Datasets:

ltg

/

norec_document

like 0

001132

Elefanten har landet Fat Joe, Amfiscenen Ikke vær sinna på de i sør. Minuttene før Fat Joe entrer Amfiscenen tilbringer jeg i selve amfiet. Rundt meg står Arendals minst skremmende gangstere, lett sprekkeferdige over tanken på at Joey Crack velger å verdige et lite skogholt utenfor byen et besøk. Dialogen er morsom; som om Scarface har blitt oversatt til norsk og kjørt gjennom Lille Lørdags ændals-kvern (og dessuten urovekkende sentrert rundt ”Lean Back”, tilsynelatende den eneste av den korpulente Bronx-rapperens arbeider den unge forsamlingen er fortrolig med). Ikke en kjeft av de mange hundre foran scenen – ikke så mange i publikum heller – er over 20. Det er på mange måter et vakkert syn, som om en hemmelig, magnetisk ungdomskilde suger deler av publikum mot seg. Magnetisk er også tjukken selv, og det før han entrer podiet: Skuddlydene introduserer José Antonio Cartagena fortreffelig nok, og gangsteroide drømmer låner energi til en konsertstart som er forrykende, mannens beskjedne kommersielle suksess her til lands tatt i betraktning. Lyden er vrengt og swaggeren er karikert, og tempoet er – heldigvis – likeså: Fat Joe gir aldri noen anledning til å strekke ut i kjedsommelighet, enten det dreier seg om gammel storhet eller nyere glød. Han har aldri gitt ut et ordentlig godt album i min bok, men han vet å forvalte høydepunktene i karrieren, og det i omgivelser som står i en fantastisk kontrast til Bronx-romantikken som gjennomsyrer rapperens lyriske univers. Og til tross for at det å følge opp nevnte Lean Back” med ”Make It Rain”, og deretter drøye ut konserten ytterligere, vitner om skral dømmekraft: Fat Joe er en artist som trosser åpenbare begrensninger og tendenser mot klisjeer med en sannferdighet og en energi som er umulig å overse – selv for en gammel skalk over 17.

001134

Vi danser med Ferdinand Franz Ferdinand, Hovedscenen Skottene leverer hitkavalkade og gjør sine dårlige låter spennende. Etter det noe skuffende tredjealbumet Tonight: Franz Ferdinand, var det med en viss skepsis man stimlet til Hoves storscene, men headlinerne sprudlet og ga publikum alle gamle hits. Skuldrene senkes allerede fra første låt når de banker av gårde "The Dark Of The Matinée", og derfra og en time frem er Franz Ferdinand en eneste, velspilt hitmaskin som spyr ut storlåter fra forne tider; med "Michael", "Take Me Out" og nydelige "Walk Away" som høydepunktene. Alex Kapranos er som forventet bandleder, og de kjenner sitt publikum godt. Noen ganger blir allsangsappellene og publikumsfrieriene litt i overkant rutinepreget, men dette tilgis når de avslutter sistealbums-singel "Lucid Dreams" med et house-tont synthshow signert Kapranos og gitarist McCarthy, og dette dytter siste tredel av konserten enda noen hakk opp. Bandet kunne i det hele tatt ha trengt en ekstra synthspiller på scenen, noe spesielt låtene fra sistealbumet (eksempelvis "Bite Hard") hadde nytt godt av. De blir mer og mer elektroniske utover showet, og de bitende synthene piffer opp alle de blasse sporene. Etter en firemanns trommejam, og en finfin versjon av "This Fire" som ekstranummer, er det umulig å ikke få ny tro på et band man trodde var på vei nedover spiralen. Til og med de ironisk preppy partysvenskene ved siden av meg måtte bryte ut i dans til slutt.

001135

Treer'n & Lars Lars Vaular, Teltscenen En tenksom kar fra Åsane spiller for et hjemmeorientert publikum, men det blir for kavete og flatt til å verve nye Lars-hoder. Det er en underdrivelse å hevde at det finnes barskere rappere i vårt vesle land enn Lars Vaular, og det spinkle, blonde oppsynet hans, svøpt i en streit piquet og tighte jeans, står godt til lyrikken, der den tilbakelent kretser rundt mjukere emner - fra oppvekst til kjærlighet - enn mange av sine sjangerfrender. Med seg på Hove har han et band som veksler mellom det sublimt tøffe ("Kor vil du dra i dag?") og det regelrett daffe ("Full effekt"), med den slitsomme nu-metal-flørten "Eg e fra Bergen" som det eneste reelle feilskjæret. Likevel er det lite av gjennomgående behagelige låtmaterialet fra D'e Glede som serveres i like kledelig tapning live som på plate, og Vaular selv virker sliten og bakfull, til det punktet at hans scenemakker på et punkt spør hva han driver med. At solen brenner utenfor Teltet gjør at publikum ter seg rastløst og uengasjert; i det minste inntil ordet "solbriller" introduserer sistelåten. For - jo visst - det er sånn at årets sommerhit ér og blir "Solbriller på". Lars er naturligvis ikke dummere enn at han drar denne kriminelt korte låten ut i et mer allsangvennlig format på tampen av konserten. Et knippe flere adrenalinbomber av dette kaliberet ville dog gjort bergensere av oss alle.

001136

Icing etter første låt Hockey, Hovescenen Portland-døgnfluer beveger seg sjelden ut av middelmådigheten. Det er tungt å skulle overbevise publikum med kun en hitsingel på samvittigheten, og Oregonbandet klarer da heller ikke annet enn å vise seg som et blaff det er uproblematisk å overse. Her har man et band som lirer av seg sin overflatelette discopop som aldri blir annet enn mild bakgrunnstøy for plensittende folk som blar i programmet for å finne annet å gjøre, og til tross for den for så vidt flotte radiosingelen "Too Fake" og en og annen historie om at det er bra fiske i farvannet utenfor Tromøya er det lite som beveger oppmøtet på Hovescenen denne tirsdagen. De ser ut som svenske tennisspillere på syttitallet, men i motsetning til disse server ikke Hockey spesielt hardt; her går det i generisk danserock i den høyere midtempoklassen. Refrengene mangler snert, og når den Hot Hot Heat-apende vokalisten Benjamin Grubin til stadighet påminner publikum at dette er en låt de ikke har hørt, frister det heller ikke til oppsøkelse: dette er et band med kort levetid, og dét vet de nok selv også.

001137

Verdiløs mann Necro, Teltscenen Av idioter, for idioter, om idioter. Hadde noen fortalt meg at Quart '09 ville tromle sammen et sterkere hiphop-program enn sin konkurrent i øst for et halvt år siden, vil jeg jeg ledd hånlig og hoderystende. Nå er det ikke bare et faktum, men til alt overmål et som kan være med på å forklare hvorfor i allverden et entusiastisk oppbud av formiddagsdrita Hove-kids lager leven foran Teltscenen innen den korpulente Brooklyn-rapperen Necro entrer den. Skjønt: De sløve utropene i lokalet stammer i all hovedsak fra kranglevorne, solbrente syttenåringer som like gjerne kunne vært på Luxus Leverpostei, eller ligget marinert i eget oppkast i en av danskebåtens glattceller. Det som foregår på scenen er tomhet på sitt mest bråkete, med Necros sjokkstrategi - klemt inne i en åndsfattig glipe mellom splatterfilm, porno, rap og metal - avkledd som så kald og uinspirerende at man får lyst til å røske opp gressplenen utenfor teltet for å la seg begrave levende under den. Det egentlige sjokket? At det er mulig å grynte så høyt og si så lite. Det er ikke bare infantile drapsfantasier og klamt narkopreik som utgjør de essensielle betsanddelene i dette universet: Fitte skal man også ha, og under låten "Who's Your Daddy?" dras et titalls ungjenter opp på scenen, med et uttrykt ønske om at de skal by fram ræva, brystene eller helst begge deler. Ingen gjør det, og fra en publikumsvinkel føles dette nederlaget som en rettferdighetens seier: Necro klarer ikke engang å lure forvirrede rips til å flekke hud. Han er verken teknisk begavet, morsom eller barsk nok. For å sno mannens eget credo: Dette er musikk å sovne stille og uberørt inn til. Død, hvor er din brodd?

001138

Stammens glade dans The Black Dahlia Murder, Amfiscenen Løping til death metal seiler opp som en vinner denne sommeren. I alle fall når The Black Dahlia Murder står på scenen. Hoves musikalske og publikumsmessige suksess er bygd på indie, hip hop og metal som de sentrale sjangerne. Metal-gutta har tatt et solid eierskap til det romslige Amfiet halvveis inne i skogen. Hit kommer de i vissheten om at Toffen Gunnufsen byr på kjente og ukjente navn på høyt nivå. Hvem husker ikke fjorårets bisarre Avenged Sevenfold-konsert og det nesten rørende gjensynet med Sepultura-brødrene i Cavalera Conspiracy? Denne tirsdagskvelden slo Michigan-bandet Black Dahlia Murder ned som en aggressiv gledesbombe i Amfiet. En medhjelper i gorilladrakt på åpningslåta fortalte ganske mye om et death metal-band som ikke tar seg sjøl spesielt alvorlig. Når en uhøytidlig holdning kombineres med musikalsk presisjon av høy klasse – mitraljøsetrommer og lynkjapp, melodisk riffing – svarer publikum med en mosh pit som etter hvert overtar store deler av Amfiet. Knuffing, hopping og banging er en ting, men det er etter hvert løping i sirkel som er den dominerende øvelsen. Vokalist Trevor Strand svarer med oppmuntrende tilrop à la ”I wanna see some carnage in the pit!” og kontinuerlig snerrig og brøling på klassisk death metal-vis. Kjærligheten er gjensidig og alle er enige om at det er lite som kan måle seg med litt musikalsk gladvold på St. Hansaften.

001140

En killer i natten The Killers, Hovescenen Killers gjorde midtsommerkvelden magisk og festivalstemningen komplett. Det er ikke mer enn sju år siden The Killers ble et band. Det er fem år siden de ga ut sitt første album. Det er ni måneder siden de ga ut sin hittil største hit. I en verden full av classic rock, retrobaserte festivaler og schlägere fra de fire siste tiår (dvs 80-tallet) er The Killers her og nå. De er 2000-tallets egne stjerner, lyden av de siste fem åra, bandet som pensler samtiden kulørt og attraktiv, og som får Hove-sletta til å eksplodere i en fest farlig nær det komplette. Stuart Price, danseprodusenten som gjorde underverker med Madonna på hennes ”Confessions on a Dance Floor”-album og som fikk fjorårets Killers-singel ”Human” til å høres ut som en million dollar, er definitivt ikke med når Brandon Flowers og co entrer Hovescenen noen minutter over halv elleve tirsdag kveld. Det er rockebandet Killers som stiger fram i den skarpe norske sommerluften med nettopp ”Human”. Det låter nakent og overraskende ærlig, hvis det er lov å bruke et så tynnslitt ord, til å være et band som har bygd sin suksess på det gjennomproduserte. ”Human” dunkes ut med en kombinasjon av menneskelig nerve, energisk treffsikkerhet og selvsikker storhet som er få band forunt. Derfra og ut renner det ut en hitrekke som bare Coldplay blant dette tiårets band kan matche. Joda, det er klisjeer, det er sødme, det er bekreftelse. Men det er først og fremst rock med mytiske kvaliteter, rock egnet til å avføde en million drømmer. Brandon Flowers har, som alle store rockforførere, beina på scenegulvet og blikket mot himmelen. ”And I’m on my knees, looking for the answer” Patosfylt poet, rakrygget frontmann og predikant med mørke undertoner. Brandon Flowers er utvilsomt dette showets store stjerne og drivkraft. Mormoner-sønnen har sin selvfølgelige prekestol bak den glinsende K’n. Men han framstår først og fremst som en utrolig sterk vokalist. Men så får han da også uvanlig god hjelp av 10 000 norske venner på ”Somebody Told Me”, ”For Reasons Unknown”, ”Spaceman”, ”Read My Mind” og ”Mr Brightside”. Bare for å ha nevnt noen. Når vi blir gamle er det kanskje avsluttende ”When We Were Young” vi vil huske aller best. Akkurat det øyeblikket, den kvelden. St. Hansaften på Tromøya, sommeren 2009.

001143

Hjertelig takt Hysterisk dansbar elektrovarme fra en av Storbritannias uoppdagede perler. Metronomy, Teltet Hysterisk dansbar elektrovarme fra en av Storbritannias uoppdagede perler. Metronomy skulle vise seg å bli en av Hoves så langt mest overraskende positive livebekjentskaper, for med to variable album bak seg og et broket liverykte kunne dette gå alle veier. Kvartetten skulle derimot vise seg å overbevise stort, for hjulpet av lassevis med sjarm, hvass kastratsang og tilløp til saksofonspilling fenger de alle med sine godhjertede krysning av Devo, Bloc Party og temalåten til dataspillet Bubble Bobble. Nå permanent utvidet med den kvinnelige trommeslageren Anna Prior og bassist Gbenga Adelekan (det nærmest man kommer en mannlig Grace Jones) velter de ut sjarmbomber som "Trick Or Treatz", "A Thing For Me" og "Radio Ladio" med bombastiske bassganger, nestentakt-trommer og énnotessynthsoloer. Hoiet frem av et ekstremt entusiastisk publikum (som jubler bare det kommer en arpeggio-loop) tar britene frem det beste i seg, og dette resulterer i en duvende hyggestund som sitter i lenge.

001144

Bortkastet gubbegodt M. Ward, Amfiscenen "Nå skal vi se Mr. Ward", kvitret en ung jente til en annen, idet de snublet seg mot Amfiscenen, hånd i hånd. Hun fikk det til å høres ut som en belgisk trance-artist, men for de fleste andre var Portland-artisten for lengst lagt inn som en uflyttbar, human og inderlig oase mellom brutal metal, kynisk bloggpop og streit rock. M. Ward spiller musikk som later som om 1961 ennå ikke har funnet sted; han er blant få artister som i samme åndedrag kan få Dylan og Waits slengt etter seg som referanser, uten noensinne å fire på kontemporær tilstedeværelse og egenart. Det er skandaløst få mennesker foran Amfiscenen idet Ward innleder seansen med "Chinese Translation" fra Post-War, og det er en tilstand som preger resten av konserten. En drøss mennesker går glipp av "Hold Time" (tittelsporet fra årets råsterke utgivelse), "Rave On", "Poison Cup" og "Never Had Nobody Like You", uten at dette ser ut til å prege ham nevneverdig. Matt (det er det M'en står for) går tvert imot inn i sitt eget materiale (og andres: et høydepunkt er "Roll Ove Beethoven", der gitaristen M. Ward får flekse strengeferdige muskler) med en energi og et humør som er høyst smittende. Det er, interessant nok, gubbefaktoren som gjør konserten smått magisk; dette er folk du kunne forvekslet med din egen onkel i et svakt øyeblikk, og henvendelsen er like direkte og entusiastisk som et velsignet klaps på skuldra i et stivt familieselskap. "To Save Me" blir stående som kveldens høydepunkt i så måte; øyeblikket der tradisjon og egenart smelter sammen og planter glis i samtlige fjes foran Hoves nest største scene. Hadde det bare vært flere der.

001145

From Iowa with love Slipknot, Hovescenen En gang var Slipknot noe av det skumleste man kunne se på en scene. Nå til dags er det takknemlighet og inkluderende holdninger som gjelder også der i gården. Det er noe litt absurd når et band med forstyrrende skrekkfilm-masker og et strengt antisosialt image proklamerer ”we love you” fra scenekanten og snakker om publikum som en vakker familie. Det er ikke mer enn fem år siden det samme bandet stod på scenen i Bendiksbukta i Kristiansand og skremte skiten ut av både undertegnede og mange andre. Den gangen var det en horde uhyre aggressive skapninger som stormet scenen og tok strupetak på publikum. I 2009 har Slipknot blitt et showbizfenomen. Det skal ikke være ubehagelig å se dem, det skal være tøft, imponerende og sirkusaktig. Mye av brodden er borte og Slipknot framstår som 2000-tallets Kiss, bare med veldig mye dårligere låter. Når det er sagt er showet Corey Taylor og de sju andre medlemmene leverer en headliner verdig. Det både ser og høres lynproft ut. Hydraulisk trommepodie, voldelige perkusjonisme og brølevokal kombineres med uhyre presis thrash-riffing, konstante rytmebrekk og en trommis (Joey Jordison) i verdensklasse. Det er sjeldent effektivt, men også litt uinteressant som musikk. For selv om de har blitt langt mer melodiske med åra og drar inn elementer av både rap, drum’n’bass og industri er det vanskelig å høre låter som vil bli huska i det lange løp. Når så også konseptet har mista nyhetens interesse står man igjen med et show som er egna til å glede unge metal-fans, men som er glemt like fort som man rekker å si Des Moines, Iowa.

001146

..og samtidig, på en karaokebar i Sheffield Little Boots, Teltet Syltynn gugge fra britisk syngedame. Når Little Boots entrer scenen er det med lystige piruetter og glinsende kjole, men hennes for så vidt ålreite debutalbum gjennomsynges med få høydepunkter, men derimot med en mer og mer snikende følelse av at hun er "I Facebooked Your Mum"-generasjonens svar på Modern Talking. En synthist og en trommespiller som på ingen måte benytter seg av hele trommesettet ligger og slurer oppå mengder med forhåndsinnspilte låtdeler. Dette massive, maskinelle lydbildet drukner Little Boots' spinkle, Ginger Spice-aktige stemme, og følelsen av å være i et øl- og pølsestinkende karaokelokale forsterkes drastisk. Med tekstlinjer som "she's a mixed up girl in a mixed up world" og flate, likt fremførte låter hadde hun glidd perfekt inn som underholdningsinnslag på en Melodi Grand Prix-fest på Tåsen, men i konsertsammenheng blir dette slette saker.

001147

Rap som renser Q-Tip, Amfiscenen Med fjorårets kledelig titulerte The Renaissance beviste Kamaal Fareed at han fortsatt har det, tjue år etter at A Tribe Called Quest pumpet ut klassikere for de mest tilbakelente av klodens hiphop-hoder. Forventningene til Q-Tip (eller The Abstract, som venner kaller ham) var derfor store i forkant av gårsdagens konsert, og det er en sann glede å kunne slå fast at han leverer varene også i levende live. Høydepunktene står i kø idet Tribe-katalogen snus på hodet og drysses over Amfiet. "Sucka Nigga", "Award Tour" og "Scenario" er triptykonet som etterlater undertegnede nærmest hulkingens rand. Men også solotopper som "Vivrant Thing" gjør dypt inntrykk, ikke minst på grunn av det tette bandet og den gjennomlykkelige stemningen som rir det rause oppmøtet. Det hele ruller og går forbløffende jevnt, og ferske godlåter smyger seg mellom eldre klassikere så velolja og ubesværet at det hele nærmest føles som en i overkant sømløs, men like fullt befriende avslutning på en lang dag. Selv om spørsmålet "Can I Kick It?" aldri stilles, ville svaret uansett vært: Visst kan du det, Q-Tip.

001149

Eksentrisk eleganse Micachu And The Shapes, Amfiscenen UKM-sløret ligger tungt over Londonbandet Micachu And The Shapes. Med en gjennomsnittsalder ikke mye over tyve og med frontkvinne Mica Levi som ser ut som en femtenårig gutt hamrende løs på en tredvekroners lekekassegitar er ikke dette et band for massene, men bakenfor rammel finner vi Hoves så langt mest eksentriske og morsomme opptreden. Trioen, som kompletteres av Marc Pell på trommer og Raisa Khan på brumlesynth, kubjelle og tromme, har et fenomenalt debutalbum bak seg i år, og det er en grunn til at avant-elektronikaguru Matthew Herbert har tatt de under sine vinger: her har vi med et av Storbritannias akkurat nå mest spennende band å gjøre. Musikalsk varierer de mellom det eksentrisk bråkete og nølende, der de går fra tung bråk til adspredte toner uten skjematiske strukturer i bunn. Det er vanskelig å plassere, for av og til tar de publikum på sengen med stramme, pop-lenende storlåter som "Golden Phone" og "Lips", før de nok en gang går tilbake til det glade skrangel. Micachu And The Shapes er vanskelig å forstå seg på, men etter hvert ekstremt lette å forelske seg i. En modig booking av Hove, som ga minneverdige øyeblikk for de som ikke gikk etter første lekegitarakkord.

001151

Ikke helt trua Faith No More, Hovescenen Et formidabelt 90-tallsband gjenoppstod på Hove seint torsdag kveld, men noe av tidsånden og spiriten var borte. Faith No More kommer på scenen som et sendrektig danseorkester. Dressene er pastellfargede, Mike Patton lener seg tungt på en spaserstokk og det er den koselig Peaches & Herb-coveren ”Reunited” som er første låt. Selvironien ligger med andre ord tjukt utenpå dette comebacket. Det tar imidlertid ikke lang tid før de hugger løs på ”From Out Of Nowhere”. Faith No More var et viktig og fornyende band i perioden fra The Real Thing-albumet i 1989 fram til midten av 90-tallet. Siden har de inspirert uttallige etterkommere. Tolv år etter at de holdt sine siste konserter virker tingene å være på plass. Mike Bordin er fortsatt en steinbra metal-trommis, de mørke synthteppene til Roddy Bottum smyger seg inn i skogbrynet, Norgesvenn-bassist Billy Gould gjør jobben sin og gitarist Jon Hudson er det ”nye”, ukarismatiske og velspillende medlemmet. Mike Patton spiller ut hele sitt register, og kvalitetene hans er slående. Jeg hadde faktisk glemt hvor bra vokalist han var og er: teatralsk, vrang, absurd, ond, uforutsigbar og uhyre distinkt. Han går uanstrengt inn i både det brutale materialet og i crooner-hjørene, som den klassiske Commodores-coveren ”Easy”. Bandet spiller seg fint igjennom sterke låter som ”Evidence”, ”Midlife Crisis” og ”Ashes To Ashes”, men uten at man får følelsen av at dette er et nødvendig comeback. Kanskje er det de alternative 90-tallsrockernes måte å kommunisere på – ryggen mot publikum, noen usammenhengende kommentarer her og der, generell gi-faen holdning – eller så har de ikke helt trua. De klarer i alle fall ikke å overbevise den store Hove-sletta, full av folk som var seks-sju år da bandet ga seg, om at Faith No More trengs i 2009. Stemningen er slapp og det er som om verden har beveget seg vekk fra den tidsånden Patton og co. var med å skape på 90-tallet. De byr i liten grad på seg selv og på et show, og de dropper glatt hits som”Falling To Pieces”, ”Last Cup of Sorrow” og ”We Care A Lot”. Verden er full av band som går helhjerta inn i comeback-fasen. Da spørs det om det er plass til band som gjør det halvhjerta. Reunited From Out Of Nowhere Land Of Sunshine Caffeine Evidence Surprise! Your Dead Cuckoo For Caca Easy Ashes To Ashes Midlife Crisis Introduce Yourself Gentle Art Be Aggressive Epic Just A Man Chariots Stripsearch

001154

Fjær i hatten Slash&Friends headlinet Quartfestivalens første dag. Les dommen. Slash & Friends, Quart Slash på scenen Quart 2009 (Foto: Thomas Søbstad, Lydverket, NRK) Mens Axl Rose la 17 års hardt arbeid ned i Chinese Democracy uten å leve opp til forventningene, står Slash fremdeles stødig som gitargud og ikon. To kjedelige plater med Slash's Snakepit er lett tilgitt, mens salgssuksessen med Velvet Revolver er lett glemt. Samme hvor mye Slash gjester og tildels beriker andre folks plater, ligger gullet begravet hos Guns'n'Roses. Slash trenger ikke å bekymre seg for det så lenge han ikke forandrer noen ting; hatt, briller og de fantastiske gitarløpene som starter nesten stotrende før de trygt velter selvsikkert over oss. Seig vibrato og drøy sustain over noen av rockens aller beste gitartemaer. Slash ivaretar arven etter Jimmy Page svært godt. Mens celebre venner står i bakgrunnen og venter, så er det lite annet enn Slash som er av betydning på konsertens seks første låter. Jason Bonham har pappas logo på trommene og er så trygg som en familiebedrift bør være. John 5 er nok teknisk kapabel til å spille i ringer rundt Slash, men det er som kjent lite hensiktsmessig når poenget er å stå bredbeint og gnage lekre toner inn i granitt. Vokalist Frankie Perez har noen heldige Paul Rodgers-aktige øyeblikk her og der; "Hair of the Dog" er fet, og Frankie behersker rollen som vokalist i Guitar Hero svært godt. Vi skal ikke til pubrockhelvete før Ronnie Wood sjangler inn på scenen. I omtrent 15 minuter står alle på scenen og bedrar talentet sitt. Tangentmann Teddy Andrelis irriterende pianobaropptreden er kveldens aller dårligste idé. Ron forteller at Faces snart er gjenforent, og vi får en "Stay with Me" som duger. Etter 15 minutter hektisk jukking på Slash er Fergie fremdeles ikke dømt for seksuell trakkasering, men tvert imot i gang med en knakende god versjon av Hearts "Barracuda". Hun kan synge, hun er gøyal, men hun bør kanskje slappe av litt. I stedet glemmer hun linjer på "Black Dog" og kamuflerer det godt med dårlig diksjon. Deretter vinner hun kveldens Amanda når hun hermer Axl gjennom " Sweet Child of Mine", snurrende med mikrofonstativet over hodet og nasal klang. Til lyden av flysirener og med et vinnende smil, kommer kveldens redning stabbende inn på scenen. "I Love You Fuckin' People" roper Ozzy, og lar "War Pigs" redusere kritiske anmeldere til syngende griser. Ingen kan spre kjærlighet som Ozzy Osbourne, Slash er en karismatisk fyr, men alle får plass inne i auraen til Ozzy. Instrumentet til Ozzy finnes det bare et av, og i kveld lyder det veldig godt. Slash spiller også lysende gjennom "I Don't Know", "Crazy Train" og "Paranoid". John 5 gjør noen fine Randy Rhoads-soloer og vi sverger evig troskap til tung rock. Når Ozzy takker for seg er det egentlig over. Selv om det var noen dødpunkt er høydepunktet såpass overlegent at det er lett å tilgi de mindre vellykkede delene av denne kvelden. Slash har dessuten briljert hele veien, det er aldri langt mellom høydepunktene fra hans hender. Forventninger er innfridd, bra kveld, stor opplevelse. Dette spilte Slash med venner: Immigrant Song (Led Zeppelin) Highway To Hell (AC/DC) Hair of the Dog (Nazareth) Thunder Kiss '65 (White Zombie) Slash riffer Black or White (Michael Jackson) Fall to Pieces (Velvet Revolver) Slither (Velvet Revolver) Nighttrain (Guns 'n) Honky Tonk Women (Stones) Stay With Me (Faces) Knockin' on Heavens Door (Dylan) It's Only Rock'n'Roll (Stones) Black Dog (Led Zeppelin) Sweet Child of Mine (Guns 'n) Barracuda (Heart) War Pigs (Black Sabbath) I Don't Know (Ozzy) Crazy Train (Ozzy) Paranoid (Black Sabbath) Whole Lotta Love (Led Zeppelin) Paradice City (Guns)

001156

Samme nummer som i '06 Klaxons, Oslo Live Festival De dauer ikke av utstråling, de gutta her. Jeg likte albumet Myths Of The Near Future svært godt (uten at jeg har spilt det ihjel de siste to årene, det skal sies), og konserten på Hove i 2007 var ladet med akkurat nok desperasjon, MySpace-know-how og tenårig kjærlighet til å stikke seg fram som et av "hvor var du"-øyeblikkene på Tromøya det året. Situasjonen er en ganske annen nå, og for å gjøre fortellingen kort: Slitne, britiske nü-ravere gjør langt mindre inntrykk på Oslo Live Festival. Konserten starter med "Atlantis To Interzone", en av bandets signaturlåter. Og signatur er ikke nødvendigvis en faktor som jobber i Klaxons' favør - snarere tvert imot. Formelen som i sin tid føltes innbydende og uunngåelig - mollstemt, referensiell, potent, relativt episk og høyst bloggbar apocalypso - føles nå som en underlig lite tilfredsstillende reise tilbake et par-tre år. De nye låtene, som det ryktes har blitt blitt forkastet av plateselskapet, lover verken godt eller dårlig; de føyer seg inn mellom bredbånd-klassikere i uvanlig blodfattig tapning, som om hele konseptet verken tåler raust norsk sommerlys eller folkemengden som desperat forfekter det. Formelen (to stemmer i hver sin oktav, stakkato trommer og skittengrått oppsyn) forstås og fordøyes allerede før "Golden Skans", som brennes av som fjerde nummer ut. Coverlåten "It's Not Over Yet" er et høydepunkt; det er da Klaxons insisterer på at de er et forrykende, viktig og ikke minst bra band. Når de velger å spille videre etter den, føles det som en trassig påminnelse om hvor mye bedre disse låtene var for tre år siden. Herregud, som tida flyr. Flere bilder fra konserten:

001157

Gjest i egen stue Kleerup, Oslo Live Festival En konsert som aldri står i fare for å lette fra scenegulvet. Kan en mann bli for avhengig av chanteuse-virksomhet? Tærer det på psyken å være et utpreget bakmenneske, om enn med ambisjoner om stjernestatus? Er det vanskelig å være en svenske i Norge, midt i hjertet av sommeren, når du til syvende og sist bare har én god låt å vise til? Andreas Kleerups oppvisning på Oslo Live signaliserer et rungende ja på alle disse spørsmålene. Det er nemlig en anemisk, uinteressert og merkelig usynlig hovedperson som aller pliktskyldigst gjennomfører halvtimen han har fått betalt for ved Kontraskjæret. I mellomtiden har han fått assistanse fra en rapper, han har satt seg bak trommesettet , klatret opp i sceneriggen under sin beste låt og gått av scenen altfor tidlig (men på den annen side akkurat tidsnok). "With Every Heartbeat" inntreffer tidlig i settet, som spor fem, men fraværet av et grepa kvinnfolk - Robyn eller noen som minner - ser ut til å lamme Kleerup med intens styrke; han tåler ikke å være seansens fokuspunkt, og han viser heller ingen vilje til å utforske ideen. Her går det tvert imot i ferdiginnspilte låter, og de fleste av dem treffer bunnen av bassenget med et ubehagelig knekk, i pur manko på vokalkarismaen som gjør albumet fra i fjor verdt å høre på, tross alt. Kleerup gir det bort, først og fremst, idet han setter seg bak slagverket, gutterom-style, og dæljer løs, uten at noe annet enn den nennsomt programmerte (og løse, "primitive") beaten når ut til det hoderystende publikumet, som allerede da begynner å vende seg bort fra begivenhetenes manglende sentrum. Hvor ble du av i alt mylderet, Andreas? En svenske som stod ved siden av meg oppsummerte det slik: Denna killen är ett luftslott. Det er han i rettferdighetens navn ikke alene om å være. Men de fleste andre av verdens middelmådigheter velger å kamuflere det hakket bedre enn Kleerup gjorde på Oslo Live i kveld. Fly avsted, nå.

001158

Dårlig skuespill Marilyn Manson, Quart Sjokkrocken lever videre uten Manson. Onsdag klokka halv elleve: Noen hundre har samla seg foran scena. Fram til rundt ti over elleve: Flere har heldigvis kommet for å høre, men de har blitt servert sju anonyme låter. Marilyn Manson har vært som en dårlig oppvarmer for seg selv. Ikke før han drar i gang sin gamle hit "Rock is dead", er han og publikum borte og snuser på noe som minner om gammel ekstase. Midnatt: noen gir meg en Läkerol Salmiakk. Kveldens sterkeste opplevelse. Hvor kjedelig kan en forhenværende sjokkrocker framstå? Svaret etter i natt omfatter flere pinlige øyeblikk enn en uengasjerende B-film. Marilyn Manson later som han prøver å vekke urmennesket i oss med noen udefinerte ul. Han forsøker å rispe oss med stemmen men kutter ikke dypere enn en ubrukelig gatekjøkkenkniv i plast. For en artist som har gjort fare viktigere enn melodier i underholdninga si, kan ikke komme unna med kveldens vasete rolle: Mellom et greit stødig band, leker Manson rundt i et slags rampelystema, tilsynelatende uengasjert. Med lyskastere som på et filmsett, filmklappere og håndkle- og vann-staben løpende som statister i et skuespill som bygger opp en bortskjemt primadonna. Hele dramaturgien ser ut til å skulle spinne rundt likegyldighet som sjokkerende verdi. Men enhver emokid i tenåra kan oppvise mer overbevisende gidder-ikke-holdning enn MM denne kvelden. Klokka 00.06: Scenefrontlysa blinker desperat "kom tilbake" til et publikum som ikke gidder vente på ekstranumre. Lysene blottlegger en innsikt kveldens headliner nok også sjøl kjenner (mannen har jo tidligere iscenesatt seg sjøl og massene på høyde med den smarteste propagandaminister): Vi trenger ham ikke lenger, slik han trenger oss.

001159

Shake that ass, Beach Paperboys har vilje og evner til å kose seg med blide og brisne strandløver, men må gidde mer for å imponere. Paperboys live på Quart 09 (Foto: Thomas Søbstad, Lydverket, NRK) Det skeive smilet er fremdeles på plass, men det skeve blikket er byttet ut med sånne plastsolbriller som publikumet på BeachQuarts best besøkte konsert også har kjøpt seg. Vinni har oppfylt sine uttalte ambisjoner om å melke pr-kua på godt Tshawe-vis og blitt allemannseie etter noen runder som korleder på TV2. Han har stått fram som rusmisbruker, stått fram som pappa og framstått som sympatisk. Han har oppnådd den stjernestatusen som kreves for at den neste runden med Paperboys skal bli den største. Pope Dawg behersker rollen som sidekick og bandleder, men holder seg i skyggen. Fersk Paperboy og tidligere Caveman Anders Møller har fått aliaset Percules, han klarer å tilføre livebandet endel energi, men det blir aldri engasjerende selv om kordamene bidrar bra når de kommer på plass i miksen. Vinni er dreven men ikke veldig oppfinnsom i publikumsfrieriet, han "koser seg inn i Rasstappen" og skryter av vær og band og kaller den lokale helten Kjetil Grande en av verdens beste gitarister. Grande tilfører dessverre ikke bandet noe som helst. Vinni er en mester på rask melodisk flyt, han har egenart, overlegen diksjon og fin stemme, men bør la kjærlighetssanger ligge i skuffen. Som rapper er han effektiv og tilbakelent, men i dag synger han surt og mangler kraft. Han beklager, rettmessig, at det er han som må synge Tshawes partier. Allsangpartiene reddes fint i land av koret. En festivalgjenger 5 minutter før konserten: "Paperboys er jo bra...men de er jo ikke så kjent". Vinni jobber med den saken, mens publikum tar godt imot alt de har hørt før. "Barcelona" er svak men populær, "Keep it Cool" er et naturlig høydepunkt, og alle kan "Lonesome Traveller" uten at den gir oss det crescendoet som konserten kunne trenge.

001163

Røyksoppstandelse Røyksopp, Roskilde 20.000 drita publikummere tar ikke feil. Røyksopp har tatt steget opp en divisjon. La oss ta det med en gang. Det var fullstendig stappfullt på Arena et kvarter for Røyksopp skulle på og umulig å komme seg inn i selve teltet. Forvist til litt for langt bak, uten å se stort annet enn en halv skjerm er det vanskelig å anmelde konsert. Enda vanskeligere blir det når lyden er tilpasset de tredve meter foran deg. Hva skal en musikkjournalist så gjøre? Hengi seg til festen selvsagt. Og for en helvetes fest Svein Berge og Torbjørn Brundtland hadde stelt i stand. Hvis du tror på myten «elektronika-duoer klarer ikke levere live» bør du holde kjeft en gang for alle. Røyksopp har klart å gjøre seg selv til en blanding av en ydmyk elektronikaact og musikalske superstjerner live, det siste året. De sloss ikke lenger mot publikummet sitt, de spiller for det. En del av det takket være en usedvanlig utadvendt bassist, en fiolinist og en Anneli Drecker med karisma nok til å stjele showet. Men hovedgrunnen er dog at de velger å ta kontakt med publikum, utfordre det og tilpasse låtene istedet for å opphøye seg selv til noe spesielt bak en sampler. Røyksopp er rett og slett blitt et ordentlig liveband med publikumstekke som går langt utenpå noe annet Norge har å vise til de siste åra. Fra de går på til en smått pompøs strykerintro, til de går av etter ekstranummeret kjæler de med det høylytte og feststemte publikummet sitt, som villig tar imot. Riktignok er det ikke den vanskeligste folkemassen å underholde – drøyt tjue tusen absurd drita noen-og-tjueåringer som virkelig er klar for fest klokken 02:00 kan redde nesten hvilken konsert det skal være. Men her trengs ingenting å reddes. Dynamikken er nemlig upåklagelig, og måten de to herrene bygger opp settet sitt på burde vært fanget i en brosjyre og sendt ut av Norsk Rockforbund til alle band som ansees for å være klare for utlandet. Fjerdelåta «Remind Me» biter litt ekstra og fører til voldsomme jubelbrøl, «Eple» er nær å rive ned hele teltet og når til og med hakket mer anonyme kutt som «Only This Moment» og forholdsvis kjedelige «Happy Up Here» sparker fra seg live har du noe utenom det vanlige mellom hendene. Anneli Drecker gjør sin Karin Dreijer-tolkning til langt over bestått uten å nærme seg Karin Dreijer, men det er allikvel liten tvil om hva som kommer til huskes best denne kvelden. Høydepunktet (bortsett fra «What Else is There» ) er det utvilsomt en opplagt Robyn og «The Girl and the Robot» som står for. Dagens høyeste applaus og påfølgende massiv dansing gjennom hele teltet er uunngåelig. For en låt. For en liveversjon! Det er lite å si på at det står igjen tjue tusen, stort sett fulle og lykkelige festivalgjengere og skriker og trampeklapper etter en mørk og intens «Poor Leno», for å si det sånn. En triumfferd for Røyksopp, som ser ut til å ha vokst fra nykkene og særheten for godt og tatt steget opp en divisjon siden sist.

001164

Close to amazing Grace Grace Jones, Roskilde 15 kostymeskift og 80 minutters posering levner ingen tvil. Grace Jones er vital som få. Selvsagt lar divaen et rastløst publikum vente en halvtime ekstra før hun går på til Iggy Pops «Nightclubbing». Med en noe futuristisk mohawk på hodet kravler Jones seg gjennom sceneriggen, og fra første stund snakker vi posering, posering og posering. At Jones er født i 1948, er mer eller mindre ufattelig. En 61 år gammel dame som får det å stå i motvind iført en lang kappe, hyllet inn i røyk mens hun sirkler rundt en påle (ja, en påle), til den mest sexy ting i verden fortjener bøttevis med oppmerksomhet. Og applaus. Musikalsk sett er det hele langt bedre enn fryktet, selvom det kommer litt tregt i gang. Visstnok sviktet lyden foran scenen brutalt og alt man hørte var bandets monitorer. Lenger bak var lyden uovertruffen.Hvis du var en av de som sto i pit'en tapte du altså, for seksmannsbandet og Jones løftet seg nemlig stort rent musikalsk under tredjelåta «My Jamiacan Guy». Derfra og ut var det stort sett solid og tight. Og funky, selvsagt. Det er vanskelig å skrive om Grace Jones uten å nevne denne blandingen av fryktinngytenhet og sex-appeal. Hun viser fram nok av begge også på Arena, selvom det etterhvert går mest i det siste. Dama er ikke redd for å framstå som vulgær, for å si det pent. Jones instisterer eksmeplvis å skifte fra den ene dristige kreasjonen til den andre mellom hver eneste låt (noe som selvsagt skaper litt bryderi for bandet, men pytt). Samtidig sitter hun også på en karisma, utstråling og energi som enhver aspirerende 20-åring med popstjernedrømmer kan se langt etter. I tillegg viser for eksmpel «I Love You To Life» at verdens ondeste stemor (og sannsynligvis også verdens mest langbeinte kvinne) har stemme å by på i tillegg til evnen til å «work the angles». Faktisk synger hun tidvis langt bedre enn på klipp og originalinnspillinger fra 70- og 80-tallet. «La Vie En Rose» kommer til å stå igjen som et av de store høydepunktene fra årets festival for undertegnede. Bandet gjør en fantastisk jobb, Jones snerrer fram teksten, lar seg falle ned i publikum og crowdsurfer gjennom halve låta. Fortsatt syngende. Vel oppe på scenen gjør hun «Well, Well, Well» fra sisteskiva Hurricane til en maktdemonstrasjon og viser seg fra sin mest poserende og kokketterende side - rullende rundt på scenedekket, vulgær som få men med et herlig selvironisk smil bak det hele. «Pull up to the Bumper» avslører en bootyshake som hadde utkonkurrert enhver video-vixen, når som helst. Når lyden skrus til magisk tight under «Slave to the Rythm», bandet tar det enda ett hakk opp og Jones rocker en rockering rundt livet gjennom hele låta (!) er det bare å ta av seg hatten. Ekstranummeret "Hurricane" kuliminerer i at Jones slynger seg rundt den nevte pålen, mens vindmaskinen blåser den siste resten av tvil til side. Book dama til Norge, snarest!

001165

Uengasjerende Allen Lily Allen, Roskilde Gode, gamle Britney måtte komme til unnsetning for å redde kvelden, Etter rundt en time begynner endelig det tilsynelatende uengasjerte bandet å få dynamikken i orden, lyden har jevnet seg ut og Allen ser for første gang oppriktig tilstedeværende ut, foran de 17-18.000 på Arena. Fram til nå har hun snublet rundt på scenen, fnist litt, tatt imot den overraskende store applausen mens hun konstant har nirøyket. Og ikke mint druknet på sin egen scene. Hva som måtte til for å snu Allen fra arrogant og fjern til popstjerne? Britneymonsteret «Womanizer», selvsagt. Kontrasten til det hun selv introduserte som «the jazzy part of the set» tjue minutter tidligere er påtakelig. De uengasjerende, akustiske versjonene av «He Wasn't There» og «Littlest Things» var håpløse omarrangeringer av streite låter og bortsett fra «LDN» og «Back to the Start», samt «Smile» (og tredve sekunder deilig Drum'n Bass) hadde settet bestått av mye nøling, kliniske versjoner av gode låter og mangel på intensitet og nerve. Men "Womanizer" satte altså fyr på MySpace-postergirl Allen en gang for alle. Herfra og ut gikk det rett oppover og både allsangvinneren «Fuck You» og «Not Fair» satt virkelig, virkelig godt. Dermed blir det hele også ekstra provoserende å forholde seg til - det er nemlig tydelig at gladjenta kan når hun gidder. Dessverre gadd hun ikke mesteparten av tida på Arena, men ramlet istedet rundt det som virket som sitt eget studioband uten vilje til å kommunisere noe særlig. Merkelig arrogant, og særlig merkelig med tanke på hva hun hadde prestert. Fram til Britney reddet kvelden, altså.

001166

Send inn Klovnene... Middels comeback for Klovner. Klovner i Kamp, Roskilde Det store comebacket blir forhåpentligvis det siste comebacket. Klovner i Kamps store comeback var åpenbart etterlengtet på Odeon Scene. Allerede tjue minutter før Dansken, Alis, Fingern og Dr.S gikk på sto det et par tusen nordmenn og ropte. Og sang. Og fra de går på til «Showbiz» til de skrikes inn til ekstranummeret «Nattens Sønner» har de det dedikerte publikum i sin hule hånd, på tross av til tider grusom lyd inne på Odeon. Dansken flekker barisen omtrent før de har gått på, bruker første låtpause på å fortelle at han hadde mareritt om at ingen skulle komme på gig'en natta før, og andre pause på å fortelle at han er så stolt at han blir kåt fordi at det er dukket opp så mange. Skamløst publikumsfrieri, altså. Og skamløst er nøkkelordet her. Klovner i Kamp var (og er) utvilsomt flinke til å gi publikum en opplevese. De jobber like knallhardt nå som i gamle dager under publikumsvinnere som «Kaninkoker», «Damer», «Oslo», og «Valsen» har de fokuset på publikum, uten unntak. Diverse sceneantrekk (Finger'n i kjole blant annet) og generelt høyt energinivå blanda med joviale tekster om alkohol og puling går dessuten sjeldent feil i festivalsetting og pit'en får akkurat den opplevelsen de kom for. De overnevnte låtene, sammen med «Andeby City» og «Syng» får de norske noen-og-tjueåringene til å flippe fullstendig ut i en blandig av fyll, nostalgi og glede. Dessverre er nostalgidelen hovedproblemet med Klovner i Kamp generelt, og dermed også gig'en. Gjenhøret med rappinga, jovialiteten og tekstene gjør at jeg er fryktelig glad for at dette kun er en enkeltstående konsert og ikke en reunion. For selvom låtene gjøres bra live betyr ikke det nødvendigvis at låtene er gode i utgangspunktet. Fakta er at rappinga til tider er pinlig dårlig, og en låt som «Syng» hadde jeg fortrengt for lengst. Når Apollo hopper ut på scenen etter førti minutters tid, minner det hele om å se en episode av barne-TV i voksen alder («var det såååå dårlig?»). Satt opp mot for eksempel Lars Vaular er Klovner i Kamp anno 2009 håpløst utdatert, teknisk ganske ræva og tekstmessig helt i bakevja. Men, som sagt, live er de fortsatt hardarbeidende (og langt mer engasjerende enn for eksempel nevnte Vaular). Resultatet er at jeg på vei ut av teltet, mens Klovner gjør andreverset av «Nattens Sønner» priser jeg meg lykkelig for at Klovner-i-Kamp-eraen i norsk rap er over, samtidig som jeg tar av meg hatten for at gladgutta tross alt leverte en solid konsert for menigheten. Hvis det gir noe mening i det hele tatt?

001167

Mye røyk uten ild Peter Doherty, Roskilde Ingen grunn til brannslukking. Det er ikke ild alt som ryker. Mye spenning knytta til Arenas åpningskonsert denne søndagen. Doherty endte som kjent med en kjekk bot etter å ha sovna på et toalett på flyplassen i Sveits, og hotellet han bodde på under oppholdet i Roskilde sa klart og tydelig fra om at de ikke ønsket å ha Doherty der. De forventet vel et helvete, i likhet med Arenas tre kvart fulle telt. Men det var ingen grunn til bekymring (eller begeistring). Ilden var på ingen måte tent i bråkebøtta. Det vil si, da Doherty våknet mot slutten funka det tålelig godt, og de tre siste låtene vitnet om en vokalist som faktisk er i nærheten av å burde få lov til å spille på Roskildes nest største scene. The Libertines' «Can't Stand Me Now» og Babyshambles' «Albion» og «Fuck Forever» gjøres unna med entusiasme, glede og intensitet. Og ikke minst glimrende gitarspill. Så hvorfor går det som det går? Fram til dette punktet har det nemlig ikke vært mye å skrive hjem om. Fra Doherty sprader ut på scenen, kun akkopagnert av gitar, øl, og sigg til godt over midtveis har han omtrent ikke klart å gjøre en eneste av låtene sine akseptable. Merkelig nok. Coolness? Check. Karisma? Å ja da. Vittig? Veldig. Men musikalsk skorter det. Illustrerende for hele konserten var hans forsøk på å gjøre en cover av Billy Jean, som etter 12 takter rant ut i sanden. Et nytt forsøk til litt senere hjalp ikke. Det var det med å innse sine begrensninger, og slikt. Hans eneste soloalbum Grace/Wastelands er et helt streit album, men Doherty sliter med å gjennomføre låtene med en eller annen form for dynamikk i behold og det blir snart klart at backkatalogen er for liten for en akustisk konsert av denne typen. Uten annet å lene seg på enn side tidvis begrensede evner som gitarist, surfer han på avvæpnende vitser om sine egne musikalske kvaliteter (- I actually practiced that one, forsikrer han etter Billy Jean-floppen), den sjarmerende arrogante men samtidig ydmyke utstrålingen, sjarmen og alle de stjernekvalitene som ikke er musikalsk fundert. Og røyk. Massevis av røyk. Selv om jentene som kaster opp BH'er på scenen sikkert er mer enn fornøyde med å få se herr Doherty i levende live, og det ligger en viss spenning i hvorvidt Doherty klarer å komme seg gjennom konserten med æren i behold er det ikke særlig givende. En plankecover av «The Needle And The Damage Done» og en fin versjon av «Last of The English Roses» i tillegg til de tre overnevnte holder rett og slett ikke til annet enn at hele opplegget er litt stusselig småmorsomt.

001168

Festen var ikke over.... Coldplay, Roskilde Jeg skal ærlig innrømme det... Da jeg fryktet en søvndyssende, kjedelig, jovial pianobasert hitparade av en avslutning på årets festival, tok jeg grundig feil. Det vil si, det var både jovialt og nok av hits å ta av. Men Samtidig viste Coldplay at de er noe langt mer enn en hitmaskin. De er et godt live-band i tillegg. Fra Chris Martin småflørter med publikum allerede under andrelåta «Violet Hill», og til han og bandet takker for seg halvannen time senere med «Life in Techicolor II» har han forandret halvparten av bandets tekster til å handle om Roskilde, og hatt et skrikende, syngende og gråtende publikum i knestående. Som avsluttende act på en festival viser de seg å være en nær perfekt booking. For et slitent og medtatt rockepublikum som ikke er helt ferdig med festen er blandingen av halvkomplisert rock, ballader og varme tydeligvis en fryd. Allsangen sitter løst, for å si det pent. Mye av grunnen til at Coldplay funker såpass bra som de gjør skyldes hvordan de bygger opp settet. Selvom det aldri blir magi av kvelden, rent musikalsk, syr Coldplay greia sammen på en tilnærmet mesterlig måte. Der en del andre rockeband kjører på og bolker låter fra samme skive og med samme sound , har Coldplay valgt sette ulike låter opp mot hverandre istedet. De hopper dynamisk fra det ene temaet og det ene lydbildet til det andre, hele konserten igjennom, men med fokus på sisteskiva Viva la Vida or Death and All His Friends. Etter lavmælte, melodiøse «Fix You», følger eksempelvis en uptempo «Strawberry Swing» og etter den riktig så flotte, harde og nestrippede klubbversjonen av «God put a smile upon my face» følger balladen «The Hardest Part». Litt til mor, litt til far, litt til den viderekommende og riktig så moro for bandet selv, ser det ut til. Bandet viser seg også å mestre selve stadionjobben akkurat godt nok til å underholde en full festival. Bandet bytter stadig sceneplassering og instrumenter. I det ene øyeblikket sitter en smilende Chris Martin ved pianoet, i det andre løper han rundt med en drage på hodet mens trommisen har flyttet seg til håndtrommer framme på scenen. Dermed blir det, merkverdig nok, aldri verken kjedelig eller statisk. Når «Viva La Vida» tar det helt hjem foran et virkelig ekstatisk publikum etter rundt en time begynner det å lukte fugl på Orange Scene. Dessverre må Coldplay, som alle andre stadionrockere, selvsagt ut på en liten scene midt i folkehavet. Det blir også kveldens eneste ordentlige feilskjær. Den akustiske «Green Eye» funker ikke i det hele tatt, mye fordi lyden er altfor lav. Den påfølgende låta sunget av trommisen forblir også en kuriøsitet. Selvsagt redder de seg inn ved å klare det Pete Doherty ikke klarte 10 timer før – å komme seg gjennom en akustisk versjon av «Billie Jean». Riktignok snakker vi ikke om en kjempemessig versjon av klassikeren, men den gjør da nytten sin. Folk går bananas igjen. Noe de forøvrig fortsetter med de siste tjue minuttene til konfettien regner over publikum og Roskilde er over for denne gang. På tross av litt planking og et litt mindre spennende partier i begynnelsen, viser Coldplay seg å gjøre stadionjobben på overraskende sterk maner. Jeg ble kanskje ikke omvendt av de halvannen timene foran Orange Scene. Men imponert, det ble jeg.

001169

Stort og mjukt Det har tatt nesten et tiår for Maxwell å lage et nytt album. Men er det bra? Maxwell: BLACKsummers’night Et dypt tilfredsstillende gjenhør med den kontemporære soulens kanskje fremste gentleman. Åtte år har passert siden Maxwell ga ut sin tidvis glitrende tredjeskive, salgssuksessen Now, der det fotogene nysoul-ikonets oppdatering av den – i ordets beste forstand – romantiske syttitallsskolen ristet av seg de konseptuelle vektloddene som tynget de to første utgivelsene ørlite, til fordel for et raust knippe minneverdige melodier (”Get To Know Ya”, ”Lifetime, ”For Lovers Only” og en nydelig versjon av Kate Bushs ”A Womans Work”, for å nevne toppene). Disse årene skal han ha brukt på å reise kloden rundt, samt – får man anta – forberede trilogien BLACKsummers’night er første kapittel av (de to resterende platene er etter sigende allerede ferdigstilt). På overflaten har den engimatiske artistens univers forholdt seg relativt stabilt siden 2001; låtene er også i denne runden skrevet sammen med Hod David, og de strekker seg fortsatt elegant ut på det mjukeste møblementet i det urbane musikkrommet, omtrent slik det ble snekret sammen av Marvin Gaye (via Leon Ware) og Al Green mens Maxwell fortsatt ventet sine første melketenner. To justeringer er imidlertid hørbare allerede fra det sterke åpningssporet ”Bad Habits”: Tekstene sirkler i større grad enn tidligere rundt kjærlighet av den ugreie typen, mens lydbildet lener seg ytterlige mot organiske elementer (sjekk for eksempel blåserne og D’Angelo-drivet på den intenst nydelige singelen ”Pretty Wings”). Vokalmessig drar Maxwell hardere på enn noensinne (”Help Somebody”, ”Love You”), og de eneste antydningene til dødpunkter inntreffer på tampen av albumet, som ender en smule statisk (”Playing Possum”) og lettvint (”Phoenix Rise”). Musikk som dette selger ikke i Norge; det blir for displinert og delikat for vår furede, værbitte og knudrete folkesjel. Mangelen på motstand mistolkes som noe uhederlig og falskt, og BLACKsummers’night lener seg verken mot retroelementene eller ”relevansen” som kunne gjort dette til en hjemlig salgsbegivenhet á la Raphael Saadiqs plate av fjoråret. Men om du interesserer deg det minste for moderne, urban musikk, er dette en plate som gjør ventingen på at D’Angelo skal få ut fingeren og følge opp Voodoo betraktelig enklere.

001170

Popmaskineri Englands-hype leverer popvarene så det holder. Florence & The Machine: Lungs 21 år gamle Florence Welch kommer trolig til å gjøre sommeren bedre for svært mange av oss. “Bra til å være jente”, stod det i en melding som tikket inn idet jeg begynte å skrive denne anmeldelsen (fra en kvinne, la det være sagt). Hun har et poeng: Jentefeltet er som regel tungt når britisk musikkpresse skal utpeke artistene de har trua på i det nyfødte året - unge, engelske kvinner med en eller annen quirk (en tatovering, en kul hårfarge), men de fleste av dem vet å skuffe når forventningene omsettes i håndfast pop. Med debutalbumet Lungs tilhører Florence & The Machine unntakene. Florence Welch synger fordømt bra (tenk Cat Power med operatiske muskler og vikarjobb i The Ting Tings), men det betyr strengt tatt ingenting uten sterke melodier og kledelig akkompagnement. Begge deler er på plass her; maskinen virker akkurat som den skal, trygt i bakgrunnen av hovedpersonen, og låtene er uniformt briljante (selv om jeg hadde klart meg uten Candi Staton-coveren “You’ve Got The Love” som bonusspor). Sjangerforakt er ikke nødvendigvis noe pluss, men i dette ambisiøse universet fungerer både Ramones-estetikk, elegante shoegaze-vridninger og sval åttitallsbris (og ikke nødvendigvis de “riktige" referansene) like godt. “Dog Days Are Over” er en fire minutter og tretten sekunder lang popsymfoni, mens en låt som “Kiss With A Fist” besitter en leken og innsiktsfull retrosensibilitet som får andre artister i “sjangeren” - la oss si den strekker seg fra Ida Maria, via Adele, til Lily Allen - til å fremstå som hule og flate. En god håndfull andre låter stikker seg ut i ulike retninger, men med Florence Welchs rike stemme og karismatiske ureddhet dunkende i kjernen av dem. Prosjektet formelig stinker av boblende overskudd, og det er nesten så hjernen formulerer det altfor ofte stilte spørsmålet: Har vi en Kate Bush for 2009 her? Nevnte jeg forresten at hun synger fordømt bra?

001172

Grå-White The Dead Weather:Horehound Man må beundre Jack Whites produktivitet, men det er vanskelig å elske hans nye prosjekt.Seks album med White Stripes, to med Raconteurs og nå debuten til The Dead Weather. Jack White har det siste tiåret vært en evig skapende og aldri hvilende kraft i rocken. Når populærmusikken på 00-tallet snart skal oppsummeres er det vanskelig å komme unna White som indie-entrepenør, stilskaper og estetiker. Han står til og med bak tiårets største fotball-anthem ("Seven Nation Army"). En bieffekt av skapertrangen er at det også kommer ut middelmådige produkter signert mannen. Samarbeidet med Alison Mosshart fra The Kills, Raconteurs-kompis Jack Lawrence og Queens of the Stone Age-assosierte Dean Fertita er et prosjekt som ser givende ut på papiret, men som aldri får vinger å fly på i løpet av debutalbumet Horehound. Utgangspunktet - fire musikere og låtskrivere som finner kjemien og helt uten press begynner å jamme fram en sound og et album – er utmerket. Følelsen av jamming er også vel bevart på Horehound. Her er mange seige bluesriff, rullende B3-orgler og gromme trommegrooves. Mosshart og White deler på vokalen, på flere av låtene gir det en slags duellfølelse med understrømmer av seksuell spenning. Det er i det hele tatt mørke farvann Dead Weathers tar lytteren med til. Vi skal inn i tåka og ned, ned, ned i sumpen. Men der blir også Horehound stående og stampe. Det er som den inspirerte øvingen og leken Dead Weathers startet på i fjor høst aldri kom noe lenger. Låtene forble skisser, det løse preget ble aldri strammet tilstrekkelig opp og de fire gikk aldri opp i en høyere enhet. Selv det vokale samarbeidet mellom Jack og Alison, et fyrrig par ved første blikk, forblir uforløst. Stemmene deres er, pussig nok, for like til at det oppstår dynamikk. Mest minneverdige er et par av de mer neddempa låtene, som ”Rocking Horse” med sitt ildfulle og muntre surfparti og den nake og bekmørke avslutteren ”Will There Be Enough Water?”. De kommer seg akkurat inn på den framtidige samleren The Essential Jack White. Vi får tro han har spart de beste låtene til soloalbumet. Det begynner han etter rapportene med til høsten.

001173

Gatesvakt The Streets crowdsurfet til en sekser, men skuffet ellers. The Streets, Slottsfjell De siste fem minuttene hvor Mike Skinner crowdsurfet gjennom hele Slottsfjellpublikummet og opp til lydmannen på andre siden av området kommer nok til å bli husket. De femtifem minuttene før det var derimot sørgelig forglemmelige greier. Det hele er strengt tatt ferdig. Bandet bak er inne i de avsluttende akkordene av monsteret «Blinded By The Lights» og publikum endelig har vist seg å være med på notene Mike Skinner har tatt av seg sko og monitorkabel og kaster seg ut i folkehavet foran scenen. To minutter senere står han helt bakerst oppe hos lydmannen etter å ha crowdsurfet seg gjennom en god del tusen mennesker, til ellevill applaus og jubel. De minuttene i folkehavet er også mer eller mindre det eneste konserten er verdt å huskes for. Timen før har han nemlig slitt en hel del. Mellom hver eneste låt har Birmingham-chav'en forsøkt alle triks i boka for å få opp stemningen i publikum mellom låtene, kun for å se det hele svinne hen så fort bandet var i gang og refrenget var unnagjort. Sannsynligvis var den manglende entusiasmen delvis et speilbilde på Skinners egen opptreden der han slentret rundt forholdsvis uengasjert og overlot mesteparten av jobben til (den riktig så gode) sidekicken. Samtidig var nok publikums kjennskap til backkatalogen liten utover de ti første radene i pit'en en medvirkende faktor. Lite allsang for å si det sånn. Og når låtene ikke er i nærheten av å overbvise et småpratende publikum blir det hele en kamp hvor Skinner forsøker å mane et halvhjertet publikum til å delta («are you fucking sleeping», «norwegian law forbids you not to dance»), for så å være minst like halvhjertet selv da responsen uteblir. Det var selvsagt høydepunkter. Den nye låta «Where My Heart Has Been» var blant dagens beste sammen med allsangvennlige «Dry You Eyes». Livevinneren «Heaven for the Weather» overbeviste langt mer enn på plate og jaggu ble det ikke korsang på «Ain't no Sunshine», også. Men der prosjektet til Skinner, iallfall tidvis og tidlig i karrieren, er fylt av overskudd, humor og helvete når man hører det i et headset, forsvinner moroa fullstendig i de rolige låtene han har valgt ut live. Eksempelvis hadde han utelatt hakket mer kjente låter som «Well Be In», såvel som «When You Wasn't Famous» og «Pranging Out» på bekostning av middelmådigheter som «Everything Is Borrowed» og «Never Went To Church» og en uhyre statisk versjon av «The Escapist». Men så var det de siste fem minuttene da. De siste to minuttene av «Blinded By The Lights» satt som et skudd på tross av en hanglete start og derfra og ut bar det hele opp til lydmannen. Dermed gav iallfall Skinner et rastløst publikum noe å skrive hjem om, mens de ventet på Happy Tom og Hertis. Let's Push Things Forward Fit But You Know It The Escapist Everything Is Borrowed Turn The Page Don't Mug Yourself Where My Heart Has Been – ny låt Weak Become Heroes Never Went To Church Ain't No Sunshine On The Edge of a Cliff Dry Your Eyes It's To Late Blinded By The Ligh

001174

Fot tross rot Les Lydverkets anmeldelse av Skambankt fra Slottsfjellfestivalen. Kjellerband som har knekt mer enn FrP-koden Skambankt har helt klart blitt et band mange holder kjært, noe de om lag 4000 festivalgjengerne som møtte opp ved Kastellscenen fredag kveld er et tydelig bevis på. Med utsikt over den mørkeblå Vestfjorden og godt på overtid entrer rogalendingene scenen. Det er noe veldig lite pretensiøst ved Skambankt. Beskjeden lyssetting, sortkledd band og norske tekster som egner seg ekstremt godt til allsang, gjør bandet til den perfekte opplading til Turboneger som avslutter senere samme kveld. Mange hender er i været allerede fra første stund, mens vokalist Terje Vinterstø Røthing synger om "Vår Bør" med troverdig sårhet og rasp. Vinterstø Røthing er definitivt ingen stor vokalist, men det spiller på en måte ingen rolle så lenge han fremstår som en fullblods profesjonell og likandes scenepersonlighet. Et ydmykt "E dokke med oss?" er alt som skal til for at allsangen runger i det "Skambankt" fra debuten lydlegger ruinene på fjellet. Tidvis mye gitarteknisk krøll for gitarist Hans Egil Løe gir konserten en dupp, man får nesten følelsen av at lyden er innstilt i såkalt "selgermodus"; med lav gitarlyd for at "kundene" ikke skal skremmes vekk. Dette blir imidlertid for en bagatell å regne når "Løgnprofitør" og kanskje spesielt kanonlåta og radiohitten "Dynasti" låter übertight. Bandet overvinner motstanden ved å spille på lag med publikum, og skaper en fin følelse av "communal thinking". Dermed tar de fokuset vekk fra det som for et band fremstår som et mareritt, nemlig lite samarbeidsvillige kanaler. Skambankt spiller oppskriftrock, med beinharde nikk til Motörhead og Stooges. Singelen "Malin" gir allsang på grensen en utfordrer, og idet trommeslager Børge Henriksen flekker en lubben torso, er det bare å ta imot kvalitetene dette bandet besitter. Skambankt låter som et kjellerband som har knekt stadionkoden, der publikum til stadighet inviteres med inn i et univers som består av en kombinasjon av erfarenhet, svette, enkel bluesriffing og testosteronfremkallende hey!hey!-rop. Kanskje er det nettopp disse ropene som får en god del av publikum til å tenke på bandet som snart entrer hovedscenen, ihvertfall sjangler denimkledte festivalgjengere bort fra scenen under toppnoteringen "O Dessverre". Men det gjør liksom ingenting så lenge dette er et band som med rutine drar opp vesle Iselin fra Sandefjord på scenen og får henne til å telle opp. "Slukk meg før eg brenner" er svakt savnet, men i alt har Skambankt bevist at de er et av de skamløst beste norskspråklige livebandene i Norge for tiden. Selv med teknisk rot

001176

Stil og søle Kaiser Chiefs, Slottsfjell Englands beste liveband dro folk ut av søla og inn i et vellydende univers av energi og giverglede. Leeds' stolte sønner i Kaiser Chiefs har i tillegg til å gi ut tre relativt jevnt gode, refrengsterke album siden 2005, etablert seg som Norgesvenner og soleklare livefavoritter for de som har vært heldige å oppleve dem, enten på Hove, Sentrum Scene, Rockefeller eller John Dee. De har sakte, men sikkert, steget i gradene. Bandets melodiøse styrker og pågående energi, der enkel riffing og "laddish" tekster egner seg ofte godt fra scenekanten. I tillegg har bandet et godt utgangspunkt med et repertoire bestående av i alle fall fem relativt familiære radiohits, i hvertfall for de mest våkne festivalgjengerne. Å la bandet avslutte årets Slottsfjellfestival er i seg selv ingen uvøren øvelse, men med det til tider hasardiøse regnet som høljet ned over Kongescenen lørdag, kunne det fort bli vel mye å forvente fullt amfi denne kvelden. Likevel; nesten 7000 beinharde gutter, jenter, kvinner og menn med søle i ansiktet, høy promille eller høy moral var ladet for britpop. Bandet på sin side lader nå opp til en nært forestående USA-turné, som oppvarming for rockemonsteret Green Day. Kvintetten ser jæskla bra ut, og kler den stilrene scenen - der parkaskledde gitarist Whitey har linet opp to klassiske Fender-forsterkere på noe som minner om en pall for gull, sølv og bronsje. På gullplass sitter trommeslager Nick Hodgson med vindmaskin pustende mot tung lugg. Likevel er det vokalist Ricky Wilson som er sjefen og sjarmøren i bandet. Etter en streit åpning med blant andre en distinkt versjon av radiosingelen "Everything Is Average Nowadays", roper Wilson oppskriftsmessig "tusen takk" og får returnert rop og mye bevegelse fra regnjakkene. Kommuniksajonen med publikum peaker etter allsangen på "Ruby", da publikum oppfordres til å rope frem Peanut (keyboardist) og offentliggjør med dét en mulig intern spøk. Peanut jager så Wilson rundt på scenen før de to sammen pryder basskabinettene med Leeds United-flagget noen fans har tatt med. Kaiser Chiefs viderefører mye av det som har vært gjort på øyriket tidligere, med hint til Dexy's Midnight Runners og Blur, men også enda større band. "Love's Not A Competition..." gir Coldplay assosiasjoner med sitt stadionriff og sterke følsomhet. Kveldens høydepunkt kommer idet vokalist Wilson klatrer opp i sceneriggen (men bare halvveis så høyt som f.eks Bruce Dickinson gjør) under "I Predict A Riot" - og får et relativt engasjert publikum til å synge med av full hals. Kaiser Chiefs gjør godt i å flørte med punk, og da mener jeg mer enn teksten på anthemet "The Angry Mob". Etter en time og et kvarter (sharp) toner "Oh My God" ut, og britene har garantert solgt seg inn i veldig mange nye hjerter. Det hjelper å ha fengende låter, men uten den gleden og energien bandet utviser fra scenen ville dette festivalpunktumet fort kunne bli ren plankekjøring. Kaiser Chiefs kan gjøre en Kings Of Leon og bli et betydelig band i verdenssammenheng med neste album. De har ihvertfall liveformatet dønn inne, stilen intakt og låtene som skal til. Da gjenstår bare publikummet de fortjener.

001178

Slapp sjangerøvelse Jónsi & Alex: Riceboy Sleeps Hoisann, hvor stille det står når Sigur Rós-vokalisten gir seg meditasjonsmusikken i vold. Jón Þór Birgisson kan sies å alltid hatt en hang mot det meditative, selv om moderbandet på de siste albumene har beveget seg mer i retning av det konsise. Når han nå går i tospann med den britiske kjæresten Alex Somers er det med det audiovisuelle kunstkonseptet Riceboy Sleeps, som er et langt steg inn i saktegående, instrumental ambient. Riceboy Sleeps fortoner seg som et knippe temmelig stillestående lydkulisser som ofte har et underskudd på fremdrift og mangel på fengslende elementer. Innslag av blåsere (som på ”Atlas Song”) er kjærkomne, det samme er det klangrike pianoet og de små dryppene av Jónsis stemme på albumbeste ”Indian Summer”. Duoen legger seg tidvis nokså tett opp mot Sigur Rós’ lydbilde og melodier, og når dette står på som verst føles det direkte slemt at de ikke kan hive på bare den minste vokal- selv om dette naturligvis ville gjort Sigur Rós-assosiasjonene mye sterkere. Korbruken på den noe uferdige ”Boy 1904” gir litt ubehagelige gregorian chant- og Stonehenge-druide-assosiasjoner, og den toner ut med en følelse av at den bare setter stemningen uten å gjøre flere forsøk på å berøre lytteren. Jónsi & Alex’ debut hadde hatt godt av å bøye seg i flere retninger, og den blir for ofte irriterende fremdriftsvegrende, inspirasjonsfattig og mest som en øvelse i ambientsjangeren å regne.

001179

Fullendt bråkeorgie Future Of The Left: Travels With Myself And Another Bråkerockvidunderet Andy Falkous slår seg inn i midtsommeren med et av årets barskeste album. Jeg oppdaget ikke det geniale walisiske bandet McLusky før de var oppløste, men skjell falt fra mine øyne da singelsamlingen McLuskyism (2006) dukket opp. Smartere, mer muskuløs punkrock har ikke verden sett på denne siden av Rocket From The Crypt-høydepunktet Scream, Dracula, Scream! (1995), og siden oppløsningen har de to McLuskyfraksjonene Shooting At Unarmed Men (gitaristen) og Future Of The Left (vokalist Andy Falkous samt trommeslager) fomlet rundt over flere album uten å finne formen. Dette endrer Falkous med Travels With Myself And Another; dette er blant årets tøffeste rockalbum så langt. Her representert ved singelen ”The Hope That House Built”: Future Of The Left dyrker lyden av å være en trio; et komprimert, tørt lydbilde med kun trommer/vokal/bass/gitar- og så lenge man har Andy Falkous ved mikrofonen trenger vi ikke mer. Han er en løs kanon som kombinerer kauking og patos (som i singelen over) mesterlig. Bandet fenger, sparker fra seg og buldrer, og låter som ”Arming Eritrea”, ”Throwing Bricks At Trains”, ”Chin Music” og den Turbonegerske ”You Need Satan More Than He Needs You” bobler over av smittende energi. Travels With Myself And Another er sommerens skitneste eventyr, et minimalistisk stykke bråkekunst som bør dirre i de tusen campingstoler i all overskuelig fremtid. Hør albumet på Spotify her.

001180

Generasjonsskifte? Tortoise: Beacons Of Ancestorship Hva gjør et band som har definert en sjanger og en scene når de skal sette i gang med sitt sjette album? Tortoise velger å rykke tilbake til start. Gjennom fem album fra og med debuten i 1994 har Chicago-bandet skapt sitt eget univers – et sted som er bare deres, men som mange naturlig nok har latt seg inspirere av. For ensemblet har tatt klare valg ved hver utgivelse –etter den luftige og eksperimentelle TNT (1998) kom det smellkomprimerte rytmemonsteret Standards (2001), mens den grovt underkjente It's All Around You (2004) (med pluss i margen for et herlig cover) tok en avstikker inn i et mer harmonisk og underdrivende lydlandskap. Det føles altså alltid som en begivenhet når det kommer en ny Tortoise- plate, men på Beacons Of Ancestorship er det forbausende få nye ideer å spore. Det var varslet en mer organisk og groove-basert plate, noe som delvis stemmer – ”Yinxianghechengqi” bidrar med støy og krautrock, mens ”Northern Something” også har et fint driv, på tross av den snikende følelsen av at gjengen her er mer entusiastiske for sin nye synthesizer fremfor selve låtskrivingen. Dessverre, må man kunne si, er retningen denne gangen verken klar eller innholdsrik nok til å definere en ny æra for Tortoise, for albumet fremstår som forbausende passivt. Det finnes lysglimt, som den hypnotiske og rytmesterke ”Gigantes”, klassiske ”Charteroak Foundation” samt rolige ”The Fall Of Seven Diamonds Plus One” – en låt som forøvrig ligner farlig mye på TNT-klassikeren "I Set My Face To The Hillside” - men oppturene er likevel tydelig i undertall. Det sier dessverre litt når det beste materialet på sjettealbumet er det som lener seg mest på fortiden, hvilket unektelig strider mot konseptet om Tortoise som premissleverandører.

001181

For mange Madonnaer Madonna, Valle Hovin Popdronninga flakker fra personlighet til personlighet: bare innimellom blir det stor underholdning. Etter en entré en dronning verdig, med lunt smil og beinet slengt over armlenet på trona, gir Madonna oss et par kontrollerte låter fra sitt siste album. Lyden skjærer, og det er vanskelig å få grep om noe i starten. Dansehiten Vogue, smart nok miksa med deler av den nyere "4 Minutes", gir en viss uttelling. Men like etter at vi endelig får litt fot forsvinner hun bak scena og overlater oss til en død video. Madonna, av alle, bør vite at timing er alt. Og denne gangen suger timinga hennes. Bedre blir det ikke idet Madonna, DJen og spreke dansere sklir inn i en underholdende, men billig Michael Jackson-hyllest. Det bør slå henne rett i ansiktet hvor umiddelbart publikum reagerer på Jackson-beatsa. En lignende reaksjon på hennes eget materiale må hun vente i over en time på. Konserten forsøker å oppsummere en flakkende tilværelse, og det er gøy å høre og se på når hun selvbevisst går imellom dansere kledd opp i hennes forskjellige epokekostymer - fra "Like a virgin"-blondene til de spisse designerpuppene. Men på de fleste andre låtene jager hun bare videre etter nye versjoner til sine gamle låter, som en flyktning i sitt eget show. Kabbala-trance. Selvsagt er mitt gamle idol sterkt nok til å sneie innom noe kløktig, og skikkelig morsomt, innimellom. Som en underholdningens yppersteprestinne slenger hun oss en slags kabbala-trance-versjon av "Like A Prayer" (opprinnelig i gospeldrakt..). Den religiøse balansegangen kan du fortsatt, mor: Nestekjærlige visdomsord fra islam, jødedom, kristendom, hinduismen, med flere, bindes sammen av et dundrende trancetema. En SKAMLØST herlig versjon. Allikevel, etter for mange intetsigende sanger, la oss stille det brutale spørsmålet nok en gang: Ser vi en dalende stjerne? Jeg håper stjernestøvet hennes bare trenger litt omgruppering, og at dette er en mellomperiode. Kanskje før Madonna lander en ny identitet. For: jeg så dronninga smile, og det så ut som hu mente det. Jeg skulle bare ønske Oslo ikke ble det der kjedelige mellomstoppestedet hennes. Se Madonna, danserne og publikum i NRK nett-TV her. Bildegalleri fra Valle Hovin:

001182

Magnifikt og effektivt U2, Ullevi, Göteborg U2 har døpt sin nåværende turné til "The 360 Tour". Og leverer et like ambisiøst som storslått show det er lett å bli svimmel av, mener Lydverkets anmelder i Göteborg. Det irske firkløvret kommer ikke til Norge i år, men denne helga er de i hvert fall i Sverige, hvor de fredag kveld overbeviste stort på sin første av to konserter i Göteborg. Det startet riktignok litt tregt, hvor kraftig vind røsket i låtene og sørget for at åpningslåten ”Breathe” bare opplevdes som en litt fjern bris, mens stivbente ”Get On Your Boots” satt fast i Ullevi-betongen. Likevel måtte vi ikke vente lenger enn til fjerdelåten ”Magnificent” før vi skimtet konturene til det som skulle ende som en magnifikk kveld. For på årets turné har ”stormannsgale” U2 klart kunstykket å bli større enn noensinne – samtidig som de skaper en illusjon av nærhet og intimitet som ikke burde være mulig å få til i arenasammenheng. Hemmeligheten ligger i det banebrytende sirkelrunde scenerigget, hvor en mer enn 50 meter høy og 390 tonn tung romstasjon med utallige bevegelige deler ”henger” over scenen. Og med fire gigantiske klør plantet i publikumshavet på en måte som slipper folkemengden tett innpå romstasjonen (eller kanskje er det en sci-fi edderkopp) gir scenen alle fri sikt til alle kanter, mens den sirkelrunde videoskjermen langt der oppe leverer sylskarpe bilder som trekker periferien nærmere origo. Men selv om rammen er så storslått at det er lett å bli svimmel av mindre, må den fylles med innhold for at helheten skal bli meningsfull. Og det makter de fire irene med bravur. The Edge sender sine karakteristiske ekko- og klangrike gitarstråler opp mot kveldshimmelen, mens Adam Clayton og Larry Mullen Jr. holder rockemonsteret på stø kurs og gir bandet den nødvendige bakkekontakten. Og Bono? Er Bono. Med det ene beinet plantet i den forføriske rocketradisjonen og det andre i samfunnsengasjementets tegn. Men smart nok lot bandet rockefoten og fredagsfesten regjere lenge, før han godt over halvveis i konserten minner oss om at det finnes en annen og langt mer brutal verden utenfor stadionmurene. Først med en intens versjon av "Sunday Bloody Sunday”, akkompanjert av brutale og dagsaktuelle bilder på videoskjermen. Og deretter med bønnen om ”Pride”, før Burmas fengslede fredsprisvinner Aung San Suu Kyi æres med sangen ”Walk On”, mens bilder fra hennes liv speiles på videoskjermen og 50 mennesker paraderer bak San Suu-ansiktsmasker i utkanten av den sirkelrunde scenen. Og like etter at den burmesiske samvittighetsfangen har fått Bonos forsikring ”You’ll never walk alone”, slipper Desmond Tutu til med en intens appell om internasjonal solidaritet og påminnelsen om at vi alle er én. Eller for å si det med Bono, ”One”. Nær sagt selvsagt står denne harmoniske klassikeren fortsatt på U2-repertoaret, men ellers er det befriende å se at de har guts til å vektlegge sistealbumet ”No Line On The Horizon” så mye som de gjør, spesielt med tanke på at det langt fra er deres mest vellykkede plate. Fredag åpnet de like gjerne med fire låter fra denne, og supplerte med ytterligere tre, mens gamle favoritter (foruten de allerede nevnte) som ”Beautiful Day”, ”Desire”, Vertigo” og”With or Without You” strødd rundt om i settet minnet oss om bandets gedigne katalog. Og det er der vi så gjerne lar oss forføre av Bono og U2, og lar Bono-skeptikerne seile sin egen sjø. U2 har sanger og et engasjement som gir helheten en ekstra dimensjon. Og ikke minst: de har midlene som skal til for å skape en opplevelse og et show som går utenpå det aller meste vi noensinne har opplevd. Dette spilte U2 i Göteborg, fredag 31. juli: 1. Breathe 2. No Line On The Horison 3. Get On Your Boots 4. Magnificent 5. Beautiful Day 6. Mysterious Ways 7. One 8. Until The End Of The World 9. Desire 10. Stuck In A Moment You Can´t Get Out 11. Unknown Caller 12. The Unforgettable Fire 13. City Of Blinding Lights 14. Vertigo 15. I’ll Go Crazy If I Don’t Go Crazy Tonight 16. Sunday Bloody Sunday 17. Pride 18. MLK 19. Walk On 20. Where The Streets Have No Name Ekstranummer: 1. Ultra Violet 2. With Or Without You 3. Moments of Surrender For å anmelde U2s konsert i Göteborg, benyttet Lydverket seg av frilanser Leif Gjerstad som har jobbet som musikkjournalist i 30 år, for blant andre Dagbladet, NTB og NRK. Har sett og intervjuet U2 flere ganger, første konserten i Dublin sommeren 1980.

001183

Når svenskene skrur på sjarmen JJ: JJ No. 2 Inkognito-svensker leverer årets fineste ”sval sommerkveld”-lydspor. Man kan undre seg hva grunnen til at JJ røper ekstremt lite om seg selv skal kunne være, men sannsynligheten for at det kan skjule seg folk fra andre band i og rundt Sincerely Yours-enklaven (The Tough Alliance, The Embassy, Air France) er vel til stede. Det er dog ingen vits i å dvele alt for lenge ved dette anonymitets-kjøret; det viktige her er at JJ No. 2 er en nydelig bunke låter som på mange måter konkretiserer hele den svenske sveve-elektropopscenen ned til de mest vellykkede tjuefem minuttene fra den kanten. Dette vil si et imponerende varmtprodusert lydbilde dominert av duvende, elektroniske sydlandske rytmer, strykere og akustiske gitarer. Dette med en klangsterk kvinnevokal på toppen. Her ved ”From Africa To Malaga”: De lefler mye med småkomiske referanser (sistelåten ”Me & Dean” parafraserer Taylor Daynes ”Tell It To My Heart”, de siterer Toto og sampler fra Lil’ Wayne), men det blir allikevel ikke for ironisk. Det man i stedet sitter igjen med er et sjarmerende mykt, smellvakkert album fra noen svensker som kommer til å få det vanskelig med å opprettholde anonymiteten når dette får den oppmerksomheten det fortjener. Hør hele albumet i Wimp her

001185

Vakre Antony Oslos mest funksjonelle tak, fullt orkester og verdens mest bevegende stemme. Kan det bli ille? Nei! Antony and the Johnsons og Operaorkesteret, Operataket Sjeleristeren Antony Hegarty kler symfoniorkester. Oslos mest funksjonelle tak, fullt orkester og verdens mest bevegende stemme. Kan det bli ille? Nei. Oslo Jazzfestival åpna i friluft - med en spesialbygd, flytende scene foran Operaen. Mange nordmenn har et sterkt forhold til Antony and the Johnsons, og jeg er selv en av dem som er på nippet til å sippe bare vokalisten skjærer sanggrimasene sine. Men foran det norske Operaorkesteret blir han noe sobrere i sin vimsete galskap -vi får til gjengjeld vakre, store versjoner av sangene hans (og en av Beyoncés). Et par arrangementer har vel pene partier - det blir for trygt når fløytene og strykerne bare følger etter Antonys stemme. Når det trygge derimot skyves vekk av crescendoer og "styggere" instrumenter, blir det straks mer interessant. Orkesteret ruller mot oss på crescendoet på "For Today I Am A Boy" - og perkusjonen hakker seg inn i "Everything Is New". Vakkert - og interessant - er det også når sanger settes i gang med stille stryk, når buestrøket høres ut som ett langt ett og får cellotonen til å renne som ei stille elv. Mens Antonys stemme beveger seg som forventa; i søkende vibrerende vindkast. Musikkens form og frilufta gjør det lett å sitte å legge merke til og nyte detaljer i lydbildet. Som scene og setting fungererer operataket helt optimalt. Hurra Snøhetta, hadde dere tenkt på denne bruksmåten også? Lyden kan naturlig nok ikke måle seg med inne i huset, men til å være utendørs lyder det behagelig flott. Den nye operastjerna. Antony avslutter halvannen time med en nyskrevet, låt, der triller og markerte strykere bærer fram historien om at Jesus vil bli gjenfødt som en afghansk kvinne. Antony er tydelig fornøyd, oppløftet og oppløftende i sin selverklærte urealistiske tro på det feminine. Den nye "Salt, Silver And Oxygen" blir høydepunktet fra en "jeg var der"-kveld, ledet av ei stjerne med alternativ operapondus.

001186

Et verdig hvileskjær Wilco: Wilco (The Album) Det er lite fornyelse å spore på Wilcos sjuende ordinære utgivelse, og det er ikke noe stort savn: Ingen leverer mer helstøpt albumrock enn dette i 2009. Lenge før de fikk den tvilsomme æren av å bli døpt ”det amerikanske Radiohead” (i kjølvannet av den like deler fragmenterte og monumentale 2002-utgivelsen Yankee Hotel Foxtrot), visste Wilco å skuffe fans som lengtet etter mer av det samme. Summerteeth (1999), for eksempel, vendte en raus andel av Uncle Tupelo-slengerne bort fra bandet, og slik har det fortsatt for hver plate, med en sunn utskiftning av fanbasen som resultat. Hvert album har til syvende og sist stått som et monument over Jeff Tweedys utforskertrang og kunstneriske rastløshet, med krumspring i høyst ulike retninger, fra solskinnspop via pur eksperimentalisme til klassisismen som preget deres forrige plate, flotte Sky Blue Sky. Wilco (The Album) er en logisk oppfølger, og er slik sett deres første pustepause på årevis; øyeblikket der skuldrene for alvor senkes og geipen uanstrengt sendes i retning den ikke ubetydelige andelen indiehoder som forveksler fravær av dissonans med manglende ”tyngde”. ”Bull Black Nova” er likevel en utstrakt hånd (eller kanskje snarere en blodstenkt knyttneve) til de som måtte mene at Tweedy har rotet seg bort i voksentåka de siste årene; denne svært ubehagelige drapsfantasien drones og riffes fram med en intensitet en Marquee Moon verdig. På den andre siden av emosjonelle skalaen finner du stort sett resten av Wilco (The Album) – ukompliserte, organiske og harmoniske øvelser i spennet mellom vemod (”Country Disappeared”, ”One Wing”, ”Deeper Down”) og gledesstruttende bagateller (”You Never Know”, ”Sonny Feeling”). Det eneste reelle feilskjæret her bærer tittelen ”I’ll Fight”; den finnes i en bedre versjon på slutten av Sky Blue Sky og heter”On And On And On”. Wilco (The Album) er – som tittelen antyder – i sum et forsvar for sitt eget format; disse låtene blir definitivt ikke svakere av å nytes i sin intenderte kontekst, gjerne på vinyl av en viss tyngde, med det fårete coveret glisende i fullformat fra platehylla. Musikk å bli voksen til, og bli voksen av – det er ikke så jævlig som det kan høres ut.

001187

Rouxlig nå La Roux: La Roux Rødtopp og ringrev leverer topptung tålmodighetsprøve fra det forfrosne hjertet av åttitallet. Den frekke singelen ”In For The Kill” bør du ha fått med deg nå. Den selvtitulerte debutplaten til elektronikaduoen La Roux, som består av den rødhårede chanteusen Elly Jackson (21) og den langt eldre produsenten Ben Langmaid, byr på mer av det samme, i det minste rent umiddelbart – vi snakker et iskaldt, synthtungt og svært tidsriktig gufs fra 25 år tilbake, da The Human League, Eurythmics, Soft Cell og Visage lydla sin kollektive fremmedgjorthet med de blankeste soniske overflater. Skjønt, duo og duo: Det er liten tvil om at det – i det minste fra et reinspikka presseperspektiv – er minst like fruktbart å betrakte La Roux som nok et tilskudd til den høyst salgbare kategorien ”unge, kvinnelige og lett ”egenrådige” (hun har skikkelig rødt hår, altså!) soloartister” som skyller over oss ad nausaeum i disse dager. Men i motsetning til Little Boots og Florence & The Machine, for å nevne to britiske nykommere det føles uunngåelig å sammenligne Elly Jackson med, viser det seg her å være mindre å hente enn det som først møter øret. For, altså, ”In For the Kill” er slett ikke noen dum introduksjon til dette universet, og ”Tigerlily” følger fremragende opp; her tvinnes en fornemmelse for catchy melodier og en frakobla eleganse sammen med nærmest irriterende presisjon. De to neste sporene – ”Quicksand” og ”Bulletproof” – er kun små hakk svakere, men derfra setter nedturen klørne inn i lytteropplevelsen med rå kraft; en skrikende mangel på minneverdige låter gir plass til refleksjoner over Jacksons etter hvert nokså enerverende stemme og det påtrengende fraværet av dynamikk i prosjektets kjerne. Kall det gjerne britisk inflasjon; sikkert er det at godviljen for fargesterke nykomlinger med som boltrer seg over verdens blogger begynner å bli tynnslitt nå.

001190

Egnet for regnet The Bronx, Sjøsiden Konserten med The Bronx var i ferd med å skli inn i forglemmelsen. Så åpnet dikene seg.. Det er vanskelig å skulle overbevise et, som Erlend Øye-annonsert, avmålt Øyapublikum om sin fortreffelighet når man er et amerikansk rockband med liten Norgesfartstid og et minimalt platesalg bak seg. Nå begynte da også The Bronx-konserten akkurat slik; som en rutinepreget utblåsning fra bandets imponerende konsistente diskografi, uten at publikum brød seg nevneverdig, selv om de gikk hardt ut, med den fantastiske The Bronx I-starteren "Heart Attack American" som førstelåt. Etter hvert gled dog låtene inn i hverandre, der Sjøsidens grøtete lydbilde heller ikke hjalp viderverdig til. Dette var i det hele tatt en konsert som var på god vei til å bli forglemmelig, der også vokalist Matt Caughtrans tidlige, Les Savy Fav-aktige "inn-blant-publikums"-interaksjon falt noe gjennom. Det var derimot da regnet pøset ned i centimetersstore dråper at bandet virkelig kom til sin rett. LA-bandet blandet sitt eget øs inn med regnets på fortreffelig vis, det virket som om den intense regnskuren var akkurat det energitilskuddet de trengte for virkelig å gi det lille ekstra. Publikumsskaren (de som ikke sprang fra vannet) ble også ekstra tent, og fra de pumpet ut karrierebeste "False Alarm" og Caughtran sang resten av konserten ute blant den søkkvåte og mer og mer lydhøre lytteskaren ble dette en blaut rockfest som virkelig fikk blodet til å pumpe blant de førstedagsnølende tilhørere. The Bronx trengte det ustabile augustværet for å gi det lille ekstra, og når de fikk akkurat dét ble dette en konsert som gikk fra å være moderat til ekstatisk.

001191

Duve-stråling Vampire Weekend, Sjøsiden Vampire Weekend skuffet ingen der de duvet i takt med et afro-koseklart Øyafestivalpublikum. Det finnes neppe noen skandinavisk festival med større tetthet av Vampire Weekend-album per publikum enn på Øya, og derfor var det da heller intet sjokk at Brooklynbandet så til de grader preket til menigheten når de i stekende stol fremførte hele sitt fortjent bejublede debutalbum som festivalens første virkelig store utenlandske attraksjon. De viker ikke voldsomt fra studioinnspillingene, men denne konsise, improfientlige holdningen irriterer lite når man får låter som "Mansard Roof", "Campus" og "Cape Cod Kwassa-Kwassa" på rekke og rad. Låtene går gjennomgående noe saktere enn vi er vant dem (spesielt "Bryn", som går i omtrent halv fart), men duve-vennlig tempo passer bra såpass tidlig i festivaluken. De fire nye låtene de spilte introduserer nye elementer til bandets hvite afropop, der både synthtrommer, en slags kastrat-jodling og en (noe skremmende) ska-flørt treffer blink blant bandets elleve tidligere klassikere; spesielt når de faktisk da spiller seg gjennom hele debutplaten. Det knytter seg stor forventning til kvartettens annonserte andrealbum som kommer til høsten, og med denne sjarmen og flere potensielle klassikere blant det nye materiale (spesielt "Ladies Of Cambridge") kommer folk til å duve i takt med dem på festivalsomre også i årene fremover. Bilder fra Øyafestivalen kan du se her

001193

Alt er tilgitt Kåre & The Cavemen, Enga Kåre & co. anno 2009 er et bortkastet bra band. Oslo-rockens hjerte har bevret lengselsfullt etter denne gjenforeningen, selv om den retter søkelyset mot hvor vanskelig det kan være å balansere personlig kjemi med musikalsk evne og vilje. Knut, Kåre og resten av nittitallsårgangen av Kåre & The Cavemen tar farvel med verden et omtrentlig tiår etter at konstellasjonen raknet, og på Øya entrer et knippe sortkledde menn som har en siste ting å bevise scenen. Det er stort i seg selv, men til syvende og sist står og faller alt på gruppens formidling, forvaltning og forståelse av sine to første, semi-klassiske album. Jeg så bandet live i 1999 eller 2000; de spilte på Rockefeller og etterlot publikum (inkludert meg selv) i en mølje av gråt, latter, dansing og gåsehud. I kveld står det i langt mindre grad om liv og død, Knut Schreiners lakoniske mellomsnakk avslører tvert imot et band som fremfor alt har oppdaget hvor gøy det er å spille sammen, og som uten å prøve å kamuflere gamle arr endelig ser ut til å skjønne det mange av oss har forstått en stund: Det finnes ikke et norsk band som når Harestua-gjengen til anklene hva retrofølsomhet, arrangementsteft og pur eleganse angår. Svært mye av dette må tilskrives Schreiner, som trosser tilløp til rusk i det håndtverksmessige maskineriet og farer over hele bandets tidlige katalog med presis hånd og nyspissede ører. Resultatet er at det surf- og stylingorienterte (og kanskje bittelitt ironiske) Jet Age-materialet nesten rager der oppe med det mer frakobla, fjerne og truende sexy A Long Day´s Flight...-albumet, til tross for at sistnevnte var et stort steg opp på plate. Høydepunktene på Engascenen teller "Down The Road Of Golden Dust", "Girlfriend In Tacoma" og en forrykende versjon av "Filadelfia", tre låter (av mange!) som alle hinter om hvor hvilke høyder K&tC tangerte rent låtskrivermessig da de var på topp. Knut Schreiner har signalisert at han ønsker å bruke tida som kommer på å skrive og spille inn musikk i nettopp dette soniske nabolaget. Jeg håper han tar med seg denne årgangen medmusikanter; de kommuniserer fortsatt ypperlig etter alle disse årene. Men den vakreste lyden i verden er, når alt kommer til alt, lyden av et hjerte som slår. Kåre & The Cavemen legger stetoskopet over brystet og pumper lyden ut med stor overbevisning. La det bare ikke bli ti år til neste gang, gutter. Flere bilder fra Øyafestivalen her

001194

Glir forbi Mew, Enga Det låter stort, seriøst og tidvis smukt, men som selvutnevnte riddere av stadionindie har Mew fortsatt et stykke igjen å gå. Drengene i Mew har en rekke ting som taler imot dem. La meg kjapt nevne tre: De er dypt, nærmest kokett pretensiøse, de gir platene sine uutholdelig daffe titler og er attpåtil danske som Kim Larsen svøpt i rød salami, med alt det innebærer av dårlig musikalsk karma. Det er fristende å kalle dem indierockens Pink Floyd, med tjukke lag av ambisjoner smurt utover skjortebrystet og seintflytende "magi" (merk gåseøynene) murrende i hver avkrok av deres gigantomane univers. Samtidig er det umulig å ikke føle en viss respekt for dette befriende egenartede og lite hipsterorienterte orkesteret. Episk, allsangbar og smart albumrock kommer vi til å trenge til krampa tar oss, og på sitt beste leverer Mew en utsøkt tapning av nettopp dét. Formtoppene inntreffer imidlertid for sjeldent på denne Øya-onsdagen, og i sum etterlater trioen både venner og fiender uberørt. Låter som "Am I Wry? No" og "Special" boltrer seg side om side med sanger fra den (etter noen gjennomlyttinger) svært lovende kommende platen No More Stories..., der særlig den smått geniale singelen "Introducing Palace Players" stikker seg ut som en bærekraftig vei videre for bandet. Men i det store og det hele er vokalist Jonas Bjerre verken interessert i eller kapabel til å etablere noen reell kontakt med publikum, og det hele avleveres såpass stort, majestetisk, ukarismatisk og iskaldt at tanken på Satyricon-konserten hundre meter lenger borte varmer, tro det eller ei. Pluss i boka anføres for en mektig avslutning (digre "Comforting Sounds"). Problemet er ikke først og fremst at bandet har forsvunnet inn i sin egen vakre boble lenge før den tid, men at de mangler muskler til å dra oss inn sammen med dem. Bilder fra konserten:

001195

Florence og et karismatisk maskineri Florence And The Machine, Sjøsiden Vel sto Florence And The Machine publikumsmessig i skyggen av samtidigspillende Wilco, men på scenen strålte de. Florence Welch kom til Øya med et meget godt debutalbum i kjoleermene, og flankert av et maskineri bestående av blant annet en mannlig harpist og en allstedsværende trommeslager fikk da også hennes dramatiske pop vist seg fra sine beste sider på Øyas mest innklemte scene. Kollega Marius Asp dro i sin albumanmeldelse frem Kate Bush-referansene, og disse kom også godt frem her; likheten er først og fremst en knusende nærværende stemme, og den lå også såpass langt fremme i lydbildet at man aldri dro i tvil hvem som eide scenen. Med sitt flammende røde hår og flaggermusaktige kjole ser hun mest ut som en krysning mellom Tori Amos og Cruella DeVil, og til tross for enkelte trommeloopsproblemer og anslag til rorbuvitsing, er det gjennom intense og storslagne fremførelser av debutalbumshøydepunkter som "Kiss With A Fist" og "Dog Days Are Over" at hun virkelig vinner publikum. Konserthøydepunktet blir allikevel en spektakulær versjon av Fever Rays "If I Had A Heart", som faktisk også overskygger avslutningslåten- singelen "Rabbit Heart (Raise It Up". Alt dette var mer enn nok til å overbevise alle tilhørere om at Florence And The Machine er Storbritannias sterkeste, nye røst (Bat For Lashes må herved se seg forbigått), og med denne karismaen og formidable musikalske formidlingsevne er dette en konsertopplevelse man bare må glede seg til å oppleve igjen. Flere bilder fra Øyafestivalen kan du se her

001196

Lyden av lovnad John Olav Nilsen&Gjengen, Vika John Olav Nilsen&Gjengen er definisjonen av begrepet "hjertet utapå skjorta". Hypen har ligget tjukt utapå det siste halvåret. Uten annet enn et par myspace-låter og en urørt-finale å vise til havnet sitatvennlige John Olav Nilsen over to sider av nærsagt alle magasiner nær deg. Men mer eller mindre presise sammenlikninger av typen «Den nye Jokke», «Norges Håkan Hellstrøm» utelater dog et viktig faktum – John Olav Nilsen & Gjengen er ikke bare glad i alkohol og er ikke bare villige til å være åpne om skandaler og helvete. De sitter også på et knippe knallsterke låter som lener seg på britisk åttitalls arbeiderklasserock. Noe de førti minuttene og ti låtene som ble presentert for et stadig voksende publikum foran Vika-scenen også vitnet om. For å ta det åpenbare først; Nilsen er en gudegave av en frontfigur for ethvert band. Begrepet «hjertet utapå skjorta» har sjeldent passet bedre på en norsk vokalist. En deilig sjarmerende blanding av arroganse og sårbarhet, innbitthet og ønske om å kommunisere gjør ham til en av de mest naturlige frontfigurene landet har i disse dager. Og jaggu klarer han seg ikke tålelig bra vokalmessig, live også. «Ti Ganger Tusen» viser seg som en live-vinner, vakre «Hull i Himmelen» er en liten perle av og en ny Clash-aktig ballade(!) i "Si Det" (?) sitter som et skudd. Riktignok lener bandet seg tidvis i litt for stor grad på frontmannen sin, men der gjengen bak ham i stor grad var en klump rundt foten på by:larm, har tida i øvingslokalet kommet godt med også for dem. Misforstå meg rett - de er ikke verken distingverte eller elegante ennå og det går heldigvis litt for fort, rett fram. I forhold til tidligere snakker vi skranglete tight, framfor fullstendig uvørent og ukontrollert. John Olav Nilsen&Gjengen leverer neppe Øyas klareste femmer. Til det er det ennå litt for langt opp til de aller beste i klassen, men uten engang å ha en skive i ryggen takler John Olav Nilsen&Gjengen live-jobbing uforskammet godt. John Olav Nilsen&Gjengen anno August 2009 er rett og slett lyden av lovnad om en debut av det glimrende slaget.

001197

Rastløs rock'n'roll Arctic Monkeys, Enga Arctic Monkeys er i slaget før plateslipp, og går rett på samme hva de støter på. Ikke det at britene støter på så mange hindringer denne kvelden: lyden er passe spredd, tydelig og brei. Publikum er velvillige. Og Arctic Monkeys skal iløpet av kvelden levere et par av sine hvasse, rastløse hits. Hits som får de ivrigste til å poge - og resten av oss til å skjønne at jentene på første rad gjerne skriver bandnavnet i panna si. Arctic Monkeys er ikke Øyafestivalens aller mest interessante, ved første ørekast. Det går flere enn tolv band på dusinet i samme sjanger. Men sangene deres har en umiskjennelig lyd, de veksler seg ut og inn som bare disse folene kan. Og konserten er lett å følge: de underholder oss i ånde, med sine rett fram låter som samtidig rommer mye sjel. Sjelen samles best i Alex Turners tydelige, uredde stemme på deres nye "Potion Approaching" i kveld (se lenka over for en tidligere framføring av låta!) - før de fortsetter med godt luggende gitarer på "If You Were There, Beware". Fortellingene om kjærlighet, og imitert kjærlighet; lost and found - og rota bort og unnskyldt, når godt ut fra scena. Nok sjel er det også i avsluttende "505", og vi er ført godt og ganske raskt i havn. Ingen overraskelser, men en tett rad gode sanger. De har med seg litt boogie, svartsabbatsk hardrock og hardcoreøs i flightcase'n: Arctic Monkeys live er fortsatt gode ambassadører for ny danserock'n'roll, baby!

001198

Lampefeber Fever Ray, Sjøsiden Øyas kanskje mest introverte opptreden til tross – Karin Dreijer skapte feberstemning i middeladerparken. En sceneskrekkplaget Karin Dreijer innhyllet i mørke og nok røyk til at en kun ser konturene av henne. Et band teatralsk utkledd som fabeldyr, omgitt av et par dusin stålamper som ser ut som de er hentet ut fra et dødsbo. Legg til en laserkanon. Det høres ikke ut som resepten på suksess? Vel, der tar du fryktelig feil. Fever Rays Øya-konsert nærmet seg nemlig magisk, på tross av å være det mest introverte som setter sine bein i middelalderparken i år. Fra åpningslåta «If I Had A Heart» er publikumskontakten er fullstendig fraværende og det er umulig å skjelne særlig mye annet enn konturene av Dreijer og resten av bandet. Bortsett fra to store laserkanoner skjer det stort sett det ikke mye annet enn at at lyset fra de nevnte stålampene skrus opp og ned, og det hele er påtaeklig statisk - publikumsfrieriets antitese, så og si. Konserten minner altså mer om et visuelt vakuum enn et show i tradisjonell forstand, men det pussige er at dette vakuumet gir rom og utfyller til Fever Rays bekmørke, synthtunge og skrudde lydbilde, snarere enn å gjøre det uinteressant og ekskluderende. Fra åpningslåta «If I had a heart», og gjennom fantastiske «Keep The Streets Empty» og skrudde «Concrete Walls», helt fram til de går av til synthdroning i avslutningen «Coconut» suges man inn i universet NME presist beskriver som «slow-burning» og blir der. Nyansene avsløres i større grad enn på plate, et par utmerket plasserte gitarpartier fyller ut lydbildet og Dreijers manipulerte stemme skjærer gjennom det meste, også live. Sammenliknet med Roskilde-konserten tidligere i sommer klarer Dreijer med følge seg bedre innrammet av Middelalderparken enn av teltduker, muligens fordi de skrur tempoet et hakk høyere, og gjør det enda et hakk mørkete. De seige og delvis forstyrrende låtene ligger dog svært tett opp til albumet, og en av innvendingene kommer definitvt til å være at det hele minner mer om en ren avspilling av skiva spor for spor enn en konsert. Jeg velger å si meg uenig. På samme måte som debutalbumet trenger tid og utfordrer lytteren, gjør også Fever Ray det live, og på samme måte er låtene hypnotisk seige, slående vakre og nesten umulig å la gå inn på seg. Fever Rays selvtitulerte debutskive er et av undertegnedes få ordentlige høydepunkter dette plateåret, og utvilsomt en sterk årets skive-kandidat med mindre noe spektakulert skjer de neste månedene. Øyaopptredenen gjorde det ikke lettere å komme rundt dem en gang sent i Desember, for å si det sånn

001199

Wilco elsker deg Wilco, Enga Verdens beste band er fortsatt skrubbsultent. Egentlig frister det bare å legge ut setlisten og la det være med det. Wilcos 15 år og sju album har utstyrt bandet med en katalog de fleste popband ville solgt et medlem som haiagn for å krabbe seg i nærheten av. Der Chicago-gruppens studioutgivelser (med flotte Wilco (The Album) som ferskt tilskudd) sakte har dreid bandet i retning av klassisk rock som ville gjort seg utmerket på amerikansk syttitallsradio, vier sekstetten sin Øya-konsert til høydepunkter fra de fire siste platene, med alt det innebærer av musikalsk eventyrlyst og mot. Sjefen i Wilco heter fortsatt Jeff Tweedy, men i livesammenheng er det über-gitarist Nels Cline som boltrer seg bredest; hans raffinert brutale innsats på "Handshake Drugs" og "Impossible Germany" er alene verdt dagsbilletten. Det samme må sies om "At Least That's What You Said", som starter várt og eksploderer i et skur av Tom Verlaine-klingende riffing, og "I Am Trying To Break Your Heart", som jeg aldri har hørt i en mer verkende vakker tapning enn denne kvelden. Så hva er det egentlig å trekke for? De tre siste låtvalgene er solide, men en smule trauste. Jeg skulle gjerne sett og hørt mer fra den nye platen - "You Never Know" og "Sonny Feeling" ville sittet som skudd i Enga-publikumets kollektive arm, det er jeg sikker på. Men nå syter jeg: Wilco er fortsatt i en egen klasse blant verdens progressive popband. Og så var det denne setlisten, da: Wilco (The Song) I Am Trying To Break Your Heart Shot In The Arm Bull Black Nova You Are My Face One Wing Handshake Drugs At Least That's What You Said Impossible Germany California Stars Jesus, Etc. Hate It Here Walken I'm The Man Who Loves You Se flere bilder fra Øyafestivalen her

001200

Nær Fela-opplevelse Seun Kuti + Fela's Egypt 80, Sjøsiden Oluseun Anikulapo Kuti viderefører afrobeat-arven med uvurderlig hjelp fra farens gamle våpendragere. Den nigerianske afrobeat-guden Fela Kutis yngstesønn Seun har et ukomplisert forhold til musikk: Den skal låte som far gjorde den på syttittallet, et poeng som understrekes av Felas backingband Egypt 80s sentrale rolle i seansen. Om du først aksepterer dette premisset - og det er det åpenbart mange som gjør - kan jeg vanskelig forestille meg at du mistrivdes på Sjøsiden torsdag kveld: Rausere og hyggeligere stemning kan jeg knapt huske å ha sett på festivalområdet i Middelalderparken. Det er meningsløst å ta tak i enkeltlåter; denne musikken kan snarere beskrives som en eneste lang og duvende bevegelse som begynner i hjerterota og forplanter seg nedover i danseføttene. Ingen, verken før eller siden, har fremført denne musikken så rystende funky som Fela Kuti gjorde det anno 1975 eller deromkring, og det er et åpent spørsmål om det i det hele tatt lar seg gjennomføre. Men Seun gjør i det minste et ypperlig forsøk; han styrer Egypt 80 med raus og myndig hånd og balanserer politisk retorikk mot primale drifter over en kontrollert rytmisk eksplosjon. Karismaen ligger tjukt utenpå mannen, og i disse sosiobiologiske tider må det være lov å uttrykke en vantro begeistring over hvor lite slagg det er å spore i Kuti-slektas genetiske basseng. I en tid der afrikansk populærmusikk kontinuerlig siver inn i indierocken og pumper ny relevans inn i den (som eksemplifisert ved årets to sterkeste plateutgivelser så langt; denne og denne), må det være lov å håpe at Øya henter inn flere artister fra kontinentet, og fortrinnsvis som noe annet enn enslige alibier når "world"-kvoten skal krysses av. Seun Kutis oppvisning på Sjøsiden er et soleklart argument for at Øya bør la enkelte skjeggete, gitarbleike alternativ-døgnfluer vike for en ny, globalisert og utbygd definisjon av popbegrepet.

001201

Se min smukke navle Gang Gang Dance, Sjøsiden Vil du tømme Sjøsiden for folk, sier du? Enkelt: La et knippe selvforelskede New York-hipstere få boltre seg på scenen i en snau time. New York-kvintetten Gang Gang Dance viste seg som et habilt albumband med fjorårets Saint Dymphna, en stort anlagt plate som på sett og vis varslet skredet av gode plater i krysningspunktet mellom psykedelia, elektronika og syrete verdenslyd 2009 har skjenket oss. Den låter fremmedartet og skrudd (i flere betydninger av ordet), men strekker samtidig en vennlig labb ut til åpenhjertige indiehoder som aksepterer at musikalsk gevinst ofte vil koste tid og krefter. I konsertsammenheng er det likevel vanskelig å føle noe annet enn en snikende oppgitthet over hvor mange gode ideer og melodiske tilløp GGD er villig til å skusle vekk for å fremstå som kompromissløse og interessante. Bandets sterkeste kort er trommis Jesse Lee, en disiplinert og intelligent Boredoms-disippel som gjennomgående pumper vitalitet inn i selv de mest kantete og ugjestmilde strøkene av disse sangene. Det hjelper imidlertid lite når vokalist Liz Bougatsos fremstår som en sju år gammel jente som har blitt kastet opp på scenen og brått oppdaget hvor morsomt det er å daske løs på bongotrommer og ule i mikrofonen, gjerne samtidig. Selv en praktlåt som "House Jam" krakelerer under damens retningsløse uling, og når endeløse, tjalla loops etterhvert stiller seg i sentrum av av lydbildet, er kvelertaket et faktum. Den jevne publikumsstrømmen mot Engascenen må til en viss grad tilskrives Lily Allen tilstedeværelse, men Gang Gang Dance gjorde skuffende lite for å tette igjen flukthullene.

001202

Datatrått Datarock, Enga Datarock påsto at spillejobben på Øya i år var et klimaks for dem. Det ble det ikke for oss. Lyden og området jobba ikke for vokalist Fredrik Saroea denne gang. En av Norges smartest lydende popstemmer; crooner og indie samtidig, og på en deilig markert måte. Vanligvis. I kveld sang og skreik han uten å finne nerva. Følelsen av masete gnikking forsterkes av bandmedlemmer som styrer rundt med smådesperate publikumsfrierier ("det mest sexy publikummet vi har sett!"). Tilløp til at vi alle vil i samme retning kommer riktignok på fest-partiene på "Fa Fa Fa" - der det ikke står på viljen til å underholde. Med triks og posering, oppå og sentrert rundt trommesettet til supertajte Tarjei Strøm. Men det blir mye mas før de finner formen igjen. Ny miks. I tillegg til deres alltid tilstedeværende Talking Heads-referanser, var det interessant å høre "LCD sounden" de har tatt opp i noe av sitt nye materiale, live. Det fungerer godt blanda inn sammen med nyreiv, også i deres gode gamle slagere. Partiet mellom "I Used To Dance With My Daddy" og nye "Amarillion" gir godt rytmisk driv og underholdning samtidig - med bytte og showing. Men på "Ugly Primadonna" tar new rave-innpakninga helt over, der en massiv bass som kunne vært fantastisk - drukner alt annet. Skamløst - ikke sømløst. I utgangspunktet er skamløse frierier fra mennene i joggedresser bare gøy. Men hymner til publikum blir tomme når to tredeler av konserten går med til å finne formen. Gnikk gnikk gnikk: en viss tilfredsstilelse gir det jo, men minner mest om et litt for slitsomt foreplay.

001203

Det siste ærlige rockebandet Doves, Sjøsiden Det er mulig å forestille seg annet og bedre U2, ukorrumpert av gigantoman livsstil, desperat posisjonering og sin egen kronglete vei mot middelmådigheten, og uten Bono brautende bak mikrofonstativet. Manchester-kvartetten Doves, som har lagd lyd i et drøyt tiår uten at kloden har endret bane av den grunn, høres ut som dette bandet. Få grupper utforsker balansen mellom raffinement og et bankende hjerte med like givende resultat, og idet skyene ruller innover Sjøsiden under "10:03" er det åpenbart at dette blir en sjelfull seanse. Doves gir imidlertid ikke ved dørene, og like greit er det: Brorparten av låtene under Øya-konserten er fra vokseren Kingdom Of Rust, som ble sluppet tidligere i år, og versjonene de serverer er uniformt briljante, med det nydelige, bunnløst ensomme tittelsporet som ett av flere høydepunkter. Diamanten i diskografien heter fortsatt The Last Broadcast, og "Pounding" og "There Goes The Fear" nytes grådig av oppmøtte entusiaster, mens "Black And White Town" fra Some Cities for alvor utkrystalliserer seg som en av 00-tallets klassiske singler; et dramatisk snapshot malt ut i hypnotiske gitarstrømninger og hektende rytmedønninger. Du får det ikke større. At publikum i det store og hele ter seg som om de har blitt tvunget til å overvære et valgmøte for Senterpartiets lokallag i Vennesla, får anføres som en evig tilbakevendende Øya-kuriositet snarere enn noen reell nedtur. De burde spilt "Words", dog. Pyttsann.

001204

Flatpakket hvitevare Asher Roth, Vika En kjær venn av meg lanserte overskriften "Shame on a wigga" idet tonene til "Blunt Cruisin'" duvet over Vikascenenens unge, smådrita og sjeldent entusiastiske publikum. Collegerap-fenomenet Asher Roth skal imidlertid ikke lastes for at han er hvit, enkel og populær. En anklagende finger må derimot rettes mot Øyas bookingansvarlige: Om dette er den beste hiphop-headlineren dere er i stand til å hoste opp, kan dere like gjerne droppe hele greia. Å måtte ty til å hale ungjenter opp på scenen under en konsert hinter ofte om grunnleggende artistiske mangler, og Roths sparsommelige substans som lyriker og begrensede opplegg som MC kamufleres ikke akkurat underveis; her hales tiden ut med platt mellompreik som pendler mellom weed-slogans og hul selvhjelpslingo, mens en låt som "As I Em" vil for evig og alltid peke på én ting: Hvor spinkelt rustet han er til å møte sammenligninger med en viss annen populær hvit rapper. "I Love College" (i typisk opportunistisk ånd omdøpt "I Love Oslo" for kvelden) er i seg selv en pervers genistrek, men Asher Roth makter utrolig nok å engasjere publikum også før denne avslutningen. Han er en flink selger, og stemningen er såpass jovial at det i sporadiske øyeblikk er lett å glemme hvor lite denne kremmeren faktisk har å by på. En skuffende avslutning på fredagen, det her.

001205

Ikke riktig nagla Jay Reatard, Vika Forvirrende, frenetisk, egenrådig og majestetisk. Jay Reatard og hans band søker medlemskap i en eksklusiv klubb som rommer navn som Ramones, Misfits, Television Personalities og Angry Samoans. Folk som ikke er spikra sammen på normalt vis, og som kanskje ikke er riktig vel bevart. Jay er nok en skarp og kalkulert fyr, han ser verdien av et komplett utrykk og har jo vitterlig gjordt det enkelt for oss ved sitt valg av navn. Men det ser likevel ikke ut til at det er fornuften som styrer Jay Reatard. Vi fikk en halvtime med hektisk melodiøs rock fra vikascenen i ettermiddag. En opplagt og målbevisst Jay ga jernet. Rastløshet -Det var ikke stille et sekund. Skrikene fra Reatards gitar gjennom to forsterkere av merke Fender Twin Reverb gjallet mellom låtene. Utmattende for publikum som innser at det er liten vits i å juble ettersom vi er i ferd med å bli fullstendig overkjørt. Vi får en nær voldelig opplevelse av hvordan de enkle og fengende låtene kan boltes sammen til en knusende masse av melodiøst stål. Aggresjon - I et sjeldent og akk så herlig forsøk på kommunikasjon (knapt hørbart gjennom skrikende gitarer) tok Jay seg tid til å skjelle ut band som kastet bort betalende publikummeres tid ved å snakke mellom låtene. Jay hisser seg opp og trives med det. Aggresjonen preger det meste av Reatards produksjon, han har en naturlig tilnærming til både spyttingen og det fresende sinne som preget den morsomste punken i 1980. Men likevel er det kjærligheten til primitive inspirasjonskilder som Oblivians og Wipers som skinner klarest, og det er få som behersker det utrkket som Jay Reatard i 2009. Hyperaktivitet -Her går det over stokk og stein og alle hauger. Absolutt alt går mye fortere enn på plate. Mid-tempo-juvelene "Hammer, I Miss You" og "I'm Watching You" mister mye av sin opprinnelige kraft når tempoet dobles, men gjør den hektiske helheten enda mere åpenbar. Bandet raser gjennom låtene uten at det blir skramlete, publikum rekker såvidt å synge med, de av oss som ikke står og måper. Bassist Stephen Pope er en toppladet, selvmedisinert, hysterisk afrobamse som setter spiss på opplevelsen. En utrolig trommeslager som ser ut som han er på vei fra Jethro Tull-convention til LAN-party spiller fire flate i et fullstendig uforsvarlig tempo og gir oss et komplett bilde av verdens mest elskelige band. Det er helt umulig å forestille seg disse gutta i normale yrker, de er skapt for å være turnerende musikere.

001206

Lite marg i gamle bein Madness, Engascenen Gamle ska-bikkjer bjeffet seg gjennom et rutinepreget show på et spilletidspunkt som burde vært tildelt noen andre. Det har begynt å bli tradisjon for Øyafestivalen å booke ett band hvert år med minst én fot i geriatriens verden, og med unntak av Roky Erickson-konserten for noen år siden har disse innslagene av gamle helter vært lite givende (med den hikstende ræva Nancy Sinatra-konserten i 2002 som foreløpig versting). At Madness skulle få spille på selve sjarmørtidspunktet, rundt kl 22 på den største scenen, føles bakstreversk og litt trist, siden artister som eksempelvis Lily Allen ble avspist med en langt mindre trivelig slot. Nåvel, britene leverte da det de er kjent for, noe som vil si sine to 1982-hits "Our House" og "House Of Fun" og diverse fyllmasse fra bandets hele ni studioalbum. Dette gjennomspilles med utelukkende lening på rutine; musikalsk er det temmelig slappe saker og det gis uhyre lite ekstra. Øyaspillingen behandles som nok en turnéstopp, og selv om de sper på med et par moderate coverversjoner (blant annet The Upsetters-låten "I Chase The Devil"), blir aldri dette den festen som man muligens kunne forvente av en såpass rutinert gjeng. Dette ble en innholdsløs og blodfattig avslutning på Øyakvelden, for Madness ga både lite og blaffen.

001210

Norges stolthet Elektrisk finale! Röyksopp med venner landa festivalsesongen med kraft. Hva er det som gjør Torbjørn Brundtland og Svein Berge så ranke i kveld? Er det a) at de veit at de har Robyn med på laget? b) vissheten om at vi vil ha elektropophitsa deres, c) at de har på seg superheltkappe og paljetter? Superheltene i pop bruker sjøltilliten riktig, og lager en festforestilling av årets Øyafinale: De har lekt seg til nye versjoner av flere av låtene sine, som når "Eple" går fra funky baktung til å skrus opp og i knirk. De tar seg råda til å spille en helt ukjent sang allerede som andrelåt i settet, og jøss, de hadde en liten popbanger i skuffen uten at vi visste det! Følelsen av overskudd faller tidlig på plass. På landslaget denene gang stiller fint og utkledd band, soppene på effektvokal, skjære Anneli Drecker - og, alle smarte jenters forbilde: Robyn med på to av sangene, hviin! Maskespill. Igjen er lyden på Enga-scena en utfordring, med vindkast som spesielt drar lyden av de flotte stemmene fram og tilbake. Litt synd, men det overskygger ikke gleden i perfekte poplåter og overraskelser. Live tar Röyksopp godt vare på sine kommersielle kvaliteter, og legger til særheter. Noen av påfunnene har de kanskje plukka opp hos Karin Dreijer (The Knife/Fever Ray). En av fellesnevnerne hos disse grenseflytterne i pop, er lysta til å leke katt og mus med publikum - og når den kvinnelige vokalisten med uglemaske dukker opp, oppbrudt og full av effekter på stemmen, er forvirringa stor: ER det Karin? Er det Anneli? Åja, Anneli, nåvel, to av tre av Nordens fineste stemmer, det er mer enn greit! Etter festlåter i fine versjoner, er det plass til litt ekstra lek, og det ender i kledelig instrumentalhouse med skingring og beinhard bass. Karene forlater oss litt lengtende etter mer. Og litt stolte. PS Röyksopp spiller også på Pstereofestivalen, Trondheim, 21. august, og Parken, Bodø, 22. august.

001213

Maritim Jaga-safari Jaga Jazzist, Pstereofestivalen Jaga Jazzist anno 2009 byr på mindre Farrisreklame, mer interrail. Jaga Jazzist får æren av å åpne hovedscenen på årets Pstereo-festival i Trondheim, og jaggu har ikke yr.no tatt feil igjen - godt er det, for solen skinner på et spent og stadig økende antall publikummere. Det er gått fire år siden siden forrige plate, What We Must. Hva gjør bandet nå? Går de tilbake til det mer jazza materialet fra A Livingroom Hush? Det kjøligere, mer elektroniske og drill'n'bass-tette The Stix, eller fortsetter de langs progrock-sporene fra What We Must? Selv med kliss nye låter er det ingen tvil om hvem som står på scenen. Det later til at Jaga kan putte det meste i blenderen og likevel låte som seg selv. 2009-utgaven byr også på forfriskende nye medlemmer som som Stian Westerhus på gitar, og Øystein Moen på knotter/tangenter (begge fra bl.a Puma og Monolithic), samt trombonist Erik Johannessen. På åpningslåten "Book Of Glass" gjør sistnevnte sitt for å mane frem bildet av Harry Klein surfende gjennom Venezia. Jeg innser plutselig hvor deilig det er å høre nytt Jaga-materiale mens Line Horntveth er nær ved å vise at hun like gjerne kunne stått på scenen i Operaen som på Marinen i Trondheim. I neste låt, "One Armed Bandit", vifter bandet med sin nyinnkjøpte globetrotter-billett. Vi er på Hawaii, i Øst Europa, Karibien, Oslo og Sentral-Afrika. Om jeg var lei bandet, eller bare de gamle låtene blir klart når gåsehuden sniker seg innpå i neste låt. "Bananfluer Over Alt" kunne like gjerne hett "Honolulu Skyline" i det Lars Horntveth sklir over steelgitaren. Jaga Jazzist er tettspilt og fremstår med den samme friskheten og autoriteten som tidligere. Flere av de nye låtene er fengende og friske, ikke minst fremstår det nye materialet som relevant i 2009. Etter en mer eller mindre analog start er trommemaskinen tilbake som på The Stix, men denne gangen forlater bandet den finske saunaen og bringer frem en mer ekvatorialsk varme. Deretter banker en basstromme fra elektroverden liv i publikum og genererer spontan og overraskende rytmisk publikumsklapping i 160 bpm. Jeg tenker på safari og elefanter før messinginstrumentene igjen blåser liv i 60-tallets exploitationfilmlyd. Nest siste låt "Prognissekongen" starter med helikopterlyder som gradvis sklir over til å låte som keyboardets presetknapp merket med "klapperslage". Det låter som at Jaga har brukt pausen til å bytte ut Farris og Vodka med Moscow Mule, Piña Colada og et variert utvalg fargesterke cocktails. Jaga 2009 blir komplett i det Lars Horntveth vrir ut et herlig repetetivt nyveiv-riff på gitaren, til umiddelbar akklamasjon fra publikum, deretter rundes dagens safari av med klassikeren "Oslo Skyline". At publikum ser frem til ny plate viste seg da Marinen plutselig var tettpakket, selv under en konsert med nesten utelukkende nye låter. Foran meg står en fyr med t-skjortetrykket "Be Strong, Be Wrong", og det slår meg som symptomatisk på Norges kanskje sterkeste bandbesetning og låtskrivere. Jaga Jazzist er ikke redd for å gjøre ting på sin egen måte, og det låter alltid tøft.

001215

Calexikos Calexico, Pstereofestivalen Aldri har Marinen vært nærmere et country-meksikansk klimaks enn under årets Calexico-konsert. De fremstår lett som verdens mest sympatiske band, Calexico, idet de entrer scenen til John Williams' Star Wars-tema "The Imperial March"; en perfekt sensommermiks av trompeter og tilbakelent countryrock rammer inn Pstereo-stemningen på nydelig vis, med en skråsikker Joey Burns som kveldens naturlige orkesterleder. Her snakker vi maritim mariachi fra et band flere har hørt om enn på, men også deres mest trofaste fans fikk sine øyeblikk, og da spesielt "Ballad Of Cable Hogue" fra diskografi-høydepunktet Hot Rail og trompetsprutende "Crystal Frontier". Dette var nok en kveld for de som liker -exico-delen av bandet mer enn Cal-, for det var mye mer tex-mex enn country her, og dette er naturlig, siden disse låtene i større grad passer liveformatet. Enkelte blodfans kan nok murre over mangelen av låter fra 2006-albumet Garden Ruin, men disse fikk en utsøkt versjon av "Letter To Bowie Knife" og en bombastisk, opprocket versjon av Carried To Dust-låten "Two Silver Trees". Kveldens største høydepunkt var nok allikevel deres versjon av Love-klassikeren "Alone Again Or"- en av få coverversjoner som kan sies å tangere originalen. Glisene lå tungt over publikum når Burns snakker om Jonny Vang og en Nidelven-båttur i båten "Calexico", og ved siden av Harrys Gym og Late Of The Pier er dette et klart høydepunkt når Pstereo-festivalen 2009 skal oppsummeres.

001217

Frem og tilbake til fremtiden Late Of The Pier, Pstereofestivalen Der det tidvis snubles og skrangles tar Late Of The Pier igjen med originalitet og ungdommelig overmot. Mye. ..og det funker. For det er slett ikke noen dvaske lydbølger som renner ut av høyttalerene på marinen; Det er 40 år med musikkhistorie, komprimert til en kanonkule, bekledd knust speilglass og staffasje. I starten virker guttene noe nølende i sine glitter-togaer og discoantrekk, men gradvis slipper både band og publikum seg løs. Vi får også servert et par nye låter som fortsetter i prog/punk/electro/glam-sporet fra 2008-albumet Fantasy Black Channel. Først når "Broken" kommer i gang midtveis slipper festen seg løs og ivrige trøndere gjør sitt beste for å danse i syv fjerdedeler. Kanskje er grunnen til at Late Of The Pier slår så godt an hos publikum er at alle finner noe de liker i den mildt sagt eklektiske komboen. Live, som på plate, låter bandet slik 70-talls progrock og psykedelia hadde gjort dersom ecstacy hadde vært decenniets "it-dop". Samtidig er det nesten så man kikker rundt seg etter kameraer og folk med alpeluer, for tilværelsen føles plutselig veldig Wayne's World Y2K in the making. Når et av albumhøydepunktene "The Bears Are Coming" fyller luften, noteres ord som "milleniumkids", "info!" og "Japan-crazyface!" i blokken. Bandet klarer seg godt uten semi-superprodusent Erol Alkan bak spakene og det låter fyldig og fint, men først og fremst en det en fest. Etter konsertens mest funky låt "The Enemy And The Future", er det klart for hit-en alle ser ut til å ha ventet på. "Focker" gjør umiddelbart situasjonen fremfor scenen mer intim, og en skare trøndere benytter anledningen til å riste av seg akkumulert slagg fra festivalsommerens ølinntak. Deretter avsluttes konserten med det festlige og alltid populære trikset publikum-og-Slagsmålsklubb-på-scenen. Selv om bandet med fordel kunne gjort mer live-tilpasninger av låtene (ta-av-partiet på "Focker" er for eksempel kriminelt kort) klarer de å trykke inn 14 tette og intense låter - det føles i alle fall som god valuta for pengene.

001218

Susanna sier det mildt Susanna and the Magical Orchestra: "3" Alle som tåler stille speiding utover fjorden: dette er lyden du skal fylles av i høst. Susanna Wallumrød og Morten Qvenild er, sammen med gode hjelpere, magikerne som har blitt kjent for spesielle, lavmælte coverversjoner. Noen ganger har det stått for stille og hvilt på den pene stemmen til Susanna. På sin tredje plate balanserer de helt rett - og treffer dessuten igjen blink med en overrislende vakker coverlåt. Susanna og Mortens sanger er, for å si det mildt (og dét skal man jo, i deres selskap, si det mildt, altså), stillferdige. Plata har dermed ikke det mest allsidige bruksområdet. Du må akseptere at ting tar tid, og at tida brukes til stemning og ettertanke. Men gjør du det, og setter vekkerklokka på "aldri", er denne musikken noe av det vakreste du kan vente på evigheten med. Mer breiale synther gir et djupt, styrkende bakteppe for fullt fokus på Susannas sterke, lyse stemme. Kunne keyboardist Qvenild lagt på ennå mer ost? Ja, om enn bare i ei låt som tok det hele litt lenger ut. Men på "Palpatine's Dream", "Some Day" og på tolkninga av Rush' gamle joviale synthprogpoplåt "Subdivisions" er det forsiktig funky nok til at plata spenner vidt nok. Hør "3" med gode høyttalere, og du hører hvor fininnstilt produksjonen er - og hvor mye dagslys den slipper til på både tekster og vokal som tåler det. Hør forskjellen på Rush og Susanna and the Magical Orchestra:

001222

Tøysetronica Múm: Sing Along To Songs You Don’t Know Múms slør av islandsk mystikk er for lengst løftet, og tre album etter gjennombruddet står et band med en del passe gode idéer og noen barnslige innfall. Det har gått nedover med Múm siden de to flotte førstealbumene Finally We Are No One og Yesterday Was Dramatic – Today Is OK, og bunnpunktet nådde de med 2007s forferdelige Go Go Smear The Poison Ivy – som også var første uten vokalist Kría Brekkan. Sing Along To Songs You Don’t Know er slik sett en opptur, og her skal ny vokalist Sigurlaug Gisladottir ha mye av æren, som slynger nytt liv inn i et band som sårt har manglet en tydelig røst de siste årene. Musikalsk legger de seg tett opp til denne nyfolken som man kjenner igjen via band som Dodos, Espers og Animal Collectives Feels-album; stryker- og elektronikastyrt popmusikk som tar seg god tid, men fenger. I dette selskapet faller Sing Along.. for ofte inn i den grå massen, all den stund de sliter med mangel på originalitet og evne til å fenge. Unntakene er ”A River Don’t Stop To Breathe”, ”Húllabbalababbalúú"” og ”Sing Along”, som er blant det beste de har kommet opp med siden “Green Grass Of Tunnel”. Ellers preges albumet av en del skissepregede låter og et par som er direkte plagsomme (der ”The Smell Of Today Is Sweet Like Breast Milk In The Wind” (!) på alle måten tar kaken), og helhetsinntrykket blir dermed at bandet har et stykke igjen til å finne ny form, selv om dette er et lite steg i riktig retning.

001223

Strøken Sølvsuper Dinosaur Jr. Rockefeller Det største comebacket siden Batman leverer varene. Første møte med Dinosaur Jr. etter gjenforeningen, på øyafestivalen 2005, ga oss liveutgaver av bandets post-hardcore-pre-slacker-perler fra slutten av åttitallet. Upåklagelig på alle vis, intenst drivende og kraftfullt. Siden da har vi fått to svært gode plater med den sorten låter som gitarist J Mascis perfeksjonerte etter at bassist Lou Barlow tok sin bass og raste ut av bandet. Mascis mente en gang på nittitallet at nå var han blitt for god på gitar til å lage en plate som kunne matche You're Living All Over Me (1987), han var ikke lenger en utforskende og hardtarbeidene gitarist. Med denne selvinsikten i bånn fant han en ny formel for Dinosaur Jr: sin klagende, motvillige stemme, gjerne syngende på motvillige titler ("There's no Here", "Over It", "I Don't Wanna Go There"), forløst av frihetsjagende, himmelstormende gitarsoloer. Dette skal det bli mye av i kveld. Når Mascis setter inn støtet er det så fordømt vakkert, og med et lydnivå som best kan beskrives som voldelig blir det fordømt stort også. Tre høyreiste Marshallvegger er et riktig godt visuelt hjelpemiddel når ørene prøver å vende seg til skrikende vrengte toner fra den sølvgrå mesteren. Lou Barlow er indierockbassisten som alle indierockbassister skal bli målt etter. På uforklarlig vis klarer han å hamre akkorder på bassen uten at det lyder som bråk. Det er både kontant og harmonisk og et perfekt reisverk for Mascis' gitartklatring. Barlow synger dessuten godt i kveld, og kunne med fordel gjort flere av sine egne låter, men det får bli neste gang. Nå er det stort å høre han briljere, også på "The Wagon", "Get Me" og "Feel The pain", låter som ble skrevet utenfor hans tid i bandet. Stridsøksen er tydeligvis begravet. Vi har fått tilbake et lekent band med et litt spesielt oppsyn. Murphs trommer står midt mellom Mascis og Barlow på scenen, kanskje er det tryggest slik. Høydepunktene kommer tett i kveld, "Forget the Swan" fra debutplata og Cure-coveren "Just Like Heaven" er enorme, og mange er de som bestemmer seg for å kjøpe den siste plata i morgen. Noen av oss tør til og med å håpe at det blir enda flere.

001224

Voksensmerter Paperboys: The Oslo Agreement The Oslo Agreement er for mye leirbål til å bli en brannfakkel. Paperboys er altså tilbake med en trad.arr-korslag-banger i bagasjen, Anders Møller bak miksepulten og et nytt voksent image, skal vi tro tabloidene. Dessverre betyr «voksent» i hip-hop-sammenheng, og særlig her til lands, en haug med klimpring, overfunky basslinjer og tidvis dvaske, organiske live-trommer. MadCon fulgte oppskriften på An InCONvenient Truth og kompis Vinni følger den delvis her (selv om Vinni sjeldent nikker i soul-retninga Tschawe og Yosef prøvde seg på sist). Sannsynligvis er opplegget morsomt for folka selv, og det er utvilsomt et smart trekk sett fra et marketing-synspunkt. Musikalsk derimot, blir vridningen mot overdreven instrumentering ofte så lite kompromissløst at det blir fullstendig uinteressant. En felle The Oslo Agreement tidvis tramper begge bena nedi. Ikke at det ikke er gode ting å skrive hjem om også herfra. Vinni er og blir en dyktig rapper. Utviklinga er kanskje ikke banebrytende, men han skriver uten tvil de beste engelskspråklige tekstene har til lands. Og når ting skrus til ordentlig i det lovende, seige el-gitardrevne Outkast-ishe førstesporet «The Way», Vinni kjører avhengighetsproblematikken helt ut over skeiv gitar i «12 Step» og man har spilt «On a High» varm er det ingen tvil om at det er et potensiale til å krysse over uten at det blir tamt. Derfor er det så synd at lydbildet tidvis er altfor rundt, jovialt og mostandsløst til at det kan fordøyes i det hele tatt. «Into The Same» blir overtydelig gitarklimprende nostalgisk, «After All» er jazza voksenpop på sitt grusomste,«The Greatest Thing» står på stedet hvil med samme selvhøytidelige leirbål-jamming i bunn. Hvis du syns Timbuktu sine siste greier er fantastiske er sannsynligvis dette noe for deg. Det synes altså ikke jeg. Forøvrig viser den umotiverte bruken av Thom Hell og Sivert Høyem som gjestevokalister mot slutten seg som bedre nyhetssaker enn musikalske tilskudd. The Oslo Agreement er sprikende og lite helhetlig, med en god del dødpunkter og tre sterke låter pluss en monsterhit. Men først og fremst er det et overprodusert forsøk på å ta Paperboys i en ny, lite overraskende retning. Med fare for å fremstå som en konservativ tilbakeskuende fyr som runker til fortida – noen som husker «It's Paper»?

001225

Når pipa får en annen lyd... Whitney Houston: I Look To You Whitney er tilbake fra crack-dvalen! Med et mediokert album, men hei, Whitney er tilbake! La oss mimre oss tilbake til 1991. Super Bowl. Whitney Houston synger ”Star Spangled Banner" foran en milliard mennesker og gjør det til et av de mest gåsehudfremkallende øyeblikkene amerikansk TV har klart å produsere. Et formidabelt talent med en stemme hinsides alt som peaker foran en milliard mennesker bør få voksne menn til å se duggete. Det bør forsåvidt resten av historien om Whitney på nittitallet, også, dog med et annet fortegn. Et av de største spørsmålstegnene ved I Look To You, var hvorvidt den legendariske stemmen fortsatt var der. Tidlige rapporter tydet på at mye av magien var forsvunnet, og rett skal være rett. Stemmen er ikke den samme. Om det skyldes alder, inhalering eller noe annet er ikke så lett å påpeke umiddelbart. Misforstå meg rett; Whitney Houston er fortsatt Whitney, og hun har fortsatt mer sjel i stemmen enn et gospelkor alene. Forskjellen fra tidlig nittitall er at hun kjemper hardere enn før for å nå de aller høyeste tonene, for å dra på ordentlig og for å holde de lenger. Førstesingelen og førstesporet "Million Dollar Bill" er og blir en glimrende poplåt. En luftig, herlig tidløs sak som kler Houston perfekt. Som singel og åpningsspor lover dessverre låta mer enn den kan holde, for resten av I Look To You er blitt en særdeles blodfattig affære. R.Kelly gjør en hedelig jobb som låtskriver på så vel tittelsporet som "Salute". Dessverre klarer en ikke fri seg fra tanken på hva sporene kunne ha blitt med Kells sin over-the-top vokal og persona, framfor Houston sin litt falmende mezzosopran. Stargate gjør en av sine mest forglemmelige Ne-Yo-emulerende spor med ”Call You Tonight” og coveren av Leon Russel-slageren ”A Song For You” ender merkverdig nok opp i nitrist Grand Prix-homo-disco. Akons ”I Got You”, innledet med senegals heliumprins som sedvanlig mumler ”Konvict” over teit celledørslamring er faktisk direkte flau. Men det finnes oppturer ved siden av singelen. ”I didn’t know my own strength” er en klassisk Houstonsk sak som på tross av å være litt statisk er produsert pompøst nok til at det kler den forholdsvis lite antydende teksten og Danja leverer et godt spor med ”Nothin’ but Love” hvor Houston briljerer. På tross av de nevnte sporene kommer det for en dag etter et par gjennomlyttinger at det beste med Whitney Houstons comeback er at det er , nettopp, Whitney Houstons comeback. Og det er grunn god nok til å feire, spør du meg

001226

Det store familiealbumet Superfamily: Guns Tonight Superfamilys coming of age-album fokuserer mer på helhet og mindre på hits. Fra hysteriske paradelåter som i-sin-tid-Ukens Urørte ”Shitfuck” via debutalbumsperler som ”Taxi Dancing” og ”It’s A Lie” til P3-bautaen ”The Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night”: Superfamily har alltid vært et singelband. Frem til Guns Tonight, som for første gang for alvor føles som et album der helheten er viktigere enn enkeltlåtene. Denne overgangen kan bli vanskelig å svelge for en del av deres fanskare, siden de nå fremstår som langt alvorligere enn tidligere. Jeg vet ikke om bandet fortsatt vil stille med mannlige dansere på scenen, men disse vil føles malplasserte når de banker i gang dystre låter som Scott Walker-aktige "The Dive" og den mildt rockopera-inspirerte ”This Is Not The Time”, som godt kunne fungert som rulletekstlåt i filmen Top Gun. Det forhåndsannonserte konseptet bak dette albumet- noe med teknologi og den kalde krigen- er lett å avfeie, men i lydbildet er konseptet lett å spore. Det låter kjølig, tørt og komplekst, og i dette lydbildet har Mossingene funnet en ny type dybde og inngang til låtskriving, som gjør dem til et band med langt lengre levetid enn deres tidligere, nesten novelty-søkende hitfokus kunne signalisere. Dette betyr allikevel ikke at Guns Tonight er hit-fritt; førstesingel ”Let’s Go Dancing” har allerede satt seg som en favoritt, mens nåværende radiolåt ”The Songs Of The Weak Will Die”, ”Commit Self-Portrait” og personlig førstevalg ”Your New World” vil stå igjen som høydepunkter både på albumet og fra scenen. Guns Tonight er Superfamilys beste album så langt, der de tar seg god tid, kjøler ned lydbildet og kommer ut som et helstøpt band der de tross den dystopiske tematikken går en lys fremtid i møte.

001227

Dvask kropp Robbie Williams: Bodies (singel) Robbie Williams nye radiosingel har premiere i dag. Uten at han framstår som noen hærfører for "The British Invasion", av den grunn. Det var lite baluba da Robbie ga ut den urbanorienterte og forferdelig flaue Rudebox i 2006. Ryktene ville ha det til at det derfor skulle bli Take That for alle penga, men vi venter fortsatt på en helstøpt gjenforening. Robbie forsøker i stedet å blåse liv i den ballongen som fikk alt fra tenåringshjerter til Rock Republic bukser til å revne tidlig på 2000-tallet. Trolig er det ønsket om å slå gjennom over den store dammen som fortsatt leder ham. Men er det liv laga The British Invasion anno 2009? Neppe. I hvert fall ikke med Robbie som hærfører. 80-tallshelten Trevor Horn har produsert det som må kunne defineres som en noe sprikende affære. ”Bodies” åpner med sakral sang, for så å dra oss inn i et vers som sender tankene til en furten Ian Brown eller en Morten Abel i Birmingham. Refrenget er definitivt låtas styrke, her er Williams der vi vil ha ham – i Angel-land, med en gitarvegg i ryggen og melodisk kraftsang. Om det snart vil foreligge en radioedit vites ikke, men det døve korsangpartiet midtveis i låta bør eventuelt skrelles helt vekk. Det tilfører ikke noe mer enn et dødpunkt. ”Bodies” treffer ganske godt i kjølvannet av Jackos død. Trevor Horn har nemlig produksjonsmessig kommet opp med noe som kunne vært å finne på legendens album HIStory. Likevel bærer låta preg av å ville litt for mye på en gang, og mister med det essensen i grunnlaget for Williams tidligere storhet – nemlig den enkle og nynnbare poplåta; servert med selvsikkerhet og ung patos.

001228

Smygvakkert The XX: The XX Fire blyge briter kan ha laget ditt favorittalbum fra 2009. Midt mellom trommemaskiner, bass, gitar og gutt-jentevokal har magi oppstått i London, og dét i form av debuterende The XX, som fullstendig blottet for spisse albuer har laget et album med så mange og komplekse kvaliteter at det kommer til å bli manges beste nye musikalske bekjentskap av året. Singelen ”Crystalised” er en perfekt introduksjon: Den klare, klangfulle og minimalistiske instrumenteringen danner et perfekt bakteppe for vokalsamspillet til Oliver Sim og Romy Madley Croft, som kosemumler seg gjennom den ene musikalske skjønnheten etter den andre. På mange måter kan dette albumet sammenlignes med en annen elektronisk perle av året, debuten til svenske JJ, der de henter inspirasjon fra samtidig amerikansk r&b/hiphop (JJ sampler Lil’ Wayne, The XX har tydelige fellestrekk med Santigold) og pakker det ned i en lydpakke hentet fra bleke, skotittende briter på åttitallet- som samtlige band på den undervurderte etiketten Sarah. Dette er en suksessformel for The XX, som har levert et album så godt som blottet for dødpunkter. ”VCR”, ”Basic Space”, ”Heart Skipped A Beat”, ”Crystalised” og den litt pussige ”Wicked Game”-tolkningen ”Infinity” er uhyre sterke saker, og de stråler av en type uanfektet sjarme som smitter over på lytteren. The XX, altså: et nesten-perfekt album som vil lyse gjennom høstmørket som et av årets store musikalske høydepunkt.

001230

Fra Paddys skattekiste Prefab Sprout: Let’s Change The World With Music Et etterlengtet tilskudd til en allerede gyllen popkatalog. Paddy McAloon har blitt kalt ”a Shakespeare in a time of paperbacks”. Det er uproblematisk å skrive under på denne påstanden: Som sanger og låtskriver i det britiske bandet Prefab Sprout meislet han seg ut et eget hjørne av åttitallspopen, med en nærmest bortkastet sofistikert og rørende omsorgsfull tilnærming til Den Gode Låten og alle aspekter av den, fra tekst og produksjon til den melodiske vekselvirkningen mellom hjerne, hjerte og muskler. Kritikerne elsket gruppen (og gjør det fortsatt, som du kanskje har forstått), men den store kommersielle suksessen uteble. Dette livstegnet vil ikke endre stort på det, men er det lov å håpe på en revival? Omstendighetene rundt Let’s Change World With Music er fortsatt ikke helt klare for meg, men ting kan tyde på at innspillingene ble påbegynt kort tid etter det hyperambisiøse og gjennomgående svært vellykkede konseptalbumet Jordan: The Comeback (1990) og pusset opp ytterligere underveis. Det gjelder ikke bare lydbildet, som i stor grad domineres av ulike synther og programmerte rytmer, men også tekstene og melodiene – den hardnakkede humanismen og storøyde musikkgleden som preger bandets beste øyeblikk er intakt, om enn med et mer sakralt, meditativt og voksent fortegn enn på forgjengeren. Åpningssporet ”Let There Be Music”, “Ride” og kanskje særlig den rystende nydelige “God Watch Over You” gjør det alle maktpåliggende å risse et ekstra øye eller to inn i terningen, mens de tre siste sangene avslutter opplevelsen på en oppløftende note, med hendene løftet mot stjernehimmelen og det den måtte skjule for oss. Dårligst av disse elleve låtene sitter ”Earth, The Story So Far”; det eneste øyeblikket på platen der avstanden mellom McAloons særegne, storslåtte og ydmyke lyriske positur og et (i beste fall) prosaisk arrangement virkelig står i fare for å havarere. Har du ikke oppdaget dette bandet før nå, bør du heller starte med det fantastisk flotte studioalbumet Steve McQueen (1985), eller den briljante dobbelsamleren 38 Carat Collection – popmusikk som gir deg en klem og slår pusten ut av deg, gjerne i ett og samme skarptrommeslag. Når det er sagt: Let’s Change The World With Music anbefales aldeles ubetinget til alle som er bitt av Sprout-basillen. Det er bare å la seg smitte.

001231

Gråkopi Jay-Z: The Blueprint 3 Hvor var du da Jay-Z sluttet å være en relevant rapartist? Førsteinstallasjonen av The Blueprint ble sluppet løs på verden 11. september 2001, og om datoen først og fremst – med god grunn – knyttes til grufulle bilder av død og ødeleggelse på tjukkeste Manhattan, definerte albumet for alvor Jay-Z som verdens største og viktigste rapper; en giftig, vittig og intenst karismatisk gangster-gone-entrepreneur med hjerte av gull og drøy musikalitet, samt en nærmest nifs teft for rett produsent til rett sted og tid. Den betingelsesløse honnøren knyttet til Blueprint-merkevaren forduftet imidlertid allerede året etter, med oppfølgeren The Blueprint 2: The Gift & The Curse, en retningsløs, bulimisk og baktung dobbelplate som resolutt dro Shawn Carter ned på jorda blant oss dødelige igjen. Siden den gangen har han gitt oss en gedigen opptur (The Black Album), en tilsvarende nedtur (Kingdom Come) og noe midt imellom (American Gangster), de to siste etter et par år som "pensjonist" i rap-gamet. Forventningene befinner seg nå altså omtrent på nullpunktet, tross forsøk på å hausse i gang momentumet med å slippe episode tre i serien på åtteårsdagen til originalen. Jay-Z lykkes delvis. ”What We Talkin’ About” deiser igang ballet på lovende vis, med den tungt bloggede australieren Luke Steele (Empire Of The Sun) bak mikrofonen. Singlene "D.O.A." og Rihanna-gjestede "Run This Town" funker begge, på hvert sitt vis, men de sterkeste innhoppene er signert Alicia Keys ("Empire State Of Mind") og Young Jeezy ("Real As It Gets"). Det store oppbudet av gjester virker til syvende og sist mot sin hensikt; verken hovedpersonen eller de involverte synes å få rom til å skinne ordentlig. Langt mer alvorlige er manglene på produsentsiden: Mellom seg kan jo Kanye West, Timbaland og Neptunes sannsynligvis skilte med et tresifret antall produksjoner som er fetere enn disse (særlig Timbo virker gammel og akterutseilt), og No I.D. er den som slipper unna med færrest riper i lakken. Og Jigga selv? Det virker rett og slett ikke som han har allverdens igjen å melde. En levemann og en mogul, javisst, men tilsynelatende uten evne eller vilje til å omsette det til noe annet enn Sinatra-namedropping og hul konsolidering av en stadig skrøpeligere fundert legendestatus. Et lavmål i karrieren tar Hova seg seg også tid til på The Blueprint 3. Det dreier seg naturligvis om den tungt Alphaville-samplende stuten av en avslutningslåt han har valgt å kalle ”Young Forever”. Sjeldent har vår mann hørtes mindre overbevisende ut, og med dette som sisteinntrykk er det fristende å be ham bli sittende bak mahogny-skrivebordet og klappe igjen, både for vår skyld og sin egen.

001234

Norsk pop, v2.0 John Olav Nilsen & Gjengen: For Sant Til Å Være Godt En ny start for norsk popmusikk. Veien fra Urørt til albumslipp kan noen ganger være skjebnesvangert påskyndet for debuterende artister, men John Olav Nilsen & Gjengen kunne ikke ha brukt tiden bedre. For Sant Til Å Være Godt er et så godt som komplett album, der både poeten John Olav Nilsen og bandet som helhet fremstår som Norges soleklart beste musikalske kort akkurat nå. Dette har blitt en tosidet triumf. For det første fremstår de nå som et sammensveiset band, der langt flere enn bare Nilsen bidrar på låtskriversiden. Dette gjør seg utslag i at låtene blir dratt nyansevis i forskjellige retninger innenfor pop/rocken, og hver låt lever dermed sitt eget liv, enten det er det kalde synthdrivet i "Hull I Himmelen", trommedrevne, kastanettkledde og særdeles nydelig produserte "Ikkje Fåkk Med Kjærligheten" de krasse gitarpartiene i "Sånne Som Oss" eller Urørthit og albumbeste "Piken Med Sviket". Den andre siden er naturligvis John Olav Nilsen selv, der han fullstendig uironisk og troverdig fremstår som den selvfølgelige poppoeten. Det er ikke ofte man hører stemmer man har mer lyst til å tro på og følge etter, og denne kvaliteten er til syvende og sist det som i størst grad skiller For Sant Til Å Være Godt fra alle andre norske debutalbum på 2000-tallet. Med produsenthjelp fra ringrev Yngve Sætre og Fredrik Saroea har de også fått et lydbilde som er passe oppbiffet, men aldri overlesset. Skittent, men klart og kjøttfullt på samme tid, og det er her man hører at bandet har brukt god tid i studio; dette uttrykket kler låtene helt perfekt. For Sant Til Å Være Godt føles som en ny start for den norske popmusikken. Dette er befriende uironisk, fengende og evigvarende musikk som vil bli husket som lyden av Norge 2009.

001235

Halvgod plan Nelly Furtado: Mi Plan Fra promiskuøse rytmer til kjedelig guitarra. Nelly gjennomfører en plan som bare er sånn passe god. Den kanadisk-portugisisk-nå-gift-kubanske artisten har tidligere laget småfrisk men uinterressant pop. Manglende sensualitet og dybde stoppa meg fra å fly med på Nelly Furtados fuglepop. Unntaket kom med Timbaland-bomba fra 2006. Etter å ha lefla med promiskuøse duetter og tunge hiphop-beats i Timbalands regi, er Nelly nå tilbake med mer melodisk, flink pop. Bortsett fra språkvalget, kan "Mi Plan" best beskrives som trygg. Nelly Furtado ønsker tydelig ikke å ta turen for ofte i høyden eller kjelleren. Stemmebruken hennes aleine oppsummerer platas irriterende mangler: de få gangene Nelly går opp eller ned i andre avskygninger av stemmen, bare minner det meg på hva jeg savner hos henne. Nelly påstår hun vil være følsom og danse med deg og synge ut sine drømmer og lengsler (og dette skal være noe av grunnen for å synge på det "følsomme" språket). Mens hun egentlig bare beveger seg i et irriterende mellombelte. Dessuten er det ofte for farlig nært nasalt, altså. Og produksjonen er lagt så tett som mulig opp til samme idé - og ender med å gjenta mangelen. Nelly Furtado er utvilsomt en energisk artist og får et par poeng for å gjøre noe helt annet enn å forsøke å gjenta Timbaland-affæren. Og krydringa med trekkspill og syntetiske ompa-takter gjør det småfyrrig her og der, som på "Suficiente Tíempo". Det finnes altså spor av moro. Men den manglende risikoviljen i Nellys spanske plan oppsummeres i tittelsporet "Mi Plan": et relativt skarpt gitarlydbilde som fyller sin funksjon, men som jeg absolutt ikke digger. Snill, velspilt gitar og enkle refrenger som utvikler seg til en forutsigbar svar-på-svar-duett. Kanskje velger Nelly lurt når hun velger flink "santanapop" - men hun må antyde mer sjarm/sensualitet/dybde/mørke/svette/fare (stryk det du helst ikke vil høre) for å nærme seg interessant.

001237

Bra.Bedre. Best! The Very Best: Warm Heart Of Africa Warm Heart of Africa er en fornøyelig musikalsk vandring over kontinentet. Den svensk-franske produsentduoen Radioclit (Johan Hugo og DJ Tron) har sammen med den malawiske vokalisten Esau Mwamwaya klart det mesterstykke å fusjonere det beste fra to musikalske verdensdeler. Navnet på konstellasjonen er treffende nok The Very Best og deres debutplate Warm Heart of Africa ligger definitivt an til å bli en av årets beste utgivelser. Dette er tretten spor som oser av livets mest prekære ingredienser; tro, håp og kjærlighet. Det er hjertevarmt fra begynnelse til slutt og i det albumet avsluttes med A Capellalåten "Zam`dziko" sitter en igjen med følelsen av å ha tatt tidenes varmeste energidusj. Energi er et viktig stikkord her, likeledes tilstedeværelse. For er det noe Mwamwayas vokal er så er det nettopp det, tilstede med en sjelden fornøyelig energi. Det synges hovedsakelig på malawisk og en brøkdel foregår på barneskole-engelsk. Mao, det er klin umulig for den gjengse vestlige lytter å forstå teksten. Noe som sjelden har plaget meg mindre. Her konsentrerer jeg meg om det mangefasetterte lydbildet og nyter at den høyre hjernehalvdelen gir språket betydning. Bilder av alle verdenshjørner fester seg på netthinnen og i det 80-talls synthen møter Mwamwayas stemme i sporet "Chalo" har reiselysten tatt overhånd. Jeg befinner meg på reisefeber.no og har tastet inn Malawi i destinasjonsfeltet. Albumets høydepunkt er tittelsporet hvor Ezra Koenig fra Vampire Weekend bidrar på vokal. Låta vitner om at når vestlige klubb-beats og tradisjonelle afrikanske rytmer forenes appellerer det til en stor og bred lytterskare. Samtlige spor på Warm Heart of Africa er rytmebaserte og inneholder interessante elementer som flerstemt sang og urinstrumenter som bla. regnstav. Sistenevnte åpner "Rain Dance" hvor tamilsk-britiske M.I.A. sørger for samtidstypisk tilsnitt i form av karakteristisk stemmeføring. Warm Heart of Africa er en fornøyelig musikalsk vandring over kontinentet og jeg kjenner meg forplikta til å starte misjoneringa: Sjekk ut The Very Best nå!

001239

Ikke på ordentlig, da Lars Winnerbäck: Tänk Om Jag Ångrar Mig Och Sen Ångrar Mig Igen Har Lars Winnerbäck rett til å rocke? Ikke når han feiger ut! En lytter som ikke aner hvem Lars Winnerbäck er eller hva han har drevet med de siste drøye ti år kan tilgis å anta at de første spora på Tänk Om Jag Ångrar Mig Och Sen Ångrar Mig Igen var en kommentar til noen-og-tredveåringers påståtte tendens til å nekte å vokse opp. Kompet høres ut som et ambisiøst ungt band med halvdårlige forbilder: Gitarul som sirener, romklang på skarptromma og stor arenalyd over alt. Vokalen og tekstene, derimot, kommer åpenbart fra en godt voksen, ettertenksom mann som ikke later som han er ung og fandenivoldsk i det hele tatt. «Jag är mindre stolt nu, mer förlägen» synger – nei, funderer – han, étt sekund før låta spenger i powerchords og synth. Det høres nesten ut som vokalen driter ut musikken. En skal derimot ikke ha hørt mye på Winnerbäcks tidligere utgivelser for å vite at han er altfor oppriktig til å bruke ei halv skive på å drite ut noe som helst, ei heller for å vite at grunnen til at vokal og tekst høres ut som at de hører hjemme over et varmt og akustisk lydbilde er at de gjør det. Dette er en mann hvis trubadurvirksomhet, riktignok i litt hysteriske stunder, er blitt sammenlignet med Cornelis Vreeswijk og Evert Taube, så når backingbandet på førstesingel «Jag Får Liksom Ingen Ordning» høres ut som The Wombats er det ikke rart at det vanker litt dissonans i luften. Spørsmålet er hvorfor. Hvorfor skal ikke den høyt elskede visesangern få lov til å spille stadionrock hvis han absolutt vil? Et svar ville være at han ikke spiller stadionrock; han spiller visesanger med stadionrock i bakgrunnen. Dette er helt sant – det er med ett og et halvt unntak kun instrumenteringen, og hverken Winnerbäcks sang eller låtoppbygning, som representerer stilskiftet på «Tänk Om Jag Ångrar...» - men det finnes strengt tatt ingen regler for hvordan viser skal instrumenteres. Et bedre svar, hintet til et par ganger over, er at han ikke tar'n helt ut. Hadde samtlige låter vært like skamløst lightervaiende eller dansbare som ovennevnte singel, «Kedjebrev» eller «Ett Sällsynt Exemplar» kunne kanskje skiva tvunget deg over på en helt annen lyttermodus, en modus hvori du er helt med på at We har akkurat det Ole Paus trenger. Men akk, etterhvert som plata går sin gang dabber motvinden av og innen siste låt er over er man tilbake til det rolige, kontemplative og nostalgiske hjørnet, hvor man kan mimre om hvor tullete og barnslig man oppførte seg for en halvtime sida, som for å forsikre deg om at det bare var ei lita greie han prøvde og du burde bare glemme det egentlig.

001243

Gutten som visste for mye for sitt eget beste Mika: The Boy Who Knew Too Much Albumtittelen "The Boy Who Knew Too Much" spiller på en eventyrfigur av en gutt som ser inn i en dimensjon der man kan være seg selv, i rosa genser og med fantasivenner på gutterommet. Mika lager lett pop spunnet rundt mantraet "husk, du er laget av gull, uansett bakgrunn og legning!" Og ære være alle som kan minne oss på egenverdien vår - og samtidig få oss til å danse. Men allerede singelen "We Are Golden" bragte et drag av beregning. Misforstå rett, en og annen Mika-låt er supert krydder i hverdagen. Men låtene er ikke slitesterke nok: for mange fyllvers innimellom halleluja-musikalrefrengene. Her jukser Mika seg til et høyt energinivå, som insisterende smil på en revyskuespiller: "hold-det-for-guds-skyld-oppe!!" Mika har plukka med seg alt han kan finne i sporet etter Beatles og Elton John ("Dr. John"), Pet Shop Boys ("Rain") og George Michael ("Touches You") - og de gangene de toner ut i insisterende overproduserte vokalharmoni a la Disney-TV-serier blir det usigelig slitsomt. Og dessverre ikke vakkert nok når det prøver å være vakkert. De verste forsøkene på å lage drømmepop er de som bare blir kjedelige, som på "By The Time". "The Boy Who Knew Too Much" har sitt bruksområde og et par fengende låter. Men revy er en sjanger med flere fallgruver enn garantier for store opplevelser. Det skal mye formidlingsglede til for å skinne gjennom "revyfjeset" Mika tar på seg på flere av sangene. Skal man først leite etter perler i pop med musikal-kvaliteter, er det lett å finne mer originale og gode dramatiske bidrag både hos nevnte Pet Shop Boys, Rufus Vainwright og for den saks skyld også hos tidligere Mika.

001246

Lenket fast i nittitallet Alice In Chains: Black Gives Way To Blue Alice In Chains hedrer Layne Staleys minne gjennom å herme etter seg selv. Det er fjorten år siden bandet siste album kom ut, og sju år siden vokalist Staley ikledde seg tredressen. Når Alice In Chains nå gjenoppstår, er dette som et band som på krampeaktig vis ønsker å høres ut som de gjorde på nittitallet. Da er det kanskje ikke så rart, men kanskje mer smakløst, at de velger å ansette en ny vokalist (William DuVall), som i stemmeleie kan høres ut som om han er hentet ut fra et Hard Rock Café-basert AIC-coverband: han jobber såpass med å høres ut som Staley at det grenser opp mot det parodiske. Musikalsk finner vi her de seige, lange metall-numrene ("Last Of My Kind", "A Looking In View", "Acid Bubble"), som føles for formelbaserte og i stor grad sjelløse i forhold til låter som "Rooster" og "Love, Hate, Love", som tydelig er malen her. Dessuten blir Nick Raskulinecz' produksjon ofte for metallisk og hul, noe som får bandets famlende melodiske evne til å fremstå tydeligere. Her finner man også noen forglemmelige ballader, der grepet med å ha Elton John på piano på tittelsporet er artig nok, men ikke mye mer. Det er "Private Hell " og "Check My Brain" som er høydepunktene på Black Gives Way To Blue, som for øvrig føles som et band som forsøker for hardt å høres ut som seg selv, og som ender opp som lite annet enn et kuriøst gjenhør.

001247

Månelyst Sivert Høyem: Moon Landing Madrugada-punktumet er satt, og Høyem ser seg ikke tilbake. Det hviler en aura av en slags nyfunnet optimisme på Moon Landing, og kanskje skyldes dette at Madrugada-æraen nå er et tilbakelagt kapittel. Derfor føles dette på mange måter som hans første ekte solodebut, for der Ladies And Gentlemen Of The Opposition og Exiles gjenlød kraftig av moderbandet, er det en annerledes Høyem vi møter nå. Sammen med en bande som består av Cato Salsa, Kalle Gustafsson-Jerneholm (The Soundtrack Of Our Lives), Børge Fjordheim (Cloroform) og saksofonist Eirik Hegdal låter han her mer luftig enn høytidelig, mer leken enn formbundet - noe albumets to bestespor "Arcadian Wives" og "What You Doin' With Him" viser. Det er allikevel et mildt stilskifte vi snakker om her, og røttene er fortsatt godt plantet i amerikansk rockjord. Det formidable, nær-niminutters åpningssporet "Belorado" setter an tonen med sitt Route-66-kjørevennlige driv og hoiende refreng, og derfra og ut bølger Moon Landing mellom det sentimentale, nedtonede ("The Light That Falls Among The Trees") og det nestenmuntre ("High Society", med albumets beste saksofonsolo). Uten et hovedband å skjele mot føles Moon Landing som Sivert Høyem ekte solodebut: det låter friskt, optimistisk og inspirert. Gleder meg til å følge veien videre. Se også hva som hendte da han var på besøk hos oss for å spille akustisk og snakke om Moon Landing her

001250

Ingenting i sølvpapir Air: Love 2 Du trenger ikke kjøpe denne skiva for å ha en unnskyldning til å sette på Moon Safari igjen. Husker du «Talisman»? Det er det femte sporet på Moon Safari, Airs første album, etter «Kelly Watch The Stars» og før «Remember». Nittennittiåtte. Folk snakket om Air som noe spennende på den tida. «Sexy Boy» hadde en kongevideo på MTV Nordic og selv om den ikke lignet noe særlig på noe annet på skiva, så følte ikke folk seg snytt. Det var liksom så spennende, denne sømløse blandingen av elektronikk og romantikk. «Air pleide å lage pornofilmmusikk, vet du» sa folk, som om det ikke var akkurat det de fortsatt gjorde. Barn unnfanget til «Talisman» går i fjerde klasse i dag. Få, om noen, vil påstå at «Talisman» er det beste sporet fra Moon Safari. Den var midt på sporlista og midt på treet. Hadde derimot «Talisman» ikke vært utgitt for elleve år siden, men nå, som et spor på Love 2, Airs sjette, ville den vært dratt i hver bidige anmeldelse som høydepunkt og bevis på at Air fortsatt har teken. Med andre ord: Ikke bare overskygger et enkelt fyllspor fra debuten hele Love 2, det understreker nesten alle feil med skiva. For det første eksemplifiserer «Talisman» den uhørte balansen mellom sleskhet og oppriktig føleri som Air har higet etter helt siden 10.000 hz Legend, den ambisiøse dog litt mislykka andreskiva, gikk til helvete kommersielt. Man begynner med et bassriff og et hammondorgel som ikke engang prøver å legge skjul på at de hører hjemme som bakgrunn for usimulert samleie i sakte film, men over dette dukker det snart nok opp et strykerarrangement verdig en dokumentar om Serengeti. Balansen mellom disse er gjort så naivt selvfølgelig at lytteren knapt legger merke til hvilke ingredienser som ligger i bånn. Sammenligner du dette med Love 2, som helhet eller på enkeltspor, blir det som å sammenligne en ung, kåt romantiker-tenåring med en halvgammel, kokainhøy rundbrenner som snakker mye om evigheten. Hver lyd høres kalkulert ut, ikke utifra hva som høres bra ut, men utifra hva som vil gi låta den korrekte Air-balansen mellom organisk og syntetisk. Hvert ord av tekst virker skreddersydd for å kunne tolkes så vidt som mulig uten å bety noe som helst. Aldri stol på internasjonale musikkstjerner hvis franske aksenter blir tjukkere desto mer de turnerer. Men alt dette, til og med det med aksentene, kunne tilgis, om enn motvillig, dersom det ikke hadde vært for det faktum at Love 2 knapt inneholder nok melodi til fylle en EP. Det er mer melodi bassen, uten orgelet til og med, kun bassgitaren, i «Talisman», enn i de fleste hele låter på denne skiva. Man har bassganger, man har beats og man har visse looper av blandet vokal, men få faktiske sanger, til tross for at sporene er arrangert som sådanne. 10.000 hz Legend, mislykket som den var, var som en rekke gode grunnmurer med dårlige hus på; Love 2 er som en rekke gode grunnmurer arkitekten, feig av skade, ikke har turt å bygge noe på. Innpakkningspapir over innhold, lyssetting over scene, sminke over tryne, hvordan over hva, kall det hva du vil. Utrolig kjedelig er det uansett.

001251

Han tok rockheim Verdens beste og viktigste rapper rammes av andres materiale halvveis. Jay-Z - Dødens Dal, UKA-09 Jay-Z befester sin posisjon som verdens beste og viktigste rapper, selv om han rammes av andres materiale halvveis. Trøndere er på ingen måte forbundet med hiphop, soul, funk eller urban musikk for den saks skyld. Det er og blir den kritthvite rocken som står sterkt i Trondheim. Derfor er det godt å vite at de største flyselskapene opplevde fulle fly fra Oslo og annensteds denne store dagen. Trolig er nettopp dét grunnen til at arrangørene kunne notere ”utsolgt” når verdens største rapper entret scenen i Dødens Dal. Rapmogul, entreprenør, CEO og businessmann Jay-Z er en sjokkartet god booking for UKA-09. Er det mulig, liksom? Jigga i bartebyen! Fytte katta. Ryktene skal ha det til at Mikkel Eriksen fra Stargate skal ha mye av æren for at denne avtalen gikk i boks. Det er bare å ta seg av hatten for ham, og for Tor Erik Hermansen, den andre halvdelen av Stargate. Sistnevnte er jo omgangsvenn numero uno. Klokken ni drypper det svettekondens fra taket i det store teltet i Dødens Dal, og ølkranene spytter ut halvlitere i samme fart som karrieren til Jay-Z har skutt siden The Blueprint slo ned som en bombe den 11.september 2001. SMS-er med spekulasjoner om hvorvidt Beyoncé skal på scenen kastes frem og tilbake blant de oppmøtte. Måtte hun komme. Presis kvart over ni står verdens største rapper på scenen, kledd i helsvart, med solbriller og backet av et eksepsjonelt tight band med to trommeslagere (hvorav én er det relativt unge youtubegeniet Tony Royster Jr). I tillegg finnes tre blåsere, synth, gitar og bass. Bak bandet henger en stor skjerm som fylles med den største musikalitet og velregissert innhold fra første piksel og tone. Nyklassikeren ”D.O.A (Death Of Autotune)” er et perfekt anslag, og håndlagde diamanter vaier mellom fulle studenter, stasha ungjenter og enda flere fulle studenter. Jay-Zs faste følgesvenn Memphis Bleek introduseres til ”U Don’t Know” og deretter følger en helt perfekt rekke av hits fra Brooklyn’s fineste. ”Roc Boys”, Punjabi MC-samplede ”Beware Of The Boys” og ”Show Me What You Got” planter magiske øyeblikk som mange av oss vil huske for alltid. Bandet spiller som om det gjaldt livet, og gir assosiasjoner til Funkadelic og dets like. Vi er så langt fra døden som overhodet mulig. Jay-Z er blid og takker publikum for oppmøtet i ett sett. Jeg vil gå så langt som å si at denne første delen av konserten er noe av det bedre jeg har hørt fra en scene. Jay-Z er i en særklasse eminent rapper, og beviser med ”Jigga What” at han fint kan servere mindre hittunge passasjer uten at han mister det kvelertaket han har på publikum av den grunn. Lyden er det heller ingenting å utsette på. Et norsk flagg vaier på skjermen under bombastiske ”Public Service Announcement”, og minner oss om hvor vi faktisk befinner oss. Skiltet med Trønder-Taxi rister i dét udødelige ”Heart Of The City (Ain’t No Love)” gir en og annen tankevekker. Etterfulgt av ”Run This Town” med Rihanna på teip, dundrer hovedpersonen på med det som vil stå igjen som den største låten fra Blueprint 3 – New York-hyllesten ”Empire State Of Mind”. Chrysler-, Woolworth- og Empire State Building farer over skjermen mens gåsehuden brer seg. Det er merkbart i hvor liten grad vi savner Alicia Keys, eller Beyoncé for den saks skyld. Live-vokalist Bridget Kelly synger som en gudinne. Det er slående i hvilken grad bandet spiller, unnskyld uttrykket, funky. ”Dirt Off Your Shoulder” galopperer av gårde og setter føtter og hofter i bevegelse. Men er det lurt å fyre av disse hittene så tidlig? Med en brå overgang til Oasis’ ”Wonderwall” fra teip, mister konserten noe momentum. Alt går i svart, og Jay-Z forsvinner bak scenen. Er han sur? Skal han hente Beyoncé? Etter om lag to og et halvt minutt er vår mann tilbake med en lett ufokusert og litt unødvendig kollasj, før blant annet en småslapp versjon av klassikeren ”Can I Get A” får de som kom på Jigga-toget sent, noe ufokusert. ”99 Problems” og den udødelige ”Big Pimpin’” følges av ”Hard Knock Life”, med bilder fra Marcy eksponert i bakgrunnen. Langt over pari. Til tross for at Jay-Z forsikrer oss om at vi er et viktig publikum for ham, greier han likevel ikke å gjenskape den samme potente energien som har preget konserten frem til ”pausen”. Det blir litt som Teigen etter bruddet, bare at bruddet her dessverre kom som følge av en britpopslager. Som den proffe businessmannen fyren er, ”ser” han alle i publikum, og skaper med dét et titalls ”unike” historier som rett nok, og i sin tur, vil avstedkomme flere solgte plater. Likevel er det med tre fjerdedels hjerte at publikum synger med på ”Encore”, og til slutt den fullstendig misforståtte avslutningslåten ”Young Forever”. Gud forby. Sistnevnte låt beviser hvor langt det egentlig er over dammen. Jay-Z klarer å operere i spennet mellom rock og hiphop på en måte som gjør at en slik kveld, i Rockheims hjemby, fremstår som naturlig og inkluderende. Og selv om det nå engang ble uten sin kjære på scenen, og en dupp etter halvendt show, er kveldens konsert i sum en oppvisning i hits, langsiktighet og ekthet. Litt som den beste rocken er det.

001252

Varmende gjenhør Built To Spill: There Is No Enemy 2009-utgaven av Built To Spill tangerer nittitallsstorhetstiden. Jeg kan vel egentlig ikke tenke meg at Built To Spills fanskarestørrelse har eksplodert på 2000-tallet, selv om You In Reverse (2005) slettes ikke var uinviterende. Nei, dette er et band som har blitt eldre med fansen som har fulgt med siden alt-rock-definerende nittitallsalbum som There’s Nothing Wrong With Love (1994) og Keep It Like A Secret (1999). Således har de ingen ting å bevise, og de gir også tydelig blaffen i å fornye seg for å skaffe nye tilhengere. There Is No Enemy skiller seg derfor lite fra det BTS vi kjenner fra før av, men holder et generelt høyere nivå enn på lenge; dette er blant bandets tre beste utgivelser. Doug Martsch holder naturligvis i tøylene, men disse er slakkere enn vanlig. Der You In Reverse og for den del Ancient Melodies Of The Future (2001) var skurrende i fuzzen og skarp i kantene, er denne mykere og mer avrundet både i uttrykk og produksjon. Dette hører man spesielt i singelen ”Hindsight”, som er noe av det fineste jeg har hørt fra den kanten. Nydelig, slentrende steelgitar-pop som lokker frem minner av favoritter som ”Twin Falls” og ”Car” fra There’s Nothing Wrong With Love. Andre øyeblikk på platen går fra det konsise over i de lengre, jam-pregede låtene som i det store og hele utgir brorparten av bandets diskografi, og også disse gir mye tilbake. Spesielt ”Oh Yeah”, trompet-kjælende "Things Fall Apart" og potensielt albumhøydepunkt ”Good Ol’ Boredom” sparker midtempo-ræv, selv om ingen av disse helt når opp på You In Reverse- og karrierehöjdare ”Conventional Wisdom”-nivå. Som helhet er There Is No Enemy svært melodirik, godhjertet og varmende. Folk som har gitt blaffen i Built To Spill før kommer fortsatt til å gjøre det (de leser sikkert ikke denne anmeldelsen uansett). For dere som derimot drømmer om Pavement-reunion-turnéen neste høst: gå og kjøp.

001254

Et tårevått, lettelsens sukk ”This Is It” maner frem både tårer og et lettelsens sukk. Michael Jackson: This Is It (singel) ”This Is It” maner frem både tårer og et lettelsens sukk. Døde popstjerner og uuttgitt materiale lukter grums lang vei. En endeløs rekke av uverdige, halvferdige låtskisser utgitt post mortem har for eksempel ødelagt mange innbitte Elvis-, Hendrix- og 2Pac-fans sitt forhold til de respektive legendene for alltid. Og la oss være ærlige – med alt styret, sirkuset og maset rundt Michael Jackson etter hans bortgang var det grunn til å frykte at den første offisielle låten sluppet post mortem skulle bli et halvferdig produkt druknet i kynisme og pengejag. Heldigvis er ”This Is It” blitt nøyaktig det motsatte – et verdig, vakkert punktum. Det er bare rett og rettferdig at den ubestridte King of Pop skal avslutte karrieren med en nydelig poplåt. Det spekuleres i at innspillingen er overskuddsmateriale som ikke kom med på Off The Wall, noe som definitivt høres mer enn plausibelt ut . ”This Is It” er nemlig blitt en subtilt og jordnært produsert ballade, drevet framover av strykere og piano, men uten det definitive klimakset en del av Jacksons andre ballader har hatt en tendens til å bygge seg opp mot (”I Just Can’t Stop Loving You”, ”Liberian Girl”). Jacksons strålende, lyse vokal er gitt rom og plass låta igjennom, men det er likevel når de nydelige koringene gjort av Jacksons brødre får slippe til i miksen at låtas potensial virkelig oppfylles. Med en tekst som mer enn hinter om det bortenfor vil den harbarkede fansen definivt sitte igjen med en tåre i øyekroken. Og vi andre med en glitrende poplåt som bare beviser mannens genialitet, snarere enn å gå på tvers av den. Heldigvis.

001255

Ei klyse The Flaming Lips: Embryonic Nå tar endelig punkrockerne syre igjen! Embyonic er The Flaming Lips' tolvte skive, og en unikt vrien for dem å være. Ikke nødvendigvis når det kommer til «tilgjengeligheten» av musikken – Wayne Coyne og gjengen var adskillig mindre salgbare lydmessig på tidlig nittitall, for å ikke snakke om på åttitallet. Ikke når det kommer til ren skjær snodighet heller; I det departementet er det temmelig vrient å overgå Zaireeka fra 1997, som kom på fire CDer med forskjellige kanaler av de samme låtene. ( I praksis måtte man altså spille av skivene på fire forskjellige CD-spillere samtidig for å få høre hele låtene). Nei, Embryonic føles som nytt territorie for Lips fordi det er ei skikkelig klyse av et album. Til og med Zaireeka var, alt tatt i betraktning, en relativt tett skive med en låtrekkefølge som hadde en kompositorisk hensikt. Embryonic derimot, har atten spor, mange av dem mer eller mindre improviserte, tilsynelatende slengt sammen hulter til bulter. Coyne har gått langt i å innrømme at den nok kunne vært mye kortere dersom bandet hadde giddet å ta hardere stilling til hva som kunne kuttes. Som om ikke dette var nok klarer Embryonic det kunststykket å være både ensformig og eklektisk til det usammenhengende. Men så er det også litt av poenget. Embryonic skal ikke settes på fra start til slutt hver gang, men heller plukkes fra og blandes, og for alle fans som ikke hater alt de gjorde før Yoshimi Battles The Pink Robots er det noe å hente her. Fra lo-fi-gitarvrengen fra «Transmissions From The Satelite Heart» til rolige meditasjonsnumre. Kanskje mest gledelig av alt er at den legendariske én-mikrofonstrommelyden fra «The Soft Bulletin» dukker opp en gang i blant, kanskje mest merkbart på sistesporet «Watching The Planets», som med klassiske LSD-tekstlinjer som «Yes! Yes! Yes! Killing the ego!». også varter opp dem som liker de mer syrete aspektene ved bandet. Gjester har de og, selv om disse høres ut som de blir brukt mer som instrumenter enn som musikere (ved hjelp av Karen O fra Yeah Yeah Yeahs klarer Coyne f.eks å gjøre improviserte dyreimitasjoner til noe fryktelig romantisk). Det som mangler er en skikkelig hitsingel eller to. Folk som foretrekker Flaming Lips som psykedelisk pop framfor poppa psykedelia får derfor ta terningkastet over med ei klype salt. For oss andre er det bare å senke skuldrene og prise seg lykkelig over at The Flaming Lips fortsatt ikke har gjort det til en vane å gjenta seg selv.

001256

Spiller på svakhetene Editors: In This Light And On This Evening [Kitchenware / VME] Editors kaster bort en god gitarist, uten å vinne noen nye fans. Uansett hvor leie Editors er av å høre det, har det siden debuten i 2005 vært omtrent umulig å snakke (eller skrive) om dem uten å på en eller annen måte sammenligne dem med Interpol. Inntil nå, vel å merke. Editors har solgt gitarene sine og kjøpt synther, så nå kan folk sammenligne dem med Joy Division istedenfor. Sistnevnte sammenligning er selvsagt mye mindre problematisk. Litt fordi Interpol er et samtidig og aktivt band mens Joy Division er et gammelt og ekstremt nedlagt band. Men i størst grad fordi man virkelig må høres ut som Interpol for at folk ikke skal sammenligne en med Joy Division istedet, mens man for å bli sammenlignet med Joy Division bare trenger en barytonvokalist og en usleivete bass. Bare spør Interpol. Apropos barytonvokalist så er det omtrent det eneste området hvor Editors ikke har gjennomgått hamskifte på In This Light And On This Evening. Vokalist Tom Smith varierer riktignok litt med en overraskende falsett her og der, men tilbringer fortsatt brorparten av skiva messende med rak rygg og brystet ut med en pathos som gjennomsyrer enhver tekstlinje litt for mye til å være troverdig. Smith høres like lidenskapelig ut når han bryter i indignasjon («They took what once was ours!») som når han tilsynelatende prater nonsens («It kicks like a sleep twitch! My papillon, feel love when it’s shown.»). Smiths vokal danner bakteppet for en åttiitallsinspirert synthkavalkade av majestetiske ambisjoner. Etter det glimrende tittelsporet, som i det siste halvannet minuttet eksploderer i et instrumentalparti som glatt overgår alt bandet tidligere har prestert, får vi en låt etter den andre med stadionpop. Noen inspirerte øyeblikk til tross heller det hele desverre mer mot «Perfect Symmetry» av Keane enn mot «Violator» av Depeche Mode, for å si det sånn, og ved gjentatte spillinger høres det mer og mer at Editors prøver veldig å gjøre noe de ikke er flinke til, nemlig å få folk til å danse. De kaster kanskje ikke bort en spesiellt bra låtskriver, men de kaster faktisk bort en temmelig god gitarist. Unntatt på første låt, som sagt. Den er skittøff. Og full av gitar.

001258

Avkjølt sommermelankoli Lake Heartbeat: Trust In Numbers Gammel powerpophelt tar steget inn i lett-elektronikaens toppsjikte. Det var muligens bare i Moss og Stjørdal at den svenske powerpopscenen hadde en gigantisk status på nittitallet, men i de miljøene jeg hang i var band som This Perfect Day, The Wannadies og Brainpool obligatoriske i en hver festlig sammenheng. Det er i sistnevnte band Jan Kask var vokalist, og etter å ha gått inn i alskens musikalske irrganger (genialt under eget navn på låter som "Matchbox In A Car", "Summer Is Here" og "Golden Heart", forferdelig som støttespiller for East 17-medlem Brian Harveys snublende solokarriere), har han nå gått i allianse med gitarist Kalle Kåks og produsent Dan Lissvik (fra labelkompiser Studio). Trust In Numbers er en lavrøstet, sommeren-som-har-gått-melankolsk elektropopplate som kombinerer Prefab Sprouts sofistikerte popteft og den nye Göteborgscenens kjølige, elektroniske lydbilde. Dette er ikke et album som direkte hugger tak i deg og suger deg inn; Kasks hviskende, flate vokal og det sterkt diskantpregede lydbildet skaper avstand til lytteren, og det er av og til man kan tenke at albumet mangler litt kjærlighet. Ut over albumets gang blir man derimot lett forført av denne flatheten, spesielt på de låtene der Kasks glimtvis-fenomenale meloditeft sparker inn (singelen ”Golden Chain” og de Spandau Ballet-aktige ”Solid Mass” og ”Build The Wall Up” spesielt). De største høydepunktene er dog ”Southbound” som med tempo og koring går Paddy MacAloon i næringen, og den pulserende ”Blue Planet”, som helt tydelig viser albumets slektskap til andre svenske nåværende fenomen som Air France og JJ. Produksjonen spiller en viss rolle her også, for Kask har helt klart tilbøyeligheter over til det cheesy, men her holdes dette i sjakk. Trust In Numbers er popalbumets svar på en kjøleskapsavkjølt After Eight-mint: litt kald og smaksfattig i starten, men til slutt smelter den i all sin bittersøthet. Unnskyld metaforen.

001259

Noen liker dattera Rosanne Cash: The List Strøken dame synger noen av de fineste amerikanske sangene som er skrevet. Klart det låter bra. Du kjenner kanskje bakgrunnshistorien her, men la gå: Som en slags introduksjon til et smakfullt voksenliv fikk Rosanne Cash en liste over hundre essensielle låter i den amerikanske sangboken av sin far da hun fylte 18. Der enkelte av oss ville kremtet beklemt, takket høflig og glemt hele opplegget innen neste fødselsdag, valgte Rosanne klokt nok å ta denne lærdommen innover seg idet hun meislet seg ut en karriere som countryartist tidlig i tjueårene, mot slutten av 70-tallet. Det kan naturligvis ha hatt en betydning at faren hennes het Johnny Cash. Sikkert er det at hennes ellevte studioalbum skummer fløten av denne gesten; hundre klassikere har blitt til tolv, og ikke én av dem føles malplassert i sammenhengen. De fleste av sangene på The List er tvert imot pensum for de som bryr seg om denne typen musikk, og Cash fremfører dem våkent, tillitsfullt og uten dikkedarer – omtrent slik en mor ville sunget dem for et lærenemt barn, og slett ikke ulikt hvordan far selv fortolket alt fra svigersønn Nick Lowe og David Allen Coe til Nine Inch Nails, U2 og Soundgarden på sine American-innspillinger lengst nord i livet. Om du kaller det et dønn effektivt konserveringsarbeid eller en særdeles smakfull strippejobb – Rosanne synger ”500 Miles”, ”Long Black Veil”, ”Girl From The North County” og ”Motherless Children” med en ydmyk autoritet få er i stand til å gjøre henne etter. At gjestelisten teller navn som Springsteen, Costello, Wainwright og Tweedy, er uendelig mindre relevant enn man skulle tro. Det er i seg selv et kompliment. Dette er ikke den første platen Rosanne har gitt ut med spøkelset etter John R. Cash hengende over prosjektet – hennes forrige album, Black Cadillac (2006), var i enda større grad svøpt i sorg, smerte og kjærlighet over minnet om dette amerikanske ikonet hun vokste opp i den ruvende skyggen av. I tillegg må det nevnes at hun har stablet sammen en uvanlig solid katalog gjennom sine drøyt 30 år som utøvende musiker. Men spør du meg, og det later jeg som om du gjør: The List er et minst like naturlig sted å starte bekjentskapet som et hvilken som helst annet.

001263

Klammstein Rammstein: Liebe Ist Für Alle Da Gode på promostunts, enda bedre på å gjenta seg selv. Det er over ti år siden signaturlåten ”Rammstein” tonesatte en av de mest minneverdige scenene fra Lost Highway, og ”Du Hast” og ”Engel” var med på å sjangerdefinere og popularisere det nye industriell-metallmiljøet i Tyskland. Fire album senere står Rammstein tilbake, PR-kåte og oljeglinsende, men musikalsk på stedet hvil. Det høres glatt, svett og dyrt ut, men låtene byr på lite. ”Haifisch” er den aller verste i de fleste henseende; det er som å høre DDR og Black Ingvars covre ”Eg Heiter Håvard Hedde”. De låtene som minner mest om gammel storhet er ”Rammlied” (der de for så vidt gjentar rope-bandnavnet-trikset som gjorde dem kjent i utgangspunktet) og groteske ”Wiener Blut”, mens balladen ”Frühling In Paris”, der de blant annet parafraserer Edith Piaf, høres ut som end credits-temaet til en Roland Emmerich-film med Ashton Kutcher og Miley Cyrus i de ledende rollene. Her blir det ekstraordinært krokodilletåre-sippete og platt, selv for et band hvis image består av å karikere. ”Pussy” er jo bandets mest vellykkede promostunt så langt, hvor enn klamt det kan føles, men sett bort fra Åkerlund-intervensjonen er det musikalsk helt på høyden med resten av albumet. Forskjellen er tekstlinjer som ”sajz das matta afta aaahl”; heldigvis er det platens eneste engelskspråklige. Liebe Ist Für Alle Da trengte en pornoskandale for å få oppmerksomhet, for uten "Pussy" er dette lite annet enn nok et album fra en uinspirert bande tyskere som desperat klamrer seg til tegneserie-industrimetallen uten å komme opp mot gamle høyder.

001264

Livstrøtt hat Skitliv: Skandinavisk Misantropi A hit and a miss... antropi Abo Rasuls to bøker «The Cocka Hola Company. Skandinavisk Misantropi» og «Macht Und Rebel. Skandinavisk Misantropi 2» er en av de mest krakilske og grundige utdritningene i nyere norsk literaturhistorie, og de som drites ut mest deri er dem som favner om motkultur og påstår det er antikultur. De som roper ut mot flokktankegang i kor og gang på gang understreker hvor mye de driter i hva flertallet synes om dem i et forsøk på å vinne aksept hos mindretallet. Nå er tittelen lånt til ei skive hvis målgruppe (det mørkeste av ord) er mer eller mindre konservative svartmetallfans. It's like rain on your wedding day. Med det sagt er det ikke så fryktelig konservativ svartmetall Maniac (Mayhem) og kompani serverer her, men heller en mid-tempo og Sabbath-dynka affære, mer livstrøtt enn aggressiv, mer foraktfull enn rasende. «Hollow Devotion» høres for eksempel ut som det sakte mellomspillet i Faith No More-låt trukket ut til åtte minutter. Kun i siste halvpart av «Densetsu» spilles det fort. Ting blir altså litt ensformig. Variasjonen Skitliv jobber frem funker nemlig skjelden som mer enn kosmetikk. Gitarreverberingen bak riffet på «Slow Pain Coming» tilføyer låta en solid ingenting men er klokt skrudd så langt ned at den lett kan ignoreres. Diktlesninga til David Tibet på «Towards The Shores of Loss» er forfriskende som en ren stemmemessig kontrast til Maniacs fresing, men ordene hans er pent lite givende. Det er også klart at «Skandinavisk Misantropi» er et album-album. Skiva åpnes med fem drøye minutter av generisk skumle lyder der ett hadde vært mer enn nok, og avsluttes med «Scumdrug»: åtte minutter hypnotisk enformig gitarklimpring med vekslende vokal over. Disse sporene er en ramme, en kontekst til det imellom, men de ender desverre mest opp med å understreke platas største svakhet, nemlig at den er litt kjedelig. De gode øyeblikkene (ovennevnte vokalkontrast på «The Shores of Loss», hele «A Valley Below» etc) finnes, men de er spredt for tynt over for mye, og det som utvilsomt er ment som et enkelt storverk blir en stykkevis og delt skippefest.

001267

Snipp snapp snute (lissom) En verdig avslutning på en historie som allerede hadde en verdig avslutning. Gåte, Uka-09 En verdig avslutning på en historie som allerede hadde en verdig avslutning. Gåtes kun-én-konsert-ikke-kall-det-et-comeback virker ikke nødvendig. Som prosjekt virket det ikke som om Gåte hadde noe uoppgjort: De spilte inn to plater, dokumenterte hvor gode de var live og skiltes lag som venner. Ikke noe mytisk uutgitt materiale liggende, ikke noe vondt blod som måtte renses, og alle medlemmene virker temmelig fornøyde med sine nåværende prosjekter. Så sier Gunhild Sundli noe om underskrifter i et intervju i sommer og vips - 15000 sådanne og noen måneder senere står hun på scenen og venter på at gitarist Magnus Robot Børmark skal avslutte forsterkerklatreturen sin foran 5000 publikummere. Hadde gårsdagens konsert vært dårlig hadde den kunne endt opp som en ripe i den så langt uvanlig ripefrie lakken til Gåte, men etter litt vakling (nerver, kanskje?) under de første låtene var det åpenbart at det ikke kom til å skje. Sundli har ikke mistet stemmen, om noe låter hun bedre enn noensinne. Bandets diskografi er akkurat liten og bra nok til at hver eneste låt de spiller blir mottatt som hit fra publikum, og balansegangen mellom de tre usedvanlig store personlighetene på scenen (Gunhild, storebror Sveinung og Robot Børmark, henholdsvis. Rytmeseksjonen ved Gjermund Landrø og Kenneth Kapstad holder seg klokt i bakgrunnen) var perfekt. Lysshowet var nydelig og foruten at gitaren druknet litt på ”Kjærleik” var det ingenting å utsette på lyden heller. Alt var med andre ord fryd og gammen, men mest oppløftende av alt var det å se at imellom all hypen og lyset og pyroen og sjarmoffensivene (mamma Sundli åpnet ”Snåle Mi Jente”, Gunhild sang et parti uten mikrofon, etc) så så det ut som om Gåte koste rævva av seg på scenen. Kanskje det er så enkelt at de spilte sin nok en siste konsert noensinne (for denne gang) fordi de hadde lyst? Musikk for moro skyld. Det skulle tatt seg ut.

001268

Viste Mus(e)kler Religiøst under ekstranummerne: Muse anmeldt. Muse, Oslo Spektrum Kjennernes stadionrockband treffer folket tross snev av sjelløshet. Britiske Muse har begått mesterstykket å rykke opp i den europeiske rockens elitedivisjon de siste par årene, uten egentlig å ha en kollektiv hit. Derfor er det godt å vite at det er kjennere som har sørget for at denne konserten ble utsolgt på fire timer, altså nærmest Springsteen-tilstander. De har gjennom fem relativt solide studioalbum og jevnlige, om enn sjeldne, liveopptredener, etablert en fanskare bestående av langt flere enn de mascarabefengte Manga-kidsa og rollespillentusiastene som var forbundet med bandet tidligere. Anført av introlyd som sender tankene til Pink Floyd, avdekkes den enorme riggen bestående av tre skyskrapere hengende fra taket. Midt i hver sin opplyste Mies van der Rohe-boks, fem meter over scenen, står vokalist Matt Bellamy og kompani, et band hvis tilnærming til musikkhistorien har gitt oss mange knagger å henge dem på. Den Blondie-orienterte knallsingelen ”Uprising” åpner ballet, og listen legges dermed skyhøyt fra start av. Bandet fremstår med kirurgisk presisjon, de er et Kraftwerk med fuzz, en avspeiling av en industriell rockeopera. Lyden er gjennomgående god, som den var det med dette bandet for nøyaktig to år siden i Spektrum. Tittellåta fra sisteskiva tar oss over i smått klassiske ”New Born”, og bandet senkes ned til normalnivå, og kan dermed begynne å bruke scenens areal. Det eneste som tyder på at dette er et politisk bevisst band, er – foruten teksten på en av kveldens høydepunkter, ”Map Of The Problematique” – de røde buksene til Matt Bellamy. Bandet oser av opera, dommedagsprofeti, religiøs fortolkning og stadionrock på én og samme tid, og grønne laserstråler kutter varm luft full av svineinfluensa i fillebiter. De tyngst produserte låtene (”Supermassive Black Hole”) preges noe av liveformatet, uten at konserten mister mye momentum av den grunn. Det er likevel noe lett sjelløst over Muse. Vel er de småsmarte siden de søker å fylle tomrommet Radiohead etterlot seg etter at de ble tullete, men de banker ikke like heftig på hjertedøra som andre rockeband. Kanskje er de for smarte for oss med rutete skjorter i skapet. Idet flygelet rulles inn og hymnen ”Guiding Light” og Queen-passasjen ”United State Of Eurasia” ruller ut av høyttalerne, skaper Muse en form for distansert kabaret, der navn som Rufus Wainwright dukker opp i bevisstheten. Nina Simone-coveren ”Feeling Good” kommer som en overraskelse, og gir konserten et snev av lek og moro. Likevel er følelsen der igjen – Muse er litt lek uten smil, litt kyss uten tunge. Ekstranummeret består av den progressive ”Exogenesis: Symphony, Part 1, Overture”, "Stockholm Syndrome" og monsteret og kveldens definitive høydepunkt, ”Knights Of Cydonia”. Herrejemini for en låt, og for et potent riff og ritt. Bellamys gitar, som har gitt fra seg alskens lyder gjennom én time og tre kvarter, er med ett blitt en skinnende ren lanse, som bæres av den stolteste ridder. Band som Iron Maiden står sterkt med sin ridderrock her til lands, og det merkes til fulle når selv eiendomsmeglerne i salen skaper Sarons Dal-tilstander med hender og fjes løftet mot himmelen. Muse har truffet folket, utelukkende med musikalsk ballast. 4.Map Of The Problematique 5.Supermassive Black Hole 8.United State Of Eurasia 9.Feeling Good (Nina Simone) 13.Plug In Baby 14.Time Is Running Out 16.Exogenesist: Symphony, part 1, Overture 18.Knights Of Cydonia - Foto: Rashid Akrim, NRK P3 Se bildene større her. For andre konsertbilder besøk P3´s fotoalbum her

001269

Sjelløs stjeling Wolfmother: Cosmic Egg Wolfmother-frontmann bytter ut mannskapet og sitter igjen med et tomt skall. Det er aldri annet enn et sykdomstegn når et band, etter å ha hatt et kommersielt gjennombrudd, finner splittelse i bandet grunnet ”creative differences” (se bare på kanadiske Hot Hot Heat). Dette skjedde også med Wolfmother etter den monsterselgende debuten fra 2005, og nå er det bare vokalist/gitarist Andrew Stockdale igjen. Cosmic Egg er hans egen bedrift, der den nye besetningen kun fungerer som backing for hans evige hangup på syttitallets øsende bluesrock. Han har også byttet ut produsent Dave Sardy med den enda mer trøkkorienterte Alan Moulder (A Perfect Circle, The Killers), og sammen har de gnuttet ned et lydbilde som låter som en million australske dollar, men som ikke klarer å skjule det faktum at Stockdale rent musikalsk har intet nytt å tilføre. Dette har også vist seg i at man her ikke har noen ny hit av ”Woman”-ske proporsjoner, men en god del låter som forsøker på dette. ”New Moon Rising” er den som vel kommer nærmest, men den klarer aldri å riff-feste seg på hjernen slik de klarte på debutens mest minneverdige øyeblikk. Iblandet litt new-age-babling av typen ”In time you will find many things found in the ordinary/could it be, what you see, many things are extraordinary” og ”would you like to walk into the Kingdom of the Sun? /we could walk into the fields and see where it’s begun” og en lei, Axl Rose-aktig stemmeknekk på albumets roligere spor er Cosmic Egg blitt et sjelløst, pregløst album som produksjonsmessig sikter mot kosmos, men ender opp som eggerøre.

001272

Lysende støyeblikk Fuck Buttons: Tarot Sport Varm, dronende elektronika dunker seg inn i årsbeste-kampen. Det begynner å bli noen år siden Jean-Michel Jarre var på høyden, men når Fuck Buttons dasker i gang med de samme svevende, klangrike synthtonene fire og et halvt minutt ute i Tarot Sport-glansnummeret ”Olympians”, er det som å høre ”Oxygène IV” eksplodere inn i det 21. århundre med fosser av innovativ vellyd. Den britiske duoen forener med dette andrealbumet en type ambient synthpop og ullen, lavmælt støy inn i en pakke som har blitt et enestående psykedelisk eventyr. Fjorårets debutalbum Street Horrrsing ble temmelig forbigått i Europa (marginal distribusjon skal ha store deler av skylden her), men allerede der viste BJ Power og Andrew Hung at deres innfallsvinkel til støy, postrock og elektronika var noe for seg selv. Deres instrumentale, dronende synthlek utvikles videre på Tarot Sport, og den Andrew Weatherall-signerte, varmere lyden gir dem et bredere nedslagsfelt. Det fortjener de, for låter som nevnte ”Olympians”, ”Surf Solar” og ”Phantom Limb” har blitt luftige, skarpe elektronikaskjønnheter som både isolert sett og satt i albumkontekst er noe av det vakreste jeg har hørt i år. Her er "Surf Solar", men da i en sterkt nedklippet 7"-edit (originalen er på brunstige ti minutter): Det gis ikke ved dørene her, og duoens kompromissløshet- hvori opptatt manglende interesse av å begrense seg selv- gjør naturligvis dette til et album som trenger tid. Spesielt gjelder dette syre-janitsjar-verket ”The Lisbon Maru” og ”Space Mountain”- men reisen dit er en headset-orgastisk sensasjon som det er vanskelig å finne maken til; det nærmeste måtte vel være Panda Bears Person Pitch. Fuck Buttons gjør sin elektronika storslagen, bredpenslet og tung, og det glimrende musikkåret 2009 ble akkurat mye rikere.

001273

Grammatikk, takk! The Owens: Swim For The Trees Det mest interessante ved The Owens' andre skive er dessverre tekstene. Da The Owens debuterte til høflig kritikerros i 2005 hadde de en gimmick: Vokalist, korer, låtskriver og primus motor Ove Svendsen sang i hes, erkeskandinavisk tenor om kjærlighet og denslags i eventyrmetaforer. Det var ikke snakk om små referanser her og der, altså, men skikkelig fantasy, med drager og prinsesser og kongeriker og allting, blåøyd og uironisk. Så forsvant The Owens, uten oppstyr eller bråk, for å nå komme tilbake med, vel, mindre av det samme. Swim For The Trees er umiskjennelig The Owens, men det groveste eventyriet er borte. Klart, en trollmann her og en konge der dukker jo opp i tekstene, men de fleste låtene kunne vært skrevet av triste, inderlige, norske menn flest, og der begynner man å ane hva problemet er. I tillegg er lydbildet kitschet ned til fordel for en bedagelig kassegitar-på-rytme-elgitar-uten-distortion-på-lead-formel som kun forlates på et par spor, og som kombinert med de (stort sett) vage melodiene og det faktum at Svendsens stemme(r) alltid er fokuset, gjør at store deler av skiva går i ett. Et solid refreng dukker opp her og der for å minne deg på at tre sanger har kommet og gått uten at du helt klarte å legge merke til det. Nathalie Nordnes gjester plutselig (dog på et snork av ei låt), men stort sett flyter «Swim For The Trees» forbi, riktig nok uten å irritere. Det som derimot irriterer, er Svendsens litt i overkant ambisiøse bruk av det engelske språk. Da debuten kom holdt mange anmeldere, deriblandt undertegnede, seg for gode til å påpeke at tittelen på skiva («It Was Near I Died») i beste fall var en språklig nyvinning, men når man leser og hører tekstsnutter som «the most lovliest day» eller «this conquest turned out way too cold, than you were hoping for» blør bildet av en ung poet plutselig over i et bilde av en litt for snill engelsklærer. Grammatisk pirk er vanligvis ikke en katastrofe på plater, men når de spretter opp i bevisstheten som på Swim For The Trees er det gjerne symptomatisk for at musikken ikke engasjerer noe videre. Ingen akker seg når Daft Punk lirer av seg «the kind of feeling I've waited so long», men så er også «Digital Love» mildt sagt ei knall-låt. Knall-låter, mildt sagte eller ei, skal man derimot se langt etter på denne skiva.

001274

Fneezende gamle menn Rivers Cuomo har fortsatt ikke kommet seg ut av tenårene, men jo mer desperat han klamrer seg fast, jo gøyere blir det. Livet som Weezer-fan: en evig krangel om hvilket album som er best av Pinkerton og Blå-Weezer'n, et helsikes mas om å hus kehele teksten til "Undone- The Sweater Song" (imponerer aldri noen) og et sjokkerende antall lørdag-etter-bytur-øyeblikk i bokseren foran videoene til "Island In The Sun" (tåre i øyekrok) og "Keep Fishin'" (Muppets! Pat Wilson gjemmer seg for Miss Piggy ved å ha en lampeskjerm på hodet!). Denne tilværelsen har utover 2000-tallet blitt en blanding av "oi! Overraskende bra greier!" (Maladroit, 2002) til "egentlig en temmelig stor skuffelse" (fortsatt Maladroit, 2002), videre til "Nei, nå glemmer jeg hele skitbandet" (Make Believe, 2005) og da til "jaha… Ja." (Rød-Weezer, 2008. Med spesiell vekt på "The Greatest Man That Ever Lived (Varations On A Shaker Hymn)"- Rivers Cuomos hiphop-homage til "Bohemian Rhapsody"). Det som derimot er klart, er at Weezer på 2000-tallet fortsatt nekter å godta at alle i bandet er rundt de 40, og at dette blir morsommere jo mer drastiske steg de går til for å opprettholde sitt ungdommelige image. Morsommere både fordi man kan måpe seg i hjel av at de covrer Lady GaGa og Joan Osborne live, at de tar med seg Gossip Girl-stjerner på scenen, at de får med seg Lil' Wayne som gjesteartist, at de samarbeider med Katy Perry og tidligere American Idol-deltakere, men også fordi alt dette synes å gi Rivers Cuomo ny inspirasjon som låtskriver. Det er bare å godta nå at den perioden der han studerte på Harvard, var dypt seksuelt frustrert og farget skjegget sitt blått er over: Nå er han i en desperat midtlivskrise, henger med hiphopfolk, omtaler jenter i ordelag av typen "you are my baby tonight/and I'm your daddy". R Kelly-poeng deles ut rund baut. Raditude har således blitt Weezers mest vellykkede album på denne siden av grønn-albumet (2001), de har mer sprudlende singler i opptemposjiktet ("(If You're Wondering If I Want You To) I Want You To" er den beste siden "Hash Pipe"), de kuriøse innslagene er bedre (alt er egentlig bedre enn Rivers-rapping, selv om Lil' Wayne-sporet er det eneste jeg kunne tenkt meg å slippe) og albumet er ellers befriende lite fyllmassepreget. Det siste kan takkes bidragsyterne på låtskriversiden, for her er Jacknife Lee, Butch Walker og Lukasz Gottwald viktige sparringspartnere for Cuomo, som da på de foregående albumene viste tendenser til å gå tom. Vel kunne "Put Me Back Together" med enkelhet være en Kelly Clarkson-singel, men dette tilgir vi dem når vi får Cheap Trick-aktige lekkerbiskner som "Trippin' Down The Freeway", hårete "The Girl Got Hot" og tåpelig-vakre "Love Is The Answer"- for ikke å snakke om det herlige avslutningssporet "Turn Me Around". Weezer anno 2009 er full av musikalske Napoleon Dynamite-aktige øyeblikk, der man som tilhører hoderystende forstår at dette bandet nå virkelig har gitt alt av skamvett på båten. Enda mer overraskende er det at dette kler dem, og Raditude er det beste de har gitt ut på totusentallet. Sjokkerende nok.

001275

Sølvtillit Kråkesølv: Trådnøsting Norskspråklig rock er pokker meg bra igjen! La oss snakke litt om forventninger til norske debutanter. Eller, rettere sagt, la oss snakke litt om i hvilken grad journalister og plateselskaper har en tendens til å ljuge en hel masse om hvor høye forventningene er. Rutinemessig presenteres debutskiver som «etterlengtede» i presseskriv, lanseringsintervjuer og anmeldelser. Som oftest uten et fnugg av sannhet ved seg, i alle fall dersom det tas hensyn til en større del av befolkningen enn bandets venner og hardbarka fans. Det finnes knapt en musikkentusiast, langt mindre en musikkjournalist, som går rundt og forventer at norske platedebutanter skal være bra. «Spennende» ja, «lovende» ja, men bra? Særlig. Men «Trådnøsting», debutskiva til Bodøkvartetten Kråkesølv, er skikkelig uventet bra. Det er snakk om et band som for kun ett år siden var spennende og lovende da de la ut, til gratis nedlastning, en demo som sjarmerte Morgenbladets anmelder så mye at han tvang omtale av den igjennom de redaksjonelle retningslinjene ved å bruke den som et langt eksempel på god stemning i sin anmeldelse av «Chinese Democracy», av alle ting, og dermed vant han retten til å uten å skamme seg kunne si at han lenga har gleda seg til denne skiva. De fleste av oss andre har kun gleda oss siden vi hørte faktiske utdrag fra den for et par uker sida, da ihvertfall jeg plutselig følte meg dum for at jeg ikke hadde hørt hvor bra Kråkesølv var før de var det. Nok meta: «Trådnøsting» er, i likhet med en fornøyelig stor andel norske debuter fra det siste året, en kort og konsis skive, på ti gitardrevne indielåter (av vandre og nynne-varianten, ikke dansevarianten) uten fyll, og med et overraskende melodimessig spenn under den litt skitne, mollstemte overflaten. I et øyeblikk hører på Death Cab For Cutie, det neste noe så skjeldent som et musikalsk beskjedent progband, og noen ganger Kent fra den tida da smerten deres var ujålete. Som musikere finnes det ikke et svakt ledd i blant dem, uten at noen av dem ingen gjør seg til. There's no «I» in «band». Også var det disse unike tekstene da, sunget i ublyg Bodødialekt og så stappfull av ordspill at de kunne vært hengt opp på T-banen i Oslo som en del av «Dikt Underveis»-kampanjen («Koffor ta sånn på vei når æ uansett ende opp i grøfta?») og så fulle av rim at de kunne vært raptekster («Ja du sie æ fraskriv mæ ansvar, men nu ligg æ her langflat, mens samtalan avtar, og tankan de rænn ut i aska fra basslag som sakka.»). Den sistnevnte formen for maskingevær-rim virker illevarslende tidlig i skiva, da det kan høres ut som om den halvhektiske oppramsende synginga slike tekster medfører kan komme til å vokalen litt vel ensformig, men det går tidsnok over til å ikke skade overhodet. Tvert imot så virker øyeblikkene som først kommer etterhvert, når vokalisten viser at han faktisk kan synge ting som ikke du kan, desto mer som en demonstrasjon av at Kråkesølv har vett nok til å ikke bruke alle ressurser de har i hver eneste låt. Så ja. Norskspråklig rock er pokker meg bra igjen. Ikke spennende og lovende. Bra. En kan bli begeistra av mindre.

001277

Rockefeller, Kinshasa Staff Benda Bilili Det sies ofte, i fjonge sammenhenger, at summen er større enn delene. I handicap-sammenheng skulle man kanskje tro at et godt eksempel på dette var ”sitter i rullestol” og ”bor på gata i Kongo”. Hva i himmelens navn kan komme ut av et sånt utgangspunkt? En hel del, viser det seg, når Staff Benda Bilili fyrer opp Torggata Bad på Oslo World Music Festivals andre dag. Det får være nok biografi; du får ty til Google for resten (og det er mer, tro meg). Staff Banda Bilili handler først og fremst om musikk. Skrevet gatelangs i Kinshasa, fremført til dels på hjemmelagde instrumenter og feiret i fargerike og –glade fellesskap verden over, toppet av WOMEX-prisen de ni bandmedlemmene mottok på søndag. Den låter ikke bare ”ekte”, men heldigvis også ekte. Vokalist og talsmann Leon ”Ricky” Likabu har aldri lagt skjul på bandets forkjærlighet for ”internasjonal musikk” (ta den, world-begrep!), fra James Brown til ”han andre… Michael Jackson”. Dette gir seg (vid)underlige utslag – gruppens variasjoner over funk injiseres med rumba á la Franco, streit popballaderi, thuggish gatesensibilitet og en påfallende dragning mot klubbmusikk av den vennlig innstilte sorten. Den tekniske virtuositeten som gjennomsyrer bandets uttrykk går stadig i klinsj med en eller annen forfallenhetens kvalitet; fornemmelsen av et rustent maskineri eller følelsen av at alt kan ramle sammen når som helst – ikke minst på mini-hiten ”Je’taime”, der hver takt videre etter hvert får et skinn av like deler umulighet og nødvendighet over seg. Staff Benda oser av stjernemateriale, og prisen for ”kveldens mest iskalde fremtoning” tildeles glatt det unge én-streng-geniet Roger Landu, guttas protesjé og arvtager. På sitt beste er Staff Benda Bilili lyden James Brown kan ha hørt inni hodet sitt da han lå på dødsleiet, idet det plutselig gikk opp for ham hva det hele dreier seg om. På sitt minst engasjerende høres det småsurt og surrete ut. Men man tager det gode med onde, ikke? Du kan se bildene større her

001279

Innendørs stormvær The Dead Weather er plutselig Jack Whites beste band. The Dead Weather, Sentrum Scene The Dead Weather er plutselig Jack Whites beste band. The Dead Weather's mest spilte låt på Spotify er både en B-side, en cover og den eneste nevneverdige låta deres de ikke spilte på Sentrum Scene i går. Ikke så rart egentlig, for The Dead Weather er på alle måter et helhetlig band, og «Are Friends Electric?» skrevet som den er av Gary Numan, passer ikke inn noe sted i deres låtkatalog, uansett hvor brilliant den måtte være. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at man, gitt kun tre ord, ikke kan beskrive The Dead Weather mer fullstendig enn «Numan i Bakvendtland». Numan er erkebritisk, The Dead Weather er erkesørstatsamerikansk. Numans musikalske slagkraft spiller mye på repetisjon; The Dead Weather spiller ikke én låt uten et hardt breakdown og en skrikende gitarsolo. Numan synger utifra det følelsesmessige ståstedet til en autist som har vansker med å fatte hvordan hans egne og andre menneskers følelseser påvirker livet hans, mens de mange fortellerstemmene til The Dead Weather alle har det til felles at følelsesene deres er så enorme at de har tatt over livet deres fullstendig. Numan maner frem glatte overflater, nystrøkne skjorter og hår fossilisert av gel mens The Dead Weather bader i svette, skittent hår og blodige knær. En kunne fortsatt. Poenget er dog at The Dead Weather er et band med en usedvanlig klar identitet til å å bare ha gitt ut en skive. Ikke så rart egentlig, da deres steinharde, solotunge, sørstatsbluesrock virker som den logiske summen av bandleder Jack Whites (The White Stripes) karriere så langt. Twisten med The Dead Weather er at han her spiller trommer (hvilket han, lite overraskende, er veldig flink til), mens han overlater mesteparten av gitarspillet og syngingen/frontfigureringen til Dean Fertita (Queens of The Stone Age) og Alison Mosshart (The Kills) henholdsvis, roller begge takler med bravado. Enn hvor fortryllende Mossharts vekselsvis illsinte og steinkåte vokalprestasjon er, var det mest imponerende ved hennes prestasjon i går hvor bra hun var som frontfigur, en litt arbitrær egenskap man først begynner å sette pris på etter å ha sett nok folk som er dårlige til det. Det ligger i The Dead Weathers musikk sin natur at det blir lengre solo- og jampartier i hver eneste låt hvor Mosshart ikke har noe å gjøre musikalsk, og hun fylte disse partiene enten med fravær, ved å gjemme seg bak forsterkerne, eller inntenst nærvær, dansende og diggende og strykende med hendene over mikrofonstativ og monitorer som om hun var på ecstasy. Et annet artig øyeblikk var når hun klatret opp på stortromma til Jack og lente seg ned i trynet hans, akkurat som Jack selv stadig gjør med Meg under White-Strpies-konserter. Små damer med svart hår og pannelugg unite. Hvis man skal peke på noe som ikke var bra ved denne konserten måtte det bli at når Jack hekta på seg gitaren for første gang, til vill jubel fra publikum, måtte bassist Jack Lawrence ta over på trommer, noe han mestret, i beste fall, adekvat. Den innvendingen er jo mer som et kompliment å regne: Det verste med konserten var at en kar som ikke er trommisen bare spilte brukbart trommer under én låt. The Dead Weather er ganske enkelt Jack White's klart beste band etter alle målestokker unntatt antall hits, og leverte, etter å ha gitt ut kun ett album, en konsert verdt de avsindge 370 kronene det kostet i døra. Det er mulig terningkastet over er litt i det strengeste laget.

001280

Spillegalskap Tony Allen Parkteatret, Oslo World Music Festival Sir Tony Allen satte endelig afrobeat-skapet på plass. Musikk blir ikke bedre. I sommer besøkte to av Fela Kutis sønner landet. På hvert sitt vis utforsker og viderefører Femi og Seun hva som stod på spill i farens kunstneriske univers, men det spørs om ikke det er Tony Allen, gigantens trommeslager idet de avgjørende afrobeat-brikkene ble lagt midt på 70-tallet, som fortsatt forvalter denne enormt rike musikktradisjonen aller best. På Oslo World Music Festival spiller Tony og gjengen for en herlig blanding oppmøtte; fra usual world-suspects til unge, intetanende entusiaster. Stemningen er elektrisk. De som har et forhold til mannens katalog sliter med å holde gledestårene tilbake under låter som ”Kindness” og ”Celebrate” – begge er forholdsvis ferske tilskudd, men her er de tilført en nerve og et seigt driv som ligger langt til siden for hva man kan forvente av – vel, noen som helst. Svært funky det her, altså, og klart mye av æren skal legges på den nå 69 år gamle batteristens skuldre. Bra trommis! Men han stiller med toppet lag, og hele bandet kan med rette fremheves, fra en flørtende og flink solist via Christian Bale-lookaliken på trompet og perkusjon til den fabelaktige bassisten, som vel må kunne kalles Allens høyre fikehånd. Sir Tony gir hele bandet rom til å skinne, og likevel – eller nettopp derfor – fremstår han som en enslig visjonær; en tålmodig trollmann som trives i bakgrunnen og glisende ser og hører det hele utfolde seg, en stolt far som skjønner at det kommer til å gå bra med avkommet. På plate er det stort sett alltid en fryd å høre det gamle skinnet utfolde seg, fortrinnsvis som bandleder og mild kjempe (sjekk årets utgivelse SecretAgent), men også som en eksperimenterende og sulten brikke i et større hele (han slapp nylig en plate med den finske eksentrikeren Jimi Tenor). I konsertsammenheng låter det nærmest for godt til å være sant; musikk for den øde øya man gjerne drøfter idet hybrisen tar overhånd. Takk, Tony.

001281

Fram og tilbake er like langt BLK JKS Blå, Oslo World Music Festival Tredjedivisjonsindie er tredjedivisjonsindie, enten den kommer fra Brooklyn, Lillehammer eller Johannesburg. I et musikalsk klima der vestlige hipstere får fråtse fritt i den globale godteposen, er det godt å se og høre utvekslinger finner sted også andre veien. Sør-afrikanske BLK JKS (uttales "Black Jacks") høres ut som om de har blitt flasket opp på TV On The Radio, The Mars Volta og annen progga, spent og skarp rock, men de mangler foreløpig evnen til å omsette inspirasjonen i engasjerende låter som bærer live. Debutplaten After Robots er mer enn OK; en sang som "Lakeside" har allerede klort seg fast på min topp 50-liste over årets låter, og det er ytterligere snadder å hente der om du investerer tid og energi i det. Men dette er nok først og fremst musikk for hjemmets lune tjalltåke, og i konsertsammenheng blir bandets uthalingsmanøvre og hang til umotiverte taktskifter både tålmodighetsprøvende og smått harry. Lyden på Blå gjør lite for å skjule at trommeslager Tshepang Ramoba sliter for å henge med på en del av partiene. Lydbildet er spinkelt, gutta på scenen ser langt bedre ut enn de låter og melodiene helt på det jevne. Et lovende tilløp i retning dub trekkes naturligvis ut i det uendelige, og i det hele tatt: Jeg hadde forventet mer. Flere bilder fra konserten

001282

Nysirkusprinsessa Pink satte Britney og Madonna på plass. Pink Pink har akkurat vist Oslo Spektrum hele sitt spekter. Og vist showhestene Britney og Madonna på plass i sine respektive båser. Jeg er døv. Jeg er yr. Jeg flirer i rein overrumpla fascinasjon over et trapesnummer jeg ikke har sett noen vokalist gjennomføre mens hun holder både stemmen og publikum fast. Men jeg er også forvirra, for hva er det egentlig jeg har hørt de to siste timene? Kveldens konsert med Pink går ikke inn i boka som noe viktig musikalsk bidrag. Allikevel er det en av de flotteste kveldene jeg har hatt på lenge. På en helt rå scene av sirkus-dekor, sklier, trapper og trapeser gyver Pink løs på det hun skal vise at hun kan bedre enn flere av de andre "pop-prinsessene". Få andre fullfører et så heseblesende løp med et like sterkt nærvær. Første akt består av et knippe festhits. Så kommer flygelet og markerer overgangen til kveldens første kostymeskifte og føleri. Dernest kveldens akustiske intimkonsert, der Pink utnytter en (etterhvert så utbredt) "satelitt-scene" plassert ute blant publikum på en mye triveligere måte enn for eksempel Madonna. Via "Bohemian Rhapsody" dras så finalen i gang. Denne toppes av at Pink ikke bare hopper i strikk, men ender som del av en menneskelig blomst hengende i stoff 15 meter over scena, senkes ned i vannbad, og dryppende våt virvles rundt som en annen nysirkusartist (uten sikring?! Det ser sånn ut). Og synger fortsatt. Men hva har det å si musikalsk? I kveld har Pink covra AC/DC (rått), Led Zeppelin (tjah) og altså Queen (artig). Faktisk kler søtsuppa "Family Portrait" å bli ennå mer pompøs i sin kamp med flygel og fiolin - og akustiske "Trouble" viser Pinks hese styrke. Men "Dear Mr. President" er unødvendig utdatert og kjedelig, ikke følsom. Funhouse-plata, som flere av kveldens låter er fra, framsto ikke som veldig viktig da den kom. Og overdådige white trash-arrangement kan bli litt mye, spesielt i en kaldt gjallene hall som Spektrum. Allikevel: de vrengte rocekgitarene er mye mer hjemme her enn på siste plate. Pink gjør det beste ut av sine greie låter. Det er - med tre unntak blant 19 numre - interessant å bli vist hele rosaspekteret. Og, viktigst av alt: Pink er tilstede med hele seg. Fysikken er som sagt imponerende, men Pink er også i kontakt med seg sjøl, musikerne og publikum - og veksler imponerende godt mellom stram koreografi og sjarmerende, vimsete improvisasjon. I motsetning til andre artisters show i samme sjanger, kommer showet aldri i veien for kraften i artisten. I kveld er hovedpersonen nettopp en person og ikke en maskin. Tvertimot smelter trapeskunstene, koreografien og Pinks fortelling sammen i en overraskende sterk legering. Og med den smelter musikkpolitiet i meg og kapitulerer. Pink har (igjen) erobret mitt hjerte og overrisla det med konfetti.

001285

Saken er Biffy Biffy Clyro: Only Revolutions Biffy Clyros femte skive er som en skikkelig fet fyr ikledd papp og gaffateip. På sin femte skive fortsetter den skottske trioen Biffy Clyro å albue seg inn i den engelske mainstreamrocken til tross for at bandet deres heter Biffy Clyro. Det er en forfjamsende plate hvis appell er så uvanlig at den best kan forklares via en simile: Du er på en utkledningsfest, fylt av mer eller mindre hyggelige folk med mer eller mindre gode kostymer. Inn kommer en fyr med pappesker klønete gaffateipa rundt alle kroppsdeler og «JEG ER EN ROBOT» skrevet over brystet med grønn sprittusj. Hvorvidt dette kostymet er morsomt eller døvt er ganske avhengig av hva slags fyr denne karen er. Er han en nervøs nerd som åpenbart prøver å snu det faktum at han hadde glemt å kjøpe kostyme om til et slags ironisk statement er det døvt. Snakker han om hvordan han ville illustrere hvordan alle kostymer bare er forskjellige grader av popkulturell abstraksjon er det skikkelig døvt. Den eneste måten å mestre et så gjennomført rævva kostyme på er å ignorere det, og oppføre seg som om det du har på deg er helt adekvat og uoppsiktsvekkende på alle måter, og så bare være en skikkelig sjarmerende fyr. Fyren er «Only Revolutions», og robotkostymet hans er de forsøkene Biffy Clyro her gjør på å være dype. Oppkalt som skiva er etter den siste boka til den post-modernistiske gullgutten Mark Z. Danielewski, hvor en historie fortelles fra to forskjellige ståsteder i en slags uendelig tidsloop, skal den visstnok være en slags meditasjon over sanger Simon Neils ferske ekteskap, uten at dette er hørbart på noen måte utover den rå spillegleden som gjennomsyrer hvert eneste spor. Skriveglede har man her og – Biffy Clyro lager ikke fyll, og hver eneste låt er tilsynelatende et forsøk på en singel, og et forsøk på en ny singel attpåtil. Queens of the Stone Age? Eddie Money? The Futureheads med halsbetennelse? Foo Fighters med blåserekke? Biffy Clyro kan gjøre mye, men å være kjedelige har dem åpenbart ikke mestra. Så man har ei hel skive totalt skamløse, smittende entusiastiske og tidvis veldig gode forsøk på å lage stadionanthems, spilt, sunget og mikset med stor kjærlighet. På vei gjennom dette dukker tekstene opp, laget av papp og gaffateip, så dårlige at de er bra. De første linjene man hører på skiva er «Angels fall to the floor / like they would if I was captain / "Silver children," She roared / "I'm not the son of God"», og derfra blir det ikke bedre. Noen tekster er helt ignorerbare, mens de andre har et fantastisk spenn i sine svakheter, fra ovennevnte overpompøsitet via den rene ungdomskolediktingen («I savour hate as much as I crave love / because I’m just a twisted guy») til det totalt meningsløse («Well you scratch and you scratch / ’til your face comes away / replaced by a hole / a vortex just waiting to play»). Det er i verste fall ufrivillig komisk og i beste fall direkte sjarmerende, som i det euforiske allsangrefrenget til «Mountains», den snart halvannet år gamle førstesingelen og selve navet i Biffy Clyros tekstlige håpløshet: «I am a mountain / I am the sea / You can’t take that away from me». Det er vanskelig å beskrive hva som gjør disse grusomme ordene så appellerende uten å bli for nedlatende i sin ros, men det er noe ukynisk med dem, noe livsbejaende og gledelig som ikke hadde kommet til uttrykk i noen annen musikalsk innpakning enn denne. En stor påminnelse om at stor rock skal være gøy, og at du ikke trenger å ta alt du liker seriøst. Verden kan liksom ikke være så ille dersom denne skiva finnes.