Datasets:

ltg

/

norec_document

like 0

001288

InkonseKENT Kent:Röd De publikumsvennlige og velkomponerte popmelodiene fra slutten av nittitallet er totalt fraværende denne gangen. At Skandinavias største popband åpner sin åttende utgivelse med kirkeklokker etterfulgt av middelmådig korsang, er mildt sagt en grandios overraskelse. Og flere skal det bli. På Röd kommer nemlig overraskelsesmomentene hyppigere enn bandet er tjent med. De religiøse undertonene er mange, og allerede på platas andre spor, "Taxmannen", kan teksten tolkes som en bønn om tilgivelse. Joakim Bergs velkjente, karakteristiske vokal presenterer en form for plassering av skyld på "Idioter". Tekststrofen " Jag har aldri nogon gong hatt tro på at tro" er besnærende, særlig når det i det foregående sporet "Vals for Satan" berettes om en "stille bön om lugn igjen". Skyld, skam og destruktivitet er gjennomgående tematiseringer på Röd, men når dette blir tonesatt av kjølige, metalliske og programmerte rytmer, fremstår Kent som fint lite vitale. Det snuses på house og techno-sjangeren, bandet bader i seige synthtrakteringer, og du trenger ikke hete Olle Abstract for å skjønne at denne sjangeren er det andre band som behersker langt bedre. Tankene mine flakser tur/retur treningssenteret Elixia og et russetreff på Tryvann for drøye ti år siden. Det sier litt om lydbildet på Röd, som oppleves som pompøst, utdatert og lite lystbetont. Hva som er motivasjonen bak denne house-pop symbiosen er ikke godt å si, men kanskje prøver Kent å fange opp den samtidige musikktrenden. Resultatet er dessverre ikke særlig vellykket. Svenskepop-skomaker, bli ved din lest!

001289

Innhenta av hverdagen Hva er problemet denne gang? Robbie sier det sjøl: no singles, just fillers. Kan noen gi denne mannen bedre sanger? Robbie Williams pleide å være herlig underholdende, på grensa til det uspiselige. Smått dekadent i sin store pop, vekslende sensuell og livstrøtt. Nå høres han bare trøtt ut. Røper han seg også? I teksten "Blasphemy" som egentlig handler om et forhold som har gått i stå, synger han: "Gravy in the mud. No singles just fillers". Det er kjent som oppskrifta på ei kjedelig plate: når du bare har fyll og ingen singelkandidater. Robbie har altså ikke helt mista sjølinnsikten. Men evnen til å infri har han rota bort. Det merkes idet han trekker pusten, store harmonier tenner din forventning om at han skal stille din tørst etter underholdning i store strøk - slik han har gjort så mange ganger før. Men så blir han bare dassende rundt som en blek skygge av sitt tidligere store jeg. En radiohit her, litt do-whop-sukkerspinn der, og hei! en synthlåt a la Pet Shop Boys, ååh nei det viser seg at den minner mer om Hugh Grant enn Pet Shop. Ingen av produksjonene følger opp anslagene nevneverdig. Stemmen til Robbie svikter aldri, det hele er ganske flinkt gjennomført - men hovedpersonens innlevelse vitner om at han egentlig syns låtene er like kjedelige som jeg syns. Dessverre ingen gullrekke fra gullgutten denne gang. Er det sant at han går inn i Take That-rekka igjen, nærmer han seg farlig kategorien "has been". PS Ryktene om Take That + Robbie = sant igjen, intensiveres i dag

001290

Ut av kokongen Tellusalie: The Man Across The Fountain Countryrock-oldtimere vokser seg ut av undergrunnskokongen. Det er ingenting galt med å ha gigantomane ambisjoner, men i dagens flyktige musikkmarked er det sjelden dette betaler seg; i særdeleshet dersom du er et forholdsvis unnselig rockband fra Fredikstad med kun en mindre hit (”Race Horse” fra 2004) i bagasjen. Tellusalies tredje album er ambisiøst i det henseende at det favner om godt over en time musikk, fordelt på atten låter- nærmest et dobbeltalbum å regne. Et modig grep fra et såpass ukjent band, og resultatet er forbløffende spekket av høydepunkter. Låtskriver og vokalist Ole Jørgen Ottosen har en klar fascinasjon for den dunklere, nærmest gudfryktige delen av amerikansk countryrock, og man hører klare samklanger med artister som 16 Horsepower og Grant-Lee Buffalo. Styrken på The Man Across The Fountain ligger i tillegg i en tydelig kjærlighet til dette uttrykket, og at bandet kan ta seg tid til å male ut låter som ”Easy Now” og det nydelige, sjuminutterlange tittelsporet (som aldri burde vært fadet). Produsent Knut Schreiner har gitt dem et klart og krispt lydbilde uten de store krumspringene, og det passer best til et band som også er såpass sjangertro som Tellusalie er her. De beste låtene, ”If I’m Hazy”, ”Hot But Blue”, ”Mistress M.”, ”Nothing Gets In” og ”Good Man”, kommer alle til å gi blod på tann hos flere generasjoner av amerikanafrelste nordmenn, og selv om det stundom er tydelig at Ottosen ikke bestandig har nok å melde hverken i gitarfingrene eller i ordene til å holde interessen oppe hele tiden (det blir blant annet en del febrilsk enderims-leting av typen ”cold and rude/ he’s so crude”), så er The Man Across The Fountain et album som våger mye- og lykkes.

001291

Snøen som falt i fjor Miike Snow: Miike Snow Å beskrive musikk som «kjølig» er i ferd med å bli en floskel, men i Miike Snows tilfelle må det være lov. Ikke bare utviser bandet hver eneste av de musikalske tendensene kjølige band gjerne gjør (i musikkjournalistland betyr gjerne «kjølig» det samme som «syntetisk», bare med mindre konnotasjoner til plastikk og neonlys, dvs: Programmerte, men akkustiske lyder, analoge, eller bare gamle, synther og vokalfilter som heller mer i grumsretningen enn i autotuneretningen); de har også ordet «snow» i bandnavnet og et bilde av en isbit på platecoveret sitt. Kulda er åpenbart en poetisk enhet de har omfavnet med glede og overlegg, og i den grad skiva kan sies å ha et samlende tema må det være at dyret (i mennesket) ikke egentlig er skikket til å overleve for lenge i kulda (i det moderne samfunn) og det dermed kan reagere litt sprøtt før det fryser ihjel (av ensomhet?), ergo siluetten av en kanin med gevir inni isbiten på omslaget. Nuvel, fantastiske skiver har hengt i tynnere røde tråder enn det. Så hvordan høres det ut? I klassisk barlek-lingo høres det ut som om hvis Harrys Gym, uten Frøkedal på vokal, skulle prøvd å lage en Montéeskive. I rett-frem-lingo høres det døvt og kjedelig ut, som en gjeng popteoretikere som prøver å synge over evne, klarer å skrive under evne og som prøver å kombinere en overhengende lydsignatur (kjølig og litt upersonlig, som sagt) med en del låtmateriale som i tillegg til å være dårlig stritter imot det gjennomgående temaet. Hvordan kombinerer man et ønske om å fylle dansegulv med et ønske om å lage smakfull, grunnleggende og litt eksistensialistisk musikk? Man åpner med et rolig vers uten melodi, køler på med sin beste Prince-imitasjon, slår verset ihjel med et refreng og dreper så alt moment låta har bygd opp til da med nok et keikete vers, hvorpå man avslutter låta med et par refreng til, kaller den «Black and Blue» og gir den ut som singel. Dette er symptomatisk for mange, mange låter på denne skiva: Man har et refreng og en synthlyd, og fyller ut resten av sporet med ikke-vers, fire flate og monoton pianoklimpring. Et flertall av sporene her høres mer ut som åpne invitasjoner til klubb-remixing enn ordentlige, ferdige låter. Unntakene finnes: Skiveåpner «Animal» har ikke bare melodi, og fin sådan, i både vers og refreng, den er også et av få eksempler på at den hvit-svart-blå lydpaletten Miike Snow har begrenset seg til faktisk kan kombineres effektivt med uventede låtoppbyggninger (i dette tilfelle ska). Den er et av to-tre inspirerte glimt som mest bidrar til å belyse hvor øde det er rundt dem. Dette er det andre albumet fra Svenske stjernepopsnekkere i år hvis tilsynelatende forsøk på avmålt, kjølig og stemningsfull sofistikasjon har resultert i en følelse av arrogant halvgjorthet. Med andre ord: Hvis du synes «Living Thing» er det beste albumet til Peter, Bjorn & John så glem alt du nettopp leste og løp og kjøp.

001292

Ny kjemi fra gamle gribber Them Crooked Vultures: Them Crooked Vultures Them Crooked Vultures er mer enn "bare en supergruppe”. Da Dave Grohl hoppet inn i Queens Of The Stone Age på Songs For The Deaf (2002), ble dette albumet som en umiddelbar klassiker å regne, og her skal Grohls kraft-tromming ha en del av æren. Det var en helt spesiell energi som oppsto på dette albumet, og dette sterke Homme-Grohl-båndet danner mye av ryggraden til Them Crooked Vultures, som på mange måter kan ses som en naturlig videreføring av det de startet med Songs For The Deaf. Når man nå i tillegg hiver inn John Paul Jones i denne miksen, har man et triumvirat hvis store fordel er at de aldri låter som din generiske supergruppe, altså oppkonstruert, ego-svulmende og til syvende og sist selvutslettende. I TCVs tilfelle oppstår det en ny kjemi, og medlemmene har funnet sin naturlige plass i konstellasjonen. Them Crooked Vultures drives fremover av Grohls lydbildesentrerte tromming, som spesielt vises på ”Scumbag Blues”, ”New Fang” og ”Bandoliers”. Led Zeppelin-inspirasjonene vises mest i ”Elephants”, men de respektive modergruppene trenger seg aldri på. Mest eksplosive er de i ”No One Loves Me And Neither Do I”, ”Gunman” og “Elephants” (som ene og alene sparker den allerede såre Wolfmother-ræva). TCV har livets rett langt forbi den sensasjonspregede besetningen, og i møte mellom de tre storhetene har ny, og forhåpentligvis varig, kjemi oppstått.

001293

Maskiner i helvete Maskinen: Boys II Men To år gammel novelty er ikke morsomt lenger. Ingen tvil om forgjengeligheten til Maskinens hysteri-dansegulvshit ”Alla Som Inte Dansar Är Voldtäktsmän”, og duoen går med denne debutplaten hardt ut, med en tydelig intensjon om å mase på deg øregangsbrokk. Boys II Men vaier det nysvenske trend-ironiflagget med tungen godt plassert i munnviken, med det store problemet at albumet låter håpløst utdatert. Dette viser seg sterkest i at de i overveiende grad lener seg mot den baile-funken som Bonde Do Rolê via Diplo gjorde seg kjente med i 2006, og det faktum at førstnevnte gjeng med brasilianere er Maskinens medsammensvorne her er både forunderlig og lite vellykket. Her byr de på hvileløs, anmasende og flat hiphop-elektronika mens de for alt det er verdt forsøker å koke opp en ny ”Alla Som Inte Dansar” (”Dansa Med Vapen” er et av dem). Dans, for helvete, ellers får du høre det! Det udynamiske og mørke lydbildet, den utdaterte 2007-lyden og det konstante ståket fra rapperen Afasi gjør dette til en temmelig uspiselig blanding, som ihvertfall i albumformatet blir De Elendige Musikalske Inntrykks store høysang. Boys II Men gir deg en grøssende følelse av å stå urørlig midt på et tordnende dansegulv mens en Red Bull-dopet partysvenske ustanselig kauker inn i øret ditt. Kan ikke i farten komme på noe som kommer nærmere et personlig mareritt.

001294

Findiepop Rubik: Dada Bandits En gjeng finner har laget et av årets beste indiepopalbum. Helt sant! Det er en blanding av teft, kløktig lytting til sine inspirasjonskilder og en utblåsende formidlingsenergi som gjør at man fra første cymbal-og-ropeanfall på åpningslåten ”Goji Berries” innser at Finlands indiescene (som åpenbart eksisterer) har fostret et kjempeband. Rubik høres ut som en gjeng fyrer som har sittet inne i en eller annen brystningspanelkledd sokkelleilighet i Jyveskylä, komplett isolert fra omverdenen med instrumentene sine og utvalgte album fra Sufjan Stevens, Broken Social Scene og Animal Collective på full guffe. Slik er Dada Bandits: et slags best-of-potpurri av dine indiepopfavoritter, men samtidig med en ekstra dimensjon av fandenivoldskhet. Dette siste gir seg utslag i albumets rastløshet, der nye vendinger og melodier potensielt lurer bak hvert skarptrommeslag. Slik slynger de seg mellom vakre, Illinoise-duftende blåserstyrte partier, voldelige trommebrekk, overstyrt stadionrock og tendenser til rockopera (!) (spesielt ”Goji Berries”og Sparks-aktige ”Indiana” har dette, med mer). Dada Bandits balanserer slik sett på en knivsegg, siden lytteren sjelden gis tid til å holde seg i samme sinnstemning over spesielt mange minutter. Det er derimot denne hysteriske rastløsheten man lærer seg å elske, og der de mer strømlinjeformede låtene mot slutten (spesielt ”Follow Us To The Edge Of The Desert) blir enklest å glemme. Rubik har laget et album som virkelig vil bli omfavnet av de med fordypning i den kanadiske/amerikanske indiescenen, og for utenforstående kan de muligens fremstå som i overkant utstudert ”trendy” (det er vel bare å se på bandbildet). Dette synet er det dog bare å hive til hundene, for via låter som ”Fire Age”, ”No Escape”, "Karhu Junassa" og ”Radiants” har Rubik laget et uimotståelig lystig, hypermelodiøst og komplekst popalbum – Nordens beste i sitt slag på mange år.

001296

Elskelige pøbelunger Makthaverskan: Makthaverskan Purunge svensker tar over arven etter Broder Daniel. Dersom man skal sette fingeren på en typisk musikalsk bevegelse som har blomstret i 2009, er det vel gjør-det-selv-poppen; hastig innspilt, kompakt pop der støyen fra det billige studioet er en vesentlig del av lydbildet. Wavves, Smith Westerns og for den del Girls og personlig favoritt The Pains Of Being Pure At Heart er de største representantene, og inne i dette har det oppstått noen fantastiske popøyeblikk (med The Pains’ ”This Love Is Fucking Right!” som det beste), og det skal vise seg at svenske Makthaverskan har laget et av årets vasseste bidrag i så måte. På denne debutplaten hører man både sterke slektskap til ovennevnte trend, men i tillegg med en real dose åtttitallspunk i X-Ray Spex- og Siouxsie Sioux-land. Resultatet er først og fremst overmåte vakkert; hør bare ”Enough”, ”Inside Of Me” og ”It’s You And It’s I”. Her har Göteborg fått frem et band til å ta over arven etter Broder Daniel og Bad Cash Quartet; musikk som skyter etter hjertet med skarpe melankolske piler, om man unnskylder metaforen. Man må kommer forbi noen hindre i oppstartsfasen av dette kjærlighetsforholdet; en lite utviklet allergi mot feilspilling og snev av taktmessig fritenking er et must, i tillegg må man lære seg å digge Maja Milners nesten-skrikende vokal. Når man derimot har lært seg å like dette er Makthaverskan, med sin kompakte halvtime melankolsk punk, et særdeles elskelig lite stykke Postpubertets-Sverige. Makthaverskan finner du på Spotify her, bandet turnerer i Norge på nyåret

001298

Lokal motbør Juvenile:Cocky&Confident New Orleans-veteranen Juvenile er på mange måter hip hop anno 2009. Noe som ikke sier mye. Fra ”Back That Ass Up” via ”Slow Motion” til ”Nolia Clap” – New Orleans-gudfaren Juvenile har alltid vært en jævel på å lage kvalitetshits og å kapre listeplasseringer. I statene vel og merke. Utenfor hjemtraktene har det tidligere Hot Boys-medlemmet aldri klart å skape særlig blest om sin egen karriere, selv ikke etter at tidligere gruppemeldem Lil Wayne gjorde seg selv til monsterstjerne. Og ha det klart – selv om det er Lil Wayne de fleste kjenner i dag så er Juvenile grunnlaget for at plateselskapet Cash Money i det hele tatt sto oppreist og Lil Wayne var tidvis Lille Philip i forhold til Juve. For øvrig burde albumet 400 Degreez strengt tatt være pensum for enhver som er glad i noe som minner om hiphop. Det betyr ikke at sisteskiva Cocky&Confident bør hentes fram som en del av det samme pensumet. Først og fremst fordi Juve, som rap generelt om dagen, er helt i villrede på hva han driver med. For første gang er ex-Cash Money-veteran Mannie Fresh utelatt på produksjonssiden, noe som gjør det vanskeligere for Juve å gjøre de monsterlåtene han stort sett har klart å fore massene med hvert tredje år. Forsøkene på å lage hits spenner i stedet mellom det litt platte i ”Everything” til det over-the-top idiotiske i ”Listen” (som plankecovrer Roxettes ”Listen To Your Heart” med et refreng som tilsynelatende er ringt inn via telefon. Dumt er bare forstavelsen. ) De semi-harde gateorienterte låtene overbeviser heller ikke og med nitten spor på albumet er det åpenbart altfor mye fyllstoff å ta av. Spor som ”I'm Out Chere ” og ”It's All Hood” hadde ikke vært en del av et album med ambisjoner utover å være et album. Synd, men sant. Synd fordi det er tydelig at Juve fortsatt har det i seg. Når en av verdens mest undervurderte rappere ,B.G, legger et glimrende vers på den klassiske New Orleans-lydende ”Feeling Right”, Juve legger breialt over ”My Money Don’t Fold” og kommer inn hardt på førstesporet "Cocky&Confident" er alt man kunne ønske seg en utøvende produsent som kunne sette ned foten, presse Juve til å gi ut 12 spor og tvinge av ham den klassiske ghetto-dustheten som fører til en serie uinteressante utgivelser. (Samtidig som det selvsagt er den samme idiotien som gjør at kompis er rå i utgangspunktet. Catch 22, der altså.) I rekka av uinteressante rap-album med fem kule spor fra 2009 føyer Juve seg pent inn i rekka, og albumtittelen sier det meste. Altså ingenting. (Vis meg en rapper som IKKE er cocky og/eller confident.) Dagens bitre, tilbakeskuende tips: sjekk ut den undervurderte gruppa Tear Da Club Up Thugs i stedet. Den gang Juvenile var mongorå, Lil Wayne var femten og Three Six Mafia ikke samplet trance. Ikke fordi Cocky&Confident er direkte dårlig, bare fordi Juvenile engang har gjort veldig mye bedre greier

001300

Førjulens fineste Local Natives: Gorilla Manor Varmende, solrike harmonier fra og for Fleet Foxes-entusiaster. Det er med begge føttene plantet på et teppe av flerstemte harmonier at dette LA-bandet nå debuterer, og dét gjør de med en slik positiv vibb at det er umulig å ikke bli henført. Dette til tross for at de i utgangspunktet så absolutt kan mistenkes for å kopiere de grep som Fleet Foxes nå har gjort til allemannseie. Dette er da også førsteinntrykket Gorilla Manor gir, men bakenfor dette ligger et kobbel av fantastiske vendinger, harmonier og melodier lagvis og venter. Local Natives maler sin hippie-americana i brede strøk, og det er fort gjort i å forelske seg i bandets utrolige, melodiske sjarm- hør bare hyperaktive ”Camera Talk”, ”Airplanes” (som en perfekt fusjon av Spoon og My Morning Jacket), luftige, stryker- og blåserkrydrede ”Who Knows, Who Cares” og ”World News”; kruttsterk og energisk, men samtidig lun og forferdelig trivelig. Gorilla Manor utkommer perfekt timet som en luftlomme i førjulsstresset, og de føyer seg på listen over 2009-debutanter (sammen med blant andre Rubik og The XX) som kommer til å ha stor påvirkning på indierock-scenen i årene fremover. Friske pust som sitter i lenge, og Local Natives kommer garantert til å gjøre adventstiden mange hakk lysere, om du bare lar dem. Albumet på Spotify her

001301

Når snømenn smelter Clipse: Til The Casket Drops Til The Casket Drops er det svakeste albumet kritikerfavorittene og narko-gutta i Clipse har gitt ut til nå, men er likefullt et av årets høydepunkt. Virginia-brødreparet Clipse fikk kasta superlativer og seksere etter seg for dop-rap-monsteret Hell Hath No Fury. I likhet med den knallsterke (majorselskaps-)debuten Lord Willin’ var albumet noe helt eget, prega av mørke, minimalistiske Pharrell Williams-produksjoner og uhyre smarte punchlines som sirklet rundt dopsalg, dopforedling og dopinntekter. Og selv om Lord Willin’ står grunnstøtt den dag i dag, er det den vanvittige andreskiva de kommer til å huskes for. Med Hell Hath No Fury dytta Clipse den tett befolka narko-rap-sjangeren så mange hakk forover at det var latterlig. I sitt livs form laget Pusha T og Malice Thornton (og Pharrell) rett og slett en av 2000-tallets sterkeste skiver som står som en terningkast sju i ettertid. Vi snakker et av de få rap-albumene hvor det faktisk er ønskelig å ikke skippe et eneste spor. Det gjør ikke Til The Casket Drops til en dårlig skive. Men det gjør det til et nesten umulig prosjekt å lande tilfredsstillende for sånne som meg. Å forvente en skive til av det samme kaliberet er lite annet enn urettferdig. Til The Casket Drops er nemlig ikke på nivå med de to førstnevnte, og det kommer sikkert til å hviskes og mumles om at din favoritt-doplanger sine favoritt-doprapper er i ferd med å falle av. De som hevder det tar i hovedsak feil. Joda, brødreparet har flytta fokus fra frustrasjon, aggresjon og voldsomme mengder kokain-punchlines til en mer selvransakende, tilbakelent tilnærming uten fullt så mye snø. De er hakket mer reflekterende og hakket mer takknemlige denne gangen, og på spor som ”Champion” og ”I’m Good” er den bitre frustrasjonen fra tidligere nesten forduftet. Veien til kola-berømmelse omtales i fortid snarere enn i nåtid, noe som ikke kler de dop-selgende kokain-romantiserende gutta like godt. Men det er ikke bare tematisk ting som forandrer seg; også produksjonsmessig er brødreparet tidvis for langt utenfor sin egen lekegrind til å lage en ny klassiker. Sjeldent har de hørtes mer ukomfortable ut enn på den Keri Hilson-gjestende klubblåta ”All Eyes On Me”. Pharrell går vel mye på autopilot og er langt unna å levere noen ny ”Wamp, Wamp”, eller ”Mr. Me Too” og det er klart at det for mange vil være grunn til å drømme seg et par år tilbake til da den mørke minimalismen ikke var byttet ut med langt mer oppstemte lag med synth. Å velge å se på albumet som en skuffelse, og en skuffelse alene, vil dog være et enormt feilgrep. Rett og slett fordi Til The Casket Drops faktisk er et av årets beste rap-album, med et knippe forferdelig sterke låter. En skive som inneholder glimrende og latterlig velproduserte ”Popular Demand” med Cam’Ron i godform og ”There Was A Murder” (med Clipse på sitt tekstmessige mest interessante) er en sterk skive. Punktum. Og det er ikke som om Clipse ikke er Clipse mer. På Pharrell-produserte ”Door Man” går Virginia-duoen på kola-kjøret, og ”Freedom”- hvor det passe breialt hevdes ”your music is my life”- er den beste introen lagt på et rap-album på gud vet hvor lenge. Legg til ”Kinda Like A Big Deal” hvor Khalil gjør Neptunes bedre enn Neptunes og Kanye West viser hvorfor han også er en rå rapper, som overkjører det meste annet der ute, og det er klart du sitter på en sterk skive. Noen vil hevde at tredjealbumet til Clipse viser at de ikke er like bra som før. Jeg velger å mene at Clipse har gitt ut et av årets beste rapalbum og for tredje fulllengder på rad viser seg som noe av det beste 2000-tallet hadde å by på, hele tiåret gjennom. Hvor mange andre rap-artister har gitt ut tre bra album på 2000-tallet som alle er top notch, uten å dytte ut noe dritt imellom? Nemlig.

001302

Diskofinale Plateåret har fått en pangstart: Årets første sekser er norsk. Lindstrøm & Christabelle: Real Life Is No Cool Romfareren Lindstrøm har ankra opp på en glitrende liten planet. Planeten heter Christabelle og gir perfekt feste for episk nydisko. Hans-Peter Lindstrøm drar ofte ut på skikkelig langtur. Hans romdisko har tidligere havna litt vel langt ut i galaksene, med halvtimelange droneturer. Episk, standardsettende, og nødvendig for at dagens klubbmusikk høres ut som den gjør, ja. Men det lå alltid masse pop-stjernestøv igjen, som han aldri helt fikk samla. Hva skjer så med Lindstrøms potensiale for pop i møte med den sjelfulle Christabelle? Real Life Is No Cool har nok av særheter, med sin anti-pop-forening av vreng, baklengs og forsinka lyd. Let, og du vil finne nok av deltemaer og produksjonsfinurligheter! Houseentusiastene får dessuten ytterligere uttelling på seks drivende bonusremikser. Allikevel er dette allermest ei herlig pop-plate. For uten dødpunkter duver duoen fram på søk etter arven etter Telex, Gina X Performance og italo disco. Mens Lindstrøm snuser seg fram til voksenrockens galopperende riff, er alltid melodiene og Christabelle tilstedeværende nok til å holde oss fast i øyeblikket. Øyeblikk som skjerpes og bygges opp av luftige anthems og blir til heite og intelligente poplåter som "Lovesick", "Let it Happen" (en cover av Vangelis) og "So Much Fun". Og når blåserne forløser singelen "Baby Can't Stop"! Hoho! Danser du til Michael Jackson, vil denne festen av en inviterende låt flytte beina dine: Lindstrøm beviser, kanskje også for seg sjøl, at han kan lage låter på under fem minutter men samtidig bevare sin episke sjel. Christabelle er avslappa fokusert - og hun har visst improvisert seg fram til deler av resultatet. Da er det et deilig paradoks at møtet med henne tøyler Lindstrømdiskoen og gjør den mer fengende. Dermed gir Real Life Is No Cool den smittende følelsen av to lekne sjeler som brynes mot hverandre. En finale i spacedisco-æraen, så langt.

001304

Gode kontrapunkt Vampire Weekend: Contra Vampire Weekends styrke i 2010 er at de ikke forsøker å lage enda et Vampire Weekend. Hvordan i all verden skulle Brooklynpopperne klare å gjenta suksessen etter å ha truffet tidsånden så vanvittig med debutalbumet fra 2008? Afropop-bølgen var klar til å surfes, og med en sunn dose ironisk distanse og smarte tekster var det umulig å ikke la seg forføre. Nå, to år og ørten lignende band senere, er det derfor utrolig befriende at de ikke legger seg så tett opp til egen suksessformel; Contra er mer rastløs, eksperimenterende og formfokusert enn debuten. Her får man derfor M.I.A.-samplinger ("Diplomat's Son"), autotune-lefling ("California English") og en slags fylle-jodling ("White Sky") om en annen, og singelen "Cousins" er jo egentlig en eneste lang trommefest.

001306

Uhell i kjærlighet, hell i musikk Eels: End Times Hva skjer når kona stikker og du sitter der i førtiåra, usprek, sta og tilvendt et liv med en person som ikke er der mer? Det blir vakkert, selvsagt. Det er både uklart og irrelevant hvorvidt Eels-frontmann Mark Oliver Everett og hans musikalske alter ego «E» er helt samme person, men E har ihvertfall hatt en usedvanlig brå aldringsprosess. Etter å ha sunget ut fra rollen som en uerfaren, deprimert, usikker og eksistensielt forfjamset outsider i over ti år grodde han seg brått et langt skjegg, slang på seg en flanellskjorte, og begynte å synge om sin fjerne ungdom og besøksforbud. Etter et solid tiår som mistilpass, ung romantiker brukte E to år på å bli en brisen, middelaldrende mann i baren som du ikke kjenner- men som faenmeg skal fortelle deg et par ting om detta jævla livet, åkke som. Dette skiftet fant sted mellom skivene Souljacker (2001) og Shootenanny! (2003). Siden den gang har E roet seg litt ned på bitterhetsfronten, men har fortsatt gått fra å være gutten med spørsmålene til å være mannen med svarene. Hva skjer når kona stikker og du sitter der i førtiåra, usprek, sta og tilvendt et liv med en person som ikke er der mer? Det siste spørsmålet er det End Times svarer på, og grunnen til at det tok såpass med skravl før vi kom til dét, er at den markerer et trist, men musikalsk nydelig vendepunkt i gæmlis-Es karriere. I likhet med mange Eels-skiver er End Times en konseptskive på sin hals. Du finner ikke en eneste låt her som ikke enten handler om at dama blir borte, at E blir gammel, eller (som oftest) begge deler. Med ett er han ikke så skråsikker på at han har alle svarene som teller lenger, og i den litt motvillige selvbebreidelsen og innrømmelsene om at ja, dette gjør ordentlig vondt, finner E en oppriktighet og tekstlig nakenhet han ikke har levert gjennom et helt album siden Electro-Shock Blues (1998). Vinklinga har tydeligvis vært inspirerende: Ikke bare er det bare et halvt år siden forrige skive, men melodier og tekster sitter som skudd. Linjer som «she locked herself in the bathroom again, so I'm pissing in the yard» er rent Hemingwayske. Musikalsk er det også mye å sammenligne med Electro-Shock Blues. I likhet med denne består End Times hovedsaklig av roligere sanger med et par-tre raskere numre spredt ut i låtlista. Mange låter er sparsommelig instrumentert og akustiske, med kassegitarer, piano og strykere, og Es tendens mot det elektroniske er ikke å høre. Til og med de par eksemplene på halvstusselig garasjerock med for mye maracas er helt gangbare, og er snedig lagt opp til å muligens hinte til at disse representerer mye av grunnen til at kona dro. Viktigst er imidlertid at albumet nesten utelukkende består av ordentlige låter; her er ingen melodier skapt kun som et sted å putte noen tekster han synes var kule, og ingen klovnetekster tilsynelatende skrevet på ti minutter for å ha noe å synge over et hårete riff. Electro-Shock Blues handlet om død i familien, og End Times handler om skilsmisse. I møtet med skilsmissen, som med døden, avslutter E selvransakelsen sin på en vagt optimistisk side. Forskjellen er at unge E kunne møte morgendagen i den tro at dette kom til å gå bra, mens gamle E til slutt bare kan håpe. På hans alder kommer man seg ikke like fort etter slike smeller lenger, men man kan ikke bare ligge å jamre heller, slår han fast. Kort sagt Eels' beste skive siden før krigen mot terror.

001307

Partyhelvete Ke$ha: Animal Ke$ha har slått igennom stort med låta "Tik Tok". Ei hel plate med partyjenta ble for mye for vår anmelder. Fra: "Siri Narverud Moen" Til: "Andreas Øverland" Cc: "VerneombudNRK" Emne: Re: Ugunstige arbeidsforhold jeg har forståelse for din situasjon, men hva skal jeg si. Comes with the job. AØ Siterer "Siri Narverud Moen" <Siri.Narverud.Moen@nrk.no>: > Redaktør Øverland, > jeg vil med dette gjøre arbeidsgiver oppmerksom på den slitasje jeg > har vært utsatt for de siste arbeidsdagene, i jobben med å vurdere > den amerikanske popartisten Ke$has debutplate Animal. > > Produsentene Dr Luke og Benny Blanco tester kynisk lytterens > tålmodighet med å bruke flest mulig virkemidler samtidig. > De er glade i komprimert dansebass - og som en vits som fortelles for > ofte, skrur de ned Ke$has stemme hver gang hun synger om at noe > "goes down": dooooooooouuuuwn. Tilløp til god pop ødelegges videre > ved at (den tamme) vokalen autotunes herfra og til russefest-helvete. > > Det er som å være støkk i marerittversjonen av en Disney > Channel-serie. Som om Hanna Montana har begynt på college og raida > pappas barskap: null innlevelse, mas, mas, mas, og formatert > more-is-more-estetikk. Lady Gaga-sjarmen, hvis det er dét de prøver > på, er langt unna. Katy Perry-sjarmen ennå lenger. Ke$ha bare > gnåler om hvordan hun henger ut med "alle freaksa" - og sender > mulige søte innfall inn i college-tåka med knirke-stønninga si. > Like, you know, dooooooooouuuuwn with the freaks: kesha: take it off > > Og denne konstante masinga om å drikke whisky, horing i fylla, vodka, > gin, spying i skapet... Om ikke annet, bør noen klandres for drikkepress. > > To låter, inkludert bonussporet "V.I.P." skiller seg nok ut til > at denne lange timen er til å holde ut. Men når "V.I.P." har nok luft > mellom houselinjene til å være tålelig, tydeliggjør den også hvor > altfor tettpakka de andre 14 låtene er produsert. Lyden er så tett at jeg > flere steder er nær ved å bli uvel. > > Jeg ber om en dag borte fra jobb for å hente meg inn (eller "rehab" > som hovedpersonen, som ikke klarer å omtale noe i annet enn > festtermer, ville kalt det). Så kan jeg få renset indre organer med > kjølig minimalhouse og gamle viser. Jeg siterer platas ene > gode låt: "this sucks!" Totally. > > Siri Narverud Moen

001308

Uforløst. Anne Lene Hägglund: Bird Cherry Grove Trondheimsbaserte Anne Lene Hägglund har levert et liksom-sjarmerende album med tydelig filmatisk preg. La oss ikke spare det beste til slutt denne gangen; Anne Lene Hägglund har en vakker stemme! Klokkeklar og sval på samme tid. Hennes vokalføring er behagelig uanstrengt, tilstede uten å bli intens og sval uten å miste sitt særpreg. Digg! Det sagt så hadde stemmeprakten vært tjent med å bli pakket inn i noe ganske annet enn det småskranglete, friksjonsfrie musikalske universet Bird Cherry Gove er. Med et stort arrangement (som huser alt fra klokkespill, harpeleik og lirekasse, til velbrukte instrumenter som piano, kontrabass og trommer) låter det søtt og utvilsomt lekent. Ikke ulikt det Hanne Hukkelberg og Anja Garbarek drev med for mange år siden. Der førstnevnte fikk en av sine låter med på filmen Legenden om Narnia, kunne Bird Cherry Grove vært soundtracket til en litt skeiv romantisk norsk komedie. Låten "Marte" bør pitches inn til en tsjekkisk barne-tv animasjon, og det slår meg at dette albumet hadde egnet seg like bra under kategorien barneplater fremfor pop, flere hyllemeter bortenfor. Store deler av det musikalske uttrykket her er i grunn litt barnslig og er det noe vi trenger, snarere enn søt og vindskeiv popmusikk, så er det dyktige musikere som tar kidsa på alvor. Albumet har et eventyrlig driv, men driver meg aldri fremover. Etter gjentatte gjennomlyttinger sitter jeg igjen med en noe ubehagelig stillstandsfølelse, jeg skjønner ikke hvor og når denne musikken bør lyttes til og savner en forløsning jeg tror kunne kommet med mer friksjon og mørke. Jo visst er det dramatisk, som feks i låta "Repeat", men aldri nok til at jeg lar meg påvirke eller berøre. Jeg skjønner at dette er musikk som skal være sjarmerende, men jeg blir for pokker ikke sjarmert. Til det låter Bird Cherry Grove litt for enkelt, lett og tidvis tannløst.

001309

Halvveis til helveis D'Sound: Starts and Ends Også var det den gangen man skulle sammenligne D'Sound med Madonna, da. For et par dager siden møtte jeg en tidligere D'Sound-fan. Han forklarte at det han digga med D'Sound «på den tiden» var at de var de eneste nordmennene som «virkelig kjørte den acid-jazzgreia», men medgav fort det jeg allerede visste etter forrige ukes Spotify-research: D'Sounds tidligere album har ikke eldes særlig bra. Stort sett middelmådige poplåter pakket inn i en snever undersjanger som, i alle andre hender enn de helt eksepsjonelle, ikke tilføyer materialet stort mer enn en ettertrykkelig datering. Enten de kan klandres for det eller ei ble D'Sound på slutten av nittitallet en av fanebærerne for bruk av det irriterende og nedlatende begrepet «unorsk låtende» som salgspunkt for norsk musikk. I takt med Englandscenen, visstnok populære i Asia, og med tung jantelovutløsning. Er dagens norsk-på-norskbølge en direkte motreaksjon til disse greiene? Kanskje, men det er ikke relevant for denne anmeldelsen. Det er som er relevant er at det er få band norske folk i midten av tyveårene (deriblant jeg) har et dårligere forhold til, på tynnere lyttegrunnlag, enn D'Sound. Det var derfor en overraskelse å høre den første halvparten av Starts and Ends, som består av intet mindre enn bunnsolid, god pop. Ikke bare det, men pop av den typen få prøver seg på lenger, og ennå færre mestrer; den snørene og nøytrale poppen Madonna perfeksjonerte på sine første skiver. Pop totalt uten bindestrek - ikke r'n'b-pop, ikke power-pop, ikke indie-pop, ikke folk-pop og ikke danse-pop – bare pop. En danser her, en ballade her og en nynner der, og forsøksvis tidløst arrangert sådanne til og med. En annen Madonnask tendens er hvor lite til felles de forskjellige fortellerne i sangene tilsynelatende har til felles: Madonna kunne synge ren oralsex-innuendo ett øyeblikk og sørge over at mannen hennes døde i den spanske borgerkrigen det neste, og på samme måte kan Simone her skifte fra morskjærlighet («Live Forever») til bestevennfeiring («Good Together») til angrende eks-dame («How Could I Forget») i løpet av tre låter. Dette høres ikke bare ut som forskjellige synspunkter, men forskjellige folk, i forskjellige aldre med forskjellige liv. Også er det catchy, da. Kanskje aldri helt Madonna-catchy, men veldig, og gjennomgående, catchy åkke som. Men så var det denne andre halvparten da, som selvfølgelig er gunnen til at det som står her så langt ikke speiler terningkastet på toppen. Den andre halvparten av Starts and Ends er, kort fortalt, en mislykket versjon av den første. Ingenting skiller dem merkbart unntatt et betydelig kvalitetsgap hva angår låtkvalitet, men låtkvalitet er nesten det eneste man har i bindestrekløs pop. Der de fem første låtene glatt tåler åtte-ni gjenspillinger, tåler de fem siste knapt tre. Forskjellen er så stor og brå at man blir sittende og lete etter et eller annet gjennomgående produksjonsgrep som skiller de to sidene av skiva, men her kommer ihvertfall jeg til kort. Avslutter «Losing It» (feilstavet med en ekstra «o» flere stedet i omslaget – skjerpings) er riktignok en smart og fin avvikling, men innen den kommer er skaden liksom gjort.

001310

Motorhvem? Motorpsycho: Heavy Metal Fruit Selv uten kontekst er Heavy Metal Fruit en fantastisk opplevelse av ypperste klasse. Motorpsycho er, som presseskrivet til Heavy Metal Fruit tar opp i seg, en institusjon innen norsk musikk. Tjue år, ørten EPer og (med dette) fjorten eller seksten studioalbum (avhengig av hvordan man teller) har etterlatt et gedigent musikalsk univers å sette seg inn i. Et univers som attpåtil stadig er i utvikling, og som attpå det igjen er temmelig eklektisk og sprikende. Alle bandmedlemmer (hvem enn de er til enhver tid) setter tydelige lydspor etter seg og etter hvert er det blitt vanskelig å sammenligne Motorpsycho med annet enn tidligere utgaver av Motorpsycho. En stor bragd av bandet, men temmelig frustrerende for folk utenfor fanskaren, da grundige Motorpsycho-omtaler har en tendens til å bli ganske fulle av referanser som stort sett bare de som ikke trenger å lese Motorpsycho-anmeldelser forstår. Så la oss gå ut fra at skiver skal kunne stå på egenhånd og late som om dette er den første Motorpsychoskiva, noensinne. Og så hopper vi over at disse gutta er fryktelig musikalsk selvsikre og modne til å være debutanter. Kremt: Første gang du setter på Heavy Metal Fruit vil du kanskje tro at høyttalerne er koblet til feil kanal, da skiva begynner med et langt parti av tilsynelatende stillhet. Ting begynner imidlertid å boble i kanalene etterhvert, først helt umerkbart, men stadig høyere helt til åpningsporet "Starhammer" eksploderer i en usedvanlig hårete Deep Purplesk riff med tilhørende keyboardorgel og en vokal så nasal og høy at den kan forveksles med Lars Lønning i Black Debbath. Dersom kombinasjonen av skivetittelen og denne åpningen overbeviser deg om at Motorpsycho er et metallband, må du derimot tro om igjen ganske snart; "Starhammer" faller snart nok inn i en jazzdron som, om ikke annet, viser at dette bandet har stor tiltro til lytteren. Etter ni temmelig unødvendige minutter med dette er det imidlertid non-stop moro til mål. Platas seks spor inneholder nok melodisk materiale til det tredobbelte, og demonstrerer en bredde i inspirasjon man ikke har sett make til i norsk musikk, kanskje noensinne. Sørstatsrock, gospelkoring, heavy metal, psychedelia, et lite hint Beach Boys; Motorpsycho har tilsynelatende ingen forståelse for sjanger. Iallefall ikke sjanger definert som grenser. Ord som «jazzdroning» og «psykedelia» risikerer imidlertid å skremme mange folk som kan ha godt av denne skiva: Motorpsycho er strenge, men ikke slemme, og det er mer enn nok rock, roll og feng mellom alle de utsvevende partiene til å tilfredstille selv de grønneste lyttere. Riffene, trommene, alt er av ypperste klasse, men deiligst av alt er kanskje bare det faktumet at vi nå har et band i Norge som tør å tenke så stort og ambisiøst som dette. Hvor mange band, norske eller ei, kjenner du til høres ut som Allman Brothers i ett øyeblikk og den derre gospel-skiva til Spiritualized det neste, uten at det høres påtatt ut? La oss avslutte øvelsen vi startet i stad med et enkelt faktum - Motorpsycho går rett og slett fjorårets debutanter en høy gang.

001311

Metalmorfose Shinings definitive inntreden i metalscenen har ført til et av de største mesterstykkene sjangeren har sett på lenge. Det var ingen overraskelse at Shining i 2010 skulle gå mørkere til verks – alle album frem til nå har ledet i den retning – men at resultatet ville bli så kompromissløst vanvittig som Blackjazz var vanskelig å spå. Jørgen Munkeby har her åpenbart gått inn i sin dystreste låtskrivermodus og kommet ut på den andre siden som ikke bare en absolutt godkjent growl-vokalist, men med en plate som ligger i et slags skjæringspunkt mellom Mr. Bungle, Satyricon og John Zorn; hysterisk komplekse, spastisk suggererende rocklåter som hamrer av gårde uten interesse for hvilepauser. Det er særdeles velgjort, til den grad at King Crimson-avslutteren ”21st Century Schizoid Man” blekner i forhold til bandets egne låter. 2009-høydepunktet ”Fisheye” fungerer bra som døråpner inn i Blackjazz-hvelvet, og det industrielle, spisse lydbildet gir albumet en dimensjon av kaldhet som gjør at favoritter som ”Exit Sun” og todelte ”The Madness And The Damage Done” gis en ekstra følelse av ubehag. Det skjærer seg inn i ørene, og styrt av synthlyder som fører tankene til klubb-scenene i Blade 2 og Torstein Lofthus’ overrumplende, allstedsværende trommeinferno gjør dette til en opplevelse som angriper alle sanser samtidig. Jazzelementene er altså ikke så fremtredende som tidligere, men de er allikevel uunnværlige; saksofonpartiet i ”Fisheye”, åpningsminuttet av spazz-festen ”HEALTER SKELTER” og albumets magnum opus ”Blackjazz Deathtrance” tar ut maksimalt av kvintettens tydeligvis uendelige instrumentale evner, og deres tordnende samspilthet finner ingen likemenn her til lands. Ikke på langt nær. Blackjazz står tilbake som et kunststykke; episk, vondt og uimotståelig, og markerer et nytt høydepunkt både for Shining og metalsjangeren som sådan.

001313

Fornyet energi Jaga Jazzist: One-Armed Bandit Jaga Jazzist er tilbake - med overskuddslageret fylt til randen. Det har gått fem år siden forrige studioalbum, og det er tydelig at denne pausen har vært tiltrengt for Jazzistene, selv om det ikke virket sånn der og da. Der What We Must nå i retrospekt høres litt ut som nest siste arbeidsdag før ferien, har One-Armed Bandit akkurat kommet tilbake fra et par uker på hytta på fjellet. Rød i kinnene, blid og boblende; og mer kreativ og springende enn på lenge. Noe av det første man merker seg er produksjonen, som er elektronisk, rund og nokså langt unna den postrock-skarpheten de tidligere har ikledd seg. Trommeproduksjonen er særdeles nydelig, og klarheten i lyden gjør at man som lytter henger seg opp i den utrolige detaljrikheten bandet tydelig har fokusert mye på denne gang. Tidlige favoritter er ”Bananfluer Overalt” (med et par forbløffende rockpartier som går Motorpsycho i næringen), kommende livefavoritt ”Prognissekongen”, mangslungne ”Music! Dance! Drama”- og den aller beste, avslutningssporet ”Touch Of Evil”: En dramatisk oppbygd affære som kulminerer i kirkeorgel, tromme-hålligång og den lystigste sinuspulsbassen Tønsberg har produsert på temmelig lenge. Albumets største styrke er dog dens smittende energi og rastløshet. Lars Horntveth har skrevet låter som nekter å stå i ro, og albumet bølger hele tiden i nye og uventede retninger, fra syttitalls-prog, klassisk musikk og nyere tids psykedelisk elektronika. Samtidig er det sjelden Jaga-låter oppleves som såpass vakre som de gjør her; spesielt ”Toccata” og ”Book Of Glass”- og nok en gang må produksjonen få sin del av æren. One-Armed Bandit oppleves som et rent overskuddsprodukt; komponert og fremført med senkede skuldre. Dette kommer til å stå igjen som Jaga Jazzists beste- og morsomste- plate til nå.

001315

Ett refreng og vekk med'n Raga Rockers: En Vakker Dag (singel) Andre, men ensformige, takter fra Raga Rockers. I 2007, da Raga Rockers kom tilbake på arenaen med ”Aldri Mer”, var dette en suksess først og fremst fordi den låt akkurat slik man husket dem fra glansdagene, med en opplagt Krohn som messende autoritet. ”En Vakker Dag”, første singel fra det kommende Shit Happens (mars), er ikke så typisk Raga Rockers, siden den stort sett består kun av et refreng, i Green Day-rundt-Dookie-gaten. Selv om dette i seg selv er fengende, føler man et tydelig savn etter en bedre låtstruktur. Låten har nesten ikke noe annet innhold enn dette enkle, korte omkvedet ("hva skal du gjøre da? vil du være like glad? hva skal du gjøre da, baby?"), og dersom man ser bort fra den artige tekstlinjen ”når de befaler/dekorerte generaler/til å gå på befaring/i Johannes’ åpenbaring” er det lite av Michael Krohns vanlige lyriske styrke å spore her. "En Vakker Dag" føles halvhjertet, repetitiv og innholdsløs.

001316

Fjellsøtt Tindersticks: Falling Down a Mountain Tindersticks har forlatt skranglerocken til fordel for seg selv og lyd, lyd og atter lyd. Heldigvis. Her er en dårlig bevart hemmelighet: Ingen vet helt hva Tindersticks spiller, sånn sjangermessig. Ikke at folk ikke har prøvd å beskrive det, tvert imot. I og med at de aldri har gitt ut en dårlig skive er Tindersticks en favoritt blant musikkjournalister over hele Europa, og i plassbesparingens navn har mange av disse tydd til ikke-beskrivende, eller i verste fall direkte misvisende merkelapper som «lounge-rock» eller «melankolsk kammerpop». Faktum var alltid at Tindersticks balanserte imellom så mange sjangre (rock, croonerballader, jazz, mariachi, you name it), og i tillegg var så preget av Stuart Staples' særegne vokal og Dickon Hinchcliffes særegne strykerarrangementer at det å sette dem i bås ble litt meningsløst- siden ingen andre noensinne ville få bruk for den båsen igjen. Slik fikk man verdens eneste mesterverk innen orkestrert depresjonstøyrock (Tindersticks I), nittitallets beste engelske soulskive (Simple Pleasure) og det av mange meget etterlengtede Curtains. Mye av grunnen til at bandet kunne være en så allsidig og velfungerende maskin var utvilsomt at de hadde seks distinkte medlemmer som alle dro i hver sin retning, men som også tilsynelatende kunne dra svakere på kommando. Så lojale var Tindersticks til hverandre, at de i 2001, da trommis Al Macaulay ikke kunne turnere grunnet sykdom, omarrangerte hele katalogen sin til å fungere uten trommer heller enn å bruke gjestetrommis. I 2003 ble de oppløst. Trodde alle. Så, for to år siden, kom det plutselig en ny skive, The Hungry Saw. Bandet var plutselig halvert, og skiva høres i ettertid ut veldig som det den var: Tre karer som pleide å være med i Tindersticks som koste seg litt i studio. Det litt overjordiske ved bandets tidligere skiver var borte. Musikken gjennomsyret ikke alle porer i lytteren slik den hadde gjort. Menneskene Tindersticks var virkelige, og musikken virket kun som et aspekt av dem, heller enn omvendt. Dette er kanskje en historie litt i lengste laget, men det er viktig å understreke hva det er Stuart Staples & co forsøker å finne tilbake til på Falling Down a Mountain. De har fått seg ny trommis i Earl Harvin og ny gitarist og kormann i David Kitt, og selv om Harvin ikke imponerer utover den nydelig jazza åpningslåta er det klart at Kitt var et kupp. I likhet med Hinchliffe er tenoren hans en velkommen tonic til Staples sin baryton-gin, men utover dette har han også en halvbrisen og avslappet timing som på umiskjennelig tindersticksk vis klarer å være lystig og litt trist på samme tid. Det er åpenbart at bandet vil tilbake til seg selv med Falling Down a Mountain. Borte er den nedstrippede skranglefolken fra The Hungry Saw; her skal det være lyd, og mye av det. Strykere, blåsere, kubjeller, allsang og ride-symbaler. I deres iver etter å vise at de klarer alt de klarte før leverer de derimot noe ikke har gjort på femten år: en sprikende skive. Ikke siden 1995 har de vært så ufokuserte lydmessig. Man får jazz, klassisk rock, gammeldags r'n'b og et mislykket forsøk på å gjenskape en av de legendariske duettene Staples sang med ymse kvinner fra 95-98, blant annet. Litt av moroa ved Tindersticks allsidighet var alltid at de ikke var så ivrige etter å vise den frem: Ett album funket på en måte og annet på en annen. Det kan ironisk nok virke som om Tindersticks i sitt forsøk på å vise at de er tilbake har vist at de ikke helt er det ennå. Sprik eller ei er det dog en feiende flott skive, full av den type overveldende patos, musikalsk arroganse og inderlig lengsel som ledsaget nittitallets kanskje beste band hvor hen de gikk.

001320

Ikke for evig Hot Chip: One Life Stand Hot Chip har ikke helt teken på den oppriktighetsgreia ennå. Hot Chip begynte som et band av den typen jeg bare liker i spesielle tilfeller: Dansemusikk med attityde og hype og blogg og hele den greia der. Over årene har de imidlertid blitt mer og mer pop, mer melodiøse og mer vokaldrevne, båret av den androgyne tenoren til Alexis Taylor (en mann med to tvekjønna navn, passende nok). One Life Stand skulle visstnok være gruppas mest følsomt voksne og minst nesevise album til nå, og det minst dansefokuserte, til tross for at dette elementet selvsagt ikke skulle fjernes fra musikken totalt. One Life Stand er kort sagt lett mitt favorittalbum av Hot Chip - på papiret. Man papiret er jo en lystløgner, og ved hver gjennomlytting blir visse kjipe ting klarere og klarere. Punkt en: Hot Chip er ikke vant til å skrive følelsesmessige nakne tekster. De har fått motet, men ikke evnene; det være seg banale og grandiose linjer som "I can play Xbox with my brother/It's not about who won or lost with my brother/We play to be free" eller metaforoverbelastninger av typen "Monkey grooms, blossom blooms/Do you dig germs, The Germs?", så blir Hot Chip rett fra hjertet oftere corny enn rørende. Og blir det først rørende blir det gjerne trist. "Everything is nothing and nothing is ours" er kanskje en snedig og frigjørende vending i Taylors hode, men undertegnede blir mest sliten av de kosmiske perspektivene i oversiterte "I Feel Better" og tittelsporet, to av skivas desiderte høydepunkt sånn ellers. Det disse to sporene (blant andre) unngår er nemlig punkt to: Hot Chip sliter med å skrive en rolig sang som ikke er dørgende kjedelig. Ta ovennevnte "Brothers" eller seksminutter lange "Slush", for eksempel. Sistnevnte er en låt med stor følelsesmessig slagkraft – for bandet – blant annet fordi det er duett med This Heat-trommis Charles Hayward, en av guttas gamle helter. Problemet hopper først opp når du fjerner denne affeksjonskonteksten fra låta. Da sitter du igjen med en lang og døv og langsom sviske med en gammal kis på kor, hvis eneste effekt på lyttinga er å drepe momentet i skiva totalt midt i spillelista. Nei, Hot Chip har kanskje godt av å roe seg litt ned, men ikke helt ned. Ta med i regninga at nesten samtlige spor sliter med en av disse to punktene, så ser kanskje ikke papiret så fryktelig genialt ut lenger.

001321

Dødfødt horunge Lil Wayne: Rebirth Lil Wayne sin bastard av et rockealbum gir lite annet enn en dørgende kjedelig fødselsdepresjon. “I’m a dopeboy with a guitar”, mener Lil Wayne et par minutter ut i førstesporet ”American Star” og omtrent samtidig blir det pinlig tydelig hvorfor Lil Waynes rockeskive Rebirth har blitt utsatt, utsatt og utsatt. Og hvorfor dopeboys og gitarer ikke bør settes i samme rom. For selv om Wayne har levd rockestjernelivet etter Tha Carter II og III; står igjen som en av 2000-tallets viktigste rappere, og har gjort seg selv til fenomen vel så mye som artist, skjønner han nemlig ingenting av hva rock er. Rebirth avslører at Lil Waynes kjennskap til sjangeren ser ut til å være hentet fra Kerrang-covere i 1997 og MTV2-videoer med lyden skrudd av. Kompis skjønner lite, eller ingenting av de tingene som gjør en rockelåt til en låt og imiterer i stedet et lydbilde han knapt kan ha hørt på, eller om, for den saks skyld. Rebirth er blitt en oppvisning i hva Lil Wayne tror rock er og skiva er dermed blitt den musikalske ekvivalenten til New Orleans-rapperen sitt klesskap – dyre, trange bukser med nagler, skull-prints i strass og boxfreshe All-Stars Converse. Hele albumet er musikalsk referanseløst uten så mye som en eneste ordentlig god låtstruktur i bunn. Fra det tette åpningssporet til singelfloppen ”Prom Queen”, via den overproduserte pianorockereren ”Paradice” til Avril Lavigne-møter-produsent-på-speed-sporet ”The Price is Wrong” tar skiva begrepet ”ignorant rap” til et nytt nivå. ”On Fire” funker tålelig. Enkelt og greit fordi det er en klassisk rap-låt med et sample i bunn og noe gitar på toppen, snarere enn et forsøk på en rockelåt. Produsentene Cool&Dre redder sånn sett restene, og på ”Drop The World” leverer Eminem bedre enn på sin egen Relapse og overdøver den delvis jævlige produksjonen. To lyspunkter på tolv spor, der altså. Og ingen av dem er Lil Waynes bedrift. Riktignok skal det sies at man her og der skimter den Lil Wayne som har pulverisert de fleste andre rappere de siste åra, men det er sjeldent, stykkevis og delt. Det spesielle med Rebirth er dog ikke at den er skikkelig ræva. Det spesielle er at den er så selvhøytidelig og humørløst ræva. Å se Wayne klimpre på en gitar på fantastiske ”Leather So Soft” på Sentrum Scene et par år tilbake hadde i det minste et hysterisk meta-nivå ved seg, all den tid Wayne så ut til å klaske på gitaren med en ”se hva jeg kan slippe unna med, og dere betaler faktisk for dette her”-attitude. Men meta-nivået forsvinner fullstendig på plate, for merkelig nok er skiva i stedet alt annet enn hysterisk festlig – fra cover, til produksjon, tekster og mix er Rebirth i stedet blitt en dørgende kjedelig oppvisning i konsekvensene av å ta seg selv for alvorlig. Det viser seg nemlig at Wayne ikke tror han kan slippe unna med å spille gitar. Han tror han kan spille gitar.

001322

Storøyd formtopp Grand Island: Songs From Östra Knoll 1:22 Beste album så langt fra bandet som har herjet på singelfronten, men hatt variabel helhet. Dersom jeg skulle ramse opp favoritter av norske poprock-låter på totusentallet, hadde Grand Island hatt tre kandidater helt der oppe. De har vært et usedvanlig sterkt singelband, med hver av sine tre plater frontet av kremlåtene ”Us Annexed”, ”Love In Decay” og nå sist ”Angelila”, og ut fra singalong- og refrengsterkheten de har vist i dette trekløveret burde de nå for lengst ha vært yndlinger hos et Bigbang-forført studenthuspublikum. Nå har derimot alltid Grand Island vært et band som har andre ambisjoner enn akkurat dette, og når jeg på de tidligere platene har vært litt irritert fordi de ikke bare gir faen og lager et helt album med låter som ”Love In Decay” (noe jeg fortsatt mener de burde gjort på Boys And Brutes), så har de denne gang laget et album som er gjennomført og formfullendt i all sin balstyrighet; Songs From Östra Knoll 1:22 er uforutsigbart, og på en svært god måte. Der de før har forsøkt å skreve over alle sjangre som ble knyttet til ”rock”-begrepet på syttitallet (og langtfra alltid lykkes), vises denne rastløsheten nå mer som nyanser enn direkte stilskifter, noe som gjør at man kan høre gjennom albumet uten frykt for å få feilsteg som bluesrockplankingen ”Butcher’s Paper” (fra Boys And Brutes). Eksempelvis. Derimot er Songs From Östra Knoll 1:22 breddfull av den type solnedgangsvennlig stemning som videoen til "Angelila" illustrerer: Dette er et album som smiler tilbake til lytteren for hver runde i spilleren, og Espen Gustavsen har også vokst som tekstforfatter – samtidig som han fortsatt er en av Norges beste vokalister i sin sjanger. Bandet har en samspilthet og nerve som få andre, og når dette nå for første gang ordentlig stemmer over et helt album, blir resultatet meget lett å anbefale. Ved siden av singelen bør spesielt ”Young Wrath”, ””A Crash And A Faultline” og ”Sundance & Cassidy”- med sitt lett Franz Ferdinand-melodinaskende refreng- fenge et bredt rockpublikum, og for oss som har fulgt bandet en stund er det utrolig godt at de nå også for alvor har funnet en måte å både stagge og stimulere sin egen kreative rastløshet.

001323

Midveik Midlake: The Courage Of Others Kritikeryndlinger trekker seg lenger inn i folk-tradisjonen, men glemmer av melodiene underveis. ”Roscoe”, texanernes grandiose øyeblikk og definitive ”claim to fame” ledet veien inn i The Trials Of Van Occupanthers varme, tilbakelente, Crosby, Stills & Nash-duftende folkrock. Derfra har de nå returnert som en innesluttet, formfokusert utgave av seg selv, og dét fungerer ikke for dem. Når den andektige koringen på åpningslåten "Acts Of Man" kommer inn blir det tydelig at de nå har forlatt Amerika rent inspirasjonsmessig, og for alvor fokusert på britisk folktradisjon. For så vidt greit det; men som mange andre som gjør dette, lar de melodiene vike for form og stemning. Dette er ugreit, spesielt fordi Tim Smiths monotone, triste vokal trenger noe alvorlig medrivende å lene seg på for ikke å fremstå som gjespende, uinteressert messing. Spesielt lider ”Winter Dies”, ”Core Of Nature” og ”Small Mountain” under dette; platte, firkantede, melodifattige sjangerstudier, og når man legger til bruken av typiske, nesten karikerte titler og tema, bygger også dette under bandets nedgradering av originalitet og spenst. Det tar seg betraktelig opp på ”Rulers, Ruling All Things”, ”Children Of The Grounds” og ”Bring Down”, der de gjenkaller noe av den nerven og melodikjensle som gjorde de elsket til å begynne med. Dette er allikevel ikke nok til å redde den langtekkelige drøvtyggingsseansen The Courage Of Others har blitt. Man savner energien og den forsiktige positiviteten de tidligere har vist, eksempelvis på Van Occupanthers ”Head Home” og instrumenteringslekenheten på Bamnan And Silvercorks ”They Can Not Let It Expand”. Tre album ut i karrieren fremstår Midlake som idétomme og uinteresserte. De hadde nok hatt godt av en klem.

001326

Massivt?Joda. Attack? På ingen måte. Heligoland Massive Attack kunne like godt kalt Heligoland for «Massive Attack Is Back: The Album». Det tar en stund før Heligoland begynner å bli verdt å høre på, men så er også Massive Attacks femte langspiller en treig skive i alle ordets forstander. Den kommer syv år etter den forrige og består av stort sett ganske lange låter i stort sett ganske belagelig tempo. Albumåpner "Pray For Rain" er seks minutter og førtifem sekunder lang, hvorav litt over ett er god lytting. Resten høres ut som en kjempesløsing med gjestevokalist Tunde Adebimpe (TV On The Radio). Ganske slepphendt bruk av skivas mange gjestevokalister er også et gjennomgangstema, dog med visse unntak: Damon Albarn klarer å smaksette "Saturday Come Slow" nok til å heve en ellers ganske middelmådig låt over hopen og Mazzy Stars alltid elskelige Hope Sandoval smykker «Paradise Circus» - en rolig, voksende piano- og stryker-spilt klappemarsj som gjør skam på resten av skiva ved å både være øyeblikkelig gripende og bedre for hvert gjenlytt. Massive Attack får det til med skjøre kvinnestemmer, altså. Det sagt, for å komme til disse små juvelene må man karre seg (eller skippe seg) igjennom traurige greier som "Splitting The Atom" og "Flat Of The Blade"; låter som, til tross enkelte gode elementer, i bunn og grunn spiller på en underliggende nerve som ikke er der. Til tider kan det høres litt ut som de gamle helter er litt vel bevisste om at de er nettopp det. Med alle disse gjestene og all denne spilletiden og såpass lite nye ideer kunne de like godt kalt skiva "Massive Attack Is Back: The Album". Ved siden av unntakene nevnt over er det på sin plass å trekke frem avsluttningsnummeret "Atlas Air" også, om ikke annet fordi det er det beste sporet på skiva uten gjester. Nesten åtte minutter ikke-kjedelig, sakte buldrende techno som faktisk går fra punkt A til punkt B, og som i likhet med endel på Heligoland funker bedre enn tonen i denne anmeldelsen kan gi inntrykk av. Men herregud, hva er det folk vil ha her? Vil de ha en retur til den mindre regntunge trip-hopen fra Blue Lines og Protection, drømmer de om nok et Portisheadmirakel og en oppdatering og gjenvaluering av hele Massive Attack-konseptet, eller vil de ha nok et dunkelt Massive Attack-album som ikke er like bra som Mezzanine? Vel, folk som vil ha sistnevnte kan sikkert kritiseres for både lave lister og skylapper av nostalgi, men det er de som får det de ønsker seg i år. Så kan vi andre sitte her med de kritiske ørene våre og sutre, lissom.

001331

Barnehageboogie Casiokids: Topp stemning på lokal bar Casiokids gir grønt lys for lausdans - fri for dømmende blikk fra noen. Se for deg sånne svarthvite TV-opptak av teenagere i fritt utløp fra den gang jazz var herlig nytt. Eller hjemmefilmer i varme farger fra en barnebursdag der noen har oppdaga gleden av å danse til pop for første gang. Ah, den befriende følelsen du nesten bare opplever hjemme i stua. For sånn er Casiokids' musikk: ikke perfekt. Ikke imponerende. Bare herlig frisluppet og kantete, tjah, får vi prøve oss med sjangernavnet indiehouse? Akkurat idet du har latt deg rive med av de sympatiske perkusjonene, kommer et barnslig kor og synger "jajajajajajajaa jaaa," som i "jaaa, du får lov!", og du kyler den siste hemninga ut på kjøkkenet der han sure bloggeren står og gjør alt annet enn å danse. Skjønt, blogg: Casiokids er et av de beste norske eksemplene på at blant en masse halvdårlige ideer er det nødt til å vokse fram noen gode. Og de ideene har fått leve godt såvel på blogger som på klubb, festival og radio ei stund før de er samla på denne plata. Sammen er de eksempler på at vi må tillate figurteater, utilgjengelige opptredener og samples av høytlesninger fra geografibøker. For å nevne noen av Casiokids tidlige påfunn. På Topp Stemning På Lokal Bar er nemlig det beste av barnehagestemninga fra bandets historie tatt vare på, men skjerpa nok til at det er gøy helt til hentetid. Ikke bare er Casiokids et av få moderne norske forsøk med afroinpirasjoner i lomma - de har også en varme og et housedriv som gjør dem mer beslekta med svensker som Peter, Björn og John, og med Familjen og Lo-F-Fnk enn sine samtidige norske. De to sistnevnte preger forøvrig den særs morsomme remiks-og-ymse-plata som følger med albumet, og som gjør Topp Stemning... til et ennå bedre kjøp. Vokalen og tekstene er jo et kapittel for seg. At ukonsis nesten-falsett slynger ut "bikkjen, kor e bikkjen? Mamma har gjemt hon, pappa tar tiden", vinglete, nærmest pinglete, flere ganger om dagen på riksdekkende radio er et lite pop-under. Og platas aller sterkeste hook, på instrumentalhiten "Fot i hose", vitner om at Casiokids kanskje er best når de holder kjeft. Men allikevel; sangen på godrare hiter som "Grønt lys i alle ledd" og nevnte "Finn bikkjen" stiller bare varmen og friheten i musikken i tydeligere relieff. Noen ganger er feil helt riktig. Topp stemning. Slepp dæ laus.

001332

Bjørn Hellsuck Bjørn Hellfuck: Bylarm, Bylarm-teltet Bjørn Hellfucks opptreden i kveld var skuffende kompetent. Bjørn Hellfuck er litikke lættis. Bare det at han er booket til Bylarm overhodet har vært nok til å få musikksnobber hovedstaden igjennom til å fråde av raseri. Folk som egentlig i verste fall burde ignorert fyren oppfører seg med ett som fundamentalister, som om det faktum at en eller annen bergenser i Mighty-Ducks-maske synger grove viser er et personlig hån mot dem. Som om det ikke var nok å avdekke en stygg åre av barnslig usikkerhet i norsk musikkliv har Hellfuck også bidratt til litt bedre musikkjournalistikk, da anmeldere media rundt er så redde for å bli oppfattet som pripne at de den siste uka har levert mange av sine grundigste, mest saklige og nyanserte slakter noensinne. Så polariserende er mannen at det ikke er greit å si hvor mange i det halvfylte Bylarmteltet i kveld som var der på trass, eventuellt bare for å kunne si at de hadde vært der og at det var dårlig. Sistnevnte ble nok skuffa. Hellfucks band, til tross for at de kler seg som en billigere utgave av Insane Clown Posse (i den grad det er mulig), er tightere enn kroppsåpningene han synger om. Skjønt, det er begrenset hvor mye dette sier tatt i betraktning at låtmateriale stort ikke krever et høyere ferdighetsnivå enn "avansert nybegynner". Bjørn synger ikke særlig pent, men så har ingen noensinne påstått eller lata som noe annet heller, og tekstene er ensformige og barnslige, men så er det også litt av poenget. Hvem trodde at å få en artist ved navn Bjørn Hellfuck til å spille klokka halv ni i et enormt telt hvorav en tredjedel er en inngjerda delegatghetto med langbenker var en god idé? Å utsette en artist hvis raison d'être er dritings allsang for en crowd som med, historisk sett, veldig få unntak ikke er i stand til å gi mer enn litt knising, litt taktfast nikking og mange hånlige flir? Da blir det det er: Ganske dårlige låter med mer trekkspill enn nødvendig, spilt så bra som det lar seg gjøre. Morgendagen gir nok Bjørn mer passende omstendigheter. Da spiller'n halv to på Gamla.

001334

Vi venter fortsatt, Thomas Thomas Eriksen: Bylarm, Blå Han kommer vel sterkere tilbake? Funker låtene til kometprodusent Thomas Eriksen utafor studio? Nei. Ikke ennå. Stort potensiale? Helt klart! Etter å ha tatt oss med på det som minner mer om en øving enn en konsert, bør årets viktigste debutant på Bylarm ha lært et par ting. Som at man må ha ekstra gitarstrenger i bakhånd. Banalt? Ja. For sjøl om vi skal gi en livedebutant litt slækk, eksempelvis å etterlyse "en bass i salen", er det rot som står igjen som hovedinntrykket etter halvkjørt løp. Etter at både bassist og gitarist røyk på første låta, var kaoslinja satt, og ikke før siste halvdel av siste låta fikk Thomas Eriksen samla seg nok til å vise oss hva slags poptalent han er. Thomas Eriksens aller første liveopptreden var ikke ferdig. Som skisser derimot er dette helt topp. Og til sammenligning: hvilke band er det som er klare til å møte publikum på sin aller første konsert? Ingen. På den annen side: Mannen er kjent blant annet som produsent av Name, Mira Craig og Lars Vaular, og er et oppkomme av moderne pop-produksjoner. Hittil er Vaular-bangeren hans aller sterkeste søknad om å få skrive framtidas oppfølgere til A-ha, Simone Larsen og The Loch Ness Mouse. For ikke å nevne hans sterke legering av N.E.R.D., Mr. Oizo og Stevie Wonder. Dessuten fortjener låtene som Thomas, sammen med kordame Elisabeth Carew og flinkispopbandet deres spiller denne kvelden, å framføres skikkelig. Med tydelig smart katalog i bakhuet, i spenn fra wonderske og sylvianske overganger og med nær perfekt plasserte broer, er det ingen tvil om at Eriksen kan å bygge sanger. Det er overmåte forfriskende å høre at noen i Norge helt seriøst og uten dikkedarier plasserer seg midt i mellom glatt voksenpop og Franz Ferdinand. Dessverrre sitter han usynlig og langt ut på sida av scenen, halvveis gjemt bak pianoet med sida vendt mot publikum på fire av seks låter. Og ikke bare usynlig: hverken låtene eller vokalen letter før han reiser seg sjøl og rocker seg opp. Dog; for tidlig å gi ham opp. Et par huskonserter til nå, så sitter det kanskje. Thomas Eriksen spiller nok en gang på Bylarm, Oslo, førstkommende lørdag.

001336

Gamle, nidkjære helter Kitchie Kitchie Ki Me-o: Bylarm, The Villa Noen ganger er det ventede uventet. Lydverkets egen Ruben Gran er overbevist om at Kitchie Kitchie Ki Me-o bare er en myte og ikke egentlig finnes, men jeg sier dere: Jeg har sett dem med mine egne øyne. Ok, det var en løgn. Kombinasjonen av ujevnt gulv og total overbefolkning foran scenen gjorde det klin umulig å se bandet som feide gølvet med Bylarm i natt, men høre dem, det gjorde vi alle. Kitchie Kitchie Ki Me-o er noe så sjeldent som et band som høres akkurat sånn ut live som det gjør på papir, men som overrasker åkke som. Bestående av tidligere medlemmer av Madrugada, My Midnight Creeps og Ricochets, samt blant andre Anders Møller (AKA norsk rocks jordmor) er det ingen bombe at de spiller hard, rifftung bluesrock med lidenskap som grunnmur og tårer som murpuss, ei heller at kvaliteten er jevn, men at den jevne kvaliteten er så høy, og at nerven alltid lå så langt utenpå lyden, dét var det vanskelig å tro da man gikk inn. Kanskje det bare var spilleglede, men det hørtes mer ut som desperasjon. De spilte som for en nidkjær gud. Nesten hver gang oppskriften gnikka opp imot det ensformige skjedde det noe nytt - et trommebrekk, kordamer, hva faen - ikke en helomvending men en nyanse til. Å ha såpass etablerte og rutinerte musikere på plakaten strider vel på visse måter i mot Bylarms ånd, men det gjør det pokker meg å avholde det i Oslo også. Noen (dvs. de fleste) ganger vil man helst høre folk som veit hva de driver med drive med det de driver med. Så får det heller være at ting i enkelte øyeblikk gikk i stå der det nok var meningen at det skulle småputre, og at det avsluttende støykoket var litt fantasiløst. Dette er bagateller, i rak motsetning til konserten i sin helhet.

001337

Susannelig, jeg sier dere Susanne Sundfør: Bylarm, Sentrum Scene En stjerne er født på ny. Da Susanne Sundfør for alvor stakk sitt bråmodne hode fram under Bylarm i 2007, fremstod hun på mange måter som en ferdig artist. I taska hadde hun et knippe gjennomarbeidede, dramatiske og vakre kammerpoplåter, stemmen hennes låt som en (i best tenkelige forstand) religiøst plaget Stevie Nicks og tekstene var omtrent så langt unna selvopptatt tenåringsmisére som det er mulig å komme for en tjuåring oppvokst på denne siden av Nordsjøen. Likevel var det noe som manglet, og debutalbumet som fulgte føltes faktisk som et steg tilbake. Noe av kompromissløsheten og nerven hun la for dagen i levende live syntes å være slipt bort og pusset ned i studio; en mistanke som ble bekreftet med utgivelsen av Take One (låtene fra førsteplaten i demoversjoner) året etter. Nå er hun der imidlertid, Susanne Sundfør. Singelen "The Brothel" er årets mest kritikerbejublede norske låt så langt, og det med god grunn: Den representerer rett og slett et noe av et vannskille for hvordan en radiolåt kan oppføre seg, både temperamentsmessig, lyrisk og strukturelt. På Bylarm spiller hun kun nytt materiale, og det er en fryd å kunne slå fast at også de øvrige låtene holder en jevnt skyhøy kvalitet. Det tas soniske sjanser som ville vært modige i hendene på enhver artist, og det er åpenbart her hun har sett sitt vekstpotensiale – dette låter hypnotisk, kontemporært og hylende ambisiøst, slik musikk med kunst på hjernen og pop i hjertet ofte har en tendens til. Nærmere Björk og uregjerlige elektroniske lydtepper enn Carole King og pianohamring, altså, og det eneste minuset jeg klarer å sette fingeren på ved denne kvelden, er at det hele blir litt vel iskaldt ornamentert fra tid til annen. Like fordømt: Susanne Sundfør er brått en av våre aller mest spennende artister. Igjen. Det er godt å ha henne tilbake.

001338

Solbriller av Howl: Bylarm, Rockefeller Oslorockere klarer ikke å skjule tynt låtmateriale bak samspilthet. Det er liten tvil om Howls rockstjerneambisjoner, og med platekontrakt på stort selskap har de et og annet å bevise med det kommende albumet Cold Water Music. Sekstetten fremfører sin Tom Petty/Bruce Springsteen-inspirerte rock med stor trygghet, men nå er det heller intet nytt i at det finnes mange flinke Oslorockere i tredveårene; bak dette blir det dog åpenbart at de fortsatt ikke har låtmateriale nok til å fenge oppmerksomheten mer enn i korte intervaller. Vokalist Simen Lund entrer scenen med solbriller og skinnjakke, men hverken dette forhåpentligvis humoristisk mente imaget eller hans Iggy Pop-inspirerte dans hjelper viderverdig til med å kamuflere det faktum at låtene sjelden føles som heeeeelt generiske rocklåter, med den gamle radiohitten "Repeater" som det fortsatt eneste ordentlig hederlige unntaket. Melodiene kommer og går uten at man helt klarer å bry seg så mye om det, selv da det hele løftes en smule med "Nineteenseventyfive" helt mot slutten. Det mest spennende med Howls konsertopptreden denne fredagen var om hvorvidt Lunds nonchalante slenging med mikrofonledningen skulle føre til at mikrofonen traff en av gitaristene i hodet. Det gjorde den ikke.

001341

Slakk line Line Larsen: Bylarm, Sentrum Scene Ett øye på skoene og det andre på den inkompetente lydmannen. Stavanger-artisten Line Larsen har fulgt meg det tett siste halvåret eller så. Låten "One Of You", som har vaket rundt i den opplyste allmenheten siden i fjor høst, var en eksplosiv popkaramell; en betagende, enkel melodi løftet til himmels av sukkerstøy, drømsk distanse og sultent driv. En av fjorårets beste sanger, helt enkelt. Mer enn den låten hadde jeg ikke hørt før kveldens konsert på Sentrum Scene, men det var uansett nok til å bygge opp forventninger som stod i fare for å lage et visst spetakkel om de skulle krakelere. Og det gjorde de, av flere grunner. Først og fremst er brorparten av låtene anonyme, både når det kommer til melodier og arrangementer, og de får liten hjelp av et famlende band. Glitrende tilløp drukner i følelsen av et inkonsekvent uttrykk, der skotitterrock dveler mot intimpop uten at de to noensinne finner tonen. Da hjelper selv en nydelig sangstemme lite. Verst av alt er imidlertid lyden. Larsens låter trenger et et lydbilde som mer enn flørter med kontrollerte kaos, men i kveld serveres de i en sonisk ekvivalent til lyden av papp som har ligget ute i regnet. Det finnes definitivt ting av verdi i dette universet; jeg håper bare de finner et utløp i håndfast musikk etterhvert.

001342

Shining shreds Shining: Bylarm, John Dee Shining: Nå også store i Norge. Ironi. Når Shining faktisk gir ut ei skive med ordet «jazz» i tittelen («Blackjazz», gitt ut i år) markerer det på mange måter punktet hvor Jørgen Munkeby og kompani jobbet seg helt ut av jazzen musikalsk, og gjorde den så godt som irrelevant i lydbildet. Når han ikke spiller gitar spiller Munkeby fortsatt saksofon, ja, men uttrykket hans har mer til felles med gitarshredding enn med John Coltrane (for å plukke et navn som altfor ofte fremdeles trekkes frem i denne forbindelse). Anno i dag er Shining ganske enkelt et metallband, om enn et temmelig progga et. Nå er det klart at jazzhelgener ser litt mer sexy og seriøst ut på en liste over innflytelser enn Mr Bungle og King Crimson, men selv om det å snike potensielle lyttere inn i metallen via jazzdøra har gjort mye for Shinings omdømme og lytterskare så langt, trenger de egentlig ikke dette kortet lenger for å bli tatt på alvor. I hvert fall ikke hvis man skulle dømme utifra det publikummet som kom seg forbi køen inn til et sprengt John Dee i går. Innøvd til fingerspissende spilte kvintetten så aggresivt og nådeløst at Munkebys spredte «thank you»-er mellom låtene låt rent malplasserte. Shining er i ferd med å mestre det å gjøre veldig kompliserte og musikknerdete komposisjoner tilgjengelige for gud og hvermann, uten å miste den litt snodige og antakeligvis irrasjonelle følelsen de utløser om at det de driver med på en eller annen måte er viktig. Når Shining spiller følger man med. Kanskje det er der du har Coltrane-arven din.

001343

Formidabel fysikk Fysisk Format: Blood Command, Obliteration, Haust, Kolwitz, Nils Bech: Bylarm, The Villa Indiegiganten viser muskler på sin paradekveld. Fysisk Formats aller beste må oppleves i levende live. Den vesle, strenge platebaren Tiger hadde omtrent ti års erfaring i bransjen før den tok mot til seg og startet en god gammaldags indielabel. Fysisk Format representerer 90-tallets pussige indiemantra: -Det er ikke dyrt å spille inn plater lenger, hva skal vi med plateselskaper? La oss starte ett! Etter knappe 2 år er de en helt essensiell del av norges tyngre musikkscene, og denne kvelden skal vise oss hvorfor. Fire band skal kalle et gulvteppe for en scene, og en skeiv popprins skal danse moderne. Bergen Urørtkonkurrerende hardcorehåp Blood Command gjør en hederlig åpning på kvelden. De langsomme partiene er ikke deres sterke side, men så lenge det er hektisk er det håp, og særlig når vokalist Silje Tombre er på sitt beste. Der vokalistene i band som J.R. Ewing og Snøras får et nærvøs-hushjelp-aktig uttrykk i både opptreden og sang finner Silje sin plass i de lyse tonene i de mest aggresive partiene, vi kan kalle det en naturlig og fin skrikete vokal. Mere av det! Aller best er de faktisk når de spiller Jeroan Drives "Schitzophrenic Summer" Obliteration ser og høres ut som et Deathmetalband som ble frosset in i en isbre på Kolbotn i 1989. Etter en vellykket opptining i 2001 har de sluppet 2 flotte album som rommer en kjærkommen videreutvikling av sjangeren (spill fort-syng om tortur, spill sakte -syng om forråtnelse). Tross en rørende dedikasjon til utgangspunktet (tattoo med torturmotiv...), er en av Obliterations mange styrker evnen til å bruke punk, black metal og djevelens intervall i låtene sine, uimotståelig effektivt og med gjennomført god smak briljerer de seg gjennom sin halvtime. Haust sier noe om å hoppe etter Wirkola, de er selvsagt ikke klar over sin egen fortreffelighet. De har blitt enda bedre siden sist. Svartmetallrøttene deres gir nå næring til et beist det er fornuftig å kalle et av landets beste band. Vebjørn Guttormsgaard Møllberg lyser av autoritet og brenner av desperasjon foran et band som må reise til Texas for å møte en verdig konkurrent. I kveld rekker de vel 13 låter på sin halvtime, en kontant cocktail av Misfits og Darkthrone som hadde gjort Jay Reatard stolt. Kollwitz har røtter i Bodø, og i den emosjonelle og arty delen av metalen (de har tatt navn etter en tysk ekspresjonist). Virkelig gode på progresjoner og bruk av enkle melankolske melodier i kaskader av støy er de, men savner sårt en visuell løsning. Vi får mange rygger med svarte skjorter, noen fine pannelugger og en laptop fra apple som midtpunkt. Kollwitz kan kunsten å bygge opp et sett, stramt nok, men litt stivt. Det er en stor utfordring å veksle mellom krumrygget brøling og enfingerspiano, men der ligger også noe av orginaliteten. Mens arbeidskarer rydder bort alt av instrumenter byttes alt klientellet på The Villa ut. Plutselig er det farger i rommet. Dessuten lukter det litt bedre. Nils Bech har med seg Bendik Giske på saksofon, laptop og sexy dancing. Han har ikke med seg gardintrappen sin, men bruker den polstrede veggen for alt den er verd. Han veksler sømløst mellom å agere nysgjerrig robot og ekstatisk pubertal, og all kjølig hipsterfaktor i rommet forsvinner fortere enn Aksel Lund Svindal. Den hjelpeløse engelskuttalelsen hans er omdiskutert, men på scenen faller den pent inn i tematikken, fordi mye av det Bech gjør rett og slett handler om å tørre. På sitt beste er Bech og Giske som et D.A.F. som endelig har blitt tildelt de riktige medisinene. Fysisk Format viste oss også viktigheten av tilstedeværelse. I salgsboden ved baren blir vi minnet på at en splitter ny plate ikke koster mer enn 2 flasker øl.

001344

Grå på tross av glitter Lise Karlsnes: Bylarm, Folk Bak Lise Karlsnes står et backingband som kjeder seg. Det smitter. Når Karlsnes nå for alvor skal fremstå som soloartist, er dette med en musikalsk pakke nokså langt unna Briskebytiden. All ære til henne for dette stilskiftet, men hennes nye musikkdrakt - som mer enn noe annet lener seg mot PJ Harvey - faller gjennom: ikke har hun den stemmemessige styrken som helt og fullt kan bære den dystrere rockinnpakningen, og ikke er det fengende nok til å opprettholde hennes image som popstjerne. Ikke at hun ikke prøver; hun dominerer scenen der hun står kledd i en slags rød, glitrende hylse og markerer dermed avstanden også visuelt til sitt askegrå backingband. Stemmen hennes ligger unormalt langt fremme i lydbildet, noe som både tydeliggjør et skrikende behov etter korister og blottlegger hennes temmelig tynne melodiske grunnlag. Her er det få låter med egenart, og det blir ikke bedre av at det fremføres av et band som ser ut som de holder på å duppe av av kjedsomhet. Lise Karlsnes' solokarriere foran en glissen publikumsskare blir dermed en nokså inntrykksløs affære, og bortsett fra et forsonende synthriff i sistelåten er det få ting som vil huskes fra denne opptredenen.

001345

Haugenstua taper penger Jesse Jones: Bylarm, John Dee Rett opp og ned er ikke nødvendigvis en god ting. La det være sagt, først som sist: Norsk rap trenger Jesse Jones. Han er av typen man enten oppfatter som et språkfattig fjols, flaska opp på gangsteroide floskler og ensidig kosthold, eller en kjeltring med hjerte av gull, som dekker inn verbale mangler med et utsøkt øre for ekte situasjoner og brutalt gatespråk. Joda, han er en urimelig rimsmed (få andre klarer å matche "teksten" med "festen" på et like briljant vis). Og han befinner seg generelt et stykke unna hva mer raffinerte rappere ønsker å oppnå rent språklig. For JJ fortoner den lyriske gjerningen seg mest av alt som en livbøye i en grå og kriminiminiminell hverdag, og når han treffer - ikke sjeldent, det skal sies - tilfører den slappe og avstumpede avleveringen hans budskapet et ekstra hint av determinisme og reell fare. Problemet oppstår når Jesse skal gjøre dette live. Mannen har det motsatte av scenetekke; han fremstår seg snare som en slags Rain Man-figur i norsk hiphop, ute av stand til å freestyle, bevege seg naturlig eller i det hele tatt reflektere over hvorfor han befinner seg på John Dee-scenen denne kvelden. Fra tid til annen drar han på seg hetta, helt umotivert, og det gjør det vanskelig å ta ham på alvor når han snakker om kilopriser og politiknerting. Da hjelper det lite at Tommy Tee og Lars Vaular bidrar (førstnevnte gjennom hele seansen) , eller at han allerede har to nasjonale hiphop-klassikere i beltet ("For rett pris" og "Først og fremst"). Skyt hvem du vil, Jesse, men først og fremst bør du nok rette aggresjonen mot ditt eget oppsyn. "A truly gifted kid" rimer udiskutabelt på "the last great thing you did".

001347

Da indiehimmelen åpnet seg Rubik: Bylarm, John Dee Spektakulære finner leverer formtopp med en sceneutstråling svært få band kan matche. Var du så heldig å få med deg Rubiks nesten-innertieralbum Dada Bandits av fjoråret, visste du hva du hadde i vente: et heseblesende konglomerat av alt fra Sufjan Stevens til Architecture In Helsinki til [sett inn navnet på ditt favoritt-alternativ-popband-her], en referansehalsende blanding av det du helst putter på den miksteipen du gir nestenkjæresten din. Og selv om dette er et band som uunngåelig kommer inn under det loslitte indie-begrepet, er det først og fremst spillegleden og den fantastiske sceneenergien man husker fra denne kvelden på John Dee. Her snakker vi en oktett som ikke nøler med å bruke hverken trombone eller barnehage-aktige rytmeinstrumenter, og kompletterer man med en estetikk et sted mellom Davy Crockett og Oluf, er det fort gjort å plassere dem i en bås med utstuderte ungdommer med referansesekken full av Sub Pop- og Arts & Crafts-backkatalog. Dette er dog uviktig, for det er i smeltepunktet mellom kompliserte, overraskende melodier og eksplosiv fremførelse Rubik lykkes, og denne blandingen blir fullstendig uimotståelig, uavhengig av musikksmak. Fra åpningssporet "You Jackal" og ut blir dette en hysterisk seanse der melodier flettes rundt hverandre av et kobbel instrumentalister som er like upretensiøse som de er dyktige. Resultatet blir uforutsigbart, avhengighetsskapende og til syvende og sist vanvittig diggbart, og dersom man skal utsi en "mest sjarmerende"-vinner blant årets Bylarmartister er det ingen tvil hvor min stemme havner.

001348

Ingenting stemmer [Ingenting]: Bylarm, Bylarm-teltet Hvorfor er ikke [Ingenting] bedre? De burde være det, ihvertfall i teorien; det er masse plass i det rommet mellom Kents selvmedlidende jamring og Hästpojkens selvmedlidende jamring hvor bandet befinner seg, og svenske er som kjent, ihvertfall i norske ører, et veldig godt språk å synge popmusikk på. Og ikke nok med det, de har blanda vokal. Gutt og jente, hvorav jenta synger helt nydelig, i tillegg til å veive med armene under intense partier på en måte som mest minner om en toåring som får en julegave pakket opp for seg. Og der tror jeg problemet ligger: Sibille Attar (ovennevnte kvinnelige vokalist) er [Ingenting]s eneste ordentlige sterke ledd, og dette er vitterlig en septett (sju medlemmer, altså). Det er frustrerende å skulle greie ut om hvorfor man ikke helt faller for noe man ikke helt faller for av grunner så diffuse som dette, men der har du det. [Ingenting] er, sammenlignet med de av sine landsmenn det er naturlig å sammenligne dem med, ganske middelmådige. De har ikke Kents skamløse tristesse, de har ikke Helströms kaxighet og de har ikke Hästpojkens fatalistiske undergang. Og de har ikke fengen til noen av dem. Og de har to trommiser som høres ut som én. Det siste er spesielt irriterende fordi det understreker hvor nære [Ingenting] er å være det alle vi svenske-elskere så gjerne vil ha, uten å være det. Alle brikkene er der, men de passer ikke helt sammen. De har mange (nesten utelukkende) nestenhits, og de spiller dem i beste fall nesten bra, men når marginene går mot dem på alle punkter er det vanskelig å heie på dem.

001349

Rosa roboter, beige låter The Pink Robots: Bylarm, Sub Scene Årets Urørtvinnerne er en blank blanding av Superfamily, Donkeyboy og Pony the Pirate. Får man det kjedeligere? Det er ikke noe godt tegn at jeg ikke blar tilbake til disse bandenes hiostoriske fellesreferanser. Og vi snakker Donkeyboy, som i vilje til å være popstjerner, Superfamilys høye stemmeleie og Pony the Pirates allsangtendenser. Dessuten: de tre nevnte bandenes minste felles multiplum. Dét multiplumet, som får en blekrosa skygge i The Pink Robots, heter radiovennlige sanger - uten den spesielle touchen. The Pink Robots gjør en av Bylarms siste opptredener, og de gjør det til et etterhvert særs lydhørt, ungt publikum. På rusfrie Sub Scene med fri alder har de klart en fanskare. Og robotene fortjener akkurat sine fans; ikke minst hovedvokalist Hans Christian Helgesen gjør jobben med å varme dem opp, stikke hodet blant dem og henvende seg direkte med frierier om at de er deilige, kule og fantastiske. I tillegg avslører han nå og da potensiale som popartist, ikke minst når han strofer seg opp på den siste låta. Urørt-vinnerlåta "Curly" er kveldens mest interessante blant låtene de viste fram på kveldens showcasekonsert. Det sier litt: smått uinteressant, tross sitt pophook. Pink Robots er i nærheten av å kjempe seg til over gjennomsnittet basert fordi de viser opp god gammaldags jobbing samt humør og fin vokal. Men det holder likevel ikke når låtene står dønn stille. Talende nok er Urørt-hiten den eneste som gir gjenlyd i hodet idet jeg går fra dem.

001350

Champagne, kaviar og Marina Marina and the Diamonds: The Family Jewels Åh, Marina, du er en diamant som ikke trenger å slipes! Jenterommet. Blant gamle Siouxie Sioux-plakater og singler med Supertramp i gladmoll, bestevenninna di hamrer løs på el-pianoet og du har nettopp lært å synge himmelstormende høyt av tante Kate Bush. Og sjøl om du ikke gjør det like vakkert som henne, tar du det igjen ved å gyve på med en Babushka-bestemthet som får det småirriterende dyret du fikk av Empire of the Sun til å krafse i tapeten. Dere drikker champagne og staver feil. Og gleden, og den hudløse følelsen du har tatt vare på fra da du var tenåring, over å vite hvem du vil være, får deg til å føle deg spesiell. Dere er annerledes enn alle de andre jentene, men likevel: Energien deres smitter utover rommet ditt, for vi er flere som - kan kjenne seg igjen i sårbarheten i å ikke være perfekt ("I Am Not A Robot"), - vil flykte inn i lettsindigheten etter gårsdagen ("Shampain") - eller simpelthen bare liker god pop med pågangsmot ("Oh No!"). Britisk-greske Marina Diamandis er altså en av disse debutantene som får retta skyhøye forventninger mot seg, blant annet etter talenttreffet der Lydverket traff henne tidligere i år. Og, lykke! alle de 13 popkomposisjonene på The Family Jewels - halvparten skrivi av Diamandis sjøl, halvparten av henne i samarbeid med produsentene - innfrir. Morsomme, doble tekster og frydefulle produksjoner veksler mellom å være lekent og å være sofistikert selskap. Det er godt håndverk å sette sammen pop uten dødpunkter, og her skyldes det blant annet god timing av popknaggene. Gnir lytterne seg i øra over tidvis spesiell stemmebruk? Kanskje noen. Ta heller en gledesskål over at hun klarer å synge maskulin/feminin duett med seg sjøl, og nyt den beint ut vakre punktvokalen på "Obsessions" (se video, 2 minutter uti) og "Enya-koret" på "Numb".

001351

Joanna går og går Joanna Newsom: Have One On Me ...og kommer forsåvidt til slutt til døra. Men det tar lang tid. Og hva er det egentlig som skjer på veien dit? Joanna Newsom yndet seg inn med harpa si og den spesielle vokalveven på sin forrige plate Ys, med lange vandringer ut på heden og inn i relasjoners fantasilandskap. Det var skjønt og rart. Det er fortsatt skjønt og rart, men altfor langt. Første plate i den nye tripletten starter easy nok til at jeg lar meg lede av englevesenet og hennes eventyrtekster; ut i den engelske hagen full av overlevninger av folk, både som i amerikansk visefolk, og som i nyere freakfolk. Men du veit den der følelsen av at du hører noe, og er mett etter tre minutter - "ja dette var jo fint, en sjarmerende liten eventyrsang, kanskje har froskene noe å gjøre i det fruktbarhetsbildet i teksten.. Men hva, fortsetter den?." Og etter det igjen tar sangen nok en ny vending og Joanna har sikkert tenkt at veien blir til mens jeg synger og dere går og går og "jeg fant jeg fant!". Bevringene i stemmen og harpeklimpringa har allerede gnagd en del av tålmodigheta et stykke uti andre plate, og "You And Me, Bess", med sitt naive "la la la la"-tema får meg nesten til rive den vakre omslagskunsten i stykker. Misforstå rett: mye er vakkert og interessant, men den seksjonen som starter med "On A Good Day" bare fortsetter i samme vissvassende synkopelei som førstedelen. Det kreves en del for at et trippelkonsept som dette, med en artist som er et konsept i seg sjøl, ikke skal bli litt... mye, lissom (doh!). Fortellinger om nyfødte babyer, isfuglen, logrende haler og eventyrskapninger virvler opp i tekstene og før jeg veit ordet av det er jeg lost i en slags kunstmuzak med tverrfløyte i synkoper og det hele er egentlig ganske uttværende og ikke helt fullendt. Er det dårlig gjort å sammenligne Joanna Newsom med seg selv? Hadde dette vært Ys ganger tre, hadde det nok bare vært en deilig overdose. Men melodiene og mønstrene er ikke like interessante denne gang. Og hvorfor trenger hun 18 sanger til å fortelle alle historiene sine? Hvis det finnes en grunn, mister jeg den av syne inni alle snirklene og eventyr-digresjonene. Den fascinerende seksualiteten/kjærligheten hun formidler er noe av det som tross alt skinner med et helt spesielt lys, og gjør Joanna Newsom til en vakker og viktig stemme - som i bildet av en bekk på "Ribbon Bows". Denne, og den lystige "Good Intentions Paving Co.", er blant de rundt halvparten av sangene jeg ville tatt med på utgivelsen. Resten kan alvefolket få gratis.

001352

Et lysende eksempel Ellie Goulding: Lights Lyden av et stjerneskudd. Debutplata Lights kunne ikke hatt en bedre tittel. Ellie Goulding har lokket publikum til seg som fluer til ei lampe med den skjære singelen "Under the Sheets". Men i motsetning til den sviende død fluene møter, slippes vi her inn til en fin samling av poplåter som glimter og skinner akkurat passe sterkt. Singelen lyser sterkest, med sine sofistikerte ekkoer og detaljer rundt et gjennomskinnelig, nesten sårt refreng. Men også variasjonene innafor et bestemt, elektronisk felt på "Starry Eyed" og "Salt Skin" er gode eksempler på hvordan man gjør ganske streite poplåter interessante. Spesielt lyden av Ellie Goulding løfter sangene opp. Både stemmen hennes, lys og særegen, og produksjonen, vikles som digitalt sukkerspinn rundt sanger som kunne blitt ganske hverdagslige i hendene på noen som ikke visste å behandle dem. Låter som "Your Biggest Mistake" kunne ligget farlig nær en kjedelig Idol-favoritt uten pumpende beats, stopp-start-forløsninger, besøk i britisk dansemusikkarkiv og de andre detaljene som strøs utover plata (Ellie skal være veldig inspirert av Frank Music, flere nysgjerrige som vil sjekke ham ut?). Ellie er, sammen med popsøster Marina Diamandis, blant de som gir Storbritannia nye gullstjerner i popboka. I sammenligning blir Marina en mer interessant artist enn sin popsøster - slik vi anmeldte plata til Marina And The Diamonds i forrige uke. Ellie er den lyse, og lar produksjonen ta ansvar for det særegne, framfor melodiene. Allikevel er Lights ei digg og frisk plate. Den sammenfatter noen nye trender med noen 90-talls, og Ellies stemme har sin helt egen sjattering av stjernelys.

001353

Fritt fall Raga Rockers: Shit Happens Ikke alt var bedre før. Men Raga Rockers? Yeah, yeah, yeah. Nye grep og innfallsvinkler må prinsipielt ønskes velkommen fra et band som har holdt det gående i snart tredve år, ikke minst når den soniske paletten – tre grep over fire flate – er såpass sparsommelig utrustet som i tilfellet Raga Rockers. Det er ikke dermed gitt at denne viljen, som finnes i et visst monn på Shit Happens, gir avkastning – blåserbidrag fra i utgangspunktet flinke folk som Jørgen Munkeby og Mathias Eick fremstår som påklistrede, og reggaeflørten ”Nestbest” faller pladask til jorden allerede innen ”Oslo vest” har blitt rimet med ”best”. Og nettopp tekstene til Michael Krohn har med tiden blitt Ragas største problem – både verdenssyn og rimpresisjon føles håpløst datert i kjølvannet av unge artister som på ny har pumpet relevans og liv inn i den norskspråklige rocklyrikken. Krohn blir til sammenligning stående på stedet hvil – her messes det fortsatt lakonisk om statuspress, eskapisme, politisk dårskap og sivilisasjonens nært forestående sammenbrudd, men med en hang til plattheter og lettvinte rim som ville fått selv den tålmodigste niendeklasselærer til å knekke rettepennen i ren frustrasjon. Hva sitter man så igjen med? Jo, to gode låttitler (”Jenter som kommer”, ”Antitrist”) og magre tilløp til musikalsk og lyrisk inspirasjon. Personlig er jeg svak for linjene ”lammet spiser ulvene / yeah yeah yeah” (selv om jeg innser at det må godskrives nostalgikontoen), men bandet låter gjennomgående seigt og uinspirert, uten tilstrekkelig sterke melodier i bunnen. Helt på tampen av platen begynner ting å skje – ”Antitrist” løfter frekt nok hooket fra Steely Dans ”Night By Night” og teksten fra Stones’ ”Sympathy For The Devil”, mens (den riktignok altfor lange) singelen ”En vakker dag” overbevisende rister løs over rytmemønstret til sistnevnte. Dermed er konklusjonen like enkel som den er sørgelig: Raga Rockers anno 2010 er best når de ikke høres ut som seg selv – særlig ikke den velfødde og baktunge utgaven som får boltre seg over Shit Happens. Dette begynner å gå på ettermælet løs, intet mindre.

001354

Trauste navigatører Navigators: The Straight And Narrow Navigators har problemer med å finne en egen identitet oppi all sjangerhyllesten. Trond Andreassens post-Ricochets-fremstøt i albumformat gir litt for ofte gir lytteren en følelse av at han spiller og synger seg gjennom diverse seksjoner fra egen platesamling: det blir sjangerstødig og stilsikkert, men sjelden spennende. Navigators fremstår dermed først og fremst som et hyllestband til den amerikanske og britiske musikkscenen fra medio 1900-tall og oppover; fra bluegrass (”The Straight And Narrow”), sentimental, Everly Brothers-aktig flerstemt pop (”Winter Song”) til Rolling Stones-rock (”Keep My Eyes On The Road”). Man skulle kunne ønske seg at Andreassen med følge hadde hatt større vilje til å finne sin egen identitet et sted i dette sjangerplankingskonglomeratet, noe de aldri gjør; Andreassens signatursterke, trygge stemme til tross. Det må også her nevnes som et nokså markant irritasjonsmoment at hans engelskuttale har ganske store mangler- noe man ikke merket så godt i Ricochets’ mer fuzzkledte lyddrakt, men som i denne mer klartproduserte sammenhengen lyser opp som et gjentakende bevis på at vi tross alt har med folk fra Østfold og ikke Kentucky å gjøre. The Straight And Narrow er lyden av en god vokalist og et dyktig band som aldri setter seg fore å overraske lytteren, men alltid befinner seg innenfor trygg avstand til forne helter. Med noen hederlige unntak (”Rose’s Bed”, ”Winter Song”, Jacques Brel-coveren ”Amsterdam” og den tidligere nevnte singelen) oppleves albumet utstudert stilsikkert, i overkant traust, og til syvende og sist lite givende.

001355

Når platesamlingen har hjemme alene-fest Field Music: Field Music (Measure) En orgie i god smak. Snuser du rundt på nettet, vil ”Beach Boys kjørt gjennom postrock-kverna” (oversatt etter hukommelsen) kunne være den første beskrivelsen du finner av lyden til den brødredrevne Sunderland-kvartetten Field Music. Og hvorfor ikke? Legg til Legg til Mojo-favoritter som Todd Rundgren, Steely Dan og Andy Partridge i XTCs velmaktsdager, med drypp av prog, psykedelia, pastoral folk og blues, og det begynner så smått å ligne. Kontemporære referanser må imidlertid også til – Field Music låter langt ifra som noe pastisjprosjekt. Men om bandet har formelle tilknytninger til band som Maximö Park og The Futureheads, har de mer til felles med Ween, New Pornographers, Shudder To Think og Jim O’Rourke, fire navn som vel strengt tatt bare har en upåklagelig teft for uregjerlige poplåter til felles. Det får være nok referensiell runking. Først og fremst er Measure, Field Musics tredje studioalbum, et kvantesprang videre rent formatmessig – 20 ambisiøse låter strødd utover 70 minutter kan umiddelbart høres ut som et kamikazeprosjekt, men her trås det ikke skikkelig feil én eneste gang. Aldri før har bandet spilt bedre eller tenkt klarere, og et lysende flettverk av musikalske ideer snører seg med forbløffende presisjon fra start til mål. Like fullt må enkeltlåter fremheves: Tittelsporet, ”Them That Do Nothing”, ”Let’s Write A Book” og ikke minst powerpop-eksplosjonen ”Effortlessly” er alle låter som ville dominert radiolistene i en mer rettskaffen verden, mens mer intrikate øyeblikk som ”Lights Up”, ”The Wheels Are In Place” og den direkte skumle ”Something Familiar” innhar kvaliteter som vokser for hver gjennomlytting, uten at gåten brister. Measure er først og fremst myntet på mennesker med et nærmest usunt forhold til musikk; disse som kan snakke seg tunge i pusten, klamme i skrittet og fjerne i blikket om tilsynelatende mikroskopiske fliker av pophistoriens utkanter. Samtidig er dette er dette en fråtsestund for alle med et snev av interesse for smart, hjerteskjærende, tilgjengelig og egenartet musikk. La deg ryste, du også. Hør Field Music (Measure) på Spotify

001356

Kaldt vann i blodet Howl: Cold Water Music Rettroende retrorock som trives midt på treet. Den Oslo-baserte sekstetten Howl jafset i seg en raus andel av NRK P3s tilmålte spilletid med sitt forrige album, Higher Class Of Lush. Og med låter som ”Repeater” og ”Nineteenseventyfive”, er dét høyst forståelig – det bandet måtte mangle av egenart og evne til nytenkning, hentet de inn på ren allsangbarhet. Til oppfølgeren Cold Water Music (noen som husker chillout-prosjektet Aim, forresten?) har bandet hentet inn knottehjelp av Mattias Glavå, kjent for samarbeid med Broder Daniel, Håkan Hellström og Anna Järvinen, for å nevne tre. Og assosiasjonene til svensk rock á la Moneybrother og nettopp Broder Daniel har blitt tydeligere denne gangen; det rustikke preget Frode Jacobsen satte på debuten er fortrengt av et kjøligere, mer insisterende og urbant uttrykk. På plussiden anføres intakte stadionambisjoner og en selvtillit velutviklet nok til at disse en gang vil kunne realiseres – ”Urgency” og ”Misdemeanors” sparker i gang albumet med samme romantiske og lengtende stemning som de beste stundene på debuten. Men også denne gangen er de virkelig minneverdige melodiene i et soleklart mindretall. Det påfallende er derimot hvor lite egenart Howl makter å tilføre det intenst tilbakeskuende utgangspunktet for sitt kunstneriske univers, tross kokette løfter om en ”bugnende platesamling” på MySpace-siden deres. Her finnes knapt én overraskende vending, et fett gitarriff eller et eneste hyl som ikke en av den klassiske rockens giganter perfeksjonerte for årtier siden av, fra Iggy Pop via Bruce Springsteen til The Cure. Eller U2, for den saks skyld, et band Simen Lunds ofte overanstrengte vokal til stadighet drar tankene mot. Jo stødigere kurs du holder i et ”ærlig” og ”ujålete” musikalsk landskap som dette, jo større krav stilles det til ørsmå, men livsviktige nyanser som presis musikkforståelse, et høyspent øre for detaljer, ekstrem låtskriverteft og evne til karve deg ut en helt egen, eviggrønn flik av tradisjonen. For denne anmelder blir Howl for generelle, for lite eventyrlystne og for stolte av det.

001357

Kjede-reaksjon Thom Hell: All Good Things Kanskje All Good Things bare trenger litt tid til å godgjøre seg i huet? Eller kanskje ikke. ”Hei mister anmeldermann, du som har så masse meninger om disse tinga. Hva slags popmusikk er det verden trenger mer av?” ”Jo, nå skal du høre: Verden trenger mer vokaldrevede, meloditunge, fengorienterte, korte sanger spilt og sunget av folk som er flinke til å spille og synge, og som på konsert i hvert fall kan tangere det de gjør på skive, fortrinnsvis med mye koring og en del falsett her og der, men ikke sånn dærre sytefalsett – heller sånn falsett som betyr at sangeren er glad og oppspilt.” ”Så verden trenger mer Scissor Sisters og Thom Hell, altså.” Det føles unektelig som et lite personlig nederlag for meg at jeg ikke liker Thom Hell mer enn jeg gjør. Mannen gjør alt jeg, tidvis høylytt, kritiserer Oslos musikkmiljø for å gjøre for lite av. Likevel klarer han ikke ta ordentlig tak i øra mine, ikke en gang med skiver mine kollegaer kaller ”perfekte” uten et snev av ironi. Så med All Good Things, Hells fjerde langspiller, setter undertegnede seg ned med det mål å komme til grunns i hva det er med denne pene, piano- og strykerbefengte voksenpopen som ikke helt stemmer. Kanskje den bare trenger litt tid til å godgjøre seg i huet? Men akk, etter et tosifret antall gjennomhøringer sitter jeg bare igjen med to ting: Enorm kjærlighet for låta ”Suddenly” og ei lang liste over ting som irriterer meg i andre låter. Rimet i refrenget i tittelsporet er ikke et rim, men bare to linjer som ender på samme ord (”wait”). Hell har på flere spor hjelp av ingen ringere enn Martin Horntveth (Jaga Jazzist) på trommer, men bruker han kun til å spille fire flate, hele veien. Melodien i ”I Walk Alone” starter nydelig, og renner så ut i ingenting, to ganger per refreng. I ”Going Out” synger Hell ordene ”run” og ”fun” med strekk på N-lyden heller enn UH-lyden, og der tenker jeg vi stopper, for hvis dette siste eksempelet ikke understreker hvor utrolig smålige filleting denne lista over gledesdrepere består av så er alt håp omme. Når man tar seg tid til å formulere hva man ikke liker med fraseringen av enstavelsesord betyr det enten at man har en vendetta mot vedkommende man kritiserer eller, atskillig verre, at man kjeder seg. En kan tilgi utrolig mye så lenge man er fenget, men når man ikke er det, tilgir man ingenting. På samme måte som bare det å komme for sent til bussen kan utløse en liten personlig krise dersom resten av dagen har vært dårlig nok, kan et eneste nødrim sende ei hel låt av skinnene dersom låta ikke var all verden i utgangspunktet. Så nei, det eneste et grundig dypdykk i Thom Hells siste skive gjorde, var å overbevise meg om mine kollegaer hører noe her jeg ikke gjør. Er rytmeseksjonen så subtilt funky og rocka at det for meg bare høres ut som om de spiller den samme firkantede ikke-grooven låt ut og låt inn? Er duetten med Lucy Swann, hvor begge parter synger den samme teksten om å bli utnyttet i kor en slags trist ”show don’t tell”-historie om å snakke forbi hverandre som jeg er for dum til å tro er noe mer enn et slapt arrangement? Eller kanskje Hell ganske enkelt er mye flinkere til å synge enn han er til å skrive sanger? Jeg tror det, men jeg registrerer at jeg er i mindretall.

001358

Bjellevelklang Broken Bells: Broken Bells Indiepop-obersturmbannführer og produsentgeni møtes i hengekøyen. Når The Shins-mesterhjerne James Mercer og Brian Burton (a.k.a. Danger Mouse) slår sine hoder sammen i denne nye bandkonstellasjonen, er det i et lydlandskap uten de store overraskelsene: en helt ventet blanding av Mercers nære, pasjonerte vokal og Danger Mouses slørete, sprø lydteppe, mest av alt likt det arbeidet han gjorde på Gorillaz-albumet Demon Days. I dette møtet oppstår det harmonier av den typen som gjorde The Shins til et av verdens mest populære band av sitt slag. Broken Bells-førstesingel ”The High Road” har klare slektskap til både ”Saint Simon” og ”New Slang”, men bare da med Danger Mouses langt mer velproduserte berøring. Noen ganger blir dette nesten for delikat for sitt eget beste; ved de første gjennomlyttingene er det vanskelig å skille låtene fra hverandre, spesielt de i midten av albumet. Etter hvert utkrystalliserer derimot de eminente perlene seg, og låter som ”Trap Doors” og ”Citizen” (som gir gode gufs av Elliott Smiths Figure 8) og albumbeste, sjokkvakre "Vaporize" blir vanskelige å ikke komme tilbake til. ”Døsig” er det mest dekkende adjektivet å bruke her, men en god døs skal man ikke kimse av- spesielt når det er Mercer som lydlegger den. Det er litt pussig at de har valgt å legge albumets to raskeste låter samlet på slutten av platen; de new wavete ”Mongrel Heart” og ”The Mall And The Misery” hadde passet bedre andre steder på albumet. Men heldigvis finnes det randomfunksjoner, og disse låtene peker dessuten mot et muntrere, kjappere Broken Bells som vi forhåpentligvis får høre mer av senere- for her det absolutt å håpe at samarbeidet fortsetter. Broken Bells er årets foreløpig mest hengekøyevennlige album; uimotståelig henslengt og søtt, med James Mercer i melodisk storform og med en makker som underbygger hans gode sider i et av de mest vellykkede crossoversamarbeidene siden The Postal Services Give Up.

001359

Lykke i lekestua Gorillaz: Plastic Beach Damon Albarn og Jamie Hewlett rister av seg de konseptuelle lenkene med sin mest ambisiøse, fryktløse og underholdende plate så langt. Er det i det hele tatt mulig å elske et "virtuelt" band? Spørsmålet har kvernet i bakhodet mitt siden Gorillaz debuterte med sitt selvtitulerte album i 2001, der prosjektets tegneseriefigurer, med Tank Girl-tegneren Jamie Hewletts visuelle satire over den moderne popkulturens frenetiske tempo som både motor og mål, hele tiden stod i fare for overskygge Damon Albarns musikalske utvikling i skyggen av moderbandet Blur. Oppfølgeren Demon Days representerte riktignok en opptur, men det er først med tredjeinstallasjonen Plastic Beach Gorillaz berører meg på et rent emosjonelt plan, uten Murdoc, 2D, Noodle og Russel hysterisk flaksende fram og tilbake i underbevisstheten. Og det skyldes først og fremst at Albarns nærmest parodisk eklektiske elektrohip-pop denne gangen er utstyrt med mer av alt som er godt; nærhet, dybde, utforskertrang og, i mangel på et bedre ord, sjel. Som tittelen mer enn antyder: Den postapokalyptiske søppeldynga vi er i ferd med å stake ut som kurs for kloden vår ligger som et tematisk bakteppe for disse 16 låtene. Men problemstillingen angripes med kløkt og frekkhet, samt et visst vemod, uten å bikke over i klam selvrettferdighet eller glorete dommedagsromantikk. Plastic Beach gir et tungt oppbud av gjester rom til å skinne utenfor sine vante omgivelser. Snoop Dogg bruker anledningen til erstatte sitt sedvanlige ”bitch” med ”beach” (eller?), mens Kano og Mos Def boltrer seg over henholdsvis arabiskklingende grime og hypnotisk kraut. Hederskar Bobby Womack beviser at han fortsatt har snøring på stemmebåndene (sjekk dystre ”Cloud Of Unknowing”), og Lou Reed beviser at han fortsatt ikke har det – og at ikke det gjør noen verdens ting. De La Soul-masete "Superfast Jellyfish" er blant de få gjesteøyeblikkene platen ville klart seg utmerket godt uten. I hjertet av begivenhetene ruver imidlertid Damon Albarn, som nærmest egenhendig står for tre av høydepunktene på skiva ("Empire Ants", "On Melancholy Hill" og den aldeles nydelige "Broken"). Han fremstår mer og mer som en David Byrne-aktig skikkelse for det hyperaktive, nervøse, grenseløse tiåret vi har ramlet inn i, men med Ray Davies' erkebritiske whimsy intakt. Med Plastic Beach viser han seg nok en gang som en mann for fremtiden; det er både overraskende og imponerende.

001360

Tett Fifty 50 Cent 50 Cent er den klassiske rap-konsertens diametrale motsetning. Faktisk er han nesten for tight. Rap-konserter er ofte en risikabel affære for alle involverte. Booker man en mer eller mindre relevant rapper er det nemlig aldri sikkert hva man får, verken som publikum eller konsertarrangør. Et uttall ganger ender konsertene med å drukne i et overivrig crew, en uengasjert rapper uten forståelse for hva en konsert er og et ønske om å gjøre så lite som mulig for så mye spenn som mulig. Hei til dere Dipset. I så måte leverte 50 Cent den diametrale motsetningen på Sentrum Scene. Med en haug med millioner solgte skiver og sikkert tusen livejobber bak seg var det aldri fare for at noe skulle gå riktig galt på Sentrum Scene. Fra Fiddy går på til "The Invitation" fra den noe undervurderte sisteskiva Before I Self Destruct til han går av en time og førti minutter ( og tre klesskift) senere snakker vi en blodtight affære uten et eneste blikk til siden. Loyd Banks og Tony Yayo gjør jobben som sidekicks og hypemen, og selv om Banks leverer et av konsertens musikalske høydepunkt midt ute i settet med den nye "Beamer, Benz or Bentley", er det aldri snakk om å promotere G-Unit i særlig grad eller bruke tida på å selge Yayo og Banks. Sannsynligvis innser buisnessmannen Jackson at det toget er gått. I stedet selger han sin egen enorme backkatalog. Og godt er det. Monsteret "I Get Money" kommer allerede som tredjelåt og "Ayo Technology", "P.I.M.P" , "How We Do", "Hate it or Love it" , samt "In Da Club" setter selvsagt fyr på et ungt, stappfullt og dedikert Sentrum Scene. Samtidig legger Fifty mer energi inn i de hardere låtene enn hitsa. Hakket mer sulten og hakket mer nærvær gjør "Death To My Enemies", "If I Cant Do It" og "Patiently Waiting", til musikalske høydepunkter fra en konsert som tidvis nesten er for tight. Fifty raser nemlig gjennom nesten førti låter som alltid er on point, uten å veksle et ord med Sentrum Scene. Et band går på og av uten at hovedpersonen selv ser ut til å ense det, og selv om det musikalske mer enn stadfester hvorfor 50 Cent fortsatt sitter på toppen av hip hop blir det dermed aldri noen fullstendig magisk kveld på Sentrum Scene. Til det var det hele for gjennomarbeidet, gjennomkjørt og sikkert. Men det ble en skambra, tight klubbkonsert som enhver rapper som vil stå på en scene bør studere før han eller hun tropper opp til en spillejobb. Og det er strengt tatt mer enn godt nok

001362

Storm før stillheten Susanne Sundfør: The Brothel Det måtte streng, kjølig, ravende ambisiøs og ofte dansbar kunstpop til for at en av våre mest lovende artister endelig skulle realisere potensialet sitt. Susanne Sundfør presenterte et raust knippe av disse låtene da hun spilte sin strålende konsert på Sentrum Scene under årets Bylarm. Siden da har det vært åpenbart for meg at The Brothel kom til å utgjøre en skarp venstresving fra det riktignok melodisk eksentriske, men like fullt nokså konvensjoneltklingende singer/songwriter-preget som særlig tynget arrangementssiden av den lovende debutplaten fra 2007. Og det gjør den. Det episke tittelsporet er for lengst genierklært, men det finnes sanger her som treffer meg enda hardere – ”Lilith”, ”Turkish Delight”, ”Lullaby” og den regelrett fantastiske ”It’s All Gone Tomorrow” bygger alle ut Sundførs kunstneriske modus operandi i tilsynelatende umulige retninger, der et syntetisk åttitall, samtidsmusikk og uregjerlig, uredd popunivers får krenge sammen med eventyrlig resultat. Produsent Lars Horntveth fortjener honnør for hvor friskt og samtidig naturlig dette låter, men på den annen side: Hvert sekund av denne platen byr, tross sonisk nytenkning, på en høyst gjenkjennelig stemme og markant låtskriver. Lyrisk utspiller The Brothel seg på modernitetens moralske slagmark, og om ikke Sundførs lengsler er av det spesifikt religiøse slaget, finnes det definitivt en higen etter streif av noe som er ekte og rent idet ødelandet vinner stadig større terreng rundt oss. Denne strengheten har dessverre fått forplante seg i enkelte av melodiene, særlig mot slutten av albumet, og stillestående låter som salmeaktige ”Father Father” og instrumentalsnutten ”As I Walked Out One Evening” truer med å hekte meg av turen før den er over. Det skal uansett bli spennende å følge Susanne Sundfør videre – noe sier meg at hun vil fortsette å utfordre, både seg selv og sine lyttere. I mellomtiden vil The Brothel bli stående som en av de store norske musikkbegivenhetene i 2010.

001364

Cannibal korps PELbO: PELbO Sannelig jeg sier dere: Dette er korpsrock mot jævlene! Det er egentlig besynderlig hvor lite norsk pop smaker av korpsmusikk, tatt i betraktning hvor mange nordmenn hvis musikalitet har opphav i skolemusikken. Kanskje man er redd for at alt med marsjtrommer og blåserekke bare vil høres ut som Beirut? Kanskje er norsk popmusikk i stor grad et opprør mot nettopp skolekorpset. PELbO er et opprør mot ett eller annet ihvertfall (ikke korpset, men det kommer vi tilbake til). Denne jazz-utdanna trioen består av en trommeslager, en sangerinne og en tubaspiller, og selv om de med sistnevnte unektelig skiller seg ut i presseskriv og anmeldelser fremstår tubaen mer som en omstendighet enn en gimmick på selve skiva. En ting er at den stort sett holder seg i bakgrunnen av både melodi og lydbilde, og en annen er at den stort sett er så forvridd at den høres mest ut som synthbass uansett. Nei, PELbO er ikke i opposisjon til konservative band-line-ups, men heller til de jævlene. De jævlene har gjort fiender av mange band opp igjennom åra, da de stadig dukker opp i alskens rock og poptekster som bebreider dem for baksnakk og grådighet og generelt dritteri, til tross for at det aldri konkret kommer frem hvem de er. PELbO skal i det minste ha for at de beskylder dem for religiøst hykleri – en skjeldent spesifikk anklage mot de jævlene – men tatt i betraktning hvor aggressiv PELbOs musikk er finnes fienden fortsatt besynderlig langt borte i tåka, som et blankt felt du som lytter kan fylle inn med en valgfri stråmann. Takket være vokalist Ine Kristine Hoem er det hele skremmende effektivt. Hoem har en skjelden evne til å synge med nakent sinne uten å skrike, synge surt eller på annen måte miste stemmekontrollen for dramatisk effekt. Dette er ikke tenåringstrass, dette er voksent, disiplinert raseri. Og med denne disiplinen er vi tilbake der vi startet: i korpset. PELbO er sjangeroverskridende og moderne og alt det derra, men, sannelig jeg sier dere: Dette er korpsrock! Nesten halvparten av skiva er stiliserte krigsmarsjer, det være seg taktfaste rop av «Hey people, obey your steeple!» på «Hey People», krigspauker, skarptrommevirvler og sunget fløytespill på «Is This Your Life?» eller omtrent hele høydepunktet«The Noise». Den halvparten av musikken som ikke er marsj er en adskillig mer pregløs blanding av alskens pop og rock. Hoem bruker loopbrettet sitt like konsekvent og selvfølgelig som Imogen Heap, uten sammenligning forøvrig, og trommis Trond Bersu spiller som en lenkelagt angrepsbikkje, men ellers er de store føringene vanskelig å sette fingeren på. Skiva vakler kvalitetsmessig mot slutten, det må nevnes, men under tvil vippes terningkastet oppover. ; For det første låter PELbOs evinnelige annerledeshet faktisk friskere enn det låter påtatt, og for det andre er dette den mest åpenbart militaristiske musikken som har fått ros i norske jazzspalter siden Miles Davis spilte «Saeta».

001365

Tonnevis med venner og tungt med bass Crookers: Tons Of Friends For en produksjon! Og for ei gjesteliste! Crookers er i huset og setter tenna i tapeten. Hallo. Vi er Crookers. Vi er glad i dyr. Og deg. Vi liker også sushi. Ok, nok småprat: let's party! Den italienske elektroduoen Crookers slo igjennom kommersielt med lyden av Kid Cudi på hiten "Day'n'Nite" - og satte dansepublikummet i kok på siste Hovefestival. Og disse digitalienerne har oppskrifta på mer fest! Tittelen Tons Of Friends oppsummerer det meste: 1. Lag ei låt i hver undersjanger av moderne dansemusikk. 2. Inviter en hel bøling "it-folk". Gjerne både noen som har det der litt sære kunstneriske tekket, og noen som bare er dønn kommersielle. Gjestelista på TOF spenner fra vakker-sære Roisin Murphys stemme til Black Eyed Peas' will.i.am. Og la oss bli ferdig med sistnevnte før vi svinger oss til sjiktet mellom de to; hva er sjansene for at will.i.am finner på noe annet å si enn "boom-boom-boom"? Riktig! Null! Minuspoeng, Crookers, sjøl om det sikkert ankommer gjester som lar seg lure utpå av will.i.am-triksene. Nok om ham, for her er det mer enn nok andre artige ting å bruke tida si på med hele 20 spor. La meg trekke fram de morsomste: Nevnte Roisin Murphy og Carrie Wilds, som matcher sirupen i dubsteppen med sine stretcha, glidende stemmer. Islandske Steed Lord framstår som en moderne Grace Jones med band på suggererende "Transilvania" (se video under). Du får hoppende synther og dancehallrytmer med Major Lazer - og raperinna Rye Rye er energisk på "Hip Hop Changed". Og så den mest dampende låta, sexy tross åpenbare, billige come ons på Drop the Limes bidrag "Tee Pee". Ingen tvil om hva som utvikler seg inni den tipien, nei. Høhø. Fyll inn med lett pan-europeisk pop, ny-afro, flere tonn breakbeats i friskt moderne former, før nachspielet setter i gang med en lættis-a capella av Cudis "Day'n'Nite". Overse will.i.am og småkjedelige Kelis (ja, hun sneik seg med, den partykræsjeren!). La dem stå i hjørnet og late som de ikke irriterer hverandre, mens vi andre danser både fort og sakte til italienske beats.

001366

Eller var det en drøm? Serena-Maneesh: S-M No. 2: Abyss In B Minor Kosmisk skittenblues, hypnotiske rytmemønstre og seig, psykedelisk pop som får en drøy halvtime til å rase avgårde på et snaut kvarter. Fem år har allerede passert siden Serena-Maneesh ga ut sitt selvtitulerte debutalbum; en plate jeg sliter med å skulle utpeke noen reell utfordrer til hva blind, fruktbar forakt for popmusikkens harmoniske og formatmessige begrensninger angår – i det minste på det norske 00-tallet. Emil Nikolaisen er utstyrt med kolossale evner både som lytter, fortolker og viderfører av en bestemt del av rocketradisjonen; den som startet i sekstitallets kreative febertåke (med Stones, Stooges og Velvet Underground) og siden tok en intergalaktisk avstikker på det britiske åttitallet, som perfeksjonert av My Bloody Valentine og lignende drømske bråkebøtter. At han på et eller annet tidspunkt er i stand til å overgå førsteutkastet av sin seigvakre visjon, anser jeg som høyst sannsynlig. Gjør han det med Abyss In B Minor? Bare nesten. Det betyr så ingenlunde at dette er noen svak oppfølger. Åpningslåt og livefavoritt "Ayisha Abyss" etablerer en tung, hypnotisk og gradvis ekspanderende puls, og står etter et utall gjennomlyttinger igjen som et av albumets store oppturer. "Melody For Jaana" og "Honeyjinx" utspiller seg inni kokonger av dvelende, sjøsyk gitar, og føles slik sett som de mest "typiske" sporene her, mens de ultrakorte popperlene "I Just Want To See Your Face" og "D.I.W.S.W.T.T.D." (ikke spør!) i en vennligsinnet gest vender bandets ansikt ytterligere mot verden. Det finnes i det hele tatt ikke ett dårlig spor på platen, og det skulle da egentlig også bare mangle: Åtte spor fordelt over 37 minutter føles snaut, ikke minst i fraværet av sanger av samme kaliber som "Drain Cosmetics" eller "Un-Deux". Og all den tid Emil Nikolaisen velger å kontre de åpenbart nokså utmattende Kevin Shields-sammenligningene med å navngi personlige favoritter som Jóbim og Gershwin, skulle jeg gjerne hørt enda flere dyptgripende avvik fra MBV-estetikken, som på den rørende avslutningen "Magdalena (Symphony #8)". Summa summarum, med disse innvendingene i bakgrunnen, der de hører hjemme: Meget sterkt levert. Igjen.

001370

Ikke alle elsker Raymond Usher: Raymond v. Raymond Michael Jackson har etterlatt tronen ledig, men den nye kongen av pop heter ikke Usher denne gangen heller. Musikktradisjonen skilsmissealbum er muligens marginal, men ikke mindre ærerik av den grunn. La meg kjapt nevne Marvin Gayes Here, My Dear, The Blue Niles Hats og Bacharach/Costello-kollaboen Painted From Memory som tre essensielle plater i enhver samling: Vonde og vakre besynger de kjærligheten idet den råtner på rot, fulle av av anger, bebreidelser, lengsel og bitterhet. Som tittelen mer enn antyder føyer nyskilte Usher Raymonds sjette album, Raymond v. Raymond, seg inn i denne sjangeren – i det minste rent overfladisk. Ushers lyriske alter ego er imidlertid minst like opptatt av å hamre inn hvor kåt og kampklar han er som å lodde de store emosjonelle dybdene, og resultatet føles ikke bare konseptuelt haltende, men tynt i flere ledd. Kjernekarslige verdier skal ikke etterlyses; det toget forlater perrongen idet låttitler som ”Lil Freak”, Foolin’ Around” og ”So Many Girls” setter platens tematiske grunntone. Problemet er at Usher mangler låter, swagger og artistisk mot til å bære denne typen bravado, samt dybden som må til for å blåse liv i en skjematisk tåreperse som ”There Goes My Baby”. Det er i tillegg noe puslete og ukarismatisk over både stemmeklangen og fraseringen hans, hvor mye han enn måtte få pult. Tilløpet til smurfeknekk i stemmen på en låt som ”Guilty” aksentuerer kun de lett tomsete sidene ved budskapet (han bedyrer seg kaukende skyldig i å gå på klubb), mens Bangladesh-knottede og Ludacris-gjestede ”She Don’t Know” utmerket illustrerer hvor mye momentum som har gått tapt siden ”Yeah!” kåtet opp verdens dansegulv for seks år siden. Noen kalkun er dette likevel et stykke unna å være. Hedersduoen Jimmy Jam & Terry Lewis står for hele tre flotte produksjoner, der særlig den snertne dub-flørten ”Pro Lover” stikker seg ut som en potensiell vårfavoritt. Det gjelder også svale ”Okay”, fikst skrudd av lillebror J Lack. Ellers? Et stykke unna de indre popkongelige gemakker, dette.

001371

Baduismens tid er ikke forbi Erykah Badu: New Amerykah Part Two (Return Of The Ankh) Den jordfargede nysoulens sirene er tilbake mjukere og mer organisk, men like fullt slående original. Da Erykah Badu eksploderte med Baduizm i 1997, ble hun til stadighet sammenlignet med Billie Holiday. Og selv om dette kan ha noe for seg, i det minste rent vokalteksturelt, er det mer naturlig å forestille seg en Lauryn Hill utgitt på plateselskapet Stones Throw, med den usunne interessen for LP-plater fra den progressive delen av svart musikktradisjon (og potent marihuana) dét gjerne innebærer. Dette er hennes femte album, og det bryter ikke rekken av gode utgivelser fra denne egenartede artisten. Den flotte førstesingelen “Window Seat” bringer tankene tilbake til det elegante og renskårne uttrykket fra nettopp Baduizm, selv om det riktignok har sneket seg inn en del hodetelefonvennlig snop i lydbildet siden den gang. Det samples friskt og effektivt, og preget av varm, sofistikert og bedagelig vestkystfunk anno seint 70- og tidlig 80-tall løfter sanger som kriminelt korte ”Agitation” og Biggie-dialogen ”Turn Me Away (Get Munny)” til den kontemporære soulens øverste hylle. Bloggsfæren er splittet i synet på Dilla-produserte ”Love”; selv synes jeg det er en glede at støvet børstes av det ekstraordinært funky Fabulous Sounds-samplet som driver låten. Men det er Badus artistiske personlighet som tar størst plass på albumet, enten den pendler mot Alice Coltrane-aktig mystisisme (”Inscense” lever opp til tittelen) eller streitere soul-chanteuse (suverene, Wings-samplende ”Gone Baby, Dont Be Long”). Noen har det bare, nær sagt hva de prøver på. Badu er utvilsomt en av disse. Den drøyt ti minutter lange avslutningen ”Out Of My Mind, Just In Time” kunne med fordel vært trimmet ned et par hakk. Ellers er New Amerykah Part Two i det hele tatt et knippe velskrevne og lystbetonte låter om det moderne Amerikas emosjonelle liv, nennsomt utpønsket og fremført med inspirasjon. Nå er presset lagt på soulens falne engel, D’Angelo, og hans varslede tilbakekomst seinere i år.

001372

Femtitall på godt og vondt Dum Dum Girls: I Will Be Stil kan være substans. Eventuellt ikke. Dum Dum Girls spiller lo-fi-pop. Pop-delen betyr, i denne sammnheng, at låtene deres er kraftig inspirert av tidlig sekstitalls ”girl groups”, tidlig punk og alle som mente at låter skulle være korte og fengende med tittelen i refrenget. Lo-fi-delen betyr i denne sammenhengen at lyden på skiva (foruten vokalen, mesteparten av tida) høres ut som den er tatt opp på en ganske god diktafon heller enn i et studio. Lo-fien på ”I Will Be” er et utelukkende stilistisk valg, vel og merke. Ingen av de flosklene lo-fi-apologister som undertegnede gjerne tyr til for å rettferdiggjøre dårlig lyd funker her, eventuellt unntatt ”det høres kult ut”. Ikke en gang den gode gamle om ”rik tekstur”. Teksturen i dette lydbildet er omtrent like rik som teksturen på oversiden av et gripteipa skateboard. Kraftig - ja. Sammensatt, nyansert eller allsidig - tvert imot. Men så er stilisme også the name of the game når det gjelder Dum Dum Girls. Hvis du synes ”det høres kult ut” er den eneste gode begrunnelsen for å gjøre noe som helst innen popmusikk er du antakeligvis enige med folka bak denne skiva, og hvis du atpåtil synes at ”Martha and The Vandellas med skinnjakker, gitarer og anakronistisk dårlig opptaksutstyr” høres ut som om det kan høres kult ut, vel, her har du skiva di. Eventuelt hvis du synes at ”Distortion” av The Magnetic Fields er den kulest låtende skiva noensinne. Så var det kvaliteten på selve låtene, da. Man kan ikke forfalske feng, og i fengen leverer Dum Dum Girls ganske så solid, til å begynne med. ”Bhang Bhang, I’m A Burnout” er den gladeste feiringen av å kaste bort livet sitt (men ikke kjærligheten sin, vettu) på å ruse seg siden Afromans ”Because I Got High”, det hylende refrenget på ”Oh Mein M” sitter klistra i skallen og slowdancenummeret ”Rest Of Our Lives” kunne vært plukket rett fra ovennevnte Magnetic Fields-skive. Så mye respekt for sine gamle helter i Motown har bandet desverre dog at de har satt alle de beste låtene helt foran på skiva og alle de kjedelige bak. Problemet med denne graden av femtitallsautentisitet i dag blir jo da at det nå for tiden stort ikke er like aktuelt å bare la være å snu grammofonplata. La terningkastet gjenspeile at elskere av både krass lyd og naiv feng her kan meske seg med omtrent et kvarter skikkelig god pop.

001374

Kaospilot med dugg på brillene Slash: Slash Slash, hvor ble det av deg i alt mylderet? Var det Saul Hudson som stod for selve sjelen i Guns N’ Roses? ”Bandets” (med kun Axl Rose igjen av originalbestningen koster jeg på meg gåseøyne) utgivelse av fjoråret kunne i det minste hinte om det – sjeldent før har så mange flinke gitarister bidratt med så lite hva nerve og tilstedværelse angår. Dette lappeteppet får meg imidlertid til å tvile. Slash og Chinese Democracy fremstår nemlig til syvende og sist som omtrent like mislykkede plater, om enn på grunnleggende forskjellige vis. Der Axl brukte 17 år på å gnukke sitt varslede mesterverk i fillebiter, har Slashs ordentlige debut som soloartist et distinkt preg av sammenraskede ideer, akutt stilforvirring og veike lederegenskaper. De mange gjestevokalistene beholder den kunstneriske styringen gjennom hele den lange timen det tar å runde albumet, med unntak av startskuddet ”Ghosts”, sunget av Ian Astbury (The Cult). Den lunter riktignok av gårde som et dvaskt ekko av den vidunderlig sleske LA-rocken Guns N’ Roses perfeksjonerte med Appetite For Destruction allerede i 1987, men oppleves like fullt som et av de sterkeste kortene i dette selskapet. Det samme må anføres om de to bidragene som bæres fram av Myles Kennedy, ”Back From Cali” og ”Starlight” – begge utspiller seg i et slags usannsynlig grenseland mellom punchy postgrønsj og rettroende sørstatsrock, en nisje Slash på sett og vis har brukt årene som lett uinteressert bakmann på å karve seg ut. Ellers? Ozzy, Lemmy og Iggy på autopilot. Fergie som Axl-imitator med klamt skritt, Chris Cornell og Adam Levine som mjuke alibier og enkelte grove overtramp mot den gode smak (”Nothing To Say”og ”I Hold On”, sunget av henholdsvis M. Shadows og Kid Rock). Kompetent, men tomt. ”Rocka”, men virkelig ikke spesielt rocka. De hadde det sikkert artig da de spilte det inn.

001375

Byrne og Fatboy på bærtur David Byrne & Fatboy Slim: Here Lies Love David Byrne går egne veier. Det skal han ha. Men denne gangen ble det ikke bare god musikk av det. I vår verden finnes fantastiske, ambisiøse, skjønnhetsdyrkende, ekstreme, oppofrende, korrupte, misforståtte, vellykkede, uredde, vakre, grusomme og/eller hardtarbeidende, vidt forskjellige mennesker. Kunstrock-pioner David Byrne er en av de spesielle, og nekter å la seg begrense av vanetenkning. Imelda Marcos er også en av dem, og hør på dette: Fillipinenes korrupte eks-presidentfrue er nå hovedpersonen i musikal skrevet av Byrne. Musikalen er skrevet ut i ei egen innbundet bok med historien om Imeldas vanskelige oppvekst, veien mot toppen - og fallet. Som om ikke dét er spesielt nok, har han hekta på breakbeat-helt Fatboy Slim på prosjektet, alt i et forsøk på å redde det døende musikkformatet albummet (!). Nevnte jeg at du også får spesialklipte filmer fra Fillipinenes samfunnsliv, samt et stjernelag av utvalgte stemmer (Tori Amos, Steve Earle, Florence Welch, Cyndi Lauper, med flere) på kjøpet? For et prosjekt! Byrne-Slim har tidligere klart å lage morsom dansepop sammen, vellykket i Fatboy Slims hoppende signaturlyd. Denne gang klarer dessverre F. Slim ikke utnytte den sterke sida av særpreget sitt - men klatter på uinteressant disco og datert, slapp rytme. Den prøver, den prøver, å få deg til å flytte føttene, men det blir mere sleping. Eksempler er åpningssporet - og ikke minst "Dancing Together" (hør utdrag her), sangen som skal beskrive Imeldas forkjærlighet for de vakre og intense jetsetterne, masete på et teppe av beats uten feste. Rike vokaler ødelegges, tidvis også av uengasjerende melodier, men først og fremst slapp produksjon. Men unntak finnes. Dobbeltplatas vakreste, "Order 1081", der sanger Natalie Merchant målbærer paradoksene i en fattig befolkning sterkt og sørgmodig. Sangen er konsentrert historie som vikler storpolitikk sammen med nære, personlige beretninger. Dette er jo ei lita historiebok også, og tekst og musikk setter sammen i gang tankevirksomhet: Hvorfor lar en fattig befolkning seg kue mens demokratiet faller sammen rundt dem og herrefolket rensker ut slum og uønskede motstandere? Hvor komplisert kan en herskerinnes forhold til et folk være, og fortsatt kalles kjærlighet og oppofrelse (og må hun dope seg for å holde ut)? Historielærer David Byrne forteller akkurat nok til å pirre nysgjerrigheten imellom sangene. Duetten på "Seven Years" er også dramatisk vakker og klinger av kjærlighet og politiske rivaler. Nok en sang med potensiale til å drive videre filosofisk fundering. Men så kommer den uinspirerende trommeloopen til Fatboy Slim igjen og bryter magien. Jeg er et mer opplyst menneske etter å ha opplevd konseptalbummet Here Lies Love - og jeg får innblikk i sinnet til en popkunstner hvis kreative irrganger er mektig spesielle. Men åh så synd det er; så mye viktigere dette gale påfunnet hadde vært, om jeg også hadde orket å sette på musikken om igjen. Dette fellesproduktet av flere års jobbing viser, i sin begrensning og sitt mangfold, styrken og svakheten til konseptalbummet som format. Kan vi dele ut medalje for forsøket? Eller, vi gjør det sånn her: en femmer for opplysningsarbeidet, men en toer for flere av låtene. Og en "skjerpings!" til Fatboy.

001377

Fra listetopp til formtopp MGMT: Congratulations MGMT takler hitpresset ved å lage musikk mer for sin egen del enn dansegulvets. Det er fullt forståelig at Andrew VanWyngarden og Ben Goldwasser var søkkleie av singlene ”Kids” og ”Time To Pretend”, spesielt når debutalbumet for øvrig tidvis var langt unna den samme pop-orienteringen. På Congratulations har de tatt et par valg som staker kursen i andre retninger enn mot listetoppene: For det første har de byttet ut Flaming Lips-produsent Dave Fridmann med Spacemen 3s Pete Kember, og dette har ført til et betraktelig mykere lydbilde- fra Oracular Spectaculars kalde krisphet til et mykt, rundt slør, som både låter mer tidløst og også lykkes med å ta brodden av den verste Brooklyn-hipsterkulden. Dernest er det låtene, da, som langt på vei er mer eksentriske enn man kunne spå på forhånd. De musikalske forbildene gir seg av og til selv (med låttitler som ”Song For Dan Treacy” og ”Brian Eno”), og dersom man legger til Bowie, de gamle turnékumpanene Of Montreal og de glade kabaret-popperne i Sparks (spesielt på ”Brian Eno” og ”Flash Delirium”), har man et rikt, vidtspennende knippe låter som vanskelig lar seg stagge, samtidig som de fenger voldsomt – og tidvis også er ordentlig vakre (som balladene ”Congratulations” og albumbeste ”I Found A Whistle”). Samtidig som dette er et stykke unna det man kunne vente fra MGMT av slagerforventninger og dansegulvshunger, føles aldri Congratulations som et album laget i protest eller for særhetens skyld; det er rett og slett et ærlig, smart og vakkert stykke psykedelia fra et band som tar et steg ut fra rampelyset og inn i sitt eget lune mørke.

001378

Djupt inni huset med Robyn Robyn feat. Röyksopp: None Of Dem (låt) Nydelig samarbeid, men ingen ny "Girl And The Robot". Mens vi venter på Robyns tre danseplater, er nå det splitter nye samarbeidet mellom henne og Röyksopp ute på nett. Den nye låta er monoton, mørkere enn de mer poppy sakene de har laget både sammen og hver for seg. Men Robyns stemme drypper av holdning, der hun messer om egen overlegenhet. Alle rundt henne på klubben er kjedelige etterligninger. Lite sexy! ifølge Robyn i teksten, og viderefører parola fra mesterverket Robyn om å være sann og original. "None Of Dem" markerer at vi er inne i en stim av techno-produksjoner i popen (hør for eksempel Kelis' "A Cappella"). Og om dette starter langt nede i deep house-dykkerklokka, vrenges til slutt ut en kjent soppsignatur. Popfantasten i meg venter på melodi og synes singelen "Fembot" er bedre. Men samtidig: søte-Robyn blir ennå mer interessant i møte med mørket. Röyksopp-Robyn-legeringa er fortsatt sterk, i ei låt som passer best etter midnatt.

001379

Oppvarming? Metallica, Telenor Arena Hetfield forsvant, Ulrich leverte og helhetsintrykket kan oppsummeres i ett ord: Famlende. Sjeldent har jeg blitt så underveldet av en åpningslåt fra et av verdens største band: Metallica kjører i gang med "That Was Just Your Life", og verken jeg, sidemannen eller de mange tusen betalende blant publikum som ikke har plass like foran den kvadratiske scenen hører et kvekk av hva vokalist James Hetfield prøver å formidle. Og slik fortsetter det gjennom fem-seks låter. Det er nesten så man glemmer det kostbare lasershowet, kistene som senkes ned mot bakken og Lars Ulrich (måtte trommegudene forbarme seg over ham). Nesten. Det tar seg heldigvis opp: Med "Sad But True" er både lyd og publikumsrespons på plass, og bandet tar seg i tillegg tid til å skinne. Kirk Hammett er en av vår tids mest undervurderte gitarister; om han ikke gjør allverdens, er det som regel mer enn nok likevel. Det samme gjelder nevnte Ulrich, som først og fremst er et offer for sjangerens blodtørstige krav til teknisk finesse. Like fullt er det han som snur "One" på en femøring denne kvelden, og dét uten dobbelpedal-triolene som preger studioversjonen. Enkelte dødpunkter følger, men tanken på at thrash metal har blitt så konformt som dette rekker knapt slå meg før "Master Of Puppets" og "Blackened" konsist oppsummerer 'tallicas to mest lysende albumøyeblikk (jeg forfekter ... And Justice som høydepunktet i katalogen. Til min død). Så kommer "Nothing Else Matters" og "Enter Sandman". Dette er essensielle deler av Metallicas identitet, og vel det eneste krysningspunktet tante Lisbeth har med den drita syttenåringen som ligger og skjelver i trappa ved rad 18, men det må være lov å hevde at det vel ikke akkurat spruter av disse fremføringene akkurat denne kvelden, tross tilløp til lighterføring rundt arenaen. Bandet skal ha et gråskjeggete lite kyss for "Seek And Destroy" som avslutning. Men jeg håper og tror at de som drar ut i morgen får en ferdig gavepakke, i motsetning til oss som ble avspist med kladden.

001380

Aprilsnarr? Blur: Fool's Day (single) Dagen folk sto i kø for å kjøpe Blur’s nye single er herved kalt Fool’s Day. Syv år er gått siden Blur ga oss ny musikk, og enda flere år er gått siden de laget mesterverk (”13” iberegnet) . Siden den gang har mye skjedd, både med bandet og musikkscenen for øvrig. De har kranglet; Damon Albarn er blitt mer av en gorilla enn vokalisten i Blur; og det musikalske hegemoniet har forflyttet seg fra England til USA. Kanskje er nettopp dét bakgrunnen for at mange fans har tryglet på sine knær om en gjenforening av Blur, bandet som var med på å definere en hel bevegelse - ikke bare i England, men i store deler av verden. Britpopen. Med nye sneakers, solhatt og hverdagslige tekster om det suburbane livet, feilslått kjærlighet og drømmene om noe bedre, var Blur sammen med band som Oasis, The Verve og Pulp med på å definere The Cool Britannia på 90-tallet. Selv Tony Blair var britpoper. Blur har nå altså bøyd av for presset, de har gått i studio og spilt inn en ny single, en låt som kun er solgt i 1000 eksemplarer på vinyl. Hva har de så i parkasermet? Svært lite. Albarns slentrende og smått monotone vokal er intakt, han synger om å stå opp, levere barna på skolen og den klassiske London-gata Ladbroke Grove. Versets melodilinje er den eneste i låten, og er tilsynelatende løst basert på Cutting Crew’s ”I Just Died In Your Arms Tonight”. Et refreng ble rett og slett for mye å komme opp med. Til tross for et ok gitarriff, er dette lyden av lavt blodsukker, monotoni og idétørke. Er det en sen aprilsnarr?

001381

Klart glimrende Thomas Dybdahl:Waiting For That One Clear Moment Thomas Dybdahl løsner litt på snippen og tjener stort på det. Da jeg nevnte, i vennlig selskap, at jeg skulle anmelde denne skiva fikk jeg straks en hel del forslag om hva jeg skulle skrive. Én sa at jeg burde kalle Dybdahl "Norges Enya", en annen mente hu fikk fnatt av Dybdahl fordi han "virker som om han mener at folk må bry seg masse om hvor trist han er", og en tredje gav meg en raskt tilgjort collage av avisutklipp, papir, teip og kulepenn. Den består stort sett av to bilder: Ett av et par mennesker med ansiktene nitidig klussa over, som om de gikk med sorte masker, og ett av noe som ser ut som en hageslange. "Sånn, nå har jeg praktisk talt skrevet anmeldelsen din for deg" sa collage-makeren. Poenget jeg prøver å illustrere er at folk bryr seg overraskende mye om Thomas Dybdahls kunstneriske person. Det ser det ikke ut som at Dybdahl sjøl gjør lenger. Waiting For That One Clear Moment høres på mange måter ut som lyden av Dybdahl som gir faen, ikke i musikken, men i hva både fans og kritikere mener er hans lest. Skiva spiller med åpne kort, med sirlige annotasjoner på norsk til hver enkelt låt hvor en kan lese hvor, når og på hvilken gitar låta er skrevet, samt hva som inspirerte den og annet småplukk. Dette fungerer ikke bare som et ærlig innblikk i den kreative prosessen, men også som avvæpning av spekulanter som undertegnede. Ta førstesingel "Party Like It's 1929": Er den kanskje et lite nikk til den pågående finanskrisa i statene? Neppe. Dette kan en konstatere fordi det står svart på hvitt at den er skrevet i turnebussen i 2007. Tankerekke slutt. Visse fans av Dybdahl vil kanskje reagere litt på at stemmen hans ikke lenger er drivkraften i melodiene, erstattet som primus motor som den er av strykere, gitar og ny-jazza trommer ala en synthfri Kid A. Også verdt å nevne er at Dybdahl spiller bedre bass enn på lenge, hvilket blant annet fører til at åpningslåt "Blackwater" i visse øyeblikk høres ut som Air ca Premiers Symptômes opp av dage. Ikke at Waiting For That One Clear Moment ikke er en skive av sanger, det er det, det er bare stort sett sanger uten egentlige refreng og vers, båret av lyder heller enn ord. Kanskje like greit, egentlig, til tross for alle de hyggelige overraskelsene denne plata har å by på er Dybdahls tekster på sitt verste fortsatt ganske lette å gjøre narr av. Det er lett å tro at Dybdahl tenkte denne skiva nok kom til å bli litt tungt fordøyelig, og at han ville gi publikum en liten bixitkjeks av en sistelåt i "Songs". Det var ikke noe sjakktrekk, for selv der de dårligste låtene på plata frøvrig i det minste har en illusjon av allsidighet høres "Songs" rett og slett ut som en egen vri på refrenget til "Jenter Som Kommer" av Di Derre, oversatt til engelsk og gjentatt i fem minutter. Men skitt au: en snorker av ei låt kan en tilgi når resten er såpass, ja, vakkert. En rolig, avslappende dog nervefylt liten pakke låter åpenbart laget med stor kjærlighet og nitidighet av en mann som hverken er redd for eller spesiellt opptatt av å høres ut sånn som folk sier han høres ut. Kudos for det. Og for plata.

001384

Oppturen fortsetter Paul Weller: Wake Up The Nation Universets mest elegante gubbe er tilbake med nok en lysende tilstandrapport fra dypet av ungdomskilden. Med det hylende ambisiøse og ditto realiserte forrigealbumet 22 Dreams (2008) signaliserte Paul Weller med all tydelighet at han fortsatt er en kreativ kraft som må tas på alvor. Etter over 30 år i den gode smaks tjeneste, fra ungdomsårene som modpunker i The Jam via Style Councils glatte, soulsvøpte eklektisme til det mer klassisistiske (og, vil noen hevde, smått gampete) rockuttryket som har preget soloårene, føltes det endelig som om Weller tok i bruk hele sitt arsenal av levd musikkhistorie og -kjærlighet. Psykedelisk folk og elektronikasnutter sømløst sydd inn i samme lappeteppe som uimotståelig powerpop, pianoballaderi og en hyllest til Alice Coltrane, av alle – magisk er bare fornavnet. Det er derfor en sann glede å kunne slå fast at Wake Up The Nation fortsetter denne bevegelsen, om enn utgangspunktet umiddelbart føles sobrere og hakket mindre slående. Det skal imidlertid ikke grafses dypt i materialet før detaljene – det er som kjent gjerne der styggen sjæl befinner seg – titter fram. “Fast Cars/Slow Traffic” er kanskje slik The Jam ville hørtes ut om de debuterte i 2010, mens den nærmest perverst allsangvennlige ”Find The Torch/Burn The Plans” illustrerer hvorfor modfaderen ikke bare er en nasjonalhelt i Storbritannia, men også selger et betydelig antall plater der fortsatt. ”Aim High” oppfører seg som et nedstøvet stykke Chicago-soul (byen, ikke bandet), funnet og videreformidlet av et Super Furry Animals i toppform, og ”Andromeda” maner fram fornemmelsen av hva en fuzzfortapt Ray Davies kanskje kunne funnet på i løpet av en god dag i studio. Du skjønner kanskje poenget. Weller mister meg kun på Kevin Shields-gjestede ”7 & 3 Is The Striker’s Name” og avsluttende, rotete ”Two Fat Ladies”, men det kan like gjerne skyldes egen utmattelse som reelle feilsteg fra artistens side. For dette er, i likhet med forgjengeren, en plate som burde mane enkelte av Wellers jevnaldrende låtskrivere – la Elvis Costello og David Bowie stå som to eksempler – til å vurdere hvorvidt det er noen vits i fortsette å gi ut ny musikk. Jeg har ikke noe klart svar, men oppfordrer dem begge til å huske å ta vitaminene sine. Hver dag.

001385

Nedfallsfrukt på opptur The Apples In Stereo: Travellers In Space And Time Band over middagshøyden smaker som verdens beste dessert. The Apples In Stereo er på mange måter hjørnesteinen i det musikalske kollektivet Elephant 6, stødige leverandører av solskinnspop gjennom flere årtier – men for lettfordøyelig og medhårs til å oppnå samme klassikerstatus som f.eks. Neutral Milk Hotels In The Aeroplane Over The Sea eller Olivia Tremor Controls Dusk At Cubist Castle. Der begge disse bandene, (og de fleste andre som gjorde Elephant 6 kjente på midten av nittitallet) er lagt på is, har Robert Schneider og hans utskiftbare bande av glade skøyere holdt en forbløffende høy kvalitet på alle album fra og med Tone Soul Evolution (1997). Travellers In Space And Time er løselig basert rundt tidsmaskiner, fremtiden og en del annet vås som Schneider har fått for seg, men musikalsk er det også deres mest ”futuristiske” så langt, i at den i stor grad er mer glossy og vocoder-og-synth-drevet enn tidligere. I lengden kan hans låtskriving fremstå som i overkant søtt og enkelt (dette er en mann som også har gitt ut barneplater, og dét hører man), men heldigvis har han denne gang fått med tidligere Olivia Tremor Control-låtskriver Bill Doss på laget, og sammen er de rett og slett dynamitt: dette er sommerpopmateriale som få annet. Perlene er mange og skinnende: singelen ”Dance Floor” (med årets fineste video, se nedenfor!), nydelige ”No Vacation” og ”Floating In Space”, Kinks-duftende ”Dignified Dignitary” og albumbeste ”Next Year At About The Same Time”. Det faktum at The Apples In Stereo i større grad benytter seg av flere låtskrivere er en av platens styrker, og dette bryter opp Schneiders hang til å utelukkende skrive barnelåter med fuzzlyd. Vel ser Schneider mer og mer ut som en hagenisse i trance-klær, men musikalsk har han nesten ikke vært bedre; dette er pop-sukkertøy som beholder smaken langt utover høsten.

001386

Konsept, schmonsept Meat Loaf: Hang Cool, Teddy Bear Den røde tråden i Meat Loafs karriere er først og fremst at det er et slit å høre platene hans fra start til slutt. Til å være et produkt av en kultur som i stor grad dyrker gærningen, utskuddet, Det Eksentriske Geniet – fra Elvis Presley og Phil Spector til Prince og Michael Jackson – befinner Marvin Lee ”Meat Loaf” Aday seg befriende langt utenfor intelligensiaens smaksradar, tross en kunstnerisk megalomani som plasserer ham i et helt eget plysj- og lyeskronebefengt hjørne av popsfæren. Det er vel snarere riktig å lempe ham i samme bås som Alice Cooper eller Marilyn Manson, riktignok uten sjokkrock-schticken de to har bygd karrieren på. Til gjengjeld har Loaf sine egne særegenheter – fyren er på størrelse med et middels sommerhus og nøyaktig like attraktiv som artistnavnet skulle tilsi, uten at det har forhindret hans wagnerianske tapning av storøyd Springsteen-rock fra å oppnå en eventyrlig kommersiell suksess verden rundt. Det skal imidlertid ikke underslås at han har et øre for å plukke popmelodier med ekstreme kvaliteter, tross manglende deltagelse i låtskriverprosessen. Og Hang Cool, Teddy Bear – etter eget sigende et konseptalbum basert rundt det indre livet til en døende amerikansk soldat i Irak – byr på et knippe av disse. Prøv gjerne å stå imot teite ”Los Angeloser”, Kara-duetten ”If I Can’t Have You” eller avsluttende ”Elvis In Vegas” (som det er enkelt å høre for seg i en kritikerhyllet Hold Steady-versjon), men tro meg, det er ikke enkelt. Likevel er det fullt hørbart at det begynner å bli noen år siden Jim Steinman styrte skuta med diktatorens klarsyn. Særlig midtpartiet er grufullt – misogyne, Jack Black-gjestede ”Like A Rose” er verken festlig eller interessant, og innhopp fra puddinger som Steve Vai, Brian May og Justin Hawkins får lukten av møllkuler til å svi i neseborene. Skiva er i tillegg altfor lang – etter 70 minutter i dette selskapet er det så man får lyst til å flytte ut i skauen og leve av det naturen har å by på. Meats viktigste bidrag til sivilisasjonen er med andre ord fortsatt som rollefiguren Robert Paulson ("Bob with the bitch tits") i filmen Fight Club; den tomsete bamsen hvis trasige endelikt sår tvil om hele maskuliniseringsprosjektet historien kretser rundt. Som seg selv er han langt vanskeligere å elske – eller i det hele tatt svelge.

001388

Hør Courtney sprike Hole: Nobody’s Daughter Det begynner å bli en stund siden Courtney Love maktet å sno kunstnerisk gull ut av sine private traumer. Året var 1994, og Holes andrealbum Live Through This traff verden, kun fire dager etter at Loves ektemann Kurt Cobain meldte overgang til det hinsidige, og med det satte et sørgelig forutsigbart punktum for en stadig mer hul og formulaisk grungebevegelse. To måneder seinere bukket Hole-bassist Kristen Pfaff under for en overdose heroin. Disse tragiske omstendighetene lånte utvilsomt autentisitet til desperasjonen albumet er svøpt i. Men uten et sterkt låtmateriale, i form av mistrøstige, troverdige snapshots av rockens destruktive potensiale, ville den høyst sannsynlig vært enklere å følge opp enn hva som har vist seg å være tilfellet (med 1998-utgivelsen Celebrity Skin og soloalbumet American Sweetheart (2004) stående som henholdvsis middels godt og mislykket forsøk). Loves stemme har fått en tydeligere junkieknekk siden sist. Marianne Faithfulls mørke, gutturale rasperøst synes å være en stadig klarere parallell, men også Bob Dylan spøker i bakgrunnen her, ikke minst på det avsluttende bonussporet ”Never Go Hungry”, en naken og nedstrippet avstikker i en retning det hadde vært interessant å høre Courtney Love utforske ytterligere. I stedet blir det med de gode tilløpene. På ”Honey” pares en hypermelodiøs vestkystpoplåt med vokalgruff og Kurt Cobains spøkelse svevende over teksten, og ”Samantha” og ”How Dirty Girls Get Clean” basker begge i det kompromissløse uttrykket som gjorde Hole til et viktig nittitallsband. Dermed blir det desto mer skuffende når Love i fullt punkpop-alvor vræler ut mot yngre rivaler (”Skinny Little Bitch”), som i en brutalt bevegelse marginaliserer lidelsekunstneren og retter søkelyset mot den bitre 45-åringen med det trøblete privatlivet Den seige, Linda Perry-skrevne ”Letter To God” – opprinnelig laget med Christina Aguilera i tankene, visstnok – peker dog på det virkelige problemet med skiva: Lyrisk henfalles det altfor ofte til selvmedlidenhet og banaliteter, og de minneverdige melodiene befinner seg i et klart mindretall. Produksjonen skjeler mellom fordums råtasseri og raffinement nok til at et vrak som Courtney Love så vidt klarer å bære det med en viss verdighet. Men særlig overbevisende er dette ikke.

001389

En hyggelig dag på spacedisko-kontoret Diskjokke: En Fin Tid Det dufter mer aloe vera enn svette av Diskjokkes andrealbum. Snillhet er en litt oversett kvalitet innen elektronisk musikk. Riktignok føles den overrepresentert hos deler av Oslos pop-miljø, men når Diskjokke nå på sitt andre studioalbum fremstår gjennomsyret godhjertet, så er dette på ingen måte negativt. På En Fin Tid videreutvikler Joachim Dyrdahl det han påbegynte på førsteplata Staying In i et mer helhetlig spor; lydene er varmere, låtene henger mer sammen og melodiene mer fengslende. Et naturlig høydepunkt her er ”Rosenrød”, som også er gitt ut i det britiske selskapet Moshi Moshis singelserie (sammen med bl.a. Casiokids, The Drums og James Yuill) – en pekepinn på hvor umiddelbar han kan være her. Fra titler, lyder og temavalg føles dette som et album i harmoni med seg selv, der han dypper låtene sine i den samme type essens som kraut/synth-entrepenører som Tangerine Dream og hook-teften til Jean Michel Jarre, og tilfører en solid dose melodisk egenart og produksjonsmessig feinschmeckeri. I dette møtet oppstår magi. Spesielt tittelsporet, avslutteren ”Nattestid” og den hypervakre, 303-drevne ”Rosenrød” er kilder til glede- på et album som i overveiende grad passer bedre til et glass vin enn en bøtte vodka Redbull. En Fin Tid; tittelen lover akkurat det platen leverer, dette har blitt en av de koseligste, mest velklingende platene i år, og Diskjokke på sitt beste så langt.

001390

Sterkere sammen Alt-rock-kollektiv hyrer inn produsent John McEntire og finner tilbake til sin egen essens på veien. Da denne kanadiske banden slapp You Forgot It In People i 2002, var det med en innfallsvinkel til indie-rocken som føltes innovativ; en sjelden, syrete blanding av gi-faen-holdning og minutiøs dyktighet. Ut fra dette reiste kollektivet seg som en av de mest toneangivende fellesskapene man hadde, og hvorfra blant andre Leslie Feist, Emily Haines og hennes Metric og Amy Millan og hennes Stars sprang ut. Alt de gjorde var derimot ikke gull, og deres selvtitulerte og frem til nå siste album fra 2005 ga litt for mye spillerom til en eksperimenteringsvilje som litt for ofte bommet, og som gjorde den til en mer forglemmelig affære enn man kunne håpe. Det at de deretter vannet ut Broken Social Scene-navnet videre med sin Presents..-serie, der de høyst middelmådige soloalbumene til bandets hovedhoder Kevin Drew og Brendan Canning ble sluppet, hjalp heller ikke på det gryende inntrykket av at deres opprinnelige genialitet var i ferd med å svinne hen. Med Forgiveness Rock Record er de derimot godt på vei til å reise indiekjerringa igjen. Canning/Drew har funnet igjen den låtskrivingskjemien de mistet da de gikk solo, og det å hyre inn John McEntire (Tortoise, The Sea And Cake) som produsent er en genistrek; han har gitt låtene luftig, men samtidig sømmelig innskrenket arbeidsrom. Tilbake står de som et velsmurt stadionpop-maskineri (dog denne gang så godt som uten deltakelse fra Feist, Millan og Haines) med den typen uforutsigbarhet som gjorde at vi elsket dem til å begynne med, og med flere og mer av de gode melodiene på kjøpet. Den komplekse åpningslåten "World Sick" sparker i gang showet med en syvminutters oppvisning i dempet desperasjon, som en slags prequel til Broken Social Scene-ypperstesporet "It's All Gonna Break", mens det er "Texico Bitches" som er allsangslåten og i skrivende stund favoritt, tett fulgt av den herlig bitre "Ungrateful Little Father" og tøysete "Highway Slipper Jam", der McEntires fortid i The Sea And Cake virkelig stikker hodet frem. Forgiveness Rock Record er lyden av et kollektiv som har strammet seg opp, funnet igjen inspirasjonen og fått en innsprøyting fra en produsent som samler Canning og Drews krefter inn i et forbløffende helhetlig og ekstremt lyttverdig album som nok en gang fører Broken Social Scene mot toppen av indierock-næringskjeden.

001391

Helt tilbakelent Lars Vaular: Helt om natten, helt om dagen Fascinerende snapshots fra en vindskeiv tilværelse i vest. Mitt første møte med Lars Vaular var under Bylarm i Bergen. Jeg var ung, relativt blodfersk og sulten journalist. Vaular (den gang i gruppa Freakshow) var enda yngre, minst like blodfersk, men mest av alt rar, rar, rar! Svarte på spørsmål med et kodet og snodig språk jeg sjelden har hørt maken til. Drøye seks år og meter med spalteplass senere er mye, men slett ikke alt, forandret. Bare siden fjorårets gjennombrudd med D'e glede har Lars Vaular fått et bedre grep om låtskrivertilværelsen. Han evner, med troverdigheten i behold, å forene ulike stilarter, og viser seg som stilfull poet såvel som feststemt spellemann og ungkar. At sjefen ved et av landets mest konservative teatre (Bjarte Hjelmeland ved DNS) mener Vaular er vår tids Ole Bull, vitner om at mannen når ut til et bredt lag av befolkningen med sin popinfluerte rap. Jeg er neppe den eneste som har latt meg irritere av opphora russebusser med ”Rett opp og ned” sprutende ut av overdrevent digre høyttalere. Den Thomas Eriksen-produserte techno-hiten er sågar den eneste i sin sjanger på denne utgivelsen. Vi hører mer varme og langt vennligere beats i låter som ”En av oss to”, ”Supermaria” og tittelsporet; sistnevnte stødig produsert av Tommy Tee og med gjestevers av Jesse Jones. Melankolien får fritt spillerom når saksofon møter lunken bass og rockepresten Eidsvåg slipper til på siste verset i låta ”Leah”, mens amerikanske G-Side beviser at rap fortsatt er best på amerikansk når de holder det nede i ”Klokken fem om natten” . Vaular vinner alt på å holde stilen ekstremt tilbakelent. Og han gjør det uten å miste verken energi eller engasjement. Det er både fascinerende og interessant. Lars Vaular later ikke til å prøve så hardt, han utleverer seg ikke for å være noe annet enn det han er: En 25-årig ung mann som i snapshots-stil skildrer seg og sitt. På sin tredje soloutgivelse er snodigheten i god behold og kodene foredlet til lunefull hobbyfilosofi fra en vindskeiv tilværelse i vest.

001392

Halvhjertet helhet The New Pornographers: Together Trygt og godt album fra The New Pornographers, men det er ikke slik vi vil ha dem. Et eller annet sted like etter Twin Cinema (2005) bestemte The New Pornographers seg plutselig for å bli et ordentlig band. Dette var en forferdelig avgjørelse for de av oss som hadde elsket dem tidligere, for det betød i dette tilfellet at medlemmene skulle dra i samme retning – albumene skulle bli mer helhetlige og lyden skulle være mer polert og avrundet. Resultatet ble det søkk kjedelige Challengers (2007), der den tidligere så refreng-eksplosive AC Newman plutselig ble innviklet og innadvendt, Neko Case aldri turte å gaule i så det skrallet i veggene (som på Mass Romantics mest rystende øyeblikk ”Letter From An Occupant”) og surpompen Dan Bejar fikk skrudd låtene dit han ønsket: mot det dølle Dylan-terrenget der hans andre band Destroyer har ligget og fått altfor mye positiv oppmerksomhet i en årrekke nå. Kanadiernes tvangstanke om å ville bli dissosiert med powerpopsjangeren førte dem altså på mange måter inn i anonymitet, noe de til en viss grad har gjort noe med her på Together (eksempelvis viser ”Your Hands (Together)”, ”Together” og ”Silver Dollar Jenny” god form). Dessverre insisterer de fortsatt på en unødvendig kompleksitet (”A Bite Out Of My Bed” og ”Daughters Of Sorrow” har fantastisk anslag, men føles fort overlesset med vendinger), og noen ganger lager de ballader som ikke hører hjem noen steds (gjespefesten ”My Shepherd”). Jevnt over føles det som om de holder igjen på sin egen popteft, jamfør denne trangen til å fjerne seg fra powerpoppen, og dette har vi også sett på den nedadgående utviklingen på AC Newmans solodiskografi – den en gang så virile hovedmannen bak totusentallsklassikere som ”The Slow Descent Into Alcoholism”, ”All For Swinging You Around”, ”Use It”, ”The Laws Have Changed”, "Twin Cinema" og et dusin andre. På Together låter de større, mer gjennomtenkt og tryggere på seg selv enn tidligere, men The New Pornographers’ styrke har alltid vært rastløsheten og de kreative forskjellene innad i bandet. Når de nå fremstår som et helhetlig band har det meste av magien forsvunnet.

001393

Med skjegget fullt av talent CocoRosie: Grey Oceans Nok en gang: pophistorie skrives av damer med skjegg. Eller damer med stygge masker på sine vevre, feminine kropper, eller vokaler så nedpitcha at man skal bli forvirra av om det er en mann eller kvinne som synger, eller annet uttrykk for en kjønnsbøyende holdning i seg. Jeg snakker om Annie Lennox, Laurie Anderson, Jarboe (Swans) og The Knife/Fever Ray. Og i denne forlengelsen: CocoRosie, som velger å lime på seg skjegg av tova ull på plateomslaget til Grey Oceans. Den som stopper ved skjegget eller ved den grusomme "gotiske" skriftfonten på omslaget til Grey Oceans går glipp av stort talent og nyskapning. Det er forøvrig ikke første gang disse to amerikanske, bereiste søstrene leker med kjønnsidentitet - samtidig som de musikalsk slekter mer på en annen, ytterst feminin musikalsk engleskapning. Elizabeth Frasier (Cocteau Twins) kan pensjonere seg med ro - vel vitende om at det virrer to alver rundt i musikken og tar vare på arven hennes. Og ikke bare tar vare på den, men radbrekker og fyller på med alle tenkelige innfall, heldigvis alltid i passe doser. Sjelden har jeg hørt operavirkemidler i popmusikk med slikt hell, for eksempel (Sierra på "Smokey Taboo"). Det kalles freak folk, denne feinschmecker-drevne nyvinninga av indiepop og amerikansk folk. Men fordi Coco Rosie stjæler som ravner hver gang de ser noe glitre rundt seg, snur de sin vakre, gjennomskinnelige verden opp-ned med oppkuttingstriks fra den maskuline hiphopen, snurrige rytmevirvler fra drum'n'bass/jazz og gags fra tegnefilmen. Det er flere enn Susanne Sundfør forunt å bli pitcha opp til smurf, men CocoRosies Bianca gjør det med sine egne stemmemuskler - med glans: "Here I Come" er religiøs, pumpende og morsom - en stompende, corny finale alle de andre ti sangene på plata helt naturlig leder opp til. Og med de særs veldraperte elektroniske bakteppene på disse elleve sangene blir "freak folk" et fattig begrep for hvor langt de har kommet i å skape noe helt nytt nå. Sangene er dessuten lagt mer vel til rette og tilgjengelige enn de kunne være på CocoRosies tre foregående plater. De er de eneste jeg kan komme på nå som - med hell - plasserer seg midt i mellom kabaret og dubstep. To sjangre så langt unna hverandre du kan komme, men fortsatt snakke om populærmusikk. Det er bare å bøye seg i alvestøvet, trolldeigen eller hva du måtte finne av snåle ting å bukke hodet ned i, i ærefrykt over kreativitet som går utenpå det vi er vant til å kunne støte på.

001394

En bøffel til begjær Avi Buffalo: Avi Buffalo Et hysterisk talentfullt band! Avi Buffalo lager poplåter som biter seg fast i ryggmargen. Den låten jeg har hatt vanskeligst for å få ut av hodet i år er Avi Buffalos singel ”What’s In It For?” (se video under): sukkersøt pre-stemmeskiftesang over en melodi som lukter leirbål lang vei. Vel er Avigdor Zahner-Isenberg bare så vidt over UKM-alder, men det er altfor lettvint å kalle albumet hans ”bra til å å være ungt”. Sammen med sine venner fra Long Beach har han lagd et countrypopdebutalbum så fint, og at de nå er plukket opp av kvalitetsetiketten Sub Pop viser også litt hvor de har lagt seg. På samme måte som hos Blitzen Trapper, Grand Archives og The Shins snakker vi her om godhjertet, lyrisk og melodisk sterk amerikana-pop med solen rett i øynene. Lyrisk sterk, ja: en avgjørende kvalitet for hvor interessant det blir i denne litt ordinære sjangeren. Avi Buffalo løser sine kjærlighetsviser med smarthet, vittighet og sitatvennlige strofer av typen ”You are tiny and your lips are like little pieces of bacon / I can feel you’re on fire because you’re drunk and I seem too cool” (”What’s It In For?”), “I've waited for your love / I got lost in your summer cum/ Leave all your stains with me” (“Summer Cum”). Bandets unge frontmann fremstår litt som gitarpoputgaven av en hver filmrolle Michael Cera noen gang har spilt: dette er lydutgaven av”nerden som til slutt får den peneste jenta i klassen”. Etter hvert kryper hele albumet inn og bosetter seg i nervesystemet. ”Five Little Sluts” er på linje med Band Of Horses’ ”The Funeral” når det kommer til indie-klassikerstempel, og bak den finnes et helt album tettpakket med vellyd. Hør bare ”Jessica”, ”Coaxed” og åpningssporet ”Truth Sets In”. Avi Buffalo har blitt et debutalbum de skal få store problemer med å følge opp, dette har blitt et tilnærmet perfekt stykke tenåringsfrustrert musikk det er umulig å lage etter fylte 21.

001396

Skitne kjærtegn The Dead Weather: Sea of Cowards Hypotese: Jack White er i ferd med bli den nye Mike Patton. Etter at Faith No More i 1991 ga ut mesterverket Angel Dust og ble mer populære enn det var rimelig å anta at de noensinne kom til å bli, satt vokalist Mike Patton plutselig med en del makt. Ikke bare hadde han bevist ovenfor plateselskaper at han kunne fronte skiver som solgte, men han var unektelig teknisk imponerende, pen og ganske veltalende i tillegg. Dessuten hadde han planer. I løpet av tiåret som fulgte brukte Patton denne makten til å starte masse band med musikere han selv elsket (bandene hans Fantômas og Tomahawk har ett Melvins-medlem hver, for eksempel), han tok stadig strengere kontroll over sitt musikalske uttrykk, og han startet plateselskap. Sleng på ti år, bytt ut avantgarde-støyrock med bluesrock og du har Jack White. Ti år etter Angel Dust slapp The White Stripes White Blood Cells (den med ”Hotel Yorba” og ”Fell In Love With A Girl”), og resten er fersk historie. The Dead Weather er, konservativt talt, Jack Whites tredje aktive band etter The White Stripes og The Raconteurs, og består foruten White av Alison Mosshart (The Kills), Dean Fertita (Queens of the Stone Age) og Jack Lawrence (The Raconteurs). Da de slapp debutskiva Horehound i fjor sommer var to ting helt klare: For det første var The Dead Weather ordentlig bra, og for det andre virket det som om White bevisst prøvde å holde seg i bakgrunnen. Han spilte trommer og overlot klokt brorparten av synginga til Mosshart. Under konserter holdt han seg stort sett bak trommesettet og virket nesten litt oppgitt over publikumsbrølet som fosset frem de få gangene han hekta på seg gitaren. White beskrev en gang rocken som sukkertøyet han brukte for å få folk til å sluke blues-medisinen, og i fjor virket det nesten som om han hadde tatt sukkertøyrollen sjøl for å få folk til å åpne ørene for Mosshart, Fertita og Lawrence. Sånn er det ikke lenger, men det kommer vi tilbake til. Rent musikalsk er Sea Of Cowards en fantastisk oppfølger til Horehound; den bygger forsiktig videre på uttrykket fra debuten med synther og nitid, oppstykket miksing, men den legger til mer enn den tar fra. Låtene på Sea Of Cowards er kortere, kommer til poenget fortere, og er bare bråkete og masete når de skal være det. Her er ingen droning for droningens skyld, ingen unødvendige cover-låter og ingen spor over tre minutter og førtifem sekunder. Det er som om bandet som på sin førsteskive basket seg i direktehet og skitten råskap plutselig har ansatt en god redaktør. Ellers er oppskriften god og gammel: Klassiske, hårete bluesrock-riff innimellom Mossharts stemme, som bjeffer ut smerte og galle og undergang. Ikke tro at The Dead Weather har vaska seg; skitt og støv og svette og sigarettaske er fortsatt så hardt størkna inn i bandets sjel at det til tider virker som om tekstene ikke handler om annet, men det gjør de selvsagt. Galskap, sprit, Gud og død, for å være nøyaktig, akkurat som forrige gang, men med en liten, viktig forandring. Horehound var, i akutt mangel på et bedre ord, en veldig taktil skive, med fortellere som var skadet, rørt, rista og en sjelden gang i blant kjærtegnet av verden utenfor. Livene deres sugde så mye at de ble gærne. På Sea Of Cowards er de så gærne at livene deres suger. Skitten kommer innenifra, om du vil. Ovennevnte oppstykkede miksing bidrar sitt til denne stemningen. Der Horehound støtt og stadig hørtes ut som et band som spilte i et studio høres Sea Of Cowards i større grad ut som en mann i et studio med en masse opptak. Forskjellige akkustiste instrumenter er mikset med forskjellige filtre og lagt på forskjellige steder mellom høytalerne, som et lappeteppe. Så hvem er mannen som lappet det sammen og signerte hele skiten? Gjett. Her nærmer vi oss utgangspunktet igjen, og den største forskjellen på denne skiva fra den forrige. Der Horehoundhørtes ut som en supergruppe bestående av blant andre Jack White høres Sea Of Cowards ut som Jack Whites supre gruppe. Fra ”riff-kauk-riff-bjeff-riff-riff-skrik-solo-muml-riff-slutt”-låtoppskriften kjent fra White stripes hardere låter via tekstene til miksing er dette ei skive gjennomsyra av mannen som ikke bare spiller trommer, men også produserer, skriver låter og eier plateselskapet. Her er vi tilbake til Mike Patton. Mye av grunnen til at mannen nesten er for en egen sjanger å regne per i dag, og mye av grunnen til at Faith No More gikk ad undas er og var at når Mike Patton gir ut skive, det være seg som vokalist i Tomahawk eller som samarbeidspartneren til vår egen Kaada, høres skiva først og fremst ut som en bit av Mike Pattons kunstneriske virke, ikke som bandets. Patton har en musikalsk personlighet som sluker og farger det meste rundt seg, og Jack White er langt på vei til å utvikle det samme. Om dette er for en negativ ting å regne er en helt annen diskusjon.

001398

Veit fortsatt hva vi vil ha LCD Soundsystem: This Is Happening Losing your edge? Oh no, James Murphy! Ingen ramler rundt i discopønken som deg. Inspirert av ditt pophistoriske anthem takker Lydverkets anmelder for grundig og godt planlagt fest: Jeg hørte at du og bandet ditt bestemte dere for å bare lage tre plater og la det bli med det. Jeg hørte at du og bandet ditt, LCD Soundsystem, ville gi dere før tenåringene tok over helt. Jeg hører at åpningslåta på ditt aller siste album er sterk som et velplassert spark ut i lufta på dansegulvet. At "Dance Yrself Clean" er det endelige mantraet i LCDs evangelium, og at med den slags styrke, befester du deg som seremonimester for et rave alle som også liker rockeinstrumenter kan forsvinne i og bli renset av. Jeg hører at du og bandet ditt flytta inn på en ranch i en skikkelig varm del av USA for å få med lyden av rommet på låter som "One Touch" og "All I Want". Jeg hører hvordan kontrasten av live-lyden på disse kler plastikken i platas melankolske, luftige synthpoplåter. Og at du fortsatt har sans for harmonier. Jeg var der like etter at du oppfant discopønken på nytt. Da du satte gulvene i kok for 7 år sida. Jeg var der da du fulgte opp danserockrevolusjonen. Med en følsom og variert plate sist og hører igjen at du kan kombinere det følsomme med det tøffe. Jeg hører den ramlete overgang til låta "You Wanted A Hit", og slår fast at du fortsatt skriver titler og låter som en lakonisk standup-komiker med metablikk på musikkbransjen. Og slår fast at om det er noen som har mista noe her, er det Franz Ferdinand som har mista grepet om danserockpublikummet, og iallefall ikke deg, der du rir gjentakelsene mellom hvite støytopper på melodibølgene. Jeg hører at du på din siste plate har laget ei låt slik Talking Heads ville gjort det Og at du varter opp en kjærlighetshungrig gjeng gamle vampyrer inne i den innerste loungen. og tar opp stemmene deres til "Somebody's Calling Me" og de høres ut som Eno, Bowie og nightclubber Iggy, i 2010! Og jeg mister sjøl grepet før vi ramler inn døra hjemme til en nydelig popmelodi. Det føles godt, skikkelig godt på LCDs aller siste låt "Home". Du var den første til å spille Daft Punk for rockefolket. Vi trodde ikke du var gal, men vi veit det alle: du var der. Jeg var der i 2010 da du ble gammel nok til å låte solid, men fortsatt frisk nok til å få unga til å danse. Du veit virkelig hva vi vil ha Du veit virkelig hva vi vil ha Du veit virkelig hva vi vil ha. This Is Happening kom som stream tidligere i vår - nå er den her fysisk og til nedlasting. Teksten til gjennombruddslåta til LCD Soundsystem fra 2002 kan du for eksempel lese her - eller se en oversikt over hele tematikken i den her

001399

Nybegynnere innen glede Band of Horses: Infinite Arms Melankoliens mestere beviser at de ikke helt mestrer andre ting. Si hva du vil om platecovrene til Band Of Horses, så lenge det er at de er støgge som fy. Heslig art-nouveau-logo over et simplistisk, pompøst bilde, hver gang. Denne gangen er bildet av nordstjerna, tatt med så lang lukketid at man kan se jorda snurre på sin egen akse i at alle andre stjerner på bildet blir til streker. Skiva heter Infinite Arms. Alt dette omslaget forteller deg er usant. Infinite Arms er ikke et pompøst album (for Band Of Horses å regne). Det er ikke et trist album (for Band Of Horses å regne). Det er ikke et forsøk av eneste gjenværende originalmedlem, sanger/låtskriver Ben Bridwell, på å demonstrere at han kan gjenskape intensiteten og melankolien i debuten Everything All Of The Time uten resten av gamlegutta. Det er ikke et natt-album. Det er ikke en maktdemonstrasjon, eller engang et forsøk på en. Det er ganske enkelt en rolig og udramatisk videreføring av den lydmessige utviklinga de har hatt siden de debuterte: Bort fra skingrende gitarer og smerte og over mot mer sekstitallspop og godlundt, dempet tilfredshet. Skiva begynner med en trommesolo avløst av strykere, og igjennom tre middelmådige åpningslåter er det lett å anta at Bridwell og kompani driver med venstrehåndsarbeid her. Førstesingel "Compliments" er ingen god låt. Den er er kjedelig amerikansk folk-melodi pakket inn i et arrangement skapt for å distrahere fra dette faktum, lissom-rocka og up-beat som det er. Crashsymbaler på én og tre pluss gitarvreng does not a rock song make. Folk som hører denne skiva for første gang i en platebutikk er dømt til å tro den er skikkelig over-hoppbar, for ikke bare går det tre låter før ting tar seg opp, men når det først gjør det, så gjør det det litt ute i ei låt som i det første knappe minuttet høres like traurig ut som resten av skiva opp til det punktet. Men på dette punktet, ganske nøyaktig 55 sekunder inn i "Blue Beard", et par tiendedels sekunder før man forventer at neste tone skal komme, synger koret "lalala-oooh" og vips, så hører du plutselig på ei bra plate. Fåglane veit hvorfor bandet satte de kjedeligste nummerne helt først i albumet, men det gjorde de altså. Etter hvert som skiva går avslører prosjektet Infinite Arms seg som et forsøk på å lage en håpefull skive. En lett, poppa, fengende, vokalharmoni-preget affære som tilsynelatende bevisst stritter imot Bridwells naturlige tristesselåtskriving. Ta "On My Way Back Home": Når Bridwell jamrer "I'm pissing my life away in the form of song", så dukker det fort opp en kubjelle, bedre kjent som Verdens Nest Minst Triste Instrument Etter Kazoo. Den i utgangspunktet håpløse "Older" er ilagt så tykke countryharmonier at det kunne vært en Byrds-låt. Ovennevnte vuggesang-aktige "lalala-oooh"-kor er et tredje eksempel. Nesten hver gang ting er i ferd med å bli ordentlig trist tar albumet et krafttak i å 1) minne lytteren på at det er lov å smile og 2) gjøre noe med dette på en måte de ikke har prøvd før. Det endelige resultatet er ei ganske uperfekt og keitete og sprikende skive som prøver masse ting den ikke helt klarer, men som allikevel er temmelig elskelig av den enkle grunn at den ihvertfall prøver. Hør på "Dilly", for eksempel, hvordan bandet lett venter to takter for lenge før de setter igang andre refreng - det er mest sjarmerende hvor håpløst utrent bandet er når de faktisk spiller ren, optimistisk sommerpop, og når det refrenget først kommer så sitter det som et skudd. Infinite Arms høres i så måte mye mer ut som ei debutskive enn debutskiva deres noensinne gjorde, og den er, overraskende nok, det mest følelsesmessige nyanserte albumet deres også. Ikke noe depresjonsbading her, alle saker har flere sider, selv om minst én av dem alltid er litt trist. Det skulle bare mangle. Det er Ben Bridwell som skriver låtene her, lissom. Publikumsopptak av "Compliments" fra årets SXSW i Austin, Texas:

001400

Blodet bruser Blood Command: Ghostclocks Fuzzfyrrig debutalbum fra Bergenstrio som setter seg mål om å bråke og fenge samtidig, og mestrer det. Det er med bakgrunn i hardcore- og støyrockbandene Jeroan Drive og Simon Says No! og med hjertet i aksen mellom nynnbar Blondie-pop – og frenetisk Hot Snakes-punk at denne hardtslående, tidligere Urørtfinalisttrioen befinner seg, og ut herfra kommer Blood Command som et velspilt, popsterkt allsang-rockband med vokalist Silje Tombre som en skitten diva i front. Ghostclocks er en rendyrkelse av bandets sterkeste kvaliteter, noe som innebærer et hovedfokus på kjapt øs, høy energi og Tombres langtfra skolerte kauke-vers og synge-refreng-vokal. Dette kan i utgangspunktet være en skummelt platt formel, men så lenge låtene er såpass sterke som her (singelhit ”Five Inches Of A Car Accident”, ”Red Ruin”, ”Alarm All Assassins!” og ”Party All The Way To The Hospital”- eksempelvis), får man en lettlikt, kjapt unnagjort fest-halvtime der man tar seg i å elske den tunge produksjonen, de hooliganske ropekoringene og de klassiske punkriffene. Det går fort unna, men avslutningssporet, det åtteminutterlange “Every Exception Has Its Rule” viser at bandet også tåler å strekke låtene utover det normale punkformatet, og den står igjen både som bestelåt og som et verdig punktum på et prustende debutalbum som aldri slutter å gi full gass.

001405

Flyktig jubel Sleigh Bells: Treats Du har glemt dem om noen måneder, men i sommer lager de verdens beste fest. I denne nye mediehverdagen kan det virke som om band i enda større grad enn tidligere er villige til å hoppe på trender som man ser kan få en viss suksess. Etter at No Age hadde suksess med sin SST-hermende fuzzpunkformel har man det siste året kunne telle titalls slike band kun fra Brooklyn, og det samme gjelder den nye trenden med å pakke inn sekstitallets girlgroup-pop i hule, støyende lydbilder (Dum Dum Girls, Vivian Girls, Best Coast osv osv). Det er lett å spå at svært få av disse bandene overlever årsskiftet, og det er kanskje like greit, jeg gidder ihvertfall ikke bruke tid på et tenkt tredjealbum fra Times New Viking. Duoen Sleigh Bells famler minst like mye etter tidsånden som alle andre unge band fra New York om dagen, forskjellen er vel egentlig at de spiller opp til en kraftig fyllefest i stedet for en kodein-konvensjon på Union Pool. Det høres ut som om Derek Miller og Alexis Krauss tenker "dersom vi skal være glemt og oppløst om et halvår, så skal vi for helvete spille som om dette er vår siste kveld sammen", og lyden av dette gjør Treats til det morsomste festsoundtracket i sommer. Det er fuzzstøy, roping og hiphop-inspirerte beats som rår i Sleigh Bells’ lydbilde; mest av alt høres de ut som en blanding av M.I.A. (hvis plateselskap står bak denne utgivelsen), The Go! Team (apropos band som har gått i glemselen) og Rage Against The Machine (bare hør siste tredel av ”Infinity Guitars”) Riff-festen ”Riot Rhythm”, nydelige ”Rill Rill”, vanvittige ”Straight A’s” og ”Tell ’Em” er blant de morsomste på denne halvtimeslange fuzzfesten, og når den er over setter du på platen igjen og gir blaffen i at du har glemt hva bandet heter før høsten er over.

001408

Festkystpop LA-eksentriker rydder, skrubber og lufter ut av lydbildet med oppsiktsvekkende resultat Soveromsindie meg her og der. Om de siste årene har lært oss noe, er det tvert imot hvor mye indiefavoritter som Animal Collective og Dirty Projectors har tjent på å åpne opp og ekspandere universet sitt ut mot verden, uten at et milligram særegenhet har måttet ofres underveis. Med Before Today har også den notorisk selvkjørte 31-åringen Ariel Rosenberg skjønt det: Visjonen, som i grove trekk kan beskrives som opportunistisk FM-rock kjørt gjennom et febergroggy og sjøsykt filter, er intakt. Den låter bare så enormt mye bedre enn tidligere; mindre "interessant" og mer interessant, tross enkelte tilbakefall underveis (intetsigende "Hot Body Rub" er i så måte ustrategisk plassert i front av albumet). Et drøyt kvartdusin av disse låtene befinner seg like fordømt på øverste hylle av hva popåret 2010 har skjenket oss så langt, med det uimoståelige softrock-monsteret "Round And Round" ragende helt på toppen. Har du ikke hørt den ennå, anbefaler jeg deg å ta en titt i bunnen av anmeldelsen: Sommeren din kommer ikke til å bli den samme. Halsende like bak følger det henholdsvis-Brian-og-Gary-Wilson-parafraserende tospannet "L'Estat" og "Fright Night", mens den seige, knullete (og herlig titulerte!) glamrockeren "Butt-House Blondies" hinter om at Haunted Grafitti har tatt steget fra å være et et over gjennomsnittlig flott bandnavn til å bli et ordentlig band. Mistanken bekreftes med hemningsløst allsangbare "Bright Lit Blue Skies", en coverversjon av det obskure Boston-bandet The Rockin' Ramrods burde-blitt-hit fra 1968. Vel, verden har nå engang aldri vært rettferdig, og oddsen for at Ariel Pink når de store massene han fortjener, er heller ikke denne gangen av de beste. Men du kan, og bør, gjøre ditt.

001409

La mørket senke seg Purified In Blood: Under Black Skies Ambisiøs, episk og dynamisk metall fra blodtørstige siddiser. En eller annen knagg skal man jo henges på, og for Stavanger-sekstetten Purified In Blood har det gjerne vært denne: Etter å ha albumdebutert og mottatt Alarmprisen som beste liveband i 2006, ble gruppens strenge straight edge-fundament for tungt å etterleve for enkelte av medlemmene. I januar 2007 hadde bandet gått i oppløsning. Allerede året etter maktet de imidlertid å legge interne stridigheter til side, og kanskje tiden fra hverandre gjorde bandet godt – sikkert er det i alle fall at PiB anno 2010 låter mer fokusert, dynamisk og ambisiøst enn noensinne. Der Reaper Of Souls fortonte seg som tre kvarter langt glefs i strupen, er oppfølgeren mer låtorientert, med teknisk raffinement som forusetning framfor drivkraft, og en sonisk palett som strekker seg fra klassisk metall via thrash og hardcore til selveste nasjonalskatten vår, svartmetall. Utførelsen er sømløs, produksjonen detaljrik og helheten lekker, om nå et sånt adjektiv kan benyttes i en såpass grim kontekst. Høydepunktene teller de tre første sporene etter Ulvers dronete introduksjon (de avslutter også albumet), der særlig "Under den svarte himmel" stikker seg ut som en voldsom toppnotering; en episk dødshymne drevet fram av mannskor, flerrende gitarer og frenetisk rytmeforståelse. Er det lov å be om flere norskspråklige låter? "Death Priest" dytter bandet et lite hakk i retning et tidligere uhørt radiopotensiale, mens "The Covenant Fall" kanskje er det tydeligste eksempelet på hvor overflødig Purified gjør strenge skott mellom metallsjangerens ulike avstikkere. Det er i det hele tatt lite å pirke på rent melodisk her. Noen soleklar femmer er imidlertid Under Black Skies ikke. Bandets lyriske legering av nekromantisk apokalypso og ulne tilløp til politisk refsing utvider ikke territoriet Slayer har brautet seg gjennom de siste 30 årene med en kvart millimeter, et faktum som føles sørgelig åpenbart idet tekstene, trykket i bookleten, veies mot friskere tematisk ferskvare fra norske bråkmakere som Kvelertak ("Mjød") og Haust ("Skate Rock"). Dette er imidlertid en bagatell i den store sammenhengen: Purified In Blood har med Under Black Skies tatt et sjumilssteg mot tronen av brutal norsk musikk. Nå krysser vi fingrene for at vennskapet holder videre inn i den store, altoppslukende solnedgangen.

001412

Jag älskar dig Lydverkets anmelder triller en sekser for Robyns første av tre plater i år. Robyn: Body Talk Pt. 1 Perfekte detaljer gjør Body Talk Pt 1. til en maktdemonstrasjon innen elektropop. Du har kanskje fått med deg hvordan Robyn sniker inn et svensk "jag älskar dig" midt i den strammeste og mest industrielle delen av "Fembot"? Det er et godt bilde på hva som gjør den første av artistens tre varslede plater i år til et mesterverk. Body Talk Pt 1. strekker seg såvidt over 30 minutter, og er gjennomsyret av lekenhet og smarte detaljer. Måten Robyn tilfører personlighet og varme til låter som i utgangspunktet er strenge, harde og mer elektroniske enn noe hun har gjort tidligere, viser at denne låtskriveren er i en klasse for seg. Gjennom åtte låter blir vi tatt med fra akustiske ballader via fengende dansepop til intense klubblåter. Robyn viser hele veien og at det ikke er tvil om hvem som er planetens kuleste dame i 2010. Både ved å tørre å vise seg som sårbar i tekstene, og ved å stadig teste nye elementer i musikken, fremstår hun som kompromissløs og sterk. Det sier det meste at åpningssporet heter "Don't Fucking Tell Me What To Do". Dersom denne dama hadde vært forbildet til alle unge jenter, ville verden vært et veldig mye bedre sted. 31-åringen har vært artist i over halvparten av sitt liv, men er fremdeles nyskapende, kreativ og eksperimentell. Hun kombinerer tristhet og følelsen av å være en misantrop med fengende melodier, dansbare rytmer og skitne, intense beats. Du tror virkelig at du er på en svett klubb for å danse ut alle dine frustrasjoner når "None Of Dem" (hvor Röyksopp bidrar) strømmer mot deg, og om klokka så er sju på mandag morra er det likevel umulig å ikke synge/rope/danse/hoppe til "Dancing On My Own". Selv om albumet er fengende og umiddelbart, slutter det aldri å være interessant. Jeg priser meg lykkelig for at Robyn før den forrige plata brøt med plateselskapet for å følge sin egen musikalske intuisjon. Dersom jeg skulle sette fingeren på noe ved Body Talk Pt 1, må det være at jeg vil ha mer. Men vent - det får vi jo senere i år. Bli med Robyn på jakt etter vinyl og inspirasjon:

001413

Takk som byr Med merkelappen «fremtiden» på frakkebrystet har Drake har klart å gjøre sin egen førsteskive til «den vanskelige andreskiva». Drake: Thank Me Later Med merkelappen «fremtiden» på frakkebrystet har Drake har klart å gjøre sin egen førsteskive til «den vanskelige andreskiva». Det ble stor ståhei rundt kanadiske Drake da fjorårets knallsterke mixtape So Far Gone (som dessverre ble kutta til en ikke fullt så sterk EP) traff internett. Lil' Waynes Cash Money-etikett endte med å signere 23-åringen som stadig oftere har fått merkelappen «fremtiden» i en sjanger som ellers synes å ha gått på tomgang en stund. Ikke bare beviste So Far Gone at actor-turned-rapper Drake har et oppsiktsvekkende låtskrivertalent - han sto også frem som en av de få som kunne riste såvel konvensjonelle raplåter som R&B-ballader og crossoverkutt med popteft ut av frakkeermet. Og det uten at det så ut til å anstrenge ham nevneverdig. Thank Me Later er på mange måter blitt en naturlig videreføring av So Far Gone, midt mellom det forholdsvis lett tilgjengelige og det genuint kreativt innovative med omtrent like deler av klassiske rap-låter og R&B-kutt. Fortsatt leverer Torontogutten låter av høy, høy kvalitet på løpende bånd, og fortsatt er han overdrevent musikalsk satt opp mot din vanlige rapper. Siden sist har Drake fått et klarere tekstmessig fokus og store deler av skiva handler om skyggesidene av kjendistilværelsen. Som Kanye Wests to år gamle 808s & Heartbreak utforsker Thank Me Later spennet mellom er og bør på et personlig plan for en ung mann som med ett er blitt både altfor rik og altfor kjent på altfor kort tid (dog uten Kanyes svært underholdende og absurde selvrettferdighet). Åpningslinjene fra Kanyes «Welcome to Heartbreak»: «My friend showed me pictures of his kids / and all I could show him was pictures of my cribs /he said his daughter got a brand new report card /and all I got is a brand new sports car» får definitivt gjenklang i Drakes "The Resistance": «I heard they just moved my grandmother to a nursing home/ And I be acting like I don't know how to work a phone / But hit redial you see that I just called, some chick I met at the mall / that I barely know at all» Sytete, vil kanskje noen mene. Ærlig og følsomt, velger jeg å gå for, all den tid tekstene er sjarmerende mer enn unødig klagete. Dessuten skriver Drake gjennomgående godt om å være fremmedgjort av sine egne penger, og fremstår som både vittig, artikulert, personlig og kompleks nok til at det setter de fleste andre rappere i skyggen. Tekstmessig, altså. Som rapper er derimot ikke Drake i sitt ess hele veien. En del Lil Wayne-avlevering, en del Kanye West-inspirasjon og en dermed tidvis lite utfordrende flow gjør at han står frem som en mer interessant skribent og R&B-crooner enn rapper, rent teknisk. Både Jay-Z, T.I. og Young Jeezy gjør tightere vers enn Drake, jevnt over. På tross av at låter som «Unforgettable» (med Jeezy) og «Light Up» (med Hova) definitivt vokser, er det R&B-kuttene som står igjen som de umiddelbare høydepunktene. Den fantastiske duetten «A Night Off» med Lloyd fra mixtapen får her et magisk tvillingkutt i fantastiske «Shut it Down» med The Dream. «Cece's Interlude» og Kanye West-produserte «Find Your Love» stikker seg også ut på et ellers svært velprodusert og helhetlig album. Thank Me Later redder ikke rap. Men han viderefører prosjektet sitt på en imponerende måte på solodebuten, som strengt tatt er å anse som «den vanskelige andreskiva». Hatten av.

001414

Gamle gnomer på autopilot Slagferdig powerpopveteran med nytt album for menigheten. Pernice Brothers: Goodbye, Killer Slagferdig powerpopveteran med nytt album for menigheten. ”Joe Pernice”, sier jeg. ”Javel?”, sier du antakeligvis, og dét er fullt forståelig. Denne skjeggete og ut fra tekstene å dømme temmelig kåte powerpoplåtskriveren har aldri helt klart å ta steget opp på Teenage Fanclub-nivå, til tross for at han både med Pernice Brothers og Scud Mountain Boys har holdt til tider skyhøyt nivå i sin jakt på den perfekte popharmoni (fra Spotify-backkatalogen kan for eksempel denne, denne og denne trygt anbefales). På Goodbye, Killer virker det som om Joe og hans musikere har funnet seg til rette med at bred popularitet er langt unna, for den ambisiøse tonen de har hatt på de to siste (og ihvertfall enkeltlåtmessig nydelige) Live A Little (2006) og Discover A Lovelier You (2005) er nå erstattet med en produksjon som ikke låter så påkostet – det er enklere, kjappere – og så lite oppsiktsvekkende som bare en countryinspirert popplate fremført av middelaldrende menn kan fremstå. Således smyger Goodbye, Killer seg relativt ufortrødent gjennom øregangene, og det er først når du setter deg ned med Pernices tekster at albumet blir interessant: han har et usedvanlig godt grep om lyriske vendinger, og spesielt når han blottlegger sin tilårskomne bitterhet og/eller kåthet. Når han hveser ut i albumets opptempoalibi ”Jacqueline Susann” ”suckin’ on a frozen latté, may as well suck my blood”, så trekkes man inn i låten, og det samme på høydepunktet ”Newport News”: ”Sadly I woke up in Connecticut/some nightingale’s art deco Murphy bed/and the wall-to-wall shag loneliness was more fuel on the burning mess / I hope you saw the flames before they died”. Countrypastisjen “We Love The Stage” ironiserer over turnélivet til et godt under middels populært band og ”Fucking And Flowers” krever ikke dypere analyse. Bak tekstene finner man et band med få tekniske fiksfakserier, og hverken gitarist James Walbourne fra Pretenders (!) eller Aimee Mann-trommis Ric Menck går utenfor rammene for å engasjere deg. Det krever en flammende interesse for Byrds- og Teenage Fanclubske stemninger for å engasjere seg i Pernice Brothers til å begynne med, og spesielt på en såpass - også til de å være - anonym utgivelse som denne.

001415

Kvelertakk! Det er bare å rulle seg rundt i det blodstenkte støvet: Kvelertak debuterer med det som kjapt kan bli stående som årets norske rockeplate. Kvelertak: Kvelertak Det er bare å rulle seg rundt i det blodstenkte støvet: Kvelertak debuterer med det som kjapt kan bli stående som årets norske rockeplate. Noen band befinner seg brått på rett sted til rett tid. Stavanger-sekstetten Kvelertak må i aller høyeste grad kunne sies å tilhøre denne kategorien idet kalendersidene blomstrer over i juli 2010. Ikke bare har Lydverket sendt bandet inn i den engelske festivalsommeren som staute ambassadører for hardtslående norsk rock; lovordene har haglet fra en rekke hold, med en panegyrisk tirsdagsspalte i VG som det kanskje mest oppsiktsvekkende klapset på guttenes relativt urørte skuldre. Det fryktede h-ordet hviskes allerede rundt i de virtuelle korridorene: Kan de virkelig være så bra? Svaret er like deler gledelig og overraskende: Ja, de kan det. Djevelen - en høyst relevant skikkelse for et band som (med en betydelig rev bak øret, aner jeg) kaller en av låtene sine "Sultans Of Satan", skulle jeg tro - lurer som kjent i detaljene, og de er både tallrike og lekre gjennom disse snaue femti minuttene. La oss gjerne begynne med den jovialt norrøne "Mjød", en låt hvis allsangbarhet vil kunne snu ethvert sommervorspiel til en audition for nevekamp og overdrevent libido resten av kvelden. Den er ikke alene om å presse grensene for hva et orkester av denne typen er kapabelt til; hele Kvelertak bugner av inspirerte, sjangerforaktende innfall, fra den akustiske gitaren som pisker opp "Sjøhyenar (Havets herrer)" midtveis til den herlige tvillinggitaren som snur "Nekroskop" fra moll til dur før det hele synker sammen i en seig, stein og klassisklydende hvilepuls. Sammenlignet med flere av sine samtidige landsmenn er Kvelertak både melodiøst og humoristisk anlagte (tross hørbare svartmetall-dreininger), selv om det sistnevnte er vanskelig å begripe utover de inspirerte låttitlene (inni en så forseggjort booklet burde det vel være mulig å koste på seg tekster også?). Jeg mener bestemt at platen mister et lite gram av sitt nådeløse momentum litt over halvveis, idet låtene strekkes fra treminuttersmerket og opp mot det dobbelte. Men da har jeg på den annen side knapt nevnt den strålende produksjonen, signert Converges Kurt Ballou, det treeggede gitarsverdet bandet hogger seg ut av de fastsatte konvensjonene med eller hvor fett disse seks rogalendingene får det å spille rock til å høres ut, simpelthen. Sterk, sterk, sterk femmer, dette. Og verdt prisen alene for "Paradise City"-parafrasen som runder av "Utrydd dei svake" helt på tampen. Hype, du liksom.

001416

Empotent Vår anmelder mener Eminem har blitt "en usigelig kjedelig fyr". Les anmeldelsen! Eminem: Recovery Hvordan klarte en av verdens mest underholdende og uforutsigbare artister å bli en forutsigbar, usigelig kjedelig fyr? Jeg skal ærlig innrømme jeg hadde visse forhåpninger etter å ha hørt Haddaway-samplende «No Love» og Rihanna-gjestende «Love The Way You Lie» på forhånd. Så de ikke ut til å varsle et annet lydbilde enn Eminem hadde operert i på en stund? Var ikke verset på «No Love» det feteste, mest sultne og faenivoldske Mathers hadde lagt på år og dag? Vel. «No Love» ble dessverre alt albumet ikke er. De som forventer en annen Eminem, en ny Eminem eller et stort steg i riktig retning etter Relapse og Encore, blir dessverre skuffa. Nok en gang. Relapse var en forholdsvis bedriten skive, noe Eminem selv gjentar gjennom hele Recovery. Dessverre ser han ikke ut til å forstå at de samme tingene som gjorde forgjengeren til et trist comeback i stor grad gjør Recovery til en like halvhjertet affære. Den tidligere så briljante låtskriveren har nemlig kjørt seg fast i en statisk og forutsigbar sound de siste åra; pompøse produksjoner basert på mollstemte strykere og/eller tangenter lagt over enkle, programmerte trommer utgjør godt over halvparten av beatsa mannen hopper på. Som om ikke det var nok, begynner det å bli oppsiktsvekkende lenge siden den en gang så hysterisk festlige rapperen var vittig, morsom eller relevant tekstmessig. Frykten for å miste datteren Hailie, pilleavhengigheten, konsekvensene av pilleavhengigheten for Eminem som rapper samt bestekompisen Proofs død er alle temaer han brukt et stort antall spor på før, og forsøkene på å være artig (som ”W.T.P”) faller til jorda. Antallet tette metaforer og teite punchlines går de virkelig gode øyeblikkene en høy gang når man gjør opp skiva etter bonussporet. Hvordan klarte en av verdens mest underholdende og uforutsigbare artister å bli en forutsigbar, usigelig kjedelig fyr? Eminems egne singalong-refrenger sitter ikke, og de aller fleste låtene høres ut som vers satt sammen med produksjoner satt sammen med refreng, snarere enn helstøpte låter. Det hele høres rett og slett faretruende lite friskt ut. Han kommer alltid til å være en uhyre dyktig rapper, og teknisk sett er han et unikum. Eminem har en flow som er umulig å fucke med, og det er fortsatt moro å høre ham briljere med vers så finslipte at man ikke kan annet enn å la seg imponere. I de få øyeblikkene han klarer å kombinere å stable stavelser med nye innfallsvinkler til sine egne problemer ( som i "Talkin 2 Myself") eller forholdsvis gode punchlines ("On Fire", "No Love") er han i stand til å outshine enhver rapper i verden. Det forandrer ikke at Eminem som populærkulturell satiriker og kritiker forlengst er død. Som låtskriver er han i beste fall haltende, og som artist synes det klarere og klarere at han ikke kommer til å levere noe i nærheten av det som gjorde han til en semi-gud ti år tilbake. En rå flow er ikke noe mer enn akkurat det, tross alt.

001417

Ikke meg imot Punkband går for full tilgjengelighet med en smakfull blanding av Springsteen og Bad Religion. Against Me!: White Crosses Punkband går for full tilgjengelighet med en smakfull blanding av Springsteen og Bad Religion. Det holder å høre fem-seks sekunder av ”High Pressure Low” for å konstatere at det engang så skranglete Against Me! har hatt så utrolig godt av å få seg megalomane produsenter (i dette tilfellet Butch Vig (Nirvana) med hjelp av Alan Moulder (Smashing Pumpkins)). Ikke for dét, allerede på forrige, også Butch Vig-styrte New Wave tok de steget opp fra garasjekonserter til stadionlyd, men det er med White Crosses at det virkelig skrus til. Vokalist og posterboy Tom Gabel har samme hang til en Springsteensk/Pettysk livstrøtt lengsel i stemmen som The Gaslight Anthem og The Killers på Sam’s Town, men med en langt mer frempå punk-holdning i fremførelsen. Når de nå også lager låter som virkelig kler å fylle alle store festivalscener, gjør det at White Crosses står igjen som et av årets store rockutgivelser. ”I Was A Teenage Anarchist” markerer hvor mye de ønsker å distansere seg fra punkscenen de sprang ut fra, og det er øyeblikk på albumet der de nok forsøker litt for hardt å bli mainstream: verset på ”We’re Breaking Up”, med sitt Keane-nikkende pianotema og teksten ”This is the only voice I know / these are the only words I have / this is the only way I know to say / we’re not in love any more” burde Gabel ha latt bli igjen i dagboksnotatene fra 1992, og det er svært viktig å ikke låne et eneste øre til bonussporet ”Bob Dylan Dream”, som er noe av det absolutt kleineste Spotify har å by på. Men i de aller fleste tilfeller er dette en riffsterk, pumpende rockplate det er vanskelig å rive seg løs fra. ”Spanish Moss” ville ha vært en av storlåtene på Foo Fighters’ The Colour And The Shape, ”Rapid Decompression” fremkaller følelser jeg ikke har hatt siden Bad Religions Against The Grain, og helt i starten-nevnte ”High Pressure Low” har gått på repeat i flere dager nå. White Crosses backer opp et skamløst publikumsfrieri med låtskriveri i elitedivisjonen, og Against Me! bør fluksens inn i listen over band å sjekke ut – spesielt dersom du har hjertet i New Jersey.

001419

Dans eller dø Hvem sa at konseptalbum må være selvhøytidelige? Det er naturlig å tro at 24 år gamle Janelle Monáe føler en viss tilfredshet. Det er allerede to år siden hun ble signa til Diddys egen label, og i sommer turnerer hun med Erykah Badu. Missy Elliott, Prince og Outkast er erklærte tilhengere; det er ikke rart Janelle tør å være ekstremt ambisiøs på sin første fullengder. The ArchAndroid er noe så spesielt som del to og tre av i alt fire suiter i en sci-fi-saga. En androide fra verdensrommet forelsker seg i et menneske og hisser på seg onde krefter. Sært, sier du? Ja – men følelsesmessige kvaler kombinert med elegante overganger og et velfylt lydbilde får det til å funke, og understreker at ingenting er tilfeldig i dette fiktive universet. Samarbeidspartnere som ex-Outkasten Big Boi, hiphop-poeten Saul Williams og indiefavorittene i Of Montreal skaper god variasjon i albumet; uten dem kunne nok The ArchAndroid kjapt blitt ensartet. Platen slippes ett år senere enn planlagt. De perfeksjonerte stryke- og blåsearrangementene og en grøssende god produksjon bekrefter at utsettelsen var en god idé. Det drøyt 70 minutter lange eposet er en intens lytteopplevelse, og når Monáe elegant balanserer mellom det pompøse og det lekne bør sjalusien velte fram i alle som har forsøkt å lage et konseptalbum. The ArchAndroid er befriende fritt for låter som umiddelbart peker seg ut som forsøk på å lage radiohits. Førstesingelen ”Tightrope” med nevnte Big Boi ble sluppet i januar, men har ikke fått oppmerksomheten den fortjener her til lands. ”Cold War” er valgt ut for å kapre nytt hitland; men den jobben kunne følelsesladde ”Locked Inside”, forløsende ”Come Alive” eller tropiske ”Dance or die” også gjort. Et par lange og daffe låter gjør at ”The ArchAndroid” taper seg mot slutten. Albumet bør allikevel høres i sin helhet. Kombinasjonen av sterke enkeltlåter og korte spor sikrer både spennvidde og et helhetlig uttrykk, og gjør denne platen til et aldri så lite spaca mesterverk.

001420

Svett og smakfullt Kroppen lengter etter et svett dansgulv når Ost & Kjex-melodiene smeller ut av høyttalerne. Housrytmene treffer der de skal – rett i dansehjertet. Tospannet Ost & Kjex debuterte i 2004 med Some Cheese but not all Cheese comes from the Moon, bestående av samples laget av, nettopp ost – og kjekslyder. Noen vil nok bli lettet over å høre at den erfarne elektronikaduoen nå har lagt fra seg Ritz-pakka. Seks år etter serverer nemlig doen - en DJ og en musikkprodusent fra Oslo - oss et album fylt av deilige house, gospel, popmelodier, samt store mengder humor. Allerede fra første tone fanges man i Tore ”Jazztobakk” Gjedrem og Petter ”Hi-Fi” Haaviks lettere psykedeliske diskohus. ”Mosambique Travelplan” har et stilig pianohook som kler vokalist Gjedrems Prince-lignende falsettvokal overraskende godt, og allerede her melder trangen til skulderdans seg. Og hvorfor ikke gi etter? De følger nemlig opp med nok et catchy spor - ”Travel to the Moon”. De første sekundene kan høres ut som Lars Vaulars megahit ”Rett opp og ned”, men låten beveger seg raskt i en helt annen retning og eskalerer i et pent sammensurium av elektro, funk og house . Etter knappe to minutters grunnmur-oppbygning strekker hodenikkingen seg til nye høyder når vokalen endelig gjør sin entré. Den sterkeste låten på plata er nok allikevel ”Continental Lover” – hvor klassiske house-rytmen lekent kombineres med den afroamerikanske gospelvokalisten Tracee Meyn og hennes kor . Meyns gospelkor er sentralt på flere av sporene, og har en viktig dynamisk funksjon på Cajun Lunch. Uten dette elementet ville Gjedrems falsettvokal muligens blitt i overkant anmassende. Meyns soulvokal setter et tydelig preg på låtene, som forøvrig skriker etter å bli spilt i en mørk klubb fylt opp med blide, svette mennesker. Dramaturgisk er Cajun Lunch upåklagelig. Låt-rekkefølgen er tydeligvis nøye gjennomtenkt – akkurat i det housebeatsene står i fare for å nå det kjedsommelige, dukker bluesinspirerte ”Bluecheese blues part 01” opp. Den blander ørkenblues med et Tom Waits-lignende komp, og har en deilig seighet i seg. Låten bidrar til en ny retning på platas sound og inneholder akkurat den pausen man iblant trenger på dansegulvet. ”Bluecheese blues part 02” tar det hele tilbake til der vi var før blues-avbrekket. Mer eller mindre samme låt, bare med tempo, og Ost & Kjex sine sedvanlige beats krydret med litt banjo og en funky bass. Avslutningsvis mister Cajun Lunch noe av piffen. Både den drøyt åtte minutter lange ”Blue Bird” og også "Let's set the time" blir for stillestående. Tekstene har fremdeles den herlige vittigheten som er gjennomgående for hele plata, men mangler elementene som nekter kroppen å nekte holde seg i ro. Små innvendinger til tross, Ost & Kjex har laget en plate som oser sommer og mørk nattklubb på én og samme tid. En ytterst velkommen og smakfull blanding i disse hete dager.

001421

Parademarsj Wolf Parade har alt man kan forvente av et bra indieband. En åpenbaring av en konsert på Øya i 2005 ble etterfulgt av et meget lovende debutalbum. Wolf Parade var lenge det neste store amerikanske indiebandet, men rotet det litt til for seg selv på det blodfattige og ufokuserte andre-albumet, At Mount Zoomer. Visstnok like vanskelig for bandet å spille inn som det var for meg å høre på. Siden da har synthist Hadji Bakara droppet ut til fordel for satsning på akademia, og foruten å være Wolf Parades første album som kvartett, er Expo '86 også første gang forhenværende Hot Hot Heat-gitarist Dante DeCaro har vært aktivt med i låtskrivingsprosessen. Tittelen henspiller på verdensmessen i Vancouver i 1986, et felles referansepunkt fra barndommen for samtlige, uten å ha noen større konseptuell betydning. Kanskje vitner den likevel om en større grad av samhold og enighet i bandet, som låter mer fokusert enn sist. Da snek det seg inn en ekkel mistanke om at Spencer Krug og Dan Boeckner sparte sitt beste materiale til sine respektive sideprosjekter (Krugs Sunset Rubdown og Swan Lake, Boeckners Handsome Furs), nå er det snarere som om de to rivalene kniver om hvem som er den beste låtskriveren. Resultatet er et gnistrende godt toppnivå, utelukkende til lytterens fordel. Expo '86 er nemlig langt ifra så fragmentert som man skulle tro, og er pakket inn i et skranglete, men fortettet lydbilde som kler låtmaterialet utmerket. Atmosfærisk og detaljert, med rom for både fordypning og umiddelbare gåsehud-øyeblikk. Det siste er det i førsterekke Boeckner som står for. Som vokalist er han skjør og bevrende, nonsjalant og insisterende, en tynn liten mann med nervene utenpå kroppen, men fremdeles med naturlig autoritet. Med "Golden Age" og "Ghost Pressure" sørger han for albumets soleklare høydepunkter, begge spretne og nevrotiske, i krysningspunktet mellom new wave, glam og garasjerock, Arcade Fire møter The Cars. Orgeldrevne "Pobody's Nerfect" er mye bedre enn tittelen skulle tilsi, gir positive Springsteen-assosiasjoner og byr på en herlig gitarsolo. Krug er ikke mye dårligere, og står både for den forrykende åpningslåta "Cloud Shadow on the Mountain" som drives frem av dundrende jungeltrommer, indianerkoring og ekkodrenerte postpunk-riff, samt "What Did My Lover Say?" hvor DeCaro gjør fine ting med gitaren som får meg til å huske hva det var jeg faktisk likte med Hot Hot Heat. Sistnevntes betydning i bandet bør ikke undervurderes, ei heller at de har en drivende dyktig trommeslager i Arlen Thompson. For det er nettopp disse to som redder det i land når det begynner å gå på tomgang. Intetsigende spor som "Palm Road", "In the Direction of the Moon" og "Two Men In New Tuxedos" frarøver albumet toppkarakteren, men Thompson og DeCaro yter maksimalt selv når Boeckner og Krug skriver låter på autopilot, og gjør sitt til at Expo' 86 likevel blir stående igjen som bandets mest helstøpte album. Wolf Parade har alt man bør forvente av et bra indierockband, nerve, sjel, intensitet og tidvis strålende meloditeft, de er rett og slett et prakteksemplar av arten.

001422

Maktdemonstrasjon 3. plass på VG-lista og 1. plass blant åpningskonsertene i Hoves historie på én og samme dag: Sommeren 2010 tilhører Kvelertak. "Den som bare hadde vært 17 år gammel og dritings". Tanken treffer meg med full kraft idet "Mjød", selve symbolet på det kommersielle potensialet som bor i Rogalandsbandet Kvelertaks ferske og kritikerhyllede debutskive, fillerister et entusiastisk publikum foran scenen på Hovescenens første konsert av året. Og for et startskudd. Det er makt i de foldede hender, særlig når de hviler rundt halsen din Før den tid har nemlig bandet pumpet ut sitt eminente oppkok av eitrende forbanna hardcorepunk, tidløs hardrock og giftig, norskættet ekstremmetall i en drøy halvtime, med "Ordsmedar av rang", "Nekroskop" og "Ulvetid" blant sangene som skaper det herligste kaos i de fremmøttes rekker. Stolt og stinn av selvtillit maner vokalist Erlend Hjelvik fram det underliggende, lett vrøvlete og norrønt anlagte tekstuniverset i pausene mellom låtene. Det er fortsatt umulig å tyde hva han synger, og det er naturligvis akkurat slik det skal være. Som de fleste band både vinner og taper Kvelertak på å spille live. I fullt dagslys på Hove kan ikke bandet skjule seg bak den detaljerte og nådeløst effektive produksjonen Converge-gitarist Kurt Ballou har bidratt med i studio. Til gjengjeld bringer de til torgs noe langt viktigere i denne sammenhengen: Tett, velspilt og høyst smittende energi i sin pureste tapning. Enkelte av koringene oppleves litt veike, og flere av bandmedlemmene kunne hatt godt av å røskes ut av den dype scenekonsentrasjonen de legger for dagen. Likevel fyller de Hovefestivalens største scene med en autoritet som med all tydelighet viser hvorfor 2010 er Kvelertaks år, enten du liker det eller ikke. Det er makt i de foldede hender, særlig når de hviler rundt halsen din. Måtte de holde grepet i lang, lang tid.

001424

Festivaldronningen Hayley Williams kom, sang og vant. Paramore serverte amerikansk poppunk dandert med saltomortale og allsang. Jay-Z, Josh Homme, Brandon Flowers og Corey Taylor. Mange store frontfigurer har stått på hovedscenen på Hove og tatt publikum med storm siden 2007. De fleste av dem har vært menn, men nå kan 21 år gamle Hayley Williams føyes til som dronning av hoffet. Sammen med sitt Paramore leverte hun poppunk med glød og en utstråling som forklarer hvorfor de selger til platina og er helter blant kids. For det er åpenbart at Paramore tar utgangspunkt i den ekstremt formulariske amerikanske poppunken som Blink 182, Sum 41 og ikke minst New Found Glory har gjort til gigantindustri. Hektiske vers går hånd i hånd med allsangvennlige poprefreng, alt servert med kjapp rock i bunn. Enkelt og greit, men tilsvarende vanskelig å gjøre innbydende. Forskjellen mellom Paramore og alle de andre som prøver seg er a) gode låter og b) Hayley Williams. Ikke bare har Williams stemmebånd bygget for store stadion- og festivalkonserter, hun dirigerer bandet, kommuniserer med fansen, og fremstår til tross for sine 21 år som en durkdreven, erfaren frontfigur. Hun har plukket opp mer en en pose triks gjennom hard turnering på Vans Warped Tour og som support for størrelser Green Day (hun bruker til og med la-fan-synge-låt trikset til Billie Joe Armstrong med stor suksess), og porsjonerer dem effektivt utover det litt vel korte settet. Når Alexisonfire klarte å klokke inn en time, kunne vi forventet mer enn de 50 minuttene Paramore ga oss. Balladen "The Only Exception" var en av låtene vi savnet. Uansett: Hayley og bandet gjør jobben, inkludert Jeremy Davis som imponerende og underlig nok tar saltomortale med bassen, og skyver låter som "Misery Business", "Brick By Boring Brick" og "Ignorance" over scenen til et hengivent publikum. Det låter rent, superkommersielt, profesjonelt og velregissert, men etter en litt forsiktig åpning tar Paramore grep, og gir Hovepublikummet - det unge, sådan - en perfekt oppladning til Muse-konserten som skal overta en time senere

001425

Sen sprut i strandhuset Med sin smittende danseglede klarer Erlend Øye å redde Beach House-konserten fra å bli en dørgende kjedelig opplevelse. Baltimore-bandet Beach House har laget drømmende pop sammen siden 2004. Har man hørt minst én av deres tre plater er ikke forventningene om et heidundrandes sceneshow enorme. Allikevel er det lov å ønske seg litt mer enn en dansende Erlend Øye. Konserten starter med vakre "A Walk In The Park", en låt som tiltrekker seg et titalls forvirra Paramore-fans. De strømmer nemlig på fra Hovescenen, høye på Hayley Williams sitt show som ble avsluttet bare minutter tidligere- men blir fort skremt bort igjen av Beach Houses introverte manér. Vokalist Victoria Legrand gjemmer seg for det meste i håret sitt, noe som er synd. Hennes fantastiske røst og vokalsamspill med Alex Scally (som til tider er direkte rørende på plate), forsvinner litt i mørket på scenen. Det første ordentlige livstegnet fra tilhørerne kommer når Legrand introduserer Lydverket-initierte "Norway". Ikke bandets beste låt, men det føles godt med et våkent Hove-publikum når konserten frem til dette punktet preges av sakte vugging. Dessverre varer det ikke lenge. Bandet, som imponerer med å blande tristesse og lykke i én og samme låt, klarer ikke å engasjere et glissent Hove-publikum. For å klare dét, trengs det en nordmann. Langt framme danser nemlig Erlend Øye. Og han er ikke alene. På mirakuløst vis har han klart å skape liv i et halvdødt, halvtomt Amfi. Sakte men sikkert begynner én etter én rundt ham å danse. Det hele eskalerer i en slags alldans, og innen Beach House har rukket å fullføre sin desidert sterkeste låt "Zebra" har alldansen forvandlet seg til en eneste stor jenkarekke. Et absurd øyeblikk som hever stemningen på den tidligere delvis begivenhetsløse konserten. Men spruten kom for sent.

001427

Muserende sommerfest Muse er et band for folk med stort stereoanlegg og festivaler med enorm PA. På Hove fant trioen fra Teignmouth begge deler. Det luktet av publikumsrekord på Hove da klokka nærmet seg halv elleve tirsdag kveld. Feltet fra miksetårnet og framover var pakket av unge fans, og lenger bak var det rene bygdefeststemning med unge voksne sørlendinger i alle alkosjatteringer. Mange i sistnevnte kategori hadde nok blasta Muse i bilen på vei til Tromøya for å se denne ene konserten på årets Hove. De fikk valuta for penga alle sammen. For da seige, deilige ”Starlight” dundret ut i sommernatten med 10 000 hender i været og laser i tretoppene nærmere midnatt, var det bare å gi seg hen. Lyden var feit, lyset førsteklasses, videoproduksjonen ganske porno, og Muse-hitsa, de rant ut i en jevn og nesten litt briefete parade; ”Resistance”, ”Undisclosed Desires”, ”Time is Running Out”, nevnte ”Starlight”, ”Plug in Baby, ”Hysteria” og Knights of Cydonia” (de to siste som ekstranumre). Det var som Matt, Chris og Dominic sa; vi blei aldri de kuleste gutta i Devon, men vi endte opp med det største anlegget, det kuleste showet og de mest snasne duppedittene. Slå den. Muse kom til Hove fra Glastonbury der de var hovedattraksjon på lørdag foran 70 000 briter og fikk besøk av U2s The Edge på scenen. Det understreker bandets posisjon som et av rockens største kontemporære band. Men albumet de har i sekken, fjorårets The Resistance, forteller likevel at prog-opera-metal-pop trioen er over den kreative formtoppen, i alle fall den første. The Resistance har alle de pompøse trekkene til forgjengeren, men mangler stinget, galskapen og inspirasjonen til Black Holes and Revelations. Det er da også en av de anonyme låtene fra sisteplata, ”MK Ultra”, de entrer Hovescenen med. Det glattes fort over med rysaren ”Map of the Problematique”. Og versjonen av ”Uprising” er så kolossal og delikat som en rockhit kan bli. Men på tross av det fysisk tilfredsstillende og visuelt blendende får man likevel en følelse av et band som er i ferd med å bli konforme og trygge. "Neutron Star Collision (Love Is Forever)" fra den nye “Twilight”-filmen bekrefter et band som kan formatet i blinde, men som har blitt litt kjedelige. Men det som er et bands gryende svakhet, kan også være dets bærende styrke i livesammenheng. For der Muse anno 2010 mangler nyskapning og sjel, der har de perfeksjonert stadionpakka si. De denger sitt publikum med delikat, sjelløs slegge. De spikrer Hove med pomp og prakt og hits. De nagler oss med noe som føles dyrt og deilig, litt som en blockbuster-film fra øverste hylle. De hvelver en storslagen bue over sommernatten og befaler ”we will be victorious”. Det er nok glemt i morgen, men der og da føltes det helt riktig.

001431

Biffsnadder Henda i været for Skottlands svar på Foo Fighters. I det sola forsvinner bak Hovescenen entrer et årvåkent Biffy Clyro arenaen med en oransjekledt Simon Neil i spissen. De starter knallhardt med "That Golden Rule" -brødrene Johnston og Simon passende nok i bar overkropp, Janove Ottesen-lookalike'en (studio - og session-gitarist for bandet) hadde tydeligvis ikke fått beskjed, og havnet i utkanten - lettere bortkommen i blazeren sin. Det skotske bandet som slapp sitt femte album sent i 2009, spilte for et svett John Dee i februar i år. I kveld begeistrer de tusenvis på Hovescenen. Med mellom 5000 og 10.000 blant publikum, vil jeg påstå at dette er et solid skritt inn i populariteten for bandet. Bandet som er kjent for sine energiske live-opptredener skuffer ikke i kveld. De spiller smittende og entusiastisk stadionrock, selv om det skorter litt på energien på de første fire låtene i konserten. Kanskje det ville gagnet bandet å åpne med mer kjente låter? For det er først når P3-låten "Bubbles" runger over slettene at tilhørerne strømmer framover med hendene i været - akkompagnert av såpebobler som flyter over en knallblå kveldshimmel. Bandet viser seg fra sin beste stadionrock-side, og det er på dette punktet showet virkelig starter. Med kveldens første ballade "God & Satan" kan man skimte antydninger til allsang, tett etterfulgt av maktdemonstrasjonen "Mountains" som skaper et forventet leven foran scenen. Det synges av full hals, og tusenvis av hender strekkes mot himmelen. Med tanke på skottenes fantastiske låtrepertoar er dette særdeles forståelig. Stor rock skal være gøy. Det har skottene skjønt. I kveld var Hove vitne til Biffy Clyros norske gjennombrudd.

001432

Forutsigbar maskin Fokusér på å synge bra i stedet for å bruke all energien din på å fremstå som spesiell, Florence. Det er noe uhyre kleint og slitsomt med mennesker som hele veien skal prøve å være mer spesielle enn de egentlig er. Florence Welch later til å være et av dem. Til tross for en glitrende harpepop-plate i bagasjen og en dertilhørende sterk stemme, klarer hun ikke levere et bra livesett på Teltscenen på Hove. Selve stemmen hennes er det ingenting å utsette på; Florence kan synge bra, og gjør det i aller høyeste grad der hun gidder. Når hun trøkker på - som i "Kiss With A Fist" - låter det fett. Men brorparten av tiden virker den unge, rødhårete damen mer opptatt av å hoppe rundt på scenen og gestikulere enn av å bruke stemmen sin for det den er verdt. I tillegg er lyden i teltet rimelig elendig innimellom, og kombinert med tidvis altfor lange pauser mellom låtene gjør dette at den knapt timelange konserten blir langdryg. Allerede før konsertstart ble det klart at Florence & The Machine siden sist festivalsommer har blitt allemannseie. Ivrige rop og trampeklapp fra de oppmøtte skapte muligens en ekstra forventning om at dette kunne bli bra. Og det entusiastiske publikummet i front ser ut til å la seg fascinere av sceneshowet med dramatisk lys og den Magica Fra Tryll/Maryann i True Blood-aktige skikkelsen i front. Med hendene solid knyttet rundt to ubenyttede trommestikker gauler og mumler hun seg avgårde, og ser ut til å sette stor pris på den fremste delen av publikums tålmodighet og vilje til å synge med. Selv om konserten garantert tilfredsstilte manges behov for å se en lidende dame spre sitt kvasi-spesielle budskap, blir jeg overrasket dersom sangerinnen med det finstemte maskineriet klarte å rekruttere nye fans denne kvelden. Noen ting er rett og slett best på plate. Se flere bilder fra Hovefestivalen her.

001433

La løkka rundt Hove Det var kjærlighet ved første riff da Gallows møtte Norge i Amfiet onsdag kveld. Festivalens beste så langt. Frank Carter og resten av gutta i det engelske punkbandet Gallows begynte dagen på Sørlandet med å dra på fisketur. Det ble ikke en ”bloody fish” på Carter, men i Amfiet slukte publikum Gallows’ snøre rått. For bandet bak ”Grey Britain”, fjorårets dystre situasjonsrapport fra øya med halvannen million arbeidsledige mellom 16 og 24 år, viste fra første låt en nesten overveldende liveenergi. Aggresjonen deres er alt annet enn grå, snarere rødglødende av dedikasjon og formidlingskraft. De kicker ass, rett og slett. Metal-skolerte musikere, grim punk-klo og et deilig rock’n’roll-driv utgjør en helvetes sterk livepakke. Når bandet i tillegg har en sleivkjefta og 100 prosent troverdig vokalist, er det bare å bukke i støvet som virvles opp av circle pit-dansen foran scenen. Gallows er et par hits unna - og kanskje bare det – å bli et stort band. Men det er imponerende dynamikk og variasjon i låtene fra ”Grey Britain” og debuten ”Orchestra of Wolves”. De beveger seg fra det brutalt harde til det enkle og melodiøse, gjerne i samme låt. Og det føles ikke påtatt, bare veldig musikalsk og gøy. ”The Riverbed”, ”London Is The Reason” (som blir til ”Norway is the reason”), “Misery” og ”Abandon Ship” varmer i kveldssola. Vi får også en ganske tradisjonell, men søt versjon av Clash’ ”I Fought The Law”. Og på ”Graves” gjester Simon Neil fra Biffy Clyro scenen. Simon Neil står med ryggen til publikum under nesten hele låta, men kombinasjonen av hans melodiske vokal og Franks såre vræl er helt knall. Men det skjer også så mye annet denne vakre kvelden. Frank henvender seg til en femåring som sitter på farens skuldre, han dedikerer en låt til vår egen Asbjørn Slettemark (les Asbjørns anmeldelse av ”Grey Britain” her) og sko flyr gjennom lufta på den nevnte circle piten. Som for å sette to streker under happening-faktoren avrunder Frank Carter konserten med å hente en fan som er skjøvet ut i kulda av vaktene, opp på scenen. Mer kan man ikke be om på en liten times konsert. Foto fra konserten

001434

Ferdig slepen diamant Mesterlig oppvisning når tre legendariske gribber sirkler over Hove. Med medlemmer fra begge sider av kateteret på 70-tallets rockeskole, stiller Them Crooked Vultures med omtrent like mange musikalske vekttall som The Traveling Wilburys. Plata fra i fjor er sterk, men skal du gå hele veien med dette bandet må du se dem live. Josh Hommes umiskjennelige signaturer ligger tett over hele prosjektet. Han er seremonimester gjennom hele kvelden og han synger bedre enn noensinne. Godt hjulpet av sitt sidekick, gjestemultiinstrumentalist Alain Johannes, gjør han lekent og tungt gitararbeid til smart nytelse og effektivt driv. Dave Grohl har vært på forsiden av et eller annet trommeblad hver måned siden 1993. Der hører han hjemme. Mer presis grovmotorikk finner du ikke utenfor NASA. Det er helt vanvittig fett å få oppleve hva Homme og John Paul Jones klarer med han i ryggen. Dessuten korer han som en storvokst lerke, og blir du ikke lykkelig av å kjenne igjen den stemmen bakt inn i Josh Hommes melodilinjer kan du gå og legge deg i teltet ditt. Det er vel egentlig John Paul Jones som trenger en slags introduksjon i denne sammenhengen. Det er nok ikke alle som vet hva han har bedrevet de siste 30 årene. En grei pekepinn er at han har vært i Norge 2 ganger, først med Diamanda Galas, så med Gillian Welch. Hans smak for varierte og utforskende oppgaver preger bandet. Jeg vet ikke hva halvparten av instrumentene hans heter, men de gir helt klart en ekstra dimensjon til Them Crooked Vultures. Noen tusen publikumere forlot nok plassen under siste halvdel av konserten, noen ble kanskje skuffet over at vi ikke får låter fra hverken Led Zeppelin, Queens of the Stone Age eller Foo Fighters katalog, men kun spor fra TCV's eneste album. Som hovedattraksjon på festival skylder man publikum det aller beste man har, men det er ikke sikkert det er det er det samme som det publikum forventer, eller kom for å se. Når TCV er omtrent verdens beste band i dag, med evne til å løfte låtene sine så svimlende langt opp, ville det ikke være riktig av dem å se seg tilbake. Er du heldig og har evnen til å lytte til deilig kompleks tung rock, en ferdig slepen diamant med sjatteringer av både King Crimson og The Who, er det befriende å slippe overivrige lysmestere og pyroteknikere for en gangs skyld. Noen effektive kvadrater av lys gjør susen. Skjermene på siden er nyttige, sjekk Grohls tannfulle smil og hvordan han klør seg på ryggen med trommestikkene mellom slagene. Sjekk bassen til Jones, den har minst tolv strenger og blinkende prikker på gripebrettet. Josh Homme kaster heller ikke bort tiden med å fortelle oss hvilken vei vi skal hoppe, kjærlige små meldinger eskalerer helt til han gjerne vil pule hele natten, og han irettesetter vakten med et kort: "Don't tell people what to do all the time!" God Hard Rock handler om kjemi. Josh Homme er klassens beste i det faget. Når han drar fram kjemisettet og har tilgang til de aller edleste ingrediensene putter han Grohl, Jones og Johannes i kolben og bringer dem til kokepunktet, vel vitende om at nå sprenger han hele skolen til pinneved.