id
stringlengths 6
6
| split
stringclasses 1
value | rating
int64 1
6
| category
stringclasses 9
values | day
int64 1
31
| month
int64 1
12
| year
int64 2k
2.02k
| excerpt
stringlengths 0
662
| language
stringclasses 2
values | source
stringclasses 8
values | authors
stringclasses 583
values | title
stringlengths 2
328
| url
stringlengths 20
178
| text
stringlengths 13
22.9k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
001176 | train | 5 | music | 19 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Stil og søle | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/stil-og-sole | Stil og søle
Kaiser Chiefs, Slottsfjell
Englands beste liveband dro folk ut av søla og inn i et vellydende univers av energi og giverglede.
Leeds' stolte sønner i Kaiser Chiefs har i tillegg til å gi ut tre relativt jevnt gode, refrengsterke album siden 2005, etablert seg som Norgesvenner og soleklare livefavoritter for de som har vært heldige å oppleve dem, enten på Hove, Sentrum Scene, Rockefeller eller John Dee.
De har sakte, men sikkert, steget i gradene.
Bandets melodiøse styrker og pågående energi, der enkel riffing og "laddish" tekster egner seg ofte godt fra scenekanten.
I tillegg har bandet et godt utgangspunkt med et repertoire bestående av i alle fall fem relativt familiære radiohits, i hvertfall for de mest våkne festivalgjengerne.
Å la bandet avslutte årets Slottsfjellfestival er i seg selv ingen uvøren øvelse, men med det til tider hasardiøse regnet som høljet ned over Kongescenen lørdag, kunne det fort bli vel mye å forvente fullt amfi denne kvelden.
Likevel; nesten 7000 beinharde gutter, jenter, kvinner og menn med søle i ansiktet, høy promille eller høy moral var ladet for britpop.
Bandet på sin side lader nå opp til en nært forestående USA-turné, som oppvarming for rockemonsteret Green Day.
Kvintetten ser jæskla bra ut, og kler den stilrene scenen - der parkaskledde gitarist Whitey har linet opp to klassiske Fender-forsterkere på noe som minner om en pall for gull, sølv og bronsje.
På gullplass sitter trommeslager Nick Hodgson med vindmaskin pustende mot tung lugg.
Likevel er det vokalist Ricky Wilson som er sjefen og sjarmøren i bandet.
Etter en streit åpning med blant andre en distinkt versjon av radiosingelen "Everything Is Average Nowadays", roper Wilson oppskriftsmessig "tusen takk" og får returnert rop og mye bevegelse fra regnjakkene.
Kommuniksajonen med publikum peaker etter allsangen på "Ruby", da publikum oppfordres til å rope frem Peanut (keyboardist) og offentliggjør med dét en mulig intern spøk.
Peanut jager så Wilson rundt på scenen før de to sammen pryder basskabinettene med Leeds United-flagget noen fans har tatt med.
Kaiser Chiefs viderefører mye av det som har vært gjort på øyriket tidligere, med hint til Dexy's Midnight Runners og Blur, men også enda større band.
"Love's Not A Competition..." gir Coldplay assosiasjoner med sitt stadionriff og sterke følsomhet.
Kveldens høydepunkt kommer idet vokalist Wilson klatrer opp i sceneriggen (men bare halvveis så høyt som f.eks Bruce Dickinson gjør) under "I Predict A Riot" - og får et relativt engasjert publikum til å synge med av full hals.
Kaiser Chiefs gjør godt i å flørte med punk, og da mener jeg mer enn teksten på anthemet "The Angry Mob".
Etter en time og et kvarter (sharp) toner "Oh My God" ut, og britene har garantert solgt seg inn i veldig mange nye hjerter.
Det hjelper å ha fengende låter, men uten den gleden og energien bandet utviser fra scenen ville dette festivalpunktumet fort kunne bli ren plankekjøring.
Kaiser Chiefs kan gjøre en Kings Of Leon og bli et betydelig band i verdenssammenheng med neste album.
De har ihvertfall liveformatet dønn inne, stilen intakt og låtene som skal til.
Da gjenstår bare publikummet de fortjener.
|
|
001177 | train | 4 | music | 20 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | Etter den vanskelige andreplata kommer… | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/etter-den-vanskelige-andreplata-kommer | Etter den vanskelige andreplata kommer…
Billy Talent:
Billy Talent III
... en litt kjedeligere tredjeplate.
Kanadiske Billy Talent har med sine to foregående album vist seg å være et friskt pust med sin vitale og energiske kombinasjon av melodisk punk, store hardcore-gitarer og allsangvennlige refreng.
De har to album bak seg og et veletablert rykte som et heseblesende liveband, så forventningene har vært store blant både fans og musikkjournalister før slippet av Billy Talent III.
Nå er platen her, og det starter friskt med en troika låter som inkluderer den effektive (om enn litt billigkjøpte) ”Devil On My Shoulder”, mens ”Rusted From The Rain” og ikke minst den pulserende energibomben ”Saint Veronika” mobiliserer enorme krefter fra kvartetten.
Etter dette holder de et jevnt driv – ”White Sparrows” har nerve, det samme har den potensielle liveslageren ”The Dead Can’t Testify”.
Men Billy Talent har et problem – de er muligens en ”one trick pony”.
Spesielt vokalist
Ben Kowalewicz blir etter hvert slitsom der han på særs kanadisk (hvilket noen vil ta som kritikk) vis prøver å etablere seg som en følsom tenåringsversjon av nasalvokalens mester Jello Biafra.
Og med tanke på hvor begravd han er i miksen, er jeg trolig ikke den eneste som har tenkt tanken.
Men de har også en stjerne på laget, nemlig gitarist Ian D'Sa.
Hans Fender Telecaster-eskapader livnærer musikken, gir den blod, tårer og energi, og etter alt å regne er det også hans melodier som dikterer Kowalewicz s vokallinjer der hans spissfindige akkordrekker og uventede musikalske vendinger dominerer musikken og ikke minst lydbildet.
En punkens The Edge, mon tro?
Idet avslutningslåten ”Definition Of Destiny” ebber ut har man fått servert et knippe minneverdige låter samt en oase av frekt gitarspill og flere insisterende refreng; følelsen av at albumet er en skuffelse i lys av sine forgjengere er dessverre allikevel tilstede.
Makter bandet derimot å innføre konkrete nye ideer, samtidig som de ivaretar sin udiskutable energi, kan de med et fjerde album endelig ta steget opp en divisjon.
Det hadde de fortjent.
|
|
001178 | train | 3 | music | 20 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Slapp sjangerøvelse | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/slapp-sjangerovelse | Slapp sjangerøvelse
Jónsi & Alex: Riceboy Sleeps
Hoisann, hvor stille det står når Sigur Rós-vokalisten gir seg meditasjonsmusikken i vold.
Jón Þór Birgisson kan sies å alltid hatt en hang mot det meditative, selv om moderbandet på de siste albumene har beveget seg mer i retning av det konsise.
Når han nå går i tospann med den britiske kjæresten Alex Somers er det med det audiovisuelle kunstkonseptet Riceboy Sleeps, som er et langt steg inn i saktegående, instrumental ambient.
Riceboy Sleeps fortoner seg som et knippe temmelig stillestående lydkulisser som ofte har et underskudd på fremdrift og mangel på fengslende elementer.
Innslag av blåsere (som på ”Atlas Song”) er kjærkomne, det samme er det klangrike pianoet og de små dryppene av Jónsis stemme på albumbeste ”Indian Summer”.
Duoen legger seg tidvis nokså tett opp mot Sigur Rós’ lydbilde og melodier, og når dette står på som verst føles det direkte slemt at de ikke kan hive på bare den minste vokal- selv om dette naturligvis ville gjort Sigur Rós-assosiasjonene mye sterkere.
Korbruken på den noe uferdige ”Boy 1904” gir litt ubehagelige gregorian chant- og Stonehenge-druide-assosiasjoner, og den toner ut med en følelse av at den bare setter stemningen uten å gjøre flere forsøk på å berøre lytteren.
Jónsi & Alex’ debut hadde hatt godt av å bøye seg i flere retninger, og den blir for ofte irriterende fremdriftsvegrende, inspirasjonsfattig og mest som en øvelse i ambientsjangeren å regne.
|
|
001179 | train | 5 | music | 23 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Fullendt bråkeorgie | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/fullendt-brakeorgie | Fullendt bråkeorgie
Future Of The Left:
Travels With Myself And Another
Bråkerockvidunderet Andy Falkous slår seg inn i midtsommeren med et av årets barskeste album.
Jeg oppdaget ikke det geniale walisiske bandet McLusky før de var oppløste, men skjell falt fra mine øyne da singelsamlingen McLuskyism (2006) dukket opp.
Smartere, mer muskuløs punkrock har ikke verden sett på denne siden av Rocket From The Crypt-høydepunktet Scream, Dracula, Scream!
(1995), og siden oppløsningen har de to McLuskyfraksjonene Shooting At Unarmed Men (gitaristen) og Future Of The Left (vokalist Andy Falkous samt trommeslager) fomlet rundt over flere album uten å finne formen.
Dette endrer Falkous med Travels With Myself And Another; dette er blant årets tøffeste rockalbum så langt.
Her representert ved singelen ”The Hope That House Built”:
Future Of The Left dyrker lyden av å være en trio; et komprimert, tørt lydbilde med kun trommer/vokal/bass/gitar- og så lenge man har Andy Falkous ved mikrofonen trenger vi ikke mer.
Han er en løs kanon som kombinerer kauking og patos (som i singelen over) mesterlig.
Bandet fenger, sparker fra seg og buldrer, og låter som ”Arming Eritrea”, ”Throwing Bricks At Trains”, ”Chin Music” og den Turbonegerske ”You Need Satan More Than He Needs You” bobler over av smittende energi.
Travels With Myself And Another er sommerens skitneste eventyr, et minimalistisk stykke bråkekunst som bør dirre i de tusen campingstoler i all overskuelig fremtid.
Hør albumet på Spotify her.
|
|
001180 | train | 3 | music | 28 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | Generasjonsskifte? | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/generasjonsskifte | Generasjonsskifte?
Tortoise: Beacons Of Ancestorship
Hva gjør et band som har definert en sjanger og en scene når de skal sette i gang med sitt sjette album?
Tortoise velger å rykke tilbake til start.
Gjennom fem album fra og med debuten i 1994 har Chicago-bandet skapt sitt eget univers – et sted som er bare deres, men som mange naturlig nok har latt seg inspirere av.
For ensemblet har tatt klare valg ved hver utgivelse –etter den luftige og eksperimentelle TNT (1998) kom det smellkomprimerte rytmemonsteret Standards (2001), mens den grovt underkjente It's All Around You (2004) (med pluss i margen for et herlig cover) tok en avstikker inn i et mer harmonisk og underdrivende lydlandskap.
Det føles altså alltid som en begivenhet når det kommer en ny Tortoise- plate, men på Beacons Of Ancestorship er det forbausende få nye ideer å spore.
Det var varslet en mer organisk og groove-basert plate, noe som delvis stemmer – ”Yinxianghechengqi” bidrar med støy og krautrock, mens ”Northern Something” også har et fint driv, på tross av den snikende følelsen av at gjengen her er mer entusiastiske for sin nye synthesizer fremfor selve låtskrivingen.
Dessverre, må man kunne si, er retningen denne gangen verken klar eller innholdsrik nok til å definere en ny æra for Tortoise, for albumet fremstår som forbausende passivt.
Det finnes lysglimt, som den hypnotiske og rytmesterke ”Gigantes”, klassiske ”Charteroak Foundation” samt rolige ”The Fall Of Seven Diamonds Plus One” – en låt som forøvrig ligner farlig mye på TNT-klassikeren "I Set My Face To The Hillside” - men oppturene er likevel tydelig i undertall.
Det sier dessverre litt når det beste materialet på sjettealbumet er det som lener seg mest på fortiden, hvilket unektelig strider mot konseptet om Tortoise som premissleverandører.
|
|
001181 | train | 3 | music | 29 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | For mange Madonnaer | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/for-mange-madonnaer | For mange Madonnaer
Madonna, Valle Hovin
Popdronninga flakker fra personlighet til personlighet: bare innimellom blir det stor underholdning.
Etter en entré en dronning verdig, med lunt smil og beinet slengt over armlenet på trona, gir Madonna oss et par kontrollerte låter fra sitt siste album.
Lyden skjærer, og det er vanskelig å få grep om noe i starten.
Dansehiten Vogue, smart nok miksa med deler av den nyere "4 Minutes", gir en viss uttelling.
Men like etter at vi endelig får litt fot forsvinner hun bak scena og overlater oss til en død video.
Madonna, av alle, bør vite at timing er alt.
Og denne gangen suger timinga hennes.
Bedre blir det ikke idet Madonna, DJen og spreke dansere sklir inn i en underholdende, men billig Michael Jackson-hyllest.
Det bør slå henne rett i ansiktet hvor umiddelbart publikum reagerer på Jackson-beatsa.
En lignende reaksjon på hennes eget materiale må hun vente i over en time på.
Konserten forsøker å oppsummere en flakkende tilværelse, og det er gøy å høre og se på når hun selvbevisst går imellom dansere kledd opp i hennes forskjellige epokekostymer - fra "Like a virgin"-blondene til de spisse designerpuppene.
Men på de fleste andre låtene jager hun bare videre etter nye versjoner til sine gamle låter, som en flyktning i sitt eget show.
Kabbala-trance.
Selvsagt er mitt gamle idol sterkt nok til å sneie innom noe kløktig, og skikkelig morsomt, innimellom.
Som en underholdningens yppersteprestinne slenger hun oss en slags kabbala-trance-versjon av "Like A Prayer" (opprinnelig i gospeldrakt..).
Den religiøse balansegangen kan du fortsatt, mor:
Nestekjærlige visdomsord fra islam, jødedom, kristendom, hinduismen, med flere, bindes sammen av et dundrende trancetema.
En SKAMLØST herlig versjon.
Allikevel, etter for mange intetsigende sanger, la oss stille det brutale spørsmålet nok en gang:
Ser vi en dalende stjerne?
Jeg håper stjernestøvet hennes bare trenger litt omgruppering, og at dette er en mellomperiode.
Kanskje før Madonna lander en ny identitet.
For: jeg så dronninga smile, og det så ut som hu mente det.
Jeg skulle bare ønske Oslo ikke ble det der kjedelige mellomstoppestedet hennes.
Se Madonna, danserne og publikum i NRK nett-TV her.
Bildegalleri fra Valle Hovin:
|
|
001182 | train | 6 | music | 1 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Redaksjonen | Magnifikt og effektivt | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/magnifikt-og-effektivt | Magnifikt og effektivt
U2, Ullevi, Göteborg
U2 har døpt sin nåværende turné til "The 360 Tour".
Og leverer et like ambisiøst som storslått show det er lett å bli svimmel av, mener Lydverkets anmelder i Göteborg.
Det irske firkløvret kommer ikke til Norge i år, men denne helga er de i hvert fall i Sverige, hvor de fredag kveld overbeviste stort på sin første av to konserter i Göteborg.
Det startet riktignok litt tregt, hvor kraftig vind røsket i låtene og sørget for at åpningslåten ”Breathe” bare opplevdes som en litt fjern bris, mens stivbente ”Get On Your Boots” satt fast i Ullevi-betongen.
Likevel måtte vi ikke vente lenger enn til fjerdelåten ”Magnificent” før vi skimtet konturene til det som skulle ende som en magnifikk kveld.
For på årets turné har ”stormannsgale” U2 klart kunstykket å bli større enn noensinne – samtidig som de skaper en illusjon av nærhet og intimitet som ikke burde være mulig å få til i arenasammenheng.
Hemmeligheten ligger i det banebrytende sirkelrunde scenerigget, hvor en mer enn 50 meter høy og 390 tonn tung romstasjon med utallige bevegelige deler ”henger” over scenen.
Og med fire gigantiske klør plantet i publikumshavet på en måte som slipper folkemengden tett innpå romstasjonen (eller kanskje er det en sci-fi edderkopp) gir scenen alle fri sikt til alle kanter, mens den sirkelrunde videoskjermen langt der oppe leverer sylskarpe bilder som trekker periferien nærmere origo.
Men selv om rammen er så storslått at det er lett å bli svimmel av mindre, må den fylles med innhold for at helheten skal bli meningsfull.
Og det makter de fire irene med bravur.
The Edge sender sine karakteristiske ekko- og klangrike gitarstråler opp mot kveldshimmelen, mens Adam Clayton og Larry Mullen Jr. holder rockemonsteret på stø kurs og gir bandet den nødvendige bakkekontakten.
Og Bono?
Er Bono.
Med det ene beinet plantet i den forføriske rocketradisjonen og det andre i samfunnsengasjementets tegn.
Men smart nok lot bandet rockefoten og fredagsfesten regjere lenge, før han godt over halvveis i konserten minner oss om at det finnes en annen og langt mer brutal verden utenfor stadionmurene.
Først med en intens versjon av "Sunday Bloody Sunday”, akkompanjert av brutale og dagsaktuelle bilder på videoskjermen.
Og deretter med bønnen om ”Pride”, før Burmas fengslede fredsprisvinner Aung San Suu Kyi æres med sangen ”Walk On”, mens bilder fra hennes liv speiles på videoskjermen og 50 mennesker paraderer bak San Suu-ansiktsmasker i utkanten av den sirkelrunde scenen.
Og like etter at den burmesiske samvittighetsfangen har fått Bonos forsikring ”You’ll never walk alone”, slipper Desmond Tutu til med en intens appell om internasjonal solidaritet og påminnelsen om at vi alle er én.
Eller for å si det med Bono, ”One”.
Nær sagt selvsagt står denne harmoniske klassikeren fortsatt på U2-repertoaret, men ellers er det befriende å se at de har guts til å vektlegge sistealbumet ”No Line On The Horizon” så mye som de gjør, spesielt med tanke på at det langt fra er deres mest vellykkede plate.
Fredag åpnet de like gjerne med fire låter fra denne, og supplerte med ytterligere tre, mens gamle favoritter (foruten de allerede nevnte) som ”Beautiful Day”, ”Desire”, Vertigo” og”With or Without You” strødd rundt om i settet minnet oss om bandets gedigne katalog.
Og det er der vi så gjerne lar oss forføre av Bono og U2, og lar Bono-skeptikerne seile sin egen sjø.
U2 har sanger og et engasjement som gir helheten en ekstra dimensjon.
Og ikke minst: de har midlene som skal til for å skape en opplevelse og et show som går utenpå det aller meste vi noensinne har opplevd.
Dette spilte U2 i Göteborg, fredag 31. juli:
1.
Breathe 2.
No Line
On The Horison 3. Get On Your Boots 4. Magnificent 5. Beautiful Day 6. Mysterious Ways 7. One 8. Until The End Of The World 9. Desire 10.
Stuck In A Moment You Can´t Get Out 11.
Unknown Caller 12. The Unforgettable Fire 13.
City Of Blinding Lights 14.
Vertigo 15. I’ll Go Crazy If I Don’t Go Crazy Tonight 16.
Sunday Bloody Sunday 17.
Pride 18. MLK 19.
Walk On 20.
Where The Streets Have No Name
Ekstranummer:
1. Ultra Violet 2. With Or Without You 3.
Moments of Surrender
For å anmelde U2s konsert i Göteborg, benyttet Lydverket seg av frilanser Leif Gjerstad som har jobbet som musikkjournalist i 30 år, for blant andre Dagbladet, NTB og NRK.
Har sett og intervjuet
U2 flere ganger, første konserten i Dublin sommeren 1980.
|
|
001183 | train | 5 | music | 3 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Når svenskene skrur på sjarmen | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/nar-svenskene-skrur-pa-sjarmen | Når svenskene skrur på sjarmen
JJ: JJ No. 2
Inkognito-svensker leverer årets fineste ”sval sommerkveld”-lydspor.
Man kan undre seg hva grunnen til at JJ røper ekstremt lite om seg selv skal kunne være, men sannsynligheten for at det kan skjule seg folk fra andre band i og rundt Sincerely Yours-enklaven (The Tough Alliance, The Embassy, Air France) er vel til stede.
Det er dog ingen vits i å dvele alt for lenge ved dette anonymitets-kjøret; det viktige her er at JJ No. 2 er en nydelig bunke låter som på mange måter konkretiserer hele den svenske sveve-elektropopscenen ned til de mest vellykkede tjuefem minuttene fra den kanten.
Dette vil si et imponerende varmtprodusert lydbilde dominert av duvende, elektroniske sydlandske rytmer, strykere og akustiske gitarer.
Dette med en klangsterk kvinnevokal på toppen.
Her ved ”From Africa To Malaga”:
De lefler mye med småkomiske referanser (sistelåten ”Me & Dean” parafraserer Taylor Daynes ”Tell It To My Heart”, de siterer Toto og sampler fra Lil’ Wayne), men det blir allikevel ikke for ironisk.
Det man i stedet sitter igjen med er et sjarmerende mykt, smellvakkert album fra noen svensker som kommer til å få det vanskelig med å opprettholde anonymiteten når dette får den oppmerksomheten det fortjener.
Hør hele albumet i Wimp her
|
|
001184 | train | 4 | music | 7 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | En ensom planet | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/en-ensom-planet | En ensom planet
Tiny Vipers:
Life On Earth
Tiny Vipers' andre album er magisk – av og til.
Fra Seattle kommer Jesy Fortino, en ung amerikansk sangerinne som kaller prosjektet sitt Tiny Vipers.
Gitt ut på undergrunnsbastionen Sub Pop er hun en av mange nye indieheltinner på den amerikanske scenen, en trang skog der det er vanskelig å finne stien som leder til viden anerkjennelse.
Et minstekrav er altså særegenhet, og i Fortinos tilfelle er det et nærmest dogmatisk fokus på vokal og gitar hun velger å forfølge.
Det er ensomt og minimalistisk, og i slike landskap er fallhøyden også stor.
Tiny Vipers’ andre album Life Of Earth byr på opp- og nedturer, for det er tydelig at Fortino er ung og tydeligvis ikke helt klar for den store oppgaven å skulle underholde og bevege lytteren i en hel time - kun hjulpet av stemme, akustisk gitar og tekst.
Platen har kvaliteter som bakgrunnsmusikk, noen låter potensielt også som lydspor til amerikanske indie-filmer, men kun deler av platen makter i lengre passasjer å stå på egne ben.
Jesy Fortino trives i det tankefulle og mollstemte hjørnet, men det er en barnesykdom å kun formidle én følelse i løpet av en hel plate.
Når hun i tillegg har en noe uheldig uramerikansk knekk i visse fraseringer, føler man at bidrag fra andre instrumenter hadde vært hjelpsomt.
Fra intervjuer med Fortino kan man lese at hun lager låtene sine i løpet av kort tid, og tidlig i prosessen spiller de inn for deretter å la studiotekniker Andrew Hernandez leke med dem.
Hvor fritt han faktisk tolker henne er vanskelig å vite ut fra å lytte på albumet, for sangene fremstår utarrangerte og simplistiske, og sjelden dras ting i uventede retninger.
Men det finnes flere fine lyspunkt her, som den messende ”Young God” og ikke minst ”Tiger Mountain”, der Seattle-jenta våger å legge stemmen i flere om enn forsiktige lag.
”Twilight Property” har mer enn en fin tittel - her bys det på ambiente lydinnslag som hever musikken noe voldsomt.
Disse låtene representerer da også siste halvdel av platen, og man undres hvorfor hun har spart alt det beste til slutt?
Den helt nydelige avslutteren ”Outside” understreker poenget.
I disse dager kjøper folk dog i større grad mp3-er enn album, så situasjonen er grei nok for blakke studenter, men vil Tiny Vipers underholde i hele 64 minutter ved neste korsvei har hun intet annet valg enn å i langt større grad utforske studioets muligheter.
|
|
001185 | train | 5 | music | 10 | 8 | 2,009 | Oslos mest funksjonelle tak, fullt orkester og verdens mest bevegende stemme. Kan det bli ille? Nei! | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Vakre Antony | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/vakre-antony | Vakre Antony
Oslos mest funksjonelle tak, fullt orkester og verdens mest bevegende stemme.
Kan det bli ille?
Nei!
Antony and the Johnsons og Operaorkesteret, Operataket
Sjeleristeren Antony Hegarty kler symfoniorkester.
Oslos mest funksjonelle tak, fullt orkester og verdens mest bevegende stemme.
Kan det bli ille?
Nei.
Oslo Jazzfestival åpna i friluft - med en spesialbygd, flytende scene foran Operaen.
Mange nordmenn har et sterkt forhold til Antony and the Johnsons, og jeg er selv en av dem som er på nippet til å sippe bare vokalisten skjærer sanggrimasene sine.
Men foran det norske Operaorkesteret blir han noe sobrere i sin vimsete galskap -vi får til gjengjeld vakre, store versjoner av sangene hans (og en av Beyoncés).
Et par arrangementer har vel pene partier - det blir for trygt når fløytene og strykerne bare følger etter Antonys stemme.
Når det trygge derimot skyves vekk av crescendoer og "styggere" instrumenter, blir det straks mer interessant.
Orkesteret ruller mot oss på crescendoet på "For Today I Am A Boy" - og perkusjonen hakker seg inn i "Everything Is New".
Vakkert - og interessant - er det også når sanger settes i gang med stille stryk, når buestrøket høres ut som ett langt ett og får cellotonen til å renne som ei stille elv.
Mens Antonys stemme beveger seg som forventa; i søkende vibrerende vindkast.
Musikkens form og frilufta gjør det lett å sitte å legge merke til og nyte detaljer i lydbildet.
Som scene og setting fungererer operataket helt optimalt.
Hurra Snøhetta, hadde dere tenkt på denne bruksmåten også?
Lyden kan naturlig nok ikke måle seg med inne i huset, men til å være utendørs lyder det behagelig flott.
Den nye operastjerna.
Antony avslutter halvannen time med en nyskrevet, låt, der triller og markerte strykere bærer fram historien om at Jesus vil bli gjenfødt som en afghansk kvinne.
Antony er tydelig fornøyd, oppløftet og oppløftende i sin selverklærte urealistiske tro på det feminine.
Den nye "Salt, Silver And Oxygen" blir høydepunktet fra en "jeg var der"-kveld, ledet av ei stjerne med alternativ operapondus.
|
001186 | train | 5 | music | 10 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Et verdig hvileskjær | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/et-verdig-hvileskjaer | Et verdig hvileskjær
Wilco: Wilco (The Album)
Det er lite fornyelse å spore på Wilcos sjuende ordinære utgivelse, og det er ikke noe stort savn:
Ingen leverer mer helstøpt albumrock enn dette i 2009.
Lenge før de fikk den tvilsomme æren av å bli døpt ”det amerikanske Radiohead” (i kjølvannet av den like deler fragmenterte og monumentale 2002-utgivelsen Yankee Hotel Foxtrot), visste Wilco å skuffe fans som lengtet etter mer av det samme.
Summerteeth (1999), for eksempel, vendte en raus andel av Uncle Tupelo-slengerne bort fra bandet, og slik har det fortsatt for hver plate, med en sunn utskiftning av fanbasen som resultat.
Hvert album har til syvende og sist stått som et monument over Jeff Tweedys utforskertrang og kunstneriske rastløshet, med krumspring i høyst ulike retninger, fra solskinnspop via pur eksperimentalisme til klassisismen som preget deres forrige plate, flotte Sky Blue Sky.
Wilco (The Album) er en logisk oppfølger, og er slik sett deres første pustepause på årevis; øyeblikket der skuldrene for alvor senkes og geipen uanstrengt sendes i retning den ikke ubetydelige andelen indiehoder som forveksler fravær av dissonans med manglende ”tyngde”.
”Bull Black Nova” er likevel en utstrakt hånd (eller kanskje snarere en blodstenkt knyttneve) til de som måtte mene at Tweedy har rotet seg bort i voksentåka de siste årene; denne svært ubehagelige drapsfantasien drones og riffes fram med en intensitet en Marquee Moon verdig.
På den andre siden av emosjonelle skalaen finner du stort sett resten av Wilco (The Album) – ukompliserte, organiske og harmoniske øvelser i spennet mellom vemod (”Country Disappeared”, ”One Wing”, ”Deeper Down”) og gledesstruttende bagateller (”You Never Know”, ”Sonny Feeling”).
Det eneste reelle feilskjæret her bærer tittelen ”I’ll Fight”; den finnes i en bedre versjon på slutten av Sky Blue Sky og heter”On And On And On”.
Wilco (The Album) er – som tittelen antyder – i sum et forsvar for sitt eget format; disse låtene blir definitivt ikke svakere av å nytes i sin intenderte kontekst, gjerne på vinyl av en viss tyngde, med det fårete coveret glisende i fullformat fra platehylla.
Musikk å bli voksen til, og bli voksen av – det er ikke så jævlig som det kan høres ut.
|
|
001187 | train | 3 | music | 10 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Rouxlig nå | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/rouxlig-na | Rouxlig nå
La Roux:
La Roux
Rødtopp og ringrev leverer topptung tålmodighetsprøve fra det forfrosne hjertet av åttitallet.
Den frekke singelen ”In For The Kill” bør du ha fått med deg nå.
Den selvtitulerte debutplaten til elektronikaduoen La Roux, som består av den rødhårede chanteusen Elly Jackson (21) og den langt eldre produsenten Ben Langmaid, byr på mer av det samme, i det minste rent umiddelbart – vi snakker et iskaldt, synthtungt og svært tidsriktig gufs fra 25 år tilbake, da The Human League, Eurythmics, Soft Cell og Visage lydla sin kollektive fremmedgjorthet med de blankeste soniske overflater.
Skjønt, duo og duo:
Det er liten tvil om at det – i det minste fra et reinspikka presseperspektiv – er minst like fruktbart å betrakte La Roux som nok et tilskudd til den høyst salgbare kategorien ”unge, kvinnelige og lett ”egenrådige” (hun har skikkelig rødt hår, altså!) soloartister” som skyller over oss ad nausaeum i disse dager.
Men i motsetning til Little Boots og Florence & The Machine, for å nevne to britiske nykommere det føles uunngåelig å sammenligne Elly Jackson med, viser det seg her å være mindre å hente enn det som først møter øret.
For, altså, ”In For the Kill” er slett ikke noen dum introduksjon til dette universet, og ”Tigerlily” følger fremragende opp; her tvinnes en fornemmelse for catchy melodier og en frakobla eleganse sammen med nærmest irriterende presisjon.
De to neste sporene – ”Quicksand” og ”Bulletproof” – er kun små hakk svakere, men derfra setter nedturen klørne inn i lytteropplevelsen med rå kraft; en skrikende mangel på minneverdige låter gir plass til refleksjoner over Jacksons etter hvert nokså enerverende stemme og det påtrengende fraværet av dynamikk i prosjektets kjerne.
Kall det gjerne britisk inflasjon; sikkert er det at godviljen for fargesterke nykomlinger med som boltrer seg over verdens blogger begynner å bli tynnslitt nå.
|
|
001188 | train | 4 | music | 12 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Jacob Krogvold | Forstyrrelser i atmosfæren | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/forstyrrelser-i-atmosfaeren | Forstyrrelser i atmosfæren
Kråkesølv, Øya/John Dee
Kraftig og vakkert, men med avsporinger.
Tematikken kretser rundt mellommenneskelige forhold og lengsler, mens billedbruken er fra naturen.
På Bodødialekt.
Den nordnorske visetradisjonen har kanskje avlet denne talentfulle gjengen og etterlatt dem i en kurv på trappa til øvingslokalet.
Slikt blir det atmosfærisk melodiøs indiepoppostrock av.
To snedige gitarfigurer på toppen av snedig bassfigur og effekttiv tromming gir stor uttelling i melodier.
Kråkesølv jobber i sirkler, alle ledd og sammenvevninger holder oss oppe, muskler i rytmeseksjonen driver oss videre.
Antall vokalister i et band bør sjelden overstige antall bassister, det holder gjerne med en.
Kråkesølv har tre stykker.
Enten er det noe i drikkevannet i Bodø, eller så har de knekt sangkoden i felleskap og dermed endt opp med den samme tilnærmingen til musikken.
I kveld frontes bandet godt av alle sølvguttene, frontfigurjobben roterer uten at noen faller av.
(Om du truer med bank, og det gjør du jo, må jeg inrømme at jeg er spesielt svak for fraseringene til Fredrik Olsen).
Det trenger kanskje ikke være så vanskelig å skrive på norsk.
Kråkesølv er ikke redde for naivistiske trekk, og holder seg nokså pent unna klisjeer.
De benytter seg av musikaliteten i språket, og de gjør det på et vis som vil få tusen andre norske band til å tenke over språkvalget sitt en gang til.
Det har visstnok blitt en tradisjon å ha gjester på scenen når Kråkesølv spiller i Oslo.
For et band som gjør klokest i å holde intensiteten oppe stykker dette opp den halvtimelange opplevelsen på uheldig vis.
Synkrontromming på "Skredder" (prima låt), gir ikke uttelling.
En litt utilpass Truls Heggero med teksten på gule lapper forringer opplevelsen.
Det er i beste fall gøyalt å høre Truls på Bodømål.
Kvartetten spiller seg raskt inn igjen før det hele er over, men vi kommer ikke i mål.
Etter enhver festivaljobb skal man forlate et publikum som ønsker seg mer.
Men ikke uten opplevelsen av å ha sett bandet på sitt beste.
Nå sitter låtene, men den store stemningen må vente bak neste sving.
Ta styring!
Gullet er i hånden.
Få det!
Helhet uten avsporinger!
|
|
001189 | train | 4 | music | 12 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Hardhousene | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/hardhousene | Hardhousene
Bygdin, Blå, Øyafestivalen
Fra bygda til Berlin og nesten tilbake.
Halvparten av 120 Days driver og lærer seg house.
Et støyteppe trekkes opp av laptopene og reiser seg mot publikum.
Idét teppet har blitt passe tjukt nok, faller det og det første frislippet i form av hoppende house flyter mot oss.
Altså har de timinga i orden, Arne Støy og Kjetil Ovesen.
De to som ble lei av å ikke få ut nok musikk via 120 Days, og som tok maskinene i egne hender.
Dermed ble instrumentalprosjektet Bygdin til, med bandnavn og låttitler henta fra Norgeskartet.
Og med et uttalt mål om å få oss til å danse - tydelig inspirert av andre norske sjanger-suksesser som Diskjokke og Lindstrøm.
Denne seine kvelden på Blå, på den spekka "opptakt"-dagen av Øyafestivalen har allerede noe av publikum rent ut av lokalene idet de to går på scena rundt midnatt, og det skal vise seg at Bygdin ikke klarer å holde de gjenværende helt i ånde til siste slutt, heller.
God timing.
Rett nok har de timinga, med en bygg opp-, slipp fri-, legg ned-struktur som alltid funker på klubbgulv.
De har også fine kontraster, med støy versus flyt som den fineste.
Finalen, med lag av bråk i klang, som legger seg over hovedrytmen av hard house, faller ut i et snøras av hvit støy, og viser oss hva Bygdin har potensiale til å bli.
Introvert.
Men det store hinderet er mangelen på liv bak skjermene.
Et større uttrykt ønske om å kommunisere med hverandre, og ikke minst, med publikum, ville smurt oss bedre.
Energien deres ser ut til å butte litt.
Når de har gått opp ruta flere ganger, vil den sikkert flyte bedre og nå flere i publikum.
At noen valgte å gå før Bygdins 40 minutter var over kan selvsagt også ha noe å gjøre med siste trikken hjem.
|
|
001190 | train | 5 | music | 12 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Egnet for regnet | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/egnet-for-regnet | Egnet for regnet
The Bronx, Sjøsiden
Konserten med The Bronx var i ferd med å skli inn i forglemmelsen.
Så åpnet dikene seg..
Det er vanskelig å skulle overbevise et, som Erlend Øye-annonsert, avmålt Øyapublikum om sin fortreffelighet når man er et amerikansk rockband med liten Norgesfartstid og et minimalt platesalg bak seg.
Nå begynte da også The Bronx-konserten akkurat slik; som en rutinepreget utblåsning fra bandets imponerende konsistente diskografi, uten at publikum brød seg nevneverdig, selv om de gikk hardt ut, med den fantastiske The Bronx I-starteren "Heart Attack American" som førstelåt.
Etter hvert gled dog låtene inn i hverandre, der Sjøsidens grøtete lydbilde heller ikke hjalp viderverdig til.
Dette var i det hele tatt en konsert som var på god vei til å bli forglemmelig, der også vokalist Matt Caughtrans tidlige, Les Savy Fav-aktige "inn-blant-publikums"-interaksjon falt noe gjennom.
Det var derimot da regnet pøset ned i centimetersstore dråper at bandet virkelig kom til sin rett.
LA-bandet blandet sitt eget øs inn med regnets på fortreffelig vis, det virket som om den intense regnskuren var akkurat det energitilskuddet de trengte for virkelig å gi det lille ekstra.
Publikumsskaren (de som ikke sprang fra vannet) ble også ekstra tent, og fra de pumpet ut karrierebeste "False Alarm" og Caughtran sang resten av konserten ute blant den søkkvåte og mer og mer lydhøre lytteskaren ble dette en blaut rockfest som virkelig fikk blodet til å pumpe blant de førstedagsnølende tilhørere.
The Bronx trengte det ustabile augustværet for å gi det lille ekstra, og når de fikk akkurat dét ble dette en konsert som gikk fra å være moderat til ekstatisk.
|
|
001191 | train | 5 | music | 12 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Duve-stråling | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/duve-straling | Duve-stråling
Vampire Weekend, Sjøsiden
Vampire Weekend skuffet ingen der de duvet i takt med et afro-koseklart Øyafestivalpublikum.
Det finnes neppe noen skandinavisk festival med større tetthet av Vampire Weekend-album per publikum enn på Øya, og derfor var det da heller intet sjokk at Brooklynbandet så til de grader preket til menigheten når de i stekende stol fremførte hele sitt fortjent bejublede debutalbum som festivalens første virkelig store utenlandske attraksjon.
De viker ikke voldsomt fra studioinnspillingene, men denne konsise, improfientlige holdningen irriterer lite når man får låter som "Mansard Roof", "Campus" og "Cape Cod Kwassa-Kwassa" på rekke og rad.
Låtene går gjennomgående noe saktere enn vi er vant dem (spesielt "Bryn", som går i omtrent halv fart), men duve-vennlig tempo passer bra såpass tidlig i festivaluken.
De fire nye låtene de spilte introduserer nye elementer til bandets hvite afropop, der både synthtrommer, en slags kastrat-jodling og en (noe skremmende) ska-flørt treffer blink blant bandets elleve tidligere klassikere; spesielt når de faktisk da spiller seg gjennom hele debutplaten.
Det knytter seg stor forventning til kvartettens annonserte andrealbum som kommer til høsten, og med denne sjarmen og flere potensielle klassikere blant det nye materiale (spesielt "Ladies Of Cambridge") kommer folk til å duve i takt med dem på festivalsomre også i årene fremover.
Bilder fra Øyafestivalen kan du se her
|
|
001192 | train | 4 | music | 12 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Jazzå, Ulver? | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/jazza-ulver | Jazzå, Ulver?
Ulver
Hvor ble det av flodbølgen av mørke og melankoli?
Stoppa av en dike av forventninger?
Ulver.
Årets må-se-band.
Øyafestivalen er én av få muligheter til å få dem med seg.
Som svartmetall-band spilte de konserter, men i år møter de publikum for første gang med sin helt spesielle blanding av industri, ambient og eksperimentell stemningsmusikk.
Live får vi et utvida Ulver: fire ekstra musikere, der Jørgen Munkebys (Shining) saxofon og Lars Pedersens (When) perkusjon er mest markante mot bølgene av de andres pauker, tangenter, strenger og elektronikk.
Sangene, inkludert "For The Love Of God" og "In The Red" er relativt tilgjengelige, melodiøse, skilt av brutt jazz.
Hver og en er mest opptatt av sin egen stasjon på scena - enkelte ganger i synlig samspill med filmkunsten bak dem.
Kun den minste ulven, jazzsaxofonisten (som er med på færrest sanger), tar en slags lederrolle.
Kanskje var forventningene mine skrudd for høyt denne ene gangen.
Kanskje var det forventningene hos bandet på forhånd som hindra dem i å finne sammen som den mørke krafta de burde vært for oss?
Tatt i betraktning hvor bra alt de lager er.
Tross dette, på partiene der deres umiskjennelige drag av maskinelle strenger drar oss med, er det til et sted fullt av klang og luft.
Og, endelig: på "Not Saved," organiserer ei pauke det stille drivet forsiktig.
Det løsner.
Men for seint.
Dette er siste stykke musikk.
Merkelig å bli etterlatt nesten-fornøyd etter å ha blitt gitt så stor musikk.
Tross dette vil jeg fastholde: 2009.
Året du måtte se Ulver.
Kanskje.
Bilder fra konserten:
|
|
001193 | train | 5 | music | 13 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Alt er tilgitt | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/alt-er-tilgitt | Alt er tilgitt
Kåre & The Cavemen, Enga
Kåre & co. anno 2009 er et bortkastet bra band.
Oslo-rockens hjerte har bevret lengselsfullt etter denne gjenforeningen, selv om den retter søkelyset mot hvor vanskelig det kan være å balansere personlig kjemi med musikalsk evne og vilje.
Knut, Kåre og resten av nittitallsårgangen av Kåre & The Cavemen tar farvel med verden et omtrentlig tiår etter at konstellasjonen raknet, og på Øya entrer et knippe sortkledde menn som har en siste ting å bevise scenen.
Det er stort i seg selv, men til syvende og sist står og faller alt på gruppens formidling, forvaltning og forståelse av sine to første, semi-klassiske album.
Jeg så bandet live i 1999 eller 2000; de spilte på Rockefeller og etterlot publikum (inkludert meg selv) i en mølje av gråt, latter, dansing og gåsehud.
I kveld står det i langt mindre grad om liv og død, Knut Schreiners lakoniske mellomsnakk avslører tvert imot et band som fremfor alt har oppdaget hvor gøy det er å spille sammen, og som uten å prøve å kamuflere gamle arr endelig ser ut til å skjønne det mange av oss har forstått en stund:
Det finnes ikke et norsk band som når Harestua-gjengen til anklene hva retrofølsomhet, arrangementsteft og pur eleganse angår.
Svært mye av dette må tilskrives Schreiner, som trosser tilløp til rusk i det håndtverksmessige maskineriet og farer over hele bandets tidlige katalog med presis hånd og nyspissede ører.
Resultatet er at det surf- og stylingorienterte (og kanskje bittelitt ironiske) Jet Age-materialet nesten rager der oppe med det mer frakobla, fjerne og truende sexy A Long Day´s Flight...-albumet, til tross for at sistnevnte var et stort steg opp på plate.
Høydepunktene på Engascenen teller "Down The Road Of Golden Dust", "Girlfriend In Tacoma" og en forrykende versjon av "Filadelfia", tre låter (av mange!) som alle hinter om hvor hvilke høyder K&tC tangerte rent låtskrivermessig da de var på topp.
Knut Schreiner har signalisert at han ønsker å bruke tida som kommer på å skrive og spille inn musikk i nettopp dette soniske nabolaget.
Jeg håper han tar med seg denne årgangen medmusikanter; de kommuniserer fortsatt ypperlig etter alle disse årene.
Men den vakreste lyden i verden er, når alt kommer til alt, lyden av et hjerte som slår.
Kåre & The Cavemen legger stetoskopet over brystet og pumper lyden ut med stor overbevisning.
La det bare ikke bli ti år til neste gang, gutter.
Flere bilder fra Øyafestivalen her
|
|
001194 | train | 3 | music | 13 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Glir forbi | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/glir-forbi | Glir forbi
Mew, Enga
Det låter stort, seriøst og tidvis smukt, men som selvutnevnte riddere av stadionindie har Mew fortsatt et stykke igjen å gå.
Drengene i Mew har en rekke ting som taler imot dem.
La meg kjapt nevne tre:
De er dypt, nærmest kokett pretensiøse, de gir platene sine uutholdelig daffe titler og er attpåtil danske som Kim Larsen svøpt i rød salami, med alt det innebærer av dårlig musikalsk karma.
Det er fristende å kalle dem indierockens Pink Floyd, med tjukke lag av ambisjoner smurt utover skjortebrystet og seintflytende "magi" (merk gåseøynene) murrende i hver avkrok av deres gigantomane univers.
Samtidig er det umulig å ikke føle en viss respekt for dette befriende egenartede og lite hipsterorienterte orkesteret.
Episk, allsangbar og smart albumrock kommer vi til å trenge til krampa tar oss, og på sitt beste leverer Mew en utsøkt tapning av nettopp dét.
Formtoppene inntreffer imidlertid for sjeldent på denne Øya-onsdagen, og i sum etterlater trioen både venner og fiender uberørt.
Låter som "Am I Wry?
No" og "Special" boltrer seg side om side med sanger fra den (etter noen gjennomlyttinger) svært lovende kommende platen No More Stories..., der særlig den smått geniale singelen "Introducing Palace Players" stikker seg ut som en bærekraftig vei videre for bandet.
Men i det store og det hele er vokalist Jonas Bjerre verken interessert i eller kapabel til å etablere noen reell kontakt med publikum, og det hele avleveres såpass stort, majestetisk, ukarismatisk og iskaldt at tanken på Satyricon-konserten hundre meter lenger borte varmer, tro det eller ei.
Pluss i boka anføres for en mektig avslutning (digre "Comforting Sounds").
Problemet er ikke først og fremst at bandet har forsvunnet inn i sin egen vakre boble lenge før den tid, men at de mangler muskler til å dra oss inn sammen med dem.
Bilder fra konserten:
|
|
001195 | train | 5 | music | 13 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Florence og et karismatisk maskineri | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/florence-og-et-karismatisk-maskineri | Florence og et karismatisk maskineri
Florence And The Machine, Sjøsiden
Vel sto Florence And The Machine publikumsmessig i skyggen av samtidigspillende Wilco, men på scenen strålte de.
Florence Welch kom til Øya med et meget godt debutalbum i kjoleermene, og flankert av et maskineri bestående av blant annet en mannlig harpist og en allstedsværende trommeslager fikk da også hennes dramatiske pop vist seg fra sine beste sider på Øyas mest innklemte scene.
Kollega Marius Asp dro i sin albumanmeldelse frem Kate Bush-referansene, og disse kom også godt frem her; likheten er først og fremst en knusende nærværende stemme, og den lå også såpass langt fremme i lydbildet at man aldri dro i tvil hvem som eide scenen.
Med sitt flammende røde hår og flaggermusaktige kjole ser hun mest ut som en krysning mellom Tori Amos og Cruella DeVil, og til tross for enkelte trommeloopsproblemer og anslag til rorbuvitsing, er det gjennom intense og storslagne fremførelser av debutalbumshøydepunkter som "Kiss With A Fist" og "Dog Days Are Over" at hun virkelig vinner publikum.
Konserthøydepunktet blir allikevel en spektakulær versjon av Fever Rays "If I Had A Heart", som faktisk også overskygger avslutningslåten- singelen "Rabbit Heart (Raise It Up".
Alt dette var mer enn nok til å overbevise alle tilhørere om at Florence And The Machine er Storbritannias sterkeste, nye røst (Bat For Lashes må herved se seg forbigått), og med denne karismaen og formidable musikalske formidlingsevne er dette en konsertopplevelse man bare må glede seg til å oppleve igjen.
Flere bilder fra Øyafestivalen kan du se her
|
|
001196 | train | 5 | music | 13 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Andreas Øverland | Lyden av lovnad | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/lyden-av-lovnad | Lyden av lovnad
John Olav Nilsen&Gjengen, Vika
John Olav Nilsen&Gjengen er definisjonen av begrepet "hjertet utapå skjorta".
Hypen har ligget tjukt utapå det siste halvåret.
Uten annet enn et par myspace-låter og en urørt-finale å vise til havnet sitatvennlige John Olav Nilsen over to sider av nærsagt alle magasiner nær deg.
Men mer eller mindre presise sammenlikninger av typen «Den nye Jokke», «Norges Håkan Hellstrøm» utelater dog et viktig faktum – John Olav Nilsen & Gjengen er ikke bare glad i alkohol og er ikke bare villige til å være åpne om skandaler og helvete.
De sitter også på et knippe knallsterke låter som lener seg på britisk åttitalls arbeiderklasserock.
Noe de førti minuttene og ti låtene som ble presentert for et stadig voksende publikum foran Vika-scenen også vitnet om.
For å ta det åpenbare først; Nilsen er en gudegave av en frontfigur for ethvert band.
Begrepet «hjertet utapå skjorta» har sjeldent passet bedre på en norsk vokalist.
En deilig sjarmerende blanding av arroganse og sårbarhet, innbitthet og ønske om å kommunisere gjør ham til en av de mest naturlige frontfigurene landet har i disse dager.
Og jaggu klarer han seg ikke tålelig bra vokalmessig, live også.
«Ti Ganger Tusen» viser seg som en live-vinner, vakre «Hull i Himmelen» er en liten perle av og en ny Clash-aktig ballade(!) i "Si Det" (?) sitter som et skudd.
Riktignok lener bandet seg tidvis i litt for stor grad på frontmannen sin, men der gjengen bak ham i stor grad var en klump rundt foten på by:larm, har tida i øvingslokalet kommet godt med også for dem.
Misforstå meg rett - de er ikke verken distingverte eller elegante ennå og det går heldigvis litt for fort, rett fram.
I forhold til tidligere snakker vi skranglete tight, framfor fullstendig uvørent og ukontrollert.
John Olav Nilsen&Gjengen leverer neppe Øyas klareste femmer.
Til det er det ennå litt for langt opp til de aller beste i klassen, men uten engang å ha en skive i ryggen takler John Olav Nilsen&Gjengen live-jobbing uforskammet godt.
John Olav Nilsen&Gjengen anno August 2009 er rett og slett lyden av lovnad om en debut av det glimrende slaget.
|
|
001197 | train | 5 | music | 14 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Rastløs rock'n'roll | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/rastl%c3%b8s-rocknroll | Rastløs rock'n'roll
Arctic Monkeys, Enga
Arctic Monkeys er i slaget før plateslipp, og går rett på samme hva de støter på.
Ikke det at britene støter på så mange hindringer denne kvelden: lyden er passe spredd, tydelig og brei.
Publikum er velvillige.
Og Arctic Monkeys skal iløpet av kvelden levere et par av sine hvasse, rastløse hits.
Hits som får de ivrigste til å poge - og resten av oss til å skjønne at jentene på første rad gjerne skriver bandnavnet i panna si.
Arctic Monkeys er ikke Øyafestivalens aller mest interessante, ved første ørekast.
Det går flere enn tolv band på dusinet i samme sjanger.
Men sangene deres har en umiskjennelig lyd, de veksler seg ut og inn som bare disse folene kan.
Og konserten er lett å følge: de underholder oss i ånde, med sine rett fram låter som samtidig rommer mye sjel.
Sjelen samles best i Alex Turners tydelige, uredde stemme på deres nye "Potion Approaching" i kveld (se lenka over for en tidligere framføring av låta!) - før de fortsetter med godt luggende gitarer på "If You Were There, Beware".
Fortellingene om kjærlighet, og imitert kjærlighet; lost and found - og rota bort og unnskyldt, når godt ut fra scena.
Nok sjel er det også i avsluttende "505", og vi er ført godt og ganske raskt i havn.
Ingen overraskelser, men en tett rad gode sanger.
De har med seg litt boogie, svartsabbatsk hardrock og hardcoreøs i flightcase'n:
Arctic Monkeys live er fortsatt gode ambassadører for ny danserock'n'roll, baby!
|
|
001198 | train | 5 | music | 14 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Andreas Øverland | Lampefeber | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/lampefeber | Lampefeber
Fever Ray, Sjøsiden
Øyas kanskje mest introverte opptreden til tross – Karin Dreijer skapte feberstemning i middeladerparken.
En sceneskrekkplaget Karin Dreijer innhyllet i mørke og nok røyk til at en kun ser konturene av henne.
Et band teatralsk utkledd som fabeldyr, omgitt av et par dusin stålamper som ser ut som de er hentet ut fra et dødsbo.
Legg til en laserkanon.
Det høres ikke ut som resepten på suksess?
Vel, der tar du fryktelig feil.
Fever Rays Øya-konsert nærmet seg nemlig magisk, på tross av å være det mest introverte som setter sine bein i middelalderparken i år.
Fra åpningslåta «If I Had A Heart» er publikumskontakten er fullstendig fraværende og det er umulig å skjelne særlig mye annet enn konturene av Dreijer og resten av bandet.
Bortsett fra to store laserkanoner skjer det stort sett det ikke mye annet enn at at lyset fra de nevnte stålampene skrus opp og ned, og det hele er påtaeklig statisk - publikumsfrieriets antitese, så og si.
Konserten minner altså mer om et visuelt vakuum enn et show i tradisjonell forstand, men det pussige er at dette vakuumet gir rom og utfyller til Fever Rays bekmørke, synthtunge og skrudde lydbilde, snarere enn å gjøre det uinteressant og ekskluderende.
Fra åpningslåta «If I had a heart», og gjennom fantastiske «Keep The Streets Empty» og skrudde «Concrete Walls», helt fram til de går av til synthdroning i avslutningen «Coconut» suges man inn i universet NME presist beskriver som «slow-burning» og blir der.
Nyansene avsløres i større grad enn på plate, et par utmerket plasserte gitarpartier fyller ut lydbildet og Dreijers manipulerte stemme skjærer gjennom det meste, også live.
Sammenliknet med Roskilde-konserten tidligere i sommer klarer Dreijer med følge seg bedre innrammet av Middelalderparken enn av teltduker, muligens fordi de skrur tempoet et hakk høyere, og gjør det enda et hakk mørkete.
De seige og delvis forstyrrende låtene ligger dog svært tett opp til albumet, og en av innvendingene kommer definitvt til å være at det hele minner mer om en ren avspilling av skiva spor for spor enn en konsert.
Jeg velger å si meg uenig.
På samme måte som debutalbumet trenger tid og utfordrer lytteren, gjør også Fever Ray det live, og på samme måte er låtene hypnotisk seige, slående vakre og nesten umulig å la gå inn på seg.
Fever Rays selvtitulerte debutskive er et av undertegnedes få ordentlige høydepunkter dette plateåret, og utvilsomt en sterk årets skive-kandidat med mindre noe spektakulert skjer de neste månedene.
Øyaopptredenen gjorde det ikke lettere å komme rundt dem en gang sent i Desember, for å si det sånn
|
|
001199 | train | 5 | music | 14 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Wilco elsker deg | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/wilco-elsker-deg | Wilco elsker deg
Wilco, Enga
Verdens beste band er fortsatt skrubbsultent.
Egentlig frister det bare å legge ut setlisten og la det være med det.
Wilcos 15 år og sju album har utstyrt bandet med en katalog de fleste popband ville solgt et medlem som haiagn for å krabbe seg i nærheten av.
Der Chicago-gruppens studioutgivelser (med flotte Wilco (The Album) som ferskt tilskudd) sakte har dreid bandet i retning av klassisk rock som ville gjort seg utmerket på amerikansk syttitallsradio, vier sekstetten sin Øya-konsert til høydepunkter fra de fire siste platene, med alt det innebærer av musikalsk eventyrlyst og mot.
Sjefen i Wilco heter fortsatt Jeff Tweedy, men i livesammenheng er det über-gitarist Nels Cline som boltrer seg bredest; hans raffinert brutale innsats på "Handshake Drugs" og "Impossible Germany" er alene verdt dagsbilletten.
Det samme må sies om "At Least That's What You Said", som starter várt og eksploderer i et skur av Tom Verlaine-klingende riffing, og "I Am Trying To Break Your Heart", som jeg aldri har hørt i en mer verkende vakker tapning enn denne kvelden.
Så hva er det egentlig å trekke for?
De tre siste låtvalgene er solide, men en smule trauste.
Jeg skulle gjerne sett og hørt mer fra den nye platen - "You Never Know" og "Sonny Feeling" ville sittet som skudd i Enga-publikumets kollektive arm, det er jeg sikker på.
Men nå syter jeg:
Wilco er fortsatt i en egen klasse blant verdens progressive popband.
Og så var det denne setlisten, da:
Wilco (The Song)
I Am Trying To Break Your Heart Shot In The Arm Bull Black Nova You Are My Face One Wing Handshake Drugs At Least That's What You Said Impossible Germany California Stars Jesus, Etc.
Hate It Here Walken I'm The Man Who Loves You
Se flere bilder fra Øyafestivalen her
|
|
001200 | train | 5 | music | 14 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Nær Fela-opplevelse | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/naer-fela-opplevelse | Nær Fela-opplevelse
Seun Kuti + Fela's Egypt 80, Sjøsiden
Oluseun Anikulapo Kuti viderefører afrobeat-arven med uvurderlig hjelp fra farens gamle våpendragere.
Den nigerianske afrobeat-guden Fela Kutis yngstesønn Seun har et ukomplisert forhold til musikk:
Den skal låte som far gjorde den på syttittallet, et poeng som understrekes av Felas backingband Egypt 80s sentrale rolle i seansen.
Om du først aksepterer dette premisset - og det er det åpenbart mange som gjør - kan jeg vanskelig forestille meg at du mistrivdes på Sjøsiden torsdag kveld:
Rausere og hyggeligere stemning kan jeg knapt huske å ha sett på festivalområdet i Middelalderparken.
Det er meningsløst å ta tak i enkeltlåter; denne musikken kan snarere beskrives som en eneste lang og duvende bevegelse som begynner i hjerterota og forplanter seg nedover i danseføttene.
Ingen, verken før eller siden, har fremført denne musikken så rystende funky som Fela Kuti gjorde det anno 1975 eller deromkring, og det er et åpent spørsmål om det i det hele tatt lar seg gjennomføre.
Men Seun gjør i det minste et ypperlig forsøk; han styrer Egypt 80 med raus og myndig hånd og balanserer politisk retorikk mot primale drifter over en kontrollert rytmisk eksplosjon.
Karismaen ligger tjukt utenpå mannen, og i disse sosiobiologiske tider må det være lov å uttrykke en vantro begeistring over hvor lite slagg det er å spore i Kuti-slektas genetiske basseng.
I en tid der afrikansk populærmusikk kontinuerlig siver inn i indierocken og pumper ny relevans inn i den (som eksemplifisert ved årets to sterkeste plateutgivelser så langt; denne og denne), må det være lov å håpe at Øya henter inn flere artister fra kontinentet, og fortrinnsvis som noe annet enn enslige alibier når "world"-kvoten skal krysses av.
Seun Kutis oppvisning på Sjøsiden er et soleklart argument for at Øya bør la enkelte skjeggete, gitarbleike alternativ-døgnfluer vike for en ny, globalisert og utbygd definisjon av popbegrepet.
|
|
001201 | train | 2 | music | 14 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Se min smukke navle | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/se-min-smukke-navle | Se min smukke navle
Gang Gang Dance, Sjøsiden
Vil du tømme Sjøsiden for folk, sier du?
Enkelt:
La et knippe selvforelskede New York-hipstere få boltre seg på scenen i en snau time.
New York-kvintetten Gang Gang Dance viste seg som et habilt albumband med fjorårets Saint Dymphna, en stort anlagt plate som på sett og vis varslet skredet av gode plater i krysningspunktet mellom psykedelia, elektronika og syrete verdenslyd 2009 har skjenket oss.
Den låter fremmedartet og skrudd (i flere betydninger av ordet), men strekker samtidig en vennlig labb ut til åpenhjertige indiehoder som aksepterer at musikalsk gevinst ofte vil koste tid og krefter.
I konsertsammenheng er det likevel vanskelig å føle noe annet enn en snikende oppgitthet over hvor mange gode ideer og melodiske tilløp GGD er villig til å skusle vekk for å fremstå som kompromissløse og interessante.
Bandets sterkeste kort er trommis Jesse Lee, en disiplinert og intelligent Boredoms-disippel som gjennomgående pumper vitalitet inn i selv de mest kantete og ugjestmilde strøkene av disse sangene.
Det hjelper imidlertid lite når vokalist Liz Bougatsos fremstår som en sju år gammel jente som har blitt kastet opp på scenen og brått oppdaget hvor morsomt det er å daske løs på bongotrommer og ule i mikrofonen, gjerne samtidig.
Selv en praktlåt som "House Jam" krakelerer under damens retningsløse uling, og når endeløse, tjalla loops etterhvert stiller seg i sentrum av av lydbildet, er kvelertaket et faktum.
Den jevne publikumsstrømmen mot Engascenen må til en viss grad tilskrives Lily Allen tilstedeværelse, men Gang Gang Dance gjorde skuffende lite for å tette igjen flukthullene.
|
|
001202 | train | 3 | music | 14 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Datatrått | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/datatratt | Datatrått
Datarock, Enga
Datarock påsto at spillejobben på Øya i år var et klimaks for dem.
Det ble det ikke for oss.
Lyden og området jobba ikke for vokalist Fredrik Saroea denne gang.
En av Norges smartest lydende popstemmer; crooner og indie samtidig, og på en deilig markert måte.
Vanligvis.
I kveld sang og skreik han uten å finne nerva.
Følelsen av masete gnikking forsterkes av bandmedlemmer som styrer rundt med smådesperate publikumsfrierier ("det mest sexy publikummet vi har sett!").
Tilløp til at vi alle vil i samme retning kommer riktignok på fest-partiene på "Fa Fa Fa" - der det ikke står på viljen til å underholde.
Med triks og posering, oppå og sentrert rundt trommesettet til supertajte Tarjei Strøm.
Men det blir mye mas før de finner formen igjen.
Ny miks.
I tillegg til deres alltid tilstedeværende Talking Heads-referanser, var det interessant å høre "LCD sounden" de har tatt opp i noe av sitt nye materiale, live.
Det fungerer godt blanda inn sammen med nyreiv, også i deres gode gamle slagere.
Partiet mellom "I Used To Dance With My Daddy" og nye "Amarillion" gir godt rytmisk driv og underholdning samtidig - med bytte og showing.
Men på "Ugly Primadonna" tar new rave-innpakninga helt over, der en massiv bass som kunne vært fantastisk - drukner alt annet.
Skamløst - ikke sømløst.
I utgangspunktet er skamløse frierier fra mennene i joggedresser bare gøy.
Men hymner til publikum blir tomme når to tredeler av konserten går med til å finne formen.
Gnikk gnikk gnikk: en viss tilfredsstilelse gir det jo, men minner mest om et litt for slitsomt foreplay.
|
|
001203 | train | 6 | music | 14 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Det siste ærlige rockebandet | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/det-siste-aerlige-rockebandet | Det siste ærlige rockebandet
Doves, Sjøsiden
Det er mulig å forestille seg annet og bedre U2, ukorrumpert av gigantoman livsstil, desperat posisjonering og sin egen kronglete vei mot middelmådigheten, og uten Bono brautende bak mikrofonstativet.
Manchester-kvartetten Doves, som har lagd lyd i et drøyt tiår uten at kloden har endret bane av den grunn, høres ut som dette bandet.
Få grupper utforsker balansen mellom raffinement og et bankende hjerte med like givende resultat, og idet skyene ruller innover Sjøsiden under "10:03" er det åpenbart at dette blir en sjelfull seanse.
Doves gir imidlertid ikke ved dørene, og like greit er det:
Brorparten av låtene under Øya-konserten er fra vokseren Kingdom Of Rust, som ble sluppet tidligere i år, og versjonene de serverer er uniformt briljante, med det nydelige, bunnløst ensomme tittelsporet som ett av flere høydepunkter.
Diamanten i diskografien heter fortsatt The Last Broadcast, og "Pounding" og "There Goes The Fear" nytes grådig av oppmøtte entusiaster, mens "Black And White Town" fra Some Cities for alvor utkrystalliserer seg som en av 00-tallets klassiske singler; et dramatisk snapshot malt ut i hypnotiske gitarstrømninger og hektende rytmedønninger.
Du får det ikke større.
At publikum i det store og hele ter seg som om de har blitt tvunget til å overvære et valgmøte for Senterpartiets lokallag i Vennesla, får anføres som en evig tilbakevendende Øya-kuriositet snarere enn noen reell nedtur.
De burde spilt "Words", dog.
Pyttsann.
|
|
001204 | train | 3 | music | 15 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Flatpakket hvitevare | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/flatt-og-hvitt | Flatpakket hvitevare
Asher Roth, Vika
En kjær venn av meg lanserte overskriften "Shame on a wigga" idet tonene til "Blunt Cruisin'" duvet over Vikascenenens unge, smådrita og sjeldent entusiastiske publikum.
Collegerap-fenomenet Asher Roth skal imidlertid ikke lastes for at han er hvit, enkel og populær.
En anklagende finger må derimot rettes mot Øyas bookingansvarlige:
Om dette er den beste hiphop-headlineren dere er i stand til å hoste opp, kan dere like gjerne droppe hele greia.
Å måtte ty til å hale ungjenter opp på scenen under en konsert hinter ofte om grunnleggende artistiske mangler, og Roths sparsommelige substans som lyriker og begrensede opplegg som MC kamufleres ikke akkurat underveis; her hales tiden ut med platt mellompreik som pendler mellom weed-slogans og hul selvhjelpslingo, mens en låt som "As I Em" vil for evig og alltid peke på én ting:
Hvor spinkelt rustet han er til å møte sammenligninger med en viss annen populær hvit rapper.
"I Love College" (i typisk opportunistisk ånd omdøpt "I Love Oslo" for kvelden) er i seg selv en pervers genistrek, men Asher Roth makter utrolig nok å engasjere publikum også før denne avslutningen.
Han er en flink selger, og stemningen er såpass jovial at det i sporadiske øyeblikk er lett å glemme hvor lite denne kremmeren faktisk har å by på.
En skuffende avslutning på fredagen, det her.
|
|
001205 | train | 5 | music | 15 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Jacob Krogvold | Ikke riktig nagla | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ikke-riktig-nagla | Ikke riktig nagla
Jay Reatard, Vika
Forvirrende, frenetisk, egenrådig og majestetisk.
Jay Reatard og hans band søker medlemskap i en eksklusiv klubb som rommer navn som Ramones, Misfits, Television Personalities og Angry Samoans.
Folk som ikke er spikra sammen på normalt vis, og som kanskje ikke er riktig vel bevart.
Jay er nok en skarp og kalkulert fyr, han ser verdien av et komplett utrykk og har jo vitterlig gjordt det enkelt for oss ved sitt valg av navn.
Men det ser likevel ikke ut til at det er fornuften som styrer Jay Reatard.
Vi fikk en halvtime med hektisk melodiøs rock fra vikascenen i ettermiddag.
En opplagt og målbevisst Jay ga jernet.
Rastløshet
-Det var ikke stille et sekund.
Skrikene fra Reatards gitar gjennom to forsterkere av merke Fender Twin Reverb gjallet mellom låtene.
Utmattende for publikum som innser at det er liten vits i å juble ettersom vi er i ferd med å bli fullstendig overkjørt.
Vi får en nær voldelig opplevelse av hvordan de enkle og fengende låtene kan boltes sammen til en knusende masse av melodiøst stål.
Aggresjon
- I et sjeldent og akk så herlig forsøk på kommunikasjon (knapt hørbart gjennom skrikende gitarer) tok Jay seg tid til å skjelle ut band som kastet bort betalende publikummeres tid ved å snakke mellom låtene.
Jay hisser seg opp og trives med det.
Aggresjonen preger det meste av Reatards produksjon, han har en naturlig tilnærming til både spyttingen og det fresende sinne som preget den morsomste punken i 1980.
Men likevel er det kjærligheten til primitive inspirasjonskilder som Oblivians og Wipers som skinner klarest, og det er få som behersker det utrkket som Jay Reatard i 2009.
Hyperaktivitet
-Her går det over stokk og stein og alle hauger.
Absolutt alt går mye fortere enn på plate.
Mid-tempo-juvelene "Hammer, I Miss You" og "I'm Watching You" mister mye av sin opprinnelige kraft når tempoet dobles, men gjør den hektiske helheten enda mere åpenbar.
Bandet raser gjennom låtene uten at det blir skramlete, publikum rekker såvidt å synge med, de av oss som ikke står og måper.
Bassist Stephen Pope er en toppladet, selvmedisinert, hysterisk afrobamse som setter spiss på opplevelsen.
En utrolig trommeslager som ser ut som han er på vei fra Jethro Tull-convention til LAN-party spiller fire flate i et fullstendig uforsvarlig tempo og gir oss et komplett bilde av verdens mest elskelige band.
Det er helt umulig å forestille seg disse gutta i normale yrker, de er skapt for å være turnerende musikere.
|
|
001206 | train | 3 | music | 15 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Lite marg i gamle bein | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/lite-marg-i-gamle-bein | Lite marg i gamle bein
Madness, Engascenen
Gamle ska-bikkjer bjeffet seg gjennom et rutinepreget show på et spilletidspunkt som burde vært tildelt noen andre.
Det har begynt å bli tradisjon for Øyafestivalen å booke ett band hvert år med minst én fot i geriatriens verden, og med unntak av Roky Erickson-konserten for noen år siden har disse innslagene av gamle helter vært lite givende (med den hikstende ræva Nancy Sinatra-konserten i 2002 som foreløpig versting).
At Madness skulle få spille på selve sjarmørtidspunktet, rundt kl 22 på den største scenen, føles bakstreversk og litt trist, siden artister som eksempelvis Lily Allen ble avspist med en langt mindre trivelig slot.
Nåvel, britene leverte da det de er kjent for, noe som vil si sine to 1982-hits "Our House" og "House Of Fun" og diverse fyllmasse fra bandets hele ni studioalbum.
Dette gjennomspilles med utelukkende lening på rutine; musikalsk er det temmelig slappe saker og det gis uhyre lite ekstra.
Øyaspillingen behandles som nok en turnéstopp, og selv om de sper på med et par moderate coverversjoner (blant annet The Upsetters-låten "I Chase The Devil"), blir aldri dette den festen som man muligens kunne forvente av en såpass rutinert gjeng.
Dette ble en innholdsløs og blodfattig avslutning på Øyakvelden, for Madness ga både lite og blaffen.
|
|
001207 | train | 4 | music | 15 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Mindre prat, flere hits | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/mindre-prat-flere-hits | Mindre prat, flere hits
Bob Hund, Engascenen
Bob Hund er aldri dårlige live, men denne dagen var de for tilbakeholdne på hits.
Det er ingen velkommen oppgave å skulle tøe opp og begeistre et publikum klokken 1300 på en regnfull, siste festivaldag, men om noen band skulle klare det så er det jo svovelpredikant Thomas Öberg og hans blide bande.
Et Bob Hund-show er alltid variasjoner over samme tema: en halvnaken Öberg som står oppå ting, roper i kjegler, slenger i mikrofonledninger og prater noe voldsomt, mens resten av bandet pumper ut de hitlåtene vi kjenner og elsker.
Dessverre føltes dagens Øyakonsert mer som en del av releaseturnéen for deres nyss slupne (og absolutt godkjente) Folkmusik För Folk Som Inte Kan Bete Sig Som Folk, noe som gir seg utslag i at det går hele tyve minutter ut i konserter før den første ordentlige klassikeren kommer, "Nu
Är Det Väl Revolution
På Gång?", og det er først da det regnvåte publikumet for alvor våkner.
Til tross for at de både leverer "Istället För Musik:
Förvirring" og Pere Ubu-coveren "Ett Fall & En Lösning" føler man allikevel at disse blir nedprioriterte til fordel for låter fra deres helt nye (og langt fra så medrivende) sistealbum.
Bob Hund går ut med en intensjon om å sjokkstarte festivaldagen, men mye momentum mistes i glissent hit-utvalg og en Thomas Öberg som på et tidspunkt blir alt for glad i sin egen stemme, der han klarer å kaste bort minst én låt med utmattende tørrjabbing om en kjegle.
|
|
001208 | train | 4 | music | 15 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Nydelig nedtur | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/nydelig-nedtur | Nydelig nedtur
Dirty Projectors, Sjøsiden
Bitte Orca er kanskje årets beste album, men magien lar seg ikke riktig overføre til konsertformatet.
Brooklyn-sekstetten Dirty Projectors er en svært gledelig eksponent for frihetsfølelsen og henvendelseshungeren som preger den beste indierocken i disse dager.
Å få se dem på Øya kan godt sammenlignes med å oppleve Animal Collective på fjorårets Hovefestival; følelsen av å befinne seg midt i en av de mest fruktbare åkerlappene av samtidens enorme reservat er ikke til å ta feil av.
Dave Longstreth & co. fyrer av en dødelig åpningssalve: Váre "Two Doves", seigrocka "Cannibal Resource" og den afrosentriske popperlen "No Intention"oppsummerer i stor grad hva akkurat denne åren av New York-scenen dreier seg om; å formidle viktig allmennmenneskelig erfaring via en tonalitet og rytmikk som smyger seg inntil og viker unna en heldig lytter i ett og samme sekund.
Festen fortsetter med "Stillness Is The Move" og "Knotty Pine", mens en låt som "Useful Chamber" stivner i et hakket for albumrigid uttrykk.
Dens skebne er desverre ikke ensom.
På mange måter en fin konsert, dette.
Men det er likevel ikke til å komme fra at den multikulturelle utvekslingsfantasien TheVery Best utgjør ved Vikascenen en halvtime tidligere presser regnet lenger bak i bevisstheten enn Dirty Projectors makter med sin tilmålte time denne siste Øyadagen.
"Pliktløp" er en gjerrig og ufullstendig beskrivelse av konserten, men på den annen side:
Noen band er helt enkelt bare best på plate.
|
|
001209 | train | 4 | music | 15 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Andreas Øverland | Uavgjort, borte | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/uavgjort-borte | Uavgjort, borte
Noora Noor, Enga
Noora Noor på Øyas største scene ble historien om det uforløste potensialet.
Igjen.
Det er besynderlig hvordan Noora aldri ser utt til å oppnå den suksessen hun ble spådd siden debuten ti år tilbake.
Helt siden den gang har hun gitt ut omtalte skiver som i liten grad har solgt så godt som en trodde på forhånd, for så å forsvinne helt fra mediebildet.
Vi snakker om en artist med et potensiale til å nå den samme publikumsmassen som betaler 500 spenn for for å se Raphael Saadiq seks ganger i året, men som allikevel ikke har vært i nærheten av å slå ordentlig igjennom salgsmessig.
Tilfeldigheter?
Kanskje.
Dårlig timing?
Muligens.
Spør du meg handler det i stor grad om nerven hun ikke treffer, også.
Godt eksemplifisert i kveldens Øya-gig.
Med seg på scenen har hun tre korister og et knippe grundig dyktige musikere som aldri er i nærheten å gjøre en eneste feil i løpet av de tre kvarterene de står på scenen.
Deri ligger også aber nummer en ved gig'en – bandet detter nå og da inn i flinkis-funken framfor å gå litt færre omveier og kutte noen svinger.
Til tider er det fryktelig rundt og jovialt og det er lite Stax-råskap i for eksempel "Funky Way".
Gjennom gig'en lener hun seg stort sett på låter fra den solide sisteskiva Soul Deep. uten gjøre seg bort i det hele tatt.
Allikvel blir det aldri direkte magisk.
Hovedproblemet er nemlig at Noora sjeldent rører eller når fram til publikummet foran seg.
Hun har ikke den samme nerven, den samme umiddelbare følelsen i stemmen, som artistene det vil være naturlig å sammenlikne henne med besitter.
Og rører du ikke folk når du er soulartist, er det ikke så mye soul igjen.
Talende nok er det avslutninga «Move On Up» som skaper mest liv og røre blant et vått publikum, før det har Noora bare delvis truffet med «Forget What I Said» og Donny Hathaway-coveren «Little Ghetto Boy», begge låter som vitner om et ubestridt vokalt talent også live.
Kveldens konsert er ikke dårlig på noen måte.
Det står den aldri i fare for å bli med et trygt og sikkert band, et streit publikum og en Noora som har en av landets kraftigste stemmer akkompagnert av tre livlige korister.
Det hele står heller aldri i fare for å bli virkelig bra.
Til det er alt for lite sjel i soulen, for lite moro og for mye grooving.
Bra, men aldri bra nok, altså.
Postensialet ligger fortsatt der ute, uten å bli fullendt.
En ålreit konsert er vel og bra, men man blir ikke souldronning av slikt.
Istedet blir man bare borte med jevne mellomrom.
|
|
001210 | train | 5 | music | 16 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Norges stolthet | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/norges-stolthet | Norges stolthet
Elektrisk finale!
Röyksopp med venner landa festivalsesongen med kraft.
Hva er det som gjør Torbjørn Brundtland og Svein Berge så ranke i kveld?
Er det a) at de veit at de har Robyn med på laget? b) vissheten om at vi vil ha elektropophitsa deres, c) at de har på seg superheltkappe og paljetter?
Superheltene i pop bruker sjøltilliten riktig, og lager en festforestilling av årets Øyafinale:
De har lekt seg til nye versjoner av flere av låtene sine, som når "Eple" går fra funky baktung til å skrus opp og i knirk.
De tar seg råda til å spille en helt ukjent sang allerede som andrelåt i settet, og jøss, de hadde en liten popbanger i skuffen uten at vi visste det!
Følelsen av overskudd faller tidlig på plass.
På landslaget denene gang stiller fint og utkledd band, soppene på effektvokal, skjære Anneli Drecker - og, alle smarte jenters forbilde:
Robyn med på to av sangene, hviin!
Maskespill.
Igjen er lyden på Enga-scena en utfordring, med vindkast som spesielt drar lyden av de flotte stemmene fram og tilbake.
Litt synd, men det overskygger ikke gleden i perfekte poplåter og overraskelser.
Live tar Röyksopp godt vare på sine kommersielle kvaliteter, og legger til særheter.
Noen av påfunnene har de kanskje plukka opp hos Karin Dreijer (The Knife/Fever Ray).
En av fellesnevnerne hos disse grenseflytterne i pop, er lysta til å leke katt og mus med publikum - og når den kvinnelige vokalisten med uglemaske dukker opp, oppbrudt og full av effekter på stemmen, er forvirringa stor: ER det Karin?
Er det Anneli?
Åja, Anneli, nåvel, to av tre av Nordens fineste stemmer, det er mer enn greit!
Etter festlåter i fine versjoner, er det plass til litt ekstra lek, og det ender i kledelig instrumentalhouse med skingring og beinhard bass.
Karene forlater oss litt lengtende etter mer.
Og litt stolte.
PS Röyksopp spiller også på Pstereofestivalen, Trondheim, 21. august, og Parken, Bodø, 22. august.
|
|
001211 | train | 4 | music | 17 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Overmyknet storselskapsdebut | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/overmyknet-storselskapsdebut | Overmyknet storselskapsdebut
Jay Reatard:
Watch Me Fall
Jay Reatard takler storselskapspresset ved bøye av punken sin mot det mykere, med blandet resultat.
Han gjorde seg for alvor kjent med albumet Blood Visions (2006), og siden den gang har hans eksplosive, pop-fokuserte garasjepunk fått utvikle seg gjennom en mengde singelutgivelser og -kompilasjoner; alt dette har bygd opp mot Watch Me Fall, hans debut på et stort selskap.
Han har alltid vært en artist som har gått hardt ut, både verbalt og på scenen, men det virker som om han har vært usikker rundt det å slå gjennom, noe man også kan tolke ut fra albumtittelen og, (om man legger godsiden til) det duknakkede albumcoveret.
Musikalsk har han uansett på Watch Me Fall gått mykere til verks enn hva man skulle tro; fuzzboksen får selskap av akustiske gitarer, flere refreng har ABBA-koring og enkelte låter ("Nothing Now", spesielt) lefler tungt med glam.
Mye av dette fungerer ikke spesielt bra, det virker for lettvint og nølende, for det er når han er kjapp, bitter og fandenivoldsk at han er på topp:
Her snakker vi en artist som er best når han lager låter som varer rundt eller under 2:20.
Singelen "It Ain't Gonna Save Me" er mer slik man kjenner ham:
Han er på vei mot noe stort, Jay Reatard, og på en god dag ("Wounded", "Rotten Mind", "It Ain't Gonna Save Me" og albumbeste "Faking It") er han 2000-tallets Buzzcocks.
Til neste gang bør han tørre å knuge om sin gamle punknerve noe mer, men beholde produksjonen og sin velutviklede popsans.
Vi er enda flere som venter at han skal skape noe virkelig stort etter dette.
Vil ellers anbefale alle på det sterkeste å følge mannen på twitter, for mange..
snedige innblikk i en kommende stjernes hverdag og tanker
|
|
001212 | train | 4 | music | 17 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Fra hardcore til andre kår | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/fra-hardcore-til-andre-kar | Fra hardcore til andre kår
The Bronx: Mariachi El Bronx
Prima punkvare legger fuzzboksen til side og tar frem trompet og mariachi-gitar.
Pussig trekk, men resultatet er ofte fint.
Det er lang vei fra The Bronx' vanvittige hardcore-øs på sine tre foregående album til Mariachi Le Bronx, som er blottet for snerring, vreng og buldrebass.
I stedet, altså, har de nå funnet det for godt å gi ut et mariachi-studioalbum.
Et påfunn som kan minne en del om Weens 12 Golden Country Greats, men bronxittene hevder at utgivelsen er uironisk.
Musikalsk er dette et svært tradisjonelt mariachi-album, komplett med folkemusikkinstrumenter som guitarrón og tungt blåserfokus.
I denne innpakningen blir The Bronx-låtskrivingen sjeldent voldsomt mye mer enn sjangerplankinger, og kan således påminne om Beirut og hans smått uinspirerte March Of The Zapotec-EP.
Frontmann Matt Caughtran er en glimrende hardcorevokalist, men i denne myke settingen finner man at vokalen hans har en tendens til å drukne i arrangementet, og han mangler også stundom den pondus og innlevelsen som resten av bandet (for anledningen supplert med Los Lobos-vokalistsønn Vincent Hidalgo) legger opp til.
Dette satt til side:
Mariachi El Bronx er ofte vakker, suggererende og oppstemt, og spesielt låter som "Silver And Lead", "Litigation" og den boblende åpningslåten "Cell Mates" rettferdiggjør all mangel på egenart.
Gamle The Bronx-fans kommer muligens til å stille seg hoderystende til dette påfunnet, men Mariachi El Bronx er for alle andre et pussig, men karismatisk påfunn som frister til gjentatte lyttinger.
|
|
001213 | train | 5 | music | 21 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Redaksjonen | Maritim Jaga-safari | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/maritim-jaga-safari | Maritim Jaga-safari
Jaga Jazzist, Pstereofestivalen
Jaga Jazzist anno 2009 byr på mindre Farrisreklame, mer interrail.
Jaga Jazzist får æren av å åpne hovedscenen på årets Pstereo-festival i Trondheim, og jaggu har ikke yr.no tatt feil igjen - godt er det, for solen skinner på et spent og stadig økende antall publikummere.
Det er gått fire år siden siden forrige plate, What We Must.
Hva gjør bandet nå?
Går de tilbake til det mer jazza materialet fra A Livingroom Hush?
Det kjøligere, mer elektroniske og drill'n'bass-tette The Stix, eller fortsetter de langs progrock-sporene fra What We Must?
Selv med kliss nye låter er det ingen tvil om hvem som står på scenen.
Det later til at Jaga kan putte det meste i blenderen og likevel låte som seg selv.
2009-utgaven byr også på forfriskende nye medlemmer som som Stian Westerhus på gitar, og Øystein Moen på knotter/tangenter (begge fra bl.a Puma og Monolithic), samt trombonist Erik Johannessen.
På åpningslåten "Book Of Glass" gjør sistnevnte sitt for å mane frem bildet av Harry Klein surfende gjennom Venezia.
Jeg innser plutselig hvor deilig det er å høre nytt Jaga-materiale mens Line Horntveth er nær ved å vise at hun like gjerne kunne stått på scenen i Operaen som på Marinen i Trondheim.
I neste låt, "One Armed Bandit", vifter bandet med sin nyinnkjøpte globetrotter-billett.
Vi er på Hawaii, i Øst Europa, Karibien, Oslo og Sentral-Afrika.
Om jeg var lei bandet, eller bare de gamle låtene blir klart når gåsehuden sniker seg innpå i neste låt.
"Bananfluer Over Alt" kunne like gjerne hett "Honolulu Skyline" i det Lars Horntveth sklir over steelgitaren.
Jaga Jazzist er tettspilt og fremstår med den samme friskheten og autoriteten som tidligere.
Flere av de nye låtene er fengende og friske, ikke minst fremstår det nye materialet som relevant i 2009.
Etter en mer eller mindre analog start er trommemaskinen tilbake som på The Stix, men denne gangen forlater bandet den finske saunaen og bringer frem en mer ekvatorialsk varme.
Deretter banker en basstromme fra elektroverden liv i publikum og genererer spontan og overraskende rytmisk publikumsklapping i 160 bpm.
Jeg tenker på safari og elefanter før messinginstrumentene igjen blåser liv i 60-tallets exploitationfilmlyd.
Nest siste låt "Prognissekongen" starter med helikopterlyder som gradvis sklir over til å låte som keyboardets presetknapp merket med "klapperslage".
Det låter som at Jaga har brukt pausen til å bytte ut Farris og Vodka med Moscow Mule, Piña Colada og et variert utvalg fargesterke cocktails.
Jaga 2009 blir komplett i det Lars Horntveth vrir ut et herlig repetetivt nyveiv-riff på gitaren, til umiddelbar akklamasjon fra publikum, deretter rundes dagens safari av med klassikeren "Oslo Skyline".
At publikum ser frem til ny plate viste seg da Marinen plutselig var tettpakket, selv under en konsert med nesten utelukkende nye låter.
Foran meg står en fyr med t-skjortetrykket "Be Strong, Be Wrong", og det slår meg som symptomatisk på Norges kanskje sterkeste bandbesetning og låtskrivere.
Jaga Jazzist er ikke redd for å gjøre ting på sin egen måte, og det låter alltid tøft.
|
|
001214 | train | 4 | music | 22 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Stryker medhårs | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/stryker-medhaars | Stryker medhårs
Ane Brun, Pstereofestivalen
En opplagt Ane Brun med band fylte Pstereofestivalens storscene, og det holdt nesten helt inn.
Man må først og fremst undre seg over det spilletidspunktet (21:10) Ane Brun hadde blitt tildelt denne fredagskvelden, for etter to hardtslående konserter med Motorpsycho og Skambankt blir det unektelig et brått temposkifte å se henne og hennes dempede gjeng.
Denne omstillingen tok litt tid å komme over, men foran et i starten svært så veloppdragent publikum fremstår hun som mer komfortabel på scenen enn jeg har sett henne før, og godt akkompagnert av en sekstett som blant annet rommer korist, cellist og fiolinist fungerer dette flott, også i storsceneformatet.
De setter stemningen fra første anslag, og ledet av en Ane Brun med spektakulær hodepryd og dansing som tenderer mot eurytmi ser man at omfavnelsesprosenten blant publikum stiger.
Bandet spiller seg varmere utover settet, og det er da også mot slutten at hun leverer for fullt.
"The Well" og "Ten Seconds", begge hentet fra hennes utmerkede The Changing Of The Seasons er blant de store høydepunktene; det er på disse at banddynamikken for alvor fungerer, og da er det andektig bra.
Mindre bra fungerer det når hun midtveis stripper bandet ned og skal bære låter som "The Changing Of The Seasons" alene; interessen blant publikum daler, og dette spilletidspunktet fordrer intensitet for å holde disse smått utålmodig tilhørerne gående.
Det store allsanghøydepunktet blir en fantastisk versjon av "My Lover Will Go", en låt som også burde vært plassert helt sist i settet: dette hadde vært det beste punktumet for en konsert som hadde mange høydepunkter, men som samtidig føltes noe langtekkelig og burde hatt et tidligere spilletidspunkt.
|
|
001215 | train | 5 | music | 22 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Calexikos | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/calexikos | Calexikos
Calexico, Pstereofestivalen
Aldri har Marinen vært nærmere et country-meksikansk klimaks enn under årets Calexico-konsert.
De fremstår lett som verdens mest sympatiske band, Calexico, idet de entrer scenen til John Williams' Star Wars-tema "The Imperial March"; en perfekt sensommermiks av trompeter og tilbakelent countryrock rammer inn Pstereo-stemningen på nydelig vis, med en skråsikker Joey Burns som kveldens naturlige orkesterleder.
Her snakker vi maritim mariachi fra et band flere har hørt om enn på, men også deres mest trofaste fans fikk sine øyeblikk, og da spesielt "Ballad Of Cable Hogue" fra diskografi-høydepunktet Hot Rail og trompetsprutende "Crystal Frontier".
Dette var nok en kveld for de som liker -exico-delen av bandet mer enn Cal-, for det var mye mer tex-mex enn country her, og dette er naturlig, siden disse låtene i større grad passer liveformatet.
Enkelte blodfans kan nok murre over mangelen av låter fra 2006-albumet Garden Ruin, men disse fikk en utsøkt versjon av "Letter To Bowie Knife" og en bombastisk, opprocket versjon av Carried To Dust-låten "Two Silver Trees".
Kveldens største høydepunkt var nok allikevel deres versjon av Love-klassikeren "Alone Again Or"- en av få coverversjoner som kan sies å tangere originalen.
Glisene lå tungt over publikum når Burns snakker om Jonny Vang og en Nidelven-båttur i båten "Calexico", og ved siden av Harrys Gym og Late Of The Pier er dette et klart høydepunkt når Pstereo-festivalen 2009 skal oppsummeres.
|
|
001216 | train | 4 | music | 23 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | 50 Gang Of Four-fans Can't Be Wrong | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/50-gang-of-four-fans-cant-be-wrong | 50 Gang Of Four-fans Can't Be Wrong
Gang Of Four, Pstereofestivalen
De brukte sin tid på å komme i slaget, men Gang Of Four gikk fra søkk kjedelig på forrykende bra under konsertens gang.
2009-utgaven av Gang Of Four er nærmere Gang Of Two, all den stund det kun er to gjenværende medlemmer fra originalbesetningen med: vokalist Jon King og den svært Inspector Morse-utseende gitaristen Andy Gill.
De to andre fyrene på scenen er det da heller ikke spesielt mye vits i å bry seg om; dette er Gill og Kings show, og de styrer det med tredve års erfaring.
Disse tredve årene har nok også krevd sitt, for man merker stundom at det er eldre herrer vi har med å gjøre her.
Spesielt i begynnelsen, der Jon King slipper opp for pust allerede på tredje låt "We Live As We Dream, Alone".
På dette tidspunktet har de ikke kommet seg ovenpå, og selv knippet med superfans virker nølende til dagsformen.
Lange pauser mellom låtene, en del intern knuffing på scenen og en andpustenhet som tar luven av fjerdelåt "I Love A Man In A Uniform".
Etter denne kneiken går det derimot sterkt oppover: de pumper ut låter som "To Hell With Poverty", "What We All Want"- og når Gill tar en Hurra Torpedo og hamrer løs med balltre på noen hvitevarer til tonene av "He'd Send In The Army" er det ingen tvil om at britene har fått grep om publikum og vridd selv den minst dansepønk-entusiastiske tilhører inn i sin monotoni-styrte musikalske skrutvinge.
Når de avslutningsvis pumper ut Entertainment!-singelen "Damaged Goods" er det et faktum: de brukte sin tid, men de klarte å snu konserten fra et andpustent gjesp til en forrykende postpunkseanse.
|
|
001217 | train | 5 | music | 23 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Redaksjonen | Frem og tilbake til fremtiden | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/frem-og-tilbake-til-fremtiden | Frem og tilbake til fremtiden
Late Of The Pier, Pstereofestivalen
Der det tidvis snubles og skrangles tar Late Of The Pier igjen med originalitet og ungdommelig overmot.
Mye.
..og det funker.
For det er slett ikke noen dvaske lydbølger som renner ut av høyttalerene på marinen;
Det er 40 år med musikkhistorie, komprimert til en kanonkule, bekledd knust speilglass og staffasje.
I starten virker guttene noe nølende i sine glitter-togaer og discoantrekk, men gradvis slipper både band og publikum seg løs.
Vi får også servert et par nye låter som fortsetter i prog/punk/electro/glam-sporet fra 2008-albumet Fantasy Black Channel.
Først når "Broken" kommer i gang midtveis slipper festen seg løs og ivrige trøndere gjør sitt beste for å danse i syv fjerdedeler.
Kanskje er grunnen til at Late Of The Pier slår så godt an hos publikum er at alle finner noe de liker i den mildt sagt eklektiske komboen.
Live, som på plate, låter bandet slik 70-talls progrock og psykedelia hadde gjort dersom ecstacy hadde vært decenniets "it-dop".
Samtidig er det nesten så man kikker rundt seg etter kameraer og folk med alpeluer, for tilværelsen føles plutselig veldig Wayne's World Y2K in the making.
Når et av albumhøydepunktene "The Bears Are Coming" fyller luften, noteres ord som "milleniumkids", "info!" og "Japan-crazyface!" i blokken.
Bandet klarer seg godt uten semi-superprodusent Erol Alkan bak spakene og det låter fyldig og fint, men først og fremst en det en fest.
Etter konsertens mest funky låt "The Enemy And The Future", er det klart for hit-en alle ser ut til å ha ventet på.
"Focker" gjør umiddelbart situasjonen fremfor scenen mer intim, og en skare trøndere benytter anledningen til å riste av seg akkumulert slagg fra festivalsommerens ølinntak.
Deretter avsluttes konserten med det festlige og alltid populære trikset publikum-og-Slagsmålsklubb-på-scenen.
Selv om bandet med fordel kunne gjort mer live-tilpasninger av låtene (ta-av-partiet på "Focker" er for eksempel kriminelt kort) klarer de å trykke inn 14 tette og intense låter - det føles i alle fall som god valuta for pengene.
|
|
001218 | train | 5 | music | 24 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Susanna sier det mildt | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/susanna-sier-det-mildt | Susanna sier det mildt
Susanna and the Magical Orchestra: "3"
Alle som tåler stille speiding utover fjorden: dette er lyden du skal fylles av i høst.
Susanna Wallumrød og Morten Qvenild er, sammen med gode hjelpere, magikerne som har blitt kjent for spesielle, lavmælte coverversjoner.
Noen ganger har det stått for stille og hvilt på den pene stemmen til Susanna.
På sin tredje plate balanserer de helt rett - og treffer dessuten igjen blink med en overrislende vakker coverlåt.
Susanna og Mortens sanger er, for å si det mildt (og dét skal man jo, i deres selskap, si det mildt, altså), stillferdige.
Plata har dermed ikke det mest allsidige bruksområdet.
Du må akseptere at ting tar tid, og at tida brukes til stemning og ettertanke.
Men gjør du det, og setter vekkerklokka på "aldri", er denne musikken noe av det vakreste du kan vente på evigheten med.
Mer breiale synther gir et djupt, styrkende bakteppe for fullt fokus på Susannas sterke, lyse stemme.
Kunne keyboardist Qvenild lagt på ennå mer ost?
Ja, om enn bare i ei låt som tok det hele litt lenger ut.
Men på "Palpatine's Dream", "Some Day" og på tolkninga av Rush' gamle joviale synthprogpoplåt "Subdivisions" er det forsiktig funky nok til at plata spenner vidt nok.
Hør "3" med gode høyttalere, og du hører hvor fininnstilt produksjonen er - og hvor mye dagslys den slipper til på både tekster og vokal som tåler det.
Hør forskjellen på Rush og Susanna and the Magical Orchestra:
|
|
001219 | train | 4 | music | 25 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Mørkere Monkeys | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/morkere-monkeys | Mørkere Monkeys
Arctic Monkeys:
Humbug
Arctic Monkeys brygger på noe.
Men er brygget ferdigmodnet?
Helt siden deres spastiske taktskift fikk oss til å lytte og rykke til danserock på en ny måte, har jeg satt pris på Arctic Monkeys.
Den tørre lufta på stemmen til Alex Turner, de velplasserte rytmeskiftene, den rastløse jakta på sex i tekster og riff - mye stemte med dette bandet.
Nå har de modna, i (fordrukkent?) selskap med Queens of the Stoneages Josh Homme på hans ranch i California.
Det er ikke gitt at det hadde lønt seg å holde på den gamle suksessoppskrifta på det tredje albummet.
Alle trenger fornyelse.
Men det er heller ikke sikkert at bandet veit hvor de kommer til å ende etter Humbug.
Noen av fansen kommer til å dette av.
Andre igjen vil modnes parallelt med bandet - og nye kan kanskje vinnes.
Plata er en mørk kontrast til deres livsbejaende start, krydra med twang og annet caleksikansk krydder.
Sanger som "Potion Approaching" og "Dangerous Animals" er ikke like umiddelbart fengende som gjennombruddshitene.
Tidvis er de bare rastløse.
Mens når de kombinerer mørk sirup og noe skumt, som i den søt-krasse låta "Dance Little Liar", er det interessant å observere utviklinga deres.
Etter spriten, dansinga og sjekkinga kommer altså mørket sigende.
Ikke overraskende, kanskje.
Og Humbug er bra nok.
Den bare får meg til å ligge litt på været.
Hva kommer neste gang?
Mere mørke?
Jeg setter på ventemusikken deres så lenge.
Før plata kom, inviterte apene oss til nettoverført slippkonsert - se liveversjoner av nye låter, pluss en Nick Cave-cover omigjen:
|
|
001220 | train | 4 | music | 25 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Pomp og prakt | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/pomp-og-prakt | Pomp og prakt
Mew:
No More Stories/Are Told Today/I'm Sorry/They Washed Away//No More Stories/The World Is Grey/I'm Tired/Let's Wash Away
Mew beveger seg fortsatt helt øverst i rockens oksygenfattige strøk, men manøvrerer stødigere enn noensinne.
Selv en klokke som har stoppet viser riktig tid to ganger i døgnet.
Dette er ikke bare banal livsvisdom (det også, naturligvis), men også en mulig forklaring på hvordan denne nærmest demonstrativt lite tidsriktige danske trioen har vunnet emosjonelt anlagte rockehjerter verden over.
Mew har identifisert et behov de fleste som bryr seg om musikk kjenner på fra tid til annen; nødvendigheten av å la seg drukne i endeløse hav av romantisk ladet, drømmende støy.
Let’s wash away.
Men la oss se bort fra aborten av en albumtittel; den er tross alt ikke spesielt mye mer åndssvak enn verken Frengers eller And The Glass-Handed Kites.
Den dødelig raffinerte og underlig hektende “Introducing Palace Players” er allerede sikret en solid plassering på min liste over årets låter, og med påfølgende ”Beach” og ”Repeaterbeater” er grunntonen slått an:
Dette er lyden av et band som er fullt klar over sine styrker, men som like fullt har erkjent at det er tid for å tilføre sine paradisiske visjoner en tiltrengt dose sekulær slagkraft.
Mer samtidsfølsomme enn på den tropiske flørten ”Hawaii” kan jeg ikke huske å ha hørt dem, og denne relativt beskjedne justeringen gir seg store og positive utslag gjennom en hel plate.
Spiller du åpningskuttet “New Terrain” baklengs, vil du få høre ”hemmelige” ”Nervous” – en sang som (i likhet med det opprinnelige sporet) verken er god eller dårlig, men snarere illustrerer et ikke ubetydelig problem som fortsatt knytter seg til Mew fem plater ut i karrieren; de har en tendens til å la låtene flyte av gårde på dønn vakker, men til syvende og sist nokså melodifattig atmosfære.
Eteriske vokallinjer og klangdruknede gitarvegger er ikke nok til å gjøre en låt som ”Cartoons & Macramé Wounds” interessant i overkant av sju minutter, og de små intermessoene som bryter opp kontinuiteten i albumet forstyrrer fremfor å utdype.
No More Stories…
er like fullt danskenes beste album så langt – by far, som de sier der nede – og særdeles velegnet for konsentrert nytelse, om enn i sporadiske doser, utover høsten.
|
|
001221 | train | 4 | music | 26 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Powerpop på opptråkkede stier | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/powerpop-pa-opptrakkede-stier | Powerpop på opptråkkede stier
Brendan Benson: My Old, Familiar Friend
Fra soloartist til The Raconteurs-medlem og tilbake igjen; Brendan Benson lager fortsatt god powerpop som denne gang går for mye i egne fotspor.
Bensons 2002-album Lapalco står fortsatt igjen som noe av det beste som har kommet av sentimental powerpop på denne siden av The Posies’ Frosting On The Beater (1993), og dette er da også hans udiskutable musikalske høydepunkt, The Raconteurs-karrieren også tatt i betraktning.
På dette albumet hadde han låtskrivingshjelp av den grå eminensen Jason Falkner, som tilla Bensons serenadering et element av snert, uforutsigbarhet og humør, noe som har gjort låter som ”Tiny Spark” og ”Folk Singer” til klassikere, ihvertfall i min bok.
Nå, to album senere, står han med Foo Fighters-produsent Gil Norton i ryggen og med et låtmateriale som på mange måter er sterkt, men som også har en del elementer av egen-resirkulering i seg.
Singel og åpningsspor "A Whole Lot Better" er blant albumets sterkeste, der den spretter rundt mellom tøffe vers og nydelige refreng, og det er fortsatt som opptempolåtskriver han er best- og spesielt på denne og albumbeste ”Poised And Ready”.
Det er derimot ikke kvalitet hele veien hjem; den litt slitsomt rolige ”You Make A Fool Out
Of Me”, den svææært ”I Saw The Light”-apende ”Eyes On The Horizon” og ”Misery” labber rundt i overkant velkjent territorium, og når så godt som alle låtene handler om Brendans av/på-affære med kjæresten føles dette loslitt over et helt album, og da spesielt dersom man på forhånd har et forhold til mannens backkatalog.
Til tross for en mengde flott powerpop føles My Old, Familiar Friend i litt for stor grad som en selvoppfyllende profeti, der Brendan går litt for ofte på gamle, kjente stier han har gått mange ganger før.
|
|
001222 | train | 3 | music | 26 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Tøysetronica | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/toysetronica | Tøysetronica
Múm:
Sing Along To Songs You Don’t Know
Múms slør av islandsk mystikk er for lengst løftet, og tre album etter gjennombruddet står et band med en del passe gode idéer og noen barnslige innfall.
Det har gått nedover med Múm siden de to flotte førstealbumene Finally We Are No One og Yesterday Was Dramatic – Today Is OK, og bunnpunktet nådde de med 2007s forferdelige Go Go Smear The Poison Ivy – som også var første uten vokalist Kría Brekkan.
Sing Along To Songs You Don’t Know er slik sett en opptur, og her skal ny vokalist Sigurlaug Gisladottir ha mye av æren, som slynger nytt liv inn i et band som sårt har manglet en tydelig røst de siste årene.
Musikalsk legger de seg tett opp til denne nyfolken som man kjenner igjen via band som Dodos, Espers og Animal Collectives Feels-album; stryker- og elektronikastyrt popmusikk som tar seg god tid, men fenger.
I dette selskapet faller Sing Along.. for ofte inn i den grå massen, all den stund de sliter med mangel på originalitet og evne til å fenge.
Unntakene er ”A River Don’t Stop To Breathe”, ”Húllabbalababbalúú"” og ”Sing Along”, som er blant det beste de har kommet opp med siden “Green Grass Of Tunnel”.
Ellers preges albumet av en del skissepregede låter og et par som er direkte plagsomme (der ”The Smell Of Today Is Sweet Like Breast Milk In The Wind” (!) på alle måten tar kaken), og helhetsinntrykket blir dermed at bandet har et stykke igjen til å finne ny form, selv om dette er et lite steg i riktig retning.
|
|
001223 | train | 5 | music | 31 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Jacob Krogvold | Strøken Sølvsuper | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/stroeken-soelvsuper | Strøken Sølvsuper
Dinosaur Jr.
Rockefeller
Det største comebacket siden Batman leverer varene.
Første møte med Dinosaur Jr. etter gjenforeningen, på øyafestivalen 2005, ga oss liveutgaver av bandets post-hardcore-pre-slacker-perler fra slutten av åttitallet.
Upåklagelig på alle vis, intenst drivende og kraftfullt.
Siden da har vi fått to svært gode plater med den sorten låter som gitarist J Mascis perfeksjonerte etter at bassist Lou Barlow tok sin bass og raste ut av bandet.
Mascis mente en gang på nittitallet at nå var han blitt for god på gitar til å lage en plate som kunne matche You're Living All Over Me (1987), han var ikke lenger en utforskende og hardtarbeidene gitarist.
Med denne selvinsikten i bånn fant han en ny formel for Dinosaur Jr: sin klagende, motvillige stemme, gjerne syngende på motvillige titler ("There's no Here", "Over It", "I Don't Wanna Go There"), forløst av frihetsjagende, himmelstormende gitarsoloer.
Dette skal det bli mye av i kveld.
Når Mascis setter inn støtet er det så fordømt vakkert, og med et lydnivå som best kan beskrives som voldelig blir det fordømt stort også.
Tre høyreiste
Marshallvegger er et riktig godt visuelt hjelpemiddel når ørene prøver å vende seg til skrikende vrengte toner fra den sølvgrå mesteren.
Lou Barlow er indierockbassisten som alle indierockbassister skal bli målt etter.
På uforklarlig vis klarer han å hamre akkorder på bassen uten at det lyder som bråk.
Det er både kontant og harmonisk og et perfekt reisverk for Mascis' gitartklatring.
Barlow synger dessuten godt i kveld, og kunne med fordel gjort flere av sine egne låter, men det får bli neste gang.
Nå er det stort å høre han briljere, også på "The Wagon", "Get Me" og "Feel The pain", låter som ble skrevet utenfor hans tid i bandet.
Stridsøksen er tydeligvis begravet.
Vi har fått tilbake et lekent band med et litt spesielt oppsyn.
Murphs trommer står midt mellom Mascis og Barlow på scenen, kanskje er det tryggest slik.
Høydepunktene kommer tett i kveld, "Forget the Swan" fra debutplata og Cure-coveren "Just Like Heaven" er enorme, og mange er de som bestemmer seg for å kjøpe den siste plata i morgen.
Noen av oss tør til og med å håpe at det blir enda flere.
|
|
001224 | train | 3 | music | 31 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Andreas Øverland | Voksensmerter | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/voksensmerter | Voksensmerter
Paperboys: The Oslo Agreement
The Oslo Agreement er for mye leirbål til å bli en brannfakkel.
Paperboys er altså tilbake med en trad.arr-korslag-banger i bagasjen, Anders Møller bak miksepulten og et nytt voksent image, skal vi tro tabloidene.
Dessverre betyr «voksent» i hip-hop-sammenheng, og særlig her til lands, en haug med klimpring, overfunky basslinjer og tidvis dvaske, organiske live-trommer.
MadCon fulgte oppskriften på An InCONvenient Truth og kompis Vinni følger den delvis her (selv om Vinni sjeldent nikker i soul-retninga Tschawe og Yosef prøvde seg på sist).
Sannsynligvis er opplegget morsomt for folka selv, og det er utvilsomt et smart trekk sett fra et marketing-synspunkt.
Musikalsk derimot, blir vridningen mot overdreven instrumentering ofte så lite kompromissløst at det blir fullstendig uinteressant.
En felle The Oslo Agreement tidvis tramper begge bena nedi.
Ikke at det ikke er gode ting å skrive hjem om også herfra.
Vinni er og blir en dyktig rapper.
Utviklinga er kanskje ikke banebrytende, men han skriver uten tvil de beste engelskspråklige tekstene har til lands.
Og når ting skrus til ordentlig i det lovende, seige el-gitardrevne Outkast-ishe førstesporet «The Way», Vinni kjører avhengighetsproblematikken helt ut over skeiv gitar i «12 Step» og man har spilt «On a High» varm er det ingen tvil om at det er et potensiale til å krysse over uten at det blir tamt.
Derfor er det så synd at lydbildet tidvis er altfor rundt, jovialt og mostandsløst til at det kan fordøyes i det hele tatt.
«Into The Same» blir overtydelig gitarklimprende nostalgisk, «After All» er jazza voksenpop på sitt grusomste,«The Greatest Thing» står på stedet hvil med samme selvhøytidelige leirbål-jamming i bunn.
Hvis du syns Timbuktu sine siste greier er fantastiske er sannsynligvis dette noe for deg.
Det synes altså ikke jeg.
Forøvrig viser den umotiverte bruken av Thom Hell og Sivert Høyem som gjestevokalister mot slutten seg som bedre nyhetssaker enn musikalske tilskudd.
The Oslo Agreement er sprikende og lite helhetlig, med en god del dødpunkter og tre sterke låter pluss en monsterhit.
Men først og fremst er det et overprodusert forsøk på å ta Paperboys i en ny, lite overraskende retning.
Med fare for å fremstå som en konservativ tilbakeskuende fyr som runker til fortida – noen som husker «It's Paper»?
|
|
001225 | train | 3 | music | 31 | 8 | 2,009 | nb | p3 | Andreas Øverland | Når pipa får en annen lyd... | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/nar-pipa-far-en-annen-lyd | Når pipa får en annen lyd...
Whitney Houston:
I Look To You
Whitney er tilbake fra crack-dvalen!
Med et mediokert album, men hei, Whitney er tilbake!
La oss mimre oss tilbake til 1991.
Super Bowl.
Whitney Houston synger ”Star Spangled Banner" foran en milliard mennesker og gjør det til et av de mest gåsehudfremkallende øyeblikkene amerikansk TV har klart å produsere.
Et formidabelt talent med en stemme hinsides alt som peaker foran en milliard mennesker bør få voksne menn til å se duggete.
Det bør forsåvidt resten av historien om Whitney på nittitallet, også, dog med et annet fortegn.
Et av de største spørsmålstegnene ved I Look To You, var hvorvidt den legendariske stemmen fortsatt var der.
Tidlige rapporter tydet på at mye av magien var forsvunnet, og rett skal være rett.
Stemmen er ikke den samme.
Om det skyldes alder, inhalering eller noe annet er ikke så lett å påpeke umiddelbart.
Misforstå meg rett; Whitney Houston er fortsatt Whitney, og hun har fortsatt mer sjel i stemmen enn et gospelkor alene.
Forskjellen fra tidlig nittitall er at hun kjemper hardere enn før for å nå de aller høyeste tonene, for å dra på ordentlig og for å holde de lenger.
Førstesingelen og førstesporet "Million Dollar Bill" er og blir en glimrende poplåt.
En luftig, herlig tidløs sak som kler Houston perfekt.
Som singel og åpningsspor lover dessverre låta mer enn den kan holde, for resten av I Look To You er blitt en særdeles blodfattig affære.
R.Kelly gjør en hedelig jobb som låtskriver på så vel tittelsporet som "Salute".
Dessverre klarer en ikke fri seg fra tanken på hva sporene kunne ha blitt med Kells sin over-the-top vokal og persona, framfor Houston sin litt falmende mezzosopran.
Stargate gjør en av sine mest forglemmelige Ne-Yo-emulerende spor med ”Call You Tonight” og coveren av Leon Russel-slageren ”A Song For You” ender merkverdig nok opp i nitrist Grand Prix-homo-disco.
Akons ”I Got You”, innledet med senegals heliumprins som sedvanlig mumler ”Konvict” over teit celledørslamring er faktisk direkte flau.
Men det finnes oppturer ved siden av singelen.
”I didn’t know my own strength” er en klassisk Houstonsk sak som på tross av å være litt statisk er produsert pompøst nok til at det kler den forholdsvis lite antydende teksten og Danja leverer et godt spor med ”Nothin’ but Love” hvor Houston briljerer.
På tross av de nevnte sporene kommer det for en dag etter et par gjennomlyttinger at det beste med Whitney Houstons comeback er at det er , nettopp, Whitney Houstons comeback.
Og det er grunn god nok til å feire, spør du meg
|
|
001226 | train | 5 | music | 2 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Det store familiealbumet | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/det-store-familiealbumet | Det store familiealbumet
Superfamily:
Guns Tonight
Superfamilys coming of age-album fokuserer mer på helhet og mindre på hits.
Fra hysteriske paradelåter som i-sin-tid-Ukens Urørte ”Shitfuck” via debutalbumsperler som ”Taxi Dancing” og ”It’s A Lie” til P3-bautaen ”The Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night”:
Superfamily har alltid vært et singelband.
Frem til Guns Tonight, som for første gang for alvor føles som et album der helheten er viktigere enn enkeltlåtene.
Denne overgangen kan bli vanskelig å svelge for en del av deres fanskare, siden de nå fremstår som langt alvorligere enn tidligere.
Jeg vet ikke om bandet fortsatt vil stille med mannlige dansere på scenen, men disse vil føles malplasserte når de banker i gang dystre låter som Scott Walker-aktige "The Dive" og den mildt rockopera-inspirerte ”This Is Not The Time”, som godt kunne fungert som rulletekstlåt i filmen Top Gun.
Det forhåndsannonserte konseptet bak dette albumet- noe med teknologi og den kalde krigen- er lett å avfeie, men i lydbildet er konseptet lett å spore.
Det låter kjølig, tørt og komplekst, og i dette lydbildet har Mossingene funnet en ny type dybde og inngang til låtskriving, som gjør dem til et band med langt lengre levetid enn deres tidligere, nesten novelty-søkende hitfokus kunne signalisere.
Dette betyr allikevel ikke at Guns Tonight er hit-fritt; førstesingel ”Let’s Go Dancing” har allerede satt seg som en favoritt, mens nåværende radiolåt ”The Songs Of The Weak Will Die”, ”Commit Self-Portrait” og personlig førstevalg ”Your New World” vil stå igjen som høydepunkter både på albumet og fra scenen.
Guns Tonight er Superfamilys beste album så langt, der de tar seg god tid, kjøler ned lydbildet og kommer ut som et helstøpt band der de tross den dystopiske tematikken går en lys fremtid i møte.
|
|
001227 | train | 3 | music | 4 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Dvask kropp | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/dvask-kropp | Dvask kropp
Robbie Williams:
Bodies (singel)
Robbie Williams nye radiosingel har premiere i dag.
Uten at han framstår som noen hærfører for "The British Invasion", av den grunn.
Det var lite baluba da Robbie ga ut den urbanorienterte og forferdelig flaue Rudebox i 2006.
Ryktene ville ha det til at det derfor skulle bli Take That for alle penga, men vi venter fortsatt på en helstøpt gjenforening.
Robbie forsøker i stedet å blåse liv i den ballongen som fikk alt fra tenåringshjerter til Rock Republic bukser til å revne tidlig på 2000-tallet.
Trolig er det ønsket om å slå gjennom over den store dammen som fortsatt leder ham.
Men er det liv laga The British Invasion anno 2009?
Neppe.
I hvert fall ikke med Robbie som hærfører.
80-tallshelten Trevor Horn har produsert det som må kunne defineres som en noe sprikende affære.
”Bodies” åpner med sakral sang, for så å dra oss inn i et vers som sender tankene til en furten Ian Brown eller en Morten Abel i Birmingham.
Refrenget er definitivt låtas styrke, her er Williams der vi vil ha ham – i Angel-land, med en gitarvegg i ryggen og melodisk kraftsang.
Om det snart vil foreligge en radioedit vites ikke, men det døve korsangpartiet midtveis i låta bør eventuelt skrelles helt vekk.
Det tilfører ikke noe mer enn et dødpunkt.
”Bodies” treffer ganske godt i kjølvannet av Jackos død.
Trevor Horn har nemlig produksjonsmessig kommet opp med noe som kunne vært å finne på legendens album HIStory.
Likevel bærer låta preg av å ville litt for mye på en gang, og mister med det essensen i grunnlaget for Williams tidligere storhet – nemlig den enkle og nynnbare poplåta; servert med selvsikkerhet og ung patos.
|
|
001228 | train | 5 | music | 4 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Smygvakkert | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/smygvakkert | Smygvakkert
The XX: The XX
Fire blyge briter kan ha laget ditt favorittalbum fra 2009.
Midt mellom trommemaskiner, bass, gitar og gutt-jentevokal har magi oppstått i London, og dét i form av debuterende The XX, som fullstendig blottet for spisse albuer har laget et album med så mange og komplekse kvaliteter at det kommer til å bli manges beste nye musikalske bekjentskap av året.
Singelen ”Crystalised” er en perfekt introduksjon:
Den klare, klangfulle og minimalistiske instrumenteringen danner et perfekt bakteppe for vokalsamspillet til Oliver Sim og Romy Madley Croft, som kosemumler seg gjennom den ene musikalske skjønnheten etter den andre.
På mange måter kan dette albumet sammenlignes med en annen elektronisk perle av året, debuten til svenske JJ, der de henter inspirasjon fra samtidig amerikansk r&b/hiphop (JJ sampler Lil’ Wayne, The XX har tydelige fellestrekk med Santigold) og pakker det ned i en lydpakke hentet fra bleke, skotittende briter på åttitallet- som samtlige band på den undervurderte etiketten Sarah.
Dette er en suksessformel for The XX, som har levert et album så godt som blottet for dødpunkter.
”VCR”, ”Basic Space”, ”Heart Skipped A Beat”, ”Crystalised” og den litt pussige ”Wicked Game”-tolkningen ”Infinity” er uhyre sterke saker, og de stråler av en type uanfektet sjarme som smitter over på lytteren.
The XX, altså: et nesten-perfekt album som vil lyse gjennom høstmørket som et av årets store musikalske høydepunkt.
|
|
001229 | train | 4 | music | 7 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Ostepop | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ostepop | Ostepop
David Guetta:
One Love
Har du også vært på nippet til å bli frista av den der 90-talls samleplata det reklameres for på TV?
David Guetta med sitt stjernelag har løsninga for deg.
90-tallsdancen er jo så skamløst befriende og fengende!
Hehe.
Mens "The Rythm
Of The Night" går sine seiersrunder på alle dansegulv, utnytter den erfarne houseprodusenten David Guetta trenden med skamløse samarbeid med de mest kommersielle artister i pop og R'n'B.
Smør på flesk?
Å ja takk, og gjerne et lag ost oppå der igjen.
La deg ikke lure av at medianen på denne plata ble en firer:
Disse 15 dryppende housepoplåtene roper alt fra lavmålstoer! til terningkast seks! (sex!) "One Love" er ikke ei plate å forholde seg likegyldig til.
Miksmaster Guetta plukker smart funk- og housepiano fra popens freskeste danseæraer - og alternerer med tunge technotriks og smørhouse.
Gøy.
Men jeg blir GÆREN hvis jeg må høre dem i kombinasjon med Black Eyed Peas-Will, Akons og Novels glætte vokal en gang til.
Og det må jeg vel, all den tid liksom-rappe-sang med autotune er veien til salgstoppen og treningsstudioer.
Derimot strømmer euforien fritt når han legger vekt på melodi og store kvinnestemmer - som på bangerne med Kelly Rowland, Estelle og Julie McKnight.
Disse er imponerende, nær perfekt godt bygd opp.
"One Love" har mer enn du kan forlange, dessverre er dette "mer" denne gang de 5-6 låtene du skipper på ei Absolute-samleplate.
Uten brorparten av vokalbidragene, hadde denne plata glatt blitt årets morsomste.
|
|
001230 | train | 5 | music | 7 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Fra Paddys skattekiste | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/fra-paddys-skattekiste | Fra Paddys skattekiste
Prefab Sprout:
Let’s Change The World With Music
Et etterlengtet tilskudd til en allerede gyllen popkatalog.
Paddy McAloon har blitt kalt ”a Shakespeare in a time of paperbacks”.
Det er uproblematisk å skrive under på denne påstanden:
Som sanger og låtskriver i det britiske bandet Prefab Sprout meislet han seg ut et eget hjørne av åttitallspopen, med en nærmest bortkastet sofistikert og rørende omsorgsfull tilnærming til Den Gode Låten og alle aspekter av den, fra tekst og produksjon til den melodiske vekselvirkningen mellom hjerne, hjerte og muskler.
Kritikerne elsket gruppen (og gjør det fortsatt, som du kanskje har forstått), men den store kommersielle suksessen uteble.
Dette livstegnet vil ikke endre stort på det, men er det lov å håpe på en revival?
Omstendighetene rundt Let’s Change World With Music er fortsatt ikke helt klare for meg, men ting kan tyde på at innspillingene ble påbegynt kort tid etter det hyperambisiøse og gjennomgående svært vellykkede konseptalbumet Jordan:
The Comeback (1990) og pusset opp ytterligere underveis.
Det gjelder ikke bare lydbildet, som i stor grad domineres av ulike synther og programmerte rytmer, men også tekstene og melodiene – den hardnakkede humanismen og storøyde musikkgleden som preger bandets beste øyeblikk er intakt, om enn med et mer sakralt, meditativt og voksent fortegn enn på forgjengeren.
Åpningssporet ”Let There Be Music”, “Ride” og kanskje særlig den rystende nydelige “God Watch Over You” gjør det alle maktpåliggende å risse et ekstra øye eller to inn i terningen, mens de tre siste sangene avslutter opplevelsen på en oppløftende note, med hendene løftet mot stjernehimmelen og det den måtte skjule for oss.
Dårligst av disse elleve låtene sitter ”Earth, The Story So Far”; det eneste øyeblikket på platen der avstanden mellom McAloons særegne, storslåtte og ydmyke lyriske positur og et (i beste fall) prosaisk arrangement virkelig står i fare for å havarere.
Har du ikke oppdaget dette bandet før nå, bør du heller starte med det fantastisk flotte studioalbumet Steve McQueen (1985), eller den briljante dobbelsamleren 38 Carat Collection – popmusikk som gir deg en klem og slår pusten ut av deg, gjerne i ett og samme skarptrommeslag.
Når det er sagt:
Let’s Change The World With Music anbefales aldeles ubetinget til alle som er bitt av Sprout-basillen.
Det er bare å la seg smitte.
|
|
001231 | train | 3 | music | 7 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Gråkopi | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/grakopi | Gråkopi
Jay-Z: The Blueprint 3
Hvor var du da Jay-Z sluttet å være en relevant rapartist?
Førsteinstallasjonen av The Blueprint ble sluppet løs på verden 11. september 2001, og om datoen først og fremst – med god grunn – knyttes til grufulle bilder av død og ødeleggelse på tjukkeste Manhattan, definerte albumet for alvor Jay-Z som verdens største og viktigste rapper; en giftig, vittig og intenst karismatisk gangster-gone-entrepreneur med hjerte av gull og drøy musikalitet, samt en nærmest nifs teft for rett produsent til rett sted og tid.
Den betingelsesløse honnøren knyttet til Blueprint-merkevaren forduftet imidlertid allerede året etter, med oppfølgeren The Blueprint 2: The Gift & The Curse, en retningsløs, bulimisk og baktung dobbelplate som resolutt dro Shawn Carter ned på jorda blant oss dødelige igjen.
Siden den gangen har han gitt oss en gedigen opptur (The Black Album), en tilsvarende nedtur (Kingdom Come) og noe midt imellom (American Gangster), de to siste etter et par år som "pensjonist" i rap-gamet.
Forventningene befinner seg nå altså omtrent på nullpunktet, tross forsøk på å hausse i gang momentumet med å slippe episode tre i serien på åtteårsdagen til originalen.
Jay-Z lykkes delvis.
”What We Talkin’
About” deiser igang ballet på lovende vis, med den tungt bloggede australieren Luke Steele (Empire Of The Sun) bak mikrofonen.
Singlene "D.O.A." og Rihanna-gjestede "Run This Town" funker begge, på hvert sitt vis, men de sterkeste innhoppene er signert Alicia Keys ("Empire State Of Mind") og Young Jeezy ("Real As It Gets").
Det store oppbudet av gjester virker til syvende og sist mot sin hensikt; verken hovedpersonen eller de involverte synes å få rom til å skinne ordentlig.
Langt mer alvorlige er manglene på produsentsiden:
Mellom seg kan jo Kanye West, Timbaland og Neptunes sannsynligvis skilte med et tresifret antall produksjoner som er fetere enn disse (særlig Timbo virker gammel og akterutseilt), og No I.D. er den som slipper unna med færrest riper i lakken.
Og Jigga selv?
Det virker rett og slett ikke som han har allverdens igjen å melde.
En levemann og en mogul, javisst, men tilsynelatende uten evne eller vilje til å omsette det til noe annet enn Sinatra-namedropping og hul konsolidering av en stadig skrøpeligere fundert legendestatus.
Et lavmål i karrieren tar Hova seg seg også tid til på The Blueprint 3.
Det dreier seg naturligvis om den tungt Alphaville-samplende stuten av en avslutningslåt han har valgt å kalle ”Young Forever”.
Sjeldent har vår mann hørtes mindre overbevisende ut, og med dette som sisteinntrykk er det fristende å be ham bli sittende bak mahogny-skrivebordet og klappe igjen, både for vår skyld og sin egen.
|
|
001232 | train | 4 | music | 9 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Når stas møter vas | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/nar-stas-moter-vas | Når stas møter vas
Yo La Tengo:
Popular Songs
Amerikanske kunstpopstayere gir ut enda et album som består av like deler flott og ålreit.
Det er lett å gå i surr blant alle de fjorten studioalbumene til Yo La Tengo, men det er vel fortsatt klart at det først og fremst er 1997-albumet I Can Hear The Heart Beating As One de fleste kommer tilbake til, selv om de har holdt koken med sin pop/soul/postrock-grøt også utover 2000-tallet.
Popular Songs følger samme lest som de foregående I Am Not Afraid Of You And I Will Beat Your Ass, Summer Sun og And Then Nothing Turned Itself Inside-Out: en nennsom, men frustrerende, kompott av varm sekstitallspop og tunge, ti-minutt-pluss-jams.
Resultatet blir at man lett søker de umiddelbare låtene, fordi det tross alt er her bandet har sin styrke, enten de vil det eller ei.
Her i enda større grad enn de siste albumene, og spesielt den Sonic Youth-kjappe ”Nothing To Hide” er en vinner i så måte.
Vokaldynamikken mellom Ira Kaplan og Georgia Hubley er nydelig, spesielt på ”If It’s True” og ”When It’s Dark”.
Dette er Motown møter Stereolab, en kombinasjon som YLT behersker og i enda større grad bør rendyrke over et helt album.
Favoritten er nok allikevel den silkemyke ”All Your Secrets”, som ved siden av Beat Your Ass-høydepunktet ”Mr. Tough” er det beste de har laget av gladpop på en veldig god stund.
Det er dog lett å miste interessen på albumets tre siste låter, som med sin sammenlagte lengde på godt over halvtimen på mange måter dreper stemningen de første to/tredeler har satt.
”The Fireside” føles særskilt overflødig, og også det kvarterlange avslutningssporet ”And The Glitter Is Gone” er minst ni minutter for langt.
Popular Songs er nok et typisk Yo La Tengo-etter-millenniumsskiftet-album: fantastisk og ufokusert om en annen, og til syvende og sist enkelt å forholde seg likegyldig til.
Her er videoen til førstesingel "Here To Fall":
|
|
001233 | train | 4 | music | 14 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Operafantomene | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/operafantomene | Operafantomene
Muse: The Resistance
Muse gir seg frie kunsteriske tøyler på The Resistance.
Litt for frie.
Muses appell har alltid ligget et sted mellom de umiddelbare rock-hymnene ("Muscle Museum", "Plug In Baby", "Time Is Running Out", "Super Massive Black Hole"), og de gigantiske øyeblikk der vokalist Matthew Bellamy patos-bevrer om kapp med egen høytidelighet, men lander på den rette siden ("Knights Of Cydonia", "Sing For Absolution", "Unintended", "Soldier's Poem").
På The Resistance har de i stor grad latt de umiddelbare øyeblikkene ligge, og ved hjelp av Pet Shop Boys- og Madonnaprodusent Mark "Spike"
Stent lager de et univers der intet element er for grandiost og ingen grep for svulstige.
Queen-inspirasjonen er tydeligere enn noen gang, og både "United States Of Eurasia" og "Guiding Light" mer eller mindre blåkopierer gitarsoli og vendinger fra "Bohemian Rhapsody" og "We Are The Champions".
Ved mange anledninger blir dette underholdende, nettopp fordi de fortsatt lander på den rette siden av det latterlige.
Tittelsporet, "Undisclosed Desires" og "Unnatural Selection" lokker frem de gode gysningene; hovedproblemet her er dog albumets triumvirat av en avslutning: den tredelte symfonien "Exogenesis".
Denne drives av en klaverføring og en serenadering som fremkaller gufs fra Andrew Lloyd Webbers mer slitsomme øyeblikk, og dette verket (og i all særdeleshet "Exogenesis: Symphony Part II: Cross-Pollination") resonnerer mindre behagelige partier fra The Phantom Of The Opera og Cats.
Her bikker Muse over til å bli parodiske, og dette er klassiske eksempler på tidspunkt der en produsent burde kommet inn i prosessen tidlig og sagt "NEI."
Grensen mellom parodi og patos er mer utydelig på The Resistance enn noen gang før, og dette tar luven av de gode låtene, som altså fortsatt er til stede.
Kunne de bare hive de verste musikalelementene til hundene neste gang.
|
|
001234 | train | 6 | music | 14 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Norsk pop, v2.0 | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/norsk-pop-v20 | Norsk pop, v2.0
John Olav Nilsen & Gjengen:
For Sant Til Å Være Godt
En ny start for norsk popmusikk.
Veien fra Urørt til albumslipp kan noen ganger være skjebnesvangert påskyndet for debuterende artister, men John Olav Nilsen & Gjengen kunne ikke ha brukt tiden bedre.
For Sant Til Å Være
Godt er et så godt som komplett album, der både poeten John Olav Nilsen og bandet som helhet fremstår som Norges soleklart beste musikalske kort akkurat nå.
Dette har blitt en tosidet triumf.
For det første fremstår de nå som et sammensveiset band, der langt flere enn bare Nilsen bidrar på låtskriversiden.
Dette gjør seg utslag i at låtene blir dratt nyansevis i forskjellige retninger innenfor pop/rocken, og hver låt lever dermed sitt eget liv, enten det er det kalde synthdrivet i "Hull I Himmelen", trommedrevne, kastanettkledde og særdeles nydelig produserte "Ikkje Fåkk Med Kjærligheten" de krasse gitarpartiene i "Sånne Som Oss" eller Urørthit og albumbeste "Piken Med Sviket".
Den andre siden er naturligvis John Olav Nilsen selv, der han fullstendig uironisk og troverdig fremstår som den selvfølgelige poppoeten.
Det er ikke ofte man hører stemmer man har mer lyst til å tro på og følge etter, og denne kvaliteten er til syvende og sist det som i størst grad skiller For Sant Til Å Være Godt fra alle andre norske debutalbum på 2000-tallet.
Med produsenthjelp fra ringrev Yngve Sætre og Fredrik Saroea har de også fått et lydbilde som er passe oppbiffet, men aldri overlesset.
Skittent, men klart og kjøttfullt på samme tid, og det er her man hører at bandet har brukt god tid i studio; dette uttrykket kler låtene helt perfekt.
For Sant Til Å Være Godt føles som en ny start for den norske popmusikken.
Dette er befriende uironisk, fengende og evigvarende musikk som vil bli husket som lyden av Norge 2009.
|
|
001235 | train | 3 | music | 15 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Halvgod plan | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/halvgod-plan | Halvgod plan
Nelly Furtado:
Mi Plan
Fra promiskuøse rytmer til kjedelig guitarra.
Nelly gjennomfører en plan som bare er sånn passe god.
Den kanadisk-portugisisk-nå-gift-kubanske artisten har tidligere laget småfrisk men uinterressant pop.
Manglende sensualitet og dybde stoppa meg fra å fly med på Nelly Furtados fuglepop.
Unntaket kom med Timbaland-bomba fra 2006.
Etter å ha lefla med promiskuøse duetter og tunge hiphop-beats i Timbalands regi, er Nelly nå tilbake med mer melodisk, flink pop.
Bortsett fra språkvalget, kan "Mi Plan" best beskrives som trygg.
Nelly Furtado ønsker tydelig ikke å ta turen for ofte i høyden eller kjelleren.
Stemmebruken hennes aleine oppsummerer platas irriterende mangler: de få gangene Nelly går opp eller ned i andre avskygninger av stemmen, bare minner det meg på hva jeg savner hos henne.
Nelly påstår hun vil være følsom og danse med deg og synge ut sine drømmer og lengsler (og dette skal være noe av grunnen for å synge på det "følsomme" språket).
Mens hun egentlig bare beveger seg i et irriterende mellombelte.
Dessuten er det ofte for farlig nært nasalt, altså.
Og produksjonen er lagt så tett som mulig opp til samme idé - og ender med å gjenta mangelen.
Nelly Furtado er utvilsomt en energisk artist og får et par poeng for å gjøre noe helt annet enn å forsøke å gjenta Timbaland-affæren.
Og krydringa med trekkspill og syntetiske ompa-takter gjør det småfyrrig her og der, som på "Suficiente Tíempo".
Det finnes altså spor av moro.
Men den manglende risikoviljen i Nellys spanske plan oppsummeres i tittelsporet "Mi Plan": et relativt skarpt gitarlydbilde som fyller sin funksjon, men som jeg absolutt ikke digger.
Snill, velspilt gitar og enkle refrenger som utvikler seg til en forutsigbar svar-på-svar-duett.
Kanskje velger Nelly lurt når hun velger flink "santanapop" - men hun må antyde mer sjarm/sensualitet/dybde/mørke/svette/fare (stryk det du helst ikke vil høre) for å nærme seg interessant.
|
|
001236 | train | 4 | music | 18 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Langt til månen | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/langt-til-manen | Langt til månen
Kid Cudi:
Man on the Moon:
The End of Day
Den smarteste kiden på blokka formidler ensomhet godt.
Men Kid Cudis månelanding er først og fremst godt produsert.
For det første:
Deilig å høre "Day n Nite" uten det pumpende Crookers-lydbildet!
Produksjonen rundt the new Kid on the block er gjennomgående særs lekker.
For det andre:
Vi er mange som er ensomme i sammen.
Dette formidler Scott Mescudi, alias Kanye Wests yndling Kid Cudi på konseptplata si "Man on the Moon: The End of Day".
MGMT korer, Kanye rapper, Lady Gaga leder an et refreng...
Med så mange "riktige" venner på plate og i bransjen, er det smart av Kid Cudi å tematisere en sår barndom og følelsen av å være fremmed.
Midt i populariteten, damer og dop, er det bare en følsom gutt, liksom.
Albummet er organisert som en rap-odysse (med Crookers-hiten som en bonus slengt på til slutt).
De mest poppa aktene er lagt i mellom de sakte oppbyggende første og andre akt og en landing av en femteakt.
I motsetning til en nøye avstemt produksjon, som hele veien klinger kjølig, aldri for mye eller for lite, er oppbygginga halvpompøs.
Sporet som gis sjølveste plassen som Kid's theme, "Heart of a Lion", presses for lavt uten at energien holder.
Låta handler om overlevelse, du veit, når den farløse barndommen er tøff, må man bygge seg et skall og så videre.
Men kalrer ikke helt bygge en løves styrke.
Cudis stemme mestrer ikke leiet, og skjemmer et par andre låter også, som den i utgangspunktet ganske vakre "Sky Might Fall".
Da turnerer han hoppende elektropopproduksjoner i mellomleiet bedre:
Den bitterlykkelige "Enter Galactic" fordrer mer normalprat - og bør deles med alle:
Enter Galactic (kutt)
Og da er vi kommet over i... la oss sjekke programmet.. hvilken akt?
Problemet med konseptalbum er at det gjerne blir litt overveldende, og sjøl om det er lett å kjenne at den mer festorienterte akten er i gang, er det ennå langt igjen.
Hvor var vi..?
Jo: Kid Cudi forteller en troverdig historie i ensomhetens gjenklang midt i mengden.
Men ønsket om å lage ei total konseptplate blir for, ja, nettopp, totalt.
|
|
001237 | train | 5 | music | 22 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Trine Sollie | Bra. Bedre. Best! | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/bra-bedre-best | Bra.Bedre.
Best!
The Very Best:
Warm Heart Of Africa
Warm Heart of Africa er en fornøyelig musikalsk vandring over kontinentet.
Den svensk-franske produsentduoen Radioclit (Johan Hugo og DJ Tron) har sammen med den malawiske vokalisten Esau Mwamwaya klart det mesterstykke å fusjonere det beste fra to musikalske verdensdeler.
Navnet på konstellasjonen er treffende nok The Very Best og deres debutplate Warm Heart of Africa ligger definitivt an til å bli en av årets beste utgivelser.
Dette er tretten spor som oser av livets mest prekære ingredienser; tro, håp og kjærlighet.
Det er hjertevarmt fra begynnelse til slutt og i det albumet avsluttes med A Capellalåten "Zam`dziko" sitter en igjen med følelsen av å ha tatt tidenes varmeste energidusj.
Energi er et viktig stikkord her, likeledes tilstedeværelse.
For er det noe Mwamwayas vokal er så er det nettopp det, tilstede med en sjelden fornøyelig energi.
Det synges hovedsakelig på malawisk og en brøkdel foregår på barneskole-engelsk.
Mao, det er klin umulig for den gjengse vestlige lytter å forstå teksten.
Noe som sjelden har plaget meg mindre.
Her konsentrerer jeg meg om det mangefasetterte lydbildet og nyter at den høyre hjernehalvdelen gir språket betydning.
Bilder av alle verdenshjørner fester seg på netthinnen og i det 80-talls synthen møter Mwamwayas stemme i sporet "Chalo" har reiselysten tatt overhånd.
Jeg befinner meg på reisefeber.no og har tastet inn Malawi i destinasjonsfeltet.
Albumets høydepunkt er tittelsporet hvor Ezra Koenig fra Vampire Weekend bidrar på vokal.
Låta vitner om at når vestlige klubb-beats og tradisjonelle afrikanske rytmer forenes appellerer det til en stor og bred lytterskare.
Samtlige spor på Warm Heart of Africa er rytmebaserte og inneholder interessante elementer som flerstemt sang og urinstrumenter som bla. regnstav.
Sistenevnte åpner "Rain Dance" hvor tamilsk-britiske M.I.A. sørger for samtidstypisk tilsnitt i form av karakteristisk stemmeføring.
Warm Heart of Africa er en fornøyelig musikalsk vandring over kontinentet og jeg kjenner meg forplikta til å starte misjoneringa:
Sjekk ut The Very Best nå!
|
|
001238 | train | 4 | music | 22 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Trine Sollie | Snart voksne | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/snart-voksne | Snart voksne
Jaa9&OnklP:
Sellout!
Kjendisfesten er over og Jaa9&OnklP har mer relevante historier å fortelle på Sellout!
Akkompagnert av velproduserte beats og drahjelp, i all hovedsak fra Slitmats (Mats Lie Skåre), beretter Opplands store sønner om hverdagslivet til to gutter, snart menn.
Snart.
De har riktig nok blitt eldre siden sist og sett det meste før (”Sett det der før”) men skårer ikke flere voksenpoeng enn at de ”står og viser finger`n ut av ledd”.
(”Her er finger`n”.)
”Glir forbi” har gått sin seiersgang siden tidlig i sommer og solgte til gull i løpet av de av første fire ukene.
Drøye tre ærlige minutter om å bli stående på grensen til voksenlivet mens venner og bekjent for lengst (og for tidlig) har funnet veien over.
Produksjonen virker nesten for god til å være norsk, med nostalgifremskallende pianotema og et hardtslående refreng som fester seg på hjernebarken, slik hits gjerne har en tendens til å gjøre.
I større grad enn tidligere viser J&P svakhet, ærlighet og fremstår derfor også mer reflekterte.
Noe som bla kommer til uttrykk i ”Konfliktsky” hvor Maria Mena gjester med norsk vokabular.
Milevis unna all selvhevdelsen fra fire år tilbake.
Sabbatårene har utvilsomt gjort duoen godt både hva gjelder tekster og flow.
Onkel har finpusset sin helt egen stil og gutta utfyller hverandre bra.
De har også har beholdt den frekke, på grensen til usmakelige attityden (som når Linni Meister får treningkast tre for sine sengeferdigheter i låta ”Blog”).
Litt morsomt, litt platt.
Det er langt vanskeligere å se humoren når det oppfordres til kjønnslemlestelse i sistesporet ”Ekkel uten truse” og hensiktmessig å tro at albumet hadde høstet flere øyne på terningen om de verste banalitetene uteble.
|
|
001239 | train | 3 | music | 22 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Redaksjonen | Ikke på ordentlig, da | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ikke-pa-ordentlig-da | Ikke på ordentlig, da
Lars Winnerbäck:
Tänk
Om Jag Ångrar Mig Och Sen Ångrar Mig Igen
Har Lars Winnerbäck rett til å rocke?
Ikke når han feiger ut!
En lytter som ikke aner hvem Lars Winnerbäck er eller hva han har drevet med de siste drøye ti år kan tilgis å anta at de første spora på Tänk
Om Jag Ångrar Mig Och Sen Ångrar Mig Igen var en kommentar til noen-og-tredveåringers påståtte tendens til å nekte å vokse opp.
Kompet høres ut som et ambisiøst ungt band med halvdårlige forbilder:
Gitarul som sirener, romklang på skarptromma og stor arenalyd over alt.
Vokalen og tekstene, derimot, kommer åpenbart fra en godt voksen, ettertenksom mann som ikke later som han er ung og fandenivoldsk i det hele tatt.
«Jag är mindre stolt nu, mer förlägen» synger – nei, funderer – han, étt sekund før låta spenger i powerchords og synth.
Det høres nesten ut som vokalen driter ut musikken.
En skal derimot ikke ha hørt mye på Winnerbäcks tidligere utgivelser for å vite at han er altfor oppriktig til å bruke ei halv skive på å drite ut noe som helst, ei heller for å vite at grunnen til at vokal og tekst høres ut som at de hører hjemme over et varmt og akustisk lydbilde er at de gjør det.
Dette er en mann hvis trubadurvirksomhet, riktignok i litt hysteriske stunder, er blitt sammenlignet med Cornelis Vreeswijk og Evert Taube, så når backingbandet på førstesingel «Jag Får Liksom Ingen Ordning» høres ut som The Wombats er det ikke rart at det vanker litt dissonans i luften.
Spørsmålet er hvorfor.
Hvorfor skal ikke den høyt elskede visesangern få lov til å spille stadionrock hvis han absolutt vil?
Et svar ville være at han ikke spiller stadionrock; han spiller visesanger med stadionrock i bakgrunnen.
Dette er helt sant – det er med ett og et halvt unntak kun instrumenteringen, og hverken Winnerbäcks sang eller låtoppbygning, som representerer stilskiftet på «Tänk Om Jag Ångrar...» - men det finnes strengt tatt ingen regler for hvordan viser skal instrumenteres.
Et bedre svar, hintet til et par ganger over, er at han ikke tar'n helt ut.
Hadde samtlige låter vært like skamløst lightervaiende eller dansbare som ovennevnte singel, «Kedjebrev» eller «Ett Sällsynt Exemplar» kunne kanskje skiva tvunget deg over på en helt annen lyttermodus, en modus hvori du er helt med på at We har akkurat det Ole Paus trenger.
Men akk, etterhvert som plata går sin gang dabber motvinden av og innen siste låt er over er man tilbake til det rolige, kontemplative og nostalgiske hjørnet, hvor man kan mimre om hvor tullete og barnslig man oppførte seg for en halvtime sida, som for å forsikre deg om at det bare var ei lita greie han prøvde og du burde bare glemme det egentlig.
|
|
001240 | train | 4 | music | 22 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Blidere med årene | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/blidere-med-arene | Blidere med årene
Pearl Jam:
Backspacer
De postpubertale grunge-slør er løftet, og tilbake står et muntrere Pearl Jam.
For egen del har det vært lett å drite i dette bandet stort sett siden Binaural (2000), fordi det sjelden har vært annet enn gamle sanger om igjen, etc.
2009-utgaven av Pearl Jam låter blidere og mindre preget av nittitallsbagasjen enn før.
Det har ført mye godt med seg.
Singelen ”The Fixer” viser noe av dette.
Gammel-produsenten Brendan O’Brien (som også produserte omtrent alle Pearl Jam-album på nittitallet) har gitt dem et luftigere lydbilde, og i kombinasjon med en låtskrivervilje som går mer mot punk (”Gonna See My Friend”, ”Got Some” og albumbeste ”Supersonic”), blir dette friskt og morsomt å høre på.
Grunge-puristene vil muligens spytte kaffen tilbake i Mother Love Bone-kruset når de hører synth-klappingen på ”The Fixer”, men for de med et mer avslappet forhold til Ten er dette et album med gjennomgående gode følelser.
Allikevel burde de i enda større grad tørre å gi seg på punken, for når Vedder blir sentimental (det blir han også her), så blir dette i overkant amerikansk FM-rock-aktig.
”Speed Of Sound”, og ”Just Breathe” høres ut som om Pearl Jam covrer Goo Goo Dolls som igjen covrer Pearl Jam, og da blir det i overkant Dawson’s Creek-suppete.
Backspacer har sine feil, men først og fremst er dette et album der fornyingsvilje har fått bandet ut i nye, positive retninger.
Så lenge de kan fortsette med dette, og ikke få panikk og innlede et samarbeid med, si, Timbaland, så kan de være verdt å lytte til også i årene fremover.
|
|
001241 | train | 4 | music | 23 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Selvsentrerte folk | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/selvsentrerte-folk | Selvsentrerte folk
Monsters Of Folk:
Monsters Of Folk
Velmenende countrystjernesamarbeid høres litt for lite ut som et band.
Når man slår sammen My Morning Jacket-vokalist Jim James, M. Ward, Conor Oberst og Oberst-kumpan, bandmedlem og produsent Mike Mogis; tre av dem med enkelhet totusentallets tydeligste alt-countrystemmer, skal det mye til for å få dette til å høres ut som et band med dynamikk.
Det er også dette som er Monsters Of Folks store problem, det er et allstar-album som for ofte høres ut som b-sider fra de respektives karrierer.
Det begynner svært spennende med ”Dear God (Sincerely M.O.F.)”, som er albumets mest eksperimentelle låt: et sted mellom Nick Drake og nittitalls-chillout à la Kinobe og (tidlig) Groove Armada.
Dette elektroniske lydbildet skal derimot vise seg å være temmelig unikt for denne låten, for utover albumet blir dette etter hvert gjenkjennelig countryrock, der det skinner gjennom at det er Conor Oberst som har det tyngste låtansvaret.
Dette er dumt, fordi det er han som til syvende og sist har fleste anonyme innslag.
Albumet føles i større grad som en drakamp mellom de forskjellige egoene enn et resultat av samarbeid, og noen av låtene er da faktisk også regelrette b-sider (eksempelvis ble Obersts ”Man Named Truth” først spilt inn med Gillian Welch i 2007).
Litt for mange låter føles også som halvinspirert trad-planking (”Baby Boomer”, ”Map Of The World” og nevnte ”Man Named Truth”).
På den andre siden finnes det her låter som virkelig stråler:
”Temazcal”, med den fantastiske tekstlinjen ”the love
we made at gunpoint wasn’t love at all” er en rolig, flerstemt sak der både egoene og Mike Mogis MOFs Askil Holm) forenes i harmoniene.
Det samme gjelder rockeren ”Losin’ Yo Head”, akustiske ”Slow Down Jo” og ”Say Please”.
Disse, samt nevnte åpningslåt, er kruttsterke saker.
Monsters Of Folk er et velmenende prosjekt, men som helhet fremstår dette foreløpig mest som et bonusutløp for egne karrierer enn et samskrevet, samspilt band.
|
|
001242 | train | 4 | music | 23 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Redaksjonen | Forutsigbar mashup | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/forutsigbar-mashup | Forutsigbar mashup
Julian Casablancas: 11th Dimension (Single)
Julian Casablancas solo burde vært en uforutsigbar greie.
Burde.
Når Strokes-vokalist Julian Casablancas skulle lage soloskive var det ikke greit å spå hvordan det skulle høres ut.
The Strokes skriver låter som en gruppe, og hvilke deler av den akk så fengende «Television, bare korte nok låter til radio»-formelen deres som skulle forbli hørbare, om noen, var ikke lett å gjette.
Eller, det burde kanskje ha vært det.
Førstesingel fra «Phrazes for the Young» er her og, vel, den høres ut som en mash-up av The Strokes og Mylo.
Casablancas på egen hånd synger og skriver tekster som Casablancas i The Strokes, men har åpenbart en glad-house-side han ikke har fått utløp for før.
Det er i det hele tatt lite antiklimaks:
Casablancas som soloartist og forsøksvis dansegulvfyller virket på papiret som en formel for, om ikke storhet, så i det minste noe skikkelig rart og uventet.
Men nei.
En ganske god mashup av The Strokes og Mylo, altså.
|
|
001243 | train | 3 | music | 23 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Gutten som visste for mye for sitt eget beste | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/gutten-som-visste-for-mye-for-sitt-eget-beste | Gutten som visste for mye for sitt eget beste
Mika: The Boy Who Knew Too Much
Albumtittelen "The Boy Who Knew Too Much" spiller på en eventyrfigur av en gutt som ser inn i en dimensjon der man kan være seg selv, i rosa genser og med fantasivenner på gutterommet.
Mika lager lett pop spunnet rundt mantraet "husk, du er laget av gull, uansett bakgrunn og legning!"
Og ære være alle som kan minne oss på egenverdien vår - og samtidig få oss til å danse.
Men allerede singelen "We Are Golden" bragte et drag av beregning.
Misforstå rett, en og annen Mika-låt er supert krydder i hverdagen.
Men låtene er ikke slitesterke nok: for mange fyllvers innimellom halleluja-musikalrefrengene.
Her jukser Mika seg til et høyt energinivå, som insisterende smil på en revyskuespiller: "hold-det-for-guds-skyld-oppe!!"
Mika har plukka med seg alt han kan finne i sporet etter Beatles og Elton John ("Dr. John"), Pet Shop Boys ("Rain") og George Michael ("Touches You") - og de gangene de toner ut i insisterende overproduserte vokalharmoni a la Disney-TV-serier blir det usigelig slitsomt.
Og dessverre ikke vakkert nok når det prøver å være vakkert.
De verste forsøkene på å lage drømmepop er de som bare blir kjedelige, som på "By The Time".
"The Boy Who Knew Too Much" har sitt bruksområde og et par fengende låter.
Men revy er en sjanger med flere fallgruver enn garantier for store opplevelser.
Det skal mye formidlingsglede til for å skinne gjennom "revyfjeset"
Mika tar på seg på flere av sangene.
Skal man først leite etter perler i pop med musikal-kvaliteter, er det lett å finne mer originale og gode dramatiske bidrag både hos nevnte Pet Shop Boys, Rufus Vainwright og for den saks skyld også hos tidligere Mika.
|
|
001244 | train | 4 | music | 25 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Peter Vollset | Minner av minner | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/minner-av-minner | Minner av minner
Kings of Convenience:
Declaration of Dependence
Spørsmål:
Hvem høres mer ut som Kings of Convenience enn Kings of Convenience?
Svar:
Kings of Convenience.
Likte du Kings of Convenience (KoC) helt til folk plutselig skulle danse til det?
Syns du The Whitest Boy Alive spiller enerverende dunk-dunk musikk?
Er du oppriktig når du påstår at favorittskiva di av KoC er Playing Live In a Room?
Hvis ja, glimrende nyheter:
Declaration of Dependence, Bergenduoens tredje album, inneholder, foruten noen spredte dask på gitarkassa, ingen perkusjon.
Alle lyder her er, ikke bare akustiske, men myke, varme og litt bedøvende.
Bratsj-riffet på førstesingel «Boat Behind» høres direkte energisk ut når det dukker opp ti minutter inn i skiva.
Og det til tross for at de foregående to sangene er blandt platas mer livlige.
Men selv med både bratsj, ståbass og litt piano her og der handler fortsatt KoC om fire ting: to gitarer og to stemmer.
Gitarene er fortsatt akkurat varierte og pene nok til å understreke det faktum at gutta faktisk er ganske flinke til å spille på dem, men fortsatt subtile nok til å aldri stjele oppmerksomheten fra vokalen.
Erlend Øye er fortsatt en av Norges bedre korere.
Eirik Glambek
Bøe synger fortsatt så mykt og lavt at man skulle tro han prøvde å dysse et barn i søvn uten å vekke et annet i nabosenga.
Hvis man ser bort fra litt funderinger om alle tings forgjengelighet i «Scars On Land» og en litt uventet harang (av den myke sorten, selvsagt) mot religiøs ekstremisme i «Rule My World», er fortsatt tekstene stort sett adressert til en du-person
Bøe er litt mer distansert fra enn han pleide å være.
Declaration of Dependence er med andre ord en erke-KoC-skive på godt og vondt.
En kunne akket seg over at Bøe og Øye brukte fem år på å ikke røre seg av flekken, men KoC har alltid vært et band som i hovedsak ser bakover.
Ser man bakover på noe som ser bakover sitter man snart i gjen med minner av minner av minner, og den mest naturlige måten dette kan komme til utrykk må jo være ei skive som høres mer ut som deres tidligere skiver enn deres tidligere skiver faktisk gjør.
|
|
001245 | train | 4 | music | 27 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Oh Yoko! | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/oh-yoko | Oh Yoko!
Basement Jaxx: Scars
Hyggelig rendez-vous med en av verdens beste teknopopduoer - best når de topper med asiatisk kunst.
Forventningene til ei ny plate med Basement Jaxx kan skrus farlig høyt, i takt med det stigende operakoret de skrur inn og ut av den tikkende introen til Kelis' soveromssoul.
Allerede på førstesporet setter duoen Buxton og Ratcliffe standarden: ingenting er av dårlig kvalitet når de produserer.
Men hva mer enn god, stilsikker produksjon skal vi kreve av noen av verdens beste breakbeatprodusenter?
Som sammen med Chemical Brothers ved enden av forrige århundre satte housen på plass ved siden av lyttbar pop - og har gitt oss herlige dansehits som "Rendez Vous", "Red Alert" og (undervurderte) "Hey U"?
Som en hel post-Justice-generasjon bør lære av?
Her er formtoppene på Basement Jaxx' siste:
Basement Jaxx har, igjen, laget noen godt brukbare danselåter - med singlene "Raindrops" og "Feelings Gone" som ledende utforskere i et 90-tallsnikkende lydbilde.
Det er godt å høre at de fortsatt stoler nok på "stygge" lyder som bærende elementer - som den vridde bassbeaten på "My Turn".
Ennå høyere bringer denne holdninga dem i diskopønksamarbeidet med sjølvaste Yoko Ono.
"Day of the Sunflowers" er en herlig banglapopgyngende sak som bobler over av både galskap og det peneste fra Basement Jaxx' lydunivers.
Et øyeblikks stuss - over hvilket nytt performance-unikum BJ har plukka opp i denne brekende stemmen som messer til marsj - erstattes fascinert av et "å, det er virkelig Yoko!"
Og det var det.
Av virkelige formtopper, altså.
Ellers får vi mer av det kjente Jaxx.
På flere sanger, og allermest på "What's a Girl Gotta Do?" er det skarpt og smått slitsomt uten at de skaper noe annet enn kopier av gamle hits.
"Twerk" er platas mest slitsomme:
En omforma opptempo versjon av den gamle flashdance-hiten "Maniac" toppes med manisk (sic) rap av Yo Majesty.
Morsom idé, men det er jo nesten umulig å danse til, så hektisk er det!
Roligere bidrag, som legges profft ut langs harmoniske stier er ok og nesten som å høre et avslappa Air møte Prince.
Nesten.
Basement Jaxx står etter denne plata ved et veiskille og har kanskje skvisa det de bør skvise ut av den frukten de hadde liggende.
Håpet er at de velger rett når de plukker nytt, som i den tydelig inspirerende hagen de traff Yoko Ono i denne gang.
|
|
001246 | train | 3 | music | 29 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Lenket fast i nittitallet | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/lenket-fast-i-nittitallet | Lenket fast i nittitallet
Alice In Chains:
Black Gives Way To Blue
Alice In Chains hedrer Layne Staleys minne gjennom å herme etter seg selv.
Det er fjorten år siden bandet siste album kom ut, og sju år siden vokalist Staley ikledde seg tredressen.
Når Alice In Chains nå gjenoppstår, er dette som et band som på krampeaktig vis ønsker å høres ut som de gjorde på nittitallet.
Da er det kanskje ikke så rart, men kanskje mer smakløst, at de velger å ansette en ny vokalist (William DuVall), som i stemmeleie kan høres ut som om han er hentet ut fra et Hard Rock Café-basert AIC-coverband: han jobber såpass med å høres ut som Staley at det grenser opp mot det parodiske.
Musikalsk finner vi her de seige, lange metall-numrene ("Last Of My Kind", "A Looking In View", "Acid Bubble"), som føles for formelbaserte og i stor grad sjelløse i forhold til låter som "Rooster" og "Love, Hate, Love", som tydelig er malen her.
Dessuten blir Nick Raskulinecz' produksjon ofte for metallisk og hul, noe som får bandets famlende melodiske evne til å fremstå tydeligere.
Her finner man også noen forglemmelige ballader, der grepet med å ha Elton John på piano på tittelsporet er artig nok, men ikke mye mer.
Det er "Private Hell " og "Check My Brain" som er høydepunktene på Black Gives Way To Blue, som for øvrig føles som et band som forsøker for hardt å høres ut som seg selv, og som ender opp som lite annet enn et kuriøst gjenhør.
|
|
001247 | train | 5 | music | 29 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Månelyst | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/manelyst | Månelyst
Sivert Høyem:
Moon Landing
Madrugada-punktumet er satt, og Høyem ser seg ikke tilbake.
Det hviler en aura av en slags nyfunnet optimisme på Moon Landing, og kanskje skyldes dette at Madrugada-æraen nå er et tilbakelagt kapittel.
Derfor føles dette på mange måter som hans første ekte solodebut, for der Ladies And Gentlemen Of The Opposition og Exiles gjenlød kraftig av moderbandet, er det en annerledes Høyem vi møter nå.
Sammen med en bande som består av Cato Salsa, Kalle Gustafsson-Jerneholm (The Soundtrack Of Our Lives), Børge Fjordheim (Cloroform) og saksofonist Eirik Hegdal låter han her mer luftig enn høytidelig, mer leken enn formbundet - noe albumets to bestespor "Arcadian Wives" og "What You Doin' With Him" viser.
Det er allikevel et mildt stilskifte vi snakker om her, og røttene er fortsatt godt plantet i amerikansk rockjord.
Det formidable, nær-niminutters åpningssporet "Belorado" setter an tonen med sitt Route-66-kjørevennlige driv og hoiende refreng, og derfra og ut bølger Moon Landing mellom det sentimentale, nedtonede ("The Light That Falls Among The Trees") og det nestenmuntre ("High Society", med albumets beste saksofonsolo).
Uten et hovedband å skjele mot føles Moon Landing som Sivert Høyem ekte solodebut: det låter friskt, optimistisk og inspirert.
Gleder meg til å følge veien videre.
Se også hva som hendte da han var på besøk hos oss for å spille akustisk og snakke om Moon Landing her
|
|
001248 | train | 4 | music | 29 | 9 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | For mye av det skrudde | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/for-mye-av-det-skrudde | For mye av det skrudde
dødpop: vol.
1
Mottakelig for litt sprutbass?
Klar for å bli knuffa rundt av ei beatbølle?
Ekstrem-elektronika i anmars!
Den første samleren fra plateselskapet dødpop kan fint brukes som en introduksjon til det boblende undergrunnsfenomenet skwee.
13 spor med minimalistelektro fra nesten like mange artister gir deg et godt innblikk i denne nye, nordiske elektronikasjangeren.
Det som skal skille denne musikken fra beslekta hiphop, elektro, dubstep og knitreelektronika, er at egensamplede lyder spilles av manuelt av mennesket bak.
Hvor beinhardt er kravet om å spille som på et instrument?
Veit ikke, men alt her høres i alle fall veldig tilstede ut.
Og låtene er alle uttrykk for samme retning, mer enn fra forskjellige artister.
Her er så underlig...
Om dette er din første reaksjon, er det kanskje som motsetning den vante, programmerte elektronikaen.
Men det er klart, dette er litt rart:
En helt ny, liten sjanger med tyngdepunkt i Helsinki, i Stockholm, på Hamar - og i en kjeller i Møllergata, Oslo - og som oppgir friken Professor Anarad som en av foregangsfigurene sine, kan ikke bli allemannseie.
Men har dette noen verdi utover det å greit oppsummere en ny retning?
Trenger du høre denne musikken flere ganger?
Du trenger iallefall å høre musikken flere ganger for å avgjøre om den gir deg noe.
For første lytt kan gjøre deg litt koko, og plata er ikke egna for en hel lytt i ett strekk.
Men med tilvenning slipper intensiteten litt, og gir plass til en egen type varme.
Skwee-varmen er sanselig, nesten til å ta på, nesten klebrig.
Daniel Savios funk er som skapt for å ta en bit der den kommer bølgende i tjukke strimler.
Og "akv" med sprutbass er beint fram vakker: akv1
For mye av det skrudde kan være bra.
Men overdose skwee anbefales ikke.
|
|
001249 | train | 4 | music | 6 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Håkon Moslet | Forgjengelig gledessjokk | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/forgjengelig-gledessjokk | Forgjengelig gledessjokk
Kiss: Sonic Boom
Kiss gjenskaper lyden og følelsen av et band i sin ungdoms vår, men ”Sonic Boom” er like lett å glemme som det er å like.
I slutten av august dukket Kiss’ første nye låt på 11 år, ”Modern Day Delilah”, opp på nettet og på radiostasjoner over hele verden.
Selv kom jeg over den litt tilfeldig på P3s eget Pyro.
Jeg opplevde nærmest gledessjokk mens jeg satt og gjorde mitt fornødne og en ny tung, rå og inspirert Kiss-låt strømmet ut av den lille baderoms-radioen min.
”Delilah” åpner Kiss’ første album siden det ganske mislykkede ”Psycho Circus”, gitt ut etter comeback-runden på 90-tallet.
Den forblir en sterk singel, også etter at man er blitt klar over dens direkte tyverier fra Pearl Jams ”Even Flow”.
Ace og Peter-erstatterne Tommy Thayer og Eric Singer har åpenbart klart å tenne musikkgløden i Paul og Gene igjen.
Stanley har satt seg i førersetet og har laget reglene (han produserer og ingen eksterne låtskrivere bidrar) mens den vanligvis så business- og sexopptatte Simmons har begynt å skrive låter igjen.
Det har resultert i et ”Sonic Boom”-album som oser av overskudd og spilleglede.
Og i et Kiss i nonsens-fri form som ikke kaster bort tiden i ønske om å gjenskape fortidens magi.
Coveret er laget av den samme illustratøren som stod bak “Rock and Roll Over” i 1976, og mange av låtene minner mistenkelig om gamle Kiss-låter.
”Russian Roulette” er en erketypisk Gene-låt i midtempo.
Mannen med $ i øynene, forsøker å finne tilbake til den Gene vi alle elsker, med vandrende basslinjer, lat, småsexy eleganse og uforlignelig coolness i vokalen.
Det låter ganske fint, men når ikke akkurat ”Goin’ Blind”-nivå.
”Never Enough” er erketypisk Paul.
Han strutter selvsikkert og hardt arbeidende på rock’n’roll-barrikadene, og siterer sin egen klassiker ”King of the Night Time World”.
”Yes I Know (Nobody’s Perfect)” er nok en Gene-låt som snytt ut av en av 70-talls skivene til Kiss, men er blek i forhold til låtene den forsøker å ligne på, ”Ladies Room” og ”Plaster Caster”.
”Stand” er Paul i patrotisk-sentimentalt anthem-slag.
Det varmer å høre de to S’ene synge sammen, og allsangen vil ljome når denne spilles på framtidige konserter.
Sånn går det slag i slag gjennom elleve låter.
Singer og Thayer får synge på hver sin låt, hvorav førstnevnte kommer best ut av det på ”All For The Glory”.
Avsluttende ”Say Yeah” er kanskje platas aller mest fengende, med et refreng som ber om høyt volum, øl på bordet og samhold Kiss-brødre i mellom.
De fleste klassiske Kiss-elementene er tilstede på “Sonic Boom”.
De store refrengene, riffingen, den enkle, basiske rock’n-roll-holdningen og en iboende vinnervilje.
Paul Stanley er i besittelse av en av de aller største verktøykassene i klisjerock-klassen, og med Singer og Thayer på arbeidslaget, er bandet mer treffsikre rock-håndverkere enn de har vært siden ”Revenge” tidlig på 90-tallet.
Men ”Sonic Boom” er nok mer ”bra til å være Kiss i 2009” enn det er bra rock som sådan.
Låtmaterialet sliter med å gjøre varig inntrykk.
Man smiler bredt når man blaster skiva høyt i bilen, men i det kjerra er parkert siger de ut av kropp og sinn.
|
|
001250 | train | 2 | music | 6 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Peter Vollset | Ingenting i sølvpapir | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ingenting-i-solvpapir | Ingenting i sølvpapir
Air:
Love 2
Du trenger ikke kjøpe denne skiva for å ha en unnskyldning til å sette på Moon Safari igjen.
Husker du «Talisman»?
Det er det femte sporet på Moon Safari, Airs første album, etter «Kelly Watch The Stars» og før «Remember».
Nittennittiåtte.
Folk snakket om Air som noe spennende på den tida.
«Sexy Boy» hadde en kongevideo på MTV Nordic og selv om den ikke lignet noe særlig på noe annet på skiva, så følte ikke folk seg snytt.
Det var liksom så spennende, denne sømløse blandingen av elektronikk og romantikk.
«Air pleide å lage pornofilmmusikk, vet du» sa folk, som om det ikke var akkurat det de fortsatt gjorde.
Barn unnfanget til «Talisman» går i fjerde klasse i dag.
Få, om noen, vil påstå at «Talisman» er det beste sporet fra Moon Safari.
Den var midt på sporlista og midt på treet.
Hadde derimot «Talisman» ikke vært utgitt for elleve år siden, men nå, som et spor på Love 2, Airs sjette, ville den vært dratt i hver bidige anmeldelse som høydepunkt og bevis på at Air fortsatt har teken.
Med andre ord:
Ikke bare overskygger et enkelt fyllspor fra debuten hele Love 2, det understreker nesten alle feil med skiva.
For det første eksemplifiserer «Talisman» den uhørte balansen mellom sleskhet og oppriktig føleri som Air har higet etter helt siden 10.000 hz Legend, den ambisiøse dog litt mislykka andreskiva, gikk til helvete kommersielt.
Man begynner med et bassriff og et hammondorgel som ikke engang prøver å legge skjul på at de hører hjemme som bakgrunn for usimulert samleie i sakte film, men over dette dukker det snart nok opp et strykerarrangement verdig en dokumentar om Serengeti.
Balansen mellom disse er gjort så naivt selvfølgelig at lytteren knapt legger merke til hvilke ingredienser som ligger i bånn.
Sammenligner du dette med Love 2, som helhet eller på enkeltspor, blir det som å sammenligne en ung, kåt romantiker-tenåring med en halvgammel, kokainhøy rundbrenner som snakker mye om evigheten.
Hver lyd høres kalkulert ut, ikke utifra hva som høres bra ut, men utifra hva som vil gi låta den korrekte Air-balansen mellom organisk og syntetisk.
Hvert ord av tekst virker skreddersydd for å kunne tolkes så vidt som mulig uten å bety noe som helst.
Aldri stol på internasjonale musikkstjerner hvis franske aksenter blir tjukkere desto mer de turnerer.
Men alt dette, til og med det med aksentene, kunne tilgis, om enn motvillig, dersom det ikke hadde vært for det faktum at Love 2 knapt inneholder nok melodi til fylle en EP.
Det er mer melodi bassen, uten orgelet til og med, kun bassgitaren, i «Talisman», enn i de fleste hele låter på denne skiva.
Man har bassganger, man har beats og man har visse looper av blandet vokal, men få faktiske sanger, til tross for at sporene er arrangert som sådanne.
10.000 hz Legend, mislykket som den var, var som en rekke gode grunnmurer med dårlige hus på; Love 2 er som en rekke gode grunnmurer arkitekten, feig av skade, ikke har turt å bygge noe på.
Innpakkningspapir over innhold, lyssetting over scene, sminke over tryne, hvordan over hva, kall det hva du vil.
Utrolig kjedelig er det uansett.
|
|
001251 | train | 5 | music | 7 | 10 | 2,009 | Verdens beste og viktigste rapper rammes av andres materiale halvveis. | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Han tok rockheim | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/han-tok-rockheim | Han tok rockheim
Verdens beste og viktigste rapper rammes av andres materiale halvveis.
Jay-Z
- Dødens Dal, UKA-09
Jay-Z befester sin posisjon som verdens beste og viktigste rapper, selv om han rammes av andres materiale halvveis.
Trøndere er på ingen måte forbundet med hiphop, soul, funk eller urban musikk for den saks skyld.
Det er og blir den kritthvite rocken som står sterkt i Trondheim.
Derfor er det godt å vite at de største flyselskapene opplevde fulle fly fra Oslo og annensteds denne store dagen.
Trolig er nettopp dét grunnen til at arrangørene kunne notere ”utsolgt” når verdens største rapper entret scenen i Dødens Dal.
Rapmogul, entreprenør, CEO og businessmann Jay-Z er en sjokkartet god booking for UKA-09.
Er det mulig, liksom?
Jigga i bartebyen!
Fytte katta.
Ryktene skal ha det til at Mikkel Eriksen fra Stargate skal ha mye av æren for at denne avtalen gikk i boks.
Det er bare å ta seg av hatten for ham, og for Tor Erik Hermansen, den andre halvdelen av Stargate.
Sistnevnte er jo omgangsvenn numero uno.
Klokken ni drypper det svettekondens fra taket i det store teltet i Dødens Dal, og ølkranene spytter ut halvlitere i samme fart som karrieren til Jay-Z har skutt siden The Blueprint slo ned som en bombe den 11.september 2001.
SMS-er med spekulasjoner om hvorvidt Beyoncé skal på scenen kastes frem og tilbake blant de oppmøtte.
Måtte hun komme.
Presis kvart over ni står verdens største rapper på scenen, kledd i helsvart, med solbriller og backet av et eksepsjonelt tight band med to trommeslagere (hvorav én er det relativt unge youtubegeniet Tony Royster Jr).
I tillegg finnes tre blåsere, synth, gitar og bass.
Bak bandet henger en stor skjerm som fylles med den største musikalitet og velregissert innhold fra første piksel og tone.
Nyklassikeren ”D.O.A (Death Of Autotune)” er et perfekt anslag, og håndlagde diamanter vaier mellom fulle studenter, stasha ungjenter og enda flere fulle studenter.
Jay-Zs faste følgesvenn Memphis Bleek introduseres til ”U Don’t Know” og deretter følger en helt perfekt rekke av hits fra Brooklyn’s fineste.
”Roc Boys”, Punjabi MC-samplede ”Beware Of The Boys” og ”Show Me What You Got” planter magiske øyeblikk som mange av oss vil huske for alltid.
Bandet spiller som om det gjaldt livet, og gir assosiasjoner til Funkadelic og dets like.
Vi er så langt fra døden som overhodet mulig.
Jay-Z er blid og takker publikum for oppmøtet i ett sett.
Jeg vil gå så langt som å si at denne første delen av konserten er noe av det bedre jeg har hørt fra en scene.
Jay-Z er i en særklasse eminent rapper, og beviser med ”Jigga What” at han fint kan servere mindre hittunge passasjer uten at han mister det kvelertaket han har på publikum av den grunn.
Lyden er det heller ingenting å utsette på.
Et norsk flagg vaier på skjermen under bombastiske ”Public Service Announcement”, og minner oss om hvor vi faktisk befinner oss.
Skiltet med Trønder-Taxi rister i dét udødelige ”Heart Of The City (Ain’t No Love)” gir en og annen tankevekker.
Etterfulgt av ”Run This Town” med Rihanna på teip, dundrer hovedpersonen på med det som vil stå igjen som den største låten fra Blueprint 3 – New York-hyllesten ”Empire State Of Mind”.
Chrysler-, Woolworth- og Empire State Building farer over skjermen mens gåsehuden brer seg.
Det er merkbart i hvor liten grad vi savner Alicia Keys, eller Beyoncé for den saks skyld.
Live-vokalist Bridget Kelly synger som en gudinne.
Det er slående i hvilken grad bandet spiller, unnskyld uttrykket, funky.
”Dirt Off Your Shoulder” galopperer av gårde og setter føtter og hofter i bevegelse.
Men er det lurt å fyre av disse hittene så tidlig?
Med en brå overgang til Oasis’ ”Wonderwall” fra teip, mister konserten noe momentum.
Alt går i svart, og Jay-Z forsvinner bak scenen.
Er han sur?
Skal han hente Beyoncé?
Etter om lag to og et halvt minutt er vår mann tilbake med en lett ufokusert og litt unødvendig kollasj, før blant annet en småslapp versjon av klassikeren ”Can I Get A” får de som kom på Jigga-toget sent, noe ufokusert.
”99 Problems” og den udødelige ”Big Pimpin’” følges av ”Hard Knock Life”, med bilder fra Marcy eksponert i bakgrunnen.
Langt over pari.
Til tross for at Jay-Z forsikrer oss om at vi er et viktig publikum for ham, greier han likevel ikke å gjenskape den samme potente energien som har preget konserten frem til ”pausen”.
Det blir litt som Teigen etter bruddet, bare at bruddet her dessverre kom som følge av en britpopslager.
Som den proffe businessmannen fyren er, ”ser” han alle i publikum, og skaper med dét et titalls ”unike” historier som rett nok, og i sin tur, vil avstedkomme flere solgte plater.
Likevel er det med tre fjerdedels hjerte at publikum synger med på ”Encore”, og til slutt den fullstendig misforståtte avslutningslåten ”Young Forever”.
Gud forby.
Sistnevnte låt beviser hvor langt det egentlig er over dammen.
Jay-Z klarer å operere i spennet mellom rock og hiphop på en måte som gjør at en slik kveld, i Rockheims hjemby, fremstår som naturlig og inkluderende.
Og selv om det nå engang ble uten sin kjære på scenen, og en dupp etter halvendt show, er kveldens konsert i sum en oppvisning i hits, langsiktighet og ekthet.
Litt som den beste rocken er det.
|
001252 | train | 5 | music | 8 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Varmende gjenhør | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/varmende-gjenhoer | Varmende gjenhør
Built To Spill:
There Is No Enemy
2009-utgaven av Built To Spill tangerer nittitallsstorhetstiden.
Jeg kan vel egentlig ikke tenke meg at Built To Spills fanskarestørrelse har eksplodert på 2000-tallet, selv om You In Reverse (2005) slettes ikke var uinviterende.
Nei, dette er et band som har blitt eldre med fansen som har fulgt med siden alt-rock-definerende nittitallsalbum som There’s Nothing Wrong With Love (1994) og Keep It Like A Secret (1999).
Således har de ingen ting å bevise, og de gir også tydelig blaffen i å fornye seg for å skaffe nye tilhengere.
There Is No Enemy skiller seg derfor lite fra det BTS vi kjenner fra før av, men holder et generelt høyere nivå enn på lenge; dette er blant bandets tre beste utgivelser.
Doug Martsch holder naturligvis i tøylene, men disse er slakkere enn vanlig.
Der You In Reverse og for den del Ancient Melodies Of The Future (2001) var skurrende i fuzzen og skarp i kantene, er denne mykere og mer avrundet både i uttrykk og produksjon.
Dette hører man spesielt i singelen ”Hindsight”, som er noe av det fineste jeg har hørt fra den kanten.
Nydelig, slentrende steelgitar-pop som lokker frem minner av favoritter som ”Twin Falls” og ”Car” fra There’s Nothing Wrong With Love.
Andre øyeblikk på platen går fra det konsise over i de lengre, jam-pregede låtene som i det store og hele utgir brorparten av bandets diskografi, og også disse gir mye tilbake.
Spesielt ”Oh Yeah”, trompet-kjælende "Things Fall Apart" og potensielt albumhøydepunkt ”Good Ol’
Boredom” sparker midtempo-ræv, selv om ingen av disse helt når opp på You In Reverse- og karrierehöjdare ”Conventional Wisdom”-nivå.
Som helhet er There Is No Enemy svært melodirik, godhjertet og varmende.
Folk som har gitt blaffen i Built To Spill før kommer fortsatt til å gjøre det (de leser sikkert ikke denne anmeldelsen uansett).
For dere som derimot drømmer om Pavement-reunion-turnéen neste høst: gå og kjøp.
|
|
001253 | train | 4 | music | 10 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Peter Vollset | Et tu, Kannberg? | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/et-tu-kannberg | Et tu, Kannberg?
Spiral Stairs:
The Real Feel
Kan ikke gamle helter slutte å eldes med verdighet, snart?
Først som sist:
Ikke la deg lure av det band-lydende navnet.
«Spiral Stairs» er kallenavnet til tidligere Pavement-gitarist Scott Kannberg, «The Real Feel» er ei soloskive, og ikke Kannbergs første, bare den første under dette navnet.
Den inneholder låter visstnok delvis inspirert.av hans nylige skilsmisse og er ellers en på alle måter forglemmelig, dog kompetent, samling gitardrevne americana-rocklåter som kun unntaksmessig (som i «Stolen Pills») inspirerer til noe annet enn å instinktivt lete etter noe å gjøre dem til bakrgunnsmusikk for.
Hvis dette virker kjent er du muligens Blur-fan, for «The Real Feel» er på veldig mange måter en amerikansk utgave av «The Spinning Top», soloskiva Blurgitarist Graham Coxon gav ut tidligere i år.
Begge plater viser ettertrykkelig at bakmennene har modnet som musikere ved å inneholde godt konvensjonelle og litt kjedelige låter, begge inneholder en og annen låt som er minst tre minutter for lang og begge plater overskygges veldig av at de bandene som gjorde disse mennene berømte i utgangspunktet er i ferd med å gjenforenes.
Det er noe traust og forutsigbart over disse skivene, og «The Real Feel» spesielt, som når en noen-og-tjue år gammel mannlig debutromanfigur aksepterer at det kanskje er på tide å ta ansvar og bli voksen.
En sann, sunn og solid vibb, ja, men fra gitaristen i Pavement?
«The Real Feel» er ingen dårlig plate, men du skal ha brukt ganske lite penger på musikk i ditt liv for at samlinga di skal ha et hull den kan fylle.
|
|
001254 | train | 5 | music | 12 | 10 | 2,009 | ”This Is It” maner frem både tårer og et lettelsens sukk. | nb | p3 | Andreas Øverland | Et tårevått, lettelsens sukk | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/et-tarevatt-lettelsens-sukk | Et tårevått, lettelsens sukk
”This Is It” maner frem både tårer og et lettelsens sukk.
Michael Jackson:
This Is It (singel)
”This Is It” maner frem både tårer og et lettelsens sukk.
Døde popstjerner og uuttgitt materiale lukter grums lang vei.
En endeløs rekke av uverdige, halvferdige låtskisser utgitt post mortem har for eksempel ødelagt mange innbitte Elvis-, Hendrix- og 2Pac-fans sitt forhold til de respektive legendene for alltid.
Og la oss være ærlige – med alt styret, sirkuset og maset rundt Michael Jackson etter hans bortgang var det grunn til å frykte at den første offisielle låten sluppet post mortem skulle bli et halvferdig produkt druknet i kynisme og pengejag.
Heldigvis er ”This Is It” blitt nøyaktig det motsatte – et verdig, vakkert punktum.
Det er bare rett og rettferdig at den ubestridte King of Pop skal avslutte karrieren med en nydelig poplåt.
Det spekuleres i at innspillingen er overskuddsmateriale som ikke kom med på Off The Wall, noe som definitivt høres mer enn plausibelt ut .
”This Is It” er nemlig blitt en subtilt og jordnært produsert ballade, drevet framover av strykere og piano, men uten det definitive klimakset en del av Jacksons andre ballader har hatt en tendens til å bygge seg opp mot (”I Just Can’t Stop Loving You”, ”Liberian Girl”).
Jacksons strålende, lyse vokal er gitt rom og plass låta igjennom, men det er likevel når de nydelige koringene gjort av Jacksons brødre får slippe til i miksen at låtas potensial virkelig oppfylles.
Med en tekst som mer enn hinter om det bortenfor vil den harbarkede fansen definivt sitte igjen med en tåre i øyekroken.
Og vi andre med en glitrende poplåt som bare beviser mannens genialitet, snarere enn å gå på tvers av den.
Heldigvis.
|
001255 | train | 5 | music | 13 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Peter Vollset | Ei klyse | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ei-klyse | Ei klyse
The Flaming Lips:
Embryonic
Nå tar endelig punkrockerne syre igjen!
Embyonic er The Flaming Lips' tolvte skive, og en unikt vrien for dem å være.
Ikke nødvendigvis når det kommer til «tilgjengeligheten» av musikken – Wayne Coyne og gjengen var adskillig mindre salgbare lydmessig på tidlig nittitall, for å ikke snakke om på åttitallet.
Ikke når det kommer til ren skjær snodighet heller; I det departementet er det temmelig vrient å overgå Zaireeka fra 1997, som kom på fire CDer med forskjellige kanaler av de samme låtene.
( I praksis måtte man altså spille av skivene på fire forskjellige CD-spillere samtidig for å få høre hele låtene).
Nei, Embryonic føles som nytt territorie for Lips fordi det er ei skikkelig klyse av et album.
Til og med Zaireeka var, alt tatt i betraktning, en relativt tett skive med en låtrekkefølge som hadde en kompositorisk hensikt.
Embryonic derimot, har atten spor, mange av dem mer eller mindre improviserte, tilsynelatende slengt sammen hulter til bulter.
Coyne har gått langt i å innrømme at den nok kunne vært mye kortere dersom bandet hadde giddet å ta hardere stilling til hva som kunne kuttes.
Som om ikke dette var nok klarer Embryonic det kunststykket å være både ensformig og eklektisk til det usammenhengende.
Men så er det også litt av poenget.
Embryonic skal ikke settes på fra start til slutt hver gang, men heller plukkes fra og blandes, og for alle fans som ikke hater alt de gjorde før Yoshimi Battles The Pink Robots er det noe å hente her.
Fra lo-fi-gitarvrengen fra «Transmissions From The Satelite Heart» til rolige meditasjonsnumre.
Kanskje mest gledelig av alt er at den legendariske én-mikrofonstrommelyden fra «The Soft Bulletin» dukker opp en gang i blant, kanskje mest merkbart på sistesporet «Watching The Planets», som med klassiske LSD-tekstlinjer som «Yes!
Yes!
Yes!
Killing the ego!». også varter opp dem som liker de mer syrete aspektene ved bandet.
Gjester har de og, selv om disse høres ut som de blir brukt mer som instrumenter enn som musikere (ved hjelp av Karen O fra Yeah Yeah Yeahs klarer Coyne f.eks å gjøre improviserte dyreimitasjoner til noe fryktelig romantisk).
Det som mangler er en skikkelig hitsingel eller to.
Folk som foretrekker Flaming Lips som psykedelisk pop framfor poppa psykedelia får derfor ta terningkastet over med ei klype salt.
For oss andre er det bare å senke skuldrene og prise seg lykkelig over at The Flaming Lips fortsatt ikke har gjort det til en vane å gjenta seg selv.
|
|
001256 | train | 3 | music | 13 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Peter Vollset | Spiller på svakhetene | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/spiller-pa-svakhetene | Spiller på svakhetene
Editors:
In This Light And
On This Evening
[Kitchenware / VME]
Editors kaster bort en god gitarist, uten å vinne noen nye fans.
Uansett hvor leie Editors er av å høre det, har det siden debuten i 2005 vært omtrent umulig å snakke (eller skrive) om dem uten å på en eller annen måte sammenligne dem med Interpol.
Inntil nå, vel å merke.
Editors har solgt gitarene sine og kjøpt synther, så nå kan folk sammenligne dem med Joy Division istedenfor.
Sistnevnte sammenligning er selvsagt mye mindre problematisk.
Litt fordi Interpol er et samtidig og aktivt band mens Joy Division er et gammelt og ekstremt nedlagt band.
Men i størst grad fordi man virkelig må høres ut som Interpol for at folk ikke skal sammenligne en med Joy Division istedet, mens man for å bli sammenlignet med Joy Division bare trenger en barytonvokalist og en usleivete bass.
Bare spør Interpol.
Apropos barytonvokalist så er det omtrent det eneste området hvor Editors ikke har gjennomgått hamskifte på In This Light And On This Evening.
Vokalist Tom Smith varierer riktignok litt med en overraskende falsett her og der, men tilbringer fortsatt brorparten av skiva messende med rak rygg og brystet ut med en pathos som gjennomsyrer enhver tekstlinje litt for mye til å være troverdig.
Smith høres like lidenskapelig ut når han bryter i indignasjon («They took what once was ours!») som når han tilsynelatende prater nonsens («It kicks like a sleep twitch!
My papillon, feel love when it’s shown.»).
Smiths vokal danner bakteppet for en åttiitallsinspirert synthkavalkade av majestetiske ambisjoner.
Etter det glimrende tittelsporet, som i det siste halvannet minuttet eksploderer i et instrumentalparti som glatt overgår alt bandet tidligere har prestert, får vi en låt etter den andre med stadionpop.
Noen inspirerte øyeblikk til tross heller det hele desverre mer mot «Perfect Symmetry» av Keane enn mot «Violator» av Depeche Mode, for å si det sånn, og ved gjentatte spillinger høres det mer og mer at Editors prøver veldig å gjøre noe de ikke er flinke til, nemlig å få folk til å danse.
De kaster kanskje ikke bort en spesiellt bra låtskriver, men de kaster faktisk bort en temmelig god gitarist.
Unntatt på første låt, som sagt.
Den er skittøff.
Og full av gitar.
|
|
001257 | train | 4 | music | 13 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Peter Vollset | Ja takk, begge deler! | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ja-takk-begge-deler | Ja takk, begge deler!
Green Day, Oslo Spektrum
Obama gjør ting vanskelig for Green Day.
Når riffet til «When I Come Around» begynte omtrent halveis inn i konserten i Oslo Spektrum i går eksploderte rommet i applaus, høyere og mer hysterisk enn det gjorde under «Boulevard Of Broken Dreams» eller endel andre nyere hits.
Den første tanken som slo meg var «Jøss, til og med kidsa hører at Green Day aldri har overgått «Dookie»».
Forklaringen er nok heller at bare omtrent halvparten av salen var fylt med forsiktig svartkledde ungdommer med litt for mye eyeliner, og at disse var ordentlige fans og dermed selvsagt hadde gravd seg tilbake i Green Days katalog og fått et grundig, helhetlig bilde av – og entusiasme for - bandets materiale.
Resten av oss var enten foreldre eller sure gamliser som hadde kommet for å lufttromme til «Basket Case» og rynke på nesa over at tenåringer våger å digge rockestjerner.
Klart det blir høyere når begge parter skriker.
Green Day som band er, i likhet med publikumet sitt, ganske stykkevis og delt.
Først slo de igjennom som klassiske nittitallspoppunkere som sang om persnolige problemer over raske riff og klovnete musikkvideoer, så slo de igjennom igjen, og enda mer, ti år senere som stadionrockere, surfende på en bølge av anti-amerikanisme i skyggen av presidentvalget 2004.
Heldigvis for konserter flest er nå dagene over da amerikanske band kunne får trampeklapp fra ethvert europeisk publikum bare ved å si at Bush var en kødd.
Obama er sjefen og har fått fredspris og allting, og verden hater plutselig USA mye mindre, men hva betyr dette for Green Day?
Comebacket deres var i stor grad basert på at de hadde et budskap, men hva er igjen av det budskapet nå som ting er litt mer nyanserte i de fleste sinn enn «Faen ta USA»?
Ikke vet jeg, og det gjør ikke Green Day heller.
På den ene siden har vi et band som stort sett spiller store rockelåter om smerte og tap og kjærlighet, på den andre har vi et sceneshow preget av gassmasker og molotovcoktailer og bannere påskrevet med «American Eulogy XIII».
Vi får vite at nordmenn penere enn amerikanere og flinkere til å rope «Yeah-eh!» når vi blir bedt om det, men det er det nærmeste vi kommer politisk innhold fra mennene på scenen.
Men det stopper ikke der:
Ikke bare er Green Day et smektrende powerballade-band med backdropen til politiske aktivister, de er også punkeklovner må vi huske.
I ett øyeblikk får vi dermed kaldt belyst føleri om tapt kjærlighet og i det neste har trommis Tré Cool på seg en rød BH og spiller opp til en Isley Brothers-anledet medleygreie av sekstitallshits.
Skjønt, med unntak av sistnevnte medley er det ikke mye dårlig spilling å høre.
Green Day er proffe rockestjerner nå, en rolle den hoppende, løpende, publikumsflørtende frontmannen Billy Joe Armstrong har omfavnet fullt ut og som kler han mye bedre enn rollen som mistilpass pønker noengang gjorde.
Synge kan han og.
Dessuten er deres nyere låtmateriale mye bedre enn musikksnobber flest gidder å innrømme, så dersom man ignorerer de villt kryssede moralske og stilistiske vibbene kan ikke konserten beskrives som noe annet enn et braksuksess.
Å ignorere de blandede signalene fra scenen lot seg strengt tatt gjøre helt til ekstranummerne.
Man kan med rette si mye stygt om Killers-vokalist Brandon Flowers, men han har faktisk et poeng i at det er noe litt ubehagelig og smakløst i måten Armstrong holder kjeft og lar europeiske publikum allsynge «Don't wanna be an American idiot!» på.
Og innen et fullt spektrum synger «I wanna be the minority.
I don't need your authority» i kor til marsjtrommer er ironien så tjukt smurt at det er umulig å gjette hvem som driter ut hvem lenger.
En velspilt og tankevekkende konsert, i alle fall, så får det heller være at de tankene som ble vekket kanskje ikke var de bandet siktet på.
Om de siktet på noe om helst
|
|
001258 | train | 5 | music | 14 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Avkjølt sommermelankoli | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/avkjolt-sommermelankoli | Avkjølt sommermelankoli
Lake Heartbeat:
Trust In Numbers
Gammel powerpophelt tar steget inn i lett-elektronikaens toppsjikte.
Det var muligens bare i Moss og Stjørdal at den svenske powerpopscenen hadde en gigantisk status på nittitallet, men i de miljøene jeg hang i var band som This Perfect Day, The Wannadies og Brainpool obligatoriske i en hver festlig sammenheng.
Det er i sistnevnte band Jan Kask var vokalist, og etter å ha gått inn i alskens musikalske irrganger (genialt under eget navn på låter som "Matchbox In A Car", "Summer Is Here" og "Golden Heart", forferdelig som støttespiller for East 17-medlem Brian Harveys snublende solokarriere), har han nå gått i allianse med gitarist Kalle Kåks og produsent Dan Lissvik (fra labelkompiser Studio).
Trust In Numbers er en lavrøstet, sommeren-som-har-gått-melankolsk elektropopplate som kombinerer Prefab Sprouts sofistikerte popteft og den nye Göteborgscenens kjølige, elektroniske lydbilde.
Dette er ikke et album som direkte hugger tak i deg og suger deg inn; Kasks hviskende, flate vokal og det sterkt diskantpregede lydbildet skaper avstand til lytteren, og det er av og til man kan tenke at albumet mangler litt kjærlighet.
Ut over albumets gang blir man derimot lett forført av denne flatheten, spesielt på de låtene der Kasks glimtvis-fenomenale meloditeft sparker inn (singelen ”Golden Chain” og de Spandau Ballet-aktige ”Solid Mass” og ”Build The Wall Up” spesielt).
De største høydepunktene er dog ”Southbound” som med tempo og koring går Paddy MacAloon i næringen, og den pulserende ”Blue Planet”, som helt tydelig viser albumets slektskap til andre svenske nåværende fenomen som Air France og JJ.
Produksjonen spiller en viss rolle her også, for Kask har helt klart tilbøyeligheter over til det cheesy, men her holdes dette i sjakk.
Trust In Numbers er popalbumets svar på en kjøleskapsavkjølt After Eight-mint: litt kald og smaksfattig i starten, men til slutt smelter den i all sin bittersøthet.
Unnskyld metaforen.
|
|
001259 | train | 5 | music | 14 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Noen liker dattera | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/noen-liker-dattera | Noen liker dattera
Rosanne Cash: The List
Strøken dame synger noen av de fineste amerikanske sangene som er skrevet.
Klart det låter bra.
Du kjenner kanskje bakgrunnshistorien her, men la gå:
Som en slags introduksjon til et smakfullt voksenliv fikk Rosanne Cash en liste over hundre essensielle låter i den amerikanske sangboken av sin far da hun fylte 18.
Der enkelte av oss ville kremtet beklemt, takket høflig og glemt hele opplegget innen neste fødselsdag, valgte Rosanne klokt nok å ta denne lærdommen innover seg idet hun meislet seg ut en karriere som countryartist tidlig i tjueårene, mot slutten av 70-tallet.
Det kan naturligvis ha hatt en betydning at faren hennes het Johnny Cash.
Sikkert er det at hennes ellevte studioalbum skummer fløten av denne gesten; hundre klassikere har blitt til tolv, og ikke én av dem føles malplassert i sammenhengen.
De fleste av sangene på The List er tvert imot pensum for de som bryr seg om denne typen musikk, og Cash fremfører dem våkent, tillitsfullt og uten dikkedarer – omtrent slik en mor ville sunget dem for et lærenemt barn, og slett ikke ulikt hvordan far selv fortolket alt fra svigersønn Nick Lowe og David Allen Coe til Nine Inch Nails, U2 og Soundgarden på sine American-innspillinger lengst nord i livet.
Om du kaller det et dønn effektivt konserveringsarbeid eller en særdeles smakfull strippejobb – Rosanne synger ”500 Miles”, ”Long Black Veil”, ”Girl From The North County” og ”Motherless Children” med en ydmyk autoritet få er i stand til å gjøre henne etter.
At gjestelisten teller navn som Springsteen, Costello, Wainwright og Tweedy, er uendelig mindre relevant enn man skulle tro.
Det er i seg selv et kompliment.
Dette er ikke den første platen Rosanne har gitt ut med spøkelset etter John R. Cash hengende over prosjektet – hennes forrige album, Black Cadillac (2006), var i enda større grad svøpt i sorg, smerte og kjærlighet over minnet om dette amerikanske ikonet hun vokste opp i den ruvende skyggen av.
I tillegg må det nevnes at hun har stablet sammen en uvanlig solid katalog gjennom sine drøyt 30 år som utøvende musiker.
Men spør du meg, og det later jeg som om du gjør:
The List er et minst like naturlig sted å starte bekjentskapet som et hvilken som helst annet.
|
|
001260 | train | 4 | music | 16 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Det gikk på engelsk og norsk | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/det-gikk-pa-engelsk-og-norsk | Det gikk på engelsk og norsk
The Blacksheeps: The Blacksheeps
The Blacksheeps innfrir, en del grunnleggende rusk til tross.
Med dette debutalbumet blir kvartetten mer enn bare et fenomen; de er et band som fremfører og skriver låtene sine selv, vel å merke godt hjulpet av Tre Små Kinesere-frontmann og nå produsent Ulf Risnes.
The Blacksheeps spenner fra tøffe, The Donnas-aktige innslag (”Punk Revolution”, ”Mama’s Boy”) til elevkveld-klinedansfristere (”Bak Skyen”), samt de hitene vi kjenner fra før og et par coverlåter.
Her er det de kjappe punkrocklåtene som fungerer best, og det er også disse det er flest av på platen.
Det er dog et gjennomgående irritasjonsmoment, og en nokså stor skuffelse, at brorparten av låtene her er på engelsk.
Den samisk/norske miksen er deres sterkeste kjennetegn, og det at de velger å fjerne seg fra dette er forundrende.
Låter som ”Tales From The Forest” og ”Rain In Aarhus” hadde vært langt mer spennende på morsmålet; her forsvinner de inn i mengden som generiske, éndimensjonale opptempolåter (dette er for øvrig en sykdom som også til en viss grad har rammet deres samfylkinger i Cyaneed).
Ellers er det lett å la seg imponere av Agnete Kristin Johnsen, både som vokalist og låtskriver, og man kan absolutt se et varig talent i dette bandet, som allerede viser bedre teft enn de fleste femogtyveåringer som opererer i samme sjanger.
Tekstene bærer naturligvis preg av en viss mangel på modning og en begrenset engelskforståelse.
Dette leder til en del oppstyltede tekstlinjer (av typen ”Cancellation of a destination/ demonstration of a celebration”), noe som er enda et argument for å synge på morsmålet.
The Blacksheeps begeistrer med gjennomgående solide låter og friske vendinger som vil treffe et fuzzsultent tenåringspublikum, en del fundamentale barnesykdommer til tross.
Deres cover av Yeah Yeah Yeahs' "Gold Lion" er på platen, men denne Lydverket Spanderer-versjonen er heller ikke dum:
|
|
001261 | train | 4 | music | 19 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Trine Sollie | Mission Impossible | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/mission-impossible | Mission Impossible
Donkeyboy: Caught in a life
Å være Donkeyboy er en tilnærmet umulig oppgave.
Det er en mildt sagt vrien oppgave for de Warnerstyla drammenserne å følge opp sin egen singelsuksess.
Etter at bandet skrev musikalsk Norgeshistorie ved å lande både første- og andreplassen på VG-lista før debutplata var ute, ble oppgaven nærmest umulig.
Mange av låtene på Caught In A Life virker skremmende lite viktige.
Vi snakker om enkle, mer eller mindre fengende popmelodier, basert på banalt synthdriv og en falsettvokal som er like feil som den er riktig.
Det låter forutsigbart og savnet etter dybde og overraskelser er stort.
Under Urørtfinalen for fire år siden ble ”Broke My Eyes” stemplet som ubrukelig av jurymedlem Christer Falck.
Undertegnede slutter seg til riksklysa og føyer til at låta er blant albumets svakeste, og oppleves som et lunkent bad i 80-talls-klisjeer.
”Sleep In Silence” er blottet for originalitet og tilhører den halvdelen av låter fra Caught In A Life som jeg aldri kommer til å høre på igjen, med mindre jeg må.
På den resterende halvparten finnes solide bevis på at bandet har et stort kommersielt potensial som trolig kommer til å plassere dem på toppen av hitlistene også i fremtiden.
”Ambitions” er låta jeg måtte høre 700 ganger på P3 før jeg begynte å bli lei.
”Sometimes” er drøye tre minutter med god stemning.
En følelsesladd og lettfattelig låt, med et sjeldent fengende refreng:
” I need somebody who can make me feel all right”.
Donkeyboy får menigmann til å føle seg ålreit.
“Blade Runner” inviterer til taktfast håndklapp og sus i serken, mens åpningssporet ”Sterolife” sitter som et skudd fra første sekund, til tross for noe enerverende vokalfremføring.
Caught In A Life er fifty-fifty råkjedelig og råfengende.
En god start, så får vi håpe at Donkeyboy tør å utfordre lytterne i større grad ved neste utgivelse.
|
|
001262 | train | 4 | music | 20 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Trine Sollie | Kvinnen som ikke lot seg stoppe | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/kvinnen-som-ikke-lot-seg-stoppe | Kvinnen som ikke lot seg stoppe
Annie:
Don't Stop
”If you listen you can discover a new sound, a new voice, a new beat...”, åpner Don’t Stop med.
Det er en sannhet med modifikasjoner.
Ti år etter at Annie sang seg inn i den norske klubbsjela med “The Greatest Hit”, åpner hun sin andre albumutgivelse med ”If you listen you can discover a new sound, a new voice, a new beat...” Sannheten er at verken soundet eller stemmen oppleves som nevneverdig nytt.
Tvert imot, dette er akkurat det samme smarte, delikate uttrykket som vi er vant til å høre fra den bergenske electropopprinsessen.
Annie har seilt opp som den mulige redningen for de av oss som lenge har drømt om et slags norsk motstykke til Robyn.
På Don’t Stop puster Annie vår svenske venninne forsiktig i nakken, og viser seg som en skandinavisk utgave av Kylie Minogue på låter som ”Loco” og ”Heaven and Hell”.
Sistnevnte kunne frøkna spart seg for, da den ikke inviterer til annet enn forundring og forargelse.
Helt i andre enden av kvalitetsskalaen ruver ”Bad Times”, ”I Don’t Like Your Band” og ”Songs Remind Me Of You”, som med småmystiske beats skaper et suggererende, dansevennlig driv.
Det hele låter en anelse sørgmodig, en tristesse som også kommer også til uttrykk i tittelsporet:
Med intrikate 80-tallsreferanser oppleves låta som en ren nostalgitripp, der Annies velkjente, luftige og lyse vokal ypper seg med tekststrofer som ” I dress up to dress you down”.
Når det gjelder evnen til å briske seg, har Annie likevel litt å gå på før hun når opp til Robyn.
Det hektiske new wave-virrvarret i ”The Breakfast Song” fremprovoserer ufrivillig bilder av en spinningtrance-dansende Morten Ramm.
De av dere som har sett Torsdagskveld fra Nydalen vet hva jeg sikter til.
Vi befinner oss altså ganske langt fra musikalsk kvalitetsstempling.
Jeg higer etter et råere uttrykk og større baller.
Mindre melankoli og flere hardtslående, tidsriktige dansegulvåpenbaringer.
Likevel:
Med unntak av nevnte blemmer som det kan bli vanskelig å tilgi, er Don’t Stop et fornøyelig comeback.
|
|
001263 | train | 3 | music | 21 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Klammstein | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/klammstein | Klammstein
Rammstein:
Liebe Ist Für Alle
Da
Gode på promostunts, enda bedre på å gjenta seg selv.
Det er over ti år siden signaturlåten ”Rammstein” tonesatte en av de mest minneverdige scenene fra Lost Highway, og ”Du Hast” og ”Engel” var med på å sjangerdefinere og popularisere det nye industriell-metallmiljøet i Tyskland.
Fire album senere står Rammstein tilbake, PR-kåte og oljeglinsende, men musikalsk på stedet hvil.
Det høres glatt, svett og dyrt ut, men låtene byr på lite.
”Haifisch” er den aller verste i de fleste henseende; det er som å høre DDR og Black Ingvars covre ”Eg Heiter Håvard Hedde”.
De låtene som minner mest om gammel storhet er ”Rammlied” (der de for så vidt gjentar rope-bandnavnet-trikset som gjorde dem kjent i utgangspunktet) og groteske ”Wiener Blut”, mens balladen ”Frühling In Paris”, der de blant annet parafraserer Edith Piaf, høres ut som end credits-temaet til en Roland Emmerich-film med Ashton Kutcher og Miley Cyrus i de ledende rollene.
Her blir det ekstraordinært krokodilletåre-sippete og platt, selv for et band hvis image består av å karikere.
”Pussy” er jo bandets mest vellykkede promostunt så langt, hvor enn klamt det kan føles, men sett bort fra Åkerlund-intervensjonen er det musikalsk helt på høyden med resten av albumet.
Forskjellen er tekstlinjer som ”sajz das matta afta aaahl”; heldigvis er det platens eneste engelskspråklige.
Liebe Ist Für Alle
Da trengte en pornoskandale for å få oppmerksomhet, for uten "Pussy" er dette lite annet enn nok et album fra en uinspirert bande tyskere som desperat klamrer seg til tegneserie-industrimetallen uten å komme opp mot gamle høyder.
|
|
001264 | train | 3 | music | 22 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Peter Vollset | Livstrøtt hat | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/livstr%c3%b8tt-hat | Livstrøtt hat
Skitliv:
Skandinavisk Misantropi
A hit and a miss... antropi
Abo Rasuls to bøker «The Cocka Hola Company.
Skandinavisk Misantropi» og «Macht Und Rebel.
Skandinavisk Misantropi 2» er en av de mest krakilske og grundige utdritningene i nyere norsk literaturhistorie, og de som drites ut mest deri er dem som favner om motkultur og påstår det er antikultur.
De som roper ut mot flokktankegang i kor og gang på gang understreker hvor mye de driter i hva flertallet synes om dem i et forsøk på å vinne aksept hos mindretallet.
Nå er tittelen lånt til ei skive hvis målgruppe (det mørkeste av ord) er mer eller mindre konservative svartmetallfans.
It's like rain on your wedding day.
Med det sagt er det ikke så fryktelig konservativ svartmetall Maniac (Mayhem) og kompani serverer her, men heller en mid-tempo og Sabbath-dynka affære, mer livstrøtt enn aggressiv, mer foraktfull enn rasende.
«Hollow Devotion» høres for eksempel ut som det sakte mellomspillet i Faith No More-låt trukket ut til åtte minutter.
Kun i siste halvpart av «Densetsu» spilles det fort.
Ting blir altså litt ensformig.
Variasjonen Skitliv jobber frem funker nemlig skjelden som mer enn kosmetikk.
Gitarreverberingen bak riffet på «Slow Pain Coming» tilføyer låta en solid ingenting men er klokt skrudd så langt ned at den lett kan ignoreres.
Diktlesninga til David Tibet på «Towards The Shores of Loss» er forfriskende som en ren stemmemessig kontrast til Maniacs fresing, men ordene hans er pent lite givende.
Det er også klart at «Skandinavisk Misantropi» er et album-album.
Skiva åpnes med fem drøye minutter av generisk skumle lyder der ett hadde vært mer enn nok, og avsluttes med «Scumdrug»: åtte minutter hypnotisk enformig gitarklimpring med vekslende vokal over.
Disse sporene er en ramme, en kontekst til det imellom, men de ender desverre mest opp med å understreke platas største svakhet, nemlig at den er litt kjedelig.
De gode øyeblikkene (ovennevnte vokalkontrast på «The Shores of Loss», hele «A Valley Below» etc) finnes, men de er spredt for tynt over for mye, og det som utvilsomt er ment som et enkelt storverk blir en stykkevis og delt skippefest.
|
|
001265 | train | 4 | music | 23 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Ikke pust ut! | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ikke-pust-ut | Ikke pust ut!
Converge:
Axe To Fall
Det er liten tid til avslapning når Converge på alle måter trommer sammen til poging på sitt syvende album, og med god hjelp av folk fra blant annet gjenoppståtte Cave In og Neurosis har Axe To
Fall blitt en tordnende treningsøkt, der det er rekonvalesenstiden som er det svake punktet.
For å sette stemningen, her er den Saw-aktige videoen til tittelsporet:
Denne hals-over-hode-dynamikken er gjennomgående på hele albumet, og gir mye tilbake etter kun få lyttinger.
Et par favoritter utkrystalliserer seg kjapt; ”Reap What You Sow” er fantastisk, kompleks kaospunk som leder tanken mot både Lightning Bolt og Zach Hills sologreier, det er også her produksjonen er som klarest.
Det samme gjelder ”Cutter”, ”Losing Battle” og ”Effigy”- det er i det hele tatt på de låtene der utblåsningen er på det maksimale at bandet fungerer best.
Mindre spennende er det på den mer klisjépregede ballerocklåten ”Wishing Well” og seige ”Worms Will Feed/Rats Will Feast”; sistnevnte fungerer mest som en unødvendig pause i full-fart-fremover-punken når man helst vil at energien skal eskalere og eskalere.
Den beste gjesteopptredene her er Steve Von Till (Neurosis) og Sean Martin (Hatebreed) sine vokalspor.
Dette er allikevel lite annet enn krydder, det er fortsatt den drivende trommingen til Ben Koller og Jacob Bannons forstyrrende screamo-røst som styrer bandet.
Axe To Fall har litt for mange pustepauser, men når fuzzstormen står på som verst er Converge det beste punkmetallbandet akkurat nå.
|
|
001266 | train | 4 | music | 23 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Peter Vollset | Samme gamle | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/samme-gamle | Samme gamle
Fu Manchu: Signs of Infinite Power
«Rutine» er et konsept som får ufortjent mye dritt generelt.
Når man er tenåring er det synonymt med skolegang, som igjen er synonymt med å bli tvunget til å sitte stille mens oppgitte, gamle mennesker ramser opp fakta hvert eneste kjemikalie i ditt ringe vesen forsikrer deg om at er totalt meningsløse.
I litt voksnere alder blir det synonymt med eksistensielle kriser og følelsesmessig stagnasjon, den tomme endestasjonen ved slutten av den antatt ideelle tilværelsen når man drikker på hverdager og er nybegynner i alt man gjør.
Det er derimot også en annen side ved rutine, nemlig tilfredstillelsen, betryggelsen og roen en kan få av å bevitne noen som virkelig vet hva dem driver med, det være seg snekring, rivningsarbeide eller origami.
Eventuellt stonermetall.
Fu Manchu har spilt sammen i tjue år nå, og de høres ut som om de har brutt all den musikalske marken de har tenkt til å bryte.
«Signs of Infinite Power», bandets ellevte album, er en rutinert skive på godt og vondt, men i motsetning til de fleste rutinerte skiver på godt og vondt så veier det gode tyngst.
Vel mangler den noe av den nerven og desperasjonen etter å imponere man ofte hører i uetablerte band, den uutalte vibben av «Fyfaen gutta, nå spiller vi et ordentlig album ass!
Nå skal vi litikke viserem alle sammen!» som jeg mistenker er mye av grunnen til at andreskiver er så vanskelige, men på den annen side snakker vi her om et band som med et skuldertrekk leverer riff av en kvalitet mindre erfarne band ville spontanjublet i studio over å høre fra egen gitarist.
Bare hør på «Eyes x 10»: tre kongeriff på under to og et halvt minutt, brukt som byggeklosser istedenfor bærebjelker, uten noe jåleri eller miksemessig understreking, av den enkle grunn at Fu Manchu vet at riffene deres er en fornybar ressurs.
Greit, så fortsetter Scott Hill sin litt unødvendige, nye tendens til å synge mer om store (og ditto diffuse) temaer enn om skateboard og festing, men elsker du Fu Manchu for det dem er er «Signs of Infinite Power» mer å ta i og mer å bli glad i
|
|
001267 | train | 5 | music | 25 | 10 | 2,009 | En verdig avslutning på en historie som allerede hadde en verdig avslutning. | nb | p3 | Peter Vollset | Snipp snapp snute (lissom) | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/snipp-snapp-snute-lissom | Snipp snapp snute (lissom)
En verdig avslutning på en historie som allerede hadde en verdig avslutning.
Gåte, Uka-09
En verdig avslutning på en historie som allerede hadde en verdig avslutning.
Gåtes kun-én-konsert-ikke-kall-det-et-comeback virker ikke nødvendig.
Som prosjekt virket det ikke som om Gåte hadde noe uoppgjort:
De spilte inn to plater, dokumenterte hvor gode de var live og skiltes lag som venner.
Ikke noe mytisk uutgitt materiale liggende, ikke noe vondt blod som måtte renses, og alle medlemmene virker temmelig fornøyde med sine nåværende prosjekter.
Så sier Gunhild Sundli noe om underskrifter i et intervju i sommer og vips - 15000 sådanne og noen måneder senere står hun på scenen og venter på at gitarist Magnus Robot Børmark skal avslutte forsterkerklatreturen sin foran 5000 publikummere.
Hadde gårsdagens konsert vært dårlig hadde den kunne endt opp som en ripe i den så langt uvanlig ripefrie lakken til Gåte, men etter litt vakling (nerver, kanskje?) under de første låtene var det åpenbart at det ikke kom til å skje.
Sundli har ikke mistet stemmen, om noe låter hun bedre enn noensinne.
Bandets diskografi er akkurat liten og bra nok til at hver eneste låt de spiller blir mottatt som hit fra publikum, og balansegangen mellom de tre usedvanlig store personlighetene på scenen (Gunhild, storebror Sveinung og Robot Børmark, henholdsvis.
Rytmeseksjonen ved Gjermund Landrø og Kenneth Kapstad holder seg klokt i bakgrunnen) var perfekt.
Lysshowet var nydelig og foruten at gitaren druknet litt på ”Kjærleik” var det ingenting å utsette på lyden heller.
Alt var med andre ord fryd og gammen, men mest oppløftende av alt var det å se at imellom all hypen og lyset og pyroen og sjarmoffensivene (mamma Sundli åpnet ”Snåle Mi Jente”, Gunhild sang et parti uten mikrofon, etc) så så det ut som om Gåte koste rævva av seg på scenen.
Kanskje det er så enkelt at de spilte sin nok en siste konsert noensinne (for denne gang) fordi de hadde lyst?
Musikk for moro skyld.
Det skulle tatt seg ut.
|
001268 | train | 5 | music | 26 | 10 | 2,009 | Religiøst under ekstranummerne: Muse anmeldt. | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Viste Mus(e)kler | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/viste-muskler | Viste Mus(e)kler
Religiøst under ekstranummerne:
Muse anmeldt.
Muse, Oslo Spektrum
Kjennernes stadionrockband treffer folket tross snev av sjelløshet.
Britiske Muse har begått mesterstykket å rykke opp i den europeiske rockens elitedivisjon de siste par årene, uten egentlig å ha en kollektiv hit.
Derfor er det godt å vite at det er kjennere som har sørget for at denne konserten ble utsolgt på fire timer, altså nærmest Springsteen-tilstander.
De har gjennom fem relativt solide studioalbum og jevnlige, om enn sjeldne, liveopptredener, etablert en fanskare bestående av langt flere enn de mascarabefengte Manga-kidsa og rollespillentusiastene som var forbundet med bandet tidligere.
Anført av introlyd som sender tankene til Pink Floyd, avdekkes den enorme riggen bestående av tre skyskrapere hengende fra taket.
Midt i hver sin opplyste Mies van der Rohe-boks, fem meter over scenen, står vokalist Matt Bellamy og kompani, et band hvis tilnærming til musikkhistorien har gitt oss mange knagger å henge dem på.
Den Blondie-orienterte knallsingelen ”Uprising” åpner ballet, og listen legges dermed skyhøyt fra start av.
Bandet fremstår med kirurgisk presisjon, de er et Kraftwerk med fuzz, en avspeiling av en industriell rockeopera.
Lyden er gjennomgående god, som den var det med dette bandet for nøyaktig to år siden i Spektrum.
Tittellåta fra sisteskiva tar oss over i smått klassiske ”New Born”, og bandet senkes ned til normalnivå, og kan dermed begynne å bruke scenens areal.
Det eneste som tyder på at dette er et politisk bevisst band, er – foruten teksten på en av kveldens høydepunkter, ”Map Of The Problematique” – de røde buksene til Matt Bellamy.
Bandet oser av opera, dommedagsprofeti, religiøs fortolkning og stadionrock på én og samme tid, og grønne laserstråler kutter varm luft full av svineinfluensa i fillebiter.
De tyngst produserte låtene (”Supermassive Black Hole”) preges noe av liveformatet, uten at konserten mister mye momentum av den grunn.
Det er likevel noe lett sjelløst over Muse.
Vel er de småsmarte siden de søker å fylle tomrommet Radiohead etterlot seg etter at de ble tullete, men de banker ikke like heftig på hjertedøra som andre rockeband.
Kanskje er de for smarte for oss med rutete skjorter i skapet.
Idet flygelet rulles inn og hymnen ”Guiding Light” og Queen-passasjen ”United State Of Eurasia” ruller ut av høyttalerne, skaper Muse en form for distansert kabaret, der navn som Rufus Wainwright dukker opp i bevisstheten.
Nina Simone-coveren ”Feeling Good” kommer som en overraskelse, og gir konserten et snev av lek og moro.
Likevel er følelsen der igjen – Muse er litt lek uten smil, litt kyss uten tunge.
Ekstranummeret består av den progressive ”Exogenesis: Symphony, Part 1, Overture”, "Stockholm Syndrome" og monsteret og kveldens definitive høydepunkt, ”Knights Of Cydonia”.
Herrejemini for en låt, og for et potent riff og ritt.
Bellamys gitar, som har gitt fra seg alskens lyder gjennom én time og tre kvarter, er med ett blitt en skinnende ren lanse, som bæres av den stolteste ridder.
Band som Iron Maiden står sterkt med sin ridderrock her til lands, og det merkes til fulle når selv eiendomsmeglerne i salen skaper Sarons Dal-tilstander med hender og fjes løftet mot himmelen.
Muse har truffet folket, utelukkende med musikalsk ballast.
4.Map Of The Problematique
5.Supermassive Black Hole
8.United State Of Eurasia
9.Feeling Good (Nina Simone)
13.Plug In Baby
14.Time Is Running Out
16.Exogenesist: Symphony, part 1, Overture
18.Knights Of Cydonia
- Foto: Rashid Akrim, NRK P3
Se bildene større her.
For andre konsertbilder besøk P3´s fotoalbum her
|
001269 | train | 2 | music | 26 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Sjelløs stjeling | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/sjellos-stjeling | Sjelløs stjeling
Wolfmother:
Cosmic Egg
Wolfmother-frontmann bytter ut mannskapet og sitter igjen med et tomt skall.
Det er aldri annet enn et sykdomstegn når et band, etter å ha hatt et kommersielt gjennombrudd, finner splittelse i bandet grunnet ”creative differences” (se bare på kanadiske Hot Hot Heat).
Dette skjedde også med Wolfmother etter den monsterselgende debuten fra 2005, og nå er det bare vokalist/gitarist Andrew Stockdale igjen.
Cosmic Egg er hans egen bedrift, der den nye besetningen kun fungerer som backing for hans evige hangup på syttitallets øsende bluesrock.
Han har også byttet ut produsent Dave Sardy med den enda mer trøkkorienterte Alan Moulder (A Perfect Circle, The Killers), og sammen har de gnuttet ned et lydbilde som låter som en million australske dollar, men som ikke klarer å skjule det faktum at Stockdale rent musikalsk har intet nytt å tilføre.
Dette har også vist seg i at man her ikke har noen ny hit av ”Woman”-ske proporsjoner, men en god del låter som forsøker på dette.
”New Moon Rising” er den som vel kommer nærmest, men den klarer aldri å riff-feste seg på hjernen slik de klarte på debutens mest minneverdige øyeblikk.
Iblandet litt new-age-babling av typen ”In time you will find many things found in the ordinary/could it be, what you see, many things are extraordinary” og ”would you like to walk into the Kingdom of the Sun?
/we could walk into the fields and see where it’s begun” og en lei, Axl Rose-aktig stemmeknekk på albumets roligere spor er Cosmic Egg blitt et sjelløst, pregløst album som produksjonsmessig sikter mot kosmos, men ender opp som eggerøre.
|
|
001270 | train | 4 | music | 26 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | I egne tanker | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/i-egne-tanker | I egne tanker
Devendra Banhart:
What Will We Be
Devendra Banhart storselskapsdebuterer, men dét gir han heldigvis blaffen i.
Snedig tidspunkt for et stort plateselskap å satse på Banhart på, dette, minst to album etter at freak folk-bølgen dalte i intensitet og fyren selv begynte å føle seg musikalsk tilfreds med å aldri bli noe annet enn et lukket fenomen uten en eneste singelhit i horisonten.
Med denne tilfredsheten (som spesielt ga seg utslag i den duvende, konvensjonelle, men også undervurderte Smokey Rolls Down Thunder Canyon (2007)) kom også en avrunding i kantene.
What Will We
Be både lider under og profiterer fra dette, det har blitt en behagelig, lun og tidvis uhyre vakker plate, men man savner et krumspring i ny og ne; et slags musikalsk knip i sideflesket for ikke å sovne.
Med på laget denne gang har han samme bande som på Smokey Rolls.., blant annet personlig favoritt Rodrigo Amarante fra Little Joy og det herlige surrehuet Noah Georgeson.
Det låter røykfullt, døsig og fint, som på ”First Song For B” og ”Angelika”.
Det oser av leirbål og skjegg, og selv om man kan synes at han kunstnerisk sett må se seg forbigått av Six Organs Of Admittance, Espers og Brightblack Morning Light er han like fullt en inderlig crooner med gode idéer.
Hippie-dancerocknummeret ”16th & Valencia Roxy Music” og prog-folk-surreriet ”Chin Chin & Muck Muck” viser tegn på fornyelse og sprell, men disse blir allikevel litt for spredt til at What Will We
Be noen gang blir mer enn en nonchalant sofadøseopplevelse, om enn en finfin en.
|
|
001271 | train | 4 | music | 29 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Peter Vollset | Hvis en motorvei var et orkester | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/hvis-en-motorvei-var-et-orkester | Hvis en motorvei var et orkester
Sufjan Stevens : The BQE
Sufjan Stevens slutter å synge, fortsetter med alt annet.
The BQE er et eksempel på en skive vi neppe hadde skrevet om hvis det ikke var for signaturen.
Skjønt, å kalle The BQE er skive er kanskje å underselge greia litt; i konsertform var det en film akkompagnert med live soundtrack av et orkester pluss noen Sufjanlåter på slutten, og innkjøpsformen inneholder en CD med dette soundtracket, en DVD, førti sider lesestoff med bilder og en 3-D View-Master-plate.
Sobre sjeler vil kanskje kalle dette et «multimediaprosjekt», mens Wikipedia foreslår «a mixed-medium artistic exploration».
Uansett hva man skal kalle den uttrykksmessige floka som The BQE er det uansett sant, uheldigvis kanskje, at når Sufjan Stevens gir ut ei pakke om inneholder en CD så er det CD'en, ikke DVD'en og ihvertfall ikke View-Master-plata som ender opp med å bli fokus.
DVD'en sees kanskje én gang, mens skiva innstinktivt blir behandlet som et gjenbruksprodukt.
Så la oss anmelde skiva.
Det The BQE er en «artistic exploration» av er the Brooklyn-Queens Expressway - en temmelig stygg og passe forhatt motorvei i New York.
Noe som er hørtbart, men bare hvis du vet det på forhånd; bilhorn, traffikkorker eller følelsen av bevegelse er alle tilstede med ujevne mellomrom, til og med fullstendig med en klar følelse av hvilken tid på døgnet det er.
Som ekspresjonistiske meddelere av konseptet «motorvei i en storby» fungerer det noen-og-tjue manns sterke orkesteret glimrende - imponerende, faktisk - forutsatt at det er et ekspresjonistisk uttrykk av konseptet «motorvei gjennom en storby» lytteren er ute etter og ikke Sufjan Stevens-sanger.
Er det derimot ikke Sufjansanger, men Sufjanmusikk folk vil, har de kommet til rett sted.
Stevens har uttalt at han, blant annet ved å ikke synge et ord, har prøvd å fjerne sin person fra musikken så mye han kan.
"Så mye han kan" er tydeligvis ikke så mye, for vel er dette en orkestersuite, og vel er den instrumental, men komponistens gamle vaner er ikke bare vonde å vende, men også helt umiskjennelige.
Det mest åpenbare eksempelet på disse er måten Stevens (over)bruker kvittrende treblåsere i tonale bølgedaler for å skape en slags følelse av harmonisk mylder, et triks som burde være velkjent for enhver som har hørt noe han har gjort de siste fem år.
Når alt kommer til alt klarer nesten The BQE å unngå det gamle problemet som ofte oppstår når popmusikere lager lydspor til filmer:
Vi hvis jobb det er å skrive om dem fordi det er popmusikere som har laget dem, må bestemme oss for hvorvidt musikk laget som bakgrunnsmusikk kan kritiseres for å høres ut som bakgrunnsmusikk.
Noe de åpenbart ikke kan, samtidig som platene med denne bakgrunnsmusikken på som oftest ikke er i nærheten av like givende som det popmusikerne ellers gir ut.
The BQE unngår altså nesten dette problemet ved å ikke være kjedelig.
Men for ordens skyld:
Denne skiva anbefales uten forbehold for folk som synes at orkestreringen er det beste ved Sufjan Stevens siste tre skiver, og med forbehold til de fleste andre.
|
|
001272 | train | 5 | music | 30 | 10 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Lysende støyeblikk | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/lysende-stoyeblikk | Lysende støyeblikk
Fuck Buttons:
Tarot Sport
Varm, dronende elektronika dunker seg inn i årsbeste-kampen.
Det begynner å bli noen år siden Jean-Michel Jarre var på høyden, men når Fuck Buttons dasker i gang med de samme svevende, klangrike synthtonene fire og et halvt minutt ute i Tarot Sport-glansnummeret ”Olympians”, er det som å høre ”Oxygène IV” eksplodere inn i det 21. århundre med fosser av innovativ vellyd.
Den britiske duoen forener med dette andrealbumet en type ambient synthpop og ullen, lavmælt støy inn i en pakke som har blitt et enestående psykedelisk eventyr.
Fjorårets debutalbum Street Horrrsing ble temmelig forbigått i Europa (marginal distribusjon skal ha store deler av skylden her), men allerede der viste BJ Power og Andrew Hung at deres innfallsvinkel til støy, postrock og elektronika var noe for seg selv.
Deres instrumentale, dronende synthlek utvikles videre på Tarot Sport, og den Andrew Weatherall-signerte, varmere lyden gir dem et bredere nedslagsfelt.
Det fortjener de, for låter som nevnte ”Olympians”, ”Surf Solar” og ”Phantom Limb” har blitt luftige, skarpe elektronikaskjønnheter som både isolert sett og satt i albumkontekst er noe av det vakreste jeg har hørt i år.
Her er "Surf Solar", men da i en sterkt nedklippet 7"-edit (originalen er på brunstige ti minutter):
Det gis ikke ved dørene her, og duoens kompromissløshet- hvori opptatt manglende interesse av å begrense seg selv- gjør naturligvis dette til et album som trenger tid.
Spesielt gjelder dette syre-janitsjar-verket ”The Lisbon Maru” og ”Space Mountain”- men reisen dit er en headset-orgastisk sensasjon som det er vanskelig å finne maken til; det nærmeste måtte vel være Panda Bears Person Pitch.
Fuck Buttons gjør sin elektronika storslagen, bredpenslet og tung, og det glimrende musikkåret 2009 ble akkurat mye rikere.
|
|
001273 | train | 3 | music | 2 | 11 | 2,009 | nb | p3 | Peter Vollset | Grammatikk, takk! | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/grammatikk-takk | Grammatikk, takk!
The Owens:
Swim For The Trees
Det mest interessante ved The Owens' andre skive er dessverre tekstene.
Da The Owens debuterte til høflig kritikerros i 2005 hadde de en gimmick: Vokalist, korer, låtskriver og primus motor Ove Svendsen sang i hes, erkeskandinavisk tenor om kjærlighet og denslags i eventyrmetaforer.
Det var ikke snakk om små referanser her og der, altså, men skikkelig fantasy, med drager og prinsesser og kongeriker og allting, blåøyd og uironisk.
Så forsvant The Owens, uten oppstyr eller bråk, for å nå komme tilbake med, vel, mindre av det samme.
Swim For The Trees er umiskjennelig The Owens, men det groveste eventyriet er borte.
Klart, en trollmann her og en konge der dukker jo opp i tekstene, men de fleste låtene kunne vært skrevet av triste, inderlige, norske menn flest, og der begynner man å ane hva problemet er.
I tillegg er lydbildet kitschet ned til fordel for en bedagelig kassegitar-på-rytme-elgitar-uten-distortion-på-lead-formel som kun forlates på et par spor, og som kombinert med de (stort sett) vage melodiene og det faktum at Svendsens stemme(r) alltid er fokuset, gjør at store deler av skiva går i ett.
Et solid refreng dukker opp her og der for å minne deg på at tre sanger har kommet og gått uten at du helt klarte å legge merke til det.
Nathalie Nordnes gjester plutselig (dog på et snork av ei låt), men stort sett flyter «Swim For The Trees» forbi, riktig nok uten å irritere.
Det som derimot irriterer, er Svendsens litt i overkant ambisiøse bruk av det engelske språk.
Da debuten kom holdt mange anmeldere, deriblandt undertegnede, seg for gode til å påpeke at tittelen på skiva («It Was Near I Died») i beste fall var en språklig nyvinning, men når man leser og hører tekstsnutter som «the most lovliest day» eller «this conquest turned out way too cold, than you were hoping for» blør bildet av en ung poet plutselig over i et bilde av en litt for snill engelsklærer.
Grammatisk pirk er vanligvis ikke en katastrofe på plater, men når de spretter opp i bevisstheten som på Swim For The Trees er det gjerne symptomatisk for at musikken ikke engasjerer noe videre.
Ingen akker seg når Daft Punk lirer av seg «the kind of feeling I've waited so long», men så er også «Digital Love» mildt sagt ei knall-låt.
Knall-låter, mildt sagte eller ei, skal man derimot se langt etter på denne skiva.
|
|
001274 | train | 5 | music | 3 | 11 | 2,009 | Rivers Cuomo har fortsatt ikke kommet seg ut av tenårene, men jo mer desperat han klamrer seg fast, jo gøyere blir det. | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Fneezende gamle menn | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/fneezende-gamle-menn | Fneezende gamle menn
Rivers Cuomo har fortsatt ikke kommet seg ut av tenårene, men jo mer desperat han klamrer seg fast, jo gøyere blir det.
Livet som Weezer-fan: en evig krangel om hvilket album som er best av Pinkerton og Blå-Weezer'n, et helsikes mas om å hus kehele teksten til "Undone- The Sweater Song" (imponerer aldri noen) og et sjokkerende antall lørdag-etter-bytur-øyeblikk i bokseren foran videoene til "Island In The Sun" (tåre i øyekrok) og "Keep Fishin'" (Muppets!
Pat Wilson gjemmer seg for Miss Piggy ved å ha en lampeskjerm på hodet!).
Denne tilværelsen har utover 2000-tallet blitt en blanding av "oi!
Overraskende bra greier!" (Maladroit, 2002) til "egentlig en temmelig stor skuffelse" (fortsatt Maladroit, 2002), videre til "Nei, nå glemmer jeg hele skitbandet" (Make Believe, 2005) og da til "jaha…
Ja." (Rød-Weezer, 2008.
Med spesiell vekt på "The Greatest Man That Ever Lived (Varations On A Shaker Hymn)"- Rivers Cuomos hiphop-homage til "Bohemian Rhapsody").
Det som derimot er klart, er at Weezer på 2000-tallet fortsatt nekter å godta at alle i bandet er rundt de 40, og at dette blir morsommere jo mer drastiske steg de går til for å opprettholde sitt ungdommelige image.
Morsommere både fordi man kan måpe seg i hjel av at de covrer Lady GaGa og Joan Osborne live, at de tar med seg Gossip Girl-stjerner på scenen, at de får med seg Lil' Wayne som gjesteartist, at de samarbeider med Katy Perry og tidligere American Idol-deltakere, men også fordi alt dette synes å gi Rivers Cuomo ny inspirasjon som låtskriver.
Det er bare å godta nå at den perioden der han studerte på Harvard, var dypt seksuelt frustrert og farget skjegget sitt blått er over:
Nå er han i en desperat midtlivskrise, henger med hiphopfolk, omtaler jenter i ordelag av typen "you are my baby tonight/and I'm your daddy".
R Kelly-poeng deles ut rund baut.
Raditude har således blitt Weezers mest vellykkede album på denne siden av grønn-albumet (2001), de har mer sprudlende singler i opptemposjiktet ("(If You're Wondering If I Want You To)
I Want You To" er den beste siden "Hash Pipe"), de kuriøse innslagene er bedre (alt er egentlig bedre enn Rivers-rapping, selv om Lil' Wayne-sporet er det eneste jeg kunne tenkt meg å slippe) og albumet er ellers befriende lite fyllmassepreget.
Det siste kan takkes bidragsyterne på låtskriversiden, for her er Jacknife Lee, Butch Walker og Lukasz Gottwald viktige sparringspartnere for Cuomo, som da på de foregående albumene viste tendenser til å gå tom.
Vel kunne "Put Me Back Together" med enkelhet være en Kelly Clarkson-singel, men dette tilgir vi dem når vi får Cheap Trick-aktige lekkerbiskner som "Trippin' Down The Freeway", hårete "The Girl Got Hot" og tåpelig-vakre "Love Is The Answer"- for ikke å snakke om det herlige avslutningssporet "Turn Me Around".
Weezer anno 2009 er full av musikalske Napoleon Dynamite-aktige øyeblikk, der man som tilhører hoderystende forstår at dette bandet nå virkelig har gitt alt av skamvett på båten.
Enda mer overraskende er det at dette kler dem, og Raditude er det beste de har gitt ut på totusentallet.
Sjokkerende nok.
|
001275 | train | 5 | music | 4 | 11 | 2,009 | nb | p3 | Peter Vollset | Sølvtillit | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/solvtillit | Sølvtillit
Kråkesølv:
Trådnøsting
Norskspråklig rock er pokker meg bra igjen!
La oss snakke litt om forventninger til norske debutanter.
Eller, rettere sagt, la oss snakke litt om i hvilken grad journalister og plateselskaper har en tendens til å ljuge en hel masse om hvor høye forventningene er.
Rutinemessig presenteres debutskiver som «etterlengtede» i presseskriv, lanseringsintervjuer og anmeldelser.
Som oftest uten et fnugg av sannhet ved seg, i alle fall dersom det tas hensyn til en større del av befolkningen enn bandets venner og hardbarka fans.
Det finnes knapt en musikkentusiast, langt mindre en musikkjournalist, som går rundt og forventer at norske platedebutanter skal være bra.
«Spennende» ja, «lovende» ja, men bra?
Særlig.
Men «Trådnøsting», debutskiva til Bodøkvartetten Kråkesølv, er skikkelig uventet bra.
Det er snakk om et band som for kun ett år siden var spennende og lovende da de la ut, til gratis nedlastning, en demo som sjarmerte Morgenbladets anmelder så mye at han tvang omtale av den igjennom de redaksjonelle retningslinjene ved å bruke den som et langt eksempel på god stemning i sin anmeldelse av «Chinese Democracy», av alle ting, og dermed vant han retten til å uten å skamme seg kunne si at han lenga har gleda seg til denne skiva.
De fleste av oss andre har kun gleda oss siden vi hørte faktiske utdrag fra den for et par uker sida, da ihvertfall jeg plutselig følte meg dum for at jeg ikke hadde hørt hvor bra Kråkesølv var før de var det.
Nok meta:
«Trådnøsting» er, i likhet med en fornøyelig stor andel norske debuter fra det siste året, en kort og konsis skive, på ti gitardrevne indielåter (av vandre og nynne-varianten, ikke dansevarianten) uten fyll, og med et overraskende melodimessig spenn under den litt skitne, mollstemte overflaten.
I et øyeblikk hører på Death Cab For Cutie, det neste noe så skjeldent som et musikalsk beskjedent progband, og noen ganger Kent fra den tida da smerten deres var ujålete.
Som musikere finnes det ikke et svakt ledd i blant dem, uten at noen av dem ingen gjør seg til.
There's no «I» in «band».
Også var det disse unike tekstene da, sunget i ublyg Bodødialekt og så stappfull av ordspill at de kunne vært hengt opp på T-banen i Oslo som en del av «Dikt Underveis»-kampanjen («Koffor ta sånn på vei når æ uansett ende opp i grøfta?») og så fulle av rim at de kunne vært raptekster («Ja du sie æ fraskriv mæ ansvar, men nu ligg æ her langflat, mens samtalan avtar, og tankan de rænn ut i aska fra basslag som sakka.»).
Den sistnevnte formen for maskingevær-rim virker illevarslende tidlig i skiva, da det kan høres ut som om den halvhektiske oppramsende synginga slike tekster medfører kan komme til å vokalen litt vel ensformig, men det går tidsnok over til å ikke skade overhodet.
Tvert imot så virker øyeblikkene som først kommer etterhvert, når vokalisten viser at han faktisk kan synge ting som ikke du kan, desto mer som en demonstrasjon av at Kråkesølv har vett nok til å ikke bruke alle ressurser de har i hver eneste låt.
Så ja.
Norskspråklig rock er pokker meg bra igjen.
Ikke spennende og lovende.
Bra.
En kan bli begeistra av mindre.
|