id
stringlengths 6
6
| split
stringclasses 1
value | rating
int64 1
6
| category
stringclasses 9
values | day
int64 1
31
| month
int64 1
12
| year
int64 2k
2.02k
| excerpt
stringlengths 0
662
| language
stringclasses 2
values | source
stringclasses 8
values | authors
stringclasses 583
values | title
stringlengths 2
328
| url
stringlengths 20
178
| text
stringlengths 13
22.9k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
001076 | train | 4 | music | 14 | 4 | 2,009 | nb | p3 | Andreas Øverland | Baris, Texas | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/baris-texas | Baris, Texas
Slim Thug:
Boss of All Bosses
Tilbake til fremtiden med Slim Thug.
Da sørstatene plutselig ble premissleverandører for hvordan hip-hop skulle høres ut en gang i 2005-2006, var Slim Thug et av navnene som ble nevnt hyppigst, sammen med Paul Wall og Mike Jones.
Et par lovende mixtapes, en fantastisk stemme, underholdene Houston-drawl og Swishahouse-tilknytning lovet godt.
Etter debuten Already Platinum, som sikta høyt med innleid produksjonshjelp fra Pharell, ble Houston-rapperen gradvis stilt i skyggen av Atlanta-gutta T.I og Young Jeezy, samt hjembyens Chamilionaire.
I hovedsak fordi Already Platinum ikke var gjennomarbeidet nok og mest av alt hørtes ut som to vidt forskjellige sjuspors-album satt sammen til ett, hvor den ene delen hadde ambisjoner om å nå langt utafor Texas og den andre lente seg på det klassiske sørstats-soundet.
Resultatet var at Slim Thug (som Mike Jones og delvis også Paul Wall) falt mellom to stoler såvel som ut av Billboard.
Og dermed også framtidsplanene til Geffen.
Oppfølgeralbumet Boss Of All Bosses er enkelt og greit det albumet Already Platinum burde ha vært, med alle fordeler og ulemper det måtte innebære.
13 spor som går tilbake til kjernepublikumet "The Boss" hadde før majorlabeldebuten, og som han har fortsatt å kurtisere med gruppa Boss Hogg Outlawz.
Og han gjør det godt.
Fra det (til Slim Thug å være) personlige åpningssporet "I'm Back", via knallharde spor som "Associates" og nesten-magiske "Leanin'", hvor avdøde Pimp C fra UGK gjør et fantastisk vers, til avslutninga – 9 minutter lange «Welcome 2 Houston» med 12 (!) gjesterappere - er Slim Thug hakket bedre, hakket mer dedikert og hakket råere enn sist.
Sånn sett er dette et steg fram.
På sitt ypperste i "Top Drop" (som fortjener en feiende flott video), er det vanskelig å forstå hvordan han greide å spille seg så langt utover sidelinja sist.
Det store aberet ved Boss of All Bosses er at det hørest akkurat så utdatert ut at det også blir forholdsvis uinteressant.
Dette hadde vært et knallalbum i '05-'06, da Mr. Lee (som har gjort 9 av 13 spor) fortsatt hørtes frisk og vital ut.
I 2009, fire år etter Already Platinum, blir spor som "Thug", "I Run" og "Smile" et kreativt steg tilbake til en sound som hadde sitt momentum, for så å bli utpult og utspilt.
For å si det pent.
Boss of All Bosses skriker etter en produsent av kaliberet til Polow Da Don eller Cool&Dre.
Pluss for å ikke ha med verken Lil Wayne, Akon eller T-Pain.
Trekk for et par dvaske damelåter som ikke funker.
|
|
001077 | train | 3 | music | 16 | 4 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Glitter og fjas | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/glitter-og-fjas | Glitter og fjas
Yeah Yeah Yeahs: It’s Blitz!
Yeah Yeah Yeahs basker seg i lilla flomlys og konfetti på et stilrent popalbum som sliter med låtkvalitetene bak et skinnende lydomslag.
Det er en tydelig intensjon om stilskifte som hviler over YYYs’ tredjealbum; en dyr, diskantpreget, Butch Vig-aktig produksjon med synther og skarptromme som sentrale elementer, og en Karen O. som på kjent vis åler seg gjennom låtene.
Noe overraskende er det når bandet låter så popfriersk som på singelen over at It’s Blitz! er på sitt sterkeste.
Albumet har mange flere fasetter enn ved første gjennomlytt, men det er ikke alt der som fungerer.
TV On The Radios David Sitek er sterkt inne på produsentsiden her, og den temmelig TVOTR-hermende ”Dragon Queen” (til overmål med Tunde Adebimpe på vokal), blir lite annet enn en småflau hyllest, godt driv til tross.
Albumets største svakhet er dog de ballade-tilnærmede bidragene, som ”Little Shadow”, ”Skeletons” og påkjenningen ”Runaway”; her renner den dyre sminken av og tilbake står man med låter som er bleke og har vanskeligheter med å tåle dagens lys.
It’s Blitz! har sine øyeblikk, men i alt for stor grad er dette et album der produksjonen løper i forkant med låtskriveren halsende ti meter bak.
|
|
001078 | train | 4 | music | 17 | 4 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Hygge Li | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/hygge-li | Hygge Li
Bat For Lashes:
Two Suns
Natasha Khan fortsetter sin skogstur etter sjelefred på Two Suns, og inntullet i elektronikk og inspirert låtskriving oppstår hygge - men den kunne ha stukket dypere.
Sammen med et imponerende backingteam, som innbefatter såpass forskjellige størrelser som Charlotte Hatherley fra Ash, Ira Wolf Keaton fra Yeasayer og Scott Walker, får Bat For Lashes et stort og velklingende spillerom for sine intense poplåter.
Sjelden blir resultatet så bra som på singelen ”Daniel”.
Dette er av de øyeblikkene der den subtile elektronikaen og Khans Goldfrapp-aktige, svevende folk-ambisjoner kommer best frem.
Daniel er imidlertid ikke alene; ”Siren Song”, ”Good Love” og ”Glass” er alle låter som bør nappe i rysjene hos alle som på et tidspunkt har vugget til Vashti Bunyan og Hope Sandoval.
Det er vanskelig å komme unna ordet ”kos” når man lytter til hennes sjelereise her, enten man digger albumets konseptuelle jeg-person ”Pearl” eller ikke.
Two Suns finner sin plass mellom astrologi, piano, gospel og Natasha Khans tilstedeværelse.
Det er godt å bli strøket medhårs på dette viset, selv om albumet dessverre ikke pløyer dypt nok til å sette varige spor.
|
|
001079 | train | 4 | music | 20 | 4 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | På rett sted til rett tid | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/pa-rett-sted-til-rett-tid | På rett sted til rett tid
Depeche Mode:
Sounds Of The Universe
Ikke deres mest livsbejaende, men Depeche -09 er intense nok.
Depeche Mode hadde sangene for de malplasserte.
På deres tredje plate (den tolvte totalt) etter rock'n'roll-bølgedalen som nesten tok knekken på dem, lager de fortsatt mørk pop.
Som i det klassiske Depeche-temaet på singelen "Wrong": historiens figur er på feil sted til feil tid.
Depeche Mode er et spenningsfelt.
Både i samkvemet i et plaget band - og i lydbildet.
Det handler om energioverføring og motstand.
Holde tilbake versus jage framover.
Og deres kløktige, elektriske produksjon har vært kraftigere ladet tidligere.
Denne gangen legger de dessverre flere ganger tyngdepunktet feil.
Framføringene blir da for slapt dvelende - de høres ut som om det ikke står noe på spill.
Likevel: på sitt beste sender Depeche Mode fortsatt ut signaler om fortid og framtid samtidig.
Som i det retrofuturistisk synthjaget på "Peace".
Her synger Dave Gahan heller om å komme fram til rett sted.
Med hans umiskjennelige, sterke stemme med hint av gospel:
Overbevisende ærlig.
|
|
001080 | train | 4 | music | 20 | 4 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Upolert behagelig | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/upolert-behagelig | Upolert behagelig
Hanne Hukkelberg:
Blood from a stone
Behagelige sanger om stein, jord og salt.
Hanne Hukkelbergs sanger gir meg gjerne følelsen av at fortelleren sitter rett ved siden av meg.
Hun har en unik tilstedeværelse i stemmen.
Også denne gangen har Hanne laget musikk med mening - men med varierende evne til å fange.
Hukkelberg og produsent Kåre Chr. Vestrheim er gode til å la enkeltelementer stå upolerte.
Stemninga kan minne om den i indierocken ved overgangen til 90-tallet, som hos Lisa Germano, PJ Harvey og damer som utforska kunstrockens grenseland før dem igjen.
De spesielle hukkelbergske vokalharmoniene kles i en stor, jordlig lyd - blant annet fra Hurra Torpedos røffe omgang med ovn og fryser.
Dette speiler titler som "Salt Of The Earth" og tittelkuttet godt.
Stein, jord, salt.
Men det er symptomatisk at det sporet som virkelig får meg til å tenke, er platas eneste norskspråklige spor.
"Bygd til by" inviterer til å utforske hemmelighetene i teksten.
Hemmelighetene er tilstede i godt monn også i de andre sangene, men uten å kreve den samme oppmerksomheten.
Dermed setter ikke alle sangene like sterke avtrykk.
|
|
001081 | train | 3 | music | 22 | 4 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Kontrollfreak | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/kontrollfreak | Kontrollfreak
Moneybrother:
Real Control
Anders Wendin skusler bort nok en albumutgivelse på å møte seg selv i døren.
Dette er Moneybrothers fjerde album; gratulerer med dét, Anders, men fortsatt høres det han gir ut som B-sider fra hans første: uovertufne Blood Panic (2003).
Han står fjellstøtt på sine soulrockføtter og rokker seg såpass lite at låtene blir beskjemmende forutsigbare og vanskelig å skille fra hverandre.
Dette er en tendens og en uvilje til formelfraviking som bare unntaksvis har ført godt med seg (med ”They’re Building Walls Around Us” og "Blow Him Back Into My Arms" fra To Die Alone og ”Down At The R” fra Mount Pleasure som de beste).
Real Control holder i all hovedsak samme kurs.
Det er flinkt skrevet, godt spilt og alt det der, men albumet hjemsøkes allikevel av en mangel på appell; muntre tilløp som ”(Never Ever) I’ve Been Kissed” og ”Born Under A Bad Sign” til tross.
Dette skyldes at pastisjspøkelset hviler vel tungt over Wendin, og det er vanskelig å tro på det han synger om når man har hørt melodiene så mange ganger før.
Moneybrother trenger å rive seg løs fra gamle formler og finne nye inspirasjonskilder, for Real Control er en alt for dårlig utgivelse fra en så god artist.
Kanskje neste album bør hete Lose Control?
|
|
001082 | train | 4 | music | 27 | 4 | 2,009 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Sen kveld og røykelov | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/sen-kveld-og-roykelov | Sen kveld og røykelov
Dan Zimmerman:
Cosmic Patriot
Musikk som strekker midnatt utover et blått lerret - på godt og vondt.
Dan Zimmerman, kunstskolestudent på 60-tallet og prestesønn, har den typen stemme som enten bærer preg av mange år på Harleyen og mye levd liv, eller et intenst ønske om en dekadent fremtoning.
For Zimmermans vedkommende gjelder nok ingen av delene, han har rett og slett whiskystemme.
Litt som Tom Waits, litt som Mark Lanegan, bare med litt mindre stitch.
Cosmic Patriot er 13 låter for sene kvelder og mye rødt - fløyel som væske.
Det er pur organisk musikk som etterstreber å fange stemningen et band som Tindersticks skaper; du skjønner tegninga.
Som Zimmerman synger i "Midnight For Hours":
"It’s been midnight for hours…
I am hungry for more and I know what to eat".
På sterke låter som ”Lonely Way” ligger Zimmerman og bandet (med bidragsyter Emil Nikolaisen) og kiler vår egen Sivert Høyem på haka, mens ”Secret Name” byr på noe så paradoksalt som dommedagsgospel.
Produksjonen (Danielson) omfavner liveuttrykket (man kan allerede i anslaget, før noen får sagt Dagfinn, se røyken bre seg i lokalet), og akkompagnerer Zimmermans stemme med sløy vibratogitar og trommevisp.
Slik sett er ikke Cosmic Patriot nybrottsarbeid på noen måte, snarere er det konservativ kulturforvaltning som dyrker minste motstands vei.
Dermed er det befriende å høre ”The Stain Remains” svøpt i mykt fuzzpledd.
Selv om Zimmerman som låtskriver ligger et stykke under Nick Lowe, har Cosmic Patriot nok voksen melankoli og inderlighet til å kunne velte en og annen hylle på Platekompaniet, kanskje til og med uten Grosvold i ryggen.
|
|
001083 | train | 3 | music | 27 | 4 | 2,009 | nb | p3 | Andreas Øverland | Ikke særlig Roth | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ikke-saerlig-roth | Ikke særlig Roth
Asher Roth:
Asleep In The Bread Aisle
Hvitt rap-håp debuterer med en ordinær-døden-opplevelse.
I stor grad kan hvite rappere etter Beastie Boys deles i to kategorier.
Den ene består av artister som har gjort det mer eller mindre bra ved å gjøre hip hop på en konform, svart måte med en liten twist.
De er altså rappere som lykkes på tross av sin hvite hudfarge.
Eminem, Bubba Sparxxx, Paul Wall (hvor ble det av Haystak, forresten?).
Så har du den andre gruppa bestående av Saturday Night Live-inspirert tullerap, hvor hvite forstadskids parodisk drar på med teite kostymer og Ali-G-basert tilnærming.
Her snakker vi altså på grunn av hudfargen.
Hvis ikke hadde det jo ikke vært noe artig.
Nå viser det seg som oftest at det sjeldent er moro likevel.
Og i enda færre tilfeller særlig bra.
Og så har du Asher Roth.
College-rap'ens nye stjerneskudd som etter å ha herjet nettet sånn havveis med sin The Greenhouse Effect-mixtape fikk ord på seg for å være "den nye Eminem, bare hvitere".
Vi snakker oppvekst i Philadelphias middeklasse-suburbia, college-utdannelse og Family Guy-referanser en masse.
Et interessant utgangspunkt, om jeg får si det selv.
Dessverre (eller heldigvis, alt ettersom) vitner ikke debuten Asleep In The Bread Aisle om noen frat-party-revolusjon i den urbane musikkscenen, og Asher Roth blir neppe noen ny Eminem over natta.
Av et uttall forskjellige grunner.
Først og fremst er ikke Asher Roth en særlig begavet rapper; mer en tretten-på-dusinet-fyr som sjeldent er oppsiktsvekkende bra, verken tekstlig eller teknisk.
Riktignok er han vittig her og der, og nå og da funker rappinga nær godt, men stort sett blir det hele uengasjerende.
Det er vanskelig å ikke legge merke til hvor lite rå Roth høres ut ved siden av en fyr som Busta Rhymes ("Lions Roar").
Murdered on his own shit, for å parafrasere Nas.
Den stadige sammenlikningen med Eminem bunner altså ikke i at de begge er fantastiske rappere, men mer i at Roth har et nasalt tonefall som minner veldig om verdens mest kjente hvite svarte mann.
Så når Roth bruker en hel låt ( "As I Em") til å syte over at han blir sammenliknet med Detroits store sønn, hadde det kanskje vært greit å ikke høres farlig lik tidlig Eminem ut i flow, tonefall og stavelser?
Merkelig greie.
Asleep in the Bread Aisle avslører greit hvorfor det ikke lages veldig mange skiver som tar utgangspunkt i hvite middelklasseungers hverdag - det er fryktelig kjedelig å høre om.
Roths største svakhet er at han ikke klarer å formidle historiene sine på en nogenlunde almenngyldig måte, men i stedet ender med å tvære ut om å kjøre bil og røyke hasj på et vis som får bakst til å virke spennende.
Han er rett og slett ikke dum nok til å være funny, smart nok til å være oppsiktsvekkende vittig eller bra nok til å tilgis.
Legg til en fryktelig ordinær produksjon av in-house produsent Oren Yoel, med et streit Don Cannon-spor som avbrekk og du sitter igjen med noe eksepsjonelt ordinært.
Nesten-hit'en «I Love College» er det eneste sporet som skiller seg litt ut her.
Talende nok nærmer det seg tullerap-kategorien nevnt ovenfor.
Om Asher Roth går inn i historien som noe annet enn "den hvite gutten som hadde én college-hit", blir jeg både overrasket og skuffet.
|
|
001084 | train | 3 | music | 27 | 4 | 2,009 | nb | p3 | Andreas Øverland | Lady Blabla | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/lady-blabla | Lady Blabla
Lady Sovereign:
Jigsaw
Har Lady Sovereign gitt opp?
Lady Sovereign var et lite stykke på vei mot verdensherredømme tre små år tilbake.
En haug med undergrunnshype samt et par reale singler førte den britiske chavinnen fra grime-forstaden Chalk Hill til medienes såvel som Jay-Zs søkelys, og jaggu havna hun ikke på Def Jam også, etter å ha gjort en legendarisk møteroms-freestyle.
Moroa varte dog ikke så lenge.
Etter Public Warning og et par EP'er som stort sett skuffet med amerikanske bransje-øyne, var "the biggest midget in the game" ute i kulda igjen.
I likhet med de fleste briter som prøver seg over dammen.
Det er altså tid for gjenoppstandelse.
Men hva skal man gjenoppstå som?
Vel.
Det spørsmålet er strengt tatt Jigsaw i et nøtteskall.
Fra det noe slitsomme og påtatt rare førstesporet "Let's Be Mates" og albumet gjennom gjør Lady Sovereign alt for ikke å gjøre noe hun har gjort før.
Problemet er at det hun gjorde før, funka ganske bra for henne, i motsetning til Medasyn-produksjonen hun er omgitt av på Jigsaw.
The Cure-baserte "So Human" viser seg å være alt annet enn genial, og uten å være noen purist hva angår samples (Alabama-rapperen Rich Boys bruk av Robert Miles' "Children" var en av fjorårets gledeligste overraskelser for min del) - når Lady Sovereign gauler over The Cures' "Close To Me" fryser jeg på ryggen.
Og ikke av de riktige årsakene.
"I can’t dance and
I really can’t sing", mente hun på hit'en "Love Me
Or Hate Me" fra forrige runde, og hun hadde rett.
Det avspeiles i tittelsporet, hvor hun prøver å croone seg gjennom gitardrevet hjerte/smerte uten å lande på beina, for å si det pent.
Som om ikke det var nok med fullstendige skivebom, består Jigsaw i tillegg av en haug med kjedelig fyllstoff.
Hvorfor lage en flat, statisk og kjedelig låt om at du ikke kan spille gitar ("Guitar")?
Hvorfor lage en enda flatere, mer statisk og kjedeligere låt om at du ikke er student og ikke liker deg på studentsteder («Student Union»)?
Det må da finnes morsommere ting å skrive om der ute?
Det høres tidvis rett og slett ut som dama har gitt opp, og bare skriver for å skrive.
Det skal sies at det finnes positive spor her.
Forholdsvis gode låter som minner om Lady Sovereign slik vi kjenner henne fra før av.
"Pennies" funker sånn passe bra.
Litt tyngre produksjon, litt mer substans og litt morsommere tema.
"Food Play", som handler om seksuelt samkvem med/i mat er passe upretensiøs og teit, men først og fremst rapper Sovereign langt bedre enn på noen andre spor.
Nesten så man skulle tro hun hadde det litt moro.
Også på avslutninga
«I Got The Goods» er produksjon og rapping av dama som vi liker det.
Som sistespor på et svært mediokert album er det dog et merkelig valg:
Er det noe Lady Sovereign ikke gjør er det nettopp å levere varene.
Svak treer.
Skuff.
|
|
001085 | train | 3 | music | 28 | 4 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Snarveispop | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/snarveispop | Snarveispop
Hiawata!:
These Boys And This Band Is All I Know
Skuffende enkle løsninger fra Oslopop-håp.
Den nydelige singelen "Valley Boys" bar bud om et band som hadde reist indiekjerringa og børstet vekk alt debutalbumssmårusk man fant på They Could’ve Been Better Than Hiawata!, men fortsatt er Hiawata! kun øyeblikksvis glimrende.
På These Boys And This Band Is All I Know fremstår de for ofte som lettvinte parafraseringer over andre solrike fuzzpopband, og i en såpass befolket og lite mystisk sjanger som dette holder det ikke i lengden å være enda et band som høres ut som Big Star, Eggstone, Posies, Irene, etc.
Det er dessuten enkelt å bli lett irritert på vokalen her, som på eksempelvis ”Chocolate For Breakfast” og tittelsporet tar over lydbildet med sin nølende fremtreden og stenger de ellers fine låtene inne.
Foruten nevnte ”Valley Boys” er ”Labrador” og ”Suburbs” de beste låtene fra et band som har et godt stykke igjen før de klarer å flyte uten ballast fra altfor velkjente powerpopformler.
|
|
001086 | train | 5 | music | 4 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Bråk til begjær | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/brak-til-begj%c3%a6r | Bråk til begjær
Akron/Family:
Set 'Em Wild, Set 'Em Free
Pennsylvania-bandet Akron/Family skifter ham fra vagt interessant freakfolk til en ustyrlig, psykedelisk rockbonanza det er vanskelig å rive seg løs fra.
Man aner allerede sekunder ut i åpningssporet ”Everyone Is Guilty” at dette er et band som har gitt innadvendthet på båten og heller gått rett på spriten.
Her i en liveutgave:
Albumet låter akkurat så frigjort som tittelen tilsier.
Dette er en jam-session som svinger i sinnstemning, instrumentering og energi uten kompromiss; favoritt ”Gravelly Mountains Of The Moon” er sånn sett en mikroversjon av det man kan vente seg, der den går fra akustisk gitar ved leirbålet til en helvetes kaukefest der trompeter brukes som trommestikker og fuzzpedal og stemmebånd slåss om oppmerksomheten.
Alt dette med et dundrende, bunnsolid komp i bunnen.
Dersom du kan se for deg en blanding av MC5 og Animal Collective er du muligens i nærheten, og i denne eksplosive energiutblåsningen finner du også Set ’Em Wild, Set 'Em Free sin store fordel: du vet ikke hva du får rundt neste takt, men du vet det blir spektakulært.
I alt hysteriet oppleves det like spektakulært når det blir nedstemt og vakkert, og bandets gamle fans får sitt gjennom klimpreperler som ”The Alps And Their Orange Green”, ”Last Year” og ”Many Ghosts”.
De av oss som liker nestenprog-psykedeliaen får mer enn nok, blant annet gjennom latterlig tøffe ”MBF” og ”They Will Appear”; alt i alt blir Set ’Em Wild, Set ’Em Free en uforutsigbar, smått syrete rockpakke som akkurat nå ikke låter som noe annet.
|
|
001087 | train | 5 | music | 4 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Varme mellom slagene | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/varme-mellom-slagene | Varme mellom slagene
Maribel:
Aesthetics
Maribel bruker sin tid på å komme under huden, men når det først har skjedd har du skaffet deg støyvenner for livet.
Ved de første ørekast er det nemlig lett å tenke at Oslobandet har latt albumtittelen gått til hodet på dem; man får følelsen av at dette kun er gode anslag og deretter bare surfing på shoegaze-formen uten å tilføre noe.
Dette skal imidlertid vise seg å være feil; Aesthetics vokser seg gjennom støyteppet og fremstår etter mange lyttinger som et varmhjertet punkalbum der omtrent hver låt et er et høydepunkt.
Her er ett av dem:
Som på den andre ordentlig bra norske rockplaten i år er det Emil Nikolaisen og Bjarne Stensli som styrer lyd, og de har også her gitt bandet nye dimensjoner, som på den fantastisk vakre, tåkete instrumentalen ”Anaesthetic”.
Det låter dunkelt, skarpt og varmt, og i dette lydbildet vokser Maribel for hver takt.
Man kan tenke på Stooges, Stone Roses og en del av disse suicidale britiske åttitallsbandene, men denne pakken som er Aesthetics er Maribels og deres alene.
|
|
001088 | train | 2 | music | 5 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Trine Sollie | Mira-maraton | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/mira-maraton | Mira-maraton
Mira Craig:
Ghetto Fairytale
På sin tredje albumutgivelse er Mira Craig i ferd med å bli en parodi på seg selv.
Det er all grunn til å applaudere unge kvinnelige musikere som ønsker full kontroll over eget musikalsk materiale.
Vi har gjennom vårens avisoppslag skjønt at Mira er en sånn kvinne.
Selvstendig, bestemt og kompromissløs.
Flott!
Men, det er ikke alltid så dumt å lytte til- og få hjelp fra - andre enn seg selv.
At Mira (nok en gang) har hatt sine fingre med i hele spillet og dermed også gapt over for mye er den største svakheten på Ghetto Fairytale.
Svakhetene er sågar mange.
Show, don't tell, Mira.
Hvis du er den uovervinnelige verdensmesteren du i tekstene begir deg ut for å være, så fleks dine musikalske muskler.
Host opp musikk som slår meg i bakken, gi meg noen hardtslående beats og fengende melodier.
Særlig hva gjelder det lyriske savner jeg større variasjon og modenhet.
I mindre doser kunne det vært smigrende med oppmuntringer av typen "tro på deg selv", "ikke finn deg i å bli urettferdig behandlet", "du kan få til det du vil", osv.
Men når det er gjennomgående på Ghetto Fairytale, oppleves det som utvaska klisjéer og dvaske visdomsord som mest av alt minner om ting jeg ble fortalt på konfirmasjonsleir.
Det holder ikke med et fiffig eventyrlig tilsnitt, som låtene "Find The Key" og "Ghetto Fairytale" er gode eksempler på.
Der er lydbildet skumringsmørkt, med musikalsk produsentkrydder som fløyte, synth og piano.
Koringene er mange og pompøse og som lytter veksler jeg mellom å være flau og nesten-imponert.
For det er på grensen til imponerende når vokalisten Mira er på sitt beste.
På "Smile" er det befriende behagelig at hun roer ned gneldringa, og når Miras eventyrlige maraton avsluttes med "Shine" blir vi minnet på hvor særegen og stødig vokalen faktisk kan være.
Kult er det også når Mira gjør det som i stor grad har vært forbeholdt menn, nemlig å synge om å bli tilfredsstilt med nasty sex i "Nasty Cut".
Med basstunge beats og frekk vokalfremføring blir dette albumets høydepunkt.
Bare så synd det ikke var flere av dem denne gangen.
|
|
001089 | train | 5 | music | 5 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Trine Sollie | Friske fraspark | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/friske-fraspark | Friske fraspark
Karin Park:
Ashes To Gold
Det er en særdeles stor og gledelig overraskelse at Karin Park på sin tredje utgivelse har luket bort det søt-poppa og ungpikeaktige uttrykket til fordel for kjølig, mørk og hinsides fengende elektro-pop.
Med drahjelp fra Fredrik Saroea, Kristian Stockhaus og Erlend Sellevoll med flere har Park skapt et heftig, sexy og raffinert musikalsk univers.
Hovedpersonens stemme nærmest hviler med en intens tilstedeværelse på tidvis harde, fengende og tidstypiske beats.
Uttrykket er slett ikke ulikt det vi tidligere har hørt hos både The Knife, Björk, og Lykke Li.
Legger vi godvilja til kan vi gå så langt som å kalle Karin Park vår egen Robyn.
På åpningssporet "Out Of The Cage", som også er å finne på soundtracket til filmen Skjult, er hun helt på høyden med vår svenske verdenstjerne.
For ikke å snakke om "Bedtime for the Children", en underfundig, stemningsfull og småmelankolsk rytmeprega sak med behagelig driv.
Andre spor som stikker seg ut er "Can't Stop Now", programmert av Yngve Sætre, som også gjester på keys.
Refrenget bør vekke liv i enhver vinterdvask dansefot, og om du ikke kommer deg ut på gulvet i løpet av disse tre minuttene byr sjansen seg igjen, og igjen.
For eksempel på "Desire" eller "Ashes"; begge bør evne å fylle gulvet når som helst.
"Jungle Woman" blir et bevis på at det er Karin Parks stemme som er det absolutte bærende element på dette albumet.
Her fremstår vokalen utilslørt og mangefasettert, og det er gjennomgående lite å utsette på den skolerte musikerens vokalprestasjoner.
Ashes To Gold er Parks etterlengtede fraspark, og den svensk-bergenske damen fremstår som kulere, hottere og dyktigere enn noen gang.
Det låter rett og slett forløsende og mye tyder på at Park nå har funnet sin uttrykksform.
|
|
001090 | train | 5 | music | 6 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | I drømmeland | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/i-dr%c3%b8mmeland | I drømmeland
Pink Mountaintops:
Outside Love
Soloprosjekt med kjærlighet i fokus.
Pink Mountaintops er i all hovedsak mastermind Stephen McBean (kjent fra tjallrockbandet Black Mountain), og denne kompliserte kjærlighetsreisen er tredje album fra kanadieren og vennene hans.
Og vennene, de teller blant andre medlemmer fra Whiskeytown, ultrahipsterbandet Sunn O))) og Bonnie Prince Billy.
Fra første stund slynges vi inn i et luftig og sakralt rom der bjeller, dronegitar og spørsmålet ”How deep is your love?” lyser mot oss.
Er du av de som synes Spiritualized har noe å fare med, kan du senke skuldrene.
Du har kommet til rett sted.
”Outside Love” oppleves aldri ensartet selv om den melodisk stryker medhårs og pulsen stort sett er satt i hvilemodus.
Til det er de hårfine produksjonsmessige variasjonene og gjestebidragene for godt hørbare.
”While We Were Dreaming”, med Ashley Webber på vokal, er et fantastisk stykke musikk som uten tvil har hentet inspirasjon fra landsfrendene i Cowboy Junkies.
McBean selv er ingen stor vokalist, men løftes frem av korsang på flere av låtene, og får følgelig hårene til å reise seg til ordene ”you can suck out the blood / but you can’t kill the heart of my love” i ”Vampire”.
Pink Mountaintops bringer ikke veldig mye nytt til torgs, referansene hagler regelrett gjennom disse ti låtene.
Likevel behandles den utsvevende nypsykedeliaen med en ømhet og nerve, ikke ulikt det Low gjør i sine fineste øyeblikk.
Det hviler i det hele tatt en høytidelig stemning over Outside Love.
Man får nesten følelsen av å kjenne stoffet fra smokingskjorta stramme over brystet.
La oss inderlig håpe at soundets fader, Phil Spector - som jo mange år fremover trolig skal være utenfor kjærleiken innenfor murene - får anledning til å drømme seg tilbake i tid, til lyden av Pink Mountaintops.
|
|
001091 | train | 4 | music | 7 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Vårflørt som dovner | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/varfl%c3%b8rt-som-dovner | Vårflørt som dovner
Camera Obscura: My Maudlin Career
Camera Obscura lager fortsatt noen av de fineste vårpoplåtene i moderne tid, men her drukner godsakene litt for ofte i middelmådigheter.
Det var med involveringen til det svenske produksjonsgeniet Jari Haapalainen at Tracyanne Campbell og hennes kobbel med poptimister virkelig fant formen.
2006-albumet Let’s Get Out
Of This Country låter passe slørete og innpakket til å passe hennes bittersøte anekdoter, og dette står fortsatt igjen som bandets klare karrierehøydepunkt så langt.
My Maudlin Career fortsetter med samme besetning og produsent, og det står absolutt ikke på hverken lyd eller intensjon når Campbell beretter historier blant varme strykere og behagelige blåserrekker.
Dette har da også blitt et album der man finner mange klare vårsamleplate-favoritter, blant annet denne smukkasen:
Det er vanskelig å mislike denne alpeluekledde kvinnen og hennes ultrapene melodier, og øyeblikkene av henførthet er mange, også denne gang; spesielt er ”Swans”, tittelsporet og Phil Spector-duftende ”The Sweetest Thing” fireminuttersforelskelser som fester seg.
Det er imidlertid t slik at Campbells låtskriving har en tendens til å sirkle rundt samme formel, og dermed faller de øyeblikkene der melodiføringen ikke er på topp noe gjennom.
Dette fører til at My Maudlin Career virker for lang og for ensformig etter mange lytt, og de middelmådige øyeblikkene har en tendens til å ta oppmerksomheten vekk fra overnevnte perlene.
Mange miksteipøyeblikk, men holder ikke helt gjennom tre kvarters lytting.
|
|
001092 | train | 5 | music | 7 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Dronningen gurgler blod | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/dronningen-gurgler-blod | Dronningen gurgler blod
Gallows:
Grey Britain
Gallows pensler et betonggrått England utover et bredt, blodrødt og imponerende brutalt lerret.
De toppet NMEs Cool List i 2007 (og ga klart uttrykk for hvor intenst de mislikte det), og har de siste årene blitt løftet fram som et av bandene med kunstneriske muskler til å røske hardcore og punk videre i nye retninger.
Likevel har ikke Gallows vært noe digert navn utenfor sjangerentusiastenes relativt tette sirkel.
Det kan kjapt endre seg med denne skiva.
Der debutalbumet Orchestra Of Wolves (2006) fremsto som en potent krysning mellom Black Flag, JR Ewing og britisk søttitallspunk, opererer Hertfordshire-kvintetten med langt mer massivt skyts på oppfølgeren Grey Britain, både låtmessig og på produksjonssiden.
Her veksles det fortsatt uanstrengt mellom bredbeint rett-fram-punk i allsangbar tapning og indignerte ekko fra det gylne åttitallets Washington DC, men forrige rundes ofte dissonante, "alternative" og smidige gitarbuktninger har i stor grad har blitt erstattet med et kraftuttrykk som fremfor alt lener seg mot primal, klassisk metal.
I tråd med dette har lydbildet lagt på seg adskillige kilo, men det betyr på ingen måte at dynamikken er luket ut av Gallows-universet.
Snarere tvert imot:
Vokalist Frank Carter er fortsatt bandets mest aggressive alibi, men på en låt som den fantastiske singelen "Vultures (Act I & II)" – en akustisk ballade som sklir over i en mørk, øsende skur av riff – utviser han i tillegg en betydelig spennvidde og emosjonell slagkraft.
Andre favoritter teller sinnabrus-vennlige "Leeches", seige "The Riverbed" og den genuint gufne avslutningen "Crucifucks", samt "Queensberry Rules" og "I Dread The Night" – to snapshots fra det britiske gateplanet, knipset med presisjon og fingerspissfølelse nok til at sosialrealismen tar et effektivt kvelertak på tegneserieelementene som lurer under den blodstenkte asfalten.
Det er vanskelig å ikke føle seg filleristet og utkjørt etter å ha vært nedsenket i denne kølsvarte gryta i drøyt femti minutter, og Carters rasende, paranoide tekster nærmer seg tidvis det infantile – sjekk "Misery", der mismotet til alt overmål avsluttes med forpinte klynk fra en døende sugge (dronningen, tro?).
Så innihelvetes jævlig kan da ikke Storbritannia anno 2009 være?
Eller?
Grey Britain tvinger meg til å lure.
Det er en god ting, om du skulle være i tvil.
|
|
001093 | train | 2 | music | 8 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Tom arena | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/tom-arena | Tom arena
Tzars:
Tzars
Minste-felles-multiplum-rock i skrikende manko på egenart.
Den Oslo-baserte trioen Orango har fått med seg vokalist Vegard Mordal og blitt til Tzars, som med sitt selvtitulerte debutalbum kaster seg inn den relativt harde kampen om å bli spilt på norsk rockeradio.
Slik låter i alle fall disse ti låtene – solid, gitartung, stadionformatert indierock svøpt i det seine nittitallets alvorstunge zeitgeist.
Problemet tilkjennegis umiddelbart:
Vi har hørt dette før, enkelt og greit (og da tenker jeg ikke bare på bandets resirkulering av Orango-låten ”This Love Is Murder”).
Kvartetten opererer strengt innenfor et terrenget der hitjegere som a-ha, U2, Kent og The Killers lusker i de melodiske buskene og The Music og lignende britiske middelmådigheter har definert lydbildet, uten at de makter å forvalte sjangeren med originalitet eller egenrådighet.
Tzars er verken provoserende eller direkte dårlig, til det er det for mange drevne aktører innblandet – ikke minst powerpop-kapasiteten Kenneth Ishak, hvis bidrag som produsent og musiker på albumet ikke utgjør noen som helst betydning i verken positiv eller negativ retning.
Jeg kan bare ikke i mine villeste fantasier forestille meg hvem som trenger denne musikken – i det minste ikke når den allerede fem år gamle ”Somebody Told Me” kan lastes ned for åtte kroner i en nettbutikk nær deg.
|
|
001094 | train | 4 | music | 11 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Med talentet utenpå kroppen | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/med-talentet-utenpa-kroppen | Med talentet utenpå kroppen
St.
Vincent:
Actor
St.
Vincent kommer nok fortsatt til å være mest kjent som Sufjans kordame, men Actor tar ambiøse, dog noe vaklende, steg mot rampelyset.
Hun inngår ikke kompromisser, Annie Clark.
Både denne og debuten Marry Me låter klart av en artist som gjør akkurat hva hun vil til enhver tid, og resultatet blir deretter: uforutsigbart, komplekst, idérikt.. og av og til frustrerende uforløst.
Overviste låt er blant Actors vellykkede pop-øyeblikk, der også ”The Strangers” og ”Laughing With A Mouth Full Of Blood” har like mye av denne umiddelbare gleden.
Samtidig dras Clark alltid mellom det fengende og det mer komplekse, og hennes kunstnerlige ambisjoner ligger i såpass tykke lag på albumet at man skulle ønske seg at hun tok seg mer tid med dem; her burde flere av låtene fått flere og mer spillerom.
Eksempelvis burde ”The Bed”, "Black Rainbow" og ”Marrow” hadde vart dobbelt så lenge enn sine respektive fire minutter, slik at de kunne blitt malt ut saktere og bredere.
Spesielt sistnevnte, som med litt mer dveling kunne marsjert rett inn på Fiery Furnaces-høydepunktet Blueberry Boat, hadde hatt svært godt av dette.
St.
Vincent er på god vei til å finne seg til rette et sted mellom kabareten, kammerpopen og bandkompis Sufjans luftige symfonier, og jeg gleder meg til hun har kommet enda lenger i å utforske og utnytte både sine umiddelbare og eksentriske sider.
|
|
001095 | train | 3 | music | 11 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Trine Sollie | Distansert disco | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/distansert-disco | Distansert disco
Junior Boys:
Begone Dull Care
Junior Boys' tredje utgivelse er oppkalt etter Norman McLarens animerte kortfilm fra 1949.
McLaren høstet i sin tid flere priser for sitt arbeid, men lite tyder på at den tysk-kanadiske duoen kan forvente samme honnør for sitt siste album.
Jeremy Greenspan og Matthew Didemus har flyttet fra hverandre siden sist, og dét har ikke nødvendigvis vært bra for musikken.
Den geografiske distansen mellom tospannet har resultert i en kjølig og lite sjelfull musikalsk opplevelse.
Det er så vidt Greenspan orker åpne kjeften og nonchalant lire av seg tekststrofer som "I see you better when the lights are off" ( ”Bits and Pieces”) I beste fall kan vokalen omtales som sofistikert, men en større innlevelse og tilstedeværelse hadde kledd lydbildet bedre.
Melodiene er i hovedsak synthbaserte med repetitive beats som gjør lite inntrykk.
Florlett, svevende, enkelt og med et tidvis filmatisk driv.
Radiosingelen ”Hazel” hører med til unntaket.
Låten er mer fengende, sammensatt og stemningsfull enn de resterende syv låtene.
Refrenget oser av 80-tallsreferanser og kler den luftige vokalen godt.
Tankene ledes hen til vår egen Thomas Dybdahl, hvis stemmeprakt er slående lik på en dårlig dag.
Begone Dull Care oppleves som en noe intetsigende utgivelse som rask vil finne sin plass i glemmeboka.
Der andre plater vokser på seg kvaliteter etter flere gjennomlyttinger, står denne på stedet hvil.
At albumet blir å høre i en og annen klesbutikk denne sommeren, skal du ikke se bort i fra.
|
|
001096 | train | 4 | music | 11 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Trine Sollie | Uforløst soulseilas | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/uforlost-soulseilas | Uforløst soulseilas
The Loch Ness Mouse:
New Graffiti
The Loch Ness Mouse skifter besetning og stil; resultatet er fornøyelig, men ufullbyrdet.
TLNM har seilt et stykke forbi den amerikanske vestkysten de besøkte ved forrige albumutgivelse (11-22 fra 2005).
Nytt denne gangen er også deler av besetningen.
Låtskrivertalentet Jørn Åleskjær har forlatt den utøvende delen av skuta, mens broren Ole Johannes fortsatt styrer fartøyet lastet med begavede folk som blant andre Christina Høgtvedt Staxrud på vokal, Ruben Eriksen på trommer og Torstein Krogedal på saksofon.
Råskinnet Stella Mwangi gjester åpningssporet; ”New Graffiti”, og allerede her er det soleklart at bandet har r&b-kast i seilene.
Riktignok av den særdeles poppa sorten, men langt fra like reinspikka som mange trolig venter seg.
De er uforutsigbare når det gjelder sjangeroverskridelser, og denne gangen er det mange av dem.
”Ask Him” begynner som en improvisert jazzmelodi med saksofon og småpsykedelisk preg.
Etter kort tid får vi en gospelfølelse som forsterkes ved hjelp av intense koringer, samt hissige trommeslag.
Halleluja!
Balladen ”Hang On To Your Pearl” har et tydelig soultilsnitt, mye takket være Staxruds klassiske og solide vokalfremføring.
Instrumenteringa er tilbakelent på grensen til det kjedsommelige, og melodien langt fra fengende nok til å sende undertegnede til kapteinens bord.
Når dét er sagt, så huset New Graffiti noen usedvanlig gode musikkopplevelser av typen som viser seg som blankpolerte diamanter én gang i året.
”Coltrane In The Car” skiller seg ut som en slik poplåt.
Likeledes sistesporet, ”Midnight Blue”, hvor bergenske Myrna Braza gjester på vokal.
Begge er to livskraftige og bunnsolide poplåter med lang levetid.
"Midnight Blue" fra Urørt:
I sin helhet er det en harmonisk musikalsk reise The Loch Ness Mouse tar oss med på, og albumet appellerer kanskje først og fremst til det voksne poppublikumet.
Nøysommelig fremført, ryddig og profesjonelt.
Likevel oppleves det litt som å vente på en forløsning som bare nesten kommer i form av låtene nevnt over.
Med andre ord en fornøyelig, men ikke helt fullbyrdet, lytteropplevelse.
|
|
001097 | train | 2 | music | 12 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Elektrokluss | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/elektrokluss | Elektrokluss
Fischerspooner:
Entertainment
Elektroduo med beina godt plantet i fordøyet mat.
Fra den støvete hylla for electroclash, en sjanger fra tidlig 2000-tall som blandet Lego-briller og Kraftwerk, har ”pionerene” i Fischerspooner falt pladask ned med et album omtrent fullstendig blottet for kvalitet.
Litt humor har New York-duoen riktignok unnet oss med singelen ”Danse en France”, der vokalist og homoflørten Casey Spooner med sin begrensede stemmeprakt gir oss franske skolegloser i arbitrær rekkefølge.
Morsomt, men ikke spesielt bra.
Noe oppjazza 80-tallssynth her og en og annen 128bpm-beat der er grunnlaget for de blasse låtene og rådville hookene Fischerspooner serverer på sitt tredje album, et album med misvisende tittel.
Vi er kanskje blitt bortskjemte med Pet Shop Boys og deres unike meloditeft, eller Röyksopps lekre produksjon og treffsikre vokalbidrag, men Fischerspooner gjør ikke annet enn å minne om hvilke enorme fallgruver elektrosjangeren inviterer til.
Kanskje vil slitne bytryner bevege de spisse skoene sine til låter som ”We Are Electric”, men som helhet holder ikke Entertainment verken vann eller vår tålmodighet.
Live skal Fischerspooner ha for å være vitale og småkaute.
Med ekstremt velkoreograferte dansere og en nyskapende dramaturgi og sceneshow, gjør de gull av gammel gråstein.
Det er da vi minnes om hvilken impact de hadde med singelen ”Emerge” en gang for lenge, lenge siden.
Slik sett vil de kanskje kunne overleve i et marked preget av fallende platesalg, men det hjelper veldig lite når varsellampen for ”hørt-det-før” blinker i takt med mobiltelefonens manglende-batteri-melding.
|
|
001098 | train | 4 | music | 13 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Andreas Øverland | Gledessprederen | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/gledessprederen | Gledessprederen
Lars Vaular:
D'e Glede
Lars Vaular er seg selv lik.
Litt for lik, faktisk.
Fjorårets solodebut La
Hat var et hyggelig bekjentskap for de som ikke kjente til Lars Vaular, den ene halvdelen av Tier'n & Lars, fra før.
Et knippe sterke, velproduserte låter, men også svært sprikende og ufullendt.
I etterkant av solodebuten har Lars fullt fortjent vært Urørt-finalist, blitt booket til Bylarm med fullt band i ryggen og havnet på coveret av Kingsize.
En aldri så liten hype, altså.
En hype som er forståelig nok, all den tid gutten sitter på en flow langt forbi det vanlige, en musikalitet man ikke er bortskjemt med i norske hip hop-kretser og en refreng-skamløshet som er sårt etterlengtet.
Sjelden har norsk rap vært så lite klam og lite oppstyltet som når Lars har gjort det.
Derfor er det ekstra synd at oppfølgeren D'e Glede ikke viser fram det hele og fulle potensialet.
Der La
Hat var sprikende og vanskelig å få taket på, er dette blitt det motsatte - nesten farlig ensrettet.
Tolv av femten spor er nemlig forholdsvis mellow produsert av Anand, som på ingen måte gjør seg bort, men derimot gjør sin greie; og kun den.
Det er pent, med mye synth og behagelige trommer, men til tider også i overkant tannløst.
Fordelen med at det kun er et fåtall uptempo, adrenalinbaserte spor er at Lars' evner som rapper, tekstforfatter og låtskriver står i høysetet.
Disse har ikke forsvunnet siden sist, de har derimot blitt hakket mer komplekse, ambisøse og dermed interessante.
"Skyld På Lars Vaular" (fra Urørt):
Baksiden av den samme ensrettinga er at dersom en ser bort fra «Skyld På Lars Vaular», «Solbriller» og «Full Effekt», blir mange spor vel like hverandre.
Urørtfinalistlåten «Samme Nr Som i 99», «Sjefen E Tilbake
På Jobb», (glimrende), «Stikke Med Deg», (sterke) «Hvor vil du dra i dag» og «En Liten Historie» er vanskelige å skille fra hverandre ved de første gjennomlyttingene.
De er riktignok enhetlige og utvilsomt solide, med et par vers som er outstanding, men samtidig er dette låter som går oppå hverandre og dermed delvis slår hverandre i hjel.
Da Lars skrudde opp tempoet og turte å dumme det litt ned på debuten, strålte han.
Selv om både Poppa Lars-produserte «Skyld på Lars Vaular» og «Solbriller På» er mulige P3-vinnere, er de ikke av det samme kaliberet som eksempelvis «Mer, Mer, Mer», «Eg E fra Bergen» og introen fra La Hat.
Resultatet er at spillelista Best of Lars Vaular er den beste norske rap-skiva på en god del år.
Dessverre har ikke høydepunktene kommet på samme skive.
Ennå.
Uten at det betyr at D'e Glede er et svakt album; det er bare litt for mye rød tråd og litt for lite overskudd til at det blir glimrende.
|
|
001099 | train | 2 | music | 14 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Parken har parkert | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/parken-har-parkert | Parken har parkert
Maxïmo Park:
Quicken The Heart
Det har gått noen år siden Maxïmo Park var frekkest i bråkepopgaten, og to album etter debuten er de bitre og idétomme.
Britenes fire år gamle debutalbum A Certain Trigger, det første indierockalbumet som ble sluppet på den eksentriske elektronika-etiketten Warp, kom lastet med tøffe, voldsomt fengende singler som i særdeleshet "Graffiti" og "Apply Some Pressure".
Etterpå har det vært langt mellom de gode låtene, og både Our Earthly Pleasures og Quicken The Heart lider kritisk under akkurat dette.
Her i form av den ferske singelen "The Kids Are Sick Again":
Albumet bærer preg av en gjennomgående mangel på melodisk selvtillit, og ethvert forsøk på snert føles bare som et lett dask med en våt brøddeig.
De spretne leddene til vokalist Paul Smith virker å ha fått gikt, og han fremfører uten innlevelse.
"Nothing to look forward to", synger han i singelen, og det virker som om dette har slått rot i hele Maxïmo Parks fremtoning.
Quicken The Heart er lyden av et band som desperat forsøker å holde sitt spenstige og kantede image ved like, selv om de godt vet at låtene ikke holder mål.
Det er lenge siden Maxïmo Park var lyttverdige, og akkurat nå er det lite som tilsier at de vil bli det igjen.
|
|
001100 | train | 3 | music | 18 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Trist resirkulering | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/trist-resirkulering | Trist resirkulering
Jason Lytle:
Yours Truly, The Commuter
Grandaddy-frontmann sløser bort sitt første soloalbum på å lage dårligere avarter av låter han har laget før.
Just Like The Fambly Cat, svanesangen til Californiapopbandet Grandaddy, ga klare indikasjoner på at Jason Lytle med følge hadde tværet ut sine godslige melodier til det punktet at de begynte å gjenta seg selv, og det var derfor uten sorg at splittelsesmeldingen ble mottatt.
Det er derimot usigelig trist at Jason Lytle på denne soloinnsatsen ikke har forandret det spøtt fra den gamle Grandaddyformelen, og enda mer trist er det at låtmaterialet på Yours Truly, The Commuter låter som sure oppgulp av velbrukte formler.
I all særdeleshet er dette som å høre en skummetmelkblek utgave av 2003-nestenkarrierehøydepunktet Sumday, noe som da vil si nokså enkle, sommernattsvennlige fuzzpoplåter.
Der Sumday strålte med nydelige melodier, underfundige historier og munter stemning, er denne her en nokså humørløs affære der Lytle legger seg sjokkerende likt sitt gamle band, og låner såpass mange gamle melodier og vendinger av seg selv på veien at det nesten blir parodisk.
Det må være lov å spørre seg hvorfor han ikke velger å vende låtskrivingen sin i nyere retninger enn dette, når man her så tydelig hører at han ikke klarer å komme opp mot gamle storheter; de iherdige forsøk (og låttitler som "Fürget It" og "This Song Is A Mute Button") til tross.
Dette har blitt et bortkastet soloalbum som ikke høres ut som noe annet enn en venstrehåndsarbeidspreget Grandaddyutgivelse, og et sørgelig inspirasjonsmangelmanifest fra en av årtusenskiftets flotteste poplåtskrivere.
|
|
001101 | train | 3 | music | 18 | 5 | 2,009 | Pillene har visst sluttet å virke: Marshall Mathers anno 2009 snakker høyt, kjapt og grovt, men sier påfallende lite. | nb | p3 | Marius Asp | Hveminem? | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/hveminem | Hveminem?
Pillene har visst sluttet å virke:
Marshall Mathers anno 2009 snakker høyt, kjapt og grovt, men sier påfallende lite.
Eminem:
Relapse
Pillene har visst sluttet å virke:
Marshall Mathers anno 2009 snakker høyt, kjapt og grovt, men sier påfallende lite.
Det er både fåfengt og idiotisk å skulle rette noen indignert, moraliserende pekefinger mot den karikerte ultravolden, den blinde sadismen og tegneseriemørket som fortsatt er det bankende hjertet i Eminems lyriske korpus, ti år etter gjennombruddsplaten The Slim Shady LP.
Men etter fem års pause, med store problemer knyttet til pilleavhengighet, venners dødsfall og depresjoner, bør det være mulig å forvente noe mer fra den nå 36 år gamle rapperen enn den regressive og paradoksalt nok trygge turen tilbake til gamle, grufulle nabolag som Relapse har blitt.
Som rapper er Eminem fortsatt mer teknisk begavet enn 99% av sine mulige tronarvinger (ikke minst det genuint dølle college rap-alternativet Asher Roth).
På The Marshall Mathers LP og Encore perfeksjonerte sin unike tapning av inspirert sinne, smart identitetslek, stilisert selvhat, maktkritikk og – ikke minst – hysterisk morsomme, altfor drøye voldsfantasier.
Til sammeligning kan innholdet av årets tilbakefall på rapfronten grovt deles i to kategorier:
Seriemorder-flørtende misogyni, der kjendiser fra Jessica Simpson (hvem var hun, nå igjen?) til Hannah Montana får gjennomgå i ordets grimmeste betydninger, og referanser til ulike eksponenter for den gigantiske, amerikanske farmasinæringen (selve coverbildet viser Eminems ansikt satt sammen av en drøss tabletter).
Som Slim Shady tramper han altfor ofte i horrorcore-fella Necro har lagt ut for ham; det som måtte finnes av potensiell brannfare (sjekk for eksempel den ubehagelige incest-historien ”Insane”) skusles bort i en tåke av utmattende plumphet.
Med nitten av tjue spor tilhører produksjonssiden Dr. Dre, som i stor grad fokuserer på det han perfeksjonerte for omtrent ti år siden – her er opportunistiske, allsangbare samples skiftet ut med Em-sungne, ofte lett enerverende refrenger, uten at det gir seg voldsomme utslag i noen hørbar retning:
Showet tilhører Eminem.
Det er bare ikke så fryktelig underholdende lenger.
Og forresten, Marshall:
Christopher Reeve ringte.
Han har vært dau i en årrekke, hevdet han.
Tenkte bare jeg skulle videreformidle det.
|
001102 | train | 4 | music | 18 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Bare flyte avgårde | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/bare-flyte-avgarde | Bare flyte avgårde
Lindstrøm & Prins Thomas:
II
I verdensrommet kan ingen høre deg knise.
Hans-Peter Lindstrøm og Thomas Moen Hermansen, kjent for verdens elektronika-entusiaster som Lindstrøm & Prins Thomas, er internasjonale størrelser innenfor spacediscoen, en sjanger som på sitt beste låter akkurat så luftig, inviterende og tilbakelent som betegnelsen skulle tilsi.
Duoen slapp sitt selvtitulerte debutalbum i 2005, fulgte opp med en remiksversjon to år seinere og har i mellomtiden gitt ut en drøss tolvtommere og remikser sammen og hver for seg.
Med på å stable forventinger i forkant av II er også Lindstrøms mesterlige utgivelse fra i fjor, Where You Go, I Go Too, som høyst fortjent gjorde det skarpt da de norske årslistene skulle knas til i desember.
Det er veldig enkelt å like de to herrenes uanstrengte forhold til harmonisk pop som skjeler i alle retninger, fra det fargesterke syttititallet via tyngre stylet åttitallslyd til lat house som føles akkurat så tidløs som denne musikken vel er i stand til å gjøre.
Det låter organisk og spilt; særlig gitaren har blitt flettet ytterligere inn i prosjektets kjerne og får løfte flere av albumets høydepunkter (”Gudene vet + Snutt”, ”Note I Love You + 100”).
I tillegg låter jo dette som forventet nydelig – et kledelig skjær av grønske har sneket seg innover himmelhvelvingen, med en mer levende og mangefasettert helhet som resultat.
Monotien sniker dog sitt døsige hode innom festen på et par av sporene – ikke minst på ”For en slikk og ingenting”, som i tillegg skjemmes av noen mysiske kneppelyder (eller det mitt eksemplar det er noe i veien med?) – og enkelte av de lengste låtene, som den avsluttende trettenminutteren ”Flue på veggen” ville ikke hatt vondt av å bli trimmet ørlite ned.
Og en låt som den spretne, høyst dansbare og sykelig elegante singelen ”Tirsdagsjam” (som kun slippes enkeltstående – hør den her enn så lenge), ville tilført II en tiltrengt dose vitalitet og variasjon.
Det er likevel svært vanskelig å krangle med et sesongvennlig soundtrack av dette kaliberet, om ikke annet som godlyd i periferien av øregangene idet våren gjør verden vakker igjen.
Også så flott cover, da.
|
|
001103 | train | 5 | music | 19 | 5 | 2,009 | Tre karer med tre grep. Et på tilværelsen, et på melodien og et på oss musikkelskere. | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Glimrende! | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/glimrende | Glimrende!
Tre karer med tre grep.
Et på tilværelsen, et på melodien og et på oss musikkelskere.
Green Day:
21st Century Breakdown
Tre karer med tre grep.
Et på tilværelsen, et på melodien og et på oss musikkelskere.
Den gamle punktrioen Green Day gjenoppfant seg selv med storverket American Idiot i 2004, og opplevde med det sin største kommersielle suksess – så langt.
Fokuset den gang var innstilt mot Bush-administrasjonen, nå går Californiabandet enda mer konseptuelt til verks: på 21st Century Breakdown bevitner vi et amerikansk samfunn i total oppløsning gjennom øynene på det unge paret Christian og Gloria.
Green Days poppunk låter vital som aldri før, og de blenger frem überfengende melodier som skapt for allsang ved store, store arenaer.
Den enorme hiten ”Wake Me Up When September Ends” fra forgjengeren har tydeligvis gitt dem blod på balladetann, noe som vises gjennom låter som ”21 Guns”; den formerlig klistrer tårer til kinnet og hånden til mobiltelefonen og sender millioner av tenåringshjerter i brann ut i verden med tekstlinjen ”nothing’s ever built to last, you’re in ruins”.
The Hives-flørten ”Horseshoes And Handgrenades”, der evigunge Billie Joe Armstrong svinger punkhammeren med ordene ”demolition, self-destruction / what to annihilate?”, er bare en av de mange sterke invitasjonene til denne rockeoperafesten av et album.
Å påpeke deres åpenbare poporientering er som å angripe Napoleon for høyden.
Bandet har en hookteft det ryker av og veksler mellom å gå The Beatles etter sømmene i ”Last Night On Earth” og å gjøre tregrepsrock mangeartet og juicy i ”The Static Age”.
Green Day må være et av de proffeste bandene som opererer i ”politisk rock”-sfæren: de oppleves aldri utspekulerte,.
som for eksempel U2 gjør det.
Bandet omfavner zeitgeist på en måte som virker utilslørt og ekte, og med dét unngår de at deres åpenbare tro på å kunne endre verden rokker ved bandets egenart.
|
001104 | train | 5 | music | 21 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Med pasjon i bunn | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/med-pasjon-i-bunn | Med pasjon i bunn
Passion Pit:
Manners
Passion Pit velter ut av hipster-staffasjen og tryller frem et debutalbum det faktisk går an å bli virkelig glad i.
Man kunne høre utallige überhipp-alarmer gå av under fjorårets CMJ-musikkmaraton i New York da Passion Pit skulle gjøre sin konsert.
Dansegulvet var dekket av høyvannschinos og klarglass-Wayfarers, og konserten ble kurert av kjendisbloggen Brooklynvegan.
Legg til at man ikke så bandet på scenen for bare skjerf og at de har tatt navnet sitt etter en Traci Lords-film fra åttitallet, og pakken er komplett.
Vel, nå skal det altså da vise seg at kvintetten på tross av alt dette er mye mer enn et slags hipsterlappeteppe, for Manners er et album som rører ved ekte følelser, der både lytter og band synes å kose seg mellom riktproduserte discorytmer og refreng som krever allsang og dansefot.
Det er ingen tvil om at kollega Christian Scharning har rett når han kaller dem ”den vårkåte lillebroren til MGMT”:
Passion Pit spiller på de samme følelsene.
Vag åttitallsnostalgi, falsettstyrt vokalist og et svært innholdsrikt, elektronisk lydbilde.
Det siste mesterlig rattet av Chris Zane, der spesielt "Little Secrets" og albumbeste "Kingdom Come" stråler.
Pakken som heter Manners er et rikt, sprettent debutalbum fra et band som muligens ikke har all verdens holdbarhet, men det har blitt en svært lyttverdig kjempefest som ihvertfall varer sommeren gjennom.
|
|
001105 | train | 2 | music | 22 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Andreas Øverland | Funk off! | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/funk-off | Funk off!
Side Brok:
Ekte Menn
Funken styrer Side Brok nedenom og hjem.
Da Side Brok debuterte i '03 med Høge Brelle, og fikk en nesten-hit med låta "1-2-3-fyre" var det mange som ropte om "friskt pust", "alternativt" og ikke minst "artig".
Personlig falt jeg aldri helt for debuten (eller oppfølgeren) til sunnmøringene, mest fordi jeg aldri skjønte om Side Brok var et seriøst musikalsk prosjekt eller en nachspiel-idé som hadde gått for langt.
Dersom noen rettmessig skulle sitte på patentet til den noe udefinerbare sjangeren "dialektrap" ville allikevel Side Brok være et åpenbart valg.
Siden sist er de blitt et par hakk mer soul- og funkbasert enn tidligere, og der sunnmøringene tidligere hadde en viss elektronisk tilnærming til sine egne låter går det stort sett i uinteressant voksen-funk denne gangen.
El-orgler, organiske trommer, snille gitarer, myk bass og en og annen synth.
Oooh-ing her og aaah-ing, der.
Uten at det løfter låtene, for å si det pent.
Bortsett fra "Ord for dagen – derpå" og "Drit å gjer" (som begge innehar et visst potensiale) samt slitsomme "Pow Wow" klarer Ekte Menn aldri å fri seg fra det klamme, litt kvalmende lydbildet en finner igjen på en middels Smuget-konsert.
Hvis du lukker øynene når albumet er på sitt minst tiltalende ("Skjemde"), kan du formelig se for deg et forholdsvis bedritent folkehøyskoleband forsøke å gjenskape Montées demoer til Isle of Now.
Ubehagelig.
Hva selve rappinga angår er det ikke stort å melde siden sist, verken hva angår flows og stemmebruk.
Sjeldent er Torstein
Hyl det største problemet ved låtene, sjeldent løfter han de særlig.
Stort sett er han en rapper som melder ganske hverdagslige, intetsigende ting på en ganske intetsigende måte.
Du skal jobbe hardt for å suges inn i det trivielle tekstuniverset, for å si det slik, selv om herr
Hyl nå og da er småvittig, og har en og annen god observasjon godt gjemt der inne.
Heldigvis er ikke norsk rap på en annen dialekt enn østlandsk særlig oppsiktsvekkende mer, og heldigvis har norsk hip hop har tatt såpass store steg at framover at Side Brok ikke lenger er noe reelt alternativ til noe som helst.
Hvis ikke hadde det nemlig stått fryktelig dårlig til.
|
|
001106 | train | 5 | music | 25 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Den beste filmen du aldri har hørt | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/den-beste-filmen-du-aldri-har-hoert | Den beste filmen du aldri har hørt
Le Corbeau:
Evening Chill / Montréal Of The Mind
Som Le Corbeau blander Øystein Sandsdalen Sonic Youth, fransk film noir og postrock med stor suksess.
Med hovedgeskjeft i Serena-Maneesh og en fortid i undergrunnsfavoritter som The Unmist og Infidels Forever gir han her seg postrocken i vold; Le Corbeaus andrealbum beveger seg hyppig mellom brutal og følsom, stillestående og aggressiv men er alltid visuell og sjelden kjedelig.
Sammen med Sandsdalen på Evening Chill / Montréal Of The Mind finner man mer eller mindre kjente personer rundt Oslos Metronomicon Audio-miljø, som Jørgen Sissyfus, Marius Ergo og Henrik Lie, og i Le Corbeau tar de anledningen til å bevege seg et godt stykke unna deres respektive moderskip.
Bortsett fra Sandsdalens hviskende, sporadiske franske vokal er dette en helinstrumental affære, der Sonic Youthsk monoton gitarhamring og saksofon er vesentlige elementer.
Bandet går elegant fra tung støy (tittelsporets slutt) til lett klimpring ("Hibou") til drivende sumpblues ("Dans La Lumière Du Crepuscule"), og det føles suggererende og originalt.
Evening Chill / Montréal Of The Mind er lydsporet til den beste filmen du aldri har sett: depressiv, dyp, visuell og vakker.
Jeg kommer til å se den ofte.
|
|
001107 | train | 6 | music | 25 | 5 | 2,009 | Grizzly Bear blander enda sterkere harmonier inn i sin allerede utsøkte sakterock. | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Verdens sterkeste bjørn | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/verdens-sterkeste-bjoern | Verdens sterkeste bjørn
Grizzly Bear blander enda sterkere harmonier inn i sin allerede utsøkte sakterock.
Grizzly Bear:
Veckatimest
Grizzly Bear blander enda sterkere harmonier inn i sin allerede utsøkte sakterock; resultatet er en overveldende forløsning av bandets unike potensiale.
For mitt vedkommende skjedde det med Grizzly Bear-gitarist Daniel Rossens Department Of Eagles-album av fjoråret; en slags utenomjordisk følelse av å lytte til noe som er helt nytt, men samtidig svært tilgjengelig.
Denne følelsen ivaretar Rossen, og tar den med seg tilbake til moderbandet.
Sammen med kumpan Ed Droste har han snekret sammen et album der stemning, produksjon, instrumentering og komposisjon passer så godt at bandet aldri har vært så sømløst uimotståelig som nå.
Singelen over er det nærmeste de kommer en radiohit; en slags Beach Boys v2.0 som slurer rundt i hjernen og vokser til en umiddelbar klassiker.
De har allikevel beholdt sine seigere øyeblikk; den vokalharmonistyrte "Dory" og fantastiske "While You Wait For The Others" rusler av gårde i en stemning et sted mellom bryllup og begravelse; melankolsk men solrikt, og det er de solrike øyeblikkene kvartetten nå har tatt enda bedre vare på enn på forgjengeren Yellow House.
En vakrere blanding av saktegående rock, folk og en slags organisk ambient kan jeg vanskeligere forestille meg.
Veckatimest er en ruvende kjempe i indierockskogen, der hver låt synes å ha sitt eget univers.
Et av verdens mest spennende band ble akkurat i dette øyeblikk også et av verdens beste.
|
001108 | train | 4 | music | 27 | 5 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Utvidelse av kampsonen | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/utvidelse-av-kampsonen | Utvidelse av kampsonen
Iggy Pop:
Préliminaires
Iggy gir seg fransk misantropi, skramlete New Orleans-jazz, slesk Gainsbourg-lounge og en hel masse annet i vold – med overraskende stort hell.
Jeg var på nippet til å gi opp James Osterberg for godt etter det frastøtende Stooges-comebacket The Weirdness (2007), et på alle måter stivt og meningsløst forsøk på å sparke liv i det som en gang var verdens mest hardtslående, innflytelsesrike og trolig også beste rock n’roll-band.
Verst av alt var Iggy Pops usedvanlig pillråtne tekster og slumsete avlevering; i sum en sliten parodi på villmannen som i sin tid klorte, beit og sparket musikkens pandemonium til blods, for så å ejakulere i sårene.
Det er derfor en lettelse å slå fast at 62-åringen fortsatt er i stand til å forvalte andre – og i 2009 langt mer mer troverdige – sider ved sin kunstneriske legning.
På Préliminaires, etter eget sigende like deler inspirert av franskmannen Michel Houellebecqs roman Muligheten av en øy og Louis Armstrong – er det en smartere, inderligere og til syvende og sist modigere Iggy som stikker hodet fram gjennom disse tolv varierte, men konsistente og skumringsvennlige sporene.
Her røres det ved Tom Waits-skrammel (”King Of The Dogs”), gainsbourgsk crooner-jazz (”Les Feuilles Mortes”) og subtil, bakstikkvennlig elektrofunk (”Party Time”) – det føles like fullt enhetlig og intuitivt kledelig.
”Nice To Be Dead” ville vært den soleklart beste låten på The Weirdness, mens den smellvakre strykertristessen ”Spanish Coast” stikker seg ut som albumets beste spor.
Mot slutten av skiva taper momentumet seg – ”He’s Dead/She’s Alive” er akustisk folkblues det finnes mange i verden som fikser bedre enn Iggy Pop, ”She’s A Business” gamper seg av gårde uten egentlig å ville noe sted og reprisen av ”Les Feuilles Mortes” er et unødvendig og billig grep.
Dette til tross:
Préliminaires er en vital, romantisk og rik plate fra en artist som – idet han senket de senete skuldrene – brått ble relevant igjen.
|
|
001109 | train | 4 | music | 28 | 5 | 2,009 | Lydverket anmelder Rybak | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Best med fele | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/best-med-fele | Best med fele
Lydverket anmelder Rybak
Alexander Rybak:
Fairytales
Det var en gang en spellemann som drømte om alle de søte jentene.
Han lagde flere enkle sanger om dem.
På vei ut i verden for å freiste lykka, traff Alexander Askeladd først fristelsen til å synge hjerte-smertelig.
Men før følelsene kvalte stemmen helt, tok han opp fela og spilte så det suste i granene og alle svaiet med.
Reddet!
Så møtte han ordene: det gikk ikke likere enn at banale bilder tårnet seg opp for gutten.
Han hadde plukket opp alle rim han kunne finne på "girl", og det så stygt ut da disse fikk selskap av en delfin i teksten.
Men Askeladden huska hva som hadde redda ham sist, og fikk igjen buen til å synge.
Å, det låt så gildt!
Så delte stien seg, og den breieste veien ledet mot ei jettegryte der folkeskatten «Vårsøg» simret innbydende.
Men etter å ha plaska rundt i denne gryta, ble han litt vel softis.
Allikevel visste han igjen råd:
Ingen kan stå i mot fela!
Og til feletemaet fant han et allsangrefreng, et kor i gladmoll, som vant hele kongeriket.
Alexander Rybak har laget gode låter - og klart å få med noe av sin spesielle sceneenergi over på plate.
Snipp snapp.. ja, dere skjønner:
Eventyret om Alexander Rybak har bare såvidt begynt.
Det beviser han, tross banaliteter, med denne debutplata.
|
001110 | train | 5 | music | 2 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | Jag trivs bäst i öppna landskap | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/jag-trivs-bast-i-oppna-landskap | Jag trivs bäst i öppna landskap
The Field – Yesterday And Today
The Field tar med stort hell et rolig steg videre.
På sitt andre album Yesterday And Today varslet svenske Axel Willner tidlig et mer organisk lydbilde enn man fant på From Here We Go Sublime – debutplaten fra 2007 som introduserte svensken for langt flere enn de innvidde få som vanligvis tråler platebutikkenes minimal techno-seksjoner.
Suksessen med debuten kom trolig bardust på Willner selv, for hans musikk krever tålmodighet og oppmerksomhet, noe få artister tør be om i disse dager.
Norge er for så vidt et unntak med våre anerkjente (la oss våge å kalle det det) space disco-artister, men la meg påminne om blogg-generasjonens favoritter: Girl Talk, Justice, A-Trak, Digitalism og de mange andre som med stor hyppighet leverer ifra seg smellkomprimerte snutter som vil forferdelig mye på kort tid.
Denne, kall det grådigheten, finner man ikke i The Fields musikk, og fint er det.
For Willners langstrakte og ofte kvarterlange passasjer maner både til tankevandring og fullt fokus, alt etter hvilken sinnstemning man er i.
Elementene er sparsommelige; myke trommebeats (med unntak av tittelsporet der Battles-trommeslager John Stanier gjester), luftige vokal-looper, dronete synthpad-er og pulserende basslinjer kan på papiret vitne om cheesy 90-talls-house, men The Field styrer med hell unna pastisjene med det resultat at musikken i stedet høres ektefølt ut.
De allerede nevnte nye organiske innslagene er tilstede, men i langt mindre grad enn forventet.
Elementene oppfattes mer enn noe annet som et naturlig tilskudd til Willners allerede åpne lydlandskap, og ønsket om å fornye seg bør som i de fleste andre tilfeller utelukkende applauderes.
Yesterday And Today kan ved første lytt misforstås som en noe anonym ambient techno-plate, for den er ikke perfekt i alle sine 60 minutter, men svenskens krav om din oppmerksomhet betaler seg til slutt.
Gir du denne platen litt tid vil den nemlig åpenbare seg som et fint soundtrack til strålende sommerdager- og ikke minst, sene sommernetter.
|
|
001111 | train | 3 | music | 3 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Ikke mer enn ålreit | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ikke-mer-enn-alreit | Ikke mer enn ålreit
Eels: Hombre Lobo
Eels forsøker å sparke nytt liv i en karriere som har gått loddrett nedover i åtte år.
Lykkes glimtvis.
Det var med Souljacker (2001) at Mark Everett bestemte seg for å legge vekk den lekenheten som hadde tøet opp hans bitre-men-oppstemte pop, og heller gå inn for fulltidsdyrking av ansiktsbehåring og generell surhet.
Denne ensrettede sytingen fortsatte med Shootenanny!, og all godvilje han hadde bygget opp via smått geniale singler som ”Cancer For The Cure”, ”Novocaine For The Soul” og det så godt som plettfrie albumet Daisies Of The Galaxy ebbet ut.
Etter disse og det bedrøvelig langtekkelige Blinking Lights And Other Revelations er det tendenser til noe av den gamle nerven på Hombre Lobo, men disse blir kjapt overskygget av næringsfattig bitterhet og en del åpenbare stjelinger fra egne hits.
Lyspunktene her er ”Lilac Breeze”, en kjapp, twiste-vennlig sommerlåt der Everett trosser sine egne deppegitarer, og myke ”All The Beautiful Things”, som på mange måter er oppfølgeren til Daisies-høydepunkt ”Mr. E’s Beautiful Blues”.
Utover dette er albumet uinspirerende platt, og det er trist å høre hvordan han lugger melodier fra seg selv; eksempelvis tar ”What’s A Fella Gotta
Do” fra ”Cancer For The Cure” og ”The Longing” er skrekkelig lik ”Beautiful Freak”.
Hombre Lobo har undertittelen 12 Songs Of Desire, men den største attråen den vekker hos meg er trangen til å slå av og gå ut i solen.
Det er da for så vidt også noe.
|
|
001112 | train | 4 | music | 3 | 6 | 2,009 | Den depressive fyren er forduftet, tilbake står en animert Busta Rhymes full av piss. | nb | p3 | Andreas Øverland | Utvannet drittprat | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/utvannet-drittprat | Utvannet drittprat
Den depressive fyren er forduftet, tilbake står en animert Busta Rhymes full av piss.
Busta Rhymes:
Back On My B.S.
Busta Rhymes er nær.
Nok en gang.
La oss ta det første først:
Busta Rhymes er og blir en blodtight rapper.
Live, så vel som på skive, tilhører det de virkelige sjeldenhetene at New York-helten legger dårlige vers.
Hvor godt et Busta-album blir, handler altså i stor grad om hvilke produksjoner han velger seg ut, og hvor vellykkede selve låtene blir- den drøye timen han har til rådighet.
Og der han sist viste oss en bitter, dyster og tidvis livslei side av seg selv på forholdsvis helstøpte The Big Bang, er han denne gangen (som den nye albumtittelen insinuerer) et par hakk lystigere.
Den depressive fyren er forduftet, tilbake står en animert Busta Rhymes full av piss.
Hvilket stort sett har blitt et hyggelig gjensyn.
Etter en passe fjollete intro kjører han nemlig løpet fullt ut fra starten av.
Fra det deilige åpningssporet "Wheel of Fortune" til disco-new-wave-klubblåta "Make The World Go Round" har du fundamentet til et virkelig godt album.
Den Neptunes-produserte, ragga-influerte "Kill Dem" er et av Back On My B.S.'' (og rap anno 2009s) desiderte høydepunkt, hvor Busta drar på patois-style.
Danjas produksjon på "Shoot For The Moon" er et storhetsøyeblikk, og "Respect My Conglomerate" ganske så ålreit, med solide vers av Jadakiss og Lil'Wayne.
I tillegg har du den solide klubbhit-en "Arab Money", og versene på "Give 'Em What They Askin' For" er nesten verdt skiva alene.
Så var det dette aberet da, som ser ut til å bli Hr. Rhymes' store ankepunkt når karrieren skal oppsummeres.
Busta sliter med albumformatet, og har stort sett gjort det gjennom hele karrieren.
Så også nå.
Litt over midtveis er Busta nær ved å gå seg helt bort.
"We Miss You" med Akon ligger godt under resten av albumets standard.
Jelly Roll-produserte "Sugar" er en rett ut drittkjip damelåt, og "du-kan-få-til-alt-du-vil-i-verden-bare-du-ønsker-det-hardt-nok"-klisjéen "Don't Believe 'Em" er tekstmessig altfor banal til at det er noe særlig å skrive hjem om.
Sammen med et par litt dvaske filler-låter ("We Want In", "We Miss You"), klarer han rett og slett ikke å holde det gående gjennom en time.
Back
On My B.S har potensialet til knallsterkt album, hvor Busta ser ut til å ha funnet seg selv på nytt som en funny fyr.
Dessverre holder det ikke helt hjem denne gangen heller.
Ti-spors-album med knallhard executive produsent, anyone?
|
001113 | train | 4 | music | 4 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Bølger som bryter for tidlig | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/bolger-som-bryter-for-tidlig | Bølger som bryter for tidlig
Wavves:
Wavvves
Bråkepop, eller shitgaze, som sjangeren også så pinlig heter, er den klareste musikalske trenden blant det man sikkert kan kalle ”indie” nå til dags.
Her snakker vi poppunk pakket inn i overdrevne mengder støy, og der lydkvaliteten stiller milevis tilbake i prioriteringskøen.
En slags utstudert DIY, om du vil, og Wavves deler skjebne med mange av sine medsjangrende her: et godt potensiale, men en bråmoden utvikling og utgivelseskåthet.
Så langt er det No Ages fantastiske album av fjoråret, kanadiske Japandroids og sterkt undervurderte Nodzzz som virkelig har fått ut potensialet (i andre enden av skalaen finner vi Ohio-bandet Times New Viking, som er omtrent umulig å lytte til i mer enn tyve sekunder av gangen).
Wavves er Californias Nathan Williams, og Wavvves er hans andre album på like mange år, og selv om fort-unnagjort er en viktig del av denne estetikken, er dette (som debuten med én v mindre i navnet) en utgivelse som hadde hatt godt av noe mer modning: her får pop-perlene i for stor grad selskap av låter som forblir på skissestadiet.
På sitt beste er dette genialt, og dette er i de øyeblikkene der Williams blander mye surf inn i diskanten.
Det er ”To The Dregs”, ”So Bored” og ”California Goths” som best fanger Williams’ potensiale.
Selv om Wavvves kun varer en halvtime, virker den allikevel å være ti minutter for lang.
Wavves hadde hatt godt av å haste litt saktere med innspillingene, og etter hans mye om-bloggede scenesammenbrudd på Primavera Sound og påfølgende avlysning av Europaturnéen, kan han ta seg tid til det.
|
|
001114 | train | 6 | music | 5 | 6 | 2,009 | Lydverkets anmelder triller en sekser til Dirty Projectors. | nb | p3 | Marius Asp | Lopper i blodet | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/lopper-i-blodet | Lopper i blodet
Lydverkets anmelder triller en sekser til Dirty Projectors.
Dirty Projectors:
Bitte Orca
David Longstreth strekker popbegrepet i alle tenkelige og utenkelige retninger – med et forbløffende rikt resultat.
Tross en karriere som nå strekker seg over sju år og seks album, blinket David Longstreth og hans Dirty Projectors for alvor på verdens indie-radar med flotte Rise Above (2007) – kuriøst nok en rekonstruksjon av Black Flag-bautaen Damaged, etter hukommelsen.
Den styggvakre, hasardiøse melodiføringen og fragmenterte rytmikken borget for en rekke fascinerende enkeltøyeblikk, men en gryende hodepine og fornemmelsen av å drukne i et hav av uforløste ideer var aldri langt unna.
Med Bitte Orca – ikke spør, jeg aner virkelig ikke – er slike barnesykdommer ristet av for godt.
Særpreget er imidlertid intakt:
Forestill deg, om du orker, at Led Zeppelin og Talking Heads har slått seg sammen til ett band, dirigert av en frådende Richard Wagner, med boblende nigeriansk highlife, plukkfingra sekstitallsfolk, polert r&b og disig elektronika på repertoaret.
Et urimelig tankesprang, ja visst, men samtidig en pekepinn på hvilke krefter som er i sving her.
Det er uråd å skulle sile ut de mange (og til dels motstridende) melodiske, rytmiske og rent lydmessige referansene som lurer i hjertet av disse ni låtene.
Det er heller ikke noe poeng:
Dirty Projectors’ skrubbsultne, elastiske tapning av rock minner uansett ikke om noe annet du får høre på en stund.
”Stillness Is The Move” er pur soul for reiser i verdensrommet, og trolig årets sterkeste singel hittil, ikke minst takket være den frakoblede, kjølige kvaliteten til vokalist Amber Coffman.
Longstreth lar også Angel Deridoorian slippe til som solovokalist på den gjennomvakre ”Two Doves”, et bittersøtt bensinbål på bandets Tin Pan Alley-kompleks.
Skyggen av størrelser som David Byrne og King Sunny Ade faller kledelig over intenst vellykkede sanger som ”Temecula Sunrise”, ”No Intention” og ”Remade Horizon” – dette er musikk som kjæler, kiler og brått rykker til; lyden av lopper i blodet og følelsen av et lykkelig feberslør over øynene.
Noe har skjedd med den beste indierocken de siste årene.
En klar dreining mot tilgjengeliggjøring av uttrykk, utadvendthet og presisjon har funnet sted, parallelt med en ny utforskertrang og varhet for musikk utenfor den alternative musikkens gjennomknullede kanon.
Dette gir seg utslag i en sjanger som er forvirret i ordets beste mening, fordi den ikke har noe valg – den er i sin natur rastløs, sammensatt, tidløs, global og tilgjengelig.
Animal Collectives Merriweather Post Pavillion har så langt vært årets fremste eksponent for dette skiftet.
Bitte Orca er en skarp utfordrer, for å si det forsiktig.
Kort oppsummert:
Dette er platen band som Yeasayer og Vampire Weekend må finne seg i å bli målt opp mot når de slipper sine respektive oppfølgere.
Jeg kan bare ønske lykke til.
Bitte Orca slippes mandag 8. juni, men kan høres her allerede nå.
Dirty Projectors spiller på Øyafestivalen i Oslo lørdag 15. august.
|
001115 | train | 4 | music | 6 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | Et lys i katedralen | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/et-lys-i-katedralen | Et lys i katedralen
Sunn O))):
Monoliths & Dimensions
Sunn O))) (uttales Sun) hadde sin fødsel allerede tidlig på 90-tallet, den gang som en hyllest til en av drone/doomrockens mest innflytelsesrike aktører, nemlig Earth – et Seattle-band som ved hjelp av sine kraftige Sunn-forsterkere og nedstemte gitarstrenger maktet å skape en altoverskyggende lyd.
Earths hjerte har alltid vært Dylan Carlson, en mann med en svakhet for både våpen og heroin, men som de siste årene har gjort bot med sin narkotikaavhengighet og samtidig løftet blikket mot langt mindre forvrengt musikk.
Vakre og krystallklare gitarlinjer i møte med estetiske låttitler, der det assosieres både til forlatte observatorier og de store, øde områdene som utgjør brorparten av USAs vidstrakte land.
Dette resulterte i en forbløffende sømløs og innbydende helhet som beviste at selv uro kan kle en ny drakt.
Sunn O))), derimot, har etter flere år som konstellasjon heller valgt å fordype seg i støyen.
Både i studio og på scenen, der deres vegg av forsterkere i samspill med Moog-synthers pulsbasslinjer og tidvise vokalinnslag har resultert i ristende konsertlokaler og sandblåste ørekanaler for deres etter hvert mange tilhengere.Bandets kjerne, Stephen O’Malley og Greg Anderson, har i tillegg trykket hardt på mytologiknappen, der de har ikledd seg munkedrakter og posert ved monumentale historiske byggverk.
Samtidig har duoen maktet å intellektualisere sin egen musikk og sitt konsept så grundig at det har blitt nærmest umulig å arrestere dem.
For som så ofte med abstrakt musikk er du enten med på det eller ikke, og skulle du velge å ikke være med på det så ”forstår” du det heller ikke.
Trolig en komfortabel posisjon å være i for artistene selv, men likeså en påstand som ikke medfører riktighet.
Dette er ingen kunstinnstallasjon og jeg heter ikke Tommy Olsson, og som et album i cd-format må Monoliths & Dimensions også tåle å bli omtalt som et.
O’Malley og Anderson har selv kalt dette sitt mesterverk – en plate der toneartene er mer komplekse og de musikalske virkemidlene langt mer varierte enn før.
Og mye er faktisk nytt på deres syvende album, for med innslag av både kor, stryk, harpe, blås og ikke minst perkussive elementer har de til en viss grad klart å fornye seg selv.
Med på albumets fire spor – ”Aghartha”, ”Big Church”, ”Hunting & Gathering (Cydonia)” og avslutningssporet “Alice” – har vi den ungarske black metal-improvisatøren Attila Csihar, kjent fra blant annet Mayhem.
Med sin tydelig ungarske engelskuttale fremfører han dunkle tekster med dyp røst over sirkelvise gitarakkorder og innslag av (kall det) symfoniske elementer.
På sitt beste forfriskende og skremmende, på sitt verste farlig nære parodien.
Det er først på avslutningssporet ”Alice” at Sunn O))) kanskje for første gang evner å bli noe mer enn sitt stilstudie i monotoni og lydkraft.
Mentor Dylan Carlson bidrar med sakrale toner fra sin Fender Telecaster og tilfører en sårt tiltrengt andre dimensjon.
Det føles trolig dristig for de involverte med alle disse nye virkemidlene, men for lytteren blir det et sårt tiltrengt lysglimt i den mørke katedralen de så lenge har holdt hus i.
Sunn O))) har muligens rett i sin påstand om at dette er deres beste album, men de beviser samtidig noe annet:
De makter ennå ikke å være på nivå med sine inspirasjonskilder, og skal de være det må det søkes annensteds etter ideer også.
|
|
001116 | train | 4 | music | 7 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | 1000 liter sprit og 2 millioner sigg senere… | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/1000-liter-sprit | 1000 liter sprit og 2 millioner sigg senere…
Rancid
- Let The Dominoes Fall
Det er fremdeles liv i punkebikkja Rancid.
Jeg husker det som det var i går – året var 1995 og Rancid sto på Rockefeller og pøste ut låtene fra sine 3 første album foran 1200 svette, dansende mennesker i alle aldre.
De låt som et slemmere The Clash, de oste av nachspiel, spy og moro og det fantes egentlig ingen gode grunner til å mislike de fire karene fra Albany, California.
Bak tatoveringer, nagler og skinnjakker maktet de å kverne ut den ene punkdiamanten etter den andre og representerte sammen med band som Green Day, NOFX og The Offspring (fysjameg) min generasjons stadionpunk.
Men mye har skjedd siden den gang, for alle involverte.
Rancid-medlemmene på sin side har gått igjennom alt fra avrusning og såre samlivsbrudd til å miste nøkkelmedlemmer, mens jeg rukket å bli 14 år eldre og oppdaget at verden består av mer enn punk og hardcore.
Med det sagt var det ikke mange ukene siden en god venn børstet støv av deres …And Out Come The Wolves fra ’95, og jeg kunne med glede konstantere at platen fremdeles var full av slagkraft og popteft .
I 2009 har Tim Armstrong rukket å blitt 42 år gammel, hans makker Lars Frederiksen 37 og det er ikke med like stor tiltro jeg setter på deres album nummer syv.
Heldigvis høres det bedre ut enn forventet; den hardere lyden de leflet med på det selvtitulerte albumet fra 2000 er borte, og nok en gang hyller de seg selv, sin religion (punkrock) og sitt publikum - med allsang og skåling.
Blant albumets 19 (!) låter finnes flere høydepunkt – åpneren ”East Bay Night”, inspirerte ”Last One To Die”, turné-hyllesten “Highway”, den poppete ”New Orleans” og Sandinista-aktige ”That's Just The Way It Is Now” er noen av dem.
Men platen har flere svakheter
- Tydelige aldringstegn og en graverende mangel på selvsensur er noen av dem.
Man blir utslitt av19 låter på 45 minutter, spesielt når én tredjedel av låtene aldri burde forlatt øvingslokalet (hvor var produsent Brett Gurewitz i den prosessen?).
Banjoballaden ”Civilian Ways” er mer trist enn den er fin, ”L.A. River” er tullete innstendig og ska-ndalen "Liberty And Freedom” en låt de trolig lagde i søvne.
Likevel er Let The Dominoes Fall et gledelig gjenhør med gamle helter, og kommer de tilbake til Oslo drar jeg mer enn gjerne på konsert og gjenopplever gammel gnist.
|
|
001117 | train | 1 | music | 8 | 6 | 2,009 | Erik og Kriss får hard medfart av vår anmelder | nb | p3 | Andreas Øverland | Sataniske Vers | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/sataniske-vers | Sataniske Vers
Erik og Kriss får hard medfart av vår anmelder
Erik
Og Kriss:
Tabu
Banalitetens voktere er tilbake.
Mer forslitte og hjelpesløse enn noengang.
Så, hva er annerledes siden vi sist hørte noe fra gladgutta fra Bærum?
Vel.
Tabu er hakket mer organisk enn Verden Vil Bedras, og med visse variasjoner og forbedringer hva angår flow og stemmebruk.
Muligens har gutta lagt litt arbeid ned i å gjøre rappinga bedre, og det er vel bare rett og rimelig å nevne at det faktisk høres her og der.
Hva har ikke forandret seg siden sist?
Det meste annet.
Tabu er nemlig, som Verden Vil Bedras, strengt tatt lite annet enn en tilfeldig samlet rekkefølge av fullstendig verdiløse låter.
Det mest slående er guttas fullstendige mangel på egenskaper som teksforfattere, som faktisk er hakket verre enn sist.
Om mulig.
Flesteparten av albumets tekster er i beste fall håpløst banale (selv til norsk rap å være), i verste fall direkte grusomme.
Det florerer i (svært lite poetiske) poetiske omskrivninger, platte tekstlinjer basert på ordtak og klisjeer, elendige punchlines og uinteressante, til tider svært generelle hverdagsbetraktninger.
At noen som vil leve av det norske språket skriver så ufattelig dårlig må vel kunne kalles ambisiøse, for å si det pent.
La oss eksempelvis ta for oss fjerdesporet «Borte Bra» - sannsynligvis den kjedeligste og minst velskrevne teksten lagt på en norsk rap-skive noensinne; "Nå med eget sted å bo/har jo leid i fem år snart/nesten ikke til å tro/de sier borte er bra, men hjemme er visst bedre/og med flere hjem lar livet seg lettere leve".
Legg til en produksjon drevet av kassegitar og overkommuniserende synth-føleri og du har et musikalsk vakuum i hende.
"Rundt Fingeren" minner mest om en damenes tale hentet fra et juleball i første gym., hvor den oppbrukte "jenter bruker så lang tid på badet, men jaggu er vi ikke glad i dem likevel"-klisjeen brettes ut til det pinlige over nok en leirbål-klimprende, motstandløs gitarproduksjon.
Kor-refrenget i "Hverdagshelt" (forøvrig basert på nok en eksepsjonell triviell betraktning om hyggelige folk som hjelper dem å flytte og pusse opp o.l.), er så overkill at dersom dette hadde vært mitt første møte med Erik Og Kriss ville jeg trodd det var en parodi, eller gjort på kødd.
Det er det altså (sannsynligvis) ikke.
Låter som "Du
Og Jeg" med linjer som "jeg skulle løfta deg som du kunne sveve/svingt deg rundt/tatt deg imot i min neve" gjør ikke ståa bedre, og den teite naturalistiske storytellingteksten om en megler som dør i Slottsparken på (platas beste spor rent produksjonsmessig) "Slår Sprekker", er legendarisk dårlig.
Distingverthet, antydningens kunst, fintfølelse?
Ikke det, nei.
Talende nok blir ikke Tabu engang ufrivillig festlig i slike stunder.
Istedet høres det hele bare ut som en tafatt blanding av trist og kynisk, stusselig og utspekulert, og ikke minst kjedelig.
La oss være frekke nok til å kalle tittellåta et nøkkelkutt, og gå i dialog med den.
Her påstår Erik Og Kriss at de er like tabu "som en homofil prest" (jaha?
Finnes det ikke flust av de?), fordi det er feil for slike som meg "å like det alle liker".
De påstår at grunnen til at de får dårlige karakter av anmeldere er et utslag av elitisme, og at Erik og Kriss er som Pizza Grandiosa – hatet av kritikerne, men elsket av folket.
Vel.
Å være elsket av folket er vel en mild overdrivelse for en gruppe som tross alt ikke er nær MadCon, Alexander Rybak eller Ole Ivars i salgstall og popularitet.
Å deretter hevde at denne påståtte folkets elsk er grunnen til at de ikke er godt likt blant anmeldere og det generelle hip-hop-publikummet, er strengt tatt feil vekting av årsaksforhold.
Grunnen til at de ikke likes av folk som liker musikk, bunner ned til et eneste aspekt: – mangelen på egenskapene de besitter: som tekstforfattere, låtskrivere og produsenter.
Så enkelt kan det altså være.
|
001118 | train | 5 | music | 8 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Rører i bråkebøtta | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/rorer-i-brakebotta | Rører i bråkebøtta
Sonic Youth:
The Eternal
Med The Eternal vekker Sonic Youth for alvor sin punkvitalitet opp fra dvalen.
Gjennom en forbløffende standard over hele 2000-tallet (Murray Street, Sonic Nurse, Rather Ripped) låter de fortsatt, nesten tredve år etter de debuterte, som et av de mest aktuelle rockbandene vi har.
Med The Eternal kanskje enda mer enn på lenge, når de nå graver frem en type konsis punkstyrke man først og fremst må tilbake til nittitallshøydepunktet Dirty for å finne maken til.
De har blitt forsterket med bassist Mark Ibold fra skrangleheltene Pavement som fastmedlem til dette albumet, og man kan gjenkjenne hans grep på albumhøydepunkt som "Thunderclap For Bobby Pyn" og "Calming The Snake"- begge kjappe, snerrende og befriende korte punkperler, der henholdvis Thurston Moore og Kim Gordon narkogauler som bare de kan.
Herlig er også samspillet dem mellom på den noe lengre frekkasen "Anti-Orgasm", som lirker seg inn med sine (til The Eternal å være) lange seks minutter mellom de kjappe "Leaky Lifeboat For Gregory Corso" og singelen "Sacred Trickster" (nedenfor sett i en liveversjon for pitchfork.tv).
The Eternal er det barskeste, minst utsvevende Sonic Youth-albumet på minst ti år, og med en imponerende evne til å finne nye irrganger innen sin egen sound og en vilje til å være konsis og nådeløs, føles dette alt annet enn stillestående.
Oppsiktsvekkende bra.
|
|
001119 | train | 5 | music | 8 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | En rød tråd i treningsdrakten | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/en-rod-trad-i-treningsdrakten | En rød tråd i treningsdrakten
Datarock:
Red
Datarock har tatt seg god tid før slippet av "det vanskelige andrealbumet".
Det har de gjort rett i.
Datarock Datarock (2005) var et av de muntreste norske debutalbumene på 2000-tallet, og det er like gledelig å merke seg at når de nå skal følge opp, så blir ikke dette gjort ved å forsøke å krampeaktig gjenta gamle hits.
Der førsteplaten var mest som en singelsamling å regne, fremstår Red som et mer helstøpt album; det er mindre fragmentert lydmessig, velprodusert, skynder seg langsomt og anført av en Fredrik Saroea som tør å bryte opp discohit-kavalkaden med å utforske andre terreng.
Alt dette med stort hell.
Det er uten tvil førstesingel "Give It Up" som i størst grad høres ut som Datarock Datarock, og det er også den som i albumsettingen føles flatest.
Derimot står det en mengde andre Saroea-karakteristiske discopunkhits i kø, da spesielt "The Pretender", tungt Talking Heads-siterende "True Stories" og "Back In The Seventies".
Til tross for tykke lag med referanser (Molly Ringwald, Cutting Crew, David Bowie++), åpningslåten "The Blog" og dette evige "rød treningsdrakt"-maset fremstår Red allikevel som et album som ikke desperat forsøker å klamre seg til en gimmick eller tidsånd.
Datarock har vokst som band og som låtskrivere, og i tillegg til nevnte blinkskudd står albumbeste "Amarillion" og den noe pussige, men svært sjarmerende, smørsang-aktige avslutteren "New Days Dawn" som vitnesprov på et band som har vokst på suksessen og tatt seg såpass god tid på denne oppfølgeren at det vil tåle tidens tann bedre enn den allerede klassiske debuten.
|
|
001120 | train | 4 | music | 10 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Mørk og oppløftende | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/m%c3%b8rk-og-oppl%c3%b8ftende | Mørk og oppløftende
Lukas Kasha:
Revelations
Lukas Kasha har mye som andre band burde hatt.
Deler av Revelations viser at seksmannsbandet har låtteften Surferosa gikk glipp av og ballene Superfamily kunne hatt.
Med filharmoniske forventninger og et spent lydlerret vil jeg gjerne at Lukas Kasha skal eksplodere, få meg til å fly, eller i alle fall danse.
Det får de innimellom til.
"Feel It" er et vellykket glam-ete eksempel, med stor variasjon: frekk "Winter Games"-piano-flørt opp mot korharmonier - og elektroen står etterhvert i taket.
Nesten helikoptertur - men på den rette sida av skamløst!
De to påfølgende spora, "Black Silhouettes" og "Revelations" er også hele, gode låter.
Sistnevnte er faktisk stemningslåta Depeche Mode bør ønske seg ungdom nok til å begå (det klarer de selvsagt ikke i 2009, og ros til Lukas Kasha for å utfordrere mesterne).
Både produksjon, vokal- og instrumentalleveransene lover at dette er et band som veit hva de vil levere - antakelig fordi de har spilt mye sammen.
Den gode produksjonen og det sterke spennet i lydbildet skaper imidlertid forventning om flere kraftfulle melodier- flere "Love Abuse"-s, om du vil- som sitter shmock limt fast i hjernen når plata er over.
Flere av låtene her kunne trengt mer klister, noe som ville ha gitt albumet en følelse av helhet.
Revelations er en oppløftende, men ikke fullendt, opplevelse.
|
|
001121 | train | 2 | music | 11 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Krampe ved reisens slutt | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/krampe-ved-reisens-slutt | Krampe ved reisens slutt
The Black Eyed Peas: The E.N.D.
Et par ålreite melodilinjer redder The Black Eyed Peas fra full skandale.
På "Meet Me Half Way" og "Alive" synger Fergie godt, og de stiller effektmaskineriet inn på medium.
Men så klarer ikke Fergie å holde den IRRITERENDE halvrappinga si tilbake, og den ødelegger stemninga flere ganger.
Hun er forsåvidt i synk med de andre bønnene, som heller ikke sparer på noen virkemidler.
På The E.N.D. (The Energy Never Dies) makses alt av nød-ordspill ("2-thousand-and-late"), lydmalende ord (boom! pow!), alternative verdier ("energien forsvinner ikke når du dør, den bare går over i en ny sjel") og forsøkssosiologi.
Mer om dét seinere.
Musikalsk pøser de på med reggaetonrytmer, taktskifter, Daft Punk-overlevninger (hei, selv Ed Banger har kommet seg ut av 2008, dere "2-thousand-and-laters"!), R'n'B-klisjéer, vokalonani og hver eneste hiphopeffekt som har vært på hitlistene de siste 5 åra.
Ikke bare autotune-inflasjon, men autotune og opp-pitch samtidig!
For et mas, denne musikalske insisteringa:
Det er fest, og den stopper aldri!
Platas nest mest slitsomme:
"Party all the time", bedyrer både i tekst og produksjon at bare du pumper på, vil alle tro at du har det gøy og deilig.
Høres mer ut som doping enn livsglede for meg.
Der Black Eyed Peas før kunne smelte et skeptisk sinn fordi det iallefall hørtes ut som om de hadde gøy, er det lite smittende varme her.
Aller verst går det når rockegitarer, pressa vokal og denne sosiologien kombineres på "Now Generation".
Hva er dette???
Ei analyse av Facebook-generasjonen?
I ei låt ufint pressa inn i tradisjonen etter "I want my MTV" og "We Didn't Start the Fire"??
More is more, lizm?
Noen må bare lære seg at more sometimes is way too much.
|
|
001122 | train | 5 | music | 11 | 6 | 2,009 | Neil Young skuffet ikke lydverkets anmelder. | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | Gamlefar leverte | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/gamlefar-leverte | Gamlefar leverte
Neil Young skuffet ikke lydverkets anmelder.
Neil Young & His Electric Band
Neil Young kom og ga folket det de ville ha.
Hvem skulle trodd det kunne gjøres med stil?
Det var duket for en pangåpning på årets Norwegian Wood denne torsdagskvelden i Oslo, da Neil Young – trolig både festivalledelsen og festivalens mest trofaste tilhengeres aller kjæreste artist - inviterte til en helaften med velkjente toner fra sin enorme katalog.
Under en overraskende skyfri himmel i hovedstadens elskede folkebad strømmet alt fra fotballspillere til tv- og musikkpersonligheter til, samt rundt regnet 7800 andre, fulle av forventning.
Men vi har blitt skuffet på Norwegian Wood før, være det av en potte sur Lou Reed eller som i 2005 – da Neil Youngs gamle svirebrøde i Crosby, Stills & Nash hadde som oppgave å med teft skulle plukke fra sin bugnende samling låter for så å fremføre det på stilfullt vis.
På tross av en udiskutabel sjarm klarte trioen å rote seg vekk med hjelp av et backingband som minnet mer om noe man kunne se på danskebåten enn verdige forvaltere av storhet, for ikke å snakke om de sure innslagene fra Stephen Stills brokete solokarriere.
Noe lutrygget gikk vi hjem derifra.
”De har nok mistet det”, var konklusjonen.
Neil Young viser heldigvis ingen slike aldringstegn.
Han tusler opp på scenen og fremfører sine mer neddempede låter med ro.
Lav lyd skjemmer opplevelsen noe, men det går straks opp for en at dette er et grep tatt med tanke på hva som senere skal komme.
Hans rutinerte band er nå på scenen og ”Heart Of Gold” vekker entusiasme – folk heiser armene til værs og publikummeren bak meg ringer faren sin for å fortelle at glad han er i han.
Evigunge (på tross av hårtapet) Young begynner å få farge i kinnene.
Etter dette kommer en hitparade verdig en tv-annonsert ”Greatest Hits”-samling, dog uten følelsen av gammelmodig resignasjon.
Neil Young tar oppgaven sin seriøst, med visshet om at kvelden ikke handler om voksenopplæring i mindre kjent materiale, for folk er sugne på fest.
Det er også Neil Young.
Når hans to meter høye forsterker mot slutten av konserten vrir og vrenger seg i gitarsoloer under pub-klassikeren ”Rocking In The Free World” er alle oppmøtte lykkelige, selv etter syvende (!) repetisjon av refrenget.
Det suser av allsang i det gressbelagte amfiet og de mange gråvaskede Neil Young-skjortene er endelig svarte igjen.
Med hjelp et halvt tonn gammelt utstyr som kan erigere selv den bitreste indierocker underholder Neil Young Frognerbadet, og det er ganske vakkert å registrere at selv artister med blytung musikalsk bagasje mestrer å gjøre dette.
"Stor Young" skriver våre kjære kolleger i NRK Musikk.
Les anmeldelsen her.
|
001123 | train | 5 | music | 12 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | Jobba for penga | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/jobba-for-penga | Jobba for penga
Nick Cave & The Bad Seeds, Norwegian Wood 09
Nick Cave ga alt, men et seigt publikum hemmet opplevelsen noe.
Om ikke en norgesvenn så har Nick Cave alltid hatt en høy stjerne her til lands.
Få kjente nok til han på slutten av 70-tallet da han frontet det ustyrlige postpunk-bandet The Birthday Party, men gjennom hans plater på 80- og 90-tallet har han rukket å bli både en viktig inspirasjonskilde for noen av Norges største band samt fast innslag på stereoanlegget til rødvinsmarinerte voksne damers vorspiel.
Idet han entrer scenen på Norwegian Wood foran flere tusen mennesker som har trosset duskregnet for å se sin gamle helt, er han tent og klar for oppgaven.
Og det merkelige er at – på tross av en 30 år lang karriere med utallige plater og en endeløs rekke konserter bak seg – regjerer det fremdeles et slags kaos mellom han og hans medsammensvorne i The Bad Seeds.
Den mer sofistikerte Nick Cave – den vi kjenner fra delene av hans katalog som omfavner mørke og sakrale ballader – må vike til fordel for en løsere kanon.
Bandet, hjulpet av to mindre samspilte trommeslagere, snubler av gårde over Caves mer utagerende låter.
Tittelsporet fra sisteplaten ”Dig, Lazarus, Dig!!!” føyer seg naturlig inn blant eldre låter som ”Tupelo” og storslagne ”Mercy Seat”.
Samtidig virker det som mange i publikum blir noe tatt på senga av den voldsomt høye lyden, de flimrende strobelysene og ikke minst den hengslete australierens innslagsvis poserende gitarspill.
Dette er ingen kosestund i Frognerbadet, og når Cave etterlyser dansing og mer energi fra publikum omstiller omsider folk seg noe idet det demrer for dem at dette er et rockesirkus de bør ta del i.
Nick Cave jobber iherdig i samspill med sitt skjeggete og aldrende band for å formidle denne store energien, og primalskrik kan endelig høres på gressplenen idet en dynamisk versjon av ”Stagger Lee” skaper konsertens første ordentlige klimaks.
Ekstranummeret ”Into My Arms” senker pulsen noe og gir de fremmøtte en kjærkommen pustepause, mens ”Get Ready For Love” igjen blåser liv i rockeflammen.
Men etter andre runde med ekstranumre forlater jeg amfiet med følelsen av at en spillekåt Nick Cave ikke fikk full uttelling fra sitt publikum.
Det er strengt tatt ikke hans skyld, for han gjorde virkelig alt han kunne, men litt synd er det.
|
|
001124 | train | 5 | music | 13 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Kulhetens førstedame | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/kulhetens-f%c3%b8rstedame | Kulhetens førstedame
The Pretenders, Norwegian Wood 09
Chrissie Hynde og co beviste at de fremdeles fortjener livets rett i Frognerbadet.
Med sitt niende studioalbum i bagen sto Chrissie Hynde med sitt revitaliserte Pretenders på scenen i Frognerbadet lørdag ettermiddag.
Mange av de om lag 5000 solslukende festivalgjengerne tok umiddelbart Hynde på ordet og trakk langsomt mot scenen.
Pretenders er på ingen måte hverdagskost i Oslo, her har bookerne definitivt gjort et godt valg.
Bandet har opplevd drama i form av krangler og dødsfall siden de brakdebuterte i 1980 og fikk musikkjournalister til å gå i spinn med runkeklut og superlativer, mest på grunn av Hyndes uomtvistelige crazysexycool-takter.
Idag består Pretenders av blant andre Eric Heywood fra Son Volt/Jayhawks på pedal steel, i tillegg til det sedvanlige gitar-bass-trommer.
Sistnevnte element trakteres trygt av den eneste som har vært med siden start, sølvreven Martin Chambers.
Han er for anledningen plassert bak et bølgeformet plexiglass, kanskje inspirert av den amerikanske valgkampen?
Uansett, det er enkelt og lekkert.
Pretenders sparker i gang med det rootsinspirerte materialet fra fjorårets "Break Up The Concrete" og gjør oss raskt oppmerksom på gitarist James Walbournes ferdigheter.
Det låter rooty og lekent, og lyden er gjennomgående av det - i festivalsammenheng - sjeldent gode slaget.
Med "Don't Cut Your Hair" frir Hynde subtilt til gutta i parken, før hun hyller de avdøde medlemmene og serverer gamle perler som "Back On The Chain Gang".
Sakte men sikkert løftes stadig flere hender i sommerværet.
Hynde balanserer perfekt i grenseland mellom girlgroup vokalist og punkrocker, og minner oss umiddelbart om hvorfor hun har klart å holde det gående gjennom tre tiår.
Hun spiller gitar, danser tilbakelent og synger med en stemme som på ingen måte bærer preg av sine 57 år.
Klassikere som "Don't Get Me Wrong" fremføres riktignok mer trygt enn gira, men det rokker aldri ved følelsen av å overvære en bunnsolid konsert.
Gåsehuden melder seg før avlsutning, når den glitrende balladen "I'll Stand By You" fyller parkens hjerter med pur kjærlighet og sommerlykke.
Flere bilder fra konserten:
|
|
001125 | train | 4 | music | 13 | 6 | 2,009 | Ingeborg Selnes har så bra stemme at hun bør dyrke den fullt ut. | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Trygg pianopop | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/trygg-pianopop | Trygg pianopop
Ingeborg Selnes har så bra stemme at hun bør dyrke den fullt ut.
Ingeborg Selnes, Norwegian Wood 09
Ingeborg Selnes har så bra stemme at hun bør dyrke den fullt ut.
Urørts Underwood-scene preges i år av gjennomgående høy kvalitet.
En av grunnene er Bødø-jenta Ingeborg Selnes.
Hun fikk med det solide backingbandet Nomber 5s i ettermiddag oppfylt et av sine høyeste ønsker: å varme opp for selveste Todd Rundgren.
Ut fra antall oppmøtte, er det tydelig at Selnes allerede er et relativt etablert navn.
Kanskje ikke så rart, all den tid hun har en karaktersterk og god stemme som gjør henne skikket til å traktere ulike tonearter.
Hun kan dermed tillate seg å spille uhildet popmusikk, låter som nikker til Marit Larsen og Susanne Sundfør - men med enklere låtstrukturer.
Og det gjør hun fra åpneren "Artificial Plan", gjennom fem låter - der "Beetlebum" og radiolåta "Open Your Heart" fremstår som høydepunktene.
Der hun tillater seg å preprogrammere vokalspor, gir hun musikken en tydeligere dybde og særegenhet, det fungerer veldig godt og er noe hun er tjent med å dyrke i livesammenheng.
Likevel preges konserten tidvis noe av at alle bandelementene vies like stor plass, slik at Selnes sterkeste kort - nemlig stemmen, drukner i all lyden.
Hun har garantert mye tid til å finjustere uttrykket, og har definitivt gode forutsetninger for å bli en ny yndling i året som kommer.
Flere bilder fra konserten:
|
001126 | train | 3 | music | 13 | 6 | 2,009 | Kanskje den merkeligste konserten i Norwegian Wood sin historie. | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | En klam arena | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/en-klam-arena | En klam arena
Kanskje den merkeligste konserten i Norwegian Wood sin historie.
Todd Rundgren, Norwegian Wood 09
Kanskje den merkeligste konserten i Norwegian Wood sin historie.
Sjelden har det vært vanskeligere å skulle anmelde en konsert, for Todd Rundgren byr på en opplevelse som virkelig setter en på prøve.
Denne amerikanske artisten har nemlig en katalog så stor, variert og rar at den kan favne om et hvert musikkinteressert menneske - være du tilhenger av 60-talls pop (NAZZ), søtladen 70-talls rock (RUNT, SOMETHING/ANYTHING?), sår 80-talls elektronisk pop (HEALING) eller kjapp house (LIARS).
Todd Rundgren har vært høyt og lavt, alltid søkt nye utfordringer og gledet, forbauset og irritert sine tilhengere, noe som har resultert i ubetinget kjærlighet fra de få men trofaste.
Den urokkelige jeg-gjør-akkurat-hva-jeg-vil-attityden har han også tatt med seg på sitt siste album ARENA, en plate jeg anmeldte under tittelen "En tom arena" ifjor.
Albumet hadde nemlig som intensjon å vise hans nyoppdagede arenarock-energi, men det ble i stedet en smørje av kitsch på tross av noen fine øyeblikk.
I Frognerbadet denne solfylte lørdagskvelden lå det en blanding av frykt, forventning og apati i luften.
Frykt for at han skulle spille sistealbumet ARENA i sin helhet, noe han konsekvent har gjort det siste året.
Forventinger fordi han har så mange vakre eldre låter at hadde han fremført 8 av dem kunne det ha blitt en tårevåt og sjelsettende opplevelse, og apati fordi det virket som knappe 500 av de 5000 tilstede visste hvem denne Rundgren var, ei heller ante de noe om det syke konseptet han pusher.
Det begynner finfint med klassikerne "Love In Action" og anthemet "I Saw The Light".
Fansen hopper av glede og synger av full hals.
Deretter kommer den fryktede kontrabeskjeden.
"Nå skal vi spille mitt siste album ARENA fra start til slutt".
De neste 45 minuttene blir vanskelige.
Med lilla og grønne gitarer hyles det i langdryge solopartier, Rundgren melder få og ofte nervøse ting i mikrofonen, og på tross av at det er et samspilt band med masse energi som står på scenen virker det å gjøre alt annet enn å underholde det norske festivalpublikummet.
Det blir tynnere i rekkene foran scenen og det kommer knapt applaus mellom låtene.
Stemningen er rett og slett klam.
Hans trofaste tilhengere (som inkluderer flere av storbyens største premissleverandører) forblir foran scenen og støtter opp om både trøtte bluesjammer, harry hardrock-eskapader og de nevnte glimtvise oppturene ("Courage" og "Weakness") fra sistealbumet.
Og Rundgren står på scenen med hodet hevet, vel vitende om at han på sett og vis legemligjør Spinal Tap (noe som blir tydelig allerede fra første akkord da gitarstrengen ryker) men likeså er en legende med full kunstnerisk frihet.
Han kjemper videre, fremfører låtene med full overbevisning og beviser at han er akkurat så uforutstigbar som vi trodde og fryktet.
Noen eldre låter kastes inn som ekstranumre, og når eksentrikeren til slutt tusler av scenen råder det forvirring, glede og knuste drømmer.
Trolig akkurat slik Todd Rundgren ønsket det.
Og av en eller annen syk grunn liker jeg han fremdeles.
Flere bilder fra konserten:
|
001127 | train | 4 | music | 14 | 6 | 2,009 | På en beskjedent, men lekkert stylet scene, entret den halvannen meter høye divaen Duffy søndag kveld. | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Duffy druser sikkert | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/duffy-druser-sikkert | Duffy druser sikkert
På en beskjedent, men lekkert stylet scene, entret den halvannen meter høye divaen Duffy søndag kveld.
Duffy, Norwegian Wood 09
På en beskjedent, men lekkert stylet scene, entret den halvannen meter høye divaen Duffy søndag kveld.
En perfekt booking for å sørge for en myk landing av dette års festival, i tillegg til å trekke flere yngre festivalgjengere til Frognerbadet.
Med seks mann og to klonede korister (de liknet unektelig på hovedpersonen selv) i ryggen, lå mye til rette for at de 60-tallsorienterte og episke låtene skulle bli krydret hardt.
Duffy dyrker nettopp 60-tallet til fulle, og beveger seg kokett og noe utstudert i rolige bevegelser fra debutalbumets tittelkutt og åpneren "Rockferry" og videre gjennom en ganske streit versjon av "Hang On Too Long" (mistenkelig lik "I Heard It Through The Grapevine").
Hun er for anledningen kledt i et kort sort skjørt og lar oss derfor dvele lenge ved de bleke og - relativt sett - lange bena sine.
"Serious" er den første låta som seriøst gir festivalstemning, her kommer bandet endelig til sin rett, med mer skyv enn på plate.
Strykearrangementene ligger alle sirlig plassert i en synthesizer, det hadde unektelig gjort seg om hun ga oss den eksklusive varianten med ekte stryk.
Semihitten "Rain On Your Parade" får folk til å svinge langsomt mellom pizzarester og plastglass, mens alle hendene er i været når Duffy lar en acapella initiert versjon av vakre "Warwick Avenue" fylle ører og hjerterøtter.
Duffy har siden i fjor vokalt gått fra Dusty Springfield og mot Lulu - hun synger utelukkende med den lett snerrete og skarpe stemmen vi kjenner så godt fra "Mercy".
I tillegg har hun tillagt seg en vibrato, som etter halvgått løp irriterer mer enn den fascinerer.
Duffy introduserer den tidløse "Stepping Stone" gjennom ordene "Here we go bitches", og minner oss tilskuere om at hovedpersonen selv er litt bitchy.
Hun er på en måte classy med hint av ludder.
Litt billig, litt britisk.
Men det skal vi ikke holde mot henne.
Duffy holder søndagsfolket stadig hardere i sin hule hånd, og med avslutningsnummeret "Mercy", står hele Wood på pleddene sine og veiver med armene og synger med.
Waliseren takker for seg etter 50 minutter, noe som vel må sies å være litt som hovedpersonen selv, i korteste laget.
6000 mennesker har nå nok en konsert å fortelle om på jobben på mandag - mens Duffy har hatt en streit dag på jobben idag.
Flere bilder:
|
001128 | train | 3 | music | 14 | 6 | 2,009 | Proffe briter fikk oppgaven å skulle avslutte en herlig festival uten å verken tryne eller overbevise nevneverdig. | nb | p3 | Erlend Mokkelbost | En streit avslutning | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/en-streit-avslutning | En streit avslutning
Proffe briter fikk oppgaven å skulle avslutte en herlig festival uten å verken tryne eller overbevise nevneverdig.
Keane, Norwegian Wood 09
Proffe briter fikk oppgaven å skulle avslutte en herlig festival uten å verken tryne eller overbevise nevneverdig.
Etter mange fine dager i Frognerbadet, fylt av store opplevelser samt et par skuffende, skulle det britiske pianopop-bandet Keane avslutte denne festivalen som hadde servert oss noen av rockens største personligheter i en særs intim sfære.
Mye levd liv på få dager altså, og da er det litt merkelig å plutselig se denne kvikke trioen sprette opp på scenen muligens rusa på smoothies iført turkise og signalgule t-skjorter mens de igangsetter sin kliniske og radioformatterte popmusikk.
Men det muligens streiteste publikummet jeg har sett på en konsert i Oslo liker det de får servert, og vokalist Tom Chaplin blir faktisk oppriktig rørt over den hvinende jentehylene foran scenen.
For Keane-fansen er dette trolig deres første ordentlige sommerøyeblikk i år.
Men det er noen ting som irriterer.
En ting er bandets ganske så utvaskede musikalske hybrid av U2, Coldplay og Travis, en annen ting er den headbangende pianisten og låtskriveren Tim Rice-Oxley - er det mulig å rocke så hardt uten å faktisk rocke?
Verdens stiveste trommeslager Richard Hughes ser ut for sin del ut som han hører på en podcast der han sitter, mens Tom Chaplin - på tross av en tydelig profesjonalitet og hyggelig tone med sitt dedikerte publikum- fremstår blek i sammenlikning med andre aktører på dette feltet.
Hans tamme publikumsfrieri får det tidvis til å gå kaldt nedover ryggen, og det er først etter en av bandets ballader at han makter å være oppriktig morsom der han ironiserer over den manglende responsen.
Etter et merkelig teknisk sammenbrudd får deres kanskje beste låt "Is It Any Wonder?" endelig folk til røske opp den slitte gressplenen, der det hoppes og jubles.
Men de mangler flere slike minneverdige låter - de som kan bevege hjerterøtter og danseføtter, og det faktum at ett av ekstranummerene inkluderer David Bowie og Freddie Mercurys gigahit "Under Pressure" sier litt.
For etter å ha sett en gammel men inspirert Neil Young pøse ut vrengbefengte gitarsoloer, Todd Rundgren bade i sin egen obsternasighet, Chrissie Hynde strutte som tidenes MILF og en Nick Cave som ønsket å knulle alle de fremmøtte tror jeg de færreste med firedagerspass kommer til å huske Keanes konsert som festivalens høydepunkt.
Selv om fansen tuslet vekk fra festivalområdet lykkelige nok tok jeg meg selv i dagdrømme om neste års festival i stedet for å virkelig nyte trioens storformatpop, og når Keanes ønske er å favne alle har de tydeligvis fremdeles et stykke å gå.
Flere bilder:
|
001129 | train | 5 | music | 18 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Jurassiske ungfoler | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/jurassiske-ungfoler | Jurassiske ungfoler
Dinosaur
Jr:
Farm
Dinosaur Jr. føles alt annet enn fossile når de nå for alvor har funnet tilbake til samspillet.
Det kom som et sjokk på mange at originalbesetnings-comebackalbumet Beyond (2007) var såpass gjennomført bra som det var, for gnisningene mellom Lou Barlow og J Mascis hadde vært en akilleshæl siden starten av nittitallet.
Det var allikevel aldri noen tvil om at Beyond først og fremst var Mascis’ verk, noe som har endret seg til Farm, der de nå for alvor høres og virker som et ordentlig band igjen.
Farm har, foruten et av årets flottere albumcover, et par låter som er helt i toppsjiktet av det de har prestert gjennom sin tjuefemår lange karriere.
Dette gjelder spesielt den helt nydelige ”Friends”, Sebadoh-aktige ”Plans” (selv om den er skrevet av Mascis), ”Your Weather” og ikke minst singelen ”Over It”:
Det går i fuzz, og dét i mengder som langt overgår den mykere Beyond, og følger også ellers oppskrifter som alltid har vært bandets nøkkel til triumf: strålende, bredbent pop og gitarsolo-rock med volumnålene pekende et høvelig stykke oppe på rødt.
Det er imponerende at de fortsatt låter på høyden både låtskrivings- og fremføringsmessig.
Farm er fri for musikalsk surmuling, det er derimot lyden av et band som har hatt godt av å være fra hverandre og finne tilbake igjen; det er overskuddspreget og enkelt å forelske seg i.
Altrock-åttitallet har aldri hørtes så bra ut som akkurat her og nå.
Farm slippes mandag 22. juni.
|
|
001130 | train | 4 | music | 22 | 6 | 2,009 | Lydverkets anmeldere har begynt å kaste terninger over Hovekonsertene. Haust er første band ut. | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Kjølig i teltet | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/kjolig-i-teltet | Kjølig i teltet
Lydverkets anmeldere har begynt å kaste terninger over Hovekonsertene.
Haust er første band ut.
Haust, Teltet
Notodden-dødpunkere briljerer tidvis, men mangler engasjement.
Med en lydsjekk som hørtes godt over til neste scene over 500 meter unna, en dunkel og kjølig teltscene og det flotte albumet Ride The Relapse under ermene lå alt til rette for en kraftig utblåsende seanse med kvartetten.
Imidlertid har de problemer med å holde publikum interessert gjennom halvtimessettet, noe som i stor grad kan skyldes bandets litt uheldige, introverte gi-faen-holdning.
Mikrofonstativ tuppes svakt i bakken der de burde vært pælmet, og det tidvis poge-vennlige, (til Hove å være) sortkledde publikumet tilfredsstilles akkurat litt for lite til at det blir såpass ubehagelig som musikken fordrer.
Til tross for at det er kortfattet, kjapt og høyt formidles ikke nok energi ut over scenekanten.
Likevel er Haust tidvis brilliante; høydepunktet "The Artist And His Dog" og den nye låten "I Don't Know Jack" er fenomenale, og når vokalist Vebjørn Guttormsgaard kommer ut i sitt Little Big Planet-aktige sekkemonsterkostyme løftes stemningen noen hakk.
Det føles allikevel som bandet holder noe tilbake, og dette kan ikke lav vokallyd og ølserveringsproblemer ta all skylden for.
|
001131 | train | 4 | music | 22 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Quite nice | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/white-nice | Quite nice
White Lies, Hovedscenen
Tenåringsangstens svar på H&M leverer bra, semmert låtmateriale til tross.
De britiske Interpol-hermende White Lies har fått velfortjent tyn for sitt debutalbum To Lose My Life.., men i storsceneformatet klarer de å få med seg et entusiastisk publikum på sine skjematiske, men overbevisende planer om å bli det neste U2.
Med et par gode singler i ermet ("To Lose My Life" og "Farewell To The Fairground") fungerer de godt som oppvarming for de mange tusen kids som venter på Franz Ferdinand-konserten senere på kvelden, og de temmelig liktlydende låtene får fotfeste hos solbrente Wayfarer-ansikt som får levert det White Lies kan best: refreng som maner til allsang, mørke, småpinlig-depressive tekster ("you can burn your parents in the fireplace")- men viktigst av alt: velskrudd fuzzlyd og grandiose trommer som går "Born In The USA" en høy gang.
Vokalist Harry McVeigh viker aldri fra sin Ian Curtiske patos.
På de roligste låtene blir det flatt og tilgjort, men på de kjappeste låtene (først og fremst de to nevnte, samt avslutningsnummeret "Death") er de overbevisende i det stadionformatet som Hoves hovedscene representerer.
Jeg kommer neppe til å lytte så mye mer til albumet, men tar gjerne turen på konsert igjen.
|
|
001132 | train | 5 | music | 22 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Elefanten har landet | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/elefanten-har-landet | Elefanten har landet
Fat Joe, Amfiscenen
Ikke vær sinna på de i sør.
Minuttene før Fat Joe entrer Amfiscenen tilbringer jeg i selve amfiet.
Rundt meg står Arendals minst skremmende gangstere, lett sprekkeferdige over tanken på at Joey Crack velger å verdige et lite skogholt utenfor byen et besøk.
Dialogen er morsom; som om Scarface har blitt oversatt til norsk og kjørt gjennom Lille Lørdags ændals-kvern (og dessuten urovekkende sentrert rundt ”Lean Back”, tilsynelatende den eneste av den korpulente Bronx-rapperens arbeider den unge forsamlingen er fortrolig med).
Ikke en kjeft av de mange hundre foran scenen – ikke så mange i publikum heller – er over 20.
Det er på mange måter et vakkert syn, som om en hemmelig, magnetisk ungdomskilde suger deler av publikum mot seg.
Magnetisk er også tjukken selv, og det før han entrer podiet:
Skuddlydene introduserer José Antonio Cartagena fortreffelig nok, og gangsteroide drømmer låner energi til en konsertstart som er forrykende, mannens beskjedne kommersielle suksess her til lands tatt i betraktning.
Lyden er vrengt og swaggeren er karikert, og tempoet er – heldigvis – likeså:
Fat Joe gir aldri noen anledning til å strekke ut i kjedsommelighet, enten det dreier seg om gammel storhet eller nyere glød.
Han har aldri gitt ut et ordentlig godt album i min bok, men han vet å forvalte høydepunktene i karrieren, og det i omgivelser som står i en fantastisk kontrast til Bronx-romantikken som gjennomsyrer rapperens lyriske univers.
Og til tross for at det å følge opp nevnte Lean Back” med ”Make It Rain”, og deretter drøye ut konserten ytterligere, vitner om skral dømmekraft:
Fat Joe er en artist som trosser åpenbare begrensninger og tendenser mot klisjeer med en sannferdighet og en energi som er umulig å overse – selv for en gammel skalk over 17.
|
|
001133 | train | 4 | music | 22 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Gulvet holder | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/scenegulvet-holder | Gulvet holder
The Ting Tings, Hovedscenen
Ryddig og habilt, men kjapt glemt.
Da The Ting Tings nådde sitt premature klimaks på Tromøya i fjor, hadde magi utspilt seg foran Hoves teltscene.
Den virket dessverre ikke til den engelske duoens fordel:
The Wombats’ frenetiske konsert etterlot plankegulvet skjørt, og bandet måtte avbryte sin konsert fire låter ut i settet.
Årets retur skulle være en revansj, og dølle band før (White Lies) og etter (Franz Ferdinand) burde være selve sistespikeren i dette byggverket.
Slik blir det imidlertid aldri på Hovedscenen, og mye av det kan nok tilskrives – nettopp – scenen:
The Ting Tings er et band som buldrer av tilstedeværelse og kraft, men solnedgangen tar kvelertak på x-faktoren som preger dem på plate.
På sitt beste føles gruppens mer organiske tilnærming til eget materiale både naturlig og umistelig, på sitt verste minner det hele om en jamsession mellom Datarock og The Jack Herren Band:
Gjøglete og ufokusert, om det skulle være noen tvil.
”That’s Not My Name” holder fortsatt i massevis.
”Great DJ” er muligens enda bedre, mens ”Shut Up And Let Me Go” føles flere hakk mindre hvass enn den gjorde i fjor på denne tida.
Begivenheten strekker seg videre, uten verken de store toppene eller dalene.
Og selv om det er vanskelig å mislike årets opptreden, er det like nærliggende å surmule over hva som kunne skjedd i mørket, blant sagflisen, under fjorårets teltduk.
|
|
001134 | train | 5 | music | 23 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Vi danser med Ferdinand | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/vi-danser-med-ferdinand | Vi danser med Ferdinand
Franz Ferdinand, Hovedscenen
Skottene leverer hitkavalkade og gjør sine dårlige låter spennende.
Etter det noe skuffende tredjealbumet Tonight:
Franz Ferdinand, var det med en viss skepsis man stimlet til Hoves storscene, men headlinerne sprudlet og ga publikum alle gamle hits.
Skuldrene senkes allerede fra første låt når de banker av gårde "The Dark Of The Matinée", og derfra og en time frem er Franz Ferdinand en eneste, velspilt hitmaskin som spyr ut storlåter fra forne tider; med "Michael", "Take Me Out" og nydelige "Walk Away" som høydepunktene.
Alex Kapranos er som forventet bandleder, og de kjenner sitt publikum godt.
Noen ganger blir allsangsappellene og publikumsfrieriene litt i overkant rutinepreget, men dette tilgis når de avslutter sistealbums-singel "Lucid Dreams" med et house-tont synthshow signert Kapranos og gitarist McCarthy, og dette dytter siste tredel av konserten enda noen hakk opp.
Bandet kunne i det hele tatt ha trengt en ekstra synthspiller på scenen, noe spesielt låtene fra sistealbumet (eksempelvis "Bite Hard") hadde nytt godt av.
De blir mer og mer elektroniske utover showet, og de bitende synthene piffer opp alle de blasse sporene.
Etter en firemanns trommejam, og en finfin versjon av "This Fire" som ekstranummer, er det umulig å ikke få ny tro på et band man trodde var på vei nedover spiralen.
Til og med de ironisk preppy partysvenskene ved siden av meg måtte bryte ut i dans til slutt.
|
|
001135 | train | 3 | music | 23 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Treer'n & Lars | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/treern-og-lars | Treer'n & Lars
Lars Vaular, Teltscenen
En tenksom kar fra Åsane spiller for et hjemmeorientert publikum, men det blir for kavete og flatt til å verve nye Lars-hoder.
Det er en underdrivelse å hevde at det finnes barskere rappere i vårt vesle land enn Lars Vaular, og det spinkle, blonde oppsynet hans, svøpt i en streit piquet og tighte jeans, står godt til lyrikken, der den tilbakelent kretser rundt mjukere emner - fra oppvekst til kjærlighet - enn mange av sine sjangerfrender.
Med seg på Hove har han et band som veksler mellom det sublimt tøffe ("Kor vil du dra i dag?") og det regelrett daffe ("Full effekt"), med den slitsomme nu-metal-flørten "Eg e fra Bergen" som det eneste reelle feilskjæret.
Likevel er det lite av gjennomgående behagelige låtmaterialet fra D'e Glede som serveres i like kledelig tapning live som på plate, og Vaular selv virker sliten og bakfull, til det punktet at hans scenemakker på et punkt spør hva han driver med.
At solen brenner utenfor Teltet gjør at publikum ter seg rastløst og uengasjert; i det minste inntil ordet "solbriller" introduserer sistelåten.
For - jo visst - det er sånn at årets sommerhit ér og blir "Solbriller på".
Lars er naturligvis ikke dummere enn at han drar denne kriminelt korte låten ut i et mer allsangvennlig format på tampen av konserten.
Et knippe flere adrenalinbomber av dette kaliberet ville dog gjort bergensere av oss alle.
|
|
001136 | train | 2 | music | 23 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Icing etter første låt | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/icing-etter-f%c3%b8rste-lat | Icing etter første låt
Hockey, Hovescenen
Portland-døgnfluer beveger seg sjelden ut av middelmådigheten.
Det er tungt å skulle overbevise publikum med kun en hitsingel på samvittigheten, og Oregonbandet klarer da heller ikke annet enn å vise seg som et blaff det er uproblematisk å overse.
Her har man et band som lirer av seg sin overflatelette discopop som aldri blir annet enn mild bakgrunnstøy for plensittende folk som blar i programmet for å finne annet å gjøre, og til tross for den for så vidt flotte radiosingelen "Too Fake" og en og annen historie om at det er bra fiske i farvannet utenfor Tromøya er det lite som beveger oppmøtet på Hovescenen denne tirsdagen.
De ser ut som svenske tennisspillere på syttitallet, men i motsetning til disse server ikke Hockey spesielt hardt; her går det i generisk danserock i den høyere midtempoklassen.
Refrengene mangler snert, og når den Hot Hot Heat-apende vokalisten Benjamin Grubin til stadighet påminner publikum at dette er en låt de ikke har hørt, frister det heller ikke til oppsøkelse: dette er et band med kort levetid, og dét vet de nok selv også.
|
|
001137 | train | 1 | music | 23 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Verdiløs mann | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/verdilos-mann | Verdiløs mann
Necro, Teltscenen
Av idioter, for idioter, om idioter.
Hadde noen fortalt meg at Quart '09 ville tromle sammen et sterkere hiphop-program enn sin konkurrent i øst for et halvt år siden, vil jeg jeg ledd hånlig og hoderystende.
Nå er det ikke bare et faktum, men til alt overmål et som kan være med på å forklare hvorfor i allverden et entusiastisk oppbud av formiddagsdrita Hove-kids lager leven foran Teltscenen innen den korpulente Brooklyn-rapperen Necro entrer den.
Skjønt:
De sløve utropene i lokalet stammer i all hovedsak fra kranglevorne, solbrente syttenåringer som like gjerne kunne vært på Luxus Leverpostei, eller ligget marinert i eget oppkast i en av danskebåtens glattceller.
Det som foregår på scenen er tomhet på sitt mest bråkete, med Necros sjokkstrategi - klemt inne i en åndsfattig glipe mellom splatterfilm, porno, rap og metal - avkledd som så kald og uinspirerende at man får lyst til å røske opp gressplenen utenfor teltet for å la seg begrave levende under den.
Det egentlige sjokket?
At det er mulig å grynte så høyt og si så lite.
Det er ikke bare infantile drapsfantasier og klamt narkopreik som utgjør de essensielle betsanddelene i dette universet:
Fitte skal man også ha, og under låten "Who's Your Daddy?" dras et titalls ungjenter opp på scenen, med et uttrykt ønske om at de skal by fram ræva, brystene eller helst begge deler.
Ingen gjør det, og fra en publikumsvinkel føles dette nederlaget som en rettferdighetens seier:
Necro klarer ikke engang å lure forvirrede rips til å flekke hud.
Han er verken teknisk begavet, morsom eller barsk nok.
For å sno mannens eget credo:
Dette er musikk å sovne stille og uberørt inn til.
Død, hvor er din brodd?
|
|
001138 | train | 5 | music | 23 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Håkon Moslet | Stammens glade dans | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/stammens-glade-dans | Stammens glade dans
The Black Dahlia Murder, Amfiscenen
Løping til death metal seiler opp som en vinner denne sommeren.
I alle fall når The Black Dahlia Murder står på scenen.
Hoves musikalske og publikumsmessige suksess er bygd på indie, hip hop og metal som de sentrale sjangerne.
Metal-gutta har tatt et solid eierskap til det romslige Amfiet halvveis inne i skogen.
Hit kommer de i vissheten om at Toffen Gunnufsen byr på kjente og ukjente navn på høyt nivå.
Hvem husker ikke fjorårets bisarre Avenged Sevenfold-konsert og det nesten rørende gjensynet med Sepultura-brødrene i Cavalera Conspiracy?
Denne tirsdagskvelden slo Michigan-bandet Black Dahlia Murder ned som en aggressiv gledesbombe i Amfiet.
En medhjelper i gorilladrakt på åpningslåta fortalte ganske mye om et death metal-band som ikke tar seg sjøl spesielt alvorlig.
Når en uhøytidlig holdning kombineres med musikalsk presisjon av høy klasse – mitraljøsetrommer og lynkjapp, melodisk riffing – svarer publikum med en mosh pit som etter hvert overtar store deler av Amfiet.
Knuffing, hopping og banging er en ting, men det er etter hvert løping i sirkel som er den dominerende øvelsen.
Vokalist Trevor Strand svarer med oppmuntrende tilrop à la ”I wanna see some carnage in the pit!” og kontinuerlig snerrig og brøling på klassisk death metal-vis.
Kjærligheten er gjensidig og alle er enige om at det er lite som kan måle seg med litt musikalsk gladvold på St. Hansaften.
|
|
001139 | train | 4 | music | 23 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Lite skjegg i monitor | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/lite-skjegg-i-monitor | Lite skjegg i monitor
Fleet Foxes, Hovescenen
Fleet Foxes er Hoves beste låtskrivere, men live tar de suksessen litt for gitt.
Med et av de siste års mest bejublede debutalbum bak seg er Fleet Foxes et av årets større cred-bookinger.
Det nesten-akustiske folkbandet har harmonier og melodier få andre sentimentale skjeggsjarmører kan skilte med, og dette er noe de i overkant hviler seg på når de står på Hoves storscene.
For de som så de på fjorårets Øyafestival, byr de på lite nytt mellom låtene: fortsatt går det i det samme maset om at de har slektninger på Hitra, og nok en gang trenger de hjelp til å uttale bassist Sky Skjelsets etternavn.
En annen ting er at de tar seg enormt god tid til stemming og klimpring, noe som gjør publikum unødvendig utålmodige mens de venter på neste flerstemte perle.
For de kommer: kanoner som "Oliver James", "Mykonos" og "White Winter Hymnal" er sakralt samstemt, men når vokalist Pecknold sender ut resten av bandet tas stemningen unødvendig lenger ned; låtene trenger band-massivitet for å fungere optimalt live, og dette grepet virker da mot sin hensikt.
Fleet Foxes tar seg ikke bryet med å tilføre låtene sine noe ekstra live, og derfor er det fortsatt like greit å bare høre de på plate hjemme.
|
|
001140 | train | 6 | music | 24 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Håkon Moslet | En killer i natten | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/en-killer-i-natten | En killer i natten
The Killers, Hovescenen
Killers gjorde midtsommerkvelden magisk og festivalstemningen komplett.
Det er ikke mer enn sju år siden The Killers ble et band.
Det er fem år siden de ga ut sitt første album.
Det er ni måneder siden de ga ut sin hittil største hit.
I en verden full av classic rock, retrobaserte festivaler og schlägere fra de fire siste tiår (dvs 80-tallet) er The Killers her og nå.
De er 2000-tallets egne stjerner, lyden av de siste fem åra, bandet som pensler samtiden kulørt og attraktiv, og som får Hove-sletta til å eksplodere i en fest farlig nær det komplette.
Stuart Price, danseprodusenten som gjorde underverker med Madonna på hennes ”Confessions on a Dance Floor”-album og som fikk fjorårets Killers-singel ”Human” til å høres ut som en million dollar, er definitivt ikke med når Brandon Flowers og co entrer Hovescenen noen minutter over halv elleve tirsdag kveld.
Det er rockebandet Killers som stiger fram i den skarpe norske sommerluften med nettopp ”Human”.
Det låter nakent og overraskende ærlig, hvis det er lov å bruke et så tynnslitt ord, til å være et band som har bygd sin suksess på det gjennomproduserte.
”Human” dunkes ut med en kombinasjon av menneskelig nerve, energisk treffsikkerhet og selvsikker storhet som er få band forunt.
Derfra og ut renner det ut en hitrekke som bare Coldplay blant dette tiårets band kan matche.
Joda, det er klisjeer, det er sødme, det er bekreftelse.
Men det er først og fremst rock med mytiske kvaliteter, rock egnet til å avføde en million drømmer.
Brandon Flowers har, som alle store rockforførere, beina på scenegulvet og blikket mot himmelen.
”And I’m on my knees, looking for the answer”
Patosfylt poet, rakrygget frontmann og predikant med mørke undertoner.
Brandon Flowers er utvilsomt dette showets store stjerne og drivkraft.
Mormoner-sønnen har sin selvfølgelige prekestol bak den glinsende K’n.
Men han framstår først og fremst som en utrolig sterk vokalist.
Men så får han da også uvanlig god hjelp av 10 000 norske venner på ”Somebody Told Me”, ”For Reasons Unknown”, ”Spaceman”, ”Read My Mind” og ”Mr Brightside”.
Bare for å ha nevnt noen.
Når vi blir gamle er det kanskje avsluttende ”When We Were Young” vi vil huske aller best.
Akkurat det øyeblikket, den kvelden.
St. Hansaften på Tromøya, sommeren 2009.
|
|
001141 | train | 4 | music | 24 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Det opplyste emoveldet | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/det-opplyste-emoveldet | Det opplyste emoveldet
The Gaslight Anthem, Amfiscenen
Vi har det for godt i dette landet.
Jeg blant de heldige få som hadde gleden av å oppleve denne New Jersey-kvartetten live på klubben Sticky Fingers i Gøteborg tidligere i år.
Bandets virile koblinger mellom springsteensk popsensibilitet og punka obsternasighet fungerte unektelig godt innenfor svenske vegger, men spørsmålet resonnerte like fullt i veggene underveis:
Kan de overføre magien til en utendørsscene svøpt i solnedgang?
The Gaslight Anthem var uansett den tidlige Hove-kveldens snakkis; en konsert alle skulle se, fra tynnhårede musikkanmeldere via hipstere uten mobiltelefon til fulle tenåringer som hadde glemt kveldens Slipknot-konsert, til tross for de ukomfortable maskene de hadde på seg.
Med mektige, "ærlige" (jeg greier ikke å skrive det uten hermetegn) The '59 Sounds i bagasjen inntar de fire karene scenen i amfiet, og første høydpunkt inntreffer omtrent halvveis:
Tittelsporet fra fjorårets suksess trykker på alle de rette knappene, og en følelse av retteferdig harme, som fostret av en enveiskjørt tilværelse i de ørkesløse drabantbyene, smeller over det sommerlige sør som en ilter bonbon.
Det må dessverre konstateres:
Gruppens kraftrock, full av potent håp og trassig livsglede, trives best innenfor dunklere og tettere rammer.
En del av fokuset, tettspiltheten og mørket forsvinner i, vel, lyset over Amfiscenen.
Posisjonen The Gaslight
Anthem prøver å formidle er denne:
Det finnes ingen vei ut herfra.
Da hjelper det ikke at Hoves skogholt, med alt det innebærer av lønnlige håp om sex og narkotika, lyser oss opp, fullstendig og uunngåelig.
Som siste ordinære nummer ut pløyer Gaslight plenen foran scenen med "The Backseat", en avslutning som er både overlegen og avslørende.
Som karen ved siden av meg peip:
Hvorfor høres ikke resten av konserten sånn ut?
Når det er sagt, og med en NJ-parafrase pumpende i tinningen:
Det er ikke meningen at du skal dø på Tromøya en onsdag kveld.
Og denne konserten gir flerfoldige grunner til å dyrke den motsatte ytterligheten.
|
|
001142 | train | 4 | music | 24 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Håkon Moslet | Slaver av solen | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/slaver-av-solen | Slaver av solen
Enslaved, Hovescenen
Norsk ekstremmetal av topp internasjonal klasse, men det var ikke en seig, progressiv metalmesse Hovefestivalen trengte ved starten av kveld tre.
Enslaved er bortimot et klassisk band på den norske metalscenen.
18 år etter den spede starten i Haugesund møtes de med respekt hvor hen i verden de kommer.
Akkurat hjemme fra en USA-turné som support for Opeth, ble de møtt som noe bortimot folkehelter av Radioresepsjons-publikummet tidlig onsdag ettermiddag.
Da skal vi ikke henge oss opp i at den akustiske opptredenen der var noe av det mer ubrukelige som er levert fra en norsk scene i 2009.
For noen timer seinere var Grutle Kjellson, Ivar Bjørnson og de andre i sitt rette element.
Klassisk metal i Enslaved-tapning dundret utover Hove-sletta i form av låter som ”The Watcher”, ”Fusion of Sense and Earth” og “Return to Yggdrasill”.
Det var doble basstrommer, synthtepper, gitarsoloer, tung Sabbath-riffing, progressive brekk og black metal-vokal.
De episke oppbygde låtene er imponerende og som et kollektiv av instrumentalister er Enslaved topp vare.
Men det er noe med tid og sted.
For der et litt, daft solbadende publikum på dette tidspunktet i festivalen kunne trengt en energisk upper cut, får de en alvorlig messe og mørke formaninger.
Det er som Grutle og Ivar skjønner det selv også, for både vitser og gåter dras fram for å muntre opp publikum.
Det hjelper selvsagt, selv om vitsene er lavkomikk på hittil ukjent lowbrow-nivå.
Forhåpentligvis er Enslaved tilbake på Hove ved et seinere høve, men da en mørk natt inne i skogsamfiet.
|
|
001143 | train | 5 | music | 24 | 6 | 2,009 | Hysterisk dansbar elektrovarme fra en av Storbritannias uoppdagede perler. | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Hjertelig takt | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/hjertelig-takt | Hjertelig takt
Hysterisk dansbar elektrovarme fra en av Storbritannias uoppdagede perler.
Metronomy, Teltet
Hysterisk dansbar elektrovarme fra en av Storbritannias uoppdagede perler.
Metronomy skulle vise seg å bli en av Hoves så langt mest overraskende positive livebekjentskaper, for med to variable album bak seg og et broket liverykte kunne dette gå alle veier.
Kvartetten skulle derimot vise seg å overbevise stort, for hjulpet av lassevis med sjarm, hvass kastratsang og tilløp til saksofonspilling fenger de alle med sine godhjertede krysning av Devo, Bloc Party og temalåten til dataspillet Bubble Bobble.
Nå permanent utvidet med den kvinnelige trommeslageren Anna Prior og bassist Gbenga Adelekan (det nærmest man kommer en mannlig Grace Jones) velter de ut sjarmbomber som "Trick Or Treatz", "A Thing For Me" og "Radio Ladio" med bombastiske bassganger, nestentakt-trommer og énnotessynthsoloer.
Hoiet frem av et ekstremt entusiastisk publikum (som jubler bare det kommer en arpeggio-loop) tar britene frem det beste i seg, og dette resulterer i en duvende hyggestund som sitter i lenge.
|
001144 | train | 5 | music | 24 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Bortkastet gubbegodt | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/bortkastet-gubbegodt | Bortkastet gubbegodt
M.
Ward, Amfiscenen
"Nå skal vi se Mr. Ward", kvitret en ung jente til en annen, idet de snublet seg mot Amfiscenen, hånd i hånd.
Hun fikk det til å høres ut som en belgisk trance-artist, men for de fleste andre var Portland-artisten for lengst lagt inn som en uflyttbar, human og inderlig oase mellom brutal metal, kynisk bloggpop og streit rock.
M. Ward spiller musikk som later som om 1961 ennå ikke har funnet sted; han er blant få artister som i samme åndedrag kan få Dylan og Waits slengt etter seg som referanser, uten noensinne å fire på kontemporær tilstedeværelse og egenart.
Det er skandaløst få mennesker foran Amfiscenen idet Ward innleder seansen med "Chinese Translation" fra Post-War, og det er en tilstand som preger resten av konserten.
En drøss mennesker går glipp av "Hold Time" (tittelsporet fra årets råsterke utgivelse), "Rave On", "Poison Cup" og "Never Had Nobody Like You", uten at dette ser ut til å prege ham nevneverdig.
Matt (det er det M'en står for) går tvert imot inn i sitt eget materiale (og andres: et høydepunkt er "Roll Ove Beethoven", der gitaristen M. Ward får flekse strengeferdige muskler) med en energi og et humør som er høyst smittende.
Det er, interessant nok, gubbefaktoren som gjør konserten smått magisk; dette er folk du kunne forvekslet med din egen onkel i et svakt øyeblikk, og henvendelsen er like direkte og entusiastisk som et velsignet klaps på skuldra i et stivt familieselskap.
"To Save Me" blir stående som kveldens høydepunkt i så måte; øyeblikket der tradisjon og egenart smelter sammen og planter glis i samtlige fjes foran Hoves nest største scene.
Hadde det bare vært flere der.
|
|
001145 | train | 3 | music | 25 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Håkon Moslet | From Iowa with love | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/from-iowa-with-love | From Iowa with love
Slipknot, Hovescenen
En gang var Slipknot noe av det skumleste man kunne se på en scene.
Nå til dags er det takknemlighet og inkluderende holdninger som gjelder også der i gården.
Det er noe litt absurd når et band med forstyrrende skrekkfilm-masker og et strengt antisosialt image proklamerer ”we love you” fra scenekanten og snakker om publikum som en vakker familie.
Det er ikke mer enn fem år siden det samme bandet stod på scenen i Bendiksbukta i Kristiansand og skremte skiten ut av både undertegnede og mange andre.
Den gangen var det en horde uhyre aggressive skapninger som stormet scenen og tok strupetak på publikum.
I 2009 har Slipknot blitt et showbizfenomen.
Det skal ikke være ubehagelig å se dem, det skal være tøft, imponerende og sirkusaktig.
Mye av brodden er borte og Slipknot framstår som 2000-tallets Kiss, bare med veldig mye dårligere låter.
Når det er sagt er showet Corey Taylor og de sju andre medlemmene leverer en headliner verdig.
Det både ser og høres lynproft ut.
Hydraulisk trommepodie, voldelige perkusjonisme og brølevokal kombineres med uhyre presis thrash-riffing, konstante rytmebrekk og en trommis (Joey Jordison) i verdensklasse.
Det er sjeldent effektivt, men også litt uinteressant som musikk.
For selv om de har blitt langt mer melodiske med åra og drar inn elementer av både rap, drum’n’bass og industri er det vanskelig å høre låter som vil bli huska i det lange løp.
Når så også konseptet har mista nyhetens interesse står man igjen med et show som er egna til å glede unge metal-fans, men som er glemt like fort som man rekker å si Des Moines, Iowa.
|
|
001146 | train | 2 | music | 25 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | ..og samtidig, på en karaokebar i Sheffield | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/karaokebar | ..og samtidig, på en karaokebar i Sheffield
Little Boots, Teltet
Syltynn gugge fra britisk syngedame.
Når Little Boots entrer scenen er det med lystige piruetter og glinsende kjole, men hennes for så vidt ålreite debutalbum gjennomsynges med få høydepunkter, men derimot med en mer og mer snikende følelse av at hun er "I Facebooked Your Mum"-generasjonens svar på Modern Talking.
En synthist og en trommespiller som på ingen måte benytter seg av hele trommesettet ligger og slurer oppå mengder med forhåndsinnspilte låtdeler.
Dette massive, maskinelle lydbildet drukner Little Boots' spinkle, Ginger Spice-aktige stemme, og følelsen av å være i et øl- og pølsestinkende karaokelokale forsterkes drastisk.
Med tekstlinjer som "she's a mixed up girl in a mixed up world" og flate, likt fremførte låter hadde hun glidd perfekt inn som underholdningsinnslag på en Melodi Grand Prix-fest på Tåsen, men i konsertsammenheng blir dette slette saker.
|
|
001147 | train | 5 | music | 25 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Rap som renser | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/rap-som-renser | Rap som renser
Q-Tip, Amfiscenen
Med fjorårets kledelig titulerte The Renaissance beviste Kamaal Fareed at han fortsatt har det, tjue år etter at A Tribe Called Quest pumpet ut klassikere for de mest tilbakelente av klodens hiphop-hoder.
Forventningene til Q-Tip (eller The Abstract, som venner kaller ham) var derfor store i forkant av gårsdagens konsert, og det er en sann glede å kunne slå fast at han leverer varene også i levende live.
Høydepunktene står i kø idet Tribe-katalogen snus på hodet og drysses over Amfiet.
"Sucka Nigga", "Award Tour" og "Scenario" er triptykonet som etterlater undertegnede nærmest hulkingens rand.
Men også solotopper som "Vivrant Thing" gjør dypt inntrykk, ikke minst på grunn av det tette bandet og den gjennomlykkelige stemningen som rir det rause oppmøtet.
Det hele ruller og går forbløffende jevnt, og ferske godlåter smyger seg mellom eldre klassikere så velolja og ubesværet at det hele nærmest føles som en i overkant sømløs, men like fullt befriende avslutning på en lang dag.
Selv om spørsmålet "Can I Kick It?" aldri stilles, ville svaret uansett vært:
Visst kan du det, Q-Tip.
|
|
001148 | train | 4 | music | 25 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Bortgjemt støykos | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/bortgjemt-stoykos | Bortgjemt støykos
Maribel, Amfiscenen
Maribel hadde fortjent fler folk, mindre scene og bedre spilletidspunkt.
Det er godt mulig det er en kollektiv mangel på nysgjerrighet blant Hovegjengerne som gjør seg utslag, men når Maribel entrer scenen foran det sensasjonelle publikumsantallet 4, sier det seg selv at dette også smitter over på bandet.
Dette er selvfølgelig forferdelig synd, ikke bare fordi de har gitt ut et av årets sterkeste norske debutalbum, men også fordi det gir nok en følelse av at Hove ikke helt tør å stå for de norske bookingene de gjør ved å gi de et spilletidspunkt som gjemmer bort bandet snarere enn å vise de frem.
Nå skal det sies at bandet heller ikke gjør det spesielt enkelt for eventuelt nye fans ved denne anledningen, for settet støysymfonikerne spiller her er av det mest introverte slaget, der deres mest rockete sider ikke blir fremvist.
Blant annet savnes storrockøyeblikk som "Taste The Trash", og låtene glir inn og over i hverandre i samme tempo som de tyve-tredve menneskene foran scenen byttes ut.
Maribel burde ha spilt på en langt mindre scene, i mørkere omgivelser og senere på kvelden; det er først i disse settingene bandet virkelig kan stråle.
|
|
001149 | train | 5 | music | 25 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Jørgen Hegstad | Eksentrisk eleganse | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/eksentrisk-eleganse | Eksentrisk eleganse
Micachu And The Shapes, Amfiscenen
UKM-sløret ligger tungt over Londonbandet Micachu And The Shapes.
Med en gjennomsnittsalder ikke mye over tyve og med frontkvinne Mica Levi som ser ut som en femtenårig gutt hamrende løs på en tredvekroners lekekassegitar er ikke dette et band for massene, men bakenfor rammel finner vi Hoves så langt mest eksentriske og morsomme opptreden.
Trioen, som kompletteres av Marc Pell på trommer og Raisa Khan på brumlesynth, kubjelle og tromme, har et fenomenalt debutalbum bak seg i år, og det er en grunn til at avant-elektronikaguru Matthew Herbert har tatt de under sine vinger: her har vi med et av Storbritannias akkurat nå mest spennende band å gjøre.
Musikalsk varierer de mellom det eksentrisk bråkete og nølende, der de går fra tung bråk til adspredte toner uten skjematiske strukturer i bunn.
Det er vanskelig å plassere, for av og til tar de publikum på sengen med stramme, pop-lenende storlåter som "Golden Phone" og "Lips", før de nok en gang går tilbake til det glade skrangel.
Micachu And The Shapes er vanskelig å forstå seg på, men etter hvert ekstremt lette å forelske seg i.
En modig booking av Hove, som ga minneverdige øyeblikk for de som ikke gikk etter første lekegitarakkord.
|
|
001150 | train | 4 | music | 25 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Håkon Moslet | Flekset muskler | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/flekset-muskler | Flekset muskler
Disturbed, Hovescenen
Disturbed gir seg ikke ut for å være noe annet enn det de er:
Et struttende og ganske enkelt metal-band.
Skikkelsen til Disturbed-vokalist David Draiman minner mistenkelig på en av Hove-festivalens mange Pro Sec-vakter.
Han vagger stolt rundt på scenen, flekser musklene sine og bjeffer til publikum i de bakre rekker som ikke vil delta i festen.
Sjarmen er ikke påtagelig.
Men Disturbed har ikke behov for å gjøre seg til eller krosse over.
De er særdeles trygge på egen fil og sjanger.
Dette er nu metal-utgaven av kjøttkaker og poteter-rock; testosteron-stinn, forbrukervennlig og ganske gøy å høre på.
De drar seg gjennom låter fra alle sine fire platina-selgende album (de tre siste har toppet Billboard).
Genesis-coveren "Land of Confusion” er et tidlig høydepunkt, selvsagt harryfisert med en ”not enough pussy”-tekstlinje.
Det krydres med samplinger og beats her og der, men de primære bærebjelkene er et tett og drivende komp, selvsagt med doble basstrommer og hissig riffing.
Draiman er en ganske klassisk metal-vokalist i Bruce Dickinson/Geoff Tate-skolen, men uten å briljere.
Man kan skjønne at dette funker for amerikanske soldater i Irak og Kuwait, og jaggu funker det ikke her også.
Når ”Ten Thousand Fists” brauter seg ut av PA’n er det neste like mange never som fyker i været på sletta, for på den måten å understreke at metalen er årets Hove-vinner og at enkel, dum rock også er helt ok.
|
|
001151 | train | 3 | music | 26 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Håkon Moslet | Ikke helt trua | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ikke-helt-trua | Ikke helt trua
Faith No More, Hovescenen
Et formidabelt 90-tallsband gjenoppstod på Hove seint torsdag kveld, men noe av tidsånden og spiriten var borte.
Faith No More kommer på scenen som et sendrektig danseorkester.
Dressene er pastellfargede, Mike Patton lener seg tungt på en spaserstokk og det er den koselig Peaches & Herb-coveren ”Reunited” som er første låt.
Selvironien ligger med andre ord tjukt utenpå dette comebacket.
Det tar imidlertid ikke lang tid før de hugger løs på ”From Out Of Nowhere”.
Faith No More var et viktig og fornyende band i perioden fra The Real Thing-albumet i 1989 fram til midten av 90-tallet.
Siden har de inspirert uttallige etterkommere.
Tolv år etter at de holdt sine siste konserter virker tingene å være på plass.
Mike Bordin er fortsatt en steinbra metal-trommis, de mørke synthteppene til Roddy Bottum smyger seg inn i skogbrynet, Norgesvenn-bassist Billy Gould gjør jobben sin og gitarist Jon Hudson er det ”nye”, ukarismatiske og velspillende medlemmet.
Mike Patton spiller ut hele sitt register, og kvalitetene hans er slående.
Jeg hadde faktisk glemt hvor bra vokalist han var og er: teatralsk, vrang, absurd, ond, uforutsigbar og uhyre distinkt.
Han går uanstrengt inn i både det brutale materialet og i crooner-hjørene, som den klassiske Commodores-coveren ”Easy”.
Bandet spiller seg fint igjennom sterke låter som ”Evidence”, ”Midlife Crisis” og ”Ashes To Ashes”, men uten at man får følelsen av at dette er et nødvendig comeback.
Kanskje er det de alternative 90-tallsrockernes måte å kommunisere på – ryggen mot publikum, noen usammenhengende kommentarer her og der, generell gi-faen holdning – eller så har de ikke helt trua.
De klarer i alle fall ikke å overbevise den store Hove-sletta, full av folk som var seks-sju år da bandet ga seg, om at Faith No More trengs i 2009.
Stemningen er slapp og det er som om verden har beveget seg vekk fra den tidsånden Patton og co. var med å skape på 90-tallet.
De byr i liten grad på seg selv og på et show, og de dropper glatt hits som”Falling To Pieces”, ”Last Cup of Sorrow” og ”We Care A Lot”.
Verden er full av band som går helhjerta inn i comeback-fasen.
Da spørs det om det er plass til band som gjør det halvhjerta.
Reunited From Out Of Nowhere Land Of Sunshine Caffeine Evidence Surprise!
Your Dead Cuckoo For Caca Easy Ashes To Ashes Midlife Crisis Introduce Yourself Gentle Art Be Aggressive Epic Just A Man Chariots Stripsearch
|
|
001152 | train | 4 | music | 26 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Bittersøtnos | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/bitters%c3%b8tnos | Bittersøtnos
M83, Amfiscenen
Nü-gaze som vaker mellom det nødvendige og det forglemmelige.
På plate har franske M83 (Anthony Gonzalez er prosjektets kjerne, selv om bandfornemmelsen har tiltatt de siste årene) gitt meg glede titt og ofte; det er få kunstneriske korpus som matcher balansen mellom eleganse og glød som dette.
I levende live har jeg sett dem én gang før, på John Dee, uten egentlig å kunne slå fast at de er et bra konsertband etter endt dyst.
Det stiliserte og frakobla pop-uttrykket fjorårets Saturdays=Youth lener seg mot, lar seg ikke uten videre overføre til virkelighetens grelle lys (og lyd!).
På Amfiscenen går trioen hardt ut med "Graveyard Girl" (enkelt en av fjorårets beste låter), og når "Kim & Jessie" (ditto, bare enda bedre) slippes løs som fjerdenummer, sniker mistanken om en nedtur seg over deler av publikum.
Den bekreftes bare delvis; et like deler hardtslående og bittersøtt hipster-anthem som "Don't Save Us From The Flames" gjør seg godt i antydningen til sol rundt skogholtet, og flere av de syntetiske sirupssnippene fra sisteskiva fungerer også godt, isolert sett.
Men det blir for stivt og høflig; menneskene på scenen viser robotiske kvaliteter, og først når øret lenes mot klubbdøra på tampen av konserten kler det forsiktige oppsynet til gjengen der oppe temperaturen som gjennomsyrer låtene de serverer oss.
M83s styrke er egentlig, dypest sett, evnen til å skape en nervøs ro i tilhøreren.
Det lar seg ikke gjøre i det dovne Amfiet på en snau time, men forsøket vil bli husket innover i sommernatta.
|
|
001153 | train | 4 | music | 26 | 6 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Stødige brannstiftere | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/st%c3%b8dige-brannstiftere | Stødige brannstiftere
Prodigy, Amfiscenen
Å nyte The Prodigy i 2009 fordrer at du er på godfot med din indre knøl.
En periode på 90-tallet var The Prodigys store, dumme dansemusikk på alle popkulturelle bauger og kanter.
Den hyperenergiske ravepunken Liam Howlett knadde til med Music For A Jilted Generation (1995) fant et visuelt motstykke i Keith Flint, og resten er, som de sier, historie.
Er bandet fortsatt relevant?
Svaret er tja.
Det er uansett et fornuftig trekk å plassere trioen som siste band ut i amfiet:
For første gang under årets festival er det fullt, og dirrende forventninger til en helvetes utblåsning er tilstede i alle deler av publikum.
De innfris på mange måter, ikke minst på grunn av den rutinerte galskapen og publikumstekket de tre på scenen legger for dagen.
For hvert staselige øyeblikk ("Breathe", "Poison" og "Voodoo People" er blant dem) tar publikum fornøyd imot mindre slående ferskvare.
Nivåforskjellen er påfallende.
Dét er også den aggressive rusen som bygger seg opp blant deler av publikum, og mens to guttegjenger braker sammen ved siden av meg, slår det meg i hvilken grad dette er musikk som utstråler dårlige vibber.
På sitt beste låter det som en heidundrandes berg-og-dalbane-tur inn i selve kjernen av nittitallet, på sitt verste høres det ut som en karikatur av det samme.
I et større perspektiv vil Prodigy-konserten på Hove først og fremst huskes for meldingene som tikket inn på folks mobiltelefoner underveis.
Hvil i fred, Michael Jackson.
|
|
001154 | train | 5 | music | 1 | 7 | 2,009 | Slash&Friends headlinet Quartfestivalens første dag. Les dommen. | nb | p3 | Jacob Krogvold | Fjær i hatten | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/fj%c3%a6r-i-hatten | Fjær i hatten
Slash&Friends headlinet Quartfestivalens første dag.
Les dommen.
Slash & Friends, Quart
Slash på scenen Quart 2009 (Foto: Thomas Søbstad, Lydverket, NRK)
Mens Axl Rose la 17 års hardt arbeid ned i Chinese Democracy uten å leve opp til forventningene, står Slash fremdeles stødig som gitargud og ikon.
To kjedelige plater med Slash's Snakepit er lett tilgitt, mens salgssuksessen med Velvet Revolver er lett glemt.
Samme hvor mye Slash gjester og tildels beriker andre folks plater, ligger gullet begravet hos Guns'n'Roses.
Slash trenger ikke å bekymre seg for det så lenge han ikke forandrer noen ting; hatt, briller og de fantastiske gitarløpene som starter nesten stotrende før de trygt velter selvsikkert over oss.
Seig vibrato og drøy sustain over noen av rockens aller beste gitartemaer.
Slash ivaretar arven etter Jimmy Page svært godt.
Mens celebre venner står i bakgrunnen og venter, så er det lite annet enn Slash som er av betydning på konsertens seks første låter.
Jason Bonham har pappas logo på trommene og er så trygg som en familiebedrift bør være.
John 5 er nok teknisk kapabel til å spille i ringer rundt Slash, men det er som kjent lite hensiktsmessig når poenget er å stå bredbeint og gnage lekre toner inn i granitt.
Vokalist Frankie Perez har noen heldige Paul Rodgers-aktige øyeblikk her og der; "Hair of the Dog" er fet, og Frankie behersker rollen som vokalist i Guitar Hero svært godt.
Vi skal ikke til pubrockhelvete før Ronnie Wood sjangler inn på scenen.
I omtrent 15 minuter står alle på scenen og bedrar talentet sitt.
Tangentmann Teddy Andrelis irriterende pianobaropptreden er kveldens aller dårligste idé.
Ron forteller at Faces snart er gjenforent, og vi får en "Stay with Me" som duger.
Etter 15 minutter hektisk jukking på Slash er Fergie fremdeles ikke dømt for seksuell trakkasering, men tvert imot i gang med en knakende god versjon av Hearts "Barracuda".
Hun kan synge, hun er gøyal, men hun bør kanskje slappe av litt.
I stedet glemmer hun linjer på "Black Dog" og kamuflerer det godt med dårlig diksjon.
Deretter vinner hun kveldens Amanda når hun hermer Axl gjennom "
Sweet Child of Mine", snurrende med mikrofonstativet over hodet og nasal klang.
Til lyden av flysirener og med et vinnende smil, kommer kveldens redning stabbende inn på scenen.
"I Love You Fuckin' People" roper Ozzy, og lar "War Pigs" redusere kritiske anmeldere til syngende griser.
Ingen kan spre kjærlighet som Ozzy Osbourne, Slash er en karismatisk fyr, men alle får plass inne i auraen til Ozzy.
Instrumentet til Ozzy finnes det bare et av, og i kveld lyder det veldig godt.
Slash spiller også lysende gjennom "I Don't Know", "Crazy Train" og "Paranoid".
John 5 gjør noen fine Randy Rhoads-soloer og vi sverger evig troskap til tung rock.
Når Ozzy takker for seg er det egentlig over.
Selv om det var noen dødpunkt er høydepunktet såpass overlegent at det er lett å tilgi de mindre vellykkede delene av denne kvelden.
Slash har dessuten briljert hele veien, det er aldri langt mellom høydepunktene fra hans hender.
Forventninger er innfridd, bra kveld, stor opplevelse.
Dette spilte Slash med venner:
Immigrant Song (Led Zeppelin) Highway To Hell (AC/DC) Hair of the Dog (Nazareth) Thunder Kiss '65 (White Zombie) Slash riffer Black or White (Michael Jackson) Fall to Pieces (Velvet Revolver) Slither (Velvet Revolver) Nighttrain (Guns 'n) Honky Tonk Women (Stones) Stay With Me (Faces) Knockin' on Heavens Door (Dylan) It's Only Rock'n'Roll (Stones) Black Dog (Led Zeppelin) Sweet Child of Mine (Guns 'n) Barracuda (Heart) War Pigs (Black Sabbath) I Don't Know (Ozzy) Crazy Train (Ozzy) Paranoid (Black Sabbath) Whole Lotta Love (Led Zeppelin) Paradice City (Guns)
|
001155 | train | 4 | music | 1 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Jacob Krogvold | Hett i det disiplinerte helvete | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/hett-i-det-disiplinerte-helvete | Hett i det disiplinerte helvete
Dillinger Escape Plan, Quart
Et imponerende band kokte nesten bort på Odderøya.
Men Dillinger Escape Plan har festivalens sterkeste infrastruktur.
Den ettermiddagsglisne idrettsplassen er et sørgelig syn.
Det kan bli ensomt på Nordeuropas (visstnok) største scene når man skal fri til 250 kids i Mansontrøyer.
Men Dillinger Escape Plan bør ikke ha problemer med å lede ungdommen inn i sitt kaotiske men superorganiserte helvete.
Vi trekkes mellom Grindcore og løpende jazz som ofte tangerer John Zorns Naked City anno 1989.
Når de setter i gang de mest halsbrekkende øvelsene står vi der og måper, vantro og imponerte, men det er få som orker å gi noe særlig tilbake.
Til å begynne med virker DEP faktisk litt forvirrede i all sin hysteriske prakt, lydmannen rister på hodet og skrur alt opp til et helt usaklig nivå.
Etter noen låter er også de hyperaktive gitaristene preget av oppholdet i Nordeuropas (Garantert) største bakeovn.
Energinivået faller og vokalist Greg Puciatos mest helhjertede forsøk på publikumsfrieri skjer ved kasting av vann.
En tur i roligere materiale der gitarist Ben Weinman henter inn pianoet og legger noen fine, Mike Garson-aktige figurer gir bandet mulighet til å nullstille seg og bygge seg opp igjen.
Den imponerende versjonen av Aphex Twins "Come to Daddy" sier mye om Dillinger Escape Plans egenart, og budskapet "I Will Eat Your Soul" går hjem hos et publikum som venter på Mansons ondskapsfulle onelinere.
Av uforklarlige grunner velger DEP å droppe den slageren Black Bubblegum, som nok kunne kommunisert godt med det ikke motvillige men altfor varme publikumet, i stedet står Lurch og Sunshine the Werewolf igjen som høydepunkter.
Kom snart tilbake, gjerne i vinter.
|
|
001156 | train | 3 | music | 1 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Samme nummer som i '06 | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/samme-nummer-som-i-06 | Samme nummer som i '06
Klaxons, Oslo Live Festival
De dauer ikke av utstråling, de gutta her.
Jeg likte albumet Myths Of The Near Future svært godt (uten at jeg har spilt det ihjel de siste to årene, det skal sies), og konserten på Hove i 2007 var ladet med akkurat nok desperasjon, MySpace-know-how og tenårig kjærlighet til å stikke seg fram som et av "hvor var du"-øyeblikkene på Tromøya det året.
Situasjonen er en ganske annen nå, og for å gjøre fortellingen kort:
Slitne, britiske nü-ravere gjør langt mindre inntrykk på Oslo Live Festival.
Konserten starter med "Atlantis To Interzone", en av bandets signaturlåter.
Og signatur er ikke nødvendigvis en faktor som jobber i Klaxons' favør - snarere tvert imot.
Formelen som i sin tid føltes innbydende og uunngåelig - mollstemt, referensiell, potent, relativt episk og høyst bloggbar apocalypso - føles nå som en underlig lite tilfredsstillende reise tilbake et par-tre år.
De nye låtene, som det ryktes har blitt blitt forkastet av plateselskapet, lover verken godt eller dårlig; de føyer seg inn mellom bredbånd-klassikere i uvanlig blodfattig tapning, som om hele konseptet verken tåler raust norsk sommerlys eller folkemengden som desperat forfekter det.
Formelen (to stemmer i hver sin oktav, stakkato trommer og skittengrått oppsyn) forstås og fordøyes allerede før "Golden Skans", som brennes av som fjerde nummer ut.
Coverlåten "It's Not Over Yet" er et høydepunkt; det er da Klaxons insisterer på at de er et forrykende, viktig og ikke minst bra band.
Når de velger å spille videre etter den, føles det som en trassig påminnelse om hvor mye bedre disse låtene var for tre år siden.
Herregud, som tida flyr.
Flere bilder fra konserten:
|
|
001157 | train | 2 | music | 2 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Gjest i egen stue | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/gjest-i-egen-stue | Gjest i egen stue
Kleerup, Oslo Live Festival
En konsert som aldri står i fare for å lette fra scenegulvet.
Kan en mann bli for avhengig av chanteuse-virksomhet?
Tærer det på psyken å være et utpreget bakmenneske, om enn med ambisjoner om stjernestatus?
Er det vanskelig å være en svenske i Norge, midt i hjertet av sommeren, når du til syvende og sist bare har én god låt å vise til?
Andreas Kleerups oppvisning på Oslo Live signaliserer et rungende ja på alle disse spørsmålene.
Det er nemlig en anemisk, uinteressert og merkelig usynlig hovedperson som aller pliktskyldigst gjennomfører halvtimen han har fått betalt for ved Kontraskjæret.
I mellomtiden har han fått assistanse fra en rapper, han har satt seg bak trommesettet , klatret opp i sceneriggen under sin beste låt og gått av scenen altfor tidlig (men på den annen side akkurat tidsnok).
"With Every Heartbeat" inntreffer tidlig i settet, som spor fem, men fraværet av et grepa kvinnfolk - Robyn eller noen som minner - ser ut til å lamme Kleerup med intens styrke; han tåler ikke å være seansens fokuspunkt, og han viser heller ingen vilje til å utforske ideen.
Her går det tvert imot i ferdiginnspilte låter, og de fleste av dem treffer bunnen av bassenget med et ubehagelig knekk, i pur manko på vokalkarismaen som gjør albumet fra i fjor verdt å høre på, tross alt.
Kleerup gir det bort, først og fremst, idet han setter seg bak slagverket, gutterom-style, og dæljer løs, uten at noe annet enn den nennsomt programmerte (og løse, "primitive") beaten når ut til det hoderystende publikumet, som allerede da begynner å vende seg bort fra begivenhetenes manglende sentrum.
Hvor ble du av i alt mylderet, Andreas?
En svenske som stod ved siden av meg oppsummerte det slik:
Denna killen är ett luftslott.
Det er han i rettferdighetens navn ikke alene om å være.
Men de fleste andre av verdens middelmådigheter velger å kamuflere det hakket bedre enn Kleerup gjorde på Oslo Live i kveld.
Fly avsted, nå.
|
|
001158 | train | 2 | music | 2 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Dårlig skuespill | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/darlig-skuespill | Dårlig skuespill
Marilyn Manson, Quart
Sjokkrocken lever videre uten Manson.
Onsdag klokka halv elleve:
Noen hundre har samla seg foran scena.
Fram til rundt ti over elleve:
Flere har heldigvis kommet for å høre, men de har blitt servert sju anonyme låter.
Marilyn Manson har vært som en dårlig oppvarmer for seg selv.
Ikke før han drar i gang sin gamle hit "Rock is dead", er han og publikum borte og snuser på noe som minner om gammel ekstase.
Midnatt: noen gir meg en Läkerol Salmiakk.
Kveldens sterkeste opplevelse.
Hvor kjedelig kan en forhenværende sjokkrocker framstå?
Svaret etter i natt omfatter flere pinlige øyeblikk enn en uengasjerende B-film.
Marilyn Manson later som han prøver å vekke urmennesket i oss med noen udefinerte ul.
Han forsøker å rispe oss med stemmen men kutter ikke dypere enn en ubrukelig gatekjøkkenkniv i plast.
For en artist som har gjort fare viktigere enn melodier i underholdninga si, kan ikke komme unna med kveldens vasete rolle:
Mellom et greit stødig band, leker Manson rundt i et slags rampelystema, tilsynelatende uengasjert.
Med lyskastere som på et filmsett, filmklappere og håndkle- og vann-staben løpende som statister i et skuespill som bygger opp en bortskjemt primadonna.
Hele dramaturgien ser ut til å skulle spinne rundt likegyldighet som sjokkerende verdi.
Men enhver emokid i tenåra kan oppvise mer overbevisende gidder-ikke-holdning enn MM denne kvelden.
Klokka 00.06:
Scenefrontlysa blinker desperat "kom tilbake" til et publikum som ikke gidder vente på ekstranumre.
Lysene blottlegger en innsikt kveldens headliner nok også sjøl kjenner (mannen har jo tidligere iscenesatt seg sjøl og massene på høyde med den smarteste propagandaminister):
Vi trenger ham ikke lenger, slik han trenger oss.
|
|
001159 | train | 3 | music | 3 | 7 | 2,009 | Paperboys har vilje og evner til å kose seg med blide og brisne strandløver, men må gidde mer for å imponere. | nb | p3 | Jacob Krogvold | Shake that ass, Beach | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/shake-that-ass-beach | Shake that ass, Beach
Paperboys har vilje og evner til å kose seg med blide og brisne strandløver, men må gidde mer for å imponere.
Paperboys live på Quart 09 (Foto: Thomas Søbstad, Lydverket, NRK)
Det skeive smilet er fremdeles på plass, men det skeve blikket er byttet ut med sånne plastsolbriller som publikumet på BeachQuarts best besøkte konsert også har kjøpt seg.
Vinni har oppfylt sine uttalte ambisjoner om å melke pr-kua på godt Tshawe-vis og blitt allemannseie etter noen runder som korleder på TV2.
Han har stått fram som rusmisbruker, stått fram som pappa og framstått som sympatisk.
Han har oppnådd den stjernestatusen som kreves for at den neste runden med Paperboys skal bli den største.
Pope Dawg behersker rollen som sidekick og bandleder, men holder seg i skyggen.
Fersk Paperboy og tidligere Caveman Anders Møller har fått aliaset Percules, han klarer å tilføre livebandet endel energi, men det blir aldri engasjerende selv om kordamene bidrar bra når de kommer på plass i miksen.
Vinni er dreven men ikke veldig oppfinnsom i publikumsfrieriet, han "koser seg inn i Rasstappen" og skryter av vær og band og kaller den lokale helten Kjetil Grande en av verdens beste gitarister.
Grande tilfører dessverre ikke bandet noe som helst.
Vinni er en mester på rask melodisk flyt, han har egenart, overlegen diksjon og fin stemme, men bør la kjærlighetssanger ligge i skuffen.
Som rapper er han effektiv og tilbakelent, men i dag synger han surt og mangler kraft.
Han beklager, rettmessig, at det er han som må synge Tshawes partier.
Allsangpartiene reddes fint i land av koret.
En festivalgjenger 5 minutter før konserten:
"Paperboys er jo bra...men de er jo ikke så kjent".
Vinni jobber med den saken, mens publikum tar godt imot alt de har hørt før.
"Barcelona" er svak men populær, "Keep it Cool" er et naturlig høydepunkt, og alle kan "Lonesome Traveller" uten at den gir oss det crescendoet som konserten kunne trenge.
|
001160 | train | 4 | music | 3 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Andreas Øverland | Ikke helt rett West | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ikke-helt-rett-west | Ikke helt rett West
Kanye West, Roskilde
Den siste halvdelen av den eneste hip hop-konserten å snakke om i årets danske festivalprogram var magisk.
Tilnærmet fantastisk, faktisk.
Dessverre hadde Kanye West nesten rotet seg bort, allerede.
Fire mer eller mindre glimrende album hjelper ikke.
Ei heller den art deco-inspirerte scenen eller de minst like fancy, art deco-inspirerte koristene.
Ikke engang to solide perkusjonister og singback nok til å redde et hvert Topp 20-show på denne siden av årtusenskiftet er staffasje nok til å gjøre Kanye Wests Roskilde-konsert glitrende.
Det er nemlig lite som kan redde stemningen når de førti første kjedelige minuttene kulminerer i en femten minutters versjon av «Say you will» med innlagte Michael Jackson-ramblings, psykologisering av verden og genrell sutring.
Riktignok spilte ikke lydmannen på Kanyes side, der han konsekvent plasserte West altfor langt bak i lydbildet.
Det er dog ikke avgjørende.
Fakta er nemlig at Kanye West ikke klarer å gjøre den glimrende sisteskiva 808s&Heartbreaks til en lytteverdig konsertopplevelse, selv ikke for et publikum som virkelig prøver.
Det hele blir for ambisiøst, lite tilgjengelig og ikke minst kjedelig repetativt.
Så når den første delen av de snaue 100 minuttene i stor grad konsentrerer seg rundt den nevnte skiva, og Kanye, på tross av å ha hjertet utapå som alltid, ikke klarer å oppnå annet enn litt forvirret buing fra publikummet foran seg er det ikke uten grunn.
Det funker nemlig ikke.
Ikke på noen måte.
Gapet mellom de første førti og de siste femogfemti minuttene kunne neppe vært særlig større.
For i del to viser superprodusenten seg fram også som superstjerne.
Som rapperen, artisten og ikke minst entertaineren Kanye.
Når mørket har falt på, West har kastet skinnjakka og den fantastiske Michael Jackson-samplende «Goodlife», og knallsterke «Diamonds from Sierra Leone» drønner utover Roskilde er det liten tvil om at få kan nå opp til den blaserte Chicagogutten når han er på sitt beste.
Avslutningen med hitparaden «Heartless», «Stronger» og «Love Lockdown» er en maktdemonstrasjon uten like, og gjør det vanskelig å fatte at vår mann fra Chi-town var nær å rote bort hele konserten ved å prøve for mye og gjøre for lite.
Ambisiøsiteten tok nesten livet av det hele før det begynte.
Men heldigvis bare nesten.
Kanye West spilte:
See You In My Nightmares
Say You Will
Can't Tell Me Nothing
Diamonds From Sierra Leone
|
|
001161 | train | 4 | music | 3 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Siri Narverud Moen | Festen er ikke over, det er bønner igjen | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/festen-er-ikke-over-det-er-b%c3%b8nner-igjen | Festen er ikke over, det er bønner igjen
Black Eyed Peas, Quart
Black Eyed Peas, gjengen som kan å bygge et sett!
Quartpublikummet har akkurat vært på frilufts-klubb.
Deretter en minnestund for Michael Jackson, avbrutt av en hektisk reklamepause for will.i.ams solo- og DJ-karriere, før det hele igjen minner om en amerikanisert utendørsfest i Paris - hele tida gjesta av karakterene fra en tegnefilm: han dyktige, han beinharde, hun med stemmen - og han artige, men også talentfulle rapperen.
De fantastiske fire utgjør casten i Black Eyed Peas.
Og de er smarte - og starter med tre velkjente hits der lyden kan skrus til, mens publikum møres.
Settet videre skifter gir akkurat idet det trengs.
Det brekkes dessuten av med will.i.am som disko-DJ, hovedsaklig med Michael Jacksons hits som en hyllest til popkongen - før Fergies sololåter og nye energiskift følger.
De passer så godt på ei scene - og bedre der enn på plate.
En opptur av en banger som "I got a feeling" har for eksempel mye mer for seg her: med tusenvis av hoppende folk foran seg og varmen fra utøverne i sine fascinerende definerte roller - enn med de insisterende harryrock-effektene som gjør den masete fattig på plate.
Legg til Fergies imponerende stemme, hyggelig velspill fra bandet rundt - og mange triks som heldigvis ikke ender opp pretensiøse men bare morsomme!
Litt masete klarer Will allikevel å være, der han hopper rundt med en latop for å illustrere en tekst om informasjonssamfunnet, hehe, og ikke minst sine come-ons til norske jenter.
Men pytt, noen vil få pult i kveld, og vi andre har hatt en artig, godt regissert kveld.
|
|
001162 | train | 4 | music | 3 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Marius Asp | Tøff i frakk | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/toff-i-frakk | Tøff i frakk
Echo & The Bunnymen, Oslo Live Festival
Ian McCulloch & co. tviler på egen legendestatus, og de får svi for det.
I det minste bittelitt.
Først en diger luktefinger spent ut mot det dorske publikummet på Oslo Live:
Hvem tror dere at dere er?
Hvorfor valgte dere festival og dyr rosévin fremfor terrasseparty, fingermat og en ny, kvikk teoretisk vri på finanskrisa?
Hvilke legender (eller var det "legender"?) må til for at dere skal gidde å å gnukke loffene deres sammen, takfast, slik at det høres ut som om dere applauderer (og på den måten viser takknemmelighet overfor kulturinntrykkene dere får servert for 99 lusne kroner)?
Echo & The Bunnymen er uansett ikke svaret på det siste spørsmålet.
Folk valfartet ut av festivalområdet fra deLillos' avslutning tidligere på kvelden ("Oslo er best via stemmebåndet til Lars", sa noen), og både stemning og oppmøte matcher et band som først og fremst henger sammen for å feire sin egen ungdoms virilitet.
Den er mørk, stakkato og lummer, javisst, men da musikken dundret utover studenthybler på åttitallet, visste de færreste å omsette denslags følelser i låter man kunne nynne på og ha det vondt til på én og samme tid.
Det kunne, og kan, E&TB, og låtene de forutsigart nok høster mest entusiasme for - la meg nevne "The Killing Moon og "The Cutter" som to spretne, om enn lavmælte eksempler - holdes i håndflaten av en Ian McCulloch som er fullt klar over orkesterets styrke:
Det låter tøft, selv om ikke alle melodiene i seg selv nødvendigvis er så voldsomt minneverdige.
På sine seinere skiver har bandet fremfor alt tilnærmet seg sitt hovednemesis U2, og en låt som "Stormy Weather" bæres fram av menn som brått synes klar over sine egne episke kvaliteter, uten den store motviljen.
Da er det synd at strømmen ut fra festivalområdet fortsetter, og at momentumet foran scenen rykker og napper fram til "Nothing Ever Lasts Forever" pares med Lou Reeds "Walk On The Wild Side" og "Lips Like Sugar" og "Do It Clean" (med The Doors' "Roadhouse Blues" interpolert og pumpende i bunnen, slik det seg hør og bør) uttaler det brorparten av publikum har tenkt, og det de middelaldrende fyrene på scenen åpenbart begynner å innse:
Bra band.
Men, det bør sies, langt fra noen nødvendighet å overvære i levende live.
Flere bilder fra konserten:
|
|
001163 | train | 5 | music | 4 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Andreas Øverland | Røyksoppstandelse | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/r%c3%b8yksoppstandelse | Røyksoppstandelse
Røyksopp, Roskilde
20.000 drita publikummere tar ikke feil.
Røyksopp har tatt steget opp en divisjon.
La oss ta det med en gang.
Det var fullstendig stappfullt på Arena et kvarter for Røyksopp skulle på og umulig å komme seg inn i selve teltet.
Forvist til litt for langt bak, uten å se stort annet enn en halv skjerm er det vanskelig å anmelde konsert.
Enda vanskeligere blir det når lyden er tilpasset de tredve meter foran deg.
Hva skal en musikkjournalist så gjøre?
Hengi seg til festen selvsagt.
Og for en helvetes fest Svein Berge og Torbjørn Brundtland hadde stelt i stand.
Hvis du tror på myten «elektronika-duoer klarer ikke levere live» bør du holde kjeft en gang for alle.
Røyksopp har klart å gjøre seg selv til en blanding av en ydmyk elektronikaact og musikalske superstjerner live, det siste året.
De sloss ikke lenger mot publikummet sitt, de spiller for det.
En del av det takket være en usedvanlig utadvendt bassist, en fiolinist og en Anneli Drecker med karisma nok til å stjele showet.
Men hovedgrunnen er dog at de velger å ta kontakt med publikum, utfordre det og tilpasse låtene istedet for å opphøye seg selv til noe spesielt bak en sampler.
Røyksopp er rett og slett blitt et ordentlig liveband med publikumstekke som går langt utenpå noe annet Norge har å vise til de siste åra.
Fra de går på til en smått pompøs strykerintro, til de går av etter ekstranummeret kjæler de med det høylytte og feststemte publikummet sitt, som villig tar imot.
Riktignok er det ikke den vanskeligste folkemassen å underholde – drøyt tjue tusen absurd drita noen-og-tjueåringer som virkelig er klar for fest klokken 02:00 kan redde nesten hvilken konsert det skal være.
Men her trengs ingenting å reddes.
Dynamikken er nemlig upåklagelig, og måten de to herrene bygger opp settet sitt på burde vært fanget i en brosjyre og sendt ut av Norsk Rockforbund til alle band som ansees for å være klare for utlandet.
Fjerdelåta «Remind Me» biter litt ekstra og fører til voldsomme jubelbrøl, «Eple» er nær å rive ned hele teltet og når til og med hakket mer anonyme kutt som «Only This Moment» og forholdsvis kjedelige «Happy Up Here» sparker fra seg live har du noe utenom det vanlige mellom hendene.
Anneli Drecker gjør sin Karin Dreijer-tolkning til langt over bestått uten å nærme seg Karin Dreijer, men det er allikvel liten tvil om hva som kommer til huskes best denne kvelden.
Høydepunktet (bortsett fra «What Else is There» ) er det utvilsomt en opplagt Robyn og «The Girl and the Robot» som står for.
Dagens høyeste applaus og påfølgende massiv dansing gjennom hele teltet er uunngåelig.
For en låt.
For en liveversjon!
Det er lite å si på at det står igjen tjue tusen, stort sett fulle og lykkelige festivalgjengere og skriker og trampeklapper etter en mørk og intens «Poor Leno», for å si det sånn.
En triumfferd for Røyksopp, som ser ut til å ha vokst fra nykkene og særheten for godt og tatt steget opp en divisjon siden sist.
|
|
001164 | train | 5 | music | 4 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Andreas Øverland | Close to amazing Grace | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/nesten-amazing-grace | Close to amazing Grace
Grace Jones, Roskilde
15 kostymeskift og 80 minutters posering levner ingen tvil.
Grace Jones er vital som få.
Selvsagt lar divaen et rastløst publikum vente en halvtime ekstra før hun går på til Iggy Pops «Nightclubbing».
Med en noe futuristisk mohawk på hodet kravler Jones seg gjennom sceneriggen, og fra første stund snakker vi posering, posering og posering.
At Jones er født i 1948, er mer eller mindre ufattelig.
En 61 år gammel dame som får det å stå i motvind iført en lang kappe, hyllet inn i røyk mens hun sirkler rundt en påle (ja, en påle), til den mest sexy ting i verden fortjener bøttevis med oppmerksomhet.
Og applaus.
Musikalsk sett er det hele langt bedre enn fryktet, selvom det kommer litt tregt i gang.
Visstnok sviktet lyden foran scenen brutalt og alt man hørte var bandets monitorer.
Lenger bak var lyden uovertruffen.Hvis du var en av de som sto i pit'en tapte du altså, for seksmannsbandet og Jones løftet seg nemlig stort rent musikalsk under tredjelåta «My Jamiacan Guy».
Derfra og ut var det stort sett solid og tight.
Og funky, selvsagt.
Det er vanskelig å skrive om Grace Jones uten å nevne denne blandingen av fryktinngytenhet og sex-appeal.
Hun viser fram nok av begge også på Arena, selvom det etterhvert går mest i det siste.
Dama er ikke redd for å framstå som vulgær, for å si det pent.
Jones instisterer eksmeplvis å skifte fra den ene dristige kreasjonen til den andre mellom hver eneste låt (noe som selvsagt skaper litt bryderi for bandet, men pytt).
Samtidig sitter hun også på en karisma, utstråling og energi som enhver aspirerende 20-åring med popstjernedrømmer kan se langt etter.
I tillegg viser for eksmpel «I Love You To Life» at verdens ondeste stemor (og sannsynligvis også verdens mest langbeinte kvinne) har stemme å by på i tillegg til evnen til å «work the angles».
Faktisk synger hun tidvis langt bedre enn på klipp og originalinnspillinger fra 70- og 80-tallet.
«La Vie En Rose» kommer til å stå igjen som et av de store høydepunktene fra årets festival for undertegnede.
Bandet gjør en fantastisk jobb, Jones snerrer fram teksten, lar seg falle ned i publikum og crowdsurfer gjennom halve låta.
Fortsatt syngende.
Vel oppe på scenen gjør hun «Well, Well, Well» fra sisteskiva Hurricane til en maktdemonstrasjon og viser seg fra sin mest poserende og kokketterende side - rullende rundt på scenedekket, vulgær som få men med et herlig selvironisk smil bak det hele.
«Pull up to the Bumper» avslører en bootyshake som hadde utkonkurrert enhver video-vixen, når som helst.
Når lyden skrus til magisk tight under «Slave to the Rythm», bandet tar det enda ett hakk opp og Jones rocker en rockering rundt livet gjennom hele låta (!) er det bare å ta av seg hatten.
Ekstranummeret "Hurricane" kuliminerer i at Jones slynger seg rundt den nevte pålen, mens vindmaskinen blåser den siste resten av tvil til side.
Book dama til Norge, snarest!
|
|
001165 | train | 3 | music | 5 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Andreas Øverland | Uengasjerende Allen | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/uengasjerende-allen | Uengasjerende Allen
Lily Allen, Roskilde
Gode, gamle Britney måtte komme til unnsetning for å redde kvelden,
Etter rundt en time begynner endelig det tilsynelatende uengasjerte bandet å få dynamikken i orden, lyden har jevnet seg ut og Allen ser for første gang oppriktig tilstedeværende ut, foran de 17-18.000 på Arena.
Fram til nå har hun snublet rundt på scenen, fnist litt, tatt imot den overraskende store applausen mens hun konstant har nirøyket.
Og ikke mint druknet på sin egen scene.
Hva som måtte til for å snu Allen fra arrogant og fjern til popstjerne?
Britneymonsteret «Womanizer», selvsagt.
Kontrasten til det hun selv introduserte som «the jazzy part of the set» tjue minutter tidligere er påtakelig.
De uengasjerende, akustiske versjonene av «He Wasn't There» og «Littlest Things» var håpløse omarrangeringer av streite låter og bortsett fra «LDN» og «Back to the Start», samt «Smile» (og tredve sekunder deilig Drum'n Bass) hadde settet bestått av mye nøling, kliniske versjoner av gode låter og mangel på intensitet og nerve.
Men "Womanizer" satte altså fyr på MySpace-postergirl Allen en gang for alle.
Herfra og ut gikk det rett oppover og både allsangvinneren «Fuck You» og «Not Fair» satt virkelig, virkelig godt.
Dermed blir det hele også ekstra provoserende å forholde seg til - det er nemlig tydelig at gladjenta kan når hun gidder.
Dessverre gadd hun ikke mesteparten av tida på Arena, men ramlet istedet rundt det som virket som sitt eget studioband uten vilje til å kommunisere noe særlig.
Merkelig arrogant, og særlig merkelig med tanke på hva hun hadde prestert.
Fram til Britney reddet kvelden, altså.
|
|
001166 | train | 3 | music | 5 | 7 | 2,009 | Middels comeback for Klovner. | nb | p3 | Andreas Øverland | Send inn Klovnene... | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/send-inn-klovnene-2 | Send inn Klovnene...
Middels comeback for Klovner.
Klovner i Kamp, Roskilde
Det store comebacket blir forhåpentligvis det siste comebacket.
Klovner i Kamps store comeback var åpenbart etterlengtet på Odeon Scene.
Allerede tjue minutter før Dansken, Alis, Fingern og Dr.S gikk på sto det et par tusen nordmenn og ropte.
Og sang.
Og fra de går på til «Showbiz» til de skrikes inn til ekstranummeret «Nattens Sønner» har de det dedikerte publikum i sin hule hånd, på tross av til tider grusom lyd inne på Odeon.
Dansken flekker barisen omtrent før de har gått på, bruker første låtpause på å fortelle at han hadde mareritt om at ingen skulle komme på gig'en natta før, og andre pause på å fortelle at han er så stolt at han blir kåt fordi at det er dukket opp så mange.
Skamløst publikumsfrieri, altså.
Og skamløst er nøkkelordet her.
Klovner i Kamp var (og er) utvilsomt flinke til å gi publikum en opplevese.
De jobber like knallhardt nå som i gamle dager under publikumsvinnere som «Kaninkoker», «Damer», «Oslo», og «Valsen» har de fokuset på publikum, uten unntak.
Diverse sceneantrekk (Finger'n i kjole blant annet) og generelt høyt energinivå blanda med joviale tekster om alkohol og puling går dessuten sjeldent feil i festivalsetting og pit'en får akkurat den opplevelsen de kom for.
De overnevnte låtene, sammen med «Andeby City» og «Syng» får de norske noen-og-tjueåringene til å flippe fullstendig ut i en blandig av fyll, nostalgi og glede.
Dessverre er nostalgidelen hovedproblemet med Klovner i Kamp generelt, og dermed også gig'en.
Gjenhøret med rappinga, jovialiteten og tekstene gjør at jeg er fryktelig glad for at dette kun er en enkeltstående konsert og ikke en reunion.
For selvom låtene gjøres bra live betyr ikke det nødvendigvis at låtene er gode i utgangspunktet.
Fakta er at rappinga til tider er pinlig dårlig, og en låt som «Syng» hadde jeg fortrengt for lengst.
Når Apollo hopper ut på scenen etter førti minutters tid, minner det hele om å se en episode av barne-TV i voksen alder («var det såååå dårlig?»).
Satt opp mot for eksempel Lars Vaular er Klovner i Kamp anno 2009 håpløst utdatert, teknisk ganske ræva og tekstmessig helt i bakevja.
Men, som sagt, live er de fortsatt hardarbeidende (og langt mer engasjerende enn for eksempel nevnte Vaular).
Resultatet er at jeg på vei ut av teltet, mens Klovner gjør andreverset av «Nattens Sønner» priser jeg meg lykkelig for at Klovner-i-Kamp-eraen i norsk rap er over, samtidig som jeg tar av meg hatten for at gladgutta tross alt leverte en solid konsert for menigheten.
Hvis det gir noe mening i det hele tatt?
|
001167 | train | 2 | music | 5 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Andreas Øverland | Mye røyk uten ild | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/mye-r%c3%b8yk-uten-ild | Mye røyk uten ild
Peter Doherty, Roskilde
Ingen grunn til brannslukking.
Det er ikke ild alt som ryker.
Mye spenning knytta til Arenas åpningskonsert denne søndagen.
Doherty endte som kjent med en kjekk bot etter å ha sovna på et toalett på flyplassen i Sveits, og hotellet han bodde på under oppholdet i Roskilde sa klart og tydelig fra om at de ikke ønsket å ha Doherty der.
De forventet vel et helvete, i likhet med Arenas tre kvart fulle telt.
Men det var ingen grunn til bekymring (eller begeistring).
Ilden var på ingen måte tent i bråkebøtta.
Det vil si, da Doherty våknet mot slutten funka det tålelig godt, og de tre siste låtene vitnet om en vokalist som faktisk er i nærheten av å burde få lov til å spille på Roskildes nest største scene.
The Libertines' «Can't Stand Me Now» og Babyshambles' «Albion» og «Fuck Forever» gjøres unna med entusiasme, glede og intensitet.
Og ikke minst glimrende gitarspill.
Så hvorfor går det som det går?
Fram til dette punktet har det nemlig ikke vært mye å skrive hjem om.
Fra Doherty sprader ut på scenen, kun akkopagnert av gitar, øl, og sigg til godt over midtveis har han omtrent ikke klart å gjøre en eneste av låtene sine akseptable.
Merkelig nok.
Coolness?
Check.
Karisma?
Å ja da.
Vittig?
Veldig.
Men musikalsk skorter det.
Illustrerende for hele konserten var hans forsøk på å gjøre en cover av Billy Jean, som etter 12 takter rant ut i sanden.
Et nytt forsøk til litt senere hjalp ikke.
Det var det med å innse sine begrensninger, og slikt.
Hans eneste soloalbum Grace/Wastelands er et helt streit album, men Doherty sliter med å gjennomføre låtene med en eller annen form for dynamikk i behold og det blir snart klart at backkatalogen er for liten for en akustisk konsert av denne typen.
Uten annet å lene seg på enn side tidvis begrensede evner som gitarist, surfer han på avvæpnende vitser om sine egne musikalske kvaliteter (- I actually practiced that one, forsikrer han etter Billy Jean-floppen), den sjarmerende arrogante men samtidig ydmyke utstrålingen, sjarmen og alle de stjernekvalitene som ikke er musikalsk fundert.
Og røyk.
Massevis av røyk.
Selv om jentene som kaster opp BH'er på scenen sikkert er mer enn fornøyde med å få se herr Doherty i levende live, og det ligger en viss spenning i hvorvidt Doherty klarer å komme seg gjennom konserten med æren i behold er det ikke særlig givende.
En plankecover av «The Needle And The Damage Done» og en fin versjon av «Last of The English Roses» i tillegg til de tre overnevnte holder rett og slett ikke til annet enn at hele opplegget er litt stusselig småmorsomt.
|
|
001168 | train | 5 | music | 6 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Andreas Øverland | Festen var ikke over.... | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/festen-var-ikke-over | Festen var ikke over....
Coldplay, Roskilde
Jeg skal ærlig innrømme det...
Da jeg fryktet en søvndyssende, kjedelig, jovial pianobasert hitparade av en avslutning på årets festival, tok jeg grundig feil.
Det vil si, det var både jovialt og nok av hits å ta av.
Men Samtidig viste Coldplay at de er noe langt mer enn en hitmaskin.
De er et godt live-band i tillegg.
Fra Chris Martin småflørter med publikum allerede under andrelåta «Violet Hill», og til han og bandet takker for seg halvannen time senere med «Life in Techicolor II» har han forandret halvparten av bandets tekster til å handle om Roskilde, og hatt et skrikende, syngende og gråtende publikum i knestående.
Som avsluttende act på en festival viser de seg å være en nær perfekt booking.
For et slitent og medtatt rockepublikum som ikke er helt ferdig med festen er blandingen av halvkomplisert rock, ballader og varme tydeligvis en fryd.
Allsangen sitter løst, for å si det pent.
Mye av grunnen til at Coldplay funker såpass bra som de gjør skyldes hvordan de bygger opp settet.
Selvom det aldri blir magi av kvelden, rent musikalsk, syr Coldplay greia sammen på en tilnærmet mesterlig måte.
Der en del andre rockeband kjører på og bolker låter fra samme skive og med samme sound , har Coldplay valgt sette ulike låter opp mot hverandre istedet.
De hopper dynamisk fra det ene temaet og det ene lydbildet til det andre, hele konserten igjennom, men med fokus på sisteskiva Viva la Vida or Death and All His Friends.
Etter lavmælte, melodiøse «Fix You», følger eksempelvis en uptempo «Strawberry Swing» og etter den riktig så flotte, harde og nestrippede klubbversjonen av «God put a smile upon my face» følger balladen «The Hardest Part».
Litt til mor, litt til far, litt til den viderekommende og riktig så moro for bandet selv, ser det ut til.
Bandet viser seg også å mestre selve stadionjobben akkurat godt nok til å underholde en full festival.
Bandet bytter stadig sceneplassering og instrumenter.
I det ene øyeblikket sitter en smilende Chris Martin ved pianoet, i det andre løper han rundt med en drage på hodet mens trommisen har flyttet seg til håndtrommer framme på scenen.
Dermed blir det, merkverdig nok, aldri verken kjedelig eller statisk.
Når «Viva La Vida» tar det helt hjem foran et virkelig ekstatisk publikum etter rundt en time begynner det å lukte fugl på Orange Scene.
Dessverre må Coldplay, som alle andre stadionrockere, selvsagt ut på en liten scene midt i folkehavet.
Det blir også kveldens eneste ordentlige feilskjær.
Den akustiske «Green Eye» funker ikke i det hele tatt, mye fordi lyden er altfor lav.
Den påfølgende låta sunget av trommisen forblir også en kuriøsitet.
Selvsagt redder de seg inn ved å klare det Pete Doherty ikke klarte 10 timer før – å komme seg gjennom en akustisk versjon av «Billie Jean».
Riktignok snakker vi ikke om en kjempemessig versjon av klassikeren, men den gjør da nytten sin.
Folk går bananas igjen.
Noe de forøvrig fortsetter med de siste tjue minuttene til konfettien regner over publikum og Roskilde er over for denne gang.
På tross av litt planking og et litt mindre spennende partier i begynnelsen, viser Coldplay seg å gjøre stadionjobben på overraskende sterk maner.
Jeg ble kanskje ikke omvendt av de halvannen timene foran Orange Scene.
Men imponert, det ble jeg.
|
|
001169 | train | 5 | music | 7 | 7 | 2,009 | Det har tatt nesten et tiår for Maxwell å lage et nytt album. Men er det bra? | nb | p3 | Marius Asp | Stort og mjukt | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/stort-og-mjukt | Stort og mjukt
Det har tatt nesten et tiår for Maxwell å lage et nytt album.
Men er det bra?
Maxwell:
BLACKsummers’night
Et dypt tilfredsstillende gjenhør med den kontemporære soulens kanskje fremste gentleman.
Åtte år har passert siden Maxwell ga ut sin tidvis glitrende tredjeskive, salgssuksessen Now, der det fotogene nysoul-ikonets oppdatering av den – i ordets beste forstand – romantiske syttitallsskolen ristet av seg de konseptuelle vektloddene som tynget de to første utgivelsene ørlite, til fordel for et raust knippe minneverdige melodier (”Get To Know Ya”, ”Lifetime, ”For Lovers Only” og en nydelig versjon av Kate Bushs ”A Womans Work”, for å nevne toppene).
Disse årene skal han ha brukt på å reise kloden rundt, samt – får man anta – forberede trilogien BLACKsummers’night er første kapittel av (de to resterende platene er etter sigende allerede ferdigstilt).
På overflaten har den engimatiske artistens univers forholdt seg relativt stabilt siden 2001; låtene er også i denne runden skrevet sammen med Hod David, og de strekker seg fortsatt elegant ut på det mjukeste møblementet i det urbane musikkrommet, omtrent slik det ble snekret sammen av Marvin Gaye (via Leon Ware) og Al Green mens Maxwell fortsatt ventet sine første melketenner.
To justeringer er imidlertid hørbare allerede fra det sterke åpningssporet ”Bad Habits”:
Tekstene sirkler i større grad enn tidligere rundt kjærlighet av den ugreie typen, mens lydbildet lener seg ytterlige mot organiske elementer (sjekk for eksempel blåserne og D’Angelo-drivet på den intenst nydelige singelen ”Pretty Wings”).
Vokalmessig drar Maxwell hardere på enn noensinne (”Help Somebody”, ”Love You”), og de eneste antydningene til dødpunkter inntreffer på tampen av albumet, som ender en smule statisk (”Playing Possum”) og lettvint (”Phoenix Rise”).
Musikk som dette selger ikke i Norge; det blir for displinert og delikat for vår furede, værbitte og knudrete folkesjel.
Mangelen på motstand mistolkes som noe uhederlig og falskt, og BLACKsummers’night lener seg verken mot retroelementene eller ”relevansen” som kunne gjort dette til en hjemlig salgsbegivenhet á la Raphael Saadiqs plate av fjoråret.
Men om du interesserer deg det minste for moderne, urban musikk, er dette en plate som gjør ventingen på at D’Angelo skal få ut fingeren og følge opp Voodoo betraktelig enklere.
|
001170 | train | 5 | music | 10 | 7 | 2,009 | Englands-hype leverer popvarene så det holder. | nb | p3 | Marius Asp | Popmaskineri | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/popmaskineri | Popmaskineri
Englands-hype leverer popvarene så det holder.
Florence & The Machine:
Lungs
21 år gamle Florence Welch kommer trolig til å gjøre sommeren bedre for svært mange av oss.
“Bra til å være jente”, stod det i en melding som tikket inn idet jeg begynte å skrive denne anmeldelsen (fra en kvinne, la det være sagt).
Hun har et poeng:
Jentefeltet er som regel tungt når britisk musikkpresse skal utpeke artistene de har trua på i det nyfødte året - unge, engelske kvinner med en eller annen quirk (en tatovering, en kul hårfarge), men de fleste av dem vet å skuffe når forventningene omsettes i håndfast pop.
Med debutalbumet Lungs tilhører Florence & The Machine unntakene.
Florence Welch synger fordømt bra (tenk Cat Power med operatiske muskler og vikarjobb i The Ting Tings), men det betyr strengt tatt ingenting uten sterke melodier og kledelig akkompagnement.
Begge deler er på plass her; maskinen virker akkurat som den skal, trygt i bakgrunnen av hovedpersonen, og låtene er uniformt briljante (selv om jeg hadde klart meg uten Candi Staton-coveren “You’ve Got The Love” som bonusspor).
Sjangerforakt er ikke nødvendigvis noe pluss, men i dette ambisiøse universet fungerer både Ramones-estetikk, elegante shoegaze-vridninger og sval åttitallsbris (og ikke nødvendigvis de “riktige" referansene) like godt.
“Dog Days Are Over” er en fire minutter og tretten sekunder lang popsymfoni, mens en låt som “Kiss With A Fist” besitter en leken og innsiktsfull retrosensibilitet som får andre artister i “sjangeren” - la oss si den strekker seg fra Ida Maria, via Adele, til Lily Allen - til å fremstå som hule og flate.
En god håndfull andre låter stikker seg ut i ulike retninger, men med Florence Welchs rike stemme og karismatiske ureddhet dunkende i kjernen av dem.
Prosjektet formelig stinker av boblende overskudd, og det er nesten så hjernen formulerer det altfor ofte stilte spørsmålet:
Har vi en Kate Bush for 2009 her?
Nevnte jeg forresten at hun synger fordømt bra?
|
001171 | train | 4 | music | 17 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Rock de passage | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/motorpsycho | Rock de passage
Motorpsycho, Slottsfjell
Nesten hele Motorpsycho (Foto:Christian Roth Christensen)
Lite minnet om Svartlamoen og husløs tilværelse da trønderne i Motorpsycho sadlet progrockhesten og inviterte til "øving" i Tønsberg.
Festival er variert musikk, unge folk og pulings.
Med en slik definisjon i bunnen, er det lite som tydet på at vi befant oss på Norges tredje største festival torsdag kveld.
Det var mye levd liv å spore blant de om lag 3000 som hadde møtt opp på toppen av Slottsfjellet for å se sine helter.
Som flere andre steder, hadde Motorpsycho også i Tønsberg en veldig god standing tidlig på 90-tallet, og mange av de gråstenkte hodene foran Kastellscenen hadde utvilsomt fått streitere jobber enn sine gamle helter "Bent" og "Snah".
Levd liv til tross, det er et høypotent og velspillende rockeband vi har med å gjøre her.
Det er bare å slå fast med én gang.
Motorpsycho er et introvert band, et band som opererer så langt fra staffasje og iscenesettelse som et band kan.
De inviterer til øving mer enn til konsert.
Og det får vi erfare fra åpneren "No Evil", og gjennom store deler av den timen bandet leverer et sett bestående av en salig blanding fra deres virke gjennom to tiår, med en klar hovedvekt på nyere materiale.
De spiller faktisk hele tre kliss nye låter (nytt album kommer i august), låter som definitivt viderefører de mest melodiøse og insisterende rockepassasjene fra sisteskiva.
Grunnpilarene Sæther og Ryan har gjort et varp gjennom rekrutteringen av tidligere Gåte-trommeslager Kenneth Kapstad.
Han slår kraftfullt fra start, og leker så varsomt på coveren "All Is Loneliness", som forøvrig er en liveperle av en låt.
Med ett glemmes alt som er FrP-by og maritimt miljø, og vi hensettes i skikkelig festivalmodus - ja, skikkelig hippiestemning.
Digg.
Hos den harde kjernen er det først på "Greener" at hendene løftes over hodet og et og annet ølglass flyr gjennom en rosa kveldshimmel.
For et rutinert band som Motorpsycho er det å introdusere låter med at "denne kan vi ikke", relativt uproblematisk.
Likevel får det publikum til å føle seg litt lite verdsatt, og enkelte velger å prate med sidemannen om gamle dager heller enn å gi seg hen i det vellydende rockeuniverset.
For det er bra lyd på Motorpsycho, den grøten vi ofte opplever med bandet har heldigvis svidd seg en gang for alle.
Høydepunktene kommer mot slutten av konserten.
"The Alchemyst" fra sisteskiva låter kanonbra, her er det snakk om et band som har dyp musikkforståelse og en leken tilnærming til den.
Gymnasfølelsen "Walking
On Water" gir, og kanskje spesielt trommesoloen midtveis, hinter om hvilke melodisk sterke radiorocklåter dette bandet faktisk skapte på 90-tallet.
Vokalen er som alltid mer sjarmerende enn bra, gutta kan jo faktisk knapt synge.
En fin dag på øving før turné er over for bandet, og vi rockinteresserte publikummere kan fastslå at det plutselig ikke bare er et historisk sus som preger Slottsfjell
|
|
001172 | train | 3 | music | 17 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Håkon Moslet | Grå-White | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/gra-white-2 | Grå-White
The Dead Weather:Horehound
Man må beundre Jack Whites produktivitet, men det er vanskelig å elske hans nye prosjekt.Seks album med White Stripes, to med Raconteurs og nå debuten til The Dead Weather.
Jack White har det siste tiåret vært en evig skapende og aldri hvilende kraft i rocken.
Når populærmusikken på 00-tallet snart skal oppsummeres er det vanskelig å komme unna White som indie-entrepenør, stilskaper og estetiker.
Han står til og med bak tiårets største fotball-anthem ("Seven Nation Army").
En bieffekt av skapertrangen er at det også kommer ut middelmådige produkter signert mannen.
Samarbeidet med Alison Mosshart fra The Kills, Raconteurs-kompis Jack Lawrence og Queens of the Stone Age-assosierte Dean Fertita er et prosjekt som ser givende ut på papiret, men som aldri får vinger å fly på i løpet av debutalbumet Horehound.
Utgangspunktet - fire musikere og låtskrivere som finner kjemien og helt uten press begynner å jamme fram en sound og et album – er utmerket.
Følelsen av jamming er også vel bevart på Horehound.
Her er mange seige bluesriff, rullende B3-orgler og gromme trommegrooves.
Mosshart og White deler på vokalen, på flere av låtene gir det en slags duellfølelse med understrømmer av seksuell spenning.
Det er i det hele tatt mørke farvann Dead Weathers tar lytteren med til.
Vi skal inn i tåka og ned, ned, ned i sumpen.
Men der blir også Horehound stående og stampe.
Det er som den inspirerte øvingen og leken Dead Weathers startet på i fjor høst aldri kom noe lenger.
Låtene forble skisser, det løse preget ble aldri strammet tilstrekkelig opp og de fire gikk aldri opp i en høyere enhet.
Selv det vokale samarbeidet mellom Jack og Alison, et fyrrig par ved første blikk, forblir uforløst.
Stemmene deres er, pussig nok, for like til at det oppstår dynamikk.
Mest minneverdige er et par av de mer neddempa låtene, som ”Rocking Horse” med sitt ildfulle og muntre surfparti og den nake og bekmørke avslutteren ”Will There Be Enough Water?”.
De kommer seg akkurat inn på den framtidige samleren The Essential Jack White.
Vi får tro han har spart de beste låtene til soloalbumet.
Det begynner han etter rapportene med til høsten.
|
|
001173 | train | 3 | music | 17 | 7 | 2,009 | The Streets crowdsurfet til en sekser, men skuffet ellers. | nb | p3 | Andreas Øverland | Gatesvakt | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/the-streets | Gatesvakt
The Streets crowdsurfet til en sekser, men skuffet ellers.
The Streets, Slottsfjell
De siste fem minuttene hvor Mike Skinner crowdsurfet gjennom hele Slottsfjellpublikummet og opp til lydmannen på andre siden av området kommer nok til å bli husket.
De femtifem minuttene før det var derimot sørgelig forglemmelige greier.
Det hele er strengt tatt ferdig.
Bandet bak er inne i de avsluttende akkordene av monsteret «Blinded By The Lights» og publikum endelig har vist seg å være med på notene Mike Skinner har tatt av seg sko og monitorkabel og kaster seg ut i folkehavet foran scenen.
To minutter senere står han helt bakerst oppe hos lydmannen etter å ha crowdsurfet seg gjennom en god del tusen mennesker, til ellevill applaus og jubel.
De minuttene i folkehavet er også mer eller mindre det eneste konserten er verdt å huskes for.
Timen før har han nemlig slitt en hel del.
Mellom hver eneste låt har Birmingham-chav'en forsøkt alle triks i boka for å få opp stemningen i publikum mellom låtene, kun for å se det hele svinne hen så fort bandet var i gang og refrenget var unnagjort.
Sannsynligvis var den manglende entusiasmen delvis et speilbilde på Skinners egen opptreden der han slentret rundt forholdsvis uengasjert og overlot mesteparten av jobben til (den riktig så gode) sidekicken.
Samtidig var nok publikums kjennskap til backkatalogen liten utover de ti første radene i pit'en en medvirkende faktor.
Lite allsang for å si det sånn.
Og når låtene ikke er i nærheten av å overbvise et småpratende publikum blir det hele en kamp hvor Skinner forsøker å mane et halvhjertet publikum til å delta («are you fucking sleeping», «norwegian law forbids you not to dance»), for så å være minst like halvhjertet selv da responsen uteblir.
Det var selvsagt høydepunkter.
Den nye låta «Where My Heart Has Been» var blant dagens beste sammen med allsangvennlige «Dry You Eyes».
Livevinneren «Heaven for the Weather» overbeviste langt mer enn på plate og jaggu ble det ikke korsang på «Ain't no Sunshine», også.
Men der prosjektet til Skinner, iallfall tidvis og tidlig i karrieren, er fylt av overskudd, humor og helvete når man hører det i et headset, forsvinner moroa fullstendig i de rolige låtene han har valgt ut live.
Eksempelvis hadde han utelatt hakket mer kjente låter som «Well Be In», såvel som «When You Wasn't Famous» og «Pranging Out» på bekostning av middelmådigheter som «Everything Is Borrowed» og «Never Went To Church» og en uhyre statisk versjon av «The Escapist».
Men så var det de siste fem minuttene da.
De siste to minuttene av «Blinded By The Lights» satt som et skudd på tross av en hanglete start og derfra og ut bar det hele opp til lydmannen.
Dermed gav iallfall Skinner et rastløst publikum noe å skrive hjem om, mens de ventet på Happy Tom og Hertis.
Let's Push Things Forward Fit But You Know It The Escapist Everything Is Borrowed Turn The Page Don't Mug Yourself Where My Heart Has Been – ny låt Weak Become Heroes Never Went To Church Ain't No Sunshine
On The Edge of a Cliff Dry Your Eyes It's To Late Blinded By The Ligh
|
001174 | train | 5 | music | 17 | 7 | 2,009 | Les Lydverkets anmeldelse av Skambankt fra Slottsfjellfestivalen. | nb | p3 | Mats Borch Bugge | Fot tross rot | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/skaml%c3%b8st | Fot tross rot
Les Lydverkets anmeldelse av Skambankt fra Slottsfjellfestivalen.
Kjellerband som har knekt mer enn FrP-koden
Skambankt har helt klart blitt et band mange holder kjært, noe de om lag 4000 festivalgjengerne som møtte opp ved Kastellscenen fredag kveld er et tydelig bevis på.
Med utsikt over den mørkeblå Vestfjorden og godt på overtid entrer rogalendingene scenen.
Det er noe veldig lite pretensiøst ved Skambankt.
Beskjeden lyssetting, sortkledd band og norske tekster som egner seg ekstremt godt til allsang, gjør bandet til den perfekte opplading til Turboneger som avslutter senere samme kveld.
Mange hender er i været allerede fra første stund, mens vokalist Terje Vinterstø Røthing synger om "Vår Bør" med troverdig sårhet og rasp.
Vinterstø Røthing er definitivt ingen stor vokalist, men det spiller på en måte ingen rolle så lenge han fremstår som en fullblods profesjonell og likandes scenepersonlighet.
Et ydmykt "E dokke med oss?" er alt som skal til for at allsangen runger i det "Skambankt" fra debuten lydlegger ruinene på fjellet.
Tidvis mye gitarteknisk krøll for gitarist Hans Egil Løe gir konserten en dupp, man får nesten følelsen av at lyden er innstilt i såkalt "selgermodus"; med lav gitarlyd for at "kundene" ikke skal skremmes vekk.
Dette blir imidlertid for en bagatell å regne når "Løgnprofitør" og kanskje spesielt kanonlåta og radiohitten "Dynasti" låter übertight.
Bandet overvinner motstanden ved å spille på lag med publikum, og skaper en fin følelse av "communal thinking".
Dermed tar de fokuset vekk fra det som for et band fremstår som et mareritt, nemlig lite samarbeidsvillige kanaler.
Skambankt spiller oppskriftrock, med beinharde nikk til Motörhead og Stooges.
Singelen "Malin" gir allsang på grensen en utfordrer, og idet trommeslager Børge Henriksen flekker en lubben torso, er det bare å ta imot kvalitetene dette bandet besitter.
Skambankt låter som et kjellerband som har knekt stadionkoden, der publikum til stadighet inviteres med inn i et univers som består av en kombinasjon av erfarenhet, svette, enkel bluesriffing og testosteronfremkallende hey!hey!-rop.
Kanskje er det nettopp disse ropene som får en god del av publikum til å tenke på bandet som snart entrer hovedscenen, ihvertfall sjangler denimkledte festivalgjengere bort fra scenen under toppnoteringen "O Dessverre".
Men det gjør liksom ingenting så lenge dette er et band som med rutine drar opp vesle Iselin fra Sandefjord på scenen og får henne til å telle opp.
"Slukk meg før eg brenner" er svakt savnet, men i alt har Skambankt bevist at de er et av de skamløst beste norskspråklige livebandene i Norge for tiden.
Selv med teknisk rot
|
001175 | train | 4 | music | 18 | 7 | 2,009 | nb | p3 | Andreas Øverland | Joviale Røtter | https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/joviale-r%c3%b8tter | Joviale Røtter
Roots Manuva, Slottsfjell
Roots Manuva er kanskje ingen showmann, men han klarer å gjøre knallhard dub-hiphop til den mest joviale ting i verden.
Herr Manuva er ingen klassisk showmann.
Vi snakker ikke fancy raketter eller crowdsurfing, vitser eller dansing.
Men det betyr ikke at den britiske nesten-legenden ikke er riktig så bra bra live.
Et typisk lavbudsjetts rap-show av den gamle skolen, med sidekick og DJ som musikalsk er interessant nesten hele veien er imponerende.
Særlig når Roots Manuva ikke engang har noen hits å lene seg på.
På tross av å være premissleverandør for britisk, knallhard dubbasert hip hop klarer han å gjøre seg selv tilgjengelig for en crowd som neppe har nihørt på ham de siste årene.
Ved å vise frem en jovial figur, oppriktig glede over all applaus (The Streets rake motsetning, slik sett altså), men også ved å være en veldig dyktig rapper live klarer han å holde på publikums interesse nesten hele veien inn.
Fra åpningslåta «Seat Yourself» til Munuva selv, DJ'en, synthmannen og sidekicken går av en snau time senere har de kjempa seg fram til semi-hit'en «Witness» et åpenbart høydepunkt.
På veien leverer de en fantastisk versjon av «Too Cold» og en knallsterk «Awfully Deep» (støttet av en perfekt skrudd bass på Baglerscenen) som tidvis skaper riktig så god stemning blant de rundt tusen oppmøtte.
En liten innlagt old-school reggaesession skaper selvsagt jubel, og når Manuva virkelig kaster på alt han har og kjører en electro-banger til slutt mens sidekicken er manisk opptatt av at jentene skal rope så høyt så mulig, så viser det seg at Roots faktisk klarer å lage fest, også.
I en hyggeligere verden hadde Roots Manuva hatt en hit eller to å hekte settet sitt på og bygge det rundt.
Dermed hadde han vært en sureshot-booking en del andre steder enn Slottsfjell, og sannsynligvis hadde liveversjonen av Roots gått fra «bra, men også en tanke uengasjerende» til «livevinner».
|