id
stringlengths 6
6
| split
stringclasses 1
value | rating
int64 1
6
| category
stringclasses 9
values | day
int64 1
31
| month
int64 1
12
| year
int64 2k
2.02k
| excerpt
stringlengths 0
662
| language
stringclasses 2
values | source
stringclasses 8
values | authors
stringclasses 583
values | title
stringlengths 2
328
| url
stringlengths 20
178
| text
stringlengths 13
22.9k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
000976 | train | 3 | music | 3 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | Tungt og monotont | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/tungt-og-monotont | Tungt og monotont
T.I.: Paper Trail
Tidvis uimotståelig og tidvis utilgivelig fra den selvproklamerte ”King Of The South”.
Det har gått opp og ned for sørstatsrapperen T.I. siden debuten I'm Serious fra 2008.
28-åringen har opplevd flopper og kommersielle oppturer, hyllest og samfunnstjeneste, og senest husarrest i ett år for ulovlig våpenbesittelse.
Fra sin hjemlige base har han altså lagt grunnlaget for Paper Trail, og det er litt av en berg- og dalbanetur han legger opp til.
Det tunge sørstatssoundet fyller plata fra start til slutt, med svulstige synther og treige trommemaskinbeats.
Det er egentlig litt rart å tenke på at det er dette lydbildet som i dag representerer den mest populære hiphopen, for dommedagsfølelsen er intens og rytmisk sett nesten demonstrativt monoton.
En person som meg, uten doktorgrad i sørstatshiphop, begynner etter hvert å se på klokka når låtene beverger seg mellom 73 og 100 bpm i én time og tretten minutter.
Det er noen definitive lyspunkter her, som det underholdende andresporet ”I'm Illy” og ikke minst strålende ”Swagger Like Us”, komplett med gjestevers fra både Jay-Z, Lil Wayne og Kanye West, en rå beat og et morsomt M.I.A-sample.
Men en av årets kanskje verste låter er også å finne her – ”Live Your Life”, som åpner med en sample fra ”Dragostea Din Tei” med O-Zone, hvor en i dette tilfellet tilsynelatende hjernedød Rihanna også gjester.
Når T.I. i tilegg gir en shout-out til amerikanske soldater i Irak (”To all my soldiers over there in Iraq”) under introen, er grusomheten til å ta og føle på.
Det må også nevnes at når Swizz Beatz stikker huet innom på ”Swing Yo Rag” og melder ”I just take my Louis rag out and wave it round in the air, take my Gucci rag out and wave it round in the air” er det tydelig at materialistiske verdier offisielt har tatt kvelertak på hiphopen, for dette er bare ufrivillig morsomt .
Paper Trail bedrer seg noe ved gjentatte lyttinger, men det er ikke til å dytte under en stol at platen er så ujevn at han faktisk kunne hatt godt av noen måneder til i husarrest etter dette.
|
|
000977 | train | 2 | music | 6 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Marius Asp | Stillestående retroløp | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/stillestaende-retrolop | Stillestående retroløp
Moving Oos:
…And Understanding
Moving Oos’ stivbeinte og blodfattige soulrockforståelse begynner å nærme seg det parodiske.
Med debutalbumet Peace And Love tøyde trønder-nonetten Moving Oos, bestående av Per ”Jimmy Kruder” Borten og andre skikkelser fra det rocka Norge (fra Dadafon til NullSkatteSnylterne), sine svært begrensede konseptuelle rammer til det ytterste.
Det resulterte i en fortjent radiohit (”Romancer”), nykommerpris under fjorårets Alarm og lovord hos Pitchfork.
…
And Understanding følger, som tittelen antyder, opp med mer av det samme:
Ultrareferensiell, bredbeint og ukomplisert syttitallsrock som forsøksvis frir til både det platesamlende soulfolket og slagsmålshungrige motorsyklister, med Frank ”Frankie Castello” Reppens hese stemme i begivenhetenes sentrum, flankert av tre stadig mer tilstedeværende kordamer.
Problemene hoper seg imidlertid opp fra et par sekunder ute i åpningssporet ”Catch Me When I Fall”.
Den illustrerer ganske enkelt den sentrale mangelen i Moving Oos-prosjektet:
Det finnes ikke snev av egenart i dette universet, verken låt-, lyd- eller arrangementsmessig; ikke én overraskende vending eller en detalj som ikke kan forutses ved et kjapt blikk på platecoveret.
På ”Hard To Please” presses vokalen på en måte som ville fått den mest bakfulle Rod Stewart til å kreve et nytt opptak, mens ”High Times” ligger livsfarlig tett opp til MC5 hva intensjon angår, uten å nå garasjeflaggskipet til de sprukne tåneglene.
Når et blodfattig lydbilde trekker helhetsinntrykket ytterligere ned, føles lyspunktene – de finnes nemlig, i form av den lett skotittende ”Biggest Secret” og ”Favorite Season”, en rolig avstikker fra formelen – som lite annet enn en bortkastet sjanse til å løfte orkesteret opp av hobbyband-myra.
Selv et Black Crowes anno 2008, som har holdt det gående i et kvart århundre, fremfører countrysoulbluesrocken sin mer overbevisende og interessant enn Moving Oos.
Mer hår på ballene har de også
|
|
000978 | train | 4 | music | 6 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Marius Asp | Arroganse og verdighet | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/arroganse-og-verdighet | Arroganse og verdighet
Oasis:
Dig Out Your Soul
Det tohodede Gallagher-trollet har endelig kommet til bunns i hva som gjorde de første Oasis-platene så engasjerende – jepp, minneverdige melodier – men slipper strupetaket hakket for tidlig.
Oasis-fans er en egen rase blant verdens musikkelskere; en tålmodig, lojal og – etter alt det entusiastiske ståket i forkant av Dig Out Your Soul å dømme – temmelig ettergivende gjeng; optimistiske inntil det kørka.
For resten av oss skulle det noe mer enn en flott singel til for å mobilisere de virkelig grandiose forventningene til kvartettens sjuende studioalbum – det har tross alt blitt svidd av noen millioner liter frityr på det britiske øyriket siden den perverst virkelighetsfjerne sitatmaskinen Noel Gallagher og hans menn overbeviste musikalsk.
Gode enkeltøyeblikk har forekommet, ikke minst på forrige fullengder, Don’t Believe The Truth, men det helstøpte albumet har uteblitt.
Inntil nå.
Dig Out Your Soul er nemlig en mildt sjokkerende solid ansamling av kvalitetene som i sin tid gjorde Oasis til et av verdens største og mest underholdende band.
Her er det melodiske håndverket for en gangs skyld sidestilt med den umiskjennelige, snerrende energien bandet har meislet ut av rockehistoriens bautaer, fra Revolver til The Stone Roses.
Den monumentale åpningstrioen er like deler bukett og knyttneve, mens Liams ”I’m Outta Time” kappes med storebrors ”Falling Down” om å stå for albumets obligatoriske Beatles-tangering – sistnevnte om ikke for annet enn Ringo-avkom Zac Starkeys nytapning av fars innsats på den klassiske syrehymnen ”Tomorrow Never Knows”.
"The Shock Of The Lightning"
Det er først mot slutten det begynner å glippe.
Liam, Gem Archer og Andy Bell får boltre seg som låtskrivere over de fire siste sangene, og uten at de gjør skam på noe som helst, makter de ikke å opprettholde overskuddet som preger platens første halvdel.
Svakest er avslutningen ”Soldier On”, en sliten og uferdig låt som ville passet inn på den svake skiva The Verve nylig slapp.
Like fordømrade fullt:
Med Dig Out Your Soul er Oasis offisielt friskmeldt.
Det er igjen mulig å glede seg til fortsettelsen.
Ærlig talt – hvem hadde egentlig forestilt seg det?
|
|
000979 | train | 2 | music | 8 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Indiemuzak | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/indiemuzak | Indiemuzak
Roses Kings Castles:
Roses Kings Castles
Når Babyshambles’ trommeslager går solo høres det mest ut som om Belle & Sebastian har laget en plate for ikke spesielt oppvakte barn.
Adam Ficek har vel hatt god tid til å småpusse på solokarrieren, all den stund Doherty har prioritert å ligge i sengen og spise dumplings i stedet for å møte opp på spillejobber denne sommeren.
Platen avslører en låtskriver på det jevne, med et ambisjonsnivå som antakeligvis ikke ligger stort høyere heller.
Dette glir nærmest ubemerket gjennom luften, nesten melodiløst, med en forglemmelighetsfaktor faretruende nær heismuzak; ”Burn Down Your Town” og "Entroubled" er de positive unntakene.
[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/dHrH4sxbFEo" width="425" height="350" wmode="transparent" /]
Ficek labber rundt på godt opptråkkede indieestetiske stier her, og lydbildet med melodica, lekeorgel og kassegitar har så veldig, veldig mange gjort bedre og mer spennende før ham.
Inspirasjonene går fra nevnte Belle & Sebastian via den svenske Labrador Records-scenen og til suksessen til vennene Noah And The Whale, men han låter som en fuktig polvott i forhold.
Det er forsåvidt hyggelig å høre at det er flere av Dohertys bandkumpaner som har ambisjoner, men det er også omtrent dit fascinasjonen for Roses Kings Castles’ debutalbum strekker.
|
|
000980 | train | 6 | music | 9 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Mektige vingeslag | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/mektige-vingeslag | Mektige vingeslag
Department
Of Eagles:
In Ear Park
Det er uhyre lenge mellom man får høre musikk som kan låte så velkjent og samtidig så gnistrende unik som In Ear Park.
Her snakker vi nesten utenomjordiske kvaliteter, som i all sin uanfektede eleganse lander som et av årets beste album.
"No One Does It Like You":
Department
Of Eagles deler på mange måter territorium med plater som Illinois, The Soft Bulletin eller for den del OK Computer; en følelse av å lytte til musikk fra en annen verden og epoke.
De bruker noen av de samme elektro/folk-elementene som samtidige kunstprosjekt som Au, Dirty Projectors og High Places, men har i tillegg et låtskriverhjerte som slår i takt med nettopp Flaming Lips og Sufjan Stevens.
Det man får er musikk som slår pusten ut av en med sine høytidelige, vakre melodier og filmatiske innpakning.
[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/KAzMTpUATys" width="425" height="350" wmode="transparent" /]
Mellom Phil Spector-inspirerte melodier som på ”Herringbone” og ”No One Does It Like You” er det smygere som ”Around The Bay”, ”Waves Of Rye” og ”Phantom Other” som tviholder på oppmerksomheten i det lange løp.
Akkurat nå er kanskje "Teenagers" favoritten, men det spiller virkelig ingen rolle hvilken man velger seg her.
Dette er såpass bra at til og med bandhalvpart Daniel Rossens andre band Grizzly Bear bør gå i tenkeboksen til neste plate.
Maken til pop-genistrek skal man altså lete lenge etter; dette er et album som platesamlere i fremtidige generasjoner vil slåss om.
Jeg sikrer meg et par-tre eksemplarer allerede.
|
|
000981 | train | 3 | music | 10 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Kjærlighet ruster | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/kj%c3%a6rlighet-ruster | Kjærlighet ruster
The Faint:
Fasciinatiion
Slitsomt og låtsvakt fra et band som en gang befant seg i forkant.
En av 2000-tallets gjemte perler er The Faints Danse Macabre.
Et par ting har skjedd siden det amerikanske bandet kom til Oslo med plata i bagen i 2002.
Bloc Party og The Rapture har kommet, forsvunnet og kommet igjen.
Avril Lavigne plukket opp den svarte neglelakken.
Og alle andre indiepopband har skjønt det som dette bandet skjønte allerede for sju år siden:
Veien gikk, langs hardsynth, til møtet mellom indierock og elektronisk dansemusikk.
Det er fortsatt fengende, svart indierock for dansefoten.
Det høres sågar ut som om de har hørt på ennå mer ekstreme dansefrierier siden sist; førstesporet har et hint av bånn-drøy house-bass.
Mange vil sikkert holde de siste sju årenes utvikling mot dem.
Du veit; via danserock til emo til trance-meets-teenage-angst-punk.
Ikke jeg.
Jeg tror faktisk ikke elektroclashen er død, og synes Placebo var best på sitt mest patetiske.
Kid i voksen kropp, hvis du skjønner hva jeg mener.
Men bandet gjør noen vel enkle grep her.
Og melodiene jeg veit de kan skrive, finnes ikke på deres nye plate.
De tette produksjonene som har blitt så poppis i kjølvannet av Danse Macabre, gjør feilene ennå synligere.
Det blir slitsomt når produksjonen på så insisterende dansetakter formelig dytter bassen inn i øregangen.
Hadde hele plata vært like god som behagelige "I Treat You Wrong" og fengende "The Geeks Were Right", hadde jeg tålt det.
Fint å høre at de fortsatt er der, da.
|
|
000982 | train | 3 | music | 10 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | En tom arena | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/en-tom-arena | En tom arena
Todd Rundgren:
Arena
Todd Rundgren fortsetter å overraske, men gud bedre så vondt det gjør til tider.
Todd Rundgren er dypt elsket av mange, og mye av kjærligheten til den nå 60 år gamle mannen kan tilskrives uforutsigbarheten som har preget hans plater siden solodebuten Runt fra 1970.
Alt fra kritikerroste storselgere som Something/Anything og Hermit Of Mink Hollow til Liars fra 2004 har inneholdt flere overraskelsesmomenter, sjangerflørterier og studiogrep enn det som kan spores i et snes artisters livslange karrierer.
Det er dette som har gjort det morsomt å være Rundgren-supporter:
Popsnekker av rang det ene sekundet, studioforskende freak det andre, men alltid tilstrekkelig interessant og inviterende nok til å tilfredsstille sitt lojale publikum.
Konseptet Todd Rundgren er rett og slett fantastisk, men dette albumet gjør mer vondt enn det gjør godt.
Arena skal etter sigende være spilt inn på en bærbar pc på Hawaii, men låter ikke som noe soveromsprosjekt.
Den føles snarere som en transportetappe tilbake til en musikalsk mørkealder – det tidlige nittitallet – der overkomprimerte, oppklangede trommer og sur fuzz regjerer.
Det hagler dårlig heavy, pubrock og kakofoni om hverandre.
Platen legger opp til slakt som en hylende Gilde-gris, men har formildende kvaliteter.
”Courage”, for eksempel, vitner om en Rundgren som fremdeles mestrer sin egenartede stadionpop med stil, og sammen med den noe The Police-aktige ”Today” representerer den ett av få levelige låter her.
Ta ”Gun”, en grusom, shuffle-drevet sak, som bruker to minutter med øredøvende middelmådighet på å nå et fint kor-drevet midtparti, for deretter å kaste seg ut i en danskebåtgitarsolo selv ren sprit ikke kan døyve smerten av å måtte høre.
Lyspunktene på Arena finnes kun i fragmenterte stykker, og det er det ingen tvil om at albumet er en skuffelse.
Men Todd Rundgren er seg selv lik – han fortsetter å overraske.
I utvalgte stunder er han nærmest umulig å tilgi, men totalen er alt annet enn kjedelig.
Jeg ser ingen Dylan-hyllestplate komme fra Todd med det første, og godt er det.
|
|
000983 | train | 4 | music | 10 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | Skår i gleden | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/skar-i-gleden | Skår i gleden
Glasvegas:
Glasvegas
Store ord, stor lyd og en liten skuffelse.
Hypen er enorm rundt skotske Glasvegas.
Gjennom suksessfulle festivalopptredener, et knippe gode singler og en påfølgende, enorm ryktebørs som kun bleike briter kan iverksette er Glasvegas – om du vil eller ei – årets nye rockenavn.
Elsker du bandet er det gode tider, for du skal få din dose i månedene fremover.
Føler du derimot at dette er middelmådig stadionrock spilt av en gjeng The Clash-fetisjister med en arbeiderklassebakgrunn så korrekt at man skulle tro den var kjøpt og betalt, komplett med et hjerte så utenpå skjorta at det er like før blodspruten står i ansiktet ditt, har du en sur vinter foran deg.
NME mener Glasvegas vil forandre musikkhistorien, og Creation Records-sjef Alan McGee, som i sin tid oppdaget Oasis, mener de vil forandre folks liv.
Det er ikke lett å holde seg upåvirket av slike bombastiske uttalelser.
Så la oss i stedet analysere musikken.
Åpningssporet ”Flowers & Football Tops”, med sin historie om unggutten som ikke kommer hjem fra fotballkamp og foreldrenes påfølgende sorg, er suggererende med sitt innstendige trommebeat, malende delay-gitarer og låtskriver James Allans følsomme stemme.
Det låter stort, på alle mulige måter.
Men når ”Geraldine” og “It's My Own Cheating Heart That Makes Me Cry” er ferdigdetonert begynner det å demre for meg:
Kvartetten har ikke store registeret å spille på.
Trommene fortsetter å dundre på som i en tom katedral, shoegazer-gitarene svirrer og slår og James Allens noe gulpeaktige stemme begynner å bli monoton underveis denne følerikavalkaden.
Tonaliteten er også særs begrenset, kanskje grunnet det faktum at låtskriveren først tok i en gitar for få år siden, produksjonen tar få eller ingen krumspring, og dermed uteblir overraskelsene.
Sakrale ”Stabbed” og ”Ice Cream Van” tilbyr sårt tiltrengte pustepauser, men er dramaturgisk sett like tungt insisterende som resten av albumet.
Folk søker forskjellige ting i musikk, som i alt annet, og ønsker man å tilbringe 42 minutter i messende tungsindighet, er Glasvegas årets julegave.
Føler du derimot ikke dette albumet helt – som meg – fremstår det i større grad som lovende enn livsendrende.
|
|
000984 | train | 4 | music | 13 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Ray på nye veier | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ray-pa-nye-veier | Ray på nye veier
Ray Lamontagne:
Gossip In The Grain
Nyutforsket grensesnitt, på godt og vondt.
Ut fra de dypeste skogene et sted langt nord i USA, nesten helt oppe ved grensen til Canada, der mørket hver eneste høst samles som i en enklave fra helvete, kom for fire år siden et hest, sårt og helt inni hampen sjelfullt stønn; en svak jamring.
Musikk så tidløs, myk og meningsfull at det halve hadde vært nok.
Man kunne formerlig fysisk kjenne trøbbelet bre seg i kroppen, som bloggmote i storbygater:
Hvordan skulle man ta imot denne musikken uten å begynne å grine?
Hvordan ville de fineste øyeblikkene til Donny Hathaway låte etter dette?
Hva skulle Otis Redding nå være alene om, som stemmen var tangert?
Debuten Trouble var et mesterverk.
Sanger med ubetydelige titler som ”Jolene” var sjelelige sjokk, og antydet at vi kunne komme til å dele resten av livet med en fyr som først i en alder av 31 år ga oss helt nye erkjennelser, ved rolig å heve stemmen.
Ray Lamontagne har siden den gang gitt oss Till The Sun Turns Black, og linsevæske har vært helt unødvendig følge til en låt som ”Empty”, der en mann som har gitt opp sin store kjærlighet og grepet om gitaren blottstiller seg helt.
Skjegg, hvit hud og mørk sjel.
Rutete skjorte og seks strenger.
På tredjealbumet Gossip… gjør Lamontagne mye av det samme.
Han beholder husfar Ethan Johns (Kings Of Leon, Ryan Adams) i produsentstolen.
Han leverer også lissepasninger, som den Harry Nilsson-flørtende og selvutleverende ”Sarah”, samt årets kanskje vakreste låt, "Winter Birds”.
Nytt denne gangen er en mer vågal tilnærming til ulike sjangre, fra Memphis-soulen i åpningslåta til den folkorienterte og John Hiatt-aktige ”Henry Nearly Killed Me (It’s A Shame)”.
Her mister imidlertid Lamontagne noe av nerven i sin egen sang, og blir mer en hvermansen enn den soulshakeren han har blitt gjennom å skape et lys langt, langt inne i mørket av sine sløye, nedstrippede låter.
For all del, det er ikke mye å sette fingeren på.
Selv humoristiske tekster – ”Meg White, I saw you on the big screen /old Jack was keen” – blåses liv i; dessuten tør Lamontagne å utforske sine egne grenser, og det kler ham godt.
Mindre kledelig er det imidlertid når han rammes av produsentens imperialistgen og mister kontrollen.
Da ramler han ut av det universet han har skapt, og blir mer som James Morrison – tilforlatelig fremfor formidabel.
|
|
000985 | train | 5 | music | 13 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Viskosestund | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/viskosestund | Viskosestund
Marit Larsen:
The Chase
Marit Larsen planter begge beina solid på et underlag av pop.
Enorme forventninger er pakket inn i myk ull.
For det var jo ulljakkefeeling for et par år siden.
Et lite stykke Norge, og noe for alle - alltid.
Oppfølgeren til Under The Surface, som ga radiolyttere og platekjøpere hakaslepp er klar, og Kåre C.
Vestrheim er igjen romeriksjentas trofaste sparrepartner.
Skjønt, det later ikke til å ha vært de hardeste slagene under jobben med The Chase.
Dette er fremdeles fintfølende popmusikk av ypperste merke, riktignok med enkelte justeringer siden sist.
For oss lyttere kommer bekreftelsen allerede i åpnings- og tittellåta.
Hun har gjort det igjen.
”The Chase” er stilsikker fra første vibrasjon, og Marit Larsen synger med sin barnlige, pure og litt naive røst:
”You’re not getting anything from me”.
Intet, sier du?
Hun gir oss det glatte poplag som bare svenskene har gjort det før henne.
Og apropos naboene; hyperaktuelle Abba skinner sterkt på singlekandidater som ”Ten Steps” og ”Addicted”.
Styrken her er at det spilles litt hardere og mer kontant på pianoet enn hos nordmenn flest, Marit Larsen mener det som strykes ut over kunstfibrene.
Slik sett kan vi si at det låter mindre ull(ent) og mer viskose denne gangen, Larsen er sikrere på hva hun vil – skape popmusikk som lever.
Radioen har allerede vært fylt til randen av den fantastiske singelen ”If A Song Could Get Me You”, og er denne ”you” platekjøpere på julehandel, tror jeg Marit vil lykkes.
Det er slett ikke musikk som rører ved det dypeste i sinnet, men heller fjørlette hint av kjernesunn familiekos på hytta.
Melodisk har hun vokst, og med unntak av ”Is It Love” (vel tett på Tom Pettys ”Free Fallin’”) tar hun oss med på en enda litt mer adekvat reise enn sist.
Lykkes har hun også gjort med å tematisk legge tekstene i båsen for problematikk rundt evig troskap, evig kjærlighet:
”Ten steps from your bed to your door / ten steps and I’ll see you no more”.
Med dette skaper hun en god dialektikk mellom tekst og musikk, nesten som partonsk ”Jolene”-kunst.
Vakre ”Fuel” gir oss den nære Marit Larsen, der konturene av Joni Mitchell anes bak det nyvaskede sceneteppet.
Hun har definitivt ikke et røyklagt stemmebånd som sin heltinne, og derfor et litt begrenset bunndrag, noe som gjør at albumformatet kan være noe av en prøvelse med Marit Larsen.
Men når jakta er over og opptellinga har begynt, er det jaggu lite som vitner om skadeskudd.
|
|
000986 | train | 3 | music | 15 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | More country for old men | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/more-country-for-old-men | More country for old men
Lucinda Williams:
Little Honey
Lucinda Williams holder seg på stø kurs med ”Little Honey”, som på tross av små drypp av panisk opprocking fortsatt preker for den vante, voksne countrymenigheten.
Er man ikke en av dem, blir Little Honey lite annet enn "nok en" countryplate, og gjesteopptredener fra Elvis Costello, Matthew Sweet og Susanna Hoffs (også de mer og mer bare "nok noen" artister) gjør ikke de store inntrykkene.
Et av albumets få høydepunkter er singelen ”Real Love”.
Det er i første halvdel hun har sine beste stunder, som ”Circles And X’s”, ”Little Rock Star” og nevnte ”Real Love”, mens hun på slutten fyrer løs en real ettermiddagslur-lang rekke med smått uinspirerte, altfor-uttværende affærer som ”Rarity”, ”The Knowing” og ”Heaven Blues”.
Jeg nevnte tidligere panisk opprocking, og småpinlige ”Honey Bee”, der hun høres ut som en blanding av Nick Cave og en Belinda Carlisle i et altfor trangt skai-skjørt, er ikke en spesielt vellykket fornying.
Hun er med andre ord best når hun verken forsøker for hardt eller for sedat, og det er for få slike på Little Honey.
Den halvslappe AC/DC-coveren ”It’s A Long Way To The Top (If You Wanna Rock’n’Roll)” avrunder et album som ikke kommer til å gå inn i musikkhistorien som noe annet enn hennes niende så langt.
|
|
000987 | train | 5 | music | 15 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Trine Sollie | Ringrev på retrotrip | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ringrev-pa-retrotrip | Ringrev på retrotrip
Raphael Saadiq:
The Way I See It
Når Saadiq er ute med sitt fjerde soloalbum, skjer det med nostalgien i høysetet.
Med tanke på Raphael Saadiqs musikalske tilstedeværelse de siste tjue årene, er det fristende å omtale mannen som en ringrev.
I tillegg til et solid virke som soloartist, har han vist seg som svinegod produsent for storheter som D'Angelo og Joss Stone.
Han har turnert med Prince, vunnet Grammy for å ha medforfattet en av Erykah Badus beste låter (”Love Of My Life”) og jobbet tett med Snoop, The Roots og Mary J Blige, for å neve en brøkdel av ingrediensene i Saadiqs karriere.
Når 42-åringen er på banen med sitt fjerde soloalbum, skjer det med nostalgien i høysetet.
The Way
I See
It er tretten låter innenfor den klassiske soul/r&b-sjangeren, og Saadiq fremstår som en romantiker på retrotrip.
Albumet kunne like gjerne kommet ut den gangen Vietnamkrigen preget nyhetsbildet, Malcom X ble skutt og Velvet Underground debuterte med Velvet Undreground og Nico.
Det er så godt som umulig å ikke vie artistene som gjorde plateselskapet Motown legendarisk en tanke eller tre.
Saadiq tar opp arvet etter denne gjengen, og han gjør det med stil.
Snarere enn nyskapende er dette en videreføring av det så mange med hell har gjort tidligere.
Her rendyrkes den afroamerikanske musikkens sterkeste uttrykk, og for sjangerens tilhengere kan det trolig oppfattes befriende å høre et album fritt for innovative finesser.
Noen ganger er som kjent det enkleste det beste.
Raphael Saadiq hadde selvfølgelig ikke kommet unna med dette hvis ikke det var for evnen til å gi det velkjente et personlig tilsnitt.
Lydbildet er organisk, instrumenteringen er bunnsolid og med et magisk triangel av et gjestelag er dette blitt en feelgood-fest av dimensjoner:
Joss Stone bidrar på singelen ”Just One Kiss” og og Jay-Z lirer av seg gjesterim i remiksen av ”Oh Girl”, mens ingen ringere enn Stevie Wonder briljerer på munnspill i ”Never Give You Up”.
Stas!
"Just One Kiss" (feat.
Joss Stone):
|
|
000988 | train | 4 | music | 17 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | Oss mot dem | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/oss-mot-dem | Oss mot dem
Rise Against:
Appeal To Reason
Rise Against leverer en fokusert punkrockplate som bringer tankene tilbake til gode, gamle dager.
Det politiske punkrockbandet Rise Against fra Chicago har, som så mange andre i sin sjanger, utspring i undergrunnen, men har med tiden funnet det for godt å komme seg over på et større selskap for å kunne spre sitt gode budskap til et større publikum.
Jævla sellouts!
Nei da.
Rise Against har mye på hjertet, om enn tematisk uoriginalt:
Amerikansk krigføring, vegetarianisme og frihet, samt et og annet oppgjør med gamle elskere.
Alt er skrevet i blokkbokstaver, som seg hør og bør når man lager punk for kidsa.
De har vært produktive siden starten i 1999, og bandets femte album i rekken viderefører deres definerte sound; melodisk og moderne punk som lener seg mot det kommersielle, med innslag av både lettfattelig hardrock og konsis hardcore.
Gamle helter som Bad Religion, Descendents (California-bandets låtskriver Bill Stevenson er produsent på denne platen) og Gorilla Biscuits er selvfølgelige referanser, men Rise Against høres likevel ferske, kontemporære og forbanna ut.
Overbevisningene er der, det samme er spilleferdigheter og gnist, og sammen utgjør dét et solid stykke punkrock.
Ikke noe landemerke av et album, dette, men det er liten tvil om at ”Long Forgotten Sons”, ”Audience Of One” og åpningslåta ”Collapse (Post-Amerika)” får en til å mimre om en periode i livet da verdensbildet var langt enklere og moshpiten kun noen få steg unna.
|
|
000989 | train | 3 | music | 17 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | Kjedelig tidsreise | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/kjedelig-tidsreise | Kjedelig tidsreise
Ida Jenshus: Color Of The Sun
Ida Jenshus debuterer med en plate så tuftet på sine inspirasjonskilder at det finnes lite der som faktisk er hennes.
Steinkjer-jenta Ida Jenshus ble et nogenlunde kjent navn gjennom NRK-programmet ”Lyden av lørdag”, hvor hun blant annet overbeviste gjennom en duett med ”trener” (og MILF) Inger Lise Rypdal, der de tok for seg Bruce Springsteens innstendige ”Tougher Than The Rest”.
Med Color Of The Sun gjør hun dog sin debut som albumartist, og resultatet er tre kjedelige kvarter trygt plassert i det køntrifiserte singer/songwriter-hjørnet.
Coveret på platen, der hun sitter og skuler fra kanten av hytteverandaen, er som røsket ut av det tidlige 70-tallet, og både typografi, det tykke, mattede papiret og et kornete bilde forsøker å transportere oss tilbake til en periode i musikkhistorien da sterke kvinneskikkelser som Joni Mitchell og Emmylou Harris regjerte.
Men i tilfellet Ida Jenshus finnes åpenbart verken skarpe kanter, tekstlig originalitet, levd liv eller nok fullgode låter til å mestre denne overbefolkede sjangeren.
Det som gjenstår er fin lyd og en grei stemme, samt sårt tiltrengte og fine bidrag fra habile musikere som Gebhardt (Motorpscyho, The Tussler Society) og Lars Lien.
Jeg ser liten grunn til å bruke hardt tjente penger på et album som så til de grader er tuftet på inspirasjonskilder, særlig når det finnes en oase av uoppdagete perler fra perioden da denne musikken faktisk var vital istedenfor tilbakeskuende.
Skulle man mot formodning være i det lokalpatriotiske hjørnet og trenge en plate til å akkompagnere synet av fallende høstløv, kan Jenshus være noe for deg.
|
|
000990 | train | 4 | music | 17 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | Still searching | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/still-searching | Still searching
The Stills:
Oceans Will Rise
The Stills vil, men kommer ikke helt i mål.
Kanadiske The Stills ble tidlig på totusentallet signet på hipsterselskapet Vice Records, og skilte seg ut blant etikettens andre navn som The Streets, Death From Above 1979 og Chromeo.
Med et melankolsk og urbritisk 80-talls indie-utrykk ga de i 2003 ut debuten Logic Will Break Your Heart, og bygget seg sakte men sikkert opp et publikum gjennom turnéer med band som Interpol og Yeah Yeah Yeahs.
OK, nok Wikipedia-klipping.
Plate nummer tre er deres andre med eks-trommeslager Dave Hamelin bak mikrofonen; en postitiv forandring fra tidligere vokalist Greg Paquets Morrissey-aktige, særs ukanadiske og sutrete stemme.
Og The Stills har kvittet seg med flere barnesykdommer, for Oceans Will Rise byr på et sterkere, mer raffinert og umiddelbart låtmateriale enn tidligere.
Albumet åpner sterkt med firkløveret "Don't Talk Down", "Snow in California", "Snakecharming The Masses" og "Being Here", med nikk til både energisk arenarock og orkestral pop, med et snev av emogufs, men helheten vitner om et band som både vil og tidvis makter å overbevise.
Men dessverre, som på så mange andre plater, brennes kruttet av for tidlig, og siste halvdel av albumet understreker at kanadierne ennå ikke har funnet et utrykk som kan varieres i stor nok grad til å overraske og glede i 48 sammenhengende minutter.
Likevel finnes det nok av grunner her til å gi The Stills en sjanse, og bandets utvikling applauderes.
|
|
000991 | train | 3 | music | 21 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Trine Sollie | Banal ballerock | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/banal-ballerock | Banal ballerock
AC/DC:
Black Ice
Det er åtte år siden sist, og når AC/DC igjen er på plass er alt ved det vante.
Det har i grunnen alltid hvilt noe karikert og komisk over dette bandet, og 35 år etter oppstarten er de jaggu morsommere enn noensinne.
Hvor frivillig dette humoraspektet er kan nok diskuteres, men å følge den samme musikalske oppskriften for femtende gang er i seg selv en komipris verdig.
På den annen side tør jeg nesten ikke tenke på hvordan det hadde hørtes ut om denne gjengen skulle forsøkt seg på noe annet enn det de kan best, nemlig ballerock.
Og ballerockoppskriften er som kjent ikke veldig komplisert.
Det bør være bredbeint, relativt enkelt og i aller høyeste grad gitarbasert.
På Black Ice lirer brødrene Young av seg hardtslående, tunge gitarriff som, ikke overraskende, tar mye plass.
Noen ganger sitter det som en kule, som for eksempel i låta "Rock N' Roll Train".
Her får vi også følge en ivrig Brian Johnson, som serverer primalskrik som om han aldri har gjort annet.
Pick it up, move it.
Give it to the spot.
Your mind on fantasy, livin' on ecstasy.
Med dette soleklare høydepunktet åpner Black Ice, og standarden er satt for de kommende fjorten låtene som alle har det samme banale og maskuline uttrykket.
Kreftene er åpenbart satt inn helt andre steder enn i tekstskrivingen, som i grove trekk omhandler festing og damer.
Johnson har hatt tyve år på å pleie sine lyriske ferdigheter, og et snev av substans hadde virkelig vært å fortrekke.
Låttitler som "She Likes Rock N' Roll", "Rocking All The Way" og "Rock N' Roll Dream" bør være en grei indikasjon på hvilket kontinent AC/DC har lagt misjonsarbeidet til.
Sistnevnte er for øvrig albumets balladealibi og et bevis på at bandet, som alltid, funker best der de gir mest.
Disse aldrende herremennene er fortsatt energiske og fulle av faen, men de mangler de virkelig gode, fengende låtene, samt evnen til å overraske med pur rockeglede, slik de gjorde på Back In Black, High Voltage og Highway To Hell.
Kanskje er det alderen?
Kanskje er det Brendan O' Briens polerte produsenthånd?
Sikkert er det at AC/DC var bedre før.
|
|
000992 | train | 5 | music | 21 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Svært sexy forstyrrelser | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/sv%c3%a6rt-sexy-forstyrrelser | Svært sexy forstyrrelser
Of Montreal:
Skeletal Lamping
Musikalsk råkjøring blir ikke morsommere enn dette.
- Hearing voices again: not good, messer Of Montreals vocalist Kevin Barnes på en av sangene.
Kanskje ikke for deg, kjære, men bra for oss:
For ei plate det har blitt ut av det!
Of Montreal er ute å kjøre.
I en progmobil.
Dette er ei nonstop reise, for sjåfør Kevin har så mye han vil rekke innom, så mye han vil utforske, at det blir ikke tid til pauser.
Vi ligger i ei psykedelisk fil like til venstre for Queen, mens sjåføren småflørter med St. Etienne og roper ut forvirra elskovsmanifester dristigere enn gamle Prince på sitt kåteste og mest kreative.
Med proggens girskift i svinger vi innom både funk- og popsjappene og smånasker litt.
Dette den morsomste turen jeg har vært med på på lenge.
I teksten der han fastslår "stemmer-i-hodet"-tilstanden, er også himmelen full av mark.
Jeg må tenke på gode gamle Lucy og kjempene der oppe også.
Denne plata er et bevis for hvor bra det kan gå når kreativiteten får fritt løp.
Selv en så pompøs og sjelden flatterende sjanger som Innsmigrende Soulballade er med.
Den kommer skeivt, men heldig ut her.
Enhver midtrabatt som stenger mellom ideer som i utgangspunktet ikke bør kombineres, sprenges.
Med stort hell.
Et eksempel:
Bulderet som dukker opp i horisonten når han synger "YOU ONLY LIKE HIM CAUSE HE'S SEXUALLY APPEALING"; det er så perfekt komponert, denne lystelige popmelodien med den finurlige teksten om dominans, intellekt og klimaks, som kompletteres av dette illevarslende, men fortsatt underholdende tordenet.
Ihuga fans vil kanskje ikke være enige, men jeg tror dette er Of Montreals beste plate.
Hadde jeg vært like fråtsende som Kevin B, hadde jeg trilla en sekser her, men siden jeg er en nøktern nordisk kvinne, og siden det lånes også fra tidligere plater, blir det en sterk femmer.
En sterk femmer til en real sexer!
|
|
000993 | train | 4 | music | 21 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Trine Sollie | Skjør seier | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/skjor-seier | Skjør seier
My Little Pony:
Think Too Much
My Little Ponys debutplate oser av innsmigrende høstmelankoli.
Urørt-bandet My Little Pony beskriver musikken sin som "noe annet enn retrorock fra 70-tallet og ”kreativ” elekronika fra Bergen".
Ingen dum karakteristikk; den Oslo-baserte kvintetten opererer unektelig innenfor en ganske annen sjanger.
Jeg velger å kalle det visepop med americanaglimt i øyet, på tross av at bandets lekne og stemningfulle univers glimter av mer enn som så.
My Little Pony har pludrepop i venstrebeinet, skranglecountry i det høyre og vandrer med stø kurs i det musikalske landskapet som tidligere har tilhørt band som Belle And Sebastian, Jens Lekman og Kings Of Convenience, for å nevne noen.
Dette er sjarmerende enkelt og langt fra nyoppfunnet krutt.
Det tjuvlånes friskt fra fjernt og nært, tydeligst blir det kanskje i den bluegrassinspirerte perlen ”West Wing” hvor sluttpartiet er skremmende likt velkjente toner fra filmen Brokeback Mountain.
Ola Innset viser seg som en god historieforteller gjennom sine bittersøte tekster, med tematikk som savn, håp og usikkerhet.
Det er både snodig, naivt og fantasifullt, noe den musikalske nekrologen av en låt "MacGyver Blues" er et godt eksempel på:
"You can make everything out of anything, and you don´t belive in violence".
For ikke å snakke om "A Song For You (On Your 40th Birthday)", som slår de fleste andre bursdagsanger ned i støvlene med glans.
Brorparten av låtmaterialet er både skjørt, stille og forsiktig, men uten å bli langdrygt eller kjedelig.
Melankolien akkompagneres av brillefine arrangementer hvor strykere, kassegitar, banjo og tangenter utgjør noen av de mest sentrale instrumentene.
My Little Pony viser seg ikke som et band med skyhøye ambisjoner, men har levert en debutplate som oser av innsmigrende høstmelankoli.
|
|
000994 | train | 5 | music | 24 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | Festen er ikke over, det er kake igjen | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/festen-er-ikke-over-det-er-kake-igjen | Festen er ikke over, det er kake igjen
The Sea And Cake:
Car Alarm
Chicago-bandet er tilbake på rett spor.
The Sea And Cake, anført av låtskriver og vokalist Sam Prekop, har holdt det gående siden tidlig nittitall, og har gjennom sine sju foregående album lekt med alt fra slapp indie til perkussiv calypso og stram jazzrock.
Et av deres fremste kjennetegn er svalheten som preger samtlige av deres album, godt hjulpet frem av Prekops uanstrengte vokal og produsent/trommeslager John McEntires (Tortoise) stilsikre lydbilde.
Car Alarm begynner noe overraskende, med den hengslete og nesten støyrock-aktige ”Aerial”, men beveger seg videre gjennom mer velkjente landskaper – teppene av lekende Korg-synther og drivende beat på "Weekend" overbeviser, det samme gjør slepne ”Down In The City”, med sine nikk mot bandets beste album, Oui.
The Sea And Cake kan umiddelbart fremstå litt kjedelig – Prekop har et mildt sagt begrenset register å leke seg innenfor.
Men etter å ha fulgt bandet i nærmere ti år nå, er det noe ved Chicago-bandets lyd og estetikk som resonnerer i meg.
Car Alarm er en plate for bekymringsløse dager og netter, og et nødvendig steg i riktig retning etter fjorårets skuffende Everybody.
|
|
000995 | train | 4 | music | 24 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Marius Asp | Gøy på tivoli | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/g%c3%b8y-pa-tivoli | Gøy på tivoli
El Guincho: Alegranza
Blog me, baby, one more time.
El Guinchos Alegranza har blitt hausset opp i hver minste virtuelle avkrok det siste halvåret eller så, og når den nå endelig er tilgjengelig for den gemene hop – førsteopplaget ble solgt ut på under en måned, og den oppdaterte versjonen har tidligere kun vært å få tak i på import – er det på høy tid å kaste seg på.
Spanske Pablo Díaz-Reixa, som skjuler seg bak dette prosjektet, har unektelig rammet tidsånden midt mellom beina:
Her vasser Animal Collective i en karibisk vannkant, Vampire Weekend har tatt på seg badebukser og sitter i skyggen med hver sin laptop i fanget, undersjøiske farger og former glir over i hverandre i en hypnotisk kombinasjon av dykkersyke og eufori.
Panda Bear er en kanskje enda mer treffende referanse, med det forbehold at repetitive loops og vokal her i større grad bringer tankene mot karusellturer på gla’narko og tropicalia enn Brian Wilsons sandkasse.
Det gir seg utslag i enkelte enorme øyeblikk:
Åpningsduoen ”Palmitos Park” og ”Antillas” er begge smittsomme, svimle bevis på El Guinchos musikalitet, og bør være like obligatoriske for årets siste, optimistiske hagefest som rocka dansegulv og hvitvinspussa hjemmekos.
Ikke langt bak stiller tungt perkussive ”Kalina” og det avsluttende pusterommet ”Polca Mazurca”, som viser andre sider av Díaz-Reixas fargesterke univers.
Før den tid har imidlertid den bablende atmosfæren som preger Alegranza krysset grensen mellom sjarmerende og enerverende flere ganger (den nesten sju minutter lange ”Bueno Matrimonios Ahi Afuera” er bare ett eksempel), og følelsen av å sitte sjøsyk på dekk med en smådrita, entusiastisk og oversosial spanjol som laller i vei på morsmålet er tidvis påtrengende.
Da føles det godt å være tilbake på landjorda – tross turens inspirerte øyeblikk.
PS.
Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på NRK P3s nettsider 10. mars i år.
Alegranza ble først sluppet her til lands, på XL/Playground, denne uken.
|
|
000996 | train | 4 | music | 24 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | De døde kan danse | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/de-d%c3%b8de-kan-danse | De døde kan danse
Rockettothesky:
Medea
Oj.
Dette krever litt av deg.
Jenny Hval varsla død før hennes andre plate skulle komme.
Medea-myten er ikke et barneeventyr, men Jenny, alias Rockettothesky, tør å kombinere tungt og lett.
Ankertunge ord gir barokke ekko, men bæres fram av nesten barnslig enkle effekter.
Jenny oppsøker et sted der englene som i gamle dager lagde musikk til plateselskapet 4AD regjerer.
Hun vandrer, noen ganger tilsynelatende uten mål, i utkanten av popens hage.
Og det funker faktisk, selv om en skulle tro det krevde varere trinn, mindre cheesy synther eller en vakrere stemme når man hopper etter Cocteau Twins og Dead Can Dance.
Innimellom blir det bare halvstøpte sanger (”Mothering Silence”).
Rockettothesky gjør det likevel som ingen andre.
Jeg kan knapt tenke meg en sterkere og mer genuin artist i ny norsk pop.
Hun har en fin, sprø stemme, men noe av lallinga kunne vært kultivert mer i nærheten av en pop-perle.
”Call Medea” har et slags Kim Wilde-hit-potensiale i seg.
Kunne dette grodd bedre, selv i mørket?
Det hadde vært spennende å høre.
Men igjen lander halvparten i det rare.
Kate Bush sa at hun brukte så lang tid på sin siste plate fordi hun ble oppslukt av hagearbeid.
Jeg ser for meg Jennys lille kjøkkenhage som ganske ustelt ved siden av Kates trimma busker og britiske stein-og-roser-anlegg.
Men viltvoksende er fint når det er på ei plate du ikke kan forholde deg likegyldig til, og her er det nok fukt og gjødslende råte til å gjøre det interessant.
"The Dead, Dead Water Lily Thing"
Jeg liker at dette peker fram mot noe jeg ikke veit utfallet av ennå.
Enn så lenge er det heldigst på de sangene som drar på, der stemmen er sterkest, eller i de modigste møtene mellom cheesy og vakkert, som på ”The Dead, Dead Water Lily Thing”.
Dermed blir dette viktig musikk.
Derfor heier jeg fortsatt på Jenny.
|
|
000997 | train | 4 | music | 28 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Marius Asp | Ekko av storhet | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ekko-av-storhet | Ekko av storhet
The Cure:
4:13 Dream
The Cure er seg selv like, på godt og vondt.
4:13 Dream, The Cures trettende studioalbum, begynner riktig lovende – den episke, svevende åpningslåten "Underneath The Stars" samler kvalitetene som med rette har gjort Robert Smith til et ikon for depressivt anlagte drømmere verden over, og føles samtidig underlig tidsriktig, der den murrer avgårde i nabolaget M83 beslagla tidligere i år med fabelaktige Saturdays=Youth.
Derfra går det uunngåelig nedover, selv om førstesingelen "The Only One", "The Perfect Boy" og "Sleep When I'm Dead" (opprinnelig skrevet for Head On The Door fra 1985) er tre poengterte eksempler på at popspøkelsene fortsatt romsterer rundt på Smiths roteloft, 16 år etter bandets forrige store hit ("Friday I'm In Love").
Ekko av gammel storhet, javisst, men samtidig befriende egenartet og nærmest barnslig standhaftig.
Det er langt vanskeligere å svelge at det aldrende fugleskremselet velger å ty til banale tekstgrep som "I won't try to bring you down about my suicide", og dermed for alvor krysser den vagt opptegnede grensen mellom genialitet og idioti han så ofte har vinglet langs.
Mot slutten av skiva viker også den nevnte, nyfunne popteften for en aggresjon som mangler retning og rot i den gode melodien, og dermed trekkes helhetsinntrykket ytterligere ned.
Javisst: The Cure var bedre før.
Naturligvis.
4:13 Dream illustrerer like fullt at det er mulig å holde drømmen levende, tross flisete tupper og utflytende leppestift.
|
|
000998 | train | 4 | music | 28 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Marius Asp | På bedringens vei | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/pa-bedringens-vei | På bedringens vei
Ryan Adams & The Cardinals:
Cardinology
Ingen ny Heartbreaker, men Ryan Adams & The Cardinals har levert sitt mest gjennomførte album så langt.
Etter at alt.country-kjæledeggene i Whiskeytown la ned sitt virke i 1999, var sjangerentusiastiske ører rettet mot bandets grunnlegger Ryan Adams.
Han skuffet ikke:
Debuten Heartbreaker er fortsatt en sensasjonell plate; en følelsesmettet erupsjon av låtskrivertalent og formidlingsevne, med velfortjente Dylan-på-sitt-beste-sammenligninger og store – urettferdig store? – forventninger i kjølvannet.
Tiden etter har han uansett brukt på å skusle bort momentumet sitt på rus, dårlige kjærester og hyperaktiv produksjon, med ni plater (fem med The Cardinals) som sjeldent har vært direkte dårlige, men heller aldri har levd opp til storheten han viste seg kapabel til på første forsøk.
Likevel gleder jeg meg alltid – naivt nok, kanskje – til nytt fra Ryan.
Tittelen på dette tiendealbumet sier egentlig det meste:
Dette er en plate der den nå tørrlagte Adams' backingband The Cardinals får boltre seg på smakfullt og tilbakelent vis, og samtidig en musikalsk oppsummering av kvintettens sysler fra og med Cold Roses (2005).
Det innebærer at de mest renskårne sjangerøvelsene hovedpersonen tidligere har gitt seg i kast med – fra trassig garasjepunk til naken country og stolt stadionrock – nå er erstattet med en mer helhetlig og organisk tapning av den skjeggete delen av den amerikanske musikkarven.
Låtmessig er det tydelig at Adams fortsatt har noe å gå på:
Flere av melodiene på Cardinology føles skisseaktige og urealiserte, mens albumets eneste hardtslående alibi, "Magick", tåler to-tre gjennomlyttinger før savnet av dynamikk avløser fornemmelsen av dynamitt.
På den annen side er det få kontemporære artister som er i stand til å trylle frem så givende musikk som den snikende vakre "Cobwebs", countryflørtende "Let Us Down Easy" eller avsluttende "Stop", som i seg selv er et argument for at Ryan burde tvinges til å sette ned ved pianoet med en god melodi og opptaksutstyr fra tid til annen.
Dermed utbringes en skål for fortsatt nykterhet, en stadig klarnende artistisk visjon og hakket hvassere låter neste gang.
Nå gleder jeg meg virkelig.
|
|
000999 | train | 2 | music | 28 | 10 | 2,008 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | Lite moro for penga | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/lite-moro-for-penga | Lite moro for penga
Pink:
Funhouse
En såret Pink leverer sitt hittil dårligste album.
Pink har i forkant av sitt femte album Funhouse lovet at det skulle bli hennes mest sårbare til nå, hvilket langt fra lovet godt.
Én ting er å høre verdensstjerners dundrende radiohits, som i noen tilfeller kan nytes for sin høyrøstede umiddelbarhet; en annen er å måtte høre gnål om ekteskapsbrudd (hun skilte seg nylig fra motrocross-ektemannen Carey Hart) i form av forutsigbare ballader.
Det er aldri gøy.
Heldigvis preger ikke balladene platen så mye som først fryktet.
Pink er proff og har i samarbeid med sitt produsentteam også rotet sammen en mengde radiovennlige opptempo-affærer, hvorav førstesingel ”So What” har gjort stor suksess på eteren i flere land, med god nok grunn.
Med det sagt:
Funhouse er en selsom, anmasende og uinspirert opplevelse.
Den nå 29 år gamle Hollywood-baserte entertaineren har alltid prøvd å fremstå som den tøffeste i klassen – lettere bifil og flink til å vise fingeren på pressebilder – men det er en obsternasighet like gjennomsiktig som en rull plastfolie.
Det er mye å kritisere her, det være seg det Ting Tings-på-valium-aktige tittelsporet, den sutrende leirbål-sviska ”Crystal Ball”, sidrumpa ”Please Don't Leave Me” eller pianoklimprende ”Glitter In The Air".
Levelige innslag inkluderer den emosjonelle og orkestrale ”One Foot Wrong” samt det pumpende og elektriske avslutningssporet ”This Is How It Goes Down”.
Det hjelper lite når resten av materialet gir meg lyst til å legge meg og aldri stå opp igjen.
En plate for dynga.
|
|
001000 | train | 4 | music | 3 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | Vorspiel | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/vorspiel | Vorspiel
Eagles Of Death Metal:
Heart On
Josh Homme og Jesse Hughes inviterer til en litt kjedelig fest.
Det er tydeligvis fremdeles rom for rock på Sunset Boulevard, den flere mil lange pulsåra som skjærer gjennom underholdningsleverandøren Hollywood.
En musikkscene som på åttitallet var synonymt med kokain, Ibanez-gitarer og stort hår, er i dag dominert av pregløse kattekvinner og andre strebere som ønsker seg til toppen av pophierarkiet.
Av den grunn alene er det forfriskende å registrere at humoristisk og uanspent gladrock fremdeles har en funksjon i englenes by – musikk å drikke, pule og spy til.
Med det sagt er ikke Eagles Of Death Metals tredje album Heart
On verken spennende eller underholdende nok til å ta bandet til de nødvendige nye høydene.
De kunne nemlig ha grepet sjansen, for det finnes et vakuum i det bekymringløse hjørnet av rockescenen, og etter en lang og tro tjeneste i rockens navn er både Jesse Hughes og Josh Homme (Queens Of The Stone Age) både habile nok som instrumentalister og humorister til å overbevise oss alle.
Heart
On er i så måte en skuffelse, men for all del hyggelig nok.
Singelen ”Wannabe In LA” er en underholdende kommentar til byen de til daglig oppholder seg i, mens falsettdrevne ”Piccy Prancin'" også gleder i i sin lett androgyne drakt.
Perkussive
”(I Used
To Couldn't Dance) Tight Pants” er et annet dansbart og hyggelig innslag.
Problemet med Heart
On som helhet er dog at den skjemmes av en del kjedelige, boogierock-baserte låter som platen hadde fungert strålende uten, og som blir et musikalsk element som irriterer og minner om resignasjon.
Neste gang Eagles Of Death Metal står på en scene i Oslo kommer jeg til å møte opp både festklar og rusa, men jeg skulle ønske de mestret å gjenskape den samme følelsen i min egen stue.
|
|
001001 | train | 4 | music | 4 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Trine Sollie | Elegante sjangeroverskridelser | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/elegante-sjangeroverskridelser | Elegante sjangeroverskridelser
Timbuktu:
En High 5 & 1 Falafel
På sitt femte studioalbum har Timbuktu fortsatt troverdigheten i god behold.
Den blide, lille svensken har lenge mestret kunsten å krydre det nå velkjente, rap-orienterte uttrykket sitt med rytmer fra andre, vidt forskjellige musikalske sjangre uten at det oppleves schizofrent.
Det gjør han også denne gangen.
En High 5 & 1 Falafel er en musikalsk reise med elegante sjangeroverskridelser og fantasifulle spissformuleringer.
Timbuktu er i konstant bevegelse.
Fra ska og reggae i det ene øyeblikket til soul, visepop og funk i det andre – som alltid feststemt, med en politisk brodd i bunn.
Tittelsporet starter opp med det foreldregenerasjonen gjerne omtaler som ”orientalske rytmer”, og sklir finurlig over til å bli en tilbakelent klubbprega hyllest til det enkle livet.
Budskapet kommer som bestilt i disse nedgangstider; sett forbruket i perspektiv og kutt ned på det!
Timbuktu vet å kombinere sine politiske ytringer med historier mange kan kjenne seg igjen i.
"Mörkar" er en sløy beretning om kokainmedaljens rustne bakside og "Olympiska Spelen 2012" et oppgjør med den stadig stigende voldsbølgen i Malmø, og verden for øvrig.
Når budskapet presenteres med übersjarmerende skånsk flow og blir akkompagnert av tallrike samples, samt fengende melodier, favner Timbuktu like bredt som han har gjort de siste fem årene.
"En High 5 & 1 Falafel":
Som du sikkert har skjønt er mye ved det vante denne gangen, Timbuktu veksler mellom å fremstå som svigermors drøm, den kule ungdomsskolelæreren og den svinegode låtskriveren han faktisk er.
Følgesvennen Måns Aspelund står for igjen produksjonen og skal ha honnør for å sy all variasjonen møysommelig sammen.
Tidligere backingvokalist Chords gir oss flere gjesterim, blant annet på tittelsporet, mens Tingsek bidrar med koring på "Jag Vill Bara".
Nytt denne gangen er Dregen fra Backyard Babies' opptreden på "Tack För Kaffet"; en smårølpete gladlåt med håndklapp og gitarklimpring.
Ingen av låtene på En High 5 & 1 Falafel har like stort allsangpotensial som "Alla Vill Till Himmelen" og "Det Löser Sig".
I så måte kan det konkluderes med at albumet både mangler virkelig store hits og evnen til å overraske lyttere som kjenner Timbuktu godt fra før.
|
|
001002 | train | 3 | music | 4 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Trine Sollie | Svulstig og platt | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/svulstig-og-platt | Svulstig og platt
John Legend:
Evolver
Mye har skjedd siden Get Lifted, og utviklingen lover ikke godt for ny-soulens selvutnevnte legende.
Denne mannen lærte seg å spille piano før du begynte på skolen og har i løpet av sitt voksne liv samarbeidet med førstedamer som Britney Spears, Alicia Keys og Mary J Blige.
I 2004 tok han oss med storm da Get Lifted kom ut og troen på ny-soul av vår samtid kom som en etterlengtet gavepakke.
Hvilket gjør det legitimt å ha visse forventninger til hans tredje soloalbum, Evolver.
Forventninger som dessverre ikke innfris.
For å ta det mest pompøse først:
Med "If You're Out There" føyer John Legend seg inn i rekken av artister som har laget middelmådig musikk for å fremme sin presidentkandidat.
Nå er det liten tvil om at Obama, slik jeg ser det, er kandidaten å heie på, men herregud i grøfta, mannen hadde fortjent en langt fetere låt enn dette.
"If You're Out There" kunne like gjerne sevet ut av kinohøytalerene idet rulleteksten daler nedover lerretet etter nok en Disneyfilm med menneske-dyr i hovedrollen.
Hvor er det blitt av den ektefølte, lidenskapelige vokalfremføringa?
Hva skjedde med den karismatiske personligheten som ga Legends neo-soul særpreg?
Hvor har det svale, seksuelle uttrykket som på Get Lifted ga meg gåsehud og blanke øyne tatt veien?
Jo, det er sausa bort i et forsøk på å operere innenfor en uhorvelig mengde sjangere.
Evolver virker i tillegg overfladisk, og kanskje er det den blankpolerte produksjonen som gjør at jeg opplever denne plata som fullstendig friksjonsfri og derfor også temmelig uinteressant.
"Green Light" (feat.
Andre 3000):
Gjestelaget er solid og stjernespekket med artister som alle tar seg god plass.
Andre 3000 er intenst tilstede i "Green Light".
Kanye West har moret seg med vocoder på stemmen i "It's Over" og duoen fremstår som en ganske annen enn på "Number One" fra fire år tilbake.
Estelle bidrar med positivt fortegn til at "No Other Love" er blitt en liten dub-perle med døsig, drivende og varmt lydbilde.
Utover det er ikke Evolver mye å skryte av.
Den er ikke så forbanna dårlig, bare kjedelig og sprikende, noe verken et aldri så fjongt stjernelag eller strigla produksjon kan redde den ut av.
|
|
001003 | train | 5 | music | 11 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Marius Asp | Renessanse, mann! | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/renessanse-mann | Renessanse, mann!
Q-Tip:
The Renaissance
En av årets mest tilfredsstillende hiphop-utgivelser.
Q-Tips karriere etter et tiår som elegant mumlende, mjukt stridshode i den banebrytende østkystgruppen A Tribe Called Quest har mildt sagt manglet momentum.
Det skyldes i liten grad rapperens egen innsats:
Flere av albumene som skulle følge opp debuten Amplified har blitt skrinlagt av mistroiske plateselskapsfolk, og først etter ni år i den kommersielle skoddeheimen er han atter å finne i platehyllene.
Mirakuløst nok har The Renaissance blitt en av årets soleklart beste rapskiver, blottet for bitterhet, rusten flyt og andre trekk man gjerne forbinder med rappere som er i ferd med å bikke 40.
Det er snarere lekenhet og smidighet, som sedvanlig kjennetegnet av minst like stor vekt på et lyrisk hvordan som hva, som står i høysetet her, balansert mot et låtmateriale som vaker mellom innrøykt sofakos og mer eller mindre blodig alvor på dansegulvet.
Klare høydepunkter finnes; ikke minst i form av den på best tenkelige vis tilbakeskuende åpningstroikaen ”Johnny Is Dead”, ”Won’t Trade” og ”Getting Up”, der A Tribe Called Quest-ånden videreføres i en oppdatert, kledelig organisk lyddrakt.
Q-Tip står selv for produksjonen, med unntak av skakke, heseblesende ”Move”, som gir håp om at det finnes mer gull å hente ut av hvelvene til den avdøde mesterhjernen J Dilla.
Og apropos håp: D’Angelos vokalinnsats på ”Believe” gjør abstinensene etter ordentlig livstegn fra den falne soulstjernen mindre prekære.
Til syvende og sist er det kanskje mangelen på anstrengelse som gjør The Renaissance til et overraskende avbrekk fra hiphop-nedturen 2008.
Den vil neppe forandre livet ditt, men sannsynligvis gjøre de neste månedene flere hakk bedre.
Velkommen tilbake, Kamaal – la det nå ikke bli like lenge til neste gang.
|
|
001004 | train | 3 | music | 11 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Marius Asp | Stolheismusikk | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/stolheismusikk | Stolheismusikk
Chairlift:
Does You Inspire You?
Lettvekterindie for iPod Nano-generasjonen.
Bak det døve bandnavnet og den – imponerende nok! – enda døvere albumtittelen, skjuler det seg nok en samling mennesker som har valgt å slå seg til i det kreative New York-nabolaget verden kjenner, og elsker, som Brooklyn.
Colorado-trioen Chairlift pleier unektelig omgang med de riktige folkene, fra MGMT til Yeasayer, men i motsetning til sine svirebrødre makter de ikke å levere fra seg et formfullendt produkt på første ”ordentlige” forsøk (de har tidligere gitt ut et debutalbum for egen maskin).
Singelen ”Bruises” har du nok allerede hørt – du kan i alle fall ikke skylde på Apple om ikke – og den knar sammen bandets styrker og svakheter til en sjarmerende, dypt nynnbar melodisk ball.
Den sjokoladeaktige stemmen til hovedvokalist Caroline Polacheck utløser umiddelbart et sterkt sug etter mer, men sørger i likhet med inspirasjonskilden Feist for at en lett kvalmende metthetsfølelse parkerer i mellomgulvet etter få runder i ørene.
Grenseoppgangen mellom skjørhet og koketteri er belagt med middelmådighetens miner, og det er ikke til å komme unna at Does You Inspire You? smeller av i overkant mange av dem underveis.
Bandet er best når de lever opp til sin uttrykte intensjon – ”å spille livemusikk for hjemsøkte hus” – og i prosessen lener seg mot det mystiske åttitallet, som perfeksjonert av likandes gærninger fra David Lynch til Kate Bush.
”Planet Health” haler tiårets estetikk akkurat langt og konsekvent nok til at noe annet og magisk oppstår, mens ”Evident Utensil”, en ode til blyanten, høres ut som et B52s som har spist seg dumme på ostepop.
De av mine kolleger som elsker bandet – og de finnes – får gjerne gi meg et vennskapelig klaps på kjeften, men dette albumet er ikke verdt verken pengene eller oppmerksomheten verdens hypemaskineri ber deg investere i det.
Bruk pengene på en iPod Nano i stedet.
|
|
001005 | train | 5 | music | 14 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Store, små gleder | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/store-sma-gleder | Store, små gleder
Little Joy:
Little Joy
Strokes-trommeslager Fabrizio Moretti tar med seg bandballasten sin til Latin-Amerika.
Velkommen til en musikalsk kosetime!
Det mest positive man kan si om The Strokes’ inntrykksfattige tredjeplate First Impressions Of Earth er at den ga god grunn til bandpause og dermed tid til soloplater som ingen hadde spesielt store forhåpninger til.
Dermed senkes de skinnjakkekledde skuldre, og man får løsslupne små pop-pakker som Albert Hammond Jrs debutalbum Yours To Keep og nå trommeslager Fabrizio Morettis Little Joy-prosjekt.
Her han med seg to Devendra Banhart-kumpaner; gitarist Rodrigo Amarante (Los Hermanos) og produsent Noah Georgeson, og når disse hoder slås sammen blir det fokus på hygge.
Albumets duse, nesten slørete lydbilde og Morettis søvnige popmelodier får en til å tenke at hele Little Joy fremføres på en strand ikke voldsomt langt unna Tijuana.
Morettis Strokes-fortid skinner gjennom, både vokal- og låtskrivingsmessig, men med Amarantes klimpring og Georgesons texmex-lydbilde låter det allikevel forfriskende utrendy.
Denne musikalske venners-venner-festen består kun av smilende mennesker med stumpe albuer og lettflytende konversasjon, og Little Joy har i all beskjedenhet laget et album man blir ordentlig glad av.
|
|
001006 | train | 5 | music | 17 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | California brenner | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/california-brenner | California brenner
The Bronx: The Bronx (III)
Los Angeles-punk med adrenalin i hver celle.
California står i flammer.
Det gjør The Bronx også.
Bandet er on fire.
Tredje album med samme navn er mer av det samme – kvalitet i kortform.
Bandet blåser et konsist, sterkt pust i nakken på legendene i Black Flag, og mokker løs med kontant riffing, hyperenergisk vokal og trommer fra Grohl-skolen.
Ofte minner bandet oss nettopp om sambygdingene i Queens Of The Stone Age, og på ”Enemy Mind” er det vanskelig å skille de to.
Kvartetten, med vokalist Matt Caughtran i front, strør fremdeles politiske kort rundt seg og forkynner at ”desperation is our inspiration”.
Et sterkere melodisk fokus skiller treeren fra de foregående skivene, og la oss bare håpe at brannslokkingen ikke spyler vekk mulighetene for å se dette bandet på en festival neste sommer:
Velspilt, bredbent punkrock på 33 minutter er summen av disse elleve låtene.
|
|
001007 | train | 5 | music | 17 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Forbanna fint | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/forbanna-fint | Forbanna fint
Anna Ternheim:
Leaving
On A Mayday
Småskjult svensk melankoliker med retningsgivende produsent.
Hver gang den myke stemmen til Anna Ternheim synger ordene ”Ever since I was eight or nine…” i den guddommelige coveren av Broder Daniels stikkende ”Shoreline” fra debuten hennes, hensettes jeg i en slags drømmetilstand.
Det låter mørkt, men på en måte som ikke skremmer.
Anna Ternheim er stor i hjemlandet, og spiller i saler fulle av svensker høye på nordisk melankoli.
Her til lands er hun mer av en skjult røst for de få som har oppdaget henne.
At det enorme plateselskapet hennes ikke har frontet henne i større grad, forblir en gåte.
Gråtonene på coveret avslører at Anna Ternheim på sin tredje langspiller fremdeles vil inn i de mørkeste og trangeste korridorene i menneskesinnet.
Her er tekster om tapt kjærlighet og medelklassens problemer.
Hipsterprodusenten Björn Yttling (Peter, Björn & John) har heldigvis ikke viet ... Mayday lystig plystring, men har snarere sprøytet den halvfull av myk poly-perkusjon, ridende bassganger og et og annet stryk.
Dermed fremkommer hovedpersonen og låtene hennes tydeligere enn på de foregående albumene.
Den kontante popsingelen ”What I Have Done”, den Phil Spector aktige ”Terrified” og ”Losing You”, med Sonic Youths Steve Shelley på sterkt tilstedeværende trommer, fremstår samlet som albumets røde tråd.
Men også nedtonede, akustiske låter som ”Off The Road”, tvinner seg naturlig inn i denne høstlige affæren av et album.
Kristin Hersh, Nina Kinert og til dels vår egen Ane Brun synes alle å være gode referanser.
Om alle låtene ikke bringer frem tårer i sin omgang med moll og emosjon, befester likevel …Mayday Ternheim som en sort diamant; perfekt for uptighte bytryner så vel som eldre nordboere.
|
|
001008 | train | 4 | music | 18 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | McCartney forsker videre | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/mccartney-forsker-videre | McCartney forsker videre
The Fireman:
Electric Arguments
I en epoke av livet der de fleste lever på gamle bragder og for lengst har mistet interessen for å skape ny musikk, makter McCartney i stedet å overraske.
Sir Paul McCartney har under monikeret The Fireman igjen slått seg sammen med produsent Youth (Martin Glover), kjent for sin tid i det avantgardistiske og underkjente bandet Killing Joke.
Samarbeidet startet med Strawberries Oceans Ships Forest i 1993, fulgt opp av Rushes i 1998, og nå har de to ganske ulike figurene igjen funnet sammen.
McCartney trenger jo ingen introduksjon, men det må likevel påpekes at han etter sitt virke i The Beatles, deretter 70-talls giganten Wings, for så å befinne seg i det striglete pop-landskapet på 80- og 90- tallet, på sine eldre dager disponerer sin tid forbausende godt.
Ikke bare var fjorårets Memory Almost Full en positiv overraskelse, med dets merkelige vokoder-eksperimenter og stilfulle popkonstruksjoner, men som The Fireman byr McCartney også på musikk som ønsker å både bryte med fortid, anerkjenne musikkhistorie og ikke minst leke seg innenfor rammene av det moderne studioet.
Resultatet er variabelt, der den på minussiden fokuserer i overkant mye på sumpete blues (”Two Magpies”) og grovkornete låtkonstruksjoner, mens den på den annen side også innehar unektelige kvaliteter.
McCartney gir et nikk til mordmistenkte Phil Spector og hans Wall Of Sound på deilige ”Dance 'Til We're High”, han gjør seg noen tanker om sin livslange karriere i svale ”Lifelong Passion” og lar energien snakke for seg i ” Don't Stop Running”.
Og midt mellom det kjedelige og nytelsesfulle finner du den halvharry og nesten Bruce Springsteen-aktige ”Highway”, som gjennom en merksnodig produksjon låter langt mindre umiddelbar enn den trolig ville gjort under McCartneys stadionkåte regime på 70-tallet.
Electric Arguments skal ha for sin variasjon, og selv om albumet feiler og seirer om hverandre vil jeg fremdeles gi McCartney – som har oppnådd alt man kan oppnå i musikkverdenen – honnør for å forske videre.
|
|
001009 | train | 4 | music | 19 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Selvhjort er velhjort | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/selvhjort-er-velhjort | Selvhjort er velhjort
Deerhunter:
Microcastle
Både storfint og småfint fra indierockens Titten Tei.
Jeg liker ikke Deerhunter-frontmann Bradford Cox.
En dakkar-meg-så-sart-jeg-er blogg-drama-queen, blottet for selvironi og med scenetekke som en glassmanet.
Likevel er han en hyperproduktiv fyr som i større og større grad begynner å vise seg som en av de mest spennende låtskriverne innen alternativ pop/rock/etc, noe spesielt hans Atlas Sound-solodebut Let The Blind Lead Those Who Can See But Cannot Feel viste.
Deerhunter-gjennombruddet Cryptograms var en påtrengende skissepreget støyrockplate, irriterende artsy og så godt som blottet for alt annet enn ørkesløse partier med skrangletrommer, fuzz og Cox’ kajal-misère.
Microcastle skiller seg derfor positivt fra denne: her får melodiene større tumleplass, støydelen er mer fokusert og man hører gjenklang av My Bloody Valentine og The Jesus And Mary Chain, noe jeg tipper Cox selv har blogget om ved flere anledninger.
Her er et av høydepunktene, ”Nothing Ever Happened”, live:
Knippet ”Little Kids”, ”Microcastle”, ”Never Stops” og låten ovenfor viser at Deerhunter er et band som i fremtiden kan lage et Psychocandy for MySpace-generasjonen, men de har fortsatt noe å hente i albumformatet, noe unnværlige ”Green Jacket”, ”Activa” og ”Calvary Scars” viser.
(PS.
Denne anmeldelsen er basert kun på Microcastle; altså ikke dobbeltutgaven som inkluderer albumet Weird Era Cont.)
|
|
001010 | train | 3 | music | 19 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Trine Sollie | Beyoncé på glattisen | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/beyonce-pa-glattisen | Beyoncé på glattisen
Beyoncé:
I Am…
Sasha Fierce
Beyoncé Knowles figurerer som sitt alter ego Sasha Fierce, men fint lite ved dette albumet vitner om et vellykket navnebytte.
I Am…
Sasha Fierce er delt i to, hvorpå disk én er viet følsomt, sutrende hjerte-smerte møl, så nitrist og platt at jeg skjemmes.
Det er en utfordrende oppgave å forholde seg til brorparten av albumets første halvdel, en utfordring som topper seg til det umulige i det Beyoncé påkaller jomfru Maria i låta "Ave Maria".
Schubert hadde snutt seg i grava og satt kloa i Stargate som står for produksjonen.
Nitrist!
Beyoncé beveger seg i et loslitt musikalsk terreng og har et tydelig ønske om å føle fra seg.
Noe hun forsåvidt klarer.
Det hun derimot ikke behersker, er å finne veien tilbake etter å ha seilt rett ut i voksenpop- og softrock-fella.
En felle som på ingen måte bør huse det som for kort tid siden var verdens beste og heiteste kvinnelige artist.
Beyoncè slik vi kjenner henne fra Destiny's Child og frøknas tidligere soloutgivelser er så godt som fraværende denne gangen.
Det er kun en skygge av den beinharde dama som dukker opp på disk to, selv om de åtte hiphop-orienterte sporene utvilsomt kler madammen hakket bedre.
"Radio" er erketypisk og fengende med friksjonsfrie beats, rikelig med synth og en solid porsjon andre småharrry produksjonselementer.
"Sweet Dreams" og "Single Ladies (Put A Ring
On It)" vitner om et forsøk på feministiske ytringer og fungerer ypperlig i spilleren hvis dansegulv skal fylles.
Sistnevnte byr opp til hissig håndklapp og er produsert av Tricky Stewart som sørget for at Rihanna http://rihannanow.com/index.php gikk til topps med Umbrella i fjor.
"Single Ladies (Put A Ring
On It)":
På tross av, som alltid, formidable vokalprestasjoner, faller Beyoncè mellom alle stoler på I Am…
Sasha Fierce.
Albumet er shizofrent og kjedelig, og milevis unna den fabelaktige bursdagsfesten fra to år tilbake.
|
|
001011 | train | 6 | music | 20 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | Stillferdig storhet | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/stillferdig-storhet | Stillferdig storhet
Fennesz:
Black Sea
Fennesz nærmer seg perfeksjon på sitt fjerde album.
Vinteren, denne forhatte årstiden som tvinger oss inn i ulltøy og eksistensialisme, er rett rundt hjørnet.
På plussiden har vi kakao, skigåing (om det skulle være din greie) og ikke minst tid.
Tid til å faktisk høre på alle platene vi tar med oss hjem i løpet av året, som vanligvis blir liggende i en skammens bunke ved siden av platespilleren.
Det er bare å pelle av plastikken og slippe stiften på åpningssporet, for hva annet har vi egentlig å drive med?
Vintertiden gir meg også både ro til og ønske om å lytte til langt mindre umiddelbar musikk, og det er der østerriske Fennesz' fjerde album Black Sea kommer inn i bildet.
Jeg velger å tro at den nå 45 år gamle elektronika-artisten har en plan med å gi ut dette albumet akkurat nå.
Christian Fennesz' gjennombrudd kom nemlig med den langt varmere Endless Summer i 2001; en gitarbasert affære som mange påsto lånte fra harmoniheltene Beach Boys, dog begravd under tepper av glitsj-lyder, ambiente korfigurer og malende gitarer.
Black Sea fremstår umiddelbart kjøligere - selv om albumomslag og tittel kanskje farger førsteinntrykket vel mye – men det er liten tvil om at østerrikerens hjerte pumper taktfast fra første sekund.
Og på lik linje med noe av den beste musikken fra åttitallet, der iskald elektronikk møtte sakrale ambisjoner, er det også her en mer krevende form for føleri som presenteres.
Musikk som varer lenger og fortsetter å gi sterke inntrykk flere år etter sin utgivelse.
Tittelsporet åpner albumet, anført av hvit og nesten havaktig støy, med enkle gitarslag som antyder hva som senere skal komme.
Prosesserte orgellyder glir inn og bidrar til vakre undertoner uten videre sørgmodighet.
Black Sea beveger seg derfra videre inn i syntetiske passasjer der mann og maskin kommuniserer nærmest perfekt, og uten å gå inn på detaljer – for det trengs virkelig ikke – skapes det etter hvert en helhet som tar pusten fra en.
En uvanlig følelse, mildt sagt.
Uten å si noe mer:
Black Sea er kanskje årets album.
Slokk lyset og lytt.
Platen er i salg fra mandag 24. november.
|
|
001012 | train | 2 | music | 21 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Trine Sollie | Effektsirkus | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/effektsirkus | Effektsirkus
T-Pain:
Thr33 Ringz
Advarsel:
Thr33 Ringz inneholder overdreven bruk av autotune!
Den amerikanske kjekkasen T-Pain, aka Faheem Rasheed Najim, bygde om gutterommet til studio som tiåring og har de siste åra gjort seg bemerket som både soloartist og produsent, i tillegg til hyppige gjesteopptredener hos andre storheter som Flo Rida, Akon og Kanye West.
På sitt tredje soloalbum går T-Pain inn i rollen som sikrusdirektør med et stjernelag av gjesteartister i manesjen.
Drøye to minutter ut i "Chopped & Skrewed" dukker Ludacris opp med et relativt forfriskende vers, mens T-Pain følger opp med mer monoton sang.
Det ryddes plass til en tilbakelent og langt fra hardslående Kanye West i "Therapy", og låta blir nok et bevis på at West kanskje er en anelse oppskrytt.
Lil Wayne avlegger
I Can`t Belive
It en snarvisitt, men heller ikke den karen kan karakteriseres som noen redningsskøyte.
T-Pain er på dypt vann og drukner i sitt eget bruk av akk-så-banale effekter.
Thr33 Ringz kan anses som et konseptalbum der hovedingrediensene er, foruten de nevnte gjestene og flere, humor og autotune.
Det humoristiske kommer først og fremt til uttrykk gjennom snurrige tekstlinjer og skits, brorparten med innhold relatert til en fiktiv sirkushverdag.
Det plapres mye bullshit mellom slaga, og det er slett ikke alt som er like morsomt.
Og så var det T-Pains kjennemerke numero uno, da, autotune.
Denne enerverende effekten ser ut til å bre seg over sjangeren som svartedauen på 1300-tallet.
Den kan sikkert ha noe for seg i ny og ne, men gjennom så godt som samtlige nitten spor på Thr33 Ringz er det utilgivelig, hensynsløst og i stand til å ødelegge det lille som var av gode lytteropplevselser på dette albumet.
|
|
001013 | train | 3 | music | 21 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | Store sko, små føtter | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/store-sko-sma-fotter | Store sko, små føtter
BC:
Sinecure
Mørk, norsk synthpop helt på det jevne.
Keyboardist Andreas Elvenes fra The School har med BC startet det som må kunne kalles Trondheims svar på Depeche Mode.
Kanskje ikke et salgspunkt i seg selv, men jeg setter meg likevel ned med åpent sinn og spissede ører.
Albumomslaget er drapert i mørk mystikk, blant annet med et bandbilde av Elvenes omringet av sine medmusikanter i det som enten er birøkterdrakter eller fektekostymer, og gjør det dermed klart at vi snakker høydramatisk musikk.
For å ta det positive først:
Det er tydelig at Elvenes og hans kompanjonger innehar både teknisk innsikt og god nok smak når det kommer til å tolke det analoge synthuniverset definert av foregangsfigurer som Kraftwerk, The Human League og nevnte Depeche Mode for tre tiår siden.
Myke basssynther, konsise trommebeats og arpeggiosynther med både varme og distinksjon ligger som et solid bakteppe i de 47 minuttene plata varer.
Problemet - og det er et vesentlig problem - ligger i frontfigur Elvenes sine vokalprestasjoner.
At Ian Curtis personifiserer rockemytologi på grensen til det perfekte er det ingen tvil om, ei heller at Dave Gahan i sin tid hadde en enorm appell med sin majestetiske fremtoning, men den fornorskede fortolkningen som her tar plass hører ingen steds hjemme.
Man ønsker tydeligvis å tilføre musikken denne store, andre dimensjonen, men resultatet nærmer seg fremfor alt parodien.
Kanskje er dette for lokalt for undertegnede, og muligens ville terningen trillet annerledes om BC hadde kommet fra et høl i Nord-England, men jeg velger å tro at problemet i stedet ligger hos Elvenes og hans hang til å gape over for mye.
Påtatt tungsindighet og overtydelig dramaturgi skader det ellers gode bidraget til en norsk musikkscene som er skammelig underrepresentert på elektronisk musikk.
BC burde tone ned utrykket på sin neste plate om de virkelig ønsker å bli tatt på alvor.
|
|
001014 | train | 4 | music | 21 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Poging på biblioteket | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/poging-i-biblioteket | Poging på biblioteket
Cyaneed:
I Rule This Library For Tonight
Vel har de valgt å gi platen en krøkkete tittel, men bakom den finner vi et knippe Altaværinger som gjør rettfrempunk med godkjent resultat.
Ikke lenger verdens mest spennende sjanger, denne kjappe pop-punken, men det er utrolig hva energi-øs og snertne refreng kan bidra med.
Så også med denne platen fra Cyaneed, som til tross for nevnte tittel også er et av få band som (i stor grad) tør å synge på norsk.
Med singlene ”Tonight” og ”Nr. 2” i front byr
I Rule This Library For Tonight på den type spretten fuzz som bør kile en og annen pogemuskel hos fans av The Hives, Be Your Own Pet og The Hellacopters.
Lettfattelig, men ikke uten en viss brodd.
Det låter like tøft og tight på plate som live, og det er ikke verst fra jentene som leverte en av de beste konsertene på årets By:Larm.
De gode låtene skjemmes dog en smule av at bandet har valgt å gi låtene engelske titler og refreng; et grep som burde ha dødd med franske Melodi Grand Prix-bidrag på nittitallet.
|
|
001015 | train | 4 | music | 24 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Marius Asp | Finni seg sjæl | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/finni-seg-sjal | Finni seg sjæl
The Killers:
Day & Age
Klodens mest oppskrytte band leverer sitt mest tilfredsstillende album så langt.
Jeg har aldri likt The Killers.
Las Vegas-kvartetten har, fra debuten Hot Fuss (2004), visst å trykke på de rette knappene, men tross enkelte minneverdige låter og et potent uttrykk, har bandet alltid manglet sjel, substans, kjerne.
The Killers lager rock for folk som ikke liker rock; tom musikk for lyttere som uansett ikke bryr seg om sånt.
På det Springsteen-runkende forrigealbumet Sam’s Town (2006) flekket bandet i tillegg sine opportunistiske tenner med gruoppvekkende resultat.
Det er imidlertid et annet, langt mer sammensatt Killers som møter verden med Day & Age.
Uttrykket er mindre monomant, og låtene føles av den grunn mer organiske og utvungne – her lekes det med sofistikert, stadionvennlig poprock i alskens ulike sjatteringer, fra akustisk bossanova i ”I Can’t Stay” via subtil afromessing (”This Is Your Life”) til det nærmeste Brandon Flowers og hans tre kritthvite kompanjonger noensinne kommer funk (”Joy Ride”).
Legg til sterke nikk til U2, The Cure og annen populær, lett dvelende åttitallspop, og det begynner å ligne noe.
Singelen ”Human”, som inneholder årets mest forvirrende (og muligens også åndssvake) tekstlinje, er fortsatt ugrei – den har like fullt herjet hjernebarken de siste ukene, uten tegn til å ville stanse med det første.
Og der har du The Killers:
Langt ifra alt de foretar seg henger på greip, og enkelte cheesy tilbøyeligheter og tåpelige påfunn står ikke til å redde.
Men stort sett føles det meste på Day & Age både logisk, fengende og akkurat passe skamløst.
Og tross fraværet av en virkelig gigantisk singel:
Lett å like, umulig å hate og en klar karrieretopp.
|
|
001016 | train | 3 | music | 24 | 11 | 2,008 | "Et hjerneknull av et album", mener vår anmelder om <em>Chinese Democracy</em>. | nb | p3 | Marius Asp | Diktaturets pris | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/diktaturets-pris | Diktaturets pris
"Et hjerneknull av et album", mener vår anmelder om Chinese Democracy.
Guns N’
Roses:
Chinese Democracy
Etter 15 år i den kreative ørska er Axl Rose tilbake med innleide pistoleros og et hjerneknull av et album.
Som den amerikanske forfatteren og musikkskribenten Chuck Klosterman nylig skrev:
”Å anmelde Chinese Democracy er ikke som å anmelde musikk.
Det er mer som å anmelde en enhjørning.”
Dette er ikke en overdrivelse – fascinasjonen over at albumet i det hele tatt finnes, som noe mer enn et rykte, en tynnslitt vandrehistorie eller en ondskapsfull spøk, er like slående som dets mildt sagt eksentriske innhold.
La det være klart:
Appetite For Destruction er fortsatt et av tidenes aller beste rockeplater – et sexy, tungt ruset, livsfarlig beist av et debutalbum, og den eneste platen som har holdt seg konstant blant mine ti favorittalbum siden utgivelsen i 1987.
Den tidlige inkarnasjonen av Guns N’ Roses, der Slash, Izzy Stradlin, Duff McKagan og Steven Adler alle bidro å definere bandets særegne fusjon av slesk LA-hardrock, bluesbasert punk og misogyn Aerosmith-riffing, er fortsatt til å bli svimmel av, 21 år seinere.
Det samme må sies om de største låtene på …Lies og Use Your Illusion-platene.
Tross enkelte åpenbare svakheter, som oftest knyttet til Axls tiltagende stormannsgalskap, inneholder de øyeblikk ethvert åndsfriskt rockeband ville myrdet familiemedlemmer for å snuse på.
Det er vanskelig å betrakte Chinese Democracy som en oppfølger.
G N’R anno 2008 er i praksis Axl Rose med en skokk innleide arbeidere, alle blottet for karismaen som preget bandets besetning i gullalderen.
De fem-seks gitaristene spiller presist, med enkelte innovative drag, men lider under en klinisk produksjon, retningsløse arrangementer og et låtmateriale som virrer retningsløst mellom kørka nu-metal, venstrehåndsrock og blodfattige teaterballader.
For å få unna det verste først:
”This I Love” er musikalskvip av verste kaliber, båret fram av anstrengte vokalprestasjoner og et lyrisk innhold som påkaller hånfliret.
På ”If The World” og Madagascar” snuses det på triphop, uten at resultatet kan kalles noe annet enn dypt middelmådig.
Tittelsporet, ”Shackler’s Revenge” og for mange andre sanger her lener seg på en fascinerende kjønnsløs, om enn habil form, og mangler melodiene som gjør det fristende å sette albumet på repeat.
Det er midtpartiet av Chinese Democracy som sitter best:
”Catcher In The Rye”, ”Riad & The Bedouins” og ”There Was A Time” er blant få sanger som umiddelbart tåler sammenligning med bandets beste – de viser alle at Axl fortsatt har en stor låtskriver i seg, bak all paranoiaen og usikkerheten.
Likevel:
Chinese Democracy er – ventetiden og bandhistorien tatt i betraktning – et genuint underlig antiklimaks, og nok et håndfast bevis på at tålmodighet ikke alltid lønner seg.
|
001017 | train | 2 | music | 26 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Skinndød lyd | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/skinndod-lyd | Skinndød lyd
The Dudes: Brain, Heart, Guitar
Gir anonym FM-rock nok et blekt ansikt utad.
Det er imponerende hvor identitetsløse gitarband kan høres ut dersom de virkelig forsøker.
The Dudes er en ny favoritt i så måte, der de på perfekt vis klarer å finne det kjedeligste ved Jet, The Script og Maroon 5, og sette det sammen til et album som levner lytteren ute av stand til å føle noe som helst.
Brain, Heart, Guitar ble opprinnelig sluppet i 2006, og hvorfor noen skulle ta seg bryet med å få det distribuert i Europa skjønner jeg ikke.
Det hadde holdt lenge å sendt noen eksemplarer til utvalgte mobiloperatører, for det er her kanadiernes målgruppe holder til; dette er TV-reklamerockens nye, skummetmelkfargede fanebærere.
Nestenmelodier forenes med daffe nødrim og en vokalist som legger seg såpass opp mot Dave Matthews at det kiler i drøvelen.
Dette kjøres sammen til en lydgrøt som smaker omtrent like godt som bløt papp, og bør unngås av alle som ikke jobber i reklamebyrået til Vodafone.
|
|
001018 | train | 4 | music | 26 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Antisjokk | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/antisjokk | Antisjokk
The Margarets:
Look For Love
Trygg oppfølger med lovende frempek.
Andre album på ti måneder fra et band som brukte ti år på debuten – lukten av overskudd fyller neseborene.
The Margarets' musikk genererer overhodet ingen bekymringsfulle rynker i pannene våre:
Det låter nemlig gjennomgående rent, krispt og urovekkende harmløst når vokalist Alex Rinde på queen's english forkynner ”... so scared of changes / it comes with age, I guess” (”At The End Of The Sea”).
Tuftet på sin etter hvert kjente gitarpop, med nikk til Echo & The Bunnymen og The Thrills ispedd solfylte vestkystharmonier (”It Must Be”), har The Margarets satt seg enda bedre til rette i godstolen.
Ja, bandet låter nærmest som en pyntet Frode Grytten.
Til tross for at dette er et overskuddsprosjekt, savnes likevel flere av de energiske stingene som den glimrende og bevrende avslutningslåten ”The Masks Are Coming Off” gir oss.
Her skimtes hint av en råskap, et dyp og en nerve som kler bandet i særdeleshet.
Måtte de besitte ideen om frempek som grep.
|
|
001019 | train | 5 | music | 29 | 11 | 2,008 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | En solstråle av et album | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/en-solstrale-av-et-album | En solstråle av et album
Amadou & Mariam:
Welcome To Mali
Bak årets kanskje fineste platecover gjemmer det seg en plate så full av overskudd at man bare må la seg invitere inn.
Fra Mali kommer det blinde ekteparet Amadou & Mariam, en duo med en historie som strekker tilbake til 80-tallet.
Gjennom et hybrid av tradisjonell malisisk musikk og mer bluesorientert gitarrock – nå kjent som "afroblues" - har de vunnet over hjerter i en årrekke, gjennom stilistisk gjennomførte utgivelser og ikke minst sitt særs vinnende vesen.
Det kommer, som alle burde vite, enorme mengder kvalitetsmusikk fra det afrikanske kontinentet, men kun et fåtall artister derfra er velsignet et gjennombrudd på de nordligere breddegrader.
Welcome To Mali er en søknad om nettopp et slikt gjennombrudd.
Med på platen har duoen et stjernelag av musikere og produsenter, der alt fra afropop-fanatiker Damon Albarn (Blur), den politisk drevne Manu Chao og kora-helten Toumani Diabaté er noen av de involverte.
Resultatet er rett og slett helstøpt og strålende, for her bugner det av kollektivt overskudd, spilleglede og et ektefølt ønske om å formidle et strålende musikalsk arvegods.
Platen åpner misvisende og frekt med det Albarn-produserte sporet ”Sabali”, der stramme synther og innslagsvise korstemmer driver frem det som så sies å være et uvanlig bidrag fra maliserne.
Men allerede på andresporet – ”Ce N'est Pas Bon” – dras vi inn i varmere og mer velkjente lydlandskap, og inviteres derfra videre med på en reise gjennom opptempo og dansbare låter ("Djama", "Batoman") og ettertenksomme, mer emosjonelle bidrag ("I Follow You", "Je Te Kiffe") – alt med en rød tråd i form av instrumentering og produksjon.
Med 15 låter strukket over en drøy time er det en omstendelig plate det bys på, men når Amadou & Mariam ønsker deg velkommen til Mali takker du ja til innbydelsen.
Deilig eskapisme for en forfrossen nordmann.
|
|
001020 | train | 4 | music | 1 | 12 | 2,008 | nb | p3 | Trine Sollie | Teologisk indie-folk | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/teologisk-indie-folk | Teologisk indie-folk
The Welcome Wagon:
Welcome To The Welcome Wagon
Lettbeinte melodier med lystbetont driv fra Sufjans Stevens entourage.
The Welcome Wagon består av pastor Thomas Vito Aiuto og hans kone Monique, som begge springer ut av pastorens menighet i Brooklyn, NY.
Debutalbumet Welcome To The Welcome Wagon er produsert og arrangert av parets mangeårige musikalske partner Sufjan Stevens, og er ikke overraskende blitt en naiv og melodiøs utgivelse med et inderlig ønske om å agitere for den bibelske overbevisning.
Kall det gjerne teologisk indie-folk.
Som ekteparet selv uttalte til Lydverket tidligere i år, er Jesus det aller viktigste, noe flere låter på dette albumet vitner om.
For en ikke-troende blir det i overkant eksplisitt når Guds sønns navnetrekk gjentas messende og uendelig mange ganger låta "Jesus".
I dette tilfellet er det en nødvendighet å dele The Welcome Wagons livssyn:
”Jesus help me find my proper place".
For undertegnede er det nærliggende og langt mer fornuftig å henvende seg helt andre steder enn mot himmelen for å finne sin plass her i livet.
Store deler av albumet funker heldigvis også godt for de av oss som har vondt for å kjøpe det kristne budskapet.
Grunnen til det er relativt enkel:
Melodiene er fengende, en anelse beskjedne og har et tilfredsstillende bittersøtt preg.
Proklamasjonen kan lett overføres til allmenne tanker og opplevelser i et liv langt utenfor religiøs rekkevidde.
"Up
On A Mountain" er en iherdig og sjarmerende historie, som parallellt med å berette om vårherres evne til å stå opp for menneskenes synder, sier noe om følelsen av ensomhet og redsel.
"But For You Who Fear My Name" inviterer til allsang, taktfast håndklapp og er en velfungerende poplåt, til tross for at tankene ufrivillig ledes til en fullsatt menighetssal i Det Store Eplet.
Blåsere, plystring, tamburin og andre raslende rytmeinstrumenter besørger et fordelaktiv, vindskeivt særpreg.
Welcome
To The Welcome Wagon er spartansk og hjemmesnekra, men likefullt en lidenskapelig port inn til The Welcome Wagons verden, hvor flerstemte vokalharmonier og sjelfull intrumenthåndtering ligger i bunnen av lettbeinte melodier med lystbetont driv.
|
|
001021 | train | 3 | music | 1 | 12 | 2,008 | nb | p3 | Trine Sollie | Glattpolert publikumsfrieri | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/glattpolert-publikumsfrieri | Glattpolert publikumsfrieri
Madcon:
An InCONvenient Truth
På album nummer tre tvilholder Madcon på sitt folkekjære rykte og serverer fengende poplåter med i overkant bred appell.
Etter Tshawes sjarmoffensive adferd på TV2s dansegulv og den påfølgende monsterhiten "Beggin'", nådde Madcon omsider ut til massene og står trolig foran en hærskare av forventingsfulle fans når An InCONvenient Truth slippes.
Brorparten av denne panegyriske flokken vil trolig få sine forventinger innfridd:
Albumet huser tolv mer eller mindre feststemte låter med retropreg og sjangeroverskridelser.
"Liar" er som kjent en velfungerende feelgood-låt i samme landskapet som "Barcelona"-samarbeidet med Paperboys for seks år siden.
Låta er platas definitive kremtopp, så stor at den skygger for de resterende elleve sporene.
På albumets første halvdel holdes vi oppe i samme musikalske landskap som "Liar".
"Wholehearted" er knappe fire energiske minutter med pianoakkorder, blåserekke, taktfaste trommeslag og to frontfigurer som vekselvis synger og rapper.
Noen spor senere, i "A Conversation", er vi plutselig invitert på jazzklubb hvor langt sløyere piano, stående bassgang og vispetrommer ligger som et underlag for en takketale i samtaleform.
Deretter bærer det rett ut i et sammensurium av et landskap bestående av elementer fra bossa nova, soul og r&b før det mot slutten, i låta "O-S-L-O", flørtes i samme gate som Pharcyde og Souls Of Mischief har sjarmert oss i senk i tidligere.
Samtlige låter er velproduserte og polert blanke og frie for motstand av Kim Ofstad og Jonny Sjo fra D`Sound.
Noen vil nok flagge savnet etter overraskelser, friksjon og musikalske superkrefter på dette albumet, mens andre vil trekke bredt på smilebåndet og takke pent ja til det åpenbare publikumsfrieriet av en plate som An InCONvenient Truth har blitt.
|
|
001022 | train | 4 | music | 4 | 12 | 2,008 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | Sirkuset fortsetter | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/sirkuset-fortsetter | Sirkuset fortsetter
Britney Spears: Circus
Overraskende sterkt ”comeback” fra en av popens mest omdiskuterte skikkelser.
Det er nesten så jeg føler med gode, gamle Britney Spears etter alt hun har gått igjennom de siste par årene:
Å bli såpass grundig voldtatt av media må jo sette spor.
En skambarbert jentunge i paparazziens blitzregn, full av medikamenter, med barna på slep, er jo noen mil unna den for mange deilige tenåringsillusjonen Britney Spears representerte for noen få år siden.
På sitt nye album Circus prøver hun å rette opp i sine mange feilsteg.
Blackout, Spears sitt forrige album, overrasket mange med sitt nihilistiske klubbutrykk der svulstige synther, knallharde beats og iskald, distansert vokal maktet å hinte om mulig liv i den mediekjørte kroppen.
Men albumet ble ingen kommersiell opptur, og Circus gjør alt det kan for å balansere mellom det mer spiselige poputrykket hun tidligere serverte og den nye og langt slemmere Britney.
Singelen ”Womanizer” er en frekk åpningslåt med sitt repeterende, oppkuttede refreng og gode rytmiske driv.
Tittelsporet fortsetter i samme verden med et moderne r&b-preg, mens balladen ”Out From Under” på overraskende vis faktisk også treffer med sitt sårbare utrykk.
Paparazzien får sitt pass påskrevet på ”Kill The Lights”, og andre høydepunkt inkluderer ”Unusual You” og den naive og funk-drevne ”Lace And Leather”.
Det låter dyrt og smart.
Det finnes låter her som trekker ned.
”Mmm Papi” for eksempel, en hjernedød midtempo-affære, kunne ganske enkelt vært skrelt bort.
Det samme gjelder klissete ”My Baby”, som viser en forutsigbar side av Britney Spears – spekulativt føleri - der man nærmest kan tyde konturen av grådige plateselskapsfolk i kulissene.
Det blir spennende å se hvorvidt Circus er platen som gir Britney Spears en ny vår som dronningen av tenåringspop.
Den er i hvert fall et overraskende solid forsøk.
|
|
001023 | train | 3 | music | 5 | 12 | 2,008 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | Damn!, så kjedelig | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/damn-sa-kjedelig | Damn!, så kjedelig
Damn!:
Let's Zoom In
Svenske instrumentalister gjør et beskjedent inntrykk på sitt andre album.
Har du sett en Timbuktu-konsert i ditt liv, kan du ikke ha unngått å registrere det potente bandet bak den kortvokste, skånske godgutten – en gjeng multiinstrumentalister som kollektivt drar hans joviale hiphop til nye høyder.
De kaller seg Damn!, og har ved siden av sine frilansaktiviteter med Timbuktu også gitt ut eget materiale.
Det åtte mann sterke bandets første utgivelse, Youth Style, var et friskt pust da den kom ut i 2004, der funk møtte jazz, latin, fusion og pop hemningsløst og bekymringsfritt.
Energi, spilleferdigheter og god, gammeldags iver veide opp for manglende låter, og resultatet ble en morsom og sjangerblandende affære.
Damn! sliter, i likhet med Timbuktu, dessverre litt mer i 2008.
Mens Timbuktu maser om ”käffet” over usjarmerende kassegitarmas, har Damn! blitt for trygge for sitt eget beste.
Som ofte med talentfulle musikere, og legg merke til at jeg sier musikere og ikke låtskrivere, ligger problemet i å skulle formidle uten artistens tyngde.
Artisteri er uunværlig, og sjelden har det vært tydeligere enn på Damn! sin slappe og striglede Let’s Zoom In.
Fundamentet ligger denne gang i det trygge og godt voksne soul-hjørnet, hjulpet frem av trompeter, clavinet, bass, trommer, orgel, perkusjon og gitar.
Men der Damn! tidligere tok stolthet i å ta så mange musikalske krumspring som mulig, er de her sviende montone.
”I'm Not Going To Live Another Day Without You Girl” prøver seg på et afrobeat-stuk, men Svante Lodéns anonyme stemme irriterer.
Tittelsporet leker med latin-takter og vokodervokal og representerer en av platens mer underholdende øyeblikk, mens solfylte ”That's No Way To Play The Bongos” og ”Man Is Not A Bird” også bør nevnes.
Det er mange hvite og talentfulle unge musikere både her og utenlands som har et såpass dyptgående forhold til svart soulmusikk at de føler at de bare må gjøre det selv – gjerne ved hjelp av D’Angelo-nasale stemmeteknikk og jazzhands - men i stedet ender opp med et flinkt, men til syvende og sist forutsigbart resultat.
Og da spør man seg:
Hvorfor skal jeg bruke tid på dette når jeg til enhver tid kan dypdykke i et halvt tonn autentiske soulplater?
|
|
001024 | train | 6 | music | 12 | 1 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Underskogens konger | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/underskogens-konger | Underskogens konger
Animal Collective:
Merriweather Post Pavillion
Animal Collective setter - tilsynelatende uanstrengt - en ny standard for hva popmusikk kan innebære.
Det har ikke alltid vært like enkelt å elske Animal Collective.
Flere av platene har gitt inntrykk av et band som tidvis har satt en beundringsverdig vilje og evne til sonisk eksperimentering foran et slitesterkt låtmateriale.
Slik har de fremstått som et imponerende, men like fullt noe mer selvforelsket hipsterkollektiv enn deres beste stunder skulle tyde på.
Med Merriweather Post Pavillion, oppkalt etter en utendørsscene i hjemtraktene i Maryland, viderefører de sin unike, smarte og skrubbsultne tilnærming til musikk, men med en hittil uhørt emosjonell slagkraft dunkende (bokstavelig talt!) i bunnen.
Hver av disse elleve låtene utdyper neopsykedelia-stempelet som har heftet seg ved Animal Collective, og til syvende og sist trer bandets prosjekt fram mer lysende og hypnotisk enn noensinne, der det utspiller seg et sted mellom allsangbar drømmepop, arkaisk rytmikk og bølger av elektronisk droning.
Det låter smellvakkert, rikt og underlig, men samtidig merkelig kjent.
Best akkurat nå:
"My Girls" (som vel er det nærmeste bandet har kommet en potensiell radiohit), afrosentriske "Brother Sport", váre "No More Runnin'" og soldøsige "Summertime Clothing", som alle på hvert sitt vis kroner dette usedvanlig helstøpte verket.
Kall det gjerne tribalfuturisme svøpt i popfiller, eller stammemusikk for dansegulv anno 2019:
Sikkert er det at Animal Collective er i ferd med å ta en omvendt Radiohead - endelig gir de hjertet en sjanse til å henge med på moroa.
En genistrek, intet mindre.
|
|
001025 | train | 4 | music | 12 | 1 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | En sexy motherfucker | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/en-sexy-motherfucker | En sexy motherfucker
Name:
Drum
Norges nest største Prince-fan viser glimt av storhet på sin åttitallsdynkede debutskive, men enkelte køddete fakter gjør at mesterverket uteblir.
Name entret den norske offentligheten med den sjeldent frekke singelen "Hand Me Down", en hyperaktiv og dypt unorsk øvelse i manglende ydmykhet.
Det føles allerede lenge siden, men det er bare å fastslå at den Oslo-baserte Fredrikstad-karen som byttet ut rapdrømmene med glossy soulpopfantasier har brukt tiden godt, og langt på vei lykkes med å skape et modig, sjangerforaktende stykke musikk.
Drum bader i åttitallets synthfascinasjon, men Name begrenser seg ikke til grisete funk - her høres også ekko fra helhvite nyromantikere som Tears For Fears, Erasure og tidlig Talk Talk.
Det er likevel arven fra Prince som forvaltes med størst bravur:
På låter som "You", "Spot" og ikke minst fantastiske "Get Along" kolliderer et betydelig låtskrivertalent med nydelig produsentarbeid fra Thomas Eriksen, mens "Alphabet Love" sjonglerer eksentrisitet og menneskelighet på nærmest idiotisk fengende vis.
At det kreative spøkelset av tassen fra Minneapolis henger over dette svennestykket, er imidlertid ikke udelt positivt:
Den flåsete versjonen av Prince-klassikeren "Darling Nikki" burde vært utelatt
- Names hysteriske vokalutbrudd river et sexy tilløp i fillebiter, og hovedpersonens manglende stemmeflid føles som kaldt vann på en sprengeferdig pung også på andre låter, som åpningssporet "Shock!
Blow!".
Likevel, på tross av disse innvendingene:
Drum er en uhyre lovende debut, og Name er en mann jeg forventer store ting fra i nær framtid.
Kjedelig blir det garantert ikke.
|
|
001026 | train | 5 | music | 13 | 1 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Svart gull | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/svart-gull | Svart gull
Buraka Som Sistema:
Black Diamond
Alle barna fikk astma, bortsett fra Buraka, som rokka brakka.
Boom.
Kan du høre tordenet?
Hett, nytt klubbnavn.
Idet drønnet setter i gang Black Diamond håper jeg på det beste, men frykter det kjedeligste - et par gode triks, men at et helt album blir for mye.
For det siste året har jeg blitt surere for hver gang jeg har prøvd ei plate med elektronisk dansemusikk:
House er best på singel, hiphopdinosauren vralter avgårde på autotune og Paris er hengt opp på start- og stoppknappen.
Hvordan er situasjonen i Lisboa?
Prøver de å hype meg til godt humør, blir jeg bare skuffa.
Sjangerskolen lærer oss at Buraka Som Sistema tematiserer romperistersjangeren kuduro, brakt fra Angola til Lisboas røffere strøk (les deg opp på kolonihistorie om du lurer på hvorfor det høres så "brasiliansk" ut).
Alle spora er repetitiv leik med afrikaneres, koloniherrers og DJers arv.
Skiftene kommer lett og intuitivt, og det demrer at denne plata er laget med lyst framfor beregning.
Ett av flere eksempler på frekk vokal er gjestestemmen Pongo Love på "Kalemba".
Her hinter Buraka dessuten til Leftfields gamle mesterverk Leftism; topp humør hamres ut side om side med sugende mørke.
Deilig!
Mens de andre DJene på festen stopper for å trekke pusten hele tida, holder Buraka Som Sistema hele natta igjennom.
Siri Narverud Moen
|
|
001027 | train | 5 | music | 19 | 1 | 2,009 | I Was A King trekker essensen ut av alle støypopbandene du likte på nittitallet og pakker det ned til årets flotteste halvtime. | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Komprimeringskunst | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/komprimeringskunst | Komprimeringskunst
I Was A King trekker essensen ut av alle støypopbandene du likte på nittitallet og pakker det ned til årets flotteste halvtime.
Buzzet rundt Frode Strømstad og hans forbløffende kobbel av internasjonale indiepop-kumpaner (Sufjan Stevens, The Ladybug Transistor, Danielson) har vart en stund, og når det nå kommer til overflaten er resultatet av den ekstremt gledelige sorten.
Albumet har både grunnkurs og VK1 i karismatiske melodier og VK2 i forbilledlig lengdebegrensing, og den følelsen man som lytter sitter igjen med kan godt sammenlignes med å hoppe over den litt tørre skolebolledeigen og heller hive seg rett på eggekremen; låt etter låt.
Referansene til spesielt Teenage Fanclub og Apples in Stereo-albumet Velocity Of Sound er tydelige; førstnevnte i meloditeft og sistnevnte i dette jaget etter å hele tiden søke neste refreng og å ikke la låtene vare lenger enn de absolutt må.
Denne rastløsheten har på den ene siden ført til at albumets bestespor ”California” synes minst to minutter for kort, men samtidig føles platen slitesterk og trenger mange gjennomlyttinger før du føler at du ”kjenner” den.
Det man sitter igjen med er ”årets indiehit”-kandidater som Ukens Urørt-kårede ”Norman Bleik”, ”It’s All You”, ”A Name That Hurts To Say” og ikke minst ”Golden Years”, som må være det nærmeste Egersund noen gang har kommet sin egen ”Taxman”.
|
001028 | train | 5 | music | 19 | 1 | 2,009 | nb | p3 | Trine Sollie | Eventyrstund | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/eventyrstund | Eventyrstund
Antony & The Johnsons: The Crying Light
På sin tredje langspiller innfrir Antony & The Johnsons med like fortryllende og intens tilstedeværelse som sist.
Antony & The Johnsons nådde for alvor ut til massene med sitt forrige album, I Am A Bird Now, og har denne gangen tatt et skritt i eventyrlig retning.
Det gjør lydbildet en størrelse større og hakket mer detaljrikt.
Likevel er mye som forventet.
Det låter annerledes, nært og skamvakkert!
Hegarty er minst like ambisiøs som på sine tidligere prosjekter; arrangementene er fortsatt store, men like fullt stillfarne og skjøre.
Enkelte partier ligger nært opptil den klassiske musikksjangeren med strykere, kjølig piano og fløytespill som inviterer deg ut i en drømmende verden hvor Hegarty er enehersker.
Tema for turen er en gedigen hyllest til naturen, som Antony tilsynelatende ønsker å være ett med.
The Crying Light er en samling episk vakre melodier som er like såre og sensitive som de er sterke og kraftfulle.
Og det er denne kompleksiteten som forblir Antonys sterkeste kort.
Hans lett gjenkjennelige og karakteristiske stemme er inderlig, delikat og så godt som umulig å mislike.
Han skjelver som et aspeløv, men på en sjeldent kontrollert måte.
|
|
001029 | train | 4 | music | 19 | 1 | 2,009 | nb | p3 | Trine Sollie | Galskapen har livets rett | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/galskapen-har-livets-rett | Galskapen har livets rett
Fjorden Baby!:
Fjorden Baby!
Loddefjordsbandet Fjorden Baby! sverger til norske tekster og beveger seg spastisk i et musikalsk landskap der sjangeroverskridelsene er mange og overraskelsene enda flere.
Den selvtitulerte debutplata vitner om at vi har å gjøre med en uredd gjeng unge herremenn som tør å dra galskapen lenger enn du trodde var mulig.
Dette er nyveiv ispedd punkattityd, rockeriff og et sløyt slør av reggae og dubstep.
Kombinasjonen er utvilsomt schizofren, noe som tilfører låtene en uhyre interessant nerve.
Det er tidvis utfordrende å henge med i svingene, og redselen for at det hele skal skli ut i et prepubertalt virvar melder seg opptil flere ganger i løpet av første gjennomlytting.
Fjorden Baby! balanserer da også hårfint på sin egen line av hyppige taktskift og lekent driv.
Den fengende låten "Karoline" kan gjøre Fjorden Baby! bli Årets Urørt senere denne uken.
Dette sporet står i punkrockens tegn, er blant albumets ryddigste og med langt bredere appell enn de resterende åtte låtene.
Syns du Ephemera og Natalie Nordnes er det beste som har kommet fra Bergen, er det ikke sikkert du vil like Fjorden Baby!, men tør du gå et godt stykke forbi den friksjonsfrie popen og gi albumet noen runder i spilleren, vil du få opptil flere nye, eksentriske og besynderlige lytteropplevelser.
”Anorektisk Utopi”vil sende de danseglade ut på gulvet, mens ”Animalsk” evner å fremprovosere underfundige filosofiske tankerekker:
"Det knitrer og knaker i sjelen min, eg vet ikkje koffor håret brenner opp".
I Loddefjord serveres det trolig mer enn Tine-melk i kaffen, og det blir det utvilsomt både underholdende og uensartet musikk av.
|
|
001030 | train | 4 | music | 22 | 1 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Vakre epistler | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/vakre-epistler | Vakre epistler
Bellman:
Mainly Mute
Det har gått tre år siden Bellman gjorde seg bemerket på Urørtfinalen, men fortsatt hviler det noe uforløst over larvikingens drømmepop.
På dette debutalbumet skynder han seg langsomt over nennsomme, detaljrike lydlandskap.
Det låter høstlig, storslagent og vakkert, men dessverre har Arne-Johan Rauan ikke helt funnet formen som låtskriver.
Dette merkes spesielt når han lener seg mot den kommersielle, litt lettvinte delen av popmusikken.
På dette området blir han fort banal og forutsigbar, noe spesielt den Keane-aktige ”Lost My Way” og lett "I Will Always Love You"-apende ”Sleep Forever” lider under.
Bellman er best når han lar poplåt være poplåt og heller fokuserer på det stemningsskapende.
De beste øyeblikkene på Mainly Mute er nettopp slike; hør ”Sculp Me A Dream” og Urørtfinalisten ”All That Is Beautiful”.
Her får den musikalske tundraen friere utløp, det blir dramatisk og dirrende, og det kler den spede stemmen hans godt.
Mainly Mute viser en artist som har funnet lyden, men som har litt igjen på å finne melodiene som passer.
|
|
001031 | train | 5 | music | 23 | 1 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Kaleidoskopisk praktpop | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/kaleidoskopisk-praktpop | Kaleidoskopisk praktpop
Martin Hagfors:
Men And Flies
Med sitt første album under eget navn både befester og utdyper Martin Hagfors sin posisjon som en av norsk popmusikks mest eventyrlystne og solide låtskrivere.
Som drivkraft i prosjektene Home Groan og HGH, samt låtsnekker for band som Bigbang, The National Bank, Hellbillies og Motorpsycho, har Hagfors en drøss albumutgivelser og -bidrag på samvittigheten, men denne skiva må likevel ses på som et nytt kapittel i karrieren til den amerikanskfødte nordmannen.
Han stiller med toppet gjesteliste på Men And Flies – Nikolai Eilertsen, Mathias Eick, David Wallumrød og Morten Qvenild er alle markante utvekster i den norsk musikkfloraen – men størst ære for albumets intimt ambisiøse uttrykk tilfaller produsent og arrangør Lars Horntveth (The National Bank, Jaga Jazzist), hvis soloplate Kaleidoscopic fullt fortjent er nominert til Spellemannprisen.
Som med det meste annet han legger fingrene på, tilfører han luft og dybde til låtene; fra enkle strykerfundamenter til intrikate, viltvoksende kratt av godlyd.
Allerede tre sekunder ut i åpningssporet ”Appetite” varsler Hagfors at de mest countryfiserte tilbøyelighetene er tonet ned til fordel for en popanskuelse som snytt ut av kaleidoskopet til Andy Partridge og likesinnede, smidige melodiskulptører.
På ”Tattooed
On My Eyes” boltrer han seg i soulpop-landskapet Lambchop ryddet med Nixon, mens ”It’s A Cinch” dirrer mellom lett nypsykedelia og sval, tenksom kammerpop.
Det er i det hele tatt vanskelig å finne svake ledd i dette byggverket, tross enkelte øyeblikk som funkler ørlite svakere enn resten (”The Kernel Question”).
Det er bare å gratulere Martin Hagfors med steget ut av skyggene.
Jeg tar gjerne oppfølgeren det har blitt hintet om så fort det lar seg gjøre.
|
|
001032 | train | 5 | music | 26 | 1 | 2,009 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Bankers! | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/bankers | Bankers!
Skambankt:
Hardt regn
Skambankt beviser med kraftfulle gitarriff, melodisk styrke og god dynamikk at norsk rock lever i beste velgående.
Fra å ha laget rufsete punkrock med politisk ladde tekster på debuten, via et mer polert preg på oppfølgeren, har Skambankt tidvis kunnet oppleves påtrengende og ensartet.
Følelsen av å bli klødd på samme sted for lenge har sneket seg frem.
Endelig har bandet funnet sitt naturlige habitat.
Hardt regn lander med triumf midt i episenteret av rock, med en variasjon som kler bandet svært godt.
Singelen ”O dessverre” oser av storhet, dommedag og kraft til samme tid.
Det føles nesten som å bli blåst i bakken og deretter gjenreist, med større styrke som resultat.
Skambankt gjør et ærlig dykk i arkivet og henter frem punkrock og classic rock, og sammenstiller det til lyden av et band som alltid lander på begge beina.
Tempoet varierer, gitarsoloene sitter løsere (”Slukk meg for eg brenner”) og bandet virker mer avslappet og lekent enn tidligere.
De leker med referanser, ikke bare fra band som Motörhead og Stooges, men også med landsvennene i Black Debbath (”Trygge Rammer” ligger tett på ”Problemer innad i Høyre”).
Meta-metarock.
"Slukk meg (for eg brenner)":
Tekstmessig skildrer vokalist Terje Vinterstø Røthing fremdeles de mørke sidene ved livet;
”Eg tenker mest på hevnen som e søt/den vekker opp min glød/og alle ska få se på/når du ber din nød”.
Selv om Røthings stemme er noe begrenset, reddes den av energien den maner frem hos lytteren.
Skambankt overrasker ikke, men befester sin posisjon som en av norskspråklig rocks fremste og beste ambassadører.
|
|
001033 | train | 3 | music | 26 | 1 | 2,009 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Ikke stans, Ferdinand! Bli ny! | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ikke-stans-ferdinand-bli-ny | Ikke stans, Ferdinand!Bli ny!
Franz Ferdinand:
Tonight
Barack Obama er innsatt som ny president i USA!
Det er flott, men allerede gammelt nytt, akkurat som Franz Ferdinands Tonight er det.
Dessverre.
Franz Ferdinand var i 2004 sjølveste definition of cool; de hadde troverdighet, en egen stil og etter hvert enormt mange fans.
Troverdigheten kom i form av at de balanserte stilren estetikk og intellektuell ballast, det ble aldri for mye av noen av delene.
Egenarten hadde de gjennom å skape en heldig kobling mellom punk, disco, funk og new wave.
For så vidt hadde amerikanerne i The Rapture allerede gjort akkurat den koblingen året i forveien, men Franz var alene om å i tillegg lage steike bra låter - låter der melodien alltid ble vinneren over det harde, kalde uttrykket.
”Darts Of Pleasure”, ”The Dark Of The Matinée”, ”This Fire” og rockeklubbmonsteret ”Take Me Out” står den dag i dag som påler i indiesanda.
Gromlåter - ja, helt høvding.
Andrealbumet ble en blek kopi av debuten, og Franz Ferdinand hadde til slutt bare merkevaren å lene seg på.
Så hva gjør de nå?
Nå som de fremdeles har navnet, men i tillegg har pillet hipsterne på nesa ved å vurdere Sugababes-produsenten Xenomania?
De dropper Xenomania og lager atter en blek kopi av det som en gang var.
Foruten andresingelkandidaten ”No You Girls” og den vestafrikanske flørten ”Send Him Away”, er Tonight en ganske daff kveld på byen, en kveld der lunka øl drikkes og prat om gamle dager dyrkes.
Låtene holder gjennomgående langt lavere standard enn tidligere bekjentskaper; "Take Me Out" er nærmest blitt en hemsko for bandet.
Forsøk på nyskaping gjennom lefling med noe dataprogramvare (”Lucid Dreams”) hjelper dessverre lite til å holde interessen oppe.
Futureheads, Arctic Monkeys og Kaiser Chiefs er bare noen av flere kontemporære band som har kommet til bordet siden Franz Ferdinand så dagens lys.
Konkurransen er beinhard, og skal man holde ut i nattens hete, må man være skjerpet.
Akkurat som det amerikanske folk beviser for tiden – det er bedre å kaste helt om på ting om en vil fremover.
Det burde Franz Ferdinand også ha gjort.
|
|
001034 | train | 2 | music | 27 | 1 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Pop uten sjarmpoeng | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/pop-uten-sjarmpoeng | Pop uten sjarmpoeng
Those Dancing Days:
In Our Space Hero Suits
Det er ikke gull alt som klimprer, og Those Dancing Days er representanter for den delen av Døgnflue-Sverige som aldri kommer ut av startgropen.
Den svenske tweepop-scenen er full av nydelige små band, til den grad at den ivrige tilhenger av slikt noe er svært godt vant om dagen.
Those Dancing Days er imidlertid ikke blant disse, til det er dette debutalbumet altfor bleksottig, humørløst og uspennende.
Vokalist Linnea Jönsson finner seg aldri til rette i det synthdrevne sekstitallspoplydbildet jentene har skapt seg; stemmen hennes er hverken god eller karismatisk nok til å drive låtene.
Når melodiene i seg selv er frustrerende uappellerende er det lite som biter seg fast hos lytteren, og man sitter mest og irriterer seg over at synthen spiser opp riffene snarere enn å skape eller underbygge dem.
In Our Space Hero Suits er glemt før den engang rekker å bli ferdigspilt, og dersom du på død og liv skal kjøpe en tweepopplate denne uken, gå mye heller for norske Je Suis Animals utgivelse fra fjoråret.
|
|
001035 | train | 4 | music | 27 | 1 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Det knitrer i sivet | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/det-knitrer-i-sivet | Det knitrer i sivet
James Yuill:
Turning Down Water For Air
Stilsikker pendling mellom pastoral folkpop og rastløs elektronika.
Den naivistiske coverillustrasjonen – et dryppende hjerte koblet til en elektronisk krets – serverer prosjektet til engelskmannen James Yuill på et semantisk sølvfat:
Turning Down Water For Air flakker fremfor alt rundt spenningen mellom organiske og elektroniske elementer, med akustiske gitarer strukket og vrengt rundt tørre, knitrende beats.
Jepp, vi snakker folktronika, som man gjerne kalte det i 2001 (da ideen fortsatt var oppsiktsvekkende), knadd fram av hovedperson med over gjennomsnittlig melodisk snøring og en sangstemme som titt og ofte sneier innom samme territorium som Thom Hell.
Det mildt dansbare sofamonsteret “No Pins Allowed” har jeg allerede mast om – den hinter både om Yuills låtskrivepotensiale og hans veldreide øre for smakfulle arrangementer, og tar sjangeren så langt inn i pophimmelen den vel kommer.
Like bak halser den likelydende ”Over The Hills” og avsluttende, sobert vakre ”Somehow”, som kjapt kan dukke i en emosjonelt ladet scene i en ungdomsserie nær deg.
Til syvende og sist byr Turning Down Water For Air på hakket for mange dødpunkter til å stå i noen umiddelbar fare for å bli spilt i hjel, med statiske ”No Surprise”, ”How Could I Lose” og det intetsigende åpningssporet som de ivrigste avstikkerne inn i lulleland.
Likevel:
Definitivt en plate å ta med seg mens man venter på nytt fra The Whitest Boy Alive og lignende trådløsmelankolikere.
|
|
001036 | train | 3 | music | 30 | 1 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Teleapati | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/teleapati | Teleapati
Telepathe:
Dance Mother
Brooklynduoen Telepathe slites mellom kunsten og dansegulvet på dette David Sitek-produserte debutalbumet, og resultatet blir en lite tilfredsstillende mellomløsning.
Med føttene dyppet i den relativt nytrendy symbiosen mellom afrikansk stammemusikk og elektronika er det lett å på se Telepathe som såååå ”New York akkurat nå”; hule, repetitive trommelyder mikses med analoge synther og Melissa Livaudais og Busy Gangnes’ messende, famlende vokal.
Dette er en oppskrift som absolutt kan fungere (jamfør Gang Gang Dance-albumet av fjoråret), men problemet med Dance Mother er at de ikke klarer å bestemme seg for hva de spiller for.
Dette er et album som inviterer til dansegulvsaktivitet, men som effektivt kveler forsøk på spastisk linedancing med å bryte av mot det dvelende artsy.
Man sitter igjen med et slags kompromiss mellom ”Fuck art, let’s dance” og ”Fuck dance, let’s art”, og dette blir frustrerende og i det store og hele uinteressant.
|
|
001037 | train | 4 | music | 2 | 2 | 2,009 | nb | p3 | Trine Sollie | Med fotan i klisjébad | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/med-fotan-i-klisjebad | Med fotan i klisjébad
Gode Ord Dør Sist:
Gode Ord Dør Sist
Gode Ord Dør Sist setter Trondheim på rapkartet med halvflau, tidvis festlig gutteromspoesi og gjennomgående flott produksjon.
Gode Ord Dør Sist (G.O.D.S.) består av Trond Wiger og Erik Bruset aka Tfuzz og Börek.
De har tidligere gjort seg bemerket på den trønderske rapscenen, medvirket på ulike mixtapes og gjort Shakespears verserim til rap i regi av Rikskonsertene.
Når gutan nå er på plass med sin debutplate, er det som et minnealbum der hobbyfilosofiske tekster akkompagneres av fete beats.
Den selvtitulerte plata omhandler en høyst middelmådig hverdag, og alle dens oppturer og nedturer skildres som tidvis sjarmerende gutteromspoesi.
Harryfaktoren er så klart tilstede i form av prepubertalte ordvendinger, som for eksempel i låta "Våkne":
”Rykende ferskt morrabrød, æ treng hjelp kjære, kom og legg n' død.” Jada, gutta (som strengt tatt er menn) tar seg opptil flere klisjébad.
Det er flaut, men også en anelse festlig, når det skrytes hemningsløst av Dahls pils på sistesporet, eller når bartebyen omtales i positive ordlag i låta ”Trondheim.”
Det bør også nevnes at G.O.D.S. tillater seg å være både personlige og alvorlige når de spytter om savnet etter avdøde familiemedlem i låta ”Juan Paradés.”
Selvfølgelig er det en stor og god utfordring å skulle lytte til intet mindre enn atten spor med trøndersk flow, men det er verken teksten eller måten den blir fremført på som gir dette albumet livets rett.
Brorparten av låtene har formidable beats, tydelig inspirert av reggae, dub og ragga.
Det er velprodusert og stemningsskapende, fengende og hardslående, ofte med et tilbakelent feelgood-preg.
Hadde tekstene, og særlig rapferdighetene, holdt like høy standard som melodiene og produksjonen, kunne G.O.D.S. revolusjonert morsmålsrapen på samme måte som Tungtvann gjorde i år 2000.
Men det skjedde altså ikke.
Ikke denne gangen heller.
|
|
001038 | train | 3 | music | 2 | 2 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Lettglemt moro | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/lettglemt-moro | Lettglemt moro
deLillos:
Huskeglemme
For å låne Ari Behn-lingoen: deLillos er – på sitt beste – et furubord.
På sitt verste minner de mer om lykkekjeks eller kransekakevitser.
Det føltes som om deLillos fant tilbake til en fordums glød med sitt foregående, høyst tilbakeskuende prosjekt – som deLillos ’85 fikk bandets folkekjære floskel om ”gamle sanger om igjen” brått bærekraft og relevans, og studioalbumet ”Suser videre” fanget noe av den nyvunnede energien trioen la for dagen i konsertsammenheng.
Med Huskeglemme er deLillos atter tilbake i voksenmodus, og samtidig er Lars Lillo-Stenbergs varemerkede naivitet påfallende intakt.
Her tralles det om krig, død og kjærlighet side om side med torskemiddager og vesentligheten av å huske de små tingene.
Om du – som meg – verken elsker eller hater Lillo-Stenbergs lyriske modus operandi per se, men snarere blir slått av den korte avstanden mellom slående erkjennelser fra mikroperspektiv og intetsigende hverdagssurr, vil du finne en del å begeistre deg over her, men minst like mange irritasjonsmomenter.
”Du tror at du kjenner meg” er, sammen med den noe løsere ”Hold på en venn”, albumets mest klassiske deLillos-øyeblikk, på godt og vondt – en vinnende poplåt med alvorlige undertoner som enkelt ville kunne gjort den lune sommerbrisen på Neste sommer mindre påtrengende.
Likevel, apropos sol:
Det er lite nytt under den - også på de beste øyeblikkene her.
Det største problemet med Huskeglemme ligger på det melodiske planet – i dette universet er de storøyde betraktningene avhengig av å suse avgårde på minneverdige melodier.
De er i et fåtall på bandets tolvte studioplate, og to slappe spor innleder skiva før den utkrøpent tristvakre smygeren ”Uskyldig” setter seg i ryggmargen:
”La oss tro vi er uskyldige / at det har blitt lagt en plan / la oss skåle inn i våren / la et vennlig folk få gi / litt faen”.
I samme klasse finner vi bittersøte ”Døden”, som blottet for sentimentalitet tar for seg nettopp det tittelen antyder.
På minussiden gjester Ida Maria ”Flink”, uten at den blir noe mindre irriterende av den grunn, og den tidligere nevnte, monumentalt gubbete ”Lage mat” byr på lite annet enn oppskriften til en torskemiddag.
Det er noe, ja visst, men idet ”Av alle jenter” og ”Neil Young” runder av seansen med et skuldertrekk, sliter jeg med å huske nøyaktig hvorfor denne platen skal settes på igjen.
|
|
001039 | train | 4 | music | 2 | 2 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Liv i leiren | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/liv-i-leiren | Liv i leiren
A Camp:
Colonia
A Camp, Nina Perssons stadig viktigere sideprosjekt, låter mest av alt som The Cardigans med kledelig senkede skuldre.
“We’re gonna party like it’s 1699”.
Allerede fire tekstlinjer ut i Colonia gjør Nina Persson det klart dette oppfølgeralbumet har lagt festen til et dyrere, mer dekadent nabolag enn den rustikke, selvtitulerte førsteplaten fra 2001.
Siden den gangen har hobbyduoen blitt trio med betydelig større pondus som band, og skiva har – tross lyriske nikk mot dyrelivet på afrikanske savanner så vel som fordums kolonitider – med rette blitt beskrevet som et storbyalbum; nærmere bestemt en hyllest til New York, byen Persson og hennes ektefelle og bandmedlem Nathan Larson (Shudder To Think), kaller hjem.
Der The Cardigans, som frem til nå har vært Perssons hovedbeskjeftigelse, har levert stadig mer sprikende og uengasjerende albumtugivelser, fremstår A Camp som et langt mer enhetlig prosjekt.
Popsensibiliteten som har preget alle de involvertes musikalske fortid (tredjemann Niclas Frisk tjente lenge til salt i grauten med Atomic Swing) er både vedlikeholdt og gjennomraffinert, fra det ABBA-flørtende førstekuttet ”The Crowning” til soulpop-pastisjen ”My America” og den bransjekritiske snutten ”I Signed The Line”, ett av flere øyeblikk her som ville passet utmerket inn på Rufus Wainwrights siste par skiver.
Det låter flott og dyrt, men Perssons kanskje fremste kvalitet som vokalist – la oss kalle det levd liv – holder låtene fra å tippe over i platthetens prangende hengemyr.
”Love Has Left The Room” og ”Golden Teeth And Silver Medals”, en nydelig duett med Nikolai Dunger, er to eksempler på at bandet fikser rørende, tidløst balladeri bedre enn de fleste i 2009.
Colonia taper først momentum mot slutten – ”It’s Not Easy Being Human” og ”The Weed Had Got There First” oppleves først og fremst som lovende skisser framfor fullverdige låter, og ting kan tyde på at følelsen av overskudd kan ha hemmet den kritiske sansen ørlite underveis.
Like fullt:
A Camp begynner å bli et band det er vanskelig å mislike og umulig å avskrive.
|
|
001040 | train | 4 | music | 3 | 2 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Beistet kvitrer | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/beistet-kvitrer | Beistet kvitrer
Andrew Bird:
Noble Beast
Få popmusikalske genier er så oversette som Andrew Bird.
Slik kommer det til å være også etter Noble Beast, og denne gangen er det litt hans egen feil.
Mannens to foregående plater, de fantastiske The Mysterious Production of Eggs (2005) og Armchair Apocrypha (2007) boblet over av genialitet, der han som sambygding Sufjan Stevens tråklet seg gjennom lag av uortodokse melodier, vendinger og instrumentering og endte opp med et lappeteppe av kreativitet.
Noble Beast viser i dette selskapet lette tegn på stagnasjon, men har allikevel mye å by på for de som ikke griner på nesen av fioliner og gurglende plystreriff.
Selv om låtene oftere enn før er i amerikana-land (”Tenousness” og ”Fitz & Dizzyspells” kunne godt vært å finne på et Ryan Adams-album), er dette fortsatt eksentrisk nok til at det blir spennende, selv om det som helhet blir hakket for langtekkelig.
Han er dessuten en av få artister der ute som rimer ”affable” på ”laughable”, noe som jo i seg selv er verdt en lytt.
Andrew Bird kommer også etter denne platen til å være en artist for den indre menigheten, og han trenger minst én profilert drama-tv-serie-spilling for å komme ut.
Det er kanskje like greit også, for han er fortsatt best når han er minst kommersielt søkende.
Får håpe at han til neste gang i tillegg kan lage albumet ti minutter kortere og kutte ut overlange og småkjedelige låter som ”Souverian” og ”Anonanimal”.
Da snakker vi.
|
|
001041 | train | 4 | music | 6 | 2 | 2,009 | nb | p3 | Trine Sollie | Sjangertypiske gjentakelser | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/sjangertypiske-gjentakelser | Sjangertypiske gjentakelser
Musiq Soulchild:
Onmyradio
Philadelphia-kjekkasen Music Soulchild (aka Taalib Johnson) har i tillegg til å figurere på andres hiphop-, soul- og r&b-utgivelser forsynt oss med solomaterialet av ymse kvalitet tidligere.
På sitt femte album, Onmyradio, fortsetter herremannen ganske nøyaktig der han slapp oss sist, og fint lite er forandret.
Musiq Soulchild er sensitiv, soft og sexy.
Produksjonen er stødig, tilbakelent og ryddig.
I sin helhet virker Onmyradio som et gjennomarbeidet album, der verken Soulchild selv eller hans medhjelpere har turt (eller tatt seg bryet) med å utfordre sjangeren.
Dette er genretypisk r&b med hint av vintage soul og hiphop.
Hovedpersonen flekser rapmuskler i låta ”Radio”, en mystisk klubbslager med tung bassrytme.
I den andre enden finner vi ”Loveofmylife”, en av mange ektefølte ballader og en klassisk kjærlighetserklæring fremført med sjelfull vokal.
Er det noe Music Soulchild, kan så er det nettopp det å beherske denne vokalformen.
Mary J Blige gjester låta ”Ifuleave” og det er (selvfølgelig) fabelaktig.
Med frøknas lidenskapelige stemmeprakt beviser hun nok en gang hvilken kraftfull og formidabel vokalist hun er.
Soulchild selv viser seg fra sin beste side på dette sporet og sammen er duoen uslåelig.
Damien Marley seiler inn som en forfriskende opptur i ”Iwannabe”, og innslag av gla` reggae gjør seg godt i vinterkulda.
Det både livlig, forfriskende og hakket spenstigere enn brorpartene av låtene.
Det eneste store aberet her er at Musiq Soulchild gjentar seg selv og andre, og det er ingen spor på dette albumet som stikker seg ut som unike på noe vis.
De fleste vil kjapt finne sin plass i glemmeboka, mens de nevnte låtene vil bli husket til snøen smelter og holde seg i live utover våren.
|
|
001042 | train | 5 | music | 6 | 2 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Vinterens vakreste eventyr | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/vinterens-vakreste-eventyr | Vinterens vakreste eventyr
Wintersleep:
Welcome to the Night Sky
Dette er plata du er glad du ble introdusert for.
Nova Scotia!
Det høres ut som et eventyrsted innhyllet i skodde.
Nova Scotia er i Canada, og er der Wintersleep kommer fra.
Men for å spille inn denne plata reiste Wintersleep til det gamle Skotland.
På Welcome to the Night Sky er referansene er på plass, uten å stå i veien for egenarten.
Egentlig har ikke sitater fra plateselskapet noe i en anmeldelse å gjøre.
Men siden Wintersleep er så smarte på referansene i musikken sin, koster det kun et herlig smil å se hva de skriver om én som så vidt er hørbar her - blant annet på Weighty Ghost:
”…faren introduserte dem for Simon & Garfunkel, men etter grundig lesning av teksten på "Cecilia", ble det slått fast at Simon var pervers, og skulle aldri bli spilt igjen”.
Sterkere til stede enn nevnte Simon er imidlertid Tom Petty, R.E.M., Arcade Fire og Interpol.
Og faktisk også Neutral Milk Hotel da de var på sitt beste.
Dessuten høres slektskapet til skotske indieband.
Ikke tilfeldig:
Belle & Sebastian og Mogwais produsent var målet for Wintersleeps ferd til gamle Skotland.
Sammen spinner de herlig drømmevev over vakker rockestøy, flotte sanger og følsom vokal.
Wintersleep har gitt oss ei plate for alle sider av livet.
Fra start til slutt følger den en god idé.
Som Neutral Milk Hotels In The Aeroplane Over The Sea er dette ei hel plate, full av overraskelser, men med alle tredd på den samme tråden.
|
|
001043 | train | 3 | music | 9 | 2 | 2,009 | nb | p3 | Trine Sollie | Romantisk brevveksling | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/romantisk-brevveksling | Romantisk brevveksling
Nathalie Nordnes:
Letters
Nathalie Nordnes er best som historieforteller.
24-åringen fra Bergen har gjort et snedig valg når hun på sin tredje plate presenterer elleve popmusikalske brev poststemplet ulike verdenshjørner.
Hvert spor tilhører sin egen tidsepoke og omhandler både fiktive og reelle personligheter og historiske hendelser.
Nordnes utforsker fortiden og jeg tar av meg hatten for grundig researcharbeid.
Det hele er sirlig dokumentert i coveret.
Kudos!
Låten ”Edie” er tilegnet Andy Warhols muse og Bob Dylans elskerinne Edie Sedgwick.
Historien presenteres med sval og sjelfull vokal akkompagnert av lett banjo, gitarklimpring og Julian Bertnzen på koring.
Nathalie Nordnes beviser flere ganger at hun er en god historieforteller, blant annet i låta ”Hundreds Of Years”, som fra en hvalfangerkones synsvinkel beskriver en historie om savn og lengsel.
Låtene er, ikke overraskende, pianobaserte med innslag av andre tradisjonelle instrumenter som den allerede nevnte banjo samt klokkespill, trekkspill og strykere.
Selvfølgelig har Nordnes strykere en masse.
Det er tross alt et album i romantikken og nostalgiens høysete, dette her, spilt inn i en gammel italiensk låve.
Arrangementene er relativt spartanske og litt vel lett fordøyelige, men med behagelig filmatisk driv.
Nathalie Nordnes har siden debuten med Hush Hush i 2003 - riktignok med god hjelp av mediene - gjort seg selv til en typisk "syngedame".
Vokalen tar mye plass og bør derfor også nevnes, selv om det er fristende å la være.
Den er dessverre stort sett ganske uinteressant og kjedelig.
Liksom-sjarmerende, feminin og i samme toneleiet nesten hele veien.
Synd, for hadde denne frøkna hatt popteft og en stemmeprakt på høyde med evnen til å skrive gode historier, hadde dette virkelig vært både gull og grønne skoger.
|
|
001044 | train | 4 | music | 9 | 2 | 2,009 | nb | p3 | Trine Sollie | Oppgjørets time | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/oppgjorets-time | Oppgjørets time
Lily Allen:
It's Not Me, It's You
Kunne med fordel vært enda frekkere.
Tabloidfavoritten Lily Allen tok oss, og drøye to millioner andre, med storm da hun slapp debuten Alright, Still i 2006.
Frøken Allen representerte noe nytt og friskt.
Hun var rapp i kjeften, tøff i trynet og lagde frekke poplåter som likevel var godt innenfor grensen for radiovennlighet.
På den såkalt "vanskelige andreplata", It's Not Me, It's You, fremstår hun på langt nær like fresk, og langt mer sjarmsøt enn uforskammet kul.
Ballet åpner med den allerede godt omtalte ”Everyone's At It”, en relativt fengende elektropopmelodi som tekstmessig tar for seg dopmisbruk og ønsket om mer åpenhet rundt temaet - alle er jo tross alt på det.
Sant nok.
Og det er ikke bare tabubelagt partydop det tas et oppgjør med denne gangen.
Som tittelen forteller oss er det hos alle andre feilen ligger, og her får opptil flere passet sitt påskrevet.
Lily Allen er skremmende ærlig når hun på det tolvte og siste sporet(”He Wasn't There”) beretter om farens manglende tilstedeværelse i oppveksten.
Med lp-knitring og lettbeint femtitalls tonelag kvitrer hun ut sløyt ut meninger som andre ville skreket av full hals.
Denne kompleksiteten er interessant og kommer til uttrykk ved flere anledninger, også i den ikke fullt så spennende låta Fuck You, hvor George W. Bush får beskjed om å gå i seg selv og innse hvilket rasshøl han er.
"Fuck you very much" synges gjentatte ganger, med sukkersøt vokal, og utgjør en lystig, fengende og ukomplisert popmelodi.
”Not Fair” er drøye tre forunderlige minutter med country-pop(!?), hvor en gammel flamme og hans manglende sexferdigheter utleveres.
For all del, det er urettferdig at mannen ikke strekker til, men et såpass spenstig tema burde helst ledet tankene til andre steder enn ”Whisky in The Jar”.
It's Not Me, It's You mangler de virkelig store, kvalitetsstempla poplåtene, som "LDN" fra debutalbumet .
Selv om førstesingelen ”The Fear” er en heit hitkandidat og Allen generelt fremstår som både gatesmart og hakket kulere enn 23-åringer flest, blir hun en anelse for behagelig - og dermed også kjedelig - denne gangen.
|
|
001045 | train | 3 | music | 16 | 2 | 2,009 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Fra overskudd til beinbrudd | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/fra-overskudd-til-beinbrudd | Fra overskudd til beinbrudd
Matias Tellez:
Clouds
Bergens yngste artist (spilte på by:Larm som 15-åring) har allerede gitt et album, og denne gangen føyer han seg inn i den syltynne rekken av norske band som med musikk utenfor P4-land er signet til et majorselskap.
Warner har gjort det stort med Tommy Tokyo, kanskje Sony kan gjøre det samme.
Da må den tidligere Urørt-vinneren ut på skjermen og scenen – i lang tid fremover.
Matias Tellez er et overskuddsbarn.
Sjangerleken han legger til grunn for Clouds er uten regler, her blandes XTC, Cardigans anno debuten og sen Beatles villig vekk.
Tørre gitarer, dansbare rytmer og funky bass river og drar i ulike retninger, følelsen av å være på et fullstendig bombardert Sondre Lerche-rom er påtagende.
Store deler av veien inviterer Tellez til fest, med underfundige tekstlinjer som ”Children of the reve…alcohol”.
Da gjør det godt å av og til hensettes til mer drømmende låter som ”Head In Cloud”, som forøvrig låter som mange av de konnotasjonene tittelen antyder.
Låtene varierer dessverre kvalitativt, og her ligger også noe av Tellez' problem.
Om listen legges der Urørt-vinnerlåta ”Brand New Kicks” opererte, er det få av Clouds' låter som ikke river.
Foruten den glimrende singelen ”Convicted” og åpneren ”You”, finnes en håndfull mediokre weirdpoplåter, som verken treffer hjertet eller setter hjernen i avhengighetsmodus.
Tellez er ingen stor vokalist, og satser kanskje derfor på litt ekstra skeive melodier.
I en slik situasjon ville det være hensiktsmessig å legge ekstra tyngde i produksjonen og unngå for mange krumspring, slik for eksempel svenskene gjør det med aktuelle Adiam Dymott.
|
|
001046 | train | 4 | music | 16 | 2 | 2,009 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Sulten og tørst, ærlighet først | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/sulten-og-torst-arlighet-forst | Sulten og tørst, ærlighet først
Morrissey:
Years Of Refusal
Ingen smil i sikte denne gangen heller, gudskjelov.
Den utrettelige, mesterlige Morrissey; depresjonshomsen fra Manchester, de svakes røst, han som har gitt oss The Smiths og låter som "This Charming Man", "Hand In Glove" og "What Difference Does It Make?" – ja, han med skjorta!
Han er nå ute med enda et soloalbum.
Ikke mange har opplevd å fargelegge den britiske indiescenen i større grad enn Moz, i hvertfall ikke på 80-tallet.
Da han gjorde sitt europeiske comeback i 2004 med vakre You Are The Quarry var det mange voksne som igjen kjente et blaff av uregjerlige ungdomsfølelser, forbudt kjærlighet og kanskje en gryende hang til å komme hjem med roser til frua.
Her i Norge har Frode Grytten vært mannens ambassadør og brakt Morrisseys tekster ut i utsolgte teatersaler med stykket Bikubesong.
Ingen fra fotballnasjonen har med samme poetisk touch løftet dyna like høyt som Morrissey.
Kanskje er det derfor han og The Smiths fremdeles står høyt i kurs på vorspiel og hjemme hos stadig yngre gutter og jenter.
Years Of Refusal er, som tittelen antyder, atter et dykk i Morrisseys fortid som misforstått tjukkasbarn.
Allerede i åpningslåta bedyrer han at ”I was wasting my time, trying to fall in love”.
Forskjellen fra tidligere bekjentskaper er at …Refusal oppleves langt hardere i uttrykket, noe som kler melodiene og stemmen, helt til den finske gothrockflørten ”That’s How People Grow Up” slår beina under ønsket om progresjon.
"Throwing My Arms Around Paris":
Stephen Patrick Morrissey viderefører sin rekke av vakre melodier i skjøre ”It’s Not Your Birthday Anymore”, det låter stort og bevrende til samme tid.
Også mariachitaktene i ”When I Last Spoke To Carol” (for øvrig tett på klubbmonsteret ”Rendez-Vu”) vitner om en kjernesunn fyr høy på antioksidanter.
Vi har definitivt mer misère i vente i årene fremover.
Heldigvis.
|
|
001047 | train | 5 | music | 17 | 2 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Du glade klimpring | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/du-glade-klimpring | Du glade klimpring
The Captain & Me: Leave Your Friends And Family
The Captain & Me har latt sin country & balkan-pop fått frie tøyler på andrealbumet.
Resultatet er ambisiøst, mangslungent og svært lett å bli glad i.
Man har merket, med denne Balkanbølgen som har vasket inn over den trangbuksekledde indiescenen de siste årene, at den største fellen bandene går i er sjangerstivhet.
Dette har gjort at appellen til folk som DeVotchKa og A Hawk And A Hacksaw gradvis har avtatt etter hvert som evnen til fornying har uteblitt, og Beirut må passe seg, han også.
Even Vaa og Morten Kranes force på Leave Your Friends And Family er at sjangrene de omfavner sjelden tar overhånd i låtene, og da går det kjapt over fra herming og stjeling til vettug bruk av inspirasjonskilder.
Hjulpet av et vellydspreget backingband og en flott, til tider herlig overorkestrert produksjon tas lytteren med fra prærie til brottsjø til den pannoniske slette på få takter; det er uforutsigbart, ultramelodiøst og blidspent.
De går heller ikke av veien for episke låtstrukturer og småobskure, litterære referanser- og det er bra, vi trenger en norsk Colin Meloy.
The Captain & Me har funnet formen mellom lånt og skapt, tilgjengelig og underfundig, og føyer seg dermed inn i rekken av imponerende gode norske album i 2009.
|
|
001048 | train | 5 | music | 17 | 2 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | På sporet av den tapte tid | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/pa-sporet-av-den-tapte-tid | På sporet av den tapte tid
M.
Ward:
Hold Time
En studie i god smak.
M.
Ward er en av disse artistene som for lengst burde vært allemannseie.
Det er i det minste ingenting ved selve musikken – en støvete, jukeboks-formatert hybrid mellom folk, country og amerikansk pre-Beatles-pop – som verken er trøblete eller utilgjengelig, tross små drypp av kontemporær indie-skurring.
Portland-artistens sjette studioalbum kan da også vise seg å bli et slags gjennombrudd.
Når Andrew Birds Noble Beast evnet å lande på en oppsiktsvekkende 12. plass på Billboard-lista i sin første uke, burde alt være duket for at verden kan omfavne Hold Time.
Det vil i så fall være høyst fortjent.
Wards egenskaper som gitarist er veldokumenterte, men omdreiningspunktet i dette prosjektet synes i tiltagende grad å være den rustenmjuke stemmen hans, som oppfører seg slik stemmebåndene til Tom Waits ville gjort om de var strukket gjennom strupehodet til Ron Sexsmith.
Tross vokalassistanse fra Zooey Deschanel (som han har samarbeidet med under navnet She & Him) og cowboy-mor Lucinda Williams, samt innhopp fra Grandaddys Jason Lytle, er dette på alle måter en tur der Ward selv sitter i førersetet, med utsikt til nabolaget der Nick Lowe, Ry Cooder og Richard Hawley sitter sammen i skyggen og drikker kald øl mens de hører på radioen.
Stødige coverlåtvalg (fra Randy Wests ”Rave On” til Don Gibsons ”Oh Lonesome Me”) plasserer seg elegant ved siden av originalmaterialet, som er på sitt aller beste når Ward bringer inn nåtidige elementer som krenger mot og underliggjør uttrykket – sjekk det sykelig fengende pop-tospannet ”To Save Me” og ”Stars Of Leo”, glamflørten ”Never Had Nobody Like You” eller det febervakre tittelsporet.
Et par spor mot slutten (”Blake’s View”, ”Shangri-La”) kunne med fordel vært frisert bort, og Lucinda-duetten hadde knapt blitt svakere av å kveles to minutter tidligere.
Men i tilfellet M. Ward er for mye definitivt bedre enn for lite.
Hold Time er en av de soleklart beste platene så langt i år.
|
|
001049 | train | 5 | music | 19 | 2 | 2,009 | Vår mann på Fornebu, Håkon Moslet, triller en femmer til AC/DC for konserten på onsdag. | nb | p3 | Håkon Moslet | Svikter aldri | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/svikter-aldri | Svikter aldri
Vår mann på Fornebu, Håkon Moslet, triller en femmer til AC/DC for konserten på onsdag.
Konsert: AC/DC, Telenor Arena
Rakkerungene nærmer seg 60 og spilloppene deres er alt annet enn nye, men AC/DC er fortsatt et rødglødende rock n’roll-band.
Oslo har fått seg en ny storhall.
Den ligger rett utenfor bygrensa, i Bærum kommune, på området der det en gang var en stor flyplass.
Her lander AC/DC for å åpne sin Europaturné.
Det fører 23 000 mennesker inn under ett tak.
Et par tusen av dem har røde djevelhorn i plastikk på hodet.
Men hvem er de alle sammen?
Børsmeklerne og IT-gründere som har kledd seg ut for å gå på rockekonsert, kanskje?
Mistanken har ligget der siden Black Ice-albumet kom ut i fjor høst, og viste eksplosiv mainstream-interesse for AC/DC.
En gang i tiden var AC/DC skoletapernes og outsidernes band.
Kritikerne så på dem som enkle, platte og vulgære, og du fant neppe platene deres hjemme hos noen som hadde uttalt god smak og var opptatt av zeitgeist.
Bjørn, som introduserte meg for bandet, kunne ikke lese da vi begynte i 7. klasse.
Men han hadde nese for god rock.
Og på skolebussen fortalte han om Bon Scotts siste turné med en slik innlevelse at jeg ble nysgjerrig og begynte å sjekke ut Who Made Who på kassett.
Veien til fortapelse var påbegynt.
Så med Bjørn og en del andre i tankene, er det en lettelse å oppdage hvem som fyller Telenor Arena.
Her er både damer med AC/DC-trøye i størrelse XXL, MC-gutter med vest og fluffy hår og bygdegjenger som har vorsa i bil i timesvis.
Dette er deres band.
De så genialiteten først.
Vi andre kom diltende etter.
Klokka har så vidt passert halv ni da et løpsk rock n’roll-tog, med AC/DC og noen løsslupne, animerte damer om bord, åpenbarer seg i enden av den 120 meter lange hallen.
Noen sekunder seinere kommer mannskapet ut på scenen.
Young, Young, Johnson, Williams og Rudd.
Besetningen som spilte inn Back In Black våren 1980, og det nærmeste man kommer et autentisk AC/DC etter at Scott vandret heden for 29 år siden denne uka.
Et løpsk rock’n’roll-tog er en dårlig skjult metafor for kåtskap på kokepunktet.
Vel er det AC/DCs jobb å bringe oss til kokepunktet, men boogie-maskineriet til brødrene Young løper aldri løpsk.
Det er snarere disiplin og presisjon som er stikkord når AC/DC går løs på den samme setlista som de har spilt hver kveld på sin tre måneder lange USA-turné denne vinteren, og som de kommer til å spille hver kveld på sin tre måneder lange Europa-turné.
For bak Angus Young og Brian Johnson står den tighteste rytmeseksjonen i rocken.
Arbeiderklassen i arbeiderklassens eget stadionrockband, de egentlige heltene, grunnmuren av stål og betong.
Malcolm Young, Cliff Williams og Phil Rudd ser ut som noen gamle, utbrukte rockeskinn, men framstår som selve garantien for at AC/DC fortsatt er solid vare og litt til.
Brian Johnson spiller som alltid rollen som den småfulle og breiale bryggesjaueren som inviterer til fest.
Som alltid hviler det en skygge over ham.
For der Bon Scott var gatekatten med 100 prosent troverdighet, er Johnson den litt karikerte skikkelsen som står i fare for å bikke AC/DC over i ren komikk.
Han er bandets svake punkt, ikke minst på grunn av en stemme som ble mer og mer skrikete utover på 90-tallet.
Kveldens gode nyhet i Bærum er at Brian Johnson er i overraskende god form.
Noen ukers pause fra scenen har gjort ham godt.
Han synger med barsk sjarm og rå musikalitet, og det er i grunn en fryd å høre ham sette tenna i klassikere som ”Hell Ain’t A Bad Place To Be”, ”Back In Black” og ”Dirty Deeds Done Dirt Cheap”.
Han gir også showet fysisk vitalitet, noe som ikke er uvesentlig når man opptrer i et så stort format.
På sjømannsvisa ”The Jack” faller han imidlertid igjennom som en tanke brautende, men det er fort glemt når Angus Young drar i gang sitt rituelle strippestunt halvveis i låta.
Pussig nok er ikke bokseren i de norske fargene, og han mooner heller aldri på ordentlig.
Stort større endringer er det ikke å spore i årets show fra formelmestrene.
Skjønt de spiller hele fem låter fra den nye plata.
Det er en hel del for et band viss hovedvekt av bragder ligger tre tiår tilbake.
Og for å være ærlig er det også minst en for mye.
Men det er lett å høre at de liker å spille nye låter som ”Big Jack”, ”War Machine” og ”Black Ice”.
Selv gamle kanoner trenger ny ammunisjon.
Den virkelig tunge ammunisjonen heter imidlertid ”You Shook Me All Night Long”, ”Shoot To Thrill” og ”T.N.T.”.
Dette er klassisk rock, dryppende av syndig moro, levert her og nå av legendene selv.
Hva mer kan hvite, heterofile menn i 30-50 segmentet forlange?
Det måtte være en horemamma av det gamle slaget.
Under ”Whole Lotta Rosie” setter hun seg overskrevs på rocketoget.
Men vi har hilst på Rosie før, og musikken er langt mer slitesterk enn henne.
De avslutter hovedsettet med sin egen skapelsesberetning, ”Let There Be Rock”, der Angus får spille ut hele sitt register som riffmaker, sologitarist og showmann.
Gitaristen Angus Young kunne jeg hørt på hele natta ute på Fornebulandet.
Han er like kjapp og følsom i fingrene som han alltid har vært, men start og stopp-soloen ti minutter inn i låta viser at det er en hellig ku eller to for mye i AC/DC-land.
Ekstranummerne er fra absolutt øverste hylle.
”Highway To Hell” og ”For Those About To Rock (We Salute You)” truer med å legge Telenor-hallen i grus på åpningskvelden.
Det er kanskje ikke de to låtene du vil tatt med deg på en øde øy, men hvis det bare fantes ett rockeband i verden , ville det vært AC/DC.
Rock N' Roll Train Hell Ain't A Bad Place To Be Back In Black Big Jack Dirty Deeds Done Dirt Cheap Thunderstruck Black Ice The Jack Hells Bells Shoot To Thrill War Machine Anything Goes You Shook Me All Night Long T.N.T. Whole Lotta Rosie Let There Be Rock Highway To Hell For Those About To Rock (We Salute You
|
001050 | train | 3 | music | 23 | 2 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Til Beirut for halv maskin | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/til-beirut-for-halv-maskin | Til Beirut for halv maskin
Beirut:
March Of The Zapotec/Holland
Dobbelt EP-slipp fra Zach Condon, der den ene viser sunne pek fremover og den andre er temmelig kjedelig.
Uansett hvor Beirut har lånt sin folkemusikk fra, har han vært flink til å sette sin melodisterke signatur på låtene sine, noe de to nydelige albumene han har bak seg viser.
På March Of The Zapotec har han dratt på begravelser i Mexico, men åpenbart glemt igjen låtskrivingen hjemme.
Det er altfor lite Zach Condon i disse låtene; det blir nesten bare instrumentering og form, og da blir ikke dette noe annet enn planking av meksikansk folkemusikk, med ”La Llorona” som det hederlige unntaket.
Hakket mer spennende er Holland, en EP han krediterer sitt elektropop-alter ego Realpeople; dette er en retning Condon gjør lurt i utforske videre, spesielt når det kan resultere i supre låter som ”My Night With The Prostitute From Marseille” og ”My Wife, Lost In The Wild”.
Alt i alt har denne dobbel-EPen i det minste laget av godsaker å by på.
Vent heller på et nytt album, der det er lov å håpe at han utforsker sine Holland-sider ytterligere.
|
|
001051 | train | 5 | music | 26 | 2 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Skumle vuggesanger | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/skumle-vuggesanger | Skumle vuggesanger
DM Stith:
Heavy Ghost
DM Stith brakdebuterer med et album som gjeninnfører “sjøsyk” som et populærmusikalsk adjektiv.
David Stith er ikke redd for å låte dramatisk når han nå albumdebuterer, et par måneder etter at den flotte EPen Curtain Speech kom fra nesten intet.
På Heavy Ghost skrur han til det enda noen hakk, og lyden av den kan vel best beskrives som vuggesanger skrevet for barna i Tim Burtons The Nightmare Before Christmas, innspilt i en sjark langt til havs.
Ingen tvil om at han bør og vil bli sammenlignet med labelsjef Sufjan, Antony Hegarty, Dave Longstreth eller andre ordentlig alvorlige unge menn, men Stith-universet låter langt mer animert og ustabilt; hver låt bygges opp slik at man aldri vet hvis og når noe plutselig vil eksplodere.
Den uberegnelige oppbygningen og disse skumle og svært vakre vuggesangene danner en musikalsk pakke som svært få gjør etter ham.
Man kjenner seg både full og sjøsyk samtidig etter en seanse med DM Stith, og det føles deilig.
|
|
001052 | train | 4 | music | 2 | 3 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Veloppdragen Øye | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/veloppdragen-oye | Veloppdragen Øye
The Whitest Boy Alive:
Rules
Det ene beinet har lyst til å danse.
Det andre vil helst ta en lang middagslur.
Erlend Øye og hans tyske kumpaner er tilbake med et nytt kapittel i sagaen om verdens hviteste gutt, og det låter slett ikke ulikt debutplaten Dreams - vi snakker fortsatt naken, minimal og lett dansbar pop, men med en viss dreining fra postpunkflørten fra forrige runde mot en mer reinspikka sommerlig, sval vellyd.
Åpningstrioen "Keep A Secret", "Intentions" og "Courage" er alle ypperlige eksempler på hvordan The Whitest Boy Alive arbeider rent melodisk og arrangementsmessig – det låter organisk, krispt og spartansk, og mye av magien oppstår i tomrommet mellom instrumentene.
Erlend Øye er en imponerende lydregissør og en særegen vokalist, og bandet låter gjennomgående uanstrengt og florlett, i beste betydningen av ordet.
Skillet mellom behagelig og bedøvende er imidlertid det neste Øye bør rette de karakteristiske brillene sine mot.
Ved flere anledninger sniker monotonien seg innover prosjektet, og det er et problem at flere av de elleve sangene her er tilnærmet umulig å skille fra hverandre, selv etter adskillige gjennomlyttinger.
Det gjør Rules til en plate som er veldig lett å like, men svært vanskelig å elske.
Synd, for dette er på langt nær så blodfattig som bandnavnet skulle tilsi.
|
|
001053 | train | 2 | music | 2 | 3 | 2,009 | Vår anmelder Marius Asp slakter U2s nye plate <em>No Line On The Horizon</em>. | nb | p3 | Marius Asp | Grått på horisonten | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/gratt-pa-horisonten | Grått på horisonten
Vår anmelder Marius Asp slakter U2s nye plate No Line On The Horizon.
U2:
No Line
On The Horizon
Lyden av et band som krakelerer under vekten av sin egen historie.
Det er ikke enkelt å være Verdens Største Og Viktigste Band, men det er fortsatt der U2 befinner seg, etter drøyt 30 år i gamet.
De er elsket av mange, men hatet – med en nærmest pubertal iver – av minst like mange andre, ikke minst takket være Bonos selvrettferdige og pompøse offentlige profil.
Der de to foregående utgivelsene mest av alt fremsto som reinspikka retroløp – solide, men forholdsvis uinteressante og utspekulerte rekonstruksjoner av strategiene bak suksesser som The Joshua Tree og Achtung Baby – har den irske kvartetten brukt hele fem år på å følge opp How To Dismantle An Atom Bomb, og dessuten gått langt i å antyde at de atter en gang har gitt U2-merkevaren et etterlengtet påfyll av relevans og innhold.
U2 er imidlertid, som de fleste andre tradisjonelle rockeband, avhengig av minneverdige sanger for å skinne.
De er i et mindretall på No Line On The Horizon.
Førstesingelen ”Get On Your Boots” høres ut som en forkastet demo fra Pop-innspillingen, og står som et grusomt eksempel på hvor slapt dette bandet er i stand til å låte når låtmaterialet ikke sitter.
"Stand Up Comedy" er hvitmannsfunk på sitt mest sidræva, mens den nittitallsduvende "Moment Of Surrender" skjemmes av Bonos slitne stemmebånd og en spillelengde langt utover det forsvarlige.
Det er likevel fraværet av enkeltstående gull som er det mest slående ved albumet.
Låter som tittelsporet, "Fez - Being Born", "White As Snow" og "Cedars Of Lebanon" er på ingen måte støtende dårlige, kun pregløse, grå og uvanlig ukarismatiske.
"Unknown Caller" og "I'll Go Crazy If I Don't Go Crazy Tonight" er små lyspunkter, men helhetlig må No Line On The Horizon betraktes som en tonesettelsen av en identitetskrise i et band som for alvor begynner å bli for selvbevisste for sitt eget beste.
Slik sett minner skiva om både Zooropa og Pop, men de var i det minste interessante og modige steg videre - om enn tidvis i feil retning.
Dette er bare trist og kjedelig, og et av U2s desidert svakeste album hittil.
|
001054 | train | 4 | music | 4 | 3 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Svevestøv | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/svevestov | Svevestøv
Marissa Nadler:
Little Hells
Bevæpnet med slidegitar og piano er Marissa Nadler klar til å penetrere obskurosfæren med sin gotiske melankoli.
Hun lykkes langt på vei.
Når man skal beseire et publikum med lavmælthet som virkemiddel, er det en viktig kombinasjon av originalitet, innpakning og låtform som skal passe sammen.
José Gonzalez, Susanna & The Magical Orchestra og Joanna Newsom har klart det, og Marissa Nadler føyer seg inn i den eksklusive bunken med folk som har en stemmeprakt som tvinger folk til å stoppe opp, lytte og tenke.
Det er hos de som liker overnevnte type utøvere Nadler fortsatt vil finne sitt publikum, selv om dette er det mest tilgjengelige og velproduserte av hennes fire album til nå.
Jeg savner dog enda mer intervenering fra nyansatt produsent Chris Coady, for den skogsklang-lyden han har laget for blant andre Blonde Redhead og Grizzly Bear, og som vi i Little Hells’ tilfelle finner aller best på ”Mary Come Alive”, skulle platen hatt enda litt mer av - Nadlers stemme trives ekstra godt i store lydkulisser.
Men for all del; "The Hole Is Wide", "Rosary" og "Mary Comes Alive" er i seg selv grunn nok til å sparke i gang høsten 2009.
|
|
001055 | train | 4 | music | 4 | 3 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Tungrodd, men godt | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/tungrodd-men-godt | Tungrodd, men godt
Jenny Wilson:
Hardships!
Setter du av litt tid til fru Wilson, er det verdt innsatsen.
Anerkjent, sofistikert svensk pop!
Hardships! er vanskeligere å like Jenny Wilsons unike solodebut Love And Youth.
Den gang sang hun om tenåringer.
Nå er det mer om mødrene, og hverdagen er ikke bare lett, skal vi tro lyden av Jennys hverdag slik den klorer seg fast i spora her.
Nok en gang virvler spennende arrangementer rundt Jennys stemme - kanskje nordisk pops kuleste.
Men mellom sangene sniker lengselen etter sangene fra forrige gang seg inn.
Du veit:
Den typen som kan pakkes inn i hva det skulle være, og uansett framstå som en ny "Girls Just Want To Have Fun"; sett den på på fest, og alle jenter vil danse.
Den typen melodier mangler på Hardships!.
Likevel:
På tredje-fjerde tur ut med kaptein Wilson, viker lengselen til fordel for fascinasjonen over igjen å være hos henne.
For hun skriver og synger usentimentalt og ekte om salte tårer.
Og hun har et svingende piano som heier på henne i kampen.
"Only Here For The Fight":
Har du tid til å la denne plata vokse på deg, er det finest å ha både Love And Youth og Hardships!.
Vi kan rope på loff, men trenger grovbrød også.
|
|
001056 | train | 3 | music | 6 | 3 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Over Ævne | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/over-%c3%86vne | Over Ævne
Titus Andronicus: The Airing Of Grievances
Litterært utfordrende, brautende rockband velter seg i referanser og aggresjon, men gaper over mer enn de kan svelge unna.
Bare tanken på at vi her har med mennesker som uten å mukke kaller en låt ”Upon Viewing Brueghel’s ’Landscape With The Fall Of Icarus’” å gjøre, burde aktivisere en og annen alarm i hjernebarken.
Titus Andronicus løper inn i punkrocken mens de febrilsk vifter litteraturstudiepensum foran seg; resultatet er tidvis fantastisk, men også ofte krampeaktig og uttværet.
Singelen ”My Time Outside The Womb” var en av fjorårets beste rocklåter, nesten umulig å ikke høre i repeat, som en perfekt fusjon av Bright Eyes og The Get-Up Kids.
Vokalist Patrick Stickles’ kjølige, snerrende arroganse backes av et sultent rockband med voldsomme ambisjoner, men som i siste halvdel av albumet, og spesielt på de to delene av ”No Future” og ”Albert Camus” (!) tøyser seg bort i prog-vas som på mislykket vis aper ...And You Will Know Us By The Trail Of Dead.
Trekløveret ”Josef Of Nazareth’s Blues”, ”Arms Against Atrophy” og nevnte singel viser et band som kan legge hele indierockscenen for sine føtter, men da trenger de å kvitte seg med noen barnesykdommer først.
|
|
001057 | train | 2 | music | 9 | 3 | 2,009 | nb | p3 | Trine Sollie | Mellom alle stoler | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/mellom-alle-stoler | Mellom alle stoler
Chris Cornell:
Scream
Det er slett ikke uvanlig at menn (og kvinner også, for den saks skyld) går inn i en form for krise ved passerte 40.
Noen kjøper Harley, andre stikker kjønnet sitt inn i langt yngre kvinner, mens Chris Cornell ringer Timbaland og ber om noe kult som kidsa kan like.
Dette albumer oser av overgangsalder og viser at Cornell er en fallen stjerne.
Det som i utgangspunktet skulle være gamle låter remikset av Timbaland, har resultert i albumet Scream - snekret sammen på rekordtid, noe det i aller høyeste grad bærer preg av.
Her måkes det på med klassiske Timbo-elementer som håndklapp, programmerte trommebeats og velkjente gitarriff.
Timbaland har jo nattbordskuffet full av resirkulerte effekter og en sampler det meste går igjennom.
Mye av dette har vi hørt før, tydeligst på Bubba Sparxx' Timbaland-produserte Deliverance, men også hos andre artister som N.E.R.D. og Gnarls Barkley.
Naturlig nok har albumets lydbilde et tydeligere hiphop- og r&b-tilsnitt enn hos hovedpersonens to tidligere soloutgivelser.
Og dette bakteppet virker på grensen til uforenlig med Cornells vokal - den er, som alltid, heseblesende, kraftfull og rocka.
Det er vanskelig å se for seg hvem dette albumet er tilegnet.
Timbaland-tilhengere og den unge søkende lyttergarde, som jeg mistenker at Cornell prøver å nå, vil dette av lasset og syns det er for dvaskt og lite spenstig, mens gamle Audioslave- og Soundgarden-fans vil vri seg i Converse-skoa mens rødfragen brer seg over ansiktsgrimasene.
Det er ikke gitt at rockevokal og hiphop-beats fungerer, og skal det funke må det kombineres på en langt snedigere måte enn her.
Scream er gjennomgående lite raffinert og en sann utfordring å høre på uten å benytte pauseknappen gjentatte ganger.
Samarbeidet Cornell/Timbaland var en tidvis besværende tanke, men det er lang vei fra idé til gjennomføring.
En flau affære.
|
|
001058 | train | 5 | music | 9 | 3 | 2,009 | nb | p3 | Trine Sollie | Umiskjennelig BigBang | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/umiskjennelig-bigbang | Umiskjennelig BigBang
BigBang:
Edendale
BigBang med god stemning til folket.
Endendale er oppkalt etter gamlenavnet på et distrikt i Los Angeles, hvor smått legendariske Sound City Studios befinner seg.
Her har storheter som Fleetwod Mac og Nirvana spilt inn hvert sitt mesterverk, og det at BigBang fant veien hit vitner om at det er lenge siden Greni solgte sin Vespa for å finansiere Electric Psalmbook.
Trioen har nytt godt av Amerika-oppholdet, noe som manifesterer seg i form av sammensatt og ryddig produksjon, stemningsfulle gitarriff og superharmoniske singalong-koringer.
Lydbildet er detaljrikt, organisk og låter umiskjennelig som BigBang.
Bandet blir flinkere, streitere og ryddigere for hvert album, og de er nå så flinkis de kan tillate seg å være med rockestempelet i god behold.
Det er lett å savne det litt rufsete og støvete uttrykket, men allerede på albumets tredje spor, ”Swedish Television”, går det opp for meg hvor delikat og fengende denne delvis friksjonsfrie og mjuke rocken er.
Og når Greni drar på med nerve, tilstedeværelse og kraft i ”Freeway Flower”, er nesten alt tilgitt.
En latterlig oppildende låt som egner seg perfekt til biltur i vårsola med nedrulla vinduer.
"It's not gonna bee a easy ride"...
Kanskje ikke, men helvete, så stemningsfullt det kan bli i en Toyota Yaris.
Vokalmessig har Øystein Greni utviklet seg i positiv retning.
Han fremstår som stødigere og mer kraftfull, og har med hell tillatt seg å eksperimentere.
På ”Jumpsuit”, som er en vaskeekte rock`n roll låt, legger Greni an en fortellende vokalstil, med flust av cool attityde.
Låten er skrevet av Christian Engfeldt og har et tydelig Cato Salsa-tilsnitt.
”Now Is Not A Good Time” ligger an til å bli sommerens klinelåt, og jeg har allerede satt penger på at våte pikeøyne blir å se når Greni sårt og sjelfullt fremfører låten på Storåsfestivalen.
Edendale er god steming til folket, kort og godt.
|
|
001059 | train | 5 | music | 11 | 3 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Biskopptur | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/biskopptur | Biskopptur
Bishop Allen:
Grrr...
Et av bransjens snilleste popband stiller med toppet melodilag og et album som er så lett å like at det nesten blir for mye av det gode.
Det er få låter som får kjørt seg så mye på ipoden min som Bishop Allens ”Rain”, den søteste karamellen fra New York-bandets småpene EP-samlealbum ...And The Broken String.
Det er så pent, harmonisk og sjarmerende; lyden av å våkne opp til tyve varmegrader og sol på et sted som ikke er, eksempelvis, Meråker.
Denne melodifølelsen har Christan Rudder og Justin Rice nå for første gang klart å holde på over et helt album, dermed blir det lett å bruke fryktelig mange ipodminutter på Grrr... også, og det gjør jeg med glede.
Noen ganger kunne man kanskje ta seg i å savne et lite bitt her eller en øørliten fuzzgitar der, men denne følelsen går over, og man kan konsentrerere seg om bandets ekstreme kvaliteter.
Bare hør "Oklahoma", "The Ancient Commonsense Of Things" eller "Don't Hide Away"; alle er umiddelbare pop-hits som burde få blodet til å bruse hos alle som har den minste sans for The Shins, The New Pornographers eller Vampire Weekend, for den saks skyld.
Lagre under smart, umiddelbar sommerpop, sett på "Dimmer", lukk øynene og drøm i rosa.
|
|
001060 | train | 5 | music | 14 | 3 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Varme asfalthender | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/varme-asfalthender | Varme asfalthender
The Little Hands Of Asphalt:
Leap Years
Leap Years plasserer Sjur Lyseid i toppsjiktet av den nye generasjonen norske singer/songwritere.
Oslo-baserte Lyseid med venner er The Little Hands Of Asphalt, et prosjekt der han tar med seg låtteften har har bygd opp med sitt Death Cab For Cutige band Monzano og inn i et univers der sentimental powerpop og munnspillstyrt folkrock sys sammen til et debutalbum om alt fra Golfstrømmen via Oslo til Miranda July.
Leap Years er imponerende vakkert og befriende klisjéfritt.
Lyseid er tydeligvis også en god lytter i tillegg til låtskriver, og at han har lånt en og annen Elliott Smith-frasering her (”Oslo”) og en Okkervil River-intensitet der (”Eating Fish In Hamburger Heaven”) er bare positivt.
På sitt aller beste (”The Future”, ”Some Things We Need To Forget”, “Oslo”) er han oppe på nivå med de nevnte internasjonale stjernene, og da snakker vi nakkehår som reises og tårer som lokkes frem.
Det er få norske artister om dagen som har et så uforfalsket godt poputtrykk som The Little Hands Of Asphalt, og Leap Years er et ypperlig eksempel på klassisk singer/songwriting med en passe moderne og delikat tilnærming.
Anbefales sterkt.
|
|
001061 | train | 5 | music | 16 | 3 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Tålmodige forførere | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/talmodige-forforere | Tålmodige forførere
Ungdomskulen:
Bisexual
Vital, ilter og viltvoksende progrock fra Bergens kanskje beste band akkurat nå.
Det har blitt tisket om å legge indiebegrepet dødt.
Så lenge det finnes band som Ungdomskulen, stemmer jeg imidlertid for at vi beholder det en stund til – det er i bunn og grunn denne mentaliteten trioen fra Bergen forvalter og forvrir, om enn med et sjangerprefiks som peker tilbake til, tja, 1972 og datidens underlige sammenføyning av teknisk virtuositet og slørete estetiske idealer.
Motorpsycho, Dinosaur Jr. og King Crimson er blant referansene som har blitt kastet etter bandet i denne omgangen, men det like naturlig å se dem som de tjalla, uvaskede og smått uberegnelige onklene som sitter og gliser i utkanten av den nye, viltre bergensbølgen.
I tillegg vekker Kristian Stockhaus’ flate stemme og lyriske råtasseri – begge deler et fremmedgjørende, dehypnotiserende element i musikken – assosiasjoner til Ween og deres brautende livsanskuelse.
Bisexual er en skive som vokser i et forrykende tempo for hver gjennomlytting – låter som i begynnelsen fortoner seg som gedigne tålmodighetsprøver, åpenbarer seg gradvis som intrikate, sporadisk vakre og tonalt hensynsløse minisymfonier, der lag på lag av muskuløs lyd og oppfinnsomme låtstrukturer lar seg skrelle av på vei inn mot den forrykte kjernen av prosjektet.
Dette er på ingen måte noen lett plate å forholde seg til, og treeren så lenge ut til å ligge ferdigtrillet på lyttepulten min.
Men den smått banale og ofte misbrukte maksimen om at musikk kan vokse seg stor og mektig hvis man investerer nok tålmodighet i den – det stemmer som regel ikke – passer sjeldent bedre enn i akkurat dette tilfellet.
|
|
001062 | train | 4 | music | 19 | 3 | 2,009 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Selvgående og sikker | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/selvgaende-og-sikker | Selvgående og sikker
Ryan Leslie:
Ryan Leslie
Stilren soul for nedgangstider.
Gjennom massiv eksponering via YouTube i lengre tid, har Ryan Leslie nærmest skapt en følelse av at debuten har vært ute i mange herrens år allerede.
Likevel er det først nå 30-åringen for alvor melder seg inn i en engere krets av Ivory League-medlemmer og albumdebuterer.
Med Ivory League siktes ikke til hans grad ved Harvard, men ligaen som består av autonome artister som gjør alt fra å skru knotter til å fukte mikrofonnettingen med stemmeprakt.
Kanye West, Pharrell, Raphael Saadiq og D’Angelo er allerede innviet, sistnevnte tar for øvrig tiden han trenger - og vi venter.
Singelen ”How It Was Supposed To Be” er symptomatisk for debuten, med sine Neptunes-orienterte synthpassasjer og programmerte beats.
Det er ikke bare synthtrykket i den fengende ”Quicksand” som ligger svært tett på det vi kjenner fra Pharrell og co., Neptunes-assosierte musikere bidrar også på låten.
Det hele fremstår stilrent, ganske tørt og relativt nedtonet; overflod tilhører vel tiden før resesjonen.
Ønsket om ikke å stå i veien for noen preger ikke bare mannen personlig (Leslie er av den mindre brautende typen, se coveret) - også musikken ligger produksjonsmessig et stykke unna neo-soulister som Raphael Saadiq, der organisk og analog lyd sender oss til Stax og gammel Motown.
Klassisklydende ”Just Right” og ”Irina” er hederlige unntak.
Gjesteartistene står, typisk nok, ikke i kø – glimrende ”Addiction” er eneste låt prisgitt eksterne vokalbidrag, med ekskjæresten Cassie og Fabolous.
"How It Was Supposed To Be":
Leslie ligger vokalt i samme leie som norgesvennen John Legend, med en lett nasal stemme som kler de lavere delene av toneskalaen best.
På den avsluttende ”Gibberish” får ikke bare den billige og markedsdikterte autotunen stemmen til Leslie til å høres tullete ut - også den feilslåtte falsetten gir ham en forfallen karakter.
Ryan Leslie aspirerer definitivt til noe mer enn det bekjentskapet han her inviterer til; det fordrer imidlertid et dryss mer egenart.
Måtte det ta kortere tid før vi får et album neste gang.
|
|
001063 | train | 4 | music | 20 | 3 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | St. Pete | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/st-pete | St.Pete
Peter Doherty: Grace/Wastelands
Britenes nasjonaljunkie solodebuterer med et knippe fokuserte, melodisterke og overraskende slitesterke låter i snippsekken.
Å kritisere de to Babyshambles-skivene for å knirke faretruende under vekten av kaoset en narkoman livsstil nødvendigvis fører med seg, er på mange måter som å vifte med pekefingeren mot en elefant fordi den veier mye.
Likevel – og dette gjelder i aller høyeste grad også den tilsvarende tettknadde Libertines-katalogen – har følelsen av bortkastede muligheter aldri vært langt unna Pete Dohertys musikalske sysler; den har tvert imot festet seg som mannens estetiske strategi, som en logisk og naturlig forlengelse av hans veldokumentert skrøpelige eksistens.
Med Grace/Wastelands fremstår Peter – fint skal det værra! – mer levende og tilstede enn på lenge.
Albumet er produsert av Stephen Street, som har knottet med tilsvarende hell for Blur tidligere, og gjestelisten inkluderer Graham Coxon, og Peter Wolfe og Dot Allison – sistnevntes frakoblede innhopp på ”Sheepskin Tearaway” matcher hovedpersonen på forbilledlig vis.
Det er noe svært britisk over albumets vimsete sjangermiks – her strekkes linjer mellom doven New Orleans-jazz, spartansk folk, tradisjonell britpop og gainsbourgsk strykerdrama – og på langt nær alt fungerer like bra.
Platens udiskutable høydepunkt er singelen ”Last Of The English Roses” – et talende eksempel på hvilken låtskriver som skinner gjennom når Doherty balanserer enkelhet mot subtile, lekre og nervøse detaljer.
En låt å forsvinne i – mens man synger med på den.
Like bak følger ”Salome” og ”A Little Death Around The Eyes”, mens ”Sweet By And By” tilhører de sporadiske øyeblikkene der trivselen antar en flat, ordinær og uinspirerende form.
Til syvende sist gir Grace/Wastelands oss fremfor alt et klarere bilde av artisten Pete Doherty; det er som om de mange kuriøse utenommusikalske opptrinnene (foreløpig toppet av YouTube-videoen av en crackrøykende kattunge) svinner hen, litt etter litt, for hver gjennomlytting.
Mer er det strengt tatt ikke lov å håpe på.
Amy Winehouse neste?
|
|
001064 | train | 5 | music | 24 | 3 | 2,009 | De er blant de mest ekspressive bandene vi noen gang har sendt ut på Zoom/Urørt-turné, og denne liveenergien forvaltes og forvrenges på Sigh & Explodes albumdebut - og imponerer stort. | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Denge-feber | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/denge-feber | Denge-feber
De er blant de mest ekspressive bandene vi noen gang har sendt ut på Zoom/Urørt-turné, og denne liveenergien forvaltes og forvrenges på Sigh & Explodes albumdebut - og imponerer stort.
Bandets rastløse, hvasse energi har blitt ytterligere tilspisset når de her har fått med seg Bjarne Stensli fra Harrys Gym bak spakene; etter min mening undergrunnsscenens store lydinnovatør om dagen, og som heller ikke her skuffer.
These Seem Like Tarantulas slurer, overstyrer, skjærer og vrenger, og nøkkelsporet ”An Epic Moment In Spontaneous Combustion” er rett og slett av det aller beste som har kommet av screamo fra Norge.
Her er Lydverket-premieren av "The Van Gogh Sky Shrinks The City..."
Dersom man også ser forbi det unike (og kledelig fremmedgjørende) lydbildet (der også Serena-Maneeshs Emil Nikolaisen har vært delaktig), følger Sigh & Explode trenden med at hardcoreband nå skal ”være mer enn et hardcoreband”; variasjon i intensitet, rolige partier, løsrammede strukturer etc.
Komprimert ned til en halvtime blir dette en passe pakke å konsumere, og det er vanskelig å finne de store dødpunktene her.
Jeg synes dog de er best når de freser ordentlig fra seg, som de aller iltreste partiene av åpningslåten "To Raise The Dead Belongs To The Darkest Art".
Det må for øvrig være lov å se litt skrått på de i overkant utstuderte låttitlene (”This... Is The Breathing Caricature”, ”Eyes And Limbs Are Waiting For Contact With These Macabre Tools”) og det evige maset om å blir spist levende/eid/oppslukt av storbyen.
Dette er allikevel bare småplukk; Sigh & Explode har laget en yppende rockplate som diskantdenger deg akkurat passe livløs.
|
001065 | train | 2 | music | 24 | 3 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Raker mæ'kke | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/raker-makke | Raker mæ'kke
The Rakes:
Klang
Snertent britisk band som fremprovoserer en trang til å oppsøke låtskriveren og denge ham på pungen med en kald øse.
Dere vet nøyaktig hvordan The Rakes høres ut:
1/3 fuzzgitarer spilt med overstram gitarreim, 1/3 tekster om vunnet/tapt kjærlighet i fylla, og den siste tredelen fylles av bandet selv; en intenst Marlboro-siggende, manisk blidspent gjeng fra en middelklasse-minus-oppvekst i en småstor engelsk by.
Den ørkesløst skjematiske tilnærmingen til poprock med den tilhørende stillstanden som har slått ut britpopen ivaretas på utmerket vis på Klang; her manifestert ved singelen ”1989”:
Alt The Rakes foretar seg her blir utført med en innlevelse som kan sammenlignes med å sutte på en skitten oppvaskklut, og det virker da heller ikke som om bandet selv bryr seg det kvakk om sin egen musikk.
Låttitler som ”Bitchin’ In The Kitchin”, ”The Light From Your Mac” og “The Loneliness Of The Outdoor Smoker” er inngangsportaler til en verden av kjøleskapsmagnetpoesi åpenbart forfattet to-tre minutter før studioleien begynte å tikke.
Melodier og tekster forsøker å overgå hverandre i selvfølgeligheter, til man til slutt sitter med en musikalsk velling som er røykelungegrå, lunken og fullstendig uten smak.
Sett på Klang og denne her etter hverandre, og du har en kveld som kan gjøre en hver pasifist til krigshisser.
|
|
001066 | train | 5 | music | 25 | 3 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Maskinen har sjel | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/maskinen-har-sjel | Maskinen har sjel
Röyksopp:
Junior
Teknofreaks!
Særinger som sender sine egne stemmer gjennom effekter og instrumenter når de intervjues!
De bare leiker med oss!
Ja, Röyksopp vil gjerne leike – det høres ut som de veiver med en laserpistol og har et helt kor som brøler at de er ”ready for it!”.
Og skal du forsøke å skru fra hverandre komponentene, har du en stor jobb foran deg.
Det ligger mye lykke i detaljene her.
Men det minste vi kan vente av disse to, er jo smart produksjon.
Hele sjangeren er bygget på å gni popen inn ved hjelp av alle tilgjengelige elektroniske triks.
Men Norges, kanskje, beste elektropopingeniører går heldigvis lenger.
En ting er at de kjører beinhardt teknoritt med Karin Dreijer-Andersson (The Knife, Fever Ray).
De tør også å mose hele Norges englestemme, Anneli Drecker, gjennom den forhatte effekten autotune.
Stygt - vakkert – stygt - vakkert.
Løsning og avløsning gir følelsen av at alt faller på plass.
De lar maskinene regjere et kaldt rom, for å la Robyns stemme ta kontrollen akkurat når det trengs.
For å gi noen eksempler på når Brundtland og Berge lar motet og teften styre.
Det finnes partier her som kunne overraska ennå mer.
Men i tillegg til alt det andre ei fin elektropopplate bør være, er Junior dialektisk:
Menneskets utvikling mot et mål fornemmes.
Og det målet er et bedre sted enn der vi er i dag.
|
|
001067 | train | 5 | music | 25 | 3 | 2,009 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Nabojenta vår! | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/nabojenta-var | Nabojenta vår!
Anna Järvinen:
Man var bland molnen
Fra tid til annen støter man på musikk som er fullstendig kompatibel med sesongen man befinner seg i.
Denne gangen en tid der papp sirlig brettes og festes med klype inntil eikene på sykkelen, der gåtefulle blikk møtes i det sterke lyset, en tid der den siste snøen smelter og danner en bekk til nytelse for nytt liv – nytt håp.
Anna Järvinen, for enkelte kjent som den vakre røsten i Granada, for andre kjent for å ha spredt ekstremt god feeling på solodebuten fra 2007, har laget et album for våren.
Med sin vevre, ja, nær eventyrlig vakre stemme, har finsk-svenske Järvinen skrevet i stein at samarbeidet med Dungen-sjef Gustav Ejstes tåler den sterke vårsola.
Parallellene til vår egen Marit Larsen synes klare allerede i den pianodrevne ”Låt det dö” og ”Äppelöga”, som fremstår som den klareste singelen og et av de absolutte høydepunktene.
Lydbildet henger trygt på veggen ved siden av nyfremkalte fotografier fra sent ’60- og tidlig 70-tall, med syrepoperne Charlie & Esdor, Carole King anno debuten og folkrockere som Fairport Convention i umiddelbar nærhet.
Likevel føles …Molnen aldri bakstreversk eller uekte i all sin søken etter autentisitet.
Trolig er det nettopp slik vi skal trøstes i denne postkapitale tilværelsen.
Rockefoten rykker ustanselig på ”Är det det här det hela handlar om?”, med Dungen-gitarist Reine Fiskes signaturgitar, sprø som deilig Wasa-knäckis.
Låta gir denne tilsynelatende enkle oppfølgeren et naturlig brekk, som for å understreke at vinylformatet tiltaler stadig flere barn av bloggsfæren.
Avsluttende og fantastiske ”Nattmusik” fører oss naturlig inn i sesongene igjen, men til den mørke og kalde vinteren, der håpet bare kan anes i lyset fra skiltet til ”spårvagn femton”.
Det er så skjørt at hele Norge kan måtte ty til annet enn oljetårer.
Landsjentene Jenny Wilson, Frida Hyvönen og Anna Ternheim har beviselig fått sin utfordrer, en som tenner gnist til tanken om skandinavisk union.
|
|
001068 | train | 3 | music | 25 | 3 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Middelmådig importvare | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/middelmadig-importvare | Middelmådig importvare
The Fishermen Three:
Rosina On Every Balcony
Tilbakelent indiefolkpop-trio tar turen fra New York til Norge, men drukner blant langt mer interessante lokale og internasjonale alternativer.
Der mange norske artister av ulike grunner – og med høyst varierende hell – velger å vralte seg ut av vår hjemlige andedam og ut i mer asfalterte deler av verden, reiser The Fishermen Three i motsatt retning:
Bandet har sine røtter i New York City, men slipper debutplaten Rosina On Every Balcony på den norske labelen Hype City, som styres av Frode Strømstad (I Was A King) fra fillebyen Egersund i Rogaland.
Gruppen frontes av Simon Beins fra det skakke popbandet The WoWz, og befinner seg, tross langt rundere kanter og ryddigere lydbilde, i samme melodiske tradisjon.
Strekk en linje fra seksti- og syttitallets krysspollinering mellom folk, pop og country til nåtidige tradisjonsbærere som Iron & Wine, M. Ward og Will Oldham, og et noenlunde presist bilde bør allerede ha dannet seg i ditt indre – gjerne flankert av adjektiv som ”rufsete” og ”likandes”.
I denne tettbefolkede sjangeren er det imidlertid melodistyrke, oppfinnsomhet og utstråling – egenart, kort oppsummert – som er maskinens uerstattelige deler.
The Fishermen Three viser riktignok evne til å hoste opp en minneverdig låt i ny og ne (prøv det vare andresporet ”Danny”, som sender tankene mot salige The Jayhawks), men selv de mest lysende øyeblikkene her lider under fantasiløse arrangementer og en bleiknebbet, indiefisert og lett sutrete innpakning.
Beins’ flate, nasale stemme utmerker seg som bandets kanskje svakeste ledd – i seg selv en dødssynd på et såpass vokalsentrert album som Rosita…
Det er i det hele tatt vanskelig å skjønne hva man skal med en skive og et band som dette, all den tid M. Ward nettopp har gitt ut sitt beste album og Thom Hell bor like borti nabolaget.
Hva blir det neste?
Lakseimport?
The Fishermen Three spiller konsert på Revolver i Oslo i kveld.
|
|
001069 | train | 4 | music | 1 | 4 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Hunde års ensomhet | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/hunde-ars-ensomhet | Hunde års ensomhet
Bob Hund:
Folkmusik För Folk Som Inte Kan Bete Sig Som Folk
Bob Hund våkner fra en åtteårsdvale med en vakker duft av fornyelse, selv om fornemmelsen blir noe mer emmen utover albumets gang.
Thomas Öberg fremstår fortsatt som den store, skånske totempælen, der han på umiskjennelig Bob Hundsk vrenger ut av seg tekstlinjer som ”dansmusik det inte går att dansa till” og ”världens bästa dåliga låt”.
Forskjellen fra tidligere album er at den skarpe rocken de er elsket for; ”Danse Efter Min Pipa”, ”Nu
Är Det Väl Revolution
På Gång?”, "100 År" etc. her må vike for et mer elektronisk drevet fartøy.
I tillegg er tempoet senket, og hundene er nå mer et duve- enn et pogeband.
Denne stilendringen er forfriskende og nødvendig, og man mistenker jo at bandet selv begynte å gå lei, de siste års bandprosjekt Bergman Rock og Sci-Fi Skane tatt i betraktning.
I denne nye, pulserende forpakningen finner bandet ny inspirasjon, ihvertfall på albumets første halvdel.
Her finner man juveler som ”Bli Aldrig Som Oss, Bli Värre!”, singelen ”Tinnitus I Hjärtat” og albumbeste, nydelige ”Blommor På Brinnande Fartyg”.
Her har Öberg mye krutt på lager, og med samme vidd og snert som kan spores tilbake til ”min trampolin, nu är du mitt ända hopp”.
Nedturen starter egentlig med siste halvdel av den kjempedyre andresingelen ”Fantastiskt” og fortsetter sakte men sikkert nedover en spiral som ender i uttværing og likegyldighet både fra Bob Hund og lytterens side, og spesielt er de øyeblikkene der Öberg tror han er frontfigur i The Fall (”Lösenord: Stängdklubb”) traurige saker.
Alt i alt, dawg:
Folkmusik... er det beste fra disse skåningene, sideprosjekt inkludert, siden Jag Rear Ut Min Själ – Allt Skal Bort (1998), og dét er ingen dårlig bedrift.
|
|
001070 | train | 3 | music | 1 | 4 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Kjedelige Lene | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/kjedelige-lene | Kjedelige Lene
Lene Marlin:
Twist The Truth
Uinteressant, men akk så representativ, er singelen fra Lene Marlins plate "Here We Are Now".
Here?
Her?
Hvor da?
Stemmen framkaller ingen sterk følelse av hvor "vi" i sangen er.
Eller noen følelse i det hele tatt.
Marlins småfilosofiske observasjoner kan alle som har skrevet dagbok kjenne seg igjen i, men hverken tekst eller sang får meg til å kjenne at hun har noe viktig på hjertet.
Mer enn halvveis uti plata nærmer vi oss noe, stemmens tilnærming gir forsiktig liv til følelsene.
Pulsen til en som vil formidle noe er på hvil og sangen puster.
Også "Learned from mistakes" løfter plata, med en viss spenning både i anslag og harmonier.
Ikke store låter, men produksjonen her vil noe.
Spor nummer 6 og 7 har altså noe eget ved seg, og kanskje er det et tydelig magnetisk produksjonsgrep fra Even Johansen som redder plata fra slakt - selv om Lene sjøl legger stemmen og melodiene farlig nær kniven.
Hun inviterer til pysj-mimring og tåretørking, men blir bare en kjedelig hverdagsutgave av Dido.
|
|
001071 | train | 3 | music | 2 | 4 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Halvdød ting | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/halvdod-ting | Halvdød ting
Peter, Bjorn & John:
Living Things
Svenskene takler presset etter å skape en ny klubbhit ved å låse seg fast i et minimalistisk lydbilde.
Ikke et kjempelurt trekk.
Nøktern minimalisme fungerte utmerket når PB&J snekret ihop ”Young Folks”, til stor glede for alle oss kulthit-elskende mennesker der ute.
Derimot er det slik at dette grepet krever en umiddelbar melodi for å fungere; nærmest et lykketreff.
Når trioen nå vier et helt album til å forsøke å skape denne type schlägers er det med høyst varierende resultat: fra det absolutt godkjente til et bunnslam som gjør lytteren aggressiv av rastløshet.
Her er en av de mer vellykkede:
Barnekoret i denne låten er en svært viktig faktor, for bandets store svakhet er Peter Moréns nærmest umusikalsk monotone vokal.
Når denne får stå naken, noe den gjør temmelig ofte, er det fort gjort å miste interesse - så lenge melodien altså ikke er av ypperste merke.
Av de verste eksemplene her er ”I’m Losing My Mind”, en låt det er vanskelig å komme gjennom uten at tittelens profeti oppfylles, dens-under-fire-minutters-lengde til tross.
Grusomt ensformig og messende og med en skarptromme som skrangler rundt i hjernen.
Da er tittelsporet, ”It Don’t Move Me” og ”Blue Period Picasso” laangt bedre, men til tross for at bandmedlemmene nå begynner å bygge seg opp et betydelig ry som produsenter, bør de leie inn noen andre til å stå bak spakene til neste album.
|
|
001072 | train | 4 | music | 2 | 4 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Fin fest, men tidlig hjem | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/fin-fest-men-tidlig-hjem | Fin fest, men tidlig hjem
Safariari:
Igloodisko
Artig, men når bynerem å synge?
For all del:
Ei instrumental plate kan være mer enn nok.
Og det er ikke nødvendigvis vokal som mangler for å gjøre Safariaris nye plate Igloodisko komplett.
Men noe er det.
Jon Kristian Furuheim har vært en viktig mann i ny, norsk elektronika.
Som Safariari har han tidligere gitt ut Goaway og Zebra Knights/Save New York.
De som husker dem, vil (i tillegg til å huske en uforutsett 11.september-effekt), forvente leken, fengende elektronika.
Den nye plata hans høres ut som et overskuddsprosjekt, og sikrer Østfolds Cafe Superstar-scene en fortsatt fortjent plass på kartet.
Det er gøy på inuitt-disko.
Spesielt tilhengere av Yellow Magic Orchestra får mye øregodt her inne.
Finurlige synthganger, fransklydende sample-lek med hofteapell og ikke minst påvirkninger fra Japan i overgangen til 80-tallet, gjør Igloodisko til en artig affære.
"Just UFOs" og "En lirare" putter smilet på hos gjestene.
Men oppmerksomheten trenger noe mer, eller noe annerledes - en kul sang, et ledende element som leder i en annen retning; et overraskende påbygg på igloen om du vil.
Da ville ikke dansegjestene følt at de ble stående og trøkke, og festen ville blitt lenger og mer interessant.
|
|
001073 | train | 4 | music | 2 | 4 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Kvinner, menn og monstrene mellom dem | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/kvinner-menn-og-monstrene-mellom-dem | Kvinner, menn og monstrene mellom dem
PJ Harvey & John Parish: A Woman A Man Walked By
Nå for alvor noe mer enn bare et sideprosjekt.
Etter fjorårets flotte, uvanlig dempede PJ Harvey-utgivelse White Chalk har det britiske alternativ-ikonet atter kroket opp med produsent og kollaboratør John Parish, som hun ga ut den kompromissløse Dance Hall At Louise Point sammen med i 1996.
Grunntonen er den samme; dette samarbeidet er Polly Jeans mørke, eksperimentelle lekegrind, løst lydregissert av Parish, men med klarere åpninger mot konvensjonell rock enn ved forrige korsvei.
Åpningssporet “Black Hearted Love” er, tross en (i dette selskapet) noe forutsigbar tittel, et slags destillat av alt PJ Harvey har syslet med fra og med klassikeren To Bring You My Love og fram til i dag.
Låten er ikke bare en ypperlig reintroduksjon til dette samarbeidet, men også mer umiddelbar enn noe på forgjengeren – det er som om de varslede, bekmørke skyene i horisonten rikker seg en liten millimeter.
De er imidlertid tilbake i fullt monn, både melodisk og lyrisk, på låter som påfølgende ”Sixteen, Fifteen, Fourteen” og ”Leaving California”; særlig sistnevnte (som ikke er en Led Zeppelin-cover) balanserer dissonans og lumre tekstlinjer mot partier som kun kan kalles svimlende vakre.
Dette er sanger som sammen med ”Passionless, Pointless” ville passet utmerket på Harveys ferskere soloutgivelser, men som i denne sammenhengen – flankert av tittelsporet og brutale ”Pig Will Not” – for alvor peker på hva John Parish tilfører hovedpersonen av rått overskudd og gnist.
Det skisseaktige, luftige og uferdige kan ofte være en fruktbar kunstnerisk innfallsvinkel, ikke minst når to artister møtes for å utforske og kartlegge et musikalsk fellesrom.
På A Woman... trekker imidlertid dette låtskriverutgangspunktet ned partier av albumet – særlig ”April” og ”The Soldier” unnlater å gjøre inntrykk som annet enn bortkastede muligheter; monumenter over sanger som kunne blitt majestetiske i en mer gjennomarbeidet og egenrådig form.
Dette er likevel langt mer enn noe hvileskjær i noen av de respektive katalogene, tross kort spillelengde, og anbefales ubetinget til fjols – dere finnes, jeg vet det – som måtte mene at PJ Harvey har blitt for mjuk på sine eldre dager.
|
|
001074 | train | 3 | music | 14 | 4 | 2,009 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Sterke meninger | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/sterke-meninger | Sterke meninger
Neil Young:
Fork In The Road
Musikken kommer i annen rekke.
"The Times They Are A-Changin’" sang Bob Dylan, en annen 60-tallsdebutant som sammen med Neil Young fremdeles jevnlig leverer musikk der tekst har en svært sentral plass.
Dylans tekst fra 1964 siktet neppe til resesjonen vi opplever idag, likevel fremstår den fortsatt som en universell påminner om at protestsanger og politisk folkmusikk kan ha et bredere nedslagsfelt og en lengre levetid enn man kanskje skulle tro, enten de spilles på kassegitar eller med fullt øs - som hos Neil Young denne gangen.
Fork In The Road er altså et politisk utspill, en sonisk kronikk som – i likhet med det forrige albumet Living With War - plasserer Sinna-Neil i båsen for refsende samfunnskritikere.
På humoristisk vis (”keep on blogging until the power runs out”) tematiserer han det økonomiske dragsuget vi befinner oss i.
”Where did all the money go?”, spør han retorisk i ”Cough Up The Bucks”.
Om han med albumtittelen sikter til Village Voice’s matguide, og lar den fungere som en sterk kontrast til de sultne blikkene og foldede hendene på subwayen i New York, blir ren spekulasjon.
Noe er det nok der.
Fork…
er per i dag uløselig knyttet til nåtid.
Bilens betydning i en verden truet av avgasser, økonomiske redningspakker og en nær forestående slutt på eventyret som startet i Detroit (Barack Obama ga motorgiganten GM et indirekte dolkestøt for bare en drøy uke siden) fungerer som en rød tråd, med et og annet sideblikk på Irak-krigen og ulovlig nedlasting.
Mening fra ende til annen.
Young skriker i ”Fuel Line” at ”The world is ready for a whole new game….” og sikter til en ny generasjon miljøbiler, el-biler som setter oljeindustrien på hodet.
Og slik går no sporan.
Tempoet er gjennomgående høyt, med unntak av ”Light A Candle”, som uten blygsel kunne vært å finne på Harvest.
”Just Singing A Song” fremstår som et av albumets høydepunkter, med klassisk gitarsoli og korsang.
Young gestalter garasjerocken med en tydelig signatur, han har etablert et utilslørt sound som beviselig fungerer perfekt fra scenekanten.
Her spores også et problem med Fork In The Road.
Brorparten av låtene er åpenbart manet frem gjennom jamming.
Enkle strukturer med nikk til classic bluesrock (”Johnny Magic”) og boogierock (tittellåten) fremmer viktigheten av tekstene, men gir av og til musikken et sekundært preg.
Dermed ender man opp med følelsen av at sinnet og frustrasjonen nærer og hjemsøker det musikalske på uheldig vis, og grensesnittet mellom politikk og låt blir vel tydelig.
Den rufsete produksjonen på ”Hit The Road” speiler Youngs sinn godt, hadde det bare vært flere hylende sting på albumet som helhet.
Neil Young er en av de mest hardtarbeidende veteranene på stjernehimmelen i dag, historisk sett dumper det trolig et nytt album på nettet (!) i løpet av et par år.
Og såfremt økonomien er nede, kan vi fans med knyttet neve headbange til Fork… frem til den tid.
Men ikke mye lenger, til dét holder ikke låtene.
|
|
001075 | train | 5 | music | 14 | 4 | 2,009 | Vår nye anmelder Andreas Øverland kaller UGKs nye plate "posthum lykke" og "en hyllest til lytteren". | nb | p3 | Andreas Øverland | Død og begavet | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/dod-og-begavet | Død og begavet
Vår nye anmelder Andreas Øverland kaller UGKs nye plate "posthum lykke" og "en hyllest til lytteren".
UGK: UGK 4 Life
Hvis UGK
4 Life er en tribute-skive, er det en hyllest til lytteren.
Album med døde rappere pleier å variere mellom det musikalsk uinteressante og det direkte smakløse, alt ettersom hvor mye runking plateselskap, gjesteartister og etterlatte tillater seg selv gjøre over den etterlattes minne.
Det er et par 2Pac-skiver (samt en god del vers) der ute som strengt tatt vitner om en kynisme verden burde vært foruten.
Sånn sett er ...4 Life en seier i seg selv.
Ikke bare for Bun B og UGK, men også for lytteren.
For UGK
4 Life er ikke en tribute-skive til Pimp C, den ene halvdelen av UGK, som tragisk nok takket for seg i en hotellseng i desember 2007, ei heller er det blitt et markedsstrategisk, plumpt prosjekt drevet av bakmenns ønske om raske penger.
Det er rett og slett et solid, velprodusert, sterkt album fra en av de absolutt beste rap-duoene verden noensinne kommer til å se.
Med unntak av Snoop Doggs "R.I.P. Pimp C", er det faktisk mer eller mindre umulig å få med seg at Pimp C er død ved kun å høre på albumet.
Ingen melking.
Ingen gjesteartister som gjør skiva til et sirkus, bare 8Ball & MJG, E-40 og sørstatslegenden Big Gipp, Too Short og Snoop, i tillegg til den nye generasjonen i Lil Boosie og Webbie.
Godt tenkt.
Fra fantastiske "Still on The Grind" til avslutninga "Da Game Been Good To Me" er UGK 4 Life i stedet blitt en oppsummering av alt UGK har vært og kommer til å bli husket for:
Kompromissløst, men samtidig funky og seigt produsert.
Ikkenoe fancy greier, bare solid og bra, tungt og dynamisk.
Orgel, gråtende gitarer og funky bass.
UGK på sitt beste.
Tekstmessig går det i penger og puling, damer og dop og selvsagt candy paint-lakkerte biler, med et og annet samfunnskritisk vers av Bun B (som alltid har vært den mest lyriskt nyanserte av dem) nå og da.
Pimp C er kongen av swagger, selv posthumt, har fortsatt en fantastisk musikalsk tilnærming til rap og dytter fortsatt for mange stavelser inn i hvert vers.
Bun B legger sannsynligvis noen av de beste versene i hele den 17 år lange karrieren som plateartist ("Purse Comes First"), og klart best funker det når Pimp C og Bun B, legger vers back to back, som i "The Pimp & The Bun" og "Da Game Been Good To Me".
Og ikke minst i fantastiske "Swishas & Erb" med Sleepy Brown på hooket.
Først og fremst fordi de to har en dynamikk seg i mellom som outshiner alt som er av gjesteartister, men også fordi det tidvis føles unødvendig å høre Lil Boosie gjøre det Pimp C gjorde best i hele verden.
"Da Game Been Good To Me":
Eneste sporet å styre unna her er den latterlig teite førstesingelen "Hard As Hell" med Akon.
Resten er solid, posthum lykke.
|