk den ikke i debatten om forholdet mellom kommune og stat som vi behandlet i denne sal i fjor. Vi får den ikke i forbindelse med denne regionmeldingen, og vi får den ikke – så langt jeg har klart å oppfatte – når det gjelder debatten om kommuneproposisjonen. Når skal vi få vite hva Høyres store, altomfattende kommunereform faktisk innebærer? Er det en overraskelse man skal servere velgerne den 10. september? Hva det faktisk innebærer, burde Høyre avklare hvis man oppfatter seg selv som et ansvarlig parti. Så er jeg enig i statsrådens analyse av Fremskrittspartiets forhold til distriktene. Nei, man har ingen politikk for distriktene, men man har en politikk som vil ha store konsekvenser for distriktene – og i negativ betydning. En av de utfordringene vi har i dette landet, er å ha tilgang på kompetent arbeidskraft. Vi har historisk høy arbeidsinnvandring. Det har vært veldig viktig for å dempe den utflyttingen og nedgangen i folketallet som har vært i mange distrikter. Det er noe som Fremskrittspartiet vil svekke muligheten for. Det vil være dramatisk for de kommunene som er avhengige av utenlandsk arbeidskraft for å kunne ha lønnsomme arbeidsplasser. | 2013-06-12 |
Eirik Sivertsen | M | Arbeiderpartiet | Jeg hadde en stor utfordring til Høyre og representanten Halleraker, og det var at velgerne skal få en avklaring på: Når får vi vite hva innholdet i forundringspakken, den store kommunereformen, er? Når kommer den, hva betyr det, og hva er konsekvensene? Så skal jeg svare på det Halleraker forsøker å tillegge meg når det gjelder manglende analyse. For det første til gjeldsbyrden: Det har vært nødvendig i Kommune-Norge å investere tungt i velferdsinfrastruktur. Vi har bygd bedre skoler, det har blitt nye sykehjem og eldreboliger. Det skal vi fortsette med, for det gir et bedre velferdstilbud. For det andre snakker Høyre om at det er nødvendig å gjøre noe med skatteutjevningen i landet, fordi man har et incentiv til å legge til rette for næringsutvikling. Jeg skal gjenta, som jeg har sagt før: Det er mulig at det er sånn i Høyre at man trenger skatteincentiver for å gjøre det som lokalpolitiker, men jeg har ennå ikke truffet noen lokalpolitikere fra Arbeiderpartiet som har vært opptatt av skatteincentiver for å sikre lønnsomme arbeidsplasser til sine innbyggere. | 2013-06-12 |
Knut Storberget | M | Arbeiderpartiet | Aller først har jeg lyst til å gi honnør til både statsråden og regjeringa for denne meldingen, for jeg mener at den er god, offensiv og også samtidig bidrar til å løfte frontene foran årets valg. Man kan vel etter mine begreper knapt se et område hvor det er klarere og tydeligere skillelinjer enn akkurat i distriktspolitikken. Det er så ualminnelig viktig at vi sikrer at det kan bo folk over hele landet. Det er viktig for livskvalitet, det er viktig for kriminalitetsbekjempelse, det er viktig for sosiale forhold – ja, det er viktig for folks velferd. Jeg hørte med interesse på representanten Starheim, som i sitt innlegg nå viste til en rekke punkter i Fremskrittspartiets politikk som skulle bidra til å opprettholde sysselsetting og bosetting. Men han hopper altså elegant bukk over det som kanskje er det aller, aller viktigste. Bare i mitt eget fylke, Hedmark, ser vi at for å kunne opprettholde de nærmere 15 000 arbeidsplassene vi har i jord- og skogbruk, er vi helt avhengig av en offensiv politikk opp mot særlig jordbruket. Jeg la merke til at det ikke ble vist til Fremskrittspartiets jordbrukspolitikk, men det er jo interessant å merke seg at man med Fremskrittspartiets budsjetter bare for Hedmark fylke per år ville oppleve at man drar ut 400 mill. kr. Det er klart at det ville spille vesentlig inn for å opprettholde arbeidsplasser og for å opprettholde den bosettinga vi har. Det syns jeg man må være ærlig nok til å innrømme og i hvert fall ha et alternativ opp mot et så alvorlig anslag mot distriktspolitikken som det Fremskrittspartiets jordbrukspolitikk faktisk ville være. Så det å foreta den type kutt mener jeg ville koste oss dyrt med tanke på bosetting osv. Så er jeg helt enig med representanten Greni når hun i sitt innlegg nå sist påpekte veldig sterkt de behovene vi har for i større grad å kunne løfte innlandet. Jeg mener at det er et av de store utfordringstrekkene vi ser, og som enhver framtidig regjering må kunne forholde seg til – delvis som et resultat, delvis ved å ha todeling av økonomi – men også det at man henger igjen på en god del parametre. Det har jeg bare lyst til å løfte fram i debatten. Jeg registrerer med glede at det er stor tilslutning til differensiert arbeidsgiveravgift. Der er det en jobb å gjøre for framtida, og regjeringa er i gang med det. Men jeg mener man nå bør se på muligheter for lemping i arbeidsgiveravgiften, særlig for deler av innlandet – Nord-Gudbrandsdalen, Nord-Østerdalen – som et ytterligere virkemiddel for å bidra til at man skaper flere arbeidsplasser og økt bosetting. | 2013-06-12 |
Knut Storberget | M | Arbeiderpartiet | Det var representantene Gundersen og Starheim som fikk meg til å ta ordet igjen. Det er underlig å høre at det fra representanten Starheims side blir påpekt at hvis en ikke nå får overta regjeringsmakt, vil det ikke være en bonde igjen i landet. Og når jeg hører representanten Gundersen: Dette er en beskrivelse av innlandet der vi nærmest scorer lavest på alle mulige samfunnsmessige parametre og hvor alt har gått i gal retning. Jeg har to ting å si til dette: For det første mener jeg at beskrivelsen er veldig gal, og det vil gi et utrolig galt grunnlag for å skape den politikken som nettopp regjeringa har pekt på, for å skape enda mer bosetting, enda mer drift bl.a. ute i innlandsfylkene. Men det er også underlig å tenke på at med en slik beskrivelse av faktum – hvor man nærmest gir en beskrivelse av at bonden er i ferd med å forsvinne ut av det norske landskap – så er svaret fra Fremskrittspartiet at man kanskje skal ta bort et av de aller viktigste virkemidlene vi har, nemlig jordbruksavtalen, og kutte så dramatisk som det er blitt foreslått de siste årene. Ja, selv Høyres kutt på over 1 mrd. kr – eller Fremskrittspartiets på 5 mrd. kr – betyr altså en vesentlig kapitalflukt fra de fylkene som i dag sliter, og dette er ikke en engangsforeteelse, men noe som vil skje fra år til år. Som jeg sa i innlegget mitt, er det sånn at hvis man skulle legge Fremskrittspartiets forslag til jordbruksavtale til grunn, vil det bare for Hedmarks del innebære en tapping med henimot 400 mill. kr hvert år. Da er man langt borte fra debatten om regulering, da er vi langt borte fra debatten om å slippe bonden fri, som man ynder å kalle det. Dette vil bety et dramatisk anslag mot veldig mange bønder – og ikke bare bønder, men også mye av den næringskjeden som er knyttet til landbrukets aktiviteter. Bare i Hedmark er dette henimot 14 000–15 000 arbeidsplasser, og jeg syns at før man begir seg inn i retorikken og de store høyder, inn mot reguleringssamfunn og dets like, må man i hvert fall stå til ansvar for denne typen politiske forslag. Det vil være en unnlatelsessynd fra oss inn mot en valgkamp ikke å påpeke at her går en av de aller, aller viktigste skillelinjene i distriktspolitikken, og det bør velgerne bli gjort tydelig oppmerksom på. | 2013-06-12 |
Olov Grøtting | F | Senterpartiet | Målet med distrikts- og regionalpolitikken er at vi skal opprettholde hovedtrekkene i bosettingspolitikken vår. Den er særnorsk. Den er slik fordi Det norske storting har villet at vi skulle ha slik spredt bosetting. Senterpartiet ønsker å bruke de menneskelige og de naturgitte forutsetningene våre til størst mulig nasjonal verdiskaping, med ønske om at alle kan bosette seg der de ønsker. Denne valgfriheten står under press. Får vi en ny blå-blå regjering til høsten, er ikke dette lenger en selvfølge. Representanten Starheim sa tidligere i dag det som Fremskrittspartiet har skrevet i sine merknader: Distriktsutviklingen er «feilslått». Det er «byer og regionsentre som skaper grunnlaget for befolkningen i distriktene». Dette er grunnleggende feil. Jeg har i mange år jobbet med regionale utviklingsoppgaver, så jeg vil snu på det og spørre: Hva er Oslo uten sitt omland? Hvor bor f.eks. de som jobber i Oslo? Bor ikke de i stor grad i Akershus, Vestfold og Østfold? Det er viktig for distriktene at vi har sterke og gode regionsentre, men disse regionsentrene vil ikke ha noen betydning om de ikke har et sterkt omland. Uten det vil de miste både vekstkraft og betydning. Fremskrittspartiet mener at en trenger kommunesammenslåing for å oppnå mer robuste kommuner. Alle de fire opposisjonspartiene går nå inn for sammenslåing med tvang. Høyres Gunnar Gundersen vil ha fire kommuner i Hedmark. Det betyr at den kommunen i nord, får et areal som er større enn Oslo, Akershus, Østfold og Vestfold fylker til sammen. Dette er ikke veien å gå. Senterpartiet er for kommunesammenslåing der kommunene selv ønsker det. Det Høyre skisserer i Hedmark, betyr at man fjerner 300–400 lokale folkevalgte. Dette er personer som er genuint opptatt av og brenner for å utvikle lokalsamfunnet og legge til rette for næringsutvikling. De vil bli erstattet av flere byråkrater. Kommunereformen i Danmark viser at antallet byråkrater har økt. Ellers vil en ikke spare noen ting på å slå sammen disse kommunene. Det er tjenestene i kommunene som koster penger. Skal folk bo der de bor, må man ha skoler, barnehager og eldreomsorg. En skylder ofte på at de små kommunene ikke har gode nok tjenester. Kommunebarometeret er basert på KOSTRA-tall. I Hedmark er alle de fem øverste kommunene på denne listen småkommuner. Innbyggerundersøkelsen viser også at personer bosatt i små kommuner, er mer tilfreds med kommunale tjenester enn de som bor i store kommuner. Jeg vet at det finnes mye god kompetanse i småkommunene. Distriktsmeldingen er god. | 2013-06-12 |
Olov Grøtting | F | Senterpartiet | Distrikts- og regionalmeldingen Ta heile Noreg i bruk er god. Det som opposisjonspartiene har sagt her i dag, viser at om det skulle bli en ny blå-blå regjering til høsten, får vi en helt annen politikk. Jeg håper inderlig at vi slipper det, for Senterpartiet vil også i årene framover ta hele landet i bruk. Høyre mener at en må slå sammen kommuner for å få større kompetansemiljøer som kan ta flere krevende oppgaver. De ønsker å fjerne et nivå, fylkeskommunen, ved å øke størrelsen på kommunene. Med Høyres kommunekart blir de kommunene så store at det vil bli veldig langt mellom den enkelte innbygger og kommunenivå. Og kompetanse har vi i de små kommunene, mye ved hjelp av samarbeid. Jeg viste i stad til de gode resultatene småkommuner har. Når det gjelder Rondane-Sølnkletten-planen, som representanten Gundersen dro opp, er det fylkesmannsnivået som satte ned foten i den planen, og som ikke aksepterte de gode demokratiske prosessene som hadde foregått. Slik Høyre tegner kommunekartet, og fjerner fylkeskommunen, vil vi få et enda sterkere statlig nivå og dårligere demokratiske lokale prosesser. Landbruket og videreforedlingsindustrien er de viktigste næringene i Distrikts-Norge. I Hedmark utgjør det 14 000 arbeidsplasser. I årets jordbruksoppgjør fikk bøndene et velfortjent løft – et første skritt på veien mot å tette lønnsgapet til andre grupper. Det var utrolig viktig. Det var nesten komisk – iallfall underlig, som representanten Storberget sa – å høre representanten Starheim fra Fremskrittspartiet beskrive det slik at de skal redde landbruket bare de kommer til makten. De ønsker å kutte netto over 5 mrd. kr i året til landbruket, fjerne prosenttollen – som er helt avgjørende for å kunne øke prisene – og fjerne det veldig viktige avtaleinstituttet. Jeg håper og tror virkelig at Bondetinget, som i disse dager er samlet i Loen, skjønner alvoret – det vet jeg at de gjør også – og mobiliserer fram mot valget for å redde den viktige distriktsnæringen som landbruket er. | 2013-06-12 |
Ingrid Heggø | F | Arbeiderpartiet | Noreg kan ikkje samanliknast med noko anna land i Europa. Det bur menneske overalt her i landet, og det er faktisk eit symbol på det norske. Nøkkelen til framgang er arbeid – for den enkelte så vel som for heile samfunnet. Vi har høg verdiskaping fordi vi klarer å utnytta dei menneskelege og naturgitte ressursane til å skapa verdiar rundt om i heile landet vårt. 20 mill. kr til endå meir næringsretta kompetansebygging er eitt av tiltaka i 2013-budsjettet. Tiltaket set høgskular og kunnskapsinstitusjonar betre i stand til å levera kompetent arbeidskraft tilpassa behovet til det regionale næringslivet. Eg er heilt einig i at dette er viktige tiltak som bidreg til å styrkja næringsmiljøet og bedriftene, særleg i Distrikts-Noreg, og det vil vera eit godt supplement til dei eksisterande ordningane. Midlane skal nyttast til å utvikla godt tilpassa, praksisnære og næringsretta tilbod i fagskulane, i høgare utdanning og i etter- og vidareutdanning. Innovasjon Norge arbeider i samarbeid med fylkeskommunane, SIVA, Noregs forskingsråd og næringslivet med å utvikla innhaldet i denne satsinga på næringsretta kompetansebygging. Også ei ny nettbasert teneste, ein gründerportal, skal gjere det enklare for nyetablerte gründerar å finna relevant informasjon og raskt få svar på spørsmål. Løyvinga på 10 mill. kr er på plass, og tenesta vil sannsynlegvis vera klar til bruk før sommaren. Dette er bra. Ein må også sjå satsinga i lys av andre tiltak for nyetablerarar, f.eks. styrking av ny innretning av etablerartilskotet, mentorordninga for unge og tilbodet mange gründerar har gjennom den auka satsinga på næringshagar og inkubatorar. Vi ser i dag endringar i næringslivet, i arbeidslivet og i demografi. I denne samanhengen må vi ha med oss at vi finn store delar av det mest globaliserte og eksportretta næringslivet i relativt små bygderegionar. Etterspurnaden etter kompetanse er stor, også i dei små og mellomstore byane. Ein måte å styrkja rekrutteringa av arbeidskraft til næringslivet på, og samtidig spreia veksten til eit større omland, er å leggja til rette for auka samhandling mellom byane og områda omkring. Derfor er det bra at regjeringa har sett av 7,5 mill. kr på budsjettet for 2013 til eit utviklingsprogram for å styrkja nettopp utviklingskrafta til små og mellomstore byar. Den raud-grøne regjeringa vil fortsetja med å føra ein aktiv og offensiv distrikts- og regionalpolitikk kombinert med ein framleis god og aktiv næringspolitikk, medrekna ein jordbrukspolitikk som gjer det mogleg med busetjing og matproduksjon over heile landet. | 2013-06-12 |
Gunnar Owe Gundersen | M | Høyre | Jeg ble avlagt en visitt av representanten Olov Grøtting, og da kunne jeg ikke unnlate å svare på det. Ja, jeg vil ha større kommuner. I Hedmark har vi en ganske godt tilpasset struktur med klare regionsentre. Jeg vil ha en kommunereform først og fremst for at kommunene skal kunne tiltrekke seg nok kompetanse til å forvalte akkurat de arealene man faktisk må forvalte i Hedmark, og ikke minst for å ha nok kompetanse til å motstå den statlige overstyringen vi nå ser en senterpartiregjering stå for i en rekke sammenhenger. Det siste grelle eksemplet er Rondane-Sølenkletten-planen, der fjorten kommuner og to fylkeskommuner hadde jobbet i tre–fire år med en regionalplan, og hvor miljøvernbyråkratiet bare setter seg ned, setter et kryss over hele greia og overstyrer. Det er helt utrolig at Senterpartiet går med på det. Det er ganske ramsalt kritikk fra fylkesrådslederne til departementet rundt akkurat den prosessen. Så til Storberget som nevner jord og skog. Ja, jord og skog og næringsmiddelindustri og alt som avledes av det, er viktig for Hedmark. Det er vi helt enige om, men er det noe erfaringen nå burde begynne å fortelle oss, er det at vi har regulert hele næringsgrunnlaget i hjel. Det finnes snart ikke optimisme igjen, og det mener jeg er det mest kritiske ved den måten man håndterer dette på. Jeg tror vi kan skape helt andre forutsetninger. Vi ser det på den skogpakken som regjeringen nå har fremmet. De kaller det krisepakke, men det er ikke ett tiltak som virker før til neste år. Det er ganske utrolig at man møter dette med å skape forventninger om noe som skal komme til neste år. Det går på enkle transporttiltak og sånne ting, og der har Høyre kommet med atskillig mer ambisiøse tiltak og presser på for å få konkurransetenkning også inn i byråkratiet. Men vi kommer nå med en del bevilgninger som gjør at denne pakken er mye mer målrettet mot de utfordringene man faktisk står overfor. Jeg tror den overordnede diskusjonen bør gå på at Hedmark faktisk er Arbeiderpartiets utstillingsvindu. Her har man styrt enerådende i to generasjoner, og dessverre – jeg vil si dessverre – ligger vi på topp av de fleste gale statistikker. Det er et faktum, og det viser jo at man til de grader trenger nytenkning. Jeg tror man er inne på mange gode tiltak, bl.a. dette med arbeidsgiveravgift, og fra Finnmark kunne man kanskje tatt ideen om å ettergi litt studielån for å tiltrekke seg kompetanse. Men det er ingen tvil om at den grunnleggende måten vi regulerer samfunnet på, har truffet Hedmark ganske hardt, og jeg står godt inne for all den nytenkningen som Høyre står for her. Kanskje burde man i regjeringspartiene kommet til den erkjennelse at man også kan tenke litt nytt. | 2013-06-12 |
Helge André Njåstad | M | Fremskrittspartiet | Når statsråden og andre frå Senterpartiet snakka om at Framstegspartiet mangla distriktspolitikk – eller iallfall hadde ein dårleg distriktspolitikk – så klarte eg ikkje dy meg for å teikna meg til eit lite innlegg. For som statsråden veit, har ho vore på besøk i ein av dei sterkaste Framstegsparti-kommunane, nettopp for å sjå på eit distriktspolitisk initiativ som er tatt lokalt, nemleg å auka folketalet på ei lita øy. Dette er eit prosjekt som er prega av optimisme, og som har auka folketalet frå 50 til 60 på nokre få år, auka elevtalet i skulen frå 6 til 10. Dette er resultatet av at ein er kreativ, og at ein skapar ein god distriktspolitikk, nettopp med initiativ frå Framstegspartiet ilag med Senterpartiet lokalt. Så me har ein distriktspolitikk når me er i posisjon lokalt, og den skal me òg ta med oss inn i posisjon sentralt. Men når det gjeld distriktspolitikk, er det ein ting me ute i distriktet er bekymra for, og det er samferdsel og kommunikasjon. Fylkeskommunen fekk ei gåve frå denne salen i 2010, ved at ein fekk overta ansvaret for riksvegane i landet, og me fekk òg overført ansvaret for riksvegferjene, som no er fylkesvegferjer. Eg har registrert at nokon har snakka om veg i dag, men ingen har snakka om ferjer. Dette er ei bekymring som er stor for oss ute i distriktet, for er det noko som er viktig for dei som bur i distriktet, er det å koma seg inn til sentrale strøk av og til og å koma seg raskt heim igjen. Og då er me bekymra over det materiellet som ble stilt til rådigheit. Det var jo staten som hadde ute på anbod ei ferjepakke, og då fylkeskommunen overtok, så overtok ein allereie inngåtte avtalar – med eit materiell som er altfor gamalt og altfor dårleg. Eg undrar meg litt over kvifor ein skal stilla strengare krav til å transportera oljerøyr i Nordsjøen enn til å transportera folk ute i distriktet. No skal fylkeskommunane snart gå i gang med nye anbodsrundar, og viss ein ikkje stiller økonomiske midlar til rådigheit frå denne salen, så vil ikkje fylkeskommunen kunna stilla krav om nybygg – og det er noko ein verkeleg treng for at det skal vera leveleg for folk å bu i distriktet og skapa arbeidsplassar i distriktet. Så det er viktig at regjeringa og Stortinget merkar seg at skal fylkeskommunane kunna levera nybygg – noko som er nødvendig innanfor ferjesektoren – er ein nøydd til å stilla midlar til rådigheit. For den standarden som ein overtok frå staten, er ikkje god nok for å driva god distriktspolitikk og driva næringsutvikling i distrikta. | 2013-06-12 |
Per Olaf Lundteigen | M | Senterpartiet | Distriktspolitikk betyr å korrigere markedskreftene til fordel for periferien. Det betyr å skape økonomi gjennom lovverk og økonomiske ordninger som gir rammebetingelser for et lønnsomt næringsliv i distriktene. Det er store utfordringer på dette området. Det er store utfordringer med at ungdom skal finne det interessant å bo og virke ute i distriktene. For Senterpartiet, som har desentralisering som sitt merke, er det en av våre mest krevende oppgaver. Rammebetingelsene knyttet til samferdsel: Det er diskusjon her om OPS. OPS er fattige lands finansiering av veier. Det er mindre konkurranse, for det er bare tilpasset de største entreprenørene som har god finansiell tilknytning. Det er ikke noe godt alternativ for et bredt, allsidig entreprenørmiljø i Norge. Høyre legger til rette for at man skal ha mer nytte–kostnadsvurderinger i transportinvesteringene, altså nedprioritere veiene ytterligere der hvor det bor lite folk. Det er noe som folk i distriktene merker seg. Høyre snakker om jordbrukspolitikken. Jordbrukspolitikk er politikk for bruk av jord. Når Høyre går inn for at en skal ha et svakere tollvern, blir det lavere priser og enda større avhengighet av statsbudsjettet. Forstå det den som vil – og som snakker om at man gjennom den politikken skal få til frie gårdbrukere. Høyre snakker om å endre kommunestrukturen. Vi har en rekke kommuner i Norge som blir drevet aldeles ypperlig. Det er effektive og oversiktlige forhold, det er godt helsevesen, og det gjøres et så godt forebyggende arbeid at det er et forbilde for mange byer og tettsteder. Nei, spørsmålet om endring av kommunestruktur er et spørsmål om sentralisering av makt. Det er det som ligger bak, men det blir sjeldent sagt. Distriktenes største trussel er Høyre – gjennom sin sterke, ideologiske tradisjon om å sentralisere. De er best på sentralisering enten det gjelder arbeid, folk eller kapital. Vi har imidlertid et problem nå, og det er at Høyre viker unna for å fortelle sin historie. Høyre viker unna for å fortelle sin historie, og den historien er: Høyre setter pris på sentralisering. | 2013-06-12 |
Per Olaf Lundteigen | M | Senterpartiet | Det er holdt mange innlegg av Fremskrittspartiet og Høyre i denne salen om at en skal satse på heltidsbonden. Nå sist var det representanten Nesvik: Heltidsbonden skulle prioriteres. Jeg regner med at det som ligger i det, er at representanten Nesvik mener at de gårdbrukerne som arbeider heltid på gården, skal ha en inntekt som gjør at en ikke trenger annen inntekt ved siden av, men ha fullverdig inntekt av sitt jordbruksarbeid. Det som er situasjonen i dag, er at med den arbeidsproduktivitetsveksten som vi har allerede nå, på 6 pst. per år, må en doble produksjonsvolumet hvert ellevte år. Dette er mest framtredende i melkeproduksjonen, som er hele basisen for bruk av jord i Norge. Det har medvirket til at gjeldsnivået i Norge aldri har vært høyere: Det er nå nærmere to ganger omsetninga. Når en kjenner til lønnsomheten i næringa, vet en at en er i en veldig sårbar situasjon når en har så mye gjeld i forhold til omsetninga. I denne situasjonen sier altså Fremskrittspartiet at med deres politikk skal det være prioritering av heltidsbonden, underforstått at det skal være lettere å være heltidsgårdbruker. Samtidig sier en at importvernet skal bli svakere, sånn at prismulighetene i markedet senkes. Ett av mantraene til Fremskrittspartiet er at bevilgningene over statsbudsjettet skal senkes. Vi vet i dag at de av oss som driver stort, er de som får de store bevilgningene. De store brukene som stadig øker, med økende gjeld – det er der prisene slår mest ut, og det er der bevilgningene slår mest ut. Det er noe som ikke henger sammen. I næringa, i de faglig dyktige kretsene, var en klar over dette for lang tid siden. Derfor har Fremskrittspartiet og Høyre liten oppslutning i denne sammenhengen, men likevel gjentas det fra denne talerstolen. Hadde det ikke vært en tanke å prøve å si mer det en vil, nemlig at konsekvensen skal bli at matproduksjonen skal senkes enten det skal være på heltid eller deltid – for det er det som blir den naturlige konsekvensen – og tørre å si at ingen vil bli mer rammet av det de står for, dårligere priser og mindre bevilgninger, enn de som har satset stort i det siste? De vil få det største inntektsbortfallet, de som har den mest kritiske situasjonen. Et minstemål av redelighet vedrørende de nøkterne økonomiske sammenhengene trengs også i denne sal. Det nytter ikke lenger å fortelle ting som ikke henger sammen, til fagfolk – de finnes i næringa, og det er mange utenfor denne sal. | 2013-06-12 |
Per Olaf Lundteigen | M | Senterpartiet | Jeg vil fokusere på én ting: Fremskrittspartiet sier at en satser på heltidsbruk. Så bruker en det som framgår av sine alternative budsjetter, som sannhetsvitne på det. Jeg har påpekt her hva som er den nøkterne, økonomiske konsekvensen av kjernen i politikken: at markedsprisene går ned, at bevilgningene går ned. Det rammer mest de som produserer mest, og som har den største gjelda. Hvorfor ikke ta inn over seg faglig kunnskap på dette området som på andre områder? Fremskrittspartiets jordbrukspolitiske syn er med på å svekke hele partiet, fordi en får det omdømmet at en driver med noe som en ikke har tilstrekkelig greie på – unnskyld! | 2013-06-12 |
Harald T. Nesvik | M | Fremskrittspartiet | Jeg kommer selv fra distriktet. Vi lever godt ute i distriktet. Det kommer vi også til å gjøre når Fremskrittspartiet og andre kommer til makten til høsten. Men det kommer til å bli forskjeller – ja, selvfølgelig gjør det det. Vi kommer til å få et næringsliv som slipper å bruke mer enn halve dagen på å fylle ut skjema og sende inn rapporter til forskjellige statlige etater, og som gjør at evnen til å skape nye arbeidsplasser og ny vekst forsvinner. Vi kommer til å få et system der man prioriterer heltidsbonden. Andelen heltidsbønder går dramatisk ned under denne regjeringen. Vi har aldri hatt færre gårdsbruk enn det vi har i dag i moderne tid – under den rød-grønne regjeringen. Norske innbyggere – også ute i distriktet – blir møtt med bompengestasjoner overalt hvor en befinner seg, fordi staten ikke er villig til å ta sin oppgave for å sørge for at vei- og bilrelaterte avgifter som innbyggerne betaler, kan gå tilbake til veisektoren. Dette gjør jo at det blir dyrere å bo i distriktet enn det burde vært. Dette gjør at det å drive næringsvirksomhet ute i distriktet blir dyrere enn for de konkurrentene som vi sammenligner oss med. Man bruker også importvernet som et argument, at man ikke er i stand til å drive med landbruk her hvis vi ikke har importvernet. Saken er at man må se på det regelverket og det rammeverket som ligger i landbruket, og begynne å lempe på det. Det er også andre næringer som vil kunne bli rammet av den politikken som regjeringen fører innenfor importvernet. Hvis vi ser på de siste endringene fra nyttår, knyttet til importvern, ligger det nå en resolusjon til behandling i EU-parlamentet, der man faktisk ber kommisjonen se på om det kan treffes tiltak mot Norge. Neste år skal man begynne å reforhandle kvoteordningen for fisk inn til EU. Det er på tide at vi begynner å se politikken i en helhet – ikke stykkevis og delt. | 2013-06-12 |
Harald T. Nesvik | M | Fremskrittspartiet | Nå er ikke jeg storbonde, som representanten Lundteigen åpenbart er – han viser til «oss» som produserer i stort – for vi har lagt ned vårt familiebruk. Det gjorde vi for mange, mange år siden, fordi det ikke var grunnlag for å drive med det. Jeg er enig med representanten Lundteigen på ett punkt – han sa det så fortreffelig i sitt innlegg: Gjeldsnivået har aldri vært høyere i landbruket enn det er i dag, og det gjør det svært vanskelig å drive med landbruk. Jeg er helt enig med representanten Lundteigen. Han representerer en regjering som sitter ved makten. I landbruks- og matmeldingen sto det at vi skulle ha 20 pst. økning i matproduksjonen, men samtidig sier man også i meldingen at man skal satse på økning i økologisk landbruk. Det gjør at man trenger mye mer areal for å produsere samme mengde mat. Det bør man også ta inn over seg. Så vil jeg minne denne forsamlingen om én ting: Fisk er også mat. Vi produserer veldig mye mat, ja, vi eksporterer 35 millioner måltider mat hver eneste dag. Det er mat. Det er stort potensial til å produsere enda mer mat, og de 20 pst. ville også den næringen kunne tatt relativt raskt. Men selvfølgelig skal vi ha en landbrukssektor. Når vi snakker om å satse på heltidsbonden, framgår det av våre alternative budsjetter. Der viser vi hvordan vi fordeler. Ja da, vi skjærer ned på subsidiene. Vi skjærer mye ned på subsidiene, men vi øremerker de midlene som skal til, inn mot det som har å gjøre med å få til økt matproduksjon. Når man snakker om at vi skal opprettholde selvforsyningsgraden: Ja da, vi er godt selvforsynt med mat. Vi eksporterer masse mat i Norge. Men en må prøve å se disse tingene i sammenheng, da er det masse tiltak som man kan gjøre. Jeg må også si at den stadige veksten som vi har i handelen over grensen til Sverige, må være bekymringsfull også for de som representerer de rød-grønne her. Den gjør at norsk næringsmiddelindustri er den tapende parten. Når vi passerer 12 mrd. kr i handelslekkasje hvert eneste år, er det stort tap av arbeidsplasser også i Norge. | 2013-06-12 |
Anna Ljunggren | F | Arbeiderpartiet | I dag debatterer vi den aller første stortingsmeldingen om vold i nære relasjoner – en stortingsmelding full av gode tiltak som vil sette oss i stand til å forebygge bedre, hjelpe flere og til å bistå kvinner, menn og barn som er utsatt for vold i en nær relasjon, bistå slik at de kan bli trygge og frie barn og voksne, en stortingsmelding hvor det følger med 75 mill. kr. Jeg mener at vi gjennom meldingen – og innstillingen – har lyktes i å komme med gode tiltak som ivaretar de voldsutsatte, men også voldsutøveren. Og i dag er jeg stolt over å ha fått være med på å få på plass tiltak som vil kunne hjelpe folk å komme ut av terroren og tilbake til samfunnet, og over å ha bidratt til tiltak som bedre enn tidligere vil forebygge vold i nære relasjoner. Før jeg kommer nærmere inn på tiltakene, vil jeg si litt om bakgrunnen for stortingsmeldingen. Vold i nære relasjoner er et betydelig samfunnsproblem, som dessverre over lengre tid har vært ansett som et privat anliggende. Gjennom de siste årene har regjeringen – og politikere i opposisjonen – sammen med ulike frivillige organisasjoner løftet temaet. Derfor er vi der vi er i dag. Vold i nære relasjoner har gjennom de siste åtte årene, med rød-grønn regjering, vært et høyt prioritert politisk område. Vi har jobbet systematisk for å styrke likestillingen og synliggjøre vold, og for å bringe vold i nære relasjoner ut av de private rommene og inn på den offentlige arenaen. Gjennom fire handlingsplaner har dette arbeidet blitt tydeliggjort og synliggjort. Et eksempel på dette er at flere enn noen gang anmelder vold i nære relasjoner. Og i etterkant av dagens behandling går regjeringen i gang med den femte handlingsplanen om vold i nære relasjoner. Det er komiteen glad for. Og komiteen har gjennom sin innstilling gitt regjeringen klare innspill på hva vi mener bør tas med i denne varslede handlingsplanen. Tallene er klare: Voldens omfang koster samfunnet mellom 4,5 og 6 mrd. kr årlig, og mellom 75 000 og 100 000 mennesker utsettes årlig for vold i en nær relasjon. Men disse tallene gir oss ikke et innblikk i den frykten, fortvilelsen og mangelen på frihet som rammer menneskene bak tallene. De viser heller ikke hvordan volden og frykten gjennomsyrer hverdagen til kvinner og barn og gir traumer som følger dem i årevis. Overgrepene er alvorlige, de pågår ofte over tid, de kan omfatte både fysisk og psykisk vold og i verste fall tar de liv. Og ikke minst: Volden utøves der du skal føle deg tryggest, i ditt eget hjem, og av en av dine aller nærmeste. De aller fleste som utsettes for vold i en nær relasjon, er kvinner. Den groveste volden er det menn som påfører kvinner. Men også menn opplever vold i parforhold, enten det er fysisk eller psykisk vold, og stigmaet og mørketallene blant disse er antagelig store. Barn som opplever vold i hjemmet, har stor risiko for å bli utrygge og for å få redusert helse- og livskvalitet, også i voksen alder. Vi vet også at skadevirkningene av å leve i en familie der det forekommer vold mellom voksne, tilsvarer det å bli direkte utsatt for vold. Regjeringen ønsker å se vold og seksuelle overgrep mot barn i et bredere perspektiv og med full oppmerksomhet rettet mot barna. Derfor vil regjeringen legge fram en strategi om vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom, og komiteen kommer i innstillingen med en rekke innspill til den strategien. I forrige uke møtte jeg Marta Santos Pais, som er FNs spesialrapportør for vold mot barn. Hun sa noe viktig: Det som er så bra med arbeidet dere gjør i Norge, er at det er kunnskapsbasert. Det er jeg helt enig i. Vi kan ikke basere oss på synsing, og derfor trenger vi oppdaterte tall. Derfor skal Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, gjennomføre en landsomfattende omfangsundersøkelse av vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep. Vi må øke kunnskapen om vold i nære relasjoner – i politiet, i hjelpeapparatet, i skoler og for ansatte på ulike mottak. Da trenger vi også mer forskning, og det skal opprettes et eget forskningsprogram om vold i nære relasjoner. Et av tiltakene som meldingen skisserer, er at vi må ha fokus på implementering og operasjonalisering av kunnskap. Det nytter jo ikke med kunnskap og omfangsstudier hvis det ikke nås ut til dem som vil ha nytte av det i sitt yrke. Vi må også styrke kompetansen om vold i hjelpeapparatet, spesielt i yrkesgrupper som jobber med mennesker daglig. Gode voldsforebyggende tiltak vil kunne spare samfunnet for store kostnader og spare den voldsutsatte for store lidelser. For å kunne forebygge bedre må vi særlig rette oppmerksomheten mot økt kunnskap i arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner. Det er viktig at ansatte i skole og barnehage kjenner til hvordan de skal avdekke vold og overgrep, og vet hvordan de skal ta sin mistanke videre, og det er viktig at leger har kunnskap nok til å kunne avdekke om en skade kommer fra lek eller fra slag. For å tørre å bryte ut er det svært viktig for mange at de vet at de vil få god oppfølging hos politiet. Etablering av familievoldskoordinatorer i alle politidistrikter og familievoldsteam i de store byene har vært en viktig del i arbeidet med å styrke innsatsen fra politiets side. Politiet har, som mange andre, forbedringspotensial, og framover er det derfor behov for å styrke kunnskapen, kompetansen, samarbeidet og innsatsen mot vold i nære relasjoner. Selv om antall anmeldelser går opp, henlegges for mange saker om vold i nære relasjoner, og saksbehandlingstiden er for lang. Dette blir en tilleggsbelastning for den som er utsatt. Det kan i ytterste konsekvens bidra til at færre oppsøker politiet for å få nødvendig hjelp til å komme bort fra et voldelig forhold. Det er også viktig at politiet i sin statistikk innfører flere kategorier, sånn at man får et best mulig bilde av de ulike formene for vold og hvordan de finner sted i en nær relasjon, og vold mot barn skal registreres i en egen kategori i politiets eksisterende statistikk. I meldingen foreslås det å prøve ut samarbeidsprosjekter tilsvarende prosjektet Karin i Malmö, ved Stovner. Her skal politi og tjenesteapparat gi bistand til voldsutsatte i samme lokalitet. Tirsdag denne uken besøkte jeg Projekt Karin i Malmö. De startet med å tilby hjelp til utsatte kvinner og menn, og har med tiden utvidet prosjektet til et konsept der også barnehuset er lokalisert under samme tak. I tillegg til dette gir de også behandling til voldsutøvere. Krisesentrene har gjennom de siste 35 årene vært grunnvollen i hjelpetilbudet til voldsutsatte kvinner og deres barn. Krisesentertilbudet har vært gjennom en rekke endringer de siste årene, med lovfesting av tilbudet som det aller viktigste. Komiteen mener at tiden er kommet for å presisere loven, og ber derfor i sin innstilling om at det utarbeides en veileder til krisesenterloven. Flertallet går inn for det, mindretallet ønsker å gå lenger. Vi må styrke og forankre tilbudet til ofrene i kommunene. Kommunene skal legge til rette for at livskvaliteten blir best mulig for innbyggere, og er leverandør av de fleste tjenestene ofre for vold i nære relasjoner har behov for. Det er viktig at kommunene øker kunnskapen i sine tjenester, sånn at de er i stand til å forebygge og følge opp innbyggerne som utsettes, eller har vært utsatt, for vold. Skolehelsetjenesten spiller en viktig rolle i kommunenes arbeid, og må også drive virksomhet i skolene opp mot de ulike elevgruppene. Det er derfor svært gledelig at helseministeren i forbindelse med framleggelsen av folkehelsemeldingen kom med lovnader om 300 nye helsesøstre. Barnehusene handler om å skape trygge mennesker – trygge små mennesker. I løpet av året vil det være ti barnehus på plass rundt omkring i landet. Barnehusene skal tilby medisinske undersøkelser og dommeravhør av barn utsatt for vold, overgrep eller andre kriminelle handlinger. I løpet av september skal barnehusene i Bodø og Sandefjord være på plass. Det vil føre til at flere barn får hjelp, og forhåpentligvis at ventetiden for dommeravhør av barn går ned. Før jeg avslutter, vil jeg kort nevne overgrepsmottakene, hvor vi i dag overfører ansvaret fra kommunene til spesialisthelsetjenesten. Her er det uenighet mellom posisjon og opposisjon. Vi vil at alle som er utsatt for vold, skal få god hjelp. Bakgrunnen for flertallets standpunkt er at vi ønsker å skape trygge rammer for overgrepsmottakene, sånn at vi kan gi gode tilbud for dem som utsettes for overgrep – voksne og barn. Som i helsetjenesten for øvrig bør det som krever spesiell kompetanse, ivaretas i spesialisthelsetjenesten, mens det som er hyppig eller krever mindre spesialisert kompetanse, ivaretas i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette innebærer at alle tjenester til barn utsatt for vold og overgrep bør ivaretas av spesialisthelsetjenesten. Når det gjelder voksne, bør tjenesten til kvinner og menn utsatt for seksuell vold ivaretas av mottak i spesialisthelsetjenesten, mens relasjonsvold, når den er av den typen som faglig sett kan håndteres i kommunene, bør håndteres der. I større kommuner bør man se denne problemstillingen i sammenheng. Dette er et tiltak som støttes av UNICEF og barneombudet. Barneombudet er for øvrig på galleriet her i dag og følger debatten. Mange tror nok at dette ikke angår dem, men tallenes tale er klar. På grunn av menns vold er 1 000 kvinner i Norge på flukt. De bor på strengt fortrolig adresse, og mellom 1 200 og 1 800 kvinner går til enhver tid med voldsalarm i Norge. Helt til slutt vil jeg be opposisjonen vurdere å gjøre forslag nr. 3 om til et oversendelsesforslag. | 2013-05-30 |
Anna Ljunggren | F | Arbeiderpartiet | Takk til Stortingets representanter som har deltatt i denne debatten. Det er også fint å se at det er mange fra ulike komiteer som deltar. Det viser at dette trenger tverrfaglig fokus. En samlet opposisjon er kritisk til ventetiden for dommeravhør av barn. Jeg er helt enig, det er for lang tid å vente for et barn å gå 100 dager før man blir avhørt om en alvorlig hendelse i livet sitt – 100 dager for et barn er lang tid. Derfor har regjeringen også bevilget penger til to nye barnehus, mer enn doblet antall stillinger i Oslo, og det blir en ny etasje i Oslo. Det vil antakelig hjelpe godt på dette. I tillegg har man også fått på plass en ordning for å utdanne flere politifolk som skal få kunnskap om dommeravhør av barn, slik at de kan ta en større del av dette. Da vil vi nok få ned ventetiden. Debatten her i dag har jo i stor grad dreid seg om overgrepsmottakene og omorganisering av dem. Jeg vil understreke at man i større kommuner bør kunne se problemstillinger i sammenheng – det som i dag ivaretas i den kommunale helsetjenesten, og som skal flyttes over i spesialisthelsetjenesten, bør kunne samhandles innenfor en og samme dør der det er ønskelig. Det bør samhandles mellom kommuner, og mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten. Det kan gi veldig gode løsninger. De robuste kommunale overgrepsmottakene bør videreføres gjennom avtaler med spesialisthelsetjenesten. Det er det regjeringen legger opp til i denne organiseringen. På den måten kan de etablerte fagmiljøene videreføres, og de kan styrkes. Jeg vil presisere at med den ordningen vi i dag har, er det ikke et godt nok tilbud til de barna som har behov for et overgrepsmottak. Det endrer vi på i dag, med Barneombudets velsignelse. Det er sånn i dag at hvis barn som er utsatt for et seksuelt overgrep kommer til et overgrepsmottak, blir de henvist videre. Du må være over 16 år for å bli tatt inn på et overgrepsmottak i dag. Da er det altså barna som må stille seg spørsmålet: Hvor hører jeg hjemme? De blir altså henvist videre. Det er de aller svakeste som må søke hjelp et annet sted. Det retter vi opp i dag, for barnas beste. Mange steder er den kommunale legevakten lokalisert på et sykehus. Det vil altså være ett sted man henvender seg til om relasjonsvold eller seksuelle overgrep, enten man er barn eller voksen. Er du utsatt for så grov vold at det føles som om hånden din er brukket, skal du i dag selvfølgelig oppsøke sykehuset, for det er spesialisthelsetjenesten som må ta det. Det var det jeg rakk. | 2013-05-30 |
Åse Michaelsen | F | Fremskrittspartiet | Først vil jeg takke saksordføreren for en veldig fleksibel og smidig håndtering av saken – tusen takk, Anna. Fremskrittspartiet ønsker velkommen denne stortingsmeldingen som omhandler et svært viktig tema. Vi ønsker å sette i verk tiltak som kan bekjempe noe av det verste som skjer rundt oss i samfunnet, og vi stiller oss også bak mange av de tiltakene som foreslås. Men så ser vi tydelig at regjeringen ikke alltid er konkret nok. Vi trenger handlekraft, ikke bare rapporter og vurderinger om hva vi må gjøre. Fremskrittspartiet reagerer på at en viktig del av det som er vold i nære relasjoner, ikke er en del av denne rapporten. Vi tenker i første rekke på kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, som vi helt klart mener burde vært innlemmet i planen. Det har skjedd store endringer når det gjelder hvem som kommer til krisesentrene. 62 pst. av dem som bruker disse, er minoritetskvinner. Mange mangler nettverk, er lite integrert og kommer fra kulturer der det forventes at man blir værende, uansett vold eller overgrep. Vi må også i langt større grad igangsette tiltak rettet mot unge jenter og gutter som lever i evig frykt for eget liv om de blir for norske. Disse kulturforskjellene må det røskes opp i, og vi må kreve at man må forholde seg til norsk lov, ikke sharia, og med tydelige konsekvenser om man ikke gjør det. Dessverre er deler av disse problemstillingene utelatt i meldingen. Vold som skjer mellom mennesker som står hverandre nær, er et stort folkehelseproblem. Ikke bare er det veldig alvorlig for dem det gjelder, men det har også en høy kostnad for samfunnet – det antydes opp mot 6 mrd. kr årlig, men det er også store mørketall. Et av våre forslag har med foreldreretten å gjøre. Vi mener at hvis en mor eller far blir dømt for alvorlige overgrep mot egne barn, skal man kunne frata vedkommende foreldreretten og samværsretten med barnet. Det er helt vanvittig at volds- og overgrepsutøvere etter endt soning nå får alle rettigheter tilbake igjen overfor barna. Vi ønsker også at det skal brukes mer ressurser på kartlegging av vold mot barn. Det statistikkgrunnlaget vi har, er utdatert og ikke godt nok. Vi ønsker oss mer kunnskap om dette, så vi kan sette i verk de rette tiltakene. En av de tingene meldingen avslører, og som vi reagerer på, er at ventetiden for barn som skal avhøres, øker. Det er ikke holdbart, og vi ber om at det tas umiddelbare grep for å sikre at dagens regelverk om tidspunkt for dommeravhør av barn overholdes. Dette er ikke ukjent for regjeringen. De har tross alt hatt en flertallsregjering i åtte år, så en kan spørre seg hvorfor de ikke har klart å løse opp i dette. En annen forferdelig konsekvens er at mange personer må leve med skjult adresse. Mange av disse må også etablere seg på nytt flere ganger, og situasjonen blir enda vanskeligere når man opplever store kostnader med å flykte fra bosted til bosted. Å bygge opp et nytt liv koster. Vi mener derfor at Husbanken må få en mye viktigere rolle for dem som lever eller har levd med skjult adresse, såkalt Kode 6. Vi foreslår derfor at det tilrettelegges for at husbankordningen skal bli bedre for dem dette gjelder. Krav til egenkapital og andre fleksible ordninger må på plass. Vi ser i saken at flertallspartiene ikke er fornøyd med hvordan overgrepsmottakene fungerer. De mener at det er for varierende kvalitet på tilbudet. Deres svar på hvordan dette skal løses, er å koble inn spesialisthelsetjenesten. Barn som er utsatt for vold og overgrep, bør ivaretas av spesialisthelsetjenesten, men de ønsker å skille mellom seksuell vold og relasjonsvold når det gjelder voksne. Dette er vi kritiske til. Vi er også bekymret for prosessen når noen tilkjennes erstatning etter en voldssak. Det er vel ingen tvil om at en slik sak er en stor belastning for dem det gjelder, og vi synes det er feil at man da i tillegg må forholde seg til overgriperens økonomi i forbindelse med utbetaling av erstatninger. Vi mener optimalt sett at staten bør forskuttere erstatninger – ikke måned for måned som det legges opp til nå med den nye SI-ordningen, men alt på en gang – sånn at ofrene kan legge det hele bak seg og gå videre i livet. Sånn som det er og blir lagt opp til nå, blir en minnet på det som har skjedd, hver måned. Videre ber vi på nytt om at regjeringen utreder etableringen av en offeromsorg og viser til at en samlet komité faktisk har bedt regjeringen om dette to ganger tidligere. Så til oss selv. Som sagt: Barn er en utsatt gruppe, en gruppe som ikke er i stand til å verne seg selv eller vite hva som er normalt eller ikke normalt, eller hvor man henvender seg eller hvem man kan snakke til. Tidligere undersøkelser anslår at mer enn 100 000 barn lever med vold i familien. Hva har vi lært av Christoffer-saken, Alvdal-saken og ikke minst den siste familievoldssaken, som har vært helt forferdelig å være vitne til? Hvorfor avdekkes ikke dette tidligere? Er det frykten for å ta feil? Hvorfor meldes det ikke fra? Er det usikkerhet med hensyn til hva som vil skje hvis man sier fra? Eller er det bare det at alt er så tabubelagt? Jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre. | 2013-05-30 |
Åse Michaelsen | F | Fremskrittspartiet | Det er kommet viktige forslag til endringer, og vi er stort sett fornøyd, men ting kunne selvfølgelig blitt endret mye tidligere. Selv har jeg vært eier av en såkalt SMB-bedrift, en bedrift med seks årsverk, og har sett hvor vanskelig og byråkratisk lovverket har vært. Det gjenstår fremdeles mye, men teknologi og ny fleksibilitet vil gjøre det mye enklere i den byråkratiske jungelen. Så denne proposisjonen var betimelig. Liberaliseringen av kapitallovgivningen som nå har blitt gjort, er jo bare en av forenklingene som har vært svært positivt mottatt ute. Nå, med de nye forenklingene, blir det jo enda bedre. Jeg ønsker å ta opp det forslaget som ligger i saken. | 2013-05-30 |
Åse Michaelsen | F | Fremskrittspartiet | En del av de endringene som nå foreslås, er vi enig i, andre er vi mer skeptiske til. Men det er viktig at vi er villig til å prøve, for deretter å evaluere om dette fungerer. Særlig gjelder det endringene om økt bruk av straffegjennomføring i fengsel med lavere sikkerhetsnivå. Økt mulighet til direkte overføring til overgangsbolig er vi uenig i. Prinsippet om å sone hele dommen ligger i utgangspunktet fast hos Fremskrittspartiet. Prinsipielt burde man i større grad legge vekt på det gode arbeidet som gjøres av private organisasjoner, ettervern samt styrke Kriminalomsorg i frihet, da dette er nøkkelen for å kunne mestre et nytt liv etter soning. Som saksordføreren var inne på, støtter vi ikke opphevelsen av straffegjennomføringsloven § 42 sjette ledd, og heller ikke støtter vi § 11 nytt femte ledd. Det er viktig at utenlandske kriminelle som soner sin straff i Norge, umiddelbart blir utvist når soningen er gjennomført. Dersom en utenlandsk statsborger skal prøveløslates før hele dommen er ferdig sonet, må det etter vår oppfatning fortsatt stilles som vilkår at vedkommende skal utvises fra landet. Høyre og Fremskrittspartiet mener i utgangspunktet at innsatte med utenlandsk statsborgerskap ikke skal løslates før hele dommen er sonet, såfremt dette ikke er en del av en soningsoverføringsavtale med et annet land. Det er også sånn at det er personer som ikke skal integreres i det norske samfunn, og de må derfor sone hele den idømte straffen helt ut uten permisjon eller prøveløslatelse. Innsatte med en sånn bakgrunn skal sone i egne enheter innen kriminalomsorgen som kun har innsatte med utenlandsk bakgrunn, og som skal utvises etter endt soning. Å slippe denne gruppen innsatte ut i det norske samfunnet på prøveløslatelse, er faktisk et risikoprosjekt som vil føre til mer kriminalitet. Jeg vil påpeke at det i dag er tusenvis av utenlandske kriminelle som er ute i samfunnet uten at myndighetene har kontroll på hvor de er, hvor de bor, hva de gjør, eller om de i det hele tatt fortsatt befinner seg i landet. Vi regner med at det er et antall på ca. 30 000 i Norge i dag som lever i et såkalt «parallelt samfunn». Norske myndigheter må i den perioden vedkommende soner, gjennomføre et grundig arbeid rettet mot hjemlandet for å få på plass avtale om mottak når straffen er ferdigsonet. Som sagt: Det er en del av disse områdene som er viktige, og på en del av dem tror jeg vi bare har sett begynnelsen på endringene. Både Høyre og Fremskrittspartiet følger dette området med argusøyne. | 2013-05-30 |
Åse Michaelsen | F | Fremskrittspartiet | Representantforslaget fra Kristelig Folkeparti viser at vi alle, uansett parti, har disse utfordringene høyt på dagsordenen. Som saksordføreren sa, bare de siste månedene har vi hatt tre interpellasjoner om samme tema. Så vi er alle enig i utfordringene, men har litt forskjellige løsninger på hvordan vi skal gjøre det. Jeg hadde ikke tenkt å gå inn på de forskjellige forslagene her, men jeg skal ta noen av dem som blir fremmet av oss. Vi er fremdeles imot sexkjøploven. Andre tiltak enn forbud må ses på, nettopp for å hjelpe dem som ufrivillig må prostituere seg. Vi har nevnt det før, vi må følge pengestrømmen inn og ut av Norge mye sterkere. Derfor fremmer vi to forslag som er direkte knyttet til dette, både om valutatransaksjoner og om valutahunder. Når det gjelder prostitusjon og rusavhengighet, må det målrettet jobbes for å opprette flere avrusningsenheter. I tillegg må man ha sterk oppfølging over lang tid for å få folk ut av miljøet. Det er også en utfordring ikke alle vil ta inn over seg at mange mindreårige asylsøkere blir utsatt for trafficking. Så hvordan kan vi beskytte dem best mulig? Vi fremmer et forslag om lukkede forsterkede mottak, som får full kontroll med hvem som tar kontakt, og som ikke minst kan hjelpe og kartlegge den enkeltes behov, og hjelpe til slik at disse barna blir beskyttet og ikke blir lokket eller truet med ut i elendigheten. Dessverre står vi alene om dette forslaget foreløpig. Også behovet for en langt strengere ID-kontroll ved grensen ved mistanke om menneskehandel må på plass. Flere og bedre ressurser må settes inn, da grensen er siste skanse inn mot Norge. Jeg registrerer at Kristelig Folkeparti ikke har fremmet forslagene i salen. De ligger heller ikke på vårt bord. Det synes jeg er leit – det var veldig mange gode forslag der, særlig forslag nr. 6 i dokumentet, som er veldig viktig. Vi håper at dette forslaget vil dukke opp igjen så snart som mulig. Ellers tar jeg opp alle forslagene som vi er alene om, og dem vi er sammen med Høyre om. | 2013-05-30 |
André Oktay Dahl | M | Høyre | Aller først har jeg lyst til å takke saksordføreren for en veldig bra jobb. Komiteen er stort sett enstemmig i merknadene. Det skyldes veldig mye saksordførerens innsats. Høyre og jeg er glad for at man i komitéinnstillingen – takket være dette – er klar på at vold og overgrep i nære relasjoner rammer enkeltmennesker. Det er ikke noen forskjell på menn og kvinners evne til å håndtere det å være voldsutsatt eller overgrepsutsatt i Norge, selv om det tradisjonelle svart-hvitt-bildet av kvinnen som kun offer, og mannen som kun voldsutøver og overgriper, selvfølgelig påvirker debatter, innstillinger og ikke minst ressursinnsats og tiltak veldig. Neste skritt på veien i likestillingskampen her i Norge er at den manifesterer seg i bedre hjelpetilbud og oppfølging av både menn og kvinner og at man ser enkeltmennesker uavhengig av kjønn, ikke bare som potensielt utsatte, men også som utøvere av vold og overgrep. Ikke minst er det viktig, som en enstemmig komité påpeker, å inkludere andre utsatte grupper som f.eks. barn i minoritetsmiljøer, LHBT-befolkningen og eldre når det gjelder tenkningen og oppmerksomheten knyttet til vold og overgrep. Som tidligere styremedlem av henholdsvis Norsk Krisesenterforbund, Skeiv Verden, Fellesskap mot seksuelle overgrep og nåværende styremedlem i Reform er dette for meg en gledelig felles politisk og moderne tilnærming til likestillingsspørsmål. Jeg har lyst til å berømme alle organisasjonene og idealistene som jobber på dette feltet, ved siden av de nevnte organisasjonene. En stor utfordring er imidlertid den sektortenkningen som skaper utfordringer når det gjelder å etablere effektive tiltak for å hjelpe voldsutsatte. Det trengs langt bedre koordinering av det samlede arbeidet mot f.eks. tvangsekteskap, menneskehandel og det vi diskuterer her i dag: vold i nære relasjoner. Høyre er enig i at hjelpeapparatet må få større kompetanse på vold og overgrep i nære relasjoner, herunder hvordan å oppdage at pasienter, elever eller andre man møter, er utsatt for vold, overgrep eller er vitne til det, slik at man vil være i stand til å hjelpe vedkommende på en god måte. Det er også grunnen til at Høyre og Fremskrittspartiet foreslår at det utarbeides en kvalitetsforskrift som klargjøring av hva som reelt sett forventes av kommunene i deres arbeid med å styrke det kommunale krisesentertilbudet. Samtidig er det viktig at man skjønner at kompetanse også handler om vilje til å gjøre noe og gode holdninger knyttet til å avdekke vold eller overgrep. Det gjelder ikke minst i parforhold hvor det er kvinnen som utøver vold, i møte med deler av innvandrerbefolkningen og samkjønnede parforhold. Meldingen til Stortinget om utdanning for velferdsstatens yrker må derfor følges nøye opp. Vi må lære av fungerende tiltak og at vi ikke akademiserer og byråkratiserer for mye. I Vestfold jobber f.eks. incestsenteret veldig godt med å kurse skoler og skolebarn helt ned i syvårsalderen om overgrep og vold, som vist på Dagsrevyen her forleden. Denne type tiltak må vi ha mer av. I tillegg ønsker Høyre at det skal bli lettere å frata foreldreretten der far eller mor dømmes for alvorlige overgrep mot egne barn. Jeg viser til forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet om det. Det trengs også langt bedre og mer kontinuerlig statistikk om vold og overgrep mot barn, herunder barn som er vitne til vold, og da viser jeg til forslag fra mindretallet. Vi er enige om mye, men så til den ene store uenigheten. Høyre støtter ikke den foreslåtte omorganiseringen av overgrepsmottakene. Det har vært prøvd før. Overgrepsmottak må organiseres slik at alle grupper, også menn, føler at mottakene tilbyr nødvendig og relevant behandling. Splitting av ansvaret for hvem som skal behandle voksne som har vært utsatt for seksuelle overgrep, og personer som har vært utsatt for vold i nære relasjoner, kan skade eksisterende fagmiljøer, og verdifull eksisterende kompetanse og fagmiljøer vil kunne gå tapt. Det vil kunne bidra til et svekket akuttilbud til personer utsatt for seksuelle overgrep og personer utsatt for vold i nære relasjoner. Dersom overgrepsarbeidet deles på to nivåer, vil det kunne bli et klasseskille med hensyn til hvilke akuttressurser som stilles til disposisjon for de to gruppene. Et nytt, borgerlig flertall vil forhåpentligvis kunne reversere den prosessen. For øvrig har jeg lyst til å slutte med det jeg startet med, å gi honnør til saksordføreren og takke for et godt samarbeid om en sak der alle partier i Stortinget, i samarbeid med regjeringen, har aksjer, fordi det er utrolig viktig at vi står sammen om dette. Derfor er det veldig viktig med den tverrpolitiske enigheten som er blitt om også å inkludere grupper som tidligere ikke er blitt inkludert i den offentlige debatt, som saksordføreren altså har redegjort for. | 2013-05-30 |
André Oktay Dahl | M | Høyre | Den flyttingen og oppsplittingen av ansvar som foreslås når det gjelder overgrepsmottakene, har vært prøvd før. Da ble det tilbakeført til primærhelsetjenesten, fordi det ikke hadde status eller var interesse for, f.eks. blant gynekologer, å gjøre jobben. Under høring med justiskomiteen mente Legeforeningen – etter spørsmål fra noen av oss – at spesialisthelsetjenesten nå var, om mulig, enda mindre i stand til å gjøre den jobben de var lite i stand til å gjøre før. Hva er det regjeringen vet om spesialisthelsetjenesten nå, som gjør at de er uenig med Legeforeningen? | 2013-05-30 |
André Oktay Dahl | M | Høyre | Dette har vært en god debatt. Jeg synes noe av det viktigste som er sagt her i dag, er det representanten Simensen snakket om, at veldig mange ser bort. Mange gjør det, men det er ikke bare enkeltpersoner som gjør det, det er faktisk også veldig mange mennesker som er ansatt for å hjelpe andre, som gjør det fortsatt. Det handler om vilje til å se, og ikke minst handler det om holdningen i møte med mennesker som kanskje har vært utsatt for vold eller overgrep. En person jeg kjenner ganske godt, har nettopp fått innsyn i barnevernsmappen sin. I voksen alder leser hun om hvordan barnevernet sviktet på felt etter felt – nesten 50 bekymringsmeldinger var sendt fra skole, nabo og politi, hun ba selv om å bli flyttet vekk fra familien sin, men ingenting skjedde. Det interessante er at den samme personen har møtt barnevernet i moderne tid, etter å ha fått barn selv. Da var barnevernet på plass for å ta ungen fra henne. Så kan man si at det sikkert var gode grunner til det på bakgrunn av hennes barndom. Men det interessante var å være med i noen av de møtene og se at mennesker som er ansatt for å hjelpe folk og for å gjøre noe for barn, virket som de faktisk ikke kunne så veldig mye om barn i det hele tatt. Det er en sterk påstand, men jeg må virkelig si – jeg skal ikke ha barn selv, jeg tror kanskje det er like greit – at hvis de menneskene kunne mer om barn enn meg, burde de fått diplomet sitt tatt ned fra veggen umiddelbart. Når vi snakker om kompetanse og behov for endringer, skal jeg si et par ord om menn som utsettes for vold. Hvis man foretar et Google-søk på vold mot kvinner, får man naturlig nok tusenvis av treff. Søker man på vold mot menn, får man egentlig de samme treffene – vold mot kvinner – eller så får man en masse vitsetegninger. Da en mann sto fram i avisen og fortalte at han hadde blitt utsatt for en voldtekt av en kvinne, var det ganske ille å lese kommentarfeltene, for holdningen var da at mannen – han er jo en typisk mann – bare skulle være glad for at han fikk seg noe. Det synes jeg sier ganske mye om de holdningene som er til kjønn den andre veien, nemlig at menn er utelukkende seksuelle vesener som egentlig skal finne seg i hva som helst, og som egentlig ikke kan ses på som ofre. På en konferanse som Norsk Krisesenterforbund arrangerte, som det vises til i merknadene, var det en svensk mann som stilte opp og fortalte om sine opplevelser. Han fikk først hjelp etter at han selv sa at han slo kona. Alle naboene trodde at det var han som slo kona, for de hørte bråk, og de så stygt på ham. Men det var hun som slo ham. Først da han ble satt i fengsel og fikk ro fra henne, fikk han etter en god stund muligheten til å få hjelp, da omsider noen skjønte at det var han som var offeret. Avslutningsvis: Den bredden som komiteen har fått fram når det gjelder behovet for kompetanseheving, gjelder ikke minst i synet på kjønn – hvem som er overgriper og hvem som er utsatt. | 2013-05-30 |
André Oktay Dahl | M | Høyre | Da kan jeg benytte anledningen til å begrunne hvorfor representanten Michaelsen tok opp det forslaget. I etterkant av 22. juli har det vært en diskusjon om Justisdepartementet har hatt en for bred oppgaveportefølje. Å favne over alt fra asyl og innvandring til politi, kriminalomsorg, beredskap og ikke minst alt som er knyttet til selskapslovgivning og tanken på at vi faktisk skal ha et næringsliv som fungerer, samtidig, kan kanskje – uansett hvor god statsråden er eller ikke er, eller hvor stort departement han har – være en for bred oppgaveportefølje. Én ting er i hvert fall sikkert: De sakene som kommer i dag, er vi alle enige om – det er bare det at de burde kommet før. Grunnen til at jeg tar ordet nå, er at vi er av den oppfatningen at etterkontrollen av f.eks. selskapslovgivningen, skjer for sakte. Næringslivet har faktisk behov for endringer raskere. Jeg synes egentlig denne saken med all mulig tydelighet viser at vi alle er enige i dag, men at dette har en del av oss foreslått mange ganger før. Det er ikke det at det ikke har vært mulig å levere det før, men fokuset på denne type tematikk kan rett og slett vanskelig være stort nok i et departement som har en så bred oppgaveportefølje. Vi ønsker en selskapsrettskommisjon, som foreslått i forslaget – som vi også har foreslått før – rett og slett for å være sikker på at vi får etterkontroll raskest mulig, og at interessen for det er skikkelig også i departementet. Jeg tror ikke det er manglende interesse, men det blir ikke nødvendigvis det fokuset som f.eks. næringslivet etterspør, knyttet til raskere regelverksendringer. Jeg husker en del debatter om NUF-er osv. fra forrige komité, hvor en del argumenter, som sikkert var greie nok, ble brukt, men det er altså de motsatte argumentene som brukes nå. Jeg tror den debatten man hadde den gang, bar preg av at departementet var på etterskudd når det gjaldt å se behovene for raskere regelverksendringer. Jeg håper at man kan snuse på å støtte Høyre og Fremskrittspartiets forslag om en slik kommisjon, rett og slett fordi det vil være i alles interesse, ikke minst i næringslivets interesse – og de små og mellomstore bedriftenes, som Åse Michaelsen viste til – at man får en langt bedre og langt raskere gjennomføringsevne knyttet til den type lovendring som vi diskuterer i dag. | 2013-05-30 |
André Oktay Dahl | M | Høyre | Denne loven er en blanding av helt kurante ting som en enstemmig komité stiller seg bak, og enkelte ting som Høyre og Fremskrittspartiet ikke kan slutte seg til. I tillegg har komiteen på tampen av lovbehandlingen blitt kjent med noen viktige innspill fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter som ikke fremgår av innstillingen, men som jeg vil si noe kort om under debatten. En enstemmig komité synes det er viktig at kriminalomsorgen får unntak for taushetsplikt tilsvarende det politi og påtalemyndighet har, knyttet til å få vite hvilket avtalebasert hemmelig telefonnummer en person har, i den hensikt å få innkalt vedkommende til soning. Slik rett hadde politiet inntil 2010, da det var politiet og ikke kriminalomsorgen selv som innkalte til soning. Dette er helt nødvendige endringer som kan effektivisere kriminalomsorgens arbeid. Det er bra at departementet har tatt tilbørlige personvernhensyn, basert på innspill i høringsrunden. Hva angår forslaget om direkte overføring til overgangsbolig, er det delte meninger om det. Jeg overlater til neste taler å begrunne hvorfor flertallet går for det. Mindretallet, Høyre og Kristelig Folkeparti, deler Riksadvokatens syn. Han påpeker at dette går lenger enn det som var forutsatt i St.meld. nr. 37 for 2007–2008. Etter vår oppfatning bryter en slik bruk av overgangsbolig med de grunnleggende prinsippene bak straff og de preventive hensyn. Flere av kriminalomsorgens regioner påpeker at forslaget har konsekvenser for praktiseringen av progresjon i soningen og muligheten for å sluse domfelte ut i samfunnet etter et lengre opphold i fengsel. Den grunnleggende tanken bak overgangsboligene og at en endret bruk av disse vil kunne ta plasser fra langtidssonere, gjør at Fremskrittspartiet og Høyre ikke støtter det fremlagte forslaget på dette punktet. Så er det en inkurie i innstillingen. Høyre og Fremskrittspartiet skal stemme imot § 11 nytt femte ledd. Det står at komiteen støtter forslaget og begrunnelsene gitt for dette. Vi er med på hele merknaden, men ikke der det på side 5 står at man støtter forslaget. Det blir i overkant mye helgardering. I tillegg er Høyre og Fremskrittspartiet imot at straffegjennomføringsloven § 42 sjette ledd oppheves. Jeg overlater til representanten Michaelsen å begrunne hvorfor vi er imot dette. På tampen av komitébehandlingen fikk komiteen et innspill fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter. Det gjelder manglende rettssikkerhet og bruken av isolasjon overfor innsatte i fengsel. De har kommet med en ganske krass kritikk av lovforslagets § 37, manglende utredning av dette, og mener at det har vært en for dårlig høringsprosess. De sier til komiteen at forslaget må sies å være en skjult svekkelse av innsattes rettigheter, og at det burde vært utredet mer, i lys av våre folkerettslige forpliktelser. Komiteen er gjort kjent med at det har vært en dialog mellom Nasjonal institusjon for menneskerettigheter og departementet om disse temaene, og også om mangelfull statistikk over bruken av isolasjon helt siden 1998–1999, uten at så mye har skjedd. Jeg ber om at statsråden i sitt innlegg kommenterer hvordan hun vil agere med tanke på den kritikken som er kommet mot slutten av komitébehandlingen. | 2013-05-30 |
André Oktay Dahl | M | Høyre | Jeg er enig med sistnevnte taler. Når det gjelder det forslaget, vil jeg tippe at det vil bli en del av en eventuell regjeringsforhandling så fort vi får vunnet valget. Men når det er sagt, det viktigste vi gjør når vi diskuterer moderne slaveri, er å se at det er mer enn det som etter min mening var det snevre utgangspunktet for de tre nærmest likelydende interpellasjonene som vi behandlet i april, som så godt som utelukkende handlet om tvangsprostitusjon. Hvis vi binder oss opp til at alt handler om prostitusjon, evner vi ikke å se bredden i all den menneskehandelen som skjer, fordi man på en måte har «Lilja 4-ever»-brillene på. Slaveri er veldig mye mer, og kun fantasien setter egentlig grenser for hvordan rå og kyniske bakmenn og bakkvinner kan bruke, og medvirke til å bruke, et annet menneskes kropp igjen og igjen. Ikke minst må politi, toll, hjelpeapparat og andre evne å se at det som ved første øyekast ser ut til å være en kriminell, vel så gjerne kan være et offer for menneskehandel. Og ikke minst må spørsmålet om slaveri diskuteres av langt flere enn den litt engere kretsen av justispolitikere og litt spesielt interesserte, helst kvinner, som ofte gjør det. For slaveri foregår på alle sektorer, og de som til vanlig er opptatt av f.eks. næringslivets rammevilkår og den slags, må også stille spørsmål ved om temaene de diskuterer, har noe med menneskehandel å gjøre når de diskuterer dem. Vi må også fremover stille oss spørsmålet om refleksjonsperioden i det hele tatt fungerer skikkelig, og at ikke lengden på den blir en sovepute. For å få til et krafttak på det hele og sette det hele mer i system håper jeg at regjeringspartiene kan støtte vårt forslag om en egen nasjonal rapportør, som Høyre foreslo midler til ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Hvis ikke håper jeg og tror det er noe som en ny borgerlig regjering raskt vil kunne få på plass. De syv fellesforslagene fra Høyre og Fremskrittspartiet, som i overveiende grad er støtte til Kristelig Folkepartis viktige initiativ, er viktige forslag for å bedre innsatsen mot menneskehandel. Når det gjelder politianalysen som straks legges frem, er det viktig at vi er sikre på at politiet etter en politireform blir bedre på bekjempelse av menneskehandel, fordi forskjellene vi ser i dag, er for store når det gjelder resultater som de ulike distriktene oppnår. Vi er også opptatt av at frivilligheten må styrkes og ikke f.eks. trues med kutt fordi man kanskje er uenige om effekten av sexkjøploven. Justiskomiteen avgir straks sak om bedre vitnebeskyttelse. Norge må ha et regelverk som sikrer vitner til menneskehandel bedre, og som ikke svekker internasjonalt samarbeid. Høyre vil at anonym vitneførsel også skal skje i menneskehandelsaker, og, la oss si det slik, vi har stor tro på at f.eks. saksordfører Bøhler vil kunne bidra til enstemmighet om et slikt standpunkt, uten å foregripe avgivelsen av den saken. Til slutt: Vi må følge pengene, fordi det er den eneste måten man virkelig kan få tatt noen på, og det må svi hardere, langt hardere enn i dag, å bli tatt. | 2013-05-30 |
Akhtar Chaudhry | M | Sosialistisk Venstreparti | Vold i nære relasjoner – sagt med rene ord: vold mot kvinner og barn – og ja, i noen tilfeller også mot menn – skal vi aldri underslå er et omfattende og globalt problem. Denne kriminaliteten finnes dessverre i alle samfunn og i hele verden. Det norske samfunnet er dessverre intet unntak. Også våre kvinner, barn og menn blir utsatt for vold, gjerne fra sine nærmeste. Vi har imidlertid grunn til å si at vi som samfunn iallfall gjennom de siste 40 år har tatt denne problemstillingen på alvor. Det er gjort en formidabel jobb for å forebygge, bekjempe, etterforske, straffe og lege skadene og sårene etter både fysisk og psykisk voldsutøvelse. Opprettelsen av krisesentre var en gedigen folkelig bevegelse, som ble startet av engasjerte kvinner, og som senere ble støttet av menn. De skal takkes i dag. Siden har mange enkeltmennesker, institusjoner, Stortinget og regjeringen ved mange partier gjort en strålende jobb. Likevel: Så lenge ett eneste menneske blir utsatt for vold i dette landet, kan vi ikke kalle oss et fullt ut utviklet og sivilisert samfunn. Dette er en stor ambisjon. Men det er en ambisjon en nasjon verdig. SV vil slåss for å nå denne ambisjonen. Vår regjering har videreført denne flotte jobben med innlevelse og kraft. En som skal takkes særskilt i dag, er tidligere justisminister Knut Storberget. Med sin innlevelse og sitt engasjement satte han fokus på vold i nære relasjoner. Han jobbet for å bekjempe holdningene. Samtidig jobbet han for å få lovgivning på plass og for å styrke ressursene. Jeg takker også statsrådene Grete Faremo og Inga Marte Thorkildsen, som i regjeringen drar denne jobben videre. Det må tas med på en dag som denne at denne regjeringen har laget et eget straffebud mot vold i nære relasjoner, for de som er utsatt får nå gratis juridisk hjelp i seks timer. De voldsutsatte har nå kontradiksjonsmulighet i rettssalene. Vi har styrket kompetansen og ressursene i politiet, i domstolene, i kriminalomsorgen og i hjelpeapparat der ute – stiftelsen Alternativ til Vold er f.eks. landsomfattende i dag. Det er opprettet åtte barnehus. Jeg er fullt klar over at det er ventelister. Det gjør oss alle sammen, fra ytre venstre til ytre høyre og i samfunnet generelt, vondt når vi ser hvor lenge barn må vente for å komme til avhør og få hjelp. Men det er en jobb som gjøres hver eneste dag, og vi skal holde trykket oppe, både fra regjeringens og SVs side for at barn skal få hjelp snarest mulig. Det er ikke nødvendig å gå inn i de tiltakene som meldingen tar opp. Det er fordi de ligger der, og fordi saksordføreren har gjort en fantastisk jobb og nevnte en god del av dem i sitt innlegg. Jeg ønsker så å ta opp et tiltak som vi vet det er kontrovers rundt, og som det er blitt rettet kritiske røster mot. Det gjelder overføring av overgrepsmottak over til spesialhelsetjenesten. I SV tar vi dette på alvor. Det gjør vi også i regjeringen. Vi ønsker å fastslå fra Stortingets talerstol i dag at meningen med dette tiltaket er å styrke det tilbudet og den kompetansen som allerede finnes der. Den skal videreutvikles. Den kompetansen skal ikke forspilles, men heller styrkes og bygges ut videre der hvor den er. Men der hvor denne kompetansen ikke er i dag, skal vi bygge denne kompetansen, for det fortjener kvinner og barn, og også menn, som blir utsatt for vold. Det er en pågående prosess framover, og den skal vi ha et sterkt fokus på. Til slutt vil jeg igjen si: Dagen i dag er en milepæl. Vi behandler nå for første gang en stortingsmelding hvor hele Stortinget samlet ser framover, setter skapet – for å si det sånn – der det skal stå og sier: Vi ønsker å bli et sivilisert samfunn. I et sivilisert samfunn skal ikke et eneste menneske, om det er barn, kvinner eller menn, bli utsatt for vold. Vi skal forebygge, vi skal bekjempe, vi skal straffe, og vi skal lege de sårene som er der, både de psykiske og de fysiske. | 2013-05-30 |
Jenny Klinge | F | Senterpartiet | Behov for mat og drikke, ein stad å bu og beskyttelse mot varme og kulde er noko vi alle har. Men vi har også ein ibuande trong til å utvikle oss, til å vere trygge, til å vere glad i nokon, og til at nokon er glad i oss. Vi er sosiale skapningar, og vi lever livet vårt i relasjonar med andre. Internasjonale konvensjonar slår fast at å få dekt grunnleggjande behov er universelle menneskerettar. Dei skal gjelde alle, uavhengig av kjønn, alder, seksuell legning, osv. Når vi i dag talar om temaet vald i nære relasjonar, talar vi om grove overtramp mot enkeltmenneske som får krenkt desse grunnleggjande rettane. Korleis skal ein kunne utvikle seg godt om ein lever i eit utrygt og øydeleggjande forhold der ein ikkje opplever teikn på kjærleik, men teikn på det motsette? Justiskomiteen slår fast at alle har rett til eit liv utan vald. Vi skulle gjerne ønskt oss at vi i det vi ser på som eit moderne, sivilisert samfunn, kunne seie: Sjå her kor langt vi har komme. Vi skulle ønskt oss at det vi såg av vald i det norske samfunnet, berre var etterlevningar av usivilisert framferd frå tidlegare tider. Men det er ikkje slik. Begge kjønn blir utsette for vald i nære relasjonar, men det er særleg kvinner og ungar som er utsette for dette. Manglande likestilling og maktfordeling mellom kjønna blir ofte dratt opp som ei av årsakene til at det er slik. Det er rett nok. Men eg trur ikkje ein må gjere dette til eit spørsmål om likeløn eller stillingsprosentar. Det er snakk om enkeltmenneske som utøver vald, og som er offer for valden. Dei fleste av dei som utøver valden, er sterkare fysisk enn offeret, dei har rett og slett høgare testosteronnivå og er meir aggressive. Mange av dei har opplevd vald i barndommen sjølve, og det ser ut til at ein fører vidare dette uvesenet inn i eigne forhold og til neste generasjon. Så vi må gå inn og sjå på kva som kan hindre at dei tyr til vald. Eit eksempel er at vi i stortingsmeldinga tydeleg seier at tilbodet om sinnemeistringskurs skal styrkjast. Eg meiner vi i denne stortingsmeldinga klarer å sjå førebygging og oppfølging i samanheng, ikkje berre overfor dei som blir utsette for valden, men også for dei som utøver han. Vi ser på årsakene til den valden som skjer i nære relasjonar, og slår fast at vi treng målretta tiltak og meir kunnskap. Det er eit uttala mål at helse- og omsorgstenesta og apparatet i politiet og i rettsvesenet betre skal kunne førebygge denne valden og gje betre hjelp til dei som opplever å bli utsette for valden. Når vi skriv «opplever» vald, er det ein måte å inkludere dei som ser valden, t.d. ungar som lever med frykt fordi ein veit at ein av foreldra når som helst kan gå laus på den andre. Tidlegare vart omgrepet «vitne til vald» meir brukt. Ved å skrive «oppleve vald» får vi betre fram at dette også rammer hardt dei rundt, dei som blir offer for valden utan sjølve å bli slått. I komitémerknadene kjem det fram mykje av det vi i fellesskap er opptekne av. Eg kan ikkje gå innom alle tema no, men eg vil understreke noko viktig, etter mi meining. Det er at planar, strategiar og stortingsmeldingar sjølvsagt er viktige, men det er den konkrete oppfølginga som tel når alt kjem til alt. Den raud-grøne regjeringa har vist vilje og evne til å ta fatt i vald i nære relasjonar. Ikkje nokon gong før har temaet vorte løfta så mykje fram, tala så mykje om, og det har aldri før vorte gjort så mykje konkret med problemet. Dette gjev grunn til å vere optimistisk med tanke på at meldinga skal bli følgd opp. Vi har oppretta stadig fleire barnehus, der overgrepsutsette ungar blir tekne langt betre vare på enn før. Vi har fått oppretta familievaldskoordinatorstillingar i politidistrikta, slik at politiet har vorte stadig flinkare til å gripe fatt i vald i nære relasjonar. Det blir ikkje kalla husbråk lenger – det i seg sjølv er eit framskritt. Vi har også skjerpa straffa for vald og overgrep. Det skal vere ein samanheng mellom alvorsgraden i lovbrotet og straffenivået. Organisering av overgrepsmottaka er av dei temaa det har vore mykje diskusjon om – med rette også, for dette er viktig. Vi må sørgje for at gode, eksisterande tilbod ikkje blir dårlegare. Det raud-grøne komitéfleirtalet peiker klart på verdien av det arbeidet og den idealismen som er lagd ned i utviklinga og drifta av overgrepsmottaka. Når finansieringsansvaret no blir tydeleg plassert i spesialisthelsetenesta, betyr det ikkje at gode, eksisterande tilbod skal takast bort og at alt skal byggjast på nytt. Eg føreset at det blir jobba aktivt for å finne gode løysingar i samspel mellom kommunane og spesialisthelsetenesta og eksisterande overgrepsmottak. Til slutt vil eg slå fast at regjeringa og Stortinget no legg eit godt grunnlag for at fleire menneske i landet vårt skal kunne leve livet sitt fri for vald og overgrep. Så er det opp til oss alle å følgje opp meldinga og sørgje for resultat. | 2013-05-30 |
Jenny Klinge | F | Senterpartiet | Dette representantforslaget, om tiltak for «å bekjempe det moderne slaveriet», tek opp eit viktig tema. Stortinget har debattert temaet fleire gonger i perioden, og seinast i samband med tre interpellasjonar sist i april. Det viser at vi tek problemet på alvor. For den raud-grøne regjeringa har det vore viktig med konkrete tiltak for å kjempe mot menneskehandel og utnytting av andre menneske. Stortinget vedtok det vi ofte kallar sexkjøplova, i 2008, for å redusere etterspørselen gjennom å gjere det ulovleg og dermed vanskelegare å få kjøpt sex, men ikkje minst også for tydeleg å understreke at vi ikkje meiner det er rett å kjøpe andre menneske på dette viset. Lova har både ei strafferettsleg og ei normativ side. Komiteen peikar på at det i tillegg til lovreguleringa må vere sosiale tiltak for å hjelpe dei som blir offer for menneskehandel. Aktuelle tiltak kan gå på bustad, rusbehandling osv. I og med at vi har debattert temaet så nyleg som vi har, vil eg vise til den debatten og dei merknadene vi hadde også i dei sakene. Eg takkar forslagsstillarane for å ta opp eit viktig tema. Eg er sikker på at alle partia kjem til å arbeide mykje med dette temaet vidare – eg oppmodar alle om det. Vi ser no at det i aukande grad kjem folk frå andre land som utnyttar andre menneske, og som tener grovt med pengar på å tvinge andre til prostitusjon, til å stele, til å selje narkotika osv. Dette er eit problem som vi må ta på høgste alvor framover. Det skal ikkje skje i Noreg i det moderne samfunnet som vi skulle ønskje det var. | 2013-05-30 |
Kjell Ingolf Ropstad | M | Kristelig Folkeparti | Jeg vil i likhet med andre understreke at det er en viktig stortingsmelding som behandles her i dag. Jeg er glad for det arbeidet som komiteen har gjort, at det er så mye som vi også står sammen om, og som vil være av betydning for å bekjempe vold i nære relasjoner. Dette har vært et viktig tema og en prioritert oppgave for Kristelig Folkeparti. Selv om vi ikke sitter i komiteen, har vi gjentatte ganger løftet det opp i debattene. Det har vært en av de delene i justispolitikken som vi ønsker større prioritet på. Derfor har vi også i våre alternative budsjetter hvert år styrket ressursene til politi og andre felt for å kunne bekjempe vold i nære relasjoner. Jeg ønsker å starte mitt innlegg med å snakke om forebygging. Det avgjørende å lykkes med er selvsagt å unngå at det i det hele tatt er fare for vold i nære relasjoner, og at det oppstår situasjoner der vold blir brukt. Da er familiepolitikk et helt avgjørende stikkord. Klarer vi å lage en trygg oppvekst og gode relasjoner, ja så lykkes vi også innen dette feltet. Et spesielt område som Kristelig Folkeparti har løftet opp i det siste – eller gjennom hele perioden, sånn sett – er familievernet. Familievernet er det som ofte først kommer i kontakt med familien dersom det viser seg at det går galt. Dette er forebyggende. Denne uken så vi et oppslag fra Sør-Trøndelag, der det sto at det er inntaksstopp på familievernkontoret på grunn av økonomi. Det opprører meg. For det å komme tidlig inn, å kunne forebygge når situasjonen har oppstått og kunne bistå i de konfliktene som har oppstått, er viktig for å unngå at det utvikler seg. Det virker på meg som at regjeringen er veldig opptatt av forebygging og tidlig innsats når man snakker, men dette er et eksempel som jeg mener man burde ha gjort noe med. Man burde støttet forslagene til Kristelig Folkeparti når det gjelder å styrke familievernet. Hvis ikke, blir det nok en gang brannslukking i stedet for å komme tidlig inn og bekjempe vold på den måten. Så vil jeg vise til, siden vi ikke sitter i komiteen, at vi har skrevet inn merknader fra helse- og omsorgskomiteen og fra familie- og kulturkomiteen. Der redegjør vi for mange av Kristelig Folkepartis standpunkter. Jeg viser også til at en annen viktig bit når det gjelder forebygging, er å bekjempe alkoholmisbruk. Vi vet at flertallet av voldstilfellene er alkoholrelaterte, og vi vet at anslagsvis 50 000 til så mange som 150 000 barn vokser opp i hjem der det er et risikofylt alkoholkonsum. Det er et viktig felt å prioritere. Siden vi ikke sitter i komiteen, viser jeg til merknadene. I familie- og kulturkomiteen er man tydelig på at man er enig med justiskomiteen i at man må løfte opp at det er mange menn som blir utsatt for vold, men på samme tid må vi ha to tanker i hodet samtidig. Vi vet at mye av volden i nære relasjoner må ses i et kvinneperspektiv. Jeg er veldig glad for at familie- og kulturkomiteen faktisk står samlet i mange av merknadene, og at et flertall støtter opp om dem. Det er vi i Kristelig Folkeparti veldig glad for. Et viktig punkt som jeg vil presisere for justisministeren også, er at komiteen er veldig tydelig når det gjelder avhør av barn og de grove bruddene på regelen om ventetid ved avhør av barn som er kommet fram. En samlet komité sier at en må få gjort noe med det, og det er jo også så enkelt som at loven sier at avhør skal tas innen 14 dager. Når en ser at det ved f.eks. Statens Barnehus i Oslo økte fra 71 dager i 2011, som i utgangspunktet er altfor lang tid, til 95 dager i 2012, viser det at en i alle fall ikke er på rett vei der. Det krever en styrket innsats fordi her er det snakk om barn som er utsatt for vold og overgrep, og som trenger å komme videre. Derfor er jeg veldig glad for at familiekomiteen har vært så tydelig akkurat på det punktet, og det forventer jeg også at regjeringen følger opp. Jeg ser også at en annen sak som opposisjonen er tydelig på, er overgrepsmottakene. Nå ser jeg på tiden at vi må komme tilbake til hva vi tenker om den saken, men vi er i hvert fall skeptiske til forslaget om å slå sammen og flytte overgrepsmottakene, eller arbeidet, over til spesialisthelsetjenesten. Derfor kommer jeg til å støtte forslag nr. 5 fra mindretallet. Vi kommer til å støtte forslagene nr. 1, 3, 4, 5, 6 og 8. Jeg ser også at det er noen omdelte forslag, men det får jeg heller komme tilbake til senere. | 2013-05-30 |
Kjell Ingolf Ropstad | M | Kristelig Folkeparti | Som jeg var inne på i mitt innlegg, har Kristelig Folkeparti vært opptatt av den lange ventetiden når det gjelder dommeravhør av barn. Jeg vet at statsråden er bekymret over det samme. Som jeg sa, ser en at i f.eks. Oslo har ventetiden gått betydelig opp det siste året. En ser også at ventetiden i landet i snitt er langt over den ventetiden som loven sier er akseptabel, nemlig 14 dager. Mye av dette er fordi en skal få mest mulig sannferdige avhør, og at ungene selvfølgelig skal kunne komme seg videre etter traumatiske opplevelser. Min frustrasjon dreier seg egentlig bare om at det har tatt lang tid. Dette er et tema som over tid har vært mye på dagsordenen. Allikevel ser en at det i noen politidistrikter, f.eks. i Oslo, har gått motsatt vei. Istedenfor at ventetiden har gått ned, har den blitt lenger. Hvorfor har ikke regjeringen lyktes med å få ned ventetiden? Hva vil statsråden gjøre for å få ned ventetiden? | 2013-05-30 |
Kjell Ingolf Ropstad | M | Kristelig Folkeparti | Dette er en sak som hadde fortjent mye mer tid enn 3 minutter på hvert parti. Heldigvis hadde vi en god debatt og en god runde da Stortinget hadde tre interpellasjoner om tilnærmet samme tema. For Kristelig Folkeparti er det en viktig sak, som vi ønsker å løfte opp, og derfor var det også naturlig for oss å komme med en rekke forslag gjennom dette representantforslaget. Vårt utgangspunkt er at det som ofte blir tatt for gitt, at slaveriet er over, at det er historie, at det er noe som skjedde for lenge siden, faktisk ikke stemmer, og at det dessverre er flere slaver i dag enn det noen gang har vært. Antislaveriorganisasjonen Free the Slaves sier at det er 27 millioner mennesker som lever i slaveri i dag, og det er alle typer sektorer. Det er prostitusjon, det er tigging, det er tvangsarbeid, det er mennesker som blir tvunget til å gjøre ting mot sin vilje. Så har jeg behov for å forklare at ved en inkurie er ikke forslagene i vårt representantforslag lagt fram i salen i dag, så dessverre får vi ikke mulighet til å stemme over dem. Men alle ser jo intensjonen i forslagene til Kristelig Folkeparti. Vi skulle gjerne ha fremmet dem hvis det var mulig, men det er dessverre ikke mulig nå. Det er en forklaring til representanten fra Fremskrittspartiet. Så må jeg takke for rosen for forslagene. Vi skulle veldig gjerne stemt for dem, vi også, selvfølgelig. I tillegg vil jeg bare si at av de forslagene som ligger i komitéinnstillingen, støtter Kristelig Folkeparti alle unntatt forslag nr. 8. Vi støtter altså forslagene nr. 1–9 unntatt nr. 8. Så har jeg behov for å si at for Kristelig Folkeparti har det med dette initiativet vært viktig å understreke bredden, som representanten Oktay Dahl var inne på. Samtidig har det også vært en oppfølging av sexkjøploven, fordi Kristelig Folkeparti tok initiativ til og var en pådriver for å få til sexkjøploven. Allerede da var vi krystallklare på at den loven ikke vil fungere alene, vi trenger flere tiltak. Derfor har vi vært opptatt av sosiale tiltak, som en kan se av representantforslaget, og vi har også vært opptatt av å gjøre noe med refleksjonsperioden, sånn at den kan fungere enda bedre. Der er jeg også glad for de signalene som kom i interpellasjonsdebatten da vi diskuterte det sist. I tillegg mener jeg at vi har en plikt til å gjøre mer for dem som lever i prostitusjon i dag. Vi vet at veldig mange av dem som er tvunget til å jobbe i prostitusjon, er ofre for menneskehandel. Når en ser i dag at det er så vanskelig å komme ut av det, trenger vi å stille opp med hjelpetiltak, sånn at det er enklere. Så har vi også et ønske om å gjøre noe med etterspørsel og holdningsendring. Der er loven normgivende, og den er viktig. Men i tillegg har vi også et spennende forslag som ligger i dokumentet, som går på holdninger og f.eks. det å innføre det som et tema i skolen for å være med og vise at slaveri er noe som finnes i dag, og at det å kjøpe sex er med på å bidra til å opprettholde slaveriet. Jeg skulle gjerne sagt mye mer, men det ble i hvert fall et kort innlegg. | 2013-05-30 |
Inger Johanne Bjørnstad | F | Venstre | Venstre slutter seg til komiteen og er svært tilfreds med at det for første gang legges fram en stortingsmelding om vold i nære relasjoner. Dette er et område der det er særlig viktig med koordinert innsats og innsats på mange plan samtidig. Nære relasjoner er vel noe av det vanskeligste og også det beste vi mennesker har. Det kan være en privatsak, men når enkeltmennesker krenkes, det være seg ved psykisk eller fysisk vold, er det et anliggende for samfunnet. Det har vært sagt mye bra tidligere i debatten, og jeg vil derfor begrense meg til å ta opp noen punkter som ligger Venstre særlig på hjertet, og som til dels savnes i meldingen. Det var Venstre i regjering, med Odd Einar Dørum som justisminister, som innførte ordningen med familievoldskoordinatorer i politidistriktene. Dette er fulgt opp, men den rød-grønne regjeringen har ikke fulgt opp ordningen godt nok. Alle politidistrikter er nå pålagt å ha en familievoldskoordinator i full stilling, men TV 2 viste i fjor at mange av koordinatorene blir pålagt andre oppgaver. Jeg har liten tro på at dette er på grunn av at det er for få arbeidsoppgaver. Jeg har merket meg at regjeringen vil styrke samarbeidet med frivillige organisasjoner, bl.a. gjennom «opprettelsen av en tilskuddsordning blant annet for frivillige organisasjoner». Det er både fornuftig og bra. Men samtidig sier regjeringen at alle de omfattende tiltakene i meldingen skal dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer. Det var ikke akkurat en kjempesatsing. Venstre mener det er maktpåliggende å styrke den forebyggende innsatsen. For å redusere omfanget av vold og seksualisert vold er det nødvendig å tenke forebyggende fra tidlig alder. Gjennom bedre utdanning av helsesøstre og en styrking av skolehelsetjenesten kan man bedre nå de som er utsatt i dag, og forebygge hendelser i framtiden. Venstre slutter seg til mindretallets kritikk av forslaget om at ansvaret for voldtektssaker skal overføres til spesialisthelsetjenesten. Å spre kompetanse og ressurser på den måten er etter vår oppfatning uheldig. Kunnskap er uhyre viktig både for å forstå hvorfor og hvordan vold i nære relasjoner skjer og for å kunne prioritere innsatsen der den gir mest tilbake. Venstre mener også at det er nødvendig å styrke forskningsinnsatsen vedrørende omfanget og konsekvensene av seksualisert vold. Til slutt vil jeg si at Venstre slutter seg til de forslagene som er framsatt i innstillingen. De andre som er kommet etterpå, vil vi komme tilbake til. | 2013-05-30 |
Grete Faremo | F | Arbeiderpartiet | Dette er en viktig dag. For første gang debatteres en stortingsmelding om vold i nære relasjoner i denne sal, og jeg er glad for at forslagene i meldingen får bred støtte her i Stortinget. Vold i nære relasjoner er et omfattende samfunns- og folkehelseproblem. Regjeringen ser med stort alvor på at mange lever i en tilværelse preget av vold. Med denne meldingen til Stortinget legger regjeringen opp til å gi arbeidet mot vold i nære relasjoner et stort løft. Vi identifiserer utfordringer og skisserer linjene for det videre arbeidet. Hovedutfordringene knytter seg til å styrke kvaliteten på tjenestene innenfor den eksisterende strukturen og også å legge til rette for bedre samarbeid og mer samordning. Det er også et særlig behov for å styrke den forebyggende innsatsen. Vi legger til grunn en forståelse av vold i nære relasjoner som kaller på en såkalt bredspektret innsats. Bare gjennom en kombinasjon av kriminalpolitiske, likestillingspolitiske, sosialpolitiske og helsepolitiske virkemidler vil vi lykkes i å bekjempe volden. Meldingen omfatter først og fremst partnervold og barn som opplever denne volden. La meg derfor trekke fram noen av de viktigste konkrete tiltakene i meldingen. Vi styrker Statens Barnehus slik at enda flere barn får hjelp, omsorg og behandling. Når vi i år etablerer ytterligere to barnehus, vil vi til sammen ha ti barnehus. I tillegg økes bemanningen kraftig. Gode erfaringer med barnehusene gjør at vi vil teste ut en lignende modell for voksne etter modell av prosjektet i Malmö som bærer navnet Karin, der politiet og hjelpeapparatet gir bistand til utsatte for vold i nære relasjoner i samme lokaliteter. Modellen skal prøves ut på Stovner i Oslo. Forskning kan tyde på at det å spørre rutinemessig om vold har en positiv effekt. Derfor skal det innføres rutiner slik at helsepersonell spør alle gravide om de er utsatt for vold eller overgrep. Det skal også innføres en ny organisering av overgrepsmottakene. For å styrke kvaliteten skal tilbudet til barn som har vært utsatt for mishandling eller seksuelle overgrep, forankres i spesialisthelsetjenesten. Vi vil vurdere om det skal opprettes regionale overgrepsmottak for barn. Også tilbudet til voksne som har vært utsatt for overgrep, skal forankres i spesialisthelsetjenesten. Samarbeidet med de frivillige organisasjonene skal styrkes, bl.a. ved å etablere en egen tilskuddsordning for frivillige organisasjoner og andre aktører. Kunnskap og kompetanse om vold i nære relasjoner er en forutsetning for å kunne iverksette gode tiltak. Vi vil etablere et eget forskningsprogram om vold i nære relasjoner. Det sier noe om vekten vi tillegger dette feltet når vi faktisk er innstilt på å øke forskningsbudsjettet i Justis- og beredskapsdepartementet med 50 pst. for å kunne ta denne utfordringen. God forebygging er en investering i framtiden og sparer oss for store menneskelige og økonomiske kostnader. Det er behov for å styrke forebyggingen på alle nivåer, men først og fremst primærforebyggingen. Det skal utarbeides en nasjonal strategi for forebygging i samarbeid med sentrale aktører på feltet. Tiltakene rettet mot voldsutøver er en viktig del av den forebyggende innsatsen mot vold i nære relasjoner. Hjelpe- og behandlingstilbudet til voldsutøvere skal derfor styrkes. Jeg har en klar forventning om at meldingen til Stortinget vil bidra til å styrke arbeidet mot vold i nære relasjoner. Dette er kanskje den mest tabubelagte delen av voldskriminaliteten som derfor må mer opp og fram i lyset enn hva tilfellet har vært så langt. Meldingen vil også bli fulgt opp av en ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner. | 2013-05-30 |
Grete Faremo | F | Arbeiderpartiet | Jeg forstår det slik at en dom for vold eller overgrep mot egne barn allerede i dag vil være et tungtveiende moment ved vurderingen av foreldreansvar, fast bosted og samvær. Vurderingen i den enkelte sak vil imidlertid bero på rettens konkrete skjønn. Vi har arbeid på gang der vi gjennom endringer i prosess og saksbehandlingsregler totalt sett vil gi en senket terskel for å oppnå gode løsninger når det gjelder de problemstillinger som replikanten tar opp. Vi jobber systematisk, med sikte på å gi så trygge rammer som mulig rundt barn. Dette er et av de områdene vi fokuserer mye på. | 2013-05-30 |
Grete Faremo | F | Arbeiderpartiet | Det har lenge vært uklarheter omkring ansvaret for etablering og finansiering av overgrepsmottakene. Jeg registrerer at Høyre lover å reversere den modellen som regjeringen nå introduserer. Det gjør de etter at en evaluering – som fant sted i 2012 – viste at det er store variasjoner i både innholdet i og kvaliteten på tjenesten som leveres. Det handler om forskjeller i løpet av døgnet, og det handler om forskjellige tilbud rundt om i landet. Dette kan ikke fortsette. Jeg er glad for at vi med den nye forankringen i spesialisthelsetjenesten får en avklart modell. Jeg er likevel ikke ute etter å ødelegge muligheten for å fortsette med den modellen som i noen overgrepsmottak fungerer godt. Det kan avtales særskilt. Vi må sikre et godt, landsdekkende tilbud og en best mulig etterforskning av kriminelle forhold. | 2013-05-30 |
Grete Faremo | F | Arbeiderpartiet | Vi er alle enige om at den ventetiden som det er rapportert om, fra 2012, ikke kunne fortsette. Derfor inneholder denne meldingen en rekke konkrete tiltak. Vi venter altså ikke på f.eks. budsjettet for 2014. Vi forsterker ikke minst innsatsen på barnehuset her i Oslo. Med opprettelsen av et eget barnehus i Sandefjord tar vi utfordringene i østlandsområdet på en helt annen måte. Barnehuset i Oslo får mer enn doblet sine ressurser inneværende år. Oslo politidistrikt har også tilsatt i nye stillinger – har økt kompetansen ved å tilsette flere som har utdanning. Det er altså en kombinasjon av strakstiltak og langsiktig satsing. Vi skal få ned ventetiden, og vi skal bidra til enda bedre støtte og løsninger rundt barn i en meget vanskelig situasjon. | 2013-05-30 |
Grete Faremo | F | Arbeiderpartiet | Det er registrert rundt 240 000 aksjeselskaper i Norge, og aksjeselskapsformen er den mest brukte foretaksformen. Det er derfor av stor betydning for norsk næringsvirksomhet at lovgivningen sikrer aksjeselskapene gode rammevilkår. I dag sluttfører vi et lovarbeid som vil innebære merkbare forenklinger for aksjeselskapene. Regjeringen har satt seg ambisiøse mål når det gjelder forenklinger for næringslivet. Målet er å redusere næringslivets administrative kostnader med 10 mrd. kr innen utgangen av 2015, og vi har spesielt fokusert på små og mellomstore bedrifter. Aksjekapitalkravet ble allerede i 2011 redusert til 30 000 kr. Da innførte vi også en adgang til å unnlate revisjon. Sammen med lovforslaget som behandles i dag, gir vi viktige bidrag til å bedre rammevilkårene for norske aksjeselskaper. I fjor økte antall nyregistrerte aksjeselskaper med 67 pst. sammenlignet med 2011, mens det tilsvarende tallet for NUF-er viste en reduksjon på hele 58 pst. Aksjeloven regulerer et vidt spekter av selskaper. Loven skal ivareta flere og til dels motstridende hensyn. Det dreier seg om en privatrettslig lov som regulerer forholdet mellom private aktører. Siktemålet kan derfor ikke være å oppheve flest mulig regler eller redusere alt som minner om forpliktelser eller byrder. Næringslivet er best tjent med at aksjeselskap opprettholdes som en seriøs selskapsform som næringslivets aktører kan ha tillit til, og jeg mener at det lovforslaget som Stortinget har til behandling i dag, balanserer disse hensynene på en god måte. Reglene blir mer fleksible, og det legges i større grad til rette for praktiske løsninger som imøtekommer selskapenes behov. Fortsatt vil loven ivareta de forskjellige interessene i selskapet, f.eks. til kreditorene, mindretallsaksjonærene og de ansatte. Jeg legger også stor vekt på ansattes sosiale rettigheter. De ansattes rettigheter er ivaretatt uansett selskapets størrelse. Det å være ansatt i eget aksjeselskap framfor f.eks. i et NUF gir en større trygghet for privat økonomi om noe skjer. Forenklingen gir dermed også en viktig velferdspolitisk gevinst. Lovforslaget vil medføre viktige forenklinger for aksjeselskapene. Næringslivet venter på endringene. Jeg ønsker derfor at endringene trer i kraft så raskt som mulig. Jeg tar sikte på at endringene i hovedsak skal tre i kraft allerede 1. juli i år. Jeg er glad for at en samlet komité slutter seg til forslaget om å oppheve kravene i lovgivningen om kunngjøring i papiravis. Dette er et framtidsrettet tiltak som vil innebære store besparelser for det offentlige. | 2013-05-30 |
Grete Faremo | F | Arbeiderpartiet | Vi følger med dette opp St.meld. nr. 37 for 2007–2008. Vi har spesielt fokus på å legge bedre til rette for soning for domfelte under 18 år og også større grad av differensiering av soningstilbudet i fengslene. Overgangsboligene brukes i dag som et utslusingstiltak for å lette overgangen fra soning i fengsel til løslatelse. Regjeringen mener imidlertid at enkelte domfelte bør starte soningen i overgangsboliger, hvor botrening og utvikling av sosiale ferdigheter er en sentral del av virksomheten. Dette vil være særlig viktig for unge domfelte, men også for andre innsatte med spesielle behov. Utviklingen med tyngre fengselsklientell og mer alvorlig, herunder organisert, kriminalitet har også medført behov for en utvidet adgang til å kunne flytte innsatte mellom fengsler. Det kan f.eks. være uheldig dersom domfelte fra samme straffesak soner i samme fengsel. Proposisjonen inneholder også et lovforslag som gjør det lettere å flytte innsatte til et annet fengsel for å ivareta hensynet til tilsatte i kriminalomsorgen. Slik flytting kan f.eks. være aktuelt når det er en nær relasjon mellom tilsatt og innsatt, og hvor hensynet til habilitet og profesjonalitet tilsier at den innsatte ikke kan sone der hvor en konkret tilsatt arbeider. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre går imot forslaget om direkte innsetting i overgangsboliger. De mener at dette vil bryte med prinsippene bak straffen og de preventive hensynene, og hindre progresjon i soningen for langtidssonere. Her vil jeg understreke at direkte innsettelse i overgangsboliger bare skal skje etter en grundig sikkerhetsvurdering, og at kriminalomsorgen vil tilrettelegge for at det også er et tilstrekkelig tilbud for langtidssonere. Representanten Oktay Dahl refererte til et brev som jeg ikke på stående fot kan si er kjent for statsråden, men det er naturlig at jeg sjekker ut i departementet, at vi gjør en vurdering, og at jeg ser etter en egnet måte for tilbakemelding til Stortinget. | 2013-05-30 |
Grete Faremo | F | Arbeiderpartiet | Representantforslaget inneholder 14 ulike forslag for å styrke kampen mot menneskehandel. Jeg opplever at bakgrunnen for forslagene er en sterk vilje til å utvikle vår innsats mot det moderne slaveriet. Jeg kan forsikre at regjeringen deler denne viljen, noe som vår nåværende handlingsplan mot menneskehandel bærer preg av. Det er flere av forslagene som hadde fortjent en grundig gjennomgang, men med tiden som er tilgjengelig, viser jeg til brevet fra vårt departement 30. april med kommentarer til de 14 forslagene. Der ble det også orientert om arbeidet som pågår for å utvikle lovverket som beskytter barn mot overgrep. Forslagsstillerne ble forhåpentligvis også beroliget av beskrivelsen av høringsrunden som nå pågår, der vi innhenter synspunkter på en rekke lovforslag som er egnet til å styrke vernet av barn. Den samme høringen har som hensikt å gjennomføre endringer i straffeloven, som åpner for at Norge kan ratifisere Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk. Dette er i tråd med forslagsstillernes ønske. Forslagsstillerne er ellers opptatt av at man sikrer at opplæring for å identifisere ofre for menneskehandel blir gitt til relevante yrkesgrupper. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har fulgt opp punktet ved å fremme et eget forslag om styrket opplæring. Jeg vil understreke at det hersker en tverrpolitisk enighet om behovet for kompetanseutvikling, noe vår handlingsplan mot menneskehandel for perioden 2011–2014 fastslår. Det pågår derfor regelmessig slik opplæring. Gjennom koordineringsenheten for ofre for menneskehandel drives kompetanseutvikling overfor personer som i sitt arbeid kan møte ofre. Dette gjelder ikke minst barnevernsansatte og politifolk. Jeg nevner også at UDI over lengre tid har undervist sine ansatte om menneskehandel. La meg også understreke at jeg deler forslagsstillernes intensjon når det gjelder å utvikle stadig bedre tiltak for å bekjempe menneskehandel. Som det framgår av departementets svar i saken, er det likevel flere forslag jeg oppfatter ikke er egnet til å hjelpe ofre for menneskehandel på en bedre måte enn i dag. Tiltakene i vår handlingsplan på området sikrer konkrete resultater gjennom en bred og samlet innsats på området. | 2013-05-30 |
Grete Faremo | F | Arbeiderpartiet | Statsråd Aasrud og jeg er enige om at representantforslaget er et verdifullt innspill til forbedringer av gjeldende regelverk om rettssikkerhet ved forvaltningens bruk av tvangsmidler. Jeg gleder meg over å høre representanten Michael Tetzschner referere til at regjeringen er «forholdsvis imøtekommende». Det oppfatter jeg som sterk ros fra opposisjonen i denne salen. Forslaget gjelder i hovedsak regler som allerede følger av ulovfestet rett eller Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Denne konvensjonen gjelder som norsk lov, med forrang foran annen lovgivning, jf. menneskerettslovens § 2 nr. 1 og § 3. Vi kan likevel gjøre reglene enklere og mer tilgjengelige og dermed legge bedre til rette for en ensartet praksis, dersom det gis nye bestemmelser om dette i lovs form. I dag finnes det en rekke forskjellige regler om tvangsmidler som ikke nødvendigvis er godt samordnet, og hvis det lovfestes generelle regler om forvaltningens bruk av tvangsmidler, kan det bidra til økt rettssikkerhet og bedre sammenheng i regelverket. Jeg setter derfor i gang en nærmere utredning med sikte på å sende et forslag om forvaltningens bruk av tvangsmidler på alminnelig høring. Paragraf 10 i representantforslaget, om retten til ikke å inkriminere seg selv, inngår i oppfølgingen av NOU 2003: 15, Fra bot til bedring. Paragrafene 1–9 i representantforslaget gjelder forhold som ikke var omfattet av forslagene i den offentlige utredningen. Disse delene av representantforslaget bør derfor utredes uavhengig av oppfølgingen av NOU-en fra 2003, og sendes på høring, før det tas stilling til dem. Arbeidet med oppfølgingen av NOU 2003: 15 har vært omfattende og krevende. Jeg kan likevel være enig med dem som har bemerket at det har tatt lang tid. Justis- og beredskapsdepartementet har hatt en del uventete utfordringer å stri med de siste par årene, og det har dessverre forsinket arbeidet med oppfølgingen av denne NOU-en. Jeg kan opplyse om at arbeidet med oppfølgingen har kommet svært langt, og det vil ikke gå lang tid før en proposisjon fremmes. | 2013-05-30 |
Grete Faremo | F | Arbeiderpartiet | Man kan ikke være stolt av at ting tar for lang tid, men det er også viktig å merke seg at forslaget, som jeg nevnte, i hovedsak dekkes av ulovfestet rett eller Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Men det er et vanskelig tilgjengelig regelverk, som jeg tror vi kan forenkle, og det er også rettssikkerhetsmessig riktig å gjøre en vurdering av om ikke disse reglene bør reguleres samlet. Så er det, som jeg nevnte, også kommet nye forslag inn. Jeg nevnte at §§ 1–9 i forslaget ikke er dekket av denne NOU-en, og dem skal vi derfor sørge for å følge godt opp og ta en særskilt høring på. | 2013-05-30 |
Grete Faremo | F | Arbeiderpartiet | All ros er velkommen, og så har jeg lært meg i et langt liv at det sjelden er en gratis lunsj å hente! Jeg gjør meg mange tanker om at vi har store utfordringer i Justis- og beredskapsdepartementet som vi må sikre en god prioritering rundt. Oppfølgingen av denne NOU-en har tatt lang tid, men når det gjelder det regelverket som vi er enige om at det er viktig å få på plass, skal jeg sørge for at det kommer en sak til Stortinget så raskt som mulig. Jeg har også når det gjelder straffeloven, sørget for å legge fram forslag som gjør at vi sikrer en rettslig gjennomføring av regler som Stortinget vedtok her for noen år tilbake. Den teknologiske utfordringen knyttet til å gjennomføre den nye straffeloven tør også være kjent, og det jobber vi systematisk med å løse. | 2013-05-30 |
Knut Tønnes Steenersen | M | Fremskrittspartiet | Det er en særdeles vanskelig problemstilling vi her prater om. Det er ting som skjer bak lukkede dører, på steder folk ofte forbinder med trygghet og trivsel. Det skaper også mye utrygghet og vanskelige situasjoner for barn, og det vil vi at barn skal slippe. Mitt spørsmål handler om foreldreretten. Vi mener at man skal kunne fratas foreldreretten når man utøver grove overgrep mot sine barn og blir dømt for det. Jeg vil presisere at vårt – og Høyres – forslag sier at det gjelder dem som «har blitt dømt», og at det gjelder grove overgrep. Er justisministeren enig i at det å utøve grove overgrep mot sine barn og bli dømt for det, bør kunne føre til tap av foreldreretten? | 2013-05-30 |
Knut Tønnes Steenersen | M | Fremskrittspartiet | Som mange har sagt, ønsker vi alle denne stortingsmeldingen velkommen, for den fokuserer på noe vi alle ønsker å gjøre noe med, og som vi alle har nulltoleranse for. Det fine er at vi får fokus på dette, men vi mener jo at regjeringen er litt lite konkret i sine tiltak. Jeg begynte å telle opp antall ganger ordene «vurdere», «oppfordre» og «bidra» er brukt her og er kommet litt ut av tellingen, men vi kan jo nå håpe at det legges nok handling bak det man vedtar i denne saken, så vi virkelig kan få se en endring. Men der man er litt mer konkret, møter man motstand fra fagmiljøene, og det er spesielt det mange har pratet om her i dag, nemlig overgrepsmottakene. Vi hørte på NRK i dag at professor i allmennmedisin, Steinar Hunskår, sier at han nå er redd for at ofrene ikke blir ivaretatt godt nok med det forslaget som er kommet til løsning. Allmennleger som jobber med dette, frykter nå at de som har vært utsatt for overgrep, skal bli et nummer i rekken på et akuttmottak. Overgrepsmottakene skal være et lavterskeltilbud hvor man skal få hjelp og kompetanse på ett og samme sted. Det er en kjensgjerning, og det står også i meldingen, at veldig mange som er utsatt for vold i nære relasjoner, reiser tilbake til overgriper. Mange vil heller ikke fortelle om overgrepet. Jeg leser i Stavanger Aftenblad om to erfarne overleger, som jobber ved et av overgrepsmottakene, som forteller at en person som oppsøker legevakten med brukket arm, kan ende opp med å bli undersøkt i flere timer av et tverrfaglig team hvis vedkommende er skadet som følge av mishandling eller overgrep. Vi er tvilende til at en legevakt eller en fastlege har denne kapasiteten på kort varsel. Vi mener at overgrepsmottakene må videreføres og styrkes, og at dette er et viktig virkemiddel for å kunne gi et helhetlig og målrettet tilbud til dem det gjelder. Til et overgrepsmottak kan man komme på kort varsel og få kyndig hjelp i et spesialisert fagmiljø som sikrer bevis og støtter offeret psykisk. Vi leser at man vil sørge for nok penger til at man skal få nok kompetanse til å gjøre denne splittingen. Det har vi også hørt før, og det er vi ikke sikre på at kommer til å skje. Vi ser at dette forslaget møter mye kritikk, og vi synes det er spesielt at flertallspartiene i denne saken ikke vil høre på fagmiljøene. Det eneste jeg kan se, er at justisministeren skryter av meldingen og sier at vi nå får på plass en fast og varig modell. Ut fra reaksjonene som er kommet, er vi usikre på om denne modellen er særlig egnet, men her prater vi for døve ører. Jeg forstår heller ikke SVs representant som sier at der kompetansen er, der skal vi bygge den videre. Da burde han jo støtte forslaget om å videreføre disse miljøene. Så hører jeg saksordføreren sier at hun nå vil ha denne problemstillingen ut av det private rom og inn på den offentlige arena. Det er vi enige om, og det vil nok meldingen sikkert være med på å føre til. Men vi tror kanskje det er et lite tilbakeslag hvis resultatet av dette blir at overgrepsofre blir henvist til en kø hos legevakten eller en fremtidig time hos sin fastlege. | 2013-05-30 |
Tove Karoline Knutsen | F | Arbeiderpartiet | Jeg slutter meg til alle som har sagt at dette er en viktig dag i Stortinget. Vi debatterer og skal vedta en stortingsmelding som er den første i sitt slag. Den peker på viktige tiltak vi som samfunn må sette inn for å hjelpe sårbare og ofte utslåtte mennesker – barn, unge og voksne, både kvinner og menn – som er utsatt for overgrep og vold, med spesielt fokus på den volden som skjer i nære relasjoner. Norge har internasjonale forpliktelser knyttet til bekjempelse av vold som på ulikt vis rammer enkeltmennesker og grupper. Vi veit at vi trenger å styrke kompetansen på dette feltet, og at vi må ha enda større fokus på forebygging og tidlig innsats. Arbeidet mot vold må skje på tvers av sektorer, og mye av både det forebyggende og det behandlende arbeidet skjer i helsesektoren. Utfordringa er å ha god kompetanse over hele landet, både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Vi må ha begge nivåene med når vi skal gå inn i dette, ofte vanskelige, feltet. Jeg er spesielt glad for at regjeringa har bebudet en storstilt satsing på helsesøstertjenesten og skolehelsetjenesten. Her har man det beste utgangspunktet for å yte tidlig innsats gjennom å avdekke urovekkende forhold, f.eks. i familier, og også drive godt, forebyggende og opplysende helsearbeid. Vi har i denne meldinga et spesielt fokus på overgrepsmottakene. Det er et tilbud innenfor helse- og omsorgstjenesten som mange steder har fungert godt, men vi veit at andre steder har det ikke vært like vellykket. Jeg er glad for at meldinga adresserer dette, at man erkjenner at både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten må være involvert i dette arbeidet, og at man legger opp til målretta kompetanseutvikling på begge nivåer. Både legevakt, fastlege, helsesøstertjeneste og spesialisthelsetjeneste trenger oppdatert kunnskap om vold og overgrep og om hva dette medfører av uhelse – i vid betydning – for dem som blir utsatt. Jeg tror den oppryddinga man nå gjør innenfor både organisering, ansvarsfordeling og finansiering, vil kunne styrke overgrepsmottakene og gjøre dem bedre i stand til å møte og ivareta ofre for overgrep og vold. Så vil jeg si at det er viktig at vi har tilstrekkelige rettsmedisinske ressurser og god kompetanse i dette arbeidet. Det er ofte helt avgjørende i volds- og overgrepssaker, også når det skjer i nære relasjoner, at vi tidlig kan gjøre nødvendige rettsmedisinske undersøkelser. Meldinga understreker dette ved å peke på behovet for å etablere breiere rettsmedisinske kompetansenettverk. I den sammenheng vil jeg også peke på viktigheten av at Folkehelseinstituttet, som har ansvar for Rettsmedisinsk institutt, og Rettsgenetisk senter i Tromsø samarbeider om oppgavene, slik Stortinget forutsatte ved behandlinga av statsbudsjettet i fjor høst. | 2013-05-30 |
Ole Kristoffer Tveiten | M | Fremskrittspartiet | Når jeg ikke har gleden av å møte som representant i Stortinget, jobber jeg som polititjenestemann i Bergen. I debatten om vold i nære relasjoner blir det derfor naturlig for meg å ta ordet. De ord som sies, og de vedtak som fattes i denne sal, vil bli mitt og mine kollegers arbeidsverktøy i denne type saker. Meldingen er i all hovedsak et veldig godt verktøy for oss. Stortingsmeldingen tar derimot tidlig utgangspunkt i at vold i nære relasjoner er årsak til, uttrykk for og konsekvens av manglende kjønnslikestilling. Samtidig viser meldingen til forskning fra Sverige og Canada, som viser at vold i likekjønnede forhold forekommer dobbelt så hyppig som i heterofile forhold. Dette er land vi i stor grad kan sammenligne oss med, og det viser at det er helst andre faktorer enn kjønnslikestilling som er årsaken. Kjønnslikestilling i Norge har gjort Norge til den velstandsnasjonen vi i dag ser, og vil være løsningen på mange av de samfunnsproblemene vi har og vil få. Derfor mener jeg det er viktig at det ikke blir anvendt som svar på alt, men blir forbeholdt de gangene det passer seg å framheve det som løsning. Den dagen vi har full likestilling, tror jeg fortsatt vi vil slite med vold i nære relasjoner i samfunnet. På de oppdrag jeg har vært der familiemedlemmer og partnere har utøvd vold, er det ofte manglende impulskontroll, rus og fravær av mestringsfølelse hos voldsutøver som går igjen. Tilnærmet kjønnslikestilling foreligger som regel. Stortinget vedtok i 2005 ny straffelov. Den tar høyde for den kompleksiteten og de nyansene som er i denne type saker. Der deles dagens straffeloven § 219 opp i to nye paragrafer, der alvorlighetsgraden skiller de to. Det vil kunne danne et klarere bilde for oss av hvor omfattende dette problemet er i Norge, og det vil også kunne gi denne type saker og de alvorligste sakene den oppmerksomhet og det alvor de fortjener. Dessverre blir ikke den nyanserte straffeloven tatt i bruk før regjeringens stemoderlige behandling av politiets IKT-systemer tar slutt. Den nye straffeloven venter på at regjeringen tar ansvar og viser engasjement for å sette politiet inn i den digitale tidsalderen vi er kommet i. Om ikke vi handler raskt, risikerer vi at vi ikke får tatt i bruk ny straffelov før 2017. Da vil den nye straffeloven være tolv år gammel. | 2013-05-30 |
Anders B. Werp | M | Høyre | Det er en merkedag for Stortinget i dag, fordi vi har til behandling en stortingsmelding som virkelig adresserer et stort problem, og hvor Stortinget klarer å samle seg om de aller, aller fleste spørsmålene i å håndtere det problemet på en god måte. Det er barn og voksne i en ekstremt sårbar situasjon vi nå legger grunnlaget for å hjelpe. Selv om vi er enige om mye, er det vel særlig ett punkt hvor vi har ulikt syn. Det gjelder den kanskje aller mest sårbare fasen i et overgrepsforhold, nemlig tiden umiddelbart etterpå. Man står nå overfor et såkalt veiskille når det gjelder hvilke veier den overgrepsutsatte skal velge. Er det noe en overgrepsutsatt ikke trenger, er det å måtte være i tvil om hvor man skal henvende seg i en slik situasjon. Fram til i dag har det svaret vært veldig enkelt. Det er overgrepsmottaket, punktum. Nå må man altså foreta et valg: Hvor hører jeg hjemme i min situasjon, som er vanskelig nok fra før? Fra Høyres side etterlyser vi en nærmere klargjøring og begrunnelse for hvorfor man foretar dette skillet, hvor voksne som er utsatt for såkalt relasjonsvold, skal oppsøke den kommunale helsetjenesten, mens voksne og barn som har andre typer overgrepsproblematikk, skal oppsøke spesialisthelsetjenesten. Hva med de voksne som har begge problemene over seg, hvor skal de henvende seg? Det er spørsmål kanskje vi som opplever en trygg hverdag, kan teoretisere, men som kan være viktig og vanskelig å avveie for dem som står midt oppi det. Det trenger ikke vi å legge grunnlaget for ved å foreta denne oppsplittingen. Prinsippet om laveste effektive omsorgsnivå burde gjelde i disse sakene som i alle andre saker. Jeg avventer for så vidt debatten og en tydeliggjøring fra de rød-grønne av hvorfor man foretar denne splittelsen. Til slutt vil jeg på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet si at vi støtter at forslag nr. 3 oversendes til regjeringen. | 2013-05-30 |
Line Henriette Holten | F | Kristelig Folkeparti | De som jakter etter å definere vold som skjer bak lukkede dører, vil komme tomhendte tilbake. Det menneskelige samspillet, eller mangel på sådan, er svært vanskelig og ikke minst respektløst å presse inn i en formel som har til hensikt å gjøre det vanskelige lettere å forstå. Definisjoner har en tendens til å skape en grense det går an å gjemme seg bak, i trygg visshet om at vold gjelder de andre og ikke oss. Definisjoner blir altså et forsvarsmiddel snarere enn en nyttig beskrivelse av en bestemt type menneskelig atferd. Jeg husker at min mor i min barndom hadde frivillige nattevakter for dem som levde med relasjonsvold. Hun reiste av gårde mens jeg kunne sove trygt hjemme. I dag er jeg en stolt datter og en stortingspolitiker som har sett nettopp hva tidlig innsats betydde, hvilken avgjørende betydning nettopp tidlig innsats hadde for disse kvinnene som levde med voldelige menn. Vold kan vanskelig defineres, men den kan alltid beskrives. Derfor; honnør til denne stortingsmeldingen som tar opp et svært vanskelig og sårbart tema, nettopp vold i nære relasjoner. Det ligger mange gode beskrivelser og intensjoner i meldingen, og Kristelig Folkeparti er helt enig i at helse- og omsorgstjenesten spiller en avgjørende rolle når det gjelder å forebygge, avdekke og behandle skader som følge av vold i nære relasjoner. Som regjeringen skriver, handler det om omsorg, psykososial oppfølging og mer tradisjonell behandling, både til barn, unge og voksne. Her spiller overgrepsmottakene en viktig rolle og har gjort det i lang tid, hvor de ansatte med et stort engasjement og omsorg har vært der for sine brukere eller pasienter. Derfor reagerer Kristelig Folkeparti på at regjeringen nå går inn for å spre ansvaret for voksne utsatt for relasjonsvold og seksuelle overgrep utover flere instanser. Dette er et tilbakeslag for den aktuelle helsetilstand disse personene som er utsatt for vold og seksuelle overgrep, nettopp er i. Jeg håper at dagen i dag kan gjøre at regjeringen tenker litt annerledes, fordi det – som man sa på NRK – trengs et trent øye for å se årsaken til hvorfor man kommer med en blåveis nok en gang. Det trente øyet må vi ta vare på, og det trente øyet fins i dag – la oss ikke spre det utover i hele landet. | 2013-05-30 |
Lene Vågslid | F | Arbeiderpartiet | Eg vil starte med å takke saksordføraren for eit veldig godt arbeid, og òg eit godt samarbeid, i og med at denne saka har vore innom fleire komitear. Arbeidet mot vold i nære relasjonar er eit arbeid som er svært viktig for Arbeidarpartiet, og tidleg innsats er ikkje berre tomme ord. Det meiner eg f.eks. regjeringa sitt barnevernsløfte er eit godt eksempel på. Me starta i 2010 med eit viktig ressursløft for kommunane i deira frie inntekter, me følgde opp i 2011, 2012 og 2013 med øyremerkte midlar til det kommunale barnevernet. Det har gjeve kommunane 850 nye stillingar. Me ser at den satsinga som er gjort for barnevernet, har gjeve resultat. Aldri før har fleire fått hjelp av barnevernet, og me ser ei positiv utvikling. Me veit at utsette barn som får hjelp på eit tidleg tidspunkt, har betre føresetnader for å klare seg seinare i livet. Me seier i samband òg med barnevernsmeldinga at ein god oppvekst ikkje berre varar heile livet, men i generasjonar. Det arbeidet som me gjer i denne meldinga om vald i nære relasjonar, i barnevernsmeldinga og i meldinga om framtidas barnehagar, må sjåast i samanheng. Eg meiner dette viser at regjeringa er svært offensiv når det gjeld politiske område som handlar om våre aller minste. Eg vil òg vise til komiteens merknader om at ein viser til barnevernsmeldinga, der ein no foreslår å innføre ei overordna bestemming i barnevernslova, der ein understrekar barn sin rett til deltaking. Eg vil framheve dette òg fordi det har vore eit viktig og sterkt ynskje frå Landsforeningen for barnevernsbarn. Me treng gode og robuste barnevernstenester, og dette blir det òg peikt på i komiteens merknader. I 2008 var det 83 kommunar som inngjekk i interkommunale samarbeid i landet. Ved utgangen av 2012 var det 183 kommunar – ei svært positiv utvikling – og veldig mange andre kommunar seier no at dei vurderer å inngå i interkommunale samarbeid. Me veit det er viktig med større fagfellesskap, meir habile tenester og betre tilgang til nødvendig kompetanse og tiltak. Eg er derfor heilt einig med fleirtalet i komiteen som meiner at dette er avgjerande viktig for å styrkje kompetansen m.a. om vald og overgrep. Eg vil avslutte med å nemne samhandling mellom tenestene og at det er enormt viktig for å kunne styrkje arbeidet mot vald i nære relasjonar. Den ganske brutale kunnskapen me har i dag, m.a. etter Christoffer-saka, viser oss kor fatalt gale det kan gå når tenestene ikkje samarbeider seg imellom, når ikkje kompetansen strekk til, og når folk som burde ha sett, ikkje ser. Me har ikkje råd til at slike hendingar skal skje igjen. Derfor er eg veldig glad for denne meldinga. Eg skulle ynske det var fleire folk i presselosjen i dag. Eg synest det er synd at saker som denne ikkje for meir oppmerksemd. | 2013-05-30 |
Kåre Simensen | M | Arbeiderpartiet | Hvem kan noen gang glemme lille Christoffers svar til bestemoren da hun spurte hva som hadde hendt ham: «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl», var svaret fra ham, men bestemoren skjønte det ikke før det var for sent. Stortingsmeldingen vi behandler i dag, har undertittelen Det handler om å leve. Christoffer ble ikke mer enn åtte år, og vi kan hedre hans minne ved å gjøre alt det vi kan for å hindre at flere lider samme skjebne som ham. Stortingsmeldingen legger et godt grunnlag nettopp for det. «Mye hadde vært annerledes om noen hadde sett meg», var et utsagn i en meget god artikkel i Aftenposten på lørdag om dagens tema. Ordene tilhører Ruzzel Abueg som etter hvert fikk hjelp, og som i dag deler sine erfaringer og sin kunnskap gjennom sitt engasjement i Landsforeningen for barnevernsbarn, slik at vi skal bli i bedre stand til å se. Og hvem er vi? Det kan være barnehagen, skolen, naboer, men ikke minst meg og deg. Så tror jeg dessverre at det er altfor mange voksne som burde ha sett, men som ikke vil se. Derfor har jeg lyst til å fortelle min historie fra talerstolen her i dag. Jeg er en av de mange som så bort, da jeg for noen år siden oppdaget at jeg var nabo til en familie hvor ting ikke var slik det skulle være. Jeg så det, men jeg ville ikke se. Jeg hørte det, men ville ikke høre. Hva så og hørte jeg? Det var bråk, gråt, et par triste og gråtfulle barneøyne. Jeg så en mamma som hadde det vondt, og som så bort når vi møttes. Det går sikkert over, var mitt håp, men det gikk ikke over. Og heldigvis – for å si det sånn: Neste gang vi hørte skrikene og støyen kombinert med et rop om hjelp, fikk vi nok. Vi forlot ikke huset for å få fred, men vi banket på hos vår nabo i håp om å skape fred. Vi gikk fra å være passive – fra å sitte og høre ting skje – til å fortelle naboene om at vi bryr oss. Det gikk etter hvert bra med mor og barn; de fikk hjelp. Min historie er ingen heltehistorie, tvert imot, for jeg burde ha gjort noe før. Men min lærdom og mitt budskap er at mitt og ditt engasjement kan gjøre en forskjell. Regjeringen viser gjennom denne meldingen at vi tar problematikken om vold i nære relasjoner på alvor. Et av mange tiltak er skjerpelsen av avvergingsplikten til at vi har en plikt til å melde fra. Jeg vil også nevne endringen av straffeloven som hjemler omvendt voldsalarm som er et viktig tiltak for å beskytte personer som utsettes for vold, eller trusler om vold fra nåværende eller tidligere samlivspartnere. Da fratar vi voldsutøvers bevegelsesfrihet og ikke den voldsutsattes bevegelsesfrihet, slik det har vært praktisert før. Jeg vil gi honnør til regjeringen som i denne meldingen er veldig tydelig på at vi skal bekjempe vold i nære relasjoner med forebygging på et så tidlig tidspunkt som mulig, og med kunnskap og kompetanse om temaet for å kunne iverksette gode, forebyggende tiltak. Lykkes vi med det, vil vi være i stand til å forstå og handle neste gang vi hører ordene: «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl». | 2013-05-30 |
Hilde Magnusson | F | Arbeiderpartiet | Du kommer hjem, du lukker døren bak deg, du er innenfor husets fire vegger, og det er her du skal være trygg. Nei, det er nettopp her du ikke er trygg. Mange barn, kvinner og menn utsettes for fysisk og psykisk vold av sine nærmeste hver dag over hele verden. I forrige periode satt jeg i justiskomiteen. Da hadde vi en delegasjon fra Ungarn her. Tverrpolitisk fra Norge sa vi at vi ville ta opp temaet vold i nære relasjoner. Responsen vi fikk: Dette er privat. Det har ikke politikerne noe med. Men i Norge har politikerne tatt tak. Ikke minst gjorde tidligere justisminister Knut Storberget en veldig god innsats for å sette vold i nære relasjoner på dagsordenen og få dette til å bli et godt arbeid i regjeringen. Justisminister Faremo har fulgt opp nå og kommer med den femte handlingsplanen, og i dag behandler vi den aller første stortingsmeldingen om dette temaet. Hvordan kan kommunene bidra i dette arbeidet? I en undersøkelse hvor kommunene ble spurt om vold i nære relasjoner i sin kommune, var det noen kommuner som svarte: Det finnes ikke i min kommune. Det finnes i alle kommuner, i alle samfunnslag. Kommunene har ansvar for krisesentrene. I 2010 ble det en lovpålagt oppgave. Kommunene skal stå for 100 pst. av finansieringen av krisesentrene. I tøffe budsjettforhandlinger har jeg sett at noen kommuner, med tanke på lovpålagte krisesentre, prøver å finne gode løsninger ved å samarbeide med andre kommuner. Det kan godt være greit noen steder å samarbeide, men hvis det blir for lange avstander, er ikke det en god løsning. Jeg er fra Voss og der diskuterte de å ha samarbeid med krisesenteret i Bergen som er 12 mil unna. Hvis det er barn involvert og de i perioder skal være i Bergen, er det vanskelig å opprettholde både fritidsaktiviteter og skole. Jeg tenker at det må være en nærhet, slik at livet kan gå videre mest mulig normalt for barna. Regjeringen har laget en veileder for å lage en kommunal handlingsplan for vold i nære relasjoner. Det er for å gi ofrene et helhetlig og tilrettelagt tilbud. Handlingsplanene og det å få flere fagetater til å jobbe sammen er veldig viktig. Erfaringene fra disse planene er gode – Drammen, f.eks., har laget en god plan. Det som er viktig, er at de som er med i planen, får et eierskap til den. Da er barnevernet, krisesenter, asylmottak, skole, helsesøster, politi, kommunelege og Nav med. Så får de et eierskap – man tydeliggjør ansvarsområdet – og de får til målet for arbeidet. Det å slå sin kone og drive med psykisk terror er ikke en privat sak. Det er straffbart, og det er det offentliges ansvar å få gjerningspersonene straffeforfulgt og dømt. | 2013-05-30 |
Ingalill Olsen | F | Arbeiderpartiet | Bare begrepet «vold i nære relasjoner» gjør vondt å tenke på. Dette er skjult vold som i stor grad rammer kvinner og barn. All vold er ulike varianter av overgrep, og at den utøves av en nær person, gjør den dobbelt smertefull. Svært mange av dem som utsettes for vold, havner på krisesentre. Norske krisesentre ble startet utover på 1970-tallet, ofte på dugnad av kvinner basert på kvinnesolidaritet. Etter hvert ble krisesentrene delvis finansiert med tilskudd fra stat og kommune, og fra 1. januar 2010 ble det lovpålagt at det skulle være tilbud om krisesentre. Mange kommuner løser dette i fellesskap sammen med andre kommuner. Tilskuddet er nå innlemmet i rammeoverføringene fra staten, og kommunene har nå et sørge-for-ansvar hjemlet i lov. I mitt eget fylke, Finnmark, er svært mange av dem som i kortere eller lengre tid bor på krisesentrene, utenlandske kvinner gift med norske menn. Drømmen om et bedre liv ble for mange et mareritt. Overrepresentasjon av utlendinger på våre krisentre er et skammelig bevis på hvilke holdninger som må bekjempes. Men det er ikke bare i Finnmark utlendingene er overrepresentert. Det samme gjør seg gjeldende over hele landet. Dette er totalt uakseptabelt, og heldigvis er ikke det norske samfunn tolerant overfor vold i nære relasjoner. Noen av de norske verdiene er likestilling mellom kjønnene, toleranse og respekt. Oppfylles disse verdiene, er vi et godt stykke på vei til å bekjempe vold i nære relasjoner. Her kan vi alle bidra med å være vaktbikkjer mot de holdningene som bidrar til vold. Kommunenes rolle må ikke bare begrenses til å sørge for at det er tilgjengelige plasser på krisesentrene. Kommunene må tørre å ta opp det som skjer innenfor husets fire vegger, de må ha en aktiv holdning for å bekjempe den private volden også, de må tenke forebygging, og ikke minst må de sørge for en forsvarlig barnevernstjeneste. Det skal være et tilbud til voldsutsatte på våre krisesentre, men det beste tilbudet til våre innbyggere er at disse plassene ikke trengs, og at de ikke er i bruk. Det kan se ut som det ennå er et stykke vei dit. | 2013-05-30 |
Sigvald Oppebøen Hansen | M | Arbeiderpartiet | Regjeringa er oppteken av å gjere det enklare for næringslivet. Derfor behandlar me i dag endringar i aksjelova som vil vere betre tilpassa behova til småbedrifter. Fleire av endringane vil også bli tekne inn i allmennaksjelova. Det vil bli enklare og meir fleksibelt å stifte aksjeselskap, og det blir føreslege færre krav til dokument som skal utarbeidast i forbindelse med stiftinga. Vidare blir det nå også opna for at aksjeselskapa skal kunne stiftast elektronisk. Det er ikkje lenge sidan Stortinget vedtok reduserte krav til aksjekapital. Effekten har allereie vist seg. Ifølgje informasjon frå NHO blei det stifta over 25 000 aksjeselskap i fjor, og det har aldri vore fleire aksjeselskap i Noreg enn det er i dag. Men det viktigaste er kanskje at det har blitt mykje mindre populært å starte selskap i utlandet for utelukkande å drive verksemd i Noreg – altså dei sokalla NUF-ane. Dette er m.a. ein av årsakene til at regjeringa vil gjere den norske aksjeselskapsforma meir attraktiv, slik at norske næringsdrivande ikkje vel å etablere selskapet etter ein annan stat si lovgjeving. Med dagens endring vil kvardagen bli enklare for eksisterande småbedrifter, med færre og meir fleksible reglar. I tillegg vil forenklingane føre til ei stor innsparing for næringslivet. På den korte taletida eg har, vil eg også nemne nokre andre endringar, i kortform, som også har betyding. Kapitalreglane vil bli endra, slik at selskap kan tilpasse eigenkapitalen til selskapet sitt reelle behov. Dette må sjølvsagt sjåast i samanheng med at kravet til minste aksjekapital allereie er redusert. Det vil bli meir liberale reglar for saksbehandlinga og organiseringa til selskapa m.a. ved at det blir enklare å halde generalforsamling, og at selskapa sjølve kan bestemme talet på styremedlemmer og om det skal tilsetjast dagleg leiar. Det er komiteen sitt håp at endringane i all hovudsak vil tre i kraft den 1. juli i år. Så har me større forståing for at det vil ta litt lengre tid å få på plass nytt system for elektronisk stifting. La meg også knytte nokre få ord til Prop. 122 L. Der går endringane ut på å endre lovføresegna om offentleg kunngjering, slik at det nå blir slutt på kunngjering i papiraviser. Det vil ikkje bety at det skal bli slutt på offentleg kunngjering, men kunngjeringane vil heretter berre bli gjort i elektroniske kunngjeringspublikasjonar. Denne saka handlar rett og slett om regjeringa sitt fornyingsarbeid, som sparer staten for store utgifter. La meg også presisere at skiftelova sine reglar om proklama ikkje vil bli omfatta av lovforslaget. | 2013-05-30 |
Ingrid Heggø | F | Arbeiderpartiet | Forenkling er eit veldig viktig verktøy for å betra konkurranseevna til bedriftene. Det er òg veldig viktig for offentleg sektor. Samtidig må vi finna balansegangen her mellom nødvendig rapportering, som vi må behalda, og unødvendig dobbeltrapportering. Den førre NHO-direktøren, John G. Bernander, kalla bortfallet av revisjonsplikta for små selskap for «tidenes forenklingstiltak». Eg er veldig einig. Forenklingsmålet på 10 mrd. kr innan 2015 er veldig ambisiøst, men vi ser at vi er godt på veg til å nå kanskje halvparten av forenklingsmålet i løpet av dette året. Eg besøker eit utal bedrifter kvart år, og forenkling er eit gjennomgåande tema. Med dei tiltaka vi kjem med her i dag, har vi teke eit nytt skritt i riktig retning. Dette at vi no har fått ned etableringa av NUF-ane, synest eg er veldig positivt, for dersom den norske aksjeselskapsforma er så lite attraktiv at norske næringsdrivande vel å etablera selskap etter ein annan stat si lovgiving, mistar den norske aksjelova si betydning. Då får òg norske politikarar mindre kontroll over kva selskapsrettslege reglar norske næringsdrivande skal vera underlagde. No er det enklare for den enkelte næringsdrivande å skapa eit AS enn eit NUF, fordi ein kan halda seg til norske reglar, norsk språk og norske myndigheiter, osv. Framveksten av NUF-ane er det dessutan ein del rettslege og praktiske problemstillingar med, bl.a. i samband med konkursar. Eg er derfor veldig glad for at tal frå Føretaksregisteret viser at seinkinga av kravet til aksjekapital, som tok til å verka den 1. januar 2012, har ført til ein klar nedgang i talet på nye NUF-ar. Det andre store grepet som vi gjer her i dag, gjeld elektronisk signering. Det er etterspurt rundt om i bedriftene, og eg er veldig glad for at regjeringa leverer òg på dette punktet. | 2013-05-30 |
Tove-Lise Torve | F | Arbeiderpartiet | Saken som vi nå har til behandling og debatt, dreier seg om flere endringer i straffeloven, straffeprosessloven og straffegjennomføringsloven. Regjeringspartiene støtter de framlagte forslagene. Jeg kommer ikke til å kommentere alle forslagene, men vil konsentrere meg om de to forslagene det er uenighet om i komiteen. I St. meld. nr. 37 for 2007–2008 Straff som virker slås det fast at dersom det er hensiktsmessig og ikke går på bekostning av sikkerheten, skal den straffedømte sone i fengsel med lavt sikkerhetsnivå. Dette er for å forebygge problemer etter løslatelse og dermed redusere tilbakefall til ny kriminalitet. Det første forslaget det er uenighet om, er muligheten til å sette domfelte med dommer på inntil ett år direkte inn i overgangsbolig. En overgangsbolig er per definisjon et fengsel. I overgangsboligene står normalitetsprinsippet sentralt. De innsatte får botrening, trening og utviklingen av sosial kompetanse, mulighet til skolegang og arbeid samt til å opprettholde kontakt med familie og annet nettverk. Alt dette vet vi er viktig for best mulig å kunne tilbakeføres til et liv uten ny kriminalitet etter endt soning. Likevel understrekes det at regimet under soning er strengt. Dersom domfelte ikke retter seg etter dette, kan han eller hun settes inn i fengsel med strengere sikkerhetsnivå. Justiskomiteen var nylig på besøk i overgangsboligen i Bodø. Det vi fikk se og høre der, forsterker regjeringspartienes tro på at soning i overgangsboliger bidrar til redusert tilbakefall til ny kriminalitet, noe som vil komme både samfunnet og enkeltmennesker til gode. Det andre forslaget det er uenighet om, er oppheving av straffegjennomføringsloven § 42 sjette ledd. Høyre og Fremskrittspartiet mener at utlendinger ikke skal prøveløslates uten at det er en del av en soningsoverføring. Det er verdt å merke seg at lovendringen er tiltak for å bringe ordlyden i straffegjennomføringsloven i samsvar med dagens praksis, og slik at ordlyden bringes i samsvar med EMK artikkel 5 om retten til frihet. Dette er en sak som også Sivilombudsmannen har engasjert seg i. Lovendringen vil ikke medføre endrede rutiner for håndtering av prøveløslatelse og effektuering av utvisningsvedtak. Dersom de alminnelige vilkårene for prøveløslatelse er oppfylt, skal utenlandske innsatte prøveløslates med mindre det er grunnlag for fengsling etter utlendingsloven eller at løslatelse er utilrådelig. Det er etablert gode samarbeidsrutiner mellom politiet og kriminalomsorgen for å sørge for at uttransportering og prøveløslatelse skal koordineres. Disse rutinene vil selvsagt bli opprettholdt også etter denne lovendringen. | 2013-05-30 |
Morten Ørsal Johansen | M | Fremskrittspartiet | Jeg vil først gi ros til forslagsstillerne for å ha fremmet forslaget og for å ta opp en utrolig viktig problemstilling opp mot rettssikkerheten til enkeltindividet. Dokument 8:30 L er et viktig innspill for å ivareta enkeltindividets rettssikkerhet opp mot den offentlige forvaltningen. Den offentlige forvaltningen er stor og muskuløs i forhold til enkeltindividet, om enkeltindividet er en person, eller om det er små bedrifter. Som det påpekes i saken, er det viktig og riktig at forvaltningen har mulighet til å iverksette sanksjoner på en eller annen måte. Men når disse sanksjonene går ut over den enkeltes rettssikkerhet, bør det ringe mange varselklokker. Forslagsstillerne peker – ganske riktig – på den utfordringen det er at den offentlige part er regelgiver, regeltolker, «påtalemyndighet» og avsier dommer, og at dette svekker rettsgarantien for dem som har saker til avgjørelse i forvaltningen. Et viktig poeng som forslagsstillerne nevner, er hvor lett det er å miste individperspektivet når det er snakk om næringslivet. Næringslivet oppfattes lett som noe altomfattende og diffust, men næringslivet består av enkeltmennesker, det være seg eiere av foretak, ansatte, leverandører eller andre som vil påvirkes av vedtak eller dommer som forvaltningen fatter. Når forslagsstillerne viser til den utviklingen som har vært opp gjennom årene, trekkes NOU 2003: 15 fram og sammenlignes med Straffelovutvalgets holdning 20 år tidligere. Der NOU 2003: 15 anbefaler økt bruk av administrative straffer, gjør Straffelovutvalget det helt motsatte. Forslagsstillerne tar opp noen konkrete problemstillinger, som bl.a. den økende bruken av administrative straffer, og refererer i den sammenheng både til Brændevinsloven av 1887 og Ølloven av 1912. De går også inn på en utvikling av nyere tid, nemlig parkeringsbøter, og i denne sammenhengen også overtredelsesgebyr. Forslagsstillerne går også inn på Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 6, som stiller krav til både saksbehandlingstid, domstolenes prøvelsesrett, bevisføring og vern mot selvinkriminering. EMK ble en del av norsk rett ved menneskerettsloven av 1999, og ved motstrid går denne foran norske bestemmelser. Forslagsstillerne mener i så måte at økt bruk av forenklede forelegg kan være et alternativ til forvaltningsvedtak med straffinnhold, og at dette vil styrke rettssikkerheten betydelig. Komiteen er enig i prinsippene i forslaget, og statsråden sier i sitt brev til komiteen at det arbeides med utfordringer som tas opp i forslaget. Opposisjonen – på sin side – mener at det tar lang tid, og viser til at NOU 2003: 15 ble lagt fram for ti år siden, og at ti års arbeidstid er noe langt. Ellers er enigheten i komiteen forholdsvis stor, og forslaget som blir fremmet, er at saken vedlegges protokollen, at regjeringen får tid til å jobbe med den på en god måte, og at det forventes at det blir lagt fram et forslag for Stortinget. | 2013-05-30 |
Morten Ørsal Johansen | M | Fremskrittspartiet | Som man har vært inne på flere ganger, og som statsråden nå har vært inne på, har saksbehandlingen med å omforme anbefalingen i NOU 2003: 15, Fra bot til bedring, til konkrete lovforslag tatt ti år. Statsråden var inne på at det de siste par årene har vært enkelte forsinkelser, og det har vi forståelse for, men jeg vil bare høre om statsråden er stolt av en saksbehandlingstid av en slik sak på ti år. | 2013-05-30 |
Michael Tetzschner | M | Høyre | Etter saksordførerens gode fremstilling av sakens kjerne kan jeg begrense meg til å utdype bakgrunnen for at jeg, sammen med Gunnar Gundersen, Frank Bakke-Jensen, Ingjerd Schou, André Oktay Dahl og Siri A. Meling, har funnet tiden inne til å diskutere om vi skal ha en bedre rettssikkerhet ved bruk av tvangsmidler når de brukes av forvaltningen. Vi får stadig gjennom pressen beskjed fra brukere av lovgivningen, enten det er enkeltmennesker eller mindre næringsdrivende, om at rettssikkerheten kan komme til å komme i bakgrunnen i møte med en ganske overmektig forvaltning. Jeg tror noe av essensen i dette er at man ser bort fra de andre prosessgarantiene som man har når det gjelder å idømme straff. Disse ser man i stor utstrekning bort fra når det gjelder å påføre medborgere ubehag, selv om man ikke kaller det straff, men forvaltningssanksjoner. Det å få et stort gebyr kan være like ødeleggende for en bedrift, enten man kaller det straff eller gebyr. De kan ha de samme virkningene for bedriftens overlevelse, arbeidsplassene og leverandørene. Det administrative sanksjonssystemet setter lavere krav til hva man må bevise av skyld hos den som er kommet i søkelyset. Man nøyer seg med en generell uaktsomhetsnorm som gjør det lettere å bevise skyld, men hvor man også kommer i skade for å dra inn mennesker som faktisk ikke har hatt forsett om å gjøre noe som helst regelstridig. Det er også noe av det som har opptatt oss når vi har fremmet forslaget, og vi har satt oss ned og laget et fullstendig lovforslag, som i teorien kunne vært satt ut i livet. Men det er også selvfølgelig ment som en illustrasjon på hva vi er ute etter. Hvis utviklingen går ytterligere i retning av bruk av administrative inngrep og sanksjoner, og at vi dermed har fått en straffeforvaltningsrett, mener også forslagsstillerne at tiden da er inne for å vurdere om vi skal ha en forvaltningsstraffeprosess, som gir de samme garantiene til dem som det offentlige mener har overtrådt normer. Vi mener også at det er et problem i seg selv for forutsigbarheten til brukerne og de som rammes av forvaltningens pålegg i ulike sammenhenger, at det på det ene forvaltningsområdet etter det andre kan utvikle seg forskjellig praksis og vaner, slik at borgerne i sine ulike roller opplever en forvaltning som ikke er noenlunde enhetlig. Det som er akseptabelt i én bransje, blir ulovlig i en annen. Vi ønsker også at forvaltningen blir tvunget inn i en enhetlig praksis, en slags «best practice», som skal gjelde alle statlige etater, uansett hva de måtte drive med ellers. Slik tar man i betraktning behovet for minstestandarder som sikrer brukerne og de som er gjenstand for disse reglene, den samme minimumsrettssikkerhet. Vi ønsker også at forvaltningen i større grad ved valg av virkemidler blir seg bevisst overgangen til ordinær straffeforfølgelse etter straffeloven. Det er ikke til å komme forbi at det er en del brudd på administrative regler, som er av en slik art at det også bør få strafferettslig etterspill. Vi har også ønsket å markere den overgangen og at alle parter får en høyere bevissthet om når man er på det ene feltet, og når man kommer over i den egentlige strafferetten. Vi har med glede merket oss at det har vært forholdsvis imøtekommende toner i departementets vurdering av dette. De sier at dette er et «verdifullt innspill til forbedringer av gjeldende regelverk», men de sier også at noe er ivaretatt ved ulovfestet rett. Men nettopp ulovfestet rett vil være mer usikkert, mindre forutberegnelig og ikke alltid gi denne rettssikkerheten på tvers av statlige sektorer. Men vi ser på dette som et positivt tilbakespill og aksepterer at forslaget vedlegges protokollen. Vi regner med at dette bare var en første drøftelse av en meget interessant rettspolitisk debatt. | 2013-05-30 |
Michael Tetzschner | M | Høyre | Jeg var litt i tvil om jeg i det hele tatt skulle gjøre noe som kunne ødelegge den gode stemningen som har oppstått her i salen i dag, på grunn av det gode kommentarbrevet fra departementet, og ikke minst på grunn av de uttalelsene som falt fra justisministeren om videre oppfølging av dette initiativet. Jeg tror allikevel det vil bli oppfattet i beste mening hvis jeg spør statsråden om hun har reflektert over om det representerer et demokratisk problem at veldig mange dype tanker gjøres, veldig mange faglig tunge utredninger er gjort, og så får de altså den skjebne å overvintre i en departementsskuff i ti år. Det ser ut som det er en del av et større kompleks også ved det litt større problem at ikke bare får ikke Stortinget behandlet utredninger, men Stortingets lovvedtak settes heller ikke ut i livet. Straffeloven, som ble vedtatt i 2005, virker f.eks. ennå ikke. Jeg ville bare spørre statsråden om hvilke tanker hun gjør seg om det. | 2013-05-30 |
Aksel Hagen | M | Sosialistisk Venstreparti | Takk til forslagsstillerne for et svært interessant og viktig representantforslag, og takk til saksordføreren for en god presentasjon. Forslagsstillerne sier det, og ikke minst står det i klartekst i innspillet fra Advokatforeningen: «Forvaltningen rår etter hvert over en omfattende mengde sanksjoner og tvangsmidler, som kan iverksettes uten forutgående behandling i domstolsapparatet. Omfanget synes i tillegg å ha vært økende de siste tiårene.» Videre understreker Advokatforeningen – som også forslagsstillerne gjør – at det er fornuftig at «deler av statens maktmonopol skal kunne utøves utenfor doms- og påtaleapparatet. Det er ressursbesparende, og bidrar også til at domstolenes saksmengde ikke blir urimelig høy. Noe av det problematiske ligger imidlertid i at konsekvensene av forvaltningens bruk av sanksjoner og tvangsmidler ofte vil være vel så alvorlig som idømt straff.» Videre sier Advokatforeningen: «Av de mest alvorlige reaksjonene som kan ilegges uten rettsprosess i domstolsapparatet kan her nevnes ileggelse av til dels store gebyrer, administrativ inndragning av tillatelser og rettighetstap.» Innspillet fra Advokatforeningen er slik sett en klar støtte til den tilnærminga vi også finner i representantforslaget. Disse utfordringene er økende, og nettopp da er det både riktig og viktig at regjeringa kommer tilbake til Stortinget med en lovproposisjon, som gjerne tar utgangspunkt i de refleksjoner, argumenter og forslag til lovtekst som ligger i representantforslaget, og gjerne sender det ut på høring i den forbindelse. Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti skriver fornuftig – og det ble understreket av Michael Tetzschner i innlegget hans – at det er noe prematurt eventuelt å vedta en lov basert på dette forslaget når vi samtidig vet at Justisdepartementet arbeider med et liknende lovforslag. Dette leder da fram til et veldig klokt og enstemmig omforent komitévedtak om at forslaget skal vedlegges protokollen, og i det ligger en sterk oppfordring til at Justisdepartementet skal lese det vedlegget. | 2013-05-30 |
Olemic Thommessen | M | Høyre | Jeg har tenkt å gå ut igjen. | 2013-05-30 |
Anders Anundsen | M | Fremskrittspartiet | Saken vi behandler i dag, er av en helt spesiell karakter. Så vidt jeg har fått brakt på det rene, er dette den største og mest gjennomgripende undersøkelsen kontroll- og konstitusjonskomiteen i sin nåværende form har fått gjennomført. Samtlige departementer har vært involvert i undersøkelsen, og den har medført store endringer i tilskuddsforvaltningen i flere departementer. Det er også avholdt kontrollhøring i saken. Jeg vil først minne om sakens begynnelse. Det var Dagbladet som omtalte etter hvert to konkrete tildelinger fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, hvor det ble påstått at tildelingene ikke var behandlet i tråd med gjeldende regelverk. Komiteen startet sine forundersøkelser 31. januar 2012 og åpnet kontrollsak 28. februar. Underveis i komiteens behandling kom det flere eksempler på tildelinger som ble fremstilt som irregulære. Komiteen utvidet derfor saken fra kun å omhandle Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til å omhandle departementenes tilskuddsforvaltning generelt. Saken ble åpnet og vedtatt utvidet av en enstemmig komité. For ordens skyld vil jeg også berøre to spesielle forhold før jeg går videre. Det ene forholdet er at ett konkret sakskompleks ble løftet ut av denne tilskuddssaken og åpnet som egen sak. Det gjelder den saken som offentlig er kjent som Støre–Tschudi-saken. Den er behandlet tidligere av Stortinget, og jeg vil ikke berøre den ytterligere i dette innlegget. Det andre forholdet er at statsråden som på åpningstidspunktet var ansvarlig i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, gikk av som følge av funn i BLD under den gjennomgangen komiteen hadde bedt om. Det at tidligere statsråd Lysbakken tok så klart ansvar for de manglene som ble oppdaget, medfører at det verken i innstillingen eller i debatten i dag er behov for å forsterke eller understreke disse kritikkverdige forholdene. For egen regning vil jeg også uttrykke respekt for tidligere statsråd Lysbakkens korrekte handlemåte i den oppståtte situasjonen. Det samsvarer godt med vår parlamentariske tradisjon at statsråder som leder departementer som begår feil av denne typen, selv velger å ta ansvar ved å gå av. Gjennomgangen komiteen tok initiativ til, var omfattende. Saken dreier seg om tilskudd utenom søknader over folketrygden, tilskudd til kommuner og helseforetak. For 2011 omfattet det tilskudd av en størrelsesorden på omtrent 85 mrd. kr. Regelverket som har ligget til grunn for gjennomgangen, er bevilgningsreglementet som er vedtatt av Stortinget, og økonomiregelverket som er vedtatt av regjeringen. Komiteen konstaterer i innstillingen at Stortinget gjennom kontroll- og konstitusjonskomiteen også kan benytte regelverk vedtatt av regjeringen som grunnlag for sin kontroll. I tillegg har undersøkelsen fokusert på habilitet. Habilitet er selve legitimiteten for offentlig maktutøvelse, og regelverket skal være en forsikring mot at beslutninger fattes på annet grunnlag enn fakta og politikk. Demokratiets viktigste fundament er tillit og trygghet for at beslutninger ikke tar hensyn til vennskap, kjennskap, penger, private interesser eller andre utenforliggende forhold. Komiteen har brukt en del plass i innstillingen på å omtale forholdet rundt habilitet, fordi det er viktig å ha dette som fokusområde i forvaltningen. Etter at disse grundige undersøkelsene ble gjennomført, er hovedinntrykket likevel at regelverket i stor grad er oppfylt. Samtidig er det viktig å understreke at nesten alle departementer erkjenner at de har hatt enkelttilfeller eller en praksis som kunne vært bedre. Således kan komiteen være tilfreds med at hoveddelen av tilskudd som er forvaltet av departementene, er forvaltet i samsvar med gjeldende regler og forutsetninger. Samtidig har det vært en nødvendig forutsetning at flere departementer har endret sin praksis. Komiteen understreker også i innstillingen at en skal praktisere regelverket i tråd med intensjonen, og at hovedregelen ved tildeling av tilskudd er at tilskuddsordningene, eller mulighetene til å søke om tilskudd, skal utlyses. Unntakene fra hovedregelen skal vurderes i hvert enkelt tilfelle. I innstillingen går vi igjennom alle departementene hver for seg. Jeg ville blitt stående her svært lenge om jeg skulle gjøre det samme, derfor vil jeg konsentrere meg om noen eksempler. Først vil jeg knytte noen kommentarer til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, som var sakens utgangspunkt. Det er konstatert brudd på regelverket og en praksis som er betraktet å være i regelverkets gråsone. Det er naturligvis kritikkverdig. Samtidig har den nye statsråden, Inga Marte Thorkildsen, gjennomført et omfattende arbeid for å endre tilskuddspraktiseringen, både ved interne gjennomganger og endringer og ved å søke hjelp hos Direktoratet for økonomistyring. I kontrollhøringen fikk komiteen et innblikk i disse endringene, og dersom de gjennomføres etter intensjonen og implementeres fullt ut, kan BLD gå fra å være en slags versting på tilskuddsområdet til å ha det beste systemet for tildeling av tilskudd i fremtiden, og det er bra. I Helse- og omsorgsdepartementet ble det kun gjennomført en stikkprøvekontroll som oppfølging av komiteens brev. I innstillingen understreker komiteen at den ba om en fullstendig gjennomgang av tilskuddsordningene. Jeg har en generell forventning til at departementer som gis oppdrag fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, rent faktisk gjør det komiteen ber om, eller begrunner godt hvorfor de lar være. Ingen av delene ble gjort av daværende helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Grunnlaget for den generelle tilliten til statsforvaltningen er ofte fraværet av dårlige eksempler. Media omtalte bredt at daværende statssekretær Kari Henriksen brakte nyheten om at hennes departement hadde tildelt midler til hennes tidligere arbeidsgiver, nettverket Barns Beste, etter en søknad hun angivelig hadde skrevet selv da hun arbeidet for nettverket. I tillegg hadde støttebeløpet i løpet av kort tid økt fra 1 mill. kr til 5,5 mill. kr. Komiteen finner grunn til å understreke at det er viktig å være rollebevisst når man forvalter et politisk ansvar i et departement. Samtidig har departementet forklart at Henriksen ikke deltok i selve beslutningsprosessen. Komiteen ser likevel at slike forhold kan skape usikkerhet utad. For Justis- og beredskapsdepartementets del var det behov for enkelte forbedringer, og i tillegg ble komiteen gjort oppmerksom på en konkret sak hvor en av departementets ledere hadde kjøpt annonseplass over flere år uten at det var noe reelt behov for annonsene. De bar mer preg av å være tilskudd enn reell markedsføring, etter statsrådens mening. Det er komiteen enig i. Komiteen mener også at det er uforståelig at en slik praksis kan pågå over tid uten at den oppdages av departementets egne kontrollrutiner. Det var tips fra en privatperson som førte til at den saken ble avslørt. Komiteen er enig med statsråden i at dette nødvendiggjør en grundig gjennomgang av departementets praksis. Underveis i saken kom det også frem flere andre eksempler på det som ble karakterisert som uortodoks saksbehandling. I Kunnskapsdepartementet hadde daværende statsråd Tora Aasland ifølge media korrespondert med en stønadsmottaker, Kvinneuniversitetet, via privat post. Det ble påstått at det også var nære bånd privat mellom statsråden og initiativtakeren. Komiteen har funnet grunn til å understreke at korrespondanse i tilskuddssaker en er konstitusjonelt ansvarlig for, må skje som statsråd, ikke som privatperson. I dette tilfellet mente kunnskapsminister Kristin Halvorsen også at det bare var én aktuell stønadsmottaker til disse midlene. Komiteen mener at det i slike tilfeller er påkrevd at stønadsmottaker nevnes i budsjettproposisjonen. Komiteen mener også at det ikke er rom for en tilskuddsordning som i budsjettet fremstår som aktuell for flere stønadsmottakere, dersom departementet på forhånd mener at det reelt sett bare er én mulig stønadsmottaker. Komiteen ba uttrykkelig i sin henvendelse til departementene om en gjennomgang av de tilskuddsordningene hvert enkelt departement forvalter. Alle departementene har gjort en grundig og god jobb med dette, med unntak av to. Det ene er Helse- og omsorgsdepartementet, som jeg har omtalt tidligere. Der ble det bare foretatt en stikkprøvekontroll. Det andre departementet er Utenriksdepartementet. Daværende utenriksminister og daværende utviklingsminister unnlot å gjennomgå tilskuddsordningene, og det ble heller ikke foretatt stikkprøvekontroll. Komiteen finner det lite tilfredsstillende, og kritikkverdig, at utenriksministeren og utviklingsministeren unnlot å gjennomføre slik kontroll på tross av komiteens klare bestilling. I noen få departement er det fremstilt som et problem at det kan være vanskelig å skille mellom tilskudd og kjøp av tjenester på enkelte områder. Komiteen legger imidlertid til grunn det motsatte standpunkt og kan vanskelig se at det skal representere en reell utfordring å skille mellom tilskudd og kjøp av tjenester. Komiteen legger til grunn at det ryddes opp i denne usikkerheten. Grensen for habilitet har vært et av de viktige temaene i saken. At beslutninger som tas, tas av habile personer, er fundamentalt i en rettsstat og i et demokrati, som jeg tidligere har vært inne på. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det forholdet nå, men vise til at det jeg sa som saksordfører under Stortingets behandling av den såkalte Støre–Tschudi-saken, disse generelle betraktningene rundt habilitet, også har gyldighet i denne saken. Denne saken har vært omfattende og viktig for å bidra til en forbedring av tilskuddsforvaltningen i de fleste departement. Vi har som følge av saken en bedre tilskuddsforvaltning i dag og for fremtiden enn vi hadde da saken startet. Saken har vist frem en del enkelttilfeller som er kritikkverdige, men i all hovedsak har tilskuddsforvaltningen vært innenfor de rammene som regelverket setter. Saken har også skapt noe diskusjon om konsekvensene en kontrollsak skal eller bør ha. Det fremstår som om enkelte kommentatorer forventer enhver regjerings fall så fort det åpnes en kontrollsak. Det må bero på en misforståelse av hva som er kontroll- og konstitusjonskomiteens oppgave. Denne saken er et svært godt eksempel på at kontroll bidrar til å løse konkrete utfordringer i forvaltningen og sikrer en fremtidig forvaltning av fellesskapets midler som er bedre. Som følge av saken gikk riktignok en statsråd av. Men lista for hvor den parlamentariske kontrollen har best effekt, må bero på komiteens vurdering til enhver tid, ikke om saken er egnet til å felle en statsråd. Da ville kontrollfunksjonen virkelig bli tilsidesatt. Dette er én av ni kontrollsaker som komiteen har åpnet på eget initiativ siden valget i 2009. Kanskje burde det ha vært flere. I denne krevende saken har komiteen samlet seg i en enstemmig innstilling. Det bidrar til å gi kontrollfunksjonen legitimitet – uten at jeg med det sier at innstillinger uten en slik samling bidrar til det motsatte. Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid underveis i prosessen for å finne de løsningene som vi har funnet i fellesskap. Vi har altså samlet oss i en innstilling som gjør det noe uvanlige å be Riksrevisjonen følge opp tilskuddsforvaltningen i sine fremtidige revisjoner, særlig med sikte på å se om de endringer vi er forespeilet, faktisk blir gjennomført. Riksrevisjonens årlige revisjon for 2011 viser at tiltakene i de departementene som fikk merknader om tilskuddsforvaltning i 2010, ikke har virket som forutsett. Det understreker betydningen av det forslaget som Stortinget i dag vil vedta, og jeg er trygg på at Riksrevisjonen vil følge det opp på en grundig måte. Selv om vi rent formelt ikke kan pålegge Riksrevisjonen å gjøre det, har vi god grunn til å tro at Riksrevisjonen vil utføre dette på en god måte. Til slutt vil jeg nevne at vi under behandlingen av saken har mottatt en anmeldelse mot tidligere statsråd Lysbakken fra en privatperson for brudd på ansvarlighetsloven samt en oversendelse fra Økokrim om tilsvarende anmeldelse inngitt dem. Det er også kommet en anmeldelse fra en privatperson rettet mot statsminister Jens Stoltenberg, daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, kunnskapsminister Kristin Halvorsen, tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland og statsråd Bård Vegar Solhjell i egenskap av å være tidligere kunnskapsminister. Jeg går ikke nærmere inn på de anmeldelsene utover å si at komiteen har behandlet dem på vanlig måte i forbindelse med denne saken. Komiteen har benyttet seg av sin fullmakt til å henlegge saker når forholdene anmeldelsene gjelder, åpenbart ikke kan føre til ansvar. Det fremgår av forretningsordenens § 15 tredje ledd annet punktum. For egen del vil jeg legge til at en ved vurderingen av hva som åpenbart ikke kan føre til ansvar, vil måtte se seg bundet av tidligere praksis på dette området – og siste riksrettssak ble ført i 1926. Helt uavhengig av denne saken kan det kanskje være behov for en mer generell gjennomgang av hva vilkårene for å oppfylle forretningsordenens krav på dette området bør være for fremtiden, men det er i tilfelle et initiativ som bør komme fra presidentskapet. Med disse korte, innledende bemerkningene legger jeg den enstemmige innstillingen frem for debatt. | 2013-01-10 |
Marit Nybakk | F | Arbeiderpartiet | La meg starte med å gi ros tilbake til saksordføreren, både fra meg og sikkert fra resten av komiteen, for en veldig ryddig måte å være saksordfører på i denne saken, og for å ha bidratt til at vi har en enstemmig innstilling. Denne saken har, som alle vet, opprinnelig sitt utspring i presseomtalen av Barne- og likestillingsdepartementets tildeling av midler til det såkalte Jenteforsvaret uten forutgående utlysning. Penger var gått til organisasjoner nær knyttet til statsrådens parti. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, men det viste seg etter hvert å være flere enn Sosialistisk Ungdoms forsvarskurs. Problemet var mangel på utlysning og uryddig saksbehandling. Audun Lysbakken valgte som kjent å gå av som statsråd. Statsråden hadde vært inhabil bl.a. ved tildeling av midler til organisasjonen Reform. La meg også, som saksordføreren, understreke at det står respekt av det statsråden da gjorde. Den nye statsråden i departementet har varslet både midlertidige og langsiktige oppryddingstiltak. Dette er nødvendig for å gjenopprette tilliten til BLDs tildelinger. Det står respekt av den raske reaksjonen fra statsråd Thorkildsen og den systematiske gjennomgangen hun foretar, og hun fortjener også ros for det. Under prosessen kom det fram flere saker i diverse medier med påstander om irregulære forfall ved tilskuddsforvaltningen i flere departement, slik saksordføreren også sa. Komiteen valgte å utvide kontrollsaken til å omfatte tilskuddsforvaltningen i samtlige departement. Komiteen har gjennomgått saker fra departementene som beløper seg til totalt ca. 85 mrd. kr. Da er det interessant at en enstemmig komité faktisk konkluderer med at det er få brudd på tilskuddsreglene Så kan det selvfølgelig sies at gjennomgangen også har ført til at tilskuddsforvaltningen er blitt enda bedre, men det er ikke oppdaget noen ukultur. Hovedinntrykket er at regelverket i stor grad er oppfylt. Noen kan bli flinkere til å lyse ut de tilskuddene de har, dvs. være på den sikre siden når det gjelder de unntaksbestemmelser som finnes for kunngjøring, og dessuten ha rom for skjønn. Konklusjonen er, etter min oppfatning, at vi har en kompetent forvaltning, en forvaltning som er innstilt på å følge både Stortingets lover og bestemmelser og reglement for økonomistyring. Flere departement understreker i tillegg at de fortløpende vil vurdere muligheter for ytterligere forbedringer av forvaltningen av tilskuddsordningene. Utenriksdepartementet har en veldig stor tilskuddsportefølje. Her er alt fra humanitær bistand til fredsorganisasjoner og markedsføring av norsk kultur i utlandet. Departementet har derfor opprettet en egen tilskuddsforvaltningsenhet. Her ble det inngått 2 000 nye avtaler bare i 2012. Men Utenriksdepartementet gjennomførte ikke noen form for stikkprøvekontroll av tildelingen i 2011. Det er derfor komiteen ber Riksrevisjonen nøye følge opp tildelinger fra nettopp Utenriksdepartementet. Det gjelder ansvarsområder både til utenriksministeren og til utviklingsministeren. Så finner jeg grunn til å legge til at den politiske ledelsen i hvert departement også driver politikk. En regjering er ytterst sjelden politisk nøytral. Norge er ikke satt under administrasjon, og vi har ikke et forretningsministerium. Vi har en regjering som har utgått fra et flertall i Stortinget, et flertall velgerne har stemt inn ved stortingsvalg. Det er en del av vårt demokrati. Tildeling av tilskudd er også en måte å drive politikk på. Jeg vil tro at f.eks. en statsråd fra Kristelig Folkeparti gjerne vil mene at det er viktig å støtte en kristen organisasjon eller kirkelige organisasjoner – det er for øvrig ikke det eneste partiet som mener det. Når PNND, den internasjonale parlamentarikerorganisasjonen for ikke-spredning og nedrustning av atomvåpen, eller – for den saks skyld – den norske Nei til Atomvåpen får økonomisk støtte fra Utenriksdepartementet, er ikke det primært fordi de sender gode søknader. Det skal de selvfølgelig også gjøre, men de får tilskudd fordi de jobber for et politisk formål som regjeringen og et samlet storting aktivt støtter – budsjettposten til fredsorganisasjoner er faktisk blitt opprettet ved behandlingen av en budsjettinnstilling i Stortinget. Når Forsvarsdepartementet gir tilskudd til Folk og Forsvar, er det kanskje fordi det politiske Norge mener at det er viktig med folkeopplysning om Forsvaret. Det er en politisk vurdering – og må nødvendigvis være en politisk vurdering. Tilskuddsordningene er altså sentrale verktøy for å nå politiske mål, vel å merke innenfor de regelverk, de bestemmelser og de vedtak som er fattet, og som finnes. Jeg sa at undersøkelsene i departementene har vist at økonomireglementet i det store og hele følges. Jeg vil også vise til at statsråd Sigbjørn Johnsen i høringen sa: «Vi har et robust og godt regelverk i dag, men ethvert regelverk kan både oppdateres og gjøres bedre.» Han sa videre: «Det er også bakgrunnen for det mandatet som vi nå har gitt DFØ gjennom tildelingsbrevet for 2012, der de nå skal gå igjennom dette.» Jeg er kjent med at DFØ, altså Direktoratet for økonomistyring, nå kartlegger og analyserer kompetansesituasjonen i staten på dette området. Formålet med analysen er å avdekke behov for kompetanseheving og legge grunnlaget for å prioritere mellom ulike kompetansetiltak. La meg legge til at økonomireglementet for staten opprinnelig ble fastsatt ved kgl. resolusjon av 26. januar 1996 og revidert 12. desember 2003. Samtidig fastsatte Finansdepartementet bestemmelser om økonomistyring i staten. Målet med reglene er naturligvis å sikre en effektiv og hensiktsmessig utforming og oppfølging av tilskudd. Konklusjonen vår når det gjelder gjennomgangen, er altså at ikke bare er regelverket robust, men det er også forvaltningen. Offentlig forvaltning i Norge fungerer trolig bedre enn offentlig forvaltning de fleste andre steder. Det er kanskje en drøy påstand – jeg sier det likevel. Det gjøres mye bra arbeid. Det utføres mye god tjenesteproduksjon. Vi har lojale og dyktige embets- og tjenestepersoner i departementer og direktorater. Det er uansett hovedbildet når vi fokuserer på offentlig sektor og på tilskuddsforvaltningen. Det betyr ikke at tildelingskriteriene ikke skal være tydelige. Det betyr heller ikke at det ikke er behov for å klargjøre grensen mellom anskaffelser og tilskudd, jf. den saken fra Justisdepartementet som saksordføreren nevnte, som er en ganske stygg sak – og en veldig spesiell sak, får vi håpe. I hvert fall er det det undersøkelsen vår har vist. Offentlig sektor må hele tiden forbedres og utvikles. Internkontrollen må skjerpes. La oss likevel ikke glemme at forvaltningen iverksetter vedtak fattet av et samlet storting eller av et flertall i Stortinget – politiske vedtak om politiske mål. Jenteforsvar, f.eks., er et glimrende politisk tiltak som fortjener støtte, selvfølgelig innenfor regelverket. Også habilitet er viktig. Forvaltningsloven og ansvarlighetsloven er likevel snevrere enn enkelte synes å tro. Engasjerte mennesker opptrer ofte i flere organisasjoner og er i tillegg aktive i politiske partier, som jo er selve basisen for vårt demokrati. Det kan ikke være til hinder for at det gis tilskudd til frivillige organisasjoner. Men la meg understreke det som saksordføreren sa: Det er viktig at man er rollebevisst, og at man av og til kan ha flere hatter – at man er bevisst på det. Helt til slutt: La meg også bare vise til at vi har bedt Riksrevisjonen følge opp tilskuddsforvaltningen. | 2013-01-10 |
Per-Kristian Foss | M | Høyre | La meg først komme med en mer generell betraktning. Mange har hevdet, ikke minst i pressen, at Stortingets kontrollarbeid har fått en slags renessanse eller har blitt mer aktivt under den sittende regjering. Det kan være et inntrykk som er skapt, men statistikken viser noe helt annet. Kontroll- og konstitusjonskomiteen tok i stortingsperioden 2001–2005 på eget initiativ opp like mange saker som i perioden 2009–2013, altså den perioden vi nå er inne i. Det var en viss økning i midtperioden, 2005–2009, men ikke betydelig. Så la meg snu litt på det og si at jeg tror heller at det er oppmerksomheten om sakene som har økt, og kanskje har også pressen oppdaget at kontrollarbeid er en viktig del av den parlamentariske praksis vi har i Norge. Det er bra – enten man sitter i posisjon eller er i opposisjon. Jeg har selv hatt gleden av å bli innkalt til høringer og å være deltaker i høringer – sitte på den andre siden av bordet – i skiftende perioder. Systemet for høringer er slik at jeg vil si at ingen kan klage over at man ikke får svare for seg. Mer enn i kanskje andre sammenhenger, som f.eks. i rettslige prosesser, gis det mulighet til å svare godt for seg – bokstavelig talt. Statsråden får alltid det siste ordet i en høring, hvis man snakker om selve høringen. Innstillingen vil på mange måter ha det siste ordet, det er den prosessen vi nå er inne i. Så til denne konkrete saken. Jeg skal ikke være lang, bare vise til saksordførerens innlegg, som var saklig og dekkende for min holdning til dette. Jeg skal ikke gå i de samme detaljer, men igjen reise spørsmålet: Var det i denne konkrete saken nødvendig for kontroll- og konstitusjonskomiteen å utvide perspektivet til å gjelde alle departementer? Paradoksalt nok var det jo den avgåtte statsråd Lysbakken som gjorde det nødvendig å gjøre det, da han i kanskje en ubetenksom replikk eller to hevdet at dette kunne være tilfellet i mange, mange departementer – jeg har gjort noe galt, men jeg er slett ikke alene. Det er en naturlig menneskelig reaksjon, som i en statsråds munn jo blir oppfattet mer alvorlig enn som så. Gjennomgangen har vi foretatt. Det var nødvendig, ikke minst fordi det forvaltes ganske mye penger gjennom tilskudd av denne typen. 85 mrd. kr er nevnt her. Det er stort og smått – det er svært forskjellige typer tilskudd. Det er en del penger i departementene som Stortinget under budsjettbehandlingen ikke i detalj har fastsatt bruken for, men som statsråden har mulighet til å bruke – vil jeg si, som forrige taler – til politikk. Det er helt legitimt å drive politikk med penger. Det er derfor vi velger regjeringer, og det er derfor de har skiftende politiske farger. Det som er nødvendig å understreke, er at tildelingen må skje i tråd med de regler som regjeringen selv har fastsatt for seg selv. Økonomireglementet ble fastsatt av en tidligere regjering og ble revidert i stortingsperioden 2001–2005. Det er altså blitt brukt – og fastsatt – under skiftende regjeringer. Så det bør ikke herske noen politisk uenighet om at reglementet – som regjeringen har fastsatt for seg selv – er riktig, og at det skal praktiseres. Kontrollarbeidet i komiteen i Stortinget har vært nødvendig for å påse at dette følges. Stort sett har vi inntrykk av at det følges. Men la meg si det slik: Jeg tror nok også at et kontrollarbeid i Stortinget har en slags oppsettende virkning, i den forstand at oppmerksomheten om økonomireglementet og oppmerksomheten om habilitetsspørsmål har blitt vekket i mange departementer etter det man kalte – i pressen, iallfall – Lysbakken-saken. På en måte kan man si at da det skjedde noe galt, fikk iallfall mange departementer øynene opp for det å gå i seg selv og finne ut om man gjorde det på en riktig måte eller ei. Det er mitt inntrykk at det har vært en god prosess, særlig i BLD. I forbindelse med at vi innkalte den nye statsråd Thorkildsen til høringen, må jeg si at jeg gjerne gir henne ros – som også forrige taler ga – for at det i ettertid i departementet ble gjort en skikkelig jobb for å rydde opp i egne regler og praksis når det gjaldt bevilgning, tildelinger og habilitetsspørsmål. Den praksis i departementet som det ble redegjort for i høringen, syntes – for meg, iallfall – betryggende. Det fortjener statsråd Thorkildsen ros for – og ros skal gis når det er nødvendig. Det har skjedd mye galt før, men det skal jeg ikke bruke lang tid på. Jeg vil bare understreke at man får inntrykk av at habilitet har fått økende oppmerksomhet av regjeringen. Enkelte fagfolk har til og med bemerket at statsråder kan være overforsiktige i å få undersøkt sin habilitet. Det er en kritikk jeg tror man skal ta med stor ro. Det er bedre å være litt for forsiktig enn ikke å undersøke. Det har mange andre saker også vist. Habilitet dreier seg til syvende og sist om tillit, og er man i nærheten av inhabilitet, er det bedre å være på den sikre siden – ikke for å gjemme seg bort fra beslutninger, men for å være trygg på at beslutninger blir fattet av folk som har en tilstrekkelig avstand til saken og til personene saken gjelder. Derfor er den økte oppmerksomheten om habilitet ikke et uttrykk for pirk eller en form for personforfølgelse, som enkelte også har antydet, men det er en ganske viktig del av arbeidet for å sikre at norsk forvaltning – på statlig plan i alle fall, som vi har kontroll over – har den nødvendige tillit, og at det er helt fritt for enhver tendens til korrupsjon. Vi skal ikke bare være bedre enn andre land på dette området, vi skal være best, for Norge har under skiftende regjeringer som ambisjon å ha en forvaltning fri for enhver antydning av korrupsjon. Vi skårer ikke helt på topp blant verdens land i Transparency Internationals oversikt over eller vurdering av korrupsjonsforhold, men vi ligger høyt oppe, og vi skal bli enda bedre. Det tror jeg vil være et mål for enhver regjering. Så til slutt til dette som forrige taler var inne på: Er økonomireglementet og bevilgningsreglementet som fastsettes av Stortinget, en hindring for politikk? Er det pirk som legger en demper på politikkutforming? Mitt svar på de spørsmålene er nei, det er det overhodet ikke, men det må gjøres på riktig måte. Det kan kanskje av og til forsinke et initiativ med en måned eller to å gå frem på riktig måte, men det er definitivt nødvendig. Det er ikke til hinder for at politiske tildelinger kan skje, men da må vilkårene være åpne, og tildelingen må også være åpen. Åpenhet er et stikkord for god norsk forvaltningsskikk også på dette området. | 2013-01-10 |
Per Olaf Lundteigen | M | Senterpartiet | Som andre også har vært inne på, vil jeg berømme det gode arbeidet som saksordføreren har gjort i denne saken – et arbeid som førte til en enstemmig innstilling. Når vi kjenner bakgrunnen, intensiteten og debatten omkring det, vil jeg si det på den måten at både opposisjonens og regjeringspartienes arbeid i kontroll- og konstitusjonskomiteen er av en sånn karakter at man altså har fokus på det som er det sentrale, nemlig å sikre en god forvaltning. Det er to parter her som jeg vil si har opptrådt på en slik måte at vi har kommet dit vi er i dag. Som alle er kjent med, var starten på saken tilskudd til sjølforsvarskurset for jenter under Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Tildelinga av penger var ureglementert. Det var to brev fra komiteen som førte til at det ble åpnet sak den 28. februar 2012. Brevet fra statsråden i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet av 5. mars ble fulgt av en pressekonferanse fra statsråd Lysbakken, hvor han fratrådte, med en begrunnelse som var klar, nemlig departementets håndtering av tilskuddssaken. Departementet hadde i lengre tid hatt en uryddig praksis. Statsråden tok altså sitt konstitusjonelle ansvar og fratrådte. Om vi ser tilbake og prøver å sette oss inn i situasjonen og omstendighetene som var, er det vel ikke noen tvil om at det var en svært vanskelig beslutning for statsråden, og jeg vil fra mitt ståsted si at det var en svært voksen beslutning av statsråden. Det var mange som da vurderte det slik at statsråd Lysbakken ville få et sår av en slik størrelse at det senere ville bli vanskelig for ham å utøve et politisk virke på en troverdig måte. Jeg tror jeg i dag vil kunne si at det har virket stikk motsatt. Som en islandsk dikter har sagt: Man fikk et sveisemerke, men der hvor sveisemerket er, er godset sterkere enn tidligere. Det som så skjedde, var at saken ble utvidet til å omfatte tilskuddsforvaltning i samtlige departementer, og det var mange som var usikre på hva som da ville framkomme. Det var helt klart at det skulle være en grundig og omfattende undersøkelse, og – som saksordføreren sa – det var en betydelig korrespondanse. Dette førte til en bevissthet og en gjennomgang som ga viktige opplysninger, og som ga endringer i rutiner i tildeling av tilskudd. Det er et utall av ordninger, minst i Finansdepartementet og mest i Utenriksdepartementet, men det er i de fleste departementer, og dette er utrolig krevende å håndtere. Reglementet for økonomistyring i staten og medfølgende bestemmelser om økonomistyring i staten, det såkalte økonomiregelverket, er fastsatt at regjeringa 12. desember 2003, med endringer seinest 8. juni 2010. Der er det utførlige bestemmelser om forvaltninga av tilskudds- og søknadsordninger. Jeg synes det er utrolig vesentlig at alle har fått økt fokus på at normalprosedyren er åpne søknadsprosesser og kjente tildelingskriterier, og at det ved etablering av tilskuddsordninger er klargjøring av mål og klargjøring av kriterier for tilskudd. Ut fra min egen erfaring vil jeg si at det å klargjøre mål og klargjøre kriterier er ikke minst nyttig og viktig for politisk ledelse, og dermed får man også tydeligere fram hva man egentlig ønsker å oppnå med denne ordninga. Videre fastsettes regler for oppfølging og kontroll etter at tilskuddet er gitt. Det er også utgitt en egen veileder om tilskuddsforvaltning. Som flere har vært inne på, omfatter saken også spørsmålet om habilitet, og det mest sentrale her er forvaltningsloven § 6, jf. § 8, om habilitet. Representanten Foss var inne på, og det er også min vurdering, at det er bedre å være føre var og gå noe lengre i å vurdere sin habilitet enn det som man kanskje kunne tro var nødvendig. Det er en god regel og en god skikk. Det er mange som har sagt at denne gjennomgangen fører til endringer i negativ forstand, altså at det blir mindre politisk aktivitet og mindre politisk ledelse fra departementenes side. Da vil jeg si at denne klargjøringa har ført til at vi har fått økt fokus og oppmerksomhet og bør dermed ha gitt økt trygghet for politisk ledelse med tanke på de rammer og regler som gjelder, og at man etter dette dermed kan utøve det politiske lederskapet sterkere og tydeligere og mer offensivt enn det man har gjort i det seinere. Det er i hvert fall mitt råd i denne saken. Men jeg har lyst til å anføre én ting, og det er at i det siste har det blitt svært mange tilskuddsordninger, det har blitt svært mange pilotprosjekter. Jeg har lyst til å advare noe mot den utviklinga, for det er ei utvikling som kommer i et rom som er åpent, fordi man ikke har tilstrekkelig med større politiske debatter. Det er etter min vurdering en stor svakhet og en systemfeil at vi stadig går inn i flere og flere tilskuddsordninger som har svært marginal betydning for utviklinga i Norge, og dermed får vekk oppmerksomheten rundt de store prinsipielle diskusjonene om hva det er vi vil med dem – som jeg synes er startspørsmålssetningen på en rekke områder. Derfor synes jeg den diskusjonen her bør føre til det. Eksempelvis er sjølforsvarskurset for jenter viktig, men det er dog et lite virkemiddel for noen få personer. Det er viktig i den forstand at det kan skape fokus på likeverd mellom kjønn, og at man dermed får en større sak. Men det som burde være det mest sentrale, er å få fram politisk store saker som går på sikring av jambyrdige økonomiske forhold mellom folk, sånn at du sikrer sjøltillit, sjølfølelse og sjølverd hos mennesker, uansett stand og stilling, og dermed unngår konflikter og at vi bruker så mye. Jeg vil bare gjenta at det er gjort et godt arbeid. Dette var et samspill mellom opposisjon og posisjon som var veldig krevende, og som førte til et godt resultat. | 2013-01-10 |
Sigbjørn Johnsen | M | Arbeiderpartiet | Jeg synes dette har vært en god debatt. Stortinget har mange viktige roller i styringen av landet, og en av de viktigste rollene Stortinget har, er kontrollrollen. Jeg synes måten den har vært utført på i denne saken, både i den jobben som komiteen har gjort og i innstillingen, er et godt eksempel på godt håndverk fra Stortingets side i så måte. Det er en god innstilling, og jeg mener også det er viktig for meg å understreke at innstillingen nå klargjør myndighetsfordelingen og ansvaret mellom storting og regjering. Det er et viktig bidrag i den jobben vi skal gjøre videre. Når en ser på statsbudsjettet – 1 064 mrd. kr for 2013 – er brorparten av statsbudsjettets utgifter tilskudd. Cirka tre fjerdedeler av statsbudsjettet er tilskudd, men det er tilskudd som i stor grad er hjemlet i lover – f.eks. folketrygden – og som har sitt utgangspunkt i eksplisitte stortingsvedtak. Det er viktig å være klar over at når det gjelder det å håndtere de store summene som går gjennom statsbudsjettet – både til tilskudd og til andre ordninger – er en viktig oppgave å sørge for at det skjer på en riktig og god måte som gjør at en kan stå inne for det som blir gjort. Økonomiregelverket er et viktig redskap for regjeringen og forvaltningen til å sørge for å sikre at de vedtak Stortinget gjør, og de forutsetninger som Stortinget har lagt til grunn, blir oppfylt. Det er med andre ord forvaltningens eget redskap for å sørge for at Stortingets vilje – for å bruke det uttrykket – blir satt ut i livet. Det er den ene oppgaven. Den andre oppgaven økonomireglementet har, er at det skal sikre god forvaltningsskikk, som også er en grunnleggende egenskap vi må ha med oss i forvaltningen der ute. Når det gjelder Finansdepartementet, er det jo de som utformer økonomiregelverket og i den forstand eier regelverket i forvaltningen. Finansdepartementet har også i tillegg noen små egne tilskudd, men Finansdepartementets rolle er i første rekke å utforme, oppjustere og sørge for at dette regelverket alltid er det beste vi kan ha. Direktoratet for økonomistyring har en viktig rolle, som det har vært påpekt tidligere i debatten. De skal bidra til god eller – for å si det slik – beste praksis i departement og forvaltning, de skal sørge for at forvaltningen har kompetanse og kunnskap om regelverket og selvsagt også kompetanse i å oppfylle de krav som regelverket stiller. Med andre ord: De skal følge opp regelverket og sørge for god forvaltning. Jeg legger også merke til det som blir sagt i debatten om at det gjennomgående er slik at regelverket følges opp, og at vi har robuste og gode regler. Men alt regelverk kan bli bedre, det kan alltids gjøres endringer til det bedre, og jeg synes at det i så måte er et viktig bidrag ikke bare det som ligger i innstillingen, men også for så vidt den oppgaven som Stortinget i dag gir Riksrevisjonen med å ha dette spesielt på dagsorden. Jeg mener at samhandling mellom storting, riksrevisjon og forvaltning/departement for å gjøre dette bedre, er en fornuftig og god vei å gå videre. Jeg vil også slutte meg til dem som sier at komiteen her har gjort et godt arbeid i sakens anledning. | 2013-01-10 |
Trine Skei Grande | F | Venstre | Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe, for jeg syns det var kloke innlegg både fra saksordføreren og andre i denne saken, men jeg har bare lyst til å løfte et moment. Hele prosessen mener jeg har økt tilliten til forvaltninga av tilskuddene fra staten, både det at vi avholdt en høring og det at det var en ordentlig gjennomgang i departementene – jeg oppfatter stor tillit til at det var en ordentlig gjennomgang. Det at et norsk journalistkorps var på hugget og fant lite, tror jeg betyr at denne prosessen har økt tilliten til norsk tilskuddsforvaltning også blant norske journalister, fordi man har fått mye mer innsikt i hva det er som egentlig skjer. Jeg tror det har vært en god prosess. Sjøl om noen av oss ble anklaget for å drive rent politisk spill da vi startet, var det faktisk ment som en oppriktig god prosess for å øke tilliten til tilskuddsforvaltninga. Jeg har bare lyst til å anføre en ting jeg syns var oppsiktsvekkende da vi hadde høringene, og som jeg håper at regjeringa tar med seg videre, og det er behovet for internrevisjon også i departementene. Noen departement har det – som Forsvarsdepartementet, satt i gang etter en stor omstilling av Forsvaret – men vi har i dag en riksrevisjon som reviderer oss fra utsida. Det å ha kloke, gode internrevisjoner som både har fokus på varslingskultur og på at det er lett å si fra om ting man stusser på, og som gjør at man ikke nødvendigvis trenger å gå til Riksrevisjonen for å påpeke ting, tror jeg hadde økt tilliten, skjerpet kvaliteten og også ført til at du hadde fått en bedre forvaltning generelt. Jeg oppfatter at Finansdepartementet var veldig avvisende til det i høringa – jeg håper det har endret seg over tid. Jeg tror at det å ha en god internrevisjon er å ha sunne strukturer i et departement der man alltid har noen som pusher på å ha gode kulturer. Det fører til at om det blir svakheter i administrasjonen, så har man alltid noen som pusher på de tingene som er viktig å pushe på, og som kan være godt å lene seg på for en god administrasjon i et departement. Jeg håper at spesielt finansministeren tar med seg det videre. Jeg tror ikke det er snakk om mer byråkrati, jeg snakker om et mer effektivt byråkrati gjennom det å ha gode internrevisjonsrutiner. | 2013-01-10 |
Inga Marte Thorkildsen | F | Sosialistisk Venstreparti | Jeg har lyst til å takke for samarbeidet med komiteen, for gode spørsmål, for en god innstilling og for muligheten til å redegjøre på en grundig måte for de endringene vi har gjort i mitt departement, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, og for de endringene som vi også holder på med fortsatt. Jeg har lyst til å benytte anledninga til å takke for den rosen som medlemmer av komiteen har gitt – det setter jeg pris på – og samtidig også forsikre om at dette arbeidet kommer til å ha høy prioritet fortsatt fra min side. I arbeidet med denne såkalte tilskuddssaken har vi lært at å vurdere fra sak til sak om alle relevante tilskuddsmottakere er kjent med muligheten til å søke tilskudd, krever skjønnsmessige vurderinger. Hovedregelen i økonomiregelverket er at tilskudd skal kunngjøres. Fordi det er god forvaltning av fellesskapets ressurser å etablere tilskuddsordninger som gir både nye og tidligere mottakere samme mulighet til å søke tilskudd, oppretter vi – som jeg har gjort rede for før – fra 2013 fem nye tilskuddsordninger. I tillegg viderefører vi tre ordninger fra 2012. Alle ordningene vil bli kunngjort. For å sikre en enhetlig tilskuddsforvaltning vil de nye tilskuddsordningene også bli delegert til underliggende etater. På 2013-budsjettet har vi også flyttet midler slik at tilskudd utbetales fra korrekt post. Jeg mener at det er riktig av komiteen å be Riksrevisjonen følge opp departementenes tilskuddsforvaltning i sine framtidige revisjoner, slik de gjør i sin innstilling. Saken har også vist hvor viktig det er å ha gode rutiner og god kunnskap om regelverket for habilitet og journalføring. Den har avdekket behov for systemer og kompetanse for å sikre at praksisen er i tråd med regler og rutiner. De nye rutinene i BLDs personalføring som ble innført under omlegging til nytt elektronisk saksbehandlingssystem i mars i fjor, bidrar til å sikre dette. Vi vil gjennom årlige stikkprøvekontroller sørge for å sikre at disse rutinene følges opp. Vi utvider også stikkprøvekontrollene for å se på hvordan man kunngjør. Vi har også etablert skriftlige rutiner for vurdering av habilitet, både for embetsverk og politisk ledelse i BLD. Ansatte og politisk ledelse skal få tilstrekkelig opplæring i habilitetsbestemmelsene. Rutinene angir hvordan spørsmål om vurdering av habilitet skal håndteres og dokumenteres i departementet. Jeg har merket meg at komiteen mener det er viktig og riktig at BLD har søkt råd fra DFØ, men at komiteen mener at BLD bør vurdere å søke råd og kompetanse også hos andre som kan bidra til å forbedre departementets praksis. Jeg kan forsikre alle om at alle som kan bidra til forbedringer, vil bli hørt, selv om departementet altså så langt bare har forholdt seg til dem som forvalter denne delen av økonomiregelverket, som er DFØ, og som har et særskilt arbeid nettopp med dette opp mot departementene. Det er de som har ekspertkompetansen på hvordan vi kan bli best. Til slutt vil jeg forsikre komiteen om at arbeidet fortsatt, som jeg sa, vil bli gitt høy prioritet i departementet. Arbeidet med forbedringer, og ikke minst etablering av rutiner, er et langsiktig arbeid som må pågå kontinuerlig. Jeg vil også sørge for at kompetansen i departementet blir kontinuerlig vedlikeholdt og forbedret. Med dette mener jeg at vi har etablert systemer og strukturer som samlet sett vil gi en god forvaltning av fellesskapets ressurser. Jeg vil også takke for samarbeidet og si at dette har vært en veldig lærerik prosess, i tillegg til alt det andre. | 2013-01-10 |
Anniken Huitfeldt | F | Arbeiderpartiet | «Dere, Norge, har en spesiell plass i våre hjerter». Dette sa Nelson Mandela den gangen han ble sluppet ut av fengselet. Han fortsatte: «Dere hjalp oss da andre land så en annen vei». Dette var hans ord om hvordan han så på Norges innsats mot raseskillepolitikken i Sør-Afrika. Vi bidro med bistandspenger til frigjøringsbevegelsen. Dette ble sterkt kritisert, det er viktig å huske på det. Det var ikke alle som mente at det var riktig å blande seg inn, og var det egentlig så effektiv bistand, ble det spurt om. Men det er klart at det å støtte ANC var viktig i arbeidet mot raseskillepolitikken. Jeg mener at norsk utviklingspolitikk ikke bare handler om godhet. Det handler om at Norge skal ha en sterk stemme internasjonalt. Når vi engasjerer oss for internasjonale klimaavtaler og vaksinering av alle verdens barn, og når vi bidrar til å redusere konfliktnivået i Midtøsten, er det i tråd med norske egeninteresser. Klimatrusselen stopper heller ikke ved landegrensene. Allerede nå kjenner vi konsekvensene av dramatisk vær. Vi har klart å utrydde veldig mange sykdommer, nesten polio gjennom massevaksinering, men det er fortsatt behov for vaksiner som kan redde barns liv, og som hindrer spredning av farlige sykdommer. Så dette skillet mellom realisme i utenrikspolitikken, hvor vi liksom skulle ta vare på Norges egeninteresser, og tro at idealisme står på den andre siden, det skillet er veldig gammelt. I dagens samfunn, i en globalisert verden, har vi stor egeninteresse av norsk engasjement i utenrikspolitikken. Jeg mener også det er viktig at vi som verdens rikeste land står fast ved målet om 1 pst. til bistand. Men dette politiske teateret skal kanskje fortsette de neste årene. Kanskje synes Venstre og Kristelig Folkeparti at det er greit – jeg vet ikke – at regjeringa foreslår kutt de neste årene, så kan de få æren for å opprettholde énprosentmålet. Så kan de telle innflytelse i milliarder, få æren for å flytte på noen ekstra milliarder som alle vet vil komme på plass, for det er flertall i denne sal for målet om 1 pst. til bistand. Men det er jo ikke noe annet enn politisk teater, og ikke minst svekker det Norges rolle når vi i internasjonale sammenhenger skal argumentere for at andre land skal øke sine bistandsbudsjetter. Det er et viktig mål for Norge. I stedet burde vi gjøre som svenskene, få tverrpolitisk enighet om énprosentmålet. Signalet om at regjeringa ikke står fast ved dette, mener jeg er helt feil. Handel er viktigere, sier regjeringa. Men de konkrete initiativene for økt handel med sør har vi ikke sett. Man kan ha ulike meninger her i denne salen om ostetollen, men at det er det sterkeste kravet fra de fattigste landene i verden, er det vel neppe. På Bali ble det en avtale – det er bra – men de viktigste skrittene, de viktigste grepene, i Doha-runden gjenstår. Jeg beklager også kutt i støtte til norsk kultur i utlandet. Når forfattere drar på internasjonale bokmesser, norske scenekunstnere samarbeider med scenekunstnere i land uten demokrati, betyr det noe. Dette området mener jeg burde vært styrket og ikke kuttet. Metalbandet Enslaved omtalte kuttet på følgende sarkastiske måte: «Vi har egentlig ikke bruk for norske kulturambassadører. For med så mye oppmerksomhet som Fremskrittspartiet har fått i utenlandsk presse, markedsfører bandet seg selv», spøkte de. Men kuttet i reisestøtte for kulturlivet gir oss mindre mulighet til å vise fram Norge som kulturnasjon, sier dette bandet og veldig mange andre musikere. Jeg er også uenig i kuttet i FNs matvareprogram og signalene om kutt i antall flyktninger fra Syria. Det mener jeg vitner om helt feil prioritering. Når nabolandene til Syria tar imot millioner av flyktninger og folk åpner sine hus og sine skoler, vil regjeringa her hjemme knipe inn. Det handler ikke om mange mennesker, men det forteller mye om de prioriteringene som Høyre og Fremskrittspartiet her gjør. Vi er fornøyd med forsvarsbudsjettet. Styrkingen av Kystvakten og Heimevernet har vi også støttet. Men budsjettet står ikke i forhold til den kritikken de to regjeringspartiene gikk til valg på. I fire år har de ropt opp om underfinansiering. En milliard for lite, sa Fremskrittspartiet. 500 millioner for lite, sa forsvarsministeren selv for ett år siden. I stedet ble det nå et budsjett på nivå med det som var vår regjerings budsjett, med oppfølging av langtidsplanen. Det er viktig, og i årene som kommer, står vi foran store investeringer. Nordområdene følges også opp. Det er viktig med penger, men også med politisk fokus. Mer handel, mer kulturutveksling og miljøsamarbeid er viktig. Så langt er vi fornøyd med utenriksministerens oppfølging av nordområdesatsinga, men det krever gjennomføringskraft og oppfølging i tida som kommer. Nordområdene er en viktig del av norsk europapolitikk. | 2013-12-09 |
Anniken Huitfeldt | F | Arbeiderpartiet | Som utenriksministeren sa, er det bred enighet om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. Jeg har registrert at utenriksministeren nettopp har vært i Midtøsten, og at han der gjorde en god figur. Derfor er det noe oppsiktsvekkende at regjeringspartiene ikke er med på beskrivelser av situasjonen i Midtøsten som er relativt balanserte. Regjeringspartiene er ikke med på å si at det er registrert ulovlig bosettingsekspansjon «på okkupert land». Jeg vil si at det er et veldig viktig signal at regjeringspartiene for første gang ikke slutter seg til en slik merknad. De slutter seg heller ikke til det en videre sier i merknaden: «Volden fra bosettere mot palestinerne er økende.» Dette er ifølge rapporter fra OHCHR. Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Er det dette som er en mer balansert utenrikspolitikk? Hva ligger i at regjeringspartiene ikke ønsker å være med på denne merknaden? | 2013-12-09 |
Anniken Huitfeldt | F | Arbeiderpartiet | Ligger det i en balansert utenrikspolitikk ikke lenger eksplisitt å si at det er registrert ulovlig bosettingsekspansjon «på okkupert land»? Hvis det ikke er regjeringas politikk å uttrykke det eksplisitt, er det en endring av norsk Midtøsten-politikk. Er det også balansert norsk utenrikspolitikk ikke å påpeke at volden mot palestinerne fra bosettere «er økende»? | 2013-12-09 |
Anniken Huitfeldt | F | Arbeiderpartiet | Jeg forstår veldig godt at representanten Sylvi Graham ikke liker mitt Nelson Mandela-sitat, for det er ikke akkurat noen hyllest til høyresidas utenrikspolitikk Nelson Mandela kommer med. Det er en hyllest til den utenrikspolitikken som Kirken og venstresida har ført for å støtte arbeidet mot apartheid i Sør-Afrika. Jeg må si at jeg er veldig uenig med representanten Kristian Norheim som sier at idiotiske uttalelser som ens partifeller har kommet med, får stå for deres regning, og at de selv får svare for dem. Jeg mener at de feilene som er blitt gjort opp igjennom Arbeiderpartiets historie, må vi være store nok og ansvarlige nok til å ta avstand fra selv. Så det mener jeg er feil utgangspunkt når vi diskuterer apartheid her i dag. Så til diskusjonen om Midtøsten. Jeg forstår det slik at det er et annet signal som kommer fra representanten Kristian Norheim, enn det som kommer fra utenriksministeren. Det som er årsaken, sier utenriksministeren, til at de ikke vil være med på formuleringene om vold fra bosettere, er ikke nødvendigvis at de er uenige, men de bruker bare andre ord. For vi har jo klare rapporter som tilsier det. FN har sagt gjennom OCHA at det har vært en økende vold totalt fra 2012 til 2013. Jeg vil gi utenriksministeren anledning til å utdype om han støtter denne OCHA-rapporten eller ikke – om han mener at dette er feil. Jeg vil velge å tolke ham positivt, nemlig at han egentlig er enig i at man har registrert ulovlig bosettingsekspansjon på okkupert land. Jeg mener at det er ganske godt dokumentert, og jeg synes det er oppsiktsvekkende at ikke flertallet er med på denne merknaden. Det er å endre balansen i norsk utenrikspolitikk. Så vil jeg si kort til representanten Hareide: Jeg er enig i Kristelig Folkepartis Ungdoms linje her. Det burde vært sånn at Kristelig Folkeparti var enig med meg i min kritikk av at regjeringa burde legge 1 pst. til grunn for all sin bistandspolitikk. I stedet sier han at dette ikke er et politisk teater, hvilket det selvfølgelig er. Alle vet jo at hvert fjerde år i denne salen kommer Kristelig Folkeparti og Venstre til å forhandle opp bistandsbudsjettet til 1 pst. I stedet burde Hareide støtte meg og si at dette legger han til grunn er regjeringas forslag – og så kunne han fått enda mer innflytelse på andre områder. Jeg vet ikke hva som er årsaken til at det er greit at regjeringa hvert år legger fram et lavere budsjett. Jeg mener også det ville vært redelig om representanten Hareide sa litt om hvor de pengene til utdanning tas fra. Jeg er for mer penger til jenter og utdanning, men det hadde vært redelig om representanten Hareide sa at dette tas fra FNs matvareprogram. Det er jo relativt viktig å bidra i forbindelse med sultkatastrofer. Det tas fra utvikling av sivilt samfunn og demokrati, det tas fra bistand til Latin-Amerika, og det vet vi i stor grad er arbeid til menneskerettighetsorganisasjoner. Jeg ville kanskje vært litt forsiktig med å kalle dette en kursendring – når vi vet hvor pengene er tatt fra. Jeg har stor sans for representanten Hareide. Han sa på slutten av sin appell i partilederdebatten at bistand til verdens fattige var hans aller viktigste sak. Vi har altså fått en regjering som ikke er enig i enprosentmålet. Da synes jeg det er underlig at mesteparten av innlegget går til å kritisere den opposisjonen som han egentlig er mest enig med. Jeg vil si til forsvarsministeren, som jeg synes holdt et godt innlegg, at jeg er ikke uenig i det forsvarsbudsjettet som legges fram. Men det er helt åpenbart at forsvarsministeren gjennom hele valgkampen, og i flere år, har reist fra militærleir til militærleir og framført et annet budskap – et budskap om at Forsvaret er underfinansiert. Det er neimen ikke tid som er årsaken til at forsvarsbudsjettet ikke styrkes mer. Det var tid til å gi store milliardkutt i skattene, men her brukes altså tid som argument for at man ikke kunne øke forsvarsbudsjettet mer. Det framstår som et vikarierende argument. Det er klart at forsvarsministeren her har nærmet seg det som var den tidligere regjeringens politikk. Jeg mener at det er en god langtidsplan. Dette er jeg glad for, men det er ikke samsvar mellom det forsvarsministeren sa den gang hun satt i Stortinget, og det budsjettet som nå legges fram. | 2013-12-09 |
Øyvind Halleraker | M | Høyre | «Politisk teater», sier Huitfeldt. Det hadde vært spennende å bli invitert til de lukkede forestillingene som de rød-grønne hadde seg imellom. Det spørs om det ikke var litt forhandlinger der også. Fra Høyres side mener vi at norsk utenriks- og utviklingspolitikk skal være bygd på tydelige prioriteringer, forankret i liberale verdier og med det hovedformål å sikre sentrale interesser. Vi mener Norge skal være en troverdig og tillitskapende aktør i arbeidet for mer demokratisk solidaritet. Vi ønsker en utenrikspolitikk bygd på et forpliktende internasjonalt samarbeid, som sikrer at hovedlinjene i norsk utenriks- og utviklingspolitikk befestes. Vi vil at Norge skal være en aktiv bidragsyter og deltaker i FN, NATO og andre internasjonale organisasjoner og ikke minst føre en offensiv europapolitikk med mål om økt medvirkning og påvirkning gjennom EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU. Vi mener også at Norge, i tett samarbeid med andre land, skal ta et større ansvar for å oppnå varige resultater i utviklingspolitikken. Ved utgangen av 2013 er det mange pågående konflikter og hendelser som preger verdensbildet. Det er til dels et dystert bilde, men også lyspunkter som gir håp om at globalt og regionalt samarbeid og kontakt spiller en rolle. Situasjonen i Syria er den desidert største og mest krevende pågående konflikten. Den er tilsynelatende fastlåst, men frykten for at Assad ville bruke kjemiske våpen mot sitt folk, er avløst av enighet om eliminering og destruksjon. Avtalen om eliminering av kjemiske våpen er en seier for FN og den globale verdensorden. Det så lenge ut til at Sikkerhetsrådet var handlingslammet og uten evne til å presse på for politiske løsninger, men avtalen om destruksjon av kjemiske våpen gir håp om videre bevegelse. Norge har påtatt seg en betydelig oppgave med transport og eskorte av transporten. Jeg syns det er grunn til å gi honnør til regjeringen for resolutt handling og vilje til å bidra, slik at våpnene og kjemikaliene kan destrueres på en forsvarlig måte. Også Norges Rederiforbund fortjener honnør for å stille skip og mannskap til disposisjon for å bringe denne saken i havn, bokstavelig talt. I morgen skal vi være med på overrekkelsen av Nobels fredspris til OPCW, organisasjonen som i en årrekke har arbeidet mot produksjon og anvendelse av kjemiske våpen. De har oppnådd imponerende resultater, og prisen er en velfortjent anerkjennelse til dette viktige arbeidet. Dessverre er den fastlåste situasjonen i Syria langt fra over. Vi ser daglig forferdelige menneskelige lidelser, enorme flyktningstrømmer og et sønderskutt land i mediene. Det er derfor prisverdig at regjeringen legger opp til å ta imot enda flere som er på flukt fra sitt hjemland, og dette er lagt inn i budsjettet som vi behandler i dag. På vårt hjemlige kontinent ser vi fortsatt europeiske utfordringer av både økonomisk og politisk art. Menneskerettighetssituasjonen i Russland har ikke hatt noen god utvikling, og det er en tilsynelatende fastlåst situasjon i Ukraina. For å sitere lederen for EU-kommisjonen, Barroso, er det uakseptabelt at et tredjeland skal blande seg inn i bilaterale avtaleforhandlinger mellom to stater – i dette tilfellet Russlands truende agering overfor Ukrainas tilnærming til EU. Folket reagerer mot en servil nasjonal ledelse, og med rette. Vi har nylig hatt en bred europa- og EØS-debatt i denne sal, men det er likevel på sin plass i dag å gi uttrykk for anerkjennelse for at den nye regjeringen har lagt listen høyt i sin europapolitikk. Til grunn for regjeringserklæringen ligger en erkjennelse av at landene i Europa er våre nærmeste naboer, venner og viktigste handelspartnere. Skal vi våge å ha visjoner på vegne av nasjonen, må vi også ha visjoner for vår samhandel og sameksistens med våre naboer. Statsministeren har sett nødvendigheten av dette og av å få bedre gjennomslag for saker av nasjonal interesse. Det gjelder at vi har evnen til å påvirke og medvirke tidlig i EU-prosessene, gjennom de muligheter EØS-avtalen gir oss. Derfor har vi fått en egen europaminister ved Statsministerens kontor som skal ivareta dette viktige arbeidet, og på en slik måte at Stortinget blir mer involvert. Regjeringen vil at mer involvering tidligere skal ha topp prioritet. Vi kommer til å se en regjering som er informert og til stede, og som samtidig informerer og er til stede i Stortinget. Regjeringen har som overordnet mål å sørge for at norske konkurranseutsatte bedrifter også skal være konkurransedyktige. 80 pst. av vår eksport går til EU-land, og nærmere 70 pst. av vår vareimport kommer fra EU-land. Dette gjør EU til vår desidert viktigste handelspartner. Adgangen til det indre europeiske marked har tilført norske bedrifter markedstilgang og arbeidskraft vi ikke hadde klart oss uten. Den norske samfunnsmodellen er videreført og videreutviklet, mye grunnet forenkling og tryggere rammevilkår for norske bedrifter og arbeidere. De siste dagers forhandlinger og resultater fra WTO-forhandlingene på Bali gir løfterike forhåpninger om en verden der transitt, eksport og import av varer blir enklere og rimeligere. Enigheten omfatter flere vedtak med betydning for Norge, men særlig for de fattigste utviklingslandene, og inneholder også en erklæring om å utvise tilbakeholdenhet i bruken av eksportsubsidier på landbruksområdet, tollkvoteadministrasjon og matvaresikkerhet for utviklingsland. Samarbeidspartienes utviklingsbudsjett er på 1 pst. av BNI og reelt sett langt større enn det budsjettet den rød-grønne regjeringen la fram så sent som for 2013. Høyre er opptatt av en mer effektiv bistandspolitikk som skaper varig endring, og ser positivt på regjeringens mål om å innta en global lederrolle i arbeidet med utdanning, især når det gjelder jenters rett til utdanning. Ved å tilføre 50 mill. kr til Global Partnership for Education har regjeringen vist en slik vilje til lederskap på området. Fra Høyres side vil jeg også vise til regjeringens økte satsing på verdens mest utsatte og fattige. Gjennom 30 mill. kr i økte bevilgninger til Verdensbanken gjennom Det internasjonale utviklingsfondet, IDA, sikres en mer effektiv bistand til befolkningen i de 80 fattigste landene i verden. Jeg vil også peke på viktigheten av en større vektlegging av næringslivet som aktør i utviklingspolitikken, med en økning på 15 mill. kr til næringslivstiltak. Også gjennom økte bevilgninger med 50 mill. kr til prosjekter i regi av Norfund øker man den målrettede satsingen på prosjekter innen fornybar energi. I komitébehandlingen har samarbeidspartiene økt Kap. 160, post 70, Sivilt samfunn, med 20 mill. kr, med det siktemål å styrke arbeidet for utdanning. Også Kap. 170, post 72, FNs barnefond, økes med 20 mill. kr, og skal gå til UNICEFs arbeid for å styrke jenters utdanning. Denne debatten er også en utmerket anledning til å anerkjenne den utrolig viktige og gode jobben våre soldater gjør, både ute og hjemme. Mange er ute i internasjonale operasjoner. Vi er fortsatt tungt til stede i Afghanistan og kommer til å være det i lang tid framover, både sivilt og militært. Fortsatt vil norske soldater risikere livet på oppdrag i Afghanistan. Det krever vår oppmerksomhet, det krever ressurser, og det krever tilpasning. Perioden vi nå går inn i, med et forventet presidentvalg i Afghanistan og tilhørende rivalisering, maktbruk og uro, kommer til å bli krevende. Forsvarsministeren har signalisert en eventuell videreføring av norske militære oppdrag utover 2014, og det har vår fulle støtte her i Stortinget. Jeg brukte ordet «å anerkjenne» for egen del. Det er også særlig gledelig å registrere den anerkjennende omtale norske soldater stadig blir til del fra våre allierte og ledende kommandoenheter for oppdrag ute, enten det gjelder Afghanistan, Adenbukta eller andre steder. Det er svært hyggelig og betryggende at vi har en høy standard og moral blant våre soldater. Noen har dessverre måttet bøte med det mest verdifulle: sitt liv. Andre har fått skader for livet. Derfor er det bra at regjeringen nå har fått på plass et forutsigbart og anstendig opplegg for våre veteraner. 2014 blir et viktig år. Foran oss ligger nye omstillinger i Forsvaret – særlig i Luftforsvaret – etter langtidsplanen. Kampflyanskaffelsen er i gang for alvor, og dette er heldigvis noe hele Stortinget har gitt sin tilslutning til. Våre satsinger i forsvarsbudsjettet for 2014 utover Stoltenberg-regjeringens budsjettforslag inneholder bl.a. en økning til Kystvakten – flere seilingsdøgn – med 13,9 mill. kr, videre 7 mill. kr til Heimevernets innsatsstyrker – flere øvingsdøgn – og en erkjennelse av Marinejegerkommandoens utvidete rolle i nasjonal terrorberedskap med en fast post på 8,5 mill. kr. Mine kolleger fra Høyre vil gå nærmere inn på de hovedområder vi har budsjettansvar for i komiteen. | 2013-12-09 |
Øyvind Halleraker | M | Høyre | Så langt i denne debatten har vel ikke de helt store sensasjonene blitt avdekket fra noen partier. Det som kanskje står igjen – i hvert fall så langt – som det mest oppsiktsvekkende, er at SV etterspør stabilitet i denne regjeringens evne til å følge opp forsvarsbevilgninger framover, noe som får støtte fra Arbeiderpartiet ved representanten Sverre Myrli. Det siste er langt mer troverdig, men jeg kan love både representanten Myrli og representanten Solhjell at de skal få anledning til å følge opp langtidsplanen og glede seg til forsvarsbudsjetter framover. Ellers må jeg si at når debatten i denne salen dreier seg om forståelsen av og viljen fra regjeringspartiene til å slutte seg til en merknad som settes fram fra et mindretall – én eneste merknad – er debatten kokt ned til et svært lite omfattende perspektiv og nivå. Da ser man ikke den balansen som ligger i hele den merknaden som hele komiteen slutter seg til på dette området – som også har vært nevnt av flere. Jeg må også få si, selv om jeg er ganske sikker på at Sylvi Graham er i stand til å forsvare seg selv, at det ikke var Mandelas uttalelse hun reagerte på, men den sedvanlige rød-grønne måten å skryte av seg selv på. Det syntes hun kanskje ikke var så passende i en situasjon da vedkommende, som har gjort en fenomenal innsats, nettopp har gått bort. Der støtter jeg henne fullt ut. Vi har også denne gangen fått en liten runde om EU og hvordan EU har ført til forferdelse i Europa. Det er igjen grunn til å si at det er feil. EU har ikke gjort det, snarere tvert imot: EU har vært med på å berge de landene som gjennom mange år med uforsvarlig økonomisk styring selv har bidratt til å sette egne økonomier over styr. Det er det som er saken, og nå synes jeg snart man må få en edruelighet i forståelsen av problemene til enkelte EU-land. Nettopp det at man har sikkerhetsnettet i EU, har bidratt til at de kommer på fote igjen. | 2013-12-09 |
Kristian Norheim | M | Fremskrittspartiet | Utenrikspolitikken er et godt eksempel på noe som er større enn oss selv – det er noe som er større enn hver og en av oss i denne sal og de ulike partier vi representerer. Derfor er det ikke så underlig at det er tradisjon for bred enighet omkring hovedlinjene i den norske utenrikspolitikken. Utenrikspolitikken er relatert til våre relasjoner med andre og det som skjer utenfor landets grenser, men den er samtidig en refleksjon av oss selv og det som skjer innenfor landets grenser. Den er på mange måter et speilbilde av oss selv og er ikke bare formet av våre verdier og vår interesser, men er snarere et kompromiss mellom våre verdier og våre interesser. Utenrikspolitikken er både kartet og kompasset og definerer oss kanskje mer enn mange tenker over i det daglige. Utviklingspolitikk er mer enn antall kroner som bevilges over bistandsbudsjettet. Bistand er kun én av pilarene i utviklingspolitikken. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det store fokuset på enprosentmålet er både en blindvei og også en fare for at det kan bli en hvilepute, fordi man tar fokus bort fra resultatene og ser mer på antall kroner. Handel, investering og næringsutvikling er etter Fremskrittspartiets oppfatning eksempler på andre og langt viktigere pilarer. Allerede nå ser vi en tydelig markering av retningen regjeringen har pekt ut. En friere verdenshandel, investeringer og mer næringsutvikling er helt nødvendige forutsetninger for å skape varig og positiv utvikling i fattige land. Norge bør, som et av verdens rikeste land, være seg sitt ansvar særlig bevisst og bidra i så måte. Det er derfor gledelig at man gjennom dette budsjettet nettopp løfter opp og fram det vi med sikkerhet kan slå fast fungerer i kampen mot fattigdom og for utvikling. Et av de fremste målene med utviklingspolitikken må være å bidra til å skape vekstkraft i fattige land: vekstkraft for lokal næringsliv, vekstkraft som gir arbeidsplasser, og vekstkraft som gjør at utvikling slår rot. Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, bedre kjent som Norfund, er et sentralt redskap i den norske utviklingspolitikken. Norfund ble etablert av Stortinget for 16 år siden og har som hensikt å bidra til økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Fondet har siden starten hatt en samlet avkastning på 10 pst. Nærmere 300 000 mennesker er ansatt i virksomheter der fondet har investert, og disse virksomhetene bidrar med mer enn 4,3 mrd. kr i skatt til lokale myndigheter. Med ekstratilskuddet på 50 mill. kr blir det totale kapitaltilskuddet til Norfund neste år i overkant av 1,2 mrd. kr. Dette er etter Fremskrittspartiets vurdering en smart måte å bruke bistandsmidler på. Som om ikke dette var nok, økes også støtten til næringsutvikling i fattige land med 15 mill. kr til 219 mill. kr. Mange i denne sal har sikkert kjennskap til Professor Balthazar fra barne-tv. Professor Balthazar var en grei type som var opptatt av å løse problemer og hjelpe sine venner i den lille byen han bodde i. Til dette formål hadde han oppfunnet en universalmaskin, som ved hjelp av noen dråper løste det som var av problemer. Mange i denne sal er kanskje ikke klar over at en slik universalmaskin faktisk eksisterer. Denne universalmaskinen går jevnt og trutt og er faktisk i full drift akkurat nå. Denne universalmaskinen heter markedsøkonomi. Jeg er svært glad for at komiteen har anerkjent dette velstands- og utviklingsproduksjonsmaskineriet gjennom en enstemmig merknad om styrking av internasjonal frihandel basert på en åpen markedsøkonomi. De er 115 ulike FN-dager gjennom året. Folk som meg synes dette kan bli litt i overkant. Jeg skal i dag ikke snakke om FNs internasjonale dag for glede, ei heller om FNs internasjonale dag for moder jord – selv om jeg er sterkt tilhenger av både glede og moder jord. Dagen i dag, 9. desember, er FNs internasjonale dag mot korrupsjon, og det er noe vi bør ta oss tid til å reflektere over. Korrupsjon kan best sammenlignes med et virus som bryter ned et samfunn innenfra. Tillit og forutsigbarhet er avgjørende for utvikling. Korrupsjon gir næring til det motsatte av dette. Det gir næring til mistillit og uforutsigbarhet og er et av de største hindrene for politisk og økonomisk utvikling i fattige land. Det skal være nulltoleranse mot korrupsjon knyttet til bistandsmidlene. Punktum! Nordområdene er Norges desidert viktigste utenrikspolitiske interesseområde, og det må også gjenspeile seg i våre utenrikspolitiske prioriteringer. Regjeringen vil føre en offensiv nordområdepolitikk. Det innebærer at det satses bredt på de ulike norske interesseområdene som treffer hverandre i nord, enten disse er knyttet til økonomi, ressurser, militær tilstedeværelse eller miljøutfordringer. Det samlede budsjettet på nordområdetiltak er i år på 2,5 mrd. kr. Dette er en økning på 300 mill. kr fra i fjor. Dette er gledelig og viser at regjeringen følger opp regjeringsplattformen i praksis. Da jeg studerte Russland- og Øst-Europa-kunnskap på Blindern for 15 år siden, hadde vi en pensumbok som het «Ryssland: ett annat Europa». Det er det fortsatt, og det er mye å sette fingeren på sett med norske øyne når det gjelder deler av utviklingen i Russland – spesielt når det gjelder sivile og politiske rettigheter. Vi kjenner alle til lovgivningen som gjelder NGO-er, og vi kjenner også lovgivningen som gjelder homofilipropaganda. Men – og det finnes et men – Russland er vår største nabo, og det kommer Russland til å være også i årene framover. Derfor skal vi tilstrebe å utvikle de norsk-russiske forbindelsene, og vi skal i denne relasjonen opptre med fasthet, tydelighet og også med anerkjennelse når det gjelder å opprettholde et godt naboskap på tvers en viss uenighet om retning på det politiske feltet – først og fremst. Fremskrittspartiet er glad for at regjeringen har varslet en balansert holdning til Midtøsten-konflikten. Utgangspunktet skal være en tostatsløsning, og det er det man jobber fram mot. Det er ennå et stykke dit. En god del av bistandsmidlene, jeg vil si hoveddelen av bistandsmidlene når det gjelder Midtøsten, går til prosjekter for palestinerne. Mye av dette er gode prosjekter. Dette innebærer stort ansvar for mottakerne, men det innebærer også et stort ansvar for oss som givere at disse pengene følges opp og brukes på den måten de er ment å skulle brukes. Fremskrittspartiet har full tillit til at denne regjeringen kommer til å følge dette nøye. Jeg vil kort henvise til en episode som skjedde i FN for litt siden, og som jeg synes var ganske betegnende. En tolk hadde et utbrudd da man behandlet en rekke FN-resolusjoner om Israel, det var ti stykker, og hun spurte – det var ikke meningen at dette skulle høres av noen andre – om ikke ti resolusjoner om Israel var litt vel i overkant. Det er det jo. Jeg tror jeg har sagt hva jeg mener når jeg nevner den episoden. Min kollega representant Christian Tybring-Gjedde har ikke mulighet til å være i salen i dag grunnet sykdom, så jeg skal lese opp hans innlegg, og jeg starter nå: «It always seems impossible until it’s done.» – Med dette sitatet fra Nelson Mandela avsluttet den indonesiske næringsministeren WTOs ministerkonferanse på Bali. Da hadde man forhandlet i 12 år. Enigheten som ble oppnådd på Bali, er av enorme dimensjoner. Det å få 160 nasjoner til å enes om hvordan verdens handel best kan foregå, samtidig som samtlige føler seg som vinnere, er ingen liten bragd. Resultatet på Bali ble mottatt med stående ovasjoner fra samtlige land, med unntak av Cuba, Bolivia, Ecuador og Venezuela. Men heller ikke de la ned veto. Bali-pakken omfatter bl.a. en ny avtale om forenkling av handelsprosedyrer som kan bety betydelige innsparinger for næringslivet og bidra positivt til vekst og sysselsetting verden over. Det er estimert potensielle besparelser på ca. 1 billion amerikanske dollar. Enigheten omfatter flere vedtak av særlig betydning for de fattigste utviklingslandene. Pakken inneholder også en erklæring om å utvise tilbakeholdenhet i bruken av eksportsubsidier på landbruksområdet, tollkvoteadministrasjon og matvaresikkerhet for utviklingsland, som var det siste punktet som falt på plass. Jeg hadde i forrige uke anledning til å følge WTO-konferansen på Bali. Den aller viktigste lærdommen jeg sitter igjen med, er at samtlige land kan produsere noe som andre land kan være villig til å kjøpe. Det er først når vi tillater dette at det er mulig å skape bærekraftig utvikling. Å framstille det som om størrelsen på bistandsbudsjettet er lakmustesten for hvorvidt man ønsker å hjelpe fattige, er en altfor enkel slutning, kanskje sågar en kortslutning. Det som får fattige land opp og fram, er tilgang til våre markeder, og da må de få lov til å selge det har forutsetninger for å produsere. Bali-pakken vil i større grad gi disse landene mulighet til nettopp det. Det betyr selvsagt ikke at man burde slutte med bistand, men at man i større grad bør bruke bistand til å fremme næringsutvikling. Jeg er glad for at regjeringen har forstått dette. Den amerikanske senatoren Daniel Patrick Moynihan uttalte i en replikkutveksling med en kollega følgende: «You are entitled to your own opinion, but not to your own facts.» Dette velformulerte sitatet passer godt til den noe underlige holdningen som opposisjonen har med hensyn til en merknad knyttet til Israel–Palestina-konflikten. Der framsettes det en påstand som ikke lar seg verifisere, ei heller av Utenriksdepartementet, og så insisterer opposisjonen på likevel å inkludere merknaden. Merknaden var for øvrig en arv fra fjorårets budsjettinnstilling. Da antar jeg at vi vil se den igjen også neste år, uavhengig av «facts on the ground». Med et slikt utgangspunkt er det viktigere enn noen gang at regjeringen har en balansert holdning til konflikten. Jeg er også glad for at utenriksministeren vil gå igjennom hvordan Norges bistandspenger blir brukt, og at dette vil sikre at pengene ikke blir brukt til organisasjoner, institusjoner eller skoler som fremmer antisemittisme og hat mot Israel. Det er samtidig et generelt behov for å gjennomføre det som er et felles mål for bistandspolitikken, nemlig at brudd på menneskerettighetene aldri skal belønnes med bistand. Det er derfor viktig å minne om hva menneskerettighetene faktisk sier. De påpeker at ethvert menneske har grunnleggende rett til likestilling, likeverd, ytringsfrihet og individuell frihet. Flere land bedriver systematisk brudd på disse rettighetene. Det er derfor viktig at regjeringen intensiverer gjennomgangen av hvordan norsk bistand blir benyttet. Fundamentet for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk er samarbeidet i NATO. Dette gir garantier og forpliktelser. NATOs ambisjoner er at medlemslandene skal bruke 2 pst. av BNP på forsvaret. Norge bruker i dag 1,4 pst. Med dette som bakteppe er det positivt at eksempelvis Forsvarets anskaffelse av nye kampfly delvis vil bli finansiert utenfor forsvarsbudsjettet. Det er ikke unaturlig å tenke seg at en slik løsning bør vurderes også for enkelte andre av Forsvarets større anskaffelser de kommende årene. Det viktigste for det norske forsvaret er nå å styrke beredskapen, øke den operative evnen og sikre langsiktig bærekraft. Ved å styrke treningen til Heimevernets innsatsstyrker bidrar regjeringen konkret og direkte til dette. Det er bra. Norge har over flere år hatt styrker i andre land. Disse gjør en utmerket jobb. Risikoen ved hele tiden å måtte fokusere på våre menn og kvinner ute er at fokuseringen på vår hjemlige kapasitet reduseres. Satsingen ute er viktig og riktig, og den gir oss goodwill hos våre allierte. Forsvarets hovedoppgave er uansett forsvaret av Norge. Det er bred enighet i Stortinget om at Forsvaret skal videreføre sitt nærvær i Afghanistan utover 2014, dette for å lære opp afghanske sikkerhetsstyrker. Dette er positivt. Det er imidlertid bekymringsfullt at situasjonen i Afghanistan ikke ser ut til å bli særlig bedre. Ja visst, landet er ikke det fremste arnestedet for internasjonal terrorisme, men Taliban ser ikke ut til å reduseres i styrke. Det er også bekymringsfullt at president Karzai virker mer skeptisk til amerikansk nærvær enn tidligere. Det er selvsagt krevende å sette en endelig sluttdato for norsk nærvær i Afghanistan. Kanskje er det heller ikke fornuftig. Utfordringen er imidlertid at det ikke på noe tidspunkt vil kunne bli konkludert med «mission completed». Som en del av den kontinuerlige langtidsplanleggingen, som en viktig del av arbeidet med å skape en reell, bærekraftig og langsiktig balanse mellom bevilgninger, struktur og oppgaver, er det positivt at regjeringen vil vurdere behov for ytterligere moderniserings- og reformtiltak i sektoren. Dette inkluderer også en gjennomgang av forutsetninger og beslutningsunderlag i den gjeldende langtidsplanen, særlig hvis noe skulle være endret siden sommeren 2012. Utviklingen av forsvarssystemer blir uten unntak mer kostbart enn antatt. Dette skyldes sjelden dårlig planlegging og neppe bevisst underbudsjettering. Det skyldes først og fremst den teknologiske utviklingen og kompleksiteten som ligger i integreringen av ulike delsystemer. Land som utvikler komplekse forsvarssystemer, er også ledende innenfor andre teknologiområder. Dette skyldes bl.a. spin-off-effekten til andre relaterte teknologier. Da får jeg slutte. | 2013-12-09 |
Kristian Norheim | M | Fremskrittspartiet | Dette var altså det representanten Solhjell valgte å prioritere i sitt innlegg om utenriksbudsjettet i dag: en 50 år gammel avisartikkel fra Hundeavisen i 1963. Jeg synes det er ganske drøy kost fra representanten Solhjell når han begynner å trekke frem dette nok engang. Og nok engang trekker han frem en udokumentert påstand fra en eller annen bok han har lest. Jeg ber representanten Solhjell om å dokumentere påstanden om at forgjengeren for Fremskrittspartiet, Anders Langes Parti, mottok støtte fra det sørafrikanske apartheidregimet, ellers får han tie stille. Det går rett og slett ikke an å påstå sånt i «hytt og gevær», uten å dokumentere det. Og det er altså ikke Fremskrittspartiet som skal dokumentere dette, det er de som fremsetter den type påstander. For øvrig har Fremskrittspartiet åpnet sine arkiver for dem som har lyst til å kikke i dem. Jeg vil gjerne gi representanten Solhjell anledning til å ta et dypdykk i Fremskrittspartiets arkiver. Du er hjertelig velkommen, det er bare å ta kontakt, så skal du få lese til øynene blir store og våte. Kanskje du til og med blir overbevist om at noe av det du leser, er bra saker. Jeg synes det er ille at en representant skal «hitle» et parti for påstander og meninger som enkeltpersoner hadde for 40 år siden, altså fra da partiet ble startet, men ikke bare det, også fra tiden før partiet ble startet. Jeg synes også at representanten Solhjell bør feie for egen dør. Partiet han representerer, SV, har hatt nok av kontakter med diktaturer og autoritære stater opp gjennom årene – på høyt nivå. Berit Ås kalte f.eks. Sovjet for en «fredspioner». Partisekretær i SV Svein Skotheim og partileder Berit Ås hadde en fin tur til Bucureşti, til en av Europas verste diktatorer, Nicolae Ceauşescu, hvor de kjørte rundt i en svart limousin og hadde gode ting å si om det regimet etterpå. Tidligere partiledere, som Stein Ørnhøi, Knut Løfsnes, Berit Ås, Finn Gustavsen, Berge Furre og Torolv Solheim har alle hatt reiser til diktaturstater. Jeg synes at man skal feie for egen dør først. La meg si det med en gang: Jeg er den aller siste til å skulle forsvare det regimet vi så i Sør-Afrika. Det var et inhumant regime. Jeg blir kvalm ved tanken på at et sånt regime har eksistert. Det er også stikk i strid med den liberalistiske ideologien som Fremskrittspartiet er basert på. At noen har hatt tvilsomme og idiotiske oppfatninger om det fra mitt eget parti tidligere, må de selv svare for. Jeg tar avstand fra et forsvar av den type regimer. Representanten Solhjell er egentlig en SV-er jeg har litt sansen for. Jeg oppfatter Solhjell som en interessant og belest type og ikke som en SV-er av den gode, gamle museumsvokter-sorten. Derfor vil jeg benytte anledningen til å henvise Solhjell til budsjettet vi nå diskuterer, og ikke minst til de ulike postene, der vi gir bistand til ulike land og regioner. For hvis representanten Solhjell leser grundig her, vil han også kjenne igjen en del av disse landene og regionene. Han vil kjenne igjen at det er en del av de landene som hans partifeller har hatt reiser til. Norske bistandspenger brukes i dag til å rydde opp i land hvor SV har hatt sine partiturer tidligere. Det må være et tankekors for representanten Solhjell. Jeg vil også kort innom representanten Anniken Huitfeldt, som var innom Israel-merknaden. Grunnen til at posisjonen ikke ville gå med på den merknaden, var rett og slett at det var en udokumentert påstand. Vi fant dokumentasjonen. Vi fant dokumentasjonen på at det pågår vold på begge sider. Derfor hadde vi en alternativ tekst. Dere nektet å dokumentere det. Vi dokumenterte det og endret teksten. Det er historien bak. Det pågår politisk vold på begge sider. I den teksten som FNs visegeneralsekretær refererer til, var det ni sårede palestinere og åtte på israelsk side. Det går omtrent opp i opp. | 2013-12-09 |
Knut Arild Hareide | M | Kristelig Folkeparti | Eg synest komitéleiar Huitfeldt med starten på innlegget sitt gav oss ein god start på denne budsjettdebatten, med å vise til Nelson Mandela sine ord. Det han sa i 1993, var altså at dei nordiske landa har ein heilt spesiell plass i merksemda vår, for det var dei landa som støtta oss da dei andre nasjonane såg ein annan veg. Det var støtte på to måtar. Det var ein politisk støtte i kampen mot apartheid, og det var pengar i form av bistand. Denne bistanden, denne pengestøtta, gjekk gjennom to kanalar: fagrørsla og kyrkja. Sjølv om kampen mot apartheid og for demokrati blei kjempa fram og vunne av landets eiga befolkning, bidrog me gjennom norsk bistand og andre tiltak som sanksjonar og internasjonalt press. Òg i dag kan det sivile samfunnet i mange utviklingsland spele ei viktig rolle i kampen for demokrati, menneskerettar og utvikling. Derfor har dei ikkje-statlege organisasjonane ein sjølvsagt plass i norsk utviklingssamarbeid. Eg synest òg det er verdt å anbefale kronikken til Tomm Kristiansen på nrk.no, der han skriv om den fantastiske personen Nelson Mandela, og om kva utdanning fekk å bety òg i livet hans. Det viser kor viktig det er nettopp å prioritere bistand til utdanning. Kristeleg Folkeparti er særs godt fornøgd med at me gjennom dette budsjettet sikrar 1 pst. av BNI til utviklingssamarbeid. Det meiner me er prinsipielt viktig, det vidarefører den ambisiøse målsettinga til Noreg, og det er eit viktig signal utetter. Det er òg fordi bistand reelt sett spelar ei stor rolle og er utruleg viktig for at me kan bidra til å kjempe mot fattigdom. Eg har likevel lyst til å knyte to kommentarar til det som allereie er sagt i denne debatten. Det eine er at dette er eit politisk teater. Det vil eg sterkt ta avstand frå. Det som eventuelt må ha vore eit politisk teater, var det som skjedde før valet, da Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV sa at det ville bli ei rasering av norsk politikk innan utviklingssamarbeid. Det står i dag fram som det reine teater når me ser resultatet. Eg vil òg knyte ein kommentar til Framstegspartiet sin dyktige utanrikspolitiske talsmann, Kristian Norheim – som for så vidt trekk opp ein spennande debatt – som seier at me må fokusere på resultat. Det er eg heilt einig i. Men det er jo inga motsetning mellom det å ha eit tydeleg fokus på å oppnå resultat og det å ha eit mål om 1 pst. av BNI. Dei siste åra har eg i denne salen hatt gleda av å debattere transport – eg føler meg oppgradert no – og der har me jo òg vore veldig opptekne av å få mest mogleg igjen for pengane. Men det er jo ingen som har sagt at me dermed må kutte i transportbudsjetta for å få meir igjen for kvar krone me bruker innanfor transport. Eg meiner me må ha den same målsettinga innanfor dette arbeidet. Me treng kvar einaste krone i det viktige bistands- og utviklingsarbeidet, men ja – me må alle sjå det ansvaret me har for å få brukt kvar krone enda betre. Kristeleg Folkeparti er fornøgd med at me no, i siste runde, fekk forhandla fram ein auke til frivillige organisasjonar og til FNs barnefond, UNICEF, på 40 mill. kr. Me ser på dette som ei ytterlegare markering at me no får ei kursomlegging i utviklingspolitikken. I to stortingsperiodar har det raud-grøne fleirtalet blokkert alle våre forslag om å auke Noregs innsats for å sikre alle barn skulegang. I budsjettet for 2014 vil me for første gong sidan Kristeleg Folkeparti hadde statsråden for utviklingspolitikk, igjen få ein markant auke av utdanningsbistanden. Det gjennomslaget er eg glad for. I den stortingsperioden me no går inn i, skal me løfte utdanningsbistandens del av bistandsbudsjettet. Kristeleg Folkeparti vil ha ei norsk milliardsatsing. Skulegang er ikkje berre ein menneskerett; det er nøkkelen til utvikling. Særleg merksemd må rettast mot utdanning av jenter. Det er òg viktig å ha eit spesielt fokus på skuletilbodet i konfliktområde og skuletilbodet for dei funksjonshemma. Eg har høyrt sagt at når mange utviklingsland no har auka skuledekninga, er ikkje behovet for norsk satsing lenger så stort. Det er feil. Skulesatsinga dreier seg ikkje berre om kvantitet, men òg om kvalitet. Det er ikkje nok å sikre at barn får komme på skulen; dei må òg få ei undervisning som gir reelt læringsutbytte. Då treng ein kvalifiserte lærarar, godt undervisningsmateriell, eigna skulelokale. Her er det store manglar og behov for ei kjempesatsing. Samarbeidspartia er òg einige om å etablere eit nytt investeringsprogram, eller mandatområde, innanfor oljefondet for å fremje investeringar i fattige utviklingsland. Siktemålet er at dette skal vere lønnsamme investeringar og gi utbytte for oss, samtidig som det gir økonomisk vekst og arbeidsplassar i utviklingsland. Dette er ei sak Kristeleg Folkeparti har kjempa for i ei årrekke, og med det nye stortingsfleirtalet er det no skapt moglegheiter for å verkeleggjere dette. Me ser fram til å drøfte nærare den utforminga ei slik nyordning skal ha. Eg går ut frå at førebuingane er godt i gang, og at me ikkje treng å vente lenge på å sjå at dette er sett i gang. Så nokre viktige ord om forsvarsbudsjettet. Kristeleg Folkeparti følgjer opp langstidsplanen for forsvarssektoren for 2013–2016. Me er ikkje i mål når det gjeld å få til ein balanse mellom strukturoppgåver og ressursar innanfor Forsvaret. Eit viktig aspekt er å sikre ei god rekruttering av nøkkelpersonar, og me har særleg sett utfordringane som Sjøforsvaret har hatt. Vidare må me styrkje Heimevernets moglegheit og evne til å ha gode øvingar – og då særleg innsatsstyrkene i Heimevernet. Dei kan òg spele ei avgjerande rolle bl.a. i terrorberedskapen i vårt eige land. Når det gjeld tilbakemeldingane som Noreg får om si deltaking i internasjonale operasjonar, så er det ein eintydig positiv tilbakemelding. Norske styrkar nyt stor respekt internasjonalt for sin høge kvalitet. Vi ser òg enkelte vurderingar i samband med om det har vore god nok forvalting når det gjeld avhending av Forsvaret sine eigedomsmassar. Det er ikkje tid for å konkludere på dette no, men dette er eit område ein må nærare på, og òg sjå på om det er moglegheiter for forbetring. Eg vil avslutte med to kommentarar rundt Forsvaret. Dei eine er betydninga av å vidareføre kompetansereforma i Forsvaret. Forsvaret blir for kvar dag som går, enda meir avhengig av den høge kompetansen, og dette må me ikkje undervurdere betydninga av. Det siste punktet mitt, og som eg vil understreke, er at me er nøydde til å ha gode system og ordningar for å vareta våre veteranar, og det gjeld både før, under og etter tenesta. | 2013-12-09 |
Knut Arild Hareide | M | Kristelig Folkeparti | Me går mot avslutning av ein god debatt, iallfall den delen av debatten som har handla om budsjettet, og seinare i dag skal vi òg vedta denne delen. Det er historisk at det er eit samla storting i dag som stemmer for at 1 pst. av BNI-inntektene våre skal gå til bistand og utviklingshjelp, og det gleder meg stort. Denne debatten starta jo med Anniken Huitfeldts ord om «politisk teater», og eg syntest eg svarte henne godt i førre innlegg, men ho var ikkje heilt fornøgd. Eg vil berre summere opp med følgjande tre punkt til komitéleder Huitfeldt: Me kan berre konstatere at etter åtte år med raud-grønt styre, har den delen som går til utdanning i bistanden gått ned kvart einaste år. Nå endrar me på det, og førre gang dette gjekk opp, satt altså ein KrF-ar som utviklingsminister. For det andre er det kome skuldingar om at me kuttar i Verdens matvareprogram. Det stemmer ikkje. Løyvingane på 170 mill. kr blir vidareførte i 2014, slik som det var i 2013. For det tredje: Når me da veit at kostnader til asylsøkjarar i Noreg blir auka med over 500 mill. kr, så veit me at det går ut over bistandsramma. Eg syntest det var veldig flott av representanten Skei Grande å ta opp den problemstillinga, men me har da hatt ulike regjeringar i Noreg dei siste tretti åra som har gjennomført den same praksisen. Det er god grunn til å diskutere det, men eg synest ikkje det er nokon god grunn til at dei raud-grøne partia skal ta opp den problemstillinga, når me ser på kva som har skjedd dei åtte åra under raud-grønt styre. Midtausten har òg vore tema. Kva har vore poenget for Kristeleg Folkeparti når det gjeld Midtausten? Jo, me veit at da dei raud-grøne overtok for åtte år sidan, hadde Noreg tillit både på palestinsk side og hos Israel. Me kan nå sjå at Noreg ikkje lenger har den same tilliten som fredsforhandlar hos begge partane. Det er dette som ligg i ein balansert Midtausten-politikk – det at me må ha tillit både på palestinsk side og hos Israel. Eg legg merke til at både opposisjonspartia og regjeringspartia i dag har gitt honnør til utanriksminister Brende for hans måte å opptre på i Midtausten. Å ha tillit hos begge partar må jo vere målet hans, og eg trur nettopp utanriksministeren Brende er den rette mannen til å få det. | 2013-12-09 |
Liv Signe Navarsete | F | Senterpartiet | Utanriks- og forsvarspolitikken i Noreg har så langt vore prega av at me er samde om meir enn vi er usamde om. Budsjettet som vart lagt fram av den nye regjeringa, og forliket som vart forhandla fram med Venstre og Kristeleg Folkeparti, byggjer langt på veg på det raud-grøne budsjettet. Men det er teikn som tyder på at semja slår sprekkar. Gjennom åtte år i regjering har Senterpartiet stått på for eit Noreg med små ulikskapar, der me deler samfunnsgoda, og der 1 pst. har gått til naudhjelp. Den blå-blå regjeringa har gitt oss ein bitter forsmak på kva retning landet no kjem til å leiast i, og kva konsekvensar det vil gi for verdas fattige. Eg er glad for at budsjettforliket med Venstre og Kristeleg Folkeparti har ført oss eit stykke på vegen attende til forslaga i den raud-grøne budsjettproposisjonen, og at me brukar 1 pst. til bistand – eller naudhjelp, på nynorsk – men det er ein tynn siger for Venstre og Kristeleg Folkeparti. Dei vart tvinga til å gi frå seg stort sett alle forhandlingskorta sine for å få det til, og det må ha gjort vondt i sjela til mang ein KrF-ar å høyre Børge Brende seie frå Stortingets talarstol at dess rikare vi blir, dess mindre del av kaka skal verdas fattige få. For det var nett det han sa, då han i denne salen hevda at deira opphavelege budsjett var ein auke samanlikna med dei raud-grøne sitt budsjett. Det er mogleg det, krone for krone, men realiteten er at me er rikare no. 1-prosenten som me har halde høgt, og som betyr mykje, ikkje berre fordi det er 1 pst., og at den summen veks år for år, men fordi det er dei resultata dette gir for verdas fattige, som betyr noko. Og skal me få resultat, må me òg sette inn midlar. Gjennom åtte år i regjering har Senterpartiet stått på for eit Noreg med små ulikskapar, der me deler samfunnsgode. Me har òg arbeidd for eit sterkt FN og for å løyse globale utfordringar i fellesskap. Det er inga motsetning mellom at Noreg står opp for eigne interesser, samstundes som me tek ansvar for å hjelpe til med å lyfte verdas fattige ut av fattigdomen. Difor uroar det meg sterkt når regjeringa frå no av vil føre ein politikk der me skal gi mindre til FN-organisasjonane, me skal gi mindre til fornybar energi, og me skal prioritere innanfor kvoteflyktningane for å finne rom til syriske flyktningar, framfor å ta imot menneske som desperat treng vern. Eg meiner dette er å gå i helt feil retning, både ut frå kva utfordringar verda står overfor og vårt moralske ansvar som oljeproduserande land. Det gir òg heilt feil signal til land med ein heilt annan økonomisk situasjon enn den me har. Ein grøn tråd gjennom budsjettet er beredskap. Mindre pengar til FN-organisasjonar tyder mindre til både førebyggande tiltak og tiltak i ein akutt situasjon. Svolt er eit moralsk spørsmål, sa Nelson Mandela i ei tale til World Food Programme i 2004. Kamp mot svolt må prioriterast. Den nyleg avgåtte forsvarssjefen, Harald Sunde, var eksemplarisk klar og tydeleg på kor viktig mat er for eit land sin beredskap. Ingen klarar seg utan mat, korkje i freds- eller krigstid. Retninga i regjeringa sitt budsjett, på både utanriks- og næringsfeltet, vitnar om at den nye regjeringa ikkje har teke dette inn over seg. Dei kuttar i beredskapslager for korn. Dei byggjer ned god matjord i eit forrykande tempo. Og dei kuttar i støtta til World Food Programme. Eg registrerer med interesse at Kristeleg Folkeparti ikkje er med i merknaden der behovet for omfattande innsats frå WFP vert understreka. Kristeleg Folkeparti skulle ikkje forhandle bort landbrukspolitikken, sa dei under valkampen. Det kling litt hult når me ser landbrukspolitikken som den nye regjeringa står for, og når me ser at Kristeleg Folkeparti heller ikkje står opp for organisasjonar som skaffar mat og vatn til menneske i særs sårbare situasjonar. Regjeringa sin matpolitikk går ut over både beredskapen i landet vårt og tilgang til mat og vatn til menneske som er råka av katastrofar. Ein kan ikkje ta for gitt at ein kan kjøpe mat av andre om ulukka er ute. Filippinane brende seg på det i 2008. Dei trudde at nabolanda skulle gi dei tilgang til ris gjennom handelsavtalane i ASEAN, den søraustasiatiske samarbeidsorganisasjonen. Det skjedde ikkje. Nabolanda fødde sitt eige folk først, så selde dei resten til skyhøge prisar. Klimakrisa og andre utviklingstrekk peikar i retning av at sikker mattilgang i mindre og mindre grad kan takast for gitt – i Noreg og i alle fall i dei fattigaste landa. Eg vil seie litt om forsvarspolitikken. Heimevernet er ein sentral del av Noreg sin beredskap og folkeforsvaret. Difor er eg glad for veksten dei får i budsjettet. Veksten er i tråd med Senterpartiet si målsetjing om eit synleg, tilgjengeleg og operativt heimevern i heile landet. I tråd med langtidsplanen for Forsvaret held regjeringa dermed fram den planlagde satsinga på Heimevernet. Senterpartiet ser òg positivt på veksten i budsjettramma for Kystvakta. Dei maritime aktivitetane på norskekysten og i havområda under norsk jurisdiksjon er særs viktige for landet sin økonomi. I tillegg har vi klare internasjonale forpliktingar i våre havområde, t.d. når det gjeld berekraftig forvalting, miljøberedskap og redningsberedskap. Nordområdepolitikken har vore lyfta høgt i den raud-grøne regjeringa si styringstid. Me har skapt vekst, utvikling, godt omdøme og godt samarbeid med naboland. Den veksten må halde fram, og den må gjere det på grunnlag av dei ressursane som finst i nordområda, men òg gjennom at Forsvaret er både til stades, synleg og hevdar våre interesser i desse verdifulle områda for Noreg. Komiteen står samla om at den forsvarspolitiske hovudprioriteringa i 2014 er å følgje opp gjeldande langtidsplan for forsvarssektoren i samsvar med Stortinget sitt vedtak. Men eg stiller spørsmål ved kor djupt dette stikk. Regjeringa og støttespelarane deira, Venstre og Kristeleg Folkeparti, vil nemleg òg «(…) vurdere behovet for nødvendige strukturtilpasninger, økte ressurser og ytterligere moderniserings- og reformtiltak i sektoren(...)(…) inkluderer en gjennomgang av forutsetninger og beslutningsunderlag i den gjeldende langtidsplanen». (…) (...) (…) Eg må spørje: Er dette eit varsel om omkamp? Difor vil eg avslutte mitt innlegg med eit spørsmål til statsråden: Kan statsråden garantere at Forsvaret sin langtidsplan, slik Stortinget har vedteke den, står fast? | 2013-12-09 |
Liv Signe Navarsete | F | Senterpartiet | I sitt innlegg uttrykte utanriksministeren glede over WTO-resultatet på Bali. Sjølv om han ikkje var der sjølv, ynskjer eg å stille eit spørsmål knytt til nett det. Det er ulike utsegner etter forliket på Bali. Det er bra at me har skikkelege, gode reglar for internasjonal handel – det er me alle tilhengarar av. Men WTO er ikkje etablert for å få ein rettferdig handel, for å vareta klima, miljø og matsuverenitet, men for å liberalisere verdshandelen og byggje ned handelshindringar. Eg synest det er ille at ein pålegg å avvikle sosiale ordningar, at ein ikkje varetek retten til mat, og at det vert trugsmål om straffetiltak mot program der ein varetek og gjev dei som svelt, mat. Korleis vil utanriksministeren stille seg når det kjem nye forhandlingar i Genève? Vil han då vareta dei sveltande og vere på deira side i forhandlingane? | 2013-12-09 |
Liv Signe Navarsete | F | Senterpartiet | Me har fått ei blå-blå regjering som er meir EU-venleg. Slik vurderer EU sitt formannskapsland Litauen det. Det kan vel òg andre ha registert. I Europa ser me no land etter land med store kutt i offentleg sektor. Det er lita betring i økonomien. Statsråden har uttalt at den økonomiske situasjonen i dei europeiske landa ikkje lèt seg løyse med pengeoverføringar. I spørsmålet om bistandsmidlar føreslo regjeringa kutt i sitt budsjett, og hevda at det er resultatet som tel. Då kan ein vel slutte at færre midlar vil gi betre resultat på det feltet. Har regjeringa òg same haldninga til EØS-midlane, dvs. at reduserte midlar vil gi betre resultat, eller er haldninga ei anna til EU enn ho er til verdas fattigaste? | 2013-12-09 |
Liv Signe Navarsete | F | Senterpartiet | Eg trur me skal vere samde om at me skal vere glade for at me har hatt ei regjering som har styrt økonomien i landet godt, og som òg har sytt for at Forsvaret har kunna hatt ei omstilling – og med påfølgjande midlar, som har gitt ein balanse som ikkje fanst tidlegare, dersom me går ti–tolv år tilbake i tid. Det har vore ei positiv utvikling. Men det er lett «å vippe balansen», seier forsvarsministeren. Eg vert uroa over signala som vert gitt i innstillinga over nettopp det. Eg var i Nord-Noreg i førre veke, og der er ein òg uroa. Vil forsvarsministeren følgje opp dei tiltaka som ligg i langtidsplanen, bl.a. knytt til Generalinspektøren for Luftforsvaret? Flytting av den institusjonen som er planlagd, vil det verte følgt opp? Vil oppbygging på Sørreisa verte følgd opp, som det er lagt opp til, og som fleirtalsmerknaden i innstillinga la opp til? Kan ministeren seie noko meir konkret om kva ho tenkjer om dei endringane ein må gjere? | 2013-12-09 |
Trine Skei Grande | F | Venstre | For Venstre er det viktig at man har en verdibasert utenrikspolitikk, der Norge står på menneskerettenes side og er en konsekvent forsvarer av dem. Derfor syns jeg det er fint når man har en utenriksminister som går ut til demonstrantene i Ukraina – også de som har blitt banket opp av sitt eget sikkerhetspoliti. Jeg liker det mye bedre enn å ha utenriksministre som hyller diktatorer, sjøl om norske oljeselskaper har viktige roller i de landene. Det er også viktig å være en klar forkjemper for demokrati og fattigdomsbekjempelse. Det skjer veldig mye bra i verden på det området. Det er stadig flere som kan legge seg mette. Det er stadig flere som kan avgi sin stemme ved et åpent valg. Det er mye som går i riktig retning, men det er også ting som går i feil retning. Vi har sjøl naboer i øst som går i riktig feil retning, når det gjelder demokrati, menneskerettigheter og hvordan man skal bevare en åpen debatt. Venstre har lagt fram sitt primære budsjett i Stortinget, og vi har også merknader knyttet til våre primære prioriteringer. Vi ønsker mer transparens i utviklingsarbeidet. Vi mener det er viktig å kjempe mot den ulovlige kapitalflukten og korrupsjonen som skjer i mange land, og som vi i dag fikk vite at også norske bedrifter har en lav bevissthet om. Det er viktig med åpenhet og transparens, og det er viktig at man også får muligheten til å se på hvordan man utvikler de gode, fungerende markedsøkonomiene, med rammer som vi som liberalere tror på. Vi viser også til egne merknader her. Regjeringa sier i sin erklæring at den ønsker en mer resultatorientert bistandspolitikk. Ja, det er viktig at bistanden vår er relevant, rimelig og effektiv, men det er også viktig at vi som en rik nasjon, forvalter vår rikdom på en måte som ikke er egoistisk, men som handler om å bidra til å skape vekst i hele verden. Derfor er vi i Venstre veldig positive til at man nå har startet en debatt om hvordan man f.eks. kan bruke Statens pensjonsfond utland til å investere klokt i de voksende økonomiene, slik at vi kan bidra til både vekst og fattigdomsbekjempelse, men også til sunne økonomiske systemer uten korrupsjon og ulovlig kapitalflukt. Men det gjenstår fortsatt å se hvordan vi skal finne de gode modellene for hvordan det skal realiseres. Jeg er veldig glad for at regjeringa har satt et større fokus på utdanning i bistanden. Man har liketil sagt at man skal ta et lederskap innenfor det området. Til det viser jeg til en interpellasjon som jeg har fremmet til utenriksministeren, om hvordan det lederskapet skal kunne tas og utøves. Jeg syns det er viktig å ta en debatt rundt den store satsinga vi har hatt f.eks. på vaksinasjonsprogrammene, som fører til utvikling av et helsesystem som blir veldig sentralstyrt, og som ikke bygger opp de basic helsesystemene man trenger i alle land, som skal bygge frihet og gode løsninger for borgerne. Da trenger du ikke bare legen som kommer og gir barna et vaksinasjonsstikk, men da trenger du også den gode jordmora og det gode primærhelsesystemet som er med på å danne det. Nelson Mandela har vært nevnt i debatten vår, og han sa en gang: «Education is the most powerful weapon which you can use to change the world.» Jeg tror den store satsinga på utdanning og det store fokuset på spesielt jenter og utdanning må være viktig for norsk bistandspolitikk framover. Det er med på å bygge mennesker som kan være med og bringe landene sine ut av fattigdom, men det er også med på å bygge likestilling, demokrati og det vi ikke har et godt ord for på norsk, nemlig «empowerment», som er å gi folk makt til å ta kontrollen over sin egen hverdag. 1 pst.-målet har vært viktig for både Kristelig Folkeparti og Venstre, men det er klart at det er like viktig at vi har trykk på de viktige områdene innenfor bistanden som gjør at vi får de endringene som vi mener er viktige for å fremme menneskerettigheter, demokrati og fattigdomsbekjempelse. Jeg har lyst til å ta et Nelson Mandela-sitat til. Han sa nemlig en gang at «Money wońt create success, the freedom to make it will.» Penger gjør oss ikke til suksessfulle mennesker, men friheten til å tjene penger er med på å legge grunnlaget for et sunt og godt land å bo i. Derfor var WTO-enigheten som kom på Bali i helga, viktig, også for bekjempelsen av fattigdom. Derfor er det å ha en godt fungerende verdenshandel, med lavest mulige barrierer – både i form av byråkrati og toll mellom land – en viktig suksessrate for det som Nelson Mandela snakket om: Friheten til å kunne tjene penger. Derfor er det viktig at vi bidrar videre framover for å få en best mulig flyt i verdenshandelen og gode løsninger for den enkelte borger, som ønsker å produsere i det verdensmarkedet som vi alle befinner oss i. Jeg har ellers tre bemerkninger. Jeg skulle gjerne ha snakket mye om forsvar, men jeg lar det være med noen klare merknader fra Venstres side utover det vi har skrevet i innstillinga. Det er mye som er gjort innenfor Forsvaret for å få bedre organisering og bedre bruk av ressursene der. Jeg syns at vi ser et mye sunnere forsvar enn det vi så for kanskje ti år siden. Men fra Venstres side ser vi at det i Forsvaret også er investeringer som ikke er i balanse, sånn som det er i dag, og det er en stor utfordring å få til øvelser godt nok, ofte nok og store nok til at vi skal kunne bruke de erfaringene. Vi er nok også det partiet som her i salen har vært mest kritisk til informasjonsflyten knyttet til jagerflykjøpene, og vi kommer til å følge det veldig tett i årene som kommer. Når det gjelder Svalbard-budsjettet, som også er til behandling og diskusjon nå, vil jeg bare henlede oppmerksomheten til vår merknad knyttet til behovet for et nytt kullkraftverk på Svalbard. Her har vi en unik mulighet til å bygge et kullkraftverk med CO2-rensing, og som også kan være et miljøfyrtårn. Det finnes ikke mange energikilder på Svalbard, og det å kunne gjøre det på en klimanøytral måte og skape energi til et så viktig lokalsamfunn, tror jeg at Norge hadde stått seg på internasjonalt hvis vi hadde klart å gjennomføre. Det står helt klart på Venstres ønskeliste. Jeg må si at vi, helt siden forrige regjering, men også nå, er veldig kritiske til den måten man gjennom ODA fører flyktningepenger inn som en del av 1 pst.-målet. Vi mener at det ikke hører hjemme der. Vi mener at dette også var en måte de rød-grønne brukte til å skru opp tallene på bistand på, sånn at man nådde 1 pst.-målet, mens dette egentlig er penger som brukes i Norge, og som ikke har noe som helst med bistand å gjøre. Jeg skjønner at 1 pst-målet er viktig for alle oss som har stått for det, men det kan ikke bety at vi skal putte alt inn i det tallet. Dette har alle her i salen en litt broket fortid på, så jeg mener at dette kunne vært en sjanse til å rydde opp i det, og en sjanse til å være litt prinsipielle på akkurat det. Det ble begynt med at det å forhandle mellom partier som har ulike prioriteringer, regnes som politisk teater. Noen definerte valgkampen som nesten litt komikveld. En gammel mann sa en gang til meg at det ikke spiller noen rolle om man kaller det «gryta» eller «gryten», men at spørsmålet er hva som er oppi gryta. Jeg tror kanskje at vi heller skal se på innholdet enn på de politiske ordene man setter på hverandre, når resultatet er så likt. | 2013-12-09 |
Trine Skei Grande | F | Venstre | Venstre har vært kritisk til den måten man bokfører på, når man ser på flyktningutgiftene, penger vi bruker i Norge, som en del av bistanden. Vi har alltid sett på dette som en måte å skjule at man ikke bevilger nok til bistand, eller i hvert fall at man prøver å selge inn penger til noe som pengene egentlig ikke er ment for. Jeg tenkte jeg skulle spørre utenriksministeren om han ikke er enig med meg i at dette er en måte å bokføre på som vi egentlig ikke burde gjøre, og at man heller burde være ærlig når det gjelder pengebruken: Dette har ikke noe med bistand å gjøre, det har med våre forpliktelser som flyktningnasjon å gjøre, og det er penger vi bruker i Norge. | 2013-12-09 |
Trine Skei Grande | F | Venstre | Det var godt, for jeg har en del bemerkninger som det er lurt at statsråden hører før han tar ordet. Venstre og SV har en felles merknad i saken. Vi er enig i grunnlaget for saken og grunnen til at saken kommer, men man må alltid passe på å teste dette mot yttergrensene og mot de spesielle tilfellene. Jeg tror at det etter oppfatninga til folk der ute er veldig stor forskjell på en mann som drar til familien sin for å få se igjen dattera si, eller en ansatt som har jobbet en måned for lenge i forhold til arbeidstillatelsen sin, og dem som man karakterisere med uparlamentariske uttrykk – som saksordføreren, Bøhler, refererte til i starten. Jeg tror at det oppfattes ganske annerledes. Jeg tror at når det gjelder folks allmenne rettsoppfatning, er det veldig stor forskjell på det å besøke familie og venner og ikke å ha fått med seg hvilke store konsekvenser det kan få, kontra f.eks. det å jobbe uten arbeidstillatelse og betale skatt en måned for mye. Jeg tror at det å betale skatt en måned for mye kontra det å bli tatt for voldtekter, ran eller narkotikaomsetning etter folks oppfatning har veldig forskjellige regler. Jeg syns det er viktig at man har respekt for utlendingsloven – som for alle andre lover. I de fleste kulturer er de kriminelle handlingene som Jan Bøhler refererte til, kriminelle handlinger, mens det er veldig ulik praksis mellom land med hensyn til hvordan en utlendingslov blir håndtert, og hvordan det f.eks. er å jobbe en måned for mye uten arbeidstillatelse. Det fins ingen allmenn internasjonal rettsoppfatning av dette, som det gjør i alle land i verden når det f.eks. gjelder ran og andre forbrytelser. Så jeg vil bare understreke at dette er en viktig forskjell, som det er viktig for oss i Venstre blir med i saksbehandlinga her – at vi nå gjør noe som jeg tror de aller fleste norske borgere mener er viktig og riktig for rettsstaten vår, men at vi har glemt å gå opp en grensegang når det gjelder den andre delen, som jeg i ytterste konsekvens tror kan bryte veldig med folks rettsoppfatning og det som folk oppfatter som rettferdig. Det er i vår jobb i denne salen å sørge for at lovene våre også henger sammen med den rettsoppfatninga som fins der ute. | 2013-12-09 |
Trine Skei Grande | F | Venstre | Justisministeren representerer et parti som i hvert fall av og til definerer seg som populistisk. Det betyr at man skal ha en politikk som henger sammen med folks oppfatning der ute, og at man skal ha en politikk som også skal kunne gjennomføres via et resonnement som er kort nok for VG. Jeg har tenkt å dra et sånt resonnement. Hvorfor skal man dømme likt en person som drar inn til Norge for å gi datteren sin en klem kontra en som drar inn til Norge for å voldta en ung dame? Hvorfor skal de behandles likt? | 2013-12-09 |
Bård Vegar Solhjell | M | Sosialistisk Venstreparti | Den litt slakke tonen – kan ein vel kanskje kalle det – så langt i debatten, kan kanskje skuldast at det budsjettet vi no vedtek, vel er det budsjettet i nyare tid, vil kanskje nokre seie, der det har vore minst forskjellar mellom det som vert vedteke, og alternativet her i salen, noko som jo skuldast regjeringsskiftet. Borte er dei ganske massive kutta i utviklingspolitikken, som Framstegspartiet hadde i opposisjon. Borte er òg dei relativt kraftige kutta frå Høgre, men borte er òg dei store påplussingane som vart varsla på forsvarssida. Så har Kristeleg Folkeparti og Venstre forhandla kutta opp til det nivået som den raud-grøne regjeringa hadde. Dei raud-grøne sine påplussingar no er trass alt små. Forskjellane er mindre enn dei har pleidd å vere, antakeleg mindre enn dei kjem til å vere òg. Det paradoksale er at vi har ei regjering med Høgre og Framstegspartiet, men vi vedtek eit budsjett på det nivået som SV, Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre har gått til val på at vi ønskte. Måtte det fortsetje på den måten. Vi kan vel òg seie at vi får eit budsjett som i all hovudsak er i tråd med det dei raud-grøne har lagt fram, altså eit godt budsjett det første året for den nye regjeringa, sjølv om eg er kritisk til nokre av dei prioriteringane som er gjorde. Det gjeld mest kuttet som gjeld flyktningar frå Syria. Det er ikkje overraskande for meg at Høgre og Framstegspartiet har gjort det. Litt overraskande er det at Kristeleg Folkeparti og Venstre ikkje har nytta sjansen til å prioritere det høgt i forhandlingane. Det er andre postar òg, som kuttet i kulturstøtta og kutta i løyvingane til Latin-Amerika og FN. Eg vil òg nemne kuttet i regnskogsatsinga, sjølv om eg legg til grunn at regjeringa der vil gjere det dei har sagt, nemleg over tid halde på nivået fram mot 2020. Eg vil bruke resten av mitt innlegg til å sjå litt på kva som er dei faktiske forskjellane i utanrikspolitikken i Noreg, og på dei debattane som over tid har delt oss. Der er eg inspirert av innlegga til representantane Hareide og Norheim. Eg synest representanten Hareide var i nærleiken av ein ganske god analyse av korleis norsk politikk hadde bidratt til det som har skjedd i Sør-Afrika – eit lite, men viktig bidrag, vil eg seie. Der var det ein allianse mellom fagrørsle, solidaritetskrefter og kyrkja, men vi må òg leggje til staten. Det er interessant. Dei som har følgt med på TV, har kunna sjå sentralt tilsette i Utanriksdepartementet som opptrådde omtrent på same måte som dei frivillige, med ein aktivisme som var offisiell norsk politikk, som støtte til Sør-Afrika. Ja, idealisme og realisme går av og til saman, men ikkje alltid. I dette tilfellet var det òg mykje idealisme inne i biletet. Det er verdt å merke seg at Høgre – og naturlegvis Framstegspartiet – var kritiske motstandarar då det i Noreg kom eit forbod mot å frakte olje til Sør-Afrika. Då dette forbodet vart innført i 1986, sa Kaci Kullmann Five: «Resultatet vil bli svekket konkurranseevne for norsk skipsfart.» Det vart det nok antakeleg, men det var idealistisk riktig likevel. Så synest eg at representanten Norheim, i si utsegn om at utanrikspolitikken er større enn oss sjølve, òg inviterte til ein liten visitt frå Framstegspartiets historie når det gjeld Sør-Afrika, for den er dokumentert. I 1963 skreiv Anders Lange i Hundeavisen, si eiga avis: «Alle som går inn for sort flertallsstyre i Syd-Afrika er forrædere av den hvite rase.» Dette fortsette utover på 1970-talet. Etter at Carl I. Hagen kom inn i politikken, skreiv han i Framstegspartiets partiavis retorisk mot Høgre: «Vil Høyre(…) kreve øyeblikkelig flertallsstyre med hottentotter og buskmenn i Sør-Afrika?» (…) Og Fridtjof Frank Gundersen, mangeårig utanrikspolitikar, fortset utover 1980- og 1990-talet å argumentere for at dersom det svarte fleirtalet fekk makta, ville «de hvites sikkerhet komme i fare», og for at det ville bli «ettpartistat og diktatur». Den sørafrikanske agenten Escel Rhoodie, som no er daud, skreiv ei bok der han bl.a. viste til at dei i Sør-Afrika hadde bidratt tungt til Framstegspartiet sin valkamp på 1970-talet. Eg trur kanskje det no kunne vere på sin plass at Framstegspartiet ber om unnskyldning for si historiske rolle overfor Sør-Afrika, og at dei opnar arkiva sine, som ein har bede om innsyn i, slik at ein faktisk kan gå inn i dei historiene. | 2013-12-09 |
Bård Vegar Solhjell | M | Sosialistisk Venstreparti | Alt eg har høyrt utanriksministeren seie om Midtausten, både under besøket og før, har vore patent – veldig bra – og offensivt. Eg trur at grunnen til at representanten Anniken Huitfeldt tek dette opp og at fleire av oss vert urolige, er usikkerheita – om det er slik no at Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti vil bruke innverknaden sin til å dreie ein Midtausten-politikk litt i si retning, sjølv om nok ikkje utanriksministeren ønskjer det. Det som står i den merknaden som dei ikkje vil vere med på, og heller ikkje Høgre, er at vi «registrerer at den ulovlige bosettingsekspansjonen på okkupert land fortsetter». Og vidare: «Menneskerettighetssituasjonen er bekymringsfull. I det israelskkontrollerte C-området» – altså dei områda på Vestbredda som Israel kontrollerer ca. 60 pst. av – «har det vært en økning i rivninger av boliger og infrastruktur. Volden fra bosettere mot palestinerne er økende.» Eg har sjekka med OHCHR – dette er i tråd med deira siste rapport. Er utanriksministeren einig i at valden og rivingane av bustader har vore aukande, og at busetnadsekspansjonen held fram? | 2013-12-09 |
Bård Vegar Solhjell | M | Sosialistisk Venstreparti | Eg synest det var eit balansert svar – riktig nok ikkje på mitt spørsmål, men balansert var det. Det er òg merknaden som Høgre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet ikkje ville vere med på. Men la meg spørje om noko anna i min siste replikk. Det som skjer i Ukraina, er dramatisk. Eg sette stor pris på at utanriksministaren drog dit og var så tydeleg i sin bodskap – drog ut, som representanten Skei Grande sa. Sjølv deltok eg i går på ein demonstrasjon som ukrainarar i Noreg arrangerte framfor Stortinget saman med norske menneskerettsorganisasjonar. Eg må seie det var sterkt å sjå kor sterkt på kroppen dei opplever det. Det bur nokre få tusen ukrainarar i Noreg. For dei er det veldig viktig å sjå det engasjementet utanriksministaren og vi parlamentarikarar har, og at vi er med på å støtte deira menneskerettar nå. Dei er spesielt opprørte over valden mot demonstrantar og journalistar, sjølvsagt. Mitt spørsmål er: Kan utanriksministaren tenkje seg å ta eit initiativ, f.eks. saman med andre nordiske land, for at vi sender menneskerettsobservatørar som over tid kan vere i Kiev i Ukraina og observere det som skjer, og vere blant dei internasjonale kreftene som bidreg til det? | 2013-12-09 |
Bård Vegar Solhjell | M | Sosialistisk Venstreparti | Grinete merknadar frå komiteen kan sikkert vere ei hjelp i forhandlingane. Vi får i så fall håpe at EU sine forhandlarar ikkje les replikkane til representanten Hansen her frå salen, då vil vel noko av effekten av dei forsvinne. Eg skal spørje om noko heilt anna, nemleg om Ukraina. Vi har i fleire rundar her vore innom det dramatiske som no skjer der. Det er ingen tvil om at EU har ei nøkkelrolle i det, fordi det frå ulike kreftar i Ukraina er eit sterkt ønske – på litt ulike vis – om å kome nærmare EU, og kva krav ein har og korleis EU nærmar seg det, kan vere viktig. I tillegg er det slik at EU-land, saman med Noreg og andre land, er dei landa som kanskje klarast no kan vise nærvær og synlegheit og bidra t.d. med menneskerettsobservatørar eller på andre måtar. Eg lurer på om europaministeren, statsministeren eller andre har teke opp Ukraina-spørsmålet med sine kollegaer i EU, eller om dei har planar om å gjere det for å samordne politikken? | 2013-12-09 |
Bård Vegar Solhjell | M | Sosialistisk Venstreparti | Poenget med venstresidas forhold til vår demokratihistorie er at mange av oss har erkjent desse feila. No skal eg gjere noko som ein ikkje bør gjere for ofte, eg skal sitere meg sjølv – frå nokre år sidan, eg trur det var i 2010. Då skreiv eg: «(…) deler av venstresiden «i dette århundret har hatt et uklart og tidvis svikefullt forhold til demokratiet»». (…) Og vidare: «Dette gjaldt ikke bare AKP og kommunistene. Også folk i SV og AP har sett med sympati eller overbærenhet på enkelte diktaturer i den tredje verden. Å gå inn i den historien og erkjenne hvor vi tråkket feil er både viktig og riktig.» Då eg skreiv dette, var det veldig lite oppsiktsvekkjande, for det var ikkje originalt. Dette hadde folk i SV og Arbeidarpartiet gjort i alle fall eit par tiår før eg gjorde det. Men eg har teke opp desse tinga og historia om Sør-Afrika med Framstegspartiet fleire gonger før utan å få noko i nærleiken av ein slik refleksjon og innsikt som representanten Norheim her viste på slutten av sitt innlegg. Det same har ei rekkje medium gjort. Eg må seie at eg synest dette var modig og riktig av representanten Norheim. Viss eg skreiv ned riktig, kalla han dei utsegnene og synspunkta «tvilsomme» og «idiotiske». Det synest eg er relativt presist. Det var folk som Anders Lange, Carl I. Hagen og Fridtjov Frank Gundersen eg siterte. Så sa han at han tek ansvar for å erkjenne det. Det synest eg også er riktig og positivt, men eg vil seie at det var på tide, for eit enkelt søk på Atekst viser at det har vore tema i norske medium eit titals gonger berre dei siste åra. Eg refererte også påstandane frå boka til Eschel Rhoodie, som òg har vore oppe ei rekkje gonger, som det etter mitt syn er viktig å få sett på, og, som eg sa, var påstandar som vi bør sjå nærare på. Eg veit at Framstegspartiet tidlegare har fått spørsmål om innsyn i sine arkiv frå denne tida frå journalistar som har skrive om dette. Dei har vorte avviste, og det har også vorte avvist at det var pengeoverføringar. Viss det no er slik at alle kan få sjå rekneskapa, arkiva om reiser osv. frå tida rundt valkampen i 1973, ville det vere eit spennande og viktig innsyn i historia. Eg kan med dette stadfeste at om kort tid vil det kome spørsmål om å få sjå nærare på dette. Kanskje vil det då verte avkrefta som tull og tøys. I så fall er det viktig at det skjer. Kanskje vil det vere ting som er spennande å sjå på. Eg synest dette var ei nyttig avklaring frå representanten Norheim, sjølv om tonen i første delen av innlegget var meir i den tradisjonelle tonen som Framstegspartiet ofte har møtt dette med. Til slutt vil eg takke for hyggelege synspunkt om at eg er ein person som både les mykje og er interessant. Eg vil leggje til: ikkje i motsetning til andre i SV, men som veldig mange i SV – så kanskje representanten Norheim kan bruke meg som ein inngangsport til å få eit meir positivt syn på SV. | 2013-12-09 |
Børge Brende | M | Høyre | For 14 år siden, i mars 1999, mottok Nelson Mandela stående applaus i stortingssalen. Det var et historisk øyeblikk i vår nasjonalforsamling. I dag hyller en samlet verden Mandela, mannen som ikke bare var en ruvende sørafrikansk statsmann, men også en moralsk leder for hele verden. Vi bør hedre hans minne ved å strekke oss etter hans idealer om fred, forsoning, menneskeverd og toleranse. Nelson Mandela vil være til inspirasjon i generasjoner fremover. I morgen deltar H.K.H. Kronprinsen og statsminister Erna Solberg på minneseremonien for Nelson Mandela i Johannesburg. Kontrasten mellom Mandelas budskap om menneskeverd og den økende humanitære katastrofen i Syria kunne ikke ha vært større. Tusenvis får ikke den humanitære hjelpen de desperat trenger, selv om verdenssamfunnet, inkludert Norge, stiller opp. Det er svært alvorlig og bryter med de mest fundamentale prinsipper i den humanitære retten, nemlig at sivilbefolkningen skal få tilgang på humanitær assistanse. Sammen med andre land øker vi det internasjonale presset for å bedre den humanitære tilgangen i Syria. Vi må sikre at kjemiske våpen aldri igjen blir brukt mot sivilbefolkningen i Syria. Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen, OPCW, som i morgen – svært velfortjent – får Nobels fredspris, spiller en nøkkelrolle i arbeidet med å få kjemiske våpen ut av Syria for å sikre at de aldri kan bli brukt mot sivilbefolkningen igjen. Norge vil støtte FN og OPCWs fond for destruksjon av syriske kjemiske våpen med opptil 90 mill. kr. Norge bidrar med et sivilt skip for å frakte kjemiske våpen ut av Syria, og en norsk fregatt er på vei for å delta i denne krevende operasjonen. I tillegg gir Norge enda 100 mill. kr til å avhjelpe den prekære humanitære situasjonen i Syria og nabolandene. Norge er nå den sjette største donoren til området globalt sett. Representanten Skei Grande minte om viktigheten av en verdibasert utenrikspolitikk. Det Nelson Mandela sto for, var toleranse, og det var også en verdibasert politikk. Jeg føler også at det å fremme menneskerettigheter og demokrati må være en høy prioritet. Demonstrantene i Kievs gater som protesterer mot makthavernes voldsbruk, og hevder sin rett til å delta i den viktigste beslutningen for sitt land siden murens fall, må lyttes til. Det er også slik at president Janukovitsj må lytte til sitt folk når det gjelder en så viktig beslutning. Han kan ikke ta en beslutning som er så avgjørende for et lands fremtid, uten å konsultere sin egen befolkning – da ser vi også resultatet: En million mennesker demonstrerer i Kievs gater mot det de oppfatter som en beslutning som ble tatt fem på tolv i det lukkede rom, uten at de var involvert. Det er uakseptabelt, og det har også Norge sagt fra om. Sivile og politiske rettigheter er særlig viktige for regjeringen. Det gjelder både i våre nærområder og i land som mottar norsk bistand. Rettighetene er de samme, og de gjelder for alle. Også etter naturkatastrofen på Filippinene var Norge raskt ute med omfattende og effektive humanitære bidrag. Vi er nå den sjuende største humanitære bidragsyter til landet. Norsk utenrikspolitikk er forankret i vårt globale ansvar og i norske interesser. Begge deler er nødvendig, de forsterker hverandre. Regjeringen vil føre en utenrikspolitikk som trygger norsk sikkerhet, og hvor NATO er vår viktigste forankring i sikkerhetspolitikken. På NATOs utenriksministermøte i forrige uke ble det bred enighet om å styrke partnerskapspolitikken og forsvarssiden. Samtidig som vi har dette blikket, bidrar vi også betydelig globalt – til fattigdomsbekjempelse og økonomisk utvikling, til stabilitet, fred og forsoning, til global håndtering av klimautfordringene, og til å fremme menneskerettigheter og demokrati. I nord møtes utenriks- og innenrikspolitikk, som også lederen av utenriks- og forsvarskomiteen var inne på. Norges viktigste internasjonale sak er nordområdene. Vi bygger kapasitet, styrker partnerskap og befester vår posisjon i nord innen næringsutvikling og handel, miljø, sikkerhet, utvikling og forskning. Som flere var inne på, er resultatene fra WTO-konferansen på Bali forrige uke svært gledelige – for oss, for våre handelspartnere og for de aller fattigste landene. Gjennom en slik avtale vil man kunne øke vekstkraften i den globale økonomien. Denne avtalen legger grunnlaget for en økt verdiskaping på oppimot 6 000 milliarder norske kroner, er det slått fast i en pressemelding fra generaldirektøren i WTO, og det vil kunne skape mange millioner nye jobber for de altfor mange unge menneskene i verden som går uten jobb. Vi har kun to år igjen på å oppnå FNs tusenårsmål. Vi har satt mange av vår tids største utfordringer på den globale dagsordenen. Utviklingslandene har nådd langt, men mye gjenstår. Vi har ikke nådd målet om grunnutdanning for alle, barnedødeligheten er fortsatt altfor høy, og det trengs et krafttak for å bedre kvinne- og mødrehelsen. FNs generalsekretær har bedt vår statsminister om å lede pådrivergruppen for tusenårsmålene. Norge vil prioritere arbeidet høyt. Samtidig pågår diskusjonen om utviklingsmålene for de påfølgende 15 årene. Vi var ambisiøse i 2000, og vi har siden halvert ekstrem fattigdom. Nå må vi strekke oss enda lenger og arbeide for å fjerne all ekstrem fattigdom innen 2030. Krig og konflikt skader utvikling mer enn noe annet. Ingen land i konflikt har oppnådd et eneste tusenårsmål. Land i krig oppnår ikke økonomisk vekst og velferd for sine innbyggere. Norges innsats for fred og forsoning skal fortsatt være høy og prioritert. Regjeringen vil opprettholde et høyt nivå på bistanden. Regjeringen foreslår å bruke over 1 mrd. kr mer på bistand i 2014 sammenlignet med 2013, og etter budsjettforliket med Kristelig Folkeparti og Venstre vil 1 pst. av brutto nasjonalinntekt gå til bistand. Men debatten om bistand kan ikke bare handle om hvor mye vi bruker, den må også handle om hvilke resultater vi oppnår, som flere representanter har vært inne på. Derfor styrker vi kontrollen med pengebruken, skjerper kampen mot korrupsjon, og vi øker bevilgningene til utdanning. Uten utdanning, ingen utvikling. Denne regjeringen vil legge opp til å øke satsingen på utdanning og på jenter og utdanning. Dessverre var det slik under de åtte årene med rød-grønn regjering at andelen av bistandsbudsjettet som ble brukt til utdanning, ble redusert ganske kraftig. Dette er en utvikling denne regjeringen, med sine samarbeidspartier i Stortinget, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil snu. Vi har startet arbeidet, men det er en større jobb å gjøre. En helhetlig utviklingspolitikk må også prioritere handel, investeringer og arbeidsplasser i fattige land: «Man får ikke velstand uten næringsutvikling, men man får ikke næringsliv uten at fundamentet er på plass. Bistand er ikke bærekraftig, men det kan legge til rette for privat investeringer, som vil gi langt større verdiskapning i et land.» Dette sa Erik Solheim til Dagbladet 29. november 2011. Jeg er helt enig. Regjeringen øker støtten til næringsutvikling og ren energi i fattige land til over 1,4 mrd. kr. Dette er en betydelig satsing. Norge tar ansvar internasjonalt. Vi har en klar og troverdig stemme i nordområdene, i Europa, i det transatlantiske samarbeidet, i krigs- og katastrofeområder og i utviklingslandene. Budsjettene som Stortinget vedtar i dag, sikrer et aktivt norsk engasjement. Vi viderefører også den gode norske tradisjonen om at når det gjelder hovedlinjene i vår utenrikspolitikk, er det bred enighet, og det er noe som jeg også vil legge stor vekt på å videreføre. | 2013-12-09 |
Børge Brende | M | Høyre | Som representanten Huitfeldt er godt kjent med, fremgår det helt tydelig i regjeringens plattform at regjeringen vil føre en balansert Midtøsten-politikk, med sikte på en tostatsløsning. En tostatsløsning må ta utgangspunkt i grensene før 1967. Det vil si at når man under utenriksminister John Kerrys ledelse nå forhandler om å få til en endelig løsning mellom Israel og Palestina, inneholder den grensene før 1967 og muligheten for landbytte. Det innebærer også at man må finne en varig løsning for Jerusalem og for de palestinske flyktningene, i tillegg til en løsning som innebærer at Israels sikkerhet garanteres fremover. | 2013-12-09 |
Børge Brende | M | Høyre | Både representanten Huitfeldt og jeg har sittet lenge nok på Stortinget til å vite at hvis man ikke slutter seg til alle merknader som andre partier fremmer i en komitéinnstilling, og man har sine egne merknader som dekker samme forhold, betyr ikke det at man nødvendigvis er uenig i alle de punktene. Men til det som representanten tar opp. Når det gjelder en fremtidig avtale mellom Israel og Palestina, som utenriksminister Kerry spiller en vesentlig rolle i fremforhandlingen av, er det ikke noen tvil om at man vil måtte se en løsning hvor bosettingen opphører i de områdene som blir definert som en del av de palestinske områdene. Her tar man utgangspunkt i grensene før 1967 og et landbytte. Når det gjelder vold, vil jeg henvise til mine uttalelser den forrige dagen, da jeg bl.a. tok opp situasjonen for palestinske barn som blir fengslet, og vold som blir begått mot dem, noe jeg har slått hardt ned på. | 2013-12-09 |
Børge Brende | M | Høyre | Den avtalen som det ble enighet om på Bali, innebærer at alle de 160 medlemslandene sluttet seg til dette avtaleopplegget. Dette er en avtale som også er veldig god for verdens utviklingsland. Det å bygge ned kostnadene ved å overføre varer fra ett land til et annet og kutte i skjemavelde og byråkrati kan også redusere korrupsjon. I tillegg har Norge nå gått ut og lovet at vi skal bidra med 30 mill. kr for å hjelpe utviklingsland, slik at de raskt kan gjennomføre bedringene når det gjelder handelsfasiliteter, og bygge ned unødvendig skjemavelde og byråkrati. Når det gjelder den avtalen som ble inngått, er den overhodet ikke noen hindring for at man fortsatt kan bistå med mat gratis. Man kan også bygge opp matvarelageret for fremtidige vanskelige situasjoner knyttet til mat. Hvor i debatten dette har dukket opp, og hvor man har disse opplysningene fra, vet jeg ikke, men de er feil. | 2013-12-09 |
Børge Brende | M | Høyre | Det har vært lang praksis i Norge og i andre land å oppgi over bistandsbudsjettet de kostnadene man har med å ta imot flyktninger. Vi bruker mindre på dette nå enn det har blitt gjort i andre perioder. Nå bruker vi litt over 2 mrd. kr. Under andre regjeringer har man brukt over 3 mrd. kr. OECD og andre som legger rammeverket for hva som kan bli godkjent som bistand, slår fast at f.eks. det å hjelpe syriske flyktninger i Norge kan man bruke utviklingsbudsjettet til. Men det er viktig at man da har en samlet strategi. Norge er – som jeg også nevnte i mitt innlegg – den sjette største bidragsyteren når det gjelder å hjelpe Syrias naboland, som nå tar imot over 2 millioner flyktninger. Vi bruker også mye på humanitær bistand, som vi ønsker å få inn i Syria. I tillegg har regjeringen slått fast at Norge skal ta imot 1 000 flyktninger for å avhjelpe situasjonen i Syrias naboland. Og det bruker vi bistandsmidlene til. | 2013-12-09 |
Børge Brende | M | Høyre | Som jeg også sa til representanten Huitfeldt, er regjeringens politikk helt klar. Vi har en balansert Midtøsten-politikk. Vi jobber for en tostatsløsning og støtter fullt opp om utenriksminister John Kerrys planer for å skape varig fred mellom Israel og Palestina. Jeg har også sagt, da jeg var i Israel og Palestina, at Israel nå absolutt bør avstå fra å gjennomføre nye bosetninger, som jeg tror vil komplisere den fredsprosessen man er midt inni. Norge vil videreføre den støtten vi har til de palestinske områdene, som er i en vanskelig økonomisk situasjon. Ikke minst ble vi bedt om dette fra utenriksminister Kerry, som nå mener at det er en viktig forutsetning for å nå frem. Men ordet balansert betyr selvsagt at vi i denne situasjonen også må legge vekt på Israels sikkerhetsinteresser. Vi vet at de har blitt angrepet, bl.a. av raketter fra Hamas i Gaza. Vi vet også at de har stått overfor angrep fra Hizbollah. Hvis Norge skal spille en rolle, må vi være balanserte i denne situasjonen. Det føler jeg at jeg er gjennom det jeg nå også har sagt i Israel. | 2013-12-09 |
Børge Brende | M | Høyre | Jeg så også uttalelsene fra representanten Bård Vegar Solhjell i går, som jeg synes var betimelige. Det som er veldig beklagelig i Ukraina nå, er at en beslutning som virkelig angår fremtiden til de unge i Ukraina, blir tatt uten noen form for demokratisk debatt. Man må nå finne ut av hva som skjedde på den lørdagen for litt over en uke siden, hvor vold ble brukt mot demonstranter og journalister, og hvor det fortsatt er mange mennesker som er skadet. Thorbjørn Jagland har påtatt seg en rolle i dette og har vært i Ukraina og Kiev, og jeg synes også at OSSE kan sende observatører for å følge denne situasjonen nå. Det synes jeg vi skal se nærmere på. | 2013-12-09 |
Børge Brende | M | Høyre | Jeg er enig med representanten Hareide i at dette har vært en god debatt, spesielt når den har dreid seg om budsjettet og dagens utenrikspolitiske utfordringer. Hvis man nå ser globalt, skal det skapes over 600 millioner nye jobber frem til 2020. Det å gjenskape vekstkraften i den globale økonomien er helt avgjørende for å kunne gi muligheter til alle de unge menneskene som trenger jobb fremover. Da å ha en fremtidsrettet utviklingspolitikk som skaper vekst og nye arbeidsplasser, og en privat sektor som er robust, er helt avgjørende. Regjeringen har i sin utviklingspolitikk også lagt større vekt på dette. Regjeringen har også økt satsingen på utdanning. Uten utdanning og kompetanse vil man ikke ha noen mulighet til å skape de jobbene som er nødvendig for de 600 millioner menneskene som trenger det. Det er også riktig, som representanten Hareide var inne på, at vi dessverre har sett en svekking av den norske satsingen på utdanning gjennom de senere årene. I 2005 brukte vi nærmere 10 pst. av bistandsbudsjettet til utdanning for bl.a. jenter og unge mennesker. I dag er vi nede på en andel på 5,9 pst. Dette er ikke strategisk eller fremtidsrettet for å kunne nå målene om å skape jobber og muligheter for disse ungdommene. Det er 20 år siden Oslo-avtalen om en tostatsløsning mellom Israel og Palestina. Jeg opplever at det er bred enighet i denne salen om det som er regjeringens politikk: Man må – ha en tostatsløsning, basert på grensene fra 1967 – finne en løsning for Jerusalem – være villig til landbytte – finne løsninger for de palestinske flyktningene Dette er helt i tråd med det som er utenriksminister Kerrys utgangspunkt for disse forhandlingene. Jeg leser også ulike merknader i innstillingen, og jeg ser at det er en flertallsmerknad ved Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, hvor også Senterpartiet er med, men hvor andre opposisjonspartier ikke er med, som sier at partiene: «(…) ser positivt på at regjeringen vil legge til grunn en balansert holdning til Midtøsten-konflikten. Flertallet støtter regjeringens mål om en fremforhandlet løsning som innebærer at Israel og Palestina, som to stater, eksisterer i fred innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser.» (…) Selv om noen partier ikke er med på den merknaden, tolker jeg ikke det som at de er imot en tostatsløsning, men at man har en annen merknad, hvor man har en noe annen innfallsvinkel. Men det rokker ikke ved det som er den brede enigheten, nemlig en tostatsløsning, basert på grensene fra 1967. | 2013-12-09 |