Datasets:

ltg

/

norec

like 0

Follow

Language Technology Group (University of Oslo) 29

001276

train

music

nb

p3

Peter Vollset

De beste er eldst

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/de-beste-er-eldst

De beste er eldst Slayer: World Painted Blood Slayer har vært bedre, men det skulle jo bare mangle. Slayerfans kommer i mange varianter. Man har dem som mener alt bare gått sakte men sikkert nedover siden Californiakvartetten formodentlig runda thrash-sjangeren med Reign In Blood i 1986, man har dem som mener at alt har bare har gått fort nedover etter at trommis Dave Lombardo sluttet for andre gang i 1992, man har dem som mener at Slayer ble bra igjen med 2001-albumet God Hates Us All og man har dem som mener de først ble bra igjen da Lombardo kom tilbake igjen til Christ Illusion i 2006. Og man har mange andre. Det eneste stort sett alle er enige om er at Slayer var på sitt dårligste på midten av nittitallet, og det er her Slayer virkelig skiller seg fra metalband flest: Fansen liker de nye greiene mye bedre enn det de gjorde for ti år siden. Med World Painted Blood kommer mange av dem som ropte at Slayer var tilbake med Christ Illusion til å måtte modifisere sine meninger til at Slayer var litt tilbake med Christ Illusion, men ordentlig tilbake nå, for dette er grunnleggende Slayer. Dynket i doble basstrommer og fingerdrepende riff, med tekster som er innom hver eneste bandets klassiske baser: religionskritikk, politikk-kritikk, seriemord og krig (beskrivelse av, ikke oppfordring til). Tom Araya synger bedre enn på lenge; vokalen hans er mikset helt frem i lydbildet og han fyller mikrofonen med så mye raseri at det er veldig vanskelig å tro at dette er en noen-og-førtiåring som mener Gud er kjærlighet og at Jesus viste den riktige vei. Men han er det, altså. Skjønt, selv om World Painted Blood er grunnleggende Slayer betyr ikke det at det er gammal Slayer; og til tross for alle forhåndsammenligningene med Seasons In The Abyss (mye de samme tempovariasjonene imellom låter, samme trommis etc) må en ikke komme til denne skiva i den tro at den hører hjemme i gullalderen. Til tross for at Slayer fortsatt kan levere trynesmeltere som tittelsporet er de ikke lenger hevet over å lire av seg en og annen sidrompa bommert (wah-wah-riffet på «Americon», for eksempel). Hvis man skal bruke denne skiva som et argument for at Slayer er guder i sitt felt må man pent sammenligne dem med Metallica, og den sammenligningen er det jo vanskelig å komme dårlig ut av for tiden.

001277

train

music

nb

p3

Marius Asp

Rockefeller, Kinshasa

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/rockefeller-kinshasa

Rockefeller, Kinshasa Staff Benda Bilili Det sies ofte, i fjonge sammenhenger, at summen er større enn delene. I handicap-sammenheng skulle man kanskje tro at et godt eksempel på dette var ”sitter i rullestol” og ”bor på gata i Kongo”. Hva i himmelens navn kan komme ut av et sånt utgangspunkt? En hel del, viser det seg, når Staff Benda Bilili fyrer opp Torggata Bad på Oslo World Music Festivals andre dag. Det får være nok biografi; du får ty til Google for resten (og det er mer, tro meg). Staff Banda Bilili handler først og fremst om musikk. Skrevet gatelangs i Kinshasa, fremført til dels på hjemmelagde instrumenter og feiret i fargerike og –glade fellesskap verden over, toppet av WOMEX-prisen de ni bandmedlemmene mottok på søndag. Den låter ikke bare ”ekte”, men heldigvis også ekte. Vokalist og talsmann Leon ”Ricky” Likabu har aldri lagt skjul på bandets forkjærlighet for ”internasjonal musikk” (ta den, world-begrep!), fra James Brown til ”han andre… Michael Jackson”. Dette gir seg (vid)underlige utslag – gruppens variasjoner over funk injiseres med rumba á la Franco, streit popballaderi, thuggish gatesensibilitet og en påfallende dragning mot klubbmusikk av den vennlig innstilte sorten. Den tekniske virtuositeten som gjennomsyrer bandets uttrykk går stadig i klinsj med en eller annen forfallenhetens kvalitet; fornemmelsen av et rustent maskineri eller følelsen av at alt kan ramle sammen når som helst – ikke minst på mini-hiten ”Je’taime”, der hver takt videre etter hvert får et skinn av like deler umulighet og nødvendighet over seg. Staff Benda oser av stjernemateriale, og prisen for ”kveldens mest iskalde fremtoning” tildeles glatt det unge én-streng-geniet Roger Landu, guttas protesjé og arvtager. På sitt beste er Staff Benda Bilili lyden James Brown kan ha hørt inni hodet sitt da han lå på dødsleiet, idet det plutselig gikk opp for ham hva det hele dreier seg om. På sitt minst engasjerende høres det småsurt og surrete ut. Men man tager det gode med onde, ikke? Du kan se bildene større her

001278

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

For langt fra stammen

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/for-langt-fra-stammen

For langt fra stammen Julian Casablancas: Phrazes For The Young I motsetning til de andre Strokes-forgreningene låter Casablancas solo best når han ligner på moderbandet. Han er den siste til å bryte ut i soloeskapader, og der Albert Hammond, jr. har lyktes til dels godt og Fab Moretti har lyktes meget godt (vi snakker ikke så høyt om Nik Fraitures Nickel Eye-prosjekt), har dette vært med musikk nokså langt unna den stramme rocken som gjorde Strokes kjent, avreageringsforståelig nok. Det er også delvis dette Julian Casablancas sysler med her, for Phrazes For The Young smaker mye av en åttitalls-synthpop-dekadanse; fra coverestetikk og promo-videoer til Jason Laders deilig oppglammede låtinnpakning. Innenfor dette spillerommet lar Casablancas låtidéene skreve over alskens sjangre, og det er altså nå det blir tydelig at det er når han er mest Strokes-ete at han skriver de beste låtene. Derfor er de beste her åpningssporet ”Out Of The Blue”, i alt sitt ”Last Nite”-ige, swing-vennlige stuk, "Is This It"-luntende ”Left & Right In The Dark”, ”River Of Brakelights” og den strålende singelen ”11th Dimension” (selv om (eller kanskje fordi) synth-akkordene synes å være rappet fra Dr. Albans ”It’s My Life”)). Derimot fungerer ikke denne glorete elektroniske innpakningen så bra på country-dengeren ”Ludlow St” eller soul-smygende ”4 Chords Of The Apocalypse”, som begge i tillegg er i overkant sjangerhermende og unødvendige (her kan man i samme åndedrag stusse over at han parafrasererer Scooter-låten ”Move Your Ass” i teksten på sistnevnte). Phrazes For The Young er som finest når Casablancas finner seg til rette med at er en grunn til at han skrev alle de beste Strokeslåtene; det er det kjappe, stramme uttrykket han er best på. Det burde han i enda større grad ha videreutviklet, siden dette også passer utmerket inn i hans nye, delikate synthpopdrakt.

001279

train

music

The Dead Weather er plutselig Jack Whites beste band.

nb

p3

Peter Vollset

Innendørs stormvær

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/innend%c3%b8rs-stormv%c3%a6r

Innendørs stormvær The Dead Weather er plutselig Jack Whites beste band. The Dead Weather, Sentrum Scene The Dead Weather er plutselig Jack Whites beste band. The Dead Weather's mest spilte låt på Spotify er både en B-side, en cover og den eneste nevneverdige låta deres de ikke spilte på Sentrum Scene i går. Ikke så rart egentlig, for The Dead Weather er på alle måter et helhetlig band, og «Are Friends Electric?» skrevet som den er av Gary Numan, passer ikke inn noe sted i deres låtkatalog, uansett hvor brilliant den måtte være. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at man, gitt kun tre ord, ikke kan beskrive The Dead Weather mer fullstendig enn «Numan i Bakvendtland». Numan er erkebritisk, The Dead Weather er erkesørstatsamerikansk. Numans musikalske slagkraft spiller mye på repetisjon; The Dead Weather spiller ikke én låt uten et hardt breakdown og en skrikende gitarsolo. Numan synger utifra det følelsesmessige ståstedet til en autist som har vansker med å fatte hvordan hans egne og andre menneskers følelseser påvirker livet hans, mens de mange fortellerstemmene til The Dead Weather alle har det til felles at følelsesene deres er så enorme at de har tatt over livet deres fullstendig. Numan maner frem glatte overflater, nystrøkne skjorter og hår fossilisert av gel mens The Dead Weather bader i svette, skittent hår og blodige knær. En kunne fortsatt. Poenget er dog at The Dead Weather er et band med en usedvanlig klar identitet til å å bare ha gitt ut en skive. Ikke så rart egentlig, da deres steinharde, solotunge, sørstatsbluesrock virker som den logiske summen av bandleder Jack Whites (The White Stripes) karriere så langt. Twisten med The Dead Weather er at han her spiller trommer (hvilket han, lite overraskende, er veldig flink til), mens han overlater mesteparten av gitarspillet og syngingen/frontfigureringen til Dean Fertita (Queens of The Stone Age) og Alison Mosshart (The Kills) henholdsvis, roller begge takler med bravado. Enn hvor fortryllende Mossharts vekselsvis illsinte og steinkåte vokalprestasjon er, var det mest imponerende ved hennes prestasjon i går hvor bra hun var som frontfigur, en litt arbitrær egenskap man først begynner å sette pris på etter å ha sett nok folk som er dårlige til det. Det ligger i The Dead Weathers musikk sin natur at det blir lengre solo- og jampartier i hver eneste låt hvor Mosshart ikke har noe å gjøre musikalsk, og hun fylte disse partiene enten med fravær, ved å gjemme seg bak forsterkerne, eller inntenst nærvær, dansende og diggende og strykende med hendene over mikrofonstativ og monitorer som om hun var på ecstasy. Et annet artig øyeblikk var når hun klatret opp på stortromma til Jack og lente seg ned i trynet hans, akkurat som Jack selv stadig gjør med Meg under White-Strpies-konserter. Små damer med svart hår og pannelugg unite. Hvis man skal peke på noe som ikke var bra ved denne konserten måtte det bli at når Jack hekta på seg gitaren for første gang, til vill jubel fra publikum, måtte bassist Jack Lawrence ta over på trommer, noe han mestret, i beste fall, adekvat. Den innvendingen er jo mer som et kompliment å regne: Det verste med konserten var at en kar som ikke er trommisen bare spilte brukbart trommer under én låt. The Dead Weather er ganske enkelt Jack White's klart beste band etter alle målestokker unntatt antall hits, og leverte, etter å ha gitt ut kun ett album, en konsert verdt de avsindge 370 kronene det kostet i døra. Det er mulig terningkastet over er litt i det strengeste laget.

001280

train

music

nb

p3

Marius Asp

Spillegalskap

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/spillegalskap

Spillegalskap Tony Allen Parkteatret, Oslo World Music Festival Sir Tony Allen satte endelig afrobeat-skapet på plass. Musikk blir ikke bedre. I sommer besøkte to av Fela Kutis sønner landet. På hvert sitt vis utforsker og viderefører Femi og Seun hva som stod på spill i farens kunstneriske univers, men det spørs om ikke det er Tony Allen, gigantens trommeslager idet de avgjørende afrobeat-brikkene ble lagt midt på 70-tallet, som fortsatt forvalter denne enormt rike musikktradisjonen aller best. På Oslo World Music Festival spiller Tony og gjengen for en herlig blanding oppmøtte; fra usual world-suspects til unge, intetanende entusiaster. Stemningen er elektrisk. De som har et forhold til mannens katalog sliter med å holde gledestårene tilbake under låter som ”Kindness” og ”Celebrate” – begge er forholdsvis ferske tilskudd, men her er de tilført en nerve og et seigt driv som ligger langt til siden for hva man kan forvente av – vel, noen som helst. Svært funky det her, altså, og klart mye av æren skal legges på den nå 69 år gamle batteristens skuldre. Bra trommis! Men han stiller med toppet lag, og hele bandet kan med rette fremheves, fra en flørtende og flink solist via Christian Bale-lookaliken på trompet og perkusjon til den fabelaktige bassisten, som vel må kunne kalles Allens høyre fikehånd. Sir Tony gir hele bandet rom til å skinne, og likevel – eller nettopp derfor – fremstår han som en enslig visjonær; en tålmodig trollmann som trives i bakgrunnen og glisende ser og hører det hele utfolde seg, en stolt far som skjønner at det kommer til å gå bra med avkommet. På plate er det stort sett alltid en fryd å høre det gamle skinnet utfolde seg, fortrinnsvis som bandleder og mild kjempe (sjekk årets utgivelse SecretAgent), men også som en eksperimenterende og sulten brikke i et større hele (han slapp nylig en plate med den finske eksentrikeren Jimi Tenor). I konsertsammenheng låter det nærmest for godt til å være sant; musikk for den øde øya man gjerne drøfter idet hybrisen tar overhånd. Takk, Tony.

001281

train

music

nb

p3

Marius Asp

Fram og tilbake er like langt

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/fram-og-tilbake-er-like-langt

Fram og tilbake er like langt BLK JKS Blå, Oslo World Music Festival Tredjedivisjonsindie er tredjedivisjonsindie, enten den kommer fra Brooklyn, Lillehammer eller Johannesburg. I et musikalsk klima der vestlige hipstere får fråtse fritt i den globale godteposen, er det godt å se og høre utvekslinger finner sted også andre veien. Sør-afrikanske BLK JKS (uttales "Black Jacks") høres ut som om de har blitt flasket opp på TV On The Radio, The Mars Volta og annen progga, spent og skarp rock, men de mangler foreløpig evnen til å omsette inspirasjonen i engasjerende låter som bærer live. Debutplaten After Robots er mer enn OK; en sang som "Lakeside" har allerede klort seg fast på min topp 50-liste over årets låter, og det er ytterligere snadder å hente der om du investerer tid og energi i det. Men dette er nok først og fremst musikk for hjemmets lune tjalltåke, og i konsertsammenheng blir bandets uthalingsmanøvre og hang til umotiverte taktskifter både tålmodighetsprøvende og smått harry. Lyden på Blå gjør lite for å skjule at trommeslager Tshepang Ramoba sliter for å henge med på en del av partiene. Lydbildet er spinkelt, gutta på scenen ser langt bedre ut enn de låter og melodiene helt på det jevne. Et lovende tilløp i retning dub trekkes naturligvis ut i det uendelige, og i det hele tatt: Jeg hadde forventet mer. Flere bilder fra konserten

001282

train

music

Pink satte Britney og Madonna på plass.

nb

p3

Siri Narverud Moen

Nysirkusprinsessa

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/nysirkusprinsessa

Nysirkusprinsessa Pink satte Britney og Madonna på plass. Pink Pink har akkurat vist Oslo Spektrum hele sitt spekter. Og vist showhestene Britney og Madonna på plass i sine respektive båser. Jeg er døv. Jeg er yr. Jeg flirer i rein overrumpla fascinasjon over et trapesnummer jeg ikke har sett noen vokalist gjennomføre mens hun holder både stemmen og publikum fast. Men jeg er også forvirra, for hva er det egentlig jeg har hørt de to siste timene? Kveldens konsert med Pink går ikke inn i boka som noe viktig musikalsk bidrag. Allikevel er det en av de flotteste kveldene jeg har hatt på lenge. På en helt rå scene av sirkus-dekor, sklier, trapper og trapeser gyver Pink løs på det hun skal vise at hun kan bedre enn flere av de andre "pop-prinsessene". Få andre fullfører et så heseblesende løp med et like sterkt nærvær. Første akt består av et knippe festhits. Så kommer flygelet og markerer overgangen til kveldens første kostymeskifte og føleri. Dernest kveldens akustiske intimkonsert, der Pink utnytter en (etterhvert så utbredt) "satelitt-scene" plassert ute blant publikum på en mye triveligere måte enn for eksempel Madonna. Via "Bohemian Rhapsody" dras så finalen i gang. Denne toppes av at Pink ikke bare hopper i strikk, men ender som del av en menneskelig blomst hengende i stoff 15 meter over scena, senkes ned i vannbad, og dryppende våt virvles rundt som en annen nysirkusartist (uten sikring?! Det ser sånn ut). Og synger fortsatt. Men hva har det å si musikalsk? I kveld har Pink covra AC/DC (rått), Led Zeppelin (tjah) og altså Queen (artig). Faktisk kler søtsuppa "Family Portrait" å bli ennå mer pompøs i sin kamp med flygel og fiolin - og akustiske "Trouble" viser Pinks hese styrke. Men "Dear Mr. President" er unødvendig utdatert og kjedelig, ikke følsom. Funhouse-plata, som flere av kveldens låter er fra, framsto ikke som veldig viktig da den kom. Og overdådige white trash-arrangement kan bli litt mye, spesielt i en kaldt gjallene hall som Spektrum. Allikevel: de vrengte rocekgitarene er mye mer hjemme her enn på siste plate. Pink gjør det beste ut av sine greie låter. Det er - med tre unntak blant 19 numre - interessant å bli vist hele rosaspekteret. Og, viktigst av alt: Pink er tilstede med hele seg. Fysikken er som sagt imponerende, men Pink er også i kontakt med seg sjøl, musikerne og publikum - og veksler imponerende godt mellom stram koreografi og sjarmerende, vimsete improvisasjon. I motsetning til andre artisters show i samme sjanger, kommer showet aldri i veien for kraften i artisten. I kveld er hovedpersonen nettopp en person og ikke en maskin. Tvertimot smelter trapeskunstene, koreografien og Pinks fortelling sammen i en overraskende sterk legering. Og med den smelter musikkpolitiet i meg og kapitulerer. Pink har (igjen) erobret mitt hjerte og overrisla det med konfetti.

001283

train

music

nb

p3

Andreas Øverland

Leekandes kar

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/leekandes-kar

Leekandes kar Chris Lee: Love Ghost Mindre grunn til bekymring, denne gangen. Debuten til Sandvika-gutten Chris Lee gikk ikke så godt salgsmessig som en og annen oppe på Bonnier kanskje hadde håpet på. Worry No var nemlig langt fra et ordentlig dårlig debutalbum, men dessverre ramlet Lee mellom en del forskjellige urbane stoler. Det hele ble retningløst og famlende og Lee selv fremsto mer som en famlende musiker og talentfull låtskrier, enn som en fullblods artist med en visjon for hva han ville. En aldri så liten overraskelse Opp mot dette bakteppet er Love Ghost blitt en aldri så liten overraskelse. Det er nemlig liten tvil om at albumet vil og tør langt mer enn Worry No, og er langt mer elegant produsert enn forgjengeren, selvom Love Ghost som Worry No er langt fra et tradisjonelt rap-album. Lee legger forsvinnende få tradisjonelle rap-vers og albumet preges av falsett, funky åttitallsbaserte synther, nittitallspop og et gjennomprodusert deilig skamløst lydbilde framfor gitarklimpringa sist. Og tidvis funker det virkelig bra. Vi kan ta det med en gang; åpningssporet «Drunk Dialer» er blitt en sjelden perle av en poplåt. En piano og gitarbasert, downtempo låt hvor Lee viser fram et unikt låtskrivertalent, et fint gjenkjennelig stykke tekstarbeid om å ringe ex-dama om natta, en sangstemme som funker over en herlig produksjon. På mange måter er låta alt Worry No ikke var. Gjennomført, tight og fullendt. ”Think I'm Lyin” med California-legenden Too Short (stas!), "Monkey" (og særlig remixen hvor produksjonen og Joddski skjerper det til) og "Talk To The Hand" funker også mer enn godt nok til å gjøre Love Ghost til en av årets overraskelser. Dermed er det også litt synd at ikke alle låtene drar samme vei, og at det ikke holder helt inn. Tittellåtta sitter ikke helt, R&B-låta "Angels" sklir litt for langt ut i falsett-helvete til å greie seg hele veien og nå og da blir det pinlig klart at Lee enkelt og greit er en bedre låtskriver enn han er sanger gjennom et helt album, på tross av en meloditeft utenom det vanlige. Hvis man gir og tar litt falsett framstår Love Ghost som et bestemt steg i riktig retning for Lee, samtidig som det vanskelige andreabumet vitner om en låtskriver i utvikling og en artist in the making. Og husk på "Drunk Dialer"!

001284

train

music

nb

p3

Andreas Øverland

Selvskading

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/selvskading

Selvskading 50 Cent: Before I Self Destruct Before I Self Destruct kunne ha blitt en sliteseier. Men så var det denne kåtskapen, da. Konstant krangling med Rick Ross, Fat Joe, Jay-Z, The Game, Young Buck og gud vet hvem 50 Cent ikke har forsøkt å ikke ydmyke på nett de siste åra, har ikke klart å dekke over det faktum at han som artist har vært farlig irrelevant de siste åra. Joda, han hadde monsteret ”I Get Money” og jada, han er en av de rikeste og mest toneangivende bransjefolka der ute. Men som artist har Fifty strengt tatt kun levert ett fullgodt album. Et album som riktignok er svimlende bra, men selv Nas har Ill- OG Stillmatic. Fifty har Get Rich Or Die Trying, og en hale av uengasjerende og skuffende album etter debuten. En skive som smeller Som 50 Cent selv annonserte tidlig i prosessen med sistealbumet er Before I Self Destruct et forsøk på å lage en skive som smeller hardere enn noe annet han har gitt ut siden tida han kun lagde mixtapes og gjorde låter som ”Many Men”, ”Back Down” og ”Heat”. Og prosjektet lykkes tålelig godt - Before I Self Destruct er uten tvil hans nest beste album, og går tidvis the Massacre og Curtis en høy gang. Grunnen er enkel – vår mann fra Jamaica, Queens er tilbake til det samme utgangspunktet som da han ble et fenomen. Kanskje hakket mer hatefull, kanskje hakket mindre funny men han har iallfall tatt konsekvensen av det ydmykende nederlaget for Kanye West i fjorårets salgskonkurranse og den generelt synkende interessen for ham som artist og gjort det han kan best – å lage knallharde låter tettpakket med våpenreferanser og pengesummer over lite raffinert og lite kommersiell produksjon. På vei mot en sliteseier Et par av sporene på Before I Self Destruct er virkelig verdt å ta med seg videre i så måte. ”Crime Wave” viser fram en Fifty i godt gammelt slag, "Strech" lener seg på en ganske så kul Jadakiss-emulasjon og klarer å være litt småartig samtidig. Og så lenge godeste herr Cent holder seg på dette nivået klarer han å overbevise. Uten å finne opp kruttet på nytt og uten å dytte noe som helst noen vei gjør han greia bedre enn 80% av de andre slentrende gangstarapperne der ute. Den obligatoriske låta med Eminem , ”Psycho” funker og selv om Em-produksjonen (som vanlig) er blant skivas svakeste, så retter Marshall det opp igjen med noen vers hvor stavelsene ligger så tett at man knapt hører hvor rå linjene er for bare flow. Riktignok er ikke alle de harde, gatevennlige sporene er like bra (sjeldent blir de det når man samler femten av dem på samme album) og skiva vokser ikke noe særlig, men etter en tolv-tretten spor er man iallfall på vei til en sliteseier. Så hvorfor ødelegge for seg selv? Hvorfor gjøre det man er dårligst på, når utgangspunktet var det motsatte? Ser man bort fra "21 Questions", har Fifty aldri klart å gjøre en myk, kul damelåt, men jaggu dras ikke de patetisk haltende forsøkene fram i lyset igjen. Merkelig, særlig hvis man tar med at Fifty skulle returnere til utgangspunktet i betraktningen. "Baby By Me" reddes til en viss grad av Ne-Yo, men kan knapt kalles en låt og dørgende kjedelig er bare fornavnet. I tillegg blir det ekstra pinlig når R.Kelly ikke klarer å dra i land "Could’ve Been You" og "Do You Think About Me" er skivebom fra ende til annen. Synd. Before I Self Destruct kunne ha gått ned i historien som albumet hvor 50 Cent turte å gi faen igjen. I stedet blir det albumet der han nesten gav faen, men ikke turte allikevel

001285

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Saken er Biffy

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/26032

Saken er Biffy Biffy Clyro: Only Revolutions Biffy Clyros femte skive er som en skikkelig fet fyr ikledd papp og gaffateip. På sin femte skive fortsetter den skottske trioen Biffy Clyro å albue seg inn i den engelske mainstreamrocken til tross for at bandet deres heter Biffy Clyro. Det er en forfjamsende plate hvis appell er så uvanlig at den best kan forklares via en simile: Du er på en utkledningsfest, fylt av mer eller mindre hyggelige folk med mer eller mindre gode kostymer. Inn kommer en fyr med pappesker klønete gaffateipa rundt alle kroppsdeler og «JEG ER EN ROBOT» skrevet over brystet med grønn sprittusj. Hvorvidt dette kostymet er morsomt eller døvt er ganske avhengig av hva slags fyr denne karen er. Er han en nervøs nerd som åpenbart prøver å snu det faktum at han hadde glemt å kjøpe kostyme om til et slags ironisk statement er det døvt. Snakker han om hvordan han ville illustrere hvordan alle kostymer bare er forskjellige grader av popkulturell abstraksjon er det skikkelig døvt. Den eneste måten å mestre et så gjennomført rævva kostyme på er å ignorere det, og oppføre seg som om det du har på deg er helt adekvat og uoppsiktsvekkende på alle måter, og så bare være en skikkelig sjarmerende fyr. Fyren er «Only Revolutions», og robotkostymet hans er de forsøkene Biffy Clyro her gjør på å være dype. Oppkalt som skiva er etter den siste boka til den post-modernistiske gullgutten Mark Z. Danielewski, hvor en historie fortelles fra to forskjellige ståsteder i en slags uendelig tidsloop, skal den visstnok være en slags meditasjon over sanger Simon Neils ferske ekteskap, uten at dette er hørbart på noen måte utover den rå spillegleden som gjennomsyrer hvert eneste spor. Skriveglede har man her og – Biffy Clyro lager ikke fyll, og hver eneste låt er tilsynelatende et forsøk på en singel, og et forsøk på en ny singel attpåtil. Queens of the Stone Age? Eddie Money? The Futureheads med halsbetennelse? Foo Fighters med blåserekke? Biffy Clyro kan gjøre mye, men å være kjedelige har dem åpenbart ikke mestra. Så man har ei hel skive totalt skamløse, smittende entusiastiske og tidvis veldig gode forsøk på å lage stadionanthems, spilt, sunget og mikset med stor kjærlighet. På vei gjennom dette dukker tekstene opp, laget av papp og gaffateip, så dårlige at de er bra. De første linjene man hører på skiva er «Angels fall to the floor / like they would if I was captain / "Silver children," She roared / "I'm not the son of God"», og derfra blir det ikke bedre. Noen tekster er helt ignorerbare, mens de andre har et fantastisk spenn i sine svakheter, fra ovennevnte overpompøsitet via den rene ungdomskolediktingen («I savour hate as much as I crave love / because I’m just a twisted guy») til det totalt meningsløse («Well you scratch and you scratch / ’til your face comes away / replaced by a hole / a vortex just waiting to play»). Det er i verste fall ufrivillig komisk og i beste fall direkte sjarmerende, som i det euforiske allsangrefrenget til «Mountains», den snart halvannet år gamle førstesingelen og selve navet i Biffy Clyros tekstlige håpløshet: «I am a mountain / I am the sea / You can’t take that away from me». Det er vanskelig å beskrive hva som gjør disse grusomme ordene så appellerende uten å bli for nedlatende i sin ros, men det er noe ukynisk med dem, noe livsbejaende og gledelig som ikke hadde kommet til uttrykk i noen annen musikalsk innpakning enn denne. En stor påminnelse om at stor rock skal være gøy, og at du ikke trenger å ta alt du liker seriøst. Verden kan liksom ikke være så ille dersom denne skiva finnes.

001286

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Fanget i midtempo

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/fanget-i-midtempo

Fanget i midtempo The Mary Onettes: Islands Svensker lager god, men noe ensformig, sentimentalistepop. Dersom jeg skulle ramse opp mine favoritt-A-ha-låter hadde ”I’ve Been Losing You”, ”The Sun Always Shines On TV” og ”Manhattan Skyline” vært der oppe. Jeg vedder på at Jönköpingbandet The Mary Onettes er tilnærmet enige, for på Islands er det mye av den samme stemningen de har favnet om: lengselsfulle, smektende midtempolåter om tungrodd kjærlighet og tapte muligheter. Det er ofte i den litt klaustrofobiske åttitallsinnpakningen disse stemningene synes enklest å formidle, og i sine beste øyeblikk treffer Islands alle de rette hjertetrådene, som på ”God Knows I Had Plans”, ”Once I Was Pretty”, ”Puzzles” og diskutabelt albumbeste ”Dare”. Strykere, dunkle trommer og Philip Ekströms dertil hørende vokal. Her er ”Once I Was Pretty” innspilt for Per-Sinding Larsen i SVT: Beklageligvis blir låtene over et helt album i overkant ensartede, og som resultat forsvinner i utgangspunktet fine saker som ”Century”, ”Whatever Saves Me” og ”The Disappearance Of My Youth” inn i en slags sentimental-grøt; man skulle i disse øyeblikkene ønske seg innslag av andre vokalister (kunne spesielt tenkt meg å høre Sambassadeur-vokalist Anna Persson her). Helhetsinntrykket blir dog at Islands er en småpen- noenganger storpen- samling beretninger fra et band som fortsatt er blant indiepop-Sveriges sterkeste kort.

001287

train

music

nb

p3

Trine Sollie

Gamle baller om igjen

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/26149

Gamle baller om igjen DumDum Boys: Tidsmaskin Foto: Per Ole Hagen/ Nrk På sin niende albumutgivelse er ballerockerne i DumDum Boys seg selv nok. Hvis noen skulle være i tvil: Dette låter umiskjennelig dumdumsk, med gutteromsfilosofiske tekster på relativt enkel, melodiøs og tidvis tøff rock. Prepple har beholdt sin karakteristiske attityde og flerrer tenner mens han stønner og ypper seg i låter som "Element" og "Kannibal". På det sistnevnte sporet ragger guttaboys av gårde og fremstår som en gjeng postpubertale harrytasser. "Jeg slikker dine sår, og du slikker mine..." Jo da, det er absolutt in-your-face- rock, men dessverre uten den helt store nerven. Tekstene er tidvis klisjépreget og spekket med floskler som å "brenne lyset i begge ender", "tøye strikken" og "skyte seg selv i foten". Definitivt ikke litteraturprismateriale, men så har det da heller aldri vært meningen når DumDum setter seg ned for å snekre strofer. Bandet har bred folkelig appell, og de fleste låtene på Tidsmaskin kan arkiveres under kategorien "studentkro-rock". Til tross for at brorparten av låtene fremstår som litt banale og ubetydelige, finnes det spor på denne plata som vitner om at DumDum Boys fortsatt evner å lage sterke poplåter med små, delikate overraskelsesmomenter. Førstesingelen "Snø på mars" er en melankolsk og melodiøs nostalgitripp. Det oppleves friskt og vitalt når bandet tar i bruk piano og blåsere på "Vildensky" mens Kjartan Kristiansen briljerer med lekkert, melodiøst gitarspill og bittersøte tekststrofer på "Slinger"." Mitt troløse hjerte er blitt knust men jeg har da det som skal til for å overleve august?" DumDum er ikke barre harry-barske, de er også mjuke, småromantiske menn. Og godt er det. Likevel. Tidsmaskin er helt klart stilt inn på en reise bakover i tid, ikke framover. Det er fint og nostalgisk, men det hadde vært digg å oppleve litt mer spenst fra en av norsk rocks fire store (Jokke og Valentinerne, deLillos, Raga Rockers, DumDum Boys). Kanskje har tiden kommet for å gi fra seg tronen til andre, yngre artister?

001288

train

music

nb

p3

Trine Sollie

InkonseKENT

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/inkonsekent

InkonseKENT Kent:Röd De publikumsvennlige og velkomponerte popmelodiene fra slutten av nittitallet er totalt fraværende denne gangen. At Skandinavias største popband åpner sin åttende utgivelse med kirkeklokker etterfulgt av middelmådig korsang, er mildt sagt en grandios overraskelse. Og flere skal det bli. På Röd kommer nemlig overraskelsesmomentene hyppigere enn bandet er tjent med. De religiøse undertonene er mange, og allerede på platas andre spor, "Taxmannen", kan teksten tolkes som en bønn om tilgivelse. Joakim Bergs velkjente, karakteristiske vokal presenterer en form for plassering av skyld på "Idioter". Tekststrofen " Jag har aldri nogon gong hatt tro på at tro" er besnærende, særlig når det i det foregående sporet "Vals for Satan" berettes om en "stille bön om lugn igjen". Skyld, skam og destruktivitet er gjennomgående tematiseringer på Röd, men når dette blir tonesatt av kjølige, metalliske og programmerte rytmer, fremstår Kent som fint lite vitale. Det snuses på house og techno-sjangeren, bandet bader i seige synthtrakteringer, og du trenger ikke hete Olle Abstract for å skjønne at denne sjangeren er det andre band som behersker langt bedre. Tankene mine flakser tur/retur treningssenteret Elixia og et russetreff på Tryvann for drøye ti år siden. Det sier litt om lydbildet på Röd, som oppleves som pompøst, utdatert og lite lystbetont. Hva som er motivasjonen bak denne house-pop symbiosen er ikke godt å si, men kanskje prøver Kent å fange opp den samtidige musikktrenden. Resultatet er dessverre ikke særlig vellykket. Svenskepop-skomaker, bli ved din lest!

001289

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Innhenta av hverdagen

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/innhenta-av-hverdagen

Innhenta av hverdagen Hva er problemet denne gang? Robbie sier det sjøl: no singles, just fillers. Kan noen gi denne mannen bedre sanger? Robbie Williams pleide å være herlig underholdende, på grensa til det uspiselige. Smått dekadent i sin store pop, vekslende sensuell og livstrøtt. Nå høres han bare trøtt ut. Røper han seg også? I teksten "Blasphemy" som egentlig handler om et forhold som har gått i stå, synger han: "Gravy in the mud. No singles just fillers". Det er kjent som oppskrifta på ei kjedelig plate: når du bare har fyll og ingen singelkandidater. Robbie har altså ikke helt mista sjølinnsikten. Men evnen til å infri har han rota bort. Det merkes idet han trekker pusten, store harmonier tenner din forventning om at han skal stille din tørst etter underholdning i store strøk - slik han har gjort så mange ganger før. Men så blir han bare dassende rundt som en blek skygge av sitt tidligere store jeg. En radiohit her, litt do-whop-sukkerspinn der, og hei! en synthlåt a la Pet Shop Boys, ååh nei det viser seg at den minner mer om Hugh Grant enn Pet Shop. Ingen av produksjonene følger opp anslagene nevneverdig. Stemmen til Robbie svikter aldri, det hele er ganske flinkt gjennomført - men hovedpersonens innlevelse vitner om at han egentlig syns låtene er like kjedelige som jeg syns. Dessverre ingen gullrekke fra gullgutten denne gang. Er det sant at han går inn i Take That-rekka igjen, nærmer han seg farlig kategorien "has been". PS Ryktene om Take That + Robbie = sant igjen, intensiveres i dag

001290

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Ut av kokongen

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ut-av-kokongen

Ut av kokongen Tellusalie: The Man Across The Fountain Countryrock-oldtimere vokser seg ut av undergrunnskokongen. Det er ingenting galt med å ha gigantomane ambisjoner, men i dagens flyktige musikkmarked er det sjelden dette betaler seg; i særdeleshet dersom du er et forholdsvis unnselig rockband fra Fredikstad med kun en mindre hit (”Race Horse” fra 2004) i bagasjen. Tellusalies tredje album er ambisiøst i det henseende at det favner om godt over en time musikk, fordelt på atten låter- nærmest et dobbeltalbum å regne. Et modig grep fra et såpass ukjent band, og resultatet er forbløffende spekket av høydepunkter. Låtskriver og vokalist Ole Jørgen Ottosen har en klar fascinasjon for den dunklere, nærmest gudfryktige delen av amerikansk countryrock, og man hører klare samklanger med artister som 16 Horsepower og Grant-Lee Buffalo. Styrken på The Man Across The Fountain ligger i tillegg i en tydelig kjærlighet til dette uttrykket, og at bandet kan ta seg tid til å male ut låter som ”Easy Now” og det nydelige, sjuminutterlange tittelsporet (som aldri burde vært fadet). Produsent Knut Schreiner har gitt dem et klart og krispt lydbilde uten de store krumspringene, og det passer best til et band som også er såpass sjangertro som Tellusalie er her. De beste låtene, ”If I’m Hazy”, ”Hot But Blue”, ”Mistress M.”, ”Nothing Gets In” og ”Good Man”, kommer alle til å gi blod på tann hos flere generasjoner av amerikanafrelste nordmenn, og selv om det stundom er tydelig at Ottosen ikke bestandig har nok å melde hverken i gitarfingrene eller i ordene til å holde interessen oppe hele tiden (det blir blant annet en del febrilsk enderims-leting av typen ”cold and rude/ he’s so crude”), så er The Man Across The Fountain et album som våger mye- og lykkes.

001291

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Snøen som falt i fjor

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/26372

Snøen som falt i fjor Miike Snow: Miike Snow Å beskrive musikk som «kjølig» er i ferd med å bli en floskel, men i Miike Snows tilfelle må det være lov. Ikke bare utviser bandet hver eneste av de musikalske tendensene kjølige band gjerne gjør (i musikkjournalistland betyr gjerne «kjølig» det samme som «syntetisk», bare med mindre konnotasjoner til plastikk og neonlys, dvs: Programmerte, men akkustiske lyder, analoge, eller bare gamle, synther og vokalfilter som heller mer i grumsretningen enn i autotuneretningen); de har også ordet «snow» i bandnavnet og et bilde av en isbit på platecoveret sitt. Kulda er åpenbart en poetisk enhet de har omfavnet med glede og overlegg, og i den grad skiva kan sies å ha et samlende tema må det være at dyret (i mennesket) ikke egentlig er skikket til å overleve for lenge i kulda (i det moderne samfunn) og det dermed kan reagere litt sprøtt før det fryser ihjel (av ensomhet?), ergo siluetten av en kanin med gevir inni isbiten på omslaget. Nuvel, fantastiske skiver har hengt i tynnere røde tråder enn det. Så hvordan høres det ut? I klassisk barlek-lingo høres det ut som om hvis Harrys Gym, uten Frøkedal på vokal, skulle prøvd å lage en Montéeskive. I rett-frem-lingo høres det døvt og kjedelig ut, som en gjeng popteoretikere som prøver å synge over evne, klarer å skrive under evne og som prøver å kombinere en overhengende lydsignatur (kjølig og litt upersonlig, som sagt) med en del låtmateriale som i tillegg til å være dårlig stritter imot det gjennomgående temaet. Hvordan kombinerer man et ønske om å fylle dansegulv med et ønske om å lage smakfull, grunnleggende og litt eksistensialistisk musikk? Man åpner med et rolig vers uten melodi, køler på med sin beste Prince-imitasjon, slår verset ihjel med et refreng og dreper så alt moment låta har bygd opp til da med nok et keikete vers, hvorpå man avslutter låta med et par refreng til, kaller den «Black and Blue» og gir den ut som singel. Dette er symptomatisk for mange, mange låter på denne skiva: Man har et refreng og en synthlyd, og fyller ut resten av sporet med ikke-vers, fire flate og monoton pianoklimpring. Et flertall av sporene her høres mer ut som åpne invitasjoner til klubb-remixing enn ordentlige, ferdige låter. Unntakene finnes: Skiveåpner «Animal» har ikke bare melodi, og fin sådan, i både vers og refreng, den er også et av få eksempler på at den hvit-svart-blå lydpaletten Miike Snow har begrenset seg til faktisk kan kombineres effektivt med uventede låtoppbyggninger (i dette tilfelle ska). Den er et av to-tre inspirerte glimt som mest bidrar til å belyse hvor øde det er rundt dem. Dette er det andre albumet fra Svenske stjernepopsnekkere i år hvis tilsynelatende forsøk på avmålt, kjølig og stemningsfull sofistikasjon har resultert i en følelse av arrogant halvgjorthet. Med andre ord: Hvis du synes «Living Thing» er det beste albumet til Peter, Bjorn & John så glem alt du nettopp leste og løp og kjøp.

001292

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Ny kjemi fra gamle gribber

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ny-kjemi-fra-gamle-gribber

Ny kjemi fra gamle gribber Them Crooked Vultures: Them Crooked Vultures Them Crooked Vultures er mer enn "bare en supergruppe”. Da Dave Grohl hoppet inn i Queens Of The Stone Age på Songs For The Deaf (2002), ble dette albumet som en umiddelbar klassiker å regne, og her skal Grohls kraft-tromming ha en del av æren. Det var en helt spesiell energi som oppsto på dette albumet, og dette sterke Homme-Grohl-båndet danner mye av ryggraden til Them Crooked Vultures, som på mange måter kan ses som en naturlig videreføring av det de startet med Songs For The Deaf. Når man nå i tillegg hiver inn John Paul Jones i denne miksen, har man et triumvirat hvis store fordel er at de aldri låter som din generiske supergruppe, altså oppkonstruert, ego-svulmende og til syvende og sist selvutslettende. I TCVs tilfelle oppstår det en ny kjemi, og medlemmene har funnet sin naturlige plass i konstellasjonen. Them Crooked Vultures drives fremover av Grohls lydbildesentrerte tromming, som spesielt vises på ”Scumbag Blues”, ”New Fang” og ”Bandoliers”. Led Zeppelin-inspirasjonene vises mest i ”Elephants”, men de respektive modergruppene trenger seg aldri på. Mest eksplosive er de i ”No One Loves Me And Neither Do I”, ”Gunman” og “Elephants” (som ene og alene sparker den allerede såre Wolfmother-ræva). TCV har livets rett langt forbi den sensasjonspregede besetningen, og i møte mellom de tre storhetene har ny, og forhåpentligvis varig, kjemi oppstått.

001293

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Maskiner i helvete

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/maskiner-i-helvete

Maskiner i helvete Maskinen: Boys II Men To år gammel novelty er ikke morsomt lenger. Ingen tvil om forgjengeligheten til Maskinens hysteri-dansegulvshit ”Alla Som Inte Dansar Är Voldtäktsmän”, og duoen går med denne debutplaten hardt ut, med en tydelig intensjon om å mase på deg øregangsbrokk. Boys II Men vaier det nysvenske trend-ironiflagget med tungen godt plassert i munnviken, med det store problemet at albumet låter håpløst utdatert. Dette viser seg sterkest i at de i overveiende grad lener seg mot den baile-funken som Bonde Do Rolê via Diplo gjorde seg kjente med i 2006, og det faktum at førstnevnte gjeng med brasilianere er Maskinens medsammensvorne her er både forunderlig og lite vellykket. Her byr de på hvileløs, anmasende og flat hiphop-elektronika mens de for alt det er verdt forsøker å koke opp en ny ”Alla Som Inte Dansar” (”Dansa Med Vapen” er et av dem). Dans, for helvete, ellers får du høre det! Det udynamiske og mørke lydbildet, den utdaterte 2007-lyden og det konstante ståket fra rapperen Afasi gjør dette til en temmelig uspiselig blanding, som ihvertfall i albumformatet blir De Elendige Musikalske Inntrykks store høysang. Boys II Men gir deg en grøssende følelse av å stå urørlig midt på et tordnende dansegulv mens en Red Bull-dopet partysvenske ustanselig kauker inn i øret ditt. Kan ikke i farten komme på noe som kommer nærmere et personlig mareritt.

001294

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Findiepop

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/findiepop

Findiepop Rubik: Dada Bandits En gjeng finner har laget et av årets beste indiepopalbum. Helt sant! Det er en blanding av teft, kløktig lytting til sine inspirasjonskilder og en utblåsende formidlingsenergi som gjør at man fra første cymbal-og-ropeanfall på åpningslåten ”Goji Berries” innser at Finlands indiescene (som åpenbart eksisterer) har fostret et kjempeband. Rubik høres ut som en gjeng fyrer som har sittet inne i en eller annen brystningspanelkledd sokkelleilighet i Jyveskylä, komplett isolert fra omverdenen med instrumentene sine og utvalgte album fra Sufjan Stevens, Broken Social Scene og Animal Collective på full guffe. Slik er Dada Bandits: et slags best-of-potpurri av dine indiepopfavoritter, men samtidig med en ekstra dimensjon av fandenivoldskhet. Dette siste gir seg utslag i albumets rastløshet, der nye vendinger og melodier potensielt lurer bak hvert skarptrommeslag. Slik slynger de seg mellom vakre, Illinoise-duftende blåserstyrte partier, voldelige trommebrekk, overstyrt stadionrock og tendenser til rockopera (!) (spesielt ”Goji Berries”og Sparks-aktige ”Indiana” har dette, med mer). Dada Bandits balanserer slik sett på en knivsegg, siden lytteren sjelden gis tid til å holde seg i samme sinnstemning over spesielt mange minutter. Det er derimot denne hysteriske rastløsheten man lærer seg å elske, og der de mer strømlinjeformede låtene mot slutten (spesielt ”Follow Us To The Edge Of The Desert) blir enklest å glemme. Rubik har laget et album som virkelig vil bli omfavnet av de med fordypning i den kanadiske/amerikanske indiescenen, og for utenforstående kan de muligens fremstå som i overkant utstudert ”trendy” (det er vel bare å se på bandbildet). Dette synet er det dog bare å hive til hundene, for via låter som ”Fire Age”, ”No Escape”, "Karhu Junassa" og ”Radiants” har Rubik laget et uimotståelig lystig, hypermelodiøst og komplekst popalbum – Nordens beste i sitt slag på mange år.

001295

train

music

nb

p3

Trine Sollie

Tøffere enn toget

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/t%c3%b8ffere-enn-toget

Tøffere enn toget Rihanna: Rated R Rihanna har snørt på seg boksehanskene. Dessverre hindrer den høye guarden henne fra å gjøre Rated R til et knockout-album. Robin Rihanna Fenty har kastet paraplyen og tar et regntungt oppgjør med Chris Brown på sin fjerde albumutgivelse; Rated R. 21-åringen har definitivt gjennomgått en make-over, og det er en tøffere, mørkere og hardere frøken vi har å gjøre med her. Rihannas nye image kommer også til uttrykk i albumets cover, samt på pressebildene, hvor hun viser seg hardt sminket, kortbarbert og omkranset av piggtråd (!), kjetting og sort skinn. Men man skal som kjent ikke dømme en bok på omslaget, så la oss derfor ta turen inn i Rihannas nye, musikalske verden. Førstesingelen "Russian Roulette" er det mørke, musikalske knyttneveslaget adressert ekskjæresten Brown vi alle har ventet på. Rihanna slår tilbake, og hun gjør det med stil! På "Wait Your Turn" er hun tøffere enn noen gang: Akkompagnert av tunge beats og mørk, detaljrik produksjon (signert våre venner i Stargate) nærmest bjeffer hun frem strofer som "It’s just the way, the game is played, It’s best if you, just wait your turn". Med et påfølgende melodiøst og über-fengende refreng puster hun Beyonce i nakken. På "Hard" får Rihanna gjestebesøk av Young Jeezys karakteristiske raspevokal, og han og Rihanna danner en uslåelig, hard duo du definitivt ikke ønsker å komme i bråk med. Men Rihanna viser seg også som sårbar, myk og personlig i flere av låtene." Stupid in love" er balladen som vitner om at dama har selvinnsikt og bruker musikken som selvterapi. "I may be dumb, but I`m not stupid in love". Også denne er StarGate-produsert og har et melodiøst pianohook. Låta er på grensen til ektefølt, men treffer likevel ikke helt og forblir en av Rihannas mange nesten-monsterhits på denne plata. Rated R er først og fremst et meget godt (over)produsert album hvor Rihanna sliter litt med å holde hodet over sin egen produksjon. Jeg tar meg til stadighet i å undre over hvordan hun egentlig høres ut. Hvordan hun ville hørtes ut a cappella, og om hun noen gang har tenkt til å blottstille seg en smule, sånn rent musikalsk. Det vitner om et album som er veldig lite organisk, og en Rihanna som er veldig tøff i trynet.

001296

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Elskelige pøbelunger

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/elskelige-pobelunger

Elskelige pøbelunger Makthaverskan: Makthaverskan Purunge svensker tar over arven etter Broder Daniel. Dersom man skal sette fingeren på en typisk musikalsk bevegelse som har blomstret i 2009, er det vel gjør-det-selv-poppen; hastig innspilt, kompakt pop der støyen fra det billige studioet er en vesentlig del av lydbildet. Wavves, Smith Westerns og for den del Girls og personlig favoritt The Pains Of Being Pure At Heart er de største representantene, og inne i dette har det oppstått noen fantastiske popøyeblikk (med The Pains’ ”This Love Is Fucking Right!” som det beste), og det skal vise seg at svenske Makthaverskan har laget et av årets vasseste bidrag i så måte. På denne debutplaten hører man både sterke slektskap til ovennevnte trend, men i tillegg med en real dose åtttitallspunk i X-Ray Spex- og Siouxsie Sioux-land. Resultatet er først og fremst overmåte vakkert; hør bare ”Enough”, ”Inside Of Me” og ”It’s You And It’s I”. Her har Göteborg fått frem et band til å ta over arven etter Broder Daniel og Bad Cash Quartet; musikk som skyter etter hjertet med skarpe melankolske piler, om man unnskylder metaforen. Man må kommer forbi noen hindre i oppstartsfasen av dette kjærlighetsforholdet; en lite utviklet allergi mot feilspilling og snev av taktmessig fritenking er et must, i tillegg må man lære seg å digge Maja Milners nesten-skrikende vokal. Når man derimot har lært seg å like dette er Makthaverskan, med sin kompakte halvtime melankolsk punk, et særdeles elskelig lite stykke Postpubertets-Sverige. Makthaverskan finner du på Spotify her, bandet turnerer i Norge på nyåret

001297

train

music

nb

p3

Andreas Øverland

Keys open doors

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/keys-open-doors

Keys open doors Blakroc:Blakroc Og plutselig var døra til det livsfarlige rap/rock-samarbeidet sparket åpen igjen, gitt. Og hvis du ikke vet - vi snakker om en dør som historisk sett har åpnet opp for de kjipeste konsekvensene av kapitlismens innvirkning på musikk. Rap-fans har hørt eksessiv riffing og overivrige trommiser ta livet av favorittlåtene deres, mens rockere har lurt på hva i all verden som er feil med en ordentlig vokalist - alt i crossoverens navn. På tross av denne tidvis mørke fortiden forventet mange at Black Keys sitt samarbeid med en haug av rappere skulle bli et annerledes og friskt pust for hip hop, som uten tvil har gått seg fast i sin egen retningsløshet i år. Ingen skal beskylde pengejaget for å ligge tjukt utapå i det minste, her er det bluesrock og backpack-rap for alle penga. Hele samarbeidet startet med at Damon Dash satte Black Keys og Jim Jones i studio. Resultatet "Aint Nothing Like You" kickstartet albumkonseptet, og det er lett å høre hvorfor. Det er nemlig overraskende fett å høre crack-fantast Jim Jones, som man kanskje skulle tro var ute av sin "comfort zone", gjøre en ordentlig blues-låt som mest av alt burde vært introen til The Wire-sesongen som aldri kom. Munnspill og crack er rett og slett en kombo for evigheten. Etter hvert som albumet skrider fram viser det seg at Dipset-sjef Jones faktisk er den som klarer seg best av rapperne samlet hos Black Keys. Merkelig nok , all den tid resten av rapperne er akkurat de man forventer skal være med på en rap/rock-samler. Hvorfor bruke fallerte Billy Danze fra M.O.P framfor f.eks Pastor Troy? Hvor er OJ Da Juiceman eller B.O.B? Eller bare en eller annen fra Vestkysten? Mulig det musikalske konseptet hadde blitt annerledes, men også hakket mer interessant og det hadde utvilsomt tilført nerve til langspilleren. I tillegg til utvalget av noe irrelevante rappere skjemmes en god brorpart av å minne mer om halvferdige skisser enn fullendte låter. I så måte stikker ”Hope You’re Happy” seg særlig ut. Kjedelig og anmassende vers på overdreven riffing med et lite gjennomarbeidet Nikki Wray- refreng høres ikke så veldig fett ut, uansett hvor tighte Black Keys er på instrumentene. Hvis man ser bort fra innvendingene over står allikevel Blakroc igjen som et tålelig vellykket konseptalbum. Når viljen holdes i tøylene, riffinga roes ned og alle er enige om at man skal lage låter og ikke bare legge noen vers oppå bluesriff, sitter kombinasjonen bluesrock og rap overraskende godt. Versene til avdøde Ol' Dirty Bastard og Ludacris på åpningssporet ” Coochie” er on point så det holder og en annen av kokain-rappens grand old men, Raekwon, gjør ”Stay Off the Fucking Flowers” til et glimrende spor som hadde gjort seg vel så godt på Only Built For Cuban Linx II som det gjør her. "Dollaz&Sense" med Pharaohe Monch er ikke like knallgode som de to overnevnte, men uten tvil et godt albumspor hvor Pharaoahe får boltre seg igjen. Drømmende ”On The Vista” med Mos Def er også verdt å dytte inn på shuffle-lista for desember, liten tvil om det. Blakroc forandrer ingenting og kommer neppe til å bli så viktig og alternativ som en del kanskje hadde håpet på, til det er det hele litt for lite fullendt og litt for sprikende, men som et 11-spors album er ikke det her så halvgæærnt. Om ikke et friskt pust, så iallfall et ålreit hvileskjær mens vi venter på at Clipse skal gi ut årets skive om en ukes tid.

001298

train

music

nb

p3

Andreas Øverland

Lokal motbør

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/lokal-motb%c3%b8r

Lokal motbør Juvenile:Cocky&Confident New Orleans-veteranen Juvenile er på mange måter hip hop anno 2009. Noe som ikke sier mye. Fra ”Back That Ass Up” via ”Slow Motion” til ”Nolia Clap” – New Orleans-gudfaren Juvenile har alltid vært en jævel på å lage kvalitetshits og å kapre listeplasseringer. I statene vel og merke. Utenfor hjemtraktene har det tidligere Hot Boys-medlemmet aldri klart å skape særlig blest om sin egen karriere, selv ikke etter at tidligere gruppemeldem Lil Wayne gjorde seg selv til monsterstjerne. Og ha det klart – selv om det er Lil Wayne de fleste kjenner i dag så er Juvenile grunnlaget for at plateselskapet Cash Money i det hele tatt sto oppreist og Lil Wayne var tidvis Lille Philip i forhold til Juve. For øvrig burde albumet 400 Degreez strengt tatt være pensum for enhver som er glad i noe som minner om hiphop. Det betyr ikke at sisteskiva Cocky&Confident bør hentes fram som en del av det samme pensumet. Først og fremst fordi Juve, som rap generelt om dagen, er helt i villrede på hva han driver med. For første gang er ex-Cash Money-veteran Mannie Fresh utelatt på produksjonssiden, noe som gjør det vanskeligere for Juve å gjøre de monsterlåtene han stort sett har klart å fore massene med hvert tredje år. Forsøkene på å lage hits spenner i stedet mellom det litt platte i ”Everything” til det over-the-top idiotiske i ”Listen” (som plankecovrer Roxettes ”Listen To Your Heart” med et refreng som tilsynelatende er ringt inn via telefon. Dumt er bare forstavelsen. ) De semi-harde gateorienterte låtene overbeviser heller ikke og med nitten spor på albumet er det åpenbart altfor mye fyllstoff å ta av. Spor som ”I'm Out Chere ” og ”It's All Hood” hadde ikke vært en del av et album med ambisjoner utover å være et album. Synd, men sant. Synd fordi det er tydelig at Juve fortsatt har det i seg. Når en av verdens mest undervurderte rappere ,B.G, legger et glimrende vers på den klassiske New Orleans-lydende ”Feeling Right”, Juve legger breialt over ”My Money Don’t Fold” og kommer inn hardt på førstesporet "Cocky&Confident" er alt man kunne ønske seg en utøvende produsent som kunne sette ned foten, presse Juve til å gi ut 12 spor og tvinge av ham den klassiske ghetto-dustheten som fører til en serie uinteressante utgivelser. (Samtidig som det selvsagt er den samme idiotien som gjør at kompis er rå i utgangspunktet. Catch 22, der altså.) I rekka av uinteressante rap-album med fem kule spor fra 2009 føyer Juve seg pent inn i rekka, og albumtittelen sier det meste. Altså ingenting. (Vis meg en rapper som IKKE er cocky og/eller confident.) Dagens bitre, tilbakeskuende tips: sjekk ut den undervurderte gruppa Tear Da Club Up Thugs i stedet. Den gang Juvenile var mongorå, Lil Wayne var femten og Three Six Mafia ikke samplet trance. Ikke fordi Cocky&Confident er direkte dårlig, bare fordi Juvenile engang har gjort veldig mye bedre greier

001299

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Nesten seriøst

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/nesten-seriost

Nesten seriøst Twin Atlantic: Vivarium Hvis man ikke er fan av Family Guy kan disse unge skottene låte veldig lovende. Biffy Clyro er et skotsk band med gladrævva tekster og et gitarspill som avslører en total mangel av respekt for sjangerlinjer og tradisjoner. Placebo er et adskillig mindre eventyrlystent band når det kommer til gitarbruk, men har i tillegg en karismatisk sanger med høy, nasal stemme, som stadig synger om hvor vondt han og andre har det. Twin Atlantic, Glasgows nye håp popmusikkmessig, er en blanding av disse to: De har Biffy Clyros overmodige dog sjarmerende gitarbruk og Placebos nasale, lyse og litt ungdommelig naivistiske syn på sjelesmerte. På sitt første nestenalbum – et mini-album, altså kortere enn en LP men lengre enn en EP – gjør Twin Atlantic en eksemplarisk jobb i å vise verden sine styrker så vel som sine svakheter. La oss ta et viktig poeng først som sist: Hvis du tror Glasvegas synger på tjukk Glasgow-dialekt har du ikke hørt Twin Atlantic-frontmann Sam McTrusty. Mannen høres ut som om han mangler begge fortenna, så skotsk er han. Dette, kombinert med hans lyse, nasale stemme, kaster en forbannelse over hver eneste låt han synger høyt og aggressivt på: Han høres ut som Chris fra Family Guy. Enkelt og greit. For folk som ikke ser på Family Guy er dette selvsagt et ikke-tema, men for de av oss som gjør det er likheten til tider så slående at det, i det øyeblikk det er påpekt, kan ødelegge hele skiva. For å si det med eksempel: En av skivas beste spor, åpningen «Light Speed», er et krakilsk opprop mot en eller annen autoritet, intenst og ektefølt sunget av en bleikfeit, tegnefilmtenåring fra Rhode Island, stemmesatt av Seth Green. Det er nesten umulig å ta seriøst, og nå som jeg har påpekt det kommer ingen av dere som vet hvem Chris er til å klare å høre noe annet. Nesten umulig å ta seriøst, vel og merke, og det er grunnen til at jeg påpeker hele Family Guy-greia i utgangspunktet. Hvis man orker å høre på «Light Speed», og de tre-fire andre av de åtte låtene på Vivarium hvor en tegnet figur tilsynelatende synger, mange nok ganger til at man klarer å glemme dette, og man bare slår seg til ro med at dette er en rusten tenor hvis dialekt tilsier at «earth» og «theory» har like mange stavelser, så er det, om ikke en kjempeskive, et par glimrende låter og en spennende tendens i denne utgivelsen. Det som skiller de gode låtene fra de mediokre på denne skiva er Twin Atlantics tidvise evne til å få en diffus protest til å høres både aggressiv og håpløs ut; som i det hjerteskjærende øyeblikket i en nedslått revolusjon når slagordene går fra å bli ropt til å bli skreket. Nerve er vanskelig å forfalske, og umulig å forfalske så ofte som i det så fall måtte vært gjort her. Det er én ting. En annen er disse gitarene: De går fra ballerock til stadionrock til indierock til powerballade-klimpring, frem og tilbake, helt uanstrengt. Dette er ikke et band i en viss sjanger som prøver å vise at de kan andre ting; dette er et band uten sjanger som kan alt. Biffy Clyro gjorde det samme for kun en måned siden, og hvis dette er starten på en skotsk bølge hvor gitarriff anses mer som kompositoriske elementer og mindre som medlemskort i en og annen sjanger, kan det lett være starten på noe veldig pent.

001300

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Førjulens fineste

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/foerjulens-fineste

Førjulens fineste Local Natives: Gorilla Manor Varmende, solrike harmonier fra og for Fleet Foxes-entusiaster. Det er med begge føttene plantet på et teppe av flerstemte harmonier at dette LA-bandet nå debuterer, og dét gjør de med en slik positiv vibb at det er umulig å ikke bli henført. Dette til tross for at de i utgangspunktet så absolutt kan mistenkes for å kopiere de grep som Fleet Foxes nå har gjort til allemannseie. Dette er da også førsteinntrykket Gorilla Manor gir, men bakenfor dette ligger et kobbel av fantastiske vendinger, harmonier og melodier lagvis og venter. Local Natives maler sin hippie-americana i brede strøk, og det er fort gjort i å forelske seg i bandets utrolige, melodiske sjarm- hør bare hyperaktive ”Camera Talk”, ”Airplanes” (som en perfekt fusjon av Spoon og My Morning Jacket), luftige, stryker- og blåserkrydrede ”Who Knows, Who Cares” og ”World News”; kruttsterk og energisk, men samtidig lun og forferdelig trivelig. Gorilla Manor utkommer perfekt timet som en luftlomme i førjulsstresset, og de føyer seg på listen over 2009-debutanter (sammen med blant andre Rubik og The XX) som kommer til å ha stor påvirkning på indierock-scenen i årene fremover. Friske pust som sitter i lenge, og Local Natives kommer garantert til å gjøre adventstiden mange hakk lysere, om du bare lar dem. Albumet på Spotify her

001301

train

music

nb

p3

Andreas Øverland

Når snømenn smelter

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/nar-snoemenn-smelter

Når snømenn smelter Clipse: Til The Casket Drops Til The Casket Drops er det svakeste albumet kritikerfavorittene og narko-gutta i Clipse har gitt ut til nå, men er likefullt et av årets høydepunkt. Virginia-brødreparet Clipse fikk kasta superlativer og seksere etter seg for dop-rap-monsteret Hell Hath No Fury. I likhet med den knallsterke (majorselskaps-)debuten Lord Willin’ var albumet noe helt eget, prega av mørke, minimalistiske Pharrell Williams-produksjoner og uhyre smarte punchlines som sirklet rundt dopsalg, dopforedling og dopinntekter. Og selv om Lord Willin’ står grunnstøtt den dag i dag, er det den vanvittige andreskiva de kommer til å huskes for. Med Hell Hath No Fury dytta Clipse den tett befolka narko-rap-sjangeren så mange hakk forover at det var latterlig. I sitt livs form laget Pusha T og Malice Thornton (og Pharrell) rett og slett en av 2000-tallets sterkeste skiver som står som en terningkast sju i ettertid. Vi snakker et av de få rap-albumene hvor det faktisk er ønskelig å ikke skippe et eneste spor. Det gjør ikke Til The Casket Drops til en dårlig skive. Men det gjør det til et nesten umulig prosjekt å lande tilfredsstillende for sånne som meg. Å forvente en skive til av det samme kaliberet er lite annet enn urettferdig. Til The Casket Drops er nemlig ikke på nivå med de to førstnevnte, og det kommer sikkert til å hviskes og mumles om at din favoritt-doplanger sine favoritt-doprapper er i ferd med å falle av. De som hevder det tar i hovedsak feil. Joda, brødreparet har flytta fokus fra frustrasjon, aggresjon og voldsomme mengder kokain-punchlines til en mer selvransakende, tilbakelent tilnærming uten fullt så mye snø. De er hakket mer reflekterende og hakket mer takknemlige denne gangen, og på spor som ”Champion” og ”I’m Good” er den bitre frustrasjonen fra tidligere nesten forduftet. Veien til kola-berømmelse omtales i fortid snarere enn i nåtid, noe som ikke kler de dop-selgende kokain-romantiserende gutta like godt. Men det er ikke bare tematisk ting som forandrer seg; også produksjonsmessig er brødreparet tidvis for langt utenfor sin egen lekegrind til å lage en ny klassiker. Sjeldent har de hørtes mer ukomfortable ut enn på den Keri Hilson-gjestende klubblåta ”All Eyes On Me”. Pharrell går vel mye på autopilot og er langt unna å levere noen ny ”Wamp, Wamp”, eller ”Mr. Me Too” og det er klart at det for mange vil være grunn til å drømme seg et par år tilbake til da den mørke minimalismen ikke var byttet ut med langt mer oppstemte lag med synth. Å velge å se på albumet som en skuffelse, og en skuffelse alene, vil dog være et enormt feilgrep. Rett og slett fordi Til The Casket Drops faktisk er et av årets beste rap-album, med et knippe forferdelig sterke låter. En skive som inneholder glimrende og latterlig velproduserte ”Popular Demand” med Cam’Ron i godform og ”There Was A Murder” (med Clipse på sitt tekstmessige mest interessante) er en sterk skive. Punktum. Og det er ikke som om Clipse ikke er Clipse mer. På Pharrell-produserte ”Door Man” går Virginia-duoen på kola-kjøret, og ”Freedom”- hvor det passe breialt hevdes ”your music is my life”- er den beste introen lagt på et rap-album på gud vet hvor lenge. Legg til ”Kinda Like A Big Deal” hvor Khalil gjør Neptunes bedre enn Neptunes og Kanye West viser hvorfor han også er en rå rapper, som overkjører det meste annet der ute, og det er klart du sitter på en sterk skive. Noen vil hevde at tredjealbumet til Clipse viser at de ikke er like bra som før. Jeg velger å mene at Clipse har gitt ut et av årets beste rapalbum og for tredje fulllengder på rad viser seg som noe av det beste 2000-tallet hadde å by på, hele tiåret gjennom. Hvor mange andre rap-artister har gitt ut tre bra album på 2000-tallet som alle er top notch, uten å dytte ut noe dritt imellom? Nemlig.

001302

train

music

Plateåret har fått en pangstart: Årets første sekser er norsk.

nb

p3

Siri Narverud Moen

Diskofinale

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/diskofinale

Diskofinale Plateåret har fått en pangstart: Årets første sekser er norsk. Lindstrøm & Christabelle: Real Life Is No Cool Romfareren Lindstrøm har ankra opp på en glitrende liten planet. Planeten heter Christabelle og gir perfekt feste for episk nydisko. Hans-Peter Lindstrøm drar ofte ut på skikkelig langtur. Hans romdisko har tidligere havna litt vel langt ut i galaksene, med halvtimelange droneturer. Episk, standardsettende, og nødvendig for at dagens klubbmusikk høres ut som den gjør, ja. Men det lå alltid masse pop-stjernestøv igjen, som han aldri helt fikk samla. Hva skjer så med Lindstrøms potensiale for pop i møte med den sjelfulle Christabelle? Real Life Is No Cool har nok av særheter, med sin anti-pop-forening av vreng, baklengs og forsinka lyd. Let, og du vil finne nok av deltemaer og produksjonsfinurligheter! Houseentusiastene får dessuten ytterligere uttelling på seks drivende bonusremikser. Allikevel er dette allermest ei herlig pop-plate. For uten dødpunkter duver duoen fram på søk etter arven etter Telex, Gina X Performance og italo disco. Mens Lindstrøm snuser seg fram til voksenrockens galopperende riff, er alltid melodiene og Christabelle tilstedeværende nok til å holde oss fast i øyeblikket. Øyeblikk som skjerpes og bygges opp av luftige anthems og blir til heite og intelligente poplåter som "Lovesick", "Let it Happen" (en cover av Vangelis) og "So Much Fun". Og når blåserne forløser singelen "Baby Can't Stop"! Hoho! Danser du til Michael Jackson, vil denne festen av en inviterende låt flytte beina dine: Lindstrøm beviser, kanskje også for seg sjøl, at han kan lage låter på under fem minutter men samtidig bevare sin episke sjel. Christabelle er avslappa fokusert - og hun har visst improvisert seg fram til deler av resultatet. Da er det et deilig paradoks at møtet med henne tøyler Lindstrømdiskoen og gjør den mer fengende. Dermed gir Real Life Is No Cool den smittende følelsen av to lekne sjeler som brynes mot hverandre. En finale i spacedisco-æraen, så langt.

001303

train

music

nb

p3

Trine Sollie

Sterka!

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/sterka

Sterka! Mary J. Blige: Stronger withEach Tear Det er naturlig å bli nysgjerrig når damen som så og si har bygget karriere på å tonesette egen tristesse, plutselig har det bra og skal lage album om det også. Som hennes niende albumtittel tilsier: Mary J har det bedre enn noen gang, hun er sterkere og vil gjerne formidle akkurat dét. Vokalmessig fremstår hun tidvis som mindre organisk enn tidligere, og stemmeprakten har et tidsriktig, metallisk-kjølig preg. Trolig er dette Mary Js måte å "modernisere" seg på. Hun har også invitert med seg et knippe yngre mannlige gjesteartister, og aldersforskjellen kommer tydelig til uttrykk når det kanadiske rap-vidunderet Drake bidrar med gjestevers på ”The One”; Drakes vitalitet og karakter kler den femten år eldre Mary J meget godt, de utfyller hverandre bra, og valget av sparringspartner er utvilsomt positivt for helhetsinntrykket. ”Good Love” er et annet spor med tydelig feelgood-preg. Atlanta-rapperen T.I. finner sin plass i denne nydelige vorspiellåta med blåsere og velkjent koring. Fire minutter som oser av energi og overskudd! Mary J får god hjelp av både produsenter (Blant andre Stargate, Rodney "Darkchild" Jerkins og Raphael Saadiq) og gjesteartister (foruten nevnte Drake og T.I. dukker Trey Songz opp på "We Got Hood Love"), men beviser også at hun alene innehar sine gode, gamle vokalferdigheter. Dette kommer særlig til uttrykk på ”Said And Done”, hvor vi får et gjenhør med Mary J slik vi kjenner henne fra mer miserable dager. Stronger.. er et album som virkelig vokser seg større etter gjentatte gjennomlyttinger. Forutsatt at du tolererer det faktum at ”budskapet” mates inn med teskje. Jeg begynner, ondskapsfullt nok, så smått å ønske at madammen faktisk hadde det litt vondt. Med tanke på hennes tidligere utgivelser, og da kanskje spesielt The Breakthrough fra 2005, er det nærliggende å tro at Mary J er avhengig av denne harde motstanden og sårheten for å kunne uttrykke seg lidenskapelig og hjerteskjærende nok musikalsk. Hun sier det jo faktisk selv, akkompagnert av pianoakkorder, synth og avslepne, pulserende rytmer i den ene av de to Stargate-produserte låtene: ”I Feel Too Damn Good.”

001304

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Gode kontrapunkt

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/gode-kontrapunkt

Gode kontrapunkt Vampire Weekend: Contra Vampire Weekends styrke i 2010 er at de ikke forsøker å lage enda et Vampire Weekend. Hvordan i all verden skulle Brooklynpopperne klare å gjenta suksessen etter å ha truffet tidsånden så vanvittig med debutalbumet fra 2008? Afropop-bølgen var klar til å surfes, og med en sunn dose ironisk distanse og smarte tekster var det umulig å ikke la seg forføre. Nå, to år og ørten lignende band senere, er det derfor utrolig befriende at de ikke legger seg så tett opp til egen suksessformel; Contra er mer rastløs, eksperimenterende og formfokusert enn debuten. Her får man derfor M.I.A.-samplinger ("Diplomat's Son"), autotune-lefling ("California English") og en slags fylle-jodling ("White Sky") om en annen, og singelen "Cousins" er jo egentlig en eneste lang trommefest.

001305

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Pirater i smult farvann

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/pirater-i-smult-farvann

Pirater i smult farvann Pony The Pirate: This Is Our Psychopedia! Fjorårets Urørtvinnere debuterer med et album der hver låt satser mot samme ekstatiske høydepunkt, men der ikke alle treffer. Det er ikke mange norske band som på svært kort tid både evner å skape et lydbilde som er såpass identitetssterkt og samtidig komme opp med den ene slitesterke poprockhitten etter den andre. Pony The Pirate-vokalist Joakim Johannessen og hans bande av glade spastikere er svært gode på dette. Hits som "Walk The Shame", "Psychopedia" og bestenotering "Sing"- alle svært tilstede på debutalbumet- har en såpass stor grad av smittende glede og meloditeft at de nesten alene holder det flytende. Pony The Pirates formel og suksess ligger i enkle, kjappe riff, spretten fremføring og "call-and-response"-vokalsamarbeidet mellom bassrøst Johannessen og resten av bandets koring. Det er dette som er magien bak de tidligere nevnte singlene; dog, når dette er oppskriften gjennom et helt album, fordres det at melodiene sitter grundig. Slik er det ikke alltid på This Is Our Psychopedia, og spesielt på "My Child", som gir følelsen av å høre et tynt førsteutkast av "Psychopedia". I tillegg er det tydeligvis lagt svært mye vekt på å bevare bandets live-energi også på plate, men utover albumet fører dette til at produksjonen i lengden føles flat og noe udynamisk, og låter som "Treetop" og tidlig Urørt-hit "Broken" hadde hatt godt av et dypere, oppbiffet lydbilde. This Is Our Psychopedia har flust av storslagne indiehits, men blir i albumformatet noe liktlydende og for tro til egen suksessformel.

001306

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Uhell i kjærlighet, hell i musikk

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/uhell-i-kjaerlighet-hell-i-musikk

Uhell i kjærlighet, hell i musikk Eels: End Times Hva skjer når kona stikker og du sitter der i førtiåra, usprek, sta og tilvendt et liv med en person som ikke er der mer? Det blir vakkert, selvsagt. Det er både uklart og irrelevant hvorvidt Eels-frontmann Mark Oliver Everett og hans musikalske alter ego «E» er helt samme person, men E har ihvertfall hatt en usedvanlig brå aldringsprosess. Etter å ha sunget ut fra rollen som en uerfaren, deprimert, usikker og eksistensielt forfjamset outsider i over ti år grodde han seg brått et langt skjegg, slang på seg en flanellskjorte, og begynte å synge om sin fjerne ungdom og besøksforbud. Etter et solid tiår som mistilpass, ung romantiker brukte E to år på å bli en brisen, middelaldrende mann i baren som du ikke kjenner- men som faenmeg skal fortelle deg et par ting om detta jævla livet, åkke som. Dette skiftet fant sted mellom skivene Souljacker (2001) og Shootenanny! (2003). Siden den gang har E roet seg litt ned på bitterhetsfronten, men har fortsatt gått fra å være gutten med spørsmålene til å være mannen med svarene. Hva skjer når kona stikker og du sitter der i førtiåra, usprek, sta og tilvendt et liv med en person som ikke er der mer? Det siste spørsmålet er det End Times svarer på, og grunnen til at det tok såpass med skravl før vi kom til dét, er at den markerer et trist, men musikalsk nydelig vendepunkt i gæmlis-Es karriere. I likhet med mange Eels-skiver er End Times en konseptskive på sin hals. Du finner ikke en eneste låt her som ikke enten handler om at dama blir borte, at E blir gammel, eller (som oftest) begge deler. Med ett er han ikke så skråsikker på at han har alle svarene som teller lenger, og i den litt motvillige selvbebreidelsen og innrømmelsene om at ja, dette gjør ordentlig vondt, finner E en oppriktighet og tekstlig nakenhet han ikke har levert gjennom et helt album siden Electro-Shock Blues (1998). Vinklinga har tydeligvis vært inspirerende: Ikke bare er det bare et halvt år siden forrige skive, men melodier og tekster sitter som skudd. Linjer som «she locked herself in the bathroom again, so I'm pissing in the yard» er rent Hemingwayske. Musikalsk er det også mye å sammenligne med Electro-Shock Blues. I likhet med denne består End Times hovedsaklig av roligere sanger med et par-tre raskere numre spredt ut i låtlista. Mange låter er sparsommelig instrumentert og akustiske, med kassegitarer, piano og strykere, og Es tendens mot det elektroniske er ikke å høre. Til og med de par eksemplene på halvstusselig garasjerock med for mye maracas er helt gangbare, og er snedig lagt opp til å muligens hinte til at disse representerer mye av grunnen til at kona dro. Viktigst er imidlertid at albumet nesten utelukkende består av ordentlige låter; her er ingen melodier skapt kun som et sted å putte noen tekster han synes var kule, og ingen klovnetekster tilsynelatende skrevet på ti minutter for å ha noe å synge over et hårete riff. Electro-Shock Blues handlet om død i familien, og End Times handler om skilsmisse. I møtet med skilsmissen, som med døden, avslutter E selvransakelsen sin på en vagt optimistisk side. Forskjellen er at unge E kunne møte morgendagen i den tro at dette kom til å gå bra, mens gamle E til slutt bare kan håpe. På hans alder kommer man seg ikke like fort etter slike smeller lenger, men man kan ikke bare ligge å jamre heller, slår han fast. Kort sagt Eels' beste skive siden før krigen mot terror.

001307

train

music

nb

p3

Redaksjonen

Partyhelvete

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/partyhelvete

Partyhelvete Ke$ha: Animal Ke$ha har slått igennom stort med låta "Tik Tok". Ei hel plate med partyjenta ble for mye for vår anmelder. Fra: "Siri Narverud Moen" Til: "Andreas Øverland" Cc: "VerneombudNRK" Emne: Re: Ugunstige arbeidsforhold jeg har forståelse for din situasjon, men hva skal jeg si. Comes with the job. AØ Siterer "Siri Narverud Moen" <Siri.Narverud.Moen@nrk.no>: > Redaktør Øverland, > jeg vil med dette gjøre arbeidsgiver oppmerksom på den slitasje jeg > har vært utsatt for de siste arbeidsdagene, i jobben med å vurdere > den amerikanske popartisten Ke$has debutplate Animal. > > Produsentene Dr Luke og Benny Blanco tester kynisk lytterens > tålmodighet med å bruke flest mulig virkemidler samtidig. > De er glade i komprimert dansebass - og som en vits som fortelles for > ofte, skrur de ned Ke$has stemme hver gang hun synger om at noe > "goes down": dooooooooouuuuwn. Tilløp til god pop ødelegges videre > ved at (den tamme) vokalen autotunes herfra og til russefest-helvete. > > Det er som å være støkk i marerittversjonen av en Disney > Channel-serie. Som om Hanna Montana har begynt på college og raida > pappas barskap: null innlevelse, mas, mas, mas, og formatert > more-is-more-estetikk. Lady Gaga-sjarmen, hvis det er dét de prøver > på, er langt unna. Katy Perry-sjarmen ennå lenger. Ke$ha bare > gnåler om hvordan hun henger ut med "alle freaksa" - og sender > mulige søte innfall inn i college-tåka med knirke-stønninga si. > Like, you know, dooooooooouuuuwn with the freaks: kesha: take it off > > Og denne konstante masinga om å drikke whisky, horing i fylla, vodka, > gin, spying i skapet... Om ikke annet, bør noen klandres for drikkepress. > > To låter, inkludert bonussporet "V.I.P." skiller seg nok ut til > at denne lange timen er til å holde ut. Men når "V.I.P." har nok luft > mellom houselinjene til å være tålelig, tydeliggjør den også hvor > altfor tettpakka de andre 14 låtene er produsert. Lyden er så tett at jeg > flere steder er nær ved å bli uvel. > > Jeg ber om en dag borte fra jobb for å hente meg inn (eller "rehab" > som hovedpersonen, som ikke klarer å omtale noe i annet enn > festtermer, ville kalt det). Så kan jeg få renset indre organer med > kjølig minimalhouse og gamle viser. Jeg siterer platas ene > gode låt: "this sucks!" Totally. > > Siri Narverud Moen

001308

train

music

nb

p3

Trine Sollie

Uforløst.

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/uforl%c3%b8st

Uforløst. Anne Lene Hägglund: Bird Cherry Grove Trondheimsbaserte Anne Lene Hägglund har levert et liksom-sjarmerende album med tydelig filmatisk preg. La oss ikke spare det beste til slutt denne gangen; Anne Lene Hägglund har en vakker stemme! Klokkeklar og sval på samme tid. Hennes vokalføring er behagelig uanstrengt, tilstede uten å bli intens og sval uten å miste sitt særpreg. Digg! Det sagt så hadde stemmeprakten vært tjent med å bli pakket inn i noe ganske annet enn det småskranglete, friksjonsfrie musikalske universet Bird Cherry Gove er. Med et stort arrangement (som huser alt fra klokkespill, harpeleik og lirekasse, til velbrukte instrumenter som piano, kontrabass og trommer) låter det søtt og utvilsomt lekent. Ikke ulikt det Hanne Hukkelberg og Anja Garbarek drev med for mange år siden. Der førstnevnte fikk en av sine låter med på filmen Legenden om Narnia, kunne Bird Cherry Grove vært soundtracket til en litt skeiv romantisk norsk komedie. Låten "Marte" bør pitches inn til en tsjekkisk barne-tv animasjon, og det slår meg at dette albumet hadde egnet seg like bra under kategorien barneplater fremfor pop, flere hyllemeter bortenfor. Store deler av det musikalske uttrykket her er i grunn litt barnslig og er det noe vi trenger, snarere enn søt og vindskeiv popmusikk, så er det dyktige musikere som tar kidsa på alvor. Albumet har et eventyrlig driv, men driver meg aldri fremover. Etter gjentatte gjennomlyttinger sitter jeg igjen med en noe ubehagelig stillstandsfølelse, jeg skjønner ikke hvor og når denne musikken bør lyttes til og savner en forløsning jeg tror kunne kommet med mer friksjon og mørke. Jo visst er det dramatisk, som feks i låta "Repeat", men aldri nok til at jeg lar meg påvirke eller berøre. Jeg skjønner at dette er musikk som skal være sjarmerende, men jeg blir for pokker ikke sjarmert. Til det låter Bird Cherry Grove litt for enkelt, lett og tidvis tannløst.

001309

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Halvveis til helveis

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/halvveis-til-helveis

Halvveis til helveis D'Sound: Starts and Ends Også var det den gangen man skulle sammenligne D'Sound med Madonna, da. For et par dager siden møtte jeg en tidligere D'Sound-fan. Han forklarte at det han digga med D'Sound «på den tiden» var at de var de eneste nordmennene som «virkelig kjørte den acid-jazzgreia», men medgav fort det jeg allerede visste etter forrige ukes Spotify-research: D'Sounds tidligere album har ikke eldes særlig bra. Stort sett middelmådige poplåter pakket inn i en snever undersjanger som, i alle andre hender enn de helt eksepsjonelle, ikke tilføyer materialet stort mer enn en ettertrykkelig datering. Enten de kan klandres for det eller ei ble D'Sound på slutten av nittitallet en av fanebærerne for bruk av det irriterende og nedlatende begrepet «unorsk låtende» som salgspunkt for norsk musikk. I takt med Englandscenen, visstnok populære i Asia, og med tung jantelovutløsning. Er dagens norsk-på-norskbølge en direkte motreaksjon til disse greiene? Kanskje, men det er ikke relevant for denne anmeldelsen. Det er som er relevant er at det er få band norske folk i midten av tyveårene (deriblant jeg) har et dårligere forhold til, på tynnere lyttegrunnlag, enn D'Sound. Det var derfor en overraskelse å høre den første halvparten av Starts and Ends, som består av intet mindre enn bunnsolid, god pop. Ikke bare det, men pop av den typen få prøver seg på lenger, og ennå færre mestrer; den snørene og nøytrale poppen Madonna perfeksjonerte på sine første skiver. Pop totalt uten bindestrek - ikke r'n'b-pop, ikke power-pop, ikke indie-pop, ikke folk-pop og ikke danse-pop – bare pop. En danser her, en ballade her og en nynner der, og forsøksvis tidløst arrangert sådanne til og med. En annen Madonnask tendens er hvor lite til felles de forskjellige fortellerne i sangene tilsynelatende har til felles: Madonna kunne synge ren oralsex-innuendo ett øyeblikk og sørge over at mannen hennes døde i den spanske borgerkrigen det neste, og på samme måte kan Simone her skifte fra morskjærlighet («Live Forever») til bestevennfeiring («Good Together») til angrende eks-dame («How Could I Forget») i løpet av tre låter. Dette høres ikke bare ut som forskjellige synspunkter, men forskjellige folk, i forskjellige aldre med forskjellige liv. Også er det catchy, da. Kanskje aldri helt Madonna-catchy, men veldig, og gjennomgående, catchy åkke som. Men så var det denne andre halvparten da, som selvfølgelig er gunnen til at det som står her så langt ikke speiler terningkastet på toppen. Den andre halvparten av Starts and Ends er, kort fortalt, en mislykket versjon av den første. Ingenting skiller dem merkbart unntatt et betydelig kvalitetsgap hva angår låtkvalitet, men låtkvalitet er nesten det eneste man har i bindestrekløs pop. Der de fem første låtene glatt tåler åtte-ni gjenspillinger, tåler de fem siste knapt tre. Forskjellen er så stor og brå at man blir sittende og lete etter et eller annet gjennomgående produksjonsgrep som skiller de to sidene av skiva, men her kommer ihvertfall jeg til kort. Avslutter «Losing It» (feilstavet med en ekstra «o» flere stedet i omslaget – skjerpings) er riktignok en smart og fin avvikling, men innen den kommer er skaden liksom gjort.

001310

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Motorhvem?

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/motorhvem

Motorhvem? Motorpsycho: Heavy Metal Fruit Selv uten kontekst er Heavy Metal Fruit en fantastisk opplevelse av ypperste klasse. Motorpsycho er, som presseskrivet til Heavy Metal Fruit tar opp i seg, en institusjon innen norsk musikk. Tjue år, ørten EPer og (med dette) fjorten eller seksten studioalbum (avhengig av hvordan man teller) har etterlatt et gedigent musikalsk univers å sette seg inn i. Et univers som attpåtil stadig er i utvikling, og som attpå det igjen er temmelig eklektisk og sprikende. Alle bandmedlemmer (hvem enn de er til enhver tid) setter tydelige lydspor etter seg og etter hvert er det blitt vanskelig å sammenligne Motorpsycho med annet enn tidligere utgaver av Motorpsycho. En stor bragd av bandet, men temmelig frustrerende for folk utenfor fanskaren, da grundige Motorpsycho-omtaler har en tendens til å bli ganske fulle av referanser som stort sett bare de som ikke trenger å lese Motorpsycho-anmeldelser forstår. Så la oss gå ut fra at skiver skal kunne stå på egenhånd og late som om dette er den første Motorpsychoskiva, noensinne. Og så hopper vi over at disse gutta er fryktelig musikalsk selvsikre og modne til å være debutanter. Kremt: Første gang du setter på Heavy Metal Fruit vil du kanskje tro at høyttalerne er koblet til feil kanal, da skiva begynner med et langt parti av tilsynelatende stillhet. Ting begynner imidlertid å boble i kanalene etterhvert, først helt umerkbart, men stadig høyere helt til åpningsporet "Starhammer" eksploderer i en usedvanlig hårete Deep Purplesk riff med tilhørende keyboardorgel og en vokal så nasal og høy at den kan forveksles med Lars Lønning i Black Debbath. Dersom kombinasjonen av skivetittelen og denne åpningen overbeviser deg om at Motorpsycho er et metallband, må du derimot tro om igjen ganske snart; "Starhammer" faller snart nok inn i en jazzdron som, om ikke annet, viser at dette bandet har stor tiltro til lytteren. Etter ni temmelig unødvendige minutter med dette er det imidlertid non-stop moro til mål. Platas seks spor inneholder nok melodisk materiale til det tredobbelte, og demonstrerer en bredde i inspirasjon man ikke har sett make til i norsk musikk, kanskje noensinne. Sørstatsrock, gospelkoring, heavy metal, psychedelia, et lite hint Beach Boys; Motorpsycho har tilsynelatende ingen forståelse for sjanger. Iallefall ikke sjanger definert som grenser. Ord som «jazzdroning» og «psykedelia» risikerer imidlertid å skremme mange folk som kan ha godt av denne skiva: Motorpsycho er strenge, men ikke slemme, og det er mer enn nok rock, roll og feng mellom alle de utsvevende partiene til å tilfredstille selv de grønneste lyttere. Riffene, trommene, alt er av ypperste klasse, men deiligst av alt er kanskje bare det faktumet at vi nå har et band i Norge som tør å tenke så stort og ambisiøst som dette. Hvor mange band, norske eller ei, kjenner du til høres ut som Allman Brothers i ett øyeblikk og den derre gospel-skiva til Spiritualized det neste, uten at det høres påtatt ut? La oss avslutte øvelsen vi startet i stad med et enkelt faktum - Motorpsycho går rett og slett fjorårets debutanter en høy gang.

001311

train

music

Shinings definitive inntreden i metalscenen har ført til et av de største mesterstykkene sjangeren har sett på lenge.

nb

p3

Jørgen Hegstad

Metalmorfose

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/metalmorfose

Metalmorfose Shinings definitive inntreden i metalscenen har ført til et av de største mesterstykkene sjangeren har sett på lenge. Det var ingen overraskelse at Shining i 2010 skulle gå mørkere til verks – alle album frem til nå har ledet i den retning – men at resultatet ville bli så kompromissløst vanvittig som Blackjazz var vanskelig å spå. Jørgen Munkeby har her åpenbart gått inn i sin dystreste låtskrivermodus og kommet ut på den andre siden som ikke bare en absolutt godkjent growl-vokalist, men med en plate som ligger i et slags skjæringspunkt mellom Mr. Bungle, Satyricon og John Zorn; hysterisk komplekse, spastisk suggererende rocklåter som hamrer av gårde uten interesse for hvilepauser. Det er særdeles velgjort, til den grad at King Crimson-avslutteren ”21st Century Schizoid Man” blekner i forhold til bandets egne låter. 2009-høydepunktet ”Fisheye” fungerer bra som døråpner inn i Blackjazz-hvelvet, og det industrielle, spisse lydbildet gir albumet en dimensjon av kaldhet som gjør at favoritter som ”Exit Sun” og todelte ”The Madness And The Damage Done” gis en ekstra følelse av ubehag. Det skjærer seg inn i ørene, og styrt av synthlyder som fører tankene til klubb-scenene i Blade 2 og Torstein Lofthus’ overrumplende, allstedsværende trommeinferno gjør dette til en opplevelse som angriper alle sanser samtidig. Jazzelementene er altså ikke så fremtredende som tidligere, men de er allikevel uunnværlige; saksofonpartiet i ”Fisheye”, åpningsminuttet av spazz-festen ”HEALTER SKELTER” og albumets magnum opus ”Blackjazz Deathtrance” tar ut maksimalt av kvintettens tydeligvis uendelige instrumentale evner, og deres tordnende samspilthet finner ingen likemenn her til lands. Ikke på langt nær. Blackjazz står tilbake som et kunststykke; episk, vondt og uimotståelig, og markerer et nytt høydepunkt både for Shining og metalsjangeren som sådan.

001312

train

music

nb

p3

Trine Sollie

Verden rundt med Angelique Kidjo

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/verden-rundt-med-angelique-kidjo

Verden rundt med Angelique Kidjo Angelique Kidjo: Õÿö Angelique Kidjos ellevte album gjør deg litt mer kjent med madammen. Men er det nok? Hey, Angelique Kidjo, din gamle røy på snart 50. Du som allerede har gjort dine versjoner av klassikere signert Gershwin, Stones og Jimi Hendrix. Du skulle ikke like gjerne gitt ut et album med egne låter denne gangen da? Nope. Den Vestafrikanske artisten, komponisten og UNICEF-ambassadøren(?) Angelique Kidjo virker kompromissløs. Med en solid afropop-karriere i ryggen trenger hun ikke ta hensyn til overnevnte forslag. Oyo (som er navnet på det gamle Vestafrikanske emperiet som i dag går under navnet sør-vest Nigeria) er hennes ellevte utgivelse som soloartist. Det kunne like gjerne hatt tittelen The Soundtrack Of My Life. Platen huser 17 spor som alle sier noe om madammens musikalske inspirasjon og oppvekst. Her finner vi en salig blanding av språk, (engelsk, fransk og afrikansk) coverlåter, tradisjonelle rytmer fra hjemlandet Benin og noe egenkomponert materiale. Et godt lag gjesteartister pirrer nysgjerrigheten og gjør ok forsøk på å krydre de velkjente (og overspilte) coverlåtene. Roy Hargrove bidrar på Santanas "Sampa Pa Ti". John Legend leverer, som alltid, stødig vokalprestasjon på Curtis Mayfields klassiker "Move On Up". Der høres det ut som bandet er på fattigmanns-kola mens det er Legend og Kidjo har nesen i de skikkelige varene. Hun synger jo som en Gudinne og har tatt godt vare på sin karismatiske stemme og særpreg. Videre dukker ingen ringere enn Dianne Reeves opp på "Baby I Love You", mens Angelique Kidjo selv styrer skuta med stø kurs i en vakker, men høyst ordinær versjon av Otis Reddings "I Got Dreams". Hovedpersonen kommer definitivt best ut av det når hun tolker den franske jazzklassikeren "Petite Fleur". Fremført med lidenskap og en voksen dames pat. Samt intens tilstedeværelse i all sin enkelhet. Så, du egenrådige Angelique Kidjo, neste gang ønsker jeg at du sparer coverlåtene til å sprite opp konsertene dine med. Slik andre artister gjerne gjør. De har ikke så mye på et album å gjøre, og når dine egne låter ikke er mer interessante enn at de kommer i skyggen av de litt lite oppfinnsomme coverversjonene, kan jeg ikke bruke albumet til annet enn å innbille meg at vi er blitt litt bedre kjent. Litt. Men ikke nok.

001313

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Fornyet energi

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/fornyet-energi

Fornyet energi Jaga Jazzist: One-Armed Bandit Jaga Jazzist er tilbake - med overskuddslageret fylt til randen. Det har gått fem år siden forrige studioalbum, og det er tydelig at denne pausen har vært tiltrengt for Jazzistene, selv om det ikke virket sånn der og da. Der What We Must nå i retrospekt høres litt ut som nest siste arbeidsdag før ferien, har One-Armed Bandit akkurat kommet tilbake fra et par uker på hytta på fjellet. Rød i kinnene, blid og boblende; og mer kreativ og springende enn på lenge. Noe av det første man merker seg er produksjonen, som er elektronisk, rund og nokså langt unna den postrock-skarpheten de tidligere har ikledd seg. Trommeproduksjonen er særdeles nydelig, og klarheten i lyden gjør at man som lytter henger seg opp i den utrolige detaljrikheten bandet tydelig har fokusert mye på denne gang. Tidlige favoritter er ”Bananfluer Overalt” (med et par forbløffende rockpartier som går Motorpsycho i næringen), kommende livefavoritt ”Prognissekongen”, mangslungne ”Music! Dance! Drama”- og den aller beste, avslutningssporet ”Touch Of Evil”: En dramatisk oppbygd affære som kulminerer i kirkeorgel, tromme-hålligång og den lystigste sinuspulsbassen Tønsberg har produsert på temmelig lenge. Albumets største styrke er dog dens smittende energi og rastløshet. Lars Horntveth har skrevet låter som nekter å stå i ro, og albumet bølger hele tiden i nye og uventede retninger, fra syttitalls-prog, klassisk musikk og nyere tids psykedelisk elektronika. Samtidig er det sjelden Jaga-låter oppleves som såpass vakre som de gjør her; spesielt ”Toccata” og ”Book Of Glass”- og nok en gang må produksjonen få sin del av æren. One-Armed Bandit oppleves som et rent overskuddsprodukt; komponert og fremført med senkede skuldre. Dette kommer til å stå igjen som Jaga Jazzists beste- og morsomste- plate til nå.

001314

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Kosepoppens førsteduo

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/kosepoppens-forsteduo

Kosepoppens førsteduo Beach House: Teen Dream Saktegående sentimental-harmonikere varierer mellom det perfekte og det gode. Det ligger i kortene at 2010 skal bli det året der duoen Beach House skal få det Definitive Gjennombruddet, av samme type som Grizzly Bear hadde i fjor. Bloggsfæren koker over av panegyrikk, og på Teen Dream følges den samme formel som Veckatimest: låtene konkretiseres, skrus opp i tempo og produseres klarere. Dét er kim til suksess, og ved flere tilfeller føles da også dette, deres tredje, som det perfekte pop-album. Den Lydverket-initierte ”Norway” er en av disse. Vokalsamspillet mellom Victoria Legrand og Alex Scally skjærer seg inn til hjerteroten, og Scally synger spesielt fint på dette albumet. De flotteste øyeblikkene er der de høres ut som en blanding av Tears For Fears og Mercury Rev rundt "Goddess On A Hiway"; ”Silver Soul” og ”Lover Of Mine” er to av de nydeligste musikalske øyeblikkene jeg har opplevd på mange år. Produksjonen, som blant annet blander åttitallsdaterte trommemaskinlyder og katedralstore orgellyder, er uhyre effektfull. Det er svært lett å forelske seg her, helt uten konnotasjoner til hverken Grizzly Bear eller deres forrige album, det også nydelige Devotion. Når den første forelskelsen har fått lagt seg er det derimot vanskelig å ikke merke seg at ikke alle låtene tåler den samme eksponeringen. Duoen legger alle låtene svært tett opp til hverandre, harmonisk så vel som lydmessig, og dette gjør at låter som "Better Times" og "Real Love" føles som om de suger energi fra albumets sterkere stunder. Det er allikevel ingen tvil om at Beach House nå for alvor tar steget inn blant de virkelig største indie-yndlingene, og med såpass mange perfekte kosepoplåter er det da også fullt fortjent.

001315

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Ett refreng og vekk med&#039;n

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ett-refreng-og-vekk-medn

Ett refreng og vekk med'n Raga Rockers: En Vakker Dag (singel) Andre, men ensformige, takter fra Raga Rockers. I 2007, da Raga Rockers kom tilbake på arenaen med ”Aldri Mer”, var dette en suksess først og fremst fordi den låt akkurat slik man husket dem fra glansdagene, med en opplagt Krohn som messende autoritet. ”En Vakker Dag”, første singel fra det kommende Shit Happens (mars), er ikke så typisk Raga Rockers, siden den stort sett består kun av et refreng, i Green Day-rundt-Dookie-gaten. Selv om dette i seg selv er fengende, føler man et tydelig savn etter en bedre låtstruktur. Låten har nesten ikke noe annet innhold enn dette enkle, korte omkvedet ("hva skal du gjøre da? vil du være like glad? hva skal du gjøre da, baby?"), og dersom man ser bort fra den artige tekstlinjen ”når de befaler/dekorerte generaler/til å gå på befaring/i Johannes’ åpenbaring” er det lite av Michael Krohns vanlige lyriske styrke å spore her. "En Vakker Dag" føles halvhjertet, repetitiv og innholdsløs.

001316

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Fjellsøtt

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/fjells%c3%b8tt

Fjellsøtt Tindersticks: Falling Down a Mountain Tindersticks har forlatt skranglerocken til fordel for seg selv og lyd, lyd og atter lyd. Heldigvis. Her er en dårlig bevart hemmelighet: Ingen vet helt hva Tindersticks spiller, sånn sjangermessig. Ikke at folk ikke har prøvd å beskrive det, tvert imot. I og med at de aldri har gitt ut en dårlig skive er Tindersticks en favoritt blant musikkjournalister over hele Europa, og i plassbesparingens navn har mange av disse tydd til ikke-beskrivende, eller i verste fall direkte misvisende merkelapper som «lounge-rock» eller «melankolsk kammerpop». Faktum var alltid at Tindersticks balanserte imellom så mange sjangre (rock, croonerballader, jazz, mariachi, you name it), og i tillegg var så preget av Stuart Staples' særegne vokal og Dickon Hinchcliffes særegne strykerarrangementer at det å sette dem i bås ble litt meningsløst- siden ingen andre noensinne ville få bruk for den båsen igjen. Slik fikk man verdens eneste mesterverk innen orkestrert depresjonstøyrock (Tindersticks I), nittitallets beste engelske soulskive (Simple Pleasure) og det av mange meget etterlengtede Curtains. Mye av grunnen til at bandet kunne være en så allsidig og velfungerende maskin var utvilsomt at de hadde seks distinkte medlemmer som alle dro i hver sin retning, men som også tilsynelatende kunne dra svakere på kommando. Så lojale var Tindersticks til hverandre, at de i 2001, da trommis Al Macaulay ikke kunne turnere grunnet sykdom, omarrangerte hele katalogen sin til å fungere uten trommer heller enn å bruke gjestetrommis. I 2003 ble de oppløst. Trodde alle. Så, for to år siden, kom det plutselig en ny skive, The Hungry Saw. Bandet var plutselig halvert, og skiva høres i ettertid ut veldig som det den var: Tre karer som pleide å være med i Tindersticks som koste seg litt i studio. Det litt overjordiske ved bandets tidligere skiver var borte. Musikken gjennomsyret ikke alle porer i lytteren slik den hadde gjort. Menneskene Tindersticks var virkelige, og musikken virket kun som et aspekt av dem, heller enn omvendt. Dette er kanskje en historie litt i lengste laget, men det er viktig å understreke hva det er Stuart Staples & co forsøker å finne tilbake til på Falling Down a Mountain. De har fått seg ny trommis i Earl Harvin og ny gitarist og kormann i David Kitt, og selv om Harvin ikke imponerer utover den nydelig jazza åpningslåta er det klart at Kitt var et kupp. I likhet med Hinchliffe er tenoren hans en velkommen tonic til Staples sin baryton-gin, men utover dette har han også en halvbrisen og avslappet timing som på umiskjennelig tindersticksk vis klarer å være lystig og litt trist på samme tid. Det er åpenbart at bandet vil tilbake til seg selv med Falling Down a Mountain. Borte er den nedstrippede skranglefolken fra The Hungry Saw; her skal det være lyd, og mye av det. Strykere, blåsere, kubjeller, allsang og ride-symbaler. I deres iver etter å vise at de klarer alt de klarte før leverer de derimot noe ikke har gjort på femten år: en sprikende skive. Ikke siden 1995 har de vært så ufokuserte lydmessig. Man får jazz, klassisk rock, gammeldags r'n'b og et mislykket forsøk på å gjenskape en av de legendariske duettene Staples sang med ymse kvinner fra 95-98, blant annet. Litt av moroa ved Tindersticks allsidighet var alltid at de ikke var så ivrige etter å vise den frem: Ett album funket på en måte og annet på en annen. Det kan ironisk nok virke som om Tindersticks i sitt forsøk på å vise at de er tilbake har vist at de ikke helt er det ennå. Sprik eller ei er det dog en feiende flott skive, full av den type overveldende patos, musikalsk arroganse og inderlig lengsel som ledsaget nittitallets kanskje beste band hvor hen de gikk.

001317

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Fra hjerte til hjerte

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/fra-hjerte-til-hjerte

Fra hjerte til hjerte Four Tet: There Is Love In You Voksen og snill - litt for snill - elektronika fra Kieran Hebden. Det er kjærlighet i meg for Four Tets nye plate. Det flyter lett. Så lett så lett. Som klokkespill og sølvharper som går i spiral og tar deg med opp i en akvarellverden. Når de mørkere bassrytmene kommer inn, er det ikke tyngre enn at du ser for deg hovene til halvvoksne, smekre foler som tramper over marka. I tillegg legger Kieran, som Four Tet heter, digitale sfærer som nesten antyder Orbitals storhetstid. Som du skjønner: There Is Love In You er billedrik. Det aller minste bildeutsnittet er på 11 sekunder i opptaket av ufødte Pablos hjerte. Ære være Kieran for å produsere så lett og med en sikker teft for hvilke lyder han skal male med. Men blir det ikke litt for billed-, hva skal jeg si, billedskjønt? Det er pent og repetitivt men det blir litt for mye novellefilm for min smak. Four Tet har tidligere imponert med sine produksjoner og remikser av andre artister. Men han har også vasa seg inn i latopen og dermed latt publikum være publikum. På denne, av noen, etterlengtede plata, kommer Four Tet oss mer i møte. Flere av låtene er verdt sin investering, ikke minst den flotte singelen Love Cry: Men ellers er Kieran Hebden litt for glad i stillstand. Plata hans passer perfekt til å bare stå og se snøen falle. Greit, det, for den som trenger dét. PS Om du liker Love Cry, bør du også sjekke den ut i hotterthanhot-dubstepper Joy Orbisons remiks av den

001318

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Bråtalent

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/bratalent

Bråtalent First Aid Kit: The Big Black and the Blue Djerve stemmer løfter taket på First Aid Kits debut. Men The Big Black and the Blue tenner først og fremst forventninger om hva disse skinnende talentene kan få til seinere. Kjærligheten er tøff - tida er røff! synger de to søstrene så direkte at man skulle tro de var minst 10 år eldre enn M2M var da de prøvde seg på skråsikre uttalelser om livet. Det er de jo ikke, disse to svenske søstrene, såvidt jeg har fått med meg er de nå 17 og 20. Johanna og Klara går rett til saken: hjerter skal lappes sammen, venner skal vugges i søvn, og det skal kontempleres over livet og dets små tap. Noe av det beste med plata er at de angriper temaene; hvor direkte og uredd de syr og plastrer det hele sammen. Et par akustiske instrumenter, smått med nøling, og klipklipp så har du kjappe små sanger med en andrestemme som peker oppover. I sannhet en sterk samling talent, både i vokal og låtskriverferdigheter. Tidligere har de overbevist både i Lydverket-sammenheng, og med sin cover av Fleet Foxes. Stemmene er noe av det du kjenner igjen FAK best på, lyse, men på ingen måte ungpikevevre: Johanna og Klaras rett-på-styrke løfter taket. Styrken kan nok dele lytterne i to: styrken blir noen ganger forkynnende, nesten enerverende. For det meste lyder det kult og unikt, men øremusklene slapper litt mer av når de bare baskes med én stemme av gangen. Store løft krever pauser! Løftene går altså mye i samme retning på de fleste av sangene. Jeg gleder meg til de kan trekke meg ennå lenger ut i både det store, det svarte og det blå. Og kanskje også det morsomme? Det ligger mange muligheter for morro her også, uten at de utnyttes. Men First Aid Kit viser med denne plata at de blir å regne med i køntripopen framover. Og alle som trenger et krysningspunkt mellom Joanna Newsom og Dolly Parton, bør følge med på karrieren til disse to.

001319

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Uforløst americana-eventyr

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/uforl%c3%b8st-americana-eventyr

Uforløst americana-eventyr Uncle Deadly: Monkey Do Dette gikk vel så bra som det kunne gå, egentlig. Er det bare meg, eller er Americana-soloskiva blitt en slags institusjonert midtlivskrise for europeiske alternativrockere? Hva er det med denne sjangeren som appellerer sånn? Er det den jordslige, "ekte" lyden, er det det koldtbordet av amerikanske tradisjoner en kan forsyne seg av, eller er det bare et ønske om å være nærmere The Band, Bob Dylan og Neil Young? Ikke så viktig, egentlig, men vit at Monkey Do, den andre soloskiva til gitarist/oljetønnist i Kaizers Orchestra Geir Zahl, er amerikansk på sin hals. Rootsrock, folk og til og med litt college-rock her og der. At Geir Zahl kan skrive låter er ingen hemmelighet, og det kommer heller ikke som noen overraskelse at han behersker flere sjangre – under alt sirkuset spiller Kaizers stort sett ganske konvensjonelle poplåter. Om det kan sies å være noen overraskelse på Monkey Do overhodet, må det være at det faktisk er ei låt her som kunne vært Kaizers på engelsk. Ikke overraskende funker ikke denne helt. Man bytter ikke ut ingrediensene når en såpass bisarr cocktail plutselig funker. Nei, Uncle Deadly er god, gammeldags koselig popmusikk skrevet og spilt av profesjonelle folk. Det er en bra ting. Den er også kort, hvilket er en bra ting, og har en fin, gjennomtenkt balanse og formkurve igjennom låtlista, hvilket åpenbart er en bra ting. Men man blir ikke begeistra av disse tingene; de er glimrende detaljer. Legg sammen alle de små tingene, og det vipper skiva opp på det kjedeligste terningkastet i verden. Så hva er problemet? Smakfullheten, kanskje. Det er noen spor her (førstesingel "Some Call That Love", for eksempel) som har en god rå åre av udestillert "feng" gående igjennom seg, men som den fryktelig ujålete og ordentlige og beskjedne miksingen aldri tør å løse helt ut. Kanskje er det at man er vant til å høre Zahls stemme og tekster omhandle helt karikerte følelser i Kaizers univers heller enn de avmålte og kompliserte følelsene han synger om her. Kanskje er det den snikende følelsen av at bra nok er bra nok.

001320

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Ikke for evig

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ikke-for-evig

Ikke for evig Hot Chip: One Life Stand Hot Chip har ikke helt teken på den oppriktighetsgreia ennå. Hot Chip begynte som et band av den typen jeg bare liker i spesielle tilfeller: Dansemusikk med attityde og hype og blogg og hele den greia der. Over årene har de imidlertid blitt mer og mer pop, mer melodiøse og mer vokaldrevne, båret av den androgyne tenoren til Alexis Taylor (en mann med to tvekjønna navn, passende nok). One Life Stand skulle visstnok være gruppas mest følsomt voksne og minst nesevise album til nå, og det minst dansefokuserte, til tross for at dette elementet selvsagt ikke skulle fjernes fra musikken totalt. One Life Stand er kort sagt lett mitt favorittalbum av Hot Chip - på papiret. Man papiret er jo en lystløgner, og ved hver gjennomlytting blir visse kjipe ting klarere og klarere. Punkt en: Hot Chip er ikke vant til å skrive følelsesmessige nakne tekster. De har fått motet, men ikke evnene; det være seg banale og grandiose linjer som "I can play Xbox with my brother/It's not about who won or lost with my brother/We play to be free" eller metaforoverbelastninger av typen "Monkey grooms, blossom blooms/Do you dig germs, The Germs?", så blir Hot Chip rett fra hjertet oftere corny enn rørende. Og blir det først rørende blir det gjerne trist. "Everything is nothing and nothing is ours" er kanskje en snedig og frigjørende vending i Taylors hode, men undertegnede blir mest sliten av de kosmiske perspektivene i oversiterte "I Feel Better" og tittelsporet, to av skivas desiderte høydepunkt sånn ellers. Det disse to sporene (blant andre) unngår er nemlig punkt to: Hot Chip sliter med å skrive en rolig sang som ikke er dørgende kjedelig. Ta ovennevnte "Brothers" eller seksminutter lange "Slush", for eksempel. Sistnevnte er en låt med stor følelsesmessig slagkraft – for bandet – blant annet fordi det er duett med This Heat-trommis Charles Hayward, en av guttas gamle helter. Problemet hopper først opp når du fjerner denne affeksjonskonteksten fra låta. Da sitter du igjen med en lang og døv og langsom sviske med en gammal kis på kor, hvis eneste effekt på lyttinga er å drepe momentet i skiva totalt midt i spillelista. Nei, Hot Chip har kanskje godt av å roe seg litt ned, men ikke helt ned. Ta med i regninga at nesten samtlige spor sliter med en av disse to punktene, så ser kanskje ikke papiret så fryktelig genialt ut lenger.

001321

train

music

nb

p3

Andreas Øverland

Dødfødt horunge

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/dodfodt-horunge

Dødfødt horunge Lil Wayne: Rebirth Lil Wayne sin bastard av et rockealbum gir lite annet enn en dørgende kjedelig fødselsdepresjon. “I’m a dopeboy with a guitar”, mener Lil Wayne et par minutter ut i førstesporet ”American Star” og omtrent samtidig blir det pinlig tydelig hvorfor Lil Waynes rockeskive Rebirth har blitt utsatt, utsatt og utsatt. Og hvorfor dopeboys og gitarer ikke bør settes i samme rom. For selv om Wayne har levd rockestjernelivet etter Tha Carter II og III; står igjen som en av 2000-tallets viktigste rappere, og har gjort seg selv til fenomen vel så mye som artist, skjønner han nemlig ingenting av hva rock er. Rebirth avslører at Lil Waynes kjennskap til sjangeren ser ut til å være hentet fra Kerrang-covere i 1997 og MTV2-videoer med lyden skrudd av. Kompis skjønner lite, eller ingenting av de tingene som gjør en rockelåt til en låt og imiterer i stedet et lydbilde han knapt kan ha hørt på, eller om, for den saks skyld. Rebirth er blitt en oppvisning i hva Lil Wayne tror rock er og skiva er dermed blitt den musikalske ekvivalenten til New Orleans-rapperen sitt klesskap – dyre, trange bukser med nagler, skull-prints i strass og boxfreshe All-Stars Converse. Hele albumet er musikalsk referanseløst uten så mye som en eneste ordentlig god låtstruktur i bunn. Fra det tette åpningssporet til singelfloppen ”Prom Queen”, via den overproduserte pianorockereren ”Paradice” til Avril Lavigne-møter-produsent-på-speed-sporet ”The Price is Wrong” tar skiva begrepet ”ignorant rap” til et nytt nivå. ”On Fire” funker tålelig. Enkelt og greit fordi det er en klassisk rap-låt med et sample i bunn og noe gitar på toppen, snarere enn et forsøk på en rockelåt. Produsentene Cool&Dre redder sånn sett restene, og på ”Drop The World” leverer Eminem bedre enn på sin egen Relapse og overdøver den delvis jævlige produksjonen. To lyspunkter på tolv spor, der altså. Og ingen av dem er Lil Waynes bedrift. Riktignok skal det sies at man her og der skimter den Lil Wayne som har pulverisert de fleste andre rappere de siste åra, men det er sjeldent, stykkevis og delt. Det spesielle med Rebirth er dog ikke at den er skikkelig ræva. Det spesielle er at den er så selvhøytidelig og humørløst ræva. Å se Wayne klimpre på en gitar på fantastiske ”Leather So Soft” på Sentrum Scene et par år tilbake hadde i det minste et hysterisk meta-nivå ved seg, all den tid Wayne så ut til å klaske på gitaren med en ”se hva jeg kan slippe unna med, og dere betaler faktisk for dette her”-attitude. Men meta-nivået forsvinner fullstendig på plate, for merkelig nok er skiva i stedet alt annet enn hysterisk festlig – fra cover, til produksjon, tekster og mix er Rebirth i stedet blitt en dørgende kjedelig oppvisning i konsekvensene av å ta seg selv for alvorlig. Det viser seg nemlig at Wayne ikke tror han kan slippe unna med å spille gitar. Han tror han kan spille gitar.

001322

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Storøyd formtopp

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/storoyd-formtopp

Storøyd formtopp Grand Island: Songs From Östra Knoll 1:22 Beste album så langt fra bandet som har herjet på singelfronten, men hatt variabel helhet. Dersom jeg skulle ramse opp favoritter av norske poprock-låter på totusentallet, hadde Grand Island hatt tre kandidater helt der oppe. De har vært et usedvanlig sterkt singelband, med hver av sine tre plater frontet av kremlåtene ”Us Annexed”, ”Love In Decay” og nå sist ”Angelila”, og ut fra singalong- og refrengsterkheten de har vist i dette trekløveret burde de nå for lengst ha vært yndlinger hos et Bigbang-forført studenthuspublikum. Nå har derimot alltid Grand Island vært et band som har andre ambisjoner enn akkurat dette, og når jeg på de tidligere platene har vært litt irritert fordi de ikke bare gir faen og lager et helt album med låter som ”Love In Decay” (noe jeg fortsatt mener de burde gjort på Boys And Brutes), så har de denne gang laget et album som er gjennomført og formfullendt i all sin balstyrighet; Songs From Östra Knoll 1:22 er uforutsigbart, og på en svært god måte. Der de før har forsøkt å skreve over alle sjangre som ble knyttet til ”rock”-begrepet på syttitallet (og langtfra alltid lykkes), vises denne rastløsheten nå mer som nyanser enn direkte stilskifter, noe som gjør at man kan høre gjennom albumet uten frykt for å få feilsteg som bluesrockplankingen ”Butcher’s Paper” (fra Boys And Brutes). Eksempelvis. Derimot er Songs From Östra Knoll 1:22 breddfull av den type solnedgangsvennlig stemning som videoen til "Angelila" illustrerer: Dette er et album som smiler tilbake til lytteren for hver runde i spilleren, og Espen Gustavsen har også vokst som tekstforfatter – samtidig som han fortsatt er en av Norges beste vokalister i sin sjanger. Bandet har en samspilthet og nerve som få andre, og når dette nå for første gang ordentlig stemmer over et helt album, blir resultatet meget lett å anbefale. Ved siden av singelen bør spesielt ”Young Wrath”, ””A Crash And A Faultline” og ”Sundance & Cassidy”- med sitt lett Franz Ferdinand-melodinaskende refreng- fenge et bredt rockpublikum, og for oss som har fulgt bandet en stund er det utrolig godt at de nå også for alvor har funnet en måte å både stagge og stimulere sin egen kreative rastløshet.

001323

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Midveik

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/midveik

Midveik Midlake: The Courage Of Others Kritikeryndlinger trekker seg lenger inn i folk-tradisjonen, men glemmer av melodiene underveis. ”Roscoe”, texanernes grandiose øyeblikk og definitive ”claim to fame” ledet veien inn i The Trials Of Van Occupanthers varme, tilbakelente, Crosby, Stills & Nash-duftende folkrock. Derfra har de nå returnert som en innesluttet, formfokusert utgave av seg selv, og dét fungerer ikke for dem. Når den andektige koringen på åpningslåten "Acts Of Man" kommer inn blir det tydelig at de nå har forlatt Amerika rent inspirasjonsmessig, og for alvor fokusert på britisk folktradisjon. For så vidt greit det; men som mange andre som gjør dette, lar de melodiene vike for form og stemning. Dette er ugreit, spesielt fordi Tim Smiths monotone, triste vokal trenger noe alvorlig medrivende å lene seg på for ikke å fremstå som gjespende, uinteressert messing. Spesielt lider ”Winter Dies”, ”Core Of Nature” og ”Small Mountain” under dette; platte, firkantede, melodifattige sjangerstudier, og når man legger til bruken av typiske, nesten karikerte titler og tema, bygger også dette under bandets nedgradering av originalitet og spenst. Det tar seg betraktelig opp på ”Rulers, Ruling All Things”, ”Children Of The Grounds” og ”Bring Down”, der de gjenkaller noe av den nerven og melodikjensle som gjorde de elsket til å begynne med. Dette er allikevel ikke nok til å redde den langtekkelige drøvtyggingsseansen The Courage Of Others har blitt. Man savner energien og den forsiktige positiviteten de tidligere har vist, eksempelvis på Van Occupanthers ”Head Home” og instrumenteringslekenheten på Bamnan And Silvercorks ”They Can Not Let It Expand”. Tre album ut i karrieren fremstår Midlake som idétomme og uinteresserte. De hadde nok hatt godt av en klem.

001324

train

music

nb

p3

Marius Asp

Mor Godhjerta

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/mor-godhjerta

Mor Godhjerta Sade: Soldier Of Love Sade fortsetter – stort sett – å trykke på de riktige knappene, 26(!) år etter debuten. Hun er 51 år gammel nå, britisk-nigerianske Sade Adu. Soldier Of Love, som kverker den ti år lange pausen siden den rent ut mesterlige Lovers Rock, røper imidlertid ingen tegn til aldring – det er fortsatt elegant, velprodusert, trøstende og – tør jeg si det? – tidløs soulpop som står på menyen, med relativt få nyvinninger eller sprell lagt inn for å forrykke balansen. Og hvorfor skulle hun det? Med ufattelige 50 millioner solgte plater – ikke mindre imponerende med tanke på hvor bastant hun har skjermet privatlivet gjennom karrieren – gjør Sade akkurat som hun vil, noe som i hennes tilfelle fortsatt innebærer å flette sammen åpne, luftige og vakre melodier med såre, raffinerte tekster som har det med å klore seg fast i hukommelsen. Overraskelser forekommer like fullt: Tittelsporet, som ble sluppet som smakebit og entusiastisk gnafset i seg med hud og hår like før jul, blir i denne sammenhengen en hardtslående krigserklæring, med militante trommer og hint av vrenggitar luskende i låtens utkanter. Dette er da også platens klare høydepunkt, med den nærmest countryaktige ”Be That Easy”, elegiske ”Bring Me Home” og rørende flotte ”Babyfather” halsende i feltet bak. Sade synger like bra som hun alltid har gjort – minst! – og det er vanskelig å sette fingeren på andre svakheter enn den helt åpenbare: Mangelen på variasjon gjør at enkelte av disse låtene nekter å feste seg, selv etter et sjenerøst antall konsentrerte runder fra start til mål. Med andre ord: Er du begeistret i utgangspunktet, antar jeg at du allerede har skaffet deg Soldier Of Love – og at du liker den. Om du bare er lysten på å sjekke ut noe soul fra det britiske øyrikets ferskvaredisk, bør du mye heller plukke med deg Corinne Bailey Raes modige, vonde og vakre The Sea, som vil bli stående igjen lenger enn denne.

001325

train

music

nb

p3

Marius Asp

Frekkhetens nådegave

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/frekkhetens-nadegave

Frekkhetens nådegave Yeasayer: Odd Blood Yeasayer har senket skuldrene siden sist. Det kler dem. Brooklyn-trioen bergtok mange musikkelskere med skjeggete tilbøyeligheter – inkludert en noenlunde unison Lydverket-redaksjon – da de med den majestetiske debutplaten All Hour Cymbals (2007) skisserte et slags svar på det altfor sjeldent stilte spørsmålet ”hvordan ville det hørtes ut om Return To Cookie Mountain egentlig var et soloalbum av Lindsey Buckingham, spilt inn i en av Saharas utkanter seinsommeren 1979?”. Noen år etter (og med et par skuffende konserter på norsk jord i bakhodet) er det enklere å notere seg sprekker i den imponerende fasaden – først og fremst at All Hour Cymbals i all hovedsak holder seg flytende på sitt helstøpte uttrykk, og at de virkelig strålende melodiene befinner seg i et klart mindretall. Dermed er det ekstra hyggelig å kunne fastslå at Yeasayer har utviklet seg siden sist; de har blitt frekkere, friere og mindre selvhøytidelige. Odd Blood viser bandet fra sin mest fargesterke, utadvendte og dansbare side, med klarere paralleller til et pålogget MGMT enn forblåste ørkennomader med sand i ørene. Og låtene? De holder gjennomgående et høyt nivå. De største øyeblikkene på Odd Blood teller de tungt åttitallskolorerte singlene ”Ambling Alp” og ”O.N.E.”, den utspekulerte r&b-flørten ”Love Me Girl” og – i ensom majestet –elektroballaden ”I Remember”, som parer ungdommelig patos, øm popteft og skakk menneskelighet med en presisjon som antyder hvordan en av de beste John Hughes-filmene ville hørtes ut om Animal Collective stod for soundtracket. Likevel: Når tre av kun ti låter – det daffe åpningssporet ”The Children”, den trippy skissen ”Strange Reunions” og hektiske ”Mondegreen” – aldri når noen forløsning, tilsier enkel matematikk at skuffelsen like godt kan fordøyes nå, mens vi venter på mesterverket Yeasayer temmelig sikkert har i seg.

001326

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Massivt? Joda. Attack? På ingen måte.

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/massivt-joda-attack-pa-ingen-mate

Massivt?Joda. Attack? På ingen måte. Heligoland Massive Attack kunne like godt kalt Heligoland for «Massive Attack Is Back: The Album». Det tar en stund før Heligoland begynner å bli verdt å høre på, men så er også Massive Attacks femte langspiller en treig skive i alle ordets forstander. Den kommer syv år etter den forrige og består av stort sett ganske lange låter i stort sett ganske belagelig tempo. Albumåpner "Pray For Rain" er seks minutter og førtifem sekunder lang, hvorav litt over ett er god lytting. Resten høres ut som en kjempesløsing med gjestevokalist Tunde Adebimpe (TV On The Radio). Ganske slepphendt bruk av skivas mange gjestevokalister er også et gjennomgangstema, dog med visse unntak: Damon Albarn klarer å smaksette "Saturday Come Slow" nok til å heve en ellers ganske middelmådig låt over hopen og Mazzy Stars alltid elskelige Hope Sandoval smykker «Paradise Circus» - en rolig, voksende piano- og stryker-spilt klappemarsj som gjør skam på resten av skiva ved å både være øyeblikkelig gripende og bedre for hvert gjenlytt. Massive Attack får det til med skjøre kvinnestemmer, altså. Det sagt, for å komme til disse små juvelene må man karre seg (eller skippe seg) igjennom traurige greier som "Splitting The Atom" og "Flat Of The Blade"; låter som, til tross enkelte gode elementer, i bunn og grunn spiller på en underliggende nerve som ikke er der. Til tider kan det høres litt ut som de gamle helter er litt vel bevisste om at de er nettopp det. Med alle disse gjestene og all denne spilletiden og såpass lite nye ideer kunne de like godt kalt skiva "Massive Attack Is Back: The Album". Ved siden av unntakene nevnt over er det på sin plass å trekke frem avsluttningsnummeret "Atlas Air" også, om ikke annet fordi det er det beste sporet på skiva uten gjester. Nesten åtte minutter ikke-kjedelig, sakte buldrende techno som faktisk går fra punkt A til punkt B, og som i likhet med endel på Heligoland funker bedre enn tonen i denne anmeldelsen kan gi inntrykk av. Men herregud, hva er det folk vil ha her? Vil de ha en retur til den mindre regntunge trip-hopen fra Blue Lines og Protection, drømmer de om nok et Portisheadmirakel og en oppdatering og gjenvaluering av hele Massive Attack-konseptet, eller vil de ha nok et dunkelt Massive Attack-album som ikke er like bra som Mezzanine? Vel, folk som vil ha sistnevnte kan sikkert kritiseres for både lave lister og skylapper av nostalgi, men det er de som får det de ønsker seg i år. Så kan vi andre sitte her med de kritiske ørene våre og sutre, lissom.

001327

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Tilslørte bondegutter

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/tilsloerte-bondegutter

Tilslørte bondegutter Apparatjik: We Are Here Kommersiell hypergruppe gjør voldsomme forsøk på å bli alternative. Fungerer best når de ikke prøver så hardt. Ahh! Kunst! Hemmelighold! Berlin! Når Guy Berryman (Coldplay), Magne Furuholmen, Jonas Bjerre (Mew) og produsenten Martin Terefe (Jamie Cullum, Jason Mraz, Craig David) slår sine hoder sammen, så skal det sannelig ikke bli noe pusete stadionpopband! Neida, du; her regjerer utilgjengelig bandnavn, konserter i en kube på CTM-festivalen, kun internettsalg av platen og en hjemmeside med estetikk som kunne vært hentet fra en SETI-utskrift. Ser man bort fra alt dette noe krampeaktige tilsløringsmaset, så er We Are Here et nokså ordinært elektropopalbum med rocktilnærmelse, som lett kunne ha gått inn blant utgivelsene til Passion Pit, Discovery og for den del Yeah Yeah Yeahs' siste; først og fremst høres dette allikevel mest ut som en elektronisk utgave av Mew. Nå kan dette naturligvis være fordi Jonas Bjerre har en såpass karakteristisk stemme som dominerer også Apparatjiks lydbilde, men måten han synger melodilinjene (som i åpningssporet ”Deadbeat”) og de langstrakte, lyse tonene og låtoppbygningen har mange likheter med moderbandet. Dette er derimot ikke så farlig, spesielt når alternativet er de tre andre vokaldonorene (jeg hører ikke hvem som er hvem), som synger flatt og éndimensjonalt. We Are Here pakkes inn i et plastisk lydbilde, som skaper sterke romfarts-assosiasjoner (dette kan også være fordi de aktivt bruker robot-vocoder og ordet ”humanoid”). De fleste bra låtene på albumet dufter sterkt av Bjerre (spesielt ”Arrow And Bow” ,”Josie” og ”Antlers”). Når han slipper vokal-roret blir låtene skjemt av resten av gjengens venstrehånds syngeinnsats- spesielt ”Datascroller” og ”In A Quiet Corner”. Bestelåt på albumet er dog den ikke-Bjerre-sungede ”Supersonic Sound”- den mest umiddelbare på We Are Here. Dét blir også en påminnelse om at dette hypersamarbeidet fungerer best når de ikke prøver så hardt å distansere seg fra seg selv. Se Lydverkets Siri Narverud Moens innslag fra debutkonserten her: Albumet kan lastes ned fra Apparatjiks hjemmeside.

001328

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Nært på en nordlending

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/n%c3%a6rt-pa-en-nordlending

Nært på en nordlending Moddi: Floriography Moddi unngår elegant de fleste klassiske problemer unge singer/songwritere ofte møter. Til gjengjeld støter han på et par andre vanskeligheter. Tittelen på denne anmeldelsen ble ikke skrevet av meg, men av sjefen min, i form av en slengbemerkning for noen dager siden da jeg fikk skiva overrakt. Vi var begge enige om at det var en god tittel på denne anmeldelsen. Ingen av oss hadde hørt plata ennå. Det er egentlig ganske avslørende. Ikke at tittelen «Nært på en nordlending» ikke er dekkende – den er vitterlig så diffus at den kunne stått nesten uansett hva jeg skrev her – det som betydde noe var den underforståtte tanken at dette var ei skive i hopen som nærmest kunne anmeldes i blinde. Ung, norsk, mannlig singer/songwriter med ullgenser og hjertet utenpå. Hurramegrundt, dette blir spennende lytting. Uansett hva de kjekke guttene og pikene i kommentarfeltene måtte tro driver vi derimot ikke med blindeanmelderi i Lydverket. Godt er det, for Pål Moddi Knutsen er på mange måter en veldig utypisk ung, norsk, mannlig singer/songwriter-debutant med hjertet utenpå (heretter forkortet til UNMSSDHU). La oss ta de klassiske innvendingene mot slike nå, en etter en, å se hvordan Moddi høres ut i forhold. 1. UNMSSDHU synger forsåvidt pent, men alltid i det samme, lave, halv-hviskende toneleiet. Det er kanskje meningen at det skal føles som om mikrofonen er hans kjæres øre -hennes søvn ømfintlig som en løvetanndusk på sensommeren – men det høres bare ut som om han egentlig ikke er så flink til å synge og er redd for hva som kommer til å skje dersom han faktisk bruker hele stemmen sin. Moddi er ikke redd for å synge høyt og han er ikke redd for å synge stygt en gang iblant heller. Av de mange tingene en kan si om Knutsens vokal (han har av en eller annen grunn samme engelske aksent som Björk og han rikker seg ikke fra mikrofonen når han hiver etter pusten mellom tekstlinjer) er det mest påfallende antakeligvis at det er ekte smerte å spore her. Ikke skuffelse, melankoli, dempet kjærlighetssorg eller noen av de andre nyanserte variantene vi skandinaver er eksperter på, men ren, stemmebristende, nesten fysisk smerte. 2. UNMSSDHUs lydbilde er forsåvidt greit nok, men de små publikumsfrieriene med orgel og elgitar klarer ikke helt å fjerne følelsen av at all denne luften mellom tonene kunne vært fylt med noe annet enn potensiell fremtidig affeksjonsverdi fra lytterens side. Minimalistisk, vil noen si. Halvgjort, vil andre si. Moddi er alt annet enn halvgjort lydmessig. Foruten de enkle, utdratte trekkspilltonene bak nesten hvert eneste spor har man piano og gitar og plenty med strykere. Er «symfonisk singer/songwriter» en sjanger nå? I tillegg til å faktisk gi lytteren noe å lytte til gir denne grundige og stilsikre instrumenteringen Floriography en følelse av estetisk enhet mange debutanter mangler. Når lyder og tekstmotiver dukker opp igjen igjennom skiva føles det ikke som om det er fordi Knutsen er en ensformig låtskriver (selv om han er det), men fordi alle disse sangene er del av den samme pakka. 3. UNMSSDHUs tekster er sikkert kos for venner og ekser som tar alle referansene, men ironisk nok er det vi andre som har hørt dette før. Veldig mye annenperson, «miss» rimer på «kiss», «heart» på «apart», sigaretter er både en selvdestruktiv vane OG lyser i mørket. Sjennialt. Moddi er... øh. Ok, litt sigaretter blir det alltid. En god del annenperson også, men Knutsen skal i det minste ha at han ofte høres ut til å snakke til seg selv i du-form, ikke en ansiktsløs muse som en gang var hans, men som nå er komplisert. Andre gjennomgående tekstmotiver er geologiske prosesser som bilder på livet, og dermed kan faktisk bildene av nordisk kystlinje på omslaget for en gangs skyld unnskyldes som innholdsmessig relevant, så det er jo fint. 4. UNMSSDHU vet åpenbart hvordan man skal lage en poplåt sånn ideelt: Åpningsporet og singelene har hooks så det holder. Innimellom disse, derimot, får vi en hel del litt retningsløse stykker som ikke helt høres ut til å vite hvor de vil. Et par steder glimter han til med inspirerte øyeblikk, men vel så ofte høres det ut som låtkvotering. Moddi er ikke interessert i å fenge deg. Skivas første hook (av totalt to i alt) kommer etter tjue minutter og er attpåtil strykerdrevet heller enn vokaldrevet. Faktisk er ofte vokalmelodien ikke tilstedeværende overhodet, og de fleste låter høres mer ut som melodi satt til lyrikk enn som sanger. Knutsen ser ut til å være to mann i en: Tekst- og vokal-Moddi leverer noe som Musikk-Moddi så improviserer litt rundt uten helt å vite hvordan teksten kommer til å høres ut i munnen. Musikk-Moddi lager en scene, med andre ord, men spikrer fast hver bidige kuliss i tilfelle Vokal-Moddi snubler rundt for mye. Moddi er Odd Børretzen og Lars Martin Myhre i en og samme person, er vel det jeg prøver å si. Så der. En litt bedre enn gjennomsnittlig debut, men adskillig over gjennomsnittlig interessant for det

001329

train

music

nb

p3

Trine Sollie

Joddski til folket!

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/joddski-til-folket

Joddski til folket! Joddski: Krig & Kjærlighet Jørgen Nordeng, tidligere kjent som Tungtvanns beste halvdel Jørg1, går hardt ut når han platedebuterer under navnet Joddski. Krig & Kjærlighet åpner selvsikkert og vitner om en soloartist like freidig i kjeften som den gang nordlendingen præssa seg inn på fæsta med kjeppa og betonga. Joddski er ”kommet for å gå hele industrien i næringa” og vil ”knulle hele bransjen”. I følge åpningssporet "Skyt Mæ" er det er visst sånn det går når han er singel igjen etter å ha vært gift med Poppa-Lars i åtte år. Nordeng har gjort mer eller mindre vellykka forsøk på å bli en folkets mann via høstens pinligste fredagsunderholdning i regi av TV2. Med Krig & Kjærlighet kan jeg tillate meg å påstå at Joddski er på god vei til å lykkes som folkehelt. Albumet er spekket med mellommenneskelig tematikk, og Joddski gjør flere gode, smarte og tidvis modige grep for å tiltrekke seg hvermannsen. Laget av gjesteartister er, om ikke stjernespekket, så solid, interessant og representativt for vår musikalske samtid. Hovedpersonens gamle helt, albumaktuelle Michael Krohn (Raga Rockers) synger refrenget på tittelsporet og høyner gjenkjennelsesfaktoren: ”Hvis du har vært rundt kvartalet mer enn en gang, vet du at det lønner seg å dukke før det sier pang”. Vi får et heller skuffende gjenhør med Ida Maria over Tramteaterets gamle slager" Serum Serum" i låten ”Sannhetsserum”. Hadde Nordlandstrompeten bare giddet å åpne kjeften ordentlig og koste på seg en anelse engasjement og tilstedeværelse, kunne dette funket tålelig bra. Noe det ikke gjør. Joddski er derimot tilstede, og spytter ut gamle løgner noen hver bør kjenne seg igjen i. Det hele lagt i nostalgisk produsenthånd av Tommy Tee. Lars Vaulars småfilosofiske tekst og fremførelse på taktfaste (korps)trommebeats signert Anand, gjør ”Kronen” til en låt som skiller seg ut. Sammen med en noe mindre heldig opptreden fra ranglefanten John Olav Nilsen står de i kledelig kontrast til Joddskis hardtslående og mørke røst. Som soloartist viser Joddski seg først og fremst som en solid historieforteller, som kan det mesterstykke å skrive både underholdende, frekke og smarte tekster. På nordnorsk. Han tar oss et sjumilssteg bort fra den tradisjonelle hiphop-sjangeren til en lunken dusj i elementer fra rock og reggae. Det rent musikalske når ikke lenger enn til midt på juletrestammen. Til tross for tidvis fengende beats fra danske Pharfar og østeriske Luke Rich (Basshunter Production) er ikke Krig & Kjærlighet mer enn nok en nesten- fullgod utgivelse. Jeg humrer i skjegget og nikker anerkjennende til ”Lajsa Det Opp” (hvor for øvrig P3s gamle reporter Knut Folkestad står for introduksjonen) men jeg ler ikke, danser ikke, og det må trolig kunstig stimuli til før jeg får på gapskratt og moves under låta ”Luremus”. Og derfor er også Krig & Kjærlighet et album som på ingen måte kan måle seg med Nord & Ned, selv ti år etter sin utgivelse. Se Lydverket følge Joddski da han debuterte under Bylarm 2009.

001330

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Materietetthet

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/materietetthet

Materietetthet Ingrid Olava: The Guest Nydelig, tung lyrisk og musikalsk pakke fra Ingrid Olava, som samtidig hadde hatt godt av å gi lytteren flere smaksprøver av sine opptempokvaliteter. La oss spole frem til tittelsporet med én gang. ”The Guest”, altså – en låt som står ut fra albumet fordi det er platens store opptempoalibi. Her viser Ingrid Olava hvor god hun også kan være når tempoet dobles. Denne strykerstyrte, countryduftende perlen er såpass fantastisk at man derfra og utover platens gjentatte lyttinger lurer på hvorfor hun ikke slipper seg selv løs flere ganger i denne retningen her. The Guest er nemlig ellers temmelig tunge saker, der man dyppes ned i det som oppfattes som temmelige intime lyriske tema og hennes komplekse, dystre musikalske univers – spesielt er ”Won’t Be Silenced”, ”You Will Be Moved Though The World Stays The Same” og det største høydepunktet ”Treasure And Pain” dypt bevegende låter som krever mye av tilhøreren – og som kommer tett. Det er altså da ”The Guest” kommer inn og klarner luften, og man tenker at albumet som helhet hadde profitert på flere- la oss kalle det Rilo Kiley-aktige øyeblikk; opptøende anledninger til å la disse kraftige verkene bli fordøyd. Overviste åpningsspor “The Queen” er, sammen med avslutningssporet “Poster Child”, låter som utmerker seg på albumet; førstnevnte med sin hjemsøkende koring og herlige saksofonsolo, den siste med Ingrid Olavas outrerte synging, som omtrent høres ut som CocoRosie på jazzklubb på femtitallet. The Guest er tungtflytende materie som viser mer av Ingrid Olavas åpenbart ubegrensede barokk-balladeevner, men som også burde vist mer av hennes opptempo-kvaliteter, som via tittelsporet gir oss smaken og lysten på mye mer av den sorten.

001331

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Barnehageboogie

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/barnehageboogie

Barnehageboogie Casiokids: Topp stemning på lokal bar Casiokids gir grønt lys for lausdans - fri for dømmende blikk fra noen. Se for deg sånne svarthvite TV-opptak av teenagere i fritt utløp fra den gang jazz var herlig nytt. Eller hjemmefilmer i varme farger fra en barnebursdag der noen har oppdaga gleden av å danse til pop for første gang. Ah, den befriende følelsen du nesten bare opplever hjemme i stua. For sånn er Casiokids' musikk: ikke perfekt. Ikke imponerende. Bare herlig frisluppet og kantete, tjah, får vi prøve oss med sjangernavnet indiehouse? Akkurat idet du har latt deg rive med av de sympatiske perkusjonene, kommer et barnslig kor og synger "jajajajajajajaa jaaa," som i "jaaa, du får lov!", og du kyler den siste hemninga ut på kjøkkenet der han sure bloggeren står og gjør alt annet enn å danse. Skjønt, blogg: Casiokids er et av de beste norske eksemplene på at blant en masse halvdårlige ideer er det nødt til å vokse fram noen gode. Og de ideene har fått leve godt såvel på blogger som på klubb, festival og radio ei stund før de er samla på denne plata. Sammen er de eksempler på at vi må tillate figurteater, utilgjengelige opptredener og samples av høytlesninger fra geografibøker. For å nevne noen av Casiokids tidlige påfunn. På Topp Stemning På Lokal Bar er nemlig det beste av barnehagestemninga fra bandets historie tatt vare på, men skjerpa nok til at det er gøy helt til hentetid. Ikke bare er Casiokids et av få moderne norske forsøk med afroinpirasjoner i lomma - de har også en varme og et housedriv som gjør dem mer beslekta med svensker som Peter, Björn og John, og med Familjen og Lo-F-Fnk enn sine samtidige norske. De to sistnevnte preger forøvrig den særs morsomme remiks-og-ymse-plata som følger med albumet, og som gjør Topp Stemning... til et ennå bedre kjøp. Vokalen og tekstene er jo et kapittel for seg. At ukonsis nesten-falsett slynger ut "bikkjen, kor e bikkjen? Mamma har gjemt hon, pappa tar tiden", vinglete, nærmest pinglete, flere ganger om dagen på riksdekkende radio er et lite pop-under. Og platas aller sterkeste hook, på instrumentalhiten "Fot i hose", vitner om at Casiokids kanskje er best når de holder kjeft. Men allikevel; sangen på godrare hiter som "Grønt lys i alle ledd" og nevnte "Finn bikkjen" stiller bare varmen og friheten i musikken i tydeligere relieff. Noen ganger er feil helt riktig. Topp stemning. Slepp dæ laus.

001332

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Bjørn Hellsuck

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/32437

Bjørn Hellsuck Bjørn Hellfuck: Bylarm, Bylarm-teltet Bjørn Hellfucks opptreden i kveld var skuffende kompetent. Bjørn Hellfuck er litikke lættis. Bare det at han er booket til Bylarm overhodet har vært nok til å få musikksnobber hovedstaden igjennom til å fråde av raseri. Folk som egentlig i verste fall burde ignorert fyren oppfører seg med ett som fundamentalister, som om det faktum at en eller annen bergenser i Mighty-Ducks-maske synger grove viser er et personlig hån mot dem. Som om det ikke var nok å avdekke en stygg åre av barnslig usikkerhet i norsk musikkliv har Hellfuck også bidratt til litt bedre musikkjournalistikk, da anmeldere media rundt er så redde for å bli oppfattet som pripne at de den siste uka har levert mange av sine grundigste, mest saklige og nyanserte slakter noensinne. Så polariserende er mannen at det ikke er greit å si hvor mange i det halvfylte Bylarmteltet i kveld som var der på trass, eventuellt bare for å kunne si at de hadde vært der og at det var dårlig. Sistnevnte ble nok skuffa. Hellfucks band, til tross for at de kler seg som en billigere utgave av Insane Clown Posse (i den grad det er mulig), er tightere enn kroppsåpningene han synger om. Skjønt, det er begrenset hvor mye dette sier tatt i betraktning at låtmateriale stort ikke krever et høyere ferdighetsnivå enn "avansert nybegynner". Bjørn synger ikke særlig pent, men så har ingen noensinne påstått eller lata som noe annet heller, og tekstene er ensformige og barnslige, men så er det også litt av poenget. Hvem trodde at å få en artist ved navn Bjørn Hellfuck til å spille klokka halv ni i et enormt telt hvorav en tredjedel er en inngjerda delegatghetto med langbenker var en god idé? Å utsette en artist hvis raison d'être er dritings allsang for en crowd som med, historisk sett, veldig få unntak ikke er i stand til å gi mer enn litt knising, litt taktfast nikking og mange hånlige flir? Da blir det det er: Ganske dårlige låter med mer trekkspill enn nødvendig, spilt så bra som det lar seg gjøre. Morgendagen gir nok Bjørn mer passende omstendigheter. Da spiller'n halv to på Gamla.

001333

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Danske bra

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/danske-bra

Danske bra Oh No Ono: Bylarm, Samfunnssalen Velmenende dansker er like variable fra scenen som på plate. Danske Oh No Ono var et av de bandene jeg gledet meg mest til å se av de utenlandske på årets by:Larm, litt fordi jeg har sett en del overbevisende konsertopptak av de på nettet, men først og fremst fordi de, når de er dytten, produserer en herlig blanding av romfarts-opera og åttitalls-frenetisme. Dette har gitt seg utslag i to temmelig gode album, der deres siste, årsferske Eggs, er den beste så langt i karrieren. Foran en temmelig entusiastisk publikumsskare i det som må være Oslos beste, ukjente konsertsted like ved Sentrum Scene - et gammeldags, fornemt og romslig lokale, leverte de like varierende som de gjør på plate. Noe som vil si alt fra helt fantastisk til en slags heliumsslukende suppe av lite sammenspilt dusinvare-pop. Bandets hovedvokalist, som mest av alt ser ut som en hipsterironisk panfløyteselger med afro, har en skjærende, tynn stemme høyt i registeret. På plate fungerer dette okei, men på konserten blir det spedt og drar bandets fengende sprettenpop ned en divisjon. Etter flere rutinepregede låter åpner det hele seg opp med fulltrefferne "Icicles" og "Internet Warrior", begge hentet fra deres mer tilbakelente sistealbum. Det er nettopp når de er på sitt minst hysteriske at Oh No Ono fungerer som best, og deres blanding av Bowie, Supertramp og Mercury Rev har såpass mye vellyd at de redder opptredenen et stykke opp fra middelmådigheten. Resultatet er dermed en ikke spesielt minneverdig konsert, men med nok av høydepunkter til at man har lyst til å se de igjen. Gjerne i samme konsertlokale, som det er en skandale at ikke brukes mer.

001334

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Vi venter fortsatt, Thomas

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/vi-venter-fortsatt-thomas

Vi venter fortsatt, Thomas Thomas Eriksen: Bylarm, Blå Han kommer vel sterkere tilbake? Funker låtene til kometprodusent Thomas Eriksen utafor studio? Nei. Ikke ennå. Stort potensiale? Helt klart! Etter å ha tatt oss med på det som minner mer om en øving enn en konsert, bør årets viktigste debutant på Bylarm ha lært et par ting. Som at man må ha ekstra gitarstrenger i bakhånd. Banalt? Ja. For sjøl om vi skal gi en livedebutant litt slækk, eksempelvis å etterlyse "en bass i salen", er det rot som står igjen som hovedinntrykket etter halvkjørt løp. Etter at både bassist og gitarist røyk på første låta, var kaoslinja satt, og ikke før siste halvdel av siste låta fikk Thomas Eriksen samla seg nok til å vise oss hva slags poptalent han er. Thomas Eriksens aller første liveopptreden var ikke ferdig. Som skisser derimot er dette helt topp. Og til sammenligning: hvilke band er det som er klare til å møte publikum på sin aller første konsert? Ingen. På den annen side: Mannen er kjent blant annet som produsent av Name, Mira Craig og Lars Vaular, og er et oppkomme av moderne pop-produksjoner. Hittil er Vaular-bangeren hans aller sterkeste søknad om å få skrive framtidas oppfølgere til A-ha, Simone Larsen og The Loch Ness Mouse. For ikke å nevne hans sterke legering av N.E.R.D., Mr. Oizo og Stevie Wonder. Dessuten fortjener låtene som Thomas, sammen med kordame Elisabeth Carew og flinkispopbandet deres spiller denne kvelden, å framføres skikkelig. Med tydelig smart katalog i bakhuet, i spenn fra wonderske og sylvianske overganger og med nær perfekt plasserte broer, er det ingen tvil om at Eriksen kan å bygge sanger. Det er overmåte forfriskende å høre at noen i Norge helt seriøst og uten dikkedarier plasserer seg midt i mellom glatt voksenpop og Franz Ferdinand. Dessverrre sitter han usynlig og langt ut på sida av scenen, halvveis gjemt bak pianoet med sida vendt mot publikum på fire av seks låter. Og ikke bare usynlig: hverken låtene eller vokalen letter før han reiser seg sjøl og rocker seg opp. Dog; for tidlig å gi ham opp. Et par huskonserter til nå, så sitter det kanskje. Thomas Eriksen spiller nok en gang på Bylarm, Oslo, førstkommende lørdag.

001335

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Deilig udølt

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/deilig-ud%c3%b8lt

Deilig udølt Todd Terje & Dølle Jølle: Bylarm, Stratos Ingen grunn til å gjemme seg bak laptopene, gutter! Når dere sikrer arverekka i romdiskoen, vis gjerne opp litt utferdstrang også. Neste generasjon romfarere overbeviser med sin sløye dansemusikk i kveld. Men hvorfor så stille, lille persille? På toppen av Oslo, med vannrett snøvær utafor, er det flere grunner til å holde seg inne. To av grunnene heter Todd Terje og Dølle Jølle. De står bak heite klubbkvelder, remikser og edits av Michael Jackson, Whitney Houston, samt egne sløye diskohits. I kveld spilte de live for første gang, skjønt; live i denne sammenhengen betyr to maskiner med bilde av eplelogoen og et par effektbokser. Musikalsk sett er kveldens Bylarmsett med disse sløydisko en høydare. Det bygges sakte i flytende sekvenser. Som smart "space disco", som denne sjangeren gjerne kalles, slippes og frigjøres sløye partier akkurat på rette sted. Med samples som like gjerne kunne vært ei arapapegøye, som noe R2-D2 kunne ytra, er det deilig og underfundig varmt å bli tatt med rundt i sfæren til Jølle og Terje. Men at publikum aldri helt kommer i gang med dansinga, kan ha noe med disse kraftwerkkaras velutvikla laptopsyndrom å gjøre. Ingenting galt i seg sjøl å skru på knotter og stå og følge med på lydspora sine på datamaskinen. Men utenom et par gjemte smil, er det lite reaching out fra scena. Uansett en fin liten varmluftsstrøm av tropisk oslodisko, det her.

001336

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Gamle, nidkjære helter

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/gamle-nidkj%c3%a6re-helter

Gamle, nidkjære helter Kitchie Kitchie Ki Me-o: Bylarm, The Villa Noen ganger er det ventede uventet. Lydverkets egen Ruben Gran er overbevist om at Kitchie Kitchie Ki Me-o bare er en myte og ikke egentlig finnes, men jeg sier dere: Jeg har sett dem med mine egne øyne. Ok, det var en løgn. Kombinasjonen av ujevnt gulv og total overbefolkning foran scenen gjorde det klin umulig å se bandet som feide gølvet med Bylarm i natt, men høre dem, det gjorde vi alle. Kitchie Kitchie Ki Me-o er noe så sjeldent som et band som høres akkurat sånn ut live som det gjør på papir, men som overrasker åkke som. Bestående av tidligere medlemmer av Madrugada, My Midnight Creeps og Ricochets, samt blant andre Anders Møller (AKA norsk rocks jordmor) er det ingen bombe at de spiller hard, rifftung bluesrock med lidenskap som grunnmur og tårer som murpuss, ei heller at kvaliteten er jevn, men at den jevne kvaliteten er så høy, og at nerven alltid lå så langt utenpå lyden, dét var det vanskelig å tro da man gikk inn. Kanskje det bare var spilleglede, men det hørtes mer ut som desperasjon. De spilte som for en nidkjær gud. Nesten hver gang oppskriften gnikka opp imot det ensformige skjedde det noe nytt - et trommebrekk, kordamer, hva faen - ikke en helomvending men en nyanse til. Å ha såpass etablerte og rutinerte musikere på plakaten strider vel på visse måter i mot Bylarms ånd, men det gjør det pokker meg å avholde det i Oslo også. Noen (dvs. de fleste) ganger vil man helst høre folk som veit hva de driver med drive med det de driver med. Så får det heller være at ting i enkelte øyeblikk gikk i stå der det nok var meningen at det skulle småputre, og at det avsluttende støykoket var litt fantasiløst. Dette er bagateller, i rak motsetning til konserten i sin helhet.

001337

train

music

nb

p3

Marius Asp

Susannelig, jeg sier dere

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/susannelig-jeg-sier-dere

Susannelig, jeg sier dere Susanne Sundfør: Bylarm, Sentrum Scene En stjerne er født på ny. Da Susanne Sundfør for alvor stakk sitt bråmodne hode fram under Bylarm i 2007, fremstod hun på mange måter som en ferdig artist. I taska hadde hun et knippe gjennomarbeidede, dramatiske og vakre kammerpoplåter, stemmen hennes låt som en (i best tenkelige forstand) religiøst plaget Stevie Nicks og tekstene var omtrent så langt unna selvopptatt tenåringsmisére som det er mulig å komme for en tjuåring oppvokst på denne siden av Nordsjøen. Likevel var det noe som manglet, og debutalbumet som fulgte føltes faktisk som et steg tilbake. Noe av kompromissløsheten og nerven hun la for dagen i levende live syntes å være slipt bort og pusset ned i studio; en mistanke som ble bekreftet med utgivelsen av Take One (låtene fra førsteplaten i demoversjoner) året etter. Nå er hun der imidlertid, Susanne Sundfør. Singelen "The Brothel" er årets mest kritikerbejublede norske låt så langt, og det med god grunn: Den representerer rett og slett et noe av et vannskille for hvordan en radiolåt kan oppføre seg, både temperamentsmessig, lyrisk og strukturelt. På Bylarm spiller hun kun nytt materiale, og det er en fryd å kunne slå fast at også de øvrige låtene holder en jevnt skyhøy kvalitet. Det tas soniske sjanser som ville vært modige i hendene på enhver artist, og det er åpenbart her hun har sett sitt vekstpotensiale – dette låter hypnotisk, kontemporært og hylende ambisiøst, slik musikk med kunst på hjernen og pop i hjertet ofte har en tendens til. Nærmere Björk og uregjerlige elektroniske lydtepper enn Carole King og pianohamring, altså, og det eneste minuset jeg klarer å sette fingeren på ved denne kvelden, er at det hele blir litt vel iskaldt ornamentert fra tid til annen. Like fordømt: Susanne Sundfør er brått en av våre aller mest spennende artister. Igjen. Det er godt å ha henne tilbake.

001338

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Solbriller av

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/solbriller-av

Solbriller av Howl: Bylarm, Rockefeller Oslorockere klarer ikke å skjule tynt låtmateriale bak samspilthet. Det er liten tvil om Howls rockstjerneambisjoner, og med platekontrakt på stort selskap har de et og annet å bevise med det kommende albumet Cold Water Music. Sekstetten fremfører sin Tom Petty/Bruce Springsteen-inspirerte rock med stor trygghet, men nå er det heller intet nytt i at det finnes mange flinke Oslorockere i tredveårene; bak dette blir det dog åpenbart at de fortsatt ikke har låtmateriale nok til å fenge oppmerksomheten mer enn i korte intervaller. Vokalist Simen Lund entrer scenen med solbriller og skinnjakke, men hverken dette forhåpentligvis humoristisk mente imaget eller hans Iggy Pop-inspirerte dans hjelper viderverdig til med å kamuflere det faktum at låtene sjelden føles som heeeeelt generiske rocklåter, med den gamle radiohitten "Repeater" som det fortsatt eneste ordentlig hederlige unntaket. Melodiene kommer og går uten at man helt klarer å bry seg så mye om det, selv da det hele løftes en smule med "Nineteenseventyfive" helt mot slutten. Det mest spennende med Howls konsertopptreden denne fredagen var om hvorvidt Lunds nonchalante slenging med mikrofonledningen skulle føre til at mikrofonen traff en av gitaristene i hodet. Det gjorde den ikke.

001339

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Ung harmoni

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ung-harmoni

Ung harmoni Årets arrangørhype kan først og fremst én ting. Alle som har lest ett eneste intervju med festivalsjefene for Bylarm i år har fått med seg hvor mye demolytterne deres elsket Mhoo, og hvordan samtlige måtte få meg seg dette levende eksempelet på at Bylarm ikke bare booker småsjeggete indierockere fra Oslo og Bergen. Mediabombinga funket åpenbart og i kveld hadde det kommet en hel temmelig full samfunnssal med folk for å se fire tenåringer fra Tønsberg spille country. Med liten c, vel og merke, for dette er country av den snille sorten, med overfladiske elementer fra maricahimusikk her og der. Det låt nesten litt Beirutsk til tider, om ikke annet så i den forstand at det er snakk om tenåringer med (tidvis) trompet og stemmer som høres minst ti år eldre ut enn de er. Og når det kommer til Mhoo er det i bunn og grunn stemmene det handler om. Ikke er låtene all verden hverken tekstmessig eller ellers, og de er ikke flinke nok gitarister ennå til å få noe ordentlig musikalsk valuta ut av de spanske gitarfaktene sine, men de kan synge, og leverte nok fler trestemte harmonier iløpet av en halvtime enn resten av Bylarm kommer til å levere til sammen. At det er her stryken deres ligger vet de selv; de fleste låtene deres er harmoni-leverings-system først og alt annet så. Det er lov det. I min bok kommer man langt med tre bra vokalister, og når de i tillegg naturlig kan droppe sjarmbomber av typen «dette er en låt vi skrev til en gutt i klassen vår», er det kanskje ikke så rart at de hadde et av de mest takknemlige publikummene festivalen har sett så langt i år. Bylarms formålsparagraf opp av dage, dette her.

001340

train

music

nb

p3

Marius Asp

De unge vet best

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/de-unge-vet-best

De unge vet best LidoLido: Bylarm, Tilt Hvor gammel er egentlig denne Peder Losnegård, Haugesunds yngste (?) raphåp, bedre kjent som LidoLido? 17? 13? 6? Alder har definitivt vært et tema idet han har blitt eksponert for verden de siste årene, men på Bylarm spiller ikke sånt noen rolle. Eller? Konserten er innlemmet i Juvenile Rock Club-konseptet under årets treff, men de som måtte forvente purunge og ekstatiske fans som røsker ut hårtuster foran scenen, vil bli skuffet. Det vesle oppmøtet er tvertimot preget av godt voksne bransjekrefter, utstyrt med makt til å la vinne eller forsvinne. Og LidoLido griper sjansen. Han er først og fremst i besittelse av en såpass bemerkelsesverdig låtteft at selv et sample fra "Knights Of Cydonia" føles helt overflødig. Stilistisk ligger dette et sted mellom Chris Lee og Jay-Z anno Unplugged (bandet er flinkt, om enn ikke helt oppe i Roots-divisjonen ennå), og det er nesten så det intense popsuget går på bekostning av verbal moro. Det er uansett hooks og melodiske ideer som boltrer seg i hodet etter endt konsert, ikke muntlig avlevering. Klart Lido har en del å gå på som rapper. Det samme har Vinni (og slett ikke noe mindre!), uten at det ser ut til å plage ham nevneverdig. Som Lido selv utbryter underveis: "I'm not a rapper, I'm an underground popstar". Mange viktige folk så deg i kveld, gutt. Fremtiden kan være din.

001341

train

music

nb

p3

Marius Asp

Slakk line

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/slakk-line

Slakk line Line Larsen: Bylarm, Sentrum Scene Ett øye på skoene og det andre på den inkompetente lydmannen. Stavanger-artisten Line Larsen har fulgt meg det tett siste halvåret eller så. Låten "One Of You", som har vaket rundt i den opplyste allmenheten siden i fjor høst, var en eksplosiv popkaramell; en betagende, enkel melodi løftet til himmels av sukkerstøy, drømsk distanse og sultent driv. En av fjorårets beste sanger, helt enkelt. Mer enn den låten hadde jeg ikke hørt før kveldens konsert på Sentrum Scene, men det var uansett nok til å bygge opp forventninger som stod i fare for å lage et visst spetakkel om de skulle krakelere. Og det gjorde de, av flere grunner. Først og fremst er brorparten av låtene anonyme, både når det kommer til melodier og arrangementer, og de får liten hjelp av et famlende band. Glitrende tilløp drukner i følelsen av et inkonsekvent uttrykk, der skotitterrock dveler mot intimpop uten at de to noensinne finner tonen. Da hjelper selv en nydelig sangstemme lite. Verst av alt er imidlertid lyden. Larsens låter trenger et et lydbilde som mer enn flørter med kontrollerte kaos, men i kveld serveres de i en sonisk ekvivalent til lyden av papp som har ligget ute i regnet. Det finnes definitivt ting av verdi i dette universet; jeg håper bare de finner et utløp i håndfast musikk etterhvert.

001342

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Shining shreds

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/shining-shreds

Shining shreds Shining: Bylarm, John Dee Shining: Nå også store i Norge. Ironi. Når Shining faktisk gir ut ei skive med ordet «jazz» i tittelen («Blackjazz», gitt ut i år) markerer det på mange måter punktet hvor Jørgen Munkeby og kompani jobbet seg helt ut av jazzen musikalsk, og gjorde den så godt som irrelevant i lydbildet. Når han ikke spiller gitar spiller Munkeby fortsatt saksofon, ja, men uttrykket hans har mer til felles med gitarshredding enn med John Coltrane (for å plukke et navn som altfor ofte fremdeles trekkes frem i denne forbindelse). Anno i dag er Shining ganske enkelt et metallband, om enn et temmelig progga et. Nå er det klart at jazzhelgener ser litt mer sexy og seriøst ut på en liste over innflytelser enn Mr Bungle og King Crimson, men selv om det å snike potensielle lyttere inn i metallen via jazzdøra har gjort mye for Shinings omdømme og lytterskare så langt, trenger de egentlig ikke dette kortet lenger for å bli tatt på alvor. I hvert fall ikke hvis man skulle dømme utifra det publikummet som kom seg forbi køen inn til et sprengt John Dee i går. Innøvd til fingerspissende spilte kvintetten så aggresivt og nådeløst at Munkebys spredte «thank you»-er mellom låtene låt rent malplasserte. Shining er i ferd med å mestre det å gjøre veldig kompliserte og musikknerdete komposisjoner tilgjengelige for gud og hvermann, uten å miste den litt snodige og antakeligvis irrasjonelle følelsen de utløser om at det de driver med på en eller annen måte er viktig. Når Shining spiller følger man med. Kanskje det er der du har Coltrane-arven din.

001343

train

music

nb

p3

Jacob Krogvold

Formidabel fysikk

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/sterk-fysikk

Formidabel fysikk Fysisk Format: Blood Command, Obliteration, Haust, Kolwitz, Nils Bech: Bylarm, The Villa Indiegiganten viser muskler på sin paradekveld. Fysisk Formats aller beste må oppleves i levende live. Den vesle, strenge platebaren Tiger hadde omtrent ti års erfaring i bransjen før den tok mot til seg og startet en god gammaldags indielabel. Fysisk Format representerer 90-tallets pussige indiemantra: -Det er ikke dyrt å spille inn plater lenger, hva skal vi med plateselskaper? La oss starte ett! Etter knappe 2 år er de en helt essensiell del av norges tyngre musikkscene, og denne kvelden skal vise oss hvorfor. Fire band skal kalle et gulvteppe for en scene, og en skeiv popprins skal danse moderne. Bergen Urørtkonkurrerende hardcorehåp Blood Command gjør en hederlig åpning på kvelden. De langsomme partiene er ikke deres sterke side, men så lenge det er hektisk er det håp, og særlig når vokalist Silje Tombre er på sitt beste. Der vokalistene i band som J.R. Ewing og Snøras får et nærvøs-hushjelp-aktig uttrykk i både opptreden og sang finner Silje sin plass i de lyse tonene i de mest aggresive partiene, vi kan kalle det en naturlig og fin skrikete vokal. Mere av det! Aller best er de faktisk når de spiller Jeroan Drives "Schitzophrenic Summer" Obliteration ser og høres ut som et Deathmetalband som ble frosset in i en isbre på Kolbotn i 1989. Etter en vellykket opptining i 2001 har de sluppet 2 flotte album som rommer en kjærkommen videreutvikling av sjangeren (spill fort-syng om tortur, spill sakte -syng om forråtnelse). Tross en rørende dedikasjon til utgangspunktet (tattoo med torturmotiv...), er en av Obliterations mange styrker evnen til å bruke punk, black metal og djevelens intervall i låtene sine, uimotståelig effektivt og med gjennomført god smak briljerer de seg gjennom sin halvtime. Haust sier noe om å hoppe etter Wirkola, de er selvsagt ikke klar over sin egen fortreffelighet. De har blitt enda bedre siden sist. Svartmetallrøttene deres gir nå næring til et beist det er fornuftig å kalle et av landets beste band. Vebjørn Guttormsgaard Møllberg lyser av autoritet og brenner av desperasjon foran et band som må reise til Texas for å møte en verdig konkurrent. I kveld rekker de vel 13 låter på sin halvtime, en kontant cocktail av Misfits og Darkthrone som hadde gjort Jay Reatard stolt. Kollwitz har røtter i Bodø, og i den emosjonelle og arty delen av metalen (de har tatt navn etter en tysk ekspresjonist). Virkelig gode på progresjoner og bruk av enkle melankolske melodier i kaskader av støy er de, men savner sårt en visuell løsning. Vi får mange rygger med svarte skjorter, noen fine pannelugger og en laptop fra apple som midtpunkt. Kollwitz kan kunsten å bygge opp et sett, stramt nok, men litt stivt. Det er en stor utfordring å veksle mellom krumrygget brøling og enfingerspiano, men der ligger også noe av orginaliteten. Mens arbeidskarer rydder bort alt av instrumenter byttes alt klientellet på The Villa ut. Plutselig er det farger i rommet. Dessuten lukter det litt bedre. Nils Bech har med seg Bendik Giske på saksofon, laptop og sexy dancing. Han har ikke med seg gardintrappen sin, men bruker den polstrede veggen for alt den er verd. Han veksler sømløst mellom å agere nysgjerrig robot og ekstatisk pubertal, og all kjølig hipsterfaktor i rommet forsvinner fortere enn Aksel Lund Svindal. Den hjelpeløse engelskuttalelsen hans er omdiskutert, men på scenen faller den pent inn i tematikken, fordi mye av det Bech gjør rett og slett handler om å tørre. På sitt beste er Bech og Giske som et D.A.F. som endelig har blitt tildelt de riktige medisinene. Fysisk Format viste oss også viktigheten av tilstedeværelse. I salgsboden ved baren blir vi minnet på at en splitter ny plate ikke koster mer enn 2 flasker øl.

001344

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Grå på tross av glitter

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/gra-pa-tross-av-glitter

Grå på tross av glitter Lise Karlsnes: Bylarm, Folk Bak Lise Karlsnes står et backingband som kjeder seg. Det smitter. Når Karlsnes nå for alvor skal fremstå som soloartist, er dette med en musikalsk pakke nokså langt unna Briskebytiden. All ære til henne for dette stilskiftet, men hennes nye musikkdrakt - som mer enn noe annet lener seg mot PJ Harvey - faller gjennom: ikke har hun den stemmemessige styrken som helt og fullt kan bære den dystrere rockinnpakningen, og ikke er det fengende nok til å opprettholde hennes image som popstjerne. Ikke at hun ikke prøver; hun dominerer scenen der hun står kledd i en slags rød, glitrende hylse og markerer dermed avstanden også visuelt til sitt askegrå backingband. Stemmen hennes ligger unormalt langt fremme i lydbildet, noe som både tydeliggjør et skrikende behov etter korister og blottlegger hennes temmelig tynne melodiske grunnlag. Her er det få låter med egenart, og det blir ikke bedre av at det fremføres av et band som ser ut som de holder på å duppe av av kjedsomhet. Lise Karlsnes' solokarriere foran en glissen publikumsskare blir dermed en nokså inntrykksløs affære, og bortsett fra et forsonende synthriff i sistelåten er det få ting som vil huskes fra denne opptredenen.

001345

train

music

nb

p3

Marius Asp

Haugenstua taper penger

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/haugenstua-taper-penger

Haugenstua taper penger Jesse Jones: Bylarm, John Dee Rett opp og ned er ikke nødvendigvis en god ting. La det være sagt, først som sist: Norsk rap trenger Jesse Jones. Han er av typen man enten oppfatter som et språkfattig fjols, flaska opp på gangsteroide floskler og ensidig kosthold, eller en kjeltring med hjerte av gull, som dekker inn verbale mangler med et utsøkt øre for ekte situasjoner og brutalt gatespråk. Joda, han er en urimelig rimsmed (få andre klarer å matche "teksten" med "festen" på et like briljant vis). Og han befinner seg generelt et stykke unna hva mer raffinerte rappere ønsker å oppnå rent språklig. For JJ fortoner den lyriske gjerningen seg mest av alt som en livbøye i en grå og kriminiminiminell hverdag, og når han treffer - ikke sjeldent, det skal sies - tilfører den slappe og avstumpede avleveringen hans budskapet et ekstra hint av determinisme og reell fare. Problemet oppstår når Jesse skal gjøre dette live. Mannen har det motsatte av scenetekke; han fremstår seg snare som en slags Rain Man-figur i norsk hiphop, ute av stand til å freestyle, bevege seg naturlig eller i det hele tatt reflektere over hvorfor han befinner seg på John Dee-scenen denne kvelden. Fra tid til annen drar han på seg hetta, helt umotivert, og det gjør det vanskelig å ta ham på alvor når han snakker om kilopriser og politiknerting. Da hjelper det lite at Tommy Tee og Lars Vaular bidrar (førstnevnte gjennom hele seansen) , eller at han allerede har to nasjonale hiphop-klassikere i beltet ("For rett pris" og "Først og fremst"). Skyt hvem du vil, Jesse, men først og fremst bør du nok rette aggresjonen mot ditt eget oppsyn. "A truly gifted kid" rimer udiskutabelt på "the last great thing you did".

001346

train

music

nb

p3

Marius Asp

Ville vesten

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ville-vesten

Ville vesten A-Laget: Bylarm, John Dee Du kommer langt i livet på pur sjarm. A-Laget følger i fotsporene til kompis og partner in rhyme Lars Vaular, men uten hans nærmest nifse teft for trender, teknologiske tendenser og pop-smartness. Til gjengjeld utgjør gruppen fire av Bergens mest rutinerte hiphop-hoder, med Girson og Pete'n som de kanskje mest sentrale bestanddelene. På John Dee i Oslo er det uansett helt åpenbart at de er på bortebane. Dette ser ikke ut til å bry gjengen stort; de drar snarere på med en god blanding av lokalpatriotisme og (i all hovedsak) seig, skitten sørstatshiphop med allsangbare refrenger. Og det funker. Folk beveger seg, flirer av breial aksent lagt ned i skyggen av de sju fjellene og føler det nokså ukompliserte lydsporet på kroppen. Det blir en slags oppskrift på god karma: Gir du kjærlighet, får du den tilbake, på et eller annet vis. Men det krever jo at du har en viss affinitet for selve prosjektet. Og det finnes artig nok på John Dee denne kvelden, uten at køen utenfor på noe vis føles truende. Dermed blir dette mest for de innvidde; folkene som har kost seg med den siste mixtapen og følt på behovet for en ny bølge fra vest. D'e glede, det også. Gutta må nok levere hakket hvassere om de brått skulle få Vaular-ambisjoner, men noe sier meg at det ikke blir en problemstilling med det aller første.

001347

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Da indiehimmelen åpnet seg

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/da-indiehimmelen-apnet-seg

Da indiehimmelen åpnet seg Rubik: Bylarm, John Dee Spektakulære finner leverer formtopp med en sceneutstråling svært få band kan matche. Var du så heldig å få med deg Rubiks nesten-innertieralbum Dada Bandits av fjoråret, visste du hva du hadde i vente: et heseblesende konglomerat av alt fra Sufjan Stevens til Architecture In Helsinki til [sett inn navnet på ditt favoritt-alternativ-popband-her], en referansehalsende blanding av det du helst putter på den miksteipen du gir nestenkjæresten din. Og selv om dette er et band som uunngåelig kommer inn under det loslitte indie-begrepet, er det først og fremst spillegleden og den fantastiske sceneenergien man husker fra denne kvelden på John Dee. Her snakker vi en oktett som ikke nøler med å bruke hverken trombone eller barnehage-aktige rytmeinstrumenter, og kompletterer man med en estetikk et sted mellom Davy Crockett og Oluf, er det fort gjort å plassere dem i en bås med utstuderte ungdommer med referansesekken full av Sub Pop- og Arts & Crafts-backkatalog. Dette er dog uviktig, for det er i smeltepunktet mellom kompliserte, overraskende melodier og eksplosiv fremførelse Rubik lykkes, og denne blandingen blir fullstendig uimotståelig, uavhengig av musikksmak. Fra åpningssporet "You Jackal" og ut blir dette en hysterisk seanse der melodier flettes rundt hverandre av et kobbel instrumentalister som er like upretensiøse som de er dyktige. Resultatet blir uforutsigbart, avhengighetsskapende og til syvende og sist vanvittig diggbart, og dersom man skal utsi en "mest sjarmerende"-vinner blant årets Bylarmartister er det ingen tvil hvor min stemme havner.

001348

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Ingenting stemmer

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/32881

Ingenting stemmer [Ingenting]: Bylarm, Bylarm-teltet Hvorfor er ikke [Ingenting] bedre? De burde være det, ihvertfall i teorien; det er masse plass i det rommet mellom Kents selvmedlidende jamring og Hästpojkens selvmedlidende jamring hvor bandet befinner seg, og svenske er som kjent, ihvertfall i norske ører, et veldig godt språk å synge popmusikk på. Og ikke nok med det, de har blanda vokal. Gutt og jente, hvorav jenta synger helt nydelig, i tillegg til å veive med armene under intense partier på en måte som mest minner om en toåring som får en julegave pakket opp for seg. Og der tror jeg problemet ligger: Sibille Attar (ovennevnte kvinnelige vokalist) er [Ingenting]s eneste ordentlige sterke ledd, og dette er vitterlig en septett (sju medlemmer, altså). Det er frustrerende å skulle greie ut om hvorfor man ikke helt faller for noe man ikke helt faller for av grunner så diffuse som dette, men der har du det. [Ingenting] er, sammenlignet med de av sine landsmenn det er naturlig å sammenligne dem med, ganske middelmådige. De har ikke Kents skamløse tristesse, de har ikke Helströms kaxighet og de har ikke Hästpojkens fatalistiske undergang. Og de har ikke fengen til noen av dem. Og de har to trommiser som høres ut som én. Det siste er spesielt irriterende fordi det understreker hvor nære [Ingenting] er å være det alle vi svenske-elskere så gjerne vil ha, uten å være det. Alle brikkene er der, men de passer ikke helt sammen. De har mange (nesten utelukkende) nestenhits, og de spiller dem i beste fall nesten bra, men når marginene går mot dem på alle punkter er det vanskelig å heie på dem.

001349

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Rosa roboter, beige låter

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/rosa-roboter-beige-later

Rosa roboter, beige låter The Pink Robots: Bylarm, Sub Scene Årets Urørtvinnerne er en blank blanding av Superfamily, Donkeyboy og Pony the Pirate. Får man det kjedeligere? Det er ikke noe godt tegn at jeg ikke blar tilbake til disse bandenes hiostoriske fellesreferanser. Og vi snakker Donkeyboy, som i vilje til å være popstjerner, Superfamilys høye stemmeleie og Pony the Pirates allsangtendenser. Dessuten: de tre nevnte bandenes minste felles multiplum. Dét multiplumet, som får en blekrosa skygge i The Pink Robots, heter radiovennlige sanger - uten den spesielle touchen. The Pink Robots gjør en av Bylarms siste opptredener, og de gjør det til et etterhvert særs lydhørt, ungt publikum. På rusfrie Sub Scene med fri alder har de klart en fanskare. Og robotene fortjener akkurat sine fans; ikke minst hovedvokalist Hans Christian Helgesen gjør jobben med å varme dem opp, stikke hodet blant dem og henvende seg direkte med frierier om at de er deilige, kule og fantastiske. I tillegg avslører han nå og da potensiale som popartist, ikke minst når han strofer seg opp på den siste låta. Urørt-vinnerlåta "Curly" er kveldens mest interessante blant låtene de viste fram på kveldens showcasekonsert. Det sier litt: smått uinteressant, tross sitt pophook. Pink Robots er i nærheten av å kjempe seg til over gjennomsnittet basert fordi de viser opp god gammaldags jobbing samt humør og fin vokal. Men det holder likevel ikke når låtene står dønn stille. Talende nok er Urørt-hiten den eneste som gir gjenlyd i hodet idet jeg går fra dem.

001350

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Champagne, kaviar og Marina

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/champagne-kaviar-og-marina

Champagne, kaviar og Marina Marina and the Diamonds: The Family Jewels Åh, Marina, du er en diamant som ikke trenger å slipes! Jenterommet. Blant gamle Siouxie Sioux-plakater og singler med Supertramp i gladmoll, bestevenninna di hamrer løs på el-pianoet og du har nettopp lært å synge himmelstormende høyt av tante Kate Bush. Og sjøl om du ikke gjør det like vakkert som henne, tar du det igjen ved å gyve på med en Babushka-bestemthet som får det småirriterende dyret du fikk av Empire of the Sun til å krafse i tapeten. Dere drikker champagne og staver feil. Og gleden, og den hudløse følelsen du har tatt vare på fra da du var tenåring, over å vite hvem du vil være, får deg til å føle deg spesiell. Dere er annerledes enn alle de andre jentene, men likevel: Energien deres smitter utover rommet ditt, for vi er flere som - kan kjenne seg igjen i sårbarheten i å ikke være perfekt ("I Am Not A Robot"), - vil flykte inn i lettsindigheten etter gårsdagen ("Shampain") - eller simpelthen bare liker god pop med pågangsmot ("Oh No!"). Britisk-greske Marina Diamandis er altså en av disse debutantene som får retta skyhøye forventninger mot seg, blant annet etter talenttreffet der Lydverket traff henne tidligere i år. Og, lykke! alle de 13 popkomposisjonene på The Family Jewels - halvparten skrivi av Diamandis sjøl, halvparten av henne i samarbeid med produsentene - innfrir. Morsomme, doble tekster og frydefulle produksjoner veksler mellom å være lekent og å være sofistikert selskap. Det er godt håndverk å sette sammen pop uten dødpunkter, og her skyldes det blant annet god timing av popknaggene. Gnir lytterne seg i øra over tidvis spesiell stemmebruk? Kanskje noen. Ta heller en gledesskål over at hun klarer å synge maskulin/feminin duett med seg sjøl, og nyt den beint ut vakre punktvokalen på "Obsessions" (se video, 2 minutter uti) og "Enya-koret" på "Numb".

001351

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Joanna går og går

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/joanna-gar-og-gar

Joanna går og går Joanna Newsom: Have One On Me ...og kommer forsåvidt til slutt til døra. Men det tar lang tid. Og hva er det egentlig som skjer på veien dit? Joanna Newsom yndet seg inn med harpa si og den spesielle vokalveven på sin forrige plate Ys, med lange vandringer ut på heden og inn i relasjoners fantasilandskap. Det var skjønt og rart. Det er fortsatt skjønt og rart, men altfor langt. Første plate i den nye tripletten starter easy nok til at jeg lar meg lede av englevesenet og hennes eventyrtekster; ut i den engelske hagen full av overlevninger av folk, både som i amerikansk visefolk, og som i nyere freakfolk. Men du veit den der følelsen av at du hører noe, og er mett etter tre minutter - "ja dette var jo fint, en sjarmerende liten eventyrsang, kanskje har froskene noe å gjøre i det fruktbarhetsbildet i teksten.. Men hva, fortsetter den?." Og etter det igjen tar sangen nok en ny vending og Joanna har sikkert tenkt at veien blir til mens jeg synger og dere går og går og "jeg fant jeg fant!". Bevringene i stemmen og harpeklimpringa har allerede gnagd en del av tålmodigheta et stykke uti andre plate, og "You And Me, Bess", med sitt naive "la la la la"-tema får meg nesten til rive den vakre omslagskunsten i stykker. Misforstå rett: mye er vakkert og interessant, men den seksjonen som starter med "On A Good Day" bare fortsetter i samme vissvassende synkopelei som førstedelen. Det kreves en del for at et trippelkonsept som dette, med en artist som er et konsept i seg sjøl, ikke skal bli litt... mye, lissom (doh!). Fortellinger om nyfødte babyer, isfuglen, logrende haler og eventyrskapninger virvler opp i tekstene og før jeg veit ordet av det er jeg lost i en slags kunstmuzak med tverrfløyte i synkoper og det hele er egentlig ganske uttværende og ikke helt fullendt. Er det dårlig gjort å sammenligne Joanna Newsom med seg selv? Hadde dette vært Ys ganger tre, hadde det nok bare vært en deilig overdose. Men melodiene og mønstrene er ikke like interessante denne gang. Og hvorfor trenger hun 18 sanger til å fortelle alle historiene sine? Hvis det finnes en grunn, mister jeg den av syne inni alle snirklene og eventyr-digresjonene. Den fascinerende seksualiteten/kjærligheten hun formidler er noe av det som tross alt skinner med et helt spesielt lys, og gjør Joanna Newsom til en vakker og viktig stemme - som i bildet av en bekk på "Ribbon Bows". Denne, og den lystige "Good Intentions Paving Co.", er blant de rundt halvparten av sangene jeg ville tatt med på utgivelsen. Resten kan alvefolket få gratis.

001352

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Et lysende eksempel

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/et-lysende-eksempel

Et lysende eksempel Ellie Goulding: Lights Lyden av et stjerneskudd. Debutplata Lights kunne ikke hatt en bedre tittel. Ellie Goulding har lokket publikum til seg som fluer til ei lampe med den skjære singelen "Under the Sheets". Men i motsetning til den sviende død fluene møter, slippes vi her inn til en fin samling av poplåter som glimter og skinner akkurat passe sterkt. Singelen lyser sterkest, med sine sofistikerte ekkoer og detaljer rundt et gjennomskinnelig, nesten sårt refreng. Men også variasjonene innafor et bestemt, elektronisk felt på "Starry Eyed" og "Salt Skin" er gode eksempler på hvordan man gjør ganske streite poplåter interessante. Spesielt lyden av Ellie Goulding løfter sangene opp. Både stemmen hennes, lys og særegen, og produksjonen, vikles som digitalt sukkerspinn rundt sanger som kunne blitt ganske hverdagslige i hendene på noen som ikke visste å behandle dem. Låter som "Your Biggest Mistake" kunne ligget farlig nær en kjedelig Idol-favoritt uten pumpende beats, stopp-start-forløsninger, besøk i britisk dansemusikkarkiv og de andre detaljene som strøs utover plata (Ellie skal være veldig inspirert av Frank Music, flere nysgjerrige som vil sjekke ham ut?). Ellie er, sammen med popsøster Marina Diamandis, blant de som gir Storbritannia nye gullstjerner i popboka. I sammenligning blir Marina en mer interessant artist enn sin popsøster - slik vi anmeldte plata til Marina And The Diamonds i forrige uke. Ellie er den lyse, og lar produksjonen ta ansvar for det særegne, framfor melodiene. Allikevel er Lights ei digg og frisk plate. Den sammenfatter noen nye trender med noen 90-talls, og Ellies stemme har sin helt egen sjattering av stjernelys.

001353

train

music

nb

p3

Marius Asp

Fritt fall

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/fritt-fall

Fritt fall Raga Rockers: Shit Happens Ikke alt var bedre før. Men Raga Rockers? Yeah, yeah, yeah. Nye grep og innfallsvinkler må prinsipielt ønskes velkommen fra et band som har holdt det gående i snart tredve år, ikke minst når den soniske paletten – tre grep over fire flate – er såpass sparsommelig utrustet som i tilfellet Raga Rockers. Det er ikke dermed gitt at denne viljen, som finnes i et visst monn på Shit Happens, gir avkastning – blåserbidrag fra i utgangspunktet flinke folk som Jørgen Munkeby og Mathias Eick fremstår som påklistrede, og reggaeflørten ”Nestbest” faller pladask til jorden allerede innen ”Oslo vest” har blitt rimet med ”best”. Og nettopp tekstene til Michael Krohn har med tiden blitt Ragas største problem – både verdenssyn og rimpresisjon føles håpløst datert i kjølvannet av unge artister som på ny har pumpet relevans og liv inn i den norskspråklige rocklyrikken. Krohn blir til sammenligning stående på stedet hvil – her messes det fortsatt lakonisk om statuspress, eskapisme, politisk dårskap og sivilisasjonens nært forestående sammenbrudd, men med en hang til plattheter og lettvinte rim som ville fått selv den tålmodigste niendeklasselærer til å knekke rettepennen i ren frustrasjon. Hva sitter man så igjen med? Jo, to gode låttitler (”Jenter som kommer”, ”Antitrist”) og magre tilløp til musikalsk og lyrisk inspirasjon. Personlig er jeg svak for linjene ”lammet spiser ulvene / yeah yeah yeah” (selv om jeg innser at det må godskrives nostalgikontoen), men bandet låter gjennomgående seigt og uinspirert, uten tilstrekkelig sterke melodier i bunnen. Helt på tampen av platen begynner ting å skje – ”Antitrist” løfter frekt nok hooket fra Steely Dans ”Night By Night” og teksten fra Stones’ ”Sympathy For The Devil”, mens (den riktignok altfor lange) singelen ”En vakker dag” overbevisende rister løs over rytmemønstret til sistnevnte. Dermed er konklusjonen like enkel som den er sørgelig: Raga Rockers anno 2010 er best når de ikke høres ut som seg selv – særlig ikke den velfødde og baktunge utgaven som får boltre seg over Shit Happens. Dette begynner å gå på ettermælet løs, intet mindre.

001354

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Trauste navigatører

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/trauste-navigatorer

Trauste navigatører Navigators: The Straight And Narrow Navigators har problemer med å finne en egen identitet oppi all sjangerhyllesten. Trond Andreassens post-Ricochets-fremstøt i albumformat gir litt for ofte gir lytteren en følelse av at han spiller og synger seg gjennom diverse seksjoner fra egen platesamling: det blir sjangerstødig og stilsikkert, men sjelden spennende. Navigators fremstår dermed først og fremst som et hyllestband til den amerikanske og britiske musikkscenen fra medio 1900-tall og oppover; fra bluegrass (”The Straight And Narrow”), sentimental, Everly Brothers-aktig flerstemt pop (”Winter Song”) til Rolling Stones-rock (”Keep My Eyes On The Road”). Man skulle kunne ønske seg at Andreassen med følge hadde hatt større vilje til å finne sin egen identitet et sted i dette sjangerplankingskonglomeratet, noe de aldri gjør; Andreassens signatursterke, trygge stemme til tross. Det må også her nevnes som et nokså markant irritasjonsmoment at hans engelskuttale har ganske store mangler- noe man ikke merket så godt i Ricochets’ mer fuzzkledte lyddrakt, men som i denne mer klartproduserte sammenhengen lyser opp som et gjentakende bevis på at vi tross alt har med folk fra Østfold og ikke Kentucky å gjøre. The Straight And Narrow er lyden av en god vokalist og et dyktig band som aldri setter seg fore å overraske lytteren, men alltid befinner seg innenfor trygg avstand til forne helter. Med noen hederlige unntak (”Rose’s Bed”, ”Winter Song”, Jacques Brel-coveren ”Amsterdam” og den tidligere nevnte singelen) oppleves albumet utstudert stilsikkert, i overkant traust, og til syvende og sist lite givende.

001355

train

music

nb

p3

Marius Asp

Når platesamlingen har hjemme alene-fest

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/nar-platesamlingen-har-hjemme-alene-fest

Når platesamlingen har hjemme alene-fest Field Music: Field Music (Measure) En orgie i god smak. Snuser du rundt på nettet, vil ”Beach Boys kjørt gjennom postrock-kverna” (oversatt etter hukommelsen) kunne være den første beskrivelsen du finner av lyden til den brødredrevne Sunderland-kvartetten Field Music. Og hvorfor ikke? Legg til Legg til Mojo-favoritter som Todd Rundgren, Steely Dan og Andy Partridge i XTCs velmaktsdager, med drypp av prog, psykedelia, pastoral folk og blues, og det begynner så smått å ligne. Kontemporære referanser må imidlertid også til – Field Music låter langt ifra som noe pastisjprosjekt. Men om bandet har formelle tilknytninger til band som Maximö Park og The Futureheads, har de mer til felles med Ween, New Pornographers, Shudder To Think og Jim O’Rourke, fire navn som vel strengt tatt bare har en upåklagelig teft for uregjerlige poplåter til felles. Det får være nok referensiell runking. Først og fremst er Measure, Field Musics tredje studioalbum, et kvantesprang videre rent formatmessig – 20 ambisiøse låter strødd utover 70 minutter kan umiddelbart høres ut som et kamikazeprosjekt, men her trås det ikke skikkelig feil én eneste gang. Aldri før har bandet spilt bedre eller tenkt klarere, og et lysende flettverk av musikalske ideer snører seg med forbløffende presisjon fra start til mål. Like fullt må enkeltlåter fremheves: Tittelsporet, ”Them That Do Nothing”, ”Let’s Write A Book” og ikke minst powerpop-eksplosjonen ”Effortlessly” er alle låter som ville dominert radiolistene i en mer rettskaffen verden, mens mer intrikate øyeblikk som ”Lights Up”, ”The Wheels Are In Place” og den direkte skumle ”Something Familiar” innhar kvaliteter som vokser for hver gjennomlytting, uten at gåten brister. Measure er først og fremst myntet på mennesker med et nærmest usunt forhold til musikk; disse som kan snakke seg tunge i pusten, klamme i skrittet og fjerne i blikket om tilsynelatende mikroskopiske fliker av pophistoriens utkanter. Samtidig er dette er dette en fråtsestund for alle med et snev av interesse for smart, hjerteskjærende, tilgjengelig og egenartet musikk. La deg ryste, du også. Hør Field Music (Measure) på Spotify

001356

train

music

nb

p3

Marius Asp

Kaldt vann i blodet

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/kaldt-vann-i-blodet

Kaldt vann i blodet Howl: Cold Water Music Rettroende retrorock som trives midt på treet. Den Oslo-baserte sekstetten Howl jafset i seg en raus andel av NRK P3s tilmålte spilletid med sitt forrige album, Higher Class Of Lush. Og med låter som ”Repeater” og ”Nineteenseventyfive”, er dét høyst forståelig – det bandet måtte mangle av egenart og evne til nytenkning, hentet de inn på ren allsangbarhet. Til oppfølgeren Cold Water Music (noen som husker chillout-prosjektet Aim, forresten?) har bandet hentet inn knottehjelp av Mattias Glavå, kjent for samarbeid med Broder Daniel, Håkan Hellström og Anna Järvinen, for å nevne tre. Og assosiasjonene til svensk rock á la Moneybrother og nettopp Broder Daniel har blitt tydeligere denne gangen; det rustikke preget Frode Jacobsen satte på debuten er fortrengt av et kjøligere, mer insisterende og urbant uttrykk. På plussiden anføres intakte stadionambisjoner og en selvtillit velutviklet nok til at disse en gang vil kunne realiseres – ”Urgency” og ”Misdemeanors” sparker i gang albumet med samme romantiske og lengtende stemning som de beste stundene på debuten. Men også denne gangen er de virkelig minneverdige melodiene i et soleklart mindretall. Det påfallende er derimot hvor lite egenart Howl makter å tilføre det intenst tilbakeskuende utgangspunktet for sitt kunstneriske univers, tross kokette løfter om en ”bugnende platesamling” på MySpace-siden deres. Her finnes knapt én overraskende vending, et fett gitarriff eller et eneste hyl som ikke en av den klassiske rockens giganter perfeksjonerte for årtier siden av, fra Iggy Pop via Bruce Springsteen til The Cure. Eller U2, for den saks skyld, et band Simen Lunds ofte overanstrengte vokal til stadighet drar tankene mot. Jo stødigere kurs du holder i et ”ærlig” og ”ujålete” musikalsk landskap som dette, jo større krav stilles det til ørsmå, men livsviktige nyanser som presis musikkforståelse, et høyspent øre for detaljer, ekstrem låtskriverteft og evne til karve deg ut en helt egen, eviggrønn flik av tradisjonen. For denne anmelder blir Howl for generelle, for lite eventyrlystne og for stolte av det.

001357

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Kjede-reaksjon

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/kjedereaksjon

Kjede-reaksjon Thom Hell: All Good Things Kanskje All Good Things bare trenger litt tid til å godgjøre seg i huet? Eller kanskje ikke. ”Hei mister anmeldermann, du som har så masse meninger om disse tinga. Hva slags popmusikk er det verden trenger mer av?” ”Jo, nå skal du høre: Verden trenger mer vokaldrevede, meloditunge, fengorienterte, korte sanger spilt og sunget av folk som er flinke til å spille og synge, og som på konsert i hvert fall kan tangere det de gjør på skive, fortrinnsvis med mye koring og en del falsett her og der, men ikke sånn dærre sytefalsett – heller sånn falsett som betyr at sangeren er glad og oppspilt.” ”Så verden trenger mer Scissor Sisters og Thom Hell, altså.” Det føles unektelig som et lite personlig nederlag for meg at jeg ikke liker Thom Hell mer enn jeg gjør. Mannen gjør alt jeg, tidvis høylytt, kritiserer Oslos musikkmiljø for å gjøre for lite av. Likevel klarer han ikke ta ordentlig tak i øra mine, ikke en gang med skiver mine kollegaer kaller ”perfekte” uten et snev av ironi. Så med All Good Things, Hells fjerde langspiller, setter undertegnede seg ned med det mål å komme til grunns i hva det er med denne pene, piano- og strykerbefengte voksenpopen som ikke helt stemmer. Kanskje den bare trenger litt tid til å godgjøre seg i huet? Men akk, etter et tosifret antall gjennomhøringer sitter jeg bare igjen med to ting: Enorm kjærlighet for låta ”Suddenly” og ei lang liste over ting som irriterer meg i andre låter. Rimet i refrenget i tittelsporet er ikke et rim, men bare to linjer som ender på samme ord (”wait”). Hell har på flere spor hjelp av ingen ringere enn Martin Horntveth (Jaga Jazzist) på trommer, men bruker han kun til å spille fire flate, hele veien. Melodien i ”I Walk Alone” starter nydelig, og renner så ut i ingenting, to ganger per refreng. I ”Going Out” synger Hell ordene ”run” og ”fun” med strekk på N-lyden heller enn UH-lyden, og der tenker jeg vi stopper, for hvis dette siste eksempelet ikke understreker hvor utrolig smålige filleting denne lista over gledesdrepere består av så er alt håp omme. Når man tar seg tid til å formulere hva man ikke liker med fraseringen av enstavelsesord betyr det enten at man har en vendetta mot vedkommende man kritiserer eller, atskillig verre, at man kjeder seg. En kan tilgi utrolig mye så lenge man er fenget, men når man ikke er det, tilgir man ingenting. På samme måte som bare det å komme for sent til bussen kan utløse en liten personlig krise dersom resten av dagen har vært dårlig nok, kan et eneste nødrim sende ei hel låt av skinnene dersom låta ikke var all verden i utgangspunktet. Så nei, det eneste et grundig dypdykk i Thom Hells siste skive gjorde, var å overbevise meg om mine kollegaer hører noe her jeg ikke gjør. Er rytmeseksjonen så subtilt funky og rocka at det for meg bare høres ut som om de spiller den samme firkantede ikke-grooven låt ut og låt inn? Er duetten med Lucy Swann, hvor begge parter synger den samme teksten om å bli utnyttet i kor en slags trist ”show don’t tell”-historie om å snakke forbi hverandre som jeg er for dum til å tro er noe mer enn et slapt arrangement? Eller kanskje Hell ganske enkelt er mye flinkere til å synge enn han er til å skrive sanger? Jeg tror det, men jeg registrerer at jeg er i mindretall.

001358

train

music

nb

p3

Jørgen Hegstad

Bjellevelklang

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/bjellevelklang

Bjellevelklang Broken Bells: Broken Bells Indiepop-obersturmbannführer og produsentgeni møtes i hengekøyen. Når The Shins-mesterhjerne James Mercer og Brian Burton (a.k.a. Danger Mouse) slår sine hoder sammen i denne nye bandkonstellasjonen, er det i et lydlandskap uten de store overraskelsene: en helt ventet blanding av Mercers nære, pasjonerte vokal og Danger Mouses slørete, sprø lydteppe, mest av alt likt det arbeidet han gjorde på Gorillaz-albumet Demon Days. I dette møtet oppstår det harmonier av den typen som gjorde The Shins til et av verdens mest populære band av sitt slag. Broken Bells-førstesingel ”The High Road” har klare slektskap til både ”Saint Simon” og ”New Slang”, men bare da med Danger Mouses langt mer velproduserte berøring. Noen ganger blir dette nesten for delikat for sitt eget beste; ved de første gjennomlyttingene er det vanskelig å skille låtene fra hverandre, spesielt de i midten av albumet. Etter hvert utkrystalliserer derimot de eminente perlene seg, og låter som ”Trap Doors” og ”Citizen” (som gir gode gufs av Elliott Smiths Figure 8) og albumbeste, sjokkvakre "Vaporize" blir vanskelige å ikke komme tilbake til. ”Døsig” er det mest dekkende adjektivet å bruke her, men en god døs skal man ikke kimse av- spesielt når det er Mercer som lydlegger den. Det er litt pussig at de har valgt å legge albumets to raskeste låter samlet på slutten av platen; de new wavete ”Mongrel Heart” og ”The Mall And The Misery” hadde passet bedre andre steder på albumet. Men heldigvis finnes det randomfunksjoner, og disse låtene peker dessuten mot et muntrere, kjappere Broken Bells som vi forhåpentligvis får høre mer av senere- for her det absolutt å håpe at samarbeidet fortsetter. Broken Bells er årets foreløpig mest hengekøyevennlige album; uimotståelig henslengt og søtt, med James Mercer i melodisk storform og med en makker som underbygger hans gode sider i et av de mest vellykkede crossoversamarbeidene siden The Postal Services Give Up.

001359

train

music

nb

p3

Marius Asp

Lykke i lekestua

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/lykke-i-lekestua

Lykke i lekestua Gorillaz: Plastic Beach Damon Albarn og Jamie Hewlett rister av seg de konseptuelle lenkene med sin mest ambisiøse, fryktløse og underholdende plate så langt. Er det i det hele tatt mulig å elske et "virtuelt" band? Spørsmålet har kvernet i bakhodet mitt siden Gorillaz debuterte med sitt selvtitulerte album i 2001, der prosjektets tegneseriefigurer, med Tank Girl-tegneren Jamie Hewletts visuelle satire over den moderne popkulturens frenetiske tempo som både motor og mål, hele tiden stod i fare for overskygge Damon Albarns musikalske utvikling i skyggen av moderbandet Blur. Oppfølgeren Demon Days representerte riktignok en opptur, men det er først med tredjeinstallasjonen Plastic Beach Gorillaz berører meg på et rent emosjonelt plan, uten Murdoc, 2D, Noodle og Russel hysterisk flaksende fram og tilbake i underbevisstheten. Og det skyldes først og fremst at Albarns nærmest parodisk eklektiske elektrohip-pop denne gangen er utstyrt med mer av alt som er godt; nærhet, dybde, utforskertrang og, i mangel på et bedre ord, sjel. Som tittelen mer enn antyder: Den postapokalyptiske søppeldynga vi er i ferd med å stake ut som kurs for kloden vår ligger som et tematisk bakteppe for disse 16 låtene. Men problemstillingen angripes med kløkt og frekkhet, samt et visst vemod, uten å bikke over i klam selvrettferdighet eller glorete dommedagsromantikk. Plastic Beach gir et tungt oppbud av gjester rom til å skinne utenfor sine vante omgivelser. Snoop Dogg bruker anledningen til erstatte sitt sedvanlige ”bitch” med ”beach” (eller?), mens Kano og Mos Def boltrer seg over henholdsvis arabiskklingende grime og hypnotisk kraut. Hederskar Bobby Womack beviser at han fortsatt har snøring på stemmebåndene (sjekk dystre ”Cloud Of Unknowing”), og Lou Reed beviser at han fortsatt ikke har det – og at ikke det gjør noen verdens ting. De La Soul-masete "Superfast Jellyfish" er blant de få gjesteøyeblikkene platen ville klart seg utmerket godt uten. I hjertet av begivenhetene ruver imidlertid Damon Albarn, som nærmest egenhendig står for tre av høydepunktene på skiva ("Empire Ants", "On Melancholy Hill" og den aldeles nydelige "Broken"). Han fremstår mer og mer som en David Byrne-aktig skikkelse for det hyperaktive, nervøse, grenseløse tiåret vi har ramlet inn i, men med Ray Davies' erkebritiske whimsy intakt. Med Plastic Beach viser han seg nok en gang som en mann for fremtiden; det er både overraskende og imponerende.

001360

train

music

nb

p3

Andreas Øverland

Tett Fifty

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/tett-fifty

Tett Fifty 50 Cent 50 Cent er den klassiske rap-konsertens diametrale motsetning. Faktisk er han nesten for tight. Rap-konserter er ofte en risikabel affære for alle involverte. Booker man en mer eller mindre relevant rapper er det nemlig aldri sikkert hva man får, verken som publikum eller konsertarrangør. Et uttall ganger ender konsertene med å drukne i et overivrig crew, en uengasjert rapper uten forståelse for hva en konsert er og et ønske om å gjøre så lite som mulig for så mye spenn som mulig. Hei til dere Dipset. I så måte leverte 50 Cent den diametrale motsetningen på Sentrum Scene. Med en haug med millioner solgte skiver og sikkert tusen livejobber bak seg var det aldri fare for at noe skulle gå riktig galt på Sentrum Scene. Fra Fiddy går på til "The Invitation" fra den noe undervurderte sisteskiva Before I Self Destruct til han går av en time og førti minutter ( og tre klesskift) senere snakker vi en blodtight affære uten et eneste blikk til siden. Loyd Banks og Tony Yayo gjør jobben som sidekicks og hypemen, og selv om Banks leverer et av konsertens musikalske høydepunkt midt ute i settet med den nye "Beamer, Benz or Bentley", er det aldri snakk om å promotere G-Unit i særlig grad eller bruke tida på å selge Yayo og Banks. Sannsynligvis innser buisnessmannen Jackson at det toget er gått. I stedet selger han sin egen enorme backkatalog. Og godt er det. Monsteret "I Get Money" kommer allerede som tredjelåt og "Ayo Technology", "P.I.M.P" , "How We Do", "Hate it or Love it" , samt "In Da Club" setter selvsagt fyr på et ungt, stappfullt og dedikert Sentrum Scene. Samtidig legger Fifty mer energi inn i de hardere låtene enn hitsa. Hakket mer sulten og hakket mer nærvær gjør "Death To My Enemies", "If I Cant Do It" og "Patiently Waiting", til musikalske høydepunkter fra en konsert som tidvis nesten er for tight. Fifty raser nemlig gjennom nesten førti låter som alltid er on point, uten å veksle et ord med Sentrum Scene. Et band går på og av uten at hovedpersonen selv ser ut til å ense det, og selv om det musikalske mer enn stadfester hvorfor 50 Cent fortsatt sitter på toppen av hip hop blir det dermed aldri noen fullstendig magisk kveld på Sentrum Scene. Til det var det hele for gjennomarbeidet, gjennomkjørt og sikkert. Men det ble en skambra, tight klubbkonsert som enhver rapper som vil stå på en scene bør studere før han eller hun tropper opp til en spillejobb. Og det er strengt tatt mer enn godt nok

001361

train

music

Etter 16 år på vann og brød har the artist formerly known as Greven funnet sin egen gud og funnet sin gamle lyd.

nb

p3

Jacob Krogvold

Hva har du under Belus&#039;en, Varg?

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/hva-har-du-under-belusen-varg

Hva har du under Belus'en, Varg? Etter 16 år på vann og brød har the artist formerly known as Greven funnet sin egen gud og funnet sin gamle lyd. Burzum: Belus Tilbake i Grieghallen Studio med gitaren i kne åpner Burzum plata med et riff som er til forveksling likt introen til hans 18 år gamle perle "Jesu Død". Gjennom de neste 50 minuttene insisterer Varg Vikernes på at støyende fuzz med innslag av en ledegitar, som er så repeterende at den likner en sequencer, er rette bakteppe for historier om Balder. Vikernes var som kjent en rastløs og søkende fyr i sin ungdom, men har nå vært en ivrig tilhenger av åsatroen helt siden han ble lei av å bli kalt nazist. Skapertrangen har resultert i at to ambiente synthbaserte plater med norrønt tema ble spillt inn og gitt ut under soningen. Fans over hele verden aksepterer platene, men vet ikke lenger hvordan de skal kle seg når de reiser på pilgrimsferd til infernofestivalen. Vikernes plasserer selv for enkelhets skyld Belus i metalsjangeren. Ryddig nok det, ekstremt repetativ monoton metal. Vi kjenner igjen mange gamle synder her, men noen nye triks har han også lært seg. Den piskende energien som preger Burzums beste låter hører vi dessverre altfor lite til, men om vi skal tilgi mannen noe, så må det vel være at man blir ganske rusten trommis av å sitte inne i 16 år. Parallellene til andre artister som har funnet frelsen er slående. Varg skriver så godt han kan om sin Gud og naturens fortreffelighet uten at han formidler noen egne nyheter eller følelser. Synd og skam med tanke på alt hva kunstneren har vært gjennom. Han ble puttet i en celle, der skulle han sitte og tenke over hva han hadde gjort. Med et såpass spesielt ståsted og et passe giftig sinn hadde det vært fint om han luftet noen av sine demoner for oss. Som historieforteller klarer ikke Vikernes å engasjere, men han veksler med hell mellom vesende metalvokal og sin pene bergenske baryton, og iblant bidrar de messende verselinjene til en underlig og tiltalende stemning. Det konstant utmattende lydbildet og den åpenbare mangelen på variasjon kan gjerne tolkes som en skildring av Vargs hverdag de siste årene, og som tematikk for et konseptalbum hadde jo det vært å foretrekke fremfor "Eikens løv mot jorden faller, seidmannen tryllevers traller". Gode black metal-album kan gjerne plasseres i samme skuff som spiritismebrettet. Ikke nødvendigvis fordi de påkaller satan, men fordi de tramper på mannen i gatas normer og verdier uten hang til verken god smak eller bruk av ironi. Vikernes har med andre ord kortene på hånden, men velger å ikke spille dem.

001362

train

music

nb

p3

Marius Asp

Storm før stillheten

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/storm-f%c3%b8r-stillheten

Storm før stillheten Susanne Sundfør: The Brothel Det måtte streng, kjølig, ravende ambisiøs og ofte dansbar kunstpop til for at en av våre mest lovende artister endelig skulle realisere potensialet sitt. Susanne Sundfør presenterte et raust knippe av disse låtene da hun spilte sin strålende konsert på Sentrum Scene under årets Bylarm. Siden da har det vært åpenbart for meg at The Brothel kom til å utgjøre en skarp venstresving fra det riktignok melodisk eksentriske, men like fullt nokså konvensjoneltklingende singer/songwriter-preget som særlig tynget arrangementssiden av den lovende debutplaten fra 2007. Og det gjør den. Det episke tittelsporet er for lengst genierklært, men det finnes sanger her som treffer meg enda hardere – ”Lilith”, ”Turkish Delight”, ”Lullaby” og den regelrett fantastiske ”It’s All Gone Tomorrow” bygger alle ut Sundførs kunstneriske modus operandi i tilsynelatende umulige retninger, der et syntetisk åttitall, samtidsmusikk og uregjerlig, uredd popunivers får krenge sammen med eventyrlig resultat. Produsent Lars Horntveth fortjener honnør for hvor friskt og samtidig naturlig dette låter, men på den annen side: Hvert sekund av denne platen byr, tross sonisk nytenkning, på en høyst gjenkjennelig stemme og markant låtskriver. Lyrisk utspiller The Brothel seg på modernitetens moralske slagmark, og om ikke Sundførs lengsler er av det spesifikt religiøse slaget, finnes det definitivt en higen etter streif av noe som er ekte og rent idet ødelandet vinner stadig større terreng rundt oss. Denne strengheten har dessverre fått forplante seg i enkelte av melodiene, særlig mot slutten av albumet, og stillestående låter som salmeaktige ”Father Father” og instrumentalsnutten ”As I Walked Out One Evening” truer med å hekte meg av turen før den er over. Det skal uansett bli spennende å følge Susanne Sundfør videre – noe sier meg at hun vil fortsette å utfordre, både seg selv og sine lyttere. I mellomtiden vil The Brothel bli stående som en av de store norske musikkbegivenhetene i 2010.

001363

train

music

nb

p3

Marius Asp

Snapshots fra skråplanet

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/snapshots-fra-skraplanet

Snapshots fra skråplanet Drive-By Truckers: The Big To-Do Solid, men forutsigbar utgivelse fra sørstatsrockens fremste historiefortellere. Etter 14 år som et av klodens tøffeste band og åtte plater som spenner fra det bunnsolide til det uimotståelige, er det liten grunn til å kreve de store formelendringene fra Athens, Georgia-sekstetten med Patterson Hood i front: Gruppen lar fortsatt stolt sørstatsrock og røff country møtes over en brun papirpose innerst i det mørke lokalet, der horer, gamblere og andre romantiske tapere ser livene sine utspille seg fra sidelinjen. Drive-By Truckers er, om noen, kvalifisert til å besynge det amerikanske nederlaget idet det tærer som verst på hverdagsmenneskene, og perspektivet er – som forventet – mørkt, hardt og på relasjonene løs. Pappa lærte seg å fly, pappa ble skutt og drept av mamma. Det skarpe øyet for detaljer (og øret for suverene røverhistorier) er med andre ord intakt, men den amerikanske sørstatsmytologien må denne gangen vike for en mer resignert disseksjon av individuelle vanskjebner (”This Fucking Job”, ”The Fourth Night Of My Drinking”). Jeg tar meg i å savne Jason Isbell, gitaristen og vokalisten som bidro med flere av de sterkeste kuttene på bandets mest helstøpte album (fra Decoration Day til og med A Blessing and a Curse). Heldigvis bidrar nestkommanderende Mike Cooley og Isbells ekskone Shonna Tucker med flere av platens høydepunkter, fra den infame powerpop-skrønen ”Birthday Boy” til várt røffe ”You Got Another”. Det er likevel fortsatt Patterson Hood som er den ubestridte lederen i bandet. Han treffer med det potente startskuddet ”Daddy Learned To Fly” og vakre ”The Flying Wallendas”, mens ”Santa Fe” og Court TV-inspirerte ”The Wig He Made Her Wear” unnlater å gjøre noe varig inntrykk. De er dessverre ikke alene om det. Albumet er visstnok skrudd sammen i hui og hast, og det føles hørbart, både på innstilling, lyd og låtmateriale. The Big To-Do anbefales alle som kjenner og elsker bandet. Er dette et nytt bekjentskap, sier du? Da starter du heller med The Dirty South.

001364

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Cannibal korps

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/cannibal-korps

Cannibal korps PELbO: PELbO Sannelig jeg sier dere: Dette er korpsrock mot jævlene! Det er egentlig besynderlig hvor lite norsk pop smaker av korpsmusikk, tatt i betraktning hvor mange nordmenn hvis musikalitet har opphav i skolemusikken. Kanskje man er redd for at alt med marsjtrommer og blåserekke bare vil høres ut som Beirut? Kanskje er norsk popmusikk i stor grad et opprør mot nettopp skolekorpset. PELbO er et opprør mot ett eller annet ihvertfall (ikke korpset, men det kommer vi tilbake til). Denne jazz-utdanna trioen består av en trommeslager, en sangerinne og en tubaspiller, og selv om de med sistnevnte unektelig skiller seg ut i presseskriv og anmeldelser fremstår tubaen mer som en omstendighet enn en gimmick på selve skiva. En ting er at den stort sett holder seg i bakgrunnen av både melodi og lydbilde, og en annen er at den stort sett er så forvridd at den høres mest ut som synthbass uansett. Nei, PELbO er ikke i opposisjon til konservative band-line-ups, men heller til de jævlene. De jævlene har gjort fiender av mange band opp igjennom åra, da de stadig dukker opp i alskens rock og poptekster som bebreider dem for baksnakk og grådighet og generelt dritteri, til tross for at det aldri konkret kommer frem hvem de er. PELbO skal i det minste ha for at de beskylder dem for religiøst hykleri – en skjeldent spesifikk anklage mot de jævlene – men tatt i betraktning hvor aggressiv PELbOs musikk er finnes fienden fortsatt besynderlig langt borte i tåka, som et blankt felt du som lytter kan fylle inn med en valgfri stråmann. Takket være vokalist Ine Kristine Hoem er det hele skremmende effektivt. Hoem har en skjelden evne til å synge med nakent sinne uten å skrike, synge surt eller på annen måte miste stemmekontrollen for dramatisk effekt. Dette er ikke tenåringstrass, dette er voksent, disiplinert raseri. Og med denne disiplinen er vi tilbake der vi startet: i korpset. PELbO er sjangeroverskridende og moderne og alt det derra, men, sannelig jeg sier dere: Dette er korpsrock! Nesten halvparten av skiva er stiliserte krigsmarsjer, det være seg taktfaste rop av «Hey people, obey your steeple!» på «Hey People», krigspauker, skarptrommevirvler og sunget fløytespill på «Is This Your Life?» eller omtrent hele høydepunktet«The Noise». Den halvparten av musikken som ikke er marsj er en adskillig mer pregløs blanding av alskens pop og rock. Hoem bruker loopbrettet sitt like konsekvent og selvfølgelig som Imogen Heap, uten sammenligning forøvrig, og trommis Trond Bersu spiller som en lenkelagt angrepsbikkje, men ellers er de store føringene vanskelig å sette fingeren på. Skiva vakler kvalitetsmessig mot slutten, det må nevnes, men under tvil vippes terningkastet oppover. ; For det første låter PELbOs evinnelige annerledeshet faktisk friskere enn det låter påtatt, og for det andre er dette den mest åpenbart militaristiske musikken som har fått ros i norske jazzspalter siden Miles Davis spilte «Saeta».

001365

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Tonnevis med venner og tungt med bass

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/tonnevis-med-venner-og-tungt-med-bass

Tonnevis med venner og tungt med bass Crookers: Tons Of Friends For en produksjon! Og for ei gjesteliste! Crookers er i huset og setter tenna i tapeten. Hallo. Vi er Crookers. Vi er glad i dyr. Og deg. Vi liker også sushi. Ok, nok småprat: let's party! Den italienske elektroduoen Crookers slo igjennom kommersielt med lyden av Kid Cudi på hiten "Day'n'Nite" - og satte dansepublikummet i kok på siste Hovefestival. Og disse digitalienerne har oppskrifta på mer fest! Tittelen Tons Of Friends oppsummerer det meste: 1. Lag ei låt i hver undersjanger av moderne dansemusikk. 2. Inviter en hel bøling "it-folk". Gjerne både noen som har det der litt sære kunstneriske tekket, og noen som bare er dønn kommersielle. Gjestelista på TOF spenner fra vakker-sære Roisin Murphys stemme til Black Eyed Peas' will.i.am. Og la oss bli ferdig med sistnevnte før vi svinger oss til sjiktet mellom de to; hva er sjansene for at will.i.am finner på noe annet å si enn "boom-boom-boom"? Riktig! Null! Minuspoeng, Crookers, sjøl om det sikkert ankommer gjester som lar seg lure utpå av will.i.am-triksene. Nok om ham, for her er det mer enn nok andre artige ting å bruke tida si på med hele 20 spor. La meg trekke fram de morsomste: Nevnte Roisin Murphy og Carrie Wilds, som matcher sirupen i dubsteppen med sine stretcha, glidende stemmer. Islandske Steed Lord framstår som en moderne Grace Jones med band på suggererende "Transilvania" (se video under). Du får hoppende synther og dancehallrytmer med Major Lazer - og raperinna Rye Rye er energisk på "Hip Hop Changed". Og så den mest dampende låta, sexy tross åpenbare, billige come ons på Drop the Limes bidrag "Tee Pee". Ingen tvil om hva som utvikler seg inni den tipien, nei. Høhø. Fyll inn med lett pan-europeisk pop, ny-afro, flere tonn breakbeats i friskt moderne former, før nachspielet setter i gang med en lættis-a capella av Cudis "Day'n'Nite". Overse will.i.am og småkjedelige Kelis (ja, hun sneik seg med, den partykræsjeren!). La dem stå i hjørnet og late som de ikke irriterer hverandre, mens vi andre danser både fort og sakte til italienske beats.

001366

train

music

nb

p3

Marius Asp

Eller var det en drøm?

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/eller-var-det-en-drom

Eller var det en drøm? Serena-Maneesh: S-M No. 2: Abyss In B Minor Kosmisk skittenblues, hypnotiske rytmemønstre og seig, psykedelisk pop som får en drøy halvtime til å rase avgårde på et snaut kvarter. Fem år har allerede passert siden Serena-Maneesh ga ut sitt selvtitulerte debutalbum; en plate jeg sliter med å skulle utpeke noen reell utfordrer til hva blind, fruktbar forakt for popmusikkens harmoniske og formatmessige begrensninger angår – i det minste på det norske 00-tallet. Emil Nikolaisen er utstyrt med kolossale evner både som lytter, fortolker og viderfører av en bestemt del av rocketradisjonen; den som startet i sekstitallets kreative febertåke (med Stones, Stooges og Velvet Underground) og siden tok en intergalaktisk avstikker på det britiske åttitallet, som perfeksjonert av My Bloody Valentine og lignende drømske bråkebøtter. At han på et eller annet tidspunkt er i stand til å overgå førsteutkastet av sin seigvakre visjon, anser jeg som høyst sannsynlig. Gjør han det med Abyss In B Minor? Bare nesten. Det betyr så ingenlunde at dette er noen svak oppfølger. Åpningslåt og livefavoritt "Ayisha Abyss" etablerer en tung, hypnotisk og gradvis ekspanderende puls, og står etter et utall gjennomlyttinger igjen som et av albumets store oppturer. "Melody For Jaana" og "Honeyjinx" utspiller seg inni kokonger av dvelende, sjøsyk gitar, og føles slik sett som de mest "typiske" sporene her, mens de ultrakorte popperlene "I Just Want To See Your Face" og "D.I.W.S.W.T.T.D." (ikke spør!) i en vennligsinnet gest vender bandets ansikt ytterligere mot verden. Det finnes i det hele tatt ikke ett dårlig spor på platen, og det skulle da egentlig også bare mangle: Åtte spor fordelt over 37 minutter føles snaut, ikke minst i fraværet av sanger av samme kaliber som "Drain Cosmetics" eller "Un-Deux". Og all den tid Emil Nikolaisen velger å kontre de åpenbart nokså utmattende Kevin Shields-sammenligningene med å navngi personlige favoritter som Jóbim og Gershwin, skulle jeg gjerne hørt enda flere dyptgripende avvik fra MBV-estetikken, som på den rørende avslutningen "Magdalena (Symphony #8)". Summa summarum, med disse innvendingene i bakgrunnen, der de hører hjemme: Meget sterkt levert. Igjen.

001367

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Lagom Love

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/lagom-love

Lagom Love Love Is All: Two Thousand And Ten Injuries Artigfakta: alle platetitlene med Gøteborg-bandet Love Is All er sentrert om tall. Sist var det hundre ting som holder en oppe om natta, og de debuterte med den kritikerroste Nine Times That Same Song. Nå: totusenogti skader. I platetittelen altså. Uten at skalaen sprenges denne gang. Love Is All bruker lyden av rommet som bare de som har hørt litt på rockabilly og postpønk kan. En lyd som flere svenske band er fine i (Håkan Hellström, Florence Valentin, Doktor Kosmos, Pascal, Bob Hund..). "Repetition" (fin tittel! Man må jo gjenta og gjenta for å komme i den rette postpønkstemninga) er platas flotteste eksempel på dette, og klangen matcher vokalist Josephines spinkel-sterke stemme godt. Denne låta har også en tredje kvalitet som finnes i monn på denne plata; historiefortelling med instrumentene. Den småmelankolske fortellerstemmen i twanggitaren, tvunnet sammen med saxofon, gir bilder som fra en oppvektsfilm – enten det var fra en samtidig matsal på svensk videregående, eller om en sommerromanse fra 60-tallet. Denne instrumentale historiefortellinga kan også få andre farger, slik den gjør på Cure-assosiasjonen "The Birds Were Singing With All their Might". Dessverre - eller helt ok, alt etter som hvor mye du krever av denne plata - for min del er denne ei helt passe bra plate. Lagom, som de sier i Sverige, og dét er en kvalitet man ikke skal kimse av, for det finnes nok av situasjoner der du ikke trenger at ting er himmelstormende. Men altså; dessverre, om du vil, blir flere av de andre melodiene bare hverdags. Det er melodigangen spesielt som ikke helt begeistrer på for eksempel sangen "Kungen". Fint for dem som liker det direkte, småmelankolsk, skarpt og greit. Bare ikke forvent å bli overmannet av den store kjærligheten iløpet av minuttene med Love Is All.

001368

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Gullet glapp for Goldfrapp

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/gullet-glapp-for-goldfrapp

Gullet glapp for Goldfrapp Goldfrapp: Head First Modig å satse på (synth)lyden av de siste fire tiår. Men Goldfrapp må finne seg i å bli målt mot tidligere mesterstykker. Ikke trodde jeg at jeg i 2010, skulle henvise så ofte til Supertramp og de lyriske låtene til Abba. Men med sitt nye album Head First melder duoen Goldfrapp seg inn i den nå voksende klubben av artister som hamrer nytt popgull slik de gamle kommersmesterne gjorde det. Og jeg kan fylle ut synthpop-bildet duoen Goldfrapp har valgt seg på sin nye plate med: Likte du "Jump" av van Halen? Da liker du antakelig Goldfrapps nye singel "Rocket". Tilhengerne av Goldfrapps nydelige (og mindre elektroniske) album Felt Mountain og Seventh Tree hopper kanskje i rokkokkostolen sin ved tanken på å miste sin eteriske gudinne Allison Goldfrapp til bilradiopopen. Men i seg sjøl er valget hun og makker Will Gregory her tar, smart og småfrekt. Og dessuten en riktig symbiose av lyden av deres mer organiske album og de reine elektroplatene deres. Problemet er altså ikke holdninga til låtene. Problemet er låtene i seg sjøl. Det er ikke tvil i min discosjel om at synthtemaene som leiker på "Dreaming" kommer til å bringe ut det livsbejaende i lytterne, melankolsk disco som den er. Og at Abba-travet på "Alive" vil få dem til å vugge og danse videre til den hedonistiske beaten. Og Allison Goldfrapp har en sensualitet og tilstedeværelse som både Madonna og Kylie bare kan drømme om når de prøver seg på det samme. Goldfrapp er en enhet - en smart og varm en, selv i sine kjøligste elektropopøyeblikk - ikke bare en stemme med medfølgende produksjon. Men. Men men men: Etter å ha tent forventninga med småsexy og kommersielle assosiasjoner, er låtmaterialet skuffende. Lite overraskende og tidvis kjedelige pliktløp - med "Shiny And Warm" som det mest stabbende skrekkeksempelet. Synd det, men Goldfrapp har i det minste truffet en tidsånd med sin omfavnelse av the guilty pleasures.

001369

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Den milde prinsen

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/den-milde-prinsen

Den milde prinsen Prins Thomas: Prins Thomas Ikke overraskende for dem som har fulgt med på den norske nydiscoen, har Prins Thomas laget ei instrumentalplate som streeeeekker seg ut. Denne "discoen", om vi fortsatt skal velge å kalle den dét, så langt unna "I Love To Love"-refrenger og stønning dette er, er lyttemusikk. Det er en bølge så krusete og sakte i starten, som støv som virvles opp i varmluft. Nærmere Suicide enn Giorgio Moroder. Nærmere skjegget enn paljettene. Nærmere suggesjon enn massene. Akkurat som den fantastiske barnebokhelten Den Lille Prinsen, har vår norske elektronika-prins Thomas Moen Hermansen reist blant stjerner og planeter, før han nå lander i ørkenen. Han har begått mye "romdisco", solo og med makker Lindstrøm tidligere - mens han nå lager lyden av en karavane. Med gjentakelse som viktigste virkemiddel. "Ørkenvandring" - en beskrivende tittel på åpningssporet. Lydbildet holder seg ganske varmt også over i de neste sporene, men i all sin dveling lyder det óg noe ensomt. Tålmodighet er en dyd, og holder du ut til den femte etappen med timinutters intrumentaltrasking, får du svimlende belønning. Kall meg enkel, men discobeaten og de tette salvene på "Wendy Not Walter" ligger nærmere hjertet mitt enn den evige stabbinga fra kamelføtter. Prins Thomas gestalter en egen musikalsk figur - lunt tonsatt med behagelige temaer og en munter-melankolsk veksling over djembene. Tidvis tværer han mer enn å løfte meg opp. Og etter at hver og en av de åtte låtene har gått opp et visst, og ganske likt, løp, legger de seg pent til rette i en kveil. Meninga er tydeligvis ikke å forstyrre, heller ikke å skape stor pop. Meninga er å drone.

001370

train

music

nb

p3

Marius Asp

Ikke alle elsker Raymond

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/ikke-alle-elsker-raymond

Ikke alle elsker Raymond Usher: Raymond v. Raymond Michael Jackson har etterlatt tronen ledig, men den nye kongen av pop heter ikke Usher denne gangen heller. Musikktradisjonen skilsmissealbum er muligens marginal, men ikke mindre ærerik av den grunn. La meg kjapt nevne Marvin Gayes Here, My Dear, The Blue Niles Hats og Bacharach/Costello-kollaboen Painted From Memory som tre essensielle plater i enhver samling: Vonde og vakre besynger de kjærligheten idet den råtner på rot, fulle av av anger, bebreidelser, lengsel og bitterhet. Som tittelen mer enn antyder føyer nyskilte Usher Raymonds sjette album, Raymond v. Raymond, seg inn i denne sjangeren – i det minste rent overfladisk. Ushers lyriske alter ego er imidlertid minst like opptatt av å hamre inn hvor kåt og kampklar han er som å lodde de store emosjonelle dybdene, og resultatet føles ikke bare konseptuelt haltende, men tynt i flere ledd. Kjernekarslige verdier skal ikke etterlyses; det toget forlater perrongen idet låttitler som ”Lil Freak”, Foolin’ Around” og ”So Many Girls” setter platens tematiske grunntone. Problemet er at Usher mangler låter, swagger og artistisk mot til å bære denne typen bravado, samt dybden som må til for å blåse liv i en skjematisk tåreperse som ”There Goes My Baby”. Det er i tillegg noe puslete og ukarismatisk over både stemmeklangen og fraseringen hans, hvor mye han enn måtte få pult. Tilløpet til smurfeknekk i stemmen på en låt som ”Guilty” aksentuerer kun de lett tomsete sidene ved budskapet (han bedyrer seg kaukende skyldig i å gå på klubb), mens Bangladesh-knottede og Ludacris-gjestede ”She Don’t Know” utmerket illustrerer hvor mye momentum som har gått tapt siden ”Yeah!” kåtet opp verdens dansegulv for seks år siden. Noen kalkun er dette likevel et stykke unna å være. Hedersduoen Jimmy Jam & Terry Lewis står for hele tre flotte produksjoner, der særlig den snertne dub-flørten ”Pro Lover” stikker seg ut som en potensiell vårfavoritt. Det gjelder også svale ”Okay”, fikst skrudd av lillebror J Lack. Ellers? Et stykke unna de indre popkongelige gemakker, dette.

001371

train

music

nb

p3

Marius Asp

Baduismens tid er ikke forbi

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/baduismens-tid-er-ikke-forbi

Baduismens tid er ikke forbi Erykah Badu: New Amerykah Part Two (Return Of The Ankh) Den jordfargede nysoulens sirene er tilbake mjukere og mer organisk, men like fullt slående original. Da Erykah Badu eksploderte med Baduizm i 1997, ble hun til stadighet sammenlignet med Billie Holiday. Og selv om dette kan ha noe for seg, i det minste rent vokalteksturelt, er det mer naturlig å forestille seg en Lauryn Hill utgitt på plateselskapet Stones Throw, med den usunne interessen for LP-plater fra den progressive delen av svart musikktradisjon (og potent marihuana) dét gjerne innebærer. Dette er hennes femte album, og det bryter ikke rekken av gode utgivelser fra denne egenartede artisten. Den flotte førstesingelen “Window Seat” bringer tankene tilbake til det elegante og renskårne uttrykket fra nettopp Baduizm, selv om det riktignok har sneket seg inn en del hodetelefonvennlig snop i lydbildet siden den gang. Det samples friskt og effektivt, og preget av varm, sofistikert og bedagelig vestkystfunk anno seint 70- og tidlig 80-tall løfter sanger som kriminelt korte ”Agitation” og Biggie-dialogen ”Turn Me Away (Get Munny)” til den kontemporære soulens øverste hylle. Bloggsfæren er splittet i synet på Dilla-produserte ”Love”; selv synes jeg det er en glede at støvet børstes av det ekstraordinært funky Fabulous Sounds-samplet som driver låten. Men det er Badus artistiske personlighet som tar størst plass på albumet, enten den pendler mot Alice Coltrane-aktig mystisisme (”Inscense” lever opp til tittelen) eller streitere soul-chanteuse (suverene, Wings-samplende ”Gone Baby, Dont Be Long”). Noen har det bare, nær sagt hva de prøver på. Badu er utvilsomt en av disse. Den drøyt ti minutter lange avslutningen ”Out Of My Mind, Just In Time” kunne med fordel vært trimmet ned et par hakk. Ellers er New Amerykah Part Two i det hele tatt et knippe velskrevne og lystbetonte låter om det moderne Amerikas emosjonelle liv, nennsomt utpønsket og fremført med inspirasjon. Nå er presset lagt på soulens falne engel, D’Angelo, og hans varslede tilbakekomst seinere i år.

001372

train

music

nb

p3

Peter Vollset

Femtitall på godt og vondt

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/femtitall-pa-godt-og-vondt

Femtitall på godt og vondt Dum Dum Girls: I Will Be Stil kan være substans. Eventuellt ikke. Dum Dum Girls spiller lo-fi-pop. Pop-delen betyr, i denne sammnheng, at låtene deres er kraftig inspirert av tidlig sekstitalls ”girl groups”, tidlig punk og alle som mente at låter skulle være korte og fengende med tittelen i refrenget. Lo-fi-delen betyr i denne sammenhengen at lyden på skiva (foruten vokalen, mesteparten av tida) høres ut som den er tatt opp på en ganske god diktafon heller enn i et studio. Lo-fien på ”I Will Be” er et utelukkende stilistisk valg, vel og merke. Ingen av de flosklene lo-fi-apologister som undertegnede gjerne tyr til for å rettferdiggjøre dårlig lyd funker her, eventuellt unntatt ”det høres kult ut”. Ikke en gang den gode gamle om ”rik tekstur”. Teksturen i dette lydbildet er omtrent like rik som teksturen på oversiden av et gripteipa skateboard. Kraftig - ja. Sammensatt, nyansert eller allsidig - tvert imot. Men så er stilisme også the name of the game når det gjelder Dum Dum Girls. Hvis du synes ”det høres kult ut” er den eneste gode begrunnelsen for å gjøre noe som helst innen popmusikk er du antakeligvis enige med folka bak denne skiva, og hvis du atpåtil synes at ”Martha and The Vandellas med skinnjakker, gitarer og anakronistisk dårlig opptaksutstyr” høres ut som om det kan høres kult ut, vel, her har du skiva di. Eventuelt hvis du synes at ”Distortion” av The Magnetic Fields er den kulest låtende skiva noensinne. Så var det kvaliteten på selve låtene, da. Man kan ikke forfalske feng, og i fengen leverer Dum Dum Girls ganske så solid, til å begynne med. ”Bhang Bhang, I’m A Burnout” er den gladeste feiringen av å kaste bort livet sitt (men ikke kjærligheten sin, vettu) på å ruse seg siden Afromans ”Because I Got High”, det hylende refrenget på ”Oh Mein M” sitter klistra i skallen og slowdancenummeret ”Rest Of Our Lives” kunne vært plukket rett fra ovennevnte Magnetic Fields-skive. Så mye respekt for sine gamle helter i Motown har bandet desverre dog at de har satt alle de beste låtene helt foran på skiva og alle de kjedelige bak. Problemet med denne graden av femtitallsautentisitet i dag blir jo da at det nå for tiden stort ikke er like aktuelt å bare la være å snu grammofonplata. La terningkastet gjenspeile at elskere av både krass lyd og naiv feng her kan meske seg med omtrent et kvarter skikkelig god pop.

001373

train

music

nb

p3

Andreas Øverland

Den falske prinsen

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/den-falske-prinsen

Den falske prinsen Bonnie "Prince" Billy & The Cairo Gang: The Wonder Show of The World Bonnie "Prince" Billys iscenesettelse er imponerende. Tidvis mer imponerende enn The Wonder Show Of The World. Den gale vitenskapsmannen og superskurken Doktor Sleepless, fra tegneserien av samme navn, bruker mye tid av radioprogrammet sitt på å raljere over tingens tilstand. I et minneverdig tilfelle bruker han fire-fem sider på å erklære at autentisitet i musikk i beste fall er flytende og i verste fall total fiksjon. En av de mange punktene han er inne på er hvordan han mener oppstandelsen da Dylan "went electric" is 1965 var absurd, fordi folk hisset seg opp over mangel på autentisitet fra en fiktiv person. Bob Dylan er en myte på lik linje med Supermann, erklærer Doktor Sleepless. Poenget hans er, blant annet, at man noen ganger må finne opp en ny, fiktiv, identitet; ikke for å holde ditt navn rent, men for å holde dine handlinger rene, uforurenset av denne kompliserte, klønete og patetiske entiteten ellers kjent som deg selv. Det er derfor superskurker har sånne tåpelige navn. Will Oldham har aldri lagt skjul på at Bonnie "Prince" Billy er fiktiv, og at hans funksjon er nøyaktig den beskrevet over. Oldham er langt ifra unik i så måte, men en av skjeldenhetene i Bonnie "Prince" Billys tilfelle er at det funker; Den åpenlyste falskheten gjør faktisk musikken renere, på en måte som er vanskelig å forklare. Will Oldham er etter alt å dømme en særing, en surpomp og mildt ufordragelig pretensiøs, men Bonnie "Prince" Billy? Han er ren som snø. Han gir ikke intervjuer. Han spiller ikke i Kanye West-videoer. Han synger rolig, hjerteskjærende amerikansk folk, på plate og i konsert, og når han forlater studio eller scenen er det Will Oldham som lukker gitarkassa og går hjem. Så hva er nytt på denne skiva? Som vanlig når det gjelder Billy er det lite, men unektelig noe, som er forandret. En av forskjellene står klart å tydelig på omslaget, nemlig at The Cairo Gang (også et pseudonym, dette for gitarist/sanger Emmett Kelly) har en nesten like stor finger med i spillet som Billy selv. Det er ikke første gang de spiller sammen, men Billy låter bedre vokalt enn på lenge med Kellys mykere, lysere stemme nesten konstant i bakgrunnen. Lyden er fortsatt helt minimalistisk, nesten helt akkustisk og helt opptil mikrofonen, tilbake til det gamle etter fjorårets adskillig mer rocka skive Beware. Men så la aldri Billy skjul på at Beware var et bevisst og overlagt avvik. Nei, her er det gitar og stemme som gjelder, samt litt perkusjon. Et trommesett dukker opp, men med unntak av førstespor "Troublesome Houses" brukes det kun til kantslag og litt ride-cymbal. Tekstene er, som vanlig, givende greier om de store og små spørsmålene om kjærlighet og musikk, og fortsetter den ofte oversette amerikanske folktradisjonen i være uventet direkte når det kommer til seksuelle temaer. Er du fan av Bonnie "Prince" Billy vet du hva du får, og det er akkurat det du vil ha. Liker du ikke Bonnie "Prince" Billy kommer ikke denne skiva, ei heller noen skive mannen noensinne kommer til å lage, til å omvende deg. Er du nykommer og nyskjerrig er ikke The Wonder Show of The World det verste stedet å begynne, men ei heller det beste. Til det er høydepunktene for få. De er der, og de er høye - midtskivetrioen av "The Sounds Are Always Begging" (for en tittel!), "Go folks, Go" og "That Is What Our Love Is" er omtrent så fin musikk som musikk blir - men det fortsatt I See a Darkness eller Lie Down In The Light som kommer til å omvende skeptikeren.

001374

train

music

nb

p3

Marius Asp

Kaospilot med dugg på brillene

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/kaospilot-med-dugg-pa-brillene

Kaospilot med dugg på brillene Slash: Slash Slash, hvor ble det av deg i alt mylderet? Var det Saul Hudson som stod for selve sjelen i Guns N’ Roses? ”Bandets” (med kun Axl Rose igjen av originalbestningen koster jeg på meg gåseøyne) utgivelse av fjoråret kunne i det minste hinte om det – sjeldent før har så mange flinke gitarister bidratt med så lite hva nerve og tilstedværelse angår. Dette lappeteppet får meg imidlertid til å tvile. Slash og Chinese Democracy fremstår nemlig til syvende og sist som omtrent like mislykkede plater, om enn på grunnleggende forskjellige vis. Der Axl brukte 17 år på å gnukke sitt varslede mesterverk i fillebiter, har Slashs ordentlige debut som soloartist et distinkt preg av sammenraskede ideer, akutt stilforvirring og veike lederegenskaper. De mange gjestevokalistene beholder den kunstneriske styringen gjennom hele den lange timen det tar å runde albumet, med unntak av startskuddet ”Ghosts”, sunget av Ian Astbury (The Cult). Den lunter riktignok av gårde som et dvaskt ekko av den vidunderlig sleske LA-rocken Guns N’ Roses perfeksjonerte med Appetite For Destruction allerede i 1987, men oppleves like fullt som et av de sterkeste kortene i dette selskapet. Det samme må anføres om de to bidragene som bæres fram av Myles Kennedy, ”Back From Cali” og ”Starlight” – begge utspiller seg i et slags usannsynlig grenseland mellom punchy postgrønsj og rettroende sørstatsrock, en nisje Slash på sett og vis har brukt årene som lett uinteressert bakmann på å karve seg ut. Ellers? Ozzy, Lemmy og Iggy på autopilot. Fergie som Axl-imitator med klamt skritt, Chris Cornell og Adam Levine som mjuke alibier og enkelte grove overtramp mot den gode smak (”Nothing To Say”og ”I Hold On”, sunget av henholdsvis M. Shadows og Kid Rock). Kompetent, men tomt. ”Rocka”, men virkelig ikke spesielt rocka. De hadde det sikkert artig da de spilte det inn.

001375

train

music

nb

p3

Siri Narverud Moen

Byrne og Fatboy på bærtur

https://p3.no/musikk/kategori/anmeldelser/byrne-og-fatboy-pa-b%c3%a6rtur

Byrne og Fatboy på bærtur David Byrne & Fatboy Slim: Here Lies Love David Byrne går egne veier. Det skal han ha. Men denne gangen ble det ikke bare god musikk av det. I vår verden finnes fantastiske, ambisiøse, skjønnhetsdyrkende, ekstreme, oppofrende, korrupte, misforståtte, vellykkede, uredde, vakre, grusomme og/eller hardtarbeidende, vidt forskjellige mennesker. Kunstrock-pioner David Byrne er en av de spesielle, og nekter å la seg begrense av vanetenkning. Imelda Marcos er også en av dem, og hør på dette: Fillipinenes korrupte eks-presidentfrue er nå hovedpersonen i musikal skrevet av Byrne. Musikalen er skrevet ut i ei egen innbundet bok med historien om Imeldas vanskelige oppvekst, veien mot toppen - og fallet. Som om ikke dét er spesielt nok, har han hekta på breakbeat-helt Fatboy Slim på prosjektet, alt i et forsøk på å redde det døende musikkformatet albummet (!). Nevnte jeg at du også får spesialklipte filmer fra Fillipinenes samfunnsliv, samt et stjernelag av utvalgte stemmer (Tori Amos, Steve Earle, Florence Welch, Cyndi Lauper, med flere) på kjøpet? For et prosjekt! Byrne-Slim har tidligere klart å lage morsom dansepop sammen, vellykket i Fatboy Slims hoppende signaturlyd. Denne gang klarer dessverre F. Slim ikke utnytte den sterke sida av særpreget sitt - men klatter på uinteressant disco og datert, slapp rytme. Den prøver, den prøver, å få deg til å flytte føttene, men det blir mere sleping. Eksempler er åpningssporet - og ikke minst "Dancing Together" (hør utdrag her), sangen som skal beskrive Imeldas forkjærlighet for de vakre og intense jetsetterne, masete på et teppe av beats uten feste. Rike vokaler ødelegges, tidvis også av uengasjerende melodier, men først og fremst slapp produksjon. Men unntak finnes. Dobbeltplatas vakreste, "Order 1081", der sanger Natalie Merchant målbærer paradoksene i en fattig befolkning sterkt og sørgmodig. Sangen er konsentrert historie som vikler storpolitikk sammen med nære, personlige beretninger. Dette er jo ei lita historiebok også, og tekst og musikk setter sammen i gang tankevirksomhet: Hvorfor lar en fattig befolkning seg kue mens demokratiet faller sammen rundt dem og herrefolket rensker ut slum og uønskede motstandere? Hvor komplisert kan en herskerinnes forhold til et folk være, og fortsatt kalles kjærlighet og oppofrelse (og må hun dope seg for å holde ut)? Historielærer David Byrne forteller akkurat nok til å pirre nysgjerrigheten imellom sangene. Duetten på "Seven Years" er også dramatisk vakker og klinger av kjærlighet og politiske rivaler. Nok en sang med potensiale til å drive videre filosofisk fundering. Men så kommer den uinspirerende trommeloopen til Fatboy Slim igjen og bryter magien. Jeg er et mer opplyst menneske etter å ha opplevd konseptalbummet Here Lies Love - og jeg får innblikk i sinnet til en popkunstner hvis kreative irrganger er mektig spesielle. Men åh så synd det er; så mye viktigere dette gale påfunnet hadde vært, om jeg også hadde orket å sette på musikken om igjen. Dette fellesproduktet av flere års jobbing viser, i sin begrensning og sitt mangfold, styrken og svakheten til konseptalbummet som format. Kan vi dele ut medalje for forsøket? Eller, vi gjør det sånn her: en femmer for opplysningsarbeidet, men en toer for flere av låtene. Og en "skjerpings!" til Fatboy.