Datasets:

norkart

/

lovdata

like 2

Follow

Norkart 7

lovdata_cd_2690

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.795

1.1. Vegetasjon på land og i vann er fredet mot all skade og ødeleggelse som ikke følger av tillatt ferdsel eller annen virksomhet nevnt under punktene 4.7-8 og 5 nedenfor. 1.2. Ville pattedyr og fugler, herunder deres hi, reir, egg og unger, er fredet mot skade og ødeleggelse av enhver art. Departementet kan fastsette nærmere bestemmelser1 for jakt, herunder forby all jakt. 1.3. Nye plante- og dyrearter må ikke utsettes i området. 2. Anleggsvirksomhet m.v. 2.1. Oppføring av bygninger og anlegg, herunder veier og faste innretninger, samt legging av jordkabler er ikke tillatt. Nye luftledninger må ikke framføres over området. 2.2. Inngrep i grunnen, herunder uttak av masse, oppfylling og tørrlegging er forbudt. Henlegging av avfall er ikke tillatt. 3.1. Forsøpling, ny utføring av kloakk, utslipp av giftstoffer, oljeholdige væsker, bruk av kjemiske bekjempningsmidler og lignende er ikke tillatt. 3.2. Gjødsling er bare tillatt på dyrket mark, slåtteland og kulturbeite. 4.1 Motorisert ferdsel til lands er forbudt. 4.2 Bruk av vannscooter og vannjetdrevne fartøyer er forbudt. 4.3 Nord for grenselinjen Gjellbekkvika Rundsand - Karte er høyest tillatt hastighet for motordrevne fartøyer til vanns 5 knop. 4.4 Landing med luftfartøy og lavtflyging under 800 fot er forbudt i den isfrie del av året. 4.5 Bruk av motoriserte modellfly i den isfrie del av året og bruk av motoriserte modellbåter er ikke tillatt. 4.6 Det er båndtvang for hund hele året. 4.7 All ferdsel skal skje på en slik måte at dyre- og plantelivet ikke unødig skades eller forstyrres. Departementet kan fastsette nærmere bestemmelser om ferdselen i området. 4.8 Fiske er tillatt i den grad det ikke er i strid med bestemmelsene ovenfor eller andre bestemmelser som regulerer fiske og fiskerettigheter i området. 4.9 Unntatt fra forbud nevnt i punkt 4 er ferdsel i politi-, ambulanse-, brannsloknings- eller oppsynsøyemed. 5. Unntaksbestemmelser. 5.1.1 Dyrket mark, slåtteland og kulturbeite kan fortsatt nyttes til jordbruksformål. Beite kam foregå som tidligere. 5.1.2 Forvaltningsmyndighetene kan gi tillatelse til grasbrenning om våren. 5.1.3 Det et tillatt å nytte bekjempningsmidler i fareklasse «c» for jordbruksformål. 5.1.4 Grunneierne kan fjerne vegetasjon som representerer helsefare for mennesker og dyr og vertsplanter for skadeorganismer i landbruket. 5.1.5 I kanten av jordbruksområdet kan grunneierne fjerne trær, busker og kratt som er til ulempe for jordbruksdriften og i nærheten av boliger fjerne vegetasjon som virker sjenerende på bomiljøet. 5.1.6 Det er tillatt å vedlikeholde eller fornye grøftenett på dyrket mark, slåtteland og kulturbeite. 5.1.7 Vedlikehold av eksisterende gjerder og vanningsanlegg er tillatt. Forvaltningsmyndighetene kan gi tillatelse til oppføring av nye gjerder og vanningsanlegg når dette ikke er i strid med verneinteressene. 5.1.8 Grunneierne kan til eget husbehov hogge trevirke til ved, gjerdestolper og lignende, unntatt på øyene Gjushaugsand og Kusand. 5.2 Tekniske arbeider m. 5.2.1 Fredningsbestemmelsene akal ikke være til hinder for drift og vedlikehold av : c. brygger og båtfester. Forvaltningsmyndighetene kan gi tillatelse til opparbeiding av nye båtfester. 5.2.2 Forvaltningsmyndighetene kan gi tillatelse til utslipp som er godkjent av forurensingsmyndighetene i medhold av gjeldende lover og forskrifter. 5.3.1. Skjøtsel som er nødvendig for å oppfylle formålet med fredningen skal utføres av forvaltningsmyndigheten eller av den forvaltningsmyndigheten bestemmer. Skjødselen skal skje etter plan godkjent av forvaltningsmyndighetene. 5.3.2. Forvaltningsmyndighetene kan gjøre unntak fra fredningsbestemmelsene for vitenskapelige undersøkelser og arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning og i spesielle tilfeller, dersom det ikke strir mot formålet med fredningen. 1 Bestemmelser 29. juni 1983 nr. 4313.

lovdata_cd_2648

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

sv

0.405

Landbruksdepartementet stadfester med dette Fjell kommunestyre sitt vedtak av 18. april 1975, der det med heimel i §3 andre leden i lov av 9. juli 1926 nr. 4 om ansvar for skade på bufe ved hund m.v. vart vedtatt:

lovdata_cd_778

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.761

Kgl.res. om overføring av namsrettens forretninger etter visse lovbestemmelser fra skattefogden i Ålesund til byfogden i Ålesund. Fastsatt av Justisdepartementet 18.juli, 1958.

lovdata_cd_23306

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.616

Hattfjelldal kommune har vedtatt forskrift 25. september 1998 nr. 1030 for forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata (KOSTRA - kommune stat rapportering). Denne erstatter forskrift av 27. oktober 19931 for kommunale og fylkeskommunale budsjetter.

lovdata_cd_2575

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.655

Forskrift om fredning av Råndalen naturreservat, Selbu kommune, Sør-Trøndelag. Fastsatt ved Kronprinsreg.res. av 13. september 1974. Fremmet av Miljøverndepartementet.

lovdata_cd_43771

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.704

[Endret 9/99, 3/00. §21-8 gir trygden en rett til å utsette utbetalingen av ytelsen i opptil tre uker. Innen denne treukersfristen må således fordringshaveren melde sitt krav. Fristen må regnes fra det tidspunkt fordringshaveren har fått varselet, og tiden for normal postgang må derfor regnes med. Meldes det ikke noe krav, skal trygdekontoret utbetale ytelsen til rette vedkommende, og fordringshaveren har tapt sin rett overfor trygdekontoret. For å få dekket sitt krav må han nå inndrive det direkte fra stønadsmottakeren. For pensjonsordninger som omfattes av lov om samordning, er det i egen forskrift fra Sosialdepartementet fastsatt at ytelsen kan holdes tilbake i inntil seks uker etter at opplysningene om folketrygdytelsene er kommet frem til vedkommende pensjonsordning. Andre pensjonsordninger er bundet av treukersfristen i §22-7.

lovdata_cd_11018

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.455

Forskrift om hyttebygging, Bokn kommune, Rogaland. I henhold til strandplanlovens §2, godkjenner Bokn kommunestyre 24. september 1985 forskrift for hyttebygging i Bokn i samsvar med bygningsrådets vedtak av 4. juni 1985. Vedtaket lyder:

lovdata_cd_33498

lovdata_cd_norgeslover_2005

no

0.548

1 Jfr. §1-2 første ledd nr. 1. Hver andelseier1 har en ideell part i verdipapirfondet som svarer til vedkommendes andel av samlede utstedte fondsandeler. 1 Se §1-2 første ledd nr. 5. Betegnelsen verdipapirfond skal fremgå av fondets navn.1 Bare verdipapirfond kan nytte denne betegnelse i sitt navn eller ved omtale av sin virksomhet. Hvert fond skal ha et navn som klart skiller det fra andre fond. 1 Jf. lov 21 juni 1985 nr. 79 §2-1 flg. 13. reglene for andelseiernes valg av styremedlemmer i forvaltningsselskapet,6 jf. 14. regler for eventuell utdeling av midler fra fondet til frivillige organisasjoner, jf. §4-10 første ledd nr. 15. om fondet kan låne ut finansielle instrumenter,8 jf. 16. formkrav som skal følges ved innløsning av andeler5 i fondet, herunder overfor hvem innløsningskrav kan framsettes med rettslig bindende virkning, jf. 0 Endret ved lover 8 nov 1991 nr. 75, 20 des 1993 nr. 140, 17 juli 1998 nr. 56 (i kraft 1 jan 1999), 16 juni 2000 nr. 40 (i kraft 1 juli 2000 iflg. res. 16 juni 2000 nr. 577), 15 juni 2001 nr. 48 (i kraft 1 aug 2001 iflg. forskrift 31 juli 2001 nr. 863, men første ledd nytt nr. 9 og nr. 15 i kraft 10 mars 2004 iflg. forskrift 10 mars 2004 nr. 504) 2 Jfr. §1-2 nr. 5. 4 Jfr. §6-1 annet ledd og §7-1 annet ledd nr. 5. 6 Jfr. §1-2 første ledd nr. 2. 8 Jfr. lov 19 juni 1997 nr. 79 §1-2 annet ledd. Verdipapirfondets vedtekter fastsettes av styret i det forvaltningsselskap som skal forvalte fondet.1 Vedtektene skal stadfestes av tilsynsmyndigheten.2 Før slik stadfesting foreligger, kan det ikke selges andeler i verdipapirfondet eller kjøpes verdipapirer til fondet. Beslutning om endringer i verdipapirfondets vedtekter er bare gyldig dersom et flertall av de styremedlemmer som er valgt av andelseierne har stemt for den. Endringer i vedtektene må godkjennes av tilsynsmyndigheten.2 Godkjenning kan bare gis når endringen antas å være i andelseiernes interesse. Endringene trer ikke i kraft før tre uker etter at endringene er kunngjort. Tilsynsmyndigheten2 fastsetter hvorledes kunngjøringen skal foregå og kan fastsette en kortere frist for ikrafttreden av endringene. §3-5. Anvendelse av aksjelovgivningen mv. Lov om aksjeselskaper,1 lov om allmennaksjeselskaper2 og lov om sameige3 får ikke anvendelse på verdipapirfond. 0 Endret ved lover 20 des 1993 nr. 140, 13 juni 1997 nr. 44 (i kraft fra 1 jan 1999), 15 juni 2001 nr. 48 (i kraft 1 aug 2001 iflg. forskrift 31 juli 2001 nr. 863). 3 Lov 18 juni 1965 nr. 6. Kapittel 4. Verdipapirfondsforvaltning.

lovdata_cd_45375

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.872

Dersom det er søkt om forskudd, og det er gitt avslag på grunn av feil fra trygdekontorets side, kan det gis etterbetaling for lengre tid tilbake enn tre år. Etter loven må feilen ikke kunne tilskrives søkeren.

lovdata_cd_2943

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.619

Midlertidig forskrift om transportstøtte, Finnmark, Troms, Nordland, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland samt enkelte kommuner i Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag og Hedmark, Vest-Agder, Aust-Agder, Telemark, Buskerud og Oppland.

lovdata_cd_2858

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.8

1. Vegetasjonen, herunder busker og trær, skal i sin helhet være fredet mot beskadigelse. Det er forbudt å fjerne planter eller plantedeler fra reservatet unntatt i medhold av punktene 5, 7, 8 og 10. 4. Alle inngrep som endrer eller innvirker på de naturlige miljøforhold er forbudt, herunder gjødsling (jfr. dog pkt. 8), drenering, uttak av masse (jfr. dog pkt. 5 c), bruk av kjemiske bekjempningsmidler, utslipp av kloakk eller andre konsentrerte forurensningstilførsler, bygging av veier, fremføring av luftledninger, jordkabler eller kloakkledninger, henleggelse av avfall samt oppføring av bebyggelse eller anlegg. Dette skal likevel ikke være til hinder for at dreneringsvann fra damanleggene kan ledes inn i reservatet. Avløpskanal fra gnr. 3, bnr. 1 kan tillates vedlikeholdt i samråd med naturvernmyndighetene. 5. For reservatet utarbeides skjøtselsplan i samråd med grunneierne, Institutt for skogsskjøtsel ved NLH og Norsk institutt for vannforskning. Planen skal godkjennes av Miljøverndepartementet og skjøtselen utføres av den forvaltningsmyndigheten bemyndiger, fortrinnsvis grunneierne. Virket tilfaller grunneierne. Skjøtselsplanen bør ta sikte på: 6. Motorisert ferdsel er forbudt unntatt nødvendig transport som følger av punktene 5, 8 og 9. 8. På den delen av eiendommen 1/1, 4, som ligger øst for markslagsgrensa mellom gjødsla beite og lauvskog er beiting og nødvendig gjødsling tillatt. Beiting er dessuten tillatt på fastmarkskollene i reservatet. 10. Departementet kan gjøre unntak fra fredningsbestemmelsene for vitenskapelige undersøkelser og arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning, eller i spesielle tilfeller når det ikke strider mot formålet med fredningen.

digibok_2014050805026

books

no

0.839

Frode Brunvoll og Kristine E. Kolshus (red.) © Statistisk sentralbyrå, august 2011 Ved bruk av materiale fra denne publikasjonen skal Statistisk sentralbyrå oppgis som kilde. ISBN 978-82-537-8141-9 (trykt) ISBN 978-82-537-8142-6 (elektronisk) Statistisk sentralbyrå legger med dette fram den fjerde rapporten om indikatorer som belyser viktige aspekter ved bærekraftig utvikling. Et forslag til et nasjonalt sett av indikatorer for bærekraftig utvikling ble først lansert i NOU 2005:5 Enkle signaler i en kompleks verden. Settet er senere blitt noe revidert og omfatter per i dag 18 indikatorer. Indikatorsettet er blant annet et redskap for oppfølging av regjeringens strategi for bærekraftig utvikling. I 2008 ble den første rapporten Et bærekraftig samfunn ? Indikatorer for bærekraftig utvikling 2008 utgitt. inneholdt oppdaterte bærekraftindikatorer, tilleggsinformasjon og analyser. Nye rapporter, Viktige signaler om samfunnet. Indikatorer for bærekraftig utvikling 2009 og På rett vei? Indikatorer for bærekraftig utvikling 2010 ble utgitt de to etterfølgende år. Hovedansvarlig for utarbeiding av denne rapporten har vært Seksjon for miljøstatistikk i Avdeling for økonomi, energi og miljø. Frode Brunvoll og Kristine E. Kolshus har redigert rapporten. Rapporten er også tilgjengelig i pdf-format på Statistisk sentralbyrås internett-sider under adressen http://www.ssb. Rapporten er finansiert av Finansdepartementet. Oslo/Kongsvinger, 27. I denne rapporten presenterer vi et oppdatert sett av indikatorer for bærekraftig utvikling og beskriver utviklingen av indikatorene sammen med relevant tilleggsinformasjon. Statistisk sentralbyrås arbeid med indikatorer for bærekraftig utvikling er et prosjekt på utviklingsstadiet. For noen områder er datatilfanget stort, og utfordringen er å velge. For andre tema er det vanskelig å finne gode data som kan belyse problemstillingene på en enkel måte. Det er derfor nødvendig med en videreutvikling av indikatorene både når det gjelder datagrunnlag, metodikk, presentasjon og representativitet for det området som omhandles. Problemstillingene for bærekraft i denne rapporten dekker seks av temaområdene i regjeringens strategi for bærekraftig utvikling. Innenfor hvert av disse områdene presenteres fra én til seks indikatorer, i alt 18 (se tabell 1.1). Indikatorene skal gi viktig informasjon om tilstanden og utviklingen på de ulike områdene. Samtidig er spørsmålet om bærekraftig utvikling så komplekst at de 18 indikatorene ikke kan belyse alle utfordringer. I denne rapporten er det derfor gjort et utvalg av supplerende informasjon i form av tilleggsindikatorer. Noen hovedpunkter innenfor temaområdene: • Internasjonalt samarbeid for en bærekraftig utvikling og bekjempelse av fattigdom Beløpet Norge gir i utviklingsbistand, øker stadig. I 2010 utgjorde den norske bistanden over 1 prosent av bruttonasjonalinntekten, som er regjeringens erklærte mål. Etter en nedgang i 2009, var det i 2010 igjen en oppgang i importen fra utviklingsland. Importen fra de minst utviklede landene, derimot, avtok betydelig og utgjør en meget liten andel av norsk import. • Klima, ozon og langtransporterte luftforurensninger De norske klimagassutslippene økte igjen i 2010, etter to år med nedgang. Totalt var utslippene på 53,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Det er 4,8 prosent mer enn året før, og 3,6 millioner tonn C0 2 -ekvivalenter over den nasjonale, årlige utslippskvoten som Norge er tildelt gjennom Kyotoprotokollen i perioden 2008-2012. Utslippene av nitrogenoksider (NO x ) økte med 4 prosent i 2010. De var dermed 20 prosent over Norges utslippsforpliktelse i Gøteborgprotokollen for 2010. • Biologisk mangfold og kulturminner Det kan synes som om fuglebestander i fjellet og i kulturlandskapet har hatt en nedgang i de senere årene. For bestandene i skog er det ingen entydig trend. Vannmiljøet i Norge er i hovedsak godt, sammenlignet med mange andre land i Europa. Naturindeksen for Norge viser at de største utfordringene for bevaring av biologisk mangfold er i skogen og i det gamle kulturlandskapet. En betydelig andel fredet • e bygninger har behov for utbedringer. • Naturressurser Vi bruker mindre energi per krone verdiskaping. Men, det samlede energiforbruket, hvorav en betydelig del er basert på fossile brensler, øker. Andelen fornybar energi er ikke vesentlig høyere i dag enn for tretti år siden. Viktige fiskebestander i våre farvann er for tiden på meget gode nivåer, og de blir beskattet bærekraftig. Avgang av dyrket og dyrkbar mark medfører tap av de mest biologisk produktive områdene vi har i landet. • Helse- og miljøfarlige stoffer Utslippene av helseskadelige stoffer gikk ned i 2009 og var på et lavere nivå enn i 2002. Utslippene av stoffer med spesifikt miljøfarlige egenskaper var i 2009 noe høyere enn i 2002. • Bærekraftig økonomisk og sosial utvikling Nasjonalformuen per innbygger er økende, og humankapitalen er den i særdeleshet viktigste komponenten. Utdanningsnivået i Norge har økt betydelig i de siste 30-40 årene. Mens Norge i et internasjonalt perspektiv har lav arbeidsledighet, er andelen av befolkningen som er på uføretrygd, høy. Den forventede levealderen fortsetter å øke. At vi lever lenger, er en positiv utvikling, men høyere levealder representerer også store framtidige utfordringer med tanke på pensjoner og helse- og omsorgstjenester. Innledningsvis i kapitlene 2-7 gis et mer fyldig sammendrag av hovedbudskapene som indikatorene for de seks temaområdene formidler. This report presents an updated set of Norwegian sustainable development indicators and describes the development of the indicators together with relevant supplementary information. Whilst compiling the report, we have had an effective collaboration with a number of institutions, which have supplied data, text and assessments for various subject areas. A number of divisions and departments in Statistics Norway have made contributions to their respective specialist areas. The main responsibility for compiling the report has rested with the Division for environmental statistics in the Department of economics, energy and the environment. The report has been edited by senior advisers Frode Brunvoll and Kristine E. Kolshus. Main findings within the policy areas of the Norwegian strategy for sustainable development: Norwegian official development aid is increasing. over 1 per cent of GNI as official development assistance. Following a decrease in 2009, the imports to Norway from developing countries increased again in 2010. However, the imports from the least developed countries decreased substantially. The two-year decrease in Norwegian greenhouse gas emissions was followed by a new increase in 2010, when the emissions amounted to 53. C0 2 equivalents. This is 4.8 per cent more than in 2009, and 3.6 million tonnes C0 2 equivalents above the Norwegian Kyoto target. In 2010, Norway's emissions of NO x increased by 4 per cent. This is 20 per cent above the obligation for 2010 set in the Gothenburg Protocol. However, the emissions of the other acidifying gases and NMVOCs were below the obligations. In mountain areas and cultural landscapes the populations of nesting birds have decreased. The figures for forest birds show no clear trend. other European countries. The Nature Index for Norway shows that the greatest challenges concerning biodiversity are in the ecosystems forest and open lowland. A large proportion of the protected historical buildings are in need of renovation. The energy intensity is decreasing, but the total energy use is still increasing. Despite the improvement in energy efficiency, energy use, of which a large part is based on fossil fuels, is continuing to rise. The percentage renewable energy is not significantly higher today than it was thirty years ago. harvested sustainably. Irreversible losses of cultivated and cultivable areas result in the loss of the most biologically productive land areas. In 2009, the emissions of CMR substances (carcinogenic, mutagenic or reprotoxic) decreased and were at a lower level than in 2002. substances dangerous for the environment were somewhat higher in 2009 than in 2002. The national wealth per capita is increasing, and the by far most important component of this wealth is the human capital. The level of education in Norway has increased substantially during the last 30-40 years. Although unemployment is low in Norway by international standards, the proportion of the population who receive a disability pension is high. Life expectancy in Norway is continuing to increase. That we live longer is a positive development, but it also represents important future challenges with respect to pensions and health and care services. 1.1. Hva er bærekraftig utvikling, og hvordan måle den? 4.2. Biologisk mangfold; Bærekraftig utvikling kan synes intuitivt lett å forstå, men er vanskelig å realisere og krevende å evaluere. Norsk økonomi kan se ut til å være bærekraftig, da vår økonomiske formue - inkludert menneskelige ressurser - er økende. Utdanningsnivået er høyt, og forventet levealder øker stadig. Men, samtidig trekker faktorer som vidtrekkende konsekvenser av mulige klimaendringer, effekter av miljøgifter og en høy andel uføretrygdede i motsatt retning. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen) definerte bærekraftig utvikling som en utvikling som sikrer behovene til dagens generasjon uten å sette framtidige generasjoners behov i fare (WCED 1987). Bærekraftig utvikling hviler på tre pilarer: økonomiske forhold, sosiale forhold og miljøforhold, som alle må være tilfredsstillende ivaretatt, og over hele kloden. Siden verden er kompleks, betyr dette at man trenger flere indikatorer for å belyse utviklingstrekk på ulike områder. Indikatorene skal fortelle oss hvorvidt samfunnsutviklingen på de ulike områdene er bærekraftig, eventuelt om den er i ferd med å dreie mot en mer eller mindre bærekraftig retning enn tidligere. Ideelt sett skal det samlede settet av indikatorer si noe om utviklingen samlet sett er bærekraftig. Indikatorene skal først og fremst vise de langsiktige trendene og peke på fremtidige utfordringer, men de skal også fange opp de forandringene som måtte skje fra et år til et annet. Intensjonen med indikatorene er at de skal representere utviklingen innenfor et større område. På den måten skiller en indikator seg fra statistikk på områdene da statistikken i større grad belyser bredden i utviklingen. Statistikken kan vise at det kan være stor grad av heterogenitet når det gjelder utviklingen innenfor det området som indikatoren skal belyse. Ved stor grad av heterogenitet kan indikatoren være en dårlig representant for sitt område. Ved stor homogenitet er den en bedre representant. I tillegg til selve indikatorene, presenteres det i denne rapporten noen andre aspekter ved de ulike temaene nettopp for å ta høyde for at det kan være betydelig heterogenitet. Et viktig spørsmål er om en bærekraftig utvikling forutsetter at alle indikatorer peker i en positiv retning, og i forlengelsen av dette, hvorvidt alle politikkområder som skal belyses med tilhørende indikatorer, er like viktige. Man kunne da i prinsippet tenke seg å veie sammen alle indikatorene til ett mål på bærekraft. Dette reiser svært komplekse spørsmål som er gjenstand for mye diskusjon både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg gjenstår det på mange områder mye forskning for å utvikle gode enkeltindikatorer. Veien fra forskning og analyse til statistikk og indikatorer er lang. Forsøk på å veie sammen utviklingen på ulike områder til kompliserte indekser fortoner seg som nærmest umulig i praksis. Rapporten har da heller ingen intensjoner om å gjøre dette. Dette er i tråd med den såkalte Stiglitzrapportens konklusjon om at bærekraftig utvikling er et komplekst område som krever et helt «dashbord» av indikatorer og der miljøaspektet bør følges særskilt opp med et velvalgt sett av fysiske indikatorer (Stiglitz mfl. 2009). Ekspertutvalget som i 2005 presenterte det første settet av indikatorer for bærekraftig utvikling (NOU 2005:5), la til grunn tiformuesperspektiv i sitt arbeid. Regjeringens offisielle indikatorsett tar utgangspunkt i denne utredningen. Statistisk sentralbyrås arbeid med bærekraftig utvikling ligger også tett opp til det internasjonale arbeidet med «capital approach» - hvor utgangspunktet også er formuesaspektet eller nasjonalformuen. Nasjonalformuen er et uttrykk for den samlede nasjonale ressursbasen som består av humankapital, natur- og miljøkapital, sosial kapital, realkapital og finanskapital. Disse ressursene gir en avkastning som direkte eller indirekte tjener vår velferd. komponenter kan verdsettes i kroneverdi, mens andre i praksis kun kan males i fysiske enheter. Et mulig utgangspunkt for bærekraftig utvikling er at samlede ressurser eller kapital i vid forstand minst opprettholdes over tid. Historisk har velferdsutviklingen i Norge og andre land skjedd gjennom en sterk vekst i menneskelig kapital og realkapital. Et spørsmål er om dette har skjedd på bekostning av naturen, med andre ord, at vi er blitt rikere og lever lenger, samtidig som natur og miljø er satt under betydelig press. Mange vil også hevde at det har skjedd på bekostning av utviklingen i fattige land, gjennom urettferdige bytteforhold og handelsbetingelser. Opprettholdelse av formuen er en nødvendig, men likevel ikke tilstrekkelig forutsetning for å få til en utvikling som er bærekraftig. Forbruk og kritiske To grunnleggende spørsmål henger sammen. Først: Forsyner vi oss for hardt av ressurser jordas ressurser, slik at kommende generasjoner ikke får muligheten til å opprettholde samme velferdsnivå? like god stand til kommende generasjoner? Dernest: viktigste - er det slik at for eksempel minkende naturressurser i utpreget grad kan erstattes av menneskelig kunnskap? Et eksempel kan bidra til å belyse denne problemstillingen: Kunnskap og teknologisk utvikling kan gi som resultat at samme gode kan oppnås med mindre forbruk av for eksempel energiressurser, men bidrar kunnskapsøkningen til å redusere energiforbruket, eller øker forbruket på grunn av at stadig nye goder blir tilgjengelige? Terskelverdier Ikke alle ressurser eller kapitaltyper kan substitueres med annen type kapital. Dette gjelder særlig for natur- og miljøkapitalen der overskridelse av naturens terskelverdier kan få uopprettelige og irreversible følger. Klimaendringer med sine konsekvenser, tap av biologisk mangfold og effekter av enkelte miljøgifter er eksempler på dette. For denne gruppen kapital må beholdningen av eller kvaliteten på den enkelte ressurs holdes over det minimumsnivå som tilsvarer naturens terskelverdier. Høsten 2007 ble den nye norske strategien for bærekraftig utvikling presentert i Nasjonalbudsjettet 2008 (St.meld. nr. 1 (2007-2008)). Det sies innledningsvis at strategien fokuserer på hvordan Norge kan bidra til en bærekraftig utvikling globalt og på hvordan vi skal sikre bærekraftig utvikling nasjonalt. Strategien omfatter syv temaområder, og det er utviklet et sett av overordnede indikatorer som skal bidra til å se hvordan utviklingen innenfor disse områdene går (se tabell 1.1). Ideelt sett skal dette settet av indikatorer si noe om hvorvidt utviklingen samlet sett er bærekraftig. Det er nok et stykke dit, men indikatorene bidrar i hvert fall til å sette søkelyset på viktige problemstillinger. I denne rapporten gis oppdaterte tall for de 18 indikatorene innenfor temaområdene. Det presenteres også noen tilleggsindikatorer eller tilleggsinformasjon under disse hovedindikatorene for å sette fokus på viktige aspekter som ikke kommer fram under omtalen av hovedindikatoren. I 2011 begynte arbeidet med en revisjon av Norges strategi for bærekraftig utvikling. En høring i regi av Finansdepartementet ble gjennomført våren 2011. Revisjonen av strategien vil kunne få betydning for indikatorsettet. Internasjonalt samarbeid for en bærekraftig utvikling og 1 • Offisiell norsk bistand, nivå og andel av bruttonasjonalinntekt bekjempelse av fattigdom 2. 3. Norske klimagassutslipp relatert til Kyoto-målet Klima, ozon og langtransporterte luftforurensninger .",.,-" 4. 5. Bestandsutvikling for hekkende fugl i økosystemer på land 6. Vannforekomster med god eller svært god økologisk status, ferskvann 7. Vannforekomster med god eller svært god økologisk status, kystvann 8. 12. Potensiell eksponering for helse- og miljøfarlige stoffer 13. Netto nasjonalinntekt per innbygger fordelt på kilder 14. 17. Uføretrygdede og langtidsarbeidsledige som andel av befolkningen 18. Bærekraftig utvikling er et globalt anliggende Bærekraftig utvikling er først og fremst et globalt mål basert på solidaritet, både mellom generasjoner og mellom oss som lever i dag. Dette innebærer at oppmerksomheten må rettes både mot verdens samlede ressurser eller kapital i vid forstand og mot hvordan disse ressursene er fordelt. I tråd med dette er det vanskelig å tenke seg at utviklingen i et enkelt land kan kalles bærekraftig i en situasjon med truende globale klimaendringer som kan forårsake klimarelaterte folkeforflytninger og andre vidtrekkende samfunnsmessige og miljømessige konsekvenser. Samtidig er det heller ikke rimelig å karakterisere utviklingen i et enkelt land som bærekraftig dersom det bygger ned naturressursene sine raskere enn det bygger opp øvrig kapital, noe som skjer i flere av verdens naturressursrike, men fattige land. Indikatorer for bærekraftig utvikling skal gi signaler hvorvidt nåværende kurs kan opprettholdes på lang sikt eller om den må justeres på ett eller flere områder. De er ment å være et hjelpemiddel for de som skal utforme og følge opp en nasjonal politikk for bærekraftig utvikling. Videreutvikling I det videre arbeidet med rapporteringen av utviklingen på de ulike politikkområdene og for de valgte indikatorene, bør man legge vekt på å komme fram til en metodikk for bedre å kunne evaluere utviklingen. I et slikt arbeid er det viktig å se på langsiktige trender, ikke bare kortsiktige år til år endringer. For å prøve å gi en samlet oversikt over utviklingen, bør man utvikle metodikk og vurderingskriterier og utforme en fornuftig måte å formidle resultatene på. Man kan trekke på erfaringer gjort i land og institusjoner som har benyttet slike metoder i sin indikatorrapportering. Vurderingen av indikatorene bør gjøres med én metode for de indikatorene der det er etablert kvantifiserbare/tallfestede mål og med en annen metode for indikatorer uten slike mål. Et eksempel er den metodikken som er beskrevet i Eurostats indikatorrapport Sustainable development in the European Union. 2009. Monitoring report of the EU sustainable development strategy (Eurostat 2009). EUs indikatorsett for bærekraftig utvikling har definert indikatorer på tre nivåer, der det øverste nivået inneholder et sett med elleve såkalte «headline»-indikatorer som skal gi et overordnet bilde av utviklingen på ni av temaene i EUs bærekraftstrategi. Resultatet av vurderingen av de enkelte indikatorenes utvikling presenteres i oversiktstabeller ved hjelp av symboler. Slike symboler er også tatt i bruk i noen land, blant andre Sveits, Storbritannia og Tyskland. En gjennomgang av det norske indikatorsettet viser at det kun er et fåtall av indikatorene som har tallfestede mål som de kan vurderes mot. I det videre arbeidet med indikatorsettet er dette et viktig aspekt å ta hensyn til. Dette kan gjelde både ved valg av indikatorer i selve indikatorsettet, men også ved identifiseringen av hvilken tilleggsinformasjon som velges i bærekraftrapporteringen. Det er viktig å være klar over at seiv om en indikator viser at «målet» er nådd, behøver det ikke nødvendigvis bety at utviklingen er bærekraftig. «Kyoto-målet» for utslipp av klimagasser kan være et eksempel på dette. Det er derfor også viktig med en vurdering av hvordan målene er i forhold til det vi mener er en bærekraftig utvikling. områder hører også med i vurderingen av våre nasjonale bærekraftindikatorer. Det globale aspektet er meget viktig i bærekraftsammenheng. En del internasjonale sammenligninger er allerede innarbeidet i denne rapporten, for eksempel når det gjelder klimagassutslipp, utdanningsnivå og arbeidsledighet. Det vil være verdifullt å videreutvikle det internasjonale perspektivet. En felles UN-ECE/Eurostat/OECD-arbeidsgruppe (task force) arbeider med å utvikle et rammeverk for bærekraftindikatorer. Arbeidet er en videreføring av, og bygger på, resultatet fra en tidligere arbeidsgruppe som ble presentert i rapporten Measuring Sustainable Development (UN-ECE 2009 a). Den grunnleggende metoden i arbeidet er den såkalte kapitaltilnærmingen, som også var sentral da det norske indikatorsettet ble utviklet i 2005. Arbeidsgruppen vektlegger arbeidet med å identifisere indikatorer som kan belyse de langsiktige dimensjonene, mellom generasjoner, av bærekraftig utvikling. Den internasjonale dimensjonen tillegges stor vekt. I tillegg til tradisjonelle indikatorer som for eksempel utviklingshjelp, nevnes også visse miljørelaterte indikatorer som import av ressurser (energi, metaller, ikke-metaller) og ulike «fotavtrykksindikatorer» som skal vise ressurs- og miljømessige konsekvenser av forbruk og produksjon. En annen dimensjon som arbeidsgruppen foreslår å inkludere og utvikle/etablere indikatorer for, er velferd og livskvalitet (human well-being, quality of life), og det presiseres at livskvalitetsbegrepet er mye videre enn økonomisk velferd. En viktig utfordring knyttet til å fremme bærekraftig utvikling internasjonalt er å redusere fattigdommen. Bistandsmidler til utviklingsland kan være et viktig hjelpemiddel til å oppnå dette. Et annet viktig tiltak for å bidra til økonomisk utvikling, er å gi utviklingsland anledning til å seige sine varer og tjenester på det internasjonale markedet. Beløpet Norge gir i utviklingsbistand øker stadig. fra 25,7 milliarder kroner i 2009 til 27,7 milliarder kroner i 2010, en økning på 8 prosent. I 2010 utgjorde den norske bistanden 1,1 prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI). Siden 2009 har bistanden utgjort mer enn 1 prosent av BNI, som er regjeringens erklærte mål. Etter en nedgang i 2009, var det i 2010 igjen en oppgang i importen fra utviklingsland. prosent. Importen fra de minst utviklede landene (MUL) viste derimot en nedgang på hele 58 prosent. Netto offisiell bistand fra Norge økte fra 25,7 milliarder kroner i 2009 til 27,7 milliarder kroner i 2010, en økning på 8 prosent. 12010 utgjorde den norske bistanden 1,1 prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI), og for andre år på rad var bistanden høyere enn regjeringens erklærte mål om 1 prosent av BNI. landene som er medlemmer av Development Assistance Committee (DAC). Figur 2.1. Offisiell norsk bistand i løpende priser og i prosent av BNI, samt FNs og Norges mål (i prosent). Fattigdomsreduksjon er det mest sentrale av FNs tusenårsmål, som ble vedtatt høsten 2000. Å bidra til en bærekraftig utvikling globalt er også helt sentralt i Norges bærekraftstrategi. Global fattigdomsreduksjon er imidlertid et komplisert felt der mange faktorer spiller inn. De faktorene som antas å ha størst effekt, er bistand, godt styresett og internasjonale rammebetingelser. Ideelt sett skulle en indikator ha målt den globale effekten av norsk bistand. Slike målemetoder er imidlertid ikke utviklet, og derfor har man i stedet valgt en indikator som måler graden av satsing på og omfanget av offisiell norsk bistand. Bistand i prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) er en vel etablert indikator som også er mulig å sammenlikne mellom land. I 1970 ble det i FNs generalforsamling stadfestet et mål om at giverland skulle gi 0,7 prosent av BNI som bistand. Dette målet ble igjen understreket i Tusenårserklæringen (United Nations 2000). Norge nådde FNs mål for første gang i 1976 og har holdt seg over dette nivået siden. I den politiske plattformen til Stoltenberg 11-regjeringen er regjeringens mål formulert slik: «Regjeringen vil at bevilgningene til utviklingssamarbeid skal holdes over 1 prosent av BNI. Samtidig skal vi fokusere på bistandens kvalitet». Målet om andelen av BNI er oppnådd med god margin de to siste årene. I 2009 var Official Development Assistance (ODA) på 1,06 prosent av BNI, mens den i 2010 var på 1,10 prosent. I kroner og øre økte bistanden fra 25,7 milliarder kroner i 2009 til 27,7 milliarder kroner i 2010.1 Nasjonalbudsjettet for 2011 foreslås en total bistand på 27,0 milliarder kroner, altså en nedgang i forhold til 2010. Av den totale bistanden på 27,7 milliarder kroner, utgjør samlet bilateral bistand 20,5 milliarder, eller 74 prosent. 13,5 milliarder av dette gis gjennom bilaterale avtaler, mens 7 milliarder kanaliseres gjennom multilaterale organisasjoner som øremerkede midler, der Norge i større grad styrer hva pengene skal brukes til. Disse midlene klassifiseres som multi-bilateral bistand og kan for eksempel være midler til et spesielt mottakerland/region eller til prosjekter innenfor en spesiell sektor som for eksempel utdanning eller helse. I tillegg gav Norge om lag 5,8 milliarder kroner til multilaterale organisasjoner som grunnbevilgninger. Norge følger opp bruken av disse midlene gjennom styrende organer og i dialog med organisasjonene. Administrasjonskostnadene har ligget jevnt på cirka 5 prosent siden årtusenskiftet (tabell 2.1). Tabell 2.1. Fordeling av ODA på bistandstype. 2000-2010. Flere av de norske hovedsamarbeidslandene for utviklingsbistand ligger i Afrika, og denne verdensdelen har tradisjonelt mottatt en stor andel av norsk bistand. Afrikanske land mottar fremdeles en stor andel av norsk bistand, men siden årtusenskiftet har det vært en gradvis økning i andelen av norsk bistand som ikke kan klassifiseres som rettet mot et spesifikt land eller en spesifikk region. Siden 2009 utgjør global bistand den største «regionen». Dette er bistand rettet mot en spesiell sektor, og eksempler er blant annet store utdanningsprogram (UNICEF) Av bistanden som går til spesifikke land, er det for enkelte mottakerland stor variasjon fra år til år. Brasil og Haiti er i 2010 blant de mottakerlandene med størst økning i mottatt bistand sammenlignet med tidligere år. Dette forklarer også brorparten av den økte bistanden til Amerika totalt. Jordskjelvet i januar 2010 er foranledningen til den betydelige økningen i bistanden til Haiti, mens økningen i bistanden til Brasil i all hovedsak skyldes Norges satsing på bevaring av regnskog. Brasil var det landet som i 2010 mottok mest bilateral bistand fra Norge, med nesten 1,5 milliarder kroner. Ifølge Norads årlige resultatrapport (Norad 2010) har det i de senere årene vært en dreining i bilateral bistand mot høyere prioritering av land i konflikt. Den økte bistanden til Afghanistan, Det palestinske området og Sudan er eksempler på dette. Men også tradisjonelle hovedsamarbeidsland i Afrika, som Tanzania, Mosambik og Malawi er viktige mottakerland også i 2010. Figur 2.2 gir en oversikt over fordelingen av norsk bilateral bistand på regioner, mens tabell 2.2 viser de viktigste mottakerlandene i 2010. Figur 2.2. Bilateral bistand etter region. Milliarder kroner. Tabell 2.2. De ti største mottakerland av bilateral bistand i 2010. Mosambik Uganda ... Økt bistand til de minst utviklede landene (MUL) Norsk bistand skal bidra til varige bedringer i økonomiske, sosiale og politiske kår for befolkningen i utviklingslandene, med særlig vekt på at hjelpen skal komme de fattigste til gode. Dette samsvarer bra med en av indikatorene i FNs Tusenårsmål knyttet til økt bistand som fokuserer på «bistand bevilget til de minst utviklede landene (MUL)». Seiv om det i fjor var en økning i norsk bistand til MUL, fra 5,7 milliarder kroner i 2009 til 6 milliarder kroner i 2010, gikk likevel kun 29 prosent av ODA klassifisert som bilateral bistand direkte til disse landene (figur 2.3). Dette er den laveste prosentandelen de siste 11 årene, og målt i forhold til tidlig på 2000- tallet, hvor andelen var på nesten 45 prosent, er nedgangen overraskende stor. regionale prosjekter. Det er sannsynlig at prosjekter, som for eksempel UNICEF sitt utdanningsfond for jenter, i høy grad retter seg mot land som klassifiseres som MUL, men disse kommer ikke med i statistikken som bistand til MUL, kun som bistand til globale prosjekter. Som andel av total bilateral bistand blir dermed MUL-indikatoren vanskelig å tolke, da mye av bistanden som ikke landfordeles, også kommer de minst utviklede landene til gode. I tillegg er den betydelige økningen i bistanden til mellominntektslandet Brasil, fra 185 millioner kroner i 2009 til 1 483 millioner i 2010, en medvirkende årsak. Figur 2.3. Offisiell norsk bistand til MUL. 2000-2010. Norsk bilateral bistand fordeles på flere ulike formål, hvorav «godt styresett» og «økonomisk utvikling og handel» har vært prioriterte områder de siste ti årene. I 2010 er det derimot for første gang bistandsprosjekter klassifisert innenfor formålsgrupperingen «miljø og energi» som mottar mest bistand, med i overkant av 4,5 milliarder kroner (figur 2.4). Økningen kan i stor grad tilskrives økt bistand for å redusere avskogning i blant annet Brasil, Indonesia og Guyana. I Guyana er det også igangsatt et større vannkraftprosjekt med norsk støtte. Figur 2.4. Norsk bilateral bistand fordelt på formål. 2000-2010. Sammenlignet med andre OECD-land som er medlem av Development Assistance Committee (DAC), er det norske bistandsnivået, målt som andel av BNI, høyt. I 2010 lå Norge på toppen blant giverne i OECD/DAC-land. I tillegg til Norge, var det kun Sverige, Luxembourg, Danmark og Nederland som ga mer enn FNs mål om 0,7 prosent av BNI. De fleste land ga langt mindre (figur 2.5). I 2010 lå OECD/ DAC-landenes samlede bistand på 0,32 prosent av total BNI for medlemslandene, godt under halvparten av FNs mål. som for eksempel USA og Japan, bruker en langt mindre andel av BNI til bistand. USA er likevel det landet som gir mest av alle OECD/DAC landene målt i verdi. Figur 2.5. Offentlige utgifter til utviklingshjelp i OECD/DAC-land. 2010. Andel av brutto nasjonalinntekt (BNI). Hovedmålfor norsk bistand og FNs tusenårsmål Hovedmålene for norsk bistand er beskrevet slik: Bekjempe fattigdommen og bidra til varige bedringer i levekår og livskvalitet, og dermed fremme større sosial og økonomisk utvikling og rettferdighet nasjonalt, regionalt og globalt. Sysselsetting, helse og utdanning står sentralt. Bidra til å fremme fred, demokrati og menneskerettigheter. Fremme forsvarlig forvaltning og utnyttelse av jordas miljø og biologiske mangfold. Bidra til å førebygge nød og lindre nød i forbindelse med konfliktsituasjoner og naturkatastrofer. Bidra til å fremme like rettigheter og muligheter for kvinner og menn på alle områder i samfunnet. Ifølge Stortingsmeldingen Klima, konflikt og kapital er det en «(...) hovedoppgave for norsk utviklingspolitikk å bidra til at land får kontroll over egen utvikling og flere menneskerfår evnen til åta kontroll over egne liv. (...) kampen mot fattigdom, tusenårsmålssatsingen og troenpå en FN-ledet verdensorden ligger fast. Utviklingspolitikken skal være rettighetsbasert og bidra til å styrke statenes evne til å oppfylle sine forpliktelser og individenes evne til å kreve sine rettigheter oppfylt.» (St.meld. nr. 13 (2008-2009), 5.5). Målet er at norsk bistand skal bygge opp under FNs Tusenårsmål, som Norge sammen med de andre FN-landene har forpliktet seg til å arbeide for å oppnå. Tusenårsmålene er nyskapende blant annet i den forstand at det er første gang den rike og den fattige delen av verden har inngått et forpliktende partnerskap for å fremme utvikling. Utviklingslandene seiv har et hovedansvar for å nå de syv første målene, mens forpliktelsene til den rike del av verden er omfattet av det attende målet, globalt partnerskap for utvikling. blant annet økt bistand (deriblant bistand til MUL, bistand til grunnleggende sosiale tjenester og übundet bilateral bistand), rettferdig handel (deriblant reduserte subsidier til eget landbruk i OECD-landene), sletting av gjeld, samt å tilgjengeliggjøre viktige medisiner (til en rimelig pris) og ny teknologi. Den mest sentrale utfordringen i Tusenårserklæringen er utryddelse av ekstrem fattigdom og sult. De konkrete målene man har enes om knyttet til denne utfordringen er: Å halvere andelen av verdens befolkning som lever for under 1 US dollar om dagen (målt i PPP - kjøpekraftsparitet) innen 2015 i forhold til 1990. Å halvere andelen av verdens befolkning som lider av underernæring innen 2015 i forhold til 1990. Det har gått 11 år siden tusenårsmålene ble vedtatt. Det økte fokuset på effekten av ulike typer bistand har ført til etterspørsel etter mer detaljert bistandsstatistikk, og innenfor hver av de åtte tusenårsmålene til FN er det blant annet utarbeidet et sett med indikatorer for å måle utviklingen. FN-evalueringen som ble lagt fram i 2010, viser status vedrørende de målene som er satt for 2015 (United Nations 2010). To tredeler av tiden har altså gått, og vi er godt på vei til å møte målene i mange regioner og land. Nye oppdaterte estimat fra Verdensbanken viser at finanskrisen bidro til at 50 millioner flere mennesker levde i ekstrem fattigdom i 2009 sammenlignet med en situasjon uten krise. virkninger av finanskrisen har gjort at dette tallet hadde økt til 64 millioner ved utgangen av 2010. Noen positive tegn... Før finanskrisen lå utviklingslandene totalt sett godt an til å nå målsettingen om å halvere andelen av befolkningen som lever for under en US dollar om dagen. Mens andelen var på 46 prosent i 1990, hadde den sunket til 27 i 2005. Andelen som lider av underernæring, var redusert fra 20 prosent i 1990-92 til 16 prosent i 2005-2007. Dette bildet har blitt noe forverret som følge av finanskrisen. FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) næring kan ha vært 915 millioner i 2008 og at det oversteg en milliard i 2009. Forventningen er at andelen fattige fremdeles vil gå ned og at målet om halvering av fattigdommen nås innen 2015. Det er framgang også i arbeidet for universell tilgang til grunnskoleutdanning, men det går for sakte dersom målet om full grunnskoleutdanning skal nås i 2015. Når det gjelder mødres helse, er det gjort framskritt, men framgangen evalueres som utilstrekkelig. Resultatene viser imidlertid stor geografisk variasjon, særlig mellom regioner, men også mellom land innenfor samme region. I Afrika sør for Sahara og i deler av Sentral-Asia er det liten eller ingen framgang å spore, og også i deler av Latin- Amerika har framgangen vært liten (United Nations 2009). Har bistand ønsket effekt? Det har vært stilt spørsmålstegn ved effekten av bistandsprosjekter for økonomisk utvikling og fattigdomsreduksjon i utviklingsland. 2006). Imidlertid viser andre typer studier at under bestemte forhold kan bistand ha stor effekt (Verdensbanken 1998). For å analysere bistandens effekt bør man derfor se nærmere på både hva slags bistand som gis, til hvem og under hvilke forhold. Stabile forhold i Historisk sett har mye bistand gått til korrupte og udemokratiske regimer, og til mottakerlandene er viktig mellominntektsland. Samtidig har bistanden ofte vært sterkt påvirket av giverlandenes strategiske interesser. En omfattende studie i regi av Verdensbanken fant at bistand hadde stor betydning for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon i land med en «sunn økonomisk politikk». beskyttelse av eiendomsrettigheter og et offentlig tjenesteapparat av høy kvalitet. som føres (Barstad 2006). Det har vært foreslått å rette mer av hjelpen mot de fattigste landene, spesielt landene med god økonomisk politikk. Det kan imidlertid være vanskelig å oppfylle kravene om at bistand skal gis til lavinntektsland, som i tillegg til å ha en god økonomisk politikk også skal være demokratiske og ukorrupte. I praksis er oppmerksomheten derfor i større grad rettet mot lavinntektsland, uten at kravet om at landene en samarbeider med er demokratiske og ukorrupte, nødvendigvis blir oppfylt. Ulike typer bistand En del bistand bidrar til velferdsforbedringer uten at den økonomiske veksten gir ulike effekter nødvendigvis blir større - i alle fall ikke umiddelbart. Eksempler på dette er særlig helse, ernæring og utdanning. Ulike typer bistand gir ulike effekter. produktive sektorer som jordbruk og industri, har gitt betydelig effekt på den økonomiske veksten (Barstad 2006). Bistand for å fremme godt styresett og demokrati gir heller ingen direkte målbar økonomisk effekt. Den har allikevel en god langsiktig effekt ved å fremme sunn økonomisk politikk og demokratisk styresett samt å redusere korrupsjon. En kan derfor diskutere om norsk bistand i utgangspunktet kun bør gis til demokratiske, ukorrupte regimer med god økonomisk politikk, eller om norsk bistand nettopp bør fremme en slik utvikling i land som ikke allerede oppfyller disse kravene. Rettferdige handelsregler som kan fremme eksportmuligheter og økonomisk vekst i utviklingslandene, står sentralt i arbeidet med å redusere fattigdommen. Fra 2009 til 2010 økte importen fra utviklingsland med 13 prosent. Importen fra de minst utviklede landene (MUL) viste derimot en nedgang på hele 58 prosent. Figur 2.6. Import til Norge fra MUL 1 og andre utviklingsland 2 .1992-2010*. 1 MUL = minst utviklede land. Tallene omfatterde 49 landene som i 2010 var definert som MUL-land (se fotnote) 2 1 henhold til OECDs definisjon av utviklingsland (OECDs DAC-liste). Beregninger utført blant annet av Verdensbanken viser at det er en klar sammenheng mellom økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon i utviklingsland. Et viktig tiltak for å bidra til økonomisk utvikling i disse landene er å gi dem anledning til å seige sine varer og tjenester. Internasjonale handelsregler er i så måte viktig. Land kan imidlertid også ensidig lette på importrestriksjonene. Siden 2002 har alle varer med opprinnelse i de minst utviklede landene (MUL) 1 kunnet importeres toll- og kvotefritt til Norge. Med «opprinnelse» menes at et produkt enten er fremstilt i sin helhet eller at det er tilstrekkelig bearbeidet i dette landet. I tillegg til MUL er en rekke andre utviklingsland gitt ensidig preferansetollbehandling. Indikatoren viser importen til Norge fra utviklingsland totalt, fordelt på MUL og andre utviklingsland. Etter en nedgang i 2009, var det i 2010 igjen en oppgang i importen fra utviklingsland. Fra 2009 til 2010 økte importen fra utviklingsland med 13 prosent. Importen fra MUL viste derimot en nedgang på hele 58 prosent. I 2010 utgjorde importen fra utviklingsland 16,5 prosent av den totale importen til Norge. Dette var en liten økning siden 2009, da andelen var 15,7 prosent. 1 Afghanistan, Angola, Bangladesh, Benin, Bhutan, Burkina Faso, Burundi, Djibouti, Ekvatorial- Guinea, Eritrea, Etiopia, Gambia, Guinea, Guinea-Bissau, Haiti, Jemen, Kambodsja, Kiribati, Komorene, Kongo, Laos, Lesotho, Liberia, Madagaskar, Malawi, Maldivene, Mali, Mauritania, Mosambik, Myanmar/Burma, Nepal, Niger, Rwanda, Salomonøyene, Samoa, Sao Tome og Principe, Senegal, Sentralafrikanske republikk, Sierra Leone, Somalia, Sudan, Tanzania, Togo, Tsjad, Tuvalu, Uganda, Vanuatu, Zambia og Øst-Timor. 1992 er imidlertid andelen mer enn doblet. Økningen kan ses i sammenheng med økt import fra både Kina og Brasil. Import fra Kina dominerer I 2010 utgjorde importen fra Kina over halvparten (51,6 prosent) av totalimporten fra utviklingsland (figur 2.7). importerer mest fra. fra utviklingsland. Figur 2.7. Import til Norge fra utviklingsland utenom MUL. Fordelt på utvalgte land 1992-2010. Beskjeden import Verdien av importen fra MUL var 1,3 milliarder kroner i 2010, hvilket tilsvarte 0,3 fra MUL prosent av totalimporten til Norge og 2 prosent av den samlede importen fra utviklingslandene. usedvanlige høye nivået på import fra MUL i 2009. Importen fra MUL er først og fremst dominert av handel med klær og tilbehør fra Bangladesh. I 2010 ble det importert varer fra Bangladesh for 753 millioner kroner, hvilket utgjorde 58 prosent av all import til Norge fra MUL. Totalimporten fra MUL varierer mye, og er tidvis dominert av import fra enkeltland, spesielt fra Ekvatorial-Guinea og Angola hvorfra Norge først og fremst importerer mineralolje og mineraloljeprodukter. Importen fra Ekvatorial-Guinea og Angola utgjorde i 2010 kun 35 millioner kroner i 2010 mot hele 1 637 millioner i 2009 (figur 2.8). Den norske handelen med MUL har i perioder vært dominert av transaksjoner med skip fra Liberia, noe som må ses i sammenheng med norske rederiers bruk av det internasjonale skipsregisteret i landet. 12010 ble det importert skip til Norge til en verdi av 152 millioner kroner, en nedgang fra 2009 da det ble importert skip fra Liberia til en verdi av 404 millioner kroner. Mens import knyttet til skipsregistret og olje varierer relativt sterkt fra år til år, er importen fra Bangladesh mer stabil og har økt jevnt siden 1992. Figur 2.8. Import til Norge fra MUL Fordelt på utvalgte land. 1992-2010. Import fra Afrika utgjør en liten andel av samlet norsk import. På midten av 1990- tallet utgjorde importen fra Afrika kun 1 prosent av den totale importen. I 2010 hadde de afrikanske landenes andel av den norske importen økt til 2 prosent. Importen fra Afrika har økt med 3,6 prosent fra 2009 til 2010 og lå i 2010 på 7,8 milliarder kroner. Importen svinger imidlertid sterkt. I perioden 2005-2009 var importnivået høyt, hovedsakelig grunnet import av råolje fra Ekvatorial-Guinea og Angola samt brukte skip fra Liberia. Et viktig delmål under FNs tusenårserklæring (se også omtale under kapittel 2.1 om bistand) er utviklingen av et globalt partnerskap mellom rike og fattige land, inkludert rettferdige handelsregler som kan fremme eksportmuligheter for utviklingslandene. Fra utviklingslandenes side var det framsatt flere krav knyttet til handelsregler under de siste forhandlingene i verdens handelsorganisasjon (WTO), blant annet om reduserte importbarrierer i industriland for landbruksprodukter. Til tross for fokuseringen på rettferdige handelsregler, er det ingen automatikk mellom handelsregler og handel. I praksis spiller også andre faktorer som blant annet varens kvalitet og eksportlandenes produksjonskapasitet, infrastruktur, leveringsdyktighet, institusjoner og kompetanse en stor rolle. Dette kommer tydelig fram av tallene for MUL-import til Norge. Til tross for at toll- og kvotefri adgang for alle varer fra disse landene trådte i kraft 1. juni 2002, eksploderte ikke importen. For å nyttiggjøre seg disse handelsmulighetene vil det ofte være viktig med hjelp til å styrke de områdene som hindrer utnyttelse av de eksisterende mulighetene. Barstad (2006) nevner spesielt bistand knyttet til investeringer i infrastruktur. For å bidra til at de fattigste landene kan nyttiggjøre seg mulighetene for økte inntekter fra eksport, lanserte den norske regjeringen i 2007 en handlingsplan for handelsrettet utviklingssamarbeid. Handlingsplanen fokuserer på tre tematiske områder: godt styresett og korrupsjonsbekjempelse, regional handel samt kvinner og handel (St.meld. nr. 13 (2008-2009)). I forbindelse med forhandlangene om mer rettferdige handelsregler, har også andre temaer enn importbarrierer og landbrukssubsidier stått på dagsordenen. Ett eksempel er avtalen om intellektuelle eiendomsrettigheter i WTO (TRIPS - Trade Related Aspects of Intellectual Property Rights), som enkelte hevder vil øke prisene på viktige medisiner for de fattigste. Dette synet er støttet av FNs utviklingsprogram (UNDP 2005), som mener at TRIPS er en trussel mot utvikling i fattige land. Den norske regjeringen støtter utviklingslandene i reforhandlingen av TRIPS, og i kravet om at tilgangen til billige medisiner mot livstruende sykdommer må tillegges avgj ørende vekt i forhandlingene. Mulighetene for å hjelpe fattige land i kampen mot fattigdom og for økonomisk utvikling, begrenser seg altså ikke bare til de to områdene som er inkludert i det norske bærekraftindikatorsettet, men berører en rekke politikkområder. I tillegg til de som allerede er nevnt i dette kapitlet, kan man føye til klimaendringer, som antas å få mye større konsekvenser for de land og mennesker som allerede er utsatte. Effekter av global oppvarming kan ha vidtrekkende konsekvenser for enkeltland og for verdenssamfunnet - for miljø, økonomi og sosiale forhold. avstander med vinder og havstrømmer. Nedbryting av ozonlaget i stratosfæren er ikke dekket i indikatorsettet. Dette problemet anses ikke lenger som akutt, og menneskelig påvirkning i form av utslipp av ulike klor- og bromforbindelser synes under kontroll gjennom forpliktelsene i Montrealprotokollen. De norske klimagassutslippene økte igjen i 2010, etter to år med nedgang. Totalt var utslippene på 53,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Det er 4,8 prosent mer enn året før, og 3,6 millioner tonn C0 2 -ekvivalenter over den nasjonale, årlige utslippskvoten som Norge er tildelt gjennom Kyotoprotokollen i perioden 2008-2012. I klimasammenheng må det påpekes at rundt halvparten av de norske utslippene tas opp i skog som vokser og har et netto opptak av karbon. Utslippene av nitrogenoksider (NOx) økte med 4 prosent i 2010. 20 prosent over Norges utslippsforpliktelse i Gøteborgprotokollen for 2010. Utslippene av øvrige forsurende gasser og NMVOC var imidlertid under forpliktelsen. De norske klimagassutslippene økte igjen i 2010, etter to år med nedgang. Totalt var utslippene på 53,7 millioner tonn C0 2 -ekvivalenter. Det er 4,8 prosent mer enn året før, og 3,6 millioner tonn CCh-ekvivalenter over den nasjonale, årlige utslippskvoten som Norge er tildelt gjennom Kyotoprotokollen i perioden 2008-2012. Den naturlige drivhuseffekten sørger for at middeltemperaturen på jorden er 15 °C og ikke -18 °C som den ville vært uten drivhusgasser i atmosfæren. Økte konsentrasjoner av klimagasser i atmosfæren forsterker denne virkningen. Global oppvarming vil trolig stille verdenssamfunnet overfor store, nye utfordringer. Klimaendringene kan forårsake betydelige effekter på miljø, ressurser, samfunn og økonomi. Det er vanskelig å kvantifisere hvor mye av klimaendringene som skyldes menneskelige påvirkninger. FNs klimapanel, IPCC, sier i sin siste hovedrapport at det er meget trolig at det meste av oppvarmingen som er observert i de siste 50 år, skyldes menneskelig aktivitet. Utslippene gikk opp i 2010 De norske klimagassutslippene økte igjen i 2010, etter to år med nedgang. var utslippene på 53,7 millioner tonn C0 2 -ekvivalenter. Det er 4,8 prosent mer enn året før. Den kraftige oppgangen må ses i sammenheng med utslippsreduksjonene som følge av finanskrisen i 2008 og 2009. høyere utslipp fra industri og transport. I tillegg førte en kald vinter med høye strømpriser til større utslipp fra fyring enn året før. Utslippene fra jordbruk og oljeog gassnæringen endret seg lite fra 2009 til 2010. slippene av C0 2 økt med drøyt 30 prosent. produksjonen på 90-tallet har vært viktigste årsak til oppgangen i C0 2 -utslippene. I 2010 økte utslippene av denne gassen med 2,6 millioner tonn, til 45,4 millioner tonn. Utslippene av klimagasser som metan, lystgass og fluorholdige gasser, viste små endringer fra 2009 til 2010. Lystgassutslippene fra industrien har gått ned flere år på rad som en følge av innføring av miljøteknologi innen gjødselproduksjon. Teknologiskifte bidro til lavere lystgassutslipp også i 2010, på tross av stor økning i produksjonen. Norge har fått tildelt en kvotemengde fra FN som tilsvarer 50,1 millioner tonn C0 2 -ekvivalenter per år i perioden 2008-2012. Dette er 1 prosent over de norske utslippene i 1990. Utslippene for årene 2008-2010 overstiger den tildelte kvotemengden, men Norge ligger likevel godt an til å innfri sin forpliktelse. Dette skyldes at Norge deltar i EUs kvotesystem (EU ETS). Boks 3.1. Norges mål for klimapolitikken I januar 2008 ble flertallet på Stortinget enige om noen hovedlinjer i den norske klimapolitikken. Denne avtalen omtales som klimaforliket. Klimaforliket ble inngått i forbindelse med behandlingen av Stortingsmelding nr. 34 (2006-2007) Norsk klimapolitikk. Klimaforliket setter mål for Norges innsats for å redusere klimagassutslippene i Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode (perioden 2008-2012) og videre fram mot 2020 og 2030. Der heter det at: Norge skal være et foregangsland i klimapolitikken og en pådriverfor en ny og mer ambisiøs internasjonal klimaavtale, som sikter mot at den globale temperaturøkningen skal holdes under 2 °C sammenliknet med førindustrielt nivå. Norge skal overoppfylle vår utslippsforpliktelse i henhold til Kyotoprotokollen med 10 prosent. Som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet senest i 2030. Utslippsregnskapet som årlig rapporteres til FN, inkluderer også utslipp og opptak i skog og andre landarealer. Ifølge beregninger utført av Institutt for skog og landskap var netto opptak i 2009 tilsvarende 25 millioner tonn C0 2 (se nærmere omtale av dette senere i kapitlet). Dette er om lag halvparten av de årlige klimagassutslippene målt i C0 2 -ekvivalenter. Ifølge Kyoto-avtalen har Norge anledning til å godskrive om lag 1,5 millioner tonn på opptak i skog per år i perioden 2008-2012. Gjennom «klimaforliket» inngikk flertallet på Stortinget i 2008 en avtale om nasjonalt mål for utslippskutt. Målet er at de innenlandske utslippene ikke skal overstige 45-47 millioner tonn C0 2 -ekvivalenter i 2020 (skogtiltak på 3 millioner tonn ikke medregnet). I 2010 lå utslippene 6,7-8,7 millioner tonn over dette nasjonale målet. Figur 3.2. Atmosfærisk C0 2 -konsentrasjon målt ved Mauna Loa-observatoriet, Hawaii. Månedsmiddelverdier og sesong justert trend. Mars 1958 - mars 2011. Mengden drivhusgasser i atmosfæren øker som følge av menneskelig aktivitet. Den viktigste årsaken er utslipp av karbondioksid (CO 2 ) fra fossilt brensel, som allerede har gitt de høyeste C0 2 -konsentrasjoner i atmosfæren på minst 650 000 år (IPCC 2007 a og b). Konsentrasjonen av C0 2 har økt fra et førindustrielt nivå på rundt 280 ppm til dagens nivå på rundt 390 ppm (figur 3.2). fanger opp mer av varmestrålingen fra jorda, noe som øker den globale middeltemperaturen og endrer klimaforholdene. Dette kalles den menneskeskapte drivhuseffekten. Figur 3.3. Utvikling i global middeltemperatur. Middeltemperaturen på jorda har økt med om lag 0,8 °C siden 1850. Noe av dette kan skyldes naturlige variasjoner, men IPCC konkluderer med at det har vært en merkbar menneskelig påvirkning på det globale klimaet. Det er anslått at jorden vil kunne bli 1,1 til 6,4 grader varmere innen 2100, avhengig av framtidig utslippsutvikling. Effektene av oppvarmingen er nå tydelige fra observasjoner av økte luftog havtemperaturer og omfattende is- og snøsmelting. Ifølge data fra Met Office Hadley Centre og Climate Research Unit - University of East Anglia var året 1998 det varmeste som er registrert i perioden fra 1850.1 2010 lå den globale middeltemperaturen 0,5 °C over gjennomsnittet for perioden 1961-1990 (14,0 °C) og føyer seg pent inn i rekken av varme år; det er det nest varmeste som er registrert i perioden (figur 3.3). Andre globale temperaturdatasett (NASA - Goddard Institute for Space Studies og NOAA - National Climatic Data Center) indikerer at 2005 og 2010 deler plassen som det varmeste året som er blitt målt. De ti varmeste årene i disse tre ulike dataseriene er imidlertid de samme, og alle har inntruffet siden 1998. Rapporten Impacts of a Warming Arctic (ACIA 2004) som i resten av verden. Satellittdata viser at den årlige gjennomsnittlige havisutbredelsen i Arktis har blitt redusert med 2,7 prosent per tiår siden 1978 (IPCC 2007 a og b). Rapporten Melting snow and ice - A callfor action (Koc, mfl. 2009) gir en oversikt over is og snøforhold og virkninger av varmere klima. Rapporten Snow, Water, Ice and Permafrost in the Arctic (AMAP 2011) fremhever blant annet at en nesten isfri sommer i Nordishavet ved midten av dette århundre nå er vurdert som sannsynlig. Rapporten angir også en global havnivåøkning på 0,9- 1,6 meter innen 2100, og at issmelting i arktiske områder gir et betydelig bidrag til dette. Dette anslaget på havnivåstigning er adskillig høyere enn det i IPCCs siste hovedrapport (se over). Livet i havet kan i løpet av dette århundre endre seg kraftig på grunn av menneskeskapt tilførsel av C0 2 . Havet tar opp betydelige deler av de totale utslippene til atmosfæren. Når C0 2 løses i vann, fører det til et surere havmiljø, uttrykt ved redusert pH, og påvirker produksjonen av dyr og planter. Normal historisk pH-verdi i havets overflate er antakelig på 8,1-8,2 (NIVÅ 2008). Siden starten av den industrielle revolusjonen har vann nær havoverflaten i verdenshavene allerede fått redusert pH med om lag 0,1 pH-enheter. I rapporten Forsuring av havet. Kunnskapsstatus for norske f arv ann (Børsheim og Golmen 2010) påpekes det at økningen av CO2 i atmosfæren fører til en forsuring i havet som langt overgår variasjonene vi kjenner til de siste 25 millioner år. Forsuring av hawannet kan få betydelige økologiske konsekvenser. Organismer som bygger skjell av kalk (kalsiumkarbonat) får redusert evne til å danne kalkskjell. Viktige grupper omfatter koraller og nøkkelarter av plante- og dyreplankton som er viktige for alle organismer oppover i næringskjedene i havet. Forsuring kan også ha effekter på reproduksjonsstadier (egg og larver) f ra en rekke dyregrupper. Kilde: UNEP/GRID-Arendal (2009) Hva skjer med klimagassutslippene i Norge? Olje- og gassvirksomhet, industri og veitrafikk er de tre viktigste utslippskildene og stod for til sammen 67 prosent av totale klimagassutslipp i 2010. De samlede klimagassutslippene fra industri og bergverk var drøyt 0,6 millioner tonn, eller 5,4 prosent høyere i 2010 enn året før. Det er likevel 7 millioner tonn lavere enn i 1990. Utslippene fra disse næringene har vist nedadgående trend de siste 20 årene. 12008 og 2009 falt imidlertid utslippene kraftig, primært som en følge av finanskrisen og svak vareetterspørsel i kjølvannet av denne. Siden høsten 2009 har etterspørselen bedret seg både hjemme og ute, og ført til økt produksjon for mange industrinæringer. Dette har igjen ført med seg økte klimagassutslipp, spesielt fra produksjon av ferrolegeringer. Klimagassutslippene fra veitrafikken økte med 3,5 prosent i 2010, til 10,1 millioner tonn. Utslippene fra veitrafikk har økt med drøyt 30 prosent siden 1990, men falt i 2008 og 2009. Det var særlig godstransporten som fikk merke uroen i fmansmarkedet. Ifølge Statistisk sentralbyrås lastebilundersøkelse gikk transportarbeidet (omfatter både transportert mengde og tilbakelagt distanse) ned fra 4. kvartal 2008 til og med 2. kvartal 2009.1 sum lå transportarbeidet for lastebiler drøyt 7 prosent høyere i 2010 enn året før. Oppgangen i klimagassutslipp for all veitrafikk i 2010 bringer utslippene nesten tilbake til nivået før 2008. Mer energieffektive kjøretøy, overgang fra bensin til diesel og innblanding av biodrivstoff har bidratt til å dempe veksten noe. Utslippene fra annen transport som flytrafikk og sjøfart, samt motorredskaper (anleggsmaskiner, traktorer etc.) økte også kraftig i 2010. Disse utslippstallene er foreløpig beheftet med stor usikkerhet. Klimagassutslippene fra energiforsyning økte kraftig i 2009 på grunn av høy aktivitet ved gasskraftverket på Kårstø. I 2010 gikk utslippene ytterligere opp etter åpningen av det nye kraftvarmeverket på Mongstad. Kraftverket leverer i hovedsak elektrisitet og varme til raffineriet på Mongstad. Etableringen av gasskraftverk og fjernvarmeanlegg har ført til at utslippene fra energiforsyning var mer enn seks ganger høyere i 2010 enn i 1990. Lave temperaturer og høye strømpriser førte til økt bruk av fyringsoljer og parafin i 2010, og dermed høyere utslipp enn året før. Behovet for oppvarming blir imidlertid i stadig større grad dekket av elektrisitet. Fyringsoljer utgjorde drøyt 4 prosent av husholdningenes totale energiforbruk i 2009, mot nesten 8 prosent i 1993. Figur 3.5. Utslipp av klimagasser i Norge etter kilde. 1990-2010*. karbonforbindelser som blir lagret i stamme, rot, greiner og røtter. Når trær dør, brytes veden i de enkelte trekomponentene ned og omdannes til jord som inneholder varierende mengde karbon. I tillegg til levende trær regnes også død ved og jord som karbonlagre. Endringer i disse lagrene påvirkes av menneskelig aktivitet som blant annet hogst og arealbruksendringer, naturlige prosesser som fører til at trær dør (blant annet insektangrep og skogbranner), samt variasjoner i temperatur og nedbør mellom år. Ifølge Norsk institutt for skog og landskap, er nettomengden C0 2 som trærne tar opp fra atmosfæren mer enn doblet siden 1990. Økningen i skogvolum, med økt C0 2 -opptak som én effekt, er et resultat av en aktiv skogpolitikk over de siste 60 år. 12009 bandt de levende trærne i skogen i Norge karbon som tilsvarer om lag 23 millioner tonn C0 2 . Når en regner med endringer i mengden karbon i død ved og i jord, samt utslipp av CH4 og N 2 O som hovedsakelig skyldes arealbruk og arealbruksendringer i skog, beitemarker og jordbruksjord, ble det fjernet om lag 25 millioner tonn C0 2 -ekvivalenter fra atmosfæren. Dette tilsvarer om lag halvparten (49 prosent) av de samlede klimagassutslippene i Norge samme år. Utenriks sjøfart er ikke inkludert i Kyoto-protokollen. Dette er den delen av sjøfarten som angår norske skip som bunkrer i Norge men trafikkerer internasjonalt, og de norske skipene som bunkrer i utlandet og trafikkerer utlandet. Grunnen til at dette ikke er med, er at det ikke er enkelt å fordele denne aktiviteten til enkeltland. Anslagene for disse utslippene er 10-20 millioner tonn C0 2 -ekvivalenter per år, men disse beregningene er svært usikre. Utslipp fra norske skip i utenrikstrafikk tilsvarer altså om lag 20-40 prosent av de samlede norske utslippene slik de males gjennom Kyoto-protokollen (Hansen mfl. 2008). Internasjonal luftfart er heller ikke inkludert i Kyoto-protokollen. Utslippene fra norske flyselskaper i både innenriks og utenriks trafikk er anslått til å være mellom 2 og 3 millioner tonn C0 2 -ekvivalenter i året. Om lag halvparten skyldes innenriks trafikk. Utenrikstrafikken med norske flyselskaper vil altså ikke øke de samlede norske utslippene med mer enn 1-1,5 millioner tonn, dvs. 2-3 prosent. Utenrikstrafikken til og fra Norge med utenlandske flyselskaper er ikke med i disse tallene (Hansen mfl. 2008). Figur 3.6 viser utviklingen i verdens utslipp av C0 2 fra forbrenning av fossile brensler og sementproduksjon. Økningen fra begynnelsen av perioden, fra den første industrielle revolusjonen, fra midt på 1700-tallet er dramatisk, og bare fra 1960 og fram til i dag er de mer enn tredoblet. Fra 2008 til 2009 er det beregnet at de globale C0 2 -utslippene ble redusert med litt over en prosent, men utslippsnivået er allikevel det nest høyeste i historien. Den globale finanskrisen blir fremholdt som en viktig årsak til de reduserte utslippene i 2009. Nedgangen skjuler imidlertid store regionale forskjeller. Størst nedgang i utslipp skjedde i Europa, Japan og Nord-Amerika, mens betydelige utslippsøkninger fant sted i for eksempel Kina, India og Sør-Korea (Friedlingstein mfl. 2010). FNs klimapanel (IPCC) anslår i sin siste hovedrapport at uten ytterligere tiltak vil utslippene av klimagasser øke med 25 til 90 prosent fra 2000 til 2030, men påpeker at det er et stort potensial for å redusere utslippene, særlig innen energisektoren, bygninger, industri og jordbruk. I rapporten OECD Environmental Outlook to 2030 (OECD 2008) er det anslått at uten ytterligere tiltak vil verdens totale klimagassutslipp øke med 37 prosent fra 2005 til 2030 og med 52 prosent fram til 2050. Figur 3.6. Globale utslipp av C0 2 fra forbrenning av fossile brensler, sementproduksjon og fakling (gas tiåring). 1751-2009. Kilde: Boden, T.A., G. Marland and R.J. Andres (2010) og http://co2now.org/Current-CO2/CO2-Now/global-carbonemissions.html Figur 3.7. C0 2 -utslipp per innbygger i utvalgte land og regioner. 2008. Kilde: OECD/lEA 2010 b. Utslipp per innbygger varierer betydelig mellom land og regioner. For verden som helhet slippes det ut noe over 4 tonn CO2 per person per år fra forbrenning av fossile brensler. Tallet for Norge er rundt 8 tonn og ligger om lag på gjennomsnittet for EU-landene. USA og Australia er land med høye utslipp per innbygger (figur 3.7). Slike «per innbygger-tall» kamuflerer selvsagt de totale utslippsnivåene. I OECDIEA-rapporten som figur 3.7 bygger på, er verdens totale utslipp i 2008 angitt til noe over 29 000 millioner tonn C0 2 . Utslippene i USA i 2008 var 5 600-5 700 millioner tonn, avhengig av hvilken metode som er brukt, og i Kina rundt 6 500 millioner tonn, det vil si at disse to landene står for rundt 40 prosent av verdens totale C0 2 -utslipp fra forbrenning av fossile energivarer. Utslippene i Norge er angitt til i underkant av 40 millioner tonn eller noe over 0,1 prosent av de totale utslippene. 193 parter har ratifisert Ved begynnelsen av 2011 hadde 193 land/parter ratifisert Kyotoprotokollen; internasjonal avtale knyttet til FNs rammekonvensjon om klimaendringer (UNFCCC), også kalt klimakonvensjonen. protokollen, nemnder Norge, har fått en nasjonal utslippstildeling (nasjonal kvote) for perioden 2008-2012. (CDM - Clean Development Mechanism, den grønne utviklingsmekanismen). Figur 3.8. Utslipp av NO x , NH 3 , S0 2 og NMVOC og utslippsforpliktelser under Gøteborgprotokollen. 1970-2010*. Langtransportkonvensjonen (CLRTAP - Convention on Long-Range Transboundary Air Pollution), er en konvensjon om langtransporterte grenseoverskridende luftforurensninger og har åtte underliggende protokoller. Blant disse er Gøteborgprotokollen, som trådte i kraft i 2005, hvor sur nedbør, eutrofiering og dannelse av bakkenær ozon skal reguleres ved hjelp av utslippstak for forsurende stoffer og ozonforløpere. Protokollen har eksakte reduksjonsmål for hvert land og hver enkelt gass, og inneholder ingen alternative reduksjonsmekanismer som for eksempel kvotehandel, slik Kyoto-protokollen gjør. NO x -utslippene gikk litt opp Norges utslipp av NO x (nitrogenoksider) var 189 000 tonn i 2010. Det var 4 og fremdeles et godt stykke prosent høyere enn året før, en økning på om lag 8 000 tonn. tonn. Denne forpliktelsen ble dermed ikke innfridd. Større aktivitet innenfor produksjon av jern, stål og ferrolegeringer var viktigste årsak til de økte utslippene. Ellers var utslippsøkningen fordelt på mange ulike kilder, men særlig skipstrafikk, motorredskaper, kraftforsyning og flyttbare produksjonsrigger bidro til økningen. Det er innført en rekke tekniske tiltak for å redusere NO x -utslippene, men disse har ikke vært tilstrekkelige for å nå utslippsmålet. Det skyldes blant annet økt aktivitet innenfor de kildene som bidrar til NO x -utslippene. Kildene for NOx-utslippene er jevnere fordelt enn for S0 2 -utslippene (se nedenfor). Utslippene av ammoniakk (NH 3 ) var i 2010 på 22 800 tonn. Dette er like under forpliktelsen i Gøteborgprotokollen på 23 000 tonn. Disse utslippene, som hovedsakelig stammer fra husdyrgjødsel og jordbruksaktiviteter, har endret seg lite i perioden fra 1990. Jordbrukets andel av NH 3 -utslippene er om lag 90 prosent, det aller meste fra husdyrgjødsel. Utslippene fra blant annet husdyrgjødsel og ammoniakkbehandling av halm økte noe, mens utslippene fra bruk av kunstgjødsel ble redusert med om lag 20 prosent i 2010. Det skyldtes overgang til gjødseltyper som gir lavere NH 3 -tap. Utslippene av S0 2 i 2010 var på 18 300 tonn, en klar oppgang fra 2010. De norske SO2-utslippene er redusert med rundt 65 prosent siden 1990 og med hele 87 prosent siden 1980, og ligger under kravet i Gøteborgprotokollen. Dette utslippsmålet, 22 000 tonn, ble altså nådd med god margin. Industri og bergverk er årsak til over 70 prosent av SCVutslippene i Norge. SO2- utslippene økte med over 16 prosent i 2010. Økningen hang først og fremst sammen med økt aktivitet innen produksjon av jern, stål og ferrolegeringer. Produksjonen av karbider bidro også betydelig til økningen i S0 2 -utslippene. Utslippene av NMVOC (flyktige organiske forbindelser unntatt metan) i 2010 var 135 000 tonn. Det er 4 prosent mindre enn året før og langt under Gøteborgprotokollens krav for 2010 på 195 000 tonn. Den entydige trenden de siste 10 årene med reduserte NMVOC-utslipp fortsatte altså også i 2010. Bedre lasteteknologi har bidratt til den kraftige reduksjonen siden 2000.1 2010 gikk imidlertid utslippene ned på grunn av redusert produksjon og dermed mindre lasting. Det var også en liten reduksjon i utslippene fra bensinbiler som følge av at antall bensinbiler gikk ned. Svovel- og nitrogengasser har ulik virkningsgrad når det gjelder forsuring, men utslipp og avsetning kan med et sett omregningsfaktorer uttrykkes med en felles enhet; syreekvivalenter. De samlede utslippene av forsurende gasser, regnet i syreekvivalenter, var 6 000 tonn i 2010. NO x utgjør 68 prosent av dette og NH 3 og S0 2 henholdsvis 22 og 10 prosent. Utslippene økte med 4 prosent siste år, men er redusert med om lag 15 prosent siden 1990. Figur 3.9. Utslipp av forsurende komponenter i Norge. 1 000 tonn syreekvivalenter. 1980- 2010* Tilførslene haravtatt Tilførslene av svovel og nitrogen til Norge har avtatt i takt med utslippsredukbetydelig sjonene i Europa (figur 3.10). tall fra EMEP (European Monitoring and Evaluation Programme), 171 000 tonn, mens den var 33 000 tonn i 2008. Dette er en nedgang på 81 prosent. Samlet nedfall av nitrogen (sum av oksidert og redusert nitrogen) 1 Naturlige utslipp fra vulkaner og havområder ikke inkludert. 2 Utslipp i 2008 i det utvidete EMEP-området (extended EMEP domain) var 22 528 kt Kilde: EMEP (European Monitoring and Evaluation Programme). Areal med overskridelse av Rundt 1980 var tålegrensene overskredet i rundt 30 prosent av Norges areal. tålegrenser! overskridelse av tålegrensene redusert til 10 prosent av Norges areal (figur 3.11). Dersom alle land oppfyller vilkårene i Gøteborgprotokollen, antas overskridelsene i Norge i 2010 å være på om lag samme nivå som i 2005 (www.miljostatus.no). Belastningen har avtatt betydelig. Likevel er fortsatt store områder i Sør-Norge utsatt for og skadet av sur nedbør. Norsk institutt for vannforskning fremhever i faktaarket Forsuring i framtiden: fortsatt problemer i Sør-Norge at ytterlige reduksjoner av nedfall av forsurende stoffer, eventuelt i kombinasjon med videre kalking, er nødvendig for å få tilbake tilfredsstillende vannkvalitet i Sør-Norge. Figur 3.11. Andel av Norges areal der tålegrensen for forsuring er overskredet. Sammendragsrapporten for de ulike overvåkningsprogrammene for langtransporterte forurensninger (Klima- og forurensningsdirektoratet 2010 c) bekrefter inntrykket fra de senere årene av at det har vært en positiv utvikling i forsuringssituasjonen. I rapporten påpekes det at konsentrasjon og avsetning av sterk syre, sulfat, nitrat og ammonium i nedbør i 2009 var relativt lik eller noe høyere enn året før. Konsentrasjonen av sulfat i nedbør i Norge har avtatt med 61-88 prosent fra 1980 til 2009.1 Sør-Norge har nitrat- og ammoniumkonsentrasjon i nedbør blitt redusert med henholdsvis 25-45 prosent og 45-63 prosent i samme tidsperiode. Endringene er i samsvar med de rapporterte endringene i utslipp i Europa. Sulfatinnholdet i elver og innsjøer er redusert med 40-80 prosent fra 1980 til 2009, og nedgangen har vært størst i den sørlige delen av landet. Forsuringssituasjonen i vann og vassdrag viser en klar forbedring med økende syrenøytraliserende kapasitet, alkalitet og pH, mens det er en nedgang i uorganisk aluminium («giftig aluminium»). Forsuringsproblemet er altså avtagende, men ikke løst. Fremdeles mottar store deler av Sør-Norge mer forsurende komponenter i nedbør enn naturen klarer å ta hand om. I rapporten fra Klima- og forurensningsdirektoratet påpekes det videre at det er observert en bedring i det akvatiske miljøet med begynnende, men ustabil gjenhenting av bunndyr- og krepsdyrsamfunn og bedret rekruttering hos fisk. I de mest forsuringsbelastede områder er imidlertid situasjonen for fisk fortsatt alvorlig. Faunaen i rennende vann har vist en klar positiv utvikling etter 1990, mens endringene i innsjøfaunaen er små. Gøteborgprotokollen. Dannelse av ozon ved bakken øker risikoen for luftveislidelser og skader vegetasjon og materialen I Skandinavia varierer bakgrunnsnivået mellom 40 og 80 u.g/m 3 og er vanligvis høyest om våren. Bakgrunnsnivået av ozon er atskillig nærmere grenseverdiene for effekter på helse og vegetasjon enn for de fleste andre luftforurensninger. Målingene av bakkenær ozon i 2009 viste generelt lavere konsentrasjoner enn i tidligere år. Bortsett fra 2007, et år med svært lave ozonnivåer i Norge, var ozonnivåene i Norge i 2009 blant de laveste som er målt. I 2006, derimot, ble det målt uvanlig høye ozonnivåer i hele landet. Slike årlige variasjoner er i stor grad styrt av meteorologiske forhold. Den kjølige sommeren i Sør-Norge 2009 bidro til de lave maksimalverdiene for ozon (Klima- og forurensningsdirektoratet 2010 c). De norske utslippene av ozonforløpende gasser kan vektes med TOFP-faktorene (TOFP=Tropospheric Ozone Formation Potential) og summeres til totalt TOFPutslipp. Som resultat av en slik beregning framkommer det en nedgang på 34 prosent i perioden 1990-2010 (figur 3.12). Frode Brunvoll, Kjell Andresen (Riksantikvaren), Jo Halvard Halleraker (Direktoratet for naturforvaltning), Magne Husby (Høgskolen i Nord-Trøndelag), John Atle Kålås (Norsk institutt for naturforskning), Svein-Håkon Lorentsen (Norsk institutt for naturforskning) og Signe Nybø (Norsk institutt for naturforskning) Biologisk mangfold er et komplekst og mangesidig begrep som omfatter mangfold på mange nivåer, fra gener via arter til økosystemer og landskap. Mennesket er fundamentalt avhengig av at jorda fortsetter å fungere som et overordnet økologisk livssystem. I 2009 fikk Norge en ny naturmangfoldlov som gir regler om bærekraftig bruk og vern av naturen. Indikatorene på økologisk status i ferskvann og kystvann viser en samlet faglig risikovurdering av vannmiljøet i forhold til antatt tilstand i 2015, basert på dagens tilstand og trusselbilde. EUs vanndirektiv har som formål at de europeiske land skal fremme en bærekraftig bruk av, beskytte og, om nødvendig, forbedre miljøstatus i alt ferskvann, kystnært vann og grunnvann. Kulturminner og kulturmiljøer er en del av samfunnets felles verdier. De kan tilføre viktig kunnskap og perspektiver i arbeidet for et bedre og mer bærekraftig samfunn. Vannforekomster med god eller svært god økologisk tilstand. grunnlag i dag, og utsagnskraften er derfor noe begrenset. Etablering av landsdekkende overvåkningsnett og det omfattende arbeidet med en naturindeks for Norge vil kunne gi verdifull informasjon. kulturlandskapet har hatt en nedgang i de senere årene. For bestandene i skogen er det ingen entydig trend. Vannmiljøet i Norge er i hovedsak godt sammenlignet med mange andre land i Europa. Registreringen i Norge så langt gir et generelt bilde av dårligst vannmiljø i de sørligste vannregionene både for ferskvann, kyst og fjorder. Naturindeksen for Norge viser at de største utfordringene for bevaring av biologisk mangfold er i skogen og i det gamle kulturlandskapet, som utgjør hovedelementet i åpent lavland. Over halvparten av de tilstandsregistrerte fredete bygningene har behov for utbedringer for å oppnå tilfredsstillende vedlikeholdsnivå. Kilde: Direktoratet for naturforvaltning. Basert på foreløpige data. Biologisk mangfold er et komplekst og mangesidig begrep som omfatter mangfold på mange nivåer, fra gener via arter til økosystemer og landskap. Mennesket er fundamentalt avhengig av at jorda fortsetter å fungere som et overordnet økologisk system. Når det gjelder bærekraftig utvikling, er derfor egenskaper ved biologisk mangfold som representerer viktige økosystemprosesser, sentrale (NOU 2005:5). Samtidig er det vanskelig å si hvilke egenskaper ved det biologiske mangfoldet som kommende generasjoner måtte komme til å trenge. Dermed vil bevaring av biologisk mangfold på bred basis være nødvendig for en bærekraftig utvikling. inkluderte arealene. areal og/eller redusert habitatkvalitet for de inkluderte kulturlandskapsartene. Indeksen for skog viser ingen entydig bestandstrend for perioden 1996-2010. Dette inkluderer både barskogarter og løvskogarter. Nedgang i fjellet de siste Indeksen for fjell som presenteres her, tyder på at det her var en liten økning i årene bestanden av fugl i perioden 1993-2005, mens det er registrert lavere bestander de siste årene og særlig var dette tilfelle i 2009 og 2010. og fjellnære områder er en forventet utvikling ved mildere klima og fortetting av fjellskogen. I slike områder kan imidlertid bestandene være utsatte ved ustabile værforhold med kuldeepisoder i reproduksjonssesongen. registrert nedgang i bestanden i de aktuelle fjellområdene de siste årene. Landsrepresentativt For perioden fram til 2006 var det en mer subjektiv utvelgelse av lokaliteter for nettverk for overvåkning innsamling av data, og for hele tidsserien er det utført svært få tellinger i Norder etablert Norge. vendigvis er representative for bestandsendringer i hele Norge. Tallene gir derfor kun en indikasjon på hvilke endringer som skjer. Et landsrepresentativt nettverk for overvåkning av hekkebestander av terrestriske fugl er nå etablert i Norge. Dette nettverket inkluderer om lag 500 tilfeldig utlagte telleområder (hvert med 20 tellepunkter som standard) fordelt over hele landet. Tidsseriene for kulturlandskap og skog som presenteres her, inkluderer data for årene 2006-2010 fra dette nettverket. For årene framover vil alle tidsseriene bli basert utelukkende på tellinger fra dette nettverket, men disse dataene vil heller ikke bli landsrepresentative før man får god dekning på rutene også i Nord-Norge (fra omtrent 2011). Graden av representativitet for tidsseriene vil dermed bli betydelig bedre for kommende års data. Sjøfugl er ikke inkludert i denne indikatoren. En omtale av sjøfugl er gitt i siste avsnitt i kapittel 4.2. 4 599 arter i Norge er definert som rødlistearter. Tidsseriene for kulturlandskap og skog er satt sammen av data fra Norsk ornitologisk forenings hekkefugltaksering (HFT, 40-70 telleruter, 85 prosent i Sør-Norge, 1996-2008), Program for terrestrisk naturovervaking, intensivovervåking (TOV-I, 13 telleruter, 1996- 2009) og det nye landsrepresentative nettverket for overvaking av terrestriske fugler som er under etablering (TOV-E, 60-190 telleruter, 2006-2010). Indeksene som presenteres her, er årlige geometriske middelverdier av artsindekser for de arter som er inkludert i hver naturtype (se oversikt over arter under). Artsspesifikke indekser er beregnet ved bruk av statistikkprogrammet TRIM som er det samme som brukes for den Pan-europeiske hekkefuglovervåkingen som rapporterer til EU. For mer informasjon, se NOF Rapport 6-2009 (Husby og Stueflotten 2009). For fjell gir ikke kombinasjon av de tre aktuelle datasettene nok informasjon til å presentere artsindekser lenger tilbake enn til 2008. For å kunne presentere en litt lenger tidsserie også for fuglebestander i fjellet, er det hentet data fra TOV-I som har data om hekkebestanden av fugl langs skoggrensa i fjellet. Denne bestandsindeksen er basert på informasjon fra 200 tellepunkt i hvert av fem av våre klassiske fjellområder (SØ del av Hardangervidda, NV del av Dovrefjell, S del av Femundsmarka, S del av Børgefjell og N del av Dividalen), og vil gjenspeile endringer for disse arealene. Alle observerte par av vadefugl, hakkespetter og spurvefuglartene som ikke er «nomadiske» (totalt om lag 50 arter), er summert, og den presenterte indeksen er medianverdi av indeksene for de fem inkluderte områdene. For mer informasjon, se NINA Rapport 580 (Framstad (red). 2010). Norsk rødlistefor arter 2010 Den såkalte rødlisten er i hovedsak en prognose for arters risiko for å dø ut i Norge. Vurderingene som ligger til grunn, er basert på vitenskapelige kriterier utviklet i regi av den internasjonale naturvernorganisasjonen (lUCN) og er dermed forankret i en internasjonal metodikk. En ny norsk rødliste ble publisert i november 2010 (Kålås mfl. 2010 a). I alt kjenner vi til rundt 40 000 flercellede arter som er naturlig forekommende og som reproduserer innenfor Norges område. Rødlisten baserer seg på en vurdering av om lag 21 000 av disse artene. 12010 ble 4 599 (22 prosent) av de vurderte artene klassifisert som rødlistearter, det vil si de er vurdert å tilhøre en av truethetskategoriene definert av den internasjonale naturvernorganisasjonen lUCN (figur 4.2). Av disse var 2 398 arter (11 prosent av de vurderte artene) vurdert som truet (kritisk truet, sterkt truet eller sårbar) og 1 284 som nær truet. I alt er 125 arter betraktet som regionalt utdødde i Norge etter år 1800. Figur 4.2. Fordeling av rødlistete arter på truethetskategorier (lUCN). Regionalt Kritisk truet utdødd (RE) (CR) Kilde: Kålås mfl. 2010 a. Arealendringer, forurensninger, klimaendringer, fremmede arter og beskatning er hovedtruslene mot det biologiske mangfoldet. I arbeidet med kartleggingen av truede arter i Norge er også påvirkningsfaktorer registrert. Figur 4.3. Viktige påvirkningsfaktorer 1 for norske rødlistearter. 1 Antall truede arter som er påvirket av de ulike faktorene er angitt i parentes i tegnforklaringen. Kilde: Artsdatabanken (Kålås mfl. 2010 a). Figur 4.3 viser tydelig at arealendringer er den helt klart viktigste påvirkningsfaktoren. negativt påvirket av ulike typer arealendringer. De viktigste arealendringene tr fysiske inngrep, som blant annet omfatter utbygging, grøfting og drenering, jordbruk, skogbruk og gjengroing. Forurensning og klimaendringer har negativ innvirkning på henholdsvis 9 prosent og 3 prosent av disse artene (Kålås mfl. 2010 a). At en stor andel av de truete og nær truete artene er negativt påvirket av arealendringer forårsaket av fysiske inngrep, skyldes at rødlisteartene ikke er tilfeldig fordelt i landskapet. Flest truete og nær truete arter finnes i de sørøstligste deiene av Norge der befolkningstettheten er høyest. Dessuten er artene gjerne konsentrert til bestemte arealer som ofte forekommer relativt begrenset, og som sammenfaller med arealer som er eller har vært viktige for mennesker. Dette er gjerne områder med godt klima, områder med rikt jordsmonn, strandsoner, osv (Kålås mfl. 2010 b). I 201 1 gav Artsdatabanken ut den første norske rødlisten for naturtyper. Denne rødlisten omfatter 80 naturtyper, hvorav halvparten er å regne som truete i dag. Fordelingen er: 2 kritisk truete, 15 sterkt truete, 23 sårbare, 31 nært truete og 9 i kategorien datamangel. Ingen naturtyper er vurdert som forsvunnet f ra Norge i vurderingsperioden, som er de siste 50 år (Lindgaard og Henriksen 2011). Den geografiske fordelingen viser at de rødlistede naturtypene har en relativt jevn fordeling i fylkene, men med noe minkende tendens lengst mot nord. Endring i tilstand, dvs. endringer i økologiske eller fysiske forutsetninger for en naturtype, er den klart dominerende årsaken til rødlisting av naturtyper. Deretter er det reduksjon i areal som utgjør den viktigste årsaken. Størrelsen på villmarkspregete områder er en indikator for presset mot det biologiske mangfoldet. I slike områder er den menneskelige påvirkningen liten, og det er liten forstyrrelse av det naturtilpassede biologiske mangfoldet. Villmarkspregete områder er redusert fra 48 prosent av landarealet iår 1900 til mellom 11 og 12 prosent i dag. 1 Villmarkspregete områder er områder som ligger minst 5 km fra tyngre tekniske inngrep. Disse omfatter: offentlige veier og jernbanelinjer, unntatt tunneler, skogsbilveier, traktorveier, landbruksveier, anleggs- og seterveier med lengde over 50m, gamle ferdselsveier rustet opp for bruk av traktor og/eller terrenggående kjøretøy, godkjente barmarksløyper (Finnmark), kraftlinjer med spenning på 33 kV eller mer, magasiner (hele vannkonturen ved høyeste regulerte vannstand), regulerte elver og bekker, kraftstasjonen rørgater, kanaler, forbygningerog flomverk. Kilde: Brun, M., NOU-1986/ Direktoratet for naturforvaltning 2004/ Geodatasenteret AS 2004. Redaksjonell bearbeiding og grafisk produksjon: Geodatasenteret AS 2004. Norge har både store ferskvannsforekomster og nærhet til store havområder. Det er også mange brukerinteresser knyttet til vann. Vannmiljøet blir påvirket av blant annet vassdragsregulering, langtransportert forurensing, utslipp fra avløpsanlegg og akvakulturanlegg, avrenning fra jordbruket, fremmede arter og spredt avløp. Registreringer av vannmiljøet i Norge viser at vi ligger godt an sammenlignet med andre land i Europa, seiv om vi har vannregioner med betydelige miljøutfordringer. Dårligst synes vannmiljøet å være i de sørligste deiene av landet. 'ingen risiko for ikke å nå miljømålet innen de tidsfristene som følger av vanndirektivet. Indikatorene på økologisk tilstand i ferskvann og kystvann viser en samlet faglig vurdering av vannmiljøet når det gjelder forventet fysisk, kjemisk og biologisk tilstand i 2015 2 . Indikatorene er knyttet til EUs vanndirektiv, som har som overordnet mål at de europeiske land skal fremme en bærekraftig bruk av, beskytte og, om nødvendig, forbedre miljøtilstand i alt ferskvann, kystnært vann og grunnvann. Vurderingene er aggregert i en såkalt risikoindikator inndelt i «risiko», «mulig risiko» og «ingen risiko» 3 for ikke ånå miljømålet innen de tidsfristene som følger av vanndirektivet. Den første rapporteringen til EU av norske data, basert på en innledende grovkarakterisering, ble gjort i 2008. Disse dataene gir grunnlag for sammenligning av vannmiljøtilstanden i hele Europa basert på en sammenlignbar metodikk. ~ Det gjøres en vurdering basert på observasjoner av nåtilstanden. De fysiske, kjemiske og biologiske resultatene veies sammen til en tilstandsklasse etter faste kriterier. Det sammenveide resultatet blir veid mot miljøpåvirkende faktorer og antatt effekt av disse, slik at alle observasjoner skal kunne relateres til en forventet tilstand i 2015. 3 Nærmere beskrivelse av metodikk for miljøtilstand i vann i henhold til EUs vanndirektiv finnes på www.vannportalen. Europa. Over halvparten av alt norsk vann kommer trolig til å tilfredsstille EUs miljøkrav. Forsuring, overgjødsling, fysiske inngrep, miljøgiftutslipp og fremmede arter er blant de viktigste truslene mot vannmiljøet i Norge. I sum gir indikatorene et oversiktsbilde av alle vassdrag og kystvann som er inndelt i om lag 18 000 vurderte overflatevannforekomster spredd ut over hele landet. Vurderingene av forventet økologisk tilstand i 2015 er gjort basert på eksisterende kunnskap om den nåværende økologiske tilstanden og kjente påvirkninger. For mange områder i Norge er data om vannmiljøet svært mangelfullt, særlig med tanke på biologi, mens det er noe bedre for kjemiske forhold. En bedre basisovervåking og et landsdekkende representativt overvåkningsnett er nødvendig for å gi et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag og muliggjøre en mer presis vurdering av vannmiljøtilstanden i hele Norge. Tilstanden vurdert med utgangspunkt i arealet av innsjøene, gir som resultat at kun 40 prosent av innsjøarealet er i kategorien «ingen risiko» (figur 4.5). vanndirektivet. Hele 41 prosent er i kategorien «risiko» og 19 prosent i kategorien «mulig risiko». Når det gjelder elver, gis ingen tall for arealer her, men det lages oversikter over antall elver og elvelengder i ulike risikoklasser. Nær halvparten (49 prosent) av alle elvene er vurdert til å ha godt vannmiljø («ingen risiko»). Ser man derimot på elvelengdene, er hele 70 prosent av total elvelengde i undersøkte elver i god eller svært god tilstand. Fysiske inngrep er en betydelig påvirkningsfaktor i både elver og innsjøer med risiko for ikke å nå vanndirektivets mål. Store deler av kystarealet som er vurdert, er klassifisert i kategorien «ingen risiko» (90 prosent), men det er klare forskjeller mellom forholdene sør og nord i landet. Kilde: Vannportalen. I de siste 4-5 årene er det registrert omfattende hekkesvikt for mange arter i Storbritannia, Færøyene, Island og Norge. Langs norskekysten gjaldt dette spesielt områdene fra Midt-Norge og nordover, men hekkesvikt og lavt antall hekkefugler er også observert langs vestlandskysten, fra Lindesnes og nordover. Problemene er størst for de sjøfuglene som vanligvis henter mat langt til havs. Disse omfatter de pelagiske artene lomvi, lunde og krykkje. sjøfugl på mange av nøkkellokalitetene i SEAPOP. Alle artene i det sørlige Barentshavet hadde et godt år med god hekkesuksess og stabile eller økende bestanden Lenger sør hadde imidlertid de pelagiske artene krykkje, lomvi og lunde enda en dårlig hekkesesong. Både krykkje og lunde er, sammen med blant annet lomvi og polarlomvi, inkludert i den nye norske rødlista for arter. Norsk institutt for naturforskning (NINA) utviklet i 2009 et forslag til en indikator for sjøfugl for bruk i det nasjonale settet av bærekraftindikatorer (se figur 4.7). Fire arter som representerer fire hovedgrupper av næringsøkologiske nisjer, ble valgt ut: Toppskarv - representerer kystbundne, fiskespisende sjøfugler. På grunn av ikke-korrelerte endringer i enkeltkolonier innenfor de enkelte havområdene (og på landsbasis), vil trendene i den nasjonale indeksen av og til oppleves forskjellige fra trendene fra enkeltkoloniene. For lunde i Norskehavet er det for eksempel fire kolonier som overvåkes; Runde, Sklinna, Anda og Røst. Da overvåkingen startet i 1980, hekket om lag 93 prosent av lundene i Norskehavet på Røst og 7 prosent på Runde (de andre to koloniene var under 1 prosent). Tilsvarende andeler i 2010 var 80 prosent på Røst og 16 prosent på Runde. Røst-bestanden har i denne perioden avtatt med mellom 3 og 4 prosent i året, mens Runde-bestanden i praksis har vært stabil (nedgang på 0,4 prosent). I 2005 hadde Norskehavet 47 prosent av den norske lundebestanden. Resten var i Barentshavet, der det var en økning i den totale hekkebestanden fram til 2003. Deretter fulgte noen år med lavere bestander før den gjorde et kraftig hopp i 2010. Figur 4.7. Utviklingen i viktige sjøfuglbestanden 1980-2010. Kilde: Norsk instiutt for naturforskning (NINA). Toppskarvbestanden viser en positiv utvikling overvåkningsperioden sett under ett. Den tilsynelatende betydelige nedgangen i de senere år som framkommer i indeksen i figur 4.7, skyldes trolig i stor grad mangel på noen regionale (Rogaland) overvåkningsdata. Rogalandsbestanden har vist en meget stor bestandsøkning siden overvåkingen startet i 1980, og resultatene fra dette fylket dominerer det nasjonale bildet. Tar man bort dataene fra Rogaland, viser denne fuglebestanden allikevel en positiv utvikling i hele perioden. En sannsynlig årsak til den gode utviklingen av toppskarvbestanden er at tilgangen på fisk, fortrinnsvis unge livsstadier av sei (0-2 år), i kystområdene er god. For andre sjøfugler, som krykkje og lunde, har utviklingen vært negativ. Dette kan tyde på at næringstilgangen for fugl som beiter på fisk i åpne havområder har blitt dårligere. Hekkebestanden av krykkje er nå bare om lag en fjerdedel av nivået i 1980. Krykkjebestanden har gått tilbake i hele Nord-Atlanteren. imidlertid negativ (SEAPOP 2011). I rapporten Det faglige grunnlaget for oppdateringen av forvaltningsplanen for Barentshavet-Lofoten (von Quillfeldt (red.) 2010) beskrives situasjonen for sjøfugl slik: «Flere sjøfuglbestande r er i nedgang i utredningsområdet. Dette gjelder særlig lomvi og krykkje, og da særlig i den sørvestre delen av utredningsområdet. For lomvi er situasjonen så alvorlig at det kan være et tidsspørsmål før arten forsvinner som hekkefugl i mange fuglefjell langs fastlandskysten. Lenger nord og øst i Barentshavet er situasjonen bedre, slik at bildet er sammensatt. Det er ikke klart hva den omfattende nedgangen skyldes, men de mest sannsynlige forklaringene peker mot endringer i næringstilgang. Det er ikke klart hva som eventuelt har utløst dette. For krykkje er det observert tilsvarende nedganger i store deler av det nordlige Atlanterhavet, noe som indikerer at årsaken kan være å finne i storskala endringer i hele dette området. I forbindelse med arbeidet med oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten er det utviklet et indikatorsett for miljøtilstanden. Indikatorene skal være et viktig hjelpemiddel i en økosystembasert forvaltning av dette havområdet og en systematisk overvåkning av miljøtilstanden og utviklingen i denne. For flere av indikatorene er det etablert referanseverdier og tiltaksgrenser som vil være viktige i vurderingen av når tiltak bør iverksettes. Settet inneholder indikatorer for følgende temaer: Mer informasjon: http://www.miljostatus. På partsmøtet for konvensjonen om biologisk mangfold i Nagoya i 2010 ble det vedtatt nye mål for å stoppe tap av naturmangfold og sikre robuste økosystemer. Innen 2020 skal tap av biologisk mangfold i viktige økosystemer og habitater minst halveres eller stanses. Effektive metoder skal etableres for å vurdere om det er framgang i arbeidet med å stoppe tap av biologisk mangfold. Norge skal utarbeide nye nasjonale mål for naturmangfold i tråd med våre internasjonale forpliktelser. Som et ledd i dette arbeidet, skal det settes mål for tilstand i de ulike økosystemene. De nasjonale målene for de forskjellige økosystemene skal følges opp av tiltak og virkemidler for å nå målene. Arbeidet med å etablere og videreutvikle en naturindeks for Norge er et nyskapende bidrag til å etablere et måleverktøy for denne politiske beslutningen. Naturindeks for Norge ble lansert høsten 2010. Norge er det første landet som innfører en offisiell naturindeks. Arbeidet er bestilt av Regjeringen. Formålet med naturindeksen er å få en oversikt over status og samlet utvikling av biologisk mangfold i Norge og peke på hva som påvirker utviklingen. Naturindeksen skal også peke på hvor det trengs mer kunnskap. Kunnskapen om status og trender skal benyttes til å sette inn målrettede tiltak for å stanse tap av biologisk mangfold. Alle de store forskningsinstituttene i Norge som gjennomfører naturovervåking, har bidratt i utviklingen av naturindeksen, og en statistikkgruppe har stått for beregninger og bistått i metodeutvikling. I alt har om lag 125 fagpersoner levert data eller ekspertvurderinger. Direktoratet for naturforvaltning har ledet arbeidet på oppdrag fra Miljøverndepartementet. Naturindeksens metode er videreutviklet fra lignende internasjonale indekser. I alt 308 indikatorer inngår i beregning av indeksen. Indikatorene representerer de ulike økosystemene og omfatter både vanlige og sjeldne arter og ulike artsgrupper som for eksempel sopp, moser, karplanter, invertebrater, fisk, pattedyr og fugl (figur 4.8). I beregningene er nøkkelelementene i økosystemene tillagt ekstra vekt. systemene, for eksempel lodde i havet og død ved i skogen. Naturindeksen er bygd opp slik at det er enkelt å beregne og formidle temaindekser for arter og økosystemer. Som figur 4.8 illustrerer, beregnes naturindekser for hav, kystvann og ferskvann. For økosystemene på land presenteres naturindekser for skog, åpent lavland, myr-kilde-flommark og fjell. indekser for ulike grupper av planter og dyr. Naturindeks for Norge 2010 viser at tilstanden for norske økosystemer generelt er god. Tilstanden er i hovedsak god i havet, i kystvann, ferskvann og fjell. Myrkilde-flommark er i en mellomstilling, mens åpent lavland og skog samlet sett har lavest naturindeks av alle de store økosystemene (figur 4.9). Det er ikke overraskende at de største utfordringene for bevaring av biologisk mangfold er i skogen og i det gamle kulturlandskapet, som utgjør hovedelementet i åpent lavland. Norsk rødliste for arter 2010 viser at disse økosystemene inneholder det største antallet av truede plante- og dyrearter. Den dårlige tilstanden for biologisk mangfold i åpent lavland skyldes i hovedsak at de gror igjen som en følge av at det er langt mindre bruk av de tradisjonelle naturbeitemarkene og urterike slåttemarkene nå enn før. Den lave verdien for naturindeksen i skog skyldes hovedsakelig en kombinasjon av skogbruk og lave rovviltbestander. I tillegg har enkelte områder for mye elg og hjort. Figur 4.9. Tilstanden ide ni økosystemene i 2010. Mørkt blått representerer referansetilstanden (indeksverdi 1) og rødt indikerer at økosystemet er i meget dårlig tilstand med tap av en vesentlig del av det biologiske mangfoldet (indeksverdi 0) Naturindeksen er beregnet for 1990, 2000 og 2010 og viser utviklingen i økosystemene de siste 20 årene. Både i havet og i ferskvann er tilstanden samlet sett for Norge forbedret siden 1990 (figur 4.10). Dette skyldes i stor grad bedret forvaltning på mange områder, som fiskeriforvaltning, samt tiltak for redusert forurensning og kalking av vassdrag. I havet kan forbedringen siden 1990 også knyttes til naturlige svingninger i størrelsen på fiskebestander. For de andre økosystemene har det vært en forverring i naturindeksen fra 1990 til 2010, og mest markert er dette for åpent lavland. Årsakene til tilbakegangen er først og fremst opphør av tradisjonell bruk og gjengroing som følge av dette. Ofte er det slik at gjengroingen går langsomt i starten, for deretter å skyte fart. I tillegg avtar arealet av disse områdene. Dessverre finnes det ikke arealstatistikk som kan tallfeste hvor stort arealet er. Utviklingen for naturindeks i skog er ikke beregnet, da viktige data fra landskogtakseringen mangler før 2010. Noen indikatorer for skog har imidlertid hatt en positiv utvikling de siste 20 år. Dette gjelder eksempelvis forekomsten av død ved, som er viktig for mange arter. I en tilleggsundersøkelse ble alle ekspertene som utarbeidet naturindeksen, spurt om i hvilken grad de vurderer det som mulig å iverksette tiltak for å opprettholde nåværende tilstand for biologisk mangfold. For åpent lavland og skog svarte ekspertene at det i stor grad er mulig å iverksette tiltak for å motvirke ytterligere tap av biologisk mangfold, og at tiltak kan være forholdsvis enkle å gjennomføre hvis de iverksettes umiddelbart. Norge er et land som er karakterisert av store fjellområder. Fjell dekker 28 prosent av landarealet. Vi har store sammenhengende fjellområder som Hardangervidda og Finnmarksvidda, men mange av fjellområdene er også naturlig oppdelt i større og mindre områder av fjorder og skogkledde daler. Det er gjort store inngrep i fjellet, særlig de siste 50 år. Hyttebygging, kraftutbygging, veier og turisme fører både til forstyrrelser og fragmentering av områdene. Livet i fjellet er utsatt for mange til dels ekstreme påkjenninger. Seiv mindre endringer i klimaet kan derfor få store konsekvenser for fjellartenes overlevelse og utbredelse. Tilstanden i fjellet er likevel relativt god sammenlignet med andre økosystemer på land. Imidlertid har naturindeksen blitt lavere fra 1990 til 2010 (-4,1 prosent) landet sett under ett. Årsaken til tilbakegangen er sammensatt, men trolig er klimaendringer, nedbeitede lavmatter, lave smågnagerbestander og reduserte rypebestander viktige årsaker. Lirypebestanden redusert Mange er interessert i småviltjakt og er bekymret for bestandsutviklingen hos rype. En temaindeks utviklet gjennom naturindeksen viser hvordan nedgang i lirypebestandene har artet seg fra 1950 til 2010 (figur 4.11). inngrep og endret bruk av fjellområdene er viktige faktorer. Lavere smågnagerbestander påvirker også flere rovfuglarter. Vi ser for eksempel at fjellvåken, som i hovedsak spiser smågnagere, har hatt en kraftig tilbakegang de siste 20 årene. Figur 4.11 Utvikling av bestanden av lirype fra 1950 til 2010. Mørk blå farge indikerer en lirypebestand tilsvarende det man finner i intakte og velfungerende økosystemer (referansetilstand), mens rød farge indikerer meget lav bestand. Åpent lavland består i hovedsak av kulturmark i utmarka nedenfor skoggrensa, så som slåtte- og beitemarker og kystlynghei. Tidligere tradisjonell bruk gjennom slått, beiting og brenning har ført til at disse områdene har et stort artsmangfold av planter og insekter som lever på disse plantene. Mange av disse artene er i dag truet. De gamle kulturmarkene har derfor stor betydning for det biologiske mangfoldet. Kystlyngheilandskapet Figur 4.12 viser en temaindeks for utviklingen i kystlynghei siden 1950. endres Kystlyngheiene skulle være både sommer- og vinterbeite til sau og ble derfor regelmessig brent. nordover. Fokus på kystlyngheiene og aktiv skjøtsel i seinere tid har imidlertid bidratt til at det fremdeles finnes en del intakte kystlyngheier. Figur 4.12. Tilstanden i kystlynghei fra 1950 til 2010. Mørk blå farge indikerer et intakt økosystem (referansetilstanden), dvs. Figur 4.13. Status for tilstandsregistrering av fredete bygninger i privat eie, midlertidig fredete bygninger, forskriftsfredete bygninger som er solgt til private og bygninger der fredningssak er påbegynt. Per mai 2011. Kulturminner og kulturmiljøer anses som en del av samfunnets felles verdier. De er unike og uerstattelige kilder til kunnskap og opplevelse og er miljø- og samfunnsressurser som kan gi grunnlag for lokal utvikling og kulturell, sosial og økonomisk verdiskaping. Kulturminner kan tilføre viktig kunnskap og perspektiver i arbeidet for et bedre og mer bærekraftig samfunn. Beskrivelse av indikatorens utvikling Ett av de nasjonale resultatmålene for kulturminner er at alle fredete og fredningsverdige kulturminner og kulturmiljøer skal være sikret og ha ordinært vedlikeholdsnivå innen 2020 (St.meld. nr. 16 (2004-2005) Leve med kulturminner og St.meld. nr. 26 (2006-2007) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand). Riksantikvaren har i 2011 lagt til midlertidig fredete bygninger, forskriftsfredete bygninger som er solgt til private og bygninger der fredningssak er påbegynt, inn i bevaringsprogrammet. Ved dette tillegget er antall bygninger økt fra 2 667 til 3 198. Bare en mindre del av de tillagte bygningene er tilstandsregistrert fordi fylkeskommunene til nå ikke har hatt tilskuddsmidler til dette arbeidet. Riksantikvaren har også påbegynt arbeid med oppdatering av tilstandsgrad etter at bygninger er satt i stand. Opplysninger om dette er innhentet fra fire fylker som representerer 1/3 av våre fredete bygninger. Med de siste oppdateringene av tilstandsgrad viser resultatet at: 47,1 prosent av bygningene er i tilstandsgrad 1 (ordinært vedlikeholdsbehov) 38,5 prosent av bygningene er i tilstandsgrad 2 (moderate utbedringer nødvendig) 14,4 prosent av bygningene er i tilstandsgrad 3 (store utbedringer er nødvendig) Utviklingen i tilstandsgrad etter 1. gangs tilstandsregistrering er positiv. Utviklingen er likevel på langt nær tilstrekkelig til å nå målet om at alle fredede bygninger skal være brakt opp til ordinært vedlikeholdsnivå innen år 2020. Konsekvensene av energiproduksjon og -forbruk har vært et viktig diskusjonstema i Norge i årevis, uansett hvilken energikilde som har vært under utbygging. Særlig betydningsfull er sammenhengen med klimagassutslipp, som alt overveiende skyldes bruk av fossil energi. Effektiv energibruk er derfor særlig viktig i bærekraftsammenheng. Fiske og fangst har i hele Norges historie vært et viktig grunnlag for bosetting og økonomi. Bærekraftig forvaltning av fiskeressursene forutsetter at bestandene ikke høstes ned til under et nivå der det er fare for at rekrutteringen blir dårlig. Uten tilstrekkelig rekruttering ødelegger man grunnlaget for en langsiktig og bærekraftig utnyttelse av disse ressursene. Fornuftig langsiktig bruk av arealene er viktig for en bærekraftig utvikling. Norge er skrint befolket, likevel er presset på arealressursene stort, særlig i de tettest bebygde områdene, som oftest også er de biologisk mest produktive. Energiintensiteten er redusert betydelig. Vi bruker mindre energi per krone BNP. fossile brensler, øker. Andelen fornybar energi er ikke vesentlig høyere i dag enn i 1976. bærekraftig. Den nordlige seibestanden har vist nedgang i de senere år, men gytebestanden ligger fremdeles godt over føre var-nivået. Torskebestanden i Nordsjøen er fremdeles på et meget lavt nivå. Avgang av dyrket og dyrkbar mark medfører tap av de mest biologisk produktive områdene vi har i landet. Det er også i slike områder at utbyggingspresset er størst. I alt er det registrert en samlet irreversibel omdisponering av 319 000 dekar dyrket jord etter plan- og bygningsloven samt jordloven i Norge fra 1976 til 2010. Dette tilsvarer 86 prosent av Mjøsas areal. Konsekvensene av energiproduksjon og -forbruk har vært et viktig diskusjonstema i Norge i lang tid, uansett hvilken energikilde som har vært under utbygging. En særlig betydningsfull konsekvens av energiforbruket er klimagassutslippene, som alt overveiende skyldes bruk av fossil energi. Effektiv energibruk er derfor særlig viktig i bærekraftsammenheng. Energiforbruket per krone BNP var 38 prosent lavere i 2009 enn i 1976. Samtidig har energiforbruket totalt økt med 63 prosent i denne perioden. Etter nedgangen i energibruken i Norge i 2009 på grunn av effekter av finanskrisen, var det en betydelig oppgang i 2010. 1 Inklusive energibruk i energisektorene (også takling) og energibærere brukt som råstoff. 2 BNP i faste priser (2009-kroner). Utenriks sjøfart ikke inkludert. I et moderne samfunn er energi en helt sentral ressurs og innsatsfaktor. Produksjonen og forbruket av energi er bestemt av ressurstilgang, pris, betalingsevne og ulike former for regulering av eksterne virkninger. Uttak, transport, omforming og bruk av naturressurser fører så godt som uten unntak med seg enkelte ulemper for omgivelsene. Videre har forbruk av naturressurser noen ganger en irreversibel karakter uten at man har klare substitutter (erstatninger) for de ressursene som benyttes. Energiforbruket, som i verdensmålestokk i dag i stor grad er basert på fossile brensler, er et eksempel på irreversibilitet. Energibehovet til oppvarming i Norge er høyt på grunn av beliggenheten langt mot nord. Store avstander og spredt bosetting har krevd mye energi til transport. Velstanden i befolkningen har økt, og dermed har vi kunnet betale det energien har kostet. Norges utvinning og raffinering av olje og gass er også veldig energikrevende. Alle disse forholdene har medført et relativt høyt energiforbruk sammenlignet med en del andre industrialiserte land. Mye av energiforbruket er tuftet på fornybare kilder, særlig vannkraft. olje og gass. Det hefter negative effekter ved all energibruk, men mange synes det er mindre problematisk med de eksterne virkninger som følge av fornybare energikilder. Ofte vil imidlertid kostnadene ved de forskjellige alternative energikildene føre til at fossile brensler foretrekkes framfor alternative energikilder. I de fleste årene i perioden fra 1976 har verdiskapingen (målt som BNP i faste priser) vokst sterkere enn innenlands energibruk. Energiintensiteten har dermed avtatt. Nedgangen har vært i gjennomsnitt 1,4 prosent per år i perioden 1976-2009. Fra 2008 til 2009 var nedgangen i energiintensiteten hele 4 prosent. Dette skyldes relativt stor nedgang i energibruken på 5,4 prosent, som i stor grad skyldes den internasjonale finanskrisen som særlig rammet den kraftintensive industrien. Samtidig var det også en nedgang i BNP på 1,5 prosent, målt i faste priser og utenom utenriks sjøfart. Reduksjonen i energiintensitet skyldes både energisparing og endring av næringsstrukturen i landet, eksempelvis utvikling av tjenesteproduksjon i stedet for mer energikrevende råvareproduksjon. Slike strukturendringer er en viktig forklaringsfaktor bak reduksjonen i energiintensiteten vi kan observere i Norge, sammen med endring i priser og markedsforhold samt produktivitetsvekst (Bøeng og Spilde 2006). Fra 1976 til 2009 økte energibruken med i alt 63 prosent. Dette inkluderer naturgass som fakles i produksjonen av naturgass, og energivarer brukt som råstoff i industrien. Andelen av energibruken som kommer fra fornybare energikilder, var 41 prosent i 2009, mens den var 40 prosent i 1976 4 . Den prosentvise veksten var 69 prosent for fornybare og 60 prosent for ikke-fornybare energikilder i denne perioden. Hvis man holder fakling utenfor, var fornybarandelen 44,9 prosent i 2009, mens fornybarandelen var 45,8 prosent hvis man holder både fakling og energivarer brukt som råstoff utenfor. Beregnet fornybarandel i henhold til reglene til EU sitt fornybardirektiv, basert på et program som EUs statistikkontor har utviklet, viser at fornybarandelen var 65 prosent i 2009. Den høye fornybarandelen ved beregning med EU-metoden sammenlignet med det som fremgår av figur 5.1, skyldes i stor grad at ved EU-metoden er ikke energibruk i olje- og gassutvinning med, der det brukes mye naturgass. Energivarer brukt som råstoff er heller ikke med, og dette består kun av ikke-fornybar energi som naturgass og petroleumsprodukter. For mer informasjon om fornybarandelen i Norge, se artikkelen Konsekv enser for Norge av EUs fornybardirektiv i Økonomiske Analyser 4/2010 (Bøeng 2010) og Foreløpig energibalanse, 2010 (Statistisk sentralbyrå 201 lf). Etter nedgangen i energibruken i Norge i 2009 på grunn av effekter av finanskrisen, var det en betydelig oppgang i 2010. Foreløpige tall for 2010 indikerer en økning i energibruken på vel 4 prosent fra 2009, når energiforbruk i energisektorene, fakling og energivarer brukt som råstoff er med. Energiforbruket i energisektorene og fakling ble redusert i 2010. Holder man dette utenfor, var det en økning i sluttforbruket av energi på hele 7 prosent fra 2009 til 2010. Norsk olje- og gassproduksjon krever mye energi og energibruken har vokst betydelig i de siste 20-30 årene. 4 Dette er basert på tall fra energiregnskapet, og beregning av andelen fornybar/ikke-fornybar følger ikke fremgangsmåten i EUs fornybardirektiv. Figur 5.2. Produksjon av olje og gass, energiforbruk i produksjonen og energiforbruk per produsert enhet på sokkelen. 1990-2010. Fra 1990 til 2008 var det en dobling i energi brukt til å hente ut olje og gass, mens det var en nedgang på 10 prosent fra 2008 til 2009. gassproduksjon fra 2008 til 2009.1 2010 ble energibruken redusert med ytterligere 1 prosent (figur 5.2). Produksjonen av olje og gass er imidlertid redusert med nesten 4 prosent i 2010 slik at energiforbruk per produsert energimengde økte med 3 prosent i 2010. Endringene i energibruken kan forklares med at det kreves mer energi per produsert enhet i oppstartsfasen av olje- og gassfeltene, enn etter hvert som feitene kommer opp i platåproduksjon. Mot slutten av et felts levetid vil energibruk per produsert enhet øke igjen, da det er mer energikrevende per enhet å produsere olje fra felt i en sen fase (halefase). Videre har den relative andelen av gassproduksjon i forhold til oljeproduksjon økt sterkt, og gassproduksjon krever mer energi blant annet for å transportere naturgassen fram til mottaker. I årene etter 2001 da det var produksjonsrekord for norsk olje, har oljeproduksjonen falt mens produksjonen av naturgass har fortsatt å øke. Total olje- og gassproduksjon var rekordhøy i 2004 for så å falle i årene etter det, til et nivå i 2010 som er 13 prosent lavere enn i 2004.1 samme periode har energibruken til å produsere olje og gass økt med 2,5 prosent, mens energiforbruk per produsert energimengde har økt med 18 prosent. Norge er i en spesiell situasjon med hensyn på energiproduksjon og -forbruk. Tilgang til store mengder rimelig vannfallsenergi har, særlig etter krigen, vært et av våre komparative fortrinn i forhold til andre land. Det førte med seg en stor utbygging av vannkraft til industriformål og husholdninger. Strømprisene har i det meste av perioden etter krigen vært relativt lave. Myndighetene så det som en offentlig forpliktelse å forsyne innbyggerne i alle deler av landet, og til en rimelig pris. Tilgangen til nye vassdrag som kunne bygges ut var god. Etter dereguleringen av kraftmarkedet som følge av Energiloven i 1991, omsettes kraften i et marked der tilbud og etterspørsel bestemmer kraftprisen, og forbrukerne kan fritt velge kraftselskap (gjelder ikke nettleien, da nettvirksomheten er et naturlig monopol). Den kraftintensive industrien har hatt langsiktige kraftavtaler med lave priser som nå er i ferd med å utløpe. gjennomgått store omstillinger i produksjonen eller blitt lagt ned. Det er flere aspekter bak slike omstillinger, men energitilgang og energipriser er viktige faktorer, i tillegg til internasjonale markedsforhold for produktene som selges. I de senere årene har kraftprisene steget relativt mye for kraftintensiv industri og treforedling, da flere av bedriftene har mistet billige kraftkontrakter. Dette har bidratt til at flere store bedrifter innenfor disse næringene har blitt lagt ned eller hatt driftsstans. Kraftintensiv industri, som for eksempel metallindustrien, er næringer som har et svært høyt strømforbruk per produsert enhet. Disse næringene står vanligvis for vel en fjerdedel av vårt totale sluttforbruk av energi. Derfor har aktiviteten her stor betydning for den totale energibruken. Disse næringene er i stor grad rettet mot eksportmarkedet og er dermed svært utsatt for internasjonale konjunkturer. Lavere etterspørsel etter stål og aluminium som følge av finanskrisen, medførte lavere priser på disse produktene. Dette kombinert med bortfall av en del av de gunstige strømkontraktene kraftintensiv industri tidligere har hatt, har bidratt til redusert lønnsomhet og dermed lavere produksjon i disse næringene. Dette ga en kraftig nedgang i energiforbruket i 2009.1 2010 har imidlertid økonomiske oppgangstider bidratt til en betydelig økning i energibruk. For industrien totalt sett (også industri utenom den kraftintensive) ble det i 2010 brukt 69 TWh (figur 5.3). Det utgjør en oppgang på hele 9 prosent, men er fortsatt lavere enn nivået det har ligget på tidligere. I perioden 2000-2008 ble det i gjennomsnitt brukt 77 TWh per år innenfor disse næringene. Figur 5.3. Netto innenlands sluttforbruk av energi, etter sektor 1980-2010. Energi brukt til transport har økt de fleste årene siden 1980, men hadde en liten nedgang både i 2008 og 2009.1 2010 økte imidlertid energibruken her med 5 prosent fra året før. For husholdninger, tjenesteyting m.v. var det betydelig økt energibruk både i 2009 og i 2010.1 2010 økte energibruken til 96 TWh. Den høye energibruken i 2010 har sammenheng med en kald vinter og bedre økonomiske tider. Det ble brukt energivarer som råstoff i industrien, blant annet naturgass til metanolproduksjon, tilsvarende 22 TWh i 2010. Etter en nedgang på 5 prosent i 2009 steg netto innenlands sluttforbruk av energi i alt med 7 prosent i 2010 til rekordhøye 244 TWh. Elektrisitet står for om lag halvparten av netto innenlands sluttforbruk av energi (eksklusiv råstoff) utvikler seg i forhold til aktuelle aktivitetsvariabler. Når produksjon, antall sysselsatte, antall husholdninger etc. stiger, øker behovet for elektrisitet. Elektrisitetsforbruket kan imidlertid effektiviseres, slik at vi bruker stadig mindre strøm målt i forhold til relevante aktivitetsvariabler. (Holstad 2011). Strømforbruket målt i forhold til produksjonsverdi i faste priser i kraftintensiv industri gikk ned fra 397 MWh/millioner kroner i 1993 til 294 MWh/millioner kroner i 2007 (figur 5.4). effektiv prebaked teknologi. Elektrisitetsforbruket per årsverk i bygge- og anleggsvirksomhet og tjenesteyting gikk ned fra 16 GWh/1 000 årsverk i 1993 til 14 GWh/1 000 årsverk i 2009. Kraftintensiv industri. MWh/ mill. Bergverksdrift, utvinning og industri utenom kraftintensiv industri. MWh/mill. kr Bygg og anlegg og tjenesteytende sektor. undersøkelsen Energibruk per husholdning 2009 (Statistisk sentralbyrå 201 lh). mer energieffektive elektriske apparater og økte energipriser er blant f aktorene som har bidratt til denne nedgangen. reduksjon på 46 prosent fra 2004. Strøm er viktigste energikilde og står for rundt 78 prosent av energibruken i husholdninger. Strømforbruket per husholdning har hatt en nedadgående trend siden midten av 1990-tallet, og var noe i underkant av 17 000 kWh i 2009. Figur 5.5. Gjennomsnittlig energiforbruk totalt per husholdning og fordelt på energibærere. 1960-2009*. Norge er en betydelig aktør på det internasjonale energimarkedet. Norge var i 2008 verdens 8. største oljeeksportør og verdens 3. største gasseksportør (lEA World Oil and Natural Gas Statistics 2010). Vi eksporterer langt mer energi enn det vi bruker innenlands, og oljen er fortsatt Norges største eksportartikkel. Figur 5.6. Uttak og forbruk av energivarer i Norge. 1970-2010. I 2010 produserte vi 7,8 ganger mer energi enn det vi forbrukte seiv. Dette var en nedgang fra 8,4 året før. Det meste av den eksporterte oljen blir forbrent i mottakerlandet. I 2010 ble det produsert olje tilsvarende om lag 1 200 TWh, mens det ble produsert naturgass tilsvarende 1 100 TWh (figur 5.6). Sammenlignet med 2009 utgjorde dette en nedgang på 9 prosent for olje og en oppgang på 3 prosent for naturgass. Det er ikke bare i Norge at energiintensiteten har avtatt. Internasjonal statistikk viser en lignende utvikling også i andre OECD-land. Totalt for OECD-landene ble netto innenlands energitilgang per enhet BNP i faste priser (TPES/GDP) redusert med om lag 40 prosent i perioden 1976-2009, ifølge lEAs «Energy Balances» (lEA 2010 a), se figur 5.7. Netto innenlands energitilgang er ifølge Statistisk sentralbyrås energibalanse definert som «total produksjon av primære energibærere, minus netto eksport, lagerøkning og utenriks sjøfart og luftfart». Siden 1990 har nedgangen vært drøyt 20 prosent i OECD-landene. Også for verden sett under ett har det vært en nedgang i energiintensiteten målt på denne måten - anslagsvis om lag 16 prosent nedgang i perioden 1990 til 2008.1 Norge var TPES/GDP nesten 25 prosent lavere enn gjennomsnittet for OECD-landene i 2009, og siden 1990 er denne størrelsen redusert med en fjerdedel. Figur 5.7. Netto innenlands energitilgang per enhet BNP (TPES/GDP) i utvalgte OECD-land. Toe per 1 000 USD (faste 2000-priser) Ser man på netto innenlands energitilgang per innbygger, var den 5,5 toe per innbygger i Norge i 2009. Det er nesten 30 prosent høyere enn gjennomsnittet for OECD-landene (figur 5.8). Et annet land med høyt energiforbruk i forhold til folketallet er USA, med 7,1 toe per innbygger i 2009. Høy økonomisk velstand, store avstander og mye transport bidrar til dette. Sammenlignet med 1976 har det imidlertid vært en nedgang på 13 prosent i USA, mens det i Norge har vært en oppgang på hele 40 prosent i samme periode. En stor del av økningen i Norge skyldes økt energibruk innenfor olje- og gassutvinning. del av denne økningen skyldes økt bruk av kull. Sterk økonomisk vekst har bidratt til denne kraftige økningen i energiforbruk. Figur 5.8. Netto innenlands energitilgang (TPES) per innbygger. Figur 5.9. Verdens energiforbruk 1965-2010. Europa (inkl. tidligere østblokkland) Alle verdensdeler har hatt en betydelig økning i energiforbruket siden 1965 (figur 5.9). Den klart største økningen har vært i de asiatiske landene (inkludert Midtøsten og Oseania), som brukte nesten 10 ganger mer energi i 2010 enn i 1965, og i motsetning til Europa og Nord-Amerika var det ingen nedgang i energibruken verken i 2008 eller 2009. Landene i Afrika brukte 6 ganger så mye energi. Økningen i Europa er også tydelig, men mindre; i underkant av 80 prosent økning siden 1965, etter en klar nedgang i energibruken fra 2008 til 2009, og en klar økning igjen i 2010. 2009. Reduksjonen i energibruken i mange land, spesielt i 2009, skyldes effekter av den internasjonale finanskrisen. Dette endret seg i 2010 da energibruken steg relativt mye i alle verdensdeler. Økningen var størst i Asia der energibruken økte med 8 prosent sammenlignet med 2009. For verden som helhet økte energibruken med 5,6 prosent i 2010 sammenlignet med året før. Det er om lag en tredobling fra nivået i 1965. Størst energibruk Det meste av verdensforbruket av energi er tuftet på fossile brensler og fører der/ USA og Kina med til utslipp av klimagasser i stort omfang. stor industrialisering og økt personlig forbruk i Kina og India. Europa var i 2010 nesten 7 prosent under nivået i 1990. USA var i 2008 verdens største energiforbruker, med Kina på andreplass. Disse stod for henholdsvis 19 og 17 prosent av verdens totale energibruk (tabell 5.1). Tabell 5.1. Netto innenlands energitilgang - TPES (Mtoe) og andel av verdens energiforbruk (prosent). De ti landene med størst energiforbruk samt Norge. Tyskland Canada . Kilde: lEA 2010 a og b. Energiforbruket i verden vil OECD sier i Environmental Outlook (OECD 2008) fortsette å øke i de neste ti-årene. OECDs framskrivninger antyder at verdens energiforbruk vil øke fra 460 exajoule (EJ= 10 18 joule) 865 EJ i 2050. Dette er en gjennomsnittlig, årlig økning på 1,8 prosent i perioden 2005-2030 og 1 prosent i perioden 2030-2050. energibruk økt gjennomsnittlig 1,9 prosent per år siden 1980. Fossile brensler vil fortsatt dominere. Bærekraftig forvaltning av fiskeressursene forutsetter at bestandene ikke høstes ned til under et nivå der det er fare for at rekrutteringen blir dårlig. Uten tilstrekkelig rekruttering ødelegger man grunnlaget for en langsiktig og bærekraftig utnyttelse av disse ressursene. To av de viktigste fiskebestandene i våre farvann, norsk vårgytende sild og nordøstarktisk torsk er for tiden på meget gode nivåer. Figur 5.10. Gytebestand og føre var-grense (Bpa) for nordøstarktisk torsk, norsk vårgytende sild, nordøstarktisk sei og nordsjøtorsk. 1946-2011. Mill. tonn (torsk) Mill. tonn Mill. Fiske og fangst har i hele Norges historie vært et viktig grunnlag for bosetting og økonomi. Betinget fornybare ressurser, som for eksempel våre fiskebestander, er avhengige av en fornuftig langsiktig forvaltning. Denne må sikre at disse ressursene opprettholdes på slike nivåer at de over tid kan gi et vedvarende utbytte og helst på et høyt og forutsigbart nivå. I rapporten «Økonomiske og biologiske nøkkeltal frå dei norske fiskeria 2010» fra Fiskeridirektoratet (Ølmheim 2011) går det fram at summen av gytebestandene av viktige pelagiske fiskearter er nær tredoblet i løpet av de siste 25 årene. De viktigste bunnfiskartene er mer enn fordoblet i samme periode. Det er først og fremst bestandene av nordøstarktisk torsk og norsk vårgytende sild som har vært motorene i denne utviklingen. Torskens gytebestand over Gytebestanden av nordøstarktisk torsk er beregnet til over 1,3 millioner tonn i en million tonn 2011, og er den høy este i hele tidsserien fra 1946. Bestanden ligger godt over førevar-nivået på 460 000 tonn. nærmere 1,6 millioner tonn. Torskebestanden er vurdert til å ha full reproduktiv kapasitet og blir høstet bærekraftig. Det er observert at en stadig større del av den gytemodne torsken (skrei) blir fisket nord for det tradisjonelle hovedgyteområdet i Lofoten. Fenomenet er ikke nytt; også i perioden 1930-1950 var det en nordlig gyting. I perioden 1930-1950 var det varmere enn normalt i havet, slik det også er i dag, og dette er trolig en av hovedgrunnene til at gyteområdet har flyttet seg nordover (Agnalt mfl. 2011). I 2011 viser foreløpige resultater fra Havforskningsinstituttets «skreitokt» at det har aldri tidligere vært målt mer skrei enn under årets skreitokt. For første gang på flere år er det også registrert store mengder skrei øst i Lofoten. Bestanden av norsk vårgytende sild har også økt betydelig i de senere årene, seiv om det var en viss nedgang i 2010 og en nedjustering av bestandsnivået sammenlignet med den forrige bestandsvurderingen. Gytebestanden lå i 2010 på rundt 9 millioner tonn, som var betydelig over føre-var-nivået på 5 millioner tonn. llCESanbefalingen fra 2010 anslås det en gytebestand i 2011 på rundt 8 millioner tonn. Årsaken til nedgangen er svak rekruttering etter 2004. Flere av bunnfiskbestandene i Nordsjøen har ligget på et lavt nivå i lang tid. Torsken i Nordsjøen har vært hardt beskattet, og det er problemer med utkast av fisk og ulovlig fiske. Nivået på gytebestanden er på et lavmål. Rekrutteringen til bestanden har vært dårlig i de senere årene. Bestanden ligger langt under føre-varnivået, seiv om nivået på bestanden nå er noe høyere enn det historisk lave nivået i 2006. Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) anser at bestanden har redusert reproduksjonskapasitet og har i flere år anbefalt at det ikke fiskes på bestanden. Fra 2009 er det innført en ny forvaltningsplan, og ICES gir anbefalinger i henhold til denne. Kvoterådet for 2011 er 32 200 tonn. Forvaltningsplanen skal evalueres i 2011 (Agnalt mfl. 2011) Gytebestanden av nordøstarktisk sei økte relativt jevnt fra tidlig på 1990-tallet. I de siste årene har det imidlertid vært en nedgang i bestanden. Gytebestanden ligger imidlertid fremdeles over føre-var-nivået. Største torskebestanden Den nordøstarktiske torskebestanden - den største torskebestanden i verden - / verden forvaltes av Norge og Russland i fellesskap. beslutningsregel vedtatt av partene. Kort beskrevet har man en tre års horisont på kvotenivået (TAC - Total allowable catch) på gytebestand og fiskedødelighet. På store deler av 2000-tallet har fangstene (inkludert anslag for ulovlig, urapportert fiske) ligget betydelig over totalkvoten (figur 5.11). Som tidligere beskrevet har allikevel bestanden i de senere årene hatt en meget god utvikling. norsk-russiske fiskerikommisjonen fastsatte en totalkvote for 2010 på 607 000 tonn. Dette var over anbefalingen fra Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) på 577 500 tonn. Anbefalingen fra ICES for 2011 var 703 000 tonn og totalkvoten ble satt til det samme. Figur 5.11. Kvoter og fangst 1 . Nordøstarktisk torsk. 1978-2011. I perioden 2002-2006 lå anslagene på årlig overfiske av nordøstarktisk torsk på rundt 100 000 tonn. Total internasjonal fangst av nordøstarktisk torsk i 2007 var 487 000 tonn, inkludert et estimat på ulovlig, urapportert fiske på om lag 40 000 tonn. Totalkvoten (TAC) dette året ble overskredet med rundt 60 000 tonn. En rapport fra Fiskeridirektoratet (Fiskeridirektoratet 2009) viste at omfanget av ulovlig urapportert fiske av torsk i 2008 ble ytterligere redusert til 15 000 tonn. Totalfangsten, inkludert anslaget på urapportert fiske, dette året var om lag 464 000 tonn; noe over 30 000 tonn over totalkvoten på 430 000 tonn. I en pressemelding fra Fiskeri- og kystdepartementet fra april 2010 sies det at det i 2009 ikke ble avdekket noe ulovlig fiske av torsk, og i oversikter i den siste anbefalingen fra ICES («Advice June 2011») er det heller ikke angitt noe ulovlig fiske på denne bestanden i 2009 og 2010. Ifølge tall fra Fiskeridirektoratet ble det i norske fiskerier i 2009 fanget rundt 244 000 tonn torsk med en fangstverdi på 2,8 milliarder kroner. Den nordøstarktiske torsken utgjorde 224 000 tonn. Foreløpige tall for 2010 viser en norsk totalfangst av torsk på 283 000 tonn med en verdi på nesten 3 milliarder kroner. Den nordøstarktiske torsken utgjorde om lag 265 000 tonn. Ifølge tall fra Fiskeridirektoratet ble det fanget rundt 1,08 millioner tonn sild i norske fiskerier i 2009 med en fangstverdi på 2,7 milliarder kroner. Fangst av norsk vårgytende sild utgjorde om lag 1 million tonn. Totalkvoten for 2010 var 1 483 000 tonn, lik anbefalingen fra ICES. Foreløpige tall for 2010 viser en norsk totalfangst av sild på 921 000 tonn med en verdi på nesten 2,7 milliarder kroner. Norsk vårgytende sild utgjorde noe over 890 000 tonn av dette. I en fempartsavtale mellom Norge, EU, Færøyene, Island og Russland er totalkvoten for 2011 satt til 988 000 tonn. Den norske kvoten er noe over 600 000 tonn. Den betydelige reduksjonen er begrunnet i svak rekruttering og små årsklasser etter 2004, og kvotene er i samsvar med forvaltningsplanen kyststatene har blitt enige om og med anbefalingen fra ICES. Figur 5.12. Kvoter og fangst. Norsk vårgytende sild. 1978-2011. Kilde: ICES og Havforskingsinstituttet. Mer om fiskeressursene i norske farvann Gytebestanden av nordsjøsild ble i perioden 1989-1994 redusert kraftig, fra et nivå på om lag 1,2 millioner tonn til rundt 500 000 tonn (figur 5.13). Årsaken til den dårlige bestandssituasjonen på 1990-tallet var for hardt fiskepress gjennom mange år. Strenge forvaltningstiltak med lav fiskedødelighet på voksne individer og et begrenset uttak av ungsild, hadde god virkning på bestanden. Gytebestanden i 2010 lå om lag på føre var-grensen på 1,3 millioner tonn. ICES («Advice May 2011») vurderer bestanden til å ha full reproduksjonskapasitet og at den høstes bærekraftig. ICES antyder også en betydelig vekst i gytebestanden i 2011. Rekrutteringen til bestanden i de senere årene har imidlertid vært moderat, og årsklassene etter 2001 er de svakeste som er registrert siden slutten av 1970-tallet. For å forvalte bestanden bærekraftig, er fisket på både ungsild og voksne redusert (Agnalt mfl. 2011). Nordsjøsildbestanden forvaltes etter en forvaltningsplan som EU og Norge ble enige om i 2008. Forvaltningsmessig er makrell fra de tre gyteområdene Nordsjøen, sørvest av - Irland og utenfor Spania og Portugal slått sammen til en bestand (nordøstatlantisk makrell). Disse bestandene blander seg på beiteområder i Nordsjøen og Norskehavet. Bestandskomponenten utenfor Irland er den dominerende. På grunn av usikkerheten i fangstdataene og at utkast og uregistrerte fangster utgjør betydelige mengder, blir imidlertid beregningen av bestandsnivået usikkert. Den samlede gytebestanden av makrell synes å ha hatt en tilbakegang i en periode på begynnelsen av 2000-tallet for deretter å øke til dagens nivå som er anslått til noe i underkant av 2,9 millioner tonn; godt over føre-var-nivået på 2,3 millioner tonn. Den komponenten av makrellbestanden som gyter i Nordsjøen, regnes imidlertid fremdeles å være på et lavt nivå. De siste par årene (2008-2009) har makrellen hatt en mer utbredt vestlig fordeling på sin vandring sørover mot gytefeltene om høsten, og makrellen oppholdt seg kun i kortere perioder i norsk sone før den vandret vestover. Dette har nylig resultert i dårligere fiskemuligheter for norske fiskere, når makrellen samles i større stimer, er gunstig å fange og har den mest optimale kvaliteten som gir høyest pris (Agnalt mfl. 2011). Bestanden har vist positiv utvikling i rekrutteringen ide senere år. Figur 5.13. Gytebestand og føre var-grense (Bpa) for Nordsjøsild (høstgytere) og makrell i Nordøst-Atlanteren. 1963-2010. Veksten i loddebestanden i Barentshavet har stagnert. Bestandsmålingen høsten 2010 gav i et anslag over totalmengden på 3,5 millioner tonn, der om lag 2 millioner tonn var modnende fisk som vil gyte våren 2011. Det anslås at gytebestanden i 2011 vil være rundt 500 000 tonn (Agnalt mfl. 2011). Den betydelige nedgangen tidlig på 2000-tallet skyldtes svak rekruttering, økt naturlig dødelighet og redusert individuell vekst. Beitepress på lodde og loddelarver fra torsk og særlig sild er viktig årsak til økt naturlig dødelighet. Den siste sterke årsklassen av norsk vårgytende sild (2004-årsklassen) er ute av Barentshavet, og rekrutteringsutsiktene for lodda ser dermed gode ut i de nærmeste årene. I 2009 ble det åpnet for kommersielt fiske etter lodde i Barentshavet for første gang siden 2003. Kvoten for vinterfisket i 2011 er fastsatt til 380 000 tonn, i tråd med anbefalingen fra ICES. Fiskeriene påvirker bestandene, men variasjoner i naturlige forhold som for eksempel temperatur har også stor betydning, og innvirker på de ulike fiskebestandenes gytesuksess, utbredelse og mattilbud. Havforskningsinstituttet påpeker i Havforskningsrapporten 2011 at temperaturen i Barentshavet har økt de siste 30 årene. Temperaturen har imidlertid gått noe ned etter et maksimum i 2006. Utbredelsen av havis har også avtatt. Etter 2000 har det vært flere år der hele Barentshavet har vært isfritt om sommeren. Etter 2007, da havisnivået var det laveste som er målt, har mengden havis økt noe igjen. Temperaturen i Norskehavet er fremdeles i overkant av normalen. Den kalde 2010-vinteren førte til kraftig avkjøling av Nordsjøen-Skagerak (Agnalt mfl. 2011). Ifølge FNs klimapanels rapport fra 2007 forventes det at isdekket i Arktis blir drastisk redusert de neste 100 år. Noen framskrivninger tyder på at den arktiske sommerisen kan forsvinne helt i løpet av dette århundret. I Barentshavet vil deler av eller all vinterisen kunne forsvinne. Dette kan få store konsekvenser for økosystemene i disse havområdene, blant annet når det gjelder næringstilgang for de ulike nivåene i næringskjeden (Gjøsæter mfl. 2008). Kystsonen er et område med stort biologisk mangfold og høy biologisk produksjon; et nøkkelområde i den marine verden. Mer enn 95 prosent av levende marine organismer har tilknytning til kystsonen (Dahl mfl. 2007). Flere viktige fiskebestander i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet har sine gytefelt og oppvekstområder på kysten og i fjordene. både i øvre og dypere lag, ble det i 2010 observert tegn på avkjøling etter en kald vinter. Avkjølingen var mest markant i sør. I 2011 forventes det at vintertemperaturen både i de øvre og dypere vannlagene vil falle ytterligere (Agnalt mfl. 2011). problem gjør påvirkningene på kystsonen og enkelte villfiskbestander minst mulig. virkninger. Medisinbruk kan også være et problem, seiv om bruken av antibiotika til oppdrettsfisk, ifølge tall i den grossistbaserte legemiddelstatistikken fra Folkehelseinstituttet, er drastisk redusert fra 49 tonn i 1987 til 649 kg i 2010, seiv om produksjonsvolumet er mangedoblet. Lakselus, et parasittisk krepsdyr, er et stort problem innenfor oppdrettsnæringen. I fjordsystemer med mye oppdrett blir store konsentrasjoner av lakselus også et problem for villaksen, spesielt unglaks, smolt, som vandrer ut i saltvann fra elvene og kan bli kraftig angrepet av parasitten. Sjøørreten blir også betydelig påvirket. Parasitten kan bekjempes med ulike midler, men økende resistens mot slike midler er et problem. Ifølge Folkehelseinstituttets statistikk, har det vært en meget stor økning i salget av midler mot lakselus, fra 218 kg i 2008 til 5 516 kg i 2009 og videre til 6 454 kg i 2010 (bruk av hydrogenperoksid ikke medregnet), og det påpekes at resistensutvikling er årsaken til at forbruket av lakselusmidler fortsatt er høyt. Flere av disse midlene kan ha uønskede helse- og miljøvirkninger. De siste to årene er hydrogenperoksid i økende omfang tatt i bruk som et alternativ i bekjempelsen av lakselus. I framdriftsrapporten fra Havforskningsinstituttet til Mattilsynet over lakselusinfeksjonen på vill laksefisk i mai og begynnelsen av juni 2011 heter det i oppsummeringen: «Så langt tyder det på at 2011 kan bli et år med svært høyt infeksjonspress langs store deler av Vest- og Midt-Norge. Dette vil sannsynligvis bryte med regjeringens mål for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring. For Nordland og nordover er overvåkningen nettopp igangsatt. Det er dokumentert at rømt oppdrettslaks kan krysse seg med villaks og at avkommet ikke er like tilpasningsdyktig som den ville fisken (Boxaspen mfl. 2008). Norge har et spesielt ansvar for å forvalte villaksstammen. Torsk som rømmer er også et problem i oppdrettsnæringen. Det finnes foreløpig liten kunnskap om miljøeffekter av rømt oppdrettstorsk, men det kan ikke utelukkes negative effekter på villtorsk og andre arter og dermed uønsket påvirkning på kystnære økosystem (Dahl mfl. 2007). I 2010 rømte, ifølge foreløpige tall fra Fiskeridirektoratet, rundt 255 000 laks (figur 5.14) og 7 000 regnbueørret fra oppdrettsanlegg, en liten økning i lakserømmingen, men en betydelig nedgang for ørret. Fra torskeoppdrettsanlegg rømte rundt 120 000 fisk, en betydelig nedgang fra året før. I februar 2011 rømte det om lag 175 000 laks fra et anlegg i Sør- Trøndelag. I rapporten Risikovurdering - miljøpåvirkninger av norsk fiskeoppdrett (Taranger mfl. 2010) som gir en risikovurdering i forhold til de overordnede målene i Fiskeriog kystdepartementets «Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring», påpekes det at smittepress av lakselus og genetisk påvirkning av rømt oppdrettslaks er de mest problematiske faktorene. Situasjonen vurderes å være problematisk i alle fylkene fra Rogaland til og med Troms. Når det gjelder lakselus, kan utvikling av resistens mot flere av de mest brukte legemidlene forverre situasjonen ytterligere. Bruk av villfisk som for til oppdrettsfisk, er også en problemstilling, som, særlig i en situasjon med knapphet på mat i verdensmarkedet, eller hvis fiskebestander blir for hardt beskattet, må tas hensyn til. Noe av denne fisken kan benyttes direkte til menneskemat. Figur 5.14. Oppdretternes innmeldte rommingstall. Laks. 2001-2010. I sin rapport «The State of World Fisheries and Aquaculture 2010» (FAO 2010) anslår FAO at 15 prosent av de overvåkede fiskebestandene i verdenshavene er underutnyttet eller moderat utnyttet. 53 prosent er fullt utnyttet og gir fangster som er nær bestandenes maksimale bærekraftige nivå, med lite rom for ytterligere økning. Resten av bestandene, 32 prosent, er enten overutnyttet eller nedfisket. Det påpekes i rapporten at den minkende andelen underutnyttede eller moderat utnyttede bestander og den økende andelen overutnyttede eller nedfiskede bestander gir grunn til bekymring. Fangstutbyttet i verdens marine fiskerier synes også å ha vært rimelig stabilt i de siste 10-15 år, seiv om endringer er observert for noen fiskebestander og områder (figur 5.15 og 5.16). Det totale fangstutbyttet i marine fiskerier i 2008 var, som året før, om lag 80 millioner tonn. Fisk utgjorde 66,9 millioner tonn (84 prosent) av dette (FAO 2010). Verdens akvakulturproduksjon har økt betydelig. I 1980 utgjorde verdens totale akvakulturproduksjon 7 prosent av den samlede fangstmengden i verdens fiskerier. I 2008 hadde denne andelen økt til 59 prosent. Figur 5.16 viser tydelig de store variasjonene i fangstene i det sørøstlige Stillehav. Dette skyldes i vesentlig grad endringer i utbyttet i anchovetafisket. Denne arten (Engraulis ringens) har i en årrekke vært verdens viktigste art regnet i fangstkvantum. Arten påvirkes lett av forhold i havet bestemt av klimafenomenet El Nino Southern Oscillation. I 2008 ble det fisket 7,4 millioner tonn av denne arten, over 11 prosent av verden totale fiskefangster. I 2004 og 2005 ble det fanget over 10 millioner tonn av arten. Det alt vesentligste går til fiskemel og -oljeproduksjon. Til sammenligning var totalfangsten i det nordøstlige Atlanterhav i 2008 på 8,6 millioner tonn (dette er totalt for fiskeriene, det vil si også krepsdyr og skalldyr er regnet med). En viktig art i det nordvestlige Stillehav er Alaska Pollock (Theragra chalcogramma). I 2008 ble det fanget 2,7 millioner tonn av denne arten; nr. 2 på listen over arter det fiskes mest av. Denne arten brukes mest til menneskeføde. Det vestlige, sentrale Stillehav er det mest produktive fiskeriområdet i de tropiske regionene, og fangstene har vist en jevn økning i hele perioden fra 1950. Tunfisk og tunfisklignende arter utgjør en betydelig del av fangstene i dette havområdet. Figur 5.16. Verdensfangsten i marine områder, etter utvalgte fiskeområder 1 .1950-2008. Flere studier antyder at overfiske har ført til alvorlig desimering av verdenshavenes fiskeressurser og har skapt betydelig übalanse i marine økosystemer. Myers og Worm (2003) anslår at overfiske har redusert størrelsen av verdens store fiskebestander med 90 prosent i løpet av de siste 50 år. Forvalt ni ngen av arealer, både i kortsiktig og langsiktig perspektiv, er viktig for en bærekraftig utvikling. Seiv om Norge har stort areal i forhold til befolkningsmengde, er presset på arealressursene høyt. Dette gjelder særlig i de tettest bebygde områdene. Disse områdene er ofte også de mest biologisk produktive. Truslene mot opprettholdelse av slike arealer kommer særlig fra byggevirksomhet, veganlegg og andre infrastrukturtiltak. I alt er det rapportert om godkjent omdisponering av 552 km 2 dyrket og dyrkbar jord i perioden 1976-2010. Til sammenlikning er arealet av Vestfold fylke 2 216 km 2 . Det finnes foreløpig ikke eksakt informasjon om omfanget av irreversibel avgang av biologisk produktivt areal på nasjonalt nivå. Per i dag foreligger det nasjonale tall på godkjent omdisponert dyrka og dyrkbart areal til ulike reguleringsformål. Dette er rapportert via KOSTRA (KOmmuneSTatßApportering) siden 2005. For årene 1976 til 2004 er indikatoren basert på Å JOUR-rapporteringen som ble utført ved landbrukskontorene i kommunene. En metode som utnytter arealbrukskart som grunnlag for beregning av irreversibel avgang av biologisk produktive arealer er beskrevet i boks 5.2. 16 000 dekar perar Avgang av dyrket og dyrkbar mark medfører tap av de områdene i landet som er mest biologisk produktive. Det er også i slike områder at utbyggingspresset er høyt. 1976 til 2010. Dette tilsvarer 86 prosent av Mjøsas areal. Omdisponeringen av dyrkbar mark er noe lavere, omtrent 233 000 dekar. I gjennomsnitt ble det i perioden 1976-2010 omdisponert rundt 16 000 dekar dyrket og dyrkbar jord per år. Omdisponeringen av dyrket Sett under ett har det i perioden etter 1970-tallet vært en økning i godkjent jord har økt siden omdisponering av dyrket jord. På 1970-tallet stod jordvernet sterkt i Norge, men 1970-tallet, men... oppmerksomheten rundt norsk landbruk har gradvis blitt svekket fram til i dag. Dette har ført til en mer liberal praksis med tanke på omdisponering. Etter 2004 viser tallene en reduksjon i avgang av dyrket jord. De rapporterte tallene for denne perioden er imidlertid usikre og trolig for lave. Som irreversibel omdisponering er regnet omdisponering som følger lovlig fattede vedtak etter planog bygningsloven og jordloven. I dette inngår utlegging av tomter til boliger og næringsaktivitet, vegformål og også til park- eller idrettsformål, som for eksempel golfbaner. Figur 5.17. Godkjent irreversibel omdisponering av dyrket og dyrkbar jord etter plan- og bygningsloven og jordloven 1 ' 2 .1976-2010*. 1 Omdisponert areal til andre formål enn landbruk (areal til skogbruk og regulert til landbruk er trukket i fra). 2 For 2005 er dyrkbart areal regulert til spesialområde friluftsområde trukket i fra. 3 1 000 dekar = 1 km 2 . Kilde: Statens landbruksforvaltning (SLF) basert på KOSTRA (f.o.m. 2005) og Å JOUR-systemet (fram t.o.m. 2004). Det er størst usikkerhet knyttet til rapporterte omdisponeringer etter plan- og bygningsloven, mens rapporterte omdisponeringer etter jordloven er mindre usikre. Usikkerheten i tallene har blant annet sammenheng med omlegging av rapporteringsrutiner fra Å JOUR-systemet i regi av Landbruks- og matdepartementet til KOSTRA i 2005. En analyse av KOSTRA-tallene for et utvalg kommuner for 2005-2007 slo fast at tallene for denne perioden er betydelig preget av under- og feilrapportering. Analysen viste at kommunene i utvalget kan ha omdisponert 50- 60 prosent mer dyrket mark enn det KOSTRA-rapporteringen viser. Utvalget av kommuner var imidlertid lite, og generalisering for landet for øvrig bør ikke gjøres uten videre (Statens landbruksforvaltning 2008). Tallene for 2010 er foreløpige, og kvaliteten på disse er ikke vurdert. Man kan imidlertid forvente tilsvarende kvalitet, eller høyere, sammenlignet med 2009 fordi kommunene med tiden har blitt kjent med nytt rapporteringssystem samt at skjema og veiledningsmateriell over tid blir bedre. Norge hadde 10 903 km 2 dyrket mark per 1. januar 2008.1 tillegg til den dyrkede marken har landet ytterligere 12 342 km 2 dyrkbar mark. Over halvparten - 6 987 km 2 - av det dyrkbare er produktiv skogsmark. I tillegg kan 4 301 km 2 myr også dyrkes opp ved behov. Annen jorddekt fastmark utgjør 1 053 km 2 av arealreserven (det dyrkbare). Dette betyr at det dyrkede arealet i Norge kan fordobles ved behov (Strand og Bekkhus 2008). Nydyrkingen av jord har bidratt til å balansere den totale avgangen i landet sett under ett. Jordbruksarealet i drift økte i perioden 1976-2000. Etter dette har det bare vært små endringer i totalt jordbruksareal, men siden 1999 har vi sett en nedgang i fulldyrket jord. I perioden 2000-2009 var nydyrkingen 36 prosent lavere enn registrert omdisponering av dyrket og dyrkbar mark. Tallene for godkjente omdisponeringer av dyrket og dyrkbar mark gir ikke et fullstendig bilde av avgang av biologisk produktivt areal. Eksempelvis dekker ikke tallene våtmarker og andre biologisk produktive områder som ikke er regnet som dyrkbare. Boks 5.2. Arealbrukskart som grunnlag for beregning av irreversibel avgang. Statistisk sentralbyrå er i ferd med å utvikle metoder for å avgrense arealbruk/arealdekke for hele landet. Prosjektet er basert på bruk av eksisterende digitale kartdata som settes sammen og klassifiseres med GIS (geografiske informasjonssystemer). Data fra felles kartbase (FKB) er viktige datagrunnlag, dette er digitale kartdata med god nøyaktighet (1:5 000). FKB data finnes for en rekke tema der bygg, samferdsel, eiendommer og arealressurskart er de viktigste for arealbruk. Et utvidet arealressurskart (AR-statistikk) som utarbeides av Norsk institutt for skog og landskap, danner basis for arealbrukskartleggingen. AR-Statistikk er en heldekkende arealressurskartlegging basert på data fra ARS og ARSO som bygger på markslag i Økonomisk kartverk, samt topografisk norgeskart N5O, og satellittbildetolking av snaumark (AR-fjell). Over markslagskartet lar vi ulike bebyggelseselementer overstyre. Den viktigste delen som overstyrer er klassifiserte bebygde eiendommer. Eiendommer som er tilstrekkelig bebygd klassifiseres basert på bygningene som står på eiendommen. Det klassifiserte arealbrukskartet deles inn i to hovedklasser: Biologisk produktivt areal og annet areal. Første landsdekkende kartlegging blir ferdigstilt i 2011. Ved neste oppdatering av statistikken vil en få fram endringer, og dermed kan irreversibel avgang av biologisk produktivt areal utledes. Grunnlagskartene som inngår i arealbruksstatistikken, ajourføres jevnlig foren del tema og mer sporadisk for andre tema. Statistisk sentralbyrå vil vurdere nærmere hvor ofte statistikken kan publiseres med hensyn til om en kartlegger reelle endringer eller oppdateringer i kartleggingsstatus. 12008 brukte EU-landene om lag 350 millioner tonn kjemikalier (Eurostat 2010). Rundt 60 prosent var stoffer som kan føre til skade på mennesker og naturmiljø. Foreløpig er det lite som tyder på at andelen skadelige stoffer av den totale kjemikalieproduksjonen avtar. Det er en stor utfordring å sikre at bruken av helse- og miljøfarlige stoffer er forsvarlig med hensyn til både mennesker og naturmiljø. En stor del av Norges miljøgiftproblematikk er knyttet til langtransportert forurensning, men også hjemlige utslipp gir betydelige bidrag. Utslippene av helseskadelige stoffer gikk ned siste år og var lavere i 2009 enn i 2002. Utslippene av stoffer med spesifikt miljøfarlige egenskaper var noe høyere i 2009 enn i 2002. Da det har vist seg å være knyttet spesielt stor usikkerhet til datagrunnlag og metode for beregning av utslipp av farlige stoffer fra drivstoff, er denne produktgruppen nå holdt utenfor bærekraftindikatoren. Figur 6.1 . Utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer, 2002-2009, relativt til utslippsnivået i 2002, fordelt på fareklasser, og utslipp per fareklasse, 2002 og 2009. Indeks (2002=1) Nedgang i utslipp av Statistisk sentralbyrå har i samarbeid med Klima- og forurensningsdirektoratet helseskadelige stoffer (herunder Produktregisteret) som slippes ut i omgivelsene ett bestemt år, og som mennesker og miljø dermed kan eksponeres for og bli skadet av. Sammenliknet med 2002, har utslippene av helseskadelige stoffer sunket betydelig (figur 6.1). menes her stoffer som kan gi kreft, forårsake mutasjoner eller skade forplantningen (CMR-stoffer), stoffer som er kronisk giftige og allergifremkallende stoffer. det siste året har nedgangen i utslipp av helseskadelige stoffer vært vesentlig. nådde toppen i 2005.1 2009 var utslippene av miljøfarlige stoffer noe høyere enn i 2002. Resultatene må foreløpig tolkes med forsiktighet. Det arbeides med å forbedre og justere elementer i beregningsmodellen. Statistikken over helse- og miljøfarlige stoffer er delt inn i fire fareklasser (CMR, kronisk giftige, allergifremkallende og/eller miljøskadelige): Stoffene kan forårsake kreft (C), Kreosot, formaldehyd mutasjoner (M) Stoffene kan forårsake allergi ved Formaldehyd, hudkontakt eller inhalering. Statistikken baserer seg på innhold av farlige stoffer i merkepliktige produkter som blir deklarert til Produktregisteret, som er myndighetenes sentrale register over kjemiske stoffer og produkter som importeres eller produseres i Norge. Statistikken dekker stoffer oppført på myndighetenes liste over klassifiserte helse- og miljøskadelige stoffer («Stofflisten» og «Prioritetslisten»). I perioden 2002-2009 gjenfinnes 595 av disse farlige stoffene i Produktregisterets data. Stoffene plasseres i de fire fareklassene basert på hvilke risikosetninger de er utstyrt med. Risikosetninger benyttes ved merking av stoffer, og angir hva slags fare stoffet utgjør, for eksempel «Kan forårsake kreft», «Kan gi allergi ved hudkontakt», «Kan forårsake uønskede langtidsvirkninger i vannmiljøet», osv. Fordi et stoff kan ha flere risikosetninger, kan det også inngå i flere fareklasser. Utslippsestimatene for fareklassene er dermed ikke direkte adderbare. Statistikken omfatter alle næringer unntatt olje- og gassutvinning og alle merkepliktige produkter unntatt borekjemikalier og drivstoff. Viktige utslippskilder Blant de viktigste kildene til utslipp av farlige stoffer finner vi bekjempningsmidler (inkludert treimpregnering), ulike råvarer brukt i industrien, maling og lakk, bindemidler og isolasjonsmaterialer. Nedgangen i utslipp av helseskadelige stoffer siste år skyldes i stor grad redusert bruk av stoffene formaldehyd i konserveringsmidler (inkludert blant bekjempningsmidlene), samt toluen, benzen og ftalsyreanhydrid, hovedsakelig i maling og malingsfjernere. Reduksjon i utslipp fra bindemidler brukt til bygging og reparasjon av skip og båter bidrar også betydelig til nedgangen siden 2002. Utslippene av CMR-stoffer fra denne produktgruppen er vesentlig redusert. Drivstoff har tidligere vært omtalt som en svært viktig utslippskilde for CMRstoffer. Det er fortsatt grunn til å tro at forbruket av store mengder drivstoff bidrar vesentlig til utslipp av farlige stoffer. Det har imidlertid vist seg å være knyttet spesielt stor usikkerhet til datagrunnlag og metode for beregning av utslipp av farlige stoffer fra drivstoff. Dette innebærer at det inntil videre ikke er mulig å lage estimater som gir et tilstrekklig godt bilde av disse utslippene. Derfor er denne produktgruppen nå holdt utenfor indikatoren. Endringer i produktsammensetninger I NOU 2010:9 «Et Norge uten miljøgifter» foreslås det som tiltak mot utslipp av farlige stoffer å fase ut bruken av farlige stoffer i produkter. Figur 6.2 viser innhold av farlige stoffer i fire viktige produktgrupper og hvordan dette har endret seg mellom 2002 og 2009.1 denne figuren er stoffer som inngår ito eller flere fareklasser skilt ut i egne grupper. Det vil for eksempel si at stoffer inkludert i gruppen «CMR» kun har CMR-egenskaper, mens stoffene som utgjør «CMR og kronisk toksisk» har kronisk giftvirkning i tillegg til at de har CMR-egenskaper. En slik gruppering av stoffene gjør det mulig å summere utslippene på tvers av gruppene. Figur 6.2. Utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer fra fire produktgrupper, 2002 og 2009. Alle de utvalgte produktgruppene viser en nedgang i totale utslipp av farlige stoffer fra 2002 til 2009. Den absolutte nedgangen er klart størst for maling og lakk, hvor det først og fremst er innholdet av allergifremkallende stoffer som er mindre. Bindemidlene viser den tidligere nevnte reduksjonen i utslipp av CMR-stoffer, nær 98 prosent sammenlignet med 2002. Ettersom det er liten grunn til å anta at dette skyldes redusert bruk av de aktuelle produktene, er trolig hovedårsaken til nedgangen at innhold av farlige stoffer i produktene er blitt mindre. Samtidig viser figuren at innholdet av allergifremkallende stoffer øker i bindemidler og rengjøringsmidler. Dette kan være et resultat av at de farligste stoffene, CMRstoffene, erstattes med stoffer som har mindre farlige egenskaper. lulie Aslaksen, Anders Barstad, Helge Brunborg, Frode Brunvoll, Tor Petter Bø, Karolina W. Dam, Hilde Hollås, Erling Holmøy, Kristine E. Menneskelige ressurser, humankapitalen, utgjør størstedelen av vår nasjonalformue. Kunnskap og ekspertise er kanskje de viktigste elementene i samfunnets verdiskaping i framtida. Et høyt utdanningsnivå i befolkningen er en forutsetning for en bærekraftig økonomisk utvikling i et moderne kunnskapssamfunn. For den enkelte er sysselsetting viktig som inntektsgrunnlag og for å kunne delta i samfunnslivet. At en stor del av befolkningen er utenfor arbeidslivet når de er i arbeidsdyktig alder, kan være en trussel mot opprettholdelse av den menneskelige kapital. Dette kan ha betydning for landets økonomisk produktive evne på lang sikt, for sosial stabilitet og dermed for bærekraften i samfunnet. Norge har lenge vært kjennetegnet av relativt lav inntektsulikhet. De siste tiårene har den imidlertid økt, noe den også har gjort i andre OECDland. For å kunne opprettholde grunnleggende offentlige tjenester på et ønsket nivå, er man avhengig av at de offentlige inntektene og utgiftene - sett over lang tid - er i balanse. Levealderen i Norge har økt i snart to hundre år. Den forventede levealderen ved fødselen økte med 0,1 år for kvinner og 0,3 år for menn år fra 2009 til 2010 og var den høyeste som noen gang er registrert. Kvinner kan forvente å leve 83,2 år og menn 78,9 år. At vi lever lenger er en positiv utvikling, men høyere levealder, særlig for de eldre, representerer også store framtidige utfordringer med tanke på pensjoner og helse- og omsorgstjenester. Norge er et svært rikt land sett i et internasjonalt perspektiv. En vanlig oppfatning er at dette skyldes vår tilgang på naturressurser, og da spesielt olje og gass. Beregninger viser imidlertid at det først og fremst er menneskelige ressurser - eller humankapitalen - som utgjør den største andelen av det vi kulier nasjonalformuen; olje- og gassreservene utgjør 12 prosent av nasjonalformuen i dag, mens humankapitalen utgjør 73 prosent. Beregningene viser videre at nasjonalformuen per innbygger er økende. Norsk økonomi ser derfor ut til å være på en bærekraftig kurs til tross for at olje- og gassforekomstene på norsk kontinentalsokkel etter hvert tømmes. Dette skyldes blant annet at store deler av petroleumsinntektene reinvesteres i andre formuesobjekter. Figur 7.1. Netto nasjonalinntekt, fordelt på kilder til inntekt 1 .1986-2010.1 000 kroner per innbygger og år. 1 Vist ved dekomponering av gjennomsnittlig netto nasjonalinntekt per innbygger i perioder, Kilde: Statistisk sentralbyrå. I nasjonalregnskapet er netto nasjonalinntekt (NNI) et mål på hvor mye vi kan konsumere og/eller spare i hvert enkelt år 6 , gitt at samlet kapital skal være uendret. For å kunne si noe om inntektsbidraget fra hver enkelt ressurs, dekomponerer vi NNI på ulike kilder. Vi deler gjerne ressursene inn i fem hovedgrupper. For det første har vi de fornybare naturressursene; jordbruksareal, skog, fiske og fangst, fiskeoppdrett og vannkraft. Videre har vi de ikke-fornybare naturressursene, i hovedsak olje og gass, men også bergverk. Så har vi humankapital og produsert kapital. Humankapitalen uttrykker verdiskapingen vi forventer skal komme fra arbeidskraften og spesielt den kunnskapen arbeidskraften til en hver tid besitter, mens produsert kapital omfatter maskiner, bygninger (ikke grunn), verktøy og så videre. Til slutt har vi nettoinntekt fra rene finansielle beholdninger som for eksempel Statens Pensjonsfond - Utland, samt gjeld Norge har til utlandet. I figur 7.1 ser vi at uttak av ikke-fornybare naturressurser, det vil i all hovedsak si olje og gass, er en meget viktig kilde til inntekt for Norge. 6 Dette er ikke helt korrekt siden NNI bare inkluderer slitasje på den produserte kapitalen (f.eks. på bygninger, maskiner og utstyr) og ikke slitet på naturkapitalen. har økt fra å utgjøre 5 prosent av vår inntekt i perioden 1986-1990 til å utgjøre 18 prosent over de siste fem årene. Bidraget fra humankapitalen er likevel viktigst. Og seiv om den utgjør en mindre andel i den siste perioden enn i den første, utgjør den likevel 70 prosent i gjennomsnitt over de fem årene 2006-2010. Uttak av fornybare naturressurser bidrar derimot lite til netto nasjonalinntekt. Langt på vei skyldes det at jordbruket i beregningen kommer ut med en stor negativ inntekt noe som igjen kommer av de store subsidiene til næringen. Bidraget fra jordbruk har blitt mindre negativt med årene. De positive inntektene i fiskeoppdrett og spesielt vannkraft veier opp for dette, men ikke mer enn at bidraget fra de fornybare naturressursene totalt blir omtrent null i den siste perioden. Ved å se på kilder til inntekt i et enkelt år får vi et øyeblikksbilde av hva de ulike innsatsfaktorene bidrar med til nettonasjonalinntekten. Videre kan vi ved å se på historien danne oss et inntrykk av hvilke kilder som har vært viktige over tid. Det vi ikke får med oss er at bidraget fra de ikke-fornybare naturressursene etter hvert vil bli borte etter hvert som olje- og gassressursene tømmes. nasjonalformuen 7 tar eksplisitt hensyn til dette. For å beregne nasjonalformuen, må nettonasjonalinntekten dekomponeres på samme måte som i figur 7.2. Deretter gjør man en vurdering av de enkelte ressursers levetid, og anslår framtidige inntekter fra ressursen. På samme måte som den forventede nåverdien av den framtidige profitten i et aksjeselskap skal være lik selskapets verdi, vil nåverdien av de framtidige inntektene fra en ressurs være lik ressursens formuesverdi. Summen av formuesverdien av alle ressursene er et mål på nasjonalformuen (se Lindholt 2000 og Greåker mfl. 2005 for en detaljert beskrivelse av hvordan dette gjøres i praksis). Siden inntektsbidraget fra for eksempel olje og gass er midlertidig, vil nasjonalformuen falle dersom ikke verdien av andre formuesobjekter, som for eksempel produsert kapital, øker. På den annen side, så lenge nasjonalformuen per innbygger holder seg konstant eller øker, er det grunn til å tro at den økonomiske utviklingen er bærekraftig. Har så utviklingen i perioden 1986-2010 vært bærekraftig? 7 For å måle bærekraft i et kapitalperspektiv, inngår teoretisk sett alle former for kapital, uavhengig av om de kan males i penger eller ikke. Summen av all kapital i et land vil dermed utgjøre nasjonalformuen. I våre beregninger brukes per i dag imidlertid begrepet «nasjonalformue» på den delen av nasjonalformuen som kan verdsettes i penger. En mer presis betegnelse på denne delen av nasjonalformuen ville vært «økonomisk kapital». Figur 7.2. Nasjonalformuen, fordelt på type kapital. 1 1986-2010.1 000 kroner per innbygger. innbygger (faste 2010-priser) 1 Vist ved dekomponering av gjennomsnittlig nasjonalformue per innbygger i perioder. Kilde: Statistisk sentralbyrå. Er utviklingen bærekraftig? Svaret ser ut til å være ja når det gjelder den økonomiske bærekraften. av figuren, øker nasjonalformuen per innbygger gjennom hele perioden. Samtidig bør man kjenne til den viktigste innvendingen mot sammenstillinger av typen over. for eksempel verdien av tilgjenglighet til nasjonalparker eller überørt natur, verdien av biologisk mangfold og stabilt klima utelatt. er bærekraftig ut fra et helhetsperspektiv. Flere av de andre indikatorene i denne rapporten belyser utviklingen i slike komponenter av bærekraftbegrepet. Menneskelige ressurser Beregningene viser også at humankapitalens del av nasjonalformuen har holdt seg utgjør tre fjerdedeler av stabil på rundt 73 prosent gjennom hele perioden. klart største delen av nasjonalformuen. Betydningen av de gjenværende olje- og gassressursene er derimot synkende. Olje- og gassressursene utgjorde i perioden 1986-1990 i snitt 18 prosent av nasjonalformuen, og utgjør nå om lag 12 prosent. Denne tendensen vil fortsette ettersom norsk økonomi vokser og olje- og gassressursene tømmes. Pensjonsfond - Utland er en del av, økt, og utgjør, ut fra våre beregninger, mellom 4 og 5 prosent av nasjonalformuen ved utgangen av 2010. Det er flere årsaker til at utviklingen i inntektsfordeling har relevans for bærekraftig utvikling. Stor ulikhet kan for eksempel medføre press på naturressurser eller press på sosialkapitalen. Ser man bort fra enkeltår med store aksjeutbytter, har ulikheten i inntekt 8 i Norge økt jevnt siden 1986.1 2009 hadde husholdningene i toppen av inntektsfordelingen en nedgang i inntektene. Dette ga en jevnere inntektsfordeling enn året før. Figur 7.3. Utviklingen i inntektsulikhet. 12 Inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala). Et bærende element i den opprinnelige bærekraftdefinisjonen (WCED 1987) var solidaritet og fordeling innenfor generasjonene. Dette gjaldt først og fremst fordeling mellom rike og fattige land, men ut fra prinsippet om at utvikling skal komme alle til gode, kan dette ha gyldighet også innenfor enkeltland. Liten inntektsulikhet kan i et slikt perspektiv oppfattes som et mål i seg seiv. Liten inntektsulikhet kan imidlertid også oppfattes som et middel til å oppnå en ønsket samfunnsutvikling ved at man styrker eller opprettholder den sosiale kapitalen. Indikatoren som viser utvikling i inntektsfordeling, ble inkludert i indikatorsettet i 2007. Inntektsforskjellene målt To ulike mål er brukt for å illustrere utviklingen i relative inntektsforskjeller ved Gini-koeffisienten har mellom husholdningene. økt noe i perioden fra 1986 hele perioden 1986-2009 (figur 7.3). prosent fra 0,22 til 0,24. Seiv om dette er en forverring (større ulikhet) sammenlignet med 1986, så er det en forbedring i forhold til situasjonen i 2002 til 2005, da Gini-koeffisienten lå 26-56 prosent høyere enn i 1986. Fra 2005 til 2006 falt ulikheten fra 0,33 til 0,24. imot utbytte uten at de personlig måtte skatte av det), ble det tatt ut svært høye utbytter i 2005. De innkasserte aksjeutbyttene til husholdningene i 2005 var over 50 prosent høyere enn året før. Aksjeutbytte tilfaller i hovedsak husholdningene i toppen av inntektsfordelingen, og påvirker i stor grad utviklingen i den målte ulikheten. De nye skattereglene for inntektsåret 2006 gjorde det mindre gunstig å ta ut utbytte, med den følge at utbyttene ble kraftig redusert og at fordelingen dermed ble jevnere. Gini-koeffisienten falt da til 0,24, det laveste nivået siden 2001. Etter 2006 har inntektsfordelingen endret seg lite. Mens Gini-koeffisienten vokste relativt jevnt fra 1986 fram til de nye skattereglene trådte i kraft i 2006, viser den andre indikatoren - P9O/PlO - en mindre endring. Dette målet påvirkes i mindre grad av ekstremverdier i begge ender av fordelingen (Kirkeberg mfl. 2007). I 2009 hadde de person med høyere husholdningsinntekt enn 90 prosent av befolkningen, omtrent 2,8 ganger høyere inntekt enn en person som hadde høyere husholdningsinntekt enn 10 prosent av befolkningen. Indikatoren har endret seg relativt lite siden 1986, men en jevn endring fra 2,6 til 2,8 har funnet sted. Inntekt per forbruksenhet For å kunne sammenligne inntektene til forskjellige typer husholdninger er det vanlig at man justerer husholdningsinntekten ved hjelp av såkalte ekvivalensskalaer eller forbruksvekter. Man beregner da inntekt etter skatt per forbruksenhet. Disse forbruksvektene skal både ta hensyn til at store husholdninger trenger høyere inntekt enn mindre husholdninger for å ha tilsvarende levestandard, men også at store husholdninger vil ha stordriftsfordeler når det gjelder flere goder. Det eksisterer flere typer ekvivalensskalaer, og det er ingen enighet om hvilken skala som er den beste. I figur 7.3 er EU-skalaen for forbruksvekter benyttet. Ifølge EUs skala skal første voksne husholdningsmedlem ha vekt lik 1,0, mens neste voksne får vekt lik 0,5 og barn vekt lik 0,3. Etter denne ekvivalensskalaen trenger derfor en tobarnsfamilie bare en samlet inntekt tilsvarende 2,1 ganger inntekten til en enslig, for å ha samme levestandard. En vanlig metode for å studere inntektsforskjeller er å dele inn befolkningen i like store inntektsklasser, for eksempel tidelsgrupper eller desiler. Verdien (persentilen) som avgrenser den tidelen av befolkningen som har lavest inntekt, blir da kalt for PlO, mens verdien som avgrenser den høyeste tidelen, kalles P9O. Medianen, eller den midterste verdien som deler befolkningen i to like store deler, kalles P5O. Oslo skiller seg ut ved å ha en langt høyere inntektsulikhet enn i resten av landet. Tidelen med høyest inntekt disponerte hele 25 prosent av husholdningenes inntekt etter skatt i 2008. Tidelen med lavest inntekt disponerte bare 2,5 prosent av all husholdningsinntekt i hovedstaden (se også rapporten Økonomi og levekår for ulike lav inntekts gruppe r 2010 (Epland mfl. 2011)). Blant landets ti mest befolkningsrike kommuner finner vi de minste inntektsforskjellene i Tromsø. For å gi et mer fullstendig bilde av situasjonen og utviklingen, kan man supplere fordelingsindikatorer med informasjon om hvorvidt det er endringer hos den andelen av befolkningen som har de høyeste eller laveste inntektene som forklarer endringer i inntektsulikheten. Rangerer en befolkningen i ti like store grupper, etter størrelsen på husholdningenes inntekt, har inntektsulikheten siden 1990-tallet først og fremst økt på grunn av at personene i den høyeste inntektsklassen disponerer en stadig større andel av totalinntekten. Mens de 10 prosentene med høyest inntekter disponerte 18,1 prosent av all inntekt i 1990, var denne andelen økt til 20,2 prosent i 2009. Dette var en noe mindre andel enn året før. Til sammenligning disponerte den tidelen av befolkningen som hadde lavest inntekt, 4 prosent av all inntekt i 2009. Dette var samme andel som året før. inntektene mest i 2009 (se figur 7.4). Mens den laveste inntektsklassen (10. persentil, P 10) økte inntektene med 1 prosent fra året før, omregnet i faste priser, var realveksten lik null eller negativ for inntektsklassene høyere oppe i fordelingen. Størst var nedgangen i toppen av fordelingen. Den høyeste inntektsklassen (90. persentil, P9O) hadde en realinntektsnedgang på 1,6 prosent fra 2008 til 2009. Inntektsnedgangen i toppen av fordelingen skyldes blant annet mindre kapitalinntekter og næringsinntekter. Lønnsinntekt er den dominerende inntektskilden for personer i den midterste delen av inntektsfordelingen. Andelen som lønnsinntekt utgjør av samlet husholdningsinntekt, ble redusert for denne gruppen fra 2008 til 2009, mens overføringene fra det offentlige til husholdningene økte. Blant annet ble utbetalingene av dagpenger mer enn doblet i denne perioden. Dette må ses på bakgrunn av økningene i arbeidsledigheten i 2009. Personer aller nederst i inntektsfordelingen har i utgangspunktet en svakere tilknytning til arbeidsmarkedet enn andre grupper, og mange er trygdemottakere. Disse ble i mindre grad påvirket av svekkede konjunkturer i 2009. periodene figuren viser. I et lengre perspektiv har inntektsutviklingen allikevel vært noenlunde lik i de ulike deiene av inntektsfordelingen. for den laveste inntektsklassen der tilsvarende realvekst var på knapt 17 prosent. Figur 7.4. Realvekst i inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) for personer i ulike deler av inntektsfordelingen 1 .2004-2009. Lav ulikheti Norge... land og i global sammenheng. Det er i dag flere internasjonale kilder som viser internasjonale sammenligninger av inntektsulikheter (blant andre UNDP, Verdensbanken og OECD). Dessverre er en del data 10-15 år gamle. Eurostat, det europeiske statistikkbyrået, publiserer tall for Gini-koeffisienten og PBO/P2O (se figur 7.5). De europeiske landene som har den laveste PBO/P2O andelen, er de nordiske landene i tillegg til Østerrike og enkelte av de nye EUmedlemslandene (Slovenia, Slovakia, Tsjekkia og Ungarn). Det å lage sammenlignbare indikatorer for inntekt er en meget vanskelig oppgave. Ulikheter i blant annet de enkelte lands skatte- og trygdesystemer, inntektsfordeling, husholdningssammensetning og familie- og konsummønstre påvirker slike sammenligninger. Omfang og prising av offentlige tjenester, som er særlig viktig for blant annet eldre og barnefamilier, varierer for eksempel mye fra et land til et annet (Epland mfl. 2011). Det er også forskjeller i metoder for datainnsamling. I de nordiske landene, og i noen få land på kontinentet, hentes inntektstall fra ulike administrative registre hos myndighetene. I mange andre europeiske land er inntektstallene basert på personlig intervju av et utvalg personer. Figur 7.5. Inntektsulikhet i Europa målt ved PBO/P20 1 . EU (27 land) ' PBO/P2O: Forholdstallet mellom inntekten til den personen som har en inntekt akkurat høyere enn 80 prosent av befolkningen og inntekten til den personen som har en inntekt akkurat høyere enn 20 prosent av befolkningen. 2 Tall for Tyrkia er for året 2003. 3 Ingen data for Montenegro, Makedonia og Serbia. Levekår og sosiale forhold har stor betydning for bærekraftig utvikling. Inntektsfordelingen er en viktig indikator for utviklingen i økonomiske forskjeller i samfunnet. Arbeidet med å forbedre indikatorer for bærekraftig utvikling bygger blant annet på erkjennelsen av at levekår og livskvalitet avhenger av langt mer enn den samlede inntekten i samfunnet, og dermed ikke kan males ved brutto nasjonalprodukt (BNP) eller husholdningenes inntekt alene. Et viktig bidrag til økonomiske levekår er den omfattende ulønnete verdiskapingen som foregår både i husholdningene og i frivillige organisasjoner. Ulønnet arbeid i egen husholdning er ikke inkludert i landets verdiskaping slik denne males ved hjelp av BNP. Heller ikke ulønnet arbeidsinnsats i frivillige organisasjoner er medregnet. Internasjonale statistiske retningslinjer fastsatt av FN har imidlertid anbefalt å beregne verdien av ulønnet arbeid i husholdningene og frivillige organisasjoner i tilleggsregnskap, såkalte satellittregnskap, som supplement til BNP. Slike beregninger kan gi viktig informasjon til politikkgrunnlaget for bærekraftig utvikling. Beregning av verdien av ulønnet husarbeid har en lang tradisjon i Norge. Statistisk sentralbyrås første direktør, Anders Nicolai Kiær, regnet ut at kvinners ulønnede husarbeid utgjorde 15 prosent av nasjonalinntekten i 1912. Etter annen verdenskrig ble anslag for ulønnet husholdningsarbeid inkludert i nasjonalinntekten og publisert som en del av nasjonalbudsjettet fram til 1949. Etter 1980 er verdien av ulønnet husholdsarbeid beregnet ved hjelp av Tidsbruksundersøkelsen. Ulønnet arbeid i egen husholdning omfatter aktiviteter som matlaging, rengjøring, barnepass og vedlikeholdsarbeid. Verdien av husholdsarbeidet er beregnet ved å sette en «pris» på timene som er brukt på dette arbeidet. Denne prisen er satt lik lønnskostnadene som en arbeidsgiver ville betalt for tilsvarende arbeid utført i markedet. Statistisk sentralbyrås beregninger viser at verdiskapingen i husholdningene tilsvarte 24 prosent av BNP i 2000 og faktisk var større enn verdiskapingen i oljevirksomheten i det året. Verdiskapingen i husholdningene var også omtrent 3,5 ganger verdiskapingen i helse- og sosialsektoren. Om lag 60 prosent av den ulønnede verdiskapingen i husholdningene ble utført av kvinner. Kunnskap om omfanget og fordelingen av übetalt arbeid gir et mer fullstendig bilde av husholdningenes økonomiske levekår enn ved bare å se på markedsbestemt lønnsinntekt. Beregningene viser at dette arbeidet, samlet sett, har en betydelig samfunnsøkonomisk verdi i Norge. Seiv om menn etter hvert utfører mer av husholdningsarbeidet, var det ved begynnelsen av dette tiåret fortsatt kvinnene som bidro mest til denne verdiskapingen. Statistisk sentralbyrå har nylig utarbeidet tall for verdiskapingen i ideelle og frivillige organisasjoner. Tallene viser at verdiskapingen i den ideelle og frivillige virksomheten mer enn dobles når ulønnet arbeidsinnsats inkluderes. Verdien av det ulønnede arbeidet er beregnet ved å sette en «pris» på den frivillige innsatsen. Denne prisen er satt lik lønnskostnadene per årsverk som en arbeidsgiver ville betalt for tilsvarende lønnet arbeid innen hvert enkelt aktivitetsområde. Inkludert den ulønnede innsatsen utgjorde frivillig sektor 3,6 prosent av BNP i 2008. De ideelle og frivillige organisasjonenes virksomhet spenner over mange ulike aktivitetsområder, innenfor kultur, helse og omsorg, utdanning, næringsliv, arbeidsliv og politikk. Kultur og fritid, som blant annet omfatter sports- og idrettsaktiviteter, er en stor bidragsyter innenfor ideell virksomhet, og utgjorde i 2008 15 prosent av verdiskapingen i frivillige organisasjoner når ulønnet arbeid ikke regnes med. Bidraget til verdiskapingen fra de ulike aktivitetsområdene endrer seg når den übetalte arbeidsinnsatsen inkluderes. Det er særlig kultur og fritid som får økt betydning. Når ulønnet arbeidsinnsats regnes med, økte verdiskapingen innen kultur og fritid fra 15 prosent til 40 prosent av samlet verdiskaping i ideelle og frivillige organisasjoner i 2008. Ulønnet arbeid skaper store verdier, både for den enkelte husholdning og i sosiale fellesskap. Denne arbeidsinnsatsen skaper nytte direkte, i form av økonomiske goder, og bidrar indirekte til å opprettholde og vedlikeholde fellesgoder, sosial kapital og sosiale fellesskap, som har stor betydning for å sikre en bærekraftig utvikling. Indikator 15: Generasjonsregnskapet: Offentlige utgifter og inntekter må på lang sikt være i balanse. Finansdepartementets beregninger av generasjonsregnskapet i nasjonalbudsjettet 2011 viser at offentlige budsjetter må styrkes med mellom 8,4 og 10,6 prosent av brutto nasjonalproduktet for Fastlands-Norge dersom man vil unngå økt skattebyrde for fremtidige generasjoner. Dette anslaget på innstrammingsbehov er noe lavere enn det var i nas jo nal budsjettene for 2009 og 2010. Det skyldes at det offentlige budsjettoverskuddet har vokst sterkere enn man la til grunn i disse budsjettene. Fortsatt er imidlertid det anslåtte innstrammingsbehovet 2-3 prosentpoeng høyere enn tilsvarende anslag i nasjonal huds jettene for årene 2006 til 2008. 1 Innstrammingsbehovet er oppgitt som et intervall, da det er gjort beregninger med ulike forutsetninger om reallønnsvekst. 2 Beregningene til Nasjonalbudsjettene etter 2009 er basert på en produktivitetsvekst på 2 prosent, mot tidligere 1,5 prosent. For å gi et best mulig bilde av utviklingen, er anslagene fra tidligere styringsdokumenter korrigert for denne endringen. Beregningen for 2009 som er hentet fra NB-2010, inkluderer endringene i tiltaksproposisjonen om tiltak mot finanskrisen og Revidert nasjonalbudsjett. Finansdepartementets beregninger av generasjonsregnskapet i nasjonalbudsjettet 2011 viser at offentlige budsjetter må styrkes med mellom 8,4 og 10,6 prosent av brutto nasjonalproduktet for Fastlands-Norge dersom man vil unngå økt skattebyrde for fremtidige generasjoner. Dette anslaget på innstrammingsbehov er noe lavere enn det var i nasjonalbudsjettene for 2009 og 2010 (figur 7.6). Generasjonsregnskapet er en enkel indikator på om dagens finanspolitikk er opprettholdbar på lang sikt. Dette krever at de anslåtte offentlige utgifter på lang sikt balanseres av offentlige inntekter og formue 9 . Denne betingelsen setter ikke noe krav til den offentlige budsjettbalansen i hvert enkelt år, slik handlingsregelen for den offentlige budsjettpolitikken gjør. Dersom handlingsregelen følges, vil også betingelsen for en langsiktig opprettholdbar finanspolitikk være oppfylt. Mer presist uttrykt må nåverdien - over en uendelig horisont - av offentlige utgifter være lik summen av nåverdien av offentlige inntekter og opparbeidet offentlig netto formue, gitt dagens skattesatser og velferdsordninger. Det er imidlertid ikke opplagt hva man skal mene med dagens finanspolitikk når man skal anslå offentlige utgifter og inntekter for mange tiår framover. I nasjonalbudsjettets beregninger deflneres dagens politikk som anslaget på det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet (SOBU) for budsjettåret. petroleums v irksomheten og effekter på inntekter og utgifter av at den økonomiske utviklingen avviker fra en anslått trend-utvikling. Imidlertid korrigerer ikke SOBU for at nasjonalbudsjettenes anslag på budsjettunderskuddet var ekstraordinært høyt i 2009 og 2010 som følge av tiltak for å motvirke effektene av finanskrisen. De ovennevnte momentene endrer ikke konklusjonen om at man på lang sikt ikke kan finansiere en videreføring av dagens standarder på offentlige velferdsordninger uten å øke skattebyrden. I denne sammenheng bør det nevnes at vekstanslagene for offentlige utgifter til utdanning, helse og omsorg for barn og eldre baserer seg på en forutsetning om nullvekst i standarden målt ved timeverk per bruker av disse tjenestene. skrivninger. Standardvekst på for eksempel 1 prosent per år, framfor videreføring av dagens standardnivåer, ville gitt et betydelig høyere innstrammingsbehov. Hovedårsaken til at innstrammingsbehovet nå anslås høyere enn i NB-2002 er økt forventet levealder og netto innvandring. I tillegg har folketrygdens utgifter og utgiftene til pleie- og omsorg vokst sterkere enn tidligere antatt. Mye av grunnen til økte offentlige utgifter er, som nevnt, helse- og omsorgsutgiftene. Disse antas å øke kraftig i årene som kommer som følge av at antall eldre vil øke sterkt, også i forhold til andre aldersgrupper. Mer usikkert, men likevel av stor betydning er økte forventninger og krav om høyere standard på denne typen tjenester. Innenfor eldreomsorgen vil sysselsettingsbehovet måtte mer enn dobles fram til 2060, dersom standard og dekningsgrad skal beholdes, kun som følge av at befolkningen aldres. Relativt lave lønninger i denne sektoren i dag, og antakelse om økning av disse, vil antakelig føre til ytterligere økning av utgiftene over tid. Anslått vekst i spesialisthelsetjenesten er også betydelig, om enn ikke fullt så kraftig som for pleie og omsorgssektoren, da disse tjenestene er jevnere fordelt på befolkningen. I figur 7.7 er anslått vekst i sysselsettingsbehov totalt for offentlig konsum og for helse- og omsorgstjenestene enkeltvis gjengitt. For en mer omfattende langsiktig analyse, se Holmøy og Nielsen (2008). Figur 7.7. Vekst i sysselsettingsbehov i offentlig tjenesteyting totalt og for ulike helse- og omsorgstjenester. Referansebane med konstant dekningsgrad og standard. Kilde: Holmøy og Nielsen (2008). Boks 7.1. Generasjonsregnskapet: Generasjonsregnskapet er en av flere indikatorer eller metoder for analyse av bærekraften i offentlige finanser. Indikatorens viktigste fordel er at den er enkel å forstå. Enkelheten gjør at generasjonsregnskap beregnes for mange land, slik at indikatoren kan brukes i internasjonale sammenligninger. imidlertid mellom land. Slik generasjonsregnskapet faktisk brukes i de norske nasjonalbudsjettene, bør det tolkes som et element i en dekomponering av hvorfor og hvordan offentlig forvaltnings finansielle posisjon i framtiden vil avvike fra dagens. Nærmere bestemt rendyrker generasjonsregnskapet bidraget fra endringer i befolkningens størrelse og sammensetning samt petroleumsinntektene til endringer i offentlige inntekter og utgifter. Dette er to av de viktigste årsakene til at offentlige finanser i framtiden vil være mindre solide enn det løpende regnskapstall i dag viser. Befolkningens utdanningsnivå er en indikator for tilbudet av kvalifisert arbeidskraft til offentlig og privat sektor. Utdanning har betydning for økonomisk vekst og den sosiale og personlige utviklingen. Et høyt utdanningsnivå i befolkningen er en forutsetning for en bærekraftig økonomisk utvikling i et moderne kunnskapssamfunn. Figur 7.8. Personer 16 år og over, etter utdanningsnivå 1 .1970-2009. Norge har i løpet av de siste 30-40 årene gått gjennom det som kan betegnes som en utdanningsrevolusjon med tanke på utdanningsnivået. En økende andel av hvert årskull har søkt høyere utdanning, og kapasiteten i universitets- og høyskolesystemet har blitt utvidet for å møte den økte etterspørselen etter studieplasser (Kunnskapsdepartementet 2011). Andelen av befolkningen på 16 år og over som har fullført utdanning på universitetsog høgskolenivå øker stadig. I 2009 var drøye 27 prosent registrert med høyere utdanning. I løpet av de siste 40 årene har andelen med høyere utdanning økt med hele 20 prosentpoeng. Samtidig som det blir stadig flere med høyere utdanning, blir det stadig færre med kun grunnskole. I perioden fra 1970 til 2009 sank andelen som hadde grunnskole som høyeste utdanning fra 53 til 30 prosent. Andelen med videregående utdanning har i samme periode holdt seg stabil på rundt 40 prosent. Hver femte person i Norges befolkning på 16 år og over, er registrert med kort universitets- og høgskoleutdanning (til og med 4 år). I overkant av 24 prosent av kvinnene har en kort høyere utdanning, mot drøye 17 prosent av mennene i 2009. Det er fortsatt flere menn enn kvinner med lang 10 høyere utdanning (mer enn fire år), henholdsvis 8 og 5 prosent. I løpet av de siste ti årene har det blitt en betydelig større andel kvinner i aldersgruppen 25-29 år med høyere utdanning. 10 Lang høyere utdanning omfatter universitets- og høgskoleutdanning på mer enn 4 år samt forskerutdanning. Befolkningens utdanningsnivå er en mye brukt og etterspurt indikator, og internasjonalt brukes den blant annet som et indirekte mål på humankapital, og som indikator i levekårsundersøkelser. I det etterfølgende beskrives kort noen andre viktige samfunnsmessige effekter av utdanning, gjennomstrømning i videregående opplæring og høyere utdanning, og Norges plassering i det internasjonale bildet. Til slutt noen betraktninger om Norge har etterspurt utdanning og kompetanse for framtida. «Spill-over-effekt» som gjør at produktiviteten hos andre ansatte i en bedrift kan bli bedre med høyere utdanning hos én av medarbeideme. Nyskaping og implementering av ny teknologi kan bli raskere og mer effektiv ved mer utdannet arbeidskraft. fordeling og en viktig faktor i overføring av økonomiske ressurser mellom generasjonene. Knappe 70 prosent av elevene som startet i videregående opplæring høsten 2004 hadde fullført med studie- eller yrkeskompetanse i løpet av fem år (figur 7.9). Tall for tidligere årganger viser at gjennomstrømningen i videregående opplæring har holdt seg stabil gjennom de årene denne statistikken omfatter. startet grunnkurs for første gang i 1994 var gjennomstrømningen på 68 prosent, 72 prosent for 1998-kullet og 69 prosent for 2002-kullet. Det er fortsatt forskjell i gjennomføringsgraden for elever/lærlinger på allmennfaglige og yrkesfaglige studieretninger. 83 prosent av elevene som startet på allmennfaglige studieretninger i 2004 oppnådde studie- eller yrkeskompetanse i løpet av fem år, mens den tilsvarende andelen for yrkesfaglige studieretninger var 56 prosent. Nær hver femte elev som startet på videregående opplæring høsten 2004 sluttet underveis i opplæringsløpet. Størst andel elever som avbrøt studiene, var det på yrkesfaglige studieretninger, hvor 28 prosent sluttet underveis. Til sammenligning var det bare 7 prosent ved de allmennfaglige studieretningene som sluttet. Gammel struktur. Gjennomstrømningen i høyere utdanning holder seg stabil. Av de nye studentene som begynte i høyere utdanning 1988 var det 66 prosent som fullførte en grad i løpet av ti år. Den tilsvarende andelen for studentene som begynte ti år senere, var 65 prosent (figur 7.10). Andelen kvinner som oppnår en grad i løpet av ti år, er større enn andelen menn. Sju av ti kvinner i 1988-kullet som startet i høyere utdanning, hadde fullført en grad etter ti år. Tilsvarende andel for de kvinnene som startet ti år etter, var den samme. For menn sank imidlertid denne andelen med 4 prosentpoeng, fra 63 til 59 prosent. I 1998-kullet hadde 23 prosent av de mannlige og 16 prosent av de kvinnelige studentene i løpet av ti år fullført en høyere grad med varighet på mer enn fire år. Andelen kvinner som har fullført en høyere grad, har økt med 1 prosentpoeng i denne perioden sammenlignet med dem som begynte ti år tidligere. Andelen menn med en slik høyere grad har gått ned med 2 prosentpoeng i samme periode. Figur 7.10. Nye studenter i 1998 1 , etter oppnådd grad i løpet av ti år. 1 Nye studenter i perioden 1.10.1997-30.09.1998. Kilde: Utdanningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå. Norge på syvende plass i I OECDs publikasjon Education at a Glance 2010 (OECD 2010 a) presenteres blant utdanningsnivå annet indikatorer over utdanningsnivået i OECD-landene. Norge for aldersgruppen 25-64 år er høyere enn gjennomsnittet av OECD-landene, men Norge ligger ikke helt i utdanningstoppen. andel av høyt utdannede voksne enn Norge. I Canada, Japan, New Zealand og USA har over 40 prosent høyere utdanning, mot 36 prosent i Norge og 28 i gjennomsnitt for alle OECD-land. andel med høyere utdanning enn Norge, med 37 prosent (figur 7.11). Figur 7.11. Personer i aldersgruppen 25-64 år med utdanning på universitets- og høgskolenivå. OECD-land. 2008. Seiv om Norge har en høyt utdannet befolkning, er det viktig å stille spørsmål om det i dag utdannes riktig kompetanse for framtida. I rapporten Utdanner vi rett kompetanse for framtida? (Kunnskapsdepartementet 2011) Hvilken kompetanse er det så behov for i arbeidslivet framover? Statistisk sentralbyrå har framskrevet sysselsettingen i næringslivet etter ulike faggrupper til Kunnskapsdepartementets rapport Tilbud og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft fram mot 2020 (Kunnskapsdepartementet 2010). utdanning, sivilingeniører og andre realfagsutdannede på høyere nivå i årene som kommer. Denne type kompetanse er sentral for å sikre innovasjonsevnen. Det vil bli et stort behov for denne typen kompetanse også i offentlig sektor. Ifølge framskrivningene utgjør realister og teknologer samlet sett nesten 1/3 av de sysselsatte med høyere grads universitets- og høyskoleutdanning i 2025. Etterspørselen etter arbeidstakere med yrkesfag fra videregående skole vil også tilta i tiden som kommer (Bjørnstad mfl. 2010). De som kun har fullført videregående skole med allmenne eller økonomiske og administrative fag, vil derimot møte et svakere arbeidsmarked. Kunnskapsdepartementets rapport fra 2011 konkluderer med at tilbudet av realfagsutdannede og ingeniører fra norske universiteter og høyskoler ikke ser ut til å være nok til å dekke etterspørselen, dersom ikke flere studenter velger disse fagområdene. Dette kan være negativt for innovasjons- og konkurranseevnen. Videre påpekes det at det også kan bli problemer med å rekruttere nok lærere og helse- og sosialfagarbeidere til å dekke framtidas behov. For den enkelte er sysselsetting viktig som inntektsgrunnlag og for å kunne delta i samfunnslivet. Mens Norge i et internasjonalt perspektiv har lav arbeidsledighet, er andelen av befolkningen på uføretrygd høy. Seiv om det har blitt flere uførepensjonister, har andelen av befolkningen som mottar slik pensjon avtatt noe i de senere årene. I tillegg til de over 300 000 uførepensjonisten mottok 175 000 personer arbeidsavklaringspenger i 2010. Figur 7.12. Langtidsarbeidsledige og uførepensjonister som andel av befolkningen. At en stor del av befolkningen er utenfor arbeidslivet når de er i arbeidsdyktig alder, kan være en trussel mot opprettholdelse av den menneskelige kapital. Dette kan ha betydning for landets økonomisk produktive evne på lang sikt, for sosial stabilitet og dermed for bærekraften i samfunnet. I de økonomiske nedgangstidene i første halvdel av 1990-tallet var andelen som falt utenfor arbeidslivet, stor. Dette gjaldt både de fleste mottakere av uføreytelser og de langtidsledige. Perioden fra slutten av 1990-årene og fram til midten av 2000-tallet var karakterisert av en jevn økning i andelen uføretrygdede og en noe varierende, men lav andel langtidsledige. Etter dette har andelen på uføretrygd vært jevnt avtagende, mens andelen langtidsledige har variert noe. Sammenlignet med tallene som ble presentert i forrige rapport, er antall og andel på uføretrygd lavere. Årsaken til dette er at ordningen med tidsbegrenset uførestønad ble av viklet 1. mars 2010. Tidligere mottakere av slik stønad er nå overført til arbeidsavklaringspenger (AAP) og er tatt ut av NAVs statistikk for uføreytelser. Ved utgangen av 2010 var over 10 prosent av befolkningen mellom 18 og 66 år enten uføretrygdet eller langtidsledig (figur 7.12). Det er de uføretrygdede som utgjør den klart største andelen. I 2010 var det ifølge Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) 27 000 langtidsledige (årsgjennomsnitt), det vil si personer som har vært ledige i over et halvt år. Dette var en økning på 8 000 personer fra året før, mens arbeidsledigheten totalt sett økte med 12 000 personer. nesten 5 000 fra 2009. Økningen har vært størst blant de eldste. I aldersgruppen 65- 67 år økte antall mottakere av uføreytelser med nesten 3 000 personer siste år. Målt som andel av befolkningen har imidlertid andelen uføretrygdede avtatt noe siden 2003. Ser vi på fordelingen mellom kvinner og menn, var det i 2010 langt flere uføretrygdede blant kvinner (171 000 eller 57 prosent) enn blant menn (130 000 eller 43 prosent). Andelen uføretrygdede blant kvinner var om lag 11 prosent, og andelen blant menn 8 prosent. Andelen langtidsledige var noe høyere blant menn (1,2 prosent) enn blant kvinner (0,5 prosent). Det er en bekymringsfull tendens at det blir flere unge på uføretrygd. I 2010 var det 4 317 personer i aldersgruppen 18-24 år som mottok uførepensjon, og i motsetning til i befolkningen sett under ett, var andelen unge menn (58 prosent) høyere enn andelen kvinner (42 prosent). Andre aspekter ved temaet Sesongjusterte tall fra arbeidskraftundersøkelsen (AKU) viser at tallet på sysselsatte personer gikk noe ned fra starten av 2009 og fram til høsten samme år, for så å stabilisere seg. Fra 1. kvartal 2010 til 1. kvartal 2011 var det en oppgang i sysselsettingen på 25 000 personer. Arbeidsstyrken, som er summen av de sysselsatte og de arbeidsledige i aldersgruppen 15-74 år, økte med 12 000 personer fra 2009 til 2010 (målt som årsgjennomsnitt), mens befolkningen i samme aldersgruppe økte med 58 000. Den samme tendensen gjorde seg gjeldende fra 1. kvartal 2010 til 1. kvartal 2011, det vil si klart større vekst i befolkningen enn i arbeidsstyrken. Yrkesaktiviteten, det vil si andelen av befolkningen som er i arbeidsstyrken, gikk ned fra 72,8 prosent i 2009 til 71,9 prosent i 2010, i tråd med utviklingen året før. Nedgangen fra 2008 har vært like stor for kvinner som for menn. Deltakelsen i yrkeslivet gikk ned i de fleste aldersgrupper, men mest for dem under 30 år. Samlet sett var yrkesdeltakelsen i 2010 tilbake på nivået i 2006. Fra 1. kvartal 2010 til 1. kvartal 2011 var det en nedgang i yrkesaktiviteten fra 71,8 til 70,9 prosent. Arbeidsledighet Ifølge AKU økte ledigheten med 12 000 personer fra 2009 til 2010 (årsgjennomsnitt). Fra 1. kvartal 2010 til 1. kvartal 2011 var det imidlertid en nedgang på 11 000. Arbeidsledigheten (sesongjustert) økte fra rundt 3,1 prosent i 2009 til 3,5 prosent il. kvartal 2010.14. kvartal 2010 kom ledigheten opp i 3,6 prosent, for så å synke til 3,1 prosent fram til 1. kvartal 2011. 11. kvartal 2011 hadde 34 prosent av de arbeidsledige vært ledige i over et halvt år, en økning på to prosentpoeng fra året før. Arbeidsledigheten noe Internasjonalt er de fleste OECD-land hardere rammet av arbeidsledighet enn redusert ira hosten 2010 Norge (figur 7.13). lEUIS lå ledigheten på rundt 9,6 prosent av arbeidsstyrken i 2010, men sank til 9,4 prosent i februar 2011 (sesongjustert). I USA var ledigheten 8,9 prosent i februar 2011, ned fra 9,8 prosent tre måneder tidligere. I Sverige har den gått ned fra 9 prosent i første del av 2010 til 8 prosent høsten 2010, og var i februar 2011 redusert til 7,6 prosent. I Danmark lå ledigheten på rundt 7,5 prosent det meste av 2010, men har siden høsten 2010 gått noe opp og utgjorde 7,9 prosent i februar 2011. med 9,5 prosent i februar 2011, en svak nedgang siste år. Figur 7.13. Sesongjustert arbeidsledighet i utvalgte land. 2004-2011. Kilde: Statistisk sentralbyrå (2011 b) og Eurostat (http://epp.eurostat.ec.europa.eu). Prognoser fra Statistisk sentralbyrå indikerer uendret nivå på ledigheten fra 2010 til 2011 på 3,6 prosent, men deretter en reduksjon til 3,2 prosent i 2012, 2,9 prosent i 2013 og videre ned til 2,6 prosent i 2014 (Statistisk sentralbyrå 201 le). Levealderen for både kvinner og menn er nær fordoblet på 200 år. Kvinner lever fortsatt lenger enn menn, men forspranget minker. Nyfødte jenter og gutter kan i dag forvente å bli henholdsvis 83,2 og 78,9 år. At vi lever lenger er en positiv utvikling, men høyere levealder representerer også store framtidige utfordringer med tanke på pensjoner og helse- og omsorgstjenester. Figur 7.14. Forventet levealder ved fødselen. Kilde: Statistisk sentralbyrå (2011 a) og Brunborg (2004). Endringer i forventet levealder kan indirekte si noe befolkningens helse og levekår, om kvaliteten i helsetjenesten, medisinsk utvikling samt endringer i befolkningens levevaner og livskvalitet. Dette er alle viktige aspekter ved en bærekraftig samfunnsutvikling. I løpet av de siste 25 årene har den forventede levealderen i Norge økt med nesten 6 år for menn og vel 3 år for kvinner. Forskjellen mellom menns og kvinners levealder minket i denne perioden med vel 2,5 år. Forventet levealder ved fødselen for kvinner økte med 0,1 år fra 2009 til 2010 og steg med 0,3 år for menn. Forventet levealder for menn er nå 78,9 år, mens den for kvinner er 83,2 år (Statistisk sentralbyrå 201 la). En viktig årsak til økningen i levealderen er at dødeligheten blant spedbarn og barn har sunket. Spedbarnsdødeligheten blant gutter var 3,1 per 1 000 levendefødte i 2010 og for jenter var den 2,5. Det er den laveste spedbarnsdødeligheten som er registrert for gutter i Norge. For begge kjønn samlet, var den 2,8, som er 0,3 lavere enn året før. Det er imidlertid en del tilfeldige utslag fra år til år. De siste årene har nedgangen i dødeligheten blant personer over 60 år også bidratt betydelig til økningen i levealderen og til at andelen eldre i befolkningen øker. Japan har lenge hatt den høyeste levealderen blant kvinner i verden. I 2009 kunne en nyfødt japansk jente forvente å bli hele 86,4 år. Høyeste levealder for menn i 2009 hadde Sveits, med 79,9 år. Japanske menn kunne forvente å bli 79,6 år. Norge er fortsatt blant de 8-10 land i verden som har lavest dødelighet. Norske kvinner har litt kortere levealder enn kvinner ellers i Norden, bortsett fra danske kvinner, som lever to år kortere enn de norske. lenger enn danske og finske menn, men noe kortere enn islendinger og svensker. I EU er det rumenske kvinner og litauiske menn som har kortest forventet levealder. I forbindelse med pensjonsreformen, som ble innført i 2011, har det vært stor interesse for levealderutviklingen blant eldre. Forventet gjenstående levetid for 62- åringer har steget raskt de siste årene, fra 2009 til 2010 med 0,1 år (for begge kjønn). I 2009 var den 21,9 år og i 2010 22,0 år. Vi lever lenger, men hvor lenge vi kan forvente å leve uten helseproblemer som hemmer livsutfoldelsen? Siden heisen svekkes med alder, vil økning i levealderen representere utfordringer med tanke på utviklingen i offentlige utgifter til helse- og omsorgstjenester og til pensjoner framover. I Norge utgjorde helseutgiftene nesten 10 prosent av BNP i 2009. Økt kunnskap, teknologisk utvikling og bedre livsbetingelser generelt gir høyere levealder. Forventet levealder beregnes ut fra dødelighetsmønsteret i befolkningen. Når færre dør tidlig, øker befolkningens forventede levealder. Nedgang i barnedødeligheten og redusert dødelighet av hjerte-/karsykdom har gitt økt levealder i befolkningen. Men, ekstra år betyr ikke nødvendigvis flere gode år. Forekomsten av sykdom og skader øker med alder (figur 7.15). Vel 40 prosent av eldre har en sykdom som påvirker hverdagen og om lag en av fire eldre har nedsatt bevegelsesevne. Likevel ser dagens eldre ut til å være mer aktive sammenlignet med tidligere generasjoner eldre. Dette til tross, vil en høyere andel eldre i befolkningen framover øke behovet for helse- og omsorgstjenester (se også indikator 15 Generasjonsregnskapet). En indikator for levealder som også omfatter helsemessig livskvalitet, er såkalte «Healthy Life Years» (HLY). Indikatoren måler antallet år en person i en gitt alder antas å leve i god helse. Målet beregnes med tall for dødelighet og tall for subjektivt opplevd helsetilstand. Ulike mål på helse kan benyttes i beregningene, men dette gir kun små variasjoner i resultatene (se rapport om effekten av ulike helsedefinisjoner i beregninger av HLY (Lillegaard og Ramm 2010)). Utviklingen i gapet mellom estimert levealder og estimerte leveår i god helse gir et mer nyansert bilde av befolkningens helse og livskvalitet. Beregninger med data over en 15-års periode viser at målt med gjenstående leveår ved 65 års alder, vil kvinner i snitt leve tre år lenger enn menn. Imidlertid er estimatet for antallet gjenstående leveår i god helse 11 ved 65 års alder tilnærmet likt, vel ti år, for kvinner og menn. Figur 7. 11 Basert på spørsmålet: Hvordan vurderer du heisen din sånn i alminnelighet. Vil du si at den er meget god, god, verken eller, dårlig eller meget dårlig? (Levekårsundersøkelsen. Helse, omsorg og sosial kontakt, Statistisk sentralbyrå). mer for menn enn for kvinner siden 1995, mens antallet leveår i god helse har økt noe mer for kvinner enn for menn i samme periode. Figur 7.15. Andel med helseproblemer som påvirker hverdagen i ganske stor og stor grad. Aldergrupper og kjønn. 1998, 2002, 2005 og 2008. Figur 7.16. Ved 65 års alder: Antall forventede gjenstående leveår og antall forventede gjenstående leveår i meget god eller god helse (HLY). Menn og kvinner. Helse og sykdom Åtte av ti voksne sier at de opplever egen helse som god eller meget god. Vel halvparten av befolkningen har en sykdom, skade eller funksjonshemming, men kun en av tre sier at helseproblemene medfører store eller ganske store konsekvenser i hverdagen. Levekårsundersøkelsene viser at en del varige sykdommer øker med alderen, som muskel-/skjelettlidelser, hjerte-/karsykdom og øye-/øresykdommer. I befolkningen har muskel- og skjelettlidelser økt i utbredelse over flere år, men forekomsten ser nå ut til å gå ned, også i eldre aldersgrupper. Mange unge har psykiske vansker, og omfanget er økende. Det er særlig unge kvinner (16- 24 år) som er utsatt. Blant eldre ser det derimot ut til at omfanget av psykiske plager er i tilbakegang. grupper. Grupper med lav utdanning har mer fysiske og psykiske helseproblemer sammenlignet med grupper med høyere utdanning (figur 7.17). Figur 7.17. Andel menn og kvinner med sykdom som påvirker hverdagen i høy grad eller med betydelige psykiske vansker (HSCL 1 > 1,75), etter utdanningsnivå. 2008. Menn Kvinner Psykisk helse: Til tross for at mange eldre har varig sykdom, vurderer likevel om lag 70 prosent av eldre egen helse som god eller meget god. Andelen har økt de siste ti årene. Det er liten forskjell mellom middelaldrende og yngre eldre i hvordan de vurderer heisen. Ved passerte 80 år synker imidlertid andelen med god helse til under 60 prosent. Mange eldre har hjerte- og karsykdommer. Forekomsten øker markert etter 40 års alder. Antallet krefttilfeller i befolkningen øker også. Dette har sammenheng med aldringen av befolkingen. Prostatakreft og brystkreft er de vanligste kreftformene. Noen kreftformer er i økning, som kreft i tarm og lunge, mens andre kreftformer går ned, som kreft i livmorhals og magesekk. Blant eldre er hjerte/kar sykdom, svulster, skader og øyesykdommer de vanligste årsakene til behandling på sykehus. I et 20 års perspektiv har omfanget av uformell hjelp gitt til eldre og funksjonshemmede økt. Levekårsundersøkelsen 2008 viser at om lag 15 prosent av befolkningen sier at de regelmessig gir ulønnet hjelp eller tilsyn til syke, eldre eller personer med funksjonshemming. Det er i første rekke middelaldrende som gir slik praktisk hjelp. I en eldre befolkning og med høy sysselsetting blant kvinner vil det være færre til å sørge for hjelpetrengende eldre fremover. Dersom den uformelle omsorgen skal opprettholdes, må yngre yte mer, eller friske eldre må bidra mer enn de gjør i dag. Behovet for helse- og omsorgstjenester vil øke når de store etterkrigskullene passerer 65-79 år (i 2010-2025). Den store økningen vil mest sannsynlig først slå til når disse kullene passer 80-85 år (i 2025-2030) eller ved 90 års alder (i 2035). I 2008 røykte 20 prosent daglig og 9 prosent røykte av og til. Dagligrøykere røyker mellom 10 og 12 sigaretter om dagen i gjennomsnitt. I løpet av en tiårs periode er omfanget av dagligrøyking redusert vesentlig. I 1998 røykte 31 prosent daglig. Det har vært en nedgang i dagligrøyking i alle aldersgrupper. Minst nedgang er det i gruppen av middelaldrende. Her røyker 25 prosent daglig. Snusbruk blir derimot stadig mer vanlig, særlig blant yngre. 18 prosent av menn og 5 prosent av unge kvinner mellom 16 og 24 år og 18 prosent av menn og 1 prosent av kvinner mellom 25 og 44 år brukte snus daglig i 2008. Alkoholkonsumet i befolkningen er økende. Konsumet er først og fremst helseskadelig når det tas i store mengder over tid. I 2008 drakk 3 prosent av befolkningen 50 år og eldre mye alkohol fire ganger i uken eller oftere. Stort og hyppig alkoholkonsum er høyere blant menn og i seniorbefolkningen (50-66 år) enn blant unge (Otnes 2011). Levevanene påvirker heisen. Levekårsundersøkelsen 2008 viser en befolkning som er fysisk aktiv. Om lag 70 prosent av menn og 77 prosent av kvinner mellom 25 og 66 år mosjonerer hver uke, mens 13 prosent av menn og 10 prosent av kvinner sier at de aldri mosjonerer. Over tid er det blitt færre som aldri mosjonerer. Å gå raske turer er en folkesport som er utbredt uavhengig av alder. Også blant eldre over 67 år har over halvparten mosjonert med turgåing det siste året. De mest typiske friluftslivsaktivitetene er kortere spaserturer og dagsturer til fots i skogen og på fjellet. Omtrent åtte av ti er med på slike aktiviteter i løpet av en tolvmåneders periode (Levekårsundersøkelsen. Idrett og friluftsliv 2007, Statistisk sentralbyrå). I likhet med andre europeiske land har det også i Norge vært en økning i andelen med overvekt og fedme de siste ti årene. Overvekt gir høyere risiko for helseproblemer. En BMI på over 30 anses som helsefarlig overvekt. Studier viser at fedme gir økt fare for å utvikle diabetes og økt risiko for hjerte- og karsykdom (WHO 2003). I 2008 var nesten hver tredje norske mann og hver femte kvinne over 16 år overvektig (figur 7.18). Hver tiende nordmann i alderen 16 år og over har helsefarlig overvekt (fedme). Overvekt og fedme øker i befolkningen 50 år eller eldre. Det ser ut som om forekomsten av overvekt blant menn øker, mens den flater noe ut blant kvinner. Figur 7.18 Andel med overvekt (BMI 27-29,9) og fedme (BMI >=3o) blant menn og kvinner 16 år og over. 1998, 2002, 2005 og 2008. Men, overvekt og fedme øker likevel mindre i Norge enn i mange andre land. I Norge lider om lag 10 prosent 16 år og over av fedme (BMI >=3o). Til sammenligning har vel 30 prosent av voksne amerikanere helsefarlig overvekt (Flegal mfl. 2010). En sunnere befolkning, men Økt fokusering på helseeffekten av mosjonsaktiviteter, røykestopp og inntak av forskjellene består frukt og grønt ser ut til ågi resultater i mange befolkningsgrupper. Røyketallene går nedover, seiv om nedgangen har flatet noe ut blant yngre de siste årene. mosjonerer, og færre sier at de er helt inaktive. Det spises også mer frukt og grønt og mindre sukker. Bildet er imidlertid ikke entydig positivt. er til dels store sosiale forskjeller. Målt mot utdanningsnivå er det høyere forekomst av røyking, inaktivitet og fedme i grupper med lav utdanning (figur 7.19). Figur 7.19. Andel av befolkning 16 år og over som røyker daglig, aldri mosjonerer og har fedme (BMI >=3o). Etter utdanningsnivå. 2008. Undervekt: <18,5. Normal: 18,5-24,9. Normal/overvekt: 25-26,9. Overvekt: 27-29,9. Fedme: God psykisk helse og livskvalitet henger sammen med opplevelse av tilfredshet og mestring. Subjektiv livskvalitet har relevans for bærekraftig utvikling på flere mater. Nærhet til naturen og naturopplevelser er en av mange faktorer som skaper tilfredshet og glede (Engelbrecht 2009 og Nisbet, Zelenski og Murphy 2011). God livskvalitet kan også forstås som et aspekt som bevarer og utvikler human og sosial kapital. Positive følelsesmessige tilstander er forbundet med nysgjerrighet, fleksibel tenkning og åpenhet for læring (Beddington mfl. 2008). En rekke undersøkelser har vist at lykkelige individer lever lenger og har bedre helse enn de som er ulykkelige. Det er mye som taler for at denne sammenhengen i hvert fall kan fortolkes som en årsakssammenheng (Diener og Chan 2011). Høy tilfredshet i Norge I Levekårsundersøkelsen 2008 ble det stilt et enkelt spørsmål om tilfredshet med livet: «Hvor fornøyd er du med livet sånn i alminnelighet?». søkelsen ble bedt om å vurdere egen livstilfredshet på en skala fra 1 til 10, der 1 er svært misfomøyd og 10 er svært fornøyd. Resultatene er vist i figur 7.20. Figur 7.20. Hvor fornøyd er du med livet? 2008. Forskning utført i Statistisk sentralbyrå og Folkehelseinstituttet, viser en sammenheng mellom subjektiv livskvalitet og levekårsproblemer som lav inntekt, arbeidsledighet, økonomiske problemer og dårlig helse. For eksempel viser Ramm (2010) at personer med nedsatt funksjonsevne i langt mindre utstrekning enn befolkningen som helhet har følt glede. Særlig gjelder dette blant de yngre, og blant dem som er funksjonshemmet på grunn av psykiske vansker. Tabell 7.1 viser sammenhengen mellom negative livshendelser siste 12 måneder og lav tilfredshet med livet (1-5). Det er særlig erfaringer med alvorlige økonomiske problemer og arbeidsledighet/ avskjedigelse som kan knyttes til utilfredshet. Tabell 7.1. Sammenhengen mellom negative livshendelser i løpet av de siste 12 måneder og lav tilfredshet med livet (1-5 på skalaen for tilfredshet). 2008. Det finnes en rekke kilder som kan si noe om hvordan den subjektive livskvaliteten har utviklet seg over tid. En viktig indikator er andelen av befolkningen som har en psykisk lidelse, og som derfor er sterkt plaget av tristhet, angst, ensomhet og andre negative følelser. Forekomsten av psykiske lidelser ser ut til åha vært nokså stabil i Norge de siste tiårene (Mykletun mfl. 2009). Tar vi for oss nivået av lykke og tilfredshet, ser også hovedbildet ut til å være stabilitet hvis en sammenligner situasjonen på begynnelsen av 1980-tallet med i dag. Hellevik (2008) finner imidlertid at det norske lykkenivået var noe høyere i perioden 2003-2007 enn i siste halvdel av 1980-årene og på 1990-tallet. Sammenlignet med mange andre land, kommer Norge godt ut. FNs siste Human Development Report (UNDP 2010) inneholder en rekke tall for subjektiv livskvalitet, hentet fra en undersøkelse som omfatter de fleste av verdens land. Tallene viser en klar sammenheng mellom tilfredshet og objektive levekår (Human Development Index). Verdens mest utilfredse befolkninger befinner seg i de fattigste afrikanske landene, i land som Tanzania, Burundi og Zimbabwe. Bare befolkningen i to land, Danmark og Costa Rica, gir uttrykk for større tilfredshet med livet enn befolkningen i Norge. Samtidig tyder de internasjonale sammenligningene på at det langt fra er noe entydig forhold mellom velstandsnivå og tilfredshet med livet. For eksempel framstår befolkningen i Norge som noe mindre fornøyd enn befolkningen i Costa Rica, til tross for at nasjonalinntekten per innbygger er nesten seks ganger så høy. ACIA (2004): Impacts of a Warming Arctic: Arctic Climate Change Impact Assessment. Cambridge University Press, 2004. http://www.acia.uaf. Agnalt, A.-L., LE. Bakketeig, T. Haug, J.A. Knutsen, I. Opstad (red.) (2009): Kyst og havbruk 2009. Fisken og havet, særnr. 2-2009. Havforskningsinstituttet. Agnalt, A.-L., P. Fossum, M. Hauge, A. Mangor-Jensen, G. Ottersen, I. Røttingen, J.H. Sundet og B.H. Sunnset (red.) (2011): Havforskningsrapporten 2011. Fisken og havet, sæmr. 1-2011. Havforskningsinstituttet. (AMAP). Oslo. Norway, pp 25, 2008. AMAP (2011): Snow, Water, lee and Permafrost in the Arctic. SWIPA Executive Summary. Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP). Oslo. www.amap. Barstad, A. og O. Hellevik (2004): På vei mot det gode samfunn? Om forholdet mellom ønsket og faktisk samfunnsutvikling. Statistiske analyser nr. 64, Statistisk sentralbyrå. Barth, E. (2005): Er utdanning verdt pengene? SSBmagasinet 14. desember 2005, Statistisk sentralbyrå, http://www.ssb.no/vis/magasinet/analyse/art-2005-12-14- 01.html Bjørn, P.A., B. Finstad, R. Nilsen, L. Asplin, 0. Skaala og N.A. Hvidtsten (2010): Nasjonal lakselusovervåkning 2009 på ville bestander av laks, sjøørret og sjørøye langs Norskekysten samt i forbindelse med evaluering av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. NINA Rapport 547, 505., Norsk institutt for naturforskning. Bjørnstad, R., M.L. Gjelsvik, A. Godøy, I. Holm and N.M. Stølen (2010): Demand and supply oflabor by education towards 2030. Linking demographic and macroeconomic models for Norway. Rapport 39/2010, Statistics Norway. Boden, T.A., G. Marland, and R.J. Andres (2010): Global, Regional, and National Fossil-Fuel C0 2 Emissions. Carbon Dioxide Information Analysis Center, Oak Ridge National Laboratory, U.S. Department of Energy, Oak Ridge, Tenn., U.S.A. doi 10.3334/CDIAC/00001 http://cdiac.ornl.gov/ftp/ndpo3o/global. 175 l_2oo7. Brohan, P., J.J. Kennedy, I. Harris, S.F.B. Tett and P.D. Jones (2006): Uncertainty estimates in regional and global observed temperature changes: a new dataset from 1850. J. Geophysical Research 111, D 12106, doi: 10. Brunborg, H. (2002): FNs levekårsindeks: Norge på topp for første gang. Samfunnsspettet nr. 1-2002, Statistisk sentralbyrå. Bøeng, A.C. og D. Spilde (2006): Energiindikatorer 1990-2004. Gir økt verdiskapning mer effektiv energibruk? Økonomiske analyser 3/2006, Statistisk sentralbyrå, http://www.ssb.no/emner/08/05/10/oa/200603/boeng. Bøeng, A.C. (2010): Konsekvenser for Norge av EUs fornybardirektiv. Økonomiske analyser 4/2010, Statistisk sentralbyrå. Center for Global Development (2011): CDI - Commitment to Development Index 2010 http://www.cgdev. Certain, G. og O. Skarpaas (2010): Nature Index. General framework, statistical method and data collection for Norway. NINA Rapport 542. 47 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim. Dahl, E., P.K. Hansen, T. Haug og 0. Karlsen (red.) (2007): Kyst og havbruk 2007. Fisken og havet, sæmr. 2-2007. Havforskningsinstituttet. Direktoratet for naturforvaltning (2010): Natur i endring - status for norsk naturov erv aking. DN-rapport 2-2010. EMEP (2010): Transboundary Acidification, Eutrophication and Ground Level Ozone in Europe 2008. EMEP Status Report 2010; July 21, 2010. Meteorologisk institutt. ISSN 1504-6109 (print). ISSN 1504-6192 (on-line). Engelbrecht, H-J. (2009): Natural capital, subjective well-being, and the new welfare economics of sustainability: Some evidence from cross-country regressions, Ecological Economics, 69: Epland, J., M. Furustad Gladhaug, M.I. Kirkeberg, T.M. Normann og F. Strøm (2011): Økonomi og levekår for ulike lav inntekts gruppe r 2010. Rapporter 5/2011, Statistisk sentralbyrå. Eurostat (2009): Sustainable development in the European Union. 2009 monitoring report of the EU sustainable development strategy. Eurostat Statistical Books. ISBN 978-92-79-12695-6. Flegal, K.M., Carroll, M.D., Ogden, CL., Curtin, L.R. (2010): Prevalence and trends in obesity among US adults, 1999-2008. National Center for Health Statistics, Centers for Disease Control and Prevention. FOR 2004-06-01 nr 922: Forskrift om begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter (produktforskriften). http://www.lovdata.no/for/sf/md/xd-20040601-0922.html Gjøsæter, H., A. Dommasnes, T. Falkenhaug, M. Hauge, E. Johannesen, E. Olsen og 0. Skagseth (red.) (2009): Havets ressurser og miljø 2009. Fisken og havet, særnr. 1-2009. Havforskningsinstituttet. Gjøsæter, H., T. Haug, M. Hauge, 0. Karlsen, J.A. Knutsen, I. Røttingen, O. Skilbrei og B.H. Sunnset (red.) (2010): Havforskningsrapporten 2010. Fisken og havet, særnr. 1-2010. Havforskningsinstituttet. Hellevik, Q. (2008): Jakten på den norske lykken. Norsk Monitor 1985-2007. Oslo, Universitetsforlaget. Holmøy, E. og V. Oestreich Nielsen (2008): Velferdsstatens langsiktige finansieringsbehov. Økonomiske analyser 2008/4, Statistisk sentralbyrå. Husby, M. og S. Stueflotten (2009): Norsk Hekkefugltaksering - Bestandsutvikling i HFT-områdene for 57arter 1995-2008. NOF-rapport 6-2009. Norsk Ornitologisk Forening. lEA (2010 a): Energy Balances of OECD Countries (2010 edition). International Energy Agency, Paris. lEA (2010 b): Energy Balances of Non-OECD Countries (2010 edition). International Energy Agency, Paris. Keilman, N. og Pham, D.Q. (2005): Hvor lenge kommer vi til å leve? Levealder og aldersmønster for dødeligheten i Norge, 1900-2060, Økonomiske analyser 6/2005 (43-49). http://www.ssb.no/emner/08/05/10/oa/200506/folkframos. Klima- og forurensningsdirektoratet (2010 c): Overvaking av langtransporterte forurensninger 2009 - Sammendragsrapport. TA-2663. Statlig program for forurensningsovervåking, rapportnr. 1073/2010. Koc, N., B. Njåstad, R. Armstrong, R.W. Corell, D.D. Jensen, K.R. Leslie, A. Ri vera, Y. Tandong and J.-G. Winther (eds) (2009): Melting snow and ice: a call for action. Centre for Ice, Climate and Ecosystems, Norwegian Polar Institute. Kunnskapsdepartementet: (2010): Tilbad og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft fram mot 2020. Rapport desember 2010. Kålås, J.A., Viken, Å. og Bakken, T. (red.) (2006): Norsk Rødliste 2006 - 2006 Norwegian Red List. Kålås, J.A., Viken, Å., Henriksen, S. og Skjelseth, S. (red.) (2010 a): Norsk rødliste for arter 2010. The 2010 Norwegian Red List for Spedes. Artsdatabanken, Trondheim. http://www.artsdatabanken.no/Article.aspx? Kålås, J.A., Henriksen, S., Skjelseth, S. og Viken, Å. (red.) (2010 b): Miljøforhold og påvirkningerfor rødlistearter. Artsdatabanken, Trondheim. Larssen, T. og Høgåsen, T. (2003): Tålegrenser og overskridelser av tålegrenser i Norge. NIVA-rapport 4722-2003. Norsk institutt for vannforskning, 0-23341. Larssen, T. Lund, E. og Høgåsen, T. (2008): Overskridelser av tålegrenser for forsuring og nitrogen for Norge - oppdatering med perioden 2002-2006. Rapport L.NR. 5697-2008. Fagrapport nr. 126 i prosjektet Naturens tålegrenser. Norsk institutt for vannforskning (NIVÅ), 0-26474. Lillegård, M. og J. Ramm (2010): Forventet antall leveår i god helse (HLY). Effekten av ulike helsedefinisjoner. Notater 32/2010, Statistisk sentralbyrå. http://www.ssb.no/vis/emner/03/90/notat_2olo32/main.html Lindholt, L. (2000): On Natural Resource Rent and the Wealth of a Nation - A Study Based on National Accounts in Norway 1930-95, Discussion Papers 281, Statistics Norway. Liu, G. og M. Greåker (2009): Measuring the stock of human capitalfor Norway - A lifetime labor income approach, Documents 2009/12, Statistisk sentralbyrå. Loeng, H., G. Ottersen, M.-A. S venning og A. Stien (2010): Effekter på økosystemer og biologisk mangfold. Klimaendringer i norsk Arktis. Nor AC IA delutredning 3. Rapportserie nr. 133, Norsk Polarinstitutt. Meld. St. 1 (2010-2011): Nasjonalbudsjettet 2011. Finansdepartementet. Meld. St. 26 (2010-2011) - Fiskeriavtalane Noreg har inngått med andre land for 2011 og fisket etter avtalane i 2009 og 2010. Fiskeri- og kystdepartementet. Melsom, K. (red.) (2009): Miljø og helse - en forskningsbasert kunnskapsbase. Rapport 2009:2, Folkehelseinstituttet. Mykletun, A., A.K. Knudsen og K.S. Mathiesen (2009): Psykiske Meiser i Norge: Et folkehelseperspektiv. Rapport 2009: 8, Folkehelseinstituttet. Nellemann, C. og E. Corcoran (eds.) (2010): Dead Planet, Living Planet. Biodiversity and Ecosystem restoration for Sustainable Development. A Rapid Response Assessment. United Nations Environment Programme, GRID-Arendal. www.grida. Nisbet, E.K., J.M. Zelenski og S.A. Murphy (2011): Happiness is in our Nature: Exploring Nature Relatedness as a Contributor to Subjective Well-being, Journal of Happiness Studies, 12 (2): Norad (2010): Resultatrapport 2010 - Kapasitetsutvikling: Bygging av levedyktige samfunn. ISBN 978-82-7548-531-9. Direktoratet for utviklingssamarbeid {Norad). Desember 2010. NOU (2009:10): Fordelingsutvalget. Norges offentlige utredninger. Finansdepartementet. Departementenes Servicesenter, Oslo 2009. Ocean Acidification Reference User Group (2009): Ocean Acidification: The Facts. A special introductory guide for policy advisers and decision makers. Laffoley, D. d'A., and Baxter, J.M. (eds). European Project on Ocean Acidification (EPOC A). 12pp. OECD (2009): Growing unequal? Income Distribution and Poverty in OECD Countries. Paris: Organisation for Economic Co-operation and Development. OECD (2010 a): Education at a Glance 20JO. OECD Indicators. Paris: Organisation for Economic Co-operation and Development. OECD/lEA (2010 b): C0 2 emissions from fossil fuel combustion, 1971-2008. 2010- edition. Reiakvam, J. og T. Skoglund (2009): Nasjonalregnskap og ulønnet arbeid i husholdningene. Ulønnet arbeid skaper store verdier. Samfunnsspeilet nr. 2, 2009, Statistisk sentralbyrå. SEAPOP (2011): Sjøfugl i Norge 2010. Resultater fra SEAPOP programmet. http://www.seapop.no/no/files/pdf/SEAPOP_xrsbrosjyre_2olo. SFT (2009): Langtransporterte luftforurensninger og effekter i Norge - status og fremtidsutsikter. TA 2576/2009, Statens forurensningstilsyn. SSB/DN/SFT (1994): Naturmiljøet i tall 1994. forurensningstilsyn. Universitetsforlaget. Oslo. Statens landbruksforvaltning (2008): KOSTRA - Landbruk. En vurdering av rapporteringen for 2007. Rapport 2008. Statens landbruksforvaltning (2009): KOSTRA -Landbruk. En vurdering av rapporteringen for 2008. Rapport 2009. Statistisk sentralbyrå (2005): Utdanning 2005 - deltakelse og kompetanse. Statistiske analyser 74. Statistisk sentralbyrå (2010 a): Inntektsstatistikk for husholdninger, inntektsfordeling, 2008. Aksjetap ga jevnere inntektsfordeling. 11. mars 2010. http://www.ssb. Statistisk sentralbyrå (2010 c): Utdanningsstatistikk. Befolkningens utdanningsnivå, 1. oktober 2009. Nær halvparten i Oslo har høyere utdanning. 25. juni 2010. http://www.ssb. Statistisk sentralbyrå (2010 d): Satellittregnskap for ideelle og frivillige organisasjonen 2006-2008. Økt verdiskaping i organ i sasj onene. 21. desember 2010. Statistisk sentralbyrå (201 Oe): Ideelle og frivillige organ i sasj oner, satellittregnskap. Frivillighet-Norge skaper store verdier. SSBmagasinet 11. januar 2010. http://www.ssb. Statistisk sentralbyrå (2011 a): Befolkningsstatistikk. Døde, 2010. Forskjell i levealder minker. 14. april 2011. http://www.ssb. Statistisk sentralbyrå (201 lb) Arbeidskraftundersøkinga. Sesongjusterte månadsvise tal, februar 2011. Statistisk sentralbyrå (201 le): Økonomisk utsyn over året 2010. Økonomiske analyser, nr. 1/2011. Statistisk sentralbyrå (201 Id): Inntektsstatistikk for husholdninger, inntektsfordeling, 2009. Jevnere inntektsfordeling. 11. mars 2011. Statistisk sentralbyrå (201 le): Utdanningsstatistikk. Gjennomstrømning i videregående opplæring. 2010. Mange grunnskolepoeng gir høy gjennomføring. 1. juni 2011. http://www.ssb. Statistisk sentralbyrå (201 lf): Foreløpig energibalanse, 2010. Rekordhøyt energiforbruk. 23. mai 2011. http://www.ssb. Statistisk sentralbyrå (201 lg): Utenrikshandel med varer, april 2011. Høy eksport av råolje og petroleumsprodukter. 16. mai 2011. Statistisk sentralbyrå (201 lh): Energibruk per husholdning 2009. Kraftig økning i bruk av varmepumper. 19. april 2011. Statlig program for forurensningsovervåking (2008): Sukkertareprosjektet. Sluttrapport. SPFO-rapport 1043/2008, TA 2467/2008. Oppdragsgiver: Statens forurensningstilsyn (SFT), utførende institusjon: Norsk institutt for vannforskning (NIVÅ). Steinkellner, A. (2009): «Verdens beste skole» - en nasjonal visjon? Samfunnsspe Het 2/2009. Statistisk sentralbyrå. Stiglitz, J.E., A. Sen og J.-P. Fitoussi (ed.) (2009): Report by the Commission on the Measurement ofEconomic Performance and Social Progress. St.meld. nr. 40 (2008-2009): Norsk humanitær politikk. Sunnanå, K., M. Fossheim og CD. Olseng (red.) (2010): Forvaltningsplan Barentshavet - rapport fra overvåkingsgruppen 2010. Fisken og havet, særnr. lb-2010. Taranger, G. L., K. Kroon Boxaspen, A.S. Madhun og T. Svåsand (red.) (2010): Risikovurdering - miljøvirkninger av norsk fiskeoppdrett. Fisken og havet, særnummer 3-2010. Havforskningsinstituttet. United Nations (2000): United Nations Millennium Declaration. Resolution adopted by the General Assembly, 55/2, 8* plenary meeting, 8 September 2000. http://www.un.org/millennium/declaration/aresss2e. United Nations (2009): The Millennium Development Goals Report 2009. United Nations (2010): The Millennium Development Goals Report 2010. UN-ECE (2009 b): Learningfrom each other. The United Nations Economic Commission for Europe. Strategyfor Educationfor Sustainable Development. New York and Geneva, 2009. UNEP/GRID-Arendal (2009): Klimaet i fare. En innføring i de siste rapportene fra FNs klimapanel. GRID-Arendal, SMI books. ISBN 978-82-7701-057-1. TA-2503/2009. UNDP (2005): Human development report 2005. United Nations Development Programme. UNDP (2009): Human development report 2009. Overcoming barriers: Human mobility and development. United Nations Development Programme. UNDP (2010): Human Development Report 2010. 20 th Anniversary Edition. The Real Wealth of Nations: Pathways to Human Development. United Nations Development Programme. Verdensbanken (1998): Assessing Aid. What Works, What Doesnt, and Why. Oxford University Press, Oxford. von Quillfeldt, C.H. (red). (2010): Det faglige grunnlaget for oppdateringen av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten 2010. Rapport fra Faglig forum, Overvåkingsgruppen og Risikogruppen til den interdepartementale styringsgruppen for forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Fisken og havet, særnummer la-2010. Havforskningsinstituttet. Ølmheim, O. (2011): Økonomiske og biologiske nøkkeltalfrå dei norske fiskeria 2010. Fiskeridirektoratet. Øseth, E. (2010): Klimaendringer i norsk Arktis - Konsekvenser for livet i nord. Norsk Polarinstitutt, Rapportserie 136. mål (i prosent). 1991-2010 12 2.2. Bilateral bistand etter region. Milliarder kroner. 2000-2010 14 2.3. Offisiell norsk bistand til MUL. 2000-2010. 2.4. Norsk bilateral bistand fordelt på formål. Milliarder kroner. 2.5. Offentlige utgifter til utviklingshjelp i OECD/DAC-land. 2010. Andel av brutto nasjonalinntekt (BNI). Prosent 16 2.6. Import til Norge fra MUL og andre utviklingsland. 1992-2010. 2.7. Import til Norge fra utviklingsland utenom MUL. Fordelt på utvalgte land 1992-2010. 2.8. Import til Norge fra MUL Fordelt på utvalgte land. 1992-2010. 3.1. Norske utslipp av klimagasser relatert til Kyoto-målet og nasjonalt mål innen 2020. 1987-2010. 3.2. Atmosfærisk CO 2 -konsentrasjon målt ved Mauna Loa-observatoriet, Hawaii. Månedsmiddelverdier og sesongjustert trend. Mars 1958-mars 2011. 3.3. Utvikling i global middeltemperatur. 3.4. (XVkonsentrasjon og surhetsgrad (pH) 3.5. Utslipp av klimagasser i Norge etter kilde. 1990-2010*. 3.6. Globale utslipp av CO 2 fra forbrenning av fossile brensler, sementproduksjon og fakling (gas flaring). 1751-2009. 3.8. Utslipp av NO x , NH 3 , S0 2 og NMVOC og utslippsforpliktelser under Gøteborgprotokollen. 1970-2010. 3.9. Utslipp av forsurende komponenter i Norge. Syreekvivalenter. 3.11. Andel av Norges areal der tålegrensen for forsuring er overskredet. 4.2. Fordeling av rødlistete arter på truethetskategorier (lUCN). 4.3. Viktige påvirkningsfaktorer for norske rødlistearter. 4.7. Utviklingen i viktige sjøfuglbestanden 1980-2010. 4.13. Status for tilstandsregistrering av fredete bygninger i privat eie, midlertidig fredete bygninger, forskriftsfredete bygninger som er solgt til private og bygninger der fredningssak er påbegynt. Per mai 2011. 5.2. Produksjon av olje og gass, energiforbruk i produksjonen og energiforbruk per produsert enhet på sokkelen. 1990-2010. 5.3. Netto innenlands sluttforbruk av energi, etter sektor 1980-2010. 5.5. Gjennomsnittlig energiforbruk totalt per husholdning og fordelt på energibærere. 1960-2009. kWh tilført energi per husholdning i boliger og fritidshus 61 5.6. Uttak og forbruk av energivarer i Norge. 1970-2010. TWh 61 5.7. Netto innenlands energitilgang per enhet BNP (TPES/GDP) i utvalgte OECD-land. Toe per 1 000 USD (faste 2000-priser) 62 5.8. Netto innenlands energitilgang (TPES) per innbygger. 5.9. Verdens energiforbruk 1965-2010. 5.10. Gytebestand og føre var-grense (Bpa) for nordøstarktisk torsk, norsk vårgytende sild, nordøstarktisk sei og nordsjøtorsk. 1946-2011. Millionertonn 65 5.11. Kvoter og fangst. Nordøstarktisk torsk. 1978-2011. 1 000 tonn 67 F> 1? Kvntfir on fanast. Norsk våravtende sild. 1978-2011. 5.12. Kvoter og fangst. Norsk vårgytende sild. 1978-2011. 1 000 tonn. 5.13. Gytebestand og føre var-grense (Bpa) for Nordsjøsild (høstgytere) og makrell i Nordøst-Atlanteren. 1963-2010. 5.14. Oppdrettemes innmeldte rømmingstall. Laks. 2001-2010. 5.15. Verdens fiskerier og akvakulturproduksjon. 1950-2008. 5.16. Verdensfangsten i marine områder, etter utvalgte fiskeområder. 1950-2008. 5.17. Godkjent irreversibel omdisponering av dyrket og dyrkbar jord etter plan- og bygningsloven og jordloven. 1976-2010. 6.1. Utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer, 2002-2009, relativt til utslippsnivået i 2002, fordelt på fareklasser, og utslipp per fareklasse, 2002 og 2009. Indeks (2002=1) 6.2. Utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer fra fire produktgrupper, 2002 og 2009. Tonn . 7.1. Netto nasjonalinntekt, fordelt på kildertil inntekt. 1986-2010. 1 000 kroner per innbygger. 7.2. Nasjonalformuen, fordelt på type kapital. 1986-2010. 1 000 kroner per innbygger. 7.3. Utviklingen i inntektsulikhet. Inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala). 7.4. Realvekst i inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala) for personer i ulike deler av inntektsfordelingen. 2004-2009. 7.5. Inntektsulikhet i Europa målt ved PBO/P2O. 7.7. Vekst i sysselsettingsbehov i offentlig tjenesteyting totalt og for ulike helse- og omsorgstjenester. Referansebane med konstant dekningsgrad og standard. 2007- 2060. 7.8. Personer 16 år og over, etter utdanningsnivå. 1970-2009. 7.9. Elever som stadet i grunnkurs for første gang høsten 2004, etter fullført videregående opplæring med studie- eller yrkeskompetanse i løpet av fem år. 7.10. Nye studenter i 1998, etter oppnådd grad i løpet av ti år. 7.11. Personer i aldersgruppen 25-64 år med utdanning på universitets- og høgskolenivå. OECD-land. 2008. 7.12. Langtidsarbeidsledige og uførepensjonister som andel av befolkningen. 7.13. Sesongjustert arbeidsledighet i utvalgte land. 2004-2011. 7.14. Forventet levealder ved fødselen. 7.15. Andel med helseproblemer som påvirker hverdagen i ganske stor og stor grad. Aldergrupper og kjønn. 1998, 2002, 2005 og 2008. 7.16. Ved 65 års alder: Antall forventede gjenstående leveår og antall forventede gjenstående leveår i meget god eller god helse (HLY). Menn og kvinner. 7.17. Andel menn og kvinner med sykdom som påvirker hverdagen i høy grad eller med betydelige psykiske vansker (HSCL > 1,75), etter utdanningsnivå. 2008. Prosent... 7.18 Andel med overvekt (BMI 27-29,9) og fedme (BMI >=3o) blant menn og kvinner 16 år og over. 1998,2002, 2005 og 2008. 7.19. Andel av befolkning 16 år og over som røyker daglig, aldri mosjonerer og har fedme (BMI >=3o). Etter utdanningsnivå. 2008. 7.20. Hvor fornøyd er du med livet? 2008. 2.1. Fordeling av ODA på bistandstype. 2000-2010. 2.2. De ti største mottakerland av bilateral bistand i 2010. 5.1. Netto innenlands energitilgang - TPES (Mtoe) og andel av verdens energiforbruk (prosent). De ti landene med størst energiforbruk samt Norge. 7.1. Sammenhengen mellom negative livshendelser i løpet av de siste 12 måneder og lav tilfredshet med livet (1-5 på skalaen for tilfredshet). 2008. 5.2. Arealbrukskart som grunnlag for beregning av irreversibel avgang.

lovdata_cd_57188

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.772

Forskrift om bruk av derivater i forsikring. Fastsatt av Finansdepartementet 3. juni 2002 med hjemmel i lov av 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet §7-4 annet ledd, jf. §7-1 tredje ledd og §1-1 annet ledd annet punktum og lov av 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. §4. Jf. EØS-avtalen vedlegg IX nr. 7a (direktiv 92/49/EØF artikkel 6 nr. 1 bokstav b) og nr. 12a (direktiv 92/96/EØF artikkel 5 nr. 1 bokstav b). Forskriften gjelder forsikringsselskapers og pensjonskassers anvendelse av derivater. Forskriften gjelder også når kapitalforvalteren er en annen enn forsikringsselskapet eller pensjonskassen. Forskriften gjelder ikke livsforsikring med investeringsvalg som nevnt i forskrift av 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling §1 nr. III. Forskriften gjelder likevel forvaltning av eiendeler tilknyttet avkastningsgaranti i livsforsikring med investeringsvalg. - «selskap»: - «derivat»: finansielt instrument etter lov av 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel §1-2 annet ledd nr. 4-8. Før et selskap anvender derivater i kapitalforvaltningen, må selskapets styre: - fastsette risikorammer og sørge for at det foreligger et tilfredsstillende system for måling og rapportering av risiko. Derivater kan bare anvendes som angitt i denne paragraf. Derivater kan anvendes i den utstrekning de bidrar til å redusere selskapets risiko. Verdien av derivatene og verdien av de deler av selskapets eiendeler eller forpliktelser som derivatene skal redusere risikoen på, skal ha vesentlig negativ samvariasjon. Derivater kan anvendes i den utstrekning de gjør det mulig å forvalte selskapets eiendeler og forpliktelser mer effektivt uten at selskapets risiko økes merkbart. Utstedelse av kjøpsopsjon og salg på termin kan bare finne sted når selskapet eier eller har tilgang til derivatets underliggende. Et selskap kan bare anvende derivater når derivatets underliggende er notert på børs eller når det på annen måte foreligger en betydelig handel med betryggende kursfastsettelse. Et selskap kan bare anvende avtaler om salg av et finansielt instrument i kombinasjon med terminkjøp av det samme finansielle instrument når eiendomsretten til det finansielle instrument overdras fullstendig mellom partene i avtalen.

lovdata_cd_28207

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.685

Forskrift om Verneplan for skog, vedlegg 5, Kvernlia naturreservat, Os kommune, Hedmark. Det fredete området berører følgende gnr./bnr. i Os kommune: 167/1. Reservatet dekker et totalareal på 6950 daa. Verneforskriften med kart oppbevares i Os kommune, hos Fylkesmannen i Hedmark, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Formålet med fredningen er å bevare et tilnærmet urørt naturområde med sitt biologiske mangfold i form av naturtyper, økosystemer, arter og naturlige økologiske prosesser. Av spesielle kvaliteter har området forekomst av gammel furu og død ved.

lovdata_cd_29031

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.532

1. Sportshytter, sommarhus, fritidshus, kolonihagehus o.l. bygningar som berre skal nyttast i kortare tidsrom, samt tilhøyrande uthus kan berre førast opp i dei områda som i generalplan for Finnøy kommune, godkjent av Miljøverndepartementet 6. mai 1982, er vist som hytteområde. Det same gjeld frådeling og bortfeste av tomter for nemnde bygningar samt vesentleg endring (t.d. tilbygg eller påbygg) av eksisterande bygningar. 2. Bygningar som nemnde i nr. 1 kan berre førast opp etter reguleringsplan. 3. For bygningar som er nemnde, skal forutan føresegnene i kap. III og IV og §65 §68 i bygningslova også gjelde §63, §66 nr. 1, §70, §74 nr. 2, §87, §93, §94, §96, §109 og kap. XV og XVI. 4. Når særlege grunnar ligg føre, kan bygningsrådet gjere unntak frå denne vedtekta. 5. Denne vedtekta tek til å gjelda straks. Frå same tid vert tidlegare vedtekt til §82 i bygningslova for Finnøy kommune, stadfesta 16. februar 1976, oppheva. 29. mai 1986 nr. 1320.

lovdata_cd_53269

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.69

2.3.3 Advokaten skal kreve at fullmektiger, personale og enhver person som han engasjerer i forbindelse med advokatvirksomheten, overholder den samme taushets- og fortrolighetsplikt.

maalfrid_c595fb453c842f51fedf950e19a3b561d78ff412_78

maalfrid_fhi

en

0.963

Act (§25 third paragraph). The provision allows confidential information to be given to partners in cooperation as required in attending to the needs of a patient's children, as long as the patient does not object. To bolster the position of children when their parents are seriously ill, a provision has been made in the Specialist Health Services Act (§3–7a) that health institutions covered by the specialist health services are to have personnel responsible for children (www.lovdata.no). The regulation channels responsibility to these persons so they can promote and coordinate health personnel's supervision and attendance to minors whose parents suffer from mental disorders, somatic illnesses, are seriously injured or have substance use problems. Treatment of substance abuse in Norway is to be an interdisciplinary, specialised health service. Municipalities that have a coordinating and follow-up responsibility for these patients are not encompassed by this legal provision. However, they are free to adopt such a system. Three plans of action for 2003–2005, 2006–2008 and 2008–2012, have all aimed at placing prevention work in focus for children and youth and sought to be goal-oriented with regard to children and youth in risk relationships. Escalation plan for mental health The escalation plan (1998–2006) presupposes an overall approach and a broad spectrum of initiatives across sector lines. It also counts on considerable expansion, competence boosting and increases in efficiency in the specialist health services. As regards earmarked funding for municipal mental health care, the Directorate of Health has issued a circular that at least 20per cent of the funds should be targeted for children and youth. children. Another, Rogaland A-senter, has a special focus on children at school age. Annual national conferences are held with the theme «Barnet og rusen» [The child and substance use] and these make bountiful use of international expertise. Mental health care for children and adolescents is required by national guidelines to give priority to bolstering competence about alcohol and drug use and addiction. This is vastly important for improving identification of parents' substance use problems where the child is the primary patient and to reach out with early interventions to children and youngsters. A national network of competence for infants' and young children's mental health care has been formed with the aim of offering education and conducting pertinent research about infants. Infants and young children who have been exposed to harmful substance use are included as an important target group. Comparably, expertise about substance use is a priority area for the child care services. One of the ways this is being attended to is by implementing screening tools, among them Adolescent Assessment Dialogue (Friedman et al. 2001), which monitors the use of substances in a broader behavioural perspective. The instrument also includes questions about parents' use of drugs and alcohol. Amendments have been made in the Health Personnel Act and the Specialist Health Services Act to ensure that personnel in health care services identify and attend to the underage child's needs of information and follow-ups as next of kin. The goal is to ensure that these children are getting early help and that processes are established to make children and their parents more suited to tackle the situation in cases of severe illness and substance use problems. To enable health personnel to assist children as involved parties in their parents'

lovdata_cd_15224

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.627

Det fredete området berører følgende gnr./bnr.: 7/62, 7/215, 10/3, 16/4, 16/22, 16/37, 18/3, 18/5, 18/15, 18/32, 20/2, 20/19, 20/24, 20/106. Naturreservatet dekker et areal på ca. 7,3 km2. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:10.000, datert Miljøverndepartementet november 1989. Kartet og fredningsforskriftene oppbevares i Alvdal kommune, hos Fylkesmannen i Hedmark, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.

lovdata_cd_43189

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.74

Lov om fri rettshjelp, kap. IV (85 - 00). - Forskrift til lov om fri rettshjelp (85 - 08). - Forskrift om egenandel (85 - 09). - Lov om anke til Trygderetten §25. - Rundskriv 90 - 00 punkt 4. - Forvaltningslovens §36. Med saksomkostninger forstår vi utgifter som søkeren har hatt for å ivareta sine interesser i saken. Som oftest vil det dreie seg om utgifter til juridisk bistand, men i prinsippet kan andre typer utgifter være relevante (for eksempel utgifter til alternative medisinske vurderinger/uttalelser i saken for å dokumentere kravet). Ved anke/klage til Trygderetten, Rikstrygdeverket eller fylkestrygdekontoret er det aktuelt å vise til §22, §23, §24 i lov om fri rettshjelp. Hvis Rikstrygdeverket er klageinstans, skal Rikstrygdeverket behandle søknad om fri sakførsel. Det samme gjelder for fylkestrygdekontorene. Hvis Trygderetten er ankeinstans, avgjør Trygderetten søknaden, jf.§22. Hvis Trygderettens kjennelse er til gunst for den ankende part, kan retten bestemme at ankemotparten skal bære de nødvendige utgifter som anke-/klagesaken har medført for den ankende part, jf. trygderettslovens §25. Trygderetten anvender denne bestemmelsen i de tilfeller der det er nedlagt påstand om saksomkostninger og anken fører til endring i vedtaket til gunst for parten. Dersom vedtaket endres allerede under ankeforberedelsen, med den følge at anken frafalles og selve hovedspørsmålet ikke kommer til behandling i Trygderetten, blir saksomkostningsspørsmålet å vurdere av ankemotparten etter forvaltningslovens §36. Når ankesaken ikke er behandlet av Trygderetten, vil Trygderetten ikke anvende trygderettslovens §25. I andre saker enn de nevnte anke-/klagesaker, vil nødvendige sakskostnader kunne dekkes i form av fritt rettsråd, jf. ovenfor. Dette vil også være en aktuell dekningsmåte i bidragssakene (klagesaker). Reglene om fri sakførsel for visse forvaltningsorganer: Trygderetten og Rikstrygdeverket/fylkestrygdekontoret som anke-/klageinstans kan av eget tiltak innrømme fri sakførsel. Ofte vil det være fremmet søknad om dette i forbindelse med at anke/klage settes frem. Trygderetten kan - i motsetning til Rikstrygdeverket og fylkestrygdekontoret - dispensere fra inntekts- og formuesgrensen, jf. §10. Regler om egenandel kommer til anvendelse, men man kan søke fylkesmannen om fritak. Også andre utgifter enn utgifter til advokat kan dekkes, jf. §24. Det forutsettes at det er satt frem en formell anke/klage, men saksomkostninger kan innrømmes selv om det påankede/påklagede vedtak omgjøres før saken når anke-/klageinstans. Ved omgjøring av en anke/klage til Trygderetten bør som tidligere nevnt dekning etter forvaltningslovens §36 vurderes. Hvis ikke det gis dekning etter denne bestemmelsen, er det anke-/klageinstansen som må ta stilling til spørsmålet om fri sakførsel. Ordningen med fri rettshjelp er ment forbeholdt personer som ikke har andre dekningsmuligheter til sine rettshjelputgifter. Offentlig rettshjelp skal således være subsidiær i forhold til andre dekningsmuligheter, herunder dekning av saksomkostninger i henhold til forvaltningslovens §36. Fritt rettsråd: Se punkt 2.2.4. §36 ble endret fra 1. april 1995. Annet ledd ble sløyfet. Endringen innebærer at saksomkostningene bare kan tilstås når vedtaket er omgjort. Etter §36 første ledd er det som utgangspunkt en alminnelig rett til å få dekket saksomkostninger «når et vedtak blir endret til gunst for en part». Det er et vilkår for å få dekket saksomkostningene at utgiftene «har vært nødvendig for å få endret vedtaket.» Dersom «endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det», skal det ikke tilstås saksomkostninger. Bestemmelsen kan tenkes å komme til anvendelse også i andre saker enn saker der det er satt frem anke/klage til Trygderetten eller Rikstrygdeverket. Det vil f.eks. kunne være en aktuell dekningsmåte i bidragssakene (klagesaker). Vedtak om å dekke saksomkostninger etter §36 fattes av Rikstrygdeverket eller fylkestrygdekontoret - eventuelt av trygdekontoret dersom dette har fattet nytt vedtak i saken. (Se rundskriv 21-00 Del II.)

lovdata_cd_60687

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.92

Publisert: Somb-2003-48 (2003 s 169) Sammendrag: Fri sakførsel ved stebarnsadopsjon - rimelighetsvurderingen etter rettshjelploven §17 annet ledd. ( Sakskostnader, fri rettshjelp, advokater ) Biologisk far søkte om fri sakførsel for tingretten i sak om stebarnsadopsjon. Han anførte at særlige personlige forhold gjorde seg gjeldende i saken og at den lå nær opp til de prioriterte rettsområdene i rettshjelploven. Søknaden ble avslått. Etter lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp §17 annet ledd kreves at det foretas en konkret rimelighetsvurdering. Det er generelt en restriktiv forvaltningspraksis i saker som behandles etter rettshjelploven §17 annet ledd. Departementet hadde lagt til grunn at adopsjonsvedtaket var av stor betydning for søkeren. Den nærmere vurdering av om det er «rimelig» at det offentlige yter bistand til rettslig overprøving, er en skjønnsmessig avgjørelse som ombudsmannen i begrenset utstrekning kan uttale seg om. Alle relevante hensyn syntes å ha vært vurdert, og det var ikke rettslig grunnlag for innvendinger mot departementets vurdering. Saksgang: (Sak 2003-0932) A hadde tatt ut stevning mot staten v/Barne- og familiedepartementet, som hadde truffet vedtak om adopsjon av hans datter til hennes stefar. Justisdepartementet stadfestet fylkesmannens vedtak der det ble gitt avslag på søknad om fri sakførsel. I klagen hit ble det blant annet anført at særlige personlige forhold gjør seg gjeldende i denne saken. Det ble også vist til at saken ligger nær opp til de prioriterte rettsområdene i rettshjelploven. Det ble videre anført at departementet hadde «ikke fremmet ett relevant argument for hvorfor det ikke er rimelig at søker skal få fri sakførsel». Det ble vist til at etter rundskrivet G-73/96 er det ikke adgang til å legge vekt på sakens prosedabilitet. Justisdepartementet ble herfra blant annet bedt om å opplyse om det forelå forvaltningspraksis om fri sakførsel i adopsjonssaker. Det ble videre bedt om departementets kommentarer til klagerens anførsel om at saken lå nær opp til de saksområdene som er prioritert i rettshjelploven, jf. også de retningslinjene som er gitt i rundskriv G-73/96 s. 69-72 om sakens art. Departementet hadde i sitt avslag opplyst at avslaget var gitt under tvil. Det ble herfra bedt presisert hva tvilen refererte seg til. Departementet svarte hit blant annet at det ikke føres noe register over ulike sakstyper, men at det bare kunne være tale om «et særdeles lite antall adopsjonssaker». I brevet het det videre blant annet: «Adopsjonssaker er ikke et prioritert rettshjelpsområde etter loven. Saker som faller utenfor de prioriterte områdene vurderes etter rettshjelplovens §17.2. ledd. I denne vurderingen gir begrepet «sakens personlige og velferdsmessige betydning» kun anvisning på deler av den vurdering som skal foretas. Når det gjelder retningslinjene i Justisdepartementets rundskriv G-73/96 side 69-72, om «sakens art», er vi enige i at denne type saker skiller seg ut fra de sakstypene der det er oppgitt at det skal føres en restriktiv praksis. På den annen side kan man ikke se retningslinjene på side 69 - 72 isolert. Det fremgår av innledningen under punkt 2.1 side 67, at de i loven nevnte momenter, for eksempel sakens art, kun er veiledende i den helhetsvurdering som skal foretas. Det er derfor ikke nok at en omstendighet som taler for innvilgelse er oppfylt, dersom det ellers ikke er rimelig å gi fri sakførsel. «Sakens art» er således bare ett av de veiledende momenter som kan være avgjørende når avgjørelsen av om det skal gis fri sakførsel tas. De øvrige momenter er «sakens personlige og velferdsmessige betydning», «rimeligheten av at det offentlige yter fri rettshjelp», «søkerens muligheter for å vinne frem med sin sak» og «sakens prinsipielle interesse». Når det gjaldt den tvil departementet hadde vist til i sitt vedtak, ble det presisert at tvilen i hovedsak hadde knyttet seg til at saken gjelder en avgjørelse der det er gjort unntak fra lovens hovedregel, som legger til grunn at adopsjon ikke skal gis når den aktuelle forelder motsetter seg dette. Avgjørelsen om adopsjon anses å ha stor betydning for søkeren da det er svært inngripende i hans liv. Det ble uttalt at disse forholdene etter departementets mening isolert sett kunne tale for innvilgelse av fri rettshjelp. På den annen side, og avgjørende for at tvilen ikke hadde medført en innvilgelse i denne saken, var det sett hen til den omfattende og grundige administrative prøving saken hadde fått både ved Statens ungdoms- og adopsjonskontor og i Barne- og familiedepartementet. Det ble vist til at faginstansene fyldig hadde redegjort for sine drøftelser av lovens presumpsjon. Departementet mente derfor at søkerens grunnleggende rettssikkerhet syntes å ha vært ivaretatt gjennom den behandling saken hadde fått i to instanser. Det var blant annet også sett hen til at ingen av disse organer synes å ha vært i tvil med hensyn til om adopsjon skulle innvilges. «1. Søknaden om fri sakførsel er behandlet etter lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp §17 annet ledd, hvor det foruten visse økonomiske vilkår, kreves at det foretas en konkret rimelighetsvurdering. «Fri saksførsel skal bare gis når ... det aktuelle problem åpenbart har så stor personlig og velferdsmessig betydning for vedkommende at det etter en samlet vurdering er rimelig at det offentlige yter fri rettshjelp. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på sakens art, søkerens mulighet til å vinne fram med sin sak og sakens eventuelle prinsipielle side». Ordlyden i rettshjelploven §17 ble endret ved lov 15. september 1995 nr. 62 for å harmonisere med rettshjelploven §13 tredje ledd. Vurderingskriteriene er de samme for §17 annet ledd og §13 tredje ledd. I lovens §13 tredje ledd framgår det også uttrykkelig at i andre enn de prioriterte sakene, skal det som regel ikke gis fritt rettsråd. Jeg er for øvrig kjent med at det generelt er en restriktiv forvaltningspraksis i saker som behandles etter rettshjelploven §17 annet ledd, og det må legges til grunn at dette er i samsvar med lovgivers intensjon. I rundskriv G-73/96 er lovens vilkår for å få fri sakførsel omtalt i kapittel VIII Fri sakførsel pkt. 2. De momenter som er anført i rundskrivet under kapittel VII Fritt rettsråd pkt. 2, er også retningsgivende for vurderingen av hvorvidt det bør innvilges fri sakførsel. Dette er også presisert i rundskrivet, jf. VIII pkt. 2.1. Departementet har lagt til grunn at adopsjonsvedtaket har stor betydning for søkeren, da det er svært inngripende i hans liv. Det skal i tillegg foretas en konkret vurdering av om det er rimelig at det offentlige yter bistand i form av fri sakførsel. Slik saken nå er opplyst, synes alle relevante hensyn å være vurdert. Adopsjonsvedtaket har stor personlig betydning for søkeren. Som departementet viser til, gjenspeiler dette seg også i at det er foretatt en omfattende og grundig administrativ prøving av saken, og faginstansene har ikke gitt uttrykk for tvil. Søkerens mulighet til å vinne fram med sin sak er særskilt nevnt i loven som et av de momenter det skal legges vekt på når det gjelder saker innenfor de uprioriterte rettsområder. Det vises også til Justisdepartementets rundskriv G-73/96 s. 72 og 73, pkt. D og F. Den nærmere vurdering av om det er rimelig at det offentlige yter bistand til rettslig overprøving, er en skjønnsmessig avgjørelse, som ombudsmannen bare i begrenset utstrekning kan uttale seg om. Med den begrunnelse som nå er gitt, kan jeg ikke se at jeg på rettslig grunnlag kan rette innvendinger mot departementets vurdering. Somb-2003-47 Sakskostnader etter forvaltningsloven §36 - forskjellige beregningsspørsmål.

lovdata_cd_18637

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nl

0.356

0 Endret 13. april 1994 nr. 590.

lovdata_cd_48541

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.93

Alt regnskapsmateriell skal oppbevares i ildsikkert hvelv eller skap. Dette bør også gjennomføres når det gjelder sakomslag. 7. Kassasjon av regnskapsbøker m.v.

lovdata_cd_60868

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.849

Publisert: Somb-2001-67 (2001 s 230) Sammendrag: Sen saksbehandling av klage til Reindriftsstyret - saksoppfølgingsrutiner i strid med arkivforskriften. ( Reindrift, fiskegrenser ) Et reinbeitedistrikt klaget til ombudsmannen over manglende svar på klage til Reindriftsstyret over et vedtak om samling og skilling av rein. Klagen var etter 14 måneder ennå ikke framlagt for Reindriftsstyret. Reindriftsforvaltningen fulgte heller ikke opp klagesaken etter at saken var blitt brakt inn for ombudsmannen. Ombudsmannen fant det forsømmelig og sterkt kritikkverdig at en klagesak etter to år ennå ikke var framlagt for Reindriftsstyret for avsluttende klagebehandling. Saken avdekket at Reindriftsforvaltningens saksoppfølgings- og avskrivningsrutiner var i strid med arkivforskriften og god forvaltningsskikk. Ombudsmannen påpekte at Reindriftsforvaltningens ledelse hadde ansvar for å etablere rutiner for å sikre forsvarlig oppfølging og restansekontroll av saker under behandling. Ombudsmannen fant det ytterligere kritikkverdig at klagesaken heller ikke ble fulgt opp etter at ombudsmannen tok opp saken. Reindriftsforvaltningen ble også kritisert for ikke å ha sendt foreløpig svar og forsinkelsesmelding med angivelse av forventet saksbehandlingstid. Saken ble deretter ferdigbehandlet i Reindriftsstyret. Reindriftsforvaltningen og Landbruksdepartementet opplyste at etablering av bedre arkivrutiner og nytt arkivsystem ville bli prioritert. Saksgang: (Sak 2001-0340) Et reinbeitedistrikt klaget over sen saksbehandling av klage til Reindriftsstyret i en sak om samling og skilling av rein i Nord-Trøndelag reinbeiteområde. I klagen til ombudsmannen ble det opplyst at det ikke var gitt svar på klagen til Reindriftsstyret, og det ble anført at «Reindriftsforvaltningen sier at papirene har kommet bort». Klagen gjaldt et hastevedtak fra juli 1999. Områdestyret i Nord-Trøndelag stadfestet hastevedtaket 12. oktober 1999. Dette vedtaket ble påklaget av reinbeitedistriktet 22. november 1999. Klagen ble behandlet av områdestyret 16. mars 2000 og oversendt Reindriftsforvaltningen 27. april 2000 for klagebehandling i Reindriftsstyret. Reindriftsforvaltningen i Alta sendte 30. mai 2000 saken tilbake til Reindriftsforvaltningen Nord-Trøndelag for nærmere utredning og avklaring. Det ble besluttet å undersøke saken nærmere, og Reindriftsforvaltningen ble spurt om det var riktig at saken ennå ikke var behandlet i Reindriftsstyret. Reindriftsforvaltningen ble videre bedt om å redegjøre for den lange saksbehandlingstiden i klagesaken. Det ble også spurt om det var sendt foreløpig svar i saken, og om når klagen kunne forventes ferdigbehandlet i Reindriftsstyret. Reindriftsforvaltningen besvarte ombudsmannens henvendelse slik: «Saken om skilling i - - - reinbeitedistrikt fra 1999 ble sendt tilbake til Reindriftsforvaltningen Nord-Trøndelag i brev av 30.05.00 til nærmere gjennomgang og ytterligere kommentarer. Vi har ikke mottatt svar fra Nord-Trøndelag og våre rutiner har heller ikke fanget opp saken slik at purring ble sendt. Det er nå gjort slik at saken skal få sin rettmessige behandling. Vi beklager at saken er blitt liggende ubehandlet. Etter dette ble Reindriftsforvaltningen bedt om å redegjøre for hvilke rutiner en hadde for å unngå slike forsinkelser i saksbehandlingen. Det ble på ny reist spørsmål om klageren hadde fått foreløpig svar i saken og bedt om en redegjørelse dersom dette ikke var gjort. Reindriftsforvaltningen ble bedt om å angi forventet saksbehandlingstid i klagesaken. Reindriftsforvaltningen opplyste deretter følgende om sine rutiner: «Saker som sendes fra oss til behandling andre steder blir ofte avskrevet i journalen som ekspedert. Derved fanges den ikke opp i restanselisten. Dersom mottaker unnlater å følge opp saken og vår saksbehandler ikke har avmerket saken selv, kan det skje at den blir liggende ubehandlet. Dette har tydeligvis skjedd med klagen frareinbeitedistrikt. Vi forbereder nå et nytt arkiv/journalprogram, NOARC, som fanger opp behovet for sikring av at saker blir besvart. Vi håper dette vil være på plass rundt årsskiftet. driftsgruppene i reinbeitedistriktet hadde fått melding om brevet 30. mai 2000 til Reindriftsforvaltningen Nord-Trøndelag. Det ble ikke gitt noe klart svar på når klagen kunne forventes ferdigbehandlet i Reindriftsstyret, men henvist til at saken skulle behandles av Reindriftsforvaltningen Nord-Trøndelag før den ble fremmet for Reindriftsstyret. I mitt avsluttende brev til Reindriftsforvaltningen uttalte jeg: Det følger av forvaltningsloven 10. februar 1967 §11a at en sak skal forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. Dette følger også av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. - - - reinbeitedistrikt v/- - - påklaget vedtak av områdestyret 22. november 1999. Saken har ennå ikke vært framlagt for Reindriftsstyret. Ved telefonhenvendelse fra mitt kontor 20. august 2001 til kontorsjef Lindman i Reindriftsforvaltningen ble det opplyst at det fortsatt ikke var mottatt svar på brevet sendt 30. mai 2000 til Reindriftsforvaltningen NordTrøndelag. Det ble videre opplyst at Reindriftsforvaltningen Nord-Trøndelag var orientert om at saken er brakt inn for ombudsmannen ved gjenpart av brev 8. mars 2001 til mitt kontor. Ut over dette synes det ikke å ha vært tatt noe initiativ overfor Reindriftsforvaltningen Nord-Trøndelag for å følge opp saken. Reindriftsforvaltningen har henvist til saksbehandlings- og arkivrutinene som årsak til den manglende oppfølgingen og lange saksbehandlingstiden i klagesaken. Det er ikke gitt noen forklaring på hvorfor saken ikke er fulgt opp etter at den ble brakt inn for ombudsmannen. En samlet saksbehandlingstid på snart to år i en klagesak, herunder at det er gått mer enn ett år siden klagesaken ble sendt tilbake til det underliggende organ for ytterligere saksforberedelse uten at noe mer har skjedd, kan ikke betegnes som annet enn forsømmelig og sterkt kritikkverdig. Selv om det kan skje feil, som i denne saken, ved at saker blir avskrevet uten å være sluttbehandlet, er det et ledelsesansvar å sørge for at det blir etablert rutiner for å sikre forsvarlig oppfølging og restansekontroll av saker som er under behandling. Ordningen i Reindriftsforvaltningen med at saker, som den foreliggende, som sendes til behandling andre steder «ofte» blir «avskrevet i journalen som ekspedert», er i strid med arkivforskriften (11. desember 1998 nr. 1193) §3, §4, §5, §6, §7 om oppfølging av saksbehandlingen (restansekontroll) og §3-8 om avskriving og arkivering. Reindriftsforvaltningens ledelse har også et opplæringsog oppfølgingsansvar for å sikre at underliggende etater etablerer gode rutiner i saksbehandlingen. Når saken heller ikke er blitt fulgt opp etter at saken ble forelagt herfra, er dette ytterligere kritikkverdig. En slik saksbehandling svekker tilliten både til Reindriftsforvaltningen og til ombudsmannen, og etterlater tvil om Reindriftsforvaltningens evne og muligheter til å forvalte de oppgaver den er satt til på en tilfredsstillende og tillitvekkende måte. Jeg vil også minne om at adgangen til å påklage vedtak er en viktig rettssikkerhetsgaranti for den enkelte. Mangelfull oppfølging av klager, som i denne saken, bidrar til å svekke den enkeltes rettssikkerhet. Forvaltningsloven §11a annet og tredje ledd har følgende ordlyd: Av hensyn til den enkelte som venter på svar fra forvaltningen, og av hensyn til det generelle tillitsforhold mellom borger og offentlige myndigheter, er det viktig at det sendes foreløpig svar i henhold til de tidsfrister som er angitt i forvaltningsloven §11a og at forventet saksbehandlingstid angis. Dersom den angitte saksbehandlingstid ikke overholdes, følger det av god forvaltningsskikk at det skal sendes ny orientering med ny tidsangivelse. Sakens dokumenter viser at - - - reinbeitedistrikt ikke synes å ha mottatt noe foreløpig svar på klagen 22. november 1999, verken fra Reindriftsforvaltningen Nord-Trøndelag eller Reindriftsforvaltningen i Alta. - - - reinbeitedistrikt ble imidlertid orientert om at klagen var oversendt Reindriftsstyret for endelig behandling ved gjenpart av brev 27. april 2000 til Reindriftsforvaltningen. Videre skal Reindriftsforvaltningens brev 30. mai 2000 til Reindriftsforvaltningen Nord-Trøndelag være sendt - - - reinbeitedistrikt til orientering. Etter dette har reinbeitedistriktet ikke hørt noe mer om den videre behandlingen av klagesaken. Dette er kritikkverdig. Reindriftsforvaltningen har i to brev herfra blitt bedt om å angi når saken kan forventes behandlet i Reindriftsstyret. Anmodningen er ikke besvart ut over en forsikring om at «saken skal få sin rettmessige behandling». siden ombudsmannen tok opp saken med Reindriftsforvaltningen. Slik saksbehandling er som nevnt klart uakseptabel, og må kritiseres. Behandlingen av klagesaken har avdekket at Reindriftsforvaltningen ikke har tilfredsstillende rutiner for å sikre forsvarlig saksbehandling av klagesaker. Saksoppfølgings- og avskrivningsrutiner er i strid med arkivforskriften og god forvaltningsskikk. Jeg har merket meg at Reindriftsforvaltningen er i ferd med å etablere et nytt arkiv/journalprogram (NOARK), og forutsetter at dette arbeidet gis høy prioritet. Jeg ber videre om at saksoppfølgings- og arkivrutinene så raskt som mulig forbedres, slik at saker ikke avskrives i strid med arkivforskriften. Når det gjelder den konkrete klagesaken, ber jeg om at Reindriftsforvaltningen umiddelbart tar kontakt med Reindriftsforvaltningen Nord-Trøndelag og sørger for at klagesaken snarest mulig blir ferdig behandlet. Jeg ber om å bli holdt orientert om hva som nå blir gjort i klagesaken. Landbruksdepartementet er orientert om saken ved gjenpart av dette brevet. Landbruksdepartementet skrev etter dette i brev 20. september 2001 til ombudsmannen: «Landbruksdepartementet ser svært alvorlig på dette. Vi vil følge opp den aktuelle klagesaken konkret og også ta initiativ herfra med det siktemål å etablere rutiner som kan bidra til at mangelfull oppfølging som dette kan unngås. Klagesaken ble behandlet av Reindriftsstyret 27. november 2001. I brev 25. januar 2002 opplyste Reindriftsforvaltningen følgende om innføringen av nytt arkivsystem: «Når det gjelder innføring av NOARK arkivsystem tar det tid og krever ekstra ressurser. Dette er tatt opp med Landbruksdepartementet i en utviklingspakke for IKT og ligger inne med prioritet i årets arbeidsplan. Innføring av NOARK er relativt omfattende da det krever faste datalinjer til våre 6 utekontorer, fornying av servere, samt opplæring av personalet. Sentralt i arbeidet vil også stå vår arkivmedarbeider ved hovedadministrasjonen her i Alta. Denne stillingen er under tilsetting og vi håper å få på plass en godt kvalifisert person innen rimelig tid. Somb-2001-66 Klassifisering av tranpiller som legemiddel - saksbehandling og lovhjemmel.

lovdata_cd_33042

lovdata_cd_norgeslover_2005

da

0.444

0 Overskriften endres ved lov 25 april 2003 nr. 24 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer). Oppheves ved lov 17 juni 2005 nr. 90 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer). 1 Jfr. overenskomster 30 jan 1931 art. 2-5, 1 mars 1954 I, 15 nov 1965. §159. Forkyndelser og de meddelelser, som gives i anledning av en retssak, skal foregaa efter reglerne i dette kapitel, hvis ikke andet er bestemt ved lov1 eller følger av forholdets art. 0 Endret ved lover 3 juni 1980 nr. 34, 17 des 1982 nr. 87, 3 juni 1983 nr. 44, 7 juni 1985 nr. 56. 1 Se tvangsl. §5, §6, §7, §8, §9, §10, §11, §12, §13, §14 jfr. §6-1 annet ledd og §6-3 første ledd i.f., lover 14 des 1917 nr. 17 §16 post 1, 2 mai 1947 nr. 1 §10, 18 des 1959 nr. 1 §9, 15 des 1967 nr. 9 §67, 21 des 1979 nr. 77 §13. §159a. Retten skal sørge for at dom i straffesak blir forkynt etter reglene i annet eller tredje ledd, eller at dommen postforkynnes etter reglene i §163a. Om dette ikke lar seg gjennomføre, kan dommen forkynnes ved stevnevitne etter §165 flg. Dersom dommen skal avsies ved opplesning, kan retten beslutte at forkynnelsen skal skje samtidig med domsavsigelsen (domsforkynnelse). Siktede plikter i så fall å møte til det rettsmøtet hvor dommen avsies. Er siktede til stede når saken tas opp til doms, gjelder reglene i straffeprosessloven1 §42 annet ledd. Er siktede ikke til stede, skal retten innkalle ham til domsavsigelsen etter reglene i straffeprosessloven1 §86 jf. §87 første ledd. Dersom dommen skal avsies ved underskriving, kan retten innkalle siktede til forkynnelse ved rettens kontor eller ved et annet offentlig kontor (fremmøteforkynnelse). Siktede plikter i så fall å møte til forkynnelsen. Er siktede til stede når saken tas opp til doms, gjelder reglene i straffeprosessloven1 §42 annet ledd. Er siktede ikke til stede, kan retten innkalle ham til forkynnelse etter reglene i straffeprosessloven §86 jf. §87 første ledd. Straffeprosessloven §89 gjelder tilsvarende. Annet ledd tredje og fjerde punktum og straffeprosessloven1 §86 tredje ledd, §88 og §89 gjelder tilsvarende for innkalling til fremmøteforkynnelse. 0 Tilføyd ved lov 4 mai 2001 nr. 16 (i kraft 1 juli 2001 iflg. res. 4 mai 2001 nr. 467). §160. Det, som skal forkyndes, maa foreligge skriftlig. Det maa være underskrevet og datert, hvis det ikke bare er bilag til et andet skrift. Et eksemplar av skriftet eller en avskrift av det maa efter reglerne i §162, §163, §164, §165, §166, §167, §168, §169, §170, §171, §172, §173, §174, §175, §176, §177, §178, §179, §180, §181, §182, §183, §184, §185 overgives til den, det skal forkyndes for, eller stilles til raadighet for ham. Har nogen ret til at ta imot forkyndelse for flere uten at være deres fælles procesfuldmægtig, skal han ha et eksemplar eller en avskrift for hver av dem. 1 Jfr. tvml. §38, §73 og §78. §161. Den, som lar en forkyndelse utføre, bør skaffe de nødvendige eksemplarer eller avskrifter.1 Gjør han det ikke, skal den, som utfører forkyndelsen, ta de avskrifter, som trænges. 1 Se §160 annet ledd og §177 samt tvml. §123 annet ledd. §162. Alle eksemplarer av skriftet maa være forsynt med en bevidnelse om, at de er likelydende, og alle avskrifter med en bevidnelse om, at de er rigtige. Bevitnelsen må være gitt av en offentlig tjenestemann eller en advokat. Notarius1 og stevnevitne plikter å gi bevitnelse om noen krever det. 0 Endret ved lover 14 feb 1969 nr. 9, 28 april 2000 nr. 34 (i kraft 1 juli 2000 iflg. res. 28 april 2000 nr. 366). 1 Jfr. lov 14 aug 1918 nr. 4 §6, §8. 2 Se §220 flg. §163. Det skrift som skal forkynnes kan overgis i lukket omslag. Omslaget må være forsynt med en bevitnelse, som angir, hvem som lar forkynningen utføre, og det, som ellers er nødvendig for å betegne skriftet,1 hvis ikke forkynningen foregår postalt etter §163a eller gjennom rekommandert brev etter §178. Bevitnelsen gis av en offentlig tjenestemann eller en advokat,2 og omslaget lukkes med hans segl. §162 andet led faar anvendelse. 0 Endret ved lover 14 feb 1969 nr. 9, 7 juni 1985 nr. 56, 9 jan 1998 nr. 5. 1 Jfr. §177 tredje ledd. §163a.1 Dokumenter som skal forkynnes fra de offentlige myndigheter som er nevnt i annet ledd, sendes til den de skal forkynnes for direkte gjennom postoperatør, enten i vanlig brev vedlagt mottakskvittering eller i rekommandert brev.2 Forliksrådets dokumenter kan også forkynnes i vanlig brev uten mottakskvittering. Følgende myndigheter foretar forkynning postalt etter reglene i denne bestemmelse: De alminnelige domstoler, jordskifterettene, forbrukertvistutvalget,3 påtalemyndigheten, namsmenn, lensmenn og fylkesmenn. Advokater4 som skal innkalle vitner etter tvistemålsloven5 §200 ved forkynning av vitnestevning, kan forkynne vitnestevningen gjennom posten, enten i vanlig brev vedlagt mottakskvittering eller i rekommandert brev. 0 Tilføyd ved lov 7 juni 1985 nr. 56, endret ved lover 11 juni 1993 nr. 83, 9 jan 1998 nr. 5, 28 april 2000 nr. 34 (i kraft 1 juli 2000 iflg. res. 28 april 2000 nr. 366), 30 aug 2002 nr. 67 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938). Endres ved lov 25 juni 2004 nr. 53 (i kraft 1 jan 2006 iflg. res. 19 aug 2005 nr. 901). 2 Jfr. §188. 3 Se lov 28 april 1978 nr. 18. 4 Se §220 flg. 5 Lov 13 aug 1915 nr. 6. §164. Telegraf og telefon kan i den utstrækning, Kongen bestemmer, brukes til at meddele det, som skal forkyndes, til den, som skal utføre forkyndelsen. Kongen gir nærmere regler om hvorledes det skal kontrolleres at den meddelelse som blir mottatt, stemmer med det telegraferte eller telefonerte skrift. Overensstemmelsen bevitnes av en offentlig tjenestemann eller en advokat2 både på det telegraferte eller telefonerte skrift og på den telegraf- eller telefonmeddelelse som blir utferdiget. Den meddelelse, som er utferdiget, betragtes derefter som en bekræftet avskrift av det telegraferte eller telefonerte skrift. 0 Endret ved lover 21 juni 1935 nr. 8, 14 feb 1969 nr. 9. 1 Jfr. §189. §165.1 Annen forkynning enn postal forkynning etter §163a kan alltid utføres av et stevnevitne. Istedenfor stevnevitne kan offentlige myndigheter bruke en ansatt ved politiet2 eller i kriminalomsorgen når det gjelder forkynning i straffesaker.3 Overfor tjenestegjørende militærpersoner kan forkynning i straffesaker også skje ved befalingsmenn eller militærpoliti. Hvis det er nødvendig for at vinde tid, kan offentlige myndigheter i andre saker la forkyndelse utføre ved en, som retten har bemyndiget til det. Om dem, som saaledes utfører forkyndelser, gjælder det, som er bestemt om stevnevidner. 0 Endret ved lover 13 feb 1976 nr. 2, 7 juni 1985 nr. 56, 16 juni 1989 nr. 68, 24 juni 1994 nr. 36 (i kraft 1 juli 1997), 18 mai 2001 nr. 21 (i kraft 1 mars 2002 iflg. res. 22 feb 2002 nr. 181). 1 Jfr. §63 og lov 5 feb 1932 nr. 2 §14 annet ledd. 2 Se lov 4 aug 1995 nr. 53. 3 Jfr. strpl. §2. §166. Stevnevidner pligter at utføre forkyndelser, naar en offentlig myndighet kræver det. Hvis ophold kan undgaaes, pligter de at utføre forkyndelser ogsaa utenfor sin kreds. Efter begjæring av andre er stevnevidnerne pligtige til at utføre forkyndelser indenfor sin kreds, naar forkyndelsen efter lovgivningen er nødvendig og det, som begjæres forkyndt, er i lovlig stand. Forlanges ellers meddelelser, som ikke strider mot lov eller ærbarhet, forkyndt ved stevnevidner, kan de ikke negte at utføre forkyndelsen, medmindre den vil være til hinder for andre forretninger, eller meddelelsen aapenbart er uten retslig betydning. Negter et stevnevidne at utføre en forkyndelse, kan spørsmaalet forelægges for stedets tingrett eller for den ret, som har saken. §167. Paa helligdage eller utenfor almindelig dagstid bør forkyndelsen ikke foregaa uten nødvendighet. §168. Forkynning ved stevnevitne skal såvidt mulig1 foregå for vedkommende personlig, helst på hans bopel eller stadige arbeidssted.2 Foregår den for han personlig, er den gyldig, hvorsomhelst han treffes. 1 Jfr. §169. 2 Jfr. §170 og §195. §169.1 Træffes han ikke selv paa bopæl eller stadig arbeidssted,2 kan forkyndelsen foregaa for en voksen person av samme husstand, som er tilstede der. 1 Jfr. §212. 2 Jfr. §195. 3 Se §175, §176, §185 og §212 . §170.1 For en forretningsdrivende, som har fast forretningssted,2 kan forkyndelsen altid foregaa paa forretningsstedet, hvis saken reiser sig av forretningen. Træffes han ikke selv, kan forkyndelsen foregaa for en betjent, som er ansat der. Hvis ikke noget fast forretningssted kan paavises, kan forkyndelsen foregaa paa det sidste faste forretningssted for en voksen person, som stadig er tilstede der,3 saafremt der ikke er gaat mer end seks maaneder, siden det sidst blev benyttet. 1 Jfr. §212, lov 21 juni 1985 nr. 78 §3-1, §3-2, §3-3, §3-4, §3-5 §3-6. §171.1 Har en person, som opholder sig her i riket, hverken bopæl eller stadig arbeidssted her, og er han ogsaa forgjæves søkt personlig, kan forkyndelsen foregaa paa hans midlertidige opholdssted for en voksen person av samme husstand eller for den, han opholder sig hos, eller for en voksen person av dennes husstand. 1 Se §175, §176, §185, §210 §212. §172. Den, som selv er part i saken, kan ikke ta imot forkyndelse for motparten. §173. Det skrift, som stevnevidnet avleverer ved forkyndelsen, forsyner han med en underskrevet paategning om, naar, hvor og for hvem forkyndelsen er foregaat. Dog er dette ikke nødvendig med indkaldelse til retsmøter, som forkyndes for de indkaldte personlig. §174. Foregaar forkyndelsen for vedkommende personlig, kan han forlange, at stevnevidnet skal læse op skriftet for ham eller si, hvad det indeholder. Negter han at ta imot skriftet, kan stevnevidnet lægge det igjen eller lægge det ind til avhentning paa rettens kontor eller paa nærmeste poststed eller paa et andet høvelig sted.1 Stevnevidnet skal saavidt mulig la ham faa vite, hvor han kan faa skriftet, og si ham, at forkyndelsen er lovlig utført til trods for negtelsen. Gjælder det indkaldelse til personlig møte, skal stevnevidnet tillike saavidt mulig meddele ham indholdet av skriftet. 1 Jfr. §182 tredje ledd. §175.1 Den, som faar noget forkyndt paa en andens vegne efter §169, §170, §171 skal uten ophold underrette vedkommende om forkyndelsen og overgi skriftet til ham, hvis han kan gjøre det uten utgift eller særlig besvær. Han skal straks si fra, hvis han vet om noget, som kan være til hinder for, at vedkommende i tide faar underretning. §176. Negter de, som er nævnt i §169, §170, §171 at ta imot skriftet paa vedkommendes vegne, eller er de hindret fra at gi underretning, eller findes der ikke nogen, som forkyndelsen kan foregaa for, skal stevnevidnet efterlate i lukket omslag en skriftlig meddelelse om, at skriftet kan hentes paa rettens kontor eller paa nærmeste poststed eller paa et andet høvelig sted. §177. Om forkyndelsen skal stevnevidnet gi bevidnelse enten paa et eksemplar av det skrift, som er forkyndt, eller paa en avskrift av det eller i et særskilt skrift. Bevidnelsen skal oplyse, hvem forkyndelsen er foregaat for, og naar og hvor den er utført. Er den ikke foregaat for vedkommende personlig,2 skal tillike de omstændigheter oplyses, som dens lovlighet avhænger av. Likeledes skal det oplyses, om mottageren har uttalt noget eller stevnevidnet ellers har faat vite noget, som kan ha betydning for spørsmaalet, om forkyndelsen er lovlig, eller om vedkommende i tide vil faa skriftet. 1 Jfr. §182. §178. Naar en forkyndelse efter særskilt lovbestemmelse kan foregaa gjennem rekommandert brev,1 maa en offentlig tjenestemand indlevere til postoperatør det eksemplar eller den avskrift, som skal overgives til vedkommende. Han gir skriftet eller omslaget paategning om, naar det er indlevert til postoperatør.2 §162 sidste led faar tilsvarende anvendelse. Forkyndelsen ansees for utført to uker3 efter indleveringen til postoperatør, hvis ikke vedkommende har faat brevet tidligere. Reglene i denne paragraf gjelder ikke forkynning etter §163a. 0 Endret ved lover 7 juni 1985 nr. 56, 9 jan 1998 nr. 5. 1 Se §195 annet ledd, skjl. §29. 2 Jfr. §163. 3 Se §148 og §149. 4 Jfr. §195 i.f. §179. Forkyndelse kan foregaa underhaanden, naar den, som skal ha forkyndelsen, gir bevis for, at han har faat skriftet. Mellom offentlige tjenestemenn og advokater1 er en skriftlig erkjennelse bevis nok. Ellers må underskriften være bevitnet av en dommer, notarius,2 advokat1 eller et stevnevitne. 0 Endret ved lover 21 juni 1935 nr. 8, 4 des 1964 nr. 2, 28 april 2000 nr. 34 (i kraft 1 juli 2000 iflg. res. 28 april 2000 nr. 366). 1 Jfr. §220 flg. §180. Forkyndelse i utlandet for norske offentlige tjenestemænd, som er ansat der, kan foregaa gjennem deres foresatte. Ellers foregår forkynnelse for personer, som har kjent bopel eller oppholdssted i utlandet, på den måte, som der er hjemlet, eller gjennom vedkommende norske utenriksstasjon, hvis den fremmede lovgivning1 ikke er til hinder.2 Dokumenter som skal forkynnes av norsk utenriksstasjon,3 kan forkynnes postalt etter reglene i §163a første ledd første punktum. Naar begjæring fra en ret4 er nødvendig for at faa utført en forkyndelse,5 kan enhver ret utfærdige begjæringen. 0 Endret ved lov 15 juni 2001 nr. 60 (i kraft 1 juli 2001 iflg. res. 15 juni 2001 nr. 618). 1 Jfr. overenskomster 30 jan 1931 art. 2-5, 1 mars 1954 I, 15 nov 1965. Se også nærv. lovs §51. 2 Jfr. overenskomster 30 jan 1931 art. 4, 1 mars 1954 I, 15. nov 1965 art. 8. 3 Jfr. lov 3 mai 2002 nr. 13 §2. 4 Se strpl. §54, tvml. §166. 5 Jfr. §49. §181.1 Når en forkynnelse ikke kan foregå på noen av de måter, som foran er nevnt,2 og heller ikke noen annen fremgangsmåte er foreskrevet,3 kan retten4 i andre saker enn straffesaker bestemme at en avskrift av det som skal forkynnes eller av det vesentligste innhold skal slås opp på rettsstedet sammen med en melding om at skriftet kan hentes på rettens kontor. Gjælder det et skrift, hvorved sak reises, skal der tillike saavidt mulig paa vedkommendes sidste kjendte opholdssted lægges ned en meddelelse om, at skriftet kan hentes paa rettens kontor. Videre skal skriftet helt eller i utdrag rykkes inn i Norsk lysingsblad6 og i et eller flere blad på hans siste kjente bosted eller oppholdssted her eller i utlandet. Har retten formodning om, hvor han opholder sig, bør den desuten søke at gi ham underretning gjennem rekommandert brev eller gjennem kundgjørelse i et blad, som er utbredt paa stedet. I andre særlig vigtige tilfelde bør retten4 bestemme, at den samme fremgangsmaate skal følges. En forkyndelse efter denne paragraf ansees for utført, naar fire uker7 er gaat efter opslaget paa retsstedet, hvis ikke retten har fastsat et længere tidsrum, eller den person, som forkyndelsen gjælder, melder sig tidligere for retten og tar imot skriftet. 0 Endret ved lover 22 mai 1981 nr. 27, 9 jan 1998 nr. 5, 20 juni 2003 nr. 45 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 712). 1 Jfr. tvml. §274, lov 8 april 1981 nr. 7 §19. 3 Se note til §159. 5 Jfr. §182 tredje ledd. 6 Se lov 11 okt 1946 nr. 1. 7 Se §148 og §149. §182. Om forkyndelsen skal den, som har forlangt den, i tide faa meddelelse, ledsaget av de dokumenter, som hører til. Er det skrift, som skal avleveres, lagt ind til avhentning paa et offentlig kontor,1 skal dette gi meddelelse, hvis skriftet blir hentet. 1 Se §174 annet ledd, §176 første ledd og §181 . §183. Selv om der har været feil ved iverksættelsen av en forkyndelse, er den lovlig,1 naar det avleverte skrift er kommet frem til rette vedkommende. I saa fald ansees forkyndelsen for utført paa det tidspunkt, da han bevislig har faat skriftet. 1 Jfr. §51 og §180 tredje ledd. §184. Naar den, som skal ha en forkyndelse, ikke har kjendt bopæl eller opholdsted, pligter politiet at foreta undersøkelse, hvis en ret1 forlanger det. 1 Se strpl. §54, tvml. §166. §185. Er en forkynning ikke foregått for vedkommende personlig ved stevnevitne, og er det av stor betydning at den kommer riktig frem, skal vedkommende søkes underrettet om forkynningen dersom det kan gjøres i tide. §186.1 Naar noget skal meddeles,2 og loven ikke paabyr forkyndelse, skal meddelelse gives paa den maate, som i hvert tilfælde findes hensigtsmæssigst. 1 Jfr. tvml. §123 annet ledd. 2 Jfr. §159. 3 Jfr. tvml. §465. §187.1 Meddelelse, som gives til vedkommende personlig i et retsmøte2 om indholdet av retsboken, træder istedenfor forkyndelse, hvis ikke andet er bestemt ved lov. Dog skal vedkommende spørges, om han forlanger en skriftlig gjengivelse; i saa fald meddeles denne om mulig inden 24 timer. 1 Jfr. skjl. §2. 2 Se §122. §188. Naar en offentlig myndighet forlanger det, skal Posten Norge AS sørge for, at brev,1 som gjælder retssaker, blir bragt til adressaten, selv om brev ellers ikke bringes om til adressaterne paa vedkommende sted. 0 Endret ved lover 9 jan 1998 nr. 5, 21 juni 2002 nr. 43 (i kraft 1 juli 2002 iflg. res. 21 juni 2002 nr. 569). 1 Jfr. §163a. §189. Telegraf kan brukes til at avgi skriftlige meddelelser, begjæringer og erklæringer1 til retten efter nærmere bestemmelse av Kongen. 1 Jfr. §164. §190. Nærmere regler om forkyndelser og meddelelser kan Kongen gi. §191. For staten er det statsministeren eller vedkommende departementschef, som tar imot forkyndelser og meddelelser; for en fylkeskommune er det fylkesordføreren; for andre kommuner er det ordføreren. For offentlige indretninger og for stiftelser,1 sparebanker,2 foreninger, selskaper, statsforetak eller boer mottages forkyndelser og meddelelser av den, som styrer deres anliggender eller, hvis de styres av flere i forening, av styrets formand. Er der ingen formand, kan de rettes til ethvert medlem av styret. 0 Endret ved lover 13 juni 1975 nr. 43, 30 aug 1991 nr. 71. 1 Se lov 15 juni 2001 nr. 59. 3 Se kkl. §149 femte ledd, sl. §20 og §29 . §192.1 Den, som har prokura2 eller anden almindelig fuldmagt3 til at vareta fuldmagtsgiverens anliggender, kan ta imot forkyndelser og meddelelser paa hans vegne i retssaker, som falder indenfor fuldmagtens omraade. 1 Jfr. tvml. §271, skjl. §21, lover 14 des 1917 nr. 16 §28, 17 juli 1925 nr. 11 §24, 12 juni 1931 nr. 1 §18 og §27, §3 mars 1961 nr. 4 §31, 15 des 1967 nr. 9 §67, anordn. 7 aug 1925 §3, lov 29 mai 1970 nr. 33 §12 og §45, sjøl. §73. 3 Se f.eks. lover 13 juni 1997 nr. 44 §6-30, §6-31, §6-32 og 13 juni 1997 nr. 45 §6-30, §6-31, §6-32, sjøl. §104 og §137. §193. Naar en part har git almindelig procesfuldmagt for en sak, kan forkyndelser og meddelelser i denne sak rettes til procesfuldmægtigen,1 hvis ikke andet er bestemt ved lov. Forkynnelser og meddelelser om anke eller kjæremål mot avgjørelser som avslutter en sak eller en selvstendig del av en sak, eller om oppfriskning3 eller gjenopptakelse kan ikke rettes til prosessfullmektigen, med mindre prosessfullmakten uttrykkelig hjemler det eller tillike bemyndiger til å foreta de nevnte rettergangsskritt. Det samme gjælder om forkyndelser og meddelelser i anledning av fuldbyrdelse av en dom eller kjendelse. Når innkalling til et rettsmøte forkynnes for en part personlig, skal hans prosessfullmektig gis meddelelse om møtet. 0 Endret ved lover 20 juni 1952 nr. 3, 11 juni 1993 nr. 80 (se dens V - i kraft 1 aug 1995 iflg. res. 2 juni 1995 nr. 513). 1 Se tvml. §47, §49 og §50, jfr. tvangsl. §5-1 første ledd og §6-1 første ledd, skjl. §2, kkl. §149 femte ledd, sl. §22. 2 Se §193 annet ledd og §197, tvml. §105, §106, §115, §116, §118, §277 . 3 Se tvml. §346 og §381 fjerde ledd. §194.1 Har nogen git en anden fuldmagt til at ta imot forkyndelser og meddelelser i sit sted,2 kan forkyndelser og meddelelser rettes til fuldmægtigen, naar det gjælder saker, som parterne har fri raadighet over.3 Viser det sig eller gir omstændighetene grund til at tro, at en forkyndelse ikke paa denne maate er naadd frem til fuldmagtsgiveren, bør retten4 underrette ham om forkyndelsen, hvis det kan gjøres i tide. I saker, som parterne ikke har fri raadighet over,3 kan saadan fuldmagt bare gives, hvis retten4 godkjender det. Godkjendelsen kan naarsomhelst tilbakekaldes. 1 Jfr. tvml. §48 og §277, tvangsl. §5-14 jfr. §6-1 annet ledd. 2 Jfr. lov 28 nov 1898 §8. 3 Se §197, tvml. kap. 28, 29 og 30. §195. Hvis en part ikke her i riket har bopæl eller fast arbeidssted eller forretningssted, hvor forkyndelse kan foregaa efter reglerne i §168, §169 og §170 første led, og han heller ikke har en procesfuldmægtig,1 som har bopæl eller kontor paa retsstedet eller i nærheten av det, kan retten,2 om nødvendig gjennem forkyndelse, paalægge ham at opgi inden en fastsat frist en person, som er bosat paa retsstedet eller i nærheten av det, til hvem forkyndelser og meddelelser under saken kan rettes.3 Rettens beslutning kan ikke angripes ved kjæremaal eller anke. Forpligtelsen varer, til saken er avgjort ved retskraftig dom.4 Efterkommer han ikke forpligtelsen, kan forkyndelse foregaa gjennem rekommandert brev5 til hans sidste kjendte adresse, og forkyndelsen ansees da for utført, naar brevet er indlevert til postoperatør. 1 Se tvml. kap. 4. 2 Se strpl. §54, tvml. §166. 3 Jfr. §197. 4 Se tvml. §161. 5 Se §178. §196. Naar en part eller hans lovlige stedfortræder eller procesfuldmægtig eller nogen anden, som forkyndelser og meddelelser kan rettes til efter §191, §192, §194 eller §195, skifter bopæl under en sak,1 maa hans nye bopæl meldes for retten. Unnlates det, kan forkynning foregå på hans tidligere bopel etter §163a eller §176, medmindre hans nye bopel på forhånd er kjent, eller det vites å være anledning til å forkynne på stadig arbeidssted. 1 Jfr. §197. §197. I straffesaker1 faar bestemmelserne i §193, §194, §195, §196 bare anvendelse paa den private saksøker og den fornærmede, som har sluttet sig til forfølgningen. 2 Se strpl. §80 og §402 samt 404. §197a. 1 Jfr. tvangsl. §2-13.

lovdata_cd_58259

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.786

Forskrift om krav til bachelorgrad ved Krigsskolen. Fastsatt av skolesjefen ved Krigsskolen 7. november 2003 med hjemmel i lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler §45, forskrift av 6. juni 2003 nr. 673 om delvis innlemming av Forsvarets høgskoler under lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler og forskrift av 11. oktober 2002 nr. 1124 om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høgskoler §40. Forskriften gjelder for tildeling av graden bachelor ved Krigsskolen. Graden bachelor blir gitt ved Krigsskolen på grunnlag av eksamen i fag eller emner/emnegrupper på til sammen minimum 180 studiepoeng etter følgende bestemmelser: 3. Toårig integrert studieprogram på minimum 120 studiepoeng etter studieplan for krigsskole 1 kombinert med godkjent studium tilsvarende minimum 60 studiepoeng fra annen utdanning. Krigsskolen gir nærmere bestemmelser. b) Fag, emner/emnegrupper fra høgskoler, vitenskapelige høgskoler eller universiteter i Norge, eller tilsvarende godkjent utdanning fra andre land, kan godkjennes som tillegg som nevnt ovenfor.

lovdata_cd_29142

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.909

1. Når kommunen i medhold av reguelringsplanen (§26 nr. 1 punkt f) helt eller delvis har ervervet grunn til eller opparbeidet felles avkjørsel, felles gårdsplass eller annet felles areal for flere eiendommer, skal eierne (festerne) av de eiendommer som får nytte av anlegget, refundere kommunen dens utgifter. Kommunen fordeler utgiftene på eierne (festerne) av de eiendommer som nevnt i første ledd i forhold til nyttten for hver eiendom. Dersom kommunen eller en av eierne (festerne) krever det, skal fastsettingen av refusjon og fordelingen foretas ved skjønn. Eierne (festerne) skal gjøres kjent med denne adgangen til å få prøvd kommunens avgjerd ved skjønn og med frister etter §57. 2. Når refusjon er endelig fastsatt, skal kommunen overdra anlegget uten vederlag til eierne av de interesserte eiendommer, som blir sameiere i samme forhold som fastsatt ved refusjonen.

lovdata_cd_42997

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.878

Bestemmelsene får bare anvendelse når barnet får fri forpleining av det offentlige, jf. ordlyden i første ledd, første punktum. Trygderetten har i en kjennelse av 15. november 1990 (anke nr. Trygderetten 1987-02003) omgjort vedtak om reduksjon av barnepensjon under skolegang ved spesialskole begrunnet med at barnet tilbrakte ca. halvparten av årets dager hjemme og at vergen måtte sørge for klær og skotøy i den tiden barnet oppholdt seg på skolen. Retten fant da at barnet ikke kunne anses å motta fri forpleining av det offentlige og at barnepensjonen derfor måtte utbetales uavkortet. Det er i første ledd andre punktum åpnet for at departementet kan gjøre unntak for visse institusjoner og bestemte persongrupper. Slike forskrifter er foreløpig ikke gitt.

lovdata_cd_46955

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.673

Ettersom folketrygdens pensjonsalder er høy sammenlignet med de andre EØS-landene vil trygdekontoret i en del tilfeller oppleve at søkeren henvender seg til trygdekontoret en stund før det er aktuelt å søke om alderspensjon fra folketrygden, se ovenfor under punkt 19.8.2. I slike tilfelle behøver ikke trygdekontoret igangsette en «norsk» pensjonssak - dvs de behøver ikke registrere krav om pensjon fra folketrygden og fatte vedtak om avslag fordi aldersvilkåret ikke er oppfylt. Det er her tilstrekkelig at de aktuelle blankettene og den aktuelle tilleggsdokumentasjonen oversendes FFU. Av hensyn til kravdato er det imidlertid viktig å skrive et datert notat fra henvendelsen, og starte utfyllingen av blankettene snarest mulig. Se også rundskriv hovednummer 40-21 punkt 21.2 om kravframsettelse.

lovdata_cd_29768

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.886

Tinglysning av hjemmelsbrev på eiendom eller rettighet som nevnt i bygningslovens §57 pkt. 1 og 2 og innføring i grunnboken kan foretas når det blir forevist attest fra oppmålingsmyndighetene om at kart- og oppmålingsforretning er begjært og at gebyr for forretningen og tinglysningsgebyr er innbetalt. Tilsvarende gjelder også for overgang ved arv. Oppmålingsmyndighetene kan i så fall forlange at grensene er fastlagt i marken før attest utstedes. (I 1965 s 1539)

lovdata_cd_7104

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.583

Gjelder for: Fokksteinane fuglefredningsområde, Sokndal kommune, Rogaland.

maalfrid_751907633fab2c2b8256899d1ba5ba87c6eb8af8_97

maalfrid_regjeringen

no

0.904

2020–2021 99 Samfunnssikkerhet i en usikker verden åpent demokrati. Dette gjenspeiles også i praksisen til Den europeiske menneskerettsdomstol etter Den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMK) artikkel 10. Den viser at den redaktørstyrte pressen har en særskilt rolle og funksjon i demokratiet som «public watchdog». Denne oppgaven forutsetter at pressen er uavhengig av de maktstrukturene den skal overvåke, og at allmennheten har tillit til denne uavhengigheten. Bare da vil innhold som formidles i mediene gi grunnlag for fri og opplyst politisk meningsdannelse. Redaksjonell uavhengighet er derfor en absolutt forutsetning for de redaktørstyrte journalistiske medienes funksjon for den offentlige samtalen. Myndighetene må derfor være tilbakeholdne med tiltak som kan oppfattes som forsøk på å påvirke redaksjonelle beslutninger eller praksis. Hovedformålet med politikken på området er derfor å legge til rette for et mangfold av uavhengige medier. De skal kunne fungere som åpne og uavhengige kanaler for informasjonsutveksling og samfunnsdebatt, forvaltet etter omforente presseetiske prinsipper. Dette gjøres både gjennom økonomiske rammebetingelser (for eksempel mva-fritak, direkte mediestøtte og finansieringen av NRK) og gjennom rettslige rammebetingelser (for eksempel lovregler om redaksjonell uavhengighet, redaktøransvar og kildevern). I tillegg gjennomføres det publikumsrettede tiltak som har til hensikt å bidra til at befolkningen har en høy grad av kritisk medieforståelse, bevissthet om kildekritikk osv. I de redaktørstyrte, journalistiske mediene og i medienes bransjeorganisasjoner er det relativt høy grad av bevissthet rundt desinformasjon og relaterte problemstillinger (se boks 9.5). Medienes bevissthet vil likevel variere, blant annet ut fra størrelse og posisjon i markedet. Digitaliseringen har endret forutsetningene for ytringsfriheten fundamentalt, både når det gjelder produksjon, formidling og konsum av innhold og tjenester. Fremveksten av elektroniske plattformer og sosiale medier har medført en eksplosiv utvidelse av den enkeltes informasjonstilgang og ytringsmuligheter. Samtidig har de tradisjonelle 4 Artikkel 10 i EMK sier at enhver har rett til ytringsfrihet, som innebærer frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Hele EMK finnes på lovdata.no.

lovdata_cd_454

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.674

Forskrift om grenseregulering i Mosjøen og Vefsn kommuner, Nordland. Fastsatt ved kgl.res. 7. januar 1950. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet. §1. Fra 1. juli 1950 overgår til Mosjøen ladested fra Vefsn herred i Nordland fylke et område som ligger mellom ladestedets nåværende grense og følgende nye grenselinje: Den begynner i den gamle bygrense der denne skjærer Nordlandsbanen og følger denne i sørlig retning til skjæringspunktet med en forlenget linje av Mathias Bruns gates sørside, herfra i vest litt sørlig retning langs denne gates søndre side til det punkt hvor en forlenget linje av Tordenskjolds gates østre side treffer denne; herfra går grensen under en vinkel på 158,50o med Mathias Bruns gates sørside rettlinjet i sørvestlig retning til Vefsnas djupål, som deretter følges i nordvestlig retning til den tidligere bygrense. §2. Den nye grenselinje skal på Mosjøen kommunes bekostning merkes med grensesteiner ved en åstedsforretning som holdes av personer som Kommunaldepartementet oppnevner. Forretningen stadfestes av Kongen. §3. Det område som etter §1 føres over til ladestedet Mosjøen, skal fra overføringsdagen gå ut av landets matrikkel og i enhver henseende høre under ladestedet. Dog skal dette ikke ha noen virkning på den odel som på overføringsdagen måtte hvile på jord i byutvidelsesområdet. §4. Bygninger i byutvidselsesområdet nyter ikke godt av det nedslag i brannkontigent som i medhold av lovgivningen om Norges Brannkasse er eller måtte bli tilstått bygninger innen de eldre byområder. Om og i hvilken utstrekning noe slikt nedslag i tilfelle skal tilstås noen del av bebyggelsen på byutvidelsesområdet, bestemmes etter reglene i lovgivningen om Norges Brannkasse. §5. På byutvidelsesområdet skal det inntil annerledes bestemmes av vedkommende departement, være tillatt å oppføre trebygninger i samsvar med reglene i §114 og §115 i bygningsloven av 22. februar 1924. §6. Etter bykommunelovens §58 godkjennes Mosjøen bystyres vedtak av 27. oktober 1949 om å overdra visse nærmere angitte tomtearealer til Vefsn kommune for en pris av kr. 0,50 pr. kvadratmeter. §7. Denne resolusjon trer i kraft straks. 1950 Forskr. om namsmannsforr.

lovdata_cd_58338

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.772

Det kvantum som det skal svares avgift eller kan kreves tilskudd for, skal være beregnet mengde produksjonsfløte, myse eller kjernemelk med kumelk som råvare, bak det solgte eller produserte kvantum melkeprodukter innenfor biproduktgruppene i første ledd. Meieriselskap eller primærprodusenter som årlig foredler mindre enn 500.000 liter melk, skal ikke svare biproduktavgift eller ytes biprodukttilskudd etter denne paragrafen. Statens landbruksforvaltning fastsetter satser for avgifter og tilskudd for de enkelte biproduktgruppene. Uten hensyn til de avgifter og tilskudd som følger av §4 og §5, kan utbetaling av tilskudd i prisgruppene 1C t.o.m. 7C i §4 (merkevareeksport) ikke foretas slik at rammene for Norges forpliktelser med hensyn til totale eksportkvanta og bruk av eksportsubsidier etter WTO-avtalen, overskrides. Statens landbruksforvaltning kan gi nærmere regler om fordeling av tilskuddet, herunder kan Statens landbruksforvaltning bestemme at tilskuddet skal fordeles etter søknad. Kostnader ved administrasjon av utjevningsordningen og kvoteordningen for melk finansieres av innkrevd avgift etter denne forskriften. Innkrevd avgift kan benyttes til å etablere en nødvendig likviditetsreserve i ordningen. og på den andre siden de tilsvarende faktiske råvareverdiene som Statens landbruksforvaltning beregner i ettertid, kan Statens landbruksforvaltning halvårlig etterregne avgifter og tilskudd i en eller flere av pris- og biproduktgruppene. Statens landbruksforvaltning kan fastsette nærmere retningslinjer om hvilke grupper som skal etterregnes og hvordan etterregningen skal gjennomføres. Markedsregulator plikter i denne sammenheng å stille nødvendig dokumentasjon til rådighet for Statens landbruksforvaltning, herunder produktkalkyler, rabatter, leveringsbetingelser og salgsavtaler. 1 Jf. forskrift av 1. juli 2003 nr. 919 om Omsetningsrådets myndighet vedrørende markedsregulering for jordbruksråvarer §3 nr. 4. Meieriselskap som henter melk hos melkeprodusent og som utjevner for fraktkostnader mellom egne leverandører, kan kreve et innfrakttillegg. Tillegget gis pr. liter innveid melk i den kommunen der melken er produsert, og etter satser fastsatt av Statens landbruksforvaltning. Meieriselskap som distribuerer flytende melkeprodukter til dagligvaremarkedet og selv bærer transportkostnadene, kan kreve et distribusjonstillegg. Tillegget gis pr. liter distribuert melkeprodukt i den kommune der produktet leveres, og etter satser fastsatt av Statens landbruksforvaltning. Q-meieriene AS kan i tillegg kreve 50 øre pr. liter for et kvantum begrenset oppad til 30 mill. liter og 25 øre pr. liter for kvantum mellom 30 og 60 mill. liter for distribusjon av flytende melkeprodukter fra meierianlegg som tilhører konsernet. Melkeprodusenter som selv foredler melk til flytende melkeprodukter, selger disse direkte til dagligvaremarkedet og bærer transportkostnadene i forbindelse med salget, kan kreve distribusjonstillegg etter foregående ledd for det volum som det etter denne forskriften skal svares utjevningsavgift eller det kan kreves utjevningstilskudd for. Meieriselskap eller melkeprodusenter som foredler melk som omfattes av denne forskriften skal sende månedlige oppgaver over produsert eller solgt kvantum melkeprodukter samt beregnet mengde melk bak produktene i henhold til §4 og §5. Statens landbruksforvaltning kan gi nærmere regler om rapportering. Herunder kan det kreves at oppgavene som nevnt i første ledd innsendes i elektronisk form, og at de bekreftes hvert halvår av statsautorisert eller registrert revisor. Statens landbruksforvaltning kan også gi meieriselskaper som er del av samme konsern eller annen fellessammenslutning tillatelse til å rapportere samlet etter denne paragrafen. Differansen mellom den avgift som skal svares og det tilskuddet som meieriselskapet eller primærprodusenten har krav på etter denne forskriften, skal avregnes månedlig (nettoavregning) ut fra virksomhetens oppgaver over avgiftspliktig og tilskuddsberettiget kvantum melkeprodukter. For den enkelte avregning av avgifter og tilskudd etter §4 og §5, fastsetter Statens landbruksforvaltning omregningsfaktorer for beregning av avgiftspliktig og tilskuddsberettiget kvantum. Skyldig netto beløp etter første ledd skal betales til Statens landbruksforvaltning innen 45 dager etter avregningsmåneden. Dersom virksomheten har oppfylt krav til rapportering etter §11, skal netto tilgodehavende beløp være sendt fra Statens landbruksforvaltning til virksomheten innen 45 dager etter avregningsmåneden. Feil i avregningen skal rettes ved justering av senere ordinære avregninger eller på annen hensiktsmessig måte. Meieriselskaper som rapporterer samlet i henhold til §11 annet ledd, kan avregnes samlet. For melkeprodusenter som selv foredler melk til flytende melkeprodukter, kan Statens landbruksforvaltning fastsette avregningsrutiner som avviker fra det som følger av denne paragrafen. Den som skal svare avgift eller ytes tilskudd etter denne forskriften plikter å gi melding om dette til Statens landbruksforvaltning, og for øvrig gi alle nødvendige opplysninger som Statens landbruksforvaltning krever. Statens landbruksforvaltning kan også kreve opplysninger som er nødvendig for å avgjøre om et foretak som foredler melk plikter å svare avgift eller har rett til tilskudd etter denne forskriften. Statens landbruksforvaltning fører tilsyn med at oppgaver over innbetalinger eller krav om utbetalinger er riktige, og har adgang til all bokføring, korrespondanse og opptegnelser som vedkommer prisutjevningsordningen. Statens landbruksforvaltning administrerer prisutjevningsordningen for melk. Herunder forestår Statens landbruksforvaltning innkreving av avgifter og utbetaling av tilskudd og kan gi utfyllende bestemmelser til denne forskriften. Enkeltvedtak fattet av Statens landbruksforvaltning i medhold av forskriften kan påklages til Landbruksdepartementet etter lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) kapittel VI. Denne forskriften trer i kraft 1. januar 2004. Fra samme tid oppheves forskrift av 30. juni 2000 nr. 701 om prisutjevningsordningen for melk. Rørosmeieriet AS kan kreve et særlig tillegg på kr 1,50 pr. liter anvendt melk i selskapets foredling innenfor tidsrommet 1. juli t.o.m. 31. desember 2004, jf. §4. 0 Endret ved forskrift 15 juni 2004 nr. 1048 (i kraft 1 juli 2004).

lovdata_cd_34872

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.805

Publisert: Ot.prp.nr.102 (2001-2002) Tittel: Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (tidsbegrenset uførestønad) Målet med forslagene er å redusere antallet nye uførepensjonister og forebygge varig uførhet gjennom blant annet å innføre en ny tidsbegrenset uførestønad som skal revurderes etter 1-4 år. Tidsbegrenset uførestønad skal hovedsakelig gis til alle som har en viss arbeidsevne i behold (som bare er delvis uføre). Stønaden skal også kunne gis til personer som på søknadstidspunktet er 100 prosent uføre, men hvor fremtidig arbeidsevne er usikker. På den måten regner Regjeringen med at flere uførepensjonister vil kunne komme tilbake i arbeid på heltid eller deltid etter en tid med stønad. Forslaget om tidsbegrenset uførestønad er en oppfølging av forslag i Sandmanutvalgets innstilling. Sandmanutvalget (NOU 200:27) som avga sin innstilling 15. september 2000 har hatt som mandat å utrede årsaker til økningen i sykefraværet og tilgang til uførepensjon og foreslå tiltak som kan bidra til å redusere sykefraværet og uføretilgangen. Utvalgets forslag for å redusere sykefraværet er delvis fulgt opp gjennom Intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv som ble inngått mellom partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter høsten 2001. Intensjonsavtalen legger til grunn de samme prinsipper for sykefraværsarbeid som Sandmanutvalget foreslo om tidlig intervensjon og forankring av tiltak på den enkelte arbeidsplass. Oppfølging av den enkelte arbeidstaker er viktig ikke bare i forhold til reduksjon i sykefraværet, men også for å hindre varig utstøting fra arbeidslivet og å forebygge varig uførepensjonering. Regjeringen Bondevik II fulgte opp Intensjonsavtalen med nødvendige lovforslag i Ot.prp.nr.29 (2001-2002), som ble vedtatt ved lov av 22. mars 2002. Forslaget om å innføre en tidsbegrenset uførestønad markerer at ikke alle uføre skal ha en varig ytelse. Gjennom oppfølging i stønadsperioden og eventuell tilrettelegging i form av attføringstiltak ved revurdering av stønaden, er målet at flest mulig skal komme tilbake i arbeid på heltid eller deltid. For å markere at den nye stønaden ikke er en pensjonsytelse, foreslås det at beregningen av denne stønaden løsrives fra pensjonssystemet og knyttes nærmere opp til reglene for rehabiliteringspenger og attføringspenger. Det betyr at inntekten det siste året eller de tre siste årene før arbeidsevnen ble nedsatt skal legges til grunn for beregningen av ytelsen, og at ytelsen blir skattlagt som arbeidsinntekt. Dermed fjernes terskelvirkningene som bl. øke arbeidsinnsatsen. For å motivere til aktive tiltak foreslås at kompensasjonsnivået skal være noe lavere for den tidsbegrensede uførestønaden enn i attførings- og rehabiliteringspengeordningen. Kompensasjonsnivået for tidsbegrenset uførestønad foreslås satt til 60 prosent av beregningsgrunnlaget. Rehabiliteringspenger, attføringspenger og den nye tidsbegrensede stønaden vil være ytelser som gis i en overgangsperiode når framtidig arbeidsevne er uklar. Felles beregningsmodell vil bidra til en administrativ forenkling. Det foreslås at minstenivået for de tre ytelsene settes til 1,8 G, dvs. på om lag samme nivå som brutto minstepensjon. For attføringspenger og rehabiliteringspenger innebærer det at minsteytelsen øker fra 1,6 G til 1,8 G. Det foreslås ingen endringer i vilkårene for varig uførepensjon, men friinntekten på 1 G foreslås erstattet av et toleransebeløp på 0,1 G. Det foreslås at uføre med politiske verv og verv i frivillige organisasjoner får beholde dagens friinntekt på 1 G. For å sikre lik vurdering av kvinner og menn ved behandling av søknad om uførepensjon, foreslås det å avvikle særreglene som gjelder for deltidsarbeidende kvinner. Proposisjonens del I redegjør for bakgrunnen for forslagene, herunder forslagene i Sandmanutvalgets innstilling på uføreområdet. Det gis en omtale av tiltak som har vært iverksatt for å redusere uføretilgangen og få flere uførepensjonister tilbake i arbeid. Del II gjelder endringer i folketrygdloven og redegjør for lovforslagene. Forslagene gjelder: - Gjeldende uførepensjonsordning deles i en ordning med tidsbegrenset uførestønad, og en varig ordning (punkt 7.1) - Inntektsgrensen før uføregraden revurderes for varige uførepensjonister endres fra 1 G (folketrygdens grunnbeløp) til 0,1 G. (punkt 7.4) - Regelen om at uførhetsvurderingen av deltidsarbeidende også skal ta hensyn til evnen til å utføre arbeid i hjemmet oppheves (punkt 7.2.3) - Fastsettelse av uføregrad skal foretas med fem prosents intervaller (punkt 7.2.2) - Nødvendig omarbeiding av regler i folketrygdloven og i andre lover, for å tilpasse disse til forslaget om tidsbegrenset uførestønad (punkt 7.3.6) Utfordringen framover er å opprettholde en høy yrkesdeltakelse. At flest mulig deltar i verdiskapningen i samfunnet er viktig både for den enkelte og for samfunnet. For den enkelte innebærer deltakelse i arbeidslivet høyere inntekt, sosial tilhørighet og en opplevelse av å være til nytte. Svak eller mangelfull tilknytning til arbeidslivet øker risikoen for fattigdom, stønadsavhengighet, vansker på boligmarkedet mv. For samfunnet er høy yrkesdeltakelse viktig for å sikre nødvendig verdiskapning, redusere skatte- og avgiftstrykket og videreutvikle velferdstjenester. Høy yrkesdeltakelse er bl.a nødvendig for å kunne sikre et godt tjenestetilbud med store grupper eldre i befolkningen. Å bremse tilstrømmingen til uførepensjon er et viktig tiltak i denne sammenheng. Det er viktig å sette inn tiltak for å forebygge varig uførhet så tidlig som mulig i et sykeforløp mens det foreligger et arbeidsforhold. Når personen har falt ut av arbeid og det foreligger søknad om uførepensjon skal det ofte mer til av tiltak for å få vedkommende tilbake i arbeid. Mange av de som er innvilget uførepensjon har imidlertid en restarbeidsevne som kan nyttes i lønnet arbeid dersom forholdene legges til rette. Noen vil også kunne komme tilbake til arbeid på heltid. Dette forutsetter et arbeidsliv hvor det også er plass til personer som ikke fungerer 100 prosent til enhver tid. Offentlige stønadsordninger skal gi en rimelig inntektssikring ved sykdom og uførhet, men må også være utformet slik at de motiverer til arbeid framfor passivitet. Det er ikke alltid tilfellet i dag. Det har vært en sterk økning i antallet nye uførepensjonister per år siden1990-tallet fra om lag 20.000 i 1993 til over 33.000 i 1999. De siste par årene har det vært en nedgang. I 2001 var tilgangen på vel 25.000. Antallet uførepensjonister fortsetter imidlertid å øke fordi tilgangen er høyere enn avgangen. Ved utgangen av 2001 var det over 285.000 uførepensjonister. Dette utgjør 10 prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år. Fra midten av 1990-tallet befinner en stadig større andel av den yrkesaktive befolkningen seg i aldersgrupper som har høy uføretilbøyelighet. Samtidig er alderskullene som går over på alderspensjon relativt små. Rikstrygdeverket har beregnet at demografiske forhold kan forklare 40 prosent av veksten i antallet uførepensjonister i perioden 1996-2000. Fra 2000 til 2001 forklarer demografiske forhold hele veksten i antallet uførepensjonister. De fleste uførepensjonister er over 50 år. Blant de nye uførepensjonistene i 2001 var 68 prosent mellom 50 og 67 år. Fem prosent var under 30 år. Muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser er de hyppigst forekommende diagnosene. Om lag 60 prosent av de nye uførepensjonistene har slike diagnoser. Blant uførepensjonister over 45 år er muskel- og skjelettlidelser den mest vanlige diagnose, mens blant de under 45 er psykiske lidelser den vanligste årsaken til uførepensjonering. Ved utgangen av 2000 hadde 79 prosent full uførepensjon og 21 prosent gradert uførepensjon. Av nye uførepensjonister fikk 1/3 i 2000 gradert pensjon. Det er store variasjoner mellom fylkene i antallet uførepensjonister og i nytilgangen. Andelen uførepensjonister er 80 prosent høyere i det fylket som har flest uførepensjonister (Finmark) enn i Sogn og Fjordane som har færrest uførepensjonister, korrigert for befolkningsstørrelse og alderssammensetning. er høyere i kommuner med lavt utdanningsnivå og høy dødelighet. For menn øker uføretilgangen i kommuner med høy ledighet. For kvinner øker tilgangen i kommuner med høy nettoutflytting. Reduksjonen i uføretilgangen de siste par årene antas blant annet å ha sammenheng med kvalitetssikring av uførepensjonsvedtak i trygdeetaten og skjerpet krav om at attføring skal være forsøkt før uførepensjon kan innvilges, se punkt 4.4. Færre søker om uførepensjon enn tidligere, og flere av de som søker får avslag. Avslagsprosenten har økt fra 15,7 prosent i 1998 til 24 prosent i 2001. Ankefrekvensen har vært relativt stabil, men færre får omgjort avslag ved anke. Dette gjelder særlig anker som blir behandlet i Trygderetten. I 1998 fikk 27,7 prosent omgjort opprinnelig vedtak i Trygderetten. I 2001 var omgjøringsprosenten rundt 16 prosent. I 2000 ble kravet om at attføring skal være forsøkt før uførepensjon kan innvilges skjerpet. Dette har ført til en sterk økning i antallet personer på yrkesrettet attføringstiltak i regi av Aetat. I 2001 var 67.000 på yrkesrettet attføring. Vel 40.000 av disse mottok attføringspenger. Det er også langt flere enn tidligere som mottar rehabiliteringspenger. Antallet mottakere av rehabiliteringspenger økte fra vel 20.000 i 1996 til 39.000 i 2001. Økningen i mottakere av rehabiliteringspenger har sammenheng med at flere er langtidssykmeldte og bruker opp sykepengeretten. Både rehabiliteringspenger og attføringspenger er tidsbegrensede stønader hvor målet er at stønadsmottakeren skal tilbake i arbeid. Mange går imidlertid fra rehabiliteringspenger og attføringspenger til uførepensjon. Av de som avsluttet rehabiliteringspenger i 1999 gikk 36 prosent over på uførepensjon, og 16 prosent av avsluttede attføringspengemottakere ble oversendt trygdeetaten for vurdering av uførepensjon. 3 NOU 2000: Sandmanutvalget avga sin innstilling 15. september 2000. Utvalgets mandat var å utrede årsakene til veksten i sykefraværet og nytilgangen til uførepensjon, og foreslå tiltak for å redusere sykefraværet og uføretilgangen. Sandmanutvalgets forslag til tiltak for å redusere sykefraværet er delvis fulgt opp gjennom Intensjonsavtalen som ble inngått høsten 2001 mellom arbeidslivets parter og myndighetene. Se nærmere Ot.prp.nr.29 (2001-2002) om tiltak for å redusere sykefraværet. Sandmanutvalget mente at det viktigste tiltaket for å redusere uføretilgangen er å gripe inn tidlig i sykmeldingsfasen. Utvalget la til grunn at arbeidsplassen skal være den viktigste arenaen for å forebygge sykefravær og hindre utstøting fra arbeidslivet. Videre mente utvalget at flere må få tilbud om yrkesrettet attføring. Behovet for yrkesrettet attføring til annet arbeid bør etter utvalgets oppfatning avklares senest etter 6 måneders sykefravær. Flere av de som søker uførepensjon bør i følge utvalget bli forsøkt attført. For å få uføre tilbake i arbeid, foreslo Sandmanutvalget å dele uførepensjonen i en tidsbegrenset uførestønad og en varig uførepensjon. Utvalget foreslo videre nye regler for inntektsprøving av uførestønad/uførepensjon for uføre som kombinerer arbeid og trygd. Tidsbegrenset uførestønad skal ifølge Sandmanutvalget ytes når det er en viss mulighet for at stønadsmottakeren skal kunne komme tilbake i arbeid på heltid eller deltid etter en periode. Ytelsen skal revurderes etter 1-4 år. Tilbakeføring til arbeid etter en periode med stønad forutsatte ifølge utvalget tett oppfølging av den enkelte i trygdeetaten og aktiv medvirkning fra Aetat. Utvalget forutsatte at inngangsvilkårene skal være de samme for tidsbegrenset uførestønad og varig uførepensjon, og at de to stønadene skal beregnes/utmåles på samme måte som dagens uførepensjon. Det vil si at det skal være de samme medisinske inngangsvilkårene og samme krav om at attføring skal være forsøkt. Kravet til lidelsens varighet vil imidlertid være forskjellig i de to ordningene. For personer som allerede er innvilget uførepensjon, foreslo Sandmanutvalget en begrenset revurdering som i første omgang skulle omfatte alle under 50 år som hadde hatt uførepensjon i mindre enn 5 år og som hadde uføregrad lavere enn 100. Sandmanutvalget fikk et særskilt oppdrag om å vurdere nye regler for inntektsprøving/avkorting av uførepensjon for uførepensjonister som har inntekt ved siden av pensjonen. Utvalget mente at nye inntektsprøvingsregler er en nødvendig forutsetning for at en ordning med tidsbegrenset uførestønad skal bidra til at stønadsmottakerne kan komme tilbake i arbeid eller øke sin arbeidsinnsats. For å stimulere til økt yrkesdeltakelse, bør avkortingsreglene etter utvalgets oppfatning være utformet slik at det alltid lønner seg å arbeide mer. Ordningen må være fleksibel, og en må unngå uheldige trappetrinnseffekter og mulighet for uheldige tilpasninger til regelverket. Utvalget foreslo å avvikle ordningen med friinntekt på 1 G (folketrygdens grunnbeløp - p.t. kr 51.360,-). inntekt enn ved å holde seg innenfor grensen på 1 G. Utvalget begrunnet avvikling av ordningen med friinntekt med at det alltid skulle lønne seg å arbeide mer. Utvalget vurderte to modeller for inntektsprøving av uførestønad/uførepensjon: a) Avkortingsmodellen basert på reglene for etterlattepensjon. Pensjonen avkortes med 40 prosent av inntekt utover forventet inntekt. b) AFP-modellen. Ved revurdering reduseres pensjonen gradvis i takt med inntekten. Ved revurdering foreslo utvalget et slingringsmonn på 0,1 G. Videre foreslo utvalget en nedre uføregrad på 20 prosent for uføre som trapper opp arbeidsinnsatsen. Utvalget tok ikke stilling til valg av modell. De fleste høringsinstansene er positive til innføring av en tidsbegrenset uførestønad, fordi dette vil bidra til at færre får varig uførepensjon og flere uføre vil kunne komme tilbake i arbeid. Flere peker imidlertid på at tilbakeføring til arbeid forutsetter tett oppfølging av den enkelte og et nært samarbeid mellom trygdeetaten og Aetat. Noen av høringsinstansene mener at det også bør kunne tilstås uførestønad/ uførepensjon når arbeidsevnen er nedsatt med mindre enn 50 prosent. De av høringsinstansene som har uttalt seg er positive til at det innføres nye regler for inntektsprøving av uførepensjon, med sterkere insitament for uføre til å øke arbeidsinnsatsen. Med unntak av Landsforeningen for hjerte- og lungesyke og Norges Handikapforbund, går ingen av høringsinstansene i mot avvikling av friinntekten på 1 G. Handikapforbundet peker spesielt på at friinntekten er viktig for mange uførepensjonister som ikke kan ta fast arbeid, men som kan ha politiske verv og delta i interesseorganisasjoner. Det har vært iverksatt flere typer tiltak for å begrense tilgangen til uførepensjonsordningen og/eller få uførepensjonister tilbake i arbeid på heltid eller deltid. De medisinske inngangsvilkårene for å få uførepensjon ble innskjerpet i 1991. Det ble i forskrift presisert at ervervsevnen skal være varig nedsatt med minst halvparten, og at nedsettelsen i vesentlig grad skal skyldes sykdom. Dette innebar en skjerping av kravet om årsakssammenheng mellom den medisinske lidelsen og nedsatt inntekts- eller arbeidsevne. For lidelser uten objektive diagnostiske funn skulle det foreligge bred medisinsk-faglig enighet om vurderingen i det enkeltetilfelle. Dette innebar en viss innskjerping av praksis i forhold til såkalte «diffuse» lidelser ( Ot.prp.nr.62 (1990-1991)). Med bakgrunn i en trygderettskjennelse fra 1994 ble forskriften senere opphevet. Det ble i stedet presisert i loven at sosiale og økonomiske problemer ikke gir rett til uførepensjon. Kravet om at den medisinske lidelsen skal være varig (men ikke livsvarig) og at sykdommen skal være hovedårsak til reduksjon i ervervsevnen ble lovfestet. Særbehandlingen av lidelser uten «objektive funn» ble opphevet. Innskjerpingen i 1991 førte til reduksjon i nytilgangen og flere fikk avslag. Mange fikk imidlertid senere omgjort avslaget ved anke. Fra midten av 1990-tallet har det vært en økning i nytilgangen. Det kan virke som om uføretidspunktet som følge av innstrammingene ble utsatt. I 1991 ble kravet om yrkesmessig og geografisk mobilitet skjerpet ( Ot.prp.nr.3 (1990-1991)). Ved vurdering av hvor mye inntektsevnen er nedsatt (fastsetting av uføregrad) skal inntektsmulighetene i ethvert arbeid som uførepensjonssøkeren fortsatt kan utføre sammenliknes med de inntektsmulighetene vedkommende hadde før sykdommen, skaden eller lytet oppsto. Det er et vilkår for å få uførepensjon at søkeren har gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre inntektsevnen eller arbeidsevnen og at yrkesrettet attføring er forsøkt. Når det skal vurderes om et behandlingstiltak eller attføringstiltak er hensiktsmessig, skal det i tillegg til alder, utdanning, arbeidsbakgrunn og arbeidsmuligheter også legges vekt på om vedkommende kan få arbeid dersom han eller hun pendler eller flytter. Dersom pendling/flytting for å gjennomføre attføring eller få arbeid byr på store problemer for eksempel av helsemessig eller familiemessig art, kan en lempe på kravet. Uføresøkerens alder er også et viktig moment i vurderingen. Trygdeetaten har de senere år arbeidet med å utvikle og iverksette tiltak for å sikre kvaliteten ved behandlingen i uførepensjonssaker. Som et ledd i dette arbeidet har Rikstrygdeverket gjennomført to kvalitetsundersøkelser i form av et pilotprosjekt og et hovedprosjekt. Prosjekt 4000 som ble avsluttet i 2001 er en landsdekkende gjennomgang av 4000 førstegangsvedtak i uførepensjonssaker. Sakene ble først gjennomgått av saksbehandlere fra eget fylke og deretter av saksbehandlere fra andre fylker for å avdekke eventuelle sprik i fylkenes vurderingen av om vilkårene er oppfylt, om det er innhentet tilstrekkelig dokumentasjon og om pensjonen er riktig fastsatt. Formålet med undersøkelsen var å fremskaffe systematisk kunnskap om kvaliteten i saksbehandlingen på uførepensjonsområdet, og avdekke eventuelle risikoområder i forhold til etatens målsettinger og kvalitetskrav på området. Det ble utarbeidet fylkesvise rapporter med systematiske tilbakemeldinger til hvert enkelt fylke om kvaliteten i uførepensjonvedtakene i eget fylke. Resultatene fra undersøkelsen tyder på at det er relativt få saker hvor det er uenighet om uførepensjon burde vært innvilget. Når det gjelder avslåtte søknader, var det større uenighet. En stor andel av sakene ble karakterisert som tvilssaker (20 prosent). Dette har sammenheng med at det er et relativt stort spillerom for skjønnsutøvelse ved innvilging av uførepensjon. Det manglet opplysninger i 20 prosent av sakene. Dette gjaldt oftere i avslagssaker enn innvilgede saker. På bakgrunn av resultatene i undersøkelsen er det utarbeidet og iverksatt en rekke tiltak for å sikre kvaliteten på saksbehandlingen på uførepensjonsområdet: - Det er utviklet en nasjonal kvalitetsstandard inkludert elektronisk saksbehandlingsblankett med tilhørende veiledning og kvalitetskrav som skal bidra til en riktig og enhetlig saksbehandling for uførepensjonsområdet. God kvalitet foreligger når saksbehandlingen er i samsvar med de kravene som stilles i standarden, og den vil fungere som en norm ved senere kvalitetsundersøkelser på ulike nivåer i etaten. - Saksbehandlingsblanketten skal tas opp til revurdering på bakgrunn av fylkestrygdekontorenes vurderinger og erfaringer med den. Rikstrygdeverket planlegger å gjennomføre en evaluering av bruken av blanketten og kvalitetsstandarden i løpet av 2002. - Ut i fra de risikoområdene som er avdekket i de fylkesvise rapportene, er fylkestrygdekontorene pålagt å utarbeide fylkesvise handlingsplaner for å heve kvaliteten på området. - Fylkene prøver nå ut ulike organisatoriske modeller for faglig samarbeid i forbindelse med behandling av uførepensjonssøknader i form av regionalt og tverrfaglig samarbeid, samarbeid i faglige nettverk m.v. Rikstrygdeverket planlegger å gjennomføre en evaluering av de ulike modellene i løpet av 2002 for bl.a å vurdere om valg av modell kan ha betydning for kvaliteten i saksbehandlingen. Med bakgrunn i forslag i Revidert nasjonalbudsjett 2000 er kravet om at yrkesrettet attføring skal være forsøkt før uførepensjon kan innvilges blitt skjerpet. Yrkesrettet attføring skal alltid være forsøkt med mindre åpenbare grunner tilsier at det ikke er hensiktsmessig når den som søker uførepensjon er under 35 år eller den som søker uførepensjon er under 45 år med diagnoser muskel- og skjelettlidelser eller lettere psykiske lidelser. Også personer med muskel- og skjelettlidelser over 45 år skal som hovedregel ha prøvd attføring før uførepensjon kan tilstås. Det er Aetat som skal vurdere hvilke attføringstiltak som er nødvendig og hensiktsmessig for at uførepensjonssøkeren skal komme tilbake i arbeid. Avklaring av behovet for yrkesrettet attføringstiltak forutsetter imidlertid et nært samarbeid mellom trygdeetat og Aetat. Sosialdepartementet (tidligere Sosial- og helsedepartementet) og Arbeids- og administrasjonsdepartementet har gitt Rikstrygdeverket og Arbeidsdirektoratet felles styringssignaler om at flere uførepensjonssøkere skal forsøke attføring. De to direktoratene arbeider nå ut i fra felles mål og prioriteringer på attføringsområdet som er nedfelt i et felles saksbehandlings- og samarbeidsrunskriv for trygdeetaten og Aetat. Skjerpingen av attføringskravet har resultert i en betydelig økning i andelen som går fra rehabiliteringspenger til attføring (fra 19 % i 1998 til 29 % i 2001). Antall personer under yrkesrett attføring har økt fra 29.300 i 1998 til 40.800 i 2001. Det gjenstår å se om økningen i antallet personer på yrkesrettede attføringstiltak fører til at disse kommer tilbake i arbeid eller om overgang til uførepensjon bare utsettes. Andelen som har forsøkt attføring i treårsperioden før uførepensjonering har gått ned og var i september 2001 på 14,1 prosent mot 17,8 prosent i 1996. Andelen som har forsøkt attføring er betydelig høyere i yngre aldersgruppene. Blant nye uførepensjonister under 30 år har over 50 prosent forsøkt attføring, mens 28,4 prosent av de mellom 40 og 45 hadde vært på attføringstiltak. I årene framover forventes økt tilstrømning til attføring som følge av innskjerping av attføringskravet i forbindelse med vurdering av uførepensjon og satsingen på reaktivisering av uførepensjonister. Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv vil også påvirke tilgangen til attføring. Velferdsmeldinga (St.meld.nr.35 (1994-1995) foreslo flere tiltak som skulle gjøre det lettere for uførepensjonister å kombinere arbeid og trygd. Med virkning fra 1. for å motivere uførepensjonister til å prøve seg i arbeid: - Økning av friinntektsgrensen fra 1/2 til 1 G for uførepensjonister som har hatt uførepensjon i minst ett år. - «Frysing» av retten til garantert tilleggspensjon til fylte 36 år når vedkommende ville ha fylt vilkårene for garantert tilleggspensjon før fylte 26 år. - Forsøk med uføregrad ned til 20 %. Det er en forutsetning at vedkommende allerede har hatt uførepensjon i ett år. Forsøksordningen gjelder foreløpig fram til 1. januar 2003. Det har vært en økning i uførepensjonister som har arbeidsinntekt ved siden av pensjonen. Ca 25 prosent av uførepensjonister med 100 prosent pensjon har arbeidsinntekt i tillegg. De fleste med 100 prosent pensjon har imidlertid lav inntekt under 0,3 G. Selv om det har vært en viss økning i uførepensjonister med inntekt like under friinntektsgrensen på 1 G, har ikke hevingen av friinntekten ført til en vesentlig inntektsøkning blant uførepensjonister. Andelen som går ned i uføregrad har holdt seg relativt stabil. Fra 2001 har det vært satset på å få uførepensjonister tilbake til arbeid. Det legges vekt på at personer som har full uførepensjon skal komme tilbake i arbeid på deltid eller full tid og at personer med gradert pensjon og deltidsarbeid skal øke arbeidsinnsatsen. Opplegget for reaktivisering av uførepensjonister som ble vedtatt som en del av budsjettforliket høsten 2000, er mer omfattende enn det som ble varslet i Revidert nasjonalbudsjett for 2000. Opplegget er også mer omfattende enn det ambisjonsnivået som er beskrevet i Sandmanutvalgets rapport. Det forutsettes obligatorisk deltakelse når trygdeetaten vurderer at uførepensjonisten har mulighet til å delta i arbeidslivet eller øke arbeidsinnsatsen. Det vil si at alle uførepensjonistene som blir innkalt til samtale med trygdekontoret skal møte og drøfte med trygdekontoret hvilke muligheter de har for å komme tilbake til arbeid, eller å øke arbeidsinnsatsen. Reaktivisering av uførepensjonister er et samarbeidstiltak mellom trygdeetaten og Aetat. Trygdeetaten har foretatt en vurdering av rundt 60.000 saker der uførepensjonisten er under 50 år. Dette er i hovedsak saker der diagnosen som ligger til grunn for uførepensjonen er muskel/skjelett problemer og/eller lettere psykiske lidelser. Etter en vurdering av opplysninger i saksdokumentene innkaller trygdeetaten de uførepensjonistene som en antar har et reaktiviseringspotensiale til samtale. Samtalene er mellom uførepensjonisten og trygdefunksjonæren, og i mange tilfeller er også en representant fra Aetat med. Økonomiske insitamenter (det skal lønne seg å arbeide) er èn viktig faktor som har stor betydning for motivasjonen. Ordningen med friinntekt på 1 G har vist seg å ha uheldige terskelvirkninger fordi uførepensjonister som øker arbeidsinnsatsen og tjener mer enn friinntekten på 1 G risikerer å få lavere samlet inntekt (arbeidsinntekt + gradert uførepensjon) enn tidligere. Reglene om friinntekt ble derfor endret høsten 2001 for uførepensjonister som vil tilbake til arbeid, eller som øker arbeidsinnsatsen, se punkt 6.5. Dette er et forsøk i påvente av nye permanente regler for inntektsprøving/avkorting av uførepensjon ved kombinasjonen arbeid/trygd, jf punkt 7.4. rett til å få sin tidligere uførepensjon tilbake uten ny prøving av vilkårene. Arbeidet med reaktivisering er ett av flere tiltak der målet er å utvikle et arbeidsliv der det er plass til alle. Den kunnskap som utvikles i reaktiviseringsarbeidet er sentral i begge etatene, både for å lykkes i det pågående arbeidet og i arbeidet med å ivareta intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv. Ett av målene i Intensjonsavtalen er at langt flere med nedsatt funksjonsevne skal inn i arbeidslivet. Den kunnskap og erfaring som utvikles i reaktiviseringsarbeidet vil stå sentralt i de fremtidige oppgavene trygdeetaten og Aetat vil få i oppfølgingen av personer som får tidsbegrenset uførestønad. Første kvartal 2002 hadde over 8000 uførepensjonister hatt en eller flere samtaler med trygdeetaten. Av disse er det ca 2.700 som sier at de vil forsøke å komme tilbake til arbeidslivet eller øke arbeidsinnsatsen. Mange har behov for flere samtaler og ytterligere avklaring før de kan ta en beslutning. Over 500 uførepensjonister har begynt i arbeid eller økt arbeidsinnsatsen, men ikke alle har inntekt over folketrygdens grunnbeløp. Rundt 440 uførepensjonister har fått redusert uførepensjonen med hvilende pensjonsrett, slik at de kan få pensjonen tilbake i løpet av en treårsperiode ved tilbakefall. Fylkene rapporterer at rundt 1800 av uførepensjonistene har behov for bistand fra Aetat for å komme tilbake til arbeidslivet. Reaktiviseringsarbeidet er nå i en fase der mange uførepensjonister har behov for tiltak i Aetats regi for å komme tilbake i arbeid. Sammenliknet med tidligere forsøk på å få uførepensjonister tilbake i arbeid er det pågående reaktiviseringsprosjektet så langt mer vellykket. Trygdeetaten og Aetat har samarbeidet om tiltaket. Det er en forutsetning at uførepensjonister som skal reaktiviseres med sikte på tilbakeføring til arbeid skal kunne benytte de vanlige tiltakene i Aetat som gjelder for yrkeshemmede i tillegg til lønnstilskuddsordningen som er forbeholdt uførepensjonister. Det er viktig at uførepensjonister som er motivert til å komme tilbake i arbeid får en rask avklaring slik at tiltak kan iverksettes uten for lang ventetid. Til tross for at det er iverksatt flere typer tiltak for å hindre utstøting fra arbeidslivet og for å motivere uførepensjonister til å prøve seg i arbeid, økte nytilgangen til uførepensjonsordningen på 1990-tallet. Sandmanutvalget har vist at det ikke er en enkelt forklaring på den sterke veksten i antallet mottakere av sykdomsrelaterte trygdeytelser på 1990-tallet. Flere faktorer antas å ha betydning for veksten i tallet på stønadsmottakere, for eksempel demografi, forhold på arbeidsmarkedet, arbeidsmiljøfaktorer. Skjerpet krav til at attføring skal være forsøkt før uførepensjon kan tilstås antas å ha hatt betydning for reduksjonen i uføretilgang det siste året. I hvilken grad det er sammenheng mellom redusert uføretilgang etter 1999 og de andre tiltakene som har vært iverksatt er mer usikkert. Utviklingen i sykefraværet har betydning for tilgangen til andre stønader. Både Sandmanutvalget og intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv, som partene har inngått, legger vekt på at det er viktig å sette inn tiltak tidlig i sykefraværsfasen for å forebygge sykefravær og varig utstøting. Oppfølging av intensjonsavtalen er også viktig med hensyn til å få flere uføre tilbake i arbeid. Arbeidsgivere som inngår samarbeidsavtale med trygdeetaten forplikter seg til å legge til rette for at flere med redusert arbeidsevne skal komme i arbeid. For en stor gruppe vil det være aktuelt med attføringstiltak i regi av Aetat. Det er viktig at det avsettes tilstrekkelig ressurser i Aetat til attføring av uførepensjonssøkere og tiltak for å få uføre tilbake i arbeid. Mange uførepensjonister vil kunne arbeide på heltid eller deltid dersom forholdene legges til rette i arbeidslivet. Flere av tiltakene som ble iverksatt på 1990-tallet for å motivere uførepensjonister til å kombinere arbeid og trygd har fått økt betydning i forbindelse med reaktivisering av uførepensjonister, for eksempel bestemmelsen om hvilende pensjonsrett og muligheten for å gradere uførepensjonen lavere enn 50 prosent i forbindelse med opptrapping av arbeidsinnsats. Det har vært en økning i antallet uførepensjonister med arbeidsinntekt. I hvor stor grad dette skyldes iverksatte tiltak eller utviklingen i arbeidsmarkedet er vanskelig å fastslå. Oppfølging av intensjonsavtalen mellom partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter om et inkluderende arbeidsliv er i dag det viktigste tiltaket for å beholde folk i arbeid og få personer som har falt ut av arbeid av helsemessige årsaker tilbake i arbeid. Intensjonsavtalens operative mål er: - Å få tilsatt langt flere arbeidstakere med redusert funksjonsevne (yrkeshemmede, personer som har vært på attføringstiltak, reaktiviserte uførepensjonister) enn i dag. Det er iverksatt flere tiltak fra det offentliges side for å støtte opp under partenes arbeid med å få ned sykefraværet og få flere yrkeshemmede i arbeid. Intensjonsavtalens mål om redusert sykefravær og flere med redusert arbeidsevne i arbeid vil være sentralt for det videre arbeidet med å hindre utstøting og redusere tallet på nye uførepensjonister. I tråd med forslag i Sandmanutvalgets innstilling, legger Intensjonsavtalen til grunn at arbeidsplassen skal være den viktigste arenaen for å forebygge sykefravær og hindre varig utstøting fra arbeidslivet. Erfaringer tilsier at jo tidligere en setter inn tiltak, jo større er muligheten for å forebygge varig uførhet. Når personen har falt ut av arbeid, og det eventuelt foreligger søknad om uførepensjon, skal det mer til av tiltak for at vedkommende skal komme tilbake i arbeid. Gjennom å legge større vekt på den enkeltes funksjonsevne vil arbeidsgivere lettere kunne finne fram til relevante tiltak. Funksjonsvurdering vil også være et nyttig verktøy når en skal vurdere om vilkårene for uførepensjon, eventuelt tidsbegrenset uførestønad er oppfylt. Offentlige myndigheter skal støtte opp under tiltak som iverksettes på den enkeltes arbeidsplass. Trygdeetaten har i denne sammenheng fått et utvidet oppfølgingsansvar. Trygdeetaten skal bistå bedriftene og koordinere tiltak. Å få personer med redusert arbeidsevne i arbeid er et annet viktig mål i Intensjonsavtalen. Dette kan gjelde personer som har avsluttet attføringstiltak eller andre med helseproblemer eller funksjonshemninger som ikke er kommet inn på arbeidsmarkedet. Det kan også gjelde uførepensjonister som skal reaktiviseres til arbeid. Myndighetene skal bistå arbeidsgiverne, men virksomhetene må være villig til å ta i mot arbeidstakere som ikke nødvendigvis er 100 prosent produktive. Partene vil forhandle om måltall og komme tilbake med en nærmere konkretisering av hvordan dette punktet i intensjonsavtalen skal følges opp. Sandmanutvalget foreslo at en i større grad skal legge vekt på funksjonsevne ved tildeling av trygdeytelser og iverksetting av tiltak. Når arbeidsevnen skal vurderes, vil funksjonsevne være et bedre mål enn diagnose. Oppmerksomheten vil rettes mot hva den enkelte kan gjøre på tross av medisinske lidelser. Ved å legge større vekt på funksjonsevne, vil det bli lettere å finne fram til egnede tiltak i arbeidslivet. Sandmanutvalget mente at funksjonsvurderinger vil kunne medvirke til redusert sykefravær og færre uførepensjonister. Utvalget forutsatte at sykdom fortsatt skal være et vilkår for trygdeytelser. Kvinnehelseutvalget ( NOU 1999:13) funksjonsvurderinger ved tildeling av trygdeytelser. Mange av de ubestemte kvinnehelseplagene kjennetegnes ifølge dette utvalget ved at funksjonsevnen er dårlig samtidig som det ofte er vanskelig å finne en klar diagnose som årsak til funksjonsnedsettelsen. Enkelte prosjekter og institusjoner benytter i dag funksjonsvurdering som virkemiddel i rehabliterings- og attføringsarbeid. En helhetlig funksjonsvurdering vil ofte være en forutsetning for å finne fram til relevante rehabiliterings- og attføringstiltak for personer med sammensatte lidelser. Sandmanutvalgets forslag om i større grad å benytte funksjonsvurderinger er delvis fulgt opp gjennom Intensjonsavtalen. Partene i arbeidslivet er enige om at tiltak på arbeidsplassen bør iverksettes på grunnlag av funksjonsvurdering. Det er etter forslag i Ot.prp.nr.29 (2001-2002) presisert i folketrygdloven at legens vurdering av arbeidsuførhet i forbindelse med sykmelding skal ta utgangspunkt i en funksjonsvurdering. Sykmeldingsattesten er endret i tråd med dette. Det er også presisert at den sykmeldte har plikt til å gi arbeidsgiver og trygdeetaten opplysninger om egen funksjonsevne. Tverrfaglig samarbeid er ofte en forutsetning for å kunne foreta en helhetlig vurdering av den enkeltes funksjon. Leger, ergoterapeuter, fysioterapeuter, psykologer og andre med spesiell kunnskap om arbeidslivets krav vil være aktuelle samarbeidspartnere. Sandmanutvalget foreslo at det tas initiativ til samarbeid mellom ulike fagmiljøer for å utarbeide et helhetlig opplegg for funksjonsvurdering. Departementet har bedt Norges forskningsråd om å ta initiativ til og koordinere forsknings- og utredningsprosjekter hvor målet er å komme fram til et opplegg for helhetlig funksjonsvurdering. Prosjektet(ene) skal blant annet avklare: Departementet har også bedt om en oversikt over erfaringer med funksjonsvurderinger og forsøk fra andre land. Det er aktuelt å iverksette flere prosjekter. Det er trygdeetaten som skal avgjøre om søkeren fyller vilkårene for uførepensjon. Søkerens lege er imidlertid en viktig premissleverandør. Legens rolle er tosidig. På den ene siden er legen tillagt portvaktfunksjon. Legen skal hindre at ikke noen urettmessig blir innvilget trygdeytelser. På den annen side opptrer ofte legen som pasientens advokat. Selv om søkeren skal fylle nærmere bestemte vilkår for å få uførepensjon, har både lege og trygdeetat et relativt stort spillrom for skjønn. En undersøkelse der 360 leger i 8 fylker har vurdert to fiktive sykehistorier viser stor uenighet mellom legene om det bør gis uførepensjon. Legene var uenige om de medisinske vilkårene var oppfylt, om arbeidsevnen var nedsatt i tilstrekkelig grad og om behandling/attføring var forsøkt (Terum, Nergård). Forskjellene i legenes vurdering ble forklart med at legene hadde forskjellig moral og verdisyn. Det lokale trygdekontoret har vedtaksmyndighet i kurantsaker, dvs. når det er opplagt at søkeren bør få innvilget uførepensjon. I mer kompliserte og sammensatte tilfeller er det fylkestrygdekontoret som fatter endelig vedtak. I andre land er rutinene annerledes. Det legges ofte mer vekt på tverrfaglige vurderinger. I Danmark for eksempel har ikke den enkelte mulighet til å søke om førtidspensjon. Etter «Aktiveringsloven» fra 1998 skal alle muligheter på arbeidsmarkedet være forsøkt før det kan innvilges førtidspensjon. Dersom tiltak i arbeidsmarkedet ikke fører fram, kan et tverrfaglig team anbefale at det innvilges førtidspensjon. I Nederland blir arbeidstakere som har vært sykmeldt i 10 måneder innkalt til en «uførevurdering» av et team bestående av lege og arbeidskonsulent. Disse foretar en vurdering både av medisinsk uførhet og en funksjonsvurdering i forhold til arbeid basert på en standardisert test. I Norge benyttes bare i liten grad tverrfaglige vurderinger i forbindelse med innvilgelse av uførepensjon. Vi har basisgruppene hvor lege, trygdeetat og Aetat er representert, men disse har begrenset kapasitet og benyttes bare i spesielt vanskelige tilfeller. Rutiner for vurdering av den enkeltes funksjon i forbindelse med søknad om uførepensjon/ tidsbegrenset stønad er viktig for å sikre at relevant attføringstiltak kan iverksettes og/eller at den enkeltes restarbeidsevne blir utnyttet. Funksjonsvurdering og innvilgelsesprosedyre må ses i sammenheng. nye tidsbegrensede stønaden. Det bør i den forbindelse vurderes i større grad å benytte tverrfaglige vurderinger, hvor funksjonsvurderinger inngår som et viktig verktøy for å avklare søkerens arbeidsevne. Det bør også etter departementets oppfatning i større grad legges til rette for at arbeidsevnen skal kunne prøves ut. Det er viktig å hindre at kravet om at attføring skal være forsøkt før uførepensjon kan innvilges ikke bare blir et pliktløp, men et reelt forsøk på å få søkeren i arbeid og hindre uførepensjonering. Departementet vil ta initiativ til en gjennomgang av systemet for innvilgelse av uførepensjon og tidsbegrenset uførestønad. Ved å innføre en tidsbegrenset stønad slik Sandmanutvalget har foreslått, vil en markere at uføre ikke alltid skal ha en varig ytelse. En tidsbegrenset stønad vil ikke gi samme langsiktige økonomisk trygghet som varig uførepensjon. Stønadsmottakeren vil være usikker på om han/hun fyller vilkårene for fortsatt stønad ved revurdering. Dette kan forhindre en del å søke om uførestønad/uførepensjon, og motvirke utstøting. At stønaden er tidsbegrenset kan også være et insitament for stønadsmottakeren til å forsøke seg i arbeid i stønadsperioden. Det vil være lettere for stønadsmottakere som har hatt stønad i en begrenset periode å komme tilbake i arbeid enn for personer som har hatt uførepensjon i flere år. Spørsmålet om å innføre en midlertidig eller tidsbegrenset ytelse har blitt vurdert tidligere i NOU 1977:14 Folketrygdens uførebegrep og i NOU 1990:17 Uførepensjon. I sistnevnte utredning ble det foreslått at uførepensjon skal kunne gis som kortidspensjon når det er grunn til å vente at senere endringer kan påvirke arbeidsmulighetene. Vedtak om korttidspensjon var forutsatt å gjelde for ett til tre år, og inngangsvilkårene skulle være de samme som for ordinær uførepensjon. Bakgrunnen for forslaget var at en antok at en slik ordning ville bidra til at flere kommer tilbake i arbeid. Forslaget er ikke fulgt opp. Motargumentene har vært at en korttidsytelse bare vil medføre en utsettelse av uførepensjoneringstidspunktet. Det er i dag vilkår om at arbeidsevnen skal være varig nedsatt med minst 50 prosent på grunn av sykdom, skade eller lyte. Med varig menes langvarig, ikke nødvendigvis livsvarig. Om lag 50 prosent av de nye uførepensjonistene har i dag muskel- og skjelettlidelser eller lettere psykiske lidelser. Dette er lidelser som ikke nødvendigvis medfører varig nedsatt inntektsevne. Det antas at en del av disse vil kunne komme tilbake i arbeid etter en tid som følge av relevante behandlingstiltak, eller fordi arbeidsforholdene vil ligge bedre til rette på et senere tidspunkt. En tidsbegrenset uførestønad må på den ene siden avgrenses i forhold til rehabiliterings- og attføringspenger, og på den annen side i forhold til varig uførepensjon. - Rehabiliteringspenger ytes under aktiv behandling og rehabilitering, og kan gis i 52 uker. I særlige tilfeller, som er beskrevet i forskrifter, kan det gis rehabiliteringspenger for en lengre periode. Fra 1. januar 2001 ble forskriften utvidet til også å omfatte vedlikeholdsbehandling og egentrening ved manglende behandlingstilbud, så lenge det er utsikt til bedring av arbeidsevnen på noe sikt (2-3 år). - Tidsbegrenset uførestønad bør gis når ytterligere behandling, rehabilitering eller attføring ikke ventes å bedre arbeidsevnen på vurderingstidspunktet, men det er mulighet for at arbeidsevnen kan bedres på sikt. - Varig uførepensjon bør som hovedregel forbeholdes personer som er 100 prosent arbeidsuføre uten utsikt til bedring av arbeidsevnen. Som hovedregel bør tidsbegrenset uførestønad gis når søkeren har en ikke ubetydelig arbeidsevne i behold og derfor får gradert ytelse. Tidsbegrenset uførestønad bør også kunne ytes til personer som er 100 prosent arbeidsuføre på søknadstidspunktet dersom det med tiden vil kunne skje en bedring av arbeidsevnen. Departementet har vurdert om uføre over en viss alder alltid bør tilkjennes varig uførepensjon, fordi det vil være lite sannsynlig at de kommer tilbake i jobb, men har kommet fram til at det ikke vil være i samsvar med den politiske målsettingen om å utsette pensjoneringstidspunktet og stimulere eldre arbeidstakere til å fortsette i arbeid. Stønadsmottakere med varig uførepensjon skal i utgangspunktet være 100 prosent arbeidsuføre uten mulighet til å komme tilbake i arbeid. Det bør imidlertid også være mulig å få gradert uførepensjon i kombinasjon med arbeid når det antas ikke å være mulighet for at vedkommende vil kunne øke arbeidsinnsatsen. funksjonshemmede med deltidsarbeid eller andre med klart avgrensede sykdomstilstander og hvor arbeidsevnen er avklart. Departementet anslår på usikkert grunnlag at 40 prosent av nytilgangen vil få tidsbegrenset uførestønad. Når en person er innvilget tidsbegrenset uførestønad som skal revurderes senest etter 4 år, indikerer dette at det er en viss mulighet for at vedkommende skal komme tilbake i arbeid på heltid eller deltid eller at vedkommende kan øke arbeidsinnsatsen. Det antas at en del vil komme seg/friskne til etter en periode med tidsbegrenset stønad. Det skal ikke være krav om behandlingstiltak eller yrkesrettet tiltak i stønadsperioden. Innvilgelse av tidsbegrenset uførestønad forutsetter imidlertid at det i vedtaket kommer fram hvilke forhold som en antar vil kunne endre seg, for eksempel bedring i helsetilstand, nye behandlingstiltak eller relevante arbeidsmuligheter. Det bør skisseres et oppfølgingsopplegg i regi av trygdeetaten i samarbeid med Aetat, eventuelt rehabiliteringsansvarlig i kommunen eller sosialetaten. Oppfølgingen kan for eksempel bestå i oppfølgingssamtale, deltakelse i nettverksgrupper eller aktivitetsgrupper. Etter revurdering kan ytelsen opphøre fordi det settes i verk attføringstiltak eller vedkommende kommer i fullt arbeid, uføregraden kan endres, ytelsen kan forlenges for en ny 1-4 års periode eller mottakeren kan gå over på varig uførepensjon. Oppfølging av stønadsmottakere med tidsbegrenset stønad må ses i sammenheng med den pågående reaktiviseringen av uførepensjonister. Det vil i flere år framover være personer blant de som allerede er innvilget uførepensjon som kan være aktuelle for reaktiviseringstiltak med sikte på tilbakeføring til arbeid. Etterhvert vil imidlertid ressursene måtte settes inn i sin helhet for å få stønadsmottakere med tidsbegrenset uførestønad tilbake i arbeid. Revurdering av tidsbegrenset uførestønad med sikte på tilbakeføring til arbeid vil være ressurskrevende og forutsetter aktiv innsats både fra trygdeetaten og Aetat. Det skal foretas en vurdering av stønadsmottakerens arbeidsevne på revurderingstidspunktet. Stønadsmottakere som en antar vil komme tilbake i arbeid må kunne benytte Aetats tiltak og virkemidler når dette er hensiktsmessig. Videre er en avhengig av at det finnes arbeidsmuligheter og at arbeidsgivere er villig til å ta i mot personer med helseproblemer som har vært utenfor arbeidsmarkedet en periode. Virksomheter som inngår samarbeidsavtale om et inkluderende arbeidsliv har forpliktet seg til å legge til rette for at personer med redusert arbeidsevne skal få arbeid. Det offentlige skal støtte opp under tiltak som iverksettes på arbeidsplassen, men det er arbeidsgivers valg om en yrkeshemmet person med redusert arbeidsevne skal ansettes. Lønnstilskuddet som er etablert i 2002 for å få uførepensjonister tilbake i arbeid vil være et egnet virkemiddel for personer som skal tilbake i jobb etter en periode på tidsbegrenset uførestønad. Det er flere forhold som har betydning for om trygdemottakere kommer tilbake i arbeid. I tillegg til helsemessige forutsetninger er motivasjon og ønske om yrkesdeltakelse en viktig faktor. Økonomisk trygghet dersom arbeidsforsøk ikke lykkes er også viktig. I dag får uførepensjonister beholde retten til pensjon i 3 år. Nivået på ytelsen vil også kunne ha betydning for yrkesdeltakelse. Generelt vil lav stønad kunne medvirke til at flere fortsetter i arbeid når dette er mulig framfor å søke om trygd. Lave ytelser vil også være et insitament til å skaffe seg tilleggsinntekter og forsøke å komme tilbake i arbeid. Lavere kompensasjonsnivå for den tidsbegrensede uførestønaden enn for rehabiliterings- og attføringspenger vil kunne bidra til at flere velger aktive tiltak. På den andre siden kan et lavere kompensasjonsnivå kunne medvirke til at flere vil forsøke å få varig uførepensjon. Det er derfor viktig at trygdeetatens motivering av den enkelte for tilbakevending til arbeidslivet starter så tidlig som mulig. Avkortingsregler uten terskelvirkninger er en annen faktor. For å motivere uføre til å forsøke seg i arbeid, ble inntektsprøvingsreglene for uførepensjonister som skal reaktiviseres endret høsten 2001, se punkt 6.5. Et høyt fribeløp er et viktig insitament for uførepensjonister til å forsøke seg i arbeid, dvs. fra ikke arbeid til litt arbeid. For videre opptrapping av arbeidsinnsatsen vil lav avkorting av trygdeytelsen kunne motivere til arbeidsinnsats. Hevingen av friinntektsgrensen fra 1/2 til 1 G (G = folketrygdens grunnbeløp) i 1997 har ført til at flere uførepensjonister har lønnet arbeid ved siden av trygden, og det er tendens til en viss opphoping av inntekt rundt 1 G. Andelen som får redusert uføregrad har imidlertid vært relativ konstant. Dagens ordning med friinntekt på 1 G kombinert med ventetid på ett år har uheldige terskelvirkninger når inntekten overstiger friinntektsgrensen. Når friinntekten overskrides, blir uførepensjonen revurdert og ny uføregrad fastsatt på grunnlag av den faktiske arbeidsinntekten. Uførepensjonister med tidligere lav eller middels høy inntekt vil kunne få samlet lavere inntekt eller få lite igjen for å øke arbeidsinntekten utover friinntektsgrensen på 1 G. Ventetiden på ett år før en uførepensjonist kan tjene 1 G uten reduksjon i ytelsen er også blitt sett på som lite fleksibel. Begrunnelsen for ventetiden har vært at reglene om friinntekt kan medvirke til uheldige tilpasninger dersom det var mulig å tjene 1 G kort tid etter at uførepensjonen er innvilget. Dette innebærer at uførepensjonister som har mulighet for ekstrainntekt må avstå fra dette i ett år. På den måten vil de kunne miste kontakten med arbeidslivet. Uføregradering i 10 prosentsintervaller gir også terskeleffekter. Nedsatt arbeidsevne med 95,5 prosent gir en uføregrad på 100, mens 94,5 prosent uførhet gir 90 prosent i uføregrad. <02>En grads forskjell kan med andre ord gi 10.000 kroner høyere eller lavere pensjon. For å unngå uheldige terskelvirkninger foreslo Sandmanutvalget å avvikle ordningen med friinntekt på 1 G. Dette skulle bidra til at det alltid vil lønne seg å øke arbeidsinntekten. Utvalget skisserte to ulike modeller for avkorting av uførepensjon/uførestønad (AFP-modellen og avkortingsmodellen), og foreslo at ytelsene skulle graderes i én- prosent intervaller. Selv om en avvikler ordningen med friinntekt eller en gjør friinntekten om til et fribeløp som i forsøksordningen, jf punkt 6.5, vil en få terskeleffekter når inntekten økes. Dagens skatteregler for uførepensjonister gjør at en fortsatt risikerer å få lavere samlet inntekt ved å øke arbeidsinntekten. Et problem med dagens avkortingsmodell er også at den gir relativt sett høyere avkorting for personer med tidligere lav inntekt og lave ytelser enn for uførepensjonister med høye ytelser. Det er i dag ulike modeller for inntektsprøving av trygdeytelser, avhengig av stønadstype. Forskjellene er begrunnet med at formålet med ordningene er forskjellig. Blant annet kan stønadsmottakerne i ulik grad velge om de vil være i arbeid eller ikke. Flere ulike inntektsprøvingsmodeller kan imidlertid virke uoversiktlig og kan være vanskelig å forstå for stønadsmottakerne og vanskelig å administrere for trygdeetaten. Tabell 5.1: Inntektsprøvingsmodeller: Alderspensjonister over 70 år: Ingen avkortingAlderspensjonister mellom 67-70 år: Fribeløp på 2 G og 40 prosent avkorting av overskytende inntektEtterlattepensjon: Fribeløp på 1/2 G og 40 prosent avkorting av overskytende inntektAFP: Prorata-modell. Toleransebeløp på 4000 kroner. I RNB 2002 er det foreslått å øke toleransebeløpet til 15000 kroner.Uførepensjon: Friinntekt på 1 G. Revurdering når <"bekstrainntekt» overstiger 1 G. Uføregradering med 10 % intervaller Forsøksordning fra 01.09.01 Fribeløp på 1G som holdes utenfor ved revurdering, slingringsmonn på 0,1 G Rehabiliteringspenger/attføringspenger Ikke friinntekt/fribeløp. Forskjellen på friinntekt, fribeløp og toleransebeløp : - Friinntekt på 1 G innebærer at når uførepensjonister har inntekt som overstiger 1 G vil uføregraden revurderes. Ved fastsettelse av ny uføregrad tas det hensyn til all inntekt (utover det uførepensjonisten var forutsatt å tjene på uføretidspunktet hvis vedkommende har gradert pensjon). - Et fribeløp vil ved revurdering holdes utenfor. Uførepensjonen blir redusert på grunnlag av den inntekt som overstiger fribeløpet. - Toleransebeløp eller slingringsmonn fungerer på samme måte som friinntekt. Formålet er å hindre at stønaden må revurderes ved små endringer i inntekt. I forbindelse med behandlingen av Statsbudsjettet for 2002 ba Stortinget Regjeringen om å komme tilbake med forslag om at AFP-pensjonister skal kunne ha en inntekt på inntil 15000 kroner uten at ytelsen reduseres. Dette ble fulgt opp i Revidert Nasjonalbudsjett 2002. Pensjonister blir i utgangspunktet skattlagt likt med andre personlige skattytere. Det er imidlertid noen viktige unntak som sikrer at pensjonister betaler mindre skatt enn lønnstakere med samme inntekt. Trygdeavgiften for alders-, uføre- og AFP-pensjonister er på pensjonsinntekt 3 %, mens den er 7,8 % på lønnsinntekt. I tillegg får alders- og uførepensjonister et særfradrag i alminnelig inntekt, maksimalt 18.360 kroner i 2002. Uførepensjonister med minst 2/3 uføregrad har rett til fullt særfradrag, mens uførepensjonister med lavere uføregrad enn 2/3 får halvt særfradrag. Ektepar der begge ektefellene er mer enn 2/3 ufør, får hvert sitt særfradrag. Disse særfradragene beholdes når ekteparet går over på alderspensjon. Til sammenlikning får alderspensjonistektepar ett særfradrag på deling. Skattevirkningen av et fullt særfradrag er kr 5.141,-. Pensjonister med midlere og lave inntekter sikres en ytterligere skattereduksjon gjennom den såkalte skattebegrensningsregelen. AFP-pensjonister og personer med alderspensjon fra folketrygden kan skattlegges etter skattebegrensningsregelen dersom dette gir lavest skatt. Uførepensjonister kan skattlegges etter skattebegrensningsregelen kun dersom ervervsevnen er satt ned med minst 2/3. I 2000 hadde om lag 85 % av alle uførepensjonistene uføregrad på 2/3 eller mer. Skattebegrensningsregelen sikrer at en enslig pensjonist som ikke har andre inntekter enn pensjon, som ikke har nettoformue over 200.000 kroner1 og som ikke har andre fradrag enn standardfradrag, ikke betaler skatt dersom inntekten er om lag 105.300 kroner. Den tilsvarende grensen for pensjonistektepar er om lag 171.000 kroner (2002). Dersom en uførepensjonist prøver seg i arbeidslivet og eksempelvis går fra en uføregrad på 80 prosent til 60 prosent, reduseres særfradraget til halvparten av fullt beløp. Isolert sett betyr dette en skatteskjerpelse på snaut 2.600 kroner. Uførepensjonisten vil i tillegg miste retten til å bli skattlagt etter skattebegrensningsregelen. Videre blir arbeidsinntekt skattlagt hardere enn den pensjon denne erstatter. 1 Pensjonister som skattlegges etter skattebegrensningsregelen får et påslag i skattepliktig inntekt på 2 % av nettoformue over 200.000 kroner. Sandmanutvalget la til grunn at tidsbegrenset uførestønad og varig uførepensjon skulle beregnes på samme måte. Utvalget foreslo å avvikle ordningen med friinntekt og i stedet innføre et mindre slingringsmonn på 0,1 G. Reglene for avkorting av stønad/pensjon for stønadsmottakere som har arbeidsinntekt skulle være de samme for begge ordningene. Selv om ordningen med friinntekt avvikles, vil de to inntektsprøvingsmodellene som Sandmanutvalget skisserer gi betydelige terskelvirkninger når inntekten økes. Dette har sammenheng med skattereglene og skyldes at uførepensjonister vil kunne miste retten til fullt særfradrag og retten til å bli beskattet etter skattebegrensningsregelen. For noen vil økt arbeidsinntekt kunne føre til nedgang i samlet inntekt (pensjon + arbeidsinntekt) eller at en får lite igjen for å øke arbeidsinntekten. Sandmanutvalgets AFP-modell gir dessuten sterkere avkorting for personer med lave ytelser enn personer med høye ytelser. (Dette gjelder også dagens avkortingsmodell, jf pkt. 5.6.2). For blant annet å unngå de uheldige insentivvirkningene som følger av de særskilte skattereglene som gjelder for uførepensjonister, foreslår departementet at den tidsbegrensede uførestønaden skal beregnes som andre korttidsytelser (rehabiliteringspenger og attføringspenger) Det foreslås at dagens ordning med friinntekt på 1 G avvikles over en periode på 5 1/2 år og erstattes med et toleransebeløp på 0,1 G. Dette vil medføre at det alltid vil lønne seg for uførepensjonister å øke arbeidsinnsatsen. Uførepensjonister med politiske verv og verv i frivillige organisasjoner får beholde dagens friinntekt på 1 G. Det vises til nærmere omtale under pkt. 7.4. Stortinget har i forbindelse med behandling av Dok.nr.8:95 bedt Regjeringen om å likestille omsorgslønn med godtgjørelse for politiske verv (Innst.S.nr.189). Det vil si at personer med omsorgslønn etter dagens regler skal unntas fra ventetiden på ett år før de kan ha friinntekt på 1 G. Departementet vil følge opp med forskriftsendring fra 1. januar 2003. I rehabiliteringspengeordningen er det vilkår om minst 50 prosent nedsatt arbeidsevne. I forbindelse med tilbakeføring til arbeid kan rehabiliteringspengene graderes ned til 20 prosent. Dette forutsetter imidlertid at en først har fylt vilkåret om minst 50 prosent arbeidsuførhet. Det kan ytes rehabiliteringspenger med lavere grad enn 50 prosent i forbindelse med opptrapping av arbeidsinnsats i inntil 3 måneder med mulighet for forlengelse i ytterligere 3 måneder i særlige tilfeller. For å få uførepensjon er det vilkår om at arbeidsevnen/inntektsevnen skal være nedsatt med minst 50 prosent. Etter ett år med uførepensjon kan en trappe opp arbeidsinnsatsen og det er mulig å gradere uførepensjonen ned til 20 prosent. Muligheten til å beholde uførepensjonen med lavere grad enn 50 prosent i forbindelse med opptrapping av arbeidsinntekten er et forsøk fram til 2003. Med de spesielle reglene for avkorting av uførepensjon i forbindelse med reaktivisering (forsøk fram til 1.01.05) vil uførepensjonister som trapper opp arbeidsinnsatsen fortsatt kunne få gradert uførepensjon ned til 20 prosent. Kravet om minst 50 prosent uførhet for å komme inn i ordningene innebærer at et relativt omfattende inntektstap på grunn av sykdom (49 prosent nedsatt inntektsevne) ikke gir kompensasjon i form av ytelse fra folketrygden. Dette kan bidra til uheldige tilpasninger. Noen vil gjøre seg sykere enn de er for å fylle vilkårene om nedsatt arbeidsevne for rehabiliteringspenger og uførepensjon. Ventetiden på ett år før uførepensjonen kan graderes lavere enn 50 prosent har vært sett på som lite fleksibel. En del av de som i dag får innvilget uførepensjon med uføregrad på 50 prosent i kombinasjon med halv jobb vil sannsynligvis kunne arbeide noe mer. For å fylle vilkårene for uførepensjon må disse redusere arbeidsinnsatsen mer enn ønskelig. Etter ventetiden på ett år kan de trappe opp arbeidsinnsatsen hvis arbeidsgiveren fortsatt har brukt for dem i mer enn halv stilling. I St.meld.nr.50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga ble det foreslått å iverksette forsøk med mulighet til å tilstå uførepensjon når arbeidsevnen er nedsatt med mindre enn 50 prosent. I forbindelse med behandlingen i Stortinget mente flertallet i Sosialkomiteen (AP, Frp, Krf, Sp og SV) at det bør vurderes å innføre krav om minst 30 prosent uføregrad som en permanent ordning. Flertallet fremmet følgende forslag: « Stortinget ber Regjeringen vurdere å innføre 30 prosent uføregrad som inngangsvilkår for uførepensjon». Brukerorganisasjonene har også ved flere anledninger tatt opp med departementet at det er uheldig at funksjonshemmede som ikke klarer full stilling må starte med 50 prosent uførepensjon i ett år før de kan øke arbeidsinnsatsen. En deling av nåværende uførepensjon i en tidsbegrenset stønad og en varig uførepensjon vil innebære en skjerping av vilkårene for å få uførepensjon. Det bør etter departementets oppfatning være krav om at den som skal ha varig uførepensjon skal være minst 50 prosent arbeidsufør ved innvilgelse. Departementet ser derfor ingen grunn til å endre inngangsvilkåret for de som er varig uføre. Som nevnt under pkt. 7.3.2 bør det imidlertid vurderes en særordning med lavere uføregrad for varig uførepensjon ved overgang fra tidsbegrenset uførestønad. Også når det gjelder den tidsbegrensede stønaden foreslås at det skal være et hovedvilkår at arbeidsevnen skal være nedsatt med minst 50 prosent som inngangsvilkår. I den tidsbegrensede ordningen vil stønadsmottakerne imidlertid kunne trappe opp arbeidsinnsatsen umiddelbart etter at stønaden er innvilget. Ytelsen vil da vil kunne graderes ned til 20 prosent. For at den enkelte skal kunne utnytte sin restarbeidsevne fullt ut, mener departementet at det likevel bør kunne ytes tidsbegrenset stønad når arbeidsevnen er nedsatt med mindre enn 50 prosent. Både i Statens pensjonskasse og kommunale pensjonsordninger er det mulig å få uførepensjon med uføregrad helt ned til 15 prosent. Det er imidlertid svært få som har så lav ytelse. For å få mer kunnskap om hvor stort behovet er for å kunne tilstå tidsbegrenset uførestønad når arbeidsevnen er nedsatt med mindre enn 50 prosent, foreslår departementet at det iverksettes et todelt forsøk. Følgende vilkår bør gjelde for forsøket: - Inntaket i forsøket avgrenses i tid til tre år f.o.m. 1.7.2003. - De som skal være med i forsøket skal være yngre personer med en klar medisinsk diagnose. - I tre fylker skal inngangsvilkår for å få tidsbegrenset uførestønad være at arbeids/inntektsevnen er nedsatt med minst 30 prosent. I tre andre fylker skal kravet til nedsatt arbeids/inntektsevne reduseres fra 50 prosent til 40 prosent. Etter utløpet av forsøksperioden skal stønadsmottakerne vurderes etter de vanlige reglene for tidsbegrenset uførestønad, dvs. at stønaden kan opphøre eller eventuelt forlenges med en ny periode. - Etter tre år foretas en evaluering av om ordningen med tidsbegrenset uførestønad ned til hhv. 30 eller 40 prosent uføregrad skal videreføres, eventuelt også innføres i den varige ordningen. Forsøket foreslås regulert i forskrift med hjemmel i folketrygdloven § 25-13 om forsøksvirksomhet. I Utjamningsmeldinga ble det anslått at et forsøk i tre fylker ville gi en merutgift på 8 mill kroner det første året og 25 mill etter tre år. I tillegg skal forsøket omfatte 3 fylker der det kan innvilges tidsbegrenset uførestønad når uføregraden er minst 40 prosent. Anslagene for merutgifter ved en forsøksordning med lavere uføregrad er meget usikre. Anslagene avhenger av hvor mange som går inn i forsøket og hvor mange som ellers ville ha fått en tidsbegrenset uførestønad på 50 prosent. Gjeldende uførepensjonsordning har en lang forhistorie. Spørsmålet om innføring av en generell uføretrygd ble tatt opp allerede på slutten av 1800-tallet og videre utover på 1900-tallet. Det resulterte likevel ikke i noen lovfesting før i 1936, da det ble gitt en midlertidig lov om hjelp til blinde og vanføre. Først i 1960 ble det innført en generell uføretrygd som omfattet hele befolkningen (Lov om uføretrygd av 22. januar 1960 nr. 1 trådte i kraft 1. januar 1961). I 1966 ble loven inkorporert i folketrygdloven. For at uførepensjon skal kunne gis, må vedkommende fylle visse vilkår om forutgående medlemskap i folketrygden, se folketrygdloven § 12-2. Trygdemedlemskapet må være etablert minst tre år før medlemmets inntektsevne eller arbeidsevne ble varig nedsatt med minst halvparten. Det gjelder særregler for personer som har blitt uføre før fylte 26 år og da var medlem, og for personer som etter fylte 16 år har vært medlem med unntak av maksimum fem år. For disse persongruppene er det tilstrekkelig å ha vært medlem i minst ett år umiddelbart før kravet om pensjon fremsettes. For personer med status som flyktning gjelder det ikke krav til forutgående medlemskap. EØS-avtalen medfører at trygdetid i andre EØS-land skal medregnes ved vurderingen av inngangsvilkår om forutgående trygdetid for yrkesaktive og deres familiemedlemmer. Det er videre regler om fortsatt medlemskap i den tiden uførepensjon ytes, se folketrygdloven § 12-3. Som utgangspunkt gjelder det et generelt krav om fortsatt å være medlem i trygden for å kunne få utbetalt uførepensjon. Det er gjort unntak fra dette kravet blant annet dersom vedkommende har minst 20 års samlet botid. Uførepensjonen skal kompensere for bortfalt eller nedsatt inntektsevne, og er derfor bare aktuell for personer i yrkesaktiv alder. Fra 1. januar 1998 ble nedre aldersgrense for rett til uførepensjon hevet fra 16 til 18 år. Ved fylte 67 år avløses uførepensjon av alderspensjon. Se folketrygdloven § 12-4. For å kunne få uførepensjon må vedkommende ha gjennomgått hensiktsmessig behandling og attføring, se folketrygdloven § 12-5. Målsettingen er at god oppfølging i perioder hvor det ytes sykepenger, rehabiliteringspenger eller attføringspenger skal forebygge uførepensjonering. Med behandling menes medisinsk eller annen behandling som har til formål å bedre medlemmets helsetilstand slik at følgene av sykdommen/skaden/lytet blir så små som mulig. Hva som skal betraktes som hensiktsmessig behandling, avhenger av hvor langt legevitenskapen til enhver tid er kommet når det gjelder kunnskap om den aktuelle sykdommen og behandlingsmåter. Det må tas hensyn til den medisinske tilstands art, alvorlighet og prognose - med og uten behandling. arbeidsevnen, må attføring forsøkes. Siktemålet med attføring er å øke arbeidsevnen for en yrkeshemmet person, og/eller å hjelpe den yrkeshemmede til å skaffe eller beholde lønnet arbeid på tross av sykdommen. Det kan dreie seg om alt fra kortvarig praktisk opplæring til mer langvarig teoretisk utdanning. Som hensiktsmessig behandling eller attføring regnes bare behandlings- eller attføringstiltak som det er mulig å iverksette. Det må ved vurderingen av hva som er hensiktsmessig tas utgangspunkt i den enkelte sak. Det skal legges vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter. Det skal også legges vekt på om vedkommende kan få arbeid dersom han eller hun pendler eller flytter. Det anses ikke hensiktsmessig med ytterligere behandling eller attføring hvis det er klart at inntekts-/arbeidsevnen er varig nedsatt og ikke kan bedres gjennom noen form for tiltak. For personer under 35 år med rusmiddelproblemer og/eller psykososiale problemer, er vilkåret om gjennomgått attføring særlig strengt. Kravet om at yrkesmessig attføring skal være forsøkt ble skjerpet i 2000, se pkt. 4.4. 6.2.4 Sykdom, skade eller lyte. Uførepensjon kan bare gis når det foreligger varig sykdom, skade eller lyte, se folketrygdloven § 12-6. Bestemmelsen inneholder de medisinske vilkår for rett til uførepensjon, som består av følgende faktorer: - funksjonsnedsettelsen må være hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen/arbeidsevnen. Som hovedregel er det først når vilkåret i § 12-5 om hensiktsmessig behandling og attføring er oppfylt, at det er mulig å vurdere om de medisinske vilkår er oppfylt. Det kreves en nær sammenheng mellom sykdom, skade eller lyte og funksjonsnedsettelsen - og den nedsatte inntektsevnen/arbeidsevnen. Begrepet «sykdom» er det mest omfattende av disse uttrykkene, og kan også brukes i en overordnet betydning slik at det omfatter alle tilstandene som dekkes av vilkåret. Medfødte og ervervede sykdommer og skader, legemlige og psykiske, omfattes. Begrepet «lyte» omfatter også psykisk utviklingshemming. Det er presisert i loven at det skal legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis, og videre at sosiale eller økonomiske problemer ikke gir rett til uførepensjon. Når det gjelder varighetskravet (i forhold til sykdommen, funksjonsnedsettelsen, og også nedsettelse av inntektsevne/arbeidsevne i § 12-7, § 12-8, § 12-9, se nedenfor punkt 6.2.5) menes ikke livsvarig, men langvarig. Hvis det antas at tilstanden vil endre seg vesentlig i løpet av noen år, anses varighetskravet ikke å være oppfylt. På den annen side kan det ikke kreves at man har full visshet for at sykdommen vil vare livet ut, eller frem til pensjonsalderen. Som retningsgivende angis et varighetskrav på ca 7 år. Uttrykket funksjonsevne er innført som et mellomledd mellom sykdommen og den nedsatte inntektsevnen/arbeidsevnen. Begrepet funksjonsevne knytter det medisinske og det ervervsmessige vilkåret sammen. En persons funksjonsevne sier noe om hvordan han eller hun greier å utføre ulike typer oppgaver. Funksjonsnedsettelsen må utgjøre hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen/arbeidsevnen. Man må skille mellom de mer og de mindre vesentlige årsaksfaktorene for å finne den mest dominerende årsaken. For at en årsak skal være den mest dominerende, må den være dominerende i forhold til det samlede årsaksbildet, dvs. at den må representere minst 50 prosent. 6.2.5 Nedsatt inntektsevne. Krav til geografisk og yrkesmessig mobilitet. Det er et vilkår for rett til uførepensjon at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) er varig nedsatt med minst halvparten, se § 12-7. Med inntektsevne menes enhver evne til å skaffe seg inntekt gjennom en personlig arbeidsinnsats. At inntektsevnen må være varig nedsatt, har sammenheng med kravet om gjennomgått attføring. Varighet kan ikke konstateres før attføring er forsøkt så langt det er hensiktsmessig, se foran pkt. 6.2.4. Varighetskravet forstås her på samme måte som i relasjon til sykdomsvilkåret og vilkåret om funksjonsnedsetting, dvs. ikke livsvarighet men omkring 7 år, se foran pkt. 6.2.4. Selv om uførepensjon er en langtidsytelse som vanligvis løper frem til vedkommende får alderspensjon, betyr ikke varighetskravet at det på vedtakstidspunktet alltid skal være avklaret at medlemmet vil oppfylle vilkårene for rett til uførepensjon fram til pensjonsalderen. Situasjonen vil ofte være slik at det ikke er mulig å ha noen sikker oppfatning om den framtidige utvikling og mulige bedring. og muligheten for bedring fortoner seg usikker og i hvert fall ligger et ubestemt stykke inn i framtiden, selv om det ikke er mulig å tidfeste dette til verken mer eller mindre enn syv år. Ved vurderingen av hvor mye inntektsevnen er nedsatt, foretas det en sammenligning av inntektsmulighetene før og etter sykdommen. Det skal tas utgangspunkt i de reelle mulighetene for å skaffe seg arbeidsinntekt i ethvert arbeid som kan utføres, sammenlignet med tilsvarende muligheter før uførheten oppstod. Momenter som skal vektlegges i vurderingen, er bl.a alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter. Det skal ikke bare tas hensyn til arbeidsmulighetene på hjemstedet, men også på andre steder der det er rimelig at vedkommende tar arbeid. I henhold til folketrygdloven § 12-11 ytes det hel uførepensjon dersom vedkommende har tapt hele sin inntektsevne/arbeidsevne. Dersom vedkommende har tapt en del av sin inntektsevne/arbeidsevne, ytes det en gradert uførepensjon som utgjør 50, 60, 70, 80 eller 90 prosent av hel uførepensjon. Dersom uførepensjonistens inntektsnivå før og etter uførhet er satt til henholdsvis 300.000 kroner og 90.000 kroner, gir dette en inntektsreduksjon og en uføregrad på: (300.000-90.000)/300.000 = 70 prosent. En reduksjon i inntektsevnen fra 300.000 kroner til 120.000 kroner gir en uføregrad på 60 prosent, mens en reduksjon fra 300.000 kroner til 150.000 kroner vil gi en uføregrad på 50 prosent. I noen tilfeller er sykdommen så invalidiserende at uføregraden klart er 100 prosent. For hjemmearbeidende ektefeller sammenlignes evnen til å utføre arbeid i hjemmet med tilsvarende evne før sykdommen, skaden eller lytet oppstod, se folketrygdloven § 12-8 og § 12-9. Det er et overordnet mål at flest mulig uførepensjonister skal utnytte sin restarbeidsevne. Selv om det stilles krav til varighet (både når det gjelder sykdom, funksjonsnedsettelse og nedsatt inntektsevne) for å få innvilget uførepensjon, er reglene samtidig fleksible i forhold til personer som i ettertid ønsker å øke sin arbeidsinnsats utover det som var forutsatt ved innvilgelsen. For eksempel kan som nevnt nedenfor en uførepensjonist gå tilbake i arbeidslivet og beholde retten til pensjon i inntil 3 år («frysing» av uførepensjon, også kalt hvilende pensjonsrett). Selv om det viser seg at vedkommende klarer å gå tilbake i arbeid medfører ikke dette at vedtaket anses fattet på feil grunnlag, til tross for at man i utgangspunktet hadde lagt til grunn at varighetskravene var oppfylt. Dette må ses på bakgrunn av at det som nevnt er vanskelig på forhånd å fastsette konkret hvor store mulighetene er for at inntektsevnen kan bedres på sikt, og at det er viktig med et regelverk som legger til rette for utprøving av restarbeidsevnen. Folketrygdloven § 12-12 har regler om revurdering. Det stilles krav om «vesentlig endring» for å revurdere uføregraden. Dette kravet gjelder i prinsippet alle de forhold som var av betydning da uførepensjonen ble innvilget. I henhold til folketrygdloven § 21-6 plikter den som mottar en ytelse å underrette trygdekontoret om endringer i forhold som kan være avgjørende for om vedkommende fortsatt har rett til ytelsen, eller for ytelsens størrelse. Det kan dreie seg om endringer i medisinske forhold, inntektsmuligheter, vurderingsgrunnlag osv. For eksempel kan det skje endringer i den medisinske tilstanden som tilsier at vedkommende ikke lenger fyller vilkårene for uførepensjon eller bør ha en lavere uføregrad, selv om vedkommende ikke har inntekt ved siden av uførepensjonen. Imidlertid vil slike tilfeller være vanskelig å fange opp. I praksis skjer revurderinger som regel i forbindelse med endringer i pensjonistens pensjonsgivende inntekt. Etter gjeldende rett regnes en årlig pensjonsgivende inntekt på opptil folketrygdens grunnbeløp (p.t. kr 51.360) ikke som en vesentlig endring dersom det har gått ett år siden uførepensjonen ble innvilget eller endret. Dette beløpet kalles friinntekt. Ved innføringen av folketrygdloven i 1967 var det et «slingringsmonn» (friinntekt) på 10 prosent av tidligere inntekt før uføregraden ble revurdert. I 1989 ble beløpet som pensjonisten kunne tjene, fastsatt til et halvt grunnbeløp. Fra 1. mai 1997 ble friinntektsbeløpet hevet fra et halvt til et helt grunnbeløp. Det må ha gått ett år fra innvilgelse til pensjonisten kan ha inntekt på inntil ett grunnbeløp uten at uføregraden blir revurdert. Det inntrer en ny ventetid på ett år hver gang det blir fattet vedtak om endring (revurdering) av uføregraden. Personer med gradert pensjon kan tjene opptil et grunnbeløp i tillegg til den inntekten vedkommende forventes å få ved å utnytte sin restarbeidsevne. Ventetiden på ett år oppleves av mange som lite fleksibel. Spørsmålet har særlig vært aktuelt i forbindelse med tillitsverv mv. Fra 1. januar 2000 ble det gjort unntak fra ventetidsbestemmelsen for uføre med politiske og andre tillitsverv i frivillige organisasjoner. Begrunnelsen var bl.a at denne type verv vanligvis utføres på fritiden. Dersom saken blir tatt opp til revurdering, kan det eventuelt fastsettes en ny uføregrad. Som nevnt ovenfor vil bakgrunnen for revurderingen som oftest være at pensjonisten har hatt pensjonsgivende inntekt utover friinntekten. Ved revurderingen skal det som ved første gangs innvilgelse foretas en sammenligning av inntektsmulighetene i ethvert arbeid som vedkommende nå kan utføre, sammenlignet med de inntektsmulighetene som vedkommende hadde før sykdommen, skaden eller lytet oppstod. Ved revurderingen påløper som nevnt ovenfor en ny ventetid på ett år før uførepensjonisten igjen kan ha friinntekt på 1G. Dette innebærer at inntekten som vedkommende har hatt før revurderingen inngår i vurderingsgrunnlaget av hvor mye inntektsevnen anses nedsatt. Som utgangspunkt skal pensjonen bortfalle dersom revurderingen tilsier en uføregrad lavere enn 50 prosent. Dersom uførepensjonisten prøver seg i arbeid eller deltar i tidsbegrenset arbeidstrening som er godkjent av arbeidsmarkedsetaten, beholder vedkommende retten til pensjon i inntil 3 år selv om uførepensjonen reduseres eller faller helt bort. Regelen innebærer at dersom arbeidsforsøket må avbrytes eller trappes ned, har vedkommende rett til å få tilbake pensjon med tidligere uføregrad uten nærmere vurdering av de medisinske vilkår mv. I 1997 ble det innført en forsøksordning med lavere uføregrad enn 50 prosent for personer som allerede mottar uførepensjon. Dersom en uførepensjonist etter ett år utvider sin arbeidsinnsats, er det adgang til å fastsette en uføregrad under 50 prosent. Det kan ikke fastsettes lavere uføregrad enn 20 prosent. Retten til pensjon etter tidligere innvilget uføregrad opprettholdes så lenge forsøksordningen varer. Ordningen er gitt virkning frem til 1. januar 2003. Det er ikke anledning til å ha friinntekt når uføregraden er lavere enn 50 prosent. Forsøksordningen har inntil utgangen av 2000 vært lite brukt. Pr. 31. desember 2000 var det i alt 203 personer med lavere uføregrad enn 50 prosent (eksklusive yrkesskadetilfeller, som kan få uførepensjon ned til uføregrad på 30 prosent). Hele 47 prosent av disse hadde en uføregrad på 20 prosent. Det antas at en av grunnene til at så få benyttet seg av forsøksordningen, er at det ofte ikke lønner seg økonomisk fordi det ikke er rett til friinntekt ved siden av pensjonen når uføregraden er lavere enn 50 prosent. Dette fører til at mange uførepensjonister vil få en nedgang i sin samlede inntekt ved mindre økninger av arbeidsinnsatsen. I forbindelse med de pågående reaktiviseringstiltak av uførepensjonister er det imidlertid etablert en forsøksordning med gunstigere avkortingsregler, og dette har bidratt til at antallet personer med uføregrad lavere enn 50 prosent har vært stigende. Ved utgangen av 2001 hadde 300 personer en slik uførepensjon. Hevingen av friinntektsgrensen i 1997 medførte en økning av antall uførepensjonister med inntekt ved siden av pensjonen. Blant dem med full uførepensjon hadde likevel bare 25 prosent inntekt ved siden av pensjonen i 1999. Det er flere mulige årsaker til at såpass få uførepensjonister prøver seg i arbeid. Ventetiden på ett år før uførepensjonister har rett til friinntekt kan være en av årsakene. I tillegg kan det være vanskelig for uførepensjonister som ønsker å øke sin arbeidsinnsats å få innpass på arbeidsmarkedet. Det er også mange uførepensjonister som ikke har restarbeidsevne. Hovedinntrykket av undersøkelser om uførepensjonisters yrkesdeltakelse er at en svært liten andel av uførepensjonistene øker sin arbeidsinnsats i en slik grad at uføregraden reduseres. Summen av uførepensjon og friinntekt kan for enkelte som har hatt moderate arbeidsinntekter gi et høyt kompensasjonsnivå. Med en høy friinntekt vil det for mange personer med lave inntekter ikke lønne seg å øke arbeidsinnsatsen utover friinntektsgrensen. enn om vedkommende var i full jobb, se nærmere beskrivelse foran under pkt. 5.6.4. Dette kan medføre at vedkommende ikke ønsker å øke sin yrkesaktivitet. Når uførepensjonister øker sin arbeidsinnsats slik at friinntektsgrensen overskrides, skal det ved revurdering av uføregraden tas hensyn til all pensjonsgivende inntekt. Som nevnt ovenfor under pkt. 6.3 løper det ny ventetid på ett år før det igjen kan opptjenes friinntekt ved siden av pensjonen. I mange tilfeller innebærer revurderingen at summen av arbeidsinntekt og pensjon går ned det første året. Dette virker lite motiverende for pensjonister som vurderer å øke sin arbeidsinnsats. Det er bred enighet om at regler for avkorting av uførepensjon mot arbeidsinntekt må utformes slik at det stimuleres til yrkesaktivitet fremfor passivitet. Gjeldende regler synes ikke å ivareta dette formålet. I henhold til folketrygdloven § 12-11 ytes det en gradert uførepensjon som utgjør 50, 60, 70, 80 eller 90 prosent av hel uførepensjon, se pkt. 6.2.5. Gradering i 10 prosentintervaller gir uheldige terskelvirkninger. Nedsatt arbeidsevne med 95,5 prosent gir en uføregrad på 100 prosent, mens 94,5 prosent uførhet gir en uføregrad på 90 prosent. <02>En grads forskjell kan således gi 10.000-13.000 kroner høyere eller lavere pensjon. Gjeldende graderingssystem bidrar til å forsterke trappetrinnseffekten som oppstår når uføregraden settes ned på grunn av økt arbeidsinntekt. For å lette arbeidet med reaktivisering av uførepensjonister som Stortinget vedtok i statsbudsjettet for 2001, ble det med virkning fra 1. september 2001 satt i verk en forsøksordning med gunstigere avkortingsregler for arbeidsinntekt over grunnbeløpet (friinntekten). Forsøket omfatter uførepensjonister som har hatt uførepensjon i ett år og en hvilende pensjonsrett ved arbeidsforsøk. Hvilende pensjonsrett foreligger bl.a når arbeidsforsøket/økning av arbeidsinntekten er en følge av det pågående reaktiviseringsarbeid i trygdeetaten, eller når vedkommende har skaffet seg arbeid/økt arbeidsinnsatsen på egen hånd og gitt melding om dette til trygdeetaten. Når uførepensjonisten som ledd i reaktivisering øker arbeidsinntekten skal det ved revurdering av uføregraden gjøres unntak fra gjeldende regelverk på følgende måte: - Friinntekten på 1 G gjøres om til et fribeløp. I tillegg innføres et toleransebeløp på 0.1 G. - Ved revurdering fastsettes uføregraden trinnløst (en-prosent intervaller i stedet for ti-prosent intervaller). - Ved senere inntektsendring revurderes uførepensjon når toleransebeløpet på 0.1 G overstiges. Alle arbeidstakere i offentlig sektor er i utgangspunktet medlem av en tjenestepensjonsordning, enten i Statens Pensjonskasse eller i ulike kommunale og fylkeskommunale ordninger. Pensjonsordningene i offentlig sektor er bruttoordninger, det vil si at pensjonsytelsen alene utgjør en selvstendig pensjon. Når pensjonisten også har rett til ytelser fra folketrygden, tar man utgangspunkt i hele tjenestepensjonen (brutto), som så samordnes løpende med ytelser fra folketrygden. Systemet innebærer at pensjonisten er garantert at tjenestepensjonen sammen med ytelser fra folketrygden skal gi et visst pensjonsnivå. Det nivået en pensjonist med full opptjening er garantert kalles bruttogarantien. I Statens Pensjonskasse og de aller fleste kommunale pensjonsordningene er bruttogarantien for alders- og uførepensjonister 66 prosent av pensjonsgrunnlaget (sluttlønnen med visse begrensninger for de høyeste inntektene). Dersom en person har rett til mer enn èn ytelse fra pensjons- og trygdeordninger som omfattes av samordningsloven, skal ytelsene i de fleste tilfellene ikke utbetales fullt ut. Samordningsreglene bestemmer hvordan de forskjellige ytelsene skal koordineres og tilpasses hverandre. Pensjonsordninger etter lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven med skattemessig gunstig behandling kan yte uførepensjon etter bestemmelser i lov om foretakspensjon kapittel 6. Eventuell uførepensjon fra slike ordninger kommer i tillegg til uføreytelser fra folketrygden. Uførepensjon etter lov om foretakspensjon omfattes av et forholdsmessighetsprinsipp som innebærer at uførepensjon fra ordningen, sammen med beregnet folketrygdytelse, ikke skal utgjøre en større andel av lønn for medlemmer med høyere lønn enn for medlemmer med lavere lønn. Endringer i folketrygdens uførepensjonsordning medfører at det vil være nødvendig å vurdere behovet for endringer i lov om foretakspensjon. Finansdepartementet tar på dette grunnlag sikte på å komme tilbake med en særskilt vurdering av behovet for endringer i lov om foretakspensjon. Eventuelle forslag til lovendringer vil bli sendt på høring på vanlig måte. Etter gjeldende regler ytes varig uførepensjon når vilkårene som nevnt i pkt. 6.2 er oppfylt. Uføregraden revurderes dersom det skjer en vesentlig endring i forhold som har betydning for inntektsevnen/arbeidsevnen. Som oftest vil det være en økning i pensjonsgivende inntekt som er grunnlag for revurdering. Som nevnt under pkt. 6.2.4 og 6.2.5, kan det ved innvilgelsen av uførepensjon være vanskelig å forutse den videre utvikling i helsetilstand eller inntektsmuligheter med sikkerhet. Selv om vilkårene for uførepensjon er oppfylt, vil noen stønadsmottakere likevel kunne takle funksjonsnedsettelsen bedre, slik at det på tross av sykdommen vil være mulig å vende tilbake til arbeid etter en tid med stønad. Det kan også skje endringer i arbeidsmarkedet eller teknologisk utvikling, slik at mulighetene for arbeid bedres. Vedkommende kan også oppnå en bedring av helsetilstanden, uten at det er grunnlag for å anta et konkret bedringstidspunkt ved innvilgelsen. Departementet ønsker å fjerne varighetsperspektivet som i dag preger uførepensjonsordningen. En ordning med tidsbegrenset stønad ved uførhet vil være et velegnet virkemiddel for å forhindre varig utstøting fra arbeidslivet. Tidsbegrenset uførestønad skal gis når det etter en samlet vurdering ikke fremstår som usannsynlig at vedkommende til tross for uførheten etter en tid kan vende tilbake til arbeidslivet. Varig uførepensjon bør som hovedregel bare tilstås i tilfeller med 100 prosent arbeidsuførhet uten utsikt til bedring av arbeidsevnen. En tidsbegrenset uførestønad vil dekke behovet for en fleksibel ytelse som det kan være behov for i større eller mindre grad i ulike perioder. Den enkelte vil allerede ved innvilgelsen være forberedt på at det forventes aktivitet og innsats fra vedkommendes side med henblikk på å komme tilbake til arbeidslivet. Uførhet vil ikke uten videre medføre at man får pensjon som en varig inntektskilde fram til alderspensjon. Det foreslås derfor å innføre en tidsbegrenset uførestønad. Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 12-9. Vilkårene for uførepensjon etter gjeldende regler er omtalt i pkt. 6.2. Det foreslås ikke endringer i inngangsvilkårene for å få rett til uførepensjon. Når det er fastslått at vilkårene i § 12-2, § 12-3, § 12-4, § 12-5 § 12-6, § 12-7 er oppfylt, må det vurderes om det skal tilstås tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon. Uførepensjon skal som i dag gis som en varig ytelse, men med muligheter for revurdering dersom det skjer vesentlige endringer som har betydning for inntektsevnen/arbeidsevnen. Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 12-9 og § 12-12. Uførepensjon skal fortsatt beregnes og utmåles som i dag. Uførepensjon består av grunnpensjon og tilleggspensjon og/eller særtillegg. Full grunnpensjon tilsvarer grunnbeløpet som p.t. utgjør kr 51.360,-. Tilleggspensjonens størrelse avhenger av tidligere pensjonsgivende inntekt. På grunnlag av den pensjonsgivende inntekten for hvert år fastsettes det pensjonspoeng (poengtall). Tilleggspensjonen beregnes på grunnlag av gjennomsnittet av poengtallene for de 20 beste årene (sluttpoengtall). Særtillegg ytes i stedet for eller i tillegg til tilleggspensjon. Tilleggspensjon går til fradrag i særtillegget. Grunnpensjon og særtillegg utgjør til sammen minstepensjon. Det gjelder særregler for inntektsbeskatning av pensjonister som fører til at pensjonister betaler lavere skatt en lønnstakere med tilsvarende inntekt, se punkt 5.6.4. Som nevnt i pkt. 7.1 skal varig uførepensjon som hovedregel forbeholdes personer som er 100 prosent arbeidsuføre uten mulighet for bedring av arbeidsevnen. Unntaksvis skal varig uførepensjon også kunne tilstås personer med delvis redusert arbeidsevne. For å unngå uheldige terskelvirkninger av gjeldende graderingssystem, se foran pkt. 6.4, foreslås det at uførepensjonen skal kunne graderes i intervaller på 5 prosent. Det samme skal gjelde ved revurdering av uføregraden til personer som allerede mottar uførepensjon. folketrygdloven § 12-11. Det foreslås at endringen trer i kraft 1. juli 2003. Gifte eller samboende personer (hovedsakelig kvinner) som har vært hjemmearbeidende må ha fått evnen til å utføre arbeid i hjemmet (arbeidsevnen) varig nedsatt med minst halvparten for å få rett til uførepensjon, se folketrygdloven § 12-8. Hvis det er sannsynlig at en hjemmearbeidende ville ha begynt i inntektsgivende arbeid dersom uførheten ikke hadde inntruffet, vil vedkommende bli vurdert etter de samme reglene som for yrkesaktive ved fastsettelse av uføregraden. Enslige blir alltid vurdert i forhold til yrkeslivet når de søker om uførepensjon selv om de ikke har vært yrkesaktive. Ved deltidsarbeid skal uføregraden fastsettes på grunnlag av en vurdering av både arbeids- og inntektsevnen etter folketrygdloven § 12-9. Samlet uføregrad fastsettes ut fra uførhet i yrkesliv og hjemmearbeid. En person i halvdagsstilling som blir helt ufør i forhold til yrkeslivet, vil få fastsatt en samlet uføregrad på 50 prosent dersom hun ikke er ufør i forhold til arbeidsoppgavene i hjemmet. Hvis vedkommende også er 20 prosent ufør i forhold til hjemmearbeid, vil den samlede uføregraden være 60 prosent. Det er et vilkår også etter denne kombinerte vurderingen at samlet uføregrad er minst 50 prosent. Dersom inntektsevnen/arbeidsvenen etter en slik samlet vurdering er varig nedsatt med minst 50 prosent, oppjusteres uføregraden med 20 prosent. Vilkåret for en slik oppjustering er at deltidsarbeidet utgjør minst 10 prosent av hel stilling og årsinntekten for full arbeidstid tilsvarer minst 2,5 ganger grunnbeløpet. Til grunn for en slik kombinert vurdering ligger en forutsetning om at denne persongruppen (hovedsakelig kvinner) delvis forsørges av mannen. Enslige kvinner og kvinner med ektefelle som har lav inntekt (under 2 G) blir alltid vurdert i forhold til yrkeslivet, uavhengig om de har vært i lønnet arbeid eller ikke. Reglene er i prinsippet kjønnsnøytrale, men fordi de fleste med deltidsarbeid er kvinner, kommer reglene stort sett bare til anvendelse på kvinner. Regelen om oppjustering av uføregraden bidrar til at mange deltidsarbeidende likevel får et rimelig resultat. Den kombinerte vurderingen kan imidlertid føre til at gifte og samboende kvinner som har hatt mindre enn halv stilling, risikerer å falle utenfor folketrygdens sikkerhetsnett ved uførhet dersom de ikke samtidig anses som arbeidsuføre i forhold til husarbeid. Med dagens hjelpemidler i huset skal det relativt mye til for å anses ufør i forhold til arbeid i hjemmet, noe som bidrar til å øke den uheldige effekten av regelen. Ved behandlingen av ny folketrygdlov ba et flertall i Stortinget om at Regjeringen skulle vurdere reglene for deltidsarbeidende eller hjemmearbeidende som søker uførepensjon og komme tilbake til spørsmålet i forbindelse med statsbudsjettet for 1998, se Innst.O.nr.46 (1996-1997). I trygdebudsjettet for 1998 har departementet gitt en omtale uten å ta stilling til saken. I St.meld.nr.50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga ble det foreslått å oppheve ordningen, når deltidsarbeidet har et slikt omfang at det gir rett til sykepenger. Flertallet i Stortinget sluttet seg til forslaget. Økende yrkesdeltakelse blant kvinner har medført at færre blir vurdert etter denne bestemmelsen. Trygderetten har også i de senere år vurdert flere og flere kvinner med deltidsarbeid fullt ut mot yrkeslivet. Det foreslås derfor at den kombinerte vurderingen avvikles i den varige ordningen. Gjeldende § 12-9 i folketrygdloven foreslås opphevet. Paragrafen erstattes med nye regler om tidsbegrenset uførestønad, se nedenfor pkt. 7.3.1. Vilkårene for uførepensjon til ektefeller som har vært hjemmearbeidende på heltid opprettholdes slik de er i dag, se folketrygdloven § 12-8. Ektefeller som vurderes utelukkende som hjemmearbeidende kan ikke gis tidsbegrenset uførestønad, på grunn av at denne stønaden forutsetter tilbakevending til arbeidslivet på et senere tidspunkt. eller attføringspenger etter ikrafttredelsestidspunktet. Ved søknad om forhøyelse av uføregraden pga. endrede forhold i løpende tilfeller, eller ved revurdering etter § 12-12 etter ikrafttredelsestidspunktet skal saken behandles etter nye regler. Som nye tilfeller skal også regnes tilfeller hvor vedkommende har fremmet kravet tidligere, men ikke fylte vilkårene på ikrafttredelsestidspunktet. Det legges ikke opp til noen liberalisering av inngangsvilkårene ved å innføre en tidsbegrenset uførestønad. Personer som etter gjeldende regler får uførepensjon skal etter den nye ordningen motta enten uførepensjon eller tidsbegrenset uførestønad. Vilkårene for uførepensjon som er redegjort for ovenfor i pkt. 6.2 skal derfor også gjelde for den tidsbegrensede stønaden. Det foreslås derfor å endre ordlyden i folketrygdloven § 12-2, § 12-3, § 12-4 § 12-5, § 12-6, § 12-7 slik at reglene også omfatter den nye tidsbegrensede stønaden. Når vilkårene er oppfylt, må trygdekontoret ta stilling til hvilken type ytelse som skal gis. Tidsbegrenset uførestønad skal gis når ytterligere behandling, rehabilitering og attføring på søknadstidspunktet ikke ventes å bedre arbeidsevnen, men fremtidig arbeidsevne er usikker. Som hovedregel skal stønaden gis til alle som har en viss arbeidsevne i behold (som bare er delvis uføre), men den skal også kunne gis til personer som på søknadstidspunktet er 100 prosent uføre. Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 12-2, § 12-3, § 12-4, § 12-5 § 12-6, § 12-7 og § 12-9. Det må foretas en avgrensning mot rehabiliteringspenger og attføringspenger. Så lenge stønadsmottakeren har rehabiliteringspenger eller attføringspenger vil søkelyset være rettet mot tiltak som skal gjøre det mulig å komme tilbake til arbeid. Rehabiliteringspenger revideres jevnlig. Overgangen til tidsbegrenset stønad bør ikke skje for tidlig. Departementet foreslår ingen endring i den utvidede adgang til å yte rehabiliteringspenger utover ett år. Ved overgangen til tidsbegrenset uførestønad vil perspektivet være noe annerledes. Muligheten til økt aktivitet må vurderes på lengre sikt og er mer usikkert. Det må kunne slås fast at ytterligere behandling og attføring ikke ventes å bedre inntektsevnen/arbeidsevnen på kort sikt, men at slike tiltak for eksempel på lengre sikt vil kunne være hensiktsmessige. Det er viktig at ordningen er fleksibel. Det foreslås derfor at uføregraden i revisjonsperioden «fryses». Det vil si at stønadsmottakeren som forsøker seg i arbeid eller øker arbeidsandelen kan få tilbake uførestønaden etter den opprinnelige uføregraden, se lovforslaget folketrygdloven § 12-12. Dette er en videreføring av de regler som i dag gjelder for uførepensjonister, se pkt. 6.3. Etter en eller flere perioder med tidsbegrenset uførestønad kan stønadsmottakeren ha trappet opp arbeidsinnsatsen slik at uføregraden er lavere enn 50 prosent. Dersom vedkommende ikke har muligheter til ytterligere bedring av inntektsevnen, kan det være aktuelt å tilstå varig uførepensjon. Etter gjeldende regler kan det imidlertid ikke innvilges uførepensjon i slike tilfeller, fordi inntektsevnen ikke er nedsatt med minst 50 prosent. For å unngå at denne persongruppen blir uten ytelser, bør det vurderes et unntak i kravet til 50 prosent arbeidsuførhet for uførepensjon ved overgang mellom de to typer ytelser. Departementet ønsker å komme tilbake med et eventuelt lovforslag på et senere tidspunkt. For å markere at tidsbegrenset uførestønad ikke er en pensjonsytelse, foreslås det at beregningen av denne stønaden løsrives fra pensjonssystemet og knyttes nærmere opp til reglene for rehabiliteringspenger (og attføringspenger). For disse ytelsene gjelder følgende regler: - Beregning av ytelsen foretas på grunnlag av pensjonsgivende inntekt siste kalenderår, eventuelt de tre siste kalenderår før vedkommende ble arbeidsufør. - Kompensasjonsnivået for ytelsen er 66 prosent av beregningsgrunnlaget. - Minste årlige ytelse er 1,6 ganger grunnbeløpet. For personer under 26 år med alvorlig og varig sykdom («unge uføre») er minsteytelsen 2,4 ganger grunnbeløpet. - Ytelsen gir rett til opptjening av pensjonspoeng, og trygdeavgiften er 7,8 prosent. - Ordningen med særfradrag og skattebegrensningsregler gjelder ikke for mottakere av rehabiliterings- og attføringspenger. - Det gis ikke ektefelletillegg. - Barnetillegg gis med et fast beløp pr. barn pr. dag (p.t. kr 17,-). - Når ytelsen skal reduseres under institusjonsopphold, utgjør reduksjonen 50 prosent. (Det skal ikke foretas redusering dersom vedkommende forsørgere ektefelle eller barn som er medlemmer i trygden). Ved fortsatte faste og nødvendige utgifter til bolig o.a. under oppholdet kan det bestemmes at ytelsen ikke skal reduseres, eller reduseres mindre. Målet for den tidsbegrensede uførestønaden er å sikre at stønadsmottakeren etter en periode på 1 til 4 år på nytt skal vurderes i forhold til mulig tilbakevending til arbeidslivet. Det er grunn til å tro at det for mange ikke vil være aktuelt å gå direkte tilbake til arbeid. Dersom helsesituasjonen og arbeidsevnen til stønadsmottakeren har forbedret seg, vil det ofte være behov for at stønadsmottakeren gjennomgår et attføringsopplegg før det er aktuelt for vedkommende å prøve seg på nytt i arbeidslivet. Det bør derfor være en økonomisk stimulans knyttet til å gå over fra tidsbegrenset uførestønad til mer aktive ordninger med sikte på tilbakeføring til arbeid. Dette tilsier at kompensasjonsnivået bør være noe lavere i den tidsbegrensede uførestønadsordningen enn i attførings- og rehabiliteringspengeordningen, som har en kompesasjonsgrad på 66 prosent av beregningsgrunnlaget. Departementet foreslår at kompensasjonsnivået for tidsbegrenset uførestønad settes til 60 prosent av beregningsgrunnlaget for rehabiliteringspenger. Sammenlignet med dagens uførepensjon, vil beregningsreglene for den tidsbegrensede uførestønaden føre til en noe lavere nettoytelse for de midlere og lavere inntekter. Med tidligere inntekt på kr 200.000,- (forutsatt at denne inntekten er representativ for poengopptjeningen) utgjør netto uførepensjon til enslig pensjonist vel kr 110.000,- og til gift eller samboer vel kr 100.000,-. Tidsbegrenset uførestønad med 60 prosent kompensasjonsgrad utgjør for en person med tilsvarende tidligere inntekt vel kr 94.000,- netto til både enslig og gift/samboer. Ved høyere inntekter blir forskjellen mindre. En tidligere inntekt på kr 285.000,- gir en netto pensjon på ca kr 131.000,- til enslig og ca kr 122.000,- til gift/samboer, mens tidsbegrenset uførestønad beregnet etter det samme inntektsgrunnlaget utgjør netto ca kr 129.000,-. Ved inntekter på kr 308.000,- vil tidsbegrenset uførestønad være en noe høyere ytelse enn uførepensjon. Pensjonsgivende inntekt over seks ganger grunnbeløpet skal ikke regnes med i grunnlaget for stønaden. (De nevnte uførepensjonsbeløpene må tas med noe forbehold, da det i eksemplene ikke er tatt hensyn til øvrige formuesforhold, som kan medføre et lavere netto beløp). For personer med tidligere lave inntekter, kan ulikt stønadsnivå i de to ordningene føre til et visst press mot den varige uførepensjonsordningen. Departementet mener likevel at insitamenter for å vende tilbake til arbeidslivet eller å velge en aktiv ytelse (rehabiliterings- eller attføringspenger) må veie tyngst. Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 12-13. Det foreslås at minstenivået for tidsbegrenset uførestønad skal være lik minstenivået for rehabiliterings- og attføringspenger. Gjeldende minsteytelse for rehabiliterings- og attføringspenger utgjør 1,6 G. Dette er lavere enn minstepensjon til enslig (1,79 G). Differansen utgjør brutto kr 9758,- pr. år. I tillegg kommer de særlige skattefordelene for uførepensjonister. Denne forskjellen vil kunne medføre et press i retning av uførepensjon for personer med liten eller ingen tilknytning til arbeidsmarkedet. Ved innføringen av nye beregningsregler for rehabiliterings- og attføringspenger pekte flere av høringsinstansene på at minstenivået burde være høyere. Det nye minstenivået på 1,6 G innebar imidlertid en betydelig heving i forhold til tidligere, hvor minste ytelse var lik grunnpensjon (1 G) forutsatt full trygdetid. Den nye tidsbegrensede uførestønaden vil ofte ytes for en lengre periode enn rehabiliteringspenger og attføringspenger. Det kan være vanskeligere å klare seg med en minsteytelse som er lavere enn minstepensjon ved en stønadsperiode på for eksempel 2-3 år. Dersom differansen mellom minstenivået i den tidsbegrensede stønadsordningen og uførepensjonsordningen er for stor, vil dette kunne medføre et press for å få uførepensjon. Dette taler for et høyere minstenivå for tidsbegrenset uførestønad enn 1,6 G. Det vises til innstilling fra Stortingets kommunalkomitè (Innst.S.nr.141) hvor det foreslås en evaluering av det nye regelverket for rehabiliterings- og attføringspenger, og Regjeringen er bedt om å vurdere en heving av minsteytelsen opp mot 2 G. På denne bakgrunn foreslås det i samråd med Arbeids- og administrasjonsdepartementet at minsteytelsen for tidsbegrenset uførestønad settes til 1.8 G, og at den samme minsteytelsen innføres for rehabiliterings- og attføringspenger. Det foreslås at endringene trer i kraft fra det tidspunkt tidsbegrenset uførestønad innføres, dvs. 1. juli 2003. Selv om netto minsteytelse vil være lavere enn minstepensjon (på grunn av at det bl.a ikke skal gis særfradrag og skattebegrensning), mener departementet at det er riktig å ha en viss differensiering mellom personer som er forutsatt å vende tilbake til arbeidslivet, og de som blir vurdert som varig uføre. Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 10-10 , § 11-11 og § 12-13. Tillegget i rehabiliterings- og attføringspengeordningen utgjør kr 17,- pr. dag pr. barn (dvs. kr 4.420,- pr. år), og kan gis til begge foreldrene. Som uførepensjonist har personer med forsørgeransvar rett til et behovsprøvet barnetillegg med 40 prosent av grunnbeløpet (dvs. opptil kr 20.544,- pr. år) pr. barn. Departementet finner det riktig å ha den samme ordningen for rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad, fordi man ellers risikerer at det ikke vil lønne seg for stønadsmottakere med forsørgeransvar å gå over fra uførestønad til aktive tiltak med rehabiliterings- eller attføringspenger. Også administrative hensyn tilsier at man unngår behovsprøvede ytelser i ordninger som er tidsbegrenset. Stortinget har i Innst.S.nr.141 (2001-2002) bedt Regjeringen om å evaluere de nye reglene om rehabiliterings- og attføringspenger og herunder vurdere å heve satsen for barnetillegget. Regjeringen vil i det videre arbeidet vurdere et mulig økt barnetillegg som er felles for korttidsytelsene. Tidsbegrenset uførestønad skal som nevnt beregnes på samme måte som rehabiliterings- og attføringspenger, med unntak av at kompensasjonsgraden blir lavere (60 prosent i stedet for 66 prosent). Dette innebærer at de tre ytelsene skal beskattes etter de samme reglene. Av rehabiliterings- og attføringspenger betales trygdeavgift med mellomsats (7,8 prosent), og ordningene med særfradrag og skattebegrensning gjelder ikke. Ytelsene gir rett til opptjening av pensjonspoeng. Det foreslås å innarbeide de nødvendige endringer i folketrygdloven (trygdeavgift) og skatteloven slik at det vil gjelde de samme skattereglene for tidsbegrenset uførestønad som for rehabiliterings- og attføringspenger. Det vises til lovforslaget, skatteloven § 5-42, § 6-81 og § 12-2 og folketrygdloven § 23-3. I rehabiliteringspengeordningen ytes det hele rehabiliteringspenger ved tap av hele arbeidsevnen. Graderte ytelser skal svare til den del av arbeidsevnen som er tapt. Dersom vedkommende trapper opp arbeidsinnsatsen underveis, skal uføregraden reduseres tilsvarende. Som nevnt under punkt 7.2.2 foreslås at uførepensjon skal graderes i intervaller på fem prosent. Det foreslås at det samme skal gjelde for den tidsbegrensede stønaden. Det er ikke anledning til å ha friinntekt ved siden av rehabiliteringspenger, fordi ytelsen gis for en kort periode hvor forutsetningen er at stønadsmottakeren skal tilbake til inntektsgivende arbeid. Departementet foreslår at de samme reglene også bør gjelde for tidsbegrenset uførestønad. Bakgrunnen for friinntektsordningen for uførepensjonister var bl.a å hindre passivitet og isolasjon for denne gruppen, som var forutsatt å være ute av arbeidslivet for godt. Det ble derfor anledning til å ha en ekstrainntekt uten revurdering av uføregraden. Som redegjort for under pkt. 6.4 har ordningen med friinntekt imidlertid medført at det ofte ikke lønner seg å øke arbeidsinntektene utover et visst nivå. Ved å skattlegge tidsbegrenset uførestønad som arbeidsinntekt, unngår en uheldige terskelvirkninger når inntekten økes, og det vil alltid lønne seg å arbeide og å øke arbeidsinnsatsen. Når mottakere av tidsbegrenset uførestønad prøver seg i arbeid, vil stønaden bli revurdert og det vil bli fastsatt ny uføregrad. Stønadsmottakeren skal kunne øke arbeidsinnsatsen kort tid etter at stønaden er innvilget. Det foreslås at stønaden skal kunne graderes ned til 20 prosent for personer som øker arbeidsinnsatsen. Det vises til lovforslaget folketrygdloven § 12-11 § 12-12. 7.3.5 Ikrafttredelse. Departementet foreslår at reglene om tidsbegrenset uførestønad innføres med virkning fra 1. juli 2003 og gjøres gjeldende for nye tilfeller. Med nye tilfeller menes krav om uførepensjon som settes fram fra og med 1. juli 2003. Personer som setter fram krav om uførepensjon før 1. juli 2003 skal vurderes etter de nye reglene dersom vilkårene ikke er oppfylt før de nye reglene trer i kraft. Dersom kravet er fremsatt før 1. juli 2003 og vilkårene for uførepensjon er oppfylt, vil vedkommende ha rett til uførepensjon etter de regler som gjelder før dette tidspunktet. Denne persongruppen kan imidlertid velge å motta tidsbegrenset uførestønad i stedet for varig uførepensjon, forutsatt at de fyller vilkårene for den tidsbegrensede stønaden. Personer som mottar løpende rehabiliterings- eller attføringspenger 1. juli 2003 skal vurderes etter de nye reglene når rehabiliterings- eller attføringspengene opphører. Innføringen av en ny type stønad medfører behov for en rekke tekniske lovjusteringer. Begrepet tidsbegrenset uførestønad må innarbeides flere steder i folketrygdlovens øvrige kapitler hvor uførepensjon er omtalt, slik at gjeldende rett tilpasses til at det innføres en ny type stønad. Det samme gjelder for andre lover som henviser til folketrygdens uførepensjonsordning. Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 2-6, § 2-9, § 3-27, § 3-29, § 4-24, § 4-25, § 8-12, § 8-48, § 8-50, § 8-55, § 10-5, § 10-16, § 11-18, § 12-1, § 12-14, § 12-17, § 12-18, § 13-2, § 17-3, § 18-2, § 18-7, § 22-8, § 22-10, § 22-16, § 25-7 og § 25-13, lov om pensjonstrygd for sjømenn § 4, § 5, § 16, § 28 og § 29, lov om Statens Pensjonskasse § 28 og § 28a, lov om pensjonstrygd for skogsarbeidere § 13, lov om pensjonsordning for apoteketaten § 10 og § 11, lov om pensjonstrygd for fiskere § 8, lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser § 19, § 20 og § 21, lov om yrkesskadetrygd § 11, lov om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon § 2 og lov om løysingsrettar § 9. Når det gjelder samordning med andre pensjonsytelser, må det på grunn av at den tidsbegrensede uførestønaden ikke skal beregnes som uførepensjon, foretas tilpasninger i gjeldende samordningsregler. På bakgrunn av at ytelsen skal beregnes og utmåles som ytelser under rehabilitering (og attføring), foreslås at tidsbegrenset uførestønad skal samordnes på samme måte som ytelser etter folketrygdloven kapittel 10 og 11. Dette innebærer at tjenestepensjonen reduseres med den delen av uførestønaden som svarer til tilleggspensjonen, dvs. den delen som overstiger grunnbeløpet. Når vedkommende mottar graderte ytelser fra folketrygden, blir fradraget for grunnpensjon (som utgjør 3/4 av grunnbeløpet) etter gjeldende regler forholdsmessig redusert. Det presiseres i lovteksten at det samme skal gjelde for den tidsbegrensede stønaden når denne er gradert. Det vises til lovforslaget, lov om krigspensjonering for militærpersoner § 18, lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner § 23, lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser § 23 og lov om yrkesskadetrygd § 12 og § 19 . Justisdepartementet, har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser. I følge Arbeids- og administrasjonsdepartementet bør de foreslåtte endringer i uførepensjonsordningen medføre at man gjennomgår de offentlige pensjonsordningene med tanke på en eventuell harmonisering med folketrygdens nye bestemmelse. Etter samordningsbestemmelsene i folketrygdloven faller overgangsstønad som enslig forsørger bort i den grad vedkommende mottar uførepensjon. Det samme gjelder for ytelser til tidligere familiepleier, ytelser til gjenlevende ektefelle, og barnepensjon (folketrygdloven kapittel 15, 16, 17 og 18). Når det gjelder rehabiliterings- og attføringspenger ble det i forbindelse med at disse ytelsene ble pensjonsgivende inntekt, foretatt endringer slik at rehabiliterings- og attføringspenger likestilles med arbeidsinntekt og overgangsstønad mv. og reduseres etter de mer lempelige regler som gjelder i forhold til arbeidsinntekt og andre korttidsytelser etter folketrygdloven § 15-9 , § 16-8 og § 17-8. Departementet foreslår at de samme reglene bør gjelde for den tidsbegrensede uførestønaden. Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 15-9 , § 16-8 og § 17-8 . Endringene har ikke administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning. Sandmanutvalget foreslo å avvikle ordningen med friinntekt på 1 G. Dette skulle i følge utvalget bidra til at det alltid ville lønne seg å arbeide mer. For å unngå omregning av ytelsen ved den minste inntektsendring, foreslo utvalget et slingringsmonn på 0,1 G. Utvalget forutsatte at tidsbegrenset uførestønad og varig uførepensjon skulle beregnes på samme måte og ha samme inntektsprøvingsregler. Ved å kople beregningen av den tidsbegrensede stønaden fra pensjonsberegningen, vil beregningsreglene for tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon bli forskjellige. Den tidsbegrensede stønaden vil bli beregnet tilnærmet på samme måte som rehabiliteringspenger og attføringspenger, se punkt 7.3.3. Det vil ikke være muligheter til friinntekt i denne stønadsordningen, med unntak av godtgjørelse for politiske verv mv., se pkt. 7.4.2. Varig uførepensjon skal som hovedregel forbeholdes personer som er 100 prosent arbeidsuføre uten mulighet for bedring av arbeidsevnen. Unntaksvis skal varig uførepensjon også kunne tilstås personer med delvis redusert inntekts/arbeidsevne. Disse vil kunne kombinere varig uførepensjon med deltidsarbeid. I tråd med Sandmanutvalgets anbefaling foreslår departementet at ordningen med friinntekt på 1 G avvikles og erstattes med et toleransebeløp på 0,1 G. Toleransebeløpet skal hindre altfor hyppige omregninger og endringer i uføregraden. Med et toleransebeløp på 0,1 G er det heller ikke nødvendig med en ventetid på ett år før uførepensjonister kan ha inntekt av en slik størrelse. Muligheten for å trappe opp arbeidsinnsatsen vil være større for personer som allerede har uførepensjon og som omfattes av nåværende satsing på reaktivisering med sikte på tilbakeføring til arbeid, enn for nye uførepensjonister. En del av de som allerede har fått innvilget uførepensjon ville ha fått tidsbegrenset stønad. Det foreslås at ordningen med hvilende pensjonsrett i inntil 3 år videreføres. Dette innebærer at uførepensjonister som trapper opp arbeidsinnsatsen eller prøver seg i arbeid på heltid skal kunne få tilbake uførepensjonen i løpet av en treårsperiode etter at arbeidsinnsatsen ble økt. Dersom det i forbindelse med reaktivisering er behov for yrkesrettet attføringstiltak, skal det vurderes om vedkommende fyller vilkårene for attføringspenger. På grunn av at uførepensjon nå hovedsakelig vil bli forbeholdt personer som ikke antas å ha restarbeidsevne, foreslås det imidlertid at ordningen med hvilende pensjonsrett («frysing» av uførepensjonen) for nye tilfeller ikke inntrer før ett år etter at ytelsen er innvilget. Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 12-12. I forbindelse med revurdering skal det som nevnt foran i punkt 7.2.2 foretas gradering i 5 prosent intervaller i stedet for intervaller på 10 prosent. 7.4.2 Pensjonsgivende inntekt i form av godtgjørelse for verv i politiske eller frivillige organisasjoner mv. I folketrygdloven § 12-12 fjerde ledd gis departementet hjemmel til å gi forskrifter om nærmere bestemmelser om friinntekt. Slike forskrifter er fastsatt 30. april 1997. Med virkning fra 1. januar 2000 er det i forskriften § 5 tatt inn bestemmelser om unntak fra regelen om ventetid på ett år for godtgjørelser for politiske verv eller tillitsverv i frivillige organisasjoner. Det er en forutsetning at tillitsvervet ikke har preg av vanlig arbeidsforhold og at det normalt kan utføres i tillegg til arbeidsdeltakelse. kunne fortsette med politisk arbeid og deltakelse i frivillige organisasjoner. Med frivillige organisasjoner menes i denne sammenheng organisasjoner med ideelle formål. Som nevnt ovenfor i pkt. 7.4.1 foreslås det at ventetidsbestemmelsen bortfaller, og unntaket fra ventetid for denne typen inntekter blir dermed overflødig. Det foreslåtte toleransebeløpet på 0,1 G gir ikke rom for inntektsøkning som følge av godtgjørelse for politiske og andre typer verv. Det er viktig å legge forholdene til rette for fortsatt utøvelse av slike verv. Det foreslås derfor at det fortsatt skal være mulig å ha en inntekt på inntil 1 G for personer med slike verv, uten at pensjonen blir redusert. Det foreslås videre å innføre et tilsvarende toleransebeløp for slike verv i den tidsbegrensede stønadsordningen. Reglene bør fastsettes i forskrift. Som nevnt foran i punkt 5.6.5 har Stortinget bedt om at omsorgslønn skal likestilles med godtgjørelse for politiske verv. Forskriften vil derfor også omhandle omsorgslønn. Det foreslås at de nye inntektsprøvingsreglene med et toleransebeløp på 0,1 G som foreslått i pkt. 7.4.1 trer i kraft 1. juli 2003 for nye tilfeller med varig uførepensjon. For uførepensjonister som på ikrafttredelsestidspunktet har rett til friinntekt på 1 G foreslås en gradvis tilpasning til de nye reglene. Retten til friinntekt på 1 G opprettholdes ut 2003. Fra 1. januar 2004 reduseres friinntekten gradvis ved en nedtrapping over en femårsperiode. Det foreslås at departementet fastsetter overgangsregler om nedtrapping av friinntekt i forskrift. Innføring av en tidsbegrenset uførestønad som beregnes med 60 prosent av det samme grunnlaget som for rehabiliteringspenger og skattlegges som arbeidsinntekt, vil isolert sett gi en merinntekt på om lag 58 mill kroner i 2003 og om lag 500 mill kroner med full effekt. Heving av minstenivået fra 1,6 G til 1,8 G for alle tre ordningene vil første året koste 15 mill kroner stigende til 142 mill kroner. Innsparinger vil være avhengig av atferdsendring i form av færre søkere, flere tilbake i arbeid eller med redusert uføregrad. Dette er vanskelig å anslå. Innsparingene kommer først etter et par år. Dersom en forutsetter at 10 prosent av de som får innvilget tidsbegrenset uførestønad, går ut av ordningen etter to år og at 30 prosent reduserer uføregraden med 30 prosent, vil bruttoinnsparingen etter to år bli på vel 200 mill kroner. Den akkumulerte innsparingen vil med disse forutsetningene stige til 900 mill kroner fra og med 2010 og til vel 2 mrd. kroner fra og med 2015. Dette må betraktes som beregningstekniske illustrasjoner, og ikke som konkrete anslag for fremtidige mindreutgifter. Oppfølging av den enkelte stønadsmottaker i stønadsperioden og revurdering etter 1-4 år vil kreve ressurser i trygdeetaten tilsvarende 300 årsverk eller 100 mill kroner årlig. I forbindelse med tilbakeføring til arbeid vil en del stønadsmottakere ha behov for bistand fra Aetat. Økte utgifter til arbeidsmarkedstiltak og personellressurser i Aetat anslås til 50 mill kroner. I tillegg kommer en administrativ engangsutgift for trygdeetaten på 9 mill kroner det første året. Erstatningen av dagens friinntekt på 1 G med et toleransebeløp på 0,1 G i den varige uførepensjonsordningen vil gi innsparinger i størrelsesorden 480 mill kroner i 2004, stigende til 660 mill kroner i 2006 og 870 mill kroner i 2010 og senere. Dette forutsetter at uførepensjonistene har like høye arbeidsinntekter ved siden av pensjonen som i dag. Tidsbegrenset uførestønad 0 -200 -2000 Adm. merutgifter (trygdeetat 100 og Aetat 50 mill. kroner) 150 150Merinntekter skatt v/omlegging -58 -406 -500Minstenivå 1,8 G (tidsbegr.stønad) 3 13 22Minstenivå 1,8 G (rehabp, attføringp) 12 75 120Endring av friinntektsgrensen 0 -660 -870 Engangsutgifter omlegging 9 0 0Forsøk lavere uføregrad 3 25 30Avvikling av særordning for delvis yrkesaktive <" Beskrivelsen av kapittel 12 endres på bakgrunn av at det innføres en ny ordning med tidsbegrenset uførestønad i kapitlet. Se punkt 7.3.6. Bestemmelsen gjelder medlemskap som gir trygdedekning bare ved yrkesskade og dødsfall. Andre ledd første punktum gir regler om hvilke ytelser som kan gis ved yrkesskade. Dette gjelder blant annet rehabiliteringspenger, attføringspenger og uførepensjon. Endringen innebærer at det samme gjelder for den nye tidsbegrensede uførestønaden som innføres i kapittel 12. Se punkt 7.3.6. Bestemmelsen gjelder trygdedekning ved frivillig medlemskap utenfor Norge. Bokstav b endres slik at tidsbegrenset uførestønad faller inn under trygdedekningen. Se punkt 7.3.6. Bestemmelsene gjelder ytelser under opphold i institusjon og fengsel, blant annet ytelser etter kapittel 12. Den nye tidsbegrensede uførestønaden skal ikke utmåles som pensjon, men skal følge beregningsreglene for rehabiliteringspenger. Utbetaling og beregning av ytelser under institusjons- og fengselsopphold ved mottak av tidsbegrenset uførestønad skal derfor følge reglene i kapittel 10. Endringene innebærer en presisering av at bestemmelsene bare gjelder for uførepensjon og foreløpig uførestønad, og ikke for tidsbegrenset uførestønad. Se punkt 7.3.6. Bestemmelsen gjelder valg av ytelse når medlemmet har rett til dagpenger og samtidig fyller vilkårene for andre ytelser til livsopphold etter folketrygdloven som skal dekke samme inntektstap i samme tidsrom. Dagpengeretten faller bort når medlemmet velger å motta slike ytelser, blant annet rehabiliteringspenger, attføringspenger eller uførepensjon. Endringen innebærer at den samme regelen gjelder dersom medlemmet velger å motta tidsbegrenset uførestønad. Se punkt 7.3.6. Bestemmelsen gjelder samordning med reduserte ytelser fra folketrygden m.m. Dagpengene reduseres når medlemmet mottar nærmere angitte reduserte ytelser fra folketrygden. Endringen innebærer at den samme regelen gjelder ved mottak av tidsbegrenset uførestønad. Se punkt 7.3.6. Bestemmelsen regulerer antall sykepengedager som trygden dekker sykepenger. Tredje ledd regulerer ny opptjeningsrett når medlemmet mottar gradert uførepensjon eller foreløpig uførestønad. Endringen innebærer at de samme regler gjelder ved mottak av tidsbegrenset uførestønad. Se punkt 7.3.6. Bestemmelsene gjelder forholdet mellom sykepenger og uførepensjon. Endringen innebærer at de samme reglene gjelder for forholdet mellom tidsbegrenset uførestønad og sykepenger. Se punkt 7.3.6. Bestemmelsen gjelder sykepenger ved yrkesskade. Bokstav c endres slik at mottak av tidsbegrenset uførestønad gir de samme fordeler som uførepensjon ved beregning av sykepengegrunnlaget. Se punkt 7.3.6. Bestemmelsen gjelder stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet. Fjerde ledd omhandler reglene for stønad til uførepensjonister. som mottar tidsbegrenset uførestønad. Se punkt 7.3.6. Bestemmelsen gjelder utmåling av rehabiliteringspenger. Andre ledd endres for å heve minste årlige ytelse fra 1,6 G til 1,8 G. Se punkt 7.3. Bestemmelsen gjelder forholdet mellom rehabiliteringspenger og andre folketrygdytelser som skal sikre inntekt. Etter andre ledd bokstav a faller rehabiliteringspengene bort når medlemmet får rett til uførepensjon. Endringen innebærer at det samme gjelder når medlemmet får rett til tidsbegrenset uførestønad. Se punkt 7.3.6. Bestemmelsen gjelder utmåling av attføringspenger. Andre ledd endres for å heve minste årlige ytelse fra 1,6 G til 1,8 G. Se punkt 7.3. Bestemmelsen gjelder forholdet mellom attføringspenger og andre folketrygdytelser som skal sikre inntekt. Etter andre ledd bokstav a faller attføringspengene bort når medlemmet får rett til uførepensjon. Endringen innebærer at det samme gjelder når medlemmet får rett til tidsbegrenset uførestønad. Se punkt 7.3.6. Kapitlet gir regler om uførepensjon, og innholdsfortegnelsen endres slik at også de nye reglene for tidsbegrenset uførestønad nevnes. Se punkt 7.3.6. Bestemmelsene regulerer vilkårene for rett til uførepensjon. De samme vilkårene skal også gjelde for tidsbegrenset uførestønad, og endringene innebærer at bestemmelsene gjelder for begge typer ytelser. Se punkt 7.3.1 og 7.3.6. Gjeldende regler om uførepensjon til hjemmearbeidende ektefelle som er delvis yrkesaktiv oppheves. I bestemmelsen tas inn nye regler om tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon. Første ledd angir i hvilke tilfeller det skal gis tidsbegrenset uførestønad. Stønaden kan gis for en periode på ett til fire år. Innvilgelse av tidsbegrenset uførestønad forutsetter at det i vedtaket kommer fram hvilke forhold som en antar vil kunne endre seg, for eksempel bedring i helsetilstand, nye behandlingstiltak eller relevante arbeidsmuligheter. Stønaden skal revurderes i god tid før den utløper. Etter revurdering kan stønaden opphøre fordi det settes i verk attføringstiltak eller vedkommende kommer i fullt arbeid, uføregraden kan endres, ytelsen kan forlenges for en ny periode, eller mottakeren kan gå over på varig uførepensjon. I andre ledd fremgår at det er et vilkår for å få rett til uførepensjon at det ikke er utsikt til bedring av inntektsevnen/arbeidsevnen. Som utgangspunkt forutsettes at det foreligger full arbeidsuførhet, men bestemmelsen utelukker ikke at det i særlige tilfeller kan gis uførepensjon også i tilfeller med delvis arbeidsuførhet. Dette vil for eksempel kunne gjelde funksjonshemmede med deltidsarbeid eller andre med klart avgrensede sykdomstilstander og hvor arbeidsevnen er avklaret. Se punkt 7.2.3, 7.3.1 og 7.3.2. Bestemmelsen gir regler om hel eller gradert uførepensjon. Endringen i overskriften og første ledd innebærer at bestemmelsen også gjelder for tidsbegrenset uførestønad. Henvisningen til § 12-9 utgår på grunn av at innholdet i denne bestemmelsen foreslås opphevet og erstattet med andre regler, se merknadene til § 12-9. Endringen i andre ledd innebærer en mer presis uføregradsfastsettelse ved at ytelsen kan graderes med fem prosents intervaller. Endringen vil gjelde for nye tilfeller. For løpende tilfeller med uførepensjon vil endringen gjelde når saken revurderes etter 1. juli 2003. Se punkt 7.2.2 og 7.3.4. gradvis nedtrapping av friinntekt på inntil 1 G ned til det nye toleransebeløpet på 0,1 G. Se punkt 7.4.3. Kravet om ventetid før retten til friinntekt inntrer, bortfaller. Nåværende tredje ledd blir fjerde ledd og endres ved at det fastsettes en ventetid på ett år før retten til «frysing» av uførepensjonen inntrer. Nytt femte ledd innebærer at reglene i fjerde ledd også skal gjelde for den tidsbegrensede stønaden. Det skal imidlertid ikke være ventetid før denne retten inntrer for den tidsbegrensede uførestønaden. Retten til «frysing» av stønaden gjelder bare i det tidsrommet stønaden er innvilget for. Ved tilbakefall etter at stønadsperioden er utløpt, må vilkårene vurderes påny. Nåværende fjerde ledd blir nytt sjette ledd og endres slik at forskriftshjemmelen også omfatter regler om tidsbegrenset uførestønad. Se punkt 7.4. Bestemmelsen gjelder beregning av tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon. Endringen innebærer at det i punkt 1 gis regler om beregning av tidsbegrenset uførestønad. Grunnlaget for tidsbegrenset uførestønad skal fastsettes etter bestemmelsene for rehabiliteringspenger. Kompensasjonsgraden er 60 prosent av beregningsgrunnlaget. Minste årlige ytelse er 1,8 ganger grunnbeløpet. På grunn av at stønaden skal betraktes som en korttidsytelse og beregnes etter samme modell som rehabiliteringspenger (med unntak av ulik kompensasjonsgrad), skal bestemmelsene om rehabiliteringspenger til unge uføre, barnetillegg, utbetaling og ytelser under opphold i helseinstitusjon eller fengsel anvendes tilsvarende for mottakere av tidsbegrenset uførestønad. Gjeldende regler for beregning av uførepensjon videreføres i punkt 2. Se punkt 7.3.3. Bestemmelsen gjelder avkall på uførepensjon. I enkelte tilfeller kan det lønne seg for en uførepensjonist å gi avkall på ytelsen til fordel for at ektefellen får beregnet sin ytelse med forsørgertillegg. Endringen innebærer at mottakere av tidsbegrenset uførestønad kan gi avkall på ytelsen etter de samme regler som gjelder for uførepensjonister. Overskriften endres slik at det fremgår at bestemmelsen også omfatter tidsbegrenset uførestønad. Se punkt 7.3.6. Bestemmelsen gjelder avkorting av uførepensjon for ytelser fra arbeidsgiver. Endringen innebærer at de samme reglene skal gjelde når arbeidsgiver gir slike ytelser til mottakere av tidsbegrenset uførestønad. Overskriften endres slik at det fremgår at bestemmelsen også omfatter tidsbegrenset uførestønad. Se punkt 7.3.6. Bestemmelsen gjelder tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon ved yrkesskade. Endringen innebærer at det tas inn regler om tidsbegrenset uførestønad ved yrkesskade i bestemmelsen. For den tidsbegrensede stønaden skal vilkårene om forutgående og fremtidig medlemskap ikke gjelde. Det kan gis stønad ved uføregrader ned til 30 prosent. Ytelsen skal beregnes etter reglene i § 12-13 nr. 1. Det er tatt inn en tilsvarende særregel som gjelder for rehabiliteringspenger og attføringspenger som sikrer at grunnlaget for ytelsen ikke skal settes lavere enn antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet. Overskriften endres slik at den dekker begge ytelsene. Se punkt 7.3.6. Bestemmelsen gir en oversikt over hvor man finner reglene om hvilke særfordeler ved yrkesskade som gjelder for ulike typer ytelser fra folketrygden. Sjette og sjuende strekpunkt henviser til bestemmelser om rehabiliterings- og attføringspenger. De aktuelle paragrafene har imidlertid blitt flyttet uten at henvisningene i kapittel 13 ble justert i samsvar med dette. Endringene innebærer en gjenoppretting av korrekt henvisning. Åttende strekpunkt endres slik at det fremgår at § 12-18 omhandler regler både for uførepensjon og tidsbegrenset uførestønad. Se punkt 7.3.6. Bestemmelsene omhandler redusering av ytelser til henholdsvis enslige forsørgere, tidligere familiepleier og gjenlevende ektefelle på grunn av arbeidsinntekt. Etter § 15-9 tredje ledd, § 16-8 tredje ledd og § 17-8 fjerde ledd er diverse ytelser fra folketrygden likestilt med arbeidsinntekt, blant annet rehabiliterings- og attføringspenger. På grunn av at tidsbegrenset uførestønad skal regnes som pensjonsgivende inntekt, skal også uførestønaden likestilles med arbeidsinntekter når det gjelder inntektsprøving. Endringen innebærer at det skal gjelde de samme regler for inntektsprøving for stønaden som for rehabiliteringspenger og attføringspenger. Det vises til punkt 7.3.6. Bestemmelsen gjelder forutgående medlemskap. Endringen i bokstav b innebærer at vilkårene om forutgående medlemskap er oppfylt også når avdøde mottok tidsbegrenset uførestønad. Det vises til punkt 7.3.6. Bestemmelsen gjelder bortfall av barnepensjon. Barnepensjon faller bort i den utstrekning barnet har rett til uførepensjon eller foreløpig uførestønad. Endringen innebærer at den samme regelen skal gjelde når barnet har rett til tidsbegrenset uførestønad. Det vises til punkt 7.3.6. Bestemmelsen gjelder fradrag ved etterbetaling av pensjon. Første ledd regulerer tilfeller hvor det er utbetalt forsørgertillegg, og den forsørgede får etterbetalt pensjon, overgangsstønad, attføringspenger eller rehabiliteringspenger. Endringen innebærer at tidsbegrenset uførestønad skal følge de samme reglene. Det vises til punkt 7.3.6. Bestemmelsen har regler om utbetalingsterminer. Andre ledd omhandler ytelser som gis pr. dag og vanligvis utbetales vanligvis etterskuddsvis hver måned. Herunder omfattes rehabiliteringspenger. Tidsbegrenset uførestønad skal beregnes på samme måte som rehabiliteringspenger, og følge de samme utbetalingsrutinene. Endringen innebærer at den nye stønaden tilføyes i andre ledd bokstav f. Nåværende bokstav f og g blir nye g og h. Det vises til punkt 7.3.3. Bestemmelsen gjelder tilbakebetaling når inntektsavhengige ytelser er utbetalt med for stort beløp. Endringen innebærer at reglene som gjelder for uførepensjon også skal gjelde for tidsbegrenset uførestønad. Det vises til punkt 7.3.6. Bestemmelsen gjelder trygdeavgift. Som en konsekvens av at tidsbegrenset uførestønad skal være pensjonsgivende inntekt slik som rehabiliterings- og attføringspenger, endres andre ledd punkt 2 bokstav b slik at det fremgår at det skal betales mellomsats av stønaden. Det vises til punkt 7.3.3. Bestemmelsen gjelder utelukkelse fra å utstede legeerklæringer. Endringen er en presisering av at bestemmelsen også skal gjelde i saker om tidsbegrenset uførestønad. Se punkt 7.3.6. Bestemmelsen gir regler om forsøksvirksomhet. Andre ledd gir hjemmel for å gjøre unntak fra § 12-12 andre ledd. Sistnevnte bestemmelse skal flyttes til tredje ledd, og henvisningen korrigeres derfor i henhold til endringen av § 12-12. Se punkt 7.3.6. 8.2 Endringer i lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner og lov 13. desember 1946 nr. Til militærloven § 18 nr. 1 tredje og sjette ledd og sivilloven § 23 nr. Bestemmelsene gjelder samordning med ytelser fra folketrygdloven. Paragrafene blir korrigert slik at bestemmelsene også omfatter den foreslåtte stønaden om tidsbegrenset uførestønad i folketrygdloven kapittel 12. Denne stønaden skal følge de samme inngangsvilkårene som gjelder for uførepensjon, men skal beregnes etter reglene som gjelder for rehabiliteringspenger. Se punkt 7.3.6. 8.3 Endringer i lov 3. desember 1948 nr. Bestemmelsene er endret som en konsekvens av forslaget om den nye ordningen med tidsbegrenset uførestønad i folketrygdloven kapitel 12. gjelder for uførepensjon, men skal beregnes etter reglene som gjelder for rehabiliteringspenger. Se punkt 7.3.6. 8.4 Endringer i lov 28. juli 1949 nr. Bestemmelsen gjelder fastsetting av uføregrad når medlemmet får uførepensjon fra folketrygden. Endringen innebærer at de samme regler for uføregradsfastsettelse skal gjelde når medlemmet får tidsbegrenset uførestønad. Se punkt 7.3.6. Bestemmelsen omhandler tilfeller der det foreligger rett til oppsatt alderspensjon, og senere blir tilstått uførepensjon fra folketrygden. Endringen innebærer at de samme regler skal gjelde når medlemmet får tidsbegrenset uførestønad. Se punkt 7.3.6. 8.5 Endringer i lov 3. desember 1951 nr. Paragrafen blir korrigert slik at bestemmelsen også omfatter den foreslåtte stønaden om tidsbegrenset uførestønad i folketrygdloven kapittel 12. Denne stønaden skal følge de samme inngangsvilkårene som gjelder for uførepensjon, men skal beregnes etter reglene som gjelder for rehabiliteringspenger. Se punkt 7.3.6. 8.6 Endringer i lov 26. juni 1953 nr. 8.7 Endringer i lov 28. juni 1957 nr. 8.8 Endringer i lov 6. juli 1957 nr. Paragrafene blir korrigert slik at bestemmelsene også omfatter den foreslåtte stønaden om tidsbegrenset uførestønad i folketrygdloven kapittel 12. Denne stønaden skal følge de samme inngangsvilkårene som gjelder for uførepensjon, men skal beregnes etter reglene som gjelder for rehabiliteringspenger. Se punkt 7.3.6. 8.9 Endringer i lov 12. desember 1958 nr. 8.10 Endringer i lov 23. desember 1988 nr. Paragrafen blir korrigert slik at bestemmelsen også omfatter den foreslåtte stønaden om tidsbegrenset uførestønad i folketrygdloven kapittel 12. Se punkt 7.3.6. 8.11 Endringer i lov 9. desember 1994 nr. Bestemmelsen gjelder løsningsrett i forbindelse med tjenesteforhold. Andre punktum regulerer når eieren skal gå av med alders- eller uførepensjon. Endringen innebærer at den samme regelen skal gjelde når eieren mottar tidsbegrenset uførestønad. Se punkt 7.3.6. 8.12 Endringer i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) Bestemmelsen definerer hva som anses som skattepliktig inntekt. Rehabiliteringspenger og attføringspenger etter folketrygdloven kapittel 10 og 11 er nevnt i bokstav b. Tidsbegrenset uførestønad etter folketrygdloven kapittel 12 skal være pensjonsgivende inntekt og gi rett til opptjening av pensjonspoeng, på samme måte som rehabiliteringspenger og attføringspenger. Bokstav b endres slik at tidsbegrenset uførestønad tas inn i bestemmelsen. Det vises til pkt. 7.3.3. Bestemmelsen gjelder særfradrag for alder og uførhet mv. Det fremgår av andre ledd at foreløpig uførestønad etter folketrygdloven § 12-16 og uførepensjon gir rett til et særfradrag i alminnelig inntekt dersom ervervsevnen er satt ned med minst 2/3. I tredje ledd gis regler for når det skal ytes halvt særfradrag. Tidsbegrenset uførestønad skal ikke utbetales som en pensjon, men skal følge beregningsreglene for rehabiliteringspenger og være pensjonsgivende inntekt. Rehabiliteringspenger og attføringspenger gir ikke rett til særfradrag. Det samme skal gjelde for tidsbegrenset uførestønad. Bestemmelsene nevner ikke tidsbegrenset uførestønad, og endringen i tredje ledd innebærer derfor en presisering av at slik stønad ikke gir rett til særfradrag. Det vises til pkt. 7.3.3. Bestemmelsen definerer hva som er personinntekt. Endringen innebærer at tidsbegrenset uførestønad nevnes under bestemmelsens pkt. c, sammen med rehabiliterings- og attføringspenger. Se punkt 7.3.3. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (tidsbegrenset uførestønad). Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (tidsbegrenset uførestønad) i samsvar med et vedlagt forslag. I «hvordan folketrygdloven er oppbygd» skal ordene etter kapittel 12 lyde: I § 2-6 andre ledd, § 2-9 første ledd bokstav b, § 4-24 andre ledd bokstav d og § 4-25 første ledd bokstav d skal ordet «uførepensjon» endres til « tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon». I § 3-27 første ledd første punktum og § 3-29 første ledd skal uttrykket «ytelser til livsopphold etter kapittel 12, 16, 17 eller 19» endres til « uførepensjon eller ytelser til livsopphold etter kapittel 16, 17 eller 19». § 8-12 tredje ledd skal lyde: Bestemmelsen i andre ledd gjelder tilsvarende når medlemmet mottar graderte ytelser etter kapittel 12, og vedkommende har vært helt arbeidsfør med den gjenværende arbeidsevnen i 26 uker etter at ytelsene begynte å løpe. § 8-48 første ledd skal lyde: Bestemmelser om forholdet mellom sykepenger på den ene siden og dagpenger under arbeidsløshet, tidsbegrenset uførestønad, uførepensjon, alderspensjon og avtalefestet pensjon på den andre siden står i § 8-49, § 8-50, § 8-51, § 8-52 . § 8-50 skal lyde: § 8-50. Det ytes ikke sykepenger til et medlem som mottar hel tidsbegrenset uførestønad, uførepensjon eller foreløpig uførestønad etter kapittel 12. Til et medlem som mottar gradert tidsbegrenset uførestønad, uførepensjon eller foreløpig uførestønad, ytes det sykepenger etter bestemmelsene i kapitlet her ut fra den arbeidsinntekt som medlemmet har i tillegg til ytelsen. § 8-55 bokstav c skal lyde: c) Ved tilbakefall ytes det sykepenger som minst svarer til uførepensjon eller tidsbegrenset uførestønad ved yrkesskade, til en person som mottar eller har mottatt slike ytelser, se § 12-18. § 10-5 fjerde ledd skal lyde: Det ytes ikke stønad etter denne paragrafen til en person som mottar alderspensjon, tidsbegrenset uførestønad, uførepensjon, eller avtalefestet pensjon som det godskrives pensjonspoeng for, se § 3-19 sjette ledd. Til en person som mottar tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon, kan det likevel ytes stønad dersom det er sannsynlig at stønaden vil føre til at slike ytelser faller bort eller blir redusert. § 10-10 andre ledd skal lyde: Minste årlige ytelse er 1, 8 ganger grunnbeløpet. § 10-16 andre ledd bokstav a skal lyde: § 11-11 andre ledd skal lyde: § 11-18 andre ledd bokstav a skal lyde: Overskrift og innholdsfortegnelse i kapittel 12 skal lyde: I § 12-1, § 12-2 første ledd, § 12-3 første ledd, § 12-4, § 12-5 første ledd og tredje ledd første punktum, § 12-6 første og andre ledd og § 12-7 første ledd skal ordet «uførepensjon» endres til «ytelser etter dette kapitlet». § 12-2 tredje ledd skal lyde: Dersom det etter en helhetsvurdering er sannsynlig at inntektsevnen kan bedres, skal det gis en tidsbegrenset uførestønad. Ved vurderingen skal det legges vekt på bl.a sykdommens art, medisinske opplysninger, funksjonsvurderinger, restarbeidsevne, alder og tidligere tilknytning til arbeidslivet. Stønaden gis for en periode på ett til fire år og skal revurderes før periodens utløp. § 12-11 skal lyde: Det ytes hel tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon dersom vedkommende har tapt hele sin inntektsevne/arbeidsevne, se § 12-7 og 12-8. Dersom vedkommende har tapt en del av sin inntektsevne/arbeidsevne, gis det en gradert ytelse som svarer til den del av inntektsevnen/arbeidsevnen som er tapt. Ytelsen graderes med intervaller på fem prosent. For mottakere av tidsbegrenset uførestønad skal uføregraden justeres i forhold til endringer i inntektssituasjonen. En person som mottar uførepensjon kan ha en årlig pensjonsgivende inntekt på opptil 0,1 ganger grunnbeløpet (toleransebeløp), uten at uføregraden skal revurderes. En person med gradert pensjon kan ha en pensjonsgivende inntekt på opptil 0,1 ganger grunnbeløpet (toleransebeløp) i tillegg til den inntekten som ble forutsatt ut fra restinntektsevnen. b) i tre år når pensjonisten har gitt trygdekontoret melding om inntektsendring fordi han eller hun har tatt arbeid eller oppdrag, eller har startet virksomhet. Det er et vilkår at vedkommende i løpet av de tre årene melder fra om ytterligere inntektsendringer. Det kan ses bort fra at meldinger som nevnt ikke er gitt dersom det foreligger særlige grunner som kan forklare hvorfor det ikke er meldt fra. Bestemmelsene i fjerde ledd gjelder for tidsbegrenset uførestønad i det tidsrommet en person er innvilget slik stønad. Vilkåret om ett års ventetid gjelder likevel ikke. Departementet gir forskrifter med nærmere bestemmelser om toleransebeløp og kan herunder gjøre unntak fra andre og tredje ledd. § 10-9. Stønaden ytes med 60 prosent av grunnlaget. Minste årlige ytelse er 1,8 ganger grunnbeløpet. Bestemmelsene i § 10-10 tredje, fjerde og femte ledd, § 10, § 11 § 10-14 og § 10-15 kommer tilsvarende til anvendelse på tidsbegrenset uførestønad. 2. Uførepensjonen består av grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg. § 12-14 skal lyde: § 12-14. b) vedkommende enten har kortere trygdetid enn ektefellen eller får graderte ytelser. § 12-17 skal lyde: Når en arbeidsgiver gir en mottaker av ytelser etter dette kapitlet økonomiske ytelser som ikke er pensjonsgivende inntekt, skal ytelsene etter dette kapitlet reduseres med et tilsvarende beløp. Dette gjelder bare dersom ytelsene blir avtalt i forbindelse med fratreden eller reduksjon av arbeidstiden. Ytelser etter dette kapitlet reduseres etter bestemmelsene i første ledd også når mottakeren får ytelsene fra en tredjemann. Overskrift til § 12-18 skal lyde: § 12-18 skal lyde: Til den som er arbeidsufør på grunn av en skade eller sykdom som går inn under kapittel 13, ytes det tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon etter følgende særbestemmelser: d) Grunnpensjon, tilleggspensjon og tidsbegrenset uførestønad ytes ved uføregrader ned til 30 prosent. Ved yrkesskade beregnes tidsbegrenset uførestønad etter bestemmelsene i § 12-13 nr. 1. Beregningsgrunnlaget settes likevel ikke lavere enn antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet, justert i samsvar med endringer i grunnbeløpet fram til søknadstidspunktet. Uførepensjon beregnes etter særbestemmelsene i § 3-30. § 13-2 andre ledd sjette, sjuende og åttende strekpunkt skal lyde: § 15-9 tredje ledd, § 16-8 tredje ledd og § 17-8 fjerde ledd skal lyde: Likestilt med arbeidsinntekt er dagpenger etter kapittel 4, sykepenger etter kapittel 8, stønad ved barns og andre nære pårørendes sykdom etter kapittel 9, rehabiliteringspenger etter kapittel 10, attføringspenger etter kapittel 11, tidsbegrenset uførestønad etter kapittel 12, og fødselspenger, svangerskapspenger og adopsjonspenger etter kapittel 14. § 17-3 første ledd bokstav b skal lyde: § 18-2 første ledd bokstav b skal lyde: b) at den avdøde faren eller moren mottok pensjon eller tidsbegrenset uførestønad fra folketrygden de siste tre årene fram til dødsfallet. § 18-7 andre ledd skal lyde: Barnepensjonen faller bort i den utstrekning barnet har rett til tidsbegrenset uførestønad, uførepensjon eller foreløpig uførestønad. § 22-8 første ledd første punktum skal lyde: Når en forsørger har fått utbetalt ektefelletillegg eller barnetillegg, og den forsørgede får etterbetalt pensjon, tidsbegrenset uførestønad, overgangsstønad, attføringspenger eller rehabiliteringspenger, skal etterbetalingen reduseres med et beløp som svarer til det tillegget forsørgeren har fått utbetalt for samme tidsrom. § 22-10 andre ledd bokstav f skal lyde: f) tidsbegrenset uførestønad (kapittel 12) Nåværende bokstavene f og g blir bokstavene g og h. § 22-16 andre ledd bokstav d skal lyde: d) tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon når inntekten overstiger den fastsatte inntektsgrensen, se § 12-12. § 23-3 andre ledd nr. 2 bokstav b skal lyde: b) rehabiliteringspenger etter folketrygdloven kapittel 10, attføringspenger etter folketrygdloven kapittel 11 og tidsbegrenset uførestønad etter folketrygdloven kapittel 12. § 25-7 skal lyde: Dersom en lege ikke innen rimelig tid gir trygden de opplysninger som er nødvendige for å avgjøre en sak om sykepenger, medisinsk rehabilitering, attføring, tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon, kan Rikstrygdeverket bestemme at trygden i opptil ett år ikke skal gi slike ytelser på grunnlag av erklæringer fra legen. § 25-13 andre ledd andre punktum skal lyde: I forbindelse med forsøk med lavere uføregrad enn 50 prosent kan det likevel gjøres unntak fra § 12-12 tredje ledd. § 18 nr. 1 tredje ledd skal lyde: Har invaliden rett til foreløpig uførestønad eller overgangsstønad fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, gjelder bestemmelsene i første ledd på samme måte. For rehabiliteringspenger, attføringspenger, tidsbegrenset uførestønad og overgangsstønad til enslige forsørgere gjelder første ledd første punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom rehabiliteringspengene, attføringspengene, den tidsbegrensede uførestønaden eller overgangsstønaden er gradert eller redusert for inntekt, skal det ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp. Dersom det ytes foreløpig uførestønad eller overgangsstønad fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, gjelder bestemmelsene i fjerde ledd på samme måte. For rehabiliteringspenger, attføringspenger, tidsbegrenset uførestønad og overgangsstønad til enslige forsørgere gjelder fjerde ledd første og andre punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp. § 23 nr. 1 tredje ledd skal lyde: Har invaliden rett til foreløpig uførestønad eller overgangsstønad fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, gjelder bestemmelsene i første ledd på samme måte. For rehabiliteringspenger, attføringspenger, tidsbegrenset uførestønad og overgangsstønad til enslige forsørgere gjelder første ledd første punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom det ytes foreløpig uførestønad eller overgangsstønad fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, gjelder bestemmelsene i fjerde ledd på samme måte. For rehabiliteringspenger, attføringspenger, tidsbegrenset uførestønad og overgangsstønad til enslige forsørgere gjelder fjerde ledd første og andre punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom rehabiliteringspengene, attføringspengene, den tidsbegrensede uførestønaden eller overgangsstønaden er gradert eller redusert for inntekt, skal det ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp. § 4 nr. 3 skal lyde: 3. Alderspensjon ytes til og med den kalendermåned pensjonisten fyller 67 år, eller til den kalendermåned pensjonisten får uførepensjon, foreløpig uførestønad, tidsbegrenset uførestønad, rehabiliteringspenger eller attføringspenger etter lov om folketrygd for hel uførhet eller full avtalefestet pensjon som omfattes av lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser § 1 nr. 1 første ledd bokstav d. § 5 nr. 2 skal lyde: 2. For pensjonist som har uførepensjon, foreløpig uførestønad, tidsbegrenset uførestønad, rehabiliteringspenger eller attføringspenger etter lov om folketrygd for mindre enn hel uførhet eller gradert avtalefestet pensjon som omfattes av lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser § 1 nr. 1 første ledd bokstav d, bortfaller en forholdsmessig del av alderspensjonen som svarer til uføregraden eller pensjonsgraden. § 16 nr. 1 første ledd bokstav e skal lyde: e) på det tidspunkt vilkårene i bokstav a-d er oppfylt, ikke får uførepensjon, foreløpig uførestønad, tidsbegrenset uførestønad, rehabiliteringspenger eller attføringspenger fra folketrygden for hel uførhet eller full avtalefestet pensjon som omfattes av samordningsloven § 1 nr. 1 første ledd bokstav d. § 28 nr. 2 første punktum skal lyde: 2. Den som er innvilget eller innvilges alderspensjon etter denne loven og uførepensjon, foreløpig uførestønad, tidsbegrenset uførestønad, rehabiliteringspenger eller attføringspenger fra folketrygden eller avtalefestet pensjon som omfattes av samordningsloven § 1 nr. 1 første ledd bokstav d med virkning fra et tidspunkt før 1. januar 2001, har rett til alderspensjon etter bestemmelsene i denne loven som gjaldt før denne datoen, herunder pensjon etter satser som nevnt i nr. 1. § 29 nr. 2 første punktum skal lyde: 2. Til en pensjonist som får uførepensjon, foreløpig uførestønad, tidsbegrenset uførestønad, rehabiliteringspenger eller attføringspenger fra folketrygden, eller avtalefestet pensjon som omfattes av samordningsloven § 1 nr. 1 første ledd bokstav d, som er mindre enn det alderspensjon etter denne loven ville utgjøre hvis han ikke hadde hatt slik ytelse fra folketrygden eller avtalefestet pensjon, gis det et overgangstillegg som tilsvarer forskjellen. § 28 sjette ledd første punktum skal lyde: Når et medlem blir tilstått uførepensjon eller tidsbegrenset uførestønad fra folketrygden, skal uførepensjon fra Pensjonskassen ytes etter samme uføregrad som i folketrygden. § 28a første ledd første punktum skal lyde: Når et medlem er fratrådt etter 1. januar 1967 med rett til oppsatt alderspensjon og senere blir tilstått uførepensjon eller tidsbegrenset uførestønad etter lov om folketrygd, har han fra samme tidspunkt rett til uførepensjon etter samme uføregrad fra Pensjonskassen svarende til oppsatt alderspensjon beregnet etter bestemmelsene i § 24 annet ledd. I lov 3. desember 1951 nr. 2 om pensjonstrygd for skogsarbeidere gjøres følgende endringer: eller attføringspenger fra folketrygden for hel uførhet. § 10 sjette ledd skal lyde: Når et medlem har fratrådt etter 1. januar 1967 med rett til oppsatt alderspensjon og senere blir tilstått full uførepensjon eller full tidsbegrenset uførestønad etter lov om folketrygd, har han fra samme tidspunkt rett til uførepensjon fra pensjonsordningen svarende til oppsatt alderspensjon beregnet etter bestemmelsen i § 7 nr. 2. Hvis han tilstås gradert uførepensjon eller tidsbegrenset uførestønad fra folketrygden, ytes uførepensjon etter samme uføregrad. § 11 syvende ledd første punktum skal lyde: Når et medlem blir tilstått uførepensjon eller tidsbegrenset uførestønad fra folketrygden, skal uførepensjon fra pensjonsordningen ytes etter samme uføregrad som i folketrygden. § 8 andre ledd første punktum skal lyde: Alderspensjon opphører fra og med kalendermåneden etter den måned da pensjonisten fylte 67 år eller fra og med den kalendermåned da pensjonisten får rett til uførepensjon, foreløpig uførestønad, tidsbegrenset uførestønad, rehabiliteringspenger, eller attføringspenger etter loven om folketrygd for hel uførhet eller tar ut full avtalefestet pensjon som nevnt i samordningsloven § 1 nr. 1 første ledd bokstav d. § 19 andre ledd første punktum skal lyde: Bestemmelsene i nr. 1 og 3 gjelder tilsvarende for samordning av tjenestepensjon med uførepensjon, foreløpig uførestønad, tidsbegrenset uførestønad, rehabiliteringspenger eller attføringspenger etter loven om folketrygd. Bestemmelsen i første og annet ledd gjelder tilsvarende for samordning av pensjoner fra tjenestepensjonsordning, personskadetrygd og uførepensjon, foreløpig uførestønad, tidsbegrenset uførestønad, rehabiliteringspenger eller attføringspenger etter loven om folketrygd. Bestemmelsene i første ledd gjelder tilsvarende for særtillegg fra folketrygden, for ventetillegg fra folketrygden for tilleggspensjon og for den delen av tidsbegrenset uførestønad, rehabiliteringspenger, attføringspenger og overgangsstønad etter folketrygdloven kapitlene 10, 11, 12 og 15 som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom den tidsbegrensede uførestønaden, rehabiliteringspengene, attføringspengene eller overgangsstønaden er gradert eller redusert for inntekt, skal det ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp. § 11 nr. 4 første og andre ledd skal lyde: 4. Til enslig person som har rett til pensjon etter denne lov eller sykepenger etter bestemmelsene i pkt. 2, annet eller tredje ledd og som er innlagt i institusjon som omfattes av folketrygdloven § 3-27 eller § 3-29, skal det fra og med den andre kalendermåned etter den måned da forpleiningen tok til bare utbetales en så stor del av nevnte ytelser etter denne lov som sammen med de sykepenger, rehabiliteringspenger, attføringspenger, foreløpig uførestønad, tidsbegrenset uførestønad og den pensjon eller overgangsstønad som vedkommende eventuelt har rett til etter lov om folketrygd, svarer til 10 prosent av full og ikke samordnet pensjon etter denne lov, tillagt 15 prosent av folketrygdens grunnbeløp. denne lov, som sammen med de sykepenger, rehabiliteringspenger, attføringspenger, foreløpig uførestønad, tidsbegrenset uførestønad og den pensjon eller overgangsstønad som vedkommende eventuelt har rett til etter lov om folketrygd, svarer til 10 prosent av full og ikke samordnet pensjon etter denne lov, tillagt 15 prosent av folketrygdens grunnbeløp, samt pensjon etter § 19 og § 22 i denne lov. § 12 nr. 3 fjerde ledd skal lyde: Dersom den skadede har rett til foreløpig uførestønad eller overgangsstønad fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, gjelder bestemmelsene i annet ledd på samme måte. For rehabiliteringspenger, attføringspenger, tidsbegrenset uførestønad og overgangsstønad til enslige forsørgere gjelder annet ledd første punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom rehabiliteringspengene, attføringspengene, den tidsbegrensede uførestønaden eller overgangsstønaden er gradert eller redusert for inntekt, skal det ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp. § 19 nr. 1 tredje ledd skal lyde: Dersom det ytes foreløpig uførestønad eller overgangsstønad fra folketrygden som inneholder tilleggspensjon, gjelder bestemmelsene i annet ledd på samme måte. For rehabiliteringspenger, attføringspenger, tidsbegrenset uførestønad og overgangsstønad til enslige forsørgere gjelder annet ledd første punktum for den delen av ytelsen som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Dersom rehabiliteringspengene, attføringspengene, den tidsbegrensede uførestønaden eller overgangsstønaden er gradert eller redusert for inntekt, skal det ved samordningen legges til grunn et forholdsmessig redusert grunnbeløp. I lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon gjøres følgende endring: I lov 9. desember 1994 nr. 64 om løysingsrettar gjøres følgende endring: § 9 andre punktum skal lyde: Løysingsrett til ein bustadeigedom kan ikkje gjerast gjeldande når eigaren sluttar i tenesta for å gå av med alders- eller uførepensjon, eller for å motta tidsbegrenset uførestønad. § 5-42 bokstav b skal lyde: b) stønad, omsorgspenger og annen utbetaling fra omsorgs- og trygdeinnretning, herunder rehabiliteringspenger etter folketrygdloven kapittel 10, attføringspenger etter folketrygdloven kapittel 11, tidsbegrenset uførestønad etter folketrygdloven kapittel 12 og overgangsstønad etter folketrygdloven § 15-7 , § 16-7 § 17-6. § 6-81 tredje ledd nytt andre punktum skal lyde: Tidsbegrenset uførestønad etter folketrygdloven kapittel 12 gir ikke rett til særfradrag. § 12-2 bokstav c skal lyde: c) rehabiliteringspenger etter folketrygdloven kapittel 10, attføringspenger etter folketrygdloven kapittel 11 , tidsbegrenset uførestønad etter folketrygdloven kapittel 12 og overgangsstønad etter folketrygdloven § 15-7 , § 16-7 og § 17-6 . Endringene i skatteloven og folketrygdloven § 23-3 trer i kraft 1. januar 2003. De øvrige endringene trer i kraft 1. juli 2003. Endringene i folketrygdloven § 12-11 gjøres gjeldende også for løpende tilfeller dersom uføregraden revurderes etter 1. juli 2003. Til endringene i § 12-12 om toleransebeløp fastsetter departementet overgangsregler i forskrift for løpende tilfeller. Ot.prp.nr.101 (2001-2002) Om lov om endringer i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. (overtidsarbeid, stillingsvern for toppledere)

lovdata_cd_18610

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.425

Forskrift om vern av Flatøy naturreservat, Askvoll kommune, Sogn og Fjordane. Fastsett ved kgl.res. av 28. mai 1993. Fremja av Miljøverndepartementet. Endret 13. april 1994 nr. 588.

lovdata_cd_52845

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

da

0.32

Forskrift om spillerandeler ved totalisatorveddemål. Fastsatt ved kgl.res. 12. januar 1996 med hjemmel i lov 1. juli 1927 nr. 3 om veddemål ved totalisator. Fremmet av Landbruksdepartementet.

lovdata_cd_18395

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nl

0.454

0 Endret 13. april 1994 nr. 568.

lovdata_cd_30506

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.588

Melhus kommunestyre har 18. april 1989 vedtatt å forlenge forskrift av 17. juni 1986 nr. 1467 om midlertidig plankrav etter plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 §117 første ledd. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag har 2. juni 1989 med hjemmel i loven og delegering i Miljøverndepartementets rundskriv av 3. februar 1989 samtykket i at ovennevnte forskrift forlenges f.o.m. 1. juli 1989 t.o.m. 1. juli 1991.

lovdata_cd_57951

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.825

Kongens myndighet til å gi forskrifter og treffe enkeltvedtak etter lov av 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet (sentralbankloven) §27 første og tredje ledd og §28 og lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner §4a-1 tredje og fjerde ledd delegeres til Finansdepartementet.

lovdata_cd_16650

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.874

1. Det må ikke iverksettes tiltak som kan endre eller forstyrre naturmiljøet, som f.eks oppføring av bygninger, anlegg og faste innretninger, hensetting av campingvogner og andre transportable byggverk, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, framføring av nye luftledninger, jordkabler og kloakkledninger, bygging av veier, oppdyrking, drenering og annen form for tørrlegging, ny utføring av kloakk og andre konsentrerte forurensningstilførsler, henleggelse av avfall, gjødsling og bruk av kjemiske bekjempningsmidler. Opplistingen er ikke uttømmende. 2. All vegetasjon i vann og på land er vernet mot skade og ødeleggelse. Nye plantearter må ikke innføres. 3. Bruk av motorkjøretøy på barmark, samt start og landing med luftfartøy er forbudt.

maalfrid_5bec80f156c1bafcf36ec00aded4eed4bbcfafd3_24

maalfrid_khrono

en

0.919

All institutions have since 1995 been governed by a common Act on Universities and Colleges that provides a common framework for the organisation and governance of these institutions. This act does not contain any direct regulation of the career structure. However, it contains two general chapters on employment and employment conditions. These provisions are supplemented by a more detailed set of regulations concerning appointment and promotion to teaching and research posts, laid down by the Ministry of Education and Research. Beyond these regulations each institution may set its own criteria for each type of post. Research is neither an individual duty nor right, according to national regulation, and the individual institution must distribute the research time among staff. In the traditional research universities, the practice seems to be that staff can use as much time for research as for teaching, irrespective of academic position. As a rule of thumb, professors and associate professors in the universities should teach five hours a week (supervision not included) and use as much time for research as for teaching. 6 «Lov om universiteter og høyskoler» (universitets- og høyskoleloven)» https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-04-01-15 7 «Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger» https://lovdata.

lovdata_cd_42521

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.815

Overgangsstønad kan gis i opptil to måneder før fødsel. Bestemmelsen skal praktiseres slik at retten til stønad foreligger for den kalendermåned fødselen er ventet i henhold til dokumentasjon, og for måneden før denne. Dette innebærer en endring i forhold til den praksis som har vært ført inntil 1. januar 1998 om å gi stønad for to hele måneder i tillegg til fødselsmåneden. Etter Rikstrygdeverkets vurdering er praksisendringen bedre i samsvar med lovteksten i §15-6, jf. uttrykket «opptil to måneder». Også utbetalingsreglene i §22-12 om at stønad vanligvis skal utbetales fra og med måneden etter at vilkårene er oppfylt, trekker i samme retning. Etter Rikstrygdeverkets vurdering burde praksis vært endret da utbetalingsreglene ble endret 1. januar 1991. Departementets uttalelse i Ot.prp.nr.8 (1996-1997) om at overgangsstønad før fødselen kan gis i opptil to måneder «som i dag», kan ikke tas til inntekt for at den tidligere praksis skal fortsette. Dette har sin bakgrunn i at departementet sannsynligvis har vært i den tro at praksis ble endret da utbetalingsreglene ble endret. Dersom utbetaling er iverksatt før fødsel, og fødselen finner sted senere enn forventet, er det lagt til grunn at for mye utbetalt stønad ikke kreves tilbake. Dersom utbetaling er iverksatt før fødsel, og fødselen finner sted tidligere enn forventet, skal stønaden etterbetales. Ved etterbetaling av stønad for tiden før fødselen, vil retten til stønad foreligge for måneden fødselen faktisk fant sted, og for måneden før denne. Stønad før fødsel kommer i tillegg til tre års stønadstid etter fødsel.

maalfrid_a81ad4ae27926297eaaf0d01a08ac52dd9968119_57

maalfrid_helsedirektoratet

no

0.769

Svakheter tiltaket rettes mot Myndighetene har ingen virkemidler for å kunne forhindre hamstring fra apotekene Tiltakets beskrivelse I situasjoner hvor det er oppstått mangel på et legemiddel som er viktig i behandlingen av bestemte pasientgrupper, kan det på sikt føre til at det ikke lenger er mulig for helsetjenesten å yte helsetjenester på samme nivå som tidligere. De pasientene som ikke lenger får tilgang på legemiddelet risikerer å få et redusert helsetilbud. En slik situasjon kan medføre økt risiko for redusert livskvalitet, uførhet og forkortede leveutsikter. Prioriteringsforskriften gir føringer for hvilke kriterier som skal gjelde for hva som skal legges vekt på når helsetjenesten skal yte helsehjelp, både på gruppenivå og til enkeltpasienter. I Meld. St. 34: gis det følgende tre kriterier som skal vektlegges når helsetjenesten skal prioritere mellom pasienter som har fått rett til helsehjelp: nyttekriteriet, alvorlighetskriteriet og ressurskriteriet. Dersom det oppstår en mangel på bestemte typer legemidler slik at ikke alle med et definert behov for det aktuelle legemiddelet kan få dette, skal helsetjenesten prioritere hvilke pasienter som skal motta det aktuelle legemiddelet etter de samme kriterier som gitt i forskriften. Det er nødvendig med en prioritering, men det er store utfordringer knyttet til den praktiske gjennomføringen av det (gjennomførbarhet) Blankholm-utvalget: De samme kriteriene for prioritering vil gjelde for primærhelsetjenesten Effekt Tiltaket henger tett sammen med tiltaket om rasjonering. Prioritering kan for eksempel gjøres ved at et legemiddel rasjoneres for en pasientgruppe, men ikke for en annen. Tiltaket kan på samme måte som rasjonering ha livreddende effekt. Med et sterkt økende antall mangelsituasjoner vil muligheten for å kunne prioritere og rasjonere på en effektiv måte bli stadig viktigere fremover. Gjennomførbarhet Det er behov for en lovhjemmel som regulerer prioritering av pasienter ved forsyningssvikt av legemidler, og som sier noe om hvem som er ansvarlig myndighet, både hvem som utsteder pålegg om prioritering og hvem som håndhever dette pålegget, samt hvem pålegget omhandler, for eksempel apotek og sykehus. Krever lov- eller forskriftsendring Ja Anbefaling Bør utredes. Rasjonering og prioritering må også sees i sammenheng med arbeidet med revisjon av helseberedskapsloven. 58 Forskrift om prioritering av helsetjenester (prioriteringsforskriften), Lovdata: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2000-12-01-1208 59 Meld. St. 34 (2015 – 2016), Verdier i pasientens helsetjeneste: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-34-20152016/id2502758/ 60 Blankholmutvalget https://www.blankholmutvalget.

lovdata_cd_211

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.619

Forskrift om båndtvang for hund, Ullsfjord kommune, Troms.

lovdata_cd_52650

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.703

Vedlegg El.med. I: Grunnleggende krav, jf. §47. Vedlegg El.med. II: EFs samsvarserklæring, (fullstendig kvalitetsikringssystem), jf. §50. Vedlegg El.med. III: EF - Typeprøving, jf. §50. Vedlegg El.med. IV: EF - Verifisering, jf. §50, §52. Vedlegg El.med. V: EFs samsvarserklæring, (kvalitetssikring av produksjonen), jf. §50, §52. Vedlegg El.med. VI: EFs samsvarserklæring, (kvalitetssikring av produkter), jf. §50, §52. Vedlegg El.med. VII: EFs samsvarserklæring, jf. §50. Vedlegg El.med. VIII: Erklæring om utstyr til særskilte formål, jf. §51. Vedlegg El.med. IX: Klassifiseringskriterier, jf. §49. Vedlegg El.med. X: Klinisk vurdering, jf. §53. Kapittel VIII. Spesielle bestemmelser om elektromedisinsk utstyr for bruk på dyr (veterinærmedisin EMV) Reglene i dette kapittel får anvendelse på elektromedisinsk utstyr oppført i vedlegg EMV II1 for bruk på dyr og er et alternativ til reglene i kapittel VII. b) ved å utstede en samsvarserklæring som tilsvarer formularet i vedlegg EMV IV. Vedlegg til kapittel VIII:

lovdata_cd_55244

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.63

Forskrift om gjennomføring av JAR-66 kompetansekrav for attesterende personell for vedlikehold av luftfartøy (BSL JAR-66). Fastsatt av Luftfartsverket 10. desember 1999 med hjemmel i lov av 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart §4-10 og §5-4 jf. §15-4, jf. kgl.res. av 11. mars 1994 nr. 202 og Samferdselsdepartementets brev til Luftfartsverket av 25. mars 1994. Oppheves fra 28 sep 2005, jf. forskrift 24 mai 2005 nr. 462.

lovdata_cd_23326

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.542

Forskrift om nedgravde oljetanker, Løten kommune, Hedmark. Fastsatt av Løten kommunestyre 10. november 1999 med hjemmel i lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensning og om avfall (Forurensningsloven) §9 første ledd nr. 3, jf. forskrift av 31. januar 1997 nr. 102 om tiltak for å motvirke fare for forurensning fra nedgravde oljetanker.

lovdata_cd_32419

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nl

0.333

Endret 30 mai 1980, 11 des 1986 nr. 2281, 10 mars 1998 nr. 232. 11. feb. 1986 nr. 370.

lovdata_cd_41868

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.948

Brukeren skal trekkes aktivt med i egen prosess. Dette innebærer at brukeren skal gis veiledning for å finne frem til mål og behov og få informasjon om de muligheter som finnes. Brukermedvirkning skal videre bidra til å fremme deltakelse og ansvar for egne valg og for at de tiltak som blir iverksatt er i overensstemmelse med brukerens behov og mål. Bruker har rett til innsyn, til å bli tatt på alvor, bli hørt og kunne ta del i avgjørelser av betydning for dem selv.

lovdata_cd_31640

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.55

Skjervøy kommunestyre har 3. mai 1989 vedtatt å forlenge forskrift av 26. juni 1986 nr. 1654 om midlertidig plankrav etter plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 §117 første ledd. Fylkesmannen i Troms har 15. juni 1989 med hjemmel i loven og delegering i Miljøverndepartementets rundskriv av 3. februar 1989 samtykket i at ovennevnte forskrift forlenges f.o.m. 15. juni 1989 t.o.m. 1. juli 1991.

maalfrid_8a7981cf2458720ced3e4361f43b77021287fcad_91

maalfrid_nasjonalparkstyre

no

0.403

Fastsatt ved kgl.res. 29. mai 2009 med hjemmel i lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern § 3, jf. § 4 og § 21, § 22 og § 23. Fremmet av Miljøverndepartementet. Verneområdet berører følgende gnr./bnr.: 183/1, 183/2, 184/1, 184/2, 185/1, 185/2, 185/3, 185/4, 186/1, 186/2, 187/1, 188/1, 188/3, 188/4, 188/5, 189/1, 190/1, 190/2, 190/3, 190/4, 191/1, 191/2, 192/1, 192/2, 193/1, 193/2, 193/3, 193/4, 193/5, 193/6, 194/1, 194/2, 195/1, 195/2, 195/3, 196/1, 197/1, 198/1, 198/7, 198/2, 198/3, 198/4, 198/5, 198/6, 198/8, 199/1, 199/2, 199/3, 199/4, 199/5, 199/6, 199/7, 200/1, 200/2, 202/1, 202/2, 202/3, 202/4, 202/5, 202/6, 202/7, 202/10, 202/13, 202/14, 202/18 og 204/1. 52/1, 55/1, 57/1, 58/1 og 59/1. 13/1, 30/1, 31/1, 244/1, 244/2, 244/6 og 244/7. 5/1, 5/2, 19/1, 24/1, 26/1, 26/2, 26/3, 27/1, 28/1, 28/2, 28/3, 28/4, 28/5, 29/1, 29/2, 30/1, 31/1, 31/2, 31/3, 31/4, 32/1, 32/2, 33/1, 34/1, 35/1, 36/1, 36/2 og 39/1. Nasjonalparken dekker et areal på ca. 1102 km . Grensene for nasjonalparken fremgår av kart i målestokk 1:50 000, datert Miljøverndepartementet mai 2009. De nøyaktige grensene for nasjonalparken skal avmerkes i marka. Knekkpunktene skal koordinatfestes. Verneforskriften med kart oppbevares i kommunene Brønnøy, Grane, Vefsn og Vevelstad, hos Fylkesmannen i Nordland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Det samme gjelder jordskiftekartet som lages etter grensemerking. Formålet med nasjonalparken er å: - Bevare et stort, egenartet og tilnærmet urørt naturområde. - Bevare det biologiske mangfoldet med økosystemer, arter og bestander, geologiske forekomster, og kulturminner. Page 2 of 8 FOR 2009-05-29 nr 553: Forskrift om Lomsdal-Visten nasjonalpark/Nj... 16.01.2012 http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldrens?/app/gratis/www/docroot/for/...

lovdata_cd_6514

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.689

Denne vedtekt trer i kraft straks og gjelder til det foreligger godkjente planer for arealbruken i områdene, men ikke lenger enn 10 år fra stadfestingsdatoen. 1982 Forskrift til delingsloven, Kristiansand m.

maalfrid_0cedd06f4046af53803c47c63a264f073e5be429_5

maalfrid_kartverket

no

0.726

LE: Kartverket ønsker dette, men KMD må endre forskriften. Da må dette sendes ut på høring. SKG: Blir det eieren selv som må ordne dette? LE: Ja. SKG: Form og innhold på møtet er veldig bra! Problemstillinger diskuteres underveis – dette er nyttig. Veldig spennende med situasjonen rundt kommunereformen. ------------------------------------------ # SKG: Hva gjør vi hvis vi finner feil i nettkurs? UDK: Meld til Wenche Rognås. SKG: Tilbakemeldinger fra Drammen i det forrige møtet ang. kurs – er det noen reaksjoner på dette? ------------------------------------------ # FØ: Savner dere noe veiledning? SKG: Grenser i sjø og vann – ref. siste møte. Se referatet fra dette møtet, sak 02/15. Se vassdragsloven, denne gjelder ikke i saltvann, men de ulovfestede prinsippene gjelder også der. AH: Bør noen legge noe press på OED? SKG: Dette kan tas opp i SKG og videre med KS. ------------------------------------------ # SKG: Alle har nytt regulativ når et år kommer. Holder det med kunngjøring og så bruke det? Det holder kanskje ikke – dette er en forskrift. Det skal offentliggjøres i lokalpressen og inn i lovdata? FØ: Det er veldig store forskjeller i gebyrene. LE: Det er et tak for dette – selvkost-prinsippet gjelder. Det er et unntak til offentliggjøring for kommunale gebyrer, se . SKG: Se i forvaltningsloven. ------------------------------------------ # FØ: Hva med døde hjemmelshavere? LE: Dette styres av tinglysingsloven. AN: Det burde være obligatorisk å skifte hjemmelshaver ved overgang til et uskifta bo. Det er snakk om kanskje 20 000 døde hjemmelshavere? Hva med firmaer og foreninger som løses opp? Hva med umyndiggjorte hjemmelshavere (dvs. vergemål)? Kartverket tar dette opp internt med tinglysinga.

lovdata_cd_2976

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.85

Forvaltningen av bestemmelsene for reservatet tillegges fylkesmannen i Aust-Agder.

lovdata_cd_20065

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.643

Formålet med fredningen er å bevare ei uberørt strandeng med tilhørende fugleliv som er representativ for en spesiell type strandengkompleks knyttet til de best skjermede fjordbotnene ute på Hinnøya, i Lofoten og Vesterålen.

lovdata_cd_23748

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.792

Gjelder for: Sandnes og Gjesdal kommunar, Rogaland.

lovdata_cd_42019

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.769

Dersom elevene må forlate skolens område i undervisningstiden fordi undervisningen skjer i lokaler utenfor skolen, f.eks. en gymnastikktime i en svømmehall i nærheten, godkjennes ulykker som inntreffer under undervisningen og på den direkte veien til og fra undervisningsstedet. Det samme gjelder museumsbesøk, bedriftsbesøk o.l. som arrangeres av skolen under dens tilsyn i den vanlige undervisningstiden, se også avsnittet ovenfor om «Undervisningsstedet». Når elevene utfører oppdrag pålagt av læreren, anses de trygdet selv om de må forlate skolens område. En elev blir f.eks. sendt hjem i undervisningstiden for å hente en bok, eller blir bedt om å plukke blomster i skolens nærhet til bruk i naturfagtimen.

lovdata_cd_57307

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

nn

0.667

Forskrift om eksamen ved Høgskulen i Volda. Fastsett av styret ved Høgskulen i Volda 8. august 2002 med heimel i lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler. Denne forskrifta gjeld alle eksamenar ved Høgskulen i Volda. Jf. §2 nr. 8. Direktøren kan gi retningsliner med grunnlag i denne forskrifta. 1. Med lova meiner ein lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler, med endringar i lov av 28. juni 2002 nr. 62. 2. Med forskrifta meiner ein forskrift av 8. august 2002 nr. 923 om eksamen ved Høgskulen i Volda. 3. Med studium meiner ein ei sjølvstendig eining godkjend av styret for Høgskulen i Volda eller Utdannings- og forskingsdepartementet som studentar kan få opptak til og studierett på (jf. nr. 9). Eit studium har eit definert innhald i fag- eller studieplan og fører fram til ein avsluttande eksamen eller grad (jf. nr. 6, 7 og 8). Eit studium er kjenneteikna ved at det ikkje er naudsynt å søkje nytt opptak for å ta andre emne innanfor studiet (jf. nr. 4). 4. Med emne meiner ein ei eining innanfor eit studium. Emne har knytt til seg pensum og vurdering, og kan gi utteljing i form av studiepoeng. 5. Rammeplan er ein plan for eit studium der departementet har vedteke nasjonale rammer for innhaldet i studiet. 6. Fagplan er ei konkretisering av innhaldet i studium som er regulert av rammeplan. 7. Studieplan er ei konkretisering av innhaldet i studium som ikkje er regulert av rammeplan. b) prøving med påfølgjande vurdering, der resultatet av vurderinga vert rekna inn i ein samla karakter, og der den samla karakteren står på vitnemål eller vert rekna inn i karakteren for eit studium ved Høgskulen i Volda. 9. Med student meiner ein i denne forskrifta ein person som er teken opp til eit studium ved Høgskulen i Volda, jf. §37, §38 og §39 i lova. 10. Med privatist meiner ein i denne forskrifta ein person som går opp til eksamen etter lova §40, og som ikkje er teken opp ved studiet. 11. Med kandidat meiner ein ein student eller privatist som gjennomfører eksamen. b) få utskrive dokumentasjon for fullført utdanning etter §16 nr. 1. 13. Studiepoeng er eit mål for omfanget av studium/studieeiningar. 60 studiepoeng svarar til fulltids arbeidsinnsats i eit heilt studieår. 14. Med ordinær eksamen meiner ein den første eksamenen som vert arrangert i eit emne når undervisninga i emnet eller i ein del av emnet er avslutta. 15. Med mappeeksamen meiner ein ein eksamen som inneheld fleire delar, der delane vert vurdert samla. 16. Diploma Supplement er eit vitnemålstillegg som skal informere og leggje til rette for internasjonal forståing av høgskulesystemet og den enkelte studenten si utdanning. Diploma Supplement skal følgje det originale vitnemålet og er berre gyldig saman med dette. 17. Utdanningsplan er ein gjensidig avtale mellom høgskulen og den einskilde studenten, som regulerer dei to partane sine rettar og plikter i forhold til kvarandre. Jf. lova §44b. 1. Avdelingsstyret godkjenner eksamensformene for kvart studium. 2. Eksamensformer skal vere nedfelde i fag- eller studieplanane for dei einskilde studia. Det skal gå fram kva prøving som har status som eksamen, og kva prøving som har status som arbeidskrav. Det skal eksplisitt gå fram om eit arbeidskrav er vilkår for å gå opp til eksamen, eller om det er vilkår for å få utskrive dokumentasjon for fullført utdanning etter §16. nr. 1. 3. Eit studium kan ha særskilde eksamensformer for studentar som ikkje følgjer ordinær studieprogresjon og for privatistar. Dette skal gå fram av fag- eller studieplan. 4. Når alle arbeidskrav etter §2 nr. 12 bokstav a i eit emne er oppfylte, kan alle eller eit utval arbeidskrav gå inn som del av eksamen i emnet. 5. Det skal gå fram av fag- eller studieplan korleis ulike eksamenar skal vektast i forhold til kvarandre ved karaktersamanslåing. Jf. §4 nr. 2. 6. Kandidatar skal normalt vurderast individuelt. Gruppeeksamen kan berre gjennomførast for avgrensa delar av eit studium. 7. Ved eksamen utan tilsyn kan einskildkandidatar eller grupper av kandidatar kallast inn til tilleggseksamen. Tilleggseksamenen skal normalt vere ein individuell eksamen. Direktøren avgjer om slik eksamen skal arrangerast. 8. Dersom ein student meiner at ein gruppeeksamen ikkje reflekterer hans eige kunnskapsnivå, kan han innan 2 timar etter eksamenen/innleveringsfristen søkje om å få gå opp til individuell tilleggseksamen. Slik søknad skal rettast til studiesjefen. Resultatet av tilleggseksamenen vil påverke berre denne studenten sitt resultat ved gruppeeksamenen. Direktøren avgjer søknad om tilleggseksamen. 9. Direktøren kan vedta at kandidatar i samband med eksamen skal levere eigenerklæring om korrekt kjelde- og sitatbruk. 10. Direktøren vedtek fristar for oppmelding til og avmelding frå alle eksamenar. b) stått/ikkje stått. Vurderingsuttrykket for arbeidskrav skal vere godkjend/ikkje godkjend. Vurderingsuttrykket for praksis skal gå fram av fag- eller studieplan. 2. Ved eventuell karaktersamanslåing skal talekvivalentar nyttast for å rekne ut ein gjennomsnittskarakter, med A som den høgaste verdien og E som den lågaste. Ved samanslåing skal avrunding gjerast matematisk. Dersom det kjem nasjonale reglar om karaktersamanslåing, vil dei erstatte dette punktet. 3. Vurderingsuttrykket stått/ikkje stått kan berre nyttast for avgrensa delar av eit studium. Det skal gå fram av fag- eller studieplan i kva tilfelle vurderingsuttrykket stått/ikkje stått skal nyttast. 4. Når karakter i eit emne vert fastsett på grunnlag av fleire eksamenar, skal alle vere greidd før endeleg karakter vert gitt. 5. Når ein kandidat har teke den same eksamenen fleire gonger, vert den beste karakteren endeleg. 1. For dei utdanningane som er styrt av rammeplan, gjeld rammeplanen sine føresegner om praksis. 2. Ved ikkje godkjend ekstern praksis i utdanningar som ikkje er styrt av rammeplan er det høve til å framstille seg på nytt ein gong til ny eller alternativ prøving og vurdering. 3. Ved intern praksis skal framgangsmåten ved kontinuasjon for kandidatar som ikkje får godkjend praksisen, gå fram av fagplanen. 1. Retten til å gå opp til eksamen er fastsett i §40 i lova. 2. For å kunne gå opp til eksamen kan det vere krav om at bestemte emne, eksamenar eller arbeidskrav skal vere fullførte med godkjent resultat, eller det kan vere krav om å ha følgt obligatorisk undervisning og/eller praksis. Det kan også vere krav av andre typar, t.d. innlevering av individuell pensumliste. Jf. §3 nr. 2. 3. Ein student har rett til å framstille seg til den same eksamenen 3 gonger. 4. Retten til å halde fram ved eit studium kan regulerast med særskilde krav for kvart einskilt studium. Slike krav vert fastsette av styret for Høgskulen i Volda og skal gå fram av studie- og fagplanane. Nr. 5 i denne paragrafen fell då vekk. 5. Ein student har studierett ved eit studium inntil 2 gonger normert studietid, men avgrensa oppover til 2 år utover normert studietid. Dette gjeld ikkje dersom studenten har ein godkjend utdanningsplan med redusert progresjon. §6 nr. 3 og §8 nr. 7 gjeld også i dei tilfella ein student har redusert progresjon. 6. For å melde seg opp til eksamen må ein student vere registrert og ha betalt semesteravgift innan dei fristane som er sette. 7. Direktøren avgjer om eksamensoppmelding for kvart studium skjer individuelt eller kollektivt. 8. Dersom ein student melder seg av eksamen etter at den fastsette avmeldingsfristen er ute, trekkjer seg under eksamen eller ikkje møter til eksamen, vert han rekna for å ha framstilt seg til eksamen. Kandidatar som er lovleg hindra frå å gå opp til eksamen, vert rekna for ikkje å ha framstilt seg til eksamen. Med «lovleg hindra» meiner ein her dokumentert sjukdom eller sterke velferdsgrunnar som gjer det vanskeleg eller uråd å gjennomføre eksamenen. 9. For studium der utdanningsplanar er innført, kan styret vedta at studenten skal ha gyldig utdanningsplan for å gjennomføre eksamen. 1. Ein student som ikkje er teken opp til eit studium, har rett til å gå opp til eksamen ved Høgskulen i Volda dersom han fyller dei generelle og eventuelt spesielle opptakskrava for studiet. Denne retten vert avgrensa når delar av studiet gir ein vesentleg kompetanse som er ein del av føremålet med utdanninga, og denne kompetansen ikkje kan prøvast ved ordinær eksamen. Dette gjeld mellom anna praksisopplæring i yrke der omsorg for og kontakt med pasientar, klientar, elevar o.a. står sentralt. Jf. lova §40. 2. Avdelingsstyret avgjer om vilkåra for oppmelding er oppfylt. Avdelingsstyret kan, etter søknad frå privatisten, lempe på krava til tidlegare utdanning m.m. når det er sannsynleggjort at søkjaren er kvalifisert. Dokumentasjon for at ein person oppfyller oppmeldingskrava skal leggjast ved eksamensoppmeldinga. 3. Privatistar må betale eksamensavgift til dekning av institusjonen sine meirutgifter ved eksamen. Direktøren fastset storleiken på beløpet. 4. Privatistar skal betale semesteravgift til studentsamskipnaden det semesteret dei går opp til eksamen. 5. For vitnemål eller karakterutskrift til privatistar, jf. lova §53 nr. 3. 1. Utsett eksamen vert arrangert for kandidatar som var lovleg hindra i å gå opp til ordinær eksamen. Denne eksamenen vert normalt arrangert innan utgangen av semesteret etter ordinær eksamen. Jf. §6 nr. 8. 2. Ny eksamen vert arrangert for kandidatar som ikkje har greidd ordinær eksamen og for kandidatar som trekte seg under ordinær eksamen. Dersom det vert arrangert ny eksamen, har også kandidatar som ikkje møtte til ordinær eksamen høve til å melde seg opp. Ny eksamen vert normalt arrangert i samband med anten utsett eksamen eller neste ordinære eksamen. 3. Det vert normalt arrangert berre ein utsett og ein ny eksamen for kvar ordinære eksamen. Avdelingsstyret avgjer om det skal arrangerast utsett og ny eksamen. 4. Når fag- eller studieplanen føreset at ein eksamen er greidd for å gå vidare i studiet, kan det arrangerast ny og utsett eksamen før eller i samband med oppstart av neste semester. 5. Pensum ved ny og utsett eksamen skal vere det same som ved den siste ordinære eksamenen som vart arrangert ved høgskulen. 6. Eksamensforma ved utsett og ny eksamen skal normalt vere den same som ved ordinær eksamen. Direktøren kan gjere unntak frå denne regelen, dersom utsett eller ny eksamen med ordinær eksamensform er uråd å gjennomføre. 7. Eksamen i emne som høgskulen har slutta å tilby kan arrangerast i inntil 3 semester etter den siste ordinære eksamenen i emnet ved høgskulen. Ved slik eksamen gjeld same pensum som ved den siste ordinære eksamenen. 8. Ved ny og utsett eksamen er det alltid individuell oppmelding, også der ein har kollektiv oppmelding til ordinær eksamen. 9. §6 nr. 8 gjeld også for ny og utsett eksamen. 1. Reglar om fritak for eksamen er gitt i lova §49. 2. Avdelingsstyret avgjer saker om fritak etter fråsegn frå den fagansvarlege. Søknad om fritak for eksamen skal normalt vere sett fram seinast 6 veker etter semesterstart. 3. Fritak for eksamen skal gå fram av vitnemål eller karakterutskrift, med spesifisering av grunnlag for fritaket. Slik spesifisering kan eventuelt gå fram av eige vedlegg. 1. Ein kandidat som av medisinske eller sterke velferdsgrunnar har problem med å gjennomføre eksamen på ordinær måte, kan søkje om særordningar ved eksamen. Særordninga skal kompensere for dei ulempene dei dokumenterte grunnane til særordninga medfører, samtidig som kandidatane i størst mogleg grad skal prøvast likt. 2. Søknad om særordningar skal leverast innan oppmeldingsfristen. Det kan gjerast unntak frå fristen ved akutt sjukdom eller liknande. Behovet må dokumenterast med legeattest eller attest frå andre sakkunnige. Det må gå fram av attesten kva som trengst av særordning. Det skal søkjast for kvar eksamensperiode. Direktøren avgjer søknader om særordning ved eksamen. 3. Særordning kan gjevast i form av spesiell fysisk tilrettelegging, spesielle hjelpemiddel og/eller utvida tid til eksamen. 4. Det kan gjevast inntil 25% utvida eksamenstid. Dette vert avgrensa slik: - Ved semesteroppgåver og andre større arbeid til inntil 1 veke utviding av tida, inkludert eventuelle helgedagar. I særskilde høve kan det gjevast ytterlegare utviding av eksamenstida. 5. Kandidatar kan søkje om å få bruke ordbok ved eksamen. Kandidatar som ikkje har norsk som morsmål, kan søkje om å få bruke tospråklege ordbøker. Det er normalt ikkje lov å nytte ordbøker ved eksamen i norsk, dersom ikkje anna går fram av fag- eller studieplan. 6. Etter søknad kan ein kandidat få oppgåvetekst på engelsk og løyve til å svare på oppgåva på engelsk. 7. Etter søknad kan kandidatar med anna morsmål enn norsk og kandidatar med dysleksi leggje ved eksamenssvaret sitt ein attest som stadfestar dette. 8. Etter søknad kan kandidatar som har behov for det få ammepausar under eksamen. 9. Etter søknad kan alternative eksamensformer i særlege høve nyttast for kandidatar som på grunn av kroniske lidingar, sterke funksjonshemmingar eller sterke velferdsomsyn ikkje kan gjennomføre eksamen med ordinær eksamensform. 10. Ved særlege omstende, som sjukdom og sterke velferdsomsyn, kan ein kandidat få høve til å ta eksamen andre stader i landet. Minst 3 kandidatar må gå opp til same eksamen på same staden før ein søknad om desentralisert eksamen kan verte godkjend utan særlege grunnar. Kandidatane må dekkje alle ekstrautgifter i samband med den desentraliserte eksamensavviklinga. 1. Dersom det skal arrangerast desentralisert eksamen i tillegg til eller i staden for ordinær eksamen, skal dette gå fram av fag- eller studieplan. 2. Direktøren avgjer kvar desentralisert eksamen skal arrangerast. 3. Direktøren kan krevje at kandidatar som går opp til desentralisert eksamen etter denne paragrafen dekkjer dei faktiske meirkostnadane ved ei slik eksamensavvikling. Direktøren avgjer storleiken på eit eventuelt gebyr. 1. Oversyn over lovlege hjelpemiddel ved eksamen skal vere oppført i vedkomande fag- eller studieplan, og skal tydeleg gå fram av eksamensoppgåva. Dersom fag- eller studieplan ikkje nemner hjelpemiddel ved eksamen, tyder dette at ingen hjelpemiddel er lovlege. 2. Bruk av ulovlege hjelpemiddel vert sett på som fusk. Har kandidaten ulovlege hjelpemiddel til disposisjon etter at eksamen er sett i gang, vert det sett på som fusk. 1. Reglar for annullering av eksamen går fram av lova §54. 2. Reglar for bortvising og utestenging frå høgskulen og andre institusjonar under lova går fram av lova §42. 3. Kandidatar som ikkje rettar seg etter høgskulen sine retningsliner for eksamenskandidatar, kan visast bort frå eksamenslokalet. 1. Reglar om sensur går fram av lova §50. 2. Styret for Høgskulen i Volda skal sikre at kandidatane sin kunnskap og dugleik vert vurdert på ein upartisk og fagleg forsvarleg måte. 3. Alle eksamenar skal ha minst to sensorar. 4. Ekstern sensur vil seie at ekstern sensor kan evaluere vurderingsordningane, vurdere og godkjenne eksamensoppgåver og sensorrettleiing og vurdere eksamenssvara til alle eller eit utval kandidatar. 5. Alle emne skal ha hatt ekstern sensur minst ein gong i løpet av ein periode på tre år. Avdelingsstyret avgjer kva emne som skal ha ekstern sensur i kvar eksamensperiode, og også kor mange av eksamenssvara som skal sensurerast. 6. Ved eksamenar med fleire kommisjonar, skal det gå fram av sensurlistene og eksamensprotokollen kva kommisjon som har gjort sensurvedtaket for dei einskilde kandidatane. 7. Avdelingsstyret nemner ut sensorar til alle eksamenar. 8. Karakterar skal fastsetjast i fellesskap av sensorane. Dersom usemje om fastsetjing av karakteren gjer det umogleg å kome fram til endeleg sensur, skal sensuren overlatast til ny sensor for avgjerd. 9. I studium med modular som kan takast uavhengig av kvarandre, skal resultat frå dei einskilde modulane normalt ikkje slåast saman til ein samla karakter. 10. Mappeeksamenar skal ha ein samla karakter, og det skal ikkje setjast separate karakterar på delane i ein slik eksamen. 1. Retten til grunngjeving for eksamenskarakter og til å klage på formelle feil eller fastsetjing av karakter og fristane som gjeld går fram av lova §51 og §52. 2. Klage på karakter skal vere skriftleg, og skal rettast til studiesjefen. 3. Ved mappeeksamenar har ein kandidat klagerett berre på heile eksamenen, ikkje på dei einskilde delane. 1. Ein student har rett til å få dokumentert resultatet av utdanninga si slik: a) Studentar som fullfører ei profesjonsutdanning eller oppnår ein grad skal ha vitnemål. Det skal samtidig skrivast ut Diploma Supplement. b) Studentar som fullfører eit studium eller eksamenar som ikkje gir vitnemål kan få karakterutskrift. 2. Eit studium kan ha arbeidskrav som må vere godkjende før ein student kan få vitnemål eller karakterutskrift. Jf. §3 nr. 2. 3. Ein kandidat som har fått fritak for eksamen eller arbeidskrav etter §49 i lova, og som tilfredsstiller krava til fullført studium, kan få vitnemål dersom minst halvparten av studiet rekna etter studiepoeng er gjennomført ved høgskulen. Dersom ein mindre del av studiet er teke ved høgskulen, vert det vurdert i kvart tilfelle kva institusjon som skal skrive ut vitnemålet. 4. Ein kandidat som tek eksamen i emne med innhald som delvis overlappar kvarandre, skal ha utteljinga i studiepoeng for eit av emna redusert. Studiepoengsreduksjonen vert gjort i det emnet som gir det gunstigaste resultatet for kandidaten. 5. Vitnemål skal i det minste gi opplysningar om: - karaktersystemet som har vorte nytta. Ein kan leggje ved grunnlag for vitnemålet (karakterutskrift). 6. Normalt vert det utskrive berre eitt vitnemål for kvar kandidat og kvart studium. Dersom ein kandidat betrar karakterar som står på vitnemål, kan kandidaten krevje å få utskrive nytt vitnemål. Tidlegare utskriven dokumentasjon må då leverast inn. 7. Direktøren kan krevje at studentar som får utskrive duplikatvitnemål dekkjer dei faktiske kostnadane ved utskrivinga. Direktøren avgjer storleiken på eit eventuelt gebyr. Dersom noko som står i forskrifta er i motstrid med nasjonale rammeplanar, gjeld sistnemnde med mindre departementet bestemmer noko anna. Forskrifta vert sett i verk frå 20. august 2002. §19. Oppheving av forskrift m.m. Frå den tid forskrifta vert sett i verk, vert følgjande oppheva: - Forskrift av 20. mars 1997 nr. 361 om eksamen ved Høgskulen i Volda. - Retningsliner av 20. mars 1997 for privatistar, vedteke av styret for Høgskulen i Volda. 1 Ikkje i Lovdatas baser.

lovdata_cd_52715

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.672

Barne- og familiedepartementets forskriftsmyndighet etter lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester delegeres til Produkt- og elektrisitetstilsynet.

lovdata_cd_32266

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

pl

0.245

(II 1980 s 163)

lovdata_cd_13919

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.538

Grenseregulering, Balsfjord og Storfjord kommuner, Troms. Fastsatt ved kgl.res. av 27. mai 1988. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.

lovdata_cd_37672

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.701

Konvensjonen med Nederland gir pensjonsrettigheter til ikke-yrkesaktive norske og nederlandske statsborgere og yrkesaktive tredjelandsborgere, jf. artikkel 3 nr. 2 i konvensjonen. Det er i artikkel 11 gitt særskilte regler om rett til eksport av pensjon til denne utvidede personkretsen. Se nærmere kommentar under punktene 19.3 og 19.4 i dette rundskrivet. Personer som er omfattet av forordningens personkrets er også omfattet av konvensjonen med Nederland, jf. artikkel 3 nr. 1 i konvensjonen, men konvensjonen endrer ikke på rettighetene til denne gruppen. For denne gruppen gjelder EØS-reglene om pensjon i forordning 1408/71 fullt ut. 19.3.1 Yrkesaktive tredjelandsborgere - artikkel 9 nr.

lovdata_cd_33839

lovdata_cd_norgeslover_2005

no

0.683

0 Endret ved lov 22 des 1995 nr. 84 (tidligere kapittel 11 - i kraft 1 jan 1996). 0 Fra 1 jan 1996 med unntak av §3-2 (tidligere §3-1) som trådte i kraft 1 april 1996 iflg. res. 25 aug 1995 nr. 766. Endret ved lov 22 des 1995 nr. 84 (tidligere §11-1 - i kraft 1 jan 1996). Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endring i lov av 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten: 0 Endret ved lov 22 des 1995 nr. 84 (tidligere §11-2 - i kraft 1 jan 1996). Lov om forbud mot kjønnslemlestelse. §1. Den1 som forsettlig utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer, straffes for kjønnslemlestelse. Straffen er fengsel inntil 3 år, men inntil 6 år2 dersom inngrepet har som følge3 sykdom eller arbeidsudyktighet som varer over 2 uker, eller en uhelbredelig lyte, feil eller skade er voldt,4 og inntil 8 år dersom inngrepet har som følge død eller betydelig skade på legeme eller helbred. Medvirkning straffes på samme måte. 1 Jfr. strl §12 første ledd nr. 3 bokstav h. 3 Jfr. strl. §43. 4 Sml. strl. §9. §2. Med bøter eller fengsel inntil ett år straffes yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevernet, helse- og sosialtjenesten, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn, som forsettlig unnlater, ved anmeldelse eller på annen måte, å søke avverget en kjønnslemlestelse, jf. §1. Tilsvarende gjelder for forstandere og religiøse ledere i trossamfunn. Avvergelsesplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt. Unnlatelsen er ikke straffbar hvis kjønnslemlestelsen ikke kommer til fullbyrdelse eller til straffbart forsøk. 0 Tilføyd ved lov 28 mai 2004 nr. 33 (i kraft 1 sep 2004 iflg. res. 28 mai 2004 nr. 794). §3. Loven trer i kraft fra den tid1 Kongen bestemmer. 0 Endret ved lov 28 mai 2004 nr. 33 (i kraft 1 sep 2004 iflg. res. 28 mai 2004 nr. 794), endret paragraftallet fra §2. 1 Fra 1 jan 1996 iflg. res. 15 des 1995 nr. 985. 1995 Endringslov til aksjeloven (EØS-tilpasning) Lov om endringer i lov av 4. juni 1976 nr. 59 om aksjeselskaper m.v. (EØS-tilpasning). Endringer i lover 4 juni 1976 nr. 59 (aksjeloven - loven er opphevet - se nå lover 13 juni 1997 nr. 44 (asl.) og 13 juni 1997 nr. 45 (asal.)), 25 juni 1936 nr. 4 (meieriselskapsloven), 21 juni 1985 nr. 78 (foretaksregisterloven), 21 juni 1985 nr. 79 (firmaloven), 10 juni 1988 nr. 39 (forsikringsvirksomhetsloven), 10 juni 1988 nr. 40 (finansieringsvirksomhetsloven) og 20 juli 1991 nr. 65 (selskapsskatteloven). Jfr. EØS-avtalen vedlegg XXII nr. 1 (dir 68/151), nr. 2 (dir 77/91), nr. 3 (dir 78/855) og nr. 9 (dir 89/667).

lovdata_cd_28417

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.86

Følgende regler gjelder for avkjørsel og parkering av bil for bebyggelsens behov: Eneboliger 2,0 pl. pr. boligenhet. Konsentrert småhusbebyggelse 1,5 pl. pr. boligenhet. Generasjonsleilighet/hageleilighet/hybelleilighet/hybel etc. 1,0 pl. pr. boligenhet. Detaljhandel 1 bil pr. 25 m2 golvflate. Kontor 1 bil pr. 50 m2 golvflate. I tillegg til dette kommer lasteareal for vare- og lastebiler. 4. Bygningsrådet kan fastsette færre oppstillingsplasser enn nevnt ovenfor når forholdene tilsier det. 5. Institusjoner, hoteller, restauranter, forsamlingslokaler, teatre, skoler, universiteter, idrettsanlegg, sykehus og andre bygningsanlegg hvor spesielle forhold gjør seg gjeldende, skal ha oppstillingsplass for biler og ut- og innkjøringsforhold som bygningsrådet i hvert enkelt tilfelle krever. (II 1984 s 517)

lovdata_cd_52050

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.457

Kongens myndighet etter lov om Enhetsregisteret §30 om ikrafttreden og §31 om overgangsbestemmelser, delegeres til Finansdepartementet. Hvor myndighet tillegges departementet i lov om Enhetsregisteret skal dette være Finansdepartementet. 1994 Ikrafttr.

lovdata_cd_45366

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.735

Dersom forskuddet ikke blir benyttet til oppfostring av barnet, kan trygdekontoret i samråd med sosialkontoret bestemme at en annen enn den som har den faktiske omsorgen, skal motta forskuddet. Ved urettmessig tilegnelse av omsorg (se foran) vil det også være en annen som er berettiget til å motta underholdsbidrag.

maalfrid_6783b2bb1c03c12a3a02c0335b53b62435e4b091_11

maalfrid_forskningsradet

no

0.891

10| • (elektronisk infrastruktur) omfatter bl.a. regneressurser for store beregninger (tungregning), løsninger for håndtering, lagring og tilgjengeliggjøring av data, samt høykapasitets datanettverk. • er strukturerte, systematiserte, digitalt lagrede data som f. eks. private eller offentlige registre, tidsserier, surveydata, digitale bilder, tekster eller lydfiler hvor informasjonen kan finnes igjen ved bruk av ulike søkekriterier i et datasystem. • er objekter av en viss type som er systematisert og digitalisert med tanke på vitenskapelig anvendelse. Dette kan for eksempel være biobanker eller samlinger av fossiler, artseksemplarer eller gjenstander. • omfatter alt fra basisutstyr som må være tilgjengelig ved mange forskningsinstitusjoner, til avansert utstyr for spesielle forskningsformål. Et viktig funn i den systematiske kunnskapsoversikten er at det i tillegg til en forskningsinfrastruktur trengs en hvis institusjonene skal kunne innfri forventninger om nye undervisningsmåter og læringsformer. Her handler det både om plassering og utforming av rom og om at undervisning – på samme måte som forskning – er et kunnskapsområde som både trenger en kunnskapsbase, utstyr, verktøy og kollektive arbeidsprosesser. For eksempel kan det være nødvendig å utvikle en databank over anerkjent gode pedagogiske praksiser som undervisning, veiledning og vurdering. Koblingen mellom forskning og undervisning er nedfelt i Lov om universiteter og høgskoler av 2005, ved at § 1-3 slår fast at universiteter og høyskoler skal (…) tilby høyere utdanning som er basert på det fremste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. En styrket infrastruktur for undervisning, koblet med eksisterende forskningsinfrastruktur og bevisst utforming av rom, bygg og campus vil kunne styrke institusjonenes kjerneaktivitet, som er forskning og forskningsbasert undervisning. 27 https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-04-01-15 Erin Leahey har gått gjennom 152 artikler for å finne mønstre i forskersamarbeid, slik det manifesterer seg i publiserte artikler. Hun beskriver former for og typer av samarbeid og viser hva som er de sentrale driverne i en utvikling mot mer sampublisering. Forskningen som er analysert fremhever fordelene med samarbeid, men finner også at forskersamarbeid har en kostnadsside. Det Leahey kaller en utvikling mot mer har pågått i flere tiår. Artikler med flere enn en forfatter har økt fra ca. 6 % i 1900 til over 60 % i 2011 i JSTOR og 75 % i Web of Science. Også størrelsen på teamene øker, fra 1,9 forfattere per artikkel i 1955 til 3,5 forfattere per artikkel i 2000. I felt som partikkelfysikk og romforskning kan det være opptil (og over) 100 forfattere fra dusinvis av institusjoner. Drivere til samarbeid er at de som finansierer forskningen oppfordrer til samarbeid; at utstyr er så avansert og kostbart at det bringer forskere sammen; teknologi gjør det lettere å samarbeide over grenser og reisekostnader har gått ned. Den viktigste driveren for samarbeid er imidlertid . For det første er spesialiserte forskningsfelt store og svært produktive. For det andre står grenseoverskridende forskning høyt i kurs hos forskere som er på jakt etter noen som har den ekspertisen de selv mangler. Forskningen finner at samarbeid (selv om det er variasjoner mellom disiplinene) fremmer produktivitet i form av finansiering, publisering, synlighet, flere siteringer og høyere impact. Samarbeid har også en kostnadsside fordi det tar tid, det må administreres (noe som kan ta tid bort fra forskningen), det kan hende at de ulike forfatterne bidrar i svært ulik grad slik at noen blir , og at veiledere publiserer sammen med sine studenter. Kvinner er mer tilbøyelige til å samarbeide, og de profiterer mer på samarbeidet enn menn. Seniorforskere har også mer å vinne på samarbeid enn juniorforskere. Et annet utviklingstrekk er at forskere ved eliteuniversiteter søker samarbeid med forskere ved andre eliteuniversiteter. De søker medforfattere på tvers av universitetsgrenser, men krysser ikke prestisjenivåer. Dette viser at mens geografisk avstand blir mindre viktig, øker betydningen av sosial avstand. 28 Leahey, E. (2016). From sole investigator to team scientist: trends in the practice and study of research collaboration. , . 29 Jones, B.F., Wuchty, S. & Uzzi, B. (2008). Multi-university research teams: shifting impact, geography, and stratification in science. :

lovdata_cd_5727

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.497

2. Alle inngrep som endrar eller verkar inn på dei naturlege vekstvilkåra er forbode, herunder gjødsling, drenering, bruk av kjemiske middel, utslepp av kloakk eller andre konsentrerte ureiningstilførslar, uttak eller utfylling av masse, bygging av vegar, framføring av luftleidningar, jordkablar eller kloakkledningar, attlegging av avfall, oppføring av bygningar, anlegg eller liknande. I skogsområda på fastmark i ytterkantane av reservatet er skogsdrift tillate i medhald av lov om skogbruk og skogvern. Unnateke frå dette er tiltak som er nemnt i punkt 2. Hogst er forbode på fastmarkøyer i myra og i ei sone langs myrkanten. Breidda på denne sona skal fastsetjast av forvaltningsstyremakta. Motorisert tømmertransport over myra på tint mark kan tillatast etter tilvising frå forvaltningsstyremakta.

lovdata_cd_45654

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.888

Rettslig bindende avgjørelser om farskap truffet av den ene Partens domstoler eller andre bemyndigede organer skal bli anerkjent av den andre Partens domstoler eller bemyndigede organer i en prosess med sikte på å fastsette eller fullbyrde underholdsplikt overfor familie i den utstrekning saksopplysningene understøtter jurisdiksjon og anerkjennelse under den sistnevnte Partens lovgivning og prosedyrer.

lovdata_cd_49663

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.661

Forskrifter om merking av ferdigpakkede næringsmidler, gitt ved kgl.res. 25. juli 1975, med senere endringer,1 i medhold av lov av 18. desember 1981 om merking av forbruksvarer (tidligere lov av 24. mai 1968) §3, skal fra 1. januar 1983 administreres av Sosialdepartementet. Øvrige forskrifter gitt med hjemmel i Merkelovens §3, skal fortsatt administreres av Forbruker- og administrasjonsdepartementet. 1 Se nå Sosialdepartementets forskrift 25 sep 1986 nr. 1917.

lovdata_cd_40211

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.658

Fjerde ledd omhandler hvilket inntektsgrunnlag tilleggssykepengene skal beregnes etter. I Ot.prp.nr.29 (1995-1996) sies blant annet følgende: «For de to første ukene av forsikringsperioden skal sykepengene fra forsikringen ytes på samme grunnlag som det er betalt premie for. Dersom frilanseren samtidig har rett til sykepenger som arbeidstaker, ytes sykepenger fra forsikringen likevel ikke på dette grunnlaget, men på grunnlag av differansen mellom sykepengegrunnlaget for arbeidstakere etter §8-30 første ledd (aktuell ukeinntekt omregnet til årsinntekt) og den samlede pensjonsgivende årsinntekt etter §8-30 andre ledd.

lovdata_cd_54612

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.851

1.1.1. Utforming, bygging eller montering samt vedlikehold og kontroll av sikkerhetskritiske komponenter (særlig komponenter som medvirker ved togtrafikken), skal ha et sikkerhetsnivå tilsvarende det som er fastsatt for nettet, også i degraderte driftssituasjoner. 1.1.2. Parameterene for kontakten mellom hjul og skinner må oppfylle de krav til kjørestabilitet som er nødvendige for å garantere sikker trafikk ved høyeste tillatte hastighet. 1.1.3. Komponentene som brukes, må motstå alle spesifiserte vanlige og uvanlige påkjenninger i hele sin brukstid. De sikkerhetsmessige konsekvensene av enhver uforutsett svikt må begrenses med egnede midler. 1.1.4. Utformingen av faste anlegg og rullende materiell og materialvalg må sikte mot å begrense utvikling, spredning og skadevirkninger av ild og røyk i tilfelle brann. 1.1.5. Alle innretninger beregnet på å betjenes av passasjerene må være slik utformet at sikkerheten ikke settes i fare dersom de brukes på en forutsigbar måte som ikke er i samsvar med oppslått bruksanvisning. Kontroll og vedlikehold av faste anlegg og rullende materiell som benyttes i togtrafikken, skal tilrettelegges og utføres på en slik måte og med en slik hyppighet at komponentene opprettholder sin funksjon under de fastsatte forhold. 1.3.1. Materialer som i kraft av den måten de brukes på, kan utgjøre en helsefare for dem som har adgang til dem, må ikke brukes i tog og jernbaneinfrastrukturer. 1.3.2. Slike materialer må velges, behandles og brukes på en slik måte at utslipp av skadelige eller farlige damper eller gasser begrenses, særlig i tilfelle brann. 1.4.1. Miljøvirkningene av byggingen og driften av det transeuropeiske jernbanesystem for høyhastighetstog må vurderes og tas i betraktning på systemets utformingsstadium i samsvar med gjeldende bestemmelser i EØS-området. 1.4.2. Materialene som brukes i tog eller jernbaneinfrastrukturer, må velges, behandles og brukes på en slik måte at utslipp av miljøskadelige damper eller gasser forhindres, særlig i tilfelle brann. 1.4.3. Det rullende materiell og energiforsyningssystemene må utformes og framstilles slik at de er elektromagnetisk kompatible med anlegg, utstyr samt private og offentlige nett der det er risiko for interferens. Infrastrukturenes og de faste anleggenes tekniske spesifikasjoner må være innbyrdes kompatible og kompatible med spesifikasjonene for togene i trafikk i det transeuropeiske jernbanesystem for høyhastighetstog. Dersom det på visse deler av nettet viser seg vanskelig å oppfylle disse spesifikasjonene, kan det iverksettes foreløpige løsninger som sikrer framtidig kompatibilitet. Det må treffes egnede tiltak for å forhindre adgang til eller uønsket inntrenging i anleggene på høyhastighetsstrekninger. Det må treffes tiltak for å begrense farene for personer, særlig på stasjoner som passeres av høyhastighetstog. Infrastrukturer der publikum har adgang, må utformes og bygges på en slik måte at helsefare for personer begrenses (stabilitet, brann, atkomst, evakuering, plattformer osv.). Driften av energiforsyningssystemene må ikke gjøre sikkerheten dårligere verken for høyhastighetstog eller personer (brukere, driftspersonell, beboere langs jernbanelinjen og tredjemann). Driften av energiforsyningssystemene må ikke gi miljøbelastninger utover de spesifiserte grensene. - være kompatible med strømavtakerne som togene er utstyrt med. Signalanlegg (styrings-, kontroll- og sikringsanlegg) og tilhørende prosedyrer som benyttes i det transeuropeiske jernbanesystem for høyhastighetstog, må oppfylle det sikkerhetsnivå som er fastsatt for nettet. All ny infrastruktur og nytt rullende materiell for høyhastighet som blir utviklet eller fremstilt etter at spesifikasjoner for kompatible signalsystemer er tatt i bruk, må tilpasses disse systemene. Signalutstyr som monteres i førerkabinene, må gjøre det teknisk mulig med normal drift ved de spesifiserte forutsetninger som gjelder for det transeuropeiske jernbanesystem for høyhastighetstog. Det rullende materiellet må være slik konstruert og forbindelsen mellom vognene være slik utformet at de områder der passasjerer og personell oppholder seg, er beskyttet ved eventuell kollisjon eller avsporing. Det elektriske utstyret må ikke svekke signalanleggenes funksjon og sikkerhet. Bremseteknikkene og bremsekreftene må være forenlige med sporenes utforming, de tekniske strukturer og signalsystemene. Det må treffes tiltak for å hindre adgangen til spenningsførende komponenter av hensyn til personsikkerheten. Ved faresituasjoner må passasjerene ha mulighet til å informere togføreren og personellet ha mulighet til å oppnå kontakt med ham/henne. Inngangsdørene må være utstyrt med lukke- og åpningsinnretninger som garanterer passasjerenes sikkerhet. Det er et absolutt krav at togene er utstyrt med et nødbelysningssystem med tilstrekkelig styrke og uavhengighet. Togene må være utstyrt med et høyttaleranlegg som gir togpersonellet og personell i kontrollsentra utenfor toget mulighet til å gi beskjeder til passasjerene. Det vitale utstyret i forbindelse med hjul, trekkraft, bremser og kontrollsystemer må være slik utformet at toget i en gitt sviktsituasjon kan fortsette uten skadevirkninger for det utstyr som fortsatt er i drift. Det elektriske utstyret må være kompatibelt med signalanleggets virkemåte. Strømavtakerinnretningenes spesifikasjoner må være slik at de gjør det mulig for togene å være i trafikk med de energiforsyningssystemene som brukes i det transeuropeiske jernbanesystem for høyhastighetstog. Det rullende materiellets spesifikasjoner må være slik at de gir mulighet til å være i trafikk på alle de linjer togene er forventet å trafikkere. De tekniske anleggene og rutinene som følges i vedlikeholdsanleggene, må ikke utgjøre en fare for menneskers helse. De tekniske anleggene og rutinene som følges i vedlikeholdsanleggene, må ikke overskride de tillatte nivåer for miljømessige ulemper. Vedlikeholdsanleggene for høyhastighetstog må være slik at oppgavene i tilknytning til sikkerhet, helse og komfort kan utføres på alle de tog som de er utformet for. Ved driften av det transeuropeiske jernbanesystem for høyhastighetstog må lovfestede støygrenser overholdes. Driften av det transeuropeiske jernbanesystem for høyhastighetstog må ikke ved normal vedlikeholdsstand forårsake et vibrasjonsnivå i grunnen som er uakseptabelt for virksomhet og nærmiljø i kort avstand fra infrastrukturen. Tilpasningen av reglene for jernbanenettets drift og togførerenes og togpersonellets kvalifikasjoner må garantere en sikker internasjonal drift. Vedlikeholdsintervallene, vedlikeholdspersonellets opplæring og kvalifikasjoner samt kvalitetssikringssystemene ved vedlikeholdsanleggene til de berørte operatører må være av en slik art at de garanterer et høyt sikkerhetsnivå. Vedlikeholdsintervallene, vedlikeholdspersonellets opplæring og kvalifikasjoner samt kvalitetssikringssystemene ved vedlikeholdsanleggene til de berørte operatører må være av en slik art at de garanterer et høyt nivå for systemets pålitelighet og tilgjengelighet. Tilpasningen av reglene for drift av jernbanenettet og kvalifikasjonene til togførere, togpersonell og personell med ansvar for trafikken må sikre effektiv drift av det transeuropeiske jernbanesystem for høyhastighetstog.

lovdata_cd_26892

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.558

Minstearealet for godkjenning av vald og fellingstillatelse og fordelingsgrunnlag for fellingskvote er som angitt i tabellen: Deler av kommunen Elg: Minsteareal i daa Hjort: Minsteareal i daa Rådyr: Minsteareal i daaOmråde 1 jf. kart 1.500 20.000 500Område 2 jf. kart 10.000 Ikke åpnet for jakt 20.000Område 3 jf. kart 4.000 30.000 500Område 4 jf. kart 1.500 30.000 500Område 5 jf. kart 4.000 30.000 2.000Område 6, Ytterøy1 4.000 10.000 250Område 7 jf. kart2 1.500 20. 1. For Ytterøy teller innmark som tellende areal for rådyr. 2. For område 7 teller innmark som tellende areal for rådyr. Kart kan fås ved henvendelse til Levanger kommune, postboks 130, 7601 Levanger. Kart vil også bli lagt ut hos Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.

lovdata_cd_3979

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.595

Forskrift om vern for Knebeknuten naturreservat, Kvinesdal kommune, Vest-Agder. Fastsatt ved kgl.res. av 22. desember 1978. Fremmet av Miljøverndepartementet. Endret 6. oktober 1989 nr. 1058.

lovdata_cd_30381

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.691

I Lødingen kommune kan det i 3 år fra ikrafttreden av lov nr. 77 plan- og bygningslov av 14. juni 1985 ikke settes i verk arbeid eller tiltak som nevnt i samme lovs §84 og §93 uten etter samtykke fra bygningsrådet før området inngår i arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Det samme gjelder andre tiltak, herunder fradeling, som vesentlig kan vanskeliggjøre planleggingen. (II 1986 s 631) 25. september 1989 nr. 967.

lovdata_cd_24797

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

1.0

6. Sanking av tørrkvist til oppgjøring av bål.

lovdata_cd_2237

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.564

I møte 2. april 1970, gjorde Ørskog kommunestyre slikt vedtak: Ørskog kommunestyre godkjenner med heimel i §39 i Lov om Kirker og Kirkegaarde av 3. august 1897 vedlagde framlegg til nye forskrifter for kommunens kyrkjegard i Stordal, Ørskog og Skodje. Forskriftene skal tas til å gjelde frå den tid Stiftsdireksjonen bestemmer og etter kunngjering i Norsk Lovtidend. Frå same tidspunktet skal slutte å gjelde: «Vedtekter for kyrkjegardane i Stordal», vedtekne av Stordal heradsstyre 10. mai 1952 og 25. april 1953, og godkjende av Bjørgvin Stiftsdireksjon 23. mai 1953. «Vedtekter for Ørskog kyrkjegard», godkjende av Ørskog heradsstyre 26. mai 1954, og eventuelt någjeldande vedtekter for Skodje kyrkjegard». Bjørgvin Stiftsdireksjon har i skriv av 14. september 1970 godkjent dei nye Kyrkjegardforskriftene. Forskriftene er mangfalda og kan sjåast hos Ørskog formannskap, sokneråda i Skodje, Stordal og Ørskog, og hos soknepresten i Ørskog. Likeså er nokre trykte eksemplar av forskriftene oppebevart hos Bjørgvin Stiftsdireksjon. 1970 Forskr. om oppretl. av prestegjeld, Byåsen m.fl.

lovdata_cd_37887

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.882

Arbeidstakere som er bosatt i Norge, jf. §2-1, er medlem i folketrygden på vanlig måte, også når de arbeider om bord på boreplattformer, boreskip og andre flyttbare innretninger som er i virksomhet etter norske tillatelser med utforskning og utnyttelse av naturressursene på den norske delen av kontinentalsokkelen. Det samme gjelder på produksjonsplattformer og andre faste anlegg som tilsvarende er i virksomhet etter norske tillatelser. I andre arbeidsforhold på den norske delen av kontinentalsokkelen, gjelder de vanlige bestemmelsene om fortsatt trygd i utlandet eller på norsk eller utenlandsk skip. Etter artikkel 7 nr. 2 og 3 i Nordisk konvensjon om trygd skal også arbeidstakere bosatt i andre nordiske land ha fullt medlemskap i trygden. Dette gjelder arbeidstakere på faste installasjoner, boreplattformer, borefartøyer og andre flyttbare innretninger som utforsker og utnytter naturressursene etter norske tillatelser. §2-4 andre punktum - Arbeidstakere som ikke er bosatt i Norge, (ikke medlemmer)

lovdata_cd_19597

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.845

Forskrift om politivedtekt, Kåfjord kommune, Troms. Fastsatt av Kåfjord kommunestyre 26. april 1993 med hjemmel i lov av 6. juni 1891 om politivedtekter for rikets herreder, lov av 22. mai 1875 om høve til å gi dramatiske og andre offentlige forestillinger m.v. og lov av 17. juni 1932 om tillegg til politilovgivningen og kgl.res. av 16. januar 1925 og 19. august 1932. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 27. august 1993 med noen endringer. §1. Med offentlig sted forstås i denne vedtekt enhver vei, sti, plass, bru, badeplass, idrettsbane, anlegg eller annet sted som er alminnelig beferdet eller bestemt for alminnelig ferdsel. §5. Den som vil arrangere folketog, friluftsmøte, sportsstevne e.l. på offentlig sted, unntatt sportsstevner på idrettsanlegg, skal på forhånd gi politiet melding om dette. Slik melding må også gis av den som på eller ut mot offentlig sted vil framføre sang eller musikk, stelle til oppvisning eller framvisning eller gjøre bruk av høytaler. §6. På eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted er spill om penger forbudt. 2. å brenne av fyrverkeri samt å saluttere med krutt eller annet eksplosivt stoff. På nyttårsaften kan godkjent fyrverkeri brukes. 4. å kaste glass, spiker, papir eller annet avfall. §8. På eller ut over offentlig sted er det forbudt å sette eller henge noe som kan være til hinder eller ulempe for ferdselen. §9. Politiet kan forby aking og enhver annen form for sport, lek eller spill på bestemt offentlig sted når dette er påkrevd av hensyn til ferdselen eller den alminnelige orden. §10. Når det på eller ved offentlig sted skal foregå arbeid som kan være til hinder for ferdselen eller gjøre den usikker, skal det på forhånd gis melding til politiet, som kan bestemme på hvilken måte avsperringen skal skje. Inntil arbeidet er utført skal det ved sperringer, grøfter, hauger av jord o.l. settes opp et tilstrekkelig antall tente lykter når det er mørkt eller usiktbar vær. Åpne grøfter skal snarest mulig fylles. §11. Sprengningsarbeid på eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted skal på forhånd meldes til politiet som kan påby særlige sikkerhetstiltak. §12. Bygningsarbeid, graving eller annet arbeid på eller ut mot offentlig sted som kan medføre fare for ferdselen, skal på forhånd meldes til politiet. §13. Stoppekraner for vanntilførselen på offentlig sted skal være forsynt med kapsel eller lokk i plan med grunnen. §14. Når snø eller is truer med å falle fra hustak mot offentlig sted, skal eieren straks sette opp avvisere som gjør det tydelig at ferdselen er forbundet med fare eller ulempe og snarest sørge for at taket blir ryddet. §15. Avsperringer, avvisere, stiger e.l. skal fjernes når det arbeide som er nevnt i §10, §11, §12 og §14 er utført. §16. Politiet kan forby eller gi regulerende bestemmelser for ferdselen på islagt vann eller sjø. §17. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted plikter å sørge for renhold av lys- og luftegraver utenfor eiendommen. §19. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted skal sørge for at vannavløp i fortau, rennestein, grøft e.l. holdes åpne. §20. Politiet kan forby sykling, aking eller annen form for sport og lek eller spill i offentlige parker og anlegg. §21. På kirkegård er det forbudt å sykle og ake eller drive sport, lek, spill eller annet som ikke sømmer seg der. §22. Uten politiets tillatelse må på offentlig sted oppslag og kunngjøringer bare settes på tavler eller andre dertil bestemte innretninger. Unntatt herfra er oppslag på eiendom om noe som bare vedkommer eiendommen eller næringsvirksomheten til dem som bor der. §24. Politiet kan bestemme at hund som kan forulempe mennesker eller dyr, på offentlig sted skal holdes i bånd eller være forsynt med forsvarlig munnkurv. §25. Politiet kan ta i forvaring hund som går løs i strid med bestemmelsen i §24. Unnlater den som eier eller besitter hunden å hente hunden innen tre dager etter at vedkommende er varslet personlig eller ved kunngjøring i pressen, kan politiet selge eller avlive hunden. §26. Uten tillatelse fra politiet må ingen: Politiet kan gjøre unntak fra dette og kan også bestemme at en enkelt forestilling m.v. skal slutte tidligere enn kl. 0200 eller begynne senere enn kl. 0800. Politiet skal gis passende plass ved enhver forestilling m.v. som er nevnt i §26, punktene 1-2. §28. Ved forestilling m.v. skal publikum oppføre seg sømmelig og ordentlig. Ingen må ved støy eller på annen måte hindre eller avbryte forestillingen m.v. eller forstyrre andre tilstedeværende. Når hensynet til offentlig ro og orden krever det, kan politiet avbryte forestilling m.v. som nevnt i §26. §29. Barn under 14 år som på egen hånd streifer om på offentlig sted etter kl. 2200 kan politiet bringe eller vise hjem. Barn under 15 år har ikke adgang til offentlig dans som nevnt i §26, punkt 4, eller sammenkomst som nevnt i §26, punkt 5 uten i følge med foreldre eller andre foresatte. §30. Unnlater noen å utføre noe han eller hun etter denne vedtekt eller etter pålegg gitt med hjemmel i vedtekten har plikt til, kan politiet la det utføre på hans eller hennes vegne eller sørge for at det nødvendige blir gjort for å hindre at forsømmelsen volder skade eller ulempe for andre. §31. Overtredelse av denne vedtekt eller av pålegg gitt i medhold av vedtekten straffes etter straffelovens §339 nr. 2, hvis ikke strengere straffebestemmelse kommer til anvendelse. §32. Denne vedtekt trer i kraft 1 måned etter at den er stadfestet av Justis- og politidepartementet. Fra samme tid opphører politivedtekten for Kåfjord kommune, stadfestet 13. april 1965 å gjelde. Gjelder for: Nordre Land kommune, Oppland.

lovdata_cd_15194

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

da

0.482

Det fredete området berører følgende gnr./bnr.: 54/4, 54/15, 54/25, 54/30, 55/36, 55/51. Naturreservatet dekker et areal på ca. 1,6 km2.

lovdata_cd_23368

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.7

Forskrift om forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata - KOSTRA, Malvik kommune, Sør-Trøndelag. Fastsatt av Malvik kommunestyre 27. september 1999 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning, jf. forskrift av 25. september 1998 nr. 1030 for forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata. Stadfestet av Kommunal- og regionaldepartementet 24. november 1999.

lovdata_cd_61287

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.777

Publisert: Sombu-1998-12 (1998 s 19) Sammendrag: Plikten til å foreta en selvstendig vurdering av innsynsbegjæring. Behandlingen av en klage over avslag på begjæring om innsyn i et brev fra Utenriksdepartementet (UD) til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) avdekket at KUF, uten å foreta en selvstendig vurdering, hadde avslått innsynsbegjæringen under henvisning til at UD hadde forhåndsklassifisert dokumentet som unntatt fra offentlighet etter offentlighetsloven §6 første ledd nr. 1). Ombudsmannen fremholdt at det enkelte forvaltningsorgan som mottar begjæring om dokumentinnsyn, har plikt til å foreta en selvstendig vurdering i forhold til offentlighetsloven §6 første ledd nr. 1) og dessuten en vurdering av om meroffentlighet bør praktiseres etter lovens §2 tredje ledd. En ren henvisning til UDs forhåndsklassifisering var ikke tilstrekkelig til at det kunne sies å være foretatt en slik selvstendig vurdering som loven krever. Sombu-1998-13 Uklar forskrift om adgang til å delta i fisket etter torsk med konvensjonelle redskaper nord for 62.

lovdata_cd_33367

lovdata_cd_norgeslover_2005

no

0.508

1 Jfr. lover 29 mai 1981 nr. 38 kap. VII, 9 juni 1978 nr. 49 §14. §23. I statsallmenning skal dei som siste året har vore og framleis er fast busette i Norge ha rett til under like vilkår å oppnå høve til å drive jakt1 utan hund på småvilt. Fjellstyret3 avgjer om det skal gjevast løyve til å drive fangst av småvilt og jakt med hund på småvilt. Like eins avgjer fjellstyret om løyve til slik jakt skal gjevast til personar som har jaktrett etter første stykket eller berre til personar som siste året har vore og framleis er fast busette i området der allmenningen ligg - og som Kongen4 fastset grensene for - eller i bygd eller grend der innbuarane frå gamal tid har utøvd allmenningsbruk i allmenningen. Fjellstyret3 kan avgrense talet på vilt av ulike slag som nokon kan felle eller fange, og innskrenke tida, måten og området for jakta og fangsten. Fjellstyret kan og avgrense talet på dei som kan få høve til å drive fangst av småvilt, på dei som kan få høve til å drive jakt utan hund på småvilt og på dei som kan få løyve til å drive jakt med hund på slikt vilt. Ved eventuell avgrensing av talet på dei som kan få høve til slik jakt som nemnt i første stykket, må fjellstyret sjå til at det vert rimeleg balanse mellom innan- og utanbygdsbuande. Før fjellstyret gjer noko vedtak etter andre og tredje stykket, skal kommunen5 uttale seg. Er det usemje mellom fjellstyret og kommunen, må fjellstyrevedtaket leggjast fram for departementet6 som tek avgjerd i saka. 0 Endra med lov 3 juli 1992 nr. 95. 1 Jfr. lov 29 mai 1981 nr. 38 §31. 2 Sjå §25. 5 Jfr. lov 29 mai 1981 nr. 38 kap. II. 6 Miljøverndepartementet, etter res. 21 nov 1975, delegeringsfullmakt. §24. Fjellstyret1 gjev i samsvar med allmenne føresegner og tildelte kvoter løyve til jakt på villrein i statsallmenning. Elles gjeld §23 andre stykket, tredje stykket første og andre punktum og fjerde stykket tilsvarande for fjellstyrevedtak etter paragrafen her så langt dei høver. §25.1 Jakt og fangst i statsallmenning kan berre drivast mot løysing av jaktkort2 og betaling av avgift. Avgifta, som vert fastsett av fjellstyret,3 må godkjennast av departementet.4 Fjellstyret3 har høve til å setja ulik avgift for dei som er busette i område, bygd eller grend slik som nemnt i §23 andre stykket og for andre jegrar. Avgifta kan og setjast ulik for jakt utan hund på småvilt og for slik jakt med hund. Innehavaren skal ha jaktkortet med seg under jakta, og pliktar å vise det fram når dette vert kravt av jaktoppsynet, politiet eller nokon frå fjellstyret. Fjellstyret3 kan nekte å skrive ut jaktkort til den som i dei 3 siste åra rettskraftig5 er dømd til straff, eller har vedteke førelegg om straff, for brot mot nokor føresegn om jakt. Kongen4 fastset nærare forskrifter6 om jaktkort og om kontroll med jakt og fangst i statsallmenning. 1 Jfr. lov 9 juni 1978 nr. 49 §14. 2 Jfr. lov 29 mai 1981 nr. 38 §40. 5 Sjå lov 22 mai 1981 nr. 25 §50. 7 Jfr. §37. §26.1 Kongen2 fastset forskrifter3 for jakt på elg, hjort, dådyr, rådyr og bever og jakt på rovvilt. 2 Miljøverndepartementet, etter res. 21 nov 1975, med delegeringsfullmakt, jfr. forskrift 17 april 2001 nr. 425. §27. Fjellstyret1 kan gjere vedtak om at statsallmenning eller del av statsallmenning skal vere med i eit større jaktområde, når dette er føremålstenleg av omsyn til den jaktmessige utnyttinga av allmenningen. Før det vert gjort vedtak som nemnt i første og andre stykket, skal kommunen2 gje fråsegn. Vedtaket må stadfestast av departementet.3 Avtale om skiping av sams jaktområde eller om bortleige må ikkje føre til at dei som er nemnt i §23 første stykket vert stelt vesentleg dårlegare enn før med omsyn til å kunne oppnå høve til jakt. 2 Jfr. lov 29 mai 1981 nr. 38 kap. II.

lovdata_cd_16114

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.547

Det fredete området berører følgende gnr/bnr: 106/2, 117/1. Reservatet dekker et areal på 896 dekar. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000 datert Miljøverndepartementet november 1990. Kartet oppbevares i Selbu kommune, hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.

lovdata_cd_54249

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

en

0.572

I IT-system benyttes ikke N-leder i Norge, dette frarådes også i IEC/TR3 61200-413 Electrical installation guide - Clause 413: Explanatory notes to measures of protection against indirect contact by automatic disconnection of supply.

lovdata_cd_57963

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.816

Bestemmelsen gir hjemmel for etablering av SYSVAK, og gir regler for innsamling og behandling av helseopplysninger i registeret. Hjemmelsgrunnlaget er helseregisterloven §8 fjerde ledd, jf. tredje ledd. Det heter i §1-1 annet ledd at innsamling og behandling av helseopplysninger i SYSVAK kan skje manuelt og ved hjelp av elektroniske hjelpemidler. Forutsetningen for bruk av elektroniske hjelpemidler er at tilstrekkelig informasjonssikkerhet kan opprettholdes ved bruk av slike hjelpemidler. Tilstrekkelig informasjonssikkerhet henspiller på integritet, konfidensialitet, tilgjengelighet og kvalitet. Kravet til konfidensialitet innebærer at bestemmelsene om taushetsplikt må kunne overholdes. Taushetsplikt innebærer ikke bare en passiv plikt til å tie, men er også en aktiv plikt til å hindre uvedkommende i å få tilgang til taushetsbelagt informasjon. Dersom bestemmelsene om taushetsplikt ikke kan overholdes ved bruk av elektroniske hjelpemidler, kan slike hjelpemidler ikke benyttes. Bestemmelsen angir innholdet i SYSVAK. Registeret kan omfatte opplysninger om alle vaksinasjoner som foretas i henhold til det nasjonale programmet for vaksinering mot smittsomme sykdommer jf. smittevernloven §3-8. Dette er Barnevaksinasjonsprogrammet som tilbys alle førskolebarn og barn i grunnskolealder på helsestasjonen og i skolehelsetjenesten. Barnevaksinasjonsprogrammet er nærmere regulert i forskrift av 3. april 2003 nr. 450 om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten som trer i kraft 1. juli 2003. Barnevaksinasjonsprogrammet gjelder grunnvaksinasjon og påfyllingsdoser, og består pr. 1. juli 2003 av vaksiner mot følgende sykdommer: - haemophilus influenzae type B-infeksjonssykdommer (Hib) - meslinger, kusma og røde hunder (MMR) - tuberkulose (BCG). Registeret kan også omfatte opplysninger om personer som er omfattet av Barnevaksinasjonsprogrammet, men som av ulike årsaker ikke er vaksinert eller ikke har fullført programmet. I henhold til forskriften §1-7 kan registeret på dette punkt inneholde opplysninger om den manglende vaksineringen skyldes medisinske kontraindikasjoner eller andre årsaker (uten å spesifisere årsakene nærmere). Både vaksinasjoner som omfattes av Barnevaksinasjonsprogrammet og andre vaksinasjoner gitt til de samme personene kan inngå i SYSVAK. Se merknaden til §1-7. Det heter i første ledd at opplysningene i SYSVAK ikke kan anvendes til formål som er uforenelig med formålet til SYSVAK, slik dette er nevnt i §1-3. Bestemmelsen følger naturlig av helseregisterloven §11 tredje ledd. Spørsmålet om bruk av opplysningene er uforenlig med formål som nevnt i §1-3, må avgjøres konkret. I annet ledd følger det at opplysninger om enkeltindivider som er fremkommet ved behandling av helseopplysninger etter forskriften, ikke kan brukes i forsikringsøyemed selv om den registrerte samtykker. Det følger av helseregisterloven §8 tredje ledd at SYSVAK kan inneholde personidentifiserbare opplysninger uten at den registrerte har samtykket, i den utstrekning det er nødvendig for å nå formålet med registeret. Forskriften §1-7 spesifiserer hvilke typer opplysninger som kan registeres og behandles i SYSVAK uten samtykke fra den registrerte eller dennes pårørende. Bestemmelsens nr. 1 refererer seg til personlige opplysninger som skal registreres, herunder navn og fødselsnummer. Bestemmelsens nr. 2 refererer seg til administrative opplysninger som navn på institusjon/virksomhet der helsehjelp tilbys og ytes. Bestemmelsens nr. 3 refererer seg til medisinske opplysninger. Eksempler på slike data ved siden av dato og typekode er dosestørrelse og batch nummer på vaksinen. Dersom vedkommende ikke har gjennomført hele eller deler av Barnevaksinasjonsprogrammet, skal dette registreres i SYSVAK. Det skilles mellom medisinske kontraindikasjoner og andre årsaker til at hele eller deler av vaksinasjonsprogrammet ikke er fulgt. Av personvernhensyn skal det ikke registreres nærmere hvilke årsaker som er grunnen til manglende vaksinering. Begrunnelsen for å registrere om det er medisinske årsaker eller andre årsaker til manglende vaksinering er å få kunnskap om årsakene til eventuell manglende vaksinering, og å kartlegge behovet for tiltak for å høyne vaksinasjonsdekningen i Norge. Andre vaksiner som personer som er omfattet av Barnevaksinasjonsprogrammet får kan også meldes og registreres i SYSVAK. Begrunnelsen for dette er at myndighetene skal holde oversikt over vaksinasjonsstatus hos den enkelte jf. forskriften §1-3 nr. 1. Det er også viktig at vaksinasjonskortet, som blir utstedt på bakgrunn av data fra SYSVAK, blir så fullstendig som mulig. Dagens ordning videreføres derfor på dette punkt. Private klinikker som setter reisevaksiner på barn, blir oppfordret til å gi beskjed til helsestasjonen om hvilke vaksiner som er gitt slik at personellet på helsestasjonen kan sende melding til SYSVAK. I andre tilfeller sier foreldrene fra til helsestasjonen/skolen. I de kommunene der det fortsatt er kommunale vaksinasjonsklinikker, melder disse inn til SYSVAK. I henhold til bestemmelsen skal eventuelle komplikasjoner etter vaksinasjon meldes. Det er viktig ved melding om vaksinasjonskomplikasjon å få detaljert klarlagt hva komplikasjonen består i, måten vaksinen har vært gitt på og nærmere om produktet som har vært brukt. Dette gjaldt også tidligere. Det nye er at også mistanke om komplikasjon skal meldes. Dersom det er grunn til å tro at det kan foreligge årsakssammenheng mellom vaksinen og en bestemt sykdom eller sykdomstilstand, skal tilfellet meldes og fremgå av SYSVAK. Bestemmelsen er gitt for å sikre at helsemyndighetene får en bedre oversikt også over mistenkte vaksinasjonskomplikasjoner. Se merknad til forskriften §1-3. Registeret kan inneholde annen identifikasjon for personer uten norsk fødselsnummer. Eksempel på annen identifikasjon er passnummer. I de tilfeller hvor barn ikke har fullstendig personnummer, skal det opplyses enten om mors/omsorgspersons fødselsnummer eller mors/omsorgspersons fødselsdato sammen med dennes for- og etternavn. Bestemmelsen omhandler koding og klassifisering av opplysninger i SYSVAK og setter krav til dokumentasjon. Det slås fast i første ledd at Nasjonalt folkehelseinstitutt ved enhver registrering i SYSVAK skal kunne dokumentere hvilke kodeverk eller klassifikasjoner som er brukt. Hensikten med bestemmelsen er å lette tilgjengeligheten på opplysningene i SYSVAK. Opplysningene som sendes inn til SYSVAK, registreres der i kodet form. For at innholdet i registeret og de medisinske opplysninger skal bli tilgjengelig og forståelig for dem som skal bruke opplysningene i konkrete forskningsprosjekter mv., må brukerne vite hva de ulike kodene betyr, dvs. den kodete informasjonen må oversettes til norsk språk eller medisinsk terminologi. Helsepersonell som gir vaksine, yter helsehjelp, jf. helsepersonelloven §3 tredje ledd, og plikter etter helsepersonelloven §39 å føre journal i samsvar med helsepersonelloven §40 og forskrift om pasientjournal. I tillegg følger det av helseregisterloven §9 annet ledd jf. denne forskriften §2-1 at helsepersonellet har plikt til å melde opplysninger som nevnt i §1-7 til SYSVAK. Til §2-2 Meldingsskjema, formkrav mv. Det heter i annet ledd at departementet kan sette krav om bruk av bestemte klassifikasjoner og kodeverk ved registrering av opplysningene, og gi pålegg om bruk av standardiserte meldingsformater ved forsendelsen av opplysningene. Krav om bruk av bestemt meldingsformat kan særlig være aktuelt ved elektronisk meldingsformidling. Det følger av bestemmelsen at helseinstitusjon og annen virksomhet som er ansvarlig for opplysninger som skal registreres og meldes etter §2-1, jf. §2-2, har ansvar for at pliktene oppfylles, og skal sørge for at det finnes rutiner som sikrer dette. I praksis vil det være slik at helsepersonell som vaksinerer, som en del av dokumentasjonsplikten jf. helsepersonelloven §39, fyller ut skjema elektronisk eller på papir. Virksomheter som yter vaksinasjon, plikter i følge helseregisterloven §9 å utlevere og overføre opplysninger i samsvar med SYSVAK-registerforskriften. Virksomheten må ha utarbeidet systemer som sikrer at skjemaet sendes videre til SYSVAK, slik at helsepersonellet får overholdt sine plikter jf. helsepersonelloven §16. Elektronisk formidling av opplysningene forutsetter at tilstrekkelig informasjonssikkerhet er ivaretatt, blant annet at personidentifiserende kjennetegn (navn og fødselsnummer) og andre helseopplysninger er kryptert under forsendelsen. Bestemmelsen fastslår at Nasjonalt folkehelseinstitutt som databehandlingsansvarlig for SYSVAK skal sørge for at helseopplysninger som registreres i registeret, er korrekte, relevante og nødvendige for de formål de innsamles for, jf. §1-3. Annet punktum fastslår at som ledd i kvalitetskontrollen kan det gjøres rutinemessige samkjøringer mot Det sentrale folkeregister. En slik kvalitetskontroll har også blitt gjort tidligere. Bestemmelsen er således en forskriftsfastsettelse av etablert praksis. Annet ledd i forskriften fastslår at dersom meldingsskjema er mangelfullt utfylt, skal avsenderen av skjema varsles. Bestemmelsen er en presisering av helseregisterloven §9 annet ledd annet punktum. Mangelfullt utfylt skjema omfatter også ikke utfylt skjema. Ved fortsatt mangelfull utfylling av skjema skal Helsetilsynet i fylket varsles. Dersom det må gjøres gjentatte purringer (mer enn to), anses dette å være mangelfull utfylling av skjema. En sammenstilling av opplysninger etter §3-1 eller produksjon av statistikk innebærer at det er statistikk eller tabelldata som etterspørres. Etterspørreren kan være en kommune, en fylkeskommune eller en region som skal bruke dataene i planleggingsøyemed, eller etterspørreren kan være en forsker. Hvorvidt tabelldataene eller statistikken er tilstrekkelig anonymisert, må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Ved publisering av tabeller på lokalt og regionalt nivå har det i praksis vært lagt til grunn 4 eller 5 enheter. Det innebærer at en ikke sammenstiller materiale hvor færre enn 4 eller 5 personer inngår. Til §3-2 Sammenstilling av opplysninger fra SYSVAK med opplysninger i andre registre for forskning mv. Bestemmelsen gir regler for forskning på sammenstilte helseopplysninger internt i SYSVAK, dvs. der opplysninger i SYSVAK er sammenstilt med opplysninger i andre sentrale helseregistre som er oppregnet i paragrafen ovenfor. Hjemmelen for utlevering av helseopplysninger fra de nevnte helseregistrene til SYSVAK i sammenstillingsøyemed er helseregisterloven §14 første punktum, jf. §12 annet punktum. Det tredje vilkåret er at sammenstillingen blir vurdert som ubetenkelig ut fra etiske hensyn. Ubetenkelig kan for eksempel referere til om et forskningsprosjekt blir vurdert som berettiget og forsvarlig. Det er den databehandlingsansvarlige for SYSVAK som er ansvarlig for at behandlingen av opplysningene er ubetenkelig. I annet ledd første punktum heter det at sammenstilte helseopplysninger ikke kan lagres før navn, fødselsdag og personnummer er slettet eller kryptert. Bestemmelsen forbyr den databehandlingsansvarlige å lagre koblede opplysninger på navn og fødselsnummer. I annet ledd annet punktum heter det at direkte identifiserende opplysninger, dvs. navn og fødselsnummer som mottas for behandlingen, skal slettes så snart sammenstillingen er tilfredsstillende gjennomført. Bestemmelsen vil hindre at det lagres kopier av direkte identifiserende helseopplysninger utenfor databasen i SYSVAK. Til §3-3 Utlevering av sammenstilte datafiler til forskning mv. Første ledd gir eksterne forskere og eventuelt andre som har oppgaver innen helsetjenesten og helseforvaltningen, adgang til sammenstilte og tilrettelagte avidentifiserte opplysninger fra flere sentrale helseregistre, dersom opplysningene skal brukes til et uttrykkelig angitt formål innenfor registerets formål, jf. forskriften §1-3. Helseregistre som kan sammenstilles i dette øyemed, er positivt oppregnet i forskriften §3-1. Bestemmelsen er en oppfølging av NOU 1997:26 Tilgang til helseregistre, og gir økt tilgang til registerdata. Dersom mottakeren har egne data, og ber om å få koblet data fra et eller flere av de nevnte helseregistrene til data (identiteter) mottakeren selv sitter inne med, gjelder forskriften §3-5. Dersom en står foran et forskningsprosjekt hvor behovet for data er stort og forutsetter bruk av mange variabler, herunder data som kjønn, fødselsmåned, år etc., og opplysningene kan tilbakeføres til et bestemt individ, vil forskriften §3-3 ikke være det rette hjemmelsgrunnlaget. I slike tilfeller vil forskriften §3-5 være det rette hjemmelsgrunnlag. Annet ledd viser til forskriften §3-2 annet ledd. Det følger av denne bestemmelsen at virksomheten ikke kan lagre de sammenstilte helseopplysninger før navn, fødselsdag og personnummer er slettet eller kryptert. Videre forutsettes det at direkte personidentifiserende opplysninger (navn og fødselsnummer) som mottas for behandlingen, skal slettes så snart sammenstillingen er tilfredsstillende gjennomført. En forutsetning for at fristen på 60 dager kan overholdes er at det foreligger en presis søknad. Departementet er kjent med at søknadene om forskningsdata kan være ufullstendige, og at det må gås flere runder før innholdet i en søknad er tilstrekkelig detaljert slik at data kan leveres. I sistnevnte tilfeller vil det være vanskelig å levere data innen en frist på 60 dager. I slike tilfeller kan leveringen av data utsettes, inntil det er mulig å oppfylle den. Dette følger av fjerde ledd. Den databehandlingsansvarlige skal i så fall gi søkeren et foreløpig svar om grunnen til forsinkelsen. Dersom grunnen til at data vanskelig kan leveres, er at søknaden er ufullstendig, skal dette avhjelpes ved kommunikasjon, råd og veiledning fra registerets side. Det skal foreligge spesielle og midlertidige forhold ved registret for å kunne påberope seg en utsatt levering etter fjerde ledd. Lengre saksbehandlingstid enn 60 dager skal ikke være rutine. Kravet om å overholde fristen må imidlertid ikke gå på bekostning av kvalitet. Til §3-4 Plikt til å utlevere ikke koblede data til forskning mv. Bestemmelsen regulerer utlevering og annen behandling av opplysninger i SYSVAK enn det som følger av bestemmelsene foran. Første ledd krever at slik behandling har konsesjon fra Datatilsynet og skjer i samsvar med de alminnelige regler om taushetsplikt, dvs. reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven og helsepersonelloven, jf. forskriften §4-1. Bestemmelsen fastslår at Nasjonalt folkehelseinstitutt skal ha en aktiv informasjonsstrategi og -plan rettet mot brukergrupper. Forskriften krever ikke at denne planen skal være skriftlig. Innholdet i kravet går på å ha et bevisst åpent og positivt forhold til å samhandle med ulike forskningsmiljøer og andre brukergrupper. Det er et selvstendig mål at dataene blir brukt i forskningsprosjekter utenfor SYSVAK og til planlegging av helsetjenesten. En effektiv bruk av data fra SYSVAK kan best gjennomføres ved at Nasjonalt folkhelseinstitutt informerer kommuneleger, helseplanleggere, helseadministratorer, forskere mv. om hvilke muligheter SYSVAK gir til kunnskapsoppbygging og -utvikling. Bestemmelsen pålegger Nasjonalt folkehelseinstitutt å føre oversikt over hvem som får utlevert opplysninger fra SYSVAK og hjemmelsgrunnlaget for utleveringene. Nasjonalt folkehelseinstitutt plikter å holde oversikt både over utleveringer av helseopplysninger til en eventuell koblingsinstans, jf. §3-1 og 3-3 første ledd tredje strekpunkt, utlevering av avidentifiserte helseopplysninger etter §3-4 og annen utlevering etter §3-5. Opplysningene skal oppbevares i minst 5 år etter at utlevering har funnet sted. Forsettlig eller grovt uaktsomt overtredelse av denne bestemmelsen straffes med hjemmel i §7-1. Helseregisterlovens bestemmelser om allmennhetens rett til informasjon og enhver sin rett til informasjon (helseregisterloven §20 og §21) er ikke inntatt i forskriften. Helseregisterlovens bestemmelser om den databehandlingsansvarliges informasjonsplikt til den registrerte (helseregisterloven §23 og §24) er heller ikke inntatt i forskriften. Dette er allmenne og generelle regler som gjelder uansett om de inntas i forskriften eller ikke. Det vises imidlertid til forskriften §2-1, annet ledd som blant annet omtaler helsepersonellets informasjonsplikt. Innsyn skal skje uten vederlag, se ovenfor under merknad til §5-1. Det går fram av bestemmelsen at opplysninger i SYSVAK skal bevares i ubegrenset tid, med mindre annet følger av helseregisterloven §26 eller §28. Helseregisterloven §26 regulerer retting av mangelfulle opplysninger. Bestemmelsen pålegger den databehandlingsansvarlige et ansvar for å rette opplysninger som er uriktige eller ufullstendige. Det samme gjelder dersom det er behandlet helseopplysninger etter forskriften som det ikke er adgang til å behandle. Den databehandlingsansvarlige kan foreta opprettingen av eget tiltak eller etter begjæring fra den registrerte. Den databehandlingsansvarlige skal om mulig sørge for at feilen ikke får betydning for den registrerte. Dersom helseopplysningene er utlevert, skal den databehandlingsansvarlige varsle mottakere av utleverte opplysninger om dette. Bestemmelsen er en straffebestemmelse og gir adgang til å idømme straff ved overtredelse av bestemmelsene i §2-1, §2-3 og §4-2 til §4-4. Avd/dir: Folkehelseavd. Publisert: I 2003 hefte 9 (merknader)

lovdata_cd_54758

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.768

Overensstemmelsesmerket skal utformes etter følgende modell: Hvis merket forminskes eller forstørres, skal størrelsesforholdene fortsatt være som anført i modellen ovenfor. I tillegg til merket, skal det på utstyret påføres et nummer som består av identifikasjonsnummeret for tekniske kontrollorgan og de to siste sifrene i årstallet da merket påføres utstyret. De forskjellige delene av merket skal ha den samme vertikale størrelse, som ikke skal være mindre enn 5 mm. Denne minimumsgrensen kan fravikes for smått utstyr, jf. EØS-avtalens vedlegg II pkt. 18 (Rdir. 96/98/EF og Kdir. 98/85/EF). Publisert: I 1999 1812 (Vedlegg II utelatt)

maalfrid_eff371a3db1c60b3de67a35f3b470d13279540e5_0

maalfrid_uio

no

0.369

Abonnement på kan tegnes ved å sende e-post til Mona Østvang Ådum: m.o.adum@jus.uio.no. Redaksjon for denne utgivelsen: Beate Sjåfjell (ansv.), Mona Østvang Ådum, Ravna Kristina Søvde og Silje Strandengen. formidler nyheter med selskapsrettslig relevans, samlet inn av ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. gis ut regelmessig som en ren informasjonstjeneste, uten noen krav på fullstendighet, og distribueres kun elektronisk.Våre kilder er offentlige databaser slik som lovdata.no, regjeringen.no, og . I tillegg benytter vi det private initiativet og vi har gleden av å legge inn en rekke linker til europalovs gode oversiktssider i vårt nyhetsbrev. Enkelte av linkene er knyttet til databaser som krever innlogging. Foreliggende utgave, SelskapsrettsNytt 1/2019 presenterer nyheter fra januar til og med desember 2019. Nytt i lovgivningen m.m. ......................................................................................................................................................... 2 Norge ........................................................................................................................................................................................... 2 EU/EØS ....................................................................................................................................................................................... 7 Ny rettspraksis, forvaltningspraksis m.m. ................................................................................................................. 11 Norge ........................................................................................................................................................................................ 11 EU/EØS .................................................................................................................................................................................... 23 Internasjonalt ....................................................................................................................................................................... 33 Nye selskapsrettslige publikasjoner.............................................................................................................................. 34 Fra Selskapsrettsgruppen .............................................................................................................................................. 34 Fra andre ved Det juridiske fakultet i Oslo ........................................................................................................... 36 Et utvalg andre selskapsrettspublikasjoner ......................................................................................................... 36 Selskapsrettsarrangementer ............................................................................................................................................. 38 Selskapsrettsgruppens arrangement ....................................................................................................................... 38 Nytt om våre forskningsprosjekter ................................................................................................................................ 39 Sustainable Market Actors for Responsible Trade (SMART) ...................................................................... 39 Fremtidsrettede bærekraftige nordiske forretningsmodeller (UiO:Norden) .................................... 39 Nytt om navn ............................................................................................................................................................................. 39 Forskergruppen Selskaper, markeder og bærekraft ............................................................................................

lovdata_cd_29554

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.612

For driftsbygninger for jord- og skogbruk skal gjelde foruten reglene i bygningslovens kapitler III og IV og i §65 følgende § §66, §68 og §77. 18.jan. 1985 nr. 178.

lovdata_cd_26949

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.872

Forskrift om forsøk med interkommunalt samarbeid om forvaltningsmyndighet i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, Dovre, Nesset, Lesja, Oppdal og Sunndal kommuner, Oppland, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Fastsatt av Dovre kommunestyre 16. desember 2002, Nesset kommunestyre 19. desember 2002, Lesja kommunestyre 18. desember 2002, Oppdal kommunestyre 18. desember 2002 og Sunndal kommunestyre 10. desember 2002 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning §3. Stadfestet av Kommunal- og regionaldepartementet 15. mai 2003 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning §5, jf. delegeringsvedtak av 11. desember 1992 nr. 1050. Denne forskrift gjelder delegering av forvaltningsmyndighet fra berørte kommuner til Dovrefjellrådet og Dovrefjellrådets utøvelse av forvaltningsmyndighet innenfor Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark i kommunene Dovre, Lesja, Sunndal, Nesset og Oppdal. Dovrefjellrådet består av to representanter fra hver av kommunene Dovre, Lesja, Sunndal, Nesset, Oppdal, Rauma, Folldal og Tynset og to representanter fra hver av fylkeskommunene i Sør-Trøndelag, Oppland, Møre og Romsdal og Hedmark. Denne forskrift åpner for at det kan gjøres forsøk med interkommunalt samarbeid om utøvelse av forvaltningsmyndighet for et verneområde etter naturvernloven. Ved forsøk med interkommunal forvaltning av et verneområde etter naturvernloven, gjelder bestemmelsene i lov av 25. september 1992 nr. 107 med de unntak, presiseringer, endringer og/eller tilføyelser som følger av disse vedtektene. «Interkommunalt samarbeid etter denne bestemmelsen kan gjelde utøvelse av forvaltningsmyndighet etter naturvernloven innenfor Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Kommuner og fylkeskommuner som deltar i forsøket plikter å gi nødvendige opplysninger og medvirke til evaluering av forsøket. Forskriften trer i kraft straks, og varer i fire år fra ikrafttreden, med mulighet for forlengelse i inntil to år, jf. lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning §3 tredje ledd.

lovdata_cd_43641

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.919

Besøksadresse: "Sentrumsbygget", Loteveien 21, Nordfjordeid. Arbeidstilsynet 10.

lovdata_cd_12033

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.689

3. Drift av sag i sørlige del av området. 4. Mekanisk rydding under kraftlinje. 5. Uttak av ved etter forutgående blinking av herredsskogmester.

maalfrid_d87eab33e10afd2dfaa0aa7a0e70f3ca2cdeb760_61

maalfrid_universell

no

0.843

5.3 Forskrifter Alle lærestedene har særskilte studieforskrifter som er tilpasset institusjonen. Man kan finne fram til forskrifter som gjelder lærestedet ved å søke etter det på lovdata eller i søkemotorer. Det finnes også en liste over forskrifter med hjemmel i Universitet- og høyskoleloven. Denne forskriften behandler systemer for og arbeid med kvalitetssikring. Regulerer egenbetaling i høyere utdanning. Skolepenger og andre betalinger som studenter kan utsettes for styres av denne forskriften. Opptaksreglene for høyere utdanning er fastsatt i denne forskriften. Lærestedene har gjerne også egne forskrifter som regulerer opptak til studieprogrammene. Mange utdanninger er styrt av rammeplaner som bestemmer hvilken struktur og innhold utdanningene skal ha.

lovdata_cd_6073

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.584

Fredningen berører følgende gnr./bnr.: 83/1; 83/3 m.fl.;83/36; 86/1; 88/1; 86/12; 88/2; 88/1, 2, 10, 14; 88/4; 88/6; 88/7; 88/10, 17; 88/19, 22; 88/32, 36; 88/37, 39; 88/40;89/1; 90/1; 90/8; 91/1; 91/6 m.fl.; 91/9; 91/24, 26; 91/40; 91/147. Fuglefredningsområdet dekker et areal på ca. 6.280 dekar, hvorav ca. 6.120 dekar er vannareal. Grensene for fuglefredningsområdet framgår av vedlagte kart i målestokk 1:20.000, datert Miljøverndepartementet, hos fylkesmannen i Vestfold og i Brunelanes kommune. Under henvisning til de angitte fastpunkter på ovennevnte kart (og i parenes nedenfor) går grensen for verneområdet fra et punkt på Rogns nordende (1) (gnr. 86 bnr. 12) langs strandlinjen på vestsiden til sørspissen (2), og herfra langs ledningsstrekket over til Omlidrogn (3). Herfra følges strandlinjen ved øvre flomål sørover til Fetangen og Tangen, videre fram til sørenden av Båtberget hvor grensen går tvers over tangen ved en liten markert vik (4). Videre følges strandlinjen rundt Værvågen og Mølen til Saltstein, hvor de ytterste oddene inkluderes i verneområdet. Videre går grensen i strandlinjen rundt Nevlungstranda fram til Sauesundet på Oddane (5) og til Sauesundshaken (6). Herfra går grensen ca. 3 kilometer i nordvestlig retning til et punkt (7) 600 meter sørvest av Fugleøya og herfra i rett linje mot nord til odden sørøst for Slåvika på Store Arøya (8). Herfra følges strandlinjen østover til et punkt rett sørvest for Hviteberget på Stokkøya (9), over til Hvitebergets sørspiss (10) og videre ca. 140 meter langs stranda nord-nordøstover (11), videre rett vestover nordenom Låven til Lamøya (12) og herfra langs stranda til øyas sørspiss (13). Herfra går grensen i rett linje tilbake til utgangspunktet. Grensene for fuglefredningsområdet, herunder fastpunktene 1-13, skal avmerkes i marka etter nærmere anvisning av forvaltningsmyndigheten. Fuglefredningen omfatter ikke Fugløyrogn naturreservat, som ligger innenfor de beskrevne grenser.

lovdata_cd_35000

lovdata_cd_odelsting_2005

nn

0.518

Publisert: Ot.prp.nr.82 (2000-2001) Utkast til ny samferdselslov, lov om yrkestransport med motorvogn og fartøy, vart sendt til høyring i mai 1999. Utkastet til ny lov tek først og fremst sikte på ei oppdatering og modernisering av gjeldande samferdselslov, som vart iverksett i 1977. Utkastet til lov om yrkestransport var m.a. og basert på gjeldande rett når det gjeld tilskot til ferjer. Etter endringslov til samferdselslova 4. juli 1991 nr. 52 har det vore høve til å nytte anbod som prøveordning ved tildeling av tilskot i riksvegferjedrifta. I tråd med dette la Vegdirektoratet ut på anbod fire samband i 1996 og to i 1998. På bakgrunn av evalueringa av prøveordningane med anbod, sende Samferdselsdepartementet i april 2000 til høyring eit forslag om å gje heimel i yrkestransportlova til å kunne nytte anbod i ferjedrifta på lik line med det som gjeld for buss- og båtruter. Nærare omtale av desse prøveordningane er gitt i St.meld.nr.46 (1999-2000) Nasjonal transportplan 2002-2011. I Innst.S.nr.119 (2000-2001) vert det forutsett av fleirtalet at dei vil komme nærare tilbake til ev. anbod i ferjedrifta ved handsaminga av eit eventuelt framlegg om endring i samferdselslova. I lys av nemnde høyringsrunde våren 2000 oppsto spørsmålet om styrking av arbeidstakarvernet ved bruk av anbod. I den samanhang vert det og vist til EU-Kommisjonen sitt framlegg til (obligatorisk) regelverk for kjøp av tenester innan kollektivtransport, COM(2000) 7, datert 26. juli 2000. Framlegget omfattar ikkje sjøtransport. Departementet legg til grunn at arbeidstakarane sine rettigheiter må vere dei same ved bruk av anbod på sjø- og ferjeruter som ved bruk på landtransporttenester. Eit framlegg om utvida arbeidstakarrettigheiter ved anbod både når det gjeld landverts og sjøverts transport vert sendt til høyring våren 2001. Gjennomføring av høyring m.v. av desse spørsmåla medfører at proposisjonen om ny yrkestransportlov vil verte noko forseinka. På bakgrunn av denne forseinkinga, har departementet valt å fremje eit særskilt forslag til endringar av samferdselslova. Det vert gjort framlegg om å differensiere »drive»omgrepet noko, med sikte på å lette arbeidet med å avdekke ulovleg transport utan løyve for person- og godstransport. (Endringane i samferdselslova vil, dersom dei vert vedtekne, bli innarbeidd i utkastet til ny lov om yrkestransport som seinare vil bli lagt fram for Stortinget). Det er viktig at kontrollinstansane har mogelegheit til å kunne ivareta kontrollfunksjonen innafor dei ressurser som er tilgjengelege. Utviklinga den seinare tid har vist at omfanget av ulovleg transport har auka, og manglande mogelegheit til kontroll og oppfølging av lovbrota kan ha medverka til auken. Departementet legg til grunn at endringar i lovverket med sikte på å effektivisere kontroll og oppfølging av ulovleg transport bør takast ut av den ordinære lovendringsprosessen med ny yrkestransportlov og gjennomførast snarast råd. Det vert vist til at yrkestransportlova ikkje vil kunne iverksetjast før det er utarbeidd eit komplett sett av forskrifter til lova. Det framlagde forslaget til endringar i samferdselslova vil kunne gjennomførast raskt, då lovendringane berre forutset mindre tekniske justeringar i forskriftene. Problemet med persontransport mot vederlag utan løyvemessig dekning, såkalla piratdrosjer, synes å ha auka dei siste åra. I ein del større byar er det haldepunkt for å rekne med at ulovleg transport skjer i organiserte former. Miljøet som har oppstått rundt denne verksemda genererer etter alt å døme annan, alvorleg kriminalitet. Oppblomstringa av piratdrosjer skuldast mellom anna ubalanse i marknaden for drosjer til visse tider. Medverkande årsaker til dette kan vere at det vert oppretta for få løyve, eller at køyreplikta ikkje vert overhalden. Det vert ofte vist til mangelen på sjåførar som grunn til at løyver er ute av drift når etterspurnaden er stor. Departementet viser til at løyvehavarar har ansvaret for å halde drosjene i drift (køyreplikt), og løyver skal etter føresetnaden kallast tilbake dersom dei ikkje vert drivne i samsvar med lov- og føresegner. Det vert og drive ein del ulovleg godstransport, utan at det kan seiast noko sikkert om omfanget. Større lastekøyretøy har ikkje alternativ bruk slik som personbilar har. Når slike køyretøy med last vert stogga i kontroll, vil det ofte vere haldepunkt for at transporten er løyvepliktig. Likevel må det kunne konstaterast at transporten er gjenteken eller av eit visst omfang. Det største problemet knytt til ulovleg godstransport er truleg at køyretøy registrert i (lovleg) eigentransport vert nytta til løyvepliktig verksemd. Det er ikkje sett krav til utdanning og økonomisk garanti for å drive eigentransport. Det representerer derfor òg konkurransevriding dersom slike køyretøy og vert nytta til å drive godstransport mot vederlag for tredjemann, utanfor ramma for den løyvefri eigentransporten. Departementet ser det som viktig å leggje til rette for at kontrollstyresmakta kan følgje opp regelverket innanfor dei ressursane som er tilgjengelege. Slik gjeldande samferdselslov er utforma, krev det relativt stor ressursinnsats frå politi og påtalestyresmakta for å kunne følgje opp lova på ein effektiv måte når det gjeld piratdrosjer og ulovleg godstransport. Samferdselslova er ei næringslovgjeving som m.a. set krav om at den profesjonelle transportutøvar skal ha løyve. Det er det som er formulert gjennom kravet til at transporten skal drivast mot vederlag for å vere løyvepliktig. Det ville elles ikkje vere i tråd med folk flest si rettsoppfatning om tilfeldig transport mot vederlag skulle vere løyvepliktig, anten det gjeld gods- eller persontransport. Ein stor del av den friviljuge innsatsen i lag og organisasjonar ville i prinsippet kunne verte råka dersom slik transport skulle falle inn under løyveplikta. Kontrollomfanget ville i så fall og bli betydelig. Ulempen ved å halde sporadisk transport mot vederlag utanfor løyveplikt er at det krevst større innsats av ressursar for å kunne avdekke ulovleg transport. I regelen let det seg ikkje gjere å kunne fastslå på staden at den aktuelle transporten er lekk i ei verksemd som krev løyve. I praksis må det kunne leggjast fram bevis for at den ulovlege verksemda har hatt eit visst omfang/frekvens før det kan føre fram til påtale og ev. dom. Etter departementet si vurdering vil driveomgrepet i gjeldande samferdselslov § 5 og § 7 kunne differensierast noko for å effektivisere kontroll- og oppfølging av ulovleg transport, utan at det går vesentleg ut over det friviljuge transportarbeidet som er løyvefritt etter gjeldande rett. Frå kravet om at det krevst løyve for å drive persontransport med motorvogn utanfor rute er det gjort eit unntak for den som utfører persontransport mot vederlag dersom transporten har kome i stand ved at det har vore retta tilbod til ålmenta på offentleg plass. Tilsvarande er kravet om at transporten skal ha eit visst omfang, under visse omstende, fjerna for godstransport mot vederlag der motorvogna er registrert på eigentransport. Hovudregelen er framleis at det er den yrkesmessige transporten som krev løyve dvs. som etter gjeldande rett der ein driv person- eller godstransport mot vederlag. Forslaget om differensiering av driveomgrepet har ikkje vore til separat høyring. Departementet ser forslaget som ei oppfølging av høyringa av utkastet til ny lov om yrkestransport. Fleire av høyringsinstansane ba særskilt om endringar i lova som kunne gjere det lettare å kontrollere og følgje opp ulovleg persontransport (drosje) og ulovleg godstransport under dekke av eigentransport. Departementet reknar ikkje med at framlegga til lovendringar vil ha vesentlege økonomisk/administrative konsekvensar. Kontroll/oppfølging av ulovleg transport vi kunne utførast med eksisterande ressursar. Den som driv eiga næringsverksemd, treng etter samferdselslova § 8 ikkje løyve til transport av eige gods. Det gjeld anten det vert rekna direkte vederlag for transporten eller ikkje. Mogelegheiten til å drive eigentransport er eit naturleg alternativ for næringslivet framfor kjøp av eksterne transporttenester. Det er ikkje foreslått innskrenkingar i retten til å drive eigentransport. Det har vore mogleg å spekulere i denne ordninga, ved at køyretøy registrert på eigentransport i utgangspunktet er tenkt nytta til løyvepliktig verksemd. Gjeldande regelverk fastset løyveplikt generelt for den som driv godstransport mot vederlag med motorvogn over 3.5 tonn. Grensene som er sett til løyve er m.a.o. den same for den som har eigentransport som for andre som ikkje har godsløyve, men som ved einskilde høve transporterer gods for utanforståande. Det medfører at det òg må påvisast at transporten har vore av eit visst omfang der eigentransportkøyretøy vert nytta til transport utanfor området for eigentransport. Innanfor dei ressursar kontrollstyresmakta rår over kan det ofte vere vanskeleg å påvise at grensene for løyveplikt er overskridne. Omsynet til at næringslivet fritt skal kunne velgje korleis dei ønskjer å organisere transporten, strekkjer seg ikkje utover det å kunne transportere eige gods, eller gods han rår over i samsvar med definisjonen i samferdselslova § 8. Når det såleis er gitt løyvfritak for bruk av eigentransport i næring, finn departementet det rimeleg at ev. bruk av motorvogn som ligg utanfor eigentransportområdet vert sett som ei forlenging av næringsbruken. Dvs. at det ikkje vert gjeven ein ny «kvote» for løyvefri bruk for slike køyretøy i den forstand at ein må oppfylle «drive»kravet. Det vil m.a.o. oppstå krav til løyve alt ved første gangs bruk utanfor eiga næring av motorvogn registrert på eigentransport, dersom transporten skjer i regi av den som driv eigentransport. I § 5 andre ledd er krava utforma slik at løyvekrav oppstår når motorvogn registrert i eigentransport utfører godstransport for andre, når transporten kan sjåast som ledd i næringsverksemd. Sporadisk transport for andre mot vederlag som ikkje kan reknast som ledd i næringsverksemd, kan halde fram utan løyve i samsvar med gjeldande rett. Dette vil t.d. vere tilfelle der idrettslag eller andre ideelle organisasjonar tek på seg flytteoppdrag for å skaffe inntekter til organisasjonen. Organisasjonen har ikkje eigne motorvogner, men medlemmene får låne motorvogn frå arbeidsgjevar og liknande. Så lenge transporten skjer i regi av organisasjonen, spelar det ingen rolle om eigar av motorvogna har eige løyve eller om den elles vert nytta i eigentransport for eigaren. Til § 7 nr. Paragrafen slår fast hovudregelen om at det krevst løyve for å drive persontransport mot vederlag med motorvogn utanfor rute. Frå hovudregelen vert det gjort framlegg om eit unntak slik at den som tilbyr almenta transport mot vederlag òg må ha løyve, utan at det vert sett noko krav til omfanget av verksemda. Dette svarar til «utføre»omgrepet i § 5 slik det er gjort framlegg om. I praksis fører endringa til at løyveplikt oppstår sjølv om transport berre er utført ein gang, dersom transporten kjem i stand på liknande måte som for drosje ved at tilbod om transport vert retta til almenta på offentleg stad. Etter som sporadisk persontransport mot vederlag under visse omstende blir undergitt løyveplikt, kunne kontrollomfanget verte stort, jf at i prinsippet vil m.a. heile personbilparken vere kontrollobjekt. Departementet reknar likevel med at det ikkje vil by på større problem for kontrollstyresmakta å målrette kontrollen mot det segmentet i transportmarknaden som paragrafen er meint å råke. Med offentleg plass meinast gater, vegar, oppstillingsplass m.v. som er opne for almen ferdsel. Det er ikkje ein føresetnad for å komme inn under løyveplikt at det er transportøren sjølv som tek initiativ, anten direkte eller gjennom å framtre på ein slik måte og under slike omstende at det kan oppfattast slik frå publikum si side at det vert tilbydd transport. Sjølve det å tilby transport utan noko meir er ikkje nok til at løyveplikt inntrer. Elles gjeld den generelle førsegna i samferdselslova § 26 om medverknad og freistnad på brot etter lova. Når det gjeld høvet til «freistnad», må ein i alle høve måtte krevje at handlingsfølgja er komen så langt at passasjeren har sett seg inn i bilen, etter føregåande avtale om transport mot vederlag. Departementet understrekar at det framleis er eit krav om at det vert teke vederlag for transporten. Storleiken på vederlaget er utan betydning. Framlegget til endring i paragrafen vil til ein viss grad kunne føre til at bevisproblema vert flytt over på spørsmålet om det er motteke vederlag for transporten. At det er ytt betaling for transporten er det likevel i regelen betydeleg lettare å kunne konstatere enn å kunne leggje fram dokumentasjon på at «drive» vilkåret etter gjeldande rett er oppfylt. At Dykkar Majestet godkjenner og skriv under eit framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringar i lov 4. juni 1976 nr. 63 om samferdsel. Stortinget blir bedt om å gjere vedtak til lov om endringar i lov 4. juni 1976 nr. 63 om samferdsel i samsvar med eit vedlagt forslag. 1. Den som mot vederlag vil drive godstransport med motorvogn med tillatt totalvekt 3.500 kg eller meir, må ha løyve frå departementet, jf likevel § 8. Det same gjeld den som utfører godstransport mot vederlag med motorvogn som elles er friteken frå kravet til løyve i medhald av § 8 nr. 1, når transporten kan sjåast som ledd i næringsverksemd. 1. Den som mot vederlag vil drive persontransport med motorvogn utanom rute, må ha løyve frå fylkeskommunen, jf likevel § 8. Det same gjeld den som utfører persontransport mot vederlag på liknande måte som drosje når tilbod om transport vert retta til ålmenta på offentleg plass. Kongen fastset kva tid lova skal ta til å gjelde. Ot.prp.nr.81 (2000-2001)

lovdata_cd_26737

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.61

Forskrift om vedtekt til direkte valg av ordfører for valgperioden 2003 - 2007, Gausdal kommune, Oppland. Fastsatt av Gausdal kommunestyre 8. oktober 2002 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning. Stadfestet av Kommunal- og regionaldepartementet 13. februar 2003 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning §5, jf. kgl.res. av 11. desember 1992 nr. 1050. Ordfører i Gausdal kommune velges ved direkte valg for valgperioden 2003 - 2007. Valget skal skje samtidig med kommunestyrevalget 2003. Dersom den direkte valgte ordfører trer midlertidig eller fast ut av kommunestyret gjelder kommunelovens bestemmelser i §9. Kandidaten må være kumulert og samtidig være partiets eller gruppens førstekandidat. Dersom 51% eller mindre av de som stemmer ved kommunestyrevalget, stemmer ved ordførervalget, skal valget av ordfører skje på ordinære måte etter kommunelovens regler. Det stilles ingen krav til prosentvis oppslutning om den kandidaten som velges. Den kandidaten som får flest stemmer er valgt til ordfører. Kap. 6. Lovbestemmelser det er gjort unntak fra og/eller endringer i m.m.

lovdata_cd_60530

lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005

no

0.667

Fastsatt av Skattedirektoratet med hjemmel i skattebetalingsloven §56 nr. 1 første punktum. Kommunekassereren plikter på forespørsel å gi opplysninger til samferdselsmyndighetene om løyveinnehavers skattemessige forhold til bruk ved vurdering av tilbakekall av løyve i konkurstilfelle og ved brudd på vilkår.

lovdata_cd_43849

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.747

I tillegg til feriepenger de 48 første sykepengedagene (endring fra og med 01.04.98) yter trygden feriepenger av sykepenger som arbeidsgiveren utbetaler til en arbeidstaker og får refundert av trygden etter reglene i §8-20, jf. §8-33. Vi viser til kommentarene til disse bestemmelsene.

lovdata_cd_50554

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.786

1.1. Fiske- og fangstfartøy på 45 m. og derover skal ha installert fast brannoppdagelses- og brannalarmanlegg som skal være typegodkjent, jfr. §8 nr. 2.1 i forskrift av 4.9.1987 om sikringstiltak mot brann på fiske- og fangstfartøy. Typegodkjennelse av slike anlegg foretas i samsvar med fremgangsmåte for godkjennelse av sentralutstyr og av detektorer inntatt i vedlagte bilag 1 og 2. Sentralutstyr og detektorer på fiske- og fangstfartøy på 45 m. og derover bygget før 2. januar 1988 som ikke tidligere har hatt brannoppdagelses- og brannalarmsystem, kan være i samsvar med bestemmelsene i pkt. 2 nedenfor. 1.2. Fiske- og fangstfartøy med lengde på 10.67 meter og derover, men under 45 m., skal ha installert fast brannoppdagelses- og brannalarmanlegg for maskinrom og røkvarslingsanlegg for lugarene som skal være typegodkjent, jfr. §8 nr. 2.2 og nr. 2.3 i forskrift av 4.9.1987 om sikringstiltak mot brann på fiske- og fangstfartøy. Typegodkjennelse av slike anlegg foretas i samsvar med fremgangsmåte for godkjennelse av sentralutstyr og av detektorer beskrevet i pkt. 2 nedenfor. 2. Fremgangsmåte for godkjennelse av enklere brannoppdagelses og brannalarmanlegg og røkvarslingsanlegg på fiske- og fangstfartøy under 45 m. 2.1. Sentralen skal minst kunne gi akustisk alarm med støtvise signaler dersom en eller flere detektorer løser ut alarm. På fartøy på 24 m. og derover skal det også gis optisk alarm. 2.2. På skip på 24 m. og derover og hvor anlegget består av flere detektorsløyfer, skal sentralen indikere hvilken sløyfe som melder brann. 2.3. Sentralen skal gi akustisk feilvarsel, på fartøy på 24 m. 2.4. Sentralen skal kunne gi en utgangsstrøm som er tilstrekkelig for det antall alarmorganer sentralen skal betjene. 2.5. På fartøy på 24 m. og derover skal strømtilførselen til sentralen være fra 2 separate kraftkilder hvorav den ene skal være et automatisk oppladbart akkumulatorbatteri. På fartøy under 24 m. kan strømtilførselen kun være fra et akkumulatorbatteri som står til automatisk oppladning. Akkumulatorbatteriet skal ha tilstrekkelig kapasitet til å forsyne brannoppdagelses og brannalarmanlegget og røkvarslingsanlegget med nødvendig elektrisk kraft for et tidsrom av minst 18 timer, herunder minst 5 minutters drift av alarmorganene, uten oppladning mens det opprettholder batterispenningen gjennom hele utladningsperioden innenfor 12 prosent over eller under batteriets nominelle spenning. 2.6. Sentral og installasjonsmateriell skal være egnet for det miljø det utsettes for. 2.7. Detektorer skal være godkjent i samsvar med fremgangsmåte inntatt i vedlagte bilag 2. Bilag 1 til vedlegg II.

lovdata_cd_48943

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.837

Forskrift om vedtekter for Fondet for fiskeleting og forsøk. Fastsatt av Fiskeridepartementet 23. oktober 1976. §1. Fondets kapital tilveiebringes ved bevilgninger over statsbudsjettet og ved overføring av midler stillet til disposisjon av effektiviseringsmidler under støtteavtalen mellom staten og Norges Fiskarlag. Eventuelle inntekter eller tilbakebetalinger tillegges fondet og kan utdeles på nytt. 1. Fondet har til formål å yte tilskott, lån eller garanti til søking etter nye fiskefelter og forsøksfiske på slike felt samt letetjeneste for fiskeflåten. 2. Fondet kan delta i eller støtte prosjekter under Fiskeriteknologisk Forskningsinstitutt (FIFI) i forbindelse med utprøving av nye fiske- og fangstmetoder, herunder forsøk med nye fartøys- og redskapstyper. 3. I den utstrekning det på grunnlag av tilråding fra fondet blir stilt midler til disposisjon til effektiviseringstiltak som ikke faller inn under arbeidsområdet for Norges Fiskeriforskningsråd (NFFR), skal fondet også stå for utbetaling og kontroll med gjennomføringen. §3. Fondet ledes av et styre på 6 medlemmer, som oppnevnes av Fiskeridepartementet. Oppnevningen gjelder for 3 år om gangen. Styrets sammensetning skal være: 2 representanter fra Norges Fiskarlag. §4. Styret holder møte når formannen bestemmer eller minst 2 av styremedlemmene krever det. Styret er beslutningsdyktig når fire medlemmer er til stede. Ved stemmelikhet er formannens stemme avgjørende. Når styret ikke er fulltallig kreves at minst 3 av medlemmene stemmer for beslutningen. Styret behandler og avgjør alle søknader som kommer inn om støtte av fondet og tar også opp forslag om forsøk som etter styrets mening bør iverksettes og trekker opp retningslinjer for disse. Styret behandler og avgjør alle saker som har sammenheng med avviklingen av det tidligere Fiskerinæringens Forsøksforbund. §5. Vedtakene kan ikke settes i verk før de er godkjent av Fiskeridepartementet, med mindre noe annet er bestemt av Fiskeridepartementet i medhold av §6. §6. Nærmere regler om fondets virksomhet kan fastsettes av Fiskeridepartementet. Fondets midler forvaltes av Finansdepartementet. Godtgjørelse til styret fastsettes av Forbruker- og administrasjonsdepartementet. 1976 Forskrift om levering av legemidler m.v.