Datasets:

norkart

/

lovdata

like 2

Follow

Norkart 8

lovdata_cd_31591

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.694

Bygning hvor entregolv i en eller flere etasjer ligger mer enn 3 etasjer over eller under biladkomst til huset skal ha heis. Hvert rom, eventuelt hver familieleilighet, skal ha uhindret adgang til heis når heis etter denne regel er påbudt. Bygningsrådet kan bestemme hvor mange heiser en bygning skal ha og størrelsen på heisene samt at heisens størrelse og øvrige innretninger utformes under hensyn til bruk også av funksjonshemmede. Forøvrig skal de til enhver tid gjeldende bestemmelser om innretning, drift og kontroll av heisanlegg i Oslo gjelde for Skien kommune.

lovdata_cd_46152

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.911

Samlet enkepensjon fra tjenestepensjonsordning og fra yrkesskadetrygden skal ikke overstige den høyeste av pensjonene, idet tjenestepensjonen regnes på grunnlag av full tjenestetid, jf. samordningslovens §18 nr. 1. Det gis ikke noe tillegg i forhold til folketrygdens grunnbeløp. 6.3.2. Tjenestepensjon/krigspensjon (enkepensjoner).

lovdata_cd_7715

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.504

Forskrift til delingsloven - iverksetting av grunneiendomsregisteret i GAB i Alta kommune, Finnmark. Vedtak fattet av fylkeskartkontoret i Finnmark i medhold av pkt. 14.7 i forskriftene i lov av 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingsloven):

lovdata_cd_57999

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.755

- Med hjemmel i lov av 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg og utstyr §2, jf. Kronsprinsreg.res. av 14. desember 1990 nr. 991, delegerer Arbeids- og administrasjonsdepartementet med dette myndighet til Direktoratet for brann- og elsikkerhet til å fastsette ny forskrift om helse og sikkerhet i eksplosjonsfarlige atmosfærer. - Med hjemmel i lov av 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk §37 tredje ledd delegerer Arbeids- og administrasjonsdepartementet med dette myndighet til Direktoratet for brann- og elsikkerhet til å fastsette ny forskrift om helse og sikkerhet i eksplosjonsfarlige atmosfærer. 2003 Delegering til DAT etter aml. § 2 nr.

public_report_1793

publicreports

no

0.861

Aksjeselskap ( AS) Enkelpersonforetak ( ENK) Ansvarlig selskap/ delt ansvar ( ANS/ DA) Norskregistrert utenlandsk foretak ( NUF) 8.9 8. Rettigheter og forsikringsavtaler inngått med NAV ( selvstendig næringsdrivende) 9.4 Sentrale retningslinjer for saksbehandlingstid og samordning etater imellom 9. Rambøll Management Consulting har, med bistand fra KPMG, gjennomført en prosesskartlegging av etableringsfasen på oppdrag fra Nærings-og handelsdepartementet. Hensikten med prosjektet er å gi en oversikt over de aktiviteter en etablerer må gjennomføre for å etablere en virksomhet, myndighetenes involvering i prosessen og hvordan myndighetene eventuelt kan forenkle denne prosessen. Det ble definert fire bransjer man ønsket å undersøke nærmere. Disse fire er tjenesterådgivning, bygg og anlegg, kafé-og restaurant og import/ eksport. Disse fire bransjene ble plukket ut for å illustrere ulike krav til ulike bransjer. utenlandsk foretak. For å kartlegge etableringsprosessen er det gjennomført 30 intervjuer med personer som har etablert virksomhet i 2008. De fire nevnte bransjer og selskapsformer ble dekket i intervjuene. Videre ble det om virksomhetene hadde ansatte eller ikke lagt inn som et uttrekkskriterium, samt det om etablereren hadde erfaring fra tidligere eller ikke - sistnevnte for å få et inntrykk av hvorvidt det er enklere å starte en virksomhet i dag sammenlignet med tidligere. Det ble videre gjennomført intervjuer med interessegrupper og myndigheter som er involvert i prosessen – enten som tilbyder av informasjon eller som premissgiver og tilrettelegger for kontakt mellom næringsdrivende og det offentlige. Etableringsprosessen er illustrert i en modell som viser de aktiviteter som inngår i etableringsfasen i den rekkefølgen de bør utføres i for å gjennomføre en optimal prosess. Modellen er utviklet på bakgrunn av den informasjonen vi har fått gjennom intervjuene. Modellen er også vist for de enkelte bransjene og de enkelte selskapsformene for å vise forskjellene disse imellom. Tilbakemeldingene fra intervjuene viser at selve prosessene med å etablere en virksomhet ikke er spesielt utfordrende. Det at man kan registrere en virksomhet gjennom Altinn fremheves som positivt. Selve registreringen via Altinn tar ikke lang tid, og etablereren får også god veiledning underveis gjennom interaktive hjelpefunksjoner. Etablererne som har erfaring fra tidligere etableringer understreker at det har vært en enorm forbedring sammenlignet med tidligere papirbasert registrering – både når det gjelder egen utfylling, men også saksbehandlingstid fra myndighetenes side. Utfordringene etablererne peker på er i hovedsak knyttet til rammebetingelsene for etableringsfasen. En av hovedutfordringene som trekkes frem i intervjuene er kapitalkravet og revisjonsplikten som stilles til alle aksjeselskap. Intervjuene peker på at disse kravene ekskluderer denne selskapsformen for mange etablerere, og de blir slik sett presset til å velge andre selskapsformer med andre risikoforhold. Videre fremheves det at den personlige risikoen ved å drive som selvstendig næringsdrivende anses som høy. Denne risikoen er både knyttet til at den selvstendig næringsdrivende hefter personlig for de forpliktelser selskapet pådrar seg. Videre er selvstendig næringsdrivende ikke medlemmer av Folketrygden. De har dermed begrensede rettigheter til sykepenger sammenlignet med arbeidstakere. For å redusere denne risikoen må de kjøpe en forsikring fra NAV som anses som dyr med krevende dokumentasjonskrav når man først blir syk. Disse former for risiko, kombinert med risikoen knyttet til selve virksomheten, kan virke begrensende på nyetableringer da etablerere kan anse den samlede risikoen som for stor. Ved å redusere personlig risiko knyttet til for eksempel egen sykdom kan dette være et forenklingstiltak som fører til økt tilfang av nyetableringer. Basert på forbedringsforslagene er det også gitt forslag til videre arbeid for å møte de utfordringer og forbedringsforslag som er gitt i rapporten. Nærings-og handelsdepartementet ( NHD) har ansvaret for å utforme en fremtidsrettet næringspolitikk. Det innebærer å påvirke alle politikkområder som har betydning for verdiskaping, herunder forenkle og legge til rette for et regelverk som er enkelt og minst mulig kostnadskrevende å etterleve både for næringslivet og for det offentlige. Med bakgrunn i dette har regjeringen igangsatt ulike prosjekter, blant annet" Kartleggings-og forenklingsprosjektet 2006-2009". Gjennom dette prosjektet har det kommet inn innspill fra flere næringsorganisasjoner om mulige forenklinger. Enkelte av innspillene dreide seg om at prosessene i forbindelse med oppstart og drift av bedrift var for kompliserte. Regjeringen har et uttalt mål om at det skal bli enklere å etablere nye bedrifter i Norge. I St. meld. nr. 7 - et nyskapende og bærekraftig Norge ( Innovasjonsmeldingen) fremholdes det at det skal være" gode vilkår for entreprenører", og at Norge ikke bare er avhengig av dyktige enkeltindivider for å skape et blomstrende entreprenørskap, men også av et samfunn med et generelt positivt syn på etablerere og etablering av ny virksomhet. For å møte målsetningen om å forenkle rammebetingelsene for etablering av nye bedrifter er det viktig å vite hvordan situasjonen er i dag og hvilke muligheter berørte myndigheter og ikke minst virksomhetene selv ser for å forbedre situasjonen. Som følge av dette ble det besluttet å gjennomføre en kartlegging av de prosessene en bedrift må gjennomgå for å starte en bedrift med mål om å avdekke rekkefølgen på de ulike prosessene, myndighetenes rolle i disse prosessene – både når det gjelder obligatoriske og såkalte frivillige prosesser – samt eventuelle forbedringsforslag til hvordan myndighetene kan legge bedre til rette for bedriftsetablering. Rambøll Management Consulting ble tildelt oppdraget, og funnene fra kartleggingen presenteres i denne sluttrapporten. Rambøll har i denne kartleggingen benyttet en kombinasjon av kvalitative intervjuer med etablerere og dokumentstudier. Det har i tillegg blitt gjennomført eksplorative intervjuer med øvrige interessenter for å få et inntrykk av kjente utfordringer før man intervjuer etablerere, samt oppfølgende intervjuer med myndigheter og interessenter for å følge opp og kvalitetssikre emner som ble problematisert i intervjuene med etablerere. Denne metoden ble benyttet for å kunne få et mer detaljert innblikk i de utfordringene etablerere møter, samt kunne utdype spørsmålene ved behov for å få et helhetlig bilde av etableringsprosessen. Ettersom denne kartleggingen skal gi et kunnskapsgrunnlag for videre forenklingsarbeid anses denne metoden som mest hensiktsmessig. Nedenfor beskrives nødvendige avgrensninger og definisjoner som legges til grunn for kartleggingen, elementene i kartleggingen, samt metodiske utfordringer knyttet til valgt metode. En etableringsfase kan både defineres meget vidt og meget snevert. Det er derfor nødvendig å gjøre en avgrensning av hva som inngår i en slik fase med tilhørende begreper. I de følgende avsnittene beskrives de avgrensninger og definisjoner som er lagt til grunn for dette prosjektet. Det er vanskelig å gi en klar avgrensning av hva som inngår i etableringsfasen og ikke. I dette prosjektet har vi valgt å holde den delen som går på produktutvikling, testing av produktet – både når det gjelder funksjon, men også når det gjelder hvorvidt produktet fungerer markedsmessig - utenfor. Markedsundersøkelser og lignende aktiviteter inngår altså ikke i etableringsfasen slik den er definert i dette prosjektet. Startpunktet er satt til det tidspunktet etablereren bestemmer seg for at produktet eller tjenesten er god nok til å gå videre med og derfor aktivt starter informasjonsinnsamling om hvordan han/ hun skal gå frem for å etablere seg. Det å sette grensen mellom hva som er avslutningen på en etableringsfase og når virksomheten er over i en driftsfase er også vanskelig å definere da denne overgangen er glidende. For å inkludere de aktiviteter oppdragsgiver ønsket å inkludere, for eksempel det å ansette medarbeidere, søke nødvendige tillatelser, med mer, samt få en konkret avslutning på etableringsfasen, ble det besluttet å inkludere til og med førstegangsinnsendelse av MVA-oppgave, terminoppgave og/ eller første innbetaling av forskuddsskatt, se avsnitt 4.2 for nærmere beskrivelse. Gitt disse avgrensningene er etableringsfasen definert som følger i dette prosjektet: Terminoppgaven sendes kun inn av virksomheter med ansatte. For også å dekke etablerere som ikke har ansatte inkluderes også førstegangsinnsending av MVA-oppgave og første betaling av forskuddsskatt i sluttpunktet for etableringsfasen. MVA-oppgaven sendes inn av alle virksomheter som har MVA-plilktig omsetning, mens forskuddsbetalingen av skatt kun gjelder enkeltpersonforetak og ansvarlige selskaper. Det er også nødvendig å definere hva som menes med prosess. Følgende definisjon er lagt til grunn: Med prosesser menes i denne sammenheng de ulike registreringer, søknad om tillatelser og andre både lovpålagte og frivillige aktiviteter som personer må gjennom ved etablering av bedrift. Med frivillige aktiviteter menes aktiviteter som ikke er lovpålagte, men som enten er aktiviteter en etablerer normalt vil gjennomføre av egeninteresse eller som følger av krav fra andre enn myndighetene. Et eksempel på førstnevnte er informasjonsinnsamling. Et eksempel på sistnevnte er at en etablerer utarbeider en forretningsplan fordi banken eller annen investor krever dette for å gi lån eller investere i virksomheten. Prosessen innebærer en rekke valg. For eksempel må etablereren bestemme hvilken selskapsform han eller hun vil etablere. I gjennomføringen av intervjuene har det kommet klare tilbakemeldinger om at rammebetingelsene som ligger til grunn for de ulike valgene i stor grad styrer hvilke valgmuligheter den enkelte etablerer har. For en etablerer kan for eksempel valget av selskapsform være mer eller mindre bestemt av rammebetingelsene gjennom kravene som stilles til de ulike selskapsformene og etablerers mulighet til å møte disse. Vi har derfor, i samråd med oppdragsgiver, også valgt å inkludere de innspill til forenklinger eller endringer av rammebetingelser knyttet til de ulike aktivitetene i etableringsprosessen vi har fått inn. Det finnes en rekke ulike søknader om tillatelser, registreringer og godkjenninger en virksomhet må innhente i etableringsfasen. Vi vil ikke synliggjøre alle disse i denne rapporten. Dette gjelder spesielt for tillatelser med kommunal eller fylkeskommunal selvbestemmelsesrett. Det er kun for kafé-/ restaurant bransjen vi vil undersøke slike kommunale tillatelser. Dette inkluderer godkjenning fra plan-og bygningsetaten i den enkelte kommune, samt søknad om serverings-og skjenkebevilling. For import-/ eksportsegmentet vil vi ikke hente inn opplysninger om tillatelser for import eller eksport for spesifikke varer, spesifikke kvanta eller fra spesifikke land, men vi vil omtale dette mer generelt. Det stilles ulike krav til ulike typer selskapsform og til ulike bransjetyper. Videre medfører det å ansette medarbeidere både formelle og uformelle krav til etablereren. Opplevd belastning ved å etablere en bedrift avhenger også av tidligere erfaringer og hvorvidt man har etablert virksomhet tidligere eller ikke. For å ivareta disse ulike aspektene ble det definert ulike utvalgskriterier for intervjuobjekter blant etablerere. For å sikre oppdaterte tilbakemeldinger ble det besluttet å kartlegge erfaringene til etablerere som har etablert selskap i løpet av 2008. Brønnøysundregistrene bidro med et uttrekk av bedrifter som var etablert i 2008. I valg av bransjer ble det lagt vekt på å finne bransjer med ulike krav til etablererne. Det understrekes at de ulike valgte bransjene skal ses som eksempler på bransjer med ulike formelle og uformelle krav. Under beskrives hvorfor de utvalgte bransjene er valgt ut. Denne bransjen ble valgt som eksempel på den enkleste formen for bedriftsetablering. Det er ingen formelle kompetansekrav, krav om tillatelser eller krav til lokaliteter etc knyttet til denne bransjen. Denne bransjen ble valgt ut fra forventningen om at det pålegges kompetansekrav for å starte opp i denne bransjen, samt krav om tillatelser for å drive i denne bransjen. Det er også denne bransjen det er klart flest etableringer ifølge SSB's statistikkbankl. Forenklinger knyttet til denne bransjen vil derfor ha stor betydning. Denne bransjen er hovedsakelig valgt fordi det må søkes om tillatelser hos kommunale myndigheter før man kan starte opp virksomheten. For å få et inntrykk av kommunale forskjeller ble det besluttet å intervjue virksomheter fra tre ulike kommuner. 1 http:// statbank. ssb. eventuelle forskjeller kommuner i mellom ikke blir for store for eksempel for behandlingstid av søknaden. Import-og eksportbedrifter finnes innen en rekke ulike bransjer og er slik sett ikke en bransje i tradisjonell forstand. Men det stilles ulike krav ved import og eksport av varer knyttet til selve oppstarten av bedrifter som skal drive med dette som man ønsker å se nærmere på, og i det videre omtales også denne kategorien bedrifter som en bransje. Det finnes en rekke ulike selskapsformer. Det stilles ulike krav til de ulike typene selskapsform. De selskapsformene som ble valgt ut er de vanligste formene og utgjøres av følgende: Enkeltpersonforetak ( ENK) Ansvarlig selskap ( ANS)/ delt ansvar ( DA) I tillegg blir det stadig vanligere å etablere Norsk avdeling av utenlandsk foretak ( NUF). Dette er ikke en egen selskapsform da det etableres et selskap i et annet land, som regel et AS, og så registreres en avdeling av dette selskapet i Norge. Denne type etableringer er også tatt med i dette prosjektet. Vi gjør oppmerksom på at vi i det videre inkluderer NUF i samlebetegnelsen" skapsformer" til tross for at dette i seg selv ikke er en selskapsform i ordets rette forstand. Det etableres klart flest enkeltpersonforetak2. Neste på listen er aksjeselskap. Tidligere var det ansvarlig selskap/ delt ansvar som fulgte, men i de siste årene har etablering av norsk avdeling av utenlandsk foretak overtatt som den tredje mest vanlige formen for etablering. Totalt utgjør disse fire typene selskapsetablering 99,4 prosent av nyetableringene i 2008 ifølge tall fra SSB's statistikkbank3. Endringer som påvirker etableringsprosessen for disse fire typene etablering vil derfor i praksis dekke så å si alle nyetableringer. Det å ansette medarbeidere medfører både mer planlegging, men også flere formelle krav. Det ble derfor bestemt at utvalget skulle innholde minst fem virksomheter med ansatte og minst fem virksomheter uten ansatte for å se forskjellen i arbeidsbelastning disse to kategoriene i mellom. Hvorvidt etablererne har etablert virksomhet tidligere eller ikke ble også tatt inn som et utvalgskriterium. Dette for å få et bilde av opplevd belastning de to gruppene i mellom, men også for å få et inntrykk av utviklingen i opplevd belastning over tid. Det ble gjort dokumentstudier, samt gjennomført intervjuer med offentlige myndigheter som er involvert i prosessen, øvrige interessenter til prosessen, samt virksomheter. For å tilfredsstille utvalgskriteriene beskrevet over ble det holdt følgende antall intervjuer fordelt: 2 http:// statbank. ssb. Hovedutfordringen knyttet til kvalitative intervjuer er at man må være forsiktig med å generalisere tilbakemeldingene gitt i intervjuer da det er personlige meninger og opplevelser intervjuobjektene bidrar med. Vi kan heller ikke utelukke at det finnes geografiske forskjeller som ikke gjenspeiles i innsamlet informasjon. rådgivning eller tilgang på finansiering på ulike geografiske steder. En annen utfordring kan være at intervjuobjekter som takker ja til å bli intervjuet har sterke meninger om temaet det intervjues om – enten i positiv eller negativ forstand. Slik sett kan det være de ekstreme meningene som kommer til uttrykk fremfor de gjennomsnittlige. Vi kan ikke utelukke at det også er tilfellet i dette prosjektet, men de etablererne som avslo å stille opp på intervju oppga i hovedsak at de ikke hadde kapasitet til å stille opp da de var fullbooket med oppdrag eller arbeidsoppgaver. Med bakgrunn i både fordelene og ulempene knyttet til kvalitativ metode ble det konkludert med at denne metoden egnet seg best i gjennomføringen av dette prosjektet da man ønsket å undersøke hvilke utfordringer etablerere står overfor, ha anledning til å stille korrigerende spørsmål for å avdekke hvorvidt utfordringene skyldes forhold med den enkelte etablerer eller med egenskaper knyttet til etableringsfasen som myndighetene rår over, noe man ikke har anledning til ved en breddeundersøkelse, samt få innspill til hva som bør eller kan forbedres, eventuelt undersøkes videre. Ved også å kvalitetssikre resultatene med ulike interessegrupper, foreliggende rapporter og dokumenter, samt få innspill fra referansegruppen mener vi dette er tilstrekkelig for å kunne balansere de mottatte innspillene og videre trekke generelle slutninger for videre forenklingsarbeid på området. I dette kapittelet beskrives ulike myndigheters roller i etableringsprosessen. Vi vil beskrive de aktiviteter, tjenester og krav de ulike myndighetene gjennomfører, tilbyr og stiller til etablerere. virksomhetene fyller for å kunne utvikle en god modell av etableringsprosessen. Vi vil i dette kapittelet omtale de virksomhetene som anses som de mest sentrale og som etablererne selv har trukket frem som de mest sentrale. I Vedlegg 1 gjengis en mer utfyllende liste over involverte myndigheter og hvilke deler av prosessen de er involvert i. Videre gis det en kort beskrivelse av lover og regelverk som gjelder i etableringsfasen. En mer detaljert oversikt gis i Vedlegg 2. Brønnøysundregistrene er en forvaltningsetat med ansvar for en rekke nasjonale kontroll-og registreringsordninger for næringslivet. Brønnøysundregistrene består av mange forskjellige statlige elektroniske registre. I forbindelse med oppstart av virksomhet er det hovedsakelig Enhetsregisteret og eventuelt Foretaksregisteret etablerere må forholde seg til. I henhold til lov om Oppgaveregisteret4 plikter alle offentlige organ å sende melding til registeret om nye eller endrede oppgaveplikter. Hensikten er å få en oversikt over den informasjonen næringsvirksomheter eller privatpersoner må sende inn til offentlige virksomheter med mål om at etterspurt informasjon kun skal sendes inn én gang. Brønnøysundregistrene har også forvaltningsansvaret for Altinn. Altinn ble opprinnelig etablert som et samarbeid om en innrapporteringsløsning mellom Skattedirektoratet, SSB og Brønnøysundregistrene. Per februar 2009 var det 22 statlige etater og tilsyn i tillegg til én kommune ( Drammen) som inngikk i Altinnsamarbeidets. En rekke skjema er tilgjengelig for elektronisk innsending via Altinn - eventuelt i pdf-eller word-format. Målet er at stadig flere skjema skal integreres i Altinn slik at portalen blir den ene kontaktflaten mellom privatpersoner og virksomheter på den ene siden og myndighetene på den andre siden. Brønnøysundregistrene og Altinn har følgende rolle i etableringsprosessen: ~ Innmelding i Enhetsregisteret ~ Innmelding i Foretaksregisteret ~ Innmelding i MVA-registeret (se avsnitt 4.2) ~ Innsending av terminoppgaver (se avsnitt 4.2) ~ Kontaktpunkt for skatt og skatteopplysninger (se avsnitt 4.2) ~ Søknader om kommunale tillatelser ( foreløpig kun Drammen kommune) Ved oppstart skal en rekke opplysninger meldes inn til Enhetsregisteret og eventuelt Foretaksregisteret. Alle virksomheter er pliktige til å registrere seg i Enhetsregisteret. Alle selskapsformer med begrenset ansvar, samt alle selskaper som driver næringsvirksomhet, bortsett fra enkeltpersonforetak, er pliktige til å registrere seg i Foretaksregisteret. Også enkeltpersonforetak som driver varesalg (" handel med innkjøpte varer"), eller har mer enn fem ansatte, er pliktige til å registrere seg i Foretaksregisteret. Øvrige enkeltpersonforetak har anledning til å registrere seg frivillig i dette registeret. Opplysningene som kreves inn er samordnet i skjemaet" Samordnet registermelding". Skjemaet kan sendes inn elektronisk via Altinn eller på eget skjema. Det kan også skrives ut fra Brønnøysundregistrenes hjemmeside eller hentes på ulike offentlige kontor. 4 http:// lovdata. no/ all/ nl-19970606-035. html 5 https:// www. altinn. Brønnøysundregistrene og Altinn tilbyr informasjon gjennom sine nettsider, per telefon og online svartjenester. Fra 2009 har Brønnøysundregistrene også overtatt ansvaret for informasjonskanalene Bedin. no, Bedriftshjelp. no og Narviktelefonene. Målet er å integrere både Bedin. no og Bedriftshjelp. no i hjemmesidene til Altinn slik at man kun får ett kontaktpunkt etter hvert. I tillegg til å være portalen for innsending av en rekke skjema som myndighetene krever er Altinn også en viktig informasjonskanal. Det gis informasjon knyttet til de ulike skjemaene som skal leveres inn, samt om plikter og rettigheter som følger av gjeldende lov-og regelverk ved etablering og drift av virksomhet. Altinn gir også informasjon om skjemaer og gjøremål rettet mot privatpersoner, noe vi ser bort fra i denne rapporten, men det kan nevnes at deler av denne informasjonen også kan være relevant for etablerere. 4.1.2.2 Bedin. Bedin. no er en internettjeneste med målsetning om å gjøre det enklere å starte og drive næringsvirksomhet i Norge. Som nevnt har Brønnøysundregistrene overtatt ansvaret for denne nettsiden. Nettsiden er delt opp etter emner og tilbyr guider om ulike faser etablerere eller bedrifter er i. Det henvises også til andre nettsider for mer utfyllende informasjon og/ eller henvisninger til skjemaer som skal sendes inn til myndighetene. I tillegg kan brukerne bestille gratis etablererpakker med skjemaer og nyttige informasjonshefter. Nettsiden har også en svartjeneste der brukerne kan sende inn spørsmål per e-post. 4.1.2.3 Bedriftshjelp. Denne internettjenesten drives også av Brønnøysundregistrene. Hensikten med nettsiden er at den skal vise vei til offentlige støtteordninger for bedrifter i alle bransjer og utviklingsfaser. Nettsiden samler informasjon fra om lag 20 tilbydere av informasjon om og/ eller tilbydere av offentlige støtteordninger. Dette kan være garantier, tilskudd, rådgivning, nettverksbygging, etc. Narviktelefonene er en nasjonal, gratis informasjonstjeneste for etablerere av og etablerte virksomheter. I prinsippet er dette" telefonversjonen" av Bedin. no. Rådgiverne skal kunne svare på de fleste spørsmål på direkten, men skal uansett gi svar innen 24 timer dersom de må undersøke en problemstilling nærmere. Brukerne kan også få tilsendt aktuelle skjema, brosjyrer og skriv ved henvendelse til Narviktelefonene. Narviktelefonene behandler årlig ca 25.000 henvendelser. Fra 1. januar 2008 er Skatteetaten organisert som skattekontor i fem regioner. Skattekontoret kan behandle saker for hele landet innenfor alle virksomhetsområdene. I etableringsfasen er Skatteetaten involvert i følgende prosesser/ aktiviteter: ~ Beregning av forskuddsskatt ~ Innmelding i MVA-registeret ~ Innsending av terminoppgave/ første innbetaling av forskuddsskatt/ MVA-oppgave ( definert som sluttpunktet for etableringsfasen slik vi har definert den i dette prosjektet - se avsnitt 3.1.1 for definisjon) Eier av et enkeltpersonforetak er forskuddspliktig skatteyter og skal betale forskuddsskatt i fire terminer til skatteoppkreveren ( kemneren/ kommunekassereren). For etablerte virksomheter beregner skattekontoret forskuddsskatten basert på tidligere inntekt. Nye næringsdrivende må derimot ta kontakt med skattekontoret og melde inn anslag på forventet overskudd ( eller underskudd) innværende år for utregning av skattebeløp og for å få skrevet ut forskuddsskatt. Det samme gjelder for eiere/ deltakere i ANS og DA. Aksjeselskap og andre såkalte" etterskuddspliktige" skatteytere betaler forhåndsskatt. Forhåndsskatten betales etter inntektsåret, men før skatten er ferdig utliknet. For AS er det derfor ikke nødvendig å melde inn forventet overskudd/ underskudd til skattekontoret. Innmeldingen i MVA-registeret gjøres ved å fylle ut del 2 av" Samordnet registermelding" –" Del 2 – Tillegg for merverdiavgiftsmanntallet". Denne meldingen kan sendes inn elektronisk via Altinn eller sendes i papirutgave til ett av de offentlige kontorene som står som mottaker av informasjon. Meldingen skal sendes inn når det startes eller overtas næringsvirksomhet med omsetning som kommer inn under merverdiavgiftsloven. Det er generell merverdiavgiftsplikt på omsetning av varer og tjenester i Norge med mindre de er særskilt fritatt eller unntatt fra beregning av merverdiavgift. Næringsdrivende skal registrere seg fra og med det tidspunkt avgiftspliktig omsetning eller uttak overstiger 50.000,-kroner eksklusiv MVA i en periode på tolv måneder ( uavhengig av kalenderår). Fra det samme tidspunktet inntrer avgiftsplikten, og den registrerte skal da legge til MVA på hele den første fakturaen som overstiger grensen. Utenlandske næringsdrivende med avgiftspliktig omsetning her i landet skal også registreres i avgiftsmanntallet ( eventuelt ved representant). I spesielle tilfeller kan det gis samtykke til registrering før omsetningen er kommet i gang eller før minstegrensen er nådd. Ett slikt tilfelle er når etablerer har gjort betydelige avgiftspliktige anskaffelser ( minst 250.000 kroner inklusive MVA) før virksomheten får omsetning og det fremstår som overveidende sannsynlig at virksomheten, når normal drift foreligger, vil ha en omsetning som ligger godt over beløpsgrensen for registrering. Et annet tilfelle er når det er sannsynlig at virksomhetens avgiftspliktige omsetning vil overskride beløpsgrensen for registrering innen tre uker fra det tidspunktet omsetningen igangsettes. Søknad om forhåndsregistrering sendes til skattekontoret. Alle virksomheter som betaler arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk for ansatte i lønnet arbeid skal levere terminoppgaven. Terminoppgaven kan sendes inn elektronisk via Altinn, både ved manuell innfylling, men også ved å laste opp informasjon direkte fra godkjente regnskaps-og lønnssystemer ( såkalte fagsystemer) til Altinn. Terminoppgaven kan også sendes inn på papirskjema. Dette sendes da til skatteoppkreveren i den kommunen hvor arbeidsgiver har sitt hovedkontor. Næringsdrivende får tilsendt innbetalingsblanketter fire ganger i året der forskuddstrekket er basert på innmeldt overskudd ( eller underskudd). Det er også for MVA-oppgaven anledning til å sende denne inn elektronisk via Altinn. Virksomheter som er registrert i MVA-registeret, men som ikke er registrert som Altinn-bruker, får tilsendt oppgaveskjema med betalingsdel ( giro). I utgangspunktet skal man betale inn skyldig avgift seks ganger i året. Næringsdrivende med omsetning under én million kroner og som har fått adgang til å levere årsoppgave slipper derimot unna med å betale inn kun én gang i året. Man må søke skattekontoret for å få dette innvilget. Skatteetaten er også tilbyder av informasjon, både gjennom hjemmesiden6 og per telefon ( man kan ringe gratis til Skatteetaten) eller på de ulike skattekontorene i kommunene. Det er også opprettet Sentralskattekontoret for utenlandssaker og Servicesenter for utenlandske arbeidstakere som yter spesialisert bistand til virksomheter der dette er aktuelt. 6 http:// www. skatteetaten. Arbeids-og velferdsforvaltningen ( NAV) ble etablert 1. juli 2006 og har ansvaret for gjennomføringen av arbeidsmarkeds-, trygde-og pensjonspolitikken. NAV har videre ansvar for forvaltningen av ytelsene kontantstøtte, barnetrygd og foreldrepenger. NAV samarbeider også med kommunene, men det er den statlige delen som er aktuell i etableringsfasen og som omtales i denne rapporten. NAV har følgende roller i de aktiviteter og prosesser som inkluderes i etableringsfasen slik den er definert i dette prosjektet: Alle virksomheter som har arbeidstakere plikter å melde seg og sine ansatte inn i Aa-registeret. Det må skilles mellom det å ha arbeidstakere og det å leie inn en selvstendig næringsdrivende til å utføre tjenester for virksomheten. Selvstendig næringsdrivende skal ha utbetalt hele det opptjente beløpet, og den næringsdrivende må selv sørge for å betale inn skatter og avgifter. Dersom virksomheten har arbeidstakere er det virksomheten som har ansvaret for å trekke skatt på vegne av arbeidstakerne og betale arbeidsgiveravgift. Innmelding i Aa-registeret kan sendes elektronisk via Altinn, enten ved å fylle ut skjemaet manuelt eller laste opp informasjonen direkte via integrerte fagsystemer, på skjema som kan lastes ned fra internett eller med skjema tilsendt fra Aa-registeret. Dersom etablerer vet at han eller hun skal ansette arbeidstakere allerede ved oppstart av virksomheten kan dette registreres direkte i" Samordnet registermelding". Dersom arbeidsgiver krysser av for" ja" på spørsmålet om ansatte på denne meldingen vil NAV kontakte virksomheten for videre innmelding. Etter første innmelding i Aa-registeret skal virksomheten sende melding hver gang et arbeidsforhold begynner eller avsluttes, ved varig endring av de registrerte opplysningene om arbeidstid, yrkestittel ( yrkeskode) og arbeidssted ( avdeling). NAV tilbyr informasjon gjennom sin nettside. Videre kan man få informasjon ved å henvende seg per e-post, per telefon eller på de ulike NAV-kontorene. NAV tilbyr også et nettbasert kurs for etablerere i samarbeid med VINN. VINN drev tidligere Bedin. no og Narviktelefonene før disse virksomhetene ble overtatt av Brønnøysundregistrene i 2009. VINN har dermed lang erfaring med rådgivning til etablerere – både når det gjelder formelle krav og hva som skal til for å lykkes i bedriftsetableringen. I tillegg til det nettbaserte kurset får deltakerne ukentlig oppfølging gratis, enten via internett eller på telefon, av en rådgiver knyttet til kurset. Deltakerne får også tilgang til" hjelp til selvhjelp" verktøy. Kurset er beregnet til å ta et halvt år. Hensikten med kurset er å gi et grunnlag til å si hvorvidt etablererens forretningsidé er god nok til å kunne gi en levedyktig virksomhet. Videre skal etablereren i løpet av kurset ha utarbeidet en komplett forretningsplan som kan benyttes overfor eventuelle investorer, finansieringsinstitusjoner eller i forbindelse med kvalifisering for offentlige støtteordninger. NAV administrerer ordningen" dagpenger under etablering". Denne ordningen gjør at potensielle etablerere kan beholde retten til dagpenger under planlegging og etablering av virksomheten. Det er et vilkår at etablereren allerede mottar dagpenger etter folketrygdlovens kapittel 4 før ordningen kan bli innvilget. Det må videre søkes om å komme inn under ordningen. Søknaden sendes på eget søknadsskjema som fås hos NAV. Ved innvilgelse vurderes blant annet forretningsplanen med tanke på sannsynligheten for at den planlagte etableringen vil lykkes. Det kan innvilges støtte i to faser: Støtten tilsvarer videreføring av dagpenger etablereren hadde før søknaden ble innvilget i den eller de perioden( e) etablereren får innvilget støtte i. NAV forvalter som nevnt de rettigheter innbyggere i Norge har etter Folketrygdloven. Dette inkluderer sykepenger og pensjoner. Disse forholdene har ikke direkte tilknytning til etableringsfasen, men ettersom rettighetene varierer med type selskapsform etablereren velger så vil disse forskjellene i rettigheter ha innvirkning på valg av selskapsform som følge av ulike risikoforhold knyttet til sykdom og pensjon. I denne rapporten fokuserer vi på selskapsformene ENK, ANS/ DA og AS, samt etablering av NUF. Det er forskjellene disse imellom som beskrives nedenfor. Som arbeidstaker har man fulle rettigheter i forhold til folketrygden og pensjon. Dette gjelder også etablerere som er ansatt i eget AS eller NUF. Betingelsen er da at man betaler arbeidsgiveravgift for seg selv. Ved sykdom kan arbeidstaker gi egenmelding de tre første dagene av sykdomsforløpet opptil fire ganger per 12 måneder ( tilsvarende er egenmelding de åtte første dagene for lA-bedrifter med maksimalt 24 dager per 12 måneder). Fravær fra og med fjerde dag skal være dokumentert med sykemelding. Arbeidsgiver skal betale sykepenger til og med 16 kalenderdager ( arbeidsgiverperioden) i hvert sykdomstilfelle. Egenmeldingsperioden inngår i arbeidsgiverperioden. Når det er gått mindre enn 16 dager siden forrige sykefravær skal nytt sykefravær regnes med i samme arbeidsgiverperiode. Dersom en arbeidstaker har en langvarig eller kronisk sykdom som medfører risiko for særlig stort sykefravær kan arbeidstaker eller arbeidsgiver søke om at NAV dekker sykepengene i arbeidsgiverperioden. Det samme gjelder dersom en arbeidstaker er sykemeldt på grunn av svangerskapsrelatert sykdom der tilrettelegging eller omplassering til annet arbeid i virksomheten ikke er mulig. Arbeidsgiver må i så tilfelle utbetale sykepenger i arbeidsgiverperioden for så å kreve refusjon av NAV. Sykepenger for arbeidstaker tilsvarer 100 prosent av sykepengegrunnlaget. Sykepengegrunnlaget per år kan ikke overstige seks ganger grunnbeløpet. Sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden beregnes ut fra gjennomsnittlig lønn de siste fire ukene/ siste måneden for arbeidstakere med henholdsvis fast timelønn og fast månedslønn. Tillegg for übekvem arbeidstid og ulempetillegg tas også med. Overtidslønn tas derimot ikke med. Et unntak er dersom overtid er pålagt i arbeidsavtalen og denne overtiden ikke er i strid med arbeidstidsbestemmelser. Feriepenger tas ikke med. Når folketrygden betaler sykepengene fastsettes sykepengegrunnlaget tilsvarende som for arbeidsgiverperioden. Dersom omregnet årsinntekt etter nevnte metode avviker mer enn 25 prosent fra den pensjonsgivende årsinntekten skal sykepengegrunnlaget settes lik den pensjonsgivende inntekten. Selvstendig næringsdrivende i ENK eller ANS/ DA er ikke medlemmer i folketrygden og har kun begrensede rettigheter til sykepenger og pensjon. Det understrekes at dette ikke gjelder ansatte i ENK, ANS eller DA. 4.3.4.2. Selvstendig næringsdrivende har ingen sykepengedekning de første 16 dagene av en sykdomsperiode. Fra og med dag 17 har selvstendig næringsdrivende krav på 65 % av beregnet sykepengegrunnlag begrenset oppad til seks ganger grunnbeløpet ( 6G). For å sikre inntekten ved sykdom kan eier( e) tegne forsikring hos NAV. Det er følgende alternativer: 100 prosent sykepenger fra første dag ( begrenset opp til 6G) 65 prosent av sykepenger fra første dag ( begrenset opp til 65 prosent av 6G) 100 prosent sykepenger fra 17. dag ( begrenset opp til 6G) Sykepengene beregnes basert på personinntekt. For selvstendig næringsdrivende i enkeltpersonforetak beregnes personinntekt som følger: Beregnet personinntekt kan også være negativ. For å kunne få innvilget søknad om forsikringsavtale må søker ha vært i selvstendig arbeid i minimum fire uker. Videre må arbeidsinntekt på årsbasis overstige en nærmere bestemt grense. Sykepengegrunnlaget skal svare til den pensjonsgivende årsinntekten. Som hovedregel beregnes denne på grunnlag av gjennomsnittet av de pensjonspoengtallene som er fastsatt for de tre siste årene – enten som selvstendig næringsdrivende eller som arbeidstaker. Sykepengene skal erstatte tap av pensjonsgivende inntekt. Dersom den næringsdrivendes situasjon på sykemeldingstidspunktet er slik at han/ hun ikke vil bli godskrevet pensjonsgivende inntekt kan kravet om sykepenger bli avslått, selv om det er inngått forsikringsavtale. I slike situasjoner kan en heller ikke tegne forsikring for tillegg til sykepenger. Den selvstendig næringsdrivende må gi melding til NAV lokalt om sykdommen for at ventetiden på 16 dager kan starte. Som regel kan ikke den selvstendig næringsdrivende få sykepenger for tiden før han eller hun har oppsøkt lege og fått legeerklæring. I praksis tilsier dette at den selvstendig næringsdrivende bør oppsøke lege første dag han/ hun er syk. Det kan ikke betales sykepenger for lengre tid tilbake enn tre måneder før den kalendermåneden da kravet settes frem. Selvstendig næringsdrivende og frilansere som har en forventet årsinntekt som overstiger folketrygdens grunnbeløp kan tegne frivillig trygd som gir rett til særytelser ved yrkesskade. For ansatte som er medlemmer av folketrygden inngår dette i normale ytelser herfra. Den årlige premien utgjør 0,4 prosent av forventet årsinntekt der årsinntekten beregnes som for sykepenger, se avsnittet over for beskrivelse. Eventuell utbetaling av rehabiliteringspenger, attføringspenger, uførepensjon eller ytelser til etterlatte beregnes på grunnlag av antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet. Fra og med 1. juli 2008 ble det gjort endringer i retten til svangerskaps-og foreldrepenger. Fra denne datoen har også selvstendig næringsdrivende rett på 100 prosent av beregningsgrunnlaget i 44 uker ( fedrekvoten inngår i de 44 ukene), det vil si personinntekt begrenset oppad til seks ganger grunnbeløpet. Det er likt dokumentasjonskrav for svangerskaps-og foreldrepenger som for sykepenger. Det finnes en rekke offentlige informasjons-og finansieringsordninger. Vi viser til vedlegg 1 for en opplisting av de mest aktuelle. Resultat før skatt ( for selskapet – driftsinntekter minus driftskostnader pluss kapitalinntekter minus kapitalkostnader) - Renter på gjeld tilknyttet foretaket ( begrenset oppad til renter på gjeld som ikke overstiger skjermingsfradraget) - Kapitalinntekter ( ikke renter) som inngår i resultat før skatt ( f. eks. salg av obligasjoner) - Reduksjonsbeløp for leid eiendom mot innskudd + Kapitalkostnader ( ikke renter) og tap knyttet til finansobjekter eller realobjekter som ikke har virket i virksomheten ( for eksempel tap ved salg av obligasjoner) virkemidler som tilbys. Ettersom Innovasjon Norge er en viktig tilbyder av de to sistnevnte beskriver vi også denne virksomheten kort. 1. januar 2004 overtok Innovasjon Norge oppgavene Statens nærings-og distriktsutviklingsfond ( SND), Norges Eksportråd, Statens Veiledningskontor for Oppfinnere ( SVO) og Norges Turistråd. Nærings-og handelsdepartementet er hovedeier i Innovasjon Norge. I tillegg forvalter Innovasjon Norge midler for Kommunal-og regionaldepartementet, Fiskeri-og kystdepartementet og Landbruks-og matdepartementet. Innovasjon Norge tilbyr tjenester og programmer som skal bidra til å utvikle distriktene, øke innovasjonen i næringslivet over hele landet og profilere norsk næringsliv og Norge som reisemål. I etableringsfasen er Innovasjon Norge hovedsakelig involvert i følgende aktiviteter: Å kunne bidra til utviklingen av et stimulerende klima for entreprenørskap og nyskaping står sentralt i Innovasjon Norges arbeid innen regional omstilling. "Gründercoach" er utviklet på bakgrunn av omstillingsområders behov for nyskapende virksomhet, økt verdiskaping og nye arbeidsplasser. Målsettingen er å utvikle den lokale omstillingsorganisasjon som en viktig ressurs og drivkraft i arbeidet med å påvirke klimaet for, og viljen til, gründeraktiviteter i området, bidra til økt beslutningskvalitet i gründerens vurdering av eget prosjekt, samt tilføre viktige deler av den gjennomføringskompetansen som prosjektene ofte mangler. Selve prosessen består i at omstillingsorganisasjonen oppretter en gründeransvarlig funksjon ( ofte daglig leder). Gründeransvarlig bygger opp et nettverk med sertifiserte coacher. Et tilbud til gründeren om å benytte en coach kan komme når gründeransvarlig vurderer det som vesentlig å tilføre gründeren nødvendig kompetanse i gjennomføringen av eget prosjekt. Gründeransvarligs oppgave er da å "matche" gründeren med relevant kompetanse. Dette er et stipend som kan innvilges personer som skal utvikle og etablere egen bedrift. Stipendet kan innvilges både i utviklings-og etableringsfasen. Etablererstipendordningen gjelder for hele landet og for alle næringer, unntatt offentlig virksomhet og landbruk. I hvert fylke blir det prioritert ut fra lokale forhold og behov. Generelt sett er etableringer som representerer noe nytt i regional, nasjonal og/ eller internasjonal sammenheng, høyt prioritert. I tillegg kan midlene fra Etablererstipendet bevilges til etablering av nettverkskredittgrupper. Nettverkskreditt retter seg mot personer som ønsker å etablere egen bedrift uten store krav til investeringer og lånekapital i startfasen, og som ønsker å være med i en nettverksgruppe. 4.4.1.3 Seed Forum Norway ( SFN) Dette er en ideell stiftelse som skal styrke entreprenørers forutsetninger for å få tilgang på ekstern kapital. Et av tiltakene er å arrangere møteplasser for entreprenører og investorer, både nasjonalt og internasjonalt, for å koble disse med hverandre og gjennom dette bidra til tilgang på risikokapital for entreprenørene. Det er i hovedsak prosjekter med stort verdiskapningspotensial som deltar i ordningen. Innovasjon Norge støtter virksomheten til stiftelsen. 4.4.2 SkatteFUNN ( Forskningsrådet) Skattefunn er en ordning som er ment å stimulere til forskning og utvikling ( FoU). Her kan man som lite selskap få dekket 20 prosent av kostnadene relatert til slik virksomhet. For å kvalifisere til disse midlene må prosjektet vurderes som interessant, og det kreves at man får revisorgodkjenning av prosjektregnskap og kostnader. Arbeidstimer til ansatte ( inkludert eier ansatt i eget AS) kan føres opp med en kostnad på opptil kroner 500,-per time ( 1,6 promille av årslønn). Disse midlene får man over skatteseddelen i november året etter at kostnadene oppsto. er hjemlet i Skatteloven og rettighetsbasert. Bedrifter som ikke er i skatteposisjon kan også søke. Tollvesenet er underlagt Finansdepartementet og er organisert i et sentralt direktorat og en lokalforvaltning bestående av seks tollregioner. Tollvesenets oppgave er å hindre ulovlig inn-og utførsel av varer, samt å sørge for riktig deklarering, fastsettelse og rettidig innbetaling av toll og avgifter. Som ledd i dette tilbyr etaten assistanse av ulik art til import-/ eksportbedrifter i etableringsfasen. Det tilbys en rekke ulike kurs for etablerere: Det finnes også egne veiledere for innførsel og utførsel tilgjengelig på Tollvesenets hjemmesider. Veilederne er laget for å lette arbeidet med tolldeklareringen ved henholdsvis innførsel og utførsel av varer. De gir en oversikt over bestemmelser som importører/ eksportører vanligvis bør kjenne til for å kunne foreta korrekt deklarering. I tillegg fremgår utfyllingsbestemmelser med tilhørende koder av veilederen. Det er etablert et elektronisk system for utveksling av tolldeklarasjoner mellom næringslivet og Tollvesenet - TVINN ( Tollvesenets informasjonssystem med næringslivet). Systemet sørger for en raskere tollekspedering og dermed tidligere frigjøring av varene for mottaker/ avsender, forenklede papirrutiner, forenklet kontroll av inn-og utførsel, samt kostnadsbesparelser både for Tollvesenet og næringslivet. Kommunen er en viktig samarbeidspartner ved bedriftsetableringer. Praksisen varierer fra kommune til kommune, men er i all hovedsak basert på informasjonsdistribusjon og veiledning av etablerere gjennom kursing av ulik art. Flere kommuner har etablert egne servicekontor for å ivareta disse funksjonene. Det tilbys også hjelp til finansiering gjennom start-/ idéstipend som varierer mellom kommunene. Mange kommuner har lokale næringsselskap og/ eller forskningsparker som etablerere kan søke oppstartmidler hos. Et annet viktig bidrag fra denne type næringsselskaper eller forskningsparker er det brede kontaktnettverket de som regel besitter lokalt. Samtidig som kommunene bistår med informasjon og veiledning til etablerere er det også disse som behandler flere av søknadene som kan være påkrevet ved bedriftsetableringer, blant annet serverings-og skjenkebevilling. Kommunen innehar altså både en rolle som støtteyter og bevillingsmyndighet. Fylkeskommunene har en tilsvarende funksjon. Også disse tilbyr informasjon, veiledning og ulike finansielle støtteordninger. Fylkeskommunene mottar regionale utviklingsmidler fra Kommunalog regionaldepartementet som de videredistribuerer gjennom uilke finansieringsordninger. Også fylkeskommunene tilbyr ulike etableringskurs, da særlig dersom det ikke er tilbud om dette i regionens kommuner. 4.6.1 Servicekontoret for næringslivet ( Oslo kommune) Servicekontoret for næringslivet er underlagt næringsetaten i Oslo kommune. Det har som formål å forenkle etableringsprosessen for private bedrifter. De tilbyr en oversikt over de lover og regler som gjelder, samt bistand og veiledning gjennom etableringsfasens ulike prosesser. Helt konkret tilbyr de blant annet gratis etablererkurs, hjelp til å utarbeide forretningsplan og generelt informasjonsmateriell. Emnene som går igjen er typisk knyttet til selskapsform, registreringer, forretningsplan, regelverk rundt mva, regnskap og bokføring, skatt, personlige rettigheter, markedsføring og markedsundersøkelser. Mye av denne informasjonen ligger også tilgjengelig på kommunens egne hjemmesider. Det er en rekke lover og regler som gjør seg gjeldende, enten direkte eller indirekte, i etableringsfasen. De mest sentrale lovene ved oppstart er folketrygdloven, som blant annet inneholder bestemmelser om hvorvidt det drives næring og bestemmelser om sykepenger og pensjoner, selskapsloven og aksjeloven der de to sistnevnte stiller ulike krav til de ulike selskapsformene. Det samme gjør regnskapsloven og bokføringsloven. knyttet til selve registreringen av selskapet. MVA-loven og skatteloven gir videre bestemmelser om registrering i MVA-registeret og innbetaling av beregnet forskuddsskatt for selvstendig næringsdrivende. Det finnes også en rekke andre lover, forskrifter og regelverk som etablerere må følge i planleggingsfasen og driftsfasen. Det er vanskelig å sette et godt skille mellom hvilke lover som er relevante i etableringsfasen og hvilke som er relevante i driftsfasen. Vi har gjengitt de lovene vi mener har størst betydning for etableringsfasen i Vedlegg 2 der vi oppgir hvem loven er relevant for, lovhenvisning, hva bestemmelsen innebærer og hvilken del av etableringsfasen vi anser at bestemmelsen relevant for. I dette kapittelet vil vi beskrive de aktiviteter som inngår i etableringsfasen slik den er definert for dette prosjektet, se avsnitt 3.1.1 for definisjon. Aktivitetene vil beskrives og visualiseres ved en modell som også illustrerer avhengigheter og rekkefølgen aktivitetene må eller bør utføres i. Aktivitetene er både de aktiviteter som er pålagt fra myndighetenes side, men også de etablererne bør gjennomføre, såkalte frivillige aktiviteter ( som for eksempel informasjonsinnhenting), for å gjennomføre etableringsfasen på en god måte. For å gi et godt bilde av nåsituasjonen for de ulike aktivitetene og delprosessene som inngår i etableringsfasen har vi valgt å gjøre dette ved å stille spørsmålene;" hva har blitt gjort?"," hvordan ble dette gjort?"," hvorfor ble dette gjort?" og" hvilket resultat eller konsekvens medførte handlingen?". I tillegg har vi beskrevet myndighetenes rolle for de ulike aktivitetene. På bakgrunn av nedbrytingen i aktiviteter og delprosesser vil vi utarbeide nevnte modell som illustrerer hvilke aktiviteter som inngår i etableringsfasen, samt rekkefølgen de ulike aktivitetene blir utført i. Til slutt beskriver vi forholdet mellom intensjonene med aktivitetene, de ressurser som benyttes i utførelsen av aktivitetene, samt hvilke regler de ulike aktivitetene eventuelt bunner i. Sistnevnte oppsummeres også i tabellform. I dette avsnittet beskriver vi de aktivitetene som utføres fra etablereren bestemmer seg for å gå videre med sin forretningsidé frem til etablereren registrerer selskapet. Dette inkluderer både de aktivitetene som er lovpålagt ( for alle virksomheter eller kun for noen bransjer eller selskapsformer) og de frivillige aktivitetene som virksomheter normalt sett vil eller bør gjennomføre. Beslutningen om å gå videre med en forretningsidé er startpunktet for modellen, se også definisjonen gitt i avsnitt 3.1.1, og aktivitetene som inngår for å utvikle forretningsideen ligger derfor utenfor dette prosjektet. Disse aktivitetene vil typisk innebære produktutvikling, markedsundersøkelser og lignende. Ettersom disse aktivitetene ikke er undersøkt i dette prosjektet vil vi heller ikke beskrive dem, men vi har tatt med en kort betraktning om myndighetenes rolle knyttet til denne beslutningen. Om myndighetene spiller noen rolle i denne fasen er det gjennom de ulike tilskuddsordningene og næringspolitiske verktøyene de råder over knyttet til det å stimulere etablerere til å starte eget foretak. På den andre siden kan myndighetene også sette begrensninger for ulike forretningsideer gjennom regelverk og rammevilkår. Informasjonsinnsamling og rådgivning er en frivillig aktivitet da det ikke er lovpålagt å innhente informasjon eller råd, men så å si alle etablerere har behov for dette før de kan etablere et selskap. Det er optimalt å starte informasjonsinnsamlingen like etter at etablereren har bestemt seg for å gå videre med sin forretningsidé. Dette fordi et godt informasjonsgrunnlag tidlig i prosessen reduserer risikoen for å gjøre feil valg, bryte regelverk eller utføre senere aktiviteter i en lite optimal rekkefølge. Et godt informasjonsgrunnlag kan også bidra til å redusere ressursbruken – både gjennom besparelser i tid, men også penger. Når det gjelder informasjon om spesifikke emner innhentes gjerne denne informasjonen løpende når de ulike aktivitetene skal gjennomføres. Men den informasjonsinnhentingen som gjøres i starten av prosessen er gjerne styrende for de valg man tar senere i prosessen da man i denne første fasen får et helhetsperspektiv på hvilke aktiviteter som skal inngå i prosessen og hva som kreves ved valg av selskapsform, finansiering, og lignende. Det finnes en rekke informasjonskanaler etablererne benytter i sin informasjonsinnsamling. Gjennom intervjuene har følgende blitt utpekt som de vanligste: Internett – dette er ofte første inngang for etablerere der hjemmesidene til Altinn, inkludert Bedin. no, Bedriftshjelp. munale og fylkeskommunale næringsetater og lignende blir benyttet. Flere oppgir også at de har bestilt" Etablererpakken" og fått denne tilsendt fra Bedin. no. spurt kjente og øvrige nettverk om råd ved oppstart av virksomhet. sosiale nettverk, men også mer organiserte nettverk som gründernettverk i regi av offentlige myndigheter. Etablererkurs enten i regi av offentlige myndigheter eller private selskaper. Direkte kontakt via telefon eller gjennom møte med veiledere – da ofte veiledere ansatt i offentlige etater som Narviktelefonene eller servicekontoret til næringsetaten i Oslo kommune. per telefon eller per post for å informere om hvilke plikter etablerere har når det gjelder skatt og MVA. Alle de intervjuede etablererne, foruten én, oppgir internett som den viktigste informasjonskilden. Men tilbakemeldingene fra intervjuene viser også at etablererne som regel benytter flere kilder under informasjonsinnsamlingen. De ulike informasjonskildene er gjerne bestemmende for øvrige informasjonskilder gjennom ulike henvisninger. Dersom man for eksempel går inn på Altinn sine hjemmesider blir man gjerne ledet videre til Bedin. no, NAV's hjemmesider eller hjemmesidene til Skatteetaten. Dersom man rådfører seg med bekjente har disse ofte sine informasjonskilder som de viser videre til. Informasjonsinnsamlingen og rådgivning innhentes generelt for å få en oversikt over hva som skal til for å starte en virksomhet i henhold til lovpålagte krav og plikter. Etablererne melder tilbake at de vil forsikre seg om at de ikke gjør noe galt de senere kan bli straffet for – enten i form av dobbeltarbeid eller i form av lovpålagte krav som ikke blir fulgt og som dermed kan føre til forsinkelser knyttet til oppstart og drift eller i verste fall vise seg straffbart. Intervjuene våre viser at informasjonsinnsamlingen har betydning for hvor enkel oppstartsfasen oppfattes av den enkelte og hvor effektivt etablererne gjennomfører prosessen. Kvaliteten på de beslutninger som gjøres øker også ved god informasjonsinnsamling i starten. Etablererne uttrykker at god informasjon som er enkelt tilgjengelig forenkler prosessen betraktelig. Det gjør også at etablereren føler seg tryggere på at etableringen av virksomheten er gjort i henhold til lover og regelverk. Myndighetene er en av de viktigste informasjons-og rådgivningstilbyderne i etableringsfasen. Se oversikt i Vedlegg 1 for oversikt over hvilke myndigheter som tilbyr informasjon. Myndighetene har også stor innvirkning på tiden etablererne bruker på informasjonsinnsamling gjennom kvaliteten på og tilgjengeligheten av informasjonen som tilbys gjennom de ulike kanalene. Planleggingen av etableringen er sterkt sammenfallende med informasjonsinnhentingen. Under beskrives denne aktiviteten. Denne aktiviteten bør settes i gang parallelt med informasjonsinnsamlingen. Informasjonen som samles inn vil gjerne danne grunnlaget for planleggingen, men det er også viktig at etablereren får en oversikt over den planlagte virksomheten slik at informasjonsinnsamlingen også kan konsentreres rundt de tema som er aktuelle for den aktuelle virksomheten. bør/ må gjennomføre videre i etableringsfasen og hvilken rekkefølge disse aktivitetene bør utføres i. Sistnevnte vil være bransjeavhengig. Planleggingen baseres på en sammenstilling av den informasjonen som er innhentet. Ut fra denne sammenstillingen kan det settes opp en plan for hvilke beslutninger som må tas, hvilke aktiviteter som følger av de ulike beslutningene og hvorvidt etablereren skal hente inn ekstern hjelp i noen faser. Tilbakemeldingene fra intervjuene kan tyde på at denne fasen er lite formell og at det utarbeides få skriftlige planer. Planleggingen gjennomføres for å gi etablereren en oversikt over de aktiviteter og nødvendige beslutninger som må gjøres for å kunne gjennomføre etableringen av virksomhetene. God planlegging gjør at etableringsfasen oppleves enklere, samt reduserer risikoen for å gjøre feil senere i prosessen. Det er ulike behov for planlegging knyttet til ulike bransjer og produkter den planlagte virksomheten skal tilby. Vi vil komme nærmere inn på dette i kapittel 6 som beskriver de ulike bransjene. Grunnen til forskjellene er at en virksomhet som etableres med hjemmekontor med eksisterende kundegrunnlag og lite behov for kapital har en relativt enkel etableringsprosess foran seg sammenlignet med for eksempel oppstart av en restaurant som må ha skjenke-og serveringsbevilling, godkjenning av lokaler og ansatte på plass før virksomhetsstart. Mens førstnevnte eksempel på virksomhet kan være etablert i løpet av noen dager vil sistnevnte, basert på tilbakemeldinger fra våre intervjuer, bruke mange måneder på å starte opp. Også for planleggingen av virksomheten vil myndighetenes rolle være tilbyder av informasjon og veiledningen. Etablering av forretningsplan er ikke et lovpålagt krav, men i flere tilfeller er det andre aktører, som finansieringsinstitusjoner ( både offentlige og private), investorer, kunder eller leverandører, som krever en slik plan før de er villige til å inngå avtaler med etablereren. En forretningsplan bør være et av resultatene av planleggingen av etableringen, og denne aktiviteten følger derfor naturlig etter informasjonsinnsamlingen og planleggingen av etableringen. Omfanget og utformingen av en forretningsplan vil variere veldig avhengig av hvilken type virksomhet som skal etableres, produktene eller tjenestene virksomheten skal tilby, størrelsen på virksomheten, i hvilken grad eksterne interessenter bidrar med finansiering og hva kunder eller leverandører krever for å inngå avtaler. Det finnes en rekke maler på forretningsplaner, for eksempel på hjemmesidene til Innovasjon Norge. Tilbakemeldingene fra intervjuene tyder på at disse malene benyttes. På den andre siden er det bare cirka halvparten av intervjuobjektene som har utarbeidet en forretningsplan. Som nevnt melder intervjuobjektene våre tilbake at det er en rekke interessenter som krever en forretningsplan for enten å investere i virksomheten, gi lån til virksomheten, gi tilskudd til virksomheten ( for eksempel gjennom Innovasjon Norge) eller inngå et kunde-eller leverandørforhold med virksomheten. Det understrekes at de etablererne som selv har utarbeidet forretningsplan anbefaler at alle etablerere utarbeider en forretningsplan for egen del – uansett om denne blir etterspurt eller ikke. Hovedgrunnen er at etablereren selv skal få et bevisst forhold til den risiko virksomheten medfører, hvilken selskapsform som egner seg gitt risikoen knyttet til virksomheten, kapitalbehovet, både i oppstarts-og driftsfasen, hvilke formelle krav som stilles til virksomheten og valgte selskapsform, hva som skal til for å lykkes med driften, etc. av en god forretningsplan at beslutningen om ikke å gå videre med en dårlig forretningsidé tas. Sistnevnte vil spare etablereren for tid, penger, ressurser og ikke minst personlige konsekvenser ved ikke å gå inn i et prosjekt som sannsynligvis mislykkes. Utarbeidelsen av en god forretningsplan øker sannsynligheten for at etablereren lykkes da han eller hun ofte får et mer realistisk bilde av hva som kreves for å etablere, og ikke minst drive, den planlagte virksomheten. Samtidig øker sannsynligheten for at dårlige forretningsideer stoppes ved utarbeidelsen av en realistisk forretningsplan. Med en god forretningsplan vil også eventuell finansiering og avtaler med kunder og leverandører letter kunne inngås, gjerne til bedre vilkår enn uten en slik plan. I tillegg er det som regel et krav å legge frem en forretningsplan for å kunne søke om offentlige tilskudd, garantier, lån eller deltakelse i nettverk, næringshager etc. Også her er myndighetenes rolle i første rekke tilbyder av informasjon og rådgivning. Et eksempel er etablererkurset nevnt i avsnitt 4.3.2 der målet med kurset er å utarbeide en fullstendig forretningsplan ved kursslutt. Intervjuene viser at flere har benyttet Innovasjon Norges mal for forretningsplan som ligger ute på nettsidene deres. Det oppgis videre at gode maler og kurs kan gjøre at etablereren sparer tid sammenlignet med det å utarbeide en egen fra bunnen av, samt at kvaliteten på forretningsplanen blir bedre. Som nevnt krever også myndighetene som regel en forretningsplan for å vurdere hvorvidt en virksomhet kvalifiserer for offentlige tilskudd, garantier eller øvrige tilbud. Det er da viktig at eventuelle maler som fremlegges av myndighetene tilfredsstiller de krav som stilles til en forretningsplan som brukes som grunnlag for å søke diverse støtteordninger. I dette avsnittet omtales valget av selskapsform og følgene dette valget får for videre prosess. Valg av selskapsform bør baseres på utarbeidet forretningsplan. Samtidig må det nevnes at valg av selskapsform også vil ha innvirkning på forretningsplanen, for eksempel ved at det stilles krav til aksjekapital for AS, noe som igjen vil påvirke finansieringsbehov og som igjen vil påvirke budsjettene slik at valget av selskapsform også må hensyntas i utarbeidelsen av forretningsplanen. Uansett bør valg av selskapsform tas basert på de vurderinger som gjøres under utarbeidelsen av forretningsplan og slik sett være en påfølgende aktivitet til utarbeidelsen av forretningsplanen. Samtidig må valg av selskapsform tas før selskapet registreres da det er påkrevd å oppgi selskapsform og tilfredsstille de krav som stilles til de ulike selskapsformene ved registrering av selskapet. Flere intervjuobjekter påpeker at det i prinsippet ikke kan gjøres et reelt valg av selskapsform – spesielt grunnet egenkapitalkravet for AS. Mange oppgir at de ikke har anledning verken til å få lån eller stille med egenfinansiering på kr. 100.000,-, og de står i prinsippet igjen med valget mellom ENK, eventuelt ANS/ DA dersom to eller flere etablerer selskap sammen, eller NUF. Dette forholdet kommenteres i detalj i avsnitt 8.3 om forbedringsforslag. Beslutningen om hvilken selskapsform som velges baseres på den informasjonen som er samlet inn, da spesielt informasjon om hva som kreves for å etablere de ulike selskapsformene, samt en vurdering av risikobildet knyttet til de ulike selskapsformene opp mot den virksomheten som skal drives. Det er bare omtrent halvparten av intervjuobjektene som oppgir at de har utarbeidet en forretningsplan. Dette, kombinert med nevnte tilbakemeldinger om at AS for mange ikke er et reelt valg, kan tyde på at valg av selskapsform i mange tilfeller ikke er basert på en bevisst, objektiv og eksplisitt vurdering av hvilken selskapsform som egner seg best både når det gjelder risikoen den planlagte virksomheten er utsatt for, samt den personlige risikoen etablereren pådrar seg ved de ulike selskapsformene. Valg av selskapsform gjøres fordi man ikke får registrert virksomheten uten å velge selskapsform. Det finnes en rekke begrunnelser for å velge de fire selskapsformene vi ser nærmere på i dette prosjektet. Dette vil kommenteres nærmere i kapittel 7 der vi går inn på egenskapene ved de ulike selskapstypene. Som nevnt stilles det ulike krav ved etablering av ulike selskapsformer. Det er ulik personlig risiko der man hefter personlig for selskapets gjeld når man etablerer ENK og ANS/ DA, mens man kun hefter for innskutt kapital ved AS og NUF. Motsatt er det krav til egenkapital og revisorplikt for AS, mens dette ikke kreves ved etablering av ENK, ANS/ DA eller NUF. Disse forskjellene kommenteres som nevnt i kapittel 7. Forskjellene har også betydning for den videre prosessen da valg av selskapsform vil innvirke på valg og innhenting av finansiering, samt hvorvidt man må hyre revisor eller ikke. Det må nevnes at valg av foretaksform ikke er endelig for hele livsløpet til virksomheten. Dersom man for eksempel anser ENK som den egnede selskapsformen ved oppstart, basert på de risikoforhold og for eksempel den tilgang man har på kapital i etableringsfasen, er det gjerne tilfellet at risikoforholdene endrer seg etter at virksomhetene har vært i drift en tid. Ved stor vekst kan det for eksempel være uhensiktsmessig å hefte personlig for den gjeld selskapet pådrar seg. Det kan da være mer hensiktsmessig å omdanne selskapet til for eksempel et AS. I praksis skjer slik omdanning normalt sett ved at virksomheten overdras fra én registrert juridisk person ( som eventuelt slettes) til en ny – for eksempel fra et eksisterende ENK til et nytt AS. enklere å hente inn ekstern kapital etter at selskapet har vist seg levedyktig og opparbeidet seg et kundegrunnlag, og det kan da være enklere for eksempel å fylle kravene til egenkapital og dermed for eksempel gjøre AS aktuelt for en etablerer som tidligere har slitt med å hente inn tilstrekkelig egenkapitla. Omdanning fra én selskapsform til en annen er ikke undersøkt i dette prosjektet, og aktiviteter og prosesser knyttet til dette vil derfor ikke kommenteres i denne rapporten. Også her har myndighetene en viktig rolle som tilbyder av informasjon og veiledning knyttet til det å velge rett selskapsform gitt de ressurser og den risiko de ulike etablerere står overfor. Men den kanskje viktigste rollen myndighetene spiller er i utarbeidelsen av de rammevilkår som danner grunnlag for hvilke valg etablererne faktisk står overfor. Det er kun et gitt antall selskapsformer man kan velge mellom, og kravene som stilles til de ulike selskapsformene vil også virke begrensende for etablererne. Dette forholdet diskuteres videre i avsnitt 8.3. I det følgende beskrives både de aktivitetene og forutsetninger som styrer valg av finansiering og hvordan finansieringen hentes inn. Alle etablerere har et visst behov for finansiering. Dette vil avhenge veldig av type virksomhet, men også selskapsform. Behovet kan variere fra innkjøp av telefon og pc og midler til registreringsgebyr av selskapet ( typisk for virksomheter innen tjenesterådgivning) til å drive FoU-arbeid i mange år før etablereren faktisk kan få inntekter av et fremtidig produkt. Innhenting av finansiering bør derfor baseres på det behov som er skisserte i planleggingsfasen og utarbeidelsen av forretningsplanen. Da valg av selskapsform påvirker kapitalbehovet så bør dette valget ses i sammenheng med valg av selskapsform. Dersom etablereren ønsker å etablere et AS, men ikke får på plass nødvendig finansiering, er ikke AS lenger et alternativ for etablereren. Ettersom finansiering i varierende grad er en betingelse for å kunne starte virksomhet bør valget av finansiering gjøres på et relativt tidlig tidspunkt, enten finansieringen er ekstern eller at etablereren selv stiller med egenkapital. Dette for at virksomhetene kan startes opp så tidlig som mulig og ikke må vente på å få på plass finansieringen. Finansiering av et selskap kan gjøres på en rekke ulike måter. I kapitalintensive bransjer er sannsynligheten høy for at etablereren må hente inn kapital fra eksterne investorer og finansieringsinstitusjoner. Investorer vil kreve kompensasjon for investeringen gjennom eierandeler i selskapet ( gjerne med forventning om utbetaling av utbytte) og banker vil kreve ulike nivåer på lånerenter. Risikoen knyttet til virksomheten vil også være avgjørende for hvorvidt eksterne investorer velger å gå inn med kapital eller om bankene vil låne ut penger til etablereren. En annen finansieringskilde er offentlige tilskudd, lån eller garantier, se beskrivelse i kapittel 4 og vedlegg 1. Dersom etablereren ikke får tilgang på kapital vil han eller hun ikke kunne gjennomføre etableringen. Tilbakemeldingene fra intervjuene viser at det ofte kan være vanskelig å få lån i banken uten å stille sikkerhet i for eksempel eget hus eller lignende. Dette øker den personlige risikoen ved å starte virksomhet betraktelig. Det å hente inn eksterne investorer kan ofte være en fordel i det at man ikke trenger å stille sikkerhet og dermed risikere å måtte selge hus og hjem for dekke investorenes tap dersom virksomheten mislykkes. På den andre siden vil eksterne investorer kreve eierandeler og fremtidig utbytte dersom virksomheten lykkes, og etablereren må dermed dele de verdiene han eller hun skaper med de eksterne investorene. Flere intervjuobjekter påpeker også det at de må gi fra seg deler av kontrollen over etableringen og utviklingen av selskapet kan være følelsesmessig vanskelig. Både behov for kapital og selskapsformen som velges vil være styrende for hvordan etablereren henter inn finansieringen. Den initielle finansieringen vil også styre eventuell under-og overskuddsdeling når virksomheten er i drift. Dersom etablereren ønsker å ta all risiko selv kan det være fornuftig å forsøke å finansiere hele virksomheten selv, gjennom oppsparte midler og lån med sikkerhet i personlige eiendeler, selv om konsekvensene ved konkurs vil være store for den personlige økonomien. Dersom etablereren ønsker å spre risikoen kan det være fornuftig å hente inn kapital fra eksterne investorer som da risikerer å tape den innskutte kapitalen, men som også vil få eierandeler i virksomheten og derigjennom deler av overskuddet dersom virksomhetene lykkes. Ettersom etablering av en virksomhet kan ta lang tid bør etablereren også ta hensyn til behov for egen lønn og personlige kostnader i etableringsfasen. Har etablereren for eksempel anledning til å ha annet lønnet arbeid i etableringsfasen? Dette vil både avhenge av hvor arbeidskrevende det er å etablere den planlagte virksomheten, samt om det er restriksjoner i" den andre jobben" knyttet til det å etablere virksomhet i samme bransje, eventuelt tilknyttede bransjer. Det kan for eksempel være karantenebestemmelser der nåværende arbeidsgiver kan kreve at etablerer ikke starter virksomhet i samme bransje i en gitt periode. Flere intervjuobjekter oppgir også at de la seg opp en bufferkapital før start av egen virksomhet slik at de hadde kapital å tære på til blant annet egen lønn dersom kundegrunnlaget skulle forsvinne i etablerings-og oppstartsfasen. En slik buffer vil da også inngå i finansieringsbehovet. Gjennom de ulike finansierings-, låne-, garanti-og tilskuddsordningene myndighetene rår over kan de bidra med ulike former for stimuli for å hjelpe etablerere til å starte egen virksomhet. Se kapittel 4 og vedlegg 1 for beskrivelse av myndighetenes rolle. Det er pålagt for AS å ha revisorgodkjent åpningsbalanse. AS har også revisjonsplikt. Etablerer av AS må derfor inngå en avtale med en revisor. Ettersom denne plikten kun gjelder AS vil vi beskrive denne aktiviteten under avsnitt 7.1.2. I dette avsnittet beskriver vi kun de aktiviteter etablererne utfører i forbindelse med selve registreringen av virksomheten. Virksomheten må registreres i Enhetsregisteret og eventuelt i Foretaksregisteret. Virksomheten vil da få et organisasjonsnummer. Registreringen gjøres via tidligere omtalte" Samordnet registermelding", se avsnitt 4.1. De ulike kravene som stilles til de ulike selskapsformene omtales i detalj i kapittel 7 for de selskapsformene vi ser nærmere på i dette prosjektet. Det er også mulig å forhåndsregistrere seg i MVA-registeret. For å kunne forhåndsregistreres må virksomheten sende en søknad til skattekontoret, og visse kriterier må være oppfylt for å få denne søknaden godkjent. Se avsnitt 4.2 for beskrivelse av disse kriteriene. Det gjøres oppmerksom på at tilgangen på å forhåndsregistrere seg er strammet inn fra årsskiftet 2009/ 2010, men ettersom de virksomhetene vi intervjuet etablerte seg i 2008 så har vi ikke informasjon om eventuelle virkninger av denne innstramningen. Ved registrering av selskapet må selskapsform oppgis. For AS må også revisorgodkjent åpningsbalanse legges ved registreringen. Registrering bør derfor ikke foretas før valg av selskapsform er tatt og nødvendig finansiering er på plass. Dersom man skal søke om tillatelser på vegne av selskapet må selskapet være registrert. Registreringen må derfor foretas før man søker om eventuelle nødvendige tillatelser. Det kan heller ikke inngås avtaler på vegne av selskapet, verken med kunder, leverandører eller myndigheter, før selskapet er registrert. Registreringen av selskapet bør derfor foretas før virksomhetsstart. På dette tidspunktet må virksomheten registreres i Enhetsregisteret og eventuelt i Foretaksregisteret, og eventuelt forhåndsregistrere seg i MVA-registeret om man har fått søknad om forhåndsregistrering innvilget. Registreringen i registrene nevnt over gjøres ved å sende inn" samordnet registermelding" - enten elektronisk eller i papirform. Se avsnitt 4.1.1 og 4.2.2 for nærmere beskrivelse. Man kan ikke starte virksomhet lovlig med mindre man har registrert virksomheten i Enhetsregisteret og eventuelt Foretaksregisteret. Som nevnt kan man ikke drive lovlig næringsvirksomhet med mindre man har registrert virksomheten. Registreringen medfører både rettigheter og plikter der disse kan være avhengige av type selskapsform. De rettigheter og plikter som følger av de ulike selskapsformene omtales i kapittel 7. Myndighetenes rolle er her hovedsakelig som motpart og tilbyder av innsendingsportal for søknad om å registrere virksomhetene. For å gjøre innsendingen så lite ressurskrevende som mulig spiller myndighetene en viktig rolle gjennom arbeidet med Altinn og det pågående arbeidet med stadig å forbedre og effektivisere virksomhetenes oppgaver knyttet til Altinn. Videre er myndighetene premissgiver når det gjelder de krav som stilles for lovlig å kunne registrere en virksomhet, samt hva som kreves for å registrere de ulike selskapsformene. I dette prosjektet er det kun kafé-og restaurantbransjen som trenger spesifikke tillatelser før virksomheten kan starte opp, se avsnitt 6.2 for nærmere beskrivelse. Det må nevnes at det for import av visse varer og fra visse land kreves spesifikke tillatelser, se avsnitt 6.4 for nærmere beskrivelse. Ettersom søknadene er bransjespesifikke omtales kun plassering av aktiviteten og myndighetenes rolle kort. Man kan ikke innhente tillatelser på vegne av et selskap før selskapet er registrert, og søknader om tillatelser må nødvendigvis gjøres etter dette. Videre følger det at man ikke kan starte opp lovlig i en bransje dersom man ikke har de nødvendige tillatelsene, og nødvendige tillatelser må følgelig hentes inn før virksomhetsstart. Det er myndighetene, gjennom sin rolle som lovgiver, som bestemmer hvilke tillatelser som må innhentes av virksomhetene - avhengig av bransjer etc. Samme myndigheter bestemmer også kravene til dokumentasjon som må legges ved søknaden, og slik sett er de en premissgiver for belastningen næringslivet opplever ved å måtte søke om ulike tillatelser. Myndighetene er også saksbehandler når det søkes om tillatelser. Med start av virksomhet menes i denne sammenheng at virksomheten starter produksjon og/ eller er klar til å ta imot kunder og selge de produkter eller tjenester virksomheten vil tilby. I praksis er det en rekke selskaper som opprettes for eksempel som rene eierselskaper eller sovende selskaper. Denne type etableringer av virksomheter inngår ikke i dette prosjektet. Virksomheten kan ikke startes lovlig før virksomheten er registrert i Enhetsregisteret og eventuelt Foretaksregisteret. For de bransjer der man må ha tillatelse for å drive kan man heller ikke starte ( lovlig) virksomhet før disse er på plass. Virksomhetsstart avhenger veldig av de varer eller tjenester virksomhetene selger. I dette prosjektet regnes virksomhetsstarten fra det øyeblikk etablereren utfører aktiviteter som potensielt kan føre til salg til kunder på et senere tidspunkt. Hensikten med å starte en virksomhet er, slik vi definerer det i dette prosjektet, å selge varer eller tjenester. Uten å starte virksomhet vil ikke dette målet oppnås. Ved å starte virksomhet pådrar også etablereren seg ansvar overfor sine leverandører og kunder. Forpliktelsene vil variere stort med type virksomhet og selskapsform som startes. Ved å starte virksomhet påtar selskapet seg også en rekke øvrige plikter. Drift medfører for eksempel bokføringsplikt. Disse pliktene følger hovedsakelig av det vi har kalt driftsfasen og omtales derfor ikke i detalj i dette prosjektet. Se allikevel avsnitt 4.7 og vedlegg 2 for oversikt over de lover og forskrifter virksomhetene må forholde seg til. Myndighetene spiller ingen rolle i denne aktiviteten. Som nevnte gjelder denne plikten kun for selvstendig næringsdrivende, se avsnitt 4.2 for nærmer beskrivelse. Ettersom denne plikten kun gjelder for ENK og ANS/ DA vil denne plikten beskrives i avsnitt 7.2.2 og 7.3.2. Her omtales aktivitetene knyttet til det å registrere seg i MVA-registeret. Dersom virksomheten er MVA-pliktig, og ikke har søkt forhåndsregistrering i MVA-registeret, må etablereren registrere seg når MVA-pliktig omsetning overstiger 50.000,-kroner eksklusiv MVA. Registrering i MVA-registeret gjøres ved å fylle ut del 2 i" Samordnet registermelding", se avsnitt 4.2 for nærmere beskrivelse. For å drive lovlig virksomhet er man som nevnt pliktig til å melde seg inn i MVA-registeret når omsetningskravet er overskredet, samt pliktig til å innkreve MVA av sine kunder på vegne av staten. Konsekvensene ved ikke å melde seg inn i MVA-registeret, gitt at man er registreringspliktig, er at etablerer/ eier av virksomheten kan bli strafferettslig ansvarlig og tiltalt for skatteunndragelse. Gjennom sin rolle som lovgiver er det myndighetene som bestemmer når en virksomhet er MVApliktig og dermed når den må melde seg inn i registeret. Videre tilbyr myndighetene innsendingsportal via Altinn og mottar papirbaserte innmeldinger på ulike offentlige kontor i tillegg til å være saksbehandler. Denne aktiviteten anses som avslutningen på etableringsfasen slik den er definert i dette prosjektet. Terminoppgave sendes inn seks ganger i året. Terminoppgaven sendes kun inn av virksomheter som har ansatte. MVA-oppgaven skal også sendes inn i seks terminer med mindre virksomheten har fått tillatelse til å sende denne inn kun én gang i året. Denne oppgaven sendes kun inn av MVA-pliktige virksomheter. Forskuddskatt betales som nevnt kun av selvstendig næringsdrivende. Denne skal betales i fire like store terminer. Disse aktivitetene fordrer at virksomheten enten har ansatte, har MVA-pliktig omsetning eller har meldt inn forventet overskudd. Disse aktivitetene forekommer derfor etter at virksomheten har startet. Terminoppgaven og MVA-oppgaven sendes inn elektronisk via Altinn eller på papir, se avsnitt 4.2 for nærmere beskrivelse. Når det gjelder innbetaling av forskuddsskatt så får de virksomheter som er pliktige til å betale denne type skatt tilsendt innbetalingsblankett fra skattekontoret. Se avsnitt 4.2.4 for nærmere beskrivelse. Innsending av terminoppgave og MVA-oppgave, samt innbetaling av forskuddsskatt, er plikter virksomhetene pådrar seg ved å starte virksomhet som har ansatte, som har MVA-pliktig omsetning eller som drives som ENK ellers ANS/ DA. For å drive lovlig må derfor disse oppgavene sendes inn, samt forskuddsskatten betales. De to oppgavene, samt forskuddsbetaling av skatt, er alle plikter knyttet til innbetaling av ulike skatter og avgifter til staten. Dersom disse ikke sendes inn kan etablerer bli strafferettslig ansvarlig for skatteunndragelse. Videre kan staten slå virksomheten konkurs ved manglende innsending og innbetaling av de skatter som følger av oppgavene. Myndighetenes rolle er her som utarbeider av krav til den informasjon som kreves innsendt, samt tilbyder av innsendingsportal – enten manuell eller elektronisk. I dette avsnittet beskrives de aktiviteter som anses som frivillige, men som ikke nødvendigvis gjennomføres, eller bør gjennomføres, av alle virksomheter. Hvorvidt valg og anskaffelse av lokale er vesentlig i etableringsfasen avhenger i stor grad av hvilken bransje virksomheten opererer innen. I dette prosjektet viser tilbakemeldingene at det for tjenesterådgivning, import/ eksport og bygg-og anlegg ikke er et hovedfokus. Flere av våre intervjuobjekter oppgir at de arbeider hjemmefra og derfor ikke trenger egne kontorlokaler. I de tilfeller etablereren har valgt å leie kontorlokaler viser intervjuene at det er for å skille privat-og forretningsliv, komme inn i lokaler der man kan dele på servicefunksjoner som resepsjon/ sekretær og/ eller ha et mer profesjonelt sted å motta kunder. I bygg-og anleggsbransjen arbeider man som regel på byggeplass. Behovet for kontor er derfor lite. De intervjuobjektene vi var i kontakt med oppga behov for lagerplass og/ eller mobil brakke som kunne tas med til byggeplass. De vi snakket med innen import/ eksport oppga også at det behovet de hadde for lokaler var lagerplass. Fellers for disse bransjene er også at de bedriftene som oppga at de anskaffet eksterne lokaler ikke gikk til anskaffelse av disse i lang tid før virksomhetsstart, men heller akkurat ved oppstart, eller faktisk også like etter virksomhetsstart. For kafé-og restaurantbransjen er det derimot annerledes ettersom lokalet man skal drive virksomheten i må være godkjent før man får innvilget skjenke-og serveringsbevilling. Lokalet må derfor anskaffes tidlig i prosessen. Se avsnitt 6.2 for nærmere beskrivelser knyttet til denne bransjen når det gjelder lokaler. Generelt sett kan valget av lokale foretas før selskapet er registrert, men for å inngå kjøps-eller leieavtale i virksomhetens navn må selskapet være registrert. Selve anskaffelsen av lokalet følger derfor etter aktiviteten registrering av virksomheten i nødvendige registre. Etablereren bør anskaffe lokalet så tett opp til virksomhetsstart som mulig ( da iberegnet tid det tar å gjøre lokalet i stand til produksjon og/ eller kundemottak) slik at lokalet ikke medfører unødvendige kostnader i en tidligfase der lokalet ikke blir brukt eller gjort i stand. Etablerer inngår kjøps-, bygge-eller leiekontrakt på vegne av selskapet for ønsket lokale. Etablerer går til anskaffelse av lokale for å dekke sine eventuelle behov for produksjons-og/ eller administrasjons-og salgslokaler. For visse bransjer stilles det krav til lokalet. I dette prosjektet gjelder det spesielt kafé-og restaurantbransjen. Myndighetene spiller derfor en rolle ved hvilke krav som stilles til lokaler i definerte bransjer, samt i saksbehandling av hvorvidt det gis tillatelse til å drive virksomhet i de lokalene etablereren søker tillatelse for. Disse tillatelsene gis som regel lokalt. Sentrale myndigheter kan da spille en rolle i det å gi retningslinjer til hvilke krav som kan og bør stilles, samt gi retningslinjer for saksbehandling og eventuelle krav til hvor lang saksbehandlingstiden skal være. Valg om og eventuell avtaleinngåelse med regnskapsfører er en frivillig aktivitet ettersom det ikke er pålagt å ha regnskapsfører for virksomheter. Denne aktiviteten kan i prinsippet gjøres når som helst i en virksomhets livsløp. Alle virksomheter som driver næring har bokføringsplikt, men det er som nevnt ikke et krav om at dette må gjøres av en regnskapsfører. Det er derfor mange etablerere som ivaretar dette selv. Det tilbakemeldingene fra intervjuobjektene tyder på er allikevel at de etablerere som velger å inngå en avtale med en regnskapsfører i etableringsprosessen velger å gjøre dette før registreringen av virksomhetene. Hovedgrunnen er da at regnskapsfører bistår etablerer med både råd om aktuelle selskapsformer og med selve registreringen av selskapet i nødvendige registre. Dette er med å sikre at etablereren velger riktig selskapsform gitt den virksomhet som skal drives, samt den risiko og de finansieringsmuligheter etablereren står overfor. Det sikrer også at virksomheten registreres korrekt. Regnskapsføreren tar seg selvsagt betalt for disse tjenestene, så etablereren bør selv vurdere hvorvidt denne bistanden er verd pengene. Å være bokføringspliktig innebærer at selskapet har plikt til bokføring, spesifikasjon, dokumentasjon og oppbevaring av regnskapsopplysninger. Plikten til løpende bokføring innebærer at man må registrere transaksjoner og andre regnskapsmessige disposisjoner som direkte påvirker resultat og balanse. Selskapene har som nevnt ikke plikt til å inngå avtale med regnskapsfører til å føre regnskapene. Flere av intervjuobjektene våre oppgir at de har venner eller familie som er regnskapskyndige og at de derfor har kjøpt inn et en regnskapspakke og dermed tar bokføringen selv. På den andre siden er det også flere av intervjuobjektene som oppgir at de har hyret en regnskapsfører, og flertallet av dem som har hyret en regnskapsfører har gjort dette før registreringen av virksomheten. Regnskapsfører har da stått for den praktiske registreringen i alle nødvendige registre. Dersom etablerer velger å inngå avtale med regnskapsfører viser intervjuene våre at etablererne enten bruker en regnskapsfører de selv eller deres kontakter kjenner til, eller henter inn tilbud fra flere regnskapsførere før de velger å inngå avtale med en av dem. Det å ansette medarbeidere er også en frivillig aktivitet. Det å ansette medarbeidere vil i de fleste tilfeller avhenge veldig av bransjen man starter innen. I bransjene som inngår i dette prosjektet er det stor variasjon i hvorvidt virksomhetene som er intervjuet har ansatte eller ikke. Det er til sammen 14 virksomheter som ikke har ansatte, mens 16 har ansatte. De to bransjene som utpeker seg i hver sin retning er kafé/ restaurant, der alle de intervjuede har ansatte, på den ene siden og tjenesterådgivning på den andre siden, der ingen av de intervjuede virksomhetene har ansatte. For de øvrige virksomhetene er det en jevn fordeling i forhold til hvorvidt virksomhetene har ansatte eller ikke. Alle intervjuobjektene, både de med og uten ansatte, oppgir markedssituasjonen og den daglige driften som begrunnelse for hvorvidt de velger å ansette medarbeidere eller ikke. Se også kapittel 6 for beskrivelser på bransjenivå. Hvorvidt etablereren velger å ansette medarbeidere avhenger om det er behov for medarbeidere eller ikke. Det finnes derfor ikke et optimalt tidspunkt å ansette medarbeidere på. Men for å inngå avtale om ansettelse må nødvendigvis virksomheten være registrert, så ansettelser må foretas etter dette. Virksomheten vil også ha kostnader til lønn ved å ha ansatte. Slik sett er det fornuftig å ansette medarbeidere så nært opp til det tidspunkt virksomheten får omsetning som mulig. I tilfeller der det er lang produksjonstid må nødvendigvis medarbeidere ansettes tidligere for å produsere varer som faktisk kan omsettes. I disse tilfeller må lønnskostnader i produksjonstiden hensyntas i finansieringsbehovet. Når virksomheten har valgt å ansette medarbeidere må både virksomheten og de ansatte meldes inn i Aa-registeret, se nærmere beskrivelse i avsnitt 4.3.1. Etablereren velger selv hvem han vil ansette. Se avsnitt 4.3.1 for beskrivelse av innemelding i Aa-registeret. Etablerere ansetter medarbeidere dersom han eller hun selv ikke kan stå for all nødvendig produksjon av varer eller tjenester for å drive virksomheten. Ved å ansette medarbeidere pådrar etablerer seg en rekke plikter – spesielt som følger av Arbeidsmiljøloven. I dette prosjektet anser vi disse pliktene som del av det å drive virksomhet og derfor er ikke disse pliktene inkludert i dette prosjektet. Men det er viktig at etablerer som velger å ansette medarbeidere setter seg grundig inn i de forpliktelser han påtar seg både overfor arbeidstaker og overfor myndighetene ved en ansettelse. Som et av intervjuobjektene nevnte kan også ansettelse av" feil" person få store konsekvenser for driften av virksomhetene ettersom det er vanskelig å avskjedige arbeidstakere i Norge. For eksempel er en liten bedrift med kun én ansatt, foruten etablereren, meget avhengig av at den ansatte også drar sin del av lasset for å lykkes – om ikke vil den ansatte medføre store kostnader uten å bidra tilstrekkelig til nødvendig inntekt. Myndighetene spiller en rolle ved de krav som stilles til arbeidsgiver og arbeidsmiljø i virksomhetene. Når virksomheter ansetter medarbeidere er de også pliktige til å melde seg inn i Aaregisteret. Myndighetene blir da mottaker av informasjon. Innmeldingen kan skje via Altinn, men også på manuelle skjema. Ved å ansette medarbeidere påtar også arbeidsgiver seg en rekke plikter, som følge av for eksempel trygdeloven og arbeidsmiljøloven, og myndighetene påvirker derfor det å ansette medarbeidere gjennom denne type lovgivning. Som nevnt i avsnitt 4.3 er ikke selvstendig næringsdrivende medlemmer av folketrygden slik ansatte i de ulike selskapsformene er, og de må derfor vurdere å kjøpe en forsikring av NAV som gir bedre betingelser for å motvirke denne økte risikoen ved sykdom. Ettersom dette kun gjelder for selvstendig næringsdrivende beskrives denne aktiviteten i avsnitt 7.2 og 7.3. Under beskrives kort når aktiviteten inngår i prosessen og myndighetenes rolle i denne aktiviteten. Forsikringen har en opptjeningsperiode på fire uker, og den kan ikke kjøpes før virksomheten er registrert. Forsikringsavtalene kan inngås når som helst i en virksomhets livsløp, men for å redusere den personlige økonomiske risikoen ved å bli syk utenfor folketrygden så bør selvstendig næringsdrivende ha et bevisst forhold til dette så tidlig som mulig, og dersom det vurderes som aktuelt bør forsikringsavtalene inngås så tidlig som mulig etter virksomhetsstart. Hvem som er dekket av folketrygden bestemmes ved lov, så myndighetene har en klar rolle som lovgiver. Videre fungerer myndighetene både som premissgiver og tilbyder av forsikringsavtaler for å redusere den økonomiske risikoen ved å bli syk som selvstendig næringsdrivende – da gjennom NAV som tilbyder av denne ordningen. Denne aktiviteten har ikke en direkte innvirkning på prosessen ved å etablere en virksomhet, men det er en viktig rammebetingelse som øker den personlige risikoen ved å starte for seg selv, spesielt dersom AS og muligheten til å være arbeidstaker i eget firma ikke er aktuelt grunnet de krav som stilles til denne selskapsformen. Denne økte risikoen kan derfor være tungen på vektskålen for ikke å etablere egen virksomhet. På bakgrunn av de aktivitetene som er beskrevet over har vi utarbeidet et forslag til en optimal etableringsfase gjennom modellen som beskrives under. Vi viser her den generelle prosessen der vi ikke tar hensyn til bransjespesifikke forskjeller. De bransjemessige forskjellene beskrives i kapittel 6. skapsformene. Disse vil bli beskrevet mer i detalj i kapittel 7. Hensikten med modellen er å vise en optimal prosess ut fra de gjeldende lover, regler og rammebetingelser. Med optimal prosess mener vi her at de respektive stegene og aktiviteten i etableringsfasen er plassert i best mulig rekkefølge, gitt dagens lover, regler og rammebetingelser, med den hensikt å beholde fleksibilitet og valgmuligheter så lenge som mulig i prosessen. For å underbygge rekkefølgen vist i modellen ser vi det som hensiktsmessig å vurdere aktivitetene som gjennomføres i ulike perspektiv. Vi beskriver derfor de ulike aktivitetene ut fra et regel-, ressurs-og intensjonsperspektiv etter at vi har presentert den foreslåtte modellen. Under følger en beskrivelse av de figurer og farger som er brukt for å indikere ulike aktiviteter og rekkefølgen på disse i modellen. Videre følger selve modellen og beskrivelse av denne. De figurer og farger som er benyttet i modellen for å illustrere ulike typer aktiviteter, valg og rekkefølgen av aktiviteter er beskrevet under. Forretningsidéßegistrering Rød node viser start-og sluttpunkt for modellen. idéßegistrering av Oval node er en aktivitet/ hendelse. Blå viser at noden er obligatorisk i forhold til krav definert i lov-og regelverk. selskapValg av finansieringAnsette Firkantet node indikerer at det er valg som må eller bør fattes. Blå viser at valget følger av formelle krav, mens gul viser at valget er frivillig og ikke styres av krav gitt i lov-og regelverk. ieringAnsette personal Gul node viser at en aktivitet er frivillig. Stiplet node er en aktivitet/ hendelse eller et valg som ikke har en optimal plassering i prosessen, men som også kan utføres på flere tidspunkter i prosessen. Pil viser at en aktivitet/ hendelse eller et valg leder til eller er en forutsetning for den aktivitet/ hendelse eller valg pilen treffer. Stiplet pil viser at en aktivitet eller et valg kan gjøres på flere ulike tidspunkt. Vi har valgt å vise de aktivitetene og valgene som hovedsakelig inkluderer NAV og de plikter og rettigheter man har som arbeidsgiver og/ eller selvstendig næringsdrivende og som er organisert inn under NAVs ansvarsområde løsrevet fra de øvrige aktivitetene. Grunnen er at disse rettighetene og pliktene ikke er direkte knyttet til etableringsfasen ettersom aktivitetene som inngår her er frivillige. gjennomført på ulike tidspunkt i en virksomhets livsløp. Det å kjøpe tilleggsforsikring av NAV for sykepenger for selvstendig næringsdrivende er fornuftig å gjøre ved oppstart, men tilbakemeldingene fra intervjuene tyder på at det er få som tar seg råd til dette i starten. Med utgangspunkt i de aktiviteter som er beskrevet i avsnitt 5.1 og 5.2 har vi kommet frem til følgende modell av etableringsprosessen: næringsdrivendelnnmelding forventet omsetning Termin forskudds-skatt/ MVA-oppglnnmelding Forretningsidélnfoinnsamling/ rådgivningForretnings-planValg av juridisk formßegistrering av selskapEv. forh. regist-reringMVAEv. søknad om tillatelseVirksomhetsstartPlanlegging av etableringValg av finansieringValg av lokaleValg ansetteFinansieringAnskaffelse av lokaleAnsette personalEv. registrering MVARegn- skaps-fører? Hyre regnskaps-førerHyre revisor ( AS/ ASA) De ulike aktivitetene i etableringsfasen styres av ulike hensyn. I dette avsnittet vil vi som nevnt se på de ulike aktivitetene som gjennomføres fra tre ulike perspektiv; regel-, ressurs-og intensjonsperspektivet. Basert på de identifiserte aktiviteter med tilhørende egenskaper beskrevet i avsnitt 5.1 og 5. på når aktiviteten bør utføres i etableringsfasen. hente denne) om å Forsikringsavtaler NAVProsess ift NAV – retter og plikter for arbeidsgiver/ selvstendig Aa-registeret Rettigheter NAV? Ikke lovpålagt, men kreves som regel ifm privat eller offentlig finansiering/ tilskudd: Grunnlag for å inngå ( gode) kapital) Valget avhenger av: Dekke kapitalbehovet som bestemmes av: Innmelding av forventet overskudd ( underskudd) Selvstendig næringsdrivende plikter å melde inn forventet overskudd ( underskudd) Tilgang til informasjon ift utfylling av "Samordnet registermelding" Tilgang på registreringsformer ( hovedsakelig elektronisk) Tilgang på innsendings-/ registreringsformer ( hovedsakelig elektronisk gjennom Altinn) I dette kapittelet vil vi beskrive de trekk som er spesielle for de fire bransjene vi har undersøkt nærmere i dette prosjektet. Vi tar utgangspunkt i tilsvarende modell som vist i kapittel 5, men gjør også tilpasninger som viser de særegne hensyn som eventuelt må tas for de ulike bransjene. Det understreks at de bransjer som er valgt ut er valgt ut med tanke på å illustrere ulike trekk som kan være aktuelle for flere bransjer. Tjenesterådgivning er tiltenkt å illustrere den enkleste formen for etablering. Kafé-og restaurantbransjen er valgt ut for å vise hvordan krav til tillatelser, da gjerne fra lokale myndigheter, påvirker etableringsfasen. Bygg-og anlegg den bransjen med flest etableringer i året i følge SSB7 og dermed interessant i seg selv. I tillegg er det også en bransje som har fått et dels frynsete rykte og der det kan være aktuelt å se på lovgivningen og hvilken innvirkning denne har på bransjen sett i lys av dette ryktet. Import og eksport kan i prinsippet ikke kalles en egen bransje ettersom det er virksomheter innen en rekke bransjer som driver med dette, men av praktiske hensyn omtaler vi dette som en bransje i det følgende. Det er også meget stor variasjon i de krav som stilles ved import og eksport av ulike varer, fra eller til ulike land og størrelsen på importen eller eksporten. I denne rapporten vil vi kun se på de generelle utfordringer små, nyetablerte virksomheter står overfor når de skal starte import eller eksport da. I de foreslåtte modellene for de ulike bransjene har vi valgt å ta ut de spesifikke kravene, rettighetene eller pliktene som følger de ulike selskapsformene ettersom dette blir beskrevet i kapittel 7. Vi vil også kun omtale de aktivitetene som avviker fra den generelle beskrivelsen av modellen som er gitt i kapittel 5.3. Som nevnt er tjenesterådgivning antatt å være et eksempel på den enkleste formen for å etablere en virksomhet. Dette inntrykket ble også bekreftet gjennom de intervjuer vi har gjennomført. Modellen under illustrerer derfor de minimumskrav og – behov en etablerer innen denne bransjen har. Det finnes selvsagt store individuelle forskjeller også innen denne bransjen, men modellen under gir et godt bilde av de typiske utfordringer og aktiviteter en etablerer innen denne bransjen står overfor. Forretningsidélnfoinnsamling/ rådgivningForretnings-planValg av juridisk formßegistrering av selskapEv. forh. regist-reringMVAEv. søknad om tillatelseVirksomhetsstartPlanlegging av etableringValg av finans-ieringFinansieringEv. registrering MVARegnskapsfører? fører? 7 http:// statbank. ssb. Inntrykket av at denne type etablering er et eksempel på den enkleste formen for etablering av virksomhet bekreftes av tilbakemeldingene fra intervjuene. Tilbakemeldingene fra intervjuene sier at erfarne etablerere kan ferdigregistrere et selskap i løpet av to-tre timer. Ved etablering av AS fordrer dette selvfølgelig at alt av nødvendig dokumentasjon er utarbeidet på forhånd. Videre oppgir alle intervjuobjektene i denne bransjen at de har valgt årlig innrapportering av MVA og at de ser dette som en god ordning som forenkler arbeidsdagen deres. Denne bransjen skiller seg ut ved at det er et lavt kapitalbehov for å starte opp. De viktigste ressursene er egne evner og kundenettverk. Kapitalbehovet oppgis å begrense seg til telefon, pc og eventuelt firmabil. Alle intervjuene oppgir at de hadde tilgang på alt dette før de startet firma og slik sett ikke hadde behov for kapital bortsett fra til gebyrene som fulgte av registreringen, samt eventuelt til oppstartskapital for AS, se generell beskrivelse av dette i avsnitt 7.1. Som nevnt er det ingen av etablererne vi har intervjuet i denne bransjen som har ansatte. Dersom man er flere som starter sammen tyder tilbakemeldingene fra intervjuene på at man da inngår partnerskap fremfor at det for eksempel er én arbeidende eier og én ansatt. Innledningsvis ble det gjort noen antakelser om at kafé-og restaurantbransjen er blant den vanskeligste formen for å etablere en virksomhet. Dette særlig fordi det er flere krav om å innhente tillatelser enn for andre virksomheter. Dette inntrykket blir bekreftet gjennom de intervjuer vi har gjennomført. Modellen under illustrerer de minimumskrav-og behov en etablerer innenfor denne bransjen har. Det finnes her, som for andre bransjer individuelle forskjeller mellom ulike virksomheter, men modellen under gir likevel et godt bilde på de typiske utfordringer og aktiviteter en etablerer innen kafé-og restaurantbransjen står overfor. Forretningsidélnfoinnsamling/ rådgivningForretnings-planValg av juridisk formßegistrering av selskapEv. forh. regist-reringMVAEv. søknad om tillatelseVirksomhetsstartPlanlegging av etableringValg av finansieringValg av lokaleValg om å ansetteFinansieringAnskaffelse av lokaleAnsette personalEv. registrering MVARegn- skaps-fører? Som man ser er denne modellen tilnærmet lik den som er presentert i avsnitt 5.3.3, bortsett fra at vi har tatt bort de spesifikke elementene for de ulike selskapsformene. I tillegg er valg av lokale og anskaffelse av lokale angitt som obligatoriske aktiviteter ettersom man ikke kan drive innen denne bransjen uten godkjent lokale. Ettersom prosessen og de krav og plikter som stilles til denne type bransje er større enn til de øvrige bransjene vi har undersøkt i dette prosjektet, vil det være et større behov for informasjon i denne bransjen. Det benyttes derfor noe lengre tid på denne aktiviteten enn for de andre bransjene. Etablererne vi har snakket med deler seg i to grupper - en gruppe som har erfaring fra bransjen og gjør alt selv og en gruppe som benytter seg av regnskapsfører som samler inn all informasjon og foretar alle nødvendige registreringer for dem. To av informantene oppgir videre at de har benyttet seg av sin egen kommunes tilbud om etablererkurs i forbindelse med egen etablering. I denne sammenheng oppgir disse to etablererne at etablererkurset ble for generelt og lite bransjerettet. De gjennomførte intervjuene viser at de aller fleste i denne bransjen velger å etablere AS. Dette fordi det ofte er flere personer inne på eiersiden og at det ofte er et forholdsvis høyt kapitalbehov i etableringsfasen av virksomhetene. Også generelle forhold, som ønske om redusert personlig risiko – spesielt sett opp mot det høye kapitalkravet, spiller inn i valg av selskapsform. Etablerere som kjøpte en allerede eksisterende virksomhet oppgir at de selv har gått inn med egenkapital til aksjekapitalen, men at de har fått lån gjennom bank til oppkjøp av virksomhet da virksomheten blir stilt som garanti. Kapitalbehovet i denne bransjen er som nevnt relativt høyt – spesielt sett opp mot kapitalbehovet i de øvrige bransjene vi ser på i dette prosjektet. Kapitalbehovet overgår derfor påkrevd egenkapital for å starte AS. Kapitalbehovet stammer hovedsakelig fra husleie ( både før og etter oppstart), nødvendig tilpassing og oppussing av lokalene og innkjøp av inventar til virksomheten. Tilbakemeldinger i de gjennomførte intervjuene viser at valg og anskaffelse av lokale er helt avgjørende for oppstarten av en kafé eller restaurant. Ettersom valg av lokale er så avgjørende for etableringsprosessen i denne bransjen bør valget gjøres så tidlig som mulig i prosessen. Dersom lokalet ikke har vært benyttet til kafé-eller restaurantdrift tidligere må det søkes om brukstillatelse hos plan-og bygningsetaten i kommunen før lokalet kan tas i bruk. Brukstillatelsen trekkes frem som den største utfordringen som kan forhindre en oppstart. Intervjuobjektene fremhever at dette er en byråkratisk og tung prosess som tar lang tid og bruker selv ord som "tungrodd" og" lite servicevennlig" når de skal beskrive sine erfaringer med denne prosessen. Flere har påpek at det er kommunene selv som ønsker næringsdrift i lokalene, men bidrar svært lite inn i den prosessen med å tilrettelegge for dem. Med bakgrunn i dette etterlyser intervjuobjektene samarbeid mellom kommunenes etater når det gjelder godkjenning av lokaler, særlig der det er regulert fra kommunenes side at det skal drives denne type næringsvirksomhet i dem. Når det gjelder etablerer som overtar en allerede etablert virksomhet i et allerede eksisterende lokale har ikke disse samme utfordringer knyttet til det å få en brukstillatelse da denne allerede er gitt og følger lokalet. Kostnader til oppussing og endring av lokalet vil allikevel påløpe i mange tilfeller. Fordelene som flere informanter likevel påpeker er at deres etableringsprosess i stor grad går raskt og at de i stor grad kan fortsette driften fra en dag til en annen. Kafé-og restaurantbransjen må ha en serverings-og skjenkebevilling for å kunne drifte virksomheten. Alle informanter vi har intervjuet i forbindelse med dette prosjektet fremhever at det å søke om disse bevillingene ikke er like utfordrende som først antatt - det oppleves som en grei prosess. fått oppgitt at det vil være når de har søkt. I tillegg oppgir alle vi har snakket med at de fikk tillatelsene før saksbehandlingsfristen utløp. I forkant av søknadene om serverings-og skjenkebevilling skal det gjennomføres en kunnskapsog etablererprøve av dem eller den som er ansvarlig i virksomheten. Som regel er dette styreleder og daglig leder. Igjen fremheves det fra informantens side at de opplever dette som en god prosess. De ser også nytten av å gjennomføre en slik prøve da de får god kunnskap om hva som kreves for å starte og drive innen denne bransjen. Etablerere som har overtatt eller kjøpt en allerede eksisterende virksomhet fremhever det som positivt at de kan benytte seg av tidligere serverings-og skjenkebevilling i tre måneder fra eierskifte. De oppgir videre at dette er med på å forenkle prosessen når det gjelder virksomhetsoppstart og gjør at man kan fortsette med kontinuerlig drift selv ved et eierskifte. I tillegg til serverings-og skjenkebevilling må en kafé eller restaurant som nevnt ha en brukstillatelse for lokalet. Selve søknadsprosessen oppleves som enkel, men alle intervjuobjektene som ikke har kjøpt eksisterende virksomhet oppgir at saksbehandlingen oppleves som byråkratisk og lang med store uklarheter om hva som må forbedres for å få en brukstillatelse. Se også avsnittet om valg av lokale. Konsekvensene ved treg saksbehandling er at etablerer har utlegg til et lokale han ikke kan benytte. Tidligere var det et krav at man også skulle ha en forhåndsgodkjenning fra Mattilsynet ved drift av næringsvirksomhet, men dette er ikke lenger tilfellet. I stedet vil det være flere kontroller etter oppstart av virksomhet for å sikre at krav etterfølges. Mange av informantene oppgir at de selv tar kontakt med Mattilsynet for å sikre at man har tatt de forhåndsregler man bør og følger de krav man må i tilfelle kontroll. Som nevnt i avsnitt 5.2.3 oppgir alle intervjuobjektene i denne bransjen at de har ansatte ved virksomhetsstart. Grunnen er at det er vanskelig å drive en kafé eller restaurant alene da man både skal forberede maten, servere den og rydde i etterkant. Åpningstidene strekker seg som regel også utover flere enn åtte timer om dagen ( alminnelige arbeidstid i løpet av én uke skal ikke overstige 40 timer ifølge Arbeidsmiljøloven § 10-4 ( 1)), samt at de fleste også har åpent i helgene. For etablerere som starter opp en ny virksomhet oppgir at ansettelser skjer i forbindelse med virksomhetsstart. Dette innebærer at de ikke har lønnsutgifter til ansatte før virksomheten åpner. Når det gjelder de vi har intervjuet som har overtatt eller kjøpt opp allerede eksisterende virksomhet oppgir de at de ansatte følger overdragelsen av kafeen eller restauranten til den nye eieren. Slik sett ser etablererne ikke store utfordringer knyttet til det å ansette medarbeidere. Generelle plikter som følge av å være arbeidsgiver følger av den generelle prosessen beskrevet i avsnitt 5.2.3. Ved oppstart av prosjektet var det forventet at det var ulike tillatelser som var knyttet til det å etablere seg i denne bransjen, og dette var en av grunnene til at denne bransjen ble valgt ut. Gjennom undersøkelsene i dette prosjektet har det vist seg at dette faktisk ikke stemmer når det gjelder etableringsfasen. Videre er som nevnt bygg-og anlegg den bransjen med flest etableringer i året i følge SSBB og dermed interessant i seg selv. I tillegg er det også en bransje som har fått et dels frynsete rykte og der det kan være aktuelt å se på om det er tiltak fra myndighetenes side i etableringsfasen som kan ha innvirkning på bransjen i dette henseendet. Under gjengis modellen tilpasset de krav som foreligger i bygg-og anleggsbransjen. MVAEv. forh. registrering MVAEv. Som man ser av figuren over er denne helt tilsvarende den generelle modellen vist i avsnitt 5.3.2 bortsett fra at vi har tatt bort de elementene som er spesifikke for de ulike selskapsformene. Vi vil derfor ikke kommentere de aktivitetene med tilhørende rammebetingelser som ikke skiller seg ut fra den generelle modellen. Det er imidlertid noen aktiviteter vi har fått tilbakemeldinger gjennom intervjuene som bør vies oppmerksomhet til tross for at selve aktiviteten ikke skiller seg fra den generelle prosessen. I prinsippet skiller ikke valg av selskapsform seg fra den generelle beskrivelsen. Det som kan nevnes er at etablering av NUF ofte nevnes i forbindelse med byggebransjen. Ut fra statistikk hentet fra SSB's statistikkbank9 kan vi ikke se signifikante forskjeller mellom andel etablerte NUF i byggebransjen sammenlignet med andel etablerte NUF totalt sett, selv om vi de siste årene ser at andelen av NUF i denne bransjen ligger noe over tilsvarende andel totalt sett. Heller ikke i utvalget vårt har vi en overvekt av NUF i denne bransjen. Da vi undersøkte hvorfor etablererne i denne bransjen hadde valgt andre selskapsformer enn å etablere NUF oppga de at dersom de skulle valgt fritt var etablering av NUF det billigste alternativet som også ville gitt dem minst personlig risiko. Det som hindret dem i å etablere NUF var at NUF har fått mye negativ omtale i media og at de av markedsføringshensyn valgte andre selskapsformer for å fremstå mer seriøse. Til forskjell fra AS er det her altså ikke rammebetingelsene som hindrer etablering av NUF – det er markedsmekanismer. Finansieringsbehovet i denne bransjen er stort sett knyttet til innkjøp av utstyr og verktøy. De intervjuobjektene vi snakket med i dette prosjektet oppgir at de har samlet verktøy over en periode før de har startet for seg selv, og at kapitalbehovet knyttet til dette derfor er begrenset. Det må allikevel nevnes at verktøy er dyrt, og kostnadene knyttet til verktøy kan komme opp i summer på flere hundre tusen kroner. eventuelle lagerlokaler og mobil brakke som kan tas med til byggeplass. 9 http:// statbank. ssb. skapsfører? Når det gjelder selve aktiviteten skiller ikke denne seg fra den generelle beskrivelsen. Men en tilbakemelding som gikk igjen i denne bransjen, og som ikke har kommet frem i de øvrige bransjene, er at språket og formuleringene i Altinn oppfattes som tungt og formelt. starte for seg selv etter å ha jobbet for større firma. De fleste er gjerne faglærte, uten høyere utdannelse, der den merkantile opplæringen ikke er fremtredende. Denne utfordringen blir diskutert nærmere i avsnitt 8.10. Som nevnt var det en forventing om at det krevdes tillatelser for å drive innen denne bransjen da vi startet prosjektet. Gjennom intervjuene og videre undersøkelser viser det seg at dette ikke er tilfellet. Hvem som helst kan i prinsippet etablerer virksomhet under bransjen bygg-og anlegg i offentlige registre. Det finnes frivillige ordninger, for eksempel Sentral godkjenning der det stilles krav til kompetanse for å få denne godkjenningen, men det finnes ingen obligatoriske godkjenninger eller sertifiseringer i denne bransjen. Frem til 1997 var det imidlertid krav om å dokumentere fagkunnskap. Dette kravet forsvant med endringene i Plan-og bygningsloven i 1997 og har siden ikke blitt tatt inn i lovverket igjen. Utfordringene knyttet til dette diskuteres videre i avsnitt 8.10. Tilbakemeldingene fra de intervjuene vi har gjennomført tyder på at det er vanlig å ha hjemmekontor knyttet til de administrative oppgavene når bedriften ikke har mange ansatte. Behov for lokaler knytter seg hovedsakelig til lagerlokaler for å oppbevare materialer til pågående byggeprosjekter, samt mobil brakke som kan tas med ut på byggeplass ved behov. Av de fem intervjuene som ble gjennomført innen denne bransjen var det to som oppga at de hadde ansatte og tre som ikke hadde. Både de som hadde ansatte og de som ikke hadde ansatte oppga at det var tilgangen på oppdrag som var bestemmende for hvorvidt de hadde ansatte eller ikke. Som nevnt er ikke dette en bransje i samme forstand som de over ettersom det kan drives med import og eksport i de fleste bransjer. For enkelthets skyld kaller vi det allikevel bransje i denne rapporten. Tanken er å illustrere overordnede utfordringer knyttet til det å importere og eksportere varer og hva som må gjøres i en etableringsfase for å klargjøre for dette. Det finnes som nevnt en rekke spesifikke regler for import/ eksport av gitte varer, fra gitte land, for gitte kvanta etc. I denne rapporten vil vi ikke gå inn på disse spesifikke reglene, kun se på de mer generelle bestemmelsene og eventuelt utfordringene etablerere står overfor. Modellen som vises under viser de trekk som er spesielle for virksomheter som skal drive med eksport/ import. Forretningsidélnfoinnsamling/ rådgivningForretnings-planValg av juridisk formßegistrering av selskapEv. forh. registrering MVAEv. søknad om tillatelseVirksomhetsstartPlanlegging av etableringValg av finansieringValg av lokaleFinansieringAnskaffelse av lokaleEv. registrering MVARegnskapsfører? fører? Også her gjelder det at det i stor grad er de samme utfordringer og aktiviteter som gjelder for denne bransjen som i den generelle modellen. Under beskriver vi derfor de aktiviteter som skiller seg ut for denne bransjen. Det må understrekes at de virksomhetene vi har intervjuet er virksomheter som importerer varer. Generelt sett er det få virksomheter som starter opp med eksport. Eksport kommer gjerne som følge av ekspansjon av virksomheten og produksjonen. På den andre siden er det mange virksomheter som importerer varer ved oppstart. Under omtales derfor i hovedsak utfordringer og krav knyttet til import. Generelt sett skiller ikke denne aktiviteten seg ut fra de øvrige bransjene. Men gjennom intervjuene som ble gjennomført kom det frem et spesifikt behov for bedre generell informasjon om hvilke krav som stilles til virksomheter som vil drive med eksport og/ eller import. Det finnes mye og detaljert informasjon om de spesifikke produkter som skal importeres og/ eller eksporteres, men mer generell og overordnet informasjon er vanskelig å finne. Dette vanskeliggjør informasjonsinnsamlingen og medfører også økt tidsbruk. Som nevnt er det en rekke tillatelser som må hentes inn for spesifikke varer og produkter. Tillatelsene kan både gå på hvorvidt en virksomhet får tillatelse til å drive med import av gitte varer, men også godkjenning av selve varen, samt tillatelser til import fra gitte land eller begrensninger i kvanta som importeres. utenfor dette prosjektets rekkevidde å kartlegge alle disse tillatelsene. Generelt sett kan man si at tilbakemeldingene fra intervjuene oppgir et klart skille mellom det å importere fra land innen EU/ EØS og utenfor. En ordning som letter godkjenning av produkter fra disse landene er ordningen med CE-merking. CE-merket stiller krav til dokumentasjon for at produktet faktisk følger de lover og regler som gjelder innen EU-og EØS-området. Når dette merket er på plass kan produktet fritt sirkuleres i EU og EØS, noe som gir en betydelig forenkling i godkjenning av produkter som importeres fra dette området sammenlignet med øvrige områder. Det er ikke alle produkter som er pliktige til å CE-merkes. Dette gjelder hovedsakelig produktgrupper med lav risiko som klær, sko, råvarer, etc. er godkjent i ett land innen EU/ EØS så skal de gjensidig godkjennes i de øvrige landene. Det vil si at disse produktene fritt kan markedsføres og selges fritt i alle land innen området uten videre tester eller godkjenninger. Også denne ordningen bidrar til å forenkle importen fra land innen EU-og EØS-området sammenlignet med land utenfor. På den andre siden medfører også disse ordningene plikter for produsenter til å merke sine produkter i henhold til de regler som gjelder. Det skal betales MVA for både vare og tjenester som importeres. Når det gjelder import av tjenester er det gjort visse tilpasninger for ikke å komplisere denne type import for mye. Ved innenlands omsetning beregnes og betales merverdiavgiften av tjenesteyter. Ved innførsel av tjenester til Norge ville en videreføring av dette prinsippet medført at den utenlandske tjenesteyteren måtte registrere seg i Norge for merverdiavgift, eventuelt ved avgiftsrepresentant. Dette er en administrativt krevende måte å gjennomføre avgiftsinnbetalingen på ( særlig sett fra den utenlandske tjenesteyterens side), og dessuten ville fremgangsmåten kunne være vanskelig å kontrollere ( sett fra avgiftsmyndighetens side). I likhet med de fleste land som praktiserer et merverdiavgiftssystem, herunder alle EU-landene, har Norge derfor innført regler om reverse charge ( snudd avregning) ved omsetning til næringsdrivende med videre. Som uttrykket indikerer snus ansvaret for beregning av merverdiavgiften fra den som yter tjenesten til den som mottar eller anskaffer tjenesten. Importør/ eksportør, kalt tollskyldner, får ikke frigitt varene sine før skyldig toll er betalt. Tollen kan enten betales kontant eller ved å opprette en såkalt tollkreditt. Sistnevnte forenkler betalingen betraktelig ettersom toll, avgifter og omkostninger kan trekkes direkte av denne kontoen fremfor å måtte betales kontant. Det er kun selskaper som innfører eller utfører varer i eget navn som kan søke om tollkreditt. Foretaket må i utgangspunktet være registrert i Foretaksregisteret og MVA-registeret. Søknaden må derfor sendes etter at selskapet er registrert i disse to registrene. For å få tollkreditt må virksomheten sende søknad til Tollvesenet. Søknaden ligger ute på nettsidene til Tollvesenet. Den kan også hentes ved den enkelte tollregion. Søknaden kan ikke sendes inn elektronisk, men må sendes per post eller leveres til den tollregionen søkeren er registrert som næringsdrivende. For å få innvilget søknaden stilles det krav om sikkerhet. Størrelsen på sikkerheten kan variere fra tollregion til tollregion, men i utgangspunktet skal den dekke utkrediteringer for to måneder. Sikkerhet stilles som regel i form av bankgaranti eller lignende. Det å stille bankgaranti vil som følge av dette inngå i finansieringsbehovet. Som regel krever banken sikkerhet i eiendeler for å gi denne garantien. Sikkerhet kan stilles i varelager, men som regel kreves også øvrige eiendeler som sikkerhet. Ved få eiendeler i selskapet kan det derfor være nødvendig for etablerer enten å stille sikkerhet gjennom bankinnskudd eller for eksempel egen bolig og lignende. De utfordringer som er knyttet til finansiering generelt sett gjelder derfor også når det gjelder det å skaffe en bankgaranti som grunnlag for en tollkredittkonto. I dette kapittelet vil vi beskrive de ulike selskapsformene, inkludert etablering av NUF, hvilke krav som følger med de enkelte selskapsformene, samt de aktivitetene som håndteres ulikt selskapsformene imellom. Sistnevnte illustreres med tilsvarende modell som presentert i kapittel 5 og 6. 7.1 Aksjeselskap ( AS) Med aksjeselskap ( AS) forstås ethvert selskap der ingen av deltakerne har personlig ansvar for selskapets forpliktelser, udelt eller for deler som til sammen utgjør selskapets samlede forpliktelser, såfremt ikke noe annet er fastsatt ved lov. Selskapet betraktes som en selvstendig juridisk enhet. Aksjonærene har begrenset ansvar for selskapsgjelden, hvilket innebærer at deres ansvar er begrenset til det aksjeinnskuddet som de forplikter seg til å betale når de tegner aksjer i selskapet. Selskapets kreditorer kan kun søke dekning i selskapets eiendeler og formue for øvrig. Forhold som gjelder aksjeeierne seg imellom reguleres med en egen aksjonæravtale. Dersom selskapet går konkurs, kan kreditorene ikke uten videre kreve at aksjeeierne dekker selskapets gjeld. Det kan heller ikke kreves at aksjeeierne gjør innskudd i selskapet ut over det aksjeinnskuddet den enkelte aksjeeier skal betale. Et aksjeselskap kan stiftes og eies av én person eller det kan være mange aksjonærer. Stifterne må skyte inn en aksjekapital på minimum 100 000,-kroner. Det er mulig å dekke opp aksjekapitalen med gjenstander i stedet for penger, men da skal revisor attestere for innskuddet og det vil normalt sett bli krevet taksering. Ved etablering av et aksjeselskap må stifterne av selskapet opprette, datere og underskrive et stiftelsesdokument. Et aksjeselskap er stiftet når siste stifter har undertegnet dette. Et aksjeselskap er registreringspliktig i Foretaksregisteret og skal meldes til dette senest tre måneder etter at det er stiftet. Meldingen skal inneholde stiftelsesdokument/ vedtekter, åpningsbalanse, protokoll som viser valg av styre, villighetserklæring fra revisor samt bekreftelse på innbetaling av kapital. Alle aksjeselskaper er regnskapspliktige og dermed også bokføringspliktige. Det kreves et styre på minst tre medlemmer (AS med under tre millioner i aksjekapital kan ha ett eller to styremedlemmer, men da må det også velges ett varamedlem). Det må holdes generalforsamling minst én gang per år innen utgangen av sjette måned der det velges styre for neste år, samt at regnskap, styrets årsberetning og revisors beretning godkjennes. Aksjeselskap skal ha bokstavene AS eller ordet« aksjeselskap »i navnet. I et aksjeselskap står man ikke personlig ansvarlig for selskapets gjeld. Dersom eier er ansatt i eget selskap har han eller hun rettigheter på linje med en ordinær lønnsmottaker. Figuren under viser de stegene som er vesentlige ved valg av denne selskapsformen. Det er kun de aktivitetene som er skiller seg ut ved etablering av AS som beskrives i forbindelse med modellen. For øvrige plikter og aktiviteter viser vi til beskrivelsene i avsnitt 5.3.2. Forretningsidélnfoinnsamling/ rådgivningForretnings-planValg av juridisk formßegistrering av selskapEv. forh. registrering MVAEv. søknad om tillatelseVirksomhetsstartPlanlegging av etableringValg av finans-ieringFinansieringEv. registrering MVAHyre revisor ( AS/ ASA) Termin- oppg. Som diskutert tidligere, og som gjengitt over, må finansieringen på 100.000,-kroner til egenkapital i aksjeselskap være på plass før selskapet skal registreres. Denne aktiviteten må derfor utføres før virksomheten kan registreres. Det er revisorplikt for AS. Revisor må bekrefte åpningsbalansen før selskapet kan registreres, og det må nødvendigvis inngås avtale med revisor før registrering av selskapet. Samtidig er kravet om revisor avhengig av hvilken selskapsform etablerer velger. Etablereren er også avhengig av å få på plass nødvendig finansiering for å starte et AS. Det er derfor fornuftig å inngå avtale med revisor etter valg av juridisk form og nødvendig finansiering er på plass. Det er kun i form av sin rolle som lovgiver og premissgiver når det gjelder rammebetingelser at myndighetene spiller en rolle ved krav om revisor. Gjennom å stille krav til at AS må ha revisor, uavhengig av antall ansatte og/ eller omsetning, kan kostnaden dette kravet medføre begrense valgmulighetene knyttet til selskapsform for etablererne. Det stilles også krav til at stiftelsesdokument/ vedtekter og protokoll som viser valg av styre ( i tillegg til åpningsbalanse og erklæring fra revisor at denne er godkjent) skal legges ved når selskapet registreres. Disse dokumentene må derfor utarbeides før virksomheten registreres. Tilsvarende må det velges et styre før virksomheten registreres. 7.2 Enkelpersonforetak ( ENK) I et enkeltpersonforetak er det én person som står ansvarlig for virksomheten. Personen har det fulle og hele økonomiske ansvaret for virksomhetens forpliktelser, og det skilles ikke mellom personens private og næringsrettslige ansvar. Den enkelte eier har dermed selv ansvar for å dekke gjelden dersom det ikke finnes tilstrekkelige midler i foretaket til dette. Skattemessig liknes virksomhet i enkeltpersonforetak sammen med eieren personlig, hvilket betyr at nettooverskuddet er skattepliktig ( eller nettotapet fradragsberettiget) sammen med eierens andre inntekter, for eksempel lønnsinntekter. Det er få formelle krav knyttet til et enkeltmannsforetak. Den som skal etablere næringsvirksomheten må være myndig, ikke være under konkursbehandling, og må ha bodd i landet de siste to årene eller være statsborger av et EØS-land. Foretaket må ha adresse i Norge, men det kreves ikke at man selv er bosatt i landet under driften. Det foreligger ingen krav til egenkapital for enkeltpersonforetak. Det finnes heller ingen særskilte regler eller lovverk innenfor selskapsretten som gjelder for denne selskapsformen, med unntak av foretak som har flere enn 30 ansatte. Selskapsloven kan likevel være retningsgivende på visse områder. verdi over 20 millioner kroner eller et gjennomsnittlig antall ansatte høyere enn 20 årsverk, er regnskapspliktig. Man har mulighet til å registrere foretaket i Enhetsregisteret, men det foreligger ikke noe krav om dette. Dersom man ikke driver med salg av innkjøpte varer, og ikke har mer enn fem ansatte, er denne registreringen gratis. Det er også mulig å registrere seg i Foretaksregisteret - da mot en avgift. Enkeltpersonforetak skal alltid inneholde eiers slektsnavn, og man kan ikke ta med andre personnavn. Videre foreligger det et krav om å unngå likhet med andre firmanavn. Man kan nøye seg med bare etternavnet, men da gjelder ikke kravet om å unngå likhet med andre. Dersom man har et etternavn på mindre enn tre bokstaver eller som tilsvarer et fylkesnavn ( for eksempel MO eller NORDLAND), vil også det bli godkjent i Foretaksregisteret for et enkeltpersonforetak, selv om de generelle reglene ikke tillater slike. Figuren under viser de generelle aktivitetene som følger av etablering av et ENK. Det er kun de aktivitetene som er skiller seg ut ved etablering av ENK som beskrives i forbindelse med modellen. For øvrige plikter og aktiviteter viser vi til beskrivelsene i avsnitt 5.3.2. Forretningsidélnfoinnsamling/ rådgivningForretnings-planValg av juridisk formßegistrering av selskapEv. forh. registrering MVAEv. søknad om tillatelseVirksomhetsstartPlanlegging av etableringValg av finans-ieringFinansieringEv. I hovedsak er dette punktet bestemmende for hvorvidt etablerer har anledning til å etablere et AS fremfor et ENK. Slik sett vil tilgang på finansiering kunne tvinge etablerer til å etablere et ENK. Et annet moment er at eier personlig vil hefte for de forpliktelser og den gjeld selskapet pådrar seg. Slik sett medfører valg av finansiering en større personlig risiko for etablerer enn hva tilsvarende finansiering i et AS. Etablerer må derfor vurdere risikoen for å tape innskutt kapital og eventuelt lånebeløp og dermed hvilke konsekvenser dette vil ha ved at banken for eksempel kan begjære huset solgt ved en konkurs. Etablerer bør være klar over, og ha vurdert, denne risikoen før virksomheten etableres. Valg og tilgang på finansiering bør derfor avklares før selskapet etableres. Selvstendig næringsdrivende plikter å melde inn forventet overskudd slik at skattekontoret kan beregne forskuddsbetaling av skatt. Som nevnt gjelder denne plikten kun for selvstendig næringsdrivende, se avsnitt 4.2 for nærmer beskrivelse. Den selvstendig næringsdrivende bør ikke melde inn overskudd før han eller hun vet hvorvidt virksomheten vil starte opp og medføre overskudd ( eventuelt underskudd) inneværende år. Grunnen er som nevnt at det må betales forskuddsskatt basert på det overskudd som er meldt inn – uavhengig av når virksomheten eventuelt får inntektene. Ved å melde inn for høyt overskudd risikerer derfor etablereren å betale for mye i skatt, og det som betales inn for mye vil han eller hun i verste fall ikke få igjen før høsten året etter. Se avsnitt 8.7 for nærmere diskusjon av denne utfordringen. Det må samtidig gjøres oppmerksom på at virksomheten er pliktig til å melde inn forventet overskudd for å drive lovlig, og bør derfor gjøre dette så snart han eller hun har registrert selskapet og starter opp aktiviteter som vil føre til potensielt overskudd. Dette momentet berører den økte personlige risikoen, utover den risikoen som følger at selvstendig næringsdrivende hefter personlig for selskapets forpliktelser, som etablering av et ENK medfører. Risikoen følger av at selvstendig næringsdrivende ikke er medlem av Folketrygden og derfor har begrensede rettigheter til blant annet sykepenger og pensjon. Etablereren bør derfor ha et bevisst forhold til hvorvidt han/ hun ønsker å ta risikoen ved en dårlig sykepengeordning ved sykdom eller om han/ hun vil inngå en forsikringsavtale med NAV for å redusere denne risikoen, men da til en forsikringspremie. Etablereren bør allerede i informasjonsinnhentingsfasen hente inn informasjon om dette risikomomentet slik at han eller hun får et overblikk over alle risikomomentene som hefter ved de ulike selskapsformene. Generelt sett anbefales det også å inngå en forsikringsavtale så tidlig som mulig etter virksomhetsstart dersom etablerer vurderer det som hensiktsmessig å inngå en slik avtale – dette for å minimere risikoen i størst mulig grad. Tilbakemeldinger fra intervjuene vi har gjennomført tyder på at etablerere av ENK har et bevisst forhold til at de faller utenfor Folketrygden, men samtidig er det flere som velger ikke å kjøpe forsikringsordningen da de anser denne som dyr, samtidig som flere oppgir at de også har oppsparte midler å falle tilbake på ved sykdom. 7.3 Ansvarlig selskap/ delt ansvar ( ANS/ DA) I selskapsloven defineres et ansvarlig selskap som følger:" ansvarlig selskap: selskap hvor deltakerne har et übegrenset, personlig ansvar for selskapets samlede forpliktelser, udelt eller for deler som til sammen utgjør selskapets samlede forpliktelser og som opptrer sådan overfor tredjemann". Det å ha et übegrenset, personlig ansvar for selskapets samlede forpliktelser innebærer at den enkelte eier selv har plikt til å dekke gjelden dersom det ikke finnes midler i selskapet til å dekke denne. Dette medfører igjen at det ikke er noe skille mellom selskapets økonomi og eiernes private økonomi. Ved denne selskapsformen hefter alle eierne fullt ut solidarisk for den gjelden selskapet måtte pådra seg. I praksis innebærer dette at kreditorene kan kreve at den eller de eieren( e) som er mest betalingsdyktig må betale hele beløpet selskapet måtte skylde. Fordeling av betaling mellom eierne må da gjøres opp internt i ettertid. Denne selskapsformen åpner for å begrense risikoen for eierne. Alle deltakerne hefter her for hver sin brøkdel/ prosentandel av gjelden. Delene må til sammen dekke selskapets totale gjeld. Dersom det for eksempel er tre eiere hefter de tre eierne for 1/ 3 av gjelden hver. Kreditorene må da kreve 1/ 3 av gjelden fra hver eier, og kan dermed ikke velge hvilken eller hvilke eiere som skal betale gjelden. Foretaksnavnet må holde seg innen begrensningene gitt i Foretaksnavneloven. Dette innebærer at foretaksnavnet minimum må innehold tre bokstaver fra det norske alfabetet, det kan ikke alene være navnet på et land, fylke eller kommune, og det skal heller ikke være villedende. Foretaksnavn for ansvarlig selskap skal inneholde ordene ansvarlig selskap eller forkortelsen ANS. Har deltakerne i det ansvarlige selskap delt ansvar for selskapets forpliktelser skal foretaksnavnet inneholde ordene selskap med delt ansvar eller forkortelsen DA. Eierne må opprette en skriftlig selskapsavtale som minimum skal inneholde følgende punkter: ~ Selskapets navn/ firma ~ Navn og bosted for samtlige deltakere/ eiere ~ Selskapets formål ~ Navnet på den kommunen selskapets hovedkontor lokaliseres i ~ Hvorvidt eierne skal skyte inn penger eller eiendeler ved oppstart. Iså fall må beløpenes størrelse og eiendelenes verdi angis. ~ Dersom man velger et DA må ansvarsandel for hver enkelt deltaker angis. I tillegg til ovennevnte er det fornuftig å inngå en kompanjongavtale som regulerer for eksempel ansvarsforhold ( dette er ikke nødvendig ved DA), arbeidsfordeling og - innsats med tilhørende lønn, inntektsfordeling ( dersom ikke annet er avtalt skal overskudd og underskudd i foretaket fordeles likt mellom eierne) og fullmakter. Alle ansvarlige selskaper har bokføringsplikt jamfør Bokføringsloven med forskrifter. Dersom salgsinntektene er større enn fem millioner kroner, har flere enn fem ansatte eller har flere enn fem deltakere skal det ansvarlige selskapet også utarbeide årsregnskap og årsberetning i samsvar med grunnleggende regnskapsprinsipper og god regnskapsskikk og sende dette til Brønnøysundregistrene. ANS og DA er i utgangspunktet ikke revisjonspliktige, men dersom selskapet omsetter for mer enn fem millioner kroner per år eller har flere enn fem deltakere er det allikevel revisjonspliktig. Ved oppstart må det oppgis hvor mye eierne antar de regner med å tjene kommende år. Skatten beregnes ut fra selskapets resultat, men eierne liknes hver for seg, og skatten skal betales inn av den enkelte eier. skatt av inntekter de enda ikke har tjent. Som nevnt beregnes også skatten av det beløpet eierne antar de vil tjene inneværende år. Dersom inntektene blir lavere vil man altså ha betalt inn for mye skatt. Se diskusjon av denne utfordringen i avsnitt 8.7. Figuren under viser de generelle aktivitetene som følger av etablering av et ANS/ DA. Det er kun de aktivitetene som skiller seg ut ved etablering av ANS/ DA som beskrives her. For øvrige plikter og aktiviteter viser vi til beskrivelsene i avsnitt 5.3.2. Det er de samme begrensninger og utfordringer knyttet til finansiering for ANS/ DA som for ENK. Det henvises derfor til avsnitt 7.2.2 for disse. Dette er et spesifikt krav for ANS/ DA. Denne må være på plass før registrering av virksomheten. Samtidig utarbeides denne etter at beslutningen om faktisk å starte et ANS/ DA er tatt. Også her er utfordringene like for etablerere av ANS/ DA som for ENK, og det henvises derfor til avsnitt beskrivelse 7.2.2 for disse. 7.4 Norskregistrert utenlandsk foretak ( NUF) Et Norskregistrert Utenlandsk Foretak ( NUF) er en norsk filial av et utenlandskregistrert selskap. Det utenlandskregistrerte selskapet kan ha ulike selskapsformer. Basert på tilbakemeldingene fra intervjuene tyder disse på at det vanligste er å etablere et AS i et annet land før det opprettes en utenlandsk avdeling av dette selskapet i Norge. Et NUF er en norsk avdeling av et utenlandsk selskap i en selskapsrettslig forstand, og kan derfor være skattemessig tilhørende til Norge. Det må i utgangspunktet etableres et selskap i et annet land før det opprettes Det foreligger ikke noe minimumskrav om egenkapital og heller ikke revisjonsplikt. Når et NUF registreres i Norge gis avdelingen et norsk organisasjonsnummer på lik linje med et vanlig norsk selskap, og det utstedes en pseudo firmaattest som på vanlig måte viser navn på foretaket, styre, signaturrett og annen lignende grunnleggende informasjon. Likevel blir ikke den norske avdelingen et eget rettssubjekt. Det er fortsatt det utenlandske selskapet i juridisk forstand som nå opererer i Norge under et eget organisasjonsnummer. Som i et ordinært aksjeselskap vil eier bli betraktet som lønnstaker dersom han/ hun er ansatt i selskapet og betaler arbeidsgiveravgift for seg selv. Av den grunn omfattes man som lønnstaker av lovregler i sykepengeordningen i Folketrygden, arbeidsmiljøloven, ferieloven, yrkesskadeforsikring og dagpenger ved arbeidsledighet. Figuren under viser de generelle aktivitetene som følger av etablering av et NUF. Det er kun de aktivitetene som er skiller seg ut ved etablering av NUF som beskrives i forbindelse med modellen, for øvrige aktiviteter viser vi til de generelle beskrivelsene av aktiviteter gitt i avsnitt 5.3.2. Forretningsidélnfoinnsamling/ rådgivningForretnings-planValg av juridisk formßegistrering av NUFEv. forh. registrering MVAEv. søknad om tillatelseVirksomhetsstartPlanlegging av etableringValg av finans-ieringFinansieringEv. registrering MVAlnnmelding forventet omsetningTerminoppg. Den eneste aktiviteten som skiller seg fra den generelle prosessen ved etablering er NUF er at etablereren først må etablere et selskap i et annet land før en norsk avdeling av dette selskapet kan etableres i Norge. Tilbakemeldingene fra intervjuene viser at de etablererne vi har snakket med som har etablert NUF har gjort dette på én av to måter. Den første er å ta kontakt med firmaer som har spesialisert seg på å opprette selskap i utlandet der hensikten er å kunne etablerer et NUF i etterkant. Intervjuobjektene som har benyttet denne tjenesten oppgir at de kunne velge hvorvidt selskapet som ble engasjert også skulle gjøre nødvendige registreringer i Norge for å registrere NUF'et eller ikke. De vi snakket med valgte full pakke – det vil si at de valgte å la selskapet de engasjerte forestå registreringene. Den andre måten er å engasjere en regnskapsfører for å gjøre samme jobben. Etablererne oppgir at de oppfatter dette som en enkel måte å etablere et selskap på. De ser det heller ikke som spesielt dyrt å kjøpe bistand til å etablere selskap i utlandet - spesielt ikke sammenlignet med AS som krever egenkapital og har revisjonsplikt. I dette kapittelet vil vi beskrive de deler av etableringsfasen som oppleves som utfordrende for virksomhetene og diskutere forbedringsforslag. Vi vil også gjengi de elementene etablererne gir positive tilbakemeldinger på slik at man også blir klar over hva som virker og eventuelt kan bruke dette videre i forbedringsarbeid. I utgangspunktet var det selve aktivitetene og selve prosessen knyttet til det å etablere en virksomhet som skulle undersøkes i dette prosjektet. Gjennom intervjuene, både med virksomhetene og øvrige interessenter, har det imidlertid vist seg at hovedutfordringene knytter seg til rammebetingelsene rundt etableringsfasen. rapporten" Global Entrepreneurship Monitor – Entreprenørskap i Norge 2008" 10. Denne rapporten er en del av et langsiktig forskningsprosjekt som har pågått siden 1997 og der man årlig har undersøkt omfanget av og forholdene for entreprenørskap i ulike land og der det konkluderes med at det er rammebetingelsene for entreprenørskap som er hovedutfordringen. I samråd med oppdragsgiver ble det derfor besluttet også å beskrive og diskutere forbedringsforslag til rammebetingelsene. Vi har valgt å gruppere aktivitetene i den tidligere beskrevne modellen som naturlig hører sammen. Videre har vi også tatt med øvrige utfordringer knyttet til rammebetingelser eller offentlige myndigheter. 8.1 Forretningsidé Det at etablereren har bestemt seg for å gå videre med sin forretningsidé med hensikt om å starte virksomhet er definert som startpunkt i etableringsfasen i dette prosjektet. Se definisjon i avsnitt 3.1.1. Arbeidet før denne beslutningen er derfor ikke inkludert i dette prosjektet. Dette gjelder for eksempel produkttesting, markedsundersøkelser, etc. Myndighetene har en rekke virkemidler for å bistå etablerere i denne fasen, spesielt gjennom Innovasjon Norge, men disse virkemidlene er altså ikke vurdert her. Vi har derfor ikke undersøkt hvorvidt myndighetenes rolle kan forbedres knyttet til dette punktet. forretningsplan Informasjonsinnsamlingen i etableringsfasen er også en viktig del av planleggingen av etableringen og utviklingen av forretningsplan. Vi har derfor valgt å samle disse aktivitetene da myndighetene her bidrar med informasjon og råd. Myndighetene, gjennom ulike offentlige virksomheter, er den viktigste tilbyderen av informasjon i etableringsfasen. Den absolutt største informasjonskanalen er nå internett. Men også rådgivningsfunksjonene på telefon og ved personlig rådgivning er viktig. 8.2.1 Offentlig informasjon til næringslivet på internett Intervjuobjektene gir generelt sett gode tilbakemeldinger på tilgangen til informasjon fra de offentlige myndighetene. Nettsidene til Altinn, Innovasjon Norge, skatteetaten, Bedriftshjelp. no og Bedin. no er de som nevnes som de viktigste nettsidene. Problemet som et stort flertall av intervjuobjektene melder tilbake om er faktisk at det er for mye informasjon. Dette gjelder både at det er mange nettsider å velge mellom, men også at den informasjonen som gis på de enkelte sidene er for omfattende. Et forslag flere av intervjuobjektene har kommet med er å vise de nødvendige aktivitetene en etablerer må igjennom i et flytskjema. Et slikt flytskjema vil hjelpe etablereren med å få et overblikk. I flytskjemaet kan man så legge inn lenker til mer informasjon om de ulike aktivitetene. Som et av intervjuobjektene sa;" Det bør ikke være nødvendig å lese igjennom 12 A-4 sider for å få svar på et enkelt spørsmål. Man har glemt hva man lurte på når man er ferdige med å lese alt som står om et emne." 10 Global Entrepreneurship Monitor – Entreprenørskap i Norge 2008; Videre oppgis det at informasjonen i mange tilfeller er for fokusert på regler og lovhenvisninger. En enkelt aktivitet med klare tidsfrister som beskrives med språket fra lovteksten fremstår da som unødvendig komplisert. Dette gjelder spesielt for etablerere som er fagspesialister og ikke nødvendigvis har merkantil bakgrunn. Et eksempel kan være skatteetatens beskrivelse av innsendingsfristen for MVA-oppgaver: "Oppgaven må være kommet frem til skattekontoret innen en måned og ti dager etter utløpet av hver termin, bortsett fra oppgaven for 3. termin hvor fristen er satt til 31. august." Det er langt enklere, slik det for eksempel gjøres på nettsidene til Altinn, å oppgi de faktiske datoene MVA-oppgaven må sendes inn på. Denne type formuleringer kan gjøre etablereren usikker, og det går med unødvendig tid til å dobbeltsjekke og finne flere informasjonskilder for å sikre at man faktisk har forstått kravet. Det har også kommet frem at søkefunksjonen på en del av de offentlige nettsidene er dårlig. "Man må vite akkurat hva man skal søke etter for å finne informasjonen" er et utsagn hentet fra et av intervjuene. Dette gjelder ikke alle sidene. For eksempel for Altinn og Bedin. no oppleves ikke dette problemet som så stort. Men hjemmesidene til spesielt NAV, Innovasjon Norge, Brønnøysundregistrene og Skatteetaten oppleves som vanskelige å finne frem på ifølge tilbakemeldingene fra intervjuene. En god forretningsplan er en viktig suksessfaktor for en etablerer. En god forretningsplan vil gi et godt bilde av hva som må til for å lykkes med etableringen, og den gir etablereren et godt beslutningsgrunnlag for hvorvidt etablereren bør gå videre med forretningsideen eller ikke. Intervjuene våre viser at det kun er halvparten av intervjuobjektene som har utarbeidet en forretningsplan. Det er også påfallende at det stort sett er de etablererne som har erfaring fra næringslivet eller tidligere etableringer som har utarbeidet forretningsplan. I prinsippet er det uerfarne etablerere som sannsynligvis vil ha størst nytte av en forretningsplan da dette vil gi dem et bedre bilde av hva de begir seg ut på og hva som faktisk trengs for å lykkes. Den begrunnelsen som oftest går igjen for ikke å utarbeide en forretningsplan er at dette ikke blir påkrevd verken fra myndigheter eller andre, og at man derfor ikke ser behovet. Det er selvfølgelig farlig å trekke konklusjoner basert på et lite utvalg av bedrifter, men disse resultatene kan tyde på at informasjonen knyttet til hvorfor en slik forretningsplan bør etableres for egen styring av virksomheten ikke er god nok. Behovet for forretningsplan melder seg i større grad med erfaring fremfor tilgjengelig informasjon. Det kommer også frem av intervjuene at de etablererne som har hatt personlig kontakt med rådgivere i større grad har fått god informasjon om hvorfor forretningsplan bør etableres uansett, samt fått hjelp til å etablere en slik. Mangel på informasjon om dette er derfor hovedsakelig et problem knyttet til informasjonstilbudet på internett. Tilbudet av informasjon fra offentlige myndigheter bør konsolideres og forenkles. Helt konkret, når det gjelder informasjon knyttet til etableringsfasen, etterlyses det et flytskjema som gir en god oversikt over de aktiviteter, både frivillige og obligatoriske, samt de krav som stilles til etablerere når de skal starte virksomhet. Det understrekes at dette arbeidet til en viss grad er i gang. Som nevnt i avsnitt 4.1 arbeides det for at både Bedin. no og Bedriftshjelp. no integreres og legges inn under Altinn slik at man kun får én nettside i stedet for tre. Videre bør det arbeides med både layout og innhold med mål om å forenkle begge deler. Hjemmesidene kan oppleves som en jungel av informasjon, og med dårlige søkefunksjoner blir det vanskelig å finne frem. MVA-registeret og når. Detaljert informasjon, for eksempel om lovhjemmel, unntak fra generelle regler og lignende, bør henvises til via lenker til sider der dette beskrives i detalj. Det bør også vektlegges å gi emnesidene gode navn slik at etablerere som søker informasjon enkelt kan finne den mest relevante emnesiden gjennom søkefunksjoner på de ulike hjemmesidene. Informasjon om hvor viktig utarbeidelsen av en god forretningsplan er bør forbedres. Ettersom dette er en frivillig aktivitet kan det være vanskelig å nå frem med budskapet, men det bør legges ned en spesifikk innsats for å øke andelen etablerere som faktisk utarbeider en forretningsplan. 8.2.2 Rådgivning per telefon eller personlig kontakt Det finnes en rekke rådgivningstjenester både per telefon og ved for eksempel kommunale og fylkeskommunale rådgivningskontorer. Denne tjenesten får generelt sett gode tilbakemeldinger, og det har ikke kommet frem forbedringsforslag knyttet til denne tjenesten. Også denne tjenesten får generelt sett gode tilbakemeldinger fra de etablererne vi har snakket med som faktisk har brukt denne tjenesten. Flere av etablererne vi har snakket med har faktisk ikke vært klar over denne tjenesten og har derfor ikke benyttet seg av tilbudet. Et forbedringsforslag er derfor å markedsføre denne tjenesten bedre – spesielt med tanke på at tjenesten får gode tilbakemeldinger. Innovasjon Norge er en av de viktigste kanalene for offentlige virkemidler. Ifølge Lov om Innovasjon Norgell er selskapets formål følgende:" Innovasjon Norge har til formål å fremme bedriftsog samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling i hele landet, og utløse ulike distrikters og regioners næringsmessige muligheter gjennom å bidra til innovasjon, internasjonalisering og profilering." Tilbakemeldingene fra intervjuene tyder på at både oppfattelsen av hva Innovasjon Norge skal gjøre og hvem som faktisk får støtte ikke nødvendigvis stemmer overens med Innovasjon Norges mandat. For det første henger det igjen en oppfattelse av at Innovasjon Norge generelt sett kan bidra med oppstartsmidler til alle typer etableringer – også såkalte levebrødsvirksomheter. En annen tilbakevendende oppfatning er at det er langt enklere å få økonomisk støtte i" distriktet". Et av intervjuobjektene opplyste faktisk at en venninne som startet tilsvarende virksomhet i Trondheim fikk økonomisk støtte fra Innovasjon Norge fordi det ikke fantes tilsvarende virksomhet i området, mens hun selv fikk avslag fordi det allerede var etablert tilsvarende virksomhet i Oslo-området. Dette skaper en følelse av urettferdighet, og kan være med på å trekke ned omdømmet til det viktige arbeidet Innovasjon Norge faktisk gjør. Et slikt inntrykk underbygges også av Riksrevisjonens rapport 3: 4 ( 2008-2009) 12 om Innovasjon Norge. Her kommer det frem at prosjekter som ikke defineres som innovative fikk 55 prosent av tildelte midler. Videre deles prosjekter som defineres som innovative i to kategorier basert på grad av innovasjon. Kategori I omfatter innovasjon på fylkes-og bedriftsnivå. For denne kategorien er det altså tilstrekkelig at noe er nytt for den aktuelle bedriften eller i fylket. Produktet eller tjenesten kan slik sett være kjent ellers i bransjen og i andre fylker. Det kommer også frem av rapporten at sektor-og distriktshensyn er førende for forvaltningen av flere sentrale virkemidler. Det er to intervjuobjekter som har deltatt i et kvinnenettverk etablert og organisert gjennom Innovasjon Norge. Nettverket får midler til å gjennomføre kurs og opplæring nettverket selv mener de har behov for. 11 Lov om Innovasjon Norge, http:// lovdata. no/ all/ tl-20031219-130-001. html# 1 12 Riksrevisjonens undersøkelse av Innovasjon Norge som statlig næringsutviklingsaktør, Dokument nr. 3: 4 ( 2008-2009); http:// www. riksrevisjonen. no/ SiteCollectionDocuments/ Dokumentbasen/ Dokument 3/ 2008-2009/ Dok_ 3_ 4_ 2008_ 2009. og der medlemmene kan bruke hverandre som sparringspartnere. Innvendingen mot denne ordningen er at det har vært lite generell informasjon om ordningen. De to intervjuobjektene vi snakket med oppga at de hadde kommet inn i nettverket gjennom bekjente. Etablerernes forventinger bør avstemmes med det Innovasjon Norge faktisk kan bidra med. For eksempel det å klargjøre at distriktsutvikling er en del av Innovasjon Norges mandat kan redusere det etablererne i mer sentrale strøk opplever som skjevfordeling. Også det å kommunisere at innovasjon i kategori I innebærer innovasjon på fylkes-eller bedriftsnivå kan bidra til å øke forståelsen av hvorfor to virksomheter som i utgangspunktet driver med det samme kan defineres som nyskapende i ett fylke, men ikke et annet. Stikkordet er informasjon slik at etablererne vet hva Innovasjon Norge kan gjøre for ulike typer virksomheter i ulike deler av landet og hvorfor det eventuelt er forskjeller. Samtidig er det også et økt informasjonsbehov knyttet til de virkemidlene som ikke nødvendigvis innebærer tilskudd, men for eksempel etablering av nettverk. Disse virkemidlene kan ofte være vel så viktige som tilskudd – både faglig, men ikke minst menneskelig og sosialt da etablerere ofte er i en sårbar situasjon der støtte fra andre i samme situasjon kan være til stor hjelp. De fleste av våre intervjuobjekter har vært i kontakt med NAV for å innhente informasjon enten om egne rettigheter eller ansattes rettigheter. Intervjuene avslører store utfordringer når det kommer til informasjon. Generelt sett gjelder det også for NAVs hjemmeside at det er forbedringspotensial både når det gjelder layout og innhold. Se avsnitt 8.2.1. Når det gjelder kontakt per telefon har det kommet til dels kraftig kritikk av denne tjenesten. For det første oppleves det som vanskelig å komme igjen og i det hele tatt å få svar. Videre oppgis det at førstelinje ofte ikke kan svare på de spørsmål etablereren har. Etablereren blir da satt videre til en saksbehandler. Her gjentas problemet med at telefonen ikke blir besvart, og hele prosessen må startes på nytt. Flere av våre respondenter forteller at de rett og slett har gitt opp etter flere henvendelser. Et annet problem som er meldt tilbake, spesielt i Oslo-området, er at det også er manglende norskkunnskaper til flere av dem som besvarer telefoner i førstelinjen. Det er selvfølgelig farlig å generalisere når det gjelder dette, men denne tilbakemeldingen har gått igjen i en rekke intervjuer, og intervjuobjektene oppgir også at problemet har oppstått ved gjentatt henvendelser. Denne faktoren kompliserer også informasjonsinnhentingen og medfører irritasjon for etablereren som søker informasjon. En tredje problemstilling som trekkes frem er at en saksbehandler i andre linje ofte ikke kan svare på spørsmål innen ulike emner, og etablereren blir derfor bedt om å ringe andre avdelinger eller lignende for å få svar på alle spørsmålene sine. Et siste element er opplevd grad av service. En gjennomgående tilbakemelding fra intervjuobjektene er at de opplever relativt lav grad av behjelpelighet og serviceinnstilling. Flere av intervjuobjektene melder tilbake at, etter å ha vært i kontakt med NAV for å få svar på konkrete spørsmål uten å få nødvendige svar, har de selv måtte undersøke egne rettigheter eller krav for så å vende tilbake til NAV for å få en bekreftelse på hvorvidt dette er riktig eller galt. Dette er et stort irritasjonsmoment da etablereren føler de gjør den jobben NAV skulle gjort selv. Det kommer også frem i flere intervjuer at etablererne som har tatt kontakt opplever at de ikke blir møtt med den respekt, forståelse eller høflighet de forventer. Det understrekes at dette er subjektive opplevelser, men ettersom dette punktet er trukket frem uoppfordret i flere intervjuer kan det være verd å nevne. Som et av intervjuobjektene sa" man burde blitt møtt av rolige mennesker som hjelper deg videre". Alle disse elementene fører til at informasjonsinnhentingen tar unødvendig lang tid og at den eventuelt også blir ufullstendig dersom etablereren gir opp. Prosessen oppleves også som et irritasjonsmoment fra etablerernes side. Det er ingen av våre intervjuobjekter som har tatt personlig kontakt med NAV gjennom deres kontorer. Vi kan derfor ikke gi noen tilbakemeldinger knyttet til denne formen for informasjonstilbud og rådgivning. Ifølge de tilbakemeldinger vi har fått i våre intervjuer kan graden av tilstedeværelse på telefon forbedres betraktelig. Også tilgang på informasjon og mulighet til å få svar på spørsmål i førstelinjen bør bedres. Tilbakemeldingene tyder også på forbedringspotensial knyttet til serviceinnstilling overfor brukerne. Et konkret forbedringsforslag som kom opp under intervjuene er at brukerne som henvender seg til NAV får en egen kontaktperson. Denne personen får så ansvaret for å samle inn den informasjonen brukeren trenger og så vende tilbake til brukeren med informasjonen. Dette eksempelet er hentet fra skatteetaten der etablereren av en virksomhet faktisk blir kontaktet uoppfordret av skatteetaten der etablerer blir oppfordret til å ta kontakt ved spørsmål og der det også oppgis kontaktinformasjon til én saksbehandler som vil svare på de spørsmål etablereren har. Spesielt servicen skattekontorene yter ved å sende en informasjonspakke og/ eller ta kontakt med etablereren etter at en virksomhet er registrert i Brønnøysundregistrene for å informere om de plikter man har i forhold til skatteetaten trekkes frem som et eksempel til etterfølgelse. Det å få tildelt én saksbehandler med kontaktinformasjon direkte til denne anses som et meget positivt tiltak. trygghetsfølelse for den enkelte om at de ivaretar sine plikter. Tilbakemeldingene fra intervjuene vi har gjennomført viser at utfordringene knyttet til valg av juridisk form og finansiering henger tett sammen. I tillegg dreier utfordringene knyttet til både valg av juridisk form og finansiering seg hovedsakelig om rammebetingelser - ikke selve valget eller aktiviteten. knyttet til finansiering. Hovedutfordringen knyttet til denne selskapstypen er kravet om aksjekapital på 100.000,-kroner ved oppstart, samt revisjonsplikten. Begge problemstillingene er velkjente i samfunnsdebatten. Når det gjelder kapitalkravet til AS så oppleves det som for dyrt for mange etablerere både å skaffe kapitalen, men også å binde opp et så stort beløp. Det må nevnes at kapitalkravet også kan dekkes ved gjenstander i selskapet, men da skal det foreligge taksering av disse eiendelene, og revisor skal attestere på at gjenstandene har en verdi på minimum 100.000,-kroner. For eksempel viser tilbakemeldingene fra etablerere innen tjenesterådgivning, der behovet for produksjonsutstyr er meget lavt og der det derfor ikke er aktuelt å møte kapitalkravet gjennom gjenstander, at det anses som dyrt å binde 100.000,-kroner i kapital. Flere av intervjuobjektene oppgir også at sett i forhold til en bruttoomsetning på kanskje 500.000,-kroner så oppleves et kapitalkrav på 100.000,-kroner som meget høyt. Tilgangen på kapital er en tilhørende utfordring. For å få banklån eller lån av andre finansinstitusjoner må man som regel stille sikkerhet i eiendeler eller lignende. Flere intervjuobjekter oppgir at de har stilt i banken med godt bearbeidede forretningsplaner der det til og med er inngått avtaler med leverandører og kunder, og banken uttrykker seg positivt til planene, men uten sikkerhet i for eksempel etablererens bolig eller tilsvarende eiendeler så kan de ikke tilby lån. Tilbakemeldingene fra intervjuene tyder på at tilgang på eksterne investorer hovedsakelig er begrenset til venner og bekjente som kan være villige til å gå inn med kapital i den planlagte virksomheten. Men det å få inn andre eiere, dersom man har tilgang på denne type investorer, og dermed gi fra seg deler av kontrollen, og ikke minst gevinsten ved eget arbeid, kan gjøre etablerere skeptiske til denne finansieringsformen. Det finnes også offentlige tilskuddsordninger som kan bidra til finansiering av selskapet, men det stilles strenge krav til hvem som kan få denne type støtte og ikke. Disse tilskuddsordningene administreres hovedsakelig av Innovasjon Norge, se avsnitt 8.2.2 for nærmere beskrivelse. Alternativet til ekstern kapital er egne oppsparte midler. Flere av intervjuobjektene som har opprettet et ENK eller ANS/ DA oppgir at de ideelt sett ville opprettet et AS dersom de hadde tilgang på kapital. Hovedgrunnen ligger i at den personlige risikoen reduseres betraktelig ved å etablere et AS da man ikke hefter personlig for selskapets gjeld og forpliktelser. Men også det at man som arbeidstaker i et AS blir medlem av folketrygden og har en mye større trygghet ved egen og/ eller barns sykdom oppgis som grunn for å opprette AS fremfor å være selvstendig næringsdrivende. Det ble fremsatt et klart ønske om at kapitalkravet til AS, spesielt for AS med få ansatte og lav omsetning, ble redusert eller til og med fjernet. Det ble også argumentert med at det ikke er noe kapitalkrav for NUF, og dersom myndighetene foretrekker AS fremfor NUF burde denne forskjellen elimineres. Motargumentet mot å fjerne kapitalkravet til AS er nettopp det at etablereren ikke hefter personlig for selskapets gjeld eller forpliktelser. Etablereren risikerer kun å tape innskutt egenkapital, og kreditorer har derfor få muligheter til å få igjen utestående dersom det ikke finnes midler i selskapet. Tilbakemeldingene fra intervjuene viser at revisjon ses som en ren kostnad for etablererne. Etablererne ser ikke verdien av en revisjon, spesielt ikke dersom de har regnskapsfører." Hvorfor skal jeg betale 10.000,-kroner i året for at en revisor skal skrive ut et papir og ta stikkprøver av de 40 bilagene jeg har i året for å sjekke at de stemmer" er ett av utsagnene som ble uttalt i intervjuene. Spesielt holdt opp mot NUF som ikke har revisjonsplikt oppleves også denne forskjellen som uforståelig for mange etablerere. Denne diskusjonen er en kjent problemstilling, og den har også vært utredet i Norge i NOU 2008: 12 – Revisjonsplikten for små foretakl3. Flertallet i utvalget som ble satt ned for å vurdere revisjonsplikten gikk inn for å beholde revisjonsplikten for alle aksjeselskap. For mange etablerere er etablering av AS ikke et alternativ grunnet kapitalkravet. Mange oppgir også at kostnaden knyttet til revisor bidrar til å gjøre denne selskapsformen for dyr. Disse etablererne blir derfor tvunget til å velge blant de gjenstående selskapsformene. Basert på tilbakemeldingene fra intervjuene foreslås det derfor at krav til kapital og revisjonsplikt for AS revurderes. Flere intervjuobjekter har påpekt at det bør være en tilnærming av kravene til de ulike selskapsformene, spesielt mellom AS og NUF, og det har kommet konkrete forslag om å begrense kapitalkravet, samt fjerne revisjonsplikten for AS med omsetning under fem millioner kroner og fem ansatte eller færre ( tilsvarer begrensningene for revisjonsplikten for ANS/ DA) og begrensninger til balansesum ( for eksempel 20 millioner kroner som er en begrensning for ENK før revisjonsplikt inntrer). Utfordringene knyttet til disse selskapene er den personlige risikoen som følger av at eierne hefter personlig for den gjeld og de forpliktelsene virksomheten pådrar seg. Den andre store utfordringen er knyttet til at eierne ikke er medlem i folketrygden. 13 http:// www. regjeringen. no/ nb/ dep/ fin/ dok/ nouer/ 2008/ nou-2008-12. html? Ingen av intervjuobjektene våre har stilt seg uforstående til at eier hefter for forpliktelser ENK og ANS/ DA påtar seg. Det har slik sett ikke kommet frem forbedringsforslag knyttet til risikoen som følger av at eier hefter for virksomhetens gjeld og forpliktelser. Forbedringsforslagene har dreid seg om endring av krav til AS slik at dette blir et reelt alternativ for flere etablerere. Utfordringene knyttet til medlemskap i folketrygden diskuteres i avsnitt 8.9. Etablererne som har valgt å etablere NUF har ikke noe å utsette på de tilhørende pliktene og kravene. Utfordringene de møter er knyttet til markedet og det dårlige ryktet NUF har fått. Vi har fått utsagn som" det er synd at noen useriøse ødelegger for oss andre som har valgt denne selskapsformen". Etablerere vi har snakket med ser det derfor som en utfordring å markedsføre seg som NUF og frykter at selskapsformen vil begrense kundegrunnlaget. Dette momentet fører til at flere etablerere som vurderer denne selskapsformen allikevel velger å etablere andre typer selskaper. være spesielt utfordrende for denne type selskaper. Det har blitt fremhevet at for eksempel banklån er vanskelig å få for denne type selskap. Intervjuene viser at mange etablerere vurderer denne selskapsform som meget attraktiv objektivt sett. Selskapsformen innebærer som nevnt ikke personlig ansvar for gjeld og forpliktelser virksomheten har pådradd seg, som ansatt i eget NUF er etablereren medlem i folketrygden, og etablereren slipper samtidig kapitalkravet og revisjonsplikten som følger av AS. Basert på tilbakemeldingene fra intervjuene er det kun de markedsmessige hensynene som begrenser flere etablerere i å velge denne selskapsformen. På den andre siden har begrensningene i ansvar og kapitalkrav flere uønskede effekter, og det er ikke uten grunn at NUF har fått et dårlig rykte. For eksempel oppgir Jan-Egil Kristiansen, leder Skattekrim Øst, i en presentasjon holdt i forbindelse med UNIO-konferansen i 200814 at selskapsformen vanskeliggjør norske myndigheters muligheter til blant annet å avdekke skatteunndragelser. Han sier videre at selskapsformen benyttes av kriminelle elementer til å begå ulike former for økonomisk kriminalitet. mange konkurser i NUF som i andre foretaksformer. Det har ikke kommet inn forbedringsforslag til hvordan etablering av NUF kan gjøres enklere. Etablererne selv har heller ingen motforestillinger mot å etablere eget NUF – tilbakemeldingene fra intervjuene viser som nevn at det kun er markedshensyn som gjør at etablerere velger bort NUF. Dersom myndighetene ønsker å redusere tilfanget av nye NUF må forskjellene i krav til de øvrige selskapsformene reduseres – enten ved å forenkle kravene og rettighetene knyttet til de øvrige selskapsformene, eller ved å skjerpe kravene til NUF. De faglige rådene fra for eksempel skatteetaten er å innføre samme krav til NUF som for AS. Finansiering er tidligere omtalt i forbindelse med kapitalkravet til AS. Etablererne har selvfølgelig også behov for kapital knyttet til øvrige nødvendige investeringer i produksjonsutstyr, lokale, varelager og lignende. Det er også samme type problemer som oppstår ved å skaffe kapital til øvrige investeringer som for aksjekapital. En forskjell er investeringer i lokale eller eiendeler der disse har en gjensalgsverdi. Basert på intervjuene viser disse at ved å stille disse gjenstandene som sikkerhet er det enklere å få banklån eller lån fra andre. I de fleste slike tilfeller må investor uansett i noen grad stille med egenkapital eller sikkerhet i personlige eiendeler utover eiendelen som kjøpes inn for å få innvilget lån. 14 UNIO-konferansen 2008 – Svart økonomi – art, omfang og konsekvenser, Jan-Egil Kristiansen, leder av Skattekrim Øst, http:// www. uho. no/ kunder/ unio/ mm. nsf/ lupGraphics/ Jan-Egil_ Kristiansen. ppt/$ file/ Jan-Egil_ Kristiansen. Intervjuene oppgir at de savner et tilbud av billig finansiering som alternativ til banklån der de fleste oppgir at de har måttet stille personlig eiendom som sikkerhet for å få lån. Tilbakemeldingene fra intervjuene viser også at det hovedsakelig er venner, bekjente eller familie som er kilde til eventuell ekstern finansiering. De etablererne vi har intervjuet befinner seg i det segmentet vi vil kalle levebrødsetablering. To av de etablererne vi har intervjuet har oppgitt at de har søkt på tilskuddsordninger uten å nå opp. etableringen ble vurdert som nyskapende i den regionen. En av etablererne vi intervjuet har mottatt dagpenger under etablering i regi av NAV, se beskrivelse i avsnitt 4.3.3. Hun mottok støtte i tre pluss seks måneder. For å kunne delta i støtteordningen måtte hun melde seg arbeidsledig. Hun opplevde dette som det hun kalte nedverdigende da hun alltid har vært yrkesaktiv, og i den fasen hun satser og ønsker å skape noe selv følte hun det nærmest som om hun snyltet på systemet ved å melde seg arbeidsledig. Hun oppga samtidig at flere hun hadde kontakt med som mottok tilsvarende støtte hadde samme følelse. Dette er selvfølgelig en særdeles subjektiv vurdering, men vi anser det som verd å kommentere. Videre oppga hun at for hennes del, samt flere hun hadde snakket med, opplevde perioden med støtte som for kort til å få virksomheten opp å gå. Når det gjelder finansiering generelt må arbeidet med å tilby gode finansieringsordninger videreføres. Et alternativ her kan være å øke tilbudet og markedsføringen av nettverkskreditt, se beskrivelse i avsnitt 4.4.1.2. Dette vil være et godt alternativ til banklån – spesielt for små virksomheter med lavt kapitalbehov, for eksempel etablering innen tjenesterådgivning. I dette prosjektet har vi ikke fokusert på etableringer innen uttalte satsingsbransjer ( ifølge st. meld. nr. 7 ( 2008-2009) – Et nyskapende Norgels er regjeringens fem satsingsområder miljø, energi, reiseliv, marin og maritim sektor), på teknologibaserte og kunnskapsintensive etableringer eller bedrifter med stort innovasjons-og vekstpotensial. Det er en rekke finansieringsordninger som retter seg spesielt inn mot disse. Virksomheter med høye vekstambisjoner er en viktig bidragsyter til verdiskapningen og innovasjonsgraden i næringslivet. Men ifølge GEM 200816 utgjør slike etableringer kun 1,01 prosent av etableringene i 2008 ( opp fra hhv 0,70 prosent og 0,73 prosent i 2006 og 2007). Såkalte levebrødsetableringer utgjør derfor et overveldende flertall av antall etableringer, og tilpasninger av finansieringsordninger også for denne gruppen bør forbedres. Spesielt ettersom flertallet av nyetableringer er i form av ENK og ANS/ DA, og den tilhørende personlige risikoen er langt høyere for disse selskapsformene enn for AS og NUF, bør det vurderes tiltak som enten forenkler etablering av AS eller reduserer den tilknyttede risikoen og/ eller tilgangen på kapital for ENK og ANS/ DA. Som nevnt ble det oppgitt av den etablereren som hadde mottatt denne type støtte at det å melde seg arbeidsledig var en barriere for å delta i støtteordningen. Selv om det bare er basert på tilbakemelding fra én etablerer bør det vurderes hvorvidt denne ordningen for eksempel kan omdannes til et stipend der det stilles tilsvarende krav til mottaker som det gjør under dagens ordning. Etablereren som deltok i denne ordningen fremholdt også at ordningen burde utvides i tid slik at etablererne mottok støtte i en lengre periode for å få en levedyktig virksomhet på beina. Som hun sa" det er bedre at færre mottar støtte og lykkes enn at flere mottar støtte og mislykkes". Ettersom dette er tilbakemeldinger kun basert på ett intervjuobjekt vil vi ikke gi en klar anbefaling på dette punktet, men foreslå at denne ordningen utredes videre. 15 http:// www. regjeringen. no/ nb/ dep/ nhd/ dok/ regpubl/ stmeld/ 2008-2009/ stmeld-nr-7-2008-2009-/ 5/ 1/ 5. html? id= 538068 16 Global Entrepreneurship Monitor – Entreprenørskap i Norge 2008; Tilbakemeldingene fra intervjuene er positive når det gjelder registrering av selskap på Altinn. De intervjuobjektene som har erfaring med tidligere etableringer før Altinn ble innført oppgir at Altinn har medført en enorm forenkling sammenlignet med tidligere registrering på papir, både når det gjelder selve registreringen og når det gjelder saksbehandling fra myndighetenes side. De oppgir samtidig at sannsynligheten for å gjøre feil under registrering også er betydelig redusert. Det som har kommet av forbedringsinnspill har vært at etablererne ønsker at alle innmeldinger og søknader skal gå via Altinn da det vil være en forenkling for dem kun å forholde seg til én portal, samt at det også er tidsbesparende ved at nødvendig selskapsinformasjon kan fylles inn automatisk. Et innspill, som kun har fremkommet i få intervjuer, er at språket kan være noe vanskelig og "akademisk", og dette kan skape en usikkerhet om hvorvidt etablereren har registrert seg korrekt og inngitt de påkrevde opplysningene. Dette har hovedsakelig vært knyttet til etablerere innen bygg og anlegg, se også diskusjon i avsnitt 8.2.1. Det understrekes på den andre siden at et stort flertall av intervjuobjektene på konkret spørsmål om hvordan språket oppfattes oppgir at de ikke synes dette er vanskelig formulert. Det bør allikevel vurderes hvorvidt språkbruken kan forenkles for ikke å skape en barriere for etablerere som opplever språket som vanskelig. Det kan nevnes at det kun er ett av intervjuobjektene våre som registrerte seg via papir. I dette intervjuet ble det påpekt at dette var tungvindt da det tok lang tid å samle nødvendig informasjon og registrere seg via papirblanketter. Det anbefales allikevel ikke å iverksette tiltak for å forenkle denne prosessen da det er ønskelig å få flest mulig til å benytte Altinn – både for å effektivisere etablererens arbeid, men også myndighetenes saksbehandling. Arbeidet med å gjøre Altinn til eneste kontaktpunkt mellom myndigheter og virksomheter må videreføres. Det er et klart ønske fra bedriftene at man bør kunne finne alle skjema gjennom Altinn – også kommunale og fylkeskommunale skjema. De uttrykker også et ønske om at mest mulig informasjon forhåndutfylles. I dag er de fleste kommunale og fylkeskommunale skjemaene tilgjengelige på de ulike kommunale og fylkeskommunale hjemmesidene. Det er hovedsakelig tre leverandører som har utviklet skjemaløsningene for kommunene og fylkeskommunene, og det er også disse tre leverandørene som drifter serverne der skjemaene ligger tilgjengelig fysisk sett. Gjennom Altinns lenketjeneste har noen av disse skjemaene blitt tilgjengeliggjort for brukeren gjennom pålogging på Altinn. Dette gjelder for eksempel skjenkebevilling for Drammen kommune. Skjemaet ligger fysisk på den eksterne leverandørens server, men er koblet til Altinn. Ved å logge seg på via Altinn kan man finne skjemaet og tilgjengelig informasjon om virksomheten hentes fra ulike registre og forhåndutfylles i det aktuelle skjemaet. I noen tilfeller er det også mulig å logge seg på kommunale sider, men da med annet brukernavn og passord en det som benyttes på Altinn. kommunale skjemaet er knyttet opp mot. Som nevnt er det viktige for virksomhetene å kunne henvende seg ett sted for å finne alle skjemaer og registreringer, samt få forhåndsutfylt informasjon i størst mulig grad. Hvorvidt skjemaene er fullstendig integrert i Altinn, som for eksempel selvangivelsen, er ikke viktig, men det å logge inn på Altinn, og dermed få tilgang til nødvendige skjema på sin side med forhåndsutfylt informasjon, er det de ønsker. Med andre ord fungerer ordningen med lenketjenester tilfredsstillende ut fra de behov intervjuobjektene uttrykker. Arbeidet med å få inn flere kommuner enn kun Drammen kommune gjennom denne type lenketjeneste anbefales derfor med bakgrunn i ønskene fra bedriftene. Det påpekes at det i tildelingsbrevet til Brønnøysundregistrene for 2010 spesifikt er sagt at Brønnøysundregistrene ikke skal arbeide for å integrere kommunale tjenester i Altinn før Altinn II versjon 2 er fullført. over, må anses som en pilot. Videre opplyses det at det i mandatet til videreutviklingen av Altinn II sies at det skal tilrettelegges slik at kommunale skjema skal kunne tas inn i Altinn. Dette er ment som en teknisk tilrettelegging slik at det er fysisk mulig å tilgjengeliggjøre kommunale skjema i Altinn på sikt. Det å øke andelen kommuner som har påloggingsmuligheter, og derigjennom muligheter for forhåndsutfylt informasjon, vil også være en hjelp, selv om dette medfører en ekstra pålogging, i tillegg til pålogging i Altinn, og dermed ikke helt tilfredsstiller ønsket om kun å måtte forholde seg til én portal. Et øvrig forbedringsforslag fra virksomhetene er at kravet til informasjon som kreves av de ulike kommunene samordnes slik at informasjonen gitt i søknaden til én kommune kan gjenbrukes i en eventuell ny søknad i en annen kommune. I den forbindelse bør det også gis retningslinjer for utforming av søknadsskjemaene slik at disse er tilnærmet like fra kommune til kommune. Spesifikke, kommunale krav kan for eksempel gis på slutten av søknaden slik at også kommunal selvbestemmelsesrett ivaretas. Det understrekes at det gjennom ELMER-standarden, se nærmere omtale i avsnitt 8.6. 8.5 Forhåndsregistrering i MVA-registerert Bakgrunnen for at det gis tilgang til å forhåndsregistrere seg i MVA-registeret ( se avsnitt 4.2 for hvilke vilkår som må oppfylles for å kunne forhåndsregistrere seg) er ifølge skatteetatens" Retningslinjer for forhåndsregistrering og tilbakegående avgiftsoppgjør" 17 at næringsdrivende som har betydelige anskaffelser i en oppstartsfase vil ha et likviditetsmessig behov for fortløpende å kunne fradragsføre den inngående MVA-avgiften som påløper ved anskaffelsene. Videre er det også praktiske forhold som vektlegges for denne tilgangen. Dersom en virksomhet overstiger grensen på en omsetning på kr. 50.000,-eks MVA allerede ved første salgstilfelle har ikke virksomheten anledning til å anføre MVA-avgift i salgsdokumentet dersom de ikke er registrert i MVA-registeret. Registrering i MVA-registeret kan ta noe tid, og mange virksomheter vil derfor ha behov for å registrere seg før omsetningsgrensen er nådd. I intervju med eksperter har det blitt trukket frem at den samfunnsøkonomiske nytten av denne tilgangen kan diskuteres ettersom det brukes ressurser, både fra myndighetenes side og fra virksomhetenes side, for å søke og innvilge, eventuelt avslå, disse søknadene. Ordningen medfører også risiko for dobbeltarbeid for etablerere som antar at de innfrir vilkårene for forhåndsregistrering, men så får avslag på søknaden. økes dersom de hadde tatt høyde for MVA-kompensasjon for foretatte investeringer eller lignende. Sett fra etablererne som får innvilget forhåndsregistrering sin side vil dette være viktig likviditetsmessig, og slik sett en hjelp i oppstartsfasen. Basert på informasjonen vi har innhentet i dette prosjektet vil vi ikke trekke noen konklusjoner om hvorvidt den samfunnsøkonomiske nytten av denne tilgangen er positiv eller ikke. Gitt opplysningene vi har innhentet om forhåndsregistrering i MVA-registeret har vi ingen forbedringsforslag knyttet til denne aktiviteten. Det påpekes at det fra årsskiftet 2009/ 2010 har blitt gjort en endring i MVA-loven som er tydeligere på at man ikke kan registrere seg i MVA-registeret før MVA-pliktig omsetning har passert kr. 50.000,-. Med andre ord må man sende inn del 2 av samordnet registermelding separat i etterkant av innsendingen av del 1. Intervjuobjektene som har bidratt til dette prosjektet har etablert sine virksomheter i 2008 og har derfor ikke kunnet gi innspill på denne innstramningen i anledning til å registrere seg i MVA-registeret. Vi kan derfor ikke si noe om bedriftenes syn på denne endringen i denne rapporten. 17 Retningslinjer for forhåndsregistrering og tilbakegående avgiftsoppgjør, Artikkel 19. http:// www. skatteetaten. no/ no/ Artikler/ 2006/ Retningslinjer-for-forhandsregistrering-og-tilbakegaende-avgiftsoppgjor/? 8.6 Eventuelle tillatelser og anskaffelse av lokale I dette prosjektet er det kun kafé-og restaurantbransjen som må innhente generelle tillatelser før virksomhetene får tillatelse til å starte virksomheten. I tillegg kommer de spesifikke tillatelsene ulike importører/ eksportører må innhente knyttet til enkelte produkter, kvanta eller mottaker-/ avsenderland. Sistnevnte har vi ikke hatt anledning til å gå inn på i detalj i dette prosjektet. Generelt sett fremsettes det et ønske om at alle søknader, også kommunale, legges inn under Altinn portalen. Dette vil forenkle utfylling da man kan få tilgang på ferdigutfylling av bedriftsinformasjon, se også avsnitt 8.4. Virksomheter som etablerer samme type virksomhet i flere kommuner, for eksempel flere restauranter i samme kjede, ønsker også en samordning av de ulike kommunale krav som stilles. Det bør derfor vurderes å gi statlige retningslinjer for dokumentasjon som må fremlegges, samt retningslinjer for utforming av skjemaer slik at disse ser noenlunde like ut fra kommune til kommune. Dette poenget understrekes også i rapporten" Bedriftene og skjemaveldet – observasjoner etter ett års kartlegging, Rapport fra ELMER-prosjektet 30. Juni 2001" 18 på oppdrag fra NHD, HSH og NHO. Her trekkes det frem at det hadde vært en stor fordel med større kontakt mellom kommunal sektor og Oppgaveregisteret, og da også Altinn, når det gjelder å registrere skjema. I rapporten påpekes det at de ikke ser en stor mulighet for gjenbruk av data kommunene imellom, men som det også sies i nevnte rapport vil bedrifter flest kun forholde seg til én kommune. Når det gjelder skjemafaglig skolering, gjenbruk av datadefinisjoner og ikke minst samordning av skjemautforming på tvers av kommunene ses dette som viktige oppgaver for Oppgaveregisteret. Også handlingsplanen" Elektroniske tjenester til næringslivet" 19 oppgis det at det er en målsetning for det videre arbeidet med Altinn at portalen skal videreutvikles til" elektroniske tjenester fra det offentlige ( stat og kommune) overfor næringslivet tilgjengeliggjøres uavhengig av hvor tjenestene produseres". Det heter videre at" Altinn sentralforvaltning skal ha et pådriveransvar for at alle skjema i Altinn-portalen så langt som mulig blir tilpasset ELMERretningslinjene". ELMER2O er vedtatt som retningslinjer for brukergrensesnitt i offentlige skjemaer på Internett. Forvaltningsansvaret er lagt til Brønnøysundregistrene. Målet er å sikre at offentlige skjemaproduksjon møter muligheter og utfordringer ved elektronisk skjemabasert kommunikasjon på en enhetlig og brukervennlig måte. Det bør også gis retningslinjer for forventet saksbehandlingstid. Spesielt i kafé-og restaurantbransjen der etablerer er avhengig av å få lokalene godkjent og som derfor har store utlegg knyttet til husleie/ kjøp av lokale, bør det stilles krav til maksimal saksbehandlingstid fra kommunenes side. En innvending mot slik samordning er kommunal og fylkeskommunal selvbestemmelsesrett. Men det å stille minimumskrav til innhold, saksbehandlingstid og/ eller utforming av skjemaer bryter ikke nødvendigvis med lokale selvbestemmelsesrett dersom det gis anledning til å stille krav utover minimumskravene. For denne bransjen er det som nevnt godkjenning av lokaler og skjenke-og serveringstillatelse som må på plass for å kunne starte virksomhet. Gjennomgående tilbakemelding fra intervjuene tilsier at skjenke-og serveringsbevilling ikke oppleves som problematisk. Etablererne uttrykker også forståelse for disse tillatelsene og tilhørende etablererprøve som er pålagt. Det oppgis generelt at grensen som er satt for saksbehandling overholdes. Dette utelukker selvfølgelig ikke videre forenklingsarbeid på dette området, og det kan også være store forskjeller kommuner imellom vi ikke har fanget opp i dette prosjektet da vi kun har snakket med etablerere i tre ulike kommuner. Når det gjelder godkjenning av lokaler som ikke tidligere er benyttet til kafé eller restaurant er tilbakemeldingene langt mer negative. Godkjenningsprosessen oppfattes som vanskelig, samordningen mellom ulike etater i kommunen oppfattes som dårlig og servicegraden oppgis som lav. 18 Bedriftene og skjemaveldet – Observasjoner etter ett års kartlegging – Rapport fra ELMER-prosjektet 30. juni 2001; http:// www. elmer. Det er selvfølgelig farlig å konkludere på et så lite informasjonsgrunnlag, spesielt når etablererne er spredd over flere kommuner, men i og med at tilbakemeldingene er så samstemt kan det være verd å se nærmere på dette forholdet og vurdere om det skal gjøres sentrale grep for å forenkle saksbehandlingen for godkjenning av lokale for denne bransjen. Det at flere også opplever at arealer som faktisk er regulert til denne type virksomhet allikevel blir stoppet som følge av ulike krav i regulerings-og bebyggelsesplan, og de krav plan-og bygningsetaten stiller til den enkelte virksomhet, oppfattes også som kompliserende og übegripelig. Et konkret eksempel er etablering av en restaurant i et kjøpesenter. Arealet er regulert til dette formålet. I utgangspunktet ble det oppgitt at krav til toalett og handikaptoalett var dekket gjennom de eksisterende toalettfasilitetene i senteret. Etablereren fikk også muntlig bekreftelse på at dette var tilstrekkelig fra plan-og bygningsetaten. Denne muntlige tillatelsen ble senere trukket ved en ny muntlig avkreftelse på at kravene var tilfredsstilt. Etablereren får nå dagbøter i påvente av endelig godkjenning – dette til tross for at han har fått midlertidig brukstillatelse til arealene fra eier av lokalene. Spesielt med tanke på at etablererne har store utlegg knyttet til lokalene, både når det gjelder husleie og nødvendige oppussings-og forbedringstiltak, er det viktig å få en godkjenning av lokalene så snart som mulig slik at restauranten eller kafeen kan åpne og gi omsetning. Tilbakemeldingene fra intervjuene er klare på at søknader om tillatelse bør samles på Altinn slik at virksomheter kun har én portal å henvende seg til for alle registreringer og søknader, se beskrivelser over og avsnitt 8.4. Det bør innføres sentrale retningslinjer for maksimal saksbehandlingstid for ulike tillatelser for å sikre like vilkår kommunene imellom, samt sikre effektiv saksbehandling. Det vil også gjøre det enklere for søker når han eller hun vet hvilke tidsfrister han eller hun har å forholde seg til. Det bør stilles krav til samordning mellom etater i forbindelse med godkjenning av lokaler for kafé-og restaurantbransjen. I dag er det ofte etablerer selv som overbringer informasjon fra den ene etaten til den andre da etablerer ofte får beskjed om å henvende seg til andre etater for å få nødvendige uttalelser eller tillatelser før den første etaten kan gå videre i sin saksbehandling. Denne utveksling av informasjon bør etatene selv forestå. Det er plan-og bygningsetaten i den enkelte kommune som gir godkjenningen, og det er da naturlig at denne etaten står for samordningen. Dette, kombinert med krav til saksbehandlingstid, vil lette hverdagen for etablerere innen denne bransjen. Det har ikke kommet inn forbedringsforslag til selve innsendingen av terminoppgave, MVAoppgave eller innbetaling av forskuddsskatt. Også her er det selve rammebetingelsene og kravene som ligger bak innsendingene som trekkes frem. Når det gjelder MVA trekkes det frem i intervjuene at innbetaling av inngående MVA i startfasen kan medføre et likviditetsproblem. For eksempel bedrifter som driver varehandel vil ha utlegg for inngående MVA for de varer de kjøper. Varene ligger gjerne på lager en stund før de videreselges. Da gis det ofte kredittid til kundene, og utgående MVA kan ikke motregnes før kunden har betalt faktura. Slik sett øker dette punktet virksomhetens finansieringsbehov. Det ligger utenfor dette prosjektet å gjøre vurderinger av MVA-systemet i Norge, men vi anser allikevel denne tilbakemeldingen som viktig ettersom det oppleves som en reell utfordring for etablerere. For virksomheter med omsetning under én million kroner er det gitt anledning til å levere inn MVA-oppgave én gang i året med innleveringsfrist 10. mars. Dette tiltaket avhjelper derfor nevnte likviditetsproblem for bedrifter som kan benytte seg av denne muligheten. Selvstendig næringsdrivende er som nevnt pålagt å melde inn forventet overskudd til skatteetaten ved oppstart av virksomhet. Skatteetaten beregner så forskuddsskatt som skal betales i fire like beløp på angitte datoer, se avsnitt 4.2 og 5.1.11. Problemet etablererne, og også interessegrupper, melder tilbake er at innbetaling av skatt skal gjøres uavhengig av virksomhetens faktiske inntekter. Spesielt i startfasen vil sannsynligvis virksomhetens inntekter variere i løpet av året. For virksomheter som melder inn overskudd, men der inntekten ikke vil komme før i slutten av året, vil dette medføre et likviditetsproblem da beregnet skatt uansett må betales på de gitte datoene. Ettersom skatten beregnes på grunnlag av antatt overskudd er det også en stor risiko for at overskuddet ikke blir som antatt. Dersom etablereren er for optimistisk i sitt antatte overskudd vil likviditetsproblemet forverres ytterligere da beregnet skatt vil være høyere enn faktisk skatt. Konsekvensen er at etablereren ikke får tilbake for mye innbetalt skatt før skatteoppgjøret. Beløpene tilbakebetales tidligst juni året etter, men de fleste selvstendig næringsdrivende får ikke sitt skatteoppgjør før i oktober året etter. Sett sammen med utfordringer knyttet til finansiering, samt potensielle likviditetsproblemer knyttet til betaling av inngående MVA, se avsnittet over, vil dette elementet legge nok en stein på byrden likviditetsmessig, og likviditetsproblemene kan igjen føre til kroken på døra – til tross for at driften i seg selv kan være lønnsom. Gjennom intervjuene våre har vi fått tilbakemeldinger om at etablerere av ENK eller ANS/ DA får råd om å oppgi for lave overskudd for ikke å risikere en unødvendig likviditetsskvis. Det blir da særdeles viktig at etablereren setter av tilstrekkelige midler til faktisk skatt slik at han eller hun kan betale restskatten ved eventuelt for lav beregnet skatt. Innbetaling av forskuddsskatt bør knyttes nærmere til faktiske inntekter og overskudd enn det som er tilfellet i dag. Hvordan dette kan gjøres i praksis ligger utenfor dette prosjektets rekkevidde, og anbefales utredet i et selvstendig prosjekt. Det har ikke kommet frem konkret utfordringer eller forbedringsforslag til dette punktet. Etablererne oppgir at de er fornøyde med at registreringen kan foretas gjennom Altinn. Som nevnt er ikke selvstendig næringsdrivende medlem av Folketrygden. De har derfor begrensede rettigheter når det kommer til sykepenger både ved egen og barns sykdom. For å bedre rettighetene kan det tegnes forsikring hos NAV, se avsnitt 4.3 for beskrivelse av de ulike alternative forsikringsavtalene. Denne aktiviteten hører i prinsippet til driftsfasen ettersom man har en opptjeningsperiode på fire uker der virksomheten må ha omsetning i disse fire ukene. Grunnen til at vi har tatt med denne aktiviteten i dette prosjektet er at det er en viktig risikofaktor ved det å starte for seg selv, samt i vurdering av ulike selskapsformer, og etablereren bør derfor vurdere konsekvensene av å havne utenfor Folketrygden ved å starte et ENK eller ANS/ DA før virksomheten etableres. Det er stor risiko knyttet til ulike elementer ved det å starte for seg selv. Etablereren bør derfor ha et bilde av summen av disse risikofaktorene før han beslutter å gå videre med etableringen av virksomheten. Det første momentet som trekkes frem i forbindelse med denne ordningen er at informasjonen som gis om ordningen kan være klarere. For det første bør informasjon om risikoen ved ikke å tegne sykeforsikring informeres bedre om ved oppstart av bedrift slik at etablererne er godt kjent med denne risikoen. For det andre bør informasjonen om selve vilkårene for hvilke rettigheter og dokumentasjonskrav forsikringskjøper står overfor klargjøres bedre. personinntekt de siste tre årene, samt løpende kontrakter. Beregningsgrunnlaget for sykepenger kan derfor bli lavere enn hva forsikringskjøper tror ved kjøp av forsikringen. Det fremheves også fra alle intervjuene som har kjøpt eller vurdert å kjøpe denne forsikringen at den oppfattes som veldig dyr. Den neste utfordringen knyttet til ordningen er dokumentasjonskravene som stilles. For det første må det foreligge legeattest før rettighetene knyttet til forsikringen gjelder. Med andre ord må forsikringskjøper, ved første tegn på enten egen eller barns sykdom, dra til lege. Samme krav gjelder ikke ved vanlig medlemskap i Folketrygden der legeattest ikke påkreves før etter egenmeldingsperioden på tre dager. Videre kreves det dokumentasjon på personinntekt siste tre år, samt løpende avtaler og forventet inntekt inneværende år. Det trekkes også frem at personinntekten, som er omsetning fratrukket alle kostnader, ofte fremstår som lav for eksempel grunnet kostnader til avskrivninger etc. Sykepengegrunnlaget blir derfor lavere enn faktisk inntekt. Den andre siden av dette er at skattekostnaden for forsikringskjøper blir lavere som følge av større kostnadsfradrag, noe som igjen er med på å øke faktisk inntekt, men dette vil bare gjøre forskjellen mellom vanlig inntekt og sykepengegrunnlaget enda høyere. En konsekvens av sistnevnte er at flere vi har intervjuet oppgir at både de selv og bekjente som driver som selvstendig næringsdrivende tilpasser personinntekten for å øke denne gjennom ikke å fradragsføre alle kostnader – spesielt i periodene de har små barn. Det å samle nødvendig dokumentasjon kan oppleves som en stor belastning – spesielt ved langvarig sykdom, både fysisk og psykisk. Som et av våre intervjuobjekter uttrykte" du skal ikke være mye syk før dokumentasjonskravene blir en uoverkommelig oppgave – tenk på en som er utbrent, hvordan skal han klare det?". Dette momentet forsterkes av at sykepenger ikke betales tilbake for lengre perioder en tre måneder før den kalendermåneden kravet ble fremsatt. Motstykket til utfordringene forsikringskjøperne opplever er selvfølgelig myndighetenes behov for kontroll med at den selvstendig næringsdrivende faktisk er syk og har rett på sykepengene. Det vil alltid være noen useriøse som vil forsøke å utnytte denne type ordninger. På den andre siden har de som oppretter egen virksomhet meget store incentiver til faktisk å være på jobb ettersom virksomheten vanskelig vil lykkes uten hardt arbeid, noe som krever tilstedeværelse. Intervjuene våre viser at det å være selvstendig næringsdrivende når man har små barn kan også være meget utfordrende når det gjelder sykepenger ved barns sykdom – spesielt dersom begge foreldrene er selvstendig næringsdrivende. For det første har man nevnte utfordringene knyttet til sykepenger. For det andre er det vanskelig å være borte fra virksomheten. I virksomheter uten ansatte vil en dag borte fra jobben bety tapt salg og kanskje tapte kunder. Dette gjelder også ved graviditet. Ifølge rapport nr. 2 2009 fra NAV," Moderne familier – tradisjonelle valg – en studie av mors og fars uttak av foreldrepermisjon", viser denne at selvstendig næringsdrivende fedre tar ut mindre foreldrepermisjon enn fedre som er ansatt i virksomheter. Det samme gjelder mødre som er selvstendig næringsdrivende. Denne gruppen oppgir også i større grad at arbeidssituasjonen hadde stor betydning ved fordeling av foreldrepermisjonen. Gitt de reelle begrensningene mange etablerere opplever ved at AS ikke er en alternativ selskapsform bør det gjøres tilnærminger i rettighetene knyttet til sykepenger for selvstendig næringsdrivende og medlemmer av Folketrygden. Et eksempel på en slik tilnærming er at det fra 1. juli 2008 ble innført rett til 100 prosent foreldrepenger basert på personinntekt i forbindelse med graviditet. Det bør gjøres en tilnærming i sykepengeordningen for selvstendig næringsdrivende til de rettighetene arbeidstakere har. En måte å gjøre dette på er å gjøre det enklere å etablere AS slik at flere får mulighet til å være ansatt i eget selskap og dermed bli medlem av Folketrygden. Et annet forslag kan være å gjøre tilsvarende endringer som for foreldrepengene. Det kan for eksempel innvilges rett til 100 prosent av sykepengegrunnlaget fra og med dag 17. Flere av intervjuobjektene oppgir at de har vurdert risikoen for å bli syk opp mot forsikringspremien for forsikringsavtalene som kan inngås med NAV og funnet denne for dyr. Et konkret tiltak kan derfor være å redusere forsikringspremien som oppfattes som dyr. Det understrekes at endringer i sykelønnsordningene vil ha store virkninger for staten. Dette illustreres ved den pågående debatten om endringer i sykelønnsordningene også for arbeidstakere. for arbeidstakere skal gjøres i praksis må derfor utredes videre. Men det at man har fått til en slik tilnærming når det gjelder foreldrepenger tilsier at det bør være mulig å gjøre tilnærminger også for sykepengeordningen. Som nevnt var det en forventning at denne bransjen skulle medføre krav om tillatelser for å kunne drive bygg-og anleggsvirksomhet. Intervjuene avdekket at det ikke er slike krav, men at det tidligere har vært dokumentasjonskrav for å vise at man kan faget. Konsekvensen av at det ikke er noen dokumentasjonskrav knyttet til denne bransjen er at hvem som helst kan etablere seg. Bransjen har fra før en utfordring med useriøse aktører, og det at det ikke stilles noen krav til etablererne i denne bransjen forsterker bare dette problemet. Når det gjelder oppføring av nye bygninger og/ eller fasadeendringer så er disse arbeidene søknadspliktige etter plan-og bygningsloven. For å kunne stå som avsender av slike søknader må foretaket kunne dokumentere tilstrekkelige kvalifikasjoner for den delen av byggeoppdraget søker står ansvarlig for. For utbedringer og oppussinger av bygg som ikke medfører fasadeendringer eller hovedombygging er det derimot ingen slike krav om dokumentasjon fra foretaket. Da er det faktisk tiltakshaver selv, det vil si den som skal få utført arbeidet, som står ansvarlig for søknaden. Ifølge tall fra Byggmesterforbundet utgjør markedet for tiltak som ikke er søknadspliktige 30 prosent av det byggenæringen omsetter for, det vil si 30 prosent av en omsetning på 180 milliarder kroner i året. Som nevnt kan en hvilken som helst ufaglært person starte virksomhet innen dette segmentet. Oppussingsprosjekter er ofte faktisk mer kompliserte enn nybygg da gamle og nye materialer skal tilpasses hverandre, det kan lett oppstå problemer med fukt, og lignende. For å demme opp for frafallet av krav til dokumentasjon av fagkunnskaper har myndighetene styrket rettighetene på forbrukersiden. Det er innført garantitider på to år for reklamasjon på utført oppussings-og utbedringsarbeid. På den ene siden er dette et godt tiltak for forbrukerne. Baksiden av medaljen er at de useriøse, som ikke har til hensikt å være lenge i bransjen, eller de som faktisk ønsker å være lenge i bransjen, men som ikke har tilstrekkelig kunnskap til å overleve, ikke priser inn kostnader knyttet til denne garantien. En konsekvens er at de seriøse bedriftene, som faktisk priser inn denne ekstra risikokostnaden, blir skviset ut av markedet. Dette gjelder spesielt i markedet for privatpersoner med behov for oppussing da disse kundene hovedsakelig vurderer tilbud ut fra pris og ikke pris veid opp mot kvalitet. Tilbakemeldinger fra byggmesterforbundet tyder på at de seriøse aktørene derfor søker seg til markedet med profesjonelle byggherrer og markedet der det er krav om dokumenterte kvalifikasjoner – det vil si oppføring av nybygg og byggearbeider som medfører fasadeendring. En slik konkurransevridning er en uheldig virkning av mangel på krav for etablerere. Det blir også fremhevet at byggmestere melder tilbake at nye lærlinger har svakere fagkunnskap om bygg-og anleggsarbeid nå enn tidligere. Dette antas å ha sammenheng med mer fokus på øvrige fag enn selve byggfaget. Dette er også en utfordring for kompetansenivået i næringen. Dette er en diskusjon vi ikke går inn på i dette prosjektet, men som er verd å nevne som en generell utfordring for bransjen. Byggmesterforbundet har foreslått et obligatorisk etableringskurs for etablerere innen bygg-og anleggsnæringen der etablereren både får grunnleggende innføring i de merkantile og lovmessige krav som følger av det å drive innen denne virksomheten ( for eksempel de forpliktelser utfører pådrar seg med tanke på garantitid, hvordan utfører bør sette av midler til denne forpliktelsen, etc). Rambøll stiller seg bak dette forslaget. Hvordan et slikt kurs og eventuell påfølgende prøve skal utformes bør utredes nærmere, men i og med at det allerede eksisterer en etablererprøve inne kafé-og restaurantbransjen anbefales det å hente inspirasjon fra denne. Tilbakemeldingene knyttet til denne etablererprøven har som nevnt vært at etablererne forstår at de må gå igjennom en slik prøve, og de ser også nytten av å lære regelverket og slik sett sikre at de faktisk etterlever de lover og regler som gjelder for denne bransjen. etablerere med fagkunnskap, men som mangler grunnleggende merkantil kunnskap, til å lykkes bedre gjennom å gi nødvendig kunnskap om selve driften av virksomheten. Et slikt kurs vil også bidra til å skille ut de mindre seriøse da et slikt kurs vil bygge opp en barriere for å starte opp i denne bransjen. Det understrekes at denne barrieren ikke må gjøres for høy gjennom for langt og komplisert kurs, eller for høye kostnader for etablereren, men det kan være fornuftig å innføre en slik barriere for å begrense tilflyten av useriøse aktører i denne bransjen. I dette kapittelet vil vi gi forslag til videre arbeid for å møte de utfordringer og forenklingsforslag som er gitt i rapporten. I forenklingssammenheng er det viktig at forslagene som kommer inn faktisk fører til synlige endringer. Dette for å vise at arbeidet faktisk gir resultater. Vi legger derfor vekt på å foreslå konkrete tiltak som faktisk kan gjennomføres på kort og på noe lengre sikt. Den klare tilbakemeldingen er at tilgjengelig informasjon på internett må samordnes og forenkles. Dette arbeidet er allerede i gang ved at både bedin. no og bedriftshjelp. no er planlagt integrert med Altinn. Det bør vurderes hvorvidt andre offentlige nettsider eller virksomheter også bør samle sin informasjon under Altinn. Det er for eksempel stor overlapp mellom informasjon gitt på hjemmesidene til Brønnøysundregistrene, Skatteetaten og Altinn, samt også stor overlapp mellom informasjon gitt på hjemmesidene til Innovasjon Norge og bedriftshjelp. no. Det bør vurderes om konsolideringsarbeidet på informasjonssiden derfor etter hvert også bør inkludere informasjon gitt av andre offentlige virksomheter. Videre må arbeidet med å forenkle og forbedre innholdet på de ulike nettsidene vektlegges – både når det gjelder grafisk fremstilling og mengde informasjon som presenteres på de ulike sidene. Den konkrete anbefalingen om å utarbeide et flytskjema for etableringsfasen, som uoppfordret ble etterspurt av en rekke av intervjuobjektene, er et konkret prosjekt som anbefales satt i gang. Vi foreslår å utarbeide et flytskjema som er bygget over samme lest som Prosjektveiviseren. no2l - en nettside Difi står ansvarlig for som viser en generisk modell for prosjektgjennomføring. I utarbeidelsen av et slikt flytskjema må det vektlegges at både den grafiske fremstillingen og innholdet kommuniserer godt slik at det bidrar til å veilede etablereren gjennom de ulike stegene i en etableringsfase på en god og pedagogisk måte. Det anbefales også å utarbeide tilhørende sjekklister for de ulike fasene som både inneholder obligatoriske og anbefalte frivillige aktiviteter. For å sikre brukermedvirkning foreslår vi at et slikt prosjekt innebærer workshops med etablerere for å få innspill til innhold og avstemme informasjonsbehovet, samt prøve ut grafiske og innholdsmessige fremstillinger. Vi anbefaler at flytskjemaet legges inn under Altinn, og representanter fra Altinn bør derfor involveres i prosjektet. Også berørte offentlige myndigheter og interesseorganisasjoner bør involveres i prosjektet gjennom intervjuer og eventuell deltakelse i workshop for å dra nytte av deres erfaringer og innspill. Det å sette i gang et slikt konkret prosjekt har, i tillegg til å gjøre hverdagen enklere for etablerere, også en sterk signaleffekt om at tilbakemeldingene fra etablererne blir tatt tak i og faktisk resulterer i et konkret produkt. Behovet for ett henvendelsespunkt i ulike offentlige virksomheter er også et konkret tiltak man kan ta tak i. Eksempelet fra skattekontorene, der virksomhetene får tilsendt en informasjonspakke og kontaktinformasjon til én dedikert saksbehandler, er et eksempel til etterfølgelse. Det å tilgjengeliggjøre kommunale og fylkeskommunale skjemaer via Altinn henger sammen med punktet over knyttet til det å ha ett henvendelsespunkt mellom foretak og myndigheter. Tilbakemeldinger fra intervjuene viser at slike tiltak oppleves som en reell forenkling da det er enkelt å finne frem til skjemaet og sannsynligheten for å fylle ut feil reduseres ved forhåndsutfylling, begrensninger av hvilke type tegn og tall som kan fylles ut i gitte informasjonsfelt, samt tilgang på lenker til hjelpefunksjoner for informasjonen som skal fylles ut. Ved å samle også kommunale og fylkeskommunale skjemaer på Altinn kan man også legge inn retningslinjer for hvordan skjemaene skal utformes. ELMER22 er som nevnt vedtatt som retningslinjer for brukergrensesnitt i offentlige skjemaer på Internett, se handlingsplanen" Elektroniske tjenester til næringslivet" 23. Dette innebærer at retningslinjene gjelder for alle offentlige virksomheter - også for kommunale og fylkeskommunale skjemaer. 21 http:// prosjektveiviseren. no/ index. html 22 http:// www. elmer. det skal arbeides videre for å gjøre Altinn til" en felles portal der alle elektroniske tjenester fra det offentlige ( stat og kommune) overfor næringslivet tilgjengeliggjøres uavhengig av hvor tjenestene produseres". Ved forespørsel fra Altinn til kommunene om de har skjemaer som kan integreres i Altinn har de har blitt møtt med argumenter om at den enkelte kommune har så spesielle behov og krav at dette ikke lar seg gjøre. det skal arbeides videre for å gjøre Altinn til" en felles portal der alle elektroniske tjenester fra det offentlige ( stat og kommune) overfor næringslivet tilgjengeliggjøres uavhengig av hvor tjenestene produseres". Ved forespørsel fra Altinn til kommunene om de har skjemaer som kan integreres i Altinn har de har blitt møtt med argumenter om at den enkelte kommune har så spesielle behov og krav at dette ikke lar seg gjøre. Da kommunene og fylkeskommunene i flere år har blitt oppfordret til å benytte Altinn som innleveringsportal for ulike skjema, med det resultat at det kun er Drammen kommune som har lagt inn skjemaer der, anser vi det som nødvendig å utøve sterkere sentralt press for å få flere kommuner og fylkeskommuner til å tilgjengeliggjøre sine skjema på Altinn. Dette kan gjøres ved en kombinasjon av pisk og gulrot – et tilbud om bistand til utforming av skjemaene for enkel integrering av skjemaene i Altinn ( et slikt tilbud eksisterer for så vidt allerede i dag gjennom de kurs og workshops som tilbys av Brønnøysundregistrene i ELMER-retningslinjene) kombinert med en tidsfrist for når gitte kommunale skjema skal være tilgjengelige på Altinn. Ved å gi sterkere føringer fra sentralt hold på utforming av de generelle informasjonskravene som stilles for eksempel for å få skjenkebevilling, men med åpning for lokale tilpasninger på slutten av skjemaet, bør det være mulig å imøtekomme den lokale bestemmelsesretten. Som nevnt skal også kommunale tillatelser følge lover og forskrifter slik at det ikke er mulighet for store avvik i etterspurt informasjon de ulike kommunene imellom. Men basert på nevnte tidligere erfaringer fra Brønnøysundregistrene vil ikke en slik standardisering av utformingen for skjemaer gjøres frivillig. Da kommunene og fylkeskommunene i flere år har blitt oppfordret til å benytte Altinn som innleveringsportal for ulike skjema, med det resultat at det kun er Drammen kommune som har lagt inn skjemaer der, anser vi det som nødvendig å utøve sterkere sentralt press for å få flere kommuner og fylkeskommuner til å tilgjengeliggjøre sine skjema på Altinn. Dette kan gjøres ved en kombinasjon av pisk og gulrot – et tilbud om bistand til utforming av skjemaene for enkel integrering av skjemaene i Altinn ( et slikt tilbud eksisterer for så vidt allerede i dag gjennom de kurs og workshops som tilbys av Brønnøysundregistrene i ELMER-retningslinjene) kombinert med en tidsfrist for når gitte kommunale skjema skal være tilgjengelige på Altinn. Ved å gi sterkere føringer fra sentralt hold på utforming av de generelle informasjonskravene som stilles for eksempel for å få skjenkebevilling, men med åpning for lokale tilpasninger på slutten av skjemaet, bør det være mulig å imøtekomme den lokale bestemmelsesretten. Som nevnt skal også kommunale tillatelser følge lover og forskrifter slik at det ikke er mulighet for store avvik i etterspurt informasjon de ulike kommunene imellom. Men basert på nevnte tidligere erfaringer fra Brønnøysundregistrene vil ikke en slik standardisering av utformingen for skjemaer gjøres frivillig. 9.3 Utjevning av forskjeller i sosiale rettigheter mellom selvstendig næringsdrivende 9. Forslag til hvordan forskjellene i de sosiale rettighetene for selvstendig næringsdrivende og arbeidstakere bør utredes. Denne økte personlige risikoen for selvstendig næringsdrivende antas å påvirke valget om å starte for seg selv eller ikke – spesielt dersom etablereren ikke ser reelle alternativer til å etablere ENK eller ANS/ DA. Ett tiltak er å gjøre det enklere å starte AS og dermed ha mulighetene til å være ansatt i eget selskap. Men også forenklinger i selve sykepengeordningen for disse selskapsformene bør vurderes. Det anbefales derfor å utrede ulike modeller for sykepengeordningen for selvstendig næringsdrivende. Forslag til hvordan forskjellene i de sosiale rettighetene for selvstendig næringsdrivende og arbeidstakere bør utredes. Denne økte personlige risikoen for selvstendig næringsdrivende antas å påvirke valget om å starte for seg selv eller ikke – spesielt dersom etablereren ikke ser reelle alternativer til å etablere ENK eller ANS/ DA. Ett tiltak er å gjøre det enklere å starte AS og dermed ha mulighetene til å være ansatt i eget selskap. Men også forenklinger i selve sykepengeordningen for disse selskapsformene bør vurderes. Det anbefales derfor å utrede ulike modeller for sykepengeordningen for selvstendig næringsdrivende. Det faktum at det ble innført rett til foreldrepenger på lik linje med arbeidstakere viser at en tilnærming er mulig. Det kan være interessant både å se på virkningen denne endringen har hatt på risikobildet for selvstendig næringsdrivende og vurdere hvorvidt disse erfaringene også kan overføres til sykepengeordningen generelt. Det faktum at det ble innført rett til foreldrepenger på lik linje med arbeidstakere viser at en tilnærming er mulig. Det kan være interessant både å se på virkningen denne endringen har hatt på risikobildet for selvstendig næringsdrivende og vurdere hvorvidt disse erfaringene også kan overføres til sykepengeordningen generelt. For de kommunale søknadene om tillatelser har det komme inn konkrete forslag om å utarbeide sentrale retningslinjer og krav til maksimal saksbehandlingstid. Dette bør vurderes slik at etablerere i ulike kommuner der det kreves ulike kommunale tillatelser står overfor tilnærmet samme rammevilkår. For de kommunale søknadene om tillatelser har det komme inn konkrete forslag om å utarbeide sentrale retningslinjer og krav til maksimal saksbehandlingstid. Dette bør vurderes slik at etablerere i ulike kommuner der det kreves ulike kommunale tillatelser står overfor tilnærmet samme rammevilkår. Også det å stille krav til at offentlige etater selv som må samordne informasjonen seg imellom bør vurderes – også ved behandling av søknader og tillatelser med kommunal og fylkeskommunal bestemmelsesrett. Det konkrete eksempelet som er vist i denne rapporten er samordning av informasjon i forbindelse med søknad om godkjenning av lokaler for kafé-og restaurantbransjen. Etablerere opplever at det faktisk er de som må viderebringe informasjon fra den ene etaten til den andre. En sentral bestemmelse som sier at det er plan-og bygningsetaten, som står som endelig motpart for å godkjenne søknaden, som står ansvarlig for samordning av informasjon etatene imellom kan være et konkret tiltak. Dette, kombinert med retningslinjer for maksimal saksbehandlingstid, vil bety redusert risiko for etablereren da han eller hun har konkrete frister å forholde seg til, samt kun én motpart som er ansvarlig for den interne koordineringen mellom ulike offentlige myndigheter. Det kan også bety reduserte oppstartskostnader da virksomhetsstart kan fremskyndes ved effektiv saksbehandling, og perioden der leide eller kjøpte lokaler står übrukt blir redusert. Også det å stille krav til at offentlige etater selv som må samordne informasjonen seg imellom bør vurderes – også ved behandling av søknader og tillatelser med kommunal og fylkeskommunal bestemmelsesrett. Det konkrete eksempelet som er vist i denne rapporten er samordning av informasjon i forbindelse med søknad om godkjenning av lokaler for kafé-og restaurantbransjen. Etablerere opplever at det faktisk er de som må viderebringe informasjon fra den ene etaten til den andre. En sentral bestemmelse som sier at det er plan-og bygningsetaten, som står som endelig motpart for å godkjenne søknaden, som står ansvarlig for samordning av informasjon etatene imellom kan være et konkret tiltak. Dette, kombinert med retningslinjer for maksimal saksbehandlingstid, vil bety redusert risiko for etablereren da han eller hun har konkrete frister å forholde seg til, samt kun én motpart som er ansvarlig for den interne koordineringen mellom ulike offentlige myndigheter. Det kan også bety reduserte oppstartskostnader da virksomhetsstart kan fremskyndes ved effektiv saksbehandling, og perioden der leide eller kjøpte lokaler står übrukt blir redusert. 9.5 Tiltak som reduserer etablererens risiko 9. Det å starte en virksomhet medfører i seg selv en stor risiko. For å lykkes med produktet eller tjenesten er etablereren avhengig av å skaffe kunder, få rett pris for den varen eller tjenesten han eller hun selger for å gå med overskudd, kapre tilstrekkelige markedsandeler, etc. Det å starte en virksomhet medfører i seg selv en stor risiko. For å lykkes med produktet eller tjenesten er etablereren avhengig av å skaffe kunder, få rett pris for den varen eller tjenesten han eller hun selger for å gå med overskudd, kapre tilstrekkelige markedsandeler, etc. De rammebetingelser myndighetene etablerer virker også inn på den personlige risikoen etablereren tar ved å starte for seg selv. Dette er eksemplifisert ved at etablerer av ENK hefter for den gjeld og de forpliktelser selskapet påtar seg og at selvstendig næringsdrivende faller utenfor Folketrygden. Tiltak som reduserer den personlige risikoen ved å etablere selskap som skyldes krav eller rammebetingelser myndighetene selv råder over vil virke stimulerende på etableringshyppigheten. Dette hensynet må balanseres mot det å ansvarliggjøre etablereren og ikke overlate regningen ved en eventuell konkurs til tredjepart. Tilbakemeldingene fra intervjuene er entydige i at de ønsker at kapitalkravet til AS med begrenset omsetning, få ansatte og begrenset balansesum reduseres, eventuelt fjernes, og at revisjonsplikten for tilsvarende AS fjernes. Det har også kommet konkret forslag om at dersom ikke revisjonsplikten fjernes for alle kan det vurderes om denne kan fjernes for de virksomhetene som bruker autorisert regnskapsfører. Det anbefales derfor at disse forslagene tas opp til ny vurdering. Det anbefales å arbeide videre med forslaget om å utarbeide en etablererprøve for dem som ønsker å etablere seg i bygg-og anleggsbransjen. Vi anbefaler som nevnt å bruke etablererkurset med tilhørende prøve etablerere i kafé-og restaurantbransjen må gjennomføre som inspirasjon. For ikke å møte stor motstand mot innføring av et slikt krav bør ordningen markedsføres godt med fokus på fordelene kursdeltakerne får gjennom det å øke kompetansen knyttet til selve driften av virksomheten. Kurset og prøven bør heller ikke medføre høye kostnader for deltakerne. Bedin. Informasjon ift registrering av patenter/ design/ verifisering ift hvorvidt et design/ patent allerede er registrert, informasjon om konkurrerende virksomheter, om den siste utvikling på det aktuelle fagområde og kan gi ideer/ inspirasjon til videre utvikling. Internasjonal markedsveiledning – et samlebegrep på eksisterende veiledningstjenester fra Innovasjon Norges kontorer i utlandet. kedsmuligheter. Tilbyder av informasjon gjennom hjemmeside og veiledning, samt eventuelt tilbydere av etablererkurs Internett-tjenesten Bedin. Veiledning til norske bedrifter i internasjonal konkurranse. programmet – gir lokal bistand og veiledning for bedrifter som ønsker å etablere bedriften i et utenlandsk marked eller ved forberedelser til internasjonal markedsintroduksjon. Tre veiledningstjenester; Internasjonal markedsrådgivning, Praktisk assistanse i internasjonale markeder, Kobling mot kunnskapsmiljøer i utlandet. Bedriftene betaler en egenandel på 50% av Innovasjon Norges timekostnader. De øvrige 50% dekkes av offentlige midler gjennom Internasjonal Vekst-programmet. Kan bidra med langsiktig finansiering i form av lån, tilskudd og garantier. Prosjekter som støttes velges ut fra gitte kriterier der noen kriterier gjelder nasjonalt, mens andre ordninger styres regionalt med ulike kriterier for å få tilslag på søknad om ulike finansieringsformer. Bidrar med støtte både til kursing, men gjennom Nettverkskreditt gis også de ulike nettverkene tilgang på mikrolån – maks 50.000,-per etablerer og totalt kr. 200.000,-som nettverksgruppen på 5-7 personer disponerer. Dagpenger under etablering av virksomhet – forutsetning at søker melder seg arbeidsledig. Kan få dagpenger i utviklingsog etableringsfasen – til sammen 9 måneder ( hhv 6 mnd og 3 mnd). både Norge og utlandet. kester-/ korstipend eller stønad EU's program til støtte for den audiovisuelle sektoren i Europa. MEDIA-programmet henvender seg til ulike deler av den audiovisuelle bransjen med konkrete retningslinjer og søknadsskjema for hver enkelt tilskuddsordning. Fire støtteordninger; Støtte til filmkulturelle tiltak. NFI støtter publikumsrettede filmkulturelle tiltak som underbygger de nasjonale film-og kulturpolitiske målene. Støtteordninger for arkiv, bibliotek og museum innen områdene læring, kunnskaps-og kulturformidling, utvikling av digitale tjenester, utvikling og sikring av samlinger og tilskudd til nytenking innenfor organisasjons-og nettverksbygging. Fylkeskommunale/ kommunale støtteordninger ( ofte i samarbeid med Innovasjon Norge) Varierer ift tilgengelige virkemidler og krav til etablerer for å oppnå støtte. Kan også bidra f. eks. Arena-programmet – mål om å øke verdiskapningen i regionale næringsmiljøer gjennom å styrke samspillet mellom næringsaktører, kunnskapsaktører og det offentlige. ( næringsklynger) hvor det er en konsentrasjon av bedrifter innen en bransje/ verdikjede og relevante kompetansemiljøer. gjennomføring av flerårige utviklingsprosjekter. Bagatellmessig støtte – tilskudd etter bagatellreglene i EØSavtalen kan gis til alle bedrifter over hele landet. te som kan gis er 200.000 euro innenfor en periode på tre år. Vanligvis støttes inntil femti prosent av aktuelle kostnader. Kan i prinsippet gis til alle typer tiltak. grad av risiko. Bygdeutviklingsmidlene – samlebetegnelse på mange ulike støtteordninger både for deg som ønsker å satse på tradisjonelt landbruk eller som ønsker å utvikle en alternativ næring med basis i gården. Du kan søke; Etablererstipend – støtte til å forberede og etablere ny virksomhet med ekspansjonsmuligheter på inntil 75 % av godkjent kostnadsoverslag, Bedriftsutvikling – tilskudd til tiltak innenfor produktutvikling, kompetansebygging, markedsundersøkelser, testsalg, nettverksbygging, markedsføring av nye produkter og lignende på inntil 50% av godkjent kostnadsoverslag, Investeringer – tilskudd til investeringer i faste anlegg og tilhørende produksjonsutstyr av varig karakter med inntil 30% av godkjent kostnadsoverslag eller tilskudd i form av reduksjon i avtalt rentenivå på lån til investeringsformål, Generasjonsskifte – tilskudd til personer under 35 år som ifm overtakelse av landbrukseiendom trenger å gjøre mindre investeringer, Fylkesvise bygdeutviklingsmidler – tilskudd og rentestøtte til utvikling av enkeltbedrifter i og i tilknytning til landbruk, Sentrale bygdeutviklingsmidler – bedriftsovergripende utviklingsprosjekter ( midlene disponeres av LMD) Eksportfinans ASA utvikler og tilbyr langsiktige finanstjenester til norsk eksportnæring og kommunal sektor. FORNY – kommersialisering av FoU-resultater. Hovedmålet er økt verdiskapning gjennom kommersialisering av forskningsresultater. Programmet finansierer tiltak for idéstimulering og entreprenørskap i FoUmiljøene. kommersialiseringsaktører som FoU-institusjonene kan benytte seg av. Infrastrukturmidler kan søkes av FoU-institusjoner, kommersialiseringsaktører som FoU-institusjonene kan benytte seg av. kommersialiseringsmidler kan søkes av kommersialiseringsaktører som handler på oppdrag fra FoU-institusjon, kommersialiseringsstipend er et tidsbegrenset stipend til frikjøp av forsker fra vanlig stilling – knyttes til konkrete kommersialiseringsprosjekter og kan søkes av FoU-institusjoner i samarbeid med kommersialiseringsaktører, verifiseringsmidler – avgrensede FoU-aktiviteter for å utvikle og verifisere teknologiske konsepter og kommersiell verdi – kan søkes av kommersialiseringsaktører. kommersialiseringsmidler kan søkes av kommersialiseringsaktører som handler på oppdrag fra FoU-institusjon, kommersialiseringsstipend er et tidsbegrenset stipend til frikjøp av forsker fra vanlig stilling – knyttes til konkrete kommersialiseringsprosjekter og kan søkes av FoU-institusjoner i samarbeid med kommersialiseringsaktører, verifiseringsmidler – avgrensede FoU-aktiviteter for å utvikle og verifisere teknologiske konsepter og kommersiell verdi – kan søkes av kommersialiseringsaktører. Forskningsparker – skal bidra til økt verdiskapning i regionen med utgangspunkt i forskningsresultater, avanserte produkter og tjenester. Målet er å være et innovativt senter der bedrifter, forsknings-og utviklingsmiljøer samt virkemiddelapparatet ønsker å være lokalisert for å drive nyskapning og kommersialisering. Bistår med å få frem nye forretningsideer og bringer dem frem til lønnsom vekst. Tilbyr bistand i tidligfase, utviklingsfase og oppfølgingsfase og er en arena der aktører fra FoU-miljø, gründere, industri, investorer og rådgivere møtes og samarbeider. Innovasjonsselskapene er nært knyttet til universitetene og fungerer som møteplass og brobygger mellom forskningsmiljø og industri/ næringsliv og som veksthus for forskningsbaserte ideer med kommersielt potensial. Forskningsparkene tilbyr også lokaler og assistanse for oppstart av nye bedrifter, hovedsakelig gjennom sin inkubatordrift. Forskningsparker – skal bidra til økt verdiskapning i regionen med utgangspunkt i forskningsresultater, avanserte produkter og tjenester. Målet er å være et innovativt senter der bedrifter, forsknings-og utviklingsmiljøer samt virkemiddelapparatet ønsker å være lokalisert for å drive nyskapning og kommersialisering. Bistår med å få frem nye forretningsideer og bringer dem frem til lønnsom vekst. Tilbyr bistand i tidligfase, utviklingsfase og oppfølgingsfase og er en arena der aktører fra FoU-miljø, gründere, industri, investorer og rådgivere møtes og samarbeider. Innovasjonsselskapene er nært knyttet til universitetene og fungerer som møteplass og brobygger mellom forskningsmiljø og industri/ næringsliv og som veksthus for forskningsbaserte ideer med kommersielt potensial. Forskningsparkene tilbyr også lokaler og assistanse for oppstart av nye bedrifter, hovedsakelig gjennom sin inkubatordrift. Nettverk, kommersialisering, lokalisering og diverse støtteordninger. Nettverk, kommersialisering, lokalisering og diverse støtteordninger. FOU-kontrakter ( IFU/ OFU) – en finansieringsordning for næringslivet og det offentlige for å fremmeutvikling og kommersialisering av nye produkter, tjenester og løsninger. Innovasjon Norge bidrar med kompetanse i internasjonal forretningsutvikling og økonomiske tilskudd for å avlaste risikoen og legge til FOU-kontrakter ( IFU/ OFU) – en finansieringsordning for næringslivet og det offentlige for å fremmeutvikling og kommersialisering av nye produkter, tjenester og løsninger. rette for igangsettelse av utviklingsprosjektene. Det legges vekt på høy innovasjonsgrad, internasjonalt markedspotensial og gjennomføringsevne i vurderinger før tilskudd bevilges. FRAM-E – landsdekkende strategi-og ledelsesprogram for små og mellomstore bedrifter med vekstpotensial. Fire elementer – strategi og innovasjon ( FRAM-Si), Agro ( FRAM-A), Entreprenør ( FRAM-E) og Kultur ( FRAM-K). FRAM-E – for nystartede bedrifter med et produkt som skal ut på markedet. Garantier – garanti for driftskreditt kan gis til små og mellomstore bedrifter som har problemer med å skaffe seg lånefinansiering i bankene på grunn av for stor antatt risiko eller manglende pantesikkerhet. Gis som risikoavlastning overfor kunde og långivende bank. Ordningen kan dekke de aller fleste prosjekter som har med nyskapning, omstilling, utvikling og internasjonalisering å gjøre. Målgruppen er små og mellomstore bedrifter med inntil 250 ansatte. Garantier for driftskreditt kan innvilges både til nyetableringer og etablerte bedrifter i hele landet og alle bransjer. Inkubator/ Industri-inkubator – skal bidra til økt nasjonal verdiskapning og nyskapning gjennom nyetablering av forskningsog/ eller kunnskapsbaserte bedrifter med stort vekstpotensial. En inkubator består av kunnskap og nettverk, lokaler og viktige kontortjenester som stilles til disposisjon. Innovasjon i reiselivsnæringen tilbyr finansiering, veiledning, nettverk og kompetanse til aktører i reiselivsnæringen som ønsker å utvikle nye produkter av høy kvalitet. Har ikke egne finansielle virkemidler utover tjenesten" kort og godt", men benytter seg av de fleste av finansieringstjenestene til Innovasjon Norge. Risikolån – innovasjonslån – en type lån som kan brukes til toppfinansiering av et investeringsprosjekt – det vil si den delen av investeringen som er mest risikoutsatt på grunn av dårlig patentsikkerhet. Kan benyttes til delfinansiering av investering i nyetablering, nyskapning, omstilling, internasjonalisering og utvikling og som det er vanskelig å finne investeringsvilje til i det private kredittmarkedet. Stipend til etablerere – gjelder for hele landet og alle næringer unntatt offentlig virksomhet. Omfatter etablerer-, inkubatorog bygdeutviklingsstipend. Tildelingen prioriteres ut fra lokale forhold og behov i hvert enkelt fylke. Etableringer som representerer noe nytt i regional, nasjonal og/ eller internasjonal sammenheng er høyt prioritert. Beløpet er avhengig av prosjektets størrelse, potensial og vurderes i hvert enkelt tilfelle. ningsinstitusjoner. Skal utnytte kunnskapsproduksjonen i undervisnings – og forskningsmiljøet bedre. Å sette denne kunnskapen sammen med forretningskompetansen til det regionale næringslivet gir grunnlag for nyskapning og økt verdiskapning. Skal bidra til at nye virksomheter/ bedrifter etableres gjennom å være et aktivt bindeledd mellom næringsliv, offentlige virksomheter, forskning, utdanningsinstitusjoner og investorer. Næringshager – et samlokalisert utviklingsmiljø for små bedrifter i distrikts-Norge. Grunnideen er å samlokalisere virksomheter som driver innen kunnskapsintensive næringer. Ved å bygge opp et større totalmiljø som består av flere små virksomheter dannes det et grunnlag for samarbeid og et faglig og sosialt miljø som er mindre avhengig av enkeltpersoner. Felles fysisk infrastruktur og samarbeid om f. eks. resepsjon, sentralbord og sekretærtjenester er kostnadsbesparende. ringsfasen. virksomhet basert på norske landbruksråvarer. Utvikling av nye produkter med kvalitet og særpreg prioriteres. Støtten dekker både forretningsmessige og matfaglige sider ved virksomheten. Såkornkapitalordninger – distriktsrettet og landsdekkende. Såkornfondene investerer i innovative bedrifter som befinner seg i en tidlig utviklingsfase, og går inn med egenkapital i risikoprosjekter med stort verdiskapningspotensial. Staten vil aktivt stimulere private investorer til å investere i dedikerte såkornfond hvor Innovasjon Norge deltar i oppkapitaliseringen av fondene på attraktive vilkår. Såkornfondene vil med dette tilføre kunnskapsbedrifter med stort vekstpotensial en blanding av tålmodig egenkapital og relevant kompetanse. Målsettingen er å tilføre prosjekter en kombinasjon av tålmodig kapital og relevant kompetanse. Såkornfondene går inn med egenkapital i risikoprosjekter med stort verdiskapningspotensial. Det er i tillegg et krav at fondene skal gå inn i en tidlig fase hvor det ordinært er vanskelig å oppnå finansiering i egenkapitalmarkedet. De distriktsrettede såkornfondene er rettet mot kunnskapsbedrifter lokalisert i de mest næringssvake områdene. De landsdekkende såkornfondene retter seg mot innovative vekstforetak, herunder prosjekter fra universiteter og høyskoler. ning på kr. 50. Lovgivende myndighet ( statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå) Gir de lover og regler etablererne må følge. Gir gjennom disse lovene og reglene rammebetingelser som gir både rettigheter og plikter. eksempel selskapsform. I tabellene nedenfor listes det opp lover som er relevante for oppstartsbedrifter. Det er laget egne tabeller for de ulike leddene av etableringsprosessen. Det vil si at én lov kan forekomme i flere tabeller, dersom loven er relevant flere steder i etableringsprosessen Tabellene er videre oppdelt etter segmenter ( bransjer/ selskapstype) der dette er relevant. Derfor kan samme lov også forekomme flere steder i én og samme tabell dersom ulike segmenter påvirkes av samme lov. Prosessledd: Når en virksomhet etableres må det avgjøres ( 1) om man driver næringsvirksomhet eller bare hobby, og ( 2) om det man planlegger er næringsvirksomhet eller egentlig bare lønnet arbeid. Foretaket ditt skal ha et navn. Foretaksnavnsloven: §13 (jf foretaknavnloven ven § 3- 2) For at det skal være næring må du drive virksomhet av økonomisk karakter. Det du driver med må være egnet til å gi overskudd, det må ha n viss varighet og et visst omfang. Minstekravet er at foretaksnavnet inneholder minst tre bokstaver fra det norske alfabetet. Merket må ikke utelukkende eller bare med uvesentlige endringer eller tillegg gi uttrykk for varens art, beskaffenhet, mengde, formål, pris eller stedet eller tiden for tilvirkningen. Krav til navn reguleres gjennom foretaksnavnsloven. Identiske foretaksnavn er som hovedregel forbudt. For å ha vern for foretaksnavnet utover identisk navn, må foretaksnavnet oppfylle varemerkelovens krav til særpreg. Dette søkes gjennom patentstyret. Når en bedrift skal etableres må man velge type juridisk form. For å kunne gjøre et informert valg må man sette seg inn i hva de ulike selskapstypene innebærer av ansvar og forpliktelse. I tabellen under gis det ingen informasjon i kolonnene for" paragraf" eller" sammenfatning av lovkrav" lovkrav. termelding del 1. Registreringsplikt i Foretaksregisteret medfører automatisk registreringsplikt i enhetsregisteret. ANS/ DA, AS og NUF har derfor registreringsplikt. enhetsregisteret dersom de driver næringsvirksomhet. Alle ansvarlige selskaper, aksjeselskaper og NUF har registreringsplikt i Foretaksregisteret. Enkeltpersonforetak som driver handel med dertil innkjøpte varer ( varehandel) eller har flere enn fem ansatte må i tillegg registrere seg. Plikter og rettigheter knyttet til å registrere seg i enhetsregisteret reguleres gjennom denne loven. Registrering skal skje når den næringsdrivendes omsetning og avgiftspliktige uttak av varer og tjenester til sammen har oversteget kr. periode på 12 måneder. registermelding del 2. Registrering i merverdiavgiftsmanntallet hører med som en naturlig del av en bedriftsetablering. lovpålagte plikter. Selskapet skal registreres i arbeidsgiverregisteret ( dette gjøres gjennom Samordnet registermelding) Den enkelte ansatte skal registreres i arbeidstakerregisteret. Selskapet plikter å tegne forsikring for sine ansatte. Dette gjøres i et privat forsikringsselskap. Selskapet plikter å opprette konto for skattetrekk. Selskapet plikter å lage en HMS-plan for bedriften. Arbeidsgiver må sette seg inn i generelle plikter som knytter seg til det å være arbeidsgiver: Arbeidsgiver å foreta forskuddstrekk for arbeid eller oppdrag. ( ferieloven) som knytter seg til det å være arbeidsgiver: Registrering skal skje når den næringsdrivendes omsetning og avgiftspliktige uttak av varer og tjenester til sammen har oversteget kr. 50 000 i en periode på 12 måneder. av merverdiavgiftsoppgave gjøres normalt på skjema RF-0002. Den avgiftspliktige skal sende avgiftsmyndigheten oppgave som viser ( a) samlet omsetning og uttak, ( b) omsetning og uttak som det ikke skal betales avgift av, ( c) utgående avgift, ( d) fradragsberettiget inngående avgift, ( e) avregning av utgående og inngående avgift. Avgiftspliktige plikter å sende omsetningsoppgave. patent på oppfinnelsen. Patenter reguleres av Lov om patenter. nelser. teknikk. En rekke plikter inntreffer ved anskaffelse av næringslokale. Ved bruksendring av lokale. ( gjelder virksomheter i Oslo, og andre) Alle bygninger og lokaler som skal brukes til næringsvirksomhet skal godkjennes av Plan-og bygningsetaten ( gjelder virksomheter i Oslo). Det skal utstedes en ferdigattest ( eventuelt en brukstillatelse) i alle byggesaker som viser at tiltaket er oppført i henhold til gjeldende lover og forskrifter. Det er eiers ansvar å påse at en slik ferdigattest foreligger, samt å utbedre eventuelle mangler. Det er lurt å sette seg inn i hvilke plikter og rettigheter man har som leietaker. næringslokaler er regulert gjennom husleieloven. Generell for-skrift for produksjon og omsetning mv. Servering av mat og al-koholfri drikke krever at det foreligger en serveringsbevilling. 1-4 a, 1-4 b, 1-5, 1-6, 1-7, 1-7 b, 1- 7c, 1-10, kap. Serveringsstedets dagli-ge leder må ha gjennomført en etablererprøve Viktig å sette seg inn i bokføringskrav: spesielle krav til bokføring for serveringssteder der det serveres øl, vin eller brennevin. forbud mot tobakksreklame m. v. bakksvarer. ved bruk. Formålet er å fremme folkehelse og bidra til gode miljømessige forhold. Den som er ansvarlig for virksomheten skal sikre at de ansatte veiledes og gis opplæring i næringsmiddelhygiene som står i forhold til deres arbeidsoppgaver. Lokalene som benyttes til servering/ kafé/ restaurant skal ha en planløsning, utforming og dimensjonering som gjør det mulig å holde god hygiene og hindre forurensning. Kafé/ restaurant skal på forhånd før oppstart av virksomhet melde fra til Mattilsynet på eget skjema. Virksomheten skal sørge for at enhver som deltar i aktivitet omfattet av Matloven skal ha nødvendig kompetanse. Avfallsbeholderne skal være av tilstrekkelig antall og størrelse, ha lokk og være lette å rengjøre. I serveringsvirksomheter kan det være nødvendig med nedkjølt rom for avfall. plikt/ søknadskrav. Relevant for importører av særlig næringsmidler og levende dyr. Disse er underlagt registreringsplikt hos Mattilsynet. Virksomheter som påtar seg prosjektering, utførelse, reparasjon og vedlikehold av elektriske anlegg plikter å registrere seg hos Direktoratet for samfunnssikkerhet. Gjelder alle som skal utføre prosjektering, utførelse, reparasjon og vedlikehold av elektriske anlegg. Det stilles ingen spesielle krav for å starte konsulentvirksomhet eller rådgivende virksomhet.

public_report_576

publicreports

no

0.84

Østlandsforsknings viktigste oppdragsgivere er departement, fylkeskommuner, kommuner, statlige etater, råd og utvalg, Norgesforskningsråd, næringslivet og bransjeorganisasjoner. Prosjektnummer: 10206 Prosjektnavn: På oppdrag fra Kunnskapsdepartementet har Østlandsforskning gjennomført en evaluering av ANSA. Evalueringen er gjennomført i tidsperioden oktober til desember 2007. I evalueringen er det benyttet metodetriangulering. Rapporten baserer seg på analyser av en spørreundersøkelse til ANSAs medlemmer ( 2300 respondenter), gruppeintervjuer og individuelle intervjuer med ANSAmedlemmer (23 informanter), og dybdeintervjuer med sentrale aktører innen ANSA ( 5 informanter). I rapporten diskuteres fire problemstillinger: 1. Hvilke informasjonstiltak og velferdstilbud tilbyr ANSA? 2. I hvilken grad benytter medlemmene seg av ANSAs tiltak og velferdstilbud? 3. Hvilken nytte og betydning vurderer medlemmene at ANSA har? 4. Kunnskapsdepartementet i tråd med forutsetningene? ANSA, medlemsundersøkelse, metodetriangulering, evaluering. På oppdrag fra Kunnskapsdepartementet ( KD) har Østlandsforskning ( ØF) gjennomført en evaluering av ANSA. Evalueringen er gjennomført i perioden oktober til desember 2007 og har hatt en ramme tilsvarende en arbeidsinnsats på 3 månedsverk. Målet med denne evalueringen har vært å kartlegge informasjonstiltakene og velferdstilbudene i regi av ANSA, samt å vurdere effektene og betydningen av ANSAs tiltak og tilbud. Fire forskere ved ØF har deltatt i arbeidet. Svein Bergum har ledet prosjektet. Asgeir Skålholt har vært ansvarlig for dokumentstudier. Tonje Lauritzen har hatt ansvar for de kvalitative studiene ( gruppeintervju og intervjuer). Vegard Johansen har hatt ansvar for den kvantitative undersøkelsen. Østlandsforskning vil takke prosjektgruppen fra KD ved Monja Evdahl og Arne Lunde for et konstruktivt samarbeid. Vi takker ANSAs sekretariat i Norge og ANSAs medlemmer i utlandet for deltakelse i dybdeintervjuer og hjelp med organisering av gruppeintervjuer. Vi vil også takke alle ANSA-medlemmer som har bidratt med å besvare spørreundersøkelsene og deltatt i gruppeintervjuene. Uten deres deltakelse hadde vi ikke kunnet gjennomføre evalueringen. Lillehammer, 20. 1.1 Om ANSA ........................................................................................................................... 2.1 Intervjuer ay ANSA-medarbeidere ................................................................................... 2.2 Breddestudien .................................................................................................................... 2.3 Gruppeintervjuer ............................................................................................................... 3 ANSAs mandat ........................................................................................................................ 3.1 Studentsamskipnadsloven ................................................................................................. 3.2 Budsjett og regnskap ......................................................................................................... 3.3 Kapitteloppsummering ...................................................................................................... 4 ANSAs organisering –og utfordringer ................................................................................. 4.1 ANSAs infosenter for utdanning ....................................................................................... 4.2 ANSA som studentsamskipnad ......................................................................................... 4.3 ANSA som interesseorganisasjon ..................................................................................... 4.4 Kapitteloppsummering ...................................................................................................... 5 Hvem er og hva mener ANSA-medlemmene? ...................................................................... 5.1 ANSA-medlemmene sammenlignet mcd norske studenter ............................................... 5.2 Før studiene ....................................................................................................................... 5.3 Under studiene .................................................................................................................. 5.4 Hvem gjør hva ay ANSA-studentene ................................................................................ 5.5 Studentenes vurdering ay ANSA ...................................................................................... 5.6 Kapitteloppsummering ...................................................................................................... 6 ANSAs betydning for studentene i utvalgte land ................................................................. 6.1 Før studiene ....................................................................................................................... 6.2 Under studiene .................................................................................................................. 6.3 Etter studiene ..................................................................................................................... 6.4 Studentenes syn på ANSAs organisering .......................................................................... 7.1 Kartlegging ay tiltak og tilbud .......................................................................................... 7.2 Medlemmenes bruk og nytte ay ANSAs tiltak og tilbud .................................................. Østlandsforskning ( ØF) har i perioden oktober til desember 2007 gjennomført en evaluering av ANSA på vegne av Kunnskapsdepartementet ( KD). Evalueringen har hatt fokus på fire hovedproblemstillinger: Hvilke informasjonstiltak og velferdstilbud tilbyr ANSA? I hvilken grad benytter medlemmene seg av ANSAs tiltak og velferdstilbud? Hvilken nytte og betydning vurderer medlemmene at ANSA har? Brukes midlene fra Kunnskapsdepartementet i tråd med forutsetningene? ØF har i sin evaluering benyttet metodetriangulering gjennom dokumentstudier, individuelle intervjuer med ANSAs sekretariat og president, spørreundersøkelse blant 2300 ANSAmedlemmer samt gruppeintervju og individuelle intervjuer med studenter fra utvalgte land. ANSAs arbeidsområder omfatter både å være interesseorganisasjon gjennom politisk arbeid, drive et informasjonssenter som gir objektiv informasjon til studenter som skal til utlandet samt drive velferdstiltak for norske studenter under utenlandsoppholdet gjennom økonomisk støtte til arrangement, beredskapsoppgaver og organisasjonsutvikling. informasjonstiltak for å nå sine ulike målgrupper. Internett-sider, brosjyrer, ANSA-nytt og stand på messer er det som når den bredeste målgruppen, men i tillegg tilbys personlig veiledning, svar på henvendelser via telefon og e-post, foredrag og temakvelder. Når det gjelder velferdstiltak er økonomisk støtte til arrangement i ANSA-land blant de viktigste, sammen med ulike typer seminarer: medlemsfordeler som forsikring og bank. ØFs spørreskjemaundersøkelse viste at det er publikasjonen ANSA-nytt som har størst oppslutning, og hele 70 prosent av studentene svarte at de har lest dette under sitt opphold. Videre er internett-sidene populære, da 60 prosent av medlemmene har brukt disse. Halvparten av informantene har deltatt på ett eller flere typer sosiale arrangementer. Lengden på ANSAmedlemskapet og om man tar hele eller deler av studiet i utlandet påvirker deltakelsen. Betydningen av arrangementene varierer, og det er i de land som ligger lengst fra Norge og er kulturelt forskjellig fra oss, at de sosiale arrangementene er viktigst. Når det gjelder ANSAs rådgivningstjeneste, er det flest spørsmål rundt finansiering/ forsikring og Lånekassen, og 19 prosent av informantene har benyttet seg av slike tilbud. De som har benyttet seg av veiledning, har hatt et positivt utbytte av dette. ANSA har også en rolle på et område som er mer ukjent, nemlig i forbindelse med sykdom og vanskelige personlige saker for studentene. prosent som har benyttet seg av ANSA i slike sammenhenger. Da er det også et utstrakt samarbeid med Sjømannskirken. Forsikringsordningene er den viktigste motivasjon for å tegne medlemskap i ANSA. 50 prosent oppgir dette som årsak. Hele 78 prosent er også godt fornøyd med informasjon om finansiering og forsikring. Like fornøyd er ikke informantene med den mer spesifikke informasjonen om de enkelte studier og studiesteder, der i overkant av 50 prosent er fornøyd. oppslutningen skyldes at nettsider oppfattes som til dels lite oppdaterte og mangelfulle. Forskjellen i brukertilfredshet kan forklares ved at ANSA prioriterer sine midler mot generell informasjon som når den største målgruppen. Det er varierende aktivitetsnivå fra ett sted til et annet, som skyldes faktorer som motivasjonen for å ta tillitsverv på det enkelte sted, og det sosiale miljøet blant studentene på stedet. Tillitsvalgte og de som tar utdanning på heltid er de som er mest fornøyd med ANSA sine tiltak. Som en indikasjon på at studentene er tilfredse med sitt utenlandsopphold, kan nevnes at 9 av 10 anbefaler nye studenter å studere i utlandet, mens 8 av 10 anbefaler at utenlandsstudentene melder seg inn i ANSA. 7 av 10 opplever at det å ha gjennomført et utenlandsstudium er en klar fordel når de skal søke jobb i Norge, mens kun 3 av 10 opplever at ANSA gjør en viktig jobb i forhold til å legge til rette for deres karrieremuligheter. Her er det nok metodiske svakheter, da mange av informantene er tidlig i studiet. Samtidig viser et annet spørsmål at ANSAmedlemmene vurderer næringslivsarbeid nederst på prioritetslisten, og mener at det er de økonomiske og faglige interessene som skal prioriteres. På spørsmålet om midlene fra KD brukes i tråd med forutsetningene kan vi først starte med de resultater som sier at ANSA vurderes til å være en nøytral veileder og med kvalitet og pålitelighet i informasjonsformidlingen. De er et godt og nødvendig alternativ til kommersielle aktører. Dette er viktige argumenter for at KD skal fortsette sin støtte til ANSA. studentsamskipnadsrolle, da de jobber både med informasjon, velferd/ rådgivning, beredskap og er en interesseorganisasjon. ANSA får støtte fra KD og Lånekassen for å drive med velferd og informasjonsarbeid. Per i dag er det få kriterier og forutsetninger for bruken av disse midlene. Dette gjør det mulig for ANSA å ha en relativt fleksibel drift. Dette kan være positivt, enn så lenge aktiviteten til ANSA spenner over så mange felt som det er vanskelig å skille fra hverandre. Det kan likevel gjøre det vanskelig å bedømme om bruken av pengene er etter intensjonen. Ut fra de aktiviteter de gjør i dag, samt den bruken og nytten som er av deres tjenester, vurderer vi likevel at de oppfyller de forutsetninger og kriterier fra KD og Lånekassen slik de står i dag. Evaluering er en verdisetting av en prosess, et produkt eller en hendelse. Evalueringer benyttes ofte til å legitimere og rettferdiggjøre tiltak. Samtidig er evalueringer også et viktig redskap til bruk i målstyring og strategisk utviklingsarbeid av en virksomhet. Evalueringer kan organiseres på ulike måter og vil ha ulike fokus ettersom hva som er evalueringens overordnede hensikt. Dette oppdragets formål er å vurdere effekter av Association of Norwegian Students Abroad ( ANSA) sine informasjonstiltak og velferdstilbud. Bakgrunnen for evalueringen av ANSA er departementenes bestemmelser om å gjennomføre evalueringer for å få informasjon om effektivitet, måloppnåelse og resultater innenfor ansvarsområder og aktiviteter departementene har. ANSA faller inn under Kunnskapsdepartement ( KD) sitt ansvarsområde fordi ANSA får tilskudd til velferdsarbeid og informasjonsarbeid. Velferdsarbeidet er hovedaktiviteten til studentsamskipnadene i Norge. Studentsamskipnadene er en rettighet gitt ved lov ( Studentsamskipnadsloven), og det har derfor vært ansett som viktig at også utenlandsstudentene får tilsvarende eller liknende tilbud. Det er med bakgrunn i dette mulig å forstå ANSA som en studentsamskipnad for norske studenter ved utenlandske læresteder. I tillegg til støtte til velferdstiltak, får ANSA støtte fra Statens lånekasse for utdanning ( Lånekassen) til informasjonstiltak. Midlene som gis via Lånekassen er også under KDs ansvarsområde. På bakgrunn av dette ønsket KD å få oversikt over aktiviteten til ANSA. I tillegg har det vært ønskelig å få en ekstern vurdering av ANSAs aktivitet. Denne rapporten viser vår resultatevaluering av ANSAs arbeid. I resultatorienterte evalueringer analyseres resultater eller effekter av ulike tiltak eller virksomheter og disse sammenholdes med det som er intensjonene eller målsettingene med tiltakene og tilbudene. Antallet norske utenlandsstudenter i dag er en fordobling av antallet utenlandsstudenter for 20 år siden. Tar man utgangspunkt i antallet helgradsstudenter blant utenlandsstudentene, så finner vi at antallet har økt fra 6000 i 1986 til 12000 i 2006. Toppårene var i perioden 2000-03, da rundt 14000 helgradsstudenter var registrert av SSB. De 12000 utenlandsstudenter i 2006 utgjorde 5 prosent av den totale studentmassen i Norge. Figur 1. Norske studenter i utlandet. 1982-2006. Lånekassen har en annen måte å telle utenlandsstudenter på enn SSB. I deres systemer telles alle som får støtte fra Lånekassen, om de tar deler av eller hele utdanningen i utlandet. Gjennom Lånekassen blir det opplyst at det er 21000 utenlandsstudenter, og av disse er det snakk om ca. 2000 skoleelever ( videregående). Det vil altså si at det er snakk om rundt 12000 norske heltidsstudenter, ca. 7000 norske deltidsstudenter, og ca. 2000 skoleelever i utlandet. ANSA ble grunnlagt i 1956 og deres hovedkontor ligger i Oslo. Formålene til organisasjonen/ studentsamskipnaden er ( ANSA 2007a): Å ivareta alle" interesser, samt å skape forståelse for den ressurs utenlandsstudentene representerer i kraft av sin internasjonale erfaring og kompetanse" Å ivareta sine medlemmers interesser før, under og etter studiet. Ut fra formålene kan vi si at ANSA arbeider for norske studenter i utlandet generelt og spesielt for sine medlemmer. Fokuset ligger både på ANSA som en interesseorganisasjon for alle og en medlemsorganisasjon som gir fordeler til sine medlemmer. Det verdt å merke seg at ANSA har 7600 medlemmer, 1 og at deres medlemmer utgjør rundt 35 prosent av utenlandsstudentene. Når ANSA opptrer som medlemsorganisasjon er deres mandat å jobbe for og hjelpe medlemmene. Da er det ikke snakk om 21000 studenter, men de 7-8000 studentene som til enhver tid er registrert som medlemmer. I evalueringen har vi valgt å avgrense populasjonen til ANSAs aktive medlemmer samt noen tidligere studenter fra ANSA Alumni. Med aktive medlemmer mener vi de som er utenlandsstudenter nå. 1 Medlemstallet varierer fortløpende, men lå høsten 2007 på i underkant av 8000 medlemmer. Vi kan her vise til at et tall på 8400 medlemmer frontes på nettsidene ( ANSA 2007a), mens i medlemsregisteret som vi fikk i oktober 2007 var antallet 7600 medlemmer. I november 2007 var tallet steget til 7800. Dette valget er tatt med bakgrunn i følgende: Selv om ANSA opptrer på vegne av 21000 utenlandsstudenter, er 60-70 prosent ( 13000) av utenlandsstudentene ikke medlem i organisasjonen. utenlandsstudentene er med i ANSA, er det disse som har mest kunnskap om ANSA. 2 Vi fikk tilgang til aktive medlemmer i ANSAs medlemsregister. de individuelle intervju med studenter har vi snakket med både aktive og tidligere medlemmer. De tidligere medlemmene er kontaktet gjennom ANSA Alumni. Evalueringen har tatt utgangspunkt i tre målsettinger: Å kartlegge informasjonstiltakene og velferdstilbudene i regi av ANSA. Å vurdere effektene og betydningen av tiltakene og tilbudene ANSA har tilgjengelig for norske utenlandsstudenter. Å vurdere om midler fra Lånekassen og midler fra Kunnskapsdepartementet brukes i tråd med forutsetningene. Ut fra disse målsettingene har vi formulert 4 forskningsspørsmål som er søkt besvart gjennom dokumentstudier, dybdestudier og breddestudier. 1. Hvilke informasjonstiltak og velferdstilbud tilbyr ANSA? For å svare på denne problemstillingen har vi intervjuet representanter for ANSA og gjennomført dokumentstudier. 2. I hvilken grad benytter medlemmene seg av ANSAs tiltak og velferdstilbud? Vårt utgangspunkt var å se på bruk av ANSAs tiltak og tilbud for hele gruppen av norske utenlandsstudenter. Etter samtaler med oppdragsgiver endte vi opp med at den gruppen som var mest hensiktsmessig å spørre var ANSA-medlemmene. For å svare på problemstillingen har vi foretatt en stor spørreundersøkelse ( 2300 respondenter), samt foretatt 3 gruppeintervjuer og 4 individuelle intervju. 3. Hvilken nytte og betydning vurderer medlemmene at ANSA har? I vår vurdering av betydningen av ANSAs tiltak og tilbud har vi valg å gjøre det demokratisk, ved å la medlemmene komme til orde. ANSA-medlemmene har fått i oppgave å vurdere informasjonsvirksomheten og ANSAs innflytelse ( og en del andre forhold). For å svare på problemstillingen vil vi igjen vise til spørreundersøkelsen og gruppeintervjuene. 4. Brukes midlene fra Kunnskapsdepartementet i tråd med forutsetningene? Midlene som overføres via Lånekassen skal gå til informasjonstiltak, mens overføringene direkte fra KD skal gå til velferdstilbud. 2 Det kunne vært et poeng å kontakte et representativt utvalg av utenlandsstudenter som ikke er medlem av ANSA for å høre hvorfor de ikke er medlemmer, men det er tidkrevende og av mindre betydning for selve evalueringen av den jobben ANSA gjør. Det deltok noen ikke-medlemmer av ANSA i gruppeintervjuene. intervjuet representanter for ANSA, hatt møter med representanter fra KD og gjennomført dokumentstudier. Rapporten har følgende oppbygging: I kapittel 2 gjennomgås evalueringsmetodikken. I kapittel 4 framgår resultater fra dybdeintervjuene med ANSAs representanter. I kapittel 5 gjennomgås resultater fra breddestudien blant ANSA-medlemmer. I kapittel 6 gjennomgås funn fra gruppeintervjuene med ANSA-medlemmer. I kapittel 7 konkluderer vi i forhold til de fire forskningsspørsmålene. Valg av metode henger nøye sammen med tema og problemstillinger. De forskningsspørsmål som er reist og vår vurdering av hvilke grupper som er aktuelle informanter, tilsier et evalueringsdesign basert på kvantitative og kvalitative metodiske tilnærminger. Dette gir et bredt datatilfang og innsikt både i bredden og i dybden på de temaene som skal belyses, og sikrer indre gyldighet ( validitet) og ytre gyldighet ( generalisering). Vi har benyttet oss av følgende metoder i evalueringen: Intervjuer med 4 ANSA medarbeidere ved sekretariatet i Oslo og 1 fra hovedstyret ( presidenten) Vi vil i dette kapitlet beskrive nærmere de metodiske tilnærmingene som er benyttet i både breddestudiene og den kvalitative studien. Det individuelle intervju kan karakteriseres som en samtale mer enn et klassisk spørsmål-svarintervju. Informanten oppfordres her til å utdype og begrunne sine svar ( Kvale 1998). Intervjuet styres på mange måter av informantens egne forståelser av et tema eller et problemområde og av hva som er viktige eller betydningsfulle sammenhenger i informantens øyne. Vi foretok individuelle intervjuer med sentrale personer ved ANSAs hovedstyre og sekretariat, som presidenten, avtroppende generalsekretær, administrasjons-og økonomikonsulenten, en av rådgiverne og lederen ved infosenteret. I intervjuene tok vi opp spørsmål angående den enkeltes arbeidsoppgaver, ANSAs organisering, hvilke informasjonstiltak og velferdstilbud de har og samarbeid med andre instanser. I etterkant av intervjuene har vi hatt kontakt på e-post for ting de kom på i etterkant av intervjuene, ulike dokumenter de ville sende oss samt at vi kontaktet dem om det var noe vi ville klargjøre i intervjuene underveis i analyseprosessen. Disse intervjuene hadde en semistrukturert form. Vi hadde i forkant utarbeidet en intervjuguide som vi brukte som utgangspunkt for samtalen. Fire av informantene møtte vi i ANSAs lokaler i Oslo. Her jobber ANSA-medarbeiderne i åpne kontorlandskap. Lokalene inneholder også kjøkken og et større møterom som brukes til temadager, foredrag og lignende. Den siste informanten ( presidenten) snakket vi med på telefon. Vi har også hatt samtaler på telefon med ANSAs samarbeidspartnere. Disse inkluderer ANSAs kontaktpersoner i Utenriksdepartementet ( UD), i Sjømannskirken og i NAV ( e-post kontakt). Disse aktørene ble på forhånd oppgitt av ANSA som viktige samarbeidspartnere for ANSA. Breddestudien består av en nettbasert spørreundersøkelser gjennomført i slutten av oktober. Spørreskjema ble utarbeidet i dialog mellom Kunnskapsdepartementet, ANSA og Østlandsforskning. Undersøkelsen hadde to funksjoner. Den skulle gi et innblikk i generaliserbare oppfatninger blant medlemmene om ANSA. Den dannet et kunnskapsgrunnlag for de tema som skulle bli utdypet i gruppeintervjuer. Spørsmålene var knyttet til medlemmenes motivasjon for å melde seg inn i ANSA og hvilke informasjonstiltak og velferdstilbud de har benyttet seg av. Videre var det spørsmål relatert til betydningen og nytten medlemmene synes tiltakene og tilbudene har. Datainnsamlingen ble gjennomført slik. Gjennom ANSA fikk vi tilgang til medlemmenes e-postadresser og sendte ut en invitasjon til hver enkelt med en link til spørreundersøkelsens nettside. I tillegg til invitasjonen til undersøkelsen var det meningen at ANSA skulle sende ut et motivasjonsbrev om undersøkelsen. ANSA ønsket imidlertid ikke å sende ut motivasjonsbrev. Vi skal kort gå gjennom studiens representativitet i tabell 1. Tabell 1. Fra populasjon til nettoutvalg. Antall. I ANSAs medlemsregister var det 7600 medlemmer per 15. oktober 2007. Blant disse var det ca. 200 skoleelever ( videregående skole). ANSA tar imot henvendelser fra disse elevene, men de jobber primært opp mot studenter. Det er urettferdig overfor ANSA å bedømme dem ut fra elevenes synspunkt, da denne gruppen ikke har fått samme mengde og kvalitet på informasjon som ANSA tilbyr til sine studentmedlemmer3. Populasjonen for studien er 7400 medlemmer. 3 Undersøkelsen ble også sendt ut til skoleelevene. Nesten alle skoleelevene som har svart har vært medlem kun på grunn av forsikringsordningen, majoriteten har hatt problemer med å vurdere ANSAs informasjonstiltak, de har i svært liten grad deltatt på sosiale arrangementer, og elevene har hatt vanskeligheter med å vurdere ANSAs virksomhet. Etter samtaler med ANSA fant vi naturlig å ta ut disse medlemmene fra utvalget, og dermed tas de også ut av populasjonen. Blant de 7400 registrerte ANSA-medlemmene, var det i underkant av 300 medlemmer som hadde ugyldige e-postadresser. I tillegg fikk vi en god del svar fra mødre, fedre eller studenter selv som sa at denne undersøkelsen ikke kunne gjelde dem. Bruttoutvalget for studien er 7100. Av de 7100 studentene i bruttoutvalget fikk vi svar fra 2256 studenter4. Den potensielle feilmarginen for studien er +/-1,7 prosent, og svarprosenten er på 32. Vi kunne ha ønsket at svarprosenten var høyere, men den er likevel akseptabel. Dette skyldes tre forhold: studenter som skal være i utlandet en lengre periode sannsynligvis bruker nye adresser som de har fått på sine nye studiesteder. ANSA sendte ikke ut motivasjonsbrev, og slike motivasjonsbrev er ofte med på å høyne svarprosenten. prosent, og da har de hatt premier for å få opp svarprosenten. Det benyttet vi oss ikke av. Svarprosenten og feilmarginen er viktige nok, men det viktigste er muligens å foreta en frafallsanalyse når man undersøker representativiteten. Vi har sett på følgende forhold: Kjønn: I utvalget er det 61 prosent kvinner og 39 prosent menn. utenlandsstudenter er det 41 prosent menn og 59 prosent kvinner ( SSB 2007c). ANSA har vi fått opplyst at de har lignende tall som oss. Fordelingen er med andre ord svært god. yngre. er 24 år eller yngre ( SSB 2007c). Fra ANSA får vi opplyst at de har lignende tall som oss. Fordelingen er m. a. o. svært god. Studielengde i utlandet: I utvalget er det hele 3 av 4 som tar hele utdanningen i utlandet, mens 1 av 4 tar deler av utdanningen i utlandet. Blant alle utenlandsstudentene er det 1 av 3 som tar deler av utdanningen i utlandet. medlemmer er det rundt 1 av 3 som tar deler av utdanningen i utlandet. M. a. o. vi har en overrepresentasjon av de som tar hele utdanningen i utlandet. Dette forholdet kontrolleres det for gjennom analysene i kapittel 4, og den viser at de som tar hele utdanningen i utlandet er mer positive enn de som kun tar deler av utdanningen. Studiested 1: Et annet viktig skille går mellom" store" og" små" ANSA-land. Dette er et skille som også gjøres av ANSA. De store ANSA-landene er ( over 800 medlemmer): Storbritannia, Australia, USA og Danmark. Disse landene utgjør til sammen 51 prosent av ANSAs medlemsmasse ( ANSA 2007). I vårt utvalg er det 47 prosent fra store ANSA-land. Det er altså en liten overrepresentasjon fra små ANSA-land. Dette forholdet kontrolleres det for gjennom analysene i kapittel 4. Studiested 2: Fordelingen i utvalget er 70 prosent i Europa og 30 prosent i resten av verden. Amerika er nest størst med 13 prosent, mens Oseania har 11 prosent. Fordelingen er ganske god i forhold til ANSAs medlemsmasse ( ANSA 2007a). 4 Dette er da etter at vi har tatt ut elever i videregående skole som har svart på undersøkelsen. Tabell 2. Studiested. Gruppeintervjuer fungerer i stor grad som en samtale blant et utvalg deltakere med utgangspunkt i noen temaer og spørsmål som forskerne stiller. I denne evalueringen er det spørsmål om studentenes bruk av ANSA som informasjonskilde og studentsamskipnad og deres vurdering av det ANSA tilbyr av ulike velferdstilbud. Det er flere fordeler med gruppeintervjuer. For det første gir det deltakerne mer innflytelse over hva som tas opp i intervjuet; hva som er interessant å snakke om styrer samtalen. For det andre kan gruppeintervjumetodikken bidra til å bevisstgjøre deltakerne, ved at de kan supplere hverandre i samtalen, utfordre, rette på og bekrefte hverandres framstillinger. For det tredje viser det seg også at deltakere i gruppeintervjuer ofte lærer mye av hverandre, gjennom at de deler og sammenligner egne erfaringer med andres ( se bl. a. Guldvik 2002, Wilkinson 1999). I tillegg er det et poeng at et gruppeintervju ikke er en enveisprosess hvor vi bare er opptatt av informantenes svar, men at det samtidig er en anledning og en arena for å sette prosjektets tema og innhold på dagsorden. En forutsetning for å klare å skape en god samhandling i gruppeintervjuene, er at gruppene består av deltakere som er interesserte i å fortelle og har lyst til å dele sine erfaringer med andre, men det er også viktig med en felles referanseramme blant de som deltar i gruppene. Vi valgte å ta utgangspunkt i tre kriterier for sammensetningen av gruppene: Informantene måtte være eller ha vært medlem av ANSA. Informantene måtte studere eller ha studert i samme land. Ressursbruk: Gruppene av" nåværende" studenter måtte være i Europa, mens gruppene av" tidligere" studenter burde ha studert utenfor Europa. Ut fra disse kriteriene endte vi opp med følgende: De nåværende studentene ble møtt i København ( gruppe 1) og i Budapest ( gruppe 2) De tidligere studentene ble møtt i Oslo ( gruppe 1 – USA-studenter) og vi foretok noen individuelle intervjuer over telefon ( Australia/ New Zealand) Organiseringen av gruppeintervjuene var en tidkrevende prosess. Vi så det som viktig at informantene hadde lyst til å snakke med oss. Vi sendte derfor ut en invitasjon på e-post til alle aktive ANSA-medlemmer i København og Budapest og alle medlemmer i ANSA Alumni som hadde vært i USA og Australia/ New Zealand. Det var varierende grad av tilbakemelding fra de forskjellige gruppene. I København måtte vi si nei til flere, mens i Budapest måtte vi ha hjelp av bystyret til ANSA for å rekruttere nok informanter. var det mange som ville snakke med oss, men det var også mange som bodde andre steder enn i Oslo. Vi fikk likevel til et gruppeintervju med tidligere USA studenter, mens vi avlyste intervjuet med tidligere Australia-studenter. Selv om intervjuet måtte avlyses, var det flere som gjerne ville bidra, så vi gjennomførte 4 telefonintervju. Dette ga oss ikke den samme informasjon som gruppeintervjuene, men vi fikk et innblikk i hvordan studentene oppfattet ANSAs betydning i et land langt unna, men med mange nordmenn samlet på samme sted. Spørsmålene handlet om studentenes bruk av velferdstilbud og informasjonstiltakene og dere vurderingen av dem. Sammensetningen av gruppene var forskjellig og gir et bilde av de ulike norske studentgruppene som finnes rundt om i de ulike landene. 1. I København møtte vi åtte studenter; seks jenter og to gutter i Sjømannskirkens lokaler. Det var bystyret som ordnet en avtale med Sjømannskirken for oss. I denne gruppen var det to som kjente hverandre fra før og alle åtte studerte ulike fag. De utdanningene som var representert inkluderte arkitekt, veterinær, sykepleier, tannlege, it, media, film og økonomi og service. Alle var helgradsstudenter, det vil si at de tok hele utdanningen sin i utlandet ( enten hele bachelor, hele master eller begge deler). En var medlem av bystyret og to var KPer. 2. I Budapest møtte vi seks studenter; fem jenter og en gutt på en kafé landslederen anbefalte oss. Alle i gruppen gikk 3. året på veterinærutdanningen i samme internasjonale klasse. Det vil si at de gikk sammen med nordmenn og andre utlandsstudenter og undervisningen foregår på engelsk. Alle var helgradsstudenter. To var medlem av bystyret. 3. Gruppen med tidligere USA-studenter traff vi i ANSAs lokaler i Oslo. Det var en jente og fire gutter som møtte oss. Denne gruppen var uensartet både i forhold til utdanning og hvor i USA de hadde studert og hvor lenge de hadde vært der. Utdanningene som var representert her var psykologi, samfunnsfag, ingeniør og økonomi og business. I denne gruppen var det både de som har hele utdanningsgraden sin fra utlandet og de som har den fra Norge, men med utvekslingsopphold eller videreutdanning i utlandets. Tre hadde hatt tillitsverv i ANSA i løpet av utenlandsoppholdet. 4. Ide fire individuelle intervjuene med tidligere studenter fra Australia og New Zealand. Vi snakket med en gutt og to jenter som hadde vært i Australia og en gutt fra New Zealand. De hadde vært ved ulike studiesteder og studert forskjellige fag. To hadde hatt tillitsverv under utenlandsopphold. 5 Et felles trekk ved informantene fra USA var at alle hadde vært i 2 ulike land i løpet av studietiden. Intervjuet her bidro til noen sammenligninger og refleksjoner av ANSAs betydning i ulike land som England, Skottland, Tyskland, Australia og Canada. Noe av hensikten med denne delen av evalueringen er å klargjøre ANSAs virke, og de ulike rollene denne hybriden av en samskipnad og interesseorganisasjon spiller. Problemstilling 1 og 4 besvares til dels i dette kapittelet. En del av finansieringen til ANSA over statsbudsjettet er grunnlagt i studentsamskipnadsloven § 1. Overføringene over kap. 270, post 74" Tilskudd til studentvelferd" er samme post som de nasjonale studentsamskipnadene får sine overføringer fra. ANSA er likevel mye mer enn en studentsamskipnad. De er også en medlemsorganisasjon, og de driver med informasjonsarbeid mot framtidige studenter. Vi vil her gjøre greie for likheter og ulikheter mellom ANSA og det vi kan kalle studentsamskipnadsmodellen, før vi går videre inn på noen regnskapsmessige detaljer for å prøve å klargjøre hovedlinjene i ANSAs inntekter og utgifter. Dette gjøres også for å klargjøre bruken av midler over kap. 2410, kap 75, de såkalte "lånekassemidlene". Dette kapitlet er i all hovedsak basert på dokumentstudier. § 1. Denne lov gjelder for institusjoner som omfattes av lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler. Departementet kan gi forskrifter for en studentsamskipnad for norske studenter i utlandet. For denne samskipnaden kan bestemmelser i denne lov fravikes. ( Lov om studentsamskipnader). Loven viser til en forskrift for studentsamskipnad for norske studenter i utlandet, departementet har ikke per i dag gitt en slik forskrift og ANSA er ikke i prinsippet nødt til å følge lovens bestemmelser. ANSA er videre ikke nevnt med navn i loven, men det er denne organisasjonen det i praksis vises til i loven7. ANSA er derfor per definisjon også en studentsamskipnad, men har ingen av de kravene til organisasjon og aktivitet som de nasjonale studentsamskipnadene har. 6 Det er framlagt forslag til endring av lov om studentsamskipnader til Stortinget ( Ot. prp. nr. 71 ( 2006--2007)), men vi vil her forholde oss til den gamle loven. Når det gjelder den viktigste paragrafen i sammenheng med det som skal evalueres her, § 1, er det ikke gjort store forslag om endringer, så langt evaluator kan se, er det hovedsaklig språklige endringer. Åpningen for en egen forskrift for studentsamskipnad for norske studenter i utlandet i loven videreføres, men presiseres noe. 7 Dette bekreftes i Ot. prp. nr. 71 ( side 16), hvor det presiseres at" Per i dag er dette studentorganisasjonen […] ANSA". ANSAs norske navn er Samskipnaden for norske studenter i utlandet. De tilkjennegir på denne måten selv en sterk tilknytting til samskipnadsmodellen. Det er mange likheter, men også store prinsipielle forskjeller. I motsetning til de nasjonale studentsamskipnadene, er medlemskap i ANSA frivillig og individbasert. I den nasjonale studentsamskipnadsmodellen er det institusjonene som er medlem, og alle studenter må betale semesteravgift til en samskipnad for å få gå opp til eksamen. I ANSA er det opp til hver utenlandsstudent å melde seg inn, og det er naturlig nok ikke noe krav med medlemskap for ågå opp til eksamen. I kapittel 4og 6 diskuteres det hvorvidt obligatorisk medlemskap kan være naturlig også for ANSA. utvekslingsstudentene, mens ANSA, hevder de selv, får mange av kostnadene når studentene får problemer i med utdanningsinstitusjon eller andre forhold når de er i utlandet. Likevel, det er også noen likheter mellom ANSA og samskipnadene. I likhet med de andre studentsamskipnadene, er studentdeltakelse en helt sentral del av organisasjonsmodellen i ANSA. Etter studentsamskipnadsloven kan studentene" dersom de ønsker det" ha flertall i styret, jf § 6, andre ledd, noe som gjennomgående er tilfelle. I ANSA velges hovedstyret av generalforsamlingen, hvor kun utenlandsstudenter har stemmerett. Gjennomsnittsalderen på styret er knappe 27 år8 og består av en valgt president, sju studenter i utlandet, to tidligere utenlandsstudenter og en ansattes representant. Til sammenligning har hovedstyret i Studentsamskipnaden i Oslo fire studenter og fire ikke-studenter ( to ansatterepresentanter, en representant fra UiO og en representant fra høyskolene). Siden studentene sitter med lederen i styret, som har dobbeltstemme, har likevel studentene flertall i styret. Dette er en vanlig måte å organisere styrene i samskipnadene på. På denne måten har studentene flertall i styrene til samskipnaden, men kontinuitet og profesjonalitet er sikret gjennom de andre styremedlemmene. Ved generalforsamlingen har alle medlemmer av ANSA og ANSA Alumni, samt ansatte i ANSA tale og forslagsrett. Antallet stemmer er fordelt etter studieland. Hvert studieland, som har ANSA-medlemmer, har mulighet til å stille med delegasjoner til Generalforsamling. Der er det en stemmevekting etter hvor mange medlemmer av ANSA det er i de respektive land9. På Generalforsamlingen vedtas ANSAs Arbeidsprogram som innholder både politisk og organisatorisk arbeidsprogram, ANSAs Organisasjonsplan og ANSAs Statutter. Disse dokumentene vedtas for ett år av gangen. Utover dette vedtas det et Prinsipprogram som gjelder for 3 år ( detaljer rundt organisasjon er tema for kapittel 4). I den aktivitet som ANSA gjør greie for i sine årsmeldinger går det klart fram at det politiske arbeidet er sentraltlo. De har definerte politiske mål som de arbeider etter. Dette er blant annet definert i ANSAs Prinsipprogram 2007-2010, Arbeidsprogram 2007-2008 ( se vedlegg 1 og 2). ANSAs formålsparagraf ( ANSA 2007e) 8 I følge www. ansa. 10 Dette understrekes videre i årsmeldingen for 2006-2007, der president Christian Myrstad definerer at: "[ ANSAs] hovedutfordring framover blir å forbedre mulighetene til å ta hele utdanningen i utlandet, spesielt på lavere grad" ( side 6). ANSAs formål er å ivareta utenlandsstudentenes faglige, økonomiske, sosiale og kulturelle interesser og skape forståelse for den ressurs utenlandsstudentene representerer i kraft av sin internasjonale erfaring og kompetanse. ANSAs formål går slik utover den tradisjonelle rollen til samskipnaden, som etter § 4 i studentsamskipnadsloven skal ta seg av interesser som knytter seg til studentens velferdsbehov ved det enkelte lærested. ANSAs rolle som politisk organisasjon går utover mandatet til en studentsamskipnad, selv om det er noen åpninger for at også samskipnadene kan være politiske aktører. I innstilling til Stortinget i 2006 ( Innst. S. nr. 106 ( 2005-2006)), argumenterte flertallet i Stortinget nettopp for at studentsamskipnadens anledning til å kreve inn obligatorisk semesteravgift ikke nødvendigvis frafaller, selv om de er en politisk aktør. Denne innstillingen var et svar på et ønske fra mindretallet om å fjerne det obligatoriske medlemskapet i samskipnadene, nettopp fordi samskipnadene" engasjerer seg i politiske spørsmål langt utenfor deres interesseområde"( ibid.). Fra daværende statsråd Djupedals side, ble det likevel påpekt i brev til Utdanningskomiteen på Stortinget 8. februar 2006 at( ibid.): Jeg ser at kombinasjonen av obligatorisk semesteravgift til studentsamskipnadene og det at disse organisasjonene engasjerer seg i kontroversielle politiske spørsmål også kan ha uheldige sider. Dette ble også understreket fra flertallet i Stortinget," samskipnadens penger skal brukes til velferdsformål, og ikke til andre formål". Mindretallets forslag ble likevel avvist ved å vise til at studentene har gode nok muligheter etter dagens lov til å påvirke studentsamskipnadenes aktiviteter. De samme mulighetene til påvirkning har utenlandsstudentene, i alle fall de som er medlem av ANSA. I 2006 utgjorde den samlede andelen statstilskudd til ANSA ca 54 prosent av driftsinntektene. I revidert budsjett for 2007 var denne andelen økt til 60 prosentll. ANSA får i 2007 bevilget 2,5 millioner kroner over kap. 270, post 74" Tilskudd til studentvelferd" i statsbudsjettet. Disse midlene kan vi kalle studentsamskipnadsmidler, siden de går over samme budsjett som tilskuddene til de nasjonale studentsamskipnadene. Av dette er 1,15 millioner kroner grunnbeløp og 1,35 millioner i medlemstilskudd ut fra daværende medlemstall. Hvis vi tar utgangspunkt i 2006, viser ANSAs regnskap at tilsvarende tilskudd ( da på 2,6 millioner) utgjorde ca 20 prosent av de totale driftsinntektene. Videre kanaliseres det over budsjettet til Statens lånekasse for utdanning 5,9 millioner kroner som skal gå til" særskilte tilretteleggingstiltak for utdanning i utlandet ( kap. 2410, post 75). I følge revidert budsjett for 2007, får ANSA omtrent 4,7 millioner kroner av disse midlene. informasjonsarbeid herunder tilrettelegging for studium i utlandet. Det er ikke definert hva som ligger i informasjon eller hva som ligger i" tilrettelegging for studium i utlandet". Når det gjelder midler ført over kap. 270, post 74 er kravene til bruken av disse midlene noe uklart definert. Tilskuddene til velferdstiltak er definert i tildelingsbrevet fra Kunnskapsdepartementet ( i brev til studentsamskipnadene 5.2 2007), som legger noen føringer for ANSAs bruk av disse midlene. I følge informantene ved ANSAs sekretariat er dette tildelingsbrevet mer presist nå enn tidligere. Føringene er imidlertid fortsatt knappe, og best tilpasset de nasjonale studentsamskipnadene. Brevet presiserer at: en studentsamskipnad har til oppgave å ta seg av interesser som knytter seg til studentenes velferdsbehov, jf. Lov om studentsamskipnader. Hva som ligger i begrepet" velferdsbehov" er ikke videre definert, verken i tildelingsbrev eller i loven. Det gjør at vi i denne evalueringen forholder oss til et vidt velferdsbegrep, som ikke bare baserer seg på konkrete tilbud som studentkantine, barnehageplasser, helsetjeneste eller hybler, slik som de nasjonale studentsamskipnadene tilbyr sine studenter. I en vid velferdsdefinisjon vil også arrangement av sosiale aktiviteter og tilgangen på et rådgivingsapparat være tilstede. Se kapittel 5 og 6 for studentenes vurdering av tiltakene. Det er tidligere nevnt at ANSA får omtrent 60 prosent av midlene sine fra det offentlige. I tabellen under skisseres de forskjellige finansieringskildene: Tabell 3. Oversikt over driftsinntekter ( kilde ANSA, revidert budsjett for 2007 per 30.06.2006) Kunnskapsdepartementet over budsjettet til Statens Lånekasse. Overføringer over kapittel. Kunnskapsdepartementet "Studentsamskipnadsmidler" Hvis vi ser nærmere på budsjettet ser vi at statlige overføringer og medlemskontingent står for 82 prosent av bevilgningen. De statlige midlene ( 60 prosent) har som nevnt forskjellig begrunnelse, og skal brukes på forskjellige formål. Likevel ser vi at ANSAs aktiviteter går utover det som dekkes av staten, også inkludert medlemskontingenten. I 2007 er det budsjettert med et underskudd på ca 580 000 kroner, dette skyldes hovedsakelig en midlertidig stilling som dekkes inn av egne midler (se mer i kapittel 4). Under ser vi nærmere på de forskjellige utgiftspostene. Det er problematisk ut ifra regnskapene til ANSA å se konkret hvilke tiltak som blir finansiert av hvilken inntekt, fordi så mange av tiltakene og tilbudene går over i hverandre. Dette går også fram fra dybdeintervjuene, jf kapittel 4. Det virker lite hensiktsmessig for denne evalueringen å skille ut de forskjellige utgiftspostene og knytte de til en spesiell inntektskilde, i alle fall så lenge det ikke gjøres av ANSA selv. Likevel, ut fra dybdeintervjuene kan vi antyde at" landene" i alle fall ligger under velferdstiltak. Under overskriften "drift av landene" ligger penger som overføres via Goodwill-fond ( kapittel 4.2) og penger til drift av landsstyrene ( hovedsaklig utgifter til møter og reiser). Disse midlene dekkes delvis av 45 prosent av kontingenten. I revidert budsjett for 2007 er dette ca 1,2 millioner. Det er naturlig å se at resten av disse midlene, ca 1,6 millioner kroner, dekkes inn av midlene overført over kap 270, samskipnadsmidlene. Det vil si at de 900 000 som er igjen av samskipnadsmidlene, brukes til å dekke andre deler av driften. I kapittel 6 kommer vi mer detaljert inn på hvordan slike velferdstiltak blir finansiert og hvilke regler som gjelder for dette i ANSA. Her nøyer vi oss med å vise til regnskapet, for å gi et overblikk over fordelingen av midler. Ut fra samme utgangspunkt kan vi estimere at all drift som er knyttet til infosenteret skal dekkes inn fra midlene fra Lånekassen. Det er ikke rutine i ANSA for å føre hvilke penger som brukes til hva, dette er heller ikke et krav fra Lånekassen eller fra KD. kostnadene knyttet til infosenteretl2. Slik vi ser det, løper disse kostnadene til ca 4,5 millioner kroner. Da er ikke kostnader til" overhead" ( personaladministrasjon og noe økonomistyring) inkludert. Det er derfor rimelig å anta at Lånekassens overføring på 4,7 millioner dekker noenlunde infosenterets aktivitet. ANSA regner også rådgivingstjenesten under lånekassens overføring. Hvis vi legger ANSAs syn til grunn er det i ANSA større kostnader knyttet til det vi vidt kan definere som informasjon til utenlandsstudenter, enn det som dekkes inn av lånekassen, over kap. 2410 på statsbudsjettet. Herunder 325 000 til lønn til tillitsvalgt ( president) Reise og møtekostn. For ansatte ( inkludert president) ANSA har en helt annen oppbygning enn de nasjonale studentsamskipnadene. De har ikke obligatorisk medlemskap, de har medlemskap på individnivå, og de er i enda større grad enn samskipnadene studentstyrt. De har ikke noen formell tilknytting til noen utdanningsinstitusjon eller annen offentlig institusjon, slik samskipnadene har det gjennom utdanningsinstitusjonenes styrerepresentasjon. Styret er ungt, og har liten formell erfaring utover ANSA-erfaring. ANSA, som samskipnadene, driver med velferdstiltak, selv om disse er noe vagt definert. De driver ikke med noen av de aktivitetene som utgjør de største utgiftene for de nasjonale samskipnadene, slik som studentbarnehage, studentboliger og kantinedrift. Deres velferdstiltak er knyttet mer opp mot sosial aktivitet og noe mot rådgiving for studenter ( se kapittel 4, 5 og 6 for en gjennomgang av disse tiltakene). I tillegg driver ANSA med informasjonsarbeid og de driver en interesseorganisasjon. Selv om også samskipnadene har involvert seg i politiske saker, ligger dette ikke til selve mandatet til samskipnadene, slik det gjør hos ANSA. Det er mulig ut fra regnskapene å argumentere for at informasjonstiltak og velferdstiltak, det som KD stiller med midler til, blir delvis dekket inn gjennom drift av landene og av infosentrene. Da tar vi ikke her stilling til kvaliteten på disse tjenestene, vi tar heller ikke her stilling til om sammenblandingen av rollen som infosenter, velferdstilbyder og interesseorganisasjon er problematisk. Dette er tema for de neste kapitlene. Det neste kapittelet vil ta for seg hvordan de som jobber i ANSA-sekretariatet forholder seg til arbeidsinndelingen ANSA har, hva arbeidsoppgavene er samt hvordan pengene overføres mellom informasjonstiltak, velferdstilbud og annen virksomhet. I dette kapittelet vil vi se nærmere på hvordan ANSA fungerer og hvilke informasjonstiltak og velferdstilbud de har. Problemstilling 1 og til dels 4 er prøvd besvart her. Vi har forsøkt å illustrere ANSAs organisering jf. kapittel 3, i følgende figur. Figur 2. ANSAs organisasjonskart. Figuren er på basert intervju og dokumentstudier. Hovedstyret er ANSAs beslutningsorgan. Det består av en president som er organisasjonens øverste leder. Presidenten velges for et år. Videre består hovedstyret av to tidligere utenlandsstudenter, seks nåværende og en ansattes representant. Hovedstyret har ansvar for det politiske arbeidsprogrammet, oppfølging av landene og fagutvalgene samt budsjettet. Landsstyrer Bystyrer KPer ( kontaktpersoner) Presidenten er ikke ansatt i ANSA, men får en økonomisk kompensasjon for sin innsats. Hans stilling karakteriseres som et tillitsverv. Sekretariatet har 12 fast ansatte inkludert presidenten. I år har de en ekstraressurs ved infosenteret som gjør at de er 13 tilsatte i perioden evalueringen gjennomføres. I tillegg er det en næringslivskontakt som jobber på provisjon. Sekretariatet er ansvarlig for å rapportere om den økonomiske situasjonen til hovedstyret. De bistår videre hovedstyret i deres arbeid samt sørger for den daglige driften av ANSA. Generalsekretæren har det overordende ansvaret for den daglige driften. Vedlagt ligger ANSAs Organisasjonsplan ( vedlegg 3) arbeidsoppgavene og pliktene de enkelte styrene og utvalgene har. Sekretariatet er delt inn i administrasjon, medlemsservice, rådgivere og informasjonssenter samt en webansvarlig. Vi har snakket med alle i administrasjonen, dvs. avtroppende generalsekretær og administrasjons-og økonomikonsulent samt presidenten, en rådgiver og leder ved infosenteret. Inndelingen av kontorets seksjoner av ANSA viser i følge ØF en tredeling av organisasjonen: 1. Infosenter 2. Denne inndelingen i tre seksjoner eller arbeidsområder bekreftes av de vi snakket med, selv om noen synes det er vanskelig å skille klart mellom dem. Alle vi snakket med i sekretariatet og hovedstyret ser alle delene som viktig i ANSAs mål. Noen velger også å dele inn aktiviteten på andre måter. Den avtroppende generalsekretæren sier det slik: ANSAs viktigste oppgave er todelt. Studiesenteret har som oppgave å gi god informasjon og nøytral informasjon. Ellers er det å ivareta utenlandsstudenters interesser, både når de er ute og får problemer og politisk her hjemme. … Det er en del ting som glir over i hverandre i arbeidet, men hovedskillet går mellom før du skal studere og de som allerede er i gang. Hun skiller her mellom før og under studiene. interesseorganisasjon. Midlene fra Kunnskapsdepartementet og Lånekassen skal brukes til informasjonstiltak og velferdstilbud. Inndelingen over viser et naturlig skille ved at informasjonstiltakene i hovedsak rettes mot alle studenter som vurderer å studere utenlands, mens velferdstilbudene er rettet mot de som allerede er i utlandet, og da primært til de som er medlemmer av ANSA. Som interesseorganisasjon omhandler ANSAs virke både informasjon og velferd. De jobber for å legge til rette for studenter i utlandet økonomisk og ved å bedre andre strukturelle forhold slik som godkjenning av studiene hjemme i Norge. Kapittelet vil følge inndeling av ANSA som informasjonssenter, samskipnad og interesseorganisasjon og se på hvordan det jobbes innen de tre områdene. Deretter vil vi se på hvordan det jobbes på tvers, samt hvordan denne organiseringen fungerer. Overføringene fra KD via Lånekassen skal gå til informasjonstiltak overfor studenter som ønsker og vurderer å reise til utlandet for å studere. En av ANSAs viktigste roller er å rekruttere studenter til utlandet og her ser lederen ved infosenteret at de har en betydningsfull funksjon. ANSAs mål er å gi god og nøytral informasjon om hvilke studiemuligheter som finnes i utlandet. Dette oppleves som spesielt viktig nå fordi det er flere typer studenter som vil reise ut enn tidligere. ANSAs infosenter står for flere publikasjoner som ulike brosjyrer, boka" Utdanning i utlandet" som selges til karriererådgivere i videregående skoler, internettsidene samt en spørsmål-svar funksjon på internettsidene: forbruker. no, og studievalg. no. I tillegg har ANSA et medlemsblad, ANSA-nytt, som utgis tre ganger i året. Det er infosenteret som har ansvaret for medlemsbladet. I høst har de har oppdatert informasjon om fag på nettet, laget brosjyren" Studier i utlandet" og revidert" Utdanning i utlandet" og publisert et nummer av ANSA-nytt. Inntektene fra publikasjonene vises i regnskapet ( jf. kapittel 3). Utover dette ønsker infosentret at de hadde hatt tid til å delta mer i samfunnsdebatten, gjennom å skrive artikler eller på andre måter formidle verdien av å studere utenlands, både overfor norsk næringsliv og den enkelte student. Infosenteret erfarer at det er større forskjeller mellom studentene når det gjelder hva de ønsker av veiledning og hjelp enn det var tidligere. Noen studenter vil ha andre til å gjøre jobben for seg, mens andre er mer selvgående. Det kan kanskje være en idé at infosenteret hjelper studentene mer enn de gjør i dag, men samtidig så er dette en avveiing: Klarer ikke en student å finne fram søknadspapirer og lignende selv – hvordan vil den klare seg ute da? … Tilbudene er så mange flere. Det er vanskelig å orientere seg. Viktig å bevisstgjøre dem hva de skal se etter. Der mener jeg at ANSA har en viktig rolle ( lederen ved infosenteret). ANSA gir hjelp til selvhjelp slik de jobber i dag. Infosenteret har 6 medarbeidere som gir informasjon om studier, hvilke utdanninger som er godkjent i Norge, informasjon om økonomiske vilkår, godkjenningsprosedyrer og henviser til andre som kan fortelle mer. Slike henvisninger inkluderer tillitsmannsapparatet ANSA har rundt om i verden. Enten via ANSAs nettsider eller via KPer ( kontaktpersoner) ved de aktuelle studiestedene. 13 Dette kapittelet baserer seg i hovedsak på intervjuet med lederen ved infosenteret. Andres uttalelser er spesifisert. ANSA mener de ser en økning i antall studenter som trenger mye hjelp. Mange av disse går til kommersielle agenter som har kontakt med utvalgte studiesteder og utdanninger. Disse agentene står for alle deler av søknadsprosessen. Imidlertid er det ANSA, mener flere ved sekretariatet, som får klagesakene om ikke studiestedet og tilværelsen innfrir forventningene. En løsning på denne utviklingen er å samarbeide om rekrutteringen av studenter. Det er en prioritert sak i det organisatoriske arbeidsprogrammet å jobbe for å opprette et bransjeorgan med andre kommersielle agenter. Det er en pågående prosess, men så langt er det ikke iverksatt et samarbeid. Informasjonen infosenteret gir studentene baserer seg på nettsider og oppslagsverk samt egne nettverk i inn-og utland som Lånekassen, NOKUT, SIU, høgskole-og universitetssektor, ambassader og internasjonale skoler i Norge. Utenlands har de kontakt med andre informasjonssentre, utdanningsmyndigheter, organisasjoner og universiteter. Tillitsmannsapparatet, gjennom deres erfaringsrapporter og møter med dem når det arrangeres kurs og seminar i ANSA regi, er også viktige informasjonskilder. Ellers er deltakelse på konferanser og seminarer en måte å oppdatere informasjonen på, samt studieturer rundt om i verden. En viktig kilde til informasjonsoppdatering er studieturene. ANSA prøver å få til 10 turer i året hvor de besøker ulike studiesteder og eventuelle norske studenter der. I høstsemesteret i år har de hatt studieturer til Storbritannia, Finland, Baltikum, Nederland og Tyskland. Studieturene og annen innhentning av informasjon er viktig både for å kunne gi et godt informasjonstilbud til studenter som ønsker å studere i utlandet og for å videreutdanne de ansatte. Imidlertid er det perioder hvor kundebiten går utover tiden til å bruke på å oppdatere informasjonsbasen. Dette ser lederen ved infosenteret som et problem og mener økte ressurser i form av flere ansatte kan være en mulig løsning. For å nå målet om økt rekruttering ser ANSA at det er viktig å være synlig der studentene er og å invitere dem til seg. ANSA deltar på utdanningsmessene i hele Norge. Slike messer er en viktig arena for å møte studentene der de erl4. ANSA drar også ut til videregående skoler og høgskoler og universitet hvor de holder foredrag. vårsemesteret. I løpet av høsten i år har de hatt 30 foredrag rundt om på videregående skoler. Når det gjelder videregående skoler så deltar ANSA også på landsråd for karriererådgivere i videregående skole. Den avtroppende generalsekretæren har et innspill overfor KD når det gjelder samarbeidet med den videregående skolen. Karriererådgivning og skolering på det område er et område KD satser på og ANSA er positive til å veilede og rådgi karriererådgiverne i større grad slik at elevene får mer og bedre informasjon om studiemulighetene i utlandet. Videre jobber ANSA for et tettere samarbeid med universitets-og høgskolesektoren. 14 Mjøsutvalget har problematisert at elevene på slike utdanningsmesser i like stor grad møter selgere som veiledere når de får informasjon om studiemuligheter ( NOU 2000). Denne problemstillingen kommer vi tilbake til. høgskoler, fordi de ikke avlegger eksamen hos dem. Samtidig får vi inntrykk av at ANSA også opplever høgskolene og universitetene som en konkurrent når det gjelder utvekslingsstudentene. Når studenter fra høgskoler og universitet i Norge reiser ut på utvekslingsopphold beholder hjemmeinstitusjonene dem som medlemmer av sin studentsamskipnad. Likevel satser ANSA på økt samarbeid. Men dette arbeidet er hva lederen av infosenteret kaller en" overskuddsjobb". Avtroppende generalsekretær skisserer at samarbeidsavtalene kunne dra veksler på ANSAs rutiner og nettverk i forhold til beredskap mot at høgskolene og universitetene reklamerer og går god for ANSA når deres studenter reiser utenlands. Andre informasjonstiltak er temakvelder hvor de inviterer eksterne foredragsholdere som er relevante for de landene temakveldene handler om. I løpet av en slik temakveld er man innom praktiske opplysninger om hvordan søke seg til det landet, ofte noe kulturelt om landet og refleksjoner fra tidligere studenter som har studert der. Disse temakveldene holder de ulike steder. I høst har det vært arrangert ni temakvelder og de har funnet sted i Oslo, Bergen og Stavanger. Utover disse tiltakene er det opp til studentene selv å kontakte ANSA. ANSA besvarer daglig telefoner og e-post om utdanningsmuligheter i utlandet samt tilbyr veiledningstimer ved personlig oppmøte eller på telefon. Infosenterets egen statistikk over henvendelser viser at det har vært en økning i antall studenter som forhåndsbestiller veiledningstimer og telefonhenvendelser, mens det har vært en nedgang i antall eposthenvendelser siden 2004. Dette har sammenheng med den generelle nedgangen i utenlandsstudenter, men kan også henge sammen med at flere finner nettsidene tilstrekkelige. Siden januar 2007 har vært en sterk økning i antall treff på nettsidene. De har ikke statistikk på dette fra tidligere år, men de vet at antallet unike brukere mer eller mindre har fordoblet seg pr måned slik at det gjennomsnittlig nå er mellom 70-80 000 unike brukere hver måned. Økningen av antall brukere av hjemmesidene har forsterket kravet om oppgradering og oppdatering av informasjonen som ligger der. ANSA har derfor sett det som hensiktsmessig å ansette en studieveileder i et ettårig engasjement slik at personen som egentlig har ansvar for websidene i sin stilling ( i 25-50 prosent av stillingen) får frigjort tid til å jobbe heltid med oppgradering av nettsidene dette året. ANSA bruker egne oppsparte midler til å finansiere studieveilederens engasjement i følge økonomiansvarlig, men de mener det er nødvendig å kanalisere mye arbeidstid på websidene også kommende år. Det er der det er størst pågang fra studentene og derfor prekært at sidene er brukervennlige og at informasjonen oppdatert. Økt tilgjengelighet lokalt er også viktig for å bidra til større muligheter til å gi god informasjon. ANSA kunne tenkt seg flere filialer i Norge slik at det blir lettere for studenter å komme på besøk og å få personlig veiledning enn det er i dag. Siden de bare har kontor i Oslo er det mange studenter som ikke har mulighet til å komme til dem. KDs overføringer skal gå til velferdsgoder for ANSAs medlemmer. Hvordan jobber ANSA for å videreføre disse midlene til medlemmene sine som er ute i verden? De ansatte i sekretariatets "avdelinger" medlemsservice og rådgivere er de som i størst grad forholder seg til studentene ute. Det er to ansatte som jobber i medlemsservice og to rådgivere. I tillegg jobber administrasjons-og økonomikonsulenten opp mot de økonomiansvarlige i landsstyrene. Forsikringsordningen er, i følge våre studier og ifølge ANSA selv, det viktigste velferdsgodet for studentene. Forsikringsordningen formidles via medlemsservice, som har ansvaret for medlemsgodene. Denne forsikringen er forhandlet fram gjennom forsikringsmeglerselskapet Aon-Grieg, og forvaltes av forsikringsselskapet NEMII6. Aon-Grieg har et eget kontakttelefonnummer for ANSA-studenter, om det er noe studentene skulle lure på når det gjelder forsikringen. ANSA har ingen direkte inntekt på denne forsikringen, men får provisjon av solgte forsikringer. Denne provisjonen er øremerket utgifter til reklame for ordningen og er derfor balanseført som en gjeldspost i regnskapet fordi penger som ikke brukes på markedsføring skal tilbakebetales. Ut fra regnskapet for 2006 var størrelsen på dette beløpet 310 000 kroner. Forsikringen selges under ANSA-navnet. Medlemsservice jobber videre opp mot studentene som lurer på noe rundt medlemsgodene, og leverer viktige tjenester til de forskjellige nivåene i ANSA. Spesielt er medlemsdatabasen, som medlemsservice har ansvaret for, viktig. Databasen inneholder viktig informasjon som landsstyrene er avhengig av for å gjennomføre sine aktiviteter. Medlemsservice avlaster også infosenteret i perioder der det er stor pågang. Rådgiverne har mye kontakt med studentene og ulike samarbeidspartnere i Norge og utlandet. Dette skjer hovedsaklig over telefon eller e-post. Deres funksjon er å sørge for studentenes velferd når de er ute. De to rådgiverne har delt ANSA-landene mellom seg. De har også en arbeidsfordeling der en bistår presidenten og det politiske arbeidet og den andre jobber med helse, beredskap og organisasjonsutvikling på den andre siden. Vi snakket med rådgiveren som har ansvar for helse, beredskap og organisasjonsutvikling og vil derfor fokusere på disse områdene i tillegg til kontakten med studentene i ANSA-landene. Det politiske arbeidet dekkes inn under intervjuet med presidenten. Spørsmål rådgiverne ofte får dreiser seg om Lånekassen, boligproblematikk som depositumproblemer, klager på universiteter og kommersielle agenter. Blant de kommersielle agentene finnes det mange seriøse, men også noen useriøse aktører. ANSA mener at de i mange tilfeller" rydder opp" på vegne av agentene som fraskriver seg ansvaret når studentene er på plass på sine respektive studiesteder. I rådgivertjenesten skiller ikke ANSA mellom medlemmer og ikke-medlemmer, men hjelper de som tar kontakt om de har problemer med huseier, skole eller Lånekassen. Det gjelder også for området helse og beredskap. 15 Dette kapittelet baserer seg i hovedsak på intervjuet med rådgiveren. Andres uttalelser er spesifisert. 16 En forsikringsmegler er en uavhengig aktør mellom kunden og forsikringsselskapet som forhandler fram og står for all kundekontakt. Ved bruk av en megler, kommer kunden i liten grad i kontakt med forsikringsselskapet. Beredskap er et satsningsområde hos ANSA ( ANSA 2007d). Det har det vært siden 2002 med økt fokus etter tsunamien i Thailand og bombene på Bali som synliggjorde behovet for rutiner og planer ved større ulykker i utlandet. ANSA mener dette beredskapsarbeidet gir en trygghet til studentene og at de ivaretar studentene ved ulykker og andre uforutsette hendelser. For å skape denne tryggheten har ANSA et samarbeid med institusjoner innenlands og utenlands på to nivå avhengig av omfanget på hendelsene. Vi har vært i kontakt med Sjømannskirken og Utenriksdepartement for å høre mer om samarbeidet mellom ANSA og dem. Når det gjelder NAV Utland har vi ikke fått tak i kontaktpersonene på telefon, men vi fikk tilbakemelding på e-post. Rådgiveren i ANSA forteller at de har møter en gang i året med NAV Utland hvor temaet er helsetjenester i utlandet. Ellers har ANSA bestemte kontaktpersoner de henvender seg til når aktuelle problemstillinger dukker opp. Vi har ikke vært i kontakt med SiO, men samarbeidsavtalen forteller at deres samarbeid handler om oppfølgingen av enkeltstudenter som rammes av sykdom, overgrep eller ulykker og som for en periode trenger oppfølging i Norge for å vende tilbake til studiene i utlandet ( se vedlegg 5). Samarbeidet mellom ANSA og Sjømannskirken inngår også i denne avtalen. Samarbeidet mellom ANSA og Sjømannskirken vil vi komme tilbake til. Samarbeidet med UD er initiert av dem. Dette fordi UD har behov for informasjon som ANSA besitter ved større ulykker. ANSA bistår da med medlemslister over studenter som befinner seg der ulykkene finner sted samt at de setter i sving tillitsmannskapet som gjennom studentnettverkene for tak i andre som oppholder seg i nærheten. Skjer det større hendelser i nærheten av et studiested har UD behov for å vite hvor mange nordmenn som befinner deg der. utlandske studiesteder. Denne informasjonen er nyttig for UDs arbeid for å få oversikt over sine landsmenn. Kontaktpersonen i UD som vi har snakket med gir uttrykk for et nyttig og godt samarbeid med ANSA, og at de har en god og løpende dialog når de har behov for det. UD har blant annet oppfordret og satt i stand samarbeid mellom tillitsvalgte og ambassadene i studielandene for beredskapsplanlegging og forberedende arbeid. ANSA er representert på møter i UD hvert halvår fordi ANSA er" en sentral samarbeidspartner når det gjelder beredskap, krisehåndtering og forberedende arbeid" i følge UD. Det utdypes ikke hva det forberedende arbeidet går ut på. ANSAs rådgiver kan fortelle at UD har en utfordring ved at mange nordmenn reiser utenlands, ofte til ukjente og utsatte steder, uten forsikring. Disse personene har ingen juridiske rettigheter om noe skjer, men den norske stat viser stor politisk vilje til å hjelpe alle. Det er derfor et punkt ANSA ser som nyttig i samarbeidet med UD, at begge parter oppfordrer de som reiser ut til å tegne forsikring. Det må nevnes her at ANSA selger sin egen forsikring til norske utenlandsstudenter som krever at forsikringstageren også melder seg inn i ANSA for at forsikringen skal være gyldig. NAV presiserte likedan at: for egen regning vil jeg si vi har et meget godt samarbeid. Det kan være seg praktiske ting som opplæring og kursing, og problematikk som ANSA bringer opp, og vi følger opp. ANSA har også samarbeid med Sjømannskirken og spesielt studentprestene som er tilknyttet Sjømannskirken. Det var ANSA som i sin tid initierte dette samarbeidet. På møtene to ganger i året går de igjennom samarbeidsrelasjonene på ulike områder. Begge påpeker at det er tydelig arbeidsfordeling mellom ANSA og studentprestene når det gjelder beredskap ved at ANSA tar for seg det formelle, mens studentprestene har ansvar for å følge opp berørte og pårørte (se vedlegg 6). Alle tillitsvalgte er opplært i hvordan de skal håndtere krisesituasjoner. Det gjelder hvem de skal kontakte om de hører om en ulykke hvor norske studenter er innblandet eller om studenter som ikke har det bra, Det er viktig informasjon til studentprestene som gjør at de kan nå ut til studenter som trenger hjelp og støtte. Når det blir gitt beskjed om ulykker eller at studenter er syke, reiser studentprestene til hendelsesstedet og er sammen med de som trenger det. Videre er det lagt stor vekt på pressehåndtering i dette samarbeidet. All kontakt med media skal gå via presidenten i ANSA. Dette er for å skjerme studentene som er i nærheten og midt opp i krisesituasjoner. ANSA og Sjømannskirken har også andre samarbeidspunkter. For eksempel låner ANSA ofte Sjømannskirkenes lokaler for å holde kurs og andre arrangement. Det gjør at ANSAs tillitsvalgte også er i kontakt med andre medarbeidere i Sjømannskirken enn bare studentprestene. Sjømannskirkens kontaktperson som vi var i kontakt med sier disse møtene er viktige nettverksbyggingstiltak for Sjømannskirken. Samtidig så tror han at for ANSA sin del så representerer deres studentprester kontinuitet og fungerer som uformelle rådgivere for ANSAs tillitsvalgte rundt om i verden. studentprestenes" sosialarbeiderfunksjon". Ved sosiale og faglige arrangement i ANSA regi er det en klar avtale om at Sjømannskirken ikke skal opptre på en måte som virker provoserende på medlemmene og andre studenter. Kontaktpersonen i Sjømannskirken tok opp dette som en mulig problemstilling; at ANSA som en livssynsnøytral interesseorganisasjon har et så tett samarbeid med en kristen organisasjon. Sjømannskirken ikke bare representerer kirken, men "Norge" og at det er beredskap som er bærebjelken for samarbeidet. Beredskapssamarbeidet gir et godt sikkerhetsnett for studentene, i følge Sjømannskirken kontaktperson. Flere vi snakket med, blant annet rådgiver og økonomikonsulenten, snakker varmt om ANSAs opplæring i demokratiske prosesser. ANSA sentralt legger gjennom økonomiske føringer og opplæring opp til et utbredt tillitsvalgtapparat rundt om i verden som har ansvar for velferdstilbud – faglig og sosialt – for studentene som befinner seg i ANSA-landene. Medlemskontingenten er fordelt slik at 50 prosent av den går til drift av ANSA sentralt, rundt 5 prosent til brannfond og 45 prosent til ANSA-landet medlemmet tilhører. Brannfondet er tiltenkt de ANSA-landene som av forskjellige grunner har dårlig økonomi og derfor trenger hjelp til å opprettholde aktivitetene for de studentene som er der ( for eksempel få medlemmer). I tillegg har de på bakgrunn av midler KD overfører, et" Goodwill-fond". 1. Virke som et velferdstilbud for norske studenter i utlandet og som en stimulans for presentasjon og markedsføring av Norge ved læresteder der det er nordmenn, 2. Innvilging av Goodwillstøtte er en underskuddsgaranti som skal gi gruppene anledning til å avholde arrangement de ellers ikke ville ha råd til å arrangere. Det utbetales ikke Goodwillstøtte til arrangement som går i overskudd. Det forutsettes at den som søker og komiteen er ANSA-medlemmer, men arrangementet er åpent for ikke ANSAmedlemmer og andre utenlandske studenter. Det skilles mellom medlemmer og ikke-medlemmer ved at medlemmenes inngangsbillett sponses noe av Goodwillstøtten, mens de andre betaler kostpris. Goodwillarrangement kan være fagarrangement, 17. mai, julebord, idrettsdag, introfest og bli-kjent festerl7. ANSA-landene og landsstyrene/ bystyrene står oftest for sosiale arrangementer, men også fagarrangement og opplæringsarrangement foregår ute i landene. Det er landsstyrene som arrangerer organisasjonskurs for tillitsvalgte og de som ønsker å bli tillitsvalgt. Det bør arrangeres et organisasjonskurs hvert år i følge Organisasjonsplanen ( vedlegg 3). Tillitsvalgte er både de som sitter i landsstyrer, bystyrer og KPer. 1. bli kjent med ANSA som organisasjon, 2. motivere til engasjement i ANSA. 17 Et eksempel er en norsk/ slovakisk fest som studentene i Slovakia arrangerer hvert år til" ære og glede for våre" ikke norske" kollegaer" ( se vedlegg nr 7). I dette tilfellet er det landsstyret i Slovakia som søker goodwillstøtte for et kulturelt og sosialt arrangement for ANSA-medlemmer og andre studenter i Slovakia. ANSAs sekretariat eller presidenten er alltid representert ved slike kurs og ofte er også en representant fra hovedstyret med. Det er ANSA sentralt som betaler for reisen til de ansatte i sekretariatet og hovedstyremedlemmene. Det føres på posten" Reise og møtekostnader" ( jf. kap. 3), og som lederen ved infosenteret sa, er dette en viktig arena for å få informasjon om studiesteder og utdanninger. Utover ANSA kan studentprestene, Lånekassen, ambassadene eller andre relevante aktører være invitert for å snakke om problemstillinger knyttet utdanningsmulighetene eller oppholdet i landet generelt. Enkelte landsstyrer arrangerer også egne fagdager som de kan søke støtte til. Landsstyrene ved økonomiansvarlig er pliktig til å sende inn økonomirapporter hvert kvartal til generalsekretæren samt årlig regnskap og budsjett for kommende periode. ANSA har også fagutvalg som jobber med fagspesifikke problemstillinger. Alle ANSAmedlemmer tilhører i utgangspunkt et fagutvalg. Fagutvalgene som det vises til på hjemmesidene til ANSA er fysioterapi, kunstfag, medisin og odontologi, psykologi, samfunnsvitenskaplige fag, teknologiske fag, veterinær og økonomiske og merkantile fag. Ikke alle fagutvalgene er like aktive og aktiviteten kan variere fra år til år. Dette fordi aktiviteten er avhengig av studentene selv. Fagutvalgene er i tillegg pådrivere og veiledere i fagspesifikke saker i ANSAs politiske arbeid. Fagutvalgene går på tvers av landene. Fagutvalgene får 1000 kroner i grunnstøtte pluss 10 kroner pr medlem over 100 medlemmer fra ANSA sentralt og kan søke Goodwillstøtte når de skal arrangere noe. Økonomiansvarlig i de ulike fagutvalgene må levere økonomirapporter hvert halvår samt årsrapporter med regnskap og forslag til budsjett for kommende periode til generalsekretæren. Sommerseminaret et arrangement for tillitsvalgte i forkant av Generalforsamlingen. Det er sekretariatet, ved en av rådgiverne, som er ansvarlig for arrangementet som har et budsjett på 150.000,-. I budsjettet ligger en pott på 10.000,-som deltagerne kan søke om reiserefusjon fra. Tidligere år har det vært en egenandel for deltagerne på 500,-per person, mens resterende ble dekket av ANSA. Årets sommerseminar ble fullfinansiert av ANSA uten egenandel for deltagerne. Vi vet ikke hvorfor ANSA valgte å fullfinansiere arrangementet i år og om det er noe de vil fortsette med. I tilknytning til Sommerseminaret og symposiet, holdes landsleder-og fagutvalgslederdagene. De varer begge en dag. Dagene er satt av til nettverksbygging og lederutvikling. Det er rådgiverne som har ansvaret for arrangementene. Sekretariatet har også ansvar for Symposiet. Det er en karrieredag og et tilbud til norske studenter i utlandet til å møte norske bedrifter. Dette arrangementet dekkes av det bedriftene betaler for å delta. ANSA ser at dette har vært et arrangement som i stor grad er rettet mot økonomer og ingeniører. I år ønsker de å satse bredere og inviterer derfor også flere ideelle organisasjoner som kan gjøre Symposiet mer attraktivt for studenter med andre utdanninger, for eksempel innen helsefag. Arrangementet har to sider, a) det er en anledning for norsk næringsliv å synliggjøre seg overfor utenlandske studenter og b) en anledning for ANSA til å synliggjøre seg overfor norsk næringsliv. Wiers-Jenssens ( 2005) rapport fra 2005 viser at norske utlandsstudenter har noe større vanskeligheter med å komme seg inn på det norske arbeidsmarkedet enn studenter som har studert i Norge. Det gjelder spesielt de med økonomisk og administrativ utdanning i følge Wiers-Jenssen. norsk næringsliv er sterkt konjunkturavhengig. Det er derfor viktig for ANSA å markedsføre seg på en sikkelig måte slik at studentene også er attraktive når det norske arbeidsmarkedet ikke er så godt. Et slikt type arrangement som ANSA står i bresjen for, viser at velferdsarbeidet grenser mot jobben ANSA gjør som interesseorganisasjon. utdanningsmuligheter i utlandet. Denne sammenhengen mellom velferdstilbyder og interesseorganisasjon viser seg i dette sitatet: Jeg tenker sjelden over at vi er en samskipnad. Samskipnad er et vanskelig ord. Vi er en samskipnad, men jeg kaller oss for en interesseorganisasjon jeg. ( Rådgiver ANSA). Det er ikke overraskende at ansatte har en slik holdning til ANSA, fordi arbeidet som utføres ved infosenteret og blant rådgiverne ofte er medvirkende til hvilke saker ANSA ser som viktig å jobbe for politisk. For eksempel kan enkeltsaker som rådgiverne får henvendelser om, vise seg å være noe som gjelder mange studenter, enten faggrupper eller for enkelte land. Det kan være endrede praksiser hos Lånekassen eller endringer i godkjenning av utdanninger. Slike endringer er det viktig å videreformidle til studenter som oppsøker infosenteret, kanskje bør også enkeltpersoner som rammes kontaktes og kanskje blir det nødvendig å ta det opp på et politisk nivå om det får store konsekvenser for mange utenlandsstudenter. Når det blir en politisk sak som ANSA vil jobbe for, er det presidenten som fronter sakene. Arbeidsprogrammet og organisasjonsplanen ( se vedlegg 2 og 3) antyder en klar arbeidsdeling mellom de tre aktivitetsområdene i ANSA, fordelt mellom sekretariatet og hovedstyret, som i mange tilfeller glir over i hverandre. Det er viktig at" alle stiller opp og drar nytte av hverandre". Det er presidenten som vektlegger dette, på spørsmål om han ser en konflikt i ANSA mellom ANSA som interesseorganisasjon/ politisk aktør og informasjons-og rådgivertjenesten. Samtidig som de har som formål å gi objektiv og nøytral veiledning om de utdanningsmulighetene som finnes, jobber de for at utenlandsstudentene skal ha best mulige vilkår. Det gjelder for alle studenter som ønsker å studere i utlandet uavhengig av om de er medlem av ANSA eller ikke. Som president i ANSA er oppgaven å fronte det politiske arbeidet i henhold til det politiske arbeidsprogrammet. Det er hovedstyret som legger fram prioriteringen av hvilke 2-3 saker som det skal jobbes med fram til statsbudsjettet hvert år. Det er også hovedstyret som avgjør det organisatoriske arbeidsprogrammet, men sekretariatet kan være med å legge føringer på hvilke saker de mener bør få prioritering for kommende år. I arbeidet med de politiske sakene driver presidenten lobbyvirksomhet overfor politikere, departement og Lånekassen. 18 Dette kapittelet er i hovedsak basert på intervjuet med presidenten i ANSA. Andres uttalelser spesifiseres. også kunne vært relevante for styrene til for eksempel SIU og NOKUT, med sine kunnskaper og sitt arbeid overfor norske studenter i utlandet. Det politiske arbeidet innebærer å delta på høringer i finanskomiteen, KUF-komiteen, møter og dialog med Kunnskapsdepartementet, Utenriksdepartementet og Arbeids-og inkluderingsdepartementet. Presidenten opplever at ANSA møter stor forståelse for sine saker og at de har en god dialog med politikerne. Politikerne tar nedgangen i antall utenlandsstudenter på alvor, men det ser ut til at det er ulik oppfatning av hvor viktig finansieringsvilkårene er. Presidenten sier ANSA har inntrykk av at mange studenter ønsker å reise ut, men at lånebyrden det fører med seg hindrer mange i å ta utdanningen sin i utlandet. Det er billigere slik det er i dag, å ta utdanningen i Norge og eventuelt med et utveklingsopphold i utlandet. ANSA mener det er noe motstridende at det norske systemet ønsker økt internasjonalisering, men at konsekvensene av den politikken som føres gjør at studentene velger å bli i Norge. Hovedstyret er et styrende styre, sier presidenten, det har vært en prosess siden 2001/ 2002 å gå fra et arbeidsstyre til et styrende styre. Det vil si at styret i mindre grad enn før involverer seg direkte i driften. Likevel påpeker presidenten at ANSA aldri vil bli en" vanlig" bedrift. Utfordringen blir å finne balansen mellom å være tillitsvalgt, og frivilligheten som ligger i det, og at sekretariatet er en arbeidsplass. Det er tatt initiativ til en 5 årig strategiplan for daglig drift og økonomisk styring for å sikre noe mer kontinuitet og profesjonalitet i organisasjonen. Dette er nødvendig som en konsekvens av nedgangen i antall studenter i utlandet og da spesielt helgradsstudentene, mener avtroppende generalsekretær. At stadig flere studenter velger å bare reise ut på utvekslingsopphold svekker ANSA som i stor grad baserer aktiviteten i ANSAlandene på frivillige. Når det er mange studenter som bare er ved et studiested i noen måneder, er det grunn til å tro at det er mindre interesse for å bruke tiden sin i ANSAs lands-og bystyrer. Dette kom fram i intervjuene både med studentene og med sekretariatet. Det kan gjøre det vanskelig å få tillitsvalgte og ikke minst en form for kontinuitet i arbeidet og aktiviteten som gjøres blant studentene i de ulike landene. Det har også konsekvenser for rekrutteringen til hovedstyret. Det rene studentstyret mangler profesjonalitet og kontinuitet i følge den avtroppende generalsekretæren. Styremøtene legges blant annet til helger, men for sekretariatet er arbeidet i ANSA en jobb og ikke en livsstil, i følge henne. Hun er av den oppfatning av at styresammensetningen bør endres. De ( styret) har ikke arbeidserfaring. Det er ikke et profesjonelt styre. De hadde ikke fått sittet i styrer i andre virksomheter. Det er jo fordi det er en studentorganisasjon at de får sitte i styret. … KD kunne krevd en plass i styret, men de har ikke gjort det og de har heller ikke vist interesse for det. Jeg ville sett det som en fordel om de gjorde det. … Studentene kan godt være i flertall, men ANSA trenger en annen styresammensetning. Hovedstyret velges som tidligere nevnt hvert år, og det kan bety at alle i styret er nye hvert år. Det er imidlertid mer sannsynlig i teorien enn i praksis. I år er både presidenten og en av de andre representantene i styret for andre året på rad, og det har vært de som har sittet i styret i 4-5 år i følge presidenten. Likevel oppleves hovedstyreskiftene av flere i sekretariatet som en kontinuerlig opplæringsprosess som må gjentas hvert år. Å ha en representant fra KD i styret ansees som en mulighet til en åpnere dialog mellom ANSA og KD, om hva ANSA jobber med. Slik det er i dag opplever avtroppende generalsekretær at KD i liten grad vet de holder på med, sett bort fra det politiske arbeidet. ANSA har tre hovedområder de jobber på for å sikre norske studenter i utlandet og spesielt sine medlemmers interesser. De tre områdene er noe uklart avgrenset. ANSAs infosenter, rådgivningstjeneste, medlemsservice og presidentene med hovedstyret jobber alle for de samme målene, men på ulike nivå. Vi har delt ANSA inn i infosenter, samskipnad og velferd og interesseorganisasjon. Selv om de har samme formål, å få flere til å ta utdanning i utlandet, har de ulike utfordringer. ANSA, ved infosenteret, har som mål å gi objektiv og god informasjon om hvilke studiemuligheter som finnes i utlandet. Det er krevende å holde informasjonen oppdatert og å formidle den via nettsider, på utdanningsmesser, temakvelder og foredrag og ved personlig veiledning på e-post, telefon og oppmøte. Mye av informasjonen kommer fra studenter som er rundt om i verden. Oppdateringen av informasjonen derfra avhenger av kontinuerlig tilfang av frivillige. ANSA som samskipnad ønsker å gi medlemmene sine gode velferdstilbud i de enkelte landene og på tvers av landene. Gjennom rutiner for økonomisk støtte avhengig av antall medlemmer i landene, gis det grunnlag for sosiale og faglige arrangement. Imidlertid er aktiviteten avhengig av studentene selv og den varierer fra år til år. Nedgangen i andelen helgradsstudenter er en utfordring for denne formen for organisering av aktiviteten. Vi vil komme nærmere inn på dette i kapittel 6. Rådgivning er et annet velferdstilbud. Der skilles det ikke på medlemmer og ikkemedlemmer, selv om det er flest medlemmer som tar kontakt. Rådgivningen gjelder ulike aspekt ved studentenes liv i utlandet som økonomiske problemer som følge av Lånekassens praksiser, utdanningsinstitusjonene de oppholder seg eller andre vanskeligheter. Beredskapsplanen er viktig for å sikre studentenes velferd om det oppstår alvorlige problemer for den enkelte eller mange på samme sted. Heller ikke her skiller ANSA mellom medlemmer og andre. Viktige samarbeidspartnere knyttet til beredskap er Sjømannskirken, UD, NAV og SiO. ANSA som interesseorganisasjon jobber på det politisk nivået og fremmer norske studenters interesser generelt. Det gjelder spesielt de økonomiske interessene overfor Stortinget, utdanningsmyndigheter og Lånekassen. Organisasjonen har et rent studentstyre i motsetning til studentsamskipnadene ellers, som også har representanter fra institusjonen de tilhører selv om studentene er i flertall. I dette kapittelet presenteres resultater fra analysen av breddestudien. Vi har spurt ANSAmedlemmer som studerer i utlandet hva de benytter av ANSAs informasjonskanaler og velferdstilbud, samt hva de synes om ANSA. Til sammen har 2700 studenter deltatt i vår nettbaserte spørreundersøkelse. Kapittelet er strukturert etter temaene i spørreundersøkelsen: Vi har allerede sett på en del av bakgrunnsvariablene for spørreundersøkelsen i metodekapittel 2.1. Vi skal nå sammenligne kjennetegn ved ANSA-medlemmene med kjennetegn ved studenter i Norge. Vi skal se på kjønn, alder, etnisk bakgrunn og foreldres utdanningsnivå. Kjønn: Blant ANSA-medlemmene er det 61 prosent kvinner. Dette er omtrent likt med gjennomsnittet blant alle norske studenter, der rundt 60 prosent er kvinner ( SSB 2007b). Alder: Gjennomsnittsalderen for ANSA-medlemmer på 24 år er lavere enn gjennomsnittet for studenter i Norge på 28 år ( Løwe og Sæther 2005). Medianen, som kan være et riktigere mål her, var 25 år i hele studentmassen, mens den blant utenlandsstudenter var 23 år. Etnisk bakgrunnl9: Blant ANSA-medlemmene er det 15 prosent som har innvandrerbakgrunn. Flere studier tidligere har vist at studenter med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i forhold til utenlandsstudier, sammenlignet med deres andel av studentmassen ellers ( Wiers-Jenssen 2003). Dette er også tilfelle her. I analysene senere vil vi skille mellom to grupper: Norsk ( mor og far av norsk bakgrunn) og innvandrerbakgrunn ( mor og/ eller far av utenlandsk bakgrunn). 19 I forhold til etnisk bakgrunn har vi valgt å ta i bruk SSBs definisjoner. SSB ( 2007a) har definert innvandrere som personer med to utenlandsfødte foreldre. Annen innvandringsbakgrunn blir blant annet brukt for de med 1 norsk og 1 utenlandsfødt forelder ( eks. utenlandsfødte med en norskfødt forelder eller norskfødte med en utenlandsfødt forelder). Hvis vi ser på bakgrunnen til foreldrene, viser det seg at de i stor grad har høyere utdanning2o. Blant ANSA-medlemmene i utvalget har 72 prosent mor og/ eller far med høyere utdanning. I 2005 hadde 46 prosent av hele studentmassen mor og/ eller far med høyere utdanning ( Løwe og Sæther 2005). Av andre faktorer som vi skal benytte som bakgrunnsvariabler er: Lengde på ANSA-medlemskap: 62 prosent har vært medlem i ½ år eller mer. Andre aktører: 52 prosent brukte andre aktører i forkant av sitt utenlandsopphold2l. ANSA er viktig for mange utenlandsstudenter i forkant av utreisen. ANSA driver Norges eneste uavhengige nasjonale informasjonssenter for utenlandsstudier. ANSAs informasjonsvirksomhet drives på ulike måter. For eksempel har de informasjon tilgjengelig på sine nettsider, det er tilgjengelig i brosjyreform, de har mer uformelle erfaringsrapporter fra studenter, ANSA har stands på messer og ved videregående og høgskoler, de tilbyr personlig veiledning ved oppmøte og de tilbyr veiledning over e-post og telefon. I spørreundersøkelsen ble studentene spurt om i hvor stor grad de benyttet seg av ANSA i forkant av sitt utenlandsopphold. I tabellen under ser vi nærmere på ulike typer informasjonsoverføring: Tabell 5. ANSAs informasjonsvirksomhet. Vi kan videre se på i hvor stor grad ANSA-medlemmene brukte disse ulike kildene til å få informasjon. I listen under oppgis andelen som har benyttet seg av de ulike formene for informasjonsvirksomhet i middels/ stor grad. 20 Høyere utdanning er definert som utdanning på minst Bachelornivå ( SSB 2000). ANSA skal tilby nøytral og objektiv veiledning22. Samtidig er det klart at ANSA har interesse av at flest mulig studenter reiser utenlands ( og blir medlem av ANSA). utenlandsoppholdet. ANSA skal blant annet gi informasjon om studiemuligheter, kvalitet på studiested/ program, hvordan studiet godkjennes i Norge, finansiering av studiet, søknadsprosedyrer, forsikringsordning, det sosiale studentlivet, hvor man selv kan søke opp mer informasjon om studiested og hvor man får annen rådgivning om studiested. Vi ba studentene om å angi i hvilken grad ANSAs informasjon stemte med virkeligheten. De studentene som anga at de ikke hadde benyttet seg av ANSA i forkant, er tatt ut av analysen. Tabell 6. Vurdering av ANSAs informasjonsvirksomhet. Prosent. 22 Målsetningen skal være å bryte ned barrierene til et utenlandsstudium gjennom grundig, nøytral og objektiv informasjon" ( ANSA 2007). Til venstre i tabellen ser vi andelen som ikke har fått eller bedt om informasjon om de ulike temaene. Deretter følger prosentandelene for de studentene som har mottatt informasjon, sortert ut i fra deres vurdering av denne informasjonen. Om vi tar ut de som ikke har fått noen informasjon om de ulike temaene får vi følgende rangering: 77-78 prosent mener at de fikk god informasjon om forsikringsordninger og finansiering av studiet. 63-70 prosent mener de fikk god informasjon om søknadsprosedyrer, studiemuligheter og om hvordan studiet godkjennes i Norge. 54-58 prosent mener de fikk god informasjon om det sosiale studentlivet og kvaliteten på studiestedet. 46 prosent mener at de fikk god informasjon om hvor de selv kunne søke opp mer informasjon om sitt studiested. 34 prosent mener at de fikk god informasjon om hvor de kunne få annen rådgivning om sitt studiested. Studentene viser med andre ord relativt stor tilfredshet med informasjonen som ANSA stiller med. Kvaliteten og etterretteligheten, som var det vi målte, var relativ høy. Tematisk er ANSA, ifølge sine medlemmer: gode på økonomiske spørsmål ( finansiering/ forsikring), samt studiefaglige spørsmål ( muligheter, godkjennings-/ søknadsprosedyrer) middels på spørsmål om studiested ( kvalitet på studier og sosialt liv) ganske dårlige på henvisningskompetanse ( spørsmål om hvor studenten kan få ny informasjon og mer rådgivning) Det er ikke overraskende at ANSA gjør det bra på økonomiske og faglige spørsmål fordi det er det viktigste område de kan veilede studentene på og sannsynligvis den informasjonen det er størst etterspørsel etter. De har tilbud om forsikring og de har god oversikt over søknadsprosedyrer og studiemuligheter i utlandet. At ANSA gjør det dårlig på henvisning og bare middels på spørsmål om studiesteder, kan ha med ujevn kvalitet på erfaringsrapporter og svar på henvendelser fra studenter, som KPene er ansvarlige for, samt at det sannsynligvis ikke er denne informasjonen studentene i størst grad er ute etter når de kontakter infosenteret. Faktoranalyse er en statistisk teknikk som går ut på å analysere avhengighetsforholdet mellom et stort antall variabler, for deretter å forklare deres felles underliggende dimensjoner ( faktorer). Målet med vår faktoranalyse er å undersøke hvilke informasjonsvariabler som grupperer seg sammen. Gjennom faktoranalysen får vi to grupperinger av informasjonsvariabler som kan forklares ut fra to underliggende faktorer, nemlig: 1. Generell veiledning/ informasjon: Økonomiske og studiefaglige spørsmål. For eksempel finansiering, forsikring, prosedyrer ( søknad/ godkjenning) 2. Spesifikk veiledning/ informasjon: Spørsmål om studiestedet. Innenfor hver av disse grupperingene er det ofte slik at de som er positive til en type informasjon gjerne er positive til en annen type informasjon. Vi har bestemt oss for å se nærmere på hvilke grupper av studenter som er mer eller mindre fornøyde enn andre studentgrupper når det gjelder informasjonen som gis av ANSA. Dette gjøres gjennom to multivariate regresjonsanalyser, der våre avhengige variabler er henholdsvis generell og spesifikk veiledning/ informasjon. forsøker å forklare variasjonen ved hjelp av følgende forklaringsvariabler ( uavhengige variabler): Kjønn ( Mann/ Kvinne), alder, foreldres utdanningsnivå ( Lav/ høy), etnisk bakgrunn ( norsk/ innvandrerbakgrunn), studielengde ( hel/ del), tid i ANSA ( mer enn ½ år/ mindre enn ½ år), type informasjonsinnhenting ( personlig rådgivning eller ikke), størrelsen på ANSA-land ( store/ små), studiested ( Europa/ andre verdensdeler), medlemsaktivitet, tillitsvalgt/ ikketillitsvalgt) Tabell 7: Faktorer som spiller inn på vurdering av generell informasjon. B = Ustandardiserte koeffisienter, SE = Standardfeil. 24 *** = Signifikant på 0.01-nivå og * = Signifikant på 0. Den ustandardiserte regresjonskoeffisienten B viser gjennomsnittlig økning i Y forbundet med en måleenhets økning i X, gitt at de andre uavhengige variablene holdes konstant. I den endelige modellen ( modell 2) finner vi f. eks. at: Studenter som tar hele utdanningen i utlandet er mer positive enn de som bare tar deler av utdanningen i utlandet, med en forskjell på - 1,5. Tillitsvalgte har en score som er 0,9 poeng høyere sammenlignet med ikke-tillitsvalgte. I regresjonsanalysen får vi vite hvor sterkt den avhengige variabelen er påvirket av de enkelte forklaringsvariablene. Med 95 prosent sannsynlighet kan vi konkludere med at: De som tar hele utdanningen i utlandet er mer fornøyde med generell informasjon sammenlignet med de som bare tar deler i utlandet. Tillitsvalgte er mer fornøyde med generell informasjon sammenlignet med de som ikke er tillitsvalgte. De som er studenter i Europa er mer fornøyde med generell informasjon sammenlignet med de som ikke har studert i Europa. 23 Vi testet for alle uavhengige variabler. I tabellen har vi kun tatt med de variablene som hadde betydning. 24 Konstanten er den predikerte verdien når verdiene på forklaringsvariablene er 0. Standardfeilen er en indikasjon på hvor mye en utvalgsparameter kan komme til å avvike fra den korrekte parameterverdien. 25 Det er vanlig å sette signifikanssannsynligheten til 0,05, som i praksis vil si at en statistisk signifikant sammenheng i modellen mellom avhengig og uavhengig variabel er 95 prosent sannsynlig i det lange løp. Vi får også indikasjoner på at personlig rådgivning kan ha en positiv betydning, mens de som brukte andre aktører er mer skeptiske til ANSAs generelle informasjon. Tabell 8: Faktorer som spiller inn på vurdering av spesifikk informasjon. I den andre regresjonsmodellen ser vi faktorer som har betydning for vurdering av spesifikk informasjon. Med 95 prosent sannsynlighet kan vi konkludere med at: Tillitsvalgte er mer fornøyde med spesifikk informasjon sammenlignet med de som ikke er tillitsvalgte. Studenter i store ANSA-land er mer fornøyde med spesifikk informasjon sammenlignet med studenter i mindre ANSA-land. De som tar hele utdanningen i utlandet er mer fornøyde med spesifikk informasjon sammenlignet med de som bare tar deler i utlandet. De som har fått personlig rådgivning er mer fornøyde med spesifikk informasjon sammenlignet med de som ikke har fått det. De som har vært medlem i ANSA i kort tid er mer fornøyde med spesifikk informasjon sammenlignet med de som har vært medlem en lengre stund ( mer enn ½ år). Forklart varians ( justert R2) forteller hvor godt en regresjonsmodell er tilpasset de observerte data og varierer mellom 0 og 1. I våre tabeller er justert R2 0,04 ( spesifikk informasjon) og 0,06 ( generell informasjon). avhengige variablene vi forklarer26. Det er fullt mulig at svært små sammenhenger er statistisk signifikant, særlig når vi har store utvalgsstørrelser som her. Da er jo også den statistiske usikkerheten ved resultatet liten. Det kan slik sett være på sin plass å kommentere at enkelte sammenhenger som vi finner her er ganske små, og substansielt sett spiller de kanskje ikke den aller største rolle. Skal vi ta ut noe av det som synes å ha en klar betydning er det at de tillitsvalgte er mer positive til spesifikk informasjon enn de menige medlemmene, mens de som tar hele utdanningen i utlandet er mer positive til generell informasjon sammenlignet med de som tar en delutdanning. 26 Tross i at høy forklart varians er sjeldent i samfunnsvitenskapen ( Eikemo, 2007), er dette" lave" tall. Nå kan man imidlertid kun inkludere de variabler som er tilgjengelige i datasettet, og slik sett er de endelige regresjonsmodellene de beste vi får ut. Justert R2 0,04 B = Ustandardiserte koeffisienter, SE = Standardfeil. *** = Signifikant på 0.01-nivå, ** = Signifikant på 0. ANSA har 500 tillitsvalgte rundt omkring i verden. Av de studentene som har svart på undersøkelsen er det hele 349 tillitsvalgte (16 prosent av utvalget). Terskelen for å være tillitsvalgt i ANSA er lav og det å være tillitsvalgt kan innebære svært forskjellige arbeidsmengder. ANSA arrangerer to viktige skoleringskurs for tillitsvalgte. Kontaktpersonkurs/ organisasjonskurs avholdes på landsnivå. Kursene er tilrettelagt for å skolere tillitsvalgte ved de enkelte studiesteder. Det finnes også muligheter for å bli skolert gjennom egeninnsats. ANSA poengterer at studenter som ønsker å gjøre en frivillig innsats for ANSA, eller allerede har et tillitsverv i ANSA, bør lese håndboken for tillitsvalgte ( ANSA2OO7f). Vi har spurt hvilken skolering ANSAs tillitsvalgte har på det tidspunktet de svarte på undersøkelsen, og vi fikk følgende tilbakemeldinger. God skolering: 40 prosent har både deltatt på skoleringskurs og lest om vervet sitt. Noe skolering 1: 9 prosent har deltatt på skoleringskurs, men har ikke lest om vervet sitt. Noe skolering 2: 34 prosent har ikke deltatt på skoleringskurs, men har lest om vervet. Svak skolering: 15 prosent har verken deltatt på skoleringskurs eller lest om vervet sitt. På studiestedene er det de tillitsvalgte som har ansvar for å arrangere sosiale og faglige arrangementer. Landsstyrene og kontaktperson anbefales å holde velkomstmøte/ informasjonsmøte, faglige arrangementer, sosiale/ kulturelle arrangementer ( som juletrefest, vinterleker m. m.) eller organisasjonskurs ( for tillitsvalgte). Vi har sett nærmere på om vanlige ANSA-medlemmer har deltatt på slike arrangementer. Vi har bestemt oss for å se nærmere på hvilke grupper av studenter som deltar i ANSAaktiviteter og hvem som ikke gjør det. Dette gjøres gjennom en logistisk regresjonsanalyse. Vi forklarer variasjonen ved følgende forklaringsvariabler: Kjønn ( Mann/ Kvinne) Studielengde ( Hele/ deler) Tid i ANSA ( Mer enn ½ år/ mindre enn ½ år) Europeiske ANSA-land versus ikke-europeiske ANSA-nytt ( Leser/ leser ikke) Tabell 9: Faktorer som spiller inn på deltakelse i ANSA-arrangementer. Alle sammenhengene i tabellen er signifikante med 99 prosent sikkerhet. I logistisk regresjon er det enklest å se på oddsratioene ( Expß). Vi lærer av denne at oddsen for å ha deltatt i ANSAarrangementer: ANSA-nytt er et viktig kontaktpunkt mellom ANSA sentralt og utenlandsstudentene. ANSAs medlemmer får magasinet tre ganger i året. Vi spurte derfor studentene om de leste ANSA-nytt. 70 prosent av studentene svarte at de har lest ANSA-nytt under sitt opphold. 27 Konstanten er den predikerte verdien når verdiene på forklaringsvariablene er 0. Den ustandardiserte koeffisienten B viser gjennomsnittlig økning i Y forbundet med en måleenhets økning i X, gitt at de andre uavhengige variablene holdes konstant. B S. E. Wald Exp( B) Sig. Lengre medlemskap 1,0 0,1 70,8 2,8 *** Lese ANSA-nytt 0,3 0,1 7,2 1,4 *** ( Konstant) 0,1 0,4 *** = Signifikant på 0. Det er forskjellige potensielle vanskeligheter en utenlandsstudent kan oppleve. Derfor tilbyr ANSA rådgiving over et vidt spekter. ANSA kan særlig være viktige i forhold til: Misnøye med studiested/ program: 4 prosent. Lånekassen: 19 prosent. Juridiske spørsmål: 5 prosent. Sykdom: 8 prosent. Ulykker, katastrofer, personlige problemer eller dødsfall: 9 prosent. I alt har 32 prosent av studentene rådført seg med ANSA innen ett eller flere av de definerte rådgivningstemaene. Så langt i dette kapittelet har vi fått tall på hvor mange som bruker de forskjellige tilbudene til ANSA. Vi har også så vidt vært innom studentenes vurdering av ANSAs informasjon i forkant av utenlandsstudiet. I det følgende delkapittelet skal vi se på studentenes vurdering av ANSAs tilbud, og hvilken rolle de mener ANSA spiller for utenlandsstudenter. Vi skal imidlertid begynne med noe helt annet. Siden ANSA ikke har obligatorisk medlemskap er de avhengig av verving for å få medlemmer. Både rådgivere og tillitsvalgte er oppfordret til å rekruttere nye medlemmer. Blant ANSA-medlemmene finner vi følgende på spørsmål om de opplevde press til å melde seg inn i organisasjonen2B: 60 prosent opplevde ikke press for å melde seg inn. 40 prosent opplevde press for å melde seg inn. o Det må her bemerkes at kun 7 prosent opplevde et sterkt press. ANSA har ifølge dem selv en viktig jobb å gjøre i forhold til å være et bindeledd mellom norske arbeidsgivere og utenlandsstudentene. ANSA skal" skape forståelse for den ressurs utenlandsstudentene representerer i kraft av sin internasjonale erfaring og kompetanse" ( ANSA 2007). Det er to forhold som er viktige å se på da: Om ANSA-medlemmene opplever at utenlandsstudiene er en fordel/ ulempe i forhold å få jobb i Norge? Om ANSA-medlemmene opplever at ANSA gjør en viktig jobb i forhold til å påvirke deres karrieremuligheter i en positiv retning? På den ene siden sier 73 prosent at de opplever at det er en fordel for karrieremulighetene i Norge å ha gjennomført et utenlandsstudium, mens kun 3 prosent opplever det som en ulempe. De resterende 24 prosent mener verken at det er en fordel eller ulempe29. 28 Begrepet" press" kommenteres ikke videre, utover å vise til vår spørsmålsformulering i undersøkelsen. 29 Siden studentene ikke har erfaring om dette punktet, viser disse tallene kun studentenes forventninger. På den andre siden har vi spørsmålet om ANSA-medlemmene mener at ANSA gjør en god jobb overfor næringslivet. Denne jobben kan for eksempel være det årlige næringslivssymposiet i Oslo, samarbeid med næringslivet om rekruttering av utenlandsstudenter til jobber i Norge, eller egne symposier i ANSA-landene. Egentlig burde vi spurt tidligere utenlandsstudenter om ANSA spiller en rolle eller ei, men svarene fra dagens utenlandsstudenter kan i alle fall gi en indikasjon på hva de tenker om ANSAs markedsføring av utenlandsstudenter: 34 prosent kjenner ikke til ANSAs jobb overfor næringslivet og kan ikke uttale seg. jobb, eventuelt at ANSA spiller en negativ rolle. 14 prosent mener at ANSA kan spille en liten positiv rolle. 28 prosent mener at ANSA spiller en positiv rolle. Vi skal ikke overtolke dette på noe som helst vis, og tallene gir kun indikasjoner. Men det er slående at mer enn 7 av 10 opplever at det å ha gjennomført et utenlandsstudium som en klar fordel i forhold til å søke jobb i Norge, mens mindre enn 3 av 10 opplever at ANSA gjør en viktig jobb i forhold til å legge til rette for deres karrieremuligheter. Et argument for ANSA kan være å si at den jobben ANSA har gjort i en årrekke muligens har vært med på skape de positive holdningene til det å ha studert i utlandet som dagens ANSAmedlemmer nyter godt av. Men det blir jo bare positive spekulasjoner, for verken vi eller andre forskere har testet effekten av næringslivsarbeidet til ANSA. Det synes i det hele og store som at ANSA-medlemmene i liten grad er opptatt av at ANSA bør gjøre en jobb i forhold til å ivareta norske utenlandsstudenters yrkesinteresser. Dette er nemlig et sentralt poeng når vi spør hva ANSA-medlemmene mener er ANSAs viktigste oppgaver. Da kommer ANSAs næringslivsarbeid nederst på prioriteringslisten. Når ANSA-medlemmene får mulighet til å gi uttrykk for sitt syn angående hvordan ANSA bør prioritere sitt arbeid er det å ivareta utenlandsstudentenes økonomiske og faglige interesser mest populært. Studentenes sosiale interesser og yrkesinteresser har betraktelig lavers score. Det neste spørsmålet er hvorfor studenter melder seg inn i ANSA. ANSA har en forholdsvis lav kontingent, og ut fra alle de medlemsfordeler organisasjonen promoterer, så burde valget være naturlig for de fleste utenlandsstudenter. Det er det jo ikke, siden kun ca 35 prosent av utenlandsstudentene melder seg inn. Vi tok utgangspunkt i ANSAs medlemsfordeler, og ba respondentene rangere seks forhold: Det første man kan legge merke til når man ser på figuren er faktisk antallet. Mer enn 500 respondenter svarte ikke fullstendig på dette spørsmålet. Blant de 500 som ikke har svart fullgodt på dette spørsmålet har mer enn 300 av respondentene kun satt en karakter og den ble gitt til forsikring. Med andre ord, disse studentene valgte å kun krysse av for forsikring når de skulle rangere årsaker til innmelding. I rangeringen under ber vi leseren merke seg at disse 300 selvfølgelig ikke er med når vi går gjennom tallene. Det er således rimelig å konkludere med at mer enn halvparten er medlemmer i ANSA fordi de må/ ønsker å ha en forsikring når de reiser ut, og at ANSA fronter den, i følge dem, beste forsikringen. på første plass. dette på første eller andre plass. forholdet på de tre øverste plasseringene. Faglig arrangement, karrierenettverk og det å styrke ANSA som interesseorganisasjon ligger omtrent på samme nivå. Her er det verdt å merke seg at det er de tillitsvalgte som har oppgitt de gode plasseringene for det å styrke ANSA som interesseorganisasjon. Selv om den jevne medlem verken er opptatt av ANSAs rolle i forhold til næringslivet eller bryr seg nevneverdig om å styrke ANSAs posisjon som interesseorganisasjon, kan det jo være at man mener at ANSA har en viss innflytelse. ANSA selv argumenterer for at man gjør mye bra politisk arbeid, blant annet i forhold til: det å drive lobbyvirksomhet opp mot Stortinget ( særlig i forbindelse med statsbudsjettet) På nettsidene sine slår ANSA klart fast at man er" en partipolitisk nøytral interesseorganisasjon med stor gjennomslagskraft". Om ANSAs innflytelse er synliggjort for medlemmene er en annen sak; eller sagt på en annen måte, det trenger ikke nødvendigvis være slik at ANSAs medlemmer synes at ANSA har så stor gjennomslagskraft. Vi har her sett på medlemmenes oppfatninger knyttet til ANSAs innflytelse overfor Stortinget, Lånekassen og utdanningsmyndigheter. Respondentene fikk presentert en skala med 7 verdier, der 1 anga svært liten innflytelse og 7 anga svært stor innflytelse. Det viste seg at en klar majoritet av respondentene plasserte seg rundt midtsjiktet for alle tre spørsmålene ( verdi 3 til 5), men at det likevel var en del forskjeller. I forhold til Stortinget plasserte 47 prosent seg på den nedre delen av skalaen ( 1-3) prosent plasserte meg på midten ( 4), mens 21 prosent plasserte seg på den øvre halvdel ( 5-7). 3 prosent var usikre. skalaen ( 1-3), 30 prosent plasserte meg på midten ( 4), mens 40 prosent plasserte seg på den øvre halvdel ( 5-7). 4 prosent var usikre. 3), 23 prosent plasserte meg på midten ( 4), mens 51 prosent plasserte seg på den øvre halvdel ( 5-7). 4 prosent var usikre. Resultatene viser at medlemmene er av den oppfatning at ANSA har ganske stor innflytelse overfor Lånekassen, de er splittet når det gjelder utdanningsmyndighetene, og så mener de at ANSA har ganske liten innflytelse overfor Stortinget. Noen ANSA-medlemmer er klart mer positive enn andre i forhold til organisasjonens innflytelse, og det gjelder de tillitsvalgte. Det er en middels sterk positiv korrelasjon mellom de tre variablene ( Pearson r = 0,5-0,6) og Cronbachs Alpha er høy ( 0,78). Vi velger å gjøre en lineær regresjonsanalyse der vi tester hvilke faktorer som spiller inn på medlemmenes holdning til ANSAs innflytelse. Som avhengig variabel benyttes da et sammensatt mål av de tre variablene som vi kaller ANSAs innflytelse. Tabell 10: Faktorer som spiller inn på vurdering av ANSAs innflytelse. I regresjonsanalysen får man vite hvor sterkt den avhengige variabelen er påvirket av de enkelte forklaringsvariablene. Med 95 prosent sannsynlighet kan vi konkludere med at: Tillitsvalgte har større tro på ANSAs innflytelse sammenlignet med menige medlemmer. Kvinner har større tro på ANSAs innflytelse sammenlignet med menn. De som leser ANSA-nytt har større tro på ANSAs innflytelse sammenlignet med de som ikke leser dette magasinet. De som tar hele utdanningen i utlandet har større tro på ANSAs innflytelse enn de som bare tar deler i utlandet. Troen på ANSAs innflytelse går ned ettersom man blir eldre. Studenter i store ANSA-land og de i Europa har mindre tro på ANSAs innflytelse enn de som er i andre verdensdeler og som er i mindre ANSA-land. Det er fullt mulig at svært små sammenhenger er statistisk signifikant, særlig når vi har store utvalgsstørrelser som her. Skal vi ta ut noe av det som synes å ha en klar betydning er det at de tillitsvalgte er mer positive til ANSAs innflytelse sammenlignet med de menige medlemmene. Den siste delen av spørreskjemaet handlet om anbefalinger, og det besto av fire spørsmål. Respondentene fikk presentert en skala med 7 verdier, der 1 anga svært liten grad og 7 anga svært stor grad. Det viste seg på disse spørsmålene at en klar majoritet av respondentene plasserte seg rundt over midtsjiktet for alle fire spørsmål ( verdi 5 til 7), men at det likevel var en del forskjeller. I hvilken grad vil du anbefale andre studenter å studere i utlandet? o Bare 2 prosent plasserte seg på den nedre delen av skalaen ( 1-3) plasserte meg på midten ( 4), mens 94 prosent plasserte seg på den øvre halvdel ( 5-7). 1 prosent var usikker. I hvilken grad vil du anbefale andre studenter å studere på samme sted som deg? o Bare 10 prosent plasserte seg på den nedre delen av skalaen ( 1-3) plasserte meg på midten ( 4), mens 80 prosent plasserte seg på den øvre halvdel ( 5-7). 1 prosent var usikker. I hvilken grad vil du anbefale kommende utenlandsstudenter å bruke ANSAs infosenter? Justert R2 0,04 B = Ustandardiserte koeffisienter, SE = Standardfeil. *** = Signifikant på 0. o 15 prosent plasserte seg på den nedre delen av skalaen ( 1-3), 19 prosent plasserte meg på midten ( 4), mens 64 prosent plasserte seg på den øvre halvdel ( 5-7). 2 prosent var usikker. I hvilken grad vil du anbefale kommende utenlandsstudenter å melde seg inn i ANSA? o 9 prosent plasserte seg på den nedre delen av skalaen ( 1-3) meg på midten ( 4), mens 79 prosent plasserte seg på den øvre halvdel ( 5-7). 1 prosent var usikker. Ut fra dette er anbefalingen om å dra til utlandet meget klar blant tidligere utenlandsstudenter. Hele 94 prosent oppfordrer andre studenter til å ta et utenlandsopphold. Det er betraktelig færre som anbefaler ANSA i svært stor grad ( 39 prosent), enn de som anbefaler studenter å ta et utenlandsopphold i svært stor grad ( 67 prosent). Slik sett er anbefalingen av medlemskap i ANSA svakere, men oppfordringen er fortsatt sterk. Helt til sist skal vi se nærmere på hvilke ANSA-medlemmer som anbefaler ANSA-medlemskap i stor grad, og hvilke som anbefaler ANSA i noe mindre grad. Tre av sammenhengene i modellen er signifikante med 99 prosent sikkerhet. Tabell 11: Faktorer som spiller inn på anbefaling av ANSA. I logistisk regresjon er det enklest å se på oddsratioene ( Expß). Vi lærer av denne at oddsen for å anbefale ANSA i stor grad er: *** = Signifikant på 0. Vi skal i dette oppsummeringskapittelet gå gjennom resultatene punktvis. 4 av 10 benyttet seg av personlig rådgivning ( i tillegg til skriftlig info) Nettsidene er klart mest brukt ( 6 av 10 i middels/ stor grad) 2. Vurdering av ANSAs informasjonsvirksomhet ANSA er dyktige på økonomiske og studiefaglige spørsmål ANSA får godkjent på informasjon om studiested ANSA har en svak henvisningskompetanse ( spørsmål/ informasjon fra andre) o Tillitsvalgte er mer fornøyde enn de" menige" 4. Skolering av de tillitsvalgte ( ca 500 stk.) 40 prosent har fulgt ANSAs opplegg ( seminar/ kurs og lesing) 5. En rekke forhold spiller inn på deltakelse i ANSA-arrangement, og vi tar med to av disse: For den store majoriteten av medlemmene er gode forsikringsordninger den klart viktigste årsaken til å melde seg inn i ANSA. Informasjon og sosialt miljø følger deretter. En del medlemmer er positive til ANSAs innflytelse overfor utdanningsmyndigheter Få medlemmer mener at ANSA har innflytelse overfor Stortinget. Flere faktorer spiller inn på troen på ANSAs innflytelse. To grupper som har særlig stor på ANSA er tillitsvalgte og lesere av ANSA-nytt. I kapittel 5 gjennomgikk vi resultatene fra spørreundersøkelsen. Her vil vi gjennomgå gruppeintervjuene og hva studentene utdyper om tema fra spørreundersøkelsen og dokumentstudien som hva de benytter av ANSAs informasjonskilder og velferdstilbud, deres vurderinger og deres kjennskap og forhold til ANSAs sekretariat. Vi gjorde rede for sammensetningen av gruppene i kapittel 2. Vårt utgangspunkt er at forskjellige typer ANSA-land har forskjellig type aktivitet og nytte av ANSA på bakgrunn av geografisk beliggenhet i forhold til Norge, språk og antall studenter som er i landet. Vi intervjuet studenter i Ungarn og Danmark, i tillegg til at vi intervjuet studenter fra USA som hadde kommet hjem relativt nylig. Vi forsøkte også å få til intervjuer med studenter fra Australia og New Zealand, men det meldte seg ikke nok frivilllige til gruppeintervju. Vi har derfor intervjuet noen på telefon studerer derfra. Gruppeintervjuene konsentrerte seg hovedsaklig om ANSAs aktivitet i landet nå. For studentene fra Australia/ New Zealand og USA fokuserte vi også noe på perioden etter studiene. Hvordan de fikk vite om og hvordan de kom i kontakt med ANSA var også tema. Studentene hadde i varierende grad tatt i bruk av rådgivingstjenestene til ANSA før studiene. Mange hadde vært innom nettsidene, men få av de vi snakka med hadde vært i direkte kontakt med ANSA gjennom telefon eller oppmøte. Henvendelser over e-post var derimot relativt vanlig. Dette er i samsvar med hva lederen for infosenteret fortalte og til dels hva breddestudien viste om hvilke informasjonskilder studentene benyttet før de dro ut. Noen av studentene vi snakket med klagde på at nettsidene ikke var oppdaterte. Ei kunne fortelle at hun hadde gått inn på linken til studiestedet hun søkte på, men at det etter hvert viste seg at informasjonen hun hadde hentet derfra ikke var oppdatert og noe var direkte feil. Denne informanten var nettopp vervet til å være KP og har nå hun ansvaret for å sikre at informasjonen om hennes studiested oppdateres og er riktig. Siden det er de ANSA-tillitsvalgte selv ved de forskjellige skolene som oppdaterer sidene, stiller det store utfordringer til oppdatering som vi også har nevnt tidligere. Etter litt diskusjon blant deltakerne i gruppeintervjuet i København kom det forslag om at erfaringsrapportene KPene legger ut på hjemmesiden bør dateres. hvor gammel informasjonen er og at de kan oppsøke annen informasjon om det er lenge siden informasjonen ble oppdatert. Det er mange forskjellige grunner for medlemskap i ANSA, men som breddestudiene viste er forsikring den viktigste. Vi ser det samme blant informantene i gruppeintervjuene. Felles for alle i alle landene er forsikrings-og bankløsningene til ANSA en viktig del av begrunnelsen for å bli medlem. En argumenterte på denne måten: Jeg ble egentlig medlem av en grunn, og det er billig forsikring, tror jeg, (…) jeg har aldri benyttet meg av rådgiving eller noe annet, så det er egentlig det eneste argumentet mitt ( Informant i København) Det var likevel ulik vektlegging av dette argumentet mellom landene for noen hadde flere motiver for å melde seg inn. Det sosiale og det å ha et norsk nettverk fikk vi inntrykk av at var vel så viktig som forsikring, spesielt i Ungarn. De fleste meldte seg før de dro ut. Lederen ved infosenteret sa de hadde inntrykk av at ANSA sto sterkere i foreldregenerasjonen enn den gjør i dag, og at noen studenter kjenner til ANSA via foreldre eller familie som har vært i utlandet. Det er bare noe man skal, når man er utenlandsstudent ( Informant i København) Det er ' naturlig' å melde seg inn ( Informant i København) Det var en selvfølge å melde seg inn ( Informant i Budapest) Vi ser med andre ord at det for noen var en slags" selvsagthet" å melde seg inn i ANSA, det var en naturlig del av det å være utenlandsstudent. Noen studenter hadde også mer personlige grunner til å melde seg inn utover forsikring eller det selvsagte. Ei som studerte i Australia ble medlem av ANSA fordi hun er et organisasjonsmenneske som liker å arrangere og ville være med på noe den tiden hun var der. Hun synes også det var viktig å være medlem av en organisasjon som jobber for studentrettigheter. Det var stor forskjell i hvor de hadde først fått vite om ANSA og noen hadde bestemte meninger om hvorfor de ikke meldte seg inn i ANSA før de dro ut, men melde seg inn etter hvert. I Ungarn var det, som i Danmark og i USA, flere forskjellige førstekontaktspunkter for ANSA. Det som likevel var spesielt i Ungarn, var at alle studentene hadde vært gjennom intervju og rådgiving hos Bjørknes, som er norsk agent for veterinærskolen i Ungarn3o. Bjørknes hjelper til med hele søknadsprosessen, og i den sammenheng henviser de til ANSA for forsikring. For studentene i USA og Danmark var det større variasjon i hvordan de hadde kommet i kontakt med ANSA. 30 Bjørknes driver eget rådgivingsselskap, som på kommersiell basis hjelper norske studenter med å finne utdanninger i utlandet ( Bjørknes World Wide Education www. bjorknes. no/ wwe/). nettsider om utenlandsutdanning. Disse institusjonene som ikke har direkte tilknytting til ANSA anbefaler medlemskap på grunn av forsikringen, og det var også, som nevnt, hovedgrunn for mange av studentene for å melde seg inn. Andre steder de hadde fått kjennskap til ANSA, var gjennom utdanningsmesser, lærere på videregående og fra studieveiledere. Det er også de som valgte å ikke melde seg inn i ANSA før de dro ut. En av informantene i København fortalte at da han reiste som student til Spania for 7 år siden, ville han ikke være medlem av ANSA fordi han ikke trengte et nettverk av nordmenn. Han dro ikke til Spania for å omgås andre nordmenn. Slik tenkte han også når han begynte å studere i Danmark. Han meldte seg inn for tre år siden. Mest på grunn av forsikring, men også mulighetene for et nettverk etter studiene. Han ønsker å være medlem av ANSA Alumni nå når han er ferdig med studiene. Alle som deltok i gruppeintervjuene kjente godt til forskjellige sosiale tiltakene som ble arrangert i regi av ANSA, men det var likevel forholdsvis stor forskjell i omfang og oppmøte på de forskjellige arrangementene. Noe var likevel felles i alle landene, slik som markeringen av typiske norske høytider, spesielt 17. mai. Det var også vanlig å feire norske juletradisjoner med julegudstjeneste, julegrøt og julebord. Mer variert var det hvorvidt ANSA hadde ukentlige eller månedlige arrangementer. For studentene som studerte i Ungarn var disse sosiale arrangementene avgjørende. For noen var det dette som fikk dem til å holde ut. Studentene fortalte at over halvparten av de som starta på studiet har sluttet, av forskjellige grunner. Uten ANSA, sa de, så ville enda flere ha sluttet på studiene. Veterinærstudiet er et veldig krevende studium. I følge våre informanter var det faglig vel så tøft som i Norge. I tillegg hadde de ikke den tryggheten som ligger i et stort familiært og sosialt nettverk. Dette poenget var ikke like gjeldende i København, der var nærheten til Norge mer sentral. Om det skulle skje noe, eller om noe var tungt, var Norge så nært at det var naturlig å få støtte derifra. I tillegg er ikke dansk språk og kultur så forskjellig fra det norske slik at det ikke føles så fremmed å være der, og enklere å etablere et sosialt nettverk på egenhånd. Studentene som hadde studert i USA og Australia/ New Zealand er geografisk langt unna, men på grunn av den lavere språklige barrieren, var ikke den sosiale situasjonen så utsatt som for Ungarn-studentene. I Australia finnes det flere norske" studentklubber" som arrangerer en del sosiale treff i de største norske studentbyene, dette gjorde ANSA noe mindre aktuelle der. I Australia hadde de allerede en infrastruktur som muliggjorde sosial aktivitet. I USA opplevde imidlertid de vi snakket med at ANSA og de sosiale og faglige arrangementene hadde stor betydning. Mange var alene eller en av få nordmenn på sitt studiested, og den geografiske avstanden kunne være stor til andre norske studenter. Det gjorde ANSA arrangementene til viktige sosiale begivenheter. Et annet aspekt som følge av de store geografiske avstandene i USA, var at flere tok på seg tillitsverv i ANSA fordi da fikk de mulighet til å reise rundt i USA. Som tillitsvalgt i ANSA for du tilskudd til reise når det er faglige eller organisatoriske arrangement i landet. Det er landsstyrene som betaler dette fordi det er et ønske om at det å være tillitsvalgt ikke skal være så dyrt. Vi ser et skille mellom det vi kan kalle kjente og ukjente kulturer, både språklig og på et mer generelt plan. Behovet for en sosial infrastruktur er naturlig nok større når du studerer i en fremmed kultur. For våre gruppeintervjuer representerte Danmark og USA kjente kulturer, mens Ungarn var representant for en ( relativt) fremmed kultur. Vi fikk inntrykk av at det er færre arrangement og mindre oppmøte i forhold til antallet norske studenter i København og USA, enn i Budapest. Informantene i Budapest kom med en lang liste over små og store arrangement, som det er tradisjon for å gjennomføre. Det er stammtisch/ studentkro annen hver uke, og i løpet av året har de idrettsdag, en ukes skitur, samt at ANSA-Ungarn driver et barnehjem i Romania. I den forbindelse har de et veldedighetsball årlig, for å samle inn penger til arbeidet der. I København arrangerer de" pubcrawl" noen fredager i semesteret. Ellers har de nytt bystyre i år, som har planer om andre arrangement, for eksempel en versjon av Ungarn-studentenes idrettsdag. Her har de også introfest for nye studenter. I Budapest hadde de for første gang i år hatt en fadderordning. Aktiviteten i USA var av naturlige grunner vanskeligere å få oversikt over. USA er like stort som hele Europa, og studentene er spredt tynt utover hele landet. Men i de større norske studentbyene, som San Francisco og New York, spilte ANSA en rolle som sosialt møtested i hverdagen. Flere av USA-studentene brukte aktivitetene i ANSA for å kunne opparbeide seg norske nettverk. ANSA sekretariatet legger opp til at arrangementene rundt om i landene kan være for alle norske utenlandsstudenter og også for andre lands studenter, men med en differensiering mellom de som er medlem av ANSA og ikke. Denne differensieringen er som oftest ulik pris på inngangsbilletter. I Budapest arrangerer ANSA hvert år en fest for alle studenter samt at de har studentkro annenhver fredag som er åpent for alle. Disse festene og kroene er populære blant andre utenlandske studenter, men i liten grad brukt av ungarerne. Våre informanter erfarer at mange er misunnelige på dem som har en organisasjon som ANSA som gjør det mulig å arrangere sosiale og faglige begivenheter. Informantene som hadde vært i USA sa det samme. Vi får inntrykk av at det i Ungarn er et internasjonalt miljø blant studentene, men at det i liten grad involverer ungarerne. Studentene vi snakket med går blant annet i internasjonale klasser hvor undervisningen foregår på engelsk og har så langt ikke hatt praksis i Ungarn. Det skal de i løpet av de siste to årene og da vil de kanskje integreres litt mer, men slik de hadde det norske en viktig del av fritiden deres. Det viser seg også ved at de skulle hjem å se" Berlinerpoplene" som har vært høstens store TV-serie i Norge, på nett-tv etter intervjuet. I Danmark derimot skulle de hjem for å se hvordan det gikk med valget i Danmark da vi brøt opp fra intervjuet. I Danmark får vi inntrykk av at de deltar mer i det danske samfunnet også på fritiden. En av informantene sa for eksempel at hun ikke deltok på det sosiale i regi av ANSA for fritiden hennes var ikke norsk. Likevel har Danmark flere ANSA arrangement som er åpne for medlemmer og ikke-medlemmer av ANSA og under gruppeintervjuet i København ble det foreslått andre typer tilbud, som ikke innebar alkohol i stor grad. Alkohol er enda mer tilstede i hverdagen i Danmark enn i Norge. I tillegg er det en forventning om drikking knyttet til mange studentarrangement. Dette kan virke avskrekkende på en del studenter, likevel ble det presisert at de arrangementer som er i samarbeid med Sjømannskirken og som bystyret i København søker støtte om fra" goodwill" arrangementet. 31 I København kom også" konflikten" mellom de forskjellige studieretningene fram. Bystyret i København jobber aktivt for et bredere tilbud, som når ut til flere studenttyper. Det kom fram under intervjuet at det er en sterk oppfatning at de aktive ANSA-studentene er "CBS-ere", dvs. studenter ved Copenhagen Buisness School ( Handelshøgskolen). ANSA i København har vært sett på som en norsk klikk som har virket ekskluderende. Dette bildet kom også noe fram under intervjuet med USA, hvor det var en type studenter ( business) som framsto som de mest aktive i ANSA-organisasjonen, og ikke minst i en av samtalene vi hadde med en tidligere student og leder av et bystyre i Australia. Hun mente at det på den tiden hun var der var et" veldig blått" ANSA Australia. Det var stort sett business-studenter som var tillitsvalgte. Hun selv gikk på utviklingsstudier og var tillitsvalgt. Business-studentenes holdninger preget mye av aktiviteten. For eksempel er det også der er et veldighetsprosjekt i samarbeid med studentpresten, men vår informant som synes dette var viktig og spennende og gjerne ville at det skulle vært flere humanitære arrangement og prosjekter, følte ikke at ANSA var rette forum. Hun mener og forstår at aktiviteten avhenger av individene som sitter i styrene og derfor kan variere over tid, men at det innebærer også en fare for at ANSA framstår som en klikk og bare for noen. Hun forklarer det slik: Det er ingen felles sak å enes om. Det er ikke Unge Høyre eller SU som er på tur, men en gjeng ungdommer som har til felles at de studerer i utlandet. Det er ingen føringer på hvordan styrene i landene skal oppføre seg eller hva de skal jobbe med. Det kan gjøre at det virker ekskluderende, men føringene fra Oslo om hvem ANSA er for er inkluderende. Når det gjelder faglige arrangement, er det store forskjeller mellom de landene vi har vært i. I Ungarn er det stor interesse for fagdagen som holdes årlig:" Veterinærseminaret". Det er det Fagutvalget for veterinærer som står for. Fagutvalget går på tvers av land, men som det kom fram i Danmark hadde vår veterinærstudent der ikke hørt om dette. Det er stort sett studenter i Ungarn og Slovakia som deltar på dette. Dette har blitt arrangert flest ganger i Ungarn, men det har også vært et år i München og i Slovakia. I Danmark var det få som kjente til fagutvalgene og deres aktiviteter. Her var det imidlertid flere som ønsket seg et norsk faglig nettverk, spesielt blant norske utenlandsstudenter. En av informantene har meldt seg inn i Norsk arkitektforbund for å sikre seg noe informasjon om hva som skjer i Norge, men med tanke på mulige praksisplasser og også å bygge nettverk synes hun det kunne vært spennende å ha kontakt med norske studenter i andre land. Vi tror noe av årsaken til den sterke interessen og aktiviteten i fagutvalget i Ungarn er tettheten av studenter på samme studie samt at de der går i internasjonale klasser hvor alle norske studentene er samlet. I Danmark er det færre nordmenn på de ulike studieretningen og de går i ordinære klasser eller grupper. Det samme gjelder studentene fra USA. Også her går studentene på forskjellige studielinjer, og det er viktigere hvilket studie du går på enn hvor du bor, når det kommer til faglig aktivitet i regi av ANSA. Symposiet hadde alle våre informanter hørt om. Symposiet er et næringslivsseminar som arrangeres rett før jul hvert år i Oslo. Mange føler at det ikke er rettet mot dem og tid og sted passer dårlig. Slik det legges opp nå arrangeres symposiet rett før jul. de som ikke bor i nærheten når de er hjemme i Norge, å komme. eksamensperioden, for eksempel i Ungarn. Det gjør det vanskelig å prioritere når juleferien er kort. Symposiet ble derfor i liten grad vektlagt av de studentene som ennå var i studie. En av informantene som hadde studert i USA kunne imidlertid fortelle at han møtte sin nåværende arbeidsgiver på symposiet. En annen i USA gruppen mente at" symposiet er grunn nok til å melde seg inn" i ANSA Alumni. De fleste informantene hadde hørt om ANSA Alumni. Det var interesse for å melde seg inn i det, men for mange var dette oppfattet som et forum med økonomi/ ingeniørutdanning som også ANSA sentralt ga uttrykk for. Studentene var i varierende grad opptatt av ANSAs rolle som interesseorganisasjon. Dette var helt sentralt for studentene fra USA og Australia/ New Zealand, som hadde kommet tilbake til Norge. De hadde et veldig bevisst forhold til ANSA sin rolle som interesseorganisasjon. Hos studentene i Budapest og København, derimot, var det mindre viktig. Dette har sammenheng både med at studentene i USA og Australia/ New Zealand har kommet hjem og hatt tid til å reflektere og analysere mer sin og ANSAs rolle, og med de forskjellige studieretningene de tok. I USA og Australia/ New Zealand var informantene i større grad studenter som skulle inn i det private næringsliv, og de var dermed mer opptatt av utenlandsstudentenes muligheter til jobb. ANSAs rolle som aktør for å framme utenlandsstudentene ble derfor viktigere. Folk hadde likevel tro på at de skulle få jobb. De fleste informantene mente at det var omtrent like vanskelig/ lett å få jobb om du hadde utdanning i utlandet som om du hadde det fra Norge. Flere vektla også at de kanskje ikke ville jobbe i Norge i framtida, og da var det en stor fordel å ikke ha utdanning fra Norge. Noen så likevel at det kunne være vanskelig å komme med en utdanning fra en skole som ingen hadde hørt om i Norge til et jobbintervju. I konkurranse med det ukjente vinner ofte det kjente, mente mange. Selv om den skolen som var ukjent gjerne kunne være en amerikansk toppskole. Mange mente likevel at den skepsisen til utenlandsstudenter var på retur, som følge av den økende fokuseringen på internasjonalisering. To av våre informanter fra USA jobbet til og med i samme bedrift, en bedrift som bevisst satser på utenlandsstudenter. Studentene fra USA var spesielt imponert over i hvor stor grad ANSA gjorde seg gjeldene i den nasjonale debatten. Handlet en sak om utenlandsstudenter kunne du være sikker på at ANSA var med i bildet. De hadde også lagt merke til organisasjonens arbeid med studentpolitiske saker. Spesielt ble kampen for støtte til" freshman-året" nevnt32. Studentene i USA savnet de sentrale utdanningsmyndighetene sin tilstedeværelse under utenlandsstudiet. Slik det var nå, var det mer kontakt med UD enn med KD. For disse studentene virket det som utenlandsstudentenes rolle ble mer ivaretatt og verdsatt fra UD sin side. De savnet en mer aktiv utdanningsmyndighet, som jobbet for og med utenlandsstudentene. For våre andre informanter var ikke dette i fokus. 32 Lånekassen anser første året ved college i USA, det såkalte freshman-året, for å ha så dårlig akademisk nivå at det kun klassifiserer som videregående utdanning, og du får dermed ikke samme støttemulighet. har nok sammenheng, som nevnt, at disse studentene ennå ikke var ferdige med studiene, og at de studerte studier som i høyere grad kvalifiserte for jobber i det offentlige. I alle gruppeintervjuene og med Australia/ New Zealand studentene spurte vi om hva de tenkte om måten ANSA er organisert på og hva de syns er bra og mindre bra. Som vi var inne på i kapittel 4, så mener avtroppende generalsekretær i ANSA at det burde vært obligatorisk medlemskap for alle norske utenlandsstudenter i ANSA. Dette er studentene uenig i. Mange mener det må være frivillig om studentene vil være medlem. En grunn er at det er dyrt å være medlem av ANSA om man ikke ønsker eller kan ta nytte av de medlemsgodene ANSA har, som forsikring, bankordning eller sosiale aktiviteter. En student som hadde vært i New Zealand kunne ikke benytte seg av forsikringsordningen til ANSA fordi den ikke var godkjent ved hans studiested. Bankordningen var det også flere som fortalte at ikke passet for dem eller at de fikk bedre tilbud andre steder. Når slike viktige medlemsgoder faller bort faller også grunnlaget for å være medlem bort. Andre ganger kan det være prinsipielle årsaker til å velge å ikke være medlem. Uten at studentene kunne konkretisere dette så mener de at det bør være mulig for studentene å velge å ikke være medlem om det føles rett for dem. Aktiviteten i ANSA-landene baserer seg på frivillige tillitsvalgte som ønsker å bruke tid på ANSA. De som er tillitsvalgte må være medlem av ANSA. Det er ulike verv som forventer ulik grad av engasjement. KPer har bare et minstekrav og det er å ta i mot henvendelser fra studenter på studiestedet og studenter som har spørsmål angående studiemulighetene der de er KPer. For de som sitter i bystyrene og landsstyrene krever det en større innsats, men det er mye opp til den enkelte hvor mye de ønsker å gjøre. ANSA sentralt har inntrykk av at mange tillitsvalgte ønsker å gjøre mye og mye mer enn det som er forventet. Imidlertid så viser variasjonen i aktivitetene i landene og fra år til år at det er veldig forskjellig hvor og når engasjementet er sterkt. Studentene vi har snakket med som er tillitsvalgte eller har vært tillitsvalgte, sier at det kan blir for mye på enkeltpersoner. Det er særlig ved større arrangement at det kan bli" mye styr". bystyrene og landsstyrene. Det til tross for at mange nordmenn er samlet og aktiviteten er høy – eller kanskje nettopp derfor. Der skjer det masse uansett og medlemmer som ikke er tillitsvalgte og ikke-medlemmer kan være med på det de vil uten å jobbe for det. Frivilligheten av å være medlem i ANSA ser ut til å ha to sider. På den ene siden oppfatter studentene det som positiv når det gjelder medlemskap i ANSA generelt, men på den andre siden ser ut til å ha negative konsekvenser for aktiviteten ute i landene, som er avhengig av at studentene er medlemmer og engasjerte om det skal være gode sosiale og faglige tilbud til studentene. Et dominerende funn var ikke overraskende at studentene i land som var langt borte og i fremmed kultur, var mer avhengig av den sosiale infrastrukturen som ANSA sto for. Det som var felles for alle studentene, på den andre side, var at de oppga forsikringsordningen som en viktig grunn til medlemskap. Det var vanskelig å få noe konkrete oppfatninger om rådgivingstjenestene til ANSA. En del hadde tatt det i bruk med hell, men de fleste hadde kun sjekket enkelte opplysninger på hjemmesiden. Videre angir de noe forskjellige aspekter ved ANSA som viktige. For en del av studentene var ANSAs rolle som nettverksbygger viktig." Viktigheten av å være en nettverksorganisasjon er sentral" formulerte en student fra USA seg. ANSA som arene for nettverksdannelse var mindre viktig i København, kanskje med unntak av økonomistudentene. Det er stor forskjell på i hvor stor grad studentene tar i bruk de forskjellige arrangementene, spesielt de som er knytta opp mot organisasjonskursing. En del av de som var/ hadde vært tillitsvalgte hadde vært på mange arrangementer, mens mange av de" vanlige medlemmene" ikke hadde hatt noe med ANSA å gjøre i det hele tatt. Det er også veldig stor forskjell på aktiviteten i de forskjellige byene. Studerte du i en by med få nordmenn, var det også naturlig nok lite arrangementer. I tillegg er disse arrangementene avhengig av at noen melder seg til å arrangere dem. Dette var likevel mer en styrke enn en svakhet i følge våre informanter. Avhengigheten av frivillige gjør organisasjonen sårbar, men det gjør også at ANSA har mulighet til å ha kontaktpunkter ved så mange skoler i så mange land. Dette hadde ikke vært mulig, om alle disse skulle hatt lønn for arbeidet. Det blir derfor også viktig, påpekte mange, at de frivillige får noe igjen for det. Enten i form av goder som gratis reiser, eller i form av organisasjonserfaring som kan være nyttig for senere karriereplaner. Det som alle studentene vektla var ANSAs rolle som" mekler" ovenfor lånekassen. Dette er et helt sentralt punkt, da lånekassen nok er den ene viktigste brikken i utenlandsstudiet for mange de fleste nordmenn. Som en formulerte det" Hvis man har et ønske om å ha mange studenter i utlandet, må de legge til rette for det økonomisk" I dette siste kapitlet tar vi utgangspunkt i målsettingene for evalueringen, og vil på bakgrunn av disse kort trekke sammen våre konklusjoner av prosjektet. Kapittel 7 er strukturert rundt de fire problemstillingene vi skisserte i innledningen: 1. Hvilke informasjonstiltak og velferdstilbud tilbyr ANSA? 2. I hvilken grad benytter medlemmene seg av ANSAs tiltak og velferdstilbud? 3. Hvilken nytte og betydning vurderer medlemmene at ANSA har? 4. Brukes midlene fra Kunnskapsdepartementet i tråd med forutsetningene? Velferdstilbud kan forstås på mange måter. ANSA skiller seg fra de nasjonale studentsamskipnadene ved at de ikke tilbyr konkrete goder som barnehageplasser, billigere kantine, hybler og helsetjenester, men i større grad informasjon, rådgivning og økonomiske goder i form av forsikring og sosiale og faglige arrangement ute i landene. Det gjør at vi i denne evalueringen har forholdt oss til et vidt definert velferdsbegrep. I denne tabellen har vi forsøkt å klassifisere ANSAs aktivitet og ressursfordeling. Dette er likevel vanskelig. For eksempel definerer ANSA selv de to rådgiverstillingene til å høre inn under det som dekkes av "lånekassemidlene". Men siden rådgivernes kontakt er med studenter som er i utlandet, er de med og sikrer deres velferd under studieoppholdet. Utover informasjonen og rådgivningen til studentene i utlandet, jobber den ene rådgiveren med beredskap og organisasjonsutvikling og den andre opp mot presidenten og hans politiske arbeid for studentenes rettigheter og vilkår. Dette arbeidet kan karakteriseres som velferdstilbud og interesseorganisasjonsarbeid og viser at det også er glidende overganger mot det politiske arbeidet. Det er med andre ord vanskelig å skille tydelig mellom hva som er informasjonstiltak og velferdstilbud når det gjelder ressursfordelingen av de ansatte. Mye av arbeidet går over i hverandre. Administrasjonen bistår på alle arbeidsområdene og har ansvar for daglig drift og økonomi. Store deler av overføringene fra KD og overføringene via Lånekassen går til å lønne de ansatte. Selv om 45 prosent av medlemskontingenten går til drift av landene, er det riktig å si at også overføringene fra KD går til konkrete tiltak og tilbud. Her er velferdstilbudene til studentene i ANSA-landene det mest åpenbare. Goodwillfondet dekkes av disse midlene og til dels noe av brannfondet. Dette er midler ANSA-landene må søke om når de vil arrangere studentaktiviteter i ANSA-regi, for eksempel til fagdager, 17. mai, julearrangement eller idrettsdager. Videre er det en utgiftspost som" oppfølging av landene", som sannsynligvis dekkes av overføringene fra KD. Denne posten dekker reiseutgifter for ANSA-sekretariatet og hovedstyret når de besøker medlemslandene. Seminarer og kurs som ANSA-sekretariatet er ansvarlig for, dekkes også sannsynligvis av disse overføringene, bortsett fra næringslivssymposiet som dekkes av kontingentene bedriftene betaler for å delta. En del av budsjettene ved seminarene/ kursene er satt av til reiserefusjon for de tillitsvalgte i ANSA-landene. Bruken av midler kommer vi tilbake til under vurderingene. Gjennom en spørreundersøkelse til alle ANSA-medlemmer og gruppeintervju og individuelle intervju med studenter i utvalgte land, er studentenes bruk og nytte av ANSAs informasjonstiltak og velferdstilbud belyst. ANSA tilbyr en rekke informasjonstiltak for å nå sine ulike målgrupper. Internett-sider, brosjyrer, ANSA-nytt og stand på messer er det som når den bredeste målgruppen, men i tillegg tilbys personlig veiledning, svar på henvendelser via telefon og e-post, foredrag og temakvelder. Når det gjelder velferdstiltak, er økonomisk støtte til arrangement i ANSA-land blant de viktigste, sammen med ulike typer seminarer: sommerseminarer for tillitsvalgte, årlig næringslivsseminar for å koble hjemvendte kandidater og næringsliv, rådgivnings og beredskapstjenester, samt medlemsfordeler som forsikring og bank. ØFs spørreskjemaundersøkelse viste at det er publikasjonen ANSA-nytt som har størst oppslutning, og hele 70 prosent av studentene svarte at de har lest dette under sitt opphold. Videre er internett-sidene populære, da 60 prosent av medlemmene har brukt denne før og under utenlandsoppholdet. Halvparten av informantene har deltatt på ett eller flere typer sosiale arrangementer. Lengden på ANSA-medlemskapet og om man tar hele eller deler av studiet i utlandet påvirker deltakelsen. Betydningen av arrangementene varierer, og det er i de land som ligger lengst fra Norge og er kulturelt forskjellig fra oss, at de sosiale arrangementene er viktigst. Når det gjelder ANSAs rådgivningstjeneste, er det flest spørsmål rundt finansiering/ forsikring og Lånekassen, og 19 prosent av informantene har benyttet seg av slike tilbud. De som har benyttet seg av veiledning, har hatt et positivt utbytte av dette. ANSA har også en rolle på et område som er ukjent for mange, nemlig i forbindelse med sykdom og vanskelige personlige saker for studentene. Det er 9 prosent som har benyttet seg av ANSA i slike sammenhenger. Da er det også et utstrakt samarbeid med Sjømannskirken. oppslutningen skyldes at nettsider oppfattes som til dels lite oppdaterte og mangelfulle. Forskjellen i brukertilfredshet kan forklares ved at ANSA prioriterer sine midler mot generell informasjon som når den største målgruppen. Det er varierende aktivitetsnivå fra ett sted til et annet, som skyldes faktorer som motivasjonen for å ta tillitsverv på det enkelte sted, og det sosiale miljøet blant studentene på stedet. Våre vurderinger av bruken av midlene fra Kunnskapsdepartementet gjør det naturlig å sammenligne ANSA med de nasjonale studentsamskipnadene ( jf kapittel 3). Denne diskusjonen er viktig, fordi noe av grunnlaget for deler av finansieringen av ANSA ligger nettopp i samskipnadsrollen. Det er flere viktige forskjeller mellom studentsamskipnader og ANSA. Et eksempel er at det kun er departementet ( KD) som beslutter om studentsamskipnader skal opprettes, legges ned eller slås sammen ( jf § 2 i Studentsamskipnadsloven), mens det i ANSAs modell kun er generalforsamlingen til ANSA som kan beslutte slike organisasjonsendringer. Dette kan være problematisk, ettersom ANSA får penger over et budsjett som er regulert etter en lov som ikke ANSA trenger å følge. Dette paradokset gjør det naturlig at KD følger ANSAs aktivitet tett. Et annet viktig forhold er at ANSA jobber på flere plan. interesseorganisasjon. ANSA har også et apparat tilgjengelig som er nyttig i krisesituasjoner, både for myndighetene og studentene selv. I tillegg til dette har vi ANSAs rolle som forsikringsformidler, og det er denne rollen mer enn halvparten av medlemmene peker på når de forklarer hvorfor de har medlemskap i organisasjonen. ANSAs rolle som rådgiver for utenlandsstudenter er viktig. De er den eneste ikke-kommersielle aktøren på markedet. I et marked som i stadig større grad handler om store penger med stadig flere kommersielle aktører, ser vi at det er bra at norske studenter har tilgang på et rådgivingsapparat som er uhildet og profesjonelt. Denne aktiviteten, finansiert over kap. 2410, post 75 på statsbudsjettet, er en sentral del av ANSAs aktivitet. Etter våre beregninger i kapittel 3, dekkes ANSAs informasjonsaktivetet bare delvis av Lånekassen. Bare infosenterets utgifter, inkludert administrasjon, summeres omtrent til overføringene fra Lånekassen, ca 4,9 millioner. Som vi har sett er ANSA, ifølge medlemmene, gode på generell informasjon. Infosenteret har likevel en utfordring i et marked med stadig mer aktive kommersielle aktører. Det er en fare for at dette viktige tilbudet drukner i den kommersielle jungelen hvis ikke infosenteret bruker større midler på markedsføring. Slik det er i dag, har ikke infosenteret mulighet til å konkurrere på synlighet med det største kommersielle aktørene33. Det er mulig å argumentere for at KDs overføring over kapittel 270, post 74, brukes til å støtte velferdstiltak i ANSA-landene. ANSA får" ganske mye ut av lite" siden alle velferdstilbudene i de forskjellige landene i sterk grad er basert på frivillighet. Det kan her bemerkes at halvparten av medlemmene har deltatt på ulike arrangementer, i særlig grad har de deltatt på sosiale arrangementer. Som nevnt i kapittel 3, kan vi si at 1,600 000 av samskipnadens midler går rett til "drift av landene". I revidert budsjett for 2007, inkluderer dette brannfond, sommerseminar, ANSA stipend, goodwill mm. 33 Med kommersielle aktører, menes her hovedsakelig norske agenter for utenlandske universiteter, som får provisjon for å skaffe norske studenter. Eksempler er Bjørknes, Go Study! og Kilroy Education ( delvis eid av flere studentsamskipnader) ANSA, for eksempel lønnsutgifter og driftskostnader. Det har ikke vært mulig å få en detaljert oversikt over hvordan samskipnadsmidlene brukes. Det har heller ikke vært et krav fra KD at ANSA skal kunne gjøre rede for dette. Midlene som overføres via kap. 2410 og kap. 270, til sammen omtrent 7,2 millioner kroner, har få spesifikke krav fra KD eller Lånekassens side. Dette kan være problematisk. En såpass stor overføring innebærer normalt en rimelig tett oppfølging med klare kriterier for godkjent bruk av midlene. I dette tilfellet står ANSA relativt fritt til å disponere sine midler. vanskelig å vurdere ANSAs disponeringer og bruk, jamfør denne evalueringen, som må ta i bruk til dels omfattende metoder for å få en viss innsikt i kvaliteten på tilbudene. At det er få krav til rapportering åpner likevel for en relativ fleksibel budsjettstyring fra ANSA sin side. Dette kan være en fordel, siden mange av aktivitetene ANSA driver med henger såpass sammen; det er ikke alltid enkelt å si hva som er hva. Et eksempel er de relativt store utgiftene ANSA har på å trene tillitsmannsapparatet sitt. De tillitsvalgte er viktig for å skaffe oppdatert og pålitelig informasjon til informasjonsaktiviteten til ANSA. Samtidig er disse tillitsvalgte helt sentrale i de velferdstilbudene som tilbys ute i landene. Skal kostnadene ved de tillitsvalgte dekkes av "samskipnadsmidler" eller" Lånekassemidler"? De få kravene til rapportering gjør dette spørsmålet mindre viktig, og til dels uinteressant. Det kan derfor hevdes at en slik stor frihetsgrad er formålstjenelig, men bare så lenge KD rent formelt kan stå inne for en slik løsning. Det er naturlig å gå mer inn på de kravene som faktisk ligger i tildelingsbrevene i dag. Vi har sett at ANSA har mange ulike aktiviteter, men også at disse aktivitetene henger sammen. ANSA går langt utover samskipnadsrollen, men evaluator kan verken konkludere for eller imot på spørsmålet om midlene fra Kunnskapsdepartementet brukes helt i tråd med forutsetningene. Et poeng i denne sammenheng er at Studentsamskipnadsloven § 1, andre ledd, åpner for en egen forskrift for studentsamskipnaden for norske studenter i utlandet. inneholde de krav til aktiviteter som KD finner naturlige å inkludere. Dette vil på den annen side, stille nye krav til organiseringen av tilbudene som ANSA tilbyr. Hvis det er ønskelig med en tettere oppfølging fra KD sin side, må det etableres formelle koblinger mellom ANSA og KD, utover den rapportering som foregår i dag. Dette kan oppnås, for eksempel, gjennom styrerepresentasjon. Støtten fra det offentlige er svært viktig for ANSA, men at ANSA får støtte som studentsamskipnad kan problematiseres siden ANSAs rolle går langt utover det andre samskipnader gjør, jf. formålsparagrafen som sier de skal: ivareta utenlandsstudentenes faglige, økonomiske, sosiale og kulturelle interesser og skape forståelse for den ressurs utenlandsstudentene representerer i kraft av sin internasjonale erfaring og kompetanse. Slik vi ser det så går ANSA langt utover studentsamskipnadsfunksjonen, slik at det ikke er gitt at KD er de eneste som skal sørge for økonomiske overføringer til ANSA. Midlene fra KD er øremerket velferdstilbud gitt av en studentsamskipnad. Videre overfører KD midler via Lånekassen som skal gå spesifikt til informasjonstiltak. slik at de har et mer forpliktende samarbeid enn hva ANSA har med KD per i dag. ANSAs rolle, derimot, kan også ses i en større internasjonaliseringssammenheng. Det er også mulig å tenke seg at KD via SIU ( Senter for internasjonalisering av høyere utdanning) kan overføre midler rettet mot arbeidet for internasjonalisering av høyere utdanning. Dette er et område ANSA jobber med og har kunnskap om, spesielt når det gjelder informasjonsarbeidet rettet mot studenter som ønsker å studere i utlandet. ANSAs formålsparagraf er klar på at de skal jobbe for å fremme utenlandsstudentens betydning i Norge. Alternativt kan det legges opp til et mer forpliktende samarbeid i form av deltakelse i hverandres styrer eller arbeidsgrupper. Sett i en internasjonaliseringssammenheng, er det også mulig å se for seg en formalisering av samarbeidet ANSA har med UD, for eksempel i form av økonomiske overføringer fra departementet. I dag er det et ikke forpliktende samarbeid om beredskap, der ANSA er invitert på møter hvert halvår om beredskapsarbeidet. ANSAs president sitter også i en refleksgruppe i UD, som ser på hva utenrikspolitikken gjør med studentmobiliteten. UD framstår derfor som en sentral samarbeidspartner for ANSA. ANSA ser også AID ( Arbeids-og inkluderingsdepartementet), som en sentral samarbeidspartner på områder som godkjenning av utdanning fra utlandet. Slik vi vurderer det er det altså flere departement og sentre som er aktuelle som ANSAs støttespillere økonomisk eller i form av deltakelse i arbeidsgrupper og/ eller representert i hverandres styrer. ANSAs utfordring når det gjelder kontinuitet og profesjonalitet vil kunne styrkes om eksterne hadde styreplass i ANSAs styre. Det er likevel vanskelig å se for seg at KD selv skal sitte i styret. ANSAs rolle som interesseorganisasjon er avhengig av et uavhengig styre. KD sitter i dag heller ikke i styrene til samskipnadene, selv om de lokale utdanningsinstitusjonene gjør det. KD har relativt få kriterier og forutsetninger for sine bidrag over kap. 270 og kap. 2410. Dette gjør det vanskelig å vurdere til fulle hvorvidt ANSA oppfyller de krav som er satt. Ut fra de aktiviteter de gjør i dag, samt den bruken og nytten som er av deres tjenester i dag, vurderer vi likevel at de oppfyller de forutsetninger og kriterier fra KD og Lånekassen slik de står i dag. ANSA 2007a. Om ANSA. Tilgjengelig på: http:// www. ansa. ANSA 2007b. Tidligere utenlandsstudent ny minister i Kunnskapsdepartementet Tilgjengelig på: http:// www. ansa. ANSA 2007c. ANSA 2007d. Tilgjengelig på: http:// www. ansa. no/ upload/ Dokumenter/ Beredskap/ beredskapsplan. ANSA 2007e. Statutter Tilgjengelig på: ANSA 2007f. Innst. S. nr. 106 ( 2005-2006) Tilgjengelig på: http:// www. stortinget. no/ inns/ inns-200506-106. html Guldvik, I. 2002. Troverdighet på prøve. Om gruppeintervju som metode for å produsere valide data om politiske diskurser, Tidsskrift for samfunnsforskning 1: 2002: Kvale, S. ( 1998): Interview. En introduktion til det kvalitative forskningsinterview. København: Løwe, T. og Sæther, J. P. 2005, Studenters inntekt, økonomi og boforhold. http:// www. ansa. no/ upload/ Dokumenter/ Politikk/ ANSAs% 20Statutter% 202007-2008. Tilgjengelig på: http:// www. ansa. no/ upload/ handboko7. Lov om studentsamskipnader. Tilgjengelig på: http:// www. lovdata. no/ cgiwift/ wiftldles? doc=/ usr/ www/ lovdata/ all/ tl-19960628-054-0. html& emne= samskipnad* NOU 2000. Frihet med ansvar: Om høgre utdanning og forskning i Norge. Tilgjengelig på: http:// www. regjeringen. no/ nb/ dep/ kd/ dok/ NOUer/ 2000/ NOU-2000--14. html? SSB 2007a. Tema: Tilgjengelig på http:// www. ssb. SSB 2007b. Tema: Universitet og høgskoler Tilgjengelig på http:// www. ssb. SSB 2007c. Studenter i høyere utdanning i Norge og norske studenter i utlandet. Tilgjengelig på 1: http:// www. ssb. no/ emner/ 04/ 02/ studiutl/ tab-2004-01-20-01. html Tilgjengelig på 2: SSBs statistikkbank ( 1992-2006) VG 2007. Hun bygger for barna. 10.10. Wiers-Jenssen, J. 2005. Utbytting av utdanning fra utlandet. Wiers-Jenssen, J. 2003. Over bekken etter vann? Wilkinson, S. ( 1999): How useful are focus groups in feminist research? In Barbour, R. S & J. Kitzinger ( Eds.) Developing Focus Group Research. London: På oppdrag fra Kunnskapsdepartementet har Østlandsforskning gjennomført en evaluering av ANSA. Evalueringen er gjennomført i tidsperioden oktober til desember 2008. I evalueringen er det benyttet metodetriangulering. Rapporten baserer seg på analyser av en spørreundersøkelse til ANSAs medlemmer ( 2300 respondenter) medlemmer ( 23 informanter), og dybdeintervjuer med sentrale aktører innen ANSA. Rapport nr.: 15/ 2007 ISBN nr:

lovdata_cd_13830

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.481

1988 Regulering av prestegjeld, Tysvær m.m.

lovdata_cd_27058

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.615

Forskrift om verneplan for edellauvskog i Møre og Romsdal, vedlegg 16, freding av Unjemslia naturreservat, Rauma kommune, Møre og Romsdal. Det freda området vedkjem følgjande gnr./bnr. i Rauma kommune: 47/6,8,10,11,13,34. Naturreservatet dekkjer eit totalareal på ca. 637 dekar. Formålet med fredinga er å ta vare på ei lauvskogsli med varmekjær skogsvegetasjon med det naturlege plante- og dyrelivet. Av spesielle kvalitetar kan nemnast at området har ein rik førekomst av kvit skogfrue (Cephalanthera longifolia).

lovdata_cd_31878

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.7

Bygningsrådet kan forby at tomt i regulert strøk blir skilt ut før den har tilkomst og kloakksamband som nemnt i §67.

lovdata_cd_58391

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.471

Forskrift om satser og etterregning i prisutjevningsordningen for melk. Fastsatt av Statens landbruksforvaltning 12. desember 2003 med hjemmel i forskrift av 4. desember 2003 nr. 1453 om prisutjevningsordningen for melk §4, §5, §8, §9 og §14, jf. lov av 10. juli 1936 nr. 6 til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror §6, §7, §8, §11 andre og tredje ledd, samt §13 og §17. Endret 28 juni 2004 nr. 1021, 10 juni 2005 nr. 774. §1. Satser for avgifter og tilskudd pr. Satser for avgifter og tilskudd pr. pris- og biproduktgruppe i prisutjevningsordningen for melk skal være som følger (positive tall innebærer avgift, negative tall innebærer tilskudd): Prisgruppe 1A (sure smakstilsatte produkter dagligvaremarkedet) 1,98 kr/l melk Prisgruppe 1B (sure smakstilsatte produkter industrimarkedet) -0,88 kr/l melkPrisgruppe 2A (ikke smakstilsatte produkter dagligvaremarkedet) 1,76 kr/l melkPrisgruppe 2B (ikke smakstilsatte produkter industrimarkedet) -0,88 kr/l melkPrisgruppe 3A (søte smakstilsatte produkter dagligvaremarkedet) -0,01 kr/l melkPrisgruppe 3B (søte smakstilsatte produkter industrimarkedet) -0,88 kr/l melkPrisgruppe 4A (ferske oster dagligvaremarkedet) 1,41 kr/l melkPrisgruppe 4B (ferske oster industrimarkedet) -0,76 kr/l melkPrisgruppe 4C (ferske oster merkevareeksportmarkedet) -1,16 kr/l melkPrisgruppe 5A (modnede oster dagligvaremarkedet) -0,10 kr/l melkPrisgruppe 5B (modnede oster industrimarkedet) -0,99 kr/l melkPrisgruppe 5C (modnede oster merkevareeksportmarkedet) -1,26 kr/l melkPrisgruppe 6A (tørrmelk dagligvaremarkedet) -0,83 kr/l melkPrisgruppe 6B (tørrmelk industrimarkedet) -0,87 kr/l melkPrisgruppe 6C (tørrmelk merkevareeksportmarkedet) -0,83 kr/l melkPrisgruppe 7A (geitemelksprodukter dagligvaremarkedet) 0,47 kr/l melkPrisgruppe 7B (geitemelksprodukter industrimarkedet) -0,96 kr/l melkPrisgruppe 7C (geitemelksprodukter merkevareeksportmarkedet) -1,26 kr/l melkBiproduktgruppe 1 (kremfløteprodukter dagligvaremarkedet) 12,44 kr/l fløte Biproduktgruppe 2 (smørprodukter dagligvaremarkedet) -7,31 kr/l fløteBiproduktgruppe 3 (smørprodukter industrimarkedet) -8,79 kr/l fløteBiproduktgruppe 4 (mysostprodukter dagligvaremarkedet) 2,31 kr/l myseBiproduktgruppe 5 (mysostprodukter industrimarkedet) 1,52 kr/l myseBiproduktgruppe 6 (produkter med kjernemelk) For melk som selges direkte fra primærprodusenter til meieriselskap som ikke er tilknyttet Tine BA og som anvendes i det uavhengige selskapets foredling, reduseres avgiften eller økes tilskuddet med 0,25 kr/liter melk. 0 Endret ved forskrifter 28 juni 2004 nr. 1021 (i kraft 1 juli 2004), 10 juni 2005 nr. 774 (i kraft 1 juli 2005). Statens landbruksforvaltning vil halvårlig etterregne avgifter og tilskudd for meieriselskap som ikke er tilknyttet Tine BA. 2. i biproduktgrupper for fløte- og smørprodukter (1-3) hvor satsen for produksjonfløteverdi, jf. 3. i biproduktgrupper for myseprodukter og kjernemelk (4-6) hvor fastsatte avgifter er mer enn 1% høyere enn de faktiske råvareverdiene som beregnes i ettertid. Dersom særlige hensyn tilsier det, kan Statens landbruksforvaltning gjøre unntak fra nr. 1-3. Utbetalingsbeløp til meieriselskap som ikke er tilknyttet Tine BA vil: 0 Endret ved forskrift 10 juni 2005 nr. 774 (i kraft 1 juli 2005). Satser for innfrakttillegg framgår av vedlegg 1. Satser for distribusjonstillegg framgår av vedlegg 2. Sats for produksjonsfløteverdi skal være 16,73 kr/l fløte. Sats for prognosert tilvirkningsverdi på smør skal være 22,75 kr/kg smør. 0 Tilføyd ved forskrift 10 juni 2005 nr. 774 (i kraft 1 juli 2005). Denne forskriften trer i kraft 1. januar 2004. Fra samme tid oppheves forskrift av 2. november 2001 nr. 1249 om etterregning i prisutjevningsordningen for melk og forskrift av 5. desember 2001 nr. 1395 om beregning av råvareverdier i prisutjevningsordningen for melk. 0 Endret ved forskrift 10 juni 2005 nr. 774 (i kraft 1 juli 2005, tidligere §5).

lovdata_cd_34841

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.806

Publisert: Ot.prp.nr.16 (2002-2003) Tittel: Om lov om endringer i legemiddelloven og apotekloven (konkurransestimulerende tiltak i markedet for generiske legemidler) Regjeringen legger med dette frem forslag til lov om endringer i lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven) og lov 2. juni 2000 nr. 39 om apotek (apotekloven). Forslagene omfatter: - hjemmel i legemiddelloven til i forskrift å fastsette markedsbaserte indekspriser, basert på observerte priser fra legemiddelprodusent til grossist, for utvalgte generiske legemidler (kopipreparater) - hjemmel i apotekloven til i forskrift å pålegge rekvirent å journalføre begrunnelsen for at vedkommende har benyttet seg av sin rett til å reservere seg på resepten mot at apoteket bytter forskrevet legemiddel med et generisk alternativ. Innføring av markedsbaserte indekspriser sikrer, i kombinasjon med forbud mot annet enn samtidige rabatter, at rabattene fra legemiddelprodusenter bringes videre gjennom legemiddelforsyningskjeden frem til sluttkjøper. Apotekets meldeplikt til legen foreslås endret fra en obligatorisk ordning til en tilvalgsrett for legene, slik at legen selv bestemmer om apoteket skal melde fra om foretatte bytter. Rabatter fra legemiddelprodusentene er først og fremst vanlig ved salg av generisk likeverdige legemidler. Dette er legemidler som har samme virkestoff, samme legemiddelform og samme styrke, men normalt med forskjellig produsent. Dagens regelverk har utilsiktede virkninger som muliggjør at legemiddelgrossistene kan: - bestemme at oppnådde rabatter, uansett hvor åpne de er, helt eller delvis ikke bringes videre i kjeden. å hindre at de faktiske markedsprisene i transaksjonene mellom legemiddelgrossister og legemiddelprodusenter forplanter seg videre til apotek og sluttkjøper. På denne måten undergraves intensjonene bak dagens prisregulering av legemidler, som er å sikre lavest mulig priser på legemidler. Slik prisregulering er en myndighetsoppgave i de deler av legemiddelmarkedet som mangler de nødvendige forutsetningene for effektiv priskonkurranse. I første rekke er det manglende eller lav prisfølsomhet hos sluttkjøper, grunnet den utstrakte graden av tredjepartsfinansiering gjennom folketrygdens blåreseptordning, som gjør at de vanlige markedsmekanismene ikke fungerer i store deler av legemiddelmarkedet. Det er dereguleringen av apotekvesenet og adgangen til generisk bytte i apotek som fremfor noe har lagt til rette for den konkurranse og prisnedgang som nå kan observeres hos produsenter av legemidler med generiske alternativer. Formålet med proposisjonen er å avvikle den utilsiktede anledningen grossistene har til å holde rabatter gitt av leverandørene tilbake i grossistleddet, samt å legge til rette for at prisnedgangen som følge av generisk konkurranse i større grad også kommer den enkelte sluttkjøper til gode, der regningen på blåreseptmedisinens område i all hovedsak betales av folketrygden. En tilsiktet konsekvens av forslagene er endelig at det trolig vil bli enklere enn i dag for produsenter av de rimeligste kopipreparatene å få markedsadgang (innpass hos grossistene, de store apotekkjedene og i det enkelte apotek). Dette følger av at apotekene vil få et langt sterkere insentiv enn i dag til å selge de til enhver tid rimeligste alternativene innenfor gruppene av byttbare legemidler. I B. Innst.S.nr.11 (2001-2002) uttrykte Stortinget utilfredshet med situasjonen på markedet for generiske legemidler. Under omtalen av kapittel 751 Apotekvesenet uttaler komiteen følgende: «Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at lovens prinsipp om å utlevere billigste likeverdige preparat i stedet for reseptpålydende og gevinstdelingsmodellen i apotekenes avansesystem innebærer at apoteket og kunden deler en oppnådd rabatt fra apotekets leverandør. Dette gir apotekene insentiver til å foreta slike bytter. Flertallet er lite tilfreds med at generisk substitusjon har funnet sted i mindre utstrekning enn det er grunnlag for, og anser det som fordelaktig om substitusjonsomfanget øker, slik at konkurransen mellom legemiddelfirmaene blir mer effektiv. (...) Komiteen vil at mulighetene for substitusjon og det uutnyttede potensiale som er i apoteknæringen, på sikt tas ut slik at det kan gi brukerne billigere medisiner. (...) Komiteen vil at departementet foretar en dypere analyse av de forhold som foreløpig ser ut til å bremse tilbudet på rimeligere medisiner for brukerne. Komiteen støtter at en i denne omgang reduserer apotekenes maksimalavanser, og understreker at det kan synes som om dette alene ikke er nok til å gi de insentiver som skal til for å redusere prisene til brukerne. Apotekenes insentiver til å foreta generisk bytte bør styrkes». Departementet har på bakgrunn av Stortingets merknader vurdert ulike tiltak i generikamarkedet med sikte på å styrke apotekenes insentiver til å selge det billigste av ellers likeverdige legemidler. I St.prp.nr.1 (2002-2003) Helsedepartementet er det under kapittel 2751 post 70 fremmet et forslag om å opprette et indeksprisbasert refusjonssystem for en nærmere avgrenset gruppe av legemidler innenfor Legemiddelverkets liste over generisk likeverdige (byttbare) legemidler. Indeksprissystemet og forbudet mot ikke-samtidige (etterskuddsvise) rabatter forutsettes å gi en innsparing for folketrygden på 93 millioner kroner i 2003. Forslaget innebærer en ny type prisregulering og oppgjørsrutine mellom apotek og folketrygd for de legemidlene som blir omfattet av systemet. Prisen folketrygden betaler (indeksprisen) vil bli fastsatt som et veid gjennomsnitt av observerte salgspriser (markedspris) fra legemiddelprodusent for samtlige legemidler innenfor hver kategori av byttbare legemidler. kunne medføre at apotekene må utlevere legemidler til en pris som er for lav til at apoteket tjener penger på utleveringen. Av den grunn anser departementet at en klar hjemmel for tiltaket i lov er nødvendig før forslaget i statsbudsjettet eventuelt kan settes i kraft. 1.3.3 Høringen av forslaget om markedsbasert indeksrefusjon m.v. Det er mottatt svar fra følgende høringsinstanser: - Norsk Industriforening for Generiske Legemidler (NIGeL) - Apokjeden AS (Apotek 1) - Norsk Medisinaldepot ASA (NMD) - Senter for medisinsk metodevurdering (SMM) Følgende instanser ble gitt anledning til å kommentere forslagene, men uten å inngi noen uttalelse: - Stiftelse for helseforskning (HELTEF) Det ble satt en frist på fire uker, fredag 13. september 2002, til å inngi merknader til forslagene. Den forkortede høringsfristen ble begrunnet i at høringsforslagene var nært knyttet til departementets budsjettarbeid. Flere høringsinstanser kommenterer høringsfristen. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) kritiserer den korte høringsfristen og skriver at organisasjonen ikke har kapasitet til å utarbeide høringssvar innen fristen. Høringsfristen kritiseres også av Legemiddelindustriforeningen, Legeforeningen og Norges Apotekerforening, som også er kritiske fordi det betviles at departementet har noen reell mulighet til å ta hensyn til uttalelser som kommer inn så nært opp til statsbudsjettet. Norges Apotekerforening uttaler i denne sammenheng blant annet følgende: «En høringsfrist på 25 dager for et forslag som har meget store konsekvenser både økonomisk og reguleringsmessig er svært kort. Like ille er det at høringsfristen 13/9 etter vår oppfatning ikke kan gjøre det mulig for departementet å ta hensyn til høringsuttalelsene, fordi budsjettarbeidet i departementet da i praksis vil være så å si avsluttet. Departementet vil uansett ikke ha tid til en grundig vurdering av høringssvarene. Det er etter vår mening særdeles kritikkverdig». Hensikten med høringer er å sikre et best mulig beslutningsgrunnlag i saker ved å la berørte parter uttale seg om forslagene som reises. Selv om det i alminnelighet tilstrebes en frist på minst tre måneder, vil det i mange saksforhold være momenter som kan gjøre kortere frister nødvendig. Departementet legger i den foreliggende saken til grunn at kortere frist har vært nødvendig av hensyn til budsjettarbeidet, og legger videre til grunn at det er blitt stilt tilstrekkelig tid til disposisjon til at samtlige høringsinstanser har kunnet frembringe sine grunnleggende synspunkter og eventuelle innvendinger mot forslagene. Høringstemaet i denne saken har vært nødvendige endringer i lovverket som følge av forslag som fremmes i statsbudsjettet. En alternativ prosedyre ville vært å avvente høringen i lovsaken til først etter at statsbudsjettet var fremlagt. Imidlertid ville dette, gitt en ikrafttredelse ikke for sent i 2003, ha tvunget frem en betydelig kortere høringsfrist enn den som faktisk ble stilt til høringsinstansenes disposisjon. Etter en samlet vurdering fant departementet det på denne bakgrunn mest hensiktsmessig å fremskynde høringen i forhold til budsjettframlegget. Lovproposisjonen er fremmet vel en måned senere enn budsjettframlegget for 2003. Dette har gitt departementet den nødvendige tid til å utforme en forsvarlig rettslig regulering av de forhold som budsjettforslaget om indeksrefusjon reiser. I dette arbeidet er høringsinstansenes innspill nøye vurdert. På enkelte punkter har en som følge av innspillene valgt å tilrå andre løsninger enn de som ble forespeilet i høringsnotatet. I tillegg dokumenterer høringen de viktigste innvendingene som de mest berørte instansene har til forslagene. Dette illustrerer interessemotsetningene i saken og bidrar til å sikre den nødvendige allsidigheten i beslutningsgrunnlaget. I markeder flest betaler brukerne selv for sitt forbruk. I tillegg avgjør brukeren selv behovet for kjøp. Brukeren har ofte tilstrekkelig kunnskap til å gjøre veloverveide valg mellom alternativer. Typisk vil brukeren foretrekke det alternativ som har det gunstigste forholdet mellom nytte og pris. Legemiddelmarkedet skiller seg fra ovenstående beskrivelse på flere punkter. Innenfor området med reseptbelagte legemidler er det legen som reelt avgjør om kjøp skal finne sted, og hva som eventuelt skal kjøpes. Innenfor blåreseptområdet kompliseres bildet ytterligere ved at pasienten ikke betaler for hele innkjøpet selv og legen ikke har insentiver til å ta hensyn til legemiddelprisene. Dersom pasienten allerede har frikort, betaler ikke pasienten noe i det hele tatt. Det er derfor lett å tenke seg at legen i disse tilfellene kan være mindre villig til å la prisforskjeller mellom legemidler påvirke valg av legemiddel. I den grad slik manglende prisfølsomhet leder til forskrivning av dyrere medisiner enn nødvendig, betaler folketrygden en høyere pris uten at befolkningens helse blir tilsvarende bedre. Det er legemiddelmarkedets mange særtrekk som i Norge så vel som i mange andre land, begrunner den offentlige prisreguleringen av markedet: - Mulighet for å ta ut monopolprofitt i salg av legemidler som for en lengre periode er skjermet mot konkurranse gjennom patentbeskyttelse. - Pasientene har begrenset kunnskap om ulike behandlingsalternativer for en gitt sykdomstilstand. Leger foretar valgene på vegne av pasientene. - Stor grad av tredjepartsfinansiering der staten gjennom blåreseptordningen betaler pasientens legemidler. Maksimalprisregulering av reseptpliktige legemidler anses nødvendig for å begrense skadevirkningene av markedets særtrekk, og dette uttrykkes i en legemiddelpolitisk målsetting om lavest mulig legemiddelpriser. Legemiddelloven § 6 første ledd gir Kongen fullmakt til å gi «forskrifter om prisfastsettelse av legemidler». Med denne bestemmelsen legges det i loven til grunn at prisdannelsen for legemidler er et særskilt myndighetsansvar. I dag reguleres maksimalprisene på reseptbelagte legemidler til mennesker. Som ledd i maksimalprisreguleringen bestemmer myndighetene også apotekenes maksimale avansesatser på reseptpliktige legemidler til mennesker. Gevinstdelingsmodellen, som er et ledd i beregningen av apotekets avanse, skal gi apotekene insentiver til å forhandle frem lavest mulig priser. For reseptfrie legemidler og legemidler til dyr er det bedre forutsetninger for priskonkurranse, og disse legemidlene har derfor fri prissetting. Målet for prisreguleringen av legemidler er på denne bakgrunn dels å hindre urimelig høye priser, og dels å legge til rette for effektiv priskonkurranse der markedet selv ikke klarer dette. I storparten av legemiddelmarkedet eksisterer det ingen effektiv priskonkurranse mellom ulike tilbydere av legemidler. Bakgrunnen for dette er at nyutviklede legemidler som gis patent, normalt vil kunne nyte godt av patentbeskyttelsen på markedet i 10-15 år. I denne tiden er en enkelt produsent alene om salget av dette bestemte legemidlet. For å unngå misbruk av tilbydernes monopolstilling i disse tilfellene, er det behov for å fastsette maksimalpriser. Under det øvre taket som maksimalprisen setter, er det fri prissetting, og dermed muligheter for de enkelte aktørene å tilpasse seg markedet. Patenterte legemidler har i dag om lag 85 prosent av blåreseptmarkedet, målt i verdi, mens andelen av generiske legemidler er ca 15 prosent. Det er grunn til å anta at de generiske legemidlene vil få økt økonomisk betydning i årene som kommer. Flere av dagens bestselgende legemidler vil gå av patent i nær framtid, og vil da bli møtt med generisk konkurranse. Dette vil etter alt å dømme medføre et større, samlet rabattomfang fra legemiddelprodusentene enn tidligere, ettersom rabatter først og fremst gis for legemidler som utsettes for generisk konkurranse. Dette gir mulighet til økt inntjening for apotekene eller grossistene. Proposisjonen, sammen med forslaget om indeksrefusjon i statsbudsjettet, fokuserer på konkurransestimulerende tiltak i markedet for generiske legemidler. Etter departementets syn er tiden inne for dette nå, slik at det er mulig å være i forkant av en utvikling hvor generikamarkedets økonomiske betydning synes å øke. Slik departementet ser det, er det gunstig å innføre et indeksprissystem før generikamarkedet får en så stor verdi at næringen får problemer med å tilpasse seg den økte konkurransen og den prisnedgang som systemet forventes å gi. Under den gamle apotekloven var apotekene selvstendige privateide enheter der eieren måtte ha farmasøytisk embetseksamen og samtidig stå for driften av apoteket. Gjeldende apoteklov trådte i kraft 1. mars 2001 og innebar en omfattende deregulering av apotekvesenet. Den nye loven innebærer friere etablering av apotek samtidig som kravet om farmasøytisk utdannelse som vilkår for å eie apotek er fjernet. Delingen av eier- og driftsansvaret gav en helt ny markedssituasjon, og la til rette for kjededannelser og flere apoteketableringer. Endringene åpnet for fremvekst av de apotekkjedene som i dag dominerer det norske apotekmarkedet. I dag kontrolleres markedet for omsetning av legemidler i stor grad av Apokjeden, Norsk Medisinaldepot og Alliance Unichem, dels gjennom deres heleide apotek og dels gjennom deleierskap og kjedeavtaler. De tre kjedene har fullt eierskap til ca 50 prosent av landets apotek. Dersom deleierskap og kjedeavtaler inkluderes, kontrollerer de tre landsdekkende kjedene i underkant av 90 prosent av markedet. Av de resterende ti prosent er fem prosent offentlig eide sykehusapotek. I tillegg til horisontal konsentrasjon i kjeder, er de tre kjedene også vertikalt integrert med grossistene. Apokjeden eier nå 100 prosent av aksjene i Tamro Distribusjon AS, som tidligere var et datterselskap av finske Tamro Oy. Tamro Oy har samtidig kjøpt seg opp til 49 prosent i Apokjeden. Norsk Medisinaldepot eier grossisten NMD Grossisthandel AS og NMD Apotekhandel AS, som står bak Vitusapotekene. Før april 2002 var Holtung den eneste grossisten uten eierskap i en apotekkjede. I april 2002 ble imidlertid selskapet kjøpt av Alliance Unichem. «Omsetning av legemidler vil alltid være gjenstand for omfattende regulering. Med tredjepartsfinansiering vil det også være nødvendig med regulering av prisforhold. Det må imidlertid være naturlig å følge opp apotekreformen ved å styrke markeds- og konkurransebaserte forhold ved å fokusere reguleringen på effekt og resultater, og ikke på detaljregulering av prosesser». Forholdet mellom høringsnotatets forslag om regulering av visse generiske legemidler og apotekbransjens øvrige rammebetingelser vies oppmerksomhet i merknadene fra flere av aktørene i apotekbransjen, herunder Apokjeden: «Apokjeden etterlyser den samlede gjennomgangen av avgifts- og avansesystemene for apotek som Regjeringen er pålagt å komme med til Stortinget, og synes det er kunstig at et system med indekspris for generika foreslås helt løsrevet fra vurdering av den totale økonomien i bransjen». Apotekmarkedet og legemiddelmarkedet er to forskjellige markeder. Den nye apotekloven har ingen direkte relevans for andre markeder enn apotekmarkedet. I tråd med de intensjoner apotekloven bygger på er den tidligere detaljstyringen av apotekmarkedet opphørt fra myndighetenes side. Dereguleringen innebærer blant annet friere etableringsadgang, ingen særregulering og fri pris ved kjøp og salg av apotek, adgang til horisontal integrasjon mellom apotek i kjeder, adgang til vertikal integrasjon med grossist m.m. Et deregulert apotekmarked er i seg selv intet argument for en deregulering av legemiddelmarkedet. Ved kjøp og salg av legemidler gjør det seg gjeldende andre hensyn enn ved kjøp, salg og etablering av apotek. Det er heller ingen grunn til å anta at apotekvesenets nye aktører er mindre interessert i å maksimere sin fortjeneste enn de tidligere apotekeierne. Mange vil hevde at dagens apotekeiere snarere har et sterkere fokus på apotekets inntjening enn det mange av apotekeierne under den tidligere loven hadde. Behovet for en prisregulering av legemidler som tvinger frem lavere priser, kan etter departementets vurdering neppe ha blitt mindre som følge av apotekreformen alene. Indirekte har imidlertid dereguleringen av apotekmarkedet betydning for omsetningen av legemidler i legemiddelmarkedet. Apotekvesenets nye aktører har gjennom horisontal integrasjon i kjeder og vertikal integrasjon med grossist en langt sterkere innkjøpsmakt overfor produsentene enn apotekvesenets tidligere aktører hadde. Dette gir sammen med adgangen til generisk bytte grunnlag for rabatter fra legemiddelprodusentene, og forslagene i denne proposisjonen er direkte knyttet til denne effekten av dereguleringen av apotekmarkedet. Departementet er ikke enig med Norges Apotekerforening i at forslaget om indeksrefusjon og forbudet mot etterskuddsvise rabatter er detaljstyring av prosesser. Tiltakene innebærer tvert om presise og forutsigbare rammevilkår for legemiddelomsetningen på de punkter i legemiddelomsetningen som berøres. Den eneste hensikten med tiltakene er å stimulere til priskonkurranse og lavere priser. Det er på denne bakgrunn vanskelig å følge Norges Apotekerforening i at det ikke er fokus på effekt og resultater. Slik departementet vurderer det, er de foreslåtte tiltakene nødvendige for å sikre lavere legemiddelpriser. I dette tilfellet fjernes muligheten for de integrerte apotek- og grossistkjedene til å ta ut så store fortjenester på enkelte legemidler at det i realiteten vil undergrave den offentlige prisreguleringen av disse legemidlene. Det er ingen motsetning mellom dette og det offentliges interesse i en sunn apotekøkonomi. Dette illustreres ikke minst i forslaget til statsbudsjett for 2003, der departementets forslag om indeksrefusjon og forbud mot etterskuddsvise rabatter også er kombinert med enkelte lettelser for apotekøkonomien. Det er en lang tradisjon med ordninger for bytte av legemidler i Norge. Med EØS-avtalen ble det åpnet for parallellimport, det vil si import av legemidler via tredjeland. Oftest er det snakk om parallellimport av produkter som er identiske med de direkteimporterte originalproduktene, men i noen tilfeller kan det være avvik. En produsent utenom EØS-området kan ha lokale fabrikker i området eller få produktene produsert på lisens av en EØS-produsent. Slike produkter kan ha avvikende form, farge og pakning uten at det fører til terapeutiske forskjeller. En faglig nyvinning som kom med den nye apotekloven, var utvidelse av apotekenes adgang til selv å velge hvilket av flere likeverdige legemidler som skal utleveres til kunden. Bestemmelsen er et unntak fra apotekloven § 6-6 første ledd, som fastsetter at apoteket skal levere ut legemidler «nøyaktig etter resept og rekvisisjon». Dette innebærer at apoteket i utgangspunktet ikke har rett til selv å vurdere om andre legemidler kan erstatte det som legen faktisk har forskrevet. Det nye er at det i bestemmelsens annet ledd gjøres følgende unntak fra hovedregelen: Med generisk likeverdig legemiddel menes legemidler med samme virkestoff, samme legemiddelform og samme styrke, men normalt med forskjellig produsent. I stedet for det preparatet som legen har skrevet på resepten, kan apoteket utlevere et identisk kopipreparat fra en annen leverandør. Merkenavnene til i utgangspunktet likeverdige legemidler vil derfor variere. Hva som skal regnes som byttbare legemidler, bestemmes av Statens legemiddelverk etter delegasjon fra departementet, og offentliggjøres i en egen bytteliste. Etaten har utarbeidet en detaljert liste på preparatnivå. Det er således ikke alle generiske legemidler som kan byttes med hverandre. I forbindelse med adgangen til generisk bytte bestemmer apotekloven at apotekene skal opplyse kundene om det billigste generiske legemidlet. Begrunnelsen er at kundene skal få en reell mulighet til å velge billigste alternativ. Adgangen til å foreta et bytte mellom generisk likeverdige legemidler begrenses av de eventuelle reservasjonene som tas av enten forskrivende lege eller kunden selv. Legen og kunden kan kreve å få utlevert det konkrete legemidlet som er skrevet på resepten. Kunden kan alltid reservere seg i den forstand at ingen kan pålegge noen å kjøpe et legemiddel en ikke vil ha, men som følge av apotekets leveringsplikt kan kunden også kreve å få utlevert det varemerket som legen har forskrevet. Dette må apoteket skaffe kunden dersom det ikke er på lager. Legen kan på sin side avskjære apotekets adgang til bytte ved å reservere seg på resepten, men kun dersom det er faglige betenkeligheter knyttet til å tillate et bytte. Det vil således være forbudt å innføre en rutinemessig reservasjon mot generisk bytte ved alle resepter, uten at de faglige aspektene er vurdert konkret i hvert enkelt tilfelle. legger uttrykkelig opp til en fravalgsordning for legers vurdering av generisk bytte. Det betyr at generisk bytte kan skje med mindre legen aktivt og uttrykkelig reserverer seg på resepten. En løsning hvor legen må krysse av på resepten eller på annen måte gi en bekreftelse eller tillatelse for at apoteket kan bytte, en såkalt tilvalgsordning, vil være i strid med gjeldende rett. Forholdet mellom tilvalgs- og fravalgsordninger ble utførlig drøftet i apoteklovens forarbeider, se Ot.prp.nr.29 (1998 - 1999) s. 95 flg. Legen har imidlertid full anledning til å skrive et virkestoff på resepten, i stedet for et bestemt preparatnavn (merkevare). Dette er såkalt generisk forskrivning. Legen overlater i så fall til apoteket å foreta et valg mellom flere likeverdige og byttbare legemidler. Bytte er således bare aktuelt i de tilfellene hvor legen ikke benytter seg av sin adgang til generisk forskrivning. Ordninger som åpner for og stimulerer til bytte av legemidler er utbredt også i andre land, og slike systemer blir innført og brukt i økende grad. De ordninger som eksisterer internasjonalt, er noe forskjellige utformet fra land til land. Det er også store forskjeller i refusjonssystemene for legemidler. Det gjør det vanskelig å overføre erfaringene fra et land til et annet. Da Norge innførte sin bytteordning, hadde flere land noenlunde tilsvarende ordninger. Dette gjaldt New Zealand, Australia, noen delstater i USA, noen provinser i Canada samt Frankrike og Danmark. Sverige innførte en bytteordning 1. oktober 2002. Finland vurderer å innføre en bytteordning. I forarbeidene til apotekloven ble det lagt til grunn at den nye loven ville lede til mer konkurranse, økt etablering og bedre tilgang til apotektjenester. Anledningen til generisk bytte skulle gi apotekene mulighet og insentiver til å optimere sitt lagerhold, samt erstatte salg av dyre originalpreparater med billigere generiske preparater. Det ble også pekt på at «adgang til parallell og generisk substitusjon av rekvirert preparat tilhører et sett av relativt få virkemidler som er egnet til å oppmuntre til priskonkurranse mellom legemiddelprodusenter og mellom legemiddelimportører»( Ot.prp.nr.29 (1998-1999) s. 99). Videre er det på det rene at en av apoteklovens intensjoner med å tillate grossister å eie apotek, såkalt vertikal integrasjon, var å legge til rette for en enhet med tilstrekkelig styrke til å kunne utøve kjøpermakt overfor produsenter og andre leverandører av legemidler. Grossistenes og apotekenes forhandlingsposisjon vil først og fremst være styrket i forhold til leverandører av generiske legemidler, hvor virkestoffet er identisk. Det er i disse tilfellene mulig å velge mellom produkter fra flere ulike produsenter, i motsetning til det som er tilfellet ved kjøp av patenterte legemidler. Forventningen til en slik kjøpermakt var at reduserte innkjøpspriser til grossist på generiske legemidler også skulle lede til reduserte priser ut av apotek, til fordel for kunden. Ved utarbeidelse av byttelisten, som definert i kapittel 2.3.1.2, ble det lagt særlig vekt på flere momenter. For det første skulle byttene skje på apotek. Ved den tidligere referanseprislisten var det forskriver som gjorde en faglig medisinsk vurdering før et bytte ble gjort på resepten. Riktignok har forskriver reservasjonsrett mot bytte, men det at byttene skulle foregå på apotek, tilsa byttegrupper innenfor snevrere grenser med dokumenterte krav til biologisk likeverdighet. For det andre ble det lagt vekt på at byttelisten ikke skulle være faglig kontroversiell. Utvalget av produkter ble derfor begrenset til enkle og ukompliserte legemiddelformer. Som en ytterligere sikkerhetsforanstaltning ble listen delt i to: Én liste for fullstendig byttbare legemidler, og én for begrenset byttbare produkter. Den siste gruppen inneholder legemidler der man ikke helt kan utelukke at enkelte pasienter merker forskjell hvis det byttes under en igangværende behandling. De begrenset byttbare produktene kan bare byttes ved oppstart av en ny behandling. Det er flere fordeler knyttet til generisk bytte. Som nevnt i kapittel 2.3.1.4 stimulerer det til økt konkurranse mellom preparater innenfor samme byttegruppe. Dette åpner for priskonkurranse og kan lede til lavere priser. Videre gir generisk bytte apotekene mulighet for mer effektivt lagerhold og logistikk. Bytte kan imidlertid også ha negative konsekvenser. Dette må veies opp mot fordelene. Ved medikamentell behandling kan behandlingseffekten avhenge av i hvilken grad pasienten evner å bruke legemidlene sine slik som anvist på pakningen eller av legen. Manglende etterlevelse (compliance) av bruksrettledningen kan gi mangelfull effekt. Denne risikoen øker ved samtidig bruk av flere forskjellige legemidler, slik tilfellet er for mange eldre med kroniske sykdommer. Det er uklart hvor stort dette problemet er, fordi det er vanskelig å måle og det er gjort få gode undersøkelser. Når det gjelder eldre pasienter som bruker flere legemidler, er det anslått at manglende etterlevelse skjer i 1/3 til 2/3 av alle tilfeller. Manglende etterlevelse er dermed i utgangspunktet en risiko ved all behandling med legemidler, også når pasienten ikke skifter legemiddelmerke. Det må understrekes at ikke alle brudd på bruksrettledningen har behandlingsmessige konsekvenser. Hvis det byttes fra ett legemiddel til et annet, kan produktet endre utseende. Det kan være størrelse, form, farge eller pakningsutstyr. Det understrekes at bytte av legemidler kun innebærer en tilleggsrisiko hva angår etterlevelse. Den største sikkerhetsrisikoen og de fleste bivirkninger henger sammen med selve virkestoffet i et legemiddel. Byttbare legemidler har samme virkestoff. De byttbare legemidlene kan imidlertid ha varierende sammensetning hva angår fyllstoffer, konserveringsmidler, fargestoffer og en rekke andre hjelpestoffer. Det understrekes at de fleste hjelpestoffer er produkter som forbrukere hyppig kommer i kontakt med også i andre sammenhenger enn ved legemidler (vann, sprit, stivelse, gelatin, sukkerarter, vegetabilske oljer, talkum og mange flere). Likevel kan endrede hjelpestoffer fra et byttbart legemiddel til et annet gi en tilleggsrisiko for overfølsomme eller allergiske forbrukere. Knappe ni måneder etter at ny apoteklov trådte i kraft, utførte Legemiddelverket en intervjuundersøkelse blant ca 500 apotekkunder. Vel 40 prosent av kundene kjente til ordningen med likeverdig bytte. Mer enn 80 prosent var positivt innstilt til ordningen. 84 kunder (16 prosent) hadde fått tilbud om bytte, og av disse hadde 71 akseptert tilbudet. Hovedresultatet av undersøkelsen er at apotekkundene er tilfredse med at ordningen finnes. Dette samsvarer med en tilsvarende undersøkelse som er gjort i Danmark. Legemiddelverket har også gjennomført en spørreundersøkelse som omfatter mer enn 270 apotek, og er i gang med en intervjuundersøkelse av leger. Apotekundersøkelsen dekker mer enn halvparten av landets apotek. Den ble foretatt 8-9 måneder etter at bytteordningen trådte i kraft. Fem av apotekene rapporterer om feilekspederinger i løpet av perioden, men ingen i de siste tre månedene. Disse undersøkelsene er ikke ferdig bearbeidet. I Danmark har tilsvarende undersøkelser vist at både leger og apotek er mer skeptiske enn publikum. Til å begynne med hadde legene i Danmark til dels store problemer med å forstå ordningen, mange syntes de mistet oversikt over pasientenes legemiddelbruk og over halvparten av legene følte at deres troverdighet overfor pasientene ble svekket. Rapporter tyder på at skepsisen har avtatt etterhvert som man har høstet erfaring med ordningen. Byttelisten har beholdt sin faglig-konservative innretning. Bortsett fra rettelser av småfeil og ajourføring av produkter som er avregistrert eller kommet til, har det ikke skjedd noen endring av listens innretning. Det har ikke vært reist faglig kritikk overfor Legemiddelverket mot byttegruppene på listen. Legemiddelverket har mottatt tre bivirkningsrapporter med mistanke om bivirkninger grunnet bytte på de halvannet år som har gått siden ordningen trådte i kraft. Én av rapportene har en mulig sammenheng med et bytte av legemidler. Pasienten ble bra igjen etter at vedkommende skiftet tilbake til det opprinnelige produktet. De to andre rapportene har ingen sikker forklaring. De tre rapportene utgjør om lag 0,14 prosent av bivirkningsrapportene i perioden. Etter Legemiddelverkets vurdering tyder det foreliggende materialet på at generisk og parallelt bytte ikke utgjør noen merkbar tilleggsrisiko ved medikamentell behandling. Legeforeningen mener at høringsnotatets forslag vil føre til at «selv om det er faglige argumenter for at et [bestemt] legemiddel utleveres til en pasient, så vil det likevel bli byttet til et annet generisk legemiddel». I tilknytning til dette uttaler foreningen følgende: «Legeforeningen opplever det skremmende at høringsdokumentet er uten en eneste faglig vurdering av hvilke konsekvenser en slik de facto generisk substitusjon vil medføre. [...] Når vi vet at generiske preparater har annen form, farge, størrelse i 13-15 % av tilfellene, vil dette uten tvil medføre økt feilbruk av legemidler. [...] Etter de opplysninger vi får er det slett ikke sjelden at pasienter, særlig eldre, ikke klarer å holde seg orientert om egen legemiddelbruk dersom preparater endrer farge, form eller størrelse». På den annen side påpeker Legeforeningen også at det i mange tilfeller likevel vil være faglig fullt ut forsvarlig å foreta generisk substitusjon, og følger opp med et forslag som er ment å fremme vektleggingen av legens vurdering: «Hos de fleste pasienter vil det ved første gangs utlevering av et legemiddel være fullt ut akseptabelt med generisk substitusjon. Ved repetert forskrivning vil det hos mange pasienter være avgjørende for riktig legemiddelbruk at pasient og lege drøfter om generisk legemiddel kan utleveres. En avkryssing på resepten om generisk bytte kan foretas eller ikke, bør derfor innføres på alle resepter og må bli en plikt for apoteket å forholde seg til ved utlevering». Departementet er kjent med at pasienter helt uavhengig av ordningen med byttbare legemidler kan oppleve at legemidler endres fordi produsenten ønsker det. I 2001 ble det godkjent mer enn 300 endringer i legemidler på det norske marked (ca 170 endringer som førte til endret utseende og vel 130 skjulte endringer i sammensetning). Disse endringene blir rapportert hverken til forskrivere, apotek eller forbrukere. Man har derfor ikke kjennskap om dette fører til problemer med etterlevelse eller bivirkninger. Det kan derfor være vanskelig å skille eventuelle etterlevelseproblemer som skyldes denne type endringer fra endringer ved bytte av legemidler. Det er på denne bakgrunn vanskelig å se noen prinsipielle forskjeller mellom de endringene av form eller utseende som foretas i allerede tilgjengelige legemidler, og de eventuelle endringene som følger av et generisk bytte. Risikoen for komplikasjoner eller manglende etterlevelse ved bruk av ulike generiske legemidler synes i lys av dette å være et forhold som til en stor grad ligger innenfor det som allerede aksepteres ved bruk av annet enn generiske legemidler. Ved bytte mellom legemidler på byttelisten blir forbrukerne gjort oppmerksom på byttet, og forskriverne skal få tilbakemelding. Det gjør at det lettere kan stilles spørsmål ved om det er sammenhenger mellom feilbruk, bivirkninger og bytte. De erfaringene som så langt er gjort, tyder på at bytteordningen for likeverdige legemidler ikke innebærer noen helserisiko som gir grunnlag for å revurdere eller innskrenke apotekenes adgang til generisk bytte. Noe grunnlag for å endre ordningen fra en fravalgsordning til en tilvalgsordning foreligger heller ikke. Så vel bivirkningsrapporter som apotek- og kundeundersøkelser tyder på at dagens ordning er faglig forsvarlig. Legemiddelforskriften kapittel 12 gir bestemmelser om maksimalpris for reseptpliktige legemidler og visse reseptfrie legemidler som det ytes refusjon for etter blåreseptordningen. Det settes en maksimal innkjøpspris til apotek (maksimal AIP) og en maksimal utsalgspris fra apotek (maksimal AUP). Dette gjelder for både generiske og patentbeskyttede legemidler. Dersom apotek oppnår lavere innkjøpspris enn fastsatt maksimal AIP, skal minst halvparten av differansen mellom maksimal AUP og den AUP som fremkommer ved at maksimale apotekavanser tillegges oppnådd AIP, tilfalle kunden. Denne ordningen går under navnet gevinstdelingsmodellen, ettersom apoteket og kunden (i hovedsak staten) deler de rabattene som apoteket oppnår hos grossist. For hver krone apoteket klarer å forhandle ned innkjøpsprisen, beholder apoteket 50 øre. I generikamarkedet har gevinstdelingsmodellen spesielt stor praktisk anvendelse. Folketrygden refunderer gjennom blåreseptordningen apoteket med utgangspunkt i den legemiddelprisen som kunden faktisk har betalt, begrenset oppad til maksimalpris. Kunden betaler i 2002 en egenandel som utgjør 36 % av utsalgsprisen, begrenset oppad til 360 kroner per ekspedisjon. Pasienter med frikort (oppnås når kjøp av legemidler og visse helsetjenester overstiger 1350 kroner) betaler ingen egenandel for medisiner forskrevet på blå resept. Legemiddelomsetningen på det norske markedet i 2001er anslått til 12,7 mrd. kroner. av omsetningen finansieres av staten, hovedsakelig gjennom Rikstrygdeverket, men også til en viss grad gjennom sykehusene. Markedet for generiske legemidler er avgrenset av Statens legemiddelverks liste over byttbare legemidler (byttelisten). I høringsnotatet la departementet til grunn at markedet for legemidler som inngår i ordningen med generisk bytte, utgjorde om lag 1,4 mrd. kroner i 2001. I høringsnotatet ble det videre lagt til grunn at det fortsatt er originalprodusentene som i hovedsak synes å dominere markedet, til høyere pris enn generikaleverandørene. Departementets oppfatning var at dette indikerer et potensiale for ytterligere forbruksvridning over mot billigere generiske legemidler. Imidlertid ble det også understreket at det synlige bildet ikke nødvendigvis reflekterer virkeligheten på en god nok måte, idet ulike rabattordninger ikke nødvendigvis kommer klart til syne. Det kan for eksempel tenkes at originalprodusenter gir rabatter som er store nok til at det ikke er regningssvarende for apotekene å velge generiske legemidler. Høringsinstansene ble spesielt bedt om å kommentere dette. I tillegg var departementet også interessert i å ta del i høringsinstansenes begrunnede oppfatning av hvor stor andel av generisk bytte det vil være mulig å oppnå på kortere og lengre sikt, og hvordan og i hvilken grad originalprodusenter og leverandører av generiske legemidler eventuelt kan påvirke dette. Norges Apotekerforening og Norsk Medisinaldepot etterspør en nærmere vurdering av potensialet for generisk bytte og størrelsen på reduksjoner i legemiddelprisene. Sistnevnte skriver: «Etter Helsedepartementets oppfatning gir apotekloven ikke i tilstrekkelig grad insentiver til å foreta generisk bytte. Departementet har imidlertid ikke lagt frem noen tall som gir en oversikt over antall foretatte bytter. Potensialet for antall bytter er heller ikke forsøkt definert. Det er derfor vanskelig å vite hva departementet mener med at det er gjennomført for få bytter, på samme måte som det er vanskelig å vite hvor stort antall bytter som anses tilfredsstillende fra departementets side, dvs hva departementet søker å oppnå med de forslåtte endringer i apotekloven». Vedrørende det generiske markedets størrelse uttaler Norsk Medisinaldepot følgende: «Den totale verdien av den nåværende byttelisten (basert på siste 12 måneders omsetning t.o.m. august 2002) er ifølge tall fra IMS ca NOK 2 milliarder (AIP). Departementet opererer med en verdi i 2001 på NOK 1,4 milliarder i høringsnotatet, men det er ikke angitt om det er AIP eller AUP. Det reelle grunnlaget for generisk bytte er likevel betydelig lavere enn totalverdien av byttelisten, ca NOK 0,9 milliard AIP, som tilsvarer ca 1,4 milliarder AUP (basert på en snitt-avanseberegning). Dette skyldes at ca 40 prosent av generikalisten består av substanser hvor det ikke finnes generisk likeverdige legemidler på grunn av eksisterende patenter. Videre består ca 10 prosent av byttelisten av reseptfrie legemidler». Norges Apotekerforening supplerer med informasjon om fordelingen av salget mellom originale og generiske legemidler: «I en rapport som Handelshøyskolen BI har utført i 2002 på oppdrag fra Helsedepartementet og Finansdepartementet, opplyses det at de generiske produktene har en samlet markedsandel i antall pakninger i byttemarkedet på 48 prosent. Disse tallene samsvarer godt med NAFs tall, og med de erfaringer apotekene har: Av de produktene som inngår i byttelisten og som er med i ordningen med generisk bytte, er om lag halvparten generika og halvparten originalprodukter». Norsk Medisinaldepot peker på at prisene på legemidler er blitt redusert som følge av adgangen til å foreta generisk bytte, og omtaler årsakene slik: «Dette skyldes dels innføring av generisk bytte ved at leverandørene har senket sine priser og ved at faktiske bytter har ført salget over på billigere produkter, dels at Stortinget har redusert apotekenes maksimalavanse og dels større fokus på apotekenes priser gjennom medias prisundersøkelser». Norges Apotekerforening forsøker i sitt høringsinnspill å tallfeste den totale effekten av disse prisreduksjonene det siste året: «NAF er gjennom massemedia kjent med at SLV har utarbeidet en rapport med beregninger av innsparingene som følger av ordningen med generisk bytte. I følge SLVs uttalelser til media skal besparelsene ha vært 70 millioner NOK i 2001 og mellom 100 og 150 millioner NOK i 2002. Videre skal prisnedsettelser både på originalpreparater og generiske kopier ha gitt vesentlig større effekt enn selve byttet til billigere medisiner, selv om muligheten/faren for bytte antagelig har vært avgjørende for mange av prisnedsettelsene. I den tidligere nevnte analysen fra IMS, som er tatt inn som vedlegg til dette høringssvaret, anslås besparelsene til 213 millioner NOK. har vist seg å ha flere vesentlige svakheter. Med et reelt totalmarked på ca 900 millioner NOK er besparelsene meget betydelige, enten de er på 100 eller 213 millioner NOK, og enten de fremkommer direkte i form av bytte eller indirekte i form av prisnedsettelser». Apokjeden påpeker at en undersøkelse fra IMS av perioden januar - juli 2002 viser at kopipreparatenes andel av det generiske markedet viser en svak tilbakegang dette året. Kjeden kommenterer dette slik: «Det skyldes trolig prisnedsettelser på de originale legemidlene som får konkurranse fra kopier, og dette dokumenterer nettopp at markedet fungerer slik myndighetene ønsker at det skal gjøre». Når det gjelder utviklingspotensialet for generisk bytte, fremhever Alliance Unichem at generisk bytte er et nytt system som det er knyttet usikkerhet til. Samtidig finnes det motstand blant leger, og lite er gjort fra myndighet for å øke forståelsen hos legene. Dagens ordning har derfor etter apotekkjedens syn «et større potensiale, hvis myndighetene medvirker mer». Norges Apotekerforening har sammenstilt ulike opplysninger i høringsnotatet og konkluderer med at graden av generisk bytte er svært høy: «I høringsnotatet heter det at «Tall fra Danmark indikerer at den samlede reservasjonsandelen kan ligge i størrelsesorden 40 prosent (leger og pasienter samlet)». Departementet antar deretter indirekte at reservasjonsandelen i Norge vil være omtrent den samme som i Danmark. Selv om departementet ikke oppgir noe måltall, er det naturlig å anta at opplysningene over indikerer et tak for de generiske produktenes markedsandel innenfor generisk bytteordningen på ca 60 prosent, så lenge pasienter og leger har full reservasjonsrett. Vi står dermed igjen med følgende antydninger i høringsnotatet og i rapporten som er utarbeidet på oppdrag fra Finansdepartementet og Helsedepartementet forut for høringsnotatet: De generiske kopiene har en markedsandel på ca 50 prosent i det markedet som omfattes av ordningen med generisk bytte. Taket er ca 60 prosent. NAF vil hevde at en markedsandel for de generiske produktene på 50 prosent er oppsiktsvekkende høyt, og at tallene ikke på noen måte gir grunnlag for å trekke konklusjoner om at graden av generisk bytte er lav. Vi vil minne om at ordningen med generisk bytte kun har eksistert i ett og et halvt år». Departementet er enig med høringsinstansene i at en betydelig konkurransegevinst åpenbart er tatt ut, dels som følge av at den nye apotekloven har trådt i kraft og dels som følge av den eldre gevinstdelingsmodellen. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at potensialet for prisnedgang på generiske legemidler er uttømt. Norges Apotekerforening tar i sin høringsuttalelse opp byttegraden for generiske legemidler. På bakgrunn av at leger og kunder i Danmark reserverer seg mot generisk bytte i 40 prosent av tilfellene, regner NAF seg frem til at maksimal markedsandel for generiske kopier i Norge vil være ca 60 prosent. Dette måltallet sammenligner NAF med dagens faktiske markedsandel for kopipreparater på 48 prosent. NAFs konklusjon er at potensialet for ordningen snart er nådd. For det annet er det ikke bare en høyere andel av kopipreparater som fører til en prisnedgang innenfor den enkelte gruppe av byttbare legemidler. Også prisen på preparatene som er kopiert (originalpreparatene) senkes som følge av konkurransen fra generiske alternativer. Omfanget av generisk bytte er derfor ikke alene om å bidra til prisnedgang. Dette innebærer at generisk bytte ikke er et overordnet mål i seg selv. Det er i denne sammenhengen utelukkende et virkemiddel for å stimulere konkurransen i markedet for generiske legemidler. Jo mer sannsynlig det er at et bytte vil finne sted, desto sterkere priskonkurranse må man forvente å se. Departementet vil følgelig ikke fremme noe konkret måltall for generisk bytte. For det tredje har departementet etter nærmere undersøkelse funnet frem til opplysninger som tyder på at danske leger reserverer seg mot bytte i betydelig mindre grad enn det som ble lagt til grunn i departementets høringsnotat. En dansk undersøkelse viser at reservasjon anvendes i ca 20 prosent av tilfellene, men at legene i mange av disse tilfellene også foreskriver det billigste legemidlet. 1 Jens P. Kampmann, Institut for Rationel Farmakoterapi i tidsskriftet Rationel Farmakoterapi nr. 2 (Februar 2002), s. Legemiddelforskriften § 12-3 annet ledd bestemmer følgende: «Dersom apotek oppnår lavere innkjøpspris enn fastsatt maksimal AIP, skal minst halvparten av differansen mellom maksimal AUP [apotekenes utsalgspris] og den AUP som fremkommer ved at maksimale apotekavanser tillegges oppnådd AIP, tilfalle kunden». Denne bestemmelsen gir uttrykk for et prinsipp som kalles gevinstdelingsmodellen. Apoteket beholder 50 øre for hver krone apoteket klarer å redusere utsalgsprisen i forhold til den fastsatte maksimalprisen. Modellen vil isolert sett gi apoteket insentiv til å forhandle ned innkjøpsprisen fra grossist og legemiddelleverandør. I de integrerte kjedene, der grossist eier apotek, har imidlertid kjeden som helhet et insentiv til å opprettholde så høye priser som mulig for apotekenes legemiddelinnkjøp. Bakgrunnen for dette er at det ikke eksisterer noen gevinstdeling i grossistleddet. Grossisten kan selv beholde hele gevinsten (all rabatt fra leverandør). Dette i motsetning til den halvpart som ville ha blitt tilført kjeden ved bruk av gevinstdelingsmodellen. En økonomisk rasjonell atferd vil da isolert sett være at kjedene søker å maksimere grossistmarginen på bekostning av apotekets utsalgspris. Kjedene som eies av grossistene, vil tjene mer på å holde en relativt høy pris ut til apotekene (AIP). Dermed vil ikke konkurransen mellom legemiddelleverandørene (produsent og importør) nødvendigvis kommer til syne i form av redusert pris til publikum. Stor grad av tredjepartsfinansiering sammen med at legen foretar valg av preparat for kunden, gjør at etterspørselen etter legemidler i liten grad kan forventes å variere mye med pris. Sett i lys av dette risikerer de integrerte aktørene i liten grad å tape salg ved å ta ut forhandlede rabatter i grossistleddet fremfor i apotekleddet, og slik opprettholde kunstig høye priser. Gevinstdelingsmodellen, fritt eierskap og anledningen til generisk substitusjon er alle tre virkemidler som skal stimulere til økt konkurranse. Normalt forventer man at økt konkurranse vil lede til lavere priser og et bedre tilbud. I dette tilfellet motarbeider virkemidlene hverandre. De er til dels innbyrdes inkompatible. Virkemidlene ville hatt større effekt hver for seg enn de har når de virker sammen. Dagens regulering tjener ikke i tilstrekkelig grad til å fremme mer generisk bytte og lavere priser i denne delen av legemiddelmarkedet. Av dette følger et behov for å foreta konkurransestimulerende endringer. Departementet hevdet i høringsnotatet at de integrerte apotekkjedene hadde mulighet til selv i stor grad å velge hvilke marginer som skulle beholdes på grossistleddet og hvor stor del av rabatten som skulle tilfalle kunden. Til dette skriver Konkurransetilsynet følgende: «Heleide apoteks insentiv er å maksimere profitten i den vertikalintegrerte apotekkjeden. På grunn av gevinstdelingen, vil det ikke være lønnsomt for den vertikalintegrerte kjeden å tilby apoteket en innkjøpspris lavere enn den maksimale innkjøpsprisen (AIP). Dette viser at det vil være ulønnsomt for heleide apotek å kjøpe inn legemidler til under AIP. For vertikalt integrerte apotek vil det være mest lønnsomt å selge de preparater som grossisten klarer å fremforhandle gode rabatter på. Høringsnotatet sier at AIP i de aller fleste tilfeller blir fastsatt ved å betrakte prisen på preparatet i EØS området, og er m.a.o. upåvirkelig for grossist og apotek. Et selvstendig apotek vil imidlertid søke å maksimere begge profittelementene, og i den grad de er motstridende, foreta en avveiing mellom elementene. Det vil her variere hva som lønner seg for apoteket, men det vil antakeligvis lønne seg å forsøke å selge preparatet med den innkjøpsprisen som ligger lengst under AIP. Det må her understrekes at dette ikke nødvendigvis er et generika. Det vil ofte kunne være lettere å få en større absolutt rabatt på et originalpreparat, rett og slett fordi prisen er høyest i utgangspunktet. Drøftelsen over viser at forskjeller i eierstruktur gir forskjellige insentiver. Eksistensen av frittstående apotek gjør antakeligvis at gevinstdelingsmodellen er mer virksom enn det som fremkommer i høringsnotatet fra Helsedepartementet». Norges Apotekerforening mener at høringsnotatet bygger på forutsetningen om at «(nesten) hele det norske apotekmarkedet er vertikalt integrert, og at (nesten) alle apotek er heleid av kjedene». De faktiske forhold er ifølge foreningen at kjedene eier noe over halvparten: «Departementet bygger hele sitt forslag på en forutsetning om at de aller fleste apotek er heleid av kjeder med grossistfunksjon. Det er galt. De tre kjedene som har grossistfunksjon eier ca 60 prosent av norske apotek. De øvrige apotekene er selvstendige eller har frivillige / oppsigelige kjedeavtaler, noe som setter dem i en helt annen stilling enn det departementet forutsetter. I tillegg kommer landets 29 sykehusapotek, som står for ca 15 prosent av den samlede omsetningen i apotekmarkedet. Det er derfor galt å betrakte apotekmarkedet som fullstendig vertikalt integrert, der det er likegyldig for aktørene hvor i verdikjeden profitt oppstår». Norsk Medisinaldepot presiserer på bakgrunn av lignende betraktninger at de frittstående apotekene sikrer en videreføring av rabatter: «Ca. 40 prosent av alle apotek er frittstående apotek som enkelt kan bytte grossist dersom den valgte grossist ikke kan tilby konkurransedyktige betingelser. [...] Disse apotekene sikrer priskonkurransen på grossistleddet da disse så absolutt gir grossistene insentiver til å videreføre rabatter som er forhandlet frem hos legemiddelprodusenter». Apokjeden skriver følgende: «Det har i flere møter med både Helsedepartementet og SLV kommet frem diskusjoner om at kjedene beholder en urimelig andel av marginene på grossistleddet, og at alle rabatter derfor ikke tilfaller kunden og staten. Etter den nye apotekloven, som har gitt oss vertikalt integrerte kjeder med både grossist og apotekledd, så er denne muligheten selvsagt tilstede. [...] Vi ønsker systemer som er transparente og som ikke er gjenstand for mistanker om snusk. Videre ønsker kjeden å understreke at den ikke holder rabattene tilbake, men lar apotekene ta del i disse: «Apokjeden vil klart imøtegå argumentet om tilbakeholdelse av rabatter. Selv om kjeden er fullt integrert mot grossist er vi også en medlemsbasert kjede der et stort antall apotek fortsatt eies av apotekerne. Dette forutsetter gevinstdeling og åpenhet. Apokjeden er en apotekkjede og ikke en grossistkjede, og vår politikk har hele tiden vært at bruttofortjeneste som et viktig insitamentet må legges på det leddet som skaper verdier, nemlig apotekene». Legemiddelindustriforeningen skriver: «Vi deler bekymringene for at apotekkjedene beholder en uforholdsmessig stor del av industrirabattene i grossistleddet, men samtidig savner vi dokumentasjon på omfanget av slik praksis». Høringsinstansene har pekt på at de apotek som ikke er heleid av grossist, begrenser de heleide kjedenes mulighet til å ta ut utilsiktet gevinst i grossistleddet. Bakgrunnen for dette er at de selvstendige apotekene ikke har noen interesse av å medvirke til å bedre grossistenes resultater, i motsetning til apotek som befinner seg i samme konsern som grossister. et bytte til et generisk alternativ som et bytte til et annet preparat, hvis effekt er ukjent for pasienten selv. Også legene må, utfra en manglende tradisjon i Norge om å forskrive generisk (virkestoff), forventes å være mer tilbøyelig til å forskrive originalpreparatet, kanskje ut fra gammel vane. «Den innovative legemiddelindustrien har betydelig markedstrykk rettet mot forskrivningspåvirkning (anslag 1 mrd kroner i året i Norge). Denne industrien har som utgangspunkt ingen incentiver/ønsker om økt generisk substitusjon fordi det også kan drive prisene på patentbeskyttede legemidler nedover. Deres markedstrykk rettes derfor mot å endre terapitradisjonen bort fra «gamle» generiske legemidler mot nye innovative «bedre» legemidler. Således vil også anvendelsen av disse medikamentene langsomt bli redusert, noe som vil legge veien åpen for enda nye og innovative medikamenter». Norsk Medisinaldepot uttrykker seg slik: «Legemiddelindustrien, spesielt de som markedsfører originalprodukter, forsøker å redusere kundenes økte forhandlingsstyrke ved å motvirke generisk bytte på forskjellige måter. Størst effekt har patentforlengelse og markedsføring av nyere patentbeskyttede legemidler. [...] Dersom legene påvirkes til å foreskrive disse patentbeskyttede produktene i stedet for de byttbare moderpreparatene, reduseres mulighetene for generisk bytte». «Det er velkjent at reformene i apotekvesenet har medført strategiske tilpasninger og konsekvenser som neppe har vært tilsiktet. Vi savner derfor en drøfting av hvilke tilpasninger apotekkjeder og grossister kan gjøre for å omgå konsekvensene av indeksprissystemet. Det kan for eksempel tenkes at legemiddelprodusentene endrer sin prisstruktur slik at hva grossistene vil måtte betale for patenterte originalpreparater og ikke-patenterte originalpreparater endres». Det er en overordnet oppgave å legge forholdene til rette for mest mulig virksom konkurranse på legemiddelmarkedet. Anledningen til generisk bytte er et virkemiddel i så henseende. Indeksprissystemet vil sammen med forbud mot etterskuddsvise rabatter, være ytterligere to konkurransestimulerende virkemidler. Departementet merker seg uttalelsen fra Universitetet i Tromsø. Som også Handelshøyskolen BI bemerket i Forskningsrapport 14/2002 Kan konkurranse bidra til lavere legemiddelpriser, kan eneleverandører sanksjonere mot kjeder som inngår avtale med generikaprodusenter. Dette kan typisk skje ved å skru opp prisen inn til grossist på de produkter de er eneleverandører på. Hvis dette skjer, vil grossistens vilje til å inngå avtale med generikaleverandører reduseres. Departementet vil i lys av dette vurdere å gjeninnføre maksimalprisregulering på GIP-nivå (grossistenes innkjøpspris). På den måten vil leverandørenes mulighet til å presse grossistene reduseres. Departementet ser at spesielt de forhold Handelshøyskolen BI har pekt på vil kunne influere negativt på indeksprismodellen - og hele markedet forøvrig, men finner ikke grunnlag for å foreslå tiltak knyttet til dette i denne proposisjonen. Departementet vil vurdere disse forhold nærmere, og eventuelt komme tilbake til Stortinget ved en senere anledning med forslag til tiltak. Etter det departementet kjenner til, inngår apotekkjedene avtaler med ulike leverandører. Kjedene kan kreve rabatter, og som motytelse tilby at avtalepartnernes preparater blir kjedenes førstevalgspreparater. På den måten kan leverandørene få økt salgsvolum i bytte for lavere pris. Departementet har fått tilbakemeldinger som tyder på at enkelte leverandører av generiske legemidler opplever problemer med å slippe inn i markedet, til tross for at de tilbyr store rabatter. har de markedsadgang, da apotekene plikter å utlever alt som etterspørres, og det stilles krav til grossistenes sortimentbredde for å få dette til. Det man derimot i enkelte tilfeller har sett, er at grossistene krever store rabatter fra ikke-prefererte leverandører, for deretter å la disse selges ut til apotek til en høyere pris enn sine konkurrenter. Et rasjonale bak slik atferd fra grossistene kan være at man ønsker å legge press på leverandørene. De leverandører som ikke umiddelbart gir grossisten gode vilkår, vil oppleve at de ikke blir foretrukket leverandør, og at dette får følger for markedsadgangen inntil avtale med de prefererte leverandørene går ut. Departementet ser at kjedene styrker sin forhandlingsposisjon ved denne type atferd, men setter spørsmålstegn ved om styrket forhandlingsposisjon frembrakt på dette vis er til samfunnets beste. Dersom man legger opp til en ordning der leverandører ekskluderes fra markedet over lang tid, risikerer man at antallet leverandører reduseres mer enn ønskelig og at konkurransen dermed vil lide. Departementet ser det som viktig å opprettholde en sterk konkurranse i alle ledd i legemiddelforsyningskjeden. Konkurransen vil bidra til at befolkningen får sine legemidler til lavest mulig pris. I Sverige er det fra 1. oktober 2002 innført et system med klare paralleller til det norske referanseprissystemet, som virket fra 1993 til 2001. Refusjonsprisen i det svenske systemet beregnes ut fra billigste tilgjengelige byttbare legemiddel. Pasienten må selv betale et tillegg hvis vedkommende velger et annet alternativ, til tross for at legen ikke har motsatt seg bytte. Dersom legen motsetter seg et bytte, betaler staten merkostnaden gjennom refusjonsordningen. Storbritannia har et refusjonssystem for generiske legemidler som på flere punkter har likhetstrekk til det foreslåtte indeksprissystemet. Systemet omtales som «Drug Tariff»-ordningen, og har som målsetting å refundere apotekene en pris som er nærmest mulig det apoteket faktisk betaler samt å gi apotekene insentiver til å handle medisiner til lavest mulig pris. Refusjonsprisen i det britiske systemet beregnes i hovedsak på grunnlag av gjennomsnittlige listepriser for legemidler med samme virkestoff (i praksis en pris høyere enn faktisk innkjøpspris). Gjennomsnittet blir ikke veid med hensyn til volum slik man etter indeksmodellen vil gjøre i Norge. Britiske apotek som har betalt mindre for preparatet enn det som refunderes, oppnår en nettofortjeneste. Apoteket taper når det har betalt mer enn det som refunderes. I tillegg tilfaller en del av apotekets eventuelle gevinst myndighetene ved at det i ettertid foretas en gevinstdeling mellom salgsleddet og myndighetene. Gevinstdelingen er basert på undersøkelser som initieres av myndighetene, og skjer på grunnlag av et på forhånd fastsatt regelverk. Konklusjonen var derfor at det var behov for tiltak som vil gjøre det mer attraktivt for grossister og apotek å foreta generisk bytte og således føre større deler av oppnådde rabatter frem til kunden. Legemiddelindustriforeningen mener at «en forutsetning for endringer må være at det er et dokumentert behov for å legge om kursen». Denne forutsetningen er ifølge foreningen ikke dokumentert i departementets høringsnotat. Dette følges opp også av Norges Apotekerforening, som uttaler følgende: «Gevinstdelingsmodellen har gitt så gode resultater i form av besparelser på folketrygden og lavere legemiddelpriser at det ikke bør være hastverk med å lansere usikre alternativer. NAF tror likevel det er mulig å finne gode alternativer til dagens ordning. Hovedformålet med slike alternativer må være at de er mer effektive i å presse prisene på legemidler ned. Særlig viktig er det at de bidrar til lavere priser på storselgende legemidler som snart går av patent, og dermed får generisk konkurranse. NAF bidrar gjerne i utviklingen av slike alternativer». Norsk Medisinaldepot legger vekt på at det «ikke er behov for inngripende reguleringer nå siden apotekloven allerede har gitt betydelige resultater». Kjeden nevner i denne sammenheng at legemiddelprisene er redusert, at generisk bytte foretas i betydelig grad, at publikum har fått økt tilgjengelighet til apotekene og at apotekene yter forbedret service. Videre synes Norsk Medisinaldepot å mene at gevinstdelingsmodellen vil være tilstrekkelig til å fremme salget av generiske legemidler: «Høringsnotatet spekulerer i om ikke originalprodusentenes rabatter medfører at det ikke «er regningssvarende for apotekene å velge generiske legemidler». Dette er feil. Gitt god generisk konkurranse (mer enn 3 tilbydere) vil alltid generika være billigst. Gitt at produktene har samme maksimalpris og at 50 % gevinstdeling benyttes på begge produktene, vil det alltid være mest lønnsomt for både apotek og kunde (betaler) å velge det generiske produktet. Det er derfor ikke behov for den foreslåtte lovendring». Høringsinstansene viser til at apotekloven allerede har gitt betydelige resultater. Det pekes også på at gevinstdelingsmodellen har medført lavere priser, og at man ikke bør ha hastverk med å erstatte denne med usikre alternativer. Departementet deler dette synspunktet, men konkluderer ulikt. Med ny apoteklov og anledningen til generisk bytte har gevinstdelingsmodellen blitt et mer kraftfullt virkemiddel. Apotekenes mulighet til å benytte seg av modellen er blitt bedre, ettersom anledningen til generisk bytte gir apotekene større forhandlingsmakt. Muligheten til billigere innkjøp er således betraktelig styrket. Dersom gevinstdelingsmodellen benyttes fullt ut, vil billigere innkjøp gi lavere priser ut av apotek. Dagens reguleringer er imidlertid utilsiktet innrettet slik at det langt på vei blir opp til de grossisteide kjedene selv å avgjøre i hvor stor grad billige innkjøp skal gjøres synlige i prisene ut fra apotek. Departementet deler derfor ikke Norsk Medisinaldepots oppfatning om at det ikke er behov for større endringer og at gevinstdelingsmodellen vil være tilstrekkelig. Konsekvensene av vertikal integrasjon svekker effekten av de eksisterende reguleringene, herunder gevinstdelingsmodellen, som er ment å føre til lavere priser. Apotek som ikke eies av grossister, maksimerer sin profitt ved å anvende gevinstdelingsmodellen, og de viderefører så mye som mulig av rabattene til kunden. Den integrerte aktør vil på den annen side tjene mer på å holde så høy pris som mulig inn til apotek, og slik unndra gevinsten eller deler av den fra gevinstdeling. Eventuelle prisreduksjoner fra legemiddelprodusentene vil således fullt lovlig kunne holdes tilbake i grossistleddet. Kunden risikerer på denne måten å betale maksimalpris, uavhengig av hva grossisten har betalt. Risikoen er i dag tilsvarende for folketrygden, siden refusjonen av legemidlet baseres på den prisen kunden faktisk betaler. Dagens regelverk sikrer på ingen måte at lavere legemiddelpriser inn til grossist reflekteres i en tilsvarende reduksjon av utsalgsprisen fra apotek, jf også Konkurransetilsynets omtale av dette i kapittel 2.4.2.2. som fulgte av ny apoteklov. Ettersom grossisteide kjeder eier mer enn halvparten av apotekene, og dessuten har deleierskap i en rekke apotek, er det behov for igjen å etablere en ordning som gir alle aktører sterke insentiver til å handle så billig som mulig. Slik vil sluttbruker kunne nyte godt av de billige innkjøpene i form av lavere pris. Behovet for ny prisregulering synes å være størst innenfor den del av generikamarkedet som er omfattet av Legemiddelverkets bytteliste, idet det er her potensialet for billige innkjøp er størst. Departementet foreslo i høringsnotatet å fremme lovendringsforslag som gir forskriftshjemmel til å opprette en ordning med indekspriser som grunnlag for refusjon for et begrenset utvalg refunderbare virkestoffer med generisk konkurranse. Det er en forutsetning for innføring av indeksprissystemet at apotekene gis en plikt til å utlevere et legemiddel til indekspris, selv om legen har tatt forbehold om bytte. Apotekene vil da kunne risikere å måtte redusere sin fortjeneste eller levere ut et legemiddel med direkte tap dersom det legemiddel som legen krever utlevert har en høyere pris enn indekspris. Helsedepartementet foreslo i høringsnotatet endringer i lovgivningen som gjør det rettslig mulig å ta i bruk indeksmodellen. Det ble presisert at det ved en eventuell bruk av hjemmelen må fastsettes mer detaljerte forskrifter. Utkast til forskrifter vil i forbindelse med dette også bli sendt ut på alminnelig høring. Det er således først og fremst de prinsipielle sidene av indeksmodellen som ble sendt på høring. Legemiddelindustriforeningen, Norsk Medisinaldepot og Statens legemiddelverk fremhever i sine høringsuttalelser at målet om lavere legemiddelpriser for generiske legemidler ikke utelukkende henger sammen med i hvilken grad bytte faktisk foretas. Det er ifølge disse høringsinstansene vel så viktig at muligheten for generisk bytte også fører til at prisen på originale preparater presses nedover mot det generiske nivået. Norsk Medisinaldepot har følgende merknad i tilknytning til dette: «Hvorvidt man oppnår besparelser i sluttbrukerleddet på grunn av økt antall bytter eller lavere pris på original- og generisk likeverdige legemidler, er irrelevant. Myndighetenes hovedfokus må derfor være å få redusert sluttbrukerprisen (dvs. målet) gjennom å få økt antall bytter (dvs. virkemiddelet). [...] Generisk bytte er således ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for å oppnå reduserte legemiddelpriser hos kunde/betaler. Spørsmålet er hvordan dette virkemiddelet kan anvendes mest mulig effektivt». Legemiddelindustriforeningen anser at høringsnotatet har et galt fokus ved å omtale behovet for økt generisk bytte, og begrunner synspunktet slik: «Høringsnotatet lider av en grunnleggende feiloppfatning som får store konsekvenser for de forslag som senere fremsettes. I notatet blir substitusjonsgraden gjort til et hovedmål, og det diskuteres hva som er årsakene til lav byttegrad. Dette er å innta helt feil fokus. Generisk substitusjon ble innført som et middel for å oppnå det legemiddelpolitiske målet om lavere priser på legemidler med generisk konkurranse. Det har aldri vært et mål at apotekene skal bytte så mange legemidler som overhodet mulig med andre legemidler. Notatet gir likevel inntrykk av at det er dette som er forfatternes overordnede mål. Ut fra et behandlingsmessig, såvel som et økonomisk ståsted, vil det optimale være å bruke den generiske konkurransen til å presse ned prisen på det originale legemidlet til generikanivå. Statens legemiddelverk viser til at det ikke bare er antallet bytter som fører til lavere priser, og konkluderer med at «den primære målsettingen bør derfor være å få brakt rabattene frem til kundene fremfor høyest mulig byttefrekvens». Norsk Medisinaldepot uttaler følgende om hvordan grossistenes innkjøpspris fremkommer: «Helsedepartementets forslag til lovendring bygger på en forutsetning om at GIP reflekterer legemidlenes produksjonskostnader. Dette er feil. Hvis det hadde vært slik at GIP reflekterer produksjonskostnadene, ville legemiddelprodusentene hatt normale fortjenestemarginer på sine produkter. Det er ikke tilfelle. Norsk Medisinaldepot viser i den forbindelse til forarbeidene til apotekloven, jf NOU 1997:6 (Strømutvalget) på side 82 følgende, der det fremgår at produsentene har en unormal høy avkastning, selv etter at FOU-kostnader er dekket». 3.1.2.2 Vil tiltaket virke? De aller fleste høringsinstansene sier uttrykkelig at det er ønskelig at legemiddelindustriens rabatter føres frem til kunden. Legemiddelindustriforeningen relaterer målet om lavere priser til dagens gevinstdelingsmodell og reelle rabatter slik: «LMI har forståelse for at helsemyndighetene ønsker at sluttbetaler får nyte godt av rabattene fra legemiddelprodusentene. Intensjonene om at sluttbetaler skal få minst halvparten av de reelle rabatter som gis fra produsentene er naturlige i et marked hvor de fleste andre betingelser kontrolleres fullt ut av myndighetene, som også finansierer omlag 2/3 av legemiddelforbruket i Norge». Enkelte høringsinstanser, herunder Forbrukerrådet, Helse Sør RHF og Statens legemiddelverk, mener at departementets forslag om indeksprisordning vil kunne være egnet til å oppnå videreføring av rabatter. Forbrukerrådet uttaler følgende: «Vi mener imidlertid at det er viktig at man setter fokus på prisen ut til kunden, og at man får systemer som gjør at de rabatter som finnes, også kommer kundene til gode. Vi er enige i at det bør ryddes opp i de ulike rabattordningene mellom leverandører og grossister/apotek, og at alt annet enn samtidige rabatter forbys. Vi ser det som viktig at de rabatter som fremforhandles skal komme kunden til gode. Ut i fra den informasjonen vi har, er vi enig i departementets forslag til en indekspris som Rikstrygdeverket refunderer apoteket». Konkurransetilsynet uttaler følgende: «En slik refusjonsordning vil gi apoteket insentiv til alltid å forsøke å selge det billigste produktet. Også hvis man ser på kjeden - med grossist og apotek - som en enhet, vil kjeden ønske å selge det billigste produktet. Grunnen til dette er at kjeden vil se på indeksprisen/refusjonen som gitt, og søke å minimere kostnadene, særlig gjennom å forsøke å senke innkjøpskostnadene. Andre høringsinstanser er enige i målet om å redusere prisene på generiske legemidler, men anser ikke at departementets forslag om innføring av indekspris er et godt nok virkemiddel. Ulempene ved ordningen anses som så store at det oppfordres til å søke andre alternativer eller å supplere indeksprisordningen med andre tiltak. Dette synes å være det standpunktet som tas av blant annet Apokjeden, Norsk Medisinaldepot, Norges Apotekerforening og Helse Nord RHF. Førstnevnte uttaler følgende: «Apokjeden er positiv til insentivordninger som øker andelen generisk substitusjon i apotek, men «finner det uakseptabelt at lovgivende myndighet pålegger en konkurranseutsatt bransje å omsette leveringspliktige varer med tap». Apokjeden har ikke tiltro til at den foreslåtte modellen (indeksprismodellen) vil gi den innsparing over tid som departementet legger opp til». Nærings- og handelsdepartementet mener forslaget vil kunne bidra til en bedre samfunnsmessig ressursbruk, men at det likevel kan reises «vesentlige innvendinger mot forslaget». Dette presiseres slik i høringsuttalelsen: «Det kan etter vårt syn stilles spørsmål ved om den modell som er foreslått er det rette virkemidlet for å redusere de offentlige utgiftene til generiske legemidler. Vi mener at andre alternativer også bør vurderes. Vi er ikke uenig i at det kan være nødvendig å sette fokus på apoteknæringen, men mener det blir et for snevert perspektiv, og at også lege og pasientfokus bør vurderes». Helseøkonomi i Bergen (HEB) «deler synet på at indeksprising (salgsvektet gjennomsnittspris) vil gi apotekene insentiv til å forsøke å selge mest mulig av legemidler hvor de har positiv margin og samtidig unngå å selge legemidler med negativ margin». «Gitt at det er prisforskjeller i dag, er det imidlertid grenser for hvor langt ned indeksprisen kan presses. Når potensialet for generiske bytter er uttømt, vil det ikke være mekanismer igjen i systemet som kan gi ytterligere prispress. Det er bare generisk bytte og økt vekt av billige legemidler i indeksen som kan presse prisene nedover. Apotekene vil ikke ha noen insentiver til å selge legemidler til en pris lavere enn indeksprisen. [...] Dagens modell har gitt en betydelig prisreduksjon for viktige preparater når patenttiden går ut. Det ligger et svakere prispress i slike tilfeller i den foreslåtte modellen med indekspris. Dette bør være en meget alvorlig innvending mot departementets forslag, gitt at hovedmålet fortsatt er lavere sluttpriser på legemidler». Apokjeden påpeker at indeksprismodellen vil kunne gi de ulike leddene i legemiddelforsyningskjeden insentiver til å øke prisene: «Erfaringene fra tidligere referanseprissystem i Norge og andre land i Europa, viser at denne type system ikke fungerer. Nesten i alle tilfeller vil prisen justere seg rundt indekspris, og man vil ikke oppnå den ønskede dynamikk over tid. I den foreslåtte modell kan aktørene snarere ha insentiv til å øke prisen. Myndighetene vil se en senkning av prisen til umiddelbart der det er stor forskjell på indekspris og original produkt med relativt høy omsetningsandel. Men her tror vi at omsetningen raskt vil dreie i favør av indekspris. Sannsynligheten er minimal for at prisene vil falle under indekspris, slik at videre prisreduksjoner ikke vil komme». Risikoen for at grossister og legemiddelleverandører vil utnytte indeksprissystemet til å holde legemiddelprisene på et høyt nivå, kommenteres slik av Norsk Medisinaldepot: «I tillegg har indeksprismodellen den bivirkning at den ikke motiverer til å oppnå lavere priser inn til grossist, i motsetning til dagens system. Ved å oppnå lavere priser og foreta bytte til billigste produkt, synker indeksprisen slik at apotekenes gevinst ved å foreta bytte stadig reduseres. Dette kan lede til uryddige forretningsforhold mellom leverandør og grossist i den hensikt å holde prisene oppe slik at grossist og apotek kan øke sin fortjeneste. På denne måten gir indeksprismodellen langt dårligere insentiver til å redusere prisene enn dagens modell». Flere av høringsinstansene, herunder Apokjeden, Konkurransetilsynet, Norges Apotekerforening, Norsk Medisinaldepot og Nærings- og handelsdepartementet, mener at en innføring av indeksprismodell vil føre til at andre deler av apotekets virksomhet må finansiere apotekenes kostnader forbundet med generiske legemidler. Konkurransetilsynet omtaler problemstillingen slik: «I og med at legenes reservasjonsrett og kundens frie valg fremdeles skal bestå, vil apoteket enkelte ganger bli tvunget til å selge preparater med tap hvis legen eller kunden motsetter seg å bruke generika. Tapet vil måtte inndekkes. Sannsynligheten er stor for at det skjer gjennom økte priser for legemidler på vanlig resept og for reseptfrie preparater. En slik kryssubsidiering er både konkurransemessig og rettspolitisk uheldig fordi det innebærer en ineffektiv pristilpasning og en ulikebehandling av to kundegrupper». Slik kryssubsidiering er ifølge Konkurransetilsynet uheldig: «Et lovpålegg om kryssubsidiering bør unngås, både fordi kryssubsidiering gir et feilaktig prisbilde på forskjellige produkter, men også fordi det vil kunne oppfattes som uheldig at lovgiver pålegger en kundegruppe å finansiere en annen kundegruppes forbruk. Særlig uheldig kan det virke når det er Statens forbruk som subsidieres». Nærings- og handelsdepartementet omtaler i denne sammenheng konsekvensene for samfunnet slik: «Det er nærliggende å tro at apotekene vil kompensere inngrepet ved prisøkninger på patenterte eller reseptfrie legemidler. Til syvende og sist vil det altså kunne være pasientene og staten ved folketrygden som ender med å betale tapet. Dette kan neppe sies å være effektiv samfunnsmessig ressursutnyttelse». På den annen side uttaler Apokjeden at det av hensyn til apotekenes øvrige legemiddelsalg er viktig at det opprettholdes en høyere fortjeneste på generiske legemidler enn det indeksprismodellen vil kunne lede til: «En høyere bruttofortjeneste på generiske legemidler er avgjørende for å kompensere deler av den betydelig reduksjon i marginer som resten av kjernevirksomheten i apotekene er utsatt for. Apoteknæringen er som all annen forretningsvirksomhet avhengig av sunn økonomi». 3.1.2.4 Nytt referanseprissystem? Apokjeden, Norges Apotekerforening og Legemiddelindustriforeningen hevder at indeksprismodellen er en gjeninnføring av et referanseprissystem, og at dette i seg selv er et argument mot lovendringen. Legemiddelindustriforeningen målbærer synspunktet slik: «Nå, drøyt ett og et halvt år etter at referanseprissystemet ble avskaffet, foreslår departementet å gjeninnføre en ny variant av referanseprissystemet i Norge. Forskjellen fra det gamle referanseprissystemet er at det nå er apoteket og ikke pasientene som skal betale referansepristillegget. For øvrig er mekanismene de samme. Dette skjer uten at Stortinget har gitt signaler om at de ønsker at referanseprissystemet skal gjenoppstå i ny drakt». Det er, slik høringsinstansene peker på, ikke byttegraden i seg selv som er målet, men reduserte utgifter for sluttbruker gjennom den effekten muligheten for bytte har for priskonkurransen. Norsk Medisinaldepot tar opp et interessant spørsmål når det med henvisning til NOU 1997:6 fremholdes at produsentene har en unormalt høy avkastning, selv etter at kostnadene til forskning og utvikling er dekket. Departementet tar dette som nok en indikasjon på at konkurransen produsentene imellom i generikasegmentet ikke er sterk nok. Indeksprissystemet vil bidra til styrket konkurranse, og dermed til priser som i sterkere grad reflekterer produksjonskostnadene (inkl. administrasjon og distribusjon), og vil på den måten bidra til at etterspørselen rettes mot de produsenter som legger beslag på minst samfunnsressurser. Norges Apotekerforening viser til at apotekene ikke vil ha insentiver til å selge legemidler til under indekspris. Departementet erkjenner at næringen som sådan ikke har insentiver til å selge til under indekspris. Derimot vil det enkelte apotek ha sterke insentiver til å selge legemidler billigere enn indekspris, idet apoteket vil få refundert fra folketrygden et beløp tilsvarende indekspris, selv om apoteket faktisk utleverer et billigere preparat. Norsk Medisinaldepot viser til at motivasjonen til å foreta bytte vil synke i takt med at indeksprisen går ned. Departementet deler denne vurderingen. Det vil etter en tid oppstå en situasjon der bytteandelen ikke øker. Når en slik situasjon oppstår, har man etter departementets vurdering funnet en naturlig likevekt i markedet, der priser og markedsandeler har tilpasset seg etterspørselen, og samfunnets totale utgifter til disse legemidlene har gått ned. Norsk Medisinaldepot viser til at modellen over tid vil lede til uryddige forretningsforhold mellom leverandør og grossist. Aktørene vil forsøke å holde prisene oppe, slik at apotek og grossist kan øke sin fortjeneste. Norsk Medisinaldepot fremholder videre at dagens modell gir bedre insentiver i så måte. Departementet legger i denne forbindelse til grunn at «uryddige forretningsforhold» ikke vil være i samsvar med gjeldende regelverk, og at aktørene av den grunn avstår fra å inngå i slike forhold. Departementet vil for øvrig vise til at grossisteide apotek i dagens system legalt kan holde prisene til publikum oppe og på den måten beholde all innkjøpsrabatt selv. Departementet ser det som fordelaktig at regelverket tar et klart standpunkt mot tilbakeholdelse av rabatter. I denne proposisjonen behandles utelukkende prisfastsettelse for visse generiske legemidler og konkurransesituasjonen for disse. Det faktum at flere av høringsinstansene hevder at apotekene taper penger på salg av reseptpliktige legemidler, bør ikke ses som et argument for å opprettholde en uheldig regulering av generiske legemidler som sådan. Imidlertid er en eventuell utilstrekkelig inntjening på reseptpliktige legemidler et argument for å gjøre noe med maksimalavansestruktur og -nivå for reseptpliktige legemidler. Det bør ikke være et mål å opprettholde en eventuell kryssubsidiering av det reseptpliktige salget, slik det hevdes er tilfellet i form av overskudd på generiske legemidler og reseptfrie legemidler. Nærings- og handelsdepartementet peker i sin høringsuttalelse på at apotekene vil kunne kompensere lavere priser på generika ved prisøkninger på patenterte og reseptfrie medisiner. Departementet vil minne om at det for reseptliktige legemidler er maksimalprisregulering. Det er således grenser for hvor mye disse prisene kan øke. Innenfor det reseptfrie området er forutsetningene for en mer virksom priskonkurranse mer fremtredende, slik at sannsynligheten for større prisøkninger her neppe er stor. legemidler, som ble innført i 1993 og avviklet fra 2001. Systemet innebar at man definerte en referansepris, som var den maksimale pris folketrygden betalte. Dersom prisen oversteg referansepris, skulle pasienten betale mellomlegget (referansepristillegget). Dette mellomlegget ble ikke påført egenandelskortet. Da systemet ble innført i 1993, så man et umiddelbart prisfall. I 1998 ble systemet utvidet med legemidler som selges i konkurranse med parallellimporterte legemidler. Systemet ble ytterligere utvidet i 1999 ved at man frafalt kravet til samme farmasøytiske form som vilkår for å bli underlagt samme referansepris. Dette ga færre referansepriser, og således potensiale for enda sterkere priskonkurranse. Indeksprismodellen skiller seg fra referanseprissystemet både ved sin utforming og ved at anledningen til generisk bytte gir apotekene og pasientene mye større frihet til å velge det billigste blant generisk likeverdige legemidler: - Siden indeksprisen settes som et vektet gjennomsnitt av observerte priser, vil leverandører med lavt volum ha mindre innflytelse på indeksprisen. Dermed unngår man at leverandører med sviktende leveringsdyktighet definerer indekspris. Dette gir vesentlig lavere risiko for at pasienten får økt egenbetaling. Hvis pasienten insisterer på å få et dyrere preparat, til tross for at legen ikke har motsatt seg bytte på resepten, må imidlertid pasienten påregne økt egenbetaling, idet det ikke er rimelig at den enkelte pasient skal kunne påføre apoteket tap. Dette er imidlertid en økning av egenbetalingen som pasienten velger selv, i en situasjon der et tilsvarende legemiddel uten økt egenbetaling står til disposisjon, og økningen bør av den grunn være akseptabel. - Informasjonsbehovet ved indeksprissystemet blir lavere enn under referanseprissystemet, der rasjonelle valg fra legens side forutsatte kunnskap om pris på preparatnivå. Ved indekspriser må legene informeres om at pasientens egenandel blir lavest dersom legen unnlater å reservere seg mot bytte. Legene må også informeres om at pasienten vil få utlevert forskrevet fabrikat, uten økt egenbetaling, dersom legen reserverer seg mot bytte, men at myndighetene vil iverksette sanksjoner mot legen dersom reservasjonsretten benyttes i strid med forutsetningene. - ECONs undersøkelse avdekket at legene mener det er apotekets oppgave å finne frem det billigste preparatet. Under indeksprissystemet trenger ikke legen orientere seg i prisbildet overhodet. Den oppgaven er overlatt til apotekene. Apotekene på sin side vil ikke oppleve å tape penger på å utlevere billigste produkt, slik de gjorde umiddelbart etter utvidelsen av referanseprissystemet i 1998. Under indeksprissystemet vil apoteket alltid tjene penger på å utlevere billigste produkt. - Etter departementets vurdering vil faren for feilbruk av medisiner være mindre under indeksprissystemet enn under referanseprissystemet. Indeksprissystemet er mindre omfattende enn referanseprissystemet, og vil omfatte et begrenset utvalg av de legemidlene som er oppført på Legemiddelverkets bytteliste. Generisk bytte er nå innarbeidet blant leger, apotek og publikum på en helt annen måte enn under referanseprissystemet. Dette må antas å ha gitt publikum en større forståelse av hva generisk bytte innebærer, og dermed bedre forutsetninger for å kunne håndtere et bytte på en god måte. Høringsnotatet omtalte utførlig hvordan indeksprisen kunne beregnes. Med indekspris menes at det for hver byttegruppe (gruppe av legemidler som er byttbare og som inngår i byttelisten publisert av Legemiddelverket) etableres en pris som folketrygden refunderer, uavhengig av hvilket legemiddel innenfor byttegruppen som apoteket faktisk utleverer til kunden. Dette betyr at dersom apoteket i en transaksjon utleverer et legemiddel innenfor byttegruppen som har en høyere pris enn indeksprisen, påføres apoteket i denne transaksjonen et økonomisk tap, som må dekkes av apoteket selv. Dersom apoteket alternativt velger å utlevere et legemiddel som har en lavere pris enn indeksprisen, vil apoteket på den annen side øke sin fortjeneste ved at det beholder hele differansen mellom indekspris og faktisk pris. Dette vil stimulere til salg av produkter med lavere utsalgspris enn indeksprisen. Typisk vil apoteket tape økonomisk på å selge et tidligere patentert legemiddel (originalpreparat), som ofte vil ha en høyere pris enn indeksprisen. Systemet vil derfor stimulere til økt salg av generiske legemidler, og gjennom dette stimulere originalleverandørene til å redusere sine priser. vil ha en relativt større betydning ved fastsettelsen av indeksprisen enn de legemidlene som har et lavt salg (derav navnet «indekspris»). Den indeksprisen som fastsettes, gjelder for en nærmere angitt periode. Indeksperioden vurderes satt til 3 måneder. På basis av salget i foregående periode settes indeksprisen for neste periode. Når salget av relativt sett billigere legemidler øker, slik modellen stimulerer til, vil indeksprisen reduseres over tid. Den fastsatte indeksprisen må reflektere de faktiske markedsprisene fra produsent/importør til de legemidlene som inngår i den enkelte byttegruppen. Dette er helt avgjørende for å sikre at kundene ikke påføres økte utgifter ved at indeksprisen settes høyere enn de faktiske prisene i markedet før innføringen av ordningen med indekspris. Dette er helt avgjørende for å opprettholde presset i retning av å fremme generisk bytte. Indeksprisen må derfor fastsettes med utgangspunkt i faktiske GIP-priser (grossistenes innkjøpspris). Indeksprisen beregnes med utgangspunkt i faktiske GIP-priser, tillagt grossistavanse, maksimale apotekavanser og merverdiavgift. Modellen forutsetter at grossistene pålegges å rapportere alle faktiske innkjøpspriser (GIP) fra produsent for de virkestoffene som inngår i indeksprissystemet. I en oppstartsfase for en ordning med indeksrefusjon vil også historiske data måtte innhentes, slik at det kan fastsette indekspriser med utgangspunkt i de priser som ble observert før aktørene fikk kunnskap om systemet. Dette er ifølge høringsnotatet viktig for å forhindre at aktørene setter opp prisene før systemet eventuelt trer i kraft, og dermed hever indeksprisene. De to vertikalt integrerte apotekkjedene Apokjeden og Norsk Medisinaldepot mener at det vil kunne oppstå beregningstekniske problemer når det gjelder å finne frem til grossistenes innkjøpspris (GIP). Innkjøpsprisen skal legges til grunn ved beregningen av den indeksprisen som apotekene skal få refundert, og vil således være av stor betydning. Norsk Medisinaldepot viser til at beregningen av grossistenes innkjøpspriser vil være arbeidskrevende og at begrepet «faktisk GIP» er uklart. Kjeden bemerker følgende: «Den foreslåtte lovendring synes for øvrig å legge til grunn at «faktisk GIP» er en lett identifiserbar størrelse. Det er ikke tilfellet siden den «faktiske GIP» vil variere fortløpende for de enkelte produkter. Hva som menes med «faktisk GIP» er da heller ikke forsøkt beskrevet i høringsnotatet. Etter NMDs oppfatning vil derfor grossistenes innrapportering og myndighetenes håndtering av «faktisk GIP» representere en betydelig administrativ utfordring på grunn av den omfattende informasjonsmengden». Apokjeden problematiserer innhenting av GIP slik: «Apokjeden ønsker også å gjøre myndighetene oppmerksomme på at den pris (GIP) som i dag rapporteres ikke kan benyttes til vurdering av første indekspris. Dagens avtaler er av tidsbegrenset omfang, og en slik omfattende omvelting av systemet vil automatisk måtte føre til reforhandling av priser. Vi tror heller ikke at den pris som blir oversendt på noen som helst måte er mulig å få korrekt da flere av kjedene i dag opererer med volumavhengige priser som skal justeres ved årsslutt. Denne justeringen kan gå begge veier. For oss er det også et tema at vi kan ha opptil flere ulike GIP avhengig av hvem kunden er (institusjoner, sykehus, LIS, forskjellige konsept osv.) Vi stiller oss også tvilende til om departementet har hjemmel til å be om innsikt i tidligere inngåtte avtaler mellom to parter, når disse ikke strider mot gjeldende lovgivning. Generelt så er vi også skeptisk til at GIP blir oversendt til andre enn internt mellom Apokjeden og leverandøren. Dette er å betrakte som forretningshemmeligheter, og lekkasjer kan føre til mindre konkurranse i markedet enn hva noen ønsker». Legemiddelindustriforeningen etterlyser en vurdering av gevinstdelingsmodellens plass i fremtiden, herunder hvorvidt den bare skal gjelde for noen reseptbelagte legemidler. Universitetet i Bergen, Medisinsk fakultet og Sykehusapotekerne i Norge mener at en beregningsperiode på tre måneder vil være for kort. Sykehusapotekerne begrunner dette slik: «Sykehusapotekene pakker Apodos/multidos til mange pasienter. Det velges oftest billigste alternativ i samarbeid med lege ved oppstart av behandling. Det vil kreve store ressurser dersom dette må endres hver tredje måned av økonomiske grunner. Generelt er vi også bekymret for økt fare for feilbruk av legemidler når pasientene opplever å motta nye generika hver tredje måned. Apotekene påføres økte kostnader med lagerstyring pga hyppigere endringer i utvalget og fare for økt kassasjon». Departementet vil legge vekt på å etablere hensiktmessige rapporteringsrutiner for å sikre data av høy kvalitet til lavest mulig ressursinnsats for alle parter. Apokjeden argumenterer mot forslaget, og viser til at det eksisterer volumavhengige priser som justeres ved årsslutt, og at dette bidrar til at det på et gitt tidspunkt ikke er umiddelbart enkelt å fastslå faktisk GIP. Også Norsk Medisinaldepot fremholder at faktisk GIP er en vanskelig identifiserbar størrelse. Departementet vil peke på at disse forhold er gode argumenter å forby annet enn samtidige rabatter. Dette har departementet også foreslått i høringsnotatet, og forslaget gjentas i denne proposisjonen, se nærmere kapittel 4. Med krav om samtidige rabatter vil det være enkelt til enhver tid å identifisere enhver GIP til enhver kunde. Apokjeden fremviser betenkeligheter i forhold til å gi fra seg opplysninger om GIP til myndighetene, idet disse er å betrakte som forretningshemmeligheter. Departementet anerkjenner behovet for diskresjon, og vil innrette systemet slik at alle data behandles konfidensielt. Innrapporterte data vil bli benyttet til å beregne indeksprisen. Indeksprisene publiseres, mens grunnlagsdataene, det vil si priser og volum på annet enn makronivå, forblir i forvaltningen. Departementet vil se til at forretningshemmeligheter ikke kommer på avveie. Departementet finner holdningen som uttrykkes i uttalelsen fra sykehusapotekene prisverdig, men vurderer problemet noe annerledes. Apotekene står fritt til å unnlate å endre innholdet i multidose. I perioder der indeksprisene stiger, vil apoteket få refundert et beløp som er større enn den summen apoteket hadde lagt til grunn i sine budsjetter. Likeledes vil det refunderte beløpet bli mindre enn budsjettert i perioder der indeksprisene synker. Gitt at systemet finner en likevekt, der prisnedgangen erstattes med et mer eller mindre konstant prisnivå, vil det ikke være økonomisk nødvendig for apotekene å skifte preparater i utrengsmål. Systemet med indekspriser vil gi apoteket mer i avanse dess billigere legemiddel apoteket klarer å selge. På denne måten får apoteket et sterkt insentiv til alltid å forsøke å selge pasienten det billigst tilgjengelige av likeverdige legemidler. Om apoteket lykkes i å selge det rimeligste kopipreparatet, beror imidlertid ikke på apoteket alene. Skal det rimeligste legemidlet bli valgt, må så vel pasienten som legen ha en tilsvarende interesse i å preferere det rimeligste alternativet. Legen kan blokkere for salg av et rimeligere legemiddel enn forskrevet ved å benytte sin lovfestede rett til å reservere seg mot generisk bytte. Rent praktisk skjer dette ved en påføring på pasientens resept, og apoteket kan ikke overprøve gyldige reservasjoner. Det er likevel ikke fritt fram for apoteket å bytte selv om legen ikke har reservert seg. Også kunden kan etter gjeldende rett insistere på å få det bestemte legemidlet (varemerket) som står på resepten, og på den måten reservere seg mot at apoteket bytter. I disse tilfellene sier man at apoteket har leveringsplikt etter reseptens pålydende, enten det er legen eller pasienten som reserverer seg mot et bytte, jf apotekloven § 6-2 § 6-6. På denne bakgrunn er det åpenbart at et system med indekspris vil fungere best dersom legen og pasienten får den samme sterke interessen som apoteket i at det alltid er det rimeligste legemidlet som blir omsatt. Omvendt vil systemet bli langt mindre treffsikkert dersom legene og pasientene systematisk hindrer apoteket i å utlevere det rimeligste legemidlet. Dette leder dels hen til en drøftelse av hvilke insentiver en kan gi lege og pasient i å velge rimeligste alternativ, og dels til en vurdering av om apotekets leveringsplikt fortsatt skal gjelde ubetinget i de tilfeller der legens eller pasientens valg fører til at transaksjonen gir apoteket redusert avanse eller kanskje et regulært tap. valget på apotekene. Etter NAFs mening er det prinsipielt galt at apotekene skal ta tap ved slike salg, når det er henholdsvis lege og pasient som er suverene til å ta beslutningene som eventuelt fører til tap». Helseøkonomi i Bergen (HEB) begrunner utførlig hvorfor det ikke bare er apoteket som må være interessert i bytte: «Vi er imidlertid mer pessimistiske med tanke på apotekenes mulighet til å oppnå substitusjon mot billigere legemidler (typisk generiske substitutt). Det er særlig to grunner til det. For det første fjerner indeksprissystemet prisforskjeller for konsumentene mellom ulike medikamenter. Mens konsumentene under det forrige systemet kunne stå overfor ulike priser på merkeprodukt og generisk substitutt, vil de nå under det nye systemet betale samme pris uavhengig av om man kjøper det «dyre» eller det «billige» medikamentet. På denne måten vil indeksprissystemet bidra til å gjøre etterspørselen enda mer prisuelastisk. [...] Videre er det slik at legemidler typisk er erfaringsgoder, hvor den reelle behandlingseffekten ikke kan vurderes av pasienten før etter bruk. Til sammen gjør dette at det er svært få grunner for at pasienten skal la seg overbevise om å bytte til et, for apoteket, billigere produkt. Den andre, og kanskje viktigere, grunnen har med legens rolle og betydning for valg av reseptpliktige legemidler. Legen er delegert oppgaven å foreskrive legemidler. Grunnen er i første rekke at legen er trenet i å stille diagnose og velge rett behandling. Dette gir opphav til en situasjon med asymmetrisk informasjon hvor legen er bedre informert om pasientens helsetilstand og relevant behandling enn pasienten selv. Når så legen foreskriver et gitt legemiddel, er det relativt få som vil eller har mulighet til å stille spørsmål ved dette valget. En rekke studier bekrefter at legen er den viktige beslutningstakeren når det gjelder valg av legemiddel. [...] I lys av dette er det klart at apotekene har en vanskelig oppgave når det gjelder å påvirke legenes forskrivningspraksis, og det vil overraske oss mye om dette også faktisk vil skje i særlig omfang». Statens legemiddelverk er bekymret for at det faktum at visse kunder ikke ønsker bytte, «kan føre til en uheldig sortering av kunder på apoteket, avhengig av om det er kunder apoteket tjener eller taper penger på». Videre oppsummerer etaten spørsmålet om å fremme generisk bytte på følgende måte: «For å sikre at dette skjer, bør i første instans grossistene ha insentiv til å forhandle og videreføre rabatt fra leverandørene. Videre må apoteket ha insentiv til å foreta et bytte til det billigste alternativ. I tillegg vil det være gunstig at pasienten gis et insitament til å velge billigste preparat samtidig som legen gis insentiv til å rekvirere generiske legemidler. Det foreslåtte indeksprissystemet retter seg kun med insentiver til apotekene. Ved å rette oppmerksomheten mot flere ledd i legemiddelkjeden bør således effekten kunne styrkes». Selgersiden i blåreseptmarkedet, enten det er legemiddelprodusentene, det uavhengige apoteket eller den integrerte grossist- og apotekkjeden, står i en unik posisjon sammenlignet med selgersiden i nesten all annen varehandel. Med en kjøper - lege og pasient - som kan sende mesteparten av regningen til en tredje part - folketrygden - blir prisen langt på vei irrelevant for legen og pasienten. Når prisen er av underordnet betydning for kjøperne, er det ingen stor bedrift for det enkelte ledd i selgerkjeden å opprettholde et høyt prisnivå og vri etterspørselen mot de produktene som gir størst inntjening. Mot denne bakgrunn er det viktig, men også svært vanskelig, å legge forholdene til rette for en effektiv priskonkurranse blåreseptmarkedet. Departementets forslag til indeksprissystem for en del av blåreseptmarkedet legger forholdene godt til rette for lavere priser gjennom priskonkurranse. Hovedgrepet er å øke apotekets prisfølsomhet i en slik grad at dette leddet i kjeden alltid vil forsøke å selge det rimeligste alternativet. Departementet er enig med de høringsinstansene som påpeker at legene og pasientene ideelt sett burde hatt insentiver av samme karakter, slik at også disse alltid var på utkikk etter det rimeligste legemidlet ved forskrivning og kjøp. Slike insentiver kan rent teoretisk skapes ved målrettet bruk av takster og egenbetaling. Faren ved dette er at det kan kollidere med viktige helsemessige hensyn. Hvis kunden, der legen har forskrevet et dyrt alternativ, bare kunne få ut sin medisin ved å betale en forhøyet egenandel på apoteket, risikerer man at pasienten ikke henter medisinen, og dermed ikke gjennomfører den behandlingen som legen har forordnet. Med hensyn til forskriverne er det ønskelig at de i størst mulig grad har insentiver til å overlate til apoteket å finne et adekvat alternativ innenfor den aktuelle generiske gruppen. Insentivet må imidlertid ikke være av en slik karakter at legen unnlater å reservere seg mot generisk bytte i de tilfeller reservasjon er medisinsk nødvendig. i et insentiv som retter seg mot apoteket, på den måten at apotekets interesse av høyst mulig inntjening korresponderer med den legemiddelpolitiske interessen i at rimeligste legemiddel blir solgt og brukt. Dette er imidlertid ikke til hinder for at det parallelt legges til rette for at også pasientene og legene kan gjøre sitt for å bidra til at målet nås, se nærmere kap. 3.3.2 og 3.3.3. Uansett vil det under et indeksprissystem likevel være slik at apotek i enkelte tilfeller vil oppleve at de gjennom legereservasjoner tvinges til å selge uten å få dekket alle kostnadene. Departementet finner dette mindre betenkelig enn dagens situasjon, der folketrygden tvinges til å ta et langt større tap fordi konkurranseforholdene fører til det selges dyrere legemidler enn nødvendig. Etter departementets syn må det være avgjørende at indeksprissystemet ikke vil medføre at apotekene samlet sett vil omsette indeksprisregulerte legemidler med tap. Dette følger dels av at den samlede reservasjonsfrekvensen etter alt å dømme er relativt lav, og dels av at ikke enhver reservasjon gjelder et dyrere legemiddel. Det kan også være slik at legen har reservert seg til fordel for et rimeligere alternativ. Videre vil dyrere alternativer som faktisk blir solgt, bli fanget opp av indeksreguleringen og gi seg utslag i prisfastsettelsen. For apotekene må dessuten det avgjørende være at systemet samlet sett gir en positiv inntjening, selv om tap i enkelttilfeller vil redusere det samlede overskuddet som systemet genererer. Departementet legger således til grunn at indeksprissystemet samlet sett både vil gi apoteknæringen en akseptabel inntjening og folketrygden en innsparing som følge av lavere priser. Etter apotekloven § 6-6 annet ledd kan kunden kreve å få utlevert det bestemte legemidlet (merkevaren) som legen har skrevet på resepten, selv om legen ikke har funnet grunn til å reservere seg mot at apoteket bytter. Utleveringsretten følger av at apoteket også i disse tilfellene har leveringsplikt på merkevarenivå. Apoteket har plikt til å skaffe legemidlet dersom det ikke finnes på lager, jf apotekloven § 6-2 jf. 6-1. Kunden eller folketrygden betaler den prisen apoteket krever, begrenset oppad til maksimalprisen. Egenandelen ved blåreseptmedisin er en prosentvis andel av legemidlets pris, slik at kunden vil kunne tjene noe på å akseptere et billigere alternativ. For kunder med frikort (vanligvis fordi egenandelstaket er nådd) spiller prisforskjellen mellom de byttbare alternativene ingen rolle for kunden. Ofte er det det tidligere patentbeskyttede originalprapratet som forskrives, siden det er dette legen er vant til å forskrive. Det er også originalpreparatet som normalt ligger høyest i pris. I de tilfellene hvor pasienten ønsker å få utlevert det bestemte legemidlet (merkevaren) som legen har rekvirert, til tross for at legen ikke har reservert seg mot generisk bytte, oppstår spørsmålet om det er apoteket eller pasienten som skal dekke differansen mellom indeksprisen og den høyere prisen på legemidlet som kunden krever å få utlevert. I høringsnotatet drøftet ikke departementet dette spørsmålet særskilt, men la til grunn at apoteket ikke kunne kreve mer enn indeksprisen. Det fulgte av dette at apoteket skulle bære eventuelle ekstrakostnader ved kundens egen reservasjon. I høringsrunden kom det inn flere uttalelser som kritiserte indeksprissystemet fordi kunden ikke ble gitt noen tilskyndelse til å godta generisk bytte. Med henblikk på kundenes insentiver til å godta generisk bytte, uttaler Apokjeden følgende: «All vår erfaring viser at det å ha et insentiv hos kunden er avgjørende for god implementering av generisk substitusjon. For de reseptgruppene der det eksisterer en prisdifferanse for kunden (dvs kunden sparer x kroner på hvit resept) er substitusjonsgraden klart høyest. Selv om det økonomiske argumentet ofte er lite på blåresepter, så har det vært der, og har gitt nødvendig drahjelp i argumentasjonen i forhold til kunden. Apokjeden ber departementet igjen vurdere bruk av insentiver for kundene til å preferere et generisk alternativ». På bakgrunn av at den utbredte oppfatningen av at det er behov for å opprettholde et økonomisk insentiv hos apotekets kunder i valget mellom ulike generiske legemidler, foreslår flere av høringsinstansene at kunden i visse tilfeller må betale differansen mellom det valgte legemidlet og et billigere generisk alternativ. Statens legemiddelverk foreslår at «kundene kan gis insentiv til å foreta generisk bytte ved at de selv må dekke hele eller deler av differansen i de tilfeller hvor legen ikke har reservert seg mot bytte». Et lignende forslag lanseres av Norsk Medisinaldepot: «Etter NMDs oppfatning bør man vurdere å gi kunder med frikort insentiver til å velge billigste alternativ. gruppen står for en betydelig andel av det totale legemiddelforbruket. Ett alternativ for å gi pasienten slike insentiver er å opprettholde full refusjon ved valg av rimeligste produkt. Velger pasienten derimot et dyrere alternativ (generisk eller original), må kunden selv betale mellomlegget. Dersom legen har reservert seg mot bytte på medisinsk grunnlag bør man vurdere om kundens rett til full refusjon eventuelt bør opprettholdes. Referanseprissystemet har en vesentlig bedre forutsetning for å lykkes i dagens system, fordi kunden har et reelt valg. I det forrige system ble pasienten påtvunget et referansetillegg fordi apoteket ikke kunne tilby generisk bytte. Det synes ikke nødvendig å gjeninnføre refusjonspris dersom man innfører generisk forskrivning». Også Forbrukerrådet støtter et forslag om å gi kunden en økonomisk interesse av bytte: «Forbrukerrådet er enig i at det åpnes for insitamenter hos ulike aktører til å velge det billigste blant likeverdige legemidler. Vi mener imidlertid at også kunden må ha et insitament til å velge det billigste alternativet. Vi vil derfor foreslå at dersom apoteket selger et legemiddel innenfor byttegruppen til en høyere pris enn indeksprisen, må kunden også være med på å betale differansen mellom det legemidlet pasienten velger - og det billigere alternativet». «Konkurransetilsynet antar at det av ulike grunner ikke vil være ønskelig å la kunden bære den fulle kostnaden ved slike preparater. Hvis derimot Helsedepartementet mener at generika og originalpreparater innenfor samme byttegruppe har samme virkning, bør man kunne se på muligheten for at Rikstrygdeverket dekker kostnaden for et generikamiddel, eller eventuelt en indekspris. Hvis kunden likevel velger et dyrere preparat må kunden selv dekke prisforskjellen mellom generikamidlet og originalpreparatet. På denne måten vil alle være sikret en tilstrekkelig helsetjeneste uavhengig av egen økonomi. På samme tid vil de kunder som har betalingsvilje for å velge originalpreparatet velge dette. Rikstrygdeverkets refusjoner vil således bli redusert». Norsk Medisinaldepot viser til at den informasjonen som er gitt om generisk bytte, først og fremst har kommet fra de private aktørene, og ber departementet om å «vurdere å øke sin informasjonsinnsats for på denne måten øke kunnskapen om generisk likeverdige legemidler både hos forbrukere og forskrivere». Dette er et ønske som også Norges Apotekerforening og Norges Farmaceutiske Forening slutter seg til. Departementet finner det heller ikke rimelig at folketrygden betaler merkostnadene i disse tilfellene hvor kunden står alene om å be om en bestemt merkevare. Folketrygdens refusjon av utgifter bør i et system med indeksrefusjon begrenses til dekning av kostnadene til den billigst mulige adekvate behandlingen. Ønsker pasienten en dyrere merkevare, uten at det kan begrunnes medisinsk, bør pasienten dekke merkostnaden selv. Denne merkostnaden skal ikke føres opp på egenandelskortet, og vil således ikke være med i beregningsgrunnlaget for utstedelse av frikort. Det er imidlertid viktig å påpeke at kunden fortsatt vil kunne reservere seg mot bytte og slik få utlevert det bestemte legemidlet som ønskes, mot å dekke merkostnaden. På denne bakgrunn foreslår departementet at kunden må betale differansen mellom indekspris og den høyere prisen på det faktisk rekvirerte legemidlet dersom legen ikke har reservert seg mot generisk bytte. Denne løsningen er også valgt i Sverige, hvor generisk bytte ble innført fra 1. oktober 2002. Departementet har videre merket seg høringsinstansenes ønske om mer statlig informasjon om generisk bytte, og vil vurdere egnede informasjonstiltak, se også omtalen i /stprp/1>St.prp.nr.1 (2002 - 2003) Helsedepartementet under kapittel 701 post 21. Apotekloven § 6-6 annet ledd åpner for at apotekene kan foreta generisk bytte mellom legemidler som Statens legemiddelverk har godkjent som byttbare. Retten til å foreta et bytte gjelder imidlertid ikke hvis det «er i strid med rekvirentens eller kundens uttrykkelige ønske». I merknadene til apotekloven § 6-6 annet ledd omtales legens reservasjonsrett slik: «Rekvirentens eventuelle reservasjon må være saklig, det vil si medisinsk begrunnet. Et kriterium for en saklig reservasjon er at reservasjonen er individuell, det vil si knyttet til et medisinsk behov hos den pasient resepten gjelder. Dette vil ikke være tilfelle ved rutinemessig og sjablonmessig reservasjonsbruk for eksempelvis å favorisere de kommersielle interessene til en bestemt produsent, importør eller importørgruppe som rekvirenten ønsker å pleie sitt forhold til. Et eksempel på slik ugyldig reservasjon vil være rutinemessig stempling av resepter med teksten «Kun direkteimportert preparat skal utleveres», eller en tilsvarende standardtekst på elektronisk genererte resepter. Reservasjoner av denne art kan apoteket se bort fra som ugyldige, fordi de åpenbart ikke er medisinsk begrunnet. Om en individuell reservasjon er godt eller dårlig medisinsk begrunnet, er det derimot apoteket uvedkommende å vurdere». Også i forskrift 18. april 1997 nr. 330 om stønad til dekning av utgifter til viktige legemidler og spesielt medisinsk utstyr (blåreseptforskriften) stilles det krav til legenes reservasjonspraksis. Forskriften § 7 første ledd lyder slik: «Dersom det finnes flere preparater innenfor de enkelte legemiddelgrupper som er nevnt i § 9, med samme generiske virkestoff og som regnes som medisinsk likeverdige, skal legen forskrive det billigste preparatet hvis ikke tungtveiende grunner tilsier noe annet. Ved igangværende behandling skal legen vurdere om det uten skadevirkninger kan skiftes over til billigste preparat». En systematisk reservasjon mot generisk bytte, uten at det i det enkelte tilfelle er vurdert om tungtveiende faglige grunner tilsier det, vil normalt være et brudd på denne bestemmelsen. Myndighetene vil etter å ha avdekket brudd på forskriften § 7 kunne frata den aktuelle legen adgangen til å forskrive enkelte legemidler på blå resept for et nærmere bestemt tidsrom. Hjemmelen for dette finnes i blåreseptforskriften § 11, som lyder slik: «Dersom det er godtgjort at en lege har forskrevet legemidler i strid med denne forskriften eller på en uforsvarlig måte, kan departementet etter forslag fra Rikstrygdeverket gjøre vedtak om at det ikke skal ytes stønad i henhold til medisinrekvisisjoner utstedt av ham. Når forholdene tilsier det, kan vedtaket begrenses til å omfatte visse grupper av preparater som går inn under denne forskriften». I tillegg til tidsbegrenset tap av retten til å forskrive på trygdens regning, kan urettmessige reservasjoner også bringe legen i erstatningsansvar overfor apotek som får redusert sin inntjening eller lider tap som følge dette. Erstatning kan kreves etter alminnelige erstatningsregler. Etter omstendighetene vil en praksis med hundre prosent reservasjon, uten at dette er basert på faglige, individuelle vurderinger, kunne være erstatningsbetingende ut fra uaktsomhetsvurderinger. Det vil i slike tilfeller også foreligge et dokumenterbart økonomisk tap på apotekets hånd og klar årsakssammenheng. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at apoteket måtte ha leveringsplikt i de tilfellene hvor legen reserverte seg mot generisk bytte, selv i tilfeller hvor prisen på det rekvirerte legemidlet oversteg indeksprisen. Alternativet ville vært økt egenbetaling for kunden, som kunden imidlertid ikke kunne komme seg unna siden generisk bytte i apoteket var avskåret. Dette ville stilt pasienten i valget mellom å akseptere en økt egenbetaling eller å forsøke å finne et annet apotek som hadde angjeldende merkevare til en pris som lå nærmere indeksprisen. De høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, synes å være innforstått med de helsemessige betenkelighetene ved å kreve økt egenbetaling ved tapsbringende legereservasjoner. Norsk Medisinaldepot mener folketrygden er nærmest til å ta tapene i disse tilfellene: «Dersom legen har reservert seg mot bytte på medisinsk grunnlag, bør man vurdere om kundens rett til full refusjon eventuelt bør opprettholdes». Konkurransetilsynet uttaler seg i samme retning: «Det kan også vurderes om kunden bør betale mellomlegget mellom generika og originalpreparat i de tilfeller hvor legen reserverer seg mot bruk av generika. Dette vil i tilfelle hindre at leger reserverer seg mot bruk av generika på andre grunnlag enn rent faglige. Konkurransetilsynet har ikke kompetanse til å vurdere de medisinske virkningene av dette». Med hensyn til legenes insentiver til å godta generisk bytte, det vil si å unnlate å reservere seg mot bytte på resepten, uttaler FarmasiForbundet følgende: «De eneste som går fri for konsekvenser av denne lovendringen er faktisk forskriverne. toppen av det hele anser departementet det for naturlig at det er apoteket som skal påvirke legens forskrivning. FarmasiForbundet anser dette som en ansvarsfraskrivelse fra myndighetenes side. Det bør være mulig å innføre insentiver rettet mot legene også.. Dette høringsdokumentet avdekker liten vilje til å se hele legemiddelkjeden under ett, og tiltakene som er anført kan best beskrives som «å rette baker for smed». Apokjeden tar opp legenes praktisering av reservasjonsretten og peker på at denne delen av legenes virksomhet bør underlegges tilsyn. Kjeden formulerer dette slik: «Legenes generelle reservasjonsrett er til hinder for generisk substitusjon, og Apokjeden mener at praktiseringen av denne må være gjenstand for faglig tilsyn. Den praksis vi i dag opplever med mer eller mindre generell reservasjon er høyst kritikkverdig og kan neppe være i tråd med intensjonen i lovgivningen. Det bør innføres krav til dokumentasjon av grunnlaget for reservasjonsretten, og brudd på denne bør føre til tap av retten til å kunne reservere seg». Legemiddelindustriforeningen tar avstand fra den delen av departementets forslag som innebærer at apotekene kan risikere at indeksprisen ikke dekker kostnadene ved det enkelte legemidlet, og uttaler seg slik: «LMI vil også peke på at indeksprissystemets prinsipp om at apotek kan pålegges å selge med tap er klart urimelig. Det er meget spesielt å pålegge noen næringsdrivende slikt. Siden pålegget er klart i strid med gjeldende rettsoppfatning i Norge, er det grunn til å spørre om hvor et slikt forslag er hentet fra. Dette er et vår mening et klart uttrykk for at forfatterne av indeksprismodellen mangler praktisk næringsmessig forståelse». Dersom pasienten må betale mellomlegget når legen reserverer seg, er risikoen til stede for at pasienten ikke vil ha legemidlet. Apoteket vil i en slik situasjon ikke kunne velge å utlevere et annet legemiddel siden dette vil være i strid med legens reservasjon. Pasienten risikerer på denne måten at nødvendige legemidler ikke blir utlevert. Dette vil etter departementets syn gi en uakseptabelt rettstilstand. Det er heller ikke heldig at pasientene må betale merprisen i disse tilfellene, siden dette i noen tilfeller kan medføre at medisinen forblir uavhentet. Dermed er det imidlertid ikke åpenbart at det er folketrygden som skal betale mellomlegget der legen har reservert seg, slik Norsk Medisinaldepot foreslår. Som nevnt i kapittel 3.3.1.3, er det den samlede inntjeningen under et indeksprissystem som vil være avgjørende for apotekene. Tap i enkelttilfeller må vurderes opp mot andre tilfeller hvor fortjenesten er høy. Slik sett bør indeksprissystemet under ett gi det enkelte apotek en akseptabel inntjening. Departementet er derfor kommet til at apoteket selv må dekke mellomlegget der legen har reservert seg. Som tidligere omtalt, vil apotekene ikke utelukkende tape på ordningen. Næringen får en lite lønnsom plikt på den ene side, og en mer lukrativ rettighet (mottar indekspris uansett) på den annen side. Dette er et ledd i den samlede reguleringen av apoteknæringen. Etter departementets vurdering må rammebetingelsene for næringen ses samlet, og minner om at departementet i St.prp.nr.1 (2002-2003) Helsedepartementet har foreslått å heve apotekenes avanser for å redusere virkningen på apotekenes økonomi. Apotekloven § 6-6 annet ledd bestemmer at apoteket skal melde fra til legen hver gang apoteket utleverer et annet generisk legemiddel enn det som står oppført på resepten. Hensikten med meldeplikten er ifølge forarbeidene til apotekloven at legen skal få anledning til å oppdatere den enkelte pasients journal. I høringsbrev av 27. august 2002 viser departementet til at ordningen med meldeplikt ved generisk bytte nå har fungert i vel halvannet år, og at både leger og apotek trolig har vunnet rikelig erfaring med ordningen. Aktuelle høringsinstanser ble derfor bedt om å vurdere hvorvidt meldeplikten bør opprettholdes, fjernes eller begrenses til spesielle kliniske situasjoner. Videre refereres det til at det i ulike sammenhenger ofte argumenteres for at meldeplikten ikke er nødvendig av hensyn til et faglig forsvarlig bytte. Departementet konkluderte med at dagens ubetingede meldeplikt i så fall fremsto som en byråkratisk og kostnadsdrivende ordning, som verken tjener apotekene, legene eller pasientene. På denne bakgrunnen ba departementet høringsinstansene uttale seg om endring av apotekloven § 6-6 annet ledd, enten slik at meldeplikten bortfalt i sin helhet eller slik at departementet ble gitt kompetanse til i forskrift å bestemme i hvilke kliniske tilfeller apotek måtte meddele rekvirenten at bytte er foretatt. Et flertall av høringsinstansene synes å ønske en endring av apotekenes plikt til å gi legene melding om når det foretas et generisk bytte. Dette flertallet består blant annet av Apokjeden, Norsk Medisinaldepot, Alliance Unichem, Norges Farmaceutiske Forening, Norges Apotekerforening, de regionale helseforetakene, NIGeL, Rikstrygdeverket og Statens legemiddelverk. Norges Farmaceutiske Forening uttaler det på denne måten: «Etter vår oppfatning er en slik meldeplikt ganske hensiktsløs og innebærer administrative rutiner som oppfattes som sløsing med ressurser. Forskriver er jo kjent med at bytte kan foretas. Det har derfor liten mening å gi beskjed om at et slikt bytte faktisk har blitt foretatt. Alliance Unichem fokuserer på at ordningen med tilbakemelding medfører unødvendig merarbeid slik den fungerer i dag. Dessuten stilles det spørsmål ved behovet for meldeordningen: «En tilbakemeldingsordning betyr administrativt merarbeid for begge parter. Begge parter har et selvstendig ansvar for å dokumentere sine handlinger. I legens journal vil det stå hva som ble forskrevet, og i apotekets datasystem vil det fremgå hva som ble utlevert. Det er dermed sporbarhet dersom en «episode» skulle opptre. Vi er ikke kjent med at det faktisk har vært noen «episoder» de 18 månedene ordningen har eksistert. [...] Tilbakemeldingsplikten betyr merarbeid for både apotek og leger. Vi tror den faglige nytten av tiltaket er begrenset». Apokjeden presiserer hva merarbeidet består i og forholdet til legene slik: «Meldeplikt for generisk bytte påfører apotekene unødvendige administrative og økonomiske kostnader og tidsbruk. Hvert bytte skal meldes til legen personlig og for apotek i større byer er bare det å finne adresseopplysningene til alle leger som apoteket mottar resepter fra et stort arbeid som trekker fokus bort fra kunden. I tillegg kommer direkte kostnader til listekjøring, brev og porto. Tilbakemeldingen fra de legene lokalt er ikke positive ift verdien av dette merarbeidet i apoteket: «Skjønner ikke vitsen», «dere har oversikten over byttelisten - bare jeg slipper så er det OK for meg», «jeg vil ikke ha noe jobb med dette», «byråkratisk system - jeg leser ikke brevene fra dere» og «listene går i søpla». At verdien av meldeplikten synes tvilsom gjenspeiles også i at forskrivningsmønsteret ikke endrer seg nevneverdig». På den annen side er både Legeforeningen og Legemiddelindustriforeningen skeptiske til å foreta endringer i apotekenes plikt til å gi rekvirenten tilbakemelding ved ethvert generisk bytte. og opphør av apotekenes plikt til å gi rekvirenten tilbakemelding dersom et annet preparat enn det foreskrevne utleveres». Legemiddelindustriforeningen ser argumentene mot dagens tilbakemeldingsordning, men advarer mot å foreta endringer: «LMI er enig i at dagens rapportering kan oppfattes som tungvint. Til tross for dette vil vi advare mot å avvikle ordningen. Meldeplikten ble innført for å sikre bedre compliance og for å opprettholde legens ansvar for behandlingen ved at legen har oversikt over hvilke legemidler pasientene bruker. Hvis det ikke finnes noe system som sørger for at legen får oversikt over hvilke legemidler som pasienten faktisk har fått, vil det være vanskelig for legen å beholde det medisinske ansvaret for pasientens behandling. Utviklingen av elektroniske løsninger vil trolig kunne gjøre rapporteringen enklere fremover. LMI vil derfor advare mot å avvikle meldeplikten nå». Statens legemiddelverk og Sykehusapotekerne i Norge foreslår at den enkelte lege selv uttrykkelig må be om tilbakemelding fra apoteket for at plikten til å gi melding ved bytte skal utløses. Statens legemiddelverk uttaler følgende: «Apotekets skal i henhold til apotekloven § 6-6 annet ledd meddele rekvirenten at et generisk bytte er foretatt. Etter Legemiddelverkets mening kan det foreligge tungtveiende faglige argumenter til støtte for denne ordningen. Et alternativ kan være å innføre en ordning der kun leger som ønsker det får tilbakemeldinger fra apoteket i de tilfeller bytte er foretatt». Norges Apotekerforening er positiv til å endre reglene om tilbakemelding, og ber departementet «om å innlede en dialog med de berørte parter, særlig organisasjonene for pasientene, legene og apotekene, om og eventuelt på hvilken måte dette bør gjennomføres». Tilbakemelding fra apotek til forskrivende lege om foretatt bytte er etter alt å dømme nødvendig i visse kliniske situasjoner. Slikt sett bidrar meldeplikten til at ordningen med generisk bytte er en forsvarlig ordning, og departementet kan ikke tilrå at meldeplikten som sådan oppheves. På den annen side legger departementet til grunn at tilbakemelding ikke er nødvendig i alle tilfeller. Dagens ubetingede meldeplikt fremstår på denne bakgrunn som en unødig byråkratisk ordning, som derfor bør modifiseres og utformes mer i pakt med de faktiske behov. Flere av høringsinstansene har bedt departementet vurdere alternative eller supplerende tiltak til forslaget om innføring av markedsbaserte indekspriser for bestemte grupper generiske legemidler. Departementet har på bakgrunn av disse innspillene modifisert forslaget, og dessuten knyttet enkelte forutsetninger til gjennomføringen av det. Dette gjelder: - Der kun pasienten, og ikke legen, reserverer seg mot bytte til et likeverdig legemiddel, pålegges apoteket leveringsplikt bare hvis pasienten selv dekker differansen mellom indeksprisen og den høyere prisen på legemidlet som kunden krever å få utlevert (se kap. 3.3.2). - Økt tilsyn med leger med fokus på ugyldige reservasjoner, med midlertidig tap av forskrivningsrett på blå resept som sanksjon (se kap. 3.3.3). - Økt offentlig informasjon om generisk bytte (se kap. 3.3.2.4) I kap. 3.5.2 nedenfor presenteres ytterligere tiltak foreslått av høringsinstansene, samt departementets vurdering av dem i kap. 3.5.3. Norsk Medisinaldepot fremhever at generisk forskrivning for noen år siden ble innført i Storbritannia, og at «det burde være mulig å nyttiggjøre seg av den erfaring man har der». Universitetet i Tromsø mener at generisk forskrivning vil imøtekomme statens behov for økt forbruk av billige generika, og at behovet til pasientene vil bli ivaretatt gjennom informasjon fra apoteket. Universitetet legger til grunn at farmasøytene derved «kan bruke en større del av sin tid til informasjon om rett bruk av legemidler, og skape den nødvendige tryggheten for den enkelte gjennom bedre oppfølging». FarmasiForbundet og Helse Øst RHF fremmer forslaget om generisk forskrivning som et alternativ til indeksprismodellen. De to høringsinstansene mener at dette virkemidlet vil være mer effektivt og målrettet i forhold til å oppnå økt salg av de billigste alternativene. Også Legemiddelindustriforeningen omtaler muligheten for å innføre generisk forskrivning, men fraråder i motsetning til de øvrige høringsinstansene departementet å foreslå dette: «Etter LMIs mening vil ikke generisk forskrivning løse noen av problemene som et indeksprissystem vil generere. For det første vil ikke myndighetene ha noen som helst garanti for at apotekene vil levere ut det rimeligste generiske alternativet. Oppbyggingen av apotekavansen med prosentuelle tillegg på innkjøpsprisen gjør at apotekene vil kunne ha insentiver til å selge så dyre legemidler som mulig. [...] For det andre vil generisk forskrivning i trolig enda større grad enn for et indeksprissystem føre til at ett og bare ett legemiddel innenfor hver gruppe lagerføres. Mangfoldet vil med det bli borte, og det samme vil mulighetene for leger og pasienter til å kreve at et bestemt legemiddel utleveres. [...] For det tredje vil generisk forskrivning kunne føre til betydelig forvirring for pasienten. Som tidligere nevnt er det i Legemiddelverkets veiledning for generisk bytte lagt klare føringer for hvor ofte det er forsvarlig å foreta bytte. Generisk forskrivning vil i likhet med indeksprisordningen føre til at pasienten risikerer å få forskjellig medisin hver gang hun er på apoteket. Dette vil kun være meget uheldig, særlig for pasienter som bruker mange ulike legemidler samtidig. LMI vil derfor fraråde departementet å innføre et pålegg om generisk forskrivning». Et annet forslag er å pålegge apotekene å utlevere billigste legemiddel. Apotekene har i dag valgfrihet med hensyn til å foreta et bytte mellom ulike generiske legemidler. Dette ønsker NIGeL å endre, og uttaler følgende: «NIGEL ønsker med dette å fremføre at «frivillighetsaspektet» utgjør en stor svakhet i forslaget, til tross for at intensjonen er god. NIGEL ser faren for at myndighetene på nytt skal måtte benytte enda mer tid og ressurser for at ordningen skal fungere optimalt. [...] NIGeL [er] av den oppfatning at indeksprissystemet kan optimaliseres ved [at] apotekets rett til å utlevere et generisk legemiddel iht, «byttelisten» endres til «plikt til å utlevere legemidler med lavest pris, eller pris under indekspris». Apokjeden omtaler muligheten av å fjerne maksimalprisreguleringen for alle legemidler: «Apokjeden anbefaler utredning av et system med fri prissetting på alle legemidler. Myndighetenes utgifter vil kunne reguleres ved en refusjonspris som er det maksimale beløp myndighetene refunderer pr. produkt. Ved at man gjør dette, så får man den eneste beslutningstaker som har myndighet til å velge det billigste produkt og det billigste apotek/apotekkjede nemlig pasienten. Pasienten og forbrukerorganisasjoner vil sørge for at de mest prisgunstige alternativene velges til enhver tid, og betydelig konkurransen mellom de ulike apotekene i å tilby billigst mulig medisiner. Dette vil også gi sterke insentiver til økt konkurranse blant leverandører for å bli preferert». Norsk Medisinaldepot og Norges Apotekerforening foreslår som et selvstendig tiltak å legge forholdene til rette for økt antall bytter ved å utvide omfanget av byttelisten. I den forbindelse viser NAF til de utvidelser som allerede er gjort i Danmark. Universitetet i Bergen, Medisinsk fakultet foreslår som et alternativ til indeksprisordningen at det benyttes en modell basert på samarbeidet i LIS (Legemiddelinnkjøpssamarbeidet), som legger til rette for innkjøp av legemidler til sykehus etter anbudsprinsippet. Dette anbudsprinsippet bør vurderes anvendt også på det private apotekmarkedet, ifølge denne høringsinstansen. Som en tillemping av indeksprissystemet, foreslår Apokjeden at det gjøres følgende endringer i apotekenes leveringsplikt: «Apotekenes leveringsplikt for forhandlingspliktige varer (apotekloven § 6-2 og 6-6) må klargjøres slik at apoteket bare har leveringsplikt på ett av ulike generiske alternativ. Alternativt bør det vurderes om apotekenes leveringsplikt helt skal fjernes». Apokjeden foreslår videre et terapeutisk referanseprissystem, men da som alternativ til indeksmodellen. Ifølge kjeden bør «departementet på sikt vurdere grunnlag for terapeutisk substitusjon/terapeutisk referansepris hvor det offentlige aktivt vurderer ulik terapi opp mot hverandre i refusjonssammenheng og der en dekker et alternativt terapeutisk legemiddel». Flere av høringsinstansene tar til orde for generisk forskrivning. Departementet kan vanskelig se noen betenkeligheter ved økt generisk forskrivning. Legene har allerede i dag mulighet til å forskrive virkestoffer i stedet for preparatnavn, slik at valget mellom ulike likeverdige legemidler overlates til apoteket. Imidlertid er dette også et spørsmål om generisk forskrivning i visse tilfeller skal gjøres obligatorisk for legene, for eksempel på deler av blåreseptordningens område. Før departementet tar nærmere stilling til dette, vil departementet ha en dialog med blant annet Legeforeningen for å undersøke muligheten for å få til en økt andel generisk forskrivning på frivillig basis. Departementet ser ikke behovet for å utrede et system med fri prissetting, slik Apokjeden tilrår. Etter departementets vurdering har vi fri prisdannelse allerede i dag, kun begrenset oppad av maksimalpriser og - avanser. Gitt disse rammene, står markedet fritt til å fastsette priser selv. Departementet kan ikke se hvilke goder man skulle kunne oppnå uten maksimalprisregulering som man ikke kan oppnå med dagens prisregulering. Apokjeden foreslår videre å begrense apotekenes leveringsplikt til kun å omfatte billigste generiske alternativ. Dette kommer imidlertid i konflikt med legens rett til å reservere seg mot bytte, og det er uheldig. Derimot ser departementet gode grunner for å modifisere leveringsplikten i de tilfeller der pasienten motsetter seg bytte, uten at legen har reservert seg, se nærmere kapittel 3.3.2. Når det gjelder terapeutisk referanseprissystem, slik Apokjeden også foreslår, er dette faglig kontroversielt. Et slikt system må eventuelt utformes slik at de faglige innvendingene møtes gjennom nødvendige tilpasninger. Dette krever et omfattende utredningsarbeid, og ligger eventuelt noe frem i tid. Departementet deler ikke NiGELs syn på hensiktsmessigheten av å pålegge apotekene en plikt til å utlevere billigste alternativ. Handelshøyskolen BI har pekt på at man med en slik plikt faktisk risikerer at leverandørene ikke vil gi så store rabatter, idet plikten vil sørge for store salgsvolum selv ved mindre prisforskjeller. Universitetet i Bergen, Medisinsk fakultet, lansere etter departementets vurdering en spennende ide. Departementet vurderer anbud i sitt arbeid med utvikling av refusjonssystemet for legemidler. Mye taler for at anbud etter mønster av LIS sin virksomhet passer best for legemidler som er nært knyttet opp til behandling på sykehus. For nærmere omtale av dette spørsmålet vises det til Ot.prp.nr.83 (2001-2002) Om lov om endring i folketrygdloven (finansiering av visse legemidler). Når det gjelder arbeidssituasjonen i apotek, er Apokjeden bekymret for denne, herunder for forholdet mellom kunde, lege og apotek: «Apokjeden er bekymret for at den foreslåtte modell vil føre til konflikter mellom apotek og kunde, apotek og lege samt mellom kunde og lege. Dette er meget uheldig fordi det svekker tilliten til helsepersonell. Dette kan ikke være ønskelig fra departementets side. [...] Konflikter med kunden gir lavere trivsel og skaper ikke klima for den faglige rolle farmasøyter og apotekteknikere er utdannet til å fylle». Denne bekymringen deles av Norges Apotekerforening: «Apotekene er lovpålagt i hvert enkelt tilfelle å gjøre en faglig vurdering av om bytte er forsvarlig. Dette innebærer en individuell vurdering av den enkelte kunde, og om han/hun vil kunne bruke en annen medisin enn den legen faktisk har forskrevet. Forhold som alder, oppmerksomhetsgrad mv. må her vurderes for den enkelte kunde. For å unngå å selge med tap i et indeksprissystem, må apoteket sterkt redusere hvilken vekt det skal legge på en slik faglig vurdering. Det bringer konfliktsituasjoner inn i apotekene. en svekkelse av tillitsforholdet mellom apotek og kunde som mulig resultat. Dette bekymrer Norges Apotekerforening sterkt». Legeforeningen kommenterer konsekvensene for riktig legemiddelbruk slik: «Legeforeningen mener systemet har helt uoversiktlige konsekvenser, særlig med hensyn på riktig legemiddelbruk. Skal et slikt opplegg virke etter de intensjoner som departementet har lagt opp til, dvs. utelukkende å spare penger uten hensyn til faglige forhold, vil det bety at legens forskrivning ikke lenger vil ha noen faglig betydning med hensyn til hvilket preparat som blir utlevert». Apokjeden, Konkurransetilsynet, Legemiddelindustriforeningen og Norges Farmasøytiske Forening er bekymret for at forslaget kan få negative konsekvenser for produktutvalget. Apokjeden uttaler i denne sammenheng følgende: «Dersom myndighetene innfører indeksprismodellen vil det sannsynligvis føre til at apotekene kun lagerfører ett produkt akkurat på indekspris. Alle andre produkter vil kun lagerføres hos grossist, og vil da leveres i henhold til gjeldende forskrifter. De kundene som har en plausibel forklaring til at de skal ha et annet preparat enn det valgte generiske alternativ (for eksempel fordi legen har reservert seg) vil måtte vente på dette, og må ta turen flere ganger til apoteket». Departementet merker seg høringsinstansenes uttalelser, men legger til grunn at apotekene fortsatt vil sette faglige vurderinger høyt, og ikke vil la økonomiske hensyn i det enkelte tilfelle fortrenge hensynet til faglig forsvarlig behandling. Pasienter som aksepterer generisk bytte vil tjene på forslaget, idet forslaget vil gi lavere egenandeler. Pasienter som derimot insisterer på å få utlevert et dyrere preparat, selv om legen ikke har motsatt seg bytte, må påregne økt egenbetaling. De økonomiske konsekvensene for apotekene ved innføring av en eventuell indeksprismodell, og indirekte følger av dette beskrives slik i Norsk Medisinaldepot sitt høringsinnspill: «Dersom apotekene pålegges å selge reseptbelagte produkter med tap, vil dette kunne få konsekvenser som er i strid med apoteklovens intensjoner. Konsekvensen kan bli dårligere service, kortere åpningstider og, i ytterste konsekvens, nedleggelse av apoteker. Det vil være aktuelt for apotekene å slutte å lagerføre dyreste produkt, med den konsekvens at kunder som krever å få utlevert det foreskrevne legemiddel, må komme tilbake neste dag for å hente produktet. Det kan heller ikke utelukkes at forslaget vil resultere i en reduksjon av bemanningen i apotekene. Videre kan det heller ikke utelukkes at innføring av indeksprisregulering vil kunne få betydning for videreføringen, eventuelt opprettholdelsen, av NMDs avtale med Helsedepartementet av 28. februar 2001 om opprettholdelse av apotektilbud i distriktene. Dette skyldes lovforslagets økonomiske konsekvenser for apotekene». I stedet for å fokusere på det enkelte apotek og indeksprismodellens betydning i forhold til det enkelte bytte, har Helseøkonomi i Bergen sett på konsekvensene for en samlet apoteknæring. Følgende uttales: «Som bemerket i notatet vil ikke dette nødvendigvis innebære noe nettotap for apotekene ettersom det de taper på salg av produkter med negativ margin i stor grad dekkes inn gjennom salg av produkter med positiv margin. Siden indeksprisen er vektet med salgsandelen av de enkelte produkter, vil dette ikke innebære noen særlig økonomisk risiko for apotekene». Norges Apotekerforening er opptatt av at forslaget om indekspris vil gi ulike utslag for ulike apotek, og kommenterer dette slik: «Det vil være lettest å håndtere dette for større, heleide apotekkjeder, og vanskeligst og mest risikofylt for mindre, selvstendige apotek. Forslaget vil dermed kunne forsterke utviklingen mot færre selvstendige og/eller ikke kjede-eide apotek i Norge». Dette utdypes i høringsuttalelsen fra Helse Nord RHF: «En redusert inntjening vil medføre at apotek som har svak økonomi ikke vil kun drive. Slik indeksprissystemet er lagt opp vil det alltid være en gjennomsnittspris som refunderes. Derved vil det alltid være noen som tjener på det og noen som taper på det. At dette vil gå i balanse for det enkelte apotek er usannsynlig. Distriktsapotek har færre forskrivende leger i sitt kundeområde, og derved mindre variasjon i legemiddelvalget. At enkelte leger er mer motstander av substitusjon og lettere vil finne medisinske argumenter for reservasjon er sannsynlig og kan medføre at enkelte apotek lider tap». Konsekvensene for sykehusapotekene omtales spesielt av Helse Øst RHF: «For sykehusapotekene blir det uansett urimelig at tiltakene som er tenkt å ramme andre distribusjonsledd skal rettes mot sykehusapotekene. Utover at sykehusapotekene må ekspedere enkeltprodukter med direkte tap, vil vi påføres betydelige kostnader forbundet med oppdatering av preparatutvalget (dosepakking, kassasjon og informasjon til pasient). Lovendringsforslaget vil ramme sykehusapotekenes økonomi på en negativ måte, og derigjennom våre kunder, og vi kan derfor ikke støtte forslaget slik det foreligger». Forslaget vil gi alle apotek, uavhengig av eierform, de samme insentivene til å handle i tråd med det legemiddelpolitiske målet om å fremme lavest mulig legemiddelpriser. Apotek som klarer å påvirke leger og pasienter til å akseptere generisk bytte, vil øke sin inntjening markant på preparater som omfattes av ordningen med indekspriser. På den annen side vil apotek som erfarer at mange leger reserverer seg mot bytte, komme uheldig ut, idet de i mindre grad enn andre apotek gis anledning til å utlevere legemidler til lavere pris enn indekspris. Departementet foreslår i kapittel 3.3.4 at apotekets plikt til å levere et legemiddel til indekspris faller bort i de tilfeller der pasienten insisterer på å få utlevert et dyrere preparat, selv om legen ikke har reservert seg mot bytte. Dette vil gi apotekene økt forhandlingsmakt i forhold til produsentene, idet de kan få sin distribusjon avskåret som følge av for høy pris. Ettersom indeksprisen fastsettes som et volumveid gjennomsnitt av omsetningen, vil økt omfang av bytte til billigere medisiner over tid redusere indeksprisen, og dermed også redusere apotekenes inntjening. Det er således klart at apotekene på lengre sikt vil komme dårligere ut økonomisk enn i en markedssituasjon uten et system med refusjon etter indekspriser. Det er imidlertid grunn til å forvente at det også i årene som kommer vil være betydelig vekst i legemiddelmarkedet. Dette vil sørge for økt inntjening i næringen. I tillegg har departementet foreslått en viss avanseheving ved innføring av systemet. Departementet ser ikke bort fra at enkeltapotek vil bli nedlagt med begrunnelse i forslaget. Dersom dette gjelder distriktsapotek som er vesentlige for forsyningen av legemidler på stedet, vil nedleggelse bli møtt med de distriktspolitiske virkemidler som står til disposisjon. Norges Apotekerforening fremhever at grossistene vil bli pålagt et merarbeid ved innføringen av en indeksprismodell: «Ordningen forutsetter en svært omfattende detaljrapportering av voldsomme datamengder, i og med at alle faktiske grossistinnkjøpspriser skal rapporteres. Det gir et betydelig merarbeid hos grossistene. Det krever også oppbygging av et nytt byråkrati som skal ta i mot og kontrollere priser, regne på effekter og bringe dette videre». Konsekvensene for grossistenes forhandlingsposisjon overfor legemiddelindustrien omtales på følgende måte av Norsk Medisinaldepot: «Forslaget gir videre en totalt ny forhandlingssituasjon for NMD overfor leverandørene. Dagens rabattavtaler vil bli sagt opp med én måneds varsel som følge av endrede rammevilkår. Innføring av indekspris og rapportering av GIP vil medføre at de fleste originalleverandører vil trekke tilbake sine rabatter. Disse leverandørene ønsker neppe at myndighetene skal få innsyn i deres priser til kjedene fordi det kan få store konsekvenser for prisene i andre og langt større markeder». Norsk Medisinaldepot peker på at ordningen vil medføre et betydelig merarbeid knyttet til rapportering, og at originalleverandører vil trekke sine rabatter i frykt for at myndighetenes kunnskap om deres priser vil kunne få konsekvenser for prisene også i andre og større markeder. Departementet deler ikke Norsk Medisinaldepots vurdering. Departementet legger til grunn at Norsk Medisinaldepot har full oversikt over hva de selv betaler for sine innkjøp, og hvilke priser de selger legemidlene videre for. Dette betyr at videreformidling av slike opplysninger til myndighetene, ikke bør representere noe stort merarbeid. Informasjonen de skal viderebringe, eksisterer allerede. Eventuelt merarbeid knytter seg således kun til systematisering og forsendelse. Forslaget innebærer at grossistenes anledning til selv å bestemme hvor stor andel sluttbruker skal få av rabattene produsentene gir, bortfaller. Denne andelen vil etter forslaget bestemmes av myndighetene gjennom den tekniske fastsettelsen av indeksprisen. Ved denne fastsettelsen tilgodeses grossistene med en på forhånd fastsatt avanse. Dersom grossistavansen fastsettes korrekt, og grossistene så langt ikke har holdt tilbake rabatter, vil ikke tiltaket redusere grossistenes inntjening. Dersom grossistene tidligere har holdt tilbake rabatter, vil dette tiltaket redusere deres inntjening. Universitetet i Tromsø, Institutt for farmasi og samfunnsmedisin savner en drøfting av hvilke tilpasninger som kan finne sted, slik at de ulike leddene i legemiddelforsyningskjeden kan omgå indeksprissystemet: «Det kan for eksempel tenkes at legemiddelprodusentene endrer sin prisstruktur slik at hva grossistene vil måtte betale for patenterte originalpreparater og ikke-patenterte originalpreparater endres». Departementet ser at de forhold Universitetet i Tromsø påpeker, kan påvirke konsekvensene for industrien, og vil vurdere å gjeninnføre maksimalprisregulering på GIP-nivå (grossistenes innkjøpspris). Se også kapittel 2.4.3, hvor originalleverandørenes sterke stilling omtales. Forslaget vil øke muligheten og interessen for generisk bytte. Dette betyr at industrien i mindre grad enn tidligere vil finne det interessant å markedsføre sine produkter mot legene. Departementet antar at originalleverandører i dag innretter seg i samsvar med at det er høyere betalingsvillighet for deres produkter som følge av at merkenavnet er kjent og vel innarbeidet. Ettersom forslaget vil øke interessen for generisk bytte, vil merkevarelojaliteten i forhold til originalproduktet bli mindre fremtredende. Dette vil trolig lede til at originalprodusentene i større grad enn tidligere må redusere sine priser for å opprettholde salgsvolumet. Tiltaket er egnet til å påvirke markedsandelene mellom original- og generikaleverandører. Ved at indeksprisene baseres på GIP, vil det bli en direkte sammenheng mellom leverandørens opprinnelige pris og indeksprisen. Dette vil stimulere apotekene til å velge de billigste leverandørene, hvilket i mange tilfeller vil være leverandører av generiske legemidler. Sammen med forbudet mot etterskuddsvise rabatter, vil indeksprissystemet bidra til at terskelen for etablering i markedet for generiske legemidler i Norge senkes. Avtaler mellom kjeder og leverandører vil trolig bli av kortere varighet, slik at nye leverandører raskere vil kunne komme inn på markedet, gitt at de tilbyr lavere priser. 3.6.5. Alliance Unichem og Apokjeden uttrykker skepsis til at Statens legemiddelverk er i stand til å forvalte en eventuell indeksprisordning, ettersom denne ifølge høringsinstansene vil kreve mer ressurser enn dagens system. Alliance Unichem formulerer skepsisen slik: «Vi mener forslaget til generisk indekspris nødvendigvis må medføre et betydelig byråkrati for at det skal fungere. Vi forstår det slik at hittil vært vanskelig nok å få en tilfredsstillende bemanning i legemiddeløkonomisk avdeling ved Legemiddelverket med de nåværende viktige oppgaver. [...] Vi er sterkt i tvil om det vil være mulig å få etablert et godt apparat for fastsettelse av indekspriser og overvåkning av rabatter. Viktigere er å stille spørsmålstegn ved om ikke et byråkrati rundt generisk indekspris flytter Legemiddelverkets fokus i helt feil retning. Skal Legemiddelverket få tilført ressurser bør dette trolig være på andre områder». Forslaget vil gi Legemiddelverket merarbeid knyttet til innsamling av prisopplysninger, fastsettelse av indekspriser samt løpende overvåking av markedet for å se til at det til enhver tid er de mest omsatte virkestoffene som omfattes av systemet. Dette merarbeidet anses imidlertid å kunne håndteres under gjeldende ressursrammer, idet prosessen i stor grad må forutsettes å kunne automatiseres ved god bruk av IT. Forslaget vil gi små konsekvenser for Rikstrygdeverket. Rikstrygdeverket må tilpasse oppgjørsordningen med apotek, samt informere de lokale trygdekontorene om systemet og oppgjørsordningen. Også dette forutsettes gjort innenfor gjeldende ressursrammer. Forskrift 22. desember 1999 nr. 1559 (legemiddelforskriften) § 12-3 gir bestemmelser om maksimal utsalgspris fra apotek. Apoteket må dele de rabattene som tilflyter apoteket likt med kunden. Enhver rabatt som tilfaller apoteket, enten den er direkte eller etterskuddsvis, må derfor føres frem til kunden med en halvpart. Grossister og legemiddelindustri er imidlertid ikke omfattet av denne eller noen annen særregulering av rabatter. Rabatter kan derfor som et utgangspunkt gis når som helst og i enhver form. Det er således overlatt til legemiddelindustrien og grossistene ved forhandlinger å finne frem til de mest hensiktsmessige betalingsordningene. I dagens marked er det flere ulike rabattordninger mellom leverandører og grossister/apotek. Departementet legger til grunn at etterskuddsvise rabatter fra legemiddelindustrien basert på faktisk omsetning av et bestemt legemiddel, benyttes i relativt stor grad. Departementet har imidlertid ikke adgang til tallmateriale som kan gi en nærmere beskrivelse av omfanget. Rabatter kan komme i flere former. Eksempelvis kan rabattene ha form av returprovisjon der apoteket eller grossisten får en tilbakebetaling i etterkant avhengig av hvor stort salget har vært i foregående periode av et gitt preparat. Imidlertid kan rabatter også komme i form av service og tjenester som det ikke tas betaling for, herunder seminarer, etterutdanning, transport, kreditt, markedsføringsmateriell osv. Disse sistnevnte formene for rabatt kan samles under betegnelsen indirekte rabatter. Departementet mener effektiviteten i apotekmarkedet er tjent med at rabatter som ikke kan fastsettes på salgstidspunktet, forbys. Bare på den måten kan de rabattene som forhandles frem, inngå i beregningen av en eventuell indekspris, og slik føres frem til kunden. Dessuten gis apotekene under et slikt system mulighet til selv å avgjøre hvilken produsent som har lavest priser. Med etterskuddsvise rabatter blir denne muligheten redusert. Dersom slike rabatter ikke forbys, kan man tenke seg at apoteket likevel kan finne det regningssvarende å selge et legemiddel med en høyere pris enn indeksprisen. Eksempelvis kan produsenten ved løfte om en engangsutbetaling i ettertid påta seg å kompensere det økonomiske tapet apoteket får ved å selge deres produkt. En kan også tenke seg at ordningene for tilbakebetaling kan ta andre former, eksempelvis ved at man får redusert pris på andre produkter fra samme legemiddelprodusent. Indeksprissystemet vil da ikke virke etter intensjonen, og indeksprisen vil ikke reduseres over tid. De fleste høringsinstansene som gir synspunkter på forslaget om forbud mot rabatter som ikke er samtidige, knytter disse til virkninger for konkurranse og priser. Alliance Unichem uttrykker det slik: «Forbud griper inn i grunnleggende markedsmekanismer - som å kunne forhandle om priser og rabatter. Forslaget vil frata aktørene virkemidler som er helt normale og rasjonelle ordninger i annen varehandel. Også Norsk Medisinaldepot er bekymret for konkurransevirkninger: «Forslaget om å forby annet enn samtidige rabatter innebærer en betydelig reduksjon av aktørenes virkemidler som kan få utilsiktede, negative virkninger på konkurransen. Norges Apotekerforening vektlegger forbudets negative betydning for kjedenes forhandlingsmakt og konkurransesituasjon: «Forslaget om å forby alt annet enn samtidige rabatter svekker kraftig innkjøpsmakten til grossistene overfor legemiddelprodusentene, og dermed svekkes et viktig press for å redusere innkjøpsprisene. Det gir dårligere grunnlag for lavere sluttpriser. Det svekker snarere enn styrker konkurransen mellom produsentene. Økt innkjøpsmakt hos grossistleddet overfor legemiddelprodusentene, med påfølgende prispress, er en av konsekvensene av apotekreformen. NAF kan ikke forstå at en svekkelse av denne innkjøpsmakten og prispresset kan være et konstruktivt tiltak for å nå hovedmålet om lavere priser på legemidler. Vi går derfor sterkt i mot alle forslag om å forby rabatter, svekke innkjøpsmakten og å detaljregulere forholdene mellom produsent og grossist. Forbud mot annet enn samtidige rabatter er helt uakseptabelt.. Legemiddelindustriforeningen har følgende synspunkter: «Etterskuddsvise rabatter er ikke noe som er spesielt for legemiddelmarkedet. Slike rabatter er vanlig i all handelsvirksomhet. En produsents motivasjon for å gi rabatter kan nettopp være ønsket om å oppnå økt salgsvolum. Uten slike muligheter vil rabattpotensialet bli redusert. LMI går også i mot forbudet mot ikke-samtidige rabatter. Forsvinner slike rabatter, forsvinner også store deler av grunnlaget for å kunne gi rabatter. En slik løsning vil derfor ikke gagne sluttbetaler. LMI ser i likhet med departementet at legemiddelprodusenter i en forhandlingssituasjon med apotekkjedene kan bli «presset» til å kompensere apotekene økonomisk for å selge legemidler som har pris over indeksprisen. Slike kompensasjoner vil kunne svekke dynamikken i indeksprissystemet. At slike problemstillinger i det hele tatt dukker opp, viser etter LMIs mening at det først og fremst er den foreslåtte modellen som er feil. Et effektivt system for rapportering av alle former for rabatter til apotekkjedene vil være mer hensiktsmessig enn et totalforbud mot etterskuddsvise rabatter. Konkurransetilsynet mener derimot at forbudet er nødvendig, og at det også har sin berettigelse i dagens ordning: «Konkurransetilsynet mener at ikke-samtidige rabatter kan virke uheldig i ordning som foreslått. Konkurransetilsynet ser at ikke-samtidige rabatter kan virke uheldig også under dagens regulering. Uavhengig av om systemet med indekspris innføres, er Konkurransetilsynet enig i behovet for å forby alle andre rabatter enn samtidige rabatter. Forbrukerrådet er også enig i forslaget og vektlegger hensynet til kunden: «Vi mener imidlertid at det er viktig at man setter fokus på prisen ut til kunden, og at man får systemer som gjør at de rabatter som finnes, også kommer kundene til gode. Vi er enige i at det bør ryddes opp i de ulike rabattordningene mellom leverandører og grossister/apotek, og at alt annet enn samtidige rabatter forbys. Vi ser det som viktig at de rabatter som fremforhandles skal komme kunden til gode. Også Statens legemiddelverk støtter forbudet mot annet enn samtidige rabatter: «Statens legemiddelverk støtter nevnte forslag og begrunnelsen som er gitt. Vi anser en regulering som en forutsetning dersom mer av oppnådde rabatter skal kunne tilfalle apotekets kunder. Helse Vest uttrykker det slik: «Helse Vest forstår departementets bekymring for skjulte rabatter, og støtter derfor forslaget om å forby annet enn samtidige rabatter. Noen av høringsinstansene mener at kontroll og etterlevelse av ordningen er vanskelig. Alliance Unichem mener følgende: «Vi tror at det i den mengde transaksjoner og hendelser som oppstår mellom en rekke aktører, vil være vanskelig å praktisk etterleve et slikt forbud. Vi tror et slikt forbud også vil være vanskelig å kontrollere og oppfølgingen vil være byråkratisk. Apokjeden frykter økt mistenksomhet og kreative løsninger som ingen er tjent med. Program for helseøkonomi i Bergen understreker betydningen et slikt forbud vil ha for at en ordning med indekspris skal fungere, men frykter at tilpasninger kan svekke effekten: «Dette tror vi er et viktig punkt for å sikre at man får et riktig grunnlag for beregningen av indeks-prisen eller for den saks skyld en maksimal pris. Igjen er vi imidlertid litt skeptiske til om dette er tilstrekkelig fra å hindre legemiddelprodusentene å finne mekanismer for å oppnå en mer gunstig prisregulering og samtidig dele gevinsten med distributørene. Dersom det finnes mekanismer hvor produsentene kan oppnå en høyere pris og samtidig kompensere apotekene for dette på så ligger dette problemet der latent. Så lenge det er slik at legemiddelprodusentene kan gi distributørene økonomisk støtte i noen form eller ta på seg kostnader som ellers distributørene skulle dekket, vil det være svært vanskelig å hindre denne typen skjult profittdeling. Et eksempel kan være fordeling av markedsføringsutgifter. En produsent kan ta på seg en større del av slike utgifter mot at man blir enig med grossisten om en høyere GIP-pris». Legemiddelindustriforeningen stiller også spørsmål ved omfanget av et slikt forbud: «Det virker også merkelig at det foreslås forbud mot ikke-samtidige rabatter for alle legemidler, herunder reseptfrie legemidler, som jo har fri prisfastsettelse i alle ledd. LMI har vanskeligheter for å se rasjonalet bak hvorfor det skal være et slikt rabattforbud for disse legemidlene når det ellers er fri prisdannelse i markedet. Departementet merker seg at næringsinteressene går mot dette forslaget, mens Konkurransetilsynet og Forbrukerrådet stiller seg bak forslaget. Etter departementets vurdering bør forbudet mot rabatter som ikke fastsettes samtidig med salg av et legemiddel, omfatte alle legemidler, og ikke bare de produktene som inngår i indeksprissystemet. Dette vil gi legemiddelmyndighetene og alle deler av legemiddelforsyningskjeden en bedre oversikt over prisbildet i legemiddelmarkedet. Dette vil igjen kunne spore til en sterkere konkurranse mellom de ulike legemiddelleverandørene og grossistene, samtidig som myndighetene får et bedre grunnlag til å foreta forholdsmessige inngrep i markedet der dette fremstår som nødvendig. På den annen side kan et forbud mot rabatter som ikke er samtidige, tenkes å få negative konsekvenser for salget av de legemidlene som er patentbeskyttede, gitt at det faktisk gis rabatter i dette segmentet og gitt at produsenter av patentbeskyttede legemidler definerer europeiske minimumspriser for sine produkter. Dersom prisen på deres produkt faller under dette nivået i et land, kan det være nærliggende å trekke produktet fra markedet i dette landet for å begrense muligheten for parallelleksport. Risiko for parallelleksport til andre land ved en lav rabattert pris i Norge vil med et slik forbud kunne øke. I tillegg risikerer man at krav om synlige rabatter medfører at produsenten ikke vil selge preparatet i Norge overhodet. Departementet antar det er dette Legemiddelindustriforeningen sikter til når det uttales at krav om samtidige rabatter vil ødelegge grunnlaget for å gi rabatter. Det er imidlertid liten grunn til å tro at produsenter av patentbeskyttede legemidler tilbyr rabatter av noe stort omfang. Patentbeskyttede legemidler kan ikke byttes med andre legemidler. Siden apotek har krav om fullsortiment, plikter apotek å forhandle alle patenterte legemidler som etterspørres, uansett pris fra produsent. De nevnte betenkeligheter har derfor neppe stor vekt. Parallellimporten vil imidlertid gi visse insentiver for også patentleverandører til å gi rabatter. Selv små rabatter vil utgjøre til dels betydelige beløp, idet patentmarkedet er den delen av legemiddelmarkedet som representerer høyest omsetningsverdi. Departementet har ikke fyldig dokumentasjon på at rabatter holdes tilbake. Imidlertid er det på det rene at tilbakeholdelse av rabatter er fullt mulig og tillatt i henhold til dagens regelverk. Departementet kan ikke se at en slik mulighet er ønsket, og vil av den grunn ha anledningen fjernet. svekke grunnlaget for lavere priser. Departementet vil bemerke at med den foreslåtte modellen, vil all prisnedgang fra produsent automatisk komme sluttbetaler til gode. Dette er det motsatte av dagens situasjon, der det langt på vei er opp til grossistene selv å avgjøre hvor stor andel av konkurransegevinsten som skal komme sluttbetaler til gode. Etter det departementet forstår, holder grossistene sine innkjøpspriser hemmelige. Ettersom det ikke er noen entydig sammenheng mellom grossistenes innkjøpspris og utsalgspris fra apotek, blir det vanskelig for produsentene å se hvor mye de må redusere sine priser for å bli attraktive i apotek, idet utsalgsprisen ikke nødvendigvis gir noen indikasjon på pris inn til grossist. Dette gir anledning til en prisdiskriminering, som ikke nødvendigvis er gunstig for sluttbetaler. Et annet forhold er at modellen vil gi mulighet for og insentiver til lavere priser til sluttbetaler ved hver ny beregning av indekspris, som trolig vil skje hver tredje måned. Etter det departementet forstår, er kontraktene mellom produsenter og grossister/kjeder i dag av til dels vesentlig lengre varighet. Dette gjør etter departementets vurdering markedet mindre fleksibelt. Sett i dette perspektivet bør man kunne akseptere en noe svekket forhandlingsposisjon for grossistene, idet den teoretisk svekkede posisjonen motsvares av en mer virksom konkurranse mellom produsentene (på grunn av bedre kunnskap om hverandres priser), mindre prisdiskriminering og kortere kontraktsperioder med dertil bedrede mulighet for raskere prisnedgang. Enkelte av høringsinstansene peker på at legemiddelgrossister og - leverandører vil kunne finne frem til måter å omgå forbudet mot rabatter som ikke er samtidige, og at det derfor vil kunne stilles spørsmål ved effekten av tiltaket. Departementet anser det som naturlig at aktørene på legemiddelmarkedet søker å tilpasse sin virksomhet innenfor rammene av den til enhver tid gjeldende lovgivningen. Imidlertid bør ikke dette forholdet kunne anføres som et argument for at myndighetene skal la være å regulere en uheldig praksis. Dersom Stortinget vedtar forbudet mot rabatter som ikke er samtidige, vil departementet arbeide videre med å utvikle og presisere modellen i forskrifts form. Trolig vil det være behov for å gi nærmere regler om blant annet tilsyn, hvilke rabattformer som blir ulovlige, beregning av reelle innkjøpspriser og rapportering av disse. Mulighetene til å omgå rabattforbudet på lovlig måte må på denne bakgrunn vurderes som liten. Etter gjeldende rett har apotek, grossister og legemiddelleverandører adgang til å inngå avtaler om etterskuddsvise rabatter basert på for eksempel antall solgte pakninger. Departementets lovforslag innebærer at slike avtaler ikke lenger vil anses som lovlige eller gyldige fra den dato loven settes i kraft. På denne bakgrunn aktualiseres forholdet til Grunnloven § 97 som bestemmer at «Ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft». Spørsmålet er om lovforslaget griper inn i tidligere stiftede rettigheter på en slik måte at Grunnloven § 97 får anvendelse. Departementet legger til grunn at forbudet mot rabatter som ikke er samtidige, utelukkende får betydning for avtaleforholdene mellom apotek, grossister og legemiddelleverandører. Lovforslaget innebærer således ingen overføring av midler fra privat næringsliv til staten. I den utstrekning rabattavtalene er oppsigelige, vil avtalepartene ikke være beskyttet mot at nye lover begrenser eller opphever deres rettigheter lenger enn de er beskyttet mot oppsigelse fra den annen part.1 Også utover denne situasjonen vil det, som utgangspunkt, være forenlig med Grunnloven § 97 at en ved lov griper inn i allerede eksisterende avtaler om rabatter. Departementet viser i den sammenheng til at det må legges til grunn at lovgivningen kan gripe inn i kontrakter som er samfunnsmessig uheldige eller skadelige, selv om kontraktene ikke kunne rammes etter lovgivningen på inngåelsestidspunktet. Formålet med forslaget er å skape innsyn i prisdannelsen og forhindre uheldige bindinger mellom aktørene i legemiddelforsyningskjeden. Dette vil fremme transparente priser og en mer effektiv konkurranse i legemiddelmarkedet, og vil på sikt kunne lede til lavere legemiddelpriser. utøvelsen av næringsvirksomhet, som i utgangspunktet ikke bør anses å være i strid med Grunnloven § 97. På denne bakgrunn konkluderer departementet med at Grunnloven § 97 ikke er til hinder for at lovforslaget om forbud mot rabatter som ikke er samtidige ved kjøp og salg av legemidler, kan vedtas av Stortinget. 1 Andenæs: Statsforfatningen i Norge, 8. utgave (1998) s. 414-415. 2 Andenæs: Statsforfatningen i Norge, 8. utgave (1998) s. 415. Rabatter som ikke gis samtidig med salget, øker aktørenes muligheter til å unnlate å la innkjøpsgevinster komme sluttbetaler til gode. Forbud mot slike rabatter må derfor forventes å lede til at en større andel av de rabatter som gis, kommer til uttrykk i prisen som sluttkjøper betaler. Dette vil innebære at en mindre andel av rabatten tilfaller de som tidligere hadde anledning til å motta en større andel av rabatten, det vil si grossister. Det er i St.prp.nr.1 (2002-2003) Helsedepartementet budsjettert med en viss innsparing for folketrygden som følge av dette. Formålet med bestemmelsen er at rabattene enten skal reflekteres direkte i en nettoversjon av salgsprisen, eller at det på andre måter skal være mulig å finne frem til den reelle legemiddelprisen på en enkel og transparent måte. Med rabatter som er fastlagt på tidspunktet for salget av et legemiddel, menes rabatter som på tidspunktet for inngåelse av et legemiddelkjøp kan knyttes eller henføres til hvert enkelt varenummer og varevolum i ordren. Apotek, grossist og legemiddelleverandør må derfor kunne spesifisere hvor mye rabatt som er gitt per varelinje. Avtaler om rabatter som beregnes og tilføres kjøperen en tid etter at legemiddelsalget er foretatt, såkalte etterskuddsvise rabatter, vil som en konsekvens være forbudt. Uten forbud vil det i disse tilfellene ikke være mulig på salgstidspunktet å vite hvilken pris legemidlet til slutt vil få. En annen konsekvens av bestemmelsen er at legemiddelleverandørene ikke kan benytte seg av rabatter som har en direkte sammenheng med utfallet av fremtidige begivenheter, herunder hvor stort legemiddelsalget har vært i en bestemt periode. Imidlertid vil rabatter basert på allerede foretatt salg, være lovlige. Bakgrunnen for dette er at eksisterende salgsvolum er en kjent størrelse, som på salgstidspunktet gjør det mulig å beregne en entydig netto salgspris (reell pris). Forslaget er ikke til hinder for at legemiddelleverandørene rent oppgjørsteknisk kan utbetale rabatten ved en etterskuddsvis overføring. Det avgjørende er at størrelsen på den rabatten som i tilfelle overføres på et senere tidspunkt, må være fastlagt og gjort kjent på kjøpetidspunktet. Detaljerte bestemmelser om forbud mot rabatter som ikke fastlegges på tidspunktet for salget av legemidlet, må fastsettes i forskrift. Bestemmelsen i tredje ledd gir Kongen hjemmel til ved forskrift å pålegge apotek å utlevere et legemiddel til en bestemt pris. Dette gir nødvendig hjemmel for å sette prisen på et nivå som vil kunne innebære at enkelte apotek ved salg av et legemiddel ikke får dekket alle sine kostnader gjennom utsalgsprisen. Apotekene må oppbevare informasjon om de byttene som er foretatt, selv om rekvirenten ikke har bedt om tilbakemelding. Om nødvendig vil det bli gitt forskrifter som regulerer apotekenes journalplikt på dette området. Tredje ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å bestemme at rekvirenten i journalen til den enkelte pasient må gi en skriftlig begrunnelse i de tilfellene hvor han eller hun reserverer seg mot at apoteket leverer ut et generisk alternativ til det legemidlet som faktisk står på resepten. Med tanke på dagens adgang til generisk bytte, vil rekvirenten i praksis være en lege. Departementet foreslår at Kongen kan bestemme når loven skal tre i kraft, og at de enkelte bestemmelsene kan settes i kraft til forskjellig tid. Bakgrunnen for dette er at arbeidet med nødvendige forskrifter må avsluttes før legemiddelloven § 6 annet ledd kan tre i kraft. Denne bestemmelsen gjelder forbud mot rabatter som ikke er fastsatt på tidspunktet for salget. I St.prp.nr.1 (2002-2003) Helsedepartementet er det forutsatt at dette rabattforbudet skal settes i verk samtidig med ordningen med indeksrefusjon. De øvrige lovbestemmelsene vil kunne tre i kraft allerede fra 1. januar 2003, uten at de nødvendige forskrifter må være vedtatt på samme tid. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i legemiddelloven og apotekloven. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i legemiddelloven og apotekloven i samsvar med et vedlagt forslag. Det er forbudt å gi rabatter som ikke er fastlagt på tidspunktet for salget av et legemiddel. Kongen kan i forskrift gi utfyllende bestemmelser om forbudet. Kongen kan i forskrift pålegge apotekene å levere utvalgte byttbare legemidler til en fastsatt indekspris. Indeksprisen fastsettes av departementet og skal være et volumveid gjennomsnitt av grossistenes faktiske innkjøpspriser for de legemidler som inngår i beregningsgrunnlaget, med tillegg av den grossist- og apotekavanse som er fastsatt. Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om prisfastsettelsen, hvilke legemidler som kan gis indekspris og leveringsplikt for de legemidler som omfattes. I lov 2. juni 2000 nr. 39 om apotek (apotekloven) gjøres følgende endringer: § 6-6 annet ledd, tredje punktum skal lyde: Dersom rekvirenten ber om det, skal apoteket meddele rekvirenten om at slikt bytte er foretatt. § 6-6 nytt tredje ledd skal lyde: Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om at rekvirenten i det enkelte tilfelle skal journalføre en begrunnelse for at generisk bytte etter annet ledd er uønsket. Ot.prp.nr.15 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (dagpenger under arbeidsløshet) og lov 6. mai 1988 nr.

maalfrid_38f5af6a23aa066a26a20cb6165b06a1bdb6c508_0

maalfrid_regjeringen

no

0.636

SAKEN BEHANDLES AV: Saksnr Utvalg Møtedato 0010/04 PLAN- OG UTVIKLINUSKOMITEEN 29.01.2004 Arkivsaksnr. Arkiv Saksbehandler 03/06306 V70 Trond Rian FORSLAG TIL NY LOV OM SKOGBRUK- FIØRING VEDLEGG: Høringsskriv fra LD (datert 4.12.03) Høringsnotat fra LD (utvalgte sider) SAKSOPPLYSNINGER: Ny lov om skogbruk er sendt ut på høring, høringsfristen er I 5.mars. Høringsnotatet erpå sider inkl. vedlegg, bare utvalgte sider er vedlagt. Den som vil lese hele høringsnotatet kan gå inn på www.ld.dep.no eller kontakte saksbehandler. Dagens skogbrukslov finnes på www.lovdata.no . Noe av endringene er knyttet til nødvendig modernisering av ord/uttrykk samt tilpasninger til dagens forvaltningsapparat. I høringsuttalelsen er det forsøkt lagt vekt på det som oppfattes som de mest sentrale endringene. TILRÅDTNG: Rådmannen tjirår at Verdal kommune har følgende merknadertil lovforslaget: 4, 5, Det er både urealistisk og lite hensiktsmessig å stille spesielle kompetansekrav til skogeier. I stedet bør en harmonere dette med regelverket for jordbruket, der det stilles krav til bestemte planer (feks miljøplan) som forutsetning for tilskudd. I det statlige skogbruksregelverket (enten i lov eller forskrift) bør det vært angis at for eiendommer over en viss størrelse fleks> 100 da) så er en skogbruksplan en betingelse for å kunne f~ tilskudd. Det må da stilles minimumskrav (både mhp skogressurser og miljøelementer) til en skogbruksplan. Den enkelte må selv vurdere om eiendommen skal ha plan og om den skal bestilles eller om han/hun har kompetanse til å utarbeide den selv. På denne måten vil skogeiers forvalteransvar iht 4 ha et konkret forankringspunkt som følger eiendommen. Vi har ingen merknader til 6 utover at det bør åpnes for muligheten til å trekke i produksjonstilskuddet for å finansiereplanting der det er aktuelt som tiltak.

lovdata_cd_22441

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.501

Forskrift om bandtvang for hund, Samnanger kommune, Hordaland. Fastsett av Samnanger kommunestyre 2. juli 1998 med heimel i lov av 9. juli 1926 nr. 4 om ansvar for skade på bufe ved hund m.v. §3 andre ledd. Stadfesta av Landbruksdepartementet 3. september 1998. §1. Eigar/innehavar av hund i Samnanger kommune har plikt til å halda hunden i band, forsvarleg innestengt eller inngjerda i tidsrommet 1. april til 1. oktober. §2. Forskrifta gjeld ikkje for: a) Dressert gjetarhund som vert nytta til å gjeta bufe på beite. b) Jakthundar som under lovleg jakt, og med grunneigar sitt samtykke, vert følgt på forsvarleg måte av eigar eller brukar. c) Ettersøks-, politi- eller redningshundar i teneste eller under trening. d) Jakt- og gjetarhund som under lovleg trening vert følgt på forsvarleg måte av eigar/brukar. Trening av hund må vera godkjent av grunneigar/rettshavar. §4. Forskrifta trer i kraft straks.

lovdata_cd_35334

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.859

Publisert: Ot.prp.nr.16 (1997-1998) Tittel: Om lov om endringer i lov av 4 februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m. I Ot.prp.nr.67 (1996-1997) ble det foreslått enkelte endringer i arbeidsmiljøloven. Proposisjonen ble fremmet med sikte på endringer i arbeidsmiljølovens regler om rett til fri ved barns sykdom, arbeid av barn og ungdom (under 18 år), arbeidstid, unntak for arbeid ved naturkatastrofer m.v og adgang til trekk i lønn og feriepenger. Det ble også fremmet et forslag til ny regel om forbud mot etnisk diskriminering. Bakgrunnen for forslagene er ulik. Forslaget om endringer i retten til fri ved barns sykdom ble fremmet på bakgrunn av tilsvarende endringer når det gjelder rett til stønad etter folketrygdloven. Forslagene som gjelder arbeid av barn og ungdom og arbeidstid ble fremmet på bakgrunn av forpliktelser etter EØS-avtalen, som nødvendiggjør enkelte mindre endringer i norsk rett. Forslaget om endringer i unntaksreglene for arbeidstid i forbindelse med naturkatastrofer m.v har sin bakgrunn i de erfaringer som ble gjort under storflommen på Østlandet våren 1995. Endringsforslaget som gjelder adgang til trekk i lønn og feriepenger, kom som en oppfølging av spørsmål som ble reist i forbindelse med de endringene i arbeidsmiljøloven som trådte i kraft 1 februar 1995. I henhold til Stortingets forretningsorden § 33 tredje ledd skal proposisjoner til lover som ikke er kommet til behandling av Stortinget fremmes på nytt dersom det neste Stortinget er det første i en ny valgperiode. På denne bakgrunn ønsker regjeringen å fremme forslag til endringer i arbeidsmiljøloven i samsvar med Ot.prp.nr.67 (1996-1997). At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov av 4 februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov av 4 februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v i samsvar med et framlagt forslag. 1 Denne bør endres i samsvar med behandlingen av Ot.prp.nr.36 (1996-1997) Om lov om grunnskole og vidaregåande opplæring (opplæringslova). Arbeidstiden for barn og ungdom skal legges slik at den ikke hindrer skolegang, eller hindrer dem i å dra nytte av undervisningen, jf lov 13 juni 1969 nr 24 om grunnskolen § 152 . 2 Denne bør endres i samsvar med behandlingen av Ot.prp.nr.36 (1996-1997) Om lov om grunnskole og vidaregåande opplæring (opplæringslova). d) når det ved tariffavtale er fastsatt regler om lønnstrekk for fagforeningskontingent, herunder premie til kollektiv forsikring som er knyttet til medlemsskap i fagforening, eller avgift til opplysnings- og utviklingsfond, eller til lavtlønnsfond. Ot.prp.nr.15 (1997-1998) Om lov om endring i lov av 19.

lovdata_cd_31393

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.659

Denne generalplanvedtekta knyttar seg til generalplan for Sandøy kommune, vedtatt av Sandøy kommunestyre 23. september og 18. november 1983 og slik den er godkjent av Miljøverndepartementet 6. juni 1985. Vedtekta omfattar heile kommunen med unntak for følgjande område: 1. Steinshamn reguleringsplan, stadfesta 22. 2. Reguleringsplan for Haugane bustadfelt, stadfesta 22. desember 1976. Vedtektsområdet er vist på kart i målestokk 1:50.000 og 1:5.000, datert 6. juni 1985 og gitt Miljøverndepartementet si påteikning. A. Bustadområde: 5. Finnøy B1. 3. Finnøy I1. C. Område for offentleg utbygging, O, og forretningsområde, P: D. Friområde: 3. Steinshamn-Harnes-Huse F1 og F2. E. Naustområde: 5. Finnøy N1. 2. Landbruksområde og naturområde: Desse omfattar dei areala i kommunen som ikkje er avgrensa av føremål nemnd under pkt. 1. Innafor dei områda som er omskrevne under pkt. II og III kan grunn ikkje takast i bruk til føremål som i vesentleg grad vil vanskeleggjere den utnyttinga som er føresett i generalplanen. Når særlege grunnar føreligg, kan bygningsrådet gjere unntak frå vedtekta. Denne vedtekta tek til å gjelda straks og gjeld inntil 10 år frå stadfestinga. (II 1985 s 356) 6. juni 1985 nr.

lovdata_cd_40276

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.726

Etter femte ledd første punktum ytes det fulle sykepenger fra og med dagen etter utskrivingsdagen. Dette gjelder også dersom oppholdet avbrytes uten at vedkommende er utskrevet. Dersom helseinstitusjonen yter dagpenger under feriefravær, regnes det ikke som avbrudd i oppholdet. Denne forståelsen av §8-53 femte ledd tilsvarer bestemmelsene i de tidligere forskrifter. Forskriften er på dette punkt ikke videreført i selve lovteksten, men omfattes av forhold som Rikstrygdeverket kan gi retningslinjer om, jf. Ot.prp.nr.29 (1995-1996) side 101. Det følger av femte ledd andre punktum at sykepengene reduseres fra og med innleggelsesdagen dersom medlemmet innen tre måneder på nytt kommer i institusjon. Dette gjelder uten hensyn til om innleggelsen skyldes samme eller et nytt sykdomstilfelle. § 8-54. Opphold i fengsel1) Det ytes likevel sykepenger etter bestemmelsene i dette kapitlet hvis vedkommende arbeider for en arbeidsgiver utenfor anstalten (se lov av 12. desember 1958 nr. 7 om fengselsvesenet § 17 femte ledd). Sykepengene reduseres etter bestemmelsene i § 8-53 i loven her. Bestemmelsene om arbeidsgiverperioden i § 8-18 og § 8-19 gjelder ikke. 1) Endret ved lov 15.6.01 nr. 64 (i kraft 1.1.02).

lovdata_cd_1548

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.512

Forskrift om utskillelse til eget prestegjeld, Balangen prestesokn, Ofoten prestegjeld, Balangen prestegjeld, Nordland.

lovdata_cd_36289

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.856

Publisert: Ot.prp.nr.12 (1986-1987) Finansdepartementet legger med dette frem utkast til lov om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven), lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingsloven), lov av 10. desember 1971 nr. 99 om gevinstbeskatning ved avhendelse av aksjer, lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) og lov om alminnelig ikrafttredelse av § 50 femte ledd i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven). Følgende forslag er tatt opp: 1. Alminnelig ikrafttredelse for reglene i skatteloven § 50 femte ledd om den skattemessige behandlingen av urealiserte valutagevinster og -tap. Reglene foreslås satt ikraft med virkning for inntektsåret 1986. 3. På grunn av ligningstekniske problemer foreslås skatteloven § 45 første ledd b annet punktum opphevet. Underskudd fra andre næringer skal da ikke lenger føres til fradrag i jordbruksinntekter m.v. før underskudd fra drift av våningshus. 4. Skatteloven § 26h nr. 2 endres slik at skoler som omfattes av lov av 11. juli 1986 nr. 53 om eksamensrett for og statstilskudd til private høyskoler, sikres samme skattefritak som andre privatskoler. 5. Skattefritaket i skatteloven § 22 femte ledd for hjemvendte norske statsborgere m.v. oppheves. 6. Skattebetalingsloven og ligningsloven endres slik at alle arbeidsgivere skal sende oppgjør for forskuddstrekk til kommunekassereren i arbeidsgiverens kontorkommune. De arbeidsgivere som har maskinelle lønnsrutiner foreslås pålagt å levere oppgaver over fordeling av forskuddstrekkene på et maskinlesbart medium. Det foreslås også endring i motregningsreglene i skattebetalingsloven § 49 nr. 3. 7. Endring i aksjegevinstskatteloven § 2 annet ledd om ervervstidspunktet for fondsaksjer og fortrinnsrett til tegning av aksjer, samt opphevelse av lovens § 8. Endring av kravet til eiertid i bestemmelsen om beskatning av ansattes aksjer i skatteloven § 41 syvende ledd slik at regelen bringes i samsvar med den alminnelige regel for beskatning av aksjer i aksjegevinstskatteloven § 2 første ledd. Dessuten foreslås en presisering av lovteksten. Finansdepartementet legger frem utkast til lov om alminnelig ikrafttredelse av § 50 femte ledd i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven). For inntekter som skattlegges etter reglene i lov av 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v. § 3 og § 5 ble bestemmelsen satt i kraft ved lov av 28. februar 1986 nr. 6 med virkning fra og med inntektsåret 1985. Ved lov av 28. februar 1986 nr. 6 ble det i skatteloven § 50 femte ledd innført regler om behandlingen av urealiserte valutagevinster og -tap. Lovbestemmelsen bygger på de anbefalinger til god regnskapsskikk Norges Statsautoriserte Revisorers Forening vedtok i 1983 og tar sikte på å bøte på de urimelige utslag som tidligere skatte- og regnskapsregler medførte, samt å avverge den usikkerhet som de nye regnskapsrutinene kunne skape om den skattemessige behandling av slike tap og gevinster. En viser her til den begrunnelse som ble gitt i punkt 2 i Ot.prp. nr. 27 (1985-86). Lovbestemmelsen ble satt i kraft med virkning for inntektsåret 1985 for inntekter skattlagt etter petroleumsskatteloven § 3 og § 5 . Begrunnelsen for denne begrensede ikrafttreden var at en antok at det øvrige næringsliv trengte en viss tilpasningsperiode. Etter at det nå er gitt ett års utsettelse, antar departementet at næringslivet har hatt tid til å omstille sine regnskapsrutiner. Departementet foreslår ikrafttredelse straks slik at de nye reglene har virkning fra og med 1986. Departementet vil vurdere overgangsordninger for næringer med omstruktureringsproblemer og som er særlig valutaavhengig. Særlig vil en være innstilt på å gi ytterligere utsettelse for skipsfartsnæringen. Loven av 28. februar 1986 har hjemmel for slike forskrifter. Etter skatteloven § 16 femte ledd skal inntekt av en bedrift som et ektepar eier i fellesskap eller som eies av den ene ektefelle, som hovedregel anses opptjent i sin helhet av den av ektefellene som er «den virkelige utøver av virksomheten». Har også den annen ektefelle arbeidet i bedriften i ikke utbetydelig omfang, kan denne ektefelle kreve å bli lignet særskilt for «en passende andel av overskuddet». Denne andel kan ikke settes høyere enn kr 40.000, med mindre ligningsmyndighetene finner at en slik begrensning «vil virke åpenbart ubillig». Bestemmelsen gjelder for alle næringsdrivende ektefeller med felles bedrift, og utgangspunktet er at det skal foretas en totalvurdering av ektefellenes arbeidsinnsats i bedriften. Grensen på kr 40.000 har medført en del vanskeligheter i praksis. Etter Finansdepartementets oppfatning er denne grensen først og fremst en bevisbestemmelse. Den er ikke til hinder for likedeling av inntekten dersom ektefellenes arbeidsinnsats tilsier dette, men stiller strengere krav til dokumentasjon av kvalitet og omfang av ektefellenes arbeidsinnsats dersom grensen skal overskrides. Begrunnelsen er at det er vanskelig å kontrollere at ektefellenes fordeling av overskuddet seg imellom virkelig svarer til arbeidsinnsatsen. Bestemmelsen i § 16 femte ledd har flere ganger vært tatt opp i Stortinget. I forbindelse med behandlingen av innstilling fra Landbrukskomiteen om gjennomføringen av jordbruksoppgjøret 1982-84 m.v. (Innst. S. nr. 212) ble det den 9. juni 1986 gjort følgende vedtak: « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av skatteloven § 16, femte ledd som sikrer deling av inntekt mellom ektefeller i felles bedrift etter den faktiske arbeidsinnsats. Skattekommisjonens innstilling, f.eks. i forbindelse med statsbudsjettet høsten 1986. Departementet fremmer med dette forslag i samsvar med Stortingets forutsetninger. 2.2.1 Inntektsfordelingen mellom ektefeller m.v. Som «felles bedrift» anses en bedrift som eies av den ene eller begge ektefeller. Når ektefellene hver for seg driver klart adskilte næringer, f.eks. i forskjellige lokaler med særskilte regnskaper, vil bestemmelsen i § 16 femte ledd ikke komme til anvendelse. Kombinert jord- og skogbruksvirksomhet som drives som en samlet enhet, anses som en virksomhet. Som etter den någjeldende bestemmelsen i § 16 femte ledd er det etter departementets forslag virksomhetens «overskudd» som skal gi grunnlag for fordeling. De retningslinjer som er gitt av Skattedirektoratet for fortolkningen av begrepet overskudd bør i hovedsak legges til grunn også i fremtiden. Dette innebærer bl.a. at en tar utgangspunkt i virksomhetens skattemessige overskudd, men med visse korreksjoner. Kapitalinntekter, f.eks. renteinntekter som gjelder næringen, offentlige tilskudd m.v. skal tas med i fordelingsgrunnlaget. Det samme gjelder som hovedregel gevinster ved salg eller uttak av driftsmidler. Etter departementets forslag skal overskuddet i felles bedrift fordeles etter arbeidsinnsats og deltakelse i virksomheten. Dette innebærer at en del av den uklarhet som nåværende beløpsgrense har skapt, ryddes av veien. Utgangspunktet for fordelingen av overskuddet vil være en totalvurdering av begge ektefellenes arbeidsinnsats i bedriften. Her vil både en kvalitativ og en kvantitativ vurdering komme inn. Har ektefellene utført arbeid av samme omfang og kvalitet, må inntekten kunne kreves likedelt. Særlig hvor den ene ektefellen har spesielle faglige eller personlige kvalifikasjoner vil det derimot sjelden være grunnlag for likedeling av overskudd, f.eks. hvor den ene ektefelle er lege og den andre har underordnet kontorstilling i samme bedrift. Her må utgangspunktet være at det kan kreves særskilt ligning av et beløp tilsvarende vanlig lønn for slikt arbeid. Som nevnt skal kapitalavkastning i utgangspunktet gå inn i grunnlaget for fordeling. Et spørsmål er hvordan en skal ta hensyn til kapitalavkastningen. Tilsvarer overskuddet et rimelig vederlag for arbeidsinnsatsen, bør også kapitalavkastningen fordeles etter arbeidsinnsatsen. Det samme må gjelde selv om overskuddet er så lavt at det ikke gir normalt vederlag for arbeidsinnsatsen. Overstiger overskuddet et rimelig vederlag for arbeidsinnsatsen vil denne «merinntekten» være en form for kapitalavkastning. I slike tilfelle, hvor den ene ektefellen har en underordnet stilling, jfr. legeeksemplet ovenfor, bør vedkommendes inntekt ikke overstige det som tilsvarer vanlig arbeidslønn for tilsvarende innsats. Deltar begge ektefellene også i ledelse og ansvar for driften, noe en typisk kan finne eksempler på i mindre handelsbedrifter og på enkelte gårdsbruk, bør derimot kapitalavkastning av praktiske grunner kunne fordeles etter samme fordelingsnøkkel som arbeidsinnsatsen. Likedeling av overskuddet er likevel bare aktuelt hvor innsatsen i bedriften er tilnærmet likeverdig både m.h.t. kvantitet og kvalitet. 2.2.2 Dokumentasjon av faktiske forhold som grunnlag for inntektsfordelingen m.v. Ektefeller med høy inntekt kan normalt ikke med skattemessig virkning overføre deler av denne til ektefelle med lav eller ingen inntekt. Dette må også gjelde for ektefeller med felles bedrift. Men her er man på et område med betydelige kontrollproblemer. Den relasjon med ulike interesser som normalt er til stede mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, gjør seg ikke gjeldende mellom ektefeller. På grunn av progresjonen vil det som regel lønne seg å dele inntekten for å få lavere samlet skatt, og det kan dreie seg om til dels store skattebesparelser. Deling av inntekt gir også pensjonsrettigheter for den annen ektefelle og lavere samlet folketrygdavgift. På den annen side vil deling kunne gi lavere samlet pensjonspoeng og derved lavere tilleggspensjon. Når arbeidsinnsatsen skal danne grunnlag for fordeling av inntekt i felles bedrift, er det nødvendig med bestemmelser i lovverket som gir ligningsmyndighetene en reell kontrollmulighet. I praksis finnes det imidlertid knapt to identiske tilfelle av felles bedrift, og reell kontroll med ektefellers arbeidsinnsats byr i praksis på store problemer. Ligningsmyndighetene vil ha lite å stille opp mot ektefellenes påstander om deling av inntekt dersom ikke ektefellene kan pålegges en særskilt opplysningsplikt i de tilfellene der det er tvil om hva som er «riktig» inntektsfordeling. I motsatt fall er det betydelig fare for en utglidning i retning av mer ektefelledelt beskatning for ektefeller med felles bedrift. sammenlignet med lønnstakerektefeller. For å motvirke dette foreslås at det ved opphevelsen av 40.000 kr grensen for ektefeller i felles bedrift settes som vilkår at ektefellene dokumenterer sin påstand m.h.t. arbeidsinnsats og deltakelse i virksomheten.. Som eksempel på hvorledes ulike fordelinger av inntekten kan slå ut skattmessig vises til tabellen nedenfor. Overskuddet til fordeling er kr 400.000 og skatteberegningene er basert på skattetabellen for 1985, eksklusive pensjonsdelen av medlemsavgiften til folketrygden. Skattepliktig inntekt ektefelle 1 Skatt inkl. sykedel Skattepliktig inntekt ektefelle 2 Skatt inkl. 0 0 400.000 190.191 190.191100.000 25.490 300.000 138.560 164.050200.000 76.510 200.000 76.510 153. For at ligningsmyndighetene skal ha noen mulighet for å vurdere hvordan ektefellenes samlede arbeidsinnsats fordeler seg, bør ektefellene gi dokumenterbare opplysninger om både mengden og arten av det arbeidet som er utført i bedriften. Alle viktige opplysninger som belyser disse forhold bør kunne trekkes inn. Eksempler på dette kan være opplysninger om ansvarsområder, fordeling av arbeidsoppgaver, arbeidstidsordninger, timelister m.v. I jordbruk vil opplysninger om brukets arbeidskrav (årsverk), produksjonsform, bruk av leid hjelp, ektefellenes arbeid utenom bruket m.v. være til hjelp ved vurderingen. Ligningsmyndighetene må på sin side ha adgang til å utøve skjønn ved vurderingen av inntektsfordelingen dersom ektefellenes opplysninger eller dokumentasjon er ufullstendige eller mangelfulle. Dette er nødvendig av hensyn til de kontrollvanskeligheter og muligheter for skattefordeler som vil kunne oppstå. Ektefellenes opplysninger om arbeidsmengde, timetall m.v. må således kunne vurderes ut fra bl.a. bedriftens størrelse, omsetning, bransje, antall ansatte, ektefellenes arbeid utenom bedriften m.v. Opplysninger om fordeling av aktuelle arbeidsoppgaver og arten av disse vil videre måtte vurderes bl.a. i sammenheng med ektefellenes utdannelse og praksis. Selv om ektefellene etter forslaget har krav på en individuell vurdering, må likevel ligningsmyndighetene ved vurderingen av ektefellenes påstand om fordeling av inntekt kunne se hen til forholdene i andre bedrifter med tilnærmet likeartede forhold. En regel om fordeling av inntekt etter innsatsen i felles bedrift vil som nevnt kunne være vanskelig å praktisere. Det kan derfor være behov for å gi nærmere regler for bevisvurdering og bevisføring. Slike regler vil kunne variere for enkelte næringer eller bransjer. Slike regler kan være ønskelige både ut fra forenklingshensyn, men også ut fra behovet for å hindre at det oppnås skattefordeler ved at større beløp enn de faktiske forhold gir grunnlag for, blir særskilt lignet. Det foreslås at departementet gis fullmakt til å gi forskrifter om dette. Det er vanskelig å anslå de provenymessige virkningene av departementets forslag, men en antar at disse ikke blir vesentlige. Endringen foreslås gjort gjeldende for inntektsåret 1987. Det vises til utkast til endring i skatteloven § 16 femte ledd. Ved lov av 21. desember 1984 nr. 88 ble det i skatteloven § 45 første ledd b inntatt bestemmelse om at underskudd ved drift av våningshus på gårdsbruk - unntatt fredede bygninger - bare kan føres til fradrag i utbytte fra jordbruk, skogbruk eller pelsdyrnæring. Underskuddet skal fradras etter at eventuelt underskudd i annen næring er kommet til fradrag. Skattedirektoratet har foreslått at den sistnevnte begrensning blir opphevet, slik at underskudd ved drift av våningshus kan fradras før underskudd i annen næring. Henvendelsen er begrunnet med at regelen er komplisert å praktisere. Opphevelse av regelen vil medføre en betydelig forenkling for ligningsmyndighetene. Det vesentligste punkt i bestemmelsen, at underskudd fra drift av våningshus bare kan føres til fradrag i utbytte fra jordbruk, skogbruk eller pelsdyrnæring, vil fortsatt gjelde. virksomhet er kommet til fradrag» oppheves. Det vises til utkast til endring i skatteloven § 45 første ledd b. Endringen foreslås gitt virkning fra og med inntektsåret 1986. Dette vil være ubetenkelig å forhold til skattyterne fordi forslaget ikke innebærer noen innstramming. Departementets forslag vil kun få konsekvenser for et fåtall skattytere som måtte ha underskudd fra flere typer virksomhet, herunder underskudd ved drift av våningshus. Konsekvensene vil være at fradrag for underskudd på våningshus i visse tilfelle ikke behøver å bli forskjøvet til et senere inntektsår. Skattedirektoratet har opplyst at en slik ikrafttredelse ikke vil medføre ligningstekniske problemer av betydning. Ved lovendring av 14. juni 1985 ble det gitt regler om at private skoler som mottar offentlig tilskudd til driften ikke skal svare skatt av formue i og inntekt av virksomhet innen undervisning og forskning. Bestemmelsen ble tatt inn i skatteloven § 26h som nytt punkt 2, som unntar fra beskatning: - lov av 6. mars 1970 nr. - lov av 28. juli 1949 nr. - lov av 28. mai 1976 nr. - lov av 12. november 1948 om brevskular. På det tidspunkt da Finansdepartementet i Ot.prp. nr. 85 (1984-85) fremmet forslag om endringen, forelå det til behandling i Stortinget forslag fra Kultur- og vitenskapsdepartementet - Ot.prp. nr. 69 (1984-85) - til lov om eksamensrett for og statstilskudd til private høyskoler (privathøyskoleloven). Det var i Finansdepartementets foredrag forutsatt at også denne lov skulle tas med i oppregningen i skatteloven § 26h. Behandlingen av privathøyskoleloven ble imidlertid utsatt og endringen i skatteloven § 26h ble vedtatt uten slik henvisning, jfr. lov 14. juni 1985 nr. 65. Ot.prp. nr. 69 (1984-85) ble behandlet i Stortinget vårsesjonen 1986 og ny lov om eksamensrett for og statstilskudd til private høyskoler (privathøyskoleloven) av 11. juli 1986 nr. 53 trådte i kraft fra samme dag. Finansdepartementet foreslår at henvisning til privathøyskoleloven tas inn i skatteloven § 26h nr. 2 for sikre skattefrihet for private høyskoler på linje med de andre privatskolene. Etter endringen i skatteloven § 26h av 14. juni 1985 er ny lov av 8. juni 1984 om folkehøgskolar trådt i kraft fra 1. august 1985. Lov av 6. mars 1970 om tilskudd til private skoler ble 14. juni 1985 erstattes med lov om tilskot til private grunnskular og private skular som gjev vidaregåande opplæring (privatskulelova). Loven ble satt i kraft fra 1. august 1985. Skatteloven § 26h nr. 2 må ajourføres med de to nevnte lover. En viser til utkast til endring av skatteloven § 26h nr. 2. Etter skatteloven § 15 første ledd plikter en person bosatt innen riket å svare skatt av inntekt og formue. Dette gjelder som hovedregel også når inntekten er opptjent i utlandet eller formuen befinner seg utenfor Norge. Skatteloven § 22 femte ledd representerer et unntak fra denne hovedregel. Etter denne bestemmelse er norsk statsborger eller person med norsk innfødsrett, som flytter hjem etter å ha vært bosatt i utlandet, fritatt for å betale skatt på inntekt som tilflyter vedkommende i utlandet ved de 2 første ligninger. Vedkommende er innen samme tidsrom også fritatt for å betale skatt på formue som fremdeles er anbrakt i utlandet. Fritaket gjelder bare norske statsborgere og personer med norsk innfødsrett. Sistnevnte er personer som etter norsk rett har krav på statsborgerlige rettigheter. nyter ikke godt av fritaksregelen. For å oppnå skattefrihet må vedkommende ha vært bosatt i utlandet. Regelen omfatter også dem som tar opphold utenlands, selv om de bare har til hensikt å bli der midlertidig. Det avgjørende er da om oppholdet har medført at skatteplikten til Norge opphørte. Skatteloven § 22 femte ledd ble vedtatt ved lov av 3. mai 1918 nr. 1. Hensikten var å forebygge dobbeltbeskatning av personer med tilknytning til flere stater, slik at det ikke i flere stater blir utlignet skatt på den samme inntekt og formue. Dobbeltbeskatning oppstår lett fordi de fleste stater i sin interne skattelovgivning har vide definisjoner av skattepliktens omfang. De fleste stater, herunder Norge, legger et globalprinsipp til grunn for skattepliktens omfang. På det tidspunkt skatteloven § 22 femte ledd ble vedtatt hadde Norge ikke inngått noen avtaler om unngåelse av dobbeltbeskatning. Bestemmelsen må således sees som et nødvendig, men primitivt instrument for å unngå dobbeltbeskatning ved at intern norsk beskatningsrett ble begrenset med hensyn til inntekter og formue i utlandet. Forslaget om en slik regel ble tatt opp i kjølvannet av den omfattende utvandringen fra Norge. Man ønsket ikke å legge hindringer i veien for nordmenn som ønsket å flytte tilbake. Endringsforslaget må ses på bakgrunn av at det har skjedd en vesentlig endring i den faktiske situasjon. Det er inngått et stort antall avtaler for å forebygge dobbeltbeskatning av inntekt og formue. Norge har i dag et av verdens best utbygde nettverk av skatteavtaler, som omfatter over 50 forskjellige land. I praksis foreligger det skatteavtaler med alle stater som har økonomisk samkvem av betydning med Norge. De inngåtte avtaler har redusert muligheten for dobbeltbeskatning til et minimum. Hvis det allikevel skulle oppstå situasjoner hvor skattytere blir gjenstand for dobbeltbeskatning, er det inntatt regler i intern norsk skattelovgivning, som eliminerer de økonomiske konsekvenser av en slik dobbeltbeskatning. For det første kan det etter skatteloven § 22 annet ledd kreves et direkte fradrag i norsk skatt for endelig fastsatt inntektsskatt i utlandet. Bestemmelsen gjelder for inntektsskatt som er beregnet på grunnlag av inntekt vunnet ved personlig arbeid oppbåret i utlandet. Den omfatter også inntekt ved utøving av liberalt yrke og inntekt av skipsfart og luftfart i internasjonal fart. Fradraget kan for øvrig ikke være større enn den skatt som ville vært utlignet på inntekten etter norske regler. Dernest gir skatteloven § 22 tredje ledd en tilsvarende rett med hensyn til endelig fastsatt skatt til fremmed stat på andre inntekter enn de som omfattes av annet ledd. Denne adgangen til fradrag i norsk skatt er betinget av samtykke fra departementet. Sluttelig kan det med hjemmel i skatteloven § 44 første ledd første punktum kreves inntektsfradrag for skatt til fremmed stat i stedet for direkte fradrag i skatt. Den anses som nødvendig utgift til erverv av inntekt. Det skal også nevnes at skatteloven § 22 første ledd unntar formue i faste eiendommer eller anlegg med tilbehør som ligger i utlandet fra formuesskatt i Norge. Utviklingen siden vedtakelsen av § 22 femte ledd både med hensyn til omfanget av nye skatteavtaler og internrettslige regler for å forebygge dobbeltbeskatning, har medført at femte ledd i all hovedsak fremstår som unødvendig. På den annen side har utviklingen av systemet med skatteavtaler medført at regelen som opprinnelig skulle hindre en urimelig dobbeltbeskatning, utilsiktet gir full skattefrihet for enkelte skattepliktige. Dette skjer fordi Norge i henhold til skatteavtalene er tillagt beskatningsrett, men mangler intern hjemmel. Dette er en utilsiktet effekt, som må anses lite ønskelig. Departementet vil for øvrig fremheve at skatteavtalene bygger på prinsippet om ikke-diskriminering av de kontraherende staters borgere. I flere av de inngåtte avtaler er det inntatt regler om ikke-diskriminering. Skatteloven § 22 femte ledd innebærer en forskjellsbehandling til fordel for norske statsborgere. Det er således ikke i harmoni med grunnprinsippet om ikke-diskriminering og skaper problemer ved forhandlinger om av skatteavtaler. Departementet vil etter dette foreslå en opphevelse av skatteloven § 22 femte ledd, se vedlagte utkast. Skatteloven § 22 første til tredje ledd forebygger som nevnt dobbeltbeskatning. Det vises til redegjørelse ovenfor. forebygger imidlertid ikke dobbeltbeskatning av annen formue i utlandet enn den som omfattes av første ledd. Slik formue kan bestå bl.a. i bankinnskudd eller aksjer. I slike tilfelle vil opphevelse av femte ledd kunne medføre dobbeltbeskatning. Det er likevel tvilsomt hvilken praktisk betydning dette har. Også i dag ligger forholdene til rette for dobbeltbeskatning av slik formue etter utløpet av to-årsfristen i skatteloven § 22 femte ledd uten at dette synes å ha reist problemer i praksis. Selv om det neppe har stor praktisk betydning, vil departementet foreslå en utvidelse av skatteloven § 22 tredje ledd slik at det blir adgang til å kreve et direkte fradrag i norsk formuesskatt for formuesskatt eller tilsvarende skatt endelig fastsatt i utlandet, se vedlagte utkast. Etter hovedregelen i skattebetalingsloven § 12 nr. 1 og ligningsloven § 6-2 nr. 5 skal arbeidsgiveren sende lønnsoppgaver og oppgjør for forskuddstrekk til kommunekassereren i den enkelte arbeidstakers skattekommune. Som et ledd i forenklingen av lønnsinnberetning og trekkoppgjør har det gjennom noen år vært utprøvet et begrenset prøveprosjekt (Oslo-prosjektet) hvoretter arbeidsgiveren isteden innbetaler forskuddstrekk og innleverer lønns - og trekkoppgaver til kommunekassereren i kontorkommunen. Forenklet lønnsinnberetning m.v. innebærer bl.a. også at arbeidsgiver leverer lønns- og trekkoppgavene samlet i maskinlesbar form. Det er etter hvert blitt flere arbeidsgivere som har fått anledning til å delta i prøveordningen. For 1985 ble det inneberettet 3,5 mill. lønns - og trekkoppgaver på maskinlesbart medium. Det antas at en i dag får ca. 70 pst. av alle lønns- og trekkoppgaver på maskinlesbart medium. Forslaget sikter mot en forenkling både for skattemyndighetene og for arbeidsgiverne ved at oppgavene nå bare skal sendes til kontorkommunen, og at dette kan gjøres med EDB-hjelpemidler som blir stadig mere utbredt i næringslivet. For å kunne gjennomføre forenklet lønnsinnberetning og trekkoppgjør for alle arbeidsgivere fra 1987, har Skattedirektoratet foreslått at skattebetalingsloven § 12 nr. 1 og 2 og ligningsloven § 6-2 nr. 5 endres slik at alle arbeidsgivere skal sende oppgjør for forskuddstrekk og oppgaver til skatteoppkreveren i kontorkommunen. Oppgjøret skal sendes samlet til arbeidsgiverens kontorkommune uansett hvor de enkelte lønnstakere er skattepliktige. Det er også foreslått at arbeidsgivere skal gi oppgave over fordeling av forskuddstrekket til den enkelte kommune for hvert terminoppgjør. Ved lov av 27. juni 1986 ble det innført hjemmel i ligningsloven § 6-16c til å pålegge at bl.a. lønnsoppgaver skal leveres i maskinlesbar form. Det foreslås nå hjemmel for å pålegge arbeidsgivere med maskinelle lønnsrutiner å levere oppgaver over fordeling av forskuddstrekk på maskinlesbart medium. Videre foreslås hjemmel for å kunne kreve at oppgavene sendes på et tidligere tidspunkt enn forfallstidspunktet for trekkbeløpet. Etter forslaget vil kommunekassereren i kontorkommunen bli felles skatteoppkrever for de forskjellige kommunene. Gjeldende regler om separat motregning mellom ansvarskrav overfor arbeidsgiveren og den enkelte kommune vil derfor være upraktisk. På denne bakgrunn foreslås at skattebetalingsloven § 49 nr. 3 endres slik at felles ansvarskrav fra flere kommuner kan motregnes overfor krav som arbeidsgiveren har på hver enkelt av skattekreditorene. Departementet er enig i Skattedirektoratets forslag til endringer i skattebetalingsloven og ligningsloven. Ordningen med forenklet lønnsinnberetning og trekkoppgjør innebærer betydelige rasjonaliseringsfordeler. For arbeidsgiveren vil det være en fordel å ha kontakt med og sende oppgjør til en kommunekasserer i stedet for til alle de ansattes skattekommuner. Forenklet lønnsinnberetning m.v. innebærer videre at arbeidsgiveren heller ikke skal sende lønns- og trekkoppgaver til den enkelte skattyters skattekommune. De arbeidsgivere som bruker EDB lønnssystemer innberetter oppgavene på et maskinlesbart medium til en nærmere angitt kommunedatasentral. Øvrige arbeidsgivere sender oppgavene samlet til kommunekassereren i kontorkommunen. Det enkelte kommunekassererkontor vil etter forslaget hovedsakelig ha kontakt med arbeidsgivere i egen kommune. I dette ligger det en vesentlig rasjonaliseringsgevinst både når det gjelder innfordring, saksbehandling, regnskapstransaksjoner, registreringsvedlikehold m.v. Ordningen med forenklet lønnsinnberetning og trekkoppgjør innebærer også at ligningskontorene mottar samleoppgaver for den enkelte skattyter i stedet for vanlige lønns- og trekkoppgaver. Dette vil redusere antallet lønns- og trekkoppgaver. I forbindelse med gjennomføringen av den foreslåtte ordning med forenklet lønnsinnberetning og trekkoppgjør m.v. må det foretas endringer i ligningsloven § 6-2 nr. 5 første punktum og 6-16 b og skattebetalingsloven § 12 nr. 1, § 12 nr. 2 tredje punktum og 49 nr. 3 tredje punktum, jfr. utkast til lovendringer. Det forutsettes at forskrift om arbeidsgivernes regnskapsføring og oppgjør for skattetrekk m.v. gitt ved kgl. res. av 21. august 1981 med hjemmel i skattebetalingsloven § 56 og forskrift av 5. mars 1984 gitt med hjemmel i ligningsloven § 6-16b endres i samsvar med lovforslaget. Ved lov av 27. juni 1986 nr. 46 ble § 2 første ledd i aksjegevinstskatteloven (lov av 10. desember 1971 nr. 99) endret slik at gevinst ved avhendelse av aksjer er skattepliktig når aksjene er avhendet innen tre år etter at de ble ervervet. Før endringen medførte salg av aksjer skatteplikt når salget var foretatt innen to år etter utgangen av kalenderår aksjene ble ervervet. Endringen ble foreslått av Stortingets finanskomite under behandlingen av Ot.prp. nr. 50 (1985-86). Denne endring nødvendiggjør imidlertid også endring av § 2 annet ledd, som regulerer når fondsaksjer og fortrinnsrett til tegning av aksjer skal anses ervervet. Annet ledd bestemmer fortsatt at disse skal anses ervervet i det år den eller de aksjer fondsaksjen eller fortrinnsretten knytter seg til ble ervervet. Dette harmonerer dårlig med den nye bestemmelsen i første ledd om at fristen for skatteplikt skal regnes fra dato til dato. Departementet foreslår derfor at § 2 annet ledd bringes i samsvar med regelen i første ledd. Det vises til utkast til endring i aksjegevinstskatteloven § 2 annet ledd. Aksjegevinstskatteloven § 8 ble innført ved lov av 21. april 1978 nr. 13 (som § 7a). Bestemmelsen kom inn i loven som følge av reglene om omdanning av forretningsbanker til selveiende institusjoner, jfr. § 31 tredje ledd i lov av 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker. Ved lov av 26. mars 1982 nr. 3 ble både forretningsbankloven § 31 tredje ledd og aksjegevinstskatteloven § 8 opphevet. I forbindelse med endringene i aksjegevinstskatteloven av 27. juni i år ble § 8 ved en inkurie vedtatt på nytt. Finansdepartementet foreslår bestemmelsen opphevet, da den ikke har noen praktisk betydning. Som nevnt i punkt 7.1.1 ble det ved lov av 27. juni 1986 foretatt endringer i aksjegevinstskatteloven både m.h.t. fristen for å kunne selge skattefritt og utgangspunktet for fristberegningen. Det ble imidlertid ikke foretatt endringer i skatteloven § 41 syvende ledd, som er bygget opp etter mønster av aksjegevinstskatteloven. Tidsfristen danner der et skille mellom de tilfeller hvor den ansatte skal beskattes for hele verdistigningen på aksjen og de tilfeller hvor beskatning maksimalt kan foretas av eventuell underkurs den ansatte har hatt fordelen av. I Ot.prp. nr. 50 (1985-86) ble det imidlertid i punkt 4.5.6 gitt signal om at man ville komme tilbake til spørsmålet om endring av skatteloven § 41 syvende ledd. alminnelige regel i aksjegevinstskatteloven § 2 første ledd. Det vil skape bedre harmoni i systemet og være en klar fordel fra et ligningsteknisk synspunkt om tidsfristene i de to bestemmelser blir like. En legger også vekt på at man ved vedtagelsen av skatteloven § 41 syvende ledd ønsket en harmonisering av de to regelsett, jfr. Ot.prp. nr. 72 (1983-84). Det vises til utkast til endring i skatteloven § 41 syvende ledd annet avsnitt annet punktum. Skatteloven § 41 syvende ledd annet avsnitt nevner i første punktum flere begivenheter som kan utløse beskatning. Dette gjelder uttak fra depot, dødsfall, avhendelse eller bruk av aksje til sikkerhetsstillelse. I annet punktum bestemmes at uttak fra depot innen to år etter utgangen av det kalenderår aksjene ble ervervet utløser skatteplikt for hele verdistigningen på aksjene. I tredje punktum bestemmes at senere uttak maksimalt kan lede til beskatning av eventuell underkurs den ansatte har hatt fordelen av. Felles for annet og tredje punktum er at de kun refererer seg til uttakssituasjonen. Det nevnes ingenting om hvorledes den skattepliktige fordel skal beregnes for de øvrige begivenheter som er nevnt i første punktum. I praksis har man innfortolket også de øvrige begivenheter i annet og tredje punktum. Lovteksten er imidlertid mindre klar enn ønskelig, og Finansdepartementet foreslår derfor at man foretar en presisering ved å ta inn et nytt fjerde punktum om at bestemmelsene i annet og tredje punktum gis tilsvarende anvendelse på dødsfall, avhendelse og sikkerhetsstillelse. I annet punktum bestemmes at ved uttak fra depot innen to år etter utgangen av det kalenderår aksjene ble ervervet kan den skattepliktige fordel settes lik differansen mellom aksjenes markedsverdi på uttakstidspunktet og den ansattes kostpris. Det fremgår av forarbeidene til § 41 syvende ledd at det ikke var meningen å gi den ansatte noen valgmulighet ved beskatningen. Bruken av ordet «kan» er derfor misvisende. Bestemmelsen praktiseres som om det hadde stått «skal», og for å rydde eventuell tvil av veien foreslår departementet at bestemmelsen endres i samsvar med dette. Om endringene i dette punkt vises til utkast til endring i § 41 syvende ledd annet avsnitt annet punktum og nytt fjerde punktum. Endringene foreslås gitt virkning fra og med 30. mai 1986. Ikrafttredelsestidspunktet blir dermed det samme som for endringene i aksjegevinstskatteloven av 27. juni i år. Når endringene i skatteloven § 41 syvende ledd foreslås gitt samme ikrafttredelse som endringene i aksjegevinstskatteloven, må det sees i sammenheng med at endringene i reglene om beskatning av ansattes aksjer ble varslet i Ot.prp. nr. 50 (1985-86), jfr. ovenfor. De foreslåtte endringene vil dessuten ikke ha betydning for skatteplikten i 1986. Det skyldes at § 41 syvende ledd ble innført i 1984. Da fristen regnes fra utløpet av det kalenderår aksjene ble ervervet, vil ingen kunne tilfredsstille kravet til eiertid i 1986. 5. Lov om alminnelig ikrafttredelse av § 50 femte ledd i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven). § 16 femte ledd: b) formue i utlandet som ikke omfattes av første ledd, kan - dersom fradrag ikke kan innrømmes etter annet ledd og dobbeltbeskatning ikke er forebygget gjennom overenskomst med fremmed stat - etter samtykke fra departementet i stedet for fradrag etter § 44, innrømmes et direkte fradrag i norsk skatt for endelig fastsatt inntektsskatt eller formuesskatt eller dertil svarende skatt som godtgjøres å være betalt av slik inntekt eller formue i den fremmede stat. Departementet kan sette vilkår for samtykket og herunder gjøre unntak fra bestemmelsene i § 45 annet ledd. Fradraget kan fordeles over flere år og kan begrenses til statsskatt. § 22 femte ledd: Nåværende § 22 sjette til åttende ledd blir femte til syvende ledd. § 26h nr. 2: - lov av 8. juni 1984 nr. - lov av 14. juni 1985 nr. 73 om tilskot til private grunnskular og private skular som gjev vidaregåande opplæring (privatskulelova) - lov av 11. juli 1986 nr. 53 om eksamensrett for og statstilskudd til private høyskoler (privathøyskoleloven). § 41 syvende ledd annet avsnitt annet punktum: Skjer uttak fra depot innen tre år etter at aksjene ble ervervet, skal den skattepliktige fordel settes lik differansen mellom aksjenes markedsverdi på uttakstidspunktet og den ansattes kostpris. Nytt fjerde punktum: Reglene i de to foregående punktum gjelder tilsvarende ved dødsfall, avhendelse eller sikkerhetsstillelse. Nåværende fjerde til sjette punktum blir femte til syvende punktum. § 45 første ledd b: Underskudd ved drift av våningshus på gårdsbruk - unntatt fredede bygninger - kan bare føres til fradrag i utbytte fra jordbruk, skogbruk eller pelsdyrnæring. Endringen i § 16 femte ledd gjelder fra og med inntektsåret 1987. Endringen i § 22 gjelder med virkning for 1987. Endringen i § 26h nr. 2 trer i kraft straks. Endringen i § 41 syvende ledd gjelder fra og med 30. mai 1986. Endringen i § 45 første ledd b gjelder fra og med inntektsåret 1986. § 12 nr. 1: Arbeidsgiveren, eller i de tilfelle som er nevnt i § 5A, selskapet, skal hver 23. januar, 15. mars, 15. mai, 23. juli, 15. september og 15. november sende oppgjør for forskottstrekk i de to foregående måneder til skatteoppkreveren i den kommune hvor arbeidsgiveren hører hjemme eller har sitt hovedkontor eller etter aksjonærbeskatningsloven § 5 første ledd skal iliknes skatt. Utenlandsk arbeidsgiver som har arbeidstakere på den norske kontinentalsokkelen, skal sende oppgjøret til skatteoppkreveren i den kommune og til slik tid som Skattedirektoratet bestemmer. I forbindelse med oppgjør som nevnt skal leveres oppgave over fordelingen av forskottstrekket til den enkelte kommune (kommunevis spesifikasjon) for hvert terminoppgjør. Skattedirektoratet kan kreve at slik spesifikasjon skal gis på et tidligere tidspunkt enn forfallstidspunktet for trekkbeløpet etter foregående ledd. § 12 nr. 2 tredje punktum: Kongen gir også særregler om at arbeidsgiver som fører betryggende regnskap, skal kunne innbetale trekkoppgjør uten å spesifisere trekket på den enkelte skattyter. § 49 nr. 3 tredje punktum: Bestemmelsene om motregning i § 32 nr. 2 til 5 får tilsvarende anvendelse og slik at felles ansvarskrav fra flere kommuner kan motregnes overfor krav som arbeidsgiveren har på hver enkelt av skattekreditorene. I lov av 10. desember 1971 nr. 99 om gevinstbeskatning ved avhendelse av aksjer gjøres følgende endringer: Fondsaksjer og fortrinnsrett til tegning av aksjer anses ervervet da den eller de aksjer som fondsaksjen eller fortrinnsretten knytter seg til ble ervervet. Endringene under I gjelder fra og med 30. mai 1986. § 6-2 nr. 5 første punktum: Lønnsoppgaven leveres innen 31. januar i året etter inntektsåret til skatteoppkreveren i den kommune hvor arbeidsgiveren hører hjemme eller har sitt hovedkontor. § 6-16b: fastsette skjemaer som skal nyttes når det gis oppgaver og gi forskrifter om hva oppgavene skal inneholde, om underskrift, bekreftelse fra revisor og om fremgangsmåten ved levering av oppgavene og derunder fravike lovens regler om hvor og når oppgavene skal leveres. Skatteloven § 50 femte ledd settes i kraft fra og med inntektsåret 1986. Ot.prp.nr.11 (1986-1987)

lovdata_cd_15459

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.296

Forskrift om havnedistriktsgrenser i sjøen for Stokke havnedistrikt, Stokke kommune, Vestfold. (sjøkart nr. 2 og 201, NGO kartserie M 711 blad nr. 1813 I, II, III og IV). I medhold av §14 annet ledd i lov av 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann bestemmer Fiskeridepartementet 11. mai 1990: I kraft 1. oktober 1990 iflg. forskrift 2. juli 1990 nr. 530.

lovdata_cd_48115

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.878

Ved samordning av tjenestepensjoner etter bestemmelsene i §7 i loven om samordning av pensjons- og trygdeytelser av 6. juli 1957 nr. 26 skal det ses bort fra pensjon som ytes fra Pensjonsordningen for stortingsrepresentanter. Pensjon fra Pensjonsordningen for stortingsrepresentanter skal begrenses slik at den utbetalte pensjon fra denne ordning, sammen med tjenestepensjoner vedkommende måtte ha rett til fra andre ordninger, ikke overstiger høyeste pensjon i Statens Pensjonskasse, eventuelt i annen ordning som vedkommende måtte ha vært omfattet av. Når opptjeningen av pensjonen fra pensjonsordningen for stortingsrepresentanter er avsluttet før 1. mai 2000, skal høyeste pensjon i Statens Pensjonskasse fastsettes etter de bestemmelser som gjaldt før nevnte dato. Det vil si at den delen av den pensjonsgivende inntekten (pensjonsgrunnlaget) som er mellom åtte og tolv ganger folketrygdens grunnbeløp bare medregnes med en tredel. 0 Endret ved forskrift 7 juli 2000 nr. 744 (i kraft straks med virkning fra 1 mai 2000).

lovdata_cd_28564

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.872

1. Når ikke annet er bestemt ved reguleringsplan, skal tomt i tettbygd strøk være forsynt med gjerde mot veg, når den ikke er fullt utbygd til veglinje. Bygningsrådet kan kreve gjerde også mot nabotomt. Når gjerdeplikt er pålagt etter annet punktum, gjelder §8 i lov av 5. mai 1961 om grannegjerde for delingen av utgiftene. Også utenfor tettbygd strøk kan bygningsrådet påby at tomt skal forsynes med gjerde mot veg og mot naboeiendom dersom særlige grunner taler for det, f.eks. når gjerdet vil skjule en skjemmende innsikt eller forhindre inntrengning på farlig område. Bygningsrådet kan påby gjerde oppsatt for å avverge fare. I særlige tilfeller kan bygningsrådet påby at del av eiendom innhegnes. Kommunstyret kan gi regler om utforming av gjerde og annen innhegning. §74 nr. 2 gjelder tilsvarende. 2. Bygningsrådet kan frita for plikt til innhegning etter nr. 1. Dessuten kan rådet forby innhegning. Fritak for eller forbud mot innhegning som her nevnt gjelder ikke hvor veimyndighet finner at det bør være gjerde i medhold av §44 i vegloven av 21. juni 1963. (II 1984 s 468) 9. okt. 1984 nr. 1770.

lovdata_cd_40415

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.896

Dersom den bidragspliktige mangler full bidragsevne, skal det ikke fastsettes særtilskudd. Dette skal forstås slik at den bidragspliktige må ha full bidragsevne til å kunne betale det løpende barnebidraget. Ved vurderingen av om den bidragspliktige har full bidragsevne til å kunne betale det løpende barnebidraget, er det avgjørende om den bidragspliktige hadde full bidragsevne i henhold til det siste bidragsvedtaket. Dersom det ikke er fastsatt bidrag i saken (partene har for eksempel privat avtale om bidraget), må bidragsevnen regnes ut, det vil si at trygdekontoret må få nok opplysninger til å kunne foreta en bidragsevnevurdering. Dersom det settes fram krav om endring av barnebidraget samtidig som det søkes om særtilskudd, må endringskravet først behandles. Bidragsevnen som legges til grunn i endringsvedtaket, skal brukes når kravet om særtilskudd skal avgjøres. Dersom en part påklager vedtaket om særtilskudd og begrunner dette med at bidragsevnen er endret, må parten også sette fram krav om endring av barnebidraget slik at trygdekontoret kan foreta en ny bidragsevnevurdering, som igjen kan føre til at vedtaket om særtilskudd kan bli omgjort.

lovdata_cd_49816

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.936

4.11 Forsvaret benytter egne informasjonsrutiner vedrørende rasjoneringens forløp og konsekvenser.

lovdata_cd_48421

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.858

Forskrifter om reglement om rekruttering og utdannelse i utenrikstjenesten. I. Uttaking. §1. For å bli antatt som aspirant til utenrikstjenesten må en kandidat være norsk statsborger, ha fylt 21 år og fortrinnsvis ikke være over 30 år ved utløpet av søknadsfristen. Søkeren må legge fram legeattest for god helse. Attesten må opplyse om vedkommende antas å kunne tåle tjeneste i anstrengende klima. Søkeren må dessuten enten: 1. ha avlagt embetseksamen eller magisterprøve ved norsk universitet eller ha avgangseksamen fra Norges Tekniske Høgskole, Norges Handelshøyskole, Norges Lærerhøgskole, krigsskolene, eller tilsvarende godkjent læreverk i inn- og utland; a) i større eksport- eller importbedrift, skipsfartsbedrift, bank eller industribedrift, i Norge eller utlandet, eller i større norsk næringsorganisasjon; c) i Utenriksdepartementet, norsk ambassade eller større konsulat. 3. I særlige tilfelle, når søkeren er i besittelse av slike spesielle kunnskaper, evner og dyktighet at det fremstiller seg som særlig ønskelig å knytte vedkommende til utenrikstjeneste, kan det gjøres unntak fra de foran nevnte vilkår. §2. Uttaking av aspiranter til utenrikstjeneste foretas etter offentlig kunngjøring og finner sted etter behov. §3. Uttaking foretas av en aspirantnemnd som skal bestå av følgende medlemmer: en representant for utenrikstjenestemennenes gruppe av Norsk Tjenestemannslag. Nemndas medlemmer - hvert medlem med en personlig varamann - oppnevnes for tre år av gangen av Utenriksdepartementet, etter forslag fra vedkommende institusjoner og organisasjoner. Nemnda er beslutningsdyktig når formannen eller hans varamann og minst tre medlemmer eller deres varamenn er til stede. I tilfelle stemmelikhet gjør formannens stemme utslaget. Nemnda engasjerer sekretær som fører protokoll over møtene. §4. Ved uttakingen innkaller nemnda til personlig møte med de søkere som antas å burde komme i betraktning, og lar dem underkaste slike muntlige og skriftlige prøver som måtte anses nødvendig for å kunne bedømme deres kvalifikasjoner. §5. På grunnlag av disse prøver innstiller nemnda det antall kandidater Utenriksdepartementet ønsker som aspiranter - og eventuelle reserver - til utenrikstjenesten i det kommende år. Ved sin innstilling må nemnda også ha for øye at det skal søkes opprettholdt et passende forhold mellom antallet av aspiranter med forskjellig forutdannelse. II. Utdannelse. §6. Utenriksdepartementet antar som aspiranter til utenrikstjenesten det antall som ønskes blant dem som er innstilt av nemnda. Aspirantene gis lønn i samsvar med statens lønnsregulativ og Forbruker- og administrasjonsdepartementets bestemmelser. §7. Aspirantene skal innen ett år påbegynne studiet av følgende fagområder: 1. Reglementer og instrukser for utenrikstjenesten, diplomatisk og konsulær praksis samt arkiv- og regnskapsvesen. 2. Norsk økonomi og samfunnskunnskap. Utenrikshandel, handels- og skipsfartspolitikk. Det vil legges særlig vekt på emner som vedgår norsk eksportvirksomhet - herunder en presentasjon av norsk næringslivs bransjer og bedrifter. Internasjonalt økonomisk samarbeid. 3. Utviklingslandenes problemer og norsk bistandspolitikk. 4. Oversikt over norsk sivilrett, statsrett og statsforvaltningsrett. Folkerett og internasjonal privatrett. 5. Utenrikspolitikk, herunder moderne utenrikspolitisk historie. 6. Fremmede språk etter Utenriksdepartementets bestemmelse. §8. Aspirantene velger tillitsmenn for hvert av de i §7 nevnte fagområder. Tillitsmennene skal bistå Utenriksdepartementet med å formulere undervisningsmålet for de enekelte fagområder, og foreslå pensum samt undervisningsplaner. Utenriksdepartementet oppnevner et tilsynsutvalg for aspirantopplæringen, sammensatt av en representant for Utenriksdepartementet, et medlem av Aspirantnemnda, en representant for aspirantene, samt Opplæringslederen. Et tilsynsutvalg skal føre tilsyn med at undervisningene foregår tilfredsstillende, og i samsvar med undervisningsplanene. Etter avsluttet undervisning i det enkelte fagområde utarbeider aspirantene en skriftlig vurdering av undervisningen. Tilsynet foregår på grunnlag av disse vurderinger. Fagtillitsmennene kan i denne forbindelse innkalles til møte i tilsynsutvalget for å gi utfyllende opplysninger. Aspirantene kan, i tillegg til den opplæring som gis i Utenriksdepartementet, pålegges å følge forelesningsrekker, kurs eller lignende ved universiteter eller andre læresteder. Utenriksdepartementet kan videre, i samråd med tilsynsutvalget og aspirantene, arrangere ekskursjoner og omvisninger ved norske bedrifter og institusjoner. §9. Aspirantnemnda skal gjennom tilsynsutvalget holdes underrettet om undervisningens gang og gi rapport til departementet hvis en aspirant ikke anses skikket til å fortsette kurset. §10. Når aspirantkurset er avsluttet, kan Utenriksdepartementet etter samråd med Aspirantnemnda og tilsynsutvalget avholde prøver i ett eller flere av de i §7 nevnte fagområder. III. Ansettelse. §11. Umiddelbart etter at opplæringsperioden er avsluttet, beordrer Utenriksdepartementet aspirantene ved første passende ledighet til tjeneste ved utenriksstasjon. Utenriksdepartementet skal under aspirantenes fortsatte tjenestegjøring sørge for at de får den best mulige kjennskap til de forskjellige sider av arbeidet i utenrikstjenesten, og at får anledning til å utdype sine kunnskaper i fremmede språk. §12. Er Utenriksdepartementet tilfreds med aspirantattachéens arbeid, skal de beskikkes som faste tjenestemenn i den utenrikske fagetat tre år etter at de ble antatt som aspirant. Før aspirantene gis slik beskikkelse som nevnt i 1. ledd, avgir vedkommende stasjonssjef en uttalelse til Utenriksdepartementet om aspirantenes antatte skikkethet for utenrikstjenesten. IV. Sluttbestemmelser. §13. Utenriksdepartementet kan foreta endringer i dette reglement og gi nærmere forskrifter for gjennomføring av dets bestemmelser.

public_report_1413

publicreports

no

0.867

Kvalifiseringsprogrammet- grunnlag for et samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor? Dette pilotprosjektet ble til etter at NAV Oppland henvendte seg til Oppland Røde Kors høsten 2009, for å etablere et samarbeid som skulle ta sikte på å øke andelen deltakere på Kvalifiseringsprogrammet (KVP) som har frivillig arbeid som en del av sitt individuelle program. Vi valgte å gi samarbeidet tittelen: "Kvalifiseringsprogrammet- grunnlag for et samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor?". Prosjektet er finansiert av NAV gjennom programmet FARVE - forsøksmidler arbeid og velferd. Denne rapporten oppsummerer de erfaringene prosjektet har gitt oss, og vi håper den kan være et bidrag inn i diskusj onene rundt samhandling mellom offentlig og frivillig sektor, og bruken av frivillighet i KVP. Rapporten er skrevet med tanke på medarbeidere og frivillige i Røde Kors, samt ansatte i NAV. Rapporten er ført i pennen av undertegnende, under veiledning av daglig leder i Oppland Røde Kors- Hanne-Gunn Røraas og samtaler og møter med Nina Berg—avdelingsdirektør i NAV Oppland. Ledere i NAV lokalt har underveis og i forkant av ferdigstillingen av rapporten kommet med kommentarer. Prosjektleder vil benytte anledningen til å takke for samarbeidet. Det har vært et spennende, utfordrende og givende arbeid. NAV Oppland henvendte seg høsten 2009 til Oppland Røde Kors, med et ønske om å utforske muligheten for å etablere et samarbeid knyttet til Kvalifiseringsprogrammet (KVP). KVP ble lansert som et av regjeringens viktigste satsinger for å bekjempe fattigdom, der hensikten er å gi nye muligheter til de som i dagens system er avhengige av økonomisk sosialhjelp. Programmet retter seg i hovedsak mot dem som vurderes å ha en mulighet for å komme i arbeid, men som i et vanlig arbeidsmarked vil møte på utfordringer. Hver deltaker i KVP får et individuelt tilpasset program, og prinsippet om individuell utforming vektlegges. I følge Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen §30 om Kvalifiseringsprogrammets innhold, skal Kvalifiseringsprogrammet inneholde: arbeidsrettede tiltak og arbeidssøking, og kan inneholde: opplæringstiltak, motivasjonstrening, mestringstrening og lignende. Det kan settes av tid til helsehjelp, opptrening, egenaktivitet mv. Det er således åpnet for at frivillig arbeid kan inngå som en komponent i et individuelt KVP, samtidig erfarer NAV at det i realiteten er få deltakere på KVP som har frivillig arbeid som en fast del av sitt individuelt tilrettelagte program. Deltagelse på aktiviteter og sosiale møteplasser i regi av Røde Kors er tenkt til å styrke det sosiale tilbudet til den enkelte deltaker, og således være et supplement til rene arbeids- og utdanningsrettede tiltak i KVP. Tettere samarbeid med en frivillig organisasjon som Røde Kors er tenkt til å føre til en forbedring av de individuelle KVP-programmene for målgruppen og muliggjøre en overgang fra sosialhjelp til deltakelse i arbeidslivet. For å få samarbeidet i gang, ble det iverksatt et pilotprosjekt over ett og et halvt år, som underveis ble forlenget til to år. Den overordnede målsettingen for samarbeidet mellom NAV Oppland og Oppland Røde Kors har vært å utforske hvordan den offentlige og frivillige sektor i fellesskap kan løse oppgåver og utfordringer i samfunnet. Samarbeidet mellom NAV Oppland og Oppland Røde Kors har hatt tre hovedmål: Målgruppen for KVP er personer i yrkesaktiv alder med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne, og med ingen eller svært begrensede ytelser til livsopphold etter folketrygdloven. Potensielle brukere til å være med på Røde Kors sine gruppeaktiviteter lokalt har således vært: Bakgrunnen for samarbeidsprosjektet mellom NAV Oppland og Oppland Røde Kors er erkjennelsen av at aktiv samfunnsdeltakelse gjennom for eksempel deltakelse i frivillige organisasjoner kan gi deltakerne sosial trening og muligheten til å knytte kontakter i lokalsamfunnet. Nettverk er kanaler for å skaffe seg informasjon for eksempel om jobber, men også for omdømme, sosial kompetanse og tilhørighet. Forskning har vist at langtidsmottakere av sosialhjelp er kjennetegnet ved å ha lite nettverk utover nærmeste familie og venner, og har mindre sosial kapital sammenlignet med folk flest (Wel m. f 1.2006)..2006). En konsekvens eller en grunn er at sosialhjelpsmottakerne deltar vesentlig mindre i organisasjoner og foreninger enn resten av den norske befolkningen (Wel m. f 1.2006). Dette utgjør en tapt mulighet for den enkelte, siden et lite nettverk igjen er ensbetydende med færre kanaler og færre muligheter til å komme inn på arbeidsmarkedet. Frivillig arbeid gir muligheter for læring, personlig utvikling og nettverksbygging. Dette kan være viktige ressurser for grupper som søker innpass på arbeidsmarkedet, som unge, arbeidsledige og trygdede. Frivillig arbeid kan dermed forberede for betalt arbeid og motvirke sosial ulikhet (Wollebæk og Sivesind 2000:1). Frivillig arbeid gir nyttig arbeidstrening for sosialhjelpsmottakere, ved at de får delta på lavterskel aktiviteter hvor de har muligheten til å "prøve og feile" uten langsiktige forpliktelser. Gjennom å utføre meningsfullt samfunnsnyttig arbeid kan den enkeltes selvfølelse bli bedret, og opplevelse av å bidra positivt kan føre til en bedret livssituasjon. Det frivillige engasjementet skal oppleves som nyttig og lærerikt for målgruppen. Gjennom et tilbud om deltakelse i frivillige organisasjoner, vil den enkelte få et variert tiltakstilbud og kan være en viktig faktor i veien til full arbeidsdeltakelse, og således bidra til å unngå passivitet. For de brukerne som har vanskelig for å komme seg inn på arbeidsmarkedet, kan det være nødvendig å få tilgang til flere mulige tiltak. Line Melbys studie (1999): Fungerer kommunale arbeidsmarkedstiltak?, forteller om brukere som har sosiale aktiviteter sammen, med felles måltid, fisketurer eller trening. Dette skal bidra til å øke brukernes selvtillit, gjøre det enklere å være sammen med andre og komme i bedre form. Brukerne i Melbys studie trivdes med tiltakene. De endret hverdagen ved å innføre rutiner og danne sosialt felleskap, noe som gav en følelse av mestring og selvtillit. Gjennom prosjektsamarbeidet har det blitt etablert løpende dialog og kontakt mellom NAV Oppland, NAV lokalt, Oppland Røde Kors, og de lokale RK avdelingene. Fylkesleddet i NAV skal være bindeledd mellom direktorat og underliggende enheter og fungere som ledelsens forlengede arm i samarbeidet med kommunene. Fylkesleddet har ansvaret for drift og etablering av NAV-kontor i partnerskap med kommunene. Fylkesleddet har også ansvar for spesialenheter i fylkeslinja. Norges Røde Kors er en del av den verdensomspennende Røde Kors-bevegelsen, og har som oppdrag å oppdage, hindre og lindre menneskelig nød og lidelse. Oppland Røde Kors har aktiviteter i 24 av 26 kommuner i fylket, 1600 aktive frivillige og 5200 medlemmer. Oppland Røde Kors har kontor på Gjøvik og har 6 ansatte. NAV Oppland er ansvarlig for å: NAV lokalt er ansvarlig for: Oppland Røde Kors er ansvarlig for: Oppland Røder Kors forplikter seg til å legge til rette for at deltakeren kan delta på gruppeaktivitetene til organisasjonen, og har videre ansvar for: Samarbeidet har blitt forvaltet i en styringsgruppe bestående av daglig leder i Oppland Røde Kors og prosjektleder, samt en eller flere representanter fra NAV fylke. Det praktiske samarbeidet har blitt gjennomført gjennom arbeidsgruppemøter bestående av prosjektleder i Oppland Røde Kors, representant fra det lokal Røde Kors og representant fra NAV lokalt. De tre NAV-kontorene på Gjøvik, Hadeland og Nordre Land ble valgt ut på bakgrunn av måltallene for deltakere på KVP, samt ut ifrå hvor det var Røde Kors-aktiviteter som ville være aktuelle å delta på. Samarbeidet har vært lederforankret i NAV ved at NAV Oppland var i dialog med NAV-kontorene i startfasen av samarbeidet, og hvor de lokale NAV-kontorene stilte seg positive til samarbeidet. Prosjektleder har også hatt møter med Røde Korsforeningene i disse kommunene, for at de skal være involverte i en lokal forankring av samarbeidet. Ved oppstart av prosjektperioden i januar 2010 ble det gjennomført arbeidsgruppemøter ved de aktuelle NAV-kontorene, med representanter fra NAV Oppland, NAV lokalt og Oppland Røde Kors til stede. arbeidet med KVP lokalt. Ansatte KVP-veiledere har den direkte kontakten med deltakere på KVP, og igjen de som er ansvarlig for å innkalle deltakere til møter for å presentere og informere om ulike tiltak som kan inngå som en del av et individuelt KVP. Prosjektleder har ikke hatt anledning til møte deltakerne på KVP for å presentere Røde Kors-aktivitetene ovenfor deltakere på KVP. Det har således vært viktig med god kommunikasjon mellom NAV og Røde Kors for å få ut informasjonen om samarbeidet til KVP-deltakerne. For å drive samarbeidet fremover har det underveis i prosjektperioden blitt holdt styrings- og arbeidsgruppemøter i henhold til milepælene, i tillegg til at prosjektleder har hatt kontakt med de lokale NAV-kontorene på e-post og telefon. Retten til kvalifiseringsprogram er gitt i lovs form, og gjelder uavhengig av det politisk bestemte måltallet. På bakgrunn av fordeling av tilskuddet til den enkelte kommune, blir det beregnet et forventet antall deltakere for den enkelte kommune. Dette antallet utgjør et måltall. Ved oppstart av prosjektet i 2010 hadde Gjøvik kommune et måltall på KVP på 76 deltakere, mens måltallene for 2011 har vært 60.1 praksis har det faktiske antallet deltakere på programmet ligget høyere enn måltallene. På Gjøvik har andelen deltakere på KVP med minoritetsbakgrunn ligget høyt, noe som korresponderer bra med at Røde Kors har mange gruppeaktiviteter rettet inn mot denne gruppen i kommunen. På Hadeland har måltallene for 2010 ligget på 41 for de to kommunene Lunner og Gran, mens det på Nordre Land har vært 9 deltakere. Måltallene for 2011 har for Hadeland vært 13 for Lunner og 21 for Gran, og 5 for Nordre Land. Før prosjektet ble startet diskuterte styringsgruppen hvilke Røde Kors-aktiviteter som kunne være aktuelle for NAV-brukere å delta på. Styringsgruppen ble enig om at deltakelse i omsorgsaktiviteter ville være mest aktuelt for målgruppen. Røde Kors Hjelpekorps er den mest kjente Røde Kors-aktiviteten, men det ville ikke være hensiktsmessig å tilby deltakelse i denne aktiviteten som en fast komponent i et individuelt KVP. Bakgrunnen er at Hjelpekorpsene normalt sett ikke har faste møtetidspunkter hver uke, men har et mer ad hocpreget engasjement ved for eksempel naturkatastrofer eller leteaksjoner. Samtidig som tiltak som skal inngå som en del av et KVP har behov for forutsigbarhet. Allikevel, siden Røde Kors sine aktiviteter er åpne for alle nye frivillige som opptrer i tråd med Røde Korsprinsippene ville det ved interesse bli lagt til rette for at brukere på NAV-tiltak kunne bli med i Røde Kors Ungdom eller Hjelpekorpsene som en del av sitt fritidstilbud. Gjennom sine aktiviteter lokalt på Gjøvik, Hadeland og i Nordre Land, har Røde Kors lagt til rette for at deltakeren i KVP kan være med på meningsfylte aktiviteter innenfor Røde Kors Omsorg. Det sentrale fokus for Røde Kors Omsorg er å: Arbeidet til Røde Kors omsorg har to siktemål, der det ene er å besøke ensomme/isolerte og det andre er å gi tilbud som ensomme/isolerte seiv kan oppsøke. På Gjøvik, Hadeland og Nordre Land valgte vi ut følgende aktiviteter som kunne være aktuelle for en deltaker på KVP å delta som. frivillig på: Besøkstjenesten representerer en av kjerneaktivitetene til Røde Kors på nasjonalt plan. Det overordnede formålet er å besøke mennesker som er ensomme eller som er i en sårbar livssituasjon, eller av andre grunner har behov for kontakt og ønsker et medmenneske å forholde seg til. Besøkstjenesten som aktivitet har som mål å være et "lavterskeltilbud" både når det gjelder folk som ønsker besøk og for folk som ønsker å være frivillige. Røde Kors har besøkstjenesteavdelinger i Gjøvik, Nordre Land og Gran på Hadeland. Besøkstjeneste består her av 80 aktive besøksvenner og har aktiviteter på til sammen 8 institusjoner. De har faste tidspunkter hver uke hvor de blant annet går med salgstralle på sykehjem, arrangerer hyggetilstelninger for beboerne på sykehjemmene, samt arrangerer fester og dansetilstelninger. I tillegg tilbyr til de én til én besøk både på institusjoner og i private hjem. I Nordre Land kommune drifter også Røde Kors besøkstjeneste et helårlig loppemarked som er åpent fredag og lørdag hver uke. Her har det vært mulig for deltakere på KVP å være med som frivillig. Barnas Røde Kors (BARK) BARK er en apen aktivitetsgruppe for barn mellom 6og 13 år. BARK i Gran Røde Kors ble startet opp høsten 2010, og en gruppe med frivillige og barn møtes fast annenhver onsdag. Barna lærer blant annet førstehjelp, hjerte- og lungeredning, knyte knuter, drar på tur sammen, friluftsliv, skøyteturer og svømming. Røde Kors-huset på Gran blir ofte benyttet, men frivillige og deltakere bruker også nærmiljøet til lek og læring. Deltakere på NAV-tiltak kan enten være med i Bark sammen med barna sine, eller være med som frivillig. Tidligere erfaring med å jobbe med barn og unge er ikke nødvendig, men det forventes å levere politiattest, delta på kurs for arbeid med barn og unge, samt avlegge taushetsløfte før du går ut i aktiv tjeneste. På Gjøvik og Nordre Land valgte vi ut følgende gruppeaktiviteter som kunne være aktuelle for en deltaker på KVP å være med som deltaker på: Tur-gruppa "Til Topps" Turgruppa Til Topps er en flerkulturell turgruppe. Målet med turgruppen har vært å etablere varige relasjoner og nettverk mellom minoritets- og majoritetsbefolkningen i Norge, samt og sammen bestige Galdhøpiggen under det årlige nasjonale "Til Topps"- arrangementet i Lom. deltakere fra Gjøvik, Nordre Land og Søndre Land. Deltakerne har vært i alderen 15-74 år, og ca halvparten med minoritetsbakgrunn. For å knytte nettverk lokalt i forkant av toppturene, har det blitt arrangert ukentlige treningskvelder med blant annet turer i nærområdet, trening med Friskis og Svettis, førstehjelpskurs, guidet bytur og turorientering. 12011 ble det også dannet en lokal turgruppe i Nordre Land, og hvor deltakere på KVP kunne delta for å knytte nettverk lokalt og komme seg ut på tur i nærområde. I kommunene Gjøvik og Nordre Land har Røde Kors internasjonale kvinnegrupper. Gruppene utgjør et lavterskel tilbud for flyktninger, innvandrere og nordmenn som ønsker å være med i et flerkulturelt nettverk. Dette er et integrerende tiltak hvor kvinner og deres barn kan treffes på tvers av kulturell bakgrunn, etnisitet og alder. nettverk i lokalsamfunnet. Gruppene har forskjellige aktiviteter på programmet som for eksempel; kurs i linedance og smykkelaging, laget mat sammen, sopp- og bærtur, hatt besøk av helsesøster, opplæring i skriving av søknader og CV, teoretisk kjøreskoleopplæring osv. Det er mellom 10- 20 personer som deltar hver gang, både fra minoritets- og majoritetsbefolkningen. Internasjonal mannskafé "Verdens Menn" Verdens Menn er en flerkulturell mannsgruppe som treffes fast hver uke. I likhet med kvinnegruppen er fokuset på det sosiale og på å knytte band på tvers av kulturell bakgrunn og på å snakke norsk sammen. Menn med innvandrerbakgrunn er i likhet med kvinner også sårbare i møte med fremmed kultur og språk, og det er vesentlig at menn fra ulike kulturer møtes og er i dialog. Gruppen har vært på bedriftsbesøk, innebandy, bowling og jazzkveld. De har blant annet invitert helsesøster, leder for tilrettelagte tjenester i kommunen, religiøse ledere og leder av Internasjonalt Råd i Gjøvik til samtale med gruppen. majoritetsbefolkningen deltar. SEIF er forkortelse for Selvhjelpsgrupper for innvandrere og flyktninger i Gjøvik, og ble startet opp i november 2010. Prosjektet er et samarbeid mellom Oppland Røde Kors og Gjøvik kommune, og har en prosjektleder. Bakgrunnen for dannelsen av gruppen er kunnskap om at en del foreldre med innvandrerbakgrunn opplever utfordringer i forhold til egne barns inkludering i (lokal)samfunnet, både når det gjelder skole og fritidsaktivitet. Målet med en slik selvhjelpgruppe er at medlemmene skal ta egne ressurser og egen kunnskap i bruk. Metoden bygger på Empowerment-tenkning, og skal sette den enkelte i stand til å hente fram egen styrke i forhold til sin foreldrerolle, og til å delta aktivt i samfunnet. Foreldrene med innvandrerbakgrunn er målgruppen for selvhjelpsgruppen, og disse får tilbud om å delta gjennom NAV og Gjøvik Læringssenter. Gruppa møtes i snitt tre timer hver andre uke. Gjennom et tettere samarbeid med NAV, har Røde Kors ønsket å rekruttere deltakere fra KVP til Røde Kors-aktiviteter. Det ble ved oppstart av prosjektet ikke satt noen begrensninger på hvem som kunne være med som frivillige i Røde Kors aktiviteter, sett bort i fra at de måtte skrive under på taushetserklæring, delta på relevante kurs innenfor Røde Kors omsorg, samt respektere Røde Kors sitt verdigrunnlag. Generelt sett har alle deltakere på KVP har vært potensielle deltakere i samarbeidet. Gjennomgående for samarbeidsperioden har vært at vi har hatt få deltakere fra KVP over i Røde Kors-aktivitet, og langt færre enn Røde Kors har hatt kapasitet til. De av KVPdeltakerae som har vært innom Røde Kors har vært med som deltaker eller frivillig på åpne møteplasser, mens kun én deltaker på avklaringstiltak har deltatt som frivillig i Røde Kors Besøkstjenesten på Gjøvik. På Gjøvik var det i løpet av 2010 med 7 deltakere på Internasjonal kvinnegruppe og 2 på Verdens Menn fra KVP. 12010 og 2011 var også Oppfølgingsenheten Frisk, en av de eksterne tiltaksarrangørene på Gjøvik, med i prosjektgruppen til Til Topps. Dette førte til at Til Toppsturgruppen ble knyttet nærmere til de på KVP, og førte til at i 2010 var det med 8 KVPdeltakere på Til Topps-turgruppe og deltok fast på treningskveldene en kveld i uken. I tillegg var 6 deltakere også med på den nasjonale Til Topps-turen til Galdhøpiggen i juni 2010. Våren 2011 ble det også startet en turgruppe i Nordre Land, som også var apen for deltakere på NAV-tiltak, og det var med 30 deltakere fra Nordre Land til Lom helgen 24.- 25 juni 2011. Dessverre var ingen av disse fra Kvalifiseringsprogrammet, men kun Introprogrammet. Bortsett fra en, har alle deltakerne på KVP som har deltatt på Røde Kors-gruppeaktiviteter hatt minoritetsbakgrunn. Norges Røde Kors tilhører en verdensomspennende organisasjon, som mange med innvandrerbakgrunn kjenner fra hjemlandet og som de har tillit til. Tradisjonelt sett har mye av kontakten mellom Røde Kors og NAV dreid seg rundt deltakere på Introprogrammet, mens det har vært mindre samhandling om andre NAV-tiltak. Røde Kors opplever at det er positivt å bli knyttet nærmere til representanter fra minoritetsbefolkningen også når de er over på KVP. Røde Kors er en organisasjon som er basert på prinsippet om frivillighet og har ikke for vane å føre statistikk eller oversikt over bakgrunnen til frivillige og deltakere. Dette gjør at det er noe usikkert om vi har hatt med deltakere på KVP i Røde Kors-aktiviteter som vi ikke har registrert. henvendelser fra NAV lokalt. Dette har ført til at prosjektets empiriske grunnlag er mindre enn det i utgangspunktet var tenkt til å skulle være. Således har grunnlaget for dybdeintervju med KVP-deltakere som har vært med som frivillig falt bort. komme med innspill til bakgrunnen for at deltakelsen er blitt lavere enn først anslått. Det er samtidig viktig å understreke at det ikke ble satt noen måltall for antall KVP-deltakere i Røde Kors-aktivitet, og kvalitetssikring av samarbeidet har i hovedsak skjedd gjennom styrings- og arbeidsgruppemøter i henhold til milepælene. For å rekruttere og skolere nye frivillige underveis, er det på Gran og Gjøvik blitt arrangert 9- timers omsorgskurs for Røde Kors-frivillige, samt Norsk grunnkurs førstehjelp (NGF) på 6 timer 2 ganger i løpet av samarbeidsperioden. Her har det blitt sendt invitasjon til Nav-lokalt, med oppfordring til de om å motivere aktuelle deltakere på KVP og andre NAV-tiltak til å delta. Både på Gjøvik og på Gran var det med en deltaker på avklaringstiltak, men det var kun en deltaker på Gjøvik som faktisk ble med i Besøkstjenesten etter hvert. Det har vært en utfordring at prosjektleder ikke har hatt direkte kontakt med målgruppen for samarbeidet. KVP-veiledere er de med den daglige kontakten med KVP-deltakere, og som har ansvar for å informere KVP-deltakere om muligheten for deltakelse i de ulike Røde Korsaktivitetene. Erfaringen har vært at de på KVP som har vært i Røde Kors-aktivitet har gjort det som en del av sitt fritidstilbud, og ikke nødvendigvis er med fordi de har det som en del av sitt individuelle KVP. Vi hadde håpet å få til en bevisstgjøring rundt gevinsten forbundet med å delta i frivillig arbeid blant NAV-veiledere slik at de kan legge deltakelse i frivillige organisasjoner inn som en del av KVP-programmene, og ikke utelukkende som noe de oppfordrer brukerne til å delta på i tillegg til KVP-programmet. Men når erfaringene viser at det i liten grad kommer henvisninger fra NAV-veiledere om potensielle deltakere, må vi se på grunnene til dette. I arbeidsgruppemøter ble det av KVP-veiledere påpekt at det har vært vanskelig å seige inn Røde Kors-aktivitet som en del av et individuelt KVP-program, siden det ble litt diffust hva det innebar. Besøkstjenesten var i hovedsak tenkt til å kunne passe for noen på KVP som ønsker seg en fremtid innenfor omsorgsyrket. Røde Kors Besøkstjeneste har som mål å være et "lavterskeltilbud" både når det gjelder folk som ønsker besøk og for folk som ønsker å være frivillige. De frivillige seiv får også noe ut av å være frivillige, og i noen tilfeller kunne frivillige like gjerne vært bruker. Du kan godt være ensom og være frivillig i Besøkstjenesten, men du må ha et overskudd, du må ha noe å gi. Det er det viktigste. Allikevel har det vist seg vanskelig å få KVP-deltakere over i Røde Kors-aktivitet, og som en veileder uttalte i et arbeidsgruppemøte når det gjaldt Besøkstjenesten: Det er lettere å rekruttere en bruker til å være med på noe så konkret som å steke vafler og koke kaffepå en hyggetilstelning som Besøkstjenesten arrangerer på sykehjem, enn å rekruttere en bruker til primært å sitte og snakke med de eldre. Det kan bli uklart hva det innebære og terskelen for å bli med kan bli for høy. Det er også kjent for Røde Kors at Besøkstjenesten for mange har et image som en tjeneste primært for og mot eldre. Resultatene fra Synovates omnibusundersøkelse om Besøkstjenesten fra 2009 bekrefter dette imaget. De frivillige i Besøkstjenesten forbindes i stor grad med gamle, gråhårede damer som drikker kaffe og prater. Dette forsterker følelsen av en ensidig tjeneste med eldre - for eldre. Dette kan føre til at deltakere på KVP ikke ser seg seiv i rollen som potensielle frivillige, og spesielt yngre deltakere på KVP kan således være spesielt vanskelig å nå med et slikt image. KVP-programmet i Oppland har en relativt høy andel med unge deltakere (NAV 2010). Ung alder i sammenheng med et image som fører til at aktiviteten forbindes med eldre frivillige, kan ha vært medvirkende til at det ikke har føltes attraktivt nok for unge å delta i aktiviteten. Dette kan ha ført til at det har blitt vanskelig å rekruttere deltakere til frivillig arbeid i Besøkstjenesten. For å øke deltakelsen i Røde Kors-aktiviteter, ble det i styrings- og arbeidsgruppemøter underveis i prosjektperioden bestemt at det ville være hensiktsmessig å utvide målgruppen for å finne aktuelle deltakere. Målgruppen ble derfor utvidet til å gjelde brukere på andre NAVtiltak som atføring og arbeidsavklaringstiltak. Bakgrunnen for dette var at de mindre NAVkontorene på Hadeland og i Nordre Land fortalte at på grunn av lave måltall for KVP og det faktum at mange KVP-deltakere arbeidsevnemessig befmner seg langt fra arbeidslivet, ikke var mulig å finne aktuelle KVP-deltakere til samarbeidet. For å teste ut arbeidsevnen til brukere på atføring- og avklaringstiltak, har også NAV-veiledere større fleksibilitet i bruken av virkemidler rettet mot disse gruppene. NAV Nordre Land gjennomgikk også en reduksjon i måltallene for KVP-deltakere kort tid etter at samarbeidet ble startet opp. Her ble måltallene redusert fra 9 til 5 deltakere. For å drive en aktivitet har Landsstyret, Røde Kors sin øverste myndighet, bestemt at det skal foreligge et udekket behov hos aktuelle, sårbare grupper og at disse behovene ikke dekkes av andre med bedre kompetanse på området. Røde Kors sitt aktivitetstilbud er på ingen måte statisk, og som frivillig organisasjon er Røde Kors hele tiden avhengig av en frivillige og deltakere til å fortsette med eksisterende aktiviteter. Dette innebærer noen ganger at nye aktiviteter vil bli etablert, mens andre vil bli lagt på is eller lagt ned. Siden samarbeidet startet opp har det vært endringer i Røde Kors sitt tilbud lokalt, og ved oppstart av samarbeidet var det i Gjøvik Røde Kors en aktivitetsgruppe som rettet seg mot psykisk syke. Denne ble lagt ned i løpet av første halvår på grunn av lavt oppmøte av deltakere. På den andre siden har det blitt startet opp Til Topps-turgruppe i Nordre Land, Selvhjelpsgruppe for innvandrere og flyktninger i Gjøvik (SEIF), samt Barnas Røde Kors (BARK) på Gran. Derfor kan det sies at en av de positive konsekvensene av samarbeidet har vært at Røde Kors har kunnet fokusere på å videreutvikle våre gruppeaktiviteter, som vi igjen ønsker skal være attraktive sosiale møteplasser for den enkelte deltaker. Dette kan igjen sies å være med på å fremme det helhetlige aktivitetstilbudet i kommunene, og gi et enda bedre tilbud til de som står i fare for å falle utenfor fellesskapet i fremtiden. Forutsigbarhet og kontinuitet i tiltakene er viktig for NAV-veiledere og deres brukere. At det til en hver tid eksisterende tilbud av Røde Kors-aktiviteter er i endring kan oppfattes som en utfordring for alle parter. På den andre siden er endring i tilgjengelige tiltak ikke kun en utfordring som frivillige organisasjoner møter, men vil også være gjeldene for andre samarbeidspartnere innenfor KVP ettersom tilbud og etterspørsel alltid vil være i endring. samarbeidsprosjektet og gjennom prosjektperioden har uttrykt at dette er et tiltak de ønsker å benytte seg av, har det vært utfordrende å få i gang aktivitet i prosjektet. Prinsippet om individuell utforming er grunnleggende for KVP, men flere NAV-veiledere pekt på at ressursmangel er en hindring for å gi alle en individuell oppfølgning i den grad behovet vurderes. Det kan settes spørsmålstegn ved om det er formålstjenlig å gjennomføre et prosjekt som dette når NAV lokalt ikke har hatt ressurser eller kapasitet til å følge opp samarbeidet. Dette har sammenheng med den store omstillingen som etableringen av NAV har vært for det enkelte kontor og at det har vært en krevende prosess har ført til usikkerhet og frustrasjon. Det kan således være at prosjektet ble startet opp for tidlig, i forhold til at NAVkontorene hadde nok av andre oppgåver å sette seg inn i den første fasen, og således ikke har sett muligheten av å benytte seg av samarbeidet med Røde Kors. Dette var også grunnen til at styringsgruppen valgte å utvide prosjektperioden fra 1,5 år til 2 år. Videre ligger en utfordring med å øke andelen av deltakere på KVP i Røde Kors-aktivitet i konkurransen med andre tiltak. NAV Gjøvik har overlatt oppfølgningen av en del av KVPdeltakere til eksterne tiltaksarrangører, noe som automatisk vil føre til at de tiltakene som allerede er kjøpt og bestilt hos de eksterne tiltaksarrangørene naturligvis vil bli prioritert. Vi erfarer også at tiltak som er startet i samarbeid med NAV lokalt, eller er i tett dialog med NAV har best forutsetninger for lykkes med å tiltrekke seg deltakere fra KVP eller andre NAV-tiltak. Dette har vært tilfelle for SEIF-prosjektet hvor NAV Gjøvik er med i arbeidsgruppa for prosjektet og hvor flere av de som er med på samtalegruppen er på KVP. Samtidig så ser vi at det er utfordringer med å få til en stabil deltakelse og kontinuitet for deltakerne på SEIF. SEIF er et tilbud 3 timer annenhver uke måndag og onsdag. Men siden deltakerne fra KVP også må delta på obligatorisk leksehjelp i regi av NAV på onsdager, får deltakerne i praksis kun vært med på et av selvhjelpsmøtene i måneden. Til tross for at både NAV og Røde Kors er med i styringsgruppa til SEIF, har det ikke lykkes med å finne en løsning på utfordringen. Prosjektleder har vært med på en paneldebatt under den nasjonale IMDi-konferansen "I samme båt" i Bergen november 2010. presentert for ca 200 deltakere. Temaet for konferansen var tilrettelegging for integrering, og deltakerne var i hovedsak ansatte i kommuner, NAV, IMDi og frivillige organisasjoner. Gjennom samlinger for ledere og ansatte i Røde Kors er erfaringene fra prosjektet blitt formidlet internt til de andre Røde Kors-distriktene og Norges Røde Kors. En av de uttalte grunnene til at det har kommet få henvisninger fra NAV-veiledere og eksterne veiledere om potensielle brukere på KVP som kan være med i Røde Kors-aktiviteter, har vært at ikke foreligger en god nok forståelse for gevinsten brukere kan ha av å være med i frivillig arbeid. Fokuset ved det enkelte NAV kontor vil tradisjonelt være å få deltakere på KVP over i rene arbeids- eller utdanningsrettede tiltak, hvor det er tydeligere hva tiltakene innebærer. Et av fokusområdene i styringsgruppemøter og arbeidsgruppemøter ble derfor å øke kompetansen om frivillig sektor blant KVP-veiledere, også for de eksterne veilederne, nettopp for å synliggjøre mulighetene en tilknytning til frivillig sektor kan ha for den enkelte bruker. Ved oppstart av samarbeidet var det et ønske fra alle parter om at dette skulle bli et langsiktig samarbeidsprosjekt. Lokal forankring av samarbeidet har derfor vært en målsetning hele tiden, og at frivillige i lokalt Røde Kors kan ta over ansvaret med å legge til rette for at en deltaker i KVP kan være med på organisasjonens gruppeaktiviteter. Stillingen som prosjektleder har vært den største utgiften i prosjektet. gjennomføres uten eksterne finansieringsmidler. En måte å gjøre samarbeidet gjennomførbart på sikt er å engasjere frivillige ledere tettere i samarbeidet. Dette ble også etter hvert målet med samarbeidet, nemlig å få til en lokal forankring av samarbeidet. Det er ønskelig at det på sikt skal være naturlig for NAV-ansatte å ta kontakt med lokalt Røde Kors etter at prosjektperioden er over og det kan være aktuelt for andre målgrupper enn KVP, for eksempel personer som har Avklaringspenger (AAP). Prosjektet har vært et pilotprosjekt for å utrede om det er grunnlag for et tettere samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor i aktiviseringen av deltakere på NAV-tiltak. Seiv om vi opplever at det er positivt at det har blitt et bedre og tettere samarbeid mellom NAV og Røde Kors, har det kommet få henvendelser fra NAV lokalt. Styringsgruppen er sikre på at frivillig engasjement kan være med å styrke arbeidsevnen til deltakere på KVP eller andre tiltak, men det må flere eksempler til før det kan være mulig å komme med noen konklusjoner om samarbeidsform eller type frivillig engasjement som passer ulike brukere. Lignende prosjekter som skal startes i fremtiden bør det være NAV lokalt som tar initiativet til, og det bør påses at det er satt av nok ressurser til å benytte seg av et tettere samarbeid med en frivillig organisasjon. FAFO (2010): "De ti største humanitære utfordringene i Norge ". Tone Fløtte, Inger Lise Skog Hanen og Hanne-Cecilie Kavli. Lødemel, Ivar og Johannessen, Asbjørn (red) (2005): "Tiltaksforsøket: mot en inkluderende arbeidslinje? Sluttrapportfra evaluering av Forsøk med kommunalt ansvar for aktive, arbeidsetta tiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp 2002-2004". HiO - rapport nr 1, 2005. Melby, Line (1999): "Fungerer kommunale arbeidsmarkedstiltakT: I: Husabø, Gunnar og Nervik, Jon Arve (2006): "Kampen mot fattigdommen: sosialhjelpsmottakarar ". NTNU Samfunnsforskning. NAV (2010): "Mange unge i Kvalifiseringsprogrammet". Hentet 01.11.2011. http://www.nav.no/Lokal t/O ppl and/A ktuclt/Mange+unge+i+Kval i fiseringsproerammet .230 763 . Van der Wel, Kjetil (Red) (2006). "Funksjonsevne blant langtidsmottakere av sosialhjelp". Gruppe for inkluderende velferd (GIV) og Avdeling for sykepleierutdanning (SU). http://w ww.shdir.no/vp/multimedia/archive/QOOOB/Del ßapport funksjonse 8885a. Wollebæk, Dag og Sivesind, Karl Henrik (2000). "Er deltakelse i frivillig arbeid nyttig på arbeidsmarkedet? ". Publisert i Søkelys på arbeidsmarkedet, 2000 årgang 17:131-138. http://www.sio.no/files/afs/kunnskap/Ressurssider/Er%2odehakelse%2oi%2ofrivilliti%2oarbe id%2onvttig. Lov om sosiale tjenester 131. Kapittel 4, § 30. Kvalifiseringsprogrammets innhold. http://www.lovdata.nO/all/hl-20091218-131.html http://www.fafo.no/pub/rapp/] 0079/1 0079. NAV forvalter forsøksmidler knyttet til deltakelse i arbeidslivet og velferd. Midler tildeles prosjekter i henhold til utlysningstekst og programnotatet til FARVE. Søknadsskjema sendes på e-post til sekretariatet.forsoksmidlerfalnav.no. Signert papirversjon sendes til: www.rodekors. Navn adm. annette. sorlie@re dcross. E-post dk.oppland@redcross. Det føreslåtte samarbeidet mellom NAV Oppland og Oppland Røde Kors har tre hovedmål: Potensielle deltakere til å være med på Røde Kors sine aktiviteter lokalt kan være: 4. Problemstilling Styrker deltakelse i Røde Kors aktiviteter det sosiale tilbudet til en deltaker i Kvalifiseringsprogrammet? 5. Hvilken ny kunnskap skal prosjektet gi? Om offentlig og frivillig sektor kan løse samfunnsmessige oppgåver i fellesskap. På det konkrete plan vil prosjektet gi svar på om det har en praktisk nytteverdi for en deltaker i KVP å delta på Røde Kors sine gruppeaktiviteter lokalt. Det lokale NAV-kontoret legger til rette for et individuelt program som tilpasses deltakerens behov og forutsetninger, og som skal fa han eller henne over i fast arbeid. Hva som er gode eller hensiktsmessige delelementer i et kvalifiseringsprogram, vil vurderes ut fra programdeltakerens situasjon og hvilke aktiviteter Røde Kors kan tilby lokalt. Videre skal KVP-veilederen ha ansvaret for den praktiske oppfølgningen av deltakeren, og synliggjøre muligheter og motivere deltakeren for egeninnsats. Oppland Røde Kors skal legge til rette for at deltakeren i KVP skal føle seg velkommen og inkludert som ny deltaker i en Røde Kors gruppeaktivitet, og således motiveres til å fortsette med oppmøtet. Oppland Røde Kors stiller seg videre positiv til å informere og kurse NAV-ansatte om viktigheten og samfunnsnytten av frivilligheten som et supplement til velferdsstatens oppgåver. Samarbeidet med NAV vil også muliggjøre en videreutvikling av aktivitetstilbudet til Røde Kors lokalt. NAV Oppland stiller seg samtidig villig til å bidra med kurs og kompetanseutvikling for frivillige og ansatte i Røde Kors. NAV innehar spisskompetanse innenfor fagfelt som Røde Kors jobber med. Det kan være aktuelt at NAV bidra med fagkompetanse ved kurs og skolering av nye og erfarne frivillige, og de vil kunne stille på temakvelder for frivillige og deltakere i de ulike gruppeaktivitetene. Samarbeidet skal forvaltes i en styringsgruppe bestående av en eller flere representant fra de tillitsvalgte i Oppland Røde Kors, en eller flere ansatte ved Oppland Røde Kors, samt en eller flere representanter fra NAV fylke/lokalt. Det praktiske samarbeidet skal gjennomføres i en arbeidsgruppe bestående av en eller flere representanter fra Oppland Røde Kors, det lokal Røde Kors og representanter fra NAV lokalt. 7. Virkemidler Deltagelse på sosiale møteplasser i regi av Røde Kors er tenkt til å styrke det sosiale tilbudet til den enkelte deltaker, og således være et supplement til rene arbeids- og utdanningsrettede tiltak i KVP. En av hovedmålsettingene for samarbeidet vil være å utforske om det i fremtiden er hensiktsmessig, å la deltagelse i Røde Kors sine gruppeaktiviteter - eller deltakelse i andre aktuelle frivillige organisasjoner, inngå i et skreddersydd program for den enkelte deltaker. Dette vil også være av overføringsverdi til andre Røde Kors distrikter, samt andre frivillige organisasjoner. muligheten for å etablere et samarbeid knyttet til Kvalifiseringsprogrammet (KVP). Hver deltaker i KVP får et individuelt tilpasset program med elementer som arbeidsrettede tiltak, utdanning/undervisning, helse/behandling, sosiale ferdigheter, fagområder og pedagogiske ferdigheter. Samarbeidet mellom NAV Oppland og Oppland Røde Kors vil utforske om deltagelse på sosiale møteplasser i regi av Røde Kors kan styrke det sosiale tilbudet til den enkelte deltaker, og således kan være et positivt supplement til rene arbeids- og utdanningsrettede tiltak i KVP. Dette vil være et innovativt pilotprosjekt mellom offentlig og frivillig sektor, og vi er ikke kjent med at andre distrikter i Norges Røde Kors har inngått lignende samarbeid med NAV rundt KVP. Den overordnede målsettingen for samarbeidet mellom NAV Oppland og Oppland Røde Kors er å utforske hvordan den offentlige og frivillige sektor i fellesskap kan løse oppgåver og utfordringer i samfunnet. 10. Milepæler - framdriftsplan i prosjektet Prosjektperiode, fra 101.01.2 I Til 101.06.2011 I 2010 2011 2012 2013 dato: 01 dato: | Milepæler fordelt over prosjektperioden Informasjonsmøte med NAV lokalt x Deltakere i KVP starter med deltakelse på Røde Kors x sine gruppeaktiviteter Styringsgruppemøte x x Arbeidsgruppemøte x x Kursing av frivillige x x Ha ferdig endelig plan for underveis evaluering x Endelig evaluering av prosjektet | [x | j ; 12. Kostnadsplan/Budsjett 2010 2011 2012 2013 Sum (inkL mva ) Direkte prosjektkostnader ~ " 13. Spesifikasjonsfelt for kostnadsplan/budsjett (inkL mva) Lønn prosjektleder 50 % stilling: 231 000,- Opplæring ansatt: 4500,- Leie kontorplass: 40 000,- Revisjon: 3000,- Møteutgifter og representasjon: 5000,- Utgifter til aktiviteter: 10 000,- Reisekostnader: 7000,- Totalt: 15. Spesifikasjonsfelt for finansieringsplan (inkludert mva) Igangsetting av samarbeidet er avhengig av ekstern finansiering. Gjennom F ARVE 2010 søker vi om fullfinansiering av prosjektet. Hvis vi blir tildelt midler fra andre aktører må dette avstemmes mot F ARVE 2010. 14. Finansieringsplan 2010 2011 2012 2013 Sum Egne midler/egeninnsats Andre offentlige midler Andre private midler Søkes av FARVE, inkludert mva " 300 500 150 250 ~ 450 750 300 500 150250 " Gjennom regelmessige møter i arbeidsgruppen og styregruppen, er det lagt opp til en kontinuerlig evaluering av prosjektet. Det vil også vurderes om det er formålstjenelig å invitere til et samarbeid med en ekstern evalueringsaktør, som for eksempel en av høgskolene i distriktet. 19. Vedleggsoversikt (begrens antall vedlegg og sørg for at all viktig informasjon finnes i selve søknaden). Utkast til samarbeidsavtale mellom NAV Oppland og Oppland Røde Kors. 17. Plan for videreføring av erfaringer Dele erfaringene fra samarbeidet på seminarer med AID, NAV og Norges Røde Kors, samt andre aktuelle interesseorganisasjoner som for eksempel Frivillighet Norge. Informere og videreføre erfaringene internt i NAV-systemet og i Norges Røde Kors. Publisering av ekstern evaluering. 20. Underskrifter Dato: 02.11.2009 Dato 02.11.2009 ... i- TT /-. r. Prosiektleder/Faghg ansvarlig: Annette Sørlie Adm. Ansvarlig: NAV Oppland Aslaug Enger Besøksadresse: Telefon: Aslaug .enger. Olsen Fåberggata 116, 61417705 olsen@nav.no Lillehammer Telefaks: Postadresse: 61 41 77 01 Postboks 143, 2601 Lillehammer Oppland Røde Kors Hanne-Gunn Besøksadresse: Telefon: hanne- Røraas Strandgata 17, Gjøvik. 61140120 gunn.roraas@. Postadresse: Telefaks: redcross.

lovdata_cd_7519

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

da

0.577

Eggsanking er forbudt.

lovdata_cd_18012

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.672

Forskrift om skogsbehandling og skogsdrift for skogområder, i Vestfjella, Aremark og Halden kommuner, Østfold. Fastsatt ved kgl.res 15. januar 1993 med hjemmel i lov av 21. mai 1965 §17b om skogbruk og skogvern (skogbruksloven). Fremmet av Landbruksdepartementet. Forskriftens virkeområde er ca 1.000 daa skogsmark i Aremark og Halden kommuner. Arealet er avgrenset på kart i målestokk 1:10.000, datert Landbruksdepartementet, desember 1992. Kartet er utlagt på formannskapskontoret i Aremark og Halden og kan dessuten fås ved henvendelse til Landbrukskontoret i Aremark/Halden. Skogbehandlingen skal fremme et variert skog- og landskapsbilde. Livsmiljøet for planter og dyr sikres ved skånsomme inngrep. Avvirkning skal meldes til skogbrukssjefen i kommunen senest 3 uker før tiltaket settes i verk. Meldingen skal beskrive hvordan hensyn til naturmiljø og friluftsliv skal ivaretas. Tilbakemelding fra skogbrukssjefen skal foreligge før hogsten gjennomføres. Ved behandling av hogstmeldingen skal skogbrukssjefen gi de pålegg som er nødvendig for å sikre at formålet med forskriften blir ivaretatt. Tilplanting med fremmede treslag er ikke tillatt. Grøfting eller tørrlegging av myr eller fuktskog er ikke tillatt. Eventuelle terrengtransport over verneverdige myrer må bare skje på godt frossen og snødekt mark slik at skader på myrvegetasjon ikke finner sted. Planer om bygging av nye, permanente skogsveger eller ombygging av eksisterende anlegg skal behandles etter bestemmelsene i forskrift t.o.m planlegging og godkjenning av skogsveger, fastsatt av Landbruksdepartementet 1. november 1991 nr. 722. Ved behandling og godkjenning skal det legges avgjørende vekt på å sikre at verneverdier knyttet til myrene i området ikke forringes. §6. Forvaltning og klage m.v. Forvaltningsmyndighet etter denne forskrift er skogsoppsynet, jfr. skogbrukslovens §4. Vedtak truffet i medhold av denne forskrift kan påklages til overordnet myndighet etter bestemmelsene i skogbrukslovens §14, jfr. kap. VI i lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven). Den som forsettelig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelsene i denne forskrift, kan straffes med bøter for så vidt forholdet ikke rammes av strengere straffebestestemmelser, jfr. skogbrukslovens §52.

lovdata_cd_29480

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.856

1. Oppføring av sporsthytter, sommerhus, kolonihagehus o.l. bygninger, som bare er beregnet på å bebos kortere tidsrom, samt tilhørende uthus, kan bare foretas etter disposisjonsplan som er behandlet av bygningsrådet og godkjent av fylkesmannen. (I 1968 s 1587) 30. mai 1986 nr.

lovdata_cd_1330

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.729

1. Følgende endringer i kommuneinndelingen i Nordland fylke - vedtatt ved kgl.res. den 7. desember 1962 - gjennomføres fra 1. januar: 2. overføring av Tosen-Landeområdet av Bindal kommune til nevnte enhet. 2. Navnet på den nye kommunen fastsettes til Brønnøy. 3. Kommunestyret i den nye Brønnøy kommune skal i perioden 1. januar 1964 - 31. desember 1967 ha 45 medlemmer. Valgting holdes mandag 23. september 1963. Når det gjelder stemmerett, valgbarhet, stemmegivning, forhåndsstemmegivning og klagerett regnes ved dette valg som om sammenslutning og overføring allerede var gjennomført. Manntallet ved kommunevalget i 1963 føres av kontorsjefen i Brønnøysund, lensmannen i Brønnøy, lensmannen i Sømna og lensmannen i Velfjord, hver for sitt distrikt av den nye kommunen. For det området som overføres fra Bindal føres manntallet av lensmannen i Velfjord. Valgstyret fungerer som manntallsnemnd. Valgstyret for den nye kommunen skal bestå av de formannskapsmedlemmer som er bosatt innenfor den nye kommunes grenser og manntallsførerne. Valgstyret kalles første gang sammen av ordføreren i Brønnøysund. Eller gjelder bestemmelsene i kommunevalgloven så langt de passer. 4. Fylkesmannen i Nordland kaller det nyvalgte kommunestyre inn til konstituerende møte snarest mulig etter valget, jfr. kommunelovens §7. 5. De nyvalgt kommunale organer skal før 1. januar 1964 ha rett til å ta de avgjørelser som er nødvendige for å forberede og gjennomføre inndelingsendringene. 6. Budsjettet for 1964 skal vetas av det nye kommunestyret. For denne budsjettbehandling gjelder ikke de frister som er satt i kommuneloven. 7. Håndverksloven av 25. juli 1913, entreprenørloven av 24. oktober 1952, lærlingeloven av 14. juli 1950, ildsfarlighetsloven av 3. mai 1871 og de skjerpede bestemmelser i annen del av brannloven av 19. november 1954 skal inntil annen bestemmelse blir truffet forsatt gjelde innenfor de områder av den nye kommune der de gjelder i dag. 8. De alminnelige vedtekter og forskrifter som gjelder i Brønnøysund, Brønnøy, Sømna, Velfjord og Bindal kommuner, skal fortsatt gjelde for vedkommende områder av den nye kommunen inntil felles alminnelige vedtekter og forskrifter for denne kommune er gitt. 9. Kommunestyret i den nye Brønnøy kommune får fullmakt til å bestemme med hvilket beløp innen skattelovens ramme det skal utskrives eiendomsskatt i den nye kommune fra 1. januar 1964, uten hensyn til skattelovens bestemmelse om at eiendommsskatt til herredene ikke for noe år kan forhøyes eller nedsettes med mer enn kr. 0.50 pr. skyldmark. 10. Samferdselsdepartementet får fullmakt til å klassifisere gatene (vegene) innenfor den tidligere Brønnøysund bykommune som offentlige veger i den utstrekning dette anses hesiktsmessig. 11. Kostnader som påløper i samband med gjennomføringen av disse endringer i kommuneinndelingen dekkes av den kommune som har hatt kostnadene. Felleskostnader forskutteres av Brønnøysund kommune. 1963 Forskrift om kommunesammensl., Ibestad m.fl.

lovdata_cd_49681

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.802

I medhold av lov av 30. juni 1955 nr. 10 om regulering av og kontroll med produksjon, omsetning og utførsel av fisk og fiskevarer, §2, siste ledd, fastsatte Fiskeridepartementet 17. januar 1983 forskrifter om nye priser for levering av tørrfisk til Afrika unntatt Nigeria.

lovdata_cd_36745

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.839

Den tilleggsstønad og den særytelse som er fastsatt i den særskilte franske lovgivning for gruvearbeidere, blir bare tilstått trygdede som arbeider i franske gruver. Kapittel 4 - Arbeidsulykker og yrkessykdommer. Artikkel 20. §1.

maalfrid_14b5b05c315251376f4593d785c624b007c7a3c8_33

maalfrid_vestlandfylke

no

0.426

Meland kommune, 2016, Kartlagde friluftsområde, Naturbase. Meland kommune, 2007, sist revidert 12.03.2008, Forvaltningsplan for Rylandsvassdraget. Meland kommune, gjeldande arealplanar Rambøll, 2012, Barnetråkkregistrering Meland kommune Rudsengen og Loftesnes, 2007, OPPTUR Hordaland, 276 fotturar. Statens vegvesen, 2018, Silingsrapport fv. 564 Fløksand-Vikebø Nettstader: Hordaland fylkeskommune, Regionale friluftsområde, https://kart.hfk.no/gismobile_nw/?viewer=kartivest_rik Forskrift om rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag, https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1994-11-10-1001 https://www.nve.no/vann-vassdrag-og-miljo/verneplan-for-vassdrag/hordaland/059-1-rylandselva/ Naturbase. https://kart.naturbase.

lovdata_cd_47855

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.855

Disse regler trer i kraft fra 1. mai 1967 og erstatter de regler som ble utferdiget 11. juni 1953 med endringer 18. juli 1957.

lovdata_cd_59060

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.777

Forskrift om fysiske tiltak i vassdrag. Fastsatt av Miljøverndepartementet 15. november 2004 med hjemmel i lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. §7 tredje ledd. c) fysiske tiltak for anadrome laksefisk eller innlandsfisk som har til hensikt å forandre en eller flere arters produksjon, bestandsstørrelse eller utbredelse. Forbudet etter a og b gjelder uavhengig av hensikten med tiltaket. Forbudet etter a og b gjelder ikke dersom tiltaket krever konsesjon etter vassdragsreguleringsloven eller vannressursloven. Tillatelse etter §1 første ledd kan gis i enkeltsaker. Tillatelse etter §1 første ledd pkt. b bør fortrinnsvis gis i henhold til planer for større geografiske områder. Tillatelse etter §1 første ledd pkt. c bør gis i henhold til den fylkesvise kultiveringsplan. Når det gis tillatelse etter §1 første ledd, kan det settes vilkår for å øke de positive effektene eller redusere skadevirkningene av tiltaket. Tillatelse som ikke har blitt benyttet innen to år faller bort. Dersom tiltak settes i verk i strid med denne forskrift kan fylkesmannen kreve gjenoppretting av den naturlige tilstand i vassdraget. Dersom pålegget ikke blir etterfulgt innen den frist som blir satt, kan fylkesmannen la arbeidet bli utført for vedkommendes regning. Utgifter ved dette kan inndrives ved utpanting. Overtredelse av denne forskrift er straffbart, jf. lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. §49. Denne forskrift trer i kraft 15. november 2004. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift 18. desember 1992 nr. 1175 om tekniske fiskekultiveringstiltak og inngrep i vassdrag.

lovdata_cd_11603

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.428

Forskrift om vern for Porsmyr naturreservat, Birkenes kommune, Aust-Agder.

lovdata_cd_51773

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.535

Forskrift om endring i forskrift om besiktelse for utstedelse av sertifikater til passasjer-, lasteskip og lektere, og om andre besiktelser m.v. Fastsatt av Sjøfartsdirektoratet 6. juli 1993 med hjemmel i lov av 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v. §1, §36, §41, §41a, §42, §55, §59, §94, §96, §97, §100 §106, jfr. kgl.res. av 1. desember 1978 om bemyndigelse til Sjøfartsdirektoratet til å utferdige forskrifter i medhold av sjødyktighetsloven. Jf. EØS-avtalens vedlegg XIII punkt 56 (Rfor (EØF) nr. 613/91).

lovdata_cd_17085

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.532

Det vernete området berører følgende gnr./bnr.: 13/1, 14/1, 15/1 og 16/1. Reservatet dekker et areal på ca. 375 dekar, hvorav ca. 50 dekar er landareal. Grensene framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet januar 1992. Kartet og verneforskriften oppbevares i Moss kommune, hos fylkesmannen i Østfold, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for reservatet skal avmerkes i marka der de går over land og knekkpunktene bør koordinatfestes.

lovdata_cd_29361

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.88

1. Når kommunen i medhold av reguleringsplan (§26 nr. 1 punkt f) helt eller delvis har ervervet grunn til eller opparbeidd felles avkjørsel, felles gårdsplass eller annet felles areal for flere eiendomer, skal eierne (festerne) av de eiendommer som får nytte av anlegget, refundere kommunen dens utgifter. 2. Når refusjon er endelig fastsatt, skal kommunen overdra anlegget uten vederlagt til eierne av de interesserte eiendommer, som blir sameiere i samme forhold som fastsattt for refusjonen. (I 1966 s 1607)

maalfrid_09968923a53173a87069d4bde5a1f3846db6f6b4_201

maalfrid_regjeringen

no

0.478

Dansk Fælles Ungdomsråd (2009). Prøvevalget i Danmark 2009. Hentet fra http://duf.dk/forside/maerkesager/valgret_til_16_aarige/proevevalg_2009/. Dansk Fælles Ungdomsråd (2010). 16-års valgret på dagsorden i EU. Hentet fra http://duf.dk/index.php?id=258&tx_ttnews[tt_news]=1346&cHash=f0abf2667e. Folketingsvalgloven (2008). Lov om valg til Folketinget av 23. juni 2008. Hentet fra https://www.retsinformation.dk/Forms/R0710.aspx?id=123466&exp=1. Grunnloven (1814). Kongeriget Norges Grundlov, given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814. Hentet fra http://www.lovdata.no/all/nl-18140517- 000.html. Helsinki Times (2010). Voting age may be lowered to 16. 5. august 2010. Hentet fra http://www.helsinkitimes.fi/htimes/domestic-news/politics/11998-voting-agemay-be-lowered-to-16-.html. Valgloven (2002). Lov om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer av 28. juni 2002. Hentet fra http://www.lovdata.no/all/hl-20020628-057.html. Vergemålsloven (1927). Lov om vergemål for umyndige av 1. juli 1927. Hentet fra http://www.lovdata.no/all/nl-19270422-003.html. Votes at 16 Coalition (2008). 16 Reasons for Votes at 16. Hentet fra http://www.electoral-reform.org.uk/downloads/16for16.pdf. Wikipedia. Stemmerett i delstaten Glarus, Sveits. Hentet fra http://en.wikipedia.org/wiki/Voting_age#S. Wikipedia. Stemmerett i tyske delstater. Hentet fra http://en.wikipedia.org/wiki/Voting_age#G.

lovdata_cd_39248

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.261

226412 Biocath silikonert mann ch12 36,00 55,35 BAR 226414 Biocath silikonert mann ch14 36,00 55,35 BAR226416 Biocath silikonert mann ch16 36,00 55,35 BAR226418 Biocath silikonert mann ch18 36,00 55,35 BAR 226420 Biocath silikonert mann ch20 36,00 55,35 BAR226422 Biocath silikonert mann (Med 10ml ballong) ch22 36,00 55,35 BAR226812 Biocath silikonert kvinne ch12 36,00 55,35 BAR226814 Biocath silikonert kvinne ch14 36,00 55,35 BAR226816 Biocath silikonert kvinne ch16 36,00 55,35 BAR226818 Biocath silikonert kvinne (Med 10ml ballong) TAPPEKATETER til intermitterende kateterisering (m/gel) TAPPEKATETER til intermitterende kateterisering (hydrofile) TAPPEKATETER til intermitterende kateterisering (hydrofile) for brukere med spesielle diagnoser.

lovdata_cd_52923

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.737

7.1 Små stempelmerker skal påføres på eller lett synlig under innpakningsmaterialet eller annen emballasje for innpakkede skrotter, deler av skrotter eller biprodukter pakket i små pakker. På uinnpakkede skrotter skal stempelmerket påføres skrotten eller et stempelmerke i form av et segl eller lignende. 7.2 Store stempelmerker skal påføres på store emballasjer. 7.3 Stempelmerket skal påføres slik at det er lett leselig og materialet som benyttes skal være hygienisk tilfredsstillende. 7.4 Stempelmerket skal påføres innpakningsmaterialet eller emballasjen slik at det blir ødelagt ved åpning av innpakningen eller emballasjen, unntatt når denne er forseglet slik at den ikke kan gjenbrukes.

lovdata_cd_57378

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.49

Egg bestemt til folkemat kan bare importeres fra følgende tredjeland: AR ArgentinaAU AustraliaBG BulgariaBR BrasilCA CanadaCH SveitsCL ChileCN Folkerepublikken KinaCY KyprosCZ TsjekkiaHR KroatiaHU UngarnIL IsraelIS IslandKR Sør-KoreaLT LitauenLV LatviaMG Madagaskar MT MaltaMY Malaysia (kun halvøya)

lovdata_cd_59855

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.861

I forskrift 16. desember 1998 nr. 1237 om årsregnskap for utenlandske foretak som driver virksomhet på norsk sokkel, unntatt petroleumsutvinning og rørledningstransport, eller foretak som driver midlertidig virksomhet på land gjøres følgende endring: Plikten til å sende årsregnskap m.v. til Regnskapsregisteret etter regnskapsloven §8-2 gjelder ikke regnskapspliktige som nevnt i første ledd.

lovdata_cd_52755

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.93

Vedtak om tollavgifter for 1996. Kunngjøring fra Finans- og tolldepartementet av Stortingsvedtak av 10. november 1995.

lovdata_cd_30372

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

da

0.667

Vedtekter til bygningsloven for Lærdal kommune. Endret 15. januar 1980, 20. juli 1989 nr. 867.

lovdata_cd_10022

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.957

7. bruk av motorbåt i forbindelse med utøvelse av lovlig fiske.

wikipedia_download_nbo_Trafikklærer_242915

wikipedia_download_nbo

no

0.908

'''Trafikklærer''' er et yrke som gir kjøreskoleelever nødvendig opplæring for å ta førerkort for bil, motorsykkel, lastebil og andre motoriserte kjøretøy. I Norge er det påkrevet med godkjenning fra Statens vegvesen for å arbeide som trafikklærer. Godkjenningen forutsetter at man oppfyller kravene i § 6-2 i forskrift om trafikkopplæring og førerprøve m.m. Utdanningen gis ved Høgskolen i Nord-Trøndelags avdeling i Stjørdal og ved Høgskolen i Oslo og Akershus. De fleste tar utdanningen ved Høgskolen i Nord-Trøndelag hvor det har vært trafikklærerutdanning siden 1972. Høgskolen i Oslo og Akershus startet med trafikklærerutdanning i 2013 og har begrenset antall studieplasser. Det er en toårig grunnutdanning som gir rett til å undervise for førerkort klasse B. Tilleggsutdanning gir kompetanse til å være faglig leder ved en trafikkskole, og til å undervise for andre førerkortklasser. Det er også mulig å bygge på grunnutdanningen til Bachelorgrad og Mastergrad. Trafikklærere med utdanning fra utlandet (som regel fra Sverige eller Danmark), kan også undervise i Norge, men må gjennomgå en prøveperiode for å kunne undervise i Norge. De fleste trafikklærere arbeider ved trafikkskoler, men utdanningen gir også relevant kompetanse for annet trafikksikkerhetsarbeid, og for arbeid i Statens vegvesen. * hint.no ''Trafikklærer, høgskolekandidatstudium'' * hioa. * lovdata.no ''Forskrift om trafikkopplæring og førerprøve m.m.'' * Autoriserte Trafikkskolers Landsforbund (ATL) (Bransjeforbund) * Trafikkforum (Bransjeforbund) * Trafikklærer (utdanning.no) * Utdanningskrav til trafikklærere (Statens vegvesen)

lovdata_cd_55026

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.763

0 Overskriften tilføyd ved forskrift 10 nov 2000 nr. 1107 (med virkning fom inntektsåret 2001), endret ved forskrift 7 juli 2005 nr. 806 (med virkning fom inntektsåret 2005). (1) En person anses bosatt der vedkommende har sitt hjem. Bestemmelsene i denne forskrift §3-1 regulerer nærmere hvilken bolig som anses som hjemmet når personen pendler mellom flere boliger. (2) Når ikke annet følger av loven eller av bestemmelsene nedenfor i §3-1, anses den boligen hvor en person tar sin overveiende døgnhvile å være denne personens hjem. 0 Endret ved forskrift 10 nov 2000 nr. 1107 (med virkning fom inntektsåret 2001). (1) En person anses å ha sitt hjem der ektefelle eller barn er bosatt dersom denne boligen er felles. For skattyter som forsørger og bor sammen med søsken, regnes deres felles bolig som hjem. Felles hjem med ektefelle går foran felles hjem med andre. (2) Pendler ektefeller mellom flere felles boliger, anses de å ha sitt hjem i den ene av boligene etter følgende rangorden: Ektefeller som tar til å pendle mellom flere felles boliger, kan uansett andre og tredje strekpunkt kreve å beholde sin registrering dersom vilkårene i §3-1-3 femte ledd er oppfylt for begge ektefellene. 0 Tilføyd ved forskrift 10 nov 2000 nr. 1107 (med virkning fom inntektsåret 2001). (1) Som enslig regnes person som ikke går inn under §3-1-2. (2) Enslig som pendler mellom foreldrehjem og annen bolig, anses bosatt i foreldrehjemmet. Fyller personen 22 år eller mer i inntektsåret, og den andre boligen er selvstendig etter §3-1-4, anses vedkommende likevel som bosatt i den selvstendige boligen. (3) Enslig som har overveiende døgnhvile i annen bolig enn foreldrehjemmet, kan kreve å bli registrert som bosatt i denne boligen. Kravet må fremsettes før 1. november i året før inntektsåret. Slik registrering kan ikke omgjøres så lenge boligsituasjonen mv. i det vesentlige er uforandret. (4) Med foreldrehjem forstås det skattemessige bostedet til foreldre eller andre som personen har vokst opp hos. Kan flere boliger regnes som foreldrehjem for personen, gjelder døgnhvileregelen i §3-1-1 andre ledd i forholdet mellom disse. Bolig i boenhet der det bor flere, anses for å ha som boareal boenhetens boareal delt på antallet beboere i boenheten som er over 15 år. §3-1-4 andre og tredje ledd gjelder så langt de passer. (6) I andre tilfeller enn som nevnt i første til femte ledd skal enslig som pendler mellom to eller flere boliger, anses å ha sitt hjem i den av boligene som er selvstendig, jf. §3-1-4. Ved pendling mellom selvstendige boliger, eller kun mellom uselvstendige boliger, gjelder døgnhvileregelen i §3-1-1 andre ledd, dersom ikke den enslige krever noe annet på grunnlag av femte ledd. §3-1-4. I boenhet der det bor mer enn en, settes kravet til boareal til 30 kvadratmeter tillagt 20 kvadratmeter for hver ytterligere beboer i boenheten som er over 15 år. (2) Skattyteren må dokumentere boligenes boareal, enten ved oppmåling av takstmann eller på annen måte som likningsmyndighetene finner tilfredsstillende. Likningsmyndighetene kan legge bruttoarealet til grunn dersom dette er bedre dokumentert enn boareal. (3) Dersom personen leier bolig i boenhet der det også bor andre, kan han kreve at vurderingen gjøres ut fra et arealkrav på 30 kvadratmeter, der det legges til grunn det arealet som han disponerer alene, tillagt hans andel av areal i boenheten som etter sin art er felles. Areal i boenheten som etter sin art er felles, tas ikke i betraktning i boenhet med 7 eller flere beboere over 15 år. (4) Bolig som ikke anses selvstendig, regnes som uselvstendig bolig. §3-1-5. Krav til pendling (besøkshyppighet) (1) For familiependlere, jf. §3-1-2, gjelder de krav til besøkshyppighet som skal til for at boligen skal kunne anses som det felles hjem. (2) For enslige, jf. §3-1-3, kreves så regelmessige og hyppige hjembesøk som forholdene gjør rimelig. Ved vurderingen legges vekt på avstand, reisemuligheter og økonomi. For enslige som fyller 22 år eller mer i inntektsåret, regnes besøk vanligvis ikke som pendling dersom de foregår sjeldnere enn hver tredje uke. §3-1-6. Skattedirektoratet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av §3-1 i denne forskrift. §3-1-7. (1) Medlemmer av Stortinget og Regjeringen, statssekretærer og politiske rådgivere i departementene og ved Statsministerens kontor som er ansett som bosatt i Finnmark eller Nord-Troms, kan frasi seg de skattemessige fordelene ved dette. Dette gjelder fordelen av et særskilt fradrag i alminnelig inntekt, lavere skattesats på alminnelig inntekt og lavere toppskattesats. (2) Melding om å frasi seg skattemessige fordeler ved å anses bosatt i Finnmark eller Nord-Troms gis til likningskontoret for ett år av gangen. Slik melding endrer ikke skattyterens skattemessige bosted. 0 Tilføyd ved forskrift 19 des 2002 nr. 1716 (med virkning fom inntektsåret 2002).

lovdata_cd_15733

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.83

3. bygging av pumpehus og legging av ledninger for vanningsanlegg. 4. tilrettelegging og utbygging av Ulsnestangen friluftsområde.

lovdata_cd_60516

lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005

nn

0.566

Sammendrag: Kost og losji i 1992. Reiseutgifter ved besøk i heimen, fordel ved bruk av arbeidsgivar sin bil og rentefordel ved rimelege lån i arbeidsforhold i 1992. Kost og losji i 1992. Reiseutgifter ved besøk i heimen, fordel ved bruk av arbeidsgivar sin bil og rentefordel ved rimelege lån i arbeidsforhold i 1992. Skattedirektoratets satsar for kost og losji i 1992 er auka i forhold til 1991. Det er teke omsyn til auken i konsumprisindeksen for matvarer og for husleige, lys og brensel fram til september 1991. Meldinga inneheld og Skattedirektoratets frådragssatsar for bruk av bil ved besøk i heimen og satsar for fordel ved bruk av arbeidsgivar sin bil for inntektsåret 1992. Rimelege lån i arbeidsforhold er også omtala. Kunngjering i dagspressa av 19. desember 1991 om satsane for trekkpliktige naturalytingar i 1992. Med heimel i skattebetalingslova §6 nr 2, jf §2-1 i forskrift frå 3. august 1987 om verdsetjing av naturalytingar mm og melding Sk nr 29/1980, har Skattedirektoratet fastsett følgjande satsar for verdien av fri kost og losji ved utrekning av forskotstrekk og ved likninga for 1992: Det er teke omsyn til auken i konsumprisindeksen for matvarer og for husleige, lys og brensel frå 15. september 1990 til 15. september 1991. Satsane gjeld for heile landet. Berre dei dagane arbeidstakaren faktisk får slike ytingar skal reknast med. Arbeidsgivaren skal anten nytte satsar fastsette av Skattedirektoratet eller i tariffavtale. Blir Skattedirektoratets satsar nytta, skal desse gjelde for alle tilsette når trekk og arbeidsgivaravgift skal reknast ut, i bokføringa og i lønsoppgåva. Satsane for fri kost skal nyttast same kva for stilling mottakaren har i verksemda og kvar for seg for familiemedlemer som får ytinga. For barn som ikkje har fylt 10 år innan utgangen av 1992 skal satsane for fri kost halverast. Blir arbeidstakaren trekt for verdien av kost og losji etter satsar fastsette anten av Skattedirektoratet eller i tariffavtale, skal skattetrekk og arbeidsgivaravgift reknast av brutto løn. Dersom trekket i løna er mindre enn satsane i tariffavtalen og dessutan under satsane frå Skattedirektoratet, skal ein gi eit tillegg i bruttoløna. Tillegget skal vere lik differansen mellom direktoratets satsar og det beløpet som er trekt. Dersom satsane for kost og losji i særlege tilfelle skulle verka klart urimelege, kan ytingane setjast til ein lågare verdi ved likninga. Det er føresetnaden at denne ordninga berre skal reserverast for heilt spesielle tilfelle og derfor berre skal kunne nyttast unntaksvis. Det er ikkje overlate til arbeidsgivarane å ta individuelle omsyn (nytte reduserte satsar) ved fastsetjinga av trekkgrunnlaget. Sjå elles kunngjering i dagspressa 19. desember 1991. Kunngjeringa er teken inn som vedlegg til denne meldinga. 2. Reiseutgifter ved besøk i heimen og fordel ved privat bruk av arbeidsgivar sin bil for inntektsåret 1992. Den sats som blir nytta når pendlarar får godkjent utgifter til bruk av bil ved besøk i heimen, jf takseringsreglane post 3.3.2.1, skal for inntektsåret 1992 vere kr 1,75 pr km. Arbeidsgivaren kan betale ut godgjering for slike utgifter trekk- og avgiftsfritt etter denne satsen. Skattedirektoratet vil, dersom prisauken gjer det nødvendig, kunne heve satsen i inntektsåret. Med heimel i skattelova §80 første leden fastset Skattedirektoratet at satsen skal vere bindande ved likninga. Fordelen ved privat bruk av bil som er stilt til disposisjon for arbeidstakar skal takast med i grunnlaget for utrekning av forskotstrekk og arbeidsgivaravgift. Den fordelen som arbeidsgivaren skal ta omsyn til, er fastsett til 10 000 km eller 833 kilometer pr månad. Fordelen skal for 1992 reknast etter følgjande satsar: Prisklassar ... Under kr 75 001 ........ kr 75 001 - 100 000 ........ kr 100 001 - 150 000 ........ kr 150 001 - 200 000 ........ kr 200 001 - 250 000 ........ Over kr 250 000 ........ Når prisen på bilen, rekna på denne måten, er høgare enn kr 300 000 skal grunnlaget for utrekninga av forskotstrekk og arbeidsgivaravgift aukast med 10 prosent av den delen av listeprisen som overstig kr 300 000. Utgjer yrkeskøyringa i året minst 40 000 km, kan forskotstrekk og arbeidsgivaravgift reknast etter ein sats som ligg to prisklassar lågare enn den som følgjer av listeprisen, men ikkje under den lågaste satsen. I slike tilfelle skal grunnlaget for forskotstrekk og arbeidsgivaravgift berre aukast med 10 prosent for den del av bilprisen som overstig kr 350 000. 3. Rimelege lån i arbeidsforhold. Når arbeidsgivaren har gitt eller formidla lån i arbeidsforhold til rimeleg rente, skal det trekkjast skatt og reknast arbeidsgivaravgift av rentefordelen. Rentefordelen er skilnaden mellom renta rekna etter normalrentesatsen og den renta arbeidstakaren sjølv betalar. Frå 1. januar 1992 er normalrentesatsen 10 prosent. Rentefordelen skal fordelast på dei aktuelle månader. Del av månad skal reknast som heil månad. Regelen gjeld også når slike lån til dømes er gitt til ektefellen til arbeidstakaren. Rentefordelen ved eit kortsiktig mindre lån frå arbeidsgivar blir ikkje rekna som skattepliktig inntekt. Vilkåra er at lånet, då det blei gitt, ikkje var større enn 3/5 av grunnbeløpet i folketrygda (pr 1. januar 1992 kr 21 300), og tilbakebetalingstida er høgst eitt år. Skattekorta for 1992 er skrivne ut på grunnlag av likninga for 1990 der ein eventuell skattepliktig rentefordel er teken med. Skattytarar som tek opp nye lån og med dette får vesentlege skattepliktige rentefordelar, bør ta kontakt med likningskontoret dersom dei ønskjer å endre skattekortet.

lovdata_cd_55642

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.695

6.1 Det ytes primært tilskudd til tidsbegrensede prosjekter innenfor Kirkemøtets vedtatte satsingsområder. Normalt ytes det ikke støtte utover 3 år til samme tiltak. 6.2 Det kan gis driftsstøtte for en begrenset periode. 6.3 En mindre del av bevilgningen kan benyttes på fritt grunnlag uavhengig av satsingsområder. 7. Søknadsprosedyre mv.

lovdata_cd_34104

lovdata_cd_norgeslover_2005

no

0.776

Lov om notarius publicus. Utføringa av notarialforretningar høyrer under tingretten. Har eit domssokn fleire domstolar, fastset Kongen kva domstol notarialoppgåvene skal høyre under. Dommarane ved embetet er notarius publicus. For Svalbard er Sysselmannen notarius publicus. I utlandet er norsk utanrikstenestemann eller den han eller ho gjev fullmakt, notarius publicus. Kongen kan ved forskrift1 gje andre notarialkompetanse. Kongen kan gje forskrift1 om delegasjon av notarialkompetanse. Notarialforretningar er utføring av dei oppgåvene som er lagt til notarius publicus i lov eller forskrift, mellom anna å utføre vigslar og registrere partnerskap, ta opp veksel- og sjekkprotestar og gje notarialstadfestingar, som stadfesting av underskrift og rett kopi. Dersom notarius publicus skal ta imot forsikring, kan forsikringa bli teken imot etter reglane i domstollova1 §141. Kongen kan gje forskrift om den praktiske utføringa av notarialforretningar. Notarius publicus har til oppgåve å gje stadfestingar. Stadfesting blir gjeve for faktiske forhold notarius publicus kan stå inne for er rette. Stadfesting for anna enn faktiske forhold kan bli gjeve i særlege høve. Notarius publicus kan avvise krav om notarialstadfesting dersom notarialstadfestinga etter norsk eller utanlandsk rett ikkje har særleg beviskraft, eller notarialstadfestinga av andre grunnar ikkje er nødvendig. Notarius publicus skal avvise krav om notarialstadfesting for handlingar eller dokument som strir mot norsk lov eller sømd eller som kan bli utnytta på ein uakseptabel måte i reklame eller annan kommersiell samanheng. Notarius publicus kan avvise krav om notarialstadfesting der krava til utføring ikkje står i rimeleg høve til behovet for forretninga. Om habilitet for notarius publicus gjeld reglane i forvaltningslova1 kapittel 2. Dersom ikkje anna er fastsett i eller i medhald av lov, kan avgjerd under notarialforretningar påkjærast til lagmannsretten. For kjæremål gjeld reglane i tvistemålslova1 og domstollova2 dersom ikkje anna følgjer av andre til sjette leddet. Kjæremålet høyrer under lagmannsretten i lagdømet der notarius publicus har sete. For avgjerd teken av norsk notarius publicus i utlandet er Borgarting lagmannsrett kjæremålsinstans. For avgjerd teken av Sysselmannen på Svalbard som notarius publicus er Hålogaland lagmannsrett kjæremålsinstans. For den som har fått underretning om avgjerda, er fristen for å påkjære avgjerda ein månad frå den dag vedkomande mottok meldinga. For andre er fristen ein månad frå den dag då vedkomande har fått eller burde ha skaffa seg kjennskap til avgjerda, likevel ikkje ut over tre månader frå tidspunktet avgjerda blei teken. Er fristen for kjæremål gått ut, gjeld forvaltningslova3 §31 tilsvarande. Notarius publicus skal leggje saka til rette for kjæremålsretten og gjere greie for saka på forsvarleg måte. Om dekning av sakskostnader frå det offentlege gjeld forvaltningslova3 §36 første leddet og tredje leddet første og andre punktumet tilsvarande. 1 Lov 13 aug 1915 nr. 6. Frå same tid blir lov av 14. august 1918 nr. 4 om rettergangsordningens ikrafttræden §6, §7, §8 oppheva. Tildelingar av notarialkompetanse i medhald av lov om rettergangsordningens ikrafttræden §6 første leddet gjeld inntil dei blir oppheva. 1 Frå 1 juli 2002, etter res. 26 april 2002 nr. 399. Lov om utenrikstjenesten. Jfr. Grl. §92, lov 18 juni 1971 nr. 90 §4. - Jfr. tidligere lover 18 juli 1958 nr. 1, 12 juni 1906 nr. 1, 7 juli 1922 nr. 2, 13 des 1948 nr. 1 (tilleggslover 11 mars 1949 nr. 1, 30 juni 1955 nr. 21). §1. Utenrikstjenesten har til oppgave: 2. å gi norske statsborgere1 råd og hjelp overfor utenlandske myndigheter, personer og institusjoner; 3. å gi bistand til norske statsborgere1 i utlandet, herunder bistand i forbindelse med strafforfølging, ulykker, sykdom og dødsfall. Utenrikstjenestens oppgaver ivaretas av utenriksstasjonene2 og det regjeringsdepartement3 som Kongen bestemmer. Vedkommende departement forvalter utenrikstjenestens virksomhet og påser at lover og forskrifter blir overholdt. Kongen gir nærmere forskrifter4 for utenrikstjenesten. 3 Utenriksdepartementet. §2. Som utenriksstasjon regnes ambassade, konsulær stasjon, fast delegasjon eller annet utenriksorgan som opprettes av Kongen eller vedkommende departement. 1 Utenriksdepartementet. 1. utenrikstjenestemann, som omfatter fagtjenestemann,1 spesialutsending2 og valgt utenrikstjenestemann; 2. andre utsendinger4 som etter vedkommende departements5 bestemmelse knyttes til stasjonen; Betegnelsen utsendt utenrikstjenestemann omfatter i denne lov fagtjenestemann1 og spesialutsending. 4 Se §7. 5 Utenriksdepartementet. 6 Se §8. §4. Fagtjenestemann ved diplomatisk fagstasjon1 er ambassadør, ministerråd, ambassaderåd, ambassadesekretær og attaché utsendt av vedkommende departement. Fagtjenestemann ved konsulær3 fagstasjon er generalkonsul, konsul og visekonsul utsendt av vedkommende departement. Fagtjenestemann som er ambassadør eller generalkonsul er embetsmann.4 Vedkommende departement2 kan i særlige tilfeller bestemme at også ministerråder skal utnevnes som embetsmenn. 2 Utenriksdepartementet. 3 Se §2 tredje ledd. 4 Jfr. Grl. §21, §22 og §92. §5. Valgt utenrikstjenestemann er generalkonsul, konsul og visekonsul som ikke er fagtjenestemann.1 Valgt utenrikstjenestemann skal ikke beskikkes som embetsmann. 2 Jfr. Grl. §21, §22 og §92. §6. Spesialutsending er utsending finansiert av statlig etat, utsendt for særlige formål ved utenriksstasjon1 for et bestemt tidsrom. Utsending finansiert av Innovasjon Norge2 kan tilsettes som spesialutsending i henhold til §12. Bestemmelsene i denne lov §15 annet ledd, §16 §17 gjelder ikke for spesialutsending med mindre vedkommende departement3 fastsetter noe annet. 0 Endret ved lov 19 des 2003 nr. 130 (i kraft 1 jan 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1598). 2 Se lov 19 des 2003 nr. 130. §7. Andre utsendinger er utsendinger finansiert av ikke-statlige etater, knyttet til utenriksstasjon og underlagt vedkommende stasjons sjef. §8. Administrativt personell ved utenriksstasjon består av: §9. Fagtjenestemann1 er forpliktet til å motta forflytning til likeverdig eller høyere stilling i departementet eller ved utenriksstasjon,2 med mindre det i særlige tilfeller blir bestemt noe annet. Vedkommende departement3 bestemmer hvilke stillinger ved utenriksstasjon og i departementet som skal anses som likeverdige når det gjelder forflytning. Kongen treffer beslutning om utnevning til embete.4 Vedkommende departement treffer beslutning om beskikkelse til stilling som ikke er embete og om rent midlertidig tjenestegjøring av embetsmann. §10. Når tjenestlige hensyn tilsier det, kan fagtjenestemann1 stilles til rådighet for vedkommende departement. §11. Valgt utenrikstjenestemann1 beskikkes og avskjediges av vedkommende departement.2 Valgt utenrikstjenestemann kan avskjediges når det anses for å være i Norges interesse. §12. Spesialutsendingene1 tilsettes midlertidig av Utenriksdepartementet og er underlagt vedkommende stasjons sjef. §13. Beslutning om tjeneste i departementet eller ved utenriksstasjon1 for utsendt administrativt personell2 treffes av vedkommende departement. Vedkommende departement3 kan hjemkalle utsendt administrativt personell til likeverdig eller høyere stilling i departementet. Vedkommende departement3 bestemmer hvilke stillinger i departementet som skal anses likeverdige når det gjelder forflytning. §14. Vedkommende utenriksstasjon1 har myndighet til å ansette, suspendere, si opp og avskjedige lokalt ansatt. §15. Ambassadene1 har overoppsyn med konsulattjenesten2 i det eller de land hvor stasjonens sjef er akkreditert eller anmeldt. Ambassadene virker samtidig som generalkonsulater i den utstrekning vedkommende departement3 bestemmer. Embetshandlinger som ifølge lov skal utføres av konsulær stasjon2 eller av tjenestemann ved konsulær stasjon kan med samme rettsvirkning utføres av tjenestemann ved diplomatisk stasjon. §16. For så vidt norsk lov, overenskomst med fremmed stat eller dennes lovgivning ikke er til hinder for det, kan utenrikstjenestemann1 eller den han eller hun gir fullmakt, utføre enhver forretning som notarius publicus2 i Norge kan utføre, dersom det skjer til fordel for norsk borger3 eller forholdet ellers har tilknytning til Norge eller norske interesser. Forsikring i henhold til domstolsloven4 §141 kan likevel bare mottas av utenrikstjenestemann som Kongen har gitt fullmakt til det eller ved forfall, av hans stedfortreder. 1 Se §3 første ledd nr. 1. 2 Jfr. lov 26 april 2002 nr. 12. §17. For så vidt norsk lov, overenskomst med fremmed stat eller dennes lovgivning ikke er til hinder for det, kan utenrikstjenestemann1 ved utenriksstasjon2 som vedkommende departement3 har gitt fullmakt, utføre vigsel. Det kan gis fullmakt til å utføre vigsel også når bare én av brudefolkene er norsk statsborger eller bosatt i Norge. Fullmakt kan ikke gis for vigsel av person som er borger av den stat hvor vigsel skal finne sted. Om virkningen av at vigsel er utført i strid med bestemmelsene i denne paragraf og om godkjenning av ugyldige vigsler, gjelder det som er bestemt i lov 30. juni 1955 nr. 20 om når norsk tenestemakt kan halda brudvigjing i utlandet og utenlandsk tenestemakt i Noreg §11 tilsvarende. §18. Utsendt utenrikstjenestemann1 og utsendt administrativt personell2 må være norsk statsborger. 1 Se §3 annet ledd, §4 og §6. 2 Se §3 første ledd nr. 3 og §8 nr. 1. §19. Utenrikstjenestemann1 og utsendt administrativt personell2 må ikke av annen stats regjering eller av internasjonal organisasjon motta noe verv av diplomatisk, konsulær eller annen offisiell art med mindre vedkommende departement samtykker. Utsendt utenrikstjenestemann3 og utsendt administrativt personell må ikke4 for egen eller andres regning drive noen form for forretningsvirksomhet på tjenestestedet. 2 Se §3 første ledd nr. 3 og nr. 8 nr. 1. 3 Se §3 annet ledd, §4 og §6. 4 Jfr. strl. §325 nr. 2. §20. Reises tiltale mot utsendt utenrikstjenestemann,1 andre utsendinger2 eller utsendt administrativt personell,3 anlegges saken ved domstol i Oslo for så vidt ikke annet verneting måtte komme til anvendelse i henhold til norsk straffeprosesslovgivning. Utsendt utenrikstjenestemann,1 andre utsendinger2 og utsendt administrativt personell,3 som oppholder seg utenlands i norsk statstjeneste har hjemting i Oslo hvis vedkommende ikke har bopel annet sted i riket.5 I skatterettslig henseende anses utsendt utenrikstjenestemann og utsendt administrativt personell som bosatt i utlandet. I rettssaker angående tjenesteanliggender har alt personell som er nevnt i §3 verneting i Oslo med mindre annet følger av folkeretten eller saken etter lovgivningens alminnelige regler hører inn under domstol annetsteds i riket. 2 Se §3 første ledd nr. 2 og §7. 3 Se §3 første ledd nr. 3 og §8 nr. 1. 4 Jfr. strpl. kap. 3. 5 Jfr. tvml. §20. 6 Jfr. tvml. kap. 2. §21. Kongen fastsetter gebyrtariff for utenriksstasjonene. §22. Denne lov trer i kraft på det tidspunkt Kongen bestemmer.1 Fra samme tidspunkt oppheves lov om utenrikstjenesten av 18. juli 1958 nr. 1. Forskrifter gitt i medhold av lov av 18. juli 1958 nr. 1 gjelder også etter at loven har trådt i kraft. 1 Fra 1 sep 2002 iflg. res. 3 mai 2002 nr. 420. §23. Det gjøres følgende endringer i andre lover: Lov om personnavn (navneloven). Jfr. tidlegare lover 9 feb 1923 nr. 2 (tilleggslov 28 juli 1949 nr. 7), 29 mai 1964 nr. 1. 1 Jfr. strl. §337. Senest når barnet fyller seks måneder, skal den eller de som har foreldreansvaret1 for barnet, sende melding om hvilket navn barnet skal ha. Har barnet fylt seks måneder uten at melding er sendt eller uten at meldingen kan godtas,2 får barnet morens etternavn. Dette gjelder ikke etternavn som nevnt i §4 første ledd nr. 2, og har moren ikke annet etternavn, får barnet i stedet morens fornavn med ending som viser slektskapet. 2 Jfr. §3 og §10. Navn som 200 eller færre personer her i riket har som etternavn, kan bare2 tas som etternavn dersom alle som allerede har det som etternavn, samtykker. For barn under 18 år gis samtykke av den eller dem som har foreldreansvaret. Navn som ikke er registrert i Det sentrale folkeregister4 som et navn som er i bruk som etternavn her i riket, kan tas som etternavn.5 Dette gjelder likevel ikke navn som: 2. er identisk eller har likhet som nevnt i nr. 1 med et alminnelig kjent foretaksnavn,6 varemerke7 eller annet kjennetegn som er vernet her i riket, med et alminnelig kjent navn på en stiftelse,8 forening, institusjon eller lignende eller med et alminnelig kjent kunstnernavn,9 og det må antas at berettigede interesser vil lide skade dersom vedkommende får navnet. 3. er registrert i Det sentrale folkeregister4 som et navn som er eller har vært i bruk som fornavn.10 Navnet kan likevel tas som etternavn dersom det har opphav eller tradisjon som etternavn i Norge eller i utlandet eller har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn. 1 Jfr. §4, §9 og §10. 2 Jfr. strl. §337. 3 Jfr. lov 8 april 1981 nr. 7 kap. 5. 4 Jfr. lov 16 jan 1970 nr. 1. 5 Se §10. 6 Jfr. lov 21 juni 1985 nr. 79. 7 Jfr. lover 3 mars 1961 nr. 4 og 3 mars 1961 nr. 5. 8 Jfr. lov 15 juni 2001 nr. 59. 9 Sml. lov 21 juni 1985 nr. 79 §2-6 nr. 1. 10 Jfr. §1 og §8. Uavhengig av begrensningene i §3 kan følgende navn tas som etternavn: 1. navn som er eller har vært en av tippoldeforeldrenes, oldeforeldrenes, besteforeldrenes eller foreldrenes etternavn eller mellomnavn. Dette gjelder ikke tidligere navn som er ervervet ved ekteskap2 eller samboerskap. 4. navn som er eller har vært ektefellens2 etternavn eller mellomnavn, og som ikke er ervervet ved et tidligere ekteskap eller samboerskap. 5. ektefellens2 fornavn når navnet har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn. 6. navn som er en av steforeldrenes eller fosterforeldrenes5 etternavn eller mellomnavn, og vedkommende samtykker. 7. etternavn eller mellomnavn som vedkommende har hatt tidligere, og som ikke er ervervet ved ekteskap2 eller samboerskap,3 eller mellomnavn som vedkommende har. 8. navn på et gårdsbruk som vedkommende eller en av dennes foreldre eier og har eid i minst 10 år, eller som vedkommende eller en av foreldrene bruker og har brukt i minst 20 år eller har brukt i minst 10 år og har en bruksrett til som er fastsatt for en av foreldrenes eller vedkommendes livstid. Dette gjelder ikke dersom navnet på gårdsbruket er valgt etter 1. januar 1947 og strider mot delingsloven6 §5-3 annet ledd. Samboere som har bodd sammen i minst to år eller som har felles barn,7 kan velge navn etter første ledd nr. 4 og 5 på samme måte som ektefeller2 dersom samboeren samtykker. Foruten etter adoptivslekten kan den som er adoptert8 ta navn etter sin biologiske slekt etter første ledd nr. 1, 2 og 3. 0 Endres ved lov 10 juni 2005 nr. 53 (i kraft 1 aug 2006 iflg. res. 10 juni 2005 nr. 533). 3 Jfr. annet ledd. 4 Jfr. §2 annet ledd. 5 Jfr. lov 17 juli 1992 nr. 100 §4-22. 6 Lov 23 juni 1978 nr. 70. 7 Sml. lov 4 juli 1991 nr. 45 §1. 8 Jfr. §5 og lov 28 feb 1986 nr. 8. Blir noen som er under 18 år adoptert,1 får vedkommende adoptantens etternavn med mindre annet er fastsatt i forbindelse med adopsjonen. Dette gjelder ikke der den ene ektefellen adopterer den andres barn. Når ektefeller3 sammen adopterer noen som er under 18 år, får adoptivbarnet adoptivmorens etternavn med mindre annet er fastsatt i forbindelse med adopsjonen. §2 annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende. 1 Jfr. §4 siste ledd og lov 28 feb 1986 nr. 8. 2 Jfr. lov 30 april 1993 nr. 40 §4. 3 Se lov 30 april 1993 nr. 40 §4. To navn som kan tas som etternavn, kan tas som et dobbelt etternavn der de to navnene er satt sammen med bindestrek. I forhold til §3 §4 regnes et dobbelt etternavn som to adskilte etternavn. Som fornavn kan det ikke velges et navn som er registrert i Det sentrale folkeregister1 som et navn som er eller har vært i bruk som etternavn eller mellomnavn. Navnet kan likevel tas som fornavn dersom det har opphav eller tradisjon som fornavn i Norge eller i utlandet eller har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn. Navn som kan tas som etternavn,1 kan tas som mellomnavn. 2 Jfr. lov 17 juli 1992 nr. 100 §4-22. 3 Jfr. §4 siste ledd, §5 og lov 28 feb 1986 nr. 8. Den som vil ta, endre eller sløyfe navn, må gi melding om det til folkeregisteret,1 som avgjør om meldingen skal godtas. Meldingen sendes til folkeregisteret for den kommunen hvor den meldingen gjelder, er registrert bosatt. For enkelte navnesaker kan departementet bestemme at meldinger skal gis til og behandles av et annet forvaltningsorgan. Vedtak om å godta eller nekte å godta en melding kan påklages til fylkesmannen. Departementet3 kan gi nærmere regler om bruk av meldingsskjema og meldingenes innhold og om saksbehandlingen for øvrig. 1 Jfr. §3 siste ledd nr. 3, §8 og lov 16 jan 1970 nr. 1. Melding om å ta, endre eller sløyfe navn for noen som ikke har fylt 18 år, skal fremsettes av den eller de som har foreldreansvaret,1 eller disse må ha samtykket i meldingen. Gjelder meldingen et barn over 12 år, må også barnet selv ha samtykket. Selv om det ikke foreligger samtykke etter første eller annet punktum, kan meldingen godtas dersom det foreligger særlig grunn. Er noens rettigheter krenket1 ved et vedtak som godtar en melding om å ta, endre eller sløyfe navn, kan vedkommende gjøre sin rett gjeldende ved søksmål2 innen to år etter at vedkommende fikk eller burde skaffet seg kunnskap om vedtaket. Søksmålet må være reist innen 10 år etter at vedtaket ble truffet. 1 Jfr. §3 og §8. §14. Hvem loven gjelder for, utenlandske navneavgjørelser m.m. Loven gjelder for alle som i Det sentrale folkeregister1 er registrert som bosatt her i riket og har til hensikt å bli boende her varig. Kongen kan ved forskrift2 gi regler om hvilke navnerettsregler som skal gjelde for utenlandske statsborgere som bor her i riket, og for norske statsborgere som bor i utlandet, og om beskyttelse her i riket for etternavn som er i bruk i utlandet. Loven gjelder fra den tid Kongen1 bestemmer. Fra samme tid opphører lov 29. mai 1964 nr. 1 om personnamn å gjelde. 1 Iflg. res. 7 juni 2002 nr. 527 Justis- og politidepartementet, som ved forskrift 14 okt 2002 nr. 1126 bestemte at loven trådte i kraft 1 jan 2003. Se om Svalbard noten til lovens §45. Jfr tidligere lover 21 mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk, 14 juni 1974 nr. 39 om eksplosive varer og 5 juni 1987 nr. 26 om brannvern m.v. Loven gjelder også ulykkes- og skadeforebyggende plikter i forbindelse med håndtering1 av farlig stoff2 og ved transport av farlig gods3 på land, samt krav til beredskap og innsats overfor akutte ulykker der brannvesenet har en innsatsplikt. 1 Se §4, d. 3 Se §4, b. For Svalbard,1 Jan Mayen og bilandene2 gjelder loven i det omfang og med de stedlige tilpasninger Kongen bestemmer. Denne loven gjelder ikke for den virksomhet3 som foregår i sjøområder i forbindelse med undersøkelser etter, utvinning og utnyttelse av naturforekomster på havbunnen eller i dens undergrunn i indre norske farvann, norsk sjøterritorium4 og den del av kontinentalsokkelen5 som er undergitt norsk statshøyhet. 2 Jfr. lov 27 feb 1930 nr. 3. 3 Se §4, f. 4 Jfr. lov 27 juni 2003 nr. 57. 5 Jfr. lov 21 juni 1963 nr. 12 §1. d) Med håndtering menes enhver omgang med farlig stoff slik som tilvirkning, oppbevaring, behandling, transport, lasting, lossing, erverv, handel, innførsel, utførsel, overføring, bruk og tilintetgjøring. e) Med produkt1 menes: 1 Jfr. lov 11 juni 1976 nr. 79. Enhver plikter1 å vise alminnelig aktsomhet og opptre på en slik måte at brann, eksplosjon og annen ulykke forebygges. Enhver plikter1 ved brann, eksplosjon eller annen ulykke straks å underrette de som er utsatt for fare og ved behov varsle nødalarmeringssentral. Det samme gjelder ved overhengende fare for en slik hendelse. Enhver som oppholder seg nær en brann, eksplosjon eller annen ulykke plikter1 etter evne å gjøre det som er mulig for å begrense skadevirkningene. Enhver plikter1 å delta i brannvesenets rednings- og slokkearbeid når innsatsleder krever det, samt stille eiendom, bygninger, materiell og eventuelt personell til disposisjon for slik innsats. Det kan gjøres inngrep i den enkeltes materielle verdier dersom dette er nødvendig for å gjennomføre redningsinnsats eller begrense skade. Inngrep i privates eiendom kan likevel bare foretas dersom dette er nødvendig for å sikre liv eller verne verdier som er større enn det som går tapt eller står i fare for å gå tapt ved inngrepet. 2 Jfr. strl. §387. Eier av byggverk,1 område, transportmiddel, produksjonsutstyr, annen innretning eller produkt plikter2 å sørge for nødvendige sikringstiltak for å forebygge og begrense brann, eksplosjon eller annen ulykke. 1 Se §4, a. 2 Jfr. §42. 3 Jfr. §12, e. Den ansvarlige for store arrangementer, utstillinger, forestillinger, møter og andre tilstelninger skal1 i god tid før arrangementet sende melding til lokal tilsynsmyndighet, dersom arrangementet skal avholdes i et byggverk2 eller på et område som normalt ikke benyttes til denne type arrangementer. 2 Se §4, a. Virksomheter1 plikter2 å gjennomføre et systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (internkontroll) for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av denne loven overholdes. Tilsynsmyndigheten kan bestemme at også andre skal gjennomføre systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Det skal kunne dokumenteres overfor tilsynsmyndighetene at loven, forskrifter og enkeltvedtak blir etterlevet. 1 Se §4, f. To eller flere kommuner kan avtale å ha felles brannvesen eller felles ledelse av brannvesenet. Kommunen kan gjennom avtale overlate brannvesenets oppgaver og ledelse helt eller delvis til en annen kommune, virksomhet e.l. Kommunen må i slike tilfeller etablere ordninger som sikrer at all myndighetsutøvelse etter loven skjer under kommunens formelle ansvar. Kommunen skal dokumentere at plikten etter §9 første, annet og tredje ledd er oppfylt. Dokumentasjonen inkludert risiko- og sårbarhetsanalysen og eventuelle avtaler inngått etter §9 fjerde ledd, skal sendes sentral tilsynsmyndighet. h) sørge for feiing og tilsyn med fyringsanlegg. Kommunen skal identifisere og føre fortegnelse over byggverk,1 opplag, områder, tunneler, virksomheter2 m.m. hvor brann kan medføre tap av mange liv eller store skader på helse, miljø eller materielle verdier. Kommunen skal sørge for at det føres tilsyn i byggverk1 m.m. som nevnt i første ledd for å påse at disse er tilstrekkelig sikret mot brann. Tilsynet skal omfatte alle forhold av betydning for brannsikkerheten, herunder bygningsmessige, tekniske, utstyrsmessige og organisatoriske brannsikringstiltak og forhold av betydning for gjennomføring av brannbekjempelse og øvrig redningsinnsats. Kommunen skal overfor sentral tilsynsmyndighet kunne dokumentere hvordan tilsyn med byggverk1 m.m. som nevnt i første ledd, som kommunen eier eller bruker, er gjennomført, og hvordan eventuelle pålegg er fulgt opp. Kommunestyret selv kan gjennom lokal forskrift eller enkeltvedtak3 bestemme at det skal føres tilsyn med andre byggverk m.m. enn de som er omfattet av første ledd. 2 Se §4, f. Kommunen kan pålegge nødvendige brannverntiltak i enkelttilfeller for ethvert byggverk,1 opplag, områder, tunneler m.m. Sentral tilsynsmyndighet kan pålegge eier av ethvert byggverk,1 opplag, områder, tunneler m.m som anses å utgjøre en ekstraordinær risiko innen kommunen, å etablere en egen brann- og ulykkesberedskap, eller bekoste og vedlikeholde en nødvendig oppgradering av det kommunale brannvesen. Departementet kan gi forskrifter1 om tjenesteplikt i brannvesenet. Det kan kreves politiattest1 både ved vanlig tilsetting og ved pålegg om tjenesteplikt2 i brannvesenet. Det samme gjelder for personell i virksomhet som etter avtale helt eller delvis utfører brannvesenets oppgaver. 1 Jfr. lov 11 juni 1971 nr. 52 §5 flg. Virksomheter1 skal sørge for at sikkerheten i forhold til brann, eksplosjon, håndtering2 av farlig stoff3 og transport av farlig gods4 på veg og jernbane blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Sikkerhetshensyn skal være integrert i alle virksomhetens faser, herunder planlegging, etablering, drift og avvikling. Virksomheter1 skal gjøre arbeidstakere og andre som utfører oppgaver i eller på vegne av virksomheten kjent med plikten i henhold til §25 i denne loven. Virksomheten skal gi opplæring slik at alle arbeidsoppgaver kan gjennomføres på en sikker måte både ved normal drift og ved unormale situasjoner og driftsbetingelser. Opplæringen skal også omfatte rutiner og forholdsregler ved ulykker. 2 Se §4, d. 3 Se §4, c. 4 Se §4, b. §20. Sikkerhetsnivå i virksomhet med farlig stoff m.m. Virksomheter1 har plikt til å sørge for at enhver håndtering2 av farlig stoff3 og farlig gods4 skjer på en slik måte at mennesker, miljø og omgivelser er tilfredsstillende sikret. Risikoen skal være redusert til et nivå som med rimelighet kan oppnås. Sikkerhetsnivået etter første ledd skal etableres gjennom tekniske og organisatoriske tiltak i virksomheten, eventuelt i kombinasjon med arealmessige begrensninger i området rundt denne, og dokumenteres overfor sentral tilsynsmyndighet. Arealmessige begrensninger fastsettes etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven.5 Uttalelse fra sentral tilsynsmyndighet skal innhentes før arealmessige begrensninger fastsettes. Kostnader forbundet med etablering av arealmessige begrensninger, herunder eventuelle kostnader ved ekspropriasjon, bæres av virksomheten. Utgjør virksomheten en risiko for en storulykke,4 kan sentral tilsynsmyndighet bestemme at beredskapen etter første ledd også skal omfatte områdene nær virksomheten. 4 Se §4, g. Virksomheter som nevnt i §21 første ledd bokstav a og c skal etablere et system for registrering av ulykker og hendelser som kunne ha ført til en ulykke. Slike ulykker og hendelser skal rapporteres til sentral tilsynsmyndighet. Virksomheter som nevnt i §21 første ledd bokstav a og som utgjør risiko for storulykke,1 skal informere befolkningen i områdene rundt virksomheten om de farlige stoffene som håndteres og om risikofaktorene knyttet til disse. Det skal også informeres om forholdsregler ved en eventuell ulykke med slike stoffer. Informasjonen skal gis i en lettfattelig form og jevnlig oppdateres og gjentas. 1 Se §4, g. Under planlegging av virksomhet som nevnt i §21 første ledd bokstav a og som utgjør risiko for storulykke1 skal virksomheten innhente og legge vekt på uttalelser fra befolkningen i området rundt virksomheten om lokalisering og planlagte beredskaps- og sikkerhetstiltak. Arbeidstakere skal1 utføre sine arbeidsoppgaver i samsvar med gjeldende sikkerhetsbestemmelser i lover, forskrifter og interne prosedyrer for å forebygge branner, eksplosjoner og andre ulykker, og aktivt medvirke til å fremme sikkerheten i virksomheten. Produkter2 som benyttes ved håndtering3 av farlig stoff4 og farlig gods5 skal være utført slik at de er formålstjenlige og sikre. De skal til enhver tid være i slik stand at det ikke oppstår fare for brann, eksplosjon eller annen ulykke. Montering skal være utført fagmessig og betryggende. 2 Se §4, e. 3 Se §4, d. 4 Se §4, c. 5 Se §4, b. §27. Forskrifter om krav til merking m.m. Departementet kan gi forskrifter om krav til advarselsmerking og annen merking av produkter1 og farlig gods,2 samt om krav til sikkerhetsdatablad og stoffregister. 1 Se §4, e. 2 Se §4, b. §28. Gebyr m.m. Kommunestyret selv kan fastsette lokal forskrift om gebyr for gjennomføring av feiing og tilsyn med fyringsanlegg. Om renteplikt ved for sen betaling av gebyr fastsatt i medhold av forskrift etter første punktum, gjelder lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane §26 tilsvarende. Krav på avgift eller gebyr etter paragrafen her er tvangsgrunnlag for utlegg,1 og kan innkreves av skatteoppkreveren etter reglene for innkreving av skatt. 0 Endret ved lov 30 april 2003 nr. 27 (i kraft 30 april 2003 iflg. res. 30 april 2003 nr. 517). Tilsynsmyndigheten kan etter anmodning fra kommunen bistå kommunen ved gjennomføringen av pliktig tilsyn etter §32. §34. Tilsynsmyndighetens rett til adgang m.m. Tilsynsmyndigheten skal til enhver tid ha uhindret adgang1 til ethvert sted og til enhver innretning og kjøretøy tilsynsmyndigheten finner nødvendig for å føre tilsyn etter denne loven. Om nødvendig kan det kreves bistand fra politiet for å sikre slik adgang. Politi og kontrollpersonell fra vegkontorene kan stanse kjøretøy i forbindelse med kontroll av transport av farlig gods. Tilsynspersonellet skal legitimere seg i samsvar med forvaltningsloven3 §15 og om mulig sette seg i kontakt med representant for eier eller bruker av tilsynsobjektet, og med representant for arbeidsgiver og hovedverneombud ved tilsyn i virksomhet. Tilsynsmyndigheten kan kreve at den som eier, tilvirker, innfører eller markedsfører et produkt1 skal fremlegge en representativ prøve av produktet eller iverksette de undersøkelser som finnes nødvendige for å vurdere produktets egenskaper, virkninger eller egnethet. Tilsvarende gjelder når det er nødvendig for å avgjøre om et produkt faller inn under loven. Tilsynsmyndigheten kan selv sette i verk slike undersøkelser eller foreta nødvendig prøvetaking og kontroll av produktet. Dersom pålegg ikke oppfylles innen fristen, kan tilsynsmyndigheten helt eller delvis stanse virksomheten1 eller helt eller delvis forby bruken av vedkommende byggverk,2 område, produkt3 mv. Ved overhengende fare kan tilsynsmyndigheten stanse virksomheten eller forby bruken av vedkommende byggverk,2 område, produkt3 mv. selv om pålegg ikke er gitt. 3 Se §4, e. §38. Tilbakekall av produkt m.m. Dersom et produkt1 kan medføre en uakseptabel risiko for brann, eksplosjon eller annen ulykke eller for øvrig ikke tilfredsstiller kravene i §26, kan tilsynsmyndigheten fatte vedtak om å tilbakekalle produktet fra brukere eller distributører. Den kan også stanse innførsel, produksjon, salg og markedsføring. Tilsynsmyndigheten kan selv iverksette slike tiltak og kreve kostnadene dekket av den som har fått pålegg om slike tiltak. Tilsynsmyndigheten kan utferdige forelegg1 mot den som unnlater å etterkomme pålegg eller forbud som er gitt med hjemmel i denne lov. Med forelegg menes her et nytt pålegg om at det tidligere pålegget eller forbudet skal etterleves innen en frist som fastsettes i forelegget. Forelegget skal gi opplysninger om bestemmelsene i annet ledd og skal, så langt mulig, forkynnes2 for den det er rettet mot. Den forelegget er rettet mot, kan reise søksmål mot det offentlige3 for å få forelegget prøvet. Blir søksmål ikke reist innen 30 dager fra forkynnelsen, har forelegget samme virkning som en rettskraftig dom,4 og kan fullbyrdes etter reglene for dommer. Blir pålegget i rettskraftig dom eller dermed likestilt forelegg ikke etterkommet, kan vedkommende tilsynsmyndighet selv besørge eller få besørget at pålegget utføres for regning av den som dommen eller forelegget er rettet mot, uten at det er nødvendig med kjennelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §13-14. Ved overhengende fare kan pålegget6 fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven §13-14 uten at dom eller forelegg kreves. 1 Sml. lov 14 juni 1985 nr. 77 §114. 2 Jfr. dl. kap. 9. 3 Jfr. tvml. kap. 30. 4 Jfr. tvml. §161. 5 Jfr. tvangsl. §4-1. 6 Jfr. §37. Departementet er klageinstans for vedtak truffet av eller på vegne av sentral tilsynsmyndighet eller av andre offentlige organer i medhold av §31. Sentral tilsynsmyndighet er klageinstans for vedtak truffet av kommunestyret eller fylkesmannen. For andre vedtak truffet av kommunen gjelder forvaltningsloven1 §28 annet ledd. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne loven, sentrale eller lokale forskrifter eller enkeltvedtak fastsatt i medhold av denne loven, eller som medvirker til dette, straffes med bøter1 eller med fengsel2 inntil 3 måneder. Den som legger hindringer i veien for undersøkelser som offentlig myndighet iverksetter etter denne loven, eller unnlater å yte pliktig bistand eller gi opplysninger som kreves for utførelsen av tilsynet etter denne loven, straffes med bøter1 såfremt forholdet ikke rammes av et strengere straffebud. d) transport av farlig gods5 på land, herunder bestemmelser om lasting, lossing, meldeplikt, kontroll på veg, jernbane og i virksomhet, sikkerhetsrådgiver i virksomhet samt om utstyr og hvilke instanser som kan godkjenne og kontrollere slikt utstyr, og om krav til opplæring og opplæringsordninger. 1 Iflg. res. 14 juni 2002 nr. 536 trer loven i kraft 1 juli 2002 med følgende unntak: For Svalbard gjelder ikke lovens §46 nr. 2 og 3. 2. Lov 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk oppheves. 3. Lov 14. juni 1974 nr. 39 om eksplosive varer oppheves. 5. Lov 5. juni 1987 nr. 26 om brannvern m.v. oppheves. 2002 Endringslov til lønnsgarantiloven mv.

lovdata_cd_26521

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.504

Forskrift om vann- og avløpsgebyrer, Ålesund kommune, Møre og Romsdal. Fastsatt av Ålesund bystyre 12. desember 2002 med hjemmel i lov av 31. mai 1974 nr. 17 om kommunale vass- og kloakkavgifter §3 og forskrift av 10. januar 1995 nr. 70 om kommunale vann- og avløpsgebyrer.

lovdata_cd_40387

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.725

I tilknytning til endringene i bidragsreglene er det foretatt endringer i andre lover. Dette gjelder bidragsinnkrevingsloven §3 første ledd, forskotteringsloven §1, §4, §5, 6, 7 og 9, folketrygdloven §15-10 og §22-9 (opphevet) og skatteloven §5-43 og §6-32. 3.1 Endringer i lov av 9. desember 1955 nr. 5 om innkreving av underholdsbidrag mv.

lovdata_cd_43214

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.705

Lov om Stortingets Ombudsmann for forvaltningen av 22. juni 1962 nr. 48. (81 - 00) Instruks for Stortingets Ombudsmann for forvaltningen. (81 - 00) En orientering om ordningen, gitt av Ombudsmannen (81 - 00) Hensikten er å søke å sikre at det i den offentlige forvaltning ikke øves urett mot den enkelte borger. Stortingets Ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen) velges av Stortinget for en periode på fire år. Han må fylle vilkårene for å være høyesterettsdommer. Han er å anse som en tillitsmann for Stortinget, utfører sitt verv etter en alminnelig instruks som Stortinget har gitt, men er for øvrig uavhengig av Stortinget. Ombudsmannen kan ta opp saker av eget tiltak eller etter klage. Enhver som mener å ha vært utsatt for urett fra det offentlige, kan klage til ombudsmannen. Dersom ombudsmannen mottar klage i en trygdesak, vil han be om uttalelse fra det organ som har fattet vedtaket. Dersom det opplyses at anke-/klageadgangen ikke er nyttet, vil han henvise klageren til å prøve denne. Ombudsmannen har ingen myndighet til å endre forvaltningsvedtak. Han har rett til å uttale sin mening. Kommer han til at en avgjørelse må anses ugyldig eller klart urimelig eller klart strir mot god forvaltningspraksis, kan han gi uttrykk for dette. Ombudsmannen nyter stor anseelse i forvaltningen. Selv om han ikke har myndighet til å endre vedtak, vil hans mening bli hørt og respektert. Ombudsmannen rapporterer til Stortinget i form av en årlig melding. Hans årsmelding anses som nyttig lesning i forvaltningen. Ordningen med klage til Ombudsmannen må ses som et supplement til ordningen med domstolskontroll. Folk som kanskje ikke ellers ville hatt pågangsmot til å reise sak mot det offentlige, kan få brakt sine klagemål inn for en uavhengig og høyt kvalifisert instans på en billig måte. I noen tilfeller får de hjelp i form av at vedtak blir endret, i andre tilfeller får de en forståelig og utførlig forklaring på hvorfor avgjørelsen har gått dem i mot.

lovdata_cd_49909

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.721

10.12 Forhandler av flydrivstoff skal underrette sitt oljeselskap om salget til sine kunder ved slutten av hver måned. Oljeselskapene skal innen 15 dager etter tildelingsperiodens utløp oversende Luftfartsverket en samlet salgsoversikt spesifisert på oljeprodukt og flyselskap/eier. Flyselskap/eier som har overtrukket sin kvote og eventuell ekstrakvote trekkes i tildelingen i påfølgende periode. Utfyllende retningslinjer, Sivil luftfart (Veiledning for saksbehandling)

lovdata_cd_35519

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.726

Publisert: Ot.prp.nr.71 (1994-1995) Tittel: Om lov om endringer i pakkereiseloven (reisegaranti) 4.5.3 Den norske reisegarantiordningen går lenger enn direktivet. 4.5.4 Garantiforpliktelsen når hjemtransport ikke er en del av pakkereisen. 4.7 Arrangører som ikke stiller garanti (pirater) Nærings- og energidepartementet legger i denne proposisjonen frem forslag til lovregler om reisegaranti. Reglene vil erstatte lov av 12. juni 1981 nr 72 om reisegaranti for reisearrangører (reisegarantiloven). I Ot.prp.nr.35 (1994-1995) har Barne og familiedepartementet fremlagt forslag til lov om pakkereiser; pakkereiseloven. Reglene om reisegaranti foreslås inntatt i pakkereiseloven. Lovutkastet i proposisjonen her tar derfor utgangspunkt i lovutkastet i Ot.prp.nr.35 (1994-1995), og er utformet som en endringslov i forhold til denne. Reisegarantiordningen skal fortsatt administreres av Reisegarantifondet. Forpliktelsen til å stille garanti påhviler i all hovedsak arrangøren. I en del tilfeller vil også formidler av pakkereiser omfattes av plikten til å stille garanti. Det foreslås ikke solidarisk ansvar mellom arrangør og formidler. For å oppnå tilstrekkelig sikkerhet må øvre grense for individuell garanti oppheves, slik at lovens krav om full dekning oppfylles ved den individuelle garanti. Forpliktelsen til innbetaling til Reisegarantifondet opprettholdes. Garantien stilles til sikkerhet for oppfyllelse av pakkereisekontrakten, dersom det inntrer konkurs eller insolvens hos reisearrangør. Garantien skal som i dag dekke forhåndsinnbetalt beløp. Ved reiseavbrudd dekker garantien hjemreise der transport er en del av pakkereisen, samt oppholdsutgifter inntil hjemreise kan finne sted. Det gis også tilbakebetaling av den del av vederlaget som svarer til ytelser som ikke er oppfylt. Det gjøres unntak fra garantiplikten for utenlandske arrangører som selger eller markedsfører pakkereiser i Norge, direkte fra hjemlandet eller gjennom selvstendig formidler her i landet, og som har stilt garanti etter reglene i annet EØS-land. Kunder hos arrangører som ikke stiller garanti er usikret. Departementet har ikke foreslått endringer her i forhold til gjeldende rett. Departementet vil vurdere muligheten for gjennom forskrift å åpne for å stipulere garanti for enkelte typer pakkereiser særlig lavt på grunn av den lave risiko som er knyttet til slik virksomhet. Det foreslås opprettet en klageadgang for Reisegarantifondets vedtak om garantiplikt, samt om garantiens størrelse. Klageorgan er foreslått å være Nærings- og energidepartementet. Ved kgl res av 3. mai 1974 ble det nedsatt et utvalg med oppdrag å fremlegge forslag til revisjon av lov av 4. november 1948 om reisebyråer. Etter reisebyråloven av 1948 var bevilling til å drive reisebyrå gjort avhengig av at det ble stilt sikkerhet for ansvar som følge av utøvelsen av driften. Utvalget avga sin innstilling i NOU 1978:17 og foreslo betydelige endringer i garantiordningen. Regjeringen fremmet Ot.prp.nr.55 (1980-1981) om lov om reisebyråer mv, og fulgte opp forslaget fra utvalget om å pålegge en plikt for arrangøren til å stille garanti. Denne endringen bygget på en erkjennelse av at kundens risiko primært ikke ligger i reisebyråets betalingsevne, men i arrangørens evne til å oppfylle sine forpliktelser. Det ble samtidig opprettet et reisegarantifond til å administrere garantiordningen. Reisebyråloven av 12. juni 1981 nr 72 ble ved lov av 3. april 1992 endret ved at kravet til tillatelse for å drive reisebyrå, reisearrangørvirksomhet og hytteformidling ble opphevet. Lovens navn ble samtidig endret til lov om reisegaranti for reisearrangører (reisegarantiloven) og regulerer i dag utelukkende reisegarantiordningen. Norge er etter EØS-avtalen forpliktet til å implementere rådsdirektiv av 13. juni 1990 om pakkereiser ( 90/314/EØF) (pakkereisedirektivet). I begrunnelsen for direktivet heter det: « Medlemsstatenes lovgivning om pakkereiser, herunder pakkeferier og pakketurer, heretter «pakkereiser». er svært forskjellig, og nasjonal praksis på området varierer sterkt, noe som fører til hindringer i adgangen til å yte tjenester i forbindelse med pakkereiser og konkurransevridning mellom arrangører av pakkereiser i forskjellige medlemsstater. Innføring av felles regler for pakkereiser vil bidra til å fjerne disse hindringene og til å giennomføre et felles marked for tjenester, slik at reisearrangører som har etablert seg i en medlemsstat, vil bli i stand til å tilby sine tjenester også i andre medlemsstater, og slik at forbrukere i fellesskap vil kunne sammenligne vilkårene uansett i hvilken medlemsstat de kjøper pakkereisen. Pakkereisedirektivet, som er et minimumsdirektiv, inneholder i det alt vesentligste bestemmelser av kjøpsrettslig art som prisavslag, erstatning, heving og informasjon før reise etc. Disse bestemmelsene implementeres av Barne- og familiedepartementet gjennom forslag til ny lov om pakkereiser som nylig er fremmet i Ot.prp.nr.35 (1994-1995). Direktivet inneholder imidlertid også en bestemmelse om reisegaranti, som implementeres av Nærings- og energidepartementet. Departementet tok opprinnelig sikte på å opprettholde reisegarantiloven og foreta endringene i denne, slik at pakkereisedirektivet ville bli implementert gjennom to lover; en ny pakkereiselov og reisegarantiloven. Man tok deretter sikte på å evaluere en ordning med to lover i løpet av en to års periode, med sikte på en mulig sammenslåing av de to lovene. Virkeområdet for reisegarantiloven faller imidlertid sammen med virkeområdet for den nye loven om pakkereiser. Ut fra et hensyn om at man bør finne relevante lovtekster mest mulig samlet, har departementet gått inn for å plassere reisegarantibestemmelsene i den nye pakkereiseloven allerede fra begynnelsen av. Pakkereisedirektivet omhandler forbrukerens rettigheter ved kjøp av pakkereiser. Pakkereiser er i følge direktivets art 2 «en på forhånd fastlagt kombinasjon av ikke færre enn to av følgende elementer når de selges eller frembys for salg til en samlet pris, og ytelsen omfatter et tidsrom som er lengre enn 24 timer, eller omfatter overnatting: I art 7 er det inntatt en bestemmelse om sikkerhetsstillelse: Arrangør og/eller formidler som selger pakkereiser må etter dette stille garanti/forsikring. Direktivets bestemmelse om reisegaranti for pakkereiser innebærer en vesentlig utvidelse av ytelser som vil falle inn under garantiplikten i forhold til dagens ordning. For det første favner forslaget om hele den eksisterende reisegarantilovens område. Dagens regel om unntak fra garantiansvar for reiser innen Norden med en varighet på mindre enn fire døgn faller bort. I følge direktivet skal alle pakkereiser med en varighet ut over 24 timer eller som omfatter overnatting, være omfattet av plikten til å stille garanti. I tillegg vil garantiplikten også innbefatte et spekter av nye typer pakkereiser. Det vises da særlig til pakkereiser som består av opphold eller transport og «andre reiselivstjenester». Barne- og familiedepartementet engasjerte høsten 1992 lagdommer Hans Petter Lundgaard til å utarbeide et forslag til lov om pakkereiser. Det ble samtidig oppnevnt en referansegruppe hvor bl.a Nærings- og energidepartementet var representert. Utredningen ble sendt på høring i desember 1993 og Barne- og familiedepartementet fremmet våren 1995 i Ot.prp.nr.35 (1994-1995) forslag til ny pakkereiselov. Nærings- og energidepartementet sendte 14. desember 1994 på høring endringer i lov om reisegaranti for reisearrangører med implementering av garantiforpliktelsen i pakkereisedirektivet. Høringsfristen ble satt til 25. januar 1995. Det kom inn 20 høringsuttalelser hvorav 16 med merknader til realiteten i lovforslaget. Merknadene refererer seg i det alt vesentligste til usikkerhet omkring omfanget av pakkereisedirektivets definisjon, grenseoverskridende problemer, kundens sikkerhet der det ikke er stilt garanti og spørsmålet om fri sikkerhetsstillelse i markedet. Utkast til proposisjon har vært forelagt samtlige departementer, samt Justisdepartementet for lovteknisk gjennomgang. Ifølge lov av 12. juni 1981 nr 72 (reisegarantiloven) § 4 skal garantiordningen være organisert gjennom et garantifond. Forskrift for stiftelsen Reisegarantifondet er fastsatt av Nærings- og energidepartementet 1. april 1985 (reisegarantiforskriften). Ifølge forskriften § 1 skal fondets formål være å administrere garantiordningen. Fondet er organisert som en stiftelse med eget styre. Den som skal drive reisearrangørvirksomhet jf reisegarantiloven § 1 må stille reisegaranti jf § 3. Med reisearrangør forstås: « Den som mot vederlag organiserer reiser med tilhørende tjenesteytelser, herunder transport, opphold, og som tilbyr reisene til allmennheten under ett og til en pris (selskapsreiser, programførte reiser ol.) Reisegarantien tjener ifølge reisegarantiloven § 5: « som sikkerhet for tilbakebetaling av reisendes vederlag hvis en reise blir innstilt eller arrangøren nekter å oppfylle avtalen på grunn av rettsstridig adferd fra en som har opptrådt på hans vegne. Ved reiseavbrudd tjener garantien også som sikkerhet for utgifter til hjemreise, til opphold og til andre nødvendige utgifter før hjemreise kan skje, samt til tilbakebetaling av den del av vederlaget som svarer til de ytelser som ikke er oppfylt overfor de reisende. Tilsvarende gjelder utgifter som etter reisegarantiloven § 6 andre ledd: « finnes nødvendig for å ivareta de reisendes tarv, herunder å bringe dem tilbake til det sted hvor reisen skulle vært avsluttet. I henhold til forskrift for stiftelsen Reisegarantifondet skal det stilles en kollektiv garanti, jf forskriften § 5 og en individuell garanti, jf forskriften § 6. Den kollektive garanti beregnes etter forskriften § 5 slik: a) Den garantipliktige, jf § 5, skal til fondet innbetale: 1,00 % av de neste kr 750. 0,75 % av de neste kr 1.000. 0,5 % av de neste kr 3.000. 0,25 % av de overskytende beløp maksimert til kr 15.000, basert på den omsetning som er omhandlet nedenfor i § 6b. Reisegarantifondet praktiserer i dag en ordning med innbetaling til fondet (den kollektive garantien) begrenset til 3 år. Den individuelle garanti kan i følge forskriften § 6 stilles av «bank eller forsikringsselskap, eller på annen måte som anses likeverdig med dette. Garantien skal: a) for virksomhet med reisemål i Norge lyde på kr 50. b) for virksomhet med reisemål i utlandet baseres på gjennomsnittet av den budsjetterte garantiforpliktende omsetning i de tre sammenhengende kalendermåneder, hvorav den midterste viser til den høyeste budsjetterte reisevirksomhet for kommende år. Viser budsjettet lavere tall enn de som fremgår av regnskapet for tilsvarende siste høysesongmåned, legges de aktuelle regnskapstall til grunn. Garantien skal stilles etter omsetningens størrelse etter følgende skala: Under kr 250.000 kr 250.000100 % av beløp mellom kr 250.000 og kr 2.000.00075 % av beløp mellom kr 2.000.000 og kr 5.000.00050 % av beløp mellom kr 5.000.000 og kr 10.000.00025 % av beløp over kr 10.000.000 Begrenset oppad til 20.000. Reisegarantiforskriften § 4 gir styret anledning til å gjøre «unntak fra garantiplikten eller fastsette lavere garantibeløp enn de som er nevnt i § 5 og § 6 hvis de reisende på annen måte anses tilfredsstillende sikret». Formuleringen innebærer konkret at styret skal vurdere hvilken risiko som er forbundet med den enkelte arrangør på bakgrunn av årlige revisorbekreftede omsetningstall. Størrelsen på selskapets egenkapital sett i forhold til omsetning vil være relevant. Fondet er her gitt fullmakt til å foreta en konkret nedsettelse av garantien for solide firmaer. Garantibeløpet beregnes i utgangspunktet etter regnskapstall for høyeste omsetning i foregående år. Forskriften § 6 andre ledd bokstav b) åpner imidlertid for bruk av budsjettert omsetning fremfor regnskapstall, hvilket kan være naturlig med de sesongmessige variasjoner i omsetningen som selskaper i dag kan ha. For enkelte arrangører vil det i gitte situasjoner være ønskelig å stille garanti for den omsetning man forventer å få, i stedet for de resultater man har hatt. § 6 siste ledd gir adgang til at styret kan differensiere garantien i henhold til ulik omsetning i ulike perioder av året. En del arrangører har minimal omsetning i vinterhalvåret. Forskriften åpner således for å kunne redusere garantien slik at den også kan tilpasses behovet i perioder med lav aktivitet. På denne måten kan garantien differensieres etter reell omsetning for den enkelte periode. Retten til å drive reisearrangørvirksomhet bortfaller, jf forskriften § 12, en måned før utløpet av oppsigelsestiden for den individuelle garanti, med mindre Reisegarantifondets styre har bestemt noe annet. Reisegarantifondets styre er i forskriften § 13 gitt fullmakt til å gjøre låneopptak i fall arrangørens garanti og fondets midler ikke skulle være tilstrekkelig til å dekke aktuelle krav i en konkurs. På denne måten vil udekket ansvar hos en arrangør kunne bli veltet over på samtlige arrangører. I likhet med direktivet ligger ansvaret for å sikre kunden på arrangør eller formidler. Direktivet stiller krav om garanti eller forsikring. Det norske systemet er basert på en kollektiv garanti i kombinasjon med individuell garanti som den enkelte arrangør sørger for blir stilt i bank eller forsikringsselskap. formidler av pakkereisen og skal i all hovedsak sikre kundens innbetalte beløp og eventuell hjemtransport. Den norske reisegarantiordningen går imidlertid på et punkt noe lenger enn direktivet ved at den også sikrer overnatting inntil hjemtransport kan finne sted. Pakkereisedirektivet forutsetter at det skal stilles «tilstrekkelig» garanti, mens reisegarantiloven pålegger garantisten etter påkrav å utbetale et beløp stort nok til å dekke den til enhver tid løpende omsetning. Beløpet er ved forskrift begrenset oppad til kr 20.000.000 pr arrangør. Det skal videre innbetales et beløp til garantifondet - den kollektive garanti - som skal dekke krav som måtte overstige den individuelle garantien. I forskriften for stiftelsen Reisegarantifondet er det fastsatt nærmere regler for hvordan garantibeløp skal utregnes og hvilke beløp som skal innbetales til fondet. Innestående i fondet er i dag på omkring åtte millioner kroner. Loven dekker etter departementets vurdering allerede i dag innholdet i direktivet på vesentlige punkter. Det er imidlertid nødvendig å utvide definisjonen av pakkereiser slik at virkeområdet samsvarer med direktivet, samt oppheve begrensningen på 20 millioner kroner for den individuelle garantistillelse. Dette siste vil bli foretatt gjennom endringer i reisegarantiforskriften. I Danmark reguleres reisegarantiordningen av lov om reisegarantifond, jf lovkunngjøring nr 104 av 28. februar 1986, endret i forbindelse med implementering av EUs pakkereisedirektiv ved lov nr 454 av 30. juni 1993. Av loven fremgår det at Danmark skal ha et reisegarantifond som yter kunden bistand. Loven gjelder for markedsføring og salg av reisearrangementer som omfatter transport og innkvartering, samt arrangementer som omfattes av lov om pakkereiser. Dersom det inntrer økonomiske problemer hos arrangøren dekker reisegarantifondet forskuddsinnbetaling og hjemtransport. Fondet kan også yte godtgjørelse ved vesentlig mislighold samt dekke overnattingsmuligheter og andre foranstaltninger under reisen. Arrangører skal registreres i fondet. De registrerte arrangørene bidrar til fondet ved å betale 5 kr pr reise. Arrangøren skal også stille en garanti på 200.000 danske kroner til sikkerhet for sine forpliktelser. Siden august 1993 har et utvalg under Industri- og samordningsministeriet arbeidet med revisjon av reisegarantiloven. Det er fremlagt et notat av 2. august 1993 som omhandler problemstillinger vedrørende nåværende system, men man har ikke tatt stilling til forslag om endringer. Departementspromemorian Ds 1994: 109 «Nya former for resegarantier» ble fremlagt i august 1994. Sverige legger opp til en ordning med individuell og kollektiv garanti. Den individuelle garanti skal stilles av bank eller forsikringsselskap. Den kollektive garanti stilles i fond. Fondet er som i Norge en ekstra sikkerhet der den individuelle sikkerhet viser seg å være utilstrekkelig. Finland har hatt bestemmelser om reisebyråtillatelse siden 1968. Fra og med 1986 ble det innført krav om sikkerhetsstillelse som betingelse for å få reisebyråtillatelse. Garantibeløpet blir fastsatt på bakgrunn av virksomhetens art og omfang samt foretakets økonomiske situasjon. Foretaket skal to ganger pr år gi en oversikt over de forskuddsinnbetalinger de forvalter. Ved konkurs tilbakebetales forskuddsinnbetalt beløp. Erstatningen kan utbetales for reiser som innstilles eller avbrytes. Ved reiseavbrudd erstattes også ekstra kostnader i forbindelse med overnatting og hjemreise. Pakkereisedirektivet implementeres i finsk rett gjennom to lover; en om pakkereiser, og en om «paketreserörelser». «Lag om paketreserörelser» (1080/94) inneholder bestemmelser om økonomisk sikkerhet for kunden dersom det oppstår insolvens i «reseföretaket». Loven trådte i kraft 1. januar 1995. Definisjonen av pakkereiser er i overensstemmelse med definisjonen i pakkereisedirektivet. Dette medfører for Finlands del en innsnevring i forhold til tidligere reisebyrålov, ettersom separate turisttjenester ikke lenger omfattes. Reisearrangøren skal hos Konsumentverket stille godkjent sikkerhet ved insolvens hos foretaket, til sikkerhet for hjemtransport av den reisende, innkvartering inntil hjemtransport kan skje, samt dekke forskuddsinnbetaling og refusjon av innbetalt beløp for den del av reisen som ikke kan gjennomføres. Forpliktelsen til å stille garanti påhviler den næringsdrivende og gjelder også den som tilbyr ren transport med charterfly. Sikkerheten kan f.eks stilles ved kausjon, bankgaranti eller kredittforsikring. Det kan også godkjennes en bransjeorganisert ordning, fond eller stiftelse opprettet av de næringsdrivende. Konsumentverket kan frita arrangør/formidler fra å stille sikkerhet hvis det av hensyn til virksomhetens art og omfang ikke anses nødvendig med sikkerhet. Nærmere bestemmelser fremgår av forskrift. En forutsetning er imidlertid at det foreligger liten økonomisk risiko for kunden. Som eksempel nevnes at kunden betaler hele eller en betydelig del av prisen etter at ytelsen er oppfylt. Også virksomhet i liten skala, slik som bondegårdsferier, hotelltjenester og lignende der transport ikke inngår eller der det ikke er noen risiko for at reisen avbrytes, kan gis fritak fra forpliktelsen til å stille sikkerhet. Arrangør/formidler skal gi melding til Konsumentverket om forandringer i virksomheten som kan påvirke plikten til å stille sikkerhet. Beslutning om å utbetale fra garantien gjøres av Konsumentverket. destinasjonsstedet til hjemtransport kan finne sted. Deretter erstattes øvrige krav. Pakkereisedirektivet ble implementert i islandsk rett ved lovendring av 6. mai 1994. I følge loven kreves det at foretaket har en forsikring til beskyttelse av forbrukeren. Forsikringsbeløpet kan variere i forhold til omfang av virksomheten. Forsikringen skal dekke forskuddsinnbetalt beløp samt hjemtransport og andre omkostninger slik som ekstra hotell og oppholdskostnader inntil hjemreise kan finne sted. Islands implementering av pakkereisedirektivet er også gjennomført i to lover. En lov av 6. mai 1994 om pakkereiser og en lov om turismens organisering av 1976, der garantibestemmelsen er inntatt. Pakkereisedirektivet, som er et minimumsdirektiv, inneholder i det alt vesentligste bestemmelser av kjøpsrettslig art som prisavslag, erstatning, heving og informasjon før reise etc. Disse bestemmelsene implementeres som nevnt av Barne- og familiedepartementet i en ny pakkereiselov. Reisegarantibestemmelsene implementeres av Nærings- og energidepartementet. Departementet tok opprinnelig sikte på å opprettholde reisegarantiloven og foreta endringene i denne, slik at pakkereisedirektivet ville bli implementert i to lover; en ny pakkereiselov og reisegarantiloven. Man ville deretter evaluere en ordning med to lover i løpet av en to års periode, med sikte på en mulig sammenslåing av de to lovene. Etter en nærmere vurdering er departementet, i samråd med Barne - og familiedepartementet og Justisdepartementet, imidlertid kommet til at alle bestemmelsene om pakkereiser, herunder reisegarantibestemmelsene bør samles i en lov allerede nå. Virkeområdet for reisegarantiloven faller sammen med virkeområdet for den nye loven om pakkereiser. Ut fra hensynet til at relevante lovtekster mest mulig bør være samlet, går derfor departementet inn for å plassere reisegarantibestemmelsene i den nye pakkereiseloven. EUs pakkereisedirektiv vil etter dette bli implementert i én lov. Direktivet inneholder i artikkel 2 nr 1 en definisjon av begrepet pakkereise. En «pakkereise» er i direktivets forstand et arrangement som varer i minst 24 timer eller som omfatter overnatting og som består av minst to av følgende ytelser; transport, innkvartering og andre reiselivstjenester som ikke er direkte knyttet til transport eller innkvartering og som utgjør en vesentlig del av pakkereisen. For en nærmere gjennomgang av definisjonen vises det til Ot.prp.nr.35 (1994-1995) om lov om pakkereiser, side 12-13 og 36-38. Pakkereiseloven omfatter i utgangspunktet enhver som inngår avtale om kjøp av pakkereiser, ikke bare forbrukere. I Ot.prp.nr.35 (1994-1995) om lov om pakkereiser er det foreslått at loven gjøres ufravikelig i forbrukerforhold. Forslag til lovens § 1-2 lyder: « Loven kan, med mindre annet er angitt, ikke fravikes til skade for kunden når pakkereisen hovedsaklig er til personlig bruk for denne. Departementet foreslo i høringsutkastet et punkt om at også reisegarantiloven skulle kunne fravikes dersom pakkereisen «tilbys eller selges til annet enn privat eller personlig bruk. Spørsmålet om ufravikelighet har vært berørt av flere instanser i høringsrunden. Departementet har vurdert behovet for og nytten av en slik innskrenkning. Hvorvidt en pakketur kjøpes av en næringsdrivende eller en tradisjonell forbruker ville i så fall hatt betydning for arrangørens plikt til å stille garanti. Det kan imidlertid reises spørsmål om hvorvidt næringsdrivende i sin alminnelighet ikke skulle ha samme beskyttelse ved kjøp av samme type reise som forbrukere ellers. Etter en nærmere vurdering har departementet kommet til at det ikke er grunn til å skille mellom næringsdrivende og forbrukere når det gjelder plikten til å stille garanti. På denne bakgrunn foreslås det at lovens bestemmelser om reisegaranti gjelder uten hensyn til partenes avtale. Departementet finner at garantiforpliktelsen fortsatt skal administreres av Reisegarantifondet med enkelte justeringer. Rederienes Landsforening uttrykker at: «det er prinsipielt uheldig at et fond gis monopol på sikkerhetsstillelse. Departementet finner grunn til å presisere at Reisegarantifondet ikke har monopol på sikkerhetsstillelse. Riktignok forpliktes arrangøren til å delta i fondet med en kollektiv garanti, men hovedtyngden av garantien stilles i form av individuell garanti. Arrangøren velger fritt hvor garantien skal stilles. Reisegarantifondets oppgave knytter seg i denne sammenheng til godkjennelse av den individuelle sikkerhet. Garantien skal sikre kundene mot manglende betalingsevne hos arrangøren. Dette vil i praksis si at det er insolvens eller konkurs hos den som har stilt garanti som vil frigjøre garantien når det gjelder kundenes krav. Dersom arrangøren er betalingsdyktig, må kravet inndrives på vanlig måte. Garantiordningen er ikke ment å skulle lette inndrivelsen av krav mot en betalingsdyktig debitor utover det som ellers følger av gjeldende rett. Garantiordningen skal gi sikkerhet hvor en bindende avtale er inngått, men der pakkereisen enten blir avlyst eller avbrutt. Hvor reisen blir avlyst, skal reisegarantien sikre tilbakebetaling av det beløp som kunden har innbetalt. Dersom reisen blir avbrutt, er hovedmotivet å sikre at kundene på en rask og forsvarlig måte bringes hjem. Helt uavhengig av reisekontraktens økonomiske ramme, er det de utgifter som påløper i forbindelse med at kundene tas vare på og skaffes hjemreise når det avtalte reiseopplegg svikter, som skal sikres. Tap som kunden lider ut over dette, f.eks erstatningskrav som springer ut av mangelfull oppfyllelse ved en fullført pakkereise, dekkes ikke av garantien. Kunden er her henvist til de misligholdsbeføyelser som kapittel 6 i forslaget til ny pakkereiselov gir anvisning på. Pakkereisedirektivet stiller krav om tilstrekkelig garanti. Dette innebærer etter departementets oppfatning et krav om at det skal stilles full sikkerhet. Dette er i tråd med reisegarantiloven, som i § 3 fjerde ledd bestemmer at garantien skal dekke «den til enhver tid løpende garantiforpliktende omsetning». Det kan imidlertid synes som om reisegarantiforskriften begrenser dette utgangspunkt på en måte som ikke kan anses forenlig med direktivets krav. Departementet vil derfor ta initiativ til å endre forskriften på dette punkt. Forbrukerrådet og Forbrukerombudet har etterlyst en gjennomgang og drøfting av alternative ordninger. Forbundet for Overnattings- og Serveringsnæringen og Rederienes Landsforening har gitt uttrykk for at garantien må kunne stilles fritt. Departementet har vurdert hensiktsmessigheten av bestående system i forhold til en rendyrket forsikringsordning hvor arrangørens forpliktelse kun er å stille en slik forsikring. En slik ordning adskiller seg fra reisegarantiordningen ved at arrangøren ikke vil være forpliktet til deltagelse i den kollektive garantien og derved finansieringen av fondets administrasjon som håndhevende organ. Det kollektive element av sikkerhetsstillelse dersom den individuelle forsikring skulle vise seg ikke å være tilstrekkelig, faller også bort. Når departementet ikke har fremmet forslag om overgang til en ren forsikringsløsning henger dette både sammen med fondets funksjon som håndhevingsorgan og det faktum at bransjen selv ikke har uttrykt ønske om dette. Det synes lite hensiktsmessig å endre bestående situasjon ved å eliminere den håndhevingsfunksjon som fondet har uten klarere preferanser for at dette er ønskelig og formålstjenlig. Dette støttes også av Reiselivets Fellesråds uttalelse: « Reiselivets Fellesråd henviser til den debatt som i en viss tid har pågått når det gjelder selve garantiens konstruksjon. Det har fra enkelte hold vært pekt på at dagens garantiordning bør kunne erstattes med en ren forsikringsordning. Det har vært gjort seriøse undersøkelser blant norske forsikringsselskaper omkring dette. Forsikringsbransjen har intet tarifferingsgrunnlag for en slik risikodekning, og heller ingen bransjeerfaring å støtte seg til. Kravene til forsikringsvirksomhet vil med stor grad av sannsynlighet også dra i retning av at en forsikringsløsning vil bli vesentlig dyrere enn dagens etablerte ordning gjennom Reisegarantifondet». Reiselivets fellesråd advarer videre mot at det legges føringer i retning av tvungen forsikringsordning: « Man er imidlertid klar over at det innenfor kredittforsikringens område kan være konkurranse mellom forsikringsselskapene, og at det også fra et aktuarmessig synspunkt kan være lønnsomt å samle risiki i en portefølje. At endringsforslaget åpner for en alternativ forsikringsløsning, er i tråd med de endrede forskrifter som er gitt til lov om reisegarantifond, og i tråd med bransjens ønsker og behov om naturlig produktutvikling. Departementet vil ikke nå tilrå at det utvikles et rendyrket forsikringssystem, men vil følge utviklingen nøye. Imidlertid imøtekommes ønsket om frihet i valg av dekningsmåte for den individuelle garantistillelsen. Bestemmelsen er ikke til hinder for at flere arrangører om ønskelig ordner sin individuelle forsikring i fellesskap og derved oppnår gunstigere betingelser. Departementet vil også bemerke at et eventuelt spørsmål om å overlate garantistillelse til kunden selv i form av at den enkelte tegner en form for kredittforsikring i likhet med syke- og ulykkesforsikring, ikke er et aktuelt alternativ. kontrakten» som skal «godtgjøre at vedkommende har en garantiordning eller forsikring». Etter departementets oppfatning utelukker direktivet her et alternativ med sikkerhetsstillelse på kundens hånd. Departementet foreslår at dagens ordning med dekning av oppholdsutgifter og andre nødvendige utgifter inntil hjemreise kan finne sted, opprettholdes og at også de «nye» pakkereiser som omfattes av loven gis slik dekning. Dette innebærer at reisegarantiloven vil gå lenger enn kravet i direktivet på dette punkt. Noen høringsinstanser har påpekt at det ikke er ønskelig at den norske reisegarantiordningen går lenger enn det direktivet krever. Departementet finner det ikke naturlig å foreslå en begrensning av kundens rettigheter i forhold til eksisterende lov. Man kan teoretisk sett se for seg et system hvor oppholdsutgifter inntil hjemreise kan finne sted holdes utenfor garantien for de «nye» arrangementer som skal omfattes av loven, men departementet oppfatter det som lite ønskelig å gjøre en slik differensiering. I det hele tatt oppfattes det ekstra garantivolum som disse oppholdsutgiftene utgjør som marginal for arrangøren i forhold til garantiens størrelse, men som ganske sentralt for kunden. I tillegg kan en slik differensiering by på problemer for Reisegarantifondets administrasjon av ordningen. Ordningen med dekning av opphold til hjemtransport er en innarbeidet del av det norske garantisystem. Ordningen har sine klart praktiske sider og antas å ha marginale økonomiske konsekvenser. Departementet opprettholder derfor sitt forslag på dette punkt. Senter for bygdeturisme retter i sitt høringsbrev søkelyset på hjemtransport og uttaler: «det er ikke rimelig, og neppe direktivets hensikt, at en stedlig arrangør av en pakke med overnatting/aktiviteter skal ha ansvaret for hjemtransport av gjest » . Departementet er enig i dette synspunktet og viser for øvrig også til at direktivet gir uttrykk for dette ved formuleringen «og eventuell hjemtransport». I de tilfeller der kunden selv sørger for transport, vil ikke reisegarantien dekke hjemtransporten. Det kan reises spørsmål om det bør oppstilles et solidarisk ansvar mellom arrangør og formidler for krav som reises innen reisegarantiens dekningsområde. Forbrukerrådet uttaler: « Slik vi ser det burde det oppstilles et solidarisk ansvar mellom formidleren og reisearrangøren. Dersom man innfører solidaransvar mellom formidleren og arrangøren, vil formidleren ha en egen interesse i å undersøke om arrangøren virkelig har garanti og om denne er tilstrekkelig. Forbrukeren vil kunne holde seg til den han har kjøpt reisen av, og overlate det endelige oppgjøret til de profesjonelle partene. Reisegaranti har tradisjonelt vært arrangørens ansvar i Norge. Departementet er forsåvidt enig i at det tilsynelatende kan gi kunden en bedre beskyttelse hvis både arrangør og formidler pålegges solidarisk forpliktelse. Det er imidlertid i denne sammenheng grunn til å minne om at kunden ved konkurs eller insolvens hos arrangøren vil forholde seg til Reisegarantifondet og derved ha full sikkerhet. Pakkereiseloven § 7-1 oppstiller et solidaransvar mellom arrangør og formidler for krav som kunden i medhold av pakkereiseloven kan reise overfor arrangøren. Dette innebærer at formidleren vil hefte overfor kunden dersom arrangøren ikke har stilt reisegaranti (pirater). Etter departementets mening ligger det her en oppfordring for formidleren til å sjekke at arrangøren faktisk har stilt garanti. Videre vil kunden etter § 7-1 kunne holde seg til formidler for krav som ikke dekkes av Reisegarantifondet. Et særlig spørsmål som reiser seg er om kunden må forholde seg til Reisegarantifondet for krav om tilbakebetaling ved avlyst reise dersom arrangøren er konkurs eller insolvent, eller om kunden i stedet kan kreve tapet dekket av formidler. Departementets syn er at når kunden er sikret å få dekket sitt tap fra Reisegarantifondet, er det ingen grunn til at kunden i stedet skal ha anledning til å gå på formidleren og således påføre denne et tap. Formidleren ville i et slikt tilfelle bli avspist med et dividendekrav mot arrangørens konkursbo. På denne bakgrunn foreslås det inntatt en ny bestemmelse i § 7-1 som utelukker at kunden kan reise krav overfor formidler dersom et slikt krav dekkes av Reisegarantifondet. Flere høringsinstanser har vært opptatt av spørsmålet om hvorvidt garanti/forsikring må stilles i Norge. Spørsmålet er todelt. stilt etter andre EØS-staters garantibestemmelser er tilstrekkelig i Norge. Reisegarantiloven forutsetter at det skal stilles kollektiv og individuell garanti. Det kan stilles spørsmål ved om norsk arrangør kan velge å stille den individuelle garantien i bank eller forsikringsselskap i andre land. Barne- og familiedepartementet gir uttrykk for at man av «hensyn til forbrukeren bør kreve at garanti stilles i Norge så lenge dette ikke er i strid med EØS-avtalen». Departementet vil understreke at et generelt krav om at garanti skal stilles i Norge vil være i strid med EØS-avtalen. Individuell garanti kan således stilles i bank eller forsikringsselskap som er etablert i en EØS-stat. Når det gjelder hensynet til kunden, er det grunn til å presisere at denne kun vil forholde seg til Reisegarantifondet, enten arrangøren har stilt garanti i Norge eller i et annet land. Reisegarantifondet gir i sitt høringsbrev uttrykk for at slik garantistillelse vil være «tilfredsstillende hvis garantien gjøres betalbar i Norge (f.eks. gjennom norsk bank) og garantisten aksepterer verneting i Norge. Etter departementets vurdering er det sentralt at krav mot den individuelle garanti eventuelt blir gjort gjeldende av fondet gjennom dets forretningsfører mot garantisten. Departementet kan vanskelig se at det i slik sammenheng er aktuelt å lovfeste bestemmelser om verneting og utbetalingssted. Med hensyn til spørsmålet om å stille individuell garanti utenfor EØS-området er departementet av den oppfatning at Reisegarantifondet også må ha anledning til å akseptere garanti stilt i andre land enn EØS-land dersom garantien anses som tilfredsstillende. Dobbelgarantiproblematikken kan bli aktuell når en utenlandsk arrangør som har stilt sikkerhet etter nasjonal lovgivning i annen EØS-stat ønsker å markedsføre og/eller selge pakkereiser i Norge, enten direkte fra sitt hjemland eller gjennom norsk formidler. Spørsmålet som reiser seg er hvorvidt det kan kreves ytterligere garanti etter de norske reglene om reisegaranti med forpliktelse overfor Reisegarantifondet. Reisegarantifondet har til nå hatt en restriktiv praksis ved forespørsler om å godta sikkerhetsstillelse etter andre lands regler. Begrunnelsen har dels vært knyttet til at andre garantiordninger har vært ansett som utilstrekkelige og dels til at det er en komplisert prosess for kunden å forholde seg til et reisegarantisystem i fremmed land. « Når det gjelder arrangørens muligheter for å stille garantier i andre EØS-land bør løsningen være at alle som kjøper reiser ut fra Norge basert på markedsføring og salg uttrykkelig rettet mot det norske marked må kunne holde seg til det norske Reisegarantifondet. Det vil i praksis kunne medføre store problemer for norske forbrukere å forholde seg til utenlandske garantier. Bare språkproblemene vil kunne bli anseelige om krav skal måtte fremsettes overfor et utenlandsk fond. Det må regnes med at garantiordningene vil variere mellom EØS-statene, og at det kan bli komplisert for den enkelte å sette seg inn i ordningene i andre land. Tilgangen til et apparat for å få bistand vil være varierende i de ulike land. Reisegarantifondethar også tatt opp problemstillingen: « Arrangører med sete i et annet EØS-land som markedsfører reiser i Norge, reiser spørsmålet om det er tilstrekkelig at det dokumenteres at det er stillet garanti etter hjemlandets regler, eller om garantiens omfang bør tilfredsstille de krav som stilles i Norge. Hvis dette godtas, blir fondets kontroll begrenset til å få dette dokumentert. Meget taler imidlertid for at det i slike tilfeller skal stilles garanti etter de norske regler. Fondets oppgave vil i så fall bli å kontrollere at dette er gjort, og å påse at garantiens omfang er i overensstemmelse med beregningsreglene i forskriften. Fondet går utfra at dette ikke strider mot EØS-reglene, i det direktivet er et minimumsdirektiv. Justisdepartementetpeker på: « at i den utstrekning det ikke kreves norsk reisegaranti, vil norske kunder bli henvist til å rette krav direkte mot en utenlandsk garantiinstitusjon eller et utenlandsk forsikringsselskap, i stedet for å kunne forholde seg til det norske garantifondet. Vi antar at pakkereisedirektivet eller andre regler i EØS-avtalen ikke er til hinder for å kreve norsk reisegaranti overfor arrangører eller formidlere som har forretningssted i Norge. Derimot kan man neppe kreve norsk reisegaranti av arrangører i andre EØS-land, selv om disse annonserer i Norge, så lenge kontraktsinngåelse skal skje direkte med arrangøren i utlandet. Dette vil være en «teknisk handelshindring» i forhold til utgangspunktet i EØS-avtalen om fri bevegelighet for tjenesteytelser, jf avtalens art 36. Fri bevegelighet for tjenesteytelser innebærer nettopp frihet til å tilby sine tjenester over landegrensene. Denne friheten kan rett nok innskrenkes ved at det enkelte land håndhever sine egne regler til beskyttelse av forbrukerinteresser o l. Men slike regler kan ikke håndheves overfor utenlandske tjenesteytere som er undergitt tilsvarende regler i sitt hjemland, jf EU-domstolens rettspraksis omkring «Cassis de Dijon » . En hovedhensikt med harmoniseringsdirektiver er nettopp å skape en slik tilstand av «tilsvarende beskyttelsesnivå» i alle medlemsland. Vi vil for vår del anta at man bør kreve norsk reisegaranti så langt dette er i samsvar med EØS-avtalen. Departementet kan langt på vei slutte seg til Justisdepartementets uttalelser. Arrangører som er hjemmehørende i en annen EØS-stat og som tilbyr pakkereiser direkte fra sitt hjemland eller gjennom en selvstendig formidler her i landet vil være unntatt fra å stille garanti etter norske regler dersom denne har stilt tilstrekkelig sikkerhet etter hjemlandets regler. Ettersom direktivet oppstiller harmoniserte regler som forutsetter at hvert land har regler som pålegger arrangører å stille garanti som er tilstrekkelig til å sikre tilbakebetaling av innbetalt beløp og hjemtransport av kunden, vil et krav om å stille dobbel garanti innebære en hindring i å tilby pakkereiser over landegrensene. Utenlandske arrangører må imidlertid kunne godtgjøre overfor Reisegarantifondet at det er stilt en tilstrekkelig garanti etter reglene i deres hjemland. På denne bakgrunn foreslår departementet å begrense plikten for utenlandske arrangører til å stille garanti overfor Reisegarantifondet til å gjelder arrangør som har forretningssted i Norge, dvs utenlandske arrangører som har etablert eget datterselskap eller kontor (filial) her i landet. Dagens reisegarantiordning dekker ikke kundens tap der det ikke er stilt garanti i Reisegarantifondet. Flere av høringsinstansene har tatt opp spørsmålet om hvorvidt alle kunder bør være sikret gjennom Reisegarantifondet uavhengig av om garanti er stilt. Både Forbrukerombudet og Forbrukerrådet betoner problemstillingen med utgangspunkt i at forbrukere risikerer å bli stående usikret dersom arrangøren går konkurs og ikke har stilt garanti. Forbrukerrådet foreslår således: « Eksempelvis kunne den kollektive garantien i tillegg anvendes til å dekke usikrede fordringer. Etter bilansvarsloven er forsikringsselskapene solidariske ansvarlig for krav som oppstår hvor det ikke er tegnet forsikring». Reiselivets fellesråd berører også problemet med arrangører som ikke stiller garanti, men ønsker å beholde garantistillelse som en sikkerhet for arrangørens seriøsitet. Reiselivets fellesråd slutter seg til uttalelsen fra den Norske Reisebransjeforening som har anført denne begrunnelse: « Det viser seg å være svært lett å etablere seg som reisearrangør uten at det foreligger nødvendig kompetanse eller seriøsitet hos initiativtakerne. Som oftest resulterer arrangørenes manglende seriøsitet og kompetanse i mislykkede reiser og en strøm av klagesaker til reklamasjonsnemnda og andre klageorganer. Bare unntaksvis ender slike satsinger med konkurs og/eller oppbud. Det er derfor helt nødvendig å opprettholde en mekanisme som nærmest tvinger markedet til å foreta visse seriøsitetsundersøkelser før man treffer sitt valg av reisearrangør. Lovpliktig garantistillelse er kanskje det mest objektive og klare kriteriet for at bedriften i alle fall har til hensikt å rette seg etter norsk lov og de plikter reisearrangøren har vis a vis forbrukeren. På sikt kan muligens medlemskap i bransjeorganisasjonen brukes som et slikt vurderingsmoment, men kun da som et veiledende hjelpemiddel. Dersom en garantiordning skulle omfatte samtlige aktører enten de har stilt garanti eller ikke, vil markedet overhodet ikke ha noe behov for å foreta visse undersøkelser slik ovenfornevnt. En obligatorisk dekning for alle som måtte etablere seg som reisearrangører ville således være å svekke de seriøse bedrifters kamp mot de lykkejegere som vil etablere seg innen bransjen. Departementet ønsker ikke at garantien skal være et etableringshinder, men er enig i at en «undersøkelsesplikt» for kunden kan være et incitament for reisearrangøren til å fylle lovens krav. Reisegarantifondet drøfter hvorvidt det bør gis dekning for kunder når arrangøren ikke har stilt garanti. Reisegarantifondet gir følgende uttalelse: « Det vil for publikum gi en fullgod beskyttelse og for fondet ikke bety noe vesentlig, så lenge det er mulig å håndheve reglene effektivt. Hvorvidt denne forutsetningen vil holde i fremtiden er usikkert. Med det utvidede pakkereisebegrep må det antas at mange arrangører som ikke frivillig kontakter fondet vanskelig vil kunne fanges opp, selv med skjerpet kontroll. Allerede i dag er det betydelig uvitenhet på dette punkt. Fondet kontakter årlig et ikke ubetydelig antall arrangører som markedsfører reiser i uvitenhet om garantiplikten. I slike tilfeller bringes forholdet normalt i orden umiddelbart. I fremtiden vil det ikke bare by på større problemer å fange opp «piratene». men også garantivolumet vil i mange tilfeller være vanskelig å beregne - her kan igjen mini-cruise og hurtigruten være gode eksempler. Det som her er fremholdt kan etter vårt syn både begrunne en utvidet ramme for fondet, og å beholde reglene som de er. Vi mener at de mange uklarheter som vil foreligge når den nye loven trer i kraft, bør tilsi at den gjeldende ordning opprettholdes, inntil man har fått en viss erfaring om de problemer som måtte oppstå. Vi vil tilføye at enhver reisende kan ved forespørsel til fondet eller til arrangøren få opplyst om det er stilt garanti. Forretningsfører får hyppig henvendelser om dette. Så pass kjent som ordningen med reisegaranti nå er, synes det å være grunn til å oppmuntre de reisende til å spørre seg for. Dette vil på sikt redusere forsøk på piratvirksomhet. Departementet slutter seg til konklusjonen fra Reisegarantifondet. Det knytter seg i dag usikkerhet til i hvor stor grad manglende garantistillelse vil bli et problem. Departementet vil på denne bakgrunn ikke anbefale å la ordningen omfatte de såkalte «piratene» nå, men vil ha spørsmålet til løpende vurdering. Barne- og familiedepartementet har tatt opp spørsmålet om det skal være mulig å dispensere fra loven. Det uttales at det kan: «være behov for en ordning som gir mindre arrangører fritak fra garantiplikten der deres virksomhet ikke innebærer noen særlig risiko for kunden i tilfelle konkurs/insolvens. En kan ikke se at en slik ordning vil være i strid med direktivets artikkel 7». Senter for bygdeturisme har i sitt høringsbrev uttalt: « Overnattingsbedrifter med aktiviteter som «utgjør en vesentlig del av pakkereisen» og hvor aktiviteten er en del av pakken vil muligens falle inn under definisjonen, f.eks gardsferie, rorbruferie/havferie og fiskeferie. Mange produsenter havner i grenseland. Noen eksempler på typiske grenselandsbedrifter (typiske i den forstand at det eksisterer et stort antall av dem) er: - gardsferie hvor aktivitetstilbudet er en liten del av pakken, men vesentlig for produktets markedsføring og profil. - overnattingstilbud hvor aktivitetsutstyr, f.eks. båt er inkludert i ferien... Spørsmålet er særlig aktuelt i forbindelse med garantiansvar. Slike næringer er ofte en marginal virksomhet og svært sårbar for tilbyder. Enkelte typer pakkereiser i denne kategori er neppe typiske for den målgruppe pakkereisedirektivet har tatt sikte på å regulere. Det er en type reiser hvor det ikke er mange omsetningsledd. Man bestiller en bondegårdsferie som betales på stedet, eller leier en hytte med fiskerettigheter. Problemet med lang og dyr hjemtransport er sjelden aktuell fordi man i det alt overveiende flertall av turene besørger transporten selv. Sannsynligheten for at kunden skal lide tap er således beskjedent eller praktisk talt ikke tilstede. I den grad slike arrangementer faller inn under definisjonen vil det imidlertid påhvile et garantiansvar. Departementet er av den oppfatning at de synspunkter Barne - og familiedepartementet gjør seg til talsmann for bør vurderes i slik sammenheng. Departementet vil derfor ved utarbeidelse av reisegarantiforskriften vurdere om garantien i slike tilfeller kan stipuleres særlig lavt og eventuelt lik null fordi risikoen er svært liten. Ved slik vurdering vil det bli lagt vekt på om pakkereisen skal betales forskudds- eller etterskuddsvis. Senter for Bygdeturisme gir uttrykk for at det er: « ..vanlig å fakturere i etterkant, eller at tjenesten betales over disk ved avreise. I den grad forhåndsbetaling skjer er dette hovedsakelig ved ankomst, og risikoen for at garantiansvar skal tre i kraft er dermed ytterst liten. Departementet vil legge til grunn at dette vil være sentrale elementer i vurderingen av garantiens størrelse. Departementet ser det slik at spørsmålet om å akseptere særlig lav garantistillelse henger sammen med beregningsmåten for garantien. Dette vil stå sentralt ved utforming av reisegarantiforskriften. Spørsmålet vil således ikke være å innrømme dispensasjon fra loven da dette antas å være i strid med direktivet. Slike pakkereiser vil forutsette at kunden er dekket av fondet. Det faktum at risikoen av forskjellige grunner er særlig lav kan imidlertid danne utgangspunkt for beregning av særlig lav garanti. Departementet vil foreta beregningsgrunnlaget i forskrifts form. Med hensyn til i hvilken grad reisegarantibestemmelsene skal gjøres gjeldende for Svalbard og Jan Mayen, forutsetter Justisdepartementet at det foretas ytterligere utredning og en koordinering med andre bestemmelser. Det er i pakkereiseloven inntatt en bestemmelse om at Kongen bestemmer i hvilken grad loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen. Dette vil også gjelde for reisegarantibestemmelsene. Reisegarantifondet tar i sin høringsuttalelse opp spørsmålet om det er behov for et klageorgan: « Hittil har fondets styre ikke hatt særlig mange tilfeller hvor det har vært fattet vedtak som har ligget i en juridisk grensesone. Men skal fondsstyret håndheve de nye reglene, er det åpenbart at det vil bli stilt overfor en rekke vanskelige avgrensningsspørsmål om garantipliktens omfang - særlig i forhold til pakkereisebegrepet. Hvor fondsstyret tar det standpunkt at virksomheten er garantipliktig, vil det oppstå en problemfylt situasjon hvis arrangøren ikke bøyer seg for fondsstyrets vurdering. De sanksjoner som fondsstyret kan bruke (f.eks avertering om ulovlig markedsføring), vil som regel sette en stopper for virksomheten. tolkningsspørsmål som vil oppstå i fremtiden, kan det hende at f.eks. en domstol vil legge en annen tolking til grunn. Selv om det neppe vil bli ansvar for fondet ved en forsvarlig, men objektivt sett gal lovtolkning, synes gode grunner å tale for at det blir opprettet et klageorgan som kan behandle slike spørsmål. På mange måter kan fondets avgjørelser ses på som enkeltvedtak, og det harmonerer da best med den alminnelige klageadgang at det også er mulig å få overprøvet et vedtak av fondsstyret. Et slikt organ må i tilfelle få sin hjemmel i loven, og bør bestå av tre personer oppnevnt av departementet; fortrinnsvis jurister da dette er rent juridiske spørsmål som skal avklares. Departementet er enig i at det kan være behov for en klageadgang. Da det knytter seg noe usikkerhet med hensyn til i hvilket omfang behovet er tilstede, vil departementet gå inn for å anvende en enklere klagebehandling. Dette kan revurderes på et senere tidspunkt dersom erfaringene skulle tilsi at det er behov for en annen løsning. Det er derfor ikke aktuelt å etablere en egen klagenemnd, men man er kommet frem til at det bør innføres en klageadgang til departementet. Forslaget til ny pakkereiselov har i kapittel 10 regler om tvisteløsning mellom kunden og arrangør/formidler. Det legges her opp til at tvister behandles i en nemnd dersom en slik nemnd er etablert. Den som ikke er enig i nemndens vedtak, må ta ut stevning for domstolene. Den klageadgang man legger opp til innen området for reisegaranti regulerer forholdet mellom arrangør/formidler og Reisegarantifondet, og avviker fra den tvisteløsning som pakkereiseloven anviser. Det er derfor nødvendig å gi en egen bestemmelse om klageadgangen til departementet. De vedtak som kan påklages til departementet vil primært være vedtak om at en virksomhet skal stille garanti, samt vedtak om garantiens størrelse. Forslaget innebærer såvel økonomiske som administrative konsekvenser både for næringen og for Reisegarantifondet. Forslaget innebærer at flere typer arrangementer som etter dagens regler ikke er garantipliktige nå vil forutsette sikkerhetsstillelse. Reiser innen Norden med en varighet på under fire døgn faller etter dagens regler utenfor garantiplikten, mens arrangører etter forslaget vil måtte stille garanti så fremt reisen varer mer enn 24 timer eller inkluderer overnatting. Det knytter seg stor usikkerhet til konsekvensen av at «andre reiselivstjenester» i kombinasjon med transport og/eller opphold heretter vil falle inn under garantiplikten. De økonomiske konsekvensene for næringen er vanskelig å stipulere. Departementet har imidlertid brakt i erfaring at implementeringen av pakkereisedirektivets garantibestemmelse medførte en øking av antall garantipliktige arrangører i Sverige på 40 %. Dette kan imidlertid ikke tolkes slik at næringen får vesentlig økte kostnader. Det er grunn til å anta at en rekke av de «nye» arrangørene har liten omsetning, og at garantikostnadene relativt sett vil være små. Den administrative konsekvensen for næringen vil knytte seg til etablering av sikkerhet og dokumentasjon overfor Reisegarantifondet. Konsekvensen for Reisegarantifondet er samsvarende med utvidet volum. Med utgangspunkt i de svenske erfaringene vil vi anta at 40 % økning kan være realistisk i Norge også. Imidlertid må vi anta at aktivitetsnivået vil ligge høyere i en overgangsfase. Administrasjonen av Reisegarantifondet finansieres av renten av den kollektive garantien og vil således i stor grad finansieres parallelt med økende volum. Bestemmelsen er ny i forhold til reisegarantiloven, men innebærer ingen endringer. Bestemmelsen er et resultat av at § 1-2 i pakkereiseloven har regler om at loven ikke kan fravikes til skade for kunden i forbrukerforhold. Det har derfor vært nødvendig å presisere i andre ledd at plikten til å stille reisegaranti heller ikke kan fravikes utenfor forbrukerforhold, f.eks der pakkereisens hovedformål er tjenestereise. Det vises til omtalen i departementets alminnelige merknader under punkt 4.3. Første ledd tilsvarer reisegarantiloven § 2 første ledd og innebærer, bortsett fra rent språklige forenklinger, ingen endringer i forhold til gjeldende rett. Andre ledd tilsvarer reisegarantiloven § 2 andre og tredje ledd og innebærer ingen endringer i forhold til gjeldende rett. Plikten til å opplyse at garanti er stilt gjelder bare for kataloger, brosjyrer og annet informasjonsmateriell som arrangøren har utarbeidet. Bestemmelsen er ny og er en konsekvens av at det i pakkereiseloven er foreslått et solidarisk ansvar mellom arrangør og formidler. Krav som kan kreves dekket av reisegarantien må kunden fremsette overfor garantifondet. Kunden er således avskåret fra å kreve dekning av formidleren i slike tilfeller. Bestemmelsen gjør derfor unntak fra regelen i pakkereiseloven § 7-1 første ledd første punktum om at formidleren hefter overfor kunden for krav som kan reises overfor arrangøren. Det vises til omtalen i departementets alminnelige merknader under punkt 4.5.5. Bestemmelsen bygger i det alt vesentlige på reisegarantiloven § 3, men er bl.a endret som følge av tilpasninger til EØS-avtalen. Hovedregelen etter bestemmelsen er at det er arrangøren som skal godtgjøre at garanti er stilt. Formidlerens garantiplikt kommer bare inn i de tilfeller utenlandsk arrangør ikke har stilt norsk garanti eller godtgjør at garanti er stilt etter reglene i en annen EØS-stat. Det kreves ikke norsk reisegaranti av arrangører fra andre EØS-land, når disse selger pakkereiser direkte fra et slikt land eller gjennom selvstendig formidler her i landet, f.eks gjennom et norsk reisebyrå. Forutsetningen er imidlertid at arrangøren har stilt tilstrekkelig sikkerhet etter hjemlandets regler. Reglen adskiller seg her fra reisegarantiloven og er en nødvendig tilpasning til EØS-avtalens regler om fri bevegelse av tjenester. Utenlandsk arrangør som etablerer seg i Norge gjennom datterselskap eller filial må imidlertid stille garanti overfor Reisegarantifondet på vanlig måte. Garantien skal gis i form av erklæring fra bank eller forsikringsselskap. Bestemmelsen begrenser ikke adgangen til valg av bank eller forsikringsselskap, men aksepterer også utenlandsk sikkerhetsstillelse. Individuell garantistillelse fra bank eller forsikringsselskap hjemmehørende i annet EØS land er således likestilt med garanti som er stilt i norsk selskap. Individuell sikkerhetsstillelse i land utenfor EØS-området kan godtas av Reisegarantifondet hvis den antas å være tilstrekkelig etter loven her. Bestemmelsen er ikke til hinder for at flere arrangører gjør felles henvendelse til garantist og derved får gunstigere avtaler så lenge kunden gis tilstrekkelig sikkerhet. «Annen tilstrekkelig sikkerhet» kan også godtas av Reisegarantifondet. Slik sikkerhet kan f.eks være en sperret bankkonto på det aktuelle beløp. Bestemmelsen adskiller seg ikke fra det som er gjeldende rett i dag. Nærmere bestemmelser om størrelsen på garantien, herunder når denne kan settes til null, gis i forskrift. Bestemmelsen tilsvarer reisegarantiloven § 4. Det er i bestemmelsen presisert at Reisegarantifondet kan gi nødvendige pålegg for å sikre at reisegarantibestemmelsene etterleves. Dette innebærer ingen realitetsendring i forhold til gjeldene rett. Reisegarantifondet forblir organisert som en stiftelse. Departementet vil vurdere styrets størrelse og sammensetning i forbindelse med endringen av reisegarantiforskriften. Bestemmelsen tilsvarer reisegarantiloven § 5. Det er gjort enkelte presiseringer i bestemmelsen om reisegarantiens dekningsområde. Første ledd slår fast at reisegarantien skal sikre kundens krav der pakkereisen blir avlyst og arrangøren er konkurs eller insolvent. Kunden er bare sikret mot manglende betalingsevne hos arrangøren. Krav mot arrangøren som ikke blir dekket på grunn av manglende betalingsvilje, må inndrives på vanlig måte. Det fremgår videre av første ledd andre punktum at reisegarantien også dekker tilfeller der arrangøren nekter å oppfylle pakkereisen på grunn av rettsstridig adferd fra en som har opptrådt på arrangørens vegne. Dette kan f.eks være tilfelle der kunden har betalt pakkereisen gjennom et reisebyrå, og reisebyrået ikke videreformidler betalingen til arrangøren. Dersom arrangøren på bakgrunn av den manglende innbetalingen nekter å oppfylle pakkereisen, vil kunden kunne få sitt krav dekket av reisegarantifondet. Også her er kunden bare dekket mot manglende betalingsevne hos reisebyrået. Endringene i andre ledd er bare presiseringer i forhold til gjeldende rett. Det presiseres at hjemtransport bare dekkes der transport inngår som en del av pakkereisen. Om garantiens dekningsområde vises det for øvrig til omtalen i departementets alminnelige merknader under punkt 4.5.1. Bestemmelsen tilsvarer reisegarantiloven § 6. Departementet vil også her presisere at fullmakt til å disponere garantien til hjemtransport er begrenset til de arrangementer hvor hjemtransport er en del av pakkereisen. Bestemmelsen er ny i forhold til eksisterende lov. Pålegg fra Reisegarantifondet kan påklages til departementet. Det vises til de alminnelige merknader under punkt 4. Bestemmelsen tilsvarer reisegarantiloven § 8, med det tillegg at forskriftshjemmelen for fastsettelse av styrets størrelse er flyttet hit. Bestemmelsen tilsvarer reisegarantiloven § 10. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i pakkereiseloven (reisegaranti). Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i pakkereiseloven (reisegaranti) i samsvar med et framlagt forslag. § 1-2 nytt andre ledd skal lyde: I kataloger, brosjyrer og annet informasjonsmateriell som arrangøren har utarbeidet skal det fremgå at garanti er stilt. Dersom en pakkereise markedsføres under et annet navn enn navnet til den som har stilt garanti etter § 11-1, skal navnet på den som har stilt garanti oppgis. § 7-1 første ledd nytt andre punktum skal lyde: Reisegaranti skal også stilles av formidler av pakkereise for utenlandsk arrangør hvis det ikke godtgjøres at arrangøren selv har stilt slik garanti. Reisegaranti består av både individuell og kollektiv garanti. Med individuell garanti menes erklæring fra bank eller forsikringsselskap stilt overfor Reisegarantifondet. Reisegarantifondet kan godta at det stilles annen betryggende sikkerhet. Garantisten skal forplikte seg til etter påkrav å utbetale til fondet et beløp stort nok til å dekke omsetningen til enhver tid. Det skal videre innbetales et beløp til Reisegarantifondet - den kollektive garanti - som skal dekke krav som måtte overstige den individuelle garantien. Reisegarantifondet organiseres som privat stiftelse etter lov av 23. mai 1980 nr 11 om stiftelser m.m. Utgiftene til Reisegarantifondets drift dekkes av fondet. Reisegarantien tjener som sikkerhet for tilbakebetaling av kundens vederlag hvis en pakkereise blir avlyst og det blir åpnet konkurs eller akkord hos arrangøren, eller kunden godtgjør at kravet forgjeves er gjort gjeldende mot arrangøren. Likeledes tjener reisegarantien som sikkerhet for tilbakebetaling av kundens vederlag dersom arrangøren nekter å oppfylle avtalen på grunn av rettsstridig atferd fra en som har opptrådt på hans vegne. Krav om dekning fra reisegarantien må fremsettes overfor Reisegarantifondet innen seks måneder etter at pakkereisen skulle ha vært avsluttet. Er kravet ubestridt, foretas utbetaling uten ugrunnet opphold. Bestrides kravet, kan utbetaling ikke foretas før tvisten er rettskraftig avgjort. Er det grunn til å tro at det vil bli satt frem krav som overstiger garantierklæringens beløp, kan utbetaling først finne sted når fondsstyret har fått oversikt over kravene. Ny § 11-6 skal lyde: Departementet gir nærmere bestemmelser om fondet og fondets vedtekter, herunder bestemmelser om garantiens størrelse og det beløp som skal innbetales under den kollektive garantien. Departementet kan også gi forskrift til utfylling og gjennomføring av reisegarantiordningen. Med bøter eller med fengsel i inntil tre måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av § 3-1 og bestemmelsene i dette kapittel eller bestemmelser gitt i medhold av § 11-6. Loven trer i kraft fra den dag Kongen bestemmer. Fra samme tid oppheves lov av 12. juni 1981 nr 72 om reisegaranti for reisearrangører (reisegarantiloven). Forskrifter gitt ved kgl res av 1. april 1985 med senere endringer og 18. oktober 1991 med senere endringer i medhold av reisegarantiloven, skal gjelde i medhold av loven her. Ot.prp.nr.70 (1994-1995)

lovdata_cd_16573

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.641

Naturreservatet berører gnr./bnr.: 5/5, 5/16, 5/24, 5/27 og statsgrunn 5/1. Reservatet dekker et areal på ca. 2,2 km2, herav ca. 2,0 km2 landareal. Grensene framgår av kart i målestokk 1:50.000, datert Miljøverndepartementet desember 1991. Kartet og verneforskriften oppbevares i kommunen, hos fylkesmannen i Finnmark, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for naturresevatet skal avmerkes i marka, og knekkpunktene bør koordinatfestes.

maalfrid_8a601e0ef45b72779f624e9f01d8ed44a1e01ac9_8

maalfrid_ehelse

no

0.67

Følgende dokumenter er referert i denne standarden. Dokumentene kan lastes ned fra ehelse.no hvis ikke annet er angitt. [4] HIS 80504:2005 Utarbeidelse av EPJ standarder og kravspesifikasjoner [5] HISD 80903:2009 Veiledning: Implementering av dialogmelding for spørsmål, svar og avviksmelding [6] HIS 1005:2010 Standardisering og samhandlingsarkitektur [7] FOR-2015-07-01-853 Forskrift om ikt-standarder i helse- og omsorgstjenesten. Tilgjengelig fra https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2015-07-01-853 [8] HIS 1136:2016 Administrative funksjonelle krav til Pleie- og omsorgsmeldinger 2.0 [9] HIS 80517:2014 Henvisning. Informasjonsmodell og XML meldingsbeskrivelse [10] HIS 1141:2014 Svarrapport - patologi (v1.4)

lovdata_cd_6430

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.466

Forskrift om fredning for Lille Sølensjø naturreservat, Rendalen kommune, Hedmark.

lovdata_cd_31701

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.504

I. Denne generalplanvedtekta knyter seg til generalplan for Sogndal, vedteke av Sogndal kommunestyre den 31. august og 28. september 1982, og slik den er godkjent av Miljøverndepartementet i dag. II. Generalplanvedtekta gjeld for heile kommunen med unntak av område der det ligg føre reguleringsplan som er stadfesta etter 1. janaur 1975. Unntaket gjeld og område der det ligg føre disposisjonsplan etter vedtekt til §82 i bygningslova, godkjent av fylkesmannen etter 1. januar 1975. Desse planane er: Hytteplan for Reppali, gnr. 55, bnr. 3. Godkjent av fylkesmannen med brev av 9. september 1976. Hytteplan for Nærestad, gnr. 22, bnr. 2. Godkjent av fylkesmannen med brev av 14. juli 1977. Hytteplan for Vetlekamben, gnr. 33, bnr. 33/48. Godkjent av fylkesmannen med brev av 20. juli 1977. III. Innafor dei områda der denne vedtekta gjeld kan grunn ikkje takast i bruk til føremål som i vesentleg grad vil vanskeleggjera den utnyttinga som er føresett i generalplanen. IV. Når særlege grunner ligg føre kan bygningsrådet etter at generalplanutvalget har fått høve til å uttale seg, gjere unntak frå vedtekta. V. Denne vedtekta tek til å gjelde straks og gjeld i inntil 10 år frå stadfestinga. (II 1983 s 636)

lovdata_cd_39160

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.994

Oppgjør i henhold til denne avtalen foretas med den regionale oppgjørsenheten som avtalen er inngått med. Nasjonal oppgjørsenhet kan bestemme at oppgjør skal skje ved en annen regional oppgjørsenhet. Dersom helsestasjonen flytter sitt kontor til et fylke som ligger utenfor den regionale oppgjørsenhetens ansvarsområde, gjelder bestemmelsene i punkt 1 tilsvarende der.

lovdata_cd_61895

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.921

Publisert: Somb-1991-8 (1991 38) Sammendrag: Utskifting av medlem av særdomstol. A var ved kgl. resolusjon oppnevnt som medlem av Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, jf. §3 i lov av 7. juni 1985 nr. 51. Etter noen år entlediget Justisdepartementet A fra kommisjonen under henvisning til at det var ønskelig med en sterkere distriktsrepresentasjon. Etter å ha tatt saken forgjeves opp med departementet, klaget A til ombudsmannen. Det ble anført at det fordi A var dommer i en særdomstol ikke var rettmessig av departementet å skifte ut A på en slik måte som foretatt. - Ombudsmannen tok saken opp med Justisdepartementet og reiste spørsmål om holdbarheten ved den fremgangsmåte Justisdepartementet hadde fulgt - særlig ut i fra forholdet til domstolslovens regler om «dommere», oppnevnelsen av A i statsråd, manglende forhåndsvarsel og spørsmålet om det forelå noen reell begrunnelse for utskifting. På bakgrunn av klagen og ombudsmannens brev foretok departementet en ny vurdering av saken. Departementet beklaget sterkt at A urettmessig var blitt løst fra vervet som medlem av kommisjonen, og uttalte at det ville bli søkt inngått en minnelig løsning mellom A og departementet. Saksgang: (Sak 916/91) A var av Kongen i statsråd den 17. januar 1986 oppnevnt som medlem av Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Utmarkskommisjonen er opprettet for å ordne rettsforholdene mellom staten og andre rettighetshavere vedrørende eiendomsrett samt bruksretter, herunder allmenningsrettigheter, til høyfjellsstrekninger og utmarksområder i fylkene Nordland og Troms. I 1990 ønsket Justisdepartementet å foreta utskifting blant kommisjonens medlemmer. Departementet skrev 4. april 1990 til A: «Departementet har hatt en generell gjennomgang av sine mange utvalg. Når det spesielt gjelder Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, har en funnet det ønskelig med en sterkere distriktsrepresentasjon i Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. For å kunne gjennomføre dette innenfor samme antall medlemmer, vil en måtte løse Dem fra vervet som medlem av kommisjonen. Departementet finner det imidlertid ønskelig og hensiktsmessig at De er med på sluttbehandlingen av saker i 1990 som er til behandling. Justisdepartementet vil takke Dem for det arbeid De har nedlagt i Utmarkskommisjonen. Utmarkskommisjonens formann henvendte seg til Justisdepartementet 23. april 1990 og gjorde gjeldende at kommisjonen var en særdomstol og at A, i likhet med domstolens øvrige medlemmer, var utnevnt av Kongen i statsråd. Formannen reagerte derfor over at A «avskjediges ved byråsjefens brev». For øvrig påpekte formannen at det var uhensiktsmessig å skifte ut et medlem som hadde opparbeidet betydelig praktisk innsikt på rettsområdet, og at det ville svekke kommisjonens kompetanse om A ble entlediget. Også A mente at det ikke kunne være korrekt å bli løst fra vervet på denne måten. A reiste videre spørsmål om entledigelsen hadde noe å gjøre med ønske om å foreta økonomiske besparinger. Justisdepartementet fastholdt imidlertid avgjørelsen om å entledige A, uten å gi noen nærmere begrunnelse. Departementets fullmakt til å løse kommisjonens medlemmer fra vervet og oppnevne nye var ifølge departementet hjemlet i utmarkskommisjonsloven §3, jf. kgl. resolusjon av 17. januar 1986. A klaget til ombudsmannen og anførte at Utmarkskommisjonen er en særdomstol og at kommisjonens dommer kan ankes direkte til Høyesterett. Det ble vist til at utnevnelsen av dommere var foretatt av Kongen i statsråd. Det ble også anført at fremgangsmåten Justisdepartementet hadde fulgt trolig var i strid med «anerkjente prinsipper for tilsetting og avskjed av dommere». Jeg forela saken for Justisdepartementet ved følgende brev 31. juli 1991: «Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms ble opprettet ved lov av 7. juni 1985 nr. 51. I loven §1 betegnes Utmarkskommisjonen som «en dømmende kommisjon» og kommisjonen synes derfor å omfattes av domstolsloven §29 første ledd. Vi har med andre ord å gjøre med en «overordentlig domstol», som omfattes av domstolslovens regler, jf. domstolsloven §2 første ledd nr 5. Departementet bes kommentere dette. Medlemmene av Utmarkskommisjonen er det naturlig å betegne som «dommere», jf. domstolsloven §52. Medlemmene av kommisjonen vil imidlertid ikke være «embetsmenn» i kraft av sin stilling som medlemmer av kommisjonen, jf. domstolsloven §55. Medlemmene vil imidlertid vel måtte betegnes som «tjenestemenn», jf. domstolsloven §52. Medlemmene av kommisjonen skulle således i utgangspunktet være omfattet av lov om tjenestemenn av 4. mars 1983 med tilhørende forskrifter. Etter forskriftenes §1 nr. 1 a) unntas imidlertid «medlemmer av styrer, råd og utvalg» fra tjenestemannsloven, men Utmarkskommisjonen kan ikke antas å omfattes av dette unntaket, da den er å regne som en «dømmende kommisjon». «Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms», som ble avløst av Utmarkskommisjonen, synes derimot å ha vært et slikt utvalg som tjenestemannsforskriftens §1 refererer seg til. Dette utvalget var også referert i St.meld.nr.7 om statlige styrer, råd og utvalg inntil 1986. Utmarkskommisjonen inngår nå ikke i den oversikt over styrer, råd og utvalg som er gitt i St.meld.nr.7, noe som vel må antas å være korrekt. Den budsjettmessige behandling av en statsinstitusjon kan bidra til å kaste lys over dens rettslige status. Departementet bes kommentere hvorvidt Utmarkskommisjonen budsjettmessig behandles på linje med domstolene eller om den behandles som «utvalg, styrer og råd». Jeg nevner at Høyfjellskommisjonen, så lenge den eksisterte, synes å ha vært behandlet på linje med domstolene i budsjettmessig sammenheng. Medlemmene av kommisjonen er «oppnevnt», i tråd med lovens egen uttrykksmåte. Medlemmene av Høyfjellskommisjonen ble i sin tid «beskikket», hvilket vel var i samsvar med at stillingene som høyfjellsdommer ble regnet som tjenestemannsstillinger. Som kjent brukes vanligvis uttrykket «beskikket» om tilsetting av tjenestemenn i statsråd. Beskikkelsene av medlemmer av Høyfjellskommisjonen ble inntatt i det daværende Dok.nr.3 (med oversikt over embetsutnevnelsene). Så vidt jeg kan se ble ikke oppnevningen av Utmarkskommisjonens dommere inntatt i St.meld.nr.6 (1986-87), som inneholdt en oversikt over embetsutnevnelser m.m. for det år da Utmarkskommisjonens medlemmer ble oppnevnt. Departementet bes nærmere kommentere dette. A ble ved Justisdepartementets brev av 4. april 1990 «løst fra vervet som medlem av kommisjonen». Det bes opplyst om det ble gitt varsel på forhånd om at departementet aktet å løse A fra vervet som medlem av Utmarkskommisjonen. Departementet bes nærmere redegjøre for den ordbruk som er brukt for å frita/entledige A fra stillingen som kommisjonsmedlem. Bruken av uttrykket «verv» kan tyde på at departementet har sett på kommisjonen som et slags utvalg med «utredningsoppgaver» og ikke som en «dømmende» kommisjon. Det bes kommentert hvorvidt det er naturlig å bruke «verv» om stillingen som kommisjonsmedlem. Dersom det legges til grunn at Utmarkskommisjonens medlemmer omfattes av tjenestemannsloven, vil det også kunne hevdes at det er naturlig å anvende tjenestemannslovens regler om oppsigelse og avskjed dersom et medlem skal entlediges uten etter ansøkning eller oppnådd aldersgrense. I så fall vil vilkårene for å fjerne medlemmer fra Utmarkskommisjonen være begrenset. Departementet bes kommentere dette. Departementet skriver i sitt brev av 4. april 1990 til A blant annet: «Departementet har hatt en generell gjennomgang av sine mange utvalg. Når det spesielt gjelder Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, har en funnet det ønskelig med en sterkere distriktsrepresentasjon i Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms - - -. For det første kan departementets referanse til «sine mange utvalg» tyde på at departementet har oppfattet Utmarkskommisjonen som et vanlig rådgivende utvalg for departementet, og ikke som en (uavhengig) domstol. For det annet kan det spørres om henvisningen til ønsket om å få en «sterkere distriktsrepresentasjon» var reell. Personen som erstattet A hadde bopel i Tromsø. Departementet bes forklare hvorvidt den person som erstattet A for øvrig bidro til en styrkelse av distriktsrepresentasjonen i kommisjonen. I foredraget til den kgl. resolusjon er det vist til ønskeligheten av at «minst en av de juridiske dommerne har erfaring og praksis fra rettslivet i Nordland eller Troms». B, som ble oppnevnt som medlem i 1986, hadde vært lagdommer i Hålogaland siden 1973 og må således antas å være det juridiske medlem som skulle representere erfaringer «fra rettslivet i Nordland eller Troms». Formannen i Utmarkskommisjonen må det også være riktig å si har inngående kjennskap til rettsforholdene i den nordligste landsdel. Rent bortsett fra at «distriktsrepresentasjonsspørsmålet» således synes å ha vært vel ivaretatt allerede fra oppnevningen, må det også kunne sies at spørsmålet også var overveiet ved oppnevningen. I A's brev til Justisdepartementet antas «at økonomiske grunner er den reelle årsak til utskiftingen». Departementet bes kommentere det som her er sagt om bakgrunnen og begrunnelsen for at A ble skiftet ut. Av den fremlagte dokumentasjon fremgår det at det er Justisdepartementet som har truffet beslutningen om å «løse» A fra «vervet som medlem av kommisjonen». Det er alminnelig antatt at kompetansen til å avskjedige og si opp en tjenestemann ligger til tilsettingsmyndigheten. Etter loven om Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms er tilsettingsmyndigheten lagt til Kongen, men denne er delegert til Justisdepartementet ved kgl. resolusjon av 17. januar 1986. I samme resolusjon ble imidlertid Utmarkskommisjonens medlemmer oppnevnt. I resolusjonen er det ikke gitt departementet myndighet til å løse kommisjonens medlemmer fra sine stillinger som kommisjonsmedlemmer. Særlig på bakgrunn av at kommisjonsmedlemmene, herunder A, ble oppnevnt av Kongen i statsråd, kunne det være naturlig å forstå regelen om tilsettingsmyndighetens kompetanse til å si opp og avskjedige slik at den også måtte utøves av Kongen i statsråd. Selv om departementet skulle mene at Utmarkskommisjonen ikke omfattes av domstolslovens regler og at medlemmene av kommisjonen ikke er å regne som tjenestemenn, bes departementet redegjøre nærmere for hvorvidt de anser den fremgangsmåte som ble fulgt ved entledigelsen av A for å være i samsvar med god forvaltningsskikk, særlig i lys av de spesielle hensyn forvaltningen bør iaktta vis-à-vis organer som er tillagt dømmende myndighet. I Justisdepartementets svarbrev 4. desember 1991 ble entledigelsen av A sterkt beklaget, og det ble slått fast at «det etter omstendighetene ikke var rettmessig å løse A fra vervet som medlem av Utmarkskommisjonen». Videre ble det opplyst at departementet ville søke å oppnå en minnelig ordning med A. Somb-1991-7 Boliglån til ansatte i «blandede statlige institusjoner».

lovdata_cd_31876

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.501

Vedtekter til bygningsloven for Stord kommune.

lovdata_cd_8106

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.723

Den rett Kongen har etter §6 til å fastsette nærare reglar for området og om skjøtsel, etter §21 til merking av fredingar m.v., etter §22 om regulering av ferdsel og etter §23 til å gjere unnatak frå vernereglane vert overførd til Miljøverndepartementet.

maalfrid_22008053649b6f295984a48c33a24b60e5197a28_0

maalfrid_mattilsynet

no

0.677

FOR-2004-07-26-1138 LMD (Landbruks- og matdepartementet) Matpolitisk avd. I 2004 hefte 11 (Vedlegg) , , , , , , , , , , BG09f, BG14a, BG14b, BG14d, BG14i, BG14j, D02 11, 13, 9124 30.07. http://www.lovdata.no/cgiwift/ldles?doc=/sf/sf/sf-20040726-1138.html Fastsatt av Landbruksdepartementet 26. juli 2004 med hjemmel i lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) § 5, § 7, § 8, § 9, § 10, § 12, § 17, § 21, § 23 og § 33, jf. delegeringsvedtak 19. desember 2003 nr. 1790. Endret ved forskrifter 22 des 2004 nr. 1754, 19 des 2005 nr. 1693, 20 des 2006 nr. 1518, 23 juni 2007 nr. 809, 13 juli 2007 nr. 896, 25 okt 2007 nr. 1176, 10 juni 2010 nr. 794. Denne forskrift omfatter foruten de egentlige plantevernmidler også stoff og preparat til ymse annet bruk (se definisjoner i § 2). Disse blir i det videre også omfattet av begrepet plantevernmidler. I denne forskrift menes med: a) Stoff eller preparat, herunder biologisk preparat eller organisme som blir utgitt for å kunne verne mot, hemme eller forebygge angrep av planteskadegjørere. Med stoff eller preparat menes virksomme stoffer/organismer, eller preparater som inneholder slike, som har en spesifikk effekt mot skadegjøreren. Likeledes stoff eller preparat som blir utgitt for: 1.

lovdata_cd_16460

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.906

1. Utbedring av eksisterende lovlig oppsatte hytter og oppføring av tilbygg og uthus i tilknytning til disse. 2. Uttak av masser i forbindelse med vedlikehold av eksisterende vei.

lovdata_cd_20118

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.462

I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23 er et våtmarksområde i Lenvik kommune i Troms fylke fredet som naturreservat ved kgl.res. av 8. desember 1995 under betegnelsen «Jøtulhaugvatn naturreservat».

lovdata_cd_326

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.484

Båndtvang for hund, Kinn kommune, Sogn og Fjordane.

lovdata_cd_62124

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.874

Publisert: Somb-1987-65 (1987 150) Sammendrag: Bruk av statens forkjøpsrett - betydningen av at konsesjonssøkernes eget bruk ligger i sameie. De to eierne av et sameiebruk søkte om konsesjon på erverv av en annen landbrukseiendom i nærheten. Søknaden ble avslått, idet Landbruksdepartementet besluttet å gjøre bruk av statens forkjøpsrett. Vedtaket ble blant annet begrunnet med at konsesjonssøkernes eiendom allerede var tilstrekkelig stor som bruk for én familie, mens det i området fantes mindre bruk med behov for tilleggsjord. Det ble også sterkt fremhevet at søkernes bruk var et sameie, en eierform som etter departementets mening erfaringsmessig er egnet til å skape driftsmessige problemer. - Ombudsmannen godtok under noen tvil den konkrete avgjørelse ut fra de rent jordbruksmessige fordeler som anvendelsen av for kjøpsretten her måtte antas å ville gi. Departementets generelt negative syn på sameieformen fant imidlertid ombudsmannen lite forenlig med hensynene bak forkjøpsinstituttet. Uttalt at dersom drifts-/eierformen skal kunne tillegges vekt ved slike avgjørelser, må det kreves en påvisning eller sannsynliggjøring av landbruksmessig uheldige virkninger i det enkelte tilfelle. I den foreliggende sak var det ikke foretatt noen slik konkret vurdering. Saksgang: (Sak 1445/86) A og B driver sammen med sine ektefeller et bruk på ca. 1290 dekar, hvorav 190 dekar dyrket mark og 1100 dekar skog. I juli 1985 kjøpte de en eiendom Lia, bestående av to skogsteiger på til sammen 430 dekar, og en mindre parsell på ca. 86 m2. Under behandlingen av konsesjonssøknaden, meldte det seg tre jordsøkere, som alle var interessert i å overta eiendommen. Landbruksnemnda gikk inn for å gjøre bruk av statens forkjøpsrett. Nemndas standpunkt fikk senere tilslutning av formannskapet. Saken ble deretter oversendt fylkeslandbruksstyret, som 23. januar 1986 traff følgende vedtak: «Fylkeslandbruksstyret er enig med landbruksnemnda og formannskapet i at eiendommen trenges til rasjonaliseringsformål i landbruket for andre bruk i området. Etter dette gjør fylkeslandbruksstyret med hjemmel i §2(3. ledd og §21,3. ledd, jfr. §1 i konsesjonsloven, statens forkjøpsrett gjeldende ved salget. A og B påklaget avgjørelsen og viste blant annet til behovet for å styrke ressursgrunnlaget for sin eiendom. Ressursbehovet måtte etter klagernes mening ses i sammenheng med det forhold at bruket tjener som næringsgrunnlag for to familier. Fylkeslandbruksstyret opprettholdt vedtaket, og uttalte i den forbindelse: «Fylkeslandbruksstyret er fortsatt av den mening at det er behov for eiendommen Lia til rasjonaliseringsformål i landbruket, da det er tilgrensende bruk som har et stort behov for tilleggsarealer med skog for å kunne bygges ut til bedre økonomisk bærekraftige bruk eller selvstendige familiebruk. Det vil derfor være mere rasjonelt og mere gagnlig for samfunnet å legge eiendommens to skogteiger til disse bruka framfor å legge dem til konsesjonssøkers bruk som ikke grenser inntil og har et så stort areal med jord og skog fra før at det nærmest må kalles et familiebruk. Ved bruk av forkjøpsrett kan en ikke se så mye på eierforholdene på de enkelte bruk i dag, da disse fort kan endre seg. Selv om en i prinsippet bør være varsom med bruk av forkjøpsrett etter konsesjonsloven, synes i dette tilfelle fordelene ved bruk av forkjøpsrett å være relativt store i forhold til kjøpernes og selgernes interesser. Etter å ha foretatt befaring på de aktuelle eiendommer, stadfestet Landbruksdepartementet avgjørelsen 29. september 1986. I premissene for departementets vedtak heter det blant annet: «Formålsbestemmelsen i jordloven tar, som påpekt foran, sikte på å bygge ut bærekraftige bruk for en familie. Konsesjonssøkerne har i dag allerede en driftsenhet som er tilstrekkelig stor som enfamiliebruk. Kjøpet av konsesjonseiendommen tar således sikte på å bygge ut et to-familiebruk med sameieforhold. Dette er en bruksutbygging og et eier-/bruksforhold som ikke kan sies å være i samsvar med intensjonene i jordloven og konsesjonsloven, jfr. begge lovers §1. Det er på den annen side på det rene at det er jordsøkere som har behov lovers for tilleggsareal for at de eiendommene de har fra før skal kunne bygges ut til å bli bærekraftige familiebruk. Et eventuelt erverv av hele eller deler av eiendommen vil heller ikke medføre drifts- eller arronderingsmessige ulemper av betydning. Departementet finner etter en samlet vurdering det rimelig klart at bruk av forkjøpsrett i dette tilfelle vil gi et bedre resultat vurdert i forhold til formålsbestemmelsene i jordloven og konsesjonsloven enn det resultat som kan oppnås ved det frivillige salg som har funnet sted. A og B klaget til ombudsmannen. Om konsesjonssøkernes egen eiendom anførte de blant annet: «Eiendommens ressurser er således, som to-familiebruk betraktet, noe knappe, og konsesjonssøkerne tar derfor i noen utstrekning kjøreoppdrag med egen lastebil i tillegg til driften av gården. Når det fra departementets side i begrunnelsen er vist til at det faller utenfor jord- og konsesjonslovens formålsbestemmelser å etablere fler-familiebruk, så fremstår dette som en ganske snever tolking spesielt av konsesjonslovens formål, men også av samme for jordloven, idet det essensielle for de to lovverk sett i sammenheng vel må være å etablere trygge økonomiske kår for gårdbrukeren og familien hans, og på en måte som også er gagnlig for samfunnet. Hvorvidt dette skjer ved etablering og drift av fler-familiebruk eller ved mer tradisjonelle driftsopplegg, kan neppe alene være avgjørende i denne sammenheng. Departementets uttrykte standpunkt til fler-familiedrift fremstår også som noe overraskende all den stund det jo i dette tilfellet dreier seg om et allerede etablert forhold, og som lovverket ikke har hatt bestemmelser for å avverge i og med at ervervene ved oppfyllelse av lovens krav om bo- og driveplikt har kunnet skje konsesjonsfritt. Etter klagernes oppfatning hadde konsesjonseiendommen Lia dessuten en beliggenhet «som driftsmessig sett overhodet ikke ville skape problemer ved sammenslåing av, de to eiendommene». De viste ellers til at eier og driftsformen (sameie) hittil «har fungert på en tilfredsstillende og positiv mate». Landbruksdepartementet kommenterte klagen i brev 24. mars 1987, der det blant an net heter: «Jordloven bygger på det hovedhensyn at landbrukseiendommer bør være store nok til å gi «eigaren og huslyden hans» trygge økonomiske kår. Størrelsen vil avhenge av de til enhver tid gjeldende normer. Det kan i dag legges til grunn at personene på et familiebruk bestar av 2 voksne personer og deres mindreårige barn, og målt i årsverk er det idag vanlig å regne 1,6 til 2,0 årsverk som et familiebruk. Jordlovens §1 inneholder etter sin ordlyd ikke noe forbud mot at eiendommer er/blir større enn familiebruket. Heller ikke forarbeidene kan sies å gi grunnlag for å oppstille et slikt forbud. Det følger imidlertid av bestemmelsen at de virkemidler staten har for å nå lovens hovedformål i utgangspunktet er begrenset til dette. I innstilling V fra Jordbrukets Produksjonskomite av 1946, som er en del av jordlovens forarbeider, sies det uttrykkelig på side 134 at det er de selvstendige gårdsbruk som er for små som først og fremst bør søkes gjort større. Selvstendige gårdsbruk defineres på side 133 under pkt. a som bruk som er så store at de i det vesentlige gir arbeid for en familie av normalstørrelse hele året under forutsetning av rasjonell driftsorganisering og utnytting av tekniske hjelpemidler. En hovedårsak til at en idag regner med et mindre antall personer på et familiebruk er selvsagt den tekniske utviklingen. Landbruksmyndighetenes praksis viser videre at det i utgangspunktet ikke er noe i veien for at eiendommer etter jordloven er/blir større enn det som tilsvarer et familiebruk, den aktuelle driftsformen tatt i betraktning. En antar også at det etter forholdene kan være adgang til å bidra til å utvikle en driftsenhet slik at den kan gi to familier trygge økonomiske kår. I det alt vesentlige legger en imidlertid til grunn at familiebruket også er den ønskelige maksimumsstørrelse på bruk, eller rettere sagt - tofamiliebruket er større enn det som er ønskelig. Det formelle grunnlaget for denne vurderingen - også i forkjøpssaker - finnes i konsesjonslovens §1, jfr. §21. Når det gjelder vurderingen av om virkemidlene i jordloven og konsesjonsloven skal nyttes, følger det av jordlovens §1, som nevnt over, at en skal prioritere å utvide bruk som ennå ikke har nådd familiebruksstørrelse. I tilråding I fra Jordlovkomiteen av 1947, 15 sies det bl.a. at dersom en har valget mellom å utvide et selvstendig bruk og et støttebruk bør det selvstendige bruket gå foran, med mindre det alt er så stort at det helt ut, fyller vilkårene for en selvstendig økonomisk enhet. De konkrete eier- og bruksforhold gjør det videre lite ønskelig sett fra departementets side, å tillate den frivillige ordningen som konsesjonskjøpet innebærer. Eiendommene eies av to par ektefeller. En slik eierform kan vanskeliggjøre en forsvarlig drift av konsesjonseiendommen., Det skal også bemerkes at eierforholdene til de for skjellige eiendommene er slik at enkelte av dem kan overdras som konsesjonssøkernes driftsenhet bestar av uten delingssamtykke fra fylkeslandbruksstyret, jfr. jordlovens §55 annet ledd som bl.a. stiller krav om «samme eierhånd». Landbruksmyndighetene ville derfor i stor utstrekning ikke hatt midler til å forhindre en oppdeling av eiendommene i strid med intensjonene i jordloven. Den omstendighet at enheten er etablert uhindret av reglene i konsesjonsloven skyldes lovens system hvor overdragelse av eiendom kan skje konsesjonsfritt mellom personer med en nærmere bestemt slektsmessig tilknytning, eventuelt til odelsberettigede. Slike regler hadde en også før en fikk loven av 1974. At søkerne fikk overta landbruksarealer fra landbruksmyndighetene/med tillatelse fra landbruksmyndighetene kan bl.a. tilskrives at enheten på det tidspunktet hadde behov for tilleggsjord for å nå opp mot familiebruksstørrelse og at andre hensyn ikke talte for at dette ikke burde skje. Det ligger i forkjøpssakens art at en ikke kan gå alt for konkret inn på hvilke fordeler som kan oppnås i det enkelte tilfelle. Forkjøpssaken skal etterfølges av en fordelingssak og det er ved behandlingen av den saken en tar endelig standpunkt til fordelingen av eiendommen. Dersom en i forkjøpsvedtaket i for sterk grad konsentrerer seg om hvilke arronderingsmessige og andre fordeler som kan oppnås, risikerer en å foregripe begivenhetenes gang. Departementet foretok befaring før avgjørelsen ble tatt. På grunnlag av det en der så og sakens dokumenter, kom en til at bruk av forkjøpsrett ville gi et resultat som i forhold til formålsbestemmelsene i jordloven og i konsesjonsloven var bedre enn det resultatet som den frivillige avtalen ville gi. I mitt avsluttende brev til klagerne 15. oktober 1987, uttalte jeg følgende: «Statens forkjøpsrett er et virkemiddel som kan nyttes for å nå de mål konsesjonsloven skal fremme, jfr. lovens §1 og §2 . Når siktemålet er å tilgodese landbruksnæringen, må man også kunne se hen til formålsbestemmelsen i §1 i jordloven av 18. mars 1955 (nr. 2). Hvorvidt forkjøpsretten skal benyttes i det enkelte tilfelle, må bero på en landbruksfaglig vurdering av de fordeler som - innenfor lovens formål - kan oppnås. Det vil også ha betydning hvordan et forkjøpsrettsvedtak - som er et tvangsinngrep - vil bryte inn i kontraktsforholdet mellom selger og kjøper. Om dette har Høyesterett uttalt at loven må forstås slik at det «ikke kan gripes inn med forkjøpsrett med mindre det må anses rimelig klart at man ved inngrepet oppnår et resultat som er bedre vurdert ut fra lovens formålsbestemmelse enn resultatet av det salg som det er spørsmål om å gripe inn i» ( Rt-1981-745, se særlig 748). Forkjøpsinngrep kan med andre ord ikke skje med mindre det foreligger en klar interesseovervekt i favør av jordsøkerne. Landbruksdepartementets avgjørelse av 29. september 1986 opplyses å være basert på den samme lovforståelse. Ved vurderingen har departementet lagt til grunn at konsesjonssøkernes eiendom allerede er tilstrekkelig stor som «énfamiliebruk» (jfr. formålsbestemmelsen i jordlovens §1), mens det i området også finnes bruk som trenger tilleggsjord for å nå en slik størrelse. I denne situasjon har man funnet det riktig - ut fra hensynene bak jord- og konsesjonsloven å prioritere utbygging av de sistnevnte bruk fremfor å etterkomme konsesjonssøkernes ønske om å etablere en eiendom som kan gi tilstrekkelig utkomme for to familier. Som et tilleggsmoment har man vist til at konsesjonssøkernes bruk er basert på en eier-/ driftsform som landbruksmessig sett kan skape problemer. Etter departementets syn er det derfor ikke ønskelig å føye ytterligere arealer til bruket så lenge det finnes énfamiliebruk i området med behov for tilleggsjord. Departementet har ellers anført at ervervet ikke innebærer noen «arronderingsmessige fordeler for konsesjonssøkernes eiendommer», mens bruk av forkjøpsretten vil gi «klare arronderingsmessige fordeler» for de aktuelle jordsøkere. Jeg finner det vanskelig å gi min tilslutning til departementets prinsipielle synspunkter om favorisering av én-familiebruksformen, slik disse er kommet til uttrykk i brevet av 24. mars 1987. Etter min oppfatning er det vanskelig å lese ut av jordloven eller konsesjonsloven noe forbehold mot sameie som driftsform. Rekkevidden av de løsrevne uttalelser i forarbeidene fra 1946 og 1947 må anses usikre, og de har under enhver omstendighet bare begrenset bæreevne i dagens situasjon. Dessuten angår disse uttalelsene først og fremst bruksstørrelsen, idet de gir en viss støtte for å prioritere oppbygging av bruk som ennå ikke har nådd familiebruksstørrelse fremfor utvidelse av eiendommer som allerede har en slik størrelse. Når det gjelder den aktuelle drifts-/eierform (sameie), kan jeg imidlertid ikke se at de påberopte motiver gir noen direkte støtte for departementets syn. Dette innebærer ikke nødvendigvis at momentet er uten relevans i forkjøps-/konsesjonssaker. Dersom landbruksmyndighetene legger vekt på slike forhold, må man imidlertid kunne kreve en konkret begrunnelse: Det må med andre ord sannsynliggjøres at den aktuelle drifts-/eierform virker (eventuelt vil virke) landbruksmessig uheldig i det enkelte tilfelle. negativt syn på sameieformen som det departementet har gitt uttrykk for i den foreliggende sak, lar seg vanskelig forene med hensynene bak forkjøpsrettsinstituttet. Denne rent prinsipielle begrunnelse ville etter min mening ikke ha vært tilstrekkelig som saklig underlag for forkjøpsvedtaket. Jeg forstår imidlertid departementets avgjørelse slik at man ikke ensidig har bygget på dette synspunkt, men også foretatt en vurdering av de rent jordbruksmessige fordeler som anvendelsen av forkjøpsretten her må antas å ville gi. Det som for så vidt er anført, må i utgangspunktet kunne forsvare det standpunkt departementet har tatt. Noen nærmere etterprøvelse av disse mer konkrete, landbruksfaglige vurderinger kan jeg ellers vanskelig innlate meg på. Dette har blant annet sammenheng med at saksbehandlingen her er rent skriftlig, og at ombudsmannen - i motsetning til departementet - ikke har vært på befaring. Selve skjønnsutøvelsen - altså beslutningen om å gjøre gjeldende den forkjøpsrett loven for så vidt åpner adgang til - blir av samme grunn vanskelig å overprøve. Ut fra det som således foreligger, er jeg under noen tvil kommet til at jeg ikke har grunnlag for direkte å kritisere departementets konklusjon. Somb-1987-64 Delingssak etter jordlova - klagerett for forpaktar med odelsrett.

lovdata_cd_40535

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.844

Etter forskriften §10 første ledd første punktum skal bidraget før samværsfradrag aldri fastsettes lavere enn det beløpet som den bidragspliktige får utbetalt i barnetillegg. Trygdekontoret må derfor først regne ut hva bidraget ville blitt etter kostnadsmodellen (inkludert bidragsevnevurdering og vurdering mot maksimumsgrense), og deretter sammenligne dette beløpet med netto mottatt barnetillegg. Fradrag for samvær skal holdes utenfor i denne sammenhengen. Dersom det utregnede beløpet etter kostnadsmodellen er lavere enn det som den bidragspliktige faktisk mottar i barnetillegg, får forskriften §10 anvendelse. Bidraget skal i slike tilfeller fastsettes lik netto mottatt barnetillegg, med fradrag for eventuelt samvær. Da det er netto mottatt barnetillegg som er avgjørende, må trygdekontoret undersøke om inntekten til den bidragspliktige er av en slik størrelse at den utløser skatteplikt. Utbetales ytelsen med barnetillegg gjennom trygdeetaten, får trygdekontoret opplysninger om den bidragspliktige blir trukket skatt eller ei. I andre tilfeller må det innhentes opplysninger. Dersom trygdekontoret ikke får de ønskede opplysningene, kan det legge til grunn tabeller fra Skattedirektoratet som viser hvilket inntektsnivå som utløser skatteplikt. For året 2003 er beløpet 63000 kroner. Det er bare personinntekt som legges til grunn i denne sammenhengen. Dersom personinntekten er under 63.000 kroner, vil brutto og netto barnetillegg være samme beløp. Størrelsen på personinntekten som utløser skatteplikt, endres hvert år. I vedlegg til dette rundskrivet er det gitt en oversikt over beløpene for de ulike årene. I tilfeller der det er fastslått at den bidragspliktige er i skatteposisjon, har Barne- og familiedepartementet innført en skattesjablon på 10%. Faktisk mottatt barnetillegg betyr brutto barnetillegg med fratrekk for 10% skatt dersom mottakeren av ytelsen er i skatteposisjon. Forsørgingstillegg fra forsvaret er ikke skattepliktig. Brutto og netto forsørgingstillegg vil derfor være samme beløp. Dersom den bidragspliktige mottar forsørgingstillegg for flere barn i samme barnekull, skal forsørgingstillegget deles likt mellom disse barna ved utregningen av barnebidraget. I vedlegg til dette rundskrivet er det gitt en oversikt over størrelsen på forsørgingstillegget for første barn og hvert av de øvrige barna. Når beløpet er utregnet etter forskriften §10 første ledd, gis det fradrag for samvær som den bidragspliktige utøver med barnet/barna.

lovdata_cd_17192

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.585

Gjelder for: Skjebergkilen naturreservat, Sarpsborg kommune, Østfold.

lovdata_cd_56662

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.707

Utslipp av hydrokarboner til luft ved lagring og lasting av råolje skal rapporteres. Status i forhold til krav i utslippstillatelsen og eventuelle avvik fra denne, samt måloppnåelse og detaljer om reduksjonstiltak skal beskrives. Rapporteringen skal også inneholde: - Mengde olje som henholdsvis lastes og lagres (Sm3 ) - Utslippsfaktor for henholdsvis CH4 og nmVOC (g/m3 ) - Utslipp av henholdsvis CH4 og nmVOC (tonn) - Teoretisk utslippsfaktor for nmVOC uten tiltak (kg/Sm3 ) - Teoretisk nmVOC utslipp uten tiltak (tonn) - Teoretisk nmVOC utslippsreduksjon (%).

lovdata_cd_43701

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.741

Innånding av støv (finfordelte stoffer) kan medføre utvikling av sykdommer i lungene som vi med en fellesbetegnelse kaller «støvlungesykdommer» eller pneumokonioser. «Støvlungesykdommer» kjennetegnes ved at det foreligger lungefibrose - dvs. arrdannelse og fortykning av lungevevet. For en nærmere beskrivelse av «støvlungesykdommer» se kommentarene til §13-4 i rundskrivet til kapittel 13. I slike tilfeller skal det innhentes spesialisterklæring fra lungelege med funksjonsprøver. Det foreligger en egen legeerklæringsblankett RTV-blankett 40.31 D. RTV-blankett 40.31D: I henvendelsen til spesialist/ sykehus må det gjøres oppmerksom på at røntgenbilder (thorax - front, side og skrå) må tas i forbindelse med undersøkelsen av medlemmet og sendes trygdekontoret sammen med spesialisterklæringen. Bildene må helst være originale (ikke kopier) og i stort format, og røntgenbeskrivelse må følge med. Dersom det foreligger CT-bilder (computertomografi), skal disse også medsendes. Eventuelle tidligere bilder må også medfølge, for å kunne vurdere eventuell progresjon i tilstanden. Det er også mulig å innhente bilder/røntgenbeskrivelse fra privat røntgeninstitutt eller privatpraktiserende lungespesialist med eget røntgenutstyr. Dersom diagnosen er asbestose, silikose eller pleuraplaques, vil FTK Oslo, som et ledd i sin kvalitetssikring, vanligvis forelegge røntgenbildene for ILO-sertifisert røntgenolog for røntgenologisk utredning og klassifisering etter ILO-systemet. Foreligger røntgenologisk vurdering fra ILO-sertifisert røntgenolog i saken allerede, er det ikke nødvendig å vedlegge røntgenbilder. I slike tilfeller vil det da i saken foreligge et utfylt ILO-skjema (ILO 1980 INTERNATIONAL CLASSIFICATION OF RADIOGRAPHS OF PNEUMOCONIOSE).

lovdata_cd_35736

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.77

Publisert: Ot.prp.nr.53 (1992-1993) Tittel: Om lov om endringer i straffeloven m.v (hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger) I proposisjonen foreslås det en ny og helt generell straffebestemmelse om heleri/såkalt hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger. Det foreslås at bestemmelsen tas inn som § 317 i straffeloven. Samtidig foreslås det at straffeloven § 162a om narkotikaheleri og kapittel 31 om heleri og etterfølgende bistand oppheves. På den måten samles alle bestemmelser som gjelder heleri og hvitvasking av utbytte, i én paragraf. Utkastet til ny straffebestemmelse er bygget opp etter mønster av straffeloven § 162a om narkotikaheleri, men har et videre anvendelsesområde. Utkastet rammer den som mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling, og den som yter bistand til å sikre slikt utbytte for en annen. Den som mottar utbytte som del av pliktig underhold eller som vederlag for vanlige varer og tjenester, rammes likevel ikke. Skyldkravet er forsett og uaktsomhet. Strafferammen er bøter eller fengsel i tre år for simpelt heleri og fengsel i seks år ved grovt heleri. Ved grovt narkotikaheleri skal fengsel i 21 år kunne idømmes hvis det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter. Siktemålet med forslaget er å ramme en del former for hvitvasking av utbytte som ikke er straffbare etter gjeldende rett. Justisdepartementet har i en tid arbeidet for å forsterke rettsvesenets innsats overfor økonomisk kriminalitet. (Se blant annet St.meld.nr.23 (1991-1992) s 110 flg, hvor tiltak mot økonomisk kriminalitet betegnes som et særlig satsningsområde for departementet, og Regjeringens handlingsplan mot Økonomisk kriminalitet (oktober 1992).) Blant annet har oppmerksomheten vært rettet mot såkalt hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger. Med hvitvasking menes å yte bistand for å sikre utbyttet av en kriminell handling. En viktig del av hvitvaskingen er vanligvis å få det til å se ut som utbyttet er ervervet på lovlig måte. Ofte blir også det å motta eller å skaffe seg eller andre del i utbyttet av en straffbar handling, inkludert i uttrykket hvitvasking. Departementet vil legge denne mest omfattende forståelsen av uttrykket til grunn i det følgende. Hvitvasking er ikke noen helt dekkende fellesbetegnelse på de handlinger som er omtalt over. «Utbytteheleri» eller bare «heleri» er etter departementets syn mer korrekte uttrykk. Disse uttrykkene mangler imidlertid et anvendelig tilsvarende verb. Hvitvasking vil derfor ofte bli brukt nedenfor. Det er bred internasjonal enighet om at man bør bekjempe hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger. åpne øyne og i stor stil bistår andre med å plassere utbytte som stammer fra straffbare handlinger, i annen, lovlig virksomhet. Straffeloven § 162a retter seg mot såkalt narkotikaheleri, og straffeloven kapittel 31 mot tradisjonelt heleri og etterfølgende bistand. En del tilfeller av hvitvasking omfattes av disse bestemmelsene, mens andre faller utenfor, se nærmere kapittel V punkt 1. Justisdepartementet reiste i et høringsnotat 29 september 1992 spørsmål om det bør innføres en mer generell bestemmelse som retter seg mot alle viktige former for hvitvasking av utbytte. Arbeidet med en ny straffebestemmelse om hvitvasking av utbytte er blant annet omtalt i St.prp.nr.1 (1992-1993). I B.innst.S.nr.4 (1992-1993) s 7 uttaler justiskomiteen: « Komiteen har merket seg at Regjeringen arbeider med lovforslag om hvitvasking av penger og at dette sees i sammenheng med bekjempelse av økonomisk kriminalitet. Komiteen er enig i dette og viser til at økonomisk kriminalitet som konkurskriminalitet, svart arbeid o.a. ikke bare setter arbeidsplasser i fare, men også er en alvorlig trussel mot det lovlydige næringsliv. På s 24 uttaler komiteen at en ny lovbestemmelse om hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger kan lette politiets og kontrollmyndighetenes arbeid med organisert økonomisk kriminalitet. Høringsfristen var satt til 4 januar 1993. Følgende instanser har gitt realitetsuttalelse: Ingen av høringsinstansene har gått imot at det innføres en mer generell straffebestemmelse om hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger, og en rekke av dem støtter uttrykkelig forslaget. Noen av høringsinstansene har enkelte bemerkninger til utformingen av straffebestemmelsen m.v. Disse bemerkningene vil bli behandlet senere i proposisjonen i forbindelse med de enkelte punktene i lovforslaget som uttalelsene tar opp. Hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger er et alvorlig internasjonalt problem. Det er vanskelig å måle hvor store beløp det dreier seg om. Det internasjonale pengefondet (IMF) har anslått at det i 1991 på verdensbasis ble hvitvasket midler til en samlet verdi av 300 milliarder dollar, men beregningen er usikker. En vesentlig del av disse midlene stammer fra narkotikavirksomhet. - Vi har få tall på omfanget av hvitvasking i Norge, men ØKOKRIM regner med at det også her dreier seg om store beløp. Hvitvasking skjer på mange og ulike måter. Ofte foregår hvitvaskingen i flere operasjoner. Ikke sjelden blir banker og andre finansinstitusjoner brukt til hele eller deler av prosessen. Andre yrkesgrupper, som advokater og revisorer, kan også være involvert. Det er svært varierende hvor mye de forskjellige aktørene vet eller burde visst om midlenes ulovlige opprinnelse. En rekke kriminelle handlinger gir utbytte i kontanter, for eksempel narkotikalovbrudd. I slike tilfeller vil som regel en viktig del av hvitvaskingen være å gjøre seg av med kontantene. Vanlige fremgangsmåter er å sette pengene inn på en bankkonto, investere i verdipapirer eller å betale tilbake - ofte fiktiv - gjeld. I de tilfeller hvor utbyttet er en gjenstand, skjer ofte det motsatte: at gjenstanden selges. En annen viktig del av hvitvaskingen er å skjule hvor utbyttet eller det som har kommet i stedet for utbyttet, stammer fra. Dette kan for eksempel gjøres ved å splitte opp pengebeløp i mindre beløp og overføre disse til flere konti, i andre personers eller selskapers navn i ulike finansinstitusjoner og i ulike land. Hvitvasking vil ofte også gå ut på å sette i verk tiltak som gjør at utbyttet eller det som har kommet i stedet for utbyttet, kan disponeres uten at det vekker mistanke om at det stammer fra kriminell virksomhet. Ofte prøver man å la det se ut som midlene er skaffet til veie ved lovlig forretningsvirksomhet. En vanlig fremgangsmåte er å bruke såkalte frontselskaper i land med lite kontrollovgivning. Frontselskaper er selskaper uten virksomhet, som kan kjøpes i en rekke land. Utbyttet fra kriminelle handlinger tilbakeføres til gjerningspersonen via selskapet under dekke av å være tilbakebetaling av lån, tilbakeføring av overskudd eller lignende. Andre hvitvaskingsmetoder som er knyttet til lovlig næringsvirksomhet, er å kjøpe eller selge eiendommer og oppgi en annen pris utad enn den reelle, kjøpe eller selge varer i andre mengder enn dem som oppgis utad, dobbeltfakturere, bruke falske fakturaer osv. Hvitvaskingsmetoder uten tilknytning til næringsvirksomhet er kjøp av kvitteringer for tippegevinster, vinnerkuponger fra hesteveddeløp m.v. Straffeloven § 162 a setter straff for ulike former for befatning med utbytte som stammer fra en narkotikaforbrytelse (narkotikaheleri). Befatning med utbytte fra andre straffbare handlinger omfattes ikke av denne bestemmelsen. Gjerningsbeskrivelsen i § 162a er todelt: Bestemmelsen retter seg dels mot den som mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en narkotikaforbrytelse, og dels mot den som yter bistand for å sikre slikt utbytte for en annen. Lovteksten nevner en del eksempler på hva som skal regnes som å yte bistand: å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende eller la investere utbytte, se første ledd andre punktum. Oppregningen er ikke uttømmende. Utbytte kan være penger, men det kan også være andre gjenstander eller tjenester. Likestilt med utbytte er gjenstand eller tjeneste som trer i stedet for utbytte, se første ledd siste punktum. Straffen i § 162a er ved forsettlige overtredelser bøter eller fengsel inntil to år, men fengsel inntil ti år hvis narkotikaheleriet er grovt. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det legges vekt på verdien av det utbyttet heleren har hatt befatning med, størrelsen på den eventuelle fordelen heleren har mottatt eller skaffet seg eller andre, art og mengde av det stoffet utbyttet knytter seg til, og omstendigheter ved overtredelsen for øvrig. Under særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 21 år idømmes, se andre ledd. - Ved uaktsomt narkotikaheleri er straffen bøter eller fengsel inntil to år, jf tredje ledd. Etter fjerde ledd er visse forhold som ellers ville falle inn under ordlyden, unntatt fra § 162a. Det gjelder de tilfeller hvor noen mottar utbytte til vanlig underhold av seg selv eller andre fra en som plikter å yte slikt underhold. Straff kommer heller ikke til anvendelse på den som mottar utbytte som normalt vederlag for vanlige forbruksvarer, bruksting eller tjenester. Den alminnelige heleribestemmelsen i straffeloven § 318 jf § 317 setter straff for den som mottar til eie, pant eller bruk, skjuler, forvarer, forbruker eller søker avhendet eller pantsatt en gjenstand enda han eller hun forsto at tingen var fravendt noen ved en forbrytelse eller ved en forseelse etter § 391a eller utviste uaktsomhet i så måte. Det er med andre ord langt på vei de samme former for befatning som omfattes av denne bestemmelsen, som av § 162a. Men som § 162a, gjelder den alminnelige heleribestemmelsen bare befatning med nærmere angitte former for utbytte, nemlig gjenstander som er fravendt noen ved en forbrytelse eller ved naskeri etter § 391a. Det er altså ikke nok at ervervet har skjedd ved en straffbar handling; det straffbare må bestå i at eiendomsrett er krenket. Typiske eksempler på når heleribestemmelsen kan være aktuell, er ved befatning med utbytte fra tyveri, underslag, bedrageri, utpresning eller ran. Heleribestemmelsen kommer også til anvendelse ved befatning med gjenstander som er skaffet til veie ved omsetning av andre gjenstander fravendt ved en forbrytelse («surrogatheleri»), se § 317 andre ledd. Medvirkning til heleri og surrogatheleri er også straffbart, se § 317 første og andre ledd. Heleri straffes som hovedregel med bøter eller fengsel inntil tre år eller begge deler, se § 318. Straffen er den samme for forsettlig og uaktsomt heleri. Hvis den skyldige tidligere er straffet for heleri eller andre nærmere angitte vinningsforbrytelser m.v, kan straffen forhøyes med inntil det halve. Og hvis han eller hun har drevet heleri sedvanemessig, gjelder det en minimumsstraff på seks måneder og en maksimumsstraff på seks år. Er straffeskylden liten, er straffen bøter eller fengsel inntil seks måneder, jf § 391a. I gjentagelsestilfeller kan straffen også her forhøyes med inntil det halve. På samme måte som ved narkotikaheleri, kommer straff for heleri ikke til anvendelse på den som mottar ulovlig ervervede gjenstander til underhold eller forpleining av seg eller andre av noen som plikter å yte slikt underhold. Derimot gjør den alminnelige heleribestemmelsen ikke unntak for den som mottar utbytte som normalt vederlag for vanlige forbruksvarer m.v, slik § 162a gjør. I tillegg til bestemmelsene om narkotikaheleri og alminnelig heleri har straffelovgivningen enkelte særlige heleribestemmelser som gjelder på mer avgrensede områder. Som eksempler kan nevnes straffeloven § 394 om heleri av ulovlig ervervet hittegods og tolloven § 63, som setter straff for den som transporterer, oppbevarer, skjuler, avhender eller erverver en vare som er ervervet eller disponert over i strid med tolloven eller tollforskriftene. Se også straffeloven § 399 og alkoholloven § 10-1 jf § 8-2. også kunne rammes av straffeloven § 320 om etterfølgende bistand. Vilkåret for å straffe etter denne bestemmelsen er at det er ytt bistand etter forøvelsen av en forbrytelse for å sikre eller opprettholde fruktene av forbrytelsen. Hva slags forbrytelse som har vært begått, og hvilken form for bistand som har vært gitt, er uten betydning. Skyldkravet etter § 320 er forsett. I tillegg er det et krav at hjelperen har hatt hjelpehensikt; bistanden må være ytt for å sikre den som har begått forbrytelsen, en fordel som er tilsiktet ved forbrytelsen. Kravet til hjelpehensikt skaper ofte problemer. Ikke sjelden får hjelperen betaling for sin bistand, og det er trolig i mange tilfeller tanken på betalingen som har vært motiverende for handlingen. Da kan det være tvilsomt om hjelperen kan straffes etter § 320. Det heter om dette i Ot.prp.nr.45 (1987-1988) s 4 til 5: « Kjerschow skriver i sin kommentar til strl § 320 at det kreves «den hensikt med bistanden å sikre forbryteren den vundne eller tilsiktede fordel. Det er således ikke nok, at vedkommende er sig bevisst, at dette vil bli følgen av bistanden» (jf Straffeloven med kommentarer, 1930 s 770). Konsekvensen av dette synet vil være at en som yter etterfølgende bistand i forhold til en narkotikaforbrytelse utelukkende for å skaffe seg selv inntekter, ikke kan straffes etter strl § 320. Dette må gjelde selv om hjelperen samtidig vet at bistanden er nødvendig for å sikre hovedmannens utbytte. Hvis hjelperens motiv var å skaffe både seg selv og hovedmannen en vinning, kan derimot § 320 anvendes. Straffelovrådet har tidligere vurdert om det er grunn til å inkludere visse former for «etterfølgende medvirkning» i strl § 162 (jf NOU 1982:25 Narkotikalovbrudd, ran og heleri s 7). Se også s 41 hvor det heter: «Har Han mottatt pengene for å oppbevare dem for narkotikahandleren, f.eks. for å holde dem skjult for politiet, vil det kunne bli spørsmål om straffansvar etter strl. § 320 for etterfølgende bistand.» Uttalelsen kan tyde på en noe annen forståelse av § 320 enn det som er lagt til grunn av Kjerschow. Straffelovrådet behandler imidlertid etterfølgende bistand generelt. Det sier ikke noe om det mener løsningen ville blitt den samme hvis bistanden ble betalt. Det er derfor usikkert om uttalelsen kan tas til inntekt for at § 320 kan anvendes i et slikt tilfelle. Straffen for etterfølgende bistand er bøter eller fengsel inntil to år. Det hender at gjerningspersonen før en straffbar handling blir begått, lover å yte bistand for å sikre utbyttet. Han eller hun kan da etter omstendighetene straffes for psykisk medvirkning til selve forbrytelsen eller forseelsen. Men i praksis er det vanskelig å bevise at det foreligger en slik avtale på forhånd. Bevisproblemene vil likevel ofte være mindre hvis medhjelperen har hatt som mer eller mindre permanent oppgave å yte slik bistand. Oversikten over viser at straffelovgivningen har en rekke bestemmelser som kan komme til anvendelse på hvitvasking av utbytte. Likevel vil langt fra alle former for hvitvasking omfattes av disse bestemmelsene. For eksempel kan ikke den som bistår med å sikre utbytte fra skatteunndragelser, innsidehandel, pengefalsk, spionasje, hallikvirksomhet eller ulovlig salg av pornografi straffes, hvis han eller hun har mottatt betaling for bistanden og det bare er tanken på betalingen - og ikke et ønske om å hjelpe gjerningspersonen - som har vært motiverende for handlingen. Unntak gjelder hvis bistanden ble lovet før lovbruddet utbyttet stammer fra, ble begått. Stortinget har ved lov 4 desember 1992 nr 123 innført regler i finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 som ved andre midler enn trusler om straff skal bidra til å bekjempe hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger. Lovendringen, som foreløpig ikke er trådt i kraft, innebærer at finansinstitusjoner på ulike måter pålegges å delta i kampen mot slik virksomhet. Finansinstitusjonene skal kreve legitimasjon av kunder når det etableres et forretningsforhold, og oppbevare kopi av eller henvisning til de nødvendige dokumenter som har vært brukt i forbindelse med slik legitimasjon. Hvis en finansinstitusjon har mistanke om at en transaksjon har tilknytning til narkotikaheleri, alminnelig heleri eller etterfølgende bistand, plikter den å foreta nærmere undersøkelser for å få bekreftet eller avkreftet mistanken. Hvis mistanken etter en slik undersøkelse ikke er avkreftet, skal institusjonen av eget tiltak oversende alle relevante opplysninger til ØKOKRIM. Institusjonen og dens tjenestemenn plikter dessuten på anmodning å gi ØKOKRIM alle nødvendige opplysninger som gjelder den mulige overtredelsen. Kunden eller tredjemann skal ikke gjøres kjent med at det er oversendt slike opplysninger. Finansinstitusjonen skal ikke gjennomføre transaksjonen før ØKOKRIM er underrettet. ØKOKRIM kan i særlige tilfeller gi pålegg om å utsette transaksjonen ytterligere. Tjenestemenn i finansinstitusjoner som forsettlig overtrer de nevnte reglene, straffes med bøter, og under særlig skjerpende omstendigheter med fengsel inntil ett år. 2 EØS-avtalen. EØS-avtalen har regler om hvitvasking av penger i vedlegg IX om finansielle tjenester pkt 23 (rådsdirektiv 91/308/EØF 10 juni 1991 om tiltak for å hindre at det økonomiske system brukes til å hvitvaske penger). Ifølge artikkel 2 skal medlemsstatene sørge for at hvitvasking av penger forbys. Det er et ubetinget krav at medlemslandene har regler om narkotikaheleri. Direktivet lar det ellers være opp til det enkelte land å bestemme om andre former for hvitvasking av penger skal forbys. Direktivet har ikke noe absolutt påbud om straff, men straffesanksjonering er den mest praktiske måten å sørge for at forbudet blir effektivt. Med utbytte menes i direktivet aktiva av enhver art (enten det er tale om fysiske gjenstander eller ikke, løsøre eller fast eiendom, materielle eller immaterielle goder) og rettslige dokumenter eller instrumenter som tjener som bevis for eiendomsrett til slike goder eller rettigheter knyttet til dem. De former for hvitvasking som skal rammes er: - erverv, besittelse eller bruk. I tillegg skal medvirkning til slike handlinger rammes. - Skyldkravet er forsett. Etter Justisdepartementets syn oppfyller Norge med straffeloven § 162a om narkotikaheleri, kapittel 31 om alminnelig heleri og etterfølgende bistand og § 132 om motarbeidelse av en offentlig undersøkelse m.v direktivets minimumskrav her. Det er derfor ikke nødvendig å foreta noen endringer av strafferettslig art for å tilpasse norsk rett til EF-direktivet på dette punktet. En annen sak er at det av andre grunner kan være ønskelig å innføre en mer generell bestemmelse om hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger, se nærmere nedenfor. Direktivet har ellers først og fremst bestemmelser om plikter for finansinstitusjoner. Den nye § 2-17 i finansieringsvirksomhetsloven ble vedtatt for å tilpasse norsk rett til denne delen av direktivet. FN-konvensjonen om ulovlig handtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer (1988) krever blant annet at narkotikaheleri skal kriminaliseres. Europarådskonvensjonen om hvitvasking, etterforskning, beslag og inndragning av utbytte (1990) pålegger i artikkel 6 konvensjonsstatene å innføre en generell straffebestemmelse om hvitvasking av utbytte. Norge har undertegnet begge konvensjonene, men foreløpig ikke ratifisert noen av dem. FN-konvensjonen er på dette punktet oppfylt ved straffeloven § 162a om narkotikaheleri. Derimot oppfyller vi etter gjeldende rett ikke kravene i Europarådskonvensjonen artikkel 6. - å erverve, besitte eller bruke noe man vet er utbytte. Også ellers skjer det i flere sammenhenger internasjonalt samarbeid for å bekjempe hvitvasking av utbytte. Fra de sju største industrinasjonene i verden (G-7) foreligger det for eksempel et 40-punkts tiltaksprogram (Financial Action Task Force on Money Laundering). Den norske regjeringen sluttet seg til programmet i april 1991. Dansk rett har en bestemmelse om narkotikaheleri som i store trekk svarer til den norske straffeloven § 162a, se den danske straffeloven § 191a. For øvrig kan hvitvasking av utbytte etter omstendighetene straffes etter den alminnelige heleribestemmelsen i straffeloven § 284 og etter straffeloven § 300c. § 284 omfatter - på samme måte som den norske heleribestemmelsen - bare vinning ervervet ved bestemte typer lovbrudd, som for eksempel tyveri, underslag og bedrageri. Den lyder slik: « For hæleri straffes den, som modtager eller skaffer sig eller andre del i en ved tyveri, ulovlig omgang med hittegods, underslæb, bedrageri, databedrageri, mandatsvig, afpresning, skyldnersvig eller røveri erhvervet vinding, samt den, som ved fordølgelse, hjælp til afhændelse eller på lignende måde virker til at sikre en anden udbyttet af en sådan forbrydelse. § 300c lyder slik: der hidrører fra en andens handling af den i § 282, § 300a eller § 300b, nævnte beskaffenhed, eller som gør et sådant krav gældende, såfremt han vederhvervelsen af kravet kændte eller udviste grov uaktsomhed med hensyn til dets beskaffenhed. På samme måde straffes den, som i øvrigt forsætligt eller groft uagtsomt drager utilbørlig fordel af en andens handling af den i § 282, § 300a eller § 300b nævnte beskaffenhed. De bestemmelsene som det henvises til, gjelder blant annet åger. I Danmark anser man § 191a, § 284 og § 300c som tilstrekkelige til å oppfylle kravene i EFdirektivet om hvitvasking. Etter de opplysninger Justisdepartementet har fått, foreligger det ingen planer om å innføre noen mer generell straffebestemmelse om hvitvasking uavhengig av EF-retten. I Finland vil Riksdagen i løpet av våren 1993 trolig vedta et forslag til nytt andre ledd i strafflagen 32 kap 1 § om heleri, som innebærer en generell kriminalisering av hvitvasking av utbytte. Forslaget lyder slik: 2) döljer eller maskerar ovan angiven egendoms rätta karaktär, ursprung eller belägenhet eller förfogandet över den eller de rättigheter som är knutna till den, eller hemlighåller sådana uppgifter om dessa omständigheter som han enligt lag är skyldig att lämna. I Sverige kan hvitvasking etter omstendighetene først og fremst rammes av bestemmelser rettet mot to særlige former for heleri. Begge alternativene kom inn ved en endring av heleribestemmelsen (brottsbalken 9 kap 6 §) i mai 1991, og trådte i kraft 1 juli samme år. Det ene alternativet rammer den som utilbørlig fremmer en annens muligheter til å utnytte gjenstander som stammer fra vinningsforbrytelser eller verdien av slike gjenstander. Det andre alternativet rammer den som for å skjule en gjenstands opprinnelse medvirker til å bortføre, overlate eller omsette eller har annen lignende befatning med gjenstander som stammer fra vinningsforbrytelser. I andre europeiske land er rettsstillingen noe forskjellig. Enkelte land har allerede straffebestemmelser som rammer hvitvasking av utbytte, generelt eller på mer eller mindre begrensede områder. I flere land vurderes endringer i straffelovgivningen. Den tyske straffeloven fikk i 1992 en ny bestemmelse som rammer hvitvasking av utbytte fra en rekke forskjellige straffbare handlinger. Bestemmelsen gjelder utbytte fra enhver straffbar handling som kan medføre fengsel i ett år eller mer, for eksempel falsk, tyveri, heleri og alvorlige brudd på narkotika- og våpenlovgivningen. Dessuten rammes narkotikaforseelser og alle forseelser begått av medlemmer av kriminelle organisasjoner. Forseelser som kan være aktuelle her, er utpressing og ulovlig spillevirksomhet. De former for befatning som rammes, er først og fremst å skjule utbyttet eller dets opprinnelse, og å hindre eller vanskeliggjøre etterforskning, beslag og inndragning av slikt utbytte. Etter britisk rett er det straffbart å skjule opprinnelsen av utbytte fra narkotikakriminalitet, hvis hensikten er å unngå strafforfølgning. Også ombytting, overføring og unndragning av slikt utbytte fra britisk jurisdiksjon rammes. Det vurderes for tiden om det skal fremmes et lovforslag som utvider straffebudet om hvitvasking til alvorlige kriminelle handlinger generelt. Også franske straffebestemmelser om hvitvasking er begrenset til å gjelde utbytte fra narkotikakriminalitet. Men også i Frankrike vurderer man for tiden å utvide bestemmelsen til å omfatte utbytte fra andre former for kriminalitet. I Sveits har hvitvasking av utbytte fra narkotikahandel vært straffbart siden 1951. I 1990 ble det straffbart å hvitvaske utbytte fra alle former for alvorlig kriminalitet. Som alvorlig kriminalitet regnes for eksempel tyveri og naskeri. For tiden forbereder man ny lovgivning mot organisert kriminalitet, som vil gjøre det straffbart også å ha befatning med lovlig ervervede midler hvis dette innebærer støtte til en kriminell organisasjon. Straffelovrådet vurderte i 1982 om det er behov for å inkludere visse former for «etterfølgende medvirkning» i straffeloven § 162.1 sin utredning, NOU 1982:25 s 41, uttalte rådet om dette: « Det burde i tilfelle overveies i en bredere sammenheng om det er grunn til å innføre heleriliknende straffebestemmelser overfor personer som nyter godt av utbyttet ved straffbare handlinger. Departementet fant at det ikke var behov for å fremme forslag om en slik bestemmelse. Samtidig uttalte departementet at «man kan komme tilbake til spørsmålet dersom endrede forhold og vurderinger skulle tilsi det» ( Ot.prp.nr.23 (1983-1984) s 27). I forbindelse med høringen om utkastet til ny § 162a om narkotikaheleri ga enkelte av høringsinstansene uttrykk for at det kunne være en vel så god løsning å innføre en mer generell bestemmelse om heleri og/eller etterfølgende bistand. Justisdepartementet mente at det først og fremst var kampen mot narkotikaondet som hadde avdekket behovet for en straffebestemmelse om utbytteheleri. Departementet foreslo derfor ikke noen slik generell bestemmelse. Departementet uttalte i punkt 1.6 i høringsnotatet 29 september 1992 følgende om behovet for endringer nå: « Etter departementets syn har forholdene endret seg ganske vesentlig siden spørsmålet første gang ble vurdert. Både organisert kriminalitet i stor stil og hvitvasking av penger er blitt et stadig økende problem. Etter de signaler departementet har fått blant annet fra påtalemyndigheten, er det grunn til å tro at det i Norge skjer hvitvasking i betydelig omfang også av utbytte fra andre forbrytelser enn narkotikaforbrytelser. Hvitvasking av penger skjer i enda større målestokk internasjonalt. Interpol regner med at hvitvaskerne stadig tilpasser sine operasjoner, og legger dem til de land som til enhver tid har dårligst utviklede kontrollsystemer. Det er et viktig mål å unngå at operasjonene blir lagt til Norge. Omfanget av en rekke former for kriminalitet ville trolig blitt vesentlig redusert hvis det ikke hadde vært et godt utbygget apparat for å omdanne utbyttet til tilsynelatende lovlig ervervede midler. Det gjelder etter departementets syn både for narkotikavirksomhet og for annen kriminalitet hvor det normalt er tanken på å skaffe seg en vinning som har vært motiverende for lovbruddet. Den som med åpne øyne og i stor stil hvitvasker utbyttet fra kriminelle handlinger, kan være vel så mye å klandre som den som har begått handlingen. Også sporadiske og mindre omfattende tilfeller av hvitvasking av penger er samfunnsskadelig. Under enhver omstendighet er det straffverdig å tjene penger på eller på annen måte skaffe seg fordeler av andres kriminelle virksomhet. I en del tilfeller vil nok gjerningspersonen dessuten være langt mer involvert i kriminalitet enn det påtalemyndigheten kan bevise. Det vil virke støtende om man da heller ikke kan straffe for hvitvasking, hvis dette lar seg bevise. Departementet gikk på denne bakgrunnen inn for at det nå innføres en mer generell bestemmelse om hvitvasking av utbytte. Ingen av høringsinstansene har gått imot at det innføres en slik bestemmelse. En rekke av høringsinstansene har uttrykkelig støttet forslaget. Det gjelder Finansdepartementet, Nærings- og energidepartementet, Agder og Gulating lagmannsretter, Trondheim byrett, Riksadvokaten, ØKOKRIM, Hordaland statsadvokatembeter, statsadvokatene i Rogaland, Kristiansand politikammer, Norges Bank, Den Norske Advokatforening, Politiembetsmennens Landsforening, Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Næringslivets Hovedorganisasjon, Norges Fondsmeglerforbund og Norges Statsautoriserte Revisorers forenig. ØKOKRIM uttaler for eksempel: « Av høringsnotatet (punkt 1.2) framgår det at hvitvasking av penger som stammer fra straffbare handlinger, skjer i meget stor stil både internasjonalt og i vårt land. Departementet fastslår (s. 1) at det er bred internasjonal enighet om at man bør bekjempe slik hvitvasking. En del av begrunnelsen for dette standpunktet framkommer i punkt 1.6. Noen mer omfattende begrunnelse er etter ØKOKRIMs syn ikke nødvendig. På samme måte som helerivirksomhet er en forutsetning for omfattende tyverier, ville større økonomiske lovbrudd vært vesentlig vanskeliggjort dersom det ikke fantes personer og institusjoner som var villige til å bistå med å hvitvaske utbyttet. Det er derfor hevet over enhver tvil at også hvitvaskingen i seg selv er straffverdig. På denne bakgrunn ønsker ØKOKRIM velkommen det initiativ som foreligger for å innføre en mer hensiktsmessig straffelovgivning på dette området. (- - -) Derimot pålegger Europarådets konvensjon om hvitvasking m.v. av utbytte fra 1990 det enkelte land å vedta en generell straffebestemmelse mot hvitvasking. Det ville trolig gi Norge negativ oppmerksomhet internasjonalt dersom myndighetene valgte å unnlate å ratifisere (...) konvensjonen med den begrunnelse at vi mangler en slik straffebestemmelse i vår nasjonale rett. Eksistensen av Europarådets konvensjon utgjør derfor en selvstendig grunn til å vedta en slik generell hvitvaskingsbestemmelse som departementet foreslår. De fleste av de øvrige høringsinstansene har enten vist til departementets begrunnelse, eller ikke oppgitt grunnen til at de støtter forslaget. På bakgrunn av den sterke støtten forslaget har fått under høringen, og av at også justiskomiteen har uttalt seg positivt til forslaget, holder Justisdepartementet fast ved at det bør innføres en mer generell straffebestemmelse om hvitvasking av utbytte. Etter departementets syn vil det skape best oversikt og gjøre de aktuelle reglene lettest tilgjengelige hvis alle bestemmelser som gjelder heleri, hvitvasking av utbytte og annen etterfølgende bistand, samles i én paragraf. Straffeloven § 162a om narkotikaheleri kan uten større lovtekniske problemer utvides slik at den omfatter de regler som i dag står i helerikapitlet, samtidig som hvitvasking av utbytte mer generelt gjøres straffbart. Departementet ga derfor i høringsnotatet uttrykk for at en eventuell ny heleribestemmelse bør tas inn i kapittel 31 om heleri som § 317. Samtidig kunne § 162a og de någjeldende reglene i kapittel 31 oppheves. Høringsinstansene har enten uttrykkelig støttet departementets forslag til lovtekniske løsninger eller ikke hatt innvendinger. Departementet foreslår derfor ikke noen endringer her i forhold til i høringsnotatet. I høringsnotatet foreslo departementet at en eventuell ny straffebestemmelse skulle lyde slik: « Den som mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en forbrytelse eller en forseelse etter § 391a, eller som yter bistand til å sikre slikt utbytte for en annen, straffes for heleri med bøter eller fengsel inntil 3 år. Som å yte bistand regnes blant annet det å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, søke avhendt eller pantsatt, eller la investere utbyttet. Likestilt med utbyttet er genstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor utbyttet. Heleri foreligger selv om ingen kan straffes for handlingen utbyttet stammer fra, på grunn av bestemmelsene i § 44 og § 46 . Grovt heleri straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på verdien av det utbyttet heleren har hatt befatning med, størrelsen på den eventuelle fordelen heleren har mottatt eller skaffet seg eller andre, og om den skyldige har drevet heleri sedvanemessig. Gjelder det utbytte av narkotikaforbrytelser, skal det også legges vekt på art og mengde av det stoffet utbyttet knytter seg til. Gjelder overtredelsen utbytte av en narkotikaforbrytelse, og heleriet er grovt, kan fengsel inntil 10 år idømmes og under særdeles skjerpende omstendigheter fengsel inntil 21 år. Uaktsomt heleri straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år. Straff etter denne paragrafen får likevel ikke anvendelse på den som mottar utbyttet til vanlig underhold av seg selv eller andre fra en som plikter å yte slikt underhold, eller på den som mottar utbyttet som normalt vederlag for vanlige forbruksvarer, bruksting eller tjenester. Understrekningene markerer endringer i forhold til gjeldende § 162a i straffeloven. Nedenfor vil departementet drøfte nærmere noen av spørsmålene om utformingen av straffebestemmelsen som ble tatt opp i høringsnotatet. I tillegg vil enkelte andre spørsmål som høringsinstansene har reist, bli behandlet. På de punkter hvor høringsinstansenes syn ikke er omtalt, har ingen hatt innvendinger mot departementets forslag. 2.1 Bør «fordel» neves i tillegg til «utbytte"? «Utbytte», som brukes i § 162a om narkotikaheleri, er mer omfattende enn det tilsvarende begrepet «gjenstand» i § 317 om alminnelig heleri. I tillegg til fast eiendom og løsøre, faller blant annet tjenester og fordringer som ikke er knyttet til et gjeldsbrev eller et lignende dokument, inn under begrepet. Departementet brukte «utbytte» i utkastet i høringsnotatet. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot å bruke begrepet utbytte. Men riksadvokaten og ØKOKRIM går inn for at «fordel» blir brukt i tillegg til «utbytte». « Uavklarte spørsmål reiser seg (...) der utbyttet består i innsparte utgifter, for eksempel ved unnlatelse av å følge regler eller pålegg om sikringstiltak i bedrifter. Kan man si at den bedriftsmedarbeider som i ettertid skriver uriktige rapporter til tilsynsmyndighetene for å dekke over unnlatelsene, yter bistand til å sikre utbytte i heleribestemmelsens forstand? Eksempelet viser en mulig realitetsforskjell i forhold til nåværende § 320 om etterfølgende bistand, som bruker uttrykket «for at sikre ham en .. tilsigtet fordel». « utbytte», kan det neppe være tvilsomt at det er en «tilsigtet fordel», liksom det å dekke til faktum i ettertid - enten det skjer ved uriktige rapporter, falske bilag eller på annen måte - må karakteriseres som bistand. Vi antar det ikke er meningen, og heller ikke ønskelig, å innskrenke området for straffbar etterfølgende bistand, og vil foreslå at «fordel» føyes til «utbytte» i forslagets første ledd annen linje, slik at teksten lyder slik etter første komma: «eller yter bistand til å sikre utbytte eller fordel for en annen av slik handling». Riksadvokaten er enig i ØKOKRIMS forslag og begrunnelse, men foreslår at «fordel» benyttes ved siden av «utbytte» gjennomgående i hele bestemmelsen. Departementet er enig i at det i en del tilfeller vil kunne være tvil om noe er utbytte, men klart at det er en fordel. Det eksemplet ØKOKRIM nevner, illustrerer det. Hvis loven bare bruker «utbytte», vil slike tvilstilfeller i praksis måtte avgjøres av domstolene etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Etter departementets syn er begrepet utbytte såpass vidt at det i alle fall vil kunne dekke enkelte tilfeller hvor en straffbar handling har ført til sparte utgifter. For eksempel vil sparte utgifter ved ikke å følge et uttrykkelig pålegg om å utføre nærmere konkretiserte tiltak, etter omstendighetene kunne anses som utbytte. Derimot vil det vanligvis være lite naturlig å tale om utbytte i tilfeller hvor en bedrift har forårsaket forurensning, og hvor kostnadskrevende tiltak kunne ha forhindret forurensning, men hvor det ikke har vært gitt noe pålegg om å utføre slike tiltak. Hvis «fordel» tas inn i lovteksten, vil man ramme en del tilfeller som det opprinnelige utkastet ikke tok sikte på å ramme. Det er vanskelig på forhånd å tenke seg alle mulige situasjoner som da vil falle inn under bestemmelsen, og departementet er redd for at den i så fall vil ramme for vidt. Departementet antar på den andre siden at de mest straffverdige tilfellene ofte vil omfattes av en ny heleribestemmelse selv om «fordel» ikke blir nevnt som et selvstendig alternativ i lovteksten. Og befatning med fordeler av en straffbar handling som ikke samtidig er utbytte i utkastets forstand, vil kunne rammes av andre straffebestemmelser, som for eksempel straffeloven § 132. Denne bestemmelsen setter blant annet straff for den som i hensikt å motarbeide en offentlig undersøkelse (for eksempel politietterforskning) som er eller kan settes i verk på grunn av en straffbar handling, bevirker eller medvirker til at gjerningens spor utslettes. I tillegg kommer blant annet en del straffebestemmelser som retter seg mot den som på nærmere bestemte områder gir uriktige opplysninger til en kontrollmyndighet, eller som ligger hindringer i veien for undersøkelser som en offentlig myndighet iverksetter, se for eksempel tolloven § 64 og arbeidsmiljøloven § 89. Departementet antar etter dette at det ikke er noe stort behov for å la utkastet gjelde både « utbytte» og «fordel». Departementet går på denne bakgrunnen ikke inn for å nevne «fordel» som et selvstendig alternativ i tillegg til «utbytte». Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det ikke er gitt at en mer generell heleribestemmelse skal gjelde befatning med utbytte fra alle typer straffbare handlinger. Departementet uttalte om dette i punkt 2.2 i høringsnotatet: « Ett alternativ er å la bestemmelsen komme til anvendelse der utbyttet stammer fra en forbrytelse, men ikke der utbyttet stammer fra en forseelse. Utbytte som stammer fra overtredelse av straffeloven § 391a om naskeri, bør likevel omfattes selv om det her er snakk om en forseelse. Slikt utbytte omfattes av den alminnelige heleribestemmelsen i dag. Eksempler på forbrytelser som ofte medfører vinning, er skatteunndragelser, innsidehandel, pengefalsk, spionasje, hallikvirksomhet og ulovlig salg av pornografi. Eksempler på tilsvarende forseelser er brudd på valutaloven og skattebetalingsloven. En annen mulighet er å la strafferammen være avgjørende for hvilke straffbare handlinger utbyttet skal stamme fra, uansett om det gjelder en forbrytelse eller en forseelse. Etter departementets syn bør heleribestemmelsen enten gjelde utbytte fra alle straffbare handlinger eller utbytte av forbrytelser samt forseelser etter straffeloven § 391a. Det er først og fremst ved forbrytelser at det er rimelig og ønskelig å ramme den som har befatning med utbyttet. I de tilfeller der det skulle vise seg å være behov for også å ramme befatning med utbytte av en forseelse, kan det gis særbestemmelser. De særbestemmelsene som allerede finnes i dag, gjelder forseelser, se straffeloven § 394 § 399 og tolloven § 63, (...). Disse bestemmelsene kan eventuelt beholdes hvis det innføres en mer generell heleribestemmelse som ikke gjelder utbytte fra forseelser. De nevnte særbestemmelsene er etter departementets syn i seg selv et argument imot å la den foreslåtte heleribestemmelsen gjelde utbytte fra forseelser. Straffen er ikke i noen av disse straffebudene høyere enn fengsel i seks måneder. Det er naturlig at straffen i en ny heleribestemmelse er vesentlig høyere enn dette, (...). Hvis forseelser skal omfattes av bestemmelsen, vil det innebære en hevning av strafferammen i forhold til de nevnte forseelsene som ikke står i samsvar med straffverdigheten av lovbruddet. Departementet ser det ikke som noe alternativ at bestemmelsen har ulik straff for heleri av utbytte som stammer fra en forbrytelse og utbytte som stammer fra en forseelse. Departementet går etter dette foreløpig inn for at heleribestemmelsen skal gjelde hvitvasking av utbytte fra forbrytelser og fra forseelse etter § 391a om naskeri. En del straffebestemmelser har ulike strafferammer alt etter grovheten av lovbruddet. I enkelte slike tilfeller anses overtredelse normalt som en forseelse, men som en forbrytelse hvis det mest alvorlige straffalternativet er anvendelig, se for eksempel tolloven § 60 § 66 og alkoholloven § 10-1 femte ledd. Det kan da oppstå tilfeller hvor den opprinnelige handlingen er så grov at den må anses som en forbrytelse, mens helerihandlingen isolert sett ikke kan karakteriseres som grov. Den gjelder for eksempel bare en del av utbyttet. Spørsmålet blir da om det er grovheten av den opprinnelige forbrytelsen eller av heleriet som skal være avgjørende for om heleribestemmelsen skal komme til anvendelse. Etter departementets syn bør det avgjørende være om helerihandlingen er av en slik art at forholdet hadde falt inn under det strengeste straffalternativet hvis det hadde vært tale om medvirkning til den opprinnelig overtredelsen. Ved denne vurderingen må man blant annet se hen til arten og grovheten av det lovbruddet utbyttet stammer fra. Etter departementets syn er det ikke naturlig å regulere dette uttrykkelig i lovteksten. Få høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslaget om at heleribestemmelsen bare skal gjelde utbytte fra forbrytelser og forseelse mot straffeloven § 391a om naskeri. Riksadvokaten og ØKOKRIM går derimot inn for at bestemmelsen skal gjelde utbytte fra alle straffbare handlinger. ØKOKRIM uttaler: « Departementet legger til grunn (s. 14) at det først og fremst er ved forbrytelser - i motsetning til forseelser - at det er rimelig og ønskelig å ramme den som har befatning med utbyttet. ØKOKRIM er ikke uten videre enig i dette. Utenfor straffeloven selv er skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke alltid trukket ut fra forholdets straffverdighet, men snarere prosessuelle grunner - og nok til dels også uten særlig gjennomtenking. For eksempel regnes overtredelser av valutaloven (med en strafferamme på 2 år) og av viltloven (med en strafferamme på 1 år) for forseelser. I begge tilfelle er det etter ØKOKRIMS oppfatning behov for en bestemmelse om helen. (- - -). Av andre forseelser hvor en bestemmelse om heleri vil ha sin berettigelse, kan nevnes overtredelse av kulturminneloven og av alkoholloven (for så vidt gjelder § 10-1 første og andre ledd). Vi ser ikke bort fra at det samme kan gjelde også en del andre forseelser, men har ikke undersøkt dette. Det som er nevnt foran, burde imidlertid på tilstrekkelig måte vise at departementets forslag (s. 14) om å gi særbestemmelser der det er behov for å ramme befatning med utbytte fra forseelser, er lite anbefalelsesverdig. I den gjennomgangen av lovverket som en slik fremgangsmåte ville kreve, vil det være lett å overse forseelser hvor en regel om heleri bør gjelde. Det framstår som vesentlig enklere å oppheve - eller foreta en eventuell spesialregulering i tilknytning til - de få særbestemmelsene om heleri ved forseelser som finnes i dag. Her tenkes først og fremst på straffeloven § 394 og § 399. Tollovens straffebestemmelser, som departementet også nevner, er for tiden under revisjon. En innvending mot å la den foreslåtte heleribestemmelsen gjelde alle straffbare handlinger, er som departementet nevner (s. 14) at strafferammen for heleri i en del tilfelle vil bli vesentlig høyere enn for det lovbruddet heleriet knytter seg til. Etter ØKOKRIMS syn er dette likevel ingen særlig tungtveiende innvending. En generell bestemmelse om heleri må under enhver omstendighet ha en så vid strafferamme at den kan favne både de milde og de grove tilfellene. Det vil i praksis som hovedregel sjelden være aktuelt å idømme strengere straff for heleriet enn det som er mulig for hovedovertredelsen (slik departementet også framholder på s. 19). Men i forhold til norske domstoler, som tradisjonelt har stor frihet ved straffutmålingen, trenger man neppe særskilte lovregler om dette. En hovedramme fra bøter til 3 års fengsel, slik departementet foreslår, gir nettopp den fleksibilitet ved straffutmålingen som er ønskelig. Ved å la heleribestemmelsen gjelde utbytte fra alle straffbare handlinger unngår man dessuten det problemet departementet reiser i kompressavsnittet på s 14-15. Det framgår der at det likevel ikke er all befatning med utbytte fra en forbrytelse som skal rammes av departementets lovforslag. Dette virker forvirrende, og det er i hvert fall utilfredsstillende at spørsmålet ikke reguleres uttrykkelig i loven. « I likhet med ØKOKRIM er riksadvokaten av den oppfatning av den nye heleribestemmelsen bør omfatte utbytte av straffbare handlinger generelt, og ikke bare forbrytelser og naskerier. At det er et behov også for å kunne ramme utbytte som stammer fra forseelser, fremgår av de eksempler som er trukket frem i uttalelsen fra ØKOKRIM side 2-3, og som bl.a viser at endog prioriterte kriminalitetsormåder (faunakriminalitet - viltloven) er forseelser. Hvis bestemmelsen endres til å omfatte straffbare handlinger generelt, er det ikke til å unngå at helerihandlingen i den del tilfeller vil ha en høyere strafferamme enn den handling den knytter seg til. Denne omstendighet vil være et sentralt straffutmålingsmoment og i de fleste tilfelle lede til at heller ikke helerihandlingen straffes strengere enn vedkommende forseelse eller forbrytelse. Noen nødvendig sammenheng er dette likevel ikke. Straffverdigheten avhenger av handlingens samfunnsskadelighet, og den kan begrunne en strengere straff overfor den som f.eks. har etablert seg som mottaker av ulovlig innsankede fugleegg, enn overfor den enkelte reirplyndrer. Også i den eksisterende lovgivning finnes tilfeller hvor helerihandlingen kan straffes strengere enn «grunnforbrytelsen». Mest nærliggende er det å vise til forholdet mellom straffeloven § 391a, første og annet ledd og § 318 første ledd, jfr. § 317, med strafferammer på h.h.v. 6 måneder og 3 år. urimelig straffutmåling. Et annet eksempel, men med mindre «sprik» i strafferammene foreligger mellom heleribestemmelsen og den nye bestemmelse om uaktsomt bedrageri i straffeloven § 271a. Departementet tok i høringsnotatet et visst forbehold da det foreslo at heleribestemmelsen som hovedregel bare skulle gjelde ved befatning med utbytte fra en forbrytelse. Etter en ny vurdering har departementet kommet til at bestemmelsen bør gjelde utbytte fra alle straffbare handlinger, og dermed også utbytte fra forseelser. Det gjelder selv om de fleste land hvor departementet har undersøkt rettsstillingen, ikke har en så vid hvitvaskingsbestemmelse. Departementet viser til de argumenter ØKOKRIM og riksadvokaten har anført, og til at Straffelovkommisjonen har foreslått å oppheve skillet mellom forbrytelser og forseelser, se NOU 1992:23 Ny straffelov - alminnelige bestemmelser s 57. Etter departementets syn er det av særlig betydning at det ved vurderingen av om overtredelse av et straffebud skal være en forbrytelse eller en forseelse, ofte legges størst vekt på de prosessuelle virkningene av et slikt valg. At en straffbar handling skal regnes som en forseelse, trenger dermed ikke å bety at handlingen er mindre straffverdig enn en straffbar handling som er en forbrytelse. Det kan derfor virke tilfeldig om skillet mellom forbrytelser og forseelser skal være avgjørende for om hvitvasking av utbytte fra en straffbar handling skal være straffbart eller ikke. Departementet legger også vekt på at Europarådskonvensjonen om hvitvasking, etterforskning, beslag og inndragning av utbytte artikkel 6 retter seg mot utbytte av «criminal offences», det vil si alle straffbare handlinger. Hvis utbytte av forseelser skal omfattes av en ny heleribestemmelse, vil det som departementet også nevnte i høringsnotatet, kunne innebære at heleri av utbyttet kan straffes vesentlig strengere enn den opprinnelige forseelsen. På bakgrunn av de lange tradisjoner vi har for vide strafferammer i Norge, finner departementet ikke å kunne tillegge denne omstendighet avgjørende betydning. Dessuten kan det godt tenkes tilfeller hvor heleren er vesentlig mer å klandre enn den som har begått den opprinnelige forseelsen. Det eksemplet riksadvokaten nevner, illustrerer dette. I tillegg kommer at heleri hvor straffeskylden må regnes som liten på grunn av utbyttets ubetydelige verdier og forholdene for øvrig, etter forslaget skal straffes etter straffeloven § 391a. Her er strafferammen for første gangs overtredelser bøter eller fengsel inntil seks måneder. Departementet antar at denne bestemmelsen ofte vil komme til anvendelse der det er tale om heleri av utbytte fra en forseelse. Etter departementets syn dekker § 162a alle praktiske hovedformer for befatning med utbytte. Beskrivelsen av den straffbare handlingen var derfor i det vesentlige den samme i utkastet i høringsnotatet som den er i § 162a. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til utkastet på dette punktet. Departementet går derfor fortsatt inn for at heleribestemmelsen skal rette seg mot den som mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling, eller som yter bistand til å sikre slikt utbytte for en annen. Alternativet motta eller skaffe seg del i utbytte er særlig praktisk ved bakmannsvirksomhet. Det heter i Ot.prp.nr.45 (1987-1988) s 13: « Formålet med bakmannsvirksomheten er å tjene penger. Å motta utbytte representerer så å si sluttstenen i det forbryterske forholdet og må anses å være like straffverdig som de tidligere leddene i virksomheten. Bakmannsvirksomhet kan være vanskelig å bevise. Det er da behov for i alle fall å kunne ramme den passive mottakelsen av utbyttet. Ikke alle som mottar utbytte av en straffbar handling, vil være bakmenn. Men alene det å motta slikt utbytte, for eksempel i gave, er straffverdig. Departementet foreslår likevel å opprettholde enkelte ganske vesentlige reservasjoner, se nedenfor. Også den som skaffer andre del i utbytte, bør kunne straffes. Ellers kunne heleren gå fri ved å få penger eller lignede overført direkte til sin ektefelle eller samboer, eller til en kreditor for dekning av gjeld. Alternativet om den som yter bistand til å sikre utbyttet for hovedmannen, fanger opp hvitvasking i mer snever forstand. Etter departementets syn er det klart straffverdig å bidra til at andre tjener penger på kriminalitet. Det gjelder uansett om hjelperen selv oppnår en vinning ved bistanden eller ikke. Narkotikaheleribestemmelsen nevner en del eksempler på hva som skal regnes som bistand. Oppregningen omfatter de fleste former for befatning som er nevnt i den alminnelige heleribestemmelsen: «Mottar til eie, pant eller bruk» omfattes av «mottar»; «skjule» er nevnt i begge bestemmelser; «forvarer» omfattes av «oppbevarer»; og «forbruker» faller inn under «mottar eller skaffer seg (...) del i». Departementet går inn for at disse eksemplene også nevnes i en ny heleribestemmelse. § 162a. Departementet foreslo i høringsnotatet at disse alternativene føyes til oppregningen i utkastet. ØKOKRIM uttaler om dette: « For fullbyrdet heleri er det etter ordlyden tilstrekkelig at gjerningspersonen har forsøkt å avhende eller pantsette utbyttet. Dette samsvarer med den nåværende § 317, men det framstår som uklart hvorfor det på dette punktet er en forskjell i forhold til de andre bistandsalternativene som lovutkastet regner opp. Når det gjelder bistand som består i å oppbevare, skjule, transportere og sende utbyttet, synes det for så vidt ikke naturlig å ramme forsøkshandlinger som fullbyrdet overtredelse. Men den som søker å innkreve eller la investere utbytte, og på denne måten opptrer på vegne av hovedmannen overfor en debitor eller et investeringsprosjekt, bør vel kunne straffes på samme måte som ved forsøk på avhendelse eller pantsettelse, selv om innkrevingen eller investeringen ikke lykkes. Men siden oppregningen i lovutkastet bare er en ikke uttømmende liste over eksempler på bistand, blir poenget egentlig å avgjøre om den handlingen man står overfor samlet sett kan regnes som en bistandshandling etter loven. At enkelte forsøkshandlinger også er tatt med, understreker formentlig det generelle forhold at det ikke er noe nødvendig vilkår for straff at heleren rent faktisk lykkes med å sikre utbyttet for hovedmannen. Departementet forstår uttalelsen slik at ØKOKRIM ikke går inn for endringer i forhold til utkastet på dette punktet. « ØKOKRIM har i sin uttalelse pekt på det uheldige i at bistandshandlingen dels er beskrevet som en fullbyrdet handling og dels som forsøkshandling. Det avgjørende for straffbarheten er om den aktuelle handling kan ansees som «bistand». Den noe inkonsekvente formulering behøver derfor ikke få uheldige følger, men ordlyden bør likevel endres. Man kan for det første ikke se helt bort fra at utformingen kan gi grunnlag for antitetisk tolking, slik at f.eks. bare de vellykkede innkrevinger eller investeringer er å regne som straffbar bistand. Det kan dessuten være grunn til å la bistandshandlingen generelt være fullbyrdet på forsøksstadiet. Det særlige samfunnsskadelige i heleri- og bistandsvirksomheten er at den virker befordrende på den bakenforliggende kriminalitet. Alene vissheten om at man kan få bistand til å sikre seg utbyttet, kan ha en slik virkning. Det er derfor grunn til å ramme denne virksomhet så tidlig som mulig. Da departementet i høringsnotatet forslo å videreføre alternativet søker avhendet eller pantsatt, var det for å få den nye heleribestemmelsen så lik straffeloven § 162a og § 317 som mulig. På bakgrunn av høringsuttalelsene fra ØKOKRIM og riksadvokaten har departementet vurdert om det for avhendelse og pantsettelse fortsatt bør gjelde en regel om fremskutt fullbyrdelse, eventuelt om det også bør gjelde en slik regel for de øvrige alternativene, slik riksadvokaten foreslår. Departementet legger til grunn at «søker» i § 317 betyr det samme som forsøker i den generelle forsøksbestemmelsen i straffeloven § 49. Siden forsøk på forbrytelser er straffbart, innebærer det at grensen for hva som er straffbart, i utgangspunktet vil være den samme enten «søker» tas med eller ikke. Virkningene av å ta med «søker» er dels at straffeloven § 51 om at forsøk skal straffes mildere enn fullbyrdet forseelse, ikke gjelder, og dels at det ikke kan innrømmes straffrihet på grunn av tilbaketreden fra forsøk, jf straffeloven § 50. Departementet kan ikke se at det i dag er noe spesielt behov for noen av disse virkningene, verken i forhold til alternativene avhender eller pantsetter, eller i forhold til noen av de andre alternativene i utkastet. Som riksadvokaten nevner, kan det virke forvirrende at «søker» bare er nevnt i relasjon til enkelte av alternativene i bestemmelsen. Departementet har på denne bakgrunnen tatt «søker» ut av utkastet. § 162a nevner også enkelte former for befatning som ikke omfattes av heleribestemmelsen, for eksempel å la investere. Etter departementets syn bør slike handlinger nevnes også i utkastet. Enkelte av alternativene som er nevnt i EF-direktivet om hvitvasking, faller bare delvis inn under oppregningen i § 162a. Det gjelder først og fremst alternativet fortielse eller tilsløring av formuesgodets art, opprinnelse, lokalisering, plassering eller bevegelser eller den opprinnelige eiendomsretten til formuesgodet. Både utkastet til den finske strafflagen 32 kap 1 § om heleri og den svenske brottsbalken 9 kap 6 § har regler som mer uttrykkelig regulerer slike former for hvitvasking. Departementet uttalte om dette i høringsnotatet punkt 2.3: « Oppregningen i den norske § 162a er ikke uttømmende. De nevnte handlingene vil kunne anses for å være bistand selv om de ikke er nevnt i oppregningen. Etter departementets syn vil lovteksten bli unødvendig tungt tilgjengelig hvis også de nevnte formene for befatning skal regnes opp som aktuelle former for bistand. Departementet foreslår derfor ikke noen ytterligere oppregning av eksempler. Til dette har Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag uttalt: « SPL ber (...) innarbeidet i utkastet til ny § 317 formuleringer som direkte ivaretar hensynene til EF-direktivet om hvitvasking. Selv om de alternativene som er nevnt der etter departementets oppfatning kan innfortolkes i den foreslåtte lovtekst, ville bestemmelsen ikke bli vesentlig mer uoversiktlig om man innarbeidet slike formuleringer, og man kunne ved dette klargjøre overfor alle at også de forhold som er berørt i EF-direktivet rammes av bestemmelsen. Departementet holder fast ved at de nevnte alternativer ikke bør nevnes uttrykkelig i lovteksten, og viser til den begrunnelsen som er gitt i høringsnotatet, og som er gjengitt over. Derimot har departementet kommet til at alternativene «overføre» og «konvertere», som også er nevnt i EF-direktivet, bør nevnes i utkastet. Dette er praktiske former for hvitvasking, og det vil ikke komplisere lovteksen vesentlig å ta med disse alternativene. Hvis «overføre» ikke hadde vært uttrykkelig nevnt, ville slike handlinger uansett falt inn under «sende». Men «overføre» er etter departementets syn et mer dekkende uttrykk. Straffeloven § 317 om heleri har uttrykkelige bestemmelser om medvirkning. Det har ikke § 162a om narkotikaheleri. Begrunnelsen er at gjerningsinnholdet her til dels er beskrevet som en bistands- og medvirkningshandling, se Ot.prp.nr.45 (1987-1988). Av samme grunn foreslår ikke departementet noen egen bestemmelse om medvirkning i utkastet til ny heleribestemmelse. Etter departementets syn bør en ny heleribestemmelse, på samme måte som straffeloven § 162a og § 319, gjøre unntak for den som mottar utbytte til underhold av seg selv eller andre av en som er pliktig til å yte slikt underhold. § 319 nevner også uttrykkelig den som mottar utbytte til forpleining av seg selv eller andre. Forpleining går inn under alternativet underhold og er derfor ikke nevnt i utkastet. Det bør også gjøres unntak for den som mottar utbytte som normalt vederlag for vanlige forbruksvarer, bruksting eller tjenester, slik § 162a gjør. § 319 har ikke noe tilsvarende uttrykkelig unntak. Unntak må likevel til en viss grad innfortolkes. Johs Andenæs skriver om dette i Formuesforbrytelsene (1992) s 214: « Det er nevnt i forarbeidene at en kjøpmann således ikke kan selge til en tyv når han vet at betalingen blir ytet i stjålne penger, eller i penger som tyven har skaffet seg ved salg av tyvegods (Ot.prp.nr.1948 s. 57). Resonnementet er at tyven ikke har noe berettiget krav på å bruke pengene, og medkontrahenten bør da heller ikke straffritt kunne medvirke til et slikt forbruk. Men medkontrahenten vil kunne komme i en vanskelig stilling hvis han selv er personlig overbevist om at det er stjålne penger det er tale om, men ikke i stand til å føre noe objektivt bevis for dette. Den som driver butikk eller annen næringsvirksomhet, kan ikke avvise en kunde uten å gi begrunnelse. Hvor han ikke kan nekte å selge uten å risikere å pådra seg ansvar for ærekrenkelse, bør hans forhold ikke betraktes som urettmessig. Som regel vil medkontrahenten ikke kjenne til hvor pengene kommer fra, og ofte er det heller ikke uaktsomt ikke å gjøre det. Han eller hun vil da uansett ikke oppfylle skyldkravet. Departementet mener likevel at det vil skape størst klarhet omkring bestemmelsens rekkevidde om dagliglivets omsetningsforhold helt faller utenfor heleribestemmelsen. Både § 162a og § 317 retter seg mot så vel forsettlige som uaktsomme handlinger. (Uaktsomhetskravet i den alminnelige heleribestemmelsen gjelder riktignok bare spørsmålet om hvor gjenstanden stammer fra, og ikke det øvrige gjerningsinnholdet. Forskjellen har imidlertid liten praktisk betydning. Det vil i praksis først og fremst være ved det nevnte spørsmålet at forsett eventuelt ikke foreligger eller er vanskelig å bevise.) Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at både forsett og uaktsomhet bør rammes av en ny heleribestemmelse. Hvis ikke uaktsomhet omfattes, vil bestemmelsen miste mye av sin tiltenkte effekt. Ofte er det vanskelig å føre bevis for forsett i de situasjoner bestemmelsen gjelder. For eksempel viser de som deltar i organisert kriminalitet, ofte stor oppfinnsomhet for å unngå å bli oppdaget. Departementet mente dessuten at det ikke burde stilles noe krav om hjelpehensikt, slik § 320 gjør. Det avgjørende bør være om hjelperen har hatt en hjelpefunksjon, og ikke om han eller hun har tjent penger på sin bistand. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot disse synspunktene. Departementet går på denne bakgrunnen inn for at både forsettlige og uaktsomme overtredelser rammes, og at det ikke stilles opp noe krav om hjelpehensikt. Både EF-direktivet og Europarådskonvensjonen krever langt på vei en bestemt hensikt med ulike hvitvaskingshandlinger. Siden et tilsvarende krav ikke er tatt inn i utkastet til ny heleribestemmelse, er utkastet i utgangspunktet videre enn direktivet og konvensjonen her. På ett punkt går direktivet og konvensjonen videre enn utkastet: handlingen. Ofte vil handlinger med et slikt formål samtidig være bistand til å sikre utbyttet, og da kan utkastet komme til anvendelse. Men i de tilfeller hvor utbyttet er tapt for lovbryteren, for eksempel fordi det er beslaglagt av politiet, vil handlinger for å unngå at den skyldige blir straffet, ikke omfattes av utkastet. Slike handlinger vil derimot kunne rammes av straffeloven § 132, som blant annet retter seg mot den som i den hensikt å motarbeide en offentlig undersøkelse, for eksempel politietterforskning, bevirker eller medvirker til at gjerningens spor utslettes. Departementet uttalte om straffen i punkt 2.5 i høringsnotatet: « Etter departementets syn bør en ny heleribestemmelse, på samme måte som § 162a og § 318, ha én strafferamme for normale tilfeller og én for grovere overtredelser. Narkotikaheleribestemmelsen har i dag en strafferamme på bøter eller fengsel inntil to år for normale tilfeller, mens den tilsvarende straffen i heleribestemmelsen er bøter eller fengsel inntil tre år. Straffen for de forbrytelser som normalt medfører et utbytte, varierer. Ikke sjelden er straffen tre år ved overtredelser som ikke er grove. Det gjelder for eksempel for en rekke av vinningsforbrytelsene. I andre tilfeller er straffen mindre enn tre år (for eksempel ved narkotikalovbrudd (to år), skatteunndragelser (to år) og ulovlig salg av pornografi (to år)), eller mer enn tre år (for eksempel ved hallikvirksomhet (fem år)). Etter departementets syn kan mye tale for at straffen skal være den samme som for alminnelig heleri i dag, nemlig bøter eller fengsel i tre ar. I de tilfeller hvor straffen for den opprinnelige forbrytelsen er lavere enn tre år, vil det normalt ikke være naturlig å idømme strengere straff for heleri av utbyttet fra forbrytelsen enn for forbrytelsen selv. Men unntak kan tenkes i særlige tilfeller. Departementet foreslår derfor ikke at det i loven sies at straffen aldri skal være strengere enn for medvirkning til forbrytelsen selv, slik det heter i § 320 om etterfølgende bistand i dag. At straffen for den opprinnelige forbrytelsen er vesentlig høyere enn tre år, kan være et moment som gjør at heleri av utbyttet fra forbrytelsen anses som grovt. Forholdet vil i tilfelle falle inn under et strengere straffalternativ enn normaltilfellene. Straffeloven § 318 nevner i motsetning til § 162a at fengsel og bøter kan idømmes samtidig. Dette følger allerede av straffeloven § 26a. Departementet ser derfor ingen grunn til også å nevne dette uttrykkelig i utkastet til den nye heleribestemmelsen. Ved grovt narkotikaheleri er maksimumsstraffen i dag fengsel inntil ti år, og ved sedvanemessig heleri fengsel inntil seks år. Etter departementets syn er det naturlig at straffen for grovt heleri etter den nye bestemmelsen er fengsel i enten ti eller seks år. Mange av forbrytelsene som kan medføre utbytte, har en strafferamme på seks år eller mindre, generelt eller for grove overtredelser. Det gjelder for eksempel de fleste vinningsforbrytelsene, skattesvik, innsidehandel, hallikvirksomhet og salg av pornografi. Den øvre grensen for hvilke saker som etter det gjeldende instanssystemet skal starte i herreds- eller byrett, er dessuten straff av fengsel inntil seks år. Etter departementets syn er det naturlig at heleri behandles for herreds- eller byrett i første instans. Gode grunner kan etter dette tale for at straffen for grovt heleri settes til fengsel inntil seks år. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot departementets forslag på dette punktet. Departementet foreslår derfor ingen endringer her i forhold til høringsnotatet. 5.2 Bør det gjelde særregler for grovt og særlig grovt narkotikaheleri? Departementet tok i høringsnotatet opp spørsmålet om det burde gjelde noen særregel for grovt narkotikaheleri. Det heter om dette i notatet: « Hvis straffen for grovt heleri settes til fengsel i seks år, vil det innebære en senkning av straffen for grovt narkotikaheleri. Det er en fare for at dette kan oppfattes som en nedkriminalisering av disse lovbruddene. Departementet er imidlertid innstilt på å beholde adgangen til å idømme fengsel i 21 år ved narkotikaheleri hvor det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter. I de tilfeller hvor det er aktuelt å idømme fengsel i mer enn seks år, vil det ofte foreligge slike særdeles skjerpende omstendigheter. En senkning av strafferammen for grovt narkotikaheleri vil dermed trolig få liten betydning. En mellomløsning er å opprettholde strafferammen på ti års fengsel for grovt narkotikaheleri, mens den høyeste straffen som ellers kan idømmes for heleri, settes til seks år. Siden departementet likevel vil foreslå en særregel for narkotikaheleri under særdeles skjerpende omstendigheter, vil denne mellomløsningen ikke i særlig grad komplisere lovteksten ytterligere. Departementet går under tvil foreløpig inn for denne mellomløsningen. Flere av høringsinstansene har kommentert til forslaget på dette punktet. Trondheim byrett, Hordaland statsadvokatembeter og statsadvokatene i Rogaland stiller seg tvilende til om det bør være en egen strafferamme for grovt narkotikaheleri. Hordaland statsadvokatembeter er også i tvil om den foreslåtte særregelen om narkotikaheleri under særlig skjerpende omstendigheter bør innføres. Statsadvokatene i Rogaland uttaler for eksempel: « Forslaget forutsetter hva grovt heleri angår et skille mellom utbytte fra narkotikaforbrytelser og andre forbrytelser. Prinsipielt har jeg ingen motforestilling til dette. kan stamme fra narkotikaforbrytelser og andre straffbare forhold. Det vil være kunstig å dele tiltalen opp i en (kanskje sammenhengende fortsatt) post om § 317, tredje ledd (eventuelt § 317, første ledd) og en tilsvarende om § 317, 4. ledd. Forholdet kan også være at et utbytte fra narkotika isolert sett vil kunne subsumeres under første ledd, mens det øvrige under tredje ledd. Eller hva om utbyttet fra narkotikaforbrytelse isolert sett er første ledd og det samme er utbyttet fra andre straffbare forhold, mens disse forholdene totalvurdert som en fortsatt sammenhengende forbrytelse må vurderes som grovt. Muligens kan dette løses ved at for at 4. ledd skal komme til anvendelse, må det legges til grunn (bevise) at utbyttet fra narkotikaforbrytelsen isolert sett må tilfredsstille kravet til grovt heleri, hvis ikke må forholdet subsumeres som tredje ledd. Det som ovenfor er sagt om utbytte fra forskjellige forbrytelseskategorier forutsetter at forholdene er såpass opplyst at en kan legge til grunn hva (hvor meget) som kommer fra narkotika og hva som kommer fra øvrige forbrytelser. I en del tilfelle kan dette bli temmelig uklart. Det kan bevises at utbyttet kommer fra straffbare forhold, men hvilke er umulig (i hvert fall vanskelig) å bevise. Den som f.eks. gjennom en restaurant hvitvasker penger for en person som både har bedrevet med narkotika og spritsmugling behøver jo ikke engang å vite hvilke straffbare forhold pengene kommer fra. Heller ikke oppdragsgiveren behøver å vite dette. Han lar en annen ta hånd om et større pengebeløp som bare er deler av hans utbytte fra diverse straffbare handlinger (herunder narkotikaforbrytelse), han behøver neppe å ha ført «regnskap» eller holdt utbyttene fra de forskjellige forholdene fra hverandre. Selv om en oppdeling mellom utbytte fra narkotika og andre forbrytelser er prinsipielt ønskelig, herunder med forskjellige strafferammer, kan kanskje reelle grunner tilsi at en hadde en fellesbestemmelse for grovt heleri. Det medfører at enten må strafferammen settes til 6 år, hvilket er lite ønskelig for narkohelerier. Eller til 10 år som med dagens straffeprosesslov medfører lagmannsrettsbehandling for (i hvert fall ikke-tilståtte) grove helerier (som ikke gjelder narkotikautbytte) noe som ikke er ønskelig. Dagens ordning med § 317 er ukomplisert. Derimot var de prosesuelle følgene av strl. § 162A, annet ledd lite gjennomtenkt da denne ble vedtatt. Slik det er i dag må enhver tiltalebeslutning for strl. § 162A annet ledd tas ut av Riksadvokaten grunnet passusen om 21 års fengsel dersom det foreligger «særdeles skjerpende omstendigheter». Denne bestemmelsen medfører at saker etter § 162A annet ledd alltid må gå for lagmannsrett selv i tilståelsessaker. Dette også selv om påtalemyndigheten ikke vil påstå at «særdeles skjerpende omstendigheter» foreligger. (- - -) Utkastets § 317, 4. ledd gjør ingen endring i forhold til dagens § 162A annet ledd. Det kan neppe være ønskelig at enhver sak etter § 317, 4. ledd må forelegges Riksadvokaten. At disse sakene når det foreligger uforbeholden tilståelse alltid må gå for lagmannsrett kan ikke være gjennomtenkt. Hovedmennene, som regel tiltalt etter strl. § 162, annet ledd vil jo kunne få sine saker i by/herredsrett/forhørsrett i tilståelsessaker, og i alle tilfelle vil statsadvokaten være påtalekompetent. Den samme ordning må tilstrebes for saker etter utkastets § 317, 4. ledd. Riksadvokaten går uttrykkelig inn for at strafferammen skal være den samme for grovt narkotikaheleri som for andre former for heleri, men at det skal gjelde en særregel for særlig grove narkotikahelerier. Riksadvokaten uttaler: « Som det fremgår av høringsuttalelsen fra statsadvokatene i Rogaland kan forskjellige strafferammer for narkotikarelaterte helerier, og heleri eller bistandshandlinger knyttet til andre straffbare handlinger, lede til ganske uhåndterlige problemer. Etter riksadvokatens oppfatning er det ikke tilstrekkelig grunn til å opprettholde en høyere strafferamme for grovt narkotikaheleri enn for heleri- eller bistandshandlinger knyttet til andre straffbare handlinger. Ganske særlig ikke når dette kan (og vil) skape vanskelige strafferettslige og straffeprosessuelle avgrensnings- og bevisproblemer. Selv om man har samme strafferamme for alle typer av grove heleri- eller bistandshandlinger. foreslår riksadvokaten at det i lovutkastets s 317 fjerde ledd gis en egen bestemmelse med høyere strafferamme for helerihandlinger knyttet til de særlige grove narkotikaforbrytelser. Riksadvokaten uttaler om de særlig grove narkotikaheleriforbrytelsene: « Riksadvokaten er enig i at det for narkotikaheleriene er grunn til å ha en høyere maksimalstraffenn fengsel i seks år. En slik forhøyet strafferamme kan hensiktsmessig plasseres i utkastets fjerde ledd, og korrespondere med bestemmelsen i straffeloven § 162 tredje ledd. Det foreslås at bestemmelsen formuleres slik: « Knytter utbyttet seg til et meget betydelig kvantum narkotika kan fengsel i inntil 15 år idømmes, og under særdeles skjerpende omstendigheter fengsel i inntil 21 år. Fordelen med denne utforming av bestemmelsens tredje og fjerde ledd er nere. - Det er allerede nevnt at avgrensnings- og bevisproblemene blir vesentlig færre. - Dessuten vil de grove helerier kunne pådømmes i by/herredsrett uavhengig av om de er tilstått eller ikke. Det er i seg selv en fordel at antall lagmannsrettssaker reduseres. Den straff som faktisk blir utmålt i flertallet av sakene, «nødvendiggjør» heller ikke lagmannsrettsbehandling. - Særdeles skjerpende omstendigheter i sin alminnelighet representerer en generell heving av straffemaksimum, med betydning både for domstols- og påtalekompetanse samt foreldelsesspørsmålet. Slik den nåværende bestemmelse i straffeloven § 162a annet ledd og utkastets § 317 tredje og fjerde ledd er utformet, ville dette ført til at tiltalespørsmålet for grove narkotikahelerier alltid måtte avgjøres av riksadvokaten (jf strpl. § 65 første ledd nr. 1) de heller ikke kunne gå til herreds/byrett ved tilståelse (jf strpl. § 6 annet ledd nr. 1). Med den utforming som er foreslått foran, vil nevnte kompetanseregler bare gjelde for de særlig grove narkotikahelerier som henføres under § 317 fjerde ledd. Departementet var i høringsnotatet noe usikker på om det burde gjelde en særregel for grovt narkotikaheleri. Departementet er i tvil om avgrensnings- og bevisproblemene ved en slik særregel vil bli så store som statsadvokatene i Rogaland og riksadvokaten synes å mene. Men systemet vil likevel bli enklere og mer oversiktlig om strafferammen er den samme ved alle former for grove helerier. Etter en ny vurdering har departementet kommet til at faren for at en strafferamme på seks år for grovt narkotikaheleri vil kunne oppfattes som en nedkriminalisering, ikke er særlig stor så lenge det samtidig gis en egen strafferamme for særlig grovt narkotikaheleri. Og med en egen strafferamme der det foreligger særlig skjerpende omstendigheter, vil det neppe være behov for en høyere maksimusstraff enn seks år ved (alminnelig) grovt narkotikaheleri. Hvis det først er aktuelt å idømme mer enn seks års fengsel, vil det trolig i de aller fleste tilfeller foreligge slike skjerpende omstendigheter. Departementet har på denne bakgrunn under en viss tvil kommet til at det ikke bør gjelde en særregel for grovt narkotikaheleri hvor det ikke foreligger særlig skjerpende omstendigheter. Det følger av det som er sagt over, at departementet fortsatt mener at det bør gjelde en særregel for særlig grovt narkotikaheleri. Det er et spørsmål hvor høy straffen bør være i slike tilfeller. Hvis straffen settes lavere enn fengsel i 21 år, vil det kunne oppfattes som en nedkriminalisering. Det kan hevdes at et sprang fra en strafferamme på seks år for grovt narkotikaheleri til 21 år ved særlig grovt narkotikaheleri er uforholdsmessig stort. På den andre siden har vi allerede i gjeldende rett en rekke eksempler på vide strafferammer. At intervallet er stort, er derfor etter departementets syn ikke i seg selv noe avgjørende argument mot å sette maksimumsstraffen ved særdeles skjerpende omstendigheter til 21 år. Hvis maksimumsstraffen ved særdeles skjerpende omstendigheter blir 21 år, vil riksadvokaten måtte ta ut tiltale for alle tilfeller av grovt narkotikaheleri, og straffesaken må behandles for lagmannsrett, se nærmere høringsuttalelsene fra statsadvokatene i Rogaland og riksadvokaten. Det er det neppe behov for. På den andre siden vil det trolig være tale om et såpass begrenset antall rene tiltaler for grovt narkotikaheleri at dette ikke vil bli noe stort praktisk problem. Ved simpelt narkotikaheleri vil statsadvokaten være påtalekompetent og saken behandles for lagmannsrett. Riksadvokatens forslag innebærer en noe mer gradvis opptrapping av strafferammen. Samtidig tar forslaget hensyn til at det neppe er behov for særlige kompetanseregler ved alle former for grovt narkotikaheleri. Etter riksadvokatens forslag vil imidlertid de skjerpede strafferammene bare gjelde der det er tale om utbytte som knytter seg til et meget betydelig kvantum. Som departementet også ga uttrykk for i Ot.prp.nr.45 (1987-1988), vil kvantumet ved narkotikaheleri ikke alltid i samme grad som ved selve narkotikaforbrytelsen være egnet til å beskrive alvoret i helerens forhold. Det er derfor behov for en mer skjønnsmessig vurdering for å avgjøre om narkotikaheleriet er særlig grovt. Riksadvokatens forslag innebærer også at det innføres en ytterligere strafferamme for narkotikahelerier. Det er det etter departementets syn ikke behov for. Departementet går på denne bakgrunnen inn for at maksimumsstraffen ved narkotikaheleri under særdeles skjerpende omstendigheter settes til fengsel i 21 år. Etter departementets syn bør en ny heleribestemmelse, på samme måte som § 162a, nevne omstendigheter det særlig skal legges vekt på ved vurderingen av om heleriet er grovt. Departementet uttalte om dette i høringsnotatet: « Det er (...) naturlig å nevne de samme momenter som § 162a nevner i dag: verdien av utbyttet heleren har hatt befatning med, størrelsen på fordelen heleren har mottatt eller skaffet seg eller andre, og - spesielt for narko-tikaheleri - art og mengde av det stoffet utbyttet knytter seg til. Det bør også nevnes uttrykkelig at det særlig skal legges vekt på om den skyldige har drevet heleri sedvanemessig, jf gjeldende § 318 tredje ledd. Begrepet sedvanemessig heleri har ikke noe helt presist meningsinnhold. Det kunne tale for å bytte begrepet ut med et annet. Men etter departementets syn bør man bare skifte ut vel innarbeidede uttrykk hvis man kan erstatte dem med uttrykk som er bedre. «Om heleriet har vært drevet profesjonelt» kunne være et alternativ, men det er etter departementets syn ikke godt nok. Departementet har derfor foreløpig valgt å beholde begrepet sedvanemessig heleri. Riksadvokaten uttaler om momentene som særlig gjelder for narkotikaheleri: « Følges riksadvokatens forslag om samme strafferamme for alle typer grove helerihandlinger, er det heller ikke grunn til at utkastets tredje ledd skal fremheve spesielle skjerpende momenter som bare knytter seg til narkotikaheleriene. Dette innebærer selvsagt ikke at «art og mengde av det stoffet utbyttet knytter seg til» blir uten betydning ved straffutmålingen. Selv om narkotikaheleri omfattes av utkastets hovedregel om grovt heleri, er det etter departementets syn fortsatt grunn til å nevne omstendigheter som særlig gjelder narkotikaheleri. Det er her tale om momenter som vil være av vesentlig betydning ved vurderingen av om et narkotikaheleri er grovt, men som sjelden vil være relevant ved andre former for heleri. Riksadvokaten uttaler videre: « Straffeloven § 162 er plassert i lovens kapittel om allmennfarlige forbrytelser. Når disse forbrytelser straffes strengt, er det fordi slik adferd eller virksomhet innebærer en særlig fare for allmennheten eller for samfunnet. En slik fare kan selvsagt også foreligge ved forbrytelser som er gitt en annen plassering i lovverket. Etter riksadvokatens oppfatning er det derfor mest hensiktsmessig at oppregningen i heleribestemmelsens tredje ledd gis en generell utforming som også omfatter andre allmennfarlige forhold enn narkotikaforbrytelsene. Riksadvokaten foreslår at tredie ledd gis slik utforming: « ... skal det særlig legges vekt på verdien av det utbytte heleren har hatt befatning med, størrelsen av den eventuelle fordel heleren har mottatt, skaffet eller søkt å skaffe seg eller andre, om den skyldige har drevet heleri sedvanemessig og samfunnskadeligheten av den handling utbyttet eller fordelen stammer fra. Departementet er enig i realiteten i riksadvokatens forslag, men går inn for en noe videre formulering i lovteksten. I stedet for «samfunnsskadeligheten av den handling utbyttet (...) stammer fra», foreslår departementet formuleringen «hva slags straffbar handling utbyttet stammer fra». På den måten skal det ikke bare spesielt legges vekt på om handlingen er samfunnsskadelig, men også på om handlingen på annen måte er av alvorlig art. Det kan for eksempel være at den er svært alvorlig for en privat fornærmet, men ikke tilsvarende skadelig for samfunnet som sådan. For øvrig foreslår departementet på dette punktet ingen endringer i forhold til utkastet i høringsnotatet. 5.4 Bør det gjelde noen minstestraff? Departementet foreslo i høringsnotatet ikke noen bestemmelse om minstestraff ved sedvanemessig heleri, slik § 318. har i dag. Begrunnelsen var at de vide strafferammer som er foreslått, gir domstolene full frihet til å idømme så strenge straffer som de ulike overtredelser tilsier. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til forslaget på dette punktet. Departementet foreslår derfor ikke nå noen endringer her i forhold til utkastet i høringsnotatet. 5.5 Bør det være en egen straff for gjentakelse? Straffeloven § 318 andre ledd gir adgang til å forhøye straffen for simpelt heleri med inntil det halve hvis gjerningspersonen tidligere har vært straffet for heleri eller andre nærmere angitte vinningsforbrytelser m.v. Noen tilsvarende regel har ikke § 162a. Straffelovkommisjonen gir i NOU 1992:23 Ny straffelov - alminnelige bestemmelser på s 236 uttrykk for at kommisjonen i det endelige utkastet til ny straffelov tar sikte på å foreslå opphevet bestemmelser om at strafferammen heves ved gjentakelse. Den viser til at disse bestemmelsene har liten praktisk betydning fordi behovet for å skjerpe straffen ved gjentakelse normalt kan varetas innenfor den alminnelige strafferammen. Kommisjonen understreker at det ved en opphevelse som nevnt, fortsatt vil kunnes tillegges vekt i skjerpende retning ved reaksjons valget og under straffutmålingen innenfor lovens rammer at lovbryteren tidligere er straffet. Justisdepartementet deler disse synspunktene. For heleri gjelder i tillegg at det forhold at heleren har drevet heleri sedvanemessig, skal være et moment ved vurderingen av om heleriet er grovt. Departementet foreslo derfor i høringsnotatet ikke noen regel om heving av straffen ved gjentakelse. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot dette. Departementet foreslår derfor ingen endringer i forhold til utkastet i høringsnotatet på dette punktet. Uaktsomt narkotikaheleri straffes etter gjeldende rett med bøter eller fengsel inntil to år. Den alminnelige heleribestemmelsen har ingen særregel for uaktsomme tilfeller; strafferammen er her den samme som for forsettlige overtredelser. Ved lov 15 mars 1991 nr 5 ble skyldkravet ved heleri endret fra forsett eller grov uaktsomhet til forsett eller simpel uakstsomhet. Departementet fant at straffen på tre år kunne beholdes også for uaktsomt heleri selv om slike overtredelser generelt burde bedømmes mildere enn forsettlig heleri, se Ot.prp.nr.56 (1989-1990) s 47. forgåelser. Tre år er derfor for alle praktiske tilfeller (bortsett fra gjentakelse) maksimumsstraffen ved uaktsomt heleri i dag. Departementet foreslår i utkastet en hevning av strafferammen til seks år for grovt heleri generelt. Da kan uaktsomt heleri lettere omfattes av den skjerpede straffen, med mindre det gis særregler for slike overtredelser. Departementet uttalte om strafferammen for uaktsomt heleri i punkt 2.5 i høringsnotatet: « Etter departementets syn er det verken rimelig eller nødvendig med en strafferamme på seks år for uaktsomt heleri. Departementet går derfor inn for at det skal gjelde en egen strafferamme for uaktsomme overtredelser. Etter departementets mening bør straffen for uaktsomhet settes lavere enn for forsettlige overtredelser. Departementet foreslår etter dette at straffen for uaktsomt heleri settes til bøter eller fengsel i to år, slik straffen i dag er for uaktsomt narkotikaheleri. Riksadvokaten uttaler om uaktsomt heleri: « Uansett om helerihandlingen er fullt ut forsettlig eller delvis uaktsom er strafferammen 3 år. Uaktsomt narkotikaheleri kan straffes med fengsel i 2 år. Riksadvokaten har vanskelig for å finne argumenter som taler for å sette strafferammen ned for de uaktsomme helerihandlinger, selv om bestemmelsen nå gjøres mer omfattende. Det er tvert imot riksadvokatens oppfatning at strafferammen i visse situasjoner bør heves. Hensikten med lovendringen er bl.a å legge forholdene til rette for at bestemmelsen kan anvendes på den økonomiske kriminalitets bakmenn. Erfaringsmessig er det ofte vanskelig å bevise forsett i disse saker. I en del tilfelle kan man «bare» bevise en uaktsomhet så grov at den ligger forsettet nær. Strafferammen bør i slike tilfelle ligge nær den som gjelder for den forsettlige handling. På bakgrunn av foranstående foreslår riksadvokaten at femte ledd gis et nytt annet punktum: Foreligger grov uaktsomhet, og handlingen forøvrig faller inn under tredje eller fjerde ledd, kan fengsel inntil 5 år anvendes. Riksadvokatens forslag innebærer langt på vei at strafferammen blir den samme ved uaktsomt og forsettlig heleri. Hvis strafferammene for uaktsom heleri skulle heves slik riksadvokaten foreslår, kan derfor etter departementets syn mye tale for i stedet å ha samme strafferamme for forsettlige og uaktsomme overtredelser. Det ville blant annet gjøre lovteksten enklere og mer oversiktlig. Departementet mener imidlertid fortsatt at strafferammen bør være lavere ved uaktsomt heleri enn ved forsettlig. Departementet har forståelse for de argumenter riksadvokaten nevner. På den andre siden bør man etter departementets syn ta konsekvensen av at forsett ikke er funnet bevist. Man bør være forsiktig med å sette høye strafferammer for uaktsomhet for å ramme skjult forsett. Departementet foreslår på denne bakgrunnen ikke noen særregel for grovt uaktsomt heleri. Departementets foreslo i høringsnotatet at særregelen i straffeloven § 391a fjerde ledd om heleri der straffeskylden er liten, beholdes. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot dette. Departementet foreslår derfor ingen endringer her. Påtalen etter § 162a er ubetinget offentlig, mens det etter den alminnelige heleribestemmelsen og § 320 om etterfølgende bistand er avgjørende hvilken påtaleregel som gjelder for medvirkning til den forbrytelse heleriet eller bistanden knytter seg til, se § 321. Heleri er etter departementets syn så samfunnsskadelig at påtalen i alle tilfeller bør være ubetinget offentlig. Departementet foreslo av den grunn i høringsnotatet ingen særregel om påtalen, slik at hovedregelen i straffeloven § 77 om ubetinget påtale i stedet skulle komme til anvendelse. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til dette. Departementet foreslår derfor ingen endringer i forhold til høringsnotatet på dette punktet. I en del tilfeller vil andre straffebestemmelser kunne være overtrådt samtidig med heleribestemmelsen i utkastet. Det blir da spørsmål om bestemmelsene kan anvendes samtidig (i konkurrens) eller om bare én av dem kan brukes. Gjelder de ulike sider av det straffbare forhold, kan begge anvendes. Retter de seg derimot mot samme side av det straffbare forhold, kan man bare anvende en av dem. « Ellers bemerkes at når ordene «efter Forøvelsen» i § 320 er utelatt i forslagets gjerningsbeskrivelse, vil ordlyden kunne omfatte slik bistand som også vil være straffbar medvirkning til den bakenforliggende handling, for eksempel fordi bistanden er avtalt på forhånd. Det må i en slik situasjon uten videre være klart at § 317 ikke kan anvendes i idealkonkurrens med den bakenforliggende straffebestemmelsen. Enten må bistanden ses som medvirkning eller som heleri. Dermed blir det opp til domstolen å avgjøre om det alt i alt er mest naturlig å se forholdet som heleri eller som medvirkning i de tilfeller der bistanden gjennomføres eller avtales forut for forøvelsen av hovedhandlingen. gjerningsinnholdet både for medvirkning og heleri er oppfylt, antar vi at domfellelse for medvirkning bør foretrekkes. Departementet slutter seg til disse synspunktene. Tilsvarende gjelder selvsagt også i tilfeller hvor det er hovedovertrederen som senere foretar hvitvaskingshandlingen, eller hvor bistand blir ytt direkte i tilknytning til utførelsen av det lovbruddet som skaffer utbyttet. En tyv kan for eksempel ikke bli dømt for heleri av tyvgodset. På samme måte må den som for eksempel gir råd om hvordan en selvangivelse skal føres slik at (lovlig) inntekt unndras beskatning, straffes for medvirkning til skatteunndragelse, og ikke for bistand til å sikre utbyttet. Etter ØKOKRIMS mening bør det vurderes å ta inn en uttrykkelig regel om at gjerningspersonen skal dømmes for medvirkning til selve hovedforbrytelsen og ikke for heleri i tilfeller hvor begge de aktuelle straffebud er oppfylt. Etter departementets syn følger resultatet naturlig av den alminnelige læren om konkurrens. Det er derfor ikke nødvendig å ta inn en slik uttrykkelig regel i lovteksten. Heleribestemmelsen og § 132 om motarbeidelse av en offentlig undersøkelse retter seg etter departementets syn mot ulike sider ved det straffbare forhold og bør i en del tilfeller kunne anvendes i konkurrens. Straffeloven kapittel 14, som § 162a står i, og § 318 er nevnt i straffeloven § 12 første ledd nr 3 bokstav a, men ikke i nr 4 bokstav a. Det innebærer at overtredelse av de aktuelle betemmelsene er straffbare også når de er begått i utlandet av en nordmann eller en som er bosatt i Norge. For at også utlendinger bosatt i utlandet skal kunne straffes etter bestemmelsene, må forholdet også være straffbart i det landet hvor handlingen er foretatt. Departementet foreslo i høringsnotatet ikke noen endring her. Ingen av høringsinstansene har gitt uttrykk for noe annet syn. Departementet går derfor heller ikke nå inn for noen realitetsendringer i reglene om straffelovens stedlige virkeområde. Det er ikke behov for å sette i verk bestemte tiltak før den foreslåtte straffebestemmelsen kan settes i kraft. Departementet foreslår derfor at den trer i kraft straks den er vedtatt. En rekke bestemmelser i straffeloven og spesiallovgivningen viser til straffeloven § 162a og/eller bestemmelser i kapittel 31 om heleri. Hvis departementets forslag til ny heleribestemmelse blir vedtatt, må disse henvisningene endres. I tillegg til bestemmelsene om narkotikaheleri og alminnelig heleri har lovgivningen i dag enkelte særlige heleribestemmelser som gjelder på mer avgrensede områder: Straffeloven § 394 første ledd andre punktum retter seg mot heleri av ulovlig ervervet hittegods. Straffeloven § 399 om ulovlig tilegnede naturprodukter har et eget alternativ om heleri. Tolloven § 63 setter straff for den som transporterer, oppbevarer, skjuler, avhender eller erverver vare som er innført eller disponert over i strid med tolloven eller dens forskrifter. Og alkoholloven § 10-1 jf § 8-2 retter seg mot den som forvarer eller lagrer brennevin som er ulovlig tilvirket eller omdestillert, eller alkoholholdig drikk som antas å ha vært eller skulle være gjenstand for ulovlig omsetning. Etter departementets syn kan heleribestemmelsene i straffeloven § 394 første ledd andre punktum og 399 oppheves hvis det vedtas en ny generell heleribestemmesle. De to andre bestemmelsene retter seg derimot til dels også mot forhold som ikke vil omfattes av utkastet til ny heleribestemmelse. Departementet foreslår derfor ingen endringer i disse bestemmelsene. Straffeloven § 12 første ledd nr 3 bokstav a om straffelovens stedlige virkeområde og § 263 og § 279 om gjentakelsesstraff for henholdsvis underslag/tyveri og bedrageri/utroskap henviser blant annet til straffeloven § 318. Disse henvisningene bør endres til § 317. Straffeloven § 264 siste ledd og 391 a fjerde ledd omtaler «heleri». Det er etter departementets syn ikke nødvendig å endre disse bestemmelsene. Straffeloven § 259 lyder: «For tyveri eller underslag av rein eller for bistand etter forøvelsen av en slik forbrytelse (§ 320) kan bøter anvendes sammen med fengselsstraffen.» Da bestemmelsen ble gitt i 1951, var det ikke anledning til å idømme bøter for tyveri eller underslag. idømme fengsel og bot sammen. I dag kan slik straff idømmes både etter § 255 om underslag og § 257 om tyveri. Tilsvarende straffarter foreslås i den nye heleribestemmelsen. § 259 er derfor nå overflødig, og departementet foreslår at den oppheves. Utlendingsloven § 30 om bortvisning og utvisning av utlendinger og straffeprosessloven § 216a om telefonkontroll henviser til blant annet straffeloven § 162a om narkotikaheleri. Henvisningen her bør endres til § 317 jf § 162. På den måten vil det fortsatt bare være narkotikaheleri som omfattes av henvisningen. Enkelte bestemmelser viser både til straffeloven § 162a og kapittel 31: Finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 pålegger finansinstitusjoner en del plikter som ledd i bekjempelsen av hvitvasking av utbytte. Noen av pliktene inntrer bare der det er mistanke om overtredelse av straffeloven § 162a om narkotikaheleri eller kapittel 31 om heleri og etterfølgende bistand. Under behandlingen av flnansieringsvirksomhetsloven § 2-17 omtalte finanskomiteen Justisdepartementets arbeid med en ny straffebestemmelse om hvitvasking. Komiteen uttalte blant annet ( Innst.O.nr.23 (1992-1993) s 22): « Komiteen mener det kan være behov for å komme tilbake med vurderinger av eventuelle utvidelser eller avgrensninger [av finansieringsvirksomhetsloven § 2-17] i forbindelse med behandlingen av den varslede straffebestemmelse. Som det også går frem av uttalelsen fra finanskomiteen, er det ikke gitt at finansinstitusjonenes plikter etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 skal gjelde ved mistanke om enhver overtredelse av en eventuell ny heleribestemmelse. Tilsvarende syn har Finansdepartementet, som har ansvaret for finansieringsvirksomhetsloven, gitt uttrykk for i sin høringsuttalelse til forslaget om ny straffebestemmelsse. En utvidelse av § 2-17 vil medføre en såpass stor utvidelse av finansinstitusjonenes plikter at spørsmålet om utvidelse etter departementets syn eventuelt bør på høring. Finansdepartementet og flere andre høringsinstanser har gitt uttrykk for samme synspunkt i sine høringsuttalelser. Departementet vil derfor ikke foreslå noen utvidelse. Det vil da være opp til Finandepartementet senere å vurdere om det bør foreslås å utvide § 2-17. Ved utformingen av en henvisning i § 2-17 som i minst mulig grad skal føre til realitetsendringer, kan flere teknikker brukes. Ett alternativ er å bruke tilsvarende teknikk som departementet foreslår for straffeprosessloven § 216a og utlendingsloven § 30. Det vil si at man viser til den nye § 317 jevnført med de straffebud som gjeldende heleri- og narkotikaheleribestemmelser viser til. For narkotikaheleriene kan henvisningen gjelde utbytte fra en narkotikaforbrytelse. Dette er samme formuleringen som § 162a bruker i dag. Det er vanskelig å få til en tilsvarende presis formulering som medfører at henvisningen til alminnelig heleri blir fullstendig den samme som i dag. Heleribestemmelsen viser ikke til noen nærmere angitte straffebud, men lar det være avgjørende om det gjelder en gjenstand som er fravendt noen ved en forbrytelse eller en forseelse etter § 391a. Straffebestemmelsene som retter seg mot slike forhold, er til dels spredd i straffeloven. Men de mest sentrale er straffeloven kapitler 24 til 26 og § 391a. Det er etter departementets syn ikke noe stort praktisk behov for i finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 å henvise til andre bestemmelser enn disse. Det kan virke overflødig og kompliserende å ta med henvisningen til § 391a om naskeri. ØKOKRIM, som finansinstitusjonene skal rapportere til, eller det politikammer ØKOKRIM gir opplysninger videre til, kan imidlertid bare benytte opplysningene som blir gitt, til etterforskning av den type straffbare handlinger som rapporteringsplikten gjelder. Såkalt overskuddsinformasjon kan med andre ord ikke benyttes. § 391a gjelder straffbare forhold av samme art som dem som er nevnt i kapitlene 24 til 26, men mindre alvorlige forhold (naskeri). Det kan lett tenkes at en transaksjon dels gjelder utbytte fra en forbrytelse nevnt i kapitlene 24 til 26 og dels utbytte fra naskeri. Det vil da være upraktisk om ØKOKRIM/politiet bare skal kunne etterforske forbrytelsen og ikke naskeriet. En henvisning i § 2-17 tredje ledd bør derfor etter departemetets syn også gjelde § 391a. Finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 viser slik den lyder i dag, indirekte til de straffbare handlinger utbyttet kan stamme fra, ved at den viser til overtredelse av straffelovens bestemmelser om heleri og narkotikaheleri. Det gjør lovteksten tungt tilgjengelig. Etter departementets syn er det lovteknisk bedre direkte å vise til de opprinnelige forbrytelsene utbyttet skal stamme fra. En slik teknikk kan etter departementet syn brukes uten at realiteten endres, se nærmere utkastet til endring i finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 tredje ledd første punktum. Også kredittilsynsloven § 6 henviser til straffeloven § 162a og kapittel 31. Slik bestemmelsen er formulert, er det vanskelig å bruke den samme henvisningsteknikken som departementet foreslår for finansieringsvirksomhetsloven. Departementet går derfor inn for at det her skal henvises til straffeloven § 317 jevnført med § 162 og kapitlene 24 til 26. Finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 og kredittilsynsloven § 6 ble vedtatt ved lov 4 desember 1992 nr 123. Lovendringene har foreløpig ikke trådt i kraft. De endringene som foreslås i disse bestemmelsene i utkastet her, kan derfor ikke tre i kraft før lovendringen 4 desember 1992 nr 123 trer i kraft. De øvrige endringene i utkastet kan derimot tre i kraft straks. Forslaget innebærer en viss utvidelse av området for hva som skal regnes som straffbart heleri/hvitvasking av utbytte i forhold til gjeldende rett. Det vil kunne medføre en noe økt sakstilgang for politi, påtalemyndighet og domstoler. Departementet antar imidlertid at det ofte vil bli tatt ut tiltale etter den nye heleribestemmelsen i tilknytning til saker som gjelder den opprinnelige forbrytelsen. I disse tilfellene vil det uansett bli nedlagt en del etterforskningsarbeid med sikte på å avklare dette forholdet. Noe vesentlig merarbeid for politi og påtalemyndighet vil den nye bestemmelsen derfor normalt ikke medføre. En mer generell heleribestemmelse vil dessuten i en del tilfeller kunne medføre at straffeskyld blir lettere å bevise enn etter gjeldende rett. En ny heleribestemmelse vil trolig også medføre at noen flere blir idømt ubetinget fengselsstraff i forhold til i dag. Det er vanskelig å angi noen tall her, men det er ikke grunn til å vente at det vil være tale om et så stort antall tilfeller at det vil skape vesentlige problemer for avviklingen av fengselskøene. (1) Det straffbare forholdet er i første ledd første punktum beskrevet i to hovedalternativer. Dels settes det straff for den som mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling. Dels rammes den som yter bistand til å sikre slikt utbytte for en annen. Utkastet bygger på straffeloven § 162a om narkotikaheleri og kapittel 31 om heleri og etterfølgende bistand, men er noe utvidet i forhold til disse regelsettene. Utkastet skiller seg først og fremst fra § 162a om narkotikaheleri ved at bestemmelsen ikke bare gjelder utbytte av narkotikaforbrytelser, men utbytte av alle former for straffbare handlinger. Dessuten foreslås det at straffen for overtredelser som ikke er grove, heves fra to til tre år. De endringer som ellers foreslås, er av mindre vesentlig art. Også i forhold til den alminnelige heleribestemmelsen er den vesentligste forskjellen objektet for handlingen: Det skal etter utkastet ikke lenger være avgjørende om gjenstanden er fravendt noen ved en forbrytelse eller forseelse etter § 391a. Også andre tilfeller hvor utbyttet stammer fra en straffbar handling, skal omfattes. Departementet foreslår i tillegg endringer på visse andre punkter: Området for hvilke handlinger som faller inn under bestemmelsen, foreslås noe utvidet. Alle former for bistand til å sikre utbyttet skal omfattes, og ikke bare dem som er uttrykkelig nevnt i bestemmelsen. Også straffen foreslås noe endret: Særreglene for sedvanemessig heleri og gjentakelsestilfeller foreslås opphevet. I stedet foreslås det en generell bestemmelse om grovt heleri med en strafferamme på seks år. Straff skal etter forslaget ikke komme til anvendelse på den som mottar utbytte som normalt vederlag for vanlige forbruksvarer, bruksting og tjenester. Og påtalen skal alltid være ubetinget offentlig. Den viktigste forskjellen i forhold til § 320 om etterfølgende bistand er at det ikke lenger skal være noe vilkår for straff at gjerningspersonen har hatt hjelpehensikt. Det som er uttalt i forarbeidene til straffeloven § 162a og kapittel 31, og det som er lagt til grunn i teori og praksis om forståelsen av disse reglene, vil langt på vei kunne ha betydning ved tolkningen av den foreslåtte nye heleribestemmelsen. fremskaffet ved en straffbar handling eller som på annen måte står i nær sammenheng med en straffbar handling. Eksempler på utbytte er tyvgods, penger fra et ran, ulovlig importerte våpen eller ulovlig fanget vilt, eller inntekter av narkotikasalg, spionasje eller hallikvirksomhet. Løsøre eller annet som har vært gjenstand for en straffbar handling, men som ikke har vært fremskaffet gjennom lovbruddet, vil normalt ikke være utbytte. Eksempler her er våpen som har vært brukt i et ran eller en bil som noen har kjørt med i alkoholpåvirket tilstand. Utbytte kan ikke forstås synonymt med fordel, se nærmere kapittel VII avsnitt 2.1. Utbyttet vil ofte medføre en berikelse eller vinning for gjerningspersonen, men en slik berikelse eller vinning er ikke noe vilkår for at noe skal anses som utbytte. Salgssummen for narkotika vil for eksempel være utbytte selv om gjerningspersonen har solgt med tap og dermed ikke sitter igjen med noen nettovinning. - Det spiller heller ikke noen rolle om heleren har fått noen fortjeneste. Ikke sjelden vil utbyttet være penger. Men det kan også være fast eiendom, løsøre, en tjeneste, en fordring eller et immaterielt rettsgode. Likestilt med utbytte er gjenstand, fordring eller tjeneste som trer i stedet for utbytte (såkalt surrogatheleri), se første ledd siste punktum. Dermed rammes for eksempel den som mottar i gave en sydentur betalt ved penger tjent på narkotikavirksomhet. Nytt i forhold til straffeloven § 162a, som har en tilsvarende regel om surrogatheleri, er at også fordringer som kommer i stedet for utbytte, skal likestilles med utbytte. På den måten vil fordringer omfattes uavhengig av om de er knyttet til et gjeldsbrev eller ikke. Det er trolig ikke helt upraktisk at fordringer som ikke er knyttet til gjeldsbrev, trer i stedet for utbytte av en straffbar handling og blir gjort til gjenstand for hvitvasking. Tyven overdrar for eksempel tyvkostene mot et muntlig tilsagn om å få kjøpesummen senere. Kjøperen betaler likevel ikke, og tyven får hjelp til å drive inn kjøpesummen. Drøftelsen av begrepet utbytte har tatt sikte på å avklare rekkevidden av vilkårene for straff i utkastet til ny heleribestemmelse. Et beslektet, men likevel forskjellig spørsmål, er i hvilken grad utbyttet kan inndras. Dette må avgjøres ut fra reglene om inndragning i straffeloven § 34 flg. (3) Utbyttet må stamme fra en straffbar handling. Det ligger i utgangspunktet ingen begrensninger i hva som skal anses som en straffbar handling; både forbrytelser og forseelser omfattes. I motsetning til i gjeldende § 317 er det med andre ord ikke noe vilkår at den straffbare handlingen består i at en annens eiendomsrett er krenket. - Likestilt med handling er unnlatelse, jf straffeloven § 4. For at noe skal anses som en straffbar handling, må alle vilkår for straff være oppfylt. Hvis gjerningspersonen er sinnssyk, bevisstløs eller under den kriminelle lavalder, er det ikke begått noen straffbar handling. § 317 siste ledd bestemmer derfor i dag at heleri foreligger selv om fravendelsen ikke kan straffes på grunn av bestemmelsene i straffeloven § 44 og § 46 om utilregnelighet. § 162a har ikke noen tilsvarende bestemmelse. Straffverdigheten av et heleri er den samme uansett hvilke personlige egenskaper den som har begått den opprinnelige forbrytelsen, har. Etter departementets syn bør derfor også en ny heleribestemmelse ha en slik reservasjon som § 317 siste ledd har i dag, se utkastets andre ledd. Hvitvasking av utbytte og andre former for heleri skjer ofte på tvers av landegrenser. I en del tilfeller vil handlingen utbyttet stammer fra, være straffbar i Norge selv om den er begått i utlandet, jf straffeloven § 12. Da er det ikke tvilsomt at det er tale om en straffbar handling i utkastets forstand. Mer uklar er løsningen hvor handlingen ville vært straffbar hvis den hadde vært begått i Norge, men hvor den på bakgrunn av reglene om jurisdiksjon i § 12, ikke kan straffes her. Også utbyttet fra slike handlinger bør etter departementets syn regnes som utbytte fra en straffbar handling i utkastets forstand. Departementet legger her særlig vekt på at hvitvasking av utbytte er et betydelig internasjonalt problem, og at det så lenge handlingen etter sin art er straffbar også i Norge, ville virke tilfeldig og urimelig om utbyttet straffritt kunne hvitvaskes her fordi norske regler om jurisdiksjon ikke åpner for strafforfølgning av den opprinnelige straffbare handlingen. (4) Å motta utbytte (første straffalternativ) omfatter å motta penger eller annet direkte i hånden. Men også den som for eksempel får penger overført til en bankkonto han eller hun disponerer, vil kunne rammes. - Det er ikke noe vilkår at mottakeren har bidratt til å sikre utbytte av en straffbar handling for en annen. Enkelte straffebud som gjelder overdragelse av bestemte gjenstander, retter seg bare mot den som overdrar, og ikke mot den som kjøper eller får i gave. Den som kjøper eller får en slik gjenstand i gave, vil derimot ofte rammes av ordlyden i utkastet til ny heleribestemmelse. brennevin, mens utkastet til heleribestemmelse i utgangspunktet også vil ramme den som mottar brennevinet. I slike tilfeller må heleribestemmelsen tolkes innskrenkende, slik at den ikke rammer former for befatning som lovgiver har ment skal være straffrie. Såkalt kjedeheleri rammes av utkastet. Kjedeheleri vil si at noen mottar utbytte etter at det har vært overlevert gjennom flere ledd. Alternativet skaffe seg del i utbytte passer best der gjerningspersonen ikke bare har vært en passiv mottaker, men har utvist en viss aktivitet for å få utbyttet. - Ved alternativet skaffer andre del i utbytte er det ikke noe vilkår at gjerningspersonen selv regner med eller har en mulighet for å oppnå noen fordel ved handlingen. (5) Andre straffalternativ retter seg mot den som yter bistand til å sikre utbytte av en straffbar handling for en annen. Å yte bistand vil si å foreta en handling som er til nytte. Den som forsøker å foreta en handling som kan være til hjelp, men som ikke får gjennomført handlingen, kan normalt bare straffes for forsøk. Gjerningspersonen setter for eksempel en annonse i avisen for å få solgt tyvgods, men ingen svarer på annonsen. Men en del handlinger vil kunne straffes som fullbyrdet overtredelse selv om resultatet ikke er vellykket. Den som på vegne av en annen investerer utbytte av en straffbar handling i aksjer, vil for eksempel kunne straffes for fullbyrdet overtredelse under forutsetning av at skyldkravet er oppfylt selv om investeringen medfører tap. Ikke enhver befatning med utbytte fra straffbare handlinger rammes av utkastet. Det er et vilkår at befatningen er av en slik art at det er naturlig å si at gjerningspersonen bidrar til å sikre utbyttet En bilmekaniker som reparerer motoren på en stjålet bil, kan normalt ikke sies å sikre utbyttet av biltyveriet. Annerledes er det hvis bilen lakkeres om, får nye skilter eller lignende for å skjule den egentlige opprinnelsen. Bistanden kan være av mange slag. Den kan for eksempel bestå i å få utbyttet ut av veien så det ikke så lett kan oppdages, å gjøre utbyttet om til penger eller annet som ikke så lett kan føres tilbake til lovbruddet, eller å foreta andre dekkoperasjoner for å skjule hvor utbyttet eller det som har kommet i stedet for utbyttet, stammer fra. Det kan også være bistand å sette i verk tiltak som gjør at utbyttet kan disponeres uten at det vekker mistanke om at det stammer fra kriminell virksomhet. Det stilles ingen krav om at gjerningspersonen har hatt til hensikt å sikre utbyttet. Det er tilstrekkelig at han eller hun objektivt sett har opptrådt på en slik måte at det er naturlig å si at det er ytt bistand for å sikre utbyttet av en straffbar handling, med andre ord at han eller hun har hatt en hjelpefunksjon. Siden også uaktsomme handlinger rammes, er det nok for å straffe at gjerningspersonen burde ha skjønt at han eller hun hadde en slik hjelpefunksjon, se nærmere nedenfor om skyldkravet. Hvis hjelpen med å sikre utbyttet har vært lovet på forhånd, vil dette som regel være psykisk medvirkning til selve den straffbare handlingen. Den senere befatningen med utbyttet vil da ikke være noe nytt selvstendig forhold. Første ledd andre punktum nevner en del eksempler på hva som skal anses som bistand. De fleste av disse eksemplene er i dag nevnt i enten straffeloven § 162a eller § 317 eller i begge bestemmelser. Departementet viser for disse alternativenes vedkommende til forarbeider, teori og praksis om de nevnte bestemmelsene. Alternativene avhende og pantsette er etter utkastet ikke fullbyrdet ved forsøk, slik de er etter § 317, se nærmere kapittel VII punkt 3. Overføre og konvertere er nye eksempler. Med overføre menes for eksempel å overføre penger fra en bankkonto til en annen. Konvertere vil for eksempel si å gjøre et lån om til et annet eller å bytte en fordring ut med en annen. Oppregningen av bistandshandlinger er ikke uttømmende. Det er ikke noe krav at bistanden skal være av samme art som de eksemplene som er nevnt. Bistanden kan for eksempel bestå i utstedelse av falske gevinstkvitteringer for spill eller lotterier med skattefri gevinst, eventuelt salg av slike kvitteringer, opprettelse av såkalte frontselskaper som skal brukes til å tilbakeføre penger til gjerningspersonen for den opprinnelige straffbare handlingen, dobbeltfakturering eller skriving av falske fakturaer. Om fortielse eller tilsløring av et formuesgodes art, opprinnelse, lokalisering, plassering eller bevegelser eller den egentlige eiendomsretten til slike formuesgoder, se kapittel VII punkt 3. (6) Etter siste ledd er visse handlinger som ellers ville falle inn under ordlyden i første ledd, uttrykkelig unntatt fra heleribestemmelsen. Unntaket gjelder dels den som mottar utbytte til vanlig underhold av seg selv eller andre fra en som plikter å yte slikt underhold. Dels gjelder det den som mottar utbytte som normalt vederlag for vanlige forbruksvarer, bruksting eller tjenester. Straffeloven § 162a om narkotikaheleri har i dag et tilsvarende unntak, mens § 317 om heleri har et lignende, men mindre omfattende unntak. unntaket i § 162a viser departementet til Ot.prp.nr.45 (1987-1988) s 23. Unntaket i utkastet her skal forstås på samme måte. (7) § 317 om heleri har i dag - i motsetning til § 162a om narkotikaheleri - en egen bestemmelse som retter seg mot medvirkning. Departementet foreslår ikke noen tilsvarende medvirkningbestemmelse i utkastet til ny heleribestemmelse. Selve gjerningsinnholdet er her til dels beskrevet som en bistands- eller medvirkningshandling. Det er ikke behov for noen egen medvirkningsbestemmelse ut over dette. (8) Skyldkravet er forsett eller (vanlig) uaktsomhet, se femte ledd. Hensikt er derimot ikke et krav. Det innebærer at en person kan straffes for en handling som han eller hun vet eller bør vite bidrar til å sikre utbytte av en straffbar handling, selv om det ikke er noe formål med handlingen å sikre utbyttet, jf over. Det er først og fremst de forsettlige overtredelser departementet ønsker å ramme med den foreslåtte straffebestemmelsen. Men fordi forsett ofte er vanskelig å bevise i praksis, foreslås det også at uaktsomme handlinger rammes, se kapittel VII punkt 4. Den delen av gjerningsbeskrivelsen som i første rekke kan skape problemer i forhold til skyldkravet, er vilkåret om at det må gjelde utbytte fra en straffbar handling. Det kreves ikke at gjerningspersonen vet eller bør vite hvilken konkret straffbar handling utbyttet stammer fra, eller hva slags type straffbar handling det er tale om; det er nok at vedkommende vet eller bør vite at utbyttet stammer fra en eller annen straffbar handling. Det er heller ikke noe krav at heleren vet hvem bistanden ytes overfor. Det er tilstrekkelig at vedkommende skjønner eller bør skjønne at han eller hun ved handlingen yter bistand til å sikre utbyttet for noen. Ved vurderingen av om gjerningspersonen burde skjønt at utbyttet stammer fra en straffbar handling, må det som ellers når det er spørsmål om noen har opptrådt uaktsomt, foretas en totalvurdering av den konkrete situasjonen. Spørsmålet blir om vedkommende har vært så aktsom som det er rimelig å kreve i en slik situasjon. Det er - som vanlig ved spørsmålet om det foreligger uaktsomhet - ikke et idealkrav som stilles opp; ikke enhver liten uaktsomhet vil rammes. En rekke omstendigheter vil kunne være relevante ved aktsomhetsvurderingen, som for eksempel hvilke ytre tegn som har pekt i retning av at det gjelder utbytte av en straffbar handling, hvilke undersøkelser det er mulig å foreta, hvor stort utbytte det har dreid seg om, om den handlingen som har vært foretatt, ofte utføres i forbindelse med hvitvasking, hvor aktiv og selvstendig rolle vedkommende har spilt, og om interne rutiner for å oppdage hvitvasking har vært fulgt. Uaktsomhet vil normalt ikke foreligge hvis det ikke er noen ytre tegn på at det her er tale om utbytte fra en straffbar handling. En rent teoretisk mulighet vil ikke være nok. Den som ofte er involvert i transaksjoner hvor det er en mulighet for at det gjelder utbytte fra en straffbar handling, må foreta en viss prioritering med hensyn til i hvilke tilfeller det skal settes i verk nærmere undersøkelser og kontroller. Dette må det tas hensyn til ved aktsomhetsvurderingen. Norges Statsautoriserte Revisorers forening har tatt opp spørsmålet om utkastet medfører noen økt aktivitets- eller undersøkelsesplikt. Foreningen uttaler: « Når det imidlertid gjelder den «ikke aktive medvirkning», er det grunn til å påpeke den forholdsvis begrensede plikt revisor idag har til å innrette sine revisjonshandlinger på avdekning av misligheter/svindel. NSRF vil for sin del påpeke at foreningen oppfatter høringsnotatet slik at det ikke er meningen å pålegge revisor en utvidet aktivitetsplikt med sikte på avdekning av straffbare forhold. Utgangspunktet må være at det er de plikter og det ansvar revisorer og andre yrkesgrupper til enhver tid har uavhengig av straffebestemmelsen, som danner grunnlaget for hvilken aktivitets- og undersøkelsesplikt det er rimelig å stille opp etter utkastet. Men selv den som på forhånd ikke har noen nærmere angitte plikter eller ansvar, vil i en del tilfeller måtte foreta enkelte undersøkelser. En eventuell undersøkelsesplikt vil selvsagt bare inntre der de øvrige vilkårene i utkastet er oppfylt, det vil si hvor vedkommende enten skaffer seg eller andre del i utbyttet eller yter bistand til å sikre utbyttet. Den som kjenner eller bør kjenne til at det dreier seg om utbytte av en straffbar handling, men som selv ikke har med dette utbyttet å gjøre på en slik måte, kan ikke straffes. Når finansieringsloven § 2-17 med forskrifter trer ikraft, vil det for ansatte i finansieringsinstitusjoner gjelde relativt detaljerte regler om hvordan de skal forholde seg der det er mistanke om at en transaksjon gjelder utbytte fra en narkotikaforbrytelse eller enkelte andre forbrytelser. Den norske Bankforening tar opp spørsmålet om hvilken betydning det skal ha for aktsomhetsvurderingen etter utkastet at disse reglene er fulgt: hvitvaskingsoperasjoner oppnås best gjennom samarbeid mellom myndigheter ogrinansinstitusioner. Internasjonale konvensjoner og EF - direktivet legger i utstrakt grad opp til at finansnæringen skal være en aktiv medspiller for politiet, og at næring og myndigheter har sammenfallende interesser i en aktiv forebyggelse. Følgelig er det forutsatt en avdempet straffesanksjonering i forhold til finansinstitusjonene. Hvis straffelovgivningen gjøres for streng og «truende», vil det kunne vanskeliggjøre en lojal tilpasning, og erstattes av en panikkartet holdning hvor ethvert uvanlig eller mistenkelig forhold innrapporteres til politienheten. Fra politisiden er dette fremhevet som en lite ønskelig utvikling. Skal finansinstitusjonene innfri de forventninger som stilles til dem, krever det at de selv gjennomfører nødvendige undersøkelser til «utsiling», slik at politienheten (hos oss ØKOKRIM) ikke overbelastes med kurante og legitime transaksjoner. Bankforeningen ser det på denne bakgrunn som et meget viktig prinsipp at uaktsom overtredelse av finansloven § 2-17 ikke er straffbar, slik det er fastslått i lovens § 5-1. Vi tror dette gir et helt nødvendig «sikkerhetsnett» for finansinstitusjonenes tjenestemenn, som i tiden fremover vil bli stilt i nye og vanskelige situasjoner med kryssende forventninger fra kunder og samfunn. Det er derfor viktig at ikke den nye bestemmelsen i straffeloven kan oppfattes å gi «signaleffekter» i en annen retning. Det bør følgelig klargjøres at heller ikke straffelovbestemmelsen er forutsatt å ramme finansinstitusjonen og dens ansatte hvis disse gjør det man med rimelighet kan forvente av dem i hht. til de tiltak som fastsettes i medhold av finansloven. Sparebankforeningen i Norge og Finansieringsselskapenes forening har gitt uttrykk for lignede synspunkter. Departementet er enig i at en ansatt i en finansinstitusjon som lojalt følger finansierings virksomhetsloven § 2-17 med forskrifter, normalt ikke bør anses som uaktsom etter straffebestemmelsen i utkastet her. « Når det gjelder det uaktsomme heleri, vil bestemmelsen, slik den er foreslått, også kunne ramme for eksempel den underordnede bankfunksjonær som i en travel arbeidssituasjon mottar og kontofører et innskudd når han eller hun burde ha nektet å ta imot. Den utviste uaktsomhet vil på sett og vis kunne unnskyldes, men eksisterer like fullt. Eksempelet kan forfleres. De mange mennesker som på tilsvarende måte vil stå i frontlinjen når det gjelder spørsmålet om straffbar uaktsomhet har vel et legitimt behov for et lovfestet strafferettslig vern. Det reises spørsmål om lovforslagets § 317 5. ledd bør gis tilføyelse som imøtekommer dette behov. De nevnte momenter er relevante ved vurderingen av om det foreligger uaktsomhet. Også andre momenter skal tillegges vekt, som for eksempel om en ansatt i en finansinstitusjon lojalt har fulgt finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 med forskrifter. Det er dessuten ikke enhver uaktsomhet som skal kunne lede til straffansvar, jf over. Departementet har vanskelig for å se at det til tross for dette vil kunne være tilfeller hvor det foreligger straffbar uaktsomhet, men hvor det ikke er rimelig å straffe. Departementet foreslår derfor ikke noe unntak her. Norges Statsautoriserte Revisorers Forening har tatt opp forholdet til reglene om taushetsplikt og rapporteringsplikt. Foreningen uttaler: « NRSF vil (...) bemerke i forhold til revisors taushetsplikt i.h.t. revisorloven § 15, at foreningen ser det som særlig verdifullt at revisors taushetsplikt ikke begrenses som en følge av innføringen av en bestemmelse som foreslått i utkastet til straffeloven § 317. Foreningen forutsetter således at det ikke er meningen å gjøre endringer i reglene vedrørende taushetsplikt og rapporteringsplikt. Utkastet forbyr at noen deltar i hvitvaskingshandlinger. Det pålegger ikke samtidig noen anmeldelsesplikt, og vil dermed heller ikke gjøre det nødvendig å bryte taushetsplikt. (9) Straffen for forsettlig heleri er etter utkastet bøter eller fengsel inntil tre år, se første ledd første punktum. Etter tredje ledd heves straffen til seks år hvis overtredelsen er grov. I andre og tredje punktum regnes det opp en del omstendigheter det skal legges vekt på ved vurderingen av om heleriet er grovt. Her nevnes for det første de momenter som i dag er tatt med i den tilsvarende bestemmelsen i § 162a om narkotikaheleri. Se for disse momentene nærmere Ot.prp.nr.45 (1987-1988) s 24. I tillegg skal det legges vekt på hva slags straffbar handling utbyttet stammer fra. Det innebærer at alvoret av den opprinnelige forbrytelsen eller forseelsen vil være av betydning for spørsmålet om heleriet er grovt. Det er også uttrykkelig nevnt at det skal legges vekt på om den skyldige har drevet heleri sedvanemessig. Begrepet sedvanemessig skal forstås på samme måte som etter gjeldende § 318 tredje ledd. Praksis om denne bestemmelsen vil dermed fremdeles være relevant. Oppregningen av momenter i tredje ledd andre og tredje punktum er ikke uttømmende. Det skal også legges vekt på omstendighetene ved overtredelsen for øvrig. Det må dermed foretas en helhetsvurdering av overtredelsen, hvor også andre momenter, enten de er skjerpende eller formildende, trekkes inn. Normalt vil det ikke være grunn til å idømme høyere straff for heleriet enn for den opprinnelige straffbare handlingen. kan tenkes, spesielt der det er tale om heleri som skjer sedvanemessig og/eller i stor stil. I fjerde ledd heves straffen til fengsel i 21 år i de tilfeller hvor det gjelder utbytte av en narkotikaforbrytelse og det foreligger særlig skjerpende omstendigheter. En tilsvarende bestemmelse har den gjeldende narkotikaheleribestemmelsen. Det er et minstekrav for at bestemmelsen kommer til anvendelse at narkotikaheleriet anses som grovt. Straffen for uaktsomt heleri er bøter eller fengsel inntil to år, se femte ledd. Denne strafferammen gjelder enten uaktsomheten er simpel eller grov, og selv om overtredelsen objektivt sett anses som grov. I tilfeller hvor straffeskylden må anses som liten på grunn av utbyttets ubetydelige verdier og forholdene for øvrig, skal heleriet bedømmes etter § 391a. Her er straffen for første gangs overtredelse bøter eller fengsel inntil seks måneder. (10) Utkastet til ny heleribestemmelse har ingen egen påtaleregel. Det medfører at påtalen er ubetinget offentlig, jf straffeloven § 77. (11) Spørsmålet om i hvilken utstrekning den foreslåtte heleribestemmelsen skal kunne anvendes i konkurrens med andre straffebud, er omtalt foran i kapittel VII punkt 7. (12) Etter departementets syn oppfyller utkastet til ny heleribestemmelse kravene i Europarådskonvensjonen 1990 om hvitvasking, etterforskning, beslag og inndragning av utbytte artikkel 6. Som nevnt i kapittel V punkt 2, oppfyller allerede de gjeldende straffebestemmelser kravene i EF-direktivet om hvitvasking av penger og i FN-konvensjonen 1988 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer. Utkastet medfører ikke noen endringer her. Slik utkastet til § 317 er bygget opp, er hele det gjeldende helerikapitlet samt straffeloven § 162a om narkotikaheleri inkorporert i bestemmelsen. Paragrafene 162 a og 318 til 321 er derfor overflødige, og foreslås opphevet. Det er også nødvendig å oppheve enkelte mer spesielle heleribestemmelser og foreta endringer i bestemmelser som henviser til bestemmelser som foreslås opphevet, se nærmere kapittel VIII. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i straffeloven m.v (hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger) Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om lov om endringer i straffeloven m.v (hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger). Utkast til lov om endringer i Almindelig borgerlig Straffelov 22 mai 1902 nr 10 m. hører blant de som omhandles i denne lovs kap. 8, 9, 10, 11, 12, 14, 17, 18, 20, 23, 24, 25, 26 eller 33, eller § 135, § 141, § 142, § 144, § 169, § 192, § 193, § 194, § 195 § 199, § 206, § 207, § 208, § 209 § 222, § 223, § 224, § 225 § 227, § 228, § 229, § 230, § 231, § 232, § 233, § 234, § 235 § 238, § 239, § 242, § 243, § 244, § 245 § 291, § 292, § 294 nr. § 162a oppheves. § 259 oppheves. Har den som dømmes for underslag eller tyveri tidligere vært straffet med fengsel etter dette kapittel eller kapitlene 17, 18, 25, 26, 27 eller etter § 88 første ledd, § 143 annet ledd, § 147, § 206, § 217, 317 eller 391 a, kan straffen forhøyes med inntil det halve. Har den som dømmes etter foranstående paragrafer, tidligere vært straffet med fengsel etter dette kapitel eller kapitlene 17,18, 24, 25 eller 27 eller etter § 88 første ledd, § 143 annet ledd, § 147, § 204, § 206, § 217 317, kan straffen forhøyes med inntil det halve. Overskriften i kapittel 31 skal lyde: Den som mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling, eller som yter bistand til å sikre slikt utbytte for en annen, straffes for heleri med bøter eller fengsel inntil 3 år. Som å yte bistand regnes blant annet det å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller la investere utbyttet. Likestilt med utbyttet er gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor utbyttet. Grovt heleri straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på hva slags straffbar handling utbyttet stammer fra, verdien av det utbyttet heleren har hatt befatning med, størrelsen på den eventuelle fordelen heleren har mottatt eller skaffet seg eller andre, og om den skyldige har drevet heleri sedvanemessig. Gjelder det utbytte av narkotikaforbrytelser, skal det også legges vekt på art og mengde av det stoffet utbyttet knytter seg til. Gjelder overtredelsen utbytte av en narkotikaforbrytelse, kan under særdeles skjerpende omstendigheter fengsel inntil 21 år idømmes. § 318, § 319, § 320, § 321 oppheves. § 394 første ledd andre punktum oppheves. § 399 første ledd innledningen skal lyde: I lov 7 desember 1956 nr 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (Kredittilsynet) skal § 6 andre ledd lyde: Når Tilsynet i sitt tilsynsarbeide blir kjent med forhold som gir grunn til mistanke om overtredelser av bestemmelser i straffeloven § 317 jf § 162 eller kapitlene 24 til 26, skal opplysninger om dette oversendes Den sentrale enhet for etterforskning og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet, ØKOKRIM. I lov 22 mai 1981 nr 25 om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven) skal § 216a første ledd lyde: rammes av straffeloven § 162 eller § 317 jf § 162, kan retten ved kjennelse gi politiet tillatelse til å avlytte samtaler til og fra bestemte telefoner, teleksanlegg eller liknende anlegg for telekommunikasjon som den mistenkte besitter eller kan antas å ville bruke. I lov 10 juni 1988 nr 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner skal § 2-17 tredje ledd første punktum lyde: Dersom en finansinstitusjon har mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en narkotikaforbrytelse, en forbrytelse mot straffeloven kapittel 24-26, eller en forseelse mot straffeloven § 391a, plikter den å foreta nærmere undersøkelser for å få bekreftet eller avkreftet mistanken. I lov 24 juni 1988 nr 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) skal § 30 andre ledd bokstav b lyde: når utlendingen har sonet eller er ilagt straff for forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff i 3 år eller mer eller som gjelder overtredelse av straffeloven § 162 og 317 jfr § 162, og dette er skjedd for mindre enn 5 år siden i utlandet eller for mindre enn ett år siden her i riket. Endringene i lov 7 desember 1956 nr 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (Kredittilsynet) § 6 andre ledd og lov 10 juni 1988 nr 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 2-17 tredje ledd første punktum trer i kraft når lov 4 desember 1992 nr 123 trer i kraft for disse bestemmelsers vedkommende. Ot.prp.nr.52 (1992-1993) Om lov om endringar i lov 4. juni 1976 nr.

lovdata_cd_60619

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.815

Publisert: Somb-2004-6 (2004 s 67) Sammendrag: Innsyn i sak etter statsallmenningsloven. ( Offentlighet i forvaltningen og rett til innsyn i forvaltningens saksdokumenter ) Et allmenningsstyre krevde innsyn i bilagene til allmenningsfondet. Regnskapsføreren for fondet, Statskog SF, avslo kravet under henvisning til at selskapet som statsforetak var unntatt fra forvaltningsloven og offentlighetsloven. Det var ikke rettslig grunnlag for å kritisere Statskog SFs standpunkt i forhold til forvaltningsloven og offentlighetsloven. Ombudsmannen fant imidlertid at det var knyttet begrunnet tvil til forhold av betydning i saken fordi Statskog SF ikke hadde vurdert om statsallmenningslovens bestemmelser om samarbeid mellom Statskog SF og allmenningsstyret om disponeringen av fondet, i seg selv gav allmenningsstyret en rett til innsyn i regnskapets enkeltheter. Statskog SF vurderte saken på nytt og kom til at allmenningsstyret kunne få innsyn i bilagene. Saksgang: (Sak 2004-1613) Lederen for Bruås og Rauå allmenningsstyre klagde til ombudsmannen over at Statsskog SF nektet allmenningsstyret innsyn i bilagene til allmenningsfondet for Bruås og Rauå Almenning. i flere år hadde krevd innsyn i bilagene for fondet, og det forelå indikasjoner på en mistillit fra allmenningsstyret mot Statskog i forhold til disponeringen av fondet. Statskog hadde avvist kravet under henvisning til at verken forvaltningsloven eller offentlighetsloven fikk anvendelse for Statskogs føring av regnskap for allmenningsfondet. I klagen hit viste allmenningsstyret til at statsallmenningsloven 19. juni 1992 nr. 60 §1-4 fastslår at allmenningsfondet skal disponeres av allmenningsstyret og skogforvaltningen i fellesskap. Det ble også vist til lovens §1-1 hvor det heter at forvaltningen av skogsdriften i allmenninger skal skje i et «samråd» mellom skogforvaltningen og allmenningsstyret. Videre ble det hevdet at reglene om innsyn som gjaldt før statens skogforvaltning ble organisert som statsforetaket Statskog, fremdeles måtte gjelde. Klagen ble forelagt Statskog, som i sitt svar fremholdt at selskapets kjernevirksomhet - eiendomsforvaltning og eiendomsutvikling av egen grunn - hovedsakelig er av privatrettslig karakter. Det ble fastholdt at forvaltningsloven og offentlighetsloven bare kommer til anvendelse i de tilfeller hvor foretaket utøver offentlig myndighet. Blant annet ble det vist til «[a]vtale mellom Landbruksdepartementet og Statskog om tjenesteyting vedrørende lovpålagte og ikke lovpålagte oppgaver», og at føring av regnskap for allmenningsfondet i vedlegg 1 til avtalen var definert som en oppgave «av privatrettslig karakter»: «Det er på denne bakgrunn Statskog SF hevder at Forvaltningsloven og Offentlighetslovens regler om innsyn ikke kommer til anvendelse ved foretakets behandling av forespørsel om innsyn i allmenningsfondets regnskapsbilag. Videre viste Statskog til at Landbruksdepartementet ved to tilfeller hadde uttalt seg om betydningen av statsallmenningslovens §1-4, jf. §1-1 i forhold til Bruås og Rauås sitt ønske om innsyn i underbilag til allmenningsfondets regnskap: «Ved det ene tilfellet gjaldt saken forespørsel fra Bruås og Rauå Almenning om å overføre Bruås og Rauå statsallmenning til administrasjon som bygdeallmenning vedrørende skogdrift og virkesrett. Bruås og Rauå Almenning hadde i den forbindelse uttrykt ønske om innsyn i bilag til regnskap for allmenningsfondet. Landbruksdepartementet uttalte seg om dette forhold i brev av 17. januar 2000 (Vedlegg 1), s. 2; «Allmenningsstyret ønsker innsyn i de enkelte bilag vedrørende bruken av allmenningsfondet. Det allmenningsstyret har krav på etter loven er utskrift fra regnskapet, jf sitatet av lovens §1-4 annet ledd ovenfor. Departementet kan ikke se nødvendigheten av at allmenningsstyret skal gjennomgå de enkelte regnskapsbilag». Forholdet ble også vurdert av Landbruksdepartementet i forbindelse med Bruås og Rauå Almenning sin klage over bruksregler for statsallmenningen. I sin klage ba allmenningsstyret om å få en tilføyelse i bruksreglenes §5 lydende; «Regnskapsbilag (til allmenningsfondet ...) arkiveres i en egen bilagsperm for allmenningen som fremlegges for allmenningsstyret til revisjon 1 mnd før årsmøtet». Fra Landbruksdepartementets vedtak i nevnte klagesak (vedlegg 2), s. 3 hitsettes; «Når det gjelder allmenningsstyrets ønske om en tilføyelse til bruksreglenes §5, vil departementet slutte seg til vurderingene fra Statskog SF. Det er etter lovens §1-4 Statens skogforvaltning (Statskog) som skal føre regnskap for allmenningsfondet, og som en følge av dette Statskogs revisor som reviderer regnskapet for fondet. Departementet kan derfor ikke se at det er grunnlag for den tilføyelse allmenningsstyret ønsker. ...». Min avsluttende uttalelse lød slik: «1. Forståelsen av kravet om innsyn. Allmenningsloven §1-4 annet ledd lyder: «Allmenningens øvrige inntekter knyttet til skogsdriften går inn i et allmenningsfond som disponeres av allmenningsstyret og skogforvaltningen i fellesskap, etter departementets nærmere bestemmelse. Skogforvaltningen fører regnskap for fondet. Utskrift av regnskapet skal hvert år meddeles allmenningsstyret så snart regnskapet er fastsatt. Ut fra de dokumenter som er innsendt fra Statskog forstår jeg det slik at allmenningsfondet i hovedsak består av inntektene fra skogsdriften i allmenningen, minus avgiften fra de virkesberettigede, pluss bompengeinntekter. Fondet brukes til driften og forvaltningen av skogsressursen, herunder til bygging av skogsbilveger. Statskog synes å ha tilnærmet seg klagerens krav om innsyn i regnskapsbilagene ut ifra hvilken rettslig status selve arbeidet med føringen av regnskapet har. Slik saken ligger an, synes jeg det er en lite naturlig tilnærming. Det synes klart at klagerens interesse i å få innsyn i bilagene ikke først og fremst er knyttet til de regnskapstekniske disposisjoner - føringen av regnskapet - jf. §4 annet ledd annet punktum. Den reelle interesse synes å være knyttet til §4 annet ledds første punktum, nemlig et ønske om innsyn i disponeringen av fondet - hvordan pengene er brukt. Når det henvises til avtalen mellom Landbruksdepartementet og Statskog, og framholdes at disponeringen av allmenningsfondet der er definert som «[o]ffentligrettslig myndighetsutøvelse», mens føringen av regnskapet er definert som en oppgave «av privatrettslig karakter», er det en sondring som - i forhold til klagerens krav om innsyn - vanskelig kan tillegges nevneverdig rettslig betydning. som departementet og Statskog selv har definert som «[o]ffentligrettslig myndighetsutøvelse». Statskog har til oppgave å forvalte og utvikle skog- og fjelleiendommer som staten eier. I så måte er det ikke tvil om at Statskog faktisk utøver forvaltningsvirksomhet i ordets vide forstand. Det er ikke noe i veien for at de oppgaver som i dag er lagt til Statskog kunne ha vært lagt til et tradisjonelt forvaltningsorgan som et direktorat, eller for den saks skyld til departementet selv. Slik sett må Statskog regnes som et forvaltningsorgan. Forvaltningsloven og offentlighetsloven har i relasjon til denne saken tilnærmet samme definisjon av lovenes virkeområde. Forvaltningsloven §1 lyder: Om avgrensningen i de tilfeller hvor forvaltningsoppgaver tillegges andre organer enn de tradisjonelle forvaltningsorganer heter det i NOU 2003:30 om ny offentlighetslov side 51: «Avgrensningen av begrepet forvaltningsorgan reiser vanskelige spørsmål når en virksomhet er organisert som et selvstendig rettssubjekt, for eksempel som aksjeselskap eller stiftelse, og virksomheten samtidig har en organisatorisk eller økonomisk tilknytning til stat eller kommune. Slik offentlighetsloven er praktisert, avgjøres spørsmålet om en virksomhet faller innenfor eller utenfor loven etter en helhetsvurdering. Den rettslige organiseringen er ikke uten videre avgjørende. I utgangspunktet må det vurderes konkret for hvert enkelt selskap om det kan regnes som et forvaltningsorgan. Organisasjonsform er dessuten bare ett av flere momenter. Noen hovedlinjer kan likevel trekkes opp ut fra offentlighetslovens forarbeider, juridisk litteratur, ombudsmannspraksis og forvaltningspraksis. Det antas at det er denne læren klageren sikter til når det vises til at Statskog utfører forvaltningsoppgaver for Landbruksdepartementet, og at denne overføringen av oppgaver ikke vedkommer klageren og dennes rettigheter. Statskog er imidlertid etablert som et statsforetak. Forslaget til omorganisering ble presentert for Stortinget i St.prp.nr.52 (1991-1992), og behandlet av landbrukskomiteen i Innst.S.nr.158 (1991-1992). Stortinget har således vært på det rene med at statens skogforvaltning ville bli organisert som et statsforetak. Statsforetaksloven §4 første punktum lyder: «Lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) og lov 19. juni 1970 nr. 69 om offentlighet i forvaltningen (offentlighetsloven) gjelder ikke for statsforetak. I forbindelse med utarbeidelsen av statsforetaksloven ble det i NOU 1991:8 uttrykkelig pekt på den uklarhet som var knyttet til forvaltningslovens og offentlighetslovens virkeområde i forhold til forvaltningsvirksomhet drevet av selvstendige rettssubjekter, som et statsforetak er, jf. statsforetaksloven §3. Etter at det ble pekt på læren om en konkret helhetsvurdering, jf. ovenfor, het det: «Utvalget mener imidlertid at forholdet til forvaltningsloven og offentlighetsloven bør avklares i lovteksten, og har tatt inn en uttrykkelig bestemmelse om forholdet til disse lovene i utkastet §4 første punktum som fastslår at forvaltningsloven og offentlighetsloven ikke gjelder for statsforetak. Det kan tenkes at et statsforetak blir tillagt myndighet til å treffe enkeltvedtak eller å gi forskrifter. Se nærmere punkt 8.12. I den utstrekning dette blir gjort, vil forvaltningsloven gjelde. Dette følger av forvaltningsloven §1 tredje punktum ... Det ble vist til dette i Ot.prp.nr.32. Forholdet ble ikke kommentert nærmere av lovgiver i Innst.O.nr.67 (1990-1991), men lovens §4 ble vedtatt slik den var foreslått i NOU 1991:8. I St.meld.nr.32 (1997-1998) framholdt regjeringen om statsforetaksloven §4: «Bestemmelsen innebærer at unntak fra offentlighetsloven er en automatisk følge av etableringen av et statsforetak. Det er altså ikke rettslig grunnlag for å gi offentlighetsloven anvendelse på statsforetak etter en konkret vurdering av arten av foretakets virksomhet og andre relevante momenter. I forhold til offentlighetsloven er det derfor en forskjell mellom statsforetak og andre offentlig eide rettssubjekter, som kan bli ansett som omfattet av offentlighetsloven etter en konkret vurdering, se nærmere kapittel 5.2.1.1 foran. Det er også noe usikkert om offentlighetsloven gjelder i de tilfellene der statsforetaket utøver offentlig myndighet, jf kapittel 5.2.1.3 foran. I tilknytning til behandlingen av Dok.nr.8:33 (1993-1994) har Stortingets justiskomité spesielt bedt regjeringen vurdere om det er hensiktsmessig å opprettholde disse forskjellene, jf Innst.S.nr.155 (1993-1994). Dersom unntaket oppheves, jf forslaget i Dok.nr.8:87 (1994-1995), sikres en likebehandling av statsforetak og aksjeselskaper. Offentlighetslovens anvendelse vil i så fall bero på en konkret vurdering av det enkelte selskap, jf kapittel 5.2.1.1 ovenfor. Selv om dette kan føre til enkelte avgrensningsproblemer, finner Regjeringen at de ovennevnte hensyn tilsier at unntaksbestemmelsen i statsforetaksloven §4 oppheves. Etter dette kan jeg vanskelig legge annet til grunn enn at Statskog ikke faller inn under forvaltningsloven og offentlighetsloven, selv om det driver en virksomhet som etter sin art må anses som tradisjonell forvaltningsvirksomhet. At de samme oppgavene tidligere ble håndtert av et direktorat, fullt underlagt forvaltningsloven og offentlighetsloven, blir da ikke avgjørende. I forarbeidene til statsforetaksloven er det vist til at tredje punktum i §1 i forvaltningsloven og offentlighetsloven vil komme til anvendelse i saker hvor statsforetaket «treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift». Dette ble også lagt til grunn ved opprettelsen av Statskog, jf. sitatet ovenfor fra St.prp.nr.52. Det er imidlertid ikke holdepunkter for at de to lovenes bestemmelser på dette punktet skal kunne tolkes utvidende til også å gjelde mer alminnelige forvaltningsmessige disposisjoner. Dette gjelder selv om det dreier seg om offentlige ressurser, og disposisjoner som enkeltpersoner eller andre private rettssubjekter har en faktisk interesse i. Disponeringen av et allmenningsfond vil neppe falle inn under begrepet enkeltvedtak. Etter dette har jeg kommet til at jeg vanskelig kan se at det kan rettes rettslig kritikk mot Statskogs standpunkt om at forvaltningsloven og offentlighetsloven ikke kommer til anvendelse på klagerens krav om innsyn i regnskapsbilagene. 3. Innsyn på grunnlag av allmenningsloven? Som nevnt ovenfor, følger det av allmenningsloven §1-1 at skogsdriften i statsallmenninger skal forvaltes av Statskog «i samråd med» allmenningsstyrene. Videre følger det av §1-3 annet ledd annet punktum, at allmenningsstyret «har rett til å få uttale seg i spørsmål av betydning for virkesretten». Endelig følger det som nevnt av §1-4 at allmenningsfondet skal disponeres av Statskog og allmenningsstyret «i fellesskap». Fra klagers side er det framholdt at lovens bestemmelser tilsier at det er et krav om enighet mellom Statskog og allmenningsstyret når allmenningsfondet skal disponeres. Om Statskogs synspunkt på bruken av allmenningsfondet heter det i pkt. 10.3 i Statskogs saksbehandlingssystem: «I følge lovens ordlyd skal allmenningsfondet disponeres i fellesskap mellom Statskog og allmenningsstyret etter departementets nærmere bestemmelse. Departementet har delegert denne myndigheten til Statskog slik at det er Statskog som i realiteten har myndighet til å bestemme hvordan fondet skal disponeres. Statskogs avgjørelser kan påklages til SLF etter delegasjonsforskriftens §2, 2. ledd ... Det er ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på klagerens påstand om at allmenningsloven etablerer et krav om enighet mellom Statskog og allmenningsstyret med hensyn til disponeringen av allmenningsfondet. Det avgjørende for meg i denne sammenheng, er at lovens ordlyd gir allmenningsstyrene en klar rett til å få være med og påvirke disponeringen av allmenningsfondet. Jeg viser i så måte også til landbrukskomiteens presisering av samarbeidselementet i lovens §1-1 i Innst.O.nr.67 (1991-1992) hvor det heter: «Statsallmenningene forvaltes i dag gjennom et samarbeid mellom de valgte styrer for statsallmenningene og Landbruksdepartementet ved Direktoratet for statens skoger (DSS). Komiteen foreslår med bakgrunn i ovenstående at dette understrekes i §1-1 ved at denne endres noe. I Ot.prp.nr.37 var §1-1 foreslått med slik ordlyd: Etter Stortingets endring ble ordlyden: «Skogsdriften i statsallmenninger forvaltes av Statens skogforvaltning i samråd med allmenningsstyret etter retningslinjer gitt av departementet, og slik som bestemt i §1-3. Når allmenningsstyret på denne måten er tillagt en klar rett til å få være med og øve innflytelse på disponeringen av allmenningsfondet, kan det synes nærliggende å tolke loven slik at den også gir allmenningsstyret rett til innsyn i den konkrete disponeringen av fondet. Det gir lite sammenheng i regelverket å si at allmenningsstyret har rett til innflytelse, men ikke til å se enkeltheter i disponeringen. Særlig inkonsekvent blir dette når allmenningsstyret kan påklage Statskogs disponering av fondet til departementet, slik det framgår av sitatet ovenfor fra Statskogs saksbehandlersystem. Det er en lite rimelig lovforståelse at det ikke skulle gis rett til fullt innsyn i regnskapet, herunder regnskapets bilag, og jeg kan vanskelig se hvilke reelle hensyn som tilsier en slik forståelse. oppgaven og fraværet av privat konkurranse, med overveiende sannsynlighet tilsagt at rettssubjektet, i relasjon til denne oppgaven, ville blitt definert som et forvaltningsorgan. Etter den tradisjonelle lære ville da både forvaltningsloven og offentlighetsloven ha kommet til anvendelse. Jeg minner om at regjeringen i St.meld.nr.32 (1997-1998) inntok det standpunkt at det minst burde være «samme rett til innsyn når det gjelder statsforetak som når det gjelder aksjeselskaper», og at det nå foreligger et utkast til ny offentlighetslov hvor nettopp den spesielle regelen for statsforetak foreslås fjernet. I brevet 17. januar 2000 konstaterte departementet at loven gav allmenningsstyret krav på utskrift av regnskapet, og at det ikke kunne se nødvendigheten av mer innsyn. Jeg kan vanskelig se at det rettslig sett er holdepunkter for at allmenningsloven §1-4 annet ledd tredje punktum verken må - eller bør - tolkes antitetisk. Slik jeg ser det, er det mer i samsvar med lovens gjennomgående understrekning av plikten til samarbeid og reell medinnflytelse, å tolke dette som en bestemmelse om informasjonsplikt for Statskog, og en sikring av en minimumsrettighet for allmenningsstyret. Jeg kan heller ikke se at departementets vurdering av allmenningsstyrets behov for innsyn kan være avgjørende. Åpenhet og innsyn i forhold til forvaltningen av statens verdier er generelt viktig og har en betydning ut over hva som i det enkelte tilfellet må sies å være strengt nødvendig. For eksempel fremmer åpenhet ansvarliggjøring, det gir et viktig bidrag til å motvirke mulige uheldige forhold og ikke minst kan det bidra til å motvirke uheldige spekulasjoner. Når det gjelder brevet 28. april 2000, gjaldt det et krav om endring av allmenningens bruksregler. I departementets avgjørelse i klagesaken er det lagt vekt på at oppgaven med å føre regnskapet for allmenningsfondet er tillagt Statskog og ikke allmenningsstyret, og at det er Statskogs revisor som skal revidere regnskapet. Klagen synes å være oppfattet slik at allmenningsstyret har ønsket å tilta seg disse oppgavene. Slik vedtaket er formulert, kan jeg vanskelig se at det på avgjørende måte tar stilling til at allmenningsstyret, i egenskap av samarbeidspart med hensyn til disponeringen av fondet, ikke skal ha innsyn i enkelthetene i bruken av dette. Jeg kan ikke se at Statsskog har foretatt en selvstendig vurdering av innsynkravet fra Bruås og Rauå Almenning direkte i forhold til bestemmelsen i allmenningsloven §1-4, jf. §1-1. På denne bakgrunn finner jeg at det «knytter seg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken», jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 §10 annet ledd fjerde punktum. Jeg må derfor be Statskog undergi kravet fra allmenningsstyret i Bruås og Rauå Almenning en ny vurdering i lys av de momenter jeg har trukket fram ovenfor. Etter en fornyet vurdering kom Statskog til at allmenningsstyret kunne få innsyn i bilagene. Somb-2004-5 Innsyn i etterforskningsdokumenter benyttet av granskingskommisjon.

lovdata_cd_32479

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.649

Bygningsrådet kan forby at tomt i regulert område vert frådelt før den har slik tilkomst og kloakksamband som nemnt i §67.

lovdata_cd_36018

lovdata_cd_odelsting_2005

nn

0.47

Publisert: Ot.prp.nr.22 (1989-1990) Tittel: Om lov om endring i sjømannslov 30. mai 1975 nr. Utanriksdepartementet legg med dette fram forslag om å endra sjømannslova slik at trygdeordninga for visse utanlandske sjøfolk busette i utlandet vert førd over frå folketrygdlova til sjømannslova. Framlegget skal dekkja dei kategoriar arbeidstakarar ombord på norske skip som no vert unnatekne frå trygdeplikt i folketrygda. Dette gjeld utanlandske sjøfolk på skip registrert i norsk internasjonalt skipsregister, anten som mannskap eller tilsette i teneste hos arbeidsgjevar som driv næringsverksemd ombord. Vidare gjeld det sjøfolk tilsette i teneste hos utanlandsk arbeidsgjevar som driv næringsverksemd ombord på skip registrert i det ordinære skipsregisteret. I lova av 12. juni 1987 nr. 48 om norsk internasjonalt skipsregister vart det ikkje gjort noko unnatak frå eller gitt særreglar med omsyn til folketrygdordninga. I Ot.prp.nr.45 (1986-1987) visast det for dei utanlandske sjøfolka (med unnatak for nordiske statsborgarar og portugisarar) til at dei «har rett til ytelser til gravferdhjelp og yrkesskade, jf lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd, kapitlene 9 og 11». Med lov 23. desember 1988 nr. 85 vart det gjort endringar i lova av 17. juni 1988 nr. 55 om skatt av inntekt for sjømenn bosatt i utlandet. Etter endringa er personar, som går inn under lova, «bosatt utenfor Norden ansatt på NIS-skip eller ansatt i tjeneste hos arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet om bord,» unnatekne frå skatteplikt «til Norge for inntekt innvunnet ved arbeid om bord» (ny § 5). Endringa kom til under finanskomitéen si handsaming av saka, jfr. Innst.O.nr.13 (1988-1989). Komitefleirtalet meinte vidare at skattefritaket burde følgjast av unnatak frå trygdedekning etter folketrygda, «under forutsetning av at arbeidsgiver/rederi tegner en forsikring som gir de samme eller tilsvarende ytelser». Den oppmoda Regjeringa om å utarbeida reglar om ei forsikringsordning som skulle gje desse sjøfolka dekning «på linje med den folketrygden sikrer disse grupper i dag». Ved handsaminga av St.meld.nr.39 (1988-1989) om skipsfarten og den maritime virksomhet heiter det i sjøfarts- og fiskerikomiteen sine merknader: «Når det gjelder trygdeytelser ved yrkesskade som sykepleie, sykehyre og hjemreise samt trygdens begravelsesstønad, mener komiteen at den dekning som alt er hjemlet i sjømannsloven vil være tilstrekkelig, jf lovens § 28 og § 31» (Innst.S.nr.222 (1988-1989)). Framlegg om endring av folketrygdlova vart gjort i Ot.prp.nr.51 (1988-1989) og vedteke i lov av 26. mai 1989 nr. 24 om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd og i visse andre lover. Lova (§ 1-2 nr. 2 fyrste leden bokstav a) avgrensar etter endringa trygdeplikta for utanlandske sjøfolk tilsette på norsk skip i utanriksfart til tilsette på skip registrert i det ordinære skipsregisteret, med unnatak av «personer som er ansatt i tjeneste hos utenlandsk arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet om bord». Dei som med dette vert unnatekne frå trygdeplikta, er utanlandske sjøfolk som ikkje er busette i Noreg, og tilsette på skip registrert i norsk internasjonalt skipsregister, anten som mannskap eller tilsette i teneste hos arbeidsgjevar som driv næringsverksemd ombord, eller tilsette i teneste hos utanlandsk arbeidsgjevar som driv næringsverksemd ombord på skip i utanriksfart registrert i det ordinære skipsregisteret. fast rute. Utlendingar tilsette «på norsk cruiseskip» av utanlandsk arbeidsgjevar har sidan 1971 vore unnatekne frå norsk trygdedekning (jf føresegn 18. desember 1970). Båe desse lovendringane - i lova om skatt av inntekt for sjømenn bosatt i utlandet (§ 5) og i folketrygdlova (§ 1-2 nr. 2 fyrste leden) - vil verta sette i kraft når forsikringsordninga for utanlandske sjøfolk er vedteke og verksam. Etter sjømannslov 30. mai 1975 nr. 18 § 26, § 27, § 28, § 29, § 30, § 31 er sjømannen sikra ytingar ved sjukdom, skade og dødsfall. Etter § 27 i lova pliktar skipsføraren, når nokon av mannskapet er blitt sjuk eller komen til skade, å syta for at vedkomande får forsvarleg sjukepleie, legehjelp, legemidlar og underhald. Må den sjuke etterlatast i hamna når skipet går, må norsk utanriksstasjon ta over den sjuke. Skipsføraren må utferda garanti for alle utgifter som utanriksstasjonen vert påførd i samband med pleie av den sjuke. Etter § 27A er sjømannen sikra ein viss grad av stønad ved attføring. Medan § 27 har reglar om omsorgsplikta, har § 28 reglar om kven som skal betala for pleie, fortsatt hyre og heimsending som sjømannen, innan visse grenser, har krav på for reiarlaget si rekning. § 30 § 31 gjev reglar om dekning ved dødsfall og gravferd. Sjømannslova sikrar idag sjømannen dekning til utgifter ved sjukdom så lenge han er ombord og i inntil 16 veker etter at sjømannen har gått frå teneste på skipet. Vidare har sjømann som er blitt arbeidsufør på grunn av sjukdom eller skade, rett til hyre så lenge arbeidsforholdet varer og i 2 eller 3 månader utover dette, avhengig av lengda av tenesteforholdet. Ein utanlandsk sjømann har ved sjukdom som hovudregel rett til å reise til bustaden, jf sjømannslova § 28. Døyr ein sjømann medan han er i teneste ombord, har reiarlaget plikt til å syta for gravleggjing eller heimsending av båra, jfr. § 30, og dekkja utgiftene, jfr. § 31. Dødsfallshyre gjev ein etter § 25. Etter folketrygdlova har den trygda rett til full utgiftsdekning ved sjukdom som skuldast yrkesskade så lenge sjukdomen varar. Vidare er avgrensinga for sjukepengar 260 dagar. Folketrygda gjev og reglar om stønad ved tilbakefall, noko som manglar i sjømannslova. Ytingane til gravferdshjelp i folketrygda svarar i store trekk til sjømannslova sine ytingar. Departementet finn at den forsikringsordninga som skal opprettast, må svara til visse rettar etter folketrygdlova som ikkje er dekt av sjømannslova. Departementet gjer framlegg om at det vert teke inn ein heimel til ei slik forsikringsordning i ny § 32 i sjømannslova. Det er idag ikkje fullt samsvar mellom trygdereglane og skattereglane for utanlandske sjøfolk. Finansdepartementet ser for tida på om det er naudsynt med eit større samsvar mellom regelverka. Departementet har i sitt framlegg teke utgangspunkt i trygdereglane og hatt som siktemål å syta for forsikringsdekning for dei arbeidstakarar som ved endringa i folketrygdlova § 1-2 nr. 2 vil falla utanfor folketrygda. Forsikringsplikta gjeld i utgangspunktet alle som er tilsette på skip registrert i norsk internasjonalt skipsregister, anten dei er tilsette direkte av reiarlaget eller av norsk eller utanlandsk arbeidsgjevar som driv næringsverksemd ombord (§ 32 fyrste leden bokstav a). Ho gjeld og personar som er tilsette i teneste hos utanlandsk arbeidsgjevar som driv næringsverksemd ombord på skip registrert i det ordinære skipsregisteret (fyrste leden bokstav b). På passasjerskip vil det gjelde berre når skipet går i fast rute, ikkje på turist- eller cruiseskip, sjå nedanfor. I framlegget er ikkje definert kva som er meint med «yrkesskade». Dette omgrepet er brukt i same tyding som i folketrygdlova. Om reiaren forsømer å teikna forsikring eller forsikringa sidan er falle bort, vil reiaren vera ansvarleg for dei ytingar sjømannen eller dei etterlatne har krav på (§ 32 andre leden). Kongen får fullmakt til å gje nærare reglar om avgrensing, utforming og gjennomføring av ordninga (§ 32 tredje leden). Med denne heimelen kan det m.a. fastsetjast reglar om godkjenning av forsikringsselskap. Ei offentleg trygdeordning i sjømannens heimland kan då og verta godkjend som forsikringsgjevar når ytingane er i samsvar med reglane. Her og vil reiaren svara for premien, på same måten som ved vanleg forsikring. Det vil bli gjort unnatak for forsikringsplikta for sjøfolk frå land der statsborgarane er sikra tilsvarande dekning gjennom bilateral eller multilateral avtale med Noreg. Idag gjeld dette, forutan nordiske statsborgarar, portugisiske statsborgarar busette i heimlandet. Er desse tilsette på norsk skip, er vilkåret om bustad i Noreg stetta. Når det gjeld portugisarar, kan vedkomande styresmakter likevel avtala at personar eller persongrupper skal vera unnatekne frå denne regelen. Er det gjort slik avtale, vil den nye forsikringsordninga gjelde for dei personane som er unnatekne. på turistskip, ikkje verta omfatta av forsikringsordninga. Etter sjømannslova § 1 andre leden gjeld berre nokre av reglane i lova for denne gruppa. § 25 og § 28-31 gjeld soleis ikkje, og departementet gjer difor heller ikkje framlegg om at den nye § 32 skal gjelde desse arbeidstakarane. Reiarlaget har likevel plikt etter § 27 i lova til å syta for omsorg ved sjukdom og skade og betala dødsfallshyre etter § 28. Denne gruppa er og idag unnateke frå folketrygdlova ved forskrift av 18. desember 1970 om å unnta visse grupper utenlandske sjøfolk på norske skip fra folketrygden, gitt med heimel i lov om folketrygd § 1-2 nr. 2 tredje leden. Hovudregelen i folketrygda ved uførleik grunna yrkesskade og stønad til etterlatte er at stønaden skal utbetalast som ein løpande pensjon. Berre der graden av uførleik er mindre enn 30 prosent er det høve til å utbetala ei eingongserstatning (kapitalisert pensjonsverdi). Ei ordning med løpande pensjon vil verta svært dyr og administrativt vanskeleg for dei aktuelle sjøfolk på NIS-skip. Det apparat som må byggjast opp for å administrera utbetaling av pensjonar og å kontrollera opplysningar om uførleik, størrelse på familie o.l., vil verta sers omfattande. Kostnadane vil matta betalast av reiarlaga. Ordninga som har vore praktisert idag av Rikstrygdeverket gjennom norske utanriksstasjonar, har vore mogleg avdi det har vore få utanlandske sjømenn ombord på norske skip. På NIS-skip vil antallet utanlandske statsborgarar vera større og med det administrasjonsutgiftene. Departementet vil difor gå inn for at uførleikstønaden og stønaden til etterlatne vert utbetalte som ei eingongserstatning. Dette er og meir i samsvar med vanleg internasjonal praksis. Etter departementet sitt utkast til føresegn, som følgjer som trykt vedlegg til kjennskap, vil størrelsen på ei slik erstatning verta avtala i tariffavtale med organisasjonar i Noreg eller i sjømannens bustadland saman med dei andre løns- og arbeidsvilkåra. Det må forventast at pengeytelser vil verta avtala ut frå kostnadsnivået i sjømannens bustadland og i samanhang med dei andre lønsvilkåra. Departementet vurderte å fastsetja rettane direkte ut frå reglane i folketrygdlova kapittel 11. Desse byggjer imidlertid på ei individuell sakshandsaming og oppfølging, som det ikkje kan ventast at forsikringsselskapa tek på seg utan at det vil slå ut i urimeleg høge premiar. Det har difor vist seg naudsynt å gjennomføra ei forenkling, slik at dei nærare vilkåra avtalast mellom partane i arbeidslivet. Avgifta til folketrygda er idag 144 kr. pr. månad pr. tilsett ombord. Det er ikkje avklart kva utgiftene for reiarlaget vil bli etter den foreslåtte ordninga. Departementet går ut frå at desse utgiftene i stor grad vil vera avhengige av skadefrekvens/skaderisiko ombord. Ordninga vil difor kunne medverka til å auka tryggleiken ombord på skipa, noko som vil kunne bli økonomisk rekningssvarande for reiarlaga. Etter den ordninga departementet foreslår, vil reiaren framleis vera ansvarleg for at sjømannen får dei ytingar han har krav på. Dette gjeld og om det ikkje er teikna forsikring eller ho er falle bort. Sjømannen sitt krav mot reiaren eller arbeidsgjevaren vil vera sikra med sjøpant i skipet, jf lov om sjøfarten av 20. juli 1893 nr. 1 § 244. Opprettinga av ei slik forsikringsordning er som nemnd foran eit vilkår for at endringane i skattelova for utanlandske sjøfolk og i folketrygdelova kan setjast i kraft. Departementet tek sikte på at ordninga kan setjast ut i livet frå 1. januar 1990. Både for skatte- og trygdeendringa vil årsskiftet vera eit høveleg tidspunkt. Krav på ytingar grunna på skader som er stadfeste før 1. januar 1990 vil framleis måtte dekkjast av folketrygda, mens forsikringa gjeld alle framtidige skader. Den foreslåtte ordninga vil innebera at noka rapportering fell bort som ei følgd av skatte- og trygdefritaket, og med det ein mindre reduksjon i arbeidsmengda for Oljeskattekontoret i Sandnes. Det må innførast ei ordning der reiarlaga rapporterer arbeidsulukker direkte til Sjøfartsdirektoratet i samband med utarbeiding av statistikkar om verne- og miljøtiltak ombord. Det finst heimel for dette i sjømannslova § 40 nr. 1 tredje leden. Kredittilsynet skal godkjenna forsikringsselskap som kan vera forsikringsgjevar i den nye ordninga. Når det gjeld utanlandske selskap, vil godkjenninga kunne skje på grunnlag av ei utsegn frå det tilsvarande utanlandske tilsynsorganet. Den nye oppgava vil kunne utførast utan at det er naudsynt å tilføra nye ressursar. At Dykkar Majestet godkjenner og skriv under eit framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endring i sjømannslov 30. mai 1975 nr. 18. Stortinget vert oppmoda til å gjera vedtak til lov om endring i sjømannslov 30. mai 1975 nr. 18 i samsvar med eit framlagt utkast. I sjømannslov 30. mai 1975 nr. 18 tilføyes i kapittel II del 3 ny § 32 sålydende: plikter rederiet å tegne forsikring som sikrer sjømannen eller hans etterlatte ytelser ved yrkesskade som medfører uførhet eller død. Dersom det ikke er tegnet forsikring for sjømannen eller forsikringen er opphørt, svarer rederiet for ytelser til sjømannen eller hans etterlatte. Loven gjelder bare skader som er konstatert etter lovens ikrafttreden. Den rett en sjømann eller hans etterlatte har til ytelser etter folketrygden grunnet på skader som er konstatert før loven trer i kraft, skal fortsatt bestå. Vedlegg. Utkast til forskrift om pliktig forsikring for utenlandsboende utlending på norsk skip. § 1. Anvendelsesområde. - i tjeneste hos utenlandsk arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet ombord på skip i utenriksfart, registrert i det ordinære skipsregisteret. - trygdet etter lov om folketrygd i medhold av gjensidig avtale inngått med hjemmel i folketrygdloven § 18-12. § 2. Forsikringsplikt. Rederiet plikter å holde arbeidstager som nevnt i § 1 forsikret slik at han eller hans etterlatte sikres erstatning ved yrkesskade eller død. Dokumentasjon for at en slik forsikring foreligger, skal på forlangende av offentlig myndighet kunne fremlegges. § 3. Forsikringens omfang. Forsikringen skal omfatte: - Erstatning ved arbeidsuførhet som følge av yrkesskade. Med yrkesskade forstås legemsskade eller sykdom forårsaket av arbeidsulykke eller andre skader og sykdommer som følge av arbeidsforholdet. Med legemsskade forstås også skade på proteser, støttebandasjer eller lignende. - Erstatning til etterlatt ektefelle og barn. § 4. Beregning av erstatningssummen. Erstatningssummen kan utbetales som et engangsbeløp. Beløpets størrelse avtales i tariffavtale mellom arbeidsgiver og arbeidstagerorganisasjon i Norge eller i sjømannens bostedsland. Der erstatningsbeløp ikke er fastsatt i slik tariffavtale, har sjømannen eller hans etterlatte rett til de samme ytelser som etter reglene i folketrygdlovens kap. 11. § 5. Godkjennelse av forsikringsselskap. Selskap som overtar forsikringen, må være godkjent av Kredittilsynet. En nasjonal trygdeordning i sjømannens bostedsland kan godkjennes som forsikringsgiver etter første ledd, forutsatt at trygdeytelsene tilfredsstiller kravene i denne forskrift. § 6. Forsikringens virkeområde i tid. Forsikringen skal gjelde skader som går inn under forskriften når de er konstatert etterat lov av ... 1989 nr. om endring i sjømannslov 30. mai 1975 nr. 18 (§ 32) er trådt i kraft. Ot.prp.nr.21 (1989-1990) Om lov om endringer i lov 26. april 1985 nr.

lovdata_cd_54248

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

nn

0.395

Med små tverrsnitt menes tverrsnitt opp til og med 4 mm2 .

lovdata_cd_10023

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.923

7. rydding av vegetasjon m.m. 9. utføring av ny kloakk i området, når dette er godkjent med hjemmel i gjeldende lovverk og forskrifter gitt i medhold av dette.

lovdata_cd_24913

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.497

I medhold av lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern, §8, jf. §10 og §21, §22 og §23, er et naturområde i Tjeldsund kommune i Nordland fylke fredet som naturreservat ved kgl. res. av 15. desember 2000 under betegnelsen Fjelldalslia naturreservat.

lovdata_cd_1361

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.401

Fastsett ved kgl.res. 31. mai 1963. Fremja av Kommunal- og arbeidsdepartmentet.

lovdata_cd_9367

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.575

Kommunal- og arbeidsdepartementet har 18. juni 1984 i medhald av §2 i lov av 29. mai 1970 nr. 32 om brannvern (brannlova) stadfestet vedtak av Vanylven formannskap, jfr. kommunestyreloven §22, 28. mai 1984 om vedtekt til §7 i brannlova.

lovdata_cd_31756

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.532

Denne generalplanvedtekt gjelder for hele Spydeberg kommune med unntak av de områder, som er nevnt under pkt. II. De områder som er unntatt fra vedtekten, er merket på kartblad 1 - 2 i M = 1:5.000 og har bokstavene A t.o.m. R og har følgende grensebeskrivelse: Det vises til kart i M = 1:5.000, kartblad 1 og 2 for de nr. som er angitt i beskrivelsen. For områdene B t.o.m. M vises det også til bilag 1 - 29 der grensene er innlagt på kart i M = 1:1.000. Grensen begynner der kommunegrensen mellom Hobøl og Spydeberg krysser nordsiden av E-18 (pkt. 1). Grensen følger nordsiden av E-18 til innkjøring til Myrer, gnr. 8/2 (pkt. 2). Grensen går videre mot nordvest til pkt. 3 og mot nord til pkt. 4. Grensen følger her delet mellom gnr. 8/2 og 8/6. Fra pkt. 4 til pkt. 5 følger grensen eiendomsgrensen mellom NSB og gnr. 8/6. Fra pkt. 5 til pkt. 1 følger grensen kommunegrensen mellom Hobøl og Spydeberg. Grensen begynner i pkt. 6 med koordinatene x = 180062, y = 18731 og går mot nord til grensen mellom Hobøl og Spydeberg kommuner i pkt. 7 med koordinatene x = 180138, y = 18745. Videre langs grensen mellom Hobøl og Spydeberg kommuner til pkt. 8, som ligger der grensen for gnr. 9/1 skjærer kommunegrensen. Grensen følger delet til gnr. 9/1 i nordøstlig retning til pkt. 9 med koordinatene x = 180423, y = 19105 og mot nord til der grensen for gnr. 9/1 støter sammen med grensen for NSB (pkt. 10). Herfra følger grensen NSB's eiendomsgrense til pkt. 11 med koordinatene x = 170276, y = 19685. Herfra går grensen mot syd, gjennom pkt. 12 med koordinatene x = 170151 og y = 19666 til pkt. 13 med koordinatene x = 170948 og y = 19751. Grensen går vestover langs nordsiden og eiendomsgrensen for E-18 til pkt. 68 med koordinatene x = 180126 og y = 19088, så syd til pkt. 69 med koordinatene x = 180093 og y = 18985. Derfra vestover til pkt. 6. Grensen har følgende beskrivelse: Fra pkt. 13 med koordinatene x = 170948 og y = 19751 går grensen vestover langs nordsiden av E-18 til Hyllibekken, pkt. 14. Derfra nordover til pkt. 15 der eiendomsgrensen for 26/9 krysser bekken. Grensen bøyer mot øst til pkt. 16, som har koordinatene x = 179932, y = 20277. Grensen går videre mot nord gjennom pkt. 17 med koordinatene x = 179581 og y = 20289. Delelinjen følger grensen mellom gnr. 26/47 og gnr. 26/48 til pkt. 18, gnr. 26/50 til pkt. 19 og gnr. 26/8, gnr. 26/119 til pkt. 25. Fra pkt. 20 til pkt. 22 følger grensen eiendomsgrensen mellom gnr. 26/7 og gnr. 26/199 til pkt. 21 og gnr. 26/8 og 26/122 til pkt. 22. Fra pkt. 22 til pkt. 23 følger grensen Hyllibekken derfra langs nordsiden av Løvestadveien til pkt. 24 med koordinatene x = 180104 og y = 20314 videre til pkt. 25 og 26 gjennom sydvestre hjørne av gnr. 26/30 og langs grensen til gnr. 27/7 frem til pkt. 26. Derfra følger grensen delelinjen mellom gnr. 10/1 og gnr. 26/24 til pkt. 26. Herfra følges Hyllibekken til pkt. 28 på grensen mellom gnr. 14/2 og gnr. 11/16 og følger grensen for gnr. 11/16 østover til pkt. 29 på grensen til gnr. 11/51. Grensen følger så denne eiendommen nordover til pkt. 30 og vestover mot pkt. 31 på østsiden av Lyserenveien. Grensen går sydover langs Lyserenveien til pkt. 32 og så langs Hovinveien til pkt. 33 med koordinatene x = 181024 og y = 20744. Grensen følger delingen mellom feste nr. 2 av gnr. 11/2 og gnr. 11/2 og fortsetter over NSB's eiendom til sydsiden av denne i pkt. 34. Herfra følger grensen NSB's eiendom til pkt. 35 der gårdsvei fra Husa krysser NSB's eiendom. Videre går grensen langs sydsiden av gårdsveien til pkt. 36 med koordinatene x = 180822, y = 21048. Derfra rett mot syd til pkt. 37 med koordinatene x = 180744, y = 21048 og så videre mot øst langs grensen til gnr. 11/2 gjennom pkt. 38 - 39 - 40 til 41. Fra pkt. 41 går grensen mot syd langs grensen for gnr. 22/1 til 42 og så østover til pkt. 43 som ligger på vestsiden av Glendeveien. Fra pkt. 43 følges Glendeveiens vestside til pkt. 44 og så langs eiendomsgrensen for gnr. 22/1 til pkt. 45. Herfra følger grensen eiendomsdelet til gnr. 23/1 og 22/3 fram til pkt. 46 som danner delet med gnr. 24/3. Grensen går så mot vest og syd langs gnr. 24/3 gjennom pkt. 47 - 48 - 49 til pkt. 50 der grensen fortsetter mot syd langs gnr. 24/2 gjennom pkt. 51 - 52 - 53 og 54, derfra til pkt. 55 på sydsiden av E-18 langs grensen mellom gnr. 27/65 og 27/9. Grensen går mot vest langs E-18 gjennom pkt. 56 med koordinatene x = 170622 og y = 20661 og pkt. 57 med koordinatene x = 170672 og y = 20463 og pkt. 58 med koordinatene x = 170671 og y = 20437. Videre mot syd langs grensen for prosjektert ny Rv 122 til pkt. 59 ved gårdsvei til Løken gnr. 29/1. Grensen går vestover gjennom pkt. 60 til 61 langs grensen til gnr. 29/1 og mot syd til 62 langs gnr. 29/1 til gnr. 30/1. Herfra fortsetter grensen mot vest langs gnr. 30/1 gjennom pkt. 63 - 64 - 65 til 66 hvor den bøyer mot nord og går langs veiens vestside til pkt. 67 på nordsiden av E-18 og så tilbake til pkt. 1. Området har grense som svarer til hytteplan godkjent av fylkesmannen 19. september 1969 og 18. mars 1969. Mot nord grenser området til gnr. 61/1 (pkt. 1 og 2). Mot øst følger grensen eiendomsdelet mellom gnr. 61/1 og gnr. 64/1 (pkt. 2 og 3) gnr. 65/2 (pkt. 4 og 5), gnr. 66/2 (pkt. 4 og 5), gnr. 68/1 (pkt. 5 og 6) og gnr. 68/2 (pkt. 6 og 7). I syd grenser området til gnr. 57/1 (pkt. 7, 8 og 9) og gnr. 18/3 (pkt. 9 og 10. I vest til gnr. 18/3 (pkt. 10 - 11 og 12), gnr. 17/2 (pkt. 12 og 13) og gnr. 61/1 (pkt. 13 - 14 og 1). Kartblad 2 - Område P Torud. Grensen for dette område følger grensene for disposisjonsplan vedtatt av fylkesmannen 26. september 1968. Fra pkt. 1 til pkt. 6 grenser området til gnr. 17/1 langs områdets nord- og østside. Mot syd følger grensen eiendomsdelet mellom gnr. 17/1 og gnr. 14/3 pkt. 6 - 7 og gnr. 17/1 og gnr. 14/2 pkt. 7 og 8. Mot vest følger grensen kommunegrensen mellom Hobøl og Spydeberg. Grensen følger den hytteplan som er godkjent av fylkesmannen 20. april 1970. Grensen begynner i pkt. 1 som ligger på østsiden av veien fra E-18 til Østli der veien krysser grensen mellom gnr. 27/7 og 27/8. Fra pkt. 1 går veien mot øst i eiendomsdelet mellom gnr. 27/8 og 27/7 til denne grense støter til 24/4 (pkt. 2). Herfra følger grensen delet mellom 27/7 og 24/4 til delet mellom 27/2 og 110/1 pkt. 3 og følger dette til kommunegrense mellom Askim og Spydeberg (pkt. 4). Videre går grensen langs kommunegrensen mot syd til eiendomsdelet mellom 27/2 og 27/7 (pkt. 5). Herfra følger den eiendomsdelet mellom 27/2 og 27/7 i vestlig retning til vei fra E-18 til Østli (pkt. 6). Herfra går grensen mot nord på østsiden av veien E-18 til Østli tilbake til utgangspunktet (pkt. 1). Parsellens grenser følger de grenser som er angitt på disposisjonsplan godkjent av fylkesmannen 13. desember 1971. Parsellens grenser begynner i pkt. 1 ved Øyeren på grensen mellom gnr. 75/1 og 75/12. Denne grense følges vestover til pkt. 2 og brytes da mot nord til pkt. 3. Fra pkt. 3 - 4 følger grensen delet mellom gnr. 75/1 og 75/2. Videre nordover følger grensen delet mellom gnr. 75/1 og gnr. 75/12 til fylkesgrensen til Akershus (pkt. 5). Herfra følges fylkesgrensen østover til Øyeren pkt. 6 og så langs Øyeren tilbake til pkt. 1. Innenfor de områder hvor denne vedtekt gjelder, kan arealer ikke nyttes på annen måte enn vanlig der arealet ligger, og heller ikke tas i bruk på en måte som i vesentlig grad vil kunne vanskeliggjøre planleggingen eller gjennomføring av planen. Denne vedtekt trer i kraft straks, og gjelder inntil godkjent generalplan foreligger, dog ikke utover 10 år fra stadfestingen. (II 1983 s 199) Til §52.

lovdata_cd_62713

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.893

Publisert: Somb-1980-15 (1980 37) Sammendrag: Uførepensjon - virkningstidspunktet, Trygderettens gjenopptagelse av ankesak. Saksgang: (Sak 1230/79.) A (som er husmor) klaget 3. kjennelse 13. september 1979, der hennes krav om tilståelse av full uførepensjon med virkning fra 1. mai 1976 var avslått. I kjenlelsen ble full uførepensjon gitt med virkning fra 1. april 1978. A fikk i 1969 50 prosent uførepensjon på grunn av plager i nakke og rygg. I årene 1974 -1976 var hun utsatt for tre forskjellige uhell og søkte 14. september 1976 om forhøyet uførepensjon. Fylkesnemnda vedtok 1. februar 1977 å forhøye uføregraden til 60 prosent. Den 12. september 1978 søkte A om heving av uførepensjonen til 100 prosent. Hun anførte at hennes tilstand var blitt gradvis forverret og vedla legeerklæring med denne konklusjon: «A har hatt flere skader, og tidligere leddbesvær. Etter skade 28/4.1976 har hun imidlertid blitt svært mye dårligere enn en kunne ventet som naturlig utvikling. Hun må nå nærmest regnes som 100 ufør. Det er vanskelig å si hvor mye av dette som skyldes den siste skade. I tillegg til direkte følger av skaden i ve. hofte og ve. håndledd kommer forverringen av hennes tidligere plager i knær og skuldre. Dessuten at dette har innskrenket hennes mulighet til personlig livsutfoldelse meget sterkt. Etter skaden og isolasjonen dette har ført med seg har hun fått nerveplager og søvnvansker. Hun må stadig bruke smertestillende midler og sovemedisin. Anslagsvis vil jeg anslå den varige invaliditet + reduserte evner til personlig livsutfoldelse pga. skaden 28/4.76 til 35%». Fylkesnemnda vedtok 15. desember 1978 å heve uføregraden til 100 prosent med virkning fra 1. juni 1978. A påklaget 19. februar 1979 vedtaket til Trygderetten og hevdet at virkningstidspunktet måtte settes til 1. mai 1976. I Trygderettens kjennelse 13. septeniber 1979 heter det: «Retten viser til at den ankende part før trafikkulykken i april 1976 brakk venstre skulder i november 1974 og fikk brudd i bekkenet i juni 1975. Ved trafikkulykken i 1976 fikk hun brudd av venstre lårhals og venstre underarm, disse skadene anses som de største. Etter de foreliggende legeerklæringene antas forverringen av hennes helsetilstand og reduksjonen av hennes arbeidsevne som husmor å ha kommet gradvis etter skaden i 1976. Ifølge den kirurgiske spesialisterklæringen av august 1978 har hun etter skaden i 1976 fått økende plager fra knærne. Det var begynnende kneleddsarthrose før skaden i april 1976 med svær progresjon av kneleddsarthrosen ved kontrollopphold i sykehus to år etter skaden. Spesialisten konkluderer blant annet med at hun etter skaden i 1976 er «blitt svært mye dårligere enn en kunne ventet som naturlig utvikling». Under henvisning til de foreliggende opplysningene i saken blant annet fra sykehusoppholdet i april-mai 1978 finner retten at hun fra 1. april 1978 fyller vilkårene for 100 prosent uførepensjon. Anken har ført delvis frem, og det påankede vedtak blir å omgjøre. I brev 28. januar 1980 til Trygderetten uttalte jeg: «Under Trygderettens bemerkninger første avsnitt er anført: «Ifølge lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd §8-5 skal uførepensjon utgjøre så stor del av full uførepensjon som svarer til graden av nedsettelse i den trygdedes ervervsevne. Dette sammenholdt med at retten har funnet at klageren fylte betingelsene for 100 prosent uførepensjon fra 1. april 1978, tyder på at det på dette tidspunkt ble antatt å foreligge 100 prosent uførhet. På bakgrunn av at Trygderetten synes å ha lagt til grunn at utviklingen fram mot 100 prosent uførhet har skjedd gradvis, kan det etter min oppfatning være grunn til å vurdere en trinnvis oppjustering av uføregraden forut for 1. april 1978. Det vil i så fall også måtte tas stilling til om klagerens situasjon er slik at bestemmelsen i loven §8-5 annet ledd får anvendelse: «Hvis ervervsevnen er nedsatt med mer enn tre fierdedeler, kan det ytes full uførepensjon dersom dette finnes rimelig etter en samlet vurdering av den trygdedes situasjon. Jeg ber opplyst om Trygderetten finner grunn til å se på saken på nytt. I brev 10. juni 1980 svarte Trygderetten: «En ny saksgjennomgåing fra Trygderettens side vil ligge utenfor det området som reguleres av trygderettslovens §22, annet og tredje ledd. Det vil si at ny saksgjennomgåing må skje ved gjenopptaking. Trygderetten har som kjent ikke regler om gjenopptaking av sak der kjennelse er avgitt. En har imidlertid lagt til grunn at det er adgang til å gjenoppta sak dersom det legges fram nye opplysninger som kan rokke ved det faktiske grunnlag for avgjørelsen, eller det er begått feil ved sakens behandling. Det har vært antatt at også en uriktig lovanvendelse kan være en feil som gir grunnlag for gjenopptaking. Ved vurderingen av spørsmålet om ny realitetsbehandling skal skje, bør det legges stor vekt på uttalelse fra Ombudsmannen som tyder på at han for sitt vedkommende finner at det er tilstede slike omstendigheter at saken bør realitetsbehandles på nytt. Slike saker vil, som kjent, bli ankeforberedt av ankemotparten. Verken Trygderetten som institusjon eller den rett som avsa den aktuelle kjennelsen, kan gi bindende uttalelse om utfallet i gjenopptakingssaka. Når det gjelder Trygderettens ankesak A - Rikstrygdeverket bemerkes at den ankende part fikk delvis medhold i sin anke. Retten var sammensatt av jurist, attføringskyndig og lege. Jeg har forstått det slik at de medisinske sider ved saksforholdet ble meget inngående vurdert av rettens medisinsk kyndige medlem. Denne vurderingen måtte ha stor betydning for løsning av tvistespørsmålet i saka. Jeg er gjort kjent med at dette medisinske medlems vurdering, når det gjelder utviklingen av den ankende parts helsetilstand, er den samme i dag. Som nevnt ovenfor, er dette imidlertid ikke bindende utsagn om hvordan utfallet av eventuell gjenopptakingssak vil bli. I brev 18. juni 1980 ba jeg opplyst om Trygderettens brev var slik å forstå at saken ville bli gjenopptatt. Trygderetten opplyste 2. oktober 1980 at den ville ta stilling til gjenopptagelsesspørsmålet etter at retten hadde vurdert fremgangsmåten i gjenopptagelsessaker mer generelt (jfr. sak nr. 18 i årsmelding for 1981). Rikstrygdeverket ble 18. mai 1981 anmodet om å foreta forberedende behandling av saken som gjenopptagelsessak. Saken ble avgjort ved kjennelse 15. september 1982, der Trygderetten opprettholdt sitt vedtak av 13. september 1979. Somb-1980-14 Restpensjon - utbetaling til gjenlevende ektefelle eller tli skifteretten.

lovdata_cd_50105

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.811

Fastsatt av Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk 24. oktober 1984 med hjemmel i lov om viltet av 29. mai 1981 nr 38 med endringer ved lov av 8. april 1983 nr 17, §37, 6. ledd. §1. Viltnemnda skal innkalle de jaktberettigede grunneiere til fellesmøte ved rekommandert brev med 3 ukers varsel. §2. Innkallingen til fellesmøtet skal foruten tid og sted for møtet, klart opplyse om hensikten med møtet og hvilket område og eiendommer det gjelder. Innkallingen må uttrykkelig opplyse at et flertall av de jaktberettigede hvis grunn etter viltnemndas skjønn representerer en overvekt i jaktlig henseende, med bindende virkning for de øvrige kan beslutte at eiendommene skal slås sammen til et felles viltområde. §3. Fellesmøtet skal ledes av viltnemnda som også sørger for at det føres møteprotokoll. Dersom den jaktberettigede grunneier ikke selv møter skal det fremlegges skriftlig fullmakt dersom grunneieren ønsker å la seg representere under fellesmøtet. §4. Viltnemnda skal under møtet søke å få i stand avtale om frivillig sammenslåing av eiendommene til felles viltområde. Dersom det ikke oppnås enighet om frivillig sammenslåing, kan viltnemnda ta opp spørsmålet til avstemming. §5. Viltnemda skal sørge for at avstemmingsresultatet protokollføres med opplysning om størrelsen på det areal hver stemme representerer. Viltnemnda bør straks avgjøre om et flertall som stemmer for sammenslåing også representerer grunn med overvekt i jaktlig henseende. Dersom særlige grunner tilsier det kan viltnemndas godkjenningsvedtak på dette punkt fattes i eget møte senere. §6. Regler om forvaltningen av felles viltområde kan under fellesmøtet eller i et senere møte, vedtas av et flertall av de jaktberettigede grunneiere hvis grunn etter viltnemndas skjønn representerer en overvekt i jaktlig henseende. Forvaltningsreglene bør inneholde bestemmelser om styre for viltområdet, dets sammensetning, funksjonstid, myndighet og valgregler. Det bør også fastsettes regler for årsmøter og årsmøtevedtak samt regler for jaktutøvelsen, salg av jaktkort, gjennomføring av viltstelltiltak og fordeling av omkostninger og utbytte av jakt. §7. Viltnemnda bør straks avgjøre om forvaltningsregler er gyldig vedtatt av et flertall som også representerer grunn med overvekt i jaktlig henseende. Dersom særlige grunner tilsier det kan viltnemnda behandle godkjenning av forvaltningsreglene i et senere møte. §8. Når eiendommene ligger i forskjellige kommuner eller fylker, skal en sammenslåing til felles viltområde ledes av viltnemnda i den kommunen som har størst tellende areal innen viltområdet. §10. Flertallsvedtak etter viltlovens §37 trer i kraft 4 uker etter at vedtak om sammenslåing og forvaltningsregler er endelig godkjent dersom det ikke i vedtaket eller godkjenningsbeslutningen er fastsatt annet tidspunkt. Flertallsvedtak om sammenslåing av eiendommer til felles viltområde bør gjøres gjeldende for minst 10 år. Dersom bestemt gyldighetstid ikke er utrykkelig fastsatt, gjelder sammenslåingen i 10 år fra ikrafttredelsen. Sammenslåingen fornyes automatisk for 10 år dersom ikke et flertall av grunneiere som også representerer grunn med overvekt i jaktlig henseende beslutter noe annet etter lovlig innkalling til siste årsmøte i 10-årsperioden. §11. Disse regler trer i kraft straks. Samtidig oppheves regler om gjennomføringen av bestemmelsene om flertallsvedtak m.v. i jaktlovens §21, fastsatt av Landbruksdepartmentet den 11. mai 1962.

lovdata_cd_12627

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.846

I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8 jfr. §10 og §21, §22 og §23, er Ullebroten, med kringliggjande sjøareal ut til ein avstand av ca. 50 m frå strandlina i Øygarden kommune i Hordaland fylke, verna som naturreservat ved kgl.res. av 3. april 1987 under namnet Ullebroten naturreservat.

lovdata_cd_17841

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.489

I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er et område i Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag fylke, vernet som naturreservat ved kgl.res. av 4. desember 1992 under betegnelsen Vallemsberga og Langøya naturreservat.

lovdata_cd_36597

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.754

Sjekkliste driftsregnskap pr. 31.12.2000 er under utarbeidelse. Sjekklisten vil bli lagt ut på fellesområdet F:&regneark&RTV&driftars.xlw. Kontrollhandlinger i forbindelse med årsavslutningen vil bli lagt til i sjekklisten. I tillegg vil pkt. 7 bli endret. Dersom enhetene har et godt manuelt oppfølgingssystem for utestående fødsels- og sykepenger og på refusjon arbeids/ sysselsettingstiltak, trenger ikke disse kravene balanseføres.

lovdata_cd_29381

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.686

Før eiendom bebygges kan bygningsrådet kreve at nødvendig garasjeplass skal være sikret for eiendommens behov.

lovdata_cd_17025

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

da

0.477

Det fredete området berører følgende gnr./bnr.: 100/1, 100/1 festetomt I, 100/1 festetomt II, 100/7, 12, 100/18, 100/20, 101/8, 101/12. Reservatet dekker et areal på ca 94,7 dekar, hvorav ca 54,3 dekar er vannareal.

lovdata_cd_21546

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.538

Det freda området femner om følgjande gnr./bnr.: 4/2, 9/1, 9/2 og 11/7. Reservatet dekkjer eit areal på omlag 238 daa, der omlag 92 daa er landareal. Grensene for naturreservatet er vist på kart i målestokk 1:5000, datert Miljøverndepartementet desember 1996. Kartet og verneforskriften vert lagra i Time kommune, hos fylkesmannen i Rogaland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.

lovdata_cd_57699

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

en

0.912

JAR 21N131. (a) Each individual product, part and appliance, new or used, must conform to its JAA approved Type Design and be in condition for safe operation. (b) The showing of compliance with sub-paragraph (a) of this paragraph must be made in accordance with the Arrangement set up under JAR 21N5. Sub-subpart N-H.

lovdata_cd_41558

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.777

§12-12 har regler om ny prøving når de faktiske forhold som lå til grunn for vedtaket om innvilgelse av tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon, senere er vesentlig endret. Saken skal da revurderes og ytelsen kan endres eller falle bort. Paragrafen inneholder også bestemmelser som tar sikte på å legge forholdene til rette for kombinasjoner av arbeid og en uføreytelse. Når det er gått ett år siden tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon ble innvilget, kan et medlem som mottar 100% ytelse ha en årlig pensjonsgivende inntekt på opptil grunnbeløpet (fra 1.mai 1997) uten at det anses å ha skjedd en vesentlig endring slik at uføregraden skal revurderes. Denne inntekten kalles friinntekt. Først når den pensjonsgivende inntekten overstiger friinntekten skal saken tas opp til revurdering og uføregraden kan settes ned eller ytelsen falle bort. En person som blir innvilget gradert ytelse kan ha en pensjonsgivende inntekt tilsvarende restinntektsevnen i tillegg til friinntekten. Ventetiden på ett år gjelder ikke når en person som har mottatt tidsbegrenset uførestønad etter søknad blir innvilget en ny stønadsperiode eller den tidsbegrensede uførestønaden avløses av uførepensjon. I §12-12 andre ledd fjerde punktum er det inntatt bestemmelser om «inntektstak». Det innebærer at tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon og den pensjonsgivende inntekten medlemmet kan ha ved siden av ytelsen, til sammen ikke kan overskride inntektsnivået før uførhet. Tredje ledd fastslår at en mottaker av tidsbegrenset uførestønad /uførepensjon på visse vilkår beholder retten til tidligere innvilget ytelse, når uføregraden settes ned eller utbetalingen av ytelsen faller bort, på grunn av arbeidsforsøk. Dette kalles hvilende stønads-/pensjonsrett. Formålet med ordningen er å gi mottakere av en uføreytelse muligheter til å øke sin yrkesaktivitet, uten at de mister den økonomiske tryggheten retten til den allerede innvilgede ytelsen gir.

lovdata_cd_59663

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

nn

0.481

Forskrift om målvedtak i kommunar og fylkeskommunar. Fastsett av Kultur- og kyrkjedepartementet 1. april 2005 med heimel i lov 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentleg teneste §5.

lovdata_cd_25368

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.696

Forskrift om fartsbegrensning i Molde havnedistrikt, sjøkart nr. 33 og 217, Molde kommune, Møre og Romsdal. Fastsatt av Molde kommunestyre 14. september 2000 med hjemmel i forskrift av 30. desember 1988 nr. 1182 om fartsbegrensninger i sjø, elv og innsjø §3 første ledd jf. lov av 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann §6 annet ledd. Stadfestet av Kystdirektoratet 5. januar 2001. Innenfor en avstand av 200 meter fra land skal motordrevne fartøyers fart ikke overstige 10 knop. I farvannet som i vest avgrenses av en linje trukket fra moloanlegget vestenfor Reknespynten til Bjørsetholmen og videre til Hjertøytangen, og i øst av en linje trukket fra spissen av molo Kviltorp til østre spiss av Gåsøya på Sæterøya skal motordrevne fartøyers fart ikke overstige 7 knop. Molde kommune v/havnestyret kan etter begrunnet søknad - i særlige tilfeller dispensere fra forskriftens bestemmelser. Det skal legges vekt på at det ikke ved bølgeslag eller på annen måte oppstår skade eller fare for skade for andre fartøyer, farvannets strandlinjer, kaier, akvakulturanlegg, badende, eller omgivelsene forøvrig. Forskriften trer i kraft 1. februar 2001.

lovdata_cd_48848

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.851

(a) Denne regel gjelder for trafikkseparasjonssystemer vedtatt av Organisasjonen og fritar ikke et fartøy for plikt som følger av andre regler. (b) Et fartøy som bruker et trafikkseparasjonssystem skal: (iii) normalt gå inn i eller ut av en seilingslei hvor denne begynner eller slutter, men når det går inn i eller ut av en lei fra hvilken som helst side skal det gjøre dette med så liten vinkel på den generelle retning for seilasen som er praktisk mulig. (c) Et fartøy skal så langt det lar seg gjøre unngå å krysse en seilingslei, men hvis det er nødt til det, skal det krysse på en kurs så nær som praktisk mulig tvers på den generelle retning for skipstrafikken. (i) Et fartøy skal ikke benytte kysttrafikksoner hvis det kan seile sikkert i en passende seilingslei i det tilstøtende trafikkseparasjonssystem. Fartøy på mindre enn 20 meters lengde, seilfartøy og fartøy som holder på med fiske kan imidlertid i alle tilfelle benytte kysttrafikksonen. (ii) Til tross for underpunkt (d),(i), kan et fartøy anvende en kysttrafikksone til eller fra havn, offshore installasjon eller oppbygning, losstasjon eller et annet sted innenfor kysttrafikksonen, eller for å unngå øyeblikkelig fare. (e) Bortsett fra et fartøy som krysser en seilingslei eller et fartøy som går inn i eller ut av en lei, skal et fartøy normalt ikke gå inn i en separasjonssone eller krysse en separasjonslinje unntatt: (ii) for å fiske inne i en separasjonssone. (f) Et fartøy som navigerer i farvann nær begynnelsen eller slutten av trafikkseparasjonssystemer skal gjøre dette med særlig forsiktighet. (g) Et fartøy skal så langt det lar seg gjøre unngå å ankre i et trafikkseparasjonssystem eller i farvann nær dets begynnelse eller slutt. (h) Et fartøy som ikke bruker et trafikkseparasjonssystem skal unngå det med så stor margin som praktisk mulig. (i) Et fartøy som holder på med fiske skal ikke genere gjennomfarten for et hvilket som helst fartøy som følger en seilingslei. (j) Et fartøy på mindre enn 20 meters lengde eller et seilfartøy skal ikke genere den sikre gjennomfart for et maskindrevet fartøy som følger en seilingslei. (k) Et fartøy som har begrenset evne til å manøvrere og som holder på med et arbeid som vedrører navigeringens sikkerhet i et trafikkseparasjonssystem er fritatt fra å følge denne regel i den utstrekning det er nødvendig for å utføre dette arbeid. (l) Et fartøy som har begrenset evne til å manøvrere og som holder på med å legge ut, etterse eller ta opp en undervannskabel i ett trafikkseparasjonssystem, er fritatt fra å følge denne regel i den utstrekning det er nødvendig for å kunne utføre arbeidet. 1 Se note 1 til Regel 1. Regel 11.

lovdata_cd_24075

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.838

Forvaltningsstyresmakta kan gjera unnatak frå vernereglane i kap. IV når føremålet med vernet krev det, for vitskaplege undersøkingar, for tiltak av vesentleg verdi for samfunnet og i særskilde tilfelle når det ikkje strir mot føremålet med vernet.

lovdata_cd_48111

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

da

0.607

Forskrifter om meniges æresord til fienden.

lovdata_cd_62330

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.898

Publisert: Somb-1985-16 (1985 53) Sammendrag: Barnetrygd - utbetaling ved delt omsorg. Etter at et ektepar var separert, gjorde moren krav på utvidet barnetrygd i medhold av barnetrygdloven av 24. oktober 1946 §2 bokstav b. Dette ble gitt ut fra den forutsetning at moren ble ansett for å være alene om omsorgen for barnet. Da faren 1 1/2 år senere opplyste at barnet bodde annenhver måned hos henholdsvis moren og faren, ble trygden utbetalt med en halvpart til hver. Farens krav om etterbetaling av halv trygd fra separasjonstidspunktet ble avslått. - Uttalt at trygdemyndighetene ikke kunne ha plikt til å endre utbetalingsrutinene av eget tiltak, men at det måtte fremsettes krav om dette. Innsigelse på grunnlag av saksbehandlingen førte heller ikke frem. Saksgang: (Sak 241/85) A ble separert fra sin ektefelle ved bevilling i januar 1982 og skilt i januar 1983. Etter separasjonen fikk hun fortsatt utbetalt barnetrygd for de to fellesbarna, og fikk fra 1. februar 1982 også utbetalt utvidet barnetrygd da det ble lagt til grunn at hun var alene om omsorgen for barna. Cirka 11/2 år etter separasjonen krevde A å få halve barnetrygden for det ene barnet utbetalt seg, idet han opplyste at han hadde barnet boende hos seg hver annen måned. Samtidig krevde han også etterbetaling av halv trygd fra separasjonstidspunktet. Etter først å ha avslått søknaden gikk Rikstrygdeverket (RTV) i klageomgangen med på kravet om delt utbetaling. A påklaget avslaget på søknaden om etterbetaling fra separasjonstidspunktet. Trygderetten fastholdt RTV's avgjørelse. A brakte saken inn for ombudsmannen i brev 3. februar 1985. Etter å ha innhentet saksdokumentene fra Trygderetten, avsluttet jeg 12. juli 1985 saken med slik uttalelse: «Etter barnetrygdloven av 24. oktober 1946 nr. 2 §1 er det den «som forsørger barn under 16 år» som har rett til barnetrygd. Om utbetaling av barnetrygden heter det i §11 første og andre ledd: «Har begge foreldre omsorgen for barnet, utbetales trygden til moren. Trygdekontoret kan dog bestemme at den skal utbetales til faren, eller til en annen som har å påse at den kommer barnet til gode. Ellers utbetales trygden til den som har satt fram kravet, med mindre trygdekontoret bestemmer noe annet. Videre skal det ifølge §2 første ledd bokstav b. utbetales utvidet barnetrygd dersom en av barnets foreldre er «alene om omsorgen» og dette skyldes at «foreldrenes ekteskap er oppløst eller de er separert ved dom eller bevilling». Den som mener å ha rett til barnetrygd må imidlertid selv fremsette krav om dette etter reglene i lovens kap. 3. Det samme må gjelde dersom det er tale om endringer i trygdeytelsene, f.eks. krav om utvidet trygd i medhold av lovens §2b. Trygdemyndighetene plikter følgelig ikke å ta opp en endringssak av eget tiltak, selv om man blir kjent med at et foreldrepar er separert eller skilt. I det foreliggende tilfellet fremsatte Deres ektefelle krav på utvidet barnetrygd etter separasjonen. Slik trygd ble gitt med virkning fra 1. februar 1982 og utbetalt til henne. Dette er i samsvar med bestemmelsen i §11 annet ledd, og jeg har således intet grunnlag for kritikk på dette punkt. Jeg finner heller ikke grunnlag for å kritisere trygdemyndighetenes saksbehandling forut for vedtaket og utbetalingen. Etter min oppfatning plikter ikke trygdemyndighetene uten videre å kontakte den annen ektefelle i et slikt tilfelle. Det er søkeren som er part i saken og som er den vedtaket «direkte gjelder», jfr. forvaltningsloven 10. februar 1967 §2e). Når søknaden går ut på at trygden skal betales til moren fordi hun har omsorg for barnet, kan faren heller ikke få noen partsstilling. Det vil i alminnelighet ikke være grunn til å regne med at det ved en slik søknad gjør seg gjeldende konkurrerende interesser mellom foreldrene. De regler som gjelder for varsling av parten etter forvaltningslovens §16 og §17 får derfor ikke direkte anvendelse. Etter forvaltningslovens §17 første ledd skal myndighetene påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Og i trygdelovens §10 er dette uttrykt slik at trygdekontoret skal «kontrollere og om nødvendig søke utfylt» de opplysninger søkeren har gitt. Men dersom trygdekontoret finner at man har tilstrekkelig opplysninger for å kunne ta stilling til kravet om barnetrygd, kan trygdekontoret ikke være pliktig til å forelegge saken for den annen ektefelle. Det gjøres da vanligvis heller ikke i praksis. Noen særlig grunn som skulle tilsi en slik behandlingsmåte nettopp i denne saken, forelå etter min mening ikke. Jeg viser til at stønaden uttrykkelig ble ytet til moren fordi hun var alene om omsorgen for barnet. Ut fra systemet i barnetrygdloven måtte De følgelig selv ha gjort Deres interesser gjeldende og gitt de opplysninger som var nødvendige for å kunne få vurdert spørsmålet om hvem som skulle få utbetalt trygden. Et slikt krav fremsatte De imidlertid først mer enn 11/2 år etter separasjonen. De hevder at årsaken var at trygdekontoret tidligere hadde opplyst at De ikke hadde rett til andel av barnetrygden. Dette er ikke bekreftet fra trygdekontorets side og fremgår heller ikke på annen måte av saksdokumentene. Jeg finner ikke grunn til å gå videre med dette spørsmål. Min konklusjon blir at trygdemyndighetene ikke kan antas å ha begått noen feil som kan gi grunnlag for krav om etterbetaling eller erstatning til Dem. Somb-1985-15 Krigspensjon spesialisterklæring om krigsseilersyndromet.