name
stringlengths 8
35
| sex
stringclasses 2
values | party
stringclasses 12
values | text
stringlengths 2
59.8k
| date
stringlengths 10
10
|
|---|---|---|---|---|
Trine Skei Grande | F | Venstre | Venstre har i alle sine alternative budsjetter de siste åtte årene foreslått å øke antallet kvoteflyktninger. Det har Arbeiderpartiet stemt imot. I mars 2011 begynte borgerkrigen i Syria. Det har ført til enorme flyktningbølger over både naboland og Europa. I Europa er det fem land som alene har tatt 90 pst. av de syriske flyktningene som har kommet til Europa – da ser jeg bort fra nabolandene – det er fem land som har tatt den byrden. Det var antakeligvis like mange flyktninger i år som det kommer til å bli framover. Da Venstre ønsket å øke tallet på flyktninger i fjor, var Arbeiderpartiet imot. Når de forlater kontorene, er de for å øke det. Så spørsmålet mitt er enkelt: Når oppdaget Arbeiderpartiet at det var krig i Syria? | 2013-12-04 |
Trine Skei Grande | F | Venstre | Unnskyldningen er godtatt. Jeg ble veldig forvirret over at SV skulle være større enn Venstre. Nå må vi venne oss til dette de neste fire årene og forhåpentligvis lenger. Det feltet vi diskuterer i dag, har ofte handlet om integrering, og i dag handler det egentlig mer om innvandring i den budsjettdebatten vi har nå. Jeg syns egentlig det er et positivt tegn, for det handler om hvordan vi skal ta imot folk på en ordentlig måte. Når det gjelder å være flyktning og det å søke om asyl, er det siste en klar menneskerettighet – det å få søke om asyl. Det er helt klart ingen menneskerett å få innvilget asyl, men det er en menneskerett å få lov til å søke om det. Har du flykningstatus, så har du en egen status innenfor det internasjonale rettsregimet som vi har. Der har Norge store forpliktelser. Jeg skal ikke underslå at Venstre gjerne skulle ønske at vi kunne ta flere av våre forpliktelser, spesielt når det gjelder kvoteflyktninger. Vi har foreslått det hvert eneste år de siste åtte årene, og blitt nedstemt på det. Vi er glad for at vi nå i samarbeid med en blå regjering har klart å få til at man skal øke med 500, men vi kommer ikke til å gi oss med det. Vi kommer også til å komme tilbake til det i den nye revideringa, og jeg er glad for at vi har fått inn formuleringer som sier klart at hvis antallet asylsøkere går ned, skal antallet kvoteflyktninger økes. Som jeg sa i en replikk, blir 90 pst. av de syrerne som kommer til Europa i dag, tatt imot av fem land. Fire av de landene har liberale partier i sine regjeringer. Liberale partier har alltid vært forkjempere for å styrke flyktningers status, og for å ta et internasjonalt ansvar når store flyktningebølger kommer. Jeg har snakket med flere som besøkte Lampedusa etter den siste store tragedien, som har stått på stranda og sett alle kistene som lå bortover, og at det i den første rekka var bare bitte små kister til bitte små barn som hadde rømt fra hjemlandet sitt. Det mener jeg er et bilde som også skal være med i denne debatten. Det er også et bilde på hvordan ytterkantene av Europa har et mye, mye større press når det gjelder flyktningsituasjonen og krigene som omgir oss i verden, og at vi her i nord bare tar en bitte, bitte liten andel og et bitte lite ansvar i forhold til det som mange av randstatene gjør. Befolkninga på Lampedusa ser virkelig fysisk det som andre her bare snakker om som et politisk symbol, nemlig bølger av flyktninger som kommer inn til deres strender. Hvis vi hører holdningene til de menneskene som opplever det, skjønner vi at mange av de holdningene vi møter flyktninger med, ikke er noe vi skal være så stolt av. Så syns vi i Venstre det er viktig at det skal prioriteres at man skal frakte ut dem som har fått et endelig avslag. Det er viktig at man opprettholder kredibiliteten og respekten for asylinstituttet og Flyktningkonvensjonen, og da er det viktig at vi opprettholder de reglene vi har. Det har vi i Venstre prioritert i våre alternative budsjetter tidligere, og nå har vi fått gjennomslag for det. Vi har laget en avtale på innvandrings- og integreringsfeltet med regjeringa. Ut fra den skal vi nå forhandle om nytt regelverk og nye forskrifter. Det jobber vi med, og jeg håper at vi får til gode løsninger. En ting har jeg forandret mening om, og jeg innrømmer det gjerne, men det som representanten Sivertsen sa, er feil – det gjelder ikke lukkede mottak, for lukkede mottak har et helt likt lovverk som det hadde under forrige regjering. Det vi har endret holdning på, er en differensiert type mottak der vi nå kan prøve ut det å ha mulighet til å gjøre mottak mye mer strømlinjeformet – knyttet til om folk skal motiveres til å dra hjem, eller om de skal skoleres og læres opp i norsk, samfunnsfag og alle de tingene som trengs for å få til bosetting i Norge. Jeg tror at vi har prøvd ut mange av disse modellene før. Vi prøvde oss bl.a. på returmottak etter en annen modell, som ikke bare skulle motivere, men nærmest skremme til retur. Det funket ikke, så det bør vi ikke prøve igjen. Men det å motivere, å la folk få kontakt med familien sin og opprette kontakt med hjemlandet sitt, er de grepene som jeg tror er viktig for å klare å få til en god returpolitikk. | 2013-12-04 |
Trine Skei Grande | F | Venstre | Vi har brukt den muligheten, ved at antallet nå øker med 500 i forhold til det Arbeiderpartiet hadde i år. | 2013-12-04 |
Trine Skei Grande | F | Venstre | Vi skylder ikke på Arbeiderpartiet. Vi viser bare til tall og fakta. Tall og fakta viser at Arbeiderpartiet tok imot 500 færre i år enn det vi kommer til å gjøre neste år med den avtalen vi har gjort. | 2013-12-04 |
Trine Skei Grande | F | Venstre | Vi kommer til å bruke lukkede mottak helt likt som det ble gjort av den regjeringa som Senterpartiet var representert i, og etter det lovverket som Senterpartiet foreslo i Stortinget. | 2013-12-04 |
Trine Skei Grande | F | Venstre | Jeg har bare lyst til å replisere tilbake at jeg er veldig glad for alt det som SV og Venstre kan gjøre sammen på dette feltet, og jeg tror vi er veldig enig. Og så kjemper vi alle på vår side. Grunnen til at Venstre har valgt å gå inn for et helhetlig forslag på innvandringsfeltet, er nettopp at man ikke skal danne allianser mellom dem vi av og til slåss med. Når det gjelder sjølbosetting, er vi veldig positive til det. Vi kommer til å jobbe med det. Kanskje må det rammes inn på noen måter, men jeg tror at det kunne være en god løsning for å få til en god integrering. Da hadde folk kanskje kunnet bosette seg der de har en begynnelse på noen røtter – og da er det lettere å slå ordentlig rot. Vi kommer til å jobbe med mange av disse forslagene, og vi kommer også til å ta med oss noen av de forslagene inn i de forhandlingene som vi sitter i nå. | 2013-12-04 |
Solveig Horne | F | Fremskrittspartiet | Det har vært en fornøyelse å være her og høre på den debatten vi har i dag, og se at innvandringsdebatten ikke bare er integrering, men en hel kjede. Derfor er det godt at både kommunalministeren og justisministeren også har vært til stede, for her henger alt sammen med alt. I overkant av 14 pst. av befolkningen har innvandret eller har to foreldre som er innvandret. Mangfoldet er hverdagen i Norge i dag. Integreringspolitikken må ha som mål at innvandrere skal føle tilhørighet og tilknytning til det norske samfunnet. Mennesker som har fått lovlig opphold i Norge, skal møtes med krav om å bidra og delta i det norske samfunnet. Regjeringen er opptatt av at vi skal lykkes med integreringsarbeidet. Så vet vi alle at språk er med og kvalifiserer til deltakelse i arbeidslivet, og klarer du å komme deg ut i arbeid, er det nøkkelen til god integrering. Gjennom introduksjonsprogrammet og norskopplæringen får nyankomne flyktninger og andre innvandrere grunnleggende kvalifisering som skal gjøre veien til arbeid mye kortere. Gode norskkunnskaper vil i de fleste tilfeller være en forutsetning for å få arbeid. Jeg er opptatt av å styrke det lokale integreringsarbeidet, ikke minst ved hjelp av frivillige organisasjoner og kontakt med næringslivet. Det foregår utrolig mye godt arbeid ute i kommunene. For en tid tilbake var jeg og besøkte Ullensaker kommune og fikk se det vellykkede prosjektet som flere kommuner på Romerike har satt i gang som heter «Jobb og skole – hånd i hånd». Det er ildsjeler der ute som vi er så uendelig avhengig av for at vi skal lykkes med integrering. Vi er opptatt av tiltak for dem som står langt fra arbeidsmarkedet, og som samtidig faller utenfor dagens ordninger. Det er en utfordring at det i noen grupper av kvinner med innvandrerbakgrunn er altfor lav sysselsetting. Mange av disse kvinnene har svake norskkunnskaper, og de har også et lite nettverk. Det har vært mye skriverier, og en del representanter har tatt opp flere ganger de siste dagene dette med gratis kjernetid i barnehagene. I vår fremmet de borgerlige partiene et felles representantforslag om bekjempelse av barnefattigdom der akkurat dette feltet, gratis kjernetid, var inne som et av satsingspunktene. Også denne regjeringen vil altså bevilge midler til gratis kjernetid i barnehagen. Foreløpige resultater fra en evaluering av ordningen viser at gratis kjernetid i barnehagen har hatt god virkning for barn med innvandrerbakgrunn. Gratis kjernetid har bidratt både til at flere barn med innvandrerbakgrunn går i barnehage og til at de klarer seg bedre på skolen enn barn som ikke har gått i barnehage. Tidlig innsats nytter. Jeg er opptatt av at vi skal bygge videre på den kunnskapen vi nå har fått fra rapporten om ordningen, og så skal regjeringen komme tilbake med en god innretning på ordningen med gratis kjernetid. I tillegg er det viktig å ta med seg at ifølge kommunenes rapportering har dette også bidratt til at foreldrenes holdninger til bruk av barnehage har blitt mer positive, og en anerkjenner betydningen av norskkunnskaper før skolestart i mye større grad enn før. Jeg tror mye av kjernen ligger der. Vi er nødt til å få innvandrerbefolkningen til å skjønne hvor viktig det er med språkopplæring tidlig for at disse barna skal lykkes på skolen og bli godt integrert i samfunnet. For flyktninger som kommer til Norge, er første skritt på veien til å delta i arbeids- og samfunnsliv å kunne bosette seg i en kommune. Å si at vi har hatt en vellykket integrering i Norge de siste åtte årene, er vel å ta litt hardt i. I dag sitter det altså over 5 000 flyktninger med oppholdstillatelse i asylmottak og venter på en kommune å kunne bosette seg i. Dette er flere enn noen gang. Blant dem er det altså over 800 barn i familier og 120 enslige mindreårige. Det har altså fra 2006 vært en betydelig vekst på dette feltet, som det ikke virker som om den tidligere regjeringen har tatt inn over seg. Saksbehandlingen har gått ned i UDI. Alt henger sammen med alt, det burde også den foregående regjeringen ha tenkt på og satt i gang et skikkelig arbeid for å få bosatt dem som sitter i mottak og har fått oppholdstillatelse. Personer som søker beskyttelse i Norge og får det, må bosettes raskere. I 2014 er det behov for å bosette langt flere flyktninger enn det som IMDi anslår at kommunene vil gjøre. Så lenge kommunene ikke bosetter så mange som det er behov for, fører det til at ventetiden i mottakene blir stadig lengre. Derfor må vi sammen med kommunene få til en bedre og raskere bosetting enn det vi har klart så langt, slik at flyktningene kan få en raskere start på livet sitt ute i kommunen. Jeg er også spesielt bekymret for barna som sitter i mottak. Både barn i familie og enslige mindreårige må prioriteres i det bosettingsarbeidet som det er så viktig at vi får til neste år. | 2013-12-04 |
Solveig Horne | F | Fremskrittspartiet | For inneværende år har vi hatt Stoltenberg II-regjeringens budsjett, der Stoltenberg II-regjeringen økte kontantstøtten til 5 000 kr for 2013 for alle barnefamiliene i Norge. Dagens regjering kommer til å øke den til 6 000 kr. Jeg regner med at den samme bekymringen hadde representanten Pedersen også i fjor. Kontantstøtten er en valgfrihet, en fleksibel ordning, for alle barnefamiliene i Norge. Man må kunne klare å ha to tanker i hodet på én gang. Vi er fullt klar over hvor viktig det er å få innvandrerkvinner i arbeid og få barna i barnehage og på skole, slik at de får lært seg norsk, som gir et godt grunnlag for den videre samfunnsbyggingen. Det er viktig for integrering. Men for regjeringen er det viktig at vi har en kontantstøtte som gjør at familiene i mye større grad kan få lov til å velge hvilken barnepassordning de vil ha for sin familie og sine barn. Så er det ikke sånn at vi tvinger folk til å ta kontantstøtte, men det er viktig at det er en valgfrihet for familien. | 2013-12-04 |
Solveig Horne | F | Fremskrittspartiet | Jeg registrerer at representanten Pedersen nå stigmatiserer innvandrergrupper som kanskje har gjort et valg for sin familie: En ønsker å være hjemme en liten periode av småbarnslivet til barna sine framfor det som representanten Pedersen her snakker om. La det være helt klart: For denne regjeringen er kontantstøtte viktig i forhold til fleksibilitet og i forhold til valgfrihet for familien. Noen velger i en liten periode å være hjemme med små barn. Her er det ikke snakk om fire- og femåringer, det er snakk om ettåringer med utvidelse til toåringer. I budsjettet for 2014 er det lagt opp til en økning for ettåringene til 6 000 kr per måned. Jeg er glad for at denne regjeringen satser på at familiene skal få større valgfrihet. Så er det viktig at vi har fokus på at også innvandrerkvinner kommer ut i arbeid, og at de ser viktigheten av å være ute i arbeid og tjene penger og bli selvforsørgende. Jeg er mer bekymret for unge jenter med minoritetsbakgrunn i dag som tar høy utdanning, men ikke kommer seg ut i arbeid. | 2013-12-04 |
Solveig Horne | F | Fremskrittspartiet | Det er godt også å ha justisministeren til stede i salen. Han kan sikkert svare på dette spørsmålet hvis han får replikk om det. Det viktigste for meg som integreringsminister er at vi har gode oppvekstmiljø for den ungdommen som vokser opp i dag, det at ungdommen føler tilhørighet, og at de føler en mestring når det gjelder både skole og hverdag. Det er viktig for meg som barne- og integreringsminister at vi har gode oppvekstmiljø. Så registrerer jeg også i dag at antall hatmeldinger har gått ned, og det er jo gledelig. Men samtidig har vi en utfordring, og dette er et viktig område som denne regjeringen vil ta tak i. Vi jobber nå med flere tiltak knyttet til et så viktig tema som dette er. Jeg ser også fram til at vi skal begynne å jobbe med en antidiskrimineringslov som er universell, hvor en del ting kan inngå av det som representanten etterspør. | 2013-12-04 |
Solveig Horne | F | Fremskrittspartiet | Takk for et godt spørsmål. Jeg tror det viktige først og fremst her er at vi spiller på lag med kommunene for å lykkes med bosettingen. Så har altså Stoltenberg II-regjeringen lagt fram en økning i egenandelen på 120 mill. kr, eller på 10 pst., og denne regjeringen har økt egenandelen til 20 pst. for mindreårige asylsøkere og flyktninger med barnevernstiltak. Det har vi igjen reversert over til integreringstilskuddet for å gjøre det enklere for kommunene, men vi har også spesifisert det slik at de 120 millionene skal gå til mindreårige asylsøkere innenfor barnevernet for å sikre at barna får en så god oppfølging som det er mulig for dem å gi. Jeg tror det er viktig at vi nå lytter til kommunene – hva det er de trenger, hvilke utfordringer de har – for å få på plass en så god bosetting som mulig, slik at vi får sikret at barna og familiene som sitter i mottak, og som har fått opphold, får startet livet sitt ute i en kommune. | 2013-12-04 |
Solveig Horne | F | Fremskrittspartiet | Først vil jeg takke for spørsmålet. Jeg har lyst til å si at integreringstilskuddet foreslås styrket med 250 mill. kr for 2014, og det er den største økningen siden ordningen ble opprettet. Så er det viktig det som kommunene etterspør, nemlig en forenkling av ordningene, og vi har forenklet integreringstilskuddet slik at man også får høyere satser for barn, dvs. lik sats for barn som for voksne, noe som gjør det enklere for kommunene. Men dette er ikke nok. Vi er nødt til å se videre på integreringstilskuddet, slik at vi får dekket litt mer av de kostnadene som kommunene har med bosetting, hvis vi skal lykkes på dette feltet. Så til gratis kjernetid. Det er slik – hvis representanten også hadde fått det med seg – at i vår fremmet alle de fire borgerlige partiene et Dokument 8-forslag for å redusere fattigdommen blant småbarnsfamilier, der ett av punktene var gratis kjernetid i barnehagene, også knyttet opp til introduksjonsprogrammet. Det er noe denne regjeringen kommer til å følge opp videre. Vi må kunne få lov til å være enig i ting som nå ser ut til å fungere. Jeg har ikke problemer med å si at dette er en ordning som ser ut til å virke, og som kan være positivt for barn som trenger språkopplæring. | 2013-12-04 |
Solveig Horne | F | Fremskrittspartiet | Jeg skulle ønske at representanten var like bekymret da hennes parti selv var i regjering, over at man ikke gjorde mer for å få bosatt dem som har fått opphold, men som fortsatt sitter i mottak. Når det sitter over 5 000 der, sier det seg selv at vi har en stor utfordring. Vi har hatt noen uker på oss til å lage et bedre budsjett enn det Stoltenberg II-regjeringen la fram, og det har vi gjort ved å flytte en del penger over på integreringstilskuddet, slik at kommunene på en mye enklere måte kan forholde seg til det. Så ser jeg at dette ikke er nok. Vi må komme tilbake til det. Vi må ha en dialog med kommunene for å få vite hva utfordringene deres er. Men integreringstilskuddet blir altså økt i 2014, og det har aldri vært så høyt som det er neste år. | 2013-12-04 |
Solveig Horne | F | Fremskrittspartiet | Jeg skulle ønske at de tidligere regjeringsrepresentantene hadde vært like bekymret for barn som sitter i mottak for noen måneder siden, som det de er i dag. Nå er det liksom sånn at de beskylder oss for at ikke vi er bekymret nok. Det sitter altså 5 000 i mottak nå som venter på å bli bosatt. Det etterlyses tiltak. Ja, hvorfor har ikke disse tiltakene kommet før? Jeg registrerer at flere Arbeiderparti-representanter snakker om at de ønsker tydeligere virkemidler. Er det tvang de ønsker? Vil de tvinge kommunene til å bosette? Er det det de ønsker seg? Det kunne jo vært litt fristende å få et svar på. Jeg lurer på hva kommunene hadde sagt hvis vi hadde gått ut og tvunget kommunene til å bosette flyktninger. Derfor har det vært mitt mål å få til en dugnad. Nå har vi skrevet et brev til alle kommunene – ikke sånn som den foregående regjeringen som bare valgte ut noen kommuner, men alle kommuner har nå fått et brev fra regjeringen for å få en bosetting til alle dem som trenger det. Så hører jeg også at man er bekymret med tanke på enslige mindreårige flyktninger. Vi foreslår nå at det særskilte tilskuddet styrkes med 120 mill. kr ved bosetting av enslige mindreårige flyktninger. På den måten vil dette gå til alle kommuner som bosetter enslige mindreårige flyktninger, ikke bare til dem som fatter vedtak om at de skal ta imot barn som trenger barneverntjenester. Det er med på å øke tilskuddssatsene per barn, fra 135 000 kr til ca. 185 000 kr. Det vil gi et bedre tilskudd for enslige mindreårige flyktningene – helt til de fyller 20 år. Vi foreslår også å avvikle skoletilskuddet og legge det inn under integreringstilskuddet. Det vil gjøre at vi får økt ettårssatsen for barn i integreringstilskuddet, sånn at satsen for barn blir den samme som for en voksen. Det vil gi insentiver til kommunene for å ta imot barn som trenger bosetting. Jeg er glad for at vi har en solid avtale med de borgerlige partiene på hele innvandringsfeltet. Det gjelder integrering, og det gjelder asylpolitikken. Bare på et slikt grunnlag klarer vi å lykkes med den utfordringen som vi har. Mitt ansvar er å få til integrering. Da må vi ha virkemidler som gjør at vi får på plass en vellykket bosetting og integrering. Da må vi spille på lag med kommunene og frivillige. Vi vet hvor viktig det er med både språk og arbeid, og det foregår mye godt arbeid ute i kommunene som denne regjeringen vil følge opp videre. | 2013-12-04 |
Anders Anundsen | M | Fremskrittspartiet | Denne regjeringen vil at Norge skal føre en streng, men rettferdig asyl- og innvandringspolitikk. For å gjøre det er det en avgjørende forutsetning at vi tenker helhet. En slik helhetlig tenkning har Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti nå påbegynt gjennom budsjettbehandlingen. Det er avgjørende at vi utnytter ressursene best mulig samlet sett. Regjeringen vil derfor effektivisere og forbedre hele asylkjeden fra ankomst via ID-arbeid, behandling i UDI og UNE, mottaksstruktur, utsending og bosetting. Utfordringene er imidlertid at vi overtar et system som har manglet oppfølging og prioritering i for lang tid. Det sitter nå rundt 5 000 mennesker – tidligere asylsøkere – som skulle vært sendt ut av landet, på asylmottak. De har ikke lenger lovlig opphold i Norge. Mange av dem blir sittende lenge i asylmottak, og det oppstår et vesentlig misforhold mellom konklusjonen i asylsaken og kravet om utreise. Tidligere asylsøkere skal returneres enten gjennom assistert retur eller tvangsretur. Ut skal de uansett, og det må skje raskt etter vedtak. Dette er også viktig for å sikre asylinstituttets legitimitet og sikre asylinstituttet mot misbruk. Når Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har foreslått og fått medhold i Stortinget for en vesentlig økning av ressursbruken på tvangsretur, gir det tydelige signaler om at det ikke skal lønne seg å trenere egen retur. Vi mener det også kan bidra til at flere reiser tilbake til hjemlandet gjennom ordinær assistert retur. Jeg ber Stortinget merke seg at jeg ikke bruker begrepet frivillig retur, som den rød-grønne regjeringen har brukt, for det skaper et misforhold til det som er realiteten. Når man har fått avslag på asylsøknaden, skal man ut av Norge enten man vil eller ikke. Det er ikke frivillig om man skal returnere, men man kan få hjelp til å returnere eller bli returnert ved tvang. Med det budsjettopplegget som vedtas i dag, vil ca. 6 700 personer som er i Norge ulovlig, bli sendt ut av landet ved bruk av tvang. Det er et rekordhøyt tall og viser at regjeringen leverer raskt også på asyl- og innvandringsfeltet. UDI blir også styrket i dette forslaget fra Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen og samarbeidspartiene i Stortinget. Økt saksbehandlingskapasitet og oppfølging gir raskere saksbehandling og legger til rette for kortere opphold i asylmottak og raskere retur for dem som får avslag, samtidig som de som får opphold, raskere kan bosettes og integreres. Sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre arbeider regjeringen for en gjennomgang av flaskehalser og utfordringer i asylkjeden samt ny mottaksstruktur. Det er en stor utfordring at de som venter på å få asylsøknaden sin avklart, oppholder seg på samme sted som de som allerede har fått beskjed om at de skal ut av landet – eller de som har fått beskjed om at de skal få opphold og bosetting og er klare for integrering i det norske samfunnet. En mer differensiert mottaksstruktur kan bidra til å legge bedre til rette for både bosettingen, bosettingsarbeidet og integreringsarbeidet på den ene siden og en raskere og mer effektiv retur på den andre. Til slutt vil jeg peke på at det er et godt samarbeid mellom regjeringen og samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre om hvordan fremtidens asyl- og innvandringspolitikk skal bli. På tross av en del uenighetspunkter er jeg trygg på at vi vil finne godt sammen om løsninger som både er innskjerpende på enkelte viktige områder, og som også tar høyde for å øke vektleggingen på f.eks. barns interesser og rettssikkerheten til asylsøkerne. | 2013-12-04 |
Anders Anundsen | M | Fremskrittspartiet | Jeg er litt usikker på om spørsmålet er rettet i forhold til hvor mange asylsøkere som skal få lov til å søke asyl i Norge, hvor mange som skal få lov til å bli, eller om det er den samlede innvandringen til landet representanten etterspør. Utgangspunktet er at vi må forholde oss til de søknadene vi til enhver tid får, og benytte oss av det regelverket som til enhver tid gjelder, for å avgjøre de konkrete søknadene. Særlig på asylområdet er det ikke noen tvil om at det er mange grunnløse asylsøkere som kommer til Norge. Det ser vi også på statistikken over hvem som får, og hvem som ikke får, opphold. Det er en viktig del av denne regjeringens politikk at vi skal bidra til å være konsekvente, slik at grunnløse asylsøkere ikke søker asyl i Norge, samtidig som vi skal behandle de asylsøknadene som kommer, raskt og effektivt. På den basis gir antallet seg etter hvert selv. Jeg kan ikke som statsråd si at vi skal innvilge et bestemt antall asylsaker i løpet av et bestemt antall år. Det tror jeg representanten godt forstår. | 2013-12-04 |
Anders Anundsen | M | Fremskrittspartiet | Dette består av to tall. Det er ikke bare antallet som er berettiget til asyl, som er viktig å få opp. Det er også viktig å få antallet asylsøkere ned, og da må man ha flere virkemidler tilgjengelig. Denne regjeringen har allerede fra dag to satt i gang mye arbeid i departementet for å se hvilke virkemidler som vil ha størst effekt. Så er man i den heldige situasjonen at vi har et utmerket samarbeid med de partiene i Stortinget som vi har en samarbeidsavtale om dette området med, nemlig Kristelig Folkeparti og Venstre. De konkrete tiltakene som denne regjeringen sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre vil iverksette, vil bli klare og tydelige når de forhandlingene er endelig ferdig. Vi er i den prosessen nå, og det er en del av det å ha muligheten til å utøve politikk: at man må være til stede når det skjer. Der er nok ikke Arbeiderpartiet nå – til Arbeiderpartiets frustrasjon og min glede. | 2013-12-04 |
Anders Anundsen | M | Fremskrittspartiet | Det er en komplisert problemstilling representanten tar opp. Dette er forhold som vil bli vurdert i den enkelte søknadssak, og statsråden vil ikke gi særskilte signaler om at man skal vektlegge konvertitters situasjon på en bestemt måte. Det er åpenbart at våre utlendingsmyndigheter er bevisst på den problemstillingen, men det er også viktig å sikre at man ikke misbruker muligheten til å konvertere. Derfor er det nødvendig å forholde seg til det i hver enkelt sak, uten å ha en felles holdning til alle – at alle som konverterer, automatisk skal få opphold. Det vil være en helt umulig situasjon og skape enorme utfordringer for håndhevelsen av asylinstituttet. Så det er nødvendig å ta de hensynene konkret i den enkelte sak, og der gjør utlendingsmyndighetene det de kan. | 2013-12-04 |
Anders Anundsen | M | Fremskrittspartiet | Jeg tror ikke det er noen tvil om at vi legger det samme i «lukkede mottak», og hvorvidt vi skal ha flere lukkede mottaksplasser, er avhengig av behovet. I dag er det ledig kapasitet på Trandum, og så lenge det er ledig kapasitet, må man vurdere hvordan asylutviklingen blir, og hvorvidt man skal fengsle i større grad på lukkede mottak, enn det som er tilfellet i dag. Der har samarbeidspartiene sagt at vi ønsker å benytte den muligheten i større grad enn det som er tilfellet nå, og hvis kapasiteten på Trandum ikke er tilstrekkelig, må vi selvfølgelig opprette flere lukkede mottaksplasser. Men det er noe annet enn det som er retursentre. De er ikke lukkede mottak. Den nye mottaksstrukturen vil forholde seg til integreringsmottak og returmottak. Innholdet i returmottakene snakker vi nå med Venstre og Kristelig Folkeparti om, så jeg kan ikke gå nærmere inn på det, men det er de to mottakstypene pluss lukkede mottak. Det er ikke sånn at et retursenter er et lukket mottak, selv om et lukket mottak ofte benyttes av personer som skal sendes ut av landet, i påvente av effektuering av utvisningsvedtak. | 2013-12-04 |
Anders Anundsen | M | Fremskrittspartiet | Å sammenligne norsk utlendingsforvaltning med Kafka-prosessen synes jeg er å dra det altfor langt, og det er overhodet intet grunnlag for den typen sammenligninger. Det er en rettssikker og god asylprosess i Norge, og det ligner ingenting på den såkalte Kafka-prosessen. Premissen for spørsmålet er heller ikke riktig: at man bare kan endre en liten del av vedtaket og deretter rykke tilbake til start. Jeg tror det er nødvendig at representanten leser det som faktisk står i vedtakene, og det som står i dommen om disse forholdene, før det kommer slike påstander. Da vil han også se at det som er realitetene, er basert på domspremissene. Jeg kan ikke gå inn i den konkrete saken, men å hevde at norsk asylforvaltning ikke fungerer godt nok på rettssikkerhetsområdet, med en karakteristikk av at det er en Kafka-prosess, er rett og slett relativt uvørent. | 2013-12-04 |
Anders Anundsen | M | Fremskrittspartiet | Til det første spørsmålet kan jeg si at jeg har hatt gleden av å lese Franz Kafka ved flere anledninger, og «Prosessen» har jeg vært igjennom mer enn to ganger. Jeg har hatt glede av det, for jeg mener det er et stort litterært verk som også kan brukes i en politisk setting når det er relevant, og jeg mener det overhodet ikke er relevant i den politiske settingen vi nå befinner oss. Så forstår jeg at representanten vil vite når jeg mener at barns beste skal telle. Det må nesten tas stilling til i de konkrete sakene som er til behandling. Denne regjeringen har en avtale med Kristelig Folkeparti og Venstre, hvor vi skal vektlegge barns beste enda mer enn det som er tilfelle i dag, men jeg tror det vil være en feilslutning å hevde at barns beste i dagens forvaltning ikke tillegges vekt. Spørsmålet er forholdet mellom innvandringspolitiske hensyn og barns beste, og der er vi nå i en prosess med Kristelig Folkeparti og Venstre som er svært fruktbar, og som vil gi gode resultater. | 2013-12-04 |
Torgeir Knag Fylkesnes | M | Sosialistisk Venstreparti | For SV er omsynet til barns beste eit høgthengande prinsipp. Noreg har altså skrive under på Barnekonvensjonen, og det forpliktar oss til å setje omsynet til barnet aller høgast. I dag kom den gledelege meldinga om at Yalda, som er elleve år, vann gjennom i tingretten med saka si. Tingretten grunngav det også med omsyn til Barnekonvensjonen. I åtte år har ho budd i Noreg, ho snakkar tromsøværing, osv. Men dette er andre gongen ho har vunne i tingretten, fordi UNE berre kan endre litt på vedtaket, og så må dei som har vunne saka, rykkje tilbake til start. Denne rykkje-tilbake-til-start-praksisen har ein del uheldige konsekvensar, også i andre saksprosessar. Det er som å ha å gjere med Kafka i «Prosessen», viss presidenten kan førestelle seg noko slikt. Ser ministeren det problematiske i ein slik tilbake-til-start-praksis? | 2013-12-04 |
Torgeir Knag Fylkesnes | M | Sosialistisk Venstreparti | Då lurer eg på om ministeren har lese Kafka og «Prosessen», for det det handlar om der, er rett og slett at ein ikkje er klar over korleis ein skal kome seg gjennom denne prosessen. Og det er akkurat det desse asylfamiliane har opplevd: Dei har opplevd at dei har vunne saka – gong på gong. Dei har ikkje tapt. Det er akkurat som å vere i cupen – du vinn alle kampane, og du taper aldri, men du må stadig vekk møte det nye laget igjen og igjen og igjen. Dermed kan du i prinsippet vere i ein uendeleg prosess. Viss ein ikkje klarer å sjå at det faktisk er noko som begynner likne ein uendeleg prosess – sånn som Josef K. opplevde – synest eg det er merkeleg. Men la oss avslutte dette. Eg har lyst til å stille eit anna avsluttande spørsmål: I kva situasjonar er det omsynet til barn veg tyngst for ministeren? | 2013-12-04 |
Torgeir Knag Fylkesnes | M | Sosialistisk Venstreparti | Eg skal gi Keshvari frå Framstegspartiet rett i éin ting: Framstegspartiet har vore ei sterk drivkraft for endringa av norsk asylpolitikk. Det har vore sånn at dei store partia har orientert seg meir og meir i retning av Framstegspartiet – det oppfattar denne representanten som eit faktum. Men det gjeld ikkje alle partia, og da er vi tilbake til det som minister Horne er inne på i sitt innlegg – at ein har fått til ei einigheit mellom sentrumspartia og den blå-blå regjeringa. Det stemmer ikkje. Dei har jo ikkje klart å einast om den kanskje viktigaste og vanskelegaste saka innan asylfeltet: Skal barns beste vege tyngst, eller berre sånn passeleg, i asylsaker? Dette har jo vore ei mare også i den tidlegare regjeringa. Eg reknar ikkje med at dette er noko som kjem til å løyse seg straks. Hadde det løyst seg – sånn at det faktisk blir sånn at barns beste skal vege tyngst, som SV meiner – hadde det vore ein fantastisk siger, men eg har mine tvil. Til slutt: Det er fleire som har påstått at innsatsen til den raud-grøne regjeringa på skuleområdet, har vore for svak. Vi har fått på plass ei ny lærarutdanning. Det har auka nyrekrutteringa av lærarar. Vi har etablert ei statleg etter- og vidareutdanning som har vore meir enn ti gonger større enn den som var under den førre blå regjeringa. Vi har fått til fleire tusen fleire lærarar i den norske skulen. Vi auka timetalet i norsk, engelsk og matematikk i løpet av vår periode – for å nemne noko. Vi har i tillegg fått til ei satsing på gratis frukt og grønt og på kulturskuletilbod i skulen. Dette er veldig viktige integreringstiltak. Det er generelle tiltak, som gjer at dei som ikkje har det så enkelt, dei som ikkje har god råd, har moglegheit til å delta. Når det gjeld årets budsjett, er vi i den situasjonen at alle partia er einige om dei store lyfta for lærarane. Ingen er ueinig i det. Den einaste forskjellen på dei raud-grøne partia og den blå regjeringa er at regjeringa ønskjer å ta bort frukt og grønt og det gratis kulturskuletimetilbodet – det er den store forskjellen. Det er ikkje sånn at dei har prioritert lærarar i staden for frukt og grønt – dei har priortert det bort. Dette er tiltak der ein målretta går inn for å styrkje læringa i skulen – det har vi tonnevis av forsking som viser – og integreringa av nye folk i samfunnet vårt. Den framstillinga som Høgre her forsøkjer seg på, er – etter denne representantens meining – feil. | 2013-12-04 |
Sonja Mandt | F | Arbeiderpartiet | Mye kan sies om endringene som Solberg-regjeringa har gjort i det framlagte budsjettet, der mye ikke henger sammen, fordi det plukkes fra ett sted og fylles opp et annet sted. Pengene omdisponeres til andre ting enn det egentlige formålet. Mitt hjertesukk dreier seg om det som også representanten Håheim var inne på, barnevernstiltak knyttet til enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger. Dette er en bevilgning som dreier seg om refusjon av kommunale utgifter til de som blir bosatt i kommunene. Nivået på posten avhenger av antallet barn som blir bosatt, andelen av de enslige mindreårige som har behov for tiltak fra barnevernet og utgiftene per tiltak. I Prop. 1 S Tillegg 1 for 2013–2014 varsles det et høyere antall barn som skal bosettes i 2013, enn det som lå til grunn i Prop. 1 S, noe som isolert sett tilsier et økt bevilgningsbehov på 22,4 mill. kr. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har i finansinnstillinga styrket kap. 845 post 65 i Barne- og likestillingsdepartementets budsjett med 120 mill. kr. Vi ville nemlig fjerne forslaget som lå i Prop. 1 S, om å redusere andelen av utgiftene som kan refunderes av staten, fra 100 pst. til 90 pst., fordi vi har lyttet. Vi har hørt på innspill. KS, kommuner og organisasjoner har varslet at det å redusere andelen av utgiftene som kan refunderes, kan føre til at flere kommuner bygger ned tiltak. Det vil ikke Arbeiderpartiet. IMDi melder at gjeldende ordning har bidratt til at enslige mindreårige asylsøkere har blitt relativt raskt bosatt. Derfor er vi veldig kritisk til regjeringspartienes forslag om at kommunene kun skal få refundert 80 pst. av sine utgifter, utover egenandelen til den gruppa. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV la derfor inn pengene, for vi ser at dette kan få store konsekvenser og uheldige konsekvenser for bosettinga og oppfølginga av enslige mindreårige asylsøkere, mens regjeringspartiene, med Venstre og Kristelig Folkeparti, i sin budsjettavtale foreslår at beløpet økes med 120 mill. kr, som kompensasjon for kuttet på 240 mill. kr. Det er et beløp som ikke dekker det opprinnelige kuttet – kun halvparten. Det er helt uforståelig at Venstre og Kristelig Folkeparti er med på dette som gjør det vanskeligere for kommunene å gi gode tilbud til enslige mindreårige asylsøkere. Ja, det er langt fra argumentene som brukes i debattene, til realitetene i denne salen. | 2013-12-04 |
André Oktay Dahl | M | Høyre | På vegne av representantene Anders B. Werp, Elisabeth Aspaker, Bent Høie og meg selv har jeg den glede å legge frem et forslag om å sikre at flere aktører kan analysere DNA i straffesaker for å sikre bedre rettssikkerhet og kvalitet i etterforskning av kriminalitet. | 2013-02-21 |
André Oktay Dahl | M | Høyre | I år 2000 understreket daværende justisminister Hanne Harlem at arbeidet med å styrke og vedlikeholde etterforskernes kompetanse og erfaring med hensyn til etterforskning av seksuelle overgrepssaker var et prioritert område. Hun understreket overfor Stortinget at det var innført regler om tidsfrist for gjennomføring av dommeravhør, som trådte i kraft 1. november 1998. I 2008 påpekte daværende justisminister Storberget at man visste at volden som skjer hjemme, sjelden blir tatt tak i, til tross for at den rammer oss der vi skal være aller tryggest – i hjemmet. Han understreket videre at vold i nære relasjoner er kriminalitet, og at kriminalitet er et samfunnsansvar. Regjeringen skulle, ifølge ham, gjøre møtet med det offentlige til et vendepunkt for den enkelte. I de dokumentene som vi ofte hører om, uttales det at det har skjedd en betydelig endring og styrking av etterforskningen av voldtektssaker. Dette hevdes i og begrunnes med en lang rekke dokumenter som f.eks. Justisdepartementets tildelingsbrev til Politidirektoratet, Riksadvokatens rundskriv, direktiver, mål og prioriteringsskriv samt regjeringens handlingsplaner. Men spørsmålet er om formuleringene i de nevnte dokumentene og de informasjonene vi får, reflekterer den virkeligheten mange opplever. 26. november i 2010 ble en kvinne – vi kan kalle henne Nina – ifølge brev til Riksadvokaten og omtale i media voldtatt i bevisstløs tilstand av sin nylig fraskilte ektemann. Sønnen på 13 år skal altså ha prøvd å avverge voldtekten. 26. november 2010 ble altså sannsynligvis to mennesker faktisk utsatt for voldtekt og vold i nære relasjoner, for å være vitne til vold er også vold mot den som ser på, men grunnet sommel fra politiet ble det ikke mulig å vurdere dette rettslig som det. Den staten som Nina og sønnen trodde skulle hjelpe dem etter deres livs mest traumatiske opplevelse, ble dessverre en vel så stor ny overgriper mot dem i år etterpå. Hadde det ikke vært for at Nina ikke gikk inn i den offerrollen som mange, inkludert politiet, ser ut til å forvente at voldtektsutsatte skal gå inn i for å passe inn i en slags mal man har sett på film, hadde saken vært henlagt uten kommentar. Ninas historie er en kamp mot et system, mot noen holdninger, mot mangel på kompetanse, og for at andre ikke skal oppleve det samme fremover i et land som regner seg selv som verdensmestre i å bekjempe vold i nære relasjoner. I motsetning til dem som har gitt opp, tok hun saken i egne hender og påpekte at det ikke er greit at Oslo politidistrikt svarte at de ikke hadde tid til å motta anmeldelsen før fem dager senere, da voldtektsmottaket tok kontakt med politidistriktet. Således gikk viktige bevis som biologiske spor, som f.eks. DNA, tapt. Den påståtte overgriperen ble avhørt etter fire måneder. Sønnen ble innkalt til dommeravhør først etter seks måneder, og i mellomtiden sa også politiet at hun ikke måtte snakke med sønnen om hendelsen. Det var et dobbelt overgrep mot ham, og det var et dobbelt overgrep mot henne. Tre karaktervitner ble etter hvert avhørt – etter utallige purringer fra bistandsadvokaten – 21 måneder etter at det anmeldte overgrepet fant sted, og da bare som overflatiske telefonavhør uten varsel. Saken ble til slutt henlagt etter bevisets stilling etter to år eller 730 dager, uten at andre etterforskningsskritt enn de nevnte var tatt. Hadde det ikke vært for at Nina ikke ga seg, hadde vi ikke fått klarlagt hvordan Oslo politidistrikts etterforskning fra a til å var totalt uakseptabel. At den var uakseptabel er ikke mine ord, men Oslo statsadvokatembetes ord i deres påtegning. Saken ble rett og slett henlagt fordi etterforskningen var uakseptabel, og fordi politiet, da de omsider gjorde noe, gjennomførte etterforskningsskritt uten bevismessig verdi. Dette er ikke mine ord, men igjen statsadvokatens ord. Nina er ikke alene. DIXI Ressurssenter for voldtatte gjennomførte en undersøkelse blant sine medlemmer i 2011 som viste at politiets og rettsapparatets omdømme blant voldtatte er meget dårlig. Bare ca. 8 pst. opplever rettsprosessen som positiv og rettferdig, mens nesten 80 pst. opplever prosessen som veldig belastende. De tallene er sannsynligvis ikke spesielt bedre i dag. Riksadvokatens tilsynsrapport fra 2012 avdekker og påpeker en rekke mangler ved politiets evne og vilje til å etterforske voldtektssaker. Det slås fast at rene voldsforbrytelser blir prioritert fremfor voldtekt, og at ressurstilgangen til rene voldsforbrytelser er større enn til seksuelle overgrep og voldtekt. Videre avdekker rapporten at initialfasen i etterforskningen, som er avgjørende for et godt videre etterforskningsarbeid og for en adekvat påtalebeslutning, i veldig mange saker er bekymringsfull, mangelfull og i noen tilfeller fraværende. Det påpekes videre at kompetansen ved volds- og sedelighetsavdelingen til politiet i Oslo er for dårlig, og at det er for få kvalifiserte voltektsetterforskere. Et problem som kommer opp jevnlig, er at man ikke klarer å rekruttere kompetente etterforskere. Da reises spørsmålet om hvorfor i all verden man skal anmelde en voldtekt når kvaliteten på etterforskningen i mange tilfeller er så dårlig, antall henleggelser er så høyt og antall domfellelser er så få. Det er altså situasjonen i Oslo politidistrikt, det største vi har. I Troms fikk vi nylig høre om at overgrepsutsatte barn ikke blir avhørt før etter lange, lange fristbrudd, som utsetter barna for fare for nye overgrep og store traumer. I Troms, som ellers i landet, skylder man på for lav kompetanse og rekrutteringssituasjon, noe som det var en hovedprioritering å gjøre noe med i år 2000. Mangler politidistrikter etterforskningskompetanse, får de – etter Høyres mening – skaffe seg den. Statsråden må via POD sørge for at de får det. Har de den ikke innenfor egne politiutdannede rekker, eller får den via noen av de yngre som etter hvert ansettes, får man tenke mer kreativt og rekruttere og inkludere sivilt ansatte som har kompetanse. For kort tid siden diskuterte vi en interpellasjon fra undertegnede om behovet for en sentral strategi for økt og bedre bruk av sivilt ansatt spisskompetanse for å gjøre politietaten best mulig. Kombinert med en avvikling av DNA-analysemonopolet, som jeg i dag fremmet forslag om igjen, kunne det bidra positivt. Det må gjøres attraktivt og ikke være lavstatus å jobbe med voldtekt. Når man ser på den såkalte familievoldskoordinatorordningen i politiet, vet vi at mange av koordinatorene – stikk i strid med intensjonene – er pålagt å gjøre veldig mange andre oppgaver enn å jobbe med fagfeltet familievold. Dessuten har svært få politidistrikter opprettet egne kompetanse- og etterforskingsteam for familievold. Derfor blir det naturlig nok ikke et godt grep om det arbeidet, det blir tilfeldig og ad hoc-preget. Med fare for å være fordomsfull og kjønnsstereotyp: Jeg tror ikke det handler bare om lite ressurser, men også om hva som regnes som skikkelig politiarbeid hos en del. Midlene rulles ut på en helt annen måte når det er mer kuler, krutt og narkotika involvert, for å si det sånn – omtrent sånn som engasjementet hos veldig mange forsvinner når de har fått krevd strengere straffer og TV-kameraene er slått av, mens ofrene sitter igjen med det de har opplevd, og sine traumer. De opplevelsene blir dessverre for mange utenforstående tydeligvis så private og krenkende at man heller ser bort og lar de utsatte gå alene med skammen de føler, og som for mange ikke akkurat blir mindre i møte med politi, hjelpeapparat eller folk flest. Voldtekt er et fysisk nestendrap, mens det psykisk kan drepe den voldtektsutsattes sjel. Det tilsier at de må møtes med den respekt og forståelse og de tiltak som er nødvendig fra det offentliges side – noe som Nina og flere med henne ikke har opplevd. Ninas tilfelle er ett blant flere. Statsråden skal selvfølgelig, i likhet med meg, ikke gå inn i detaljer i enkeltsaker, men enkeltsaker som det dessverre er for mange av, sier noe om hvordan virkeligheten er for voldtektsutsatte i Norge. Den er et stykke unna de handlingsplanene vi alle er enige om skal gjennomføres, så spørsmålet er: Hva vil statsråden konkret bidra med for å hindre flere slike eksempler på det som av Oslo statsadvokatembeter er betegnet som uakseptabel etterforsking, og som hindrer voldtektsutsatte i å vinne rett? | 2013-02-21 |
André Oktay Dahl | M | Høyre | Dette er et felt som det er tverrpolitisk enighet om. Når det gjelder barnehusene, har regjeringen og opposisjonen samarbeidet godt. Vi har presset og kritisert hverandre på ulike måter, men vi har i hvert fall kommet til et noenlunde godt resultat, ved at vi har fått flere barnehus. Men vi trenger enda flere, så alle får hjelp. Grunnspørsmålet er egentlig hva slags konsekvens det får for den som ikke er voldtatt, nemlig politiet, når de gjør en så dårlig jobb som de gjør i enkelte tilfeller. I det enkelttilfellet som jeg har tatt opp her, fikk den voldtektsutsatte et brev med «beklager» – det var det hun fikk. Da er spørsmålet: Hva slags konsekvenser får det for dem som har hatt ansvaret for å lede etterforskningen, som har fått ansvaret for at etterforskningen har vært uakseptabel, for at mennesker opplever at deres positive rettigheter til å bli behandlet på en skikkelig måte tar uforholdsmessig lang tid, og for at man får beskjed om å vente mange dager når man prøver å anmelde overgrep? Da er det interessant å vite: Hva slags sanksjoner er det man kan se for seg mot denne type slett politiarbeid? For det er ikke ett enkelt eksempel, det er mange av dem, og hvis det eneste resultatet for de ansvarlige blir at de kan si «beklager» og så fortsette som før, holde noen møter og fortelle at nå skal ting bli veldig mye bedre, så frykter jeg at vi om ti år får nøyaktig den samme interpellasjonsdebatten her, hvor vi har handlingsplaner, rundskriv, mål og prioriteringer fra riksadvokat, regjering og justiskomité, uten at man har fått bukt med det som jeg tror er grunnproblemet, nemlig til dels manglende holdninger i deler av politiet, kombinert med manglende kompetanse. Når det gjelder kompetanse, må det bli bedre etterforskningskvalitet. Da har jeg lyst til å gjenta spørsmålet når det gjelder å få inn etterforskningskompetanse, f.eks. inkludere sivil spisskompetanse. Så vil jeg utfordre statsråden til å åpne for flere aktører innen DNA-analyse. Det er to konkrete forslag som vi ikke har fått tilslutning til ennå, men som kan bidra til å få bedre etterforskningskvalitet og raskere etterforskning. Justiskomiteen var i forrige periode i New York. Der var det etterforskningsteam for voldtekt som fungerte. Der var det ikke noe slinger i valsen når det gjaldt å prioritere og gjennomføre noe man mente var viktig. Jeg er veldig glad for at statsråden varsler at man skal ha oppmerksomhet rundt det, og jeg synes for så vidt det er grunn til å rose statsråden for det, for oppfølgingen av det genuine engasjementet jeg opplevde at Storberget i sin tid hadde. Men selv om vi alle er veldig engasjert og mener veldig mye, er ikke situasjonen den at det reflekteres i det politiarbeidet som voldtektsutsatte møter. Jeg har lyst til å utfordre statsråden på de to konkrete spørsmålene – om hun kan si noe om muligheten for at vi får avviklet DNA-monopolet og inkludert sivilt ansatte bedre enn i dag for å få bedre etterforskningskvalitet. | 2013-02-21 |
André Oktay Dahl | M | Høyre | Ord er makt, og ord kan være maktovergrep. Ord brukes som maktovergrep overfor kvinner på mange områder, så den debatten vi har hatt om hva kvinner må finne seg i, eller aller helst ikke finne seg i, av kommentarer osv. i kommentarfelt, er også viktig, fordi den type ord og holdninger godkjenner på et vis voldtekt som virkemiddel overfor kvinner. Som homofil mann vet jeg også litt om det – for da er man jo ikke ordentlig mann, man er litt kjerring, så man fortjener egentlig ikke bedre da heller. Sånn sett er det flere områder man kan tenke på ordene på. Jeg er enig – ord er altså makt – når representanten Arnem sier at man ikke skal bruke for store ord om hva voldtekt er. Ordet «nestendrap» ble tatt i bruk av Storberget, og det mener jeg faktisk holder, men samtidig: Reaksjonene på en voldtekt kan jo være ulike, og folk håndterer det ulikt. Eksemplet med kvinnen i min interpellasjon viser jo det; det er ikke noen voldtektsofre som har lyst til å være utsatte og stakkarslige hele tiden, og ligge borte i en krok og gråte. De er faktisk sterke, tøffe, kan gjøre en jobb for, og vil bruke det for, andre. Det er for så vidt derfor jeg har vært åpen om min egen historie. Jeg synes rett og slett det har vært fornuftig å være åpen om det – selv om noen flakker med blikket og synes man ikke har noen kompetanse når man snakker om det, for det er for problematisk å høre om. Men jeg mener at det er viktig å dele den kunnskapen man får når man har opplevd noe helt forferdelig, rett og slett for å gjøre verden bedre for andre, og bruke det som en styrke. Det har jeg valgt å gjøre, og det har kvinnen som er utgangspunktet for interpellasjonen, også gjort. Så er det også sånn at voldtekt rammer begge kjønn. Vold i nære relasjoner handler ikke om kvinner – det handler om begge kjønn. Jeg mener at likestilling er likestilling mellom kjønn, og ikke kvinnekamp. Nå er jeg styremedlem i Reform, så jeg er – jeg holdt på å si – programforpliktet til å si det. Men jeg synes det er viktig å huske på at en voldtekt og vold i nære relasjoner også rammer menn, sånn at vi ikke gjør dette til en kvinnekamp – for det handler om enkeltmenneskekamp. Når det gjelder at man skal kle seg som man vil, og gjøre som man vil, er jeg helt enig i det. Men samtidig sier vi til gutta at de ikke bør være for fulle, og de bør ikke være i en del områder av byen. Det er helt greit. Samtidig er det også mulig å si, som jeg gjør til noen av mine venninner, at de kanskje ikke bør gå alene, og fulle, langs de mørkeste delene av Akerselva. Jeg sier ikke at det da er greit at de blir utsatt for en voldtekt, men det kan være lurt å ta noen forholdsregler. Jeg tror vi skal tenke på at vi også har et selvstendig ansvar, uavhengig av kjønn, for å prøve å unngå risikosituasjoner. Men hvis man først har vært utsatt for det, er det bare overgripers ansvar, uansett om man er mann eller kvinne. Til slutt om kompetansebegrepet: Nå har det vært snakk om kvinner, men jeg tenker at politiet også må skaffe seg mer kompetanse om f.eks. voldtekt og overgrep mot menn, ikke minst i minoritetsmiljøer, hvor det brukes som et våpen for virkelig å degradere en mann, enten han er homofil eller ikke. Så kompetanseutvikling gjelder mer enn vold og voldtekt overfor kvinner – det gjelder langt flere grupper. | 2013-02-21 |
Hans Olav Syversen | M | Kristelig Folkeparti | Som presidenten nevnte, skal representanten Dagfinn Høybråten ha permisjon. Det innebærer også at Stortinget skal velge ny femte visepresident. På vegne av Kristelig Folkepartis stortingsgruppe har jeg gleden av å foreslå Laila Dåvøy som ny femte visepresident under Dagfinn Høybråtens permisjon. Jeg tillater meg da, siden det antagelig er siste møtet – i denne omgang, i hvert fall – at presiderende president er på sin plass, å si at vi er takknemlige for den jobben du har gjort. Nå var jeg vel litt uparlamentarisk: den jobben som presidenten har gjort. Vi ønsker presidenten lykke til i et viktig verv som generalsekretær i Nordisk ministerråd. | 2013-02-21 |
Trine Skei Grande | F | Venstre | Som det står i interpellasjonen, la Kripos bare for en uke siden fram sin trendanalyse. Mange av de punktene som er i den, handler om organisert kriminalitet og de store utfordringene Norge står overfor når det gjelder et mer og mer internasjonalt kriminalitetsbilde. Som osloborger har jeg lyst til å ha denne interpellasjonen for det aller siste punktet i denne rapporten, nemlig det som går på gjenger i og rundt Oslo, først og fremst fordi det er et av de områdene osloborgere og folk som besøker byen, føler det er mest usikkerhet knyttet til. All kriminalstatistikk tilsier at Oslo, siden Oslo ble dannet, aldri har hatt en lavere kriminalitet blant ungdom enn det vi har nå. Antageligvis må vi over 1 000 år tilbake for å finne en lavere kriminalitet blant ungdom enn det vi har akkurat nå. Det betyr at vi blant ungdom i dag får en stadig større todeling. Vi har de ungdommene som lykkes, de ungdommene som fullfører skolen, de ungdommene som ser en framtid her i byen ut fra de forutsetningene de har, og som heller ikke kommer i nærheten av kriminalitet. Det at f.eks. bruken av rusmidler, alkohol og sånn også har gått ned i ungdomsgruppa, er sikkert med på å føre til at kriminaliteten synker. Vi ser at stadig flere ungdom gjør de riktige valgene i ungdomstida, men vi har en gruppe som faller utenfor. Det politiet sier til meg når vi snakker om dette, er at det er ungdom som faller utenfor skolen, som detter ut av videregående, som havner på sida av de vanlige ungdomsmiljøene, men som likevel ønsker å leve det gode liv. Eller som politimannen sa til meg: ungdom som likevel ønsker å ha mobiltelefon, de fine merkeklærne og alle de andre tingene som mange av de ungdommene man har gått på skole med tidligere, faktisk har. Oslo kommune har hatt mange felles prosjekter og mange felles tiltak sammen med politiet for å lykkes på dette området. Det handler om å samordne både barnevern, skole, bydel og kommunens tiltak for å komme tidlig inn. Byråd Kjell Veivåg etablerte sammen med justisminister Odd Einar Dørum prosjektet SaLTo, der man tar tak i ungdom med sjøl små kriminelle handlinger for å få livet på «track» igjen og for å oppleve en sanksjon sjøl med små forbrytelser. Forebygging er veldig viktig skal vi klare å bekjempe gjenger i byen vår, men det er ikke bare gjenger dette er effektivt overfor, også rekruttering til ekstreme miljøer handler om det utenforskapet mange unge føler. Når PST f.eks. jobber både overfor høyreekstreme miljø – med stort hell – og ekstreme muslimske miljø, handler det om å plukke opp akkurat de ungdommene som faller utenfor, og som søker fellesskap inn i enten kriminelle eller ekstreme strukturer. Av og til kan det gli litt sammen. Det viktige her er å hindre rekruttering til disse gjengene, hindre ungdommer som finner helter og finner fellesskap gjennom de kriminelle strukturene som utvikler seg. Eller som en politimann sa til meg: Det handler om å utvikle et «vi»-begrep som ikke bare handler om gjengen, men som handler om gode bomiljø, gode oppvekstmiljø og gode fellesskap man ikke faller utenfor. En av grunnene til at jeg løfter dette, er at vi de to siste årene har hatt mange store, tunge kriminalsaker i Oslo. 22. juli krevde enorme politiressurser, og når vi får store og viktige saker som f.eks. Sigrid-saken, forstår jeg politiet som bruker alle de ressursene de har og sine beste folk for å prøve å løse sånne forsvinninger. Men det gjør at alle de som jobber innenfor forebygging, kan bli prioritert ned. Det krever ressurser kontinuerlig for å bygge ned de rekrutteringene vi har. Det krever ressurser kontinuerlig overfor ulike bymiljø. Vi har nå deler av byen der vektere kvir seg for å ta jobb, der vi ser at kommunens virkemidler kommer til kort, og at ingen i kommunen vil jobbe i akkurat de områdene. Vi ser at vektere opplever så mye trakassering og hærverk knyttet til sin jobb at de nekter å jobbe akkurat i de geografiske områdene der noen nye gjenger nå prøver å etablere seg. Den ideelle jobbinga her er en god politijobbing der forebygging blir prioritert, der det å hindre rekruttering blir prioritert, men der man også prioriterer å gå inn i og sprenge disse miljøene før de klarer å få fotfeste. Det vi har sett den siste tida, er at vi har hatt skyteepisoder på åpen gate. Bare for noen dager siden hadde vi en veldig alvorlig voldsepisode, som det i dag på nyhetene ble bekreftet at politiet etterforsker som gjengkriminalitet. Det er veldig viktig at politiet tar dette på alvor, for vi kan ikke akseptere at gjenger tar styring over deler av byen, tar styring over kvartal for kvartal, slik at vektere ikke tør å jobbe, og befolkninga trekker seg ut og finner områdene usikre. Sjøl om de fleste oppgjørene skjer mellom folk i de ulike gjengene, og sjøl om skyteepisoder oftest oppstår på grunn av det, så er dette med på å skape utrygghet, det er med på å gjøre at vi som borgere i Oslo ikke føler makt over vårt eget gatebilde. Da må vi også ha et samarbeid med kommunen, men det er viktig at politiet bruker de ressursene. Jeg har også stor tro på samarbeid mellom vekter- og sikkerhetsbransjen og politiet på dette området. Jeg har sett i praksis hvordan gode politifolk med lang erfaring fra byen kan få til samarbeid med vekter- og utelivsbransjen, slik at de stopper gjengenes inntreden også på dette området. For det vi ser i dag, er at veldig mange av de gjengene som er under oppsving, har utgangspunkt i ulike deler av utelivsbransjen, i ulike utesteder, og da trenger man et samarbeid også med vekter- og sikkerhetsbransjen for å hindre at dette utvikler seg videre. Så mitt spørsmål er: Hva mener statsråden bør gjøres for å sørge for at gatebildet til Oslos borgere blir trygt, og at det som står i Kripos’ rapport, skal bli stoppet, og at vi ikke skal oppleve det som Kripos sier – at vi «med stor sannsynlighet» vil oppleve skyteepisoder i det offentlige rom. | 2013-02-21 |
Trine Skei Grande | F | Venstre | Jeg takker justisministeren for et grundig svar. Jeg tror nok at vi er enige på mange punkter når det gjelder hvordan man skal bekjempe dette, og at forebygging og å hindre rekruttering er viktig. Det jeg har lyst til å følge opp, er de to problemstillingene jeg tok opp som er veldig konkrete og veldig opp i dagen ut fra Kripos-rapporten. Det ene er at vi ifølge denne rapporten ser en negativ utvikling, og om det kan ha en sammenheng med at vi har hatt store kriminalsaker som har krevd store ressurser hos politiet, og at den forebygginga som har vært gjort, har måttet blitt prioritert ned, og at vi da har sett en rekruttering. Det andre jeg lurer på, er om justisministeren kan kommentere at vi i Oslo nå har deler av byen der f.eks. vektere ikke tør å jobbe, og der gjenger er i ferd med å feste grepet. Ut fra min kunnskap er det snakk om områder der gjengene ble slått ned på for noen år siden, men hvor noen av deltagerne nå har sluppet ut og igjen er i ferd med å feste grepet på bydelen sin. Hva mener justisministeren bør gjøres med hensyn til disse konkrete geografiske områdene, og hva er hennes kommentar til at vi nå har en negativ utvikling, og at det kanskje er de store kriminalsakene som har ført til at forebygginga er blitt svekket over tid? | 2013-02-21 |
Trine Skei Grande | F | Venstre | Først vil jeg takke alle som har vært med. Jeg må innrømme at jeg er litt lei meg for at Oslo-benken bare har klart å delta med representanter fra tre partier. Men det får jeg bare ta til etterretning. Det er noe jeg har lyst til å kommentere. Som jeg begynte med i min interpellasjon, er det slik at aldri har Oslo-ungdom vært mindre kriminell enn de er nå. Det har aldri blitt utført færre kriminelle handlinger pr. ungdom enn det vi ser nå. Det er likevel viktig å snakke sant om det som går i feil retning. Jeg mener heller ikke at kriminalutviklinga har løpt løpsk i Oslo. Men at vi har noen geografiske områder der utviklinga virkelig går i feil retning, syns jeg det også er viktig å snakke sant om. Jeg syns det er et varsku man må ta inn over seg og å snakke sant om når det fins geografiske områder i Oslo der vaktselskapene ikke tar på seg jobb fordi de ikke har kontroll på området. Det er et faktum. Da bør man se på hvordan man skal jobbe aktivt med de områdene for å gjenvinne den kontrollen. Så er vi i Venstre alltid åpne for å diskutere politimetoder. Men jeg tror ikke at det er den eneste løsninga for å komme i mål når det gjelder gjengkriminalitet. Jeg tror at effektiv forebygging og å hindre rekruttering – det aktivt å bruke de metodene vi har i dag – gjør at vi kommer veldig langt. Det å hindre rekrutteringa og å hindre tilfang av løpegutter for disse gjengene, for å si det slik, er kanskje noe av det mest effektive for å strupe gjengene over tid. Så er det viktig å prioritere forebygging. Det syns jeg Kripos-rapporten er et varsku om. De sier at utviklinga er negativ på dette feltet, volden eskalerer, og vi våkner med jevne mellomrom opp til nyheter om oppgjør mellom gjengene. Jeg tror at dette har en sammenheng med at vi har hatt store kriminalsaker som har krevd store ressurser, og at det over tid har hindret forebygginga som vi vet at vi trenger. Jeg tror at kloke, gode politimenn som er til stede i bymiljøet, som kjenner dem det gjelder, er det mest effektive. Vi trenger ikke å lete etter politimetoder fra de største amerikanske byene for å tro at vi skal klare å bekjempe dette. Jeg tror at tradisjonelt politiarbeid er veldig effektfullt, også overfor dem som prøver å leke at de er i en større amerikansk by i stedet for i en liten norsk. | 2013-02-21 |
Trine Skei Grande | F | Venstre | Jeg vil først takke interpellanten for at han reiste interpellasjonen. Jeg vil også takke interpellanten for at han tar utgangspunkt i en enkeltsak som har rystet mange av oss. Utgangspunktet for jobben vår i denne salen er at vi skal måle det vi har satt som målsetting i lover og vedtak her, opp mot hvordan det fungerer i virkeligheten – og det er virkeligheten som vinner. Den virkeligheten beskrev interpellanten godt. Når saker er avsluttet i rettsvesenet, mener jeg at det er på tide for oss å løfte debatten. Det syns jeg ikke justisministeren skal avvise. Alle disse sakene er vanskelige. Venstre har tidligere her både i interpellasjon og i Dokument 8-forslag løftet alle de forslagene som Voldtektsutvalget har fremmet, uten at vi akkurat har opplevd støtte for det. En av de tingene vi har vært mest opptatt av, er å lage en egen enhet hos Kripos. Dette vet jeg justisministeren er uenig i, men jeg vil kort ta argumentasjonen for hvorfor vi mener det. I dag er det slik at vi har politidistrikt som skal forholde seg til utrolig mange ulike typer kriminalitet. Noen av de typene kriminalitet har vi sagt er så vanskelige å etterforske og krever så spesiell kompetanse at vi faktisk har laget en enhet for dem. Det gjør vi f.eks. nesten alltid i drapssaker. Da innhentes Kripos’ kompetanse for å etterforske fordi det av og til er vanskelig for et lite lensmannskontor på et lite sted som får en vanskelig drapssak, å ha kompetanse til å løfte den. Ulikheten i politioppgaver er i dag så forskjellig og sammensatt at vi også må akseptere at noen er eksperter på de ulike områdene. Voldtekt er også et veldig vanskelig felt å etterforske – ta bevis og ta avhør. Det er kanskje også grunnen til at mange politimenn og -kvinner kvier seg for å gjøre den oppgaven – de er redde for å gjøre feil fordi det er en vanskelig oppgave. Kanskje det er derfor den blir prioritert langt ned i bunken – fordi den er vanskelig, og fordi det er lett å gjøre feil. Derfor har vi vært opptatt av å ha en egen enhet som sitter på kompetanse, som kan være med og gi området status, og som kan være med og øke kvaliteten på den politijobben som skal gjøres i disse vanskelige sakene. Dette er viktig ut fra alle de argumentene som er lagt på bordet i denne debatten. Men det er også viktig fordi det er med og snur spiraler. Vi har alle sammen blitt skremt av de voldtektsovergrepene vi har sett i f.eks. India i det siste. Det vi blir skremt av, er holdninga vi møter når dette debatteres på gata. Man skal vel ikke spole så veldig langt tilbake før man finner det i Norge også, men jeg føler at vi med offentlig debatt og ved å vise det fram i lyset har klart å snu det. Men det å snu disse overgrepene og det å rettsforfølge disse overgrepene er viktig også for å snu andre voldsspiraler – for dette ligger i bunnen i veldig mange andre samfunnsproblemer også. DIXI gjennomførte en undersøkelse knyttet til sitt forrige jubileum av hvilke andre plager – psykiske og fysiske – voldtektsofre fikk med tanke på andre sykdommer. Det er interessant å se hvordan overhyppighet oppstår – f.eks. av kreft – når en på grunn av et slikt overgrep har så nedsatt immunforsvar at andre sykdommer også angriper en. Vi ser at slike overgrep på andre måter også fører til spiraler av vold i familier, spiraler av vold i andre nære relasjoner og forstyrrer samkvem mellom mennesker på ulike sosiale standarder. Derfor tror jeg det er viktig at vi gjennomfører disse tiltakene, derfor er det viktig at dette fører til domfellelser – fordi det setter noen standarder for samfunnet vårt. Vi i Venstre kommer til å klamre oss til de forslagene som Voldtektsutvalget har lagt fram. Vi kommer til å fremme dem videre, for jeg tror det er tenkt mye klokt i det utvalget som ikke har blitt bragt fram til praktisk politikk ennå, men som hadde hatt godt av å bli det, for dette er et samfunnsproblem som jeg tror det er et bredt engasjement i denne salen for å bli kvitt. | 2013-02-21 |
Grete Faremo | F | Arbeiderpartiet | Gjenger er en av flere typer kriminelle nettverk. Det vil typisk dreie seg om en – ofte aldersavgrenset – gruppe som holder sammen over tid, som utøver straffbare handlinger eller ordensforstyrrelser og aggressiv atferd i det offentlige rom. Gjengen har et eller annet symbolsk uttrykk for gruppetilhørighet, slik som navn, symboler, klesstil, språk osv. Gjengkriminalitet utgjør en del av den organiserte kriminaliteten i Norge. Kriminaliteten er ofte profittmotivert, men inkluderer også andre former for kriminalitet for å oppnå dette. Sentralt står narkotikakriminalitet, torpedovirksomhet, ran, vold, utpressing, bedragerier og annen økonomisk kriminalitet. Det er store penger i omløp, og det er rivalisering om illegale markeder. Erfaringer viser at terskelen for bruk av vold og skytevåpen er lav, både ved rivalisering og ved interne oppgjør. De tilfeller vi har sett av drap, drapsforsøk og skyteepisoder i det offentlige rom, skaper naturlig nok frykt og utrygghet og påminner oss alle om alvoret i denne kriminaliteten. Gjengkriminalitet var i utgangspunktet et fenomen i Oslo, men utover 2000-tallet ble gjenger et problem også i andre politidistrikter, særlig i byer og tettsteder. Bekjempelse av gjengkriminalitet har høy prioritet i politiet, og i 2010 ga Politidirektoratet ut rapporten «Politiets bekjempelse av kriminelle gjenger i perioden 2011 til 2015». Rapporten trekker opp følgende strategiske mål for politiets bekjempelse av kriminelle gjenger: for det første å redusere antallet gjenger og gjengmedlemmer, for det andre å hindre rekruttering, og til slutt å hindre etablering av nye kriminelle gjenger. Disse strategiske målene skal oppnås ved en kombinasjon av forebygging og straffeforfølging. Konkret dreier dette seg om politiets tilstedeværelse og synlighet i miljøet samarbeid med utelivsbransjen forebyggende fokus i straffesakskjeden inngripen ved gjengenes kriminalitet forebyggende arbeid med barn og unge Det er viktig at innsatsen er kunnskapsbasert og målrettet. Politiet må gjennom godt etterretningsarbeid vite hvilke enkeltpersoner og miljøer de står overfor, hvor og når kriminaliteten begås, og hva slags kriminalitet det dreier seg om. Politidirektoratet er ansvarlig for en fortløpende evaluering av politiets innsats på området. I 2006 ble det opprettet et eget gjengprosjekt, ledet av Oslo politidistrikt. Prosjektet involverte Kripos, Økokrim og nabodistriktene Asker og Bærum, Romerike og Follo. Prosjektet var meget vellykket. I perioden 2006–2010 ble det gjort betydelige beslag, inkludert store mengder narkotika, over 100 skytevåpen og ca. 32 mill. kr i kontanter. Mange gjengmedlemmer ble dømt til fengselsstraffer og også til inndragning av straffbart utbytte. De gode resultatene skyldes bl.a. ressursinnsatsen, et godt distriktsovergripende etterretnings- og etterforskingssamarbeid og god utnyttelse av internasjonalt politisamarbeid. Fra 2012 er gjengprosjektet i Oslo innlemmet som en linjeoppgave ved seksjon for organisert kriminalitet, og dette er et uttrykk for at innsatsen må ha et langsiktig perspektiv, og at gjengbekjempelse krever spisskompetente fagmiljøer på organisert kriminalitet. Jeg er sikker på at erfaringer og kunnskap som Oslo politidistrikt opparbeider, vil bli brukt også i andre politidistrikter, og at disse erfaringene vil få stor betydning framover. Gjengenes virksomhet har nedslagsfelt også utenfor Oslo. Dette gjelder særlig innførsel og distribusjon av narkotika, hvor større byer over store deler av landet er involvert i narkotikaomsetning, styrt av gjengaktører i Oslo. Bekjempelse av kriminell aktivitet som gjennomføres i flere politidistrikter, utfordrer politiets evne til samarbeid på tvers av distriktene, herunder koordinering av innsats og ressurser, og fra inneværende år møter politimesteren i Oslo politidistrikt som fast medlem i samordningsorganet mellom Politidirektoratet og Riksadvokaten. Dette vil kunne løfte innsatsen mot gjengkriminaliteten ytterligere. Det er fastsatt en ny instruks for samordningsorganet, som vil gi et forsterket samordningsorgan i samsvar med hva som er beskrevet i Meld. St. 7 for 2010–2011, som vi kjenner som «Kampen mot organisert kriminalitet – en felles innsats». Den forebyggende innsatsen er viktig for gjengbekjempelsen. Et systematisk arbeid for å hindre rekruttering er viktig i denne sammenhengen, slik også interpellanten påpekte. Politiets erfaring viser at flere ungdommer i randsonen til gjengene har valgt å trekke seg vekk fra miljøet som følge av økt oppmerksomhet fra politiet. Politiet vil gjennom tilstedeværelse og synlighet i lokalmiljøet kunne forhindre rekruttering, samtidig som man begrenser muligheten til å begå kriminalitet. Politiet må være i dialog med risikoutsatt ungdom og deres miljø. I tillegg til familien er særlig skolen en viktig arena for å skape gode holdninger hos barn og unge. Politiets samhandling med skoleledere, lærere og foreldre gir informasjon om hvem som er risikoutsatt, og hvilke situasjoner og steder som eksponerer barn og unge for gjengmentalitet. Politiets bekymringssamtale er et viktig forebyggende verktøy i oppfølgingen av ungdom under 18 år. Jo tidligere politiet kan intervenere, jo større er sjansen for å motvirke uønsket atferd og kriminalitet. Politidirektoratet arbeider med å styrke bruken av bekymringssamtalen. De ser også nærmere på hvordan kunnskap om bekymringssamtalen kan styrkes i utdanningen på Politihøgskolen. Bruk av bekymringssamtalen utfordrer politiets evne til å fange opp risikoutsatt ungdom. Oslo politidistrikt framholder at de over tid har gjennomført målrettet og systematisk informasjonsinnhenting fra et bredt spekter av informasjonskilder. Resultatet er en god oversikt over gjengmiljøene. Personer på vei inn i miljøene identifiseres raskt, og det kan iverksettes forebygging på individnivå. En helhetlig forebygging krever samhandling med kommunale og fylkeskommunale myndigheter. Politidirektoratet skal framover legge vekt på videreutvikling og forsterking av samarbeidet lokalt, særlig gjennom politirådene og gjennom de samordnede lokale tiltak. I tildelingsbrevene til Politidirektoratet og Riksadvokaten framheves betydningen av en effektiv straffeforfølging for å redusere kriminaliteten. Det er grunn til å tro at rask straffesaksavvikling vil påvirke motivasjonen til å være medlem av en gjeng. Etterforsking av gjengkriminalitet skal derfor kjennetegnes ved høy oppklaring, hurtig straffesaksbehandling og rask reaksjon. Avdekking og oppklaring av gjengkriminalitet stiller politiet overfor særlige utfordringer. Kriminaliteten begås i lukkede miljøer, og politiet er ofte avhengig av kildeinformasjon for å starte etterforsking. Et styrket vern for politiets kilder og informanter vil øke tilgangen på informasjon og bedre politiets muligheter til å starte etterforsking basert på slik informasjon. Regjeringen vil også i år følge opp arbeidet med NOU 2009: 15 Skjult informasjon – åpen kontroll, og legge fram forslag som styrker vern av kilder og informanter. I tillegg skal Politidirektoratet etablere et nasjonalt informantregister, som vil effektivisere og bedre politiets tilgang på informasjon fra kriminelle miljøer. Regjeringen vil også legge fram forslag om utvidelse av anvendelsesområdet for organisert kriminalitet etter straffeloven § 60 a. En fornyelse av bestemmelsen vil gi politiet bedre tilgang til ekstraordinære etterforskingsmetoder på flere av kriminalitetsområdene gjengmiljøene opererer innenfor. I årets tildelingsbrev til Politidirektoratet er inndragning løftet fram som en sentral strategi i kriminalitetsbekjempelsen. Målet er at «politiet skal foreta inndragningsetterforsking i alle saker med profittmotivert kriminalitet». Flere straffesaker viser at etterforsking med utgangspunkt i pengesporet bidrar til å avdekke deltakere i organiserte nettverk, herunder bakmenn. I tillegg gir slik etterforsking godt grunnlag for inndragning. Regjeringen ønsker at pengesporetterforskingen videreutvikles og får sin selvstendige plass ved siden av mer tradisjonell etterforsking rettet mot primærforbrytelsene. Våpenbruk i gjengmiljøet representerer en stor risiko for samfunnet. Viljen til å bære skytevåpen på offentlig sted representerer et markert og uttrykkelig avvik fra vår samfunnsorden. Det er viktig at samfunnet og politiet har et lovverk som med tilstrekkelig styrke slår tilbake mot anskaffelse og bæring av skytevåpen i kriminelle miljøer. Den som med hensikt å begå en forbrytelse anskaffer eller oppbevarer skytevåpen, kan i dag straffes med fengsel inntil seks år etter straffeloven § 161. Under særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil ti år idømmes. Medvirkning straffes på samme måte. Regjeringen tar sikte på å fremme forslag til ny våpenlov. Som redegjørelsen min viser, er det lagt strategier og iverksatt tiltak som er godt egnet for å møte de utfordringene gjengkriminaliteten representerer. | 2013-02-21 |
Grete Faremo | F | Arbeiderpartiet | Dette er en kriminalitetsform som selvsagt er egnet til å bekymre, og det må jobbes både systematisk og godt både i eget politi og sammen med internasjonale samarbeidspartnere. Jeg kjenner meg likevel ikke igjen i det kriminalitetsbildet som interpellanten tegner, også knyttet til enkelte områder av byen. Jeg var selv på besøk på Manglerud politistasjon for bare få dager siden. Der fikk jeg også presentert hvordan politistasjonen jobber systematisk mot ungdomsmiljøene, kjenner individene godt, og derfor kan drive dette langsiktige, viktige, gode forebyggende arbeidet effektivt. Interpellanten var også innom SaLTo-programmet. Dette er et saksfelt som har hatt stor oppmerksomhet, ikke bare fra denne regjeringen, men også fra tidligere regjeringer, og derfor er satt i system for flere år siden. Trygghetsprogrammet, som Oslo-politiet og ikke minst Manglerud politistasjon har utviklet, er et godt eksempel på hvordan man kan forebygge at personer søker seg til gjenger, både gjennom bekymringssamtaler og ikke minst også gjennom tett offeroppfølging der hvor et offer føler at egen utrygghet kan gjøre det riktig å oppsøke en gjeng. Da tar politiet tak i dem for å kunne tilby trygghet utenfor gjengmiljøene og selvsagt også tilby trygghet gjennom å ettergå de kriminelle forhold som måtte være begått. Oslo politidistrikt har fått betydelig økte ressurser til ordenstjeneste og annet operativt arbeid inneværende år, og slik jeg forstår politimesteren, vil også nye ressurser bli satt inn i det forebyggende og ordensrettede arbeidet, noe jeg også tror kan ha betydning for å hindre rekruttering til disse gjengmiljøene. Det er viktig. | 2013-02-21 |
Grete Faremo | F | Arbeiderpartiet | Jeg vil også benytte sjansen til å takke for debatten om et svært viktig tema. Det opplever jeg at det er full enighet om. At vi tar debatten om hvilken innsats som er riktig, er viktig. Det er også viktig at vi fører den på en måte som ikke bidrar til ubegrunnet frykt blant innbyggerne. Jeg valgte tidligere å fokusere på det forebyggende arbeidet, men underslår ikke at dette er alvorlig organisert kriminalitet som representerer behov for nye tiltak, og er en alvorlig utfordring. Så det systematiske arbeidet som er igangsatt, både det forebyggende og innsatsen for å avdekke, må videreføres. Vi må bygge ny kompetanse og øke ressursene. Derfor fokuserte jeg ikke minst på dette samordningsorganet som nå også Oslo politidistrikts politimester tiltrer sammen med Politidirektoratet og Riksadvokaten. At vi sikrer at ressursene samles og tiltak utvikles av de aller beste, er viktig. Det er også viktig at vi tar lærdom, slik at vi sikrer at dette kan anvendes andre steder i landet. Jeg opplever at det på dette området er få politiske forskjeller knyttet til hvilke tiltak som iverksettes, og må videreutvikles. Det er jeg glad for. Jeg må si at jeg derfor deler frustrasjonen som representanten Werp gir uttrykk for når det gjelder den MC-veilederen som Politidirektoratet utvikler til kommunene. Det er et vanskelig område, og de har også støtt på nye utfordringer. Jeg må innrømme at jeg nå har gitt dem en forlenget frist fra januar til april, men forventer da at den vil foreligge og være klar for utsendelse. La meg også til slutt, president, gratulere deg med nye utfordringer. Jeg vil takke for samarbeidet fra denne stolen og si at det alltid har vært orden og kontroll under din ledelse. Takk! | 2013-02-21 |
Grete Faremo | F | Arbeiderpartiet | Voldtekt er alvorlig kriminalitet. Det handler om vold, makt og krenkelse av et menneske på den mest ydmykende måte. Der tror jeg representanten Oktay Dahl og jeg er helt enige. Voldtekt er et prioritert område for regjeringen og for politiet og påtalemyndigheten. Det framgår både av de politiske styringsdokumentene og av Riksadvokatens mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen. Regjeringen har over lengre tid og på flere plan arbeidet for å bekjempe voldtekt. For meg som justis- og beredskapsminister har det vært høyt prioritert å videreføre og styrke arbeidet med å forebygge og bekjempe voldtekt. Derfor har jeg fått utarbeidet en handlingsplan mot voldtekt for 2012–2014, i samarbeid med barne-, likestillings- og inkluderingsministeren, helse- og omsorgsministeren og kunnskapsministeren. Handlingsplanen trekker opp 35 ulike tiltak innen forebygging, hjelpetiltak, etterforsking og behandling i rettsapparatet og samarbeid og samordning. Som statsråd har jeg ikke anledning til å gå inn i enkeltsaker på straffesaksområdet, og jeg kan derfor ikke uttale meg om den konkrete saken representanten viser til. Men det jeg kan uttale meg om, er mine forventninger til hvordan voldtektsutsatte møtes av politiet, og hvordan voldtektssakene blir behandlet: I Justis- og beredskapsdepartementets tildelingsbrev for inneværende år til Politidirektoratet stilles det krav om rapportering både på omfanget av voldtekt og på politiets arbeid på feltet, og det framheves at rask etterforsking og iretteføring er særdeles viktig i seksualforbrytelsessakene. Ventetid hos politiet for å inngi anmeldelse, lang saksbehandlingstid hos politiet, forsinket rettsmedisinske undersøkelser og manglende informasjon til bistandsadvokaten er således ikke forenlig med mine krav om effektiv straffeforfølgning. Oslo statsadvokatembeter gjennomførte en inspeksjon ved Oslo politidistrikt i juni 2012. Interpellanten har allerede referert til denne. Inspeksjonen dokumenterer flere store utfordringer knyttet til etterforsking, henleggelser, saksmengde og framdrift. Problemstillingene i saken representanten viser til, er altså til å kjenne igjen. Inspeksjonen ga grunn til bekymring. Vi inviterte derfor Riksadvokaten og Politidirektoratet til et møte raskt etter at inspeksjonsrapporten var lagt fram. På møtet deltok også Kripos og Oslo politidistrikt. Formålet med møtet var å diskutere det videre arbeidet med voldtektssaker. Flere av problemstillingene som ble trukket fram i inspeksjonsrapporten, omhandles i handlingsplanen mot voldtekt. Handlingsplanen inneholder tiltak for å styrke og bedre etterforskingen og behandlingen i rettsapparatet. Tiltakene omfatter bl.a. å gjennomføre fagseminar om voldtektssaker for politi og påtalemyndighet, og å etablere gode rutiner for etterforsking av voldtektssaker i politidistriktene. I tillegg skal Statsadvokaten ved enkelte av sine inspeksjoner av straffesaksbehandlingen i politiet rette særlig oppmerksomhet mot voldtektssaker – slik det allerede er gjort i Oslo. Det skal også foretas en evaluering av politiets arbeid med seksuelle overgrep, og en evaluering av voldtektsgruppa på Kripos. Riksadvokaten, som har et hovedansvar for gjennomføringen av flere av tiltakene, framholder bl.a. følgende i sin uttalelse: «Riksadvokaten har gjennom lang tid vært opptatt av fremdriften og tidsbruken i den strafferettslige behandlingen av voldtektssaker. Det som særlig bekymrer, er der hvor etterforskingen ikke kommer tidsnok i gang, med risiko for at spor og viktig informasjon går tapt. En annen situasjon som det også er grunn til å se nærmere på, er der hvor det synes å være en betydelig og uforklarlig «dødtid» mellom hvert etterforskingsskritt. Det mest uheldige, og helt uakseptable, er der hvor hele saksprosessen rett og slett stopper opp. Dette er punkter som riksadvokaten nå retter oppmerksomheten mot, og som en vil følge opp videre. Enkelte initiativ er allerede tatt. I samarbeid med Voldtektsgruppa på Kripos arrangerte riksadvokaten primo februar 2013 en todagers konferanse om «Etterforsking, bevisvurderinger og aktorering av voldtektssaker», hvor samtlige politidistrikt var representert. Et gjennomgående tema var innretningen av etterforskingen i initialfasen. Dertil har riksadvokaten nå nedsatt en arbeidsgruppe, bestående av erfarne tekniske og taktiske etterforskere samt en politijurist, for å få innspill til standardiserte rutiner til bruk for politiet i initialfasen eller akuttfasen ved anmeldelse av voldtekt. Videre har en under vurdering tiltak for å styrke den påtalemessige ledelsen av etterforskingen i alvorlige voldtektssaker, ikke minst med sikte på å utarbeide retningslinjer om bruk av skriftlige etterforskingsplaner i voldtektssaker. Planen bør blant annet gi en oversikt over hvilke etterforskingsskritt som skal gjennomføres, med tidsfrister tilpasset den enkelte sak. En lignende metodikk er allerede tatt i bruk av Økokrim, med gode resultater.» Riksadvokatens redegjørelse viser at den fortsetter arbeidet med å styrke innsatsen, og er godt i gang med å følge opp handlingsplanen. Det gjør meg trygg på at det her vil skje en forbedring. Politiet har også utviklet verktøy som øker kvaliteten på denne type etterforsking, bl.a. en nasjonal veileder for etterforsking av voldtektssaker, som er gjort tilgjengelig på politiets kompetansedelingsportal. Videreutdanning på Politihøgskolen har også bidratt til økt kompetanse på saksfeltet. Når det gjelder informasjon om saksgangen, har politiet plikt til å orientere fornærmede om sakens utvikling og framdrift, i henhold til påtaleinstruksens § 7-6. Økt kompetanse og gode rutiner vil sikre at denne plikten overholdes. Politidirektoratet har opplyst at det fra Oslo politidistrikt nevnes at politimesteren, etter Oslo statsadvokatembeters inspeksjon, har styrket avsnitt for seksualforbrytelser med ti stillinger. Disse etterforskerne er på plass. Politidirektoratet har videre opplyst at avsnittet vil bli styrket med ytterligere ti nye stillinger for opprettelse av en egen gruppe etterforskere som vil overta ansvaret for mottak av anmeldelser fra 1. april i år. Gruppen vil ha en turnusordning, og i samarbeid med kriminalvakten være dimensjonert til å ta imot anmeldelser hurtig, slik at problemet med ventetid bortfaller. Når det gjelder rettsmedisinske undersøkelser, har regjeringen fått på plass overgrepsmottak over hele landet. I henhold til handlingsplanen mot voldtekt vil Kripos i samarbeid med Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin utarbeide rutiner for fast kontakt og samhandling. Overgrepsmottakene ble evaluert i fjor, og utfordringene som evalueringen peker på, vil følges opp av Helse- og omsorgsdepartementet. Overgrepsmottakene vil også bli nærmere omhandlet i den kommende stortingsmeldingen om vold i nære relasjoner. Når barn har opplevd vold eller seksuelle overgrep, i hjemmet eller andre steder, er det maktpåliggende å sikre at saken behandles raskt, og med særlig oppmerksomhet på å ivareta barnet. Det kan være aktuelt med gjennomføring av dommeravhør. Avhøret skal foretas så raskt som mulig, og senest to uker etter at anmeldelsen av den straffbare handlingen er inngitt politiet. Det er dessverre en kjensgjerning at ventetiden for å få gjennomført dommeravhør er for lang. For å avhjelpe denne situasjonen har Politihøgskolen økt dommeravhørsutdanningen fra 15 plasser i 2010 til 48 i fjor. Utdanningen tar ti måneder og vil gi både økt kompetanse i politiet på denne type avhør og økt kapasitet til å gjennomføre avhør. I tillegg er det iverksatt flere strakstiltak i Oslo politidistrikt for å begrense ventetiden for gjennomføring av dommeravhør. I oktober mottok vi rapporten fra en arbeidsgruppe som har gjennomgått og foreslått endringer i regelverket for gjennomføring av dommeravhør. Rapporten er nå sendt på høring, og vil bli fulgt opp av departementet. Vi har siden 2007 etablert til sammen åtte barnehus på landsbasis. De åtte barnehusene er lokalisert slik at det nå finnes minst ett barnehus i hver helseregion. Statens barnehus er et tverrfaglig, samlokalisert tiltak rettet mot barn og unge som har vært utsatt for seksuelle overgrep og vold, eller som har vært vitne til slikt. Samlokaliseringen av de sentrale aktørene bedrer samarbeidet aktørene imellom og sikrer at barna møtes med høy barnefaglig kompetanse i trygge og skånsomme omgivelser. Dette gir samlet sett et bedre tilbud, samtidig som det minsker belastningen for barna og deres omsorgspersoner. På oppdrag av Politidirektoratet har Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring og Politihøgskolen gjennomført en evaluering av barnehusmodellen. Det framgår av evalueringen at modellen barnehus fører til at barna blir tryggere og bedre ivaretatt. Evalueringen viser også at 69 pst. av alle dommeravhør i 2011 ble gjennomført i barnehusene. Antall politidistrikt som bruker barnehusene, og andelen avhør som gjennomføres der, har steget hvert år, men det er fremdeles store variasjoner. Anbefalingene i evalueringen følges nå opp av mitt departement, og det vil bl.a. være et mål at andelen avhør som gjennomføres i barnehusene, øker, slik at det gis et likeverdig tilbud til alle barn, uavhengig hvor de bor i landet. Som det framgår av det jeg har sagt, er det gjort mye de senere år når det gjelder voldtekt, men jeg kan også forsikre representanten om at vi ikke vil stoppe arbeidet med å bedre innsatsen i politiet når det gjelder voldtektssaker, og tilbudet for å ivareta barn som opplever slike overgrep, slik at vi ikke får flere eksempler som dem representanten viser til. | 2013-02-21 |
Grete Faremo | F | Arbeiderpartiet | Interpellanten har reist en svært viktig debatt, og jeg vil som ham understreke enigheten om at vi må styrke innsatsen på dette feltet, og at han med rette satte søkelyset på barnehusene. Dette har etter min oppfatning representert en helt annen mulighet for både å gjøre profesjonelt politiarbeid og sikre hjelp og omsorg. Jeg skal komme tilbake til dette spørsmålet i meldingen om vold i nære relasjoner, men vi må ha en felles ambisjon om å styrke både kvaliteten og kapasiteten som disse barnehusene representerer. Jeg er også helt enig i at vi trenger å ha oppmerksomhet rundt offeromsorgen, og at noe av det ikke minst polititjenestemenn utfordres på, er at man i initialfasen er god på både å sikre spor, gjøre godt etterforskningsarbeid og utvise profesjonell og god offeromsorg, og at man også vet hvor et hjelpetilbud er å hente – enten det er snakk om lege eller annet hjelpepersonell. Det jobbes derfor, som del av handlingsplanen, konkret med disse verktøyene. Vi bygger, som jeg nevnte, ny kompetanse på Politihøgskolen, det utdannes flere, og utdanningsløpet er ti måneder. Så det er klart, med den utålmodigheten som gjør seg gjeldende både hos interpellanten og hos meg, må vi likevel ta høyde for at det tar noe tid før denne kompetansen kommer ut i styrken. I tillegg er det, som jeg pekte på, avsatt nye stillinger, ikke minst her i Oslo, noe jeg tror er helt sentralt når Oslo politidistrikt skal adressere disse utfordringene på en mer systematisk måte. Barnehusene er i seg selv et eksempel på tverrfaglig samarbeid, og disse er det viktig at vi utvikler videre. Jeg ser ikke for meg at vi skal stenge for muligheten til å jobbe tverrfaglig på disse områdene også utenfor barnehusene – tvert imot. DNA har vi diskutert mange ganger. I denne omgang er det for liten tid til å gå inn i det forslaget representanten har fremmet. | 2013-02-21 |
Grete Faremo | F | Arbeiderpartiet | Jeg vil få takke for en god debatt med mange gode innspill som jeg vil ta med meg videre i dette viktige arbeidet. Fordi mange har pekt på behovet for å utfordre holdninger, vil jeg også trekke fram det høringsnotatet vi nettopp har sendt ut om vold og seksuallovbrudd, hvor vi til spørsmålet om samtykke, som også ble nevnt her, foreslår at gjerningsbeskrivelsen i voldtektsbestemmelsen endres for å sikre at alle tilfeller av ufrivillig seksuell omgang omfattes av straffeloven. Når vi også foreslår å fjerne reglene om foreldelse for drap og seksuelle overgrep mot barn, er det for å understreke hvor viktig og alvorlig denne kriminaliteten er, og hvor viktig det er for oss å bekjempe den godt. Siden interpellanten viste til Reform, vil jeg også trekke fram den undersøkelsen som ble gjort i 2007 om menns holdninger til voldtekt. Den viste at halvparten av de spurte mente at en kvinne som flørter åpenlyst, helt eller delvis er ansvarlig dersom hun blir utsatt for overgrep. Hver femte mente det samme dersom hun var kjent for å ha flere partnere. Så vi trenger altså ikke å gå til India for å bli provosert av holdninger – vi har nok å gripe fatt i her hjemme. Disse holdningene bekymrer meg virkelig. Man spurte også om synet på beruset kvinne på byen – og det er forbausende mange som snakker om at man da må dele skyld. Så det kan ikke understrekes sterkt nok at retten til å si nei må gjelde for alle og på ethvert tidspunkt. Jeg merket meg at Venstre mente jeg ikke ønsket å forholde meg til enkeltsaker. Det er riktig at som statsråd skal jeg avstå fra å kommentere slike, men de danner jo likevel grunnlaget for det svaret jeg ga på interpellasjonen. Når vi hører hvor bred enighet det er om de tiltakene som vi planlegger videre, gir det meg en god følelse for at vi vil nå lenger i kampen mot voldtekt. Det er en alvorlig kriminalitet som vi må bekjempe så sterkt vi kan. | 2013-02-21 |
Jan Bøhler | M | Arbeiderpartiet | Tusen takk, president, og gratulerer med ny, viktig jobb. Det har vært godt å ha deg her også. Det er et viktig tema vi tar opp i dag. Det er nå noen år siden – det var vel i 2006 – jeg hadde en interpellasjon om samme tema. Etter det ble det startet et gjengprosjekt, som statsråden omtalte, som bl.a. fikk 6 mill. kr i året til drift for å kunne jobbe døgnkontinuerlig og være tett på gjengene. Jeg tror det er viktig å bruke de erfaringene når vi nå oppsummerer situasjonen. Erfaringen er for det første at man ved å være tett på hindret at gjengmedlemmene beveget seg rundt med våpen. Det ble gjort masse våpenbeslag, og det reduserte faren for alvorlige hendelser når de ikke lenger kunne ha våpen i biler eller i nærheten. Det andre man gjorde, var å være flinke til å beslaglegge verdier som gjengmedlemmene ikke kunne godtgjøre at de hadde skaffet seg på lovlig vis – altså at det ble beslaglagt dyre biler, dyre gullkjeder, dyre merkevareprodukter – slik at man ble fratatt statusen, så å si bokstavelig talt ble avkledd statusen, og at det ble mindre stas å være med i en gjeng. Man greide også å forfølge pengene på den måten at man fikk stoppet en del hvitvasking. Et eksempel på det er det som skjedde i Brasil, der det ble rettssak og dommer knyttet til bl.a. kjente B-gjengmedlemmer her fra byen. Man greide også å stanse rekrutteringen, slik at gjengene hadde ganske liten aktivitet i en periode – dvs. aktiviteten begynte å gå ned i 2009, 2010 og på vårparten 2011. Vi så at det begynte å dukke opp noen episoder igjen senhøstes 2011 og i første halvår 2012 – særlig fram til september 2012 da det som er kalt Ensjø-drapet, skjedde, hvor det var gjengelementer involvert. Fra september 2012 kom organiseringen av det som kalles spesielle operasjoner, hvor gjengprosjektet ble lagt inn, i gang for fullt. Da ble det også sendt ut en parole fra Oslo politikammer til stasjonene, til alle tjenestemenn, om at gjengkriminalitet skulle prioriteres høyt. Etter at man satte i gang den innsatsen fra september 2012, har man vært enda tettere på, og det har vært færre episoder, så jeg er nok ikke enig i beskrivelsen av at utviklingen de siste månedene har vært negativ. Men det er riktig det Kripos slår fast, og det bygger på bildet fra 2012 da det i hvert fall var ti gjengrelaterte skyteepisoder fram mot september. Man må passe på for ikke å gi et inntrykk av at det skytes vilt i Oslos gater, at det er vill vest. Ti episoder er ikke vill vest, men det er alvorlig. Det som gjelder nå, er at vi må fortsatt høre på politiet om hva de trenger for å gjøre en enda bedre jobb. Jeg er veldig glad for at statsråden sier at man vil få fram to viktige lovforslag, som vil gi bedre redskaper. Det gjelder for det første vern om kilder. Det handler om at hvis politiet får tips om skytevåpen, et narkotikalager e.l. og skal føre disse sakene for retten og få noen dømt for dem, må man i dag oppgi kildene til motparten. Vi ønsker å gi kildene et forutsigbart og godt vern, slik at de ikke kan trues på livet eller det som verre er. Det er også veldig bra at statsråden vil endre på det som er kalt mafiaparagrafen, slik at man ikke krever samme strukturer – nærmest italiensk mafia med styremøter – for å kunne få noen dømt etter denne paragrafen, og for å kunne bruke de metodene man kan bruke, hvis det er snakk om organisert kriminalitet etter straffeloven § 60 a. Det er to forbedringer politiet har etterlyst, og som vil være veldig viktige for å komme videre. Det er også bra at statsråden understreker at man må jobbe bedre med beslag og inndraging. Jeg nevnte erfaringene fra den konsentrerte innsatsen til gjengprosjektet rundt dette. Jeg tror man nå også må sørge for at de kan jobbe døgnet rundt. Nå skal POD, Politidirektoratet, tildele midlene de har øremerket til innsats mot organisert kriminalitet, og det er viktig at spesielle operasjoner i Oslo får midler så de kan jobbe overtid og følge opp dette miljøet døgnet rundt framover. Jeg vil si det er viktig at vi som politikere har et ansvar for ikke å spre unødvendig frykt. Når interpellanten snakker om at gjenger overtar styringen kvartal for kvartal, at befolkningen trekker seg ut, og at gjenger er i ferd med å feste grepet på bydelen sin, da er man langt fra virkeligheten i Oslos gater. Oslo er en av verdens tryggeste hovedsteder. Vi er trygge i Oslo. Vi skal bruke hele byen. Vi må ikke spre frykten, men vi må ta det som er av gjengelementer og -episoder på dypeste alvor og ikke uttale oss så folk blir for redde. | 2013-02-21 |
Anders B. Werp | M | Høyre | Jeg slutter meg til rekken av gratulanter til presidenten i forbindelse med ny og spennende jobb! Takk også til interpellanten for å reise et viktig spørsmål. Interpellasjonen er basert på en rapport fra Kripos, som er viktig. Det er viktig dokumentasjon av en tilstand vi ikke er fornøyd med, og det er også viktig dokumentasjon fordi det gir et bekymringsfullt bilde av en utvikling hvor gjengkriminaliteten og gjengdannelsen øker. Det er primært knyttet til etniske gjenger og MC-gjenger. Høyre har engasjert seg sterkt i dette spørsmålet gjennom gjentagende saker her i Stortinget i denne perioden. For Høyre er det to pilarer når vi jobber med dette temaet. Det første er det forebyggende sporet. Gjengkriminelle miljøer er veldig ofte særdeles lukkede miljøer. Jeg vil kalle det skyggesamfunn. Kommer man først inn i dette gjengmiljøet, er det særdeles vanskelig å bryte ut. Det forebyggende sporet til å stoppe rekruttering inn i dette skyggesamfunnet er viktig. Høyre er veldig fornøyd med at Stortinget høsten 2011 enstemmig vedtok et forslag fra oss som skulle gi kommunene i samarbeid med politiet enda flere verktøy og virkemidler for å kunne drive effektiv forebygging av organisert kriminalitet. Stortinget vedtok at man skulle utarbeide en slik verktøykasse – den verktøykassen er dessverre ennå ikke utarbeidet. Jeg etterlyser en nærmere redegjørelse fra statsråden om status for en slik pakke. Den andre pilaren for Høyre i bekjempelsen av gjengkriminalitet og organisert kriminalitet er naturligvis å gi politiet mulighet til denne kriminalitetsbekjempelsen. Også her er det viktig å understreke at Stortinget i stor grad, jeg vil si så å si enstemmig, i 2011 sluttet seg til en strategi for bekjempelse av organisert kriminalitet gjennom behandlingen av Meld. St. 7 for 2010–2011, slik at det er gitt tydelige signaler politisk, og jeg vil si det er godt fulgt opp av departementet hvordan man skal gripe dette an. En bred tilnærming, hvor politiet sammen med kommuner, andre statlige etater og næringsliv, skal mobilisere for å bekjempe alvorlig og organisert kriminalitet. Så er jeg som enkeltrepresentant og representant for et opposisjonsparti veldig fornøyd med at Stortinget høsten 2011 enstemmig vedtok et forslag fra Høyre. Det var knyttet til bekjempelse av 1 pst.-MC-gjenger. Dette forslaget, og jeg er veldig presis nå, kom i Innst. 58 S for 2011–2012, vedtak nr. 77. Der vedtok et enstemmig storting at regjeringen skulle utarbeide et lovforslag innen 2012 for å bedre vitners og informanters beskyttelse. Det er helt sentralt at man bryter opp disse lukkede miljøene og gir sikkerhet for dem som er villige til å dele informasjon med politiet. Vi er nå i 2013 og registrerer at statsråden henviser til at regjeringen arbeider med dette, men det er knyttet til en NOU. Dette er på overtid sett i forhold til stortingsvedtak nr. 77 – og det var ikke et anmodningsvedtak. Jeg vil understreke det og etterlyser et svar og en kommentar fra statsråden på hvorfor dette har tatt lengre tid enn det et enstemmig storting har vedtatt. Dette er viktig i kampen mot både gjengdannelser og den organiserte kriminaliteten. | 2013-02-21 |
Anders B. Werp | M | Høyre | Vi har to viktige interpellasjoner her i salen i dag. Også denne saken vil jeg berømme interpellanten for å ha reist. Det kan jo synes – når man leser innledningen i interpellasjonen – som om dette dreier seg om en enkeltsak. Men når vi hører interpellantens glødende engasjement for det store bildet dette dreier seg om, sier det noe om engasjementet. Det er også veldig gledelig å registrere – det er selvfølgelig ikke overraskende – at denne type saker samler Stortinget. Statsråden utviser det samme engasjementet i forståelsen av at dette er viktig, her må vi gjøre mer og bedre arbeid. Med utgangspunkt i en enkeltsak dreier Stortingets engasjement seg om – etter min forståelse av debatten – at vi skal hindre gjentakelse, og at vi alle skal sørge for å gi et tydelig signal om at vi må få systemer som gjør at kvaliteten blir bedre. I den sammenheng må vi ha en systematisk tilnærming. Stortinget har sagt mye om dette, og jeg synes statsråden redegjorde veldig godt for regjeringens og departementets arbeid med saken. Dette dreier seg om ledelse, det dreier seg om prioritering, og det dreier seg om kunnskap. Den styringsdialogen som statsråden har med, i dette tilfellet, Politidirektoratet, må avspeile en slik systematisk tilnærming – at man sørger for å følge opp at dette går helt ut til de ytre ledd, til de etterforskerne og tjenestemenn og -kvinner som møter ofre i en særdeles vanskelig situasjon, slik at ofrene føler seg ivaretatt, blir respektert og kan være trygge på at det som kan gjøres for å oppklare saken, blir gjort. Fra Høyres side kommer vi selvfølgelig til å følge med på dette framover – på samme måte som jeg er helt sikker på at alle andre som jobber med justisfeltet, og som er opptatt av dimensjonen voldtekt og vold, forventer gode resultater i forlengelsen av dette. | 2013-02-21 |
Michael Tetzschner | M | Høyre | Jeg vil begynne med å berømme representanten Trine Skei Grande for å ha reist denne interpellasjonen. Dette er et viktig spørsmål, og interpellanten gjør det med utgangspunkt i en rykende fersk trendrapport, som er ledd i en årlig rutine, og som fremlegges av Kripos, nå senest 30. januar. Når jeg hører statsråden svare på de utfordringer som interpellanten tar opp, er det informativt i den forstand at man får en oversikt over de tiltakene som gjøres, og den ressursinnsatsen som settes inn. Det jeg kunne tenke meg å høre mer om, er om statsråden er villig til å gå litt lenger inn i problembeskrivelsen som interpellanten inviterer til. For det første: Er hun enig i Kripos’ vurdering av at utviklingstrekkene nå er at gjengkriminaliteten utgjør en trussel mot det norske samfunnet? Og: Er statsråden enig med interpellanten i at spenningsnivået i gjengmiljøene i og rundt Oslo har økt, og at trusselnivået anses som høyt? Grunnen til at jeg må utfordre statsråden på disse områdene, er at man kunne få inntrykk av at statsråden, med henvisning til den ressursinnsats som gjøres, får oss med på, uten å si det direkte, at dette er under en slags kontroll, at dette er et nivå en storby må lære seg å leve med. Fremfor alt var det ikke noe i statsrådens svar som pekte fremover. Hva er det med disse prosjektene som avsluttes? Blir de så en del av det allmennpolitiske hverdagsarbeidet? Tar man med seg læringseffekten videre? Det viktigste er jo ikke disse prosjektene, men at vi har et hverdagspoliti som er organisert slik at de har nærhet til bydelene. Det kan også være slik at man kanskje har vært litt for teknokratiske og teknisk opptatt av nyvinninger innenfor overvåking, mens det vi rett og slett trenger, er fysisk tilstedeværelse av politi, som ikke nødvendigvis patruljerer fra bil, men som er til stede i hverdagen, med lav terskel for henvendelse. Jeg er også opptatt av at man ser den tyngre kriminaliteten i sammenheng med den såkalt mer hverdagslige eller prosaiske kriminaliteten, som visstnok skal være mindre alvorlig. Jeg tror vi kan lære av byer med nulltoleranse. Det har også utviklet seg en slepphendthet når det gjelder å etterleve narkotikabestemmelsene her i byen. Man kan nå bruke narkotika straffritt. Man kan til og med selge det hvis det er for å finansiere eget forbruk. Jeg tror det er veldig viktig at man fjerner markedet for illegal import, gjengdannelse og organisering, som er helt nødvendig for å bringe disse ulovlige stoffene frem til markedet. Så vil jeg selvfølgelig understreke at det ikke er politiets oppgave å løse sosiale problemer. Jeg ser at en del av kriminalitetsbildet – særlig gjengdannelse – har sammenheng med andre samfunnsforhold, som både byplanleggere, lokalpolitikere og ikke minst foreldre må gripe fatt i. Jeg ser personlig en klar sammenheng mellom dette og hvordan samfunnet på mange områder har organisert seg på en måte som har svekket normdannelsen i de nære miljøene – først og fremst i familiene. Det kan ikke politiet løse. Så når jeg snakker om forebygging, vil jeg peke på de rettsprinsippene som ligger i at det skal være stor risiko for å bli oppdaget, og at det skal ha konsekvenser hvis man bryter loven. Det er også en viktig del av forebyggingen. Man ser også at man har slått seg til ro med altfor lav oppklaringsgrad i Oslo politidistrikt. Så det er mye som henger sammen her. Men når det gjelder den politimessige siden, som vi diskuterer her i dag, vil jeg likevel stille spørsmålet: Har vi organisert politiet i byen på en god nok måte, som reflekterer behovene ute i bydelene? | 2013-02-21 |
Anna Ljunggren | F | Arbeiderpartiet | Jeg vil begynne med å takke representanten Oktay Dahl for å ta opp denne viktige saken og for å holde et veldig engasjert og godt innlegg. Voldtekt er et av de mest traumatiske overgrepene et menneske kan utsettes for. Kvinner som utsettes for voldtekt, enten det er overfallsvoldtekt, vennevoldtekt eller voldtekt fra sin egen mann i sitt eget hjem, opplever det største traumet et menneske kan oppleve. Da er det særdeles viktig at politiet tar disse sakene på alvor. Ofrene for seksualforbrytelser må møtes med respekt fra politiet, og disse sakene må prioriteres. Jeg er derfor glad for at justisministeren har gitt et helt klart signal til politiet gjennom tildelingsbrevet for 2013 til Politidirektoratet. Disse sakene må prioriteres. Det betyr at de må prioriteres foran mindre lovbrudd, som promillekjøring og små narkotikabeslag. Dette er et ansvar som ligger på den enkelte politimester. Vi vet alle hvor viktig det er at politiet starter etterforskningen tidlig. Dette er spesielt viktig for å sikre bevis, men det er også viktig at avhørene blir gjennomført tidlig. Dette gjelder selvfølgelig for begge parter, både voldtektsofferet og den anmeldte. Det er en stor belastning for begge parter at det kan ta lang tid før de får fortalt sin historie til politiet. Justisministeren har gitt et klart krav om effektiv straffegjennomføring. Det betyr kortere ventetid hos politiet for å inngi anmeldelse, kortere saksbehandlingstid, at de rettsmedisinske undersøkelsene igangsettes så tidlig som mulig, og at politiet fortløpende holder bistandsadvokaten oppdatert i saken. Det kan se ut som om det enkelte politidistrikt ikke følger disse kravene. Det er sterkt beklagelig. I går hadde TV 2-nyhetene en sak om at DNA-spor fra en overfallsvoldtekt i Stavanger i 2008 hadde ført til funn i Interpols DNA-register. Det er ingen tvil om at denne saken tok lang tid – fem år – men det viser at det arbeidet som politiet gjør, i samarbeid med voldtektsgruppen ved Kripos, er veldig bra. Men det jeg reagerte mest på i denne reportasjen, var illustrasjonene som TV 2 brukte. De viste halvfulle jenter i korte skjørt midt på natten i hovedstaden. La det være helt klart: Det er aldri jentas skyld at hun blir voldtatt. Det er usmakelig når det antydes – jeg sier ikke at det er blitt gjort i debatten i denne salen i dag, det kommer sikkert heller ikke til å skje – at jenter som drikker, kler på seg de fine, korte kjolene og er på fest lørdagsnatten, selv er skyld i voldtekten. Gjennom et nitid likestillingsarbeid over de siste 50–60 årene har nettopp kvinners rett til å kle seg som de vil, gjøre som de vil, uten å bli beskyldt for å utsette seg selv for risiko, vært en av de tydeligste likestillingspolitiske kampene. En viktig satsing fra denne regjeringen har vært å få på plass voldtektsgruppen ved Kripos. Den er klar til å bistå politiet ved behov. Dette er landets beste etterforskere på seksualforbrytelser. Jeg er glad for at justisministeren ønsker å evaluere denne gruppen. Det er viktig å få kunnskap om hvordan politiet bedre kan jobbe opp mot seksualforbrytelser. Vi må gjøre politidistriktene og politifolkene som er ute i gatene, og som tar imot anmeldelser, best mulig rustet til dette, nettopp for å møte kvinnene med respekt og medfølelse og å ta dem på alvor. Her kan voldtektsgruppen ved Kripos bistå politidistriktene. Interpellanten viser til en sak der sønnen til et voldtektsoffer var vitne til overgrepet. Små barn som opplever at mor eller far blir utsatt for et sånt alvorlig overgrep, vil kunne slite med det i lang tid – i verste fall hele livet – hvis ingen tar tak i det. Det er viktig at barn blir avhørt av dommere med spesialkompetanse på barn. Det er viktig at vi utdanner flere politifolk som kan utføre sånne avhør, og det er viktig at barna blir avhørt så fort som mulig. Barna må også få tilbud gjennom barnehusene til å bearbeide traumene. Ved å bli enda flinkere til å forebygge og til å få rask oppklaring av seksualforbrytelser og voldtekter vil færre ta med seg sånne episoder videre i livet – episoder som rett og slett kan være ødeleggende for resten av livet. | 2013-02-21 |
Mari Lund Arnem | F | Sosialistisk Venstreparti | Først vil jeg takke Oktay Dahl og Høyre for å ta opp noe så viktig som voldtekt og vold mot kvinner. Frykten for å bli utsatt for seksuelle overgrep er en frykt som veldig mange kvinner lever med. Den følger oss på vei hjem fra byen, den følger oss gjennom mørke parker, og den følger oss når vi går alene. Det er et samfunnsproblem som politikere har ansvar for, og som politikere skal vi sikre at kvinner er trygge i det offentlige rom. Men langt verre enn frykten er de opplevelsene altfor mange norske kvinner lever med. Voldtektsutvalget anslo at 8 000–16 000 norske kvinner utsettes for voldtekt eller voldtektsforsøk – i året. Det er vanvittig mange! Det er mye oppmerksomhet rundt brutale overfallsvoldtekter. Men de aller fleste voldtektene skjer jo på fest, hjemme eller hjemme hos noen en kjenner. De aller fleste voldtektsmenn er helt vanlige norske gutter og menn. De kjenner gjerne offeret og er ofte fulle. Men overgrepet, voldtekten, må vi ta like alvorlig, uansett hvor stor grad det er av vold, uansett om det er en overfallsvoldtekt eller bare en «helt vanlig» voldtekt – i en seng på en fest. Oktay Dahl ber oss om noe som skulle være en selvfølge – at mennesker utsatt for voldtekt skal møtes med respekt, forståelse og hjelp fra det offentlige. Det er vi i SV hjertens enig i. Det er derfor overgrepsmottak i alle kommuner er en hjertesak for oss. Men det er også derfor vi iherdig arbeider for å utvide forståelsen av hva voldtekt faktisk er. Eksempelet som blir brukt her, er forferdelig, ikke bare for den kvinnen som ble utsatt for overgrepet, men også fordi det rammet sønnen hennes, som var vitne. Dette eksempelet viser tydelig at noe har sviktet, og at den voldtatte kvinnen ikke ble møtt med den respekten og den forståelsen hun fortjente. Det er lett å la seg provosere av denne type enkeltsaker. Men vel så problematisk er det når unge kvinner blir møtt med mistro og spørsmål om hva de hadde på seg, eller hvor mye de hadde drukket, når de prøver å anmelde en voldtekt. Det er ikke graden av vold eller grusomhet som avgjør hvilken hjelp en skal få. Et nei er et nei, uansett. Vi i SV håper at ministeren hører på de klagene som er blitt rettet mot Norges definisjon av voldtekt. Samleie krever samtykke. Et overgrep er et overgrep, selv når offeret ikke roper nei. Jeg er glad for at justisministeren tar dette alvorlig. Kvinners rettssikkerhet er grunnlaget for et rettferdig samfunn. Vi skal ha rett til å gå hvor vi vil, vi skal ha rett til å drikke så mye vi vil, og vi skal ha rett til å ha på oss hva vi vil – og fremdeles være trygge for vold og overgrep. Men dette er ikke bare et problem som justisministeren kan løse, selv om det er viktig at politi og rettsvesen tar voldtekt på alvor og slutter å stille krenkende spørsmål om antall tidligere sexpartnere eller om du hadde flørtet tidligere på kvelden. Justisministeren må ta ansvar og fortsette arbeidet for en holdningsendring i politi- og rettsvesen og, ikke minst, for å få ventetiden ned for de kvinnene som anmelder voldtekt, slik at de føler seg hørt og tatt på alvor. Men kampen mot voldtekt starter tidlig. Den handler om seksualundervisningen i skolen, om holdningskampanjer og om et godt hjelpeapparat. I boken Generasjon sex skriver Hannah Helseth lett ironisk at det ikke blir slutt på overgrep uansett hvor god seksualundervisning SV får til. Det har hun nok rett i. Men vi må likevel prøve. Derfor håper jeg at dette er et område som er så viktig at justisministeren følger det opp og fortsetter samarbeidet med barne- og likestillingsministeren og kunnskapsministeren. For enten det er 8 000 eller 16 000 kvinner som blir utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk i året, er det alt, alt, altfor mange! Til slutt vil jeg advare Høyre mot å bruke så kraftige ord om voldtekt som interpellanten gjør. Ja, eksempelet og prosessen her er hårreisende. Ja, voldtekt er et forferdelig overgrep. Ja, det gir varige sår i sjelen. Men om Voldtektsutvalgets tall er riktige, har rundt en av ti norske kvinner blitt utsatt for enten voldtektsforsøk eller voldtekt i løpet av livet. Og de overlever. De kommer seg videre etter overgrepet. Når vi politikere bruker så sterke ord som «nestendrap», kan vi være med på å skremme folk vekk fra den hjelpen de trenger. Vi må heller arbeide nitid for et bedre hjelpeapparat og ikke minst snakke om den fantastiske jobben hjelpeapparatet faktisk gjør. Voldtektsofre må bli trodd, hørt på, møtt med respekt og ikke minst få den hjelpen de faktisk trenger. | 2013-02-21 |
Åse Michaelsen | F | Fremskrittspartiet | Jeg synes det er blitt sagt veldig mye bra i salen. Og det er jo også tverrpolitisk enighet om veldig mange av de punktene som blir trukket opp her. Men det er også en del utfordringer. Først er det viktig å skille mellom overfallsvoldtekter og vold i nære relasjoner. Jeg bet meg merke i hva representanten Lund Arnem sa i sitt innlegg rett før meg når det gjaldt voldtekt i nære relasjoner: at det ofte bare er en «vanlig voldtekt». Jeg mener at det ikke finnes vanlige voldtekter. Begrepet «vanlige voldtekter», hva er nå det? Hver sak er individuell, og hver sak er unik, ikke minst for den det gjelder. DNA er kanskje et av de viktigste verktøyene, en av de viktigste nøklene vi har, til å kunne løse flere saker. Vi i Fremskrittspartiet tror at den DNA-reformen som ble vedtatt, har bidratt til at flere saker er blitt oppklart – senest denne saken, som det også ble referert til, fem år tilbake i tid. Det viser hvor viktig DNA er som verktøy. Å legge til rette for at det enkelte politidistrikt bruker dette i større grad enn det kanskje blir gjort, er også noe vi kan påpeke. Selv om det er vanskelig å etterforske voldtekt, vanskelig å se hvor grensen har gått, og vanskelig – i hvert fall i begynnelsen – å se om det er en sak eller om det ikke er en sak, er det viktig at det blir tatt på alvor når en kvinne dukker opp hos politiet og melder en voldtekt. Vi hadde en sak i Kristiansand i fjor hvor en ung jente meldte en voldtekt som hadde blitt begått om natten. Jeg vil ikke si at hun ble avvist, men hun fikk beskjed om å komme på dagtid neste dag og melde saken. Hun dukket opp igjen og meldte denne voldtekten, og igjen ble hun nesten avvist. Først da en ny voldtekt ble begått, ble hennes anmeldelse tatt på alvor. Sånn kan vi ikke ha det. Enhver jente – eller gutt – som melder fra om dette, må bli tatt på alvor. Hva gjør vi så fra Stortingets side? Vi i Fremskrittspartiet mener at en bør vurdere å opprette en egen barne- og ungdomsdomstol for saker som involverer disse gruppene. Vi mener at vi må få inn spisskompetanse hos politiet – ikke bare i Kripos, som vi nå vet har en egen gruppe, men rundt om i politidistriktene i mye større grad. Det er noe rart, når vi ser oss rundt, at de som jobber med slike saker, veldig ofte er kvinnelige polititjenestemenn. Hvorfor er det kvinnene som ofte føler seg dedikert til å ta disse sakene? Er det på grunn av at menn vegrer seg? Er det liksom ikke potent nok – for å bruke det ordet – til at menn vil jobbe med disse sakene? Det er ofte kvinner som tar dette, og det ser vi som en rød tråd. Også når disse temaene kommer opp til debatt, er det ofte kvinnene som involverer seg i det. Videre ser jeg at statsråden var inne på offeromsorg. Siden statsråden ble statsråd, har jeg to ganger stilt Dokument 15-spørsmål når det gjelder de vedtatte forslagene som justiskomiteen enstemmig har foreslått, nemlig å vurdere å opprette en egen offeromsorg, herunder et voldsofferfond som også ville kunne ha bidratt til å løfte ofrenes rolle og deres rettigheter i samfunnet. Vi i Fremskrittspartiet mener at også Politihøgskolen er en viktig brikke i dette. Det å fokusere på de utfordringene som møter våre polititjenestemenn når de kommer ut i aktiv tjeneste, er viktig. Men også den ordinære skolen er viktig når det gjelder holdninger til kjønn, holdninger til jente og gutt, mann og kvinne. Vi må være klar over at det som skjer på nettet, det som skjer i det offentlige rom via sosiale medier og nett, også kanskje bidrar til å stigmatisere og lage en annen holdning til dette med voldtekt. Der må vi på Stortinget være tydelige med å sette grenser for hva vi synes er bra og ikke bra. Dette temaet har vært oppe flere ganger tidligere, og det er viktig å få ulike vinklinger på det. Men nå tror jeg at tiden er kommet til å vise enda mer handlekraft: trygghet for folket, trygghet for de jentene som ferdes ute på kveldstid, trygghet for å kunne løpe i skogen når du har lyst til det, trygghet for at du kan gå hjem uten å måtte kikke deg bak ryggen, trygghet for å kunne ta den taxien du har lyst til. | 2013-02-21 |
Jenny Klinge | F | Senterpartiet | Valdtekt er eit tema som vi har debattert mykje, både i Stortinget, i media og i andre samanhenger dei siste åra, særleg ved såkalla valdtektsbølgjer, men også elles. Dette er både eit godt og eit dårleg teikn på same tid. Det er godt fordi det viser at mange bryr seg og meiner at seksuelle overgrep er alvorlege, straffbare handlingar som vi vil førebyggje betre, oppklare fleire av og straffe hardare. Det er dårleg fordi det er eit teikn på at problemet er stort, og at mange blir ramma kvart einaste år. Interpellanten André Oktay Dahl er ein av dei som verkeleg har vore flink til å setje temaet på dagsordenen. Sjølv om det konkrete tilfellet som er nemnt i interpellasjonsteksten, ikkje er noko vi som lovgjevarar og løyvingsmakt skal behandle her, er det likevel nyttig at vi kan diskutere om valdtektsoffer og vitne til valdtekt blir tekne godt nok vare på, og om sakene blir følgde godt nok opp. Vi vedtek lover og gjev pengar til viktige føremål, og då må vi sjå til at ressursane blir brukte godt og rett. Vi har peika på at vald og seksuelle overgrep skal takast meir på alvor. Vi har auka strafferammene og på dette viset tydeleggjort at tildømte straffer tidlegare har vore for låge. Men uansett kor høge strafferammer vi har, hjelper ikkje det viss ikkje fleire skuldige faktisk blir dømte. For å oppnå dette må politiet gjere ein god innsats frå første stund. Dei må sikre spor og avhøyre eventuelle vitne, og dei må få forklåring frå offeret raskast råd. Dersom dei finn mistenkte personar, må sjølvsagt desse også avhøyrast raskt. Det burde vere unødvendig å seie dette. Men vi høyrer dessverre om ein del skrekkeksempel på korleis det ikkje skal gjerast. I den nemnde saka har Statsadvokaten i Oslo meint at etterforskinga har vore uakseptabel. Det handlar ikkje berre om at etterforskinga i seg sjølv var for dårleg. Måten ting vart gjort på – eller ikkje vart gjort på – må ha vore ei enorm belastning for guten som hadde vore vitne til valdtekten av mora, og som ikkje kunne tale med mora om saka i påvente av vitneavhøyr hos politiet. Eit halvt år er ein viktig del av ein barndom. Spørsmålet i interpellasjonen er kva statsråden vil gjere for å hindre fleire slike eksempel. Justisministeren har svart godt på det. Det er ikkje tvil om at den raud-grøne regjeringa har vore målretta med tanke på å styrke arbeidet mot valdtekt, seksuelle overgrep og vald. Samtidig handlar dette også om ein kultur hos politiet. Kvar enkelt polititenestemann må meine at etterforsking av valdtekt er viktig. Det er absurd om det å jobbe med seksuelle overgrep skulle ha lågare status enn anna politiarbeid. Det å ta gjerningspersonar og gjennom rask og kvalifisert etterforskingsinnsats sørgje for eit godt grunnlag for ein dom i retten, burde derimot bli høgt verdsett. | 2013-02-21 |
Kjell Ingolf Ropstad | M | Kristelig Folkeparti | Jeg vil takke for en god debatt, men først og fremst takke interpellanten både for gode innlegg og for å ha tatt opp en veldig viktig problemstilling. Jeg håper at statsråden merker seg det enorme engasjementet som kommer i slike typer saker – det er ikke enestående med denne debatten i dag, men det viser et genuint engasjement fra en samlet justiskomité som er viktig at blir fulgt opp. Dessverre kommer det altfor ofte fram tilfeller som viser store svakheter ved politiets etterforskning av voldtekt og overgrep. Mennesker som har blitt utsatt for slike grusomme handlinger, må få rask og god hjelp for å komme best mulig videre i livet. Det må derfor skje en endring, og det må skje raskt. Voldtekt er en svært alvorlig og grov forbrytelse, og det er med god grunn vi omtaler det som nestendrap. Senest i går fikk vi høre på NRK at politiet i Nordland innrømmer at de bruker for lang tid på etterforskning av overgrepssaker. En kvinne som ble utsatt for overgrep for over to år siden, venter fremdeles på en avklaring i saken. Kvinnen selv beskriver dette som at det føles som et nytt overgrep. Dessverre er heller ikke dette tilfellet et enestående eksempel på uakseptabel lang behandlingstid i overgrepssaker. Vi har nå åtte barnehus i Norge. De ble opprettet nettopp for å sikre god behandling av barn og unge som er blitt utsatt for overgrep. Barns rettssikkerhet skulle styrkes. Formålet med opprettelsen av barnehusene var å samle en tverrfaglig oppfølging av barn som hadde opplevd overgrep eller vært vitne til dette, der kompetanse på feltet skulle konsentreres og bygges opp. Dessverre viste barnehusenes årsmelding for 2012 rystende tall. I snitt tar det 63 dager før barn som er utsatt for vold eller seksuelle overgrep, blir avhørt. Det er 49 dager lenger enn straffelovens frist, som er på 14 dager. Noen av barnehusene opplyser at politiet brukte enda lengre tid enn dette. Den lange ventetiden kan medføre at viktige bevis går tapt, ikke minst at dette kan være med på å forsterke ungenes traumer og lidelser knyttet til overgrepet. Saken som interpellanten nevner, er hjerteskjærende. Forskningen viser klart at unge som er utsatt for overgrep, kan få store traumer og utvikle psykiske lidelser. Tidlig intervensjon er derfor svært viktig for å redusere skadeomfanget. Så er det klart at politiets oppgaver i disse sakene er svært komplekse og vanskelige å håndtere. Etterforskning av voldtekter krever spesiell kompetanse, og jeg vil berømme alle dem som gjør en god jobb i slike saker. Jeg vet regjeringen har prøvd å sette i gang ulike tiltak for å bedre situasjonen, men likevel viser det seg at dette er langt fra godt nok. Politiet må sikres nok ressurser, slik at de har mulighet til å utføre den jobben de er pålagt. Det må være nok kompetanse til å etterforske slike saker. Det er statsrådens oppgave. I tillegg vil jeg utfordre statsråden til å se på muligheten til å opprette flere barnehus. Årsmeldingen for 2012 viser også tydelig at kapasiteten på barnehusene er sprengt, samtidig som store geografiske avstander fører til at ikke alle barn sikres et like godt vern. Vi trenger derfor flere barnehus. Forebygging av overgrep og voldtekter er et helt essensielt stikkord. Derfor vil jeg oppfordre statsråden til å samarbeide enda tettere – og arbeide enda bedre – med andre departement for på den måten å sørge for at færre blir utsatt for denne typen grusomme forbrytelser. | 2013-02-21 |
Dag Terje Andersen | M | Arbeiderpartiet | Vi er samlet for å markere at det i dag er nøyaktig 100 år siden Stortinget vedtok kvinners rett til å stemme. I dag feirer vi historiens største utvidelse av vårt demokrati. Demokrati oppstår når man tilstreber alle borgeres frihet og likhet, og tar hensyn til antall borgere, men ikke deres art, sa Aristoteles 300 år f.Kr. Ideen om demokratiet og allmenn stemmerett modnet noen år etter Aristoteles, men det var dét den lange kampen for kvinnestemmeretten her på Stortinget handlet om: kampen for representativitet, likestilling, deltakelse og demokrati. Norge var det fjerde landet i verden som ga kvinner stemmerett, etter New Zealand, Australia og Finland. I 1913 kom ikke vedtaket overraskende, alle partier hadde programfestet stemmerett for kvinner før valget i 1912. Likevel må det ha vært et følelsesladet øyeblikk da representantene ble ropt opp én etter én og svarte ja enstemmig. En gruppe kvinnesaksforkjempere med Gina Krog i spissen, satt i diplomatlosjen 13. juni 1913. I flere tiår hadde de fulgt debatten fra galleriet og opplevd både nedturer og etappeseire. Vi hadde aldri tvilt på at vi skulle seire, men at seieren skulle komme så stor og så fullkommen, så stille og så skjønn som den kom i kveld, hadde vi aldri drømt om, sa Krog da kvinnene fikk foretrede for presidentskapet. Takket være deres innsats kan vi i dag feire 100-årsjubileet for kvinners stemmerett. Kravet om kvinners stemmerett vokste i 1880-årene. Med etablering av Norsk kvindesaksforening i 1884 gikk Krog i bresjen for kvinners plass i samfunnet. I 1885 opprettet Krog Kvindestemmeretsforeningen sammen med Fredrikke Marie Qvam, Anna Rogstad og Ragna Nielsen. Alliert med stortingsrepresentant Viggo Ullmann la de fram det første forslaget for Stortinget om kvinnestemmerett i 1886. Den første debatten fant sted i Stortinget i 1890, og frontene var steile. En del av det som ble sagt, var ikke for sarte ører. Til gjengjeld er det en god kilde for folk som vil finne sitater. Den konservative biskop Heuch malte skremmebilder og advarte mot framveksten av «kvindelige Misfostre» og et samfunn av «Maskulina og Neutra». Han mente at «Enhver Kvindes Deltagelse i det politiske Liv, er Signalet til hendes Fornedrelse, til Hjemmets Forstyrrelse, Familielivets sucksessive Opløsning». Stortingsdebatten i 1890 viste at det var store forskjeller i synet på kvinners rolle i samfunnet. Forslaget ble forkastet, men saken var satt på dagsordenen. Nederlaget tok ikke motet fra forkjemperne, tvert imot. Fra den første debatten i 1890 til vedtaket om likestilling i 1913 ble spørsmålet behandlet 15 ganger. Styrkeforholdet endret seg sakte i tilhengernes favør, og vendepunktet kom i 1905 med folkeavstemningen om unionsoppløsningen med Sverige. Kvinnene ba om å få stemmerett, men regjeringen avslo. Med 300 000 innsamlede underskrifter ga norske kvinner klar beskjed: De ønsket et ord med i laget i viktige beslutninger – halve folket ble spurt, hele folket svarte. Aksjonen vakte oppsikt og fikk stor betydning for resultatet av den neste stortingsdebatten om kvinnestemmerett. Etter over 20 års debatt ble begrenset stemmerett for kvinner grunnlovsfestet i 1907. Stemmerett ga valgbarhet. I 1911 møtte Anna Rogstad som første kvinnelige vararepresentant på Stortinget. Rogstad bidro til å luke ut siste rest av motstand. Selv om vedtaket i 1913 var en seier, gjaldt ikke likestillingen alle. Verken menn eller kvinner som gikk på det som den gang het fattigkassa, fikk stemmerett. Først i 1919 ble bestemmelsen fjernet og stemmerettskampen fikk et fullverdig demokratisk punktum. Andelen kvinner i nasjonalforsamlingen var lenge veldig lav. Først etter annen verdenskrig steg den til over 5 pst., og det var også etter annen verdenskrig at vi i 1945 fikk Kirsten Hansteen som Norges første kvinnelige statsråd. 1970-tallet ble et vendepunkt i norsk politikk. Kvinnene ble mer synlige i politikken og bidro til at nye saker fikk en mer sentral plass på den politiske dagsordenen. Vi fikk bl.a. en likestillingslov, lov om selvbestemt abort i 1978, lov om barnehager i 1975, lov om arbeidsmiljø i 1977, som utvidet adgangen til permisjon ved svangerskap og fødsel – viktige politiske skritt som sikret kvinner mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med menn. I 1981 ble Gro Harlem Brundtland Norges første kvinnelige statsminister. Kvinner utgjør halvparten av befolkningen og da bør de også utgjøre halvparten av medlemmene i en regjering, sa Gro. Da hun presenterte sin andre regjering i 1986, ble den kalt kvinneregjeringen – 8 av 18 statsråder var kvinner. Siden har kvinneandelen i en norsk regjering aldri vært under 40 pst. I 1993 ble Kirsti Kolle Grøndahl historisk ved at hun ble Norges første kvinnelige stortingspresident. Spørsmålet om representativitet er fortsatt aktuelt. Folkestyret står overfor utfordringer med å sikre engasjement, representativitet og deltakelse i demokratiske prosesser. Vi lever i et av verdens mest likestilte samfunn, men folkestyret er ikke reelt før alle grupper av folket er representert, uansett kjønn, etnisitet eller funksjonshemming. En ting er å ha stemmerett, noe annet er å bruke stemmeretten. Det at landets stemmeberettigede bruker stemmeretten er en forutsetning for et levende demokrati. Norges høyeste politiske organ er ikke regjeringen. Det er heller ikke vi som er her i stortingssalen. Nei, det høyeste politiske organ i Norge er velgerne i valg – det er valgtinget. Vi må få med oss de gruppene som har lavere valgdeltakelse enn gjennomsnittet. Vi må appellere til unge, til minoritetsgrupper og mobilisere alle til å delta i demokratiske prosesser. La oss jobbe for å få med oss alle, for å sikre representativitet og deltakelse, og la oss gjøre det i de kvinnelige pionerenes ånd til ære for den kampen de førte for mer enn 100 år siden. Gratulerer med dagen!(Applaus i salen.) (Applaus i salen.) | 2013-06-11 |
Helga Pedersen | F | Arbeiderpartiet | Kampen for allmenn stemmerett var både kvinnekamp og klassekamp. Alle mennesker over en viss alder skulle få være med å bestemme i samfunnet – ikke bare formuende menn. Noen av de spørsmålene det har vært mest strid om i nyere norsk historie, knytter seg til kvinners frihet og rettigheter: kvinners stemmerett, kvinners rett til å gifte seg med hvem man vil, kvinners rett til å bestemme over egen kropp, kvinners yrkesdeltakelse og kvinnelige prester og biskoper, for å nevne noen temaer som har vakt stort engasjement. I dag feirer vi at både kvinner og menn i 100 år har kunnet delta i demokratiet ved å bruke stemmeretten. Dette var et viktig gjennombrudd i kampen for kvinners frihet, og en forutsetning for de andre frihetene kvinner har fått. Det å være økonomisk uavhengig er helt grunnleggende for å kunne ta selvstendige valg i livet. For de fleste i Norge er det en selvfølge. Det henger bl.a. sammen med at norske kvinner er i jobb. Det store flertallet av kvinner mellom 20 og 64 år er i lønnet arbeid. Måten vi har organisert oss på i Norge, med et sterkt trepartssamarbeid og en arbeidsmiljølov som verner om arbeidstakernes mulighet til å kombinere arbeid og familieliv, er en del av den grunnmuren som gjør det mulig. Retten til å bestemme over egen kropp gjennom tilgang på prevensjon, retten til selvbestemt abort og muligheten for assistert befruktning har vært med på å forandre kvinners liv. Utviklingen av velferdsstaten og det sosiale sikkerhetsnettet vi har i Norge, går også hand i hand med kvinners frigjøring, fordi det ligger stor frihet i det å være trygg. Når det ikke lenger er en ulykke å «havne i ulykka», henger det sammen med at holdningene våre har endret seg – heldigvis. Men ikke minst henger det sammen med at velferdsstaten stiller opp for barnefamiliene, uansett hvordan de er sammensatt. Stemmerett, økonomisk selvstendighet, retten til å bestemme over egen kropp, sosial trygghet – det er norske kvinners fire friheter. Store ting har skjedd på 100 år, men kampen for kvinners rettigheter er ikke over. Vi har enda ikke oppnådd likestilling. Vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked. Kampen for likelønn og mot ufrivillig deltid må fortsette. Vi ser også at kvinner har færre maktposisjoner i samfunnslivet og næringslivet enn det menn har. Det er få kvinner som leder de store aksjeselskapene og de mellomstore bedriftene, og selv om 40 pst.-regelen i ASA-styrene har bidratt veldig positivt, er det fortsatt et underskudd på kvinner i mange bedriftsstyrer og konsernledelser. For mange kvinner som burde ha spilt i næringslivets eliteserie, er henvist til fjerde divisjon. Vi har fortsatt en jobb å gjøre for bedre maktfordeling og økt deltakelse for kvinner i næringslivet, og for å rekruttere flere menn til å jobbe i barnehager og på sykehjem. Dessverre lever det også kvinner i undertrykkende forhold i dagens Norge – kvinner som ikke får lov til å jobbe eller til å ta utdanning, kvinner som ikke får lov til å gifte seg med dem de vil, kvinner som blir utsatt for vold og overgrep der de burde vært aller tryggest, nemlig hjemme. Dette er frihetsberøvelse, og det må vi som samfunn bekjempe. For 200 år siden handlet det om å etablere demokratiske rettigheter for mannlige borgere. For 100 år siden fikk kvinner de samme rettighetene. I dag dreier det seg bl.a. om å få flere innvandrere, særlig kvinner, til å delta i vårt demokrati. Demokrati, deltakelse og likestilling handler til syvende og sist om muligheten den enkelte av oss har til å leve det livet vi ønsker å leve. Dagen i dag er historisk, men historien om kvinners rettigheter og deltakelse i det norske samfunnet skrives ikke ferdig i dag. Hvordan historien skal fortsette, skal velgerne ta stilling til i september. Gratulerer med dagen! | 2013-06-11 |
Siv Jensen | F | Fremskrittspartiet | Det kan være lett å ta ting for gitt. Det kan være enkelt å tro at sånn ting er i dag, har det alltid vært. Så forteller historien oss en ganske annen virkelighet. For oss som vokser opp i dagens norske samfunn, virker det rett og slett litt underlig at ikke alle borgere, menn og kvinner, skulle ha den samme retten til å påvirke og delta i demokratiet gjennom å kunne velge og kunne bli valgt. Så fjernt, og likevel så nært. Neste år skal vi markere og feire at det er 200 år siden vi fikk vår grunnlov – en av de mest moderne konstitusjoner for sin tid, og en fundamental del av grunnmuren i vårt moderne Norge. Likevel var ikke vår grunnlov så moderne i 1814 at den sikret like demokratiske rettigheter for alle borgere i det norske samfunn. Det kan vel sies at tekstlig sett, var den det, men reelt sett var den ikke det, for man tolket den jo slik at stemmeretten bare gjaldt for menn. Det skulle altså ta nesten 100 år fra Grunnloven kom på plass til også kvinner fikk allmenn stemmerett i Norge. Noen vil vektlegge organisasjonenes betydning for de steg vi har tatt fremover i vårt samfunn, og de forbedringer vi har gjort hva gjelder vårt demokrati og samfunnssystem. Det er jeg enig i. Organiserte grupper har spilt en betydelig og ofte avgjørende rolle i utformingen av vårt samfunnssystem. Men det kan være lett å glemme at det alltid er noen som må gå foran, at det alltid er noen som må ta de første skrittene. Disse «noen» er enkeltmennesker. De som beveger verden, er enkeltmennesker, og derfor skal vi ikke glemme å hedre enkeltmennesker som har gått før oss – de enkeltmenneskene som har gått opp løypa for oss. Jeg tror fullt og helt på at ett enkelt menneske i kraft av sin overbevisning og vilje er i stand til å flytte store kampesteiner. Nils Olavson Langedal fra Kviteseid, bedre kjent som Sterke-Nils, var flasket opp på hestemelk og kjent for å være «grueleg sterk», som det står. Han levde store deler av livet sitt i Seljord, og fortellingene sier at han med egne never løftet en kampestein på 570 kg. Den kampesteinen som ble løftet bort den 11. juni 1913 i denne sal, kan ikke veies på en vekt, men den politiske og demokratiske betydningen av det løftet er en særs tung betydning. At det var mange som bidro til det løftet, vet vi også. Ett av de enkeltmenneskene som gikk foran i kampen som førte til at kvinner fikk de samme demokratiske og politiske rettighetene som menn i Norge, var min oldemor Betzy Kjelsberg. På en dag som denne må det være lov selv for en parlamentarisk leder å være litt stolt av sitt opphav. Foruten å være Drammens første kvinnelige syklist, var hun også en av de store kvinnesakspionerene i Norge. Jeg er stolt av at hun var min oldemor. Jeg er stolt av den betydningen hun hadde når det gjaldt å kjempe for, og frem, grunnleggende politiske og demokratiske rettigheter for kvinner i dette landet. Hun tok noen viktige steg for kvinnene, men sett i et større perspektiv, gjorde hun det for alle borgere. Hun kjempet for like rettigheter for alle borgere i dette landet, og var kanskje derfor like mye en borgeraktivist som hun var en kvinneaktivist. I 1896 stiftet hun Drammen Kvinnesaksforening, og hun ble sentral i debatten på nasjonalt plan om kampen for kvinners stemmerett. I Norsk Kvinnesaksforening var det to fronter rundt dette temaet. Det var de som ville knytte kvinners stemmerett opp mot det de kalte for opplyste kvinner, de som med en viss utdannelse og sosial rang, var verdige. Og så var det de som mente at stemmeretten skulle gjelde alle kvinner, uansett utdanning og sosial rang. Min oldemor tilhørte siste fløy i løpet av hele den debatten, og hun kjempet for at stemmeretten skulle gjelde alle. Godt var det at det var den fløyen og det synet som til slutt vant frem, og som i dag er gjeldende lov i Norge. På en dag som denne vil jeg oppfordre alle til å løfte blikket litt, løfte blikket, se utover – og spesielt utenfor landets grenser. Vi har kommet langt i Norge når det kommer til det å sikre alle borgere like politiske og demokratiske rettigheter. Vi har kommet langt når det gjelder likestilling. Dagens moderne kvinnekamp bør handle om å stå opp for medborgere og medsøstre som ikke nyter de samme politiske og demokratiske rettigheter som vi tar for gitt i Norge i dag. Ennå finnes det land der ute som ikke anerkjenner kvinners rett til å stemme og til å delta i politiske og demokratiske prosesser. Ennå finnes det altfor mange steder i verden der kvinner behandles som annenrangs borgere. Ennå sitter det mange steder kvinner på tilskuerplass når det gjelder politiske prosesser. Vi bør på en dag som denne si klart fra om at det aksepterer vi ikke. Vi aksepterer ikke at kvinner blir redusert til tilskuere der de burde vært deltakere. Vi aksepterer ikke at kvinner skal reduseres til annenrangs borgere. Og vi aksepterer i hvert fall ikke at det skal få rotfeste her. Alle borgere skal kunne delta i våre politiske og demokratiske prosesser, og finnes det noen som vil hindre det, ja, da må vi slå hardt ned på det. Demokrati handler om medbestemmelse, det handler om deltakelse. Et fullverdig demokrati har som premiss at alle borgere, uavhengig av kjønn, inkluderes og får være med å bestemme. Det handler om likeverd mellom borgere. For 100 år siden i dag ble det tatt store løft som angikk likeverd og deltakelse. For 100 år siden i dag skjedde det en aldri så liten revolusjon i denne sal, en revolusjon som hadde på dagsordenen de store og betydningsfulle spørsmålene. La oss derfor i dag heller ikke glemme de store spørsmålene når vi setter oss ned og diskuterer de små. Mange steder er de ting vi tar for gitt, fremdeles bleke illusjoner. La oss derfor minnes dem som gikk foran, og løfte blikket for å se dem som fremdeles går bakerst. Gratulerer med dagen! | 2013-06-11 |
Erna Solberg | F | Høyre | La meg begynne med å gratulere alle sammen med dagen. Det er en flott markering, og det er en flott sak vi skal markere i løpet av denne dagen. Siden vi åpnet for demokratiske valg – jeg hadde skrevet for alle, men etter presidentens innlegg må jeg si for nesten alle – er det gått 100 år siden kvinner fikk alminnelig stemmerett i Norge. Vi lever i dag i et land der det for oss er helt naturlig at vi har ytringsfrihet, pressefrihet, respekt for grunnleggende menneskerettigheter, at kvinner og menn er frie til å ta sine egne valg – ja, vi lever i et samfunn der noen tror at det har gått så langt at vi ikke trenger noe mer, eller at likestilling er noe som er gjennomført i vårt samfunn. Det er bra at vi har kommet så langt at dette oppfattes som naturlig av unge mennesker i dag, så naturlig at de nesten synes at det blir litt mye kjas når eldre damer begynner å snakke om det. Men det er viktig i dag å se tilbake, for det er noen som har kjempet for de verdier som ligger til grunn for vårt samfunn i dag. Norge hadde en fremtidsrettet grunnlov i 1814, men vi hadde det ikke – som heller ingen andre land – når det gjaldt likestilling. La meg nevne noen av dem som sto i front. Anna Rogstad var pioner i norsk kvinnekamp. Hun var den første kvinnen som møtte på Stortinget som vararepresentant for Høires Jens Bratlie, da han ble statsminister. Anna Rogstad var en pioner for kvinnekampen på høyresiden av norsk politikk da hun stilte til valg på en fellesliste mellom Frisinnede Venstre og Høire. Hun hadde politisk innflytelse. Hun fikk bl.a. Høire til å gå inn for kvinners rett til selvstendig ligning, som Stortinget gikk inn for den 29. juni 1911 – en viktig del av den økonomiske selvstendigheten i vårt land. Senere, da Jens Bratlie ble statsminister i februar 1912, møtte Anna Rogstad resten av perioden. Hun var en allsidig politiker, men hun var selvsagt svært engasjert i kampen for alminnelig stemmerett for kvinner. Den kampen ble kronet med seier for akkurat 100 år siden. Det tok ni år før vi fikk den første faste kvinnelige stortingsrepresentanten, Høires Karen Platou. Hun var også et kvinnesaksforbilde, og blir husket som et symbol for kvinnesaken. Men hun var veldig mye mer. Under likestillingsdebatten tidlig på 1900-tallet var det få kvinner som deltok i arbeidslivet – enda færre av dem var gift – men Karen Platou valgte å bli gründer med egen forlags- og agenturvirksomhet, og hun banet veien for kvinner i yrkeslivet, også som selvstendig næringsdrivende. Det var ikke selvsagt at gifte kvinner skulle fortsette å arbeide. Noe av kampen for å opprettholde likestillingen i Norge på 1920- og 1930-tallet, da vi hadde massearbeidsledighet, var nettopp forsøkene på at man skulle dele arbeid. Gifte kvinner skulle enten redusere sin lønn eller slutte, for de var allerede forsørget. Anna Rogstad, Karen Platou og veldig mange andre kvinner jobbet aktivt – ikke minst i løpet av de 20 årene før – for å likestille kvinner og menn. Kvinneorganisasjonene på den tiden jobbet ikke bare for det. De er grunnstammen i mye av den frivilligheten vi ser i dag, og først i bresjen gikk Fredrikke Marie Qvam, som grunnla Norske Kvinners Sanitetsforening. De gikk i bresjen for å få kvinner til å stemme, men også for se hullene i vårt velferdssamfunn. Så frem til i dag fortsatte de dynamiske krefter for å se grupper som ikke har det godt i vårt samfunn. Nesten enda viktigere enn hva de gjorde hver for seg, er faktisk den tradisjonen de skapte sammen. De har skapt en tradisjon for likestilling mellom kjønnene. Det er en viktig tradisjon, der viktige kamper har blitt kjempet og fortsatt må kjempes. I 1978 ble den første likestillingsloven vedtatt. Det var en viktig milepæl i norsk politikk, men av flere grunner enn det som er åpenbart i dag. I den vedtatte lovteksten ble «likestilling» gjort til et kjønnsnøytralt begrep. Det markerte hvordan kampen for likestilling mellom kjønnene er blitt til en større likestillingsdebatt og likestillingskamp. For det er ikke bare mellom kvinner og menn vi skal ha likestilling; vi skal ha likestilling for alle, uansett alder, funksjonsevne, religiøs tilhørighet, seksuell legning og selvfølgelig: kjønn. Derfor har vi siden den gang passert mange milepæler. Gro Harlem Brundtland ble landets første kvinnelige statsminister i 1981. I dag har vi fire arbeidsgiverorganisasjoner som alle ledes av kvinner, og to av de fire nasjonale arbeidstakerorganisasjonene ledes av kvinner. Gerd Kristiansen ble nylig valgt som den andre kvinnelige lederen av LO. Det som skjedde for 100 år siden med hensyn til likestilling mellom kjønnene, muliggjorde også andre likestillingskamper. Derfor har vi opplevd andre milepæler. Jo Benkow ble den første jødiske stortingsrepresentanten og senere også stortingspresident. Per-Kristian Foss ble den første åpne homofile statsråden i Norge. Afshan Rafiq ble den første kvinnen fra de nye innvandringsgruppene som ble fast representant her i Stortinget. Jeg er stolt av hvor langt Norge har kommet i likestillingsarbeidet. Vi er et land der kjønn, etnisitet og seksuell legning ikke er til hinder verken for aktiv deltakelse i politikk eller for å inneha folkevalgte verv. Derfor er det også viktig i dag å peke på at vi ikke har kommet helt i mål på alle områder, og at det i mange land står mye dårligere til. Det er vi, som er så heldige at vi lever i et land hvor vi har fått veldig mye av arven fra disse tidlige kvinnene, som må se ut av landet og se på hvordan situasjonen er andre steder. I løpet av det siste året er søkelyset blitt satt på de grusomme forholdene mange kvinner lever under i deler av India, med stor frykt for gruppevoldtekter, med liten sjanse til å få jobb og utdanning. I noen områder i dette landet er antallet kvinner per 1 000 menn under 700. Slike forhold ser vi ikke bare i India, men også i andre områder. Kvinners verdi er fortsatt betydelig mindre enn menns verdi i mange land. Det betyr at vi skylder dem hjelp, at vi må hjelpe mer. Vi må fortsette å jobbe for grunnleggende menneskerettigheter, for kvinners rett til utdanning og for kvinners rett til å være likestilte med menn. Menneskerettigheter har vært en sentral del av norsk internasjonal deltakelse, samarbeid og utviklingshjelp. Vi skal ikke la oss friste til å gjøre endringer eller kutte i utviklingshjelpen rettet mot barns rett til utdanning. Vi vet f.eks. at barn som går på skole, jenter som går på skole, har mindre fare for å bli utnyttet i sexindustrien, de har lettere for å skaffe seg en inntekt – ja, de blir i mindre grad tvangsgiftet og gravide i ung alder. Vi kan ikke endre kulturen i alle land vi samarbeider med, men vi kan bidra til å utruste hver enkelt jente med et bedre utgangspunkt for sitt eget liv. Derfor bør vi satse mer på utdanning av kvinner i vår utviklingshjelp. Men også her i Norge har vi utfordringer. Vi er ikke i mål på alle områder. Vold mot kvinner og voldtekt er fortsatt et stort og alvorlig problem. Noen vil si at det også er et økende problem. Å bli rammet av vold føles dypt krenkende, og det er et alvorlig menneskerettighetsbrudd. Fortsatt lever vi nok med holdninger både i rettssystemet, politiet og hjelpeapparatet som har gammeldagse måter å se på kvinner og kvinners rolle, og som dermed gjør at etterforskningen og arbeidet i rettssystemet blir en ekstra ny krenkelse for mange kvinner. Det er også på mange måter stigmatiserende å innrømme at man lever med vold, fordi det er så vanskelig for andre å forstå hvorfor man ikke bare bryter ut. For 40 år siden var det ganske vanlig at man forsto hvorfor kvinner ble sittende fast i voldsforhold. I dag oppfatter vi det som en svakhet. Men å skjønne de psykologiske mekanismene og forstå kvinner som bruker tid på å bryte ut, er også en viktig del av hvordan vi skal hjelpe istedenfor å fordømme. Så finnes det kvinner i Norge som i dag ikke har tilgang på det samme frie og likestilte samfunnet som oss. Det kommer mange kvinner flyttende til vårt land hvert eneste år med bakgrunn i andre kulturer. De trenger deltakelse i vårt samfunn for å få kunnskapen om og muligheten til å bruke de rettigheter alle vi andre kvinner i Norge mener er helt selvsagte. Det betyr at det er et område som vi er nødt til å ha fokus på. I tråd med norsk likestillingspolitikk skal alle jenter og alle kvinner ha de samme mulighetene til å kunne dra nytte av det vi har kjempet for i 100 år i Norge. Jeg vil igjen gratulere med dagen. Jeg vil si at jobben ikke er gjort, men vi er, ærlig talt, kommet et ganske langt stykke på vei. | 2013-06-11 |
Audun Lysbakken | M | Sosialistisk Venstreparti | I dag feirer vi innføringen av demokratiske valg i Norge. Det gir ingen mening å snakke om virkelig demokrati før det året både kvinner og menn fikk like demokratiske rettigheter. Først med kvinners stemmerett var representantene i denne salen virkelig demokratisk valgt. Derfor er det jubileet vi markerer i dag, ikke noe mindre enn det vi skal markere neste år. Og like viktig: Først med kvinnenes inntog i politikken ble en rekke spørsmål satt på den politiske dagsordenen, som aldri ville vært der hvis Stortinget hadde forblitt en sal for menn. Med kvinnenes inntog kom kvinnesaken inn i politikken. Hvis det er noe vi har lært av likestillingskampen de siste 100 årene, er det at kvinnesak ikke er en sak for kvinner alene. Tvert imot så har de seirene kvinnebevegelsen har kjempet fram, vært viktige for hele samfunnet vårt. Likestillingen har gjort Norge til et mye bedre samfunn å leve i – for kvinner, for menn og ikke minst for barna våre. Derfor skal vi bruke denne dagen til å takke alle dem som de siste 100 årene har viet sine liv til å sikre kvinner like rettigheter og muligheter som menn. De har ikke bare gitt dagens kvinner et liv med større frihet og trygghet, de har også gitt alle oss menn et rikere samfunn. De fire store – Camilla Collett, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Fernanda Nissen – var pionerer med en spesiell plass i vår historie. Våre første kvinnelige stortingsrepresentanter, Anna Rogstad og Karen Platou, banet vei for kvinnene på Stortinget. Som SV-er vil jeg også trekke fram den første kvinnen i presidentskapet, Torild Skard, og en av våre to første kvinnelige partiledere, Berit Ås, som to av dem som utrettelig tok opp kvinnespørsmål i politikken, som trosset usynliggjøring, latterliggjøring og andre hersketeknikker for å få satt kvinners krav på dagsordenen og skape et friere, likere og mer rettferdig samfunn. Det vi aldri må glemme, særlig på en dag som denne, er at det som i dag er selvsagt, en gang var det motsatte. Tanken på at kvinner skulle kunne utgjøre halvparten av en norsk regjering var utenkelig. At kvinner skulle ha rett til selvbestemt abort, eller at barn skulle gå i barnehage for at kvinner skulle ha fulltidsjobb på samme måte som mannen sin, var uhørt. Ideen om foreldrepermisjon for mødre var fjern nok, men tanken på at far skulle ha rett til permisjon for å være hjemme med barn, ville antakelig ha utløst spørsmål om medisinering. Likevel er det denne utviklingen innføringen av stemmerett for kvinner etter hvert har ført til. For med kvinnenes inntog i politikken ble spørsmålet om kvinner og barn sakte, men sikkert en større del av den politiske debatten. Kvinners rettigheter, levekår og muligheter er ikke lenger en privatsak for den enkelte familie eller innenfor det enkelte ekteskap, men en samfunnssak. Det personlige ble politisk. Allerede i 1913 tok Katti Anker Møller til orde for legalisering av abort. Først i 1978 vant kvinnebevegelsen kampen om selvbestemt abort i Norge – samme år som likestillingsloven ble vedtatt. I de 65 årene mellom Katti Anker Møllers kontroversielle standpunkt og vedtaket av abortloven, sto det en knallhard kamp mellom kvinnebevegelsen og konservative krefter i det norske samfunnet som ønsket å begrense kvinners rettigheter og uavhengighet. I korte trekk er det dette de hundre årene siden 1913 handler om: Å bruke kvinners erfaringer til å sette søkelys på kvinners problemer og utfordringer, å trosse en mannsdominert kultur for å gjøre noe med de problemene, og spørsmål om vold og overgrep, om seksuell trakassering, om barneoppdragelse, om kvinners kropp og kvinners helse, om muligheten til å delta fullt ut i arbeids- og samfunnslivet. For hver kamp som er vunnet, har kvinner fått større uavhengighet og større makt over sitt eget liv. Mulighetene som vedtaket i 1913 ga, er brukt til å kjempe fram full deltakelse i arbeidslivet, større innflytelse i samfunnslivet og makt over egen kropp. Så har kvinners deltakelse i politikk og arbeidsliv gjort Norge til et rikt og moderne land. Hvis kvinner i Norge hadde jobbet like lite som gjennomsnittet i OECD-området, ville verdier tilsvarende hele Norges oljeformue gå tapt. Det er vanlig å si at vi lever av olje i Norge. Vi kunne like gjerne sagt at vi lever av likestilling. Kvinnesaken har vært, og forblir i dag, en kamp for frihet – en kamp for at det enkelte mennesket skal få realisere seg selv og sine muligheter, uavhengig av de trange rammene som tradisjonelle kjønnsroller setter for oss. I tillegg er det å satse på damene en forutsetning for velferd og velstand i dette landet. Vi har alle et ansvar for å bidra til mer likestilling, fordi vi har langt igjen. Vi vet at det er blant kvinnene mesteparten av den ufrivillige deltiden i vårt arbeidsliv finnes. Vi vet at kvinner tjener i snitt 15 pst. mindre enn menn per time. Vi vet at fire av fem ordførere er menn, og at menn dominerer toppen av de fleste sektorer i samfunnet. Vi vet at kvinner fortsatt tar ut det meste av foreldrepermisjonen og nesten all kontantstøtten. I deler av vårt samfunn finnes fortsatt åpen undertrykking av kvinner begrunnet i religion eller kultur. Jenter og kvinner midt iblant oss utsettes for tvangsekteskap, sosial kontroll eller nektes retten til å bestemme over egne liv, egen kropp og egen seksualitet. Det finnes ingen unnskyldning for å frata kvinner deres rettigheter, og ingen gud eller tradisjon kan begrunne undertrykking. Den undertrykkingen må vi møte med verdikamp. I dag er det en ny generasjon av modige kvinner som gjør det personlige politisk. Det minner oss om at kvinnefrigjøring og likestilling alltid har blitt til gjennom kamp. Likestilling er ikke et resultat av norsk natur eller kultur, men av norske kvinners kamp for rettferdighet. Vi står overfor store likestillingskamper også for framtiden: Kampen mot vold, voldtekt og overgrep som rammer kvinner. Vold mot kvinner foregår i et rystende omfang, hver dag, rundt om i vårt land. Vi er ikke et likestilt samfunn før hver eneste norske kvinne puster fritt, uten frykt for menns vold. Kampen for full likestilling i arbeidslivet må fortsette. Det handler om at det er bra for samfunnet at flest mulig kvinner deltar fullt ut i yrkeslivet, men først og fremst om at det er viktig for hver enkelt kvinne, for friheten og muligheten til å bestemme over eget liv. Derfor er kampen for likelønn, for retten til hele og faste stillinger og for muligheten til å kombinere jobb og familie så viktig. Arbeidet for en god familiepolitikk må fortsette – en familiepolitikk som gjør det mulig for både far og mor å kombinere familieliv og arbeidsliv, slik at det blir mer likestilling i arbeidslivet og mer likestilling i hjemmet. Vår oppgave er å ta pionerenes arbeid videre. Når noen står på denne talerstolen om 100 år, skal de feire enda mer enn det vi feirer i år. Da må vi være like standhaftige forkjempere for likestilling som dem som vi hyller i dag. Også når det ikke er populært, også når krefter som vil tilbake, tar til motmæle, også når det koster – også da skal vi kjempe fram politiske løsninger som gir kvinner større trygghet og frihet, og de samme mulighetene som menn. Jeg er helt sikker på én ting, og det er at de kvinnene som har kjempet fram like rettigheter i alle årene siden 1913, sikkert ville satt pris på taler fra oss i dag, men først og fremst ville de ønsket seg handling. La derfor ikke denne dagen bli en upolitisk markering av fortiden, men en politisk markering for framtiden. Gratulerer med dagen! | 2013-06-11 |
Lars Peder Brekk | M | Senterpartiet | Kampen for mer demokrati og for kvinners rettigheter har ikke blitt kjempet av en bevegelse alene. Det er sterke historier om modige foregangskvinner innenfor alle politiske bevegelser, blant organisasjonene i det sivile samfunnet og i næringslivet. Alle har vi våre representanter, som har sin del av æren for at Norge i dag er et av verdens mest likestilte land. Kvinnene fikk ikke stemmerett – det var en kamp som kvinnene kjempet og vant. Hardt arbeid, bred mobilisering og et enormt engasjement førte fram. Det norske demokratiet vokste fram bit for bit gjennom 1800-tallet. I et land med små forskjeller var det klangbunn for å gi alle like rettigheter. Dette gjorde det mulig å bli et av verdens første land hvor kvinnene hadde stemmerett til nasjonalforsamlingen. Like viktig er det også at vedtaket i 1913 gjorde kvinner valgbare, selv om det også i dag kan stilles spørsmål om kvinner i realiteten er like godt representert som menn i politiske fora. Historien om hvordan kvinnene fikk sin stemmerett gjennom et bredt politisk arbeid før de fikk likestilte politiske rettigheter, forteller også historien om det sterke engasjementet og makten som ligger i de frivillige organisasjonene her i landet. Gjennom organisasjonene er folk blitt utfordret til å ta ansvar på eget initiativ, og de blir på den måten også involvert i beslutningene som de er berørt av. Politikken var lenge en arena forbeholdt menn, og organisasjonene ble arenaer hvor kvinner lettere slapp til både før de fikk sine formelle rettigheter og i tiden etter, hvor normene først og fremst ga menn tilgang til politiske talerstoler. Frivilligheten er en av de verdiene som vi skal sette aller øverst i vårt samfunn, og som jeg mener det er et stort politisk ansvar å legge til rette for på beste måte. Frivilligheten har mange gode formål og virkninger. Påvirkning eller utvikling av demokratiet er kanskje av de aller viktigste. Som parlamentarisk leder for Senterpartiet, og for meg som representant for Nord-Trøndelag, må også jeg nevne Fredrikke Marie Qvam spesielt. Hun omtales ofte som en av de store strategene bak vedtaket om allmenn stemmerett og gjorde en formidabel innsats for å samle inn 300 000 underskrifter for unionsoppløsningen. «Selv om vore stemmer ikke tæller, saa kan de veies», sa Fredrikke Marie Qvam. Underskriftene ble et godt argument for at kvinner også skulle få stemmerett. Hun stiftet Norske Kvinners Sanitetsforening i 1896, en organisasjon som klart støttet opphevelsen av unionen med svenskene. Sanitetsforeningen var kvinnenes arena. De organiserte seg og kjempet gjennom vedtak som har vært helt avgjørende for Norge som selvstendig nasjon. Kampen mot unionen og demokratiseringen gikk hånd i hånd. Innsatsen til Fredrikke Marie Qvam bidro både til unionsoppløsningen og til stemmerett for kvinner. Rekken av sitater fra Stortingets debatter om allmenn stemmerett inneholder mange uttalelser som nesten kan virke komiske i dag. Men Venstre-mannen Ole Anton Qvam, mannen til Fredrikke Marie Qvam, sto fram som en radikal forkjemper for like rettigheter. Han sa: «Vi har i vort Samfundsarbeide, i vort Selvstændighetsarbeide, i vort offentlige og private Liv Brug for alle gode Kræfter i Folket, vi kan ingen undvære.» Et samfunn med små forskjeller ga grobunn for slike tanker. Det ga rom for mer demokrati, for å slippe flere til. I dag, 100 år senere, er Ole Anton Qvams budskap fortsatt like aktuelt. Vi har bruk for alle gode krefter, vi kan ikke unnvære noen som vil bidra til samfunnet vårt. Og for å lykkes med nettopp dette er jevnbyrdighet og små forskjeller viktige forutsetninger. Likestillingskampen er ikke en kamp for de utålmodige. Ikke før i 1987 ble valgdeltakelsen omtrent like høy for menn og kvinner. Stortinget har aldri nådd 40 pst. kvinneandel. Også blant ordførerne er forbedringspotensialet stort – 78 pst. av landets ordførere er menn. Ansvaret for at hele befolkningen skal være bedre representert, ligger hos oss som har makten nå. I våre egne partier og i vårt politiske virke kan vi gjøre en jobb for å løfte debattene, gi plass for talentene og bygge ned hindringene. Arbeidet for at kvinner skal få de samme muligheter, rettigheter og plikter som menn tar uendelig lang tid. Først i år, i 2013, vil Stortinget fatte vedtak om kjønnsnøytral verneplikt. For ungdomsorganisasjonene og også for meg personlig er dette en viktig milepæl – endelig anerkjennes forsvaret av landet som et felles ansvar for hele befolkningen. Bondebevegelsen er Senterpartiets røtter. Kvinnene har gjennom all tid vært en viktig del av landbruket, et premiss for at arbeidet på gården skulle bli gjort. I 1946 kom Liv Tomter fra Nes i Akershus inn som vararepresentant i Stortingets landbrukskomité. Hun visste mye om kvinnenes tøffe arbeidshverdag rundt omkring på bygdene. De tok jobben med stell av dyra på gårdene. Hennes fanesak var å skaffe innlagt vann til de mange gårdsbrukene hvor kvinnene gjorde som de hadde gjort i tusenvis av år. De bar vannbøttene fra brønner og bekker til husdyr, til klesvask og til matlaging. Det måtte en kvinne til. Som Liv Tomter sa: «(…) de aller fleste av disse slitets kvinner har ikke hatt anledning til å tale sin sak for det offentlige». (…) Hun ble deres talsperson og fikk møysommelig gjennomslag for en utbygging som betød en enorm forskjell for titusenvis av hardtarbeidende kvinner over hele landet. Historien om Liv Tomter taler sitt tydelige språk om at kvinner selv må være representert, ikke stole på at vi mannfolk taler deres sak. Odelsloven har røtter helt tilbake til Magnus Lagabøtes landslov i 1274. Men det viktigste vedtaket for likestilling i landbruket ble gjort i 1974 – odelsrett for begge kjønn. Også denne beslutningen ble fattet etter stor skepsis og debatt. Det er også et tankekors at det så sent som for 40 år siden også var mye motstand mot å gi kvinner odelsrett. Fortsatt er det helt nødvendig å opprettholde odelsloven, bl.a. for å sikre jenter like muligheter som brødrene sine. I ettertid har bedre trygderettigheter og velferdsordninger stått sentralt for å bedre likestillingen på bygdene generelt og i landbruket spesielt. Dette har selvsagt vært viktig for kvinnene, men aller viktigst har det vært for næringen selv. Uten at det hadde blitt lagt til rette for at både kvinner og menn skal kunne ta over og drive gård, hadde landbruket vært mange dyktige bønder fattigere. Ser vi tilbake i tid, er det sterke kvinneskikkelser som har skapt det Norge som vi i dag kjenner. De har gått foran, de har tenkt nytt og sett mulighetene. Ikke minst har de våget, trosset motstand og maktet å ta ansvar for andre enn seg selv og sitt. Mange har nok blitt både ledd av, hetset, forsøkt skremt på plass, men resultatene taler for seg. Revolusjonerende vedtak har kommet, anerkjennelsen likeså. Engasjement koster. Også i dagens samfunn er det mange kvinner som hver dag bryter barrierer og går opp veien for dem som kommer etter, som lettere kan nå sine ambisjoner. Dagens likestillingskamper er like viktige – utviklingen må fortsette. I vår tid har vi også gjort radikale vedtak – små og store. Men generasjonene etter oss tror jeg at kommer til å huske oss for barnehagesatsingen, for fedrekvoten og for loven om kvotering i styrene, for å nevne noen få eksempler. Likestillingsdebatten handler nå ikke minst om at det skal være rom for egne valg, ut fra den livssituasjonen hver enkelt befinner seg i. Ofte settes familiepolitikk og likestillingspolitikk opp mot hverandre. Vi trenger fremdeles kvotering, vedtak og rettigheter – valgfriheten kommer ikke av seg selv. Det mangler ikke på debatt om likestillingspolitikken, og de heftige diskusjonene tar oss videre. I ordskiftet mener jeg at vi skal legge mer vekt på respekt for den enkeltes valg. Mangfoldet er avhengig av toleranse. Normene for kvinnerollen er fremdeles begrensende. Så helt til slutt vil jeg rette min takk til dem som i dag fortsatt ser at kampen ikke er over, som på ulikt vis tar ansvar som modige talspersoner, i utsatte verv og i posisjoner, og som ikke minst trosser mannsbastionene. Gratulerer med dagen! | 2013-06-11 |
Hans Olav Syversen | M | Kristelig Folkeparti | For 100 år siden, den 11. juni 1913, fikk altså norske kvinner stemmerett på lik linje med menn. En 27 år lang kamp for kvinners stemmerett ble kronet med seier. Norges grunnlov, som i 1814 ble ansett for å være en av de mest demokratiske i sitt slag, rakk å runde nesten 100 år før kvinnene fikk gjennomslag for sine politiske rettigheter. Endringen av stemmerettsparagrafen i 1913 inneholdt i realiteten bare en presisering av at man med norske borgere mente både «Mænd og Kvinder». Stemmerettsparagrafen sa nemlig ingenting om kjønn. Eidsvollsmennene benyttet begrepet «borger». Da det på Stortinget i 1815 ble ytret misnøye med dette og man ønsket en presisering av at man i paragrafen ikke regnet med kvinner, mente konstitusjonskomiteen at en slik presisering ikke var nødvendig. Det var først på slutten av 1880-tallet at kravet om stemmerett for kvinner begynte å gjøre seg gjeldende. Norsk Kvindesagsforening ble etablert i 1884, og året etter ble Kvindestemmeretsforeningen stiftet. I dag er vi kommet dit hen at Grunnlovsspråkutvalget i sin rapport med nytt forslag til språklig revisjon av Grunnloven foreslår å fjerne presiseringen «menn og kvinner», som man la til i 1913. Så mens man på 1800-tallet åpenbart mente at man med norske borgere kun mente menn, er vi her i dag i den situasjonen, 200 år senere, at det er tilsvarende åpenbart at begrepet nå også omfatter kvinner. Vi var blant de første land i verden som innførte allmenn stemmerett for både kvinner og menn. Feiringen av dette handler om kvinner og om kvinnesak. Og enda mer: Det handler om innføring av demokrati og allmenn stemmerett. Allmenn stemmerett var en milepæl i arbeidet for et samfunn med likeverd og likestilling for alle. Men det var på ingen måte et sluttpunkt. La meg føye til, som også forrige taler var inne på, at det var mange som bar fram ideen om demokrati og stemmerett for kvinner. Det er en veldig interessant artikkel i avisen Vårt Land i dag av Kristin Norseth, som sier noe om disse bevegelsenes betydning: «De demokratisk organiserte folkebevegelsene har spilt en langt viktigere rolle med tanke på kvinner og stemmerett enn det som kommer fram i offentligheten.(…) I 1904 fikk kvinner stemmerett og valgbarhet i Det Norske Misjonsselskap(…) datidens eldste og mest innflytelsesrike kristelige organisasjon.(…) Kvinnesaksbladet Nylænde ga dette vedtaket politisk signaleffekt og hevdet at beslutningen ville være «den virksomste forløber for en desto hurtigere opnaaelse af statsborgerlig stemmeret for kvinder, ikke en eneste Krog undtagen».» (…) (…) (…) Vi skal ikke ta menneskets likeverd og likestilling for gitt. Kampen fortsetter også i dag. Det gjør seg ikke selv. Vi må ta tydelige valg. På denne jubileumsdagen for kvinners stemmerett vil jeg trekke fram noen viktige momenter i den nyere likestillingshistorien som er viktige sett fra vår side i Kristelig Folkeparti – og for Norge. På det politiske plan må vi vel erkjenne at fram til kanskje rundt 1970 var dette med kvinnekvote i regjering mer for syns skyld, at man måtte ha med én kvinne – det var først under Borten-regjeringen at man fikk to kvinner. La meg ta et eksempel på Kristelig Folkepartis første statsråd, Elsa Skjerven og hvordan hun opplevde å komme til Familie- og forbrukerdepartementet i 1965: «Elsa Skjerven spurde» – og dette går på nynorsk – «kva saker som låg der. Det var éi. Det var eit forslag frå senterpartikvinna Karen Grønn-Hagen, som hadde hatt departementet i Lyng-regjeringa, om å gjenopprette Bunadsnemnda. Bunadsnemnda kom på beina att, og det kom fleire saker etter kvart.» Elsa Skjerven fikk da den muligheten som kanskje ikke er like enkel i dag, å sette sin egen agenda, og hva var den? Jo, hun sørget for at det statlige barnehagetilskuddet økte – og i parentes kan jeg vel føye til at hun hadde også noen runder for å forklare dette i eget partilag – og hun sørget for lån via Husbanken til bygging av daginstitusjoner og statlig støtte til hjemmepleie og hjemmesykepleie. Vi er også selvfølgelig stolt av vår egen første kvinnelige partileder, Valgerd Svarstad Haugland, som la fram noen av de mest radikale likestillingspolitiske forslag som er fremmet i Norge. Og det må være lov å si, siden det er Laila Dåvøy som presiderer, at det var Laila Dåvøy som la fram proposisjonen om minst 40 pst. av hvert kjønn i styrene. Så gratulerer også til presidenten! Nå hører vel jeg til den generasjonen som mer eller mindre er vokst opp med Gro Harlem Brundtland som statsminister, og jeg tror vi alle er svært glad for at hun er til stede her i dag. Vi var i den situasjonen – og jeg får bruke en historie som hvis den er sann, sikkert er veldig bra, er den ikke sann, er den ikke så dårlig allikevel, nemlig om gutten som snakker om regjeringsskiftet da Gro måtte gå av, og så spør han: Hvem er det som blir statsminister? Og så var det Kåre Willoch. Kan en mann være statsminister, da, spurte han. Det sier vel litt om hvor mye Gro Harlem Brundtland har satt sitt preg på den politiske debatten, og vi hyller henne i dag for den innsats hun har gjort. Heldigvis har hun på ingen måte lagt inn årene. Nå er det kampen mot barneekteskap som står på dagsordenen. Ikke minst gjelder det altfor mange jenter verden rundt. Kristendemokratiet bygger på at menn og kvinner har lik verdi uavhengig av kjønn, og forutsetter at kvinner og menn har like muligheter for å delta i samfunnet og til å påvirke samfunnsutviklingen. Politisk og økonomisk makt er viktige midler i likestillingskampen. Målet må jo være at kvinners og menns kunnskaper, erfaringer og verdier setter et likeverdig preg på alle nivåer og sider av samfunnet. Norge har i løpet av de siste 100 årene utviklet seg til å bli et av verdens mest likestilte samfunn, men vi har fortsatt utfordringer. Det gjelder lønn, pensjon og flere områder hvor det er klar underrepresentasjon av kvinner. Vi vet at arbeidslivet i Norge er kjønnsdelt, og at de yrkene som er kvinnedominerte, er dårligere betalt enn de som er mannsdominerte. Kvinner er underrepresentert i viktige beslutningsorganer – noe også Makt- og demokratiutredningens eliteundersøkelse, som den het, viste, da den ble presentert i 2003. Et annet viktig område med utfordringer når det gjelder likestilling, er vold og mishandling. Jeg tør si at vold i nære relasjoner er et Norges største helse- og samfunnsproblemer. Alle har rett til et liv uten vold. Kvinnen har rett til et samliv fritt for vold og trusler. Barn skal sikres en oppvekst uten overgrep og frykt. Frihet fra vold er en grunnleggende forutsetning for vekst og livsutfoldelse og for å kunne leve det gode liv. Vi har også andre utfordringer. Det kan skje når jenter og gutter formes inn i kjønnsroller som legger begrensninger på deres valg og som hindrer deres eget mangfold. Her har skolen en stor oppgave fortsatt. Seksuell trakassering er med på å hindre likestilling, og media er med på å formidle og forme forventninger, roller og muligheter. På en dag som denne synes jeg – i likhet med representanten Siv Jensen – det er rett å se litt utover vårt eget land. Om tre dager er det valg i Iran. Det er et valg der kvinner ikke kan stille som kandidater. Det er ett eksempel på hvilke utfordringer vi har internasjonalt. De fire ordene: «Det er en jente» har faktisk vist seg å være fire av de mest dødelige ordene i verden. Ifølge beregninger gjort av FN har 200 millioner jentebarn møtt den mest ublide skjebne som tenkes kan, kun fordi man har det kjønnet man har. De siste 100 årene har det norske samfunnet utviklet seg til å bli mer og mer likestilt. Vi har tatt skritt for skritt siden 1913. Vi har beveget oss mot et samfunn med mer plass til alle. Dagens jubileum er en viktig markering av én av de viktigste og helt grunnleggende forutsetningene for denne utviklingen. Eidsvollsmennene var kloke menn, men de var også menn av sin tid. Derfor så man heller ikke at kvinner burde delta. Ei heller så man at ingen skal utelukkes på grunn av rase eller tro. Nå er det vi som må evne å se utover vår egen tid. Det er vår oppgave å se hva og ikke minst hvem som bør løftes for å oppnå likeverd og likestilling. Det er vår felles oppgave. Gratulerer med dagen! | 2013-06-11 |
Trine Skei Grande | F | Venstre | Jeg vil også begynne med å gratulere alle sammen med dagen. Det er rett at den dagen vi feirer i dag, og alle de frihetene vi kan føle som borgere i Norge, som oftest er et resultat av en lang kamp, hvor mange har gått i bresjen for oss. Jeg er kvinne, singel og partileder. Det er faktisk ikke så mange land hvor man kan ha alle de egenskapene. Jeg er kjempeheldig, ved at vi har hatt så mange damer foran oss som har brøytet vei. Jeg tilkjenner Siv Jensen retten til å være stolt av sin bestemor, men jeg er – som Venstre-leder – stolt over å få lov til å stå i en tradisjon med alle de liberale Venstre-damene som kjempet fram de rettighetene vi har i dag – spesielt det vi feirer akkurat i dag. Jeg tror det er mange av de damene som sitter der oppe i dag og kikker ned, som er ganske stolt over at Venstre i denne valgperioden har prestert en ren kvinnegruppe, sjøl om de er veldig forundret over hvor liten den er. Men det er en forundring jeg deler med dem, og som jeg håper vi kan få gjort noe med. Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Katti Anker Møller – alle de store damene – kjempet ikke bare fram kvinnelig stemmerett. De kjempet også fram de viktige kvinnesakene med å bygge velferdsstat, folkehelsekamp, ikke minst barnerettigheter og det jeg mener er en anstendighet i politikken. På samme måte har Eva Kolstad vært viktig. Hun var den første kvinnelige partileder i det partiet som også var blant de første som tok i bruk kvotering som virkemiddel, og hun var det første likestillingsombudet vi hadde i Norge. Venstre har stått i front når det gjelder utvidelse av stemmeretten hver eneste gang, og vi har ikke gitt oss. Den store kampen nå er å utvide stemmeretten til å gjelde 16-åringene. Det er en viktig del av bygginga av demokratiet i Norge i dag. Det er veldig mange områder vi er forpliktet til å arbeide videre med. Det er veldig mange debatter og veldig mange rettigheter vi fortsatt trenger. Vi er ikke et fullt ut likestilt land. Jeg kan begynne med en litt uoffisiell opptelling: Fra min plass der bak har jeg under 82 spørretimer og redegjørelser telt kjønnsfordelinga i den boksen ved sida av meg som heter presselosjen. Der har det sittet 810 menn og 169 kvinner i løpet av de 82 redegjørelsene. Det betyr at det også hos dem som dekker politisk debatt, ikke alltid er like god kjønnsbalanse. Andre viktige kamper er likelønn, det kjønnsdelte arbeidsmarkedet vi har og en arbeidsmiljølov som presser folk ut i deltidsarbeid, og som gir få muligheter for folk til å kunne styre sin egen arbeidsdag opp mot deres eget familieliv. Vi har et akademia som henger enormt etter når det gjelder likestilling. Vi ser at kvinnene er dem som leverer doktorgradene nede i systemet, men når professortitlene skal deles ut, er det bare menn som står i kø. Vi må kjempe videre for det likestilte foreldreskapet. Det betyr at menn og kvinner skal ha like stor mulighet til å være de viktige voksenpersonene i barnas liv som de faktisk skal være. Antallet kvinnelige gründere har sunket med 7,2 pst. i perioden 2007–2012. Bare en fjerdedel – 25 pst. – av dem som forfølger sin idé om å skape en bedrift eller skape sin egen arbeidsplass, er kvinner. Jeg tror én av grunnene til det er at mange av de sosiale rettighetene som kvinner fra denne salen har kjempet fram når det gjelder offentlig ansatte og ansatte generelt, ikke gjelder dem som vil forfølge en idé, forfølge sin skaperkraft til å være med på å skape sin egen arbeidsplass. Derfor er sosiale rettigheter like viktig for dem som har lyst til å være gründere, som for dem som er arbeidstakere. Vold rammer veldig mye oftere kvinner enn menn. Vi har hittil i år hatt ti partnerdrap i Norge. Det å angripe vold i nære relasjoner med mye mer aktive virkemidler tror jeg er en viktig utfordring også i denne salen. Kvinners inntog i politikken har påvirket bygginga av den norske velferdsstaten. Det har påvirket hvordan vi har bygd barnehager. Det har påvirket hvordan vi har bygd barnerettigheter, og jeg syns det er rart at vi, natten til at vi skal feire kvinnelig stemmerett, arresterer et lite barn på tolv år, som har bodd ti år i Norge. Det tror ikke jeg de store damene oppe i himmelen hadde likt, hvis de sitter og kikker ned på oss i dag. | 2013-06-11 |
Jens Stoltenberg | M | Arbeiderpartiet | I dag skal vi holde festtaler fordi det er all grunn til å feire. Men på en jubileumsdag er det også viktig at vi stopper opp litt og tenker på hvorfor vi kan feire Stemmerett for kvinner kom ikke av seg selv. Det var noen som kjempet den fram, og motstanden var stor. Tidligere stortingsmann Ole Olsen Malm uttalte følgende: «Skal vi nu foruden den indflydelse som kvinder har bag kulisserne, og som hun trods alt desværre altid vil komme til at beholde, ogsaa give hende stemmeret, saa vil det ikke blive til at holde ud.» Men han tapte, og det ble vedtatt – enstemmig. Gina Krog og andre pionerer vant fram. Da vedtaket til slutt ble fattet, var vi blant de aller første i verden. Bare tre land i hele verden hadde gitt kvinnene fulle rettigheter ved valg før oss. Fra gammelt av var «brorparten av arven» det dobbelte av det søsterloddet var verdt når arv skulle fordeles. En gang var kvinners lønn i fabrikkene det halve av det menn tjente. Slik er det ikke lenger, fordi noen så urimelighetene og valgte annerledes – de handlet. På 1970-tallet ble retten til selvbestemt abort vedtatt i denne sal. Det kom heller ikke av seg selv. Vedtaket ble fattet med presidentens dobbeltstemme i Odelstinget, og med én stemmes overvekt i Lagtinget. Jevnere kan det ikke bli. Kvinnenes inntog i arbeidslivet gjorde at mange engasjerte seg og kjempet fram en storstilt barnehageutbygging. Også det møtte motstand. De siste tiårene er foreldrepermisjonen økt betraktelig, igjen et resultat av politiske valg. Også framover har vi utfordringer. Vi er ikke i mål, og derfor må vi fortsette å gjøre de riktige valgene. Vi ser det på mange områder, f.eks. i folkevalgte organer, der bare én av fem ordførere er kvinner. Noen partier har valgt kjønnskvotering ved nominasjon. Vi vet at det har virket. Da flere partier vedtok kvotering på 1970- og 1980-tallet, fikk vi et løft i kvinneandelen. Kvinneregjeringen til Gro Harlem Brundtland i 1986, med over 40 pst. kvinner, satte en ny standard for hvor mange kvinner det skal være i en norsk regjering. Det handler om arbeidsliv: Fortsatt er det lønnsforskjeller mellom kvinnedominerte og mannsdominerte yrker som ellers er sammenlignbare. Fortsatt er det mange kvinner som arbeider ufrivillig deltid. Det handler om familiepolitikk: Vi må føre en familiepolitikk som fremmer likestilling og valgfrihet. Det handler om å tilby rimelige og gode barnehager til alle som ønsker det. Når denne regjeringen har redusert omfanget av kontantstøtten og satset på barnehager, er det bl.a. fordi vi mener det fremmer likestilling, særlig for kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn, hvor vi kanskje finner dem som i dag trenger mer likestilling og samfunnsdeltakelse aller mest. Ikke minst for disse er det viktig å gjøre det mer lønnsomt å arbeide. Det handler om at menn må ta mer ansvar for likestilling. Tidligere var menn for likestilling, bare det var noe kvinner holdt på med. Vi må ha likestilling i arbeidslivet, og da må vi ha likestilling i familielivet. Det var bakgrunnen for pappapermen. Flere fedre tar ut pappaperm, og en stadig større andel av foreldrepengene tas ut av fedrene. Da fedrekvoten kom i 1993, tok bare 2–3 pst. av norske fedre ut permisjon. Allerede i 1994 steg tallet til 38 pst., og i dag benytter ni av ti fedre som har rett til å ta ut fedrekvote, seg av den retten. Fedrekvoten er et virkemiddel for å bryte ned barrierer og endre nedarvede tradisjoner og kjønnsrollemønstre. Slik bidrar den til å gi virkelig valgfrihet. Uten en slik kvote er vi lett bundet av de gamle tradisjoner og de gamle kjønnsrollemønstre. Knapt noe enkeltvedtak enn innføringen av pappakvote har bidratt mer til likestilling de siste årene. Økt fedreuttak er bra for barnet, fordi det gir bedre tilknytning til begge foreldrene. Det er bra for far, som får tettere bånd til sine barn, og det er bra for mor, som får bedre mulighet til å delta i arbeidslivet. Listen kunne vært gjort mye lengre. Vi ser likestillingsutfordringer i næringslivet, i unges utdanningsvalg, når det gjelder vold mot kvinner, og flere andre steder i samfunnet. Snart faller kanskje en av de siste mannsbastionene, da mange partier i vår har vedtatt kjønnsnøytral verneplikt på sine landsmøter. Det kan bli innført i neste stortingsperiode. Til tross for at vi fortsatt har mange utfordringer, rangeres Norge ofte som et av verdens mest likestilte land å bo i. Vi merker at det går framover. I innbyggerundersøkelsen som presenteres i morgen, skårer spørsmålet om myndighetenes tilrettelegging for likestilling mellom kvinner og menn langt høyere enn for tre år siden. Økningen er den største enkeltvise endring i hele undersøkelsen. Vi er altså mer fornøyd når det gjelder vår evne til å legge til rette for likestilling. Dette skal vi være stolte av. Et likestilt, åpent og inkluderende samfunn er noe vi alle tjener på, både økonomisk og fordi det gir høyere livskvalitet for oss alle. Vi har en høy sysselsetting blant kvinner, samtidig som det fødes forholdsvis mange barn. En av de viktigste drivkreftene for at dette har vært mulig, er utviklingen av velferdsordningene, av offentlig sektor, av offentlige tjenester. Velferdsstaten er av to grunner kvinnenes beste venn: For det første fordi fellesskapet i dag bidrar til å løse oppgaver som kvinner før var alene om å løse, ulønnet, som eldreomsorg, barnehager, skolefritidsordning – ordninger som gir et godt tilbud for eldre og barn, men som også gjør at langt flere kvinner har mulighet til å delta i lønnet arbeid. For det andre fordi nettopp offentlig sektor har brakt mange kvinner inn i arbeidslivet. 77 pst. av dem som jobber i norske kommuner, er kvinner. Men samtidig ville ikke velferdsstaten vært mulig uten bidraget fra kvinnene. Verdien av at norske kvinner arbeider mer enn i andre vestlige land, utgjør en like stor andel av nasjonalformuen som oljeformuen, inkludert pensjonsfondet, til sammen. Fortsatt rikdom forutsetter høy sysselsetting og nye generasjoner utdannet arbeidskraft av begge kjønn. Kampen for likestilling og kvinners rettigheter må også kjempes globalt. Det er en kamp mot undertrykking, en kamp for demokratiske rettigheter, en kamp for utdanning, også for jenter, og bokstavelig talt en kamp for liv og helse. Hvert annet minutt dør en kvinne i barsel et eller annet sted i verden. De fleste av dem dør av årsaker som lett kunne vært forhindret. Dette er ett av mange eksempler på tragedier som kvinner utsettes for, og der Norge kan være med og gjøre en forskjell. Likestillingen kommer ikke av seg selv. Stein for stein har vi sammen de siste 100 årene bygget ut folkestyret og velferdssamfunnet. At kvinnene fikk de samme formelle demokratiske rettigheter som menn, har satt tydelige spor. Pionerene vi hyller i dag, satte seg dristige mål i sin tid, og de vant fram. Vi skal ha som mål å bryte grenser i vår tid – forme vår framtid. 100 år har lært oss at vi når lengst når kvinner og menn deler på arbeid, ansvar og anerkjennelse. Da har vi kraft til å bryte grenser, da har vi kraft til å gi flere en bedre hverdag. Gratulerer med dagen! | 2013-06-11 |
Audun Lysbakken | M | Sosialistisk Venstreparti | På vegne av representanten Bård Vegar Solhjell og meg selv vil jeg framsette forslag om trygg rusomsorg gjennom langsiktige avtaler med ideelle aktører. | 2013-10-23 |
Audun Lysbakken | M | Sosialistisk Venstreparti | Jeg slutter meg til gratulasjonene. I valgkampen var det ett punkt i Fremskrittspartiets program som fikk noe oppmerksomhet, og som mange av oss mente var temmelig ytterliggående. Det er det punktet der det står at «produksjonen av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester». Det er et standpunkt som skiller seg helt grunnleggende fra det den norske modellen er bygget på, nemlig erkjennelsen av at det finnes noen oppgaver og tjenester som må løses på en annen måte enn andre – kort sagt at det er en grunnleggende forskjell mellom det å ta seg av våre barn i barnehagen eller pleie våre syke, og det å klippe hår eller levere pizza. Til vår store overraskelse finner vi den samme formuleringen i regjeringens plattform. Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester. Mener statsministeren virkelig at det er sånn, eller var dette et klipp-og-lim-uhell under arbeidet med plattformen? | 2013-10-23 |
Audun Lysbakken | M | Sosialistisk Venstreparti | Jeg vil gratulere helseministeren. Vi får en dyktig mann på en krevende post. Bent Høie har en evne til å resonnere og argumentere prinsipielt, som jeg ofte har gledet meg over, og jeg vil gjerne vise til et eksempel på det: et innlegg under tittelen «Pasienters interesser først», som Bent Høie hadde i Vårt Land 27. februar i fjor, og som handlet om hvorfor leger ikke bør kunne nekte å henvise til abort. Der skriver Bent Høie: «Vi skal vise toleranse for meningsforskjeller, men når legers personlige verdier kommer i konflikt med pasientens behov skal det siste veie tyngst.» Videre: «Fastlegen er første møte kvinnen har med helsevesenet. Hun skal da få medisinsk veiledning, ikke bli møtt med en enkelt leges egne moralske oppfatninger.» Og videre: Servicen de får, skal ikke «avhenge av fastlegenes private moral. Å åpne for dette er et prinsipp som også kan bære uheldig av sted.» Hvorfor er statsråd Bent Høie uenig med representanten Bent Høie i denne saken? | 2013-10-23 |
Audun Lysbakken | M | Sosialistisk Venstreparti | Det nærmer seg slutten på en lang debatt, og det er tid for å prøve å oppsummere hva vi har fått ut av den. Det har kommet noen interessante avklaringer fra regjeringen. Den ene er at det nå er klargjort at regjeringen ikke vil legge til grunn et krav om FN-mandat for at norske styrker skal kunne delta i oppdrag i utlandet. Det er et linjeskifte som vi ser alvorlig på, og som vi mener det er god grunn til å debattere videre i denne salen. Det andre er at i løpet av dagen har saken om henvisningsnekt for leger til abort gått fra å være et kompromiss Høyre slukte i forhandlinger med Kristelig Folkeparti, til i dag å bli noe Høyre er hjertelig for – i innlegget til helseministeren. Det synes jeg er oppsiktsvekkende, og jeg venter med spenning på om det er et syn som deles av Høyres gruppe etter hvert som den saken kommer tilbake til Stortinget. Jeg har lyst til å knytte et par kommentarer avslutningsvis til noen andre temaer som har vært tatt opp igjen og igjen. Flertallet synes å være svært selvfornøyd med at regjeringen på uklart vis har varslet at det vil komme tiltak utover klimaforliket, og bruker altså det til å angripe opposisjonen, som om det ikke ville kommet styrkinger av klimaforliket hvis vi hadde fått et fortsatt rød-grønt flertall. Selvsagt ville det det. Det er ingenting å skryte av at man har tenkt å gjøre noe utover klimaforliket – det er en absolutt selvfølge. Spørsmålet er hva regjeringen har tenkt å gjøre, og det er svært uklart. Det eneste signalet vi har fått tydelig i dag, er at det ikke kommer en klimamelding. Så har jeg lyst til å avlegge Kristelig Folkeparti en liten visitt. Representanten Hans Olav Syversen harselerte tidligere i dag over det forslaget som SV har lagt inn om å skjerme ideelle aktører fra anbudskonkurranser i rusomsorgen. Jeg må si at jeg er veldig skuffet over den reaksjonen fra Kristelig Folkeparti. Kristelig Folkeparti burde vite at SV i de rød-grønne årene har vært en pådriver nettopp for å få til den typen politikk, gjennomført det i barnevernet, og den rød-grønne regjeringen har også anbefalt helseforetakene å gjøre dette og skjerme ideelle aktører innenfor rusomsorgen. Bare en region har gjort det til nå. Det betyr at tiden er inne for å instruere helseregionene om dette. Kristelig Folkeparti burde vært svært glad for at det kanskje kan bli muligheter for å få et flertall i denne sal for en sånn politikk og begrense den konkurranseiver som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen står for, som vil ramme ideelle aktører til fordel for kommersielle aktører. Jeg håper at det ikke er et eksempel på hvordan Kristelig Folkeparti vil forholde seg til det handlingsrommet som nå finnes i salen. Jeg håper at det kan være en konstruktivitet mellom partier som er enige i sak, og ikke et behov i sånne tilfeller for først og fremst å forsvare det valg man har gjort ved å innsette den mest konkurransevennlige og mest kommersielt innstilte regjering Norge har hatt på svært lang tid. | 2013-10-23 |
Audun Lysbakken | M | Sosialistisk Venstreparti | Representanten Harald T. Nesvik fulgte opp med det vi nå har hørt fra mange av Høyres og Fremskrittspartiets representanter: en hyllest til den nye situasjonen i Stortinget. Jeg slutter meg gjerne til den, for det er veldig kjekt for oss som er i opposisjon at det er en mindretallsregjering. Men det er grunn til å minne om at denne situasjonen har oppstått fordi Høyre og Fremskrittspartiet har lidd nederlag i sitt forsøk på å etablere en flertallsregjering. Hyllesten nå passer litt dårlig sammen med det som var målet for Høyre og Fremskrittspartiet før regjeringsdannelsen. Nok om det. Jeg tok ordet fordi jeg gjerne ville følge opp representanten Syversen. Det er fristende å gå inn i en lang debatt om historien rundt frivillighetspolitikken. Jeg skal ikke gjøre det, men kort bare minne om at det var vår regjering som sørget for at de ideelle aktørene i barnevernet ble beskyttet mot konkurranse og fikk langsiktige avtaler som inngikk i en samfunnskontrakt med frivilligheten. Jeg hørte Frivillighet Norge nylig var ute og bekymret seg for at kårene for ideell sektor ville kunne bli dårligere med den nye regjeringen. Det tror jeg dessverre er helt reelt. En lang debatt om det trenger vi ikke å ha nå, for jeg tror Kristelig Folkeparti og SV deler mål i denne saken, og representanten Syversens svar var det jeg håpet på, nemlig at Kristelig Folkeparti også er villig til å vurdere gode forslag som kommer fra vår kant i den saken. Jeg ser fram til samarbeid om det. Jeg er også glad for at statsministeren avklarte at det kommer en stortingsmelding om klima. Vi opprettholder likevel vårt forslag, fordi vi mener nivået på løfter har vært så høyt, mens konkretiseringsnivået i regjeringsplattformen er så lavt at det er viktig at Stortinget presser på for at en sånn melding kommer raskest mulig. Det er også grunn til å minne om – til historieskrivingen her – at når det tok lang tid med den siste rød-grønne klimameldingen, var en viktig grunn til det at den internasjonale klimaavtalen vi hadde håpet og trodd skulle bli ferdig, ikke kom. Det er ikke situasjonen nå. Derfor er det bare å ønske regjeringen lykke til med raskt arbeid. Så sa representanten Rasmus Hansson at Miljøpartiet De Grønne kanskje kom litt brått på Stortinget. Jeg tror jeg kan innrømme at Miljøpartiet De Grønne på et tidspunkt kom litt brått på oss i SV. Men når Miljøpartiet De Grønne nå er her, er vi veldig glade for det. Jeg ser fram til godt samarbeid, og har tenkt å innlede det – etter de presiseringene representanten Hansson har gjort rundt sine forslag – med å stemme for de to forslagene fra Miljøpartiet De Grønne i voteringen, selvfølgelig i tillegg til å stemme for de forslag SV har selv eller sammen med andre. | 2013-10-23 |
Erna Solberg | F | Høyre | Velgerne ga 9. september Venstre, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet et historisk stort flertall. Sammen har vi nedtegnet en historisk samarbeidsavtale hvor vi klart og tydelig sier at vi skal forvalte flertallet i fellesskap for å gjøre Norge bedre. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har lagt frem en ambisiøs politisk plattform: Sundvolden-erklæringen. Forrige fredag, 18.oktober, la vi frem en like ambisiøs regjeringserklæring her i Stortinget med fokus på de verdiene vi kommer til å arbeide etter. I dag vil jeg rette oppmerksomheten mot noen spesielt viktige oppgaver som vi skal ta fatt på: å realisere kunnskapssamfunnet, å styrke konkurransekraften for norske arbeidsplasser og ikke minst å forbedre vårt sosiale sikkerhetsnett. Vi er alle enige om at Norge er et godt land å bo i, og det er det for de aller fleste, men ikke for alle. Den erkjennelsen må enhver politiker i Norge ha med seg i arbeidet, at selv om de fleste av oss har det godt, så har ikke alle det like godt. Vi har lav arbeidsledighet, vi har et godt utbygd velferdssamfunn for de fleste, og vi har mange dyktige og engasjerte medarbeidere i offentlig og privat sektor som hver dag bidrar til at dette landet går fremover. Og vi har en frivillig sektor med stor kompetanse, stor aktivitet og som det står stor respekt av, og som er med på å gjøre Norge til et samfunn som bygger oss sammen som folk. Men det er veldig viktig som politiker alltid å ha som grunnlag at suksess i dag likevel ikke er en garanti for å få suksess i fremtiden. Det er viktig at vi har en erkjennelse av at den norske velferden, som finansierer mye av det bra vi ser i dag, bygger på en kombinasjon av rike, ikke-fornybare naturressurser og kompetanse knyttet til å videreforedle dem. Derfor er dette med kompetanse så utrolig viktig. Vi har fortsatt mange naturressurser i vårt samfunn, men det å realisere kunnskapssamfunnet er egentlig oppskriften på å sørge for suksess også i fremtiden. Regjeringen har satt seg store kunnskapsambisjoner. Vi skal utvikle verdensledende universitetsmiljøer. Vi skal bli et av Europas mest innovative land. Dette er ikke ambisjoner som innfris over natten; vi har disse ambisjonene fordi vi har et generasjonsperspektiv på det vi gjør i denne regjeringen. De skrittene vi gjør i denne fireårsperioden, skal gi resultater også i et generasjonsperspektiv – et mer robust velferdssamfunn. Arbeidet med å realisere kunnskapssamfunnet starter i skolen. Flere må tilegne seg grunnleggende skrive- og leseferdigheter. Flere må kvalifisere seg både for ingeniør- og realfag, men også for andre kompetansefag innenfor høyere utdanning, og da må vi satse på den viktigste ressursen vi har for å få til dette løftet, nemlig læreren. Denne regjeringen har sagt at vi skal satse massivt på etter- og videreutdanning av lærere. Mange lærere er veldig gode, men mange lærere sier også at de trenger mer påfyll for å bli enda bedre og for å nå målet om at hver enkelt elev skal møte en drømmelærer i klasserommet. Derfor skal regjeringen satse massivt på etter- og videreutdanning av lærere, og på sikt skal vi gjøre dette til en rett og en plikt. Jeg registrerer at Jens Stoltenberg slo fast i går at Arbeiderpartiet står fast ved sitt løfte om å doble innsatsen på etter- og videreutdanning av lærere. Men selv om det ble sagt i valgkampen, har vi altså ikke sett spor av dette de siste åtte årene, og heller ikke i det budsjettet som den avgående regjeringen la frem for kort tid tilbake. Nivået på 1 850 lærere og 400 skoleledere videreføres. Så hvis vi skal begynne en diskusjon om hvem som går vekk fra valgløftene, kan kanskje Arbeiderpartiet begynne der. Hvis noen skulle være i tvil, Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har langt større ambisjoner for etter- og videreutdanning, for lærerne og for kunnskapssatsingen. Vi skal legge om lærerutdanningen til en femårig master. Sammen med partene i arbeidslivet skal vi utvikle nye karriereveier i klasserommet med økt lønn og økt status, og det er viktig for å sikre rekruttering av de beste elevene til læreryrket i fremtiden. Jobben fortsetter med å styrke satsingen på forskning, på innovasjon og på kommersialisering av forskningsresultater – ja, sånn at vi bygger fremtidige, nye arbeidsplasser. Et av de viktigste grepene regjeringen skal ta for å styrke forskningen, er å øke avkastningen fra miljøteknologifondet som går til klima- og miljøformål. Det står nedtegnet i samarbeidsavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre at føre-var-prinsippet ligger til grunn. Vi skal etterlate kloden i bedre stand til våre etterkommere enn den vi selv mottok, og skal vi få til det, må vi satse på klima og miljø. Derfor vil regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan for hvordan vi i fellesskap kan forsterke klimaforliket. Jeg ser at klimaspørsmålet har utløst flere forslag til votering senere i denne debatten, og at SVs nyvunne frihet gjør at de ønsker en stortingsmelding om dette før sommeren. Vi skal jobbe så hardt og godt vi kan, men det viktigste nå er ikke å produsere en stortingsmelding, men å sørge for at resultatene bygges videre. Jeg minner om at selv om Stortinget vedtok at det første forliket skulle følges opp med en konkret stortingsmelding om klima i 2010, så kom den ikke før i 2012. Så selv om man er ivrig og har fått ny frihet, så bør man kanskje tenke på at vi nå skal ha en grundighet i dette arbeidet. Den andre store oppgaven jeg vil snakke om i dag, er å styrke konkurransekraften. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen vil bruke de store verdiene som har tilkommet vårt samfunn fra petroleumsvirksomheten, til å bygge Norge for fremtiden. Vi må bedre enn i dag klare å bruke denne enestående muligheten til å skape varige verdier for vårt samfunn og for kommende generasjoner. Et viktig satsingsområde for denne regjeringen blir å styrke norske arbeidsplassers konkurransekraft og skape flere trygge arbeidsplasser. Å ha en jobb gir personlig utvikling, et sosialt fellesskap og trygghet for familiene, ja, det gir faktisk mer enn bare de pengene man får. For landet gir trygge jobber muligheten til å videreutvikle velferdssamfunnet vårt. Det er viktig at verdiene skapes før de kan deles. Tryggheten for gode velferdsordninger kommer ikke fra oljeformuen; tryggheten for gode velferdsordninger kommer fra summen av arbeidskraften til hver enkelt av oss. Derfor er det et viktig mål at flest mulig er i arbeid. Det gir stor grunn til bekymring å se den sterke todelingen vi har i norsk økonomi. Der olje- og gassindustrien og den tilhørende leverandørindustrien skaper store verdier gjennom en høy oljepris, sliter tradisjonell industri med svakere etterspørsel fra Europa og i perioder med sterk kronekurs. Norge kan gjøre lite alene for å skape ny vekst i de europeiske landene som preges av gjeldskrisen, men regjeringen kan styrke konkurransekraften til de norske bedriftene som skal konkurrere, både i det europeiske markedet og internasjonalt. Jeg har lyst å peke på noen bidrag som er spesielt viktige. Vi vil investere mer i vekstfremmende skattelettelser, infrastruktur, kunnskap og miljøteknologi for å styrke konkurransekraften til arbeidsplassene i Fastlands-Norge. Sett i forhold til størrelsen på norsk økonomi, er investeringene i næringslivet på fastlandet på et lavt nivå. Det forsterker behovet for å trigge det som gjør at man vil investere mer, bl.a. å redusere den særnorske formuesskatten. Dersom eierne av norske arbeidsplasser kan la mer penger stå igjen i bedriften, kan det investeres i nye maskiner, nytt utstyr og nye arbeidsplasser. Lavere skatt på norske arbeidsplasser vil derfor styrke konkurransekraften. Å senke skattene er i tråd med valgløftene våre. Tallfestingen kommer selvfølgelig i de enkelte budsjettene. Det er også i tråd med det som var valgløftet vårt. Skatt har ingen forrang foran de andre viktige satsingene på konkurransekraft, men det er en nødvendig del for å styrke konkurransekraften, sammen med infrastrukturen, kunnskapssatsingen og å sørge for at vi har mye bedre satsing på forskning i årene fremover. Et annet viktig bidrag er som sagt å bygge landet med infrastruktur. Norge er et langstrakt land, og vi er avhengig av et godt utbygd veinett. Ja, man kan faktisk ikke snakke om distriktspolitikk i Norge uten å legge vekt på infrastruktur og veinettet. Oljeinntektene gir oss en unik mulighet til å satse og investere i moderne og effektive veier for fremtiden. Derfor vil regjeringen satse mer på samferdsel. Bedre veier gjør det også tryggere å ferdes i trafikken. Bedre vei og bane gjør det også raskere og dermed også rimeligere å sende varer inn i, ut av og på tvers av landet. En kraftig kollektivsatsing er nødvendig for at de store byene fortsatt skal kunne vokse og være levelige, og for å få klimagassutslippene ned. Bedre infrastruktur vil styrke norsk konkurransekraft, og når konkurransekraften styrkes, trygger vi også velferden og får muligheten til å videreutvikle den. For å gjøre Norge bedre vil Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen i større grad basere sin politikk på tillit til enkeltmennesker, familier, gründere og frivilligheten. Vi mener at Norge blir bedre av å bruke alle gode krefter. Vi er et lite land, men vi er mange som kan bidra, hvis vi bruker alle de gode kreftene. Jeg vil på nytt understreke det vi sa i regjeringserklæringen: «Mange krefter og store ressurser vil gå til spille dersom vi gjør politikken til kamp mellom offentlig, frivillig og privat sektor, hvor bare den ene kan vinne.» Alle bør bidra. Regjeringen har som et prioritert mål å styrke det sosiale sikkerhetsnettet. Jeg har snakket mye om å tette hullene for utsatte grupper. Like viktig er det å sørge for at helsekøene går ned og kvaliteten går opp for de helsetjenestene som gis. Derfor skal vi bruke ledig kapasitet hos private og ideelle, for å få ned helsekøene og for å innføre fritt behandlingsvalg. Vi starter med rus og psykisk helsevern. Det gjør vi for å få ned ventetidene for en pasientgruppe, fordi det å vente på behandlingsplass kan bety at motivasjonen for å bli frisk forsvinner. Det er en dårlig innsats fra vårt samfunn. Tiden er nå inne for å prioritere rus og psykisk helse i helsevesenet. Psykiske helseplager er en av de aller viktigste årsakene til sykdom og fravær på arbeidsplassen. Derfor må vi gjøre det enklere å kombinere jobb med behov for behandling i perioder med mindre eller større psykiske sykdomsplager. Ulike psykiske plager krever ulik oppfølging. Noen trenger ro, hvile og helsehjelp. For andre kan det å gå sykemeldt gjøre ting verre. Denne fleksibiliteten må vi jobbe for å få inn i hele vårt arbeids- og samfunnsliv. Først da klarer vi å ta gode grep for å bedre den psykiske helsen. Regjeringen vil jobbe for å organisere helsetjenester bedre. Arbeidet skal skje gradvis, og de ansatte skal involveres i prosessen. Det siste poenget jeg har lyst å ta opp i dag, er regjeringens samarbeid med Stortinget. Regjeringen skal forvalte det politiske flertallet i fellesskap med Kristelig Folkeparti og Venstre. Vi skal ha tett kontakt med våre stortingsgrupper. Regjeringen ønsker også et konstruktivt samarbeid med opposisjonen. Jeg er derfor veldig glad for at veldig mange opposisjonspolitikere i løpet av denne debatten har erklært at de skal være konstruktive. Det er viktig for det norske samfunnet. Store reformer er tjent med brede forlik. Da blir de varige og bedre. Derfor er regjeringen innstilt på å komme med åpne spørsmål og diskusjoner til Stortinget for å finne de gode prosessene og for å få igjennom de viktige, store og fremtidsrettede reformene. Derfor er det også viktig at de gode ideer og forslag som kommer fra andre partier, skal vurderes seriøst og gis en god tilbakemelding. Fra tid til annen vil helt sikkert konstruktive forslag også bli vedtatt, fordi vi i fellesskap har et ansvar for å forvalte Norge fremover – uansett om man er i posisjon eller opposisjon. Vi ser frem til en periode hvor Stortinget forsterkes som politisk verksted, og vi ser frem til ordskiftene som følger med. Da regner vi med at man gjør som man sier, nemlig stemmer for det man er for og passer på å være i god dialog om at det ikke bare blir politisk spill, men at det arbeidet som regjeringen og Stortinget skal gjøre i fellesskap de neste fire årene, faktisk blir til det beste for innbyggerne i Norge. | 2013-10-23 |
Erna Solberg | F | Høyre | Det er et spennende spørsmål å bli utfordret med. Jeg tror at mye av den drivkraften ligger i noe av det jeg innledningsvis snakket om: Jeg har i hele mitt politiske liv vært opptatt av at kunnskapssamfunnet og kunnskap er den viktigste måten man klarer å løfte enkeltmennesket på. Den måten som enkeltmennesket klarer å løfte seg selv på, er å sørge for god kunnskap og kompetanse. Derfor er det å løfte hele Norge et spørsmål om summen av å løfte hver enkelt person. Derfor er jeg opptatt av å realisere kunnskapssamfunnet. Jeg tror at utdanning er vår beste sosialpolitikk. Jeg tror at utdanning er vår beste kunnskapspolitikk. Jeg tror at utdanning er vår beste og miljø- og næringspolitikk. Det å skape sosial mobilitet henger mye sammen med bl.a. utdanning. Det andre som er viktig, er å sikre at de som faller utenfor, alltid får en ny sjanse. Det dreier seg om engasjementet for rus og psykisk helse. Hvis man begynner å falle ut av vårt veldig strømlinjeformede samfunn, hvor du egentlig går ett løp fra første skoledag og videre oppover, er det vanskelig å komme tilbake igjen. Det å skape muligheter til å komme tilbake igjen, enten det er inn igjen i utdanningssystemet eller inn igjen i arbeidslivet – få den hjelpen man trenger – er én av mine sterkeste motivasjonsfaktorer. | 2013-10-23 |
Erna Solberg | F | Høyre | Det enkle svaret på det er ja. Jeg mener at det å gi en trygg barndom, å gi en trygg oppvekst, faktisk er det viktigste forebyggende tiltaket vi har mot problemer på nesten alle felt. I vårt engasjement for psykisk helse og for å løfte utdanningssamfunnet, er det viktig å huske at hvis et barn sitter med klump i magen, frykt for friminuttet, frykt for skoleveien eller for hva som kan skje, ja, så blir ikke læringseffekten særlig stor, og det man opplever der, kan gi arr for resten av livet. Derfor er det utrolig viktig at vi gjør en innsats – for i det hele tatt å sørge for at resten av politikken fungerer – med utgangspunkt i at hvert enkelt barn skal få den best mulige oppveksten. Det dreier seg om å slåss mot mobbing. Det dreier seg om å lære våre barn anstendig oppførsel overfor andre. Det dreier seg om å lære alle barn i Norge forståelsen av empati. Det dreier seg om å ansvarliggjøre foreldre. Det dreier seg om å hjelpe de barna som blir utsatt for mobbing, og sørge for at skolesamfunnet slår ned på det med en gang. | 2013-10-23 |
Erna Solberg | F | Høyre | Det er jo ikke riktig å si at dette ikke står omtalt i plattformen. Det står omtalt i plattformen. Det som står omtalt i plattformen, er at vi skal sørge for at egenkapitalkravet praktiseres på en fleksibel måte slik at det er mulig for unge å kunne etablere seg med bolig. Det betyr at vi kommer til å være i dialog med Finanstilsynet om at de må legge større vekt på hvordan det ordentlige bankhåndverket skal utføres, at et 15 pst.-egenkapitalkrav ikke kan være et absolutt krav. Når folk har muligheten til å betjene sitt eget lån, bør de få lån selv om de ikke har egenkapital på det nivået. Det er en diskusjon vi vil gå inn i. Så er det sånn at jeg og Jens Stoltenberg har en erfaring felles, nemlig at vi begge gikk ut av utdanningssystemet omtrent på det tidspunkt da vi hadde den største arbeidsledigheten og det største boligkrakket. Vi vet at det er viktig å sørge for at folk ikke låner mer enn de kan håndtere. Vi har vært uenig i at det gjøres gjennom et absolutt 15 pst.-krav, det er bankhåndverket som gjøres i hver bank som må ta ansvar for å vurdere hva kunden tåler. Det skal vi ha en dialog med Finanstilsynet om. Så kommer vi til å vurdere om vi kan få til det vi sa i valgkampen, at et egenkapitalkrav vil bli senket for veldig mange grupper. | 2013-10-23 |
Erna Solberg | F | Høyre | Vi står ved at vi skal bygge flere veier enn det den forhenværende regjeringen la opp til i Nasjonal transportplan. Det er ikke mulig å lese noe annet ut av den plattformen som vi har lagt frem. I den grad det nå lages uro, er det fordi Arbeiderpartiet vil lage uro om disse veiprosjektene. Det er nemlig ikke sånn at alle veiprosjekter som Arbeiderpartiet lovet før valget i 2005, sto i Soria Moria-erklæringen, selv om andre partier var enige om dem. Det er ingen tradisjon for at plattformer i Norge er så detaljerte. Det er tradisjon for at man viser retning, og så går man hvert enkelt år gjennom budsjettet. Men jeg kan love Jens Stoltenberg at vi kommer til å bygge mer vei, og vi kommer til å se igjen de veiprosjektene som vi har snakket om i valgkampen, i de prioriteringene som denne regjeringen kommer til å gjøre. Hvert enkelt budsjett i årene fremover kommer til å bidra til mer veibygging. | 2013-10-23 |
Erna Solberg | F | Høyre | Vi står ved løftene våre om at vi skal satse på de offentlige sykehusene. Vi vil hvert enkelt år komme tilbake til hvor mye vi øker budsjettet. Det hadde vært kjekt hvis vi hadde hatt et bedre utgangspunkt med det budsjettet som ligger til grunn nå. Det er jo sånn at Arbeiderpartiet lovet 12 mrd. kr mer. Hvis vi fordeler det på fire år, betyr det at det burde vært 3 mrd. kr i det budsjettet som foreligger nå. Der ligger det 2,4 mrd. kr, så Arbeiderpartiet er 600 mill. kr på etterskudd i forhold til sine egne valgløfter, og vi skjønner at vi må dekke opp for det Arbeiderpartiet selv ikke klarte å prioritere til sykehusene. Det har vi ambisjoner om å få til med de forutsetningene som ligger i enhver plattform, men det er avhengig av den økonomiske utviklingen fremover. Høstens budsjett ser jo ut til å ha fått plass til mye, men altså ikke 3 mrd. kr til vekst i helseforetakene, noe som ville vært den logiske fordelingen av satsingen når man sier 12 mrd. kr på fire år. | 2013-10-23 |
Erna Solberg | F | Høyre | Jeg tror at hvis man ganger 2,6 med 4, får man ikke mer enn 12, men det kan jo Jens Stoltenberg regne på etterpå. Vi har vært tydelige på hvordan vi skal styre helseforetakene og helsepolitikken i årene fremover. Det er ikke slik at det blir flere sentraliserte beslutninger. Utgangspunktet vårt er ønsket om å desentralisere, sørge for at de enkelte sykehusene fatter flere beslutninger enn det gjøres på regionalt nivå. Det viktige grepet for å få det til har Høyre snakket om i åtte år på Stortinget – jeg er litt forbauset over at Arbeiderpartiet ikke har oppdaget det. Det er nemlig at vi må ha en nasjonal helseplan med en helt annen styringsbit, som denne salen skal være med på. Det er mulig at det er sentralisering å trekke Stortinget mer med i helsepolitikken. Jeg mener at det er en demokratisering å gjøre det. Den nasjonale helseplanen skal på plass her. Når den er på plass, har vi styringsinstrumentet som vil gjøre at de regionale helseforetakene etter hvert kan avvikles. Vi håper vi klarer å få gjort det i denne perioden. Helseministeren holdt i går et møte med et klart og tydelig signal: Alle skal fortsette som før, for det viktigste nå er å få på plass den nasjonale helseplanen, som skal være styringsinstrumentet som Stortinget skal være med på å vedta. | 2013-10-23 |
Erna Solberg | F | Høyre | Jeg tillater meg å være uenig. Det kommer ikke til å være mangel på beslutninger. Det kommer både Helsedepartementet og de regionale helseforetakene til å ta etter de retningslinjene som gis av Helsedepartementet. Vi tror vi faktisk er i stand til å foreta styring av den offentlige sektor. Det er mulig at den avgående regjering ikke følte at den kunne styre offentlig sektor, og at det derfor ble et vakuum hvis den ikke hadde en forlenget arm som man ga instrukser. Vi har en ambisjon om å ha tett styring av de regionale helseforetakenes beslutninger. Så er hele målet å desentralisere enda mer, slik at sykehusene kan utvikles i samarbeid lokalt og ikke gjennom en regional fordeling av oppgavene – etter den planen som Stortinget i fremtiden skal vedta, som vil fortelle om ambisjonene våre på området, og som skal gi kriterier for kvalitet og for hvordan vi skal utvikle helsesektoren. Jeg mener at det har vært et vakuum i demokratiet med den modellen som har vært. Vi skal gjeninnføre mer åpenhet, mer demokrati og flere lokale beslutninger for utviklingen i helsevesenet. | 2013-10-23 |
Erna Solberg | F | Høyre | For det første har jeg lyst til å takke for lykkeønskningene. Det er hyggelig. Det blir mange samarbeidsmuligheter i årene fremover i Stortinget. Jeg hørte nok replikkordskiftet mellom statsråd Helgesen og Liv Signe Navarsete litt annerledes enn den gjengivelsen som nå ble gitt. Det han sa, var at denne regjeringen baserer seg på folkeretten, at FN er det viktigste instrumentet for folkeretten. Det er ikke slik at det alltid bare er FN. Han sa ikke at det var aktuelt for Norge å føre en annen politikk eller gå inn i andre konflikter. Han konstaterte det som er folkerettslig viktig, at fortolkningen av folkeretten ikke gis bare eksklusivt til FN, men det FN gjør, og det Sikkerhetsrådet eventuelt beslutter, er den naturlige fortolkningen av folkeretten. Men i noen tilfeller vil det, som han bl.a. nevnte, bli spurt om hjelp, og da vil det være folkerettslig legitimt å delta. Dette er i og for seg først og fremst en akademisk diskusjon. Vi mener at når man skal gå inn i konfliktområder eller annet, er sikkerhetsrådsbeslutninger det beste vi kan få fra dem som forvalter folkeretten i dag. Dette vil være hovedlinjen. Men vi kan aldri si at det aldri vil komme en situasjon som situasjonen i Kosovo, da et bredt flertall i Stortinget var enig i at Norge deltok. | 2013-10-23 |
Erna Solberg | F | Høyre | Jeg tror faktisk at det er klokt for et land som Norge ikke å bestemme seg 100 pst. for hva man gjør i tenkte tilfeller i fremtiden. Vi har sagt at vi skal bygge på folkeretten. Det er et klart og tydelig mandat. FN er det viktigste instrumentet for fortolkning av det. Hovedtyngden i det vi tenker, vil alltid være at det er Sikkerhetsrådets mandat som vil være viktig. Så kan det komme situasjoner hvor det vil være aktuelt å delta uten at Sikkerhetsrådet har gitt et klart mandat, eller det kan være diskusjon om hvor klart man skal fortolke folkeretten. Jeg tror vi i Norge i fremtiden skal ha en slik åpning, på samme måte som da man i denne stortingssalen var enige om at vi skulle delta i Kosovo for å sikre at det ikke ble etnisk rensing, til tross for at Sikkerhetsrådet ikke hadde gitt en klar resolusjon om det. Jeg mener at det viktigste er å følge FN, men at vi ikke alltid må låse oss. Folkeretten gir andre muligheter. De kan komme. | 2013-10-23 |
Erna Solberg | F | Høyre | Ja, den største utfordringen for den langsiktige utviklingen i Norge er å sørge for at vi har flere ben å stå på. Vi mener at todelingen av norsk økonomi er en utfordring, særlig fordi den ene delen svekkes så betydelig i dagens situasjon. Det betyr ikke at vi skal svekke den andre delen, olje- og gassvirksomheten, men det betyr at vi må ha en bevisst strategi og politikk for hvordan vi løfter nye områder – områder der vi er sterke, som f.eks. fiskeri- og maritime næringer, men også områder som vi ikke er så sterke på, men bør bli sterke på, som er teknologiske områder. Vi bør altså jobbe bevisst når det gjelder forskning, innovasjonsevne og rammebetingelser for norsk næringsliv, slik at vi er et land der det er interessant å investere og utvikle nye arbeidsplasser. Så må vi løfte kompetansen i hele samfunnet. Miljøaspektet er en av de viktige tingene. Norge har mye kompetanse på en del teknologier som gjør at vi kan være verdensledende på teknologiutvikling innenfor også miljøområdet. Derfor er vi så opptatt av at vi skal gjennomføre det de fire partiene som samarbeider, har sagt om teknologifondet. | 2013-10-23 |
Erna Solberg | F | Høyre | Det er litt tidlig å komme med løypemeldinger for prosesser. Regjeringen har hatt én ordinær regjeringskonferanse så langt og må få litt tid til å områ seg. Men vi tenker at det er viktig at vi forsterker noen av tiltakene raskt, altså at vi jobber med tiltakene, med det som har effekt. Stortingsmeldinger er viktige med tanke på ambisjoner og politisk tilslutning til sakene, men det viktigste er at vi faktisk gjør noe, og vi har ambisjoner om å begynne å gjøre noe raskt. Så har vi sagt at vi skal komme tilbake til Stortinget med en sak. Jeg er ikke sikker på om vi kan love å gjøre det i løpet av denne stortingsperioden. Jeg tror at det da i altfor stor grad vil bli en statusrapport og i altfor liten grad en klar og tydelig linje fremover, så vi kommer til å trenge litt mer tid. Men vi vil fortløpende rapportere på disse områdene til Stortinget. Så er det noen vanskelige og store saker, sånn som CCS-spørsmålene, hvor det store prosjektet ble nedlagt rett etter valget. Det betyr at vi må ha en helt annen og ny strategi på det, i og for seg i tråd med det flere opposisjonspartier har sagt tidligere. | 2013-10-23 |
Erna Solberg | F | Høyre | Den setningen understreker det som jeg mener er viktig. Det som er viktig når det gjelder offentlige tjenester, er at de har høy kvalitet, at de er gode, at de er offentlig finansiert og at alle har tilgang til tjenestene. Det er det offentliges ansvar. Så mener jeg at ulike personer i ulike organisasjonsformer faktisk kan levere offentlige tjenester på mange områder, og jeg ser at innovasjonskraften blir større av at det er flere som leverer tjenester. Jeg tror at det offentlige – ikke minst der hvor vi har store, etablerte organisasjonsformer innenfor det offentlige – ofte har godt av å bli utfordret av andre som kan tenke annerledes og fleksibelt med hensyn til hvordan de løser det. Derfor er jeg opptatt av at det vil være noen tilbud – f.eks. innen psykisk helse, f.eks. for jenter eller gutter med spiseproblemer – hvor en ser at andre har tenkt andre måter å jobbe med dette på, som har gode resultater. Derfor trenger vi et mangfold. Derfor vil jeg gå lenger og si at det ikke er omtrent det samme, jeg vil si at det faktisk er et mål i seg selv at det er en dynamikk, og at det er noen som leverer fordi de kan tenke nytt og annerledes. Men tilgangen og finansieringen er det viktige for å sikre at alle får, og at det er god kvalitet. Det skal vi ordne. | 2013-10-23 |
Erna Solberg | F | Høyre | Nei, jeg er uenig i det. Jeg mener at det må være mulig å få til to ting: Det er å opprettholde et velferdssamfunn, opprettholde det gode samfunnet vi har i dag, som i stor grad er knyttet til det oljebaserte næringsliv og inntektene vi får fra det, samtidig med at vi bygger opp et sterkere annet næringsliv. Hvorfor mener jeg det? Jo, fordi kostnaden ved den omstillingen som ofte foreskrives her, er for stor. Den betyr færre jobber i en periode. Den betyr flere folk som har problemer med å betale boliglånene sine. Derfor ønsker jeg en gradvis forskyvning fra at så mye av inntekten vår kommer fra oljevirksomheten, over til at vi får annet næringsliv som også kan bære vårt kostnadsnivå. Målet må være at det nye næringslivet også bærer vårt kostnadsnivå, for hvis ikke betyr det en velferdssenkning. Det betyr at vi har mindre rom til å hjelpe de svakeste gruppene over offentlige budsjetter, og det betyr at hver enkelt nordmann vil ha et dårligere velferdsgrunnlag. Derfor må vi forsøke å få til en oppgave som jeg vet er stor og utfordrende: få et nytt og stabilt og godt næringsliv med høy evne til å bære kostnader, og samtidig ha oljevirksomhet. | 2013-10-23 |
Erna Solberg | F | Høyre | La meg benytte muligheten til både å korrigere noe jeg sa feil tidligere, og dermed også bekrefte det representanten Jens Stoltenberg sa, nemlig at vi vil komme med en sak om forsterking av klimaforliket til Stortinget. Jeg kom i skade for i et replikkordskifte å si at vi ikke ville klare en melding i denne stortingsperioden, det skulle være i denne stortingssesjonen – som det da ligger et forslag om. Jeg tror ikke jeg kan love at vi klarer å levere en sak i løpet av det første året, ikke minst med henblikk på at til tross for at Stortinget var lovet en sak i forrige periode, før 2010, ikke fikk den før i 2012 – med den begrunnelsen fra den forrige regjeringen at det er viktig å ha gode planer på hver sektor for å komme frem til de ulike tiltakene. Men vi har en ambisjon om å komme med tiltak på veien og ikke vente til det tidspunktet. Så har jeg også lyst til å si at vi i vårt plattformsgrunnlag har sagt at vi skal gjøre en vurdering av et eget mandat for investeringer av fornybar energiproduksjon innenfor Statens pensjonsfond utland. Så det ene punktet her vil vi iallfall fra regjeringens side – for Rasmus Hansson – gjøre en vurdering av. Så har jeg lyst til å si at jeg har sittet lenge og lyttet til denne debatten. Vi har hørt mye fremtidsoptimisme, mye glede over kunnskapssamfunnet, mye glede over at vi skal investere i infrastruktur fremover. Jeg har hørt mye optimisme sett fra fire partier i denne salen om nye samarbeidsforhold knyttet til hvordan Stortinget skal fungere, og til politikken. Jeg tror jeg har lyttet til en litt annen debatt enn de rød-grønne politikerne, som herfra har sagt at de ikke har oppfattet at det er forventning eller interesser. Derimot har jeg opplevd noen erkjennelser som jeg håper at de representantene som er kommet med dem, f.eks. representanten Kolberg, vil se at verden faktisk er sånn at det er skrittvise reformer vi står for. Ja, det har vi alltid stått for. Det er faktisk sånn at vi er opptatt av samarbeid, vi er opptatt av at det er mindre forskjeller. Men vi er litt mer opptatt av å hjelpe de fattige fremfor å være så opptatt av å straffe de rike i vårt samfunn. Ja, det er faktisk sånn at de argumentene som Martin Kolberg brukte mye av sitt innlegg på å snakke om, og det samfunnet han snakket om, var vel mest Arbeiderpartiets retorikk om Fremskrittspartiet, Høyre og de borgerlige partiene, ikke hva vi selv hadde sagt eller ment fremover. Men jeg er jo glad for at Martin Kolberg nå har fått øynene opp for at vi er partier som er opptatt av å ta samfunnsansvar. Vi er opptatt av den sosiale utviklingen i vårt samfunn. Vi er opptatt av at de svakeste skal få det bedre, og vi er opptatt av at vi skal ha gode forhold på arbeidsmarkedet og bygge på trepartssamarbeidet, noe Høyre har gjort i mange år og mener er viktig, men ikke eksklusivt. Det er viktig at demokratiet også setter grenser for hvor langt partene utenfor demokratiet og det direktevalgte demokratiet foretar av prioriteringer. | 2013-10-23 |
Erna Solberg | F | Høyre | Jeg skal unngå å ta hele invitten til den store ideologiske debatten som Martin Kolberg la opp til. Jeg tror rett og slett at det ville tære på denne forsamlingens tålmodighet på slutten av treminuttersinnleggene. Vi får komme tilbake til det. Jeg bare konstaterer at jeg nok tror vi skal diskutere hvilke sitater man eventuelt skulle ha på meg. For det jeg har sagt, det jeg har vært opptatt av, er at vi i mange sammenhenger ser at systemene våre av og til er så firkantet at de står i veien for gode løsninger for enkeltmennesker. Et av engasjementene mine er at de som ramler gjennom sikkerhetsnettet vårt, skal få en bedre politikk i årene fremover, for systemene våre har ikke klart å fange dem opp så godt som vi skulle ønske at de hadde gjort. Så vil jeg gjerne bekrefte overfor SV at vi styrer etter klimaforliket, og det betyr alle delene av dette. Vi har faktisk sagt at vi skal ha en sterkere satsing på kollektivløsninger i de store byene enn det den forrige regjeringen la frem i Nasjonal transportplan. Det har vi gjort gjennom markeringer i valgkampen mellom de fire partiene som har en avtale knyttet til dette, bl.a. i forbindelse med støtte til de store kollektivløftene som må gjøres knyttet til baneinvesteringer fremover. Så det er ingen grunn til å være redd for at det ikke skulle være på plass – det er på plass. Så vil jeg til slutt si: Det er fint at det er store forventninger til en ny regjering. Den har vært i aktivitet i seks dager. Jeg skjønner at forventningene er at vi skulle ha levert, at vi skulle hatt detaljerte planer på mange områder, men jeg har lyst til å minne Arbeiderpartiet om at før valget i 2005 hadde de en lang liste over veiprosjekter som deres alternativ til Nasjonal transportplan skulle virkeliggjøre. Ett av dem er et veldig viktig veiprosjekt i mitt hjemdistrikt – veien fra Os til Fana. Jeg håper vi kommer i gang i vinter – åtte år etter at man faktisk sa at dette var viktig å gjennomføre, også i den første fireårsperioden. Det skjer ting på veiprosjekter. Det gjelder ikke alle billene, øyenstikkerne eller annet vi kommer over når man begynner å grave og kartlegge ny vei, som enhver regjering har gjort, men jeg kan love én ting: Det blir faktisk mer vei med denne regjeringens politikk, og det blir mer kollektivsatsing. | 2013-10-23 |
Hans Olav Syversen | M | Kristelig Folkeparti | Jeg er klar over at vi har gått fra å være Stortingets sjette største parti til å bli Stortingets fjerde største parti, men jeg kan gjerne gå ytterligere oppover på listen. Jeg vil selvfølgelig først – på vegne av Kristelig Folkeparti – gratulere Erna Solberg som landets nye statsminister. Vi er også glad for samarbeidsavtalen som ligger til grunn for regjeringen, og som statsministeren understreket i sitt innlegg. «(…) der maa regjeres med Storthinget», sa Johan Sverdrup. Dessverre lyktes han ikke selv med det etter hvert, men vi legger til grunn at det er også regjeringens holdning – at man skal regjere med Stortinget. (…) Jeg har lyst å komme med en personlig utfordring. Statsministeren har et langt politisk virke bak seg, så mitt spørsmål er: Hva er statsministerens motivasjon og drivkraft? Hva vil hun oppnå for landet, nå når hun får denne viktige jobben som landets statsminister? | 2013-10-23 |
Hans Olav Syversen | M | Kristelig Folkeparti | Jeg tror vi kan være enig i mye av det som statsministeren nå la til grunn. Derfor har jeg en helt konkret oppfordring til statsministeren: Hun snakket nå om dem som faller utenfor. I Bondevik II-regjeringen – hvor også statsministeren var en viktig deltaker – satte man kampen mot mobbing høyt på dagsordenen, ved at statsministeren selv engasjerte seg. Forskere har senere slått fast at det kraftige nasjonale fokuset hadde signifikant effekt på mobbingen i Norge. Fra 2004 har mobbingen igjen økt. 5–7 pst. av elevene i skolen opplever i dag mobbing. Det tilsvarer 40 000–50 000 barn. Jeg vil herved utfordre statsministeren personlig til å sette et kraftig nasjonalt fokus på kampen mot mobbing i skolen, i arbeidslivet og på digitale medier. Vil statsministeren gjøre det? | 2013-10-23 |
Hans Olav Syversen | M | Kristelig Folkeparti | Takk for hyggelig hilsen fra representanten Keshvari, og lykke til også til han i en viktig jobb for sitt parti her i Stortinget! Vi har i fellesskap mye viktig å forvalte i dette landet. Selve fundamentet er kanskje det aller viktigste. I den samarbeidsavtalen som Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre har inngått, står det følgende: «Samarbeidspartienes verdiforankring ligger i rettsstatens og demokratiets prinsipper, og den kristne og humanistiske kulturarv.» Vi er glad for at et slikt fundament er så solid fundert i denne avtalen. Vi har mye å forvalte ellers også. Vi skal forvalte en god økonomi, som selvfølgelig er under press gitt rammebetingelsene hos vårt næringsliv som følge av situasjonen i mange andre and. Vi har store naturressurser vi skal forvalte. Vi har en sosial profil, som det har vært tverrpolitisk enighet om, som skal forvaltes. Og vi har også et felles ansvar utenfor landets grenser som vi også må forvalte videre. For meg er et velferdssamfunn mye mer enn en velferdsstat. Jeg oppfatter også at regjeringens plattform sier noe om dette, at velferdssamfunnet er noe langt mer enn selve staten. Det er de grunnleggende enheter, det er familien, det sivile samfunn, det er de mindre enheter. Og så har vi selvfølgelig det offentlige i tillegg. Det er denne sameksistensen jeg håper at en ny regjering kan gi helt ny kurs på i forhold til den avgåtte. Jeg synes det er en demonstrasjon av maktesløshet når SVs parlamentariske leder i dag fremmer et privat forslag om å gi langsiktige avtaler for rusinstitusjoner. En uke etter at man har gått av fra regjeringen, er det opportunt å fremme et slikt forslag. Det er å bevise sin egen maktesløshet i regjering når man legger fram et slikt forslag. Vi har forventninger, i fellesskap med de tre andre partiene, om å få dette på et bedre spor enn det har vært. Vi hadde en verdidebatt den første dagen av denne todagersdebatten. Den gikk på reservasjonsadgangen for fastleger – en reservasjonsadgang som har vært der siden abortloven kom, og som har virket under statsministrene Harlem Brundtland, Nordli før det, Jagland, Stoltenberg I og Stoltenberg II, i hvert fall i syv år. Da må man spørre seg om den retorikken som ble kjørt i denne salen i går, er i samsvar med virkeligheten. Selvfølgelig er den ikke det. Dette er ikke omkamp om abortloven, slik Helga Pedersen antyder i sitt blogginnlegg, dette er å ivareta både pasientrettigheter og legers samvittighet. Jeg er overbevist om at helseministeren vil sørge for at dette kommer i et meget godt spor. Vi har store forventninger også til sykehuspolitikken – jeg ser at helseministeren sitter i salen. Det var oppsiktsvekkende å høre den avgåtte statsministeren snakke om helsepolitikken. At Bondevik I-regjeringen overtok en reform som var helt uferdig, sa han ikke et ord om. Økonomien var helt ute av lage. Og bare for å minne om det – tilsynsmyndighetene sa i 2011 at omtrent i hele 2011 var Ahus uten styring fra de myndighetene som skulle ha styring. Likevel har man altså frimodighet til å snakke om den nåværende regjering og hva den skal gjøre. Her er det mye å rydde opp i i eget bo. Vi er beredt til et godt samarbeid med den nye regjeringen. Det gjør vi med frimodighet ut fra den samarbeidsavtalen som ligger til grunn, og vi ser fram til et videre konstruktivt samarbeid både med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre – og også andre partier i denne sal. | 2013-10-23 |
Hans Olav Syversen | M | Kristelig Folkeparti | Akkurat som Irene Johansen sikkert skulle ønske, ønsker vi at vi skulle hatt 50 pst. av stemmene. Da kunne vi styrt akkurat som vi ville, basert på eget partis politikk og program. Men nå er vi altså ikke helt der, for å si det forsiktig! Vi er avhengig av samarbeid med andre partier for å få flertall for viktige saker for oss, akkurat som Arbeiderpartiet er det for seg. Jeg vil gi ros til den avgåtte regjering for innsatsen når det gjelder bistand. Jeg vil også gi ros til den påtroppende regjering, som allerede har tatt inn et av våre viktige forslag når det gjelder utvikling i de fattigste landene, nemlig at en del av pensjonsfondet skal brukes til nettopp investeringer i fattige land. Så får vi komme tilbake til budsjettdebatten og se akkurat hva prosentsatsen blir. Representanten Johansen kan være sikker på at vi skal kjempe hardt for den. | 2013-10-23 |
Hans Olav Syversen | M | Kristelig Folkeparti | Jeg tror historien viser at det regjeringen Bondevik bestemte seg for i 2001–2005 når det gjaldt folkerettslig grunnlag for når man grep inn og ikke, står seg meget godt. Jeg vil dog ikke være med på beskrivelsen av at daværende utenriksminister skulle gå inn sammen med andre land «uansett pris». Det får virkelig stå for representanten Slagsvold Vedums egen regning. Jeg er tilfreds med den klare markeringen som også statsministeren har gjort her i dag, nemlig at utgangspunktet for denne regjeringen er et folkerettslig mandat, slik det utvikles gjennom Sikkerhetsrådets vedtak. Det er vårt utgangspunkt, som det har vært tidligere. Det vil det fortsatt også være. | 2013-10-23 |
Hans Olav Syversen | M | Kristelig Folkeparti | Jeg kan fastslå fullt og helt at både Kristelig Folkeparti og Venstre hadde samme holdning når det gjelder Lofoten, Vesterålen og Senja. Enhver antydning om noe annet faller på sin egen urimelighet. | 2013-10-23 |
Hans Olav Syversen | M | Kristelig Folkeparti | Vi er et sentrumsparti, så da har jeg jo indirekte svart på spørsmålet. Vi er et konstruktivt opposisjonsparti, men vi har også en samarbeidsavtale som ligger til grunn for det arbeidet vi skal gjøre i Stortinget, og jeg er sikker på at representanten Andersen er vel kjent med at et av de viktigste områdene vi skal få samarbeide om, er budsjettet. Det kommer vi til å begynne med om ikke veldig lenge, og jeg er helt sikker på at det blir et godt samarbeid mellom Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet også om budsjettet. Vi er ikke en del av regjeringens parlamentariske grunnlag som sådan, men vi er et konstruktivt opposisjonsparti med en solid samarbeidsavtale som ligger i bunn. | 2013-10-23 |
Hans Olav Syversen | M | Kristelig Folkeparti | Jeg synes jo det er litt interessant at representanten Stoltenberg nå har gjort seg til ombudsperson på vegne av Høyre og Fremskrittspartiets velgere og bruker mye tid på å fortelle hvor skuffet de eventuelt burde være. Jeg er sikker på at Høyre og Fremskrittspartiet selv vil motta skuffelser hvis det blir behov for å si fra om det. Representanten Lysbakken var skuffet over vår reaksjon på det fremsatte representantforslaget fra SV når det gjelder avtaler innenfor rusomsorgen. Skuffet og skuffet – jeg skjønner ikke helt det. Det må faktisk være lov å påpeke at man har sittet åtte år i regjering og ikke har fått til mer enn man har gjort på akkurat dette området som man i hvert fall verbalt i så mange år har sagt at man ønsker å gjøre noe. Lysbakken sa at vi i Kristelig Folkeparti bør være glade, for nå kan det kanskje bli flertall for dette. Dette er en ganske interessant opplysning. Vi har altså hatt voteringer i denne sal, hvor daværende parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet, Helga Pedersen, ba om å få oversendt Kristelig Folkepartis forslag til regjeringen for at man skulle arbeide med det. Jeg skjønner altså på Lysbakken at det egentlig heller ikke var flertall i regjeringen for en ny politikk overfor ideell sektor, men jeg kan love Lysbakken at vi seriøst skal gå inn i arbeidet også med det representantforslaget som er fremlagt fra SV. Representanten Navarsete var innom det hun oppfattet var de store linjer i denne debatten, og hun påpekte at Kristelig Folkeparti og Venstre har opptrådt som selvstendige partier. Det er en helt korrekt observasjon. Samtidig er vi tilfreds med den måten regjeringen og regjeringspartiene har møtt Stortinget på. Vi ser fram til et godt samarbeid. Men jeg har også merket meg at det er forskjell på det som var den rød-grønne konstellasjonen. Det ene utfallet etter det andre fra SV og Arbeiderpartiet når det gjelder legenes reservasjonsadgang, har blitt møtt på en helt annen måte fra Senterpartiet, og det merker vi oss med glede. Når det gjelder de fremlagte forslag, er det mye der som alt er ivaretatt i samarbeidsavtalen, så vi ser ikke behov for å stemme for dem. Når det gjelder Statens pensjonsfond, gleder jeg meg til en fortsatt debatt med både Miljøpartiet De Grønne og andre når vi får årsmeldingen for pensjonsfondet. Da kan vi gå grundig gjennom de helt relevante problemstillingene som representanten Hansson har tatt opp. | 2013-10-23 |
Hans Olav Syversen | M | Kristelig Folkeparti | Jeg er veldig glad på Kristelig Folkepartis vegne – og jeg tror på den ideelle sektorens vegne – for at man har satt denne viktige sektoren så mye i fokus. Er det handlekraftig etter sju år i regjering å sette ned et utvalg som – og jeg minner om det – skulle se på lov om offentlige anskaffelser, hvorvidt man skulle bruke handlingsrommet i denne loven, og om det var et handlingsrom? Det er det utvalget som den forrige regjeringen satte ned etter sju år. Da er jeg litt i tvil om det er handlekraft som er blitt utvist. Men jeg er veldig glad for de optimistiske tonene fra flere partier her. Det gleder meg, og det tror jeg gleder den ideelle sektor, hvor altfor mange institusjoner er blitt lagt ned uten at det egentlig var faglig belegg for at så skulle skje. | 2013-10-23 |
Jens Stoltenberg | M | Arbeiderpartiet | I valgkampen presenterte dagens regjeringspartier en lang rekke svært dyre og ambisiøse valgløfter. Mange av dem er ikke å finne i den regjeringsplattformen de har laget etter valget. Ett eksempel på det er at de gjennom hele valgkampen – og gjennom lang tid også før valget – lovet å redusere egenkapitalkravet ved boligkjøp for unge boligkjøpere. Jeg forstår at på de områdene der partiene er uenige, så kan man kanskje forhandle bort valgløfter i regjeringsforhandlinger. Men dette var begge partiene enige om før valget. Likevel har man ikke fulgt det opp. Jeg mener faktisk det er bra for landet at de er mer ansvarlige nå etter valget. Det handler om stabiliteten, tryggheten, i boligmarkedet og i hele bankvesenet vårt, og om at man ikke overprøver den type faglige krav. Men jeg er også enig med en samlet boligbransje som sier at det er et hån mot alle unge som stemte på disse partiene, at de få dager etter valget går bort fra et så konkret valgløfte. Mitt spørsmål er: Hva har endret seg fra dere lovet dette få dager før valget, til dagene etter valget, siden dere går bort fra dette valgløftet? | 2013-10-23 |
Jens Stoltenberg | M | Arbeiderpartiet | Det er ingen tvil om at det regjeringen nå gjør, er å gå bort fra det man lovet før valget. Da lovet man å senke kravet. Det som står i plattformen, er en fleksibel praktisering. Det er allerede dagens praksis. Det er allerede i dag adgang til fleksibel praktisering, og man kan – f.eks. gjennom tilleggsgarantier – senke kravet om 15 pst. Man går bort fra det man sa så sent som i en pressemelding 23. august, at kravet skulle senkes. Det er ikke fulgt opp. Problemet er at dette er ett av mange eksempler på at man sa veldig tydelige ting før valget og sier noe annet etter valget. En samlet boligbransje er altså enig i vår vurdering av dette. Et annet område er vei. Der lovet man veldig mange konkrete veiprosjekter utover den rekordsatsingen som var i Nasjonal transportplan fra vår side. Jeg aksepterer igjen at kravet om å fjerne alle bommer, som ett parti hadde, kanskje ikke blir noe av – selv om jeg ser at TV 2 nå har laget et bom-meter som måler alle de bompengene som skal kreves inn også med den nye regjeringen. Problemet er at det nå er uklarhet også om de nye veiprosjektene de lovet, som de lovet sammen, blir noe av. Mitt spørsmål er: Står dere ved de konkrete veiløftene dere kom med – i tillegg til Nasjonal transportplan – før valget? | 2013-10-23 |
Jens Stoltenberg | M | Arbeiderpartiet | Jeg er ikke tvil om at det kommer til å bli mer vei. Det er det også lagt opp til i den nasjonale transportplanen denne regjeringen har lagt fram. Men det holder ikke å bygge flere veier. Det avgjørende er at man må følge opp alle de konkrete veiprosjektene som man drev valgkamp på rundt omkring i landet, og det er det fortsatt uklart om man faktisk kommer til å følge opp. Så er det et tredje løfte hvor det også er usikkerhet, men der jeg håper at regjeringen vil følge opp. Det er løftet om minst 12 mrd. kr mer til sykehusene. Det er viktig at sykehusene får forutsigbarhet. Vi lovet 12 mrd. kr mer til sykehusene. Høyre og Fremskrittspartiet sa at det måtte være minst 12 mrd. kr, fordi man i tillegg skulle finansiere den automatiske finansieringen av kommersielle sykehus. Og fordi det er oppstått usikkerhet om det, spør jeg igjen om man kan bekrefte at man står ved løftene om økte bevilgninger til sykehusene som man kom med før valget. | 2013-10-23 |
Jens Stoltenberg | M | Arbeiderpartiet | Vi har i vårt budsjett fulgt opp det vi sa. Det er slik at hvis vi legger på 2,6 mrd. kr hvert eneste år, så kommer vi over 12 mrd. kr totalt. Slik er det, både for Nasjonal transportplan og andre opptrappingsplaner, at du ikke nødvendigvis tar alt i ett år. Du trapper opp og har en økning på 2,6 mrd. kr i året. Det vil bringe oss over 12 mrd. kr totalt i den perioden. Slik sett er det ingen problemer med hensyn til det budsjettet vi har lagt fram. Usikkerheten er hvorvidt den nye regjeringen vil følge det opp. Det er også et annet spørsmål om helse som gjør meg urolig, og det er spørsmålet om de regionale helseforetakene. Statlig overtakelse av sykehusene har gitt mye bedre organisering av helsevesenet vårt. Det har gitt behandling av langt flere pasienter og en bedre arbeidsdeling mellom sykehus. Den nye regjeringen ønsker å avskaffe systemet med regioner, de ønsker en sentralisering av beslutningene og at vi ikke lenger skal ha en regional forankring av viktige beslutninger i norsk helsevesen. Det mener jeg er uheldig, men det er ekstra uheldig at det viktigste beslutningsorganet i norsk helsevesen nå skal være på oppsigelse i fire år. Det er et uttrykk for manglende gjennomføringskraft. Det vil skape en usikkerhet i hele helsevesenet som helsevesenet ikke trenger. Er det slik at man har tenkt å bruke fire år på å lage et nytt system for beslutninger i norsk helsevesen? | 2013-10-23 |
Jens Stoltenberg | M | Arbeiderpartiet | Problemet er jo at man sier at man skal erstatte et system som fatter løpende beslutninger rundt omkring i Helse-Norge med en nasjonal helseplan. Jeg er uenig i den tenkningen, for jeg mener at det er viktig at vi forankrer beslutningene i nord i nord, i vest i vest og ikke forankrer alle beslutninger i Oslo. Det andre er: Jeg mener at hvis man først skal gjøre det, bør man ikke ha helseforetakene på oppsigelse i fire år. Det skaper et beslutningstomrom. Det skaper manglende forutsigbarhet, og det skaper en manglende gjennomføringskraft at norske sykehus skal være usikre på hva som skal være styringssystemet i så lang tid. Hvis man først skal avskaffe disse foretakene, avskaffe regionene, bør man gjøre det raskt, i stedet for å ha fire år med usikkerhet om noe så viktig som hvordan man tar beslutninger i norsk helsevesen. | 2013-10-23 |
Jens Stoltenberg | M | Arbeiderpartiet | Dagens og gårsdagens debatt om trontalen og regjeringserklæringen bekrefter veldig sterkt det inntrykket vi har hatt i dagene etter valget, at regjeringspartiene nå nedjusterer både sine mål og sine ambisjoner. Før valget fikk vi inntrykk av at det skulle skje store endringer raskt. Det ble i valgkampen lovet store økninger i utgifter til mange gode formål. Samtidig ble det lovet store kutt i inntektene til staten gjennom omfattende skattekutt. Nå er det på de fleste av disse områdene mye mer uklart, mye mer vagt og langt mindre ambisiøst. Vi ser det f.eks. i debatten i går og i dag når det gjelder de løftene man ga om skattekutt: 25–100 mrd. kr i lavere skatt. Dette ble sagt i lang tid før valget, men nå er det veldig usikkert hva man står ved av de løftene som ble gitt før valget når det gjelder lavere skatt. Vi ser det også veldig tydelig på samferdsel, spesielt gjelder det regjeringspartiet Fremskrittspartiet, som har hatt som hovedsak gjennom mange, mange år å fjerne bommene. Nå er de altså i regjering og kommer til å være ansvarlig for ikke bare å ikke fjerne bommer, men være et parti som bygger nye bommer i Norge, og i mange prosjekter sørger for at det blir mye økte inntekter gjennom bommer. Vi ser det også i forhold til egenkapitalkravet til bankene. Begge partiene var veldig klare på at man skulle redusere egenkapitalkravet ved boligkjøp. Nå har man redusert det til å endre praktiseringen av en regel man var imot. Den skal praktiseres fleksibelt. Det har vært klart hele tiden; det er dagens praksis. Så kan man si at jeg grunnleggende sett er glad for at man nå er mer ansvarlig, både når det gjelder hvordan man skal sikre stabilitet i bank- og boligmarkedet, og også når det gjelder finansiering av veier. Problemet er at det er mange velgere som har trodd på disse løftene, både de unge som har trodd på løftene om å redusere egenkapitalkravet, og bilister som har trodd på løftet om å fjerne bommer. Så selv om det er bra at virkeligheten også justerer Høyre og Fremskrittspartiet betydelig ned, er det en ulempe at mange har stemt på partiene fordi de trodde at de mente alvor når de kom med løfter om redusert egenkapitalkrav ved boligkjøp eller løfter om fjerning av bommer. Det er alvorlig. Det gjelder også hele forventningen til statsbudsjettet. Man snakker som om man ikke har noen handlefrihet. Vel, man har lagt fram alternative statsbudsjetter hver eneste høst der man har flyttet på titalls milliarder, og hvis det er ment alvor med de endringene, må man kunne gjenta dem. Jeg advarer mot å gjenta dem, for det er mye uansvarlig i det, men det viser bare at man har lovet mye man ikke kommer til å holde. Når det gjelder forslagene, vil jeg generelt si at mange av dem har intensjoner vi kan være enige om, men vi mener gjennomgående at man trenger en grundigere og bedre saksbehandling enn det vi får mulighet til over bordet her i salen. Når det gjelder forslaget om stortingsmelding, har jeg oppfattet statsministeren dit hen at det kommer en stortingsmelding om klimapolitikken, og forutsatt at det kan bekreftes, ser ikke vi noen grunn til å stemme for forslaget. | 2013-10-23 |
Liv Signe Navarsete | F | Senterpartiet | Eg vil òg nytte høvet til å gratulere Erna Solberg og ynskje lukke til som landets nye statsminister. Det vert spennande møte både i Stortinget og elles i det offentlege ordskiftet. Som eg viste til i går, har sikkerheits- og forsvarspolitikken vore eit område med brei konsensus i Stortinget. Ein viktig pilar for skiftande regjeringar har vore at internasjonale operasjonar skal ha heimel i FN-mandat. Statsråd Helgesen framheva i gårsdagens møte at det er eit medvite val frå den nye regjeringa at ho i plattforma si berre viser til folkeretten. Spørsmålet er: Er statsministeren samd med statsråd Helgesen i at det kan vere aktuelt for Noreg å delta i internasjonale operasjonar utan FN-mandat? I kva situasjonar ser statsministeren for seg at dette kan vere aktuelt? | 2013-10-23 |
Liv Signe Navarsete | F | Senterpartiet | Eg takkar statsministeren for svaret. Dessverre viser ikkje det svaret korleis regjeringa har tenkt å handtere dette. Det Helgesen sa i går, var at det folkerettslege kan vere og ofte vil vere eit FN-mandat, men at òg t.d. invitasjon frå tredjeland vil vere å dekkje innanfor folkeretten. Det opnar jo for at ein legg ei anna retning og utydeleggjer det som har vore skiftande regjeringar si klare line i dette spørsmålet. Derfor vil eg spørje statsministeren om det er slik at Noreg skal stille soldatar til disposisjon, t.d. til EU sine styrkar, utan å ha eit FN-mandat. | 2013-10-23 |
Liv Signe Navarsete | F | Senterpartiet | Når ein går inn i ein trontaledebatt med ei ny regjering, skulle ein forvente stor optimisme og begeistring i salen. At eg og me som tapte valet og har gått ut av regjeringskontora, kanskje er litt mollstemte, var kanskje ikkje anna å forvente. Men eg har ikkje høyrt den store begeistringa frå den nye regjeringskonstellasjonen. Det har òg vore vanskeleg å få tak på kva den nye posisjonen eigentleg vil. Dei har tona ned veldig mange av sine tidlegare tøffe standpunkt som dei gjekk til val på. Eg hadde ansvar for bustadpolitikken i den raud-grøne regjeringa dei fire siste åra og hadde mange og lange diskusjonar knytt til at Finanstilsynet stramma inn eigenkapitalkravet ved kjøp av bustad. Den 28. august stod det i Aftenposten at høgresida ville senke sparekravet for bustadlån. Ein slo det tydeleg fast. Og det var berre eitt av mange oppslag og mange debattar. Så, den 8. oktober, gjekk ein frå å vere skråsikker til å vere i tvil. Og det førekjem meg at det berre er eitt av mange døme på at ein har gått frå å vere skråsikker til å vere i tvil. Det positive eg har høyrt i denne salen, er at Kristeleg Folkeparti og Venstre står på eigne standpunkt i viktige saker. Dei har markert det tydeleg i landbrukspolitikken. Eg håpar dei vil halde fram med å markere det tydeleg både i landbrukspolitikken, i distriktspolitikken og i fordelingspolitikken – område som kan synast å vere nedprioriterte av den nye regjeringa. Eg har i mine replikkar løfta fram det linjeskiftet som eg òg ser i tryggleiks- og forsvarspolitikken knytt til om me skal ha krav til FN-mandat ved internasjonale operasjonar. Det er vitterleg eit tema me må kome attende til. Eg ser fram til dei konkrete forslaga som kjem. Eg kan ikkje seie at denne debatten har bringa klarleik i kva som er målsetjinga og den klare politikken for den nye Høgre–Framstegsparti-regjeringa. Så ligg det forslag på bordet til avstemming. Senterpartiet vil støtte SV sitt forslag om ei stortingsmelding i løpet av våren 2014 som forsterkar klimaforliket. Andre forslag kjem me ikkje til å stemme for. | 2013-10-23 |
Trine Skei Grande | F | Venstre | Jeg vil også ønske Erna Solberg velkommen til stortingssalen som statsminister. Vi i Venstre har store forventninger til den jobben som hun skal gjøre. Det ønsker vi henne lykke til med. Norge er jo et land der mange ting går bra, som vi har sagt mange ganger i denne trontaledebatten. Det er mange indikatorer som tyder på at vi klarer oss ganske bra i et europeisk perspektiv og i et verdensperspektiv. Men vi kan også se noen mørke skyer i horisonten. Én ting er den enorme oljeavhengigheten som norsk økonomi har – hvor avhengig vi er av én industri, en industri som vi vet ikke kommer til å vare evig, nemlig olje- og gassindustrien. Noe annet er at vi ikke investerer i og satser nok på det som er framtidas industrier – de arbeidsplassene vi kanskje ikke ennå vet kan finnes. Statsministeren løftet dette noe i sin tale. Er statsministeren enig med meg i at dette er en av de store utfordringene som norsk økonomi står overfor akkurat nå? | 2013-10-23 |
Trine Skei Grande | F | Venstre | Jeg har to replikker – dette er litt uvant, men veldig morsomt. Regjeringa som gikk av, hadde i sin trontale bare en ambisjon om å følge opp det klimaforliket som allerede lå i Stortinget. Man varslet heller ikke at man ønsket en ny klimamelding til Stortinget. Men i avtalen som den nåværende regjeringa har gjort med Kristelig Folkeparti og Venstre, har man ambisjoner om å forsterke klimaforliket. Kan statsministeren si noe om framdrift når det gjelder den nye meldinga, ettersom de avgåtte partiene tydeligvis har ambisjoner om at man i løpet av noen måneder skal gjøre noe som de ikke hadde ambisjoner om å gjøre på flere år? | 2013-10-23 |
Rasmus Hansson | M | Miljøpartiet De Grønne | Miljøpartiet De Grønne og jeg melder oss selvfølgelig på i koret av gratulanter og ser fram til å arbeide med regjeringen fra Stortinget. Statsministeren understreket meget betimelig konkurransekraftutfordringen for den delen av norsk næringsliv som ikke er oljedrevet. Fra vårt synspunkt er dette desto viktigere ettersom det er en hovedhindring for utviklingen av et bærekraftig og fornybart næringsliv, som er det Norge må over til. Samtidig later både høyre- og venstresiden til å være veldig uvillige til å ta fatt i det grunnleggende problemet, nemlig det faktum at vi har et oljedrevet næringsliv som det hovedsakelig satses på, og som driver opp disse kostnadene. Statsbudsjettet til de rød-grønne driver dem ytterligere opp og svekker norsk konkurransekraft. Er statsministeren villig til å gå inn på det grunnleggende faktum at en hovedsatsing på olje i Norge fortsetter å svekke mulighetene for den alternative næringsutviklingen i Norge? | 2013-10-23 |