Datasets:

ltg

/

norec

like 0

Follow

Language Technology Group (University of Oslo) 29

001376

train

music

nb

p3

Marius Asp

Et verdig farvel

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/et-verdig-farvel

Et verdig farvel Rufus Wainwright: All Days Are Nights: Songs For Lulu Rufus hyller sin avdøde mor med et album som spenner fra det meditative og hudløst sørgende til det lett overlessede. Etter å ha leflet med raffinert, operatisk og barokkpop i et drøyt tiår, med klare dreininger mot homsete camp (sjekk ”Gay Messiah” eller den nennsomme rekonstruksjonen av Judy Garlands konsert i Carnegie Hall fra 1961), har 36 år gamle Rufus Wainwright denne gangen skjøvet bort orkesterelementene til fordel for et langt mer spartansk lydbilde. Wainwrights mor, artisten Kate McGarrigle, bukket etter lang tids sykdom under for kreften i januar i år, og All Days Are Nights: Songs For Lulu fremstår som både en minnebok og et sorgarbeid, i sin helhet båret fram av piano og vokal. Alle utgivelsene til Wainwright har hittil inneholdt svimlende øyeblikk, og det gjelder i høyeste grad også All Days Are Nights… Best fungerer det når låtene får rom til å puste, som på åpningssporet “Who Are You New York?”, den minst frivole hyllesten til hjembyen så langt i mannens karriere, váre ”Martha” og ”True Loves”, samt den smellvakre og savnsvøpte avslutningen ”Zebulon” – visstnok den siste låten mamma Kate hørte mens hun var i live. Platens midtparti er viet tonesettinger til tre Shakespeare-sonetter, og om de rent lyrisk er uangripelige, skaper de et oppbrudd i helheten albumet til syvende og sist taper på – særlig ”Sonnet 43” oppleves som et ugjennomtrengelig og uforløst stykke musikk. Jeg kan også styre min begeistring for hyperaktive, vimsete ”Give Me What I Want And Give It To Me Now!”, som lett kan tolkes som en desperat avsporing fra de traurige realitetene som ellers preger albumet. Tross disse forbeholdene: Enkelte av disse melodiene synges av en Rufus Wainwright som aldri har hørtes bedre ut. Det får stå som anbefaling nok i seg selv.

001377

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Fra listetopp til formtopp

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/fra-listetopp-til-formtopp

Fra listetopp til formtopp MGMT: Congratulations MGMT takler hitpresset ved å lage musikk mer for sin egen del enn dansegulvets. Det er fullt forståelig at Andrew VanWyngarden og Ben Goldwasser var søkkleie av singlene ”Kids” og ”Time To Pretend”, spesielt når debutalbumet for øvrig tidvis var langt unna den samme pop-orienteringen. På Congratulations har de tatt et par valg som staker kursen i andre retninger enn mot listetoppene: For det første har de byttet ut Flaming Lips-produsent Dave Fridmann med Spacemen 3s Pete Kember, og dette har ført til et betraktelig mykere lydbilde- fra Oracular Spectaculars kalde krisphet til et mykt, rundt slør, som både låter mer tidløst og også lykkes med å ta brodden av den verste Brooklyn-hipsterkulden. Dernest er det låtene, da, som langt på vei er mer eksentriske enn man kunne spå på forhånd. De musikalske forbildene gir seg av og til selv (med låttitler som ”Song For Dan Treacy” og ”Brian Eno”), og dersom man legger til Bowie, de gamle turnékumpanene Of Montreal og de glade kabaret-popperne i Sparks (spesielt på ”Brian Eno” og ”Flash Delirium”), har man et rikt, vidtspennende knippe låter som vanskelig lar seg stagge, samtidig som de fenger voldsomt – og tidvis også er ordentlig vakre (som balladene ”Congratulations” og albumbeste ”I Found A Whistle”). Samtidig som dette er et stykke unna det man kunne vente fra MGMT av slagerforventninger og dansegulvshunger, føles aldri Congratulations som et album laget i protest eller for særhetens skyld; det er rett og slett et ærlig, smart og vakkert stykke psykedelia fra et band som tar et steg ut fra rampelyset og inn i sitt eget lune mørke.

001378

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Djupt inni huset med Robyn

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/djupt-inni-huset-med-robyn

Djupt inni huset med Robyn Robyn feat. Röyksopp: None Of Dem (låt) Nydelig samarbeid, men ingen ny "Girl And The Robot". Mens vi venter på Robyns tre danseplater, er nå det splitter nye samarbeidet mellom henne og Röyksopp ute på nett. Den nye låta er monoton, mørkere enn de mer poppy sakene de har laget både sammen og hver for seg. Men Robyns stemme drypper av holdning, der hun messer om egen overlegenhet. Alle rundt henne på klubben er kjedelige etterligninger. Lite sexy! ifølge Robyn i teksten, og viderefører parola fra mesterverket Robyn om å være sann og original. "None Of Dem" markerer at vi er inne i en stim av techno-produksjoner i popen (hør for eksempel Kelis' "A Cappella"). Og om dette starter langt nede i deep house-dykkerklokka, vrenges til slutt ut en kjent soppsignatur. Popfantasten i meg venter på melodi og synes singelen "Fembot" er bedre. Men samtidig: søte-Robyn blir ennå mer interessant i møte med mørket. Röyksopp-Robyn-legeringa er fortsatt sterk, i ei låt som passer best etter midnatt.

001379

train

music

nb

p3

Marius Asp

Oppvarming?

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/oppvarming

Oppvarming? Metallica, Telenor Arena Hetfield forsvant, Ulrich leverte og helhetsintrykket kan oppsummeres i ett ord: Famlende. Sjeldent har jeg blitt så underveldet av en åpningslåt fra et av verdens største band: Metallica kjører i gang med "That Was Just Your Life", og verken jeg, sidemannen eller de mange tusen betalende blant publikum som ikke har plass like foran den kvadratiske scenen hører et kvekk av hva vokalist James Hetfield prøver å formidle. Og slik fortsetter det gjennom fem-seks låter. Det er nesten så man glemmer det kostbare lasershowet, kistene som senkes ned mot bakken og Lars Ulrich (måtte trommegudene forbarme seg over ham). Nesten. Det tar seg heldigvis opp: Med "Sad But True" er både lyd og publikumsrespons på plass, og bandet tar seg i tillegg tid til å skinne. Kirk Hammett er en av vår tids mest undervurderte gitarister; om han ikke gjør allverdens, er det som regel mer enn nok likevel. Det samme gjelder nevnte Ulrich, som først og fremst er et offer for sjangerens blodtørstige krav til teknisk finesse. Like fullt er det han som snur "One" på en femøring denne kvelden, og dét uten dobbelpedal-triolene som preger studioversjonen. Enkelte dødpunkter følger, men tanken på at thrash metal har blitt så konformt som dette rekker knapt slå meg før "Master Of Puppets" og "Blackened" konsist oppsummerer 'tallicas to mest lysende albumøyeblikk (jeg forfekter ... And Justice som høydepunktet i katalogen. Til min død). Så kommer "Nothing Else Matters" og "Enter Sandman". Dette er essensielle deler av Metallicas identitet, og vel det eneste krysningspunktet tante Lisbeth har med den drita syttenåringen som ligger og skjelver i trappa ved rad 18, men det må være lov å hevde at det vel ikke akkurat spruter av disse fremføringene akkurat denne kvelden, tross tilløp til lighterføring rundt arenaen. Bandet skal ha et gråskjeggete lite kyss for "Seek And Destroy" som avslutning. Men jeg håper og tror at de som drar ut i morgen får en ferdig gavepakke, i motsetning til oss som ble avspist med kladden.

001380

train

music

nb

p3

Mats Borch Bugge

Aprilsnarr?

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/forsinket-aprilsnarr

Aprilsnarr? Blur: Fool's Day (single) Dagen folk sto i kø for å kjøpe Blur’s nye single er herved kalt Fool’s Day. Syv år er gått siden Blur ga oss ny musikk, og enda flere år er gått siden de laget mesterverk (”13” iberegnet) . Siden den gang har mye skjedd, både med bandet og musikkscenen for øvrig. De har kranglet; Damon Albarn er blitt mer av en gorilla enn vokalisten i Blur; og det musikalske hegemoniet har forflyttet seg fra England til USA. Kanskje er nettopp dét bakgrunnen for at mange fans har tryglet på sine knær om en gjenforening av Blur, bandet som var med på å definere en hel bevegelse - ikke bare i England, men i store deler av verden. Britpopen. Med nye sneakers, solhatt og hverdagslige tekster om det suburbane livet, feilslått kjærlighet og drømmene om noe bedre, var Blur sammen med band som Oasis, The Verve og Pulp med på å definere The Cool Britannia på 90-tallet. Selv Tony Blair var britpoper. Blur har nå altså bøyd av for presset, de har gått i studio og spilt inn en ny single, en låt som kun er solgt i 1000 eksemplarer på vinyl. Hva har de så i parkasermet? Svært lite. Albarns slentrende og smått monotone vokal er intakt, han synger om å stå opp, levere barna på skolen og den klassiske London-gata Ladbroke Grove. Versets melodilinje er den eneste i låten, og er tilsynelatende løst basert på Cutting Crew’s ”I Just Died In Your Arms Tonight”. Et refreng ble rett og slett for mye å komme opp med. Til tross for et ok gitarriff, er dette lyden av lavt blodsukker, monotoni og idétørke. Er det en sen aprilsnarr?

001381

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Klart glimrende

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/klart-glimrende

Klart glimrende Thomas Dybdahl:Waiting For That One Clear Moment Thomas Dybdahl løsner litt på snippen og tjener stort på det. Da jeg nevnte, i vennlig selskap, at jeg skulle anmelde denne skiva fikk jeg straks en hel del forslag om hva jeg skulle skrive. Én sa at jeg burde kalle Dybdahl "Norges Enya", en annen mente hu fikk fnatt av Dybdahl fordi han "virker som om han mener at folk må bry seg masse om hvor trist han er", og en tredje gav meg en raskt tilgjort collage av avisutklipp, papir, teip og kulepenn. Den består stort sett av to bilder: Ett av et par mennesker med ansiktene nitidig klussa over, som om de gikk med sorte masker, og ett av noe som ser ut som en hageslange. "Sånn, nå har jeg praktisk talt skrevet anmeldelsen din for deg" sa collage-makeren. Poenget jeg prøver å illustrere er at folk bryr seg overraskende mye om Thomas Dybdahls kunstneriske person. Det ser det ikke ut som at Dybdahl sjøl gjør lenger. Waiting For That One Clear Moment høres på mange måter ut som lyden av Dybdahl som gir faen, ikke i musikken, men i hva både fans og kritikere mener er hans lest. Skiva spiller med åpne kort, med sirlige annotasjoner på norsk til hver enkelt låt hvor en kan lese hvor, når og på hvilken gitar låta er skrevet, samt hva som inspirerte den og annet småplukk. Dette fungerer ikke bare som et ærlig innblikk i den kreative prosessen, men også som avvæpning av spekulanter som undertegnede. Ta førstesingel "Party Like It's 1929": Er den kanskje et lite nikk til den pågående finanskrisa i statene? Neppe. Dette kan en konstatere fordi det står svart på hvitt at den er skrevet i turnebussen i 2007. Tankerekke slutt. Visse fans av Dybdahl vil kanskje reagere litt på at stemmen hans ikke lenger er drivkraften i melodiene, erstattet som primus motor som den er av strykere, gitar og ny-jazza trommer ala en synthfri Kid A. Også verdt å nevne er at Dybdahl spiller bedre bass enn på lenge, hvilket blant annet fører til at åpningslåt "Blackwater" i visse øyeblikk høres ut som Air ca Premiers Symptômes opp av dage. Ikke at Waiting For That One Clear Moment ikke er en skive av sanger, det er det, det er bare stort sett sanger uten egentlige refreng og vers, båret av lyder heller enn ord. Kanskje like greit, egentlig, til tross for alle de hyggelige overraskelsene denne plata har å by på er Dybdahls tekster på sitt verste fortsatt ganske lette å gjøre narr av. Det er lett å tro at Dybdahl tenkte denne skiva nok kom til å bli litt tungt fordøyelig, og at han ville gi publikum en liten bixitkjeks av en sistelåt i "Songs". Det var ikke noe sjakktrekk, for selv der de dårligste låtene på plata frøvrig i det minste har en illusjon av allsidighet høres "Songs" rett og slett ut som en egen vri på refrenget til "Jenter Som Kommer" av Di Derre, oversatt til engelsk og gjentatt i fem minutter. Men skitt au: en snorker av ei låt kan en tilgi når resten er såpass, ja, vakkert. En rolig, avslappende dog nervefylt liten pakke låter åpenbart laget med stor kjærlighet og nitidighet av en mann som hverken er redd for eller spesiellt opptatt av å høres ut sånn som folk sier han høres ut. Kudos for det. Og for plata.

001382

train

music

nb

p3

Trine Sollie

Balansekunst

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/balansekunst

Balansekunst Karpe Diem: Aldri Solgt En Løgn Rødmen har lagt seg, festen har blitt raffere og Karpe Diems metaforer mer interessante. Duoen bak folkehits som "Stjerner og "Under overflaten" er tilbake og favner bredere og smartere enn noen gang. Albumets høydepunkt "Ruter", med svenske Andreas Grega og stemningsfulle strykere, handler om å tørre bryte ut av vante rammer. Dette er et av flere fengende bevis på at duoen Karpe Diem nå har funnet balansekunsten og sjonglerer elegant det feststemte med det melankolske, og det humoristiske med det alvorlige. Presentert gjennom skjelmske metaforer, rim og ordspill blir denne utgivelsen interessant også for kvinne 30, selv om det kanskje er gutt 20 som bader i målgruppas smørøye. Svart og hvit, glad og trist: Med hyppige og såkalt gatesmarte rim om integrering, akkompagnert av langt bedre beats enn sist (brorparten signert svenske Astma & Rockwell) blir Karpe Diem gode forbilder for den yngre garde hiphop-entusiaster. Særlig Magdi briljerer med skarpsindige vers og god flow - som for eksempel i låten "Ett under par", med Samsaya som gjest: ”Halve pappa er meg, så barna våre blir en fjerdedel, og det ekke lett å lære en fjerdedel om hele tall”. ”Vi prøver ikke, vi gjør det” Karpe Diem gjør det kun et fåtall norske rappere har klart tidligere: Å nå ut til hele folkeligheta med musikken sin uten klippekort hos den kulørte tv-pressen. Når de i tillegg byr på selvironi og selvinnsikt, samtidig som de lar noen få utvalgte gjesteartister (Masta Ace, Samsaya, Pumba og Tshawe) krydre låtene sine, har de gjort mye riktig. På Aldri Solgt En Løgn har rødmen lagt seg, festen blitt raffere og metaforene mer interessante enn gjennomsnittlige. Med andre ord flere skritt i riktig retning.

001383

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Hodet over vannet

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/hodet-over-vannet

Hodet over vannet Caribou: Swim [City Slang / Tuba] Mangefasettert elektronikageni går dunklere til verks. ”Melody day, where have you gone?” spurte Dan Snaith på sitt forrige, fantastiske album under navnet Caribou; 2007-albumet Andorra – en plate der nettopp melodiene var i fokus, og der hans utpregede sekstitallspopfokus blant annet produserte ”Sandy”; dét årets fineste låt. Dette skulle imidlertid ikke vise seg å være den endelige retningen Caribou skulle utvikles i. Ikke i seg selv et sjokk, siden han har vandret frem og tilbake på elektrokontinentet hele karrieren; fra den golde, ørkenaktige Up In Flames via klipp-og-lim-pregede Start Breaking My Heart til hiphop-orienterte The Milk Of Human Kindness. Likevel tror jeg det var flere enn meg som hadde håpet at han skulle hvile litt lenger på sekstitallspoppen; Andorra var virkelig en uvanlig vakker juvel, også til ham å være. Med Swim har han gitt seg klubbscenen i vold, og dét har ført til hans mest strømlinjeformede album til nå. Det er derfor man av og til tar seg i å nynne på "Melody Day"-tekstlinjen og tenke "troll i ord". Gjestende folk og inspirasjoner fra band som Junior Boys, Hot Chip og andre dunkle, totusentalls-dansegulvsinnovatører er på mange måter gjennomgående for platen, noe som på sitt minst inspirerte avgir en eim av melodifattig, generisk hørt-det-før-het (som på ”Bowls” og ”Hannibal”) - og det blir tydelig at det ikke er her Snaith har sin styrke. Førstesingel og åpningslåt ”Odessa”, derimot: svimmel bassgang, suggererende rytme og Snaiths The Notwist-aktige vokal gjør dette til en vinner, og det er der han er mer skjev enn steril (altså lengst unna den kalde Junior Boys-estetikken) at dette blir minneverdig. Det eksentriske avslutningssporet ”Jamelia” er albumbeste, og den varmen og sjarmen han og Born Ruffians-vokalist Luke Lalonde har her er det som savnes på albumets mindre vellykkede, flatstrukturerte stunder (som de overnevnte bunnpunktene). Til tross for en beundringsverdig eksperimenterings- og utforskningsvilje fremstår allikevel Swim som et steg tilbake for Snaiths kreative låtsnekreri; albumet trekkes ned av noen hule, uttværede disconumre som andre likesinnede gjør bedre, og tilbake står Caribou-fansen en smule skuffet - et knippe gullåter til tross.

001384

train

music

nb

p3

Marius Asp

Oppturen fortsetter

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/oppturen-fortsetter

Oppturen fortsetter Paul Weller: Wake Up The Nation Universets mest elegante gubbe er tilbake med nok en lysende tilstandrapport fra dypet av ungdomskilden. Med det hylende ambisiøse og ditto realiserte forrigealbumet 22 Dreams (2008) signaliserte Paul Weller med all tydelighet at han fortsatt er en kreativ kraft som må tas på alvor. Etter over 30 år i den gode smaks tjeneste, fra ungdomsårene som modpunker i The Jam via Style Councils glatte, soulsvøpte eklektisme til det mer klassisistiske (og, vil noen hevde, smått gampete) rockuttryket som har preget soloårene, føltes det endelig som om Weller tok i bruk hele sitt arsenal av levd musikkhistorie og -kjærlighet. Psykedelisk folk og elektronikasnutter sømløst sydd inn i samme lappeteppe som uimotståelig powerpop, pianoballaderi og en hyllest til Alice Coltrane, av alle – magisk er bare fornavnet. Det er derfor en sann glede å kunne slå fast at Wake Up The Nation fortsetter denne bevegelsen, om enn utgangspunktet umiddelbart føles sobrere og hakket mindre slående. Det skal imidlertid ikke grafses dypt i materialet før detaljene – det er som kjent gjerne der styggen sjæl befinner seg – titter fram. “Fast Cars/Slow Traffic” er kanskje slik The Jam ville hørtes ut om de debuterte i 2010, mens den nærmest perverst allsangvennlige ”Find The Torch/Burn The Plans” illustrerer hvorfor modfaderen ikke bare er en nasjonalhelt i Storbritannia, men også selger et betydelig antall plater der fortsatt. ”Aim High” oppfører seg som et nedstøvet stykke Chicago-soul (byen, ikke bandet), funnet og videreformidlet av et Super Furry Animals i toppform, og ”Andromeda” maner fram fornemmelsen av hva en fuzzfortapt Ray Davies kanskje kunne funnet på i løpet av en god dag i studio. Du skjønner kanskje poenget. Weller mister meg kun på Kevin Shields-gjestede ”7 & 3 Is The Striker’s Name” og avsluttende, rotete ”Two Fat Ladies”, men det kan like gjerne skyldes egen utmattelse som reelle feilsteg fra artistens side. For dette er, i likhet med forgjengeren, en plate som burde mane enkelte av Wellers jevnaldrende låtskrivere – la Elvis Costello og David Bowie stå som to eksempler – til å vurdere hvorvidt det er noen vits i fortsette å gi ut ny musikk. Jeg har ikke noe klart svar, men oppfordrer dem begge til å huske å ta vitaminene sine. Hver dag.

001385

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Nedfallsfrukt på opptur

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/nedfallsfrukt-pa-opptur

Nedfallsfrukt på opptur The Apples In Stereo: Travellers In Space And Time Band over middagshøyden smaker som verdens beste dessert. The Apples In Stereo er på mange måter hjørnesteinen i det musikalske kollektivet Elephant 6, stødige leverandører av solskinnspop gjennom flere årtier – men for lettfordøyelig og medhårs til å oppnå samme klassikerstatus som f.eks. Neutral Milk Hotels In The Aeroplane Over The Sea eller Olivia Tremor Controls Dusk At Cubist Castle. Der begge disse bandene, (og de fleste andre som gjorde Elephant 6 kjente på midten av nittitallet) er lagt på is, har Robert Schneider og hans utskiftbare bande av glade skøyere holdt en forbløffende høy kvalitet på alle album fra og med Tone Soul Evolution (1997). Travellers In Space And Time er løselig basert rundt tidsmaskiner, fremtiden og en del annet vås som Schneider har fått for seg, men musikalsk er det også deres mest ”futuristiske” så langt, i at den i stor grad er mer glossy og vocoder-og-synth-drevet enn tidligere. I lengden kan hans låtskriving fremstå som i overkant søtt og enkelt (dette er en mann som også har gitt ut barneplater, og dét hører man), men heldigvis har han denne gang fått med tidligere Olivia Tremor Control-låtskriver Bill Doss på laget, og sammen er de rett og slett dynamitt: dette er sommerpopmateriale som få annet. Perlene er mange og skinnende: singelen ”Dance Floor” (med årets fineste video, se nedenfor!), nydelige ”No Vacation” og ”Floating In Space”, Kinks-duftende ”Dignified Dignitary” og albumbeste ”Next Year At About The Same Time”. Det faktum at The Apples In Stereo i større grad benytter seg av flere låtskrivere er en av platens styrker, og dette bryter opp Schneiders hang til å utelukkende skrive barnelåter med fuzzlyd. Vel ser Schneider mer og mer ut som en hagenisse i trance-klær, men musikalsk har han nesten ikke vært bedre; dette er pop-sukkertøy som beholder smaken langt utover høsten.

001386

train

music

nb

p3

Marius Asp

Konsept, schmonsept

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/konsept-schmonsept

Konsept, schmonsept Meat Loaf: Hang Cool, Teddy Bear Den røde tråden i Meat Loafs karriere er først og fremst at det er et slit å høre platene hans fra start til slutt. Til å være et produkt av en kultur som i stor grad dyrker gærningen, utskuddet, Det Eksentriske Geniet – fra Elvis Presley og Phil Spector til Prince og Michael Jackson – befinner Marvin Lee ”Meat Loaf” Aday seg befriende langt utenfor intelligensiaens smaksradar, tross en kunstnerisk megalomani som plasserer ham i et helt eget plysj- og lyeskronebefengt hjørne av popsfæren. Det er vel snarere riktig å lempe ham i samme bås som Alice Cooper eller Marilyn Manson, riktignok uten sjokkrock-schticken de to har bygd karrieren på. Til gjengjeld har Loaf sine egne særegenheter – fyren er på størrelse med et middels sommerhus og nøyaktig like attraktiv som artistnavnet skulle tilsi, uten at det har forhindret hans wagnerianske tapning av storøyd Springsteen-rock fra å oppnå en eventyrlig kommersiell suksess verden rundt. Det skal imidlertid ikke underslås at han har et øre for å plukke popmelodier med ekstreme kvaliteter, tross manglende deltagelse i låtskriverprosessen. Og Hang Cool, Teddy Bear – etter eget sigende et konseptalbum basert rundt det indre livet til en døende amerikansk soldat i Irak – byr på et knippe av disse. Prøv gjerne å stå imot teite ”Los Angeloser”, Kara-duetten ”If I Can’t Have You” eller avsluttende ”Elvis In Vegas” (som det er enkelt å høre for seg i en kritikerhyllet Hold Steady-versjon), men tro meg, det er ikke enkelt. Likevel er det fullt hørbart at det begynner å bli noen år siden Jim Steinman styrte skuta med diktatorens klarsyn. Særlig midtpartiet er grufullt – misogyne, Jack Black-gjestede ”Like A Rose” er verken festlig eller interessant, og innhopp fra puddinger som Steve Vai, Brian May og Justin Hawkins får lukten av møllkuler til å svi i neseborene. Skiva er i tillegg altfor lang – etter 70 minutter i dette selskapet er det så man får lyst til å flytte ut i skauen og leve av det naturen har å by på. Meats viktigste bidrag til sivilisasjonen er med andre ord fortsatt som rollefiguren Robert Paulson ("Bob with the bitch tits") i filmen Fight Club; den tomsete bamsen hvis trasige endelikt sår tvil om hele maskuliniseringsprosjektet historien kretser rundt. Som seg selv er han langt vanskeligere å elske – eller i det hele tatt svelge.

001387

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Frittgående hane

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/frittgaende-hane

Frittgående hane Nils Bech: Look Back [Fysisk Format / Musikkoperatørene] Ingen gjør det som Nils Bech. Kunst og pop i skjønn, og noen ganger uskjønn, forening. Nils Bech har tumla rundt, opp og ned (særlig på gardintrapper) i Oslos musikkscene i flere år. Opptredene hans hadde kultstatus, og det er ikke tvil om at norsk musikk trenger originale kunstnere som ham. Sjøl om vokalen, stilen, bevegelsene og kanskje ikke minst hans engelskuttale deler lytterne på midten. Gjennomarbeidelsen hos Nils Bech (som egentlig er en duo der produsent og saxofonist Bendik Giske har like mye å si for det samla uttrykket) gjør dette til ei plate du bør bruke litt tid på. Men du aner kanskje at konklusjonen blir: Nils Bech kunne gitt oss mer. Det er litt synd, og litt rart. For på den ene sida gir Look Backs gjennomgående frihet et unikt bevegelsesspenn: fra dansbart, polert pop - til eksentrisk sang og eksperimenterende rytmestruktur i én og samme låt. På den andre sida er det vel den samme friheten som gir Bech styrken til å synge sine sanger på en måte som mange ikke vil akseptere. Jeg beklager å måtte bestemme meg for det, men inglisj-uttalen som topper hans skolerte stemme står ofte i veien for at hele pilla svelges. Litt synd, eller bare en av de tinga som er sånn? For jeg ville jo ikke hatt Oslos musikkscene uten Bech slik han velger å framstå. Men Look Back framstår litt som å kikke inn i det mest fantastiske, forseggjorte akvariet du noen gang har sett, med vakre fisker i regnbuefarger, men så må du bry deg om den der malplasserte mallen som dukker opp i synsfeltet hele tida. Uansett, Look Back lufter hodet og livsnyteren og oppdageren i deg. Og den utfordrer oss i hvordan en artist og ei popplate bør være. Ved siden av flere låter som spinner rundt grubling etter typiske urbane kjærlighets- og nesten-kjærlighets-møter (du hører strofa "it's me from last night" en del ganger), er "Contemporary Dancing" selve spydspiss-låta: Om gutten ønsker å danse, så slipp ham inn, slipp ham fri. Slik lyder budskapet i låta som er platas frihetsfane framfor noen. Og den fenger! Ingenting er helt utenkelig med Bech og Giske, samtidig som de holder seg innafor et helt stringent og eget konsept. Det ligner bare bruddvis på ting jeg har hørt hos andre, og det er en stor kompliment. Men de legger en liten avstand mellom låtene sine og meg som lytter.

001388

train

music

nb

p3

Marius Asp

Hør Courtney sprike

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/h%c3%b8r-courtney-sprike

Hør Courtney sprike Hole: Nobody’s Daughter Det begynner å bli en stund siden Courtney Love maktet å sno kunstnerisk gull ut av sine private traumer. Året var 1994, og Holes andrealbum Live Through This traff verden, kun fire dager etter at Loves ektemann Kurt Cobain meldte overgang til det hinsidige, og med det satte et sørgelig forutsigbart punktum for en stadig mer hul og formulaisk grungebevegelse. To måneder seinere bukket Hole-bassist Kristen Pfaff under for en overdose heroin. Disse tragiske omstendighetene lånte utvilsomt autentisitet til desperasjonen albumet er svøpt i. Men uten et sterkt låtmateriale, i form av mistrøstige, troverdige snapshots av rockens destruktive potensiale, ville den høyst sannsynlig vært enklere å følge opp enn hva som har vist seg å være tilfellet (med 1998-utgivelsen Celebrity Skin og soloalbumet American Sweetheart (2004) stående som henholdvsis middels godt og mislykket forsøk). Loves stemme har fått en tydeligere junkieknekk siden sist. Marianne Faithfulls mørke, gutturale rasperøst synes å være en stadig klarere parallell, men også Bob Dylan spøker i bakgrunnen her, ikke minst på det avsluttende bonussporet ”Never Go Hungry”, en naken og nedstrippet avstikker i en retning det hadde vært interessant å høre Courtney Love utforske ytterligere. I stedet blir det med de gode tilløpene. På ”Honey” pares en hypermelodiøs vestkystpoplåt med vokalgruff og Kurt Cobains spøkelse svevende over teksten, og ”Samantha” og ”How Dirty Girls Get Clean” basker begge i det kompromissløse uttrykket som gjorde Hole til et viktig nittitallsband. Dermed blir det desto mer skuffende når Love i fullt punkpop-alvor vræler ut mot yngre rivaler (”Skinny Little Bitch”), som i en brutalt bevegelse marginaliserer lidelsekunstneren og retter søkelyset mot den bitre 45-åringen med det trøblete privatlivet Den seige, Linda Perry-skrevne ”Letter To God” – opprinnelig laget med Christina Aguilera i tankene, visstnok – peker dog på det virkelige problemet med skiva: Lyrisk henfalles det altfor ofte til selvmedlidenhet og banaliteter, og de minneverdige melodiene befinner seg i et klart mindretall. Produksjonen skjeler mellom fordums råtasseri og raffinement nok til at et vrak som Courtney Love så vidt klarer å bære det med en viss verdighet. Men særlig overbevisende er dette ikke.

001389

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

En hyggelig dag på spacedisko-kontoret

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/en-hyggelig-dag-pa-spacedisko-kontoret

En hyggelig dag på spacedisko-kontoret Diskjokke: En Fin Tid Det dufter mer aloe vera enn svette av Diskjokkes andrealbum. Snillhet er en litt oversett kvalitet innen elektronisk musikk. Riktignok føles den overrepresentert hos deler av Oslos pop-miljø, men når Diskjokke nå på sitt andre studioalbum fremstår gjennomsyret godhjertet, så er dette på ingen måte negativt. På En Fin Tid videreutvikler Joachim Dyrdahl det han påbegynte på førsteplata Staying In i et mer helhetlig spor; lydene er varmere, låtene henger mer sammen og melodiene mer fengslende. Et naturlig høydepunkt her er ”Rosenrød”, som også er gitt ut i det britiske selskapet Moshi Moshis singelserie (sammen med bl.a. Casiokids, The Drums og James Yuill) – en pekepinn på hvor umiddelbar han kan være her. Fra titler, lyder og temavalg føles dette som et album i harmoni med seg selv, der han dypper låtene sine i den samme type essens som kraut/synth-entrepenører som Tangerine Dream og hook-teften til Jean Michel Jarre, og tilfører en solid dose melodisk egenart og produksjonsmessig feinschmeckeri. I dette møtet oppstår magi. Spesielt tittelsporet, avslutteren ”Nattestid” og den hypervakre, 303-drevne ”Rosenrød” er kilder til glede- på et album som i overveiende grad passer bedre til et glass vin enn en bøtte vodka Redbull. En Fin Tid; tittelen lover akkurat det platen leverer, dette har blitt en av de koseligste, mest velklingende platene i år, og Diskjokke på sitt beste så langt.

001390

train

music

Alt-rock-kollektiv hyrer inn produsent John McEntire og finner tilbake til sin egen essens på veien.

nb

p3

Jørgen Hegstad

Sterkere sammen

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/sterkere-sammen

Sterkere sammen Alt-rock-kollektiv hyrer inn produsent John McEntire og finner tilbake til sin egen essens på veien. Da denne kanadiske banden slapp You Forgot It In People i 2002, var det med en innfallsvinkel til indie-rocken som føltes innovativ; en sjelden, syrete blanding av gi-faen-holdning og minutiøs dyktighet. Ut fra dette reiste kollektivet seg som en av de mest toneangivende fellesskapene man hadde, og hvorfra blant andre Leslie Feist, Emily Haines og hennes Metric og Amy Millan og hennes Stars sprang ut. Alt de gjorde var derimot ikke gull, og deres selvtitulerte og frem til nå siste album fra 2005 ga litt for mye spillerom til en eksperimenteringsvilje som litt for ofte bommet, og som gjorde den til en mer forglemmelig affære enn man kunne håpe. Det at de deretter vannet ut Broken Social Scene-navnet videre med sin Presents..-serie, der de høyst middelmådige soloalbumene til bandets hovedhoder Kevin Drew og Brendan Canning ble sluppet, hjalp heller ikke på det gryende inntrykket av at deres opprinnelige genialitet var i ferd med å svinne hen. Med Forgiveness Rock Record er de derimot godt på vei til å reise indiekjerringa igjen. Canning/Drew har funnet igjen den låtskrivingskjemien de mistet da de gikk solo, og det å hyre inn John McEntire (Tortoise, The Sea And Cake) som produsent er en genistrek; han har gitt låtene luftig, men samtidig sømmelig innskrenket arbeidsrom. Tilbake står de som et velsmurt stadionpop-maskineri (dog denne gang så godt som uten deltakelse fra Feist, Millan og Haines) med den typen uforutsigbarhet som gjorde at vi elsket dem til å begynne med, og med flere og mer av de gode melodiene på kjøpet. Den komplekse åpningslåten "World Sick" sparker i gang showet med en syvminutters oppvisning i dempet desperasjon, som en slags prequel til Broken Social Scene-ypperstesporet "It's All Gonna Break", mens det er "Texico Bitches" som er allsangslåten og i skrivende stund favoritt, tett fulgt av den herlig bitre "Ungrateful Little Father" og tøysete "Highway Slipper Jam", der McEntires fortid i The Sea And Cake virkelig stikker hodet frem. Forgiveness Rock Record er lyden av et kollektiv som har strammet seg opp, funnet igjen inspirasjonen og fått en innsprøyting fra en produsent som samler Canning og Drews krefter inn i et forbløffende helhetlig og ekstremt lyttverdig album som nok en gang fører Broken Social Scene mot toppen av indierock-næringskjeden.

001391

train

music

nb

p3

Trine Sollie

Helt tilbakelent

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/helt-tilbakelent

Helt tilbakelent Lars Vaular: Helt om natten, helt om dagen Fascinerende snapshots fra en vindskeiv tilværelse i vest. Mitt første møte med Lars Vaular var under Bylarm i Bergen. Jeg var ung, relativt blodfersk og sulten journalist. Vaular (den gang i gruppa Freakshow) var enda yngre, minst like blodfersk, men mest av alt rar, rar, rar! Svarte på spørsmål med et kodet og snodig språk jeg sjelden har hørt maken til. Drøye seks år og meter med spalteplass senere er mye, men slett ikke alt, forandret. Bare siden fjorårets gjennombrudd med D'e glede har Lars Vaular fått et bedre grep om låtskrivertilværelsen. Han evner, med troverdigheten i behold, å forene ulike stilarter, og viser seg som stilfull poet såvel som feststemt spellemann og ungkar. At sjefen ved et av landets mest konservative teatre (Bjarte Hjelmeland ved DNS) mener Vaular er vår tids Ole Bull, vitner om at mannen når ut til et bredt lag av befolkningen med sin popinfluerte rap. Jeg er neppe den eneste som har latt meg irritere av opphora russebusser med ”Rett opp og ned” sprutende ut av overdrevent digre høyttalere. Den Thomas Eriksen-produserte techno-hiten er sågar den eneste i sin sjanger på denne utgivelsen. Vi hører mer varme og langt vennligere beats i låter som ”En av oss to”, ”Supermaria” og tittelsporet; sistnevnte stødig produsert av Tommy Tee og med gjestevers av Jesse Jones. Melankolien får fritt spillerom når saksofon møter lunken bass og rockepresten Eidsvåg slipper til på siste verset i låta ”Leah”, mens amerikanske G-Side beviser at rap fortsatt er best på amerikansk når de holder det nede i ”Klokken fem om natten” . Vaular vinner alt på å holde stilen ekstremt tilbakelent. Og han gjør det uten å miste verken energi eller engasjement. Det er både fascinerende og interessant. Lars Vaular later ikke til å prøve så hardt, han utleverer seg ikke for å være noe annet enn det han er: En 25-årig ung mann som i snapshots-stil skildrer seg og sitt. På sin tredje soloutgivelse er snodigheten i god behold og kodene foredlet til lunefull hobbyfilosofi fra en vindskeiv tilværelse i vest.

001392

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Halvhjertet helhet

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/halvhjertet-helhet

Halvhjertet helhet The New Pornographers: Together Trygt og godt album fra The New Pornographers, men det er ikke slik vi vil ha dem. Et eller annet sted like etter Twin Cinema (2005) bestemte The New Pornographers seg plutselig for å bli et ordentlig band. Dette var en forferdelig avgjørelse for de av oss som hadde elsket dem tidligere, for det betød i dette tilfellet at medlemmene skulle dra i samme retning – albumene skulle bli mer helhetlige og lyden skulle være mer polert og avrundet. Resultatet ble det søkk kjedelige Challengers (2007), der den tidligere så refreng-eksplosive AC Newman plutselig ble innviklet og innadvendt, Neko Case aldri turte å gaule i så det skrallet i veggene (som på Mass Romantics mest rystende øyeblikk ”Letter From An Occupant”) og surpompen Dan Bejar fikk skrudd låtene dit han ønsket: mot det dølle Dylan-terrenget der hans andre band Destroyer har ligget og fått altfor mye positiv oppmerksomhet i en årrekke nå. Kanadiernes tvangstanke om å ville bli dissosiert med powerpopsjangeren førte dem altså på mange måter inn i anonymitet, noe de til en viss grad har gjort noe med her på Together (eksempelvis viser ”Your Hands (Together)”, ”Together” og ”Silver Dollar Jenny” god form). Dessverre insisterer de fortsatt på en unødvendig kompleksitet (”A Bite Out Of My Bed” og ”Daughters Of Sorrow” har fantastisk anslag, men føles fort overlesset med vendinger), og noen ganger lager de ballader som ikke hører hjem noen steds (gjespefesten ”My Shepherd”). Jevnt over føles det som om de holder igjen på sin egen popteft, jamfør denne trangen til å fjerne seg fra powerpoppen, og dette har vi også sett på den nedadgående utviklingen på AC Newmans solodiskografi – den en gang så virile hovedmannen bak totusentallsklassikere som ”The Slow Descent Into Alcoholism”, ”All For Swinging You Around”, ”Use It”, ”The Laws Have Changed”, "Twin Cinema" og et dusin andre. På Together låter de større, mer gjennomtenkt og tryggere på seg selv enn tidligere, men The New Pornographers’ styrke har alltid vært rastløsheten og de kreative forskjellene innad i bandet. Når de nå fremstår som et helhetlig band har det meste av magien forsvunnet.

001393

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Med skjegget fullt av talent

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/med-skjegget-fullt-av-talent

Med skjegget fullt av talent CocoRosie: Grey Oceans Nok en gang: pophistorie skrives av damer med skjegg. Eller damer med stygge masker på sine vevre, feminine kropper, eller vokaler så nedpitcha at man skal bli forvirra av om det er en mann eller kvinne som synger, eller annet uttrykk for en kjønnsbøyende holdning i seg. Jeg snakker om Annie Lennox, Laurie Anderson, Jarboe (Swans) og The Knife/Fever Ray. Og i denne forlengelsen: CocoRosie, som velger å lime på seg skjegg av tova ull på plateomslaget til Grey Oceans. Den som stopper ved skjegget eller ved den grusomme "gotiske" skriftfonten på omslaget til Grey Oceans går glipp av stort talent og nyskapning. Det er forøvrig ikke første gang disse to amerikanske, bereiste søstrene leker med kjønnsidentitet - samtidig som de musikalsk slekter mer på en annen, ytterst feminin musikalsk engleskapning. Elizabeth Frasier (Cocteau Twins) kan pensjonere seg med ro - vel vitende om at det virrer to alver rundt i musikken og tar vare på arven hennes. Og ikke bare tar vare på den, men radbrekker og fyller på med alle tenkelige innfall, heldigvis alltid i passe doser. Sjelden har jeg hørt operavirkemidler i popmusikk med slikt hell, for eksempel (Sierra på "Smokey Taboo"). Det kalles freak folk, denne feinschmecker-drevne nyvinninga av indiepop og amerikansk folk. Men fordi Coco Rosie stjæler som ravner hver gang de ser noe glitre rundt seg, snur de sin vakre, gjennomskinnelige verden opp-ned med oppkuttingstriks fra den maskuline hiphopen, snurrige rytmevirvler fra drum'n'bass/jazz og gags fra tegnefilmen. Det er flere enn Susanne Sundfør forunt å bli pitcha opp til smurf, men CocoRosies Bianca gjør det med sine egne stemmemuskler - med glans: "Here I Come" er religiøs, pumpende og morsom - en stompende, corny finale alle de andre ti sangene på plata helt naturlig leder opp til. Og med de særs veldraperte elektroniske bakteppene på disse elleve sangene blir "freak folk" et fattig begrep for hvor langt de har kommet i å skape noe helt nytt nå. Sangene er dessuten lagt mer vel til rette og tilgjengelige enn de kunne være på CocoRosies tre foregående plater. De er de eneste jeg kan komme på nå som - med hell - plasserer seg midt i mellom kabaret og dubstep. To sjangre så langt unna hverandre du kan komme, men fortsatt snakke om populærmusikk. Det er bare å bøye seg i alvestøvet, trolldeigen eller hva du måtte finne av snåle ting å bukke hodet ned i, i ærefrykt over kreativitet som går utenpå det vi er vant til å kunne støte på.

001394

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

En bøffel til begjær

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/en-b%c3%b8ffel-til-begjaer

En bøffel til begjær Avi Buffalo: Avi Buffalo Et hysterisk talentfullt band! Avi Buffalo lager poplåter som biter seg fast i ryggmargen. Den låten jeg har hatt vanskeligst for å få ut av hodet i år er Avi Buffalos singel ”What’s In It For?” (se video under): sukkersøt pre-stemmeskiftesang over en melodi som lukter leirbål lang vei. Vel er Avigdor Zahner-Isenberg bare så vidt over UKM-alder, men det er altfor lettvint å kalle albumet hans ”bra til å å være ungt”. Sammen med sine venner fra Long Beach har han lagd et countrypopdebutalbum så fint, og at de nå er plukket opp av kvalitetsetiketten Sub Pop viser også litt hvor de har lagt seg. På samme måte som hos Blitzen Trapper, Grand Archives og The Shins snakker vi her om godhjertet, lyrisk og melodisk sterk amerikana-pop med solen rett i øynene. Lyrisk sterk, ja: en avgjørende kvalitet for hvor interessant det blir i denne litt ordinære sjangeren. Avi Buffalo løser sine kjærlighetsviser med smarthet, vittighet og sitatvennlige strofer av typen ”You are tiny and your lips are like little pieces of bacon / I can feel you’re on fire because you’re drunk and I seem too cool” (”What’s It In For?”), “I've waited for your love / I got lost in your summer cum/ Leave all your stains with me” (“Summer Cum”). Bandets unge frontmann fremstår litt som gitarpoputgaven av en hver filmrolle Michael Cera noen gang har spilt: dette er lydutgaven av”nerden som til slutt får den peneste jenta i klassen”. Etter hvert kryper hele albumet inn og bosetter seg i nervesystemet. ”Five Little Sluts” er på linje med Band Of Horses’ ”The Funeral” når det kommer til indie-klassikerstempel, og bak den finnes et helt album tettpakket med vellyd. Hør bare ”Jessica”, ”Coaxed” og åpningssporet ”Truth Sets In”. Avi Buffalo har blitt et debutalbum de skal få store problemer med å følge opp, dette har blitt et tilnærmet perfekt stykke tenåringsfrustrert musikk det er umulig å lage etter fylte 21.

001395

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Moderne familieverdier

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/moderne-familieverdier

Moderne familieverdier Familjen: Mänskligheten Familjen oppdaterer lyden av 90-tallet med de nære ting. Mens Robyn øver på dance-moves, og da mener jeg dance som i 90-tallssjangeren, slår Johan Karlsson henne på målstreken. Han fornyer "Rhythm Is A Dancer"-trenden som har herja dansegulv et par år nå. Heldigvis uten den gudjammerlige rapen fra dancens glansdager - men med den sterke soulstemmen som må til. Ninsun Poli er invitert familiemedlem, og gyver løs på svenske tekster med et lass av holdning. Skåneværingen Johan har dessuten humor og bygdepatriotisme: Fans av Chemical Brothers og deres samples, kan smile i technoskjegget av kommentaren til "It began in Africa" på låta "It Began In Hässleholm". Jeg setter pris på varmen hos Familjen, på tilnærminga og produksjonen, og tekstene som gjør dette til en særs menneskelig maskinplate. For dette er familien som synger at den har "tusen kusiner". Som synger om velkjente dilemmaer og følelser. Og stort sett låter det ganske samtidig og utforskende. Men det snurra mer i skallen min av Familjens første plate. Den gang satte jeg på de sterkeste melodiene om og om igjen og spisset ører og åpnet hjertet på vidt gap i fascinasjon over at noen lagde hemstads-pop så nær og frisk. Nå virker det som om kruttet har blitt vått, og bare glimtvis sørger for fulltreffere. Enkelte forsøk blir bare treige, som "Djungelns Lag". Men forsøk er bedre enn stillstand, og jeg er glad for at han skyter uansett. 90-tallsflørten er dessuten bare en flørt og ikke et oppheng. Bestelåta "Det Var Jag" drypper av lengsel, den glitrende "Mitt Bästa" og styrthjelmen på "När Planeterna Stannat" gjør dette til ei ujevn plate jeg ikke ville vært foruten.

001396

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Skitne kjærtegn

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/skitne-kj%c3%a6rtegn

Skitne kjærtegn The Dead Weather: Sea of Cowards Hypotese: Jack White er i ferd med bli den nye Mike Patton. Etter at Faith No More i 1991 ga ut mesterverket Angel Dust og ble mer populære enn det var rimelig å anta at de noensinne kom til å bli, satt vokalist Mike Patton plutselig med en del makt. Ikke bare hadde han bevist ovenfor plateselskaper at han kunne fronte skiver som solgte, men han var unektelig teknisk imponerende, pen og ganske veltalende i tillegg. Dessuten hadde han planer. I løpet av tiåret som fulgte brukte Patton denne makten til å starte masse band med musikere han selv elsket (bandene hans Fantômas og Tomahawk har ett Melvins-medlem hver, for eksempel), han tok stadig strengere kontroll over sitt musikalske uttrykk, og han startet plateselskap. Sleng på ti år, bytt ut avantgarde-støyrock med bluesrock og du har Jack White. Ti år etter Angel Dust slapp The White Stripes White Blood Cells (den med ”Hotel Yorba” og ”Fell In Love With A Girl”), og resten er fersk historie. The Dead Weather er, konservativt talt, Jack Whites tredje aktive band etter The White Stripes og The Raconteurs, og består foruten White av Alison Mosshart (The Kills), Dean Fertita (Queens of the Stone Age) og Jack Lawrence (The Raconteurs). Da de slapp debutskiva Horehound i fjor sommer var to ting helt klare: For det første var The Dead Weather ordentlig bra, og for det andre virket det som om White bevisst prøvde å holde seg i bakgrunnen. Han spilte trommer og overlot klokt brorparten av synginga til Mosshart. Under konserter holdt han seg stort sett bak trommesettet og virket nesten litt oppgitt over publikumsbrølet som fosset frem de få gangene han hekta på seg gitaren. White beskrev en gang rocken som sukkertøyet han brukte for å få folk til å sluke blues-medisinen, og i fjor virket det nesten som om han hadde tatt sukkertøyrollen sjøl for å få folk til å åpne ørene for Mosshart, Fertita og Lawrence. Sånn er det ikke lenger, men det kommer vi tilbake til. Rent musikalsk er Sea Of Cowards en fantastisk oppfølger til Horehound; den bygger forsiktig videre på uttrykket fra debuten med synther og nitid, oppstykket miksing, men den legger til mer enn den tar fra. Låtene på Sea Of Cowards er kortere, kommer til poenget fortere, og er bare bråkete og masete når de skal være det. Her er ingen droning for droningens skyld, ingen unødvendige cover-låter og ingen spor over tre minutter og førtifem sekunder. Det er som om bandet som på sin førsteskive basket seg i direktehet og skitten råskap plutselig har ansatt en god redaktør. Ellers er oppskriften god og gammel: Klassiske, hårete bluesrock-riff innimellom Mossharts stemme, som bjeffer ut smerte og galle og undergang. Ikke tro at The Dead Weather har vaska seg; skitt og støv og svette og sigarettaske er fortsatt så hardt størkna inn i bandets sjel at det til tider virker som om tekstene ikke handler om annet, men det gjør de selvsagt. Galskap, sprit, Gud og død, for å være nøyaktig, akkurat som forrige gang, men med en liten, viktig forandring. Horehound var, i akutt mangel på et bedre ord, en veldig taktil skive, med fortellere som var skadet, rørt, rista og en sjelden gang i blant kjærtegnet av verden utenfor. Livene deres sugde så mye at de ble gærne. På Sea Of Cowards er de så gærne at livene deres suger. Skitten kommer innenifra, om du vil. Ovennevnte oppstykkede miksing bidrar sitt til denne stemningen. Der Horehound støtt og stadig hørtes ut som et band som spilte i et studio høres Sea Of Cowards i større grad ut som en mann i et studio med en masse opptak. Forskjellige akkustiste instrumenter er mikset med forskjellige filtre og lagt på forskjellige steder mellom høytalerne, som et lappeteppe. Så hvem er mannen som lappet det sammen og signerte hele skiten? Gjett. Her nærmer vi oss utgangspunktet igjen, og den største forskjellen på denne skiva fra den forrige. Der Horehoundhørtes ut som en supergruppe bestående av blant andre Jack White høres Sea Of Cowards ut som Jack Whites supre gruppe. Fra ”riff-kauk-riff-bjeff-riff-riff-skrik-solo-muml-riff-slutt”-låtoppskriften kjent fra White stripes hardere låter via tekstene til miksing er dette ei skive gjennomsyra av mannen som ikke bare spiller trommer, men også produserer, skriver låter og eier plateselskapet. Her er vi tilbake til Mike Patton. Mye av grunnen til at mannen nesten er for en egen sjanger å regne per i dag, og mye av grunnen til at Faith No More gikk ad undas er og var at når Mike Patton gir ut skive, det være seg som vokalist i Tomahawk eller som samarbeidspartneren til vår egen Kaada, høres skiva først og fremst ut som en bit av Mike Pattons kunstneriske virke, ikke som bandets. Patton har en musikalsk personlighet som sluker og farger det meste rundt seg, og Jack White er langt på vei til å utvikle det samme. Om dette er for en negativ ting å regne er en helt annen diskusjon.

001397

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Mektige hymner

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/mektige-hymner

Mektige hymner Wovenhand: The Threshingfloor Eks-16 Horsepowervokalist fortsetter å dynke amerikana i goth og en real dose gudfryktighet. Vel var jeg aldri den helt store 16 Horsepower-fanatikeren, men man kommer vanskelig unna David Eugene Edwards og hans messende, gromsete stemme – som blant annet har ført Secret South-låten ”Clogger” opp blant perlene av moderne amerikana. Wovenhand føles tyngre enn 16 Horsepower var, og på The Threshingfloor har de også fått mye mer til felles med Spencer Krug og hans Sunset Rubdown, både i måten Edwards synger på, den lekne låtstrukturen og stemningen, som klinger av en slags viktoriansk desperasjon – her hviler kolera, rigiditet og fattigdom rundt hver takt. Best kan stemningen beskrives med et tekstutdrag fra tittelsporet: ”by the hooves of beasts / round this winnowing pile / golden sheaves / the gleaming plain for miles / lift up your iron heel / spin Ezekiels wheel”. The Threshingfloor bedriver ingen lek med musikk. Edwards forener gospel, knallhard gudfryktighet, mørke folketoner og sin sedvanlige, gotiske vinkling på country, og denne pakken beveger og ryster – men har også en del svakere punkter. Det er albumets første halvdel som er sterkest. Vanvittige ”A Holy Measure”, ”The Threshingfloor” og den nesten Nick Cave-aktige “His Rest” er kraftige saker. Patos i bøttevis, og det er vanskelig å ikke la seg rive med når han er på sitt mest religiøst suggererende. Det bikker derimot over når den pikkolofløyte- og skarptrommedrevne ”Terre Haute” banker i gang, og det er når The Threshingfloor løfter på andektigheten (eller overdriver fløytebruken) at dette blir mindre artig. Seige ”Behind Your Breath” og den litt karakterløse coverversjonen av New Order-låten ”Truth” blir bare traurige og anmasende, og det er derfor bare periodevis at Wovenhand lykkes å dra deg ned i gjørma og tvinge deg til å føle noe.

001398

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Veit fortsatt hva vi vil ha

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/never-losing-his-edge

Veit fortsatt hva vi vil ha LCD Soundsystem: This Is Happening Losing your edge? Oh no, James Murphy! Ingen ramler rundt i discopønken som deg. Inspirert av ditt pophistoriske anthem takker Lydverkets anmelder for grundig og godt planlagt fest: Jeg hørte at du og bandet ditt bestemte dere for å bare lage tre plater og la det bli med det. Jeg hørte at du og bandet ditt, LCD Soundsystem, ville gi dere før tenåringene tok over helt. Jeg hører at åpningslåta på ditt aller siste album er sterk som et velplassert spark ut i lufta på dansegulvet. At "Dance Yrself Clean" er det endelige mantraet i LCDs evangelium, og at med den slags styrke, befester du deg som seremonimester for et rave alle som også liker rockeinstrumenter kan forsvinne i og bli renset av. Jeg hører at du og bandet ditt flytta inn på en ranch i en skikkelig varm del av USA for å få med lyden av rommet på låter som "One Touch" og "All I Want". Jeg hører hvordan kontrasten av live-lyden på disse kler plastikken i platas melankolske, luftige synthpoplåter. Og at du fortsatt har sans for harmonier. Jeg var der like etter at du oppfant discopønken på nytt. Da du satte gulvene i kok for 7 år sida. Jeg var der da du fulgte opp danserockrevolusjonen. Med en følsom og variert plate sist og hører igjen at du kan kombinere det følsomme med det tøffe. Jeg hører den ramlete overgang til låta "You Wanted A Hit", og slår fast at du fortsatt skriver titler og låter som en lakonisk standup-komiker med metablikk på musikkbransjen. Og slår fast at om det er noen som har mista noe her, er det Franz Ferdinand som har mista grepet om danserockpublikummet, og iallefall ikke deg, der du rir gjentakelsene mellom hvite støytopper på melodibølgene. Jeg hører at du på din siste plate har laget ei låt slik Talking Heads ville gjort det Og at du varter opp en kjærlighetshungrig gjeng gamle vampyrer inne i den innerste loungen. og tar opp stemmene deres til "Somebody's Calling Me" og de høres ut som Eno, Bowie og nightclubber Iggy, i 2010! Og jeg mister sjøl grepet før vi ramler inn døra hjemme til en nydelig popmelodi. Det føles godt, skikkelig godt på LCDs aller siste låt "Home". Du var den første til å spille Daft Punk for rockefolket. Vi trodde ikke du var gal, men vi veit det alle: du var der. Jeg var der i 2010 da du ble gammel nok til å låte solid, men fortsatt frisk nok til å få unga til å danse. Du veit virkelig hva vi vil ha Du veit virkelig hva vi vil ha Du veit virkelig hva vi vil ha. This Is Happening kom som stream tidligere i vår - nå er den her fysisk og til nedlasting. Teksten til gjennombruddslåta til LCD Soundsystem fra 2002 kan du for eksempel lese her - eller se en oversikt over hele tematikken i den her

001399

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Nybegynnere innen glede

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/nybegynnere-innen-glede

Nybegynnere innen glede Band of Horses: Infinite Arms Melankoliens mestere beviser at de ikke helt mestrer andre ting. Si hva du vil om platecovrene til Band Of Horses, så lenge det er at de er støgge som fy. Heslig art-nouveau-logo over et simplistisk, pompøst bilde, hver gang. Denne gangen er bildet av nordstjerna, tatt med så lang lukketid at man kan se jorda snurre på sin egen akse i at alle andre stjerner på bildet blir til streker. Skiva heter Infinite Arms. Alt dette omslaget forteller deg er usant. Infinite Arms er ikke et pompøst album (for Band Of Horses å regne). Det er ikke et trist album (for Band Of Horses å regne). Det er ikke et forsøk av eneste gjenværende originalmedlem, sanger/låtskriver Ben Bridwell, på å demonstrere at han kan gjenskape intensiteten og melankolien i debuten Everything All Of The Time uten resten av gamlegutta. Det er ikke et natt-album. Det er ikke en maktdemonstrasjon, eller engang et forsøk på en. Det er ganske enkelt en rolig og udramatisk videreføring av den lydmessige utviklinga de har hatt siden de debuterte: Bort fra skingrende gitarer og smerte og over mot mer sekstitallspop og godlundt, dempet tilfredshet. Skiva begynner med en trommesolo avløst av strykere, og igjennom tre middelmådige åpningslåter er det lett å anta at Bridwell og kompani driver med venstrehåndsarbeid her. Førstesingel "Compliments" er ingen god låt. Den er er kjedelig amerikansk folk-melodi pakket inn i et arrangement skapt for å distrahere fra dette faktum, lissom-rocka og up-beat som det er. Crashsymbaler på én og tre pluss gitarvreng does not a rock song make. Folk som hører denne skiva for første gang i en platebutikk er dømt til å tro den er skikkelig over-hoppbar, for ikke bare går det tre låter før ting tar seg opp, men når det først gjør det, så gjør det det litt ute i ei låt som i det første knappe minuttet høres like traurig ut som resten av skiva opp til det punktet. Men på dette punktet, ganske nøyaktig 55 sekunder inn i "Blue Beard", et par tiendedels sekunder før man forventer at neste tone skal komme, synger koret "lalala-oooh" og vips, så hører du plutselig på ei bra plate. Fåglane veit hvorfor bandet satte de kjedeligste nummerne helt først i albumet, men det gjorde de altså. Etter hvert som skiva går avslører prosjektet Infinite Arms seg som et forsøk på å lage en håpefull skive. En lett, poppa, fengende, vokalharmoni-preget affære som tilsynelatende bevisst stritter imot Bridwells naturlige tristesselåtskriving. Ta "On My Way Back Home": Når Bridwell jamrer "I'm pissing my life away in the form of song", så dukker det fort opp en kubjelle, bedre kjent som Verdens Nest Minst Triste Instrument Etter Kazoo. Den i utgangspunktet håpløse "Older" er ilagt så tykke countryharmonier at det kunne vært en Byrds-låt. Ovennevnte vuggesang-aktige "lalala-oooh"-kor er et tredje eksempel. Nesten hver gang ting er i ferd med å bli ordentlig trist tar albumet et krafttak i å 1) minne lytteren på at det er lov å smile og 2) gjøre noe med dette på en måte de ikke har prøvd før. Det endelige resultatet er ei ganske uperfekt og keitete og sprikende skive som prøver masse ting den ikke helt klarer, men som allikevel er temmelig elskelig av den enkle grunn at den ihvertfall prøver. Hør på "Dilly", for eksempel, hvordan bandet lett venter to takter for lenge før de setter igang andre refreng - det er mest sjarmerende hvor håpløst utrent bandet er når de faktisk spiller ren, optimistisk sommerpop, og når det refrenget først kommer så sitter det som et skudd. Infinite Arms høres i så måte mye mer ut som ei debutskive enn debutskiva deres noensinne gjorde, og den er, overraskende nok, det mest følelsesmessige nyanserte albumet deres også. Ikke noe depresjonsbading her, alle saker har flere sider, selv om minst én av dem alltid er litt trist. Det skulle bare mangle. Det er Ben Bridwell som skriver låtene her, lissom. Publikumsopptak av "Compliments" fra årets SXSW i Austin, Texas:

001400

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Blodet bruser

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/blodet-bruser

Blodet bruser Blood Command: Ghostclocks Fuzzfyrrig debutalbum fra Bergenstrio som setter seg mål om å bråke og fenge samtidig, og mestrer det. Det er med bakgrunn i hardcore- og støyrockbandene Jeroan Drive og Simon Says No! og med hjertet i aksen mellom nynnbar Blondie-pop – og frenetisk Hot Snakes-punk at denne hardtslående, tidligere Urørtfinalisttrioen befinner seg, og ut herfra kommer Blood Command som et velspilt, popsterkt allsang-rockband med vokalist Silje Tombre som en skitten diva i front. Ghostclocks er en rendyrkelse av bandets sterkeste kvaliteter, noe som innebærer et hovedfokus på kjapt øs, høy energi og Tombres langtfra skolerte kauke-vers og synge-refreng-vokal. Dette kan i utgangspunktet være en skummelt platt formel, men så lenge låtene er såpass sterke som her (singelhit ”Five Inches Of A Car Accident”, ”Red Ruin”, ”Alarm All Assassins!” og ”Party All The Way To The Hospital”- eksempelvis), får man en lettlikt, kjapt unnagjort fest-halvtime der man tar seg i å elske den tunge produksjonen, de hooliganske ropekoringene og de klassiske punkriffene. Det går fort unna, men avslutningssporet, det åtteminutterlange “Every Exception Has Its Rule” viser at bandet også tåler å strekke låtene utover det normale punkformatet, og den står igjen både som bestelåt og som et verdig punktum på et prustende debutalbum som aldri slutter å gi full gass.

001401

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Storslagen smålighet

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/storslagen-smalighet

Storslagen smålighet The National: High Violet The National er ikke verdens mest undervurderte band, men også langt fra det mest overvurderte. Visse fans av musikk vil alltid mene at favorittbandet deres er verdens mest undervurderte band, og at dette hadde vært åpenbart for alle musikkelskere dersom de satte seg ned og hørte på skivene deres istedenfor å fylle øra med alle disse latterlige fordommene om at det finnes bedre band. Visse band og artister, for eksempel Ohio-bandet The National, tiltrekker seg en uvanlig stor andel slike fans. Hvorfor det? Antakeligvis har det gjøre med at noen folk liker én ting (eller greie, gimmick, vibb eller et annet diffust substantiv) bedre enn noe annet når det kommer til musikk, og hvis de finner et band som gjør den tingen, og som omtrent bare gjør den tingen, så opplever de en åpenbaring så kraftig at det virker usannsynlig at andre folk ikke kan oppleve det samme, selv om de prøver. Kombinér dette med hvor notorisk vanskelig det er å forstå seg på andres musikksmak overhodet, og du får en fanskare hvorav mange på ramme alvor vil påstå noe så idiotisk som at et band er objektivt bra. Spesialiserte band får spesialiserte fans, med andre ord. Og er det én ting The National er i ferd med å bli, så er det spesialisert. High Violet, bandets femte plate, høres veldig kort fortalt ut som en helt album utelukkende bestående av førstelåtene fra Interpol-skiver. For de Interpol-analfabete betyr dette litt lengre fortalt at det er en hel skive med mollstemte, monumentale doser "oooooooooh"-koring og baryton-patos totalt uten selvironi, spilt inn med nok romklang til at de kan brukes i amerikanske presidentvalgkamper. Dette er regntung musikk, men det er London-regn det er snakk om her, ikke Bergen-regn. Dette regnværet betyr noe. Det overvelder. Det renser. Det vasker storbyen en stakket stund mens vår akk så kompliserte og pinte helt kan la seg dynke til skinnet mens han synger ut sine mange følelsesmessige formålsparagrafer. "Ironien er død!" skrikes det. "Min sjel er min katedral! Og i katedraler er det faenmeg romklang!" Det er lett å gjøre narr av. Det er det. Da Stephin Merritt sang "I Don't Want To Get Over You" brukte han omtrent halve låta på å gjøre narr av hvor barnslig, smålig og egoistisk han selv var som tenkte noe sånt, men når The National nå synger den ordrett samme tekstlinja er det presentert som om det var toppen av romantikk. På den andre siden er det umulig å nekte for hvor deilig det er å høre flygel-riffet komme rullende drøye tjue sekunder inn i "Bloodbuzz Ohio", eller når allsangen bryter ut på platas to siste spor, "England" og "Vanderlyle Crybaby Geeks". High Violet er en vakker plate full av vakre lyder, innspilt og arrangert etter så stor evne at selv der hvor låtmaterialet faller flatt (på "Sorrow" eller "Runaway", for eksempler), er det ting som er pent å høre på, selv om det ikke er melodien og selv om man fortsatt går lei etter få gjennomlyttinger. The National balanserer til tider her så hårfint mellom det modig oppriktige og det ufrivillig komiske at veldig små utviklinger i humøret til lytteren kan svinge effekten fra rørende til kvalmene i løpet av minutter. På den lyse siden er det nesten umulig å drive falsk reklame for denne skiva. Man kan ikke trekke frem en urepresentativ låt, fordi det ikke er noen urepresentativ låt tilstede. What you hear is what you get. Helt skamløst, helt pompøst, hele tiden.

001402

train

music

nb

p3

Trine Aandahl

Rødt, hvitt og svart

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/r%c3%b8dt-hvitt-og-svart

Rødt, hvitt og svart Karen Elson: The Ghost Who Walks Karen Elson serverer historier fra kjærlighetens mørkeste avkroker. Heldigvis ble tekstene om kjærlighetsdrap, tårer og svarte følelser skrevet før hun giftet seg med Jack White. Han falt pladask for hennes flammende røde hår, bleke hud og dramatiske sminke under en musikkvideoinnspilling. Ikke overraskende, kanskje, det er jo en kjent sak at modeller og rockestjerner leker godt sammen. Denne gangen skulle det vise seg å funke også musikalsk. The Ghost Who Walks er unnfanget på skyggesiden av hjertet, der desperasjon, sjalusi og lengsel regjerer. Fremst i lydbildet finner man Elsons klare, intense sangstemme. Den matcher fint med instrumentvalg som fele, steel guitar og trekkspill. Elson har sittet på materialet lenge, og til tross for god produsenthjelp av ektemannen er det tydelig at dette er hennes skive. Dens beste låter (”The Ghost Who Walks”, ”The Truth Is In The Dirt”, ”Garden”) sender, takket være pumpeorgel og taktfast produksjon, tankene i retning av The Dead Weather. Men det er Elsons tekster og hennes mørke univers som er platens hjørnesteiner. Flere av låtene gjør inntrykk umiddelbart, men i sin helhet kan skiva oppleves litt monoton. ”Stolen Roses” føles som en fargeløs kopi av ”Where The Wild Roses Grow” og de første sekundene av ”A Thief At My Door” minner sørgelig om R.E.Ms ”Everybody Hurts”. Det kunne nok vært unngått om de hadde vært mer spennende arrangert. Platas tittelspor kan du sjekke ut her: Alt fra Elsons platecover til musikkvideoer og promobilder preges av lange kjoler, levende lys og ravner. Det mystiske og smått okkulte preger også suksessen hun i årevis har hatt som modell, og det helhetlige uttrykket understeker nok en gang at det er Elson selv som blottlegger seg på The Ghost Who Walks. Allikevel skal man ikke kimse av Jack Whites påvirkning. Produksjonen hans har løftet flere av låtene, og beviser nok en gang at en god make får frem det beste i deg.

001403

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Krystall som trenger riper

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/krystall-som-trenger-riper

Krystall som trenger riper Crystal Castles: Crystal Castles Skurresynthduo har tonet ned de kaotiske lydkollasjene som man hatet ved debuten – men det er disse man tar seg i å savne på oppfølgeren. Debutalbumet, som i god Tindersticks- og Weezer-tradisjon også var selvtitulert, var praktisk talt umulig å lytte gjennom i ett strekk. Hysterisk chiptune-galskap som ”Xxzxcuzx” og ”Love And Caring” hørtes ut som om noen forsøkte å reboote en Amiga 500 med en øks, og det er disse elementene Ethan Kath og Alice Glass nå har fjernet fra lydbildet. Ikke dermed sagt at Crystal Castles har blitt ditt generiske synthpopalbum. Bølgende trance-orgel med katedrallyd under Glass’ støyvokal preger smått forstyrrende ”Baptism”, Sigur Rós-samplingen på ”Year Of Silence” er like upassende som genial og ”Vietnam” går i samme nydelige vocoder-spor som debutalbum-høydepunkt ”Untrust Us”. Andre favoritter, som dunkle ”Pap Smear” og ”Doe Deer”, er begge eksempler på at Crystal Castles er best når det hele tiden er noe i lydbildet som gnager og irriterer, enten det er Glass’ vokal, noen håpløst loopede 8-bits-lyder eller at hele låten rett og slett er atonal. Stundom virker det imidlertid som om de går lei eller tom for idéer, for ”Intimate”, ”Violent Dreams” og ”Not In Love”, eksempelvis, føles bare som flate og tomme utgaver av høydepunktene listet ovenfor. Crystal Castles er faktisk best når de hiver en solid porsjon lytteuvennlighet inn i elektro-miksen, og man ønsker seg derfor enda mer nestenmusikalitet og Atari-voldtekt ved neste korsvei.

001404

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Poprutine

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/poprutine

Poprutine Teenage Fanclub: Shadows Fantastiske enkeltlåter, selvfølgelig, men The Fannies' niende studioalbum føles litt for ofte som å overvære en fagdag i pop. Til tross for at Teenage Fanclub har vært mer eller mindre jevnt på toppen siden, vel, ihvertfall Bandwagonesque (1991), så har de aldri følt seg altfor trygge på at de har vært verdensmestre i gitarpop, selv om dette omtrent har vært faktum helt frem til nå. 2005s, og før dette siste studioalbum Man-Made viste at de turte å ta frem fuzzpedalen og virkelig bruke den og Jad Fair-samarbeidsplaten Words Of Wisdom And Hope var rarere enn man kunne håpe på. Det er lite rarhet og fuzzbruk igjen på Shadows, som langt på vei har blitt det første albumet der skottene nesten utelukkende lener seg på gammel rutine og at de vet de er de beste på harmonier siden Big Star. Dette har derfor blitt en skikkelig lun affære. Denne gang er det få innslag av ut-spazzing og gamle herrer som tar frem fuzzpedalen, noe man tar seg i å savne, spesielt fordi albumet omtrent midtveis begynner å føles unødvendig sidræva. I særdeleshet føles låtene fra Raymond McGinley denne gang slappe og skjematiske (det er en grunn til at han er den dårligst representerte av de tre låtskriverne på Greatest Hits-albumet) – de låter også for likt og uspennende. Det er den Norman Blake-signerte singelen ”Baby Lee” som er albumets ruvende popbauta denne gang. Proppfull av flerstemte harmonier og et refreng som er der oppe med gullkantede numre som ”I Need Direction”, ”Sparky’s Dream” og for den del ”Ain’t That Enough”. I tillegg er ”When I Still Have Thee”, også den fra Blakes penn, blant deres aller beste låter – en varmere sommerlåt av året tror jeg knapt man finner. Til tross for de nevnte perlene og den lovende, småbråkete åpningslåten ”Sometimes I Don’t Need To Believe In Anything” er Shadows en av de dårligere Teenage Fanclub-utgivelsene (noe som for øvrig sier en del om diskografien her) – de tyr litt for ofte til de harmoniske grep de vet de kan, og burde turt å utfordre både seg selv og lytteren mer.

001405

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Flyktig jubel

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/flyktig-jubel

Flyktig jubel Sleigh Bells: Treats Du har glemt dem om noen måneder, men i sommer lager de verdens beste fest. I denne nye mediehverdagen kan det virke som om band i enda større grad enn tidligere er villige til å hoppe på trender som man ser kan få en viss suksess. Etter at No Age hadde suksess med sin SST-hermende fuzzpunkformel har man det siste året kunne telle titalls slike band kun fra Brooklyn, og det samme gjelder den nye trenden med å pakke inn sekstitallets girlgroup-pop i hule, støyende lydbilder (Dum Dum Girls, Vivian Girls, Best Coast osv osv). Det er lett å spå at svært få av disse bandene overlever årsskiftet, og det er kanskje like greit, jeg gidder ihvertfall ikke bruke tid på et tenkt tredjealbum fra Times New Viking. Duoen Sleigh Bells famler minst like mye etter tidsånden som alle andre unge band fra New York om dagen, forskjellen er vel egentlig at de spiller opp til en kraftig fyllefest i stedet for en kodein-konvensjon på Union Pool. Det høres ut som om Derek Miller og Alexis Krauss tenker "dersom vi skal være glemt og oppløst om et halvår, så skal vi for helvete spille som om dette er vår siste kveld sammen", og lyden av dette gjør Treats til det morsomste festsoundtracket i sommer. Det er fuzzstøy, roping og hiphop-inspirerte beats som rår i Sleigh Bells’ lydbilde; mest av alt høres de ut som en blanding av M.I.A. (hvis plateselskap står bak denne utgivelsen), The Go! Team (apropos band som har gått i glemselen) og Rage Against The Machine (bare hør siste tredel av ”Infinity Guitars”) Riff-festen ”Riot Rhythm”, nydelige ”Rill Rill”, vanvittige ”Straight A’s” og ”Tell ’Em” er blant de morsomste på denne halvtimeslange fuzzfesten, og når den er over setter du på platen igjen og gir blaffen i at du har glemt hva bandet heter før høsten er over.

001406

train

music

nb

p3

Marius Asp

Nasjonal gymsal

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/nasjonal-gymsal

Nasjonal gymsal Harrys Gym, Nationaltheatret Et av landets mest interessante popband svekkes av premierenerver og en overivrig rytmeseksjon. Når var du sist på Nationaltheatret? Selv minnes jeg vagt å ha overvært en oppsiktsvekkende middelmådig oppsetning av Gengangere. Det eneste som holdt meg noenlunde våken var den russiske utvekslingsstudenten i nabosetet, som kompenserte for manglende norskkunnskaper ved å bla ivrig og høylytt i sin slitte, kyrilliskspråklige pocketutgave av Ibsens mesterlige arvesynd-drama. Visuelt er det imidlertid lite å utsette på teatrets ærværdige hovedsal, ei heller som et bakteppe for elegant og egenrådig popmusikk. Harrys Gym er i disse dager i ferd med å ferdigstille oppfølgeren til sitt flotte debutalbum fra 2008, og bandet - for anledningen pyntet opp i hvite rysjeskjorter - brukte gårsdagens konsert som en prøveklut for de nye låtene, med rundt to tredjedeler av settet bestående av tidligere uhørte sanger. Anne Lise Frøkedal har forlengst etablert seg som en befriende unorsk frontfigur. Hun skriver ukonvensjonelle melodier og kler dem opp i kjølig, ambisiøs drakt, med plenty av frekke detaljer luskende rundt i lydbildet. Men på Nationaltheatret, flankert av Susanne Sundfør som korist på et raust knippe låter, truer hun tidvis med å implodere under et insisterende - og til tider nokså slitsomt - perkussivt teppe som truer med å kverke både dynamikken og krispheten som preger bandets beste stunder. De mange nye tilskuddene til katalogen antyder at bandet har gått i en mer dvelende og klanglig (og kanskje noe mindre hooky) retning, men det er fortsatt de alvorligere sidene av åtti- og nittitallets indie som utgjør grunnstammen i Harrys Gym. Spennet mellom 4AD og FM er mindre enn noensinne i 2010, og bandet hviler skinkene sine såpass trygt på hver av disse stolene at de kun unntaksvis ramler ned i den uengasjerende glipen mellom dem. Det skal bli svært spennende å høre disse låtene på plate, men i konsertsammenheng er det unektelig mer utadvendte og ferdigstilte gjengangere ("Brother", "Attic") som gjør størst inntrykk.

001407

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Sjangertrommer

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/sjangertrommer

Sjangertrommer The Drums: The Drums Lovende, men i overkant sjangertro debutplate fra bilreklamevennlig åttitallspopband. Med EPen Summertime! (2009) og singelen ”Let’s Go Surfing”, som du nokså sikkert har hørt plystrerefrenget av i en reklame for et ledende bilmerke – og hvis musikkvideo har over en million visninger på Youtube – har alle elementer som trengs for å skape en indiehit av Peter Bjorn & Johns ”Young Folks”-kaliber. Dette debutalbumet gir oss mye av det samme som man kunne forvente etter EPen, noe som vil si keitete, fengende poplåter med en del ekkoeffekt på stemmen, backet opp av et sparsommelig lydbilde med høye basstoner, plukkende gitar og fislete trommer. Selv om dette ikke på papiret er et innsalg av den episke varianten, er The Drums i sine beste stunder komplett uimotståelige, og da er heller ikke ”Let’s Go Surfing” den mest vanedannende av dem. Brooklynbandet er bare én dårlig engelskuttale unna å høres skummelt Göteborgske ut, for åpningslåten ”Best Friend” høres ut som om nabolandets rockstoltheter Broder Daniel skulle vært covret av elektropopfavorittene The Embassy. Tekstlinjen ”You were my best friend/but then you died/when I was 23 and you were 25/and how will I survive, survive, survive” er som snytt ut av BD-vokalist Henrik Berggrens tekstrepertoar, og det er i denne type melanko-suppe The Drums befinner seg – og åpenbart trives. ”Me And The Moon” har kvaliteter og tempo som gjør at de beveger seg inn i ”Take On Me”-områder – men fortsatt med den samme sorgtunge grunntonen. ”Let’s Go Surfing” blir dermed en outsider i feltet, med sitt plystrende refreng og muntre budskap. Det er tydelig at form er viktig her, og såpass klamrer de seg til denne minimalt instrumenterte formelen at albumet som helhet føles noe flatt mot slutten (der EP-sporet ”Down By The Water” med fordel kunne vært byttet ut mot eks. ”I Felt Stupid” eller ”Saddest Summer” fra samme EP, dersom de først skulle ha med flere låter derfra). ”It Will All End In Tears” blir i overkant sutrete og ensformig, og ”I Need Fun In My Life” og ”We Tried” blomstrer aldri opp og utover den strenge formen. Debuten til The Drums får derfor godkjent, men den er et par knallåter og en løsere snipp unna å være briljant. The Drums spiller på Hovefestivalen 2. juli

001408

train

music

LA-eksentriker rydder, skrubber og lufter ut av lydbildet med oppsiktsvekkende resultat

nb

p3

Marius Asp

Festkystpop

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/festkystpop

Festkystpop LA-eksentriker rydder, skrubber og lufter ut av lydbildet med oppsiktsvekkende resultat Soveromsindie meg her og der. Om de siste årene har lært oss noe, er det tvert imot hvor mye indiefavoritter som Animal Collective og Dirty Projectors har tjent på å åpne opp og ekspandere universet sitt ut mot verden, uten at et milligram særegenhet har måttet ofres underveis. Med Before Today har også den notorisk selvkjørte 31-åringen Ariel Rosenberg skjønt det: Visjonen, som i grove trekk kan beskrives som opportunistisk FM-rock kjørt gjennom et febergroggy og sjøsykt filter, er intakt. Den låter bare så enormt mye bedre enn tidligere; mindre "interessant" og mer interessant, tross enkelte tilbakefall underveis (intetsigende "Hot Body Rub" er i så måte ustrategisk plassert i front av albumet). Et drøyt kvartdusin av disse låtene befinner seg like fordømt på øverste hylle av hva popåret 2010 har skjenket oss så langt, med det uimoståelige softrock-monsteret "Round And Round" ragende helt på toppen. Har du ikke hørt den ennå, anbefaler jeg deg å ta en titt i bunnen av anmeldelsen: Sommeren din kommer ikke til å bli den samme. Halsende like bak følger det henholdsvis-Brian-og-Gary-Wilson-parafraserende tospannet "L'Estat" og "Fright Night", mens den seige, knullete (og herlig titulerte!) glamrockeren "Butt-House Blondies" hinter om at Haunted Grafitti har tatt steget fra å være et et over gjennomsnittlig flott bandnavn til å bli et ordentlig band. Mistanken bekreftes med hemningsløst allsangbare "Bright Lit Blue Skies", en coverversjon av det obskure Boston-bandet The Rockin' Ramrods burde-blitt-hit fra 1968. Vel, verden har nå engang aldri vært rettferdig, og oddsen for at Ariel Pink når de store massene han fortjener, er heller ikke denne gangen av de beste. Men du kan, og bør, gjøre ditt.

001409

train

music

nb

p3

Marius Asp

La mørket senke seg

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/la-morket-falle-over-deg

La mørket senke seg Purified In Blood: Under Black Skies Ambisiøs, episk og dynamisk metall fra blodtørstige siddiser. En eller annen knagg skal man jo henges på, og for Stavanger-sekstetten Purified In Blood har det gjerne vært denne: Etter å ha albumdebutert og mottatt Alarmprisen som beste liveband i 2006, ble gruppens strenge straight edge-fundament for tungt å etterleve for enkelte av medlemmene. I januar 2007 hadde bandet gått i oppløsning. Allerede året etter maktet de imidlertid å legge interne stridigheter til side, og kanskje tiden fra hverandre gjorde bandet godt – sikkert er det i alle fall at PiB anno 2010 låter mer fokusert, dynamisk og ambisiøst enn noensinne. Der Reaper Of Souls fortonte seg som tre kvarter langt glefs i strupen, er oppfølgeren mer låtorientert, med teknisk raffinement som forusetning framfor drivkraft, og en sonisk palett som strekker seg fra klassisk metall via thrash og hardcore til selveste nasjonalskatten vår, svartmetall. Utførelsen er sømløs, produksjonen detaljrik og helheten lekker, om nå et sånt adjektiv kan benyttes i en såpass grim kontekst. Høydepunktene teller de tre første sporene etter Ulvers dronete introduksjon (de avslutter også albumet), der særlig "Under den svarte himmel" stikker seg ut som en voldsom toppnotering; en episk dødshymne drevet fram av mannskor, flerrende gitarer og frenetisk rytmeforståelse. Er det lov å be om flere norskspråklige låter? "Death Priest" dytter bandet et lite hakk i retning et tidligere uhørt radiopotensiale, mens "The Covenant Fall" kanskje er det tydeligste eksempelet på hvor overflødig Purified gjør strenge skott mellom metallsjangerens ulike avstikkere. Det er i det hele tatt lite å pirke på rent melodisk her. Noen soleklar femmer er imidlertid Under Black Skies ikke. Bandets lyriske legering av nekromantisk apokalypso og ulne tilløp til politisk refsing utvider ikke territoriet Slayer har brautet seg gjennom de siste 30 årene med en kvart millimeter, et faktum som føles sørgelig åpenbart idet tekstene, trykket i bookleten, veies mot friskere tematisk ferskvare fra norske bråkmakere som Kvelertak ("Mjød") og Haust ("Skate Rock"). Dette er imidlertid en bagatell i den store sammenhengen: Purified In Blood har med Under Black Skies tatt et sjumilssteg mot tronen av brutal norsk musikk. Nå krysser vi fingrene for at vennskapet holder videre inn i den store, altoppslukende solnedgangen.

001410

train

music

nb

p3

Trine Aandahl

Poppa Rox

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/poppa-rox

Poppa Rox Rox: Memoirs En lovende 21-årings bekjennelser. Det kunne fort blitt kleint hvis alle 21-åringer skulle skrevet memoarer. Roxanna Tataei klarer det bra - hun legger nemlig aldri skjul på at hun ikke har levd så lenge. Tekstene på Memoirs er en ærlig beretning som viser at hun har gått på trynet i ny og ne, men at det som oftest ordner seg for snille jenter. Nettopp "snilt" er et ord som beskriver skiva godt; de tolv låtene passer til en sigen sommerkveld, men byr verken på store utfordringer eller overraskelser. BBC utpekte henne til en av de mest lovende britiske artistene i 2010, men Memoirs vil nok ikke skaffe Rox den samme oppmerksomheten som de andre jentene på lista (Marina & The Diamonds og Ellie Goulding) fikk da de slapp sine plater. På sitt beste høres den unge artisten ut som Duffy etter et kurs i kul attitude, mens de slappeste låtene fremstår som overskuddmateriale fra India.Aries "Acoustic Soul". Det er når hun tør å være tøff jeg liker henne best, og de to singlene "My Baby Left Me" og "I Don't Believe" viser at det finnes et solid bein i den jamaicansk-iranske nesa hennes. Memoirs kvaliteter ligger i en håndfull sterke enkeltlåter. Alt i alt fremstår albumet som en litt overfylt inspirasjonsbuffet; Rox har lekt seg med reggae et sted, lagt til et par nedstrippa gitarlåter og en god dose gladsoul. Mye av det funker, men det blir for stor variasjon mellom de ulike sporene. Alder kan tynge selv om man er ung. For denne jentas del vil sannsynligvis turnésommeren (med spilling på blant annet Slottsfjellfestivalen) gjøre noe med akkurat det. Dersom Rox bytter ut kirketurer og familietid med en god dose fest vil hun forhåpentligvis både få en modnere stemme, nye perspektiv til tekstene, og en trygghet som gir et mer helhetlig uttrykk til nye utgivelser.

001411

train

music

nb

p3

Marius Asp

Vått, vakkert og såvidt verdt det

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/vatt-vakkert-og-savidt-verdt-det

Vått, vakkert og såvidt verdt det Jackson Browne, Norwegian Wood Stemmen er intakt og vel så det, men Jackson Browne greide ikke helt å døyve savnet etter sol i Frognerbadet. De færreste popartister har formidlet følelsen av syttitallets tiltagende resignasjon og tap av uskyld med samme presisjon og hjerteskjærende nærvær som Jackson Browne. 61-åringen, som i perioden fra 1972 og ut tiåret ga ut minst fire klassiske album (med den selvtitulerte debuten og oppfølgeren Late For The Sky ruvende aller høyest), var en sentral figur blant syngende og låtskrivende kokaincowboyer i Los Angeles da lyden av den amerikanske vestkysten resonnerte verden rundt. Årene har imidlertid gått siden Brownes dager som fitteprins i Laurel Canyon. I 2010 utstråler han en mild og vennlig verdighet, samt en viss empati med de fremmøtte. Det styrtregner nemlig (naturligvis, det er jo Norwegian Wood) , med potensielt konsertødeleggende intensitet og insistement. Er det ikke smålig å tillate melankolien over våre barske hjemlige værforhold å overskye bevisstheten i møte med en hedersmann som dette? Jo visst. Men Jackson anstrenger seg ikke nevneverdig for å avspore oss. Stemmen, som i seg selv er verdt et festivalpass, er det ingenting å utsette på. Klarheten er intakt, men med kledelige, malmfulle lag av levd liv lagt til, og fornemmelsen av Browne som en avblomstringens vemodige kronikør tydeligere enn noensinne. Da er det synd at kveldens sett i så stor grad fokuserer på 2008-utgivelsen Time The Conqueror, som med unntak av det smellvakre tittelsporet fremstår som et bleiknebbet forsøk på å sparke liv i den politiske tenkeren Jackson Browne, med forutsigbart uspektakulært resultat. Bandet er gubbete og godt, med David Lindleys vekselsvis imponerende og irriterende strengeleik som über-rosinen i nostalgipølsa brorparten av de allværskledde frammøtte glupsk fortærer i forkant av Van Morrison. Ingenting kan røre ved human-etiske hymner som "Before The Deluge" og "Doctor My Eyes", verken grisevær eller et publikum i ekspressfart innover i øltåka, og savnet etter flere fordums godbiter ble stort sett døyvet av Brownes vinnende vesen og egenskaper som håndverker. Så får det heller være at sidemannens refleksjoner rundt Iggy Pops utvikling som sceneartist tidvis engasjerte mer enn det som utspilte seg på scenen. PS. Med bakgrunn i Van Morrisons fotoforbud overfor pressen under konserten på Norwgian Wood har vi valgt å ikke dekke denne konserten redaksjonelt. - Red.

001412

train

music

Lydverkets anmelder triller en sekser for Robyns første av tre plater i år.

nb

p3

Trine Aandahl

Jag älskar dig

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/jag-alskar-dig

Jag älskar dig Lydverkets anmelder triller en sekser for Robyns første av tre plater i år. Robyn: Body Talk Pt. 1 Perfekte detaljer gjør Body Talk Pt 1. til en maktdemonstrasjon innen elektropop. Du har kanskje fått med deg hvordan Robyn sniker inn et svensk "jag älskar dig" midt i den strammeste og mest industrielle delen av "Fembot"? Det er et godt bilde på hva som gjør den første av artistens tre varslede plater i år til et mesterverk. Body Talk Pt 1. strekker seg såvidt over 30 minutter, og er gjennomsyret av lekenhet og smarte detaljer. Måten Robyn tilfører personlighet og varme til låter som i utgangspunktet er strenge, harde og mer elektroniske enn noe hun har gjort tidligere, viser at denne låtskriveren er i en klasse for seg. Gjennom åtte låter blir vi tatt med fra akustiske ballader via fengende dansepop til intense klubblåter. Robyn viser hele veien og at det ikke er tvil om hvem som er planetens kuleste dame i 2010. Både ved å tørre å vise seg som sårbar i tekstene, og ved å stadig teste nye elementer i musikken, fremstår hun som kompromissløs og sterk. Det sier det meste at åpningssporet heter "Don't Fucking Tell Me What To Do". Dersom denne dama hadde vært forbildet til alle unge jenter, ville verden vært et veldig mye bedre sted. 31-åringen har vært artist i over halvparten av sitt liv, men er fremdeles nyskapende, kreativ og eksperimentell. Hun kombinerer tristhet og følelsen av å være en misantrop med fengende melodier, dansbare rytmer og skitne, intense beats. Du tror virkelig at du er på en svett klubb for å danse ut alle dine frustrasjoner når "None Of Dem" (hvor Röyksopp bidrar) strømmer mot deg, og om klokka så er sju på mandag morra er det likevel umulig å ikke synge/rope/danse/hoppe til "Dancing On My Own". Selv om albumet er fengende og umiddelbart, slutter det aldri å være interessant. Jeg priser meg lykkelig for at Robyn før den forrige plata brøt med plateselskapet for å følge sin egen musikalske intuisjon. Dersom jeg skulle sette fingeren på noe ved Body Talk Pt 1, må det være at jeg vil ha mer. Men vent - det får vi jo senere i år. Bli med Robyn på jakt etter vinyl og inspirasjon:

001413

train

music

Med merkelappen «fremtiden» på frakkebrystet har Drake har klart å gjøre sin egen førsteskive til «den vanskelige andreskiva».

nb

p3

Andreas Øverland

Takk som byr

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/takk-som-byr

Takk som byr Med merkelappen «fremtiden» på frakkebrystet har Drake har klart å gjøre sin egen førsteskive til «den vanskelige andreskiva». Drake: Thank Me Later Med merkelappen «fremtiden» på frakkebrystet har Drake har klart å gjøre sin egen førsteskive til «den vanskelige andreskiva». Det ble stor ståhei rundt kanadiske Drake da fjorårets knallsterke mixtape So Far Gone (som dessverre ble kutta til en ikke fullt så sterk EP) traff internett. Lil' Waynes Cash Money-etikett endte med å signere 23-åringen som stadig oftere har fått merkelappen «fremtiden» i en sjanger som ellers synes å ha gått på tomgang en stund. Ikke bare beviste So Far Gone at actor-turned-rapper Drake har et oppsiktsvekkende låtskrivertalent - han sto også frem som en av de få som kunne riste såvel konvensjonelle raplåter som R&B-ballader og crossoverkutt med popteft ut av frakkeermet. Og det uten at det så ut til å anstrenge ham nevneverdig. Thank Me Later er på mange måter blitt en naturlig videreføring av So Far Gone, midt mellom det forholdsvis lett tilgjengelige og det genuint kreativt innovative med omtrent like deler av klassiske rap-låter og R&B-kutt. Fortsatt leverer Torontogutten låter av høy, høy kvalitet på løpende bånd, og fortsatt er han overdrevent musikalsk satt opp mot din vanlige rapper. Siden sist har Drake fått et klarere tekstmessig fokus og store deler av skiva handler om skyggesidene av kjendistilværelsen. Som Kanye Wests to år gamle 808s & Heartbreak utforsker Thank Me Later spennet mellom er og bør på et personlig plan for en ung mann som med ett er blitt både altfor rik og altfor kjent på altfor kort tid (dog uten Kanyes svært underholdende og absurde selvrettferdighet). Åpningslinjene fra Kanyes «Welcome to Heartbreak»: «My friend showed me pictures of his kids / and all I could show him was pictures of my cribs /he said his daughter got a brand new report card /and all I got is a brand new sports car» får definitivt gjenklang i Drakes "The Resistance": «I heard they just moved my grandmother to a nursing home/ And I be acting like I don't know how to work a phone / But hit redial you see that I just called, some chick I met at the mall / that I barely know at all» Sytete, vil kanskje noen mene. Ærlig og følsomt, velger jeg å gå for, all den tid tekstene er sjarmerende mer enn unødig klagete. Dessuten skriver Drake gjennomgående godt om å være fremmedgjort av sine egne penger, og fremstår som både vittig, artikulert, personlig og kompleks nok til at det setter de fleste andre rappere i skyggen. Tekstmessig, altså. Som rapper er derimot ikke Drake i sitt ess hele veien. En del Lil Wayne-avlevering, en del Kanye West-inspirasjon og en dermed tidvis lite utfordrende flow gjør at han står frem som en mer interessant skribent og R&B-crooner enn rapper, rent teknisk. Både Jay-Z, T.I. og Young Jeezy gjør tightere vers enn Drake, jevnt over. På tross av at låter som «Unforgettable» (med Jeezy) og «Light Up» (med Hova) definitivt vokser, er det R&B-kuttene som står igjen som de umiddelbare høydepunktene. Den fantastiske duetten «A Night Off» med Lloyd fra mixtapen får her et magisk tvillingkutt i fantastiske «Shut it Down» med The Dream. «Cece's Interlude» og Kanye West-produserte «Find Your Love» stikker seg også ut på et ellers svært velprodusert og helhetlig album. Thank Me Later redder ikke rap. Men han viderefører prosjektet sitt på en imponerende måte på solodebuten, som strengt tatt er å anse som «den vanskelige andreskiva». Hatten av.

001414

train

music

Slagferdig powerpopveteran med nytt album for menigheten.

nb

p3

Jørgen Hegstad

Gamle gnomer på autopilot

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/gamle-gnomer-pa-autopilot

Gamle gnomer på autopilot Slagferdig powerpopveteran med nytt album for menigheten. Pernice Brothers: Goodbye, Killer Slagferdig powerpopveteran med nytt album for menigheten. ”Joe Pernice”, sier jeg. ”Javel?”, sier du antakeligvis, og dét er fullt forståelig. Denne skjeggete og ut fra tekstene å dømme temmelig kåte powerpoplåtskriveren har aldri helt klart å ta steget opp på Teenage Fanclub-nivå, til tross for at han både med Pernice Brothers og Scud Mountain Boys har holdt til tider skyhøyt nivå i sin jakt på den perfekte popharmoni (fra Spotify-backkatalogen kan for eksempel denne, denne og denne trygt anbefales). På Goodbye, Killer virker det som om Joe og hans musikere har funnet seg til rette med at bred popularitet er langt unna, for den ambisiøse tonen de har hatt på de to siste (og ihvertfall enkeltlåtmessig nydelige) Live A Little (2006) og Discover A Lovelier You (2005) er nå erstattet med en produksjon som ikke låter så påkostet – det er enklere, kjappere – og så lite oppsiktsvekkende som bare en countryinspirert popplate fremført av middelaldrende menn kan fremstå. Således smyger Goodbye, Killer seg relativt ufortrødent gjennom øregangene, og det er først når du setter deg ned med Pernices tekster at albumet blir interessant: han har et usedvanlig godt grep om lyriske vendinger, og spesielt når han blottlegger sin tilårskomne bitterhet og/eller kåthet. Når han hveser ut i albumets opptempoalibi ”Jacqueline Susann” ”suckin’ on a frozen latté, may as well suck my blood”, så trekkes man inn i låten, og det samme på høydepunktet ”Newport News”: ”Sadly I woke up in Connecticut/some nightingale’s art deco Murphy bed/and the wall-to-wall shag loneliness was more fuel on the burning mess / I hope you saw the flames before they died”. Countrypastisjen “We Love The Stage” ironiserer over turnélivet til et godt under middels populært band og ”Fucking And Flowers” krever ikke dypere analyse. Bak tekstene finner man et band med få tekniske fiksfakserier, og hverken gitarist James Walbourne fra Pretenders (!) eller Aimee Mann-trommis Ric Menck går utenfor rammene for å engasjere deg. Det krever en flammende interesse for Byrds- og Teenage Fanclubske stemninger for å engasjere seg i Pernice Brothers til å begynne med, og spesielt på en såpass - også til de å være - anonym utgivelse som denne.

001415

train

music

Det er bare å rulle seg rundt i det blodstenkte støvet: Kvelertak debuterer med det som kjapt kan bli stående som årets norske rockeplate.

nb

p3

Marius Asp

Kvelertakk!

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/kvelertakk

Kvelertakk! Det er bare å rulle seg rundt i det blodstenkte støvet: Kvelertak debuterer med det som kjapt kan bli stående som årets norske rockeplate. Kvelertak: Kvelertak Det er bare å rulle seg rundt i det blodstenkte støvet: Kvelertak debuterer med det som kjapt kan bli stående som årets norske rockeplate. Noen band befinner seg brått på rett sted til rett tid. Stavanger-sekstetten Kvelertak må i aller høyeste grad kunne sies å tilhøre denne kategorien idet kalendersidene blomstrer over i juli 2010. Ikke bare har Lydverket sendt bandet inn i den engelske festivalsommeren som staute ambassadører for hardtslående norsk rock; lovordene har haglet fra en rekke hold, med en panegyrisk tirsdagsspalte i VG som det kanskje mest oppsiktsvekkende klapset på guttenes relativt urørte skuldre. Det fryktede h-ordet hviskes allerede rundt i de virtuelle korridorene: Kan de virkelig være så bra? Svaret er like deler gledelig og overraskende: Ja, de kan det. Djevelen - en høyst relevant skikkelse for et band som (med en betydelig rev bak øret, aner jeg) kaller en av låtene sine "Sultans Of Satan", skulle jeg tro - lurer som kjent i detaljene, og de er både tallrike og lekre gjennom disse snaue femti minuttene. La oss gjerne begynne med den jovialt norrøne "Mjød", en låt hvis allsangbarhet vil kunne snu ethvert sommervorspiel til en audition for nevekamp og overdrevent libido resten av kvelden. Den er ikke alene om å presse grensene for hva et orkester av denne typen er kapabelt til; hele Kvelertak bugner av inspirerte, sjangerforaktende innfall, fra den akustiske gitaren som pisker opp "Sjøhyenar (Havets herrer)" midtveis til den herlige tvillinggitaren som snur "Nekroskop" fra moll til dur før det hele synker sammen i en seig, stein og klassisklydende hvilepuls. Sammenlignet med flere av sine samtidige landsmenn er Kvelertak både melodiøst og humoristisk anlagte (tross hørbare svartmetall-dreininger), selv om det sistnevnte er vanskelig å begripe utover de inspirerte låttitlene (inni en så forseggjort booklet burde det vel være mulig å koste på seg tekster også?). Jeg mener bestemt at platen mister et lite gram av sitt nådeløse momentum litt over halvveis, idet låtene strekkes fra treminuttersmerket og opp mot det dobbelte. Men da har jeg på den annen side knapt nevnt den strålende produksjonen, signert Converges Kurt Ballou, det treeggede gitarsverdet bandet hogger seg ut av de fastsatte konvensjonene med eller hvor fett disse seks rogalendingene får det å spille rock til å høres ut, simpelthen. Sterk, sterk, sterk femmer, dette. Og verdt prisen alene for "Paradise City"-parafrasen som runder av "Utrydd dei svake" helt på tampen. Hype, du liksom.

001416

train

music

Vår anmelder mener Eminem har blitt "en usigelig kjedelig fyr". Les anmeldelsen!

nb

p3

Andreas Øverland

Empotent

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/empotent

Empotent Vår anmelder mener Eminem har blitt "en usigelig kjedelig fyr". Les anmeldelsen! Eminem: Recovery Hvordan klarte en av verdens mest underholdende og uforutsigbare artister å bli en forutsigbar, usigelig kjedelig fyr? Jeg skal ærlig innrømme jeg hadde visse forhåpninger etter å ha hørt Haddaway-samplende «No Love» og Rihanna-gjestende «Love The Way You Lie» på forhånd. Så de ikke ut til å varsle et annet lydbilde enn Eminem hadde operert i på en stund? Var ikke verset på «No Love» det feteste, mest sultne og faenivoldske Mathers hadde lagt på år og dag? Vel. «No Love» ble dessverre alt albumet ikke er. De som forventer en annen Eminem, en ny Eminem eller et stort steg i riktig retning etter Relapse og Encore, blir dessverre skuffa. Nok en gang. Relapse var en forholdsvis bedriten skive, noe Eminem selv gjentar gjennom hele Recovery. Dessverre ser han ikke ut til å forstå at de samme tingene som gjorde forgjengeren til et trist comeback i stor grad gjør Recovery til en like halvhjertet affære. Den tidligere så briljante låtskriveren har nemlig kjørt seg fast i en statisk og forutsigbar sound de siste åra; pompøse produksjoner basert på mollstemte strykere og/eller tangenter lagt over enkle, programmerte trommer utgjør godt over halvparten av beatsa mannen hopper på. Som om ikke det var nok, begynner det å bli oppsiktsvekkende lenge siden den en gang så hysterisk festlige rapperen var vittig, morsom eller relevant tekstmessig. Frykten for å miste datteren Hailie, pilleavhengigheten, konsekvensene av pilleavhengigheten for Eminem som rapper samt bestekompisen Proofs død er alle temaer han brukt et stort antall spor på før, og forsøkene på å være artig (som ”W.T.P”) faller til jorda. Antallet tette metaforer og teite punchlines går de virkelig gode øyeblikkene en høy gang når man gjør opp skiva etter bonussporet. Hvordan klarte en av verdens mest underholdende og uforutsigbare artister å bli en forutsigbar, usigelig kjedelig fyr? Eminems egne singalong-refrenger sitter ikke, og de aller fleste låtene høres ut som vers satt sammen med produksjoner satt sammen med refreng, snarere enn helstøpte låter. Det hele høres rett og slett faretruende lite friskt ut. Han kommer alltid til å være en uhyre dyktig rapper, og teknisk sett er han et unikum. Eminem har en flow som er umulig å fucke med, og det er fortsatt moro å høre ham briljere med vers så finslipte at man ikke kan annet enn å la seg imponere. I de få øyeblikkene han klarer å kombinere å stable stavelser med nye innfallsvinkler til sine egne problemer ( som i "Talkin 2 Myself") eller forholdsvis gode punchlines ("On Fire", "No Love") er han i stand til å outshine enhver rapper i verden. Det forandrer ikke at Eminem som populærkulturell satiriker og kritiker forlengst er død. Som låtskriver er han i beste fall haltende, og som artist synes det klarere og klarere at han ikke kommer til å levere noe i nærheten av det som gjorde han til en semi-gud ti år tilbake. En rå flow er ikke noe mer enn akkurat det, tross alt.

001417

train

music

Punkband går for full tilgjengelighet med en smakfull blanding av Springsteen og Bad Religion.

nb

p3

Jørgen Hegstad

Ikke meg imot

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ikke-meg-imot

Ikke meg imot Punkband går for full tilgjengelighet med en smakfull blanding av Springsteen og Bad Religion. Against Me!: White Crosses Punkband går for full tilgjengelighet med en smakfull blanding av Springsteen og Bad Religion. Det holder å høre fem-seks sekunder av ”High Pressure Low” for å konstatere at det engang så skranglete Against Me! har hatt så utrolig godt av å få seg megalomane produsenter (i dette tilfellet Butch Vig (Nirvana) med hjelp av Alan Moulder (Smashing Pumpkins)). Ikke for dét, allerede på forrige, også Butch Vig-styrte New Wave tok de steget opp fra garasjekonserter til stadionlyd, men det er med White Crosses at det virkelig skrus til. Vokalist og posterboy Tom Gabel har samme hang til en Springsteensk/Pettysk livstrøtt lengsel i stemmen som The Gaslight Anthem og The Killers på Sam’s Town, men med en langt mer frempå punk-holdning i fremførelsen. Når de nå også lager låter som virkelig kler å fylle alle store festivalscener, gjør det at White Crosses står igjen som et av årets store rockutgivelser. ”I Was A Teenage Anarchist” markerer hvor mye de ønsker å distansere seg fra punkscenen de sprang ut fra, og det er øyeblikk på albumet der de nok forsøker litt for hardt å bli mainstream: verset på ”We’re Breaking Up”, med sitt Keane-nikkende pianotema og teksten ”This is the only voice I know / these are the only words I have / this is the only way I know to say / we’re not in love any more” burde Gabel ha latt bli igjen i dagboksnotatene fra 1992, og det er svært viktig å ikke låne et eneste øre til bonussporet ”Bob Dylan Dream”, som er noe av det absolutt kleineste Spotify har å by på. Men i de aller fleste tilfeller er dette en riffsterk, pumpende rockplate det er vanskelig å rive seg løs fra. ”Spanish Moss” ville ha vært en av storlåtene på Foo Fighters’ The Colour And The Shape, ”Rapid Decompression” fremkaller følelser jeg ikke har hatt siden Bad Religions Against The Grain, og helt i starten-nevnte ”High Pressure Low” har gått på repeat i flere dager nå. White Crosses backer opp et skamløst publikumsfrieri med låtskriveri i elitedivisjonen, og Against Me! bør fluksens inn i listen over band å sjekke ut – spesielt dersom du har hjertet i New Jersey.

001418

train

music

Ozzy Osbourne er tilbake, mer viril og vital enn på lenge, mener vår anmelder.

nb

p3

Glenn Olsen

Viagrametal

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/viagrametal

Viagrametal Ozzy Osbourne er tilbake, mer viril og vital enn på lenge, mener vår anmelder. Ozzy Osbourne: Scream Mørkets fyrste er mer sugen, viril og vital enn på lenge. Noen lengre introduksjon burde være unødvendig, men for å unngå forveksling med den mumlende, joggedresskledte og lettere geriatriske faren til Kelly Osbourne: Vi har altså her med artisten Ozzy Osbourne, en av gigantene innen heavy metal, å gjøre. Fyren var i praksis med på å finne opp hele genren som vokalist i Black Sabbath, og tok den senere til nye kommersielle høyder da han fikk sparken og ble tvunget til å gå solo i 1980. Ikke bare redefinerte han hardrocken i stadionformat, han gjorde også sitt for å tøye grensene for man hva man kunne forvente seg av en konsert, og det finnes et utall herlige historier om Ozzys adferd både på og av scenen. Ironisk nok har han også hatt en langt mer suksessrik solokarriere både kunstnerisk og kommersielt enn Black Sabbath har hatt parallelt uten ham. Med et nesten tosifret antall klassiske album på samvittigheten kan man jo undre seg over hva Mr. Osbourne har igjen å bevise? Kanskje ikke mer enn at det fremdeles er livskraft igjen i denne gamle krigshesten etter det slappe forrige albumet Black Rain? På Scream møter vi i alle fall en hovedperson som er mer sugen, viril og vital enn på lenge, og som selv i en alder av 62 år ikke viser vesentlige tegn på at han nærmer seg pensjonsalderen, som om han ved en tilfeldighet har forvekslet medisinene sine med Viagra. Med seg denne gangen har han et bunnsolid band bestående av musikere som alle er unge nok til å kunne ha vært sønnene hans, hvor bare bassist Rob Nicholson er igjen fra forrige utgivelse. Ozzys årelange samarbeid med gitarmakker Zack Wylde er avsluttet til fordel for den greske gitarguden Gus G., et veivalg som nok er en mer sannsynlig forklaring på den musikalske foryngelsen. Som vokalist har Ozzy alltid hatt sine begrensninger, og til en viss grad vært avhengig av å ha en begavet og kreativ gitarist ved sin side. Skoene til størrelser som Tony Iommi og Randy Rhoads er imidlertid ikke enkle å fylle, men Gus G. nærmer seg oppgaven med både respekt og fryktløshet, og står i alle fall ikke noe tilbake for forgjengeren Wylde. Dessverre er han nok flinkere til å emulere andres idéer enn å dyrke frem sine egne, og selv om det ikke skorter på megalomane riff og breiale gitarsoloer, blir det i sum mer som et sammensurium av band Osbourne i utgangspunktet har vært inspirator for selv. Savnet av egenart er dog ikke altfor påtrengende, til det er sjefen sjøl i for god form, og det finnes verre band å ligne på enn for eksempel Pantera ("Diggin' Me Down"). Innledende "Let It Die" er også tøff, med Ozzy i robotdrakt og metallklang på stemmen, snakkesyngende over en episk Godzilla-dimensjonert melodi i krysningspunktet mellom Audioslave og Mastodon. Han tar et slags oppgjør med fortiden når han synger "all the past regrets/from days gone by/let it go/let it die", og det å fokusere på de positive tingene i livet skal vise seg å være et slags gjennomgangstema for plata. Selv om dette fører med seg en hel del floskler er det ingenting å si på troverdigheten, men fans av den gamle skolen vil kanskje ha vondt for å svelge at mørkets forhenværende yppersteprest tidvis kan forveksles med en nyfrelst kristen? Scream byr nemlig på langt flere referanser til Gud enn til djevelen, og kutt som den Zeppelin-aktige "Life Won't Wait" eller powerballaden "Crucify" kunne ha funnet sin naturlige plass på på diverse kristenmetal-plater. Så blir de også i overkant messende for undertegnedes del. Ozzy later ikke til å klare å bestemme seg helt for om han er hypp på å være den kule bestefaren som deler ut velmente råd til kidsa om livet og slikt, eller er en tilårskommen metal-kriger som fremdeles har krutt i kanonen. I det minste har han skrudd sammen en solid plate tuftet på moderne fjortismetal med et dynamisk låtmateriale som veksler fint mellom det sarte, knallharde og melodiøse, uten å havne i den hjelpeløst smakløse og krampeaktige gjørma mange andre utøvere fra samme generasjon kjører seg fast i når de skal vise verden hvor spreke de er. "Let Me Hear You Scream" (Jimmy Kimmel Live): Likevel blir det for langt mellom høydepunktene til at Scream klarer å snike seg inn mellom de virkelig klassiske albumene i katalogen hans, men om det du ønsker deg i sommer er en ny Ozzy Osbourne-plate å slå løs håret til, tror jeg neppe at du blir skuffet over denne.

001419

train

music

Hvem sa at konseptalbum må være selvhøytidelige?

nb

p3

Trine Aandahl

Dans eller dø

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/dans-til-krampa-tar-deg

Dans eller dø Hvem sa at konseptalbum må være selvhøytidelige? Det er naturlig å tro at 24 år gamle Janelle Monáe føler en viss tilfredshet. Det er allerede to år siden hun ble signa til Diddys egen label, og i sommer turnerer hun med Erykah Badu. Missy Elliott, Prince og Outkast er erklærte tilhengere; det er ikke rart Janelle tør å være ekstremt ambisiøs på sin første fullengder. The ArchAndroid er noe så spesielt som del to og tre av i alt fire suiter i en sci-fi-saga. En androide fra verdensrommet forelsker seg i et menneske og hisser på seg onde krefter. Sært, sier du? Ja – men følelsesmessige kvaler kombinert med elegante overganger og et velfylt lydbilde får det til å funke, og understreker at ingenting er tilfeldig i dette fiktive universet. Samarbeidspartnere som ex-Outkasten Big Boi, hiphop-poeten Saul Williams og indiefavorittene i Of Montreal skaper god variasjon i albumet; uten dem kunne nok The ArchAndroid kjapt blitt ensartet. Platen slippes ett år senere enn planlagt. De perfeksjonerte stryke- og blåsearrangementene og en grøssende god produksjon bekrefter at utsettelsen var en god idé. Det drøyt 70 minutter lange eposet er en intens lytteopplevelse, og når Monáe elegant balanserer mellom det pompøse og det lekne bør sjalusien velte fram i alle som har forsøkt å lage et konseptalbum. The ArchAndroid er befriende fritt for låter som umiddelbart peker seg ut som forsøk på å lage radiohits. Førstesingelen ”Tightrope” med nevnte Big Boi ble sluppet i januar, men har ikke fått oppmerksomheten den fortjener her til lands. ”Cold War” er valgt ut for å kapre nytt hitland; men den jobben kunne følelsesladde ”Locked Inside”, forløsende ”Come Alive” eller tropiske ”Dance or die” også gjort. Et par lange og daffe låter gjør at ”The ArchAndroid” taper seg mot slutten. Albumet bør allikevel høres i sin helhet. Kombinasjonen av sterke enkeltlåter og korte spor sikrer både spennvidde og et helhetlig uttrykk, og gjør denne platen til et aldri så lite spaca mesterverk.

001420

train

music

Kroppen lengter etter et svett dansgulv når Ost & Kjex-melodiene smeller ut av høyttalerne. Housrytmene treffer der de skal – rett i dansehjertet.

nb

p3

Ellen Ramstad

Svett og smakfullt

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/svett-og-smakfullt

Svett og smakfullt Kroppen lengter etter et svett dansgulv når Ost & Kjex-melodiene smeller ut av høyttalerne. Housrytmene treffer der de skal – rett i dansehjertet. Tospannet Ost & Kjex debuterte i 2004 med Some Cheese but not all Cheese comes from the Moon, bestående av samples laget av, nettopp ost – og kjekslyder. Noen vil nok bli lettet over å høre at den erfarne elektronikaduoen nå har lagt fra seg Ritz-pakka. Seks år etter serverer nemlig doen - en DJ og en musikkprodusent fra Oslo - oss et album fylt av deilige house, gospel, popmelodier, samt store mengder humor. Allerede fra første tone fanges man i Tore ”Jazztobakk” Gjedrem og Petter ”Hi-Fi” Haaviks lettere psykedeliske diskohus. ”Mosambique Travelplan” har et stilig pianohook som kler vokalist Gjedrems Prince-lignende falsettvokal overraskende godt, og allerede her melder trangen til skulderdans seg. Og hvorfor ikke gi etter? De følger nemlig opp med nok et catchy spor - ”Travel to the Moon”. De første sekundene kan høres ut som Lars Vaulars megahit ”Rett opp og ned”, men låten beveger seg raskt i en helt annen retning og eskalerer i et pent sammensurium av elektro, funk og house . Etter knappe to minutters grunnmur-oppbygning strekker hodenikkingen seg til nye høyder når vokalen endelig gjør sin entré. Den sterkeste låten på plata er nok allikevel ”Continental Lover” – hvor klassiske house-rytmen lekent kombineres med den afroamerikanske gospelvokalisten Tracee Meyn og hennes kor . Meyns gospelkor er sentralt på flere av sporene, og har en viktig dynamisk funksjon på Cajun Lunch. Uten dette elementet ville Gjedrems falsettvokal muligens blitt i overkant anmassende. Meyns soulvokal setter et tydelig preg på låtene, som forøvrig skriker etter å bli spilt i en mørk klubb fylt opp med blide, svette mennesker. Dramaturgisk er Cajun Lunch upåklagelig. Låt-rekkefølgen er tydeligvis nøye gjennomtenkt – akkurat i det housebeatsene står i fare for å nå det kjedsommelige, dukker bluesinspirerte ”Bluecheese blues part 01” opp. Den blander ørkenblues med et Tom Waits-lignende komp, og har en deilig seighet i seg. Låten bidrar til en ny retning på platas sound og inneholder akkurat den pausen man iblant trenger på dansegulvet. ”Bluecheese blues part 02” tar det hele tilbake til der vi var før blues-avbrekket. Mer eller mindre samme låt, bare med tempo, og Ost & Kjex sine sedvanlige beats krydret med litt banjo og en funky bass. Avslutningsvis mister Cajun Lunch noe av piffen. Både den drøyt åtte minutter lange ”Blue Bird” og også "Let's set the time" blir for stillestående. Tekstene har fremdeles den herlige vittigheten som er gjennomgående for hele plata, men mangler elementene som nekter kroppen å nekte holde seg i ro. Små innvendinger til tross, Ost & Kjex har laget en plate som oser sommer og mørk nattklubb på én og samme tid. En ytterst velkommen og smakfull blanding i disse hete dager.

001421

train

music

Wolf Parade har alt man kan forvente av et bra indieband.

nb

p3

Glenn Olsen

Parademarsj

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/parademarsj

Parademarsj Wolf Parade har alt man kan forvente av et bra indieband. En åpenbaring av en konsert på Øya i 2005 ble etterfulgt av et meget lovende debutalbum. Wolf Parade var lenge det neste store amerikanske indiebandet, men rotet det litt til for seg selv på det blodfattige og ufokuserte andre-albumet, At Mount Zoomer. Visstnok like vanskelig for bandet å spille inn som det var for meg å høre på. Siden da har synthist Hadji Bakara droppet ut til fordel for satsning på akademia, og foruten å være Wolf Parades første album som kvartett, er Expo '86 også første gang forhenværende Hot Hot Heat-gitarist Dante DeCaro har vært aktivt med i låtskrivingsprosessen. Tittelen henspiller på verdensmessen i Vancouver i 1986, et felles referansepunkt fra barndommen for samtlige, uten å ha noen større konseptuell betydning. Kanskje vitner den likevel om en større grad av samhold og enighet i bandet, som låter mer fokusert enn sist. Da snek det seg inn en ekkel mistanke om at Spencer Krug og Dan Boeckner sparte sitt beste materiale til sine respektive sideprosjekter (Krugs Sunset Rubdown og Swan Lake, Boeckners Handsome Furs), nå er det snarere som om de to rivalene kniver om hvem som er den beste låtskriveren. Resultatet er et gnistrende godt toppnivå, utelukkende til lytterens fordel. Expo '86 er nemlig langt ifra så fragmentert som man skulle tro, og er pakket inn i et skranglete, men fortettet lydbilde som kler låtmaterialet utmerket. Atmosfærisk og detaljert, med rom for både fordypning og umiddelbare gåsehud-øyeblikk. Det siste er det i førsterekke Boeckner som står for. Som vokalist er han skjør og bevrende, nonsjalant og insisterende, en tynn liten mann med nervene utenpå kroppen, men fremdeles med naturlig autoritet. Med "Golden Age" og "Ghost Pressure" sørger han for albumets soleklare høydepunkter, begge spretne og nevrotiske, i krysningspunktet mellom new wave, glam og garasjerock, Arcade Fire møter The Cars. Orgeldrevne "Pobody's Nerfect" er mye bedre enn tittelen skulle tilsi, gir positive Springsteen-assosiasjoner og byr på en herlig gitarsolo. Krug er ikke mye dårligere, og står både for den forrykende åpningslåta "Cloud Shadow on the Mountain" som drives frem av dundrende jungeltrommer, indianerkoring og ekkodrenerte postpunk-riff, samt "What Did My Lover Say?" hvor DeCaro gjør fine ting med gitaren som får meg til å huske hva det var jeg faktisk likte med Hot Hot Heat. Sistnevntes betydning i bandet bør ikke undervurderes, ei heller at de har en drivende dyktig trommeslager i Arlen Thompson. For det er nettopp disse to som redder det i land når det begynner å gå på tomgang. Intetsigende spor som "Palm Road", "In the Direction of the Moon" og "Two Men In New Tuxedos" frarøver albumet toppkarakteren, men Thompson og DeCaro yter maksimalt selv når Boeckner og Krug skriver låter på autopilot, og gjør sitt til at Expo' 86 likevel blir stående igjen som bandets mest helstøpte album. Wolf Parade har alt man bør forvente av et bra indierockband, nerve, sjel, intensitet og tidvis strålende meloditeft, de er rett og slett et prakteksemplar av arten.

001422

train

music

3. plass på VG-lista og 1. plass blant åpningskonsertene i Hoves historie på én og samme dag: Sommeren 2010 tilhører Kvelertak.

nb

p3

Marius Asp

Maktdemonstrasjon

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/maktdemonstrasjon

Maktdemonstrasjon 3. plass på VG-lista og 1. plass blant åpningskonsertene i Hoves historie på én og samme dag: Sommeren 2010 tilhører Kvelertak. "Den som bare hadde vært 17 år gammel og dritings". Tanken treffer meg med full kraft idet "Mjød", selve symbolet på det kommersielle potensialet som bor i Rogalandsbandet Kvelertaks ferske og kritikerhyllede debutskive, fillerister et entusiastisk publikum foran scenen på Hovescenens første konsert av året. Og for et startskudd. Det er makt i de foldede hender, særlig når de hviler rundt halsen din Før den tid har nemlig bandet pumpet ut sitt eminente oppkok av eitrende forbanna hardcorepunk, tidløs hardrock og giftig, norskættet ekstremmetall i en drøy halvtime, med "Ordsmedar av rang", "Nekroskop" og "Ulvetid" blant sangene som skaper det herligste kaos i de fremmøttes rekker. Stolt og stinn av selvtillit maner vokalist Erlend Hjelvik fram det underliggende, lett vrøvlete og norrønt anlagte tekstuniverset i pausene mellom låtene. Det er fortsatt umulig å tyde hva han synger, og det er naturligvis akkurat slik det skal være. Som de fleste band både vinner og taper Kvelertak på å spille live. I fullt dagslys på Hove kan ikke bandet skjule seg bak den detaljerte og nådeløst effektive produksjonen Converge-gitarist Kurt Ballou har bidratt med i studio. Til gjengjeld bringer de til torgs noe langt viktigere i denne sammenhengen: Tett, velspilt og høyst smittende energi i sin pureste tapning. Enkelte av koringene oppleves litt veike, og flere av bandmedlemmene kunne hatt godt av å røskes ut av den dype scenekonsentrasjonen de legger for dagen. Likevel fyller de Hovefestivalens største scene med en autoritet som med all tydelighet viser hvorfor 2010 er Kvelertaks år, enten du liker det eller ikke. Det er makt i de foldede hender, særlig når de hviler rundt halsen din. Måtte de holde grepet i lang, lang tid.

001423

train

music

Det mest påfallende ved Japandroids er også deres største fordel som liveband.

nb

p3

Trine Aandahl

Tomannsmagi

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/tomannsmagi

Tomannsmagi Det mest påfallende ved Japandroids er også deres største fordel som liveband. Det de fleste sier når de skal beskrive det kanadiske garasjerockbandet Japandroids, er at selv om de kun er to bandmedlemmer høres de ut som fem. Én ting er at gitarist Brian King og trommis David Prowse klarer å levere et velfylt lydbilde på plate - på Teltscenen på Hove beviser de at de jaggu klarer det live også. Når man har klart å legge av seg fascinasjonen over hvor mye lyd de to klarer å lage - eller i det minste fokusere på noe annet - er det følelsen av at noen tar et godt grep rundt hjerterota di og styrer deg som en stakkato dansende marionett som er mest påfallende. Som liveband er ikke Japandroids bare energiske og treffende - det ser i tillegg ut som de nyter hvert sekund mens de står på scenen, til tross for hektisk timeplan og ekstremt mange reisedøgn. Entusiasmen og spillegleden er så stor at de innimellom kan bli overivrige og surre seg så langt inn i den dronete gutteklubbskogen at de mister publikum på veien. Man skal ha hørt mye både på fjorårets Post-Nothing og resten av bandets materiale for å nyte hvert sekund av konserten, men det aller meste av settet er både fengslende og ladet. Gitarist Brian er selve musikken; han bruker hele kroppen for å presse maks ut av gitaren og gjøre flokken av unge, hoppende, moshpit-elskende fans foran scenen fornøyde. Nivået Japandroids holder på låter som "Wet Hair", "Crazy/Forever" og "Heart Sweats" er magisk, og en tydelig vitnesbyrd om at duoen hadde fortjent et langt større oppmøte enn et tredjedels fylt telt. Når de er på sitt mest sjarmerende og intense og leverer allsangvennlige linjer som "must get to France, so we can French-kiss some French girls" er det vanskelig å ikke bli sugd inn i virvelvinden vifta bandet har på scenen lager - og umulig å ikke bli betatt av det som må være verdens beste garasjerockduo.

001424

train

music

Hayley Williams kom, sang og vant. Paramore serverte amerikansk poppunk dandert med saltomortale og allsang.

nb

p3

Asbjørn Slettemark

Festivaldronningen

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/festivaldronningen

Festivaldronningen Hayley Williams kom, sang og vant. Paramore serverte amerikansk poppunk dandert med saltomortale og allsang. Jay-Z, Josh Homme, Brandon Flowers og Corey Taylor. Mange store frontfigurer har stått på hovedscenen på Hove og tatt publikum med storm siden 2007. De fleste av dem har vært menn, men nå kan 21 år gamle Hayley Williams føyes til som dronning av hoffet. Sammen med sitt Paramore leverte hun poppunk med glød og en utstråling som forklarer hvorfor de selger til platina og er helter blant kids. For det er åpenbart at Paramore tar utgangspunkt i den ekstremt formulariske amerikanske poppunken som Blink 182, Sum 41 og ikke minst New Found Glory har gjort til gigantindustri. Hektiske vers går hånd i hånd med allsangvennlige poprefreng, alt servert med kjapp rock i bunn. Enkelt og greit, men tilsvarende vanskelig å gjøre innbydende. Forskjellen mellom Paramore og alle de andre som prøver seg er a) gode låter og b) Hayley Williams. Ikke bare har Williams stemmebånd bygget for store stadion- og festivalkonserter, hun dirigerer bandet, kommuniserer med fansen, og fremstår til tross for sine 21 år som en durkdreven, erfaren frontfigur. Hun har plukket opp mer en en pose triks gjennom hard turnering på Vans Warped Tour og som support for størrelser Green Day (hun bruker til og med la-fan-synge-låt trikset til Billie Joe Armstrong med stor suksess), og porsjonerer dem effektivt utover det litt vel korte settet. Når Alexisonfire klarte å klokke inn en time, kunne vi forventet mer enn de 50 minuttene Paramore ga oss. Balladen "The Only Exception" var en av låtene vi savnet. Uansett: Hayley og bandet gjør jobben, inkludert Jeremy Davis som imponerende og underlig nok tar saltomortale med bassen, og skyver låter som "Misery Business", "Brick By Boring Brick" og "Ignorance" over scenen til et hengivent publikum. Det låter rent, superkommersielt, profesjonelt og velregissert, men etter en litt forsiktig åpning tar Paramore grep, og gir Hovepublikummet - det unge, sådan - en perfekt oppladning til Muse-konserten som skal overta en time senere

001425

train

music

Med sin smittende danseglede klarer Erlend Øye å redde Beach House-konserten fra å bli en dørgende kjedelig opplevelse.

nb

p3

Ellen Ramstad

Sen sprut i strandhuset

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/sen-sprut-i-strandhuset

Sen sprut i strandhuset Med sin smittende danseglede klarer Erlend Øye å redde Beach House-konserten fra å bli en dørgende kjedelig opplevelse. Baltimore-bandet Beach House har laget drømmende pop sammen siden 2004. Har man hørt minst én av deres tre plater er ikke forventningene om et heidundrandes sceneshow enorme. Allikevel er det lov å ønske seg litt mer enn en dansende Erlend Øye. Konserten starter med vakre "A Walk In The Park", en låt som tiltrekker seg et titalls forvirra Paramore-fans. De strømmer nemlig på fra Hovescenen, høye på Hayley Williams sitt show som ble avsluttet bare minutter tidligere- men blir fort skremt bort igjen av Beach Houses introverte manér. Vokalist Victoria Legrand gjemmer seg for det meste i håret sitt, noe som er synd. Hennes fantastiske røst og vokalsamspill med Alex Scally (som til tider er direkte rørende på plate), forsvinner litt i mørket på scenen. Det første ordentlige livstegnet fra tilhørerne kommer når Legrand introduserer Lydverket-initierte "Norway". Ikke bandets beste låt, men det føles godt med et våkent Hove-publikum når konserten frem til dette punktet preges av sakte vugging. Dessverre varer det ikke lenge. Bandet, som imponerer med å blande tristesse og lykke i én og samme låt, klarer ikke å engasjere et glissent Hove-publikum. For å klare dét, trengs det en nordmann. Langt framme danser nemlig Erlend Øye. Og han er ikke alene. På mirakuløst vis har han klart å skape liv i et halvdødt, halvtomt Amfi. Sakte men sikkert begynner én etter én rundt ham å danse. Det hele eskalerer i en slags alldans, og innen Beach House har rukket å fullføre sin desidert sterkeste låt "Zebra" har alldansen forvandlet seg til en eneste stor jenkarekke. Et absurd øyeblikk som hever stemningen på den tidligere delvis begivenhetsløse konserten. Men spruten kom for sent.

001426

train

music

Ja visst är det kul när knoppar brister.

nb

p3

Jacob Krogvold

Stemmepraktisk

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/stemmepraktisk

Stemmepraktisk Ja visst är det kul när knoppar brister. Ellie Goulding har skrevet flere svært gode sanger på kassegitar, der hun forteller fint om seg og sitt. Godt hjulpet av en Björk-inspirert og leken stemmebruk er hun noe for seg sjøl i den nye britiske floraen av talentfulle jenter. Men det er samarbeidet med den kløktige (og enda yngre) elektronikaprodusenten Starsmith som gjør debutalbumet Lights til gull. Like følelsesladd og pompøst som en bra episode av Skins renner Ellies låter over av perfekt skrudde små lyder, oppklippede gitarer og mange lag av stemmen hennes. Gjerne en harpe på toppen om man skulle føle for det. Ja visst är det kul när knoppar brister... Hun beveger seg altså i grenselandet mellom Maria Mena og Babylon Zoo. Et temmelig dritstort grenseland, som det skal bli utfordrende å fylle på konsert. Særlig når Goulding egentlig er alene på scenen, med et par trange bukser på hver side av seg og en trommis bak plexiglass. De første låtene, særlig "Every Time You Go", er strålende. Vi får umiddelbart bekreftet at Ellie Goulding synger helt enormt bra live, lyden fra Amfiscenen er virkelig super og et par av årets flotteste pophooks får bein å hoppe med. Jeg tror ikke Ellie selv tviler på sin egen tilstrekkelighet som vokalist, men tror heller at det er for å komplettere lydbildet at hun har et par versjoner av stemmen sin med seg på bånd. Det fungerer tidvis ganske dårlig. Det blir vanskeligere å følge henne, og det gir en underlig distanse. Det er farlig å spare godsakene til slutt når man står foran et ivrig, men rastløst festivalpulblikum. Når "Under The Sheets" setter i gang er det selvfølgelig mange som vil ned foran scenen mens andre har begynt på turen opp av krateret for å sikre seg gode plasser til Paramore på Hovescena. Passende egentlig, når nettopp "Under the Sheets" er veldig preget av at Ellie Golding er både på scenen og på bånd, litt her, litt ikke her, noe som igjen bidrar til at låtene ikke alltid er helt der. Fint løft på slutten med bra cover av Midlakes "Roscoe" og nydelige "Starry Eyed". Med litt orden på prioriteringene kan vi få en artist med lekre plater og en dramatisk annerledes liveopplevelse. Hun har alt som skal til.

001427

train

music

Muse er et band for folk med stort stereoanlegg og festivaler med enorm PA. På Hove fant trioen fra Teignmouth begge deler.

nb

p3

Håkon Moslet

Muserende sommerfest

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/muserende-sommerfest

Muserende sommerfest Muse er et band for folk med stort stereoanlegg og festivaler med enorm PA. På Hove fant trioen fra Teignmouth begge deler. Det luktet av publikumsrekord på Hove da klokka nærmet seg halv elleve tirsdag kveld. Feltet fra miksetårnet og framover var pakket av unge fans, og lenger bak var det rene bygdefeststemning med unge voksne sørlendinger i alle alkosjatteringer. Mange i sistnevnte kategori hadde nok blasta Muse i bilen på vei til Tromøya for å se denne ene konserten på årets Hove. De fikk valuta for penga alle sammen. For da seige, deilige ”Starlight” dundret ut i sommernatten med 10 000 hender i været og laser i tretoppene nærmere midnatt, var det bare å gi seg hen. Lyden var feit, lyset førsteklasses, videoproduksjonen ganske porno, og Muse-hitsa, de rant ut i en jevn og nesten litt briefete parade; ”Resistance”, ”Undisclosed Desires”, ”Time is Running Out”, nevnte ”Starlight”, ”Plug in Baby, ”Hysteria” og Knights of Cydonia” (de to siste som ekstranumre). Det var som Matt, Chris og Dominic sa; vi blei aldri de kuleste gutta i Devon, men vi endte opp med det største anlegget, det kuleste showet og de mest snasne duppedittene. Slå den. Muse kom til Hove fra Glastonbury der de var hovedattraksjon på lørdag foran 70 000 briter og fikk besøk av U2s The Edge på scenen. Det understreker bandets posisjon som et av rockens største kontemporære band. Men albumet de har i sekken, fjorårets The Resistance, forteller likevel at prog-opera-metal-pop trioen er over den kreative formtoppen, i alle fall den første. The Resistance har alle de pompøse trekkene til forgjengeren, men mangler stinget, galskapen og inspirasjonen til Black Holes and Revelations. Det er da også en av de anonyme låtene fra sisteplata, ”MK Ultra”, de entrer Hovescenen med. Det glattes fort over med rysaren ”Map of the Problematique”. Og versjonen av ”Uprising” er så kolossal og delikat som en rockhit kan bli. Men på tross av det fysisk tilfredsstillende og visuelt blendende får man likevel en følelse av et band som er i ferd med å bli konforme og trygge. "Neutron Star Collision (Love Is Forever)" fra den nye “Twilight”-filmen bekrefter et band som kan formatet i blinde, men som har blitt litt kjedelige. Men det som er et bands gryende svakhet, kan også være dets bærende styrke i livesammenheng. For der Muse anno 2010 mangler nyskapning og sjel, der har de perfeksjonert stadionpakka si. De denger sitt publikum med delikat, sjelløs slegge. De spikrer Hove med pomp og prakt og hits. De nagler oss med noe som føles dyrt og deilig, litt som en blockbuster-film fra øverste hylle. De hvelver en storslagen bue over sommernatten og befaler ”we will be victorious”. Det er nok glemt i morgen, men der og da føltes det helt riktig.

001428

train

music

Australske staffasjeprinser avsluttet Hoves første dag med et svært gjennomarbeidet show, men slet med å få med folk på greia.

nb

p3

Jørgen Hegstad

Solkonger med skrantende tekke

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/solkonger-med-skrantende-tekke

Solkonger med skrantende tekke Australske staffasjeprinser avsluttet Hoves første dag med et svært gjennomarbeidet show, men slet med å få med folk på greia. Det er mulig at publikum var litt katatoniske etter å ha opplevd Storbritannias største rockoperaband på Hovescenen, men det var ihvertfall ikke spesielt mange av tilhørerne som virkelig kom i gang med dansingen da australierne entret scenen midnatt i går. Glam-elektrobandet ankom festivalen med et show som burde begeistre enhver Eurovision Song Contest-entusiast: fire kvinnelige dansere med antrekksskifte mellom hver låt, et band som kunne vært rasket ut av en new wave-teateroppsetning av "Battlestar Galactica" og en visuell smørje av sci-fi, Illuminati og scientologi som går på skjerm i bakgrunnen. Storhittene "We Are The People" og "Walking On A Dream" er stort sett de eneste låtene publikum har hørt fra bandet, og de eneste som folk for alvor responderer på også- noe som er rart, for bandets sammensurring av Prince, Scissor Sisters og Cut Copy er i utgangspunktet som skreddersydd for å runde av festivaldagen. Det kan muligens være at siden showet er såpass stramt regissert at vokalist Luke Steele knapt rekker å rope ut "Hello, we came all the way from Australia!" før neste låt dunker i gang, at kontakten mellom band og tilhørere blir noe dårlig. Dessuten er det de låtene med programmerte trommer som paradoksalt nok føles minst statisk, og der de når de spiller som et normalt band kan bli noe stive og lite interessante - ihvertfall dersom du lukker øynene. Hitfattighet til tross, Empire Of The Sun er en visuell vinner i tussmørket, bare dumt at band og publikum ikke møttes på samme plan, og dermed ble en begeistret publikummers utrop "Nå kommer de på, nå skal vi danse!" fulgt i alt for liten grad. Bilder fra konserten

001429

train

music

Bergens unge screamohåp kaster røffe perler for fyllesjuke svin, men har fortsatt noe å gå på hva identitet og låtstyrke angår.

nb

p3

Marius Asp

Sosialt solmord

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/sosialt-solmord

Sosialt solmord Bergens unge screamohåp kaster røffe perler for fyllesjuke svin, men har fortsatt noe å gå på hva identitet og låtstyrke angår. Hovefestivalen har, siden oppstarten i 2007, hatt et årvåkent blikk på hva som rører seg i den hardeste delen av musikksfæren. Men det spørs om ikke årets program tar kaka når det kommer til metall, punk og andre kranglevorne uttrykk. At dette går på bekostning av andre sjangre er ikke åpent for diskusjon, især idet den rekordslunkne hiphop-buffeen av året saumfares. Men for alle med en viss appetitt på sonisk slagkraft er det i all sannhet gode tider i sør. Den lovende Bergenskvartetten Social Sucide føyer seg inn i en imponerende rekke av punk- og metalleflende vestlendinger med vind i seilene om dagen. Bandet albumdebuterer ikke før i september, men hyppige og inspirerte liveoppdrag har forlengst spikret ryktet om et band som er i ferd med å trå ut av skyggene JR Ewing og andre hjemlige hardcorehelter kastet i forrige tiår. Den korte seansen på Hove bekrefter imidlertid at Social Suicide har et stykke igjen når det kommer til melodisk egenart og pondus. Amfiscenen har ikke helt våknet idet bandet går på; tjukt støv virvles rundt i sollyset og spede tilløp til moshpit foran scenen er nytteløse inntil det patetiske. Det hindrer ikke den 20 år gamle frontmannen Sondre Haug - med nyansatt SS-batterist på 16 for en gamling å regne i dette selskapet - i å presse stemme, kropp og sceneformat til det ytterste. Nye låter befester inntrykket av et tight og glefsende band, og det er morsomt å se såpass unge folk sprade rundt på scenen proppfulle av selvtillit og vilje. Det er imidlertid ikke før avsluttende "5th Man On A Dead Man's Grave" konserten virkelig løsner, og kombinasjonen av daffe, soltørste festivalgjengere og tilløp til referensiell monotoni jobber helt enkelt ikke til Social Suicides fordel. Gi disse guttene en nedsvettet, tettpakket klubbscene, og gjør det snarest mulig.

001430

train

music

Noen høydepunkter og litt fyllstoff, men god underholdning fra The United States Of America.

nb

p3

Asbjørn Slettemark

Sjøsyk hardcore

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/every-time-i-die-anmeldelse

Sjøsyk hardcore Noen høydepunkter og litt fyllstoff, men god underholdning fra The United States Of America. "We´re Every Time I Die, and we´re from the United States Of America", erklærer Keith Buckley i Amfiet etter åpningslåten. Som om det skulle være noen tvil at Every Time I Die er fra nettopp USA. Bandets uttrykk er et amalgam av amerikansk hardcore fra de seneste 20 årene, koblet med en forsiktig dose classic rock-riffing i bunn. Alt sammen koblet av matteaktig arrangementer som kan få den mest dedikerte hardcorefan til å bli sjøsyk. På sitt beste er miksen aldeles storslagen, men svakhetene til Every Time I Die kommer frem på konsert som de gjør på plate. For Every Time I Die har til gode å levere et fullkomment album, og i ettertid er det lett å høre at det er fyllstoff på alle platene deres. Når de tar låtene med seg på scenen, fungerer "The New Black" og "Kill The Music" som hissige, aggressive og rocka hardcoreanthems, mens noen av låtene forsvinner mellom høydepunktene. Seansen får likevel et kraftig løft av Buckleys erkeamerikanske, lett lakoniske mellomprat og total dedikasjon til låtene. "I know the strippers real name", skriker han med så stor overbevisning at man skulle tro bandet var født og oppvokst på The Seventh Veil. Og publikum får sin dose av bandet gjennom crawl of death (wall of death, men publikum må krype mot hverandre), obligatoriske circlepits, og til slutt gitarist Andy Williams (med Turbojugend-jakke, alltid moro) som ubemerket sniker seg ut siden på scenen og plutselig spiller de to siste låtene i moshpiten. Ingen magisk konsert fra Every Time I Die, men god underholdning og nok høydepunkter til at vi sier godkjent

001431

train

music

Henda i været for Skottlands svar på Foo Fighters.

nb

p3

Ellen Ramstad

Biffsnadder

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/biffsnadder

Biffsnadder Henda i været for Skottlands svar på Foo Fighters. I det sola forsvinner bak Hovescenen entrer et årvåkent Biffy Clyro arenaen med en oransjekledt Simon Neil i spissen. De starter knallhardt med "That Golden Rule" -brødrene Johnston og Simon passende nok i bar overkropp, Janove Ottesen-lookalike'en (studio - og session-gitarist for bandet) hadde tydeligvis ikke fått beskjed, og havnet i utkanten - lettere bortkommen i blazeren sin. Det skotske bandet som slapp sitt femte album sent i 2009, spilte for et svett John Dee i februar i år. I kveld begeistrer de tusenvis på Hovescenen. Med mellom 5000 og 10.000 blant publikum, vil jeg påstå at dette er et solid skritt inn i populariteten for bandet. Bandet som er kjent for sine energiske live-opptredener skuffer ikke i kveld. De spiller smittende og entusiastisk stadionrock, selv om det skorter litt på energien på de første fire låtene i konserten. Kanskje det ville gagnet bandet å åpne med mer kjente låter? For det er først når P3-låten "Bubbles" runger over slettene at tilhørerne strømmer framover med hendene i været - akkompagnert av såpebobler som flyter over en knallblå kveldshimmel. Bandet viser seg fra sin beste stadionrock-side, og det er på dette punktet showet virkelig starter. Med kveldens første ballade "God & Satan" kan man skimte antydninger til allsang, tett etterfulgt av maktdemonstrasjonen "Mountains" som skaper et forventet leven foran scenen. Det synges av full hals, og tusenvis av hender strekkes mot himmelen. Med tanke på skottenes fantastiske låtrepertoar er dette særdeles forståelig. Stor rock skal være gøy. Det har skottene skjønt. I kveld var Hove vitne til Biffy Clyros norske gjennombrudd.

001432

train

music

Fokusér på å synge bra i stedet for å bruke all energien din på å fremstå som spesiell, Florence.

nb

p3

Trine Aandahl

Forutsigbar maskin

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/forutsigbar-maskin

Forutsigbar maskin Fokusér på å synge bra i stedet for å bruke all energien din på å fremstå som spesiell, Florence. Det er noe uhyre kleint og slitsomt med mennesker som hele veien skal prøve å være mer spesielle enn de egentlig er. Florence Welch later til å være et av dem. Til tross for en glitrende harpepop-plate i bagasjen og en dertilhørende sterk stemme, klarer hun ikke levere et bra livesett på Teltscenen på Hove. Selve stemmen hennes er det ingenting å utsette på; Florence kan synge bra, og gjør det i aller høyeste grad der hun gidder. Når hun trøkker på - som i "Kiss With A Fist" - låter det fett. Men brorparten av tiden virker den unge, rødhårete damen mer opptatt av å hoppe rundt på scenen og gestikulere enn av å bruke stemmen sin for det den er verdt. I tillegg er lyden i teltet rimelig elendig innimellom, og kombinert med tidvis altfor lange pauser mellom låtene gjør dette at den knapt timelange konserten blir langdryg. Allerede før konsertstart ble det klart at Florence & The Machine siden sist festivalsommer har blitt allemannseie. Ivrige rop og trampeklapp fra de oppmøtte skapte muligens en ekstra forventning om at dette kunne bli bra. Og det entusiastiske publikummet i front ser ut til å la seg fascinere av sceneshowet med dramatisk lys og den Magica Fra Tryll/Maryann i True Blood-aktige skikkelsen i front. Med hendene solid knyttet rundt to ubenyttede trommestikker gauler og mumler hun seg avgårde, og ser ut til å sette stor pris på den fremste delen av publikums tålmodighet og vilje til å synge med. Selv om konserten garantert tilfredsstilte manges behov for å se en lidende dame spre sitt kvasi-spesielle budskap, blir jeg overrasket dersom sangerinnen med det finstemte maskineriet klarte å rekruttere nye fans denne kvelden. Noen ting er rett og slett best på plate. Se flere bilder fra Hovefestivalen her.

001433

train

music

Det var kjærlighet ved første riff da Gallows møtte Norge i Amfiet onsdag kveld. Festivalens beste så langt.

nb

p3

Håkon Moslet

La løkka rundt Hove

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/la-galgen-rundt-hove

La løkka rundt Hove Det var kjærlighet ved første riff da Gallows møtte Norge i Amfiet onsdag kveld. Festivalens beste så langt. Frank Carter og resten av gutta i det engelske punkbandet Gallows begynte dagen på Sørlandet med å dra på fisketur. Det ble ikke en ”bloody fish” på Carter, men i Amfiet slukte publikum Gallows’ snøre rått. For bandet bak ”Grey Britain”, fjorårets dystre situasjonsrapport fra øya med halvannen million arbeidsledige mellom 16 og 24 år, viste fra første låt en nesten overveldende liveenergi. Aggresjonen deres er alt annet enn grå, snarere rødglødende av dedikasjon og formidlingskraft. De kicker ass, rett og slett. Metal-skolerte musikere, grim punk-klo og et deilig rock’n’roll-driv utgjør en helvetes sterk livepakke. Når bandet i tillegg har en sleivkjefta og 100 prosent troverdig vokalist, er det bare å bukke i støvet som virvles opp av circle pit-dansen foran scenen. Gallows er et par hits unna - og kanskje bare det – å bli et stort band. Men det er imponerende dynamikk og variasjon i låtene fra ”Grey Britain” og debuten ”Orchestra of Wolves”. De beveger seg fra det brutalt harde til det enkle og melodiøse, gjerne i samme låt. Og det føles ikke påtatt, bare veldig musikalsk og gøy. ”The Riverbed”, ”London Is The Reason” (som blir til ”Norway is the reason”), “Misery” og ”Abandon Ship” varmer i kveldssola. Vi får også en ganske tradisjonell, men søt versjon av Clash’ ”I Fought The Law”. Og på ”Graves” gjester Simon Neil fra Biffy Clyro scenen. Simon Neil står med ryggen til publikum under nesten hele låta, men kombinasjonen av hans melodiske vokal og Franks såre vræl er helt knall. Men det skjer også så mye annet denne vakre kvelden. Frank henvender seg til en femåring som sitter på farens skuldre, han dedikerer en låt til vår egen Asbjørn Slettemark (les Asbjørns anmeldelse av ”Grey Britain” her) og sko flyr gjennom lufta på den nevnte circle piten. Som for å sette to streker under happening-faktoren avrunder Frank Carter konserten med å hente en fan som er skjøvet ut i kulda av vaktene, opp på scenen. Mer kan man ikke be om på en liten times konsert. Foto fra konserten

001434

train

music

Mesterlig oppvisning når tre legendariske gribber sirkler over Hove.

nb

p3

Jacob Krogvold

Ferdig slepen diamant

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ferdig-slepen-diamant

Ferdig slepen diamant Mesterlig oppvisning når tre legendariske gribber sirkler over Hove. Med medlemmer fra begge sider av kateteret på 70-tallets rockeskole, stiller Them Crooked Vultures med omtrent like mange musikalske vekttall som The Traveling Wilburys. Plata fra i fjor er sterk, men skal du gå hele veien med dette bandet må du se dem live. Josh Hommes umiskjennelige signaturer ligger tett over hele prosjektet. Han er seremonimester gjennom hele kvelden og han synger bedre enn noensinne. Godt hjulpet av sitt sidekick, gjestemultiinstrumentalist Alain Johannes, gjør han lekent og tungt gitararbeid til smart nytelse og effektivt driv. Dave Grohl har vært på forsiden av et eller annet trommeblad hver måned siden 1993. Der hører han hjemme. Mer presis grovmotorikk finner du ikke utenfor NASA. Det er helt vanvittig fett å få oppleve hva Homme og John Paul Jones klarer med han i ryggen. Dessuten korer han som en storvokst lerke, og blir du ikke lykkelig av å kjenne igjen den stemmen bakt inn i Josh Hommes melodilinjer kan du gå og legge deg i teltet ditt. Det er vel egentlig John Paul Jones som trenger en slags introduksjon i denne sammenhengen. Det er nok ikke alle som vet hva han har bedrevet de siste 30 årene. En grei pekepinn er at han har vært i Norge 2 ganger, først med Diamanda Galas, så med Gillian Welch. Hans smak for varierte og utforskende oppgaver preger bandet. Jeg vet ikke hva halvparten av instrumentene hans heter, men de gir helt klart en ekstra dimensjon til Them Crooked Vultures. Noen tusen publikumere forlot nok plassen under siste halvdel av konserten, noen ble kanskje skuffet over at vi ikke får låter fra hverken Led Zeppelin, Queens of the Stone Age eller Foo Fighters katalog, men kun spor fra TCV's eneste album. Som hovedattraksjon på festival skylder man publikum det aller beste man har, men det er ikke sikkert det er det er det samme som det publikum forventer, eller kom for å se. Når TCV er omtrent verdens beste band i dag, med evne til å løfte låtene sine så svimlende langt opp, ville det ikke være riktig av dem å se seg tilbake. Er du heldig og har evnen til å lytte til deilig kompleks tung rock, en ferdig slepen diamant med sjatteringer av både King Crimson og The Who, er det befriende å slippe overivrige lysmestere og pyroteknikere for en gangs skyld. Noen effektive kvadrater av lys gjør susen. Skjermene på siden er nyttige, sjekk Grohls tannfulle smil og hvordan han klør seg på ryggen med trommestikkene mellom slagene. Sjekk bassen til Jones, den har minst tolv strenger og blinkende prikker på gripebrettet. Josh Homme kaster heller ikke bort tiden med å fortelle oss hvilken vei vi skal hoppe, kjærlige små meldinger eskalerer helt til han gjerne vil pule hele natten, og han irettesetter vakten med et kort: "Don't tell people what to do all the time!" God Hard Rock handler om kjemi. Josh Homme er klassens beste i det faget. Når han drar fram kjemisettet og har tilgang til de aller edleste ingrediensene putter han Grohl, Jones og Johannes i kolben og bringer dem til kokepunktet, vel vitende om at nå sprenger han hele skolen til pinneved.

001435

train

music

Midnattsfest som aldri nådde klimaks.

nb

p3

Trine Aandahl

Dans med Dizzee

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/dans-med-dizzee

Dans med Dizzee Midnattsfest som aldri nådde klimaks. Amfiet er utvilsomt Hovefestivalens kuleste scene. De bratte skråningene, den runde plassen og den svære scenen er perfekt for energiske nattkonserter - noe fjorårets ganske absurde opplevelse med The Prodigy slo fast, en gang for alle. Ved midnatt onsdag var det Dizzee Rascals tur til å fylle amfiet. Et knippe forsmådde håper at Florence Welch skal dukke opp for å gjøre "You got the love" sammen med Dizzee (etter at han glimret med sitt fravær på hennes konsert tidligere samme kveld), og forenes med festklare og dansekåte kids foran scenen. London-rapperen med livevinnere som "Holiday", "Dance Wiv Me" og "Fix Up, Look Sharp" på samvittigheten trer frem, bassen pumpes ut, og festen er i gang. Dessverre blir stemningen gjennom konserten preget av det åpenbare faktum av minst halvparten av publikum garantert hadde det hatt det like gøy på Wig Wam-konsert. Alle hopper opp og ned, men hovedpersonen selv ser ikke ut til å ha det kjempefett av den grunn. At Dizzee er god live, er det ingen tvil om. Det har han, som jeg skrev i denne guiden, bevist tidligere. Han rappet for all del bra på onsdag - men fremsto som smått blasert og preget av rutine gjennom det meste av settet. Han serverer en god rekke gamle, bitende og knallharde grime-låter til fansens fornøyelse, men det er tydelig at det er de dansbare låtene av nyere dato som sitter best denne natta. De fungerer til gjengjeld veldig godt, og når de blir servert mot slutten av konserten når både Dizzee og publikum en relativ formtopp. Allikevel vil nok onsdagens konsert bli husket som tidvis morsom, men litt tannløs og monoton når sommeren skal oppsummeres. Det mest påfallende var det som aldri skjedde - for Florence, hun dukket aldri opp.

001436

train

music

Er årets sommerplate signert Kent?

nb

p3

Glenn Olsen

Popsyndere i sommersol

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/popsyndere-i-sommersol

Popsyndere i sommersol Er årets sommerplate signert Kent? De er en skandinavisk institusjon, og har etter femten års eksistens til gode å fostre en dårlig plate. Likevel, få band trigger åndssnobben og indiehora i meg som den svenske nasjonalskatten. Hver gang broderfolkets pop-flaggskip slipper ny plate, sliper jeg knivene hjemme på kjøkkenet. Desperat etter noe jeg endelig kan hate. Men det er fånyttes. Kent er nærmest uangripelige. Riktignok ser de jævlige ut på promobildene, men ingen kan ta i fra dem at de er et djevelsk dyktig popband. Fysj! En plats i solen er kvartettens niende album, og slippes bare et drøyt halvår etter deres åttende, Röd. Dreiningen mot elektronikaen fortsetter, låter som "Ismael" og "Gamla Ullevi" høres ut som om de allerede er ferdig remikset av Familjen eller The Tough Alliance. Et tydelig symptom på at Kent har fått med seg hva som har foregått innenfor svensk elektronika de siste årene, og satser på å øke innsatsen. Med baleariske disco-beats, innsmigrende strykere og klangfulle akustiske gitarer har Kent blitt et mer skamløst kommersielt Air France, med stø kurs i retning Middelhavet, vekk fra svenske campingplasser, til ett sted hvor solen alltid skinner. Albumet veksler fint mellom uptempo klubb-bangere, midtempo pop-låter og sarte ballader, som den vakre avsluttende duetten "Passagerare" hvor Jocke Berg får selskap av jazz-sangerinnen Rebecka Törnquist. "Team Building" er en direkte liten rocker med et snev av vintage-Kent, mens "Ärlighet Respekt Kärlek" har sommer-hit skrevet over hele seg. "Man kan inte setta heder som inte finns/på spel", synger Berg på "Ismael, og kanskje er det en kommentar til slike som meg. Som betviler bandets intensjoner, mener at de ikke er "ekte" nok, at de leverer et kaldt, kynisk og kommersielt produkt pakket inn som deilig, varm og følsom pop. For jeg vil jo så gjerne mislike Kent. De får det til å høres så irriterende lett ut. Luftig, lekent og uanstrengt, som om det var den enkleste ting i verden å lage det perfekte lydsporet til sommeren som kommer. En plats i solen kommer utvilsomt til å bli årets sommerplate for mange, så også for undertegnede. Æsj.

001437

train

music

Daff og digg start på Hovefestivalens tredje dag.

nb

p3

Marius Asp

Jah, mann

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/jah-mann

Jah, mann Daff og digg start på Hovefestivalens tredje dag. Nico D og Admiral P er kuriositeter, både som norske artister og som innslag på Hoves festivalprogram: De serverer i all hovedsak tradisjonstro rootsreggae tuftet på rastafariverdier, med drypp av kontemporær dancehall som velkomment strøssel over budskapet. Sterkest av de to funkler Nico D, som det siste halvåret eller så har begynt å skape seg et navn på Jamaica. Ikke verst for en kritthvit Oslo-gutt, men med såpass sterke singler som "Star" og "Ruff Times" kan det knapt kalles ufortjent. Som første konsert ut på Hoves største scene fungerer duoens vennligstilte, dovne lyd først og fremst som et kjølende omslag på varme, bakfulle festivalpanner. Stemningen er rett og slett god, og området foran scenen ekspanderer gradvis i løpet av de tre kvarterene konserten varer. Både Admiral Ps "Spinnvill" og Nico Ds "På høy tid" er snikende, norskspråklige klassikere for vår tid, og begge mottas med en entusiasme som forblir umatchet inntil avslutningsminuttene tvinger festivalmengden til å hoppe opp og ned. Så mange flere låter av dette kaliberet kan ikke Nico og admiralen klaske i bordet med, og rootssjangerens iboende hang til monotoni kryper seg innover i deler av settet, uten at det føles som noe stort aber. Som oppladning til Nas og Damian Marley seinere i kveld leverer duoen til godkjent og vel så det.

001438

train

music

Amerikanske dudes fortalte dårlige vitser og sørget for allsang i Amfiet.

nb

p3

Asbjørn Slettemark

Metal og mascara

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/metal-og-mascara

Metal og mascara Amerikanske dudes fortalte dårlige vitser og sørget for allsang i Amfiet. Triple basstrommer, bandanna, Bon Jovi-cover, baris og fittevitser. Atreyu er så lite subtile at de fremstår som Avenged Sevenfolds rølpete småsøsken. Heldigvis for dem har de også bagen fylt opp med allsangvennlige og tidvis riktig så fengende låter, noe publikum i Amfiet viste å sette pris på. For mens Kvelertak dominerte merchbildet de første Hove-dagene, har dagen så langt vært dominert av Atreyu-skjorter og -hoodies i alle varianter. Min personlige favoritt er en T-skjorte hvor det står med krigstyper på front: "MOTHERFUCKIN´ATREYU". Når det ligner på en spade, så kaller man det en spade. Kidsen kastet seg inn i moshpiten så snart "Becoming The Bull" rullet ut som andre låt, og de ble der den lille timen Atreyu serverte dem lettspiselig metalcore fra vokalist Alez Varkatzas med mascaradryppende emoinnslag fra trommisvokalist Brandon Sailer. Tidlig i settet dukker også den obligatoriske coverversjonen av "You Give Love A Bad Name" opp, komplett med breakdowns og New Jersey-allsang i underlig harmoni. Gitarist Dan Jacobs gjør ære på bandannaen han har rundt knollen, og shredder Sambora-solo som om det var store premier å hente. Fryktelig cheesy, men også ganske rødmende underholdende. Som et slags innlagt guilty pleasure-øyeblikk fra Atreyu sin side. Da ble det nok mer unpleasure av en påfølgende vits som inkluderte elemtene a) krabbespising og b) lukten av skitne kjønnsorganer, men det får vi skrive på kontoen for amerikanske-college-dudes-på-tur-i-europa. Bandet proklamerte gang på gang hvor awesome det er å være i Norge, fikk god respons tilbake, og gjorde høydepunkter ut av "Ain´t Love Grand" og spesielt "Doomsday". Jeg savnet Mötley Crüe-pastisjen "Blow", og en time med Atreyu avslører hvor ekstremt generiske låtene deres er, men samtidig er det noe imponerende over hvor bra de leverer det materialet de har til rådighet. Proft og glatt, ja, men samtidig levende og entusiastisk. Bilder fra konserten

001439

train

music

Oversett New York-band trollbinder Teltscenen med velspilt, dramatisk indierock.

nb

p3

Jørgen Hegstad

Markerer gevir

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/markerer-gevir

Markerer gevir Oversett New York-band trollbinder Teltscenen med velspilt, dramatisk indierock. Ikke enkelt å skulle spille seg ut av obskuriteten med kun ett album bak seg i en sjanger som tilsynelatende aldri går tom for nye band, men dersom det er ett av disse bandene som fortjener akkurat dette er det New York-trioen The Antlers. Det er med fasetterte kvaliteter som umiddelbare låter, nitidig velspilthet og dvelende, suggererende partier at de klarer å gripe tak i et Hove-publikum der brorparten antakeligvis aldri har hørt noe de har laget før. For det var ikke bare den lille, scenekanthengende, Arcade Fire-logobesmykkede menigheten som fikk mye å klappe for i et etterhvert nesten fullt telt denne kvelden. Bandet kryster ut sin lidende, høytidelige mikstur av sakrale stemninger, tåredryppende refreng og diskant-øs med full autoritet, og det hjelper også mye at de har en lysmann som er med på notene her. Det er i slike stunder at man lurer på hvorfor ikke låter som "Sylvia", "Bear" og spesielt "Two" har blitt mer allemannseie enn de er; med nikk til både nevnte Arcade Fire (vil de klare å toppe The Antlers' fremførelse av "Two" på morgendagens konsert?) og Sigur Rós gis publikum gufs som ikke bare skyldes den litt sure Arendals-vinden. Peter Silbermans nesten-kastrat-tangerende vokal stemmer spesielt godt på "Atrophy", en av mange låter som bandet stundom tværer ut litt mer enn det strengt nødvendige (kanskje for å beholde én fot i postrocksjangeren), for det er de periodene han synger som høyest at dette blir mest minneverdig. Dette er dog bare en mild irritasjon, siden både fremførelsen og låtene i seg selv er såpass sterke. The Antlers er et overraskende sprudlende livebekjentskap, og gir garantert flere i publikum enn meg umiddelbar lyst til å gjenoppdage deres forbigåtte debutalbum av fjoråret.

001440

train

music

Edle motiver til tross: 23 låter som vingler mellom gammel storhet og småklam forkynnelse blir et knippe for mange.

nb

p3

Marius Asp

Flagg på halv stang

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/flagg-pa-halv-stang

Flagg på halv stang Edle motiver til tross: 23 låter som vingler mellom gammel storhet og småklam forkynnelse blir et knippe for mange. Det beste av begge verdner eller kompromissets urinlunkne kunst? Dette er et spørsmål man bør stille seg når ulike sjangre surres sammen, slik tilfellet er når en av verdens største rappere og et reggaeikon-avkom og stjerne på egne bein forsøker å gjøre avstanden mellom New York og Jamaica mindre. Som på det afrosentriske og budskapstunge samarbeidsalbumet Distant Relatives, utgitt tidligere i år, blir svaret et rungende "tja". Den Mulatu Astatke-samplende "As We Enter" sparker som forventet i gang konserten på fornøyelig vis, før "Nah Mean" og et knippe klassiske ("If I Ruled The World") og mindre klassiske ("Hip Hop Is Dead) Nas-låter pisker publikum innover mot en prematur ekstase. For det blir bare ikke like engasjerende når Damian Marley får boltre seg på egenhånd omtrent midtveis i konserten, og følelsen av en nedadgående kurve stagges først med en gnistrende versjon av "Dispear". Du kødder ikke med låter som "Made You Look" og "Jamrock", og de kommer riktignok, sammen med andre høydepunkter fra Nas' rikholdige, om enn ujevne katalog. Men de avløses litt for ofte av retningsløse prekener fra Distant Relatives, som bæres fram av et proft, men til tider noe gjøglete orkester. Da er det helt greit at pappa Bob får runde av konserten, i form av allsang til "Could You Be Loved?". Det er lov å håpe at hordene av monumentalt drita ungdom tar med seg det glade budskapet idet de glassøyde raver videre innover i natta.

001441

train

music

Massive Attack anno 2010: Bakgrunnsmusikk som mest av alt forklarer hvor mye ecstasy folk tok på 90-tallet.

nb

p3

Mats Borch Bugge

Et massivt nei, takk

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/et-massivt-nei-takk

Et massivt nei, takk Massive Attack anno 2010: Bakgrunnsmusikk som mest av alt forklarer hvor mye ecstasy folk tok på 90-tallet. Massive Attack. De fleste på purunge Hove tenker nok mer på hitten til den langt mer fremadstormende og relevante Nicki Minaj enn på en Bristol-duo som ikke har betydd noe på 12 år. Stordriftsfordelene er helt klart av økonomisk art, og ved siden av Arcade Fire står Massive Attack som årets Festival Republic pakkeløsning – lett pussige navn på plakaten til en festival som av og til er mer ”på” enn selveste Steve Jobs. Massive Attack var 90-tallets triphops fanebærer, en sjanger basert på slowrap-reggae fusjon, med fiffig programmering. Slik sett passer det at de overtar scenen etter at fusjonen Nas/Marley har bergtatt hoppende glade festivalgjengere. Hvor det ble av den stemningen vet ingen. Foran en LED-skjerm som med bitteliten skrift predikerer 90-tallsdop, går bandet på scenen og fyrer av en slapp ”United Snakes”. Ikke før under godlåta ”Angel” er det tilløp til klapping blant all plapringa i publikum. Og da er mesterverket ”Teardrop” allerede unnagjort, med en litt uengasjert Martina Topley-Bird på vokal. Savnet etter Elizabeth Fraser er stort. For et band som i så stor grad lener seg på andre artisters vokalprestasjoner, er Massive Attack live en ekstremt light versjon av seg selv. Og de gjør heller ingenting for å kommunisere med de relativt sett få som hadde møtt opp. Horace Andy leverer vokalt, men fremstår unektelig mer som en vis fyr enn en scenepersonlighet. Showgrepet der avisoverskrifter er kjørt gjennom Google Translate er småartig, men ord som ”naken-kutter-barberblad-tortillaer-Rybak” ville kanskje slått bedre an om Hove også i år hadde hatt noen emo-band på plakaten. Skjønt, de ville vel ikke sett konserten uansett. Koristen Deborah Miller er Massive Attacks fremste våpen, og hun gjør ”Unfinished Sympathy” på glitrende vis. Men det blir med dette ene øyeblikket i en konsert som for publikum ellers består i å prate om Pendulum, Gallows og andre relevante band. Det forblir en gåte hvorfor bandet går hen og dropper signaturlåta ”Karmacoma”, men det er sikkert bedre for oss å leve med studioversjonen av låta uansett. Det eneste relevante og vitale med Massive Attack på Hovescenen torsdag kveld er og blir kallenavnet til Robert ”3D” Del Naja. #avatar. United Snakes Babel Rising Son Girl I Love You Psyche Futureproof Teardrop Mezzanine Angel Safe From Harm Inertia Creeps Splitting The Atom Unfinished Sympathy Atlas Ai

001442

train

music

LCD Soundsystem er snart historie, hevder James Murphy. At det er en stor skam, beviste han til de grader på Roskildes åpningskveld.

nb

p3

Redaksjonen

Ekstatisk svanesang

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ekstatisk-svanesang

Ekstatisk svanesang LCD Soundsystem er snart historie, hevder James Murphy. At det er en stor skam, beviste han til de grader på Roskildes åpningskveld. James Murphy, popgeniet bak LCD Soundsystem, ser mest av alt ut som en lubben pizzabaker med pulesveis der han inntar scenen på Roskilde. Men den forventningsfulle folkemengden som mer eller mindre har fylt teltet, vet bedre. Og kanskje er de fleste også klar over at James Murphy har uttalt at LCD Soundsystem synger på siste verset. For trampeklappen er et faktum før bandet i det hele tatt har spilt en note. Og at skinnet bedrar, det er et faktum som hamres inn med åpningslåten, "Us V Them". Bandet er tight som en rotterumpe, og Murphy viser seg noe overraskende å ha en stemme som fyller så mange registre at han kunne kalt den Brønnøysund. Han går opp i falsett, snakkesynger, skriker, messer, insisterer og imponerer. Han får dansegulvet til å koke med låter som den gamle kjenningen "Daft Punk Is Playing At My House" og "I Can Change" fra det nye albumet This Is Happening, melankolien til å blusse opp med den suggererende og såre genistreken "Someone Great". Hvite menn kan funke, viser det seg. Og ja, det går an å danse til intelligent musikk. Murphy er kledd i hvitt fra topp til tå, den største klesmessige utskeielsen å spore på scenen, og foruten en del action fra røykmaskinene snakker vi sober lyssetting og lite tant og fjas. Men discokulen som henger fra taket gjenspeiler det som skjer blant publikum. Det tar nemlig fullstendig og fulkomment av. Det danses, synges, trampes og klappes, og innimellom låtene ropes det taktfast "LCD, LCD, LCD". Det minner til tider om å være tilstede på en fotballtribune, med verdens beste supportere. Det er en konsert hvor publikum og band smelter sammen til en stor lykkelig enhet, og LCD Soundsystem virker både overraskede, ydmyke og ekstremt oppstemte av den vanvittige responsen. "Dette er gøy, dette er vakkert, tusen, tusen takk!", smeller det fra en smilende frontfigur. At James Murphy nå insisterer på å førtidspensjonere LCD Soundsystem, er helt krise. For det som utspinner seg på scenen på Roskilde er intet mindre enn et band i full blomstring, et band som frontes av en låtskriver av stort og tidløst format. Og, skulle det vise seg, en aldeles glimrende vokalist. Det er bare å håpe at de unner fansen mange, mange flere konserter før de gir seg for godt. "I'm Losing My Edge", messer Murphy før bandet forlater et publikum som vil ha mer, mye mer. No James, you're most definitely not

001443

train

music

Det koster visst å være kulest i rockeklassen.

nb

p3

Marius Asp

Et salig kaos

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/et-salig-kaos

Et salig kaos Det koster visst å være kulest i rockeklassen. En sliten fyr, Julian Casablancas. Etter at The Strokes, tross varslet comeback, har skuslet bort momentumet de siste årene, forsøker newyorkeren å bære fanen videre i egen hengslete person. På Amfiscenen vrøvler han lettere usammenhengende mellom låtene, i en tone som veksler mellom blasert, tjalla sarkasme og genuin takknemmelighet over oppmøtet. Forvirring er i det hele tatt et stikkord for kvelden, som i korte trekk kan oppsummeres som en kombinasjon av det beste og det verste innenfor hipsterrock. Det åpner skamløst nok med The Strokes' "Hard To Explain", og settet veksler derfra mellom de mer stringente låtene til moderbandet og et frislipp av de uregjerlige, dels motstridende impulsene som preger mannens solosysler. Her pendles det uanstrengt mellom sakrale orgelpartier, glitzy synther og tungt filtrert vokal. Som regel bor det en popmelodi i hjertet av låtene, men inn dit er veien ofte altfor lang og trøblete. Om du, som jeg, er et stykke unna å ha hørt ihjel Casablancas' solodebut, vil Strokes-innslagene fungere som et tveegget sverd: De peker på svakhetene ved solomaterialet, og føles tidvis som lettvinte grep å ta idet mengden av nyskrevet materiale ebber ut. Samtidig ligger de godt i øregangene. Det er med andre ord lov å glede seg til gjenforening, men jeg skulle ønske fyren brukte mer tid på å utvikle sine udiskutable låtskrivermuskler og mindre på fjas og sabotasje av eget potensiale

001444

train

music

Den musikalske heksedoktoren Damon Albarn åpnet dørene til sitt laboratorium på Roskilde i natt.

nb

p3

Redaksjonen

Doktor Albarn

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/doktor-albarn

Doktor Albarn Den musikalske heksedoktoren Damon Albarn åpnet dørene til sitt laboratorium på Roskilde i natt. Like før Gorillaz går på, svirrer ryktene foran den Orange Scenen i Roskilde. Snoop Dogg kommer! Lou Reed også! At Damon Albarns høyst suksessrike musikalske laboratorium åpner en halvtime på overtid, gjør sitt til å forsterke troen på gjesteopptredener fra Snoop og Reed. Snoop Dogg er jo alltid forsinket, right? Og Snoop Dogg kommer. På storskjerm, vel å merke. Men Mick Jones og Paul Simonon fra The Clash er der. Og hvem er han mannen Albarn gir en bamseklem idet han rusler inn på scenen? Jo, selveste soulfar Bobby Womack. Etterhvert er det bare å gi opp å telle antall musikere på den Orange Scenen. Her er strykere, en blåseseksjon, korister, en gjesteopptreden fra et syrisk orkester, og vokalister som spenner fra Womack til Kano, Little Dragon, Booty Brown og Bashy. Og det vi får se er vel så mye en oppsetning som en konsert. Det som en gang var et virtuelt band, befolket av animerte figurer, blåses til liv av Albarn, som styrer skuta med oppglødd hånd. Hans enorme musikkinteresse har ført ham til alle verdenshjørner, enten det dreier seg om musikalske prosjekter i Mali, eller den kinesiske operaen Monkey: Journey To The West. Og det han har høstet, det deler han rikelig av denne første kvelden på Roskilde. Dub, hip hop, soul, reinspikka pop og arabiske rytmer - her snakker vi om en musikkens Noahs Ark. Noe som understrekes av en gjennomført maritim stil på det enorme bandet. At Damon Albarn trives i dette grenseløse formatet, levnes det ingen tvil om. Han gliser så stort at gulltannen hans nesten blender oss. Og på et tidspunkt går han ned på knærne og takker den enorme folkemengden for responsen. For stemningen er god, og folk lar seg villig føre med på seilasen. Og om vi ikke snakker om en hitparade, føles oppbygningen riktig i forhold til helheten i forestillingen. Publikums tålmodighet og åpne sinn blir da også rikelig belønnet da eventyret går mot slutten, og Gorillaz klinker til med monsterhitene "Feel Good Inc" og "Clint Eastwood". Guttegjengen foran meg, som knapt nok var født da Blur spilte her for 15 år siden, har danset og sunget med på hver eneste låt fra start. De tråkker til med en seiersdans av dimensjoner da konserten går mot slutten, tusenvis av lightere tennes og publikum går fullstendig bananas. "World Of The Plastic Beach'' ''Last Living Souls'' ''O Green World'' ''Kids With Guns'' ''Stylo'' ''On Melancholy Hill'' ''Rhinestone Eyes'' ''Broken'' ''Empire Ants'' ''Dirty Harry'' ''White Flag'' ''Superfast Jellyfish'' ''Dare'' ''Glitter Freeze'' ''Some Kind Of Nature'' ''El Mañana'' ''Cloud Of Unknowing'' ''Pirate Jet'' ''To Binge'' ''Feel Good Inc'' ''Clint Eastwood'

001445

train

music

Alabama-rapperen Yelawolf er blant de få som kan skrike "fuck you!" i trynet ditt og få det til å føles som en bamseklem.

nb

p3

Marius Asp

La ulven leve

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/la-ulven-leve

La ulven leve Alabama-rapperen Yelawolf er blant de få som kan skrike "fuck you!" i trynet ditt og få det til å føles som en bamseklem. Det ser ikke spesielt lovende ut når Yelawolf, den mest inspirerte rapbookingen Hove kan klaske i bordet med i år, skal entre scenen i amfiet. Det befinner seg knapt en kjeft på området, og lydproblemer gjør at førstelåten må dras i gang på nytt. Bekymringene fordufter imidlertid etter få minutter, og idet "Good To Go" duver over den voksende folkemengden blir det med ett klart at dette blir en spesiell konsert. Yelawolf er nemlig noe for seg selv. Eminem-sammenligningene han har måttet tåle er både urettferdige, overfladiske og misvisende; visst er de begge hvite amerikanere, stinne av karisma og med white trash-estetikken under huden, men Yela skiller lag med den stadig mindre relevante Marshall Mathers både lyrisk, musikalsk og flytmessig. Over tung, dum bass og skeletale sørstatsbeats avleverer han de knark-og-bil-sentriske tekstene i et forrykende tempo, med en sjelden rytmisk intelligens og overlegen timing. Høydepunkter finnes, som på miksteipen Trunk Muzik, i hopetall: Både "I Wish" og "Stage Lights" bryter med den frenetiske dirty south-dundringa og ekspanderer inntrykket av Yelawolfs utrykksmessige habitat, mens "Pop The Trunk" og "In This Club" som forventet avslutter med stil. På "Love Is Not Enough" viser han endog at han er i besittelse av en anstendig sangstemme, og med "F.U." dytter han publikum ytterligere over på sin side med like deler elskelig og energisk gneldring. Humor og sjarm er kvaliteter det kan være lurt å være i kontakt med når du ser ut som en aldrende emokid, og Yelawolf besitter dem i likt monn. I det hele tatt en nødvendig vitamininsprøytning på festivalens siste dag, dette. Ved neste korsvei er det en overhengende sjanse for at både Yela og folkemengden som får overvære ham er langt større

001446

train

music

The Drums serverer en fin, men lite engasjerende konsert på Hoves siste dag.

nb

p3

Ellen Ramstad

Et litt over gjennomsnittet kult band

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/et-litt-over-gjennomsnittet-kult-band

Et litt over gjennomsnittet kult band The Drums serverer en fin, men lite engasjerende konsert på Hoves siste dag. Brooklyn-bandet The Drums har det siste året høstet lovord fra alle kanter. Musikkmagasinet NME dro fram bandet som sitt heiteste tips for 2010, og Pitchforks lesere var ikke mindre entusiastiske i en avstemning i slutten av 2009. Med strålende popmelodier som egner seg ypperlig for en varm sommerkveld, var forventningene store da de entret Hovescenen. Dessverre blir det tidvis en skuffelse. Hovescenen er så avgjort en altfor stor arena å fylle for bandet, og det er minimalt med tilhørere til stede da det over gjennomsnittet kule bandet entrer scenen. De starter sin aller første konsert på norsk jord med "It Will All End In Tears", en låt som understreker Jonathan Pierce sitt vokalslektskap til Morrissey. Bandet både synger og spiller bra, men et gjennomgående problem for konserten er deres mangel på kommunikasjon med publikum. De starter forsåvidt som en utadvendt gjeng, blant annet med en lekker tamburindans signert gitarist Jacob Graham. Vokalist Pierce glimter også til med en lettere henslengt og stilig dans. Men det holder altså ikke. Halvveis ut i konserten ser bandets fronfigur stadig ut til å glemme at han står på en scene og ikke hjemme i øvingslokalet. Og det er synd. Men med hjelp av sterke låter klarer The Drums å levere jevnt over bra. Låtene inneholder fiffige surfharmonier og synth-akkorder kombinert med poppartier sterkt inspirert av 80-tallet og band som The Cure, The Smiths og litt nyere The Embassy. Dette slår tydeligvis an - også i Norge. Men etter det slappe midtpartiet runger endelig låten "Fun" ut av høytalerne. Dette får både bandet selv og de som ser på til å våkne. Pierce og resten av gjengen følger på med strålende "Skippin' town" og sist men ikke minst den glimrende neo-surferock-låten "Let's Go Surfing" . Sistnevnte låt er uten tvil høydepunktet på konserten, og akkurat som på tirsdagens Beach House-konsert ender tilskuerne opp i en spontan danserekke som sørger for smilende ansikter over hele linja. The Drums fikk en vanskelig debut i Norge. Hovescenen var utvilsomt for stor for bandet, som allikevel klarte å spille en bra konsert. Nå krysser vi bare fingrene for at de kommer tilbake med mer energi - og store nok til å spille på Hovescenen.

001447

train

music

Folkens. I kveld ble det skrevet et lite stykke norsk hiphophistorie. På norsk.

nb

p3

Mats Borch Bugge

Javisst!

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/javisst

Javisst! Folkens. I kveld ble det skrevet et lite stykke norsk hiphophistorie. På norsk. Man skal være i overkant raus om man ikke er litt drittlei av bergensdialekt nå. Samtidig har Loddefjord-miljøet gitt oss den mest spennende og beste musikken den siste tiden. Det kan og skal ingen ta fra disse suburbane poetene, enten de heter John Olav Nilsen eller Lars Vaular – spydspissene i et musikkmiljø som har et eget språk, og som aktivt bruker egenart og forskjellighet som styrker. En slags eksklusiv inkludering. Den litt mørke Amfiscenen (også kalt ”metallkulpen”) er stor å fylle for et hvilket som helst band, og jo tidligere på kvelden – desto verre er det. Slik sett hadde Lars Vaular og en stor oppgave. Samtidig er årets norske banger, ”Rett opp og Ned” den mest spilte låten ute på Hove-campen, og mange ville selvsagt få denne servert fra scenen. Etter fyndig oppvarming fra en haug folk fra A-laget, kommer Lars Vaular på scenen og fester grepet om publikum med sped, men stødig hånd fra første stund. Hiphopkonserter kan fort bli dørgende kjedelige å se på, men med scenen etter hvert fylt av hele A-laget, Store P (som fremstår stadig bedre på mic’en) og kveldens andre hovedingrediens; Girson, flyr tida som karrieren til Vaular har gjort det siste året. ”Kem skjøt Siv Jensen” fører tusenvis av hender i været, og en gjeng bergensere har bergtatt et festivalpublikum på reservebatteri. ”Neeei!” viser en rapper med en flyt som ville fått Heraklit til å riste av glede. Settet er stramt komponert, og selv de amfisittende rister på rassen. Girson fyller rollen som sidekick til fulle, det er derfor ikke på grunn av at Yelawolf kommer på scenen at showet får en amerikansk, unnskyld uttrykket, realness. Selv uten alt for mange etablerte hits i ermet, kommer selv lavenergiske låter som ”På Tide” helt til sin rett denne kvelden. Bulderet i brystkassene når den klassiske live-favoritten ”Gi meg noe bass” bankes inn i Tromøya, sørger for at folk får fullstendig fot. Og så er det selve kronen på verket, en plankeversjon av det som vil stå igjen som en av 2000-tallets aller beste danselåter, ”Rett opp og ned”. Det er nesten pussig hvor fort det hele er over – men vi vil ha minnene fra dette med oss videre. Neeei! Denne var ikke for et utested, denne var for store Amfiscenen – og for norsk hiphophistorie.

001448

train

music

Fire eller førti år. Alle elsker Karpe Diem.

nb

p3

Ellen Ramstad

Ga Hove stjerner i øya

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ga-hove-stjerner-i-oya

Ga Hove stjerner i øya Fire eller førti år. Alle elsker Karpe Diem. Det er ikke mange norske band som kunne fulgt opp Yelawolf og Lars Vaular på Amfiscenen i kveld. Men for Chirag Patel og Magdi Ytreeide Abdelmaguid ble dette en triumfferd og nok et bevis på at disse gutta er stjerner. Nytt av året er Karpe Diems eminente liveband Something Sally, og det hersker liten tvil om at de har hevet Karpe Diem som liveartister flere hakk. Foruten å være svært kompetente musikere, bidrar de også med å showe med samme fantastiske energi som rapduoen selv. Og show er dette til gangs. Karpe Diem er ikke bare rapstjerner - de er popstjerner. Hvorfor ikke Karpe Diem har spilt på Hove før er et mysterium for meg, men når de først kom, så kom de godt. Konserten har den desidert største aldersspredningen på årets Hovefestival - et blikk utover publikumet på Amfiscenen understreker hvor bredt Karpe Diem egentlig favner. Showet har en jevn og fin energi, og det viser seg (ikke overraskende) at hitene fra gruppas to forrige plater fremdeles er de største. Amfiet koker alllerede ved andre låt - en ekstremt fengende og tight versjon av "Regnvær", og koker over av allsangvennlige "Piano". Den eneste som kan ligne på et dødpunkt underveis i konserten finner sted midtveis. Der utfører duoen blant annet er en litt for langtekkelig presentasjon av bandet, samt en litt klein gimmick hvor Magdi blant annet må danse en "James Brown-dans" på oppfordring fra sin kompis Chirag. Med sin nyeste plate Aldri Solgt En Løgn har rapduoen gått fra gjøgleri til alvor - uten å miste sjarmen. Også live oser de nye låtene av selvtillitt, og som alltid inneholder de lekre rim og melodier. Kveldens publikum var vitne til fremførelsen av et knippe sterke, nye låter som sannsynligvis kommer til å vokse på samtlige etter hvert som de får sine runder på landets radiokanaler og på norsk ungdoms MP3-spillere. Av de nye låtene er det duoens ferskeste singel "Byduer i dur" som funker aller best i kveld. Jeg lukter kommende megahit på lang vei i det hele Amfiet reiser seg og hopper i tak på oppfordring fra Chriag og Magdi. - Alle har en kompis som elsker oss, sier Chirag mellom to låter. Det har han sannsynligvis helt rett i.

001449

train

music

Arcade Fire erobret Hove fåmælt, armert med den farlige ammunisjonen Mange Nye Og Ukjente Låter, og forlot scenen med publikum i gråt og gruppeklem.

nb

p3

Jørgen Hegstad

Det brenner på Hove

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/det-brenner-pa-hove

Det brenner på Hove Arcade Fire erobret Hove fåmælt, armert med den farlige ammunisjonen Mange Nye Og Ukjente Låter, og forlot scenen med publikum i gråt og gruppeklem. Det åttemanns sterke bandet har hatt en litt lei fortid med Norge etter forrige Hovekonsert, med en avlysning, en høyst middelmådig ny konsert noe senere og en irriterende legendarisk benevnet intimkonsert på utestedet Garage i Oslo (for alle oss som ikke kom inn). Vel, alle som har vært litt avventende til hvordan dette skulle bli, kunne pustet lettet ut på Hovescenen denne kvelden; de leverte et show og en energi uhyre få band har gjort dem før på Tromøya. Et av årets mest imøtesette rockalbum, The Suburbs, har blitt teaset med et knippe låter som på CD har virket noe flate og skuffende, men i liveformatet fungerer de nye vel så bra som klassikerne. Spesielt den noe Foo Fighters-riffede "Month Of May" fikk en helt ny start her, der den - godt hjulpet av svært effektiv videokollasj - fremsto som en soleklar kommende livefavoritt på linje med "Power Out", "No Cars Go" og "Intervention" - som alle var godt representert her. Alle låtene fremført av et overraskende inspirert, inkluderende (dog i starten noe fåmælt) og jævlig godt samspilt band med en energi som får en til å hive alle hemninger, uansett hvor lite festivalfull man skulle være. Publikum omfavnet de nye låtene, og spesielt "We Used To Wait" og den helt utrolig skumle/suggererende "Rococo" bygger på ny opp forventningene om nok et klassikeralbum fra kanadierne. Funeral-outsideren "Haïti" var den som løsnet stemningen for alvor, med en Régine Chassagne på vokal, gaulende desperat som om det skulle bli det siste hun gjorde. Det var det imidlertid ikke; det godt-over-timeslange settet var en eneste opptur av skjønnsang, instrumental brillianse og - noe jeg i pausen etter Neon Bible hadde avglemt - noen av de mest hypnotiske rocklåter man har hørt de siste år. Til tross for at mange av de nye låtene er mer nedstrippet enn det gamle materialet, så funket også kassegitardrevne "The Suburbs" og "Modern Man" som bare det - om ikke annet som pause fra det tunge, dystre som jo er gjennomgående for bandet (i dag også i klesveien, siden mange av de hadde på seg blodflekket tøy). Da de to siste ekstranumrene "Power Out" og "Rebellion (Lies)" hadde spilt seg ferdig, var det ingen tvil: de (litt for fåtallige) publikummerne på Hovescenen hadde fått et musikalsk minne for livet - og hvordan skal vi best oppsummere dette i én setning? Årets beste konsert på norsk jord, rett og slett. 2. Keep The Car Running 14. We Used To Wait Foto fra konserten:

001450

train

music

Lindstrøm & Christabelle ga publikum energien de trengte til å feste seg gjennom Hoves siste natt.

nb

p3

Trine Aandahl

Rå romfart

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ra-romfart

Rå romfart Lindstrøm & Christabelle ga publikum energien de trengte til å feste seg gjennom Hoves siste natt. "Shit, dette blir langdrygt", var det første som slo meg da jeg entret Teltscenen for å la super-DJ Lindstrøm & hans syngende spacediskopartner Christabelle avslutte jobbuka på Tromøya. Et fåtallig og slapt publikum og to introverte skikkelser på scenen gjennom konsertens er aldri et godt tegn - men i det Michael Jackson-samplende "Baby Can't Stop" dundrer ut av høyttalerne en time senere skjønner jeg at jeg tok feil. Heldigvis. Fantastiske "Lovesick" ble det definitive vendepunktet. Seig og suggerende, men samtidig klubbete dansbar trakk den publikum ned til teltet og sendte stemningen i en bratt kurve oppover. Og når festen fortsetter med harde, fengende beats, elegante miksinger og festivalens heftigste lysshow, kan man ikke be om mer. Duoen presenterer de beste låtene fra kritikerroste Real life is no cool med stort hell. Christabelle skal ha mye av æren for å holde publikum i gang. Det er som om hun leser trøttheten hos de oppmøtte og skjønner at det måtte hard jobbing og full innsats til for å holde liv i massen foran scenen. Selv om det kan være småkleint med norske artister som prater engelsk på en norsk festival, kommer hun unna med det. Hun roper, synger, danser og klapper - og alle elsker henne. Heldigvis er de svevende og dronete låtene i fåtall. På dem høres Lindstrøms vrenging av egen stemme bare rar og irriterende ut, og det er lett å bli utålmodig. Publikum trenger konstant trøkk, vil danse og få det småkalde teltet til å bli en svett klubb. Takket være en eminent duo bak henholdsvis mikrofon og miksebord går det i oppfyllelse, og undertegnede priser seg lykkelig for at førsteinntrykk ikke alltid stemmer. Foto fra konserten

001451

train

music

Alice In Chains viste muskler, potens og følelser på Roskilde.

nb

p3

Redaksjonen

Rustfritt stål

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/rustfritt-stal

Rustfritt stål Alice In Chains viste muskler, potens og følelser på Roskilde. I dagslys ser Alice In Chains ut som en gjeng bilmekanikere som plutselig har fått tildelt en scene. Sigarettene dingler fra munnvikene, det er null styling, det er så uhipt at det nesten bikker over. Og det er noe av det som gjør dem så lett å elske. Alice In Chains er et av de mest upretensiøse bandene som noensinne har gjort en stadionkonsert. Hva er det sidemannen min sier? "De kunne liksom like godt spilt i Spjelkavik". De er macho og jordnære, men de bærer hjertene utenpå skjortene. Comebacket til Alice In Chains er så fortjent. Det er umulig å forstå hvor vondt det må ha gjort da Layne Staley, bandets ikoniske frontfigur, beveget seg så langt inn i rusmisbruket at han ikke maktet å fungere musikalsk. Da han ble funnet død av en heroinoverdose i 2002, hadde de ikke spilt live på seks år. Men Jerry Cantrell, Sean Kinney og Mike Inez hadde så mye mer krutt på lager. Og med bandets nye vokalist William DuVall, fant de katalysatoren. Heldigvis. Fjorårets album, Black Gives Way To Blue, er nemlig en maktdemonstrasjon fra et band som har stått opp fra de døde. Og på den Orange Scenen takker Alice In Chains for tilliten med rock så seig, presis og deilig at det bare er å gi seg over. William DuVall har en praktfull stemme, og gjør ikke skam på låtene hans forgjenger gjorde berømt. Han har ennå noen meter igjen å gå når det gjelder scenetekke, men det er kanskje like greit - for det er gitarist og vokalist Jerry Cantrell som er konsertens største stjerne. Med et vanvittig potent band i ryggen briljerer han med de blytunge gitarriffene han har patent på, og som er en av grunnsteinene i soundet til Alice In Chains. Vi snakker om et band som ikke har tapt et eneste gram musikalsk styrke. Alice In Chains er lyden av metal som møter Laurel Canyon. De er barske som fy, men er aldri redde for å vise følelsene sine. Vokalharmoniene påkaller gåsehuden gang på gang, og om musikken er tung og skitten, så er den også dypt følsom. Jeg innrømmer gladelig at en tåre i øyenkroken prøver å presse seg frem flere ganger i løpet av konserten, og at den vinner frem på den sterke versjonen av "Your Decision" fra fjorårets comebackalbum. Det er nok de eldste låtene i katalogen som vekker aller størst begeistring foran den Orange Scenen. Men vi er også mange som forlengst har innlemmet Black Gives Way To Blue i gullrekken til Alice In Chains, som aldri har gitt ut et dårlig album. Fra " "Rooster" og "Would?" til "Check My Brain" og "Acid Bubble" - det er fordømt godt å ha Alice In Chains tilbake. Da hipsterbandet Dirty Projectors fra Brooklyn spiller på festivalen litt senere på kvelden, trekker de forøvrig frem to musikalske høydepunkter på Roskilde: Tinariwen og Alice In Chains. Dette spilte Alice In Chains: Rain When I Die Them Bones Dam That River Again It Ain’t Like That Check My Brain Your Decision No Excuses Lesson Learned Acid Bubble Nutshell Angry Chair Man In the Box Would? Rooste

001452

train

music

Dirty Projectors serverte avansert dansemusikk til et konsentrert Roskilde-publikum.

nb

p3

Redaksjonen

Arty party

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/arty-party

Arty party Dirty Projectors serverte avansert dansemusikk til et konsentrert Roskilde-publikum. Dirty Projectors er antakeligvis planetens hippeste band akkurat nå. Et samarbeid med Björk så nylig dagens lys, de bidrar på det nye albumet til The Roots, Jay-Z og Beyonce er medlemmer av fanklubben, og sistnevntes lillesøster, Solange Knowles, har både covret dem og sunget sammen med dem. Lillesøster Knowles har endog gått så langt at hun hevder at moderne R&B er kjedelig, og at det er band som Dirty Projectors som nå pusher populærmusikken i den riktige retningen. Litt overraskende er det derfor at teltet ikke er mer enn halvfullt idet Dirty Projectors entrer Odeon Scene på Roskilde. Men folk kommer sigende, låt for låt - fristet inn av bandets intrikate rock, flørting med afrobeat og soul, og kanskje spesielt de overjordiske vokalharmoniene Amber Coffman og Angel Deradoorian serverer på gullfat. Og med låter som "Cannibal Resource", "Rise Above" og "Stillness Is The Move", konsertens ubestridte høydepunkt, skjønner man hypen. Musikken er krevende, nyskapende og egenartet. Men til tider er den dessverre også kjedelig. Seksmannsbandet holder høyt nivå, men musikken mangler til tider en følelsesmessig bro over til publikum. Innimellom ender man opp med å tenke at "dette er bra for meg, men er det gøy?". Tanken fester seg aldri lenge nok til å vare, for før man vet ordet av det har Dirty Projectors kastet ut nok en poptastisk godbit fra scenekanten, og man blir dratt tilbake inn i deres flinke og dypt fascinerende, men til tider kalde univers. Solange Knowles har rett i at Dirty Projectors beveger popen i en ny retning. Ezra Koenig fra Vampire Weekend, som har vært innom bandet som turnèmusiker, har uttalt at Dirty Projectors er hans største inspirasjonskilde. Og det er lett å se hvorfor. For bandet som står på scenen på Odeon spiller musikk som ikke kopierer, men bruker poparven til å skape et nytt musikalsk språk. Et språk som kommuniserer, men som tidvis blir for kjølig, for teknisk. Aldri har jeg sett så konsentrerte folk på fest. Det er underlig å se publikum danse til Dirty Projectors. Det er nemlig et fåtall som smiler

001453

train

music

Dronningen av rock kom, spilte og beseiret Roskilde.

nb

p3

Redaksjonen

Høymesse for Smiths venner

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/h%c3%b8ymesse-for-smiths-venner

Høymesse for Smiths venner Dronningen av rock kom, spilte og beseiret Roskilde. Før Patti Smith forlater scenen, ryker hun av gitarstrengene sine. En etter en. Med bare hendene. Og avleverer følgende avskjedshilsen: "I stand before you with all my brutal imperfections. With love". Hun har nettopp bevist at hun er tidenes største kvinnelige artist. Men la oss spole tiden knappe to timer tilbake. Punkikonet, poeten og aktivisten Patti Smith blir tatt imot med varme av solstekte festivalgjengere. Og det skal fort utvikle seg til en gjensidig kjærlighetsaffære. Smith har med seg et svært kamera, og sørger for å ta bilder av publikum. "I am your paparazzi", smiler hun. Det har gått to dager siden hun ledet minnehøytideligheten som markerte at det har gått ti år siden Roskilde-tragedien som krevde ni liv. "We are fragile. We are strong. We are alive!" roper Patti, og så er konserten jeg aldri kommer til å glemme i gang. Patti Smiths posisjon i rockhistorien er ikke til å rokke ved. Men at hun nå, 63 år gammel, og 35 år etter at hun albumdebuterte, har en så voldsom kraft som sceneartist, kommer som et sjokk. Hun er som en tornado som virvler oss rundt til vi blir svimle. Den særpredgede stemmen, som har holdt seg bemerkelsesverdig godt, har en styrke som tvinger oss i kne. Tekstene er så jævlig bra, det hadde jeg nesten glemt. Samspillet med gitarist Lenny Kaye, som har vært hennes følgesvenn siden tidlig 70-tall, er magisk. Musikalsk telepati. Stilen hennes er det mange som har prøvd å kopiere, men ingen som kan ta fra henne. Å høre henne synge "Because The Night", hennes mest kjente låt, over 30 år etter at hun skrev den sammen med Bruce Springsteen, gir teksten en helt ny dybde. Hun står der med flokete hår og grå ettervekst og synger "take me now baby here as I am" og "what I got I have earned/what I'm not I have learned". Patti Smith viser at begjær ikke kjenner noen alder, og at man som kvinnelig artist ikke må legge seg under kniven for å føle seg relevant i en verden som er besatt av ungdom og skjønnhet. For Patti Smith er selve definisjonen på rock chick. Ikke rart at ungjentene foran scenen får stjerner i øynene. Rockedronningen tar oss med på en berg-og-dalbane-reise som spenner fra desperat begjær til varme, fra rå punk til stadionrock, fra sinne til latter. Fra "Ghost Dance" til "People Have The Power" til "Dancing Barefoot" og "Gloria", hun øser av sine egne klassikere, men trår også til med coverlåter som Lou Reeds "Perfect Day", The Rolling Stones' "Play With Fire" og Jim Carrols "People Who Died". Patti Smith har rykte på seg for å være en streng dame, men på den Orange Scenen i dag er det bare generøsitet å spore. Når konserten går mot slutten, tar Patti Smith frem gitaren. "Everything is possible", brøler hun, "I can't play the damned guitar, but I'm doing it anyway!". Det er klart for en forrykende versjon av "Rock N Roll Nigger". Karismaet hennes er av en annen verden, hun pisker opp stemningen i den grad at det er hakket før publikum starter en vaskeekte revolusjon. Det har vært så intenst, så brutalt vakkert og emosjonelt at det nesten er en lettelse at det er over. Og idet jeg tørker gledestårene, tar Patti Smith fatt på jobben med å rive gitarstrengene i fillebiter

001454

train

music

Konsertene hans er like sjeldne som de er legendariske. Søndag kveld la Prince alen til sin legendestatus med en hjertevarm Roskilde-finale.

nb

p3

Håkon Moslet

Konge med menneskelig ansikt

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/konge-med-menneskelig-ansikt

Konge med menneskelig ansikt Konsertene hans er like sjeldne som de er legendariske. Søndag kveld la Prince alen til sin legendestatus med en hjertevarm Roskilde-finale. Roskildes Orange Scene noen minutter over ti på kvelden, søndag 4. juli. En beskjed om at publikum bes ta hensyn til at artisten ikke ønsker å bli fotografert, ruller over storskjermene. På scenen står et kobbel teknikere på to og fire bein. Den ene musikeren etter den andre kommer ruslende, for så å forsvinne igjen. Først en kordame, så selveste Sheila E – Prince’ stjernetrommis fra 80-tallet, og til slutt en ruvende munnspiller som med djevelsk glis blåser forventninger i publikum. Kvart over ti er omsider teknikerne ferdige. Hele bandet er på plass og begynner å spille. Vi kjenner igjen introen til ”Let’s Go Crazy”, og der entrer det lille popgeniet scenen. Da ramler det med ett en tekniker inn fra venstre. I noen sekunder romsterer en tykkfallen danske ved en av monitorene, og lager en nesten skandaløs start på sommerens mest omtalte konsertbegivenhet i Skandinavia. Hjertebankingen over teknikeren gir seg raskt, men det er likevel et forvarsel om at det er en uperfekt utgave av Prince som har inntatt en konsertscene for første gang i 2010. Ikonet som er kjent for sin perfeksjonisme, sitt kontrollbehov og sine gjennomkoreograferte show, har kommet for å vise seg fra en menneskelig og upretensiøs side. Han er ikke her for å promotere et nytt album (hans 27. studioalbum, ”20Ten”, er kun tilstede i coverarten som er trykket på den hvite overdelen han bærer) eller vise fram et show øvd inn til siste detalj. Han er her for å gjøre en festivalkonsert med en gjeng lysende musikere og en bunke klassiske låter. Klassiske låter, ja. Etter feststarteren ”Let’s Go Crazy” følger ”Delirious”, ”1999”, ”Little Red Corvette” og “Controversy”. Det er som vi er på ”Purple Rain”-turneen en gang i 1984/85, og man må klype seg lett i armen. Skjønt det mangler litt på at framføringen er av like klassisk kaliber. Prince' band anno 2010 trenger tid for å bli varme i trøya. Man kan høre at dette er deres første konsert av året, og innledningsvis mangler det både trøkk og volum. Lyden er heller ikke perfekt. Både band og publikum begynner å løsne i en funky og lang ”Controversy”, som smeltes med blant annet Chic’s ”Le Freak”. Det er her Prince for alvor avslører kveldens jeg; den blide og kommuniserende entertaineren. Han som roper ”Denmark, do you like funky music?” mens han danser, blunker, strutter og flørter. Han som byr på avslappa sjarm og naturlig kulhet framfor stram regi. Han som ber om at scenelyset dempes slik at han kan se publikum. Det er en naturlig varme over Prince denne søndagskvelden på Roskildefestivalen. Kanskje han instinktivt forstår at det 80 000 slitne festivalgjengere trenger er en helende hånd, ikke en stram pisk. Kanskje er han bare blitt mykere med åra. Det er i alle fall mennesket bak myten som trer fram ettersom konserten skrider fram. Et menneske man aner har gleder og sorger som alle oss andre, gode og dårlige sider. Det er tanker som det aldri tidligere har vært plass til om den perfekt iscenesatte popguden. Prince og Sheila E har en historie tilbake til 80-tallet da de var elskere, råskinn og sexdyr. Når de gjør ”Take Me With U” på den Orange Scene er bankende underliv erstatta med bankende hjerter. Gitaristen Prince er alene i spotlighten på en fjærfunky ”Guitar” før han forlater scenen og overlater mikrofonen til koristen Shelby J; en hårløs soulengel med den stemmen og 100 prosent sceneintegritet. Det som kunne vært et kjedelig pausenummer med en cover av Sarah McLachlans ”Angel” blir til en sakral hvelving over Roskilde. Gospelfeelingen fortsetter når far sjøl kommer tilbake på scenen og sammen med Shelby duetterer Bill Withers soulsviske ”Lean On Me” på dempet og smakfullt vis. Prince covrer seg sjøl med en lett utflytende utgave av ”Nothing Compares 2 U” før han henvender seg til publikum og spør hva folk vil ha nå; ”Jazz or funk”. Han har selvsagt selv svaret; ”we’ll stay in church”. Og dermed framfører Prince ”Purple Rain” på Roskilde denne julikvelden. Det er smått uvirkelig, men alvoret og inderligheten til den lille der oppe er høyst virkelig. Han kommer tilbake for en halvtime med ekstranummer-jamming. Hele den svarte musikkarven skal brettes ut. Han har selv vært med på å forme den. Prince anno 2010 plasserer seg ydmykt inn i en historie han er stolt av å være en del av. ”Real music by real musicians” fastslår han. Prinsen hyller den avdøde popkongen når Jacksons ”Shake Your Body (Down To The Ground)” introduseres med ”this is for my friend”. Jammen kunne kanskje vært bytta ut med flere av hans egne låter, men det er vanskelig å være kald når det oser spilleglede og upretensiøst overskudd fra scenen. Når så den klassiske åpningslinja ”you don’t have to be beautiful to turn me on” kommer fra leppene til mannen som skrev den, eksploderer festivalplassen i glede. ”Kiss” er prikken over i’en. Det kommer enda litt mer etter det. Litt unødvendig, men typisk nok for Prince på Europa-ferie sommeren 2010. Let's Go Crazy Delirious 1999 Little Red Corvette I Like Funky Music Controversy Le Freak Why U Wanna Treat Me So Bad Take Me With U (with Sheila E.) Guitar Angel (cover Sarah Mclachlan) Lean On Me (cover av Bill Withers) Nothing Compares 2 U Purple Rain Mountains /Shake Your Body/Everyday People/I Want To Take You Higher Kiss Dance 4 M

001455

train

music

Jeg husker hvorfor jeg elsker rap, og det er Big Boi sin fortjeneste.

nb

p3

Andreas Øverland

Venstrefotsarbeid

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/venstrefotsarbeid

Venstrefotsarbeid Jeg husker hvorfor jeg elsker rap, og det er Big Boi sin fortjeneste. Big Boi har siden debuten med Outkast seksten år tilbake, stått i skyggen av eksentriske, esoterikse og forholdsvis uberegnelige Andre 3000. Der Andre er blitt regnet som den geniale, har Big Boi, særlig av utenforstående, blitt redusert ned til «den andre», eventuelt «den konstante». Rapperen Big Boi sto i kontrast til den musikalske Andre. Talende nok var det såvidt Big Bois solodebut fikk se dagens lys. Hadde makker Andre 3000 sluppet en egen skive, ville sannsynligvis hypen gått av hengslene lenge før skiva i det hele tatt var påtenkt utgitt. Big Bois utgivelse forble bortgjemt for offentligheten, rett og slett fordi plateselskapet Jive la lokk på hele greia. Hvis det er noe som fremstår som tydelig ved Sir Lucious Leftfoot (bortsett fra at Jive bør skamme seg) er det at ideen om Andre som musikalsk genial og Big Boi som den nødvendige konstanten ved siden av er riv, ruskende gal. De svakeste sporene på Big Bois solodebut er nemlig knallsterke, de sterkeste sporene er rett ut vanvittige, og skiva som helhet står knapt tilbake for det beste Outkast har gitt fra seg. Enhver skive som inkluderer trioen «Shutterbug» (den beste Scott Storch-produksjonen på denne siden av 2005 og årets låt - garantert), magiske «Fo Yo Sorrows» og Gucci Man-gjestende «Shine Blockas» er noe utenom det vanlige. Det eksepsjonelle med Sir Lucious Leftfoot er, utypisk for rapalbum anno 2010, at få av de andre sporene på skiva står noe tilbake for singlene. Alle de femten sporene føles livsnødvendige for skiva som helhet, og bortsett fra noe statiske og i overkant pompøse «General Patton» er albumet blitt en tilsynelatende personlig og ikke minst helhetlig videreføring av Outkasts lydbilde. «You Ain't No DJ» lener seg på ATLiens, «The Train pt II» er gjørmete funky Oukast a la Aquemini og «Tangerine» med T.I er lyden av Outkast anno 2010. Med Organized Noize bak omtrent halvparten av sporene vet du hva du får - vi snakker gritty sørstatsfunk, gråtende gitarer, håpløst tight trommeprogrammering og Sleepy Brown-vokal. Og en Janelle Monae som løfter et album som knapt kan bli bedre enda et hakk mot himmelen. Fakta er at omtrent ethvert av de femtene sporene på Sir Lucious Leftfoot hadde vært et høydepunkt på alle andre rapskiver som har kommet de siste årene, og at Big Boi femten år inn i sin egen karriere aldri har hørtes verken bedre eller viktigere ut. Og fortsatt har jeg ikke nevnt at han også tekstmessig leverer fra seg det beste han har gjort på et album noensinne, jeg har valgt å ikke legge vekt på verken det glimrende gjesteverset fra Yelawolf eller det faktum at Lil Jon leverer det beste han har gjort på år og dag, og klarer å få Jamie Foxx til å høres bra (!) ut. Og jeg har komplett oversett hvor fint refrenget på «Night Night» ligger, de stadige hintene tilbake i Outkastkatalogen og hvordan «Shine Blockas» utklasser Jay-Zs Kanye-produserte «This Cant Be Life» på tross av de begge tar utgangspunkt i det samme«I Miss You Baby» -samplet . Gud vet hva slags skive Sir Lucious Leftfoot kunne blitt dersom Jive hadde latt Andre 3000 legge de versene han skulle ha lagt. Det kunne ha blitt for mye for oss. Big Boi har levert en skive som gjør at jeg husker hvorfor jeg elsker rap, elsker hip-hop og skulka en dag på videregående for å kjøpe og høre Outkast-skiva Stankonia. Jive nektet utrolig nok å gi ut Sir Lucious Leftfoot i noe som må ha vært en kollektiv psykose. Jeg tipper de angrer. Men heldigvis og takk gud fikk LA Reid hos Def Jam dytta ut klassikeren til slutt. Årets skive? Høyst sannsynlig!

001456

train

music

Lissie utmerker seg med vinden i håret og rasp i stemmen.

nb

p3

Trine Aandahl

Sval sommerflørt

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/sval-sommerflort

Sval sommerflørt Lissie utmerker seg med vinden i håret og rasp i stemmen. Å gi ut en like sterk EP som Lissie leverte med fjorårets Why You Runnin' er selvsagt bra, men skaper også ekstremt store forventninger til selve debutalbumet. Kombinér det med strålende omtale etter musikkbransjetreffet SXSW, et godt liverykte og radiospilling i flere land; Amerikanske Lissie og hennes besnærende miks av country, folk, pop og rock har litt av en fallhøyde når hun nå skal vise seg frem på langspilleren Catching A Tiger. Lissie fremstår laidback og sval - som om det å slippe plate er noe hun har gjort mange ganger før. Fra første gjennomspilling er det tydelig at vi har med en av sommerens definerende skiver å gjøre - på flere av låtene kan man så og si kjenne sola steike i nakken. Tydeligst er det på singelen "In Sleep", en herlig popperle som umiddelbart fester seg, og verken slipper taket eller blir utslitt med det første. Elegant lek med både komp og stemmebruk viser at Lissie er en interessant låtskriver. Hun evner å være sår uten å sutre og tøff uten å bli slitsom. Oppveksten ved Mississippi og tradisjonell country og folk har tydelig preget Catching A Tiger - men Lissie har samtidig en helt egen sound. Lydbildet er nedstrippet, og de få effektene som finnes bidrar først og fremst til å fremheve den karakteristiske, raspende stemmen hennes. Den sniker seg djupt inn under huden på deg, og holder intenst tak. Kanskje er det nettopp fraværet av mer variasjon som gjør at man føler seg mettet før man er gjennom hele skiva. Låtene mot slutten er nemlig ikke dårlige, men burde vært tydeligere for å holde på meg til det siste.

001457

train

music

Mer selvsentrert og mer selvsikker: M.I.A skaper både trender og bra musikk også i 2010.

nb

p3

Trine Aandahl

Jeg er M.I.A

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/jeg-er-m-i-a

Jeg er M.I.A Mer selvsentrert og mer selvsikker: M.I.A skaper både trender og bra musikk også i 2010. At musikken til M.I.A er langt mer sofistikert enn oppførselen hennes, er det ingen tvil om. På sitt tredje album øser den britisk-tamilske artistenen raust av sin lett gjenkjennelige rytmiske, men utfordrende musikk, samtidig som hun fremdeles evner å være like nyskapende som da hun slo gjennom. Trommemaskinen og referansene til sosiale medier og internett generelt er på plass. Det samme er de stadige vekslene mellom rap og sang. Det er ikke tvil om at M.I.A viderefører elementene som er typisk for seg. Men vi har også med en artist i endring å gjøre; Mens de to første skivene til M.I.A var oppkalt etter henholdsvis hennes mor og far, har denne, ///Y/ (Maya), fått navn etter Mathangi "Maya" Arulpragasam selv. Det er ikke tilfeldig; i tekstene bruker hun seg selv og opplevelser på det personlige plan i større grad enn tidligere. Nettopp denne nærheten vitner om at vi har å gjøre med en M.I.A som er både tøffere og mer selvsikker enn tidligere. Kort sagt er ///Y/et album som gir deg lyst til å danse - men som medfører en viss fare for at artistens kranglevornhet smitter og det oppstår knuffing på dansegulvet. Lydbildet er fremdeles den samme miksen av sampler og trommebeats - og er både upbeat og seigt. Tilbøyeligheten til å trekke inn popelementer i den ellers hektiske og messende (og til tider smått monotone) musikken gir albumet kledelig variasjon. Det skal komme ekstremt mye bra musikk de neste seks månedene for at fantastiske "Xxxo" ikke blir stående igjen som en av årets absolutt råeste låter - den er tøff, catchy, intens og oser attitude. Da M.I.A platedebuterte i 2005 så mange på henne som lyden av fremtiden. Hun slo gjennom på nett, er lidenskapelig opptatt av ny teknologi, og vet å bruke den for det den er verdt. Måten videoen til "Born Free" skaffet henne oppmerksomhet på i forkant av slippet av ///Y/viser at hun fremdeles har både nettet og folket i sin hule hånd - hun er både frempå, utspekulert og med på å skape trender også i 2010. M.I.A spiller på Øya i Oslo onsdag 11. august.

001458

train

music

Er det egentlig noen som vil ha Korn anno 2010?

nb

p3

Glenn Olsen

Halvslapp slap-metal

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/halvslapp-slap-metal

Halvslapp slap-metal Er det egentlig noen som vil ha Korn anno 2010? 35 millioner solgte album er ikke nødvendigvis noen kvalitetsgaranti. Korn har sjelden vært direkte dårlige (som Limp Bizkit), ei heller skikkelig gode (som Deftones), men har likevel etablert seg blant de største aktørene på dagens metal-scene. Mye takket være et veldefinert sound, fremfor riktig minneverdige låter. California-kvartetten er på sett og vis selve inkarnasjonen av Nu-Metal, men har vært gjennom en aldri så liten identitetskrise de siste årene, hvor de blant annet har eksperimentert en del med elektroniske elementer uten å oppnå de helt oppsiktsvekkende resultatene. Korn III - Remember Who You Are er da også som tittelen antyder et slags tilbake-til-røttene-album, og er spilt inn uten bruk av Pro Tools eller annet studio-fiksfakseri, med Ross Robinson bak spakene for første gang siden 1996. Super-produsenten Robinson fungerte i sin tid som jordmor og fødselshjelper for Nu-Metal-genren, og er erklært fan av Korn, som han selv omtalte som det beste usignerte bandet i verden for en tid tilbake. Det er forøvrig lite å utsette på produsent-innsatsen hans, her er rikelig med snert, fres og punsj, i et lydbilde som ellers er krydret med en del rolige mellompartier i et halvhjertet forsøk på å skape en episk, konseptuell helhet. Kanskje kunne han dog ha pushet bandet hardere i låtskrivingsprosessen? Korn anno 2010 virker nemlig nærmest vaksinerte mot å sy i hop et friskt refreng, vrenge opp et originalt riff, eller komponere en genuint fengende melodi. Istedet velter de seg rundt i sitt eget patenterte og daterte uttrykk, hvor Jonathan Davis maniske stemmebruk - vekslende mellom brutal bjeffing, grim glefsing og angstbitersk hvisking - understøttes av Munkys semi-industrielle sirkelsaggitar, mens Fieldys karakteristiske bass (et av Korns varemerker) høres ut som den har så slakke strenger at han kunne ha brukt de som hoppetau. Tøft nok om man bare hører et par låter, men man begynner fort å kjede seg når man eksponeres for dette over et helt album. Davis har dessuten et troverdighetsproblem hva tekstene angår, når han forsøker å overbevise oss om at han som multimillionær og middelaldrende trebarnsfar sliter med de samme problemene som den gjengse tenåring. Men, det at tekstene hans er omtrent på nivå med hva man kan finne skriblet på skoleranselen til seksten-årige emo-kids, gjør det sikkert lettere for hovedmålgruppen å kunne identifisere seg med ham. "Why don't you just leave me alone? /My heart's gonna break from the fall" glefser han på innledende "Oildale (Leave Me Alone)", og forsøker innbitt å påta seg rollen som talsmann for en ny generasjon med miserable fjortiser. Med tanke på hvilke valgmuligheter som finnes idag, er spørsmålet bare om de vil ha ham?

001459

train

music

Svenske metal-veteraner gjør jobben sin i feriemodus. Se: <a href="http://www.nrk.no/lydverket/oslo-live-skriker-ut/"> Første dag av Oslo Live i bilder </a> Anmeldelse: <a href="http://www.nrk.no/lydverket/liten-mann-store-baller/"> Liten mann, store baller! </a>

nb

p3

Glenn Olsen

I fyr, men ikke i flamme

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/i-fyr-men-ikke-flamme

I fyr, men ikke i flamme Svenske metal-veteraner gjør jobben sin i feriemodus. Se: Første dag av Oslo Live i bilder Anmeldelse: Liten mann, store baller! Sveriges største metal-band inntar den største scenen på Oslo Live som legender. De regnes som pionéerer innen melodisk death metal, har inspirert en hel armé med etterfølgere, og solgt mer enn 2 millioner plater. Publikum gir dem en entusiastisk velkomst, men bandet virker nesten litt brydd, som om den norske black metal-arven er for overveldende for dem. - Er black metal en vintersport her i Norge? spør vokalist Anders Fridén etter et par låter. - Det føles mer som om vi er på ferie når vi spiller her på en lys sommerkveld som denne. Kanskje gjør de fine omstendighetene rundt konserten det vanskeligere for bandet selv å komme i den rette stemningen, men faktum er at deres melodiøse og følsomme fusjon av klassisk hardrock, black metal og hardcore gjør seg utmerket som kveldskos i det sola er i ferd med å gå ned over et overraskende godt besøkt Kontraskjæret. Lyden er dog litt grøtete i starten, og i en periode blir de mange deilige gitarpartiene nærmest overdøvet av bass og doble basstrommer, men det retter seg heldigvis litt utover i konserten. Bandet varter uansett opp med potente versjoner av nye og gamle låter, uten å by på de helt store overraskelsene i hverken låtvalg eller fremføring. Det later ikke til å plage horden av dedikerte fans foran scenen som hytter taktfest med nevene gjennom nesten hele konserten. I blant bryter de til og med ut i både møljehopping og allsang, og svenskene er åpenbart på hjemmebane også her i Norge. Musikalsk har de dog begrenset sprengkraft, og det blir etter hvert vanskeligere og vanskeligere å skjelne låtene fra hverandre utover i konserten. Selv om bandet jevnt over har et veldig fengende materiale blir jeg liksom stående og vente på at det skal ta skikkelig av, at det skal skje noe uventet utover Fridéns trivelige og godlynte kjatring mellom låtene. Jeg savner rett og slett litt fandenivoldskhet, fres og fyrverkeri, og etter hvert får jeg en snikende følelse av at In Flames faktisk er på ferie her i Oslo. Etter alle disse årene vet de heldigvis hvordan de skal gjøre jobben sin likevel, men det skulle da også bare mangle.

001460

train

music

Nervøs canadisk rock-demon med overdimensjonert ego.

nb

p3

Glenn Olsen

Liten mann, store baller!

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/liten-mann-store-baller

Liten mann, store baller! Nervøs canadisk rock-demon med overdimensjonert ego. In Flames-vokalist Anders Fridén sørget for en ganske dekkende beskrivelse av Danko Jones da bandet hans spilte på samme scene noen timer senere: "En liten mann med store baller". For selv om bandet hans bærer samme navn som han selv, er det liten tvil om at det er mannen Danko Jones det dreier seg om når de entrer scenen foran et forholdsvis entusiastisk publikum på Kontraskjæret, akkompagnert av en noe villedende intro-melodi som høres ut som en krysning av Ennio Morricone og The Prodigy. Med seg i bagasjen har de et relativt ferskt album, Below the Belt, men det er først og fremst som live-artist at Danko Jones har bygget opp sitt gode navn og rykte. Forklaringen på dette lar imidlertid vente på seg, og det er noe grunnleggende underveldende ved fremføringen av de første låtene. Scenen virker enorm, bandet veldig lite, lyden grumsete, Jones litt gretten, og bare bassisten John Calabrese gjør noen spede forsøk på å få med seg publikum. Dette er slett ikke det rock n' roll-fyrverkeriet jeg hadde ventet meg, og selv om låtene ikke har noe problem med å fylle stadionformatet, mangler de det lille ekstra. Bevares, Jones er en dyktig håndverker, som åpenbart har en ektefølt kjærlighet til rocken, et godt lag med gitaren, og tekster som er ganske smarte til å være dumme. På den annen side er ikke stemmen hans all verden, og det blir fint lite underholdende når alt bandet har å by på er stillestående, bredbeint posering. Som for å understreke hvor store ballene deres faktisk er. Etter fire-fem låter skjer det imidlertid noe, i det vår venn omsider begynner å kommunisere med publikum. Og det er ikke fordi Danko har så mye smart å si, snarere fordi han sier det med en autoritet, timing, politisk likegyldighet og manglende ironisk distanse mange andre frontmenn kan misunne ham. For selv når Jones ruller seg rundt i de mest hårreisende grisete rock-klisjéene har han både troverdighet og glimt i øyet. Kanskje mener han det når han forteller at han var så nervøs foran konserten at han måtte psyke seg opp med å se Suicidal Tendencies på dvd i to timer før konserten? Fordi Norge er "the home of true metal". Kanskje sa han det samme sist gang han spilte her, eller da han spilte i Sverige forleden? Liten rolle spiller det uansett, fordi Jones er en dreven showman og entertainer, og fordi rollen som superkåt skjørtejeger og rock n' roll-demon kler ham så godt. Og mens musikken ikke er spesielt vanskelig å like, er det bare Danko Jones det er mulig å elske. Dessverre er han nok litt i overkant forelsket han også - i seg selv - og mot slutten av konserten blir det vel mye geiping med tunga og seksuelle tilnærmelser mot den kvinnelige delen av publikum. Etter å ha tatt seg god tid til å kjefte på noen få dedikerte MongoNinja-fans, fortelle oss at den neste låten vi skal få høre er helt fantastisk, og presisert flere ganger at hovedgrunnen til det er at den handler om å utføre oral-sex på damer i to og en halv time, setter Jones i gang med en helt streit rock n' roll-låt. Ikke på langt nær den beste han har spilt ikveld. Korthuset raser formelig sammen foran øynene på meg, uten at det later til å plage alle de andre fremmøtte som ser ut til å storkose seg i Danko Jones' selskap. Selv forlater jeg konserten med en følelse av at dette er en fyr som er jævlig svær i kjeften, men mangler selvdisiplin og låtene til å følge det opp med.

001461

train

music

Sommerhet elektropop som nok engang viser at Sverige er nærmere Balearene enn resten av Skandinavia.

nb

p3

Jørgen Hegstad

Blek svenske, solbrun pop

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/blek-svenske-solbrun-pop

Blek svenske, solbrun pop Sommerhet elektropop som nok engang viser at Sverige er nærmere Balearene enn resten av Skandinavia. Som halvpart av Göteborgs definerende elektronikaduo The Tough Alliance har Eric Berglund gjennom tre album vært med på å forme svensk undergrunnspop – ikke bare som artist, men også via etiketten Sincerely Yours, som sammen med Service antakeligvis er Europas mest innovative tumleplasser for balearisk-duftende artister som The Embassy, JJ, Air France og Lake Heartbeat. CEO er en naturlig solodebut fra Berglund i så måte, og White Magic kunne uten større problemer ha kommet ut under TTA-navnet; nyanseforskjellene er: enda større fokus på refrengene, en produksjon som synes mer avrundet i kantene og en mer positiv vibb rundt hele albumet. Tilbake står et kledelig stykke myk sommerpop der Berglund ikke har vært redd for å bli for søtlig. Den p3-listede ”Illuminata” er et godt eksempel i så måte, der et lystig synthriff og et ABBA-aktig vers gjør den til albumets mest umiddelbare popøyeblikk, tett fulgt av ”Love And Do What You Will”, som tidvis er farlig nære Ace Of Base i rytmikken, men som med en hårsbredd holder seg på riktig side. Singelen ”Come With Me” er også et utmerket eksempel på Berglunds øre for lekker produksjon og melodier med smak av salt sjøsprøyt: Man kan godt kritisere CEO for ikke å finne opp kruttet på nytt, og det er ikke nødvendigvis mye melodisk nybrottsarbeid som utføres her; forskjellen er i detaljene, og spesielt de perkussive sådane (min favoritt er "sverd-ut-av-slire"-lyden på "No Mercy") og passe jålete og pompøs produksjon med svulmende synther og tjukke basslyder - som igjen fremhever Berglunds enkle, men lettlikte melodier. Det er også mulig å henge seg opp i at han, med seksti års stolt svengelsk tradisjon bak seg, uttaler ”cheap love” som ”sheeeeep love”, men dette får man rett og slett tåle. Til tross for sin korte lengde (tikker inn på litt over eller under halvtimen, avhengig av om du tar med ekstrasporet, "cover"-versjonen av salmen "Den Blomstertid Nu Kommer"), rekker White Magic å sette sine spor i sommervarmen - lagre under "sval pop fra blek svenske".

001462

train

music

Det magiske ved The Middle East forduftet i det vestfoldske sollyset på Slottsfjell.

nb

p3

Marius Asp

Vestenfor fest, østenfor trøst

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/themiddleeast

Vestenfor fest, østenfor trøst Det magiske ved The Middle East forduftet i det vestfoldske sollyset på Slottsfjell. Den gjennombloggede australske indieseptetten The Middle East har mottatt velfortjent entusiasme for EPen The Recordings Of The Middle East, som ble relansert for et større publikum i fjor, etter at bandet hadde brutt opp og funnet sammen igjen. Men, med forbehold om at jeg gikk glipp av bandets langt mer intime klubbkonsert i Oslo i forrige uke: Mye kan tyde på at bandets hudløse legering av indie og folk fungerer best i et kontrollert studiomiljø. På Slottsfjells Kastellscene, idet gråværet bikker over i solskinn etter et regnskyll av de sjeldne, har nemlig alle kvalitetene bandet hittil har lagt for dagen – nerve, intimitet og en snikende uro, kort oppsummert – tilsynelatende forduftet. Det som står igjen er et musikalsk byggverk som saktens kan minne om mye annet virkelig bra, fra Low via Iron & Wine til Arcade fire, uten noensinne å true med å være det. At sju musikanter ikke makter å gjøre mer ut av sine tilmålte førti minutter når et forholdsvis raust antall oppmøtte endelig er klare for å stige ut av regnponchoboblen og inn i musikken, er både pussig og synd, men dessverre sant. The Middle East låter tidvis veikt, surt og skranglete i Tønsberg, og særlig den forblåste, puslete vokalen forblir en akilleshæl gjennom seansen. Et lite knippe låter i bandets katalog er imidlertid ikke til å motstå, og særlig avsluttende "Blood", som sømløst veksler mellom trestemt hviskevokal og kollektivt øs, gir tilbake trua på at fremtiden kan tilhøre denne australske sjuerbanden. Men med tanke på veien de har foran seg innen den tid, kommer oppturen på Slottsfjell altfor seint. Anmeldelse: Band Of Skulls, Slottsfjell: Springskalle (5) Anmeldelse: Belle & Sebastian, Slottsfjell: Gamle sanger om igjen, takk (4) Anmeldelse: Scissor Sisters, Oslo Live: Søstrene fra helvete (1) Anmeldelse: Crystal Castles, Oslo Live: Ikke noe luftslott (5) Anmeldelse: A-Trak, Oslo Live: Jatakk til A-Trak (5)

001463

train

music

Band of Skulls gjorde vorspielet til en helaften. Anmeldelse: <a href="http://www.nrk.no/lydverket/gamle-sanger-om-igjen-takk/">Belle &amp; Sebastian (4) </a> Anmeldelse: <a href="http://www.nrk.no/lydverket/themiddleeast/">The Middle East (3) </a>

nb

p3

Andreas Øverland

Springskalle

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/springskalle

Springskalle Band of Skulls gjorde vorspielet til en helaften. Anmeldelse: Belle & Sebastian (4) Anmeldelse: The Middle East (3) Allerede etter et kvarter velger Band of Skulls å gjøre P3-hit'en «I Know What I Am» til dansing, jubel og spontan roping fra et overraskende stort publikum foran Baglerscenen. Og selv om låta er de snaue førti minuttenes høydepunkt for mange av de fremmøtte, viser Band of Skulls seg som et overraskende dynamisk band. Og ikke minst fastslår de en gang for alle at de fortjener mer enn å alltid nevnes i en bisetning ved siden av et Jack White-prosjekt. Band of Skulls er heldigvis mer enn nok et ålreit bluesrockband. Den sørgelig undervurderte skiva Baby Darling Doll Face Honey fra 2007 utgjør mesteparten av ettermiddagens setliste og særlig "Death by Diamonds and Pearls" og "Patterns" viser frem bandet som blodtighte og glimrende musikere, hver for seg så vel som sammen. Bandet bygger låtene opp og tar dem ned som den enkleste ting av verden, og unngår å gjøre seg selv trøttende ved å hele tiden vise seg fra sin mest dynamiske side. En hel konsert med seig, riffbasert bluesrock kan lett bli i overkant, men Southampton-trioen vet å gjøre det hele til en fest. Både Russell Marsden og Emma Richardson synger bedre live enn på skive, og selv om bandet ikke er det mest kommunikative (de snakker ikke høl i hodet på publikum), holder de på oppmerksomheten hele veien, rett og slett ved å være i overkant bra. Ser man bor fra et par hvileskjær (blant annet noe statiske "Fires") gjennomfører Band of Skulls norgesdebuten sin prikkfritt, og i det de går av til "Impossible" i en stadionrocker-versjon som kler bandet utmerket er det vanskelig å forstå hvorfor de blir avspist med den ukurante middagstid-på-torsdag-spoten. Noe sier meg at ting lett kunne tatt fyr dersom man hadde mot nok til å flytte bandet et par dager. Eller noen timer, i det minste. Anmeldelse: The Middle East, Slottsfjell: Vestenfor fest, østenfor trøst (3) Anmeldelse: Belle & Sebastian, Slottsfjell: Gamle sanger om igjen, takk (4) Anmeldelse: Zeromancer, Slottsfjell: Nulltoleranse (2) Anmeldelse: Scissor Sisters, Oslo Live: Søstrene fra helvete (1) Anmeldelse: Crystal Castles, Oslo Live: Ikke noe luftslott (5) Anmeldelse: A-Trak, Oslo Live: Jatakk til A-Trak (5)

001464

train

music

<strong> Terningkast 2: </strong>Zeromancer anno 2010 er så feil at det nesten blir riktig. Men bare nesten. Les: <a href="http://www.nrk.no/lydverket/hva-er-arets-sommerlat/"> Lydverkets sommerfavoritter </a>

nb

p3

Marius Asp

Nulltoleranse

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/nulltoleranse

Nulltoleranse Terningkast 2: Zeromancer anno 2010 er så feil at det nesten blir riktig. Men bare nesten. Les: Lydverkets sommerfavoritter Der moderbandet Seigmen gjennom nittitallet spesialiserte seg på å pensle ut episk, svær og fremmedgjort rock, syntes avleggeren Zeromancer fra starten i 1999 mistenkelig fornøyd med å sprade rundt i Marilyn Mansons allerede utgåtte latextruser, komplett med en skitten og pinglete strap-on dinglende i front. Musikken er fortsatt hul, brautende og dum Idet bandet entrer Kastellscenen på Slottsfjellfestivalen er det altså et drøyt tiår siden det var noen form for momentum knyttet til prosjektet, en skjebne de deler med en rekke industrielle synth-goth-storheter som herjet verdens gutterom da grungen for alvor knakk sammen og åpnet for selvhatende inspeksjoner i grenselandet mellom sjel, anus og pulsårer. Lite har endret seg i mellomtiden; musikken er fortsatt hul, brautende og dum, og tekstene møllspiste, generiske og selvskadingsvennlige, fra debutsingelen "Clone Your Lover" til fjorårets "It Sounds Like Love (But It Looks Like Sex)". Alt Zeromancer foretar seg låter fullkomment uoriginalt, nærmest med et trassig drag lurende i bunnen: Ja, vi vet dette er elendig, men dere vil jo ha det. Det eneste som redder denne åndeløst harry seansen fra den enøyde terningen er det elleville hjemmepublikummet, som mottar Alex Møklebust og hans sortkledde kumpaner som om Jesus og et knippe av disiplene hans hadde fått seg en Twilight-makeover og tatt turen innom festivalen. Dere er OK, tønsinger. Men musikksmaken deres suger. Anmeldelse: The Middle East, Slottsfjell: Vestenfor fest, østenfor trøst (3) Anmeldelse: Band Of Skulls, Slottsfjell: Springskalle (5) Anmeldelse: Belle & Sebastian, Slottsfjell: Gamle sanger om igjen, takk (4) Anmeldelse: Scissor Sisters, Oslo Live: Søstrene fra helvete (1) Anmeldelse: Crystal Castles, Oslo Live: Ikke noe luftslott (5) Anmeldelse: A-Trak, Oslo Live: Jatakk til A-Trak (5)

001465

train

music

Det er hverken fjell eller dalsøkk å spore hos Belle and Sebastian. Men av og til er det greit å spille jevnt over bra.

nb

p3

Ellen Ramstad

Gamle sanger om igjen, takk!

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/gamle-sanger-om-igjen-takk

Gamle sanger om igjen, takk! Det er hverken fjell eller dalsøkk å spore hos Belle and Sebastian. Men av og til er det greit å spille jevnt over bra. Et av 90-tallets kanskje viktigste band innen indiepop-sjangeren sto i kveld på Slottsfjellfestivalens Kongescene. Skottene ga ut sin første fullengder Tigermilk i 1996, og har siden sluppet fem studioalbum og tretten (!) EP'er. Belle and Sebastian har ikke vært direkte generøse med sine norgesbesøk, så mange hjerter gledet seg utvilsomt da de skotske pop-yndlingenes opptreden på Slottsfjell ble annonsert. De færreste ble nok skuffet, men konserten var heller ikke uforglemmelig. Belle and Sebastian ble tatt imot av et smørblidt, men ikke direkte engasjert Slottsfjellpublikum, og åpnet konserten med en låt fra 2010s kommende album. Ikke overraskende var trekket langt fra genialt. Dels fordi bandet spilte for tilhørere som helt tydelig har slitt ut plater som If You're Feeling Sinister, Tigermilk og The Boy With The Arab Strap (alle fra 90-tallet), og dels fordi de få nye låtene som ble fremført manglet noe av varmen de gamle slagerne innehar. Men i det "The State That I Am In" fra Tigermilk runger utover Slottsfjellet, smiler publikum om kapp med sola som fremdeles står høyt på Tønsberg-himmelen. Stemningen ser ut til å smitte over på bandet - spesielt en av bandets grunnleggere. Stuart Murdoch, for anledning i en åletrang, grå t-skjorte, flørter med tilhørerne på fremste rad, og deler ut hatten sin og synger bursdagssang for en heldig tilskuer. Stemmen hans er like fløyelsmyk og vakker som alltid, og låter som "Stars And Track And Field" funker like godt i dag som for 14 år siden. Jeg tror nok ikke undertegnede var alene om å drømme seg tilbake til tenårene - flere av låtene på kveldens konsert var utvilsomt en sterk referanse til fortiden - på den bra måten. Belle and Sebastian spilte en jevn og tidvis vakker konsert på Slottsfjell. Baksiden av medaljen er at opptredenen var uten de store høydepunktene. Men heldigvis også uten de store bølgedalene. Men det er umulig å komme bort i fra at bandet har et knippe fantastiske låter som det er overraskende vanskelig å bli lei av. Anmeldelse: The Middle East, Slottsfjell: Vestenfor fest, østenfor trøst (3) Anmeldelse: Band Of Skulls, Slottsfjell: Springskalle (5) Anmeldelse: Zeromancer, Slottsfjell: Nulltoleranse (2) Anmeldelse: Scissor Sisters, Oslo Live: Søstrene fra helvete (1) Anmeldelse: Crystal Castles, Oslo Live: Ikke noe luftslott (5) Anmeldelse: A-Trak, Oslo Live: Jatakk til A-Trak (5)

001466

train

music

Euforisk inngang til klubbnatta. Les: <a href="http://www.nrk.no/lydverket/klubbguide-til-oslo-live/">Klubbguide til Oslo Live </a>

nb

p3

Trine Aandahl

Ja takk til A-Trak

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ja-takk-til-a-trak

Ja takk til A-Trak Euforisk inngang til klubbnatta. Les: Klubbguide til Oslo Live På Oslo Lives andre dag viser A-Trak hva hovedstadsfestivalen bør - og forhåpentligvis vil - være. Kallenavnet "DJenes DJ" viste seg å være velfortjent for kanadieren, som elegant koker sammen 90-tallets rave, techno og trance med nåtidens bloggosfæriske impulser til et så bra liveshow som en enslig mann bak et miksebord kan levere. Det er ikke ofte man får se brorparten av et norsk konsertpublikum danse hemningsløst før klokka har passert ni om kvelden, men denne kvelden danser de lyssky hipsterne som synes livet er best på klubb i gjørma til de trange buksene spjærer, brillene uten glass flyr avgårde og paljettshortsene blir møkkete. Den lille mannen på scenen legger ikke skjul på at han elsker den konstant voksende og entusiastiske crowden. Et stadig bredere glis åpenbarer seg mens hendene løper kjapt på kryss og tvers for å gi publikum mer og mer og mer å danse til. Ikke bare leverer A-Trak bra rent håndverksmessig; i tillegg leser han publikums ønsker og behov og har hele veien full kontroll. Når man innimellom tror settet skal gli over i noe seigt og publikum klappe sammen, disker han opp med en ny, heftig overgang, en spaca loop eller noe knallhard bass. Han flørter hemningsløst med svevende trance og fengende samplinger, er ekstremt lite selvhøytidelig og viser at det avogtil ikke trengs mer enn én mann for å lage fest på en forholdsvis stor utescene. Legg til upåklagelig lyd og glede over at sommersola tittet frem til slutt: Med stjerner i øya og gjørme mellom tærne er det en euforisk gjeng som får servert akkurat det de trenger for å ta klubbnatta på Oslo Live med storm. Anmeldelse: The Middle East, Slottsfjell: Vestenfor fest, østenfor trøst (3) Anmeldelse: Band Of Skulls, Slottsfjell: Springskalle (5) Anmeldelse: Belle & Sebastian, Slottsfjell: Gamle sanger om igjen, takk (4) Anmeldelse: Zeromancer, Slottsfjell: Nulltoleranse (2) Anmeldelse: Scissor Sisters, Oslo Live: Søstrene fra helvete (1) Anmeldelse: Crystal Castles, Oslo Live: Ikke noe luftslott (5)

001467

train

music

<strong> Terningkast 1: </strong> Hva var vitsen med å booke Scissor Sisters, Oslo Live?

nb

p3

Trine Aandahl

Søstrene fra helvete

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/s%c3%b8strene-fra-helvete

Søstrene fra helvete Terningkast 1: Hva var vitsen med å booke Scissor Sisters, Oslo Live? Futten gikk ut av Oslo Live-torsdagen samtidig som sola forsvant over hovedstaden. Men denne gangen kan man ikke skylde på været; at store deler av publikum tar kvelden kun få låter uti siste konsert skyldes rett og slett det elendige bandet på scenen. Scissor Sisters var kanskje et både glitrende og glamorøst livefyrverkeri en gang. Den tiden er definitivt over. Ikke bare er materialet på deres ferskeste skive, Night Work, tamme greier uten fremtidig Singstar-potensiale - men bandet klarer ikke en gang holde et visst nivå på de gamle, allsangvennlige låtene sine. Under konserten på Oslo Live torsdag, lever de tidvis og i svært korte perioder på nostalgikvota. For eksempel funker det første halvminuttet av "I Don't Feel Like Dancing" på den mest drita delen av det halvinteresserte publikummet som har troppet opp for å se torsdagens internasjonale mainstreamalibi - men der stopper det også. Scissor Sisters anno 2010 minner mest om en østeuropeisk sirkustropp som drømmer om å være med i Eurovision Song Contest, men ikke evner å lage låter som fester seg. Falsettsynging, dragflørt og overdreven sminke kombinert med den ufattelig teite backdropen med coverillustrasjonen fra Night Work - en forsåvidt stram og fin rumpe hvis innehaver har dratt buksa altfor langt opp og holder et slapt grep rundt sine egne rumpeballer er alt annet enn underholdende. Ei heller er den stusselige, stakkato dansingen frontdame Ana Matronic og koristene prøver seg på. Det virker knapt som bandet har lyst til å late som de prøver å levere - her er det hele veien tydelig at vi ikke har å gjøre med et band som elsker turnélivet. Man skal ikke være hjerneforsker for å forstå at Scissor Sisters holder det gående kun for å melke siste rest av sitt gode (?) navn og rykte. Sur vokal, et slapt band, gitarsoloer som er cheesy uten et ironisk tilsnitt og en generelt elendig prestasjon på scenen - det er tydelig at dette bandet ikke tror på sitt eget materiale lengre, og da skal det mye til for å tilfredsstille et publikum som nettopp har blitt løftet til værs av Crystal Castles og A-Trak. Det store spørsmålet er bare hvorfor Oslo Live booker et band som dette? De burde heller holde seg til kvalitetsbookingene og unngå band som gir festivalen en schizofren og utydelig profil og forsurer publikum. Anmeldelse: Crystal Castles, Oslo Live: Ikke noe luftslott (5) Anmeldelse: A-Trak, Oslo Live: Jatakk til A-Trak (5) Anmeldelse: The Middle East, Slottsfjell: Vestenfor fest, østenfor trøst (3) Anmeldelse: Band Of Skulls, Slottsfjell: Springskalle (5) Anmeldelse: Belle & Sebastian, Slottsfjell: Gamle sanger om igjen, takk (4)

001468

train

music

<strong> Terningkast 5: </strong> Canadisk hipster-duo overbeviser på Kontraskjæret. Les: <a href="http://www.nrk.no/lydverket/klubbguide-til-oslo-live/">Klubbguide til Oslo Live </a>

nb

p3

Glenn Olsen

Ikke noe luftslott

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ikke-noe-luftslott

Ikke noe luftslott Terningkast 5: Canadisk hipster-duo overbeviser på Kontraskjæret. Les: Klubbguide til Oslo Live Første gang jeg opplevde Crystal Castles live var på en svett og trang hipsterfest i Gøteborg for noen år tilbake. Den gangen var de forholdsvis ukjente, med bare en EP på samvittigheten, og gjemte seg bak et tykt slør av røyk. Ikke uventet var det en utmerket arena for bandets forstyrra elektro-punk, men hvem skulle tro at de gjør seg utmerket i stadionformat også? Musikken deres kan forsøksvis beskrives som "Alice tar crystal meth og går på rave-party i Nintendoland", og av alle de artistene som opptrer under årets festival er de kanskje det bandet som er aller mest i tiden. Dette gjenspeiles ikke minst i den entusiastiske mottagelsen bandet får av kidsa som har samlet seg foran scenen før konsertstart. Bare det at de fremdeles klarer å holde på bloggernes oppmerksomhet er jo i seg selv ganske utrolig etter fem års eksistens. Det første man legger merke til når bandet har entret scenen, foruten at de har med seg en trommeslager, er at Alice Glass snubler rundt med en diger whisky-flaske i hånda. Tilsynelatende drita, spretter hun rundt som en svartkledd lolita-zombie og ter seg som den utagerende lillesøstra til Pete Doherty. Stemmen hennes er spinkel, tidvis irriterende, og hadde man ikke visst bedre kunne man nesten trodd at hun var en tilfeldig publikummer som hadde forvillet seg opp på scenen. Som seremonileder og blikkfang fungerer hun imidlertid helt utmerket, og allerede da de drar i gang rave-bangeren "Baptism" som låt nummer to har hun publikum i sin hule hånd, selv om det ser ut som om hun bare blir fullere og fullere (og fullere), der hun raver rundt, danser spastisk og ser forvirret rundt seg. Etter hvert sniker det seg dog inn en mistanke om at dette er en del av showet, for selv om hun fortsetter å forsyne seg grådig av flaska, virker hun stadig mer kontrollert utover i showet. Innen de kommer frem til debut-singelen "Alice Practice" har Glass forlengst kastet seg ut i et ekstatisk publikum, hvor hun gjør gjentatte helhjertede forsøk på å crowdsurfe mens hun synger. Vel oppe på scenen igjen fyrer hun opp en røyk, stiller seg opp på basstromma og dæljer løs på cymbalen med mikrofonen sin. Det er på dette tidspunktet man begynner å lure på om det hele bare er et spill for galleri, for det er ingen tvil om at Crystal Castles ønsker å fremstå som vår tids punkere, men fuck off-attityden kan virke i overkant påtatt og poserende. Flaks da at musikken holder mål. Ikke bare er det et sjakktrekk å inkludere live-tromming, noe som gir de et dypere og mer organisk uttrykk, det gir også en fantastisk effekt når Ethan Kath drar frem en gitar og hamrer ut elektriske riff i takt med de tunge techno-beatsa. At han i tillegg tweaker mange av låtene inn i nye, heftige versjoner er utelukkende et pluss, og gir bandet en uforutsigbarhet som matcher Alice Glass scenepersonlighet som hånd i haske. Ikke minst har bandet allerede jobbet seg opp en imponerende katalog de kan plukke ut settet sitt ifra, og jeg tror neppe noen hadde noe å utsette på kveldens utvalg. At bandet dessuten spanderer på seg et ekstranummer er en kjærkommen gest, og da de forlater scenen etter drøye 45 minutter gjør det faktisk ingen verdens ting at de ikke har sagt ett ord under hele konserten. Crystal Castles synes åpenbart selv at de er verdens kuleste band, og ikveld var de faktisk nesten det også. Anmeldelse: Scissor Sisters, Oslo Live: Søstrene fra helvete (1) Anmeldelse: A-Trak, Oslo Live: Jatakk til A-Trak (5) Anmeldelse: The Middle East, Slottsfjell: Vestenfor fest, østenfor trøst (3) Anmeldelse: Band Of Skulls, Slottsfjell: Springskalle (5) Anmeldelse: Belle & Sebastian, Slottsfjell: Gamle sanger om igjen, takk (4)

001469

train

music

<strong>Terningkast 3:</strong> Svenske Johnossi ble aldri noe mer enn et venteband på Oslo Live fredag. <strong> Les: </strong> <a href="http://www.nrk.no/lydverket/ikke-noe-luftslott/">Lydverkets anmeldelser fra torsdagen på Slottsfjell og Oslo Live</a>

nb

p3

Trine Aandahl

Sutring i sola

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/sutrende-i-sommersol

Sutring i sola Terningkast 3: Svenske Johnossi ble aldri noe mer enn et venteband på Oslo Live fredag. Les: Lydverkets anmeldelser fra torsdagen på Slottsfjell og Oslo Live Det kan umulig være bare enkelt å spille i Johnossi. Den teorien springer ut fra to ting. For det første, vokalistens sutrende, halvdesperate og smått nasale vokal. For det andre, det faktum at bandet under Oslo Live blir satt til å spille på en scene de ikke er store nok for. Joda, det fylles riktignok opp med folk foran hovedscenen utover i settet deres, men kvalitetsmessig er ikke Johnossi et band som lever opp til de kravene en sånn setting innebærer. Det mest utfordrende ved å gjøre festivaljobber er jo nettopp å spille for et publikum som ikke nødvendigvis har kommet for å se ditt band, og det faktum er ekstra tydelig denne ettermiddagen. Å bli konfrontert med dagslys og et soldøsig publikum blir for mye for John Engelbert og Oskar Bonde. For selv om de to pojkene både kommuniserer greit med publikum og presser maks ut av gitar, stemmebånd og trommesett blir dette aldri en spesielt givende konsert. Det er lett å få litt vondt av de to gutta i bandet; det er tydelig at de virkelig prøver - men de bryter aldri helt gjennom til publikum. Unntaket er en entusiastisk del i front som kjenner musikken deres inn og ut fra før. De lar seg rive med, og later til å være så store fans som et middels bra poprockband uten spesielt spennende låtmateriale kan erverve. De hederlige unntakene kommer på "What's the point" og andre semihits svenskene har på samvittigheten. Bandet leverer best på enkle, taktfaste og catchy låter, men heller ikke der klarer de å skape noe mer enn en avslappet og grei oppvarmingsstemning. For gjennom hele konserten er det tydelig; Johnossi er ikke noe annet enn tidsfordriv for et publikum som hungrer etter å se bandets ekstremt mye større storebror - kveldens svenske headliner - Kent. Anmeldelse: Juliette Lewis, Slottsfjell: Stjerne uten låter (3) Anmeldelse: Bilal, Oslo Live: Stjerne i solnedgang (5) Anmeldelse: Kent, Oslo Live: Sur nedbør over populære svensker (3) Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.

001470

train

music

<strong> Terningkast 2: </strong> Donkeyboys manglende karisma gjør suksessen deres til et fascinerende studie i merkevarebygging, kapitalisme og lykkelige tilfeldigheter. Ikke minst live. <strong> Også slaktet: </strong> <a href="http://www.nrk.no/lydverket/sur-milkshake/"> Kelis (2) </a>, <a href="http://www.nrk.no/lydverket/bass-i-dass/"> Giggs (1)</a>, <a href="http://www.nrk.no/lydverket/s%C3%B8strene-fra-helvete/">Scissor Sisters (1) </a> <strong> og </strong> <a href="http://www.nrk.no/lydverket/nulltoleranse/"> Zeromancer (2) </a>

nb

p3

Marius Asp

En snau time i Drammen

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/en-snau-time-i-drammen

En snau time i Drammen Terningkast 2: Donkeyboys manglende karisma gjør suksessen deres til et fascinerende studie i merkevarebygging, kapitalisme og lykkelige tilfeldigheter. Ikke minst live. Også slaktet: Kelis (2) , Giggs (1), Scissor Sisters (1) og Zeromancer (2) "Jævlig bra til å være fra Drammen!". Ordene tilhører den solbrune blondinen i oppklipte dongerishorts som stod bak meg gjennom hele konserten, og som i likhet med store deler av publikummet foran den største scenen på Slottsfjell så ut til å kose seg stort mens fjorårets norske popeventyr gjorde sitt ytterste for å spre jovialitet utover festivalområdet. Det er mulig å tenke seg et A-ha uten Morten Harkets fløyelsrøst, Paul Waaktaar-Savoys melodiske følsomhet eller Magne Furuholmens udefinerbare, men nennsomme og åpenbart essensielle kunstnerhånd tappende under det hele. Eller hva med U2 uten The Edge? Depeche Mode på helium? Eller Fleetwood Mac uten kokain, elleville ekteskaplige intriger og dertilhørende, prekært erkjennelsesbehov? Knar du alle disse kontrafaktiske fantasiene inn i en nett og pastellfarget pakke, nærmer du deg farlig Donkeyboys modus operandi: Bleiknebbet postordrepop som hele veien føles tenkt – og ikke nødvendigvis av hovedpersonene selv – framfor følt. "Ambitions", bandets eneste virkelig strålende låt, runder som forventet av settet, men fram mot den bys vi på lite annet enn billig publikumsfrieri, flankert av veik vokal og ukarismatisk musisering. Om Donkeyboys florlette Slottsfjell-session har noe å lære oss, må det være at pop og rock må inn i grunnskolepensumet tidligst mulig. Livet er for kort til å surre rundt med tang i tærne når vi kan dykke etter perler. Anmeldelse: Juliette Lewis, Slottsfjell: Stjerne uten låter (3) Anmeldelse: Bilal, Oslo Live: Stjerne i solnedgang (5) Anmeldelse: Kent, Oslo Live: Sur nedbør over populære svensker (3) Anmeldelse: Johnossi, Oslo Live: Sutring i sola (3) Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.

001471

train

music

<strong> Terningkast 5: </strong> Den 21 år gamle London-sangerinnen Rox sjarmerte Slottsfjell i senk. <strong> Anmeldelse: </strong> <a href="http://www.nrk.no/lydverket/stjerne-i-solnedgang/"> Bilal, Oslo Live (5) </a> <strong> Les: </strong> <a href="http://www.nrk.no/lydverket/hva-er-arets-sommerlat/"> Lydverkets sommerfavoritter. </a>

nb

p3

Marius Asp

Roxrevyen

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/roxrevyen

Roxrevyen Terningkast 5: Den 21 år gamle London-sangerinnen Rox sjarmerte Slottsfjell i senk. Anmeldelse: Bilal, Oslo Live (5) Les: Lydverkets sommerfavoritter. Jeg skal ikke skryte på meg å ha spilt den ferske debutplaten Memoirs i filler. Men mitt inntrykk av den – habil, men noe steril soulpop med anstrøk av reggae, som seg sjangermessig hør og bør fra en ungjente med røtter i Iran, England og Jamaica – fikk seg en alvorlig knekk etter maktdemonstrasjonen Rox tilnærmet uanstrengt lekte seg gjennom på Slottsfjellfestivalens andre ettermiddag, idet solen virkelig begynte å gi løfter om en vidunderlig dag på fjellet. Hun åpner konserten med den særdeles sterke "No Going Back", som også sparker i gang albumet, og derfra og ut er det åpenbart at liveartisten Rox går studioversjonen en høy gang. Ikke bare gleder hun de døsigste og mest blaserte av de tilstedeværende med en uovertruffen intro-interpolering av Beatles' dårligste låt, "Ob-La-Di, Ob-La-Da", og en sløy reggaeversjon av Fleetwood Macs "Dreams"; hun skinner også lys over sitt eget låtmateriale, fra selvforklarende "Rocksteady" til det som må være den mest euforiske utlegningen av kjærlighetssorg så langt i år, "My Baby Left Me". Det er nesten for godt til å være sant, men Rox kommer til Slottsfjell med to tomme hender og etterlater et fulltallig og samarbeidsvillig publikum både lykkelige og sultne på mer. Denne dama kommer til å bli ordentlig svær, sann mine ord. Anmeldelse: Juliette Lewis, Slottsfjell: Stjerne uten låter (3) Anmeldelse: Bilal, Oslo Live: Stjerne i solnedgang (5) Anmeldelse: Kent, Oslo Live: Sur nedbør over populære svensker (3) Anmeldelse: Johnossi, Oslo Live: Sutring i sola (3) Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.

001472

train

music

<strong>Terningkast 5:</strong> Soulgeniet Bilal skrev historie på Kontraskjæret. <strong>Anmeldelse:</strong> <a href="http://www.nrk.no/lydverket/roxrevyen/"> Rox, Slottsfjell (5) </a> <strong> Les: </strong> <a href="http://www.nrk.no/lydverket/hva-er-arets-sommerlat/"> Lydverkets sommerfavoritter. </a>

nb

p3

Trine Aandahl

Stjerne i solnedgang

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/stjerne-i-solnedgang

Stjerne i solnedgang Terningkast 5: Soulgeniet Bilal skrev historie på Kontraskjæret. Anmeldelse: Rox, Slottsfjell (5) Les: Lydverkets sommerfavoritter. Mørket rullet betimelig inn over hovedstaden, og allerede fra første akkord ble det klart: Bilal har med seg et særdeles tight band. Og når hovedpersonen selv åpner kjeften, er det ikke tvil om at han selv er en stjerne - og at det skal bevises i kveld. Til tross for en strålende debutskive, sluppet allerede i 2001, har Bilal aldri tatt steget ut av skyggen venner som Erykah Badu, Dr. Dre og Raphael Saadiq har skapt. Han har rett og slett vært en mann for de over gjennomsnittet r'n'b- og soulinteresserte. Men den Bilal hovedstadspublikummet ble eksponert for i kveld, er potent, rå, sulten - og klar for å slå gjennom. Ikke bare serverer mannen den smekreste soul; sammen med bandet lager han et så funky fyrverkeri at publikum umiddelbart trekkes ut av den tunge dvalen det er lett å skli inn i etter en time med Sivert Høyem på scenen. Hvert stønn, hver lille hoftebevegelse og hver eneste reise opp i falsett er velplassert. Vi har med en rutinert entertainer å gjøre - tidvis så rutinert at det skinner gjennom at dette ikke er den mest spennende konserten han har spilt. Innimellom virker han både snurt og paff over det relativt glisne oppmøtet - for selv om det er lange køer og stappfullt av folk på festivalområdet, har de fremmøtte godt armslag mens Bilal er på scenen. Hadde det vært litt tettere mellom tilskuerne kunne konserten kjapt utviklet seg til en eneste stor orgie - for dette er et show av de sjeldne. Intenst, dampende og deilig - men aldri platt eller cheesy. Som en av de himmelfalne foran scenen utbrøt; "dette er historie!". Og nettopp dét er det. Forhåpentligvis vil fredagens konsert virke som en toveis døråpner; plasseringen av Bilal midt i det brede, poprocktunge fredagsprogrammet vil mest sannsynlig skaffe han noen nye fans, samtidig som de tilstedeværende fikk servert en åpenbaring som kan utvide deres musikalske preferanser og horisont betydelig. Samtidig har en engasjert, lykkelig og forelsket crowd samlet seg foran scenen. De er her utelukkende for Bilal, og får tilsynelatende alle forventninger innfridd. Bilal er på turné for å promotere sitt kommende album, og ut fra denne konserten å dømme er det bare å merke av 14. september med et stort, rødt hjerte i kalenderen. Anmeldelse: Juliette Lewis, Slottsfjell: Stjerne uten låter (3) Anmeldelse: Bilal, Oslo Live: Stjerne i solnedgang (5) Anmeldelse: Kent, Oslo Live: Sur nedbør over populære svensker (3) Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.

001473

train

music

Juliette Lewis har alt - bortsett fra bra låter.

nb

p3

Ellen Ramstad

Stjerne uten låter

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/en-rockestjerne-uten-later

Stjerne uten låter Juliette Lewis har alt - bortsett fra bra låter. Rockestjernen og skuespilleren Juliette Lewis er kjent for et liveshow som oser energi. Hun har frontet bandet Juliette & the Licks, men til Slottsfjell kommer hun alene etter at bandet kastet inn årene i 2008. På kveldens konsert stiller rockerebellen med flagrende, blått hår og er selvsagt ulastelig antrukket i uniformsjakke med nagler og glitter. Den kvinnelige bassisten er også et fryd for øyet, og utstråler coolness med sin korte paljettkjole og sorte skinnjakke. Fra første minutt gjør Lewis sitt beste for å vekke publikum til liv. Hun roper, vrikker rundt og fryser stadig til i merkelige positurer og synger på sitt ville og ektefølte vis. Det rår liten tvil om at det står en ekte stjerne på scenen. Men selv om hun har karisma og sjarme så det holder, er musikken hennes identitetsløs og ustrukturert. Jeg blir rett og slett skuffet over at ikke låtene er bedre, for verden kunne trengt en rockestjerne akkurat som Juliette Lewis; rå, teatralsk og full av energi. Flere kvinnelige artister, spesielt innenfor rockesegmentet, bør gjøre som Lewis: kle seg som en ekte stjerne og å gi alt på scenen, uansett. For det skal Juliette Lewis ha - hun gir seg ikke så lett. Til og med en liten stagedive presterer hun å presse inn mot slutten av settet. Ekstrapoeng for utholdenhet og en ekte kjærlighet til publikum, samme hvor lite engasjert de måtte være. "Are you still with me?" roper Lewis ut i regnet. "Tja" er svaret hun får tilbake. Allikevel skjer det noe halvveis i konserten. Både vokalist, band og publikum har en aldri så liten opptur, og på et tidspunkt er ikke bare artistens fakter som engasjerer, men også selve musikken. Låten som fungerer best er "Uh Huh". Den countryinspirerte poplåten skiller seg ut fra de andre låtene, og vekker oppmerksomheten til flere av tilhørerne som et øyeblikk tidligere så ut til å ha gitt opp. Men summingen blant tilhørerne tiltar etter litt. Det mumles flere varianter av budskapet "stikk og lag en film istedenfor, JulietAte". Desverre må jeg til en viss grad si meg enig i det. Eventuelt kan hun prøve å lage noen bedre låter. Anmeldelse: Bilal, Oslo Live: Stjerne i solnedgang (5) Anmeldelse: Kent, Oslo Live: Sur nedbør over populære svensker (3) Anmeldelse: Johnossi, Oslo Live: Sutring i sola (3) Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.

001474

train

music

Den britiske rapperen Giggs er alt kollegaen Dizzee Rascal ikke er.

nb

p3

Andreas Øverland

Bass i dass

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/bass-i-dass

Bass i dass Den britiske rapperen Giggs er alt kollegaen Dizzee Rascal ikke er. «I'm just passing through», melder Giggs fra scenen etter andre gang han har startet «Look What The Cat Dragged In». Og han har dessverre altfor rett. Aldri har jeg sett en mindre motivert rap-gig enn den Giggs har å by på. London-rapperen viser seg som swaggerens antitese, uten karisma eller evne til å gjøre åtte bars interessante, whatsoever. Med et irriterende avvæpende påklistret smil renner han gjennom en «konsert» som ikke engang ville vært akseptabelt på en klubbgig på Living Room i Oslo mellom to komplett idiotiske DJ-set. Giggs viser seg nemlig som en parodi på en klassisk studiorapper, uten grep om hva det vil si å spille live i det hele tatt. På tross av at beatsa hans er mer enn bra nok (og avslører at den kommende skiva Let 'Em Have It sannsynligvis er verdt en lytt) herper han de syv låtene han gidder å spille ved å ramle seg gjennom dem, starte dem på nytt og gi fullstendig faen i publikummet foran seg. Han er rett og slett alt Dizee Rascal, som veit å lage fest, ikke er. Talende nok mistenkte mange Giggs for å være sin egen oppvarmingsact, og hele det uambisøse, halvhjerta og 23 minutter korte showet oser feilbooking og misforståelser lang vei. Slottsfjellpublikummet klapper og jubler sosialdemokratisk, men klarer ikke å dekke over den dårligste gig'en jeg har sett på norsk jord siden Dipset gjestet Sentrum Scene et par år tilbake. Håpløst,håpløst og atter håpløst. Eller som Chirag fra Karpe Diem meldte etter 23 minutters antiklimaks - «den mest søplete konserten jeg har sett noensinne». Anmeldelse: Juliette Lewis, Slottsfjell: Stjerne uten låter (3) Anmeldelse: Bilal, Oslo Live: Stjerne i solnedgang (5) Anmeldelse: Kent, Oslo Live: Sur nedbør over populære svensker (3) Anmeldelse: Johnossi, Oslo Live: Sutring i sola (3) Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.

001475

train

music

<strong> Terningkast 3: </strong> Kent klarte ikke helt å gjengjelde fansens varme følelser. <strong> Anmeldelse: </strong> <a href="http://www.nrk.no/lydverket/stjerne-i-solnedgang/"> Johnossi, Oslo Live (3) </a> <strong> Anmeldelse: </strong> <a href="http://www.nrk.no/lydverket/en-rockestjerne-uten-later/">Juliette Lewis,Slottsfjell (3) </a> <strong> Anmeldelse: </strong> <a href="http://www.nrk.no/lydverket/sikkert-fra-sivert/"> Sivert Høyem, Oslo Live (4) </a>

nb

p3

Glenn Olsen

Sur nedbør

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/sur-nedb%c3%b8r-over-popul%c3%a6re-svensker

Sur nedbør Terningkast 3: Kent klarte ikke helt å gjengjelde fansens varme følelser. Anmeldelse: Johnossi, Oslo Live (3) Anmeldelse: Juliette Lewis,Slottsfjell (3) Anmeldelse: Sivert Høyem, Oslo Live (4) Forutsetningene kunne vel knapt ha vært bedre for den folkekjære svenske nasjonalskatten. Kvartetten kommer til Oslo med et album som oser av sommer i baklomma på de trange skinnbuksene sine, med en backkatalog i bagasjen som er spekket med kvalitet, og hits nok til at de kunne ha holdt en tre timer lang stadionkonsert på egen hånd. Så tas de også meget godt i mot av et feststemt, entusiastisk og opplagt publikum på et utsolgt 'skjæret. Svenskene har kommet langt siden den første norges-konserten, på So What i 1997. Stemningen er til å ta og føle på når det litt fjollete svarte teppet som de har hengt opp foran scenen faller, men det blir kjapt klart at Kent har bestemt seg for å holde litt tilbake. Undertegnede har et relativt nært forhold til bandet, men sliter med å dra kjensel på den meget anonyme åpningslåta. Neste ut, "Skisser För Sommaren" fra En Plats i Solen, leveres i en adskillig tammere tapning enn vi er vant med fra bandets flotte siste-album, og truende skyer over Oslo gjør det snart klart dette ikke kommer til å bli helt den sommerfesten jeg hadde håpet på. Det ville imidlertid ha vært dypt urettferdig å klandre bandet for været, og hvis man skal peke ut en syndebukk for kvelden så får det heller bli lydmannen, som åpenbart har bestemt seg for å drukne de finstemte melodiene i skurrende, overstyrt bass. Kent største styrke er deres evne til å snekre følsom og fengende pop, men noe av intimiteten går dessverre tapt i møtet mellom dårlig lyd, trengselen fra menneskemassen og bandets egen manglende innlevelse i den innledende halvtimen. Underveis har det begynt å hølje ned, men de fremmøtte later ikke til å bry seg om hverken det elendige været eller den dårlige lyden. På et tidspunkt går det heldigvis en faen i bandet også, og rundt kvart over ti begynner det omsider å ta seg opp. En energisk og bombastisk versjon av den nye singelen "Gamla Ullevi" får folk til å spontandanse helt tilbake ved øl-boden, låta virker skreddersydd for stadionformatet, og det er tydelig at de siste årenes dreining mot elektronika er populær blant de fremmøtte. Stemningen er nærmest euforisk når de drar igang "Kärleken Väntar", og kveldens mest inspirerte øyeblikk inntreffer i det de kjører den sømløst over i en muskuløs party-versjon av plystrelåta "Dom Andra". Likevel er det litt trist at Kent først virkelig fester grepet for alvor et kvarter før konserten er slutt, for innen den tid har de etter min mening kastet bort litt for mye tid på relativt obskure låter, istedet for å gi folket en gjennomført hit-kavalkade å varme seg på i regnværet. Karaktersettingen er muligens litt streng, men det er også den tilmålte tiden man har i festivalformatet, og svenskene kunne med stor fordel ha kostet på seg å være litt rausere. Kvelden kan jo ikke ha føltes som noe annet enn en triumf for Kent, som ble behandlet som kongelige av engasjerte og hengivne fans, på tross av både vær, vind og lydproblemer. Da kunne de i det minste ha gjengjeldt de varme følelsene med litt mer engasjement og et enda mer kjærlig låtutvalg. Anmeldelse: Juliette Lewis, Slottsfjell: Stjerne uten låter (3) Anmeldelse: Bilal, Oslo Live: Stjerne i solnedgang (5) Anmeldelse: Johnossi, Oslo Live: Sutring i sola (3) Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.