Datasets:

norkart

/

lovdata

like 2

Follow

Norkart 8

lovdata_cd_23565

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.921

Formålet med fredinga er å sikre eit skogområde med alt naturleg plante- og dyreliv. Av spesielle kvalitetar kan nemnast at området har stadvis urskogpreg og ein har overgangar frå frodige skogtypar i låglandet til meir fattige typar i fjellet.

lovdata_cd_30939

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.479

Bygningsrådet skal ha 7 medlemmer med varamedlemmer som velges av kommunestyret. (II 1980 s 612). 12. sept. 1985 nr. 1740.

lovdata_cd_44662

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.861

Etter folketrygdloven §8-3 ytes ikke sykepenger fra det tidspunkt det er godtgjort at yrkesaktiviteten skulle vært avsluttet eller vedkommende har valgt å trekke seg tilbake fra arbeidslivet. Med innføringen av nye regler for pro rata-beregnet AFP har man lagt opp til en stor grad av fleksibilitet med hensyn til kombinasjon av pensjon og arbeidsinntekt. Dette forhold - sammen med den lave aldersgrensen på 62 år - medfører at man vanskelig kan hevde at en person som har satt frem søknad om pensjon fra AFP-ordningen dermed har valgt å trekke seg helt tilbake fra arbeidslivet. Noe avhengig av alder, vil det være naturlig å utbetale sykepenger ut fra arbeidsinntekt forut for sykmeldingen og dermed også gi mulighet for utsatt uttak av AFP. Retten til AFP opphører når arbeidstakeren har vært arbeidsufør pga sykdom i mer enn 52 uker (maks sykepengeperiode). Det gis ikke rett til AFP når arbeidstakeren mottar rehabiliterings- eller attføringspenger etter utløp av maks sykepengeperiode på 52 uker. Hvor lang tid vedkommende må være i arbeid etter en rehabiliterings- eller attføringsperiode før vilkårene for rett til AFP igjen er oppfylt, kan variere for de enkelte ordningene. Vedkommende må selv avklare med sekretariatet for AFP-ordningen hvilke regler som gjelder i hans eller hennes tilfelle. Se punkt 4. Kollektive vilkår. Arbeidstakere som har varige helseplager som gjør det vanskelig å fortsette i arbeid, bør oppfordres til å søke uførepensjon fra folketrygden. Med uførepensjon gis rett til særfradrag i skatten og tilgang til ulike honnørrabatter. Ved rett til uførepensjon fra tjenestepensjonsordning regnes det for øvrig med den tjenestetid vedkommende kunne fått ved å stå i stilling frem til aldersgrensen. Vedkommende kan dermed få rett til en bedre tjenestepensjon enn ved alternativt uttak av AFP. AFP kan ytes i en eventuell venteperiode mens krav om uførepensjon behandles. Det er viktig å ta ut AFP før utløpet av 52 ukers sykepengeperiode, i tilfelle det gis avslag på krav om uførepensjon. Retten til AFP faller bort fra og med den kalendermåned vedkommende får rett til uførepensjon fra folketrygden. I tilfeller der AFP - inklusive AFP-tillegg - er blitt utbetalt i påvente av uførepensjon, mister arbeidstakeren retten til senere å ta ut sluttvederlag fra LO/NHO-ordningen. Dersom AFP ikke er utbetalt i mer enn 6 måneder før uføresaken er avgjort, kan retten til sluttvederlag gjenopprettes ved at utbetalt AFP-tillegg tilbakebetales. AFP-ordningen gis for øvrig refusjon i etterbetalingen av uførepensjonen. Fellesordningene for AFP skal ha tilsendt kopi av vedtak om uførepensjon fra folketrygden som gis med virkning tilbake i tid når en person tidligere har fått utbetalt AFP for et sammenfallende tidsrom. Ordningene har behov for slik dokumentasjon når de skal foreta refusjon til arbeidsgivere for innbetalte egenandeler.

lovdata_cd_43435

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.826

Overordnet myndighet kan gi instruks om hvordan dokumenter skal gjøres tilgjengelig for partene ut fra hensynet til forsvarlig saksbehandling. I praksis vil organet ha valget mellom å gi avskrift eller kopi eller å gi parten adgang til å lese gjennom dokumentet. Utlån av originaldokumenter har parten ikke krav på. Partens advokat kan kreve å få utlevert originaldokumentene (trygdekontorets saksmappe). Selv om utgangspunktet er at partsinnsyn kan kreves straks saken er kommet i gang, innebærer bestemmelsen i første ledd første punktum at den som krever innsyn ikke alltid kan kreve at dokumentet umiddelbart stilles til disposisjon. For det første må organet gis tid til å gå gjennom saksdokumentene for å konstatere hvilke dokumenter som er partsoffentlige. Videre kan det tenkes at dokumentene befinner seg i klageorganet, og at det kan ta noe tid å innhente dem. Bestemmelsen i første ledd første punktum gir også hjemmel for å fastsette besøkstider, steder hvor dokumentet kan ses gjennom mv., med mindre parten krever avskrift eller utskrift etter andre ledd første punktum.

lovdata_cd_52472

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.661

Forskrift om regulering av deltakelsen i fisket ved Øst-Grønland i Grønlands fiskerisone (ICES-områdene XIV og Va). Fastsatt av Fiskeridepartementet 2. februar 1995 med hjemmel i lov av 16. juni 1972 nr. 57 om regulering av deltakelsen i fisket §6 og §8, jfr. kgl.res. av 29. oktober 1993 nr. 955, og lov av 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. §4, §5 og §9. Denne forskrift gjelder for området ved Øst-Grønland i Grønlands fiskerisone (ICES-områdene XIV og Va). Ingen må drive i det området som er beskrevet i §1 uten på forhånd å ha registrert vedkommende fartøy hos Fiskeridirektøren. Registreringen gjelder for ett år om gangen. Fartøy som ikke har drevet fiske ved Øst-Grønland i de senere år, kan nektes registrering. Det kan også nektes registrering av andre grunner, når dette er nødvendig for å gjennomføre et rasjonelt fiske. Fartøy som er registrert etter første ledd, kan strykes i registeret, når vedkommende ikke oppfyller de fastsatte vilkår, overtrer lov og forskrifter eller ikke deltar i fisket i det område som beskrevet i §1 innen de fastsatte frister. Ethvert fartøy som driver fiske i det område som er beskrevet i §1 skal sende ukentlige meldinger til Fiskeridirektøren om oppfisket fangstkvantum spesifisert på fiskearter, og med angivelse av hvilke deler av dette området fangsten er tatt. Deltakende har plikt til å føre fangstdagbok og innen en måned etter endt tur sende dagboken til Fiskeridirektoratet, jfr. Fiskeridepartementets forskrift av 26. juli 1993 nr. 772 om oppgaveplikt for fiske- og fangstfartøy. Fiskeridirektøren kan forby ethvert fiske i det område eller deler av det område som er beskrevet i §1, når det foreligger internasjonale avtaler om dette eller når tildelte kvoter er oppfisket. Fisket kan stoppes midlertidig ved at en årskvote fordeles med mindre kvoter for kortere tidsrom enn ett år. Fiskeridirektøren kan også bestemme at en kvote kan utnyttes av bestemte redskapstyper. Fiskeridirektøren kan fastsette nærmere reguleringsbestemmelser som er nødvendige for å oppnå en hensiktsmessig avvikling av fisket, herunder påmeldingsfrist, siste utseilingsdato, maksimalkvote m.v. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelse i denne forskrift straffes i henhold til lov av 16. juni 1972 om regulering av deltakelsen i fisket §11 og lov av 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. §53. Medvirkning og forsøk straffes på samme måte.

lovdata_cd_3223

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.74

1. Vegetasjonen, herunder døde busker og trær, er fredet mot enhver form for skade og ødeleggelse unntatt det som følger av fri ferdsel. Unntatt fra dette punkt er sanking av bær og sopp og tiltak i medhold av pkt. VI og pkt. VII. 2. Alle inngrep som endrer eller innvirker på de naturlige vekstvilkår er forbudt, herunder gjødsling, drenering, bruk av kjemiske bekjempningsmidler, utslipp av kloakk eller andre konsentrerte forurensningstilførsler, uttak av masse, bygging av veger, framføring av luftledninger, jordkabler eller kloakkledninger, henleggelse av avfall samt oppføring av anlegg eller bebyggelse.

lovdata_cd_27920

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.8

Forskrift om tilskudd til regionale miljøtiltak for landbruket i Oslo og Akershus. Fastsatt av Fylkesmannen i Oslo og Akershus 8. mars 2005 med hjemmel i lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova) §3 og §18 og delegeringsvedtak 14. desember 2004 nr. 1615. Formålet med tilskuddsordningen er å bidra til gode og effektive miljøtiltak i landbruket. Tilskuddet skal bidra til å redusere forurensing fra jordbruksdrift og ivareta et åpent kulturlandskap med biologisk mangfold, fornminner og viktige kulturlandskapselementer. Forskriften gjelder for Oslo og Akershus. Tilskuddet kan gis til foretak som er berettiget produksjonstilskudd og som har miljøplan trinn 1, og til godkjente beitelag. Tiltakene skal være kartfestet og kartet vedlegges. Tilskudd blir gitt etter de til enhver tid gjeldende tiltak, satser og soner fastsatt av Fylkesmannen i Oslo og Akershus. §4. Det kan gis tilskudd til tiltak for å redusere erosjon og tap av jord og næringsstoffer ved å redusere eller unngå jordarbeiding om høsten, og ved å stimulere til etablering av varig vegetasjon på erosjonsutsatte arealer. a) Arealer som ikke jordarbeides om høsten: Arealer nyttet til korn, oljevekster, erter, korn med gjenlegg, eng siste høsteår, grønngjødsling, og grønnfôrvekster som ikke jordarbeides før 1. mars neste år. b) Direktesådd høstkorn som sås i stubbåker, uten forutgående jordarbeiding. c) Lett høstharving og høstkorn etter lett høstharving. d) Fangvekster: Fangvekster er vekster som sås for å samle opp næringsstoffer og redusere erosjonen etter at hovedveksten er høstet. e) Grasdekte buffersoner langs vassdrag, i forsenkninger (dråg), på flomutsatte arealer og som grasstriper på tvers av fallet i lange hellinger. På arealet mellom bekkekant og jordekant skal det være minst 2 meter med vegetasjonssone i henhold til forskrift om produksjonstilskudd i jordbruket. Arealet som tilsås til grasdekt buffersone skal komme i tillegg til dette arealet. §5. Det gis tilskudd til ugrasbekjempelse uten bruk av ugrasmidler for areal til korn og annet frø til modning. Søknadene skal omfatte de mest erosjonsutsatte arealene. Lett høstharving, høstkorn etter lett høstharving og direktesåing av høstkorn skal gjennomføres så fort som mulig etter tresking, og senest 15. september. Det må være minimum 30% halmdekke etter såing. Halmen skal ikke brennes. Frøblandingen til fangveksten skal inneholde maks 15% belgvekster, og ikke være lik hovedveksten. Grasdekke for grasdekte buffersoner og fangvekster må være sådd så tidlig at den er godt etablert og dekker jordoverflaten tidlig på høsten. Arealene skal ikke jordarbeides, sprøytes eller gjødsles fra august og ut vekstsesongen. Grasdekte buffersoner langs vassdrag og på flomutsatte arealer skal ikke gjødsles eller sprøytes i det hele tatt. Det gis tilskudd til grasdekte buffersoner i tilknytning til åkerarealer og ompløyd eng. Grasdekte buffersoner langs vassdrag og på flomutsatt areal skal vare i 5 år og ikke jordarbeides. Graset skal høstes (slås og fjernes) hvert år. Bredden på grasdekte buffersoner mot vassdrag må være 5-10 meter fra jordekanten og innover mot åkeren, men tilpasset behovet på stedet. Ved tilskudd til ugrasbekjempelse uten bruk av ugrasmidler skal gjeldende areal ikke sprøytes mellom såing og høsting. Det skal ugrasharves. Ugrasharvingen føres i plantevernjournalen. Det gis tilskudd til areal som ikke kan høstes maskinelt, men som blir nyttet til beite; innmarksbeitearealer. 50% av arealet skal være dekket av grasarter. Det gis tilskudd til slått av artsrike ugjødsla slåttenger og til skjøtsel av småbiotoper på utvalgte kulturlandskapsområdene beskrevet i veileder og på «Gårdskart på nett». Videre gis det tilskudd til slått og skjøtsel rundt automatisk freda kulturminner som beskrevet i veileder og på «Gårdskart på nett». Arealene det søkes tilskudd til skal være ryddet for krattskog og hogstavfall. For beitearealene må dyra beite i minimum 6 uker. Antall dyr må være tilpasset arealet slik at skjøtselen av landskapet blir optimal. Areal som slås, skal slås etter frøsetting, i siste halvdel av juli. Det skal ikke sprøytes, gjødsles eller jordarbeides på arealer som ligger innenfor de utvalgte kulturlandskapsområdene. Det samlede arbeidet i tilknytning til kulturminner og småbiotoper skal utgjøre minimum ett dagsverk for å være tilskuddsberettiget. Det gis ikke støtte til mer enn ett dagsverk pr. lokalitet. Det gis ikke støtte til mer enn tre dagsverk pr. foretak. Kapittel 4. Organisert beitebruk (tilskudd til beitelag) Tilskudd til beitelag gis for på legge til rette for best mulig utnytting av beite, organisert tilsyn, sanking og beiting på innmarksbeite og beiting i utmark. Ordningen gjelder for sau, geit, hest og storfe på innmark og utmark. Mjølkende kuer og geiter omfattes ikke av ordningen. Beitelag må være godkjent av Fylkesmannen og være registrert i Enhetsregisteret/Foretaksregisteret. Kriterier for hva som kan være et beitelag fremkommer av veilederen. Det skal beites i minimum 6 uker i sommerhalvåret. Det skal føres tilsyn med beitedyrene minimum en gang pr. uke gjennom beitesesongen. Tilsynet skal dokumenteres. Søknad skrives på søknadsskjema fastsatt av Fylkesmannen i Oslo og Akershus, og sendes den kommunen arealet befinner seg. Innvilget tilskudd betales ut til søker av tilskudd til miljøtiltaket. Tilskuddet kan ikke overdras til eie eller pant. Vedtak etter denne forskriften fattes av kommunen. Fylkesmannen kan i særlige tilfeller dispensere fra forskriften forutsatt at formålet med forskriften er ivaretatt. Fylkesmannen er klageinstans for vedtak fattet av kommunen, Statens landbruksforvaltning er klageinstans for vedtak fattet av Fylkesmannen. I de tilfeller kommunen er inhabil til å behandle søknaden, oversendes søknaden til Fylkesmannen eller en annen kommune. Foretaket/beitelaget som søker tilskudd etter denne forskriften plikter å gi alle nødvendige opplysninger til kommunen, Fylkesmannen eller Statens landbruksforvaltning krever for å behandle søknaden. Kommunen, Fylkesmannen og Statens landbruksforvaltning fører tilsyn med at utbetalingen er riktig og har adgang til all bokføring, korrespondanse og opptegnelser som vedkommer tilskudd etter denne forskriften. Kontroll gjennomføres av kommunen, eller den Fylkesmannen gir myndighet til. Kontroll kan også foretas ved telling eller måling. Dersom foretaket uaktsomt eller forsettelig har gitt feil opplysninger i søknaden som har, eller ville dannet grunnlag for en urettmessig utbetaling av tilskuddet, kan hele eller deler av tilskuddet som tilfaller foretaket avkortes. Dersom foretaket driver eller har drevet sin virksomhet i strid med regelverk for jordbruksvirksomhet, kan hele eller deler av tilskuddet holdes tilbake inntil forholdet er rettet. Er det ved overtredelse av slikt regelverk utvist grov uaktsomhet eller forsett, kan hele eller deler av tilskuddet avkortes. Differansen mellom utbetalt beløp og redusert tilskudd som følge av vedtak om avkorting etter §16 og §17, kan kreves tilbakebetalt fra mottakeren eller motregnes i senere tilskuddsutbetalinger. Tilsvarende gjelder der foretaket, som følge av manglende oppfyllelse av vilkår i denne forskriften eller av andre grunner, har mottatt en utbetaling som ikke har vært berettiget. Til avkortingsbeløpet, kan det ilegges rente tilsvarende forsinkelsesrente. Der mottakeren ikke var i god tro om utbetalingen, kan renter kreves fra tidspunktet for utbetaling av det urettmessige tilskuddet. Krav for offentlige myndigheter som utspringer av foretakets jordbruksvirksomhet kan motregnes i senere utbetalinger av miljøtilskudd eller tilskudd til organisert beitebruk til foretaket. Gjelder for: Enebakk, Frogn, Oppegård, Ski og Ås kommuner, Akershus.

lovdata_cd_39097

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

da

0.376

Se forskriftene kapittel II.

lovdata_cd_45702

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.77

Av §6 går det fram at ved langtidsopphold kan kommunen kreve vederlag etter en måned regnet fra innflyttingsdato. Dersom beboeren flytter direkte fra en annen institusjon eller privat forpleining, skal man regne med tiden i denne institusjonen. Beboer skal betale vederlag til og med den dagen oppholdet opphører. Kommunen kan kreve vederlag fra første dag ved korttidsopphold og dag- eller nattopphold. Når en person har hatt flere korttidsopphold slik at samlet opphold er minst 60 døgn i det enkelte kalenderåret, kan kommunen kreve vederlag etter reglene for langtidsopphold. Tiden i annen institusjon regnes ikke med som korttidsopphold. Det skal heller ikke tas hensyn til bare dag- eller nattopphold.

lovdata_cd_28490

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.721

Tomt i regulert strok kan det berre byggjast på dersom: opparbeidd og godkjend veg fører til og langs med den side av tomta der tilkomst skal vere. Det kan ikkje krevjast at veggrunn vert utlagt og veg opparbeidd i større breidde enn fastsett i §47 nr. b. hovedkloakk, herunder også i tilfelle serskild overvassleiding, fører til og langs med eller over tomta. Det kan ikkje krevjast lagt røyr av større dimensjonar enn med diameter 305 mm. Bygningsrådet kan, med samtykkje av helserådet, godta kloakksamband til annen hovedkloakk. Kommunen kan gje reglar om utføring. Veg og hovedkloakk som er lagd av grunneigar (festar), vert vedlikehalden av kommunen frå det tid anlegget er avslutta og godkjent, og tilfell kommunen utan vederlag. Kommunen pliktar likevel ikkje å ta over veg som ikkje er opparbeidd til full breidd etter første del, a. (I 1969 s 1572)

lovdata_cd_16690

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.469

Forskrift om vern av Nesseby naturreservat i Unjargga, Nesseby kommune, Finnmark.

lovdata_cd_56352

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.751

Forskrift om forskningsavgift på landbruksprodukter. Fastsatt av Landbruksdepartementet 6. april 2001 med hjemmel i lov av 26. juni 1970 nr. 74 om forskningsavgift på landbruksprodukter §2, §4 og §5. Endret 15 des 2004 nr. 1656. Formålet med denne forskriften er å sikre økonomisk grunnlag for forskning knyttet til landbruksprodukter som nyttes til ervervsmessig bearbeiding eller framstilling av nærings- og nytelsesmidler og fôrkorn til husdyr. Forskriften skal gi grunnlag for regulering av innkreving av forskningsavgift på landbruksprodukter. 0 Endret ved forskrift 15 des 2004 nr. 1656 (i kraft 1 jan 2005). Med landbruksprodukt menes i denne forskrift enhver råvare, halvfabrikata eller ferdigvare av animalsk eller vegetabilsk opprinnelse, herunder kjøtt, egg, melk, korn, grønnsaker, urter, røtter, poteter, frukt, bær, bønner, frø og nøtter. Av råvarer til fôr til husdyr anses for denne forskriftens formål kun fôrkorn som landbruksprodukt. Fisk og andre akvatiske organismer anses ikke som et landbruksprodukt. Med ervervsmessig bearbeiding eller framstilling av nærings- og nytelsesmidler menes i denne forskrift avansegivende virksomhet på området fra lagring, klassifisering, sortering, oppdeling, pakking av ubehandlede produkter via framstilling av halvfabrikata til produksjon av konserver og ferdigretter. Avgiftsmidlene skal tilfalle et fond, Fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter. Styret for dette fondet, Fondsstyret, har ansvaret for innkreving og forvaltning av fondsmidlene. Fondets midler skal anvendes til forskning knyttet til landbruksprodukter som nyttes til ervervsmessig bearbeiding eller framstilling av nærings- og nytelsesmidler. Forskningen skal ha relevans for de produktgrupper som er avgiftspliktige. Forskningen skal kunne omfatte et hvert ledd i kjeden fra primærproduksjon til ferdig vare til forbruker. Fondets midler skal nyttes på en slik måte at de utfyller øvrige, offentlige midler til forskning. Tildeling av midler fra fondet skal skje etter forskningsfaglige vurderinger gjennomført av Norges forskningsråd. Det skal være en avtale mellom styret for fondet og Norges forskningsråd, som skal sikre løpende kontakt om strategiarbeid, arbeidsdeling og samordning. Det skal betales forskningsavgift for ethvert norskprodusert og importert landbruksprodukt som nyttes til ervervsmessig bearbeiding eller framstilling av nærings- og nytelsesmidler. Importerte ferdigvarer og halvfabrikata framstilt av slike produkter er omfattet av avgiftsplikten. Avgiftsplikten omfatter også fôrkorn til husdyr. Fondsstyret avgjør i tvilstilfeller om et produkt omfattes av bestemmelsen i første ledd. Enhver som bruker norskproduserte og importerte landbruksprodukter til ervervsmessig bearbeiding eller framstilling av nærings- og nytelsesmidler og fôrkorn til husdyr, plikter å betale forskningsavgift i henhold til andre ledd. Importør av ferdigvare og halvfabrikata framstilt av slike produkter plikter også å betale forskningsavgift. Ved omsetning av avgiftspliktig vare svares avgiften av den som første gang mottar varene fra produsent. Ved direktesalg fra produsent til forbruker eller detaljist svares avgiften av produsent. Ved import svares avgiften av importør. De landbruksprodukter som er angitt i vedlegg 1 til denne forskrift, skal være fritatt fra plikten til å betale forskningsavgift. I tillegg kan styret for fondet frita landbruksprodukter fra avgiftsplikten dersom de innføres tollfritt i henhold til tolltariffens innledende bestemmelser §11, §12 og §14 nr. 4. Fritak fra avgiftsplikten kan også gis ved særlige forhold, som for de produkter som går under forskrift (nr. 12) av 12. desember 1975 nr. 2 om beregning og oppkreving av merverdiavgift ved innførsel §5 pkt. 1.2. Landbruksprodukter som ikke kommer fram til bestemmelsesstedet, samt for manko som oppstår ved lagring på tollager - og i de tilfeller sendingens verdi er under 200,- - skal være fritatt fra avgiftsplikten. Forskningsavgiften utgjør 0,35% av avgiftsgrunnlaget. På importerte halvfabrikata og ferdigvarer utgjør avgiften 0,25% av avgiftsgrunnlaget. Fondsstyret kan omregne avgiften til en øresats. For norskproduserte landbruksprodukter legges brutto fakturabeløp eksklusive merverdiavgift, til grunn for avgiftsberegningen. For produkter av egen produksjon og kontraktsproduksjon beregnes avgiften av det beløp som må betales for tilsvarende produkter ved ordinært innkjøp. Ved import legges tollverdien for produktene (råvare, halvfabrikata, ferdigvare) til grunn for avgiftsberegningen. Dersom produsenten eller importøren godtgjør at den anvendte avgiftssats på et konkret produkt innebærer en høyere avgiftssats på produktets råvarer enn 0,35% av tollverdien på råvaren, skal avgiftssatsen settes ned til 0,35% av denne verdien. Avgiftspliktige skal inngi oppgaver over avgiftsgrunnlaget til Fondsstyret. Oppgavene skal være attestert av den avgiftspliktiges revisor. Fondsstyret kan fastsette nærmere bestemmelser om de oppgaver de avgiftspliktige skal inngi. For norskproduserte landbruksprodukter med unntak av kjøtt, skal avgiften innbetales kvartalsvis og innen 30 dager etter utgangen av kvartalet. For norskprodusert kjøtt innbetales avgiften fortløpende. For importerte produkter skal avgiften innbetales etter samme bestemmelser som gjelder for innbetaling av toll. Fondsstyret kan fastsette andre betalingsordninger dersom dette anses praktisk. Er oppgave ikke kommet i rett tid, kan Fondsstyret fastsette avgiftsgrunnlaget ved skjønn eller lage retningslinjer for beregning av dette. Ved forsinket betaling av avgiften skal det betales rente i samsvar med lov av 17. desember 1976 nr. 100 om rente ved forsinket betaling m.m. Statens landbruksforvaltning krever inn avgiften på norskprodusert kjøtt, egg, melk og korn. Mattilsynet krever inn avgiften på norskproduserte vegetabilier. Tollvesenet krever inn avgiften på importerte varer. Styret for fondet kan bestemme at andre skal stå for innkrevingen, dersom dette anses praktisk. Innbetalt avgift på importerte produkter som ikke er et landbruksprodukt, også bearbeidede, skal tilbakebetales fra fondet. Styret for fondet skal ha rett til hos enhver som framstiller, lagrer eller transporterer varer etter denne forskrift, å foreta bokettersyn og kreve alle opplysninger som er nødvendige for gjennomføring av kontroll. Styret for fondet kan dersom særlige grunner tilsier det, frita fra avgiftsplikten i det enkelte tilfelle. De vedtak som fattes av styret for fondet overfor den enkelte avgiftspliktige i tilknytning til fastsettelse og innkreving av avgift i medhold av bestemmelsene i denne forskrift kan påklages til Landbruksdepartementet etter bestemmelsene i lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven). a) forskrift av 7. juli 1989 nr. b) tidligere vedtak om fritak fra plikten til å betale forskningsavgift for de landbruksprodukter som er angitt i vedlegg 2 til denne forskrift.

lovdata_cd_49934

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.904

Vedtak om at tjenestetvistloven gjøres gjeldende for undervisningspersonale ved helsefaghøgskoler som fremtidig skal bli statlige. Fastsatt ved kgl.res. av 28. oktober 1983. Fremmet av Forbruker- og administrasjonsdepartementet. (Ved resolusjon 22. desember 1989 nr. 1273 er ansvaret for denne forskrift lagt til Arbeids- og administrasjonsdepartementet).

lovdata_cd_43145

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.814

- gi medisinske uttalelser i enkeltsaker fremlagt av fagkontorene. - medvirke til at saker behandles på riktig nivå i etaten.

lovdata_cd_5214

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.613

Gjelder for: Rødholman naturreservat, Flekkefjord kommune, Vest-Agder.

lovdata_cd_54102

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.683

1. Norsk Tipping AS oppretter et investeringsfond for framtidige investeringer. 2. Avsetninger til investeringsfondet foreslås av styret på grunnlag av selskapets årsregnskap og selskapets planer for framtidige investeringer. 3. Disponering av fondsmidlene foreslås av styret i selskapets årsregnskap. 4. Renteavkastningen legges til fondskapitalen.

lovdata_cd_63195

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.849

Publisert: Somb-1973-11 (1973 34) Saksgang: (Sak 154 K/73.) A. som var tilsatt som assistentingeniør ved et større elektrisitetsverk, klaget over at han var blitt forbigått ved besettelse av en midlertidig assistentingeniørstilling ved kraftanlegg som hørte under elverket. Av ansettelsessakens dokumenter gikk det fram at A. hadde vært innstilt som nr. 1 av administrasjonen ved elverket. Som nr. 2 hadde administrasjonen innstilt B. Ved første gangs styrebehandling ble saken utsatt og sendt tilbake til administrasjonen. Adm. direktør fant imidlertid å måtte fastholde sin tidligere innstilling og anførte i den forbindelse: «- - - En sammenligning mellom søkerne B. og A. med hensyn til utdannelse og praksis viser følgende: 1. A. har lengst ansiennitet av søkerne. 2. A. har til realskoleeksamen karakter M.tf., mens B. har Tf. 3. A. har til eksamen ved den tekniske skole en hovedkarakter utregnet til 1,8, mens tilsvarende karakter for B. er 3,0. 4. Etter elektrisitetsverkets mening er den praksis A. har tilegnet seg ved kraftstasjonene ved oppdrag gjennom laboratoriet mer verdifull enn B.s praksis gjennom sommervikariater. Styret fant likevel å ville tilsette B. A.s klage ble forelagt for styret, idet det bl.a. ble pekt på det adm. direktør hadde uttalt om A.s kvalifikasjoner. Styret anførte i sin uttalelse at begge søkere var funnet kvalifisert til stillingen. Styret anførte videre: «- - - Under sakens behandling kom det frem at B. hadde et personlig behov for å få stillingen, idet hans far som er ansatt som maskinsjef på stedet, var rammet av sykdom og trengte hjelp og støtte hans sønn kunne yte hvis han fikk stillingen. Styret har i dette tilfelle funnet at hensynet til disse forhold talte for at B. ble ansatt i denne midlertidige stilling. - - - (B.s far) er en veltjent tjenestemann ved - - - (elverket). A. anførte til dette bl.a.: «- - - Stillingen var tidligere også utlyst i mai/juni 1971, med - - -, B. og undertegnede blant søkerne. Selv om B. også da hadde det samme personlige behov for å få stillingen, kom ikke dette i betraktning, og - - - ble dengang foretrukket. Utfra dette er det klart at det ikke har vært tatt hensyn til personlige behov ved stillingsansettelser, noe som i et videre perspektiv ikke desto mindre måtte være meget betenkelig. I foreliggende tilfelle gir det den foretrukne store fordeler lønnsmessig, bomessig og med hensyn til kvalifiserende driftspraksis, i tillegg til at det spesielle og mulige akutte velferdsbehov som Lysverkenes styre henviser til, blir dekket. Disse ekstra fordeler, som i det hele tatt ikke er nevnt eller vurdert, vil også gjelde utover den tid og det personlige behov som det har vært meningen å imøtekomme. For eksempel: Ved fast tilsetting i denne stilling senere, eller ved tilsetting i lignende ledige stillinger, vil driftspraksisen utvilsomt være avgjørende for vedkommende i relasjon til de fleste øvrige søkere. Dersom det likevel blir lagt vekt på velferdsgrunner ved stillingsansettelser, må en i det minste forlange at allesøkerne får sine be hov belyst, ikke bare en enkelt. Om ikke dette blir gjort, må det i alle tilfelle betraktes som en ren og klar forbigåelse. Elverkets styre opplyste på spørsmål fra ombudsmannen at det ikke foreligger regler om hvilken vekt det kan legges på velferdsgrunner i ansettelsessaker, «men at styret etter skjønn avgjør om det er rimelig å ta slike hensyn. «Etter det som foreligger synes det ikke tvilsomt at A. var den best kvalifiserte søker, jfr. adm. direktørs vurdering som styret ikke har fremkommet med innsigelser mot. Det spørsmål saken reiser, er derfor om og i tilfelle i hvilken utstrekning den best kvalifiserte søker kan forbigås til fordel for en annen søker, fordi velferdsgrunner taler for at denne bør få stillingen. Det må antas å være uvanlig at man ved en ansettelse tar hensyn til andre forhold enn dem som har direkte tilknytning til tjenesten. Skal andre hensyn tas i betraktning, synes det å være et rimelig krav at søkerne er kjent med hvilke forhold dette i tilfelle vil kunne være, slik at alle har lik mulighet til å gi opplysninger som vil kunne bli tillagt betydning. I det foreliggende tilfelle synes det som om heller ikke B. opprinnelig var kjent med at velferdsgrunner kunne ha betydning, jfr. styrets brev av 30. mars: «Under sakens behandling kom det frem at B. hadde et personlig behov for - - -». At det kan bero på tilfeldigheter om en foreliggende velferdsgrunn skal komme i betraktning, er under enhver omstendighet uheldig. Sterke grunner taler også for at om hensyn skal kunne tas til momenter som ikke har tilknytning til selve tjenesteforholdet, bør adgangen til dette være hjemlet og avgrenset i ansettelsesreglement eller andre generelle regler. Under ingen omstendigheter bør det vel kunne legges vekt på velferdsgrunner som ikke fremstiller seg som vesentlige. Jeg vil også peke på at det, dersom den best kvalifiserte søker overveies forbigått fordi det foreligger sterke velferdsgrunner for en annen søkers vedkommende, vil kunne være grunn til å ta saken opp med vedkommende på forhånd, eventuelt med sikte på å finne fram til en ordning som også han kan være tjent med. Om de foreliggende velferdsgrunner var så vesentlige at det var grunn til å forbigå A., er etter det som foreligger ikke klart. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å foreta ytterligere undersøkelser på dette punkt, da den ansettelse som er foretatt ikke nå kan giøres om. - - - (elverket) bør imidlertid etter min mening sørge for at den foretatte ansettelse ikke reduserer A.s muligheter ved fremtidige ansettelser, jfr. det han har anført om betydningen av den praksis han ville fått i stillingen. Somb-1973-10 Lappefogds habilitet i reinbeitetvist.

lovdata_cd_63462

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.855

Publisert: Somb-1968-39 (1968 69) Sammendrag: Godskrivning av tidligere statstjeneste ved beregning av lønnsansiennitet i ny stilling. Saksgang: (Sak 146/68). En tjenestemann klaget over at Lønns- og prisdepartementet hadde avslått å godskrive tidligere statstjeneste ved beregning av lønnsansiennitet i ny statsstilling. Klageren gikk ut av statstjenesten i 1960 og hadde da opparbeidet 4 års lønnsansiennitet i lønnsklasse 6. Etter å ha arbeidet et par år i privat bedrift, begynte han i 1963 i sin nåværende statsstilling. Lønnen i den nye stilling lå så mange klasser over lønnen i hans forrige statsstilling, at tidligere opparbeidet lønnsansiennitet ikke kunne godskrives ham. Heller ikke forelå det sammenhengende statstjeneste, hvilket også var et vilkår for at opparbeidet lønnsansiennitet kunne følge med ved ansettelse i ny stilling. Han fikk derfor ikke godskrevet noen del av den tidligere statstjeneste ved beregningen av lønnsansiennitet i den nye stilling. I forbindelse med lønnsoppgjøret i 1966 ble lønnsregulativet imidlertid endret slik at tjenestemennene fikk beholde tidligere opptjent lønnsansiennitet uansett hvor mange lønnsklasser de rykket opp. Endringen var forutsatt å skulle få anvendelse også på tidligere ansatte tjenestemenn, slik at deres lønnsansiennitet skulle beregnes etter de nye regler med virkning fra 1. mai 1966. Klageren mente at endringen også måtte få virkning for hans vedkommende, men fikk ikke medhold i Lønns- og prisdepartementet. Departementet fant at han ikke kom inn under endringsregelen fordi hans statstjeneste ikke hadde vært sammenhengende, men var avbrutt av tjeneste i privat virksomhet. Departementet opplyste at det i de senere år riktignok som hovedregel hadde sett bort fra slike tjenesteavbrudd, men dette var bare gjort for tjenestemenn som var ansatt etter 1. januar 1965. Da klageren var tilsatt i sin nåværende statsstilling i 1963, ville den endrede beregningsmåte ikke få anvendelse i hans sak. Klageren pekte på at han etter dette ville vært bedre stillet lønnsmessig om han hadde begynt i sin nåværende stilling etter 1. januar 1965, og fant dette urimelig. Under henvisning særlig til dette ba jeg ved foreleggelsen av saken for departementet opplyst om avgjørende grunner etter departementets oppfatning talte mot at en tjenestemann i klagerens stilling fikk beregnet sin lønnsansiennitet som om han var ansatt 1. januar 1965, dersom en slik beregningsmåte ville være gunstigere for ham. I sitt svar anførte departementet: «Lønnsregulativets §1, 2. ledd lyder: «Har en tjenestemann måttet fratre den offentlige tjeneste på grunn av forhold som ikke kan tilregnes ham, får han, hvis han på ny blir ansatt i offentlig stilling, den lønnsansiennitet som han ville ha oppnådd hvis umiddelbar overgang hadde funnet sted. Lønns- og prisdepartementet har imidlertid i oktober 1965 innført en mer liberal praksis, når det gjelder bl.a. godskrivning av tidligere statstjeneste, hvoretter slik tjeneste - uansett årsaken til bruddet i statstjenesten - som hovedregel kan medregnes i lønnsansienniteten. Denne praksis er innført med virkning for ansettelser foretatt etter 1. januar 1965. For å bøte på eventuelle skjevheter som måtte oppstå ved at tidligere ansatte tjenestemenn i en avansementskrets blir lønnsmessig forbigått av senere ansatte, som har fått godskrevet tidligere statspraksis, har en forutsatt at de førstnevnte kan gis bedret lønnsansiennitet etter prinsippet i det tidligere lønnsregullativs §16. Etter denne bestemmelse kunne en tjenestemann gis bedret lønnsansiennitet dersom en senere ansatt tjenestemann i samme tjenestegren fikk bedre lønnsansiennitet som følge av nye ansiennitetsregler. Det foreligger ikke opplysninger om at - - - (klageren) er blitt slik lønnsmessig forbigått. Lønns -og prisdepartementet vil imidlertid ikke motsette seg at - - - (klageren) får bedret sin lønnsansiennitet slik at han i samsvar med Ombudsmannens forslag får beregnet lønnsansienniteten som om han var tiltrådt som konstruktør 1. januar 1965. Han vil derved oppnå lønnsansiennitet fra 1. januar 1961. En har herunder tatt i betraktning at - - - (klageren) hadde et relativt kortvarig brudd i statstjenesten. Virkningsdagen kan settes til 1. mai 1966, fra hvilket tidspunkt full gjennomgående lønnsansiennitetsberegning ble gjennomført.

lovdata_cd_47473

lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005

no

0.884

Sammendrag: Sammenslutningsrett Aksjeloven og allmennaksjeloven §14-2. Vi viser til brev 17. november 2000 med vedlagt notat, hvor det reises spørsmål om en nærmere beskrevet transaksjon kan anses som en lovlig fisjon etter aksjeloven kapittel 14. Transaksjonen er beskrevet slik i notatet: "Mor AS eier mer enn 90% av aksjene og har mer enn 90 % av stemmene i Datter AS. Mor AS fisjoneres, med fordeling av Mor AS' eiendeler, rettigheter og forpliktelser mellom Mor AS som overdragende selskap og Datter AS som overtakende selskap. Som ledd i fisjonen nedsettes aksjekapitalen i Mor AS med f eks NOK 100. Vederlagsaksjene som aksjonærene i Mor AS er berettiget til, utstedes ikke av Datter AS, men av Mor AS i henhold til reglene om trekantfisjon etter fordringsmodellen, jf aksjeloven §14-2 tredje ledd. Aksjekapitalen i Mor AS blir dermed forhøyet opp til det tidligere nivået, dvs med NOK 100, og Mor AS får en fordring på Datter AS tilsvarende forhøyelsesbeløpet." Aksjeloven §14-2 angir fisjonsreglenes virkeområde. Første og annet ledd omfatter de vanlige former for fisjon, hvor aksjeeierne i det overdragende selskapet får som vederlag aksjer i det overtakende selskapet (eller de overtakende selskapene) - eventuelt med et tillegg i form av et kontantvederlag. Tredje ledd åpner for såkalt "trekantfisjon" eller "konsernfisjon", hvor aksjeeierne i det overdragende selskapet - i stedet for aksjer i det overtakende selskapet - får som vederlag aksjer i det overtakende selskapets morselskap (eller et annet datterselskap). Det er denne bestemmelsen som kommer til anvendelse i dette tilfellet. Som det er anført i brevet, følger transaksjonen i og for seg den fremgangsmåten §14-2 tredje ledd gir anvisning på: Det blir foretatt en kapitalforhøyelse i det overtakende selskapets morselskap til fordel for aksjeeierne i det overdragende selskapet. Det spesielle ved transaksjonen er imidlertid at det overdragende selskapet og det overtakende selskapets morselskap er ett og samme selskap. Et spørsmål er derfor om §14-2 tredje ledd kan anvendes selv om "fisjonen" bare involverer to selskaper. Vi ser det som lite tvilsomt at §14-2 tredje ledd er utformet med sikte på transaksjoner med tre forskjellige parter: et overdragende selskap, et overtakende selskap og morselskapet til det overtakende selskapet (eventuelt et søsterselskap). Dette kommer likevel ikke direkte til uttrykk i ordlyden, og kan antakelig ikke i seg selv være avgjørende for konklusjonen. Et av hovedelementene i angivelsen av fisjonsreglenes virkeområde i §14-2 er imidlertid at det skal ytes et vederlag i form av aksjer som følge av overføringen til det overtakende selskapet. Vi mener at bestemmelsen naturlig må forstås slik at dette vederlaget må ha en realitet. Det er ikke tilfellet i denne transaksjonen. Den økonomiske realiteten er at morselskapet overfører en del av sin virksomhet til datterselskapet mot et vederlag som består av en fordring på datterselskapet. Transaksjonen berører ikke aksjeeierne på en slik måte at den gir grunnlag for å yte dem noe vederlag, og kapitalnedsettingen og kapitalforhøyelsen synes da heller ikke å ha noen annen hensikt enn å presse transaksjonen inn under reglene om fisjon. Som det er pekt på i brevet, endres ikke aksjonærsammensetningen i det overdragende selskapet/morselskapet, og aksjekapitalen vil etter transaksjonen være den samme som før. Vi kan heller ikke se at det er noen reelle hensyn som skulle tilsi at den aksjerettslige reguleringen av fisjon burde omfatte en slik transaksjon. I notatet redegjøres det ikke for hvordan kapitalnedsettingen og kapitalforhøyelsen er tenkt gjennomført i morselskapet. Vi antar at man tenker seg en nedskriving av aksjenes pålydende med en etterfølgende oppskriving av pålydende. I så fall antar vi at transaksjonen vil falle utenfor §14-2 også av den grunn. Vi viser til at §14-2 krever at det skal ytes aksjer som vederlag. Bestemmelsen åpner ikke for at vederlaget kan bestå av en økning av aksjenes pålydende. JDLOV-2000-15694 Avtale og obligasjonsrett Finansavtaleloven §46 og 48. Europeisk anbefaling vedr.

maalfrid_390721c7bce8497b3e7274276998c450f27fc7a0_6

maalfrid_uio

no

0.713

1. Empiribaserte oppgaver: egne data om X innhentes og analyseres opp mot teori • Masse tilgjengelige data: stortingsdokumenter, lovdata, aviser, biografier, bøker, intervjuer andre har gjort, bilder, filmer osv. 2. Litteraturbaserte oppgaver: kartlegge og analysere eksisterende kunnskap om X • Gjennomgang av forskning/eksisterende kunnskap på et felt/om et tema. 3. Teoretiske oppgaver: drøfte teori/er om X • Drøfte en teoretisk problemsstilling, for eksempel ved å sammenligne teorier om årsaker til kriminalitet.

lovdata_cd_46254

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.953

Pensjonist som ble tilstått uførepensjon fra folketrygden etter en uførhet på minst 2/3, skulle før 8. juni 1973 ikke ha lavere uførepensjon enn full grunnpensjon. Da særtillegget ble innført, ble også dette tatt med i garantibeløpet. Dette omfatter også ektefelle- og barnetillegg. Ved samordning av tjenestepensjon og/eller personskadepensjon med uførepensjon fra folketrygden som er beregnet slik som nevnt ovenfor ble det bestemt: a. Dersom pensjonisten er minst 2/3 ufør og uten rett til tilleggspensjon, registreres ervervsmessig uføregrad med 100%. Samordningsmessig regnes pensjonen også som 100% pensjon. b. Dersom pensjonisten er minst 2/3 ufør og har rett til tilleggspensjon, registreres den taktiske uføregrad og eventuelt tillegg etter §8-5, 1. ledd legges til tilleggspensjonen. Samordningsmessig regnes da med faktisk uføregrad. Det gjøres fradrag for nevnte tillegg i samme forhold som det gjøres fradrag for den opptjente tilleggspensjon. Senere ga man også følgende garantibestemmelse i forbindelse med punkt b. ovenfor. «Ved samordning av pensjon fra tjenestepensjonsordning og/eller personskadetrygd med uførepensjon fra folketrygden som er regnet etter minst to tredjedels uførhet, men ikke hel uførhet, og hvor det er opptjent rett til tilleggspensjon, skal samordningsfradragene for folketrygden begrenses etter denne bestemmelse. Fradraget skal begrenses slik at samlet pensjon etter samordning ikke blir lavere enn hva samlet pensjon etter samordning hadde utgjort dersom pensjonisten fra folketrygden hadde vært tilstått uførepensjon regnet etter hel uførhet, men uten rett til tilleggspensjon. Forskriftene trer i kraft straks og gis virkning fra samme tid som endringsloven av 8. juni 1973 trådte i kraft. 12.3. Samordning av personskadetrygd med attføringspenger (tilleggsytelser).

AP-20130910-7302943-20

newspapers_online_nb

no

0.732

10. september er den magiske datoen for alle småviltjegere i landet da det åpnes for jakt på storfugl, rype og hare. Bukkejakt på rådyr startet 10. august sammen med gåsejakta, og fra 25. september er det åpent for ordinær jakt på alle rådyr med hund. Reinsdyrjakten startet 20. august. Jakten på duer og gressender startet 21. august. 1. september startet hjortejakten. Jakten på selve skogens konge, elgen, er i gang fra 1. september i Kautokeino og Karasjok. På Vestlandet og Møre og Romsdal starter den i dag. Men jakttiden på elg i størsteparten av landet starter 25. september eller 5. oktober. Det er flere lokale variasjoner. Start og slutt for jakt på ulike arter finner du på lovdata under forskrift om jakt og fangsttider eller Norges Jeger- og Fiskerforbunds hjemmeside.

lovdata_cd_24212

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.713

Forskriften trer i kraft 1. januar 2001. Fra samme tid oppheves forskrift av 11. desember 1989 om kommunal innsamling m.v. av forbruksavfall, tømming av slamavskillere, priveter, tette tanker m.v. og for avfallsgebyrer, Klepp kommune, Rogaland.

lovdata_cd_40952

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.937

Mottakere av rehabiliteringspenger som pr. 1. januar har fått innvilget ytelsen med en vedtaksperiode som utløper etter 1. april 2004 kan motta ytelsen for allerede innvilget periode.

lovdata_cd_12996

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.766

1. Forvaltningsmyndigheten kan sette i verk skjøtselstiltak i samsvar med formålet med vernet, og kan også utarbeide skjøtselsplaner. Arbeidet skal utføres i regi av forvaltningsmyndigheten. Jf pkt VI. 10. 2. Opprettelsen av landskapsvernområdet medfører ingen endringer i gjeldende ansvarsforhold mht tilsyn og vedlikehold av parkeringsplasser og veier. Spesielle tiltak utover dette er forvaltningsmyndighetens ansvar. 3. Forvaltningen av vernebestemmelsene tillegges fylkesmannen i Vest-Agder.

lovdata_cd_61929

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.885

Publisert: Somb-1990-37 (1990 128) Sammendrag: Konsesjon for matfiskoppdrett av laks og ørret i sjøvann. Lov 14. juni 1985 nr. 68 §6, jf. Fiskeridepartementets forskrift 21. juni 1985 §3 og §5. - A's søknad om konsesjon for oppdrett av matfisk av laks og ørret i sjøvann ble avslått under henvisning til at B's oppdrettsanlegg lå i et mer næringssvakt område i kommunen og derfor burde foretrekkes. Ombudsmannen konkluderte med at verken saksbehandlingen eller realiteten i det aktuelle tilfellet kunne kritiseres. På generelt grunnlag understreket imidlertid ombudsmannen overfor Fiskeridepartementet de sentrale tildelingsmyndigheters plikt til å foreta en selvstendig vurdering av tildelingsspørsmålet. Ombudsmannen ga også uttrykk for at kompetansekriteriet burde tillegges en noe sterkere vekt ved vurderingen etter lovens §6 enn det man tilsynelatende hadde gjort frem til da. Saksgang: (Sak 1432/88) A søkte om konsesjon for oppdrett av matfisk av laks og ørret. Søknaden ble sendt til fiskerisjefen i X fylke og til Y kommune. Fiskeridepartementet hadde besluttet at det skulle tildeles 150 konsesjoner, og da søknadsfristen utløp, var det innkommet omlag 2000 søknader. X fylke skulle tildeles 13 konsesjoner, og til disse kom det inn 365 søknader. Bare i Y kommune fikk man inn 26 søknader. Fiskerisjefen i fylket kontaktet næringsavdelingen i fylkeskommunen for å få forslag til rangering av de kommuner eller del av kommuner som kunne være aktuelle for tildeling av konsesjoner. Y kommune ble satt opp som nr. 6. Det ble imidlertid presisert at dette gjaldt øydelen av kommunen. Y kommune, ved næringskonsulenten, ble også bedt om å komme med råd om prioriteringen av søknadene. Næringskonsulenten prioriterte områdene fra 1 til 6. Område Z der B's anlegg lå, ble satt opp som nr. 1, mens område Æ der A's anlegg var lokalisert, ble nr. 5. Prioriteringen var basert på befolkningsutviklingen innen de enkelte distriktene i perioden 1970 til 1985. Z hadde en reduksjon i folketallet på 70, mens Æ i samme periode hadde en reduksjon på 1. Behovet for de arbeidsplassene som et fiskeoppdrettsanlegg representerer, ble derfor ansett å være størst på Z. Av de tre søkerne fra Z ble B foreslått prioritert som nr. 1, bl.a. fordi bedriften hadde planlagt et samarbeid med et fiskemottak. Videre ble det ansett fordelaktig at det sto mange personer bak B som ville skyte inn en relativt stor egenkapital. Y formannskap foreslo i møte 22. oktober 1985 å prioritere Z som område nr. 1 og Æ som nr. 2. Formannskapet påpekte i den anledning at fiskeflåten var blitt kraftig nedbygd i de senere årene, og siden spesielt øyene i kommunen har hatt lange tradisjoner innen fiskerinæringen, fant formannskapet det ønskelig at næringsvirksomhet ble etablert innen dette området. Når det gjaldt de enkelte søkerne, ble B satt opp som nr. 1 og A som nr. 2. Fiskeristyret i X uttalte i møte 2. desember 1985 at det i forslaget til prioritering av søknadene hadde lagt opp til en geografisk spredning av konsesjonene innenfor rammen av regler og forskrifter. Derfor innstilte styret ikke mer enn én søker fra hver kommune. B ble innstilt fra X kommune. Begrunnelsen for å foreslå B var følgende: «Søknaden er prioritert som nr. 1 av formannskapet. Firmaet skal vere samansett av 10 aksjonærar som har lokal tilknyting til kommunen. Kvalifikasjonar hos aksjonærane består av utdanning fra: distriktshøgskule (2. året påbegynt), vid. I, (utdanning er påbegynt) og dessutan styrmannskurs. B vil samarbeide med et fiskeforedlingsanlegg som har fleire viktige facilitetar for handsaming av fisk og dessutan har ein fiskeavfall. Lokaliteten ligg på nordsida av Z og det vert særs god utskifting ved anlegget. Det kan påpeikast at lokaliteten er mykje utsett for ver og vind frå nordvest, men søkjarane meiner at dei kan råde med naturkreftene. Øydelen i Y kommune er spesielt ut peika som 25 % tilskottsområde i DU-samanheng, og næringsavdelinga har også prioritert dette området høgt i si tilråding til Fiskerisjefen. Z har hatt utflyttingsproblem. Den har lange tradisjonar innan fiskerinæringa. Fiskeflåten har vorte sterkt nedbygd siste åra og mange trålarar er selt og alle torskekonsesjonane er mist. Formannskapet har prioritert Z som nr. 1 av lokalsamfunn som dei vil ønskje utvikling av i kommunen. Ein voner at ein oppdrettskonsesjon kan gjere sitt til å bidra med å snu utviklinga av næringsgrunnlaget på Z. Fiskeridirektøren vedtok å slutte seg til fiskeristyrets begrunnelse og tildelte konsesjon i samsvar med fiskeristyrets prioritering. A's advokat påklaget Fiskeridirektørens vedtak. Klagen ble sendt via fiskerisjefen i X fylke til Fiskeridirektoratet. I en uttalelse til klagen fremholdt fiskerisjefen at både Z og Æ er områder som var kvalifisert for tildeling av matfiskkonsesjoner i henhold til loven og forskriftene. Videre ga fiskerisjefen uttrykk for at man hadde lagt vesentlig vekt på kommunenes prioritering, da man mente kommunale organer hadde mer inngående kjennskap til forholdene i' egen kommune enn det fiskerisjefen hadde. Bare der det kunne vises til tungtveiende argumenter for å fravike kommunenes forslag ble dette gjort. Fiskeridirektoratet vedtok å opprettholde sitt tidligere vedtak. Direktoratet uttalte her bl.a.: «Videre anføres det at Æ er mer næringssvakt enn Z og det legges ved dokumentasjon på dette, fra Y kommune og fra diverse politiske partier. I den forbindelse legges det ved kopi av Y formannskaps vedtak av 23.10.85. Her fremgår det klart hvilke områder i Y kommune som formannskapet ville prioritere. Utgangspunktet for vurderingen av næringssvake områder i forbindelse med behandlingen av søknadene fra 1985-runden, var de opplysninger som forelå på søknadstidspunktet. På dette tidspunkt ble øydelen i Y kommune utpekt som næringssvakt område og i Y kommune fra Fiskeristyret. Øyene i Y kommune var trukket frem som næringssvakt område både av de lokale politikere og av Næringsavdelingen i fylket. Isolert sett behøver det ikke være tvil om at Æ er et næringssvakt sted. til steder med variert sysselsettingstilbud. På denne bakgrunn fant Fiskeridirektøren at oppdrettslovens og forskriftenes krav om distriktsmessig effekt og prioritering av næringssvake områder ble ivaretatt ved å tildele en konsesjon til øyene i Y. «Med ca. 2000 søknader om konsesjon er det klart flere enn 150 som fyller kravene til å få en konsesjon. Tildelingen er foretatt på bakgrunn av et skjønn, samtidig som lovens og forskriftenes vilkår er oppfylt. B fyller lovens og tildelingsforskriftenes vilkår til å bli tildelt en konsesjon. Etter at advokaten hadde kommet med utfyllende merknader til klagen, vedtok Fiskeridepartementet å stadfeste direktoratets avgjørelse. Departementet uttalte bl.a.: «De hevder i brevet at «Den søker som best fyller vilkårene etter lov og forskrift har krav på å få tildelt konsesjon» og at «den enkelte søker har krav på at det utelukkende blir tatt hensyn til de kriterier som framkommer av lov og forskrift». Til dette vil departementet bemerke to forhold. For det første anses de krav som lovverket stiller som minimumskrav som søker må fylle for å komme i betraktning for tildeling. Vurderingen og prioriteringen av de søkere som således kommer i betraktning, gjøres av Fiskeristyret ut fra en helhetsvurdering med lovverket som ramme. Det er for det andre ingen feil ved behandlingen at de prioriterende myndigheter innhenter råd som kan bedre grunnlaget for det skjønn disse er satt til å utøve så lenge slike råd er i samsvar med lovverkets bestemmelser og intensjoner. Det vises i denne forbindelse til forvaltningslovens §17. Ut fra Deres brev finner vi det riktig å vise til den redegjørelsen for prioriteringen som Fiskeridirektoratet gir i sitt brev. Vi vil understreke at uttalelsen fra fylkets Næringsavdeling utgjør en del av den samlede vurdering som ligger bak prioriteringen av søkere. I dette tilfellet er det overensstemmelse mellom kommunens primære ønsker for lokalisering, Næringsavdelingens anbefalinger, den prioritering fiskeristyret gjorde og den avgjørelse Fiskeridirektoratet fattet. Næringsavdelingens uttalelse støttet seg blant annet på DU's differensiering av tilskuddsområder som kommer til uttrykk gjennom satsene. Tilskuddssatsene understreker også at «øyene» samlet sett vurderes som mer næringssvake enn «fastlandet» sett under ett. Fiskeridepartementet slutter seg forøvrig til de vurderinger Fiskeridirektoratet har gjort i nevnte brev. På vegne av A brakte advokaten saken inn for ombudsmannen. Ved brev herfra ble klagen forelagt Fiskeridepartementet med følgende spørsmål: «Det fremgår av sakens dokumenter at momenter ved vurderingen av om et område er næringssvakt, bl.a. har vært hvor stor fraflytting det har vært fra stedet. Dessuten har man lagt vekt på hvor høy maksimalgrensen for størrelsen av investeringstilskott fra Distriktenes utbyggingsfond er i de ulike områdene. En forstår det slik at de ulike prosentsatsene angir hvor mange prosent av investeringssummen som det maksimalt kan gis tilskott til. Det er imidlertid noe uklart hvilke vurderinger en slik prosentgrense er bygget på. Har man ved fastsettelsen av denne prosentsatsen for et område tatt stilling til f.eks. hvordan vegnett vann/kloakk, telefon, strøm o.l. er utbygd på stedet? Det bes videre opplyst hva som var årsaken til at fylkesplanen for fiskerinæringen ikke ble lagt til grunn ved vurderingen av spørsmålet om hvilket område som skulle tildeles konsesjon, jf. forskriftens §5 nr. 1. Departementet svarte bl.a.: «En av faktorene som ble vektlagt i X fylke er, som det påpekes, differensieringen av tilskuddssatsene i Distriktenes utbyggingsfonds virkeområde. Fastsettingen av satsene for de ulike støtteberettigete områdene foretas av Kommunal- og arbeidsdepartementet. Rangeringen gir et mål på et områdes relative næringsøkonomiske styrke eller svakhet, og den bygger på indekser konstruert ut fra statisikk samtlige kommuner, planregioner, fylker og landsdeler i landet. Indeksene uttrykker ulikheter i tettbygdsandel i området, aldersfordeling i befolkningen, kjønnsfordeling i bestemte aldersgrupper, netto flytting som andel av folketallet, arbeidsledighet, utdanningsnivå, inntektsnivå, næringsstruktur og geografisk sentralitet. Det er ikke til å unngå at det innen områder som etter dette systemet ikke er så høyt prioritert, også vil finnes «lommer» der behovet for næringsutvikling vil være like stort som i områder som er høyere rangert. Blant annet av denne grunnen vil også anvendelsen av dette systemet ved tildeling av oppdrettskonsesjoner bare være en av flere faktorer. Når det gjelder lokalisering av den konsesjonen det ble anbefalt at Y kommune skulle få, kom både kommunen og fylkeskommunen til at en ønsket øydelen av kommunen tilgodesett denne gangen. Dette synet ble igjen lagt til grunn da fiskeristyret prioriterte søkere. Når det gjelder, klagers påstand om at etablerte oppdrettsmiljøer må styrkes, vil Departementet vise til at fiskeristyret kan ta stilling til om det skal legges opp til en relativ samling eller spredning av konsesjonene på kommunene i fylket. Begge strategier er forenlige med det skjønn fiskeristyret er tillagt, jfr. St.meld. nr. 65 (1986-87), 40. Hensynet til styrking av etablerte miljøer må her veies mot fordelene ved å la nye områder få del i utviklingen. I forlengelsen av dette er det også klart at det må ligge innenfor rammene av skjønnsmyndigheten å prioritere søkere fra et område i en kommune som ikke har anlegg eller oppdrettsmiljø fra før, dersom betingelsene ellers er fylt. Når det gjelder fylkesplanen for fiskerinæringen, så kunne denne ikke legges til grunn for områdevalgene for konsesjonstildelingene fordi planen ikke gir slike konkrete anvisninger. områder for oppdrettsformål. Planen gir imidlertid sin støtte til Fiskeridepartementets retningslinjer for tildeling under særlig henvisning til «distriktsprofilen» og anleggsstrukturen. Det heter også på 43 i fylkesplanens hoveddokument (1984-87) at: «Det synes ikke usannsynleg at ein eventuell nedgang i det tradisjonelle fisket delvis kan kompenserast gjennom auka oppdrett.» Av særutskrift av møteboka til formannskapet i Y kommune fra møte 22. oktober 1985 går det fram at den eneste begrunnelsen som der gis for prioriteringen innen kommunen nettopp er i tråd med fylkesplanens ønskemål her. Det heter således: «Formannskapet finn grunn til å peike på at fiskeflåten har vorte sterkt nedbygd siste åra, og med dei lange tradisjonar innan fiskenæring som ein finn spesielt på øyane i kommunen, ser formannskapet det ønskelig at naeringsverksemd innan same område kan verte etablert. Som det også er redegjort for i vårt brev til klager, er det etter Fiskeridepartementets syn overensstemmelse mellom de innstillinger som er kommet til fiskeristyret i anledning områdeval get i Y kommune. Når dette valget ble gjort slik, og en i dette området finner søker som tilfredsstiller gitte krav til kvalifikasjoner m.m., kan vi ikke se at det er grunnlag for å gjøre om på vedtaket om en konsesjon til Y. Departementets svarbrev ble forelagt klager som kom tilbake til saken med et brev vedlagt en juridisk betenkning om departementets vedtak var i samsvar med oppdrettsloven med forskrifter, om vedtaket kunne være ugyldig på grunn av eventuelle feil med hensyn til det faktiske grunnlaget for vedtaket, og om den saksbehandling som var benyttet ved tildelingen av konsesjonene var i samsvar med alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Brevet vedlagt betenkningen ble forelagt departementet, som bl.a. svarte: «I denne saken har de lokale tilrådningene gått i samme retning som DU-differensieringen, se bl.a. Fiskeristyrets møtebok der det står «Formannskapet har prioritert Z som nr. 1 av lokalsamfunn som dei vil ønskje utvikling av i kommunen. Ein voner at ein oppdrettskonsesjon kan gjere sitt til å bidra med å snu utviklinga av næringsgrunnlaget på Z. Fiskeridepartementet har i sin klagebehandling lagt vekt på at Y kommune ønsker næringsutvikling på øyene fremfor på fastlandet. Disse opplysningene finner Fiskeridepartementet i bl.a. møteboken til Y formannskap. For Fiskeridepartementet er det tilstrekkelig at de kommunale organ har prioritert Z foran Æ om hvor de mest ønsker næringsutvikling i kommunen. Fiskeridepartementet kan derfor ikke si seg enig i at avgjørelser basert på opplysninger gitt av lokale myndigheter er uforsvarlige som beslutningsgrunnlag. Når fiskerimyndighetene i sin skjønnsutøvelse av hvilken lokalisering som vil gi best distriktsmessige effekt velger å følge de lokale tilrådningene, er det fortsatt Fiskeridepartementets oppfatning at dette er en forsvarlig avgjørelse basert på tilstrekkelige opplysninger om saken på det tidspunkt da avgjørelsen ble fattet. I avsluttende brev til klager uttalte jeg: «1. I medhold av §6 i lov av 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. fastsatte Fiskeridepartementet 21. juni 1985 «Forskrifter om tildeling av konsesjon for oppdrett av matfisk av laks og ørret i sjøvann». Etter §3 i disse forskriftene skal fiskeristyrene i de respektive fylkene foreta en begrunnet prioritering av søknadene om tildeling av konsesjon. Det følger av dette at fiskeristyrene må ta selvstendig stilling til hvordan søknadene skal prioriteres. Kompetansen kan ikke uten videre overføres til andre organer med mindre det skulle være adgang til delegasjon, noe som imidlertid ikke synes å være aktuelt her. Det forhold at fiskeristyrene selv må utøve sin prioriteringskompetanse, forhindrer imidlertid ikke at fiskeristyrene kan innhente forslag til prioritering fra andre organer så lenge fiskeristyret er oppmerksom på at det ikke vil være bundet av disses prioriteringer. Fiskeristyrets prioritering i denne sak var basert på de forslag til rangering som var innkommet fra næringsavdelingen i fylket, fra næringskonsulenten i Y kommune og fra formannskapet. De foreliggende saksdokumentene viser at fiskerisjefen har vært klar over at verken han eller fiskeristyret ville bli bundet av kommunens og fylkeskommunens prioritering. For øvrig viser fiskeristyrets prioritering at styret ikke har følt seg bundet av de kommunale og fylkeskommunale forslagene. For eksempel har fiskeristyret prioritert søkere som nr. 1 selv om disse var prioritert som nr. 2 eller 3 av kommunen. Fiskeristyret har også fraveket fiskerisjefens innstilling i noen tilfeller. Jeg kan derfor ikke se annet enn at fiskeristyret selv har utøvet den kompetansen det er tillagt etter forskriften. Et annet spørsmål er om fiskeristyrets prioritering av søknadene i realiteten innebærer at de uprioriterte søknadene allerede på dette tidspunkt er avslått. Ombudsmannen har i en tidligere sak (36E/86), som også refererte seg til konsesjonsrunden i 1985, fått opplyst at søknader som ikke blir prioritert av fiskeristyrene ikke sendes på høring, og at en klarering fra høringsinstansene er et ufravikelig vilkår for at konsesjon skal kunne gis. Ombudsmannen stilte derfor i nevnte sak spørsmål om ikke dette betød at uprioriterte søknader reelt sett ble avslått av fiskerisjefen, noe som ville være i strid med den kompetanse han var gitt etter forskriften. alle søknader, også de uprioriterte, ble gjenstand for en reell vurdering av avgjørelsesorganet (Fiskeridirektoratet). Ombudsmannen presiserte da at han forsto dette slik at dersom Fiskeridirektoratet ikke var enig i fiskeristyrenes prioritering, kunne søknaden forelegges høringsinstansen slik at direktoratet kunne innvilge en uprioritert søknad så fremt søknaden ble klarert. Under denne forutsetning sluttet ombudsmannen seg under tvil til departementets standpunkt om at fiskeristyrenes avgjørelser om ikke å prioritere en søknad, ikke kunne anses som et formelt avslag på søknaden i forhold til forvaltningslovens regler. 2. Det er stilt spørsmål om de faktiske forhold var tilstrekkelig utredet før Fiskeridirektøren traff vedtak om å tildele konsesjon til B fremfor A. Forskriften angir at fylkesplanen for fiskerinæringen skal tillegges betydelig vekt når man skal finne frem til «næringssvake områder der den distriktsmessige effekt blir best mulig». Departementet har imidlertid anført at den aktuelle fylkesplanen ikke ga noen konkret veiledning på dette punktet, bortsett fra en mer generell uttalelse om at en nedgang i det tradisjonelle fisket delvis kunne kompenseres gjennom økt oppdrett. Nettopp dette momentet synes da også Y formannskap å ha lagt vekt på. Formannskapet har nemlig som begrunnelse for prioriteringen av Z uttalt at fiskeflåten har blitt sterkt redusert i de senere årene, noe som særlig har gått ut over øyene som har lange tradisjoner innen fiskerinæringen. Prioriteringen av næringssvake områder skal bl.a. ha vært basert på de tilskuddssatsene som Distriktenes utbyggingsfond benyttet for de ulike støtteberettigede områdene. Som Fiskeridepartementet har gjort rede for, ble satsene fastsatt av Kommunal- og arbeidsdepartementet, og de skulle angi et mål på et områdes relative næringsøkonomiske styrke eller svakhet. En høy tilskuddssats betød at området ble vurdert som næringssvakt og følgelig kunne få relativt store tilskudd fra Distriktenes utbyggingsfond. Satsene var bygget på indekser konstruert ut fra statistikk fra kommuner, planregioner, fylker og landsdeler. Indeksene skulle uttrykke ulikheter i tettbygdsandel i området, aldersfordeling i befolkningen, kjønnsfordelingen i bestemte områder, netto flytting som andel av folketallet, arbeidsledighet, utdanningsnivå, inntektsnivå, næringsstruktur og geografisk sentralitet. Riktignok representerer DU-klassifiseringen en grovinndeling av områder, slik at det innenfor et distrikt kan være enkelte steder som er mer eller mindre næringssvakt enn det tilskuddssatsen skulle tilsi. Tilskuddssatsene har derfor heller ikke vært det eneste grunnlaget for vurderingen av de enkelte stedenes næringssvakhet. Det fremgår av uttalelsen fra næringskonsulenten i Y kommune at man har hatt opplysninger om befolkningsutviklingen i de ulike områdene i kommunen. Dessuten har både kommunen, fylkeskommunen og fiskeristyret anbefalt at øydelen av kommunen fikk den konsesjonen som var tildelt Y kommune. I en sak som denne, der det er et vesentlig poeng at «anleggene skal søkes plassert i næringssvake områder der den distriktsmessige effekt blir best mulig», synes det åpenbart at det bør legges betydelig vekt på den anbefaling som er gitt av de lokale organer som antas å kjenne forholdene best. Særlig vil dette være tilfelle når de lokale forslagene, som her, var sammenfallende. De har utarbeidet en tabell der De sammenligner Æ og Z. Tabellen inneholder en rekke momenter som til sammen skal angi et mål på områdenes relative næringsøkonomiske svakhet eller styrke. Momentene er gitt poeng på en skala fra 1 til 6 der 6 gir uttrykk for maksimal næringssvakhet. Det området som får høyest poengsum, anser De følgelig for å være det næringssvakeste. Tabellen har under klagebehandlingen vært forelagt både Fiskeridirektoratet og Fiskeridepartementet. Forvaltningen har derfor vært kjent med Deres argumenter med hensyn til Æ's næringssvakhet sammenlignet med Z's, uten at dette førte frem. De har i telefonsamtale med saksbehandler hos ombudsmannen blitt anmodet om å redegjøre nærmere for det faktiske grunnlaget for tabellen. Jeg kan ikke se at telefaxen fra rådmannen i Y kommune bidrar til dette i tilstrekkelig grad, og finner derfor heller ikke grunn til å legge saken frem for departementet på ny. Jeg har etter dette ikke grunnlag for å konstatere at saken ikke ble tilstrekkelig opplyst før endelig vedtak ble truffet. Realiteten: Fiskeoppdrettslovens §6 første og annet ledd lyder slik: Ved tildeling av tillatelse etter §3 for matfiskoppdrett av laks og ørret av alle arter skal det særlig legges vekt på: I forskriftens §5 heter det: Ved tildeling av konsesjon for etablering av opprettsanlegg som omfattes av disse forskrifter, skal en søke å bidra til at etableringen skaper en lønnsom og livskraftig distriktsnæring, der majoriteten av eierinteressene innehas av person eller juridisk person med lokal tilknytning. 2) Søkere som har tilknytning til det lokale næringsliv f.eks. gjennom drift av fiskemottak eller fiskeforedlingsbedrift, skal prioriteres dersom det antas at den lokale virksomheten vil bli styrket ved tildeling av konsesjon. Det skal legges vekt på om søker har til hensikt å delta aktivt i driften av oppdrettsanlegget. 3) Såvidt mulig skal søkaren der søkeren selv har den nødvendige faglige kompetanse, prioriteres. Det kan videre legges vekt på at driftsleder med slik kompetanse skal tilknyttes anlegget. Lovens §6 angir hvilke kriterier som det særlig skal legges vekt på ved tildeling av konsesjon for matfiskoppdrett av laks og ørret. Disse tre sentrale hensynene utdypes i forskriftens §5. Loven antyder imidlertid ved å bruke ordet «særlig» - at også andre hensyn kan være relevante ved tildelingen. I siste omgang beror det på forvaltningens skjønn hvilke søkere som skal få konsesjon. Det synes å være på det rene at både Z og Æ er næringssvake områder som i utgangspunktet er kvalifisert for tildeling av oppdrettskonsesjon i henhold til loven og forskriften. Fiskeristyret valgte imidlertid å tildele kommunene bare en konsesjon hver, ut fra ønsket om en geografisk spredning av konsesjonene, noe som forskriften gir rom for, jf. 40 annen spalte i St.meld. nr. 65 (1986-87). Hvem som skulle få denne konsesjonen, måtte avgjøres ut fra en helhetsvurdering der et sentralt moment var hvor den distriktsmessige effekt måtte antas å bli best. Ved vurderingen av hvilke distrikter som kunne betegnes som næringssvake, støttet man seg som nevnt på de klassifiseringer av områdene som var foretatt av Distriktenes utbyggingsfond. Etter disse lå Z i et 25 % tilskuddsområde, mens distriktet omkring Æ var ansett berettiget til en tilskuddssats på 15 %. I ettertid skal man etter det opplyste ha forsøkt å forbedre systemet ved å overlate til kommunene selv å foreta en prioritering innenfor kommunen. Jeg kan imidlertid ikke se at det skulle ha avgjørende betydning for den foreliggende sak at DU-klassifiseringen i ettertid er forbedret. Jeg viser for øvrig til at differensieringen av tilskuddssatsene for de ulike områdene bare var ett av flere momenter ved vurderingen. Fiskerimyndighetene la bl.a. vekt på at Z har hatt problemer med stor utflytting, noe som bekreftes av nevnte tabell over befolkningsutviklingen i de ulike distriktene som næringskonsulenten i Y kommune satte opp. Utflyttingsproblemer må være et relevant hensyn å ta ved tildelingen, jf. forskriftens §5 der det heter at det skal tas hensyn til «anleggets muligheter til å bidra til å opprettholde eller skape ønsket bosetting». Som tidligere nevnt, la formannskapet vekt på at fiskeflåten var blitt sterkt redusert, noe som særlig skal ha gått ut over øyene, som hadde lange tradisjoner innen denne næringen. Dette hensynet skal ha vært i overensstemmelse med mer generelle uttalelser i fylkesplanen for fiskerinæringen. Forskriftens §5 fastsetter minimumskravene til faglig kompetanse hos oppdretterne. At dette bare er minimumskrav fremgår av 40 første spalte i St.meld. nr. 65 (1986-87) der det bl.a. heter: «Kravet som er oppstilt i forskriften, er et minimumskrav, det vil si at lavere kvalifikasjoner skal det ikke tas hensyn til. På den annen side er den oppstilte kompetanse å anse som tilstrekkelig og søkerne skal følgelig ikke rangeres etter hvem som har høyest kvalifikasjoner. B er blitt ansett for å fylle lovens og forskriftens vilkår for å bli tildelt en konsesjon. Den faglige kompetansen hos aksjonærene besto på søknadstidspunktet av utdanning fra distriktshøgskolen der annet år var påbegynt og av påbegynt videregående kurs I. Kompetansekravet synes således å være oppfylt. For øvrig uttales det følgende i St.meld. nr. 65 (1986- 87) 40 første spalte om forholdet mellom kriteriene distriktsmessig effekt og faglig kompetanse: «Hovedkriteriet er at anlegg skal plasseres i næringssvake områder. der effekten av å få etablert et anlegg ellers blir best mulig, ikke forekommer søkere med de foreskrevne kvalifikasjoner, blir det ikke mulig å nytte kompetansekriteriet. En tildeling av konsesjon er en utpreget skjønnsmessig avgjørelse. For det første innebærer selve avveiningen av de forskjellige hensyn, som etter loven er relevante, en utøvelse av skjønn. Hvilke områder som skal anses som de mest næringssvake og hvilke oppdrettere som skal anses mest «kompetente», er faktiske spørsmål som også må baseres på vurderinger og skjønn. På grunn av den skriftlige saksbehandling hos ombudsmannen er det her forbundet med problemer å gå nærmere inn i og prøve skjønnet. Etter ombudsmannsloven jf. §10 annet ledd, kan ombudsmannen heller ikke kritisere et forvaltningsskjønn med mindre det er ulovlig, usaklig, vilkårlig eller klart urimelig. Det fremgår av det jeg har sagt foran at jeg ikke har funnet grunnlag for å si at skjønnet har vært ulovlig eller usaklig. Vedtaket er basert på lovlige hensyn. Jeg har heller ikke grunnlag for å si at selve avveiningen av de forskjellige hensyn innebærer usaklighet eller vilkårlighet, og jeg kan heller ikke se at skjønnet som er utøvet er «klart urimelig». Samtidig oversendte jeg følgende generelle kommentarer til Fiskeridepartementet: «Etter fiskeoppdrettsloven er kompetansen til å tildele konsesjon lagt til Fiskeridepartementet. Denne kompetansen er senere delegert til Fiskeridirektoratet med klageadgang til departementet. I §3 i «forskrifter om tildeling av konsesjon for oppdrett av matfisk av laks og ørret i sjøvann» gis fiskeristyret kompetanse til å gi en begrunnet prioritering av konsesjonssøknadene. Noen kommuner velger også selv å avgi en uttalelse om hvordan søkerne fra kommunen bør rangeres ved tildelingen. Det synes derfor å følge av denne innstillingsprosessen at de lokale myndigheter får en relativt sterk innflytelse ved konsesjonstildelingen, noe som i og for seg kan forsvares med at de lokale organers anbefalinger vil veie tungt med hensyn til hvilke lokaliseringer som vil gi den beste distriktsmessige effekt. Jeg finner likevel behov for å understreke Fiskeridirektoratets plikt til å foreta en selvstendig vurdering av tildelingsspørsmålet. Ikke minst er dette viktig ut fra hensynet til å få en balansert utvikling av oppdrettsnæringen. Selv om jeg har stor forståelse for at man i en oppbyggingsfase lar momenter som et områdes næringsøkonomiske styrke eller svakhet stå sentralt i vurderingen, bør man nok på sikt - slik som også antydet i Havbruksmeldingen - tillegge kompetansemomentet (ut over minimumskravene) en noe sterkere vekt ved vurderingen etter lovens §6 enn det jeg har inntrykk av at man til nå har gjort. Når jeg nevner dette, er det særlig fordi jeg har tro på at nettopp kompetanse vil være av sentral betydning for at lovens formål om «å bidra til at oppdrettsnæringen kan - - - bli en lønnsom og livskraftig distriktsnæring» skal kunne oppfylles. Somb-1990-36 Søknader om oppdrett av laks og ørret klagebehandlingen.

lovdata_cd_50974

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.86

1. Kongens myndighet etter forsikringsavtaleloven §20-1 legges til Justis- og politidepartementet. 2. Kongens myndighet etter forsikringsavtaleloven §1-1 tredje og fjerde ledd, §1-2 bokstav d, §2-4, §10-1 tredje ledd, §10-2 bokstav g, §11-4, §17-2 tredje ledd, §17-8 og §19-15 tredje ledd legges til Kredittilsynet. 3. Kongens myndighet etter naturskadeforsikringsloven §1 annet ledd, §3 første og annet ledd og §4 annet og tredje ledd legges til Justis- og politidepartementet.

lovdata_cd_17906

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.619

Forskrift om vern av Nevra naturreservat, Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag.

lovdata_cd_22004

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

sv

0.372

2. Forsterkning av eksisterende kraftlinjer.

lovdata_cd_19634

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.853

3. Det må ikke iverksettes tiltak som kan endre naturmiljøet, som f. eks oppføring av bygninger, anlegg og faste innretninger, framføring av luftledninger, jordkabler og kloakkledninger, bygging av veger, drenering og annen form for tørrlegging, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, utføring av kloakk eller andre konsentrerte forurensningstilførsler, henleggelse av avfall, gjødsling og bruk av kjemiske bekjempningsmidler. Opplistingen er ikke fullstendig.

lovdata_cd_19209

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.866

Forvaltningen av fredningsforskriften tillegges Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

lovdata_cd_53057

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.913

Krav om dokumentasjon for ivaretaking av utstyrets opprinnelige sikkerhetsegenskaper følger også av forskrift om internkontroll.

lovdata_cd_20950

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.388

6. Vedlikehald av kraftline og nødvendig motorferdsel på snødekt, frosen mark i samband med slikt vedlikehald.

lovdata_cd_16624

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.464

Forskrift om vern av Adamsfjord naturreservat, Lebesby kommune, Finnmark.

lovdata_cd_3484

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.611

Forskrift om fredning av Terneskjær naturreservat, Bærum kommune, Akershus.

lovdata_cd_8616

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.753

3. Vedhogst etter plan godkjent av forvaltningsmyndigheten. 4. Motorisert vedtransport over myra når marka er frossen og snødekket. 5. Elgjakt med/uten hund etter viltlovens betemmelser og forskrifter gitt i medhold av denne. 6. Reindriftsnæringas tradisjonelle bruk av området, herunder nødvendig bruk av motorisert transportmiddel på frossen snødekket mark etter gjeldende lover og bestemmelser.

lovdata_cd_15246

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.783

Formålet med fredningen er å bevare et særpreget landskap og et naturhistorisk interessant område med viktige kvartærgeologiske formelementer, blant annet velutviklede rogenmorener.

maalfrid_681f7d8f456c961ce11223db2f957197e71bc78d_43

maalfrid_vegvesen

no

0.452

Det skal utarbeidast plan for avgrensing av anleggsområde for veganlegget. Alle rørte flater skal tilbakeførast med minimum 3-5 cm vekstjordlag. Vekstjordlaget skal ikkje innehalde framande uønska arter. Det skal nyttast frøblandingar som er tilpassa stadets naturlige flora. Terrenget ved tverrslag i Lovraeidet skal stengast av med store stein i overflaten av fyllinga. Område mellom gamal veg og anleggsområde i Ersdalen skal sikrast med anleggsgjerde i byggjefasen. ASD, Nedbygging av funksjonshemmende barrierer Arbeids- og sosialdepartementet, ed. Available at: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-40-2002-2003- /id197129/?ch=1&q=. Asplan Viak AS, 2015. Planprogram. , p.27. Available at: http://bikube/Oppdrag/604029/01/_layouts/15/WopiFrame.aspx?sourcedoc=/Oppdrag/6 04029/01/Dokumenter/Planprogram.docx&action=default. KKD, 2009. arkitektur.nå Norsk arkitekturpolitikk. , p.112. Available at: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kkd/kultur/rapporter-ogutredninger/kkd_arkitektur.naa_web_justert_pdf-utgave_sept09.pdf. KMD, 2008. Plan- og bygningsloven. Available at: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2008- 06-27-71. KMD, 1989. Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen. , 1. Available at: https://www.regjeringen.no/nb/dokument/dep/kmd/rundskriv/2008/t-2- 08/rikspolitiske-retningslinjer-for-barn-og/id516951/. Koski, L., 2013. Nytt liv for Discovery Route!. Available at: http://www.regionstavanger.com/no/Media/Nyhetsbrev/Nyhetsbrev-2013/2013- nyhetsbrev-2/Discovery-route/ [Accessed November 24, 2015]. MD, 2013. Nasjonal strategi for et aktivt friluftsliv. En satsing på friluftsliv i hverdagen; 2014- 2020. , p.28. Puschmann, O., 2005. , NIJOS. RFK, 2005. Fylkesdelplan for Friluftsliv, Idrett, Naturvern, Kulturvern. , p.96. Statens vegvesen, 2014., Statens vegvesen. Suldal kommune, 2015. Kommuneplan 2015 - 2024.

lovdata_cd_11705

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.974

Den myndigheten Kongen har etter samme lovs §10 til å fastsette nærmere bestemmelser om området og dets skjøtsel, etter §21 om merking m.v., og etter §22 om regulering av ferdsel og etter §23 til å gjøre unntak fra bestemmelsene, overføres for dette område til Miljøverndepartementet.

maalfrid_56dddfa709424a4dfb28dab7d344170c04a99647_24

maalfrid_nyinorge

pl

1.0

do pobytu i poszukiwania pracy w krajach EOG i jednoczesnym otrzymywaniu świadczeń dla bezrobotnych z Norwegii. Jeżeli poszukujesz pracy w Norwegii, równocześnie otrzymując zasiłek dla bezrobotnych z innego kraju EOG, to musisz posiadać zaświadczenie PD UD2 wydane przez kraj wypłacający zasiłek lub NAV musi otrzymać SED U008 z tego kraju, w którym nabyłeś prawo do zasiłku dla bezrobotnych Bezpośrednio po przyjeździe do Norwegii musisz zarejestrować się jako osoba poszukująca pracy i zastosować się do norweskich reguł rejestracji w NAV dla poszukujących pracy, tj. musisz co 14 dni osobiście składać kartę rejestracyjną w swoim lokalnym urzędzie NAV. Na stronie www.nav.no znajdziesz największą w Norwegii bazę danych z ofertami pracy. Gdy się zarejestrujesz tu jako użytkownik usług dla osób poszukujących pracy, otrzymasz swoją własną stronę. Będziesz mógł na niej założyć stałe wyszukiwanie ofert pracy oraz zamieścić własny życiorys/CV. O aktualnych ofertach pracy będziesz informowany pocztą elektroniczną. Jako zarejestrowany użytkownik będziesz mógł otrzymywać oferty bezpośrednio od pracodawców. W swoim lokalnym urzędzie NAV możesz skorzystać z komputerów do poszukiwania ofert pracy i wysyłania podań. Przepisy EOG umożliwiają zachowanie nabytych uprawnień przez osoby przemieszczające się pomiędzy krajami EOG. Emeryturę z zakładu ubezpieczeń społecznych możesz otrzymać w wieku 62 lat, jeżeli zgromadzona suma składek jest dostatecznie wysoka. Każdy może otrzymać emeryturę po ukończeniu 67 roku życia. Otrzymasz wyższą roczną emeryturę im dłużej będziesz bedziesz pracować. Wymagany jest przynajmniej 3-letni okres zamieszkania w Norwegii po ukończeniu 16 lat wraz z aktualnym członkostwem w norweskim systemie ubezpieczeń społecznych. Od wymogu minimalnego okresu zamieszkania w Norwegii można odstąpić, jeżeli pracowałeś w innych krajach EOG. Jeżeli przeprowadzisz się do innego kraju EOG, emerytura z norweskiego systemu ubezpieczeń społecznych będzie Ci tam wypłacana. Prawo do pełnej emerytury z Norwegii wymaga 40-letniego okresu gromadzenia składek na ubezpieczenie społeczne, głównie poprzez dochód z pracy. Masz pomysł na własną działalność gospodarczą i myślisz o otwarciu przedsiębiorstwa? Na stronie internetowej www.altinn.no, znajdziesz odpowiedzi na najczęściej stawiane pytania dotyczące zasad rozpoczęcia i prowadzenia własnego przedsiębiorstwa. Znajdziesz tu także informacje na temat tego, o czym należy pamiętać przed otwarciem własnego przedsiębiorstwa, jak również odpowiedzi dotyczące pytań związanych z jego rejestracją oraz prowadzeniem, m.in. na temat wymaganej dokumentacji, podatków, opłat i wymagań dotyczących nawiązania stosunku pracy, jeżeli masz zamiar zatrudnić inne osoby. Na stronie tej otrzymasz także pomoc w znalezieniu odpowiednich formularzy w momencie, gdy masz obowiązek wysyłania do władz publicznych informacji związanych z przedsiębiorstwem. Znajdziesz tam również adres do strony w ustawami prawnymi (lovdata) i adresy innych użytecznych stron internetowych.

lovdata_cd_47115

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.728

Europeisk helsetrygdkort skal utstedes på anmodning før avreise. Kortet kan bestilles på www.trygdeetaten.no, på trygdeetatens servicetelefon 810 33.810 eller ved henvendelse til trygdekontoret/FFU. Trygdekontorene har ansvar for bestilling av kortet til personer med bostedsadresse i Norge, samt for personer som arbeider eller driver næring på land i Norge. - bor i utlandet og er ansatt på norskregistrert skip (NOR/NIS) Rutinene som tidligere ble benyttet til å utstede E 111-blanketten (SB SA og SK EB) benyttes nå til bestilling av Europeisk helsetrygdkort. Det foreligger oppdaterte brukerveiledninger for disse rutinene, se Trygdeveven under Utland. Bestillinger som kommer på internett, servicetelefonen og gjennom Infotrygd blir automatisk sendt til en ekstern leverandør. Kortene sendes fra denne eksterne leverandøren til bestillers adresse (folkeregistrert bostedsadresse eller postboksadresse) i løpet av en uke etter at bestillingen er registrert. Det kan krysses av (i EVAL) for at også ektefelle og/eller barn skal ha tilsendt kort. Da produseres det kort til hvert enkelt familiemedlem. Hasteblankett («Attest som midlertidig erstatter Europeisk helsetrygdkort») skal bestilles gjennom SB SA eller SK EB for personer som ikke kan vente til plastkort er produsert. Hasteblanketten skrives ut på lokal skriver, og personen kan ta med seg denne med en gang. Hasteblanketten skal ha en gyldighetsperiode begrenset til reisen eller oppholdets varighet. Personer som har mottatt hasteblankett vil få tilsendt Europeisk helsetrygdkort automatisk i posten. For tilfeller hvor Norge er kompetent stat og vedkommende er bosatt utenfor Norge, er det per i dag ikke teknisk mulig å utstede Europeisk helsetrygdkort dersom utenlandsadressen ikke er oppført i folkeregisteret. Hasteblanketten må derfor også benyttes i slike tilfeller. Familiemedlemmer som ikke bor i samme land som den yrkesaktive, samt pensjonister som bor i et annet land enn det de mottar pensjon fra, må henvende seg til institusjonen i bostedslandet for å få utstedt gyldig dokumentasjon. For slike personer som bor i Norge skal Europeisk helsetrygdkort utstedes av lokalt trygdekontor.

lovdata_cd_58192

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.717

Forskrift om fredning av Sassen-Bünsow Land nasjonalpark på Svalbard. Deler av Sassendalen og Bünsow Land på Svalbard er fredet som nasjonalpark under betegnelsen Sassen-Bünsow Land nasjonalpark. Det fredete området omfatter Sassendalen med fjell- og viddeområdene på nordsida av dalen, fjell- og breområdene øst for Tempelfjorden, Bünsow Land, samt sjøarealene i Tempelfjorden (innenfor en rett linje mellom Sveltihel og Bjonapynten) og i Gipsvika. Nasjonalparken utgjør ca. 1.157 km2 landareal (inkludert breer og ferskvann) og ca. 73 km2 marint areal og berører gårdsnummer 1, 25, 26 og 27. Grensa for nasjonalparken fremgår av vedlagte kart i målestokk 1:250.000, datert Miljøverndepartementet september 2003. Knekkpunktene skal koordinatbestemmes. Kartet og fredningsforskriften oppbevares hos Sysselmannen på Svalbard, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Formålet med fredningen er å bevare et stort, sammenhengende og i det vesentligste urørt arktisk fjord- og dallandskap med intakte naturtyper, økosystemer, arter, naturlige økologiske prosesser, landskapselementer og kulturminner som område for forskning og for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv, herunder spesielt sikre: - store våtmarksområder; - rike fugleliv (gjess, vadefugl og sjøfugl) - den karakteristiske og kjente fjellformasjonen Templet.

lovdata_cd_49862

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.894

7.11 Fylkesmennene skal holde seg orientert om rasjoneringens forløp og konsekvenser og holde Samferdselsdepartementet og Direktoratet for sivilt beredskap orientert.

lovdata_cd_40971

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.721

e) lese- og sekretærhjelp for blinde og svaksynte som er i arbeid, under arbeidstrening eller under utdanning, eller som deltar i organisasjonsvirksomhet, eller politisk eller sosialt arbeid. 1) Endret ved lover av 18.12.98 nr. 86, i kraft 1.1.99, 21.12.00 nr. 125, i kraft 1.1.01.

lovdata_cd_54128

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.727

1. Utenriksdepartementet gis fullmakt til å utøve den myndighet som etter lov om innførsle- og utførsleregulering av 6. juni 1997 nr. 32 §1 og §3 er tillagt Kongen med unntak for de tilfeller som nevnt i pkt. 2, 3 og 4 nedenfor. 2. For så vidt angår import og eksport av truede plante- og dyrearter med derivater som omfattes av Washingtonkonvensjonens appendiks I, II og III, gis Miljøverndepartementet fullmakt til å utøve den myndighet som i lov om innførsle- og utførsleregulering av 6. juni 1997 nr. 32 §1 er tillagt Kongen. 3. For så vidt angår import og eksport av fisk og fiskevarer samt sjøpattedyr og produkter av sjøpattedyr, gis Fiskeridepartementet fullmakt til å utøve den myndighet som i lov om innførsle- og utførsleregulering av 6. juni 1997 nr. 32 §1 og §3 er tillagt Kongen. Med fisk forstås en hver art av fisk, skalldyr og bløtdyr samt deler eller biprodukter av disse. Med fiskevarer forstås produkter som består av eller inneholder fisk, skalldyr og bløtdyr samt deler eller biprodukter av disse. Med sjøpattedyr og produkter av sjøpattedyr forstås sjøpattedyr eller deler av sjøpattedyr med biprodukter samt varer hvor sjøpattedyr eller produkter av sjøpattedyr er det eneste eller en vesentlig del av råstoffet. 4. Med unntak for punktene 2 og 3 gis Landbruksdepartementet, for så vidt angår import og eksport av landbruksvarer definert som varer under HS-kapitlene 1 - 24 med unntak av fiskeriprodukter, samt visse varer under HS-kapitlene 28 - 53, fullmakt til å utøve den myndighet som i lov om innførsle- og utførsleregulering av 6. juni 1997 nr. 32 §1 og §3 er tillagt Kongen. 0 Endret ved forskrifter 21 aug 1998 nr. 821, 7 juli 2000 nr. 734, 2 feb 2001 nr. 102.

lovdata_cd_47829

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.465

b) ikke blir brukt, direkte eller indirekte for militære formål.

lovdata_cd_30642

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.774

Ved boligbygging kan kommunen kreve at nødvendig garasjeplass skal være sikret for eiendommens behov. Ved søknad om oppføring av boligbygg skal garasjen(e) være innpasset i planene, selv om garasjen(e) ikke blir bygget samtidig med boligen.

lovdata_cd_48360

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.805

Delegering av myndighet til Sosialdepartementet etter lov om tillegg til 1) lov om krigspensjonering for militærpersoner av 13. desember 1946 og 2) lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner av 13. desember 1946 §5 første ledd. Fastsatt ved kgl.res. 31. mai 1968 med hjemmel i lov av 22. mars 1968 nr. 2 om tillegg til 1) lov om krigspensjonering for militærpersoner av 13. desember 1946 og 2) lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner av 13. desember 1946 §5 første ledd.

lovdata_cd_52073

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.91

Alle beholderdeler som ikke er trykkpåkjent og som monteres ved sveising skal lages av materialer som er forenlige med materialet i de delene de blir sveiset sammen med.

lovdata_cd_27719

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.7

Forskrift om åpen brenning og brenning av avfall i småovner, Tynset kommune, Hedmark. Fastsatt av Tynset kommunestyre 26. oktober 2004 med hjemmel i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) §9, jf. delegeringsvedtak 19. juli 2001 nr. 1706. b) Småovner: forbrenningsovner som ikke har tillatelse etter Statens forurensningstilsyn eller fylkesmannen eller er tillatt etter statlige forskrifter etter forurensningsloven. d) bråtebrenning og brenning av tørt hageavfall utenfor tettbygd strøk (I eller i nærheten av skogsmark er det forbud mot åpen ild i perioden 15. april - 15. september) h) åpen brenning av rent avfallstrevirke utenfor tettbygd strøk.

lovdata_cd_3061

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.655

40/1, 40/2, 40/32, 40/256, 40/373, 40/538, 40/670, 40/671. Naturreservatet har følgende avgensing: Grensa tar utgangspunkt i Tjernveien ved Skogsstuen, gnr. 40, bnr. 128, vel 100 m vest-sydvest for Nesøytjern i grensepunktet mellom gnr.40, bnr. 1, gnr. 40, bnr. 128 og gnr. 40, bnr. 538, og går først ca. 110 m i sydøstlig og sydlig retning langs grensa mellom gnr. 40, bnr. 160 og gnr. 40, bnr. 538. Reservatgrensa går så østover i østlig og nordøstlig retning langs høyderyggene og over eiendommene grn. 40, bnr. 538, gnr. 40, bnr. 671, gnr. 40, bnr. 670, gnr. 40, bnr. 32 og gnr. 40, bnr. 256, en strekning på ca. 1100 m fram til gårdsveien på østsiden av tjernet ca . 60 m fra tjernets sydøstre bredd. Derfra følger reservatgrensa gårdsvegen nord- nordvestover ca. 120 m til bekken, deretter i rett linje ca. 90 m nord-nordvestover til kote 20 ca. 10 m vest for murvillaens vestre endevegg, og derfra i rett linje ca 140 m nordover til det sydlige hjørnet av ikke skylddelt boligtomt, og videre ca. 100 m nordvestover til høyde 48,7. Derfra går grensa ca. 210 m i sydvestlig retning til kote 25 ca. 10 m syd for gårdsbygning og videre vestover ca. 50 m til gårdsvegen nord for tjernet og følger denne ca. 110 m vestover. Reservatgrensa fortsetter så i rett linje i vest-sydvestlig retning til høyde 47,1 og videre til hjørnet i eiendomsgrensa mellom gnr. 40, bnr. 1, gnr. 40, bnr. 351 og gnr. 40, bnr. 542. Reservatgensa går videre langs eiendomsgrensa mellom gnr. 40, bnr.1 på sydsiden og den regulerte bebyggelsen på nordsiden i vest- sydvestlig retning ca. 330 m til hjørnet i grensa mellom gnr. 40, bnr. 1, gnr. 40, bnr. 400 og gnr. 40, bnr. 569. Derfra går grensa sydover ca. 15 m langs eiendomsgrensa mellom gnr. 40, bnr. 569 og gnr.40, bnr. 1, og deretter syd- sydvestover langs samme grense ca. 40 m fram til høyde 47,8 og videre ca. 120 m i sydlig retning langs samme eiendomsgrense til grensepunktet mellom gnr. 40, bnr. 1, gnr. 40, bnr. 31 og gnr. 40, bnr. 569. Herfra følges eiendomsgrensa mellom gnr. 40, bnr. 31 og gnr. 40, bnr. 1 sydover ca. 100 m til grensas brekkpunkt. Derfra går reservatgrensa videre sydover ca. 70 m til grensepunktet mellom gnr. 40, bnr. 1 og gnr. 40, bnr. 128 og videre langs denne eiendomsgensa ca. 40 m til Tjernveien ved Skogstuen. Da enkelte eiendomsgrenser ikke er oppmålt og kan være omstridt, tas det forbehold om senere detaljjustering av reservatgrensa. De nøyaktige grensene for reservatet skal avmerkes i marka og viktige grensepunkter koordinatfestes. Grensa for reservatet er integnet på kart i målestokk 1:20.000, datert Miljøverndepartementet januar 1978. Kartet oppbevares i Asker kommune hos fylkesmannen i Oslo og Akershus og i Miljøverndepartementet.

lovdata_cd_10590

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.576

I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er Styggemyra i Vågå kommune, Oppland fylke, fredet som naturreservat ved kgl.res. av 18. januar 1985 under betegnelsen Styggemyra naturreservat.

maalfrid_631c14a59f11f03660cc9906b3a9824e2a7b5bc8_69

maalfrid_fylkesmannen

no

0.62

Folkehelseinstituttet (2018). PAH – luftkvalitetskriterier. Tilgjengelig fra: (Hentet: 27.11.2018) Forskrift om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften). Del 1. Forurenset grunn og sedimenter. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2004-06-01-931/KAPITTEL_1#KAPITTEL_1 (Hentet: 05.11.2018) Hylland, K (u.å.) Metaller. Tilgjengelig fra: (Hentet: 29.11.2018) Knutzen, J. (1984) Undersøkelse av forurensning med PAH og metaller i Heddalsvatnet 1982-1983. Oslo: NIVA Miljødirektoratet (1991). Veiledning for miljøtekniske undersøkelser, 91:01. Miljødirektoratet (2009). Helsebaserte tilstandsklasser for forurenset grunn. Veileder TA 2553/2009. Miljødirektoratet (2015). Håndtering av sedimenter. Veileder M-350/2015. Miljødirektoratet (2015). Veileder for risikovurdering av forurenset sediment. Veileder M-409/2015. Miljødirektoratet (2018). Klassifisering av miljøtilstand i vann. Veileder 02:2018. Multiconsult (2001). Risikovurdering i forbindelse med bygging av kollektivterminal. Rapport 33681-5. Multiconsult (2002). Tomt 4. Miljøteknisk grunnundersøkelse. Geoteknisk vurdering. Rapport 700370-1. Multiconsult (2012). Notodden Bok- og Blueshus. Miljøteknisk grunnundersøkelse og tiltaksplan. Rapport 813315-1 / 1. Multiconsult (2012). Sluttrapport for Notodden Bok- og Blueshus. Rapport 813315-1 / 2. Norsk standard (2004). Vannundersøkelse - Prøvetaking - Del 19: Veiledning i sedimentprøvetaking i marine områder (ISO 5667-19:2004). Norsk standard (2006). Jordkvalitet - Prøvetaking - Del 5: Veiledning for fremgangsmåte for undersøkelse av grunnforurensning på urbane og industrielle lokaliteter (NS-ISO 10381-5:2005). Norsk standard (2016). Vannundersøkelse - Prøvetaking - Del 4: Veiledning i prøvetaking fra naturlige og kunstige innsjøer (ISO 5667-4:2016). Norsk standard (2018). Vannundersøkelse - Prøvetaking - Del 3: Konservering og behandling av vannprøver (ISO 5667-3:2018). Noteby (1996). Vannfronten – Byggeområde 9 og 10. Miljøteknisk grunnundersøkelse. Rapport 33681-1 Noteby (1996). Vannfronten – Byggeområde 1 og 2. Miljøteknisk grunnundersøkelse. Rapport 33681-2 Noteby (1996). Vannfronten – Byggeområde 7. Miljøteknisk grunnundersøkelse. Rapport 33681-3 Noteby (1996). Vannfronten. Installering av observasjonsbrønner. Miljøtekniske vurderinger. Rapport 33681- 4 Schmidbauer, N. (2015). Sammenligning av resultater og målemetoder for benzen i Oslo. Kjeller:

lovdata_cd_21668

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.538

Forskrift om enkelte reguleringer av distriktsinndelingen i politi- og lensmannsetaten, Møre og Romsdal, Telemark, Troms og Østfold. Fastsatt ved kgl.res 30. mai 1997 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §16. Fremmet av Justis- og politidepartementet.

lovdata_cd_29879

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.888

Enkelttomt i allerede eksisterende hytteområde kan, når særlige grunner foreligger etter bygningsrådets skjønn, fradeles og tillates bebygget med hytte. 2. Fradeling av tomt for og oppføring av bygninger som er nevnt i nr. 1, kan i områder hvor generalplan med vedtekter foreligger, bare skje etter disposisjonsplan som er behandlet av bygningsrådet og godkjent av fylkesmannen. (I 1973 s 745)

lovdata_cd_55894

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

da

0.564

2000 Forskrift om instruktørbevis (BSL C 6-1a)

lovdata_cd_34628

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.832

Publisert: Ot.prp.nr.66 (2003-2004) Tittel: Om lov om endringer i lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. Finansdepartementet fremmer i denne proposisjonen forslag til endringer i lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner. Forslaget innebærer sammenslåing av Sparebankens sikringsfond og Forretningsbankenes sikringsfond til ett felles fond. Hensikten er å oppnå en bedre spredning av risiko. Behovet for bedre risikospredning er økt i og med fusjoneringen av bankenhetene i tidligere DnB og Gjensidige NOR Sparebank til den nye DnB NOR Bank. Samtidig med sammenslåingen av de to sikringsfondene, foreslår departementet en viss reduksjon i beregningsgrunnlagene for kravet til fondets ansvarlige kapital og for medlemmenes årlige avgiftsplikt. Begge beregningsgrunnlagene foreslås endret ved at innskudd som ikke omfattes av selve innskuddsgarantien, ikke lenger skal medregnes. I praksis gjelder dette særlig den delen av en kundes innskudd i en medlemsbank som måtte overstige to millioner kroner. Reduksjonene i minstekravet til fondets størrelse og i fondets årlige inntekter (avgiftsinnbetaling) fra medlemsavgifter (i de årene det faktisk skal svares avgift) er av Kredittilsynet anslått til å utgjøre henholdsvis 21,3 prosent og 18,4 prosent, basert på tall per 30. juni 2003. Hensikten med de foreslåtte reduksjonene i beregningsgrunnlagene for kravet til fondets ansvarlige kapital og for medlemmenes årlige avgiftsplikt er å styrke medlemsbankenes konkurranseevne i forhold til banker som står utenfor den norske sikringsordningen. De foreslåtte endringene bidrar til dette både ved å redusere det antall år det skal svares avgift, og ved å redusere det beløpet som skal betales i de årene avgift faktisk skal svares. Blant annet som en konsekvens av at Forretningsbankens sikringsfond ble tyngre belastet enn Sparebankenes sikringsfond under bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet, er kapitaliseringsgraden (forholdet mellom egenkapital og minstekravet til fondets størrelse) i Forretningsbankenes sikringsfond lavere enn i Sparebankenes sikringsfond. Fordi kapitaliseringsgraden i et sammenslått fond derfor vil være lavere enn i Sparebankenes sikringsfond, vil en sammenslåing i utgangspunktet innebære en forlengelse av den periode dagens medlemmer av Sparebankenes sikringsfond vil måtte betale avgift. Som kompensasjon for dette foreslår departementet at sparebankene gis et midlertidig fritak for plikt til å svare avgift i en periode på tre år fra fondene slås sammen. karakter. Dagens regler legger ingen føringer på styresammensetningen. Finansdepartementet understreker at lovforslaget må sees i sammenheng med fusjoneringen av bankenhetene i tidligere DnB og Gjensidige NOR Sparebank til den nye DnB NOR Bank, og de endringsbehov som er oppstått i denne forbindelse. Forslaget innebærer ikke endringer i hovedstrukturen i dagens lovgivning som er fra 1996, og som etter departementets skjønn i all hovedsak fungerer tilfredsstillende. Sikringsfondene har likhetstrekk med forsikringsordninger, og handler om spredning av risiko. Fra et risikospredningsperspektiv er det både uheldig å ha et lavt antall medlemmer og en skjev størrelsesfordeling mellom medlemmene. Forretningsbankenes sikringsfond hadde 15 medlemmer ved utgangen av 2002. Det største medlemmet - DnB - representerte nær halvparten av medlemmenes samlede forvaltningskapital. Sparebankenes sikringsfond hadde på samme tidspunkt 129 sparebanker, samt OBOS, som medlem. Gjensidige NOR Sparebank representerte mer enn en tredjedel av medlemmenes samlede forvaltningskapital. Verken Sparebankenes sikringsfond eller Forretningsbankenes sikringsfond er fullt oppkapitalisert. Fondenes egenkapital er basert på innbetalt medlemsavgift tillagt avkastning gjennom forvaltningen av fondsmidlene, men fratrukket eventuelle utbetalinger etter § 2-10 om innskuddsgaranti eller § 2-12 om støttetiltak. Mens egenkapitalen i Forretningsbankenes sikringsfond ved utgangen av 2003 utgjorde omtrent 56 prosent av kravet til ansvarlig kapital, hadde Sparebankenes sikringsfond en tilsvarende kapitaliseringsgrad på omtrent 94 prosent. Disse midlene er direkte disponible ved en eventuell bankkrise. Den manglende ansvarlige kapitalen dekkes av garantier fra medlemmene. Garantier fra banker som selv måtte komme i økonomiske vanskeligheter, har imidlertid begrenset verdi. Finansdepartementet mottok den 15. august 2003 et brev fra Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) og Sparebankforeningen i Norge, med forslag om sammenslåing av dagens to sikringsfond for henholdsvis forretningsbanker og sparebanker. Forslaget ble satt i sammenheng med fusjonen mellom DnB og Gjensidige NOR. I tillegg til fusjonering av morselskapene DnB Holding ASA og Gjensidige NOR ASA, har bankenhetene Den norske Bank ASA og Gjensidige NOR Sparebank AS fusjonert og skiftet navn til DnB NOR Bank ASA. Gjensidige NOR Sparebank har vært medlem av Sparebankenes sikringsfond, mens Den norske Bank har vært medlem av Forretningsbankenes sikringsfond. Fordi Gjensidige NOR Sparebank er overtakende selskap i bankfusjonen, er DnB NOR Bank medlem av Sparebankenes sikringsfond. Det er etter gjeldende rett ikke anledning til overføring av fondsmidler mellom de to fondene. En plassering av DnB NOR Bank i Sparebankenes sikringsfond vil derfor innebære at fondets ansvar øker betraktelig, uten noen samtidig økning i den kapitalen som skal bidra til å sikre oppfyllelse av dette ansvaret. Økningen i egenkapitalen til Sparebankenes sikringsfond vil bare skje gradvis gjennom økt avgiftsinnbetaling. FNH og Sparebankforeningen anfører at plassering av den nye store bankenheten i ett av dagens fond, vil skape problemer i forhold til et overordnet mål om risikospredning. Samtidig anføres at det vil skape vesentlige skjevheter mellom medlemmene i de to fondene med hensyn til kapitalkrav til fondene og avgiftsplikt for bankene. I tillegg til forslaget om sammenslåing av fondene, foreslår FNH og Sparebankforeningen at beregningsgrunnlaget for kravet til fondets ansvarlige kapital nedjusteres. En tilsvarende nedjustering av medlemmenes årlige avgiftplikt foreslås også. Videre foreslås det at sparebankene innrømmes avgiftsfrihet i en overgangsperiode som kompensasjon for at deres fond i utgangspunktet er bedre kapitalisert enn forretningsbankenes fond. Endelig foreslås visse endringer med hensyn til sammensetning av styret i det sammenslåtte fondet. Finansdepartementet sendte den 12. desember 2003 forslaget fra FNH og Sparebankforeningen på begrenset høring med svarfrist 5. januar 2004. I departementets høringsbrev ble det spesielt bedt om kommentarer til forslaget om å redusere beregningsgrunnlaget for fondets ansvarlige kapital. Høringsinstansene ble også bedt om å vurdere virkningen av den foreslåtte nedjusteringen av grunnlaget for beregning av medlemmenes avgiftsplikt, som innebærer at det vil ta lengre tid å oppkapitalisere fondet med et gitt beløp. Justis- og politidepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Forbrukerombudet. Når det gjelder forslaget om å nedjustere beregningsgrunnlaget for minstekravet til fondets størrelse, har Kredittilsynet og Norges Bank vært noe i tvil. Mens Kredittilsynet etter en samlet vurdering likevel ikke vil tilrå at en går i mot forslaget, mener Norges Bank at en bør være varsom med å redusere størrelsen på et sammenslått sikringsfond før en har foretatt en bredere gjennomgang av sikringsfondssystemet. EØS-reglene som svarer til direktiv 94/19/EF om innskuddsgarantiordninger regulerer ikke slike forhold som drøftes i proposisjonen her. Departementet har vurdert forslaget i forhold til de generelle reglene i EØS-avtalen, herunder reglene for fri flyt av kapital og tjenester. Forslaget antas å være i samsvar med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Dagens banksikringsfond er regulert i lov av 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner. De grunnleggende målene med banksikringsfondene er å sikre innskyterne et risikofritt og likvid plasseringsalternativ, og å medvirke til stabilitet i det finansielle systemet. Erfaringer viser at økonomiske problemer i én eller enkelte banker, kan utløse panikk blant innskytere både i den aktuelle bank og i andre banker. Banksikringsfondenes virkemidler er å dekke tap som innskytere måtte få på innskudd i en medlemsinstitusjon i forbindelse med at sistnevnte settes under såkalt offentlig administrasjon (en spesiell form for konkursbehandling), og å yte ulike former for økonomisk støtte til medlemsinstitusjoner med henblikk på at driften kan videreføres uten at de settes under offentlig administrasjon. Dette siste var et utstrakt virkemiddel under bankkrisen i begynnelsen av 1990-tallet. Det følger av banksikringsloven § 2-1 at sparebanker skal være medlemmer av Sparebankenes sikringsfond, mens forretningsbanker skal være medlemmer av Forretningsbankenes sikringsfond. Dette gjelder banker med hovedsete her i riket. (Regler om medlemskap for filialer er gitt i § 2-2.) Det følger videre av § 2-1 at en forretningsbank som en sparebank eier alle aksjene i, likevel skal være medlem av Sparebankens sikringsfond. Endelig gir § 2-1 særlige regler om medlemskap for såkalte omdannende sparebanker, jf lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner kapittel 2 avsnitt III. Etter banksikringsloven § 2-6 skal det enkelte sikringsfonds samlede ansvarlige kapital (egenkapital pluss eventuelle garantier avgitt av medlemsbankene) til enhver tid minst være lik summen av 1,5 prosent av medlemmenes innskudd og 0,5 prosent av medlemmenes beregningsgrunnlag for kravene til kapitaldekning. Med innskudd menes etter § 2-5 enhver kreditsaldo i kredittinstitusjon i henhold til konto som lyder på navn, samt forpliktelser etter innskuddsbevis til navngitt person, unntatt innskudd fra andre finansinstitusjoner. Det følger av § 2-10 at ikke samtlige innskudd etter § 2-5 er omfattet av garantien. Blant annet plikter ikke fondene å dekke tap på den delen av innskudd som måtte overstige to millioner kroner per innskyter per bank. Fondene har heller ikke plikt til å dekke tap på innskudd fra verdipapirfond og andre foretak for kollektiv investering. Fondenes styrer kan likevel etter loven beslutte å dekke slike tap. Fondene har etter § 2-10 ikke adgang til å dekke tap på innskudd fra selskaper i samme konsern som medlemsinstitusjonen. Etter § 2-12 kan fondene imidlertid på ulike måter yte støtte til medlemsinstitusjoner. Slik såkalt institusjonsstøtte kan bedre mulighetene for fortsatt drift, og kan etter omstendighetene også komme andre kreditorer til gode enn de som omfattes av innskuddsgarantien. Etter banksikringsloven § 2-7 skal medlemmene hvert år betale en avgift til sikringsfondet med mindre fondets egenkapital etter siste års regnskap overstiger minstekravet etter § 2-6. Et medlems årsavgift skal settes til summen av 1 promille av samlet innskudd og 0,5 promille av beregningsgrunnlaget. Det foretas en viss opp- eller nedjustering etter hvorvidt medlemmets kjernekapitaldekning under- eller overstiger 8 prosent. På samme måte som i beregningsgrunnlaget for minstekravet til fondets størrelse, må innskuddskomponenten i beregningsgrunnlaget for årlig avgift forstås ut fra det innskuddbegrepet som er definert i § 2-5, jf punkt 4.2.1. Innskuddsbegrepet i § 2-5 favner videre enn de innskuddene om omfattes av den absolutte innskuddsgarantien etter § 2-10. I § 2-10 unntas blant annet innskudd utover to millioner kroner, og innskudd fra verdipapirfond og andre fond for kollektiv investering. Fondet skal etter § 2-14 ha et styre på syv medlemmer. Fem medlemmer med personlige varamedlemmer velges av generalforsamlingen. Norges Bank og Kredittilsynet oppnevner hver ett medlem med varamedlem. FNH og Sparebankforeningen viser i sitt brev 15. august 2003 til at i henhold til banksikringsloven er sikringsfondene egne rettsubjekter. Medlemmene har ikke eiendomsrett til noen del av fondene. Det følger direkte av dette at en bank som forlater et fond, ikke får ta med seg noe av egenkapitalen. Dette gjelder også når en bank skifter medlemskap fra ett fond til et annet. Når en bank skifter medlemstilknytning, så øker kravet til ansvarlig kapital i det mottakende fondet uten at den faktiske kapitalen øker tilsvarende. Fordi differansen mellom kapitalkravet og faktisk kapital i fondet skal dekkes gjennom garantier fra medlemmene, mener FNH og Sparebankforeningen at dette ikke uten videre vil svekke fondets økonomiske evne til å håndtere en krisesituasjon. Derimot vil det ubetinget medføre forlenget avgiftplikt for medlemmene i det mottakende fondet. Slike avgiftsmessige utslag oppfattes generelt som tilfeldige og urimelige. Det påpekes at utslaget blir særlig stort ved en fusjon mellom DnB og Gjensidige NOR. FNH og Sparebankforeningen mener også at plassering av DnB NOR Bank i ett av dagens fond, er problematisk i forhold til et overordnet mål om risikospredning. FNH og Sparebankforeningen underbygger behovet for en sammenslåing ved å påpeke sannsynlige fremtidige utviklingstrekk som tilsier betydelig mobilitet i sikringsfondenes medlemsmasse. Blant annet bidrar muligheten for omdanning til aksjeselskap til å forenkle en prosess med fusjon mellom en forretningsbank og en sparebank. Barne- og familiedepartementet har forståelse for mange av argumentene som fremføres i forslaget, og ser at sammenslåing til ett fond kan være naturlig. Barne- og familiedepartementet anfører imidlertid at konsekvensene for enkeltkunder ikke er omtalt særskilt i høringsnotatet, og finner det vanskelig å kommenterer forslaget ut fra en forbrukerpolitisk vinkling. Finansforbundet mener det i lys av fusjonen mellom Gjensidige NOR ASA og DnB Holding ASA er viktigere enn noen gang at fondene fusjoneres. FNH og Sparebankforeningen mener det vil være urealistisk å videreføre systemet med to fond etter fusjonen mellom Gjensidige NOR Sparebank og DnB. Dette begrunnes både ut fra risikospredningshensyn og de skjevheter mellom fondene og mellom avgiftsbelastningen for bankene, som vil oppstå. Kredittilsynet drøfter i høringsuttalelsen virkningen av å plassere den fusjonerte DnB NOR Bank enten i Sparebankenes sikringsfond eller i Forretningsbankenes sikringsfond. Bankens garanterte innskudd ville utgjort 45 prosent og 64 prosent av samlede garanterte innskudd i henholdsvis Sparebankenes sikringsfond og Forretningsbankenes sikringsfond. Den fusjonerte banken vil altså bli totalt dominerende uansett hvilket av de to fondene den plasseres i. Tilsynet konkluderer med at: OBOS er enig i at fusjonen mellom DnB og Gjensidige NOR taler for at de to banksikringsfondene bør slås sammen, ved at en slik sammenslåing sannsynligvis er den beste måten å ivareta de hensyn som ligger til grunn for banksikringsloven. Etter en helhetsvurdering vil departementet tilrå en sammenslåing av fondene. Dette er særlig fordi sammenslåing vil gi en bedre risikospredning, og derfor økt slagkraft. En sammenslåing vil øke sikringsordningenes slagkraft i forhold til økonomiske problemer i alle banker. Økningen i slagkraft i forhold til DnB NOR Bank kan illustreres ved at denne bankens andel av garanterte innskudd i et sammenslått fond vil utgjøre om lag 37 prosent, mot henholdsvis 45 og 64 prosent ved innplassering i Sparebankenes sikringsfond eller Forretningsbankenes sikringsfond. I tillegg vil ett fond (når perioden med avgiftsfrihet for sparebankene er over, jf nedenfor) føre til likere rammevilkår for forretnings- og sparebanker ved at de på samme tidspunkt vil stå overfor den samme plikten til å svare avgift. Sikringsfondene er selvstendige rettssubjekter, og medlemsbankene har som nevnt foran ikke noe eierskap til fondsmidlene. Departementet konstaterer at det er bred støtte til sammenslåing, og at en gjennom en slik løsning også unngår de skjevheter med hensyn til avgiftsbelastning som oppstår når en bank skifter medlemskap. FNH og Sparebankforeningen foreslår at kravet til sikringsfondets størrelse nedjusteres ved at innskuddselementet i beregningsgrunnlaget kun skal omfatte garanterte innskudd. Foreningene begrunner dette blant annet slik: «FNH og Sparebankforeningen mener at det samtidig med sammenslåingen av de to banksikringsfondene, må gjennomføres en revisjon av reglene om beregningsgrunnlag for fondets ansvarlige kapital. Dette er nødvendig for å unngå at reglene er strengere enn det som er nødvendig i forhold til formålet med dagens lovgivning. I den stadig skjerpede internasjonale konkurransesituasjon er det viktig å holde et kontinuerlig øye på denne balansegang. FNH og Sparebankforeningen underbygger dette synet ved å sammenlikne sikringsordningene i Norge med liknende ordninger i andre nordiske land, og oppsummerer på følgende måte: «Sammenligningen viser at man i Norge ligger svært høyt både når det gjelder innbetalte midler og tilleggskapital i form av garantier fra bankene. (...) På avgiftssiden ser man at Norge særlig skiller seg ut ved at man i beregningsgrunnlaget baserer seg på de totale innskudd, mens man i Sverige og Finland kun benytter garanterte innskudd. FNH og Sparebankforeningen mener at reduksjonen i kravet til fondets ansvarlige kapital (som følger av at bankinnskudd som ikke omfattes av innskuddsgarantien tas ut av beregningsgrunnlaget) bør være akseptabel. Det vises her blant annet til den økte forsikringsdekningen man oppnår gjennom sammenslåingen til ett fond. I denne forbindelse vises det til Norges Banks høringsuttalelse til Banklovkommisjonens utredning om sikringsordninger (NOU 1994:25), der det argumenteres for at ett felles fond vil kunne gi samme forsikringsdekning som to separate fond, selv med en «relativt betydelig» reduksjon i fondsstørrelse. FNH og Sparebankforeningen foreslår på denne bakgrunn at beregningsrunnlaget for fondets ansvarlige kapital endres slik at innskuddselementet kun omfatter garanterte innskudd. Beregningsgrunnlaget for kapitaldekningen - som er et uttrykk for den kredittrisiko bankene er eksponert overfor - videreføres som et viktig grunnlag for beregning av fondets samlede ansvarlige kapital. Finansforbundet ser positivt på den foreslåtte endringen av beregningsgrunnlaget for fondets størrelse. Forbundet skulle imidlertid gjerne sett at det var blitt gjort større endringer i beregningsgrunnlaget, ikke minst knyttet til størrelsen på det garanterte beløpet. FNH og Sparebankforeningen viser til at forslaget om reduksjon i grunnlaget for beregning av størrelsen på sikringsfondet (og avgift) er ett av to premisser1 for forslaget om sammenslåing: «Det andre premisset er at innskudd (fra kunder) blir erstattet med garanterte innskudd både ved beregning av avgift og ved beregning av størrelsen på sikringsfondet. med anslagsvis 20 prosent. Fondet vil likevel være vesentlig større enn det som er vanlig i andre land. Risikospredningen og evnen til å bære tap vil dessuten bli større enn om en hadde valgt å fortsette med dagens system med to fond. FNH og Sparebankforeningen vil understreke betydningen av at begge premisser blir fulgt opp. De to næringsorganisasjoners forslag er resultat av en bred diskusjon blant bankene i begge næringsorganisasjoner. Det har i denne sammenheng vært nødvendig med en avveining av synspunktene til forskjellige grupper av banker. Vi vil derfor på denne bakgrunn understreke betydningen av at de forslag som er fremmet av Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen ses i sammenheng og vedtas i sin helhet. Kredittilsynet vurderer spørsmålet om redusert fondsstørrelse separat. Tilsynet henviser innledningsvis til behandlingen av dagens banksikringslov: «Ved fastsettelsen av dagens regler la Kredittilsynet vekt på at den forutgående bankkrisen hadde vist at fondene i hvert fall ikke hadde vært for store. De nye reglene ble utarbeidet i 1994 og 1995, relativt kort tid etter bankkrisen. En vektla da sterkt behovet for å signalisere at bankene hadde et sikringsfondsnett i ryggen som bidro til å skape tillit og ro. En sluttet seg likevel til forslaget til beregningsmetode fra flertallet i banklovkommisjonen, da en mente dette fremstod som et godt kompromiss mellom på den ene side å ha tilstrekklige midler til å dekke en fallitt i en liten eller mellomstor bank, og på den annen side ikke gi et signal til markedet om at det var kapitalisert opp for å dekke en kommende systemkrise. Når de gjelder forslaget om å unnta ikke-garanterte innskudd fra beregningsgrunnlaget, tar Kredittilsynet utgangspunkt i en sammenlikning med andre land. Det synes å fremgå at fondsstørrelsen i Norge er høyere enn i de øvrige nordiske landene, både når den relateres til garanterte innskudd, og til medlemsbankenes forvaltningskapital og egenkapital. Kredittilsynet påpeker likevel nødvendigheten av å se fonderingen i sammenheng med sikringsfondsgarantiens omfang: «Kredittilsynet er i utgangspunktet av den oppfatning at den norske sikringsfondsgarantien, som er meget omfattende når en sammenligner med utenlandske ordninger, tilsier et behov for en sterk fondering for å unngå at det reises spørsmål ved ordningens troverdighet. Beregningene inntatt i vedlegg 2 i forslaget viser at kravet til kapitalen i et samlet fond reduseres med omlag 23 %, mens årlige innbetalinger reduseres med 20 % i forhold til dagens regler. Anslaget var basert på at 66,5 % av innskuddene i medlemmene i et samlet fond ville være omfattet av innskuddsgarantien. Kredittilsynet undersøkelse som viser at 69 % av innskuddene vil være dekket, endrer ikke etter vår oppfatning vesentlig på det grunnlag som ligger til grunn for forslaget, verken hva gjelder krav til fondets størrelse eller årlig avgiftsbetaling. Kredittilsynet påpeker at det ikke er foretatt noen analyse for å underbygge om reduksjonen i fondets størrelse kan forsvares ut fra redusert risiko siden nivået på dagens ordning ble fastsatt. Tilsynet viser til at bankfusjonen medfører økt konsentrasjon og risiko for sikringsfondet, men at også andre forhold må tas i betraktning: «Etter Kredittilsynets oppfatning vil vurderingen av fondets størrelse uansett være svært følsom for hvilke forutsetninger som ligger til grunn, hvorav den viktigste variabel vil være hvilken av medlemmene som får problemer, og hvorvidt bankene er uavhengige av hverandre ut fra en risikovurdering. (...) Verken fondene hver for seg eller et samlet fond vil være i stand til å gi full dekning hvis for eksempel DnB eller Sparebanken NOR skulle settes under offentlig administrasjon med en underdekning av betydning. For det store antall medlemsbanker vil ett sammenslått fond være i stand til å ivareta en risikoutjevnende effekt, slik at et sammenslått fond vil være bedre rustet til å dekke opp flere små og mellomstore banker enn i dag, selv med en redusert kapital i fondet. Etter en samlet vurdering vil Kredittilsynet således ikke reise innvendinger mot den foreslåtte senking av kravet til sikringsfondets kapital. Også Norges Bank drøfter spørsmålet om fondets størrelse separat. Norges Bank mener dette generelt bør vurderes ut fra sannsynligheten for finansielle problemer i banker, problemenes alvorlighet, og bankenes størrelse. Norges Banks synes å mene at utviklingen innen regulering og tilsyn har redusert sannsynligheten både for at problemer oppstår, og for at de blir alvorlige dersom de likevel skulle oppstå. Den økte konsentrasjonen er imidlertid problematisk: «Større grad av konsentrasjon i banksektoren vil for gitt sannsynlighet for insolvens i den enkelte bank kunne øke sannsynligheten for større utbetalinger og tap fra fondet. Videre viser erfaringene fra Norge og andre land at finansielle problemer i bankene som oftest oppstår på en og samme tid. Norges Bank gjengir i denne forbindelse også deler av sin høringsuttalelse til dagens banksikringslov om fordelene ved sammenslåing av de to fondene: «Dersom det var to fond med identiske og uavhengig normalfordelte risiki som skulle slås sammen, ville et felles fond kunne gi samme forsikringsdekning med en fondsstørrelse på om lag 70 prosent av summen av de to opprinnelige fondene. Her er ikke risikoene identiske eller uavhengig fordelte, og reduksjonen i fondsstørrelse vil derfor være mindre. Det er likevel grunn til å tro at den er relativt betydelig. Norges Bank mener imidlertid det er vanskelig å veie denne fordelen mot ulempen knyttet til den faktiske konsentrasjonsøkningen i banksektoren, og utsiktene til ytterligere økninger. Norges Bank konkluderer slik: «Etter Norges Banks oppfatning bør en være varsom med å redusere størrelsen på et sammenslått sikringsfond før en har foretatt en bredere gjennomgang av sikringsfondssystemet. Inntil videre kan for eksempel samlede innskudd beholdes som grunnlag for beregning av fondets størrelse eller satsen på garanterte innskudd økes. OBOS slutter seg til forslaget om at beregningsgrunnlaget for fondets ansvarlige kapital endres slik at det kun er garanterte innskudd som omfattes. 1 Det første premisset er kompensasjon for sparebanker i en overgangsperiode. Departementet vil vise til at fondets evne til å sikre innskudd som forutsatt i banksikringsloven § 2-4, avhenger av fondets ansvarlige kapital. I visse tilfeller vil det også ha betydning hvordan den ansvarlige kapitalen fordeler seg på egenkapital og på garantier fra medlemsbankene, dvs. av hvor mye som er innbetalt. Fondets sikringsevne må vurderes mot de krav som kan rettes mot fondet. Dette avhenger av samlede innskudd i den eller de bankene som måtte komme i økonomisk vanskeligheter, hvor stor andel av innskuddene som omfattes av innskuddsgarantien, og graden av underdekning i banken(e). Som Kredittilsynet påpeker vil et sammenslått fond, ha en risikoutjevnende effekt som setter det bedre i stand til å ivareta oppgaven med å sikre innskudd i bankene, selv med redusert kapital i fondet. Etter departementets vurdering vil kunder i mindre og mellomstore banker være rimelig godt sikret med forslaget om nedjustering minstekravet til fondsstørrelse. Det forutsettes her at det ikke handler om en krise som omfatter mange slike banker og med betydelige underdekning i de bankene som omfattes. Det som særlig kan komme til å stille fondets sikringsevne på prøve, er en krise i en av de større medlemsbankene, som imidlertid da kan forplante seg til store deler av banksystemet. Kapitalen i et fullt oppkapitalisert fond2 i prosent av samlede garanterte innskudd i største medlemsbank (her omtalt som dekningsprosent), kan illustrere fondets sikringsevne i forhold til en krise i en slik bank. Denne dekningsprosenten påvirkes både av en eventuell sammenslåing av forretnings- og sparebankenes sikringsordninger, av fusjonen mellom DnB og Gjensidige NOR, og av forslaget om reduksjon i beregningsgrunnlaget for det sammensatte fondets ansvarlige kapital. I følge Kredittilsynets høringsuttalelse var minstekravet til ansvarlig kapital i Sparebankenes sikringsfond og Forretningsbankenes sikringsfond på henholdsvis 7,5 og 8,2 milliarder kroner i 2003, det vil si totalt 15,7 milliarder3 . Det siste tallet antas å gi et uttrykk for minstekravet til ansvarlig kapital i et sammenslått fond med dagens beregningsgrunnlag. Med en nedjustering som foreslått i høringsnotatet vil minstekravet til ansvarlig kapital for et sammenslått fond være 12,4 milliarder (tilsvarende en reduksjon på 21,3 prosent i tråd med tilsynet uttalelse). Av tilsynets undersøkelse av bankenes innskudd fordelt etter sektorer, innskytere og beløp per første halvår 2003, fremgår det at Gjensidige NOR Sparebanks garanterte innskudd beløp seg til 81 milliarder, mens tallet for DnB var 116 milliarder. Departementet legger til grunn at DnB NOR Banks samlede garanterte innskudd omtrent tilsvarer summen av innskuddene i de fusjonerende bankene, det vil si 197 milliarder. dagens krav til ansvarlig kapital.4 Basert på samme kapitalkrav vil et sammenslått fond ha en dekningsprosent i forhold til DnB NOR Bank på 8. Med en nedjustering av minstekravet til ansvarlig kapital i henhold til høringsforlaget, blir dekningsprosenten om lag 6. Et sammenslått fond med redusert kapitalkrav vil altså være noe mindre slagkraftig i forhold til DnB NOR Bank, enn hva Sparebankens sikringsfond har vært i forhold til Gjensidige NOR og hva Forretningsbankenes sikringsfond har vært i forhold til DnB. Situasjonen i dag er imidlertid at DnB NOR - uten en lovendring som foreslått - vil måtte bli permanent medlem av Sparebankenes sikringsfond. Departementet har gjort en grov beregning av hvilken dekningsprosent Sparebankenes sikringsfond vil ha i forhold til DnB NOR, og har kommet til om lag 5,6. Departementet konkluderer på denne bakgrunn med at et sammenslått fond, selv med redusert kapitalkrav, vil være mer slagkraftig i forhold til DnB NOR Bank enn hva Sparebankenes sikringsfond vil være med dagens krav til ansvarlig kapital. Når det gjelder fordeler ved et redusert krav til ansvarlig kapital, vil departementet særlig vise til virkningen for medlemsbankenes muligheter til å konkurrere med banker som står utenfor den norske sikringsordningen. Dette er utenlandske banker i utlandet og utenlandske filialer i Norge.5 Et redusert minstekrav til ansvarlig kapital innebærer automatisk en reduksjon i det antall år medlemmene skal svare avgift til fondet. I tider med god stabilitet i finansmarkedene, er det grunn til å anta at innskuddskunder legger relativt større vekt på ulempen ved lavere innskuddsrente (som en indirekte virkning av bankenes avgiftsbelastning) enn fordelen av en omfattende innskuddsgaranti. Departementet foreslår etter en samlet vurdering, der man også har lagt vekt på den forholdsvis brede støtten forslaget har fått i høringen, at ikke-garanterte innskudd unntas fra beregningsgrunnlaget for minstekravet til fondets ansvarlig kapital. FNH og Sparebankforeningen har i høringsforslaget konkret foreslått at teksten i gjeldende § 2-6 endres fra «samlede innskudd hos medlemmene» til «samlede garanterte innskudd hos medlemmene». Etter departementets oppfatning er det flere forhold som bør hensyntas når man skal avgrense nøyaktig hvilke innskudd som skal inngå beregningsgrunnlaget for minstekravet for fondets ansvarlige kapital. Gjeldende § 2-10 gir bestemmelser om hvilke innskudd sikringsfondet plikter å dekke, hvilke innskudd det ikke plikter å dekke, og hvilke innskudd det ikke har adgang til å dekke. Ved fastsettelse av nærmere regler om hvilke innskudd som skal inngå beregningsgrunnlaget for minstekravet for fondets ansvarlige kapital, legger departementet til grunn at det kan være forhold som tilsier enkelte avvik fra denne definisjonen. Blant annet bør forhold som kostnader knyttet til beregning og rapportering for medlemsinstitusjonene og for kontroll fra sikringsfond og tilsynsmyndigheter, tas hensyn til. Finansdepartementet foreslår på denne bakgrunn at nærmere bestemmelser om hvilke innskudd som skal inngå i beregningsgrunnlaget for fondets størrelse, inntas i § 2-5 nytt annet ledd. I denne bestemmelsen foreslås garanterte innskudd definert som samlet innskudd inntil 2 millioner kroner. Beløpsgrensen gjelder for den enkelte innskyter i en medlemsinstitusjon. Bestemmelsen innebærer at en ved beregning av kravet til fondets ansvarlige kapital i hovedsak vil tilsvare de innskudd skal dekkes fra fondet når en bank er i økonomisk krise, jf banksikringsloven § 2-10, men likevel slik at en unngår å måtte ta stilling til de mer detaljerte og til dels også skjønnsmessige spørsmål som kan oppstå ved en fullstendig vurdering av fondets forpliktelser overfor innskuddet etter lovens § 2-10. Departementet presiserer at definisjonene av garanterte innskudd etter § 2-5 nytt annet ledd ikke skal ha betydning for fondets forpliktelser og adgang til å dekke innskudd etter banksikringsloven § 2-10. 2 Kapitaliseringsgraden vil ha særlig betydning i forhold til problemer i store banker. Årsaken er at de store bankene selv vil stå for en betydelig del av den samlede garantikapitalen (differansen mellom fondets egenkapital og kravet til ansvarlig kapital). Siden garantiene er stilt av bankene selv - i motsetning til av tredjepart - har de begrenset verdi i forhold til problemer i den angjeldende bank. Departementet ser i det følgende bort fra dette. 3 Tallene tar ikke hensyn til flyttingen av DnB-delen av DnB NOR Bank til Sparebankenes sikringsfond. Dette angår imidlertid bare fordelingen mellom de to fondene, og ikke summen. 4 At Sparebankenes sikringsfond er bedre rustet til å dekke garanterte innskudd i sin største bank, skyldes at Gjensidige NOR er mindre dominerende blant sparebankene, enn DnB er blant forretningsbankene. 5 Filialer av utenlandske selskap kan være medlem av sikringsordningen. På samme måte som for minstekravet til fondets ansvarlige kapital, foreslår FNH og Sparebankforeningen at den årlige avgiftsplikt skal nedjusteres ved at innskuddselementet i beregningsgrunnlaget kun skal omfatte garanterte innskudd, i høringsforslaget omtalt som innskudd opp til to millioner kroner. FNH og Sparebankforeningen drøfter i høringsforslaget nedjustering av den årlige avgiftsplikten sammen med nedjustering av minstekravet til fondets ansvarlige kapital, jf punkt 4.2.2. Det generelle argumentet for nedjustering av avgiftsgrunnlagene er at: «Dette er nødvendig for å unngå at reglene er strengere enn det som er nødvendig i forhold til formålet med dagens lovgivning. I den stadig skjerpede internasjonale konkurransesituasjonen er det viktig å holde et kontinuerlig øye på denne balansegangen. Når det gjelder avgiftsplikten, gjøres det en sammenlikning med de andre nordiske landene: «På avgiftssiden ser man at Norge særlig skiller seg ut ved at man i beregningsgrunnlaget baserer seg på de totale innskudd, mens man i Sverige og Finland kun benytter garanterte innskudd. Kredittilsynet drøfter spørsmålet om redusert avgift med utgangspunkt i dagens regler og tilsynets høringsuttalelse til gjeldende banksikringslov. I forhold til det aktuelle forslaget skriver tilsynet blant annet at: «En antar at det her er lagt vekt på at det fremstår klarere i dag enn da loven ble fastsatt at banksikringsordningen primært er en innskuddsgaranti, og at det må regnes som mindre sannsynlig at fondets midler benyttes til å dekke annet enn garanterte innskudd. Dette må bl.a sees i lys av utviklingen i EU-retten der det i flere saker er fremkommet kritiske merknader til støttetiltak for banker som sådanne. Kredittilsynet kommenterer også problemet med senere oppkapitalisering: «Kredittilsynet er enig med Finansdepartementet i at garantier fra medlemmene ikke er en fullgod erstatning for innbetalte midler. Kredittilsynet vil dog bemerke at etter forslaget reduseres også størrelsen på fondets minimumskrav. Allikevel vil den ulike vektlegging av innskuddenes betydning i de to beregningsnøklene for hhv. fondets størrelse og medlemmenes avgiftsinnbetaling gjøre at det vil ta lenger tid å fylle opp en eventuell underdekning enn hva det vil være etter dagens regler. Kredittilsynet påpeker avslutningsvis at virkningen av forslaget for den enkelte bank avhenger av hvor stor andel de ikke-garanterte innskuddene utgjør av bankens samlede innskudd. Mens de store bankene har en andel ikke-garanterte innskudd på 40 prosent og mer, utgjør slike innskudd så lite som 14 prosent for små sparebanker. «Sparebankene, og da særlig de mindre sparebankene ser ut til å ha forhandlet seg frem til et kortsiktig avgiftsfritak, mot at de i fremtiden sannsynligvis vil måtte stå for en større relativ andel av avgiftsinnbetalingen. Kredittilsynet ser dog at dagens ordning innebærer at særlig de mindre sparebankene betaler en forholdsvis lavere sikringsfondsavgift i forhold til garanterte innskudd enn hva som er tilfellet for de større bankene. Motsatt betaler de større bankene vesentlig mer for de garanterte innskudd, fordi samlede innskudd er større. Det nye systemet vil være direkte knyttet til de garanterte innskudd og således mer rettferdig. Etter en samlet vurdering vil Kredittilsynet derfor støtte forslaget. Norges Bank mener at overgang til garanterte innskudd som avgiftsgrunnlag vil gi bedre samsvar mellom avgift og risikoen for tap for sikringsfondet, og derfor redusere faren for atferdsrisiko. Norges Bank påpeker at redusert avgift forsinker oppkapitaliseringstakten, men finner etter en samlet vurdering å ville støtte forslaget: «Ulempen med garanterte innskudd som avgiftsgrunnlag er at det vil ta lenger tid å nå en bestemt fondsstørrelse. Differansen mellom kravet til ansvarlige kapital og egenkapitalen i sikringsfondet vil være dekket av garantier. Norges Bank er enig med Finansdepartementet i at egenkapital har den fordel fremfor garantier at banker som får finansielle problemer også vil ha vært med på å betale inn til fondet. Hensynet til likere konkurransevilkår med andre nordiske banker tilsier imidlertid etter vårt syn at det er akseptabelt at oppbyggingen av fondet vil ta lenger tid. Dette gjelder også dersom størrelsen på fondet ikke reduseres som foreslått av foreningene. OBOS slutter seg til forslaget om at beregningsgrunnlaget avgiftsplikten endres. Departementet vil først vise til at med vekst i innskuddsmarkedet vil kravet til fondets ansvarlige kapital øke. Reglene for beregning av avgift må derfor i det minste sikre at kapitaliseringsgraden kan opprettholdes også i perioder med sterk innskuddsvekst. påført tap gjennom utbetalinger knyttet til innskuddsgarantien. Raskere oppkapitalisering innebærer at kapitaliseringsgraden på et hvert tidspunkt vil være høyere, og at fondet derfor vil være bedre i stand til å oppfylle innskuddsgarantien i en alvorlig krisesituasjon. Departementet mener samtidig det er naturlig å se reglene om avgiftsbetaling i sammenheng med reglene om fondets størrelse. Departementet foreslår som nevnt foran at kravet til fondets ansvarlige kapital reduseres ved at ikke-garanterte innskudd unntas fra beregningsgrunnlaget. Et vesentlig hensyn bak dette forslaget er ønsket om bedret konkurranseevne for medlemmer av den norske sikringsordningen. En senkning av kravet til ansvarlig kapital, innebærer - alt annet like - en reduksjon i det antall år medlemmene må betale avgift. I de årene det likevel skal svares avgift, er det grunnlaget og satsene for avgiftsberegning som påvirker muligheter for å konkurrere om innskuddsmidler med banker som står utenfor den norske banksikringsordningen. Departementet foreslår at ikke-garanterte innskudd unntas fra grunnlaget for avgiftsberegning. Departementet har lagt vekt på hensynet til konkurranseevnen, og til den brede støtten forslaget har fått i høringen. For en nærmere vurdering av reglene for beregning av avgiftsplikt vises til drøftelsen av den parallelle problemstillingen om å unnta ikke-garanterte innskudd ved beregning av minstekravet til fondets størrelse, jf punkt 4.2.3. Når det gjelder fordelingen av avgiftsbyrden, legger departementet ellers vekt på at beregningsgrunnlaget for kapitaldekningen gir et uttrykk for kredittrisikoen til de ulike bankene og fortsatt vil være et grunnlag for innkreving av avgift. Bankens soliditet, dvs. hvorvidt den har en kjernekapital over eller under 8 prosent, vil også inngå ved beregningen av avgift, og belønne banker med god soliditet. FNH og Sparebankforeningen viser til at det allerede under behandlingen av banksikringsloven ble pekt på problemer med å utvikle overgangsregler ved sammenslåing av to fond som ville kunne oppfattes som rettferdige av alle parter. FNH og Sparebankforeningen legger til grunn at sparebankene, ved sammenslåing av fondene, må kompenseres for høyere kapitaliseringsgrad. Om begrunnelsen for denne løsningen heter det blant annet at: «FNH og Sparebankforeningen ser det (derfor) som urealistisk å foreslå lovbestemmelser som innebærer tilbakebetaling av avgift til sparebankene. Selv om fondet hadde vært fullt innbetalt, ville slik tilbakebetaling innebære vesentlig brudd på sikringsordningens oppbygging. Helt urealistisk vil det også være å tenke seg ekstraordinære innbetalinger fra forretningsbankene ut over det som følger av gjeldende lovbestemmelser. Belastningen av den høye sikringsfondsavgiften er allerede i dag større enn den vi finner i sammenlignbare land. FNH og Sparebankforeningen foreslår at perioden med avgiftsfrihet for sparebankene fastsettes til tre år fra tidspunktet for sammenslåing. Forslaget om tre års avgiftsfrihet for sparebankene er basert på en forutsetning om samtidig nedjustering av beregningsgrunnlagene for fondets ansvarlige kapital og medlemmenes avgiftsplikt. Det fremgår av høringsforslaget (beregninger i vedlegg 2) at Sparebankenes sikringsfond ville hatt overdekning per 30. juni 2003 dersom man la til grunn at bankinnskudd som ikke omfattes av innskuddsgarantien ble tatt ut av beregningsgrunnlaget for fondets ansvarlige kapital. Det fremgår videre at Forretningsbankenes sikringsfond, under visse tilleggsforutsetninger knyttet til omdanning av Nordea Bank Norge til filial, kan påregne overdekning innen utgangen av 2006. Forslaget om tre års avgiftsfrihet for sparebankene er altså begrunnet med at Sparebankenes sikringsfond, under forutsetning av at innskudd som ikke omfattes av garantien (innskudd utover to millioner kroner) tas ut av beregningsgrunnlaget for fondets ansvarlige kapital, vil være fullt kapitalisert tre år tidligere enn Forretningsbankenes sikringsfond. Finansforbundet mener at man ved å gi banker som har vært medlemmer av Sparebankenes sikringsfond avgiftsfrihet i en treårsperiode, kompenserer disse medlemmene på en fornuftig måte. FNH og Sparebankforeningen understreker i høringsuttalelsen at det å sikre sparebankene en rimelig kompensasjon som følge av at Sparebankenes sikringsfond i dag er atskillig bedre kapitalisert enn Forretningsbankenes sikringsfond, er ett av to viktige premisser for forslaget om å slå sammen de fond. De to organisasjonene har her blitt enige om at denne forskjellen kan løses ved at sparebankene blir innvilget tre års avgiftsfrihet. Kredittilsynet mener det viktigste i forhold til en overgangsordning er at den er basert på en forståelse mellom de ulike grupperingene innen de to foreningene. Tilsynet har imidlertid en merknad med hensyn til hvordan avgiften for DnB NOR Bank skal beregnes i denne tre års overgangsperioden: «Avgiftsfritaket vil etter forslaget ikke gjelde den delen av en sammenslått DnB NOR Sparebank som stammer fra DnB. Kredittilsynet legger til grunn at det er størrelsesforholdet mellom DnB og Sparebanken NOR på tidspunktet for fusjon mellom de to bankene som skal være utgangspunktet for den forholdsmessige avgiftsfrihet som vil gjelde for DnB NOR. Kredittilsynet vil foreslå at det er de tallstørrelser som ville ligget til grunn for ordinær avgiftsinnbetaling for fusjonsåret som legges til grunn for størrelsesforholdet mellom de to fusjonsbankene. Basert på at fusjonen gjennomføres i løpet av 2004 vil det bli lagt til grunn et gjennomsnitt av 3. og 4. kvartal 2002 og 1. og 2. kvartal 2003. Med dette grunnlag vil man unngå at bankene foretar spesielle tilpasninger for å unngå avgiftsinnbetaling. Norges Bank har ingen motforestillinger mot prinsippet bak den løsning som foreslås av foreningene, og mener at forslaget tar hensyn til den ulike finansielle stillingen i de to fondene. Norges Bank viser imidlertid til at avgiftsfrihet i tre år må sees i sammenheng med forslaget om reduksjon i beregningsgrunnlaget for fondets størrelse: «FNH og Sparebankforeningen foreslår at sparebankene gis avgiftsfrihet i tre år som kompensasjon for at Sparebankenes sikringsfond er vesentlig bedre kapitalisert enn Forretningsbankenes sikringsfond. Avgiftsfrihet i tre år forutsetter at garanterte innskudd innføres som grunnlag for beregning av sikringsfondets størrelse. Uten en slik reduksjon i sikringsfondets størrelse, vil sparebankene måtte ha en lengre overgangsperiode. OBOS, som er medlem av Sparebankenes sikringsfond, mener det er en forutsetning for sammenslåingen at medlemmene av Sparebankenes sikringsfond innvilges avgiftsfrihet til fondet for en periode. OBOS mener imidlertid at forslaget om tre års avgiftsfrihet ikke er en tilstrekkelig kompensasjon: «Begrunnelsen for forslaget om 3 års avgiftsfrihet er at Forretningsbankenes sikringsfond ihht. de nye reglene vil være fullt kapitalisert etter 3 år, mens Sparebankenes sikringsfond allerede er fullt kapitalisert. Da Sparebankenes sikringsfond allerede ved en sammenslåing vil ha en overkapitalisering på mellom 1,5 og 2 ganger årsavgiften ihht. de nye reglene (kr 823 mill. ifht. avgiften på kr 514 mill.), mener OBOS at medlemmene av Sparebankenes sikringsfond bør gis en kompensasjon tilsvarende avgiftsfrihet i 4,5-5 år. Medlemmene av sikringsfondene har som nevnt ovenfor ikke eiendomsrett til fondene. Det er derfor ikke selvsagt at dagens medlemmer av Sparebankenes sikringsfond - ved en eventuell sammenslåing av sikringsfondene - skal kompenseres for at deres fond er høyere kapitalisert. Rimelighetshensyn kan likevel tale for at sparebankene gis en viss kompensasjon, selv om denne må fastsettes ut fra en skjønnsmessig vurdering. Departementet deler Kredittilsynets vurdering av hvordan man bør fastsette den andelen av virksomheten til DnB NOR ASA som skal gis midlertidig fritak fra avgiftsplikt på linje med de øvrige av dagens medlemmer av Sparebankenes sikringsfond. Andelen bør reflektere størrelsesforholdet mellom DnB og Sparebanken NOR på fusjonstidspunktet, og vil i praksis måtte beregnes ut fra de tallstørrelser som ville ligget til grunn for ordinær avgiftsinnbetaling for 2004, det vil si et gjennomsnitt av 3. og 4. kvartal 2002 og 1. og 2. kvartal 2003. fordelingsbrøken man her kommer frem til skal benyttes gjennom hele treårsperioden. Departementet antar at en tilsvarende metode vil kunne benyttes i forhold til beregning av avgiftsplikt for Sandnes Sparebank, etter en innfusjonering av Acta Bank. 6 Sandnes Sparebank ervervet i 2003 samtlige aksjer i Acta Bank. Acta Bank skiftet derfor medlemskap fra Forretningsbankenes sikringsfond til Sparebankenes sikringsfond. For det tilfellet at Acta Bank ikke skulle bli innfusjonert i Sandnes Sparebank, vil Acta Bank måtte svare avgift til et eventuelt sammenslått fond på samme måte som øvrige forretningsbanker. FNH og Sparebankforeningen foreslår at det inntas en bestemmelse i banksikringsloven om at det ved sammensetningen av styret skal legges vekt på hensynet til en balansert representasjon fra banker av forskjellig størrelse og karakter. FNH og Sparebankforeningen foreslår videre at dagens ordning med personlige varamedlemmer for styremedlemmer valgt av generalforsamlingen opphører, og at varamedlemmene i stedet velges i rekkefølge. FNH og Sparebankforeningen mener det er mest hensiktsmessig at dette fastslås i fondets vedtekter. Det har ikke innkommet høringsmerknader til denne delen av forslaget. Departementet slutter seg til forslaget om at om at det inntas en kvalitativ bestemmelse i banksikringsloven om at det ved sammensetningen av styret skal legges vekt på hensynet til en balansert representasjon fra banker av forskjellig størrelse og karakter. Departementet er også langt på vei enig med forslagsstillerne om at varamedlemmer skal velges etter rekkefølge, og at dette kan reguleres i fondets vedtekter. Departementet mener imidlertid at dette kun bør gjelde varamedlemmer for de styremedlemmene som oppnevnes av generalforsamlingen. Det bør fortsatt være egne varamedlemmer for Kredittilsynets og Norges Banks styremedlemmer. Forslaget berører verken omfanget av innskuddsgarantien eller fondenes adgang til å yte økonomisk støtte til medlemsbanker. Forslaget om sammenslåing av dagens to fond vil gi en bedre spredning av risikoen, og derfor styrke fondets evne til å oppfylle formålene etter § 2-4. Forslaget om å redusere kravet til fondets ansvarlige kapital virker i motsatt retning. Departementet mener imidlertid at sikringsordningens slagkraft samlet sett vil bli styrket som følge av de to foreslåtte endringene. En slik styrking er særlig viktig i forhold til eventuelle økonomiske problemer i DnB NOR Bank eller en annen større bank. Den foreslåtte reduksjonen i sikringsfondsavgiften kan svekke sikringsordningens slagkraft ved at oppkapitaliseringen av fondet vil ta noe lengre tid enn etter dagens regler. Differansen mellom faktisk egenkapital og kravet til ansvarlig kapital dekkes av garantier fra medlemsbankene. Problemet er at garantier fra den eller de bankene som selv måtte komme i økonomiske vanskeligheter, vil være av begrenset verdi. Redusert årlig avgiftsbetaling har også positive virkninger ved at konkurranseevnen til medlemmer av den norske sikringsordningen styrkes vis a vis banker som ikke er medlemmer. Slike virkninger kan vanskelig kvantifiseres, men det er i alle fall liten tvil om at næringen selv tillegger disse stor betydning. Når det gjelder administrative konsekvenser, synes disse å være beskjedne. Selve sammenslåingen bør kunne gi samordningsgevinster både i forhold til administrasjon av fondene og forvaltning av fondskapitalen. Også for de relevante myndighetsorganer vil sammenslåingen i utgangspunktet innebære en forenkling ved at det blir færre aktører å forhold seg til. Forslaget om at kun garanterte innskudd skal inngå i beregningsgrunnlaget for avgift, innebærer noe merarbeid for bankene og sikringsfondet ved beregning, rapportering og kontroll. Kostnadene ved dette antas å være beskjedne. Forslaget angir hvilke institusjoner som skal være medlem av Bankenes sikringsfond. Det skilles ikke mellom sparebanker og forretningsbanker. Forslaget er nærmere omtalt i kapittel 4.1. Gjeldende første og annet ledd skiller mellom hvilke fond utenlandske filialer kan være medlem av. Forslaget viderefører ikke dette skillet. Det foretas en språklig endring i tredje ledd som følge av forslaget. Til § 2-4 Formål, vedtekter m.v. Det fortas en språklig endring i bestemmelsen som følge av forslaget. Forslaget til nytt annet ledd i bestemmelsen inneholder en definisjon av «garanterte innskudd», som nevnt i § 2-6 og § 2-7 . Definisjonen får ikke betydning for tolkingen av lovens § 2-10. Forslaget er nærmere omtalt i kapittel 4.2.3. Gjeldende bestemmelse fastsetter at sikringsfondets ansvarlige kapital bl.a skal beregnes ut fra summen av 1,5 prosent av samlede innskudd hos medlemmene. Det vil si at størrelsen på den ansvarlige kapital beregnes i forhold til innskudd ut over de beløp som faktisk dekkes av garantiordningen. Forslaget innebærer en endring ved at det presiseres at kun garanterte innskudd (opp til to millioner kroner) inngår i beregningsgrunnlaget for den ansvarlige kapital. Det foretas for øvrig språklige endringer i bestemmelsen og overskriften til denne som følge av forslaget. Det foreslås en beregningsteknisk endring ved at det presiseres at kun garanterte innskudd (opp til to millioner kroner) inngår i beregningsgrunnlaget for årsavgiften. For så vidt gjelder filialer som omtalt i tredje ledd gjøres det en tilsvarende justering. Forslaget er nærmere omtalt i kapittel 4.3. Det foretas språklige endringer i bestemmelsene som følge av forslaget. Det foretas språklige endringer som følge av forslaget. Første ledd foreslås endret slik at det gis føringer på sammensetningen for å sikre en balanse mellom ulike interesser ved at institusjoner av ulik «størrelse og karakter» skal være representert i styret. Med karakter siktes det til at både forretningsbanker og sparebanker skal være representert på en balansert måte. Det foreslås videre at lovens presisering av at varamedlemmene må være personlige tas ut. Dette vil åpne for at man gjennom vedtektene kan fastsette at varamedlemmene i stedet skal være «nummeriske». Endringsforslaget er begrunnet med behovet for å unngå habilitetsproblemer. Det vises til at dersom et medlem må tre ut av styret ved behandlingen av en sak vil ofte et personlig varamedlem fra samme institusjon også være inhabilt. Det foretas for øvrig språklige endringer i bestemmelsen som følge av forslaget. Det foreslås overgangsregler i forbindelse med sammenslåingen av de to banksikringsfondene til ett fond. Forslaget om avgiftsfritak for sparebanker innebærer et unntak fra lovens hovedregel om at medlemmene hvert år skal betale avgift til sikringsfondets størrelse svarer til kravene i § 2-6, jf § 2-7. Ettersom unntaket fra hovedregelen i § 2-7 er en direkte følge av lovendringsforsalget som åpner for sammenslåing av de to fondene og kun skal gjelde i en overgangsperiode, anses det mest hensiktsmessig å plassere unntaksregelen i en overgangsbestemmelse i lovens kapittel 5. Gjeldende annet ledd anses ikke lenger å ha praktisk betydning, og foreslås erstattet av en ny overgangsbestemmelse som følge av sammenslåingen av fondene. Det foreslås derfor i annet ledd første punktum at medlemmer av Sparebankenes sikringsfond er fritatt for avgift i tre år tegnet fra det kalenderår sammenslåingen skjer. Annet punktum angir en modell for beregning av størrelsen på avgiftsfriheten for banker som er et resultat av en fusjon eller sammenslåing der den ene banken har vært medlem av Sparebankenes sikringsfond. Tredje ledd gir Kongen myndighet til å sette til side avgiftsfriheten dersom det oppstår ekstraordinære forhold som i vesentlig grad svekker sikringsfondets evne til å ivareta sine lovbestemte oppgaver. Med lovbestemte oppgaver siktes det for eksempel til at fondets evne til å sikre innskuddsforpliktelsene ikke må svekkes, jf formålsbestemmelsen i § 2-4 første ledd. Med ekstraordinære forhold legges det opp til at ikke en hver svekkelse vil lede til avgiftsplikt. Terskelen for å gripe inn og redusere perioden med avgiftsfrihet skal være høy. Fjerde ledd bestemmer at det skal innhentes uttalelser fra sikringsfondets styre, Norges Bank og Kredittilsynet før det fattes vedtak etter annet eller tredje ledd. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner i samsvar med et vedlagt forslag. (1) Sparebank og forretningsbank med hovedsete her i riket skal være medlem av Bankenes sikringsfond. Kongen kan bestemme at andre kredittinstitusjoner enn banker skal være medlem av Bankenes sikringsfond, jf § 1-1 annet ledd. (1) Kredittinstitusjon med hovedsete i annen EØS-stat som mottar innskudd fra allmennheten gjennom filial her i riket, har rett til å bli medlem av innskuddsgarantiordningen nevnt i § 2-10 dersom innskuddsgarantiordningen i filialens hjemland ikke kan anses å gi filialens innskytere like god dekning som følger av loven her. Kongen kan fastsette nærmere vilkår for slikt medlemskap. (2) Kongen kan bestemme at filial av kredittinstitusjon med hovedsete i stat utenfor EØS-området, skal være medlem av innskuddsgarantiordningen nevnt i § 2-10. (3) Kongen kan fastsette nærmere regler om filialers medlemskap i sikringsfondet, herunder regler om at fondet kan granske filialenes regnskaper og revisjonforhold og vurdere deres forvaltning. § 2-4. Formål, vedtekter m.v. (1) Sikringsfondet skal gjennom innskuddsgarantiordningen nevnt i § 2-10 sikre innskuddsforpliktelsene til medlemmene. Fondet kan også yte støtte etter § 2-12 til medlemmer nevnt i § 2-1. (3) Fondet s øverste myndighet er generalforsamlingen, jf § 2-14. Fondet ledes av et styre, jf § 2-15. Fondet skal ha vedtekter godkjent av Kongen. (4) Fondet kan granske medlemsbankenes regnskaper og revisjonsforhold og vurdere deres forvaltning. I den sammenheng kan fondet kreve at en medlemsbank skal legge frem dokumenter m.v. og opplysninger som fondet anser nødvendig. § 2-5 nytt annet ledd skal lyde: (2) Med garantert innskudd menes samlet innskudd inntil 2 millioner kroner fra en innskyter i en medlemsinstitusjon. (1) Sikringsfondets samlede ansvarlige kapital skal til enhver tid minst være lik summen av 1,5 prosent av samlede garanterte innskudd hos medlemmene og 0,5 prosent av summen av beregningsgrunnlagene for kapitaldekningskravene for de institusjoner som er medlemmer etter § 2-1. § 2-7 annet ledd første punktum skal lyde: (3) For filial som nevnt i § 2-2 første og annet ledd skal det hvert år betales en avgift til fondet tilsvarende 1 promille av samlet garantert innskudd i filialen. § 2-8 annet ledd første punktum skal lyde: (2) Fondets styre foretar fordelingen av garantibeløpene og fastsetter hvordan garantiansvaret skal sikres. (1) Sikringsfondet plikter å dekke tap som en innskyter har på innskudd i en medlemsinstitusjon, med mindre annet følger av reglene i paragrafen her. Som innskudd regnes i denne paragrafen også tilgodehavende etter oppdrag om betalingsoverføring eller andre vanlige banktjenester, samt ikke forfalte renter. (5) Vedtak om å dekke tap utover det sikringsfondet plikter å dekke etter annet og tredje ledd, krever tilslutning fra minst 5 styremedlemmer. § 2-11 annet, tredje, fjerde og femte ledd skal lyde: (2) Ved utbetaling skal fondet sikre at hver innskyter først får dekket et tap på innskudd inntil et beløp i norske kroner som svarer til 20.000 euro. Utover dette kan det fastsettes terminer for forholdsmessige delutbetalinger inntil alle innskytere har fått full dekning. (3) Utbetaling fra fondet til innskyter i filial som nevnt i § 2-2 første og annet ledd skal finne sted i den utstrekning innskyterens tap ikke er omfattet av innskuddsgarantiordningen i filialens hjemland. (4) Utbetalinger fra fondet for å dekke tap på innskudd i et medlems filial i en annen EØS-stat, må ikke overstige den utbetaling som ville blitt foretatt av den nærmest sammenlignbare innskuddsgarantiordning i filialens vertsland eller omfatte andre innskytere enn de som er omfattet av denne. (5) Tvist om fondet s avgjørelser etter innskuddsgarantien kan påklages til Kredittilsynet etter forvaltningsloven kapittel VI. Tvist om et krav omfattes av innskuddsgarantien og om retten til dekning under denne, kan prøves av domstolene. § 2-12 første, tredje, femte og sjette ledd skal lyde: (1) For å sikre at et medlem av fondet som nevnt i § 2-1, kan oppfylle sine forpliktelser eller videreføre virksomheten, eventuelt få overført virksomheten til annen institusjon, kan fondet yte støtte ved: (3) Styret kan ikke treffe vedtak etter annet ledd, med mindre fondet s gjenværende kapital etter støttetiltaket sammen med fremtidig innbetaling av årsavgift og garantikapital samt annen kapitaltilgang, antas å være tilstrekkelig til å sikre fondet s forpliktelser etter innskuddsgarantiordningen. Vedtak om støtte krever tilslutning fra minst fem styremedlemmer og begrunnelsen skal fremgå av fondets styreprotokoll. her som til sammen utgjør mer enn to ganger fondet s minstekapital etter § 2-6. (1) Når fondet har dekket et tap under garantien nevnt i § 2-10, trer fondet inn i innskyterens rett for et beløp som svarer til utbetalingen. Tilsvarende gjelder ved tap som innskyteren får dekket etter § 2-12. § 2-14 første ledd skal lyde: § 2-15 første og fjerde ledd skal lyde: (1) Fondet skal ha et styre på syv medlemmer. Fem medlemmer og fem varamedlemmer velges av generalforsamlingen. Ved sammensetningen skal det legges vekt på hensynet til en balansert representasjon fra banker av forskjellig størrelse og karakter. Norges Bank og Kredittilsynet oppnevner hver ett medlem med varamedlem. (4) Det skal føres styreprotokoll. Kredittilsynet kan kreve fondet s styreprotokoller fremlagt. (2) Bestemmelsene gjelder tilsvarende for morselskap i finanskonsern og for andre kredittinstitusjoner enn bank som er medlem av Bankenes sikringsfond. (2) Gjelder det en bank eller annen kredittinstitusjon, skal Kredittilsynet gi melding til Norges Bank og til sikringsfondet. § 5-3 annet, tredje og fjerde ledd skal lyde: (2) Uten hinder av § 2-7 første ledd skal medlemmer som har betalt avgift til Sparebankenes sikringsfond ha avgiftsfrihet i en overgangsperiode på tre år fra og med det kalenderår de to banksikringsfondene slås sammen til ett fond. Medlemmer som har betalt avgift både til Sparebankenes sikringsfond og andre sikringsordninger skal innrømmes forholdsmessig avgiftsfrihet. Kongen avgjør i tvilstilfeller i hvilken utstrekning avgiftsfriheten skal gjøres gjeldende. (3) Kongen kan treffe vedtak om at avgiftsfriheten i annet ledd helt eller delvis skal settes til side dersom det oppstår ekstraordinære forhold som i vesentlig grad svekker sikringsfondets evne til å ivareta sine lovbestemte oppgaver. (4) Før slike vedtak som nevnt i annet og tredje ledd treffes skal det innhentes uttalelser fra sikringsfondets styre, Norges Bank og Kredittilsynet. Ot.prp.nr.65 (2003-2004) Om lov om endringer i lov 11. juni 1993 nr.

lovdata_cd_63802

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.94

Publisert: Somb-1963-21 (1963 24) Sammendrag: Erstatning av statskassen for verdisaker som var kommet bort mens politiet hadde dem i forvaring. Saksgang: (Jnr. 220/63.) A. klaget 8. februar 1963 over at politiet trenerte behandlingen av et erstatningskrav han hadde fremsatt mot staten. Han var blitt innsatt i drukkenskapsarrest 11. mai 1962, og politiet hadde på vanlig måte tatt i forvaring hans verdisaker, kr. 17,- i kontanter og 14 lånesedler. Ved en feil ble dette utlevert til en annen neste dag og mesteparten gikk tapt. A. hadde krevd en erstatning av statskassen på kr. 1000,-, men saken var ennå ikke ordnet. En annen arrestant, B., var mistenkt for å ha mottatt A.s verdisaker, men nektet. Politiet greide bare å skaffe til veie en av A.s lånesedler og to av de gjenstander han hadde pantsatt, og A. ble i september underrettet om dette. A. svarte at han da måtte overveie å gjøre erstatningskrav gjeldende mot B., men at han først fikk se om han selv kunne klare å finne noen av sine ting igjen. - Den 3. januar skrev han til politiet og forlangte kr. 1000,- i erstatning av staten. Han ble anmodet om å møte på politikammeret, men på grunn av forskjellige forhold kom han først 15. februar. Den 22. s.m. foreslo politimesteren overfor Justis- og politidepartementet at han skulle få en erstatning på kr. 300,-. Departementet forhøyet beløpet til kr. 400,-, og A. aksepterte tilbudet. Politimesteren anførte bl.a.: «- - - Det ble straks satt igang undersøkelser for å bringe å det rene om det hadde skjedd en forveksling ved utleveringen og med sikte på å bringe forholdet i orden. som ble foretatt var ganske omfattende, og at undersøkelsene tok noen tid bl.a. fordi det var vanskelig å få tak i A. Det vil videre gå fram av sakens dokumenter at A. den 31. september 1962 ble gjort kjent med resultatet av undersøkelsene, og at disse ikke hadde ført til at lånesedlene var kommet til rette. Han ga da uttrykk for at han selv ville gjøre henvendelse til låneinnretningene og komme tilbake til spørsmålet om eventuell erstatning, - - -. Hans erstatningskrav mot det offentlige ble så først fremsatt 3. januar d.å., - - - . Etter at dette erstatningskrav var reist, ble det - for å kunne foreta en mest mulig sikker bedømmelse av det reiste krav - foretatt en del nye undersøkelser. Disse undersøkelser ble avsluttet 15. februar d.å., og saken ble deretter 22. februar d.å. oversendt departementet til avgjørelse av det reiste erstatningskrav. Saken har etter politikammerets oppfatning vært behandlet så hurtig som det har vært mulig etter forholdene i dette spesielle tilfelle». Jeg fant at saken var behandlet med rimelig hurtighet etter at A. først hadde fremsatt sitt erstatningskrav. Det hadde imidlertid etter min mening vært grunn for politiet til selv å ta erstatningsspørsmålet opp med A. langt tidligere. Etterforskningen ble avsluttet i september, og det var på det rene at mistenkte B. var uten midler. Den eneste reelle mulighet A. hadde for å bli holdt skadesløs, var at staten erstattet ham tapet. Siden A. tydeligvis ikke selv var klar over dette, burde politiet ha orientert ham. Det gjaldt her verdier som politiet hadde tatt i forvaring og som det måtte ha et særlig ansvar for. Som forholdet i saken var, syntes det tvilsomt om det ved utleveringen av verdiene kunne ha vært gått frem i samsvar med bestemmelsene i politimesterens ordre av 13. mai 1959 om at arrestantene «bør oppfordres til å kontrollere at det de får stemmer med oppgaven». Jeg ba overveiet om det kunne være grunn til å innskjerpe bestemmelsen.

lovdata_cd_32029

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.795

For husvær til seterbruk og skogsdrift skal foruten bestemmelsene i bygningslovens §81 også gjelde §93a og §94 nr. 1 og 3. Bygningens plassering skal godkjennes av bygningsrådet. (I 1972 s 766)

lovdata_cd_61483

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.923

Publisert: Sombu-1996-6 (1996 s 13) Sammendrag: Saksbehandlingstid og bruk av foreløpige svar hos Fylkesmannen i Troms. Saksgang: Sak 96-0605. Behandlingen av en klage til ombudsmannen over sen saksbehandling og manglende svar hos Fylkesmannen i Troms i forbindelse med klage over avslag på søknad om dispensasjon fra lov om motorferdsel i utmark, viste at fylkesmannen brukte to år på å ferdigbehandle klagesaken, og at det ikke ble sendt ut foreløpig svar i samsvar med forvaltningsloven §11a. I mitt avsluttende brev uttalte jeg at stor arbeidsmengde og knappe ressurser ikke kunne forsvare at en så vidt enkel og oversiktlig sak som var innsendt for scootersesongen for vedkommende år ble liggende ubehandlet i så lang tid. Dette ville gjøre klageretten illusorisk. At en foreløpig gjennomgang av klagen tilsa at det ikke var grunnlag for å ta klagen til følge, kunne heller ikke forsvare saksbehandlingstiden. En avslutning av saken kort tid etter gjennomgangen ville være mindre arbeidskrevende og effektivitetsfremmende fordi saksbehandleren da allerede hadde satt seg inn i saken. Fylkesmannens manglende utsendelse av foreløpige svar slik forvaltningsloven §11a krever, ble også påpekt. Det ble i den sammenheng understreket at forvaltningsloven §11a ved lovendring i 1995 ble skjerpet for enkeltvedtak for å understreke viktigheten av at publikum mottar underretning dersom saken trekker i langdrag. Sombu-1996-7 Omsorgspermisjon - bruk av førebels melding etter forvaltningslova §11a, Osterøy trygdekontor.

lovdata_cd_46108

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.808

Etter de endringer som er vedtatt ; samordningslovens §23 nr. 2, skal tjenestepensjonsordningenes trekk for folketrygdens tilleggspensjon begrenses, dersom tjenestepensjons- og tilleggspensjonsrettighetene er opptjent av forskjellige personer. Det vil si at tjenestepensjonister som omfattes av de nye regler, kan få beregnet en høyere netto tjenestepensjon når denne foretar samordning med folketrygdpensjon. I de tilfeller hvor pensjonistene har samtidig rett til personskadepensjon ',krigspensjon og «gammel» yrkesskadepensjon), vil imidlertid den «samordningsgevinst» som tjenestepensjonsordningen beregner, kunne falle bort gjennom økte fradrag for tilleggspensjon i personskadepensjon. Som det fremgår av vedlagte kopier av nye samordningsberegninger, er det dette siste som skjer i Deres tilfelle. Den økte nettopensjon som nå vil bli utbetalt fra tjenestepensjonsordning, gir grunnlag for beregning av en ny lavere nettopensjon fra personskadetrygd. Også etterbetalingen fra tjenestepensjonsordningen vil falle bort, som følge av at personskadetrygden kan beregne et tilsvarende refusjonskrav. På bakgrunn av at regelendringene i samordningslovens §23 nr. 2 ikke får noen innvirkning på Deres samlede pensjonsresultat, har trygdekontoret også behandlet saken etter garantireglene i samordningsforskrift nr. 34. Etter disse regler har pensjonisten rett til å få beregnet et garantitillegg fra personskadetrygd, dersom vedkommende taper på rett til personskadepensjon. Tjenestepensjonsordningen har utarbeidet en alternativ pensjonsberegning som viser hva De ville ha fått utbetalt i tjenestepensjon uten rett til personskadepensjon. Jf. vedlegg. Som det fremgår av denne ville De ha fått utbetalt en lavere samlet pensjonsytelse uten rett til personskadepensjon. Vilkårene for rett til garantitillegg er dermed ikke oppfylt. Dette vedtak kan de anke osv.

lovdata_cd_58279

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.59

Forskriften trer i kraft fra opptaket til studieåret 2004/2005. Samtidig oppheves forskrift av 24. februar 2000 nr. 253 om opptak og rangering til videreutdanning og høgre grads studier ved Høgskolen i Telemark. Publisert: I 2003 hefte 16 (Forordning i pdf-format)

lovdata_cd_24715

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

sv

0.458

Forskrift om fredning av Husbymarka naturreservat, Nesna kommune, Nordland.

lovdata_cd_60841

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.706

Publisert: Sombu-2002-8 (2002 s 39) Sammendrag: Fastsetting av barnebidrag - midlertidig nedsettelse. Saksgang: Sak 2001-1100. Regler om fastsettelse av barnebidrag er gitt i barneloven 8. april 1981 nr. 7 §57 og i utfyllende forskrift 20. mars 1989 om fastsetjing og endring av fostringstilskot. Utgangspunktet etter loven §57 første ledd er at endring av løpende bidrag bare kan skje dersom særlige grunner taler for det. En slik særlig grunn skal i henhold til forskriften §2 siste ledd kun anses å foreligge når bidraget skal endres med mer enn ti prosent. Nærmere omtale av reglene er gitt i rundskriv til barneloven kapittel 7 (FOR-1997-08-13 nr. 116) punkt 6.2. Sombu-2002-9 Fastsetting av barnebidrag når bidragspliktige mottar barnetillegg i trygdeytelse.

lovdata_cd_27368

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.684

Forskrift om vern av Lyngsalpan landskapsvernområde/Ittugáissáid Suodjemeahcci, Balsfjord, Lyngen, Storfjord og Tromsø kommuner, Troms. Fastsatt ved Kronprinsreg.res. 20. februar 2004 med hjemmel i lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern §5, jf. §6 og §21, §22 og §23. Balsfjord kommune: 16/1, 16/2, 16/3, 16/4, 16/5, 16/6, 16/7, 18/2, 18/5, 18/6, 18/11, 18/12, 18/14, 18/16, 18/26, 18/37, 19/1, 19/2, 19/4, 20/1, 20/2, 20/4, 20/5, 21/1, 21/2, 21/3, 21/4, 21/5, 21/6, 21/7, 22/1, 22/2, 22/3, 22/4, 22/6, 22/7, 22/9, 22/10, 22/11, 23/1, 23/3, 23/4, 24/1, 24/2, 24/3, 24/4, 24/5, 24/6, 24/7, 24/9, 25/1, 25/3, 25/4, 25/7, 25/8, 25/15, 26/1, 26/2, 26/3, 26/4, 26/5, 26/6, 26/7, 26/8, 26/13, 26/14, 26/16, 26/17, 26/19, 26/20, 26/21, 26/23, 26/24, 26/25, 26/29, 26/30, 26/32, 26/35, 26/38, 26/40, 26/43, 26/45, 26/48, 26/54, 26/63, 26/65, 27/1, 27/3, 28/16. Lyngen kommune: Storfjord kommune: 56/1, 56/4, 56/5, 56/6, 56/7, 56/10, 56/11, 56/12, 56/13, 56/16, 57/1, 57/2, 57/3, 57/5, 57/6, 57/7, 57/8, 57/10, 57/12, 58/1, 58/2, 58/3, 58/4, 58/5, 58/6, 58/7, 59/1, 59/2, 59/3, 59/4, 59/5, 59/6, 59/7, 59/8, 59/9, 59/10, 59/11, 59/12, 59/13, 59/14, 59/15, 59/17, 59/18, 59/20, 60/1, 60/2, 61/1, 61/2, 61/3, 61/4, 61/5, 61/6, 61/7, 61/10, 61/12, 61/13, 62/1, 62/2, 62/4, 62/5, 62/12, 63/1, 63/2, 63/3, 63/4, 64/1, 64/2, 64/3, 64/4, 64/5, 64/7, 64/8, 64/9, 64/12, 64/13, 64/14, 65/1, 65/2, 65/3, 65/4, 65/7, 65/8, 66/1, 66/2, 66/3, 66/4, 66/6, 66/7, 66/8, 66/10, 66/15, 66/17, 66/18, 66/19, 66/20, 66/21, 66/25, 66/31, 66/32, 56/8, 56/9, 57/6, 57/13, 58/3, 61/5, 61/11, 62/8, 62/9, 63/2, 64/6, 65/5, 65/6, 66/10, 66/12, 66/14, 66/16, 66/21. 152/1, 152/5, 152/5, 152/6, 152/6, 152/12, 152/13, 152/18, 152/22, 152/24, 152/29, 152/30, 152/31, 152/32, 152/37, 152/38, 153/1, 153/3, 153/4, 153/5, 153/6, 153/7, 153/8, 153/9, 153/10, 153/11, 153/12, 153/14, 154/1, 154/2, 154/3, 154/4, 154/5, 154/6, 154/7, 154/8, 154/9, 154/10, 154/11, 154/13, 154/15, 154/18, 154/19, 154/22, 154/23, 154/23, 154/24, 154/26, 154/28, 154/29, 154/30, 154/32, 154/33, 155/1, 155/2, 155/3, 155/5, 155/11, 155/12, 155/13, 156/2, 156/6, 156/10, 156/13, 156/14, 157/1, 157/2, 157/3, 157/4, 157/5, 157/6, 157/8, 157/9, 157/13, 157/15, 157/16, 157/18, 157/20, 157/23, 157/26, 157/27, 157/29, 157/33, 157/35, 157/37, 157/40, 157/42, 157/44, 158/1, 158/2, 158/3, 158/4, 158/6, 158/7, 158/8, 158/12, 159/1, 159/6, 160/1, 161/1, 161/4, 161/5, 161/8, 161/9, 161/13, 161/15, 161/16, 161/17, 161/19, 161/20, 161/21, 161/24, 161/25, 161/27, 161/28, 161/30, 161/32, 161/33, 152/29, 154/6, 153/2, 153/4, 154/6, 154/39, 155/6, 155/9, 156/1, 156/12, 157/17, 157/34, 161/1, 161/7, 161/14, 161/32, 161/33. Det samlete arealet er på 961,2 km2, hvorav 22,8 km2 er ferskvannsareal. Grensene for landskapsvernområdet fremgår av kart i målestokk 1:100.000, datert Miljøverndepartementet desember 2003. De nøyaktige grensene for landskapsvernområdet skal avmerkes i marka. Knekkpunkt skal koordinatfestes. Kartet med verneforskriften oppbevares i Balsfjord, Lyngen, Storfjord og Tromsø kommuner, hos Fylkesmannen i Troms, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Formålet med landskapsvernområdet er å ta vare på et av Norges mest karakteristiske fjellområder som inkluderer isbreer, morener, daler og geologiske forekomster med det biologiske mangfoldet, de kulturminner og den kulturpåvirkning som preger landskapet. Allmennheten skal ha anledning til naturopplevelse gjennom utøving av tradisjonelt og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging. Ivaretakelse av naturgrunnlaget innenfor landskapsvernområdet er viktig for samisk kultur og næringsutnyttelse. Området skal kunne brukes til reindrift. Området skal vernes mot inngrep eller tiltak som i vesentlig grad kan endre eller virke inn på landskapets art eller karakter. Med de unntak som følger av forskriften pkt. 1.2 og 1.3 er det forbud mot inngrep som vegbygging, oppføring og ombygging av bygninger eller anlegg, oppføring av andre varige eller midlertidige innretninger, hensetting av campingvogner, brakker og lignende, bergverksdrift, vassdragsregulering, graving og påfylling av masse, sprenging og boring, drenering og annen form for tørrlegging, nydyrking, nyplanting, bakkeplanering, fremføring av luft- og jordledning, bygging av bruer og klopper, oppsetting av skilt, merking av stier, løyper og lignende. Kulturminner skal beskyttes mot skade og ødeleggelse. Opplistingen er ikke uttømmende. a) vedlikehold av bygninger, anlegg og gjerder som ikke medfører endret bruk eller funksjon. f) nødvendig istandsetting av kraftledninger ved akutt utfall. Ved bruk av motorisert transport skal det i etterkant sendes melding til forvaltningsmyndigheten. b) oppføring av nybygg i forbindelse med jordbruk, reindrift, bygdelagsvirksomhet og oppsyn. c) påbygging, ombygging eller riving av bygninger og anlegg. h) oppsetting av lavvoer og store lagstelt med varighet på over 14 dager, i forbindelse med f.eks. i) etablere fortøyningsfester for fiskeredskaper, båter og havbruksanlegg. j) oppføring av nye anlegg, flytting av anlegg, og tilbygg til eksisterende anlegg for Kystverket. 2.2 Nydyrking og treslagsskifte er ikke tillatt. 2.3 Reglene i 2.1 er ikke til hinder for: b) hogst av ved til eget bruk og til vedlikehold av lovlige oppsatte reingjerder og annet reindriftsutstyr. 2.4 Annen hogst må skje i medhold av forvaltningsplan godkjent av forvaltningsmyndigheten. 3.1 Jakt er tillatt etter viltlovens bestemmelser. 3.2 Fiske er tillatt etter lakse- og innlandsfiskeloven. 3.3 Nye dyrearter må ikke innføres. Annen organisert ferdsel og ferdselsformer som kan skade naturmiljøet må ha særskilt tillatelse av forvaltningsmyndigheten. Nærmere presiseringer forutsettes å framgå av forvaltningsplanen, jf. §5. 4.3 Bestemmelsene i punkt 4 gjelder ikke nødvendig ferdsel i forbindelse med militær operativ virksomhet, politi-, rednings-, brannvern- og oppsynsvirksomhet, samt gjennomføring av skjøtsels- og forvaltningsoppgaver bestemt av forvaltningsmyndigheten. 5.1 Motorferdsel på land og i vann/vassdrag er forbudt. Forbudet gjelder også lavtflyging under 300 meter og landing. Henting og bringing av passasjerer og gods der luftfartøyet ikke berører bakken, er også forbudt. 5.2 Reglene i 5.1 er ikke til hinder for: a) militær operativ virksomhet og tiltak i sammenheng med rednings-, ambulanse-, politi-, brannvern- og oppsynsvirksomhet, samt gjennomføring av skjøtsels- og forvaltningsoppgaver bestemt av forvaltningsmyndigheten. e) nødvendig motorferdsel på vinterføre i forbindelse med landbruksdrift som frakting av ved eller hogstvirke, byggematerialer, gjerdeutstyr, saltsteiner og lignende. 5.3. Forvaltningsmyndighetene kan gi tillatelse til: d) snøscootertransport av materialer til hytter, klopper mv. og av brensel, utstyr og proviant til hytter og buer. h) nødvendig transport ved tilsyn og vedlikehold av kraftledninger. Ved akutte behov for slik transport, uten at det er gitt løyve, skal det sendes melding til forvaltningsmyndighet. 6.1 Forurensning og forsøpling er forbudt, herunder all bruk av kjemiske midler som kan påvirke naturmiljøet. 6.2 Unødvendig støy er forbudt. Eksempel på dette er motor på modellfly og modellbåter. Listen er ikke uttømmende. Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra vernebestemmelsene når formålet med fredningen krever det, for vitenskapelige undersøkelser og arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning, eller i andre særlige tilfeller når dette ikke strider mot formålet med vernet. Forvaltningsmyndigheten kan gjennomføre skjøtselstiltak i samsvar med verneformålet. Det skal utarbeides en forvaltningsplan med nærmere gitte retningslinjer for forvaltning, skjøtsel, tilrettelegging, informasjon m.m. Forvaltningsplanen skal godkjennes av Direktoratet for naturforvaltning. Det kan opprettes et rådgivende utvalg for forvaltning av landskapsvernområdet. Gjelder for: Selbu, Tydal, Meråker og Stjørdal kommuner, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag.

lovdata_cd_58743

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.877

Formålet med bestemmelsene i dette kapitlet er å hindre utslipp til miljøet av trikloreten (TRI) fra TRI-holdig avfall. b) godkjent mottak for farlig avfall. Innlevering av avfall som inneholder mindre enn 10 kg TRI, gir ikke rett til refusjon. §7-4. Søknad om refusjon. Refusjonskrav kan fremmes av avfallsbesitter ved søknad til Statens forurensningstilsyn eller den som Statens forurensningstilsyn bemyndiger. Avfallsbesitter må legge ved søknaden kopi av dokument som viser at det er betalt avgift iht. forskrift 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter for den mengde TRI som det kreves refusjon for. §7-6. Refusjonssats. Refusjonssatsen utgjør kr 25,- pr. kg TRI. Refusjonsbeløpet utbetales kvartalsvis fra Statens forurensningstilsyn direkte til den refusjonsberettigete. Statens forurensningstilsyn kan i det enkelte tilfelle stille særskilte krav til dokumentasjon for avgiftsinnbetaling, om gjennomføring av målinger for å fastslå innholdet av TRI, eller lignende dersom dette er nødvendig for gjennomføringen av refusjonsordningen. Avgjørelse etter første ledd er enkeltvedtak og kan påklages til Miljøverndepartementet. Kapittel 8. Refusjon av avgift på hydrofluorkarboner (HFK) og perfluorkarboner (PFK)

lovdata_cd_19920

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

sv

0.464

Forskrift om lukningstider for serveringssteder, Lund kommune, Rogaland. Fastsatt av Lund kommunestyre 22. juni 1995 med hjemmel i lov av 3. juni 1983 nr. 52 om overnattings- og serveringssteder §15 og kgl.res. av 17. juni 1983 nr. 1123, jfr. forskrift av 1. juli 1983 nr. 1137. Stadfestet av fylkesmannen i Rogaland 26. juli 1995.

lovdata_cd_59078

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.551

Reglene trer i kraft fra 1. januar 2005. Samtidig oppheves vedtak 15. november 1996 nr. 1455 om kvalifikasjonskrav og tjenesteordning for kateketer.

lovdata_cd_3026

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.454

Forskrift om fredningsbestemmelser for Bjorvatn naturreservat, Birkenes kommune, Aust-Agder.

lovdata_cd_29370

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.72

I Gol kommune skal skilt, reklamearrangement o.l. som er større enn 0,5 kvm. ikkje setjast opp utan at kommunen har gitt løyve etter søknad etter kap. XVI i lova. Ved handsaming i kommunen gjeld plan- og bygningslova §74 nr. 2 (utsjånad), §94 (søknad om byggjeløyve, nabovarsel) og §95 (handsaming av søknaden i kommunen) tilsvarande. Løyve kan berre bli gitt inntil vidare eller for eit avgrensa tidsrom. Søknad om oppsetting av skilt skal innehalde målsett teikning eller foto av skiltet, fargeforslag og plassering på bygning. Ved handsaming av søknader gjeld desse reglane: 1. Skilt og reklameinnretningar skal ha moderat storleik og ikkje vere over 3,0 kvm. Utforming, farge og plassering skal harmonere med bygningen og miljøet elles. Kvar verksemd kan ha eitt veggskilt og eitt uthengsskilt på bygningsfasade. Det kan gjerast unnatak for verksemd som disponerar fleire fasader. 2. Skilt på bygningar skal plasserast på veggflate, og unna viktige motiv i fasaden. Skilt skal ikkje vera samanhengande over heile bygnings- /forretningsfasaden. Skilt skal ikkje settast opp på møne, takflater eller gesims. 3. Skilt og reklameinnretningar vert ikkje tillate plassert på stolpar, tre eller gjerde. 4. Det skal som hovudregel nyttast skilt av frittståande bokstavar og symbol. 5. Dersom lysskilt skal nyttast, må dei utformast i tråd med retningslinene for punkta 1 til 4. Oppsetting av dominerande lyskasser er ikkje tillate. Ved bruk av lyskasser må ikkje anna enn teksten og eventuelt symbolet gi lys. 6. Permanente skilt og reklameinnretningar må ikkje ha skjemmande fargar. 7. Blinkande og bevegelege skilt vert ikkje tillate. 8. a) Uthengsskilt skal ha storleik og fargar som er tilpassa huset, aktivitetar i huset og anna skilting. b) Plassering av uthengsskilt frå ulike forretningar på same fasade skal samordnast. c) Skiltet skal ikkje vere til fare eller hinder for gåande. 9. Uthengsskilt kan ha største breidde inntil 1,0 m og storleik inntil 0,5 kvm. Fri høgde over fortau skal vere minst 2,7 m. Avstand frå fortauskant må ikkje vere mindre enn 0,5 meter. 10. Markiser må vere like over heile bygningen. Dei skal passe til vindauge, dører og husfarge. Reklame på markiser er som hovudregel ikkje tillate. 11. Bruk av gatebukkar og liknande reklameskilt er som hovudregel ikkje tillate. Det vert sett eit maksimalt tal på éin for kvar forretning, og maksimalt to for ein forretningsgard. Det kan gjerast unntak ved spesielle høve, som ved bygningsarbeid, ombygging, nyetablering o.s.b. 12. Gatebukkar og liknande reklameskilt skal plasserast slik at dei ikkje er til hinder for gåande, svaksynte, andre funksjonshemma, og for vedlikehald av fortau. 13. Plakatar må ikkje nyttast slik at dei dominerar og øydelegg heilskapsinntrykket av bygningen. 14. Det er ikkje tillate å klistre plakatar for arrangement og kampanjar på stolpar, gjerder og husveggar. Desse skal settast opp på spesielle tavler. 15. Plakatar, transparentar og vimplar må takast bort når dei er forelda. 16. a) Tilvisingsskilt må ikkje settast opp utan etter løyve frå kommunen eller vegvesenet. Kommunen kan krevje at fleire tilvisingar vert samla på eitt tilvisingsskilt som viser til ei opplysningstavle. b) Tilvisingsskilta skal ha same skrifttype, og elles vere like på storleik og farge. Det må ikkje nyttast klistremerke med firmanavn, firmalogo o.l. c) I Gol sentrum er det som hovudregel ikkje tillate å setje opp tilvisingsskilt som gjeld anna enn offentlege, allmennyttige føremål, t.d. post, bank, politi o.l. 17. Det må ikkje førast opp frittståande reklameskilt i ope naturlandskap, kulturlandskap, parkar og friområde. Det må ikkje førast opp reklame som verkar dominerande på bygningar. 18. Innafor særprega og historisk interessante miljø må det ikkje førast opp reklameinnretningar som ikkje er tilpassa miljøets karakter og historie. Bygningsrådet kan krevje at det vert utarbeidd ein samla skiltplan for eit avgrensa område under eitt. 19. I reine bustadområde må det ikkje førast opp reklameinnretningar. Mindre reklameskilt på forretningar, kioskar o.l. kan førast opp i den grad dette ikkje sjenerer bustadene. Punkta 1 - 4 gjeld tilsvarande ved oppføring av reklameinnretningar i bustadområde. 20. Turskilt o.l. som vert sett opp ved turvegar, skiløyper og stigar skal vere i tre med prega symbol og bokstavar. Skiltinga skal vere lik i heile kommunen. 21. Kommunen kan gje pålegg om å fjerne eller endre innretningar som er i strid med desse vedtektene. Unntak frå denne regelen kan likevel gjerast dersom det er gitt tidsavgrensa samtykke. Innretning som kan medføre fare kan i alle høve krevjast fjerna. Kommunen kan gje pålegg om å fjerne skilt som er satt opp utan naudsynt samtykke etter vedtektene her. (II 1995 126) 28. mai 1986 nr. 1206.

lovdata_cd_20275

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.806

For reservatet gjelder følgende bestemmelser (jfr. likevel punktene V og VI): 1. All vegetasjon i vann og på land, herunder døde busker og trær, er fredet mot enhver form for skade og ødeleggelse. Det er forbudt å fjerne planter eller plantedeler fra reservatet. 2. Dyrelivet, herunder deres hi, reir og egg, er fredet mot enhver form for skade, ødeleggelse og unødig forstyrrelse. Bruk av skytevåpen er forbudt. Slipp av hund og katt er forbudt i perioden f.o.m. 1. april t.o.m. 1. november. 3. Det må ikke iverksettes tiltak som kan endre de naturgitte forhold som f.eks. oppføring av bygninger, brygger, anlegg og faste innretninger, etablering av oppdrettsanlegg til lands og til vanns, opplag av båter, campingvogner, brakker o.l., framføring av nye luftledninger, jordkabler og kloakkledninger, bygging av veier, drenering og annen form for tørrlegging, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, ny utføring av kloakk eller andre konsentrerte forurensningstilførsler, henleggelse av avfall, gjødsling eller bruk av kjemiske bekjempingsmidler. Opplistinga er ikke uttømmende. 4. Motorisert ferdsel til lands og lavtflyging under 300 m er forbudt. Forbudet omfatter også bruk av modellbåter og modellfly. 5. Telting er forbudt. 6. I perioden f.o.m. 1. april t.o.m. 31. juli er det forbud mot ilandstigning og ferdsel på øyer, holmer og skjær.

lovdata_cd_49882

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.708

9.1 Formålet med disse forskriftene er å rasjonere oljeprodukter til landtransport i fredstid. Mrk. 9.1.1 Olje- og energidepartementet i samarbeid med Samferdselsdepartementet og andre berørte departementer bestemmer forbruksnivået for bruksområdet.

lovdata_cd_59527

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.79

(Se JAR-FCL 3.240 og 3.360) 1 Begrunnelse for undersøkelse. En psykologisk utredning kan inngå som del av, eller i tillegg til, en psykiatrisk eller nevrologisk spesialistundersøkelse når luftfartsmyndigheten mottar informasjon som kan etterprøves fra en kjent kilde som reiser tvil om mental skikkethet eller personlighetsforstyrrelser hos en person. Kilder til informasjon kan være havarier eller hendelser, problemer med flygetrening eller PFT, forseelse eller kjennskap relevant for sikker utøvelse av sertifikatets rettigheter. 2 Psykologiske kriterier. Den psykologiske utredning kan omfatte innhenting av biografiske data, spesielle holdninger, personlighetstester og psykologisk intervju.

lovdata_cd_18401

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.436

Forskrift om vern av Timberøyholmane naturreservat, Flora kommune, Sogn og Fjordane. Fastsett ved kgl.res. av 28. mai 1993. Fremja av Miljøverndepartementet. Endret 13. april 1994 nr. 569.

lovdata_cd_36415

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.792

Publisert: Ot.prp.nr.62 (1979-1980) Tittel: Om lov om barn og foreldre (barneloven) I proposisjonen fremmer Justisdepartementet förslag til ny lov om barn og foreldre (barneloven). Loven skal erstatte de to någjeldende lovene om barn fedt i ekteskap og barn født utenfor ekteskap, og dessuten enkelte mindre lover. Bakgrunnen for proposisjonen er Barnelovutvalgets utredning i NOU 1977:35. Et hovedsiktemål med lovarbeidet har vaert å få mest mulig felles regler for alle barn, uten hensyn til om foreldrene er gift eller ikke. Dette kommer fram dels ved at det blir foreslått en felles lov for alle barn, dels ved at en rekke torskjeller i reglenes innhold blir foreslått fjernet. Begrepene «barn i ekteskap» og «barn utenfor ekteskap» finnes ikke i utkastet. - Andre siktemål med arbeidet har vært å styrke barns selvbestemmelses- og medbestemmelsesrett, og å styrke begge foreldrenes tilknytning til barnet. Mer konkret kan felgende punkter nevnes: Departementet foreslår at moren skal ha rett til å ha barnets far eller en annen person som står henne nær, til stede ved fødselen. Farskap skal - som i dag - kunne følge direkte av morens ekteskap, eller fastsettes ved erkjennelse eller dom. Det blir foreslått en del endringer i de nærmere reglene: Er moren skilt når barnet blir født, skal det ikke lenger være noen regel at hennes tidligere ektemann uten videre anses som far, selv om hun kan ha blitt gravid før skilsmissen. Reglene om erkjennelse av farskap er utformet med sikte på å gjøre erkjennelse til en enklere fastsettingsmåte enn i dag. Bl.a. skal farskapet kunne erkjennes i fødselsmeldingen, og også før barnet er født. Ordningen med farskapsforelegg er foreslått opprettholdt, men oversittelse av fristen i forelegget skal ikke lenger føre til at mannen anses som far, bare til at det skal reises farskapssak for domstolene. Fylkesmannen skal kunne gi pålegg om blodprøver på foreleggsstadiet, slik det i dag kan gjøres i forbindelse med rettssaker. Det blir foreslått enkelte regler med sikte på å gjøre rettssaker om farskap til en mindre belastning for moren. Bl.a. skal det vanligvis ikke kunne stilles spørsmål om hennes seksuelle atferd utenom den tiden da hun kan ha blitt gravid. Vilkårene for å avsi dom på farskap skal være de samme som i dag gjelder for farskap til barn utenfor ekteskap. Det vil si at loven ikke lenger skal stille spesielle krav til beviset for at en annen mann enn morens ektemann er far til barnet. Departementet foreslår at uttrykket «foreldreansvar» skal erstatte uttrykkene «foreldremakt» og «foreldremyndighet», som lovgivningen nå bruker. Lovforslaget gir også en viss forklaring på hva foreldreansvaret skal innebære: Barnet skal ha krav på omsorg og omtanke fra foreldrene. Foreldrene skal ha rett og plikt til å bestemme for barnet i personlige forhold, og dette skal gjøres ut fra barnets interesser og behov. Det blir sagt uttrykkelig i lovforslaget at foreldreansvaret opphører senest når barnet fyller 18 år. selvbestemmelsesrett med alderen, og at 15 år skal være grensen for når en på egen hånd skal kunne foreta valg av utdanning og melde seg inn i eller ut av foreninger. Fra barn er 7 år, skal foreldrene ha plikt til å høre hva barnet mener når de skal ta avgjørelser om barnets personlige forhold. Foreldre som er gift skal - som i dag - ha foreldreansvaret over felles barn sammen. Foreldre som ikke er gift, skal etter forslaget kunne få foreldreansvaret sammen ved å gi melding om det til folkeregisteret. Gir de ikke slik melding, er utgangspunktet at moren har foreldreansvaret alene. Etter separasjon, skilsmisse e.l. skal foreldrene etter forslaget fortsatt ha foreldreansvaret sammen når ikke noe annet blir fastsatt. Den som barnet bor hos, skal likevel på egen hånd kunne treffe avgjørelser om den daglige omsorgen for barnet, og skal kunne flytte innenlands med barnet uten samtykke fra den andre. Foreldrene skal kunne avtale at den barnet bor hos, skal ha foreldreansvaret alene, og hver av dem kan reise sak for å få foreldreansvaret alene. Avgjørelsen skal da rette seg etter hva som er til barnets beste. Den någjeldende regelen om at moren har en viss fortrinnsrett til små barn er foreslått sløyfet. Har foreldrene levd sammen, i eller utenfor ekteskap, etter at barnet ble født, men senere skiller lag, skal det etter forslaget som utgangspunkt være samværsrett for den av foreldrene som barnet ikke blir boende hos. Foreldrene skal likevel kunne avtale at det ikke skal være samværsrett, og den som barnet bor hos, kan kreve dette fastsatt av domstol eller eventuelt fylkesmann. - Har foreldrene ikke levd sammen etter at barnet ble født, skal det være samværsrett bare når det er særskilt avtalt eller fastsatt av domstol eller fylkesmann. Departementet har ikke foreslått vesentlige endringer i reglene om varigheten og omfanget av underholdsplikten. Men det blir foreslått at fylkesmannen som utgangspunkt skal behandle alle saker om underholdsbidrag. I dag gjelder dette bare for barn utenfor ekteskap, mens saker om bidrag til barn i ekteskap behandles dels av domstolene dels av fylkesmannen, etter ganske innviklete regler. Etter forslaget skal likevel domstolene kunne fastsette underholdsbidrag i forbindelse med saker om skilsmisse, separasjon, foreldreansvar, m.v. Ved kgl. res. 21. mars 1975 ble det oppnevnt et utvalg til å utrede spørsmål om forholdet mellom foreldre og barn (Barnelovutvalget). Utvalget hadde følgende medlemmer: 1. Sorenskriver Frederik Beichmann, Tynset (formann) 5. Husmor Ingrid Yrvin, Nittedal. Utvalgets sekretær var konsulent i Justisdepartementet, senere amanuensis, Inge Lorange Backer. Om mandatet for utvalget uttalte Justisdepartementet: «Justisdepartementet foreslår at det oppnevnes et utvalg til å utrede spørsmål som knytter seg til forholdet mellom barn og foreldre. Spørsmålet om det bør gis bare én lov om barn og foreldre, ble drøftet allerede ved forberedelsen av barnelovene fra 1956. Den sakkyndige komitéen og departementet gikk imidlertid da imot dette. Hovedbegrunnelsen var at reglene om de to grupper barn måtte være så ulike at man ikke kunne dekke over forskjellen ved å føre lovreglene sammen i én lov (Ot. prp. nr. 25 (1956) s. 2-3). Stortingets justiskomité var ikke enig med barnevernskomitéen og departementet. høver» (Innst. O. XXIV (1956) s. 4). Oppfordringen ble gjentatt i forbindelse med en lovendring i 1972 (Innst. O. nr. 42 (1971-72) s. 56). Spørsmålet er senere tatt opp i lederen i tidsskriftet Lov og Rett nr. 9 for 1973. Bakgrunnen for ønsket om å sammenarbeide barnelovene til én lov er først og fremst å unngå forskjellbehandling mellom barn født i og utenfor ekteskap. Forskjellbehandlingen ligger i dag dels i at reglene finnes i én lov for hver gruppe barn. (Administrasjonen av de to lovene er det imidlertid vedtatt skal samles i Justisdepartementet. Til nå har loven om barn født utenfor ekteskap hørt under Sosialdepartementet.) Dels består forskjellsbehandling i at innholdet av reglene i de to lovene er forskjellige på mange punkter. Ved sammenarbeidingen av lovene bør utvalget derfor ikke nøye seg med å samle de eksisterende regler i én lov, men også ta sikte på å fjerne innholdsmessige forskjeller som ikke virker tilstrekkelig begrunnet. Blant annet kan det være aktuelt å fjerne forskjeller i reglene om fastsetting av bidrag, forskjeller i reglene om foreldremyndighet og samværsrett og kanskje visse forskjeller i reglene om fastsetting av farskap. I denne sammenheng bør utvalget også vurdere arverettsreglene i arvelovens § 4. Videre bør utvalget overveie en endring av reglene slik at de også vil passe for samlivsformer som finnes i dagens samfunn ved siden av ekteskapet. Det bør f. eks. overveies å regulere rettsstillingen til barn hvis foreldre lever i et varig samlivsforhold uten å være gift, og å avskaffe pater est-regelen som bevisregel når ektemannen bestrider farskapet. Endringene i reglene om rettergang i farskapssaker bør også vurderes. Blant annet har det vært reist spørsmål om det bør bli adgang til å ta blodprøver ikke bare når saken behandles av en domstol, men også når den behandles av fylkesmannen. - Generelt bør utvalget i sitt arbeid legge vekt på å fremme likestilling mellom farens og morens forhold til barnet. For det første bør utvalget også utrede og eventuelt komme med forslag til nye regler om innhold og varighet av foreldremyndigheten. Mens vi i vergemålsloven har detaljerte regler om vergemålet (innhold og opphør), finnes det i dag bare spredte bestemmelser om hva foreldremyndigheten nærmere innebærer og hvor lenge den varer på forskjellige områder. En rekke spørsmål er derfor uklare. Det kan også reises spørsmål om barnas rettsstilling i mer personlige forhold er for lite selvstendige i dag. - Et problem som har budt på vansker i praksis og bør utredes i denne sammenheng, er spørsmålet om barns rettsstilling i forvaltnings- og rettssaker. Det gjelder spørsmål om barnet kan opptre alene, om barnet og foreldrene må opptre sammen eller om foreldrene alene kan representere barnet, osv., samt hvilke aldersgrenser som skal være avgjørende. Videre bør utvalget vurdere om det er grunn til å opprette et særskilt organ til å løse konflikter mellom barn og foreldre og mellom barn og personale i institusjoner, eller om slike oppgaver eventuelt kan varetas ved å styrke barnevernsnemndene eller overformynderiene. Tanken om et særskilt organ er skissert av Anders Bratholm i boken Umyndige personer, Universitetsforlaget 1969 s. 103-104. Eventuelt bør det overveies om et slikt organ også bør ha til oppgave å arbeide mer generelt for å fremme barns rettigheter. I den utstrekning det finner grunn til det, kan utvalget gi en samlet oversikt over barns rettsstilling i samfunnet. En slik oversikt bør ta sikte på å gi grunnlag for å vurdere om det bør igangsettes utredninger med sikte på reformer på andre rettsområder som vedrører barn. Enkelte av de spørsmål som er nevnt her, berører områder som også utredes av Ekteskapslovutvalget. Utvalgene bør derfor stå i kontakt med hverandre for å samordne sine utredninger. Utvalgets utredning ble avgitt i september 1977 og er offentliggjort som NOU 1977:35 Lov om barn og foreldre (barneloven). Utvalget har gitt følgende sammendrag av sine forslag: 2. Farskap. 3. Foreldreansvaret. De gjeldende barnelovene gir ikke noen nærmere forklaring på hva som ligger i begrepet «foreldremakt» («foreldremyndighet»). Utvalget har foretrukket betegnelsen «foreldreansvar», og har forklart noe i lovteksten om hva som skal ligge i begrepet. Det heter i lovutkastet at barnet har krav på omsorg og omtanke fra foreldrene, at foreldreansvaret gir foreldrene rett og plikt til å bestemme for barnet i personlige forhold, og at foreldreansvaret skal utøves ut fra barnets interesser og tarv. I de generelle merknadene om foreldreansvar går utvalget nærmere inn på hva dette innebærer i forskjellige situasjoner. Foreldreansvaret skal opphøre senest når barnet fyller 18 år. Utkastet presiserer at foreldrene skal gi barnet stadig større medbestemmelsesrett med alderen, og at barn over 7 år skal få si sin mening før foreldrene treffer noen avgjørelse om barnets personlige forhold. Barn over 15 år skal selv avgjøre om de vil melde seg inn i eller ut av foreninger. - Disse reglene søker å sikre barnet noe større selvbestemmelsesrett eller medbestemmelsesrett enn i dag. Utvalget foreslår at foreldrene skal ha foreldreansvaret sammen når de lever sammen I dag gjelder dette bare for gifte foreldre Også hvis foreldrene senere skiller lag - ved separasjon, skilsmisse eller brudd i samlivsforhold - skal utgangspunktet være felles foreldreansvar. Men én av foreldrene kan bringe saken inn for domstolen (eventuelt fylkesmannen) med krav om å få foreldreansvaret alene. Lever foreldrene ikke sammen når barnet blir født, skal utgangspunktet være at moren har foreldreansvaret alene. Men en annen ordning kan avtales mellom foreldrene, eller fastsettes av domstol eller fylkesmann. I motsetning til tidligere skal samværsrett hos den av foreldrene som barnet ikke bor hos, følge direkte av loven. Reglene om samværsrett er foreslått utformet likt uten hensyn til om foreldrene har vært gift, har levd sammen eller alltid har bodd hver for seg. 4. Underholdsplikt. Utvalget har ikke foreslått vesentlige endringer i reglene om hva underholdsplikt innebærer og hvor lenge underholdsplikten varer. Men utvalget går inn for at bidrag som hovedregel skal fastsettes av fylkesmannen. 5. Barneombud. Utvalget foreslår at det opprettes et eget organ som spesielt skal ha til oppgave å fremme barn og unges interesser - et barneombud. Utkastet fremhever forskjellige oppgaver som ombudet særlig skal ta seg av. Det skal av eget tiltak eller som høringsinstans ivareta barns interesser i samband med offentlig planlegging og utredning. Det skal føre til tilsyn med at lovgivning til vern om barns interesser blir fulgt, og fremme rettssikkerheten for barn, særlig i institusjoner. Videre skal ombudet gi informasjon til kommuner, foreldre og andre om tiltak som barn har behov for, og fremme tiltak som kan løse eller forebygge konflikter mellom barn og ungdom på den ene siden og foreldre eller samfunnet omkring på den andre siden. Løsning av konkrete enkeltkonflikter - f. eks. mellom et barn og foreldrene - faller derimot utenfor ombudets arbeidsoppgaver. I tilknytning til reglene om barneombudet har utvalget foreslått en lovbestemmelse som pålegger offentlige myndigheter i sin politikk og sin myndighetsutøvelse å legg(r) vekt på å skape gode og harmoniske oppvekstvilkår for barn. 2.2.1 Justisdepartementet sendte 5. oktober 1977 Barnelovutvalgets utredning på høring til følgende institusjoner og organisasjoner: Senere har også en del andre organisasjoner bedt om å få utredningen til høring, eller på eget initiativ sendt uttalelse. Dessuten har offentlige instanser som har fått utredningen til høring, i en del tilfeller forelagt den for underordnede organer. Høringsfristen var opprinnelig satt til 1. februar 1978, men instanser som ba om det, fikk utsettelse. I alt foreligger det uttalelse fra følgende instanser: Kirke- og undervisningsdepartementet (med uttalelser fra biskopene i Oslo, Borg, Hamar, Tunsberg, Agder, Stavanger, Nidaros, Sør-Hålogaland og Nord-Hålogaland, Bispedømmerådenes Fellesråd/Kirkerådet og Den norske kirkes presteforening) 1) Kirke- og undervisningsdepartementets uttalelse med vedlegg ble først mottatt av Justisdepartementet i slutten av februar 1980. Synspunktene i uttalelsene er tatt i betraktning, men det har ikke latt seg gjøre å vise til uttalelsene på alle steder i proposisjonen der det ellers kunne vært naturlig. Kvinne- og familieorganisasjoner: Forskjellige ideelle foreninger: Senterkvinnenes Landsmøte. I tillegg er det kommet uttalelser fra en del lokallag i foreninger, fra privatpersoner. m.v. blir stort sett behandlet senere i proposisjonen, i tilknytning til de enkelte punktene i lovforslaget som uttalelsene tar opp. Her skal det redegjøres kort for noen mer generelle synspunkter på Barnelovutvalgets utredning som er kommet fram under høringen. Et hovedsiktemål med Barnelovutvalgets arbeid var å få én felles lov for forholdet mellom foreldre og barn, - ikke som nå én lov for barn født i ekteskap og en annen for barn født utenfor ekteskap. Samtidig søkte utvalget også innholdsmessig å unngå forskjellsbehandling. Disse generelle tankene får støtte fra en rekke høringsinstanser, og det er ingen som går uttrykkelig mot dem. Noen instanser gir også uttrykk for at de i hovedtrekkene eller i utgangspunktet stiller seg positivt til utvalgets forslag. Dette gjelder bl.a. fylkesmennene i Vestfold, Aust-Agder og Finnmark. Norsk Sosionomforbund og Arbeidsgruppe Far. En del andre gir uttrykk for at de nokså generelt ikke er fornøyd med utvalgets utkast, fordi de mener løsningene er utilfredsstillende, synes forslagene bygger på for spinkelt erfaringsmateriale, e.l. Dette gjelder bl.a. for Norges Husmorforbund, Brød og Roser, Juridisk Rådgivning for Kvinner, Nyfeministenes Landsmøte i 1978, Kirkens Familierådgivning og Den Norske Lutherske Indremisjon. En del instanser, blant dem Norges Husmorforbund, Institutt for Kristen Oppseding og Norges Kommunistiske Parti, kritiserer at utvalget fremmet sin utredning uten å vente på Ekteskapslovutvalgets utredning. På den annen side framhever Forbruker- og administrasjonsdepartementet at det bør sees som en fordel at man har unngått en slik forsinkelse som det ville være å vente på Ekteskapslovutvalget, og mener at det snarere kan være avklarende å ha området foreldre/barn avklart før man behandler forholdet mellom foreldrene. - Til dels i tilknytning til forholdet til Ekteskapslovutvalgets utredning er det en del - blant dem Norske Kvinners Nasjonalråd, Den Norske Lutherske Indremisjon og flere lokallag i Kristelig Folkeparti - som kritiserer den grunnholdningen til ekteskapet som de mener at utkastet avspeiler. Atskillige høringsinstanser gir uttrykk for at utkastet er vellykket språklig eller lovteknisk, dvs. at utvalget har lykkes i å lage et utkast som er lettere å forstå både for jurister og ikke-jurister enn de gjeldende barnelovene er. Blant de forslagene Barnelovutvalget satte fram, var et forslag om å opprette et eget organ, Barneombudet, til å fremme barns interesser, bl.a. være et talerør for barn i planleggingssaker. Utvalgets utkast til barnelov inneholder et eget kapittel (kapittel 8) om Barneombudet. Reglene om Barneombudet har imidlertid en nokså forskjellig karakter fra resten av lovutkastet: Mens loven ellers i alt vesentlig gjelder forholdet mellom foreldrene og barnet, tar reglene om barneombudet sikte på forholdet mellom barna og samfunnet mer generelt. Denne forskjellen kommer også til uttrykk ved at utvalget mente at Barneombudet burde høre under Forbruker- og administrasjonsdepartementet, som er det departementet som har ansvar for familiepolitikken i alminnelighet, - ikke under Justisdepartementet, som har ansvaret for familieretten og dermed for reglene i barneloven ellers. behandles videre av Forbruker- og administrasjonsdepartementet, uavhengig av barneloven. Forslaget om barneombud blir dermed ikke drøftet i proposisjonen her. Det samme gjelder utvalgets forslag til en generell bestemmelse om det offentliges ansvar for barn. Denne bestemmelsen i utvalgets utkast innledet kapitlet om Barneombudet, og hører ikke naturlig hjemme i barneloven når reglene om Barneombudet ikke blir tatt inn der. Barnelovutvalget foreslo lovfestet en rett for faren til å være til stede ved fødselen (utk. § 2). Dette skulle likevel ikke gjelde når moren motsatte seg det, eller det var utilrådelig av medisinske grunner. I kommentarene til bestemmelsene nevner utvalget at det særlig for en enslig mor kan være uaktuelt å ha barnets far til stede ved fødselen. Utvalget forutsetter at hun i stedet får ha med en annen person som står henne nær, om hun ønsker det. Bestemmelsen i utk. § 2 er kommentert i en del høringsuttalelser, og i stor grad går de samme synspunktene igjen i uttalelsene, nemlig at det er viktig at moren får rett til å ha barnets far eller en annen med ved fødselen, men at dette bør utformes som en rett for moren, ikke for faren, og at moren bør kunne velge hvem hun vil ha med. F. eks. «... bør regelen endres slik at den gir uttrykk for kvinnens rett til å ha en hun ønsker tilstede ved fødselen. En fødsel er en så spesiell situasjon at det må være kvinnens rett som poengteres, og dette bør komme frem direkte i lovteksten. En slik regel vil også gl de kvinner mulighet til å ha noen kjente hos seg som har barnefedre som ikke kan eller vil være til stede under fødselen. Dessuten kan det også ellers tenkes at kvinnen ønsker en annen enn barnefaren til stede. Kvinnens ønske bør da være avgjørende. Liknende synspunkter kommer fram i uttalelsene fra bl.a. Høyrekvinners Landsforbund. Justisdepartementet er enig i disse innvendingene, og har omformulert utvalgets utkast i tråd med dette. Når det nå heter i proposisjonen at moren har rett til å ha med barnets far eller en annen som står henne nær, er dette en rett hun har overfor sykehuset, fødestuen, e.l. Bestemmelsen innebærer altså ikke i og for seg noen rettslig plikt for faren eller en annen til å være til stede når moren ber om det. Dette må det være unødvendig å presisere i lovteksten. Et par høringsinstanser mener at en bestemmelse av denne art hører hjemme i reglementer for fødeavdelinger, e.l., ikke i barneloven. Ikke minst for å øke sannsynligheten for at bestemmelsen skal bli kjent av de kvinnene den angår, mener imidlertid Justisdepartementet det er riktig å ta den inn i barneloven. 4.1.1 Skal morens ektemann uten videre sees som far til barnet? Etter de gjeldende barnelovene er prinsippene for fastsetting av farskap forskjellige ettersom moren er gift når barnet blir født, eller ikke: Når moren er gift, er hovedregelen at hennes mann uten videre sees som barnets far, altså uten at det krever noen erkjennelse fra partene, vedtak av offentlig myndighet, e.l. Er moren ikke gift, må derimot farskapet alltid fastsettes særskilt - ved erkjennelse, forelegg eller dom. Barnelovutvalget foreslo at det skulle gjelde samme prinsipper for alle barn, nemlig at farskapet alltid skulle fastsettes ved erkjennelse eller dom. Begrunnelsen var dels ønsket om økt likestilling av alle barn, dels et ønske om å fremheve begge foreldres ansvar for barnet. I utredningen s. 18-20 heter det bl.a.: «Statusreglene skaper et markert skille mellom barn i ekteskap og barn utenfor ekteskap. Spørsmålet er om det lar seg gjøre å oppheve dette skillet. For barn født utenfor ekteskap kan man imidlertid ikke oppstille noen statusregel (med mindre foreldrene lever sammen uten å være gift) tungvint og fremmed med en komplisert prosedyre for å fastsette farskapet til barn i ekteskap. Men hvis man kan finne frem til en enkel form for erkjennelse, er den siste innvendingen ikke så tungtveiende, fordi man kan regne med at så å si alle ektemenn vil erkjenne farskapet. Utvalget går inn for at pater est-regelen oppheves som statusregel, slik at erkjennelse blir den primære måte å fastsette farskap på, og slik at erkjennelse fra faren må til også hvor foreldrene er gift. Dette gir størst grad av likestilling mellom barn i og barn utenfor ekteskap. Det er også verdifullt at begge foreldre iallfall én gang skriver under et dokument som viser at de påtar seg foreldreansvaret. Dette har adskillig symbolverdi, og vil ellers ikke skje - hverken i forbindelse med fødselsmeldingen eller ved dåp eller navnemelding. Det er nok mulig at kravet om erkjennelse vil bryte med tilvante forestilllinger hos noen, men utvalget mener det er like god grunn til å tro at mange vil se det som sin selvfølgelige rett å få skrive under et dokument i et så viktig spørsmål. Utvalget kan ikke se at det er i strid med barnets interesser om farskapet ikke lenger skal følge umiddelbart av loven, men fastsettes ved erkjennelse eller dom. Når farskapet ikke blir erkjent - og heller ikke fastslått ved dom - er det ofte grunn til å tro at morens ektemann ikke er biologisk far til barnet, og at han heller ikke vil fungere som far sosialt sett. Da er det liten grunn til at vedkommende rettslig sett skal anses som faren. Mot den løsning utvalget her går inn for, vil det kunne innvendes at en statusregel kan gjøre det lettere for en mann å akseptere et tvilsomt farskap. Man unngår da at tvil om farskapet kan bli satt på spissen i tilfelle hvor samlivet ellers ser ut til å kunne fortsette. Et krav om erkjennelse kan i slike tilfelle tvinge faren til å reise tvist istedenfor å avfinne seg med farskapet i stillhet. Og aksepterer han farskapet ved å gi erkjennelse om at han er faren i tilfelle hvor han ikke tror han er det, innebærer det en uriktig erklæring overfor offentlige myndigheter. Godtar lovgiverne det, kan det skape inntrykk av at det ikke er så farlig om man lar være å si sannheten i farskapssaker. Men en uriktig erklæring i disse tilfelle innebærer at mannen påtar seg farskapet, og når det er på det rene at han sosialt sett vil fungere som far til barnet, er det små betenkeligheter ved å avstå fra å klarlegge det biologiske farskap. Dette er også lovgivningens holdning idag, jfr. statusregelen i bie. § 1 og straffelovens § 215 annet ledd. Gjennom den endring utvalget foreslår i strl. § 215 annet ledd vil man understreke ytterligere muligheten for å etablere rettslig farskap i samsvar med sosialt farskap ved fødselen. Et annet argument mot å oppheve statusregelen, er at det nok vil føre til noen flere farskapssaker, og at en slik sak kan være en sterk belastning for moren i en vanskelig tid etter samlivsbrudd. Men her må man ta i betraktning at det offentlige har viktige oppgaver når det gjelder å forberede farskapssaken, og at dette altså ikke vil falle på moren. Og når farskapet - selv etter at det er tatt blodprøver - ikke blir erkjent enda partene har levd sammen, må man som oftest regne med at det kan være grunn til tvil om farskapet. Særlig gjelder dette når barnet er født etter et samlivsbrudd. Det vil også være sjelden at barnet skal vokse opp sammen med ektemannen: noe «sosialt farskap» kan man derfor neppe regne med. På denne bakgrunn mener utvalget at hensynet til moren ikke er noe avgjørende motargument mot den løsning vi foreslår, og som gir større sikkerhet for at det biologisk riktige farskap blir fastslått. Under høringen har utvalgets forslag på dette punktet møtt omfattende, og til dels intens motstand. Forslaget blir kommentert av en stor del av høringsinstansene, og bare noen få gir uttrykkelig støtte til utvalgets forslag. Høringsinstansenes argumenter mot utvalgets forslag har vært av forskjellig karakter. En del instanser mener forslaget innebærer en nedvurdering og undergraving av ekteskapet. F.eks. heter det i uttalelsen fra Det Norske Lutherske Indremisjonsselskap: «Utvalget foreslår å oppheve den såkalte pater-est regelen, en regel som går ut på at normalt betraktes morens ektemann som barnets far. I stedet for denne regel - som vi er overbevist om at det store flertall av det norske folk oppfatter som den eneste naturlige og riktige - foreslår utvalget at farskapet alltid skal fastsettes ved erkjennelse eller dom. Utvalget legger m.a.o. opp til en ordning hvor man ser fullstendig bort i fra det troskapsløfte som ektefeller høytidelig har gitt hverandre. Forslaget vil uten tvil bidra til å skape mistenksomhet og splid ektefellene i mellom og dermed undergrave ekteskapet. Dett kan umulig være til barnets beste. Det norske Arbeiderpartis kvinnesekretariat uttaler derimot: «Det norske Arbeiderpartis kvinnesekretariat er enig i de tanker som ligger til grunn for forslaget, nemlig ønsket om å skape mest mulig like forhold for alle barn. Vi har ingen tro på at dette vil sette ekteskapet som institusjon i fare, eller at det skulle by på problemer for normalfamilien at ektemannen er bedt om å vedkjenne seg farskapet. Flere instanser, bl.a. en del kvinneorganisasjoner, framhever at forslaget gir mannen adgang til sjikane av hustruen, eller at det kan skape unødig usikkerhet og konflikt i en periode som i alle fall ofte er vanskelig. F. eks. uttaler Norsk Kvinnesaksforening: «NKF er ikke enig i at farskap i alle tilfelle må erkjennes eller fastslås ved dom. En slik regel kan utnyttes mot moren - selv om det ikke er grunnlag for å nekte erkjennelse, og faren vet dette - i en situasjon hvor kvinnen vanligvis er redusert både fysisk og psykisk. En slik regel må antas å være dårligere enn gjeldende lovbestemmelser for en lang rekke kvinner og barn, og uten at dette oppveies av tilsvarende forbedring for andre. Etter vår mening bør derfor «pater est regelen» opprettholdes som statusregel for barn født i ekteskap mens ekteskapet består. Barnepsykiatrisk Forening uttaler: «Ved å oppheve «pater-est» regelen for barn født i ekteskap og fremsette et generelt krav om erkjennelse av farskap, kan en lett legge sten til byrden i mange ekteskap. Langt fra alle barn født i ekteskap er ønsket og planlagt, og lovforslaget kan være ødeleggende for et på forhånd komplisert ekteskap. Loven vil lett kunne oppfattes dithen at en stiller spørsmål ved hustrus troskap ved enhver fødsel, noe som belaster kvinnen i urimelig grad, og kan gi mannen en utilsiktet maktposisjon. Enkelte er inne på at forslaget kan hindre en smidig løsning med at ektemannen anses som far uten at han biologisk er det. F. eks. uttaler fylkesmannen i Oslo og Akershus: «Med nåværende ordning hender det sannsynligvis at ektemannen stilltiende påtar seg farskapet til et barn som han er i tvil om han virkelig er faren til, fordi han ikke vil lage problemer i et forhold som han likevel ønsker skal fortsette. Barnelovutvalgets forutsetning om at en ektemann i slike tilfelle vanligvis også ved underskrift vil påta seg farskapet synes ikke helt realistisk. I praksis er det ganske stor forskjell på å la en ting passere i stillhet og å avgi en erklæring man tviler på riktigheten av. Man kan heller ikke se bort fra at en del mennesker faktisk vil kvie seg for å avgi falske offentlige erklæringer. Ordningen må derfor antas å kunne føre til farskapssaker i ekteskap og dermed brudd mellom partene i tilfelle hvor problemene etter nåværende ordninger løses underveis». Noen peker på at forslaget antakelig vil øke antallet farskapssaker. En del uttaler at forslaget betyr lite for barnet selv. En del er også inne på at forslaget er «byråkratisk», - de mener det vil innebære en unødig papirmølle, øke arbeidsbyrden for fødeklinikker, bidragsfogder og fylkesmann. F. eks. heter det i uttalelsen fra Hovedkomitéen for reformer i lokalforvaltningen: «Forslaget om at farskap til disse barn skal erkjennes skriftlig og ved personlig fremmøte, vil føre til at det årlig må avgis bort imot 50 000 slike erklæringer. Forslaget kan også føre til at farskap vil bli nektet erkjent i mange tilfelle, slik at det må skrives ut flere farskapsforelegg enn etter den någjeldende ordning. Alt i alt vil dette skape ulemper for befolkningen og påføre det offentlige merarbeid. Komitéen vil derfor tilrå at de foreslåtte regler om erkjennelse av farskap bare gjøres gjeldende for barn som er født utenfor ekteskap. Høringsinstansene gir altså uttrykk for en nokså samstemmig motstand mot utvalgets forslag om å gå bort fra regelen om at morens ektemann automatisk anses som barnets far. De fordeler utvalgets forslag kunne innebære, ligger særlig på det mer symbolske plan: likestilling i regelsettet, og en markering av begge foreldrenes ansvar for barnet. Justisdepartementet finner det på dette grunnlag ikke riktig å følge opp utvalgets forslag i proposisjonen. Departementet går dermed inn for at når foreldrene er gift ved barnets fødsel, skal man fortsatt uten videre legge til grunn at morens ektemann er far til barnet. I dag gjelder farskapspresumsjonen også om moren er skilt når barnet blir født, forutsatt at hun kan ha blitt gravid før skilsmissen. ellers. Vanligvis har jo ektefellene vært separert minst ett år før skilsmissen. I Sverige gikk man derfor ved en lovendring i 1976 bort fra regelen om automatisk farskap når moren er skilt ved barnets fødsel. I Finland er det samme foreslått i en proposisjon til Riksdagen høsten 1979. Justisdepartementet foreslår en tilsvarende endring også hos oss, jf. § 3 i lovutkastet. I en del tilfeller er det - selv om ektefellene er gift når barnet blir født - på det rene at en annen mann er faren. Er alle de berørte klar over dette, er det en fordel at man på en noenlunde enkel måte kan endre det farskapet som følger av lovens hovedregel. I § 7 i lovutkastet er det derfor foreslått at farskapet kan endres ved erkjennelse fra en annen mann når moren og hennes ektefelle godtar det skriftlig. - For øvrig vil ektemannens farskap kunne endres ved dom etter reglene i § 6. Om vilkårene for å reise slik sak vises det til de spesielle merknadene til denne paragrafen. Spørsmålet om hvor mye som skal til for at retten skal anse en annen enn ektemannen som far, blir behandlet nedenfor i 4.2.1. Som et alternativ til sitt forslag om at det alltid skulle kreves erkjennelse eller dom for farskap, var Barnelovutvalget inne på muligheten av å utstrekke farskapspresumsjonen til også å gjelde for de tilfellene der partene lever sammen uten å være gift. Også i noen høringsuttalelser er denne muligheten nevnt. Justisdepartementet er imidlertid kommet til at vanskelighetene ved å fastslå i det enkelte tilfellet om det foreligger et «fast samliv» e.l., er så store at dette alternativet bør forkastes. Istedenfor går departementet inn for at lovreglene gjør det enkelt å erkjenne farskap. Dette bør gjelde ikke bare når partene lever sammen, men i alle de tilfellene der de ikke er gift, og det derfor ikke er noen som uten videre er far etter lovens regler. Spørsmålene om erkjennelse blir behandlet nærmere nedenfor i 4.1.2. Barnelovutvalget gikk inn for at erkjennelse bør være en egen fastsettingsmåte for farskap, og at det ikke bør føres noen særskilt offentlig kontroll med de erkjennelsene som blir gitt. I utredningen heter det bl.a. (s. 20): «Erkjennelse fra faren er en meget enkel måte å fastsette farskapet på, særlig hvis det kan skje i samband med fødselsmeldingen. Sterke grunner taler derfor til fordel for erkjennelse som en egen fastsettinesmåte. Imidlertid gir erkjennelse mulighet for partene til å sørge for at barnet rettslig sett får en annen far enn den som biologisk er faren. Av den grunn er erkjennelse etter gjeldende rett ikke til hinder for at fylkesmannen utferdiger forelegg mot en annen mann eller får reist sak mot ham (bue. § 12 og § 13). Etter gjeldende lov er det et grunnleggende synspunkt at farskap skal fastsettes under en viss offentlig kontroll. Målet er at den juridiske far også skal være den biologiske far. Utvalget mener likevel at dette ikke er avgjørende motargumenter mot erkjennelse som egen fastsettingsmåte. Blant de tilfelle hvor farskapet i dag følger direkte av loven - nemlig hvor foreldre er gift - er det uten tvil en god del hvor barnet ikke får sin biologiske far som rettslig far. Dette viser bl.a. at hensynet til barnet ikke alltid krever at det juridiske og biologiske farskap faller sammen. Utvalget vil peke på at en erkjennelse av farskap har vidtgående rettslige konsekvenser, bl.a. når det gjelder underholdsplikt og arverett. Det er derfor liten grunn til å tro at en mann erkjenner farskapet hvis han ikke mener at han biologisk er faren og heller ikke har noe ønske om å ta seg av barnet og oppfylle sin del av foreldreansvaret. Vil moren ikke godta erkjennelse, er det ikke noe i veien for at hun får reist sak mot den som har erkjent, og at andre mulige fedre blir trukket inn i saken. Utvalget vil også peke på at den offentlige kontroll som det i dag er med erkjennelser og vedtagelser av forelegg, i realiteten har lite å si. Det vil derfor bety en administrativ forenkling om kontrollen kan oppheves. Utvalget legger videre vekt på at det bør gjøres lettere for foreldre som lever sammen uten å være gift, å få fastsatt farskapet. Justisdepartementet er enig i at farskap bør kunne fastsettes ved erkjennelse, og i at dette bør gå klart fram av barneloven. - Mens utvalget foreslo at farens ensidige erkjennelse skulle være nok, er imidlertid departementet kommet til at erkjennelse fra faren bare bør ha virkning når moren har godtatt den skriftlig. Departementet er nok enig med utvalget i at risikoen for farskapserkjennelser som verken er «sanne» eller i samsvar med morens ønsker, er liten. Det virker likevel noe uheldig å henvise moren til å reise sak hvis et slikt tilfelle skulle oppstå. Departementet regner heller ikke med at det vil komplisere saksbehandlingen vesentlig at man krever skriftlig godkjenning fra moren. Når det ellers gjelder framgangsmåten, la utvalget vekt på at erkjennelse burde kunne skje på en enkel måte. Bl.a. også kunne skje for forskjellige andre myndigheter - folkeregisteret, bidragsfogden, fylkesmannen, dommeren, m.v. - Utvalgets ønsker om & gjøre erkjennelsen enkel hadde dels sammenheng med at utvalget foreslo at det skulle kreves erkjennelse eller dom også når foreldrene var gift. Men behovet for en framgangsmåte som er enkel for partene, kan være til stede også ellers. Som nevnt foran i 4.1.1, går derfor også departementet inn for regler som gjør erkjennelsen enkel for partene. - Når det gjelder hvilke myndigheter erkjennelsen skal kunne gis overfor, har departementet fulgt utvalgets forslag. I motsetning til utvalget foreslår departementet at erkjennelse skal kunne gis også før barnet er født. Utvalget drøftet dette, men forkastet det (s. 24): «Utvalget har overveid om det bør være adgang til å erkjenne farskapet før fødselen finner sted. Vi har da tatt utgangspunkt i at moren flere ganger vil møte til svangerskapskontroll, og det kunne da være ønskelig at faren (forutsatt at foreldrene lever sammen) deltok iallfall en gang. Han kunne da samtidig få anledning til å erkjenne farskapet. Utvalget er imidlertid kommet til at behovet for en slik ordning er lite. Ulempene ved å vente med erkjennelsen til fødselen har skjedd, er stort sett små. For den myndighet som mottar erkjennelsen, vil det dessuten være en ulempe å ta vare på den inntil barnet er født. Når departementet her foreslår en annen regel enn utvalget, har det sammenheng med to forhold: For det første blir de praktiske ulempene for myndighetene med å oppbevare og holde rede på erkjennelsen mindre når det ikke skal kreves erkjennelse i alle de tilfellene der moren er gift. (Av de 50 877 barna som ble født i Norge i 1977, var ca. 88% født i ekteskap.) For det andre kan det være en fordel for forholdet mellom foreldrene, og også for deres forhold til barnet, at spørsmålet om erkjennelse er avklart før fødselen. Justisdepartementet viser til Rikstrygdeverkets uttalelse, der det heter: «Flere hensyn taler imidlertid for at det gis adgang til å erkjenne farskap etter den enkle framgangsmåte Barnelovutvalget foreslår, når ekteskap ikke er inngått. Rikstrygdeverket mener imidlertid at en slik erkjennelse må kunne gis så tidlig som mulig under svangerskapet. Dette vil lette den vordende mors situasjon og derved være av betydning for fosterets og senere barnets helse. Det kan også ha stor betydning for den ugifte fars holdning til sitt barn at han gis anledning til offisielt å tre fram som far under svangerskapet. Utvalget har ikke nevnt disse forhold, og synes heller ikke å ha vært oppmerksom på det uheldige ved å legge tidspunktet for første mulighet for erkjennelse til etter fødselen. Dette kan også gi grunnlag for oppfatninger om at en mann skal ha rett til å se barnet før han vedkjenner seg det som sitt. Vi vil i denne forbindelse bemerke den logiske bristen i å lovfeste en rett for den som oppgir å være barnets far til å være til stede under fødselen, mens han først kan bli juridisk far etter fødselen, jfr. lovutkastets § 2. Forslaget om at erkjennelse av farskap først skal skje etter barnets fødsel antas foranlediget av praktiske hensyn, på grunn av forslaget om å innføre erkjennelse av farskap også til barn av gifte foreldre. Hvis pater-est regelen opprettholdes, bortfaller begrunnelsen for dette. Rikstrygdeverket foreslår dessuten at erkjennelse av farskap for barn hvis foreldre ikke er gift med hverandre, og barn som er konsipert i separasjonstid, må kunne gis under svangerskapet. Dette må kunne gjennomføres ved at kvinnen i forbindelse med svangerskapskontroll får utlevert dertil egnede dokumenter som hun kan få med seg hjem. Nærmere enkeltheter ved kravene til farskapserkjennelser er behandlet nedenfor i de spesielle merknadene til § 4. 4.1.3 Bør det offentlige av eget tiltak få fastslått farskapet? Barnelovutvalget drøfter i utredningen s. 21-23 om det - som i dag - bør være slik at det offentlige av eget tiltak skal få farskapet fastslått, eller om dette bør avhenge av morens samtykke. Utvalgets konklusjon er at det fortsatt bør være en oppgave for det offentlige å få fastsatt farskapet til et barn, uavhengig av morens ønske. Utvalget legger da vekt på betydningen for barnet - særlig følelsesmessig, men i noen tilfeller også medisinsk eller økonomisk - av å vite hvem faren er. Utvalget ser den påkjenningen en farskapssak kan være for moren, som det viktigste argumentet mot den løsningen det går inn for. Utvalget foreslår derfor lovendringer som kan bidra til å gjøre rettergangen i farskapssaker mer skånsom for moren. Det er ikke mange høringsinstanser som uttrykkelig kommenterer dette punktet. Brød og Roser, Juridisk Rådgivning for Kvinner og Alene-foreldre-foreningen går mot utvalgets syn. I uttalelsen fra Juridisk Rådgivning for Kvinner heter det: «Vi mener at det offentlige ikke skal kunne treffe tiltak for å fastsette farskap uten med morens skriftlige tillatelse, i likhet med gjeldende rett i Finland. En farskapssak er en så stor belastning for moren, at hun burde være den nærmeste til å avgjøre om det skal reises sak. Det offentliges interesse i å få fastsatt farskapet og dermed få overført bidragsplikten fra det offentlige til faren, burde ikke slå igjennom ovenfor kvinnens ønske om å unngå farskapssak med alt den medfører (noe også utvalget fullt ut erkjenner). I tillegg er hun den nærmeste til å vurdere hvorvidt en farskapssak vil føre fram, og til å vurdere om den (mest sannsynlige) biologiske faren vil kunne være til mer skade enn gavn for både barnet og henne selv. Vi vil tillegge at selv om ikke barnet har en rettslig far, betyr ikke dette at moren vil nekte å opplyse til barnet hvem som er den biologiske faren, dersom barnet skulle ønske å vite det. På den annen side uttaler Norsk Psykologforening: «Psykologisk sett betyr det mye for alle barns identitet å vite hvem som er faren. Vi er derfor enig i at det offentlige av eget tiltak skal søke å få fastsatt farskap i tilfeller hvor dette ikke umiddelbart er klart ut fra situasjonen. Justisdepartementet er enig med utvalget i at det offentlige fortsatt av eget tiltak bør få farskapet fastslått, og viser til utvalgets argumentasjon, som få av høringsinstansene har hatt innvendinger mot, jf. foran. Etter § 11 fjerde ledd i lovutkastet kan likevel forelegg og rettssak unnlates i enkelte særlige situasjoner. Om dette vises det til de spesielle merknadene til § 11. Når det gjelder endringer i rettergangsreglene med sikte på å gjøre farskapssaken til mindre av en påkjenning for moren, vises det til 4.2.2. Når farskapet ikke følger av at moren er gift, eller av erkjennelse, fastsettes det i dag ved forelegg eller dom. - At man må ha muligheten for å fastsette farskapet ved dom, er temmelig selvsagt. Barnelovutvalget drøfter foreleggsordningen på s. 23 i utredningen, og går her inn for at man beholder denne ordningen, likevel slik at man opphever regelen om at en mann som forholder seg passiv overfor forelegget, anses som far. Det har ikke vært mange kommentarer til dette fra høringsinstansene. Noen - særlig blant fylkesmennene - kommer inn på forslaget om å oppheve «passivitetsregelen». Fylkesmennene i Rogaland, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag er enig med utvalget her, det samme er - tross visse betenkeligheter - Den Norske Advokatforening. Fylkesmannen i Telemark ønsker å beholde dagens ordning, og fylkesmannen i Hedmark går inn for en mellomløsning. Justisdepartementet slutter seg til Barnelovutvalgets syn på dette punktet. Utvalget, foreslår videre at fylkesmannen på foreleggsstadiet skal kunne påby at det blir tatt blodprøver av barnet, moren og de mulige fedre i samme utstrekning som det i dag kan skje i forbindelse med rettssaker. Begrunnelsen er at praksis har vist at det er behov for en slik regel. Hvis blodprøvene ikke utelukker den som er oppgitt som far, vil han nemlig i mange tilfeller erkjenne farskapet, og etter den regelen utvalget foreslår, vil man da unngå at saken overhodet blir brakt inn for domstolene. - De høringsinstansene som har kommentert dette forslaget, er positive til det, og departementet har fulgt det opp i proposisjonen. I de spesielle merknadene til § 11 og § 12 er det redegjort for nærmere enkeltheter når det gjelder foreleggene. 4.2.1 Hva skal kreves for dom på farskap? Rettssaker om farskap kan gjelde den første fastsettingen av farskap - når farskapet ikke følger av at moren er gift eller av erkjennelse (eventuelt etter forelegg). Rettssakene kan også være saker om endring av farskap som tidligere er fastsatt på en av disse måtene eller ved dom. Etter gjeldende rett er kravene til hvor sikker retten skal være før den avsier dom på farskap, forskjellige ettersom det gjelder farskapet til barn utenfor ekteskap eller endring av farskap som har fulgt av regelen om at morens ektemann automatisk sees som far. Barnelovutvalget behandler derfor kravene til dom på farskap særskilt for førstegangsfastsettingen (utredningen s. 26-28) og for endringssaker (s. 39-41). Utvalget kommer imidlertid fram til at kravene bør være de samme for de to gruppene av saker, og da slik at det skal være de kravene som i dag gjelder for fastsetting av farskap til barn utenfor ekteskap. Utvalget har likevel forenklet formuleringene i loven en del. I forhold til i dag har utvalget dermed foreslått endring når det gjelder kravene til bevis for å få dom for at ektemannen ikke er faren. bevisregel. Utvalget mener den kritikken som har vært reist mot denne regelen, er velgrunnet, og skriver (s. 40-41): «For det første kan det reises adskillig tvil om presumpsjonen for ektemannens farskap virkelig slår til i de tilfelle hvor farskapssak blir reist (og det er dette som har betydning, ikke om presumpsjonen holder stikk i andre tilfelle). For det annet gir den liten hjelp til å verne om familielivet og bestående ekteskap, for det er trolig havarert allerede. Det er åpenbart skjedd når endringssak tross alt blir reist. Men også i de tilfelle hvor ektemannen er kommet så langt at det bare er pater estregelen som bevisregel som avholder ham fra å reise endringssak, er det grunn til å tro at ekteskapet vanligvis har strandet. Skal man først begrense adgangen til å reise endringssak i den hensikt å beskytte familielivet og ekteskapet, bør det heller skje direkte ved hjelp av prosessuelle regler om søksmålsadgangen. De har bl.a. den fordelen fremfor materielle regler at de ikke påvirker utfallet når man først tillater sak reist. For det tredje bidrar pater est-regelen som bevisregel til å opprettholde diskrimineringen av barn utenfor ekteskap. «en dom om at ektemannen ikke er faren, innebærer at barnet er utenekteskapelig med de derav følgende uheldige virkninger.» (innstilling I s. 11). jfr. også innstillingens konklusjon (innstilling I s. 12) «utvalget (bl.a.) legger avgjørende vekt på den betydning det har for barnet å ha ekteskapelig byrd. Videre vil utvalget understreke at farskapspresumpsjonen som bevisregel som oftest vil virke urimelig overfor de menn den rammer. Den kan også ramme tredjemann, ved at den hindrer ham i å få et farskap som han ønsker å påta seg, og den kan hindre barnet i å få som juridisk far den som sosialt og biologisk er faren. Overhodet vil den som oftest være til liten hjelp for barnet - en juridisk far som reiser endringssak, vil sjelden fungere godt som barnets sosiale far. Heller ikke hensynet til moren - å spare henne for ektemannens anførsler om utroskap - kan tillegges noen vekt, siden det i en skilsmissesak er fri adgang til å gjøre gjeldende at ektefellen har hatt seksuell omgang med andre. Utvalget vil tilføye at den sosiale fordømmelse av utroskap trolig er betydelig mindre enn da barnelovene ble gitt i 1956. Forslaget om å gå bort fra pater-est-regelen som bevisregel har fått støtte fra de høringsinstansene som berører spørsmålet. Det er bl.a. Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Likestillingsrådet, Norsk Kvinnesaksforening, noen fylkesmenn, Den norske Dommerforening. Eksempelvis heter det i uttalelsen fra Dommerforeningen: «Når en ektemann først reiser sak om farskapet til hustruens barn, er det neppe i dag grunn til å ha andre bevisregler enn de som ellers gjelder for fastsetting av farskap. For så vidt kan vi tiltre barnelovutvalgets begrunnelse i innstillingen side 39-41, selv om det også da må regnes med noen flere farskapssaker. Særlig viser vi til begrunnelsen for at bevisregelen ble opprettholdt i barneloven av 1956, sitert av barnelovutvalget i innstillingen side 39-40. Man må vel si at utviklingen har løpt fra paier est-regelen som bevisregel. En annen sak er at dersom partene har levd i et fast forhold - enten som ektefeller eller som faste «samlevere» - vil dette faktum i seg selv ha stor beviskraft. Også Justisdepartementet er enig med Barnelovutvalget i at man bør gå bort fra pater-est-regelen som bevisregel, og har i § 9 fulgt opp utvalgets forslag når det gjelder vilkårene for å avsi dom for farskap. Som nevnt foran i 4.1.3, har Barnelovutvalget foreslått noen lovendringer med sikte på å gjøre rettergangen i farskapssaker mer skånsom for moren. For det første foreslår utvalget at det som hovedregel ikke skal være adgang til å stille spørsmål om p arr tenes seksuelle forhold utenom det tidsrommet da moren kan ha blitt gravid. Retten skal likevel ved kjennelse kunne tillate slik bevisføring hvis den finner det har direkte betydning for avgjørelsen i saken. Forslaget er begrunnet i utredningen s. 24-26. henne, samtidig som det som utgangspunkt er irrelevant for den konkrete farskapssaken hva slags seksuelle forhold hun har hatt bortsett fra akkurat i den tiden hun kan ha blitt gravid. Unntaksregelen - som utvalget mener retten bør være varsom med å benytte - blir begrunnet med at hensynet til barnet, den utlagte far, eller eventuelt moren selv, kan trekke klart i motsatt retning. En del høringsinstanser kommenterer dette forslaget, og de fleste av dem støtter det. Dette gjelder bl.a. fylkesmennene i Aust-Agder, Rogaland og Nordland, Likestillingsrådet, Norsk Psykologforening, Norges Sykepleierforbund, og også Norsk Kvinnesaksforening, som imidlertid mener det bør fastsettes at ønske om slik bevisføring må settes fram skriftlig under sakforberedelsen. Noen instanser - særlig kvinneorganisasjoner - mener bevisføring om morens seksuelle forhold bør være helt avskåret. Dette gjelder bl.a. Brød og Roser og Juridisk Rådgivning for Kvinner, som uttaler: «Til formuleringen av § 22 vil vi gjerne bemerke at såvidt vi vet har aldri menns seksuelle forhold i eller utenfor konsepsjonstiden, vært trukket inn i en farskapssak. Slik som paragrafen nå er formulert, vil den tilsløre det forhold at det er kvinners seksuelle forhold og seksualpraksis som trekkes inn og vurderes i en farskapssak. Når det gjelder det reelle innhold i paragrafen, virker det ikke som det vil bli noen forbedring i forhold til gjeldende rett. Vi er redd for at unntaksregelen i 2. setning i realiteten vil bli hovedregelen. Menn som er interessert i å fralegge seg et farskap til et barn de ikke ønsker, noe som er utgangspunktet for at det i det hele tatt blir reist sak i de fleste tilfeller, vil være interessert i å bruke alle midler for å unngå å bli kjent som far. Kvinnens seksuelle praksis vil for dem være av den aller største betydning. Da vi mener at også morens seksuelle forhold utenfor konsepsjonstiden er helt uten betydning for hvem som er far, mener vi at paragrafens siste setning må sløyfes, slik at adgangen til slik bevisførsel helt faller bort. For snarest mulig å forbedre en vanskelig situasjon for kvinner som trekkes inn i en farskapssak, ofte mot sin egen vilje, foreslår vi at bestemmelsen tas inn regelverket snarest mulig. På den annen side mener enkelte instanser at man ikke bør innføre noen slik regel om avskjæring av bevis som utvalget foreslår. Fylkesmannen i Hedmark uttaler: «Fylkesmannen er enig i at det kan være nedverdigende for en barnemor å måtte stå fram i retten og redegjøre for sin seksuelle adferd utenfor konsepsjonstiden. På den annen side skal det ikke ses bort fra at domstolene på denne måte ofte kan få viktige opplysninger til belysning av farskapsspørsmålet. Man må derfor kunne anta at unntaksregelen i forslagets § 22 annen setning vil bli brukt i stor utstrekning. Fylkesmannen ser betenkeligheter ved at man oppstiller generelle regler om avskjæring av bevis. For det første vet man lite om hva dette kan ha å bety for en riktig farskapsfastsetting, og for det andre bryter det med prinsippet i tvistemålslovens § 86 siste setning om rettens plikt til å sørge for at saken blir tilstrekkelig opplyst. Bakgrunnen for utvalgets forslag om bevisavskjæring er hensynet til barnemoren. Det bør imidlertid vurderes om dette hensyn kan ivaretas på annen måte, og slik at det ikke går ut over sakens opplysning. F. eks. bør det være mulig å la barnemoren uttale seg på dette punkt i dommeravhør eller for særskilt oppnevnt kurator, slik at hennes forklaring fremlegges som skriftlig bevis i saken. En slik ordning bryter en del med gjeldende rettergangslovgivning, men synes likevel mer betryggende enn en regel om avskjæring av bevis. Justisdepartementet slutter seg til utvalgets forslag om at bevisføring om partenes seksuelle atferd som utgangspunkt skal være avskåret, men at retten skal kunne bestemme noe annet ved kjennelse. - Enkelte instanser har tatt opp spørsmålet om denne kjennelsen bør kunne påkjæres eller ikke, - noe de har hatt forskjellig syn på. Departementet har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å fastsette særregler m.h.t. kjæremål her. Utvalget foreslår videre at det skal være adgang til å avslutte saken uten hovedforhandling når det etter blodprøver og forklaringer som er gitt, virker klart at det ikke lar seg gjøre å fastslå farskapet. Spørsmålet er drøftet i utredningen s. 32-33, der problemet innledningsvis blir formulert slik: «Når partene og eventuelle vitner har avgitt sin første forklaring og resultat av blodprøveundersøkelsene foreligger, hender det ikke sjelden at dommeren forholdsvis klart ser resultatet av farskapssaken, helt eller delvis. Det kan være at en mann er utelukket som far i henhold til blodprøvene, eller at det er en rekke mulige fedre uten at noen av dem peker seg ut fremfor de andre. Under høringen har det vært lite kommentarer til utvalgets nærmere forslag på dette punktet, og departementet har i § 25 tatt opp utvalgets forslag uten innholdsmessige endringer. Enkelte forslag til mindre prosessuelle endringer blir kommentert nedenfor i spesialmerknadene. De gjeldende barnelovene gir ikke noen nærmere forklaring på hva som ligger i begrepet «foreldremakt» («foreldremyndighet»). Barnelovutvalget har foreslått å gå over til betegnelsen «foreldreansvar», - for å feste oppmerksomheten mer ved foreldrenes plikter - og dermed barnas rettigheter - enn ved foreldrenes rettigheter. Utvalget har også forklart noe i lovutkastet om hva som skal ligge i foreldreansvaret: Det heter i utkastet at barnet har krav på omsorg og omtanke fra foreldrene, at foreldreansvaret gir foreldrene rett og plikt til å bestemme for barnet i personlige forhold, og at foreldreansvaret skal utøves ut fra barnets interesser og tarv. Ganske mange høringsinstanser uttaler seg om valget mellom betegnelsene «foreldremyndighet» og «foreldreansvar» og meningene er nokså delt på dette punktet. Blant andre Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Det Norske Arbeiderpartis Kvinnesekretariat. Den Norske Advokatforening, Norsk Barnevernsamband og Institutt for Kristen Oppseding ser utvalgets forslag som en forbedring, mens andre har innvendinger. F. eks. heter det i uttalelsen fra Norges Bondelag og Norges Bondekvinnelag: «De to organisasjoner er ikke enige i at ordet foreldremyndighet blir byttet ut med ordet foreldreansvar. De to ord har forskjellig innhold. Dette kommer bl.a. frem når det heter i utkastet at «foreldreansvaret skal opphøre senest når barnet fyller 18 år». Mange vil ikke godta en lovregel som sier at deres ansvar og omsorg for barn ikke gjelder ut over en viss alder. En kan også spørre hvem som skal være ansvarlig for barna fra de er fylt 18 år til de blir myndige. «Barnelovutvalget har forlatt begrepene «foreldremyndighet» og «foreldremakt» til fordel for «foreldreansvar» som en mer treffende og riktigere betegnelse ut fra det syn på barns rettsstilling som i dag råder. Denne begrepsendring er etter vår oppfatning ikke heldig. I «foreldremyndighet» ligger at det er foreldrene som har retten til å bestemme over barnet. Det må nødvendigvis foreldrene ha, idet denne rett ikke kan legges til barnet selv. Foreldrene utøver sin myndighet under ansvar. Men «foreldreansvar» er noe annet og mer enn «foreldremyndighet». Vi kan være enige i at «foreldremakt» er mindre heldig i denne forbindelse. Men «foreldremyndighet» peker etter vår mening på det som er det sentrale her. Begrepet er vel innarbeidet og anerkjent også utenfor juristenes miljø. At «foreldreansvar» også rent språklig er mindre egnet som betegnelse på foreldrenes stilling, fremgår av innstillingen side 9, hvor barnelovutvalget taler om at foreldreansvaret skal «utøves». Enkelte mener at man bør ha både betegnelsene «foreldremyndighet» og «foreldreansvar». F. eks. sier Norges Husmorforbund: «Det savnes en mer dekkende beskrivelse av hva foreldreansvar omfatter. Blant annet kommer det ikke klart fram at det er foreldrene som i første rekke har ansvaret for barnas oppdragelse. Dersom ordet ansvar skal føres inn i loven, må det settes i tillegg til ordet myndighet, fordi disse to begreper utfyller hverandre. Foreldremyndighet er nemlig en betingelse for at foreldre kan få ansvar for en forsvarlig oppdragelse av sine barn. Lovteksten bør forandres til: Foreldremyndighet og ansvar og begge begreper bør gis en dekkende definisjon. Justisdepartementet har fulgt utvalgets forslag om å gå over til betegnelsen «foreldreansvar». En innvending mot en slik endring kan være at betegnelsen «foreldreansvar» ikke alltid gir de mest treffende assosiasjoner m.h.t. maktforholdene i familiene reelt er. Departementet legger likevel større vekt på at lovforslaget også innholdsmessig innebærer en større vekt på barnas rettigheter og foreldrenes plikter enn gjeldende barnelover gjør, og at den holdningspåvirkningen som man tar sikte på med dette, kan bli mer effektiv hvis også betegnelsen endres. En tilsvarende endring er for øvrig foreslått i en svensk offentlig utredning fra 1979 (SOU 1979: 63). - A bruke både betegnelsen «foreldremyndighet» og betegnelsen «foreldreansvar», ville etter departementets mening virke mer forvirrende enn avklarende. Spørsmålet om hva foreldreansvaret innebærer, er regulert i § 30 i Barnelovutvalgets utkast, og drøftet nærmere i utredningen s. 45 flg., særlig s. 46-48. Det har ikke vært mange kommentarer til dette under høringen. Enkelte har likevel etterlyst mer presise oppregninger av foreldrenes rettigheter eller plikter, men stort sett uten å sette fram konkrete forslag. Justisdepartementet tviler på at det er hensiktsmessig å definere foreldreansvaret mer utførlig enn Barnelovutvalget har foreslått, og har i hovedsak sluttet seg til utvalgets forslag. Det vises til lovutkastets § 30 og de spesielle merknadene til bestemmelsen. 5.2.1 Barnelovutvalget drøfter spørsmålet om opphør av foreldreansvaret på s. 49-50 i utredningen, og foreslår uttrykkelig lovfestet at foreldreansvaret opphører når barnet fyller 18 år, forutsatt at ikke noe annet er fastsatt i særskilt lovbestemmelse. Dette blir antatt å gjelde også i dag, men er nå ikke fastsatt i noen generell lovregel. Da Barnelovutvalget avga sin utredning, var myndighetsalderen 20 år. Etter lovendring 8. juni 1979 nr. 38 er imidlertid også myndighetsalderen nå 18 år. - Barnelovutvalget og en del høringsinstanser har drøftet problemer ved at det var forskjellig aldersgrense for opphør av foreldremyndighet og vergemål. Disse problemene er altså ikke lenger aktuelle, og blir ikke berørt i proposisjonen. Det har ellers vært få kritiske kommentarer til forslaget om å lovfeste 18-års-grensen for opphør av foreldreansvaret, og Justisdepartementet har opprettholdt forslaget i proposisjonen. 5.2.2 Ved siden av bestemmelsen om full selvbestemmelsesrett for barnet fra det blir 18 år, har Barnelovutvalget foreslått en bestemmelse om at foreldrene skal gi barnet stadig større selvbestemmelsesrett med alderen. Det heter i utredningen s. 49: «Gir man de unge større og større selvbestemmelsesrett med alderen, utvikler de seg lettere til selvstendige mennesker. Dette synspunkt bør få konsekvenser for foreldrenes myndighet til å bestemme over barna (men ikke nødvendigvis for deres plikter, såsom plikten til å vise omsorg og sørge for et sted å bo). Med alderen må det derfor skje en «uttynning» av foreldreansvaret. Utvalget har søkt å gi uttrykk for dette i lovutkastet ved en regel om at den unge skal gis stadig større selvbestemmelsesrett med alderen. Selv om den alminnelige regel for opphør av foreldreansvaret er satt til 18 år, må man derfor regne med at endel av foreldrenes beføyelser bortfaller tidligere. Dette forslaget har det ikke vært innvendinger mot under høringen, og Justisdepartementet har opprettholdt det i proposisjonen. - Det kan nok innvendes mot en slik bestemmelse at den er vag, og derfor kan være vanskelig å bruke som et klart argument i konkrete konflikter. Men departementet legger vekt på at bestemmelsen gir uttrykk for et verdifullt prinsipp, og at den kan være et visst bidrag i en holdningsskapende prosess. - Det kan også nevnes at en liknende bestemmelse er foreslått i en svensk offentlig utredning fra 1979 (SOU 1979:63). 5.2.3 Opphør av foreldreansvaret på bestemte områder kan følge av særlige aldersgrensebestemmelser i andre lover - f. eks. er det fastsatt at barn som har fylt 15 år, selv bestemmer sin tilhørighet til trossamfunn. Barnelovutvalget har dessuten foreslått en bestemmelse i barneloven om at det skal gjelde 15 års grense for adgangen til å melde seg inn i og ut av foreninger (se utredningen s. 50). Relativt få har spesielt kommentert dette forslaget under høringen. Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Mental Barnehjelp og Norsk Bygdeungdomslag støtter forslaget. Norges Bondelag og Norges Bondekvinnelag er betenkt og uttaler: «Det er i dag sterk konkurranse fra forskjellige organisasjoner og foreninger for å vinne tilslutning blandt barn og ungdom, og en 15-års grense som foreslått, kan i denne forbindelse være for lav. En vil også nevne at 15-åringer som oftest ikke har faste inntekter, og de har ikke rett til å ta arbeid før de er 16 år. Justisdepartementet ser det som ønskelig at den vagere bestemmelsen om at barnet skal få økt selvbestemmelsesrett med alderen (5.2.2 foran), blir supplert med konkrete bestemmeler om opphør av foreldreansvaret på bestemte områder før barnet blir 18 år. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til forslaget om 15 års grense når det gjelder medlemskap i foreninger. Departementet presiserer - på samme måte som Barnelovutvalget - at det ofte vil være naturlig at foreldrene også på et tidligere tidspunkt lar barnets syn m.h.t. medlemskap være avgjørende. Kirke- og undervisningsdepartementet går inn for at 15 år skal være aldersgrensen også for valg av utdanning. Det heter i uttalelsen: «I nevnte utredning har barnelovutvalget under avsnitt 6.7 drøftet spørsmålet om barns selvbestemmelsesrett og behovet for særregler. I den utvikling over tid i barns rettsstilling som utvalget i lovutkastet har lagt opp til, fra uttalerett ved 7 års-alderen til fullt opphør av foreldremyndigheten ved fylte 18 år, representerer 15 års-alderen et viktig trinn. I utkastets § 33 gis det selvbestemmelsesrett i spørsmålet om innmelding og utmelding av foreninger ved fylte 15 år. Dette fastslås ved særregel. Departementet vil i denne sammenheng peke på at 15 år vanligvis vil være den alder da barna har gjennomført den obligatoriske opplæring gjennom grunnskolen. 15 år er videre den alder da det inntrer selvbestemmelsesrett i spørsmålet om inn- og utmelding av trossamfunn, jf. lov av 13. juni 1969 om trudomssamfunn og ymist anna § 3, og lov om Den norske kirkes ordning, § 2.6. Dette departement har ikke noe å innvende mot en særregel som fastslår selvbestemmelsesrett i forhold til foreninger, heri også innbefattet politiske partier. Departementet har imidlertid funnet det naturlig å overveie om ikke en slik særregel også burde omfatte valg av utdanning. Overgangen fra grunnskole til videre utdanning er et viktig avsnitt for den enkelte unge. På dette alderstrinn kan valg av utdanning ha nokså avgjørende betydning for seinere yrke og levekår. F.eks. i kvinner og menns valg av utdanning og seinere yrkesplassering synes det å foreligge klare linjer tilbake til valg av utdanningsvei etter avsluttet grunnskole. Valg av utdanning er viktig, og angår først og fremst den enkelte unge selv. På mange måter kan valget ha en seinere livsavgjørende betydning. På denne bakgrunn er Kirke- og undervisningsdepartementet kommet til at de unge gjennom den nye lov bør sikres en sterkere grad av selvbestemmelse enn den som følger av lovutkastets § 32. Departementet ber derfor Justisdepartementet overveie en tilføyelse i lovutkastet, f. eks. i tilknytning til § 33, som positivt fastslår selvbestemmelse i spørsmålet om valg av utdanning. Justisdepartementet er enig med Kirke- og undervisningsdepartementet, og har omformet § 33 i Barnelovutvalgets utkast slik at barn som er fylt 15 år får selvbestemmelsesrett også når det gjelder valg av utdanning. 5.2.4 Barnelovutvalget har foreslått en bestemmelse i barneloven om at barn over 7 år skal få si sin mening før foreldrene treffer noen avgjørelse om barnets personlige forhold, og at foreldrene skal legge vekt på hva barnet mener. Bestemmelsen skal avløse en liknende regel som i dag finnes i vergemålsloven § 40, men der aldersgrensen er 12 år. Tanken om å senke denne aldersgrensen hadde tidligere vært lagt fram av Sosialreformkomitéen i NOU 1972:30 s. 71. - Når det gjelder avgjørelser i økonomiske spørsmål, foreslår Barnelovutvalget en 14 års grense for barnets rett til å uttale seg, mot i dag 15 år (se forslag til endring i vergemålsloven § 40). Ganske mange høringsinstanser har kommentert forslaget om at barn over 7 år skal høres i personlige spørsmål. Forslaget får støtte i hovedrekkene fra bl.a. Det norske Arbeiderpartis Kvinnesekretariat. Et flertall av dem som kommenterer forslaget, har likevel innvendinger. Dette gjelder bl.a. fylkesmennene i Oslo og Akershus, Oppland, Rogaland, Møre og Romsdal, Troms. Det heter f.eks. i uttalelsen fra Norges Husmorforbund: «Foreldre kan ikke unngå å høre sine barns meninger, og i de fleste tilfelle vil barn bli hørt og deres meninger vurdert. lovfesting av dette. Hvis barn skal ha en medbestemmelsesrett som innebærer avgjørelse, så må grensen være 12 år. «Fylkesmannen er uenig i den lovfestede medbestemmelsesrett for barn fra 7 år. Selv om man ser bort fra at barn utvikler seg i meget forskjellig tempo, mener jeg at barn må være langt mer enn 7 år før de har modenhet til å kunne velge mellom forskjellige alternativer eller å bære ansvaret for et valg som er gjort. Et prinsipp som det foreslåtte vil også kunne gi uenige foreldre gode muligheter til å spille på barnet og sette det opp mot den andre for å få sin vilje igjennom: Spørsmål som angår barnets personlige forhold vil i mange tilfelle ha stor betydning også for de øvrige familiemedlemmer. Formuleringen gir lite plass for den endelige avveining foreldrene må foreta mellom de forskjellige familiemedlemmers ønsker og behov. Fylkesmannen mener at bestemmelsen, hvis den skal forutsettes å ha noen praktisk betydning, vil virke uheldig i vanlige familier. Hvis den bare skal være en programerklæring, kan den like gjerne sløyfes, idet det da må forutsettes å være andre ting enn lovbestemmelser som er avgjørende for beslutningsprosessene i en familie. Fylkesmannen mener at aldersgrensen på 12 år som nå gjelder for barns innvirkning på beslutninger, bør opprettholdes. Det foreslås at § 31 og § 32 slås sammen og gis følgende formulering: Foreldrene skal gi barnet stadig større selvbestemmelsesrett med alderen. Etter som barnets utvikling og modenhet tilsier det, skal det ha anledning til å uttale seg og dets uttalelser skal tillegges vekt ved foreldrenes avgjørelser i saker som er av personlig betydning for barnet. Når barnet er fylt 12 år skal det legges stor vekt på dets mening i saker som er av vesentlig betydning for dets personlige forhold. Foreldreansvaret varer ikke i noe tilfelle lengre enn til barnet er fylt 18 år, med mindre det er fastsatt annet i særskilt lovbestemmelse. Flere høringsinstanser tar opp et spesielt problem, nemlig at det er uheldig om barn over 7 år skal få ansvaret for å velge mellom foreldrene i en separasjons- eller skilsmissesituasjon. F. eks. heter det i uttalelsen fra Barnepsykiatrisk forening: «Barns medbestemmelsesrett fra fylte 7 år kan lett føre til et overgrep overfor barnet ved å pålegge det mer ansvar for personlige forhold enn det har evne til og er modent for å bære i denne alderen. Eksempelvis ville vi anse det urimelig at en 7-åring skulle være nødt til å velge mellom foreldrene i en samlivskonflikt. I § 31 foreslås det at barn over 7 år skal høres før det treffes avgjørelser om dets personlige forhold. Som utgangspunkt er vi enige i dette. Barnelovutvlaget sier imidlertid selv på s. 123 nederst - 124 øverst at det kan tenkes tilfelle hvor man ikke kan vente at foreldrene innhenter barnets mening selv om det er over 7 år. Vi er enige i dette, og vil på denne bakgrunn bemerke at § 30 burde gi uttrykk for at bestemmelsen ikke er ment å skulle praktiseres uten unntak. Spesielt i forbindelse med barnefordelingssaker antar vi at det må vises stor forsiktighet med å innkalle såvidt små barn til samtale med dommeren slik det synes forutsatt i pkt. 7.2.1.1 siste avsnitt. Det er vel kjent at barn i denne alderen ikke på noen måte bør spørres slik at de blir nødt til å velge mellom foreldrene, med mindre barnet selv nærmest uoppfordret gir uttrykk for hva det ønsker. Videre må det antas at en regel om at oppfatningen på dette punkt hos barn helt ned til 7 år tillegges vekt av retten, kan føre til at foreldrene i større grad enn i dag søker å påvirke barnet. Dette er uheldig for barnets psykiske helse og vil kunne føre til at det kommer i et ubegrunnet motsetningsforhold til en av foreldrene. Vi i utvalget vil derfor gå imot at det lovfestes noen regel om høring av barn ned til 7 år i barnefordelingssaker, og foreslår den tidligere 12 års grense opprettholdt. Justisdepartementet slutter seg til Barnelovutvalgets forslag om at barn over 7 år skal høres i personlige spørsmål. Etter departementets oppfatning kan noe av motstanden mot bestemmelsen skyldes misforståelser i retning av at barnet uten videre skal bestemme selv når det er 7 år. Dette ligger ikke i den foreslåtte bestemmelsen, den innebærer at foreldrenes avgjørelse ikke skal treffes over hodet på barnet, men ikke noen selvbestemmelsesrett for barnet. Når det heter at det skal legges vekt på barnets mening, innebærer ikke det at barnets mening nødvendigvis skal være utslaggivende, men at den skal være et moment i avgjørelsen. Hvor viktig dette momentet bør være, må bl.a. avhenge av hva saken gjelder, og barnets alder og modenhet. Departementet vil understreke at bestemmelsen heller ikke innebærer at barnet skal presses til å ha eller gi uttrykk for noen mening når det ikke selv ønsker det. Departementet er helt ut enig i at det vil være galt om barnet skal få inntrykk av at det må treffe et valg mellom foreldrene i en skilsmissesituasjon. - Det som ligger i bestemmelsen, er imidlertid at barnet skal få en adgang til å komme med sitt syn hvis det ønsker det. En bestemt aldersgrense vil alltid virke noe firkantet, og det går fram at en del av høringsinstansene har innvendingar av denne grunn. Et alternativ kunne være å bruke en vagere formulering, i retning av at barnet skal høres i den grad det har forutsetninger for å ta et standpunkt. I utkastet fra en svensk offentlig utredning i 1979 (SOU 1979: 63) er det foreslått en løsning etter slike linjer, nemlig følgende bestemmelse: «Föräldraansvaret medför också skyldighet att, så snart det är möjligt, samråda med barnet i angelägenheter som rör dess personliga förhållanden. Problemet med en formulering av denne typen er at forskjellige foreldre antakelig vil legge et ganske forskjellig innhold i den, bl.a. ut fra egne autoritære eller ikke-autoritære holdninger. En slik bestemmelse vil i tilfelle i liten grad oppfattes som en oppfordring til å høre barnas mening i større grad enn foreldrene ellers ville gjøre. Som rettssikkerhetsgaranti for barn vil den da være svakere enn den mer absolutte formuleringen som departementet går inn for. Det skulle etter departementets mening være selvsagt at forslaget om at det skal være plikt til å høre barn over 7 år, ikke innebærer at foreldrene aldri bør gi noen medbestemmelsesrett til yngre barn. I mange av dagliglivets spørsmål er det naturlig at også små barn får si sin mening, og at foreldrene legger vekt på den. Så lenge foreldrene er gift og lever sammen, har de i dag foreldreansvaret sammen, og dette bør utvilsomt være regelen også i framtiden. For tilfellene der foreldrene blir separert eller skilt, har loven i dag ikke noen «normalløsning», - det må avtales eller fastsettes i det enkelte tilfellet om moren eller faren skal ha foreldremyndigheten, eller eventuelt om de skal ha den sammen (dette kan bare fastsettes ved avtale). Barnelovutvalget har foreslått at lovens utgangspunkt skal være felles foreldreansvar også etter separasjon og skilsmisse. Foreldrene skal imidlertid etter forslaget kunne avtale en annen løsning, og hver av dem skal kunne bringe saken inn for domstol (eller for fylkesmannen, hvis de er enige om det). Det heter i utredningen (s. 62-63): «Striden om barna gjør i mange tilfelle oppgjøret etter et samlivsbrudd bitrere enn det ellers ville ha vært. Det øker problemene som en skilsmisse fører med seg, både for foreldrene selv og i deres forhold til barna. Når den ene skal få foreldreansvaret alene, betyr det i virkeligheten at den annen mister det, og det kan få følger for hans eller hennes ansvar og interesse for barnet. Dette gjelder selv om vedkommende får fastsatt rett til samvær. Dersom lovens utgangspunkt i stedet var at ordningen med felles foreldreansvar skulle bestå, kunne man i noen grad få bort stridsspørsmålet om foreldreansvaret. Riktignok kan det fortsatt bli uenighet om hvem barnet skal bo hos. Men en som fortsatt får del i foreldreansvaret, kan ha lettere for å akseptere at barnet blir boende hos den annen. Riktignok kan denne føle det som en belastning at han eller hun ikke på egen hånd kan treffe avgjørelser om barnets oppdragelse og fremtid. Bl.a. med sikte på slike tilfelle må det være adgang for domstolene til å la den ene få foreldreansvaret alene. Det kan også innvendes at felles foreldreansvar kan vise seg upraktisk dersom foreldrene bosetter seg langt fra hverandre, eller dersom den ene fører en omflakkende tilværelse. Men den som har barnet hos seg, må ha en vid adgang til å treffe avgjørelsene på egen hånd dersom det er vanskelig eller urimelig tidkrevende å diskutere saken med den andre. Utvalget mener altså at de vansker som en hovedregel om felles foreldreansvar etter samlivsbrudd kan føre med seg, lar seg overvinne. Vi vil også understreke at fortsatt foreldreansvar for den som barnet ikke bor hos til daglig, kan bety en avlastning for den av foreldrene som det blir hos. At foreldreansvaret fortsatt er felles, innebærer nemlig at begge foreldre må være rede til å ta seg av barnet hvis det blir vanskelig for den annen, f. eks. pga. sykdom. Den barnet bor hos, kan forvente at den annen vil delta i oppdragelsen av barnet, gi råd og være med på å diskutere spørsmål som melder seg i forbindelse med barnets oppvekst og fremtid. Den barnet ikke bor hos, har på sin side krav på ikke å bli holdt utenfor i slike spørsmål. eller til å føre noen detaljkontroll med forholdene i barnets hjem. Om utøvelsen av det felles foreldreansvar i praksis vises ellers til 8.5 nedenfor. En annen fordel ved at loven fastsetter felles foreldreansvar også etter samlivsbrudd, er at man får en klar regel også for den første tiden etter samlivsbruddet. I dag savner man dette, idet bie. § 8 ikke er klar i spørsmålet om hvem som har foreldreansvaret fra samlivsbruddet og frem til det blir truffet avtale eller rettskraftig avgjørelse om barnefordelingen. Mange av høringsinstansene har kommentert dette forslaget, og meningene er nokså delte, likevel slik at flere av dem som tar opp dette punktet, er skeptiske til utvalgets forslag. Uttalelser som stiller seg positivt til felles foreldreansvar som utgangspunkt etter separasjon og skilsmisse er kommet fra bl.a. og Far og Barn. F.eks. heter det i uttalelsen fra Norsk Sosionomforbund: «I kapittel 5 om foreldreansvar innarbeides prinsipper om delt foreldreansvar uansett foreldrenes formelle samlivsform. Vi antar at dette på sikt vil kunne virke positivt holdningsendrende til beste for barnet. Lovens intensjon om barnets rett til kontakt og samvær med begge foreldre vil på denne måten bedre kunne oppfylles. «Fylkesmannen er enig i at foreldreansvaret som utgangspunkt skal påligge begge foreldre også når de skiller lag (utk. § 35, 1. ledd). På bakgrunn av de erfaringer en ved dette fylkeskontoret har gjort med ordningen med delt foreldremyndighet etter avtale, er en imidlertid ikke i tvil om at dette vil være en kilde til konflikter mellom foreldrene. Hensynet til barnet og til den av foreldrene det ikke bor sammen med, bør likevel oppveie ordningens konfliktskapende virkninger. Det er her viktig å understreke at foreldreansvaret, med det innhold det er gitt i utk. § 30, er en ressurs som barnet skal kunne nyte godt av. Den konfliktskapende effekten må dessuten ses i sammenheng med den øvrige lovgivningen om barns forhold. En kilde til konflikt ved delt foreldremyndighet har vært spørsmålet om navneendring for barna, hvor moren har giftet seg på nytt eller tatt tilbake pikenavnet. Har faren del i foreldremyndigheten og motsetter seg navneendring, skal navnebevilling gis bare i «særlige tilfelle», jfr. navnelovens § 18, 1. ledd i.f. Utvalgets forslag vil gjøre det vanskelig å opprettholde den gjeldende liberale praksis med å gi navnebevilling mot farens protest, og vil vel også lede til at det i en del tilfelle reises krav om at motparten skal fratas foreldreansvaret. Dette bør forøvrig has for øye også under pågående revisjon av navneloven. En skulle anta at en neddemping av kravet om enighet i slike spørsmål mellom de som har foreldreansvaret vil kunne hindre at konfliktene settes på spissen, slik at en unngår at krav om fratakelse av foreldreansvaret framprovoseres. På den annen side reduserer en da også betydningen av det delte foreldreansvar. Mot felles foreldreansvar som utgangspunkt er bl.a. Kristelig Folkepartis Kvinner. En hovedbegrunnelse for utvalgets forslag er å understreke at begge foreldrene har ansvar for barnet, også om forholdet mellom foreldrene ikke holder. Mot dette blir det sagt fra flere at det ofte er urealistisk å regne med at foreldrene etter et brudd kan samarbeide såpass som felles foreldreansvar forutsetter. F. eks. heter det i uttalelsen fra Norske Kvinners Nasjonalråd: «NKN tar avstand fra forslaget om at felles «foreldreansvar» skal være hovedregelen hvis foreldrene skiller lag. All erfaring tyder på at det som regel er oppstått et så dypt motsetningsforhold mellom foreldre når de skiller lag at fortsatt felles foreldreansvar bare vil skape problemer, som kan bli meget skadelig for barna. Hovedregelen bør følgelig være som nå at den som barnet blir hos, har foreldreansvaret alene dersom ikke noe annet blir avtalt. Utvalget går her inn for fortsatt felles foreldreansvar etter samlivsbrudd. Felles foreldreansvar blir altså hovedregelen som følger direkte av loven og som det positivt må gjøres unntak fra. Utgangspunktet for utvalgets forslag er ønsket om å stimulere og styrke begge foreldrenes interesse for barnet. Fylkesmannen stiller seg noe skeptisk til at dette i praksis kan oppnås ved felles foreldreansvar. Etter de erfaringer en har i ekteskapssaker, synes det å være meget store motsetninger og konflikter mellom partene i de fleste tilfeller. Felles foreldreansvar vil lett øke disse motsetningene og skape enda større konflikter. Når først foreldrene har skilt lag antas det å være svært viktig at det skapes mest mulig ro for barnet under de nye forhold. Det oppnås etter fylkesmannens mening best ved at den ene får foreldreansvaret og den andre samværsrett. Etter at Justisdepartementet ved rundskriv av 21.03.1974 åpnet adgang til å avtale felles foreldremyndighet, har en hatt en rekke tilfeller hvor dette har vært avtalt mellom partene. Erfaringene har ikke vært gode sett på bakgrunn av de henvendelser som senere er kommet fra advokater og andre. Dette skyldes nok først og fremst at man ofte avtalte felles foreldremyndighet også i tilfeller hvor det var store konflikter mellom partene ofte som en kompromissløsning. Resultatet ble at man brukte den felles foreldremyndighet til ren sjikane av den annen part. Fylkesmannen tok derfor i en veiledning til søknadsskjemaet for separasjon og skilsmisse inn en veiledning om dette, samt råd om ikke å avtale delt foreldremyndighet når det var store konflikter partene imellom. I en del saker hvor partene kommer godt overens etter skilsmissen vil imidlertid delt foreldreansvar nok være med på å styrke den annen parts interesse for barnet og ordningen vil derved være til det gode for alle parter. Det bør derfor fortsatt være adgang til å treffe avtaler om felles foreldreansvar, derimot bør dette ikke være den primære ordningen. Det er utvilsomt riktig at forholdet mellom foreldrene etter en separasjon eller skilsmisse i atskillige tilfeller vil være slik at felles foreldreansvar ikke er noen god løsning for barnet. Justisdepartementet ser det likevel slik at det vil være den beste løsningen for et flertall av tilfellene. Departementet ser det da som rimelig å ta felles foreldreansvar som lovens utgangspunkt. - Det at begge foreldrene får del i foreldreansvaret, kan også i seg selv hindre en del bitterhet som i dag kan danne grunnlaget for senere konflikter. Noen av de kritiske høringsinstansene har pekt på at kvinnene i de mest problemfylte forholdene - der ordningen med felles foreldreansvar må ventes å passe dårligst - ofte står svakt, og at man da ikke bør pålegge dem byrden med å måtte gå til sak for å få en annen løsning enn normalløsningen («søksmålsbyrden»). F. eks. Kvinner: «Utvalget synes med sitt forslag å ta sikte på og utgangspunkt i de ideelle samlivsforhold/samlivsbrudd, og vil lovregulere disse, med unntaksregler for de «få» vanskelige tilfeller. Vår erfaring fra JURK viser imidlertid at det er de som ikke lever i slike ideelle forhold og som opplever et samlivsbrudd som en stor påkjenning, som har behov for lovregulering. Disse tilfellene, som vi mener er i stort flertall, bør søkes lovregulert med sikte på å beskytte den svakere part i forholdet. Etter Justisdepartementets oppfatning kan en slik argumentasjon ha mye for seg i mange situasjoner, men er ikke så treffende her. I forbindelse med separasjon og skilsmisse står nemlig partene i alle fall i kontakt med fylkesmann eller domstol, og det krever dermed ikke noe stort initiativ å få tatt opp også spørsmålet om foreldreansvaret. På dette området er det også en ganske vid adgang til å få rettshjelp på statens bekostning jf. bl.a. tvistemålsloven § 423. Når det gjelder «søksmålsbyrden», blir situasjonen etter utvalgets forslag egentlig ikke særlig forskjellig fra slik den er i dag, da partene må få spørsmålet om foreldremyndigheten løst av domstol eller fylkesmann hvis de ikke klarer å bli enige om en løsning selv. Departementets konklusjon er etter dette at man bør følge utvalgets forslag om felles foreldreansvar som utgangspunkt etter separasjon og skilsmisse. En del høringsinstanser har imidlertid pekt på behovet for å trekke opp nærmere grenser for hva det felles foreldreansvar innebærer når foreldrene ikke lever sammen, og dermed bare én av dem som har den daglige omsorgen for barnet. F. eks. heter det i uttalelsen fra Likestillingsrådet: til den misforståelse at den gir en rett for den barnet ikke bor hos til å blande seg opp i småspørsmål om barnets daglige liv og føre detaljkontroll med forholdene i barnets hjem, noe som ikke er meningen med bestemmelsen. Den som har barnet hos seg, må ha en vid adgang til å treffe avgjørelser på egen hånd når det gjelder den daglige omsorg. Rådet foreslår derfor at det bør presiseres i loven at den av foreldrene barnet bor hos har det daglige foreldreansvar for barnet. «Som et ideelt prinsipp kan vi gir vår tilslutning til at foreldreansvaret er felles også for foreldre som skiller lag etter å ha levd sammen med barnet. I praksis må imidlertid den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos, i betydelig grad være nødt til å innrette seg etter/ta hensyn til de forholdene som preger den situasjonen barnet lever i til daglig. Det vil bare i unntakstilfeller være mulig å gjennomføre en tilnærmet halvering av retter og plikter overfor barna. Delt foreldreansvar for foreldre som har skilt lag, kan også gi falske forhåpninger til den som ikke bor fast sammen med barnet om innflytelse og betydning. F.eks. kan denne neppe motsette seg at den andre av foreldrene flytter med barnet til et annet sted. Justisdepartementet er enig i at det er ønskelig at loven gir en viss veiledning om hvilke avgjørelser som kan tas av den som barnet bor fast hos, når barnet bor fast bare hos den ene, men foreldrene har foreldreansvaret sammen. Det er på den andre siden urealistisk å tro at loven vil kunne gi svar på alle spørsmål. Og det er også tvilsomt at det ville være ønskelig å prøve å få avklart flest mulig enkeltspørsmål i loven; - skal felles foreldreansvar kunne fungere. er det nok en forutsetning at partene har en viss vilje til å løse problemene sammen når de oppstår. I lovutkastet (§ 34 fjerde ledd) har departementet derfor gått en mellomvei når det gjelder å avgrense typer av avgjørelser som den barnet bor hos, kan treffe uavhengig av samtykke fra den andre. Avgrensningen er foretatt dels ved en mer generell formulering, dels ved at enkelte praktiske avgjørelsestyper er nevnt spesielt. De avgjørelsene som den av foreldrene barnet ikke bor hos, ikke skal kunne motsette seg, er først og fremst avgjørelser som gjelder den direkte daglige omsorgen for barnet. Det ville ikke være rimelig at man skulle kunne kreve å være med å bestemme vanlig opplegg m.h.t. klær, mat, døgnrytme o.l. i hjemmet der barnet bor. Under dette går også opplegg av barnepass for mindre barn - barnehage, dagmammaordning o.l. Selv om dette i og for seg kan være viktige avgjørelser for barnet, har de så nær sammenheng med ordningen av arbeidslivet osv. for den av foreldrene som barnet bor hos, at han eller hun bør kunne bestemme dette uavhengig av den andres samtykke, så lenge det er på det rene at det gjelder forsvarlige ordninger. Departementet forutsetter derimot at valg av skole er noe foreldrene må avgjøre sammen. - I lovutkastet er det også foreslått at den av foreldrene som barnet bor fast hos, skal kunne flytte med barnet uten samtykke fra den andre, så lenge det gjelder flytting innen Norge. Også flytting er en viktig avgjørelse. Men fordi den henger så nøye sammen med vedkommende mors eller fars eget liv, ser departementet det som riktig at hun eller han må få det avgjørende ord. (Er det snakk om at barnet skal flytte til utlandet, er derimot departementets forutsetning at foreldrene må være enige så lenge de har foreldreansvaret sammen.) I lovutkastet heter det at den andre «ikke kan motsette seg» de avgjørelsene som er nevnt. Poenget med denne uttrykksmåten er å få fram at det ikke er noen «vetorett» m.h.t. disse avgjørelsene for den som barnet ikke bor hos. Det vil ofte være rimelig at han eller hun får mulighet til å være med å drøfte spørsmålene. (Når det gjelder flytting, vil § 49 i lovutkastet normalt gi en direkte rett til å få uttale seg.) Men blir foreldrene ikke enige, får den som barnet bor fast hos, retten til å bestemme i disse spørsmålene. Som det går fram foran i 5.3.1, har departementet sluttet seg til utvalgets forslag om at utgangspunktet skal være felles foreldreansvar også etter separasjon og skilsmisse. Men foreldrene kan avtale en annen ordning. Vil én av foreldrene, eller begge, ikke gå med på felles foreldreansvar, og klarer de ikke å komme fram til avtale om en annen løsning, blir det tvist om foreldreansvaret. Denne tvisten kan etter Barnelovutvalgets forslag bringes inn for en domstol, eller for fylkesmannen hvis partene er enige om det, dvs. de samme myndighetene som i dag tar avgjørelser om foreldremyndighet for barn født i ekteskap. Også tvist om hvem barnet skal bo fast hos, kan etter forslaget bringes inn for domstol, eventuelt fylkesmann. Justisdepartementet har fulgt dem opp i proposisjonen. En del instanser tar derimot opp spørsmålet om bruk av sakkyndige i konfliktløsningen. Barnelovutvalget har her foreslått at sakkyndige bør gi uttalelse «når det trengs». Dette ligger nær opptil gjeldende regel i lov om bom i ekteskap § 9 første ledd, men der er også barnevernsnemndene nevnt som en instans det kan innhentes uttalelse fra. I utredningen s. 130 heter det bl.a.: «I praksis ser det ut til at uttalelser fra barnevernsnemndene i mange tilfelle har vært lite opplysende for domstolene. For øvrig har veksten i profesjoner som psykologer og psykiatere siden 1956 gjort at muligheten for uttalelse fra fagfolk er en helt annen nå enn da barnelovene ble gitt. Man må regne med at denne utvikling vil fortsette, og for domstolene vil det da ha mindre interesse å innhente uttalelse fra barnevernsnemnda dersom ikke nemnda tidligere har hatt befatning med familien. Utvalget foreslår følgelig at barnevernsnemnda ikke blir nevnt særskilt i § 42. § 42 vil imidlertid ikke være til hinder for at et medlem av barnevernsnemnda blir oppnevnt som sakkyndig, men mer praktisk kan det nok være å oppnevne saksbehandleren for barnevernsnemnda. Enkelte instanser understreker betydningen av å etablere et godt rådgivningstilbud, eller bruke sakkyndige i større grad. F. eks. heter det i uttalelsen fra Sosialdepartementet: «Etter Sosialdepartementets mening har ikke utvalget lagt tilstrekkelig vekt på nødvendigheten av sakkyndig bistand i slike saker. Avgjørelsen av dette spørsmål skal ifølge lovutkastet overlates til domstolen selv. Under denne forutsetning foreslår en at det presiseres i loven at sakkyndige bør uttale seg om disse spørsmål, med mindre særlige grunner skulle tilsi noe annet. Med hjemmel i lov om barn i ekteskap § 9 kan retten henvende seg til barnevernsnemnda for å få en uttalelse om barnefordelingsspørsmålet. Med et stadig bedre utbygget sosialkontor med fagpersonell som forbereder slike saker, kan en ikke uten videre si seg enig i at barnevernsnemnda ikke lenger skal kunne benyttes i forbindelse med dette spørsmål, og en savner en nærmere vurdering av dette. Det samme gjelder ved nemndas mulige funksjon ved domstolens avgjørelse av tvist om foreldreansvar og samværsrett. Disse spørsmål bør ses i sammenheng med legers, psykologers og psykiateres syn på sin egen medvirkning i slike saker etter at de er kommet for retten. «Lovteksten sier videre at man ved uenighet om dette kan bringe saken inn for retten, eller til fylkesmannen for avgjørelse. NOSO er ikke prinsipielt uenig i dette, men vi ønsker igjen å rette oppmerksomheten på at foreldre og barn i en situasjon hvor ekteskap og samlivsforhold oppløses, ofte befinner seg i en emosjonelt og praktisk krisepreget situasjon. Allerede i dag er mulighetene for å få juridisk/psykologisk rådgivning på dette tidspunkt svært lite tilfredsstillende. NOSO savner i den foreliggende lovteksten en klarere påpekning av viktigheten i utvidet mulighet for en slik nødvendig rådgivningstjeneste. Primært av hensyn til barna og av hensyn til muligheten for å reetablere en familie, vil det på et så tidlig tidspunkt som mulig være viktig å kunne tilby hjelp. Under alle omstendigheter vil det være viktig å hjelpe partene til størst mulig grad av samarbeid der hvor brudd er en realitet. Situasjonen i dag er ofte slik at rådgivnings- og hjelpeinstanser bringes inn på et altfor sent tidspunkt. Som oftest blir det bedt om en vurdering av barnet alene m.h.t. hvem av foreldrene det bør ha sin tilknytning til. Vi vil be departementet se nærmere på lovtekstens paragraf 42 (Bruk av sakkyndige). Lovteksten bør kunne gi både avgjørende myndighet og foreldre en klart understreket rett til samarbeid med rådgivende hjelpeinstans. En slik understrekning vil samsvare med lovens intensjoner. «På grunn av den store betydning avgjørelser om foreldreansvar og samværsrett vil ha for barnet og foreldrene, er vi enig i at det er svært viktig at sakkyndige får uttale seg før avgjørelsen blir tatt. Vi foreslår derfor som hovedregel at sakkyndige uttalelser bør innehentes, dersom ikke særlige grunner taler mot det. En annen sak er om ikke partene i større grad bør oppfordres til å forsøke å løse slike problemer utenfor rettssalen også når de ikke er enige om å overlate avgjørelsen til fylkesmannen. Det kunne kanskje være en ide at dommeren burde henvise partene til frivillig samtale med sakkyndige f. eks. ved et familierådgivningskontor, før saken bringes inn for retten, der dette er mulig. På den annen side gir Den Norske Advokatforening uttrykk for at det i praksis er meget vanskelig å få sakkyndige: «Den gamle regel, som her foreslås opprettholdt, er i prinsippet god, men fungerer overhodet ikke i praksis. Dette spørsmål har vært drøftet i en rekke seminarer mellom familierettsjurister og barnepsykiatere og sosialarbeidere, og det viser seg at psykiatere, dels også sosionomer, ikke er villige til å opptre som sakkyndige for retten. Ved de fleste domstoler ut over landet er det ikke mulig å få barnepsykiatere til å påta seg oppdrag som sakkyndige. undersøkes og klarlegges nærmere før man bestemmer seg til å la den gamle regel bli stående. Justisdepartementet er blitt stående ved å foreslå samme løsning som Barnelovutvalget når det gjelder bruk av sakkyndige. - Selv om man kunne ønske at det oftere ble brukt sakkyndige som f. eks. barnepsykiatere eller barnepsykologer i barnefordelingssaker, har det liten hensikt å foreslå en regel om utvidet plikt til å bruke sakkyndige, hvis det ikke er grunn til å tro at regelen vil virke i praksis. - I motsetning til utvalget går Justisdepartementet inn for at uttalelse fra barnevernsnemnda fortsatt skal nevnes som en mulighet i tillegg til uttalelse fra sakkyndige. Det kan her vises til Sosialdepartementets uttalelse sitert foran, der det blir pekt på at sosialkontorene blir stadig bedre utbygd med fagpersonell som forbereder slike saker. Fremdeles er det utvilsomt store forskjeller mellom nemndene når det gjelder kapasitet og muligheter for å få faglig bistand - f. eks. fra psykolog eller psykiater - til forberedelsen av uttalelser i barnefordelingssaker. Men dette må retten kunne vurdere i det enkelte tilfellet, - både når den skal avgjøre om uttalelse fra barnevernsnemnda bør innhentes, og når det gjelder hvilken vekt det er naturlig å legge på uttalelsen. - Når loven nevner uttalelse fra «sakkyndige eller barnevernsnemnda», er dette for øvrig ikke ment å være til hinder for at retten kan innhente uttalelse fra både nemnda og sakkyndige, om den ser det som hensiktsmessig. Et neste spørsmål er hva det skal legges vekt på ved avgjørelsen av tvister om foreldreansvaret. Barnelovutvalget foreslår at avgjørelsen først og fremst skal rette seg etter hva som er best for barnet. Noen annen retningslinje for avgjørelsene er ikke trukket fram i lovteksten. I utredningen s. 63-65 går utvalget inn på forskjellige momenter det kan tenkes å bli lagt vekt på i en helhetsvurdering. Utvalgets forslag innebærer at man sløyfer den fortrinnsrett til foreldreansvaret for små barn som moren i dag har etter lov om bom i ekteskap § 8 annet ledd. Det heter i utredningen s. 63: «Ledetråden for avgjørelsen bør være hva som er best for barnet, slik det fremgår av bie. § 8 annet ledd. Utvalget foreslår imidlertid at særregelen om morens fortrinnsrett til små barn sløyfes. Den bryter både med prinsippet om at barnets beste skal være avgjørende, og med prinsippet om at foreldrene skal stilles likt i forhold til barnet. Men for helt små barn vil det som regel være barnetellet som skaper kontakt med barnet, og det vil lett bety at en far som ikke deltar i stellet, står svakere i en sak om foreldreansvaret. Når barnet er blitt noe eldre, kan imidlertid kontakt etableres også på andre måter. Under høringen har det vært få kommentarer til dette forslaget. Av dem som nevner det, får forslaget støte fra Den Norske Advokatforening, Norsk Sykepleierforbund, Høyrekvinners Landsforbund og Far og Barn, mens gruppen Hjem i Samfunn går mot. - Det bør imidlertid nevnes at forslaget har vært diskutert i flere sammenhenger uavhengig av høringen, og at det da til dels har kommet fram sterk motstand mot å sløyfe morens fortrinnsrett. Justisdepartementet er enig med Barnelovutvalget i at det ikke lenger bør være noen regel i loven om fortrinnsrett for moren; det avgjørende bør fullt ut være barnets beste. - I et flertall av ekteskapene er nok rollefordelingen fortsatt at moren har hovedansvaret for små barn, noe som normalt vil føre til at hun står sterkt i en tvist om foreldreansvaret, fordi barnet er sterkere knyttet til henne. Men dette kan etter departementets syn ikke være tilstrekkelig grunn til at loven skal inneholde en regel om fortrinnsrett for moren, - en regel som i tilfelle ville komme inn i bildet også når barnet er like sterkt eller sterkere knyttet til faren, f. eks. fordi foreldrene har delt ansvaret for barna likt. Det kan reises spørsmål om domstolen eller fylkesmannen skal kunne fastsette felles foreldreansvar også når en av foreldrene går mot denne løsningen. Barnelovutvalget har ment at det bør være slik adgang (uten at det er presisert uttrykkelig i lovutkastet), se s. 125, der det heter: «Utvalget har beholdt hovedprinsippet etter gjeldende rett, at avgjørelsen skal treffes ut fra hva som er best for barnet. Vanligvis vil avgjørelsen gå ut på at den ene får foreldreansvaret alene, men bestemmelsen hindrer ikke at det blir gitt til begge i fellesskap. Under høringen har enkelte uttalt seg mot dette. F.eks. heter det i uttalelsen fra Norsk Psykologforening: «Særlig virker det urealistisk å kunne pålegge felles foreldreansvar når en av foreldrene ikke ønsker det. Her synes de någjeldende bestemmelser mer rimelige. Et «påført» felles foreldreansvar vil lett føre til at hver av foreldrene forsøker å få barnet på sin side for å gjøre det mottagelig for sin form for omtanke og omsorg. slike drakamper mellom foreldrene er barn lite tjent med. Barnet får vansker når det å motta noe fra den ene av foreldrene samtidig innebærer å avvise noe fra den andre. Foreldre som har skilt lag er i psykologisk forstand i alle fall foreldre til samme barn - selv om de ikke er maker. Mange vil trenge praktisk hjelp og rådgivning m.h.t. hvordan de skal innrette seg med dette felles foreldreskap. De har begge barn de betrakter som sine og som på sin side betrakter dem som mor og far. Selv om de er fylt av god vilje til å bevare dette til beste for barnet og med rimelig hensyn til den andre, kan de ha forskjellige oppfatninger om hva som er best, og hvordan dette bør utformes i avtaler og regler. Felles foreldreansvar er for vagt til å gi noen særlige anvisninger, men gir antakelig godt grunnlag for å rette beskyldninger om at det ikke praktiseres på rett måte. For mange vil heller ikke den form for deling og atskillelse som ligger i felles foreldreansvar være noen rimelig løsning. Til tross for slike motforestillinger som Psykologforeningen nevner, er Justisdepartementet enig med Barnelovutvalget i at felles foreldreansvar ikke bør være prinsipielt utelukket fordi en av foreldrene går mot det. Domstolen eller fylkesmannen skal treffe avgjørelsen ut fra hva som er til barnets beste. Ofte vil det at foreldrene ikke har klart å komme fram til en løsning m.h.t. foreldreansvaret, være et tegn på at felles foreldreansvar ikke vil fungere bra. Men etter departementets mening kan man ikke generelt utelukke at det beste for barnet vil være felles foreldreansvar selv om foreldrene ikke har klart å bli enige om det uten avgjørelse fra offentlig instans. - I tilfeller der det reelt er klart hvem barnet skal bo fast hos, ville en annen løsning ha den urimelige konsekvens at den som barnet skal bo hos, på egen hånd kunne hindre felles foreldreansvar selv om forutsetningene for det egentlig burde være til stede. Mens foreldre som lever sammen uten å være gift, i dag ikke kan ha foreldreansvaret sammen, foreslår Barnelovutvalget at barneloven skal fastsette felles foreldreansvar for disse tilfellene. Utvalget var noe i tvil om felles foreldreansvar burde være avhengig av en erklæring fra foreldrene, men foretrakk å la løsningen følge direkte av loven. Det heter i utredningen s. 61: «Hvis foreldrene lever sammen uten å være gift, er som nevnt regelen i dag at moren har foreldreansvaret alene, og det er neppe adgang til å la foreldrene få det i fellesskap, Utvalget anser denne ordningen for uheldig, både prinsipielt og praktisk sett. I slike samlivsforhold er forholdet mellom barnet og dets foreldre regelmessig det samme som om foreldrene var gift. Etter utvalgets mening er det ønskelig å styrke begge foreldres ansvar og interesse for barnet, og gjennom det barnets samhørighet med dem begge. Videre bør rettsreglene om forholdet mellom foreldre og barn svare til det faktiske forhold. Endelig er det etter utvalgets mening en uheldig konsekvens av gjeldende rett at moren så å si ubetinget får beholde foreldreansvaret over barnet dersom samlivet opphører, uten hensyn til hva barnets tarv tilsier. På denne bakgrunn går utvalget inn for at også ugifte foreldre som lever sammen, bør ha foreldreansvaret i fellesskap. En ordning med felles foreldreansvar kan i disse tilfelle gjennomføres på tre forskjellige måter: 1) ved at loven bestemmer at foreldreansvaret skal være felles. I så fall er det neppe aktuelt å gi foreldrene adgang til å avtale at den ene skal ha foreldreansvaret alene; 2) ved at foreldrene erklærer overfor offentlig myndighet at de ønsker å ha foreldreansvaret sammen. Gir de ikke en slik erklæring, betyr det at foreldreansvaret vil være hos den ene, dvs. hos moren alene (jfr. under 8.2.4), og at hun i realiteten vil kunne hindre felles foreldreansvar; Utvalget mener iallfall at det ikke bør kreves noe vedtak av offentlig myndighet i henhold til en søknad fra foreldrene om felles foreldreansvar. En slik ordning ville være tungrodd både for foreldrene og for vedkommende offentlige myndighet, særlig fordi utvalget regner med at de fleste samlevere vil foretrekke å ha foreldreansvaret sammen. Skulle det ha noen reell betydning at avgjørelsen treffes av et offentlig organ, vil dette lett bli nødt til å foreta nærmere undersøkelser omkring foreldrenes personlige forhold - noe som lett ville virke nærgående. Hvis man ikke krever vedtak av offentlig myndighet, kan det riktignok tenkes at foreldrene får etablert felles foreldreansvar trass i at de ikke lever sammen. Utvalget ser ikke det som noen ulykke - snarere tvert imot, dersom ordningen kan fungere, og tar konsekvensen av dette i spørsmålet om avtalefrihet, jfr. nedenfor under 8.8.2. rettslige formaliteter er uten praktisk betydning. Men i så fall vil situasjonen lett være låst dersom det senere kommer til en krise, f. eks. i form av samlivsbrudd. Endelig nevner man at dersom felles foreldreansvar skulle bero på vedtak av offentlig myndighet, måtte lovens utgangspunkt være at den ene av foreldrene skulle ha foreldreansvaret alene. Dette ville harmonere dårlig med de prinsipielle synsmåter som utvalget har gjort gjeldende foran. De høringsinstansene som kommenterer spørsmålet, støtter utvalgets forslag ihvertfall så langt at de mener det må være enkelt for ugifte samlevere å få felles foreldreansvar Dette gjelder bl.a. En del peker imidlertid på at det er praktiske problemer ved utvalgets forslag om automatisk felles foreldreansvar, ettersom kriteriene for hvem som «lever sammen», ikke er klare, og det dermed i det enkelte tilfellet kan være vanskelig å si om foreldrene har felles foreldreansvar eller ikke. F. eks. uttaler Rikstrygdeverket: «Delt foreldreansvar gjelder i dag når foreldrene er gift. Dette er naturlig der hvor foreldre og barn lever sammen i et faktisk og økonomisk fellesskap. Rikstrygdeverket er derfor enig i at delt foreldreansvar naturlig hører hjemme også i de tilfellene foreldrene lever sammen uten å være gift med hverandre. Utvalget definerer imidlertid ikke begrepet «leve sammen». Ut fra de erfaringer Rikstrygdeverket har med saker vedrørende tusenvis av ugifte mødre, vil vi peke på at begrepet «lever sammen» langt fra er entydig. Ustabile (bo)forhold fører til at det i mange tilfeller oppstår tvil om foreldrene kan anses for å leve sammen. Dette er derfor et for usikkert grunnlag å bygge på når det gjelder et så viktig forhold som å fastslå hvem som har foreldreansvaret. Det må derfor gis klare regler for hvem som har eller ikke har foreldreansvaret. Vi peker på at barnets situasjon kan bli meget vanskelig hvis dette er uklart. Foreldreansvaret er like mye en offentlig sak som en privatsak. Det kan bare nevnes hvilke problemer en kommer opp i når foreldrenes samtykke/medunderskrift skal innhentes. Det er derfor også behov for utenforstående å kunne konstatere hvem som har foreldreansvaret. Rikstrygdeverket foreslår at automatisk deling av foreldreansvaret fortsatt forbeholdes foreldre som lever sammen i ekteskap. Det må imidlertid være kurant for ugifte foreldre å få delt foreldreansvaret når de ønsker det og de lever sammen. Rikstrygdeverket foreslår at foreldre som ikke er gift med hverandre skal få delt foreldreansvar når de søker om dette, f. eks. til fylkesmannen, såfremt de erklærer å leve sammen. Registreringen hos fylkesmannen forutsettes å gi den nødvendige notoritet om hvem som har foreldreansvar. «Felles foreldreansvar foreslås når foreldrene lever sammen (§ 34). Skal en knytte rettsfølge til dette begrepet bør en ha notoritet over forholdet. Det bør være tilstrekkelig at foreldrene underskriver en felleserklæring f. eks. ved fødselsregisteret om at de lever sammen og at de er klar over rettsfølgene som på erklæringen bør spesifiseres. Det vil også kunne være praktisk at en slik erklæring blir innlevert samtidig med farens erkjennelse av farskapet, dog slik at underskriftene burde bekreftes i fall de ikke ble foretatt for en offentlig instans. Det er også mulig at erkjennelsen av farskap og erklæring om at foreldrene lever sammen kunne foretas på et og samme skjema. Etter fylkesmannens mening bør det generelt forlanges notoritet i samlivsforhold dersom dette skal få betydning for rettsforholdet i forhold til fellesbarn. En har ovenfor pekt på en praktisk måte dette kunne ordnes på. mulig for ugifte samlevere å få felles foreldreansvar, og at framgangsmåten må være enkel. Departementet har derimot sett det som noe tvilsomt om man bør følge utvalgets forslag om automatisk felles foreldreansvar, eller om man bør kreve en form for melding fra foreldrene til et offentlig organ, for å unngå uklarhet om hvem som har foreldreansvaret i det enkelte tilfellet. - Blir foreldrene uenige om hvorvidt de har felles foreldreansvar eller ikke, har de riktignok muligheten for å bringe spørsmålet om fremtidig foreldreansvar inn for domstol eller fylkesmann, slik at spørsmålet kan bli avklart på den måten. Og ulempene ved en viss uklarhet er antakelig ikke så store her som ved uklarhet om farskapsspørsmålet (jf. foran i 4.1.1). Departementet er likevel kommet til at de beste grunner taler for at felles foreldreansvar for ugifte samlevere skal være avhengig av at de sammen gir melding om dette til folkeregisteret. En praktisk framgangsmåte vil være at meldingen kan gis på samme skjema som farskapserkjennelsen, ved at skjemaet for erkjennelse også inneholder en rubrikk for spørsmålet om felles foreldreansvar. På denne måten minsker man også risikoen for at foreldre som ville ønske felles foreldreansvar, ikke får det fordi de ikke er klar over at de må gi melding om det. Justisdepartementets forslag på dette punktet har vært forelagt for Statistisk sentralbyrå, som har uttalt, med tilslutning fra Finansdepartementet: «Sentralkontoret har ingen innvendinger mot at foreldrene kan gi melding til folkeregisteret om at de skal ha foreldreansvaret sammen eller at det bare er faren som skal ha det. Siden folkeregisteret ikke har hjemmel til å registrere hvem som har foreldreansvaret, kan det kun bli aktuelt å arkivere meldingene. Sentralkontoret vil, avhengig av hva vi finner mest rasjonelt, forbeholde seg retten til å bestemme om arkiveringen skal skje ute i folkeregistrene eller sentralt. Den ordningen det nå blir lagt opp til, innebærer at dersom moren ikke vil skrive under på melding om felles foreldreansvar, blir utgangspunktet det som ellers gjelder når foreldrene ikke er gift, nemlig at moren får foreldreansvaret alene. Men ønsker faren å få foreldreansvaret - sammen med moren eller alene - kan han bringe saken inn for domstolene, eller for fylkesmannen hvis han og moren er enige om denne framgangsmåten. Avgjørelsen skal rette seg etter barnets beste. De reglene som er foreslått er dermed de samme som for løsning av tvisten om foreldreansvaret i skilsmisse- og separasjonstilfellene, se lovutkastets § 35 annet ledd, som viser til § 34 tredje ledd. Det samme gjelder når ugifte foreldre først har foreldreansvaret sammen, men senere blir uenige om hvem som skal ha foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo hos, se § 39, som gjelder på samme måte for ugifte som for gifte foreldre. Når foreldrene ikke er gift og ikke lever sammen, har Barnelovutvalget foreslått opprettholdt som utgangspunkt den någjeldende regel om at moren har foreldreansvaret når ikke annet er fastsatt. Utvalget går likevel inn for at foreldrene skal kunne avtale at de skal ha felles foreldreansvar, eller at faren skal ha foreldreansvaret alene hvis barnet skal bo hos ham. Videre har utvalget foreslått at faren skal kunne reise sak for domstolen (eventuelt fylkesmannen hvis moren er enig i denne framgangsmåten) om å få foreldreansvaret alene eller sammen med moren. Avgjørelsen skal rette seg etter barnets beste. Under høringen har det vært få kommentarer til disse forslagene. Justisdepartementet er enig i at utgangspunktet bør være at moren har foreldreansvaret når foreldrene ikke lever sammen, og ikke er eller har vært gift. Departementet legger vekt på at dette antakelig oppfattes som den naturligste løsningen i et flertall av disse tilfellene. Men også i slike forhold kan foreldrene ønske felles foreldreansvar, og departementet er enig med utvalget i at man ikke bør legge hindringer i veien for denne løsningen, som prinsipielt er heldig ved at den understreker barnets tilhørighet til begge foreldrene. Som det går fram foran i 5.4.1, har departementet endret noe på utvalgets opplegg når det gjelder foreldreansvaret for ugifte samlevere, slik at felles foreldreansvar skal være avhengig av melding til folkeregisteret. Departementet er kommet til at denne regelen kan gjelde for alle ugifte foreldre (se § 35 første ledd i lovutkastet). En annen sak er at felles foreldreansvar i praksis må ventes å bli en vanlig løsning for samlevere, men neppe for andre ugifte foreldre. Også reglene om adgangen til å reise sak for å få en annen ordning enn den som følger av lovens utgangspunkt eller av avtale, kan utformes under ett for alle ugifte foreldre (§ 35 annet ledd i lovutkastet). Men også her må man vente at reglene vil fungere forskjellig ettersom foreldrene lever sammen (eventuelt har levd sammen), eller ikke. F. eks. foreldreansvar for faren kunne virke langt mer naturlig når foreldrene og barnet har levd sammen, men foreldrene skiller lag, enn når faren tidligere har levd atskilt fra moren og barnet. Når en eller begge foreldrene dør, kan det bli behov for en avgjørelse av offentlig myndighet om hvem som i fremtiden skal ha foreldreansvaret for barnet. - Det er utvilsomt behov for en slik avgjørelse dersom begge foreldrene dør, eller dersom den som dør, hadde foreldreansvaret alene. På den annen side synes det klart at den gjenlevende automatisk må beholde foreldreansvaret alene når foreldrene har levd sammen og hatt foreldreansvaret sammen. Det samme må gjelde når foreldrene har hatt foreldreansvaret sammen uten å leve sammen, og barnet har bodd hos den gjenlevende. - Den situasjonen som volder tvil, er tilfellene der foreldrene har hatt foreldreansvaret sammen uten å bo sammen, og barnet har bodd hos den som dør. Barnelovutvalget foreslår også for disse tilfellene at den gjenlevende automatisk skal beholde foreldreansvaret alene - utredningen s. 67-68, der det heter: «Problemet melder seg hvor det er den barnet lever hos, som avgår ved døden. Men også her mener utvalget at det både praktisk og lovteknisk sett er et godt utgangspunkt at den gjenlevende uten videre fortsetter å ha foreldreansvaret, men nå alene. I praksis vil det ofte bety at barnet flytter til ham eller henne (hvis da ikke det omvendte kan skje). Dette utgangspunkt kan likevel være noe mer tvilsomt når barnet har levd sammen med andre som det har nær kontakt med, f. eks. med morens foreldre eller morens nye ektemann (vi forutsetter nå at barnet er blitt hos moren). Barnevernslovens regler om fratagelse av foreldremyndighet eller omsorg kommer neppe inn her, for det er sjelden man kan si at det vil være til skade for barnet (jfr. barnevernsl. § 16) om den gjenlevende av foreldrene får foreldreansvaret. Heller ikke kan det settes vilkår om at barnet for en viss tid ikke skal flyttes (bie. § 10 tredje ledd siste punktum, jfr. utkastet § 38 fjerde ledd) siden foreldreansvaret følger direkte av loven og ikke av noen beslutning av offentlig myndighet. Men selv uten slike sikkerhetsventiler er utvalget blitt stående ved at foreldreansvaret også her bør forbeholdes den gjenlevende av foreldrene (i eksemplet faren). Som oftest kan man regne med en god tilknytning mellom den gjenlevende og barnet, og med en klar regel unngår man strid om spørsmålet - noe som kan virke unødig opprivende på barnet i en vanskelig tid. Utvalget mener også at det trolig vil styrke den annens følelse av felles foreldreansvar og av. at det er en realitet, dersom vedkommende beholder foreldreansvaret alene om den barnet bor hos dør. Utvalget er kommet til at det ikke bør tas med noen unntaksregel for særtilfelle - dels fordi det ville bidra til å komplisere lovverket, dels fordi det kunne gi opphav til unødige tvister. Under høringen har det vært relativt mange innvendinger mot dette forslaget, bl.a. Brød og Roser. Det heter i uttalelsen fra fylkesmannen i Rogaland: «Fylkesmannen stiller seg tvilende til en absolutt regel som foreslås om at foreldreansvaret ved død går over til den gjenlevende når foreldrene har hatt foreldreansvaret sammen. Bygger en på utvalgets forslag om felles foreldreansvar også når foreldrene skiller lag, vil en kunne oppleve den situasjon at foreldreansvaret overgår til en far eller mor som barnet er lite kjent med eller som av andre grunner av hensyn til barnets interesse ikke bør få foreldreansvar. Andre, f. eks. besteforeldre eller annen familie som barnet er kjent med, vil i visse tilfelle på en bedre måte kunne overta og forvalte foreldreansvaret. Det bør derfor innpasses en regel om at andre kan overlates foreldreansvaret etter reglene i § 37, annet ledd, dersom overgang av foreldreansvaret etter § 37, første ledd vil være uheldig for barnet. «Utvalgets forslag er her at når foreldrene har foreldreansvaret sammen og en av dem dør, beholder den andre foreldreansvaret alene. Likestillingsrådet synes det her ikke i tilstrekkelig grad er tatt hensyn til et eventuelt sosialt foreldreansvar. Utvalgets forslag er det naturlige når foreldrene levde sammen. I de tilfelle hvor foreldrene ikke lever sammen og den av foreldrene barnet bor hos dør, vil det kunne reises innvendinger mot regelen. Rådet foreslår at det i disse tilfelle blir avgjort i hvert enkelt tilfelle hvem som bør ha foreldremyndigheten. Avgjørelsen skal treffes ut fra hva som vil være det beste for barnet. foreldreansvaret også bor sammen med barnet og at barnet vanligvis flytter når den det bor hos flytter. Utkastet tar - logisk nok - konsekvensen av at det skal være felles foreldreansvar når ikke annet er bestemt - jfr. § 35 - når foreldrene har levet sammen etter at barnet ble født, men vi er likevel uenig i det som her fremholdes. Dersom den av foreldrene barnet bor hos dør, bør ikke den annen uten videre kunne komme å hente barnet. Det er åpenbart at utkastet prioriterer den annen av foreldrene foran hensynet til barnet. Vi kan ikke forstå hvorfor det uten videre er en heldig regel å flytte et barn fra f. eks. Vesterålen til Fredrikstad hvor den annen av foreldrene bor sammen med sin nye familie, etter 5 års samlivsbrudd hvor den annen av foreldrene kanskje ikke har hatt annet enn julegavekontakt med barnet. (Vi er enig med utvalget i at barnevernslovens § 16 ikke gir noe grunnlag for å gripe inn i de fleste tilfelle). Det vi har i tankene er situasjoner hvor man ikke kan si at den annen (gjenlevende) av foreldrene påfører barnet fysisk eller psykisk skade. Justisdepartementet er enig i de motforestillingene som er kommet fram, og har endret Barnelovutvalgets forslag, slik at domstolen skal foreta en konkret vurdering også i disse situasjonene. - Det er et spørsmål om den gjenlevende av foreldrene i alle fall skal beholde del i foreldreansvaret, eller om han eller hun skal miste det helt dersom retten gir foreldreansvar til en annen. Etter departementets mening er det vanskelig å gi noe generelt svar på dette i loven. Forutsetningene for et fortsatt samarbeid om foreldreansvaret kan være til stede også når en ny person kommer inn istedenfor den avdøde mor eller far. Men forholdene kan også være slik at et samarbeid vanskelig kan fungere. I lovutkastet er det derfor fastsatt at retten skal ta stilling til dette i hvert enkelt tilfelle. De gjeldende bestemmelsene om hvem som skal treffe avgjørelser om foreldreansvaret etter dødsfall, er temmelig kompliserte. Avgjørelsen ligger dels hos barnevernsnemnda, dels hos domstolene. Barnelovutvalget har foreslått at avgjørelsen alltid skal ligge hos domstolene (utredningen s. 69). Det har vært få kommentarer til forslaget under høringen. Forslaget får støtte fra fylkesmennene i Nordland og Troms, mens fylkesmannen i Rogaland drøfter det uten å komme med noen klar konklusjon og Norske Kvinners Najonalråd går imot. - Justisdepartementet har fulgt utvalgets forslag om åt avgjørelsen alltid skal ligge hos domstolen. 6.1 I hvilke tilfeller bør det være samværsrett? Barnelovutvalget har foreslått at barnets rett til samvær med begge foreldrene blir utvidet til å gjelde alle barn, ikke bare når foreldrene har vært gift, slik situasjonen er i dag. Dette har det vært få kommentarer til under høringen, og forslaget blir fremmet uten endringer i proposisjonen. Når det gjelder foreldrenes rett til samvær med barnet, har utvalget foreslått at samværsrett for den av foreldrene som barnet ikke bor hos, skal være et utgangspunkt som følger direkte av loven. Etter utvalgets forslag skal dette gjelde uansett om foreldrene har vært gift, har levd sammen uten å være gift, eller alltid har levd hver for seg. Foreldene skal imidlertid kunne avtale at det ikke skal være samværsrett, og dette skal også kunne fastsettes av domstol (eller fylkesmann, hvis partene er enige om denne framgangsmåten) etter krav fra en av foreldrene. - I dag er situasjonen at det bare er samværsrett for den som barnet ikke bor hos, når det enten er avtalt eller særskilt fastsatt av et offentlig organ - domstol eller fylkesmann når det gjelder barn født i ekteskap, barnevernsnemnd når det gjelder barn født utenfor ekteskap. Blant høringsinstansene er det noe delte syn på disse forslagene om samværsrett. Sosialdepartementet, Rikstrygdeverket og Den Norske Dommerforening synes generelt å støtte utvalgets forslag her. På den andre siden går fylkesmennene i Oppland og Møre og Romsdal, Norges Husmorforbund, Juridisk Rådgivning for Kvinner og Brød og Roser nokså generelt mot utvalgets forslag. F.eks. heter det i uttalelsen fra fylkesmannen i Møre og Romsdal: «Utvalget foreslår at den av foreldrene som barnet ikke bor hos skal ha rett til samvær med barnet. Denne regelen kommer som et tillegg til barnets rett til samvær med begge foreldre. Etter mitt syn bør utgangspunktet for samværsretten fortsatt være at den skal fastsettes ut fra hensynet til barnet. regel som fastslår at samværsretten kan falle bort dersom den kan være til skade for barnet. Jeg er forøvrig skeptisk til forslaget om at den annen av foreldrene alltid skal ha rett til samvær - og det uansett tidligere kontakt med barnet eller foreldrene imellom. En slik regel kan ganske sikkert i mange tilfelle virke uheldig både for moren og barnet. Etter mitt skjønn bør det derfor fortsatt foretas en konkret vurdering på forhånd av hva som vil gagne barnet før slik samværsrett gis. Juridisk Rådgivning for Kvinner uttaler: «Lovfestet samværsrett med begge foreldre for barn født utenfor ekteskap er avgjort en styrkelse av barnets stilling. Lovfestet samværsrett for den av foreldrene som ikke har foreldremyndigheten er en styrkelse av dennes stilling. Dette kan skape konfliktsituasjoner, og det er ikke nødvendigvis det beste for barnet at en av foreldrene kan tiltvinge seg samvær fordi vedkommende har en lovfestet rett. Vi mener barnets rett bør være eksklusiv, dvs. at skal barnet ha samvær med den av foreldrene det ikke bor hos, må dette være barnets beste. Virkningen av en lovfestet samværsrett for den av foreldrene barnet ikke bor hos, er at den som har barnet hos seg, ikke kan nekte den annen samvær. Gjeldende rett gir i praksis den av foreldrene som har foreldremyndigheten adgang til å nekte den annen samvær inntil dette er positivt fastslått. I praksis viser det seg at det er behov for å kunne nekte - nemlig hvis barnet er lite og samvær må foregå hjemme hos henne. Det kan være en stor belastning å måtte slippe faren inn i hjemmet når foreldrene nettopp er blitt separert/skilt. Via farens samværsrett til barna tvinges moren til samvær med sin fraseparerte/skilte mann. I mange situasjoner, f. eks. der hvor skilsmissen skyldes brutalitet fra mannen, vil dette være helt uholdbart. Idealsituasjonen, hvor mor og far er gode venner og kan omgås hverandre uten problemer er sjelden ... En lovfestet samværsrett kan også få tilfølge at faren, som ikke har hatt noe forhold til moren og aldri har hatt noen kontakt med barnet, kan bryte inn i en etablert familiesituasjon der moren bor sammen med en mann og kanskje har barn med ham, og denne mannen fungerer som sosial far for barnet. Det kan være uheldig både for barnet og moren. Hensynet til den biologiske faren må her komme i annen rekke. At det nødvendigvis er så viktig for barnet å kjenne sin biologiske far. tror vi ikke er tilfelle i alle situasjoner. Dersom han aldri har vist interesse eller følt noe ansvar for barnet tidligere, kan det føre til splittelse i familien og gjøre situasjonen utrygg for barnet, og for resten av familien. I situasjoner hvor moren aldri har vært gift eller bodd sammen med barnets far, og faren har hatt liten eller ingen kontakt med barnet, mener vi det er helt uakseptabelt at faren uten videre kan kreve samvær. Her bør samværsrett kun kunne fastsettes etter avtale med moren. Den barnet bor hos må altså ha rett til å nekte samvær. (I tillegg må barnet, når det når en viss alder, selvfølgelig ha en tilsvarende rett.) I disse tilfeller kan vi ikke akseptere fylkesmannen eller domstolene som avgjørende instans, mot morens vilje. Til sist vil vi gjerne kommentere dette at utvalget stadig vekk henviser stridende parter til domstolene, f. eks. ved uenighet om samværsrett, for å få frakjent den andre del i foreldremyndigheten bl.a. Dette vil bety en stor belastning for vedkommende i en ellers vanskelig periode. Dessuten har utvalget lagt liten vekt på at det her vanligvis dreier seg om personer som vil betenke seg vel før de går til rettssak, om de i det hele tatt vil gjøre det. Vi tar avstand fra at det er den som ønsker å frakjenne den annen samværsrett (eller ønsker å ha foreldreretten alene) som må reise en eventuell rettssak. For de fleste som har motforestillinger mot å la samværsrett være lovens utgangspunkt, gjelder det imidlertid bare for tilfellene der foreldrene ikke har levd sammen etter at barnet ble født, og barnet dermed ikke har bodd sammen med den det er spørsmål om å gi samværsrett - i praksis vanligvis faren. Mot å la samværsrett være utgangspunktet her er bl.a. F.eks. heter det i uttalelsen fra fylkesmannen i Oslo og Akershus: «Fylkesmannen mener at en far som aldri har bodd sammen med barnet, ikke bør ha en slik ubetinget samværsrett som det her er lagt opp til. Det vil lett kunne påføre både moren og barnet store ubehageligheter og følelsesmessige konflikter om slike fedre skal ha samværsrett med barnet, særlig hvor moren senere har inngått ekteskap og barnet vokser opp med stefar og kanskje halvsøsken i en familie som det ellers fullt ut ville føle som sin rette tilknytning. det naturlige og riktige for faktisk å stille alle barn i familien likt. Bestemmelsen bør omarbeides slik at den foreslåtte samværsrett for foreldrene bare gjelder for dem som har bodd sammen med barnet. Hvis foreldrene ikke har bodd sammen med barnet, bør den som barnet ikke bor hos kunne fremsette begjæring overfor retten om samværsrett. Spørsmålet må avgjøres etter rettens vurdering av hva som, alle omstendigheter tatt i betraktning, er beste ordning for barnet. Fylkesmannen frykter at hvis det ikke innføres en slik begrensning av samværsretten, vil mange mødre unnlate å oppgi navnet på barnets far for å være sikret mot å måtte ha fremtidig kontakt med ham. Det vil også kunne virke støtende og krenkende for moren om en far som først har anlagt sak for å få seg frakjent et farskap, senere skal bli tilkjent samværsrett med barnet mot morens ønske. «Utvalget mener at det i utgangspunktet bør være samme regel for alle barn uansett om foreldrene er gift eller ikke (likestillingsprinsippet), jfr. bestemmelsen i lovforslagets § 45. annet ledd, som tilsvarer den regel som nå gjelder bare for barn i ekteskap. Her tror jeg man fører likestillingsprinsippet for langt. Utvalgets argumentasjon under 9.2 forekommer meg å være noe svak. Hvor foreldrene ikke er gift og heller ikke har levet sammen etter barnets fødsel, har faren i praksis intet med barnet å gjøre. Etter mitt syn bør man i disse tilfelle kunne vurdere helt konkret om den av foreldrene som barnet ikke bor hos, skal ha rett til samvær med det om ikke annet er avtalt eller bestemt - altså motsatt utgangspunkt av hva utvalget foreslår. En annen sak er at faren sikkert i langt overveiende tilfeller bør ha samværsrett. Institutt for Kristen Oppseding uttaler: «Vi finner det positivt at det foreslås detaljerte lovregler om samværsretten og dens omfang. Vi er imidlertid av den oppfatning at i de tilfeller hvor foreldrene aldri har levet i et etablert samliv, vil den foreslåtte samværsretten kunne være til direkte skade og belastning for den av foreldrene som har den daglige omsorg for barnet. Vanligvis vil det være moren kfr. § 36, først punktum. Kanskje har hun inngått ekteskap og fått en ektefelle som har påtatt seg omsorg for barnet. Dersom barnets biologiske far får ubetinget rett til å stå fram med krav om samvær med barnet, kan det bli et usikkerhetsmoment og skape unødige vanskeligheter. Det vil også være urimelig overfor en mann som har påtatt seg de reelle farsforpliktelser. Som bekjent ble dette spørsmål vurdert så sent som i forbindelse med endringen av lov om barn i ekteskap i 1969. Man fant den gang ikke grunnlag for å la regelen gjelde også for barn født utenfor ekteskap, idet det i forarbeidene til lovendringen spesielt ble pekt på at barnets tilknytning til faren i slike tilfelle som regel var svak og at det ville være betenkelig av hensyn til moren. Vi kan ikke se annet enn at disse hensyn er like relevante i dag - og finner det særdeles betenkelig dersom man ut fra de likestillingsbetraktninger som er anført at utvalget, skulle få en lovregel som i praksis må antas å kunne få uheldige virkninger for mor og barn. Justisdepartementet er enig i at det er betenkelig å la samværsrett være lovens utgangspunkt når foreldrene ikke har levd sammen etter at barnet ble født. Dels er det vel usikkert om samværsrett vil være den beste løsningen i storparten av disse tilfellene. Dels kan morens motforestillinger mot videre kontakt med faren være sterkere og bedre begrunnet i denne typen situasjoner enn ellers. Endelig kan det her være vanskeligere for en mor som ikke ønsker at faren skal ha samværsrett, å få tatt spørsmålet opp enn det er i separasjons- og skilsmissetilfellene, - det er antakelig mindre naturlig å kombinere samværsrettsspørsmålet med en farskapssak enn med en separasjons- eller skilsmissesak. - Departementet er derfor kommet til at man for tilfellene der foreldrene ikke har levd sammen etter at barnet ble født, bør holde fast ved dagens utgangspunkt, slik at det bare er samværsrett når det er positivt avtalt eller fastsatt. Men det bør på den annen side ikke kreves spesielt sterke grunner for at den som ikke har barnet hos seg, skal få fastsatt samværsrett. Det avgjørende bør, her som ellers, være barnets beste. Når foreldrene har levd sammen - i eller utenfor ekteskap - etter at barnet ble født, synes de fleste høringsinstansene å slutte opp om utvalgets forslag om samværsrett som lovens utgangspunkt, og departementet har fulgt dette i proposisjonen. Det samme gjelder forslaget om at avgjørelsen skal ligge hos domstolen, eller fylkesmannen hvis partene er enige om det. Barnelovutvalget har foreslått en legaldefinisjon av hva som skal menes med «vanlig samværsrett» når dette er avtalt eller fastsatt. Se utredningen s. 75-77, der det bl.a. heter: «Gjeldende lov gir ingen veiledning om hvilket omfang samværsretten skal ha. Heller ikke på annen måte er det klarlagt hva som rettslig ligger i «vanlig samværsrett», som en avtale mellom foreldrene ofte går ut på. Også i dommer og vedtak av fylkesmennene kan man finne denne formelen. Riktignok har Justisdepartementet i et rundskriv 10. juni 1969 (jnr. 847/69 G) henstilt til avgjørsmyndighetene å presisere samværsrettens omfang, men det er utvalgets inntrykk - som støttes av henvendelsen fra byfogd Christian Bull nevnt nedenfor - at dette ofte ikke skjer. Denne tilstand er etter utvalgets mening en ulempe. For partene selv kan det være en kilde til unødig tvist dersom de ikke riktig vet hva samværsretten innebærer - særlig dersom de har ulike forestillinger om hvor omfattende den er. Dessuten har det i praksis skapt hindringer for tvangsfullbyrdelse at samværsrettens innhold ikke er klarlagt skikkelig. En presisering av samværsretten kan komme istand på flere måter: - ved en (fravikelig) - ved en regel om at domstolene (fylkesmannen) - ved en regel om hva som ligger i «vanlig samværsrett». Alternativ 2 har den svakhet at det ikke gir partene noen veiledning dersom de har avtalt samværsrett, eller dersom de på egen hand ønsker å komme frem til en løsning, men gjerne vil vite litt nærmere hva som er en rimelig og vanlig ordning. Dessuten er det fare for at et slikt påbud til avgjørsmyndigheten ikke alltid vil bli etterkommet, bl.a. fordi partene har prosessuell adgang til å begrense tvistespørsmålet til om det overhodet skal være samværsrett, og holde spørsmålet om samværsrettens omfang utenfor saken. Av disse grunner kan alternativ 2 ikke komme på tale. Det første alternativ har den ulempe at det trolig blir for skjematisk og generelt. Riktignok må det være adgang til å fravike lovens regel, men det må jo skje ved en avtale som foreldrene blir enige om, eller ved dom eller vedtak av fylkesmannen. Dette kan være vel tungvint hvis partene ikke blir enige. Ofte er det slik at lovens skjematiske regel ikke vil passe. Det kan være fordi foreldrene bor langt fra hverandre, eller f. eks. fordi den ene har uregelmessig arbeidstid. Det vil også være problematisk å finne frem til en regel om samværsrettens omfang som passer like godt for barn hvor foreldrene aldri har levd sammen som for barn hvor foreldrene har gjort det. Utvalget er derfor blitt stående ved at man i stedet bør få en regel om hva som ligger i «vanlig samværsrett», en legaldefinisjon. En slik regel vil for det første ha betydning når partene har avtalt «vanlig samværsrett», eller når domstolene eller fylkesmannen har truffet bestemmelse om det. Men regelen vil også si noe om hva som vanligvis er et rimelig omfang av samværsretten, til veiledning - men ikke til slavisk etterfølgelse - for partene selv og for eventuell avgjørsmyndighet. Selv om de finner en annen utforming totalt sett, kan det være at de aksepterer lovens indikasjon på det samlede omfang av samværsretten. Under høringen ser det ut til at de som drøfter spørsmålet, stort sett er enige om hva som er hensynene for og mot en legaldefinisjon: på den ene siden ønsket om å ha noe å holde seg til, på den andre siden faren for at legaldefinisjonens opplegg skal bli fulgt også der det ikke passer. Konklusjonen er imidlertid forskjellig hos forskjellige høringsinstanser. For en legaldefinisjon er Forbruker- og administrasjonsdepartementet, fylkesmannen i Vestfold, Aust-Agder og Troms og Norsk Psykologforening. I Psykologforeningens uttalelse heter det: «Vi synes det er en fordel at vanlig samværsrett blir definert i loven, slik det foreslås. Modellen behøver ikke å brukes i alle tilfeller. Ved at loven inneholder et konkret forslag som erfaringsmessig har fungert godt, kan man unngå krangel om detaljer også hos foreldre som i og for seg er enige om at begge foreldreforhold skal bevares og videreutvikles. Et så pass hyppig samvær vil dessuten ofte være nødvendig for å bevare foreldreforholdet hos mindre barn. Man unngår også lettere at mindre barn blir stilt overfor daglige eller ukentlige valgsituasjoner m.h.t. hvem av foreldrene det helst vil være sammen med. Forbruker- og administrasjonsdepartementet mener at det samtidig «... bør presiseres at forldrene finner fram til den samværsordning som passer best i det enkelte tilfelle, og som det er størst sjanse for at de vil få til å fungere i praksis». Rettspolitisk Forening og Norske Kvinners Nasjonalråd drøfter spørsmålet om legaldefinisjon uten å ta noe egentlig standpunkt. Sosialdepartementet og fylkesmannen i Hedmark, med tilslutning fra fylkesmannen i Møre og Romsdal, går nærmest mot legaldefinisjon. Det heter i uttalelsen fra fylkesmannen i Hedmark: forhold til foreldrene. I slike tilfeller nytter det ikke å snakke om en «vanlig» samværsordning. Begrepet tar heller ikke hensyn til barnets alder, partenes boligforhold, avstand mellom bosted m.v. Det bør derfor advares mot en legalitetsdefinisjon av «vanlig samværsrett», slik utvalget foreslår. Justisdepartementet har under noen tvil sluttet seg til utvalgets forslag om å gi en legaldefinisjon av «vanlig samværsrett». Samtidig har departementet tatt inn i tredje ledd i utk. § 44 en bestemmelse om at avgjørelsen av om det skal være samværsrett, og hvilket omfang den i tilfelle skal ha, først og fremst skal rette seg etter hva som er best for barnet. Hensikten er bl.a. å motvirke risikoen for at det blir lagt for stor vekt på legaldefinisjonen, i den forstand at den blir fulgt også i tilfeller der barnet er bedre tjent med et annet opplegg. Når det gjelder innholdet av den «vanlige samværsretten», har Barnelovutvalget foreslått at den skal gi rett til samvær med barnet en ettermiddag i uken, annenhver helg, annehverjul og påske, og 14 dager i sommerferien. Det har vært en del kommentarer til forslaget under høringen, særlig når det gjelder retten til samvær «annen hver jul og påske». Det er innvendt fra flere - bl.a. Sosialdepartementet, fylkesmannen i Hedmark, Rettspolitisk Forening og Den Norske Advokatforening - at dette ødelegger muligheten for faste tradisjoner m.h.t. feiringen av høytidene. F. eks. heter det i uttalelsen fra Advokatforeningen: «Samværsrettens omfang bør ikke omfatte julehelgen uten videre. Folk har et spesielt følelsesmessig forhold til denne høytid, og vil ha vanskelig for å forstå at de ikke skal få skape en juletradisjon e.l. for barnet, og dette gjelder spesielt den barnet bor hos til vanlig. At dette kan være vanskelig å forstå for den annen, kan være så, og noen ganger fungerer det utmerket at barnet er hos den annen i julen, men vi vil ikke at det skal følge direkte av loven. «... en smidige formulering slik at f. eks. deling av jule- og påskeferie kan falle innenfor lovens bestemmelse. Det å skulle være borte fra en av foreldrene hele julen vil kunne være nok til å ødelegge oppholdet - det er ingen trøst for en 5-åring at «neste år skal du være hos pappa hele tiden». Justisdepartementet har endret utvalgets utkast på dette punktet, slik at det istedenfor «annen hver jul og påske» nå står «jul eller påske». Det innebærer at man kan velge løsningen annen hver jul og annen hver påske, men man kan også velge andre løsninger, f. eks. at barnet alltid skal være hos den ene i julen og hos den andre i påsken. Forutsetningen er bare at hver av foreldrene hvert år får være sammen med barnet i én av disse høytidene. Barnelovutvalget har ikke foreslått vesentlige endringer i reglene om hva underholdsplikt innebærer, og hvor lenge underholdsplikten varer. Under høringen er det kommet få kommentarer m.h.t. hovedlinjene her, og Justisdepartementet har, på samme måte som utvalget, stort sett gått inn for å beholde gjeldende ordning når det gjelder innhold og varighet av underholdsplikten. En del spørsmål om den nærmere utformingen av reglene blir behandlet i de spesielle merknadene til paragrafene om underholdsbidrag (§ 50, § 51, § 52, § 53, § 54, § 55, § 56, § 57, § 58, § 59, § 60, § 61, § 62 . 7.2 Hvem skal fastsette bidraget? Etter gjeldende regler er det fylkesmannen som fastsetter bidrag til barn utenfor ekteskap. For barn i ekteskap kan partene treffe avtale om bidraget. Blir de ikke enige, ligger førstegangsfastsettingen i utgangspunktet hos domstolene, mens endringer vanligvis blir foretatt av fylkesmannen. De nærmere reglene om dette er innviklete, særlig reglene om endring av bidrag. blir enige. (Se utredningen s. 90-91). For å unngå dobbeltbehandling foreslår utvalget likevel at domstolen skal kunne avgjøre bidragsspørsmålet hvis det blir tatt opp i forbindelse med en ekteskapssak eller sak om foreldreansvar eller samværsrett. Dessuten skal fylkesmannen ha en adgang til å henvise saken til retten. De fleste av de høringsinstansene som tar opp spørsmålet, er enig i at tvister om underholdsbidrag som hovedregel bør høre under fylkesmannen. Forslaget får støtte fra fylkesmennene i Oslo og Akershus, Sør-Trøndelag, Nordland og Troms, bidragsfogden i Oslo, Den norske Dommerforening og Den Norske Advokatforening. F. eks. heter det i uttalelsen fra fylkesmannen i Oslo og Akershus: «Ut fra min erfaring, med to års praksis i Oslo byretts ekteskapsavdeling og nå som fylkesmann, vil jeg bemerke at i alminnelighet skjer behandlingen av bidragssaker mer hensiktsmessig og betryggende hos fylkesmannen enn ved domstolene. Bortsett fra Oslo byrett hvor det er spesiell ekteskapsavdeling vil bidragssaker ikke gi de enkelte dommere det erfaringsgrunnlag og de muligheter for ensartet praksis som en fylkesmanns saksbehandlere får, og det dreier seg her stort sett om dokumentbevis. Mot å legge avgjørelsen til fylkesmannen er Norske Kvinners Nasjonalråd og Juridisk Rådgivning for Kvinner. I Nasjonalrådets uttalelse heter det: «Nasjonalrådet er betenkt over den foreslåtte innskrenkning i adgangen til å få fastsatt underholdsbidrag av domstolene. Hovedregelen skal være at fylkesmannen avgjør bidragsspørsmålet. Etter NKN's mening ligger det alltid en rettssikkerhetsgaranti i at partene når de ønsker det, kan få en rettsavgjørelse også av bidragsspørsmål. Det er også viktig i saker av denne art å få en ordning slik at den myndighet/domstol som avgjør spørsmålet, kan arrangere et møte med begge parter hvor de begge avgir forklaring og fremlegger bevis. Som regel er det i slike møter gode muligheter til å få saken ordnet med et forlik, - en ordning som ofte virker gunstig og som fylkesmannen nå, sålenge saksbehandlingen for ham skjer skriftlig, er avskåret fra å få til i de fleste tilfelle. Barnet bør forøvrig selv kunne ta opp bidragsspørsmålet når det er over 18 år. Lovutvalget peker på Danmark som eksempel på at det lar seg ordne med ren administrativ fastsettelse av bidrag. Nasjonalrådet har imidlertid kjennskap til at bidrag i Danmark jevnt over har vært langt lavere enn det som er vanlig her i landet, - noe som muligens også er en følge av en tendens hos forvaltningsmyndighetene til å havne på «minstebidraget» som et slags «normalbidrag». Også her i Norge har en inntrykk av at de administrativt fastsatte bidrag til barn utenom ekteskap ofte har vært lavere enn bidrag som retten har fastsatt til barn i ekteskap. Justisdepartementet slutter seg til utvalgets forslag om at bidrag som hovedregel skal fastsettes av fylkesmannen når partene ikke blir enige. Barnelovutvalget behandler spørsmålene om administrative og økonomiske konsekvenser av en ny barnelov på s. 167-168 i utredningen. Utvalget antar først generelt at forslaget til én felles lov med en mer oversiktelig utforming vil gjøre at mindre tid og arbeid blir brukt på å klargjøre juridiske sider av forholdet mellom barn og foreldre. - Justisdepartementet er enig i dette. Utvalget drøfter så administrative virkninger for forskjellige myndigheter av de reglene utvalget foreslo, særlig reglene om farskapsfastsetting: «Utvalget vil her ta opp i hvilken utstrekning de viktigste endringer som foreslås, vil føre til administrative konsekvenser for den offentlige sektor. I den private sektor antar utvalget at lovforslaget ikke vil få administrative konsekvenser av betydning. De regler utvalget foreslår om farskapsfastsetting, vil på flere måter få visse administrative konsekvenser. For helsevesenet innebærer det en viss forenkling at svangerskapsmeldingen foreslås sløyfet. Utvalget forutsetter imidlertid at den lege som fastslår graviditet, innhenter og oppbevarer de opplysninger som i dag blir gitt i svangerskapsmeldingen. erkjennelse av farskap i fødselsmeldingen kan gi en ekstra oppgave for fødeklinikkene, men det er etter utvalgets mening ikke tale om nevneverdig merarbeid. Utvalget regner videre med at det ved de fleste fødeklinikker ikke vil by på praktiske problemer å la faren være til stede ved fødselen. For bidragsfogdene vil ordningen med erkjennelse av farskap bety noe merarbeid i de tilfeller hvor foreldrene er gift, men hvor farskapet av en eller annen grunn ikke blir erkjent i fødselsmeldingen. På den annen side vil en umiddelbar erkjennelse av farskapet i mange tilfelle - særlig når foreldrene lever sammen uten å være gift - gjøre at bidragsfogdene slipper å forberede farskapsforelegg. I tillegg vil de endringer som foreslås i reglene om underholdsplikt bety en lettelse. Utvalget foreslår nemlig at bidrag bare skal fastsettes av det offentlige av eget tiltak når foreldrene ikke lever sammen ved barnets fødsel, og de ikke har gjort avtale om underholdsbidraget. Videre foreslår vi at det bare skal være én minstesats for underholdsbidrag istedenfor to som nå, og reglene om svangerskapsbidrag og fødselsbidrag foreslås sløyfet. Også reglene om meddelelse av farskapsforelegg vil innebære en forenkling av bidragsfogdens arbeid. For fylkesmannen regner utvalget med at forslaget om erkjennelse som selvstendig fastsettingsmåte vil gjøre at det i endel saker blir unødvendig å skrive ut farskapsforelegg. Likeledes vil de endringer i reglene om underholdsplikt som er nevnt ovenfor, føre til mindre arbeid for fylkesmannen på samme måte som for bidragsfogden. Det foreslås også enkelte andre endringer som kan bety en viss lettelse av fylkesmannens arbeid med farskapssaker, men noe nevneverdig er det ikke tale om. For fylkesmennene blir den viktigste administrative følge av lovforslaget at de vil få til behandling et større antall bidragssaker enn i dag, siden utvalget som hovedregel foreslår at saker om underholdsbidrag skal avgjøres av fylkesmannen. Utvalget regner imidlertid ikke med at dette vil gjøre det nødvendig å opprette flere stillinger ved fylkesmannsembetene. I noen grad skyldes det at fylkesmannen vil få frigjort arbeidskapasitetet som følge av andre av utvalgets forslag. Viktigst er det imidlertid at man trolig kan regne med at fylkesmannsembetene etter omorganiseringen av fylkesadministrasjonen har noe unyttet kapasitet som kan utnyttes til behandling av bidragssaker. Stort sett regner utvalget med at forslaget ikke vil føre til noe endret antall rettssaker for domstolene. Domstolene vil bli fritatt for endel saker om underholdsbidrag til barn i ekteskap, jfr. ovenfor. På den annen side må man regne med at opphevelse av presumpsjonen for ektemannens farskap vil føre til noen flere farskapssaker. Men behovet for å reise sak for domstolene om endring av farskap vil bli noe mindre ved at endring kan skje ved ny erkjennelse som godtas av fylkesmannen. De endringer som foreslås om behandlingen av farskapssaker, vil ganske sikkert medføre lettelser for domstolene. Utvalget vil her særlig nevne den utvidete adgang til å heve utsiktsløse farskapssaker og til å avsi frifinnende dom uten hovedforhandling på grunnlag av blodprøveundersøkelser. Mer effektive tvangsmidler når det gjelder blodprøvetaking og utvidet møteplikt for parter og vitner vil også redusere domstolenes arbeid med farskapssaker. Det samme gjelder den utvidete adgang til å lese opp under hovedforhandlingen forklaringer som er avgitt under saksforberedelsen og adgangen til å la være å innkalle vitner når det antas unødvendig. Videre gjør utvalgets forslag om barneombud det nødvendig å opprette enkelte nye stillinger i staten. Om dette viser vi nærmere til kap. V 14. Justisdepartementet er i det vesentlige enig i utvalgets betraktninger om de administrative konsekvensene av utvalgets forslag. - Proposisjonen avviker imidlertid fra utredningen på enkelte punkter av interesse her: For det første er spørsmålet om å opprette et barneombud skilt ut fra arbeidet med barneloven og ikke tatt med her, jf. foran i 2.3. Videre har departementet, som det går fram foran i 4.1.1, ikke fulgt opp utvalgets forslag om at farskap alltid skal fastsettes ved erkjennelse eller dom, men beholdt den gjeldende regel om at morens ektemann uten videre anses som far til barnet. Dette innebærer at arbeid for helsemyndigher, bidragsfogder m.v. med å få farskapserkjennelse fra morens ektemann ikke er aktuelt. På den annen side kan det nevnes at departementet har foreslått at felles foreldreansvar for ugifte foreldre ikke skal følge automatisk av loven selv om de lever sammen, men være avhengig av melding til folkeregisteret. Folkeregistrenes arbeid med å registrere slike meldinger må imidlertid antas å bli lite tyngende. ordningen. Tallmessig er ugift samboende foreldre antakelig fortsatt en liten gruppe i Norge. I en undersøkelse foretatt av Norges Markedsdata i 1976 svarte f.eks. ca. 3,7 % av et utvalg norske kvinner og menn over 15 år at de levde i ekteskapsliknende forhold uten å være gift. Men bare 20 % av dersom svarte de var ugift samboende, oppga at de hadde barn sammen. Utvalget antar at de administrative konsekvensene det har redegjort for, neppe vil få økonomiske konsekvenser for det offentlige, bortsett fra forslaget om barneombud, som, som nevnt foran, ikke er tatt med i proposisjonen her. Utvalget antar imidlertid at andre sider ved lovutkastet vil føre til visse utgifter: «Utvalgets forslag om at folketrygden skal dekke krav om tilbakebetaling av underholdsbidrag når farskap er blitt endret, vil medføre en beskjeden merutgift for folketrygden, jfr. foran i kap. V 13.7. Forslagene om å oppheve svangerskapsbidrag, fødselsbidrag og særskilte minstesatser de første 9 måneder etter fødselen, vil neppe få større økonomiske konsekvenser. Men man må regne med at endringene i reglene om farskap vil gjøre at noen flere barn blir stående uten far, og dette vil trolig føre med seg økte utbetalinger fra folketrygden. Det er imidlertid vanskelig å antyde noen størrelsesorden. Utvalget mener at det i vesentlig større utstrekning enn i dag bør gis fri rettshjelp til partene i saker om forholdet mellom barn og foreldre - også i farskapssaker. Dette vil medføre økte utgifter for staten, noe som forsåvidt også er forutsett i utredningen fra Rettshjelpsutvalget (NOU 1976:38 kap. IX 13). Bruk av den utvidete møteplikten for parter og vitner vil regnskapsmessig medføre større utgifter til godtgjørelse for disse, men til gjengjeld vil man få visse lettelser i domstolenes arbeidsbyrde. Store beløp blir det under ingen omstendighet tale om her. Justisdepartementet er i hovedtrekkene enig i disse betraktningene. Det som er sagt om økte utbetalinger fra folketrygden fordi noen flere barn trolig vil bli stående uten far, er likevel lite aktuelt etter de farskapsregler som er foreslått i proposisjonen. Til slutt redegjør utvalget for behovet for informasjon om den nye barneloven: «Etter utvalgets mening vil det være utstrakt behov for informasjon om den nye barneloven. For det første vil det være nødvendig med informasjon om loven til de som skal treffe eller forberede avgjørelser i henhold til den (dommere, ansatte ved fylkesmannsembetene, bidragsfogder, advokater m.fl.). Det er grunn til å overveie kurs om loven i samarbeid med de respektive yrkesorganisasjoner. Det vil videre være nødvendig med rundskriv om loven. Like viktig er det å få gitt informasjon om loven til dem den direkte angår - barn og foreldre. Det kan være naturlig å gi slik informasjon til foreldrene i tilknytning til svangerskap og fødsel. Utvalget vil særskilt peke på den informasjonsplikt som påligger bidragsfogden overfor begge foreldre når farskap og underholdsbidrag skal fastsettes (se utkastets § 10 med merknader). Det bør utarbeides oversiktlige brosjyrer bl.a. om hvilken betydning farskap har og hvordan farskap blir fastsatt. Ikke minst når det gjelder generell informasjon om loven, bør det gjøres bruk av annonser i dagspressen. Justisdepartementet er i det vesentlige enig i disse betraktningene. Departementet vil arbeide videre med spørsmålet om informasjon når en ny barnelov er vedtatt. Barnelovutvalgets utkast er i spesialmerknadene i det følgende kalt for «utk.». Bestemmelsen svarer stort sett til utk. § 1. Den er likevel omarbeidet på noen punkter fordi farskap etter opplegget i proposisjonen kan følge direkte av ekteskap, ikke bare av erkjennelse eller dom, som etter Barnelovutvalgets utkast. Videre har departementet sløyfet som overflødig et punktum i utvalgets utkast om at faren skal kunne erkjenne farskapet i fødselsmeldingen. Dette er nemlig sagt også i § 4 (der spørsmålene omkring erkjennelsen er regulert mer utførlig). Departementet viser til høringsuttalelsen fra Den Norske Advokatforening, der det heter: «Innledningsvis bemerkes at det synes unødvendig å ta med bestemmelsen om farens adgang til erkjennelse i fødselsmeldingen i § 1, dette gjentas jo i § 4a. § 1, 1. ledd, siste pkt. har også en uheldig formulering, som ikke samsvarer med motivene. Ordet «dersom» indikerer at det er et vilkår for slik erkjennelse at faren er tilstede ved selve fødselen, og det er tydeligvis ikke meningen. Det skal kunne skje ved besøk på klinikken mens moren fremdeles ligger der. I alle fall må siste del av setningen, fra «dersom», utgå. Departementet nevner ellers at bestemmelsen om at det skal opplyses i fødselsmeldingen om foreldrene lever sammen, og bestemmelsen om at fødselsmeldingen skal sendes også til bidragsfogden når foreldrene ikke lever sammen, har sammenheng med reglene om fastsetting av underholdsbidrag. Se § 10 annet ledd og § 53 nest siste ledd. Statistisk sentralbyrå er blitt forelagt departementets utkast til § 1, og har hatt enkelte kommentarer når det gjelder senere utarbeiding av nye skjemaer: «Når det gjelder siste ledd, forutsetter vi at meldingen til bidragsfogden vil komme til å foregå på samme måte som i dag. Forøvrig har vi notert oss at første ledd forutsetter en endring av det någjeldende fødselsmeldingsskjema. Siden Stortinget har sluttet seg til at ansvaret for fødselsregisteret vil bli overført til folkeregisteret (Innst. O. nr. 89 - 1978-79 s. 2), vil dette også føre til at det må foretas endringer i fødselsmeldingen. Utspillet i den saken har Justisdepartementet, 3. sivilkontor. For å hindre unødig dobbeltarbeide, vil vi se det som en fordel at arbeidet med de to skjemarevideringene blir koordinert. Finansdepartementet har sluttet seg til uttalelsen, og også Justisdepartementet er enig i disse betraktningene. Bestemmelsen svarer til utk. § 2, men er omarbeidet noe, jf. foran i de generelle merknadene avsnitt 3. Bestemmelsen svarer delvis til utk. § 3, men det er gjort den viktige endringen i proposisjonen at man har beholdt den någjeldende regelen om at morens ektemann uten videre anses som barnets far. Det vises til drøftelsen i 4.1.1 i de generelle merknadene. - Som det er redegjort for der, skal den tidligere ektemannen etter forslaget i proposisjonen ikke automatisk anses som far dersom moren er skilt når barnet blir født. Dette er en endring fra i dag. Derimot gjelder farskapspresumsjonen hvis moren er separert - faktisk eller rettslig - når barnet blir født. Skal farskapet endres ved erkjennelse fra en annen mann, må det da skje etter reglene i § 7. Presumsjonen gjelder også når moren er enke, og hun kan ha blitt gravid før mannen døde, se annet ledd. Er hun gift på nytt etter at mannen døde, følger det av første ledd at den nye ektemannen anses som far (så lenge ikke noe annet er særlig fastsatt etter reglene i § 6 og § 7). Bestemmelsen svarer stort sett til utk. § 4, men det er gjort noen endringer både m.h.t. innholdet og redigeringen. Første ledd, der det blir fastsatt at farskap kan erkjennes også før barnet er født, er nytt i forhold til utvalgets utkast. Det vises til drøftelsen av dette i 4.1.2 i de generelle merknadene. Når det gjelder formene for erkjennelsen, og hvem erkjennelsen kan gis overfor, gjelder i prinsippet de samme reglene når farskapet blir erkjent under svangerskapet, som når erkjennelsen blir gitt etter at barnet er født. En praktisk framgangsmåte vil være at fødselsmeldingen blir delvis utfylt i forbindelse med svangerskapskontrollen (jf. utvalgets utredning s. 108), og at farskapet blir erkjent her. seg å bli en flerfødsel (tvillinger eller flere), gjelder erkjennelsen selvsagt for alle barna. Etter annet ledd kreves det at erkjennelsen skjer enten i fødselsmeldingen eller skriftlig «ved personlig frammøte». I utredningen heter det (s. 109) om det siste kravet: «Erkjennelse etter annet ledd må alltid skje ved personlig fremmøte. Dette vil gi noe større sikkerhet for at vedkommende forstår hvor betydningsfull erkjennelsen er, og åpner mulighet for å orientere ham om de rettsvirkninger farskapet har. Er han under 18 år, må både han og hans foreldre møte frem. Også etter någjeldende regler kreves personlig frammøte, se lov om bom utanom ekteskap § 12 nr. 1 og 2, som krever at erkjennelsen blir gitt mens bidragsfogd e.l. er til stede. - Fylkesmennene i Oslo og Akershus og i Troms har under høringen gitt uttrykk for at det er unødig tungvint å kreve personlig frammøte. Det heter i uttalelsen fra fylkesmannen i Oslo og Akershus: «Erkjennelse av farskap bør kunne skje enklere enn det som er foreskrevet her. Særlig med tanke på at utvalget foreslår at også ektemenn skal erkjenne farskap, synes begrunnelsen på s. 109 2. spalte for at erkjennelse alltid må skje ved personlig fremmøte kuriøs. Det bør kunne utarbeides et skjema til bruk for ugifte fedre, der de kan erkjenne skriftlig - med underskrift bekreftet av 2 vitterlighetsvitner -. Skjemaet må inneholde redegjørelse for rettsvirkningene av erkjennelsen, samt beskjed om at hvis ikke erkjennelsen er returnert i underskrevet stand innen en viss frist, vil det bli utferdiget farskapsforelegg. Man kan ikke se bort fra at mange likegyldige fedre ikke vil bry seg med å møte frem noe sted for å erkjenne farskap. Det bør samtidig være anledning til å erkjenne på fødselsmeldingen ved underskrift og personlig fremmøte hos offentlige myndigheter som er nevnt. Den Norske Advokatforening er inne på det samme, men har særlig innvendinger dersom det kreves farskapserkjennelse også fra morens ektemann, et forslag som er forlatt i proposisjonen. Bl.a. fordi det etter proposisjonen i utgangspunktet bare kreves erkjennelse i de tilfellene der moren ikke er gift, har departementet opprettholdt kravet om at erkjennelsen må skje ved personlig frammøte. En annen sak er at departementet er enig med fylkesmannen i Oslo og Akershus i at det - som i dag - bør være skjema for erkjennelse av farskap, og at det i skjemaet bør være redegjort nærmere for rettsvirkningene av erkjennelse. Det kan her også vises til en uttalelse fra Statistisk sentralbyrå, med tilslutning fra Finansdepartementet, der det heter til § 4 i proposisjonsutkastet: «I annet ledd bokstav b står det at erkjennelsen (av farskapet) skal skje ved personlig frammøte og skriftlig for folkeregisteret. I prinsippet har vi ingen innvendinger til denne regelen. Men når det gjelder framgangsmåten, vil vi gå imot passusen på s. 109 i utvalgets utredning om at personlig frammøte «åpner mulighet for å orientere ham om de rettsvirkninger farskapet har». For det første mener vi at det ikke bør være folkeregisterets oppgave å foreta en slik formaning. For det andre er folkeregisterets kontor svært ofte plassert i det felles folkeregister/likningskontors ekspedisjonslokale og av den grunn mener vi at det ikke er særlig heldig å foreta en muntlig formaning her. Sentralkontoret vil her foreslå at den nødvendige forklaring om hvor betydningsfull erkjennelsen av farskapet er, bør gis i en brosjyre eller på selve erkjennelsesskjemaet. Justisdepartementet har ikke noe å bemerke til at det vurderes av de instanser som kan motta erkjennelse, i hvilken utstrekning det er hensiktsmessig at de gir en muntlig orientering i tillegg til den skriftlige. Departementet mener ellers at utformingen av skjemaet for erkjennelse bør endres atskillig fra slik den er nå. fordi mange nå opplever teksten i skjemaet som unødig støtende. Særlig har dette vært tatt opp for tilfeller der partene lever sammen uten å være gift. Men departementet mener at man generelt må kunne finne en mer nøytral utforming av skjemaet. Etter annet punktum i annet ledd skal en erkjennelse bare gjelde når den er godtatt skriftlig av moren, eller er gitt av en mann moren har oppgitt som far. Bestemmelsen er ny i forhold til utvalgets utkast. Etter utkastet kunne teoretisk en hvilken som helst mann gyldig erkjenne farskapet. Justisdepartementet viser til høringsuttalelsen fra fylkesmannen i Hedmark, der det heter: «Fylkesmannen er enig i at erkjennelse bør være den primære fastsettingsmåte - i de tilfelle der statusregelen ikke gjelder. Etter utkastet er det intet krav at moren ønsker at barnefaren skal vedgå, eller i det hele tatt at hun har oppgitt noen far. Heller ikke kreves at hun godkjenner vedgåingen. erkjennelse uten noen tilknytning til moren eller barnet. Moren eller barnet må i tilfelle reise sak dersom erkjennelsen skal angripes. Etter fylkesmannens syn bør det være et minstekrav at moren godkjenner vedgåingen. Det kan også reises spørsmål om vedgåing egner seg som fastsettelsesmåte når moren har opplyst at det er flere mulige barnefedre. Som følge av ovennevnte merknader antar fylkesmannen at det må føres en viss offentlig kontroll med farskapserkjennelsene. Denne kontrolloppgave kan i tilfelle legges til folkeregistrene. Liknende synspunkter er satt fram av fylkesmannen i Møre og Romsdal. Statistisk sentralbyrå, med tilslutning fra Finansdepartementet, har uttalt: «Sentralkontoret stiller seg ellers tvilende til om farens underskrift er tilstrekkelig for å kunne registrere ham som far til barnet. Vi antar for å forhindre eventuelle feilregistreringer at vedkommende må være oppgitt som far på forhånd eller dersom det ikke er tilfelle at morens underskrift foreligger på erkjennelsesskjemaet. Vi forutsetter dersom det blir aktuelt, at vi blir tatt med på råd med hensyn til hvordan dette skal løses rent praktisk. Det samme gjelder også spørsmålet om på hvilken måte folkeregisteret skal melde farskapet til bidragsfogden. Når det gjelder nærmere regler om kontroll med og registrering av farskapserkjennelser, er det mest naturlig at de blir gitt i forskrifter i medhold av loven (se § 68). Bestemmelsen svarer helt til utk. § 5. Det vises til de generelle merknadene 4.1.3. Denne paragrafen gir bestemmelser om adgangen til å reise sak om endring av farskap etter § 3. Den svarer i utgangspunktet til utk. § 6, men er endret atskillig fordi proposisjonen har alternativet farskap direkte etter ekteskap, som ikke var med i utvalgets utkast. I Barnelovutvalgets utredning er spørsmålene om adgangen til å reise endringssakbehandlet på s. 34-39 og s. 110-111. I første ledd er det føyd til at barnets adgang til å reise endringssak også gjelder når farskapet følger direkte av ekteskap. Videre har departementet, i motsetning til utvalget, foreslått opprettholdt den adgangen fylkesmannen i dag har til å reise endringssak. Adgangen brukes nok sjelden, men bør etter departementets mening beholdes som en sikkerhetsventil for spesielle tilfeller. Etter utvalgets utkast var foreldrenes adgang til å reise sak om endring av farskap (se særlig annet og tredje ledd) forskjellig ettersom foreldrene levde sammen da barnet ble født, eller ikke. Forutsetningen etter utvalgets utkast var i alle fall at farskapet var fastsatt ved erkjennelse. - Etter opplegget i proposisjonen kan farskap også følge direkte av morens ekteskap. Justisdepartementet ser det da som naturlig at også hovedsondringen m.h.t. foreldrenes adgang til å reise farskapssak, går etter om farskapet følger direkte av ekteskap, eller av erkjennelse. I det første tilfellet foreligger ikke noen uttrykkelig erklæring fra foreldrene om farskapet, og behovet for endringssak må antas å være noe større enn når foreldrene har tatt et direkte standpunkt til farskapsspørsmålet. I tillegg kan det nevnes at man i proposisjonen også på enkelte andre punkter har unngått å sondre etter om foreldrene «lever sammen» eller ikke, fordi begrepet har noe uskarpe grenser. - Dette innebærer at forslaget i proposisjonen om adgangen til endringssak ligger nærmere opp til någjeldende regler enn utvalgets utkast gjør. Annet ledd gjelder tilfellene der farskapet har fulgt av ekteskap. Bestemmelsene svarer langt på vei til § 3 første, annet og tredje ledd i någjeldende lov om barn i ekteskap. Det er likevel gjort visse endringer, bl.a. m.h.t. hvem som kan reise sak hvis ektemannen er død, - etter forslaget i proposisjonen er dette dem som ellers ville være mannens arvinger. Tredje ledd om foreldrenes adgang til å reise endringssak når farskapet er fastsatt ved erkjennelse, svarer til tredje ledd i utvalgets utkast, som gjaldt for tilfellene der foreldrene ikke levde sammen da barnet ble født. - Fylkesmannen i Vestfold har reist spørsmål om det bør være adgang til å dispensere fra 3 månedersfristen for saksanlegg: «Etter bestemmelsens tredje ledd vil en som ikke har levd sammen med barnets mor og som har erkjent farskapet få en frist på 3 måneder (etter at han har fått nye opplysninger som tyder på at han likevel ikke er far) til å reise sak. Det gis her ingen 3 års frist med virkning fra barnets fødsel. Heller ikke kan retten gjøre unntak fra fristen slik de har adgang til når foreldrene har levd sammen. (§ 6, 2. ledd). ekteskap er i dag, gis det en 1. måneds frist til saksanlegg, men fylkesmannen kan kreve sak reist senere «når omsynet til samfunnsgagnet gjer at det trengs». (B.u.e. § 23 siste ledd). Fylkesmannen mener at domstolen i likhet med bestemmelsens annet ledd bør få adgang til å gjøre unntak fra fristen når særlige grunner taler for det. De fleste saker som fremmes for fylkesmannen etter B.u.e. § 23, siste ledd, blir avslått, men en har også eksempler på at fylkesmannen har krevd sak reist da en har funnet dette rimelig, selv om det nok kan skyldes barnefarens eget forhold at fristen for saksanlegg er utløpt. Etter dette og da det ellers i lovforslaget er lagt vekt på at barnet får til far den som biologisk er faren, vil altså fylkesmannen anbefale en endring i lovforslaget på dette punkt. Mot dispensasjonsadgang kan det sies at någjeldende énmånedsfrist er foreslått forlenget til 3 måneder. Det kan også nevnes at barnet i alle fall har adgang til å reise endringssak uavhengig av noen frist. Men barnets interesser kan komme i skyggen av andre interesser hos dem som skal vareta barnets tarv, og Justisdepartementet er enig med fylkesmannen i Vestfold i at det kan være tilfeller der det er rimelig å godta sak også etter tremånedersfristen. Departementet har derfor foreslått en bestemmelse i tredje ledd om at retten kan dispensere når særlige grunner taler for det, tilsvarende bestemmelsen i annet ledd. Utvalgets utkast hadde i siste ledd en bestemmelse om at det ikke kunne reises farskapssak når barnet er avgått ved døden. Den Norske Advokatforening har uttalt til denne bestemmelsen: «Videre vil vi reise spørsmålet om det ikke bør åpnes en snever adgang til endringssak også etter barnets død (utkastets § 6, siste ledd), dersom det dreier seg om arv av betydning, eller f. eks. odelsrett. Det vil i praksis bli meget få slike saker, men konsekvensene kan være store og viktige hvis det foreligger særegne arveforhold og arv av betydning. Det kunne tillegges fylkesmannen å avgjøre om farskapssak skal tillates reist i slike tilfeller, og settes snevre frister. Justisdepartementet er enig i at det kan være et visst behov for farskapssak også etter barnets død. Departementet har da funnet det like greit ikke å sette opp spesielle begrensninger i adgangen til å reise sak i disse tilfellene. Tidsfristene i annet og tredje ledd, og det at det bare i unntakstilfeller vil være noen som har interesse i å få farskapsspørsmålet avklart etter barnets død, vil etter departementets mening gi tilstrekkelig sikkerhet for at slike saker bare meget sjelden blir reist. Bestemmelsen svarer til utk. § 7, som er begrunnet i utredningen s. 36. Bestemmelsen i proposisjonen gjelder imidlertid endring både av farskap som følger av erkjennelse, og endring av farskap som følger direkte av morens ekteskap. Det siste var ikke aktuelt etter utvalgets forslag. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 8. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 9. Det vises til 4.2.1 i de generelle merknadene. Bestemmelsen svarer stort sett til utk. § 10, som er kommentert i utredningen s. 112-113. Norges Lensmannslag har følgende kommentarer til første og annet ledd: «Vi vil imidlertid ikke unnlate å knytte noen bemerkninger til lovforslagets § 10 1. og 2. ledd. Etter vår oppfatning innebærer forslaget at bidragsfogdenes oppgaver kanskje vil bli enda mer omfattende enn etter den nåværende ordning. Vi mener disse oppgaver vil ligge meget vel til rette for å bli utført fra et lensmannskontor. Vi tenker ikke minst her på innhenting av forklaringer fra oppgitte fedre hvor farskapet ikke er erkjent. Videre nevner vi den informasjonsoppgave lovforslaget tiltenker bidragsfogden. Også denne oppgave mener vi ligger vel til rette for å bli utført fra lensmannskontoret. I tilknytning til det som er nevnt her vil vi sterkt understreke det som er uttalt av utvalget på side 169 om informasjon om den eventuelt nye barneloven. Førstegangsundervisningen vedr. arbeidet med bidragssakene er idag meget mangelfull for tjenestemennene ved lensmannskontorene. Vi støtter derfor utvalget fullt ut i det som sies om opplæring av de som skal treffe eller forberede avgjørelser i henhold til den nye loven. Bestemmelsen om opplysningsplikt i annet ledd nest siste punktum er ny i forhold til utvalgets utkast. Heller ikke gjeldende barnelover har noen bestemmelse om plikt til å gi opplysninger i forbindelse med fastsetting av bidrag. Derimot er det bestemmelser om opplysningsplikt ved innkreving av bidrag, se lov 9. desember 1955 nr. 5 om innkreving av underholdsbidrag m.v. § 15. opplysninger fra arbeidsgivere, trygdemyndigheter (se når det gjelder innkreving innkrevingsloven § 15 første ledd jf. § 11 og § 10 nr. 4), likningsmyndigheter m.v. også i forbindelse med fastsetting av bidrag. Det bør sies uttrykkelig i bestemmelsen at opplysningsplikten gjelder uten hinder av taushetsplikt. - I § 53 siste ledd er det foreslått en bestemmelse om tilsvarende opplysningsplikt overfor de myndigheter som behandler saken om fastsetting av bidrag. Etter tredje ledd fastsetter departementet hvem som er bidragsfogd. I denne forbindelse kan det nevnes at man har drøftet spørsmålet om å overføre bidragsfogdens innkrevingsoppgaver til kommunekassereren. Dette forslaget er imidlertid foreløpig stilt i bero, jf. redegjørelsen i Ot. prp. nr. 64 (1978-79). Bestemmelsen svarer stort sett til utk. § 11. Etter første ledd annet punktum har lege eller jordmor som moren har vært til svangerskapskontroll hos, plikt til uten hinder av taushetsplikt å gi de opplysninger om svangerskapet og farskapet som departementet bestemmer. Under høringen har Alene-foreldre-foreningen, Ammehjelpen og et medlem av Advokatforeningens hovedstyre hatt innvendinger mot dette. Det heter i uttalelsen fra Alene-foreldre-foreningen: «Vi tar bestemt avstand fra utvalgets forslag om å frita lege eller jordmor som moren har vært til svangerskapskontroll hos, for taushetsplikt vedrørende opplysninger om svangerskap og farskap. Gravide kvinner må ikke unndras den beskyttelse som helsepersonalets taushetsplikt innebærer. Dette vil kunne resultere i helt uforsvarlige medisinske forhold for mor og barn, idet mange kvinner ikke ville våge å gå til svangerskapskontroll. Den gravide må kunne snakke ut om problemer som tynger henne, uten frykt for rapportering med de konsekvenser det vil kunne ha. Sammenholder vi § 11 med § 12, finner vi en skremmende forskjellsbehandling av kvinne og mann. Kvinnen, som tror at legen har taushetsplikt, kan ved å nevne barnefarens navn, sette i gang en prosess som hun ikke har mulighet for å stoppe. Den kan resultere i en for henne helt hensiktsløs og ødeleggende farskapssak. Mannen skal nøye orienteres om hvilken rettslig betydning det har for ham å erkjenne farskap. Utvalget anbefaler at erkjennelsen bare bør skje skriftlig og offisielt. «Særlig i private brev kan det forekomme en del «innrømmelser» av farskap som ikke er vel overveide,» hevdes det (s. 21). Litt av denne omsorgen burde etter vår mening bli kvinnen til del. Hun har også krav på orientering om de konsekvenser det kan få for henne å oppgi barnefarens navn. Hun har krav på betenkningstid, og opplysningene må bare godtas når de er gitt skriftlig til de rette instanser. Er hun under 18 år, skal hun ha tid og anledning til å samråde seg med sine foreldre eller en annen rådgiver hun mener å trenge. Justisdepartementet viser til at forslaget om opplysningsplikt for lege og jordmor uten hinder av taushetsplikt må sees i sammenheng med at man i proposisjonen (og Barnelovutvalgets utredning) går bort fra någjeldende ordning med svangerskapsmelding (jf. nå lov om bom utanom ekteskap § 8). I svangerskapsmeldingen skal i dag lege eller jordmor gi opplysning om når fødselen kan ventes, og hva moren har sagt om farskapet. Reelt er det dermed liten endring fra i dag når det gjelder legers og jordmødres opplysningsplikt. Departementet ser også ønsket om klarlegging av farskapsspørsmålet som så viktig at det bør slå gjennom overfor de hensyn helsepersonalets taushetsplikt ellers skal ivareta. - Det er selvsagt ikke meningen at departementet skal pålegge opplysningsplikt om andre forhold ved svangerskapet enn det som er nødvendig for å klarlegge farskapsspørsmålet. Fylkesmannens adgang etter siste ledd siste punktum til å la være å skrive ut farskapsforelegg gjaldt etter Barnelovutvalgets utkast «hvis barnet er adoptert bort eller andre sterke grunner taler for å legge bort saken». Under høringen har fylkesmannen i Oslo og Akershus hatt innvendinger mot at adopsjon skulle være grunnlag for å unnlate forelegg: «Med den erfaring fylkesmannens kontor har i adopsjonssaker frarådes forslaget i § 11 siste ledd siste setning (og i § 26b). Det er et betydelig antall adopterte barn (som oftest de anonymt adopterte) som i 18-20 års alder henvender seg til fylkesmannen eller andre instanser for å få vite hvem foreldrene er og få kontakt med dem. Den foreslåtte regel kan føre til at far sjelden oppgis når barnet skal adopteres, eller at rettssaker henlegges uten nærmere undersøkelse. Man foreslår at § 11 siste ledd siste setning skal lyde: Det samme gjelder hvis andre sterke grunner taler for å legge bort saken. som grunnlag for å legge bort farskapssaken, og har strøket dette alternativet i lovutkastet. Spesielle tilfeller der barnet er adoptert bort, kan imidlertid tenkes å ga inn under alternativet «andre sterke grunner». - Det vises ellers til merknadene til § 26 nedenfor. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 12. Enkelte generelle kommentarer til foreleggsordningen er gitt foran i 4.1.4 i de generelle merknadene. I siste ledd heter det at forelegget skal sendes den utlagte far i rekommandert brev. I dag skal forelegg forkynnes. Endringsforslaget har sammenheng med at passivitet overfor forelegg ikke lenger skal føre til at man anses som far. Det heter i Barnelovutvalgets utredning s. 115: «Etter tredje ledd skal den utlagte far få meddelt forelegget i rekommandert brev. Med de reduserte rettsvirkninger forelegget får etter utvalgets forslag, er det ikke lenger noen grunn til å kreve at det skal forkynnes. Sendes forelegget rekommandert med mottaksbevis, lar det seg fastslå nøyaktig når den utlagte far mottar forelegget. Et par fylkesmenn har hatt kommentarer til forslaget. Fylkesmannen i Troms mener forkynnelse bør beholdes: «En ser imidlertid liten grunn til å sløyfe ordningen med forkynnelse av forelegg, forslagets § 12. I de saker hvor forelegg blir aktuelt, er det grunn til å tro at samarbeidsviljen ikke alltid er like stor, og det vil derfor kunne innebære forsinkelse og andre komplikasjoner dersom en skal basere seg på kunngjøring pr. rekommandert brev. Fylkesmannen i Oslo og Akershus går inn for vanlig brev som utgangspunktet: «Det er foreslått at forkynnelse av forelegg skal utgå og underretning sendes i rekommandert brev istedet. Men fylkesmannen har erfaring for at rekommanderte brev i mange tilfelle ikke blir avhentet og kommer i retur. Men vil derfor foreslå at forelegget sendes i vanlig brevpost og at det enten på foreleggsblankett eller i følgebrevet settes en slipp som kan returneres, undertegnet kvittering for mottagelse. Det bør også stå i blanketten at hvis ikke slippen returneres undertegnede vil forelegget bli forkynt v/bidragsfogd/lensmann. Hvis brevet ikke kommer i retur fra postverket, bør det sendes en purring før saken eventuelt oversendes retten i medhold av § 13b. Justisdepartementet mener til tross for disse innvendingene at rekommandert brev alt i alt vil være den greieste ordningen, og viser til Barnelovutvalgets begrunnelse. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 13. Etter siste ledd i utvalgets utkast skulle fylkesmannen når som helst kunne skrive ut nytt forelegg og sende saken til retten hvis det etter at en sak er avsluttet uten at farskapet er fastsatt, kommer fram opplysninger som tyder på at faren kan være en mann som hittil ikke har vært part i saken. - Under høringen hadde Juridisk Rådgivning for Kvinner og Brød og Roser innvendinger mot forslaget. Det heter i uttalelsen fra Juridisk Rådgivning for Kvinner: «Til § 13 vil vi bemerke at vi finner det helt urimelig at fylkesmannen når som helst skal kunne sette igang en farskapssak. Dette, som kan medføre en helt urimelig belastning for mor og barn, kan også medvirke til å rive opp et godt forhold mellom mor og barn og en sosial far. Dette bør bare kunne gjøres innen en viss frist, og som tidligere nevnt, med morens samtykke. Justisdepartementet mener at ønsket om å få farskapet fastslått, her bør veie tyngre enn ønsket om ro om saken, og har ikke endret realiteten i utvalgets utkast på dette punktet. Ordene «når som helst» er imidlertid sløyfet som overflødige. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 14. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 15. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 16. Bestemmelsen svarer til utk. § 17. Siste ledd i Barnelovutvalgets utkast er sløyfet som overflødig etter at myndighetsalderen i 1979 ble senket til 18 år. Bestemmelsen svarer til utk. § 18. - at barnet ikke har oppnevnt verge - var underforstått i utvalgets utkast. Departementet foretrekker at dette vilkåret kommer uttrykkelig fram. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 19. Bestemmelsen, som er ny i forhold til gjeldende lovgivning, svarer helt til utk. § 20. De generelle reglene om vitners og parters møteplikt er endret etter at Barnelovutvalgets utredning ble avgitt, ved lov 1. juni 1979 nr. 24. Bl.a. har retten fått en noe større adgang til å utvide møteplikten, jf. at tvistemålsloven § 199 tredje ledd nå lyder slik: «Retten kan utvide møteplikten når den finner det påkrevd.» - Behovet for en særregel om møteplikten i farskapssaker er blitt noe mindre etter denne lovendringen. Justisdepartementet mener at det likevel er et visst behov for en særregel, jf. utvalgets drøftelse s. 32, der f. eks. ønsket om å påskynde saken nevnes som en grunn til å utvide møteplikten. Departementet er derfor kommet til at utvalgets forslag til § 20 bør opprettholdes. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 21. Bestemmelsen, som gjelder bevisføring om seksuelle forhold utenfor konsepsjonstiden, svarer helt til utk. § 22. Det vises til drøftelsen i 4.2.2 i de generelle merknadene. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 23. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 24. Den Norske Advokatforening har sagt i sin høringsuttalelse: «Vi finner det dog ønskelig at det i forbindelse med § 24 (blodprøvetaking) blir presisert at det allerede i første instans blir foretatt alle undersøkelser som begjæres av en part, deriblant såkalte «utvidete prøver». Ved mange underretter idag er det praksis at dette ikke gjøres, med den følge at en rekke farskapssaker påankes kun for å få tatt flere prøver. Justisdepartementet ser visse problemer ved en bestemmelse med et slikt innhold som Advokatforeningen antyder. Bl.a. kapasitetsproblemer kan føre til at det ikke alltid uten videre bør foretas alle de undersøkelser en part måtte ønske. Departementet har derfor ikke endret utvalgets utkast på dette punktet. Etter siste punktum i første ledd skal de offentlige leger ha plikt til å ta blodprøver i farskapssaker. Spørsmålet om legers plikt til å ta blodprøver her er berørt i proposisjonen til ny legelov - Ot. prp. nr. 1 for 1979-80 - s. 188-189, der det bl.a. heter: «Departementet er enig med Utvalget i at hvis det skal formes en lovbestemmelse om plikt til å ta blodprøve i farskapssaker eller utføre annen gransking, er det mest nærliggende å ta den inn i loven om gransking av arvemerke i farskapssaker. Skal plikten til å ta blodprøve bare pålegges de offentlige leger, vil det formentlig være tilstrekkelig hjemmel til at det gjøres ved instruks i medhold av § 10 i lov av 26. juli 1912 om utførelsen av de offentlige legeforretninger. Antallet av slike blodprøver vil ikke være så stort, ca. 4000 årlig, og selv om det i seg selv er en enkel oppgave, er det neppe hensiktsmessig at alle leger skal sette seg inn i reglene og ha de skjemaer som brukes. Det er derfor formentlig det mest praktiske at bare de offentlige leger blir pålagt å ta disse prøver som plikt. Retten sender skjemaer og instruks til den lege som anmodes om å ta blodprøvene. Det pleier ikke støte på noen vansker fra legens side. Men de parter som skal fremstille seg, kan iblant være trege, og det forekommer nok at barnet kan være redd og lage vansker for den som skal ta prøven. Oftest er det den offentlige lege som får anmodningen fra retten. Annen gransking av arvemerke i barnefarsaker som iblant blir utført, såkalt genetisk gransking, krever slike spesialkunnskaper at bare ytterst få leger kan utføre dem. Her er det neppe behov eller plass for noen lovbestemt plikt av særlig art. I tilfelle det skulle være ønskelig, vil vedkommende kunne oppnevnes som sakkyndig etter de vanlige regler i tvistemålsloven. Departementet finner etter dette at det ikke er grunn til i forbindelse med legeloven å fremme forslag om særlig lovbestemmelse om plikt for leger til ta blodprøver i farskapssaker. Sosialdepartementet slutter seg altså til tanken om at de offentlige leger skal ha plikt til å ta blodprøver i farskapssaker, men antyder at plikten vil kunne pålegges med hjemmel i loven om utførelsen av de offentlige legeforretninger. for § 9.) Fordi Sosialdepartementet tross alt gir uttrykk for en viss tvil når det gjelder hjemmelen, og ut fra ønsket om at barneloven skal gi veiledning til parter og myndigheter som har med farskapssaker å gjøre, har Justisdepartementet foretrukket å opprettholde Barnelovutvalgets forslag om en egen bestemmelse i barneloven om plikt for offentlige leger til å ta blodprøver. Bestemmelsen svarer til utk. § 25. Det vises til 4.2.2 i de generelle merknadene. Overskriften er endret fra «Frifinnelse etter blodprøver» til «Frifinnelse uten hovedforhandling», som departementet mener gir et mer dekkende uttrykk for poenget med bestemmelsen. Bestemmelsen svarer stort sett til utk. § 26. Første ledd bokstav b i utvalgets utkast er likevel strøket. Bakgrunnen er uttalelser fra fylkesmennene i Oslo og Akershus og i Vestfold. Fylkesmannen i Vestfold uttaler: «Etter lovforslaget kan retten heve saken når barnet blir adoptert bort og moren samtykker. Av hensyn til at et adoptert barn senere må kunne få rede på hvem som er dets riktige foreldre har fylkesmannen alltid sett det som meget viktig at et farskap så langt mulig blir fastslått selv om barnet skal bli eller er bortadoptert. Den nye bestemmelse vil etter fylkesmannens mening lett føre til at domstolene av bekvemmelighetshensyn, for å få saken raskt avgjort, henlegger farskapssaker hvor barnet skal bortadopteres mens det likevel forholdsvis enkelt kunne fastslås hvem som er far til barnet. Fylkesmannen vil foreslå at denne bestemmelsen blir vurdert på ny. Fylkesmannen i Oslo og Akershus viser til sin uttalelse til § 11, som er referert foran i merknadene til denne bestemmelsen. Justisdepartementet har vært i tvil på dette punktet. Mot adoptivbarnets interesse i å få opplysninger om sine biologiske foreldre, som de nevnte fylkesmennene trekker fram, må man veie den påkjenningen farskapssaken kan være for moren. Det kan også nevnes at fastsetting av farskap har liten eller ingen betydning for underholdsplikten i disse tilfellene, ettersom den for. framtiden ligger på adoptivforeldrene (eventuelt moren og adoptivfaren). - Departementet er imidlertid kommet til at de beste grunner taler for ikke å gi adgang til å heve saken på grunn av adopsjon. Det vises ellers til merknadene foran til § 11. I første ledd bokstav b (som svarer til bokstav c i utvalgets utkast) har departementet strøket det tilleggsvilkåret for heving åt partene har større tilknytning til utlandet enn til Norge. Det må etter departementets mening være tilstrekkelig for at dommeren skal ha adgang til å heve saken, at den oppgitte far bor i utlandet, og det er uråd å få tak i tilstrekkelige opplysninger til å avgjøre farskapet. - Som det går fram av Barnelovutvalgets utredning s. 121, er heving ikke til hinder for at det senere blir reist ny farskapssak i disse tilfellene; når det ikke er truffet realitetsavgjørelse i første omgang, kreves det ikke at vilkårene for gjenopptakelse er til stede. Annet ledd, om samtykke fra moren, er endret fra utvalgets utkast. Endringen har sammenheng med at det etter § 4 i proposisjonen vanligvis er et krav for at en erkjennelse skal få virkning, at moren enten har godtatt erkjennelsen eller har oppgitt vedkommende mann som far. I slike tilfeller må det være unødvendig også å kreve morens samtykke til heving av saken når erkjennelse er gitt. Erkjennelse kan imidlertid også skje ved påtegning på forelegg, og forelegget kan være skrevet ut mot en mann som moren ikke har oppgitt som far. I disse tilfellene bør heving være avhengig av morens samtykke. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 27. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 28. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 29. I nær tilknytning til forslaget til § 29 i barneloven foreslår Justisdepartementet en endring i sportelloven § 20 annet ledd, som gjelder gebyr for behandling av ankesaker. Det vises til kommentaren nedenfor til § 71 nr. 20. I Barnelovutvalgets merknader til § 29 (s. 121-122) er det på enkelte punkter vist til arbeidet med revisjon av reglene om fri rettshjelp. Justisdepartementet har våren 1980 fremmet proposisjon om lov om fri rettshjelp, Ot. prp. nr. 35 (1979-80). Her er det bl.a. å oppnevne prosessfullmektig for partene i familiesaker, blant dem farskapssaker, se § 18 nr. 1 i utkastet til rettshjelplov. Det er dermed ikke behov for noen egen regel om dette i barneloven. I rettshjelplovproposisjonen (avsnitt 6.4.4.2.3) drøfter departementet også et annet spørsmål som Barnelovutvalget har berørt, nemlig adgangen til å dekke partens reise- og oppholdsutgifter og tapte arbeidsfortjeneste. Det blir ikke foreslått at dette automatisk skal dekkes, men det skal være en viss adgang til det i særlige tilfeller. - Departementet er enig med Barnelovutvalget i at det ikke er tilstrekkelig grunn til å ha særregler om dette for farskapssaker. Bestemmelsen svarer til utk. § 30. På et par punkter er den omskrevet noe i forhold til utvalgets utkast, for å få fram at pliktene ligger på dem som har foreldreansvaret, ikke i og for seg på alle foreldre. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 31. Det vises til 5.2.4 i de generelle merknadene. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 32. Det vises til 5.2.1 og 5.2.2 i de generelle merknadene. Bestemmelsen svarer til dels til utk. § 33, men det er føyd til at barn over 15 år selv avgjør spørsmål om valg av utdanning. Det vises til 5.2.3 i de generelle merknadene. Barnelovutvalgets utkast til regler om hvem som skal ha foreldreansvaret (se særlig § 34, § 35, § 36 er omarbeidet en del. Det vises til drøftelsen av foreldreansvaret når foreldrene er eller har vært gift, i de generelle merknadene 5.3. Som nevnt foran til § 34. er Barnelovutvalgets utkast til regler om hvem som skal ha foreldreansvaret, omarbeidet en del. Det vises til drøftelsen av foreldreansvaret når foreldrene ikke er gift. i de generelle merknadene 5.4. Bestemmelsen svarer i hovedtrekkene til utk. § 37. Departementet har imidlertid ikke fulgt utvalgets forslag om automatisk foreldreansvar for den gjenlevende av foreldrene i tilfellene der foreldrene hadde foreldreansvaret sammen, men barnet bodde bare hos den som nå er død. Det vises til behandlingen av dette spørsmålet i de generelle merknadene 5.5. Bestemmelsen svarer i alt vesentlig til utk. § 38. Under høringen har fylkesmannen i Oslo og Akershus hatt følgende kommentarer: «Fylkesmannen mener at første ledd stiller for små krav til den som ber om å få overta foreldreansvaret. Bestemmelsen bør omformuleres slik at retten står friere til å finne den ordning som må antas å være den gunstigste for barnet, selv om dette måtte medføre at barnet blir stående uten noen som har foreldreansvaret for det, og blir plassert i fosterhjem etter barnevernslovens regler. I den foreslåtte bestemmelse er det ikke blitt noe plass for barnets selvbestemmelsesrett eller rett til å bli hørt. Det bør vel i slike saker oppnevnes en hjelpeverge for barnet som også må få ankerett. Justisdepartementet har ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for å skjerpe kravene i første ledd, som er i samsvar med de reglene som gjelder i dag. - Når det gjelder barnets rett til å bli hørt, har Barnelovutvalget forutsatt at slik rett følger av § 31 (utredningen s. 127). Fordi § 31 direkte bare retter seg mot dem som har foreldreansvaret, har departementet innarbeidet i tredje ledd en regel om at barn over 7 år skal få adgang til å uttale seg. På samme måte som i spørsmål om hvem barnet skal bo hos etter separasjon og skilsmisse (jf. de generelle merknadene 5.2.4), kan det være grunn til å understreke at barnet ikke skal presses til å treffe noe valg, men skal ha en adgang til å komme med sitt syn hvis det ønsker det. Det bør også nevnes at selv om bestemmelsen ikke stiller noe krav om at barn under 7 år skal få si sin mening, setter den selvsagt heller ikke noe forbud mot det. Det er nevnt i høringsuttalelsene fra et par fylkesmenn at barnevernsnemnda må overta omsorgen når ingen har foreldreansvaret. Fylkesmannen i Hordaland antyder at dette for oversiktens skyld bør komme til uttrykk i § 37 (utvalgets utk. § 38). i at barneversnemnda har plikt til å overta omsorgen i disse tilfellene, jf. barnevernloven § 19 annet ledd. Departementet mener det er unødvendig å si dette også i barneloven. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 39. Adgangen til å treffe foreløpige avgjørelser i barnefordelingssaker gjelder etter dette bare når saken avgjøres av domstol, ikke når den avgjøres av fylkesmannen/departementet. Jf. utvalgsutredningen s. 81, der det heter: «Bestemmelsen gjelder imidlertid bare når saken avgjøres av domstolene, ikke når den behandles av et forvaltningsorgan. Etter alminnelige forvaltningsrettslige regler kunne det kanskje være tvilsomt om ikke forvaltningsorganet likevel kunne treffe foreløpig avgjørelse, men etter forarbeidene (se Ot. prp. nr. 25 (1956) s. 34 sp. 2) må dette anses utelukket. Den begrunnelse som er gitt i motivene for dette, virker ikke uten videre overbevisende. En annen sak er at det vil være vesentlig mindre praktisk med foreløpig avgjørelse i forvaltningssaker - dels fordi forvaltningssakene blir ferdigbehandlet vesentlig raskere enn domstolssakene, dels fordi forvaltningsbehandling krever et minimum av enighet mellom partene. På denne bakgrunn er utvalget blitt stående ved ikke å foreslå noen ordning i gjeldende rett. Fylkesmannen i Hedmark og Troms mener det er behov for adgang til foreløpige avgjørelser også i saker for fylkesmannen. Det heter i uttalelsen fra fylkesmannen i Troms: «Etter § 39 og § 47 kan foreløpige avgjørelser i barnefordelingssaker bare treffes der saken behandles av domstolene. Selv om behovet neppe er tilsvarende stort ved administrativ behandling, synes denne begrensning lite rimelig. For sin avgjørelse av mer konfliktpregede saker vil fylkesmannen i stor utstrekning måtte innhente uttalelse fra sakkyndige, barnevernsnemnd o.l. slik at saksbehandlingen kan ta tid. For å unngå unødig konflikt og hindre fastlåsing av situasjoner, bør derfor også fylkesmannen ha adgang til å treffe foreløpige avgjørelser. Justisdepartementet har vært i tvil, men har sluttet seg til Barnelovutvalgets vurdering på dette punkt, og viser til utvalgets argumentasjon. Det heter i første ledd at retten skal avgjøre «hvem av partene» som skal ha foreldreansvaret. Dette er ikke ment å være til hinder for at retten fastsetter at foreldreansvaret fortsatt skal være felles. Bestemmelsen svarer stort sett til utk. § 40. Den kommer til anvendelse også når ugifte foreldre, eller en av dem, ønsker å endre en melding til folkeregisteret om at de skal ha foreldreansvaret sammen. (Dette alternativet var ikke aktuelt etter Barnelovutvalgets utkast.) I disse tilfellene mener departementet at det bør kreves at også endringer skal meldes til folkeregisteret. Det er føyd til en bestemmelse om dette som nytt tredje ledd. Den Norske Advokatforening har hatt en kommentar til bestemmelsen til annet ledd, der det bestemmes at avgjørelse av offentlig myndighet og rettsforlik bare kan endres når særlige grunner taler for det: «I § 40 foreslås opprettholdt bestemmelsen om at avgjørelse av offentlig myndighet og rettsforlik bare kan endres når særlige grunner tilsier det. Vi kan ikke se at dette gir den beste anvisning i slike tilfelle - også her bør vel kriteriet være at avgjørelsen retter seg etter hva som er barnets beste. Det bør presiseres at endrede forhold må ha inntrått. Justisdepartementet antar at det i praksis spiller liten rolle om loven krever «særlige grunner» eller «endrede forhold». Hovedformålet er å skape en viss ro omkring avgjørelsene. Departementet har ikke sett tilstrekkelig grunn til å gå bort fra den formuleringen som blir brukt i gjeldende lov om barn i ekteskap. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 41. Bestemmelsen svarer til dels til ut § 42, men nevner også uttalelse fra barnevernsnemnda. Det vises til drøftelsen i de generelle merknadene 5.3.2. Annet og tredje punktum svarer helt til lov om born i ekteskap § 9 første ledd annet og tredje punktum, som ble føyd til ved lov 21. april 1978 nr. 16. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 43. utvalgets synspunkter når det gjelder tvangsfullbyrding (se utredningen s. 83-87 og 130-131). Den Norske Advokatforening støtter uttrykkelig utvalgets forslag, mens Rettspolitisk Forening er uenig i at man opprettholder bestemmelsen om at den berettigede selv kan foreta fullbyrdelsen. - Departementet har ikke sett grunn til å foreslå endringer i forhold til utkastet. Bestemmelsen svarer stort sett til utk. § 44. I første ledd har departementet likevel foreslått et nytt annet punktum. Her blir det gjort et unntak fra forbudet mot & ta barnet med seg ut av landet uten samtykke fra den andre av foreldrene, nemlig for tilfeller der det gjelder en kortvarig reise, og det virker åpenbart at reisen vil bli avviklet etter planen. Bakgrunnen for forslaget er dels at det kan ta lang tid før en tvist om foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo hos, er endelig avgjort, og dels at det etter hvert er blitt langt vanligere med feriereiser til utlandet. Gjelder det f. eks. en vanlig chartertur i en ferie, vil det ofte være søkt å se det som om reisen innebærer noen fare for at barnet skal bli unndratt fra norske myndigheters herredømme. Bestemmelsen svarer i utgangspunktet til utk. § 45, men er omarbeidet på noen punkter. For det første er etter proposisjonen samværsrett utgangspunktet bare når foreldrene har levd sammen etter at barnet ble født, ikke generelt. Det vises til 6.1 i de generelle merknadene. Videre er det i tredje ledd satt inn en bestemmelse om at avgjørelsen - både m.h.t. om det skal være samværsrett, og m.h.t. omfanget av samværsretten - først og fremst skal rette seg etter barnets beste. Dette har vært meningen også fra Barnelovutvalgets side (se utredningen s. 75 sp. 2), men går ikke fram av utvalgets utkast. Det vises også til 6.2 foran i de generelle merknadene. I legaldefinisjonen av «vanlig samværsrett» er «annen hver jul og påske» endret til «jul eller påske», jf. 6.2 i de generelle merknadene. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 46. Annet og tredje punktum er omredigert forat det skal bli parallellitet med § 34 § 44. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 47. Den gir ikke adgang til foreløpige avgjørelser i forvaltningssaker, jf. om dette merknadene foran til § 38. Bestemmelsen svarer til utk. § 48, bortsett fra at det nå heter at spørsmålet om samværsrett kan tas opp «i egen sak», mot i utvalgets utkast «senere». Bestemmelsen svarer helt til utk. § 49. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 50. Bestemmelsen svarer stort sett til utk. § 51. I første ledd første punktum har departementet likevel gjort det klart at den utdanningen som foreldrene har plikt til å dekke utgiftene til, er utdanning i samsvar med foreldrenes økonomiske kår og barnets evner og anlegg. Dette forbeholdet vil vanligvis være uten praktisk betydning. Men særlig fordi barn over 15 år etter proposisjonen (§ 33) Bestemmer selv i spørsmål om valg av utdanning, ser departementet det som en fordel at det går klart fram av loven at foreldrene ikke har plikt til å dekke utgiftene til en hvilken som helst utdanning som barnet måtte ønske, uavhengig av hva familien ellers har råd til. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 52. Den regulerer spørsmål om underholdsbidrag. Spørsmålene er kommentert nærmere i utredningen s. 93-94 og 135-136, der det bl.a. er sagt en del om utmåling av bidraget. Noen høringsinstanser har hatt kommentarer til det som er sagt i motivene i utredningen: Alene-Foreldre-Foreningen uttaler: «Barnelovutvalget opplyser at det ikke har særskilt innsikt i skatte- og trygderettslige spørsmål. Uten denne innsikt bør ingen trekke opp retningslinjer for bidragsutmåling. Vi henviser til vedlegg 1, brev av 3.2.78 til Stortingets Finanskomité og vedlegg 2, brev av 10.3.77 til Stortingets Sosialkomité. I et utredningsarbeide med undertittel «barneloven» forventet vi at barnet ble satt i sentrum, og at drøftinger angående økonomi ville ta utgangspunkt i hva det faktisk koster å by barn forsvarlige levevilkår. Men vi har lett forgjeves etter utregninger på hva det koster å fostre nye samfunnsborgere. Drøftingen går hovedsakelig på hvordan man kan unngå å undergrave økonomien til den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet. Samme omsorg vises ikke alene-foreldre-familien. Ingen bekymrer seg om barnet får nok å leve av, eller hvordan alene-foreldre skal kunne skaffe til veie det som mangler. Illustrerende for denne tradisjonelle holdningen er utvalgets uttalelser på s. 93. Det hevdes at bidragsfastsettingen bør skje på bakgrunn av normalinntekten uten overtid for den av foreldrene som ikke bor sammen med barna. Samtidig forutsettes det at alene-foreldre tar betalt arbeide uansett antall barn og uten noen grense nedad for ynsgste barns alder. Antall arbeidstimer dette menneske kan komme opp i pr. døgn, ser ikke ut til å bekymre utvalget. Vi ber om nytenkning på dette området. Far og Barn uttaler: «Utvalget sier: Den som har den daglige omsorgen, må bære en forholdsvis mindre del av utgiftene. Dette er et tvilsomt prinsipp. Da det å ha sine barn boende hos seg ikke bare er en belastning, men noe positivt med mange fordeler, bør ikke den annen part belastes med det høyeste økonomiske bidrag. En får en meget sterk følelse av urettferdig behandling, og finner liten mening med livet. Et rimelig krav er iallfall lik fordeling av utgiftene. - Det koster mer å forsørge en tenåring enn en 3-åring. (Utgifter til foreningsliv, hobbyer, idrettsutstyr, mer til klær, o.s. v.). Der bør bidragene være differensierte. - Kvinner i sine beste år (20-50) med yrkesutdannelse bør ikke tilkjennes bidrag. De økonomiske forpliktelser bør begrenses til barna. Bidrag når barn er over 16 år skal utbetales til barna. - Bidragene må ikke settes så høyt at den som mister sine barn blir ute av stand til å danne ny familie. Med alle de høye bidrag som idømmes nå, må en kunne spørre: Hvor mange mennesker i dette land hadde ikke råd til å ha sine barn hvis de skulle koste like mye som de det idømmes høye bidrag for? Vi tror at det i mange tilfeller er de høye bidrag + nektelse av samvær med sine barn, og kanskje tap av bolig, som er årsak til at mange gir opp. (Programmet «Sosialposten» i NRK opplyste at av de skilte menn i byene havner 1/3 som løsgjengere med alkoholproblemer. De hadde foretatt en undersøkelse for ett par år siden.) Det er selvsagt vanskelig å vurdere riktigheten av dette, men det er på det rene at ganske mange gir opp. Det sier seg selv at økonomien må bli svært vanskelig etter et samlivsbrudd. På stort sett de samme inntekter skal det holdes 2 boliger og føres 2 husholdninger. For samfunnet ville det være fornuftig å ta vare på denne gruppe mennesker som en arbeidskraftressurs og ikke la den belaste sosialbudsjettene. Ved å gi dem samvær med sine barn og rimeligere økonomiske forpliktelser. «Når det gjelder utmålingen av bidragets størrelse ellers, skal underholdsplikten deles mellom foreldrene etter deres økonomiske evne. Barnelovgruppa er enig i hvordan utvalget beregner bidraget på grunnlag av partenes inntekt og formue. Man kunne kanskje i enda sterkere grad understreke det offentliges ansvar når det gjelder å skaffe den som barnet bor hos arbeid, barnehageplass, utdannelse osv., slik at vedkommende settes i stand til å forsørge seg selv og barnet. Eventuell mangel på dette må ikke føre til økt byrde for den bidragspliktige. Det kan ellers nevnes at flere høringsinstanser har påpekt at det er feil når utvalget (s. 94) uttaler at avgjørelsen i Rt 197 .342 innebærer at det ved utmåling av bidrag skal tas hensyn til ytelser etter lov 17. desember 1971 nr. 119 om stønad til fraskilte og separerte forsørgere. Det riktige er at stønad etter 1971-loven er subsidiær i forhold til underholdsbidrag. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har tatt opp spørsmål om et par mindre endringer i teksten til utvalgets § 52: «Fylkesmannen finner første setning i 3. ledd noe uheldig formulert. Uttalelsen kan gi grunnlag for strid mellom store barn og foreldre om hvem som skal disponere over underholdsbidrag, og foreslås omformulert til: Bidraget skal brukes til barnets underhold. Fra tid til annen oppstår tvist og tvil om hvem som har krav på å motta underholdsbidrag for et barn som ikke bor hos noen av foreldrene. § 52 foreslås derfor gitt følgende tilføyelse: Hvis barnet ikke bor hos noen av foreldrene, bestemmer bidragsfogden hvem underholdsbidraget skal utbetales til. Bidragsfogdens avgjørelse kan påklages til fylkesmannen. lovutkastet slik som foreslått i denne uttalelsen. Når det gjelder det første forslaget, mener departementet at utvalgets formulering får bedre fram at bidraget er barnets, f. eks. i den forstand at kreditorene ikke kan beslaglegge eventuelle oppsparte underholdsbidrag (jf. utredningen s. 136). Det andre forslaget gjelder tilfellene der det er underholdsplikt, men barnet ikke bor hos noen av foreldrene. Dette er en såpass spesiell situasjon at det vil være en fordel å unngå å tynge lovteksten med en særbestemmelse om den. Departementet viser til forbeholdet. «Når ikke annet er bestemt», og antar at man vil kunne komme fram til en løsning ved avtale, eller eventuelt avgjørelse av fylkesmannen. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 53. Det har vært relativt få kommentarer til den under høringen. Alene-foreldre-foreningen og Hjem i Samfunn går mot 18 år som den alminnelige grensen for underholdsplikten. Det heter i uttalelsen fra Alene-foreldreforeningen: «Vi tar avstand fra at bidrag vanligvis ikke skal ytes etter fylte 18 år. Utdanningsalderen er stigende, og det er knapt med arbeidsplasser for ungdom. De får bare unntaksvis lån i Statens Lånekasse for utdanning før de er 20 år. I praksis vil dette si at det er alene-foreldre som må overta hele den økonomiske belastningen fra barnets fylte 18 år. Til dette vil Justisdepartementet vise til at annet og tredje ledd i § 52 gir en ganske vid adgang til å pålegge underholdsplikt etter fylte 18 år når barnet er under utdanning. For øvrig er det neppe treffende å si at ungdom under 20 år bare «unntaksvis» får lån i Statens lånekasse for utdanning, - selv om lån i disse tilfellene er behovsprøvet. Noen høringsinstanser mener det bør være adgang til å forlenge underholdsplikten ut over 18 år i særtilfeller, f. eks. når barnet er funksjonshemmet. Det heter i uttalelsen fra fylkesmannen i Oslo og Akershus: «Det bør være adgang til i spesielle tilfelle å pålegge underholdsbidrag for barn over 18 år også om barnet ikke søker videreutdanning. Det forekommer at barn over denne alder blir boende hjemme uten inntektsmuligheter, f. eks. på grunn av funksjonshemming eller andre spesielle omstendigheter, og kan være en betydelig belastning for den av foreldrene det bor hos, både økonomisk og på annen måte. I slike tilfelle er det rimelig at belastningen fordeles mellom foreldrene også etter at barnet har nådd en alder hvor det etter vanlige forhold skulle ha greid seg selv. Og hvis den bidragspliktige sitter i spesielle gode økonomiske vilkår, kan det være rimelig at dette kommer barnet tilgode også etter fylte 18 år. Justisdepartementet viser her til Barnelovutvalgets vurdering s. 137, som departementet slutter seg til: «Gjeldende lover har dessuten en regel om at foreldrene kan pålegges å betale bidrag til et barn fylt 18 år når det har så dårlig helse eller så små evner at det ikke kan forsørge seg selv. Regelen gjelder like godt om barnet var over 18 år da det ble ute av stand til å forsørge seg selv - bidragsplikten kan altså gjenoppstå i slike tilfelle. Utvalget har inntrykk av at det i praksis ikke har vært noe behov for regelen. Etter utvalgets mening er det nå en festnet oppfatning at ansvaret for voksne mennesker som ikke kan forsørge seg selv, skal hvile på det offentlige, ikke primært på familien. Regler om bidragsplikt i slike tilfelle kan dessuten virke urimelig overfor foreldrene. Utvalget mener derfor at disse regler bør utgå av barneloven, og viser til ordningen med ytelser som gis etter sosial- og trygdelovgivningen. Bestemmelsen svarer stort sett til utk. § 54. I første ledd har departementet, etter forslag fra fylkesmannen i Buskerud, føyd til et nytt annet punktum for å klargjøre at minstebeløpet gjelder også når bidraget fastsettes ved avtale. Dette var meningen også fra Barnelovutvalgets side, jf. utredningen s. 94-95, men gikk ikke helt klart fram av utvalgets lovutkast. - Fylkesmannen i Oslo og Akershus tar opp enkelte spørsmål i tilknytning til foreldrenes adgang til å avtale bidrag: «Foreldrene har etter lovforslaget i prinsippet frihet til å avtale underholdsbidrag, dog således at det som et minimum skal avtales månedlige bidrag med et minstebidrag departementet fastsetter. Det er uklart hvor langt dette påbudet rekker. En avtale i strid med bestemmelsene må forutsettes å være ugyldig, slik at bidragsberettigede senere hos fylkesmann eller domstol kan få satt avtalen ut av kraft også med virkning for tiden før spørsmålet ble innbrakt. loven, og enten nekte å gi bevilling før avtalen er endret eller av eget tiltak fastsette lovlig bidrag? Og skal fylkesmannen i forbindelse med krav om revisjon av underholdsbidrag av eget tiltak fatte vedtak som gir bidragsberettigede rett til bidrag i samsvar med loven med tilbakevirkende kraft, også om det ikke bes om slikt vedtak? Forøvrig er jeg uenig i at det skal fastsettes begrensning i foreldrenes adgang til å avtale størrelsen av og formen for underholdsbidrag. Det kan godt være forhold som tilsier at bidrag settes til lavere beløp eller gjøres opp på annen måte enn ved månedlige bidrag, også i andre tilfelle enn de som er nevnt i § 55. Foreldrene har til ethvert tidspunkt adgang til å forelegge bidragsspørsmålet for fylkesmann eller domstol i henhold til § 54, 2. ledd, og det kan ikke være noen grunn til å fastsette begrensninger i deres avtalefrihet før de har anmodet offentlig instans om bidragsfastsettelse. Justisdepartementet har følgende kommentarer til de konkrete spørsmålene fylkesmannen reiser: Departementet antar at fylkesmannen i forbindelse med separasjons- eller skilsmissesak ikke har plikt til å kreve fram opplysninger for å kontrollere at det bidraget partene har avtalt, ikke ligger under minstebeløpet. Kommer det fram i forbindelse med endringssak at bidraget har vært avtalt lavere enn minstebeløpet, må situasjonen være - uavhengig av vedtak fra fylkesmannen - at den bidragsberettigede kan kreve minstebeløpet for den tid som er gått, forutsatt at det ikke gjelder terminer som er foreldet. For øvrig må fylkesmannen vurdere spørsmålet om endring med tilbakevirkende kraft etter de vanlige reglene i § 57 og § 58. Spørsmålet om hvem som skal fastsette bidraget når partene er uenige - fylkesmannen eller domstolen - er behandlet foran i 7.2 i de alminnelige merknadene. Fjerde ledd fastsetter at barn som er fylt 18 år, selv inngår avtale eller er part i sak om underholdsbidrag etter § 52 annet og tredje ledd. Bestemmelsen er ny i forhold til utvalgets utkast (jf. at myndighetsalderen er senket til 18 år etter at utredningen ble avgitt). Bestemmelsen i siste ledd om opplysningsplikt overfor organ som behandler sak om fastsetting av bidrag (dvs. fylkesmann, departementet som klageinstans, eller en domstol), er ny i forhold til utvalgets utkast og gjeldende rett. Forslaget har nær sammenheng med forslaget i § 10 annet ledd nest siste punktum, og det vises til kommentarene til denne bestemmelsen. Noen fylkesmenn har nevnt i høringsuttalelsene at det må gis regler som sikrer at bidragssaken kommer i gang når bidrag ikke er avtalt og partene ikke lever sammen (jf. femte ledd). - Departementet viser her til § 10 annet ledd, som pålegger bidragsfogden å samle inn og sende til fylkesmannen opplysninger av betydning for underholdsbidraget når foreldrene ikke har gjort avtale om bidraget. Bestemmelsen svarer til utk. § 55. Spørsmålet om det bør være minstesatser for bidrag til alle barn, er drøftet av Barnelovutvalget på s. 91-92 i utredningen, der det bl.a. heter: «Minstesummene har nok en praktisk funksjon ved bidrag til barn av unge ugifte foreldre. Er faren under utdanning, kunne man ellers risikere at bidraget ble satt vesentlig lavere - ut fra hans manglende inntekter. Som følge av endringer i ekteskapsalderen og ekteskapenes varighet kan denne situasjonen nå lett oppstå også for barn i ekteskap. På den annen side er det en viss fare for at minstesummer i praksis blir normalsatser, eller at de i hvert fall trykker normalnivået nedover. Minstesummene gir barnet et rettskrav på et visst bidrag, uansett den bidragspliktiges økonomi. Er den bidragspliktige særlig dårlig stilt, kan dette ramme vedkommende hardt - f. eks. tvinge ham til å oppgi en utdanning. Man kan derfor spørre om det ikke er riktigere at det offentlige trer støttende til i et slikt tilfelle. På den annen side kan bidragsplikten lettes - iallfall midlertidig - dersom innkrevingen skjer lempelig. Dette trenger ikke å gå utover barnet og den av foreldrene som det lever sammen med, fordi bidragsforskuddene etter lov 26. april 1957 nr. 4 svarer til minstesatsene. Spørsmålet blir berørt i noen høringsuttalelser. Enkelte er kritiske. F. eks. heter det i uttalelsen fra bidragsfogden i Oslo: «Regnskapsmessig vil det være en fordel at minstesats opprettholdes og utvides til å gjelde alle barnebidrag. Beregning ved nødvendig avskrivning av utbetalte forskuddsbeløp vil bli mer komplisert ved opphevelse av minstesatsen. Vi finner det allikevel uheldig at det fastsettes et minstebeløp for underholdsbidrag, så lenge man har lov om forskuttering av oppfostringsbidrag selv om det er gitt hjemmel for unntak her. Bestemmelsen om minstebeløp vil i mange tilfeller resultere i vel begrunnede søknader om ettergivelse av bidragsgjeld når den forsørgelsespliktige f. eks. sitter fengslet, ligger i sykehus, er på kursted, er arbeidsledig, er arbeidsufør, skoleelev, student o.l. Det synes riktigere at alle underholdsbidrag som fastsettes av domstol eller fylkesmann blir fastsatt på fritt grunnlag. Alle de foreldre som er berettiget til forskuttering av barnebidraget vil jo være sikret det beløp som er fastsatt i loven og nå tilsvarer minstesatsen for barn f.u.e. Vi tillater oss derfor å anbefale at § 55 utgår. § 53 kan eventuelt gis en tilføyelse om at bidraget kan nedsettes eller oppheves etter barnets fylte 15 år. De fleste ser imidlertid ut til å være enig i forslaget om minstesatser for alle barn, og Justisdepartementet har sluttet seg til det. Det går fram av sitatet foran fra utredningen at et argument mot minstesatser kan være at de blir lagt til grunn også der bidraget burde være høyere. For å få noe klarere fram at bidraget vanligvis skal settes høyere enn minstebeløpet, har departementet, etter forslag fra fylkesmennene i Hedmark og Nordland, flyttet siste ledd i utvalgets utkast fram som nytt annet ledd. Enkelte instanser mener det bør overveies å gi en videre adgang til å gå under minstebeløpet enn utvalget har foreslått. Rikstrygdeverket uttaler: «Dersom en pensionist har bidragsplikt for barn og mottar barntilleg til sin pensjon, vil han kunne få «redusert» sin forpliktelse tilsvarende dersom barnetillegget utbetales direkte til den som har omsorgen for barnet, jfr. folketrygdlovens § 15-6. Denne mulighet bortfaller dersom den andre av foreldrene selv har pensjonsrett og får barnetillegget knyttet til sin pensjon fordi vedkommende har omsorgen for barnet. (Det ytes bare ett barnetillegg for hvert barn selv om begge foreldre har pensjonsrett). For pensjonist som har bidragsplikt uten å ha barnetillegg til sin pensjon kan således forslaget om minstebeløp medføre en hard økonomisk belastning, spesielt dersom han er minstepensjonist. Det bør derfor vurderes på nytt om adgangen til å gå under minstebidraget bør utvides noe (§ 55 i lovutkastet). Fylkesmannen i Troms, med tilslutning fra fylkesmannen i Møre og Romsdal, uttaler: «Etter § 55, 2. ledd, punkt a, er det vilkår for nedsettelse av bidrag at den bidragspliktige forsørger 3 barn eller mer. En stiller seg tvilende til en så kategorisk betingelse og ville finne det mer rimelig at det ble åpnet adgang til nedsettelse på bakgrunn av en konkret vurdering av vedkommendes økonomiske situasjon, uavhengig av forsørgelsesbyrdens størrelse. Forøvrig stiller en spørsmålet om ikke avgjørsorganet bør ha adgang til å oppheve bidraget helt i tilfelle der barnet må regnes å forsørge seg selv. Justisdepartementet har vurdert disse forslagene, men har under noen tvil sluttet seg til utvalgets forslag. - Når det gjelder tilfellene der barnet forsørger seg selv, følger det av § 50 første ledd at underholdsplikten faller bort helt eller delvis. Dette innebærer at minstesatsene ikke får betydning. Departementet viser ellers særlig til utvalgets henvisning til at innkrevingen kan skje lempelig. Fylkesmannen i Hedmark peker på en unøyaktighet i utredningen når det gjelder situasjonen der foreldrene deler barna: «Uten at det er kommet til uttrykk i lovutkastet, uttaler utvalget i sin merknad til § 55 at det må være adgang til å fastsette bidrag under minstebeløpet i tilfelle foreldrene deler barna. Dette stemmer ikke med gjeldende praksis, jfr. Justisdepartementets rundskriv av 6. september 1977. Departementet er enig med fylkesmannen i at det riktige - både etter gjeldende lov og etter den nye loven - er at det fastsettes fullt bidrag til begge barna. Jf. det nevnte rundskrivet 6. september 1977, der departementet uttalte: «Fra en av landets fylkesmenn har Justisdepartementet mottatt forespørsel om fremgangsmåten ved faststettelse av barnebidrag i saker der separerte/skilte ektefeller har delt barna mellom seg. «nettobeløp», eller med gjensidig bidragsplikt for begge ektefeller. Departementet antar at når begge ektefeller har økonomisk evne til å betale barnebidrag, skal det fastsettes gjensidig bidragsplikt for begge ektefeller. Det skal med andre ord ikke fastsettes et «nettobidrag», slik at den ene ektefelle pålegges å betale et mindre beløp til den annen, mens denne ikke pålegges bidragsplikt overhodet. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 56. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 57, med unntak av siste ledd, som er nytt i forhold til utvalgets utkast. Denne bestemmelsen, som gir hjemmel for å gi forskrifter til gjennomføring og utfylling av reglene i paragrafen, svarer til § 4 i någjeldende lov om indeksregulering av underholdsbidrag til barn. Når departementet mener det bør være en særskilt hjemmel for forskrifter her, er det fordi den generelle bestemmelsen i § 68 bare gir hjemmel for forskrifter til gjennomføring av loven - ikke også til utfylling. Og når det gjelder bestemmelsene om indeksregulering, er også utfyllende forskrifter aktuelt, noe som går fram av de gjeldende forskriftene gitt 20. februar 1975. Den Norske Advokatforening og fylkesmannen i Oslo og Akershus mener det bør være en bestemmelse som hindrer lang tilbakevirkning av en indeksregulering. I Advokatforeningens uttalelse heter det: «For de tilfelle hvor bidragsfogden ikke har stått for innkrevingen av bidraget, burde § 57 ha hatt bestemmelse om hvor lang tid tilbake indexregulering skal kunne foretas. Når partene selv avtaler bidraget, vil de i mange tilfelle ikke være oppmerksom på indexreguleringen, og slik regulering med tilbakevirkende kraft i flere år kan da bli uforholdsmessig hard for bidragspliktige. Heller ikke någjeldende lov av 20.12.1974 nr. 66 har slik bestemmelse. Spørsmålet om tilbakevirkning av indeksregulering ble også drøftet i et høringsmøte om indeksreguleringsloven i november 1978. I referatet fra dette møtet heter det: «Indeksreguleringen følger direkte av loven. Dette har bl.a. som resultat at i prinsippet er bidraget indeksregulert pr. 1. juni selv om bidragsfogden ikke har foretatt noen omregning eller partene har fått meldingen. Dette kan få uheldige konsekvenser når bidragsfogden ligger langt etter med reguleringen og utsendelsen av meldinger. Hvis bidragsfogden f. eks. regulerer i mai året etter vil den bidragspliktige få en bidragsgjeld tilsvarende økningen pr. måned i elleve måneder. For bidragspliktige føles det da kanskje også som om indeksreguleringen får tilbakevirkende kraft. Enda uheldigere utslag kan dette få hvis bidraget ikke går gjennom bidragsfogden. Da kan den bidragspliktige få vite at han/hun er skyldig bidrag for flere år tilbake fordi bidraget aldri er blitt indeksregulert. Dette kan f. eks. vise seg når en av partene bringer bidraget inn for fylkesmannen for individuell revisjon. Fra representanten for fylkesmennenes side ble det hevdet at man burde forsøke å unngå de mest uheldige konsekvensene av denne ordningen. Dette kunne gjøres ved at tilbakevirkningen blir begrenset til f. eks. 3 år. Den beste måten å løse problemet på ville imidlertid være å informere så godt om indeksreguleringen at slike tilfelle aldri oppstod og dessuten sørge for så god saksbehandling hos bidragsfogdene at det ikke ble slike overskridelser. Representanter for BOST opplyste at dette EDB-systemet ville besørge at det sistnevnte problemet ble løst. Fylkesmennenes representant opplyste også at det synes som flere og flere avtaler bidraget og at flere og flere av disse forstår at det skal indeksreguleres. I forbindelse med spørsmålet om foreldelsesfristen for bidragsgjeld kom man inn. på de uheldige sidene for bidragspliktige ved en kort foreldelsesfrist. Noen av de samme argumentene kan anføres mot en begrensning i tilbakevirkningstiden. Justisdepartementet viser til dette, og har ikke funnet det riktig å sette noen egen frist som begrenser tilbakevirkningen. Bestemmelsen svarer til utk. § 58. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 59. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 60, bortsett fra at «midlertidig avgjørelse» er endret til «foreløpig avgjørelse», som er det uttrykket som er brukt ellers i lovutkastet. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 61. (I tredje ledd i utvalgets utkast var henvisningen til utk. § 59 skrivefeil for utk. § 58, som svarer til § 57 her.) Bestemmelsen svarer helt til utk. § 62, bortsett fra at tittelen på loven er endret, jf. § 71 nr. 19. Bestemmelsen svarer til utk. § 63. Under høringen har fylkesmannen i Oslo og Akershus pekt på at utvalgets utkast ikke sier noe om hvem som skal treffe avgjørelsen etter bestemmelsen: «Det er for upresist å si at tilbakebetalingskrav kan fremmes overfor folketrygden. Denne formulering sier intet om hvilken instans som er forpliktet til å ta kravet opp til behandling og avgjørelse. Slike saker blir det vel så få av, at det mest hensiktsmessige kan være at Rikstrygdeverket behandler dem. Justisdepartementet vil bemerke til dette at når det blir gitt nye materielle rettsregler uten at det blir sagt noe spesielt om håndhevingen, følger det av generelle prinsipper at tvister i tilknytning til reglene løses ved domstolene. Etter departementets mening er dette også den beste løsningen her. Det vil bli få saker, og de kan gjelde store beløp. (Og etter § 16 vil tilbakebetalingskravet kunne forenes med farskapssaken.) En annen sak er at den som mener han har krav på tilbakebetaling, vil henvende seg til folketrygdens organer før det eventuelt blir aktuelt å ta ut stevning. Det bør være opp til trygdemyndighetene å avgjøre på hvilket nivå man der skal ta stilling til kravet. Bestemmelsen svarer til utk. § 69. Etter utvalgets utkast fantes ikke muligheten farskap direkte etter loven, dvs. på grunnlag av den såkalte pater-est-regelen. Proposisjonen foreslår derimot at man beholder regelen om at morens ektemann uten videre anses som barnets far. Justisdepartementet er imidlertid kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til å gi uttrykkelige regler om det geografiske virkeområdet for pater-est-regelen. Dette skyldes dels at når pater-est-regelen gjelder - og foreldrene altså er gift når barnet blir født - vil det bare være i unntakstilfeller at partene ikke har samme faste bopel. Videre vil norsk og utenlandsk rett ihvertfall i det vesentlige føre til samme resultat her, slik at det har mindre praktisk interesse å trekke grensene for hvilket lands rett som gjelder. - Det vanlige prinsippet i norsk internasjonal privatrett - at det avgjørende er partenes faste bosted - vil gjelde her som ellers. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 70. Etter forslag fra fylkesmannen i Oslo og Akershus er likevel uttrykket «saksøkte» i første ledd bokstav a endret til «den kravet er rettet mot», ettersom det passer bedre når saken går for fylkesmannen. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 71. Etter forslag fra fylkesmannen i Oslo og Akershus er likevel uttrykket «saksøkeren, saksøkte eller barnet» i bokstav b endret til «en av partene eller barnet», ettersom det passer bedre når saken går for fylkesmannen. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 72. Bestemmelsen, som gjelder anerkjennelse av utenlandske farskapsfastsettinger, svarer helt til utk. § 73. Første ledd gjelder tilfellene der farskap følger direkte av utenlandsk lov, - det praktiske er regler om at morens ektemann uten videre regnes som far til hennes barn. Annet ledd gjelder tilfellene der farskap er fastsatt på annen måte etter utenlandsk lov, - f. eks. ved erkjennelse eller dom. For disse tilfellene får Kongen etter første punktum adgang til å fastsette i forskrift eller for det enkelte tilfelle at farskapet skal legges til grunn i Norge. I denne forbindelse er anerkjennelse av nordiske farskapsfastsettinger særlig aktuelt. Etter vedtak fra mai 1975 i den nordiske embetsmannskomitéen for lovgivningsspørsmål har dette emnet vært drøftet i tre møter mellom justisdepartementene i de nordiske land i 1976 og 1977. På det siste møtet ble man enig om at hvert land skulle utarbeide forslag til ensartete nasjonale lovregler om at dommer og andre avgjørelser om farskap fra et av de nordiske landene skulle gjelde også i de andre landene. Fra norsk side ble det utarbeidet følgende lovutkast: lov om anerkjennelse av nordiske farskapsavgjørelser. Rettskraftig dom om farskap til barn avsagt av dansk, finsk, islandsk eller svensk domstol, gjelder også i Norge. Når farskapet til et barn er fastsatt i Danmark, Finland, Island eller Sverige ved en erkjennelse som gjelder i vedkommende land, gjelder fastsettelsen også i Norge. a) når dommen eller fastsettelsen er i strid med en tidligere avgjørelse om farskapet til barnet, forutsatt at den tidligere avgjørelsen gjelder i Norge og den senere avgjørelsen ikke er en gjenopptakelse av den tidligere; b) når søksmål om farskapet til barnet er reist i Norge eller et annet nordisk land enn det hvor dommen er avsagt eller fastsettelsen skjedd, og dette søksmålet kan lede til en dom som vil bli anerkjent i Norge; c) når anerkjennelse ville virke åpenbart støtende på norsk rettsorden. Blir det reist søksmål for norsk domstol om farskapet til et barn, og søksmål om farskapet allerede er reist for en domstol i Danmark, Finland, Island eller Sverige, skal søksmålet i Norge avvises eller stanses til det foreligger rettskraftig avgjørelse i det andre landet. Denne loven tar til å gjelde fra den tid Kongen bestemmer. Loven kan settes i kraft særskilt i forhold til ett eller flere av de nordiske land. Man holdt imidlertid fra norsk side åpent spørsmålet om man istedenfor å gi en egen lov heller burde innarbeide reglene i den nye barneloven. - Justisdepartementet er nå kommet til at det mest hensiktsmessige vil være at regler med utgangspunkt i det siterte lovutkastet blir gitt som forskrifter etter § 67 annet ledd første punktum. Det er også aktuelt å foreta visse innholdsmessige endringer i utkastet på bakgrunn av endringer som er gjort i utkastene fra de andre landene. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 74. I proposisjonen er det dessuten gitt en særskilt fullmakt for departementet til å gi forskrifter til gjennomføring og utfylling av reglene om indeksregulering av underholdsbidrag, se § 56 siste ledd. Bestemmelsen svarer helt til utk. § 75. Bestemmelsen svarer til utk. § 76. Bestemmelsen i første ledd bokstav a har samme ordlyd som første ledd nr. 1 i utk. § 76. Fordi proposisjonen - i motsetning til utkastet - har beholdt gjeldende regel om at morens ektemann automatisk anses som barnets far, har imidlertid ikke bestemmelsen så stor praktisk betydning her som etter utvalgets utkast. I første ledd bokstav b har departementet føyd til et nytt annet punktum som innebærer en realitetsendring i forhold til utvalgets utkast når det gjelder samværsrett. Bakgrunnen er her at mens det etter gjeldende lov bare er samværsrett når det er særskilt avtalt eller fastsatt, blir det i proposisjonen foreslått at samværsrett skal være utgangspunktet i de tilfellene der foreldrene har levd sammen etter barnets fødsel, men senere skiller lag. Det vil imidlertid neppe være naturlig å la dette gjelde også når samlivsbruddet har skjedd før loven trer i kraft. Dels kan det i disse tilfellene være rimelig å se manglende avtale eller avgjørelse om samværsrett som et bevisst uttrykk for at det ikke skal være samværsrett. Dels er det klart mer problematisk å fastsette samværsrett for fremtiden når kontakten mellom barnet og den av foreldrene som det ikke bor hos, antakelig har vært brutt i en periode. - Når separasjonen eller skilsmissen skjedde før loven trådte i kraft, bør derfor den som ønsker samværsrett, men ikke allerede har fått det ved avtale eller avgjørelse, være henvist til å følge reglene i § 44 tredje ledd. Det samme må gjelde for ugift samboende som har flyttet fra hverandre før loven trådte i kraft. Bestemmelsen svarer i det vesentlige til utk. § 77. Nedenfor er det gitt kommentarer til punkter der det er avvik fra utkastet. I forhold til utvalgets utkast til endring av § 216 første ledd er ordene «under 18 år» etter «en umyndig» sløyfet som overflødige etter at myndighetsalderen i 1979 ble senket til 18 år. Til nr. 3 (endringer i lov om rettergangsmåten i tvistemål) § 37 første ledd, som også var omfattet av utvalgets lovutkast, er senere endret i forbindelse med senkingen av myndighetsalderen i 1979, og det er ikke behov for ytterligere endring. Departementet har foretatt noen mindre språklige endringer i utvalgets utkast til nytt annet ledd i § 37. I § 273 nr. 1 er det foretatt den endring i forhold til utvalgets utkast at ordene «eller tildeling» er satt til mellom «fordeling» og «av formuen», for at man skal få samme formulering som i domstolloven § 88 og § 127. Endringen i § 319 annet ledd, som er ny i forhold til Barnelovutvalgets utkast, går ut på å ajourføre en henvisning. Henvisningen er i dag etter sin ordlyd til saker om bidrag etter lov om foreldre og ektebarn fra 1915; det skulle vært til bidragssaker etter lov om barn i ekteskap fra 1956. Henvisningen bør nå rettes til saker om bidrag etter barneloven, - selv om rene bidragssaker etter utkastet bare unntaksvis skal behandles av domstolene, jf. § 53 tredje ledd. (Om foreldrene var gift da barnet ble født, spiller etter utkastet ingen rolle for domstolenes kompetanse.) Tilsvarende endring som nevnt for § 273 nr. 1 er også gjort i § 422 annet punktum. Dessuten er saker om hvem barnet skal bo hos, føyd til i oppregningen av saker etter barneloven. Til nr. 4 (endringer i tvangsfullbyrdelsesloven) Endringen i tvangsfullbyrdelsesloven § 102 annet ledd er ny i forhold til Barnelovutvalgets utkast, og er en ren teknisk justering: Bestemmelsen nevner i dag foruten underholdsbidrag til ektefelle eller barn også bidrag til «et barns mor». Det siste er ikke aktuelt etter utkastet til ny barnelov, der bidrag til moren under svangerskapet og i forbindelse med fødselen er foreslått sløyfet. (Jf. Barnelovutvalgets utredning s. 95-97.) Til nr. 5 (endringer i adopsjonsloven) Den senkingen av aldersgrensen i § 6 til 18 år, som utvalget foreslo, er allerede gjennomført i forbindelse med senkingen av myndighetsalderen i 1979. Forslaget er derfor ikke aktuelt her. Til nr. 6 (endringer i ekteskapsloven) Endringene i § 1 og § 2 svarer til utvalgets utkast til endring av § 2. Ekteskapslovens § 1 og § 2 ble imidlertid endret i forbindelse med senkingen av myndighetsalderen i 1979. Endringer i § 56 var ikke tatt med i utvalgets utkast, men er nødvendige, fordi paragrafen i dag viser til bestemmelser i lov om bom i ekteskap. Henvisningen (i første og sjette ledd) til lov om bom i ekteskap § 9 tredje ledd, som gjelder rettshjelp, går ut, jf. at barneloven ikke inneholder tilsvarende bestemmelse fordi spørsmålene vil bli regulert i rettshjelploven. (Departementet forutsetter at barneloven ikke blir satt i kraft før rettshjelploven.) I proposisjonen er det bare foretatt en ren ajourføring av henvisninger. Spørsmålet om det er behov for ytterligere endringer, vil bli vurdert senere når utredningen fra Ekteskapslovutvalget foreligger. Til nr. 8 (endringer i vergemålsloven) Endringen i § 3 svarer til utvalgets utkast, likevel slik at bestemmelsen har kunnet forenkles noe på grunn av senkingen av myndighetsalderen til 18 år i 1979. Riksadvokaten har foreslått følgende bestemmelse som nytt annet ledd i § 3: «I saker som gjelder straff, tilligger vergemålet den av foreldrene som barnet bor hos eller sist bodde hos såfremt samlivet mellom foreldrene er opphørt. Den andre av foreldrene kan dog på eget initiativ opptre som verge såfremt vedkommende ikke er fratatt foreldreansvaret. Forslaget er begrunnet med påtalemyndighetens problemer med å få brakt fram til vergene stevninger, forkynnelser og meddelelser. Det blir pekt på at mange av de unge lovbryterne kommer fra mindre ordnede familieforhold. Det heter videre: «Etter utvalgets lovutkast vil begge foreldre være verger selv etter at de har skilt lag, det være seg formelt eller uformelt. Hva dette vil føre til av merarbeid for påtalemyndighet og politi er så innlysende at jeg anser ytterligere utdyping for unødvendig. Det som jeg her har pekt på, er praktiske innvendinger, som kanskje harmoniserer dårlig med de idelle målsettinger som preger utvalgets innstilling. Men jeg finner grunn til å presisere at den lovendring som er påtenkt, vil innebære ytterligere forsinkelse av saksbehandlingen i straffesaker, idet forkynnelsen av rettsmiddelbegjæringer og dommer vil bli vanskeliggjort i betydelig grad. Justisdepartementet har vært i tvil om de praktiske ulemper for påtalemyndigheten som det her gjelder, bør slå gjennom overfor ønsket om at begge foreldrene skal ha reell del i foreldreansvaret, også når samlivet mellom dem er opphørt. senkingen av myndighetsalderen fra 20 til 18 år. For 18- og 19-åringene er altså påtalemyndigheten nå fritatt for arbeidet med varsling av verge. Dette skulle isolert innebære en ganske vesentlig lettelse av det arbeid påtalemyndigheten har i forbindelse med vergenes rettigheter. På bakgrunn av dette er departementet blitt stående ved ikke å foreslå en slik bestemmelse som tatt opp av Riksadvokaten. Til nr. 12 (endringer i statsborgerloven) Barnelovutvalget uttalte om behovet for endringer i statsborgerloven (utredningen s. 147): «Særskilt vil vi nevne at lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett trenger til forholdsvis omfattende endringer for å bli bragt i samsvar med barneloven. Disse endringene må skje under hensyn til de internasjonale forpliktelser som Norge har påtatt seg på statsborgerrettens område. På denne bakgrunn har utvalget latt spørsmålet om endringer i statsborgerloven ligge, men går ut fra at det vil bli tatt opp under den videre behandling av utkastet til ny barnelov. Etter at arnelovutvalgets utredning ble avgitt, er det foretatt endringer i statsborgerloven ved lov 25. mai 1979 nr. 19. Endringene gikk ut på å gi kvinnen samme rett som mannen til å overføre sitt norske statsborgerskap til barn født i ekteskap. Lovendringen var utarbeidet i nordisk samarbeid, på bakgrunn av en resolusjon fra Ministerkomitéen i Europarådet. På denne bakgrunn finner Justisdepartementet ikke tilstrekkelig grunn til nå å vurdere på ny det reelle innholdet av statsborgerlovens regler, f. eks. det forhold at reglene om barns statsborgerskap sondrer etter om foreldrene er gift eller ikke. Departementet foreslår derimot enkelte mer terminologiske endringer for å bringe statsborgerloven i bedre samsvar med utkastet til ny barnelov, Det gjelder dels endring av ordet «foreldremakta» til «foreldreansvaret», dels endringer med sikte på å unngå uttrykkene «barn født i ekteskap» og «barn utanom ekteskap». - De foreslåtte endringene i § 1 første ledd medfører også en liten realitetsendring, nemlig for tilfellene der moren var skilt da barnet ble født, men kunne være blitt gravid før skilsmissen. I proposisjonen blir det foreslått at morens tidligere ektemann da ikke lenger automatisk skal ses som far til barnet (jf. foran i 4.1.1). Forslaget til endring i statsborgerloven vil innebære at barnet i slike tilfeller heller ikke følger statsborgerskapet til morens tidligere ektemann. Til nr. 13 (endringer i lov om Den norske kirkes ordning) I § 2 nr. 2 er det foretatt visse endringer i forhold til utvalgets utkast til endringer, fordi proposisjonen avviker noe fra utvalgets utkast når det gjelder barnelovens regler om foreldreansvar: Etter proposisjonen er det bare gifte foreldre som automatisk får foreldreansvaret sammen. Ugifte foreldre får etter forslaget foreldreansvaret sammen hvis de gir melding om det, i motsatt fall har moren foreldreansvaret alene. - Endringen har nær sammenheng med endringen i nr. 25, lov om trudomssamfunn og ymist anna. Til nr. 14 (endringer i barnevernloven) De endringene som er foreslått i barnevernloven, er av terminologisk art, og går ut på å endre uttrykket «foreldremyndigheten» eller «foreldremakta» til «foreldreansvaret», som er det uttrykket som nå blir brukt i barneloven, jf. foran i 5.1. Tilsvarende forslag var ikke tatt opp i arnelovutvalgets utkast. I Sosialdepartementets høringsuttalelse het det: «Sosialdepartementet er enig i at begrepet «foreldreansvar» er bedre enn begrepet «foreldremyndighet» på barnelovens område. Det hadde imidlertid vært å foretrekke om man kunne finne fram til et begrep som både dekker foreldrenes myndighet over sine barn og deres ansvar. Begrepet foreldremyndighet i barnevernloven kan ikke uten videre erstattes av det foreslåtte begrep myndighet. Barnevernloven gir f. eks. barnvernsnemnda hjemmel for å frata foreldrene omsorgen (dvs. det daglige ansvar) for barnet. I dette tilfelle vil likevel foreldrene normalt beholde den såkalte foreldremyndigheten i barnevernlovens forstand. Det betyr at de som utgangspunkt har rett til å bestemme over barnet i visse spørsmål - f. eks. tillatelse til adopsjon, ekteskapsinngåelse og enkelte behandlingsmessige tiltak i forbindelse med sykdom. Foreldremyndigheten kan imidlertid også fratas med hjemmel i barnevernloven. Foreldremyndighetsbegrepet i barnevernloven bør derfor presiseres ved innføringen av et nytt begrep i loven om barn og foreldre. Som det går fram av uttalelsen, bruker barnevernloven i dag dels uttrykket «omsorgen», som tar sikte på det daglige ansvar, dels uttrykket «foreldremyndigheten»/«foreldremakta», som (også) omfatter det å gi tillatelse til adopsjon m.v. uttrykket «foreldremyndigheten»/«foreldremakta» med «foreldreansvaret i sin helhet». Denne endringen er av rent terminologisk art. En eventuell ytterligere avklaring av forholdet mellom begrepene «omsorg» og «foreldreansvar» i barnevernloven skjer naturligst i forbindelse med en revisjon av barnevernloven. Til nr. 15 (endringer i lov om innkreving av underholdsbidrag m.v.) Proposisjonens utkast til § 25 svarer til utvalgets utkast til § 24. Grunnen er at § 24 ikke er blitt ledig, slik utvalget forutsatte. Se Ot. prp. nr. 64 (1978-79). Endringen i § 2 8 er ny i forhold til Barnelovutvalgets utkast. I dag må § 28 antakelig forstås slik at fylkesmannen bare kan behandle en klage over lønnstrekk når den gjelder størrelsen av lønnstrekket innenfor de rammene som innkrevingsloven § 11 stiller opp. Blir det derimot hevdet at trekket er satt så høyt at bidragspliktige ikke har fått beholde tilstrekkelig inntekt til familiens underhold - dvs. at trekket er i strid med § 11 første ledd annet punktum -, må klagen antakelig henvises til namsretten. Fylkesmannens kompetanse gjelder nemlig avgjørelser «som ikke kan klages inn for namsretten», og namsretten kan etter tvangsfullbyrdelsesloven § 49 femte ledd oppheve et pålegg om lønnstrekk hvis det er «ulovlig» - noe det må sies å være når det strider mot regelen i innkrevingsloven. Etter Justisdepartementets mening er det behov for at også fylkesmannen skal kunne vurdere om trekkpålegg er i strid med § 11 første ledd annet punktum, og det er foreslått bestemmelser om dette i nytt annet punktum i § 28 første ledd. Til nr. 19 (endringer i lov om forskuttering av oppfostringsbidrag) I barneloven brukes bare uttrykket «underholdsbidrag», og Justisdepartementet foreslår - etter forslag fra bidragsfogden i Oslo - at man også endrer terminologien i forskutteringsloven fra «oppfostringsbidrag» til «underholdsbidrag». I tittelen foreslår departementet uttrykket «underholdsbidrag til barn». Barnelovutvalget foreslo at § 15 i forskutteringsloven skulle oppheves. Dette forslaget er imidlertid allerede fremmet i Ot. prp. nr. 64 (1978-79), og vedtatt ved lov 21. desember 1979 nr. 74. Til nr. 20 (endringer i sportelloven) Endringene i § 19 er nye i forhold til Barnelovutvalgets utkast. De er av terminologisk art, og går ut på å erstatte uttrykket «barn i eller utenfor ekteskap» med «barn», og uttrykket «foreldremyndighet» med «foreldreansvar». Dessuten er i nr. 4 «sak om barnefordeling» endret til «sak om hvem et barn skal bo hos». Endringen i § 20 har sammenheng med forslaget til § 29 i barneloven, og er ny i forhold til Bamelovutvalgets utkast. Når Barnelovutvalget ikke foreslo en uttrykkelig bestemmelse om gebyrfritak for behandling av ankesaker om farskap, skyldtes det imidlertid at utvalget mente denne løsningen fulgte av utkastet til barneloven § 29, der det heter at Staten bærer de utgifter retten har til saken (se utredningen s. 122). Etter Justisdepartementets mening bør det sies uttrykkelig i sportelloven dersom det skal gjelde gebyrfrihet for ankesakene. For førsteinstansen finnes allerede en slik bestemmelse i sportelloven § 19 nr. 1. Forslaget til endring i sportelloven § 20 - som direkte gjelder lagmannsrettssaker - vil få betydning både for lagmannsrettssaker og høyesterettssaker, fordi § 21 om gebyr i høyesterettssaker viser til § 20. Til nr. 22 (endringer i navneloven) Endringene, som ikke var med i Barnelovutvalgets utkast, går bare ut på å endre ordet «foreldremakta» til «foreldreansvaret» de stedene der det forekommer i navneloven. Det vises til de generelle merknadene foran i 5.1. Til nr. 23 (endringer i lov om sosial omsorg) Endringen er ny i forhold til Barnelovutvalgets utkast. Sosialomsorgloven § 12 annet ledd bokstav c ble føyd til ved lov 21. april 1978 nr. 16, og er altså nyere enn utvalgets utredning. Endringen går ut på at en henvisning til lov om bom i ekteskap § 9 første ledd blir erstattet av en henvisning til barneloven § 41, og at henvisningen til noen andre paragrafer i lovene om barn i og utenfor ekteskap går ut. Disse andre paragrafene er ikke foreslått erstattet av tilsvarende bestemmelser i utkastet til ny barnelov. Til nr. 24 (endringer i forvaltningsloven) Endringen svarer stort sett til Barnelovutvalgets utkast til ny § 16a i forvaltningsloven, som er kommentert i utredningen s. 152-153 jf. s. 57-58. Justisdepartementet har imidlertid funnet» det riktigere å innarbeide bestemmelsen om spesiell forhåndsvarsling av mindreårige parter som er representert av foreldre eller verger, i forvaltningsloven § 16, som gjelder forhåndsvarsel til parter generelt. På denne måten blir det bl.a. klart at de unntak fra varslingsplikten som § 16 tredje ledd inneholder, gjelder også for særlig varsel til mindreårige parter. Til nr. 25 (endringer i lov om trudomssamfunn og ymist anna) Endringen har nær sammenheng med endringen i nr. 13, lov om Den norske kirkes ordning. På samme måte som der er det i § 5 foretatt endringer i forhold til utvalgets utkast, fordi proposisjonen avviker noe fra utkastet når det gjelder barnelovens regler om hvem som har foreldreansvar: Etter proposisjonen er det bare gifte foreldre som automatisk får foreldreansvaret sammen. Ugifte foreldre får etter forslaget foreldreansvaret sammen hvis de gir melding om det, i motsatt fall har moren foreldreansvaret alene. Justisdepartementet er kommet til at den automatiske regelen da bør være at barnet følger morens trossamfunn når foreldrene ikke er gift. Men ønsker ugifte foreldre med felles foreldreansvar at barnet heller skal følge farens trossamfunn, kan de sammen melde barnet inn der etter § 6 første ledd. Til nr. 26 (endringer i arveloven) Forslaget til endring av § 4 svarer innholdsmessig til utvalgets utkast. I første ledd har departementet for klarhets skyld tatt inn en uttrykkelig bestemmelse om de tilfellene der farskap fastsatt i utlandet blir anerkjent i Norge. Departementet har vært noe i tvil når det gjelder forslaget til endring av § 4 annet ledd. Utvalget har her foreslått at bortfall av farens arverett fordi barnet er konsipert ved visse sedelighetsforbrytelser, skal utvides til å gjelde også når foreldrene er gift. - I disse tilfellene er det vel større sjanse for at barnet er vokst opp sammen med faren enn det er når foreldrene ikke er gift, og forholdet mellom far og barn kan i og for seg være godt. Man kan f. eks. tenke seg at faren er dømt for overtredelse av forbudet mot seksuell omgang med mindreårige, og at han og barnets mor senere gifter seg. Slike situasjoner er imidlertid meget lite praktiske: Det er vel for det første meget sjelden at det blir idømt ubetinget fengselsstraff for sedelighetsforbrytelser når partene er gift eller senere gifter seg. Videre er det jo ikke det vanlige at barnet dør før faren, og når barnet dør først, vil det ofte ikke etterlate seg arv av noen som helst betydning. Bestemmelsen i § 4 annet ledd annet punktum vil også avdempe eventuelt urimelige løsninger. Endelig kommer det inn at det er mulig å fravike regelen i § 4 annet ledd ved testament. - Departementet er etter dette blitt stående ved å fremme utvalgets forslag på dette punkt uten endringer. Til nr. 27 (endringer i lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m.) Endringen, som er ny i forhold til Barnelovutvalgets utkast, går bare ut på å endre ordet «foreldremakten» til «foreldreansvaret». Det vises til 5.1 i de generelle merknadene foran. Til nr. 28 (endringer i odelsloven) Endringen, som ikke var tatt med i Barnelovutvalgets utkast, er av redaksjonell art, og tar særlig sikte på å fjerne uttrykket «barn utanom ekteskap». Endringen har nær sammenheng med endringen i nr. 26 - arveloven. Til nr. 33 (endringer i loven om fri rettshjelp) Endringen er ny i forhold til Barnelovutvalgets utkast. Det er en rent teknisk endring, som går ut på å ajourføre en henvisning. Barnelovutvalget foreslo også en endring i folketrygdloven § 9-2. Denne bestemmelsen ble imidlertid opphevet ved lov 9. desember 1977 nr. 88, så forslaget er ikke lenger aktuelt. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om barn og foreldre (barneloven). Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak til lov om barn og foreldre (barneloven) i samsvar med et framlagt utkast. Når et barn er født, skal legen eller jordmoren gi melding til folkeregisteret. Fødselsmeldingen skal opplyse hvem som er far til barnet etter § 3, eller dersom farskapet ikke er fastsatt ennå, hvem moren har oppgitt som far til barnet. Fødselsmeldingen skal også opplyse om foreldrene lever sammen. Videre skal meldingen inneholde de opplysninger som departementet fastsetter. Var det verken lege eller jordmor til stede da barnet ble født, skal moren selv gi melding om fødselen til folkeregisteret innen en måned. Oppholdt hun seg midlertidig i utlandet da hun fikk barnet, skal hun gi melding til folkeregisteret innen en måned etter at barnet er kommet til Norge. Fødselsmelding skal gis også når barnet er dødfødt. Den som gir fødselsmelding, skal sende meldingen også til bidragsfogden dersom farskapet ennå ikke er fastsatt, eller foreldrene ikke lever sammen. Moren har rett til å ha barnets far eller en annen som står henne nær, til stede ved fødselen, når det ikke er utilrådelig av medisinske grunner. Som far til barnet regnes den mann som ved fødselen er gift med barnets mor, eller som har erkjent farskapet etter reglene i § 4. Er moren enke, regnes ektemannen som far hvis hun kan ha blitt gravid før han døde. Erkjennelse av farskap kan skje under svangerskapet eller etter at barnet er født. e) utenlandsk myndighet, når Kongen har bestemt det. Erkjennelse etter leddet her får bare virkning når moren har godtatt den skriftlig, eller den er gitt av en mann hun har oppgitt som far. Erkjennelse kan dessuten skje ved påtegning på farskapsforelegg. Er den som vil erkjenne farskap under 18 år, må erkjennelsen også underskrives av dem som har foreldreansvaret for ham. Dersom barnet ikke har far etter reglene i § 3, skal det offentlige søke å få fastsatt hvem som er faren, jf kapittel 3 og 4. Barnet kan alltid reise sak for domstolene om farskap etter ekteskap eller erkjennelse. Er barnet umyndig, reises saken av oppnevnt verge. Vergen kan ikke reise sak uten barnets samtykke når det er fylt 15 år. Når særlige grunner taler for det, kan fylkesmannen reise saken. Følger farskapet av at moren er gift, kan hver av foreldrene reise sak om farskapet innen tre år fra barnet ble født. Dør ektemannen, kan sak innen treårsfristen også reises av dem som vil ha rett til arv eller større arv dersom barnet ikke er hans. Dette gjelder likevel ikke når den avdøde hadde erkjent at barnet var hans enda han visste at moren hadde hatt samleie med noen annen på den tid hun kunne ha blitt gravid. Retten kan ved kjennelse gjøre unntak fra treårsfristen når særlige grunner taler for det. Følger farskapet av erkjennelse etter § 4, kan hver av foreldrene reise sak om farskapet når han eller hun legger fram nye opplysninger om farskapet eller opplysninger som tyder på at erkjennelsen ikke kan regnes som bindende. Saken må reises innen tre måneder etter at vedkommende ble kjent med opplysningene. stede, og kan ved kjennelse gjøre unntak fra tremånedersfristen når særlige grunner taler for det. Farskap etter § 3 kan endres ved erkjennelse fra en annen mann i samsvar med § 4 dersom det blir godtatt skriftlig av moren og den som blir regnet som far etter § 3. Slik erkjennelse gjelder likevel bare når fylkesmannen finner det sannsynlig at den andre mannen er far til barnet. Farskapet kan ikke prøves av domstolene eller forvaltningsorganer i andre saker enn etter § 6 og § 7. Verken domstol eller forvaltningsorgan kan i andre saker legge til grunn at en mann er faren uten at det er fastslått etter loven her. Når bidragsfogden får fødselsmelding etter § 1 fjerde ledd fordi farskapet ikke er fastsatt, skal han gi melding til den oppgitte far. Erkjenner denne ikke farskapet i samsvar med § 4, skal bidragsfogden om mulig få ham til å forklare hva han mener om farskapsspørsmålet. Blir farskapet erkjent, skal bidragsfogden sende melding om det til folkeregisteret. Ellers skal han uten vesentlig opphold sende saken til fylkesmannen. Bidragsfogden skal av eget tiltak gi både moren og den oppgitte far beskjed om hvilke økonomiske og andre rettigheter og plikter de har når det gjelder barnet. Dersom de ikke har gjort avtale om underholdsbidraget etter § 53 første ledd, skal bidragsfogden få greie på deres arbeid, utdanning, inntekt, formue og andre forhold som kan ha betydning når fylkesmannen fastsetter underholdsbidraget etter § 53 fjerde ledd. Opplysninger som trengs for å fastsette bidraget, kan bidragsfogden uten hinder av taushetsplikt kreve fra arbeidsgivere, Direktoratet for sjømenn, likningsmyndigheter, trygdemyndigheter samt forsikringsselskaper, banker og andre som har formueverdier tilforvaring eller forvaltning. Opplysningene sendes fylkesmannen. Fylkesmannen kan kreve at moren og den eller de som kan være far til barnet, gir forklaring, og kan gi pålegg om blodprøve av dem og barnet. Den lege eller jordmor som moren har vært hos til svangerskapskontroll, plikter uten hinder av taushetsplikt å gi fylkesmannen slike opplysninger om svangerskapet og farskapet som departementet fastsetter i forskrift. Har den oppgitte far ikke erkjent farskapet, men fylkesmannen anser det sannsynlig at han er faren, skal det skrives ut farskapsforelegg mot ham. Fylkesmannen kan også skrive ut farskapsforelegg mot en annen mann når han finner det overveiende sannsynlig at han er faren. Forelegg skal ikke skrives ut hvis den som sannsynligvis er faren, er død eller sinnssyk. Forelegg kan unnlates dersom han bor i utlandet. Når moren er enig i det, trenger fylkesmannen ikke skrive ut forelegg dersom barnet døde kort etter fødselen. Det samme gjelder dersom andre sterke grunner taler for å legge bort saken. I forelegget skal det stå at vedkommende blir regnet som far til barnet dersom han erkjenner farskapet, jf § 3 og § 4, og at saken vil bli sendt retten til avgjørelse dersom han ikke erkjenner farskapet innen en måned fra den dag han har mottatt forelegget. c) dersom den utlagte far ikke har erkjent farskapet innen en måned etter at han mottok forelegget. Blir farskapet erkjent i samsvar med § 4, skal saken ikke i noe tilfelle sendes retten. Moren skal få melding om erkjennelsen. Slutter en rettssak uten at farskapet blir fastsatt, og det heller ikke senere blir fastsatt, kan fylkesmannen skrive ut nytt farskapsforelegg og sende saken til retten dersom det kommer fram opplysninger som tyder på at faren kan være en mann som hittil ikke har vært part i saken. For farskapssaker gjelder reglene i kapitlet her, domstolloven og tvistemålsloven. Saken reises ved barnets heimting. Er barnet ikke i live eller bor det utenfor riket, reises saken ved morens heimting. Er også hun død eller bosatt i utlandet, reises saken ved heimtinget til den oppgitte tar. Saken kan flyttes til en annen domstol når bevisføringen blir lettere der, eller det er grunn til å tro at saksbehandlingen da blir enklere eller går raskere. Blir de to domstolene ikke enige om hvor saken skal behandles, avgjør Høyesteretts kjæremålsutvalg spørsmålet. Andre tvistemål kan bare forenes med en farskapssak når de gjelder en følge av farskapet eller av farskapssaken. I farskapssaker er både barnet, moren og hver mann som regnes som tar eller kan være det, parter i saken. Kommer det fram opplysninger som tyder på at en annen kan være faren, skal retten ved prosesskrift gjøre ham til saksøkt. Er det ikke oppnevnt verge for barnet, skal retten sørge for oppnevning av setteverge dersom moren lar være å oppgi hvem faren er, eller når det er opplysninger som tyder på at faren kan være en annen enn moren har oppgitt. Ved forkynning etter domstolloven § 181 skal navnet på andre parter i saken bare gjøres kjent når retten fastsetter det av særlige grunner. Retten kan av eget tiltak utvide møteplikten for parter og vitner ut over de grenser som gjelder etter tvistemålsloven § 199. Moren og den som kan være far til barnet har begge plikt til å forklare seg etter reglene for vitner og med samme ansvar som vitner har. I farskapssaker kan ingen nekte å svare på spørsmål fordi svaret kan utsette ham eller henne for tap av borgerlig aktelse, jf tvistemålsloven § 208. I farskapssaker må det ikke stilles spørsmål eller føres bevis om partenes seksuelle forhold utenom det tidsrom da moren kan ha blitt gravid. Retten kan likevel tillate slik bevisføring ved kjennelse dersom den finner at det har direkte betydning for avgjørelsen av saken. Saken stanser ikke om noen av partene eller alle parter lar være å møte. Retten kan bestemme at det skal foretas undersøkelse av blodtypen eller andre arvemerker hos moren, barnet og hver mann som er part i saken. Er det grunn til å tro at en som ikke er part, har hatt samleie med mor til barnet på den tid hun kan ha blitt gravid, kan retten fastsette at det skal foretas slik undersøkelse også av ham etter at han har fått si sin mening. Offentlig lege har plikt til å ta nødvendig blodprøve. Unnlater noen å etterkomme pålegg etter første ledd eller § 11 første ledd om å framstille seg eller barn som han eller hun har omsorgen for, til blodprøvetaking eller annen undersøkelse av arvemerker, kan retten ved kjennelse fastsette løpende tvangsmulkt for hver dag som går til pålegget blir etterkommet. Bidragsfogden inndriver tvangsmulkten ved utpanting. For øvrig gjelder tvangsfullbyrdelsesloven § 236 tilsvarende. I stedet for å fastsette tvangsmulkt kan retten beslutte at vedkommende skal pågripes av politiet og framstilles for lege til blodprøvetaking. Dersom undersøkelse av blodprøver viser at en mann ikke kan være far til barnet, og det ikke er noen grunn til tvil, skal retten frifinne ham for farskapet uten hovedforhandling. Retten kan med morens samtykke avsi frifinnelsesdom for alle menn som er parter i saken når retten etter at det er foretatt blodprøveundersøkelser og opptatt forklaring av parter og vitner, finner det klart at det ikke lar seg gjøre å fastslå farskapet. b) den oppgitte far bor i utlandet, og det er uråd å få tak i tilstrekkelige opplysninger til å avgjøre farskapet. Heving etter første ledd bokstav a krever samtykke fra moren dersom erkjennelsen er gitt ved påtegning på farskapsforelegg, og moren ikke har oppgitt vedkommende mann som far. En rettskraftig dom i en farskapssak virker for og mot alle og skal legges til grunn i alle forhold hvor farskapet har betydning. Alle som var parter i saken for underinstansen, er også parter i ankesaken. Den som er frifunnet etter § 25 første ledd, er likevel bare part dersom retten eller noen av de andre partene trekker ham inn i saken. Kommer det i ankeinstansen fram opplysninger som tyder på at en annen kan være faren, skal retten enten gjøre ham til saksøkt i prosesskrift eller oppheve dommen og sende saken tilbake til ny behandling i herreds- eller byretten. Når dommen er forkynt etter reglene i domstolloven § 181, kan en som er dømt å være far og som ikke har møtt i saken, kreve gjenopptakelse dersom han legger fram opplysninger som skaper alvorlig tvil om farskapsspørsmålet er «riktig avgjort i dommen. Barnet har krav på omsorg og omtanke fra dem som har foreldreansvaret. Foreldreansvaret gir rett og plikt til å bestemme for barnet i personlige forhold innenfor de grensene § 31, § 32, § 33 setter. Foreldreansvaret skal utøves ut fra barnets interesser og tarv. De som har foreldreansvaret, plikter å gi barnet forsvarlig oppdragelse og forsørgelse. De skal sørge for at barnet får utdanning i samsvar med dets evner og anlegg. Om rett til å bestemme for barnet i økonomiske forhold gjelder reglene i vergemålsloven 22 april 1927 nr 3. Når barnet er over 7 år, skal foreldrene høre hva barnet har å si før de treffer avgjørelser om barnets personlige forhold. Foreldrene skal legge vekt på barnets mening. Foreldrene skal gi barnet stadig større selvbestemmelsesrett med alderen. Foreldreansvaret varer ikke i noe fall lenger enn til barnet er fylt 18 år, med mindre noe annet er fastsatt i særskilt lovbestemmelse. Når barnet har fylt 15 år, avgjør det selv spørsmål om valg av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreninger. Når foreldrene er gift, har de sammen foreldreansvaret for felles barn. Dersom foreldrene blir separert eller skilt, har de som utgangspunkt fortsatt foreldreansvaret sammen, hvis de ikke avtaler at en av dem skal ha foreldreansvaret alene. Er de uenige om hvem barnet skal bo fast hos, eller hvem som skal ha foreldreansvaret, kan likevel hver av foreldrene bringe saken inn for retten. Er de enige om det, kan de bringe saken inn for fylkesmannen i steden. Avgjørelsen skal først og fremst rette seg etter hva som er best for barnet. Har foreldrene foreldreansvaret sammen, men barnet bor fast bare hos den ene, kan den andre ikke motsette seg at den barnet bor hos, tar avgjørelser som gjelder den direkte daglige omsorgen for barnet, bla spørsmål om barnehage o l. Den som barnet ikke bor fast hos, kan heller ikke motsette seg at den andre flytter med barnet til et annet sted i landet. Når foreldrene ikke er gift, er utgangspunktet at moren har foreldreansvaret alene. Men foreldrene kan gi melding til folkeregisteret om at de skal ha foreldreansvaret sammen. Skal barnet bo bare hos faren, kan foreldrene gi melding til folkeregisteret om at han skal ha foreldreansvaret alene. Ønsker faren å få foreldreansvaret alene eller sammen med moren, men moren ikke er enig i det, kan faren reise sak etter reglene i § 34 tredje ledd. Har ugifte foreldre foreldreansvaret sammen, men barnet bor fast bare hos den ene, gjelder reglene i § 34 fjerde ledd. Når foreldrene har foreldreansvaret sammen og en av dem dør, beholder den andre foreldreansvaret alene hvis barnet bodde hos ham eller henne. Når et dødsfall fører til at ingen lenger har foreldreansvaret for et barn, skal dette opplyses i dødsfallsmeldingen til lensmannen eller skifteretten. Det samme gjelder når foreldrene hadde foreldreansvaret sammen, men barnet bare bodde hos den ene, og han eller hun dør. Den som ønsker foreldreansvaret, skal henvende seg til herreds- eller byretten der barnet bor. Retten kan la en person få foreldreansvaret alene, eller overlate det i fellesskap til kvinne og mann som lever sammen. Blir foreldreansvar gitt til en annen enn den gjenlevende far eller mor i tilfeller som nevnt i annet ledd annet punktum, skal retten også ta stilling til om faren eller moren fortsatt skal ha del i foreldreansvaret. Reglene i kapitlet her og kapittel 6 gjelder da tilsvarende for den eller dem som får foreldreansvaret. Kommer det bare én begjæring om å få foreldreansvaret, skal retten gå med på dette, unntatt når det er fare for at barnet ikke vil få forsvarlig stell og oppfostring eller det på annen måte kan bli til skade for barnet. Avslår retten en begjæring om foreldreansvaret, skjer det ved kjennelse som kan påankes. Kommer det flere begjæringer om å overta foreldreansvaret, avgjør retten spørsmålet ved kjennelse som kan påankes. Før retten treffer avgjørelse, skal den vanligvis innkalle til muntlig forhandling. Avgjørelsen skal rette seg etter hva som er best for barnet. Ingen kan få foreldreansvaret uten å oppfylle vilkårene i første ledd. Før retten avgjør saken, skal den gi barnets nærmeste slektninger eller dem barnet bor hos, og barnet selv når det er fylt 7 år, adgang til å uttale seg. Dette kan unnlates dersom særlige grunner gjør det unødvendig. Retten kan sette som vilkår for avgjørelsen at barnet for en viss tid ikke skal flyttes fra heimen der det bor, dersom slik flytting kan være uheldig for barnet, og det ikke er rimelig grunn til den. Avgjørelse etter paragrafen her kan bringes inn for retten på ny og endres dersom særlige grunner taler for det. I sak for domstolene om foreldreansvaret kan retten etter krav fra en part fastsette i kjennelse hvem av partene som skal ha foreldreeansvaret til rettskraftig avgjørelse foreligger. Foreløpig avgjørelse kan treffes fram til saken er endelig avgjort. Foreløpig avgjørelse kan også treffes før sak er reist, dersom særlige grunner taler for det. Retten kan samtidig forby den andre av foreldrene å innfinne seg på den eiendommen eller i den boligen der barnet holder til. Når det ikke trengs øyeblikkelig avgjørelse, skal retten om mulig gi den andre adgang til å uttale seg. I kjennelsen skal dommeren sette en frist for å reise søksmål. Blir fristen overskredet, og den ikke blir forlenget, bortfaller de bestemmelsene som er truffet. Foreldrene kan gjøre om en avtale eller avgjørelse om foreldreansvaret eller om hvem barnet skal bo hos. Blir de ikke enige, kan hver av dem bringe saken inn for retten - eller fylkesmannen når de er enige om det - til avgjørelse i samsvar med § 34 tredje ledd. Avgjørelse av offentlig myndighet og rettsforlik kan likevel bare endres når særlige grunner taler for det. Foreløpig avgjørelse etter § 38 kan på samme vilkår endres av den domstolen som har hovedsaken. Er den tidligere avtalen meldt til folkeregisteret (jf § 35), skal også endringen meldes dit. Avgjørelse om foreldreansvaret eller om hvem barnet skal bo hos, treffes av retten eller fylkesmannen der barnet har heimting når saken blir tatt opp. Saken kan overføres til en annen rett etter reglene i § 15 annet ledd. Når det trengs, bør sakkyndige eller barnevernsnemnda gi uttalelse før saken blir avgjort. Kommunestyret kan, etter forslag fra sosialstyret, vedta at lederen av sosialkontoret kan gi slik uttalelse. Før sosialstyret fremmer forslag som nevnt, skal barnevernsnemnda ha sagt sin mening i saken. Endelig avgjørelse av offentlig myndighet og rettsforlik om hvem som skal ha foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo hos, kan fullbyrdes av namsmannen, av den av foreldrene som har foreldreansvaret eller som barnet skal bo hos, eller ved tvangsmulkt. Namsretten fastsetter i kjennelse hvilket tvangsmiddel som kan nyttes. Er det fastsatt i kjennelsen at den som har fått foreldreansvaret selv kan fullbyrde avgjørelsen, eller at den kan gjennomføres med tvangsmulkt, gjelder reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 236 og § 237 så langt de passer. Foreløpig avgjørelse etter § 38 kan fullbyrdes etter reglene i første ledd, selv om den ikke er rettskraftig. Er foreldrene uenige om hvem som skal ha foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo hos, må ingen av dem ta barnet med seg ut av landet uten samtykke fra den andre. Dette gjelder likevel ikke når det er tale om en kortvarig reise, og det virker åpenbart at barnet vil komme tilbake som planlagt. Er det sannsynlig at en av foreldrene vil bryte regelen i første ledd, skal politiet forby ham eller henne å ta barnet med dersom den andre ber om det. Mener politiet at forbudet vil bli brutt, skal politiet sørge for at barnet blir ført ut av passet til den som vil forlate landet, eller at barnet blir satt bort på forsvarlig måte til saken er avgjort. I det siste tilfellet kan politiet kreve hjelp av barnevernsnemnda. Barnet har rett til samvær med begge foreldre, selv om de lever hver for seg. Har foreldrene levd sammen etter at barnet ble født, men senere skilt lag, har den av foreldrene som barnet ikke bor hos, rett til samvær med det om ikke annet er avtalt eller bestemt. foreldrene som barnet ikke bor hos, samværsrett bare når det er avtalt eller bestemt. Ønsker en av foreldrene en annen ordning m h t samværsrett enn den som følger av reglene her, eller er foreldrene uenige om omfanget av samværsretten, kan saken bringes inn for retten. Er foreldrene enige om det, kan de bringe saken inn for fylkesmannen i steden. Avgjørelsen av om det skal være samværsrett, og hvilket omfang den i tilfelle skal ha, skal først og fremst rette seg etter hva som er best for barnet. Er det avtalt eller fastsatt at det skal være «vanlig samværsrett», gir dette rett til samvær med barnet en ettermiddag i uken, annen hver helg, 14 dager i sommerferien, og jul eller påske. Den annen av foreldrene skal få beskjed rimelig tid i forvegen dersom samværet ikke kan skje som fastsatt, eller det må avtales nærmere når samværet skal finne sted. Når en eller begge foreldre er døde, kan barnets slektninger eller andre som er nært knyttet til barnet, kreve at retten fastsetter om de skal ha rett til å være sammen med barnet, og hvilket omfang samværsretten skal ha. Er partene enige om det, kan de bringe saken inn for fylkesmannen i steden. Avgjørelsen skal rette seg etter hva som vil være best for barnet. I sak for domstolene om foreldreansvaret, hvem barnet skal bo hos, eller om samværsrett kan retten etter krav fra en part i kjennelse treffe bestemmelse om foreløpig samværsrett. Slik bestemmelse kan gjelde generelt inntil rettskraftig dom er falt, eller for bestemte tidsrom. Spørsmål om samværsrett kan avgjøres i sak om foreldreansvaret eller om hvem barnet skal bo hos, eller tas opp i egen sak. Reglene i § 40 og § 41 gjelder tilsvarende i saker om samværsrett. Om endring av avtale eller avgjørelse om samværsrett gjelder § 39 tilsvarende. Endelig avgjørelse om samværsrett kan gjennomføres med tvangsmulkt. Namsretten kan for et begrenset tidsrom fastsette en stående tvangsmulkt som påløper hver gang samværsretten ikke blir respektert. For øvrig gjelder reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 236 så langt de passer. Foreløpig avgjørelse etter § 46 kan fullbyrdes etter reglene i første ledd, selv om den ikke er rettskraftig. Foreldrene skal bære utgiftene til forsørgelse og til utdanning av barnet i samsvar med foreldrenes økonomiske kår og barnets evner og anlegg, om ikke barnet selv har midler til det. Innbyrdes har begge foreldre plikt til å skyte til det som trengs, hver etter sin evne. Reglene i kapitlet her om foreldres underholdsplikt gjelder tilsvarende for andre som har fått foreldreansvaret etter at begge foreldre er døde. Dersom en eller begge foreldre ikke bor sammen med barnet, skal han eller hun betale løpende pengebidrag til forsørgelse og utdanning. Pengebidrag kan også pålegges foreldre som bor sammen med barnet når de forsømmer sin underholdsplikt etter § 50. Ingen kan gi avkall på den retten barnet har etter leddet her. Påløper det særlige utlegg før barnet fyller 18 år, kan foreldrene pålegges å yte særtilskott. Krav om særtilskott må settes fram innen ett år etter at særutleggene påløp. Foreldrenes plikter etter § 50 og § 51 varer til barnet er 18 år, når ikke annet er avtalt eller fastsatt etter paragrafen her. skolegangen varer. Dette gjelder likevel ikke dersom det etter foreldrenes økonomiske stilling og forholdene ellers vil være urimelig å pålegge bidrag. Det skal fastsettes en tidsgrense for krav på bidrag etter denne regelen. Foreldrene kan også pålegges å yte bidrag til annen videreutdanning dersom det er rimelig etter deres økonomiske stilling, barnets evner og interesser, muligheten for å finansiere videreutdanningen på annen måte og forholdene ellers. Det skal fastsettes en tidsgrense for krav på slike bidrag. Foreldrene kan gjøre avtale om underholdsbidrag til barnet. De kan likevel ikke avtale lavere bidrag enn minstebeløpet, jf § 54. Gjelder det bidrag etter § 52 annet og tredje ledd til barn som er fylt 18 år, er det barnet selv som inngår avtalen eller er part i saken. Overfor organ som behandler sak om fastsetting av bidrag, gjelder samme opplysningsplikt som overfor bidragsfogden etter § 10 annet ledd. Departementet fastsetter et minstebeløp pr måned for bidrag. b) barnet er fylt 15 år. Underholdsbidrag kan fastsettes også for tid som er gått, men ikke lenger tilbake enn 3 år før kravet ble satt fram for vedkommende myndighet. Alle løpende underholdsbidrag til barn skal indeksreguleres etter reglene i paragrafen her når ikke annet er bestemt i avgjørelsen eller avtalen. Indeksreguleringen gjelder også for det minstebeløp som er fastsatt etter § 54. Reguleringen skjer på grunnlag av endringer i Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks. Reguleringen skjer hvert år konsumprisindeksen for januar måned er endret med minst 5 prosent i forhold til indeksen ved forrige regulering. Hver regulering gjelder bare for bidragsterminer som forfaller i juni eller senere. Reguleringen skjer med den prosentsats som konsumprisindeksen er endret med, beregnet med en tidels nøyaktighet. Bidragene avrundes etter reguleringen til nærmeste hele ti kroner. Departementet kan gi forskrifter til gjennomføring og utfylling av reglene i paragrafen her. Er bidrag fastsatt av fylkesmann eller domstol, kan hver av foreldrene kreve bidraget endret dersom særlige grunner taler for det. Også bidrag som er eller skulle ha vært betalt da kravet om endring ble satt fram, kan endres dersom sterke grunner taler for det. Blir det truffet avgjørelse om å nedsette bidrag som alt skulle ha vært gjort opp, og det offentlige har krav på refusjon for bidragsforskott, går det ettergitte først til fradrag i det som det offentlige har til gode. Det samme gjelder ellers når det offentlige etter lov har overtatt krav på underholdsbidrag som barnet har. Om hvem som avgjør særskilt endring, gjelder § 53 annet og tredje ledd. I klagesaker og i saker om endring av bidrag etter § 57 kan avgjørsorganet gå utenfor partenes påstander. Avgjørsorganet kan også endre andre bidrag etter barneloven og underholdsbidrag til ektefelle, selv om ingen av partene har krevd det. Fylkesmannen kan på begjæring - eller av eget tiltak i saker som nevnt i § 53 femte ledd - treffe foreløpig avgjørelse i bidragssaker. Haster det, kan dette skje uten at motparten får si sin mening. Foreløpig avgjørelse etter første ledd kan fullbyrdes straks om ikke annet er bestemt. Den gjelder bare til det foreligger en endelig avgjørelse i saken. Skal retten avgjøre bidragssaken, gjelder paragrafen her tilsvarende. Retten treffer foreløpig avgjørelse ved kjennelse. Avgjørelse i bidragssak er tvangsgrunnlag. Den har rettsvirkninger og kan fullbyrdes før den er endelig, om ikke annet er bestemt. Når det ikke er gjort slikt unntak, er oppfyllelsesfristen tre dager. Om innkreving av underholdsbidrag gjelder for øvrig lov 9 desember 1955 nr 5 om innkreving av underholdsbidrag m v. Blir oppgjort bidrag satt ned etter § 57, kan bidragspliktige kreve at bidragsfogden gjør fradrag i pålagt lønnstrekk m m på den måte og for de terminer som bidragsfogden finner rimelig. Om utbetaling av bidragsforskott gjelder reglene i lov av 26 april 1957 nr 4 om forskuttering av underholdsbidrag til barn. Når en som har betalt pålagt eller avtalt underholdsbidrag til et barn, senere blir fritatt for farskapet, kan han kreve det betalte beløp tilbake fra folketrygden. Kravet kan settes ned eller falle bort hvis det er klart at han ikke hadde rimelig grunn til å erkjenne farskapet, eller at han burde ha reist sak til endring tidligere. Den som blir fritatt for farskapet, kan ikke kreve tilbakesøking fra barnet selv, fra moren eller fra barnets virkelige far. c) når den oppgitte far er bosatt i Norge. Endringssak etter § 6 kan reises for norske domstoler dersom noen søksmålsberettiget er bosatt i Norge, eller dersom farskapet er fastsatt etter norske regler. c) dersom spørsmål om foreldreansvar eller samværsrett tidligere er avgjort i Norge, med mindre det er adgang til å få spørsmålet avgjort i utlandet og avgjørsorganet mener at det bør skje. Sak om foreløpig avgjørelse kan behandles av norsk rett i alle tilfeller der barnet eller saksøkte oppholder seg i Norge. b) hvis en av partene eller barnet er bosatt i Norge. Saker som hører under norske myndigheter etter § 63, § 64, § 65 skal avgjøres etter norsk rett. rettsreglene i vedkommende land, skal dette legges til grunn i Norge så lenge det ikke er fastsatt noe annet etter § 6, § 7 . Kongen kan i forskrift eller i det enkelte tilfellet bestemme at farskap fastsatt på annen måte etter utenlandsk lov skal legges til grunn i Norge. Det samme kan bestemmes i avtale med fremmed stat. Kongen kan gi de forskrifter som trengs til gjennomføring av loven. a) Farskap som følger av eller er fastsatt i medhold av tidligere lovgivning, skal fortsatt legges til grunn inntil det i tilfelle blir fastsatt noe annet etter loven her. b) Avtale eller avgjørelse om foreldreansvar, samværsrett eller underholdsplikt som er truffet før loven trer i kraft, gjelder fortsatt inntil den i tilfelle blir endret etter loven her. Samværsrett automatisk etter § 44 annet ledd første punktum skal ikke gjelde når foreldrene har skilt lag før loven trer i kraft. I en rettssak som pågår når loven trer i kraft, skal loven legges til grunn hvis ikke hovedforhandlingen allerede er påbegynt. Er en sak ved lovens ikraftsetting brakt inn til avgjørelse for en myndighet som ikke lenger vil ha adgang til å avgjøre saken, kan vedkommende myndighet likevel treffe avgjørelse. § 78 første ledd skal lyde: Er fornærmede under 18 år, begjæres påtale av den eller dem som har foreldreansvaret. Er det ingen som har foreldreansvaret, begjæres påtale av vergen. Er fornærmede over 16 år, kan det ikke mot hans uttalte vilje begjæres påtale i saker om legemsfornærmelse og ærekrenkelse. Har fornærmede fylt 16 år, kan han også selv begjære påtale. Det samme gjelder hvis noen gir falsk ubeediget forklaring når han ikke kunne forklare sannheten uten å utsette seg eller noen av sine nærmeste for straff eller tap av borgerlig aktelse. Den som har gitt falsk beediget forklaring i et slikt tilfelle, straffes med fengsel inntil 5 år. Hadde vedkommende plikt til å forklare seg trass i at det kunne utsette ham eller noen av hans nærmeste for tap av borgerlig aktelse, gjelder § 163 og § 166 på vanlig måte. § 215 annet ledd skal lyde: § 216 første ledd skal lyde: Med fengsel inntil 3 år straffes den som bevirker eller medvirker til at en umyndig ulovlig unndras eller holdes unndratt fra sine foreldres eller andre vedkommendes omsorg. § 234 første ledd skal lyde: Er forbrytelse som nevnt i § 233 forøvet av en mor mot hennes eget barn under fødselen eller innen et døgn etter denne, straffes hun med fengsel fra 1 inntil 8 år. § 241 skal lyde: Med fengsel inntil 3 år straffes en mann som vet om at en kvinne han har besvangret tilsikter noen forbrytelse som er rettet mot fosterets eller barnets liv eller som utsetter dette for fare, og unnlater å foreta tiltak som kunne forebygge forbrytelsen. Har forbrytelsen hatt barnets død til følge, kan fengsel inntil 4 år anvendes. § 244 første ledd skal lyde: En mor som innen et døgn etter fødselen forøver en forbrytelse som nevnt i § 242 eller § 243 mot sitt eget barn, straffes ikke i noe tilfelle strengere enn bestemt i § 234. 2. Lov 13 august 1915 nr 5 om domstolene endres slik: Retten skal oppnevne domsmennene i saker etter ekteskapsloven eller barneloven og i saker mellom ektefeller eller fraskilte om fordeling eller tildeling av formuen. Det skal oppnevnes like mange av hvert kjønn. § 127 annet ledd skal lyde: I § 143 første ledd tilføyes nytt nr. 9: 3. Lov 13 august 1915 nr 6 om rettergangsmåten i tvistemål endres slik: Mindreårige over 16 år skal varsles til rettsmøtene og meddeles prosesskrift samtidig med vergen. § 273 nr 1 skal lyde: 1. i saker etter ekteskapsloven eller barneloven og i saker mellom ektefeller eller fraskilte om fordeling eller tildeling av formuen; § 319 annet ledd annet punktum skal lyde: Det samme gjelder i saker som utelukkende gjelder krav mellom ektefeller eller fraskilte om underholdsbidrag og saker om bidrag etter barneloven. § 422 annet punktum skal lyde: Det samme gjelder i saker etter barneloven om foreldreansvar, hvem barnet skal bo hos, eller samværsrett, i saker om underholdsbidrag til ektefelle eller barn, om pensjon etter ekteskapsloven, og i saker om fordeling eller tildeling av formuen mellom ektefeller eller fraskilte. § 426 skal lyde: I saker om omstøtelse av ekteskap, separasjon eller skilsmisse kan retten etter begjæring fra en part ved kjennelse gi midlertidig separasjon så lenge saken varer. Samtidig kan retten midlertidig fastsette underholdsbidrag til ektefelle og bruksrett til løsøre og fast eiendom etter ektefelleloven 20 mai 1927 nr 1 § 4 annet ledd. Sak til fastsettelse av om et slektskap består eller ikke består, kan bare reises mellom dem som påstås beslektet i rett opp- og nedstigende linje. Farskap kan likevel bare fastslås eller endres etter reglene i barneloven. § 434 oppheves. 4. Lov 13 august 1915 nr 7 om tvangsfuldbyrdelse endres slik: Påkrav kan unnlates hvis saksøkte ikke har kjent oppholdssted i riket, og når utpanting søkes for underholdsbidrag til ektefelle eller barn, eller for tollavgift av varer som er utlevert før tollen er betalt. 5. Lov 2 april 1917 nr 1 om adopsjon endres slik: Den som er under 18 år, kan ikke adopteres uten samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret. Er en av dem forsvunnet, sinnssyk eller åndssvak, er samtykke fra den annen tilstrekkelig. Er begge forsvunnet, sinssyk eller åndssvak, kreves samtykke fra verge. Den far eller mor som ikke har del i foreldreansvaret, skal likevel såvidt mulig få uttale seg før vedtak blir truffet. Er noen annen enn far eller mor oppnevnt som verge for den som ønskes adoptert, skal også vergen få anledning til å uttale seg. 6. Lov 31 mai 1918 nr 2 om inngåelse og oppløsning av ekteskap endres slik: Den som er under 18 år, må ikke inngå ekteskap uten samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret og tillatelse av Kongen. Er en av dem som har foreldreansvaret sinnssyk, eller vil det volde særlig vanske eller forhaling å innhente samtykke fra en av dem, er samtykke fra den andre tilstrekkelig. Er begge i en slik situasjon, kreves samtykke fra verge. Krever en ektefelle som følge av separasjon underholdsbidrag av den annen ektefelle, blir kravet å avgjøre ved dom, med mindre begge ektefeller er enige om å overlate avgjørelsen til fylkesmannen. Bestemmelsene i barneloven § 59 og § 60 gjelder tilsvarende. § 56 sjette og sjuende ledd skal lyde: Hvis endrede forhold eller nye opplysninger gjør det rimelig, kan en bestemmelse som er truffet om underholdsbidrag endres. Bestemmelsene i barneloven § 53 annet og tredje ledd, § 57 tredje ledd, § 59 og § 60 gjelder tilsvarende. Ved klage over underholdsbidrag etter paragrafen her kan klageinstansen også endre bidrag fastsatt etter barneloven til ektefellenes barn. 7. Lov 17 juli 1925 nr 11 om Svalbard endres slik: § 19 første ledd oppheves. Verge for mindreårige er den eller de som har foreldreansvaret for barnet etter reglene i barneloven. Er en av dem forsvunnet eller umyndig, eller er det oppnenvt hjelpeverge for ham eller henne etter § 90a, er den annen verge alene. Er det ingen som er verge for den mindreårige etter reglene i første ledd, skal det oppnevnes verge etter § 6 og § 7 . Skjer oppnevningen på grunn av forhold som nevnt i første ledd annet punktum, bortfaller oppnevningen når oppnevningsgrunnen ikke lenger er til stede. Hvis den umyndige er over 14 år, skal vergen høre hva den umyndige har å si før han eller hun treffer avgjørelse om den umyndiges økonomiske forhold. Om den umyndiges medbestemmelsesrett i personlige forhold gjelder reglene i barnelovens § 31. Vergen skal også såvidt mulig rådføre seg med den som måtte ha omsorgen eller foreldreansvaret for den umyndige og med ektefellen, dersom den umyndige er gift. 9. Skifteloven 21 februar 1930 endres slik: § 18 første ledd nytt annet punktum skal lyde: Er det mindreårige loddeiere over 16 år, skal de varsles på samme måte. 10. Lov 19 juni 1931 nr 3 om inndriving av underholdsbidrag fastsatt i fremmed stat oppheves. 11. Lov 27 juni 1947 nr 9 om tiltak til å fremme sysselsetting endres slik: § 28 fjerde ledd oppheves. 12. Lov 8 desember 1950 nr 3 om norsk riksborgarrett endres slik: § 1 første ledd bokstav b og ny bokstav c skal lyde: Dersom nokon får norsk borgarrett etter § 3 eller § 4, får likeins dei ugifte barna hans norsk borgarrett såframt dei bur i riket og er under 18 år, og foreldra var gifte då barnet vart født, eller har gifta seg seinare. Dette gjeld likevel ikkje barn som den andre av foreldre aleine har foreldreansvaret for etter at giftarmålet er gjort om inkje eller ektemakane er skilde eller separerte etter dom eller løyvebrev. I § 7 nr 3 endres «foreldremakta» til «foreldreansvaret» (to steder). 13. Lov 29 april 1953 nr 1 om Den norske kirkes ordning endres slik: § 2 nr 2 skal lyde: 2. Barn anses fra fødselen å høre inn under Den norske kirke såfremt foreldrene er gift og en av dem er medlem av den. Hvis en av foreldrene ikke er medlem av Den norske kirke, kan de melde fra til kirkebokføreren at barnet ikke skal anses å høre inn under denne. under Den norske kirke såfremt moren er medlem av den. Får faren foreldreansvaret alene eller sammen med moren før barnet fyller 15 år, og han er medlem av Den norske kirke, anses barnet å høre inn under denne hvis det ikke fra før tilhører et annet trossamfunn. § 2 nr 4 første ledd skal lyde: 4. Melding etter nr. 2 og 3 gis av foreldrene i fellesskap etter at barnet er født. Har en av foreldrene foreldreansvaret alene, gis meldingen av denne. Har ingen foreldreansvaret, kan melding gis av vergen. § 2 nr 8 annet ledd skal lyde: 14. Lov 17 juli 1953 nr 14 om barnevern endres slik: § 5 første ledd bokstav b skal lyde: b) å frata foreldreansvaret i sin helhet, jfr. § 20. Har barnevernsnemnda vedtatt å overta omsorgen for et barn, kan den også vedta at foreldreansvaret i sin helhet skal fratas begge eller den ene av foreldrene, jfr. § 5. Blir foreldreansvaret i sin helhet fratatt begge foreldre eller en av dem som har foreldreansvaret alene, slik at barnet blir uten verge, skal nemnda sørge for at annen verge snarest blir oppnevnt. Det samme gjelder når barnet er foreldreløst og det ikke tidligere er oppnevnt verge. § 53 første ledd bokstav b skal lyde: b) at en eller begge av foreldrene skal fratas foreldreansvaret i sin helhet, jfr. 15. Lov 9 desember 1955 nr 5 om innkreving av underholdsbidrag m.v. endres slik: 1. Underholdsbidrag som påhviler noen etter ekteskapslovgivningen og etter barneloven. 2. Pengeytelser som etter annen lovgivning påhviler eller kan kreves refundert av en underholdspliktig når det er særskilt bestemt i vedkommende lov. c) pengeytelser som nevnt i § 1 nr. 2. Innkreving av underholdsbidrag til barn kan ikke foretas før farskapet er fastsatt etter reglene i barneloven. Bidrag som blir krevd innfør en dom er rettskraftig, eller etter at en farskapssak er gjenopptatt eller det er reist sak om endring av farskapet, skal avsettes og først utbetales når farskapsspørsmålet er endelig avgjort. brukes overfor den som etter det moren oppgir kan være far til barnet. § 22 annet ledd annet punktum skal lyde: Dekning kan i tilfelle kreves av sikkerhet som er stilt med hjemmel i sysselsettingsloven 27. juni 1947 nr. 9 § 28 annet ledd. Ny § 25 skal lyde: Ved overenskomst med fremmed stat kan det bestemmes at en rettskraftig dom om underholdsbidrag som kan fullbyrdes der, også kan fullbyrdes i Norge. Det samme gjelder for annen rettsavgjørelse, forvaltningsvedtak eller skriftlig vedtakelse som kan tvangsfullbyrdes i vedkommende fremmede stat. Regelen i første ledd gjelder også for bidrag til utgifter ved fødselen og for kostnader som er pålagt den bidragspliktige i forbindelse med bidragssaken. Fullbyrdelsen skjer etter reglene i loven her, når ikke Kongen har fastsatt noe annet. Avgjerder som bidragsfogden treffer etter denne lov og som ikke kan klages inn for namsretten, kan uten oppsettende virkning bringes inn for fylkesmannen. Det kan også klages til fylkesmannen over at trekkpålegg er i strid med § 11 første ledd annet punktum; slik klage er ikke til hinder for at det klages til namsretten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 49 femte ledd. 16. Lov 21 desember 1956 nr 8 om gransking av arvemerke til bruk i barnefarsak oppheves. 17. Lov 21 desember 1956 nr 9 om born i ekteskap oppheves. 18. Lov 21 desember 1956 nr 10 om bom utanom ekteskap oppheves. 19. Lov 26 april 1957 nr 4 om forskuttering av oppfostringsbidrag endres slik: Lov om forskuttering av underholdsbidrag til barn. I § 3 første ledd, § 11 første ledd, § 12 første ledd og § 19 endres «oppfostringsbidrag» eller «oppfostringsbidraget» til «underholdsbidrag» eller «underholdsbidraget». Underholdsbidrag til barn som etter barneloven er fastsatt i tvangskraftig domstolsavgjørelse, i forvaltningsvedtak eller i avtale, kan kreves utbetalt av det offentlige etter reglene i denne lov (bidragsforskudd) dersom det innkreves gjennom bidragsfogden og ikke blir betalt ved forfall. Også underholdsbidrag som er fastsatt etter lovgivningen i en fremmed stat, kan kreves forskuttert etter reglene i denne lov. Når vilkårene i § 4 annet ledd er oppfylt, kan bidragsforskudd også kreves utbetalt i tilfelle hvor underholdsbidrag ikke er pålagt. Bidragsforskudd skal svare til det månedlige underholdsbidrag som den bidragspliktige skal betale, likevel ikke mer enn det minstebeløp som gjelder etter barneloven § 54. Er underholdsbidrag ikke pålagt, eller er bidraget satt lavere enn minstebeløpet etter barneloven § 54, skal bidragsforskudd etter søknad likevel utbetales med minstebeløpet. Det samme gjelder når farskapet til et barn ikke er rettsgyldig fastsatt. Det er et vilkår at den bidragsberettigede forplikter seg til å søke underholdsbidrag fastsatt eller forhøyet dersom bidragsfogden eller folketrygden krever det. Er underholdsbidrag pålagt begge foreldre, skal bidragsforskuddet for hvert av bidragene fastsettes etter reglene i første og annet ledd. Er underholdsbidrag for måneden delvis betalt, skal forskuddet minskes med det beløpet som er betalt. 20. Sportelloven 18 desember 1959 nr 11 endres slik: § 19 nr 1 skal lyde: § 19 nr 4 skal lyde: § 19 nr 5 skal lyde: Det betales ikke gebyr for behandling av anke i sak som nevnt i § 19 nr. 1. For behandling av anke i sak som nevnt i § 18 og i § 19 ellers betales kr. 360. Det samme betales for behandling av anke i jordskiftesak og i sak etter husleielovgivningen. 21. Lov 28 april 1961 nr 2 om psykisk helsevern endres slik: § 21 første ledd første punktum skal lyde: forutsatt at vedkommende har varig kontakt med den sjuke. 22. Lov 29 mai 1964 nr 1 om personnamn endres slik: I § 2, § 7 annnet ledd, § 10 tredje ledd, § 14 og § 18 endres «foreldremakta» til «foreldreansvaret». 23. Lov 5 juni 1964 nr 2 om sosial omsorg endres slik: § 12 annet ledd bokstav c skal lyde: c. Kommunestyrets bestemmelser om hvilken myndighet lederen av sosialkontoret skal ha, jfr. denne lovs § 10 og § 11, lov av 26. februar 1932 nr. 1 om edruskapsvern og edruskapsnemnder § 3a, lov av 17. juli 1953 nr. 14 om barnevern § 12B, lov av 9. desember 1955 nr. 5 om innkreving av underholdsbidrag m.v. § 19 annet ledd og § 23 første ledd, midlertidig lov av 17. desember 1971 nr. 119 om stønad til skilte og separerte forsørgere § 7 annet ledd og barneloven § 41. 24. Lov 10 februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) endres slik: Part som ikke allerede ved søknad eller på annen måte har uttalt seg i saken, skal varsles tør vedtak treffes og gis høve til & uttale seg innen en nærmere angitt frist. Dersom en mindreårig over 14 år er part i saken og blir representert av foreldre eller verge, skal dette også gjelde den mindreårige selv. Fristen løper fra den dag varslet er avsendt, når ikke annet uttrykkelig er sagt. 25. Lov 13 juni 1969 nr 25 om trudomssamfunn og ymist anna endres slik: Barn som vert født medan foreldra er gifte, høyrer til same trudomssamfunnet som foreldra. § 6 annet og tredje ledd skal lyde: 26. Lov 3 mars 1972 nr 5 om arv m.m. endres slik: Barn arvar og blir arva av faren og farsslekta etter § 1, § 2, § 3 når farskapen er fastsett etter reglane i barnelova. Det same gjeld når farskap fastsett i utlandet blir lagt til grunn i Norge etter barnelova § 67. Fjernare slektskap gjennom menn gir grunnlag for arverett etter tilsvarande reglar. Faren og farsslekta tar ikkje arv etter barnet dersom det er avla med ei handling som er brotsverk mot noka føresegn i straffelova § 192, § 193, § 194, § 195, § 196, § 197, § 198, § 199 og som faren er dømd til fengselsstraff for utan vilkår. Dette gjeld likevel ikkje arvelott som i verdi svarar til arv eller gave barnet har fått frå faren eller nokon i farsslekta. § 80 oppheves. 27. Lov 9 februar 1973 nr 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. endres slik: Når særlige grunner taler for det, kan også personer under 18 år gi samtykke med tilslutning fra sin verge og den som har foreldreansvaret og omsorgen for den mindreårige. 28. Lov 28 juni 1974 nr 58 om odelsretten og åsetesretten endres slik: Barn får odelsrett etter faren og farsslekta når farskapen er fastsett slik at han gir grunnlag for arverett etter § 4 første stykket i arvelova. 29. Lov 20 desember 1974 nr 66 om indeksregulering av underholdsbidrag oppheves. 30. Lov 21 mars 1975 nr 9 om nordisk vitneplikt endres slik: Ingen må påleggast å gje vitneforklaring i strid med reglane i straffeprosesslova § 176, § 177, § 178 og § 180 eller tvistemålslova § 204, § 205, § 206, § 207, § 208, § 209 (jf likevel barnelova § 21), eller med lovgjevinga i det landet der vitnet er busett. § 1 første og andre leden. 2, 3 og 6 gjeld tilsvarande for partar i saker om farskap, foreldreansvar og samværsrett etter barnelova. § 8 tredje ledd tredje punktum skal lyde: 31. Lov 13 juni 1975 nr 37 om fordringshavernes dekningsrett endres slik: § 2-5 annet ledd bokstav d skal lyde: d) underholdsbidrag som tilkommer ektefelle eller barn. 32. Lov 13 juni 1975 nr 50 om svangerskapsavbrudd endres slik: Er hun under 16 år, skal den eller de som har foreldreansvaret eller vergen gis anledning til å uttale seg, med mindre særlige grunner taler mot det. a) når kvinnen er under 16 år, og den eller de som har foreldreansvaret eller vergen har uttalt seg mot at svangerskapet blir avbrutt. 33. Lov ... om fri rettshjelp endres slik: 1. fra en eller begge parter i ekteskaps- eller familiesaker, herunder også namsrettsbehandling (saker etter lov 31. mai 1918 nr. 2 om inngåelse og oppløsning av ekteskap, lov 20. mai 1927 nr. 1 om ektefellers formuesforhold, lov 21. februar 1930 om skifte annen del jfr. kap. 4 eller etter barneloven) Når eit barn er født, skal lækjaren eller jordmora gje fødselsmelding til folkeregisteret. I meldinga skal opplysast kven som er far til barnet i samsvar med § 3, eller kven mora har gjeve opp som barnefar i tilfelle der farskapen enno ikkje er fastsett. I meldinga skal også opplysast om foreldra lever saman. Meldinga skal dessutan innehalde dei opplysningane som departementet fastset. Når barnet er født utan at lækjar eller jordmor var til stades, skal mora sjølv gje fødselsmelding til folkeregisteret innan ein månad. Føder ho barnet medan ho mellombels held til i utlandet, skal ho gje melding til folkeregisteret innan ein månad etter at barnet er kome til Noreg. Fødselsmelding skal også gjevast når barnet er dødfødt. I tilfelle då farskapen enno ikkje er fastsett eller foreldra ikkje lever saman, skal fødselsmeldinga sendast både til fødselsregisteret og tilskotsfuten. Ved fødselen har mora rett til å ha med barnefaren eller ein annan som står henne nær, dersom det ikkje er utilrådeleg av medisinske grunnar. Som far til barnet skal reknast den mannen som barnemora er gift med ved fødselen, eller som har vedgått farskapen etter reglane i § 4. Er mora enkje, skal ektemannen reknast som barnefar dersom ho kan ha blitt med barnet før han døydde. Faren kan vedgå farskap under svangerskapet eller etter at barnet er født. Vedgåing etter dette stykket gjeld berre når barnemora har godteke henne skriftleg, eller ho er gjeven av den som barnemora har gjeve opp som barnefar. Dersom barnet ikkje har far i samsvar med reglane i § 3, skal det offentlege ta seg av å få fastsett kven som er faren, jf kapittel 3 og 4. Barnet kan alltid reise sak for domstolane om farskap etter ekteskap eller vedgåing. Er barnet umyndig, vert saka reist av oppnemnd verje. Er barnet fylt 15 år, kan verja ikkje reise sak utan samtykke frå barnet. Når særlege grunnar taler for det, kan fylkesmannen reise saka. Når farskapen fylgjer av at mora er gift, kan kvar av foreldra reise sak om farskapen innan tre år etter at barnet var født. Døyr ektemannen, kan sak innan same frist også reisast av dei som vil ha rett til arv eller større arv dersom barnet ikkje er hans. Dette gjeld likevel ikkje når den avlidne hadde vedgått farskapen enda han visste om at barnemora hadde hatt samlege med nokon annan på den tid ho kunne ha blitt med barnet. Retten kan ved orskurd gjere unntak frå treårsfristen når særlege grunnar tale for det. Følgjer farskapen av vedgåing etter § 4, kan kvar av foreldra reise sak om farskapen dersom vedkomande legg fram nye opplysningar om farskapen eller opplysningar som tyder på at vedgåinga ikkje kan reknast som bindande. Saka må reisast innan tre månader etter at vedkomande vart kjend med opplysningane. orskurd gjere unntak frå tremånads fristen når særlege grunnar taler for det. Farskap i samsvar med § 3 kan endrast ved at ein annan mann vedgår farskapen i samsvar med § 4, når vedgåinga er godteken skriftleg av barnemora og den som har vore rekna for barnefar etter § 3. Slik vedgåing gjeld likevel berre når fylkesmannen finn det truleg at den andre mannen er far til barnet. Domstolar eller styringsorgan kan ikkje prøve farskapen i andre saker enn nemnt i § 6 og § 7. Domstol eller styringsorgan kan ikkje i andre saker leggje til grunn at ein mann er barnefaren utan at det er fastsett etter lova her. Har ein mann hatt samlege med barnemora på den tid ho kan ha blitt med barnet, skal dom seiast for at han er barnefaren, dersom det ikkje er lite truleg at han er far til barnet. Har barnemora hatt samlege med fleire menn i den tida ho kan ha blitt med barnet, skal dom for farskap likevel berre seiast når det er monaleg meir truleg at ein av dei er barnefaren enn nokon av dei andre. Når tilskotsfuten får fødselsmelding etter § 1 fjerde stykket fordi farskapen ikkje er fastsett, skal han melde frå til den oppgjevne faren. Vedgår han ikkje farskapen i samsvar med § 4, skal tilskotsfuten om råd få han til å seie kva han meiner om farskapsspørsmålet. Vert farskapen vedgått skal tilskotsfuten melde frå om det til folkeregisteret. Elles skal han utan vesentleg drying sende saka til fylkesmannen. Tilskotsfuten skal sjølvbedd gjere både barnemora og den oppgjevne faren kjend med kvafor økonomiske og andre rettar og plikter dei har når det gjeld barnet. Dersom dei ikkje har gjort avtale om forsytingstilskotet etter § 53 første stykket, skal tilskotsfuten få greie på deira arbeid, utdanning, inntekt, formue og andre tilhøve som kan ha noko å seie når fylkesmannen fastset forsytingstilskotet etter § 53 fjerde stykket. For å fastsetje tilskotet kan tilskotsfuten utan omsyn til teiingsplikta krevje opplysningar som trengst frå arbeidsgjevarar. Direktoratet for sjømenn, likningsstell og trygdeverk og frå forsikringsselskap, bankar og andre som forvarer eller styrer formueverdiar. Opplysningane skal sendast til fylkesmannen. Departementet fastset kven som er tilskotsfut. Fylkesmannen kan krevje at barnemora og den eller dei som kan vere far til barnet, gjev forklaring, og han kan gje pålegg om blodprøve av dei og barnet. Lækjaren eller jordmora som har hatt barnemora til svangerskapskontroll, er utan omsyn til teiingsplikt skyldige til å gje fylkesmannen slike opplysningar om svangerskapet og farskapen som departementet fastset i forskrift. Har den oppgjevne faren ikkje vedgått farskapen, men fylkesmannen finn det truleg at han er barnefaren, skal det skrivast ut farskapsførelegg mot han. Fylkesmannen kan skrive ut farskapsførelegg mot ein annan mann som han meiner mest truleg er faren. Fylkesmannen skal ikkje skrive ut førelegg når den som truleg er faren, er død eller sinnsjuk. Dersom han bur i utlandet, kan fylkesmannen la vere å skrive ut førelegg. Døyr barnet kort tid etter fødselen, kan fylkesmannen la vere å skrive ut førelegg når barnemora er samd i det. Det same gjeld når andre sterke grunnar talar for å leggje bort saka. I førelegget skal stå at vedkomande vert rekna for far til barnet dersom han vedgår farskapen, jf § 3 og § 4, og at saka vil bli send retten til avgjerd dersom han ikkje vedgår farskapen innan ein månad etter at han har fått førelegget. I førelegget skal opplysast kvafor rettsleg verknad det har for vedkomande og barnet at han vert rekna for faren. § 13. Når saka går til retten m. m. Fylkesmannen skal sende stemning til herads- eller byretten til avgjerd etter kapittel 4 dersom: Når farskapen er vedgått i samsvar med § 4, skal saka ikkje i noko tilfelle gå til retten. Mora skal få melding om vedgåinga. Endar ei rettssak utan at farskapen vert fastsett, og den heller ikkje vert fastsett seinare, kan fylkesmannen skrive ut nytt farskapsførelegg og sende saka til retten dersom det kjem fram nye opplysningar som tyder på at faren kan vere ein mann som tidlegare ikkje har vore part i saka. For farskapssaker gjeld reglane i dette kapittel, domstollova og tvistemålslova. Saka kan flyttast til ein annan domstol når det vil lette provføringa eller saksførehavinga kan ventast å bli enklare eller gå snøggare. Vert dei to domstolane ikkje samde om kvar saka skal gå, avgjer kjæremålsutvalet i Høgsterett spørsmålet. I ei farskapssak kan andre tvistemål berre takast opp når dei gjeld ei følgje av farskapen eller av farskapssaka. Døyr ein mann som kan vere far til barnet, skal dødsbuet eller arvingane hans gjerast til part. Kjem det fram opplysningar som tyder på at nokon annan kan vere faren, skal retten ved prosesskrift gjere han til saksøkt. Er det ikkje oppnemnd verje for barnet, skal retten syte for oppnemning av setteverje når mora ikkje gjev opp kven faren er, eller når det ligg føre opplysningar som tyder på at barnefaren kan vere ein annan enn den mora har gjeve opp. Ved tilseiing for nokon etter domstollova § 181 skal namnet på andre partar berre gjerast kjent når retten fastset det av særlege grunnar. Retten kan av eige tiltak utvide møteplikta for partar og vitne ut over dei grensene som gjeld etter tvistemålslova § 199. Både mora og den som kan vere far til barnet, har plikt til å forklare seg i saka etter reglane for vitne og med same ansvar som vitne. Retten avgjer om ein part skal få høyre på medan ein annan part forklarar seg under sakstørebuinga. I farskapssaker kan ingen nekte å svare på spørsmål fordi svaret kan føre til at vedkommande taper borgarleg vørnad, jf tvistemålslova § 208. Når eit vitne har forklara seg under saksførebuinga, treng det ikkje kallast inn til hovudførehavinga når retten held nytt avhøyr for uturvande og partane ikkje krev nytt avhøyr. I farskapssaker må det ikkje spørjast eller førast prov om seksuelle tilhøve for partane utanom den tida då mora kan ha blitt med barnet. Retten kan i orskurd likevel tillate slik provføring, når den finn at det har beinveges verknad for avgjerda i saka. Forklaring som er gjeve under saksførebuinga, kan lesast opp under hovudførehaving der vedkomande ikkje møter, om ikkje særlege grunnar taler mot. Retten kan vedta å granske blodtypen eller andre arvemerke hos mora, barnet og kvar mann som er part i saka. Er det grunn til å tru at ein mann som ikkje er part, har hatt samlege med barnemora på den tid ho kan ha blitt med barnet, kan retten vedta slik gransking også hos han når han først har fått sagt si meining. Offentleg lækjar har plikt til å ta naudsynt blodprøve. Let nokon vere å rette seg etter påbod etter første stykket eller § 11 første stykket om å kome sjølv eller med barn vedkomande har omsorg for, til blodprøvetaking eller anna gransking av arvemerke, kan retten i orskurd fastsetje ei tvangsbot for kvar dag som går til påbodet er etterleva. Tilskotsfuten søkjer tvangsbota inn med utpanting. Elles gjeld tvangsfullføringslova § 236 på tilsvarande måte. I staden for tvangsbot kan retten vedta at vedkomande skal gripast av politiet og førast til lækjar til blodprøvetaking. Retten skal frifinne ein part for farskapet utan hovudførehaving når gransking av blodprøver viser at han ikkje kan vere far til barnet, og det ikkje er nokon grunn til tvil. Med samtykke frå mor til barnet kan retten gje frifinningsdom for alle menn som er partar i saka, når retten etter at gransking av blodprøver og forklaring frå partar og vitne er tilendeført finn det klart at det ikkje let seg gjere å gje dom for farskap. b) den oppgjevne faren bur i utlandet og det er uråd å få nok opplysningar til å fastsetje farskapen. Ein rettskraftig dom i ei farskapssak gjeld for og mot alle og skal leggjast til grunn i alle tilhøve der farskapen har noko å seie. Alle partane i saka på første rettssteget held fram å vere partar i ankesaka. Den som er frifunnen etter § 25 første stykket, er likevel berre part når retten eller nokon av dei andre partane dreg han inn i saka. Tyder opplysningar som kjem fram i ankesaka på at nokon annan kan vere faren, skal retten anten gjere han til part i prosesskrift eller oppheve dommen og sende saka til ny førehaving i herads- eller byretten. Den som er dømd å vere far utan å ha møtt i saka og har fått tilseing om dommen etter reglane i domstollova § 181, kan krevje gjenopptaking dersom han legg fram opplysningar som skaper alvorleg tvil om dommen har avgjort farskapsspørsmålet rett. Staten ber den kostnaden som retten har med saka, også kostnaden med å få tak i opplysningar som retten meiner trengst. Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som § 31, § 32, § 33 set. Foreldreansvaret skal nyttast i samsvar med interessene og tarvet til barnet. Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdaning etter evne og givnad. Når barnet er over 7 år, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner. Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen. Foreldreansvaret varer ikkje i noko tilfelle lenger enn til barnet er fylt 18 år, om ikkje anna er fastsett i særskild lovføresegn. Foreldre som separerer eller skil seg, held som utgangspunkt fram med å ha foreldreansvaret saman, om dei ikkje avtaler at ein av dei skal ha det åleine. Er foreldra usamde om kven barnet skal bu saman med fast, eller kven som skal ha foreldreansvaret, kan kvar av dei likevel reise sak om spørsmålet for retten. Er dei samde om det, kan dei i staden la saka gå til fylkesmannen. Avgjerda skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Har foreldra foreldreansvaret saman, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld den direkte daglege omsuta for barnet, ml a spørsmål om barnet skal vere i barnehage o likn. Den som barnet ikkje bur saman med fast, kan heller ikkje setje seg mot at den andre flytter med barnet til ein annan stad i landet. For foreldre som ikkje er gifte, er utgangspunktet at mora har foreldreansvaret åleine. Foreldra kan likevel gje melding til folkeregisteret om at dei skal ha foreldreansvaret saman. Skal barnet bu berre saman med faren, kan foreldra gje melding til folkeregisteret om at han skal ha foreldreansvaret åleine. Ynskjer barnefaren å få foreldreansvaret åleine eller saman med barnemora, men ho ikkje er samd i det, kan han reise sak etter reglane i § 34 tredje stykket. Har ugifte foreldre foreldreansvaret saman, men barnet bur fast berre saman med den eine, gjeld reglane i § 34 fjerde stykket. Døyr den eine av foreldre som har foreldreansvaret saman, får den attlevande foreldreansvaret åleine dersom barnet budde saman med vedkomande. Fører dødsfall til at ingen lenger har foreldreansvaret for eit barn, skal lensmannen eller skifteretten få opplysning om det i dødsfallsmeldinga. Det same gjeld der foreldre har foreldreansvaret saman og barnet bur saman med berre den eine av dei og vedkomande døyr. Den som ønskjer foreldreansvaret, skal vende seg til herads- eller byretten der barnet bur. Retten kan la ein person få foreldreansvaret åleine, eller la samanbuande mann og kvinne få det saman. Får nokon annan enn attlevande far eller mor foreldreansvaret i tilfelle som nemnt i andre stykket andre punktum, skal retten også avgjere om faren eller mora framleis skal ha del i foreldreansvaret. Kjem berre eitt krav om å få foreldreansvaret, skal retten gå med på kravet, utan når det er fare for at barnet ikkje vil få forsvarleg stell og fostring, eller at det vil lide skade på annan måte. Avslag på eit krav om foreldreansvaret skal gjerast i orskurd og kan ankast. Før retten avgjer saka, skal dei næraste slektningane til barnet eller dei som barnet bur saman med og barnet sjølv om det er fylt 7 år, ha høve til å uttale seg. Retten kan sjå bort frå denne uttaleretten når særlege grunnar gjer uttale uturvande. Gjev retten avslag på alle krav om foreldreansvaret, skal den melde frå om det til barnevernsnemnda. Avgjerd etter paragrafen her kan innstemnast på ny for retten og endrast dersom særlege grunnar talar for. I rettssak om foreldreansvaret kan retten etter krav frå ein part fastsetje i orskurd kven av partane som skal ha foreldreansvaret til rettskraftig avgjerd ligg føre. Retten kan ta førebels avgjerd for tida fram til saka er endeleg avgjord. Retten kan også ta førebels avgjerd før saka er reist, dersom særlege grunnar taler for. Retten kan samstundes forby den andre av foreldra å kome til den eigedommen eller det bustadhuset der barnet held til. Dersom det ikkje trengst avgjerd straks skal retten så langt som råd gje den andre høve til å uttale seg. Dommaren skal i orskurden fastsetje ein frist for å reise søksmål. Går fristen ut utan forlenging, fell tekne avgjerder bort. Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret eller om kven barnet skal bu saman med. Vert dei ikkje samde, kan kvar av dei i samsvar med § 34 tredje stykket reise saka for retten eller la ho gå til fylkesmannen. Avgjerd av doms- eller styringsmakt og rettsforlik kan likevel berre endrast når særlege grunnar taler for. Førebels avgjerd etter § 38 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka. Har folkeregisteret fått melding om den tidlegare avtalen (jf § 35), skal også endringa meldast dit. Avgjerd om foreldreansvaret eller om kven barnet skal bu saman med, skal takast av den retten eller den fylkesmannen der barnet har heimting på den tid då saka vert teken opp. Saka kan flyttast til annan rett etter reglane i § 15 andre stykket. I saker der det trengst, bør sakkunnige eller barnevernsnemnda uttale seg før det vert teke avgjerd. Kommunestyret kan, etter framlegg frå sosialstyret, vedta at leiaren av sosialkontoret kan gje slik fråsegn. Før sosialstyret gjer framlegg som nemnt, skal barnevernsnemnda ha sagt si meining i saka. Endeleg avgjerd av doms- eller styringsmakt og rettsforlik om kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, kan setjast i verk av namsmannen, den av foreldra som har foreldreansvaret eller som barnet skal bu saman med eller ved tvangsbot. Namsretten fastset i orskurd kva for tvangsåtgjerd som kan nyttast. Fastset namsretten i orskurden at den som har fått foreldreansvaret, kan setja avgjerda i verk sjølv, eller at avgjerda kan gjennomførast med tvangsbot, gjeld reglane i tvangsfullføringslova § 236 § 237 så langt dei høver. Førebels avgjerd etter § 38 kan setjast i verk etter reglane i første stykket, endå om avgjerda ikkje er rettskraftig. Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, må ingen av dei ta barnet med seg ut av landet utan samtykke frå den andre. Dette gjeld likevel ikkje ved stutte utanlandsferder når det synest openbert at barnet vil kome tilbake som planlagt. Synest det truleg at den eine av foreldra vil bryte regelen i første stykket, skal politiet forby han eller ho å ta barnet ut av landet dersom den andre bed om det. Meiner politiet at eit slikt forbod vil bli brote, skal politiet syte for at barnet blir ført ut av passet til den som vil forlate landet, eller at barnet vert sett bort til andre på forsvarleg måte til saka er avgjord. I det siste tilfellet kan politiet krevje hjelp av barnevernsnemnda. Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Har foreldra levt saman etter at barnet vart født, men skilt lag seinare, har den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Har foreldra ikkje levt saman etter at barnet vart født, har den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, samværsrett berre når slik rett er avtala eller fastsett. Ynskjer den eine av foreldra å ordne samværsretten på annan måte enn det som fylgjer av reglane her, eller er foreldra usamde om omfanget av samværsretten, kan saka reisast for retten. fylkesmannen. Avgjerda i saka skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Når den eine av foreldra eller begge er døde, kan slektningane til barnet eller andre som er nær knytte til barnet, krevje at retten fastset om dei skal ha rett til å vere saman med barnet, og kva for omfang samværsretten skal ha. Når partane er samde om det kan saka i staden gå til fylkesmannen. Avgjerda skal rette seg etter det som er best for barnet. I rettssak om foreldreansvaret, om kven barnet skal bu saman med, eller om samværsrett kan retten etter krav frå ein part ta avgjerd i orskurd om førebels samværsrett. Slik avgjerd kan gjelde generelt til rettskraftig dom er fallen, eller for viss tid. Reglane i § 40 og § 41 gjeld på tilsvarande måte i saker om samværsrett. Reglane i § 39 gjeld på tilsvarande måte for endring av avtale eller avgjerd om samværsrett. Endeleg avgjerd om samværsrett kan gjennomførast ved tvangsbot. For ei viss tid kan namsretten fastsetje ei ståande tvangsbot som skal gjelde for kvar gang samværsretten ikkje vert respektert. Elles gjeld reglane i tvangsfullføringslova § 236 så langt dei høver. Førebels avgjerd etter § 46 kan gjennomførast etter reglane i første stykket, jamvel om avgjerda ikkje er rettskraftig. Far eller mor som har samværsrett med barnet, skal om mogleg få uttale seg før den som har foreldreansvaret, tek avgjerder som vil føre til at bruk av samværsretten vert stengd heilt eller meinka vesentleg. Foreldra skal bere utgiftene til forsyting og til utdanning av barnet etter evne og givnad og etter dei økonomiske kåra til foreldra, når barnet sjølv ikkje har midlar til det. Innbyrdes har begge foreldre skyldnad til å skyte til det som trengst etter evne. Reglane om fostringsplikt for foreldra etter dette kapitlet gjeld tilsvarande for andre som har fått foreldreansvaret etter at begge foreldra er døde. Der ein eller begge foreldra ikkje bur saman med barnet, skal vedkomande betale faste pengetilskot til forsyting og utdanning. Også foreldre som bur saman med barnet, kan påleggjast å yte pengetilskot når dei forsømer fostringsplikta si etter § 50. Ingen kan gje avkall på den retten barnet har etter dette stykket. Til særlege utlegg før barnet fyller 18 år kan foreldra påleggjast å yte særtilskot. Krav om særtilskot må setjast fram innan eit år etter at dei særlege utlegga kom på. Det er barnet som har rett til tilskotet. Når ikkje noko anna er fastsett, skal det betalast på forskot for kvar månad til den av foreldra som barnet bur saman med fast. Skyldnaden til foreldra etter § 50 og § 51 varer til barnet er 18 år når ikkje anna er avtala eller fastsett etter paragrafen her. Vil barnet etter fylte 18 år halde fram med slik skulegang som må reknast som vanleg, har det krav på pengetilskot for den tid skulegangen varer ved. Dette gjeld likevel ikkje dersom det etter dei økonomiske kåra til foreldra og tilhøva elles ville vere urimeleg å påleggje tilskot. Det skal fastsetjast ei tidgrense for krav på tilskot etter denne regelen. rimeleg etter dei økonomiske kåra deira, interessene og givnaden til barnet, høvet til å finansiere vidareutdanninga på anna vis og tilhøva elles. Det skal fastsetjast ei tidgrense for krav på slike tilskot. Foreldra kan gjere avtale om fostringstilskot til barnet. Dei kan likevel ikkje avtale eit mindre tilskot enn minstesummen, jf § 54. Dersom dei ikkje vert samde, kan kvar av dei krevje at fylkesmannen tek avgjerd om tilskotet. Dette kan dei gjere jamvel om dei opphavleg har gjort avtale om tilskotet. b) når fylkesmannen viser partane til domstolane, fordi det er meir tenleg etter den karakter saka har. Når det gjeld tilskot etter § 52 andre og tredje stykket til barn som har fylt 18 år, er det barnet sjølv som gjer avtale eller er part i saka. Dersom foreldra ikkje lever saman når barnet vert født, og dei ikkje har gjort avtale om tilskotet, skal fylkesmannen av eige tiltak fastsetje fostringstilskot til barnet. Eit organ som handsamar sak om fastsetjing av tilskot, har same rett til å krevje opplysingar som tilskotsfuten etter § 10 andre stykket. Departementet fastset ein minstesum for tilskot pr månad. Tilskotet setjast høgare enn minstesummen når dei økonomiske kåra til den tilskotspliktige gjer det mogeleg. Tilskotet kan dessutan setjast under minstesummen når barnet bur i eit land der levekostnadene er vesentleg lågare enn i Noreg. Det kan fastsetjast fostringstilskot også for tid som har gått, men likevel ikkje for lenger tid enn tre år før kravet vart sett fram for avgjerdsorganet. Alle faste fostringstilskot til bom skal indeksregulerast etter reglane i denne paragrafen dersom ikkje anna er fastsett i avgjerda eller avtalen. Indeksreguleringa gjeld også for den minstesummen som er fastsett etter § 54. Reguleringa er knytt til endringane i konsumprisindeksen frå Statistisk sentralbyrå. Tilskota skal regulerast kvart år konsumprisindeksen for januar månad er endra med minst 5 prosent i høve til indeksen ved førre regulering. Kvar regulering gjeld berre for tilskotsterminar som forfell i juni eller seinare. Tilskota skal regulerast med den prosentsats som konsumprisindeksen er endra med, rekna ut på næraste tidel. Tilskotssummen vert avrunda til næraste heile ti kroner. Tilskotsfuten reknar om tilskot som skal krevjast inn etter lova om innkrevjing av fostringstilskot. Tilskot som er fastsett av fylkesmann eller domstol, kan kvar av foreldra krevje endra dersom særlege grunnar talar for. Også tilskot som er eller skulle ha vore betalt då kravet om endring vart framsett, kan endrast dersom sterke grunnar talar for. Vert det teke avgjerd om å setje ned tilskot som alt skulle vere betalt, men er lagt ut av det offentlege med krav på refusjon, går det ettergjevne først til frådrag i refusjonskravet. Det same gjeld elles når det offentlege etter lov har overteke krav på fostringstilskot som barnet har. Reglane i § 53 andre og tredje stykket gjeld tilsvarande om kven det høyrer under å ta avgjerd om særskilt endring. I klagesaker og i saker om endring av tilskot etter § 57 kan avgjerdsorganet gå utanfor det partane gjer påstand om. Avgjerdsorganet kan også endre andre tilskot etter barnelova og opphaldstilskot til ektemake endå om ingen av partane krev det. Fylkesmann kan etter krav, eller i saker etter § 53 femte stykket av eige tiltak, ta førebels avgjerd i tilskotssaker. kan slik avgjerd takast utan at motparten får seie si meining. Førebels avgjerd etter første stykket kan fullførast straks, om ikkje anna er fastsett. Slik avgjerd gjeld berre til det ligg føre ei endeleg avgjerd i saka. Når tilskotssaka skal avgjerast av retten, gjeld paragrafen her på tilsvarande måte. Førebels avgjerd ved retten skal fastsetjast i orskurd. Avgjerd i tilskotssak er tvangsgrunnlag. Avgjerda har rettsverknader og kan fullførast før den er endeleg, om ikkje anna er fastsett. Oppfyllingfristen er tre dagar om ikkje annan frist er fastsett. Om innkrevjing av fostringstilskot gjeld elles lov 9 desember 1955 nr 5 om innkreving av underholdningsbidrag m v. Vert tilskot som er gjort opp sett ned etter § 57, kan den tilskotspliktige krevje at tilskotsfuten gjer frådrag i pålagt lønnstrekk m m på den måten og for dei terminane som tilskotsfuten finn rimeleg. Om utbetaling av forskot på tilskot gjeld reglane i lov 26 april 1957 nr 4 om forskuttering av underholdningsbidrag til barn. Vert nokon som har betalt pålagt eller avtala fostringstilskot til eit barn, seinare friteken for farskapen til barnet, kan han krevje same sum betalt attende frå folketrygda. Kravet kan setjast ned eller falle bort dersom det er klart at han ikkje hadde rimeleg grunn til å vedgå farskapen, eller at han burde ha reist sak til endring tidlegare. Den som vert friteken for farskapen, kan ikkje søkje pengane attende frå barnet sjølv, frå barnemora eller frå den verkelege faren til barnet. b) dersom barnet seinare har busett seg i Noreg, og mora eller verja åt barnet ynskjer å få farskapen fastsett her. c) dersom spørsmål om foreldreansvar eller samværsrett tidlegare er avgjort i Noreg, med mindre det er høve til å få spørsmålet avgjort i utlandet og avgjerdsorganet meiner at saka bør avgjerast der. Sak om førebels avgjerd kan førehavast av norsk domstol i alle tilfelle der barnet eller saksøkte har opphald i Noreg. b) dersom ein av partane eller barnet er busett i Noreg. Saker som høyrer under norsk avgjersmakt etter § 63, § 64, § 65 skal avgjerast etter norsk rett. Følgjer farskapen til eit barn beinveges av utanlandsk lov som skal. Kongen kan i forskrift eller for det einskilde tilfelle avgjere at farskap som på annan måte er fastsett etter utanlandsk lov, skal leggjast til grunn i Noreg. Det same kan fastsetjast i avtale med framand stat. Kongen kan gje dei forskrifter som trengst til gjennomføring av lova. Lova her tek til å gjelde frå den tid Kongen fastset. Lova gjeld også barn som er født før lova tek til å gjelde. Frå dette er gjort etternemnde unntak: a) Farskap som fylgjer av eller er fastsett etter tidlegare lovgjeving, skal framleis leggjast til grunn til noko anna vert fastsett etter lova her. b) Avtale eller avgjerd om foreldreansvar, samværsrett eller fostringsplikt frå tida før lova tek til å gjelde, står framleis ved makt til den i tilfelle vert endra etter lova her. Samværsrett automatisk etter § 44 andre stykket første punktum gjeld ikkje når foreldra har skilt lag før lova tek til å gjelde. I ei rettssak som går når lova tek til å gjelde, skal lova leggjast til grunn dersom hovudførehavinga ikkje allereie er byrja. Ei sak som på den tid då lova tek til å gjelde, er teken opp for ei avgjerdsmakt som ikkje lenger kan ta mot slike saker, kan likevel få si avgjerd der. Frå den tid lova tek til å gjelde, vert gjort slike brigde i andre lover: ...skal lyde: ...held opp å gjelde. Ot.prp.nr.54 (1979-1980) Om lov om endring i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v.

lovdata_cd_56972

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.625

2. Ansvarlig person for virksomheten, herunder kontroll og sikkerhet: E-post: Tlf.: 3. Hvilke genmodifiserte organismer som skal benyttes og hvilke forsøk som skal utføres: Vertsorganisme: Vektor: Donororganisme/innsatt genmateriale: 4. Sikkerhetstiltakene er i overensstemmelse med §5. Dato: Ansvarshavende underskrift:

lovdata_cd_60193

lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005

no

0.7

Sammendrag: Takseringsregler til bruk ved likningen for inntektsåret 2001. Takseringsregler til bruk ved likningen for inntektsåret 2001. Formuesverdien for bolig- og fritidseiendommer heves generelt med 15 prosent. Det foretas generell hevning av formuesverdien på 15 prosent for «andre faste eiendommer». Normer for formuesmessig verdsettelse av skip mv. er med i takseringsreglene. Formuesverdien for driftsløsøre settes til den likningsmessig nedskrevne verdi ved utgangen av inntektsåret. Som tidligere er det fastsatt takseringsregel som samordner kapitalavkastningsgrunnlaget ved beregning av personinntekt og de likningsmessige formuesverdier når verdsettelsen av kapitalavkastningsgrunnlaget har skjedd etter en av de alternative verdsettelsesmåter. For ikke-børsnoterte selskaper skal samordning foretas uavhengig av hvilken verdsettelsesmetode som er benyttet ved fastsettelsen av kapitalavkastningsgrunnlaget. Verdien ved formueslikningen settes likevel ikke høyere enn omsetningsverdi. Bruttoverdien av husvær på gårdsbruk (herunder føderåd) kan heves med inntil 15 prosent for inntektsåret 2001. Når det blir utbetalt godtgjørelse for yrkeskjøring etter kilometersatser for bil, vil det ved overskuddsberegningen i alminnelighet kunne regnes med en fradragssats på kr 3,20 pr. km (arbeidssted i Tromsø kr 3,25) for de første 9 000 km, kr 2,60 (arbeidssted i Tromsø kr 2,65)for de neste 3 000 km og kr 2,05 for kjøring utover 12 000 km. Fraværsutgifter til kost mv. på fast oppholdssted settes til kr 164 pr. døgn. For pensjonatopphold o.l. settes merutgifter til kost mv. til kr 249 pr. døgn. For hotellopphold nyttes en sats på kr 460. Merutgifter til ett måltid for skattytere som har langt fravær fra hjemmet pga. arbeid settes til kr 75 pr. dag. Dersom høyere utgifter ikke kan dokumenteres, vil pendler som har fri kost på arbeidsstedet, kunne kreve fradrag for merutgifter til kost med kr 75 når besøksreisen til hjemmet ikke medfører overnatting, men varer i 6 timer eller mer, og utgiftene ikke er dekket av arbeidsgiver på noen måte. For daglig reise mellom hjem og fast arbeidssted (arbeidsreiser), og pendleres besøksreiser til hjemmet, gis fradrag for samlet reiselengde i året opp til 35 000 km med kr 1,40 pr. km. For samlet reiselengde over 35 000 km gis det fradrag med kr 0,70 pr. km. Fradrag for samlet reiselengde over 35 000 km kan gis med inntil kr 1,40 pr. km når kostnader og reiselengde dokumenteres. Når ikke annet kan dokumenteres, vil den som passer andres barn i eget hjem kunne kreve fradrag med 50 pst. av godtgjørelsen for barnepass, eller høyst kr 700 pr. måned, til dekning av utgifter til kosthold, ekstra utgifter til vask, oppvarming mv. for hvert barn. I næring kan bruk av campingvogn til spisebrakke mv. for ansatte fradragsføres med kr 90 pr. døgn og ved eierens bruk i forbindelse med arbeidsopphold utenfor hjemmet med kr 45 pr. døgn. Takseringsregler til bruk ved likningen for inntektsåret 2001 er den 12. desember 2001 fastsatt av Skattedirektoratet (jf. ligningsloven §7-1 og delegeringsvedtak av 22. januar 1982 nr. 1998), og sendes ut med denne meldingen. Hvis ikke annet fremgår av reglene nedenfor, skal likningsverdiene for boliger (herunder boligselskap) og fritidseiendommer for inntektsåret 2001 heves med 15 pst. i forhold til inntektsåret 2000. Ligger likningsverdien på enkelte eiendommer vesentlig over takstnivået for sammenlignbare eiendommer ellers i kommunen, kan tillegget reduseres eller falle bort. I særlige tilfeller kan likningsverdien settes ned. Selv om en eiendom har særskilt lav likningsverdi, skal ikke økningen overstige 15 pst. Dersom en bolig- eller fritidseiendom er steget i verdi fra 1. januar 2001 pga. påkostninger mv., kan likningsverdien heves med mer enn 15 pst. Det samme gjelder dersom påkostninger mv. er foretatt tidligere uten å være tatt hensyn til pga. manglende eller ufullstendige opplysninger til likningsmyndighetene. Ved førstegangs taksering av nybygde eiendommer, skal likningsverdien verken overstige 30 pst. av boligens kostpris inkludert grunn eller 30 pst. av boligens markedsverdi. Etablerte likningsverdier som overstiger 30 pst. av markedsverdien kan settes ned når skattyter har dokumentert markedsverdien. Likningsverdien skal i slikt tilfelle settes til maksimalt 30 pst. av dokumentert markedsverdi. Det understrekes at omsetning av en eiendom i seg selv ikke gir grunnlag for økning av likningsverdien. Etablerte likningsverdier som overstiger 30 pst. av markedsverdien kan settes ned etter klage, eventuelt under likningsbehandlingen hvis anmodning om nedsettelse er innkommet innen selvangivelsesfristen. Markedsverdien kan dokumenteres ved takst/skriftlig verdivurdering avgitt etter utlegget av forrige års likning, eller ved fritt salg av den aktuelle eiendom eller lik eiendom i samme område foretatt etter samme tidspunkt. For inntektsåret 2001 er det tilstrekkelig at slik dokumentasjon skriver seg fra tiden etter 15. juni 2001. Takster/verdivurderinger som lider av åpenbare feil og mangler kan settes til side. Det samme gjelder salgsvederlag der kjøper og selger har interessefellesskap. Ved likningen for inntektsåret 2001 skal skogverdiene normalt beholdes uendret på samme nivå som for 2000. Ved likningen for 1989 ble det foretatt en fullstendig, generell revisjon av skogverdiene pr. 1. januar 1990. Se for øvrig Skattedirektoratets «Forskrift for taksering og verdsetting av skog» av 14. november 1989 nr. 1211 gitt med hjemmel i ligningsloven §7-1 nr. 3, inntatt i Skattedirektoratets melding Sk. nr. 18/1989 (Utv 1989 s. 941). Det skal foretas en generell økning av likningsverdien for slike eiendommer med 15 pst. pr. 1. januar 2002. Dersom en eiendom er steget i verdi fra 1. januar 2001 pga. påkostninger mv., kan likningsverdien heves utover denne satsen. Det samme gjelder dersom påkostninger mv. er foretatt tidligere år uten å være tatt hensyn til pga. manglende eller ufullstendige opplysninger til likningsmyndighetene. For fast eiendom som har likningsverdi vesentlig over takstnivået for sammenlignbare eiendommer i kommunen, vil tillegget i likningsverdien kunne reduseres eller falle bort. I særlige tilfeller kan likningsverdien settes ned. Likningsmessig formuesverdi fastsatt i henhold til bestemmelsen om samordning i takseringsreglene pkt. 1.9, er ikke gjenstand for generell økning med 15 pst. Grunnlaget for formuesbeskatning skal bare økes når tidligere fastsatt likningsverdi økt med 15 pst. overstiger det samordnede formuesgrunnlag etter post 1.9. Nytt grunnlag ved formuesbeskatningen blir i så fall tidligere fastsatt likningsverdi økt med 15 pst. Det understrekes at omsetning av en eiendom i seg selv ikke gir grunnlag for økning av likningsverdien. Retningslinjene ovenfor gjelder selv om det er fastsatt endrede eiendomsskattetakster i kommunen. Formuesverdien for driftsløsøre settes til den likningsmessig nedskrevne verdien ved utgangen av inntektsåret. Dersom saldoen er negativ, settes formuesverdien til kr 0. Positiv saldoverdi reduseres dersom skattyter påviser at den samlede faktiske verdien av driftsmidlene er lavere enn nedskrevet verdi. Fast teknisk utstyr skal formueslignes sammen med driftsbygningene selv om utstyret etter avskrivningsreglene inngår på saldogruppen «driftsløsøre». Regnskaps- og noteringsforskriftene for landbruket §4 har regler om verdsettelse av dyr i den årlige sluttstatus. Dyr som var voksne allerede ved årets begynnelse, skal i sluttstatus verdsettes etter en gjennomsnittspris, mens nye dyr tilført i året skal verdsettes til tilvirkningsverdien. Innkjøpte avlsdyr og hester i jordbruket til fornyelse eller utvidelse av egen buskap, settes til samme enhetspris som dyr av eget oppal, mens innkjøpte dyr til oppfôring settes til innkjøpsprisen med tillegg av fôrutgifter mv. frem til årsskiftet. Førstegangs innkjøp av avlsdyr ved overgang til ny produksjon settes til innkjøpspris, på samme måte som ved kjøp av hel buskap. De statusverdier som følger nedenfor, skal nyttes både ved formues- og inntektslikningen. Arbeidshester av eget oppal og innkjøpte hester på gårdsbruk, fastsettes til tilvirkningsverdien ved eget oppal. Travhester føres opp med antatt salgsverdi. Hester av eget oppal under 1 år bør normalt settes til minst kr 10.000. Denne verdi må økes for hvert år inntil 3 år. Hester som har nådd denne alder i 2001, vil måtte verdsettes til minst kr 24.000. For svært gode hester settes formuesverdien til 15 pst. av forsikringssummen, hvis dette beløpet er høyere enn satsene ovenfor. Verdien for slike hester eid utenfor næringsvirksomhet, kan ikke settes ned før det er sannsynlig at vedkommende hest har en lavere salgsverdi. Ordinære satser Satser for Jersey-rasen I pst. Kyr tilført i året (har kalvet) kr 4.000 kr 3.000 Kviger over 12 måneder (ikke kalvet) kr 2.800 kr 2.100 70Kviger under 12 måneder kr 1.200 kr 900 30Okser over 12 måneder kr 2.800 kr 2.100 70Okser under 12 måneder kr 1. Avlsgriser tilført i året (over 6 måneder) kr 1.400 Slakteferdige griser kr 900 100Slaktegriser ca. 4 måneder kr 700 80Slaktegriser ca. 3 måneder kr 550 60Smågriser ca. Satsene for verdsetting av storfe, gris og småfe er tatt inn i rettledningen til næringsoppgaven for jordbruk, gartneri o.l. for inntektsåret 2001. Enhetsprisene er blitt forelagt for Landbruksdepartementet på vanlig måte. Det vises for øvrig til regnskaps- og noteringsforskriftene for jord- og skogbruk §4. Verpehøner pr. stk. Kyllinger pr. stk. Gjess, kalkuner pr. stk. Ender pr. stk. Satsene for verdsetting av høner og kyllinger som skal settes inn i eggproduksjon, fastsettes til slakteverdien, jf. skatteloven §14-5 annet ledd bokstav d (jf. fsfin §14-5-3). Satsene for verdsetting av avlsdyr av gjess, kalkuner og ender, av eget oppal og/eller innkjøpte, fastsettes til tilvirkningsverdien. Innkjøpte dyr (kyllinger) til oppfôring skal settes til innkjøpsprisen med tillegg av medgåtte fôrutgifter mv. frem til årsskiftet. Det er fastsatt følgende normalsatser for verdsetting av usolgte markedsførte skinn ved formues- og inntektslikningen (skatteloven §14-22) for inntektsåret 2001: Satsene ovenfor, som skal gi uttrykk for tilvirkningsverdien, skal også nyttes ved formuesansettelsen av livdyr og skinn på lager hjemme. For aksjeselskaper skal satsene også nyttes ved inntektslikningen. Bifolk (uten kube) Rein under 1 år (fjorårskalver) Det fastsettes formuesverdi for bifolk uten kube, jf. Skattedirektoratets melding Sk. nr. 14/1978 (Utv 1978 s. 231). For rein er formuessatsene fastsatt etter bestemmelsene i skatteloven §4-11 tredje ledd. Satsene har ingen betydning for inntektsansettelsen. Regelen for verdsettelse av varelager legges i utgangspunktet til grunn ved formuesansettelsen av levende oppdrettsfisk. På grunn av den risiko for sykdom, skade etc. som fiskebestanden normalt er utsatt for, settes verdien til 65 pst. av tilvirkningsverdien. Med tilvirkningsverdien forstår en her kostnadene til innkjøp av smolt/settefisk, til fôr og til leid arbeid i forbindelse med fôringen. Det er bare varelager for salg, prisfastsatt til tilvirkningsverdien, og innkjøpt varelager som skal tas med ved formuesansettelsen. Følgende priser legges til grunn for inntektsåret 2001: Tilvirkningsverdi pr. Fôrmidler verdsettes slik: 2001 75 pst.2000 65 pst.1999 55 pst.1998 45 pst.1997 40 pst.1996 30 pst.1995 20 pst.1986-1994 15 pst.1972-1985 kr 1. Årsmodell 1971 eller eldre anses som veterankjøretøy og verdsettes til antatt salgsverdi. For fritidsbåter, med antatt salgsverdi lavere enn kr 50.000, og som ikke er forsikret, vil formuesverdien være lik den antatte salgsverdi, og denne skal føres i selvangivelsen post 4.2.2. Innbo mv. verdsettes i forhold til forsikringssummen etter følgende prosentsatser: Av de første kr 1.000.000 settes likningsverdien til 10 pst. = kr 100. Av de neste kr 400.000 settes likningsverdien til 20 pst. = kr 80. En forsikringssum for privat innbo og løsøre på kr 1.000.000 tilsvarer, etter ovenstående skala, en formuesverdi på kr 100.000. 1.8 Verdsetting av skip, fiskefartøyer, borefartøyer mv. Verdsettingsreglene gjelder alle typer skip, borefartøyer, boligrigger, fiskefartøyer, taubåter mv. År 1 85 pst. av kostprisÅr 2 72 pst. av kostpris År 3 61 pst. av kostprisÅr 4 52 pst. av kostprisÅr 5 44 pst. av kostprisÅr 6 37 pst. av kostprisÅr 7 31 pst. av kostpris År 8 26 pst. av kostprisÅr 9 22 pst. av kostprisÅr 10 19 pst. av kostprisÅr 11 16 pst. av kostprisÅr 12 14 pst. av kostprisÅr 13 12 pst. av kostprisÅr 14 10 pst. av kostpris År 15 10 pst. Skip levert i 1986 eller tidligere, verdsettes til 10 pst. av kostpris. Dersom det på grunn av spesielle markedsforhold mv. godtgjøres at salgsverdien for et skip vil være lavere enn den beregnede formuesverdi, kan salgsverdien legges til grunn, jf. skatteloven §4-1 første ledd. Med «salgsverdien» menes her verdien uten justering opp eller ned for påhvilende certepartier/konsesjoner. Kostpris som nytt (nedskrevet - jf. post 1.8.1) skal legges til grunn selv om skipet skifter eier. Ved kjøp av skip hvor det ikke er mulig å fastslå byggeprisen, kan det tas utgangspunkt i 85 pst. av kjøpers kostpris. Det gis videre 15 pst. årlig reduksjon av gjenværende formuesverdi inntil skipet har nådd en alder på 15 år fra det var ferdigbygd. Restverdien blir stående videre som formuesverdi. I foretak hvor det fastsettes personinntekt vedkommende år etter skattelovens kapittel 12, skal det foretas en samordning av verdiene på eiendelene ved formueslikningen og eiendelenes utgående verdi i kapitalavkastningsgrunnlaget, dersom de utgående verdier er fastsatt til: og den fastsatte verdi overstiger den formuesverdi som ellers ville ha blitt lagt til grunn pr. 1. januar 2002. Dersom verdiene lagt til grunn ved beregning av kapitalavkastningsgrunnlaget overstiger den verdi som ellers ville ha blitt lagt til grunn pr. 1. januar 2002, legges denne høyere verdi til grunn ved formueslikningen dersom skattyter ikke kan påvise en lavere faktisk verdi. Verdien ved formueslikningen settes ikke høyere enn høyeste lovlige verdi etter skatteloven kapittel 4. Det gjelder særskilte regler for samordning av kapitalavkastningsgrunnlaget og likningsmessig formuesverdi ved beregning av formuesverdier av ikke-børsnoterte aksjer. Etter Finansdepartementets forskrift til skatteloven §4-12-2 (5) om formuesverdi av ikke-børsnoterte aksjer, skal kapitalavkastningsgrunnlaget og likningsmessig formuesverdi samordnes uansett hvilken verdsettelsesmetode som er benyttet ved beregning av kapitalavkastningsgrunnlaget. Ved beregning av formuesverdien av ikke-børsnoterte aksjer skal verdiene som er benyttet ved beregning av kapitalavkastningsgrunnlaget, regnes som formuesverdi hos selskapet dersom denne er høyere enn likningsverdien. Verdien ved formueslikningen settes likevel ikke høyere enn omsetningsverdi. Om formuesverdiene pr. 1. januar 2002, se merknadene til post 1.3. Ved formueslikningen kan verdien av skog ikke settes høyere enn takstverdi utarbeidet etter retningslinjene i skatteloven §4-11 (2). For varelager skal det ikke skje noen form for oppskrivning, da formuesverdien følger verdien i skatteloven §14-5 (2). Formuesverdien for oppdrettsfisk i oppdrettsnæringen settes til 65 pst. av tilvirkningsverdien, jf. post 1.5.8. Nyttes imidlertid en høyere verdi som kapitalavkastningsgrunnlag, vil samme beløp måtte legges til grunn som formuesverdi. Verdien kan imidlertid ikke settes høyere enn hva som følger av skatteloven §4-17, jf. §14-5 (2), dvs. full tilvirkningsverdi. 2.1.3 Ull pr. voksen sau (variasjoner 2 - 5 kg) gj. 2.1.4 Ull pr. lam (variasjoner 1 - 2 kg) gj. 2.1.5 Egg pr. høne, gårdshøns (variasjoner 10 - 12 kg) gj. 2.1.6 Egg pr. høne, salgsprod. (variasjoner 12 - 16 kg) gj. 2.1.7 Honning pr. kube (variasjoner 10 - 30 kg) gj. 2.2.1.1 Poteter pr. 2.2.1.2 Hodekål pr. 2.2.1.3 Gulrøtter pr. Med utgangspunkt i riksgrunnprisen innhentet fra Tine Norske Meierier, er netto produsentpris beregnet til kr 3,09 pr. liter helmelk (kumelk). Følgende priser legges til grunn for verdsetting av uttak: Prisene som er fastsatt ovenfor, gjelder uttak av kjøtt ved hjemmeslakting. Ved retur av eget slakt fra slakteri skal en nytte avregningsprisen som vedkommende kunne ha oppnådd ved salg. En har stort sett bygd på oppnådde gjennomsnittspriser for jordbruksavtaleåret 2000/2001. 2.2.4.1 Ull, pr. 2.2.4.2 Honning, pr. 2.2.4.3 Egg, pr. 2.3.1.3 Melk pr. husstandsmedlem pr. kostdag, ca. 2.3.1.4 Poteter pr. husstandsmedlem pr. Da likningsverdien for prosentlignede boliger (herunder boligselskap) og fritidseiendommer skal økes med 15 pst. i forhold til 2000, vil prosentinntekten også øke, jf. skatteloven §7-11. Bruttoverdien av husvær på gårdsbruk (herunder føderåd) skal settes til hva det vil koste å leie tilsvarende bolig i vedkommende distrikt. Hvis det ikke er noe reelt leiemarked i distriktet, må utleieverdien fastsettes ved skjønn. Der bruttoverdien er satt lavere enn leieverdien for tilsvarende boliger i distriktet, kan bruttoverdien økes med inntil 15 pst. for inntektsåret 2001. Dersom husvær på gårdsbruk er påkostet i løpet av inntektsåret 2001, kan bruttoverdien likevel økes med mer enn 15 pst. såfremt dette er nødvendig for å komme opp på et passende nivå. Finansdepartementet har i brev av 17. desember 1997 gitt instruks om at det ikke skal foretas særskilte økninger i antatt leieverdi for våningshus på gårdsbruk fra og med inntektsåret 1997, med mindre det skjer som ledd i en oppjustering av takstgrunnlaget for fast eiendom generelt. Garasje som ligger på samme tomt som direktelignet bolig, lignes også direkte. Fordelen settes til kr 160 pr. md. (kr 1.920 pr. år) pr. garasjeplass. Skattedirektoratet fastsetter ikke normer sentralt for verdi av eget brensel i 2001, da det må foretas en totalvurdering i hvert enkelt tilfelle, der strømforbruk til privat bruk og eventuelt bruk av annet brensel må trekkes inn. Ved nettolikning av jaktrett settes nettofordelen pr. fellingstillatelse for inntektsåret 2001 til kr 3.500 for elgku, kr 4.500 for elgokse og for elgkalv kr 1.700. Fellingstillatelse for reinsdyr og hjort vurderes etter samme retningslinjer som for elg. Fordelen settes for voksne dyr til kr 1.000 for reinsdyr og kr 1.700 for hjort. Det gis ingen fradrag for utgifter knyttet til jakten. Ved bruttolikning av jakt skal inntekten fastsettes på grunnlag av regnskap. Utgifter til gevær, ammunisjon, mv. kan bare føres til fradrag med inntil kr 2.000 for hver skogeier. I Riksskattestyrets rundskriv nr. 561/avd. I (Utv 1977 s. 117) er det gitt nærmere retningslinjer for utnyttelse av jakt i eget terreng, herunder sondringen mellom netto- og bruttolikning. Verdien av fôr, husrom mv. til hester som nyttes i travsport eller på annen måte utenom jord- og skogbruksnæringen, settes til kr 11.000 for voksne trav- og galopphester. For hobbyhester utenom trav- og galoppsport, settes uttaket til kr 7.800 og for ponnyer til kr 5.000. Satsene reduseres skjønnsmessig for føll og unghester. Ved fastsettelsen av satsene er det regnet med et fôrkrav på 2.500 f.e. (fôrenheter) årlig for hester i relativ hard trening. Eventuelt innkjøpt fôr, som ikke er kostnadsført på jordbruksnæringen, må komme til fradrag ved beregningen av uttaksverdien. For ukependlere beregnes en kostbesparelse som er skattepliktig. Der satsene under post 2.4.1.2 anvendes, skal det ikke regnes egen kostbesparelse da dette er tatt hensyn til i satsene. Er arbeidstakerens kost dekket etter regning eller ved administrativ forpleining, settes kostbesparelsen til kr 68 pr. døgn. Dette tilsvarer den sats som er fastsatt for 2001 for fri kost i medhold av skattebetalingsloven §6 nr. 2. - kr 460 pr. døgn for skattytere som har bodd på hotell mv. - kr 249 pr. døgn for skattytere som har bodd på pensjonat mv. - kr 164 pr. Den fremlagte legitimasjon må være i samsvar med Skattedirektoratets forskrift av 22. november 1999 nr. 1160 §6-13 om krav til legitimasjon vedrørende fradrag for merkostnader til kost og losji ved arbeidsopphold utenfor hjemmet. Er godtgjørelsen utbetalt med høyere satser enn ovenfor, vil merutbetalingen være skattepliktig med mindre full kostnadsdokumentasjon fremlegges. Når utgiftene til losji på yrkesreiser eller ved arbeidsopphold utenfor hjemmet refunderes etter regning, skal det ikke gjøres tillegg i inntekten for losji. På de fleste hoteller inngår frokost i romprisen. Refunderte kostnader til losji på hotell vil i slike tilfeller omfatte frokost. Det må tas hensyn til dette ved fradraget for kostutgifter. Frokosten settes i slike tilfeller til kr 75 pr. dag. Nattillegg utbetalt for tjenestereiser i samsvar med satser og legitimasjonskrav i statlig regulativ (særavtale), anses ikke å ha gitt skattepliktig overskudd. Satsen for nattillegg reduseres fra og med 29. døgn ved lengre sammenhengende opphold på ett sted. Kost- og losjigodtgjørelse på reise med overnatting innberettes under den aktuelle koden i kodegruppe 600 på lønns- og trekkoppgaven for 2001, når vilkårene for trekkfritak i forskrift av 14. oktober 1976 nr. 9830 om forskuddstrekk i utgiftsgodtgjørelser er oppfylt. Også deler av døgn som har sammenheng med reisefravær med overnatting, og som det er gitt godtgjørelse for, skal regnes som hele døgn med overnatting ved lønnsinnberetningen, jf. særskilt informasjon til arbeidsgivere angående lønns- og trekkoppgaven i Skattedirektoratets kodeoversikt for lønns- og trekkoppgaver (7. utgave) og Skattedirektoratets Arbeidsgiverhefte, del 3. Underskudd i mottatt godtgjørelse til dekning av kost, kan bare innrømmes til fradrag når de faktiske merkostnader dokumenteres, eller når kostnadene til kost beregnes etter laveste sats (totalt kr 164 pr. døgn). Dette gjelder selv om godtgjørelsen er lavere enn etter satsene i statens reiseregulativ (særavtale). Utbetalt kostgodtgjørelse for utenlandsreiser kan godkjennes som medgått inntil satsene etter statens utenlandsregulativ for vedkommende land, når skattyteren gjennom reiseregning legitimerer at han har bodd på hotell. Nattillegg utbetalt for tjenestereiser i samsvar med satser og legitimasjonskrav i statlig regulativ (særavtale) anses ikke å ha gitt skattepliktig overskudd. Satsene for nattillegg og kostgodtgjørelse reduseres med 25 pst. f.o.m. 29. døgn ved lengre sammenhengende opphold på ett sted. Til orientering gjengis nedenfor de satser som gjelder for statstjenestemenns godtgjørelser til dekning av kostnader til kost og losji under tjenestereiser i utlandet for 2001. Skattyter må sannsynliggjøre hvordan han har innrettet seg under arbeidsoppholdet, etter de samme regler som ovenfor under post 2.4.1.2. Regulativ for reiser i utlandet for statens regning/Satser for nattillegg og kostgodtgjørelse med virkning fra 1. Afrika: Algerie 930 530Angola 1.400 1.650Benin 810 350Botswana 750 380Egypt 1.130 650 Elfenbenskysten 1.300 570Etiopia 940 400Gabon 850 670Ghana 1.200 300Guinea 880 530Kamerun 860 330Kenya 1.520 490Lesotho 790 240Liberia 1.040 550Libya 1.050 1.170Madagaskar 750 220Malawi 1.230 250Mali 530 280Marokko 1.100 530Mauritius 1.200 590Mosambik 870 400Namibia 630 350Nigeria 1.650 750Senegal 620 330Seychellene 1.340 640Sudan 1.020 300Swaziland 790 300Sør-Afrika 900 390- Cape Town 1.400 500 Tanzania 1.300 340Togo 740 600Tunisia 1.080 440 Uganda 1.220 280Zambia 1.040 440Zimbabwe 1.350 330 Øvrige områder: 830 500Amerika: Antigua og Barbuda 1.190 620Argentina 1.670 1.200Bahamas 1.400 620Barbados 1.650 1.100Bermuda (Br.) 1.410 520Bolivia 1.060 240 Brasil 1.400 680- São Paulo 1.900 850Canada 1.240 620Chile 1.000 550Colombia 1.600 1.030Costa Rica 1.010 610Cuba 1.000 990Den dominikanske republikk 1.150 690 Dominica 850 510Ecuador 970 400Guatemala 1.100 450 Guyana 1.580 800Haiti 1.080 440Jamaica 1.300 540 Mexico 1.750 690Nederlandske antiller 1.600 1.100Nicaragua 1.200 540Panama 1.100 480Paraguay 1.080 430Peru 1.100 600Puerto Rico (USA) 1.240 570St. Kitts-Nevis 840 910Surinam 1.250 660Trinidad og Tobago 1.200 500Uruguay 920 480USA 1.620 750- New York by 2.150 890- Washington D.C. 2.050 1.110Venezuela 1.850 930Øvrige områder: 930 510Asia: Armenia 810 480Aserbajdsjan 1.420 710Bahrain 1.350 730Bangladesh 1.680 540Brunei 1.090 560Burma (Myanmar) 1.010 610Filippinene 2.000 780Forente Arabiske Emirater 1.500 830India 1.550 390 Indonesia 1.660 770Irak 740 380Iran 1.200 890Israel 2.200 1.200Japan 1.730 1.320- Osaka 1.950 1.440- Tokyo 1.950 1.470Jordan 1.080 590Kambodsja 1.100 440 Kina 1.650 830- Hong Kong 1.950 1.080- Macau 1.580 720Kuwait 1.600 890Kypros 1.350 560Laos 430 310 Libanon 1.350 1.130Malaysia 1.070 630Maldivene 750 420Nepal 1.110 350Oman 1.650 750Pakistan 1.290 240 Qatar 1.900 920Saudi-Arabia 1.200 770Singapore 1.200 820Sri Lanka 720 360Syria 1.540 560Sør-Korea 1.600 1.040Taiwan 1.270 690Thailand 1.450 500Tyrkia 1.980 440- Istanbul 1.980 790Vietnam 1.580 410Yemen 1.600 740Øvrige områder:** 780 480Australia/Oceania: Australia 1.390 760Fiji 780 340New Zealand 1.350 620Papua - Ny-Guinea 1.190 310Øvrige områder: 790 480Europa: Albania 1.310 470Belgia 1.170 750- Brüssel 1.220 770 Bosnia-Hercegovina 900 430Bulgaria 1.750 600Danmark 1.190 660Estland 900 420Finland 1.200 590Frankrike 980 620- Paris 1.120 720Hellas 1.500 650Hviterussland 740 800Irland 1.320 640Island 1.390 740Italia 1.050 650- Milano 1.250 820- Roma 1.250 860Jugoslavia 1.120 630Kroatia 1.100 890Latvia 1.240 600 Liechtenstein 1.200 920Litauen 1.120 420Luxembourg 1.400 800Makedonia 1.040 280Malta 980 540Moldova 1.210 360Monaco 900 560Nederland 1.090 580- Amsterdam 1.420 730- den Haag 1.130 670Polen 1.500 760Portugal 1.000 640Romania 1.650 450Russland*** 650 450- Moskva * 1.160- St. Petersburg * 750Slovakia 920 330 Slovenia 740 610Spania 830 580- Barcelona 1.100 760 - Madrid 1.200 720Storbritannia 1.310 720- London 1.430 1.050Sveits 1.100 680- Genève 1.300 680- Zürich 1.300 820Sverige 1.300 600Tsjekkiske rep. 1.250 480 Tyskland 1.070 680- Berlin 1.150 680- Düsseldorf 1.270 790Ukraina 1.250 870Ungarn 1.150 500Østerrike 1. ** Det er med virkning fra 1. mars besluttet at Armenia tas ut av «Asia øvrige områder», og gis følgende satser: Natt: Kost: Når det ytes kostgodtgjørelse etter statens satser, eller lavere satser, på tjenestereiser som ikke medfører overnatting, anses 50 pst. av det beløp som overstiger kr 4.500 å være overskudd som tas til inntekt. Hvis skattyter kan dokumentere at overskuddet har vært mindre, godkjennes som medgått det høyere dokumenterte utgiftsbeløp. Er godtgjørelsen utbetalt etter høyere satser enn etter statens reiseregulativ (særavtale), vil merutbetalingen øke det skattepliktige overskudd med mindre full utgiftsdokumentasjon fremlegges. Ovennevnte overskuddsberegning vil også måtte fravikes i andre tilfelle hvor det er på det rene at statens satser og vilkår for øvrig ikke er fulgt fullt ut. Statens regulativ for kostgodtgjørelse (innenlandsreiser) har i 2001 vært: 1. januar - 29. februar 1. mars - 31. Kostgodtgjørelse for reiser uten overnatting innberettes under den aktuelle kode i kodegruppe 150 eller 600 på lønns- og trekkoppgaven for 2001. Beløpet skal alltid oppgis, også når det er gitt godtgjørelse etter statens reiseregulativ (særavtale), jf. særskilt informasjon til arbeidsgivere angående lønns- og trekkoppgaven i Skattedirektoratets kodeoversikt for lønns- og trekkoppgaver (7. utgave) og i Skattedirektoratets Arbeidsgiverhefte, del 3. Fradrag for underskudd på mottatt godtgjørelse godkjennes bare når de samlede faktiske kostnader for hele året dokumenteres. 2.4.2 Beskatning av overskudd på kilometergodtgjørelse utbetalt etter kilometersatser for bruk av bil mv. Når det blir utbetalt bilgodtgjørelse for yrkeskjøring etter kilometersatser, vil en ved overskuddsberegningen i alminnelighet kunne regne med følgende fradragssatser for bilutgifter i 2001: (Tallene i parentes gjelder ansatte med arbeidssted i Tromsø.) For årlig kjøring i tjeneste utover 12.000 km, blir fradraget satt til kr 2,05 pr. km. Når skattyter har fått tillegg etter statens satser for passasjerer, skal fradraget økes med kr 0,50 pr. km pr. passasjer. Når skattyter har fått særskilt tillegg for kjøring på skogs- og anleggsvei, økes fradraget med kr 0,75 pr. km. Mottas godtgjørelse for å ta med seg utstyr og materiell som på grunn av vekt og beskaffenhet for øvrig ikke er naturlig å plassere i bagasjerom eller på takgrind, økes fradraget med kr 0,50 pr. km (for eks. tilhenger). For ansatte i landpost- og lokalomdelingstjenesten anvendes særlige regler om et merfradrag på kr 0,60 pr. km. Det samme gjelder lensmenn og lensmannsbetjenter. Underskudd på godtgjørelse for bruk av bil kan godkjennes til fradrag for yrkesbil som lignes etter regnskap. Ved bruk av privatbil i yrket (under 6.000 km), vil differanse som oppstår når godtgjørelsen utgjør et mindre beløp enn et fradrag beregnet etter en sats på kr 3,20 pr. km yrkeskjøring (arbeidssted i Tromsø kr 3,25), også komme til fradrag. Når det blir utbetalt godtgjørelse for yrkeskjøring med motorbåt eller snøscooter, vil en ved overskuddsberegningen i alminnelighet kunne regne med en fradragssats på henholdsvis kr 3,40 og kr 6,70 pr. km. Ved bruk av tung motorsykkel kan en regne med en fradragssats på kr 2,65. Ved bruk av motorbåt med motor fra og med 50 HK, kan en regne en fradragssats på kr 6,60. Reglene ovenfor forutsetter at arbeidsgiveren har gitt samtykke til bruk av eget transportmiddel, og at reiseregningen må tilfredsstille legitimasjonskravene i forskrift av 14. oktober 1976 nr. 9830 om forskuddstrekk i utgiftsgodtgjørelser §3 femte ledd. Satsene for bruk av egen bil etter statens regulativ (særavtale) var i 2001: Passasjerer pr. Tilhenger pr. Tillegg for kjøring på dårlig vei pr. Motorsykkel over 125 cm3, pr. Moped og motorsykkel t.o.m. Båt med motor inntil 50 HK, pr. Båt med motor f.o.m. 50 HK, pr. Snøscooter pr. 2.4.2.1 Beskatning av overskudd på kilometergodtgjørelse utbetalt etter kilometersatser for bruk av sykkel i yrket mv. Godtgjørelsen anses ikke å gi skattemessig overskudd når betalingen ligger innenfor satsene i statens regulativ (særavtale). Satsen er kr 1,00 pr. km. Prisklasser Pr. Dersom bilens listepris som ny overstiger kr 450.000, skattlegges den private bruk med kr 7,00 pr. km tillagt 10 pst. av bilens listepris over kr 450.000. Er bilen bare stilt til privat disposisjon en del av året, skal 10 pst.-tillegget utover kr 450.000 reduseres forholdsmessig. Når skattyterens kjøring mellom hjem og fast arbeidssted (arbeidsreise) overstiger 4.000 km i året, beregnes fordel ved kjøring mellom hjem og arbeidssted for overskytende antall km etter en sats på kr 1,40 pr. km. Om bilbeskatning generelt vises til Finansdepartementets forskrifter til skatteloven §5-13 og stikkordene om «Bil» i Lignings-ABC. Brenselstilskudd - 75 pst. av årlige brenselsutgifter som overstiger kr 15.595 - til prester som bor i tjenesteboliger, unntas fra beskatning. Drikkepenger til serveringspersonale (bortsett fra prosentlønnet serveringspersonale), drosjesjåfører mv. settes skjønnsmessig til 3 pst. av innberettet lønn, når drikkepengene ikke er tatt med i selvangivelsen. Sannsynliggjøres et lavere beløp ved nøyaktig førte notater, legges dette beløpet til grunn. Utstyrsgodtgjørelse til idrettsdommere innen lagidretter hvor det er nødvendig med spesielt utstyr, som f.eks. sko, drakt, beskyttelse mv., godkjennes som skattefri godtgjørelse ved likningen med inntil kr 200 pr. oppdrag. Samlet skattefri utstyrsgodtgjørelse som utbetales til idrettsdommeren fra samme oppdragsgiver, kan ikke overstige kr 2.000 pr. år. Utstyrsgodtgjørelsen kan utbetales i tillegg til beløp som kan utbetales skattefritt etter Sktl §5-15 (1) bokstav i, jf. forskrift av 30. desember 1983 nr. 1974 om begrensning av lønnsoppgaveplikt §1. Utstyr som er mindre enn 1 år gammelt: 100 pst. av opprinnelig kostprisUtstyr som er mellom 1 og 2 år gammelt: 60 pst. av opprinnelig kostprisUtstyr som er mellom 2 og 3 år gammelt: 30 pst. av opprinnelig kostprisUtstyr som er 3 år eller eldre: kr 1. Med opprinnelig kostpris menes arbeidsgivers faktiske anskaffelseskostnader inklusive merverdiavgift og fratrukket ev. rabatter. I de tilfeller investeringsavgift skal svares etter lov av 19. juni 1969 nr. 67 om avgift på investeringer m.v. §3, vil dette omfattes av kostprisen. Skattedirektoratet fastsetter følgende satser for avkastning av kapital når det mangler oppgaver fra skattyteren ved likningen: 2.5.1 Bankinnskudd: 6 pst. 2.5.2 Andre fordringer: Etter fordringens art, likevel ikke under 6 pst. Formuesinntekten av boligbyggelag beregnes til 3,5 pst. av nettoformuen knyttet til virksomhet som faller inn under skatteloven §10-51. Den beregnede formuesavkastningen kan ikke settes høyere enn det faktiske overskuddet i virksomheten beregnet etter skattelovens ordinære regler. Som «tre normalårsverk» i Finansdepartementets forskrift til skatteloven §12-20-1 (2) bokstav c og d regnes 750 dagsverk eller 5.625 arbeidstimer. All arbeidsinnsats i virksomheten inngår her i beregningen. 3.1 Kostnader til losji og kost mv. Skattedirektoratet fastsetter satser for verdi av kost og losji til bruk både ved trekkberegning, beregning av arbeidsgiveravgift og til bruk ved en etterfølgende likning. De samme satser skal dessuten legges til grunn ved fradragsføring for kost- og losjiutgifter på arbeidsgiverens hånd. Satsene gjelder når kost og losji ytes i privat husholdning, jf. Skattedirektoratets melding Sk. nr. 29/1980 (Utv 1980 s. 490). Forskrift om forskuddstrekk i naturalytelser og om verdsettelse av naturalytelser ved forskuddstrekket er fastsatt av Skattedirektoratet 21. juni 1993 nr. 546, jf. Sk. nr. 12/1993 (Utv 1993 s. 1230). Fullt opphold (kost og losji) kr 89 pr. Kost (alle måltider) kr 68 pr. Kost (to måltider) kr 53 pr. Kost (ett måltid) kr 35 pr. Losji (eget eller delt rom) kr 21 pr. døgn. 1. januar - 31. mars 2001 1. april - 31. For å få en mest mulig lik praksis når det gjelder fradragsføring for lønn til egne barn, har Skattedirektoratet tatt inn i takseringsreglene egne timesatser for barn under 18 år. Det kan bare unntaksvis bli tale om å fradragsføre lønn til egne barn under 13 år. Regnskapspliktige skattytere innrømmes fradrag for kost og losji mv. etter de faktiske kostnader, og ikke etter takseringsreglenes satser. Fradrag for merkostnader til kost ved arbeidsopphold borte fra hjemmet, vil i alminnelighet kunne innrømmes både familieforsørgere og enslige. Fradrag for merkostnader til losji vil kun gis for faktisk dokumenterte kostnader. Har skattyter under arbeidsopphold utenfor hjemmet bodd i egen brakke, som ikke anses som driftsmiddel, gis likevel fradrag med kr 45 pr. døgn. Se post 3.4.4.2 når skattyter bruker egen campingvogn. Fradrag for merkostnader til losji vil kunne gis en enslig skattyter, når den enslige i hjemkommunen fortsatt blir lignet for fordel ved å bo i egen bolig eller leier selvstendig bolig. Det samme vil gjelde dersom den enslige i hjemkommunen har kostnader til uselvstendig bolig utenom foreldrehjemmet, og fraværet fra denne skyldes midlertidig arbeidsfravær. Ved fastsettelsen av merutgifter til bolig må det tas hensyn til f.eks. spart lys og brensel som skyldes fraværet fra hjemkommunen. Likeledes må det tas hensyn til eventuell inntekt av fremleie. Satsene for 2001 blir fra første døgn: - kr 164 pr. døgn, når skattyter selv dekker alle kostnader til kost. - kr 45 pr. døgn til losji for skattytere som benytter egen brakke som ikke anses som driftsmiddel. Fradragene beregnes på grunnlag av følgende fraværsdøgn: Dersom arbeidsgiveren holder losji mot betaling fra arbeidstakeren, innrømmes bare fradrag for de faktiske kostnader. Tilsvarende gjelder for kost. Godtgjøres det at det ikke er forsvarlig og hensiktsmessig å tilberede frokost eller aftens på oppholdsstedet, bl.a. sett i relasjon til krav til hygiene mv., kan fradrag til kost innrømmes etter pensjonatsatsen. Det kan gis fradrag for høyere kostnader enn kostsatsen under 3.2.1.1 dersom disse dokumenteres. Fradrag etter standardsatsene skal bare gis når skattyteren har dekket merkostnadene selv. Det vises ellers til Finansdepartementets forskrift av 19. november 1999 nr. 1158 §3-1-1 og Sk. nr. 20/1979 avsnitt 6 (Utv 1979 s. 361) om skattemessig bosted for personlige skattytere. Dersom høyere kostnader ikke kan dokumenteres, vil pendler som har fri kost på arbeidsstedet kunne kreve fradrag for merkostnader til kost med kr 75 når besøksreisen ikke medfører overnatting, men varer i 6 timer eller mer, og kostnadene ikke er dekket av arbeidsgiver på noen måte. Fradraget inngår ikke i minstefradraget. Når pendler krever fradrag for kostnader til kost etter de ordinære fradragssatsene, vil reisetiden inngå ved utregning av tallet på fraværsdøgn. 3.2.1.3 Merkostnader til kost mv. For representanter som flytter til Oslo uten å ta familien med: kr 164 pr. døgn. For representanter som bor sammen med sin familie, gis det fradrag når representanten pga. kveldsmøte eller annet arbeid i Stortinget ikke har kunnet reise hjem til middag: kr 75 pr. dag. Fradrag for merkostnader til kost mv. innrømmes både for enslige representanter og for familieforsørgere. 3.2.1.4 Pensjonatopphold o.l. Skattytere som har bodd på pensjonat/internat o.l., hvor de ikke har mulighet til å tilberede frokost eller aftens, gis fradrag for merkostnader til kost med kr 249 pr. døgn regnet fra og med første døgn. Dersom det kreves fradrag for kostnader til losji, må disse kostnadene dokumenteres. Skattytere som reiser daglig mellom hjem og fast arbeidssted, men som har så langt fravær at de må spise ett måltid ekstra om dagen utenfor hjemmet, kan innrømmes fradrag med kr 75 pr. dag hvis ikke høyere faktiske kostnader legitimeres. Slikt fradrag skal i alminnelighet bare innrømmes skattytere som faktisk kjøper mat og har et sammenhengende fravær fra hjemmet på 12 timer eller mer. Kostnadene kommer til fradrag utenom befordringskostnadene, men inngår i minstefradraget hvis dette nyttes. Det er fastsatt en felles fradragssats for familieforsørgere og enslige på kr 460 pr. døgn. Fradraget settes til kr 385 når skattyteren får fradrag for kostnader til frokost inkludert i romprisen eller disse kostnadene blir refundert etter regning. Fradraget etter disse satsene innrømmes bare når skattyter kan legitimere å ha bodd på hotell. Slik legitimasjon må være i samsvar med Skattedirektoratets forskrift av 22. november 1999 nr. 1160 §6-13 om krav til legitimasjon vedrørende fradrag for merkostnader til kost og losji ved arbeidsopphold utenfor hjemmet. Satsen på kr 385 er fremkommet ved å trekke frokost på kr 75 fra satsen på kr 460. 3.2.4 Kostnader til kost mv. Ikke regnskapspliktige lott-takere som ikke deltar i felles kosthold om bord, gis fradrag for dokumenterte kostnader til kost og (i tillegg) for «småutgifter» (kostnader til telefon, avis o.l.) med kr 38 pr. døgn. For hjemmefiskere (overnatting hjemme) som ikke kan dokumentere kostutgifter, må fradraget fastsettes ved skjønn. Som veiledning for skjønnet kan nyttes en sats på kr 75 pr. dag. Dersom arbeidsgiver ikke dekker avis eller telefon om bord, gis det fradrag for «småutgifter» (kostnader til telefon, avis o.l.) med kr 38 pr. døgn. Det fastsettes en fradragssats på kr 300 pr. døgn for langtransportsjåfører på turer i utlandet. Satsen gjelder fradrag for merkostnader til kost i utlandet når skattyter ikke fremlegger dokumentasjon for faktiske kostutgifter. Satsen inkluderer småutgifter. Fradraget for de samlede befordringskostnader reduseres med kr 8.800, jf. selvangivelsen post 3.2.8 og 3.2.9. 3.3.1 Daglig reise mellom hjem og fast arbeidssted (arbeidsreise) Fradrag gis etter bestemmelsene i Finansdepartementets forskrift av 19. november 1999 nr. 1158 §6-44 om fradrag for reise mellom hjem og arbeidssted mv. 3.4 Forskjellige arbeidskostnader mv. Ved likningen kan det legges til grunn at godtgjørelsen som skogsarbeidere mottar til dekning av kostnader ved hold av motorsag og annen redskap (avskrivning, vedlikehold og driftskostnader), på 18 pst. av den manuelle hogstinntekt uten feriepenger, normalt tilsvarer skogsarbeidernes kostnader. Når bygningsarbeidere selv må holde verktøy i sitt arbeid uten særskilt godtgjørelse, innrømmes kr 2.000 til fradrag for håndverktøy pr. år. Fradraget inngår i minstefradraget, hvis dette nyttes. Når ikke annet kan dokumenteres, vil den som passer andres barn i eget hjem kunne kreve fradrag med 50 pst. av godtgjørelsen for barnepass eller høyst kr 700 pr. måned til dekning av kostnader til kosthold, ekstra kostnader til vask, oppvarming mv. for hvert barn. Barnepassere som driver dette som næringsvirksomhet, kan velge standardfradrag istedenfor fradrag for faktiske kostnader, forutsatt at valget binder for fremtidige inntektsår så lenge forholdene i det vesentlige er uendret, og minst 5 år dersom virksomheten drives så lenge. Når bil ikke godkjennes som yrkesbil, gis fradrag for bruk i yrket med kr 3,20 pr. km (arbeidssted i Tromsø kr 3,25). Bruk av privat båt i yrket kan fratrekkes med kr 3,40 pr. km. Ved bruk av motorbåt med motor fra og med 50 HK, kan en regne en fradragssats på kr 6,60. Når campingvogn som er anskaffet til privat bruk, også brukes til spisebrakke/overnattingsbrakke for ansatte mv. i eierens virksomhet, kan det bare innrømmes fradrag for den ekstra verdiforringelse som skyldes bruken i virksomheten. Slik ekstra verdiforringelse settes skjønnsmessig til kr 90 pr. døgn. Det årlige fradrag begrenses oppad til 10 pst. av vognens kostpris som ny dersom skattyteren eier den, eller til den årlige leie dersom campingvognen leies. Når campingvognen er nyttet av eieren til overnatting ved arbeidsopphold utenfor hjemmet, gis et skjønnsmessig fradrag med kr 45 pr. Fradrag for uniform for drosjesjåfører godkjennes ved likningen med kr 2.000 pr. år. Fradraget inngår i minstefradraget hvis dette nyttes. Kostnader til faglitteratur kan, når vilkårene for fradrag ellers forutsettes å foreligge, komme til fradrag med inntil kr 1.350 pr. år uten nærmere spesifikasjon. Fradraget inngår i minstefradraget hvis dette nyttes. Kostnader til bøker, tidsskrifter, aviser mv. for journalister mv. godtas uten spesifikasjon til fradrag med inntil kr 1.350 i inntektsåret. Kostnader til internasjonalt pressekort godkjennes med kr 250. Kostnader til reiser i yrket er fradragsberettiget. Når kostnadene ikke kan sannsynliggjøres, gis fradrag etter skjønn med kr 2.000 pr. år samlet for reiser med egen bil og offentlig kommunikasjonsmiddel. Ovennevnte kostnader inngår i minstefradraget hvis dette nyttes. Ved avholdelse av møte/kurs i hjemmet som ledd i inntektsgivende arbeid, gis det fradrag med kr 6 pr. deltaker pr. møte til dekning av kostnadene til strøm, fyring, rengjøring, slitasje o.l. Fradraget inngår i minstefradraget hvis dette nyttes. I de tilfelle fradrag for hjemmekontor kan godtas, og opplysninger om fordeling av leieverdi eller areal ikke foreligger, kan det gis et skjønnsmessig fradrag på kr 1.350. Fradraget inngår i minstefradraget når bruken er knyttet til erverv av lønnsinntekt. Se nærmere om hjemmekontor under stikkordet «Bolig - egen bruk i ervervsvirksomhet (hjemmekontor)» i Lignings-ABC. Dersom ikke annet kan dokumenteres, kan kr 2.000 godtas til fradrag for merkostnader til sjøhyre mv. for helårsfiskere. For sesongfiskere kan fradrag godtas med kr 1.350. Ved likningen gis det et fradrag med 1/3 av smusstillegget, men i alminnelighet ikke over kr 1.350. Kostnader til servering utenfor virksomhetens lokaler for forretningsforbindelser o.l. kan ikke i noe tilfelle overstige kr 200 pr. person. Nærmere regler om fradrag for kostnader for bevertning er gitt i Skattedirektoratets forskrift av 22. november 1999 nr. 1160 §6-21-2. Dersom høyere beløp ikke kan dokumenteres, gis det fradrag for kostnader til middag for opponenter, veiledere mv. inntil kr 16.000, begrenset til kr 800 pr. kuvert. Fradrag gis ikke for bespisning av familie og venner. SKM-2001-19 Endring av Finansdepartementets forskrift 10.

lovdata_cd_40125

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.852

[Endret 7/98, 10/98. Opplysninger om inntekt kommer fra arbeidsgiveren. Trygdekontoret må vurdere om opplysningene fremstår som sikre og riktige. I noen tilfeller vil det være den samme personen som skal ha sykepenger som gir opplysningene. Det kan også være tilfellet at denne personen selv bestemmer sin egen lønn. I disse situasjonene bør trygdekontoret være særlig oppmerksom. Som eksempel nevnes en arbeidstaker i et aksjeselskap, som samtidig er hoved- eller eneaksjonær i selskapet. Vedkommende kan i stor grad selv bestemme sitt uttak av lønn umiddelbart før sykmeldingen og det er vedkommende selv som gir opplysninger om inntekten til trygdekontoret. I slike tilfeller er det bare lønn som arbeidstakeren faktisk tar ut av firmaet som skal legges til grunn, og ikke den lønn som fremgår av arbeidsavtalen. Trygdekontoret bør derfor ikke uten videre godta den oppgitte lønn, men undersøke hos kommunekassereren hva som er innberettet. Vi viser i denne forbindelse til Rikstrygdeverkets kjennelse i sak nr. 91/00315. I nevnte sak var det ikke fremlagt opplysninger som dokumenterte at det faktisk var utbetalt lønn i perioden mellom oppstart av et firma der medlemmet var arbeidsgiver og daglig leder, og frem til sykmelding. Det var heller ikke innbetalt arbeidsgiveravgift eller foretatt noe skattetrekk i perioden. Krav om sykepenger ble avslått. Trygderetten har behandlet anken over Rikstrygdeverkets kjennelse og har stadfestet kjennelsen, Trygderettens ankesak nr. Trygderetten 1997-01659. Det samme gjelder dersom det er et nært familie- eller slektskapsforhold eller lignende forhold mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker. Om nødvendig kan trygdekontoret be arbeidsgiveren eller arbeidstakeren om å legge fram ytterlige dokumentasjon for å bekrefte inntektsopplysningene, f.eks. lønnsslipper. Vi viser i denne forbindelse til §21-3 om opplysningsplikt, §21-4 om innhenting av opplysninger fra arbeidsgiveren og §21-7 om at trygdekontoret kan avslå et krav ved uriktige opplysninger. Vi viser også til §21-1, der det fremgår at forvaltningslovens bestemmelser gjelder i trygdesaker, se særlig forvaltningsloven §17 første ledd om at forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak gjøres.

lovdata_cd_5252

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.77

Den kompetanse Kongen har etter §6 til å fastsette nærare reglar for området og om skjøtsel, etter §21 til merking av fredingar m.v, etter §22 om regulering av ferdsel og etter §23 til å gjere unnatak frå vernereglane vert overførd til Miljøverndepartementet. Miljøverndepartementet vert gjeven fullmakt til å rette opp mogelege feil i grenseskildringa og i oversikten over gnr. bnr. Denne føresegna trer i kraft straks.

lovdata_cd_2419

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.792

Forskrift om politivedtekt for Rødøy kommune, Nordland fylke. Justisdepartementet stadfester med en endring vedtak av Rødøy kommunestyre 8. oktober 1971 og 2. februar 1972 om politivedtekt for Rødøy kommune, Nordland fylke, jfr. kgl.res. av 16. januar 1925 og 19. august 1932, lov av 6. juni 1891 om politivedtekter for rikets herreder, lov av 22. mai 1875 om adgang til å gi dramatiske forestillinger m.v., lov av 19. april 1899 til beskyttelse av barn mot bruk av tobakk og lov av 17. juni 1932 om tillegg til politilovgivningen. §1. Med offentlig sted forstås i denne vedtekt gate, veg, sti, park, torg, plass, bru, brygge, kai, strand, anlegg eller annet sted som er alminnelig beferdet eller bestemt for alminnelig ferdsel. §2. Plikter som i denne vedtekt er lagt til eier av hus eller grunn, hviler også på den som fester, bruker, leier eller bestyrer hus eller grunn. §4. På eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted må ingen delta i oppløp eller sammenstimling, lage larm eller bråk som forstyrrer den alminnelige orden eller ferdselen. §5. Samles mange mennesker ved inngangen til forsamlingslokale, utsalgssted, holdeplass e.l. skal de stille seg i kø og for øvrig rette seg etter de pålegg som politiet eller arrangøren gir for å opprettholde den alminnelige orden eller regulere ferdselen. På sted som nevnt i første ledd er også kortspill og spill og om penger forbudt. §13. På eller ut over offentlig sted er det forbudt å sette eller henge noe son kan være til hinder eller ulempe for ferdselen. §21. Avsperringer, avvisere, stiger e.l. skal fjernes når arbeid som er nevnt i §18, §19 eller §20 er utført. §23. Når snø eller is truer med å falle ned fra hustak mot offentlig sted, skal eieren straks sette opp avvisere som gjør det tydelig at ferdselen er forbundet med fare eller ulempe og snarest sørge for at taket blir ryddet. Renholdet skal utføres slik at det blir til minst mulig ulempe. I tørt vær uten frost må feiing ikke finne sted uten at det på forhånd er sprøytet med vann. Snø og is kan legges langs kanten av fortauet, men må ikke kastes på offentlig sted. §33. Det er forbudt å la hest, sau, geit eller svin gå løs på eller ved offentlig sted uten forsvarlig tilsyn. §36. Politiet kan ta i forvaring hund som går løs i strid med bestemmelsene i §34 og §35. Unnlater den som eier eller besitter hunden å hente hunden innen tre dager etter at han er varslet personlig eller ved kunngjøring i pressen, kan politiet selge eller avlive hunden. 2. holde annen offentlig forestillling eller forevisning som nevnt i §4 i lov av 22. 5. holde sammenkomst med dans eller annen sammenkomst av utelukkende eller overveiende selskapelig eller underholdende art med adgang for en ubestemt krets av personer eller for medlemmer av forening eller lignende sammenslutning. Forestillingen m.v. skal ikke finne sted mellom kl. 1 og kl. 8. Politiet kan gjøre unntak fra dette og kan bestemme at en enkelt forestilling m.v. skal kunne slutte tidligere enn kl.1 eller begynne senere enn kl. 8. §40. Ved forestilling m.v. skal publikum oppføre seg sømmelig og ordentlig. Ingen må ved støy eller på annen måte hindre eller avbryte forestillingen m.v. eller forstyrre andre tilstedeværende. 1. konsert eller dramatisk forestilling som nevnt i §1 i lov av 22. mai 1875 kr. 50,- pr. 3. skytebane, ringkasting e.l. som drives som næring kr. 4. offentlig dans e.l. som drives som næring kr. 50,- pr. dag. Avgiften betales forskuddsvis. Forstilling m.v. som holdes til inntekt for veldedige eller almennyttige formål, er fritatt for avgift. §43. Barn under 14 år som på egen hånd streifer om på offentlig sted etter kl. 20 i tiden fra 1. oktober til 30. april, eller etter kl. 22 i tiden fra 1. mai til 30. september, kan politiet bringe eller vise hjem. Foreldre og andre foresatte har så vidt mulig å sørge for at små barn i deres varetekt er under tilsyn når de ferdes på offentlig sted. Barn under 14 år har ikke adgang til offentlig dans som nevnt i §37, punkt 4, eller sammenkomst som nevnt i §37, punkt 5, uten i følge med foreldre eller andre foresatte. 1972 Forskr. om utskil.

lovdata_cd_488

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.54

I medhald av §65 og §66 i lov frå 22. juni 1928 om ymse jordspørsmål, vert det pålagt alle interesserte, i same mon som kvar har gagn av vedtaket, å gjeve tilskot til sauesanking i det nedanfor nemnde beiteområde i Samnanger herad, Hordaland fylke. Beiteområdet har desse grenser: Grensa mot Haus tek til ved Langevatn og går i aust- og nordleg retning mot Holmevatnet til Trollabotshaugen. Beiteområdet er på motsett side her avgrensa av innmarka på gardane i Hisdal og Ådland. Grensa mot Bruvik tek til i Trollabotshaugen og går i austleg og nordleg retning om Raunipo, Bogeskaret og Storefjell til Herfangen. Beitet er på motsett side her avgrensa av innmark og utslåtter på gardane i Norbygda, Gjerde, Steinsland, Tveit, Langeland, Grønsdal og Kvitingen. Grensa mot Evanger går frå Herfangen i austleg retning til Stoliknausen. Beitet er på motsett side her avgrensa av innmark og utslåtter i Kvitingen. Grensa mot Kvam går i sørleg retning frå Storliknausen om Svartevatn, Eikedalsvatn og Høgenova til Krokavatn. Beitet er her på motsett side avgrensa av utslåtter og innmark på gardane Høysæter, Børdal, Eikedal og Frøland. Grensa mot Strandebarm går i sørleg retning frå Krokavatn om varden på Tveitakvitingen til Knutshaugen. Derifrå går grensa mot Hålandsdal i vestleg retning om Gjønakvitingen til vestre kant av Haugsfjellet. Beitet er her på motsett side avgrensa av innmarka på gardane Jarland og Haug.

lovdata_cd_31574

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.868

Bygningsrådet skal påse at det er sikret muligheter for garasjeplass for eiendommens behov på egen grunn eller på fellesareal, kfr. vedtektene til §69, nr. 3.

lovdata_cd_21197

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.806

Avløp omfatter alt avløpsvann (spillvann, overflatevann, drensvann, industrielt avløpsvann, etc.)

lovdata_cd_63467

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.745

Publisert: Somb-1968-34 (1968 64) Sammendrag: Uklarhet i bestemmelser om krav til vandel for å få skipsmaskinistsertifikat. Saksgang: (Sak 6 E/68, jfr. sak 1/68). En skipsmaskinist klaget over at hans søknad om maskinistsertifikat av 1. klasse var avslått av Kirke- og undervisningsdepartementet under henvisning til at hans vandel ikke hadde vært tilfredsstillende. Han anførte at det riktignok var så at han en gang for flere år siden hadde vært nektet forhyring etter sysselsettingsloven, men beslutningen bygget etter hans oppfatning på uriktige opplysninger og var senere opphevet. Hyrenektelsen kunne under ingen omstendighet tillegges vekt nå, siden han etter at den var opphevet, hadde fått sin vandel vurdert i forbindelse med at han hadde fått sertifikat av 2. klasse. At han var avskjediget fra den siste båten han hadde vært ombord i, fordi skipsføreren mente han hadde gjort seg skyldig i forskjellige uheldige forhold, kunne etter hans mening ikke tillegges vekt. Han bestred grunnlaget for avskjedigelsen og mente at det ikke under noen omstendighet kunne tas hensyn til forholdet siden det som ble krevet etter gjeldende forskrifter, bare var tilfredsstillende vandelsattest fra politiet på hjemstedet. I lov om skipsmaskinistar av 2. juni 1960 er det ikke oppstilt bestemte krav til vandel, men det heter i §13: «Vedkomande departement kan gje føresegner om dei krav til vandel ein skal sette til den som etter denne loven søker om å verte oppteken på skole, få gå opp til eksamen eller få sertifikat. Med hjemmel i denne bestemmelse ga Departementet for handel og skipsfart, som loven den gang hørte under, disse bestemmelser: «1. Den som søker om å få et av de i loven nevnte sertifikater må fremlegge tilfredsstillende vandelsattest fra politiet på hjemstedet. Attesten må ikke være eldre enn 3 måneder. Oppstår det tvil om at fremlagt vandelsattest kan anses som tilfredsstillende skal spørsmålet forelegges for departementet til avgjørelse. 2. Maskinistsertifikat må ikke utstedes til den som er eller har vært nektet forhyring etter sysselsettingslovens §21 før vedkommende tilfelle har vært forelagt for departementet til avgjørelse. Selv om disse bestemmelser ikke var helt ut dekkende for det foreliggende tilfelle, fant jeg at meningen måtte være å kreve at søkeren hadde en tilfredsstillende vandel og at det etter de foreliggende opplysninger ikke var grunnlag for å kritisere departementets avgjørelse. Uansett resultatet i den foreliggende sak fant jeg imidlertid grunn til å ta opp med Kirke- og undervisningsdepartementet det prinsipielle spørsmål om gjeldende bestemmelser er tilfredsstillende. Jeg anførte bl.a.: «- - - Pkt. 2 i bestemmelsene må så vidt skjønnes, forstås slik at det vil bero på en vurdering fra departementets side om en som er nektet forhyring, skal kunne få maskinistsertifikat. I de tilfeller hvor det ikke har foreligget hyrenektelse, kreves etter pkt. 1 «tilfredsstillende vandelsattest fra politiet på hjemstedet». Det departementet kan vurdere, er etter ordlyden bare om vandelsattesten «kan anses som tilfredsstillende». Slik bestemmelsene er formet, har departementet derfor ingen klar hjemmel for å nekte sertifikat på grunn av mangler ved vandelen som ikke fremgår av politiets attest, f.eks. uheldige forhold i tjenesten. Det kan derfor synes å være behov for en supplering av bestemmelsene på dette punkt. I Ot. prp. nr. 44 (1959-60) heter det bl.a. om bestemmelsene i §13: «- - - En slik bestemmelse vil være nødvendig bl.a. og fartstid skal inneholde erklæring om edruelighet, orden og pålitelighet. Det kan i denne forbindelse spørres om politiet på hjemstedet har noe grunnlag for å vurdere en søkers forhold ombord. Kirke- og undervisningsdepartementet svarte: «Kirke- og undervisningsdepartementet er enig med Ombudsmannen i at de gjeldende bestemmelser om krav til vandel for ervervelse av maskinistsertifikat ikke gir departementet klar hjemmel til å nekte sertifikat på grunn av mangler ved vandelen som ikke fremgar av politiets attest, f.eks. uverdig forhold om bord. Departementet tar derfor sikte på å gi bestemmelsene en slik form, at det ikke er tvil om departementets adgang til å nekte sertifikat selv om vandelsattesten fra politiet på hjemstedet er tilfredsstillende, når søkerens forhold for øvrig gjør at han anses uskikket. Ved rundskriv av 18. desember 1968 har Kirke- og undervisningsdepartementet foretatt en slik tilføyelse til bestemmelsene om krav til vandel for å få maskinistsertifikat: «3. Departementet kan også nekte å utstede sertifikat på grunnlag av opplysninger om søkerens disiplinære forhold under tjeneste om bord eller om hans vandel for øvrig. Somb-1968-33 Godtgjørelse for innfordring av underholdsbidrag.

lovdata_cd_37207

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.772

Jeg har æren av å bekrefte å ha mottatt Deres brev av 13. januar 1994, som har følgende ordlyd: «Under henvisning til tidligere drøftelser om saken, vil jeg, den undertegnede på vegne av de kompetente myndigheter i Kongeriket Nederland i henhold til artikkel 1 nr. 1 i Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 av 14. juni 1971 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet (heretter kalt «forordningen»), som angitt i vedlegg 1 til Rådsforordning (EØF) nr. 574/72 av 21. mars 1972 (heretter kalt «gjennomføringsforordningen»), med endringer, foreslå følgende: 1. På grunnlag av bestemmelsene i forordningens artikkel 36 nr. 3 og artikkel 63 nr. 3, gis det gjensidig avkall på refusjon av kostnaden ved naturalytelser gitt av en stats institusjoner på vegne av en annen stats institusjoner, for sykdom og svangerskap eller fødsel, som fastsatt i kapittel 1, med unntak av artikkel 22 nr. 1 bokstav c), og for yrkesskade og yrkessykdom som fastsatt i kapittel 4, med unntak av artikkel 55 nr. 1 bokstav c), i forordningens avdeling III. 2. Ovennevnte får ikke anvendelse på kostnaden ved naturalytelser gitt etter opphør av rett etter nevnte bestemmelser og før institusjonen på bostedet har mottatt melding om slikt opphør fra den kompetente institusjon, i samsvar med de fremgangsmåter som er fastsatt i gjennomføringsforordningen; sistnevnte institusjons ansvar vil vedvare til institusjonen på bostedet mottar melding om slikt opphør. 3. Naturalytelser som gis utenfor bostedsstatens territorium under midlertidig opphold på territoriet til en tredjestat som er part i Avtale om det europeiske økonomiske samarbeidsområde av 2. mai 1992 (heretter kalt «EØS-avtalen»), skal dekkes av institusjonen på bostedet. Denne institusjonen skal betraktes som den kompetente institusjon. 4. Det gis avkall på refusjon for utgifter til administrativ og medisinsk kontroll nevnt i artikkel 105 nr. 1 i gjennomføringsforordningen, mellom de to avtalepartenes institusjoner på grunnlag av artikkel 105 nr. 2 i samme forordning. Dersom ovenstående er i samsvar med den forståelse de kompetente myndigheter i Kongeriket Norge har, har jeg den ære å foreslå at dette brev, sammen med Deres svar, skal anses å dokumentere overenskomsten mellom de kompetente myndigheter i denne sak. Denne avtale vil tre i kraft på datoen for Deres svarbrev, og vil få tilbakevirkende kraft fra EØS-avtalens ikrafttredelsesdato. Denne avtale vil gjelde i en periode på ett år, og deretter vil den gjelde fra år til år, med mindre enten Kongeriket Nederlands kompetente myndigheter i fellesskap eller Kongeriket Norges kompetente myndigheter i fellesskap gir minst seks måneders forhåndsvarsel om oppsigelse. På vegne av Kongeriket Norges kompetente myndigheter i henhold til artikkel 1 nr. 1 i forordning (EØF) nr. 1408/71, som angitt i vedlegg 1 til forordning (EØF) nr. 574/72, samtykker jeg i de forslag som fremsettes i Deres brev. Jeg har æren av å bekrefte at Deres brev, sammen med mitt svar på dette, skal anses å dokumentere de kompetente norske myndigheters forståelse i denne sak, og at denne avtale trer i kraft fra dags dato, med tilbakevirkende kraft fra ikrafttredelsesdatoen for Avtale om det europeiske Økonomiske samarbeidsområde av 2. mai 1992. Jeg ber Dem motta mine forsikringer om den høyeste aktelse.

lovdata_cd_60427

lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005

no

0.725

Det skal gis et fradrag i inntekten på kr 4 000. Styrehonorarer og andre honorarer utenfor tjeneste skattlegges ved ligning med 10 pst av inntekt. Det skal ikke gjennomføres trekk i slike inntekter. Trygdeavgift svares med 8,9 pst av lønn mv og 11,8 pst av selvstendig næringsinntekt. Trygdeavgiften av pensjoner mv er 4,1 pst. Det skal ikke svares arbeidsgiveravgift (0-sats). Inntekt som skal skattlegges etter svalbardskatteloven, innberettes på den ordinære lønns- og trekkoppgaven med skattekommune 2100 og kode 913 A. Skattetrekk og trygdeavgift skal innberettes under kode 950. Kommunekassereren skal oversende kopi av samtlige følgeskriv som inneholder opplysninger om svalbardinntekt, til Ligningsrådet for Svalbard. Beskatning av personer på Jan Mayen er omtalt i egen melding. 2.4 Fritt opphold, fri bolig, fri bil - satser. Svalbard er eget beskatningsområde og beskatningen reguleres av lov av 15. juli 1925 om skatt til Svalbard på formue og inntekt. I denne meldingen omtales reglene om beskatning av godtgjørelse for arbeid på Svalbard, den s k lønnstrekkordningen. Meldingen retter seg i første hånd til arbeidsgivere som har ansatte som utfører arbeid på Svalbard, og til arbeidstakere med arbeidsopphold på Svalbard. Meldingen er derfor i tillegg til ligningsetaten og de som abonnerer på Skattedirektoratets meldinger, også sendt til arbeidsgivere med arbeidstakere på Svalbard. Reglene om beskatning av andre inntekter og av formue, samt reglene om beskatning av selskaper omhandles ikke i meldingen. Det er sekretariatet for Ligningsrådet for Svalbard som forestår det forberedende arbeidet med lønnstrekkordningen. Henvendelser om lønnstrekkordningen kan skje til Ligningsrådet for Svalbards sekretæriat som har kontoradresse: Hagegata 23, Oslo, tlf nr 22 19 77 27, eller 22 66 10 75 og postadresse: postboks 2895 Tøyen, 0608 Oslo. Dagpenger under arbeidsledighet som skyldes midlertidig innskrenkninger av arbeidsgivers virksomhet på Svalbard, omfattes av skatteordningen for Svalbard. Likningsrådet for Svalbard har fastsatt følgende verdier for naturalytelser: Ved beregningen av skatt gis et fradrag i inntekten på kr 4 000. Beløpet er likt for enslige og forsørgere. Den tidligere ordningen med klassefradrag er opphevet. Fradraget skal gis uavkortet uten hensyn til arbeidsoppholdets lengde. Fradraget kan gis ved siste lønnsutbetaling for arbeid på Svalbard dersom arbeidsgiveren er sikker på at arbeidstaker ikke har andre arbeidsgivere på Svalbard. Det er viktig å unngå at det blir gitt dobbelt fradrag. Etter §1 avsnitt II i Stortingets vedtak om skatt til Svalbard, skal skatten trekkes med 4 pst av den skattbare del av arbeidsinntekten mv (bruttoinntekten redusert med kr 4 000). Den skatt som skal svares av arbeidsinntekt på Svalbard, er en ren lønnsskatt. Det skal derfor ikke gjøres fradrag for pensjonsinnskudd, fagforeningskontingent, underholdsbidrag mv ved beregning av skatten. Pensjoner, styrehonorarer og honorarer utenfor tjeneste kommer ikke inn under lønnsskattordningen, men skattlegges ved ligning etter svalbardskatteloven kapitel 1 dersom mottakeren er skattemessig bosatt på Svalbard. Er mottakeren skattemessig bosatt på fastlandet, skjer beskatningen ved den ordinære ligning på fastlandet. Trygdeavgift av inntekter undergitt lønnstrekkordningen beregnes av brutto lønnsinntekt (uten slikt fradrag som omtalt under pkt. 3). Av lønnsinntekt og annen personinntekt som nevnt i folketrygdloven §16-2 annet ledd bokstav b (bl a godtgjørelse for arbeid i og utenfor tjenesteforhold og godtgjørelse som medlem av styre mv), svares trygdeavgift med 8,9 pst. Trygdeavgift av pensjon, kår og livrente som er ledd i pensjonsordninger i arbeidsforhold, samt av lønnsinntekt og annen personinntekt for skattyter under 17 år og over 69 år, som nevnt i folketrygdloven §16-2 annet ledd bokstav a, svares med 4,1 pst. Av selvstendig næringsinntekt og annen personinntekt som det ikke er fastsatt lavere satser for, jf folketrygdloven §16-2 annet ledd bokstav c, svares trygdeavgift med 11,8 pst. Trukket trygdeavgift skal innberettes i kode 950 «Forskuddstrekk», jf pkt 7 nedenfor. Arbeidsgivere som utbetaler lønn som skattlegges etter svalbardskatteloven §12, lønnstrekkordningen, jf pkt 2.1 foran, skal for 1994 ikke svare arbeidsgiveravgift til folketrygden (0-sats). Dersom en arbeidstaker mottar godtgjørelse på mer enn 16 ganger grunnbeløpet i folketrygden fra samme arbeidsgiver for arbeid på Svalbard eller for arbeid på Svalbard og fastlandet, skal det svares en særskilt avgift etter en sats på 10,0 pst på det som overstiger 16 ganger grunnbeløpet. For arbeidstakere med opphold på Svalbard under 30 dager svares arbeidsgiveravgift etter de vanlige satser for fastlandet. Innbetalingen skal for hvert halvår, regnet til 30. juni og 31. desember, foretas innen en måned etter utgangen av vedkommende halvår. Innbetalingen skjer til skattefogdens postgirokonto nr 5 03 00 02 eller bankgirokonto nr 0629 05 70083. Blanketter for innbetaling av skatt og trygdeavgift kan fås ved henvendelse til Ligningsrådet for Svalbard, tlf nr 22 19 77 27. Innbetalingsblankettene kan nyttes både ved betaling i bank og over postgiro. Arbeidsgivere hjemmehørende på Svalbard, skal innbetale forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift vedrørende personer som ikke er skattepliktige etter svalbardskatteloven, til kommune 2312 Sokkelen ved kemneren i Stavanger. Oppgjør skal skje etter de samme terminer og på de samme blanketter som på fastlandet. Inntekter som skal skattlegges etter svalbardskatteloven §12, skal innberettes på det ordinære lønns- og trekkoppgaveskjemaet. Lønnsinntekt som skal skattlegges etter svalbardskatteloven, skal innberettes på en lønns- og trekkoppgave som bare skal inneholde godtgjørelser med tilknytning til arbeidet på Svalbard. Arbeidstakerens skattekommune skal alltid være «2100» på oppgaver over svalbardinntekt. Ved angivelsen av et eget skattekommunenummer for Svalbard, «2100», vil man få en teknisk utsortering av de oppgaver som skal overføres til Ligningsrådet for Svalbard. Tidsrommet for arbeidsoppholdet på Svalbard skal påføres oppgaven. Dersom arbeidstakeren også har hatt inntekt på fastlandet, må det fylles ut egen lønns- og trekkoppgave for denne inntekten. På lønns- og trekkoppgaver over inntekt på fastlandet skal arbeidstakerens skattekommune på fastlandet oppgis som skattekommune. Lønnsinntekt og andre godtgjørelser som skal skattlegges etter svalbardskatteloven, skal innberettes i kode 913-A. Under denne koden skal det føres opp brutto lønn, skattbar inntekt (dvs brutto lønn - fradrag), antall dager og skattefritt fradrag. Det skal ikke angis noe under klasse da ordningen med klassefradrag er opphevet fra og med inntektsåret 1992. Kommunekassererne skal oversende kopi av samtlige følgeskriv som inneholder opplysninger om svalbardinntekt, til Ligningsrådet for Svalbard (postboks 2895 Tøyen, 0608 Oslo).Arbeidsgivere som er hjemmehørende på Svalbard, skal også benytte den ordinære lønns- og trekkoppgaven og følgeskrivet for inntekt som skal skattlegges etter §12 i svalbardskatteloven, lønnstrekkordningen. Oppgavene skal sendes til Ligningsrådet for Svalbard. Arbeidsgivere som leverer lønns- og trekkoppgavene maskinelt, skal sende oppgavene til Skattedirektoratet. Arbeidsgivere hjemmehørende på Svalbard må fylle ut ett følgeskriv for de oppgaver som skal sendes til Ligningsrådet for Svalbard, eventuelt til Skattedirektoratet, og ett følgeskriv for de oppgaver som skal sendes til kommune 2312 Sokkelen ved kemneren i Stavanger. Pensjoner, styrehonorarer og honorarer utenfor tjeneste som ikke omfattes av lønnstrekkordningen, jf pkt 4.1, skal innberettes i de vanlige koder. Pensjoner innberettes i kode 211 eller 212-A. Styrehonorar og andre honorarer for arbeid som ikke er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet, innberettes i kode 111-A. Dersom mottakeren er skattemessig bosatt på Svalbard og inntekten skal beskattes ved ligning på Svalbard, skal arbeidstakerens skattekommune alltid være «2100». (Gjelder innberetningen pensjon mv til en person bosatt på fastlandet, skal mottakerens skattekommune på fastlandet oppgis som skattekommune.)

lovdata_cd_63227

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.787

Publisert: Somb-1972-33 (1972 62) Sammendrag: Bygningsråd nektet fradeling av hyttetomter og bygging av hytter uten tilstrekkelig hjemmel. Saksgang: (Sak 56 K/72). En gårdbruker klaget over at bygningsrådet hadde nektet ham å fradele hyttetomter på hans eiendom i Averøy kommune. Han viste til at bygningsrådet to år tidligere (30. januar 1970) hadde truffet følgende vedtak: «- - - s Oppmåling og luftkartl. er av kommunen engasjert til å utarbeide generalplan for kommunen. Generalplanen omfatter utnytting av grunnen, vannanlegg samt kloakkavløp i samsvar med bygningslovens §20. I medhold av §33 nedlegges forbud mot fradeling av hyttetomter og bygging av hytter ved - - - vatnet og - - - vatnet inntil generalplan eventuelt soneplan er endelig avgjort. Arbeid eller tiltak som nevnt i §93 må ikke settes i gang før nevnte planer er avgjort. Om grunnlaget for vedtaket het det i en uttalelse fra bygningsrådet: «- - - vatnet er benyttet som drikkevannskilde for - - - videre er det planer for et større vassanlegg med - - -vatnet som kilde. I forbindelse med søknad om salg av hyttetomter fra - - - s (klagerens) eiendom er det innhentet uttalelse fra distriktslegen i Averøy, som uttaler at det er uheldig med bygging, av hytter omkring - - - vatnet, og at trafikken rundt vatnet bør innskrenkes mest mulig. På grunn av distriktslegens uttalelse og videre fylkesmannens anmerkning til kommunestyrets vedtak i samme sak i møte 29. okt. 1969, sak nr. - - - vedtok bygningsrådet byggeforbud ved - - - vatnet og - - - vatnet i henhold til bygningslovens §33. Gårdbrukeren hadde ikke påklaget vedtaket til departementet eller fylkesmannen. I brevet til fylkesmannen pekte jeg på at bygningsrådet som hjemmel for forbudet mot fradeling av tomter og bygging av hytter hadde angitt bygningslovens §33. Et forbud etter §33 ville være bortfalt etter et år, jfr. §33 fjerde ledd. Siden klageren hadde anført at bygningsrådets vedtak hadde påført ham økonomisk tap, var det likevel av interesse å få klarlagt om bygningsrådet hadde hatt tilstrekkelig hjemmel for forbudet. Jeg pekte i denne forbindelse på at bygningslovens §33 neppe ga hjemmel for å nedlegge byggeforbud «inntil generalplan eventuelt soneplan er endelig avgjort». §33 gjelder midlertidig forbud mens et område reguleres eller omreguleres ved reguleringsplan. Utarbeidelse av generalplan er ikke nevnt. Det fremgikk ikke om klageren, i samsvar med forvaltningslovens §27, var gjort kjent med at byggeforbudet av 30. januar kunne påklages, og jeg ba opplyst om han var gitt underretning om klageadgangen. Etter det klageren anførte, hadde han senere tatt opp spørsmålet om hyttebygging muntlig og fått forståelsen av at det var nytteløst å søke på ny. I brev til bygningsrådet av 31. januar 1972 bemerket fylkesmannen: «Etter det jeg kan se hadde bygningsrådet ikke hjemmel til å legge ned byggeforbud for å få utarbeidet generalplan (eventuelt soneplan). Det er bare i tilknytning til utarbeiding av vedtekt til generalplanen (bygningslovens §21) at det kan nedlegges byggeforbud. Slikt byggeforbud kan imidlertid først nedlegges når generalplanen er ferdig utarbeidet. Jeg finner dessuten grunn til å peke på at byggeforbud etter bygningslovens §33 er midlertidig gjeldende, i inntil 1 år etter at det er nedlagt. Skal byggeforbudet forlenges, kan dette i visse tilfelle gjøres av fylkesmannen, etter fullmakt fra Kommunaldepartementet,, Jfr. bygningslovens §33 siste ledd. Midlertidig byggeforbud som ikke er forlenget, opphører etter ett år; bygningsrådet plikter deretter å innvilge søknader som, måtte foreligge,, jfr. bygnmgslovens §33 fjerde ledd. kommune mangler vedtekter til bygningsloven. For å få kontroll med hyttebyggingen i Averøy vil det være formålstjenlig å få vedtekter til §82 i bygningsloven. Slik situasjonen er i dag, kan hyttetomter selges og hytter oppføres uten at bygningsrådet har tilstrekkelig mulighet til å påvirke utviklingen i ønsket retning. For så vidt kan også - - - (klageren) avhende hyttetomter uten å få godkjent noen situasjonsplan for området. Imidlertid ser jeg det som et positivt trekk at - - - (klageren) har fått utarbeidd situasjonsplan for hyttefeltet. På denne måten vil et større område bli planlagt under ett og man vil også samlet kunne løse de tekniske sider ved hyttebebyggelsen. Når - - - (klageren) foretrekker å legge planen fram for bygningsrådet, går jeg ut fra at han dermed ønsker bygningsmyndighetens vurdering av disse forhold. Ut fra det som ovenfor er nevnt vil jeg be om at saken blir behandlet av bygningsrådet, - - -. Bygningsrådet uttalte bl.a.: Bygningsrådets vedtak må nærmest betegnes som et prinsippvedtak, da det ikke fremgår av sakens dokumenter at saken har vært ekspedert til formannskapet. I møte den 29-6-70 sees saken å være behandlet på grunnlag av henvendelse til kommunen fra Norges Bondelags juridiske konsulent. Det var Averøy formannskap som hadde bedt om en uttalelse i saken. Nevnte hytteområde har fall mot vatnene, hovedsakelig mot - - - vatnet. Avstand vel 100 m. Jordlaget er hovedsakelig myrholdig, tildels grunt på fjell. Området er bevokst med enkelte furubusker. Vann må enten pumpes fra vatnet, eller samles opp i cisterner. Når bygningsrådet vedtok byggeforbud var det på grunn av fare for ytterligere forurensning av vatnet. Senere er bygningsrådet blitt kjent med at rådet ikke har anledning til å vedta byggeforbud, bl.a. Ved oppføring av 3-5 hytter kan en ikke se bort ifra at flere kan bli ført opp senere. Ved tilbakesendelsen av saken hertil anførte fylkesmannen bl.a.: «Det kan ellers opplyses at - - - (klageren) herfra er gjort oppmerksom på at det ikke er nødvendig med bygningsrådets samtykke til deling og salg av hyttetomter eller bygging på disse i Averøy kommune. Hva saken forøvrig angår vil bygningsrådets, brev foranledige et møte mellom fylkesadministrasjonen og bygningsråd, og teknisk etat m.v. for nærmere informasjon om saksbehandlingsreglene i bygningsloven og forvaltningsloven og ellers en generell orientering om strandplanloven. I min avsluttende uttalelse i saken pekte jeg på at bygningslovens §33 ikke ga hjemmel for å nedlegge byggeforbud ut fra vannforurensingshensyn, men bare for å nedlegge slikt forbud når bygningsrådet finner at et slikt område bør reguleres eller omreguleres ved reguleringsplan. Jeg var enig i det som var anført av fylkesmannen i brev av 31. januar 1972 om at det heller ikke var adgang til å nedlegge byggeforbud for å få utarbeidet generalplan. Det måtte beklages at bygningsrådet hadde nedlagt byggeforbud uten tilstrekkelig lovhjemmel. Somb-1972-32 Behandling av begjæringer om oppsettende virkning av klager i bygningsaker.

lovdata_cd_4749

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

da

0.705

Fredningen berører gnr./bnr. 80/47, 48. Reservatet dekker et areal på ca. 75 daa.

lovdata_cd_57603

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.756

Kongens myndighet etter lov av 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven) §6 annet og tredje ledd delegeres til Helsedepartementet.

lovdata_cd_63038

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.889

Publisert: Somb-1975-55 (1975 82) Sammendrag: Varsel etter veglovens §36 som vilkår for å på legge skilteieren omkostningene ved vegvesenets fjerning av ulovlig oppsatt skilt. Saksgang: (Sak 143074.) A. klaget 18. september 1974 til ombudsmannen over at vegkontoret for hans regning hadde fjernet et skilt han hadde plassert ved en fylkesveg. Skiltet viste til A.s trykkeribedrift, beliggende 200 m unna. Vegkontoret fremholdt at A. med vegvesenets aksjon for å fjerne ulovlig oppsatte skilt. Før aksjonen hadde vegkontoret latt innrykke i samtlige aviser i fylket en annonse med følgende ordlyd: «AKSJON FOR FJERNING AV ULOVLEG OPPSETTE REKLAMEPLAKATAR O. L. 1. JANUAR-31. I samsvar med §17 i forvaltningslova, gir vegsjefen med dette førehandsvarsel om at det i 1974 vil bli gjennomført ein aksjon for fjerning av ulovleg oppsette reklameplakatar o.l. langs riks- og fylkesvegar i fylket. Etter §33 i veglova kan det, utanfor tettbygd strøk, ikkje utan særskilt løyve frå vegsjefen setjast opp reklameskilt o.l. nærare enn 30 meter frå midtlina i riks- eller fylkesveg. I medhald av §36 i veglova vil vegsjefen i 1974 fjerna reklameplakatar o.l. som er sette opp i strid med §33 i veglova. Fjerning vil bli utført for eigaren si rekning og risiko. Eigarar av reklameplakatar o.l. som har noko å merkja til det som er nemnd ovanfor, kan senda sin uttale til vegsjefen innan 21. desember 1973. Eventuell tidlegare godkjenning må dokumenterast. Om denne kunngjøringen anførte jeg overfor vegkontoret: «Det kan ikke sees at de ansvarlige i denne kunngjøringen ble satt noen frist for å fjerne ulovlig oppsatte skilt selv. Kunngjøringen kan vanskelig forstås slik at vegvesenet på eierens bekostning skulle kunne fjerne skilt som ikke var fjernet innen 1. januar, og noen senere frister er ikke angitt. Det er rimelig å forstå kunngjøringen som et forhåndsvarsel etter forvaltningslovens §17 om at det ville bli fattet beslutning om å fjerne ulovlige skilt. Det må antas at vegvesenet uten ytterligere varsel kunne fjerne ulovlige skilt i samsvar med veglovens §36 første ledd første punktum. Dersom vegvesenet ville belaste den ansvarlige med utgiftene, var det imidlertid nødvendig at det ble satt en frist etter veglovens §36 første ledd annet punktum. Uten at slik frist er blitt satt, foreligger ikke lovens vilkår for å belaste skilteieren med utgiftene. Før saken avsluttes her, bes vegkontoret overveie denne side av saken på nytt. Til dette uttalte vegkontoret: «Utgiftene i forbindelse med fjerning av et ulovlig oppsatt skilt kan etter §36 første ledd, 2. pkt. belastes den ansvarlige. Forutsetningen er at denne ikke selv innen en fastsatt frist fjerner det ulovlig oppførte skilt. Såvidt vi forstar er hensikten med sist nevnte bestemmelse at den ansvarlige skal gis en mulighet til selv å kunne fjerne det ulovlig oppførte skilt for derved å slippe å bli belastet utgiftene som paløper ved at vegvesenet lar skiltet fjernes. Den annonse som var innrykket i pressen, og som varslet vegvesenets aksjon for fjerning av ulovlig oppsatte reklameskilt, kunne nok ha vært formulert mer omfattende og presis når det gjelder fastsetting av frist for den ansvarlige til å fjerne ulovlig oppsatte reklameplakater. Etter vår oppfatning gir imidlertid annonsen en klar oppfordring til ansvarlige for ulovlige oppsatte reklameplakater om at disse må fjernes innen 1. januar 1974 dersom den ansvarlige skulle være sikker på å unngå å bli belastet utgiftene som påløper ved at vegvesenet fjerner den ulovlig oppførte reklameplakat. Vi vil understreke at annonsens tekst ble nøye vurdert ved vegkontoret. 1. januar - 31. desember er nevnt i overskriften for å vise at ulovlig oppsatte reklameplakater kunne bli fjernet heleåret. Tidsfrist kunne det være naturlig å angi i annonsens 4. avsnitt. Men vi vurderte slik at det ikke ville være korrekt bare å nevne 1. januar da vi ikke selv kunne følge opp med å fjerne plakatene like etterpå. På det tidspunkt annonsen ble satt inn forelå det heller ikke noen mer detaljert tidsplan for gjennomføringen av aksjonen langs på den enkelte vegstrekning. Vi vurderte videre slik at når annonsen ble innrykket i avisene i slutten av november 1973 og med frist til 21. desember 1973 for å komme med eventuelle merknader skulle annonseteksten ikke levne noen tvil om at i alle fall de ansvarlige for ulovlig oppsatte skilt som ikke kom med noen merknader, var gitt mer enn 4 uker til å få fjernet sine skilt dersom de ville unngå å bli belastet utgiftene ved vegvesenets fjerning av skiltene. I mitt avsluttende brev av 9. desember 1975 konkluderte jeg slik: «Den kunngjøring som vegkontoret lot innrykke i fylkets aviser, fastsetter ingen frist for de ansvarlige til å fjerne ulovlige skilter selv. Eget varsel om dette burde vært gitt dersom vegkontoret ønsket å pålegge de ansvarlige omkostningene ved kontorets fjerning av skilt som var ulovlig oppsatt. Somb-1975-54 Flytting av strømmåler til utvendig skap - abonnentens plikt til å dekke utgiftene.

lovdata_cd_61053

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.839

Publisert: Somb-1999-102 (1999 s 321) Sammendrag: Bebyggelsesplan - betydningen av privatrettslige forhold. Innehaveren av en dyreklinikk (A) klaget over at klinikken ikke var innpasset i en bebyggelsesplan fordi virksomheten ikke ble ansett tilstrekkelig nært knyttet til reguleringsformålet byggeområde for «bolighus». A hadde overfor fylkesmannen dessuten gjort gjeldende at han hadde en eldre kjøpekontrakt til eiendommen. Fylkesmannen anså innsigelser relatert til kjøpekontrakten for å være «privatrettslige», og mente det da ikke kunne tas hensyn til dem. Ombudsmannen uttalte at spørsmålet om en bebyggelsesplan skal godkjennes, beror på en bred skjønnsmessig vurdering, hvor privatrettslige forhold og rettigheter normalt vil være av underordnet betydning. Fylkesmannen måtte på samme måte som i byggesaker likevel ha en viss plikt til å undersøke om godkjenningen av en plan var i strid med privatrettslige forhold. As innsigelser var likevel ikke avgjørende for vedtakelsen av planforslaget, og det var saklig av fylkesmannen å legge vekt på at dyreklinikken ikke var tilstrekkelig nært knyttet til boligformålet i reguleringsplanen. Saksgang: (Sak 1998-0006) Fylkesmannen hadde opprettholdt Trondheim kommunes godkjennelse av bebyggelsesplan. A, som drev en dyreklinikk i området, mente vedtaket var ugyldig. Blant annet viste han til at fylkesmannen ikke hadde vurdert alle anførslene som ble fremsatt i forbindelse med klagebehandlingen. A mente dessuten det var feil når fylkesmannen hadde lagt til grunn at reguleringsplanen fra 1991 ikke åpnet for at dyreklinikken ble tatt inn i bebyggelsesplanen. Fylkesmannen ble bedt om å kommentere klagen. Det het i brevet bl.a.: «Fylkesmannen har lagt til grunn at forholdet mellom grunneier og smådyrklinikken er et privatrettslig forhold som ikke vedrører behandlingen av bebyggelsesplanen. Det er noe uklart hva som ligger i dette. Det fremgår at A i henhold til tinglyst kontrakt stod som kjøper til en tomt innenfor reguleringsområdet, og så vidt vi forstår hadde grunneier satt som vilkår for overdragelse til utbygger at det ble funnet en tilfredsstillende løsning for smådyrklinikken. A hevder at grunneier overdro tomta til utbygger i tillit til eiendomsetatens telefaks til utbygger 4. desember 1996. Skal fylkesmannens uttalelse forstås slik at alle de her nevnte momenter ikke «vedrører behandlingen av bebyggelsesplanen? Fylkesmannen svarte at område B4 var regulert til byggeområde for boliger, men at det var åpnet mulighet for at offentlige og private institusjoner kunne innpasses i bebyggelsesplanen. Kommunen hadde lagt til grunn at det i boligområdet var ønskelig med institusjoner som hadde nærmere tilknytning til boligområdet som f.eks barnehager o.l. En slik skjønnsmessig vurdering hadde fylkesmannen ikke funnet å kunne overprøve. Fylkesmannen viste videre til at hovedregelen etter plan- og bygningsloven er at planmyndighetene ikke skal ta stilling til privatrettslige innsigelser. Av saksdokumentene fremgikk det at det forelå en salgskontrakt for en tomt mellom B og klageren, og at B ved den senere overdragelsen til utbyggeren hadde satt som vilkår at det ble funnet en tilfredsstillende tomt til smådyrklinikken. Dette var etter fylkesmannens oppfatning et privatrettslig forhold som planmyndighetene ikke var bundet av ved vedtakelsen av bebyggelsesplanen. Avslutningsvis opplyste fylkesmannen at han hadde lagt til grunn at Trondheim Bygg og Eiendom hadde forsøkt å skaffe alternativ tomt for smådyrklinikken uten at dette hadde lyktes. I den forbindelse ble det pekt på at fylkesmannen i vedtaket 6. oktober 1997 hadde lagt til grunn at kommunens saksbehandlere ikke kunne gi bindende forhåndstilsagn om vedtak som skal treffes av et annet organ. Dette gjaldt både spørsmålet om innpassing av dyreklinikken i bebyggelsesplanen og et eventuelt kjøp av ny tomt. I mitt avsluttende brev til fylkesmannen uttalte jeg bl.a.: Klageren har anført at det er i strid med forvaltningsloven 10. februar 1967 §34 når fylkesmannen ikke har tatt stilling til utbyggerens rolle i forbindelse med kjøpet av eiendommen. Det er fra fylkesmannens side anført at dette er et «privatrettslig forhold» som faller utenfor hans myndighetsområde som klageinstans for vedtak truffet i medhold av plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77. Spørsmålet om en plan skal godkjennes, vil bero på en bred skjønnsmessig vurdering. Utgangspunktet for vurderingen vil være såkalte reguleringsmessige hensyn der privatrettslige forhold og rettigheter normalt vil være av underordnet betydning. Det er ikke planmyndighetenes oppgave å ta stilling til privatrettslige konflikter. Dette gjelder imidlertid ikke uten unntak. I en sak inntatt i ombudsmannens årsmelding for 1995 s. 227 viste jeg til at myndighetene i byggesaker «i en viss grad må undersøkje om den planlagte utnyttinga kjem i strid med private rettshøve». Jeg fortsatte deretter: «Det er likevel vanskeleg å seie noko generelt om kor langt undersøkjingsplikta går. Det kan ikkje vere tale om meir enn ei avgrensa form for undersøkjingsplikt. Som hovudregel må private partar som ikkje er samde om rettshøvet mellom dei, syte for å få dette klargjort seg imellom, anten gjennom avtale eller med domstolanes hjelp. Det er domstolanes oppgåve å avgjere privatrettslege tvistemål. Side:322 med noko som faktisk ville kunne få bindande verknad, korleis privatrettslege tilhøve er. Private partar skal ikkje kunne nytte forvaltninga til å få «avgjort» privatrettslege tvistehøve. På den andre sida skal forvaltninga også vere klar over at det ho gjer kan få verknad også i privatrettslege høve. Forvaltninga må difor vere varsam med å «prejudisere» privatrettslege tvistehøve i samband med handsaminga av forvaltningssaker. Undersøkjingsplikta når det gjeld privatrettslege tilhøve må difor berre ha som siktemål å klarleggje at det ikkje vert gjeve løyve til noko som det klart ville vere i strid med privatrettslege tilhøve å gje løyve til. Jeg antar at det tilsvarende må gjelde ved behandlingen av i alle fall mindre detaljplaner slik som i saken her. Også i plansaker er det viktig at myndighetene har klart for seg hvilke virkninger reguleringer får - også på private rettsforhold. I saken her har klageren påpekt at han har inngått kjøpekontrakt til en del av området som bebyggelsesplanen omfatter, og at det var en feil at myndighetene ikke la vekt på dette. Fylkesmannen skriver om dette i klagevedtaket 6. oktober 1997: «Kjøpekontrakten regulerer det privatrettslige forhold mellom partene i kontrakten. Fylkesmannen kan ikke se at forholdet mellom A og B er et forhold som vedrører behandlingen av bebyggelsesplanen. Det fylkesmannen her skriver, kan synes noe unyansert. En bebyggelseplan er i likhet med reguleringsplaner rettslig bindende for arealutnyttelsen innenfor planområdet, jf. plan- og bygningsloven §28-7 syvende ledd §31 nr. 1. Planen griper således direkte inn i klagerens muligheter til å nyttiggjøre seg kjøpekontrakten. Så vidt jeg kan se, var kontrakten ikke omstridt, og myndighetene kan da ikke bare se bort fra den med den begrunnelsen at den er «et privatrettslig forhold». En annen sak er at en slik kontrakt selvsagt ikke binder planmyndighetene til å regulere på en bestemt måte. Reguleringen må som nevnt bestemmes ut fra en helhetsvurdering hvor ønsket om en samfunnsmessig fornuftig arealutnytting vil være et bærende hensyn. Selv om det kan reises innvendinger mot fylkesmannens prinsipielle merknader om betydningen av privatrettslige forhold, synes dette imidlertid ikke å ha påvirket den måten saken faktisk er behandlet på. Som fylkesmannen peker på i brevet hit 28. mai 1998, fremgår det av sakens dokumenter at forholdet til dyreklinikken og mulighetene for å innpasse den i planen faktisk ble vurdert av kommunen da planforslaget ble behandlet der. Således er det påpekt i innstilling 10. september 1996 fra formannskapet som fast utvalg for plansaker til fylkesmannen, at behandlingen av det private planforslaget ble utsatt fra 23. april 1996 til 7. mai 1996 nettopp for at klagerens innsigelser i brev 19. april 1996 skulle bli vurdert av bygningsrådet/det faste utvalg for plansaker ved realitetsbehandlingen. Kommunen erkjente her at klagerens innsigelse burde fremgått av saksfremstillingen, men den understreker samtidig at klagers brev 19. april 1996 ble forelagt utvalget før det vedtok forslaget til bebyggelsesplan. Det fremgår videre at kommunen ikke fant å kunne ilegge innsigelsene vekt ved den skjønnsmessige vurderingen. Også fylkesmannen synes å ha tatt tilbørlig hensyn til smådyrklinikken, selv om den generelle merknaden om privatrettslige forhold ikke er helt treffende. Jeg viser her til at A ble behandlet som en ordinær klager, og at hans argumenter ble vurdert på ordinær måte av fylkesmannen. I forhold til kjøpekontrakten må det avgjørende da være at klageren som potensiell fremtidig eier, har fått uttale seg i forbindelse med behandlingen av planforslaget, hvilket var tilfelle både ved kommunens og fylkesmannens behandling av saken. I plan- og bygningsloven 28-2 annet ledd heter det: «I bebyggelsesplan kan det innenfor rammen av arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplanen og de formål som er nevnt i §25 foretas de utfyllinger og endringer i slike planer som finnes nødvendig for å gjennomføre utbyggingen. En bebyggelsesplan gir kommunen anledning til å gi en nærmere presisering av utnyttelsen av en nærmere avgrenset del av det regulerte området. Bebyggelsesplanen kan ikke gå ut over den formålsangivelsen som følger av reguleringsplanen, men presiseringen kan nødvendigvis medføre en viss innskrenkning i forhold til rammen som er angitt i reguleringsplanen. I reguleringsplan R 341vedtatt 31. mars 1991, heter det i pkt. 1.1.3: «Område B4 skal nyttes til konsentrert boligbebyggelse i inntil 3 etasjer. Offentlige og private institusjoner kan innpasses i området. Klageren mener det er feil når fylkesmannen har lagt til grunn at reguleringsplanen ikke åpner for at dyreklinikken tas inn i bebyggelsesplanen, og har i den forbindelse vist til at byplansjefen i brev 28. mars 1995 og 2. mai 1997 skal ha gitt uttrykk for det motsatte syn. Så vidt jeg kan se, har verken fylkesmannen eller kommunen lagt til grunn at reguleringsplanen var rettslig til hinder for å ta inn dyreklinikken i bebyggelsesplanen. Det er imidlertid lagt til grunn et ønske om at bare institusjoner med en nær tilknytning til boligformålet skal tas inn i bebyggelsesplanen. I denne forbindelse er barnehager nevnt som et eksempel. Side:323 bebyggelsesplanen, beror den på en skjønnsmessig vurdering fra planmyndighetenes side. Ombudsmannen kan bare kritisere slike skjønnsmessige avgjørelser dersom det er begått feil ved utøvelsen av skjønnet, f.eks dersom det er lagt vekt på usaklige hensyn, dersom avveiningen av momentene i saken har vært vilkårlig eller avgjørelsen kan karakteriseres som «klart urimelig», jf ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 §10 annet ledd. Slik saken ligger an, må jeg nøye meg med å konstatere at det er saklig å legge vekt på at dyreklinikken ikke er tilstrekkelig nært tilknyttet boligformålet. Ut fra de foreliggende opplysninger har jeg heller ikke grunnlag for å karakterisere resultatet som «klart urimelig». Somb-1999-101 Avslag på søknad om oppføring av levegg - lovhjemmel.

maalfrid_905ff532df9bce1ba11b240ffcb02b20f3489563_1331

maalfrid_skatteetaten

nn

0.371

Takseringsreglene – Skattedirektoratets takseringsregler for 2006 1300 Lignings-ABC 2006 Takseringsreglene – Forskrift om taksering av formues-, inntekts- og fradragsposter til bruk ved ligningen for inntektsåret 2006 Fastsatt av Skattedirektoratet 19. desember 2006 med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) § 7-1 og Finansdepartementets delegeringsvedtak av 22. januar 1982. Finnes bl.a. på skatteetatens internettsider på www.skatteetaten.no, og på Lovdata (www.lovdata.no).

lovdata_cd_34992

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.863

Publisert: Ot.prp.nr.90 (2000-2001) Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet legger med dette fram forslag til endringer i lov 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske kirke (kirkeloven), lov 7. juni 1996 nr. 32 om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven) og lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond. I kirkeloven foreslås det innført en regel som åpner for ulike forsøksordninger for organisasjonen i menighetene. Når det gjelder endringer i gravferdsloven blir følgende emner behandlet i proposisjonen: - Myndigheten til å gi tillatelse til flytting av avdødes legeme eller aske etter gravlegging ligger i dag hos det enkelte bispedømmeråd med departementet som klageinstans. Dette foreslås endret slik at avgjørelse skal treffes av kirkelig fellesråd i den enkelte kommune, med bispedømmerådet som klageinstans. - Reglene om hvem som skal ha rett til å sørge for en avdød persons gravferd foreslås endret slik at samboere i større grad enn i dag gis samme stilling som ektefeller. Videre foreslås det lovfestet at formelt separerte ikke skal anses som ektefeller. - Avgjørelse ved uenighet om hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden treffes i dag av kommunen dersom uenigheten består mellom like nære etterlatte. Etter forslaget skal kommunen treffe slik avgjørelse også i andre tilfeller der det er uenighet om hvem som skal sørge for gravferden. - Loven gir i dag ingen regler om hvem som skal være ansvarlig for en grav etter gravleggingen. Det foreslås at regler om dette tas inn i loven. - Adgangen til å spre asken etter en avdød for vinden i stedet for gravlegging ble innført ved gravferdsloven av 1996. Det gjelder strenge formkrav for at tillatelse skal kunne gis. Det foreslås å endre formkravene slik at det skal bli lettere å få tillatelse til dette, samt at tillatelse skal kunne gis mens en person fortsatt lever. Videre foreslås at det gis adgang for foreldre til spredning av aske etter avdøde barn. Lov om Opplysningsvesenets fond foreslås endret slik at også gevinster ved salg av verdipapirer i fondet kan nyttes til kirkelige formål. Lovforslagene for så vidt gjelder kirkeloven og lov om Opplysningsvesenets fond fremmes på bakgrunn av vedtak gjort av Stortinget 29. mars 2001 i forbindelse med behandlingen av Innst.S.nr.187 (2000-2001), jf St.meld.nr.14 (2000-2001) Børs og katedral - om økonomien i Den norske kyrkja. De aktuelle stortingsvedtakene lyder: «Stortinget ber Regjeringen foreslå en bestemmelse i Kirkeloven som åpner for ulike forsøksordninger i kirken. «Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag slik at også gevinster ved salg av verdipapirer i Opplysningsvesenets fond kan nyttes til kirkelige formål. Det er i dag bispedømmerådet som gir tillatelse til flytting av en gravlagts legeme eller aske fra en grav til en annen på samme eller en annen kirkegård. Det er hovedsakelig askeurner det har vært søkt om flytting av, og sjelden avdøde gravlagt i kiste. Ut fra hensynet til gravfreden forutsetter forarbeidene til bestemmelsen slik de framgår i Ot.prp.nr.64 (1994-1995) en restriktiv praksis i slike saker. Kirkelig fellesråd på det sted hvor avdøde er gravlagt gir uttalelse før bispedømmerådet behandler saken. Bispedømmerådets avgjørelse kan påklages til departementet. I de fleste sakene som er behandlet i departementet har bispedømmerådets vedtak vært i samsvar med fellesrådets anbefaling. Departementet har bare unntaksvis kommet til et annet resultat enn bispedømmerådet. Denne praksisen tilsier at myndigheten til å treffe vedtak i disse sakene ikke behøver ligge til de to øverste kirkelige forvaltningsnivåene. Ressurshensyn tilsier at vedtak i første instans bør treffes av kirkelig fellesråd med klageadgang til bispedømmerådet. Etter departementets oppfatning kan dette gjøres uten at det går på bekostning av hensynet til forsvarlig saksbehandling. Enhver har rett til å gi skriftlig erklæring om hvem som skal ha rett til å sørge for vedkommendes gravferd. Gravferdsloven § 9 annet ledd regulerer rekkefølgen mellom de etterlatte dersom det ikke foreligger slik erklæring. Ektefelle nevnes foran barn, foreldre, barnebarn etc. Etter at loven trådte i kraft har det stadig oftere kommet opp spørsmål knyttet til samboeres rett til å sørge for gravferden. I noen tilfeller vil dette være løst ved at en person skriftlig utpeker sin samboer til å sørge for gravferden, men i mange tilfeller vil det av ulike grunner ikke foreligge noen slik erklæring. Spørsmålet om samboeres stilling var berørt i forarbeidene til bestemmelsen, og det foreligger ulike uttalelser på ulike stadier i forarbeidene til bestemmelsen om hvilke samboere som skal likestilles med ektefeller. Disse uttalelsene gir imidlertid ikke klare holdepunkter for å løse konkrete situasjoner, og har medført atskillig tvil omkring hva som kreves for at samboere skal likestilles med ektefeller. Det er derfor etter departementets vurdering ønskelig å ta inn i loven en formulering som rydder denne uklarheten av veien. Det har videre vært en del usikkerhet omkring stillingen for så vidt gjelder separerte, men ikke formelt fraskilte, ektefeller. Praksis var lenge den at man ble ansett som ektefeller fram til det forelå skilsmisse ved bevilling eller dom. For å oppnå samsvar blant annet med det som gjelder i arveretten bør skjæringstidspunktet for tap av retten til å sørge for gravferden settes ved separasjon. Denne forståelsen er i samsvar med det som kom fram da bestemmelsen ble debattert i Odelstinget. Departementet foreslår at denne presiseringen framgår direkte av loven. For å sikre en viss notoritet i slike saker bør det skilles mellom lovformelig og faktisk separasjon, også det i samsvar med hva som er tilfelle for arveretten. Gravferdsloven § 9 bestemmer videre at dersom det er uenighet mellom like nære etterlatte, for eksempel mellom søsken, skal kommunen avgjøre hvem av dem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Det kan også lett tenkes å oppstå tilfeller hvor det er uklart hvorvidt samboere i konkrete tilfeller skal likestilles med ektefeller. Når departementet nå foreslår en regulering av samboeres stilling, er det naturlig at kommunens myndighet utvides tilsvarende, slik at kommunen avgjør også andre tilfeller hvor det er uenighet om hvem som skal sørge for gravferden. Dersom en avdød person gravlegges i en eksisterende grav vil det allerede være en person som er ansvarlig for eller fester av graven. Dette vil ikke endres ved ny gravlegging. Dersom vedkommende derimot gravlegges i en ny grav, må det utpekes en person som skal være ansvarlig for graven. Dette er det ingen uttrykkelige regler om i dag, men i de fleste tilfeller vil de etterlatte bli enige seg imellom om hvem dette bør være. Den som blir ansvarlig for graven får etter loven rett til å stelle graven, bestemme om den skal forsynes med gravminne og i tilfelle hvilket, samt til å råde over den blant annet ved senere gravlegginger. I en del tilfeller oppstår det etter gravleggingen uenighet mellom de etterlatte om valget av ansvarlig for graven. Det hevdes da gjerne at valget var tilfeldig og ikke var gjenstand for diskusjon på tidspunktet for gravlegging. Det er i dag ingen entydig praksis når det gjelder hvem av de etterlatte som blir oppført som ansvarlig for graven. I noen tilfeller blir det den som i henhold til opplistingen i § 9 annet ledd har rett til å sørge for gravferden, andre ganger den som faktisk sto for det praktiske ved gravferden, og atter andre ganger den av de etterlatte som bodde nærmest kirkegården. En så vidt ulik praksis avstedkommer en del uheldige situasjoner. Det er derfor behov for at loven slår fast hvilket prinsipp som skal gjelde dersom de etterlatte ikke blir enige om en løsning. Fram til adgangen til å spre asken etter en avdød for vinden ble innført ved gjeldende gravferdslov hadde vi i Norge et absolutt forbud mot askespredning. Regelen er begrunnet i hensynet til religionsfriheten, men loven stiller ikke opp kriterier for prøving av de motiver som ligger bak ønsket om askespredning. Tillatelse gis derfor i praksis uten at det stilles spørsmål om hvilke beveggrunner som ligger bak ønsket om askespredning. Det viktigste kravet for å få innvilget en søknad om askespredning er av formell karakter, nemlig at det foreligger en datert og underskrevet erklæring fra avdøde. Bestemmelsen innebærer at man ikke kan søke om askespredning mens man er i live. Ønsket om å spre asken i stedet for en ordinær gravlegging har vist seg å være mer utbredt enn man antok da loven ble vedtatt. Departementet har mottatt flere klager på fylkesmannens avslag på søknader om å spre asken. Noen få avslag er gitt under henvisning til at stedet asken ønskes spredt ikke har vært ansett som egnet, men i de aller fleste tilfellene har det manglet slik erklæring fra avdøde som loven krever. Lovens formkrav er absolutt, og selv om det ut fra erklæringer fra de etterlatte i flere av tilfellene har vært klart at avdøde faktisk hadde ønsket askespredning, har verken fylkesmannen eller departementet hatt anledning til å imøtekomme slike søknader. Dette har avstedkommet sterke henstillinger om å myke opp lovens formkrav, både fra etterlatte i forbindelse med enkeltsaker og fra enkelte fylkesmenn. I tillegg til formkravene, har departementet også mottatt til dels sterke reaksjoner på at det ikke er adgang for en person til å søke om askespredning mens vedkommende lever. Reaksjonene har først og fremst kommet fra enkeltpersoner eller etterlatte etter personer som ønsket askespredning, men også flere fylkesmenn har gitt uttrykk for at det oppleves urimelig at en person ikke skal kunne få sikkerhet for om hans ønske vil kunne etterkommes. Loven inneholder i dag ingen bestemmelse om spredning av aske etter barn under 15 år. På bakgrunn av at antallet askespredningssaker generelt har vist seg å være så vidt stort, kan det lett tenkes at foreldre som selv vil ønske askespredning - kanskje først og fremst av kulturelle eller religiøse grunner - vil ønske det samme for sine barn. Realiteten i forslagene om endringer i kirkeloven og lov om Opplysningsvesenets fond er behandlet i Innst.S.nr.187 (2000-2001). Departementet har derfor ansett det som unødvendig å sende forslagene til alminnelig høring. Forslagene er likevel summarisk forelagt Kirkerådet og Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon til uttalelse. Forslag til endringer i gravferdsloven ble ved departementets brev av 23. februar 2001 sendt til høring hos landets bispedømmeråd, Kirkerådet, fylkesmennene, Human-Etisk Forbund, Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon, Gravferdsrådet, Norsk forening for kirkegårdskultur, Kommunenes sentralforbund, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Norges Frikirkeråd, Den katolske kirke, Oslo kirkelige fellesråd, Bergen kirkelige fellesråd, Trondheim kirkelige fellesråd og Stavanger kirkelige fellesråd. Høringsbrevet er senere sendt også til Begravelsesbyråenes forening - Norge. Høringsfristen ble satt til 6. april 2001, og 34 instanser har avgitt uttalelser. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn har ikke gitt noen egen uttalelse, men overlatt det til hver av sine medlemmer. Av disse er det bare Oslo katolske bispedømme som har avgitt uttalelse. Til det refererte stortingsvedtaket, jf punkt. 2.1 foran, heter det i komitemerknaden i Innst.S.nr.187 (2000-2001): «Komiteen viser til at det er ønskelig med organisatorisk utviklingsarbeid knyttet til bl.a samarbeid mellom fellesrådene i kirken. I dag er dette vanskelig fordi det ikke finnes lovhjemmel for å drive slikt arbeid på tvers av fellesrådsgrenser. Departementet viser til at lov 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning gjelder for forsøk i statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning, hvis ikke annet følger av lov. Som komiteen påpeker, er det ikke i kirkelovgivningen gitt bestemmelser som åpner for forsøk innen den kirkelige forvaltning. Kirkerådet og Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon fikk forslaget sendt til uttalelse. Kirkerådet hadde ikke møte innen høringsfristen utløp. Det foreligger derfor ingen uttalelse til forslaget fra Kirkerådet. Departementet finner ikke å legge avgjørende vekt på at slik uttalelse ikke foreligger. Departementet legger til grunn at Stortinget har tatt standpunkt til realiteten i forslaget og at det ikke er påkrevet å forelegge lovforslaget for Kirkemøtet i henhold til kirkeloven § 24. Gjennomføring av forsøk vil skje i forståelse med Kirkerådet og andre kirkelige instanser, jf de spesielle merknadene under pkt. 5.1. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA) støtter forslaget, og uttaler blant annet at «forsøk kan bidra til at ulike samarbeidsløsninger styrker den lokale kirkes evne til å ivareta sitt oppdrag med best mulig kvalitet og effektivitet.» KA mener det bør framgå uttrykkelig at adgangen til samarbeid gjelder både mellom soknets organer innenfor kommuneenheten og på tvers av fellesrådsgrenser, og foreslår en presisering av dette i den foreslåtte lovteksten. Loven om forsøk i offentlig forvaltning har som formål å utvikle funksjonelle og effektive organisasjons- og driftsformer, og en hensiktsmessig oppgavefordeling mellom forvaltningsorganer og mellom forvaltningsnivåer. Loven er begrenset til forsøk som krever avvik eller unntak fra gjeldende bestemmelser om organisering, oppgavefordeling og statlige kontrollordninger. Departementet mener en bestemmelse i den kirkelige lovgivning som omhandler forsøk, bør ha et tilsvarende formål og en tilsvarende avgrensning. Formålet med bestemmelsen er å åpne for forsøk som kan bidra til å utvikle og utprøve en annen organisering og en annen oppgavefordeling i den kirkelige forvaltning enn det kirkelovgivningen fastsetter. Soknet er den grunnleggende enhet i Den norske kirke. Etter kirkeloven § 5 skal det i hvert sokn være et menighetsråd og i hver kommune et kirkelig fellesråd. Menighetsrådet og det kirkelige fellesrådet er soknets organer. Oppgavefordelingen mellom disse er nærmere regulert i kirkeloven § 9 og § 14. Også andre kirkelige organer er tillagt myndighet og oppgaver innen kirkeforvaltningen (bispedømmerådene, biskopene, Kirkemøtet). En bestemmelse som åpner for forsøk innen den kirkelige forvaltning, bør etter departementets syn være begrenset til forsøk som krever avvik eller unntak fra de av kirkelovens bestemmelser som regulerer organiseringen av soknets organer, dvs. menighetsrådene og de kirkelige fellesrådene, og oppgavefordelingen mellom disse. Departementet er enig i at det bør framgå uttrykkelig at adgangen til samarbeid også gjelder på tvers av fellesrådsgrenser, og tar inn i endringsforslaget KAs forslag til presisering av dette. Sammensetningen av menighetsrådet og kirkelig fellesråd er regulert i kirkeloven § 6 og § 12. Ved forsøk med en annen organisering og oppgavefordeling for disse, kan det oppstå behov for å gjøre avvik eller unntak fra bestemmelsene også om sammensetningen av soknets organer. Departementet foreslår at dette hensynet ivaretas ved lovendringen. For øvrig vises til de spesielle merknadene under punkt. 5 nedenfor. Gravferdsloven § 7 setter som vilkår for at tillatelse til flytting av en avdøds legeme eller aske kan gis at sterke grunner taler for flytting og det er fastsatt hvor ny gravlegging skal finne sted. Som eksempel på sterke grunner nevner lovforarbeidene at avdøde er lagt i feil grav. At gravens plassering innebærer en urimelig belastning for de etterlatte vil også kunne begrunne flytting. Departementets praksis i klagesaker har stilt strenge krav der dette har vært anført som begrunnelse, og det har sjelden vært gitt tillatelse til flytting uten at det har foreligget erklæring fra lege som tilrår flytting. Det er bispedømmerådet som avgjør søknader om flytting, med adgang til å påklage avgjørelsen til departementet. Bestemmelsen skiller i utgangspunktet ikke mellom flytting av askeurne og flytting av person som er gravlagt i kiste. Tidligere lovgivning (kirkeloven av 1897) gav uttrykkelige regler bare om flytting av kiste. Søknad om flytting av kiste ble behandlet av stiftsdireksjonen (biskop og fylkesmann) slik loven foreskrev, mens flytting av askeurne ble avgjort av kirkevergen eller menighetsrådet uten noen formell saksgang. Gravferdsloven § 7 innebar derfor en innskjerping av praksis rundt flytting av askeurne. Flytting av kiste er i praksis lite aktuelt, blant annet fordi man også må ta hensyn til kirkegårdsarbeidernes arbeidsforhold. Departementet foreslo at myndigheten til å avgjøre saker om flytting av en avdøds aske eller legeme overføres fra bispedømmerådet til kirkelig fellesråd, med bispedømmerådet som klageinstans. Ingen av fylkesmennene har hatt innvendinger til forslaget på dette punkt. De fleste bispedømmerådene går imot endringsforslaget. Hovedinnvendingen er at man er i tvil om hvorvidt fellesrådene vil være i stand til å opprettholde en restriktiv praksis i slike saker. Det anføres at fellesrådene vil bli utsatt for adskillig press fra de pårørende, og at man særlig på steder med små forhold lett vil gi etter for slikt press. For stor nærhet mellom beslutningsorganet og den beslutningen gjelder framholdes som en faktor som vil kunne føre til en mer liberal praksis enn loven forutsetter. Agder bispedømmeråd uttaler således under henvisning til at det i departementets høringsbrev er gitt uttrykk for at det stort sett er samsvar mellom fellesrådenes innstilling og bispedømmerådets avgjørelse, at «(d)ette stemmer ikke med den dokumentasjonen som foreligger fra Agder, der kirkelig fellesråd har anbefalt flytting i halvparten av sakene. Det synes derfor som fellesrådene lettere anbefaler/innvilger flytting enn det gravferdslovens intensjon tilsier. Nærhet til søkeren kan være en av årsakene.» Også Trondheim kirkelige fellesråd framholder risikoen for utgliding av praksis, og går derfor imot at en slik endring gjøres nå. De øvrige fellesrådene som har uttalt seg, kirkelig fellesråd i Oslo, Bergen og Stavanger, har ikke innvendinger til forslaget. Stavanger kirkelige fellesråd framholder det positive ved at dersom avgjørelsen legges til fellesrådet vil man få større nærhet mellom beslutningstakere og brukere, og dermed også kortere saksbehandlingstid. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon slutter seg til endringsforslaget. Faren for at fellesrådene vil bli utsatt for utilbørlig påtrykk fra de pårørende framheves også fra Kirkerådet, Norsk forening for kirkegårdskultur, Begravelsesbyråenes forening Norge, samt Gravferdsrådet. Human-Etisk Forbund slutter seg til departementets vurderinger. Oslo katolske bispedømme slutter seg til forslaget, men mener at departementet fortsatt bør være klageinstans. Til støtte for dette anføres blant annet at bispedømmerådet har en for sterk kirkelig profil, slik at deres objektivitet i slike saker lett vil kunne trekkes i tvil. Hensynet til gravfreden har alltid stått sterkt i Norge, og flytting av gravlagte har vært ansett som noe helt ekstraordinært. Det er ingen holdepunkter verken i gjeldende praksis eller i høringsrunden som tilsier at synet på dette har endret seg. Departementet vil derfor ikke gå inn for å endre vilkårene for flytting av gravlagte. Flere av høringsinstansene gir imidlertid uttrykk for bekymring for at de kirkelige fellesrådene ikke er modne for å ta slike avgjørelser, og at praksis vil bli for ulik dersom man sprer avgjørelsesmyndigheten slik det foreslås. Departementet ser at dette kan være en risiko i denne type saker som i alle andre type saker hvor man legger avgjørelsesmyndigheten ned ett nivå, og har på bakgrunn av at så mange av høringsinstansene har hatt innvendinger til forslaget vurdert nøye hvorvidt dagens ordning bør beholdes. Når departementet likevel har valgt å beholde endringsforslaget, har det dels sammenheng med at Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon, som organisasjon for landets kirkelige fellesråd, støtter forslaget. Det samme gjør tre av de fire store fellesrådene som har avgitt høringsuttalelse. Det er rimelig å anta at det er fellesrådene i de større byene som vil behandle flest søknader om flytting. Disse har også bygget opp en administrasjon som gjøre dem godt skikket til å håndtere slike saker på en forsvarlig måte. Hovedgrunnen til at forslaget er beholdt er likevel at praksis fra før 1997 sett i sammenheng med det lov- og kildegrunnlaget som foreligger i dag tilsier at de kirkelige fellesrådene vil være vesentlig bedre rustet til å håndtere slike saker enn mange av høringsinstansene frykter. Den alminnelige bevisstheten omkring disse spørsmålene er dessuten adskillig høyere blant de lokale kirkegårdsmyndighetene enn tilfellet var før gravferdsloven ble vedtatt. Det vil videre være naturlig at departementet går aktivt ut med informasjon til de kirkelige fellesrådene og gir retningslinjer for deres behandling av slike saker. Kirkeloven av 1897 ga regler for flytting av kistebegravede, men ikke om urner. Praksis fram til 1997 var derfor at søknader om flytting av askeurne ble truffet av den lokale kirkevergen eller menighetsrådet, og normalt uten noen formell saksgang. I dag har vi en lovbestemmelse som uttrykkelig omhandler både askeurner og kister, og der lovforarbeidene legger klare føringer med hensyn til hva som skal kreves før samtykke til flytting blir gitt. I tillegg kommer at bispedømmerådene i dag i de fleste saker treffer sin avgjørelse på bakgrunn av uttalelse fra det aktuelle kirkelige fellesråd, slik at fellesrådene allerede har atskillig erfaring med de vurderinger som må gjøres i slike saker. Det kan selvsagt ikke utelukkes at man vil se en viss variasjon i praksis, men etter departementets vurdering vil denne variasjonen neppe være av et slikt omfang at det veier opp for prinsippet om at avgjørelser som angår enkeltpersoner bør treffes så nær de det gjelder som mulig, samt gevinsten ved reduksjon av antallet enkeltsaker som avgjøres av bispedømmerådene og departementet. Etter departementets vurdering er det ikke særlig sannsynlig at man vil se en betydelig økning i antallet saker der det blir gitt samtykke til flytting. Departementet har ikke registret at bispedømmerådenes kirkelige karakter har reist tvil om deres evne til å behandle denne type saker forsvarlig, og finner derfor ikke gode grunner til at bispedømmerådet ikke skal være klageinstans for fellesrådets avgjørelse også i disse sakene. At bispedømmerådet er klageinstans for vedtak truffet av kirkelig fellesråd er dessuten lovens normalordning, jf § 24 første ledd. Departementet fremmer derfor forslag om at loven endres slik at avgjørelser om flytting av en avdøds legeme eller aske treffes av kirkelig fellesråd i den kommunen hvor vedkommende er gravlagt. Etter gravferdsloven § 9 kan enhver skriftlig utpeke en person til å sørge for gravferden sin. Dersom slik erklæring ikke foreligger, oppstiller loven en prioritert rekkefølge over hvem av de etterlatte over 18 år som skal ha denne retten. Ektefelle kommer først, deretter barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, søsken, søskens barn og foreldres søsken. Gjeldende lov sier ikke noe om hvorvidt separerte ektefeller skal regnes som ektefeller eller ikke, og heller ikke noe om samboeres stilling ved gravferd. Disse spørsmålene ble berørt under Odelstingets debatt omkring loven, men det er varierende praksis og adskillig usikkerhet hos lokale gravferdsmyndigheter om hvordan regelen skal forstås. Ved uenighet mellom like nære etterlatte treffes nødvendig avgjørelse av kommunen, og denne avgjørelsen kan ikke påklages. Den enkelte kommune bestemmer ut fra sin interne organisering hvilken instans som skal treffe avgjørelse. Departementet foreslo at loven uttrykkelig skulle slå fast at retten til å sørge for gravferden bortfaller ved formell separasjon. Videre ble det foreslått at person som levde i stabilt ekteskapslignende forhold med avdøde da dødsfallet fant sted skal ha samme rett til å sørge for gravferden som om de hadde vært gift. Utkastet inneholdt også forslag om at kommunens myndighet til å avgjøre uenighet mellom like nære etterlatte utvides til å gjelde alle tilfeller der etterlatte er uenige om hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til de foreslåtte presiseringer av samboeres og separertes stilling. Flere framholder at loven bør gi en klarere definisjon og avgrensing av samboerbegrepet, for eksempel ved å ta inn definisjoner som er brukt andre steder i lovgivningen. Alternativt bør dette presiseres i de veiledende merknadene. Human-Etisk Forbund ønsker at også registrert partner skal omtales eksplisitt i loven, på linje med ektefelle. Med unntak av Møre bispedømmeråd har ingen innvendinger mot at kommunens myndighet til å avgjøre uenighet mellom etterlatte utvides slik det er foreslått. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag framholder at loven bør angi hvilken kommunal instans som skal treffe avgjørelser etter denne paragrafen. Da gravferdsloven ble debattert i Odelstinget, var det bred enighet om at fraseparerte ektefeller ikke burde ha samme rett til å sørge for gravferden som ektefeller. Dette har således vært ansett som gjeldende rett, og departementets forslag innebærer derfor en kodifisering av denne rettstilstanden og ikke noen realitetsendring. Etter departementets vurdering er lovendringen likevel nødvendig i lys av den usikkerhet som finnes på dette punktet. På bakgrunn av at samboerskap som samlivsform er blitt stadig mer utbredt, er det naturlig at dette også reflekteres i reglene om hvem som anses som nærmeste etterlatte ved et dødsfall. Dette understøttes etter departementets vurdering av at det er blitt stadig vanligere å formalisere visse sider også når det gjelder denne formen for samliv, som for eksempel formuesforholdet mellom samboende. Større usikkerhet har vært knyttet til hva som skal til for at personer i ikke formaliserte samboerforhold skal likestilles. Uttalelsene i Odelstinget under forberedelsen av gravferdsloven ga ikke noe entydig svar på hva som kreves, noe som har medført at disse spørsmålene løses forskjellig fra sted til sted. På dette punktet er det etter departementets vurdering derfor nødvendig å foreta en presisering i loven. Det har de siste årene vært arbeidet med å finne fram til ensartede regler i en rekke offentligrettslige lover for så vidt gjelder samboere. Vi viser særlig til NOU 1999:25 Samboerne og samfunnet, som inneholder forslag til definisjon av samboerforhold som skal gi grunnlag for likestilling med ektefeller. Disse forslagene har så langt ikke gitt seg utslag i konkrete lovbestemmelser. Det er departementets vurdering at en definisjon av samboere ikke bør tas inn i gravferdsloven, og foreslår derfor en ikke helt presis angivelse av hvilke samboerforhold som bør likestilles med ekteskap. Dersom det på et senere tidspunkt blir etablert en gjennomgående definisjon av samboerbegrepet i offentligrettslige lover, forutsetter departementet at denne blir lagt til grunn også ved praktiseringen av gravferdsloven. Fram til dette skjer kan det være naturlig å se hen til andre steder i lovgivningen som gir mer konkrete holdepunkter for når samboende skal likestilles med ektefeller. Det spørsmål dagens lov gir kommunen myndighet til å avgjøre, står saklig sett nær de presiseringer som nå foreslås. Både praktiske og reelle hensyn taler etter departementets vurdering for at det er kommunen som bør treffe avgjørelser også i de tilfeller hvor det er oppstår uenighet mellom etterlatte som ikke er like nære, for eksempel hvorvidt samboere i konkrete tilfeller skal likestilles med ektefeller. Kommunens myndighet bør derfor utvides i samsvar med lovforslaget ellers. Det framgår av forarbeidene til gravferdsloven at registrert partner skal likestilles med ektefelle, og dette er innarbeidet hos gravferdsmyndighetene. Etter departementets vurdering er det derfor ikke noe behov for å nevne denne gruppen særskilt i loven. Etter departementets vurdering bør det fortsatt være opp til den enkelte kommune selv å bestemme hvilket organ denne myndigheten bør legges til. På bakgrunn av disse vurderingene fremmer departementet forslag om at samboeres og separertes stilling presiseres i loven, samt at kommunen gis myndighet til å treffe avgjørelser i alle saker der det er uenighet om hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Loven har i dag ingen bestemmelser om hvem som skal stå som ansvarlig for en grav etter gravlegging. Spørsmålet blir bare aktuelt dersom avdøde er gravlagt i en ny grav hvor ingen står som ansvarlig eller fester av graven. Departementet foreslo at den som faktisk sørger for gravferden gis anledning til å stå som ansvarlig for graven, men at øvrige etterlatte gjennom skriftlig innsigelse kan kreve at dette spørsmålet blir avgjort av kommunen. Ingen av høringsinstansene har kommet med innvendinger mot at den som sørger for gravferden gis anledning til å være ansvarlig for graven. Flere mener likevel at det bør oppstilles en frist for hvor lenge etter gravferden noen andre pårørende skal kunne kreve dette spørsmålet avgjort av kommunen. I de tilfeller der det oppstår uenighet om hvem som bør være ansvarlig for en grav, er hovedinnvendingen mot det valget som i sin tid ble gjort som oftest at valget var tilfeldig. Man får gjerne en situasjon hvor påstander står mot hverandre og der det ikke finnes konkrete holdepunkter for å ta noen avgjørelse. Det er derfor etter departementets vurdering viktig at det etableres en prosedyre for hvordan denne avgjørelsen tas. Slik vil man bedre kunne sikre at de etterlatte sammen vurderer også de rettslige og praktiske konsekvensene av at en person er ansvarlig for en grav. Det bør legges opp til en ordning der de etterlatte sammen og etter reelle vurderinger tar standpunkt til hvem dette skal være. Samtidig er det etter departementets vurdering naturlig at loven gir uttrykk for at dersom de etterlatte (eller avdøde selv) har utpekt en person til å besørge gravferden, så har det formodningen for seg at vedkommende også bør følge opp ansvaret for graven. Men her må det legges til rette for at man enkelt kan bestemme noe annet. Dersom man ikke blir enige, bør en offentlig instans bringes inn for å ta stilling til spørsmålet. I lys av vurderingene som framkommer ovenfor under punkt 3.3, er det etter departementets vurdering naturlig at også denne avgjørelsen treffes av en kommunal instans. Departementet vil ikke foreslå at det oppstilles en absolutt frist for når spørsmålet om valg av ansvarlig for en grav skal kunne avgjøres. De omstendighetene en slik sak skal avgjøres på grunnlag av, vil kunne variere adskillig fra tilfelle til tilfelle, og dersom man finner at en sak er for gammel til at det har noen interesse å gjøre om på den avgjørelsen som er truffet, vil det være naturlig at kommunen stadfester denne. I motsetning til hva som er tilfelle ved spørsmålet om hvem som skal sørge for gravferden, er det ved utpeking av en ansvarlig for graven ikke noen grunn til å begrense adgangen til å påklage avgjørelsen. Den som har fylt 15 år kan erklære at vedkommende ønsker asken sin spredt for vinden i stedet for å gravlegges. Erklæringen må være underskrevet og datert. På bakgrunn av denne erklæringen kan den som sørger for gravferden etter at vedkommende er død søke fylkesmannen på det sted der man ønsker at spredningen skal foretas om tillatelse til at asken spres for vinden. Formkravene knyttet til erklæring om askespredning er utformet slik at det ikke vil være adgang for foreldre til å spre asken etter sine barn. Departementet foreslo en bestemmelse om at den som ønsker askespredning selv kan søke fylkesmannen om tillatelse. Kravet er at vedkommende er over 15 år. Ordningen med at den som sørger for gravferden søker etter vedkommendes død foreslås videreført, men med den forskjell at tillatelse også kan gis i tilfeller hvor det ikke foreligger underskrevet og datert erklæring, dersom det etter fylkesmannens vurdering er tilstrekkelig godtgjort at vedkommende ønsket askespredning. Departementet foreslo å åpne for at aske etter barn kan tillates spredt når barnets nærmeste etterlatte ønsker det. Samtlige fylkesmenn har sluttet seg til forslaget. Fylkesmannen i Hordaland ønsker en presisering av hva som skal gjelde i de tilfeller hvor de etterlatte er uenige om spredning av aske etter barn. Enkelte fylkesmenn uttrykker ønske om retningslinjer for hva som skal til for at det er tilstrekkelig godtgjort at avdøde ønsket askespredning. I forbindelse med forslaget om at tillatelse skal kunne gis mens en person ennå er i live, har flere av fylkesmennene framholdt at det er nødvendig med retningslinjer for de tilfeller der stedet for askespredning har endret karakter etter at tillatelsen ble gitt, slik at det når spredning blir aktuelt er mindre egnet enn det var på søknadstidspunktet. Bjørgvin og Stavanger bispedømmeråd er negative til å åpne for spredning av aske etter barn. Dette begrunnes i hovedsak ut fra prinsipielle holdninger til askespredning. De øvrige bispedømmerådene slutter seg til endringsforslaget. Flere av høringsinstansene framholder at det ikke må være anledning til å sette opp gravminne over en person hvis aske er spredt for vinden. Human-Etisk Forbund mener det bør være opp til den som sørger for gravferden å avgjøre om asken skal spres, på samme måte som denne avgjør andre spørsmål og gravferdsform. Etter departementets vurdering er det mye som taler for at lovens formkrav bør gjøres mindre absolutt. Det er svært viktig i saker om askespredning å unngå at asken etter en person blir spredt for vinden i strid med vedkommendes ønske. Erfaringen er at det i mange tilfeller ikke gis tillatelse til askespredning av formelle grunner, selv om det er uomtvistet at dette var avdødes reelle ønske. Mange mennesker dør brått og uventet og har av den grunn ikke avgitt erklæringen. I andre tilfeller har man ikke vært oppmerksom på formkravene. Etter departementets oppfatning kan man ved å myke opp formkravene sikre at flere som vitterlig har hatt et ønske om askespredning kan få dette ønsket oppfylt, samtidig som man gjennom fylkesmannens vurdering i det enkelte tilfelle kan etablere rutiner som gjør at det ikke blir gitt tillatelse i saker hvor avdøde ikke hadde ønsket det. Departementet vurderer det ikke som aktuelt å åpne for at den som sørger for gravferden på fritt grunnlag skal kunne treffe beslutning om askespredning dersom det ikke har vært holdepunkter for et ønske om dette hos avdøde. Som nevnt kan ikke tillatelse til askespredning gis mens vedkommende lever, slik loven i dag er formulert. Det er imidlertid flere momenter som taler for at det bør være mulig å få tillatelse mens man lever. For det første vil det oppleves positivt for en person som ønsker askespredning å ha visshet om at fylkesmannen har gitt tillatelse til at ønsket kan oppfylles. For det andre slipper de etterlatte prosessen ved å fremme en søknad. Også i de tilfeller hvor resultatet av en søknad blir at man får avslag, vil det være lettere for de etterlatte å akseptere dette dersom også den som ønsker askespredning var innforstått med avslaget. Den som sørger for gravferden vil imidlertid ikke være rettslig forpliktet til å gjennomføre askespredningen selv om tillatelse er gitt, dersom det strider mot vedkommendes ønske eller overbevisning, på samme måte som den som sørger for gravferden ikke er forpliktet til å søke om askespredning selv om avdøde har ønsket det. Departementet er ellers enig med enkelte av høringsinstansene i at man gjennom å sette vilkår for tillatelsen vil avhjelpe de tilfeller der forholdene for spredning endrer seg i tiden fra tillatelse blir gitt til den skal gjennomføres. Spørsmålet om å spre aske etter barn ble ikke berørt under forberedelse av gravferdsloven. Departementet har registrert noen henvendelser med ønske om dette, men omfanget har vært beskjedent. På bakgrunn av at departementet ikke ser det som unaturlig at dette kan være aktuelt i flere tilfeller enn det man har oversikt over, ble forslaget framsatt for å få et bilde av hvordan høringsinstansene vurderte dette temaet. På bakgrunn av at det ikke har framkommet særlige motforestillinger mot dette forslaget, vil departementet foreslå at det gis adgang til spredning av aske etter barn når de nærmeste etterlatte søker om det. Vilkårene bør være de samme som for personer over 15 år. Opplysningsvesenets fond har sitt grunnlag i Grl. § 106, som omhandler det benefiserte gods, dvs. eiendommer som fra gammelt av hørte til det enkelte presteembete som underhold for presten. Fondet er ellers regulert i lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond. Kirkerådet har ikke uttalt seg om dette forslaget, jf omtalen under pkt 3.1. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon har ingen merknader til forslaget. Finanskapitalen til Opplysningsvesenets fond hadde ved årsskiftet 1999/2000 en markedsverdi på 1,5 mrd. mill. kroner. Den bokførte verdien var 1,3 mrd. kroner. Finanskapitalen er for det meste plassert i aksjer og obligasjoner. Med bakgrunn i § 5 i loven om fondet, der det framgår at vederlag ved salg av fondets eiendeler skal legges til fondskapitalen, har gevinstene ved salg av aksjer og obligasjoner ikke vært regnet som avkastning, men som en del av fondskapitalen. I St.meld.nr.14 (2000-2001) framholdt departementet at Opplysningsvesenets fond nå var i en slik finansiell situasjon at det burde være grunnlag for å utvide fondets finansielle ansvar for kirkelige oppgaver. Forutsetningen var at det ble åpnet adgang til å ta i bruk gevinster ved salg av fondets verdipapirer, noe som krevde endring i lovens § 5. Ved nevnte stortingsvedtak, jf pkt. 2.1 foran, har Stortinget sluttet seg til dette. Departementet viser til Innst.S.nr.187 (2000-2001) og St.meld.nr.14 (2000-2001) når det gjelder hvilke kirkelige formål fondets avkastning i framtiden skal kunne brukes til, og hvilke hensyn vedrørende den framtidige forvaltningen av fondets finanskapital som vil gjelde. I samarbeid med styret for forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond vil departementet vurdere nærmere behovet for endringer i gjeldende retningslinjer for fondets finansforvaltning som følge av lovendringen. I St.prp.nr.1 vil departementet på vanlig måte orientere om endringer i forvaltningspraksis, om finanskapitalens utvikling, salgsgevinster, disponering av avkastning og overskudd mm. Den nye bestemmelsen i kirkeloven om forsøk har ikke i seg selv økonomiske eller administrative konsekvenser. De administrative og økonomiske konsekvensene vil være knyttet til de enkelte forsøkene som godkjennes, og vil være en viktig side ved vurderingen av om godkjenning kan gis. Forslagene til endringer i gravferdsloven vil ikke ha noen direkte økonomiske konsekvenser. Dersom myndigheten til å avgjøre saker om flytting av gravlagt legges til kirkelig fellesråd, vil disse organene bli pålagt oppgaver de ikke har i dag. Etter departementets vurdering vil likevel de administrative konsekvensene for det enkelte kirkelige fellesråd være svært begrensede. Omfanget av disse sakene landet sett under ett sammenholdt med antallet kirkelig fellesråd, tilsier at det statistisk sett gjennomsnittlig vil gå svært lang tid mellom hver gang et kirkelig fellesråd får en slik sak til behandling. Dette vil antakelig variere noe mellom fellesråd i store og små kommuner, men man bør ikke forvente særlig pågang på det enkelte fellesråd. Videre er det slik at fellesrådene også i dag avgir uttalelse i slike saker, og forutsatt at saksmengden holder seg relativt stabil vil de administrative konsekvensene av myndighetsoverføringen neppe bli særlig merkbar. I de sakene som påklages, vil fellesrådene riktignok måtte behandle samme sak to ganger. For bispedømmerådene vil endringen medføre en nedgang i antallet saker, idet det bare er klagesakene som vil bli forelagt rådet. Departementet vil ikke lenger få denne type saker til behandling. Av de forslåtte endringene i reglene om hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden og til å stå som ansvarlig for en grav, vil forslaget om å utvide kommunens myndighet til å avgjøre tilfeller av uenighet mellom etterlatte ha konsekvenser for den enkelte kommune. Det foreligger ingen oversikt over antallet slike saker i dag, men det er departementets inntrykk at det ikke dreier seg om et betydelig antall. Dette vil antakelig variere noe etter kommunenes størrelse, men kommunene vil nok kunne håndtere denne type saker innenfor den etablerte administrasjonen i kommunen. De foreslåtte utvidelsene av adgangen til askespredning vil kunne føre til en økning i antallet søknader til fylkesmennene. Dette vil imidlertid langt på vei kompenseres ved at antallet klagesaker må forventes å reduseres betydelig som følge av at formkravene mykes opp. Av samme grunn forventes det at departementet vil ha en nedgang i antallet klagesaker. Forslaget om å kunne bruke gevinster ved salg av verdipapirer som fondet eier, har ingen administrative konsekvenser. De økonomiske konsekvensene er omtalt i St.meld.nr.14 (2000-2001) og vurdert i Innst.S.nr.187 (2000-2001), som departementet viser til. Bestemmelsen om forsøk er begrenset til å omfatte forsøk som gjelder organiseringen av soknets organer (menighetsrådet og kirkelig fellesråd), oppgavefordelingen mellom disse, og sammensetningen av soknets organer. Bestemmelsen er derfor foreslått inntatt i § 5, som nytt fjerde ledd første punktum. § 5 omhandler soknets organer. Ved kgl. res. 7. juni 1996 er Kongens myndighet etter kirkeloven i hovedsak delegert til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Godkjenning av forsøk bør i loven legges direkte til departementet. For om nødvendig å kunne styre og begrense omfanget av forsøk, foreslås det i fjerde ledd annet punktum en bestemmelse om at departementet kan gi nærmere retningslinjer for forsøk. Slike retningslinjer vil i tilfelle bli utarbeidet i samarbeid med bl.a. Kirkerådet. Gjennomføring av konkrete forsøk vil skje i forståelse med Kirkerådet og andre kirkelige instanser som berøres. Bestemmelsen innebærer at tillatelse til flytting av begravet legeme eller askeurne blir gitt av kirkelig fellesråd på det sted hvor vedkommende er gravlagt. Bestemmelsen medfører ingen endring i vilkårene for at tillatelse skal kunne gis, og departementet forutsetter således at bestemmelsen fortsatt vil praktiseres restriktivt. I overensstemmelse med reglene om feste av grav, må det før tillatelse kan gis foreligge samtykke både fra den som er ansvarlig for eller fester av graven det skal flyttes fra og graven det skal flyttes til. Bestemmelsen innebærer en presisering av det som har vært utbredt praksis, nemlig at formelt separerte ikke skal likestilles med ektefeller når det gjelder rett til å sørge for gravferden. Personer som lever sammen uten å være gift eller å ha inngått partnerskap, har fra gravferdsloven trådte i kraft bare vært likestilt med ektefeller dersom samboerforholdet er formalisert gjennom samlivskontrakt. Praksis når det gjelder samboere som ikke har formalisert sitt forhold på denne måten har vært ulik. Bestemmelsen medfører etter endringen en presisering av at også disse har samme rett til å sørge for gravferden dersom samboerforholdet er tilstrekkelig varig og stabilt. Dersom det senere blir etablert en generell avgrensing av samboerbegrepet i norsk lovgivning, legges denne til grunn ved praktiseringen av bestemmelsen. Bestemmelsen innebærer at kommunen avgjør alle saker hvor de etterlatte er uenige om hvem som har rett til å sørge for gravferden. Bestemmelsen er ny. Etter denne bestemmelsen er det den som faktisk besørger gravferden som skal gis anledning til å stå som ansvarlig for graven, også hvor dette er en annen enn den som etter første eller annet ledd hadde rett til det. Kommunen treffer sin avgjørelse på grunnlag av en vurdering av de retningslinjer som § 9 oppstiller sammenholdt med de momenter saken ellers gir. Kommunens avgjørelse kan etter lovens § 24 annet ledd påklages til fylkesmannen. Bestemmelsen innebærer at en person som ønsker sin aske spredt for vinden, selv kan søke om dette slik at fylkesmannen kan treffe avgjørelse i saken mens søkeren lever. I tillegg opprettholdes ordningen med at den som sørger for gravferden kan søke om å få spre avdødes aske når det godtgjøres at avdøde ønsket askespredning. Det vil være opp til fylkesmannens skjønn hva som skal kreves for at et slikt ønske er tilstrekkelig godtgjort, men det bør stilles strenge krav. Videre innebærer bestemmelsen at det kan gis tillatelse til å spre asken etter barn under 18 år, men ønske om dette må komme fra barnets nærmeste etterlatte. Som et moment i sin vurdering, vil fylkesmannen blant annet kunne legge vekt på om barnets etterlatte er uenige i synet på askespredning. Når en persons aske er spredt for vinden, vil det fortsatt ikke være anledning til å påføre avdødes navn på et eget gravminne. Fylkesmannen vil blant annet kunne sette som vilkår for en tillatelse at stedet for askespredning skal godkjennes på nytt før spredningen blir gjennomført, dersom stedet har endret karakter slik at det ikke lenger anses som egnet for askespredning. Det gjøres ingen endring i § 5 første ledd, som slår fast at eiendommene til fondet og kapitalen ikke skal kunne gis bort eller brukes opp. Imidlertid foreslås det at annet ledd endres slik at første punktum begrenses til å omhandle det forhold at vederlag ved salg av fondets eiendommer skal legges til kapitalen. Ved salg av fast eiendom som tilhører fondet, bl.a forpaktingsbruk, skog- eller tomteareal, skal derfor vederlaget - som i dag - regnes som en del av fondets kapital og legges til kapitalen. I annet ledd annet punktum presiseres imidlertid at gevinster ved salg av verdipapir som fondet eier, skal regnes som avkastning. § 6, som regulerer bruken av avkastningen, foreslås ikke endret. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i kirkeloven, gravferdsloven og lov om Opplysningsvesenets fond. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i kirkeloven, gravferdsloven og lov om Opplysningsvesenets fond i samsvar med et vedlagt forslag. I lov 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske kirke (kirkeloven) skal § 5 nytt fjerde ledd lyde: I lov 7. juni 1996 nr. 32 om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven) gjøres følgende endringer: § 9 annet, tredje og fjerde ledd skal lyde: § 9 nåværende tredje og fjerde ledd blir femte og sjette ledd. I lov 7. juni 1996 nr. 33 om Opplysningsvesenets fond skal § 5 annet lyde: Ot.prp.nr.89 (2000-2001) Om lov om endringer i lov 22. november 1996 nr. 65 om statens postselskap og i lov 22. november 1996 nr.

lovdata_cd_50567

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.534

0 Vedlegget opphevet fra 28. juni 2004, jf. forskrift 28 juni 2004 nr. 1043. 1987 Forskrift om drift av flyttb.

lovdata_cd_50710

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

nn

0.96

Føresegna gjeld frå 1. januar 1989. Samstundes vert tidlegare føresegner av 14. mai 1982 nr. 945 oppheva.

lovdata_cd_51664

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.865

Vedtekter for Norsk Tipping AS. Fastsatt ved kgl.res. 11. desember 1992 med hjemmel i lov av 28. august 1992 nr. 103 om pengespill m.v. §3 tredje ledd. Fremmet av Kulturdepartementet. Endret 8 april 2005 nr. 303. Selskapets navn er Norsk Tipping AS. Selskapet opprettes fra 1. januar 1993, jf. kgl.res. 11. desember 1992 om opprettelse av selskapet. Staten eier alle aksjer i selskapet. Bestemmelsene i aksjeloven 13. juni 1997 nr. 44 gjelder ikke for Norsk Tipping AS, jf. pengespilloven §3 annet ledd. 0 Endret ved forskrift 8 april 2005 nr. 303. Selskapet har sitt forretningskontor i Hamar. Selskapet skal i henhold til spilleregler fastsatt av departementet avholde og formidle pengespill i betryggende former under offentlig kontroll, med sikte på å forebygge negative konsekvenser av pengespillene, samtidig som det gjennom rasjonell drift av selskapet skal legges til rette for at mest mulig av overskuddet fra spillene kan gå til formål som nevnt i pengespilloven §10. Selskapets styre skal ha minst fem medlemmer med varamedlemmer. Ansattes medlemmer i styret oppnevnes med personlige varamedlemmer. Varamedlemmer for øvrige medlemmer innkalles ved forfall i den rekkefølge de er oppnevnt. Selskapets virksomhet skal være knyttet til formidling av pengespill, rettet mot norske borgere eller personer bosatt i Norge. Beslutning om iverksettelse av annen virksomhet eller om opprettelse av datterselskaper skal tas i generalforsamling. Selskapet blir forpliktet ved underskrift av to styremedlemmer i fellesskap. Selskapets daglige drift blir ledet av administrerende direktør. Administrerende direktør skal holde styret orientert om spørsmål som er av vesentlig betydning for selskapets virksomhet, for eksempel knyttet til nasjonale politiske eller samfunnsmessig forhold, endringer i selskapets profil, utvikling av ny virksomhet, større omorganiseringer, vesentlige investeringer mv. Administrerende direktør har selskapets prokura. Styret kan gi prokura til andre tilsatte, men bare slik at prokura tegnes av to i fellesskap (fellesprokura). Kultur- og kirkedepartementet fastsetter selskapets årsregnskap etter forslag fra styret og godkjenner styrets årsmelding. I tillegg til det kontroll- og tilsynsarbeid som foretas gjennom Lotteri- og stiftelsestilsynet avholdes det to ganger årlig møte mellom departementet og selskapet, med sikte på å opprettholde en løpende dialog om utvikling og praktisering av regelverket for Norsk Tippings virksomhet. Ved behov kan det avholdes ytterligere møter. Det skal føres referat fra møtene. Generalforsamling for Norsk Tipping avholdes hvert år i tilknytning til selskapets årsmøte. Det skal føres protokoll fra generalforsamlingen. Instruks til selskapet gis enten ved protokollert vedtak i generalforsamling eller ved brev direkte fra Kultur- og kirkedepartementet. 0 Tilføyd ved forskrift 8 april 2005 nr. 303. Publisert: Avd I 1993 271 (summarisk)

lovdata_cd_53255

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.711

- Forskrift av 5. juni 1908 nr. 9365 om norske skips forpliktelse til å medta sjøfolk der hjemsendes ved norsk konsuls foranstaltning. - Forskrift av 24. april 1961 nr. 3655 for registrering og merking av småfartøyer. - Forskrift av 11. oktober 1963 nr. 3795 om pliktmessig avhold fra nytelse av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel for personer som tjenestegjør på passasjerskip. - Forskrift av 27. juni 1969 nr. 4 om tariff for oppkreving av gebyrer i forbindelse med utstedelse og fornyelse av lastelinjesertifikater m.v. for norske skip. - Forskrift av 25. august 1972 nr. 3 om utbetaling til norske sjøfolk som seilte ute i krigsårene. - Forskrift av 14. desember 1973 nr. 4067 om fastsettelse av godtgjøring til godkjente besiktelsesinstitusjoner. - Forskrift av 17. oktober 1975 nr. 2 om arbeidsområdet for sjømann som innehar ledende stilling om bord. - Forskrift av 26. juni 1981 nr. 3813 om arbeidstiden for dykkepersonell på norske skip. - Delegering av myndighet av 25. mai 1984 nr. 1156 etter lov av 25. mai 1984 nr. 31 om endringer i lov 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontroll med Skibes Sjødyktighed m.v. - Forskrift av 29. juni 1984 nr. 1319 om kontroll med skip som fører passasjerer i farvann ved Svalbard. - Forskrift av 6. desember 1985 nr. 2076 til lov om linjekonferanser m.v. - Forskrift av 17. januar 1986 nr. 42 om overføring av myndighet til Handelsdepartementet etter lov om Statskontroll med Skibes Sjødyktighed m.v. - Forskrift av 31. januar 1986 nr. 221 om ikrafttredelse av lov av 31. mai 1985 nr. 37 om endringer i sjømannslov 30. mai 1975 nr. 18 og lov 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontroll med Skibes Sjødyktighed m.v. Delegering av myndighet. - Forskrift av 31. januar 1986 nr. 222 om sjømannslovens virkeområde. - Forskrift av 31. januar 1986 nr. 223 om anvendelse av ulovlig fratrådt sjømanns hyretilgodehavende. - Forskrift av 26. juni 1987 nr. 554 om navn for skip i Norsk Internasjonalt Skipsregister. - Forskrift av 30. juni 1987 nr. 579 om særskilt fartsområde for fartøyer og flyttbare innretninger i petroleumsvirksomhet registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister. - Overføring av myndighet av 25. november 1988 nr. 939 til Utenriksdepartementet etter lov om mønstring av arbeidstakere på skip m.v. - Forskrift av 25. november 1988 nr. 940 om kontroll av maritim tjeneste. - Overføring av myndighet av 23. desember 1988 nr. 1081 etter sjømannsloven og visse andre lover til Utenriksdepartementet. Overføring av myndighet av en del forskrifter til Sjøfartsdirektoratet. - Forskrift av 11. august 1989 nr. 802 om utvidet fartsområde for lasteskip registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister. - Forskrift av 16. august 1989 nr. 818 til gjennomføring av forskrift om utvidet fartsområde for lasteskip registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister. - Delegering av myndighet av 19. januar 1990 nr. 22 til å bestemme ikrafttredelse av lov av 19. januar 1990 nr. 1 om endring i sjømannslov. Vedtak om ikrafttredelse av lov av 26. mai 1989 nr. 24 om endring i lov av 17. juni 1986 nr. 12 om folketrygd og i visse andre lover. - Delegering av 2. august 1991 nr. 528 til Utenriksdepartementet etter lov om Statskontroll med Skibes Sjødyktighed m.v. - Forskrift av 20. desember 1991 nr. 846 om gebyrer for utstedelse av radiooperatørsertifikater. - Delegering av myndighet av 15. mai 1992 nr. 324 etter lov av 12. juni 1987 nr. 48 om Norsk Internasjonalt Skipsregister §9. - Forskrift av 30. juli 1992 nr. 591 om delegering av myndighet etter lov av 20. juli 1893 nr. 1 om sjøfarten §13, §14, §15, §32, §38. - Forskrift av 30. juli 1992 nr. 592 om registrering av skip i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS). - Forskrift av 30. juli 1992 nr. 593 om registrering av skip i Norske Ordinært Skipsregister. - Forskrift av 9. juli 1993 nr. 596 om begrensning av fartsområde for passasjerskip registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister. - Forskrift av 17. desember 1993 nr. 1162 om pliktige garantiordninger for arbeidstakere på norske skip. - Forskrift av 23. desember 1993 nr. 1253 om lønns- og hjemreisegaranti ved arbeidsgivers konkurs. - Forskrift av 23. desember 1993 nr. 1254 om garanti for trygderettigheter for EØS-borgere som arbeider som hotell- og restaurantansatte på turistskip registrert i norsk internasjonalt skipsregister. - Delegering av myndighet av 4. februar 1994 nr. 107 til å utferdige forskrifter i medhold av lov om Statskontroll med Skibes Sjødyktighed m.v. og lov om måling av fartøyer m.v. - Forskrift av 4. februar 1994 nr. 114 om gebyr for tjenester som utføres av Sjøfartsdirektoratet og skipskontrollen (gebyrtariffen). - Delegering av myndighet av 27. april 1995 nr. 381 til Utenriksdepartementet i medhold av §3 og §4 i lov om trygg bruk av fritidsfartøy. - Forskrift av 2. februar 1996 nr. 114 om gebyr for tjenester som utføres av Sjøfartsdirektoratet og skipskontrollen (gebyrtariffen). - Forskrift av 2. februar 1996 nr. 115 om oppkreving av gebyr til statskassen for besiktigelser, sertifikatutstedelser m.v. som foretas i henhold til sjødyktighetsloven m.v. (gebyrforskriften). Forskrift gitt av Utenriksdepartementet ved Avdelingen for handel og internasjonalisering som overføres til Nærings- og handelsdepartementet pr. 1.

lovdata_cd_29740

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.477

Bestemmelsene i §103 gjelder i hele kommunen.

lovdata_cd_62325

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.789

Publisert: Somb-1985-21 (1985 62) Sammendrag: Medisinske krav for luftfartssertifikat - kompetanseordningen mellom helse- og luftfartsmyndighetene. Bestemmelser om Sivil Luftfart (BSL), gitt av Luftfartsverket 7. februar 1983 i medhold av luftfartsloven av 16. desember 1960, har bl.a. regler om de medisinske krav for luftfartssertifikat og om legeundersøkelser. I forbindelse med en konkret klagesak ga ombudsmannen uttalelse om enkelte av behandlingsprinsippene i dette regelverk, spesielt med sikte på kompetanseordningen mellom helsemyndighetene Legenemnda for flygere, Helsedirektoratet) og luftfartsmyndighetene (Luftfartsverket, Samferdselsdepartementet). Saksgang: (Sak 150/84 og 18E/85) A fikk i 1971 luftfartssertifikat som privatflyger. I 1978 besluttet myndighetene å inndra sertifikatet etter at A var kjent udyktig som flyger av medisinske grunner (psykiske lidelser). A gikk rettens vei for å få vedtaket kjent ugyldig, men vant ikke frem. I desember 1982 rettet han ny henvendelse til myndighetene for å få gjenopptatt saken. Dette ledet til at det ble innhentet nye sakkyndige vurderinger. Legenemnda for flygere stilte seg deretter positivt til å la A fly, forutsatt at det ble oppstilt visse «operative begrensninger» (begrenset flygeområde, begrenset gyldighetstid og krav om regelmessig kontroll av psykiater). Luftfartsverket uttalte deretter at det under slike forutsetninger «ikke hadde noen innvending imot» at A fikk utstedt legeattest. Legeattest gjeldende til 30. april 1984 for privatflygertjeneste ble dermed utstedt av Legenemnda. A, som var utilfreds med de «operative begrensninger», klaget til Helsedirektoratet, som ikke tok klagen til følge. Direktoratet uttalte i den forbindelse at man kun hadde vurdert de medisinske sider av saken. Når det gjaldt de operative begrensninger, ble A henvist til å ta sine innsigelser opp med Luftfartsverket. A henvendte seg deretter i februar 1984 til ombudsmannen. Behandlingen av klagen førte til en omfattende korrespondanse mellom ombudsmannen og henholdsvis Helsedirektoratet, Luftfartsverket og Samferdselsdepartementet. Selve klagesaken ble avsluttet av ombudsmannen ved uttalelse av 9. mai 1985. Avgjørelsen om at A ikke tilfredsstilte de medisinske krav i forskriftene, fant jeg ikke å kunne kritisere. Det som gjensto var for det første spørsmålet om dispensasjon fra forskriftenes krav, og for det annet om det var saklig grunnlag for de fastsatte «operative begrensninger». Disse spørsmål måtte jeg henvise A til i første omgang å ta opp med Samferdselsdepartementet som klageinstans over Luftfartsverket. (A fremmet senere slik klage til Samferdselsdepartementet og vant frem med denne slik at han fikk sertifikat med fulle rettigheter.) I brev samme dag (9. mai 1985) til Samferdselsdepartementet viste jeg til at jeg under arbeidet med saken hadde måttet sette meg inn i behandlingsprinsippene i det gjeldende regelverk, og da spesielt reguleringen av kompetanseordningen mellom helse- og luftfartsmyndighetene. I brevet ga jeg følgende oppsummering: «1. Legenemndas avgjørelse og anbefalinger. Klage til Helsedirektoratet. Med hjemmel i lov av 16. desember 1960 om luftfart, og kgl. res. av 8. desember 1961, jfr. Samferdselsdepartementets bemyndigelse 23. mars 1964, har Luftfartsverket 7. februar 1983 gitt Bestemmelser om Sivil Luftfart (BSL). Her er det bl.a. gitt regler om luftfartssertifikater og -beviser, således Forskrifter om medisinske undersøkelser (C 1-2) og Forskrifter om medisinske krav (C 1-3). Ved søknad om utstedelse eller fornyelse av sertifikater og beviser påligger det Legenemnda å avgjøre om søkeren er medisinsk skikket for tjenesten, jfr. C 1-2 pkt. 3.5. For så vidt gjelder formen på de avgjørelser som treffes, må det iallfall kreves at negative avgjørelser klart munner ut i en særskilt konklusjon, og ikke - som i den aktuelle sak - bare indirekte gjennom en anbefaling om dispensasjon fra de medisinske krav. Søkeren må også gis særskilt underretning om vedtaket, bl.a. for å kunne gjøre bruk av sin klagerett til Helsedirektoratet, jfr. C 1-2 pkt. 8. Hvis søkeren ikke oppfyller de medisinske krav (og heller ikke kan gis godkjennelse etter C 1-3 pkt. 1.6) (jfr. C 1-2 pkt. 7.1), eventuelt kombinert med operative begrensninger i sertifikatets rettigheter (jfr. C 1-3 pkt. 7.1 og 7.2). Ifølge C 1-2 pkt. 7.1 skal dispensasjonsspørsmålet alltid vurderes, og det samme er fastslått i pkt. 7 i Instruks for Legenemnda for flygere (gitt av Luftfartsverket 27. mai 1982). - En forutsetning for en slik umiddelbar dispensasjonsbehandling bør likevel være at legemyndighetene har grunn til å tro at søkeren ønsker dette. Det vil ikke alltid være tilfelle; han kan f.eks. ønske spørsmålet om dispensasjon (og operative begrensninger) utsatt til det foreligger endelig avgjørelse i spørsmålet om medisinsk skikkethet. Spørsmålet om hvorvidt søkeren fyller kravene til medisinsk skikkethet - der Legenemnda har avgjørelsesmyndighet - og spørsmålet om dispensasjon - der Legenemnda kan gi anbefaling - bør holdes klart fra hverandre. Hvis dette ikke gjøres, vil det bl.a. kunne skape uklarhet om hva som kan og skal overprøves av Helsedirektoratet. Jeg viser i den sammenheng til mitt brev 8. november 1984 til Helsedirektoratet og direktoratets svar 11. januar 1985. Det direktoratet skal ta stilling til, er Legenemndas avgjørelse, og her har Helsedirektoratet etter vanlige forvaltningsprinsipper full kompetanse til overprøving, både med hensyn til regelanvendelse og skjønnsutøvelse. 2. Luftfartsverkets avgjørelse. Klage til Samferdselsdepartementet. Etter C 1-3 pkt. 7 tilligger det Luftfartsverket å fatte vedtak om dispensasjon fra de medisinske krav og - eventuelt - å fastsette nødvendige operative begrensninger i sertifikatets rettigheter. Luftfartsverkets vedtak er gjenstand for klage til Samferdselsdepartementet. Det må derfor være en selvfølge at avgjørelsene virkelig får form av vedtak, og at klageren får underretning på lovlig måte, bl.a. med opplysning om klageadgangen, jfr. forvaltningslovens §27. - Luftfartsverkets fremgangsmåte i den aktuelle sak tilfredsstilte ikke noen av disse krav. Jeg har på denne bakgrunn merket meg opplysningene om praksis i departementets brev 18. mars 1985, der det heter: «Ved søknad om legeattest vil imidlertid ikke Luftfartsverkets vedtak komme til søkerens kunnskap og tilfredsstiller verken da eller senere forvaltningslovens formkrav på vesentlige punkter. Begrensningene inntas i legeattesten som utstedes av legenemnda og senere i søkerens sertifikat under egen rubrikk. Dette forhold vil bli rettet ved omlegging av den administrative praksis i Luftfartsverket og slik at søker underrettes om Luftfartsverkets vedtak i egen ekspedisjon. Det vil samtidig bli gitt underretning om klageadgangen. Dersom saken fremmes i form av dispensasjonssøknad, er imidlertid Luftfartsverkets praksis i samsvar med forvaltningslovens bestemmelser. Jeg har umiddelbart noe vanskelig for å forstå begrunnelsen for den todelte praksis, slik den her er beskrevet. På bakgrunn av den omlegging som nå bebudes, gir imidlertid forholdet ikke grunn til nærmere undersøkelse herfra. For så vidt gjelder den rettslige betydning av en positiv anbefaling fra Legenemnda, har jeg merket meg følgende uttalelse i departementets brev: «Legenemndas behandling og uttalelse i saken er en nødvendig del av grunnlagsmaterialet for Luftfartsverkets avgjørelse, men dispensasjon er ikke avhengig av en anbefaling fra Legenemnda sjøl om ordlyden i de aktuelle bestemmelser kunne tolkes i den retning. Luftfartsverket vil revidere forskriftene på dette punkt slik at det klart framgår at Legenemnda bare har rådgivende kompetanse. Ombudsmannens uttalelse ledet til at Samferdselsdepartementet ba Luftfartsverket sørge for «revisjon av forskrifter og omlegging av praksis med sikte på en klarere behandlingsprosedyre for slike saker». Somb-1985-20 Pasientskader - behandling av erstatningskrav. Fylkeskommunen (sykehuseieren)

lovdata_cd_55521

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.8

For eiendomsskatteåret 2001 er rentesatsen ved kapitalisering etter skatteloven §18-5 første og fjerde ledd 5,6 prosent. 2000 Forskrift om refusjonskrav ved div.