Datasets:

navjordj

/

SNL_summarization

like 3

https://snl.no/el-bass

2023-01-31

el-bass

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Musikkinstrumenter,Elektriske musikkinstrumenter

El-bass, også kalt elektrisk bass eller bassgitar, er et horisontalt spilt elektronisk forsterket strengeinstrument, som fra begynnelsen av 1960-årene, spesielt innen populærmusikk, i stor grad har avløst kontrabass i bandsammenheng. Instrumentet er formet som en elektrisk gitar, har vanligvis 4 strenger, men 5 og 6 strengers el-basser må nå regnes innenfor normalbegrepet. Tradisjonell stemming er E, A, D, G (H, c) og instrumentet spilles med fingre eller plekter.

Historikk El-bassen er et relativt nytt instrument, sammenlignet med andre instrumenter i tradisjonelle bandsammensetninger. Kontrabassen, det tradisjonelt brukte bassinstrumentet i populærmusikk i første halvdel av nittenhundretallet, fikk etter hvert problemer med å trenge gjennom et stadig mer komplisert lydbilde, og instrumentmakere som Gibson, Rickenbacker og Vivi-Tone gjorde flere forsøk på å lage elektriske basser. Felles for disse instrumentene var at de var bygd for å spille vertikalt som en kontrabass, de var båndløse, og ingen av forsøkene oppnådde kommersiell suksess.Da Leo Fender i 1951 lanserte sin Fender Precision Bass, bygd på designet til den allerede introduserte el-gitaren Fender Telecaster, fattet både kontrabassister og gitarister interesse for instrumentet. Kontrabassistene kunne nå høres gjennom lydnivået i en hvilken som helst bandsammenheng, samtidig som instrumentet var lettere å transportere, mens gitarister kunne ta på seg bassjobber med et instrument hvor teknikken var lett overførbar.Utover 50-tallet kom flere instrumentbyggere med sine versjoner av el-bassen, blant annet Gibson, Höfner, Kay, Danelectro og Rickenbacker, men det første designet til Leo Fender har stort sett holdt seg uendret til nå. Les mer i Store norske leksikon elektrisk gitar Litteratur Bacon, T. & Moorhouse, B. (1995). The Bass Book : An illustrated history of the bass guitar. London: Balafon Books, an imprint of Outline Press Ltd. Blasquiz, K. (1990). The Fender Bass. Milwaukee: Hal Leonard Corporation. Roberts, J. (2001). How the Fender bass changed the world. San Francisco: Backbeat Books.

https://snl.no/darts

2023-01-31

darts

Store norske leksikon,Sport og spill,Øvrige sporter,Øvrig konkurranseidrett

Darts er et innendørs presisjonsspill hvor man kaster piler mot en sirkelrund målskive delt i sektorer og ringer med forskjellig poengverdi. Kasteavstanden er 2,37 meter.

Utstyr Målskiven har diameter ca. 45 centimeter og henger med sentrum 1,73 meter over gulvet og 20-sektoren rett opp. Konkurranseskivene er laget av sammenpressede plantefibere (sisalhamp), som er omgitt av et stålbånd og limt fast på et bakstykke. Poengsektorene og ringene har vekslende farger og er adskilt med metalltråd festet utenpå skiven.Konkurransepiler har stålspiss og en kropp av enten messing, nikkel/tinn-legering eller nikkel/wolfram-legering. Skaftet er av plast og/eller aluminium og utbyttbart, det samme er styrefjærene av plast. Pilene er høyst 30,5 centimeter lange inkludert styrefjær. Vekten varierer (12–50 gram), men vanligvis brukes vel 20 gram tunge piler. Poengberegning Skivetreff utenfor den ytterste ringen gir ikke poeng, resten av skiven (diameter 34 centimeter) er poenggivende. Treff innenfor en sektor gir sektorverdien, som dobles ved treff i ytre ring og tredobles ved treff i indre ring. Ringene er 8 millimeter brede. Midt på skiven er det en liten sirkelring (bull's ring) hvor treff gir 25 poeng, i sentrum av denne en sirkel (bull's eye) hvor treff gir 50 poeng. Sirkelen har diameter 12,7 millimeter og fungerer også som et doblingsfelt for ringen rundt. Konkurranseformer Man konkurrerer i single, double eller for lag. I utgangspunktet har alle en bestemt poengsum, vanligvis 501. Spillerne kaster avvekslende tre og tre piler, og deres poengscore trekkes fortløpende fra åpningspoengene. Et leg vinnes av den som først får 0 poeng nøyaktig. Siste tellende kast må treffe i ytterste ring eller i bull's eye (dobbelt score). En kamp spilles vanligvis best av fem leg. En annen konkurranseform er 301, hvor både første og siste kast må gi dobbelt score. Som selskapsspill spilles darts også på mange andre måter. Historikk Tunge kastepiler (darts) ble brukt som forsvarsvåpen av bueskyttere på 1500-tallet, senere også som et treningsspill. Det kom til Amerika om bord i Mayflower i 1620. På slutten av 1800-tallet ble den nåværende skiven standardisert. Darts er et populært tidsfordriv på britiske puber og vertshus, og i mange andre land, bl.a. Norge.Darts drives også som organisert sport, og et internasjonalt forbund, World Darts Federation, ble stiftet i 1977. Det arrangerer VM annethvert år fra 1977 (kvinner fra 1983), både individuelt og for nasjonslag. EM er blitt arrangert annethvert år fra 1978. Det har vært arrangert profesjonelt VM fra 1978, men i darts er det i praksis ingen rene amatørspillere.I Norge ble den første klubben stiftet i Oslo i 1950. Norges Dartsforbund ble stiftet i 1956, nedlagt i 1965, men reorganisert i 1982. NM er arrangert fra 1956. En annen stor konkurranse er Norway Open fra 1991. Norske spillere har hevdet seg bra internasjonalt med blant annet VM-bronse for kvinner i 1993 og 1995. Les mer i Store norske leksikon spill - idrett Eksterne lenker Norges Dartsforbund Det internasjonale dartsforbundet

https://snl.no/d%C3%B8rslag_-_kj%C3%B8kkenredskap

2023-01-31

dørslag (kjøkkenredskap)

Store norske leksikon,Næringsmidler og husholdning,Mat,Kjøkkenredskaper

Dørslag er et kjøkkenredskap som brukes til å skylle mat, sile faste stoffer fra væsker eller sålde (sile) noe gjennom.

Dørslaget består vanligvis av et perforert, rundt kar med håndtak på siden. Det kan være laget av metall, ståltråd, plast, keramikk eller annet.Man bruker gjerne et dørslag for å skille kokevannet fra grønnsaker eller spagetti. Maten blir da samlet opp i dørslaget. Det kan også brukes hvis man ønsker å mose noe til en finere masse. Ved ysting kan man bruke et dørslag til å øse opp ostemassen. Les mer i Store norske leksikon sil

https://snl.no/Christian_Christie

2023-01-31

Christian Christie

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Arkitekter og arkitektur-institusjoner,Norske arkitekter og arkitektkontorer fra 1900 til i dag

Christian Christie var en norsk arkitekt. Han er best kjent for sitt arbeid med restaurering, og fikk ledelsen for Nidarosdomens restaurering i 1872. Foruten å fjerne senere tiders tilføyelser, til dels på en hardhendt måte, rakk han å få gjenreist oktogonen, langkoret, tverrskipet, nytt hovedtårn og de nedre deler av vestskipet. Christie laget også restaureringsplaner for flere andre middelalderske byggverk, blant annet Domkirken og Mariakirken i Bergen, samt for Håkonshallen som imidlertid ble gjenoppbygd på en annen måte etter ødeleggelsen i 1944.

Som arkitekt stod han for oppføringen av Stiftsarkivet i Trondheim i 1860-årene, og for monumentet på Haraldshaugen ved Haugesund (1872). Christie tegnet også en særpreget gruppe kirker i stavkirkeinspirert nygotikk på Vestlandet, blant annet Borgund nye kirke (1865–1868).Han var brorsønn av stortingspresident W. F. K. Christie. Bakgrunn Christie ble utdannet i Hannover i 1849 under C. W. Hase, og i Karlsruhe i 1854. Fra 1855 oppholdt han seg i Bergen og i Christiania fra 1858. Han var medlem av direksjonen i Fortidsminneforeningen i periodene 1858–1859 og 1864–1872. Han foretok flere oppmålingsreiser for foreningen i årene 1859–1965 og satte seg dermed inn i eldre norsk arkitektur. Nybygg Christie tegnet flere nybygg: For Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim tegnet han hovedbygning (1864–1866) og museum (1876–1878, vestre og midtre del; 1897–1898, østre del). Han tegnet også trekirker av panelt tømmer i Sogndal (1867), Årdal (1867), Borgund nye kirke 1865–1968, Holmedal (1868) og Hauge (1869). Også villa «Breidablikk» på Årstadvollen i Bergen (1872, revet i 1957) ble tegnet av Christie. Han tegnet sin egen bolig i Sverres gate 4b av rødt tegl i nygotikk. Restaurering Det er for restaureringsoppgaver Christie er best kjent. Han tegnet steilt tak over Rosenkrantztårnet i Bergen i 1870. Det var også han som leverte tegninger til Domkirken i Bergen på basis av Peter Andreas Blix’ undersøkelser. Han fjernet J. C. Ernsts interiør i Domkirken i Bergen og innførte nygotikk (1880–1883). Christie foresto innvendige arbeider i Mariakirken i Bergen og reparerte søndre tårn (1876). Samme år restaurerte han Voss kirke. Hans betydeligste verk var hans innsats som domkirkearkitekt for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider i årene 1872–1906, hvor hans systematiske fremgangsmåte vedrørende de eksisterende bygningslevningene var av stor betydning for hans restaurering av kirkens kor, tverrskip og skip. Christie restaurerte dessuten Kinsarvik kirke i Hardanger (1880), og utarbeidet tegninger (1878 og 1885) til restaurering av Håkonshallen etter undersøkelser av Peter Andreas Blix. Les mer i Store norske leksikon Christian Christie i Norsk biografisk leksikon Christian Christie i Norsk kunstnerleksikon Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider

https://snl.no/bruksrett

2023-01-31

bruksrett

Store norske leksikon,Jus,Formuerett,Fast eiendom

Bruksrett er en rett til begrenset rådighet over en annens eiendom. Et eksempel er husleie. Det er vanlig å skille mellom totale bruksrettigheter, som husleie, tomtefeste og forpaktning, og partielle bruksrettigheter som veirett, vannrett og hogstrett.

Totale bruksrettigheter Totale bruksrettigheter innebærer at man disponerer hele eiendommen eller tingen (for eksempel husleie, forpaktning, leie, tomtefeste, ideell sameiepart uten bruksdeling, eller lån av løsøre).Husleieretten er kanskje det beste eksemplet, der leieren disponerer husværet som sin egen privatsfære og bestemmer for eksempel hvilke bilder som skal henge på veggen og hvem hen ønsker å få på besøk. Husverten sitter på sin side med den rettslige rådigheten som eier eller forvalter av eiendommen, og leieren kan ikke nekte husverten adgang så lenge denne har en legitim og saklig grunn til «besøket». Dette kan for eksempel være å utføre nødvendig vedlikehold eller følge opp bygningens tilstand. Behovet for bolig er et grunnleggende behov, og det er derfor knyttet mange prosesuelle spilleregler til avvikling av både leieforhold, festeavtaler og forpaktningsavtaler.Historisk sett har også bønder gjerne bygslet eller leid jord fremfor å ha vært selveiende. Partielle bruksrettigheter Å ha en partiell bruksrett innebærer at man disponerer en begrenset del av eiendommen, for eksempel veirett, fiskerett eller rett til parkeringsplass eller båtopplag. Servituttene (av latin servitus å tjene) er den praktisk viktige gruppen av de partielle bruksrettigheter.Allerede i den greske antikken var var visse bruksrettigheter som for eksempel retten til å føre fram vann til sin eiendom, av stor betydning for landeierne. Reglene for slike irrigasjonsrettigheter finnes det eksempler på at var hugget inn i steinsidene på slike kanaler. Les mer i Store norske leksikon servitutt

https://snl.no/Californias_historie

2023-01-31

Californias historie

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Nord- og Mellom-Amerika,USAs historie

Californias historie er delstatens historie fra den europeiske oppdagelsen i 1542 og frem til i dag.

California var opprinnelig befolket av ulike stammer av amerikanske urfolk. Etter at europeerne kom på 1500- og 1600-tallet gjorde Spania krav på området som en spansk koloni. Fra 1821 var California en del av Mexico, men etter krigen mellom Mexico og USA i 1846–1848 ble California tatt opp i USA som 31. stat i 1850. Europeerne oppdager California Californias kyst ble oppdaget av portugiseren Juan Rodríguez Cabrillo i 1542. Først omkring midten av 1700-tallet tok spanierne California i besittelse, mens de hadde slått seg ned på Baja California, halvøya sør for California, i 1697. I alt 21 fransiskaner-misjoner ble anlagt mellom 1769 og 1823, langs ferdselsåren Camino Real, kongeveien, den første ved San Diego av fransiskaneren Junípero Serra i 1769.Urbefolkningen i California var delt i en mengde stammer, men kontakten med europeerne hadde redusert antallet deres fra 310 000 til 250 000. Etter at Mexico ble selvstendig i 1821, ble misjonsstasjonene sekularisert og store landområder ble stykket ut som storgods (ranchos). Fremmed innflytelse begynte å gjøre seg gjeldende, fra russere, briter og først og fremst amerikanere.I 1846 opprettet amerikanske pionerer Bear Flag Republic ved Monterey, som ble en kortvarig episode. USA erklærte krig mot Mexico i 1846, og ved fredsavtalen i Guadalupe Hidalgo ble California formelt avstått av Mexico i 1848. Medlem av De forente stater Først i 1850 ble styret organisert, og California ble medlem av unionen som 31. stat, som en fristat (uten slaveri) i American River nær dagens hovedstad Sacramento.Gull ble funnet 24. januar 1848, og «gull-rushet» førte til at den europeiske befolkningen økte fra 14 000 i 1848 til 380 000 i 1860, hvorav rundt 90 prosent var menn. Urbefolkningen var i mellomtiden blitt redusert til under 50 000. Under den amerikanske borgerkrigen sluttet California seg til nordstatene.På 1900-tallet opplevde California en sterk vekst, under depresjonen i 1930-årene godt hjulpet av innflytting av folk som hadde forlatt det tørkerammede Midt-Vesten, under andre verdenskrig av vestkystens store militære betydning. I årene 1941–1945 flyttet mer enn 1 million militære og arbeidere i krigsindustrien til California. Etterkrigstiden I 1960-årene ble delstaten USAs folkerikeste, og den har utviklet seg til å bli det fremste senter i USA både når det gjelder tekniske innovasjoner og fremveksten av nye livsstiler, kulturformer, religiøse og politiske bevegelser med mer. Lovlig og ulovlig innvandring fra Mexico har gitt delstaten et stort innslag av latinske innbyggere. I storbyene, for eksempel Los Angeles, er det også flyttet inn mange asiatiske innvandrere. Dette har ført til store etniske konflikter. Ved folketellingen i 2000 var for første gang de hvite engelsktalende i mindretall i delstaten; asiatene, afroamerikanerne og latinamerikanerne utgjorde mer enn halvdelen av befolkningen.California var sentral i «Reagan-revolusjonen», som flyttet landets politiske tyngdepunkt vestover. Med den økende betydning som stillehavsområdet har fått for USA økonomisk, er Californias plass blitt enda mer sentral. California sender to senatorer og 53 representanter til Kongressen.California rammes ofte av store skogbranner. En av de verste skogbranner i USAs historie herjet i november 2018.California er svært utsatt for jordskjelv. De største den senere tid skjedde i Los Angeles-området 1994 og 2019. Navn Navnet California er etter betegnelsen på en tenkt øy, et jordisk paradis, i García Ordóñez de Montalvos roman Las Sergas de Esplandián. Les mer i Store norske leksikon USA California USAs historie

https://snl.no/bindingsverk

2023-01-31

bindingsverk

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Byggeteknikk

Bindingsverk er en fellesbetegnelse på ulike typer veggkonstruksjoner eller tredimensjonale konstruksjonssystemer. Alle har rammeverk med likeverdige vertikale bærere, stendere (stenderverk), som ikke trenger hjelpebærere for veggkledningen. Stenderne er sammenbundet med sviller, raftstokk, spikerslag, losholter og skråbånd, i ulike utførelser, og kan også være utfylt med skunker mellom svillene. Sammenbindingen kalles også avbinding, derav navnet bindingsverk. Bindingsverk regnes vanligvis som en type trehuskonstruksjon, men i moderne byggeri, for eksempel kontor- og industribygg brukes det også bindingsverk av lette, perforerte stålprofiler.

Historisk utvikling Rester etter bindingsverkshus fra romertiden er funnet ved Goldberg nær Nördlingen, og i nærheten av Köln i 1856. I Norge finnes et tidlig tilfelle uten utmuring i Søgne gamle kirke fra ca. 1640.Den første kjente type bindingsverk i Norge var utmurt bindingsverk (fra 1500-tallet), hvor mellomrommene i stenderverket var utfylt med mur, vanligvis teglsteinsmur eller klinet leire. Fra middelalderen av ble bindingsverk den alminnelige byggeskikk over store deler av Mellom-Europa, ofte i kompliserte utgaver med sikte på den rent dekorative virkning, ikke bare konstruktivt. I Norge fikk det utmurte bindingsverk praktisk talt bare innpass i Oslo som en modifikasjon av Christian 4s krav om ildsikker bebyggelse, mens den for eksempel i Danmark og Tyskland preger mange av landets miljøer.Men denne veggkonstruksjonen ga dårlig varmeisolasjon. Utover landet ble det etter hvert vanlig med tosidig panelt bindingsverk, hvor mellomrommene i stenderverket sto som hulrom i veggkonstruksjonen og bidro til varmeisolasjonen. En variant var utfylling av mellomrommene mellom stenderne med stående veggplank; dette var en tidlig utgave av reisverk, som så ble utviklet som egen veggtype, og som bindingsverk i upresis dagligtale ofte forveksles med. I bygningsloven av 1924 ble tosidig panelt bindingsverk godkjent i sin alminnelighet; vanligvis utført med 4”x4” stendere med 1 m stenderavstand og 4 lag panel og 4 lag papp, 2 lag på hver side. Denne konstruksjonen erstattet etter hvert plankelaft og reisverk.En ny type bindingsverk, først kalt amerikansk bindingsverk eller balloon-frame, så lett bindingsverk, med 2”x4” stendere med 60 cm senteravstand, ble tillatt i Norge fra 1941, og er – i videreutviklet form med varmeisolasjon av mineralull – blitt den vanlige typen bindingsverk i dag. Denne veggtypen vant innpass i norsk byggevirksomhet etter at ingeniør Olav Selvaag i 1948 oppførte et prøvehus på Ekeberg i Oslo og senere gjennom utbyggingen av boligfeltene Bestum og Veitvet i Oslo. Ekeberghuset ble bygget som et provisorium, men står fortsatt i dag (2021) og må regnes som det første moderne trehuset i Norge. Les mer i Store norske leksikon middelalderen konstruksjon ramverk Litteratur Halvor Vreim: Søgne gamle kirke, Fortidsminneforeningens årbok 1958 ss. 15–32, Roar Hauglid: Norske stavkirker. Bygningshistorisk bakgrunn og utvikling, Oslo 1976, ss. 11, 23–24. Peder Nielsen: Vegger av bindingsverk, i: J. Holmgren, 0. Landmark, A. Vesterlid (red.): Husbygging, III, Oslo 1954, ss. 49–57, 64–74. i samme verks bind IV, Oslo 1956, står: A. Markestad: Bindingsverk av stål, ss. 91–93. Tore Drange, Hans Olaf Aanensen og Jon Brænne: Gamle trehus. Historikk, reparasjon og vedlikehold, Oslo 1992 ss. 120–25; Jon Bojer Godal, Steinar Moldal: Beresystem i eldre norske hus, Oslo 1994 ss. 47 ff., Lars Roede: Grindbygg og bindingsverk, i: Helge Schjelderup og Ola Storsletten (red.): Grindbygde hus i Vest-Norge, Oslo 1999 ss. 113– 21; Helge Schjelderup: Bindingsverk i sjøhus på Sørvestlandet, samme publikasjon ss. 122–25.

https://snl.no/avgud

2023-01-31

avgud

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religionsvitenskap

Avgud er en gammel og nedlatende betegnelse på såkalte «falske» og hedenske guder, som innenfor den monoteistiske jødisk-kristne tradisjonen ikke ble regnet som virkelige guder. Dette på tross av at de ble, eller blir, oppfattet som guddommelige av annerledestroende og tilbedt deretter.

Uttrykket avgud stammer fra gammel- og middelhøytysk og ble særlig brukt om de norrøne gudene. Uttrykket ble også brukt om gudestatuer og gudebilder som representerte disse gudene.Et slikt syn på andres guder stammer etter alt å dømme fra Den hebraiske bibel (Det gamle testamentet), der De ti bud, forbyr tilbedelsen av andre guder enn israelittenes gud, JHVH (Jahve), og i første Krønikebok kapittel 16, vers 26 kan vi lese at «Alle folkenes guder er ingenting verd».I overført betydning kan betegnelsen avgud også brukes om personer eller gjenstander som av tilhengerne eller brukerne blir tilbedt nærmest som guder, for eksempel idrettsstjerner, skuespillere og politiske eller religiøse ledere. Les mer i Store norske leksikon gud norrøn mytologi kristendom jødedom

https://snl.no/Sergej_Eisenstein

2023-01-31

Sergej Eisenstein

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Film og TV,Europeisk film og TV,Europeiske filmskapere

Sergej Eisenstein var en sovjetisk filmregissør og filmteoretiker. Han er sovjetfilmens ledende regissør.

Etter ingeniørhøyskole i hjembyen St. Petersburg og en periode i Den røde Armé fikk han innpass ved Proletkult-teateret i Moskva som scenograf. Han ble påvirket av teatermannen Mejerhold, leste om Kulesjovs teorier om filmmontasje, og lærte filmklipping i samarbeid med Esther Shub. Hans første helaftens film ble Streik (1925), hvor medlemmer av Proletkult-teateret agerte som streikende arbeidere og politi, og hvor han innledet et nært og varig samarbeid med den fremragende fotografen Edouard Tissé.Deretter fulgte mesterverket Panserkrysseren Potemkin (1925), som skildret en episode under revolusjonen i 1905, da mannskapet på et av tsarens orlogsfartøyer gjorde mytteri. Filmen inneholder blant annet den berømte massakren på trappene i Odessa som er blitt selve symbolet på Eisensteins montasjeteori.Oktober (1927) var et bestillingsverk til revolusjonens 10-årsjubileum. Den bygde på John Reeds bok Ten Days That Shook the World, og skildret blant annet i suggererende kontrastfylte sekvenser innmarsjen i Vinterpalasset. Generallinjen (1929) tok utgangspunkt i kollektiviseringen av jordbruket. Filmene ble imidlertid ikke publikumssuksesser, og Eisenstein måtte i tillegg stadig forsvare seg mot anklager om «formalisme».Eisenstein la 1929 ut på en lang utenlandsreise. I Hollywood ble hans prosjekter avslått, men forfatteren Upton Sinclair sa seg villig til å finansiere en dokumentarfilm, Que viva Mexico!, som Eisenstein og Tissé skulle ta opp under en reise i Mexico. Det kom til brudd med Sinclair, og Eisenstein måtte reise hjem uten å få filmen ferdig. Opptakene ble liggende igjen i USA, og noen «sovjetversjon» av filmen ble ikke sammenstilt før i 1979.Hans neste film ble det høystemte og patriotiske krigsdramaet Aleksandr Nevskij (1938), om middelalderhelten og hans seier over de tyske sverdridderne i 1242. Eisensteins regi, Tissés foto og Sergej Prokofjevs musikk ga filmen en storstilt operatisk form. Den var imidlertid bastant antitysk, og ble i stillhet tatt av plakaten da Stalin og Hitler inngikk sin pakt. Eisensteins siste arbeid ble den ekspressive Ivan den grusomme (1942–1946; to deler), som ble forbudt av myndighetene.Eisenstein var en intellektuell kunstner som inngående studerte en rekke forbilder: klassisk romankunst fra Dickens til Dreiser, russisk poesi, revolusjonær teaterteori hos Mejerhold og Brecht, japansk språk, diktning og billedkunst, Lenins ideer om kunstens anvendelse, samtidens store filmfortellere som D. W. Griffith og Fritz Lang. På dette grunnlag utviklet han en montasjeteori hvis hovedprinsipp var at ideene i en film kan formuleres som motsetninger satt opp mot hverandre i dynamiske, kontrastfylte sekvenser. Sammen med Eisensteins billedskapende evne ga dette filmene en slagkraft som førte til at de ble forbudt eller sterkt sensurert i en rekke land i 1920-årene.Sergej Eisenstein skrev blant annet bøkene Film Sense (1943) og Film Form (utgitt i 1951). Filmer År Tittel I hovedrollene 1925 Streik Maksim Strauch, Grigorij Aleksandrov, Mikhail Gomorov 1925 Panserkrysseren Potemkin Aleksandr Antonov, Vladimir Barskij, Grigorij Aleksandrov, Mikhail Gomorov 1927 Oktober Vasilij Nikandrov, Nikolaj Popov, Boris Livanov 1929 Generallinjen Marta Lapkina, Mikhail Ivanin, Vasja Buzenkov 1931 Que viva México! (ufullført) Dokumentarfilm 1938 Aleksandr Nevskij Nikolaj Tsjerkassov, Nikolaj Okhlopkov, Aleksandr Abrikosov, Dimitri Orlov 1942–44 Ivan den grusomme del 1 Nikolaj Tsjerkassov, Ludmila Tsjelikovskaja 1945–46 Ivan den grusomme del 2 Nikolaj Tsjerkassov, Ludmila Tsjelikovskaja Les mer i Store norske leksikon Film i Russland Litteratur Aumont, Jacques: Montage Eisenstein, 1987, isbn 0-253-20366-x, Finn boken Barna, Yon: Eisenstein, 1973, isbn 0-436-09703-6, Finn boken Bergan, Ronald: Eisenstein : a life in conflict, 1997, isbn 0-7515-2643-6, Finn boken Bordwell, David: The cinema of Eisenstein, 1993, isbn 0-674-13138-x, Finn boken Christie, Ian & Richard Taylor, red.: Eisenstein rediscovered, 1993, isbn 0-415-04950-4, Finn boken Eisenstein, S.M.: Selected works, ed. by Richard Taylor, 1988-, 4 b., Finn boken Goodwin, James: Eisenstein, cinema, and history, 1993, isbn 0-252-06269-8, Finn boken Leyda, Jay & Zina Voynow: Eisenstein at work, 1982, isbn 0-413-53470-7, Finn boken Niznij, Vladimir: Lessons with Eisenstein, 1979, isbn 0-306-80100-0, Finn boken

https://snl.no/Thomas_Hart_Benton

2023-01-31

Thomas Hart Benton

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Nord- og Mellom-Amerika,USAs historie

Thomas Hart Benton var en amerikansk politiker. Han var redaktør i St. Louis og senator fra Missouri i 1821–1850.

Benton tilhørte det demokratiske partiet og ble særlig kjent som forkjemper for lover som skulle skaffe nybyggerne billig jord. Han godtok slaveriet innen sørstatene, men motarbeidet dets videre utbredelse til de områder som ennå ikke var organisert som stater, og ble på grunn av dette standpunkt ikke gjenvalgt som senator i 1850. Les mer i Store norske leksikon USAs historie Presidenter i USA USAs politiske system oversikt over USAs historie

https://snl.no/biedermeier

2023-01-31

biedermeier

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Design,Møbler og interiørtyper

Biedermeier er en tysk og østerriksk betegnelse på den jevne, borgerlige, sene empirestilen som fantes fra cirka 1820 til 1860.

Stil Stilbetegnelsen biedermeier er stort sett bare knyttet til møbel- og interiørkunst og markerer et skille fra empiren for øvrig. Mens empiren benyttet messing og intarsia, ble denne formen for dekor ikke benyttet i biedermeierstilen.En reaksjon mot empiren og en streben mot enkelhet forbød messing, samtidig som trangen til større plastisitet i overensstemmelse med den alminnelige stilutvikling mot nyrokokko og nybarokk førte med seg at dekoren ble skåret ut i selve treet, ikke i flere lag med finer som i intarsia. Typiske former Rent generelt førte stilen med seg en avmykning av empirens former, sofaens lener svinger seg i store S-kurvaturer, og stolens ryggbrett og bakstolper mykes av på lignende måte. Møbelplanene er ikke lenger rette, men bølger lett svulmende i to og tre plan og peker frem mot den av historismens stiler som biedermeier lå nærmest opp til og delvis gled over i, nemlig nyrokokkoen. Som denne stilen har biedermeierstoler S-formede bakstolper og senere ofte ballongrygg, og salongbordet er ovalt. Biedermeier i interiørkunsten Med hensyn til romoppfatningen tilførte biedermeier et av de viktigste bidragene til 1800-tallets stilutvikling: i kraft av reaksjonen mot empiren ble stolene flyttet bort fra veggen og lett skråstilt, eller de ble gruppert mer intimt rundt et ovalt bord.Både ved sin asymmetri og ved sin søken mot det intime representerer biedermeier en romantiske retning slik den kan komme til uttrykk i møbel- og interiørkunst.I Frankrike svarer stilen til borgerkongen Ludvig Filips regjeringstid, der det også fant sted en forenkling av Napoleon-stilen. I England svarer den til sen regency og ungviktorianisme, mens den norske biedermeier falt noe senere, cirka 1830–1850. Etymologien Navnet biedermeier, egentlig Biedermaier, er en sammentrekning av Biedermann og Bummelmaier, som var navnene på to tyske besteborgere som forfatteren Viktor von Scheffel lanserte i tidsskriftet Fliegende Blätter i 1848. Etter dikteren Ludwig Eichrodts dikt «Biedermaiers Liederlust» fra 1850 i Fliegende Blätter ble ordet vanlig, men hadde opprinnelig, som så mange stilbetegnelser, en nedsettende betydning. Les mer i Store norske leksikon empirestilen interiørkunst nyrokokkoen Litteratur Broby-Johansen, R. Konstordbok : 6 000 konsttermer från A till Ö. B. Wahlströms. Stockholm/ Borås, 2000. Lucie-Smith, Edward. Illustrert kunstordbok. NKS-Forlaget. London/Oslo, 1984.

https://snl.no/andejakt

2023-01-31

andejakt

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Landbruk,Utmarksnæring,Jakt og fangst,Småviltjakt

Andejakt er jakt på arter av andefugler. I Norge jaktes det på 14 arter av ender og gjess. Årlig skytes rundt 50 000 fugler i andejakten i Norge, hvorav stokkand utgjør omtrent halvparten.

Jaktbare arter Det er ti jaktbare arter av ender i Norge. Ærfugl, havelle, laksand, siland og svartand kan betraktes som «saltvannsender». Noen hekker i innlandet, men skytes likevel stort sett ved kysten. Toppand, krikkand, brunnakke, kvinand og stokkand jaktes i innlandet. De ulike jaktbare artene krever noe ulike jaktmetoder etter hvor man finner den enkelte arten. Se artikkelen gåsejakt for jakt på gåseartene. Jaktform Andejakt foregår enten som lurejakt, hvor en eller flere jegere forsøker å komme på skuddhold eller drive endene til hverandre, som sivjakt med hund som driver endene ut fra skjulestedet og så apporterer, eller som trekkjakt i skumringen når endene i flokk søker beite på åkrene. Lokkeand brukes også. Posteringsjakt ved hvile- og beiteplasser kan gi spennende jakt. Grasendene foretrekker stille vann-partier. Ideelle poster er lesiden av odder, viker innenfor sivbeltet og grunne viker med mye vegetasjon. Endene er mer på farten i regnvær og vind enn på stille dager.Innenfor en avstand på 2 km fra land kan man bare bruke kano, ro- eller seilbåt under jakten. Det må brukes nokså grove hagl, da viltet er hardskutt. I Norge skytes mange ender tilfeldig under jakt på andre arter, og andejakt viker gjerne for den mer populære jakten på hønsefugl i midten av september.Hagle er det vanligste våpenet, men småkalibret rifle er utmerket til bruk på sittende fugl i beite- og hvileområder. Jakt med lokkeender (bulvaner) er et gammelt og velprøvd hjelpemiddel. Man får kjøpt ender av plast, og de fleste forestiller stokkender. De er gjennomgående dårlig malt, men profilen er viktigere enn fargen. Halsen må ikke være strukket, hodet og nebbet skal hvile mot brystet for å gi inntrykk av ro. Kunnskap om trekk gjør det lettere å plassere ut endene riktig. Endene må plasseres slik at de ses godt, og det holder gjerne med 5–8 ender. Lokkeendene kan gjerne kombineres med bruk av andelokk. Åkerjakt på jordbruksland kan gi gode resultater. Kornåkrer etter tresking er utmerket til andejakt, spesielt på stokkand. Det er spillkornet, spesielt på hvete- og havreåkrer, som er attraktivt. Det er også mulig å legge ut ekstra korn.Åkerjakt er et fint alternativ for den som ikke har apporterende hund. Det skal mye til for at en skadeskutt and klarer å stikke seg vekk på stubbmark. Det åpne terrenget kan gjøre det vanskelig for jegeren å skjule seg. Løsningen er å bygge et diskré skjul eller utnytte grøfter og vegetasjonen i kanten av åkrene. Dersom området er stort, kan man bygge flere skjul. Det er mulig å fôre inn ender til små og større vann. Maten kan bestå av oppbløtt brød slik at det synker, og poteter. Maten legges på en plate som monteres cirka 30 cm under vannflaten. Man kan montere platen ved å slå fire påler ned i bunnen og bolte fast platen i ønsket dybde. Vannet må være stillestående, hvis ikke, vil maten flyte vekk. Jattid Jakttidene varierer fra art til art, men foregår i tidsrommet 10. august til 23. desember. Les mer i Store norske leksikon jakt småvilt Eksterne lenker Miljødirektoratet: Jakttider for andejakt

https://snl.no/Edm%C3%A9_Bouchardon

2023-01-31

Edmé Bouchardon

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunsthistorie,Skulptur og mosaikk i nyere tid

Edmé Bouchardon var en fransk billedhugger. Hovedverket hans er fontenen i Rue de Grenelle i Paris (1739–1745).

Bouchardon studerte i Roma i årene 1723–1732. En rytterstatue av Ludvig 15 (1748–1763), som ble stilt opp på den nåværende Place de la Concorde, ble ødelagt under Den franske revolusjon i 1792. I hans siste arbeider merker man nyklassisistisk innflytelse. Bouchardon var professor ved kunstakademiet i Paris til sin død.Han var bror av Jacques-Philippe Bouchardon. Les mer i Store norske leksikon Kunst i Frankrike

https://snl.no/Bayes-analyse

2023-01-31

Bayes-analyse

Store norske leksikon,Realfag,Matematikk,Sannsynlighet og statistikk,Statistikk

Bayes-analyse, oppkalt etter Thomas Bayes, statistisk betraktningsmåte for å analysere data beheftet med usikkerhet og variasjon, et sentralt begrep i statistisk analyse. Bayes-analysen består i å utlede sannsynlighetsfordelingen til ukjente størrelser i lys av data. Ifølge det Bayesianske synspunkt betraktes alle ukjente størrelser som man er interessert i å trekke slutninger om (basert på innsamlet materiale) som verdier av stokastiske variable; det vil si at usikkerheten omkring ukjente størrelser beskrives ved hjelp av en statistisk sannsynlighetsfordeling.

Anta for eksempel at helbredelseseffekten av en ny medisinsk behandling for en viss krefttype skal undersøkes. La ϑ være den ukjente andelen av pasienter som blir helbredet ved denne behandlingen. Datamaterialet er andelen a av n tilfeldig valgte pasienter som blir helbredet. Usikkerheten om ϑ beskrives ved en sannsynlighetsfordeling a priori; hvis det for eksempel er grunn til å tro at ϑ er rundt 0,7 ± 0,2 kan man bruke en fordeling med senter i 0,7 og konsentrert i intervallet 0,5–0,9. Etter at a er observert blir denne fordelingen oppdatert, ved det som kalles den betingede fordelingen til ϑ gitt data a (se sannsynlighetsregning).Bayes-analyse gir oss en oppskrift på hvordan statistisk analyse skal foretas. Det er imidlertid mange statistikere som er kritiske til denne oppskriften, hovedsakelig fordi det krever at man må angi en kjent fordeling for ukjente størrelser (se statistisk metodelære).

https://snl.no/auto-oksidasjon

2023-01-31

auto-oksidasjon

Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Kjemi

Auto-oksidasjon er kjemiske prosesser hvor det skjer en oksidasjon langsomt, men spontant. Prosessene kan katalyseres av andre stoffer som er til stede. Det gjelder blant annet oksidasjoner som foregår i celler hvor katalysatorene er enzymer.

Stoffer som ammoniakk, karbonmonoksid, hydrogenjodid, benzen og oksalsyre reagerer praktisk talt ikke med oksygen ved romtemperatur, men oksideres dersom en egnet katalysator er til stede.Noen andre eksempler på auto-oksidasjon er forråtnelsesprosesser, tørking av linolje, oksidativ aldring av plast, gummi og fiberstoffer, harskning av fett og olje, og selvantennelse av kull og mineralolje. Slike auto-oksidasjonsprosesser kan hemmes ved hjelp av antioksidanter. Les mer i Store norske leksikon oksidasjon

https://snl.no/Benno_Erdmann

2023-01-31

Benno Erdmann

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Filosofiens historie,Det 19. århundres filosofi

Benno Erdmann var en tysk filosof og professor ved flere universiteter, blant annet i Kiel, Breslau og Berlin.

Erdmann gjorde seg kjent som fremragende filosofihistoriker. Det var særlig Immanuel Kant som interesserte ham. Erdmann la vekt på å sette Kants filosofi inn i sin historiske sammenheng. Han skrev også om erkjennelsesteoretiske emner og forvarte påstanden om at logiske lover ikke behøver å være universelt gyldige selv om de er tankemessig nødvendige. Verker Abhandlungen zur Philosophie und ihrer Geschichte. Halle 1893. Historische Untersuchungen über Kants Prolegomena. Halle 1904. Kant’s Kriticismus in der ersten und in der zweiten Auflage der Kritik der reinen Vernunft. Leipzig 1878. Les mer i Store norske leksikon Immanuel Kant erkjennelsesteori Litteratur Wentscher, Else. Benno Erdmann als Historiker der Philosophie. I: Kant-Studien 26, nr. 1-2/1926: 139-150.

https://snl.no/anode

2023-01-31

anode

Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Elektrokjemi og metallurgi,Elektrokjemi

Anode er den elektroden i en elektrokjemisk celle der det skjer en oksidasjonsreaksjon. Anoden blir den positive elektroden i en elektrolysecelle, mens den blir den negative elektroden i en spontan elektrokjemisk celle i et batteri eller ved korrosjon. Den motsatte elektroden kalles katode.

For oppladbare batterier vil anoden være negativ under utladning og positiv under lading. Derfor er det mest hensiktsmessig å bruke positiv og negativ elektrode istedenfor anode og katode ved omtale av oppladbare batterier (sekundærbatterier).Betegnelsen anode ble først brukt av den britiske kjemikeren og fysikeren Michael Faraday (1791–1867).Betegnelsen anode brukes også om et gassutladningsrør eller et vakuum-elektronrør. Les mer i Store norske leksikon elektrokjemi katode elektrolyse red-oksreaksjon galvanisk korrosjon

https://snl.no/punktskrift

2023-01-31

punktskrift

Store norske leksikon,Samfunn,Inkludering og rettigheter,Funksjonshemning,Universell utforming og tilrettelegging,Litteratur, språk og alfabeter

Punktskrift er en skrift som består av opphøyde punkter som synshemmede kan lese ved å føle dem med fingertuppene.

Den første begynnelse til å lære blinde å lese ble gjort mot slutten av 1700-tallet av franskmannen Valentin Haüy. Han oppfant en relieffskrift med opphøyde latinske bokstaver som elevene kunne lese gjennom fingerfølelsen. En annen franskmann, Louis Braille, selv blind og lærer ved den første skolen for blinde, oppfant punktskriften.Punktskrift består av et system med 6 runde, opphøyde punkter som har 63 kombinasjonsmuligheter og kan leses med fingrene. Punktskriften ble lansert i 1825 og er blitt vanlig over hele verden, tilpasset de nasjonale alfabetene. Etter Brailles metode kan alle bokstaver, tall og notetegn uttrykkes ved en kombinasjon av de 6 punktene. Ved hjelp av en såkalt lesemaskin for papir, eller leselist for dataskjerm, er det mulig å overføre vanlig skrift til punktskrift. Pren Pren er et hjelpemiddel til skriving av punktskrift på papir. Den består av en liten syl med rund spiss. Pren brukes sammen med en skrivetavle som består av to metallplater som er hengslet sammen. Rammen kan åpnes, og arket holdes fast mellom de to platene når rammen lukkes igjen. Den øverste platen har huller med hakk som tilsvarer de seks punktene i hvert tegn, den nederste har tilsvarende runde fordypninger. Ved å bruke en pren preges ett og ett punkt fra baksiden av arket. På denne måten er det mulig å skrive fire til seks linjer om gangen, deretter kan rammen åpnes og flyttes nedover arket. Øvede brukere kan skrive rimelig raskt med pren og tavle. Les mer i Store norske leksikon synshemning funksjonshemning

https://snl.no/Tone_Danielsen

2023-01-31

Tone Danielsen

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Norske skuespillere

Tone Danielsen er en norsk skuespiller som fikk Amandaprisen i 1985 for tittelrollen i Fjernsynsteatrets Det gode mennesket i Sezuan av Bertolt Brecht. Hun er kjent som Blåmor i TV-seriene om Blåfjell.

Danielsen var ansatt ved Den Nationale Scene i 1970–1971, ved Hålogaland Teater i 1971–1975 og fra 1975 ved Nationaltheatret. Hun har gjort seg bemerket i et svært variert repertoar, blant annet med tittelrollen i Trafford Tanzi (Teatret på Torshov, 1985) og som Mor Åse og Solveig i John Bartons oppsetning av Peer Gynt til Ibsenfestivalen i 1990.Hun har hatt flere filmroller, blant annet i Belønningen (1980), Blackout (1986) og Upperdog (2009), og hun har spilt Blåmor i TV-seriene Jul i Blåfjell (1999) og Jul på Månetoppen (2005). Les mer i Store norske leksikon norsk teaterhistorie

https://snl.no/Aspa-slekten

2023-01-31

Aspa-slekten

Store norske leksikon,Historie,Historiske hjelpevitenskaper,Slektsforskning og genealogi,Norske slekter

Aspa-slekten er en fellesbetegnelse på flere norske slekter knyttet til gården Aspa i Tingvoll på Nordmøre. Slekten er først kjent fra slutten av 1300-tallet og døde sannsynligvis ut i mannslinjen på begynnelsen av 1500-tallet.

Slektens mest kjente menn er to erkebiskoper i Nidaros, Olav Trondsson og etterfølgeren Gaute Ivarsson, som tidligere ble antatt å være Olavs brorsønn. Olav ble valgt til erkebiskop av domkapitlet i 1450, men fikk pavens bekreftelse først i 1458 etter langvarig, bitter strid med tyskeren Marcellus, som var kongens kandidat. Olav døde under en reise til Roma.Slekten er godt belyst via et stort kildemateriale, og den har etterkommere blant en rekke storbondeslekter langs kysten av Møre og Fosen. Les mer i Store norske leksikon Norge i senmiddelalderen

https://snl.no/Pater_D._Damien

2023-01-31

Pater D. Damien

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Kristendom,Kristen misjonsvirksomhet

Pater Damien var en belgisk katolsk misjonær som ble kalt de spedalskes apostel. Damien tilhørte den katolske orden Jesu og Maria hellige hjerte. Han reiste i 1864 ut som misjonær til Hawaii. I 1873 ble han prest for de spedalske som var internert på øya Molokai. Han arbeidet som prest og lege for de spedalske. Etter 12 års arbeid fikk han selv spedalskhet (lepra) og døde 4 år senere.

Hans virke blant spedalske fikk anerkjennelse over hele verden. I India trakk Mahatma Gandhi ham fram som et eksempel for sine sosiale aktivisme og arbeid for å sikre hjelp til trengende. Humaniseringen av leprakolonien Damien var viktig for å skape en bedre organisering og humane leveforhold blant de spedalske. Han var også dyktig til å få hjelp til de spedalske i form av bedre tilgang på mat, bedre boligforhold og hygieniske forhold. De spedalske på Hawaii var isolert for å hindre at sykdommen skulle spre seg, og hadde før han kom i praksis blitt overlatt til seg selv under svært kummerlige forhold. Nasjonal helt i Belgia og Hawaii I 1936 ble Damiens lik, etter initiativ fra den belgiske kong Leopold III og den belgiske regjering, transportert til Belgia og gravlagt i fødebyen Leuven. Etter at han ble helgenforklart ble hans høyre hånd ført tilbake til Hawaii og gravlagt i hans opprinnelige grav på Molokai. Hans dødsdag, 15. april, er en offentlig fridag i Hawaii og han er skytshelgen for den katolske kirke på Hawaii.Både i Hawaii og i fødelandet har det blitt laget egne Damien-museer. I 2005 ble han utnevnt som alle tiders største belgier av en belgisk radiokanal, og det finnes statuer av ham i flere kirker og katedraler. Det er skrevet en rekke bøker og laget flere filmer og program på TV og radio om hans arbeid. Helgenforklaring Damien ble utnevnt som helgen av den romersk-katolske kirke av pave Benedict XVI den 11. oktober 2009. Både i den anglikanske kirke og i andre kirkesamfunn sees han på som en åndelig inspirator for arbeidet med spedalske og utstøtte. En rekke kirker, hjelpeorganisasjoner, stiftelser, klinikker og skoler flere steder i verden har fått hans navn. Da Damien ble helgeforklart sa den amerikanske presidenten Barack Obama at han var et eksempel for alle i kampen mot sykdom og trakk sammenligningen med de som var rammet av HIV/AIDS og tidligere tiders spedalske. Kritikken av Damien Fra protestantisk hold og fra nasjonalister på Hawaii har det vært reist kritikk mot Damien. Kritikken har gått på at han forhindret bruken av prester rekruttert fra lokalbefolkningen, og at han bekjempet politisk og religiøst opposisjonelle til dels med brutale virkemidler. Noen protestanter så ham også som et dårlig eksempel ved sin livsførsel og mente at han selv ble spedalsk fordi han ikke utviste tilstrekkelig hygiene. Ettermæle Bildet av Damien er i vår tid mer blandet enn tidligere, men det gjenstår at han har blitt stående som en viktig inspirator for arbeidet med utstøtte. Damien har fått stor betydning internasjonalt innen den katolske kirke, andre trossamfunn og som inspirator på tvers av politiske, religiøse og nasjonale skiller. Les mer i Store norske leksikon kristen misjonsvirksomhet misjon lepra Eksterne lenker Damien Museum (Belgia) Hawaii Damien Memorial School Helgner i den Katolske kirke Kalaupapa National Historical Park Hawaii Litteratur Daws, Gavan (1984). Holy Man: Father Damien of Molokai. Honolulo: University of Hawaii Press Eynikel, Hilde (1999). Molokai: the Story of Father Damien. Staten Island: Alba House Stewart, Richard (2000). Leper Priest of Moloka’i. Honolulo: University of Hawaii Press

https://snl.no/Bengt_Calmeyer

2023-01-31

Bengt Calmeyer

Store norske leksikon,Samfunn,Medier,Aviser,Avisredaktører

Bengt Calmeyer er en norsk journalist og redaktør. var i hele sin pressekarriere fra 1959 ansatt i Arbeiderbladet (senere Dagsavisen). Han var blant annet London-korrespondent fra 1965 til 1970 og kulturredaktør fra 1979 til 1986. Calmeyer har et variert forfatterskap bak seg.

Bengt Calmeyer er bror av Joachim Calmeyer. Utgivelser Åpen grav, 1967 De hemmelige døde, 1968 Aftenposten (sammen med K.O. Mathisen), 1975 NRK – myter og virkelighet, 1977 Forsinket oppgjør: arbeiderbevegelsen og den politiske overvåking, 1993 Hundreårsromanen. Mennesker, 1997 Hundreårsromanen. Vitner, 1999 Hundreårsromanen. Spor, 2000 Svensk-ongan (Svea Andersen, medforfatter), 1999 Skomakeren fra Sachsenhausen, 2015 Les mer i Store norske leksikon Massemedier i Norge

https://snl.no/Just_Bing

2023-01-31

Just Bing

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteraturvitenskap,Litteraturforskere og kritikere

Just Bing var en norsk litteraturhistoriker. Han fikk tittelen dr.philos. i 1894 med en avhandling om Novalis, Mellom 1896 og 1901 var han universitetsstipendiat i litteraturhistorie og fra 1903 til 33 var han statsarkivar i Bergen.

Han arbeidet for å gjøre arkivet i Bergen til sentrum for Vestlandets lokalhistoriske forskning, og stiftet Vestlandske historielag i 1916. I tillegg til doktoravhandlingen publiserte Bing blant annet: Tider og idealer (1896), en rekke studier over fransk litteratur og malerkunst Norske digte og digtere (1898) Norsk litteraturhistorie (1904) Europas litteraturhistorie i det 19. årh. (1906) Henrik Ibsen (1909) Ludvig Holberg (1917) Henrik Ibsens Brand; en kritisk studie (1919) Sigrid Undset (1924) I perioden 1928–1934 kom Verdens litteraturhistorie i tre bind. Bing var også interessert i historiske og mytologiske spørsmål, særlig tolking av helleristninger. Dette skrev han en rekke avhandlinger om, og i 1937 publiserte han Fra trolldom til gudetro; studier over nordiske helleristninger fra bronsealderen. Les mer i Store norske leksikon Norges litteraturhistorie Just Bing i Norsk biografisk leksikon

https://snl.no/bissel

2023-01-31

bissel

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Umotorisert transport,Ridning

Bissel er en del av utstyret som brukes for å styre en hest. Ordet bissel kan brukes synonymt med hodelag, det vil si remmene som festes om hestens hode og det tilhørende munnbittet av jern som tømmene er festet til. Bissel kan imidlertid også betegne munnbittet alene.

Bruken av bisselet Bisselet gjør det mulig å styre hesten under kjøring eller ridning. Under vanlig kjøring brukes munnbitt med ledd på midten og ring i hver ende. Til ridning blir det brukt trinse med store ringer eller stang og trinse. Bisselet kan også være utformet på en måte som gir god kontroll på hesten eller tvinger den til en ønsket holdning med hodet. Les mer i Store norske leksikon hest hestekjøretøy hodelag munnbitt ridning seletøy

https://snl.no/Betel_-_helligdom_og_by

2023-01-31

Betel (helligdom og by)

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Midtøsten,Midtøstens gamle kulturer

Betel var en oldtidsby i Det gamle Israel som er omtalt i Det gamle testamentet og Tanakh. Stedet er trolig identisk med det nåværende Tell Beitin, rundt 15 km nord for Jerusalem. Betel knyttes blant annet til stamfedrene (patriarkene) Abraham og Jakob.

Byens hebraiske navn var Beit El (Guds hus) og den skal lenge ha vært et viktig religiøst sentrum. Ifølge bibeltekstene var det her kong Jeroboam 1 satte opp den ene av de to gullkalvene han mente skulle representere israelittenes gud (1. Kongebok 12, 29–33). Den andre gullkalven sto i oldtidsbyen Dan. Det var også i Betel at profeten Amos prekte mot Jeroboam og truet med at byens innbyggere skulle føres bort som fanger (Amos' bok, 7, 10–17). Under kong Joshias reformer (rundt 622 fvt.) ble tempelet i Betel ødelagt og all offisiell kult flyttet til tempelet i Jerusalem. Betel fikk aldri sin religiøse betydning tilbake (2. Kongebok 23,15).Betel nevnes i forbindelse med makkabeeroppstanden (167–164 fvt.) og nevnes også av den jødiske historieskriveren Josefus Flavius. Byen nådde sin største utstrekning i bysantinsk tid. Les mer i Store norske leksikon Tanakh Det gamle testamentet Dan – oldtidsby

https://snl.no/cassegrain-antenne

2023-01-31

cassegrain-antenne

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Elektronikk,Elektronikk,Antenner

Cassegrain-antenne er en en variant av den vanlige parabolantennen med cassegrainsystem-konstruksjon. Den består av to reflektorer, én parabolsk formet hovedreflektor og en hyperbolsk formet subreflektor.

En innfallende stråle treffer først hovedreflektoren som reflekterer strålen mot sitt brennpunkt. Før strålen når dette brennpunktet, treffer den imidlertid subreflektoren, som sender strålen mot et annet brennpunkt. Det nye brennpunktet ligger nær midtpunktet på hovedreflektoren. Der plasseres matehornet som plukker opp energien.Fordelene med en cassegrain-antenne fremfor en vanlig parabolantenne er at mottagerutstyret kan plasseres rett bak antennen, støyegenskapene er bedre og den har høyere virkningsgrad. Ulempen er at den krever større nøyaktighet ved fremstilling. Les mer i Store norske leksikon antenne parabolantenne

https://snl.no/Arnold_Bax

2023-01-31

Arnold Bax

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Den klassiske musikkens historie,Klassisk musikk 1900–1950,Internasjonale klassiske komponister og verker 1900–1950

Arnold Bax var en britisk komponist som regnes som en av de betydeligste britiske komponister på 1900-tallet. Han var en stor symfoniker og fremragende komponist av symfoniske dikt.

Bax viste tidlig markante kunstneriske anlegg, men var usikker på hva han skulle velge: å bli forfatter eller komponist. Han skrev til å begynne med dikt og skuespill under pseudonymet Dermot O’Byrne. Han valgte imidlertid etter råd fra Frederick Bridge, førsteorganisten i Westminster Abbey, å gå inn for musikken. I 1900 begynte han ved Royal Academy of Music med studier i komposisjon for Frederick Corder og i klaver for Tobias Matthay. Hans genialitet viste seg tidlig i studiene. En briljant klaverteknikk gjorde at han kunne spille hvilket som helst partitur fra bladet. Hans komposisjonsteknikk var minst like fremragende – han behersket forskjellige komposisjonsteknikker med intuitiv sikkerhet. Etter fem år, i 1905, forlot han Royal Academy of Music.Mange verk så dagens lys etter avsluttet studium, men påvirkningen fra Richard Strauss og senromantikerne var tydelig, en påvirkning som strengt tatt gikk på tvers av Bax’s musikalske natur. Besøk i Irland og Russland ga ham impulser som ledet ham bort fra den tyskdominerte stilen. Av de mange verk han skapte mellom 1905 og 1914 trakk han derfor tilbake mange av dem. Et markant vendepunkt i Bax’s liv fant sted i årene 1914 til 1918, først og fremst på grunn av det irske påskeopprøret samt at hans ekteskap gikk i oppløsning. Bax’s første betydelige verk i forbindelse med vendepunktet i hans liv, er klaverkvintetten fra 1914. Hendelsene i perioden 1914–1918 resulterte ikke bare i ett, men i en rekke store verk av symfonisk natur. Helt sentralt i hans produksjon står hans syv symfonier. Bax ble adlet i 1937. Han døde plutselig i Cork og er begravet der. Stiltrekk Som nevnt var hans tidligste komposisjoner påvirket av Richard Strauss og senromantikerne, men Bax frigjorde seg fra dette og nærmet seg Béla Bartóks stil samtidig som nok en del senromantiske uttrykk fremdeles kunne spores i hans musikk. Hans musikk regnes som komplisert og vanskelig å fremføre fordi han utnytter den moderne instrumentasjonen til det ytterste. Som nevnt inntar hans syv symfonier en fremtredende plass i hans produksjon, og formelt kom han til å fortsette tradisjonen fra Beethoven og Brahms: sonatesatsformen med spenningen mellom tonearter og temaer er en viktig grunn i Bax’s musikalske uttrykk og stil.Parallelt med symfoniene finner vi hans symfoniske dikt som ikke er like spenningsfylte som symfoniene, men langt mer maleriske og billedskapende. Kammermusikkverkene er mange, men anses ujevne. Ut over dette finner vi flere virtuose solo-klaververk i tillegg til et stort antall sanger og en rekke ypperlige korverk. Verker i utvalg 1921–1922 1925 1929 1930–1931 1933 1937 1939 In the Faery Hills (1909), Christmas Eve in the Mountains (1912) Spring Fire (1913) The Garden of Fand (1916) November Woods (1917) Tintagel (1917) Ouverture, Elegy and Rondo (1926) Two Northern Ballads (1927, 1934) Winter Legends (1930) The Tale the Pine-trees Knew (1933). Konsert for cello og orkester (1933), Konsert for fiolin og orkester (1937–38), Symfoniske variasjoner for klaver og orkester (1917), Fantasi, for bratsj og orkester (1920). Tre strykekvartetter (1918, 1924, 1936), Klaverkvintett (1914) Obokvintett (1923) Strykekvintett (1923) Klaverkvintett (1923) Klavertrio (1945) Tre sonater for fiolin og klaver (1910–15, 1915, 1927) To sonater for cello og klaver (1923, 1945) Sonate for bratsj og klaver (1923) Sonate for klarinett og klaver (1945) Klavertrio i B-dur (1945). Fire klaversonater (1910, 1919, 1930, 1932) Sonate for to klaver (1929). Bax utgav også en selvbiografi: Farewell, My Youth (1943). Les mer i Store norske leksikon musikk i Storbritannia og Nord-Irland kor

https://snl.no/Hans_Christian_Br%C3%A6in

2023-01-31

Hans Christian Bræin

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Norske klassiske instrumentalister

Hans Christian Bræin er en norsk klarinettist, kammermusiker og professor ved Norges musikkhøgskole. Han anses for å være en av landets fremste klarinettister.

Bræin er en ettertraktet pedagog og har hatt stor betydning for utdanning av klarinettister i Norge og andre land. Utdanning og karriere Bræin startet sin musikalske karriere i Peik skolekorps ved Majorstua skole. I tenårene studerte han med Monica Riefling Lund i Oslo, deretter med Tage Scharff og Bendt Neuchs Sørensen ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium i København.I 1974 ble han ansatt som alternerende soloklarinettist i Oslo-filharmonien. I 1980 flyttet han til Danmark, hvor han ble ansatt som soloklarinettist i Esbjerg Ensemble. Fra 1990 og frem til 2013 var han vært ansatt ved Norges musikkhøgskole som lærer i klarinett og kammermusikk, først som førsteamanuensis og senere som professor. Fra 1993 til 1995 var han igjen alternerende soloklarinettist i Oslo-filharmonien. Bræin har vært fast medlem i Oslo Sinfonietta siden 1990. Han har også spilt i Oslo-Filharmoniens Blåsesolister og Cikada. Bræin har i en årrekke vært soloklarinettist i Det Norske Kammerorkester. Han har vært solist med alle de norske profesjonelle symfoniorkestrene og deltatt på en rekke festivaler. Innspillinger I samarbeid med mange musikere samt nasjonale og internasjonale orkestre, har han gitt ut en rekke plater. Bræins kritikerroste innspilling av Johannes Brahms' samtlige verk for klarinett har blitt en referanseplate. Familie Han er sønn av Edvard Fliflet Bræin og sønnesønn av Edvard Bræin. Les mer i Store norske leksikon klarinett klassisk musikk musikk i Norge

https://snl.no/Hans_Rasmus_Astrup

2023-01-31

Hans Rasmus Astrup

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Kunstinstitusjoner,Kunstsamlere, kuratorer og museumsledere

Hans Rasmus Astrup var en norsk skipsmegler og kunstsamler. Han ble utdannet som jurist og er sønn av skipsreder Nils Ebbesøn Astrup. Ved farens død i 1972 overtok Hans Rasmus Astrup, som fjerde generasjon, ledelsen av skipsmeglerfirmaet Fearnley & Egers Befragtningsforretning AS, fra 1980 Fearnleys AS. Senere ble det opprettet et holdingselskap, nå kjent som Astrup Fearnley, der Astrup er eneeier og styreformann, og hvor alle firmaets forretningsvirksomheter er inkorporert som heleide datterselskaper.

For et større publikum er Hans Rasmus Astrup mest kjent for å ha opprettet Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst i Oslo, grunnlagt i 1989, åpnet i 1993. Det var i midten av 1980-årene, i forbindelse med byggingen av et nytt, stort kontorbygg ved Grev Wedels plass i Oslo, at ideen om å opprette et museum for moderne kunst med utgangspunkt i hans store kunstsamling vokste fram. Fra 2012 er museet plassert på Tjuvholmen. Som styreformann for museet gjorde Hans Rasmus Astrup det til et vitalt senter for moderne kunst i hovedstaden. Les mer i Store norske leksikon Hans Rasmus Astrup i Norsk biografisk leksikon Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst

https://snl.no/amoritter

2023-01-31

amoritter

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Asia,Mesopotamia

Amoritter var et semittisk-talende folk i det gamle Midtøsten. Betegnelsen amoritter stammer fra Det gamle testamentet og Tanakh. Den akkadiske betegnelsen er amurrum (sumerisk mar.tu), og denne brukes på babylonske og assyrisske inskripsjoner. I babylonske innskrifter kalles hele Syria/Palestina for «amorittenes land».

Historie Man går ut fra at de tidlige amorittene levde som småfenomader eller halvnomader i det nordøstlige Syria allerede i siste delen av steinalderen, som i Midtøsten var fra cirka 4000 til cirka 3300 fvt. Første gang amorittene nevnes i skriftlige kilder er i forbindelse med den akkadiske kongen Naram Sins (cirka 2254–2218 fvt.) kamp mot halvnomadiske stammer som forsøkte å trenge inn i Mesopotamia. De innvandrende amorittene skal ha deltatt i lokale stridigheter, og etter hvert fått feste i flere byer, som Ebla, Karkemish og Aleppo. Det viktigste vitnesbyrdet om amorittenes store makt og innflytelse er høykulturen i Mari. De amorittiske byene hadde murer, palasser og templer. Økonomien var en blandingsøkonomi med høyproduktive jordbrukslandsbyer kombinert med husdyrhold. Amorittene hadde også handelsforbindelser med mange land i området. Under de akkadiske kongene (cirka 2390–2200 fvt.) i Mesopotamia ble mange av byene i Syria ødelagt, men mange amoritter hadde allerede bosatt seg i sentrale deler av Mesopotamia. Her grunnla de flere nye kongedynastier. Etter hvert tok amorittiske konger makten i Babylon. Den mest kjente er kong Hammurabi. Den gammelbabylonske perioden mellom cirka 2000–1550 fvt. kalles derfor ofte amorittisk tid. I løpet av senbronsealderen (cirka 1400–1200 fvt.) gikk den opprinnelige amorittiske befolkningen helt opp i lokalbefolkningen i Mesopotamia, og det amorittiske språket, som var vest-semittisk, ble etter hvert erstattet med akkadisk. Amorittisk ble aldri et skriftspråk. I Syria kom amorittene under overherredømme av det hurrittiske Mitanni-riket på 1500-tallet fvt. Langs kysten, mellom Ugarit og Byblos, hadde de likevel en viss selvstendighet i et område kalt Amurru. Både hettittene og egypterne hadde overherredømme over Amurru i perioder. Amurru skal ha opphørt å eksistere som eget folk i forbindelse med de såkalte havfolkenes erobringer av store områder langs kystene av Syria og Kanaan på 1300–1100-tallet fvt. Enkelte forskere i vår tid mener at Bibelens jebusitter kan ha vært amoritter. Kultur Den religiøse og kulturelle innflytelsen fra amorittene er langt større enn tidligere antatt, blant annet kan de kjente vestsemittiske gudene Dagan (Dagon), Hadad (Adad) og Anat ha et amorittisk opphav. Vi har ingen tekster på amorittisk, men språket er belagt i et stort navnemateriale. Amoritter og israelitter Amorittene, deres bakgrunn og bosetningsmønster har også vært av stor interesse for bibelforskere. Bibeltekstene nevner amorittene mer enn 80 ganger og i mange sammenhenger. I første Mosebok (10,16) hevdes det for eksempel at amorittene var etterkommere av Kanaan, en av Kams sønner. I mange bibeltekster brukes også amoritter som en betegnelse på den kanaaneiske befolkningen generelt. De fremstilles gjennomgående som israelittenes fiender. Det gis et inntrykk av at amorittene var bosatte i fjellandet på begge sider av Dødehavet (5. Mosebok 1,7 og 3,8). Innenfor den retningen av bibelvitenskapen som mener at patriark-fortellingene handler om historiske personer og hendelser, har det vært vanlig å hevde at Abraham og hans familie kan nedstamme fra amorittene. Man har blant annet pekt på at flere israelittiske navn og skikker kan ha sitt opphav blant amorittene. Innenfor vår tids bibelforskning og arkeologi finnes flere ulike oppfatninger rundt israelittenes bakgrunn. De fleste anser ikke lenger fortellingene om israelittenes forfedre og formødre som historiske i ordets moderne betydning. Det samme gjelder fortellingene om utvandringen fra Egypt (eksodus) og erobringen av Kanaan under Josva. Les mer i Store norske leksikon bibelvitenskap Det gamle Israel Kanaan Det gamle Israel filistere havfolkene

https://snl.no/Anholt

2023-01-31

Anholt

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Danmarks geografi

Anholt er ei øy i Kattegat i Danmark med et areal på 22 kvadratkilometer og med 145 innbyggere i 2017. Høyeste punkter er Sønderbjerg, 48 meter over havet, og Nordbjerg, 39 meter over havet hvor det er utsikt til Djursland og Sverige i godt vær. Øya ligger forholdsvis avsides til, 45 kilometer nordøst for Djursland, 47 kilometer fra svenskekysten og 73 kilometer fra Sjælland.

Ørkenen dekker størstedelen av øya. Anholt er et av de viktigste yngle- og rasteområdene for sel i Kattegat; området Totten er lagt ut som reservat med helårlig adgangsforbud. Det meste av Anholt er fredet. Anholt fyr, beliggende på Totten, ble oppført i årene 1785–1788, er åpent for publikum og er utstyrt med en kikkert i retning reservatet. Øya har småflyplass med forbindelse til Roskilde Lufthavn. 15 kilometer sørvest for Anholt ligger Anholt Havmøllepark, Danmarks største vindmøllepark med 111 vindmøller på hver 3,5 MW, anlagt i 2012–2013. Les mer i Store norske leksikon Kattegat Danmarks geografi

https://snl.no/Christian_Thestrup_Egede

2023-01-31

Christian Thestrup Egede

Store norske leksikon,Geografi,Oppdagelsesreiser,Polare ekspedisjoner og oppdagere

Christian Thestrup Egede var dansk sjøoffiser og oppdagelsesreisende. Han var sønnesønn av Hans Egede, som var kjent som «Grønlands apostel».

I 1781−1783 tjenestegjorde Egede på tokter til de danske koloniene i tropiske områder før han ble deltaker på den danske marineoffiseren og kartografen Poul Løvenørns (Poul de Løwenørn, 1751−1826) ekspedisjon til Østgrønland i 1786. Hensikten var å finne den norrøne Austbygda. Han deltok på et nytt forsøk i 1787, men ekspedisjonen ble stanset av drivisen.Egede deltok i «Slaget på Reden» ved København 2. april 1801, mellom en britisk flateenhet under kommando av viseadmiral Horatio Nelson (1758−1805) og et dansk forsvar, og han ble utnevnt til kaptein samme år.Grønlandsreisene er beskrevet i hans Rejsebeskrivelse til Øster-Grønlands Opdagelse 1786–87, med Kort og Prospecter (1789). Les mer i Store norske leksikon Grønlands eldre historie Grønlands nyere historie

https://snl.no/datalager

2023-01-31

datalager

Store norske leksikon,Teknologi og industri,IT,Datateknologi,Datalager

Et datalager er en fysisk enhet for lagring av data. Datalager kan karakteriseres ut fra funksjon, funksjonelle egenskaper, teknologi og pris.

I noen sammenhenger skilles det mellom datalager og minne (arbeidslager/arbeidsminne), mens i andre sammenhenger omtales minne også som en form for datalager. Funksjon Cache (hurtigbuffer) og arbeidsminne er integrerte moduler i en datamaskin. Arbeidsminne og cache inneholder program og data som er direkte tilgjengelig for utførelse eller behandling.Ytre lager holder data som må overføres til arbeidsminne for behandling eller utførelse (program). Det mest kjente eksemplet på ytre lager er harddisk. Data som blir skrevet på ytre lager skal lagres stabilt over tid.Noen typer ytre lager kan koples til eller fra, typiske eksempler er minnepinne og ekstern disk. CD-stasjoner og båndstasjoner er fast monterte, men for både CD- og båndstasjoner kan selve lagringsmediet (CD, magnetbånd, båndkassett) settes inn eller tas ut. Demonterbare lagringsenheter brukes til å flytte data mellom systemer og til å oppbevare data over tid – ofte på et annet sted enn der datamaskinen står, av sikkerhetsmessige grunner (sikkerhetskopi). Funksjonelle egenskaper En helt grunnleggende egenskap er om lageret er adresserbart. Interne lager som cache og arbeidsminne må være adresserbare, datamaskinens aktive enheter (CPU, DMA, GPU) må kunne adressere et dataord – typisk to, fire eller åtte byte.Ytre lager finnes både som adresserbare og ikke-adresserbare teknologier. Adresseringsenheten på et ytre lager er gjerne mye større enn ett dataord; typisk 512, 1024, 2048 eller 4096 byte. Alle typer disklager og flashbaserte lager er adresserbare. Fordelen med et adresserbart medium er at en kan skrive eller lese data fra en bestemt adresse. En viktig egenskap er aksesstiden, den tid det tar å komme fram til den oppgitte startadressen. Aksesstid kan måles i nanosekunder for cache og arbeidsminne, mikro- og millisekunder for disk, millisekunder og sekunder for magnetbånd, og sekunder og minutter for disk og kassettbåndroboter.Det typisk ikke-adresserbare lager er magnetbånd. Bånd skrives forfra, og nye data kan legges til bakerst, det vil si etter siste skrevne data. Data finnes igjen ved å lese båndet forfra. Angir hvor hurtig et medium kan skrives eller leses når en er på rett plass, det vil si på startadressen. Lese- og skrivehastighet oppgis i XB/s, hvor X er K, M eller G for eksempel MB/s, megabyte per sekund. Skrivehastigheten kan være mindre enn lesehastigheten for en del medier. En må kunne stole på at lagrede data leses slik de ble skrevet. Alle lagertyper har derfor en mekanisme for å oppdage feil. En slik enkel mekanisme er paritet.Ett steg videre er feilkorrigerende koder. Avhengig av styrken på den feilkorrigerende koden kan den rette enkelt- eller dobbeltfeil. Feil som ikke kan korrigeres er fatale på den måten at skrevne data ikke er lesbare.Feilhyppighet (fatale feil) måles i MTBF – Mean Time Between Failure, midlere tid mellom hver feil. For magnetisk disk er typisk MTBF mellom 300 000 og 1 200 000 timer. Det forutsetter gunstige omgivelser: romtemperatur, ren luft, ikke rystelser eller høy fuktighet. Hvor lang tid det tar før en bør skrive data over til et nytt medium, måles i år. Data bør skrives om i god tid før mediet får for stor feilsannsynlighet.Et nytt mål for levetid, nemlig antall skrivinger, er relevant for flashbaserte lagre. Trenger lageret tilførsel av energi for å oppbevare data og hvordan er effektbehovet når data skrives eller leses? Begge oppgis i watt per enhet. Lagringskapasitet gir uttrykk for hvor mye data en enhet kan lagre, typisk er MB, GB eller TB (megabyte, gigabyte og terabyte).Lagringstetthet sier noe om plassbehovet og kan måles for eksempel i GB/cm2 eller GB/cm3. Teknologi Mange teknologier er prøvd ut – og en forsker fortsatt – for å finne funksjonelle datalager. For lagertyper som er i bruk i dag kan en si at de hurtigste lagrene er rent elektroniske. De har også minst lagringskapasitet. Elektromekaniske enheter blir langsomme på grunn av mekaniske komponenter. Men teknologien er konkurransedyktig fordi lagringskapasiteten er stor og kostnadene lave per lagret enhet. Disk og magnetbånd er typiske elektromekaniske lagre. Selve lagringen av data er magnetisk, optisk eller magneto-optisk.De hurtigste elektroniske lagrene, statisk RAM og dynamisk RAM, mister sitt innhold når strømmen koples fra. Pris Generelt er små og hurtige enheter dyre per lagringsenhet, kr/GB. Et annet fremtredende trekk ved pris er at den endrer seg over tid. Det skyldes en kontinuerlig teknologiforbedring. Volumprisen (kroner per lagret enhet) på magnetisk disk har i gjennomsnitt sunket med en faktor 0,6 per år, det vil si at årets pris er 0,6 ganger forrige års pris, siden 1982. Årstall 1982 1992 2002 2012 2022 Kroner per GB 1 600 000 13 429 113 0,95 0,0079 Nederste linje i tabellen viser antall norske kroner per GB for magnetisk disk når reduksjonsfaktoren fra et år til neste er 0,62. Prognosen er at diskplass i 2022 vil koste kroner 7,90 per terabyte. Ulike typer datalager De forskjellige lagertypene er beskrevet i egne artikler. Nedenfor er artiklene gruppert etter viktige egenskaper: Elektronisk flyktige lagertyper, må ha strømtilførsel for å holde på data. RAM – Random Access Memory, adresserbart lager, fellesbetegnelse. SRAM – statisk RAM, statisk betegner teknologien. DRAM – dynamisk RAM, dynamisk betegner teknologien. Varige elektroniske lagertyper, innholdet holder seg uten strømtilførsel. ROM– Read Only Memory. Skrives når mediet produseres. Kan bare leses etterpå. PROM – programmerbar ROM, kan programmeres én gang (etter at det er produsert) EPROM – erasable PROM, kan programmeres flere ganger, må slettes først. EEPROM – electronic EPROM FLASH en variant av EEPROM, lagringselementet i minnepinner, minnekort og SSD Kjernelager – hvert bit er en magnetkjerne (core) Elektromekaniske lagertyper Magnetisk disk Optisk disk Magneto-optisk disk Trommellager Båndrobot Tradisjonelle magnetbånd på spole Kassettbånd Optiske bånd Les mer i Store norske leksikon IT

https://snl.no/decharge

2023-01-31

decharge

Store norske leksikon,Jus,Formuerett,Selskapsrett

Decharge er generalforsamlingens beslutning om ansvarsfrihet for et aksjeselskaps eller allmennaksjeselskaps styre overfor selskapet og aksjonærene.

Spørsmålet om decharge skal gis for styrets disposisjoner i det forløpne år, tas vanligvis opp på den årlige generalforsamling. Beslutningen om decharge treffes i alminnelighet i forbindelse med godkjennelsen av årsregnskapet, men det stemmes særskilt over spørsmålet om ansvarsfrihet. Uttrykket brukes også utenfor aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper i forbindelse med regnskapsavleggelse og lignende. Les mer i Store norske leksikon aksjeselskaps allmennaksjeselskaps selskap – jus

https://snl.no/borzoi

2023-01-31

borzoi

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Landbruk,Husdyr,Hund,Hunderaser

Borzoi er en hunderase, tidligere kalt russisk mynde. Den er opprinnelig asiatisk, og ble brukt som jakthund i Mongolia allerede på Dsjengis Khans tid. Den ble senere den russiske adels hund, og ble brukt til jakt på hare og kanin og til drevjakt på ulv.

Forsøk med innkrysning av rasefremmede elementer etter 1700-tallets begynnelse ødela rasen i den grad at det, på midten av 1800-tallet, da rasen fikk innpass i Vest-Europa, bare fantes tre russiske kenneler som hadde typiske hunder i behold. Fra disse kennelene stammer de hundene som nå finnes i Vesten. I Norge er borzoi en selskapshund. Beskrivelse: Den er utpreget elegant og bygd for hurtighet. Mankehøyde er 75–85 cm for hannhunder og 68–78 cm for tisper. Den har langt, smalt hode, ubetydelig stopp og konveks neserygg. Den har skrå- og tettstilte øyne og små, tynne, bevegelige ører som kan reises helt. Overlinjen er bueformet i hele sin lengde. Borzoien har lang, hengende, sabelformet hale. Pelsen er silkeglinsende og alle farger er tillatt, bortsett fra sjokolade eller blått. Les mer i Store norske leksikon Hund Hunderase Liste over hunderaser hundens historie

https://snl.no/Bratsbergbanen

2023-01-31

Bratsbergbanen

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Jernbane og sporvei,Jernbanelinjer

Bratsbergbanen, med navn etter Bratsberg Amt, i 1919 omdøpt til Telemark fylke, var opprinnelig betegnelsen på den 93 kilometer lange jernbanestrekningen Tinnoset–Notodden–Nordagutu–Skien–Eikonrød. Dagens Bratsbergbane går fra Porsgrunn til Nordagutu og er 44 km lang. Fra Nordagutu til Hjuksebø er den en del av Sørlandsbanen, og fra Hjuksebø til Tinnoset (39 km) kalles den Tinnosbanen, men med trafikk bare mellom Hjuksebø og Notodden.

Strekningen Tinnoset–Notodden åpnet i 1909 og var opprinnelig en privatbane tilhørende Norsk Hydro. Den ble overtatt av staten i 1920 samtidig som linjen fra Notodden til Skien åpnet. Banen er en av de eldste elektriske jernbanene i Norge. Allerede i 1911 ble strekningen Tinnoset-Notodden elektrifiseret, og resten av banen i 1936. Bratsbergbanen var knyttet sammen med Rjukanbanen med jernbaneferge over Tinnsjøen fra Tinnoset til Mæl, men da Rjukanbanen ble nedlagt i 1991 ble fergetrafikken innstilt.Banens viktigste trafikk var transporter for Norsk Hydro, men da Norsk Hydro flyttet en vesentlig del av sin produksjon fra Rjukan til Herøya, ble disse massetransportene betydelig redusert. Ordinær persontrafikk mellom Notodden og Tinnoset ble nedlagt fra 1. januar 1991, og godstrafikken ble etter dette stort sett begrenset til tømmertransporter. Fra 1993 ble det en periode kjørt turisttog på strekningen, men per 2014 var det ingen trafikk på denne delen av banen.NSB la ned all persontrafikk på Tinnosbanen (Hjuksebø-Notodden) et år fra høsten 2000, men startet opp igjen sommeren 2001. I 2004 fikk persontogene ny endestasjon ved et nytt spor fra den opprinnelige stasjonen til Notodden kollektivterminal nærmere sentrum og rutebilstasjonen. Da denne strekningen ikke var elektrifisert, måtte togene kjøres med dieselmotorvogner. Dette var en upraktisk løsning og i noen år gikk ikke togene ned til kollektivterminalen. Nå er denne linjen oppdatert med elektrisk drift.Dagens Bratsbergbane er formelt strekningen Nordagutu-Porsgrunn, men Tinnosbanen er en viktig forlengelse av den nordover fra Hjuksebø. I den sørligste delen fra Skien er den en del av Vestfoldbanen og dermed inne i Intercity-systemet på Østlandet. Banen har en viktig funksjon som bindeledd mellom Midt-Telemark og byene i Grenland.Tinnosbanens del av Bratsbergbanens infrastruktur og bygninger ble fredet i 2012 og er sammen med Rjukanbanen og Tinnsjøfergene en del av UNESCOs verdensarvliste. Les mer i Store norske leksikon jernbane Eksterne lenker Bratsbergbanen hos Bane NOR

https://snl.no/Harry_Callahan

2023-01-31

Harry Callahan

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Fotografi,Internasjonale fotografer og fotokunstnere

Harry Callahan var en amerikansk fotograf. Han arbeidet i en personlig stil, der et ofte forekommende tema er mennesker i utpreget urbane omgivelser.

Mennesker og arkitektoniske flater blir en del av et puslespill, ofte fremhevet ved tonekontraster. Akt og studier av planter er andre vanlige temaer i bildene hans. Disse preges gjerne av motivmessige forenklinger og strenge linjeformer.Callahan, som var selvlært, viet en stor del av sin tid til undervisning i fotografi, blant annet ved Illinois Institute of Technology. To billedsamlinger, Water's Edge og Harry Callahan: Color 1945–1980, ble utgitt 1980. Les mer i Store norske leksikon fotografi

https://snl.no/Afrikas_geologi

2023-01-31

Afrikas geologi

Store norske leksikon,Realfag,Geologi,Geologi

Det afrikanske kontinent består av fem gamle grunnfjellsområder, kratoner, som er sveiset sammen med yngre fjellkjeder. 57 prosent av kontinentet har prekambriske bergarter blottlagt i overflaten, og resten har yngre avleiringer oppå dette grunnfjellet. Afrika fikk sin nåværende form da Sør-Amerika, Antarktis og Australia rev seg løs fra det store Gondwana-kontinentet for mindre enn 200 millioner år siden.

Se også artikkelen det afrikanske skjold. Arkeisk berggrunn (2,5 milliarder år og eldre) Den eldste berggrunnen i Afrika er de såkalte granitt-gneis-grønnsteinsbeltene i Kaapvaal-, Zimbabwe- og Kongo-kratonene. De skriver seg fra inntil 3,6 milliarder år tilbake. I grønnsteinsbeltene har man den vulkanske bergarten komatitt som særlig karakteristisk bergart. Denne bergarten er opprinnelig en lava som er dannet på havbunnen. Etter en periode med fremtrengning av enorme volumer av granitt mot slutten av arkeikum og tektonisk stabilisering, ble området slitt ned og dekket av sandsteiner, som inneholder økonomisk viktige gull- og uranforekomster blant annet ved Witwatersrand i Sør-Afrika. I kiselskifer (chert) fra grønnsteinsbelter i Transvaal er det funnet fossiler av encellete alger, som er et av de eldste spor av liv som er kjent i verden. Proterozoisk berggrunn (fra 2,5 milliarder til cirka 545 millioner år gammel) Ved slutten av prekambrium for 950–550 millioner år siden kom det til dannelse av flere langstrakte foldebelter (pan-afrikanske episode). Mot slutten av prekambrium dannet det seg store, vide forsenkninger som fyltes med sedimentære og vulkanske avleiringer blant annet i Transvaal-, Kongo- og Vest-Afrikabassengene.Transvaal inneholder økonomisk viktige jernmalmer, og Det vestafrikanske bassenget inneholder morenekonglomerat, tillitt, som viser til en istid i dette området ved slutten av prekambrium (likesom i Norge). Yngre berggrunn I tiden mellom 545 og 248 millioner år tilbake ble det anlagt mindre foldebelter blant annet i Sør-Afrika (Kappbeltet), Marokko (Antiatlasbeltet) og i Mauritania (Mauritaniabeltet). Disse svarer til de kaledonske og hercynske fjellkjedefoldninger i Europa.For 200–300 millioner år siden brøt det frem enorme flommer av den vulkanske bergarten basalt i Sør-Afrika, Namibia og Øst-Afrika (Karroo-basalter). Disse store spalteerupsjonene har trolig sammenheng med den begynnende oppbrytningen av det store Gondwana-kontinentet. I kritt fant det sted svært spesielle og ennå lite forståtte vulkanske fenomener som gav diamantførende kimberlittrør i sentrale og sørlige Afrika.For 100 til 40 millioner år siden tok nordvestre deler av kontinentet del i den alpine fjellkjedefolding, som skyldtes et sammenstøt mellom de afrikanske og de europeiske platene. Dette gav Atlasfjellene, som er en del av den alpine foldesonen. I øst åpnet Rødehavet seg i løpet av tertiær langs en rift mellom de afrikanske og arabiske landmassene.En tilsvarende rift har nå dannet seg gjennom Øst-Afrika (Det østafrikanske riftsystem eller «graben») fra Malawisjøen i sør, gjennom Øst-Afrika til Etiopia og videre til Jordandalen. Her er det i dag aktiv vulkanisme (med blant annet vulkanen Kilimanjaro, som er kontinentets høyeste fjell, 5895 meter over havet og Mt. Kenya, 5199 meter over havet). Hvis denne riftsonen fortsetter å sprekke opp, må man forvente at havet vil trenge inn, og at den østre delen vil bli en øy. Det man ser ved Rødehavet og det østafrikanske riftsystem, er trolig tidlige stadier i dannelse av verdenshav. Les mer i Store norske leksikon Afrikas geografi Afrika

https://snl.no/kefeider

2023-01-31

kefeider

Store norske leksikon,Realfag,Astronomi,Universet

Kefeider er en gruppe pulserende stjerner som trekker seg sammen og ekspanderer mer eller mindre regelmessig. Det er den største gruppen variable stjerner.

Kefeider har hatt stor betydning for avstandsbestemmelser i universet. De kan brukes til å beregne avstanden til stjernehoper og galakser hvor de befinner seg gjennom periode-luminositetsrelasjonen. I 1924 brukte Edwin Hubble kefeider for å bestemme avstanden til Andromedagalaksen for første gang og bekreftet at den befant seg utenfor vår egen galakse, Melkeveien.Gruppen er oppkalt etter den første pulserende stjernen som ble oppdaget, δ Cephei.Polarstjernen er en kefeide. Les mer i Store norske leksikon variable stjerner galakse periode-luminositetsrelasjonen

https://snl.no/Kenneth_Blom

2023-01-31

Kenneth Blom

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Bildende kunst,Samtidskunst,Norsk samtidskunst

Kenneth Blom er en norsk maler. Han flyttet fra Danmark til Norge som barn og ble utdannet ved Einar Granum kunstskole, Statens kunstakademi i Oslo og kunstakademiet i Düsseldorf.

Bloms malerier befinner seg ofte i skjæringspunktet mellom abstrakt og figurativt. Som samtidskunstner er han «norsk» ved det at temaer som ensomhet og melankoli kan leses ut av bildene hans. I 2007 ble han den første samtidskunstneren som stilte ut hos Sotheby's i London. Han tilhører den såkalte stall Haaken og har hatt en rekke forhåndssolgte separatutstillinger. Les mer i Store norske leksikon norsk kunsthistorie

https://snl.no/apebr%C3%B8dtre

2023-01-31

apebrødtre

Store norske leksikon,Biologi,Planteriket,Dekkfrøete planter,Tofrøbladete planter,Kattostordenen,Kattostfamilien,Adansonia

Apebrødtre eller baobab er en slekt av helt særegne trær som opprinnelig vokser i Afrika, Madagaskar og Australia, men som også dyrkes andre steder i tropiske strøk. Man regner åtte arter til denne slekta i kattostfamilien og alle er trær. Apebrødtrær er blant de største trærne som finnes med stammer som kan bli ti meter eller mer i diameter hos de største eksemplarene.

Baobabtrærne vokser i tørre områder og lagrer store mengder vann i stammen og den tørre årstida feller de bladene og kan se ut som om de står med røttene opp, derav navnet opp-ned-tre som av og til brukes. Utseende Baobab-artene er middels store til store trær med svært tjukke stammer. De fleste artene har greinene samla i toppen slik at de kan ha høye stammer helt uten greiner. Trekrona er relativt liten hos flere av artene og kan ligne på en samling røtter, særlig i de periodene trærne er uten blader. Barken er særprega; lys grå, glatt eller lett rynka er den blitt sammenligna med elefanthud. Det finnes mange ulike angivelser av maksimal størrelse på stammene, men omkrets på godt over 30 meter og diameter på oppmot ti meter er godt dokumentert. Bladene er håndflika, det vil si at de har fem til elleve fliker som henger sammen som fingre på en hånd. Bladkanten er jevn hos noen arter, men tagget hos andre. Baobab-artene er bladfellende og står helt uten grønt gjennom den tørre årstida som kan vare opptil åtte måneder. Blomstene er store og har sterk duft. Det sammenvokste begeret har fem fliker. Det er fem, frie kronblader som er mellom ti og tjue centimeter lange. Kronbladene er hvite eller kremgule hos flere arter, men noen arter har gule, brune eller røde. Blomstene har svært mange, lange pollenbærere; tre til ti centimeter lange og fra et par hundre til over tusen i antall. Pollenbærerne er vokst sammen til et rør nederst. Fruktemnet består av en sammenvokst fruktknute og en lang griffel som ender i et flika arr plassert litt lenger fram enn samlingen av pollenbærere. Den afrikanske arten av baobab, Adansonia digitata, har hengende blomster på opptil 50 centimeter lange stilker, de andre artene har oppstående blomster på korte stilker. De bærlignende fruktene har mange, nyreforma frø. Fruktene er pølseforma og opptil 50 centimeter lange hos noen av artene. Det er de lange, pølseforma fruktene hos den utbredte afrikanske arten som har inspirert det norske navnet apebrød. Arter og utbredelser Art Utbredelse Adansonia grandidieri Madagaskar, sørvestlige delen, rundt Morondava. Adansonia suarezensis Madagaskar, kun på et lite område på nordspissen ved Antsiranana-bukta. Adansonia digitata Afrika, vidt utbredt sør for Sahara og mye planta andre steder i Afrika og ellers i tropiske strøk. Adansonia gibbosa Australia, nordvestlige deler; Kimberley og ved Victoriaelva. Adansonia rubrostipa Madagaskar, vestkysten mellom Itampolo og Soalala. Adansonia madagascariensis Madagaskar, norvestre kyststrøk. Adansonia za Madagaskar, sørlige delen og langs vestkysten. Adansonia perrieri Madagaskar, kun en håndfull steder på nordspissen. Reproduksjon Baobab er hovedsakelig pollinert av nattaktive dyr; blomstene åpner seg i skumringen og visner tidlig neste dag. I tillegg sender de ut sterk duft og mange har lyse farger. Den vidt utbredte Adansonia digitata pollineres hovedsakelig av fruktflaggermus. Noen av artene på Madagasker pollineres av lemurer, men de vanligste pollinatorene er tussmørkesvermere. I tillegg har solfugler, bier, dagsommerfugler og fluer vært registrert, men mange av disse fungerer nok mest som nektartjuver, det vil se de spiser nektar, men bidrar lite til pollinering. Kulturhistorie og bruk Disse oppsiktvekkende trærne har vært godt kjent i områdene der de finnes naturlig og de har hatt mange anvendelser og mange myter og fortellinger har vært knytta til trærne. Alderen til trærne har vært knytta mange historier til, og det har vært foreslått at de kan bli flere tusen år gamle. Siden det ikke er mulig å telle årringer hos baobab er det vanskelig å gi eksakte tall på hvor gamle de kan bli, men flere kilder mener at de i alle fall kan bli opptil tusen år gamle.Fruktene har syrlig fruktkjøtt som brukes som en forfriskende drikk om det tynnes med vann. Frøene kan spises rå eller ristet. De tomme fruktskallene har vært brukt til kopper, esker og flottører for fiske. Barken hos baobab høstes og brukes til tau, klær og tekstiler og til takfliser. I motsetning til mange andre trær tåler baobabtrærne at barken fjernes, ny bark vil vokse ut etter en tid. Baobabtrærne lagrer store mengder vann i stammen gjennom den fuktige delen av året og har fungert som vannkilde i tørketider for både mennesker og elefanter. Hos eldre trær blir stammen hul, og den kan da brukes som bolig eller hvileplass. Det er også en håndfull kjente trær som er innreda som barer. I noen områder av Afrika der spesielle trær har spilt en viktig rolle i folks dagligliv har det vært tradisjon å holde gravferdsseremonier når treet har dødd. Baobab spiller en sentral rolle i boken Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry.Det norske navnet apebrødtre er trolig en oversettelse av det engelsk "monkeybread". Les mer i Store norske leksikon kattostfamilien

https://snl.no/Buskerud_hovedg%C3%A5rd

2023-01-31

Buskerud hovedgård

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Viken,Modum

Buskerud hovedgård er en gammel storgård i Modum kommune, i Viken fylke, tidligere Buskerud, ved Drammenselva sør for tettstedet Åmot. Gården var bispegods i middelalderen, og ble krongods ved reformasjonen.

Fra 1646 tilhørte den slekten Stockfleth og senere slektene Werdelmann og von Lowzow, til den i 1762 ble kjøpt av familien Collett, som eide den til 1884. Til gården hørte inntil 1842 Kongssagenes bruk med Djupvikfossen, som hadde et verdifullt laksefiske. Buskerud hovedgård ble 1910 kjøpt av fylket til landbruksskole, og omfatter nå omtrent 1375 dekar. Navnet Gårdsnavnet ble i eldre tid skrevet Biskopsrud (norrønt Biskupsruð, biskopens rydning). Dette har gitt navn til det tidligere fylket Buskerud ettersom Biskopsrud etter reformasjonen ble rikseiendom og lenge var bosted for futene i Buskerud futedømme. Kart Les mer i Store norske leksikon Buskerud Viken

https://snl.no/%C3%86nes

2023-01-31

Ænes

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Vestland,Kvinnherad

Ænes er et sogn i Kvinnherad kommune, Vestland fylke. Det ligger omkring Maurangsfjorden, som skjærer seg inn i retning vest–øst midt på Folgefonnhalvøya. Sognet har 234 innbyggere (2019).

Kirkestedet Ænes ligger sør for munningen av Maurangerfjorden. Ænes kirke, som første gang er nevnt i 1360, ligger uvanlig vakkert til. Bøene er flate og fruktbare, furuskogen tett, og det vokser eik og andre løvtrær. I Ænesdalen, som fører sørover fra kirkestedet, er det terrasser etter gamle strandlinjer 97 meter over havet.På Ænes bodde det, ifølge P. A. Munch, i tidlig middelalder en mektig lendmannsætt. Den eide blant annet de tre adelige setegårdene Mel, Hatteberg og Seim lenger sør i Kvinnherad, som på 1600-tallet ble kjernen i baroniet Rosendal. Gaut Jonssøn, som døde i 1270, var under Håkon 4 Håkonsson og Magnus 6 Lagabøte en av landets mektigste og mest innflytelsesrike menn. Slektens siste kjente mann var sysselmann på Færøyene, Greip Ivarsson til Hatteberg. Han døde etter 1399. Nyere forskning knytter imidlertid slekten til Urnes i Sogn. Navnet Førsteleddet har usikker betydning og kan være fra norrønt æðr, 'ærfugl', jamfør Evanger for en alternativ tolkning. Kart Les mer i Store norske leksikon Vestland

https://snl.no/Hicham_El_Guerrouj

2023-01-31

Hicham El Guerrouj

Store norske leksikon,Sport og spill,Friidrett,Løp

Hicham El Guerrouj er en marokkansk tidligere friidrettsutøver som er en av tidenes beste utøvere innen mellomdistanseløp.

El Guerrouj vant i alt seks gull og tre sølv i OL og VM i baneløp utendørs i perioden 1995 til 2004. I tre år på rad (fra 2001 til 2003) ble El Guerrouj kåret til årets herreutøver av Det internasjonale friidrettsforbundet IAAF (nå World Athletics). Han ble totalvinner i Grand Prix i 1998 og 2003.El Guerrouj annonserte at han la opp som friidrettsutøver 22. mai 2006. OL El Guerrouj ble olympisk mester på 1500 meter og 5000 meter i Athen 2004, en kopi av den «den flyvende finne» Paavo Nurmis dobbeltseier fra OL i Paris i 1924. Han tok OL-sølv på 1500 meter i Sydney 2000. Han deltok også under OL i Atlanta i 1996, men falt i finalen på 1500 meter. Verdensrekorder El Guerrouj holder verdensrekordene på 1500 meter, en engelsk mil og 2000 meter. Han har også verdens nest beste tid på 3000 meter med tiden 7.23,09. Han holdt innendørsrekorden på 1500 meter med tiden 3.31,18 satt 2. februar 1997 frem til 16. februar 2019 da Samuel Tefera satte ny verdensrekord med tiden 3.31,04. Han hadde også verdensrekord på en engelsk mil innendørs med tiden 3.48,45 satt 12. februar 1997 frem til 3. mars 2019 da den ble slått av Yomif Kejelcha. 1500 meter 3.26,00 (Roma 1998) en engelsk mil 3.43,13 (Roma 1999) 2000 meter 4.44,79 (Berlin 1999) Utmerkelser Bislett-medaljen (2000) Fyrsten av Asturias' pris for sport (2004) L'Équipe Champion of Champions (2004) Medaljeoversikt Medalje Mesterskap Øvelse Sølv 2000 Sydney 1500 meter Gull 2004 Athen 1500 meter Gull 2004 Athen 5000 meter Medalje Mesterskap Øvelse Sølv 1995 Göteborg 1500 meter Gull 1997 Athen 1500 meter Gull 1999 Sevilla 1500 meter Gull 2001 Edmonton 1500 meter Gull 2003 Paris 1500 meter Sølv 2003 Paris 5000 meter Medalje Mesterskap Øvelse Gull 1995 Barcelona 1500 meter Gull 1997 Paris 1500 meter Gull 2001 Lisboa 3000 meter Personlige rekorder Øvelse Rekord Dato Sted 800 meter 1.47,18 6/2 1995 Torino 1000 meter 2.16,85 12/7 1995 Nice 1500 meter 3.26,00 14/7 1998 Roma en engelsk mil 3.43,13 7/7 1999 Roma 2000 meter 4.44,79 7/9 1999 Berlin 3000 meter 7.23,09 3/9 1999 Brussel 5000 meter 12.50,24 12/3 2003 Ostrava, Tsjekkia 10 kilometer gateløp 36.00 6/1 2008 Nice 1500 meter (innendørs) 3.31,18 2/2 1997 Stuttgart en engelsk mil (innendørs) 3.48,45 12/2 1997 Gent, Belgia 3000 meter (innendørs) 7.33,73 23/2 2003 Liévin, Frankrike Les mer i Store norske leksikon friidrett distanseløp mellomdistanseløp friidrett – utvikling av verdensrekordene Eksterne lenker World Athletics: Utøverprofil Hicham El Guerrouj

https://snl.no/Vicente_Aleixandre

2023-01-31

Vicente Aleixandre

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Spanias litteratur,Spanias litteratur på 1900-tallet

Vicente Aleixandre var en spansk dikter, som sammen med blant andre Federico García Lorca hører til den såkalte 1927-generasjonen.

Aleixandres første diktsamlinger har et visst surrealistisk preg. I hans senere diktning kommer det til uttrykk en panteistisk livsfølelse, der dikteren viser dyp solidaritet med verden omkring ham, både den levende og den livløse. For Aleixandre fører den fysiske kjærlighet, likeså vel som døden, til gjenforening med altet: La destrucción o el amor (1935; norsk gjendiktning Undergang eller kjærlighet, 1978); Sombra del paraíso (1944; svensk oversettelse Paradisets skugga, 1974), Nacimiento último (1953).Senere diktsamlinger som Historia del corazón (1954; dansk oversettelse Hjertets historie, 1981) og En un vasto dominio (1962) bæres oppe av et sterkere etisk og sosialt engasjement. Poemas de la consumación (1968) og Diálogos del conocimiento (1974; svensk oversettelse Insiktens dialoger, 1981) er preget av alderdommens rolige innsikt.Aleixandre øvde sterk innflytelse på etterkrigstidens diktere i Spania og i en viss utstrekning også i det spanskspråklige Latin- og Sør-Amerika. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1977. Les mer i Store norske leksikon Spanias litteratur Spanias historie Spanias samtidshistorie Eksterne lenker Nobelstiftelsens presentasjon av Vicente Aleixandre Aleixandre i Real Academia de la Historia (spansk) Aleixandre i Biografías y Vidas (spansk) Aleixandre i Cervantes-biblioteket (spansk) Generation of 1927 i Britannica (engelsk) Aleixandre på norsk: Undergang eller kjærlighet (Nasjonalbiblioteket) Aleixandre på norsk: Spanske stemme. Dikt fra spansk middelalder til vår tid (Nasjonalbiblioteket) Aleixandre på norsk: Spansk lyre. Dikt fra det 19. og 20. århundre (Nasjonalbiblioteket)

https://snl.no/Nikolaj_Bobrikov

2023-01-31

Nikolaj Bobrikov

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Russland og Sovjetunionens historie,Russlands eldre historie

Nikolaj Bobrikov var en russisk general. Han var generalguvernør i Finland, som da var underlagt Russland, fra 1898 til sin død i 1904.

Bobrikovs oppgave var å russifisere Finland, tvangsinnføre russisk språk i administrasjon og skolevesen, og integrere landet i riket i strid med Finlands forfatning (stadfestet av tsar Aleksander 1 i mars 1809). I 1903 gav tsar Nikolaj 2 Bobrikov diktatoriske fullmakter, som han utnyttet med den største hensynsløshet.16. juni 1904 ble han skutt ned av den unge finnen Eugen Schauman, som deretter skjøt seg. Bobrikov døde dagen etter. Les mer i Store norske leksikon Russlands historie Finlands historie

https://snl.no/Didi

2023-01-31

Didi

Store norske leksikon,Sport og spill,Ballsport,Fotball,Søramerikansk fotball

Didi er en tidligere fotballspiller fra Brasil som hadde posisjonen sentral midtbane for det brasilianske landslaget og for blant annet klubbene Fluminense, Botafogo og Real Madrid.

Didi deltok i tre verdensmesterskap i fotball for Brasil, og var med å vinne mesterskapets finaler i Sverige i 1958 og Chile 1962. Han er også kjent for å ha skåret det første målet på Maracanã, da fotballstadionet i Rio de Janeiro ble åpnet i 1950. Klubbkarriere Didi begynte sin karriere i Madureira Esporte Clube, hvor han var årene 1946/1947–1949. Deretter spilte han for Fluminense fra 1949 til 1955. Didi står oppført med 297 kamper og 95 mål for Fluminense. Hans første opphold i Botafogo var perioden 1956–1959. Etter å ha imponert under VM i 1958 ble Didi hentet til Real Madrid i 1959, sammen med den svenske angrepsspilleren Agne Simonsson. Real Madrid, som hadde vunnet Serievinnercupen i 1956, 1957 og 1958, var Europas beste lag på den tiden. Da Didi kom til Madrid ble han omtalt som «a world champion and the world’s greatest player», i The Guardian. Dette falt i dårlig jord hos Real Madrids store stjerne og lederfigur, Alfredo Di Stéfano.Didi, som var 26 år da han skrev under for Real Madrid, var seks år yngre enn Di Stéfano. Han ble hentet til Madrid for på kort sikt å utfylle Di Stéfano, men skulle etter hvert erstatte argentineren.Di Stéfano kritiserte Didi for å senke farten på Real Madrid sine angrep. I tillegg hindret Di Stéfano Didi i å delta i banespillet, ved å ikke sende ham pasninger, men også ta baller som var ment for Didi. Mens stjernespillerne Ferenc Puskás, Gento og Raymond Kopa godtok å leve «i skyggen» av Di Stéfano, greide ikke Didi å tilpasse seg hierarkiet i Real Madrid. Etter bare nitten kamper for Real Madrid ble Didi sendt på lån til Valencia. Didi fikk tilbake selvtilliten og begynte å imponere for klubben. Valencia ville gjerne beholde ham, men Real Madrid ville ikke selge Didi til en konkurrent. Etter et knapt år i Spania dro Didi tilbake til Brasil og Botafogo. Didis andre opphold i Botafogo var fra 1960 til 1962, deretter Sporting Cristal Lima 1962–1964, Botafogo 1964–1965 og CD Veracruz 1965–1966, før han avsluttet sin karriere for São Paulo Futebol Clube i 1966.Didi spilte tre perioder for Botafogo og var sammen med Nilton Santos og Garrincha med på klubbens storhetsperiode på 1960-tallet. Didi står oppført med 313 kamper og 114 mål for Botafogo. Landslagskarriere Didi fikk sin debut for A-landslaget i 1952. Han var i Brasils tropp i forbindelse med fotball-VM i 1954 der de tapte for Ungarn i turneringens kvartfinale.Da Brasil vant VM i Sverige i 1958, mottok Didi Gullballen, en pris som ble gitt av FIFA til mesterskapets beste spiller. Didi spilte i den sentrale midtbanerollen (playmaker) under finalene i 1958 og 1962. Sammen med Gilmar, Nilton Santos, Djalma Santos, Garrincha, Mario Zagallo og Pelé utgjorde disse stammen i laget under begge mesterskapene (Pelé spilte ikke finalen i 1962).Didi spilte 74 kamper og skåret 21 mål for A-landslaget. Meritter BRASIL Verdensmester (2): 1958 og 1962 REAL MADRID Mesterligaen (1): 1960 Les mer i Store norske leksikon Zico Flamengo fotball Idrett i Brasil

https://snl.no/%C3%98konomi_og_n%C3%A6ringsliv_i_Den_dominikanske_republikk

2023-01-31

Økonomi og næringsliv i Den dominikanske republikk

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Nord- og Mellom-Amerika,Den dominikanske republikk

Økonomien i Den dominikanske republikk er basert på gruvedrift, jordbruk, handel og tjenester. Landet har opplevd en robust økonomisk vekst siden midten av 1990-tallet og har i dag Mellom-Amerikas og Karibias største økonomi. Turisme, utenlandske investeringer, frihandelssoner og drift av Amerikas største gullgruve, Pueblo Viejo, har bidratt til en av de raskest voksende økonomiene i regionen. Årlig vekst i BNP var på 6,1 prosent i årene 2015–2019 (Verdensbanken, 2021). Koronavirus-pandemien i 2020 resulterte i landets første periode med lavkonjunktur på nesten 25 år.

I motsetning til andre land i regionen (som Guatemala, El Salvador, Honduras, Nicaragua og Haiti) har Den dominikanske republikk utviklet en mektig middelklasse, og ligger relativt høyt på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI) (rangert som nummer 88 av 189 land i 2020). Landet har gjort store fremskritt for å utvide tilgangen til utdanning og helsetjenester, men ujevn kvalitet på disse tjenestene er fortsatt et hinder for bred økonomisk vekst.Turistnæringen er et satsingsområde og det har vært en betydelig utbygging av hoteller. De best utbygde stedene er Puerto Plata og Sosúa-området, Punta Cana og Samaná-halvøya. I 2018 mottok landet over sju millioner turister. Landbruk Landbruket sysselsetter om lag 17 prosent av yrkesbefolkningen. Den dominikanske republikk er en av de største produsentene av papaya og avokado, i tillegg til en betydelig produksjon av kakao og sukkerrør. Andre store landbruksprodukter er bananer, palmeolje, ananas, kokosnøtter, ris, kassava og appelsiner. Den fruktbare Cibaodalen er det viktigste landbrukssenteret. Sukkerrør dyrkes imidlertid mest på store plantasjer i den østlige delen av landet. Husdyroppdrett på kommersiell basis er særlig konsentrert nord i landet og i lavlandet i øst, med produksjon av kylling, svin- og storfekjøtt. Melkeproduksjonen foregår vesentlig i sør og i Sosúa på nordkysten. Det drives kystfiske av blant annet seilfisk, barrakuda og kongemakrell. Energi Den dominikanske republikk produserer ikke petroleum, naturgass eller kull. Energien kommer fra varmekraft basert på importert olje, vindenergi og solenergi. Elektrisitetsforsyningen har vært upålitelig i mange år, preget av hyppige strømbrudd som skaper forstyrrelser i offentlig sektor (skoler, sykehus). Hoteller har gjerne egne generatorer. Årlig registreres det store tap i strømnettet. For å øke produksjonskapasiteten ble kraftsektoren privatisert på 1990-tallet under president Leonel Fernández, deretter delvis renasjonalisert i 2003. Kraftsektoren subsidieres av staten og utgjør en betydelig skattebyrde for regjeringen. Ifølge Verdensbanken er det nødvendig med en omfattende reform på energifeltet. Industri og bergverk Industrien står for om lag 33,8 prosent av bruttonasjonalproduktet (2017) og 20,8 prosent av sysselsettingen (2014). Industrivirksomheten er i stor utstrekning basert på gruvedrift. I 2019 var landet verdens niende største produsent av nikkel, og det utvinnes store mengder gull og sølv i Pueblo Viejo-gruven. Svingninger i pris og etterspørsel på verdensmarkedet har imidlertid medført at gruvedriften i perioder har opphørt.Det er opprettet 50 økonomiske frisoner med spesielle insentiver som lave skatter og avgifter for å tiltrekke seg utenlandske produksjonsetableringer. Klær, elektroniske komponenter, fottøy og lærvarer produseres i disse frihandelssonene og eksporteres til det nordamerikanske markedet. Eksport fra frihandelssonene utgjorde 6,2 milliarder dollar i 2019. Den tradisjonelle industriproduksjonen – basert på sukkerraffinering, matforedling, sement-, jern- og stålproduksjon – er for en stor del konsentrert til hovedstaden Santo Domingo. Rom er en betydelig eksportvare, øl og sigaretter produseres for lokalt forbruk. Utenrikshandel Eksporten omfatter medisinsk og elektronisk utstyr, legemidler og kjemikalier, gull, sølv og nikkel, landbruksprodukter, brennevin, sauser og krydder. Importvarene omfatter petroleum, råvarer til industriproduksjon og matvarer. Den dominikanske republikk er medlem i CAFTA-DR, en frihandelsavtale mellom USA og seks sentralamerikanske land. Landets viktigste handelspartner er USA, etterfulgt av Kina, Haiti, Puerto Rico, EU, Canada og Mexico. Det mottas også store forsendelser av valuta fra eksildominikanere bosatt i utlandet. Samferdsel Infrastrukturen regnes som den beste i Karibia, og veinettet er godt utbygd. Hovedveiene sprer seg ut fra Santo Domingo mot nord, øst og vest og forbinder hovedstaden med Port-au-Prince i Haiti.Santo Domingo er Karibias største metropol og betjenes av et omfattende tunnelbanesystem. Landet har et visst jernbanenett, men dette drives i all hovedsak av sukkerselskapene i forbindelse med transport av sukker.Internasjonale lufthavner finnes ved Santo Domingo, Santiago de los Caballeros, Punta Cana, Sánchez (Samaná), Puerto Plata, Barahona og La Romana. Santo Domingo er landets største havneby; Puerto Plata er viktigste havn på nordkysten. Les mer i Store norske leksikon Den dominikanske republikks geografi Den dominikanske republikks befolkning Den dominikanske republikks historie

https://snl.no/Giovanni_Arpino

2023-01-31

Giovanni Arpino

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Italias litteratur,Italias litteratur på 1900-tallet

Giovanni Arpino var en italiensk forfatter, litteraturkritiker og journalist. Han debuterte i 1952 med den neorealistiske romanen Sei stato felice, Giovanni. Arpino har skrevet innenfor en rekke sjangere og vunnet flere litterære priser. Blant annet Strega-prisen for romanen L’ombra delle colline i 1964.

Han er kjent for sin tørre og ironiske stil, og veksler imellom sosiale problemer i Un delitto d'onore (1961) til individets stilling i industrisamfunnet i Una nuvola d'ira (1962, oversatt til norsk, Vredens skyer, i 1966).Flere av bøkene hans er adaptert til film. Un delitto d'onore (1960) ble filmatisert av Pietro Gemi i Divorzio all’italiana (1962) med Marcello Mastroianni i hovedrollen. Il buio e il miele (1969) er blitt filmatisert to ganger. Først av Dino Risi i Profumo di donna (1974) med Vittorio Gassman i hovedrollen, senere av Martin Brests i Scent of a woman (1992) med Al Pacino i tittelrollen. Les mer i Store norske leksikon Italias litteratur film i Italia

https://snl.no/Rafael_Erich

2023-01-31

Rafael Erich

Store norske leksikon,Historie,Norsk og nordisk historie,Finlands historie

Rafael Erich var en finsk jurist, politiker og diplomat. Han var finsk statsminister fra 1921 til 1922.

Under første verdenskrig arbeidet han i Tyskland og Sverige for Finlands frigjøring fra Russland. Han representerte det konservative Samlingspartiet i riksdagen fra 1919 til 1924, og var statsminister i en ikke-sosialistisk samlingsregjering fra 1921 til 1922. Fra 1926 jobbet han som diplomat, og ble i 1938 medlem av den faste internasjonale domstolen i Haag. Les mer i Store norske leksikon Haagdomstolen internasjonale domstoler første verdenskrig Samlingspartiet – parti i Finland Finlands historie

https://snl.no/amerikansk_staffordshire_terrier

2023-01-31

amerikansk staffordshire terrier

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Landbruk,Husdyr,Hund,Hunderaser

Amerikansk staffordshire terrier er en hunderase, opprinnelig en blanding av terrier og bulldog. Den kalles/forkortes: amstaff.

Amerikansk Stafforshire Terrier er utstillingsvarianten av Amerikansk Pit Bull Terrier. I 1935 ble Staffordshire Bull Terrier anerkjent som egen rase i USA. Senere da det ble bestemt at man også skulle registrere den mindre varianten, Engelsk Staffordshire Bull Terrier, valgte man å registrere den større som Amerikansk Staffordshire Terrier for å kunne skille mellom disse to. Dette skjedde i 1972.Rasen, og blandinger av rasen, er forbudt i Norge gjennom Forskrift om hunder, en forskrift til hundeloven. Beskrivelse Mankehøyde på tisper er ca 43–46 cm, og hannhunder 46–48 cm. Den har en bastant og kraftig kropp, bred skalle, og meget velutviklet kinnmuskulatur. Den har et middels langt snuteparti, små rosenører, normalt vinklede ben med kraftig muskulatur og kort tett pels. Alle farger er tillatt. Les mer i Store norske leksikon Hund Hunderase Liste over hunderaser hundens historie Eksterne lenker Standard – NKK Norsk Terrier Klub Forskrift om hunder Kilder Desmond Morris (2001) The Ultimate Dictionary of Over 1000 dog breeds. Ebury Press Rasestandard NKK

https://snl.no/Antium

2023-01-31

Antium

Store norske leksikon,Historie,Arkeologi,Klassisk arkeologi,Romersk arkeologi

Antium var en oldtidsby i Italia, som lå ved havet rundt 55 kilometer sør for Roma. Ruinene av Antium er i dag en del av den nåværende byen Anzio.

Ifølge tradisjonen var Antium en av volskernes byer. Den utgravde nekropolen tyder på et blomstrende bysamfunn allerede i den eldste jernalderen (begynnelsen av 1000-tallet fvt.). Innbyggerne nevnes tidlig som sjøfolk og sjørøvere. Antium førte flere ganger krig mot Roma og gjorde i 341 fvt. opprør sammen med de andre latinere. I et sjøslag skal romerne da ha slått Antium, som mistet sin selvstendighet. Mot slutten av den romerske republikken ble Antium et yndet oppholdssted for fornemme romere, som Cicero, senere også for flere keisere, blant andre Caligula og Nero, som begge var født her. I middelalderen forfalt Antium.Det er funnet tallrike rester av romerske villaer og flere viktige kunstverker, som den borghesiske fekter, Apollon fra Belvedere og piken fra Anzio. Les mer i Store norske leksikon Anzio Italias forhistorie Romerrikets historie romersk arkitektur arkitektur i Italia kunst i Italia før 1900

https://snl.no/Heinrich_Br%C3%BCning

2023-01-31

Heinrich Brüning

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Tysklands historie,Tysklands historie fra 1918 til 1933

Heinrich Brüning var en tysk jurist (dr. juris) og politiker for partiet Zentrum. Han var Tysklands rikskansler (statsminister) fra 1930 til 1932.

I mars 1930 ble Brüning rikskansler etter sosialdemokraten Hermann Müller og ledet en samlingsregjering av borgerlige partier. Regjeringen hadde ikke flertall i riksdagen, og da den ble nedstemt i juli 1930, oppløste Brüning riksdagen og utskrev nye valg. Valget brakte det store gjennombruddet for nazismen og gjorde regjeringens stilling enda vanskeligere. Brüning så seg derfor tvunget til å regjere ved foreløpige nødsforordninger, noe forfatningen gav adgang til. Hans deflasjonspolitikk bedret ikke den økonomiske krisen, og nazismens innflytelse økte ytterligere.Etter Paul von Beneckendorff Hindenburgs gjenvalg som president april 1932, kom Brüning i åpen konflikt med de reaksjonære kretsene som ville samarbeide med nazismen. I mai 1932 fikk han avskjed av rikspresident Hindenburg.Etter oppløsningen av Zentrum i 1933 forlot Brüning Tyskland. Han ble utnevnt til professor ved Harvard University, USA, i 1937. Han var professor i statsvitenskap ved universitetet i Köln i 1951–1955. Les mer i Store norske leksikon Zentrum Weimarrepublikken Tysklands historie rikskanslere i Tyskland

https://snl.no/Arbeidernes_Sk%C3%B8yteklubb

2023-01-31

Arbeidernes Skøyteklubb

Store norske leksikon,Sport og spill,Øvrig vintersport,Skøytesport

Arbeidernes Skøyteklubb i Oslo ble stiftet i 1924 som Arbeidernes Skøiteklub. Hjemmebane er Valle-Hovin kunstisbane. Klubbfarger er grønn og svart.

Kjente medlemmer Kjente medlemmer har vært Knut Johannesen, Per Willy Guttormsen, Sigrid Sundby Dybedahl, Ivar Eriksen, Kai Arne Engelstad, Bjørn Nyland, Frode Rønning, Geir Karlstad og Petter Andersen. Navn Klubben skiftet navn i 1929 til Arbeidernes Cykleklubb, i 1935 til Arbeidernes Skøyteklubb, i 1978 til Ask Skøyteklubb og i 2001 til Aktiv Skøyteklubb. Les mer i Store norske leksikon skøyteidrett Eksterne lenker Aktiv Skøyteklubb

https://snl.no/ekstrovert

2023-01-31

ekstrovert

Store norske leksikon,Psykologi,Personlighetspsykologi

Ekstrovert er i dagligtalen en beskrivelse av mennesker som blir oppfattet som sosiale, pratsomme, kontaktsøkende og utadvendte. Det er vanlig å forstå ekstroverte mennesker som en motsetning til introverte. I moderne personlighetspsykologi regnes dette begrepet for å være utdatert fordi det er et uttrykk for en enten-eller-tilnærming til personlighet.

Teoretisk bakgrunn Dette begrepet, og teorien rundt det, bygger på personlighetstype-tilnærmingen til personlighet. Begrepet 'ekstrovert' er et beskrivende uttrykk av mennesker med utadvendt livsenergi, og har sitt utspring i den sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jungs typelære om mennesker. Det anbefales ikke å bruke begrepet i moderne personlighetspsykologi, hvor fokuset er på dimensjonale personlighetstrekk. Personlighetstrekk versus personlighetstyper De fleste mennesker er verken utelukket ekstroverte eller introverte som typer, men har grader av personlighetstrekket ekstroversjon, på kontinuumet mellom de to ytterpunktene «introvert» og «ekstrovert». I moderne forskning, basert på trekktilnærmingen fremfor typetilnærmingen, utført av blant andre Hans Jürgen Eysenck, Robert R. McCrae og Paul Costa jr., har dimensjonen ekstrovert–introvert vist seg å være blant de mest sentrale og grunnleggende for beskrivelse av mellommenneskelige forskjeller i personlighet. Fordi personlighetstrekk ikke er enten-eller-fenomen men grader av tilbøyeligheter, kommer «ekstroverte» i mange forskjellige varianter og grader, og bruk av dette begrepet overforenkler derfor all beskrivelse av personen. Personligheten beskrives best av trekk og ikke av typer. Det anbefales derfor å gå bort fra å bruke begrepet «ekstrovert», og heller snakke om grad av introversjon-ekstroversjon. Personlighetstester I motsetning til typetilnærmingen forstår moderne personlighetspsykologi personligheten som et samspill mellom flere personlighetstrekk. Dette har konsekvenser for forskjellige personlighetstester. De mest vitenskapelige testene som NEO-PI har en dimensjonal trekktilnærming, mens utbredte typetester har en enten-eller-tilnærming. Det anbefales ikke å benytte slike enten-eller-typetester. I femfaktormodellen regnes ekstroversjon som en av fem faktorer; åpenhet, planmessighet, ekstroversjon, omgjengelighet og nevrotisisme. Testen NEO-PI gir også 6 fasetter, underfaktorer til hovedtrekket ekstroversjon. Er man høy på ekstroversjon trenger man derfor ikke skåre like høyt på alle fasettene, slik at også en høy skåre på ekstroversjon gir forskjellige totale personlighetsuttrykk, der alle ikke dekkes av begrepet utadvendt. Det er mulig å være forholdsvis lav på fasetten sosiabilitet (det å være sosial og foretrekke selskap, som nok dekker det meste av det vi i dagligtalen omtaler som utadvendt), som altså mange ville opplevd som det motsatte av ekstrovert, og samtidig skåre høyt på andre ekstroversjonsfasetter som selvmarkering, spenningssøking og aktivitet, og således skåre høyt på ekstroversjon totalt. Men denne personligheten ville være mer sosialt dominerende og ikke nødvendigvis en sosialt vennlig person, og mange ville kanskje ikke sagt at vedkommende primært var utadvendt, men kanskje mer brautende. Likevel ville vedkommende skåre høyt på ekstroversjon. Les mer om femfaktormodellen Noen personlighetstester måler personlighetstrekk, som NEO-PI. Og slike trekk er normalfordelte, altså der de fleste er midt i fordelingen av skårene. Andre tester forsøker å måle personlighetstyper, og ønsker at de fleste skal være i ytterpunktene av fordelingen. Men personligheten er normalfordelt i virkeligheten, noe som gjør at typetester ikke er gode og overforenkler virkeligheten. Les mer i Store norske leksikon personlighet personlighetspsykologi personlighetstest personlighetstrekk personlighetstype ekstroversjon introvert femfaktormodellen

https://snl.no/Tsitsi_Dangarembga

2023-01-31

Tsitsi Dangarembga

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Afrikas litteratur,Zimbabwes litteratur

Tsitsi Dangarembga er en forfatter, dramatiker og filmskaper fra Zimbabwe. Hun leder The Institute of Creative Arts for Progress in Africa Trust og bor i Harare i Zimbabwe. Dangarembgas romantrilogi om jenta Tambus oppvekst og voksne liv er en klassiker i moderne afrikansk litteraturhistorie og består av Nervous Conditions (1988), The Book of Not (2006) og This Mournable Body (2018).

Dangarembga har mottatt en rekke priser både for litteratur, film og politisk aktivisme. BBC nominerte i 2018 debutromanen som en av «100 stories that shaped the world». På listen over Afrikas «100 Best Books of the 20th Century» fra 2002 ble Nervous Conditions plassert blant de tolv viktigste. Bakgrunn Dangarembga vokste opp i Rhodesia/Zimbabwe, med to foreldre som begge var lærere. Moren var en av de første kvinnene i Zimbabwe med en bachelorgrad, og faren ble rektor på en misjonsskole. I 1961 reiste familien til England så foreldrene kunne studere, før de kom hjem igjen i 1965. Erfaringer med å vokse opp i Europa og dermed kunne stille spørsmål både til sin egen kultur og kolonialiseringen, spesifikt fra et jenteperspektiv, kan leses ut av debutromanen Nervous Conditions.På 1970-tallet studerte Dangarembga medisin ved Cambridge i England. Hun returnerte til Zimbabwe like før uavhengigheten i 1980 og fortsatte med psykologistudier ved University of Zimbabwe i Harare. I 1989 flyttet hun igjen ut av landet, til Tyskland for å etablere seg som filmskaper. Hun studerte TV og film og har en ph.d. i filmvitenskap fra Humbholdt Universität. Siden 2000 har hun igjen bodd i Zimbabwe. Forfatterskap Dangarembga debuterte i 1988 med romanen Nervous Conditions. Boken ble utgitt på norsk i 1990 med tittelen Sisi Tambu. Den engelske tittelen henspiller på Jean-Paul Sartres forord til Frantz Fanons Jordens fordømte (på engelsk): «The condition of the native is a nervous condition». Flertallet i romantittelen kan leses som at kolonikritikken omfatter kvinners forhold. Utgivelseshistorien viser trange kår for denne romanen. Antakelig på grunn av dens tydelige feministiske kritikk av Zimbabwes patriarkalske strukturer fant ikke Dangarembga noe forlag som ville utgi boka. Den ble derfor først utgitt i England, på feministiske The Women’s Press, flere år etter at den ble skrevet. Romanen ble nokså umiddelbart omfavnet av leserne. For romanen mottok Dangarembga i 1989 den prestisjetunge The Commonwealth Writers’ Prize for Fiction, og romanen ble utgitt i hjemlandet.Lenge virket det som om debutromanen skulle blir Dangarembgas eneste utgivelse, før oppfølgeren The Book of Not ble publisert i 2006. I 2018 ga hun ut This Mournable Body, den siste boka om Tambu. For denne ble forfatteren nominert til Booker-prisen (kortlisten). Romaner I Nervous conditions setter Dangarembga familieliv, sosial tvang og kvinners intellektuelle behov i fokus på en måte ingen zimbabwiske forfattere hadde gjort før henne.Bokens jeg-forteller, jenta Tambudzai (Tambu), vokser opp i en landsby i enkle kår. Da broren dør, reiser hun hjemmefra og tar hans plass ved misjonsskolen, som onkelen deres er rektor for. Tambu blir nær venninne med sin opprørske og intelligente kusine, Nyasha, som sammen med familien har bodd flere år i England. Nyasha utfordrer foreldrene på kulturelle og historiske spørsmål og ønsker seg mer frihet i familien, men blir slått av faren og utvikler anoreksi. En av Tambus tanter blir gjort til gjenstand for forhandling i mennenes beslutningsorgan dare, da denne tanten blir gravid utenfor ekteskap. Tambus far fristes av å ta henne som kone nummer to, mens mora sliter med fødselsdepresjon. Da onkelen bestemmer seg for at foreldrene hennes må gifte seg i kirken for å «rense» familien, opplever Tambu et sammenbrudd i form av en dissosiasjon. Mot slutten får Tambu plass ved en hvit klosterskole.Selv om romanen foregår under frigjøringskrigen, nevnes den ikke. På denne måten viser Dangarembga hva tidligere mønstre for frigjøringsretorikk holder skjult, særlig når det gjelder kvinners posisjon i afrikanske samfunn, og stiller dermed spørsmål om hvorvidt undertrykking, kulturkamp og frigjøring er det samme for kvinner og menn. The Books of Nots starter omtrent der Nervous Conditions slutter, og følger Tambus utdannelsesreise på kostskolen Young Ladies of the Sacred Heart, der hun er en av svært få ikke-hvite zimbabwere. This Mournable Body gjør et hopp i tid, idet Dangarembga portretterer Tambu som voksen, to tiår etter frigjøringen. Hun er nå utdannet, men arbeidsløs og ubemidlet og bor på et trist pensjonat, i et Zimbabwe sterkt preget av krigen og korrupsjon. Etter å ha utøvd vold mot en elev havner hun deprimert på en institusjon, før hun flytter hjem til kusinen Nyashas familie. Nyasha er tilbake fra Tyskland med tysk ektemann. Tambu er fremdeles bestemt på å skape seg et godt liv, men romanen tegner et dystert bilde av mulighetene for det. Dangarembga ble i 2022 den åttende forfatteren som overleverte et manuskript til Fremtidsbiblioteket. Fremtidsbiblioteket er et kunstprosjekt initiert av Katie Paterson. Hun har plantet en skog i Nordmarka i Oslo, som skal bli til papir og brukes til å trykke en en antologi i 2114. Hvert år overleverer en ny forfatter en tekst til prosjektet. Aktivisme Dangarembga er en tydelig regimekritiker i hjemlandet. Hun ble arrestert i Harare 31. juli 2020 da hun protesterte mot fengslingen av en arrestert journalist, og mot korrupsjon. I 2021 mottok hun PEN International Award for Freedom of Expression, og den tyske forlegger- og bokhandlerforeningens 2021 Peace Prize.Året etter ble hun valgt ut fra English PEN som vinner av 2021 PEN Pinter Prize, og i 2022 ble hun innlemmet i Future Library. Filmer I 1989 reiste Dangarembga til Berlin for å studere regi ved German Film and Television Academy Berlin og etablerte seg som filmskaper. Hennes mest kjente helaftens spillefilmer er Neria (manus, 1991) og Nobody’s Child (regi og én av flere manusforfattere), begge filmet i Zimbabwe. Utgivelser The Third One Lost of the Soil (1983) She No Longer Weeps, dramatikk (1987) The Letter, novelle, publisert i Whispering Land (1985) Nervous Conditions (1988), norsk oversettelse Sisi Tambu (1989) The Book of Not (2006) This Mournable Body (2018) Neria (1993) The Great Beauty Conspiracy (1994) Passport to Kill (1994) Schwarzmarkt (1995) Everyone's Child (1996) The Puppeteer (1996) Zimbabwe Birds, med Olaf Koschke (1988) On the Border (2000) Hard Earth – Land Rights in Zimbabwe (2001) Ivory (2001) Elephant People (2002) Mother’s Day (2004) High Hopes (2004) At the Water (2005) Growing Stronger (2005) Kare Kare Zvako (2005) Peretera Maneta (2006) The Sharing Day (2008) I Want a Wedding Dress (2010) Ungochani (2010) Nyami Nyami Amaji Abulozi (2011) Litteratur Ann Elizabeth Willey and Jeanette Treiber (red.). Emerging Perspectives on Tsitsi Dangarembga: Negotiating the Post-Colonial. 2002 Flora Veit-Wild. Teachers. Preachers, Non-believers: A Social History of Zimbabwean Literature. 1992. Les mer i Store norske leksikon Zimbabwes litteratur Zimbabwes historie Zimbabwes befolkning Zimbabwes geografi Eksterne lenker Bookerprisens omtale av Dangarembga PEN Internationals Award for Freedom of Expression 2021 Peace Prize English PEN PEN Pinter Prize German Film and Television Academy Berlin

https://snl.no/Boudicca

2023-01-31

Boudicca

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands historie,Englands historie,Biografier i Englands historie

Boudicca var dronning over den keltiske stammen ikenerne i England på den romerske keiser Neros tid. Hun ledet ikenerne (i det nåværende Norfolk og Suffolk) i et opprør mot romerne av flere britanniske stammer i år 60 eller 61.

Bakgrunn Boudicca var gift med Prasutagus, som var konge av ikenerne, men hun var nok også selv av kongelig herkomst. Ikenerne begynte som romerske allierte under keiser Claudius' invasjon av Britannia i år 43 evt. De reiste imidlertid opprørsfanen mot romerne etter å ha mistet enkelte av sine privilegier omkring år 47. Prasutagus nevnes først som konge av ikenerne i kjølvannet av opprøret, men det vites ikke om han regjerte som konge før 47, eller om han ble innsatt av romerne etter at opprøret var slått ned.Da Prasutagus døde omkring 60 evt., testamenterte han kongedømmet til keiser Nero og sine to døtre. Boudicca skulle tjene som regent. Men romerne anerkjente ikke Prasutagus' testamente. De plyndret kongedømmet og behandlet Boudicca og døtrene på skjendig vis. Opprør Boudicca samlet deretter flere keltiske stammer i opprør mot romerne og ble valgt til leder for bevegelsen. Det var tilsynelatende en viss misnøye også blant andre stammer med romernes tidvis hensynsløse framferd på øya. Opprørerne angrep hæravdelinger og plyndret bosetninger i dagens Colchester, London og St. Albans, med store tap for romerne. Tacitus beskriver den britiske hæren som nådeløs mot sine fiender. Flere arkeologiske funn fra perioden bærer også vitne om ødeleggelsen.Historikere har vurdert Boudiccas opprør som så betydelig at det nesten fikk slutt på det romerske herredømmet i Britannia. Til slutt ble imidlertid britene slått. Boudicca flyktet og døde kort tid senere. Ifølge Tacitus begikk Boudicca selvmord med gift etter nederlaget. Senere betydning Historien om dronningen som kjempet mot den store overmakten fikk et romantisk tilsnitt allerede i romersk tid. Dion Kassios beskriver Boudicca som en ruvende karakter i heroisk kamp mot romerne. I senere tid har hun blitt brukt i patriotisk sammenheng og blitt framstilt som et forbilde for senere dronninger, som Elizabeth 1 og Victoria. Les mer i Store norske leksikon keltere Englands historie Litteratur Potter, Timothy William (2017). Boudicca [Boadicea] (d. ad 60/61), queen of the Iceni. Oxford Dictionary of National Biography . Oxford: Oxford University Press.

https://snl.no/Carl_Wilhelm_Boeck

2023-01-31

Carl Wilhelm Boeck

Store norske leksikon,Medisin,Helse og samfunn,Medisinsk historie

Carl Wilhelm Boeck, født i Kongsberg, var norsk lege, halvbror av Christian P. B. Boeck. Han var berglege i Kongsberg 1833–45, stortingsrepresentant for Kongsberg 1845, lege/overlege ved Rikshospitalets hudavdeling 1850-75, professor i medisin ved Universitetet i Oslo 1851–69. Med offentlig stipendium studerte han i 1840–41 den spedalske sykdoms (lepra) utbredelse og opptreden i Europa, og publiserte i 1842 Om den spedalske Sygdom. Han utgav i 1847 sammen med D. C. Danielssen på statens bekostning det senere internasjonalt berømte verk Om Spedalskhed, og 1855–62 også sammen med Danielssen Samling af Iagttagelser over Hudens Sygdomme. Begge disse verker utkom samtidig på fransk, og er høyt verdsatt også på grunn av sine illustrasjoner.

Boeck introduserte den såkalte syfilisasjon i behandlingen av syfilis. Behandlingen hvilte på den feilaktige oppfatning at bløt sjanker (ulcus molle) var en mild grad av syfilis. Teorien, som Boeck omsatte i praksis med stor kraft, gikk ut på at man ved tallrike innpodninger av bløt sjanker i huden til pasienter med syfilis ville oppnå at syfilis tok et mildere forløp. Teorien og behandlingsresultatene ble publisert på statens bekostning 1862. Hans arbeider om syfilisasjon tiltrakk seg stor internasjonal oppmerksomhet, men ble uten praktisk betydning.I 1870 foretok Boeck en undersøkelse av lepra blant norske emigranter i USA. Undersøkelsen belyser den under tiden meget lange inkubasjonstid ved lepra.Boeck var blant de første europeisk kjente norske leger. Les mer i Store norske leksikon medisinsk historie lepra Wilhelm Boeck – utdypning (NBL-artikkel)

https://snl.no/Michael_Choraeus

2023-01-31

Michael Choraeus

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Finlands litteratur

Michael Choraeus var en finlandssvensk dikter som var aktiv i en tid da identiteten som «finlandssvensk» ennå ikke var utviklet; han var svensktalende borger i det store svenske riket og bodde store deler av sitt korte liv i Sverige.

Han skrev særlig læredikt og elegier i opplysningstidens smak, blant annet Ehrensvärd (1802) til minne om Sveaborgs grunnlegger Augustin Ehrensvärd, og Trollhättan (1800). Hans mest poetiske arbeider er flere mindre dikt skrevet ut av dyp følelse, som for eksempel Änkans visa og En tanke på min egen graf.Hans samlede dikt ble gitt ut 1815 med biografi av Franzén, som i 1807 hadde giftet seg med Choraeus' enke Sophia. I 1901 utkom Choraeus' Valda skrifter med biografi av Ernst Lagus og i 1903 utkom hans Bref, tal och andre skrifter. Choraeus-priset er en finlandssvensk litteraturpris som ble etablert i 1995. Den dels ut årlig av den svenskøsterbotniske Svanholmstiftelsen. Les mer i Store norske leksikon Finlands litteratur Sveriges litteratur Eksterne lenker Biografiskt lexikon för Finland: biografi Svenskt biografiskt lexikon om Choraeus Choraeus-priset

https://snl.no/Skole_og_utdanning_i_Algerie

2023-01-31

Skole og utdanning i Algerie

Store norske leksikon,Samfunn,Utdanning og forskning,Utdanning i verden,Utdanning i Afrika

I Algerie følger utdanningen et 5-4-3-system, hvor barneskolen varer i 5 år, ungdomsskolen i 4 år og den videregående skolen i 3 år. Ifølge UNESCO var 27 % av befolkningen over 15 år analfabeter i 2006.

Utdanningssystemet i landet har gjennomgått flere omfattende forandringer siden frigjøringen, men er bygd på det franske utdanningssystemet. Styrking av den arabisk-islamske kulturen og sosialismen har stått sentralt i utdanningssystemet siden frigjøringen. Skolene er tospråklige med undervisning på både arabisk og fransk. Grunnutdanning Den 9-årige grunnskolen er obligatorisk og gratis for alle. De første 3 årene skal gi grunnleggende ferdigheter i regning, lesing, språk, kroppsøving, religion og estetiske fag. De neste 3 årene skal det i tillegg undervises i naturfag og samfunnsfag. De siste 3 årene av grunnskolen undervises det også i teknologiske fag, miljøfag, kulturelle og økonomiske fag.Den videregående skolen har tre studieretninger – en akademisk, en allmenn og en teknisk studieretning, og avsluttes med en baccalauréat-eksamen. Eksterne lenker UNESCO-rapport om Algeries skolesystem av 2011 UNESCO utdanningsstatistikk for Algerie

https://snl.no/Dakhla_-_by_i_Vest-Sahara

2023-01-31

Dakhla (by i Vest-Sahara)

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Afrika,Vest-Saharas geografi

Dakhla er en havneby i Vest-Sahara, på halvøya Rio de Oro ved Atlanterhavet. Byen er 474 kilometer sør for Vest-Saharas hovedstad Aaiún. Dakhla har 106 277 innbyggere (2014) og er hovedstad i provinsen d'Oed Ed-Dahad. Det marokkanske sjøforsvaret har en base i byen.

Næringsliv og transport Den viktigste næringsvirksomheten er fiske. Det drives også oppdrett av østers. På halvøya Rio de Oro dyrkes det blant annet tomater. Ved byen er det flotte strender og klipper, og mange turister kommer til Dakhla for vindsurfing. Konsulater i Dakhla Flere afrikanske land har konsulater i Dakhla. Historie Berberne slo seg ned i Dakhla i det tolvte århundre. Byen ble kolonisert av spanjolene i 1502 og ble da kjent som Villa Cisneros. Madrid-avtalen fra 1975 førte til at Marokko og Mauritania delte Vest-Sahara mellom seg etter at de spanske styrkene var trukket ut. Marokko fikk de to nordlige tredjedelene av området og Mauritania den sørlige tredjedelen, med blant annet Dakhla. Mauritania rustet opp for å forsvare sin interesse i Vest-Sahara, men trakk seg ut etter det militære nederlaget for Polisario i 1979. Etter 1979 har hele Vest-Sahara vært okkupert av Marokko. I 1985 var det harde kamper mellom marokkanske tropper og styrker fra Polisario i og ved Dakhla. Les mer i Store norske leksikon Vest-Sahara Vest-Saharas historie

https://snl.no/Erling_Christie

2023-01-31

Erling Christie

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Norsk og samisk litteratur,Norges litteratur 1960-2000,Norsk lyrikk 1960-2000

Erling Christie var en norsk lyriker og kritiker. Han vakte tidlig oppmerksomhet som kritiker og essayist, særlig ved sitt inngående kjennskap til nye strømninger i nordisk og angelsaksisk lyrikk. Han utgav en del litterære essayer under tittelen Tendenser og profiler (1955).

Selv debuterte han som lyriker med samlingen Drøm om havet (1954), som ble fulgt av Serenade for blå gitar (1956), Mens vi venter (1958) og den sterkt satiriske Minus (1959). Sitt gjennombrudd fikk Christie med samlingen Tegnene slukner (1960). Han var lenge avhengig av de forbildene som hadde inspirert ham, men forfatterskapet er preget av sterkt stigende selvstendighet og modenhet og av en dyp tro på poesien som en vei til erkjennelse.Christie ble rammet av en ulykke i 1960. Les mer i Store norske leksikon Erling Christie i Norsk biografisk leksikon Litteratur Borge, Torunn: «Bare luft er gratis : et portrett av Erling Christie» i Samtiden, nr. 5/6 (1996), 2-6 Borge, Torunn & Henning Hagerup: «'For sent og for tidlig' : om forfatteren Erling Christie, hans samtid og et norsk dilemma» i Samtiden, nr. 5/6 (1996), 7-16 Christie, Erling: Modernisme og tradisjon : essays og artikler 1949-1959, 1983 (bibliografi over Erling Christies tidsskrift- og avispublikasjoner: 263-94), isbn 82-03-11189-0, Finn boken Lombnæs, Andreas G.: «Etterord» i Christie, Erling: Samlede dikt, 1998, 165-79, isbn 82-03-17970-3 Lombnæs, Andreas G.: «Fra det drømte hav til verden her : en utviklingslinje i Erlling Christies lyrikk» i NLÅ 1976, 88-102 Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie, b. 6: Fra Brekke til Mehren, 1995, isbn 82-02-15476-6, Finn boken Vold, Jan Erik: Tydelig, 33 : essays 1965-1998, 1999 («Og undring rører vår uro : om Erling Christies diktning»: 109-22), isbn 82-05-26494-5, Finn boken

https://snl.no/Bjergsted_-_park_i_Stavanger

2023-01-31

Bjergsted (park i Stavanger)

Store norske leksikon,Geografi,Norges geografi,Rogaland,Stavanger

Bjergsted er et parkanlegg i Stavanger kommune, ved Byfjorden, nordvest for bysenteret, bydel Eiganes/Våland. Bjergsted ligger på eiendommen «Ægenes Mark» som ble gitt til byen av Christian 4 i 1607, og har senere hatt en svært varierende bruk. Stavanger Turistforenings utstilling i 1890 innledet bruken av Bjergsted som festplass, og i forbindelse med byens 800-årsjubileum i 1925 ble det avholdt en jubileumsutstilling her, og da fikk parken omtrent den formen den har i dag.

Den gamle hermetikkfabrikken i Sandvigå 27, like inntil Bjergstedparken, er bygd om og brukes i dag av blant annet Stavanger Kulturskole som har et vidt spekter av kulturtilbud. Fra slutten av 1970-tallet fikk parken et stadig tydeligere preg av en musikkpark. Musikkonservatoriet ble bygd i 1979, og det første av Stavangers to konserthus året etter ved at en tidligere utstillingshall (kalt kuppelhallen etter den karakteristiske kuppelformede takkonstruksjonen) ble ombygd til konserthus. Her ble Bjergsted Musikksenter etablert, tilholdssted for blant annet Stavanger Symfoniorkester.Senere er det reist et nytt konserthus i Stavanger mellom Bjergstedparken og havneområdet, åpnet i 2012, og med to store konsertsaler. Sammen med det gamle konserthuset danner dette det antagelig største, samlede konserthustilbudet i landet. I dette området ligger i dag lokaler for Universitetet i Stavanger, avdeling for kunstfag, og avdeling av Stavanger Katedralskole.Stavanger kommune vurderer i forbindelse med byens 900-årsjubileum i 2025 en videreutvikling av Bjergstedparken som en arena for kultur, fritid og rekreasjon. Kart Les mer i Store norske leksikon Stavanger Stavanger – administrasjon, offentlige institusjoner og kultur Stavangers historie Rogaland

https://snl.no/Aachen

2023-01-31

Aachen

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Tysklands geografi

Aachen er en by i Tyskland. Den ligger i delstaten Nordrhein-Westfalen, nær grensen mot Belgia og Nederland.

Industri Byen er et jernbaneknutepunkt. I tillegg er byen senteret i et viktig industriområde med mekanisk, tekstil- og næringsmiddelindustri. Gruvedriften, som lenge var den dominerende industrigren, er nærmest innstilt. Høyteknologiske bransjer er et nytt naturlig satsingsområde, da flere høyere læresteder, blant annet den største tekniske høyskolen i Tyskland (Rheinisch-Westfälische Technische Hochschule, 1870), ligger i Aachen. Byen har også et stort kurbad. Karl den store I domkirken, bygd fra 790 til 800, som står på UNESCOs verdensarvliste, finnes graven til Karl den store. Domkirken er arkitektur- og kunsthistorisk av stor betydning og er et av de store forbildene i religiøs arkitektur. Domkirken omfatter også historiske dokumenter og viktige kunstverk. Også rådhuset (bygd i 1530) med sine mange stilarter fra gotikk til barokk, og som står på ruinene av Karl den stores kongeslott, og bykjernen for øvrig er meget severdige.Aachen oppstod som et romersk kursted, kalt Aquisgranum. Karl den store hadde sin yndlingsresidens i Aachen, og byen var kroningsby for de tysk-romerske keiserne inntil 1500-tallet. Både den fransk-spanske krigen i 1667–1668 og den østerrikske arvefølgekrig i 1741–1748 endte med fredsslutninger i Aachen. Byen var okkupert av Frankrike i 1794–1815, men ble gitt til Preussen ved Wien-kongressen. Kongressen i Aachen 1818 regulerte forholdene i Europa etter Napoleonskrigene. Aachen var okkupert av belgiske tropper en kort periode etter første verdenskrig, og ble sterkt ødelagt under andre verdenskrig. Les mer i Store norske leksikon Tyskland Nordrhein-Westfalen UNESCOs verdensarvliste Eksterne lenker Aachens offisielle nettsider

https://snl.no/differensiering

2023-01-31

differensiering

Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Utviklingsbiologi

Differensiering er en prosess som resulterer i at celler og cellevev i en flercellet organisme utvikles i forskjellig retning. Celler utrustet med samme arveanlegg utvikles til ulike celletyper med hensyn til form og funksjon, det vil si en arbeidsdeling innenfor organismen. Differensiering kan forklares ved at arveanleggene i de enkelte cellene aktiveres på ulike måter, og forskjellige prosesser settes i gang. Dette styres ved forhold som fordelingen av cytoplasmaet under de innledende celledelingene, og senere fra eksterne faktorer som cellenes plassering i organismen og påvirkning fra omkringliggende celler og vev.

Fullt utviklede, differensierte celler kan under visse betingelser vende tilbake til en udifferensiert tilstand svarende til stadier tidlig i fosterutviklingen, for eksempel om de fjernes fra sine naboceller og holdes isolert i cellekultur. Mekanismene bak disse prosessene er bare delvis kjent.Når det gjelder dyr, betegner differensiering i videste forstand den prosessen som resulterer i at celler eller andre bestanddeler i en flercellet organisme gir til kjenne forskjeller med hensyn til form, funksjon og struktur, heri også innbefattet forskjeller fra tidligere utviklingsstadier. I snever forstand kan differensiering bety det samme som histologisk differensiering, det vil si at deler av en flercellet organisme blir i stand til å ta opp spesielle funksjoner som klart skiller seg ut fra grunnleggende livsfunksjoner felles for alle levende celler.Unge uspesialiserte celler under den tidlige fosterutviklingen, eller regenererende celler i den voksne organismen, antar spesialisert form og funksjon i løpet av organismens vekst, avhengig av deres beliggenhet eller forhold til andre celler. Modne, differensierte celler kan under visse betingelser vende tilbake til en udifferensiert tilstand som svarer til stadier tidlig i fosterutviklingen, for eksempel når de isoleres fra sine naboceller. Mekanismene bak disse prosessene er bare delvis kjent.Begrepet differensiering brukes også innen pedagogikk. Les mer i Store norske leksikon biologi

https://snl.no/Jacques_Audiberti

2023-01-31

Jacques Audiberti

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Frankrikes litteratur,Frankrikes litteratur på 1900-tallet

Jacques Audiberti var en fransk forfatter. Hans verk, beslektet både med Paul Valérys formstrenghet og med Guillaume Apollinaires og surrealistenes eksperimenter, vitner om virtuos språkbeherskelse og frodig fantasi.

Audibertis produksjon er omfattende, men ujevn. Blant hans diktsamlinger kan nevnes L'Empire et la trappe (1930), Des Tonnes de semence (1941) og Toujours, Rempart (1953). Han skrev også en rekke romaner, for eksempel Abraxas (1938) og Les Jardins et les fleuves (1954), og skuespill, blant annet Le Mal court (1947) og Le Cavalier seul (1963). I essayet L'Abhumanisme (1955) angriper han samtidens menneske- og kultursyn og kjemper for en indre frigjøring av menneskene. Les mer i Store norske leksikon Frankrikes litteratur litteratur lyrikk drama Teater i Frankrike Eksterne lenker Association des amis de Jacques Audiberti: Nettside tilegnet Jacques Audiberti

https://snl.no/Cubas_litteratur

2023-01-31

Cubas litteratur

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Nord- og Mellom-Amerikas litteratur,Cubas litteratur

Den første betydelige kubanske dikteren er José María Heredia y Heredia (1803–1839), som står på overgangen mellom nyklassisismen og romantikken. Han var også engasjert i Cubas frigjøringskamp. José Jacinto Milanés y Fuentes (1814–1863) og Gertrudis Gómez de Avellaneda (1814–1873) er helt ut romantikere, og skrev i de fleste sjangere. Cirilo Villaverde er kjent for sin folkelivsskildring Cecilia Valdés.

Den dominerende skikkelsen innen kubansk åndsliv på 1800-tallet er frihetskjemperen og forfatteren José Martí. Enrique José Varona (1849–1933) er kjent for sine politiske og filosofiske skrifter. Lyrikeren Julián del Casal (1863–1893) regnes som en av forløperne for den spansk-amerikanske «modernista»-bevegelsen, mens José Manuel Poveda (1888–1926) viser påvirkning fra den samme bevegelsen. Den realistiske roman har sin fremste representant i Jesús Castellanos (1879–1912).Blant 1900-tallets lyrikere bør nevnes Mariano Brull, talsmann for den «rene poesi», og mellomkrigstidens avantgardediktere Eugenio Florit og Nicolás Guillén. I forgrunnen blant Cubas diktere etter den annen verdenskrig står blant annet José Lezama Lima, også kjent for romanen Paradiso (1966), Cintio Vitier og Roberto Fernández Retamar.Blant diktere som er dukket opp etter revolusjonen i 1959 kan nevnes Fayad Jamís, Herberto Padilla og Nancy Morejón. Cubas fremste romanforfatter fra vår tid er Alejo Carpentier. Vi kan nevne også Guillermo Cabrera Infante, kjent for romanen Tres tristes tigres fra 1967, Edmundo Desnoes, Lisandro Otero, Severo Sarduy, Reinaldo Arenas, Carlos Alberto Montaner og Zoe Valdés.Det mest kjente kubanske skuespill, det sosiale og politiske drama Tembladera fra 1917, er skrevet av José Antonio Ramos. I de senere år har kubansk drama fått en renessanse, med navn som Virgilio Piñera, Antón Arrufat (Premio Nacional de Literatura, 2000) og José Triana, kjent for La noche de los asesinos (1966; Mordernes natt, Nationaltheatret 1970). Les mer i Store norske leksikon Cuba Cubas historie

https://snl.no/cargokult

2023-01-31

cargokult

Store norske leksikon,Samfunn,Samfunnsfag,Antropologi,Fagbegreper i antropologi

Cargokult er en samlebetegnelse for religiøse vekkelser og politiske og sosiale protestbevegelser, særlig i Melanesia. Cargo (også noen ganger kago) betyr last. Begrepet viser til materielle goder og rikdommer som tilhengerne antok at særlig hvite var i besittelse av, og som disse vekkelsene og bevegelsene søkte å tiltrekke seg. Som begrep ble cargokult først benyttet, i en nedsettende betydning, av australske kolonimyndigheter rett etter andre verdenskrig.

Tidlig bruk av begrepet Begrepet cargokult ble først tatt i bruk av kolonimyndigheter for å benevne det disse anså som hysteriske og destruktive religiøse bevegelser. Fra 1950-tallet begynte antropologer også å omtale en rekke ulike bevegelser som cargokulter. I denne etterkrigsperioden forklarte antropologer gjerne disse som kulter knyttet til forestillinger om at de hvites store materielle rikdom (cargo) ville tilfalle troende. En slik overføring av cargo ville forekomme som følge av intensivert rituell aktivitet, endring av religiøse praksiser og tro (som, for eksempel, å gå over fra forfedretro til kristendom) eller radikale brudd med kulturelle forestillinger og praksiser (som, for eksempel, å kle og te seg som hvite). Ofte ble cargokulter analysert som å ha oppstått rundt én samlende (som oftest mannlig) skikkelse, en profet, som ledet både ritualer og arbeidet med å forberede landsbyer, samfunn og hele øyer for å kunne motta de materielle godene. Nyere antropologisk bruk og kritikk av begrepet I senere antropologiske analyser har en tilnærmet seg begrepet mer kritisk og nyansert, også i lys av dens åpenbare normative og koloniale opphav. For det første har en vist hvordan Melanesias mange og svært varierte sosiale og politiske bevegelser og vekkelser har en rik historie som kan spores tilbake til i alle fall midten av 1800-tallet. Dermed fantes det som senere ble kalt cargokulter i mer enn hundre år før andre verdenskrig.I tillegg har en vektlagt hvordan slike bevegelser kan ses som uttrykk for politisk motstand mot kolonistatets rasemessige hierarkier eller som utøvelse av kreativitet i møte med ulike former for modernitet, som penger og varehandel. Nyere antropologiske analyser har også argumentert for at cargokulter er et eksempel på mer generelle konflikter som oppstår i kolonikontekster også utenfor Melanesia. Disse innebærer ofte en dominerende og rik majoritetsbefolkning og en marginalisert, materielt fattigere innfødt befolkning. Les mer i Store norske leksikon Melanesia Melanesia – religion Eksterne lenker "Cargo cults" – The Cambridge Encyclopedia of Anthropology

https://snl.no/arkitrav

2023-01-31

arkitrav

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Bygningsdeler

Arkitrav er et rett, horisontalt arkitekturledd (bjelke) som forbinder og bæres av vertikale arkitekturledd, som regel søyler.

I antikkens arkitektur er arkitraven den nederste del av bjelkeverket. Arkitraven hvilte på søylene og spente mellom disse. I de greske og romerske templer var arkitraven som regel av stein, men kunne også være utført av tre, særlig dersom søyleavstanden var stor, som i de etruskiske og araeostyle templer. Stein tåler ikke de store strekk-kreftene ved lange spenn, og en steinarkitrav vil da ha lett for å knekke.I dorisk stil er arkitraven en enkel steinblokk uten ornamenter. I jonisk og korintisk stil er arkitraven også av stein, men oppdelt i to eller tre horisontale bånd, kalt fasciae. Disse gjenspeiler en eldre byggeteknikk, nemlig trearkitrav av bjelker lagt oppå hverandre. Les mer i Store norske leksikon søyle den greske antikkens kunst og arkitektur

https://snl.no/ballistisk_missil

2023-01-31

ballistisk missil

Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Våpen og militært materiell,Våpen,Missiler

Ballistisk missil, tidligere ofte kalt ballistisk rakett, er et våpen der en sprengladning tilbakelegger en vesentlig del av strekningen fra utskytning til målområdet i en ballistisk bane, det vil si en bane som etter bruk av fremdrifts-rakettmotoren(e) ligger i ytterkant eller over atmosfæren og således kun påvirkes av gravitasjonskraften.

Typer Avhengig av tilbakelagt strekning og bruk deles ballistiske missiler i kategorier: Taktiske ballistiske missiler, med rekkevidde på 150–300 kilometer. Theater ballistic missiles, rekkevidde 300–3500 kilometer. Kortdistanse ballistiske missiler, rekkevidde 300–1000 kilometer. Mellomdistanse ballistiske missiler, rekkevidde 1000–3500 kilometer. Langdistansemissiler, rekkevidde 3500–5500 kilometer. Interkontinentale ballistiske missiler (ICBM), rekkevidde 5500–16 000 kilometer. Det finnes dessuten spesielle kategorier, slik som missiler skutt opp fra neddykkede undervannsbåter, SLBM (Submarine-launched ballistic missile), og missiler avfyrt fra fly, ALBM (Air-launched ballistic missile). Fluktfaser Et ballistisk missils bane kan, uansett rekkevidden, deles i tre faser: Startfasen er definert som missilets bevegelse fra utskytning og så lenge fremdrifts-motoren(e) er i gang, det vil si de første 100–300 sekunder av flukten og høyder opp til cirka 200 kilometer. Midtfasen er missilets/nyttelastens flukt mellom startfasen og terminalfasen. Stridshodet eller stridshodene skilles fra den gjenværende del av missilet, og kan være omgitt av narrestridshoder og/eller maskeringshjelpemidler. Varigheten kan være opptil 1200 sekunder, høyden opptil 1100 kilometer for langdistanse eller interkontinentale missiler. Terminalfasen er definert som stridshodets eller stridshodenes flukt fra møtet med atmosfære til treff mot bakken. Fasen er kortvarig, omkring 30 sekunder for et langdistansemissil, og hastigheten høy. Forsvar mot ballistiske missiler er vanskelig, men i 2017 var missilforsvarssystemer utviklet eller i bruk av mer enn 30 nasjoner. Historikk Historiens første store ballistiske missil var Tysklands V-2 fra andre verdenskrig. Første vellykkede prøveoppskyting av dette våpenet skjedde 3. oktober 1942, og operativ bruk ble innledet 6. september 1944 mot Paris, etterfulgt av et angrep mot London to dager sener. Ved slutten av krigen var over 3000 V-2 missiler avfyrt, men på tross av en psykisk effekt var virkningen relativt begrenset, våpenets utviklingskostnader tatt i betraktning.Sovjetunionens R-7 Semjorka var historiens første interkontinentale ballistiske missil. Våpenet ble utviklet under den kalde krigen, var i vesten mest kjent under NATO-betegnelsen SS-6 Sapwood og hadde en rekkevidde på opptil 8800 kilometer. En sivil variant ble brukt til oppskytning av historiens første satellitt, Sputnik 1, 4. oktober 1957.Flere nyere konflikter har sett bruk av ballistiske missiler, blant annet under golfkrigen 1980–1988 og golfkrigen 1990–1991, hvor kortdistansemissilet Scud-B og den irakiske varianten Al-Hussein ble mye brukt. Under krigen i Jemen fra 2015 har ballistiske missiler blitt spesielt mye brukt av opprørsbevegelsen Houthi, og Iran har siden 2017 gjennomført flere angrep med ballistiske missiler mot mål i Irak og i Syria.I Norge har Forsvaret bare i en kort periode hatt ballistiske missiler. Forsvaret hadde fra 1959 til 1964 det taktiske kortdistansemissilet Honest John, oppsatt i Rakettartilleribataljonen på Setermoen. Dette hadde en rekkevidde på omkring 30 kilometer, og var i Norge kun brukt med konvensjonelle stridshoder, og var lite effektivt som artillerivåpen Les mer i Store norske leksikon krig atomvåpen forsvar sikkerhetspolitikk Nord-Korea – atomvåpen

https://snl.no/ambra

2023-01-31

ambra

Store norske leksikon,Realfag,Kjemi,Organisk kjemi,Organiske forbindelser

Ambra er en vokslignende masse med en moskuslignende lukt. Den dannes i tarmkanalen hos spermhvalen, og finnes flytende i tropiske hav eller ved kysten av Afrika, India og Mellom-Amerika i form av fettete klumper, gjerne med gråspettet gul eller brun farge.

Ambra var tidligere meget verdifull som fiksativ, da den ble brukt til å binde duftstoffer til parfyme. Nå fremstilles slike fiksativer syntetisk.Ambra er en temmelig komplisert blanding av forskjellige stoffer. Hovedkomponenten, som utgjør omtrent 80 prosent, er kolesterol. For øvrig finnes fete oljer, ambrein, benzosyre, en ketonfraksjon og en flytende alkanfraksjon. Les mer i Store norske leksikon parfyme

https://snl.no/Abruzzo

2023-01-31

Abruzzo

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Italias geografi

Abruzzo er en region i den midtre delen av Italia som ligger mellom Appenninene og Adriaterhavet. Regionen har et areal på 10 831,84 km2 og har 1 320 245 innbyggere (2017). Den omfatter provinsene L'Aquila, Chieti, Pescara og Teramo. Hovedstad er L'Aquila, og største by er Pescara.

Natur Regionen er et utpreget fjellandskap som omfatter Appenninenes høyeste topp, Monte Corno, 2912 meter over havet. Landskapet flater ut ned mot den smale kystsletta langs Adriaterhavet. Regionen har en stor nasjonalpark. Næringsliv Abruzzo er en vinregion, og flere DOC-viner fremstilles langs kysten og i enkelte fjelldaler. Best kjent er den milde og bløte rødvinen Montepulciano d'Abruzzo og den lette og oftest tørre hvitvinen Trebbiano d'Abruzzo. For øvrig er det variert jordbruk med blant annet. dyrking av hvete, poteter, druer, frukt, oliven, tobakk og sukkerbeter samt husdyrhold (sau). Industrien er konsentrert til provinshovedstedene, spesielt til Pescara, og inkluderer blant annet tekstil- og konfeksjonsindustri, møbel- og næringsmiddelindustri. Regionen har betydelig badeturisme. Les mer i Store norske leksikon Italia Italias geografi Språk i Italia Italias befolkning Dyreliv i Italia Regioner og provinser i Italia Byer i Italia Økonomi og næringsliv i Italia Klima i Italia Italias historie

https://snl.no/Jevgenij_Baratynskij

2023-01-31

Jevgenij Baratynskij

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteratur i verden,Europa,Russland og Sovjetunionens litteratur,Russlands litteratur på 1800-tallet

Jevgenij Baratynskij var en russisk lyriker og nest etter Aleksandr Pusjkin, Russlands nasjonaldikter, den betydeligste i «Gullalderens» lyrikergenerasjon.

Baratynskij tilbrakte syv år av sin ungdomstid i det militære og ble etter hvert offiser, hovedsakelig stasjonert i Finland, der han også begynte å skrive dikt. I 1827 forlot han arméen for å vie seg diktningen.Poemene Eda (1824–26), Ballet (Bal, 1825–28) og Sigøynersken (Tsyganka, 1842) har romantiske motiver som kjærlighetssvik, sjalusi og selvmord, men miljøskildringen er realistisk og stilen nøktern og klar. Samme stil preger hans filosofiske elegier som gir rene og sterke uttrykk for hans dype melankoli, forårsaket av samtidens økende materialisme og minskende forståelse for åndens verdier. Les mer i Store norske leksikon Russlands litteratur

https://snl.no/Antequera

2023-01-31

Antequera

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Spanias geografi

Antequera er en by i det sørlige Spania, i den autonome regionen Andalucía, i provinsen Málaga. Den ligger 577 meter over havet, 35 kilometer nordvest for byen Málaga. Byen har rundt 41 000 innbyggere (2018). Næringsmiddelindustrien og jordbruket er viktige for byens økonomi.

Byen er særlig kjent for sine megalittgraver (dolmener) fra bronsealderen, og for den nærliggende nasjonalparken El Torcal, et landskap med karakteristiske kalksteinsformasjoner. Dette er et av Europas mest representative karstlandskap.Romernes navn på Antequera var Antikaria, og byen har mange byggverk fra denne tiden, blant annet triumfbuen. Festningen Alcazaba er et betydningsfullt monument fra den mauriske perioden. Maurerne mistet Antequera i 1410, etter Ferdinand 1s gjenerobring. Les mer i Store norske leksikon Spanias geografi

https://snl.no/dvale_-_botanikk

2023-01-31

dvale (botanikk)

Store norske leksikon,Biologi,Vitenskapsgrener i biologien,Botanikk,Plantefysiologi,Plantenes økologi,Tilpasning til abiotisk stress,Hvile hos planter

Hos planter brukes betegnelsen dvale om frø som ikke spirer og om knopper som ikke bryter, fordi de ytre forholdene er ugunstige. Årsaken kan være for lav temperatur eller mangel på fuktighet.

Dvale skiller seg i prinsippet fra hvile, hvor frøspiring og knoppbryting er hemmet av indre årsaker. Både under hvile og dvale er stoffomsetningen og respirasjonen meget lav. Et godt eksempel på forskjellen på hvile og dvale ser vi hos knopper på mange løvtrær. Om høsten og vinteren er disse i hvile, og det nytter ikke da å få knoppene til å bryte når kvistene tas inn i et varmt rom. Utover vinteren vil imidlertid hvilen være avsluttet og knoppene er i dvale. De bryter da så snart kvister blir tatt inn. Tidspunktet for overgang til dvale er forskjellig for de ulike artene av løvtrær. Les mer i Store norske leksikon plante vekst – botanikk

https://snl.no/elektrisk_str%C3%B8m

2023-01-31

elektrisk strøm

Store norske leksikon,Realfag,Fysikk,Elektromagnetisme

Elektrisk strøm er elektrisk ladning i bevegelse. Strømmen beveger seg gjennom en leder og frakter energi fra ett sted til et annet. Strømretningen er definert som bevegelsesretningen for positive ladninger.

Det oppstår strøm i en leder når vi kopler den til en spenningskilde, for eksempel når vi slår på en kokeplate. I en leder med elektrisk strøm vil det avgis varme, og ved høy nok temperatur vil elektrisk energi omdannes til lys. Elektrisk strøm kan også utnyttes til å drive elektromotorer, som for eksempel i elbiler. Energi kan transporteres over store avstander ved hjelp av elektrisk strøm. Definisjon av strøm Strøm er lik ladning som passerer et tverrsnitt av en leder per sekund. Enheten for ladning er coulomb, og enheten for elektrisk strøm er ampere, som er coulomb per sekund. Strøm måles med et amperemeter.I fysikken brukes likninger for å uttrykke sammenhenger mellom ulike fysiske størrelser. En fysisk størrelse representeres ved en bokstav. For strøm brukes I, for ladning Q og for tid t. Hvis det passerer en ladning dQ gjennom et tverrsnitt av en leder i løpet av en liten tid dt, er den elektriske strømmen I = dQ/dt. Elektrisk felt og elektrisk potensial For å forstå begrepene elektrisk felt og elektrisk potensial kan det være nyttig å sammenligne elektriske felt og tyngdefelt. Masse forårsaker et kraftfelt. Jordas kraftfelt kalles tyngdefeltet. Et legeme i et tyngdefelt påvirkes av tyngdekraft, eller som man også sier, av gravitasjonskraft. Når et legeme flyttes oppover i et tyngdefelt, får det økt potensiell energi. I Newtons gravitasjonsteori kalles potensiell energi per masseenhet (per kg) for potensial. Forskjell i potensial er lik tyngdeakselerasjon ganger høydeforskjell.Elektrisk ladning forårsaker også et kraftfelt. Det kalles et elektrisk felt. En ladning i et elektrisk felt påvirkes av en elektrisk kraft. Dersom ladningen er positiv, virker kraften i samme retning som feltet, og dersom ladningen er negativ, virker kraften i motsatt retning.Å forflytte seg i feltretningen i et elektrisk felt svarer til å forflytte seg nedover i et tyngdefelt, og en forflytning mot feltretningen i et elektrisk felt svarer til oppover i et tyngdefelt. En positiv ladning faller i feltretningen, men et elektron, som er negativt ladd, faller mot feltretningen. Når en ladd partikkel beveger seg i eller mot feltretningen, endres partikkelens potensielle energi.I et elektrisk felt er potensial definert som potensiell energi per ladningsenhet (per coulomb). Potensialforskjellen kalles for spenning. Spenning måles i volt. Spenning og elektrisk strøm Hvis en leder koples til en spenningskilde (for eksempel når vi slår på lyset), oppstår et elektrisk felt i lederen, rettet fra det høyeste potensialet, som kalles pluss, mot det laveste potensialet, som kalles minus.I metalliske ledere er det mange elektroner som kan bevege seg fritt, mens positivt ladde ioner står fast. De frie elektronene danner en elektrongass hvor elektronene beveger seg raskt i forskjellige retninger, og gassen som helhet har en liten drifthastighet. Det betyr at det er oppstått en elektrisk strøm i lederen. Siden elektronene har negativ ladning, er drifthastigheten rettet mot feltretningen. Følgelig har den elektriske strømmen samme retning som det elektriske feltet: fra høyt potensial (pluss) mot lavt potensial (minus).Innenfor visse grenser er strømmen i en leder proporsjonal med spenningen, U, over lederens endepunkter. Denne sammenhengen kalles Ohms lov. Ohms lov innebærer at forholdet mellom spenning og strøm i en leder er konstant. Denne konstanten kalles lederens resistans og betegnes med R. Ohms lov kan skrives på matematisk form I = U/R.Når det går en strøm, I, gjennom en leder, og det er en spenning, U, over den, får vi en effekt, P = UI, som måles i watt. Eksempel: Med en spenning på 220V og en strøm på 10A får vi en effekt på 2200W eller 2,2kW.Omkring en strømførende leder dannes et magnetfelt med feltlinjer som er lukkede kurver og omslutter lederen. Likestrøm og vekselstrøm Likestrøm er en elektrisk strøm som hele tiden har samme strømretning. Batterier produserer likestrøm. I vekselstrøm endres hele tiden strømretningen.På verdensbasis er praktisk talt all elektrisk energiforsyning basert på vekselstrøm. Årsakene til dette er at produksjon, transformasjon av spenning (for overføring som høyspenning) og bruk av elektrisitet med vekselspenning er det mest økonomiske og teknisk enkleste. Elektrisk strøm i forskjellige materialer I metaller består strømmen av frie elektroner som beveger seg når de utsettes for virkningen av et elektrisk felt i lederen. Det er den negative ladningen som beveger seg, mens den positive ladningen er bundet til atomene i metallets krystallgitter.I elektrolytter skyldes strømmen positive ioner som beveger seg i strømretningen og negative mot strømretningen.I gasser kan strømmen dels skyldes elektronbevegelse, dels ionebevegelse. Som regel vil det her være elektronbevegelsen som dominerer fordi de lette elektronene beveger seg mye raskere enn ionene.Elektrisk strøm kan også skyldes bevegelse av elektrisk ladede legemer, for eksempel små partikler i en væske- eller gasstrøm, og kalles da konveksjonsstrøm. En halvleder er et stoff som leder strøm dårligere enn metaller og bedre enn isolatorer. Når et elektron i en halvleder «rives» løs fra et atom og blir fritt, sier vi at det er i ledningsbåndet. Det etterlater seg en tom plass som vi kaller et hull.Eksempel: I rent silisium vil noen elektroner bli frie på grunn av termisk energi. De etterlater seg hull og faller tilbake til andre hull. Dermed vil det stadig være en vandring av elektroner og hull.I en ren halvleder er det like mange frie elektroner som hull. Disse beveger seg tilfeldig i halvlederen. Men når det slås på en spenning over lederen, oppstår et elektrisk felt i den som vil tvinge elektroner mot feltretningen og hull i motsatt retning. Det går da en elektrisk strøm i halvlederen. Samfunnsmessig betydning Elektrisk energi er vår mest anvendelige energiform. Den er lett å overføre fra et sted til et annet og kan produseres ved hjelp av mange ulike energikilder. Flere av våre viktigste fornybare energikilder, som vann- og vindkraft, må med dagens teknologi bli omdannet til elektrisk energi før den kan distribueres og tas i bruk av forbrukerne.Et moderne samfunn er nå helt avhengig av elektrisiteten, som på en eller annen måte inngår i de fleste av samfunnets aktiviteter. Dette gjør oss svært sårbare for svikt i elforsyningen, noe som effektivt vil lamme store deler av landets virksomhet. I særlig grad gjelder dette Norge, som har en uvanlig høy andel elektrisitet i sitt samlede energiforbruk (cirka 50 prosent av sluttforbruket i 2012). Elektrisiteten er derfor i vårt land den dominerende energiformen i alle sektorer av samfunnet med unntak av transportsektoren, som i stor grad baserer sin virksomhet på oljerelaterte energiformer (som forbrenningsmotoren). Det er imidlertid ventet at elektrisiteten også innen transportsektoren vil få en økende betydning etter hvert som elektriske biler blir et stadig viktigere transportalternativ. Elektrisk energi er foruten som drivkraft for maskiner og lignende, grunnlaget for mange viktige industrielle prosesser. I Norge har dette vært den viktigste kilden til industrivirksomhet før funnet av petroleum.Bruk av elektrisitet til industrielle formål, elektroteknikken, utviklet seg selvstendig ved siden av den vitenskapelige elektrisitetsforskningen. De første elektriske maskinene (elektromotoren) ble utviklet av Michael Faraday og Andre Marie Ampère (1821–1823), og de første dynamoene i 1831 av Dal Negro og Hippolyte Pixii. Den første elektriske telegrafen ble anlagt i 1837 av Johann Carl Friedrich Gauss og Wilhelm Eduard Weber, mellom det fysiske instituttet og det astronomiske observatoriet i Göttingen.Humphrey Davy eksperimenterte med den elektriske lysbuen i 1821, og Jean Bernard Léon Foucault innførte buelampen for det store publikum ved førsteoppførelsen av Giacomo Meyerbeers opera «Profeten» i Paris i 1846, da han leverte strøm til den oppgående sol på scenen fra et batteri av bunsenelementer. Denne måten å fremstille strøm på var imidlertid så dyr at det ikke kunne bli tale om noen større anvendelse. Elektrisitet til belysningsformål skjøt virkelig fart først når glødelampen (lyspæren) kom i masseproduksjon et stykke inn på 1900-tallet.Gjennombruddet i sterkstrømteknikken kan dateres til 17. januar 1867, da Werner von Siemens i Berlinakademiet meddelte prinsippet for sin dynamo-elektriske maskin, som med ett slag åpnet veien til å fremstille billig elektrisk strøm.I svakstrømteknikken kom telefonen (Alexander Graham Bell 1875). På 1900-tallet har radioteknikken, som går tilbake til Guglielmo Marconis forsøk i 1897, og de mange anvendelsene av elektroner og elektronstråler i elektronikken kommet til. Elektrokjemien kan føres tilbake til Humphrey Davys fremstilling av metallisk natrium og kalium i 1807, men det teoretiske grunnlaget ble først skapt ved Michael Faradays elektrolytiske lover i 1833. Galvanoplastikken (Moritz Hermann von Jacobi 1837), akkumulatoren (Gaston Planté 1860), elektrolytisk raffinering av kobber (Werner von Siemens & Johann Georg Halske), fremstilling av aluminium i stor målestokk, karbid med mer og Birkeland-Eydes salpeterprosess (1904) betegner også trinn i utviklingen. Les mer i Store norske leksikon elektrisitet elektromagnetisme elektrisk energi

https://snl.no/bet_din

2023-01-31

bet din

Store norske leksikon,Religion og filosofi,Religioner og livssyn,Jødedom

Bet din er en jødisk religiøs domstol som dømmer etter jødisk religiøs lov, halakha. Påbudet om å utnevne dommere og opprette domstoler finnes allerede i 5. Mosebok kapittel 16, vers 18–20, og slike domstoler fantes allerede i det andre tempelets tid (cirka 500 fvt.–70 evt.). De innehar fremdeles en viktig rolle i dagens jødiske samfunn.

Så lenge det andre tempelet sto, og i de første århundrene etter tempelets fall, var det tre forskjellige typer religiøse domstoler: en lavere og lokal domstol, en høyere domstol samt den høyeste domstol, kalt sanhedrin. De jødiske samfunnene i diasporaen fortsatte å opprette religiøse jødiske domstoler.Fra talmudisk tid (cirka 200–600 evt.) betyr bet din en rabbinsk domstol, der det dømmes etter den jødiske religiøse loven som også omfatter den rabbinske litteraturen. I noen land, og i enkelte perioder, ble domstolene også tildelt ansvaret for kriminelle saker blant jøder. Vår tid En ortodoks bet din består kun av mannlige dommere, mens de andre retningene (konservativ jødedom, reformjødedom og rekonstruksjonisme) også tillater kvinnelige medlemmer. Den enkelte domstol står forholdsvis fritt til å tolke den religiøse loven og dens anvendelse.En moderne bet din kan dømme i både sivile, kriminelle og religiøse saker, forutsatt at de det gjelder velger å oppsøke en rabbinerrett, men i dag er det vanligvis familielovgivningen som hører inn under disse domstolene. Konverteringer til jødedommen blir også foretatt av en bet din. De ulike retningene innenfor moderne jødedom har her svært ulik praksis. Israel I staten Israel har alle byer egne religiøse domstoler, ledet av lokale sjefsrabbinere. Disse behandler alle familiesaker for landets jødiske befolkning. Ankesaker kan her føres for en høyere rabbinsk instans i Jerusalem. Utenfor Israel er en bet din knyttet til de enkelte menigheter, og blir oftest sammenkalt ved behov. Les mer i Store norske leksikon Mishna Talmud konversjon– jødedommen

https://snl.no/Jackson_Browne

2023-01-31

Jackson Browne

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Pop og rock,Internasjonal pop og rock

Jackson Browne er en amerikansk singer-songwriter og gitarist i en melodiøs poprockstil. Han er sterkt samfunnsengasjert, og gir uttrykk for det både i tekstene sine og gjennom deltagelse i forskjellige bevegelser og kampanjer. Men han evner også å skrive personlige sanger med romantiske tekster som passer perfekt til den varme stemmen hans.

Han vokste fra 1952 opp i Los Angeles-området, spilte i 1966–1967 i The Nitty Gritty Dirt Band og albumdebuterte med Jackson Browne i 1972. Gjennombruddet kom året etter med den store USA-hiten Doctor My Eyes.Browne er en meget anerkjent låtskriver, og en rekke andre artister har spilt inn sangene hans, blant andre Eagles. Alle hans album i årene 1973–1983 fikk god kritikk og solgte bra i USA og store deler av verden.De svært politiske albumene Lives In The Balance (1986) og World In Motion (1989) fikk dårlig mottakelse, og Browne har siden bare gitt ut ny musikk i 1993, 1996, 2002, 2008, 2014 og 2021. Han har hele tida vært en meget populær konsertartist og opptrådt flere ganger i Norge, hvor han har slektninger i Gaupne og Skatval. Topp 30-hits i USA Here Come Those Tears Again (1977) Running On Empty (1978) Stay (1978) Boulevard (1980) That Girl Could Sing (1980) Somebody's Baby (1982) Lawyers In Love (1983) Tender Is The Night (1983) Studioalbum Jackson Browne (1972) For Everyman (1973) Late For The Sky (1974) The Pretender (1976) Running On Empty (1977) Hold Out (1980) Lawyers In Love (1983) Lives In The Balance (1986) World In Motion (1989) I'm Alive (1993) Looking East (1996) The Naked Ride Home (2002) Time The Conqueror (2008) Standing In The Breach (2014) Downhill From Everywhere (2021) Les mer i Store norske leksikon popmusikk rock Eksterne lenker Jackson Browne

https://snl.no/Bud_Abbott

2023-01-31

Bud Abbott

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Film, TV og teater,Film og TV,Nord-amerikansk film og TV,Nord-amerikanske skuespillere

Bud Abbott var en skuespiller fra USA, kjent som den tynne, alvorlige halvdelen av komikerduoen Abbott og Costello, hvor han samarbeidet med Lou Costello.

De debuterte på scenen i 1931, i radio i 1938 og på filmlerretet i 1940. Filmene, blant dem kinosuksesser som Buck Privates (Rekrutter, 1941) og The Times of Their Lives (Glade gjengangere, 1946), var bygget på kjappe replikkvekslinger og farseaktige opptrinn. De laget gjerne Hollywood-parodier. Samarbeidet mellom Abbott og Costello opphørte i 1957, etter over 30 filmer. Les mer i Store norske leksikon film i USA komedie Hollywood

https://snl.no/Claire_Br%C3%A9techer

2023-01-31

Claire Brétecher

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Litteraturtyper,Tegneserier

Claire Brétecher var en fransk tegneserieskaper, som laget ordrike, sterkt karikerte serier hvor hun gjorde narr av frasemakeri og hul intellektualitet.

Bakgrunn Brétecher startet karrieren innenfor tradisjonelle franske forlag, med å lage føljetonger i populære blader som Tintin, Spirou og Pilote. Hennes Cellulite (1969), om en særegen og smågretten prinsesse, ble blant annet svær populær. I 1972 startet hun bladet L'Écho des savanes med kollegaene Mandryka og Gotlib, fordi de var frustrert av begrensningene i bransjen. Her fikk de lage serier for et voksent publikum. Hovedverk Brétecher er mest kjent for Les Frustrés (1975–1980, norsk oversettelse De frustrerte). Serien om tenåringsjenta Agrippine (1981–2009) kritiserer det parisiske borgerskapet. Hennes serier kan leses som et oppgjør med «68-generasjonens» radikale, akademiske holdning til tilværelsen, men hun vant ikke desto mindre stor popularitet nettopp innenfor denne lesergruppen.Hun skrev også teater, illustrerte avisartikler og malte, og ble i 1975 den første kvinnen som mottok pris for beste manusforfatter ved tegneseriefestivalen i Angoulême, der hun også ble den første mottaker av festivalens hederspris i 1982. Les mer i Store norske leksikon tegneserier

https://snl.no/empirestil

2023-01-31

empirestil

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Arkitektur og landskap,Arkitekturhistorie,Klassisisme i arkitekturhistorien

Empirestil, også kalt keiserstil, er en europeisk stilbetegnelse for den klassisk pregede stil- og moteretningen som ble utviklet omkring 1800 under Napoleons keiserdømme. Empirestilen varte i Frankrike rundt 1800–1820, og i Norge rundt 1810–1840.

Historikk Fra renessansen hadde den klassisistiske retningen aldri vært helt avbrutt i Frankrike. Allerede under Ludvig 15 skjøt den ny fart som en reaksjon mot rokokkoen, delvis under påvirkning av den antikkbegeistringen som utgravningene i Pompeii (begynt i 1748) forårsaket. Under Ludvig 15 ble den eneherskende, og den ble langt fra knekket av revolusjonen. I motsetning til det gamle regimes «overdådighet, lettsinn og unatur» krevde man borgerlighet, fornuft og enkelhet. Disse idealene mente man nettopp å finne i antikken, særlig i det gamle Roma med dets strenge borgerdyd. En fanatisk antikkdyrkelse ble resultatet. Den kunstneriske ledelsen ble lagt i hendene på maleren Jaques Louis David, som ikke bare fikk makt over smaken i billedkunsten lang tid fremover; i antikk stil lot han også snekkeren Georges Jacob utføre et møblement for seg i 1790. Da Jacob i 1793 fikk bestilling på møbler til konventet, lot han tegningene utføre av to unge arkitekter, Charles Percier og Pierre-François Léonard Fontaine. Percier og Fontaine ble toneangivende i Paris og førte stilen ut over hele Europa, ikke minst som Napoleons arkitekter og gjennom publikasjonen Recueil de décorations intérieures (1811). Imidlertid var det først under direktoriet style directoire og konsulatet at stilen for alvor begynte å gjøre seg gjeldende. Under Napoleons keiserdømme i 1804–1814 nådde stilen sitt høydepunkt. Antikken hadde aldri før blitt etterlignet så vitenskapelig grundig og konsekvent. Damene kledde seg i antikke drakter med høy livlinje, byggverker ble reist etter romerske forbilder. De mest kjente i Paris er: Arc de Triomphe: triumfbue laget etter forbilde av Titusbuen i Roma La Madeleine: Madeleine-kirken Bourse du Commerce: Børsen Vendômesøylen: etter Trajansøylen Karakteristikk Man strebet etter enkelhet og naturlighet ved å bruke rolige, stramme former og rene plan. Husfasader var preget av tyngde med sparsom figur- og ornamentutsmykning. I interiører brukte man ofte draperier av stoff, eller malte draperier til etterligning av romerske feltherretelt. Det var også stor interesse for pompeianske veggmalerier og stukkrelieffer. Hvert byggverk og helst hvert rom skulle ha en karakter som gav uttrykk for dets bestemmelse. Man skulle se at man hadde for seg et teater, et fengsel, en kaserne og så videre. Innen møbelkunsten ble vesentlig mahogni og akasie benyttet (til dels bjørk i Norge), smykket med messing- og bronsebeslag. Idealet var direkte kopier etter antikken. Skrivebord fikk ofte triumfbuelignende form, vaskeserviser ble formet som tripoder (trefotet), senger som telt eller med tempelaktige overbygninger, sofaer som sarkofager og så videre. Empirestilens viktigste ornamenter var palmetter, tannsnitt, meanderborder, eggstaver, vaser, kranser, laurbærgrener, fakler, svaner, ørner, trofeer, viktorier, amoriner og delfiner, og ikke minst, som følge av Napoleons tog til Egypt, visse egyptiske elementer som for eksempel sfinkser. I Frankrike holdt stilen seg til cirka 1820. Restaurasjonen søkte tilknytning til det gamle kongedømmet og gjenopptok rokokkoen eller tok mer greske forbilder. Utbredelse Den franske empirestilen, som vesentlig bygde på romerske forbilder, fikk foruten i Italia især utbredelse i Russland, hvor tsarismen gav grobunn for lignende ytringsformer som det napoleonske keiserdømme, samtidig med at miljøets egenart synes å ha vært årsak til voldsommere virkemidler og fasadenes kraftige farger. I Sverige ble den franske formen fremherskende især etter at Bernadotte var blitt kronprins i 1810. Side om side med romerske motiver fantes imidlertid også greske. Det var i første rekke engelskmennene som tok dem opp og innarbeidet dem i sin arkitektur. Brødrene Adam gav dem en bred plass i sine komposisjoner, og britiske arkitekter fra tiden rundt 1800-tallet fulgte i deres fotspor. I Storbritannia kalles stilen regency. Den greske innflytelsen fikk størst betydning i 1820–1840. Tyskland fulgte Englands eksempel. Karl Friedrich Schinkel ble retningens betydeligste representant, og Leo von Klenze forsøkte sammen med Ludvig 1 å gjøre München til et nytt Athen. Norden En parallell til utviklingen i Tyskland viste Danmark og Norge med henholdsvis Christian Frederik Hansen og Christian Heinrich Grosch som forgrunnsskikkelsene, mens de to danske brødre Christian og Theophilus Hansen gav Athen et nytt preg. Empirestilens senere fase i Tyskland, den såkalte biedermeierstil, preges av mykere og mer plastiske former, isprengt ornamenter i nyrokokko. Hånd i hånd med empirestilens interesse for det nøkterne viste det seg en forståelse av det konstruktive, det saklige, det formålstjenlige og bekvemme som innvarslet en ny tid. Denne karakteristikken har også sin gyldighet for Danmark og Norge, hvor møbelkunsten særlig mottok impulser fra England. Typisk var skapsofaer, rette og buede kommoder, rundbuede hjørneskap, store skatollskap, rettlinjede stoler, firkantede speil og så videre, ofte med mørk mahognifinér og antikiserende intarsiadekorasjoner av gult tre, muligens etterligning av virkningen hos franske bronsebeslåtte praktstykker og engelske messinginnlagte arbeider. Spesielt i Norge hadde bjørketremøbler, tildels med mørk intarsia, en bred plass, kanskje som etterligning av engelske møbler av satengtre. Mot overgangen til biedermeierstilen ble intarsiadekorasjonene gjerne erstattet av skåren relieffornamentikk, for eksempel på søylebordenes tunge fot, på sofaer med svære, svungne armlener og på stolenes toppstykke. Les mer i Store norske leksikon den greske antikken den greske antikkens kunst og arkitektur interiørarkitektur i Norge Litteratur Lexow, Jan Hendrich: Bergenske empiremøbler, 1948, Finn boken Schnitler, Carl W.: Slegten fra 1814, 2005 (Bokklubbens kulturbibliotek), isbn 82-525-4591-2, Finn boken

https://snl.no/Alfons_10._den_vise

2023-01-31

Alfons 10. den vise

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Europa,Spanias historie

Alfons 10. den vise var konge av León og Castilla fra 1252. Han regnes som en av de mest betydelige skikkelser innen europeisk middelalderkultur.

Som sønn av Beatris av Schwaben ble han valgt til tysk-romersk monark i 1157, under det store interregnum (1254–1273), men maktet ikke å overta styret og ble til slutt avsatt av stormennene i hjemlandet.Mens han var konge, samlet Alfons om seg kristne, jødiske og muslimske lærde, som under hans ledelse skapte middelalderens viktigste kompilatoriske verk; det omfattet historiske, juridiske, naturvitenskapelige og litterære emner. Særlig kjent var lenge de alfonsinske tabeller til astronomisk bruk.Blant Alfons' litterære verk må nevnes de vakre lovsanger til Jomfru Maria, skrevet på galisisk. Som leder av det store samleverket rettet og forbedret han medarbeidernes språk, og ble derved den virkelige skaper av kastiljansk prosa. I dag er det spesielt lovsamlingen Siete partidas som regnes som viktig i en større europeisk sammenheng, og som også påvirket Magnus Lagabøtes landslov i Norge.Alfons' bror Felipe ble gift med Håkon Håkonssons datter og Magnus Lagabøtes søster, Kristina Håkonsdatter. Les mer i Store norske leksikon middelalderen Magnus Lagabøtes landslov Spania Spanias historie

https://snl.no/arbeidsformidling

2023-01-31

arbeidsformidling

Store norske leksikon,Samfunn,Arbeid og velferd,Arbeidsliv,Arbeidsmarkedet

Arbeidsformidling er mellommannsvirksomhet som tar sikte på å sette arbeidsgivere og arbeidssøkere i forbindelse med hverandre med sikte på å etablere et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold.

Arbeidsformidling i eldre tid Visse regulerende inngrep i arbeidsformidling fra det offentliges side fantes allerede på midten av 1700-tallet, da det ble påbudt at eventuell ledighet skulle kunngjøres på kirkebakken. I de gamle håndverkerlaugene, og senere i fagforeninger, ble det drevet en ganske betydelig arbeidsformidling. Lov av 12. juni 1896 om forhyrings-, feste- og engagementskontorer slo fast at den som ville drive privat arbeidsformidling, måtte ha bevilling fra formannskapet i kommunen. Offentlig arbeidsformidling i moderne forstand fikk vi omtrent på samme tid, da det ble opprettet kommunale arbeidskontorer i Bergen (1897), Kristiania (1898), Trondheim (1901) og Stavanger (1902). Før 2000 – arbeidsformidling i hovedsak et offentlig anliggende Med hjemmel i lov om arbeidsformidling av 12. juni 1906 ble det opprettet offentlige arbeidskontorer i de kommuner hvor Kongen (regjeringen) bestemte det, til avgiftsfri formidling av arbeid. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), som var blitt opprettet i 1919, anbefalte i 1933 forbud mot privat arbeidsformidling. Samme år ble ILO-konvensjon nr. 34 vedtatt. Her ble medlemslandene anbefalt å ta visse regulerende forholdsregler overfor den private virksomhet på området, inntil den offentlige arbeidsformidling var så utviklet at de private kontorene kunne avskaffes. Konvensjonen ble ratifisert av Norge i 1949.Arbeidsdirektoratet ble opprettet ved provisorisk anordning noen få dager før frigjøringen i 1945. Sysselsettingsloven av 27. juni 1947 fastslo blant annet at privat arbeidsformidling med noen unntak var forbudt, og at den offentlige arbeidsformidling skulle være nøytral, upartisk og vederlagsfri. Loven førte med seg en bred utbygging av arbeidskontorer, som inntil 1961 var kommunale, men drevet med statlige tilskudd. Etter 1960 ble arbeidsformidlingen for det meste drevet i statens regi, og arbeidsmarkedsetaten fikk utvidet sine oppgaver og gjøremål.ILO-konvensjon nr. 96 av 1949 videreførte reguleringen i ILO-konvensjon nr. 34. Konvensjon nr. 96 forbyr ikke nødvendigvis privat arbeidsformidling, men inneholder et forbud mot arbeidskontorer som tar betaling ved formidlingen. Konvensjonen tok sikte på å avvikle slike arbeidskontorer.I 1987 og 1989 ble forbudet mot privat arbeidsformidling oppmyket noe, ved at det ble gitt adgang for departementet til å gi dispensasjon fra forbudet. I 1992 konkluderte Sysselsettingskommisjonen med at man i større grad burde tillate privat formidling av arbeidskraft. Etter 2000 – privat arbeidsformidling allment tillatt I 2000 ble sysselsettingsloven endret slik at privat arbeidsformidling ble allment tillatt. Den som driver arbeidsformidling har imidlertid fortsatt ikke rett til å kreve betaling fra arbeidssøkeren for formidlingstjenesten. (Virksomhet som driver formidling av au pair er ved forskrift unntatt fra dette forbudet.) Arbeids- og velferdsetaten (NAV) ble åpnet 1. juli 2006 og overtok da ansvarsområder og oppgaver som tidligere tilhørte Aetat (tidligere Arbeidsdirektoratet) og Rikstrygdeverket.Sysselsettingsloven er senere opphevet og erstattet av lov om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven) av 10. desember 2004 (i kraft 1. juli 2005). Ifølge loven har arbeidsgivere som hovedregel plikt til å melde alle ledige stillinger til NAV, men hvis det med en gang blir satt en ny arbeidstaker inn i stillingen, faller meldeplikten bort. Enhver har rett til å bli registrert som arbeidssøker hos NAV. Ledige stillinger blir da lagt ut på nav.no. NAV viderefører altså den offentlige arbeidsformidlingen. Samtidig er privat arbeidsformidling tillatt. Med privat arbeidsformidling menes i loven all aktiv kobling mellom arbeidssøker og arbeidsgiver som utføres av andre enn Arbeids- og velferdsetaten i den hensikt å etablere et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold. Begrepet omfatter også personalutvelgelse, «headhunting» og lignende. Utenfor begrepet faller derimot kobling via internett, forutsatt at kontakten mellom partene skjer direkte uten ytterligere bistand fra leverandøren av tjenesten.Virksomheter som driver med privat arbeidsformidling må oppfylle krav i arbeidsmarkedsloven og arbeidsmiljøloven. Utleie og innleie av arbeidskraft Utleie og innleie av arbeidskraft kan ses som en særlig form for arbeidsformidling, men følger egne regler. Slik utleie drives av bemanningsforetak (også kalt vikarbyråer). Norge fikk i 2013 nye regler om bemanningsforetak i arbeidsmiljøloven. Reglene er en implementering av vikarbyrådirektivet. Les mer i Store norske leksikon arbeidstaker arbeidsgiver NAV bemanningsforetak

https://snl.no/Victor_Borg

2023-01-31

Victor Borg

Store norske leksikon,Språk og litteratur,Norsk og samisk litteratur,Norges litteratur 1960-2000

Victor Borg var en norsk lege og forfatter. Han var overlege ved Blå Kors klinikk for alkoholskadde fra 1959 til 1983.

Borg skrev en rekke skuespill: Jeg drepte (1941, senere filmatisert), Kommer du, Elsa? (1943), Kall meg Frank (1945), Det blir mellom oss (1948), Stemningen (1949), Til døden skiller dere ad (1982) og Efter bevisets stilling (1986), oppført på ulike scener i Norge og i utlandet. Filmen Skadeskutt (1951) bygger på hans manus, og sammen med Alf Malland skrev han manus til filmen Broder Gabrielsen (1966).Borg skrev også novellesamlingene Det skjer ingen verdens ting (1951) og Falsk sortie (1985) og flere romaner, blant annet Dødt skip (1956), Min elskede mann (1973), Bordet fanger (1983), Ikke en spurv (1984) og Seniorpartiet (1989).Trøster og tyrann (1962) er en populærmedisinsk bok som handler om alkoholmisbruk og alkoholisme. Andre bøker om rusmiddelbruk er Narkomani, (1970), Skadeskutt: ungdom og narkotika (1977) og Alkohol, bruk, misbruk, alkoholisme (1979). Les mer i Store norske leksikon Norges litteraturhistorie norsk teaterhistorie

https://snl.no/%C3%A5lebrosmer

2023-01-31

ålebrosmer

Store norske leksikon,Biologi,Dyreriket,Ryggstrengdyr,Virveldyr,Strålefinnefisker,Piggfinnefisker,Ålekvabbefamilien

Ålebrosme er et fellesnavn på mange av fiskeartene innen familien ålekvabber, unntatt ålekvabbe og ulvefisk. De over tjue norske artene innen ålekvabbefamilien som kalles ålebrosmer er fordelt på fire ulike slekter.

Generelt er biologien til de fleste artene dårlig kjent. Svært mange av artene er utbredt langt mot nord i arktiske farvann. Denne gruppen av fisk er foreløpig dårlig undersøkt, og det er grunn til å tro at flere arter vi bli oppdaget etter hvert som dype arktiske farvann blir bedre undersøkt. Arter Oversikt over artene av ålebrosmer (per 2022): Norsk navn Vitenskapelig navn Spitsbergenålebrosme Gymnelus retrodorsalis Grønlandålebrosme Gymnelus viridis Andersonålebrosme Gymnelus andersoni Sørlig ålebrosme Lycenchelys sarsii Havålebrosme Lycenchelys muraena Marmorert ålebrosme Lycenchelys kolthoffi Flatsnuteålebrosme Lycenchelys platyrhina Spisshalet ålebrosme Lycodonus flagellicauda Silkeålebrosme Lycodes adolfi Ulvefisk Lycodes esmarkii Båndålebrosme Lycodes eudipleurostictus Arktisk ålebrosme Lycodes frigidus Vanlig ålebrosme Lycodes gracilis Rosa ålebrosme Lycodes luetkenii Paamiutålebrosme Lycodes paamiuti Blek ålebrosme Lycodes pallidus Polarålebrosme Lycodes polaris Nettålebrosme Lycodes reticulatus Nordlig ålebrosme Lycodes rossi Halvnaken ålebrosme Lycodes seminudus Skjellålebrosme Lycodes squamiventer Labradorålebrosme Lycodes lavalaei Les mer i Store norske leksikon ålekvabber fisk

https://snl.no/Antal_Dor%C3%A1ti

2023-01-31

Antal Doráti

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Klassisk musikk,Internasjonale dirigenter

Antal Doráti var en ungarsk dirigent, som var en av de ledende og mest berømte dirigentene i sin generasjon. Doráti huskes som sjefdirigent for flere ledende orkestre, blant annet Kungliga Filharmoniska Orkestern i Stockholm. Doráti ble amerikansk statsborger i 1947.

Bakgrunn Antal Doráti vokste opp i Budapest med en far som var fiolinist i Budapest Filharmoniske Orkester og en mor som var klaverlærer.Han studerte ved Liszt-akademiet i Budapest hvor han lærte komposisjon av Zoltán Kodály og Leo Weiner, og piano av Béla Bartók. Han kom siden til å fremme Bartóks musikk i mange sammenhenger. Karriere Doráti debuterte som dirigent på operaen i Budapest i 1924. Han var da 18 år gammel og en av de yngste dirigentene som har vært fast ansatt ved noe operahus. Her ledet han forestillinger til 1928.Fra 1928 til 1929 hadde Doráti en læretid som assistentdirigent hos Fritz Busch ved operaen i Dresden. Han var i årene 1929–1933 engasjert som dirigent ved operaen i Münster.Doráti var dirigent for Ballets Russes i Paris i 1934–1941. Det ble en fremgangsrik tid hvor han blant annet ledet dette dansekompaniet på turné til Australia i 1938. De siste årene hadde han tittel av musikksjef.Doráti gjorde sin USA-debut som dirigent for National Symphony Orchestra i Washington D.C. i 1937. Han flyttet til USA i 1940 og var musikksjef for American Ballet Theatre i New York i 1941–1944.Doráti var sjefdirigent for Dallas Symphony Orchestra i 1945–1949. Han var deretter sjefdirigent ved Minneapolis Symphony Orchestra i 1949–1960. Her gjorde han mye for å løfte orkesteret frem, blant annet gjennom plateinnspillinger. Fast pianist ved orkesteret i denne tiden var Eva Knardahl.Doráti var sjefdirigent for BBC Symphony Orchestra i London i 1963–1966 og ledet dem ofte i musikk fra 1900-tallet. Doráti gjestet Oslo-Filharmonien (daværende Filharmonisk Selskaps Orkester) i februar 1964. På programmet stod symfoni nr. 5 av William Boyce, symfoni nr. 4 av Johannes Brahms og klaverkonsert nr. 17 av Wolfgang Amadeus Mozart med Robert Riefling som solist.Doráti gjestet Kungliga Filharmoniska Orkestern ved en konsert i 1953 og ble fast gjestedirigent fra 1964. Han var sjefdirigent i 1966–1974 i en viktig periode for orkesteret. Doráti ledet dem i musikk av wienerklassikerne og annet kjernerepertoar, foruten en rekke verker fra 1900-tallet, blant annet av Bela Bartók. Han engasjerte seg i svensk musikkliv og ledet ofte fremførelser av musikk av svenske komponister, som Karl-Birger Blomdahl, Hilding Rosenberg og Sven-Erik Bäck. Han ledet urfremførelsene av Allan Petterssons symfonier nr. 7 (1968), nr. 8 (1972) og nr. 10 (1973).Doráti var i 1970–1977 kunstnerisk leder for National Symphony Orchestra i Washington D.C. og ledet blant annet orkesteret ved innvielsen av konsertsalen i John F. Kennedy Center for the Performing Arts i 1971.Doráti var i 1975–1978 sjefdirigent for Royal Philharmonic Orchestra i London og i 1977–1981 musikalsk leder for Detroit Symphony Orchestra. Fra 1981 hadde Doráti honorære dirigentstillinger ved både Royal Philharmonic Orchestra, Kungliga Filharmoniska Orkestern i Stockholm og Detroit Symphony Orchestra.Doráti virket også som pedagog. Han ledet mesterklasser i direksjon, blant annet ved Royal College of Music i London og ved Festspillene i Salzburg, foruten i Budapest og ved sommerskolen i Dartington i Devon. Komponist Doráti var også virksom som komponist og oppførte jevnlig egne verker med orkestrene han ledet.Blant verkene for orkester bør nevnes de to symfoniene (1960 og 1986), en klaverkonsert (1975), en cellokonsert (1976) og Seven Pieces for Orchestra (1971). En kantate, The Way of the Cross, ble uroppført 1957. Innspillinger Antal Dorátis om lag 600 plateinnspillinger, hvorav flere er prisbelønte, har bidratt til å gjøre ham til et kjent navn.Doráti gjorde en omfattende innsats for Joseph Haydn. Med Philharmonia Hungarica, et orkester satt sammen av ungarske musikere i eksil, spilte han inn samtlige av Haydns 107 symfonier. Med Lausanne Kammerorkester spilte Doráti inn åtte Haydn-operaer og bidro dermed vesentlig til å sette søkelyset på disse sjeldent fremførte verkene.For det amerikanske plateselskapet Mercury gjorde han bemerkede innspillinger av musikk av Ludwig van Beethoven, Béla Bartók og Zoltán Kodály foruten russisk og tsjekkisk musikk. Les mer i Store norske leksikon dirigent kunstmusikk

https://snl.no/Crowded_House

2023-01-31

Crowded House

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Musikk,Populærmusikk,Pop og rock,Internasjonal pop og rock

Crowded House er ei australsk popgruppe som hadde størst suksess i årene mellom 1987 og 1993. De er kjent for sin fengende, sofistikerte, Beatles-inspirerte popmusikk og vittige, gode tekster.

Gruppa ble dannet i Melbourne i 1985 av vokalisten, gitaristen og låtskriveren Neil Finn (født 1958), trommeslageren Paul Hester (1959–2005) og den australske bassisten Nick Seymour (født 1958). Neil Finn og Hester hadde begge spilt i det newzealandske bandet Split Enz sammen med førstnevntes bror Tim Finn. Navnet stammer fra da de bodde trangt i Los Angeles.Debutalbumet Crowded House ble kritikerrost i 1986 og en salgssuksess året etter, da Don't Dream It's Over (også en stor hit i Norge) og Something So Strong nådde Topp 10 i USA. Det mørkere oppfølgeralbumet Temple Of Low Men floppet.Tim Finn (født 1952) ble medlem foran det velproduserte, sommerlige albumet Woodface, som ble en enorm suksess i Europa og avfødte hitene Fall At Your Feet, Weather With You, Four Seasons In One Day og It's Only Natural. Tim Finn ble erstattet av keyboardisten Mark Hart (født 1953 i USA) foran Together Alone (1993), som inneholder hitene Distant Sun og Locked Out.Mangel på inspirasjon gjorde at Neil Finn oppløste Crowded House etter en siste hitsingle, Instinct, og en avskjedskonsert i 1996. Han lagde deretter tre soloalbum og to album med broren Tim. Men etter at Hester begikk selvmord i 2005, gjendannet han Crowded House sammen med Seymour, Hart og Matt Sherrod (trommer) og ga ut albumene Time On Earth i 2007 og Intriguer i 2010. Bandet tok seg en ny pause i 2011, men turnerte igjen i 2016 og 2019.På Dreams Are Waiting (2021) besto Crowded House av Neil Finn, hans sønner Liam Finn (gitar) og Elroy Finn (trommer), Nick Seymour (bass) og Mitchell Froom (keyboard). Les mer i Store norske leksikon popmusikk musikk i Australia Eksterne lenker Crowded House

https://snl.no/Caerleon

2023-01-31

Caerleon

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Storbritannia og Nord-Irlands geografi

Caerleon er en by i Storbritannia, Wales, i fylket Monmouthshire,ved elven Usk, omlag 5 kilometer nordøst for Newport. Byen har 8747 innbyggere i 2011. Nærmeste flyplass er Cardiff Airport.

I Caerleon lå den romerske militærleiren Isca og byen har flere minner fra romertiden, blant annet et legionærmuseum og ruiner av et amfiteater. Siden 1100-tallet har Caerleon vært identifisert med kong Arthurs sagnborg Camelot, og byen er et populært turistmål som gir liv til ulike småbedrifter som kafeer, puber og markeder.James May, kjent fra TV-programmet Top Gear, er født i Caerlon. Les mer i Store norske leksikon Storbritannia Wales

https://snl.no/Bladkompaniet

2023-01-31

Bladkompaniet

Store norske leksikon,Samfunn,Medier,Forlagsdrift

Bladkompaniet, norsk forlag, etablert i 1915. Bladkompaniet utgir magasiner, tegneserier og bøker, vesentlig norske romanserier i billigbokformat.

Blant de mest kjente romanseriene kan nevnes Sven Elvestads Knut Gribb, Kjell Hallbings Morgan Kane og Margit Sandemos Sagaen om Isfolket. Bladkompaniet var et heleid datterselskap av Schibsted ASA; fra 2004 en del av Schibsted Forlagene AS. I 2015 ble Schibsted Forlagene, inkludert Bladkompaniet, solgt til Forlagshuset Vigmostad & Bjørke.I dag drives forlaget som en imprint under Vigmostad & Bjørke. Bladkompaniet utgir over 200 bøker i året. Eksterne lenker Bladkompaniet Litteratur Fra Rudolf Muus til Margit Sandemo. 75 års folkelesning fra Bladkompaniet A.S (1990) Finn Arnesen Jubileumsbok 100 års folkelesning fra Bladkompaniet. De siste 25 år 1990–2015 (2016) Frøydis Arnesen (red.)

https://snl.no/Afrika

2023-01-31

Afrika

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Afrika,Afrika generelt

Afrika er den nest største verdensdelen og et eget kontinent. Arealet er på 30,3 millioner kvadratkilometer; det utgjør 20,4 prosent av Jordens landareal.

Middelhavet og Gibraltarstredet skiller Afrika fra Europa mot nord. Afrika har landforbindelse med Asia mot nordøst; Suezkanalen betraktes som skillet mellom de to verdensdelene. For øvrig er Afrika omgitt av Atlanterhavet mot vest, Det indiske hav mot sørøst og øst, og Rødehavet i nordøst.Det høyeste fjellet er Kilimanjaro i Tanzania, 5895 meter over havet. Lengste elv er Nilen, som har en lengde på 6671 kilometer, og største innsjø er Victoriasjøen i Øst-Afrika med et flateinnhold på 68 800 kvadratkilometer.Navnet Afrika stammer fra romertiden. I romertiden var «Africa», navnet på Karthago-området i det nåværende nordøstlige Tunisia. Senere ble Africa navnet på Middelhavets sørkyst og har siden middelalderen vært navnet på det afrikanske kontinent. Navnet har usikkert opphav. Stater og områder Afrika inndeles ofte i regionene Nord-Afrika, Vest-Afrika, Sentral-Afrika, det sørlige Afrika og Øst-Afrika. Verdensdelen består av 54 selvstendige stater og 8 territorier. I tillegg kommer 2 stater med begrenset eller manglende internasjonal anerkjennelse; Somaliland og Vest-Sahara. Tre stater er monarkier, resten er republikker. Afrikas største land er Algerie; det minste er øyrepublikken Seychellene. Gambia er det minste landet på det afrikanske fastlandet. Se oversikt over land og områder i Afrika. Geografi Fra nord til sør er kontinentet på det lengste om lag 8000 kilometer. Verdensdelen når omtrent like langt nord som sør for ekvator, men med om lag to tredjedeler av landmassen nord for ekvator. Største avstand øst–vest er på rundt 7600 kilometer. Det nordligste punktet på fastlands-Afrika er Kapp Blanc i Tunisia, det vestligste er Kapp Verde i Senegal, det sørligste er Kapp Agulhas i Sør-Afrika, og det østligste er Ras Hafun i Somalia. Det er få dype innskjæringer i Afrikas kystlinje; de største er Guineabukta på vestkysten og Store og Lille Syrte på nordkysten. Relativt få øyer utgjør til sammen cirka to prosent av landarealet. Den største øya er Madagaskar utenfor sørøstkysten. Det afrikanske kontinent består av fem gamle kratoner (grunnfjellsområder) som er forbundet med yngre fjellkjeder. Mer enn halvparten av kontinentet har prekambriske bergarter i overflaten, resten er yngre avleiringer på grunnfjellet. I Jordens nytid oppsto søkkegropsystemet Riftdalen fra sør for Malawisjøen og nordover gjennom Øst-Afrika og helt opp til Jordandalen i Asia. Langs kantene i Øst-Afrika ble landmassen hevet til høyderygger med en rekke aktive vulkaner. Atlasfjellene i Nordvest-Afrika er en del av den alpine foldesone fra Jordens nytid. Afrika har mange innsjøer, blant annet flere store i tilknytning til Riftdalen i Øst-Afrika. Fra sør mot nord til Etiopia er de viktigste Malawisjøen, Tanganyikasjøen, Victoriasjøen, Kivusjøen, Edwardsjøen, Albertsjøen, Turkanasjøen og Tanasjøen. I steppebeltet sør for Sahara ligger Tsjadsjøen. I Algerie, Libya, det nordvestlige Egypt samt i Etiopia og Djibouti er det forsenkninger med salt- og sodasjøer som ligger lavere enn havets overflate. De nordafrikanske elvene er korte, men gjennom Nordøst-Afrika renner Afrikas lengste elv, Nilen, fra Victoriasjøen og Albertsjøen til utløpsdeltaet i det sørøstlige Middelhavet. I Vest-Afrika renner flere store elver, blant annet Niger, som munner ut i Guineabukta. Lenger sør renner Kongoelva, som er Afrikas mest vannrike elv. I Sør-Afrika munner Oranjeelva ut i Atlanterhavet, og i den sørøstlige delen renner blant annet elva Zambezi med de mektige Victoriafallene. Ved kysten og innover i Nordøst-Afrika finnes Atlasfjellene, og i Sahara-ørkenen er det flere fjellmassiver, blant annet Ahaggar og Tibesti. Ved kysten flere steder i Afrika finnes det flere lignende randfjell, som fjellkjedene langs Rødehavet og Det etiopiske høyland i nordøst, Ruwenzori-massivet og andre fjelltrakter i Øst-Afrika, og Drakensberg og Namibfjellene i det sørlige Afrika. Kyststripen langs Middelhavet er fruktbar mange steder, men innenfor ligger Jordens største ørken, Sahara (åtte millioner kvadratkilometer) og Kalahari-ørkenen nord for fjellene i Sør-Afrika. I Sentral-Afrikas lavlandsområder samt langsmed og nord for Guineabukta er det tropiske regnskoger. Mot nord, sør og øst går skogene over i savanner, stepper og ørkener. Afrikas kystlandskaper varierer fra sanddyner til laguner og randfjell. Den påfallende mangelen på halvøyer og mindre bukter gir et meget lavt antall naturlige havner i forhold til den samlede kystlengden på 30 000 kilometer. Les mer om geologi i Afrika og landformer i Afrika. Klima Som helhet betraktet er Afrika den varmeste verdensdelen. Til tross for at Afrika har en symmetrisk beliggenhet omkring ekvator (mellom 35 grader nord og 35 grader sør), er det store forskjeller på klimasonene. Lengst nord og sør er det soner med middelhavsklima. Afrikas varmeste strøk er i den sørlige delen av Sahara med maksimaltemperaturer mange steder på mer enn 50 grader og årsmiddeltemperaturer på 28 grader. På grunn av utstråling i klar ørkenluft er det store variasjoner i dag- og nattetemperaturer. Sør for ekvator er klimasonene mer kompliserte på grunn av topografiske forhold og større påvirkning fra havet. I sentrale områder er det savanneklima. Ørkenklima rår i en smal stripe langs Namibias vestkyst, mens store strekninger på østkysten har tropisk klima. Mer enn 60 prosent av Afrika ligger i den tropiske klimasonen. Ved ekvator er det et regnbelte mellom de subtropiske høytrykksbeltene. De mest nedbørrike områdene er nord og øst for Guineabukta og på Madagaskars østkyst, med lokalt opp mot 10 000 millimeter årlig nedbør. I Sahara er de laveste målte nedbørsmengdene 0–50 millimeter. En tredjedel av fastlands-Afrika får mer enn 50 prosent av nedbøren i løpet av en regntid på tre måneder. Tørketid mangler bare omkring ekvator og i enkelte kyststrøk. På savannene er det to årlige regntider. På den afrikanske høysletta og i Sahel (overgangssonen mellom ørken i det sørlige Sahara og savanne) kan regn utebli helt eller delvis, noe som kan føre til massedød blant dyr og hungersnød i befolkningene. Vanligvis er det lite vind over Afrika. Lavtrykk utenfor middelhavskysten kan imidlertid gi sterk ørkenvind. En støvførende luftstrøm, passaten, blåser ut fra nordøstkanten av Sahara og når av og til helt til Karibia. Overflatevann driver bort fra vestkystene på begge sider av ekvator og gir oppstrømming av kjølig dypvann som kan gi tåke eller tåkedis. Les mer om klima i Afrika. Planteliv Afrikas vegetasjon følger naturforholdene og varierer fra urskog som i østlige Kongo til savanne som i Kenya og nesten gold sandørken som i Sahara. Høye fjell har en spesiell alpin vegetasjon. Florasonenes grenser følger en akse fra øst til vest. Plantegeografisk hører Nord-Afrika nær sammen med de tørreste områdene i Sør-Europa. I den nordvestlige delen av Nord-Afrika er det eviggrønn løvskog med blant annet aleppofuru, korkeik og oliventrær. Ellers er Nord-Afrika nesten uten skog og preget av en vegetasjon av eviggrønne buskvekster. Flere steder foregår skogplanting for å stanse erosjon. I Nordvest-Afrika finnes også saltstepper med halofile (saltkrevende) urter og espartogress. I de vidstrakte ørkenområdene sør for Atlasfjellene og Tunisia, Libya og Egypt er det sparsom eller praktisk talt ingen vegetasjon. I de uttørkede elveleiene og oasene, der grunnvann når opp til jordoverflaten, kan det dyrkes korn, frukt og daddelpalmer samt i vinterhalvåret enkelte grønnsaker. Sør for ørkenbeltet går steppevegetasjon over i savanne, som er karakteristisk for Sør-Sudan, Kenya og Tanzania. Savannene varierer fra gress-savanne til egentlige savanner med vekst av tornekratt, apebrødtrær og spredte akasier, som særlig langs elver danner en lys skog med en underskog av buskvekster. I lavlandsområdene langs Guineabukta og i Sentral-Afrika er det tropisk regnskog med høye trær og slyngplanter. Siden omkring 1900 har det vært drevet hogst av edle tresorter, og regnskogen hadde tidligere atskillig større utbredelse enn i dag. Også lokalbefolkningens svedjebruk har mange steder gjort store innhogg i skogen. I det sørlige Kongo avløses regnskogen av skogkledd savanne. I tørketiden er savanner utsatt for brann; røykskyer fra brennende områder er karakteristisk. På høye fjell i Øst-Afrika er det en helt særegen vegetasjon av blant annet Lobelia-arter. Floraen omkring Cape Town i Sør-Afrika er ulik resten av Afrikas med blant annet mange arter som ikke finnes andre steder i verden, og regnes som et eget florarike. Også på Madagaskar er det mange endemiske plantearter; her er store områder preget av hogst. Les mer om planteliv i Afrika. Dyreliv Dyregeografisk deles Afrika inn i to regioner: den palearktiske region nord for Sahara og den etiopiske region sør for Sahara. Iblant utskilles Madagaskar og Det indiske hav som en egen region. Nord-Afrikas fauna ligner den søreuropeiske. Pattedyr som elefant, sjiraff og leopard ble utryddet i Nord-Afrika i romertiden. Dromedaren, som i dag er typisk for Nord-Afrika, ble innført fra Sørvest-Asia. For øvrig er blant annet berberape, sjakal og ørkenrev karakteristiske pattedyr. Skorpioner er vanlige virvelløse dyr i ørken. Sør for Sahara finnes det rikeste dyrelivet på savannene, med tallrike beitende dyr som antiloper, bøffel, neshorn, sjiraff og elefant. Det er store flokker av gnuer og sebraer. Store rovdyr på savannene er løve, leopard, gepard og hyene. I elver finnes flodhest og krokodille. I regnskoger finnes mange apearter; blant de største er gorilla og sjimpanse. Også i regnskogen finnes storvilt som elefant, bøffel og okapi. I våtmarkene lever fugler som blant annet hegrer, ibiser, pelikaner og flamingoer. Afrika sør for Sahara er det viktigste overvintringsområdet for mange av våre trekkfugler. Krypdyrene er representert med kameleoner og mange slangearter, som de fryktede giftslangene mamba og kobra, samt tallrike øglearter. Afrikas største slange er den opptil sju meter lange klippepytonen, og den største øglen er nilvaranen som kan bli to meter lang. Afrika har store forekomster av virvelløse dyr, blant disse malariamygg og tsetseflue som er sykdomsbærende, og har stor innvirkning på både mennesker og husdyrhold. I tropeskoger lever den store goliatbillen og på savannene gresshopper og termitter. Mange land arbeider med å bevare den opprinnelige faunaen i nasjonalparker, dyrereservater og naturvernområder. Les mer om dyreliv i Afrika. Befolkning De siste 40 årene har Afrika hatt en sterk befolkningsøkning, og har i dag mer enn én milliard mennesker. Befolkningen er relativt ung, og i flere land er mer enn halvparten av befolkningen under 25 år. Men befolkningsutviklingen er ikke like høy over hele kontinentet. Mens flere land i Nord-Afrika har en fødselsrate som tilsvarer den i Europa, altså så vidt nok til å opprettholde dagens befolkning, skiller noen land i Vest-Afrika seg ut med svært høy fødselsrate. I Øst-Afrika har også flere land en sterk befolkningsvekst, mens det sørlige Afrika har opplevd at fødselsraten har falt. Sahara og de tørreste savanneområdene er tynnest befolket. Siden 1980-årene har det i de fleste afrikanske land vært en stor tilflytting fra landsbygd til byer, noe som har ført til betydelige sosiale og økonomiske problemer, noe man ser i alle land med økonomisk vekst. De viktigste religionene er islam nord for ekvator bortsett fra Etiopia, som også har en stor befolkning som bekjenner seg til koptisk-ortodoks kristendom. Kristendom er mest utbredt i Sør- og Øst-Afrika samt i kystområdene. I store deler av Afrika eksisterer fortsatt et mangfold av tradisjonelle religioner, med fellestrekk som en skapende gud og dyrking av forfedre og naturobjekter. Tro på hekser, fetisjer og magi, og de tradisjonelle religionene, er dels også tatt opp i lokale varianter av Islam og kristendom. Det snakkes omkring 3000 språk på kontinentet. De afrikanske språkene inndeles ofte i fire språkfamilier: den afroasiatiske familie, niger-kongo-familien, nilo-sahara-familien og khoisan-familien. På Madagaskar tales madagassisk, som hører til den austronesiske språkfamilien. I Nord-Afrika er arabisk mest utbredt, i Vest-Afrika hausa og i Øst-Afrika swahili. I Ethiopia er amhara det største språket. I Afrika sør for Sahara er engelsk, fransk eller portugisisk fremdeles offisielle språk. I Sør-Afrika er fortsatt afrikaans offisielt språk men det største språket er isizulu. Les mer om språk i Afrika, religion i Afrika og folkegrupper i Afrika. Økonomi og ressurser Afrika spiller en relativt beskjeden rolle i verdensøkonomien; verdensdelens totale bruttonasjonalprodukt (BNP) var 2660 milliarder amerikanske dollar i 2013. Dette utgjorde om lag 3,5 prosent av verdens brutto nasjonalprodukt. Siden årtusenskiftet har imidlertid kontinentetet som helhet hatt en sterkere vekst enn noe annet kontinent. Afrika har store naturrikdommer, men mange land mangler kapital og kompetanse. Bortsett fra i visse områder i Nord- og Sør-Afrika er mesteparten av eksporten produkter som kaffe, kakao, jordnøtter, tømmer og mineraler. Olje og gass dominerer eksporten fra Nord-Afrika. I det sørlige Afrika eksporterer flere land mineraler som gull, diamanter og kobber. Flertallet av Afrikas befolkning bor på landsbygda og er sysselsatt i jordbruk. Dette er hovedsakelig basert på småbruk og ofte primitive dyrkingsmetoder. Omkring seks prosent av Afrikas areal er dyrket mark. I Marokko, Tunisia og Sør-Afrika, der det dyrkes mye frukt, produseres også vin. Etter den andre verdenskrig har produksjon av trevirke økt betydelig, særlig av treslag som mahogni, okumé og afrikansk nøttetre. Det største havfisket foregår utenfor kysten av Sør-Afrika, men også på banker utenfor Marokko, Senegal og Angola. Det foregår fiske og fiskeoppdrett i de store innsjøene og elvene. Det er rike mineralforekomster; land som Sør-Afrika, Angola, Zambia og Kongo hører til de viktigste. Mineralene som gir størst inntekter er gull, olje og diamanter. Zambia, Zimbabwe og Kongo er store kobberprodusenter. I Kongo utvinnes også en stor del av verdens coltan. Gull utvinnes særlig i Vest-Afrika og det sørlige Afrika, og diamanter særlig i det sørlige Afrika , Sentral-Afrika og Vest-Afrika. I det sørlige Afrika, blant annet i Namibia, og i Vest-Afrika, i Niger, finnes det også reserver av uranium. Nord for Sahara er oljeproduksjonen betydeligst i Algerie og Libya, sør for Sahara i Nigeria og Angola. Siden 2000 har kontinentet som helhet opplevd økonomisk vekst, noen av de landene som har hatt sterkest økonomisk vekst er råvareproduserende land som Ekvatorial-Guinea, Botswana og Angola. Andre land, som Etiopia og Rwanda opplever vekst uten at den knyttes til en bestemt råvare. Disse to landene hadde i 2019 den rasket vokssende økonomien i verden. Samme åt var fire av ti land med raskest økonomisk vekst i verden er afrikanske. Men selv om veksten har vært høy i mange land kommer den ikke alle til gode. Eksempler på land med sterk økonomi, men høy grad av fattigdom, er Nigeria og Tsjad. Selskaper fra land som Kina, India og Brasil har investert kraftig de senere år for å ta andeler av veksten. Korrupsjon på alle nivåer er en stor hemsko for utvikling av mange afrikanske lands økonomier. Les mer om økonomi og næringsliv i Afrika. Historie Fossiler fra Øst- og Sør-Afrika viser at moderne mennesker, Homo sapiens, oppsto i Afrika for 100 000–150 000 år siden. Jordbruk, med dyrking av korn og husdyrhold ble drevet i Nordøst-Afrika for 10 000–12 000 år siden. Jordbruk førte til sterk befolkningsvekst og ble sammen med utbredelsen av jernsmeltingsteknologi en drivkraft i bosetningsutviklingen frem mot begynnelsen av vår tidsregning. Afrikas første statsdannelser fant sted i Egypt rundt 3000 før vår tidsregning, i Kusj i det nåværende Sudan rundt 1000 fvt. Noe senere oppsto Aksumriket litt lenger sør i dagens Etiopia. Først fønikere, og senere grekere og romere, grunnla kolonier langs middelhavskysten. Folkeøkning førte samtidig til at flere grupper vandret fra savanneområder sør- og østover gjennom tropeskoger i de siste århundrene fvt. De tre puniske krigene førte til at romerne ødela den fønikiske sjøkrigsmakten Karthago i 146 fvt. Deretter opprettet de først provinsen «Africa» og senere flere provinser i Nord-Afrika. Koloniene førte til at kristendommen bredte seg i området i de første århundrene av vår tidsregning. Araberne erobret Nord-Afrika i siste del av 600-tallet. Deler av berberbefolkningen konverterte etter hvert til herskernes religion islam. Arabisk språk og kultur preget etter hvert hele Nord-Afrika. Lenger sør oppstod en rekke større riker. Viktige statsdannelser i det vestlige, sentrale og sørlige Afrika i middelalderen var Aksum, Benin, Ghana, Kanem-Bornu, Mali, Kongo og Songhai. I det sørlige Afrika oppstod det flere statsdannelser fra rundt 800-tallet. Mest kjente er Zimbabwe-riket som etterlot seg ruiner av imponerende dimensjoner i det nåværende landet Zimbabwe. På 1400-tallet begynte portugisiske sjøfarere og handelsmenn å kolonisere Vest-Afrikas kyst og i 1488 rundet Bartolomeu Dias Kapp det gode håp. Samtidig foregikk arabiske fremstøt i Sahara og på Øst-Afrikas kyst. Slaver, gull, kobber og elfenben var de viktigste handelsvarene; europeiske stater startet den transatlantiske slavehandel fra afrikanske havner tidlig på 1500-tallet. Slavhendelen førte til stor uro i det afrikanske innlandet og flere riker som hadde blomsret opp i middelalderen gikk nå under. Kapplandet lengst sør i Afrika ble nederlandsk koloni i 1652, og fra begynnelsen av 1700-tallet trengte boere innover i Sør-Afrika for å erobre og kolonisere land. Nordfra trengte oppdagelsesreisende sørover mot Tsjadsjøen, som ble oppdaget av europeere i 1819. Koloniseringen av Afrika startet med handel og misjon, og ble fulgt av politisk, militær og økonomisk kontroll. Mange områder var sterkt svekket som følge av slavehandelen. Enkelte områder ble underlagt europeisk styre som følge av felttog, andre gjennom forhandlinger og avtaler. Til de siste hørte avtaler om beskyttelse av lokale herskere gjennom opprettelse av det som formelt sett var protektorater. Utover på 1800-tallet foregikk et kappløp om Afrika, som endte med at de europeiske makter delte kontinentet mellom seg på Berlinkonferansen i 1884–85. Frankrike erobret Algerie så tidlig som i 1830, og la under seg store deler av det sentrale og vestlige Afrika. Storbritannia var den andre store kolonimakten, med kolonier i det vestlige, østlige og sørlige Afrika. Portugal var den tredje store kolonimakten, og den som lengst holdt på sine. Andre stater hadde også besittelser, blant dem Belgia, Italia, Spania og Tyskland, mens Danmark-Norge tidligere hadde handelsstasjoner på Gullkysten, i dagens Ghana. Koloniseringen foregikk samtidig med en intensiv utforskning av det indre Afrika. Med unntak av Liberia og Etiopia ble hele kontinentet kolonisert. Første verdenskrig forandret ikke grenser i Afrika, men Tyskland måtte avgi sine kolonier (Ruanda-Urundi, Togo, Kamerun, Tanganyika og Sørvest-Afrika). Før krigen erobret Italia Libya fra Det osmanske riket. Avkoloniseringen av Afrika begynte etter andre verdenskrig. I 1957 ble Gullkysten den første kolonien sør for Sahara som ble selvstendig, som Ghana. De fleste afrikanske stater oppnådde sin selvstendighet rundt 1960. I de fleste tilfeller foregikk dette fredelig, andre steder gjennom frigjøringskamper, særlig i Algerie (selvstendig i 1962), de portugisiske koloniene Angola, Guinea-Bissau og Mosambik (1974/1975), Sør-Rhodesia, det senere Zimbabwe (1980), og Sørvest-Afrika, det selvstendige Namibia (1990). Eritrea rev seg løs fra Etiopia i 1993 etter en lang frigjøringskrig, og Sør-Sudan brøt ut fra Sudan i 2011. Den eneste gjenværende kolonien, Vest-Sahara, er okkupert av Marokko. Fra 1980-årene rammet den globale hiv/aids-epidemien Afrika sør for Sahara hardere enn noen annen region i verden, og flere ganger har store deler av Afrika blitt rammet av tørke og sult – særlig i Sahel og på Afrikas horn. Deler av Afrika er avhengig av bistand fra utlandet og har en betydelig utenlandsgjeld. I senere år har flere afrikanske stater hatt betydelig økonomisk vekst. Flere land har også vært åsted for borgerkriger etter selvstendigheten; blant annet Angola, Burundi, Elfenbenskysten, Kongo, Liberia, Mosambik, Nigeria (Biafra-krigen), Den sentralafrikanske republikk, Sierra Leone, Somalia, Tsjad og Uganda. Det har også vært tilfeller av krig mellom afrikanske stater, herunder Eritrea–Etiopia, Somalia–Etiopia og Tanzania–Uganda. I 1994 var det i Rwanda et omfattende folkemord etter borgerkrig. I kjølvannet av dette brøt det ut opprør i Den demokratiske republikken Kongo. Krigen i østre Kongo har fortsatt på tross av at det er inngått flere avtaler om å få slutt på den de siste tjue årene. Mens Afrika på 1970- og 80-tallet ennå var preget av militærkupp og militære regimer, har de fleste afrikanske land innført flerpartisystem og fått demokratisk regimer. Under den arabiske våren i 2011 førte denne til regimeendring i Egypt, Libya og Tunisia – etter å ha startet i Tunisia. Opprøret førte til borgerkrig i Libya, og til et maktvakuum som har medvirket til at landet er blitt et viktig utgangspunkt for den omfattende migrasjonen til Europa. Sammenbruddet i Libya førte også til at det blusset opp borgerkrig i Mali i 2013. I 2011 ble også Afrikas yngste land opprettet, Sør-Sudan. To år senere, i 2013 brøt det imidlertid ut ny borgerkrig. Også annen uro har preget kontinentet de siste tiårene. Flere terrorgrupper har operert i Afrika, Al-Qaida rettet sitt første angrep mot USAs ambassader i Kenya og Tanzania i 1998, og en al-Qaeda i Maghreb (AQIM) har stått bak aksjoner i flere land. I Nigeria har terrorgruppen Boko Haram stått bak en rekke angrep mot sivilbefolkning; i Somalia har al-Shabaab også angrepet mål i Kenya, inklusive et kjøpesenter i Nairobi i 2013. I Nord-Afrika har Den islamske stat (IS) fått fotfeste særlig i Libya. Les mer om Afrika forhistorie, Afrikas historie og Afrikas samtidshistorie. Les mer i Store norske leksikon Afrikas litteratur Kunst i Afrika Dans i Afrika Musikk i Afrika Teater i Afrika

https://snl.no/Awami-ligaen

2023-01-31

Awami-ligaen

Store norske leksikon,Historie,Verdens historie og samtidshistorie,Asia,Bangladesh' historie

Awami-ligaen, folkets parti, politisk parti i Bangladesh. Partiet ble i 1949 grunnlagt av bondelederen Bhashani som bengalernes opposisjonsparti i den pakistanske perioden. Målet var bengalsk selvstyre i Øst-Pakistan. I 1957 overtok Mujibur Rahman ledelsen av partiet.

Partiet vant en overveldende seier ved det første valget i Pakistans historie i 1970, med krav om økt bengalsk selvstyre. Under den påfølgende krigen mot det pakistanske styret, dannet lederne av partiet en eksilregjering i India. Da Bangladesh fikk sin selvstendighet i desember 1971 ble Awami-ligaen det første regjeringspartiet i landets historie. I august 1975 ble statsminister Mujibur Rahman avsatt ved et kupp og deretter drept.Partiet ble oppløst etter mordet på Mujibur, men ble siden reorganisert og ledet av hans datter, Hasina Wajed.Etter at parlamentarismen ble gjeninnført i 1990-årene ble Awami-ligaen et av de største partiene i Bangladesh. Ideologisk står partiet for sekularisering og bengalsk nasjonalisme, basert på bengalsk kulturarv og det bengalske språk.Motsetningene er store mellom Awami-ligaen og Bangladesh' nasjonalistparti (BNP), som er de to største partiene og som har vekslet på å ha makten i Bangladesh. Politikken til de to partiene er ikke så forskjellig som rivaliseringen skulle tilsi: Awami-ligaen er mer liberalt og sekulært, det vil si mindre opptatt av religionens plass i politikken. Awami-ligaen har tradisjonelt også vært mer positivt innstilt til India, mens BNP har støttet Pakistan. Les mer i Store norske leksikon Bangladesh' historie

https://snl.no/Columbia_University

2023-01-31

Columbia University

Store norske leksikon,Samfunn,Utdanning og forskning,Forskning og høyere utdanning,Internasjonale universiteter og høgskoler

Columbia University er et av USAs eldste og mest ansette universiteter. Det ble grunnlagt i New York City i 1754 som King's College. Fra 1784 het det Columbia College, og det har hatt sitt nåværende navn fra 1912. I 1897 ble det flyttet til sitt nåværende område på Morningside Heights på Manhattan.

Under N. M. Butler, som var universitetets president i 1901–1945, ble Columbia University sterkt utvidet, både ved opprettelse av nye fakulteter og ved at en rekke tidligere uavhengige institusjoner ble inkludert i universitetet (blant annet Barnard College for kvinner, Teachers College, School of Practical Arts, School of Pharmacy). Universitetet har cirka 33 000 studenter (2019). Les mer i Store norske leksikon høyskole Eksterne lenker Columbia University

https://snl.no/Antibes

2023-01-31

Antibes

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Europa,Frankrikes geografi

Antibes er en by i det sørlige Frankrike, som ligger i departementet Alpes-Maritimes, ved Côte d'Azur, 11 kilometer øst for Cannes. Byen har omtrent 74 100 innbyggere (2017).

Antibes har stor turisttrafikk, blant annet til badestedene Juan-les-Pins og Cap d'Antibes som ligger innenfor bygrensen. Av andre turistmål kan man finne et Picasso-museum, ruiner av Antipolis og rester fra tiden som koloni fra Massilia. Av næringsliv finnes blant annet dyrking av blomster, delvis under tak. Byen er også hjem til statlige forskningslaboratorier. Byen tilhørte Grimaldi-familien i perioden 1384–1608. Napoleon landet ved Antibes da han kom tilbake fra Elba i 1815. Les mer i Store norske leksikon Frankrike Frankrikes geografi Alpes-Maritimes

https://snl.no/dokumentasjon_-_formidling_av_informasjon

2023-01-31

dokumentasjon (formidling av informasjon)

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Kulturinstitusjoner,Arkivfag

Dokumentasjon er arbeid knyttet til det å finne frem og legge til rette for at en bruker finner informasjon som ligger lagret i dokumenter. Dokumentene kan være lagret i ulike medium (som trykksak, lydopptak, film, videogram, magnetbånd, diskett, databasepost). Arbeidet er systematisk og har som utgangspunkt at en framtidig bruker skal finne dokumenter når behovet oppstår, særlig i forbindelse med forskning eller studier og lignende.

Innhold Dokumentasjon omfatter flere prosesser: lokalisering og anskaffelse av dokumenter strukturering registrering lagring gjenfinning og videreformidling av informasjonen. I en noe snevrere betydning brukes dokumentasjon bare om det å tilrettelegge og presentere informasjonen for brukeren. Dette skjer særlig når dokumentasjonen skal imøtekomme særlig spesifiserte eller individuelle behov og foretas av personer som har faglige forutsetninger for en vurdering og «siling» av materialet (dokumentalist, fagreferent, informasjonsressursforvaltning). Bruk Som følge av forskningens ekspansjon og differensiering og den informasjonsmengden som skapes gjennom dette, er dokumentasjon blitt en stadig viktigere betingelse for rasjonell problemløsing og organisering av videre forskningsinnsats. Spesielt for teknikk og industriell forskning finnes egne informasjonssentre som driver aktiv dokumentasjon uten å bygge opp egne dokumentsamlinger, også til dels på kommersiell basis («information brokers»).Ellers foregår dokumentasjon i fag- og forskningsbibliotek, både offentlige og private, dels på grunnlag av egne registreringer, dels ved hjelp av internasjonale bibliografier, referatorganer og databaser for de enkelte fagområder.Dokumentasjon av avsluttet forskning er også tilgjengelig gjennom generelle databaser som Oria, Cristin og NORA, som dekker innholdet i institusjonelle arkiv. Les mer i Store norske leksikon dokument – arkiv

https://snl.no/John_Alcock

2023-01-31

John Alcock

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Transport,Luftfart,Biografier i luftfart

John Alcock var en britisk flyger. Sammen med Arthur Whitten Brown gjennomførte han 14.–15. juni 1919 den første transatlantiske flygning uten mellomlanding.

Karriere Alcock tok flysertifikat i 1912, og deltok som flyger under første verdenskrig. Etter krigen ble han testpilot for flyprodusenten Vickers.Sammen med Arthur Whitten Brown gjennomførte han 14.–15. juni 1919 den første transatlantiske flygning, fra St. John's på Newfoundland til Clifden på Irlands nordvestkyst. Alcock og Brown vant dermed en premie på 10 000 pund, oppsatt av Daily Mail. Flygningen ble gjennomført i en spesielt utrustet Vickers Vimy. De var i luften i 16 timer og 12 minutter, og tilbakela en distanse på 3042 kilometer. For denne bedrift fikk han tittelen Sir.18. desember 1919 styrtet han ned i Normandie og ble drept. Les mer i Store norske leksikon atlanterhavsflygning

https://snl.no/elektrodynamometer

2023-01-31

elektrodynamometer

Store norske leksikon,Teknologi og industri,Elektronikk,Elektronikk,Elektronisk instrumentering

Elektrodynamometer er et elektrisk måleinstrument. Instrumentet kan fungere som amperemeter og voltmeter, men brukes mest som wattmeter.

Instrumentet har to strømførende spoler, hvorav den ene er fast montert og den andre bevegelig. Den faste spolen kobles i serie med lasten. Den bevegelige spolen kobles parallelt over lasten der strømmen styres av en motstand som er koblet i serie med spolen. Strømmen som går gjennom motstanden blir da et mål på spenningen over lasten.For å måle den elektriske effekten blir den bevegelige spolen plassert i egnet posisjon, nær den faste spolen. Da strøm og spenning til den faste og bevegelige spolen setter opp to magnetiske felter, vil vekselvirkningen mellom disse to feltene skyve på den bevegelige spolen som igjen er festet til en viser.Forskyvningen er direkte proporsjonal med effekten som overføres, og med riktig kalibrering kan effekten avleses i watt. Historikk En første versjon av elektrodynamometeret ble konstruert av Wilhelm Eduard Weber i 1846. Les mer i Store norske leksikon elektriske måleinstrumenter spole

https://snl.no/Menno_van_Coehoorn

2023-01-31

Menno van Coehoorn

Store norske leksikon,Samfunn,Forsvar og sikkerhet,Militære biografier,Internasjonale militære biografier

Menno van Coehoorn var en nederlandsk ingeniørgeneral, kjent for festningsverkene han anla under flere av Nederlands kriger.

Coehoorn skrev omfattende om festningsverk gjennom sin karriere, og hans tekster, metoder og forsvarssystem ble fulgt i Nederland til langt ut på 1800-tallet. Han har vært nevnt ved siden av Ludvig 14s general Vauban som tidens fremste på sitt område. Coehoorn anla festningsverkene under Nederlands krig mot Frankrike i 1672–1678, 1688–1697 og 1702–1704. Les mer i Store norske leksikon Nederland Nederlands historie

https://snl.no/defekt

2023-01-31

defekt

Store norske leksikon,Ordforklaringer,Fremmedord og lånord,Fremmedord med latinsk og gresk opphav

En defekt er en mangel eller feil. For eksempel har en termosflaske en defekt hvis den har en sprekk som gjør at den lekker.

Adjektivet defekt beskriver noe som har en mangel eller feil. For eksempel er en smarttelefon defekt om skjermen ikke fungerer. Noe som er defekt kan også være mangelfullt. For eksempel mangler et defekt perlekjede alle perlene.Innen medisin er en defekt en mangelfull utvikling av organ, anatomisk struktur eller funksjon. Se defekt.Innen kjemi er en defekt en feil på atomært nivå. Se defekt – kjemi. Les mer i Store norske leksikon fremmedord

https://snl.no/Ayeyarwady

2023-01-31

Ayeyarwady

Store norske leksikon,Geografi,Verdens geografi,Asia,Myanmars geografi

Ayeyarwady er Myanmars lengste elv og den nest lengste elven i Sørøst-Asia etter Mekong. Den har en samlet lengde på 2210 kilometer. Ayeyarwady har sitt utspring i grensefjellene mellom Myanmar og Kina (Tibet). På Mandalaysletta mottar den tilløpet Chindwin fra nordvest, renner mot sør over store sletter og munner i et delta i Mottamabukta (Martabanbukta) ved Andamansjøen. Dette deltaet har et areal på 46 000 kvadratkilometer.

Elvens samlede nedbørfelt er på 404 000 kvadratkilometer. Vannføringen like ovenfor deltaet varierer fra 2500 kubikkmeter per sekund i slutten av tørketiden til 50 000 kubikkmeter under monsuntiden. Økonomisk betydning Ayeyarwady er landets viktigste trafikkåre. Fra elven er det bygd et nettverk av irrigasjonskanaler, som er av stor betydning for Myanmars jordbruk. Landet omkring elvens nedre løp og delta er et av Jordens største risdyrkingsområder. Det drives fiske i elven, hvor det finnes i alt 45 fiskearter. Elven brukes også til tømmerfløting. Ayeyarwady er seilbar om sommeren til byen Bhamo, 1440 kilometer fra munningen. Resten av året er den seilbar 1100 kilometer. Mellom Mandalay og Bagan går det elvecruiseskip. Av munningsarmene er det bare den østligste, Yangonarmen, og den vestligste, Pathein, som er seilbare. I Nord-Myanmar er det i elvene N'mai og Mali, som renner ut i Ayeyarwady, bygd flere vannkraftverk. Les mer i Store norske leksikon Myanmars geografi Myanmars befolkning Økonomi og næringsliv i Myanmar

https://snl.no/bayeuxteppet

2023-01-31

bayeuxteppet

Store norske leksikon,Kunst og estetikk,Kunsthåndverk,Tekstilkunst

Bayeuxteppet er et brodert veggteppe som er 70,34 meter langt og 0,5 meter bredt og er brodert med plantefarget ullgarn på linstoff. Teppet har også blitt kalt Dronning Mathildes bilde etter Vilhelm Erobrerens kone. Bayeuxteppet er utstilt i det tidligere biskoppalasset i Bayeux i Frankrike.

Motiv Motivene tar utgangspunkt i hendelsene som utspant seg på begge sider av den engelske kanal i 1066. I England døde kong Edvard Bekjenneren barnløs og svogeren Harald Godwinsson lot seg utrope til konge. Samtidig satt kongens fetter Vilhelm i Normandie og følte seg like berettiget til å herske over England. Gjennom 72 dramatiske figurscener følger vi forberedelsene i Normandie, ferden over kanalen og slaget ved Hastings. Teppets siste bilde viser den døde Harald. Vilhelm tok tilnavnet Erobreren og slik endte normannerne det angelsaksiske kongedømmet i England. Det samme året, 1066, falt Harald Hardråde i slaget ved Stamford Bridge. Harald Godwinsson, som vant det slaget, reiste direkte derfra til Hastings og var allerede i utgangspunktet underlegen Vilhelm, som hadde fordelen av uthvilte menn og hester. Teppet er bygd opp med et hovedfelt hvor selve historien utspiller seg. I øverste kant av hovedfeltene, som er cirka 33 centimeter brede, beskrives begivenhetene med en tekst på middelalderlatin. Hovedscenene er innrammet av border med fabeldyr, blomster og rankeverk, til dels med figurer som supplerer fortellingen. For å gi et inntrykk av teppets detaljrikdom kan det nevnes at det blant annet har 626 menneskefigurer, 190 hester, 35 geiter, 506 andre dyr, 37 skip, 33 bygninger og 37 tregrupper. Den særdeles detaljerte fremstillingen gir et unikt og livaktig innblikk i livet i tidlig middelalder. Gjennom broderiene kan man følge hele historien, man ser trær bli hugget og skip bygd, mat bli tilberedt og spist, åkre pløyd og menn som dør. Historikk Teppet dateres til mellom 1066, tidspunktet for slaget ved Hastings, og cirka 1077, tidspunktet for innvielsen av katedralen Notre Dame de Bayeux. Det har vært antatt at dronning Mathilde broderte teppet, men med tanke på arbeidsmengden er dette lite sannsynlig, ettersom de samtidig etablerte hoff i England. Et annet punkt som peker bort fra dronning Mathilde er materialvalget. En dronning, som hadde tilgang på gulltråd og edelstener, ville mest trolig valgt dette fremfor ull og lin i fremstillingen av ektemannens stordåd. Stadig flere historikere heller derfor til at kongens halvbror, biskop Odo av Bayeux, bestilte teppet. Mest sannsynlig ble teppet brukt som propaganda for å fremheve enkeltpersoner i historien om invasjonen av England. Biskop Odo figurerer i flere av tablåene. I tillegg hadde han god kontakt med flere engelske nonnekloster som hadde kunnskapen som trengtes for å utføre et slikt arbeid. Også enken etter kong Edvard, Edith, har vært nevnt som delaktig i utførelsen av arbeidet. I tillegg til å være Edvards enke var hun søster av Harald og venn av Vilhelm og bodde i perioder i et av de klostrene som er kjent for å beherske stilen opus anglicanum. Teppet beskrives første gang i et inventarium fra Bayeux-katedralen i 1476 og det fremgår av teksten at teppet henges opp fjorten dager hver år for å minnes slaget ved Hastings. Det finnes referanser til et brodert veggteppe i tidligere arveskifter og forskere antar det er dette teppet som nevnes i 1476. I en tid hvor de færreste kunne lese, var en slik fremstilling av historien viktig propaganda og man kan se på bayeuxteppet som en tidlig tegneserie. Ved å utstille teppet en kort periode hvert år ble magien bevart og antall besøkende til katedralen holdt seg stabilt. De neste århundrene befant teppet seg fremdeles i Bayeux, men dukker ikke opp i historien igjen før under religionsopprørene på 1500-tallet. Luthers tilhengere brøt seg inn i kirker både i Frankrike og Europa for øvrig og ranet og plyndret. Også katedralen i Bayeux ble utsatt for vandalisme og store verdier ble enten stjålet eller ødelagt. Her spiller materialvalget i bayeuxteppet en viktig rolle med tanke på bevaring for ettertiden: Et arbeid utført med gull og edelstener ville mest sannsynlig blitt demontert og tapt for alltid. Etter religionsopprørene ble bayeuxteppet pakket ned i en kiste, hvor det ble oppbevart frem til den franske revolusjon. Opprørerne erklærte det for å være offentlig eiendom og konfiskerte det med tanke om å bruke det som dekke over militære vogner. Imidlertid ble det reddet av en lokal advokat som gjemte det i sitt eget hjem til revolusjonen var over. Etter revolusjonen overrakte han det til byen Bayeux for trygg oppbevaring. Historien om det broderte teppet hadde på denne tiden blitt stadig mer kjent både i Frankrike og England, og stadig flere ønsket å se mesterverket. Keiser Napoleon Bonaparte fikk teppet fraktet til Paris, hvor det ble utstilt i Musée Napoléon (dagens Louvre). Napoleon brukte teppet for å trekke sterke linjer mellom Vilhelm Erobreren og seg selv og som propaganda i forbindelse med sin planlagte invasjon av England. Da invasjonen ikke ble noe av, ble teppet returnert til Bayeux. Napoleon var kjent for sjelden eller aldri å returnere noe av det han lånte, så gleden var stor da byen fikk teppet tilbake. På denne tiden ble teppet montert opp på en mekanisme med to ruller, hvor interesserte kunne sveive teppet fram og tilbake for å se de ulike motivene på nært hold. Bayeuxteppet hadde på denne tiden blitt en turistattraksjon, og da John Murray III i 1843 utgav sin håndbok for reisende i Frankrike, var teppet inkludert på ruten Caen til Cherbourg. Charles Dickens var imidlertid ikke imponert, og kalte det et amatørmessig arbeid. Under andre verdenskrig ønsket Adolf Hitler å bruke teppet i propagandaøyemed, for å bevise at England var skjebnebestemt å bli invadert fra Frankrike. Imidlertid var det sterk fransk motstand mot dette, og utallige brev gikk fram og tilbake for å kartlegge hvem som skulle dekke bensinutgiftene. I et land preget av krig og rasjonering ble dette en effektiv trenering av prosjektet, og teppet ankom ikke Paris før i 1944. Det ble da utstilt i Louvre en kort periode, før det igjen ble pakket ned. Heinrich Himmler ønsket å frakte teppet til Berlin, ettersom han så det som viktig for den strålende og kulturelle germanske historie. Heldigvis ble heller ikke dette noe av, og teppet forble i Frankrike. Siden 1983 har teppet vært permanent utstilt i Bayeux, i Musée de la Tapisserie de Bayeux, med nærmere en halv million besøkende hvert år. I 2007 ble teppet oppført på UNESCOs verdensarvliste som et viktig kulturminne av internasjonal betydning. I 2018 annonserte Frankrikes president Emmanuel Macron at teppet skal lånes ut til England og stilles ut ved British museum i London. Dette vile bli første gang teppet forlater fransk jord på 950 år. Hvis teppet er i en tilstand som gjør utlån mulig, vil det skje i 2022 – 2023 mens det bygges et nytt museum i Bayeux. Forskning Bayeuxteppet har gjennom alle tider vært gjenstand for forskeres interesse og står i våre dager som et av Europas fineste tekstile monumenter fra romansk tid. I karakter og uttrykk står bayeuxteppet nærmere veggmaleri og billedvevde tapeter enn den miniatyrkunsten man vanligvis forbinder med broderi. Fargene er ikke brukt naturalistisk; hestene har for eksempel ofte blå kropper og røde ben, noe som vakte allmenn forargelse på 1800-tallet. Figurer og ornamentikk glir over i hverandre, trekronene i billedfeltets ytterkanter knyttes sammen til entrelacmotiver. Hele rikdommen av detaljer er underordnet den dekorative helhetsvirkningen. Med lang, smal friseform, episk innhold og stor figurrikdom kan teppet sammenlignes med de eldste billedvever fra Norge, for eksempel Osebergfunnets billedvev med sitt rike figurmylder og smale refilformat med bredde 16–23 centimeter, sannsynligvis utført i første halvdel av 900-tallet. Eller det kan sammenlignes med Øverhogdal- og Skog-tapetene fra en noe senere tid, alle utført i en raffinert billedvevteknikk som kan minne om broderi. Med sitt høye kunstneriske nivå gir bayeuxteppet et fint uttrykk for sin tids stilidealer, og detaljrikdommen gir verdifulle kulturhistoriske opplysninger; om sed og skikk, arkitektur, skipsbygging, krigføring, klesdrakt, våpen, husgeråd og så videre. Utførelse Bayeuxteppet har en bunn av tettvevd linstoff og består av ni paneler som er sydd sammen. Det antas at det opprinnelig var et panel til som viser kroningen av Vilhelm Erobreren, ettersom historien slutter svært brått. Hoveddelen av arbeidet er utført med dobbel leggsøm, en teknikk som dekker store fargefelt med økonomisk bruk av garnet, ettersom hoveddelen av garnet ligger på stoffets rettside. Konturer og bokstaver er sydd med enkel leggsøm og kontursting. Garnet er plantefarget i fargene blå, lys blå, svartblå, lys grønn, mørk grønn, rød, lys brun og blågrå. Bayeuxteppet har blitt kopiert i flere materialer, blant annet i maleri og treskjæring. En nøyaktig kopi er utstilt i museet i Reading, England. Den ble utført av Elizabeth Wardle, gift med William Morris’ kompanjong Thomas Wardle. Hun organiserte 37 kvinner ved broderiskolen i Leek og arbeidet etter en akvarell fra South Kensington Museum (i dag V&A). I denne kopien er den nakne mannsfiguren i den nederste borden utstyrt med et strategisk plassert klesplagg for å skåne datidens puritanere. Vedlikehold Teppet er i dag i relativt dårlig stand og vises lett hvilende på et mykt underlag. Det har vært utsatt for flere reparasjoner og forsøk på vedlikehold, blant annet ble det fôret med et linstoff i 1724. Antagelig har tradisjonen med å stille ut teppet fjorten dager hvert år vært med på å bevare teppet. En konstant utstilling, hvor teppet ville ha blitt utsatt for lys, røkelse og berøring, ville ha slitt mer på tekstilet. Samtidig ble teppet ristet og luftet med jevne mellomrom og unngikk derfor jordslag og andre fuktskader. Les mer i Store norske leksikon Slaget ved Hastings broderi Storbritannias historie tekstilkunst Eksterne lenker Hjemmesiden til Bayeux-museet Litteratur Hicks, C. The Bayeux tapestry. The lifestory of a masterpiece, 2008, isbn 0-099450194 Gameson, R. (red.). The study of the Bayeux tapestry, 1997, isbn 0-85115-664-9 Rud, M. Bayeux-teppet og slaget ved Hastings 1066, 1996, isbn 82-03-22149-1